Prekener av C. H. Mackintosh 2

Kristi tjeneste i fortid, nåtid og fremtid!

"For selv Menneskesønnen er ikke kommet for å bli sørget for, men å tjene og gi sitt liv en løsepenge for mange" (Markus 10:45).

Det er veldig nødvendig å trekke seg fra alle tanker om vår tjeneste for Herren, og vårt arbeid for ham, og til å ha våre hjerter opptatt med sin service mot oss. Og når jeg sier dette, vil du ikke tro et øyeblikk at det er mitt ønske om eller tenkt å svekke i ethvert hjerte i denne forsamlingen, i det minste grad ønsket om å arbeide for Kristus, hva sfære Han kan åpne for deg, eller henhold til hva gaven han har skjenket deg. Helt omvendt, ja, jeg ville søke på alle måter å styrke og intensivere dette ønsket. Men så en vet, både gjennom erfaring og observasjon, så vi kan være så opptatt med vårt arbeid og våre tjenester som våre hjerter kan miste følelsen av hva Kristus er mot oss i hans fantastiske karakter som en tjener.

Her la meg si at min umiddelbare oppgaven er Herren Jesus som tjener hans folks nødvendigheter. Det er det feltet der vi blir introdusert av disse skriftene. Herren Jesus er tjener for sjelens nødvendigheter i alle faser av sin historie, fra første til siste - fra dypet av din ruin og fornedrelse som syndere, i all din svakhet og svikt som helgener fra dag til dag, før han planter du i gleden i hans eget rike. Og hans tjenester ikke vil ende der, for som vi leser i Lukas 12: 37, vil han binde seg, og serverer oss i glansen. Dermed Hans arbeid som tjener overlapper hele sjelens historie, fortid, nåtid og fremtid. Han har tjent oss i det siste, er han serverer oss nå, og han vil tjene oss for alltid. Og her tillate meg å si at linjen av sannheten som jeg må ta før du er i et direkte individuell karakter. Vi var sett tidligere, for sannheten med hensyn til vår stand og karakter, og derfor føler jeg meg enda mer gratis på denne anledningen til å gå inn på hva som er mer direkte personlig - for å snakke om sannhet som bærer direkte på sjelens individuelle tilstand og ønsker. Og jeg vil be deg om å plassere dere selv, så langt som gjennom nåde du kan, i all enkelhet og virkelighet, rett i lys av dette temaet - Kristi tjener våre nødvendigheter. Det er mulig det kan være sjeler som ønsker å begynne helt i begynnelsen med denne mest dyrebare tema. De vil vite Kristus som den som kom til denne verden for å tjene dem i all sin dype og varierte behov som tapt, selv ødelagt, skyldig, hell-fortjenstfull syndere. Hvis det finnes noen slike, vil jeg be dem om å tenke dypt det verset som jeg har lest, "Menneskesønnen er kommet for å tjene og gi." Dette er en guddommelig virkelighet. Jesus kom til denne verden for å møte våre behov, for å tjene oss i alt det der vi trenger hans dyrebare service, og å gi sitt liv en løsepenge for mange, for å tjene oss ved å bære våre synder i sin egen kropp på treet, og utarbeider en fullstendig og en evig frelse. Han kom ikke for å få ikke kom til å ta - Han kom ikke til å være på tjente ikke kom til å bli stirret på kom til å bli brukt, og derfor, mens sjelen som utøves kan heve denne sjikanerende spørsmålet, " Hva kan jeg gjøre for Herren? " svaret er: «Du må ta en pause og se og mene hva Herren har gjort for deg. Du må stå stille og se Guds frelse." Husk disse ordene av guddommelig og evangeliseringsmåter sødme. "Å ham at arbeider ikke, men tror på Ham som rettferdiggjør den ugudelige, blir hans tro regnet for rettferdighet (Rom. 4: 5). Du kan aldri intelligent eller riktig tjene Kristus til du kjenner og tro hvor han har servert deg. You må opphøre din rastløse gjerninger, og hvile i en guddommelig utført arbeid.

Deretter men ikke inntil da, vil du kunne starte på en karriere i kristen tjeneste. Det er mest nødvendig for alle ivrige sjeler til å forstå at alle sanne kristne tjeneste begynner med besittelse av evig liv, og gjengis m kraften i Den Hellige Ånd, den indwelling Ånden, i lyset og på autoritet hellige Skrift. Dette er den guddommelige ideen om kristent arbeid og service.

Nå, selv om den primære objektet er for dem som er Guds hellige, som har satt ut på kurset deres, fortsatt jeg tror ikke det ville være i henhold til hjerte og sympati Kristus å overse ansiktet at det kan være noen sjel som ønsker, som jeg sa, å bare begynne helt i begynnelsen med denne dyrebare mysterium - Kristi tjener, som aldri har tatt den holdningen til enkle hvile i Kristi fullbrakte verk. De har, kan det være, begynt å tenke på sin sjels frelse, å tenke på evigheten, men de er opptatt med tanke på at Herren krever noe fra dem: "Jeg må gjøre dette, må jeg gjøre det, og jeg må gjør de andre. " Nå, hvis slik det være, jeg gjentar, med dypeste alvor, må du slutte helt fra dine egne gjerninger, opphører fra dine egne begrunnelser, opphører fra dine egne følelser, fordi være sikker på det, er det verken føler eller tenker eller resonnementer heller ikke gjøre i det hele tatt, men det er pause og stirret. Det er hørselen og troen. Det ser ut fra dere selv og din tjeneste for Kristus og hans tjeneste. Det er stans fra rastløs og verdiløse gjerninger, og hvilende i sin helhet, unquestioning tillit til ett produkt av Jesus Kristus, som har perfekt fornøyd og perfekt priste Gud som den store spørsmålet om din synd og skyld. Her ligger den guddommelige hemmelighet fred - fred i Jesus - fred med Gud - evig fred. Ingenting vil noensinne være rett før du får på denne jord. Hvis du er opptatt med dine gjerninger for Kristus, vil du aldri få fred, men hvis du bare vil ta Gud på Hans Ord, og hvile i Hans Kristus, skal du ha en fred som ingen makt over jorden eller helvete noen gang kan forstyrre.

Nå spør jeg deg, før jeg går videre, dette spørsmålet, Finnes det et hjerte som ennå ikke uthvilt her? Er det et hjerte som vil si, jeg er ikke fornøyd med Kristi tjeneste, jeg kan ikke hvile i sitt arbeid? Hva! Guds Sønn har lut for å tjene deg. Han som skapte deg, Han som gav deg liv og ånde og alle ting, den ene til hvem alle er ansvarlige, har han bøyde seg til å bli din tjener. Det er ikke et spørsmål om å be deg om å gjøre noen ting, eller ber deg om å gi noen ting, fordi - merk disse ordene - de er ord som feie gjennom hele historien om Menneskesønnen - de er ord som i all sin lengde og bredde og fylde, kan du ta opp og bruke som om du var den eneste gjenstand for denne tjenesten i verden - "Menneskesønnen er kommet for å tjene og gi." Han er ikke kommet for å bli, han er ikke kommet for å spørre.

De juridiske sinn fører deg til å tro at Gud er en exactor - at han gjør krav på dere - at han ønsker dine tjenester i en eller annen måte. Men oh, husk at din første store bedriften, primær og alle viktige arbeidet, er å tro på Jesus - å hvile blidt på ham, og i det han har gjort for deg på korset, og hva Han gjør for du på tronen. "Dette er Guds gjerning, at dere tror på Ham som han har sendt." Du husker det interessante spørsmålet salmisten - et spørsmål spurte da hans øyne hvilte på størrelsen og mengden av Jehovas fordeler - "Hva skal jeg gjøre Herren for alle hans velgjerninger!" Hva er svaret? "Jeg vil ta kopp frelse, og kaller på Herrens navn."

Er dette måten å "gi Herren" Ja, dette er akkurat slik som gratifies og herliggjør Ham. Hvis du virkelig vil gjøre, må du ta. Take hva? "The kopp frelse" - en full og flyter cup, de fleste sikkert, og som dere drikker av denne koppen, som herligheten av Guds frelse skinne i visjonen om sjelen din, da vil strømmer av levende ros flyten fra takknemlig hjerte. Og du vet Han sier: "Enhver som offereth ros, glorifieth Me. "

I et ord, så må du først av alt, la din sjel til å dvele ved den fantastiske mysterium Kristi tjeneste mot deg i alle dybden på behovet ditt, og jo mer du dvele ved det, desto mer du være i sanne holdning til å tjene Ham.

Ta en slående illustrasjon. Da David, som du husker, i det bemerkelsesverdig passasje i andre bok av Samuel (chap. 7), satt i sitt hus av sedertre, og kikket rundt på alt som Gud hadde gjort for ham, sa han: "Jeg må stige og bygge et hus. "

Umiddelbart profeten ble sendt til David for å korrigere ham på dette punktet: "Du skal ikke bygge meg et hus, men jeg vil bygge deg et hus." Du må snu saken. Gud vil at du skal sitte ned og blikket enda mer fullstendig og spent på hans actings på dine vegne. Han vil at du skal se, ikke bare i fortid og nåtid, men å se på i lys fremtid, for å se hele historien overlappes av sitt eget fantastiske nåde.

