Et evig helvete?
Jesus er ikke redd for ordet belønning. Gang på gang lar han mennesket få ”belønning” for å gjøre det gode. Han taler til og med om daglønn i lignelsen om arbeiderne i vingården i Matteus 20.1–16. Men hva han mener med dette ordet viser nettopp denne lignelsen ganske klart.
Lønn – her i dette livet – er den styrke og vekst som følger med det å gjøre det gode. Denne styrke og vekst kommer helt og fullt uavhengig av om en begynner arbeidet tidlig eller sent. For lønnen ligger i selve arbeidet. Når en lever etter Guds Lov, kjenner en at en lever etter sin egen sanne Lov. Da først føler en at en lever og at lønnen for å gjøre Guds Vilje nettopp er selve ”livet”.
Utsagnet om at Gud belønner hver etter hans gjerning inneholder først og fremst dette at lønn på samme måte som straff ligger i selve handlingen, i den stimulans, eller i den nedbryting av livet som gjerningen måtte medføre. I lignelsen om såmannen består lønnen av avling. Jorden kan bære mer eller mindre, men den trives og lever ved å bære avling. En kjenner seg salig når en gjør det som godt er. Men den jord som ikke bærer avling blir oppbrent av solen, eller kvalt av klunger. Den vantrives og legges øde. Når Menneskesønnen i dommen i Matteus 25.40 sier: ”Det dere gjorde mot en av mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.” Da mener han: Det gjorde dere mot det sant menneskelige i dere selv. For Menneskesønnen lever i oss alle, og han er etlet til å vinne i hver eneste våknende menneskesjel, vinne mer og mer over dyresinnet og villmannen i oss – vinne over ”Djevelen”[33].
Belønning og følelse av vekst og framgang følger med alt godt en kan få gjort enten det er lite eller stort. Den som bare gir en av de minste så mye som en slurk vann med godt hjertelag – en vannslurk var ikke alltid så lite i det tørre Palestina – han skal ikke savne sin lønn. Enhver god idé som en får følge opp har i seg selv sin belønning. Enhver seier og ethvert skritt på den gode veien fører med seg glede. Slik er det også ”lønn” for den som ber på rett måte, eller faster riktig: Han føler at han vokser og at det gode i ham gjør framskritt. Om belønning er den gode konsekvensen av rett framferd, så er straff den negative følge av ugjerning. I følge historien om såmannen visner de nytteløse som såkorn på stengrunn eller kommer bort på annen måte. Hele deres tilværelse blir forgjeves.
Men følgene av våre handlinger rekker ut over dette livet. Her som ellers fulgte Jesus skriftene i sin tid.
Fra begynnelsen hadde Israel ikke visst om annet enn døden og et dødsrike (Scheol). Dette var på samme måte som hos andre folkesalg i tidlig tid, en skyggedal uten liv. Det blir ofte kalt dødsriket ("Nåheimen" i følge Garborg – overs. anm.) (1. Mos.37.35; 44.29, 31; 4.Mos. 16.30). Scheol er i Det gamle testamentet tenkt som en mørkeheim, et skyggeland (Job. 10.21). Det blir kalt ”stillheten” i Salm. 115.17, ”avgrunnen”, ”mørket”, ”glemselens land” i Salm. 88.12–13. Det finnes ”verken handling, kunnskap eller visdom i Nåheimen”, (Pred. 9.10) Både gode og onde kommer dit når de dør, i følge Job 30.23. Og i døden finnes det ikke noe minne om Gud. ”Hvem vil prise deg i dødsriket?” spør Salm. 6.6[34]).
Men allerede tidlig hadde Israels tenkere lurt på hvorfor det ikke alltid gikk den gode godt og den dårlige dårlig (se særlig Jakobs bok). Flere forklaringer er blitt lansert, for eksempel den vi finner spor av i Johannes 9. 2–3: De som lider her må ha syndet før de ble født, eller at de lider for synder som foreldrene har gjort. Men tanken om en utjevning etter døden fikk tak. Allerede hos Job våkner håpet om en rett for de gode hinsides, og i Visdomsboken 3.1–10, har denne tanken slått rot. Det er nå blitt liv i dødsriket, med glede for de gode og bedrøvelse for de onde.
På Jesu tid hadde Scheol – eller Hades som det heter på gresk i Det nye testamentet – delt seg i to. På den ene siden var det Helheimen med ”pine” for de urettferdige, de som ble holdt i varetekt under refsing fram til dommedag. På den annen side havnet de rettferdige i Paradis, eller ”Abrahams fang” i følge Lukas 16.22–23 og 2. Peter 2.9[35]. Disse to stedene var sterkt atskilt, men de gode og de onde kunne likevel snakke med hverandre (Luk.16.23–26). Den ild som nevnes i historien om den rike og Lasarus er vel i senere tid blitt innlånt fra Gehenna[36]. Av og til nevner Jesus et fengsel som synderen ikke skal komme ut av før han har betalt den siste skjerv (Mat. 5.26; 18.34; Luk. 12.59). Dette må være straffestedet i Helheimen. Fra Gehenna kom ingen ut. Dette var den andre, den fullkomne og endelige død (Åpb. 20.14).
