Boka "Kristi etterfølgelse"

av Thomas à Kempis

Kilde: à Kempis, Thomas. (1985). Kristi etterfølgelse. En andaktsklassiker fra 1400-tallet. Kristiansand: Ansgar Forlag.
 
Kristi etterfølgelse
 
En andaktsklassiker fra 1400-tallet
 
 
 
Av Thomas à Kempis
 
Gjenfortalt av Joralf Aarvold
 
 
Forord
 
Thomas a Kempis ble født i 1379 eller 1380 i Kempen i nærheten av Düsseldorf, som den gang lå under erkebispesetet i Köln.
 
Han var nest eldste sønn av Johann og Gertrude Hamerken (eller Hammerlein = Lille Hammer). Navnet Hamerken ble så latinisert, etter datidens skikk, til Malleolus. Navnet forteller litt om Johann Hamerkens yrke. Det fantes mange finsmeder i Rhinland på den tid. Hans hustru har antagelig hatt hånd om landsbyskolen.
 
Da Thomas var 13 år gammel, ble han, som broren noen år tidligere, sendt til en skole i Deventer, senteret for en vekkelsesbevegelse som var grunnlagt av Gerrit de Groote og hans venn Florentius Radewijn og organisert som en legmannsorganisasjon, ”Brødre av det felles liv”.
 
Radewijn tok seg personlig av Thomas, ga ham gratis hus og mat og betalte til og med de første skolepengene for ham. Thomas ble en av hans ivrigste elever.
 
Thomas ble i Deventer i 7 år. Han gjorde seg snart bemerket på grunn av at han var så punktlig og så dyktig til å oversette og kopiere manuskripter. Dette var noe han var opptatt av hele livet, ved siden av alt det han selv skrev.
 
I 1399 ble han munk i Windesheimkongregasjonen, en gren av Augustinermunkenes orden, i det nyopprettede klosteret i Agnetenberg ved Zwolle. Hans bror, Johann, var prior der.
 
Klosteret var fremdeles uferdig, og Thomas har selv fortalt om alle strabasene i dette vesle samfunnet som de utgjorde.
 
Han ble ordinert til prest der i 1413, et år etter at kirkebygningen var ferdigreist.
 
Hans tidlige biografier beskriver ham som en mann av middels høyde, mørk, med bred panne og noe stikkende øyne. Han var mild mot alle, men sky, tilbakeholdende og ordknapp. Han likte best å lese, skrive og be i ensomhet i sin celle. Samtidig var han en inspirerende og lidenskapelig forkynner.
 
Han døde den 8. August 1471 i en alder av 91 år. Han ble begravd på klostereiendommen. To hundre år etter reformasjonen ble hans levninger overført til Zwolle og plassert i et relikvieskrin.
 
De Imitatione Christi, Om Kristi Etterfølgelse, kom første gang ut anonymt i 1418. Den ble straks meget populær, og flere forfattere ble antydet som opphavsmenn til boken. Men i 1441 fullførte Thomas de 4 delene og satte sitt navn på tittelsiden. Boken er senere blitt oversatt til omkring 95 språk og kommet i omkring 3000 utgaver. Nest etter Bibelen er den det mest betydningsfulle skrift om kristendommen.
 
Del 1
Verdifulle råd for å leve et åndelig liv

 
Kapittel 1
Om å følge Kristus og forakte all
forfengelighet i verden

Den som følger meg, skal ikke gå i mørket, sier Herren. Dette er Kristi ord, og med disse ordene blir vi formanet til å etterligne hans liv og eksempel hvis vi virkelig ønsker å bli opplyst og fridd fra all hjertets blindhet. La oss derfor først og fremst være fast bestemte på å fordype oss i Jesu Kristi liv.

Kristi lære overgår alle hellige menns læresetninger, og den som har Ånden, vil der finne den skjulte manna. Ofte hender det at mange som hører evangeliet ikke føler seg berørt av det fordi de ikke har Kristi Ånd. Men den som for alvor og av hele sitt hjerte vil forstå Kristi ord, må passe på så han former hele sitt liv etter det eksempel Kristus ga oss.

Hvilken nytte ville det være for deg om du drøftet Treenigheten, selv om du gjorde det på en meget klok måte, hvis du mangler ydmykhet og dermed mishager Treenigheten? Høye ord gjør sannelig ikke noe menneske til hellig og rettferdig, men et fromt og godt liv gjør et menneske kjært for Gud. Jeg ønsker heller å føle angeren enn å kunne beskrive hva den er. Om du kunne hele Bibelen utenat, og alle vise menns ord, hva ville alt dette nytte hvis du ikke hadde Guds kjærlighet og nåde?

Forfengeligheters forfengelighet, alt er forfengelighet så sant du ikke elsker Gud og tjener ham alene. Dette er den høyeste visdom: Å gi avkall på verden, og daglig gå fremover mot Himmelens Rike. Derfor er det dumt å streve etter den rikdom som forgår og sette sin lit til den. Det er også dumt å søke jordisk ære og streve etter høye stillinger. Det er dumt å følge de sanselige lystene, og streve etter det som en siden vil bli strengt straffet for. Det er også dumt å ønske å leve lenge og ikke tenke på om en lever et godt liv. Det er dumt å bekymre seg bare for det livet som nå er, og ikke ha noen tanke for det livet som skal komme etterpå. Det er dumt å knytte seg for sterkt til det som så raskt kan forgå, og ikke skynde seg dit hvor gleden varer for evig.

Tenk ofte på dette ordspråket: Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre. Strev derfor etter å rive hjertet ditt vekk fra de synlige ting, og vend deg mot det som er usynlig og evig. For de som følger sine sanselige lyster, skjemmer samvittigheten sin og taper Guds nåde.
 
Kapittel 2

Om å tenke ydmykt om seg selv

Det er naturlig at mennesket lengter etter kunnskap. Men hvilken nytte er det i kunnskap uten gudsfrykt? En ydmyk bonde som tjener Gud er langt bedre enn en overmodig filosof som er opptatt av stjernenes baner, men glemmer at han skal leve et godt liv. Den som kjenner seg selv godt, blir stadig mer klar over sin syndige natur og finner ikke noen glede i å få ros av mennesker. Hvis jeg var utstyrt med all den kunnskap som finnes i verden, men ikke hadde kjærlighet, hva ville det hjelpe meg i Guds øyne, han som skal dømme meg etter mine gjerninger?
Hold deg borte fra det altfor store vitebegjær, for med det følger stor atspredthet og skuffelse. De som vet meget, er tilfreds når andre er oppmerksomme på det, og de vil gjerne kalles vise. Men mye av det som en kan finne i kunnskapen, er til liten nytte for sjelen. Den som er opptatt av ting som ikke tjener til sjelens frelse, er svært uvis. Mange ord kan ikke tilfredsstille sjelen, men et godt liv gir styrke til sinnet, og en ren samvittighet gir sterk tillit til Gud. Desto større din kunnskap er, og desto bedre du forstår alt, desto strengere blir du dømt hvis du ikke lever et tilsvarende hellig liv. Derfor skal du ikke bli hovmodig på grunn av noen kunst eller lærdom, men la heller den kunnskapen som du har fått, gjøre deg ydmyk og forsiktig.
Hvis du synes at du vet mye og forstår mange ting godt, da skal du også huske at det finnes ennå mer som du ikke kan. Vær ikke hovmodig, men tilstå heller din uvitenhet.
Hvorfor skulle du synes at du var bedre enn andre, når det er mange som er mer lærde enn du, og mange har mer visdom i Guds lov enn du. Hvis du vil lære noe av varig verdi, skal du forsøke å leve ubemerket og lite påaktet. Et menneskes høyeste og nyttigste lærdom er å ha den sanne kjennskap til seg selv og en rett forståelse av sin egen stilling. Den sanne visdom og fullkommenhet er at en regner seg selv for ingen ting, men alltid har gode og høye tanker om andre. Hvis du skulle se en annen som synder åpenbart eller gjør seg skyldig i en eller annen grov forbrytelse, skal du ikke med en gang synes at du er bedre enn ham, for du vet ikke hvor lenge du kan holde fast på det som godt er. Vi er alle skrøpelige, og du må ikke tro at alle er svakere enn deg.
 
Kapittel 3

Om sannhetens lærdom

Lykkelig er den som lærer av selve sannheten, ikke av flyktige symboler og ord, men av selve sannhetens vesen. Fordi vi mangler klarsyn blir vi ofte ledet feil av våre egne meninger og tanker. Hvilken nytte er det i å undersøke eller diskutere skjulte og hemmelige ting som vi på dommens dag ikke vil bli klandret for om vi ikke skjønner? Det er tåpelig at vi forsømmer nyttige og nødvendige ting og strever med det som er underlig og skadelig. Vi har øyne, og likevel ser vi ikke! Og hvorfor er vi så opptatt av logikkens slekter og arter?
Den som det Evige Ord taler til, er befridd fra de utallige meninger. Alt er blitt til ved dette Ene Ord, og alt vitner om dette Ene Ord som er fra begynnelsen og som også taler til oss. Uten dette Ord kan ingen forstå eller dømme rett. Den som dette Ene er alt for, og som henfører alle ting til dette Ene, og som ser alt i dette Ene, den kan nyte freden i hjerte og sinn og bli i Guds fred.
Å, Gud, du som er Sannheten, gjør meg til ett med deg i evig kjærlighet! Ofte blir jeg så lei av alt det jeg hører og leser. I deg er alt det jeg lengter etter og ønsker. La alle de lærde tie, la alle skapninger være stille for ditt åsyn. Tal du alene til meg!
Desto mer et menneske blir forent med deg i tillit og i hjertets renhet, desto flere og høyere ting forstår han, for han får forstandens lys fra det høye. En ren, ydmyk og stø ånd lar seg ikke forvirre selv om den kan være opptatt med mange jordiske gjøremål, for den søker ikke sitt eget, men gjør alt til Guds ære. Hva er det som kan plage og hindre deg mer enn den utemmede lysten i ditt eget hjerte? Et godt og gudfryktig menneske forbereder først i sitt indre de gjerninger han skal gjøre. Dermed lokker de ham ikke til det som en syndig lyst ønsker, men han selv styrer dem under den rette forstands herredømme. Hvem er det som strir en hardere kamp enn han som arbeider med å vinne over seg selv? Den som klarer dette, har virkelig vunnet seier, og vårt faste mål burde være dette: Å vokse i hellighet for hver dag.
All fullkommenhet i dette liv inneholder også en viss grad av ufullkommenhet. Og ikke noe menneskes kunnskap er uten et visst mørke. Ydmyk kunnskap om seg selv er en sikrere vei til Gud enn dyp gransking etter lærdom. Og likevel skal en ikke forakte lærdom eller kunnskap om en sak som i seg selv er god, for en slik sak er jo forordnet av Gud selv. Men en god samvittighet og et gudfryktig liv er alltid å foretrekke. Men fordi det er mange som setter kunnskap høyere enn det å handle rett, blir de ofte narret og høster lite frukt av sitt arbeid.
Å, om bare mennesker hadde vært likså ivrige etter å utrydde laster og innpode dyder som de er etter å fremsette unyttige spørsmål, da ville det ikke være så mye vondt og forargelig i verden, og heller ikke så mye slapphet blant de kristne. Sannelig, når Dommens Dag kommer, vil vi ikke bli spurt om hva vi har lest, men om hva vi har gjort, vi blir ikke spurt om hvor veltalende vi har vært, men om hvor oppriktig vi har levd. Si meg, hvor er nå alle disse herrer og lærere som var så velkjente og ansette mens de levde? Nå er det andre som sitter på deres plasser, og ikke vet jeg om disse noen gang tenker på dem. Mens de levde, var de svært så betydningsfulle, men nå er det stille om dem.
Å, Herre, hvor raskt denne verdens herlighet forgår! Hadde enda deres liv svart til deres lære, for da hadde deres lesning og kunnskap hatt en hensikt. Hvor mange er det ikke i denne verden som lite tenker på å tjene Gud, og går fortapt på grunn av tom visdom! De ønsker heller å være store enn ydmyke, og derfor blir de oppslukt av sin egen forfengelighet. Virkelig stor er den som har Guds kjærlighet. Virkelig stor er den som er ydmyk, og ikke verdsetter jordisk ære. Virkelig vis er den som ser på alt her i verden som skrap mot det å vinne Kristus. Ja, den som gir avkall på sin egen vilje og gjør slik som Gud vil, den er virkelig vis!
 
Kapittel 4

Om visdom og omtanke i det en gjør

En skal ikke stole på ethvert ord eller innfall, men forsiktig og omtenksomt vurdere enhver ting etter Guds vilje. Men dessverre er det ofte slik at den menneskelige svakhet får oss snarere til å tro og fortelle vondt om andre enn godt. Men rettskafne mennesker tror ikke alt det de hører. For de vet at mennesket av naturen er svakt og lett gjør det som er ondt og fort kan misforstå det som sies.
Det ligger stor visdom i dette at en ikke forhaster seg i det en skal gjøre, og at en heller ikke må være sta og tviholde på sine egne meninger. Til denne slags visdom hører også at en ikke skal tro på alt det som blir sagt til en, og heller ikke straks flyr til andre med det en har hørt eller trodd. Rådfør deg heller med en som er vis og samvittighetsfull, og lær av en som er bedre enn du selv er, i stedet for å følge dine egne påfunn. Et godt liv gjør en mann vis etter Guds vilje og gir ham større erfaring. Desto mer lydig han er under Guds vilje, desto visere og fredsommeligere vil han være i alle ting.
 
Kapittel 5

Om lesing av de hellige skrifter

Det er sannhet og ikke veltalenhet en skal søke i de hellige skrifter. Alle slike skrifter må leses i den ånd de er skrevet i, og vi skal heller søke etter det som er til vårt åndelige gagn enn etter kløktig tale.
Vi bør like gjerne lese enkle og oppbyggelige bøker som vanskelige og dypsindige bøker. Du må ikke la det innvirke på deg om forfatteren er vel ansett, om hans kunnskaper er mange eller få, men la kjærligheten til den rene sannhet drive deg til å lese. Ikke spør etter om hvem det er som har sagt det, men legg merke til hva det er som blir sagt. Menneskene forgår, men Guds Sannhet blir til evig tid. Gud taler til oss på mange forskjellige måter og uten å gjøre forskjell på folk.
Vår egen nysgjerrighet hindrer oss ofte når vi leser i Skriftene, og ofte stanser vi opp og vil forstå og undersøke det som vi heller burde gå forbi i ydmykhet. Hvis du ønsker å få nytte av lesningen, så les i ydmykhet, enkelhet og troskap. Og du må aldri ønske deg godt ry for at du har lest mye. Spør gjerne, og hør i taushet og ærbødighet på de helliges ord, og la ikke de gamles lignelser forarge deg, for de blir ikke fortalt uten grunn.
 
Kapittel 6

Om onde lyster

Når et menneske blir drevet av en ond lyst etter noe, blir det straks urolig til sinns. De stolte og de gjerrige finner aldri ro. Men de som er fattige og ydmyke i ånden har fred i overflod. Det menneske som ennå ikke er helt død i seg selv, blir lett fristet og kan lide nederlag i små og ubetydelige ting. Den som er svak i ånden og som ennå er bundet av kjødelige og materielle ting, har vanskelig for å rive seg helt løs fra jordiske lyster. Og derfor blir han ofte trist og ute av seg når han forsøker å trekke seg litt tilbake fra dem, og han blir ofte sint når andre motsetter seg hans vilje.
Men hvis han så gir etter for sin sanselige lyst og oppnår det som han traktet etter, blir han straks urolig i sitt hjerte når samvittigheten anklager ham fordi han ga etter for sine lyster og dermed ødela den fred som han ønsket.
Det er altså ved å motstå lidenskapene vi oppnår den sanne fred i hjertet, og ikke ved å gi etter for dem. Derfor finnes det ikke fred i hjertet til et kjødelig menneske, heller ikke hos den som er opptatt av de ytre ting. Freden bor bare i det hjerte som er glødende og fast i de åndelige ting.
 
Kapittel 7

Om å unngå forfengelig håp og hovmot

Forfengelig er den som setter sitt håp til et menneske eller en annen levende skapning. Skam deg ikke over å tjene andre for Jesu Kristi kjærlighets skyld, skam deg heller ikke hvis du går for å være fattig i denne verden. Stol ikke på deg selv, men sett ditt håp til Gud. Gjør det som står i din makt, så vil Gud understøtte din gode hensikt. Stol ikke på din egen kunnskap eller på noe levende vesens kløkt. Men stol heller på Guds nåde som hjelper den svake og ydmyker den som har høye tanker om seg selv.
Ikke gled deg over din rikdom hvis du har noen, heller ikke over mektige venner. Men gled deg over Gud som gir alt og fremfor alt ønsker å gi deg seg selv.
Ikke vær stolt hvis ditt legeme er kraftig og vakkert, for bare en liten sykdom kan ødelegge og skjemme det. Bli ikke selvgod på grunn av din egen dyktighet eller klokskap, så du ikke mishager Gud, for det er fra ham de kommer, alle goder som du har i din natur.
Du må ikke anse deg selv for å være bedre enn andre, for at du ikke i Guds øyne skal bli ansett for å være mer syndig enn dem, for han kjenner ditt hjerte. Du må ikke være stolt av gode gjerninger, for Gud dømmer annerledes enn menneskene. Og ofte misliker han det som menneskene liker. Hvis det er noe godt ved deg, må du huske at andre kan ha det i enda rikere grad, for at du kan bevare ydmykheten. Det skader deg ikke hvis du setter deg under alle andre. Men det vil skade deg umåtelig hvis du setter deg selv over bare en eneste. I den ydmykes hjerte bor freden, men i hjertet hos den stolte er det misunnelse og uvilje.
 
 
Kapittel 8

Om å unngå for stor fortrolighet

Du må ikke åpne ditt hjerte for alle og enhver, men søk råd i alle dine saker hos den som er vis og gudfryktig. Vær forsiktig sammen med unge og fremmede. Du må ikke smigre de som er rike, og søk ikke etter å bli sett sammen med de som er store og mektige. Nei, vær sammen med de som er ydmyke og enkle, gudfryktige og ærlige. Samtal med dem om det som er oppbyggelig. Vær ikke altfor fortrolig med noen kvinne, men vis alle gode kvinner til Gud.
Bare med Gud alene og hans hellige engler skal du ønske å være fortrolig, men unngå å kjenne mennesker for godt.
Ha kjærlighet til alle mennesker, men fortrolighet til alle er ikke av det gode. Ofte hender det at en person som vi ikke kjenner, synes å være strålende og høyt aktet hos mennesker. Men de som kjenner ham, føler ubehag når han er til stede, og deres øyne blir mørke når de ser ham.
Slik tror også vi ofte at vi er populære hos andre, mens vi tvert imot mishager dem på grunn av feil som de oppdager hos oss.
 
 
Kapittel 9

Om lydighet og underkastelse

Det er et stort gode å leve i lydighet, å stå under en foresatt, og ikke være sin egen herre. Det er langt tryggere å leve i underdanighet enn å være herre. Mange lever i lydighet mer av nødvendighet enn av kjærlighet. Men disse lider under det og kan lett komme til å knurre. Og de oppnår heller ikke sinnets frihet før de villig og av hele sitt hjerte bøyer seg under det for Guds skyld. Du kan gå hvor du vil, men du finner ikke noen hvile før du ydmykt underkaster deg din foresattes styre. Og likevel er det mange som drar fra sted til sted, lokket av ønske om forandring.
Det er sant at ethvert menneske helst vil gjøre som det selv ønsker, og får lettest kontakt med de som har samme smak og mening som det selv har. Men hvis Gud er iblant oss, må vi noen ganger være klar til å oppgi vår egen mening for fredens skyld. Hvem er så klok at han fullt ut kan forstå alt? Derfor skal du ikke stole altfor sterkt på din egen mening, men gjerne også høre andres. Hvis du for Guds skyld gir deg, selv om du mener at du har rett, og godtar en annens mening, da vil det være bedre for deg.
Jeg har ofte hørt si at det er tryggere å ta imot et råd enn å gi det. Det kan godt hende at tanken til en annen er god. Derfor er det et tegn på stolthet og stivsinn hvis en nekter å høre på andres råd når fornuft og omstendigheter tilsier det.
 
Kapittel 10

Om å unngå overflødige ord

Unngå verdens larm og ståk så godt du kan. Samtale om verdslige ting er en stor hindring, selv om det skjer i god mening. Det er så fort å bli ødelagt og tatt til fange av det som er tomhet. Jeg har mange ganger hatt grunn til å ønske at jeg hadde tidd stille når jeg har vært sammen med mennesker.
Hvorfor gir vi oss så gjerne i snakk med hverandre om tomme ting, når vi så sjelden holder opp med å snakke før samvittigheten har tatt skade? Årsaken er at vi ved å snakke sammen håper å få trøst hos den andre, og vi ønsker å lette vårt hjerte som er blitt trett av alle slags tanker. Vi snakker om og tenker også svært gjerne på de ting som vi aller mest elsker eller ønsker, eller som vi synes er vanskelige eller umedgjørlige.
Men dessverre, det er oftest forgjeves eller til liten nytte. For denne ytre trøst kan være til stor hindring for den indre og guddommelige trøst.
Derfor må vi våke og be så tiden ikke skal løpe av sted til ingen nytte. Når det er riktig og gagnlig å tale, da skal du tale det som tjener til oppbyggelse. Dårlige vaner og likegyldighet for vår egen vekst er ofte årsaken til at vi ikke passer munnen vår bedre. Men from samtale om åndelige ting er til stor nytte for vår åndelige fremgang, særlig når de som er like i sinn og ånd har fellesskap i Gud.
 