Og hva var effekten av alt dette på Davids hjerte? Vi har svaret i at man pithy utsagn: "Så gikk kong David i, og satt foran Herren og sa:« Hvem er jeg? "Mark holdning, og grunne på spørsmålet. De er fulle av dype mening. «Han satt." Dette er hvile og søt hvile. Han ville gå på jobb for tidlig. Nei, sier Gud, må du sette deg ned og se på arbeidet mitt, og spor Mine actings på dine vegne i fortiden, nåtiden og fremtiden.

Og så er spørsmålet: Hvem er jeg? "I dette ser vi velsignet at selv var for øyeblikket tapt av syne. Det ble kastet inn i skyggen av glans av guddommelig åpenbaring. Self og stakkars lille actings ble satt til side av Guds herlighet og de rike prakt hans actings på vegne av sin tjener.

Nå, kanskje noen har tenkt at David var en aktiv, nyttig mann da han var stigende å ta murskje til å bygge huset, og de kunne ha tenkt seg et godt-for-ingenting mann å sitte stille når det var arbeid å ferdig. Men la oss huske at Guds tanker er ikke som våre tanker. Han premier vår tilbedelse mye mer enn høyst vårt arbeid. Det er faktisk bare den sanne og intelligente tilbeder som kan være en sann og intelligent arbeideren. Ingen tvil om Gud mest nådig aksepterer våre dårlige tjenester, selv stemplet som de så ofte er med feil av alle slag. Men når det blir et spørsmål om komparative verdien av tjeneste og tilbedelse, den tidligere må gi plass til det siste, og vi vet at når våre korte spenn av arbeidstiden skal ha utløpt, vår evige tilbedelse skal begynne. Sweet trodde!

Og la meg videre bemerke, før avreise denne delen av faget vårt, at ingen trenger frykte i det minste at den praktiske effekten av det jeg har sagt vil være å krøpling tjenesten, eller føre deg til å kaste armene i skyldig lediggang eller kald likegyldighet. Den svært omvendte er tilfellet, som du kan se på han historien om David selv. Studier på ferie 1 Krønikebok 28-29. Der har du en flott presentasjon av tjenesten - mest triumferende svar til alle som ville plassere arbeid før tilbedelse. Der ser du, som det var kong David stiger fra holdning tilbeder inn som en arbeidsmann, og gjør god avsetning for bygging av hatten svært hus som han fikk ikke lov til å sette en stein på hverandre.

Og ikke bare han sørge henhold til kravene til hellighet, men som han sier "Fordi jeg har satt min kjærlighet til min Guds hus, har jeg mine egne skikkelig torsk, gull og sølv som jeg har gitt til han min Guds hus, fremfor alt jeg har forberedt for den hellige hus, selv tre tusen talenter gull, for gullet i Ofir, og syv tusen talenter raffinert sølv, overlay veggene i huset. " Med andre ord, som vi skal uttrykke det, av sin egen pung, ga han den fyrstelige sum av over seksten millioner som en gratis gave mot huset som skulle bli oppdratt av hånden til en annen. Dette, som han informerer oss, var "ut over det han hadde forberedt på det hellige huset der sistnevnte sterkt overskredet mengden av Englands nasjonale gjeld. Således ser vi at det er den sanne tilbeder til som gjør den effektive tjener. Det er når har vi satt og stirret på actings av Kristus for oss at vi er aktivert i enhver liten grad til å handle for ham. Og så, også, skal vi kunne si med David, som han undersøkte The Untold rikdom forberedt på hus Gud, "Det er hele ditt, og din egen har vi gitt deg."

Men vi må nå slå en stund til åpningen ledd Mosebok 21 - "Hvis du kjøper en hebraisk trell, seks årene han skal tjene, og i den sjuende, skal han gå ut gratis for ingenting. Hvis han kom av seg selv , skal han gå ut av seg selv: hvis han var gift, og kona skal gå ut med ham. Hvis hans herre har gitt ham en kone, og hun har båret ham sønner eller døtre, kona og hennes barn skal være hennes master, og han skal gå ut si seg selv, og hvis tjeneren skal tydelig si, jeg elsker min herre, min kone og mine barn, jeg vil ikke gå ut gratis, da hans herre skal bringe ham til dommerne, han skal også føre ham til døren, eller inntil dørkarmen, og hans herre skal bore seg gjennom øret med en syl, og han skal tjene ham for alltid. "

Her har vi altså en av skyggene av god ting å komme - en skygge eller figur av det sanne tjener, den Herre Jesus Kristus, som velsignet En som elsket menigheten og gav seg selv for det. Den hebraiske tjener, har tjent de juridiske tiden var helt fri til å gå ut, men han elsket sin kone og sine barn, og det også med en slik kjærlighet som fikk ham til å overgi sin egen personlige frihet for deres skyld. Han viste sin kjærlighet til dem ved å ofre seg selv. Han kan ha gått ut og nøt sin frihet, men hva med dem? Hvordan kunne han forlate dem igjen? Umulig. Han elsket dem også godt for det, og dermed han bevisst gikk til dørkarmen, og der, i nærvær av dommerne hadde hans øre kjedet tegn på evig service.

Dette var virkelig kjærlighet. Det var ingen feil om det. Det kone og hvert barn, mens de stirrer noensinne etter på dette kjedet øret, kunne lese den rørende og sterke bevis på kjærlighet som tjener hjerte.

Her er noe for hjerte til å dvele ved - ja, noe over hvilke hjertet godt kan bryte seg. Vi ser i denne gamle testamente skriver evige Lover av vår sjel - Jesus, den sanne tjener. Du husker at bemerkelsesverdig anledningen i vår Herre liv da han ble innstillingen før sine disipler den høytidelige faktum hans nærmer kors og lidenskap. Du finner den i åttende kapittel i evangeliet etter Markus: "Og han begynte å lære dem at Menneskesønnen skal lide mye og bli forkastet av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, og bli drept , og etter tre dager stige igjen. Og talte Han som sier åpent. Da tok Peter ham og begynte å irettesette ham. " Peter ville gjerne, selv om han visste det ikke, har avbrutt den sanne tjener i bevegelsen hans i dørkarmen. Han ville ha ham medlidenhet selv, og vedlikeholde sin egen personlige frihet. Men oh, lytte til den visne irettesettelse gis til de aller mann som like før hadde gjort en så fin tilståelse av Kristus! Men da han hadde slått rundt og så på disiplene, irettesatte Han Peter og sa: "Få deg bak meg, Satan, for du savourest ikke den ting som er av Gud, men ting som er av menn. "

Mark handlingen. "Han snudde seg og så på sine disipler," som om han ville si: Hvis jeg Harken til din advokat, Peter - hvis jeg synd Myself - hvis jeg retrett fra det korset som ligger foran meg, så det som skal bli av disse? Det er hebraisk tjener sa: "Jeg elsker min kone, jeg elsker mine barn, vil jeg ikke gå ut gratis."

Det er den aller siste mulige betydning for oss å se at det var ingen nødvendighet uansett lagt på Herren Jesus Kristus for å gå til korset, der var ingen nødvendighet uansett lagt på ham til å forlate den herlighet som han hadde hos Faderen fra alle evigheten og komme ned hit, og da han var kommet ned i denne verden, og tatt perfekt menneskeheten over ham, var det ingen nødvendighet lagt på ham at han burde ha gått til korset, for når som helst i løpet av hele hans velsignede historie , fra krybbe til Betlehem til korset på Golgata, ville han ha gått tilbake til der han kom fra. Døden hadde ikke krav på Ham. Prinsen av denne verden kom og hadde ingenting i ham. Han kunne si, snakket om livet hans, "Ingen mann tar den fra meg, men jeg legger den ned i Myself» (Johannes 10:18). Og på vei fra hagen til korset hører vi ham si, "tenker du at jeg ikke kan nå be til min far, og han skal øyeblikket gir meg mer enn tolv legioner engler? Men hvordan skal da Skriftene bli oppfylt, at Dermed må det være? " Og kan vi ikke si det var mye mer sannhet enn utterers var klar over i disse aksenter av spott som falt på den velsignede Frelser øre som han hang på korset - "Andre har han frelst selv han ikke kan lagre"? Men de kunne ha sagt, selv Han vil ikke redde.

Ah, nei! velsignet evig være Hans navn! Han gjorde ikke synd eller spare selv, men han synd på oss. Han så på oss i vår håpløse ruinen, skyld, lidelse og fare. Han så at det var ingen øye til synd, ingen arm å redde, og - all ros til sine makeløse navn! - Han la bort hans herlighet kom ned i denne elendige verden, ble en mann, som så en mann han kan, ved ofringen av selv, fri oss fra ildsjøen, og knytte oss med seg på den nye og evige bakken av dyktig innløsning, i kraft av oppstandelsen-liv, i henhold til den evige råd av Gud, og til ære for hans herlighet.