Straff blir tilmålt etter synd: Jo større synd, desto hardere refs. Og frivillig synd ble strengere dømt enn ufrivillig synd. En tjener som ikke gjør hva herren hans vil blir refset med slag. Mange slag om han visste hva Herren ville, færre slag om han ikke visste det. I det hele tatt blir det avkrevd enhver i følge det som er ham gitt (Luk. 12. 47–48. Det første spørsmålet er: Har du elsket din neste? Den som bare er vred på sin bror blir skyldig til straff, likedan som en drapsmann blir skyldig til straff etter Moseloven, om han da ikke har hatt grunn til vrede (Mat. 5.21–22 m. hnv.). Også for våre ord må vi stå til regnskap, for gjennom disse avslører vi vår dypeste sannhet, helst når vi minst tenker på det. Derfor: ”I følge dine ord skal du kjennes som rettferdig, og etter dine ord skal du dømmes” (Mat. 12.37[37]).
Når Messiasriket kommer, skal de rettferdige stå opp (Luk.14.14; 20.35–36; 1. Kor. 15.22–28; Åpb. 20.4–5). Hos Lukas 20.35 er bare en oppstandelse nevnt. Så kommer den første dommen (Mat.24.30–31; Åpb. 20.4). De oppståtte rettferdige går da inn i Messiasriket sammen med de utvalgte som da er i live (Mat. 24.31, 37–43; 1. Tes. 4.15). Menneskenes verden blir i denne tidsalderen fullstendig underlagt Gud i følge Tusenårsriket i Åpenbaringen 20.2–3 (sml. Åpb. 21.1–4). Så kommer den siste dommen (Mat. 25.31–46,; Åpb. 20.12), og når dommen er holdt og alt ondt er renset bort fra jorden, slik at alt er blitt fornyet (Åpb. 21. 4–5), da har de rettferdige oppnådd fullstendig salighet. Gudsriket og Himmelriket er da fullkomment.
Det er først ved denne siste dommen at det er tale om Gehenna, den store
renseselsilden – se Matteus 25.41 og Åpenbaringen 19.20 og 20.10, 14 og 15.
Gehenna-tanken er ukjent i Det gamle testamentet og kom ikke opp før etter Babylon-tiden. Ordet Ge(h)enna er jordisk nok og kommer fra hebraisk Gehinnom, Hinnomsdalen. Dette var navnet på en dal utenfor Jerusalem hvor Juda i gamle dager blotet til Molok (Jer. 7.31; 2. Kong. 23.10). Dette var et uhyggelig sted med vulkansk terreng med en eim av svovel i luften over dalen. Troen var den at Gehinnom en gang skulle forvandles til en ildsjø som skulle brenne opp de verste av Israels fiender (Es. 66.16–17, 24; Dan. 7.10–27).
I de senere tidene ble avfall og bråte fra byen kastet her sammen med kropper av døde dyr og iblant lik av forbrytere. Dette ble oppbrent i Hinnomsdalen. Denne søppelilden brant både dag og natt da det alltid var avfall nok fra en så stor by som Jerusalem. Og ilden brant med svovel fordi den måtte være så sterk at den skulle fortære alt dette avfallet fort nok.
Med all denne uhygge og med ild og drømmer om ild fra gammel tid, både over og under jorden, ble Gehenna eller Hinnomsdalen det rette arbeidsmaterialet for å forme et "Helvete". Og dette ble bildet på den siste straff over Guds og Israels fiender.
Ilden er bildet på utdøding eller fullstendig utslettelse. Slik ilden i Hinnomsdalen gjorde ende på avfallet fra Jerusalem, slik skulle den åndelige Gehennailden gjøre slutt på jordens avfall, dette avfall som med alle Guds hjelperåder og all hans tålmodighet gjennom tidene ikke hadde latt seg frelse. Ilden holder seg så lenge den får næring. Gehennailden blir av og til kalt ”uslukkelig” likedan som ilden i Hinnomsdalen[38]. Men det som blir kastet på ilden, brenner opp (Mat. 3.12; 13.30, 40; Luk. 3.17). Og Israels Gud er rettferdig til det siste. En lempeligere Gehenna-straff kom opp samtidig med ildstraffen. Ikke alt som ble kastet i Hinnomsgapet kom på ilden. Noe falt i steinurer utenfor og ble liggende der. Slik skulle bare Guds og Israels store fiender bli brent i det åndelige Gehenna. Andre syndere som hadde forherdet seg slik at de ikke kunne komme med i Gudsriket, skulle på annen måte bli ”ødelagt” (Mat. 10.28), ”kastet utenfor” eller i ”mørket utenfor” (Mat. 8.12; 24.51; Luk. 13.28). Ellers var det gråt og tenners gnissel også der (Mat. 22.13 m. hnv.).