Kapittel 11

Om å vinne fred og om iver etter åndelig fremgang

Hvis vi var mindre opptatt med det andre sa og gjorde, og med ting som vi ikke har noe med, da ville vi kunne få stor fred. Hvordan kan han leve lenge i fred som blander seg opp i andres saker, og som søker de ytre ting og som sjelden tenker over tilstanden i sitt eget hjerte. Salige er de enfoldige, for de skal ha stor fred.
Hvorfor var noen av de hellige menn så fullkomne og dyptenkte? Fordi de arbeidet med å avdø fra alt jordisk begjær. Derfor kunne de av hele sitt hjerte bli faste i Gud, og forbli frie i ånden. Vi er i altfor stor grad behersket av våre lidenskaper og altfor opptatt av forgjengelige ting. Det er bare sjelden vi helt vinner over selv en eneste last. Vi er heller ikke tent av et brennende ønske om daglig fremgang. Derfor blir vi også bare lunkne og likegyldige.
Hvis vi var fullstendig døde fra oss selv og ikke bundet av den ondskap som er inne i oss, da ville vi få smake guddommelige ting og oppleve trøst fra himmelen. Den største, ja, egentlig den eneste hindring er at vi er ofre for våre egne lyster og lidenskaper, og gjør ikke noe alvorlig forsøk på å komme inn på den fullkomne stien som de hellige har gått før oss. Når bare den minste motgang møter oss, mister vi altfor lett motet, og vi er altfor ivrige etter å søke trøst hos mennesker.
Hvis vi som tapre menn anstrengte oss for å stå fast i striden, da skulle vi sannelig få se hvordan Himmelens Herre sendte oss hjelp fra det høye. For han som gir oss anledning til å kjempe så vi kan vinne seier til slutt, han er også ferdig til å hjelpe dem som kjemper og som setter sin lit til hans nåde. Hvis vi mener at vår religiøse fremgang bare består i ytre ting vi kan iaktta, da vil vår gudsfrykt snart ta slutt. Nei, la oss legge øksen ved roten, slik at vi kan renses fra alle lidenskaper og finne fred for sjelen.
Hvis vi hvert år klarte å utrydde bare én last, ville vi snart bli fullkomne mennesker. Men nå merker vi tvert imot ofte det motsatte: Vi var bedre og renere ved begynnelsen etter vår omvendelse enn etter mange års bekjennelse. Vår nidkjærhet og fremgang burde jo øke for hver dag. Men nå anses det for å være en stor ting hvis et menneske er i stand til å beholde bare litt av sin første glød. Hvis vi i begynnelsen var litt strengere mot oss selv, da ville vi senere kunne gjøre alt lett og med glede.
Det er vanskelig å gi opp det som vi er blitt vant med, og enda hardere er det å overvinne vår egen vilje. Men hvis du ikke greier å vinne over de små og lette tingene, hvordan skal du da kunne vinne over de vanskelige? Kjemp imot dine onde lyster helt fra begynnelsen, og kvitt deg med de dårlige vanene, for at de ikke litt etter litt skal føre deg inn i større vanskeligheter.
Å, om du bare visste hvilken indre fred du selv ville vinne, og hvilken glede du ville gi andre, ved å leve i sann ydmykhet og oppriktighet, da ville du være ivrigere for din åndelige fremgang!
 
Kapittel 12

Om nytten av motgang

Det er godt for oss at vi noen ganger møter vanskeligheter og motgang, for det fører ofte til at mennesket går i seg selv. Og da innser han at han lever i utlendighet, og at han ikke skal sette sin lit til denne verdens ting. Dessuten er det godt at vi noen ganger blir motsagt, og at mennesker tenker vondt om oss selv når vi gjør godt og har de beste hensikter. Slike småting kan ofte hjelpe oss til å holde oss ydmyke og bevarer oss fra tom ære. For når vi i det ytre blir fordømt av mennesker og de tenker stygt om oss, da er vi bedre i stand til å ty til Guds vitnesbyrd i vårt indre.
Derfor skulle et menneske være så grunnfestet i Gud at han ikke hadde behov for å søke trøst hos mennesker.
Når et menneske som har en god vilje blir pint og fristet av onde tanker, da forstår han bedre hvor nødvendig det er for ham å ha Gud, og han oppdager at uten ham kan han ikke gjøre noe godt. Dermed sørger han, og han sukker og ber på grunn av de vanskelighetene han er oppe i. Så blir han trett av livet og ønsker at døden skulle komme, så han kunne fare herfra og være med Kristus. Og da kjenner han seg også overbevist om at fullkommen trygghet og fred ikke finnes her i denne verden.
 
Kapittel 13

Om å stå imot fristelser

Så lenge vi lever i denne verden, kan vi ikke unngå trengsel og fristelser. Derfor står det skrevet hos Job:
”Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste?”
Derfor skulle enhver være på vakt overfor sine fristelser, og våke og be så ikke djevelen skal finne en anledning til å narre ham. For Satan sover aldri, men går omkring for å finne dem han kan sluke. Det er ikke noe menneske som er så fullkomment eller så hellig at han aldri blir fristet, og det er ingen som helt slipper unna fristelser.
Og likevel er fristelsene ofte til stor nytte for oss, selv om de er aldri så brysomme og alvorlige, for ved dem blir et menneske ydmyket, renset og oppdratt.
Alle hellige har gått igjennom store vanskeligheter og fristelser, og de har hatt fremgang ved det. Og de som ikke kunne stå imot fristelser, falt fra og ble støtt bort.
Det er ingen stand som er så hellig og ikke noe sted som er så avsides at det ikke finnes fristelser eller motgang der.
Så lenge vi er i denne verden, er det ikke noe menneske som er helt trygg for fristelser. Grunnen til dette er at fristelsene har sin rot i oss selv, fordi vi er født med en tilbøyelighet til det onde. Når en prøvelse eller fristelse er over, dukker det straks opp en ny. Og vi vil alltid ha noe vi må stri med, for vi er falt ut av vår opprinnelige lykkelige tilstand.
Det er mange som forsøker å flykte unna fristelser, men faller desto alvorligere i dem. Flukt alene vil ikke bringe oss seier. Det er bare ved tålmodighet og sann ydmykhet at vi kan bli sterkere enn vår motstander.
Den som viker unna fristelser bare i det ytre, men ikke rykker dem opp med roten, blir ikke hjulpet av det. Nei, desto raskere vil fristelsene dukke opp i ham igjen, og han vil finne ut at han er i en verre tilstand enn før. Litt etter hvert, med tålmodig utholdenhet, vil du vinne bedre over dem med Guds hjelp enn med dine egne anstrengelser og ditt mas.
Søk oftere råd når du er i fristelse, og vær ikke hard mot den som er fristet, men gi ham trøst slik som du skulle ønske det ville bli gjort mot deg.
Begynnelsen til alle fristelser er ustadighet i hjertet og for liten tillit til Gud. Slik som et skip uten ror blir kastet hit og dit av bølgene, slik blir et menneske fristet på mange slags måter når han er vinglete og ikke holder fast på sitt gode forsett.
Ilden prøver jernet, og fristelse prøver det rettferdige menneske. Ofte vet vi ikke hva vi kan greie, men fristelsen avslører hva vi er.
Vi må være spesielt påpasselige når en fristelse begynner, for fienden kan lettere overvinnes når han blir møtt i hjertedøren og nektet adgang, og blir stanset på terskelen med én gang han banker på. Derfor er det en som har skrevet:
”Gjør motstand helt fra begynnelsen! Hvis du venter, får det onde makt, og en søker hjelp for sent.”
For først dukker det opp en ond tanke i sinnet, deretter et sterkere tankebilde. Så kommer lystfølelsen, og dernest en ond tilbøyelighet og så ettergivelse. På denne måten får fienden helt innpass, litt etter litt, hvis han ikke møter motstand helt fra begynnelsen.
Desto lenger en venter med å gjøre motstand, desto svakere blir en for hver dag, mens fienden blir sterkere.
Noen møter sterke fristelser i begynnelsen av sin omvendelse, andre senere. Noen har det vondt så å si hele sitt liv, mens andre igjen blir fristet svært lett, alt etter Guds visdom og rettferdighet, han som veier hvert menneskes tilstand og fortjenester og bestemmer alt til frelse for sine utvalgte barn.
Derfor burde vi ikke fortvile når vi blir fristet, men desto ivrigere be til Gud om at han skal forbarme seg over oss i våre prøvelser, som Paulus sier:
”Lar han fristelsen komme, skal han også vise vei ut, så dere kan greie den.”
La oss derfor ydmyke oss under Guds hånd i alle våre prøvelser og fristelser, for han vil frelse og opphøye de ydmyke i ånden.
Fristelser og trengsler viser et menneskes fremgang i åndelige ting. For når han overvinner fristelsene, kommer hans dyktighet sterkere frem i dagen. Det er ikke noe stort hvis et menneske er fromt og glødende når han ikke møter noe motstand. Men hvis han viser seg tålmodig i motgangen, da er det håp om stor vekst. Noen blir bevart fra store fristelser, men faller stadig i de små og dagligdagse, for at de på den måten skal bli holdt ydmyke og vite at de aldri må stole på seg selv i store fristelser når de er så svake i de små.
 
Kapittel 14

Om å unngå en forhastet dom

Vend dine øyne mot deg selv, og vokt deg for å dømme andres gjerninger. For når et menneske dømmer andre, arbeider han forgjeves. Han tar ofte feil, og faller lett i synd. Men ved å dømme og prøve seg selv, kan han ikke unngå å arbeide med utbytte.
Ofte er vår dom sterkt preget av våre personlige følelser, og vi mister lett vår rette dømmekraft. Men hvis Gud selv alltid var det eneste mål for våre ønsker, ville vi ikke så lett bli forvirret av våre motstridende meninger.
Men ofte er det noe som ligger skjult i vårt eget indre, eller som kommer til oss utenfra, som drar oss med seg. Mange søker helt ubevisst sitt eget i det de gjør. Det ser også ut til at de lever i fred og glede når tingene skjer etter deres egen vilje. Men så snart noe ikke går etter deres ønske, blir de ergerlige og bedrøvet.
Forskjellen i ønsker og meninger skaper ofte uenighet mellom venner og medborgere, til og med mellom fromme og gudfryktige mennesker. Gammel vane er vond å vende, og ingen lar seg gjerne føre lenger enn han selv ser. Men hvis du støtter deg mer til din egen forstand og dyktighet enn på kraften i lydigheten mot Jesus Kristus, da skal du komme til å vente lenge på Åndens opplysthet. For det er Guds vilje at vi skal være fullkomment underlagt ham, og når vi er tent i brann av hans kjærlighet, skal vi løftes ut over de trange grenser som den menneskelige fornuft setter.
 
Kapittel 15

Om de gjerninger som blir gjort av kjærlighet

En må ikke for noen ting i verden gjøre noe vondt, heller ikke for noe menneskes skyld. Men til gagn for en som trenger det bør en noen ganger la være å gjøre en god gjerning eller også bytte den ut med noe bedre. På den måten går ingen glipp av den gode gjerningen, men den blir erstattet med noe som er enda bedre.
Uten kjærlighet er den ytre gjerning til ingen nytte. Men alt det som blir gjort av kjærlighet, selv om det er aldri så lite og foraktelig i verdens øyne, det skal bære rik frukt. For Gud veier ikke den gjerning et menneske gjør, men han ser til kjærligheten som driver en til gjerningen. Den som elsker meget, gjør også meget. Den gjør meget som gjør godt, hva han enn gjør. Og den gjør godt som tjener samfunnet mer enn sin egen vilje.
Ofte er det slik at det som synes å være en gjerning gjort av kjærlighet, viser seg å ha sin rot i verdslige ting, som for eksempel den naturlige lyst, egenvilje, håp om belønning. Dette er noe som ikke er langt unna våre tanker.
Den som har en sann og fullkommen kjærlighet, søker ikke sitt eget i noe av det han gjør, men ønsker bare å gi Gud ære gjennom alle ting. Heller ikke misunner han noen, da han ikke ønsker noen glede for sin egen del. Han søker heller ikke etter glede i seg selv, men over alle goder søker han etter å ha all sin glede i Gud. Han tillegger ingen noe godt, men fører alt tilbake til Gud, som selve godhetens kilde og den som alle de hellige til slutt finner hvile hos.
Akk, den som hadde en gnist av denne sanne kjærlighet! Han ville i sannhet føle hvor tomme alle jordiske ting er!
 
Kapittel 16

Om å bære over med andres feil

Det som et menneske ikke er i stand til å rette på hos seg selv eller andre, det må han tålmodig bære inntil Gud ordner det på annen måte. Du må tenke at det kanskje er bedre slik, så du kan bli prøvet og du får øvd deg i tålmodighet, for uten tålmodighet er våre tjenester ikke stort verdt. Men når det gjelder slike prøvelser, må du rope til Gud at han skal hjelpe deg i sin nåde, så du kan bære dem med et villig sinn.
Dersom du en eller to ganger gir noen en påminning, og han ikke bryr seg om det, så innlat deg ikke i noen trette med ham, men overlat det hele til Gud, så hans vilje kan skje og hans ære kan fremmes i alle hans tjenere, for han kan vende det onde til det gode.
Legg vinn på å være tålmodig og å bære over med andres feil og alle deres skrøpeligheter. For også du har mange ting som andre må bære over med. Dersom du ikke kan gjøre deg selv til et slikt menneske som du gjerne vil være, hvordan kan du da vente at en annen skal være etter ditt ønske? Vi vil gjerne at andre skal være fullkomne, men våre egne feil gjør vi ikke noe med. Vi ønsker at andre skal få hardt tilsnakk, men selv ønsker vi ikke å bli irettesatt. Vi liker ikke at andre har stor frihet, men selv liker vi ikke at det skal nektes oss noe av det vi ønsker. Vi vil at andre skal holdes i tømme av lover og paragrafer, men selv ønsker vi ikke på noe punkt noen innskrenkning i vår frihet. På denne måten ser vi tydelig hvor sjelden vi vurderer vår neste som oss selv.
Hvis alle var fullkomne, hva ville vi ikke da måtte tåle av andre for Guds skyld? Men nå har Gud ordnet det slik at vi skal lære å bære hverandres byrder (Gal. 6, 2). For ingen er uten feil, ingen er uten byrde, ingen er seg selv nok, ingen er vis nok i seg selv. Men vi skal være hverandres byrder, vi skal trøste hverandre, hjelpe, belære og påminne hverandre. Men den styrke hver enkelt har, kommer best for dagen i motgang. For prøvelsene gjør ikke et menneske svakt, men det viser hva han er.
 
 
Kapittel 17

Om et stille og fromt liv

Du må lære å fornekte deg selv i mange ting, hvis du vil bevare fred og god forståelse med andre. Det er ikke lett å leve i fred med alle og holde trofast ut inntil døden. Lykkelig er den som lever vel og lykkelig fullender løpet.
Dersom du vil leve rett og gjøre fremgang, skal du betrakte deg selv som utlending og pilegrim på jorden. Det er nødvendig at du blir en dåre for Kristi skyld, hvis du vil leve et stille og gudfryktig liv. Munkedrakt og tonsur hjelper lite, men at sedene forandres og at lidenskapene blir fullstendig tøylet, skaper den virkelig fromme munk.
Den som søker noe annet enn Gud alene og sin sjels frelse, vil ikke finne annet enn trengsel og smerte. Den som ikke søker å være den minste og alles tjener, vil heller ikke lenge kunne leve i fred.
Du er kommet for å tjene, ikke for å herske. Du skal vite at du er kalt til å være tålmodig og å arbeide, ikke til å leve et liv i lediggang og med tomt snakk. For med dette settes menneskene på prøve, akkurat som gullet i smelteovnen. Her kan ingen bli stående i prøven, hvis han ikke av hele sitt hjerte vil ydmyke seg for Guds skyld.
 
Kapittel 18

Om de hellige fedres eksempel

Se på de hellige fedres levende eksempel, der den sanne fullkommenhet og gudsfrykt stråler frem, og du vil se hvor lite, ja, nesten ingen ting det er som vi gjør. Akk, hva er vel vårt liv når det blir sammenlignet med deres? Som hellige menn og Kristi venner tjente de Herren i sult og tørst, i kulde og nakenhet, i arbeid og anstrengelse, i våking og faste, i bønn og hellige betraktninger, i forfølgelser og svære trengsler av mange slag.
Hvor mange og harde trengsler har de ikke lidt, apostlene og martyrene, sannhetsvitnene og de hellige kvinner, og alle de andre som ville følge i Kristi fotspor! For i denne verden hatet de sin sjel, for å kunne eie den i det evige liv.
Hvilket strengt liv i allslags savn levde ikke de hellige fedre i ødemarken, og hvor lange og harde fristelser utsto de ikke! Hvor ofte ble de ikke plaget av fienden! Hvor tallrike og brennende bønner bar de ikke frem for Gud! Hvor strenge var de ikke i sin avholdenhet! Hvor stor var ikke deres nidkjærhet og glød for sin åndelige vekst! Hvilken hard kamp kjempet de ikke for å kunne vinne over syndene! Hvor ren og ekte var ikke deres lengsel etter Gud!
Om dagen arbeidet de, og om natten var de i lang og inderlig bønn, selv om de også hadde bedt under arbeidet.
All sin tid brukte de til det som var nyttig. Hver time de ofret til Gud, syntes de var kort, og for den glede de følte under den stille betraktning av Gud, glemte de selv behovet for legemlig vederkvegelse. De ga avkall på rikdom, verdighet, hedersbevisninger, venner og slektninger. De brydde seg ikke om å eie noe av denne verden. De tok så vidt imot det de trengte for å holde livet oppe. Å tjene legemet, selv når det var nødvendig, var smertefullt for dem. Derfor var de fattige på jordiske ting, men desto rikere på nåde og dyder! Utvortes led de nød, men i sitt indre ble de mettet av guddommelig nåde og trøst. For verden var de fremmede, men Gud sto de nær og var hans fortrolige venner. I egne øyne var de ingenting, og i verdens øyne var de foraktet. Men i Guds øyne var de dyrebare og kjære. De levde i den sanne ydmykhet og den enfoldige lydighet. De vandret omkring i kjærlighet og tålmodighet. Derfor vokste de daglig i ånden og vant stor nåde hos Gud. Nå står de som eksempler for alle gudfryktige. Og heller enn å slappe av når vi ser på de lunkne, bør det gi oss mer iver til fremgang i det gode når vi ser på de hellige fedres eksempel.
Hvilken sterk åndens glød har ikke alle disse fromme vist! Hvilken hengivelse i bønnen! Hvilken kappestrid i dyd i sin første glede over troen! Hvilken mannstukt! Selv den dag i dag vitner deres spor om at de i sannhet har vært hellige og modige menn som ved å kjempe uforferdet har vunnet over verden! Nå regnes den for stor som ikke har gjort seg skyldig i overtredelse, eller som med tålmodighet kan bære det som blir lagt på ham!
Hvor lunkne og forsømmelige vi er som så raskt faller fra vår første nidkjærhet og til og med føler ulyst ved livet på grunn av tretthet og sløvhet! La da de hellige fedres eksempel tenne deg i brann igjen, så du ikke synker ned i åndelig likegyldighet.
 
Kapittel 19

Om fromhetsøvelser

Et virkelig fromt menneskes liv må både religiøst og moralsk være slik at han i sitt indre er som han i det ytre synes å være for menneskene. Ja, han burde være det meget mer i sitt indre enn det hans ytre viser, for Gud er den som ser inn i oss. Derfor bør vi ha den høyeste ærefrykt for ham, hvor vi enn går, og vi skulle vandre rene som englene for hans åsyn. Hver dag bør vi fornye vårt forsett og strebe etter den åndelige glød som om vi nettopp var kommet til omvendelse, og si:
”Hjelp meg, Herre min Gud, at jeg kan stå fast i mitt gode forsett og i din hellige tjeneste, og gi meg kraft til å begynne for alvor fra i dag av. For det jeg har gjort inntil nå, er ingen ting.”
Vår åndelige vekst står i forhold til vårt forsett, og den som ønsker fremgang i det gode, trenger stor flid og påpasselighet. Men hvis den som er sterk i sitt forsett ofte svikter, hvordan skal det da gå den som sjelden eller uten fasthet setter seg et mål?
Det hender at vi på forskjellige måter oppgir vårt gode forsett, og den minste unnlatelse i fromhetsøvelsene kan føre til store tap. De gode forsett hos de rettferdige støtter seg mer til Guds nåde enn til egen visdom, og på ham stoler de alltid i alt det de gjør. For mennesket legger planer, men det er Gud som rår. Og det er ikke mennesket som bestemmer over sin egen vei.
Dersom en av hensyn til sin neste unnlater den sedvanlige fromhetsøvelse, vil den senere lett kunne tas opp igjen. Men hvis det er på grunn av ulyst eller likegyldighet den forsømmes, da er det forkastelig og det kan gjøre stor skade. Vi må være faste og bestemte i våre forsetter, særlig på de områder der hindringene er størst.
Både det som er utenom oss og i oss må vi i like sterk grad ransake og rette på, da begge deler er av betydning for vår vekst. Hvis du ikke stadig er i stand til å samle tankene dine, så gjør det i hvert fall en gang i mellom og i det minste én gang om dagen, enten morgen eller kveld. Om morgenen skal du fatte gode forsetter, og om kvelden skal du ransake din vandel, hvordan du i dag har vært i tanker, ord og gjerning. For i disse tingene har du kanskje flere ganger krenket både Gud og din neste.
Rust deg som en mann mot djevelens lumske angrep. Tøyl din gane, og du vil lettere tøyle all kjødets tilbøyelighet. Vær aldri helt uvirksom, men les eller skriv eller be eller tenk eller gjør noe som kommer andre til gode. Kroppslig arbeid må gjøres med forsiktighet og kan ikke utføres på samme måte av alle. De øvelser som ikke er felles, må ikke vises for andre, for de som er ens egne, utføres sikrest i enerom. Pass på at du ikke er slapp i de daglige plikter, men mer villig til dine egne gjøremål. Når du helt og trofast har utført pliktene dine og det som er pålagt deg, og du fremdeles har tid til overs, da kan du ofre deg for deg selv som din fromhet ønsker det.
Alle kan ikke utføre den samme fromhetsøvelse, men ett gagner den ene og noe annet mer den andre. Øvelsene kan også være forskjellige, alt etter tid og anledning. Noen øvelser passer best på festdager, andre passer på hverdager. Noe trenger vi bedre i fristelsens time enn når vi har fred og ro. Når vi er bedrøvet, tenker vi gjerne andre tanker enn når vi er glade i Herren.
Fra den ene festdag til den andre bør vi fatte slike forsetter som om vi er i ferd med å forlate denne verden for å feire den evige fest i himmelen. Derfor bør vi omhyggelig gjøre oss klar så lenge det er tid til fromme øvelser, og leve edlere og mer pliktoppfyllende som om det var like før vi skulle høste lønnen for vårt arbeid av Gud. Og dersom tiden skulle strekke ut, da skal vi tro at vi ennå ikke er vel forberedt, men ennå er uverdige til en så stor herlighet som skal åpenbares på oss når tiden er inne. Så la oss bedre gjøre oss rede til vår bortgang. ”Salig er den tjener,” sier evangelisten Lukas, ”som Herren finner våken når han kommer. Sannelig sier jeg dere: Han skal sette ham over alt han har” (Luk. 12, 37 og 44).
 