Nå kan vi muligens ikke overvurdere betydningen av boligen på det faktum at det ikke var nødvendig uansett lagt på vår velsignede Herre Jesus Kristus for å dø på korset, og å holde Guds vrede Verken i sin person, i sin natur, eller i Hans forhold ble han obnoxious til døden. Han var Gud over alt, velsignet i all evighet. Han var den evige Guds Sønn. Og i hans menneskelige natur var han ren, plettfrie, syndfrie, perfekt. Han visste ingen synd. Han gjorde alltid og bare de tingene som behage Gud. Han priste Ham, og avsluttet sitt arbeid, og han har reddet oss på en slik måte å prise Gud på den mest fantastiske måte. Han var, å bruke språket av type våre, fri til å gå ut av selv, men ah, hadde han gjort det, sted og min må nødvendigvis ha vært ildsjøen alltid.

Hvis alt dette Den Hellige Ånd fryd å bære vitnesbyrd, som en av våre egne diktere har søtt sunget:

Og Herren, Thy perfekt fitness

For å gjøre en frelser del,

Den Hellige Ånd skrider vitne

Til hver troendes hjerte.

Helt sant: Vi kan med lik sannhet si: "Hans fitness å gjøre en tjener del," fordi det var veldig høyden av sin herlighet, selve verdighet personen hans, det var den herlighet hvorfra han hadde etterkommere, som muliggjorde Ham å bøye seg ned til selve dypet av deres tilstand, at han har ikke en nødvendighet - nei, ikke én - i dypeste spekter av sitt folks historie, eller i den laveste dypet av deres tilstand, at han ikke har nådd i sin fantastiske karakter og hans guddommelige departement som tjener hans folk nødvendigheter.

Brødre, la oss aldri glemme dette. Nei, heller la oss stadig cherish i våre hjerter mest takknemlighet av det. Jo mer vi bor på høyden av Kristi personlig ære, desto mer fullstendig vi skal se den dypeste ydmykelse hans. Jo mer dypt vi mediterer over herlighet av hva han var, desto mer må vi bli arrestert av den nåde det han ble. "Dere vet nåde vår Herre Jesus Kristus, som, selv om han var rik, men for deres skyld Han ble dårlig, at dere ved hans fattigdom natten rik."

Hvem kan måle høyder og dybder av disse to ord, "rik" og "fattige" i sin søknad til vår kjære Herre og Frelser? Ingen opprettet intelligens kan begripe dem, men Sannelig vi skal dyrke den vanen av bolig på kjærligheten som skinner langs veien av det guddommelige Tjener som han gikk til korset for oss. Det er som vi dvele ved hans kjærlighet til oss at våre hjerter skal trekkes ut av Den Hellige Ånd i kraft av forståelsesfull kjærlighet til Ham. "Kristi kjærlighet constraineth oss fordi vi dermed dommer, at hvis man døde for alle, da var alle døde, og at Han døde for alle, at de som lever skal ikke heretter leve seg selv, men til Ham som døde for dem, og sto opp igjen "(1. Kor. 5: 14-15).

II. Etter å ha kastet et blikk på vår Herrens tjeneste mot oss i det siste, la oss se etter en liten stund hos sin nåværende tjeneste - på hva han nå gjør for oss hele tiden i Guds nærvær. Dette har vi mest blessedly presentert for oss i Johannes 13. Det samme Precious nåde skinner i dette som i alt det som vi har fått bolig. Hvis vi ser tilbake Fortiden, se vi Perfekt Servant naglet til korset for oss, hvis vi ser opp til tronen nå, se vi bandt ham for oss, ikke bare i henhold til vår nåværende behov, men ifølge den fullkomne kjærlighet Hans kjærlighet til Faderen, hans kjærlighet til Kirken hans kjærlighet til hver enkelt å tro fra begynnelsen til slutten av tid.

"Nå før festen i påsken den Jesus visste at hans time var kommet da at han skulle gå bort fra denne verden til Faderen hadde elsket sine egne som var i verden, elsket han dem inntil enden Og i supper [se grekerne djevelen har nå satt inn i hjertet til Judas Iscariot, Simons sønn, for å forråde Ham, Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hender, og at han var kommet fra Gud, og gikk til Gud, han Riseth fra måltidet, og lagt til side sine klær, og tok et håndkle, og spent selv. Etter at han poureth vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med håndkleet hvorved Han var spent. Her har vi altså en høyst fantastisk presentasjon av Kristi nåværende tjeneste mot "His Own som er i verden." Det er noe merkelig dyrebar i uttrykket, Hans eget. "Det bringer oss så veldig nær hjertet av Kristus. Det er så søtt å tro at han kan se på som fattige, svake, sviktende skapninger som vi er, og sier: De er mine. Det spiller ingen rolle hva andre kanskje tenker på dem, de tilhører meg, og jeg må ha dem i en tilstand verdig stedet hvorfra jeg kom, og hvor jeg går. Dette er ineffably dyrebare og oppbyggelig for våre sjeler . Det var i den forstand at hans personlige herlighet, i bevisstheten om at han var kommet l fra Gud og gikk til Gud, at han kunne bøye seg ned og vaske sitt folks føtter. Det var ingenting, kan være noe høyere enn stedet hvorfra Jesus var kommet, det var ingenting, kunne ingenting, lavere enn urent føttene til disiplene: men, velsignet og roste alltid være Hans navn! Han fyller opp i hans egen guddommelige person og fantastisk service hvert punkt mellom disse to ytterpunktene. Han kan legge en hånd på Guds trone, og den andre på føttene våre, og være seg det guddommelige og evige bånd mellom.

Nå er det tre ting i Bibelen som jeg er engstelig for å sette klart før deg. For det første har vi den spesielle handlingen vår Herre mot sitt eget i verden, det andre våren handlingen, og det tredje mål av handlingen: handling, dets våren, og dets mål. 1. Og først, handlingen selv. Du skal huske på at det vi har presentert her er ikke "den vasking av fornyelse." Som gjelder i første trinn i Herrens tjeneste på våre vegne. "Hans egen som er i verden" - alt som høyrer til at svært privilegerte klasse (og det er rett og slett alle som tror på hans navn) har gått gjennom den store vaske, i kraft av som Kristus kan uttale seg "ren hver whit. "

Det er ikke et sted eller en flekk på svært feeblest av at velsignet antallet som han kaller «sin egen». "Han som er vasket needeth ikke redde for å vaske føttene, men er rent hver whit: og dere er rene, men ikke alle." Hvis en enkelt flekk kan påvises på en av Kristi egen, ville det være en skam kastet over ham, ettersom han har vasket oss fra all skyld våre henhold til perfeksjon av hans arbeid som tjener trenger vår, og langt over alt tjener den evige råd, formål, og herlighet av Gud. Han fant oss rent aldri whit, og han har gjort oss "ren hver whit."

Dette er vasking av gjenfødelse, som aldri gjentas. Vi har en figur av dette i tilfelle av prestene i Mosaic økonomien. På den store dagen for innvielsen deres ble de vasket i vann. Denne handlingen var aldri gjentatt. Men etter dette, fra dag til dag, for å passe dem for den daglige utslipp av sine prestelige funksjoner, måtte de vaske hendene og føttene i den skamløse laver i tabernaklet, eller frekke sjøen i templet. Dette daglig vask er tallet av handlingen i Johannes 13. De to vask, som er tydelig, må aldri gjøres til skamme, og være nært koblet til, må aldri bli adskilt. Den vasking av regenerasjon er guddommelig og evig fullført: vasking av helliggjørelse blir guddommelig og kontinuerlig gjennomført på. Den tidligere er aldri gjentatt, sistnevnte er aldri avbrutt. Det gir oss en del i Kristus, som ingenting kan rane oss, og dette gir oss en del med Kristus, hvorav noen ting kan frata oss. Den ene er grunnlaget for vår evige liv, den andre i bakken av våre daglige fellesskap.

Se til at du forstår betydningen av å ha føttene vasket, øyeblikk til øyeblikk, av hender som velsignet En som er spent som den guddommelige tjener din nåværende behov. Det er helt umulig for noen å overvurdere betydningen av dette arbeidet, men vi kan i det minste samle noe av sin verdi fra Herrens ord til Peter, Peter, i likhet med oss, alas! var veldig langt fra å ta den fulle betydningen av hva hans Herre gjorde. "Da kommer han til Simon Peter, og Peter sier til ham: 'Herre, dost Thou vaske mine føtter? Jesus svarte og sa til ham: Hva jeg du vet ikke nå, men du skal vite heretter. Peter sier til ham: 'Du skal aldri vaske mine føtter. Jesus svarte ham: "Hvis jeg ikke vasker deg, du har ingen del med meg". "

Her er den store poeng - "del med Meg." Den vasking av gjenfødelse gir oss en del i Kristus: daglig vask av helliggjørelse gir oss en del med Kristus. For å fullt, intelligent, glad kommunion, må vi ha en ren samvittighet og rene føtter. Blod soning sikrer den tidligere; vannet rense opprettholder den andre. Men både blodet og vannet strømmet fra en korsfestet Kristus. Kristi død er det nødvendige grunnlag av alle ting. Han døde for å gjøre oss ren, han lever for å holde oss rene. Vi er gjort så ren som hans død kan foreta oss, vi holdes så rent som Hans liv kan holde oss.