Metaforen Gehenna er utnyttet helt og fullt i Det nye testamentet. I Åpenbaringen hvor ellers ”mørket utenfor” er falt bort, blir først de tre store vondemaktene: Dyret, Den falske profeten og Djevelen kastet i ildsjøen (19.20; 20.10, 14). Alle som ikke er oppskrevet i Livets Bok ”får den samme skjebne”. De som følger dyret og profeten blir drept ”med hans sverd som satt på hesten” (19.21). Og de som er sammen med Djevelen i den siste strid mot de hellige blir oppbrent med ”ild fra Himmelen” 20.9. Men døden og dødsriket blir ”kastet i ildsjøen” (20.14), og ”dette er den andre døden”[39].
Men på et par steder holder noe nytt på å arbeide seg fram: Drømmen om en ild som ikke er for renselse, men ”til pine”. De som brenner der skal ikke ”brenne opp”, men for evig tid leve midt i ilden. Det er vel forfølgelsene som har gitt denne syke drømmen liv: Når Gud lot forfølgerne utøve slike grusomheter mot hans barn, så måtte han ha tenkt ut en forferdelig straff i gjengjeld for dem. Denne drømmen stammer fra en diktstrofe fra de første tidene (sml. Åpb. 19.3 der røken fra det ødelagte Roma stiger opp ”i all evighet”). Men i dampen av blod og i røyken av bål har denne tanken vokst og etter hvert fått livskraft.
Ord som ”æonisk ild” er kommet inn allerede i Det nye testamentet, og etter Åpb. 14.11 og 20.10 skal Djevelen og hans tjenere rett og slett bli pint ”i alle evigheter”. Diktstrofen fra grunnteksten lyder: eis aionas aionon, og lar seg vel best oversette til norsk med "i evigheters evighet" (Garborgs oversettelse = Ævords Ævur. - overs. anm.)
Det greske aion (gammelt aivon = lat. ævum) er vår ”evighet” – (Garborgs Æve - overs. anm.) – og betyr levetid, alder og også evighet eller lang tid[40]. I Det nye testamentet er ordet ofte brukt om tidsalder. Av aion er laget aionios: evig, som varer en evighet. Ordet blir brukt om lang tid uten faste grenser. ”Fra æoniske tider” i Romerbrevet 16.25 og flere steder betyr det: fra de første tidene, fra opphavet, eller fra da verden ble til[41]. ”I alle evigheter” skulle altså bety: I alle tider, gjennom alle tidsaldre. Men slik vi har sett, kommer ikke Gehenna-straffen før tidsaldrene er til ende, eller som det heter i Åpenbaringen 10.6: Når det ikke lenger skal være noen tid. Så må da de lærde ut med sine ordleker om endeløs tidløshet, eller det ”endeløse øyeblikk” osv., som selvsagt ingen forstår, ei heller de selv.
Hva som er sikkert er at Jesus selv aldri taler om endeløs straff. Til og med den største synder skal komme ut fra straffestedet når han har ”betalt den siste skjerv”. Den æoniske ild i Matteus 25.41 må være Gehennailden. Men ”evig pine” kjenner Jesus ikke til. Ordet kolasis som han bruker i samme kapittel v. 46, og som kirkebibelen oversetter med ”pine”, betyr i følge ordbøkene "kvisting", (å kviste hagetrær) og senere refs, tukt eller age. Men også ”evig tukt” blir meningsløst når det ”ikke finnes tid lenger” og den jordiske tilværelsen altså har nådd sitt sluttmål.
Det kan da ikke være disippelen Matteus som har lagt dette ordet i Jesu munn. Det er den våknende Kirken som så smått har begynt leke med ”den evige ilden”[42].
Hos Jesus som hos de skriftlærde er Gehenna den store opprensing etter tiden og tilværelsen i den. Det er den store rengjøring foran Gudsriket, til den store Sabbaten. Læren om endeløs helvetestraff er like ukristelig som meningsløs. Det onde, som i sin grunn er en selvmotsigelse, det at mennesket gjør opprør mot sin egen innerste lov, det kan ikke være uforgjengelig. Det må bøye seg eller gå under. Og setter vi opp et helvete hvor Guds skapninger blir pint dag og natt uten ende og uten utvikling eller håp, så synder vi verre enn vi vet. Det vil bare forsterke et alltid mer djevelsk hat til Gud og alt som er godt, og denne meningsløse pine sitter Gud og ser på i sin salighet. Da har vi gjort Gud, Faderen selv, til over djevel.
|