Kapittel 20

Om kjærlighet til ensomhet og stillhet

Søk en beleilig tid til å være alene med deg selv og tenk ofte over Guds store velgjerninger. La alle unyttige ting fare. Les slike skrifter som mer tjener til å vekke anger enn bare skaffer atspredelse. Hvis du holder deg unna tomt snakk og ikke flakker omkring og hører på nyheter og rykter, da vil du lett finne tilstrekkelig tid og anledning til å sysle med gode betraktninger. De kristne som nådde høyest, unngikk ofte omgang med andre mennesker så snart de kunne det, og foretrakk å leve i ensomhet for Gud.
Den romerske forfatteren Seneca har sagt:
”Hver gang jeg har vært blant mennesker, er jeg kommet hjem som et mindre godt menneske.”
Dette erfarer vi ofte når vi snakker lenge sammen. Det er lettere helt å tie enn ikke å bruke for mange ord. Det er lettere å leve ubemerket hjemme enn å kunne vokte tilstrekkelig på seg selv når en er ute. Den som derfor lengter etter å nå til et indre og åndelig liv, må som Jesus søke vekk fra mengden.
Ingen kan trygt tre frem offentlig uten den som gjerne kan være alene med seg selv. Ingen kan trygt tale uten den som gjerne tier. Ingen kan trygt være den første uten den som gjerne vil være den siste. Ingen kan trygt befale uten den som har lært å lyde. Ingen eier den trygge glede uten den som har den gode samvittighets vitnesbyrd i sitt indre. Men selv en slik trygghet må hos de kristne alltid henge sammen med gudsfrykt. Og de må ikke være mindre årvåkne og ydmyke selv om de utmerker seg ved nåde og store dyder. Men de onde menneskers trygghet har sitt utspring i hovmod og formastelighet og viser seg til sist å være selvbedrag. Vent deg aldri full trygghet i dette liv.
De som menneskene holder for å være de beste, er ofte kommet i større fare enn andre, fordi de stolte for mye på seg selv. Derfor er det for mange til større gagn at de ikke er helt fri for fristelser, men at de ofte blir anfektet, for at de ikke skal bli for trygge og bli hovmodige eller altfor lett høre på utvortes trøst.
Den som aldri ville søke den glede som forgår, eller aldri ville la seg påvirke av denne verden, hvilken god samvittighet ville ikke han bevare! Den som kunne fri seg fra all tom bekymring og bare tenke på det som tjente til hans frelse og på guddommelige ting, hvilken ro og fred ville ikke han eie!
Ingen er verdig til den himmelske trøst som ikke flittig har øvd seg i hellig sønderknuselse. Hvis du ønsker å oppnå en sann anger i hjertet, gå da inn i ditt kammer og steng verdens larm ute, som skrevet står:
”Tenk dere om på leiet, vær stille!” (Salme 4, 5).
I ditt lønnkammer vil du finne det du ofte mister utenfor det. Desto mer fortrolig du blir med ditt lønnkammer, desto kjærere blir det for deg. Men hvis du går inn dit med uvilje, dess kjedeligere vil du synes det er der.
Dersom du i begynnelsen av din omvendelse flittig gjør bruk av ditt lønnkammer, vil det senere bli en elsket venn for deg og din kjæreste trøst.
I stillhet og ro vokser den fromme sjel og lærer å forstå skriftens hemmeligheter. Der finner den de tårestrømmer som den hver natt kan bade og rense seg i. Desto mer den fromme sjel fjerner seg fra all verdens larm, desto mer fortrolig blir den sin Skaper. Den som slik kan holde seg unna mennesker, ham vil Gud komme nær med sine hellige engler.
Det er bedre å leve skjult og ta vare på seg selv enn å forsømme seg selv og gjøre store og merkelige ting. Den som har viet seg til Gud bør sjelden gå ut, unngå å bli sett og heller ikke se mennesker.
Hvorfor vil du se det som du ikke kan eie? ”Verden forgår og den lyst” (1. Joh. 2, 17). Kjødets begjær driver mennesket ut i tomme atspredelser, men når de er over, hva har du da med deg hjem annet enn en tynget samvittighet og et atspredt hjerte? Din glede når du går ut, blir ofte til sorg når du vender hjem, og en kveld i glede gjør morgenen trist. Slik er all kjødelig glede behagelig når den kommer, men den ender med samvittighetsnag og død.
Hva kan du se andre steder som du ikke kan se her hjemme? Se på himmelen og jorden og alle grunnstoffene, og det er jo av disse alle ting er bygd opp. Hva kan du vel se der ute som aldri forgår under solen? Tror du kanskje at du kan mettes? Det vil aldri skje. Selv om du så alt det som finnes i verden, hva var det vel annet enn et tomt syn?
Løft dine øyne til Gud i det høye og be for dine synder og forsømmelser. La de forfengelige beholde det forfengelige, men streb du etter det som Gud har befalt deg. Lukk din dør etter deg og kall på Jesus, din elskede venn! Bli i ditt lønnkammer sammen med ham. Ikke noe annet sted vil du finne en så stor fred. Hvis du ikke hadde gått ut og hadde du ikke hørt nye rykter, da hadde du lettere blitt bevart i denne fred. Men fordi du så lett forlater ditt lønnkammer, har du så ofte uro og bekymring i ditt hjerte.
 
Kapittel 21

Om anger i hjertet

Hvis du vil gjøre fremgang i det gode, da bevar gudsfrykten i ditt hjerte. Vær ikke altfor fri, men hold ditt sinn under kontroll. La heller angeren være i ditt hjerte, så vil du finne oppbyggelse. Den rette anger bringer for dagen mange ting som lettsindigheten ikke bruker lang tid på å ødelegge. Det er underlig at mennesket noen gang kan være fullkommen glad i dette liv, når en tenker på at en er fremmed og landflyktig i denne verden, og det er så mange farer som truer sjelen.
På grunn av hjertets lettsindighet og fordi vi så lett overser vår skrøpelighet, merker vi ikke sjelens smerte.
Ofte kommer vi med en latter når det hadde vært mer på sin plass med tårer. Det finnes ingen sann frihet og heller ingen virkelig lykke uten i gudsfrykt og med en god samvittighet. Lykkelig er den som har kraft til å avvise alle distraherende hindringer og samle sitt sinn til hellig anger! Lykkelig er den som kan forsake alt som kan besmitte eller tynge samvittigheten! Kjemp som en mann! Vane overvinnes ved vane.
Hvis du lar andre få være i fred, vil heller ikke de hindre deg i ditt arbeid. Bland deg ikke i andres saker, og la deg heller ikke bli trukket inn i saker til dem som er høyere på rangstigen enn du. Rett først og fremst ditt blikk mot deg selv før du begynner å formane dem du er venn med. Sørg ikke hvis mennesker ikke synes om deg, men sørg heller over at du ikke oppfører deg slik som det passer seg en brennende kristen og en Guds tjener. Ofte er det bedre og tryggere hvis et menneske har lite å trøste seg ved i denne verden, især slike ting som tilfredsstiller vår menneskelige natur. Men hvis vi sjelden eller aldri opplever den guddommelige trøst, da er feilen vår, fordi vi ikke søker hjertets sanne anger og heller ikke løsriver oss fra den tomme trøst vi finner i verden. Erkjenn derfor at du ikke er verdig den guddommelige trøst, men heller fortjener mye lidelse. Når et menneske har en fullkommen anger, da blir hele verden tung og bitter for ham. Et godt menneske finner tilstrekkelig grunn til å sørge og gråte, for om han tenker på seg selv eller sin nabo, ser han at ingen lever her uten prøvelser. Og jo strengere han betrakter seg selv, desto mer finner han grunn til å sørge. Vår synd og ondskap er i sannhet årsak til sorg og indre smerte. Men vi er så omgitt av ondskap at vi bare sjelden klarer å løfte vårt blikk mot de himmelske ting.
Hvis du oftere tenkte på din død enn på å leve et langt liv, ville du uten tvil arbeide med større iver på din egen forbedring. Men fordi vi lukker vårt hjerte for slike ting, og i stedet klynger oss til det som verden lokker med, fortsetter vi å være kalde og likegyldige.
Ofte er det åndelig fattigdom som er årsaken til at vi så lett klager. Be derfor ydmykt til Herren at han skal skjenke deg den rette angrende ånd, og si som profeten: ”Gi meg det brød å spise som er gråt, og gi meg tårer å drikke i fullt mål!” (Se Salme 80, 6).
 
Kapittel 22

Om betraktningen av den menneskelige elendighet

Hvor du enn er og hvor du enn vender deg, så er du elendig dersom du ikke vender deg til Gud. Hvorfor er du så urolig når det går deg slik som du ikke vil eller ønsker? Hvem er det vel som får alt etter sitt eget ønske? Verken jeg eller du eller noe annet menneske på jorden. Ingen er i verden uten trengsel eller angst, uansett om det er konge eller pave. Hvem er det så som er lykkeligst? Ganske sikkert den som kan utholde alt for Guds skyld.
Mange svake og skrøpelige sier: ”Se, hvor godt det eller det menneske har det! Se, hvor rik han er! Hvor stor og mektig og opphøyet han er!” Men løft dine øyne til de himmelske goder. Da vil du se at alle slike timelige goder er for ingenting å regne. De er så usikre, og fører mer til bekymring og frykt for den som eier dem. Menneskets lykke består ikke i å ha timelige goder i overflod. Det er tilstrekkelig å ha det som dekker de beskjedne behov.
Livet på jorden er sannelig en elendighet. Jo åndeligere et menneske streber etter å være, besto bitrere blir det nærværende liv for ham. For desto sterkere føler og ser han menneskets fordervelighet og svakhet. For å spise og drikke, våke og sove, hvile og arbeide og være underlagt de andre naturnødvendigheter, det er i sannhet en stor plage og elendighet for det fromme mennesket som ønsker å være løst og fri fra all synd.
Min venn, gi ikke opp ditt håp om å gjøre fremgang i de åndelige ting. Du har ennå tid. Men hvorfor utsette det til i morgen? Stå opp, begynn øyeblikkelig, og si: ”Nå er tiden inne for å handle, når er det på tide å kjempe, nå er det den beleilige tid til å forbedre meg!” Når du har det ille og plages, da er tiden inne. Du må ”gå gjennom ild og vann før du føres ut til overflod” (se Salme 66, 12). Så lenge du ikke vinner over deg selv, kan du heller ikke vinne over synden. Så lenge vi bærer på dette skrøpelige legemet kan vi aldri være uten synd eller leve uten smerte. Vi skulle gjerne hvile fra all elendighet, men fordi vi ved synden har tapt uskyldigheten, har vi også mistet den sanne velsignelse. Derfor bør vi bevare vår tålmodighet og vente på Guds barmhjertighet, inntil syndens rike forgår og ”dette dødelige kan bli oppslukt av livet” (2. Kor. 5, 4).
Hvor stor er ikke vår karaktersvakhet! I dag bekjenner du dine synder. I morgen gjør du de samme synder igjen. I det ene øyeblikket bestemmer du deg for å gjøre det bedre, og om en time handler du som om du aldri hadde tatt noen beslutning om å leve et bedre liv!
Derfor har vi all mulig grunn til å være ydmyke, vi som er så svake og ustadige!
 
Kapittel 23

Om tanker om døden

Du skal ikke være her i live så lenge. Tenk derfor på hvordan det er fatt med deg. I dag i live, i morgen død!
Hvor sløvt og hardt er ikke det menneskelige hjerte! Vi tenker bare på det som nå er og bekymrer oss lite om det som skal bli.
I stedet burde du planlegge hvert ord og hver handling som om du snart skulle dø. Hvis du hadde en god samvittighet, skulle du ikke være redd for å dø. Det er bedre å flykte fra synden enn fra døden. Hvis du ikke er beredt til å dø i dag, hvordan kan du tro at du vil være bedre beredt i morgen? Morgendagen er uviss. Hvordan kan du være sikker på at du skal få oppleve morgendagen?
Om vi lever lenge, gjør ikke det oss automatisk til bedre mennesker. Derimot øker det ofte vår skyld! Det ville være vidunderlig om vi bare én eneste dag kunne leve slik som vi skulle! Det er mange som kan fortelle deg datoen for sin omvendelse, men omvendelsens frukter er det vanskeligere å finne frem til!
Hvis det å dø er så fryktelig, er det kanskje ennå farligere å leve! Salig er den som alltid har dødens stund for øye og hver dag gjør seg beredt til døden. Har du noen gang sett et menneske dø? Husk at også du skal gå den samme vei.
Når morgenen bryter frem, tenk da på at du kanskje ikke vil oppleve solnedgangen. Og når kvelden leirer seg, må du ikke ta morgendagen for gitt! Vær derfor alltid beredt, og lev slik at døden aldri finner deg uforberedt. ”Vær derfor også dere beredt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det!” (Matt. 24, 44).
Når din siste time kommer, vil du få et nytt perspektiv for hele ditt liv, og du vil dypt angre på at du har vært så skjødesløs og likegyldig.
”Se, nå er den rette tid, nå er frelsens dag!” (2. Kor. 6, 2). Den tid vil komme da du vil ønske deg én dags eller én times frist så du kan få gjort godt igjen ting du angrer på. Hvem vet om du får anledning til det!
Prøv å leve slik at du, når din dødstime kommer, heller kan glede deg enn være redd. Lær allerede nå å avdø fra verden, for at du kan begynne å leve med Kristus.
Det er tåpelig å gå ut fra at du skal få et langt liv, når du ikke engang er sikker på at du skal få oppleve morgendagen! Det er mange som plutselig er blitt revet vekk fra denne verden. Tenk på alle de du har hørt om som har druknet, blitt kvalt eller dødd under en eller annen aktivitet! Brann, våpen, sykdom, røvere – alt dette er uventede trusler som vi stadig lever i skyggen av. ”Mennesket er som et vindpust, dets dager som en flyktende skygge” (Salme 144, 4).
Kjære sjel, gjør nå alt så godt du kan, for du vet ikke når du skal dø, og du vet heller ikke hva som venter deg etter døden. Mens du har tid må du begynne å samle deg skatter i himmelen. Tenk bare på det som er til frelse for din sjel. Bry deg bare om det som hører Gud til.
Lev alltid som en gjest og en fremmed her på jorden, én som ikke har noe med denne verdens saker å gjøre. Bevar ditt hjerte fritt og løft det opp mot Gud. ”For her på jorden har vi ingen by som består, men lengter etter den som skal komme” (Hebreerbrevet 13, 14). Det er dit vi skal sende våre daglige bønner, sukk og tårer. Og så, når du dør, vil din ånd fryde seg over å være hjemme hos Kristus. Amen.
 
Kapittel 24

Om dom og straffen for synder

Du må alltid se frem til enden og hvorledes du skal kunne bestå for Gud, din dommer, som du ikke kan skjule noen ting for. Han lar seg ikke bestikke med gaver eller unnskyldninger, men han vil dømme deg med rettferdighet. Du som ofte er redd når du ser uttrykket i ansiktet til et menneske som er sint, hva skal du da føle når du står foran Gud som kjenner alt om ditt syndige og onde liv? Men ennå er det tid til å gråte og sørge, ennå kan din oppriktige anger hjelpe deg og rense deg.
Dette er bildet på et tålmodig og renset sinn:
Hvis du blir utsatt for fornærmelse og ondskap, bedrøves du mer over den andres ondskap enn over den urett som er gjort mot deg. Du ber gjerne for dine fiender og du tilgir deg av hjertet. Hvis du har krenket eller såret noen, ber du straks om tilgivelse. Medlidenhet er sterkere enn sinne hos deg. Du undertvinger din egen vilje for at kjødet skal være underlagt ånden.
Det er bedre å bli renset fra sine synder her enn å lide for dem senere.
Derfor er det ingen fremtid i noe annet enn i å elske og tjene Gud. Hvis du elsker av hele ditt hjerte, vil du ikke frykte for verken død, straff, dom eller helvete. Den fullkomne kjærlighet gir guddommelig trygghet. Men hvis din kjærlighet ennå ikke er så sterk at den avholder deg fra å synde, så kan kanskje frykten for helvete gjøre det.
Kapittel 25

Om ivrig forbedring av hele vårt liv

Det var en gang et menneske som ofte vaklet engstelig mellom frykt og håp. Utmattet av sorg kastet han seg ned foran alteret i en kirke og sa:
”Å, om jeg bare visste om jeg vil klare å holde ut inntil enden!”
Straks hørte han det guddommelige svar i sitt hjerte:
”Hvis du visste det, hva ville du så gjøre? Gjør nå det som du ville gjøre da, så er du sikker.”
Trøstet og styrket ga han seg inn under den guddommelige vilje, og hans ergrelse forsvant.
”Stol på Herren og gjør det gode, så skal du få bo i landet. Legg vinn på troskap! Ha din lyst og glede i Herren, så gir han deg det ditt hjerte ønsker! Legg din vei i Herrens hånd, stol på ham, så griper han inn.” (Salme 37, 3-5).
Unngå hos deg selv det som du ikke liker hos andre.
Når du ser eller hører noe som er godt og mønsterverdig, da la det oppflamme deg til å etterligne det. Men hvis du ser noe som er å klandre, da vokt deg så du ikke gjør det samme. Og hvis du allerede har gjort det, da må du straks rette opp ditt feiltrinn. For på samme måte som du ser andres handlinger, slik ser de dine.
Du vil alltid glede deg om aftenen når du har brukt dagen på en god måte. Våk over deg selv og forman deg selv. Hvordan det enn står til med andre, så forsøm ikke deg selv. Den fremgang du gjør, er avhengig av den kraft du bruker for å overvinne deg selv. Amen.
 
Del 2
Formaninger om det indre liv

 
Kapittel 1
Om det indre liv

”Guds rike er iblant dere,” sier Herren.
Omvend deg av hele ditt hjerte til Herren. Vend deg bort fra denne elendige verden, og din sjel skal finne hvile. Lær å forakte de utvortes ting og hengi deg til de åndelige, så skal du se at Guds rike kommer til deg. ”For Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd” (Romerbrevet 14, 17).
Og dette er noe som ikke blir gitt til de ugudelige. Kristus vil komme til deg og gi deg av sin spesielle trøst, dersom du har gjort ditt hjerte i stand til ham. All hans herlighet og skjønnhet oppleves innenfra. Der finner han sin lyst. Han kommer ofte på besøk til det menneske som lever et indre liv. Han samtaler med ham og gir ham trøst og fred. Det er vidunderlig å ha en slik venn!
Kom da, du trofaste sjel! Gjør ditt hjerte i stand til denne brudgom, så vil han komme til deg og ta bolig hos deg, slik som han selv sier:
”Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham” (Joh. 14, 23).
Gi derfor Kristus rom, og nekt alt annet inngang. Når du har Kristus, er du rik og har nok. Han vil gi deg det du trenger, slik at du ikke behøver å sette din lit til mennesker. For mennesker kan fort forandre seg. Du kan ikke stole på dem. De som er for deg i dag, kan være imot deg i morgen. Men Kristus blir til evig tid trofast.
Sett all din lit til Gud. Frykt og elsk ham alene. Han vil ha omsorg for deg og gjøre alt til ditt beste. ”For her på jorden har du ingen by som består” (Hebr. 13, 14), men over alt er du en fremmed og en pilegrim, og du vil ikke finne hvile uten i inderlig samfunn med Kristus. Hvorfor ser du deg om etter et hvilested her? Dette er ikke stedet. Himmelen er ditt hjem. Der hører du hjemme. Alt jordisk er bare forbigående. Alle ting forgår, og du med dem. Pass derfor på at du ikke fester deg for sterkt ved dem, slik at du blir grepet av dem og går til grunne.
Hos Gud i det høye skal dine tanker være, og dine bønner skal stadig være til Kristus. Hvis du synes det er vanskelig å holde dine tanker festet om de høye og himmelske ting, tenk da på Kristi lidelser og hans sår. Dette vil bringe deg trøst når du er i prøvelser, og det vil ta bort brodden av mange sårende ord som kommer fra verden. Kristus var også i verden. Han ble også foraktet av mennesker og forlatt av både venner og disipler. Når Kristus fant seg i å lide og bli foraktet, hvordan våger da du å klage over noe? Kristus hadde fiender og baktalere, og så ønsker du å ha bare venner og velgjørere?
Hvordan skal din tålmodighet engang få himmelens krone, hvis du ikke har hatt noen jordisk motgang? Hvis du ikke tåler motgang, hvordan kan du da være Kristi venn? Hold ut sammen med Kristus og for Kristus, hvis du vil herske med Kristus. Hvis du først har lært Jesu Kristi hemmeligheter å kjenne, og smakt litt av hans inderlige kjærlighet, da vil du ikke bekymre deg om din egen fordel eller skade, men heller glede deg over den hån og lidelse du har fått smake fra menneskers side.
Den som elsker Jesus og sannheten og som er en oppriktig kristen, han kan fritt vende seg til Gud, heve seg til et liv i Ånden og nyte en salig hvile.
Den som verdsetter alle ting for hva de er, og ikke for hva de sies eller synes å være, han er i sannhet vis og er mer opplært av Gud enn av mennesker.
Hvis du er god og ren nok i ditt indre, vil alle ting tjene deg til det gode og gi deg fremgang. Fordi du ennå ikke er fullkomment avdød fra deg selv, og ikke frigjort fra det jordiske, er det så mange ting som uroer deg.
 