Og, det være seg husket denne fantastiske departementet av Kristus på vegne av oss aldri opphører. Han lever noensinne å opptre for oss på høye, og til å handle på oss og i oss ved Hans Ord og Ånd. Han snakker til Gud for oss, og Han taler til oss for Gud. Han kom fra Gud, og reiste ned til det dypeste dyp nød vår. Han har gått tilbake til Gud, til å bære oss stadig på hjertet hans, for å møte våre daglige behov, og å opprettholde oss i integriteten til stillingen og forhold som han har introdusert oss.

Denne er fylt med god komfort for sjelen. Vi går gjennom et defiling verden der vi stadig ansvarlig for kontrakten onder av en eller annen art som om de ikke kan ta på vår evige liv, kan alvorlig påvirke vårt fellesskap. Det er umulig for oss å trå helligdommen av det guddommelige nærvær med forurensede føtter, og dermed den dype og unevnelige salighet av å ha en gang i nærvær av Gud for oss - En som har vært i denne scenen kjenner sin sanne karakter, og En som har kommet fra Gud, og gått tilbake til ham, vet det fulle omfanget av hans påstander, og alt som er nødvendig for å passe oss for fellesskap med Ham. Bestemmelsen er guddommelig perfekt. Sin eller urenhet kan aldri bli funnet i Guds nærvær. Hvis vi kan lage lys av enten den ene eller den andre, Gud kan ikke og vil ikke. Hellighet som skinner i etterspørselen etter renhet er så lyssterk som den nåde som gir det. Grace har gjort bestemmelsen men hellighet krever søknad om dette. Guds godhet gitt en laver for prestene i gamle, men Guds Hellighet krevde at prestene skulle bruke det laver. Den store vasking av åpningen introduserte dem til kontoret til presteskapet, de vasker i det laver utstyrt dem for plikter som kontor. Hvordan kunne godtas prestelige tjenesten kan utskrives med urene hender? Umulig.

Og vi kan si det er så umulig at vi kan gå i veien for hellighet hvis føttene ikke er vasket og tørket av den salige En som har bandt seg til å tjene oss i denne saken stadighet.

Alt dette er guddommelig enkel. Det er to linker i kristendommen, nemlig koblingen til evig liv, som kan aldri bli glefset av noen ting, og koblingen av personlig fellesskap som kan festes i et øyeblikk av vekten av en fjær. Nå er det slik våre veier blir renset av den hellige handling av Word, gjennom den Hellige Ånd, at vårt fellesskap opprettholdes i sin ubrutt integritet Men hvis jeg er redd for å møte Guds Ord, eller hvis jeg forsettlig nekte sin handling , hvordan kan jeg nyte fellesskap med Gud?

Jeg snakker ikke nå om uvitenhet om Guds Ord. Herren bjørner med en fantastisk mengde uvitenhet i oss - langt mer enn vi kunne bære med i hverandre. Jeg vet ikke nå henviser til spørsmålet om uvitenhet. Men sett en sak. En ung person inn disse murene et par uker siden, og tok henne plass på ett av disse benker. Hun var kledd ut i alle mote i denne verden - hodet prydet med fjær og blomster, og fingrene med juveler. Hennes hjerte fullt av forfengelighet og dårskap. Her nåde møtt henne i all sin fylde og freeness. Pilen av guddommelig overbevisning inn hennes sjel Hun ble brutt ned under den mektige kraften i Word, i hendene på Den hellige ånd. Hun ble brakt til omvendelse til Gud, og tro på Herren Jesus Kristus. Hun var lagret, der og da, og forlot stedet glede i en full frelse. Denne gleden varte i mange dager. Hun var opptatt med sin nylig fant skatten. Hun har aldri tenkt på henne fjær, blomster henne eller hennes juveler. Riktignok fortsatte hun å bruke dem, bare fordi hun ennå ikke så noe galt i å gjøre det. Hun visste ennå ikke at det var så mye som en eneste setning i Guds Ord peiling på slike ting.

Brødre, la meg minne deg om at vi bør være forberedt på et slikt tilfelle som dette, og være forberedt på å møte den. Noen av oss, frykter jeg, men har lite visdom eller tålmodighet til å håndtere saker av denne typen. Vi er i unødig hast å gå inn på hva jeg kan kalle stripping prosessen. Dette er en feil. Vi må gi tid til de skjulte fordelene ved Guds rike å utvikle seg selv. Vi må ikke forsøke å redusere den kristne forsamlingen til et sted der en viss livery vedtas. Dette vil aldri gjøre. Vi kan virkelig ikke redusere alle til en død nivå. Vi må la Guds Ord til å handle på det livet som Guds Ånd har implantert. Jeg gjør ingenting annet enn ugagn for folk hvis jeg får dem til å vedta en viss stil kler bare på forslaget mitt. Den store ting er å la Guds rike å hevde dens hellige innflytelse over hele karakter. Dette er for å ære hans og redusere alle til en død nivå.

... ... ... ..

La oss forfølge vårt tilfelle. Vår unge venn, i løpet av lese henne, er arrestert av følgende pekte passasje: "På samme måte også, at kvinner pryder seg i beskjedne klær, med shamefacedness og nøkternhet, ikke med broidered hår, eller gull eller perler, eller kostbare array, men (som blir til kvinner bekjenner gudsfrykt) med gode gjerninger "(1. Tim. 2: 9-10). Og igjen, la "Whose pryder det ikke være at ytre pryder av flettematerialer håret, og bruk av gull, eller å sette på klær, men la det være skjult mannen i hjertet, i det som ikke er forgjengelig, selv ornamentikk i en saktmodig og stille ånd, som er i Guds øyne stor pris "(1. Peter 3: 3-4).

Nå, her har vi illustrert for oss den nåværende departementet Kristi-handlingen av Word på soul-anvendelsen av bassenget til fot-vasking av vann av Word. Det er Jesus bøyde seg ned for å vaske føttene til denne unge disippel. Spørsmålet er, hvordan hun motta handling? Vil hun motstå den, eller gi etter for det? Vil hun skyve bort bassenget? Vil hun nekte nådig departementet? "Hvis jeg ikke vasker deg ikke, du har ingen del med meg."

Dette er veldig høytidelig, og det krever våre mest alvorlige oppmerksomhet. Neste i moralsk betydning å ha samvittighet renset av Kristi blod står denne rensing av våre måter ved handlingen av Word, gjennom kraften i Den Hellige Ånd. Førstnevnte gir oss en del i Kristus, den siste, en del med Kristus. Det er aldri gjentas, dette må aldri bli avbrutt. Hvis vi virkelig ønsker fellesskap med Kristus, må vi tillate ham å vaske føttene våre øyeblikk til øyeblikk. Vi kan ikke tråkke rene precincts av helligdommen Guds med urent meter lenger enn vi kan angi dem med urent samvittighet.

Derfor, altså, la oss se godt til det at vi har våre veier kontinuerlig sendt til rense handling av den dyrebare Guds Ord. La oss legge bort alt som Word fordømmer; la oss forlate hver posisjon og hver forening, og hver praksis som at Word fordømmer, som så vår hellige fellesskap med Kristus kan opprettholdes i sin friskhet og integritet. Ingenting er farligere enn å tøyse med ondt i noen form eller form. Uvitenhet Gud kan og ikke bærer mest nådig med, men forsettlig motstand av Hans Ord på ett punkt er sikker på å føre til katastrofale resultater. Hjertet blir herdet, samvittigheten Seared, den moralske sans avstumpet, og hele moralske som får til de mest bedrøvelig tilstand. Vi får bort fra Herren, og gjøre forlis av tro og en god samvittighet. Måtte Herren holde oss nær til seg selv, vandre med Ham i ømhet av samvittighet og oppriktig hjerte. May Hans ord fortalt i levende formende kraft på vår sjel, som så vår måte bli renset i henhold til krav fra helligdommen av Gud.

2 Men la oss nå spørre litt til våren denne handlingen som vi har vært bolig. Dette er presentert med rørende sødme og kraft i det første verset i Johannes 13 - "hadde elsket sine egne som var i verden, elsket han dem inntil enden."

Her har vi altså den mektige våren Kristi stede departement. Det er uforanderlig kjærlighet Hans hjerte - en kjærlighet som var sterkere enn døden, og som mange vann kan ikke slukke. "Kristus elsket menigheten og gav seg selv for det, at Han kunne hellige og rense den med vasking av vann ved ordet" (Ef 5: 25-26). Dette er velsignet bakgrunn og motiv - våren det fantastiske departement som vår Herre Jesus Kristus er nå bærer på for oss og mot oss. Han visste hva han var foretaket da han uttalte disse ordene i det førtiende salme, "Lo, jeg kommer til å gjøre din vilje, Gud." Han visste hva det ville koste ham da han tok opp vår sak. Men Hans kjærlighet var og er guddommelig lik for alle. Vi trenger ikke være redd for utmattende den kjærligheten som triumferte over alle unutterable redsler Golgata, og gikk ned under de dype og mørke vann død og dom. Vi kan til tider føle skam å ha så ofte å bringe våre urene føtter til at velsignet Man renser dem, men hans kjærlighet er lik for alle, og at kjærlighet er våren hans dyrebare og uunnværlig departement.