Kapittel 2
Om ydmykhet

Bry deg ikke så mye om hvem som er for deg eller imot deg, men vær bare opptatt av at Gud er med deg i alt du foretar deg. Hvis du har god samvittighet, skal nok Gud forsvare deg. Og den som Gud hjelper, kan ikke skades av noen ondskap. Hvis du kan tie og tåle, skal du få se hvordan Gud hjelper deg. Han vet når og hvordan kan skal redde deg. Stol på ham.
Det kan være nyttig for oss at andre ser våre feil og klandrer oss for dem. Det hjelper til å holde oss ydmyke. Gud elsker og trøster ham, gir ham rikelig av sin nåde, og løfter ham til herlighet og ære etter fornedrelsen.
Gud åpenbarer sine hemmeligheter for den som er ydmyk, og han trekker ham nærmere inn til sitt hjerte.
Hvis du er ydmyk, vil du bevare din fred, selv om du blir gjort til skam. For du støtter deg til Gud og ikke til verden. Du må ikke tro at du har gjort fremskritt hvis du ikke i ydmykhet akter andre for høyere enn deg selv.
 
Kapittel 3
Om det gode og fredsommelige menneske

Hvis du har fred i ditt eget hjerte, vil du også kunne bringe andre fred. Den som lett lar seg bringe ut av fatning, kan også lett venne det gode til det onde, og er snar til å tenke det verste. Men den som er fredsommelig, vender alt til det gode. Den som er fredsommelig, er ikke mistenksom overfor andre. Den utilfredse og urolige, derimot, plages alltid av mistanke. Han har ikke selv ro, og han lar ikke andre få ro. Han sier ofte det han ikke burde si, og han unnlater ofte å gjøre det som hadde vært mest gagnlig for ham. Han tenker på hva andre er forpliktet til å gjøre, og overser det han selv er pliktig til. Vær derfor først nidkjær mot deg selv. Da først kan du med rette være nidkjær mot din neste.
Du unnskylder så gjerne deg selv og dine handlinger, men andres unnskyldninger er du streng mot. Det var bedre om du anklaget deg selv og unnskyldte din bror. Hvis du ønsker overbærenhet fra andre, må du selv være overbærende mot andre.
Det er ikke vanskelig å omgås gode og saktmodige mennesker, for alle holder mest av dem som er av samme mening som en selv. Men å kunne leve i fred med onde eller rå og gjenstridige mennesker, det er en stor nåde og prisverdig gave.
Det finnes noen som har fred med seg selv og også har fred med andre. Og det finnes dem som verken har fred selv eller som lar andre i fred. De er til byrde for andre, men mest for seg selv.
Jo større tålmodighet, desto større fred. Den som er tålmodig, er herre over seg selv. Han er Kristi venn og arving til himmelen.
 
Kapittel 4
Om et rent sinn og en ærlig hensikt

På to vinger kan mennesket heve seg over det jordiske: Ærlighet og renhet. Ærligheten viser seg i hensikten, renheten viser seg i kjærligheten. Ærligheten er etter Guds eget hjerte, renheten ser ham og har sin lyst i ham. Hvis du ikke søker annet enn Guds vilje og din nestes beste, da vil du også oppleve en indre frihet.
Hvis ditt hjerte er rent, vil enhver skapning være et levende speil, en bok full av hellig lærdom. For ingen skapning er så liten og ubetydelig at den ikke viser oss noe av Guds godhet. Hvis du er innvendig god og ren, vil du uten hindring kunne se alt og forstå det rett. Et rent hjerte trenger igjennom himmel og helvete.
Som enhver er i sitt indre, slik dømmer han i det ytre. Hvis det finnes noen glede her i verden, er det den som er ren av hjertet som opplever den. Men hvis det noen steder er trengsel og angst, så er det den onde samvittighet som kjenner det best. Slik som jernet når det blir lagt i ilden, taper sin rust og blir glødende hvit, slik forvandles den som overgir seg helt til Gud og blir forvandlet til et nytt menneske. Det er når du begynner å bli lunken at du frykter den minste utfordring, og du prøver å komme unna på alle måter. Men når du ved Guds hjelp begynner å overvinne deg selv igjen og vandrer på Herrens vei, da blir de ting lette som du før syntes var så vanskelige.
 
Kapittel 5
Om rett selvbetraktning

Ikke stol på din egen dømmekraft når det gjelder deg selv. Vi mangler altfor ofte både nåde og åndelig sans til å se klart. Det vesle lyset som er i oss, slukner så lett ved vår egen forsømmelse. Vårt åndelige syn er ofte fattigere enn vi selv forstår. Ofte merker vi det ikke engang at vi er blinde i vårt indre. Ofte gjør vi det som er galt, og så gjør vi ondt verre med våre unnskyldninger. Ofte farer vi opp i sinne og kaller det for hellig vrede. Ofte klandrer vi små feil hos andre, og overser store feil hos oss selv. Vi er raske til å føle og veie det vi må tåle av andre, men vi legger ikke vekt på det andre må tåle av oss. Hvis vi veide våre egne saker på rett måte, ville vi ikke dømme andre så strengt.
Den som lever et indre liv, har fremfor alt et våkent øye med seg selv. Og den som har det, tier helst om andre. Hvis du er helt ut opptatt av ditt eget forhold til Gud, vil du ikke bry deg om det du hører fra andre.
Hvor er du når du ikke er hos deg selv? Og når du har vært opptatt av alle andre, hva har du vunnet når du har forsømt deg selv? Hvis du vil ha fred og samfunn med Gud, da må du sette alt annet til side og bare passe på deg selv.
La ikke noe være stort i dine øyne, ikke noe høyt, ikke noe kjært eller godt uten Gud selv eller det som kommer fra Gud. All trøst som kommer fra skapningen, er bare tomhet. En sjel som elsker Gud, er ikke tilfreds med noe mindre enn Gud. Gud alene er evig og uendelig. Han fyller alle ting, Han alene er trøst for sjelen og den rette glede for hjertet.
 
Kapittel 6
Om gleden ved en god samvittighet

Et godt menneskes ære er vitnesbyrdet fra en god samvittighet. Hold din samvittighet ren, og du vil alltid ha glede. En god samvittighet kan bære tunge byrder, og den er glad selv under store prøvelser. En dårlig samvittighet er alltid redd og urolig. Din søvn vil være god hvis ditt hjerte ikke anklager deg.
De som er onde, er aldri virkelig lykkelige. De har ingen fred. ”De gudløse har ingen fred, sier Herren” (Jes. 48, 22).
Og dersom de sier: ”Ingen ulykke vil komme over oss”, da må du ikke tro på dem! For Guds vrede vil en dag overraske dem, og deres gjerninger og deres tanker skal bli til skamme.
Verdens ros er kortvarig, og den følges alltid av sorg. De godes ære ligger i deres samvittighet og ikke i menneskers munn. De rettferdiges glede er av Gud og i Gud, og deres lys er sannheten. Den som lengter etter den sanne og evige ære, bryr seg ikke om den timelige. Stor fred i hjertet har den som verken bryr seg om menneskers ros eller anklage.
Du blir ikke noe bedre menneske fordi mennesker roser deg. Og du blir heller ikke noe dårligere menneske fordi mennesker anklager deg. Du er den du er. Ord kan ikke forandre deg. Gi akt på det du er i ditt indre, så vil du ikke bry deg om det mennesker sier om deg. Mennesker ser på det ytre, men Gud ser på hjertet. Mennesket ser på gjerningene, men Gud veier tankene. Kjennetegnet på en ydmyk ånd er alltid å gjøre det gode og ikke opphøye seg selv. Kjennetegnet på stor renhet og indre tillit er at en ikke søker trøst hos noen skapning.
Den som ikke søker vitnesbyrd for seg utenfra, viser at han har overgitt seg helt til Gud. ”Det er ikke den som gir seg selv anbefaling, som består prøven,” sier Paulus, ”men den som Herren anbefaler.” Å vandre med Gud i sitt indre, og ikke bli fanget av noen lyst i det ytre, det kan et menneske gjøre som lever et indre liv.
 
Kapittel 7
Om å elske Jesus over alle ting

Lykkelig er den som vet hva det vil si å elske Jesus og som akter seg selv som liten for Jesu skyld. Vår kjærlighet til Jesus må overgå all annen kjærlighet. Elsk verden, og du vil gå under sammen med den. Hold fast på Jesus, og du skal bestå for evig!
Elsk ham! La han være din venn! Selv om alle andre går fra deg, er han trofast helt til enden.
Enten du vil eller ikke, må du engang skilles fra alle her. Derfor må du holde deg nær Jesus i liv og i død. Stol på hans trofasthet. Når alle andre svikter, kan han hjelpe deg.
Din elskede venn er slik at han ikke vil ha noen annen ved siden av seg, han ønsker å eie ditt hjerte alene.
Hvis du søker Jesus i alle ting, vil du også finne ham. Og hvis du bare søker deg selv, vil du også bare finne deg selv, og det vil føre til ulykke for deg. Den som ikke søker Jesus, er til større skade for seg selv enn hele verden og alle fiender til sammen.
 
Kapittel 8
Om fortrolig vennskap med Jesus

Når Jesus er hos oss, er alt godt, og det er ikke noe som synes å være vanskelig. Men når Jesus ikke er hos oss, er alt tungt. Når Jesus ikke taler til oss i vårt indre, da er all trøst forgjeves. Men det minste ord fra ham er til stor hjelp og trøst.
Husk hvordan Maria straks reiste seg og sluttet å gråte da Marta sa til henne:
”Mesteren er her og kaller på deg!” (Joh. 11, 28).
Det er vidunderlig når Jesus kaller oss fra tårer til åndens glede!
Livet uten Jesus er som en hage som tørker i solen. Hvor tåpelig det er å søke noe uten Jesus! Hva kan verden gi deg uten ham? Å være uten Jesus er det harde helvete, å være hos Jesus er det herlige paradis.
Hvis Jesus er hos deg, kan ingen fiende skade deg. Den som finner Jesus, har funnet en stor skatt, den beste av alle. Og den som mister Jesus, mister ufattelige meget, ja, mer enn hele verden. Fattigdom er livet uten Jesus, men vennskap med ham er av umålelig verdi.
Det er en stor kunst å kunne ferdes med Jesus, og det er stor visdom å holde fast ved ham. Vær ydmyk og fredsommelig, så skal Jesus være med deg. Vær gudfryktig og stille, så vil han bli hos deg.
Dersom du vender deg bort til de ytre ting, er det lett å jage Jesus bort. Men hvis du jager ham bort og mister ham, hvem skal du da gå til for å finne en slik venn? Uten en venn kan du ikke leve lykkelig, og hvis Jesus ikke er din venn fremfor alle andre venner, vil du bli både trist og ensom. Det ville være bedre å få hele verden imot seg enn å støte Jesus bort.
Du må gjerne ha mange venner og være glad i dem. Men du må elske Jesus med en særlig kjærlighet. Elsk andre på grunn av Jesus, men elsk Jesus for hans egen skyld! Be for både dine venner og dine fiender. Be Gud om å føre dem slik at også de må lære å kjenne og elske Jesus. Du må aldri ønske å bli rost eller elsket fremfor andre, for det hører bare Gud alene til.
Vær gjennom alle ting sterk i Gud! Stå fast i ham og bær det som måtte komme til Jesu Kristi ære. For etter vinter kommer sommer, etter natt kommer dag, og etter storm kommer den store stillhet.
 
Kapittel 9
Om å unnvære all trøst

Det er ikke vanskelig å unnvære menneskelig trøst når en får trøst av Gud. Men å være uten trøst av både Gud og mennesker og til Guds ære gjerne tåle denne sjelens forlatthet og ikke søke seg selv i noen ting og ikke se på sin egen fortjeneste, ja, det er stort og større enn stort.
Hvorfor skulle noen bli imponert hvis du er glad og trofast når alt går slik som du ønsker? Lykkelig er den som bæres av Guds nåde. Det er ikke å undres over at du ikke kjenner byrden så lenge den Allmektige bærer den for deg!
Du må gjennomgå en lang og vanskelig indre kamp før du begynner å overvinne deg selv og overlate ditt hjerte til Gud.
Derfor, når Gud gir deg åndelig trøst, da ta imot det med takknemlighet. Men vær klar over at det er en gave til deg. Det er ikke noe du har fortjent. Du må ikke la gaven gjøre deg oppblåst, men ta imot den med ydmykhet. Og pass på! Snart kan trøsten bli tatt fra deg, og da lurer fristelsene rundt neste hjørne.
Når trøsten slik blir tatt fra deg, må du ikke straks bli motløs. Vent på Gud i ydmykhet og tålmodighet, for han er mektig til å gi deg trøsten tilbake igjen og i enda rikere mål!
Dette er ikke noe nytt eller fremmed for den som kjenner Guds vei. De store hellige og gamle profeter opplevde denne skiftende tilstanden ofte. En dag da han følte nådens nærvær, sa han:
”Jeg kjente meg trygg og tenkte: ”Aldri i evighet skal jeg vakle.””
Men så ble nåden tatt fra ham, og det han opplevde da, forklarer han videre:
”Du skjulte ditt åsyn for meg, og jeg ble grepet av redsel.” Men mens dette sto på, fortvilte han likevel ikke, men han ropte enda mer inderlig til Herren:
”Herre, da ropte jeg til deg, inderlig ba jeg til min Gud.”
Til slutt forteller han om frukten av sin bønn. Han sier:
”Hør meg, Herre, og vær meg nådig! Herre, kom meg til hjelp!”
Hvordan skjedde det?
”Du vendte min sorg og klage til dans, du løste mine sørgeklær og hyllet meg i gledens drakt” (Se Salme 30, 7-12).
Når det gikk slik med de store og hellige, må vi som er svake og fattige ikke miste motet om vi snart er brennende i ånden og snart kalde som is. For den Hellige Ånd gir og tar etter sin egen guddommelige vilje. Derfor sier den salige Job:
”Du ser til det (mennesket) hver morgen og prøver det hvert øyeblikk” (Job 7, 18).
Hva skal jeg da håpe på eller trøste meg til, om ikke til Guds store nåde og barmhjertighet? For selv om jeg hadde hos meg gode mennesker, fromme brødre og trofaste venner, hellige bøker eller skjønne skrifter, eller vakre salmer og sanger, så ville alt dette være til liten hjelp hvis jeg var forlatt av nåden og overlatt til min egen fattigdom.
Jeg har aldri møtt noen så gudfryktig og hengiven at han ikke enkelte ganger har kjent at nåden har vært fjernere eller den kristne iver svakere. Ingen kristen har vært så opphøyd eller opplyst at han ikke før eller senere har følt seg fristet. Den som ikke har lidt noe for Guds skyld, er ikke verdig den guddommelige trøst. Det er den som er prøvet i fristelser som har fått løfte om himmelsk trøst:
”Den som seirer, ham vil jeg la spise av livets tre, som er i Guds paradis” (Åp. 2, 7).
Djevelen sover aldri, og ditt eget kjød er heller ikke dødt ennå. Derfor må du stadig være forberedt på kamp. Rundt omkring deg har du fiender som aldri sover.
 
Kapittel 10
Om takknemlighet for Guds nåde

Hvorfor søker du hvile, du som er født til arbeid? Vær mer forberedt på kors enn på glede.
Det er godt at Gud trøster oss med sin kjærlighet, men mennesket handler ille når det ikke til gjengjeld takker Gud for alt. Utakknemlighet kan stanse Guds nådestrøm til oss. Nåde får den som takker for nåden. Og det som blir tatt fra den stolte, blir ofte gitt til den ydmyke.
Jeg vil ikke ha en trøst som tar angeren fra meg, og jeg ønsker ikke åndelige syner hvis de gjør meg hovmodig. For ikke alt høyt er hellig, og ikke alt søtt er godt. Ikke alle ønsker er rene, og ikke alt kjært er etter Guds vilje. Den som er opplært med nådens gave og utdannet ved at den er blitt tatt tilbake, våger ikke å gi seg selv ære for noe godt, men heller bekjenne sin fattigdom og nakenhet. Gi Gud det som er Guds, og tilskriv deg selv det som er ditt, det vil si: Takk Gud for hans godhet og nåde, og gi deg selv skylden for din synd og den straff den fører med seg.
Sett alltid deg selv nederst, så skal du få den høyeste plass. For høye plasser krever solid fundament. De største i Guds øyne er de som er minst i sine egne, og jo større deres herlighet er, desto mer ydmyke er de i seg selv. Mennesker som er fylt av ærlighet og himmelsk herlighet, ser ikke etter tom ros. De som er grunnfestet i Gud, kan ganske enkelt ikke være hovmodige. Når de vet at alle gode ting kommer fra Gud, søker de ikke ære av hverandre. De ønsker mer enn alt annet at Gud skal bli æret i dem.
Vær takknemlige for selv den minste gave, så vil du bli verdig til å få større ting. La den minste ting være likså kjær for deg som den største. For hvis du ser på giverens verdighet, vil ingen gave fra ham være liten eller verdiløs. Ingen ting av det som den Allmektige Gud gir, kan være av liten verdi. Ja, selv om han gir smerte og sorg, skulle vi takke ham for det, for han tenker alltid på vårt evige beste.

Kapittel 11
Om hvor få det er som elsker Jesu kors

Jesus har mange som elsker hans himmelske rike, men det er få som vil bære hans kors. Det er mange som ønsker trøst, men det er få som vil lide trengsel. Det er mange som er ivrige etter å sitte sammen med ham til bords, men det er få som vil være med ham og faste. Alle vil gjerne glede seg sammen med ham, men det er få som er villige til å lide for ham.

Det er mange som vil følge Jesus så langt som til brødsbrytelsen, men det er få som vil drikke lidelsens kalk.

Det er mange som er begeistret over hans mirakler, men det er få som følger ham til korsets skam.

Det er mange som elsker Jesus så lenge de ikke har noen vanskeligheter. Det er mange som lover og velsigner ham så lenge de mottar trøst fra ham. Men hvis Jesus skjuler seg, og forlater dem for en kort stund, da synker de sammen i klage og mismot.

Men de som elsker Jesus for Jesu egen skyld, og ikke på grunn av den trøst de kan få, de velsigner ham i trengsler og angst så vel som i dager fulle av trøst. Ja, selv om han aldri skulle trøste dem igjen, ville de likevel lovprise ham.

Hvilke utrolige krefter ligger det ikke gjemt i ren kjærlighet til Jesus, den som ikke er blandet med egne fordeler og egoisme!

Det er ett ord som beskriver dem som alltid er ute bare etter trøst: Leiesvenner. Er det kanskje ikke seg selv de ønsker, og ikke Jesus? Alt de tenker på er egen fordel og vinning.

Hvor finnes den som er villig til å tjene Gud uten vederlag? Det er sjelden å finne noen som er så åndelig! Kjenner du noen som i sannhet er fattig i ånden og frigjort fra alle skapte ting? Et slikt menneske ville være ”mer verdt enn perler”.

Om en mann ga bort alt han eide, er det likevel for ingen ting å regne. Om han gjorde streng bot, ville det likevel ikke bety noe. Og om han hadde fått den beste utdannelse, er det likevel langt igjen. Selv om han var brennende religiøs, var det likevel noe vesentlig som manglet. Hva var det? Han må først gi avkall på alt, også seg selv, slik at det ikke er noe igjen av egenkjærligheten. Og når han så har gjort alt det som kreves av ham, skal han likevel kjenne at han ikke har gjort noe.

Og selv om andre sier at det er enestående, skal han likevel si at han bare er en alminnelig tjener. Som evangeliet sier:

”Når dere har gjort alt det som er pålagt dere, skal dere si: Vi er uverdige tjenere og har gjort det vi var skyldige å gjøre” (Luk. 17,10).

Da først er han i sannhet fattig i ånden, og han kan si med salmisten:

”Vend deg til meg og vær meg nådig, for jeg er ensom og i nød” (Salme 25, 16).

Og likevel er ingen rikere, ingen mer mektig, ingen friere enn den som kan forsake seg selv og alle ting og sette seg selv på nederste trinn.

Kapittel 12
Om korsets kongevei

Det er mange som synes at dette er harde ord:

”Den som vil følge meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg” (Matt. 16, 24).

Men enda hardere vil det være å høre disse ordene til sist:

”Gå bort fra meg, dere som er forbannet, bort til den evige ild, som er gjort i stand for djevelen og hans engler” (Matt. 25, 41).

De som nå gjerne hører og følger korsets ord, har ingen grunn til å frykte en slik fordømmelse. Korsets tegn skal vise seg på himmelen når Herren kommer for å holde dom. Da skal alle korsets tjenere, som her i livet har levd som den korsfestede Kristus, møte den himmelske dommer med fortrøstning. Hvorfor er du da redd for å bære ditt kors, når det fører deg inn i et slikt rike?

I korset er det frelse.

I korset er det liv.

I korset er det beskyttelse fra våre fiender.

I korset er det styrke og kraft til vår ånd.

I korset er det åndelig glede.

I korset finnes summen av alle dyder.

I korset er helligheten blitt fullkommen.

Det finnes ikke frelse for sjelen eller håp for det evige liv uten i korset. Derfor må du ta ditt kors opp og følge Jesus. Han gikk selv foran og bar sitt kors, og han døde for deg på korset. Derfor skal også du bære ditt kors og lengte etter å dø på korset. For hvis du dør med ham, skal du også leve med ham. Og hvis du tar del i hans lidelse, skal du også få del i hans herlighet.

Gå hvor du vil og let hvor du vil! Du finner ikke noen bedre vei enn korsets kongevei.

Selv om du bruker din beste dømmekraft og legger de beste planer, vil du likevel finne at du må lide, enten frivillig eller ufrivillig. Altså kan du ikke komme utenom korset. Enten vil du føle legemlig smerte eller åndelig bedrøvelse. Snart vil du føle deg forlatt av Gud. Andre ganger er det din neste som setter deg på prøve. Og ofte er du rett og slett en byrde for deg selv. Og så lenge Gud ønsker at du skal bære korset, finnes det ikke noen lettelse, fordi det da er noe viktig han ønsker å lære deg gjennom prøvelsen. Du må lære å underkaste deg Gud helt og fullt, og bli mer ydmyk av det du må lide. Ingen opplever Kristi lidelse så inderlig som den som selv har opplevd noen lignende.

Over alt står korset ferdig og venter på deg. Du kan ikke flykte fra det. Uansett hvor langt du flykter, kan du ikke komme unna det. Og alle steds må du ha tålmodighet hvis du vil bevare din indre fred og vinne den evige kronen.

Hvis du bærer korset villig, vil korset også bære deg og føre deg frem til målet, til et sted der all lidelse er forbi, et sted som ikke finnes i denne verden. Men hvis du bærer korset uvillig, da gjør du det vanskelig for deg selv og skaffer deg enda større byrder. Likevel er du nødt til å holde ut. Og hvis du klarer å fri deg fra ett kors, vil du sikkert finne et annet, og det er enda tyngre.

Hvordan tror du at du skal slippe unna det som ingen andre har fått slippe? Hvem av alle de hellige har vært uten kors og trengsel i denne verden? Ikke engang vår Herre Jesus Kristus ble spart! ”Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?” (Luk. 24, 26). Hvordan kan du da tro at du skal finne en annen vei enn denne kongeveien som er den hellige korsveien?

Hele Kristi liv var kors og lidelse. Ønsker du så hvile og glede for deg selv? Da gjør du en stor feil, og du bedrar deg selv hvis du søker å unngå trengsler. For hele dette dødelige liv er fullt av elendighet og omkranset av mange kors. Jo høyere fremgang du har i Ånden, desto tyngre blir korset, for lidelsen i din landflyktighet øker i forhold til din kjærlighet til himlen.

Det ligger ikke i menneskets natur

Å bære korset

Å elske korset

Å undertvinge legemet

Å flykte fra ære

Å finne seg i å tåle anklage

Å forakte seg selv

Å bli foraktet av andre

Å lide allslags motgang og tap

Å ikke lengte etter lykke i denne verden

Hvis du forsøker å klare dette av deg selv, vil du mislykkes. Men hvis du stoler på Herren, vil du få kraft fra himmelen, og du vil bli i stand til å stå imot verden og få kontroll over din egen natur.

Derfor skal du bestemme deg for, som en god og trofast Kristi tjener, å bære din Herres kors med godt mot. Han ble jo selv korsfestet for din skyld. Drikk gjerne Herrens lidelseskalk, så sant du lengter etter å være hans venn. Overlat trøsten til Gud. La han gjøre hva han vil. ”Jeg mener at det vi må lide her i tiden, ikke er for noe å regne mot den herlighet som en gang skal åpenbares og bli vår” (Romerbrevet 8, 18).

Når du har kommet så langt, da vil trengselen for Kristi skyld være søt og kjær for deg, og du vil synes at du har funnet paradis på jord.

Så lenge lidelsen er tung for deg, vil du ha det vondt. Godta den, og du vil finne fred.

Selv om du ble rykket opp til den tredje himmel sammen med Paulus, er du ikke sikker mot all motgang av den grunn. Jesus sier: ”Og jeg skal vise ham alt han må lide for mitt navns skyld” (Apg. 9, 16).

Altså må du lide hvis du vil elske Jesus og tjene ham for alltid. Å, om du var verdig til å lide noe for Jesu navns skyld! Hvor stor herlighet skulle ikke da vente på deg, hvor stor glede for alle Guds hellige, hvor stor oppbyggelse ville ikke det være for din neste! Alle anbefaler tålmodighet, men det er få som er villige til å lide.

Det skal du vite, at du må leve ditt liv mens du avdør fra deg selv. Jo mer du dør fra deg selv, desto mer begynner du å leve for Gud. Du kan ikke forstå de himmelske ting før du er villig til å bære motgang for Kristi skyld. Det er ikke noe som er mer velbehagelig for Gud og mer nyttig for deg selv, enn at du er villig til å lide for Kristus. Og hvis du kan velge, så velg den tunge vei. Det vil gjøre deg mer lik Kristus.

Du kan være sikker på at hvis det hadde vært en bedre vei til menneskenes frelse enn lidelsens vei, da ville Kristus ha fulgt den. Men han har sagt oss rett ut at vi skal bære korset:

”Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp hver dag, og følge meg” (Lukas 9, 23).

Når alt er lest og hørt, vil dette være det endelige resultat:

”Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler” (Apg. 14, 22).

Del 3

Om indre trøst

Kapittel 1
Om Kristi indre tale til den troende sjel

(Sjelen:) ”Jeg vil høre hva Gud, Herren, sier” (Salme 85, 9). Salig er den sjel som hører Herren tale i sitt indre og som får trøstens ord fra ham.

Salige er de ører som hører den guddommelige hvisking og som stenger ørene for all surring fra denne verden.

Ja, salige er de ører som ikke hører på røstene utenfra, men som er åpne for de evige ting i det indre.

Salige er de som trenger inn i det innerste og som ved daglige øvelser forbereder seg til å motta himmelske hemmeligheter.

Salige er de som lengter etter å ofre seg helt for Gud, og som river seg løs fra alle verdslige hindringer.

Merk deg dette, min sjel, og steng portene til dine sanser, så du kan høre hva Herren, din Gud, taler til deg i dag.

Slik taler din elskede venn:

Jeg er din frelse, din fred, ditt liv. Bli hos meg, og du skal finne fred. La alt det som er forgjengelig fare. Søk det evige! Timelige ting er forførende, og de vil skuffe deg. Hvilken nytte er det i alt det skapte hvis Skaperen går fra deg? Kvitt deg derfor med alle verdslige ting. Vær trofast mot meg! Så skal du få oppleve den virkelige lykken!

Kapittel 2
Sannheten taler i vårt indre uten larmende ord

”Tal, Herre, din tjener hører” (1. Sam. 3, 9). ”Jeg er din tjener. Gi meg innsikt, så jeg kan skjønne dine lovbud!” (Salme 119, 125). Bøy mitt hjerte til dine ord, og la din tale falle som dogg i min sjel.

Israels barn sa engang til Moses:

”Tal med oss du, så skal vi høre! Men la ikke Gud tale med oss, for da dør vi!” (2. Mos. 20, 19).

Men, Herre, det er ikke slik jeg ber! I stedet bønnfaller jeg deg ydmykt slik som Samuel:

”Tal, Herre, din tjener hører!”

Jeg ønsker ikke at Moses eller noen av profetene skal tale til meg. Jeg ønsker at du, o Gud, skal tale til meg, du som har inspirert og lært opp alle profetene. Du alene kan gi meg fullgod opplæring, for uten deg kan ikke de lære meg noe.

Profetene kan nok tale ordene, men de kan ikke gi Ånden.

Deres tale kan nok være vakker, men hvis du tier, blir ikke hjertet satt i brann.

De kan gi meg ordene, men det er du som gir ordene mening.

De kan fortelle hemmeligheter, men det er du som kan gi forstand så jeg kan forstå dem.

De forkynner budene, men det er du som gir meg kraft til å holde dem.

De peker på veien, men det er du som gir meg kraft til å gå på den.

De påvirker i det ytre, men du opplyser mitt indre.

De vanner hagen, men det er du som får plantene til å gro.

De roper med ord, men det er du som hjelper meg til å forstå.

Derfor, o Herre, tal du til meg de evige sannheter med ditt ord, så mitt liv ikke skal være uten frukt. Så vil du ikke dømme meg for at jeg har hørt ditt ord uten å svare, kjent ditt ord uten å elske det, trodd ditt ord uten å lyde det.

Tal, Herre, din tjener hører! Du har det evige livs ord. Tal til meg! Trøst min sjel! Omdann mitt liv! Så vil jeg gi deg lov og takk og evig ære!

Kapittel 3
Guds ord skal høres med ydmykhet, men mange verdsetter det ikke

(Herren:) Mitt barn, hør mine ord – det er livgivende ord som overgår alle vismenns kunnskap: ”Mine ord er ånd og liv” (Joh. 6, 24), og kan ikke veies på den menneskelige forstands vektskål. De må ikke misbrukes til selvtilfredshet, men de skal høres i stillhet og mottas med ydmykhet og inderlig lengsel.

(Sjelen:) ”Salig er den du tukter, Herre, den du gir lærdom ved din lov. Slik lar du ham få ro og frir ham fra onde dager” (Salme 94, 12-13), så han ikke blir ensom på jorden.

(Herren:) Jeg er den som lærte profetene fra begynnelsen av. Selv nå fortsetter jeg å tale til alle, men mange er åndelig døve og hører ikke min røst. De fleste hører heller på verden enn på meg. Verden lover forgjengelige goder av liten verdi, og menneskene gjesper av kjedsommelighet.

Hvor er den som tjener meg med like stor iver og hengivenhet som han viser verden og dens ledere? For å få et lite embete reiser de lang vei, men det er ikke mange som løfter en fot fra jorden for å oppnå evig liv.

Skam deg! Du bryr deg ikke om de evige goder, den lønn som ikke kan verdsettes, den høyeste ære og den herlighet som vil vare for evig! Skam deg, du late og gretne tjener! Du viser større iver i ditt arbeid for døden enn i ditt arbeid for livet!

De som søker jordisk belønning, vil ofte bli skuffet, men mine løfter narrer ingen. Jeg vil ikke sende noen tomhendt vekk, hvis han tar sin tilflukt til meg. Jeg vil gi det jeg lover. Jeg vil gjøre hva jeg sier. Det eneste jeg krever er at han skal være trofast i min kjærlighet.

Skriv mine ord i ditt hjerte og grunn på dem. Når du blir fristet, vil du se hvor verdifulle de er for deg. Selv om du ikke forstår meningen av dem nå, så fortsett bare å lese. Det vil komme en gang da du vil trenge disse ordene, og da vil du også forstå dem.

På to måter pleier jeg å besøke mine utvalgte:

1.Med forskjellige prøvelser

2.Med trøst

Og jeg har to lekser som de lærer for hver dag:

1.Å gi avkall på all ondskap

2.Å vokse i åndelige dyder.

”Den som avviser meg og ikke tar imot mine ord, har likevel en dommer: Det ord jeg har talt, skal dømme ham på den siste dag” (Joh. 12, 48).

Kapittel 4
Om å vandre for Gud i sannhet og ydmykhet

(Herren:) Mitt barn! Vandre for meg i sannhet, og søk meg alltid av et oppriktig hjerte. Dette vil bevare deg fra ondskap, og fri deg fra forførere og baktalelser fra de ugudelige. Hvis sannheten gjør deg fri, da blir du virkelig fri, og du vil ikke lenger bry deg om menneskers tomme snakk.

(Sjelen:) Herre, det er sant det du sier. La det gå meg slik som du sier. Jeg vil at din sannhet skal lære meg, vokte meg og bevare meg til min siste dag. La den fri meg fra enhver ondskap, så skal jeg vandre med deg i mitt hjertes frihet.

(Herren:) Så sier Sannheten: Jeg vil undervise deg om hva som behager meg. Tenk på dine synder med stor uvilje og sorg. Tro aldri at du er noe fordi du gjorde noen gode gjerninger.

Sannheten er jo at du er en synder. Du er ennå bundet i mange lyster. Av deg selv er du alltid snar til det som ikke er noe. Du blir lett overvunnet, lett forvillet og lett sløvet.

Du har ikke noe å være stolt av, men mye å skamme deg over. Du er mye svakere enn du selv forstår.

Derfor skal du ikke synes at noe av det du driver med, er så betydningsfullt. Du må ikke anse noe for stort, kostbart eller beundringsverdig, ikke noe fint og høyt eller ønskelig, hvis det ikke er evig.

Du må akte den evige Sannhet høyere enn alt annet. Og du må forakte din egen uverdighet mer enn alt annet. Det du skal søke deg vekk fra er dine synder, og la smerten over dem overgå smerten av ethvert jordisk tap.

Noen mennesker vandrer ikke oppriktig for meg. Nysgjerrighet og stolthet gjør at de ønsker å vite mine hemmeligheter og forstå dybdene i Gud. Og samtidig forsømmer de seg selv og sin egen frelse.

Noen har sin fromhet bare i bøker, andre i bilder eller i tegn og ytre former.

Noen har meg til og med på leppene, men svært lite i hjertet.

Så er det noen som har både innsikt og selvfornektelse og søker stadig de himmelske ting. De vil helst ikke høre om jordiske ting, og de sørger over naturens krav. Disse forstår hva Sannhetens Ånd sier til dem: at de skal la verden fare og i stedet lengte etter himmelen dag og natt.

Kapittel 5
Om den vidunderlige virkning av

den guddommelige kjærlighet

(Sjelen:) Jeg priser deg, himmelske Far, min Herre Jesu Kristi Far, fordi du bryr deg om en skapning som meg. Barmhjertige Far og all trøsts Gud, deg være takk!

Kom så, Herre Gud, du Hellige som elsker meg! Når du kommer til mitt hjerte, da jubler alt som er i meg!

”Hos deg kan jeg skjule meg, du bevarer meg fra trengsel og lar frelsesjubel lyde omkring meg” (Salme 32, 7).

Fordi jeg fremdeles er ufullkommen og svak i min kjærlighet, trenger jeg din styrke og trøst. Kom derfor oftere til meg, og lær meg din hellige Sannhet.

Fri meg fra onde lyster, og helbred mitt hjerte fra ulovlig begjær. Jeg trenger sunnhet i mitt indre, så jeg kan elske deg rett, og bli fylt av mot til å tåle det jeg må lide.

Kjærligheten er et stort gode, den gjør alt lett. Kjærligheten bærer byrdene lett, og gjør det bitre søtt. Jesu edle kjærlighet driver oss til å gjøre store gjerninger, og vekker lengsel etter det fullkomne liv. Kjærligheten søker oppover, og vil ikke holdes nede av lave ting.

Ingenting er søtere enn kjærligheten, ingenting er sterkere, ingenting er bedre i himmelen eller på jorden.

For kjærligheten er født av deg, o Gud, derfor finner ikke kjærligheten hvile andre steder enn i deg.

Den som elsker, fryder seg i sin frihet. Han gir alt for alt, for han kjenner Ham som står over det hele – Opphavet til alt som er godt. Han er ikke opptatt av gavene, men av giveren.

Kjærligheten kjenner ofte ingen grenser, men slår ut i flammer over alle grenser.

Kjærligheten kjenner ikke byrden, den merker ikke strevet, den gjør villig ut over sine evner. Den skylder ikke på at det er umulig, men den tror at den har makt og rett til alt.

Kjærligheten gir derfor kraft til alt, den erstatter mange mangler, og den åpner døren for mange muligheter.

Den som elsker, vet hva kjærlighetens stemme roper.

Utvid mitt hjerte i kjærlighet, Herre! Jeg ønsker å svømme i et hav av din kjærlighet! Jeg ønsker å være så fylt av kjærlighet at jeg blir løftet opp og ut over meg selv. La meg synge kjærlighetens høysang. La meg følge deg, du min elskede. La meg elske deg mer enn meg selv, og elske meg selv bare for din skyld.

Kjærligheten er snar. Den er oppriktig, mild, glad og vidunderlig. Den er sterk, tålmodig, trofast, klok, langmodig og tapper. Den søker aldri sitt eget. For hvis noen gjør det, da faller han bort fra kjærligheten.

Kjærligheten til deg, Herre, må være fylt av hengivenhet og takknemlighet. Den må være båret av tillit og håp, også når Guds veier ikke er som jeg ønsker. For ingen kan leve i kjærlighet uten smerte.

Hvis jeg ikke er villig til å lide alt, og rette meg etter din vilje, da er jeg ikke verdt å bære en elskers navn.

En som elsker, er villig til å gå inn i alt som er vanskelig eller bittert for sin elskedes skyld.

Kapittel 6
Om prøven på den sanne kjærlighet

(Herren:) Mitt barn, du er ennå ikke sterk og klok i din kjærlighet.

(Sjelen: ) Hvorfor, Herre?

(Herren: ) Fordi du så fort gir opp når det kommer motgang i din vei. Du er altfor ivrig etter å bli trøstet. Den som er sterk i kjærlighet, står fast i fristelser. Han gir ikke etter for fienden.

Den som er klok i kjærlighet, ser ikke så mye på gaven fra sin elskede som på giverens kjærlighet. Han tenker mer på hjertelaget enn på gavens verdi, og han verdsetter sin elskede høyere enn alle gaver.

Derfor er ikke alt tapt hvis du av og til føler mindre hengivenhet overfor meg enn du gjerne ønsker. Selv den hengivenhet du noen ganger føler, er også en av mine gaver – det er en forsmak på himmelen. Men du må ikke bygge for meget på denne følelsen, for den kommer og går. Men kjemp mot onde tendenser i ditt sinn, og forkast alle innskytelser fra djevelen.

Vær sterk! Det er ikke bare innbilning når din glede over Gud for et øyeblikk går over til henrykkelse, og du i neste øyeblikk faller tilbake til de gamle svakheter. For de er imot din vilje, og så lenge du kjemper imot dem, er de til vinning for deg og ikke til tap.

Husk at den gamle fienden prøver på alle måter å slokke din lengsel etter det gode, og han vil trekke din oppmerksomhet vekk fra gudsdyrkelse. Han gir deg mange onde tanker, og han håper på å trette deg ut og skremme deg vekk fra bønn og bibel. Han hater ydmyk syndsbekjennelse. Hvis han kunne klare det, ville han også få deg til å holde deg vekk fra nattverdsamfunnet.

Hør ikke på ham! Bry deg ikke om de lumske snarene han legger for deg! Når han vil ha deg til å gjøre noe ondt, skal du si til ham:

”Bort fra meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ingen sans for det som hører Gud til” (Matt. 16, 23).

”Herren er mitt lys og min frelse,

hvem skal jeg da frykte?

Herren er et vern om mitt liv,

hvem skal jeg da skjelve for?” (Salme 27, 1).

”Om en hær vil kringsette meg,

er det ikke frykt i min sjel.

Går de til strid imot meg,

er jeg likevel trygg” (Salme 27, 3).

Kjemp som en god stridsmann. Og hvis du noen ganger faller fordi du er svak, reis deg igjen, styrket av erfaringen, og stol på at du får nåde i enda rikere mål. Men pass deg vel for selvtilfredshet og stolthet. De stolte og selvgode føres til fall. Derfor må du alltid være ydmyk.

Kapittel 7
Hold nåden skjult!

(Herren:) Mitt barn! Det er tryggest for deg at du holder din hengivenhet for deg selv. Ikke gjør deg stor av den, ikke snakk for meget om den eller henled oppmerksomheten på den. Det er bedre at du har små tanker om deg og heller frykter for at du er uverdig til den nåde du har fått.

Det er mange som har vært uforsiktige, og de har ødelagt seg selv fordi de har forsøkt å få til en åndelig opplevelse i egen kraft. Fordi de ikke tok hensyn til sin egen svakhet, har de prøvd å gjøre større ting enn det som behaget Gud. Derfor mistet de snart nåden. De ville prøve å fly med sine egne vinger, i stedet for å finne ly under mine.

De som er vise i egne øyne, tar sjelden imot råd. Det er bedre å ha måtelig visdom med ydmykhet enn stor kunnskap med selvbedrag. Det er bedre for deg at du har lite enn mye av det som kan gjøre deg stolt.

Du er ikke vis hvis du blir fortvilet og mister tilliten til meg straks du møter motgang.

Den som i fredens tid kjenner seg altfor trygg, vil ofte bli nedslått og redd når det kommer utfredstider.

Når du har fått tent et brennende lys i din ånd, bør du tenke på hvordan det vil bli når lyset blir tatt fra deg igjen. Og når dette skjer, skal du huske at lyset kan komme tilbake, og tapet blir gjort godt igjen av meg.