Det er vanlig å si at kjærlighet er blind, men jeg ser på det som en ærekrenkelse etter kjærlighet. Sikkert den ikke gjør det og ikke kunne gjelde for Kristi kjærlighet. Han visste alt som var i oss, og Han vet nå alle våre måter og all vår svakhet, og alle våre tåpeligheter, men han elsker oss tross alt, og i kraft av at kjærligheten han oppfører seg mot oss for å fri oss fra alt det Han ser i oss og rundt oss som ville hindre vårt hellige fellesskap med Faderen og med hans Sønn.

Hva bruker ønsker en blind kjærlighet være deg eller meg? Sikkert ingen uansett. Hvordan kunne vi noensinne hvile i en kjærlighet som bare handlet mot oss i uvitenhet om våre blots og blemishes! Umulig. Hva vi ønsker er en kjærlighet overlegen alle våre feil, og en kjærlighet som kan fri oss fra dem. Denne kjærligheten har vi i

Kristus velsignet være hans navn! Det er en kjærlighet som, men det kan utsette oss for oss selv, vil aldri eksponere oss til en annen. Det er en kjærlighet som kommer til oss med bassenget og håndkle, og Stoops ned i uendelig ømhet og ydmyk, makeløse nåde å vaske bort hver jord, og gir oss den behagelige følelsen av å være "ren hver whit." Dette er den kjærligheten som du og jeg seng, og dette er den kjærligheten som vi har funnet i guddommelig fylde og kraft i hjertet av det perfekte tjeneren som er spent for oss noensinne tronen.

"Hadde elsket sine egne som var i verden Han elsket dem" - hvor lenge? Så lenge de oppførte seg, og gikk med skitten føtter? Ah, nei! Dette ville aldri gjøre for slik som vi. «Han elsket dem inntil enden." Precious perfekt, guddommelig, evig kjærlighet! en kjærlighet som overlapper og ligger til grunn, og som overlever våre blots og blemishes, våre svakheter og falterings, våre ønsker og svakheter, våre vandringer og waywardness, en kjærlighet som er kommet til oss bevæpnet med alt som vår tilstand kunne kreve, en kjærlighet som aldri vil slutte å handle for oss og mot oss og i oss, før den presenterer oss i plettfritt perfectness foran Guds trone. Og nå ett ord om tiltaket Kristi presentere handlingen for oss og mot oss. Dette er et punkt usigelig verdi og betydning Det er viktig for oss å vite at enten det er et spørsmål om Kristus tjeneste for oss i fortiden eller hans nåværende tjeneste i mål på både den ene og den andre er og kan være intet mindre enn kravene til helligdommen tronen, og Guds natur. Vi kan anta at tiltaket vil være våre nødvendigheter, men dette kunne aldri gjøre. Hvis vi tenker på Kristi forsonende arbeid, vet vi, og glede seg til kjenne, har hans dyrebare arbeidet som er gjort veldig mye mer enn oppfyller de dypeste mål for våre nødvendigheter som syndere. Velsignet være Gud! arbeidet til korset har guddommelig oppfylt alle kravene til Gud. Det kan aldri gi solid fred våre sjeler bare å vite at de aller høyeste krav til menneskelig samvittighet hadde blitt møtt av den forsonende Kristi død. Vi må være trygg på guddommelig autoritet som de høyeste krav til regjeringen, har tegnet naturen, og Guds herlighet alle blitt perfekt møtt av den dyrebare Kristi verk.

Dermed er det gjennom uendelige nåde, og her hver guddommelig utøvd sjel kan finne avgjort og evig fred. Det er heller ikke ellers i forhold til Kristi presentere arbeidet for oss. Det kan aldri tilfredsstille våre sjeler å bli fortalt at at arbeidet blir målt av våre aller dypeste nød. At behovet er oppfylt, uten tvil, men det er fordi Kristus nåværende departement går langt over det du trenger, og strekker seg til, og tilfredsstiller kravene til, helligdommen av Gud.

Usigelige nåde! Her kan vi hvile i fullkommen ro. Vi har et høyt oppgave for oss, alltid leve i Guds nærvær for oss, en som ikke bare kjenner våre behov, men vet også kravene til Gud. Han vet hva denne scenen er der vi er forbi, og han vet hva som scene er der han har skrevet, og all ros til Hans navn! Han møter i sin egen perfekt departement både den ene og den andre. Han må nødvendigvis oppfyller alle våre krav siden han oppfyller alle Guds krav, for jo mindre må alltid være med i større.

Hva god komfort er her! Hva unruffled hvile! Vi har ett i nærvær av Gud for oss, i hvis hender er alle våre saker perfekt, fordi guddommelig, safe. De kan aldri falle gjennom, aldri gå galt. Vi kan si at ere noensinne aller svakeste av dem som Kristus kaller «sin egen i verden" kan mislykkes, Kristus selv må mislykkes, og det kan aldri. Hans egen er så trygge som seg selv.

What a grand virkelighet! Med det perfekte tillit kan vi referere alle objector, alle anklager, hver opposer, denne velsignede manager! Og hva dårskap, til fra vår side, forsøke å besvare slike oss! Å, kan vi lære å lene seg mer trygg på at velsignet En som dermed presenterer seg for våre sjeler som bandt tjener vår dype og manifold nødvendigheter. Måtte vi premien hans dyrebare departement mer og mer - Hans departement for oss, Hans departement til oss. Kan vi hvile mer søtt i forsikring om at han taler til Faderen for oss, i alle våre feil, i alle våre svakheter, i alle våre synder.

Kanskje vi husker, for våre over komfort, at selv før vi slip har han vært bedende på oss, slik han ba om Peter. "Jeg har bedt for deg," sa kjærlig One, "at din tro svikter ikke. Å, den makeløse nåde disse ordene! Han ba ikke om at Peter ikke skulle falle, men at han var falt, kunne hans tillit ikke vike, kanskje hans tro ikke svikte. Således også, ber han for oss, og dermed er vi opprettholdes, og dermed er vi tilbake når vi faller, andre bør vi meget raskt gå fra vondt til verre, og gjør forliset helt. "Han lever alltid for å gjøre forbønn for oss." Vi er oppe av hans dyrebare og kraftig departementet hvert øyeblikk. Vi kunne ikke stå for en enkelt time uten ham.

Ting er hele tiden å skru opp som skulle vise seg ødeleggende for vårt fellesskap, hvis vi ikke hadde det velsignet Et skuespill for oss, hvis intervensjon på vegne av oss aldri opphører. Han vet ikke bare vårt behov, men han vet hva helligdommen krav, og ikke bare gjør han vet det, men han sørger for det, ifølge sin egen uendelige perfectness og aksept for Gud, møte sitt folks nødvendigheter.

Nå er det noen personer som har fått en slik ensidig forestilling om omdømmet til den troende, at de kaster Herrens prestetjenesten overbord helt. Jeg sier den er ensidig, og det er ikke noe mer farlig enn ensidig sannhet - ingenting. Jeg vil mye heller se en mann gå gjennom lengden og bredden av London publisering opplagt feil, slik som den enkleste sinn kunne oppdage. Jeg ville ha langt mindre pågripelse av den ondskapsfulle resultatet av hans departement enn av undervisningen av en mann som tar opp den ene siden av en sannhet, og presser det på en måte som ikke forstyrrer annen sannhet.

Nå er det en justere kraften i Guds sannhet - en justering av makten i Skriften som utgjør en av sine skarpeste moralsk herligheter og derfor finner vi at mens Guds Ord mest fullt og blessedly fastslår sannheten at den troende står ferdig i Kristus, rettferdiggjort av alle ting, akseptert i den Elskede ", rent hver whit," den, samtidig med samme klarhet og fylde, setter frem det faktum at troende er i seg selv, en fattig svak skapning, utsatt for manifold snarer, fristelser, og fiendtlig påvirkning, ansvarlig helst til å falle i feil og ondt; helt klarer å holde seg, eller for å gripe med vanskeligheter og farer som omgir ham ansvarlig som helst til kontrakt urenhet, som ville ham uegnet for den hellige fellesskap og tilbedelse av helligdommen.

Hvordan, da er alle de tingene som skal oppfylles? Hvordan er den kristne holdes i ansiktet av slike ting? Har en ond natur, en listig fiende, og en fiendtlig verden til å takle, hvordan er han å komme videre? Hvordan han skal oppbevares? Hvor er han som skal gjenopprettes hvis han vandrer? Hvordan er han å bli løftet opp hvis han faller? Svaret på alle disse spørsmålene finnes i at stadig dyrebare setning til inspirasjon, "han alltid lever til å gå i forbønn for oss", og igjen: «Han er i stand til å spare til det ytterste"; og igjen, "Vi skal bli frelst av Hans liv ", og igjen," Fordi jeg bor, skal dere leve også ", og igjen:« Vi har en talsmann hos Faderen. "

Hvordan hjertet fryd å gi ut og å tenke over slike uttalelser som disse! De er marg og fedme til sjelen. Hvordan kan noen, å i møte med slike passeringer - snakke om sin egen nødvendige erfaringer med hensyn til seg selv og sine omgivelser - tenker på å kalle det gjelder den store foundation-sannheten om prestedømme Kristus i søknaden sin til troende nå? Jeg kan bare si, vet jeg ikke. Men akk! det er ingen regnskap for dypet av feilen der vi kan falle, hvis vi lar våre sinn til å jobbe, og få vekk fra direkte myndighet hellige Skrift. Og vi kan virkelig si at en meget håndgripelig bevis på vårt behov for forbønn av Kristus er å finne i det triste faktum at noen av hans tjenere skal finnes å benekte det.