Du er ikke verdsatt etter hvor mange syner du har, hvor kyndig du er i Skriften, eller din posisjon i forhold til andre.

Du er aller mest dyrebar for meg hvis du er i sannhet ydmyk og fylt av guddommelig kjærlighet og bare søker min ære.

Kapittel 8
Om å sette seg selv nederst

(Sjelen:) Jeg vil tale til deg, Herre, selv om jeg er bare støv og aske.

Hvis jeg begynner å ha høye tanker om meg selv, da vitner du imot meg, og mine synder blir tydelige for alle. Og jeg kan ikke si deg imot.

Men hvis jeg er ydmyk og slutter med min egoisme, gjør meg til støv som jeg er, da vil din nåde være vennlig mot meg, og ditt lys vil tennes i mitt hjerte. Da vil all min selvdyrkelse, hvor liten den enn er, forsvinne i det dyp som er min intethet.

Der vil du holde et speil opp for meg og vise meg hva jeg er, hva jeg har vært og hva jeg er blitt. For jeg er ingen ting, og jeg skjønte det ikke.

Se hva som skjer når jeg blir overlatt til meg selv! Jeg er ikke annet enn svakhet! Men i det øyeblikk du viser meg din kjærlighet, blir jeg sterk og fylt med ny glede. Hvor vidunderlig det er å bli befridd fra min egen tyngde. I stedet for å synke ned, blir jeg løftet opp i din favn!

Din kjærlighet vokter meg i farens stund og hjelper meg på så mange måter. Den bevarer meg fra talløse ulykker.

Det er sant at ”den som elsker sitt liv, skal miste det, og den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv” (Joh. 12, 25). Ved å elske meg selv, mister jeg meg selv. Men ved å søke deg alene, og elske bare deg, finner jeg både meg selv og deg.

Velsignet er du, min Gud. Selv om jeg er uverdig, opphører aldri din gavmildhet og godhet. ”For han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett” (Matt. 5, 45).

Vend oss om til deg, så vi kan bli takknemlige, ydmyke og gudfryktige! Du er vår frelse, vår kraft og vår styrke!

Kapittel 9
Om å sette Gud først

(Herren:) Mitt barn, jeg må være ditt livs høyeste mål hvis du ønsker den ekte lykke. Dette vil rense ditt sinn og holde deg borte fra interesser for deg selv og for jordiske ting. For hvis du setter deg selv først, vil du snart begynne å visne og tørke.

Gi meg første plass, for det er jeg som har gitt alt. Tenk på hvordan alt strømmer fra det Høyeste Gode. Jeg er opphavet, lik en kilde som en elv kommer fra. Fra mine kilder strømmer det til både små og store, både fattige og rike, som fra en utømmelig kilde med levende vann.

De som med glede tjener meg, skal få oppleve ”nåde over nåde” (Joh. 1, 16). Men de som søker sin glede utenom meg, eller som gleder seg i noe av sitt eget gode, vil ikke få sann glede, men vil komme inn i utallige vanskeligheter.

Derfor må du ikke tilregne deg selv noe gode, og tro ikke at noe menneske er godt. Gi Gud lov og pris, for uten meg har ikke mennesket noe.

Jeg har gitt deg alt du har, derfor ønsker jeg at du skal takke meg. Dette vil holde stoltheten under kontroll. Og hvis du blir fylt med den himmelske nåde og den ekte kjærlighet, vil du ikke gi rom for misunnelse eller trangt hjertelag, og det vil være umulig for deg å være egenkjærlig. For den guddommelige kjærligheten er sterkere enn alt, og den øker alle sjelens krefter.

Hvis du tenker klart, vil du fryde deg i meg alene og håpe på meg alene, for ”det er bare én som er god” (Matt. 19, 17). Og det er jeg som skal lovprises fremfor alt annet.

Kapittel 10
Om å tjene Gud uansett hva det koster

(Sjelen:) Nå vil jeg tale igjen, Herre, jeg vil si det til deg, du min Herre og min himmelske Konge.

”Herre, hvor stor din godhet er som du har beredt for dem som frykter deg, og vist mot dem som søker tilflukt hos deg” (Salme 31, 20). Men hva er du ikke for dem som elsker deg og som tjener deg av hele sitt hjerte! Du lar dem skue deg i ubeskrivelig glede!

Du har vist din ufattelige kjærlighet mot meg ved at du ga meg livet, og når jeg vandret langt borte, kalte du meg til deg for at jeg skulle tjene deg. Du ønsket min kjærlighet.

Din kjærlighet er uendelig! Hva skal jeg si om deg? Hvordan skulle jeg kunne glemme deg? Du tenkte på meg også da jeg var fortapt og fortvilet. Du har vært over all fortjeneste barmhjertig mot meg, og vist nåde og vennskap mot meg langt mer enn jeg kunne håpe på.

Hvordan skal jeg kunne betale deg tilbake?

De fleste av oss kan ikke forlate alt, oppgi verden og begynne et liv i ensomhet. Betyr det vel noe at jeg tjener deg, når hele skapningen eksisterer i den hensikt? Jeg synes ikke det. Men det er noe annet som jeg synes er stort og forunderlig: At du er villig til å ta en så fattig og uverdig i din tjeneste. Du ønsker å gjøre meg til en av dine elskede tjenere!

Jeg er din tjener! Alt jeg har, er ditt. Men samtidig vet jeg jo at du gjør mer mot meg enn jeg kan gjøre for deg. Himmel og jord som du skapte til tjeneste for meg, står daglig klar til å gjøre det du befaler. Selv englene skapte du til å hjelpe meg. Men større enn alt annet er det at du selv har lovt å gi deg selv til meg. Ja, du er den høyeste tjener av oss alle!

Hva skal jeg gi deg til gjengjeld? Jeg vil tjene deg resten av mine dager. Om det var mulig, ønsker jeg at jeg for én dags skyld kunne gjøre noe som var verdifullt for deg. Du er min Herre, og jeg er en fattig tjener som skylder å tjene deg av all min kraft. Jeg skulle aldri bli trett av å lovprise deg. Det ønsker jeg inderlig. Og det som mangler, det må du i din nåde legge til.

Kapittel 11
Om å kunne styre vårt hjertes ønsker

(Herren:) Mitt barn, det er ennå mange ting som du trenger å lære!

(Sjelen:) Hvilke da, Herre?

(Herren:) At du skal ønske bare det som behager meg, og at du skal slutte med å sette deg selv først, men være ivrig etter å gjøre min vilje.

Ofte blir du sterkt oppglødd av ønsker. Men forsøk da å tenke etter hva det er som driver deg, om det er for å ære meg eller ganske enkelt for å tjene dine egne interesser. Hvis det er for å ære meg, vil du bli tilfreds hvordan jeg enn lar det gå. Men hvis det er egeninteresse som gjemmer seg bakom, vil det bli til byrde for deg.

Pass derfor på at du ikke altfor lett gir etter for ethvert ønske uten først å søke råd hos meg.

Det er ikke bestandig slik at alt det som glimrer, er verdt å ha, men enkelte ganger kan det som skremmer være det beste.

Det kan være nyttig å legge bånd på selv de beste ønsker og tilbøyeligheter. Hvis du er altfor ivrig, er det ikke sikkert du tenker klarest, og det kan lett føre deg til fall. Og hvis andre prøver å hindre deg, kan skuffelsen lett få deg til å vende deg bort fra meg.

Ofte må du kjempe hardt for å kontrollere dine sanselige lyster. Det er ikke lett å la være å bry seg om det som din natur liker eller ikke liker, og det kan også være vanskelig å legge en uvillig natur inn under lydigheten mot Ånden. Dette er noe du må arbeide på, men til slutt vil din natur lyde deg. Du vil lære deg til å bli fornøyd med lite og med enkle ting og ikke klage over det som ikke passer deg.

Kapittel 12
Om å øve seg i tålmodighet

(Sjelen:) Herre, min Gud! Jeg ser at tålmodighet er nødvendig for meg, for det er så mange motganger som møter meg. Uansett hva jeg gjør for å ha fred, kan jeg ikke unngå livets strid og smerte.

(Herren:) Ja, slik er det, mitt barn! Men jeg ønsker ikke for deg at du må ha absolutt fred og være fri for fristelser og motgang. I stedet ønsker jeg at du skal ha fred også når du er i alle slags trengsler og prøvelser.

Tror du kanskje at denne verdens barn har et lett liv? Spør dem, så vil du kanskje finne det motsatte. Du tror kanskje at de ikke har bekymringer og vanskeligheter som vanlige mennesker? Men selv om det skulle være slik, hvor lenge tror du det vil vare?

”Du driver dem bort som røk” (Salme 68, 3). En gang vil de ikke huske de gleder de hadde. Disse som synes å være så lykkelige, lever ofte i bitterhet, oppgitthet og frykt. Og nettopp det som de nyter aller mest, kan ofte bringe dem sorg. Slike kortvarige gleder er falske gleder, men det er få som innser det. Mange taper sin sjel på grunn av kortvarige nytelser!

Derfor, ”ha din lyst og glede i Herren, så gir han deg det ditt hjerte ønsker” (Salme 37, 4).

Du vil oppnå sann glede i livet og nyte all min trøst hvis du gir avkall på de verdslige ting som trekker deg bort fra meg. Jo mindre du er avhengig av de jordiske ting, desto større glede vil du finne i min trøst.

Til å begynne med vil du ikke lykkes i denne kampen. Gamle vaner er vonde å vende, men du vil klare det hvis du erstatter dem med bedre vaner. Din natur vil nok protestere, men din brennende ånd vil få overtaket. Den gamle slange vil friste og plage deg, men bønn vil drive ham på flukt. Den beste måten å holde ham borte på, er å være travelt opptatt med positivt arbeid.

Kapittel 13
Om Jesus som forbilde på ydmykhet og lydighet

(Herren:) Mitt barn! Den som prøver å trekke seg unna lydighet, han trekker seg unna nåden også. Fellesskapet har fordeler som eremitten ikke opplever.

Hvis du ikke gjerne og villig underordner deg din foresatte, er det et tegn på at du ikke helt behersker deg selv. Lær deg raskt til å lyde den som er satt over deg hvis du ønsker å beherske deg selv. Det er lettere å bekjempe en ytre fiende hvis det indre menneske er sterkt og under kontroll. Den vanskeligste fienden du har, er deg selv hvis du ikke er harmoni med Ånden.

Hvis du er redd for å underkaste deg andre, er det et tegn på at du fremdeles elsker deg selv for høyt.

Hva stort er det vel i at du som er støv, underkaster deg et menneske, når jeg, den Allmektige og høyeste Gud som skapte alt, bøyde meg ydmykt under verden for din skyld! Jeg ble den mest ydmyke av alle, for at du skulle overvinne din stolthet med din ydmykhet. Lær deg å vinne over dine egne ønsker og vend deg til å være lydig. Vær fast mot deg selv, og ikke la hovmotet leve i brystet ditt. Hvis det er nødvendig, kan du heller la andre få tråkke på deg!

Hva har du å klage over? Hvis du skulle få etter fortjeneste, ville du bli fordømt til helvete! Men jeg har spart deg, fordi du er dyrebar for meg. Jeg ønsker at du skal få kjenne min kjærlighet.

Kapittel 14
Om å akte på Guds skjulte dommer,

så vi ikke skal opphøye oss

(Herren:) Du lar dommene dine tordne over meg, Herre! Jeg skjelver når jeg leser:

”Hvordan kan et menneske være uten skyld? … Gud stoler ikke engang på sine hellige engler, selv himmelen er ikke ren i hans øyne” (Job 15, 14-15).

Hvis selv ikke engler strekker til, hva skal jeg da si om meg selv? Hvis selv stjernene faller ned fra himmelen, hva kan da jeg vente meg? Jeg har sett gode og store mennesker snuble, og de som har spist himmelbrød, gleder seg nå over grisemat.

Det eneste som er godt ved meg, er det du har gitt meg. De eneste klare tankene jeg har, er en gave fra deg. Jeg har ingen styrke hvis ikke du holder meg oppe. Hvis du slipper meg, synker jeg ned i døden. Led meg du, så blir jeg oppreist til livet.

Hva skulle jeg har å skryte av? Dine dommer knuser min selvrettferdighet.

Kapittel 15
Om hvordan vi skal be når det er noe vi ønsker

(Herren:) Mitt barn! Slik skal du si i alle ting:

”Herre, hvis det er din vilje, så la det skje! Herre, hvis det er til ære for deg, så la det skje i ditt navn! Hvis det er godt for meg, gi meg da å bruke det til din ære! Men hvis du vet at det vil skade meg, ta da ønsket bort fra meg!”

Hvorfor skal vi ble slik? Fordi det er ikke alle ønsker som er inspirert av den Hellige Ånd, selv om de kan se både fromme og gode ut. Noen ganger er det vanskelig å si om en idé er en inspirasjon eller en fristelse. Det er mange som er blitt bedratt på den måten.

Derfor må enhver bønn bes med ydmykhet. Overlat hele saken til meg og si:

”Herre, du vet hva som er best, og la det som er best, skje. Gi det du ønsker, hvor mye du ønsker og når du ønsker det. Sett meg der hvor du synes det er best, og gjør med meg slik som du ser er rett. Jeg er i din hånd. Vend meg dit du vil. Jeg ønsker ikke å leve for meg selv nå, men bare for deg. Å, om jeg bare kunne leve slik!”

Kapittel 16
Bønn om at Guds vilje må skje

Kjære Jesus! Gi meg din nåde, så den må være med meg og arbeide med meg og bli hos meg helt til slutt! Gjør det slik at jeg alltid må ønske og ville det som du helst vil! La din vilje være min, og la min vilje alltid følge din og stemme helt over ens med den. La meg ville og ikke ville det samme som du!

Hjelp meg å dø bort fra alt her i verden, og for din skyld gjerne være foraktet og ukjent! La meg fremfor alt annet få hvile i deg, og la mitt hjerte finne fred hos deg! Det er bare du som kan gi sann hjertefred, og det er bare hos deg jeg kan finne hvile. Utenfor deg er alt tungt og urolig. Men i denne freden, det vil si i deg, det eneste, høyeste, evige gode, vil jeg sovne inn og hvile trygt. Amen.

Kapittel 17
Om å stole på Gud alene

(Herren:) Mitt barn! La meg gjøre med deg det som jeg vil, for jeg vet hva som er best for deg. Du ser alt ut fra et menneskes synspunkt.

(Sjelen:) Herre, du har rett! Din omsorg for meg er større enn den omsorg jeg har for meg selv. Hvis jeg ikke stoler på deg, har jeg ingen fast grunn å stå på. Gjør med meg det du vil, for det kan ikke være annet enn godt. Hvis du vil at jeg skal leve i mørket, så vil jeg prise deg. Og hvis du ønsker at jeg skal være i lyset, også da vil jeg prise deg. Jeg vil takke deg hvis du trøster meg, og hvis jeg har prøvelser, vil jeg være like takknemlig.

(Herren:) Ja, mitt barn, slik må du tenke hvis du ønsker å vandre med meg. Vær likså beredt til lidelse som til glede. Være likså glad når du er fattig som når du er rik og har overflod.

(Sjelen:) Å, Herre, for din skyld vil jeg gjerne lide det som måtte komme over meg. Jeg vil ta imot godt og ondt, søtt og bittert, glede og sorg, og for alt som hender meg, skal jeg si deg takk. Så lenge du er hos meg og ikke stryker mitt navn av ”Livets bok” (Åp. 3, 5), da skal ikke noe av det som hender, skade meg.

Kapittel 18
Om å tåle lidelser med det samme sinn som Kristus

(Herren:) Mitt barn! Jeg steg ned fra himmelens herlighet og tok på meg denne verdens elendighet på grunn av min kjærlighet til deg, og for at du skulle lære tålmodighet. Helt fra jeg ble født og til jeg døde på korset måtte jeg bestandig lide. Jeg manglet alle timelige goder. Jeg hørte alle slags klager mot meg, og jeg måtte tålmodig finne meg i spott og skam. For velgjerningene høstet jeg utakk, for miraklene spott, og når jeg talte sannhet, ble jeg hånet.

(Sjelen:) Herre, siden du var så tålmodig, burde også jeg kunne være tålmodig. Selv om livet kan være tungt og trykkende, kan det bli lyst igjen med din hjelp. Hvis du ikke hadde gått foran og vist oss veien, hvordan skulle da vi ha funnet frem? Selv nå er vi så ofte halvhjertede. Hvordan skulle det ha gått oss hvis vi ikke hadde hatt ditt store lys å følge etter?

Kapittel 19
Om å finne seg i hån og bære alt med tålmodighet

(Herren:) Hva er det du sier, mitt barn? Hold opp med å klage! Tenk på alt det som både jeg og alle de hellige har lidt. ”I kampen mot synden har dere ennå ikke gjort slik motstand at det gjaldt livet” (Hebr. 12, 4).

Du har lidt meget lite sammenlignet med andre. Tenk på de tunge byrdene som andre bærer, så vil du lettere bære dine egne små vanskeligheter. Og hvis du ikke synes at dine er små, er det kanskje fordi du er utålmodig. Men om de er små eller store, skal du prøve å bære dine byrder uten å klage.

Du må ikke si: ”Jeg kan ikke klare det! Jeg kan ikke finne meg i det! Dette mennesket har såret meg så dypt og har beskyldt meg for ting som ikke er sanne!”

Det er dumt å tenke slik! Du tenker da ikke på at tålmodighet er en dyd, men du samler oppmerksomheten omkring urettferdigheten og den som har såret deg!

Du er ikke virkelig tålmodig hvis du bare vil tåle vanskeligheter opp til et visst punkt og fra noen få utvalgte personer som du liker. Den som virkelig er tålmodig, ser ikke på hva slags menneske det er som plager ham, om det er hans foresatte, en likemann eller en dårlig og uverdig person. Du må ta imot alt med takk, som om det var jeg som ga deg det. Regn det for vinning! For ikke noe av det du har lidt, selv om det er aldri så lite, skal være uten lønn når du har lidt det for min skyld.

Du må være beredt på kamp hvis du vil vinne! Uten kamp vil du ikke vinne tålmodighetens krone, og hvis du ikke vil lide, kan du heller ikke få seierskransen. Uten arbeid finner du ikke hvile.

(Sjelen:) Herre, la dette bli mulig for meg, selv om det ser så fjernt ut. Du vet at jeg tåler så lite, og jeg blir så fort motløs. La derfor enhver vanskelighet for ditt navns skyld bli noe jeg gjerne lider, for å lide for din skyld er til gagn for min sjel.

Kapittel 20
Om å bekjenne sin egen svakhet

(Sjelen:) Jeg vil bekjenne min svakhet for deg, Herre! Ofte gir jeg etter selv for en liten fristelse, selv om jeg bestemmer meg for å være sterk.

Du vet hvor svak jeg er, Herre. Forbarm deg over meg! ”Redd meg så jeg ikke synker ned i gjørmen” (Salme 69, 15). Jeg faller så lett. Mine lyster er sterkere enn min vilje, og selv om jeg er motvillig, plager de meg stadig. Jeg blir så trett av å leve i denne daglige kampen. Jeg vet at jeg er svak, for fristelsene kommer langt tettere inn i mitt sinn enn de går ut.

Hvilket merkelig liv! Sorg og elendighet er det ingen mangel på, skjulte snarer og synlige fiender finnes over alt. Når ett problem er løst, dukker det straks opp et nytt. Og noen ganger er ikke det første løst før det neste banker på døren.

Hvordan kan noen elske et slikt liv? Er det ikke naturlig å føle bitterhet over så mye elendighet? Finnes det noen mening i å kalle det for ”liv”, når det er så truet av død og ødeleggelse?

Og likevel elsker menneskene det og søker å finne glede i det. Noe får oss til å elske denne verden. Andre ting får oss til å hate den.

Kapittel 21
Om å finne fullkommen hvile i Gud

(Sjelen:) Fremfor alt annet og midt i alt skal du, min sjel, hvile i Gud. Å du levende Jesus, la meg hvile i deg fremfor alt det skapte,

fremfor sunnhet og skjønnhet,

fremfor ros og ære,

fremfor makt og verdighet,

fremfor lærdom og kløkt,

fremfor rikdom og kunst,

fremfor glede og lyst,

fremfor berømmelse og ros,

fremfor sinnsro og trøst,

fremfor håp og løfter,

fremfor gjerninger som er utført eller ønsket,

fremfor alle gaver og belønninger,

fremfor all lykke og salighet.

Ja, la meg hvile i deg fremfor engler og erkeengler og hele himmelens hær, både synlige og usynlige ting, alt som ikke er deg, du min Gud!

For du, å Herre, er over alle ting. Du alene er den høyeste,

du alene er den mektigste

du alene er den som er tilstrekkelig,

du alene eier all fylde,

du alene er rikest på all god trøst.

Uansett hvilke gaver du gir meg, og uansett hvordan du åpenbarer deg for meg, hvis ikke du er min aller beste venn, vil jeg fremdeles ikke være helt ut tilfreds. Jeg vil aldri kunne finne hvile uten at mitt hjerte er helt overgitt til deg.

Når skal alt dette skje? Når skal jeg kunne elske deg så meget, du min Gud, at jeg glemmer meg selv og samler meg helt i deg?

Nå går jeg og sukker ulykkelig over all den ondskap jeg ser. Det er så mange ting som møter meg og gjør meg både forvirret og bedrøvet, slik at jeg synes at jeg ikke har fri adgang til deg.

La mine sukk være som bønner til deg!