Jeg skal legge mer på dette punktet, lagre for å advare alle Herrens kjære folk mot den forferdelige feilen benekte vår kontinuerlig behov for prestetjenesten, den dyrebare forbønn og all-rådende støtte til vår Herre Jesus Kristus - en feil andre bare fornektelse av hans forsonende arbeid. For de fleste sikkert vi trenger prestedømme Hans er på andreplass etter vårt behov hans forsonende blod.

III. Etter å ha så kort, og akk! ufullkommen, kastet et blikk på vår Lord's departement i fortiden og i nåtiden, kan vi ikke lukke uten en referanse til hans departement i fremtiden. Noen kan føle innstilt på å si, jeg forstår ikke hvordan vår Herre noen gang kan bli funnet serverer oss i fremtiden. Jeg kan forstå hans serverer oss nå på tronen, men hvordan han skal tjene oss i den rike er, bekjenner jeg, utover meg.

Ingen tvil er det mest fantastiske, og hadde vi ikke sin egen veritabel ord for det, kan vi godt nøle i vår uttalelse av det faktum at vår Herre Jesus Kristus skal tjene sitt folk i lysstyrken i herlighet. Men la oss høre hva han selv sier til oss. Slå et øyeblikk til Luke 12: 35: «La deres lender være spent om, og lysene brenner, og dere selv lik menn som venter på sin herre, når han kommer tilbake fra bryllupet, at når han kommer og banker på, de kan åpne ham umiddelbart. Salige er de tjenere som Herren når han kommer, skal finne watching: sannelig sier jeg dere at han skal binde seg, og gjøre dem til å sitte ned til kjøtt, og vil komme frem og tjene dem . "

Dette er tydelig og umiskjennelig. Mest fantastisk, uten tvil, men som ren som den er fantastisk. Kristus vil tjene oss i kongeriket. Han vil tjene oss for alltid. Hans departement overlapper hele vår historie. Den når ned til de aller dypeste dypet av vårt behov som syndere, og opp til selve loftiest høyder av æren. Det går tilbake til fortiden, dekker den nåværende og den strekker seg ut i den grenseløse fremtiden. Lovet være Hans navn! Han elsker å tjene oss, og han gir oss sikkerhet for at samme øyeblikk som det var, at han går inn på herlighet hans eget rike, vil han glede hans kjærlige hjerte ved å gjøre oss sitte midt i selve lysstyrken at herlighet , og det tjener oss i samme kjærlighet som har preget hans tjeneste fra første stund. All ros og evig hyllest til hans makeløse navn!

Men merke en annen ting i denne tolvte kapittel Luke. Ved førtiførste vers Peter setter spørsmålet, " 'Herre, snakker Thou denne lignelsen for oss, eller for alle? Og Herren sa: «Hvem er da den tro og kloke forvalter som hans herre skal gjøre hersker over sitt hus, for å gi dem deres andel av kjøtt i rette tid. Salig er den tjener som hans herre når han kommer, skal finne det du gjør . Of en sannhet sier jeg dere, at han vil få ham til hersker over alt han har. "

Dermed har vi to ting, nemlig "se" og "gjør." Hvilket betyr Kristus verdsetter høyest? Den tidligere, utvilsomt er, som bevist av høyere lønn knyttet til den. Å ha Kristus som serverer oss i glansen er noe langt utenfor enhver posisjon som han kan i sin godhet tilordne til oss.

La oss da alltid minnes, brødre, at vår velsignede Herre verdier, fremfor alt, at kjærlig holdning hjertet som uttrykker seg ved å se etter han kom tilbake. Ingen tvil om det er velsignet og viktig å bli funnet "gjør" også, uansett hva han gir oss til å gjøre, enten det er feiende et veikryss eller evangeliserende en nasjon; Han vil ikke tillate de aller minste handling av tjenesten til å gå Unrequited. Det er ikke at han verdier tjenesten mindre, men han ser mer verdier, og vi kan forstå dette, selv naturen selv vil lære det til oss. Anta at lederen for en familie er fraværende fra hjemmet, tjenerne er sagt å ha ting i beredskap for han kom tilbake, og hvert vil bli funnet gjøre sitt utnevnt arbeid. De vil si, Master kommer hjem, vi må se og ha alle torg og riktig for ham. Dette er som det skal være, men er det ikke noe langt dypere og høyere enn dette? Er det ikke noe som svarer til hjertet av den fraværende en? Sikkert er det, det er alvor lengsel av en hengiven kone, uten den beste bestilt huset ville være, men en fattig, kald, cheerless ting å komme tilbake til.

Således er det og være sikker på det med våre kjære fraværende Herre. Han premier, fremfor alt, til hengiven, alvor lengsler i våre hjerter se ansiktet hans. Noe av det lyste i Mephibosheth, da han sa til David: «La ham ta alle, så min herre kongen er kommet i fred." Oh, la oss dyrke mer av dette, høyt elskede i Herren, la oss se til at vi er av dem som elsker det vises til vår kjære Herre og Frelser! Måtte gråte i våre hjerter være kontinuerlig, "Hvorfor vente hjulene på vognen hans?"

Vil dette gjøre oss mangelfull i tjeneste? The very omvendt. Nei det er dette som vil gi den sanne våren til alle service, og formidle et hellig duft til de aller minste handling som kan gjøres. Selv om dette dype personlige hengivenhet manglet, den mest praktfulle og prangende handlinger av tjenesten er som ingenting til hjertet av Jesus. De to midd av enken var mer dyrebar for Kristus enn de fyrstelige gaver hjerteløs offerers. Vis meg et hjerte som ser for Kristus, og jeg vil vise deg et par hender okkupert for ham i en eller annen måte. Det spiller ingen rolle i det minste hva vi gjør, forutsatt det være nettopp det som vår Herre har gitt oss å gjøre, og det er ingenting som vil så raskt mulig for oss å vite hva tjenesten til å gjøre som en kjærlig hjerte. Det er et instinkt, en takt om ekte kjærlighet, som fører det å finne ut en gang hva som er takknemlig overfor objektet sitt.

Dette er hva som mangler, brødre. Det kan være en enorm travel virksomhet - å kjøre hit og dit - for å komme og gå, men hvis hjertet ikke blir opptatt med Kristus, hender og føtter og hode er lite verdt. Han velsignet evig være Hans navn! har gitt oss et helt hjerte, og ingenting kan tilfredsstille ham i retur, men et helt hjerte fra oss. Hele hans tjeneste - fortid, nåtid og fremtid - er frukten av hans fullkomne kjærlighet, og ingenting kan møte hans ønske, med hensyn til oss, lagre et hjerte forståelsesfull i sin kjærlighet til ham. Og hvor det er, vil det uttrykker seg i en engstelig, alvorlig lengsel etter hans komme. "Salige er de tjenere som sin herre, når han kommer skal finne watching."

Måtte evig Ånd fylle våre hjerter med ekte kjærlighet for personen vår egen bedårende Herre og Frelser, at så vår en stor og udelt formål kan være å leve for Ham i denne scenen som han har blitt kastet ut, og å vente på det samme når vi skal se ham som han er, og bli som Ham og med Ham for alltid.

Guds vei og hvordan å finne den!

Job 28, 11 Luke: 34-36

"Det er en vei som ingen fugl kjenner, og som gribben øyne ikke har sett: løvens whelps ikke har tråkket den, eller den fryktinngytende løve vedtatt av det." Hva en usigelige nåde for den som virkelig ønsker å gå med Gud, å vite at det er en måte for ham å gå inn! Gud har laget en sti for Hans forløste der de kan leve med all mulig sikkerhet, ro og fixedness. Det er privilegiet av alle Guds barn, og hver tjener Kristus, skal være så sikker på at han er Guds måte som at hans sjel er lagret. Dette kan virke som en sterk uttalelse, men spørsmålet er: Er det sant? Hvis det er sant, kan den ikke være for sterk. Ingen tvil om det kan, i dom av noen, smake litt av selvtillit og dogmatisme å hevde, på en slik dag som det som vi lever i, og midt i en slik scene som den gjennom som vi er bestått, at vi er sikker på å være i Guds vei. Men hva sier Skriften? Det sier "det er en vei, og det forteller også hvordan du finner og hvordan du kan gå på den måten. Ja, selv-samme stemme som forteller oss om Guds frelse for våre sjeler, forteller også om Guds vei for våre føtter, - den samme myndighet som sikrer oss at "den som tror på Guds Sønn har evig liv," forsikrer oss også at det er en måte så vanlig at "Wayfaring mennene selv ikke dårer skal feile der."