Hvor lenge skal du vente, Herre? Når skal du komme og hjelpe meg? Å, kom og hjelp meg! Uten deg kan jeg ikke glede meg over en eneste dag, ja, ikke over en eneste time! Du er min glede. Uten deg sitter jeg ved et tomt bord. Jeg er elendig, som en fange i lenker. La solen skinne på meg igjen. Gjør meg fri! Smil til meg, Herre!

La andre søke etter det de vil. Jeg vil ikke være glad i noe annet enn deg. Jeg vil be, og fortsette å be, inntil din nåde vender tilbake og jeg hører at du taler i mitt indre igjen.

(Herren:) Se, her er jeg, min venn! Du kalte på meg, og nå er jeg her. Dine tårer og din sjels lengsel, din ydmykhet og ditt angrende hjerte har rørt meg og ført meg tilbake til deg.

(Sjelen:) Herre, jeg har kalt på deg og lengtet etter samfunn med deg. Jeg er villig til å ofre alt for din skyld. Det var du som ga meg denne lengsel etter deg. Det var du som først vakte meg til å søke deg.

Hva mer kan jeg nå si deg? Jeg bøyer meg i ydmykhet, bekjenner mine synder og lovpriser din storhet.

Kapittel 22
Om å huske alle Guds velgjerninger

(Sjelen:) Gud, du er den som gir oss alt hva vi er og har.

Hvis én har fått mer og en annen mindre, så er de likevel begge dine, og uten deg er det ingen velsignelse.

Den som har fått mest, kan ikke si at han har fortjent det eller tro at han er bedre enn andre. Den største og den beste er, når alt kommer til alt, den som tror minst om seg selv og som er ydmyk og takknemlig.

Den som har fått minst, skal ikke sørge over det. Og han skulle i hvert fall ikke misunne andre noe. I stedet skulle han vende seg til deg, Herre, og takke deg for din godhet og dine gaver.

Du vet hva som er best for enhver. Du vet årsaken til at du gir én mer og en annen mindre. Det er ikke noe som vi skal være opptatt av.

De som har fått minst, kan kjenne seg særlig trøstet, for ”det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Det som regnes som svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som står lavt i verden, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe” (1.Kor. 1, 27-28).

Kapittel 23
Om fire veier som fører til fred

(Herren:) Mitt barn! Nå skal jeg lære deg veiene til fred og sann frihet

.

(Sjelen:) Herre, det vil jeg gjerne høre!

(Herren:) 1.Gjør heller en annens vilje enn din egen.

2.Velg alltid å ha mindre i stedet for mer.

3.Søk alltid den nederste plass og vær alles tjener.

4.Be alltid om at min vilje må skje fullkomment i deg!

Hvis du søker disse fire veiene, vil du alltid finne ro og indre hvile.

(Sjelen:) Herre, din tale er kort, men fullkommen. Med få ord har du tegnet målet for meg. Det tar et øyeblikk å gjenta din tale, men sannheten i den er evig.

Hvis jeg nå bare kunne følge den, ville jeg ikke så lett komme i vanskeligheter. For når jeg er urolig og nedtynget, er årsaken den at jeg ikke har levd etter disse enkle reglene. Jeg klarer det ikke i egen kraft, Herre. Hjelp meg!

Bønn mot onde tanker

”Gud, vær ikke langt borte fra meg! Skynd deg å hjelpe meg, min Gud!” (Salme 71, 12).

Onde tanker reiser seg i meg, og jeg er redd. Hvordan skal jeg bekjempe dem? Hvordan skal jeg overleve uten å ta skade?

Dette er ditt svar til meg:

”Jeg vil gå foran deg.

Høyder vil jeg jevne ut,

dører av bronse vil jeg sprenge,

og bommer av jern

vil jeg slå i stykker.

Jeg gir deg skatter

som er skjult i mørket,

og rikdommer,

gjemt på hemmelige steder,

for at du skal vite

at jeg er Herren,

Israels Gud,

som har kalt deg ved navn” (Jesaja 45, 2-3).

Herre, gjør som du sier. La alle onde tanker fly i ditt hellige nærvær!

Bønn om opplysning i sjelen

Gjør min tanke klar, Herre Jesus, med det lys som du lar skinne i meg. Fordriv alt mørke fra mitt sinn. La mine urolige tanker bli stille. Kjemp for meg og vinn seier over disse ville dyr, de lokkende lyster, slik at freden kan ”få råde bak dine murer, trygghet i dine borger!” (Salme 122, 7).

Byd vind legge seg og bølgene være stille. Skap ro inne i meg.

”Send ditt lys og din sannhet, la dem lede meg…” (Salme 43, 3).

For jeg er som jorden som var ”øde og tom” (1. Mos. 1, 2) inntil du opplyser meg. Løft mitt sinn. Vend all min lengsel til de himmelske ting, slik at jeg ikke finner noen lyst i å tenke på de jordiske.

Kapittel 24
Om ikke å blande seg i andres saker

(Herren:) Mitt barn, det er noen ting du ikke skal tenke på. ”…hva angår det deg? Følg du meg!” (Joh. 21, 22).

For hva kommer det deg ved hva andre får eller sier eller gjør? Du skal ikke svare for andre, bare for deg selv. Hvorfor skal du blande deg opp i slike ting? Jeg kjenner alle og jeg vet alt som skjer under solen. Jeg vet hvordan alt utvikler seg og jeg kjenner ethvert menneskes tanker, holdninger og hensikter. Men alt dette er min sak, ikke din. Ikke vær bekymret for det, for meg kan han ikke narre.

Kapittel 25
Om falsk fred og sann fred

(Herren:) ”Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet” (Joh. 14, 27).

Alle ønsker fred, men det er meget få som bryr seg om de ting som kan føre til fred. Min fred er hos de ydmyke og milde, og særlig hos dem som er tålmodige. Hvis du vil høre på meg og gjøre som jeg sier, da skal du få oppleve den sanne fred.

(Sjelen:) Hva skal jeg gjøre, Herre?

(Herren:) Pass på hva du gjør og sier. Sett alt inn på å gjøre min vilje. Du må ikke dømme andre eller blande deg opp i ting som ikke angår deg. Følg disse råd, så skal du bli spart for mange unødvendige vanskeligheter. Men husk at det er umulig å være fullstendig fri fra vanskeligheter og uro i dette liv.

Du må ikke tro at du har funnet den sanne fred fordi om du ikke blir plaget av smerte eller fiender. Du må ikke tro at dette livet er fullkomment fordi om du får alt hva du ønsker. Og du må aldri tro at du er noe stort eller er spesielt likt av Herren fordi om du lett blir stemt til andakt. Det er ikke på den måten en oppnår den sanne fred og åndelig vekst.

(Sjelen:) Men hvordan da, Herre?

(Herren:) Ved at du overgir hele ditt hjerte til meg, glemmer din egen vilje i både små og store ting, takker meg for både det du liker og ikke liker og veier alt på den samme vekt.

Og hvis du er sterk nok til å lide mer og mer uten å skryte av deg selv, men alltid priser mitt navn, da er du på den veien som fører til den sanne fred, og du har det sikre håp om å se meg i himmelens evige glede.

Kapittel 26
Om nødvendigheten av måtehold

(Sjelen:) Mat, drikke, klær og alle ting som er nødvendige for å leve, er en byrde for den brennende ånd. Lær meg å bruke slike nyttige ting med måte og aldri bli for mye opptatt av dem. Jeg skal ikke helt gi avkall på dem, for naturen må holdes ved like. Men det ville være galt å be om mer enn det som er nødvendig og som mer er til lyst. Led meg og lær meg slik at jeg kan vite når jeg har nok.

Kapittel 27
Om egenkjærligheten som den verste fiende

(Herren:) Mitt barn, du må ofre alt for alt og ikke beholde noe som ditt eget. Det er ikke noe som skader deg mer enn egenkjærlighet.

Ikke ønsk deg noe du ikke har lov til å eie.

Du skal ikke eie noe som vil slavebinde deg.

Hvorfor trette deg ut med økt bekymring? Gjør som jeg sier, så skal du ikke tape noe.

Hvis du stadig søker etter nye ting eller steder som skal gjøre det mer behagelig for deg, da vil du aldri bli tilfreds og fri for bekymring. I enhver situasjon vil du synes at du mangler noe, og på ethvert sted vil det være en eller annen som står deg imot.

Derfor vil du ikke finne lykke ved å øke din eiendom, men ved å gi avkall. Slå av på dine krav, ikke bare om rikdom, men også om prestisje og berømmelse. Alt dette er jo ting som vil forgå med denne verden.

Det er ikke stedet du bor på som teller, men om din ånd er brennende. Du kan skifte både arbeid og bosted uten at det gjør det bedre for deg av den grunn, hvis ditt hjerte ikke er rotfestet i meg. For på det nye stedet vil du alltid finne igjen nettopp det du reiste vekk fra – og kanskje i enda sterkere grad!

Kapittel 28
Om baktalelse

(Herren:) Mitt barn, ta det ikke tungt om noen ikke liker deg eller sier urettferdige ting om deg. Hvis du lever et godt indre liv, vil du ikke bry deg om ord som svever forbi.

Det er stor visdom å tie når ødeleggende ord blir snakket om deg. Vend deg i stedet til meg, og bli ikke bekymret av rykter og sladder.

La ikke din fred være avhengig av menneskers tunger. Du er den du er, uansett hva de sier. Den som ikke strever etter å være alle til lags og heller ikke er redd for å mishage dem, han skal få kjenne hva den sanne fred er.

Kapittel 29
Om å påkalle Gud når du trenger ham

(Sjelen:) Herre, du vet at jeg er i store vanskeligheter! Derfor vender jeg meg til deg, Herre. Vend også denne situasjonen til det gode.

”Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne stunden? Nei, til denne stund skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli forherliget!” (Joh. 12, 27-28).

”Skynd deg å hjelpe meg, Herre!” (Salme 40, 13). For hva kan jeg gjøre for å hjelpe meg selv? Hvor kan jeg gå uten deg? Gi meg tålmodighet i denne situasjon. Hjelp meg, min Gud, så skal jeg ikke frykte.

Hva skal jeg si midt i denne prøvelsen? ”Skje din vilje!” (Matt. 6, 10). Jeg har vel fortjent å lide trengsel, og jeg burde være tålmodig. Ja, jeg ønsker å være tålmodig inntil stormen er over og lysere tider kommer. Du er mektig til å hjelpe meg ut av også denne vanskelighet. Du kan dempe virkningene av den slik som du har gjort før, så jeg ikke bukker under. Jo vanskeligere problemet er for meg, desto lettere er det for deg å løse det.

Kapittel 30
Om å be Gud om hjelp og ny nåde

(Herren:) Mitt barn! Jeg er Herren som ”tar meg av dem som tyr til ham når flommen velter fram” (Nah. 1, 7-8). Kom til meg når du ikke har det godt. Jeg kunne hjelpe deg mye raskere hvis du ikke var så sen om å be. Men du prøver jo alle andre ting først! Husk at jeg er den som redder den som tar sin tilflukt til meg. Du vil ikke finne varig hjelp hos noen annen.

Nå når du har fått igjen pusten og vanskelighetene er over, skal du søke ny kraft i min barmhjertighet. Jeg er nær deg for å rette opp all skade og gjøre alt bedre enn før. Er noe for vanskelig for meg? Hvor er din tro? Vær sterk i meg! Vær tålmodig og tapper! Du skal få trøst i rett tid. Vent! Jeg skal komme og helbrede deg!

Er du redd for fremtiden? Hva gir det deg annet enn sorg på sorg? ”Så vær ikke bekymret for morgendagen. Morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage” (Matt. 6, 34).

Det er unyttig og dumt å engstes eller glede seg over ting som kanskje aldri kommer til å skje! Det er fienden som vil prøve å benytte seg av dine svakheter for å gjøre deg engstelig. Han bryr seg ikke om han ødelegger deg med kjærlighet til det som er nå, eller med frykt for fremtiden.

”La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet” (Joh. 14, 27). Når du tror at du er langt borte fra meg, er jeg ofte ganske nær. Når du synes at alt er tapt, da er kanskje anledningen nærmest til å få stor vinning. Ikke døm alt ut ifra dine følelser. Hvis du et øyeblikk føler som om du er helt forlatt, så har jeg ikke forkastet deg. Det jeg derimot har gjort, er å sette deg på veien som fører til himmelens rike.

Det er bedre at du opplever litt motgang, enn at du skulle få alt slik som du helst ønsket. Ellers kunne du bli altfor selvtilfreds. Det jeg har gitt, det kan jeg også ta tilbake. Og jeg kan gi deg det igjen når jeg selv måtte ønske det. Når jeg gir deg noe, så er det et lån. Når jeg tar det tilbake, ber jeg ikke om noe som er ditt. ”All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far” (Jak. 1, 17).

”Likesom Faderen har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet” (Joh. 15, 9). Det sa jeg til mine elskede disipler, og legg merke til at jeg sendte dem ut i verden…ikke for å nyte jordisk glede, men for å kjempe…ikke for å høste ære, men for å møte forakt…ikke for å være uvirksomme, men for å arbeide hardt…ikke for å hvile, men for å bære frukt i tålmodighet.

Mitt barn, husk disse ord!

Kapittel 31
Om å sette skapningen til side for å finne skaperen

(Sjelen:) Herre, jeg mangler åndelig modenhet for å leve slik at ikke noen skapning skal hindre meg i min hengivenhet til deg. Jeg vet hvordan salmisten måtte føle det da han sang:

”Hadde jeg vinger som duen,

da fløy jeg bort og fant meg et

sted” (Salme 55, 7).

Hvem har oppnådd større hvile enn den som ikke bryr seg om jordiske ting? For du, alle tings Skaper, har ingen skapning som kan sammenlignes med deg. Og hvis jeg ikke blir løst fra kjærligheten til alle skapte ting, er jeg heller ikke fri til å rette mitt blikk på deg alene. Dette er forklaringen på at så få av oss er i stand til å samle våre tanker. De fleste av oss synes at kravene er for store. Vi trenger din nåde.

Det som ikke er av Gud, er ingenting. Og det er den merkelapp vi burde sette på det: ”Ingenting!”

Kapittel 32
Om selvfornektelse

(Herren:) Mitt barn! Den eneste måten du kan eie fullkommen frihet på, er å fornekte deg selv. De som søker sin egen interesse, faller i snarer. De elsker seg selv. De vandrer omkring og søker begjærlig etter det som ikke hører Jesus Kristus til. De legger planer som er dømt til å mislykkes fordi de ikke kommer fra meg.

Hold deg til dette korte, men megetsigende ord: La alt fare, så skal du finne alt. Slutt å ønske så mye, så skal du finne hvile!

(Sjelen:) Herre, dette er ikke gjort på én dag! Du ber jo om fullkommenhet!

(Herren) Mitt barn! Ikke la deg skremme! Be om å få interesse for de høyere ting. Jeg har ikke noe høyere ønske for deg enn dette: At du skal gi avkall på all din selviskhet og tjene meg alene. Ja, det er riktig at du har en lang vei å gå. Men hvis du ikke en gang begynner på veien, vil du heller aldri komme frem til målet!

”Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, lutret i ild, så du kan bli rik” (Åp. 3, 18). Dette gullet er den himmelske visdom som betrakter enhver jordisk ting som skrap. Denne visdom er en skatt som er skjult for mange.

Kapittel 33
Om det ustadige hjertet og

om Gud som alle tings mål

(Herren:) Mitt barn! Føler du det slik i dag! Du kommer til å føle det på en annen måte i morgen. Uansett om du liker det eller ikke, kommer du til å være omskiftelig så lenge du lever:

Noen dager vil du være lykkelig og andre dager trist…noen dager rolig og andre dager i vanskeligheter…noen dager trossterk og andre dager tvilende…noen dager ivrig og andre dager likeglad…noen dager alvorlig og andre dager lett til sinns.

Men hvis du er vis og opplært av Ånden, bryr du deg ikke om alle slike omskiftelser. Da vil du urokket komme gjennom de forskjellige sinnsstemninger og fortsette mot målet og søke meg alene.

Jo klarere du har målet for øynene, desto støere vil du kunne styre gjennom følelsenes stormvær.

Kapittel 34
Om å glede seg i Gud

(Sjelen:) Gud, du er min Gud, du er alt for meg! Hva mer kunne jeg ønske? Når du er nær meg, er livet lyst. Du gjør mitt hjerte rolig, du gir mitt sinn fred, du fryder min ånd. Men din hjelp kan jeg glede meg under alle livets forhold og takke deg til enhver tid.

Den som har sin glede i deg, vil med glede finne seg i alt. Men ingenting kan tilfredsstille den som forkaster deg.

Du er det evige lys som overgår alt det skapte lys. Send dine lysstråler fra det høye og la det gjennomtrenge meg, rense meg og opplyse meg med sin veldige kraft. Gi meg nytt liv.

Kapittel 35
Om fristelsene som rammer alle

(Herren:) Mitt barn, du vil aldri være fri for fristelser i dette liv. Du vil alltid trenge åndelige våpen, for du bor blant fiender som angriper deg ved enhver anledning. Hvis du ikke er beskyttet til alle kanter, vil du ikke lenge være uten sår. Og hvis du ikke overgir alt til meg med ærlig vilje til å lide alt for min skyld, da vil du ikke kunne holde ut i kampens hete. Vær tapper! Seieren vil oppveie kampen, men hvis du taper, vil det bringe smerte og elendighet over deg.

Hvis du søker hvile nå, hvordan skal du da oppnå den evige hvile? Ikke be om hvile. Be om tålmodighet!

Vær glad for å få satse alt på grunn av din kjærlighet til meg:

Arbeid og smerte,

fristelser og forfølgelse,

engstelser og trengsler,

sykdom og urettferdighet,

bebreidelser og ydmykelser,

hån og forakt.

Dette er harde prøvelser for en ny kristen, men de vil gjøre deg til et bedre menneske, og de vil forberede deg til den himmelske seierskrans. For etter en kort prøvelse skal du vinne en evig belønning, og for en forbigående trengsel skal du høste uendelig herlighet.

Tror du at du alltid skal nyte åndelig trøst? Nei, selv mine helligste tjenere hadde problemer, fristelser og tider da de følte seg forlatt. Men de holdt ut med tålmodighet. De satte sin lit til meg i stedet for til seg selv, for de visste at ”det vi må lide her i tiden, ikke er for noe å regne mot den herlighet som engang skal åpenbares og bli vår” (Rom. 8, 18). Du kan ikke vente at du øyeblikkelig skal få det som andre oppnådde etter mange tårer og stor åndelig innsats.

Vent tålmodig på meg. Vær tapper og vik ikke tilbake fra å tjene meg på grunn av prøvelser du møter. Våg livet for min herlighet! Jeg skal belønne deg for deg, og jeg skal være med deg i alle vanskeligheter.

Kapittel 36
Om ikke å være fremfusende i sine handlinger

(Herren:) Mitt barn! Legg alltid din sak i mine hender, så skal jeg ordne opp når den tid kommer. Vent til jeg tar meg av den, så skal du få se at det er til det beste for deg.

(Sjelen:) Å Herre, jeg overlater så gjerne alt til deg, for mitt strev gagner så lite. Jeg skulle ønske at jeg ikke var så opptatt av fremtiden.

(Herren:) Mitt barn, noen ganger er et menneske voldsomt ivrig etter å kare til seg forskjellige ting, men når han så har fått dem, oppdager han noe annet som han heller vil ha. Et menneskes interesser skifter så fort. Den sanne fremgang for et menneske ligger i å glemme seg selv, for den som gjør det, er fri og trygg.

Kapittel 37
Om stolthet og selvros

(Sjelen:) ”Når jeg ser din himmel,

et verk av dine fingrer,

månen og stjernene

som du har satt der,

hva er da et menneske

siden du kommer det i hu,

et menneskebarn

siden du tar deg av det?”

(Salme 8, 4-5).

Har vi fortjent din nåde, Herre? Hvilken rett skulle jeg ha til å klage hvis du skulle overse meg? Hvis du ikke gir meg det jeg ønsker, hvilken grunn skulle jeg ha for å knurre?

Herre, jeg er ingenting,

jeg kan ingenting,

jeg eier ingenting i meg selv som er verdt noe,

jeg er avmektig i alt,

og jeg lengter alltid etter det som ikke er noe.

Hvis du ikke hjelper meg, er det ikke noe håp for meg.

Din alene er prisen og takken. I deg vil jeg fryde meg, ”men av meg selv vil jeg ikke rose meg, unntatt av min svakhet” (1. Kor. 12, 5).

 Kapittel 38
Om forakt for ære i verden

(Herren:) Mitt barn! Du må ikke ta deg nær av det hvis du ser andre får oppmerksomhet og ære mens du blir tilsidesatt. Vend deg til meg, så blir du ikke bedrøvet om verden overser deg!

(Sjelen:) Herre, vi er blinde og blir så lett opptatt av det som er forgjengelig. Hvis jeg ikke er villig til å bli tilsidesatt og oversett, vil jeg aldri få fred i mitt hjerte, bli åndelig opplyst eller bli ett med deg.

Kapittel 39
Om tom og verdslig visdom

(Herren:) Du må ikke la deg forlede av menneskers vakre og kløktige ord. ”For Guds rike består ikke i ord, men i kraft” (1. Kor. 4, 20).

Du må aldri lese mitt ord fordi du vil se mer lærd eller vis ut. Åndelig selvkontroll vil føre til større hjelp for deg enn å vite svar på vanskelige spørsmål. Selv om du har lest og lært mange ting, trenger du likevel å kjenne meg, for jeg er alle tings begynnelse, ”han som gir menneskene forstand” (Salme 94, 10). Jeg kan gi deg klarere innsikt enn noen læremester kan gi deg. Jeg underviser deg uten støyende ord, uten forvirrende meninger og diskusjoner. Jeg lærer deg å forakte jordiske, tomme ting og lengte etter de evige skatter, søke vekk fra jordisk ære, tåle motgang og forakt, sette alt ditt håp til meg og elske meg over alle ting.

Bøker kan inneholde de samme bokstavene og bruke samme måte å fremstille ting på, men de lærer ikke alle likt. Årsaken er den at jeg taler til hjertet og lærer enhver det jeg finner ham verdig til.

Kapittel 40
Om å tåle alle vanskeligheter for det evige livs skyld

(Herren:) Du må ikke la deg knekke av det arbeid du har tatt på deg for min skyld. Du må ikke la skuffelser gjøre deg mismodig. Jeg skal gi deg styrke.

Husk, du skal ikke streve her for bestandig. Hvis du kan vente en liten stund, så vil tingene snart forandre seg. Snart skal alt slit og alle vanskeligheter være forbi.

Vær ved godt mot! Arbeid trofast i min hage, så skal jeg selv være din lønn. Skriv, les, syng, sukk og be. Ta med glede imot slag. Himlenes rike er verdt alt dette og mer til! Når du får kjenne den freden, vil du ikke lenger spørre: ”Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?” (Rom. 7, 24), for da er døden overvunnet, og du skal få være med meg i all evighet.

Kapittel 41
Om å overgi seg i Guds hender

(Sjelen:) Himmelske Far, timen er kommet da det er min tur til å bli prøvet. Det er ikke mer enn rett og rimelig at jeg må lide litt for din skyld. Fra evige tider har du visst om at denne timen skulle komme. I det ytre skal din tjener for en kort tid lide og ha prøvelser, men i det indre skal han alltid leve hos deg. En liten stund skal han ydmykes og fornedres i menneskers øyne. Vær med meg da, Herre, så jeg også kan oppstå med deg i morgenrøden av den nye dag!

Herre, det er godt for meg at du ydmyker meg. Det hjelper meg til å kaste vekk alt hovmod og all tom innbilning. Det er til gagn for meg at ”mitt ansikt rødmer av skam” (Salme 69, 8), for det driver meg til deg for å få trøst i stedet for at jeg vender meg til mennesker. Jeg takker deg fordi du ikke har spart mine synder, men tuktet meg med harde slag. Du vet hvor mye trengsler som må til for å slipe vekk syndens rust. Gjør med meg etter din vilje.

Å, Herre,

La meg vite det som er verdt å vite,

la meg elske det som er verdt å elske,

la meg prise det som er dyrebart for deg,

la meg ære det som er ære verdt i dine øyne

og forkaste alt som er ondt.

Som den ydmyke Frans av Assisi sa: ”Hvert menneske er så meget som han er verdt i dine øyne, og ikke noe mer.”

Kapittel 42
Om å ikke stile for høyt

(Herren:) Mitt barn, du kan ikke alltid ha den samme brennende, åndelige lengsel. Du er ikke annet enn kjøtt og blod, og derfor kan du fort komme til å snuble. Så lenge du bærer det dødelige legeme, vil du også måtte kjenne deg trett og oppgitt.

Bær tålmodig din landflyktighet og åndelige tørke. Den tid skal komme da jeg skal få deg til å glemme dine prøvelser, og du skal juble over freden i ditt indre. Jeg skal åpne Skriftene for deg, og du skal fryde deg over hvordan mine sannheter blir utdypet for deg. Da skal du si: ”Jeg mener at det vi må lide her i tiden, ikke er for noe å regne mot den herlighet som en gang skal åpenbares og bli vår” (Rom. 8, 18).

Kapittel 43
Om naturens fordervelse og nådens kraft

(Sjelen:) Min Herre og Gud! Gi meg den nåde som du har vist meg å være så nødvendig for min åndelige helse. La meg overvinne min syndige natur. Jeg kan ikke motstå dens lyst hvis ikke du hjelper meg. ”For jeg vet at i meg, det vil si slik jeg er i meg selv, er det ikke noe godt. Viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg” (Rom. 7, 18-19). Det er årsaken til at jeg nok kan begynne på mange gode ting, men jeg gir opp før arbeidet er ferdig.

Derfor, Herre, ber jeg om at din nåde må føre meg og følge meg, ved din Sønn, Jesus Kristus. Amen.

Kapittel 44
Om å følge Jesus

(Herren:) Mitt barn! Desto mer du kan gi avkall på de selv, jo mer kan du komme nær inn til meg. Jeg vil at du skal lære å glemme deg selv fullstendig og være tilfreds ved å være i min vilje. Følg meg! ”Jeg er veien, sannheten og livet” (Joh. 14, 6).

Uten den kan du ikke komme noen steder.

Uten sannheten vet du ingenting.

Uten livet kan du ikke leve.

Jeg er den veien du skal følge.

Jeg er den sannheten du skal tro på.

Jeg er det livet du skal håpe på.

Jeg er veien som er sikker.

Jeg er sannheten som aldri tar feil.

Jeg er livet som aldri tar slutt.

Jeg er den rette veien.

Jeg er den fullkomne sannheten.

Jeg er det lykkeligste livet.

”Hvis dere blir i mitt ord…skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri” (Joh. 8, 31-32).

”…vil du gå inn til livet, så hold budene!” (Matt. 19, 17).

Hvis du ønsker å vite sannheten, tro på meg.

”Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier” (Matt. 19, 21).

Hvis du vil være min disippel, så fornekt deg selv.

Hvis du vil ha et lykkelig liv, så forakt det nåværende liv.

Hvis du ønsker å bli opphøyet i himmelen, så ydmyk deg her i verden.

Hvis du ønsker å regjere med meg, må du også være villig til å bære korset sammen med meg.

Kapittel 45
Om å godta Guds dommer

(Herren:) Mitt barn! Det beste for deg er å godta mine avgjørelser uten å klage. Ikke krev av meg at jeg skal forsvare mine handlinger, eller forklare hvorfor én tilsynelatende blir opphøyet mens en annen blir tilsidesatt. Svarene på disse spørsmålene går så allikevel langt ut over din forstand.

Når du blir fristet til å spørre slik, skal du si med salmisten: ”Rettferdig er du, Herre, og rettvise er dine dommer” (Salme 119, 137). ”Herrens påbud er rette, de gir glede i hjertet” (Salme 19, 9). Mine dommer skal fryktes, ikke drøftes.

Ikke kast bort tiden med å forsøke å finne ut hvem av mine tjenere som er den frommeste eller hvem som skal bli den største i himlenes rike. Dette kan skape trette og splittelse, og da kan det så lett oppstå partier og grupper. De hellige ville være de første til å stanse en slik utvikling!

Noen mennesker samler seg om én Guds tjener, andre om en annen. Men dette er menneskelig og ikke guddommelig kjærlighet! Det er jeg som har skapt alle de hellige. Jeg ga dem både nåde og ære. Jeg utvalgte dem. Det var ikke de som utvalgte meg. Det var jeg som dro dem til meg og førte dem trygt gjennom fristelser. Jeg ga dem styrke og tålmodighet.

Men jeg tar meg av ikke bare disse hellige tjenere. Jeg elsker alle. Så hvis du forakter om det så er den minste på jord, så ærer du heller ikke den største, for det er jeg som skapte dem begge. Og alle i mitt rike er ett, bundet sammen med min kjærlighet.

Da disiplene spurte om hvem som ville bli den største, så svarte Jesus: ”Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket” (Matt. 18, 3-4).

Kapittel 46
Bønn fra en som vil følge Jesus

Jeg retter mitt blikk mot deg, barmhjertighetens Far, for å få hjelp og trøst. Min sjel priser deg, og lengter etter å være bolig for din herlighet. La ikke noe i meg krenke deg. Hør bønnen fra din fattigste tjener som lever i utlendighet. Beskytt meg fra alle farer i denne forfalne verden. Led meg på fredens vei mot mitt hjem i ditt evige lys! Amen.

Del 4

Kristus innbyr oss til sitt nattverdbord

Den elskede Kristus sier:

”Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile” (Matt. 11, 28).

”Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brød, skal leve til evig tid. Og det brød jeg vil gi, er mitt legeme som jeg gir til liv for verden” (Joh. 6, 51).

Ta dette og ét det! Dette er mitt legeme” (Matt. 26, 26).

”Dette er mitt legeme, som er for dere. Gjør dette til minne om meg!” (1. Kor. 11, 24).

”Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham” (Joh. 6, 56).

”De ord jeg har talt til dere, er ånd og liv” (Joh. 6, 63).

Med stor ærefrykt må vi motta Kristus

Disippelen sier:

Dette er dine ord, Herre Jesus. Du uttalte ikke alt dette samtidig, og disse ord er heller ikke nedskrevet på samme sted, men de er din evige sannhet, og jeg tar i takknemlighet imot dem i tro. De er dine ord, og jeg tar dem til meg. Fra din munn går de til mitt hjerte. De vekker meg, for det er ord fulle av kjærlighet.

Men jeg er redd. Min samvittighet plager meg, og min syndeskyld tynger meg.

Dine ord innbyr meg til å komme frimodig. Men hvem er jeg, Herre? Kan jeg våge å komme frem for deg? Hvordan skal jeg noen gang våge å komme, når jeg vet hvor uverdig jeg er? Engler og erkeengler bøyer seg i ærefrykt for deg. Hellige og rettferdige mennesker skjelver for ditt åsyn, og likevel sier du til meg: ”Kom!” Det er bare fordi du sier det at jeg kan tro det.

Den rettferdige Noah bygget i hundre år på Arken, for at han selv og noen få andre skulle bli frelst. Hvorledes skulle da jeg på én time kunne gjøre meg rede til med ærefrykt å ta imot verdens byggmester?

Moses, din store tjener og særlige venn, bygget Paktens Ark av tre som ikke kunne råtne, og kledte den med rent gull, slik at de kunne legge lovtavlene ned i den. Skal da jeg, urene og forgjengelige skapning, våge så lett å ta imot deg som har skapt loven og gitt livet?

Salomo, den viseste av alle kongene i Israel, bygget på det hellige tempelet i 7 år til ære for ditt navn, feiret innvielsen i 8 dager, bar frem tusenvis av offerdyr, og satte Paktens Ark høytidelig på plass under jubelsang og basuners støt!... Og så skal jeg, den elendigste og fattigste av alle mennesker, føre deg inn i mitt hus, jeg som snaut nok bruker en time til andakt! Å, om jeg bare kunne være verdig i en halv time, for en gangs skyld!

Jeg er helt lamslått ved tanken. Jeg skal ta imot som gjest ikke en engel, men englenes Herre! Og i ditt nærvær må jeg ikke ha noe annet enn deg i mitt hjerte og mitt sinn!

Hvorfor forbereder jeg meg da ikke enda mer omhyggelig for å motta dine hellige gaver? Hvorfor er jeg mindre brennende enn patriarkene og profetene etter å komme nær til deg?

Dersom nattverden hadde blitt utdelt på bare ett eneste sted, og det var bare én eneste person i hele verden som hadde rett til å dele ut, hvor mange ville det ikke da være som hadde reist på pilegrimsferd for å oppleve det! Men nå kan en jo få den hellige nattverd på utallige steder over hele jorden.

Du kommer til meg, Herre! Du ønsker å være hos meg! Åpne mine øyne så jeg kan forstå dette mysterium. Styrk meg med en usvikelig tro!

Dette måltid er helse for både legeme og sjel! Det helbreder mine feil, temmer mine lyster, svekker eller overvinner mine fristelser. Det øker kraften til det gode, styrker troen, tenner nytt håp og vekker på nytt min kjærlighet. Og selv om jeg ennå ikke er fullkommen, og heller ikke er så brennende som kjeruber og serafer, skal jeg berede mitt hjerte slik at jeg i alle fall kan få en liten gnist av den guddommelige ild når jeg bøyer meg og tar imot dette livgivende måltidet!

Den elskede Kristus sier:

Selv om du var like ren som en engel og like hellig som Johannes Døperen, var du likevel ikke verdig til å spise dette brød eller drikke denne vin. Det er ikke fordi du fortjener det at du skal motta nattverden. Gå derfor til denne handling med frykt og ærbødighet!

Disippelen sier:

Når jeg sammenligner din godhet med min syndighet, da skjelver jeg ved tanken på meg selv. Hva skal jeg gjøre, min Gud?

Lær meg den rette vei! Vis meg hvordan jeg kan forberede meg når jeg skal gå til ditt hellige bord. Jeg ønsker å forberede mitt hjerte for deg!

Den elskede Kristus sier:

Ransak din samvittighet! La den bli renset og klar mens du angrer og bekjenner dine synder. Du må ikke ha med deg noe som tynger deg eller hindrer deg i å gå frimodig frem til alteret! Du må føle avsky for alle dine synder i alminnelighet og dine daglige overtredelser i særdeleshet. Og hvis du har anledning til det, så bekjenn for Gud i ditt hjerte alle dine onde lyster. Sukk og sørg over at du ennå er

Så jordisk og verdslig,

så lite herre over dine lidenskaper,

så lite på vakt mot dine sanser,

så opptatt av alt det ytre,

så likegyldig for det indre,

så lett til latter og holdningsløshet,

så sen til gråt og anger,

så rask til det som er godt for legemet,

så langsom til alvor og nidkjærhet,

så begjærlig etter å høre nytt

og se vakre ting,

så likegyldig når det er snakk om det som er så lite og beskjedent,

så grisk etter å eie mye,

så gjerrig til å gi noe,

så ivrig etter å beholde,

så ubetenksom i tale,

så ute av stand til å tie,

så uordentlig i oppførsel,

så fremfusende i handling,

så grådig etter mat og drikke,

så døv for Guds Ord,

så snar til hvile,

så sen til arbeid,

så oppmerksom når du hører dumme fortellinger,

så søvnig til hellig årvåkenhet,

så rask til å bli ferdig med hellige tjenester,

så adspredt når det kreves oppmerksomhet,

så forsømmelig med de daglige bønnestundene,

så lunken under gudstjenesten,

så likegyldig ved nattverden,

så snar til å vende tankene bort,

så sjelden helt samlet i ditt indre,

så rask til sinne,

så snar til å gjøre andre fortred,

så rask til å dømme andre,

så streng til å klandre,

så overmodig i medgang,

så svimeslått i motgang,

så rik på gode forsetter,

så fattig på tilsvarende handlinger.

Når du har bekjent og grått over disse og andre feil, da gjør et fast forsett om å forbedre ditt liv og gå frem i det som godt er. Bær så frem deg selv i fullkommen hengivenhet og ærlig vilje som et evig brennoffer på alteret i ditt hjerte til ære for mitt navn. Da skal du få ta imot mitt legeme og blod til velsignelse og frelse.

”Når en synder vender om fra alle sine synder, når han holder alle mine forskrifter og gjør det som er rett og rettferdig, da skal han ikke dø, men leve. Alle hans overtredelser skal være glemt. Han skal leve fordi han har gjort rett. Det er vel ikke min vilje at den ugudelige skal dø? Sier Herren Gud. Nei, jeg vil at han skal vende om fra sin ferd og leve” (Esek. 18, 21-23).

Disippelen sier:

Å, Herre, jeg overgir meg til deg i dag slik som du har bedt meg om å gjøre. Jeg vil alltid tjene deg i ydmykhet. Ta imot meg nå.

Aller først, ta mine synder og brenn dem opp med din kjærlighets ild.

Jeg bærer frem for deg også alle gode ting jeg har (selv om de er både ubetydelige og ufullkomne), for at du kan legge din velsignelse til og gjøre dem velbehagelige for deg.

Jeg bærer frem for deg også mine foreldre, mine venner, mine brødre og mine søstre – alle som jeg er så glad i – og alle dem som har vært snille mot meg og mot dem jeg er glad i. Jeg bringer frem for deg også de som har bedt meg om forbønn, og for alle som de er glad i. Bevar dem fra alle farer, hjelp dem som lider, redd dem fra det onde så de kan lovsynge deg.

Så bærer jeg frem for deg særlig de som har såret meg på noen måte og også de som jeg har gjort vondt imot, med eller uten vilje og vitende. Tilgi oss alle for våre synder og for våre overtredelser mot hverandre. Å Herre, ta vekk all mistillit, all harme og uenighet og alt annet som kan være en hindring for den kjærlighet vi trenger å ha til hverandre.

Vær nådig mot dem som søker din nåde. Gi nåde til dem som trenger den, og hjelp oss å leve slik at vi kan finnes verdige til å nå frem til det evige liv.

Amen.

Den elskede Kristus sier:

Du skal vite at ingen ting av det du kan gjøre vil gjøre deg skikket til å gå til mitt bord, selv ikke om du brukte et helt år på å berede deg, og du ikke tenkte på noe annet.

Nei, det er bare på grunn av min godhet og nåde at du blir innbudt til mitt bord. Det er som når en tigger blir innbudt til en rik manns måltid, og alt han kan gjøre til gjengjeld er å komme med sin ydmyke takk.

Gjør derfor hva du kan, og gjør det med omhu og ikke av vane eller tvang, men med respekt, ærefrykt og hengivenhet. Jeg har kalt deg. Det er jeg som har bedt om at dette skal gjøres slik. Jeg skal gi deg det du mangler. Kom, ta imot meg!

Når du så brenner av hengivenhet, takk meg. Det er ikke fordi du fortjener det, men det er fordi jeg er nådig mot deg.

Hvis du føler deg kald og likegyldig når du mottar nattverden, så hold ut i bønn. Sukk og gråt om nåde, og fortsett med det inntil du har fått i hvert fall en smule fra mitt bord og en dråpe fra mitt beger. Du trenger meg på en annen måte enn jeg trenger deg. Du kommer ikke for å gjøre meg mer hellig, men jeg kommer for å gjøre deg mer hellig og god enn du var før.

Og det er ikke nok bare å forberede seg til det hellige måltid. La velsignelsen følge deg også når du går fra måltidet. Vær på vakt! Hold deg borte fra for mye snakk. Hold deg mer i enerom og ha din glede i Gud! Overgi deg helt til meg. Fra nå av skal du ikke leve i og for deg selv, men du skal leve i meg, uten bekymring.

Disippelen sier:

Herre, du min Gud, når skal jeg bli ett med deg og helt gå opp i deg slik at jeg fullstendig glemmer meg selv? Jeg ønsker dette mer enn noe annet. Jeg ber og jeg lengter etter å være en av dine trofaste.

Den elskede Kristus sier:

Hvis du i ditt indre kjenner bare liten eller ingen hengivenhet, må du ikke bli nedslått eller bekymret. Ofte kan det være bare en liten ting som står i veien – hvis du da kan kalle noe for ”lite” som er til hindring for et slikt gode. Hvis du kan rydde unna denne vesle eller store tingen, så skal du få det du har bedt om. For jeg fyller min velsignelse i der hvor det er tomt kar.

Disippelen sier:

Å, du kjærlige og velsignede Herre, som jeg så inderlig ønsker å ta imot. Du kjenner fullt ut min svakhet, elendighet og nød. Jeg kommer til deg for å få helbredelse, ro og tillit. Du vet alt om meg, også mine hemmelige tanker, og du alene kan hjelpe meg! Du vet hva jeg trenger og hvor stor min tomhet er. Fattig og naken står jeg foran deg.

Mett din sultende tigger med åndelig mat. Vær meg nær og tenn lys i min mørke sjel! Løs meg fra alt jordisk og løft mitt hjerte til de himmelske ting! Ikke send meg ut igjen på egen hånd. Du alene er mat og drikke for meg. Du er min kjærlighet og min glede!

I dyp hengivenhet og brennende kjærlighet ønsker jeg å bli ett med deg, å Herre. Jeg holder ingen ting tilbake, men jeg overgir helt og fullt og med stor glede meg selv og alt som mitt er, til deg!

Å Herre, min Gud, du skapte meg og du frelste meg. Nå ønsker jeg i hengivenhet, ærefrykt og lovprisning å svare like ydmykt og hengivent som Maria, Jesu mor:

”Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt!” (Luk. 1, 38).

Den elskede Kristus sier:

Vokt deg for nysgjerrig og unyttig grubling over dette uutgrunnelige sakrament og alle andre ting som ligger utenfor din rekkevidde. For dette har vært årsak til at mange har mistet sin hengivenhet. Tro og oppriktighet er det som kreves av deg, ikke stor forstand eller dyp innsikt i Guds skjulte råd. Hvis du ikke kan forstå eller fatte de jordiske ting, hvordan skulle du da kunne fatte de himmelske? Overlat deg selv til meg, så skal du få innsikt alt ettersom det er nødvendig eller nyttig.

Mange har vanskeligheter med hensyn til nattverden. Dette betyr bare at Faderen er i arbeid. Ikke bry deg om det. La være å trette med dine egne tanker, og svar ikke Djevelen på tvillspørsmål som han stiller deg! Tro på mitt ord, og trøst deg med at de vantro blir ikke fristet på samme måte som de trofaste og hengivne.

Jeg svikter deg aldri. Jeg vandrer sammen med oppriktige, åpenbarer meg for de ydmyke, gir innsikt til dem som er fattige i ånden, og jeg øser av min visdom inn i de rene av hjertet. Men jeg skjuler meg for de stolte og nysgjerrige. Den menneskelige fornuft er svak og blir lett ført på avveier. Men den sanne tro kan ikke bedras.

Derfor skulle all fornuft og naturlig forskning komme etter troen, ikke gå foran den eller forstyrre den. For jeg er Gud som er evig, umålelig og går over all menneskelig fatteevne, og jeg gjør ting som ingen kan utgrunne. Hvis Guds gjerninger var slike at de lett kunne fattes av den menneskelige fornuft, da kunne en heller ikke kalle dem underfulle.