Dette gjentar vi er et signal om nåde - en nåde til alle tider, men spesielt på en dag med forvirring og rådløshet som i dag. Det er dypt påvirker å legge merke til staten av usikkerhet i hvor mange av Guds kjære folk finnes i øyeblikket. Vi har ikke refererer nå til spørsmålet om frelse, dette har vi snakket stort sett andre steder, men det som vi nå har foran oss er banen til det kristne - hva han skulle gjøre, hvor han skulle bli funnet, hvordan han burde bære seg midt i den bekjennende kirke. Er det ikke også sant at skarer av Herrens folk er til sjøs som til disse tingene? Er det ikke mange som var de å fortelle ut den virkelige følelsen av deres hjerter, måtte egne seg på en grundig uoppgjorte tilstand - for å tilstå at de vet ikke hva jeg skal gjøre, eller hvor du skal gå, eller hva du skal tro? Nå er spørsmålet, ville Gud forlate sine barn, ville Kristus forlate hans tjenere, i slike mørke og forvirring?

Nei, kjære Herre, i følge Deg

Og ikke i mørke usikkerhet,

Denne foten lydige trekk.

Kanskje ikke et barn vet vil av sin far? Kanskje ikke en tjener vet vil av sin herre? Og hvis dette må skje i våre jordiske forhold, hvor mye mer fullt kan vi regne på det en referanse til vår Far og Master i himmelen. Når Israel gamle kom fra Rødehavet, og sto på kanten av den store og forferdelige villmark som lå mellom dem og det lovede land, hvordan var de å vite veien? Den trackless sand i ørkenen lå alle rundt dem. Det ble forgjeves å lete etter eventuelle fotavtrykk der. Det var en kjedelig avfall der gribb øyne ikke kunne skimte en gangsti. Moses følte dette da han sa til Hobab, "La oss ikke, jeg ber deg, ettersom du vet hvordan vi skal leir i ørkenen, og du bli med oss i stedet for øynene" (Num. 10:31). Hvor godt vi dårlig vantro hjerter kan forstå denne rørende appell! Hvordan man Begjær en menneskelig guide midt i en scene av rådløshet! Hvordan fondly hjertet klynger seg til ett som vi anser som kompetent til å gi oss veiledning i øyeblikk av mørke og vanskelig!

Og ennå, kan vi spørre, hva gjorde Moses vil med Hobab øyne? Hadde ikke Jehova allernådigst påtatt seg å være deres guide? Ja, virkelig, for vi fortalt at "den dagen tabernaklet ble fostret opp, dekket skyen tabernaklet, nemlig telt over vitnesbyrdet, og selv det var over tabernaklet som det var utseendet brann , til om morgenen. Så var det alle dager inntil: skyen dekket det om dagen, og utseendet på brann om natten. Og når skyen ble tatt opp fra tabernaklet, og etter at Israels barn drog, og på det sted hvor skyen oppholdssted, pitched der Israels barn teltene. På befaling Herren Israels barn drog, og på befaling av Herren de slo: så lenge skyen oppholdssted på tabernaklet, hvilte de i sine telt . Og når skyen ventet lenge på tabernaklet mange dager, da Israels barn holdt ansvarlig for Herren, og reiste ikke. Og slik ble det, da skyen var et par dager etter tabernaklet, i henhold til bud Herren de oppholdt seg i sine telt, og i henhold til budet fra Herren, og reiste ikke. Og slik ble det, da skyen tilholdssted fra aften til morgen, og at skyen ble tatt opp om morgenen, da de drog , om det var dag eller natt at skyen ble tatt opp, reiste de, eller om det var to dager, eller en måned eller et år, at skyen ventet på tabernaklet, resterende til dette, Israels barn bopel i sine telt og drog ikke, men når det ble tatt opp de drog. På befaling fra Herren de hvilte i telt, og på befaling av Herren de drog, de holdt ansvarlig for Herren ved bud på Lord ved hånden til Moses "(Num. 9:15-23).

Her var guddommelig veiledning - en veiledning, kan vi vel si, helt tilstrekkelig for å gjøre dem uavhengig av deres egne øyne, for Hobab øyne, og øynene til andre dødelige. Det er interessant å merke seg at i åpningen av boken of Numbers, ble det arrangert at paktens ark var å finne sin plass i selve bryst i menigheten, men i kapittel 10 blir vi fortalt at når "de dro fra fjellet Herrens tre dagsreiser, den paktkiste Herrens gikk foran dem, i de tre dagsreiser, til å søke ut et hvilested for dem. "I stedet for Jehovas å finne en hvilested i skjød sitt forløste folk, blir han deres reise guide, og går foran dem til å oppsøke en hvile - plass for dem. Hva berøre nåde er her! og hva trofasthet! Hvis Moses vil be Hobab å være deres guide, og at også i selve ansiktet av Guds bestemmelse - selv skyen og sølvet trompet, vil da Jehova forlate sin plass i sentrum av stammene, og går foran dem til å søke seg ut et hvilested. Og ikke Han kjenner ørkenen godt? ville han ikke bli bedre for dem enn ti tusen Hobabs? Kunne de ikke helt stoler på ham? Ganske . Han ville ikke lede dem på avveier. Hvis Hans nåde hadde forløst dem fra Egypts trelldom, og gjennomført dem gjennom Rødehavet, sikkert de kan betro seg til den samme nåde til å lede dem over den store og forferdelige villmark, og bringe dem trygt inn i land som flyter med melk og honning.

Men det må huske at for å oppnå profitt ved guddommelig veiledning, må det være oppgivelse av vår egen vilje, og av all tillit til våre egne begrunnelser, samt all tillit i tanker og begrunnelser for andre. Hvis jeg har Jehova som min guide, jeg ønsker ikke mine egne øyne eller øynene til en Hobab heller. Gud er nok: jeg kan stole på ham. Han vet helt over ørkenen, og dermed, hvis jeg beholde mitt øye på ham, skal jeg bli guidet rett.

Men dette fører oss videre til andre divisjon i vårt tema, nemlig: Hvordan skal jeg finne Guds vei? An all-viktig spørsmål, sikkert. Hvorhen jeg å snu for å finne Guds vei? Dersom gribb øye, så ivrig, så mektig, så langt-seeing, har ikke sett den - hvis den unge løven, så kraftig i bevegelse, så majestetisk i mien, har ikke tråkket det - hvis menneske kjenner ikke prisen på den, og hvis den ikke finnes i landet av de levende - hvis dybde sier, er det ikke i meg, og havet sier, er det ikke med meg - hvis det ikke kan være kommet til gull eller edelstener - hvis vell av universet kan ikke like det, og ingen vett mennesket oppdager det - så hvorhen jeg å snu? hvor skal jeg finne det?

Skal jeg slå til de store krav til rettroenhet som regel religiøs tanke og følelse av millioner i hele lengden og bredden av bekjennende kirke? Er dette vidunderlige veien til visdom som finnes hos dem? Danner de gjøre noen unntak fra de store, brede, feiing regel Job 28? Ganske sikkert ikke.

Hva da skal jeg gjøre? Jeg vet det er en vei. Gud, som ikke kan lyve, erklærer dette, og jeg tror det, men hvor skal jeg finne det? "Hvorfra da, kommer visdom? Og der er stedet å forstå? Siden det er skjult for øynene til alle levende, og holdt tett fra luftens fugler. Ødeleggelse og død si: Vi har hørt ryktet om dette med våre ører. " Har det ikke virke som et håpløst tilfelle for noen stakkars uvitende dødelige å søke etter dette vidunderlige veien? Nei, velsignet være Gud, er det på ingen måte en håpløs sak, for han skjønner hvordan disse, og han kjenner stedet dertil. For han looketh til jordens ender, og ser under hele himmelen, for å gjøre vekt for vinden, og han weigheth vannet av tiltaket. Når han laget et dekret for regn, og en måte for lyn av torden, så fikk han se det og erklærer det, han forberedt det, ja, og søkte den ut. Og mennesket Han sa: "Se, frykten for Herren, det er visdom, og å avvike fra det onde er forståelse. "

Her, så er den guddommelige hemmelighet visdom: «Frykt for Herren." Dette setter samvittighet direkte i nærvær av Gud, som er den eneste sanne plass. Hensikten med Satan å holde samvittigheten ut av dette stedet - for å bringe det under makt og myndighet av mennesket - til å lede den inn i avhengighet av bud og doktriner av menn - for å støte på noe mellom samvittigheten og myndighet Kristi Herren, teller det ikke hva det er, kan det være en trosbekjennelse eller en tilståelse som inneholder en mengde av sannheten - det kan være den oppfatning av et menneske eller et sett av menn - dom fra noen favoritt læreren - alt, kort sagt, å komme inn og tilrive i hjertet, stedet som hører til Guds Ord alene. Dette er en forferdelig snare, og snublet-blokk - en meget alvorlig hinder for vår fremgang i Herrens veier. Guds Ord må styre meg - Guds rene og enkle ord, ikke manns tolkning av disse. Ingen tvil, kan Gud bruke et menneske til å utfolde seg som Word til min sjel, men så er det ikke mannens utfolder seg i Guds Ord at reglene meg, men Guds Ord av mennesker drømmer. Dette er alle viktige.

Vi må være utelukkende undervist og utelukkende styrt av Word av den levende Gud. Ingenting annet vil holde oss direkte, eller gi soliditet og konsistensen til vår karakter og kurs som kristne. Det er en sterk tendens i og rundt oss til å bli styrt av tanker og meninger om menn - av de store standarder i lære som menn har satt opp.

De normer og oppfatninger kan ha store mengder av sannhet i dem - de kan være oppfylt så langt de går, det er ikke poenget i spørsmålet nå. Hva vi ønsker å imponere på kristne leseren er, at han ikke skal styres av tankene til fyren sin mann, men enkelt og utelukkende av Guds Ord. Det har ingen verdi å holde en sannhet fra mann, jeg må holde den direkte fra Gud selv. Gud kan bruke et menneske til å kommunisere hans sannhet, men hvis jeg holder det som fra Gud, har det ingen guddommelig makt over mitt hjerte og samvittighet, det bringer ikke meg i levende kontakt med Gud, men faktisk hindrer at kontakten ved å bringe inn noe mellom min sjel og hans hellige myndighet.

Vi skulle svært gjerne å forstørre på og håndheve denne store prinsippet, men vi må unnlate, akkurat nå, for å utfolde til leseren en eller to høytidelige og praktiske punkter som er fremsatt i den ellevte kapittel av Lukas, punkter som, hvis det inngått vil gjøre oss i stand til å forstå litt bedre hvordan finne Guds vei. Vi skal sitere passasjen i lengden. "Lyset av kroppen er øyet: derfor når ditt øye er singel hele ditt legeme også er fullt av lys, men når ditt øye ondt, din kropp også er full av mørke. Vokt dere derfor at lyset som er i deg skal ikke mørket. Hvis hele ditt legeme derfor være full av lys, og ingen del mørkt, skal det hele være full av lys, som når den lyse skinnet av et stearinlys skrider gi deg lys. "

Her er da vi innredet. med den virkelige hemmeligheten til kresne Guds vei. Det kan virke vanskelig, midt i den urolige sjøen Kristenhetens å styre en kurs rett. Så mange motstridende stemmer faller på øret. Så mange motstridende synspunkter anmode om vår oppmerksomhet, Guds menn skiller det i dommen, nyanser av mening er så multipliseres, at det synes umulig å oppnå en god konklusjon. Vi går til en mann som, så vidt vi kan bedømme, synes å ha ett øye, og han forteller oss en ting, går vi til en annen mann som også synes å ha ett øye, og han forteller svært omvendt. Hva da, skal vi tro?

Vel, en ting sikkert, at vårt eget øye er ikke enkelt når vi kjører, i usikkerhet og forvirring, fra en mann til en annen. Singelen øyne er festet på Kristus alene, og dermed kroppen er fylt med lys. Den israelitt av gamle hadde ikke kjøre hit og dit for å rådføre seg med sine kollegaer som den rette måten. Hver hadde samme guddommelige veiledningen, nemlig skystøtten om dagen, og ildstøtte om natten. I et ord, Jehova selv var ufeilbarlige Guide for hvert medlem av menigheten. De var ikke overlatt til veiledning av de mest intelligente, skarpsindige, eller erfaren mann i forsamlingen, heller ikke var de overlatt til å følge sin egen vei, hver var å følge Herren. The silver trumpet annonsert til alle både sinnet til Gud, og ingen som øret var åpen og imøtekommende som var igjen på tap. Øyet og øret av hvert skulle rettes mot Gud alene, og ikke til en kar-dødelig. Dette var hemmeligheten om veiledning i trackless ørkenen gamle, og dette er hemmeligheten bak veiledning i det store moralske villmarken hvor Guds forløst er forbi nå. En mann kan si: Hør på meg, og en kan si: Hør på meg, og en tredje kan si: La hver enkelt ta sin egen måte. Den lydige hjerte sier, i opposisjon til alt, må jeg følge min Herre.

Dette gjør alt så enkelt. Det vil ikke på noen måte, har en tendens til å fremme en ånd av hovmodig uavhengighet, helt motsatt. Jo mer jeg lærte å lene seg på Gud alene for veiledning, er det mer jeg skal mistro og ser ut fra meg selv, og dette, ganske sikkert, ikke uavhengighet. Riktignok vil det befri meg fra servile følge av noe menneske, men gi meg til å føle mitt ansvar å Kristus alene, men det er nettopp det er så mye behov for øyeblikket. Jo mer vi undersøker de elementene som er i utlandet i bekjennende kirke, jo mer vi skal være overbevist om våre personlige behov for hele denne påført guddommelige autoritet, som er bare et annet navn for "frykten for Herren," eller, " ett øye. "

Det er en kort setning, i åpningen av Apostlenes gjerninger, som gir en perfekt motgift til de selv vil og servil frykt for mannen så florerer rundt oss, og det er: «Vi må adlyde Gud." Hva en ytring! "Vi må adlyde. " Dette er kuren for selv-vilje. «Vi må adlyde Gud." Dette er kuren for servil underkastelse til budene og lærer menneskene. Det må være lydighet, men lydighet til hva? Guds autoritet, og det alene. Dermed sjelen er bevart fra den innflytelse utroskap på den ene siden, og overtro på den andre. Utroskap sier: Gjør som du vil. Overtro sier Gjør som mann forteller deg. Tro sier: «Vi må adlyde Gud."

Her er de hellige balansen av sjelen i midten av motstridende og ledsagende innflytelse rundt oss i dag vårt. Som en tjener, er jeg adlyde min Herre, som barn, jeg skal lytte til min Fars bud. Heller ikke jeg er mindre å gjøre dette selv om min kamerat-tjenere og mine brødre kan ikke forstå meg. Jeg må huske på at den umiddelbare virksomheten i min sjel er hos Gud selv.

Han før som de eldste baug,

Med ham er alle min virksomhet nå.

Det er mitt privilegium å være så sikker på at jeg har mine Master's sinn som til min sti som jeg har Hans Ord for sikkerheten for min sjel. Hvis ikke, hvor er jeg? Er det ikke mitt privilegium å ha en enkelt øye? Ja, sikkert. Og hva så? "En kropp full av lys." Nå, hvis kroppen min er full av lys, kan min mening være full av forvirring? Umulig. De to tingene er helt uforenlige, og dermed, når man blir kastet i mørke usikkerhet, "det er svært vanlig hans øyne er ikke singel. Han kan virke veldig oppriktig, kan han være svært ivrig etter å bli guidet aright, men han kan være trygg på det er mangelen på en enkelt øye - som uunnværlig forutsetning for guddommelig veiledning. Ordet er vanlig, "Hvis ditt øye er singel hele ditt legeme også er full av lys."

Gud vil aldri lede lydige, ydmyke sjel, men på den annen side, hvis vi ikke går i henhold til lyset kommunisert, skal vi komme inn i mørket. Light ikke handlet på blir mørke, og oh, "hvor stor er at mørke"! Ingenting er farligere enn tukling med lyset som Gud gir. Det må før eller senere føre til de mest katastrofale konsekvenser. "Ta dere derfor at lyset som er i deg skal ikke mørke." "Hør, dere, og lytt: bli ikke stolt, for Herren har talt. Gi ære til Herren din Gud, før Han forårsake mørket, og før føttene snuble på mørke fjell, og mens dere ser etter lys, slår han den inn i skyggen av døden, og gjør det belgmørke "(Jer 13:15-16).

Dette er dypt alvorlig. Hvilken kontrast mellom en mann å ha ett øye, og en mann ikke handler på lyset som Gud har gitt ham! Den ene har kroppen full av lys, den andre har kroppen full av mørke, den ene har ingen del mørk, den andre kastet i belgmørke: den ene er en lett-bærer for andre, den andre er en stumbling-blokk i veien. Vi vet ikke mer høytidelig enn det juridiske handler om Gud, i faktisk snu vårt lys i mørket, fordi vi har nektet å handle på lyset som han har vært glade for å meddele.

Christian leser, er du opptrer opp til din lys? Har Gud sendte en stråle av lys inn i din sjel? Han har vist deg noe galt i dine veier eller foreninger? Er du som vedvarer i noen linje handling som samvittigheten forteller deg, er ikke i fullt samsvar med din Master's vilje? Søk og se. "Gi ære til Herren din Gud." Lov om lyset. Ikke nøl. Tenk ikke på konsekvensene. Adlyde, ber vi deg, Ordet av din Herre. Dette øyeblikk, så dine øyne skanner disse linjene, la hensikten med din sjel er å forlate synder hvor du findest det. Si ikke, Hvorhen skal jeg gå? Hva skal jeg gjøre nå? Det er vondt overalt. Det er bare rømmer fra ett onde for å stupe inn i en annen. Si ikke disse ting, ikke krangle eller grunn, ikke se på resultater, ikke tenker over hva verden eller verden-kirken vil si om deg, heve seg over alle disse tingene, og tråkker stien av lys - det sti som skinner mer og mer til en perfekt dag i herlighet.

Husk at Gud gir aldri lys i to trinn om gangen. Hvis han har gitt deg lys for ett trinn, da, i frykt og kjærlighet til hans navn, tar dette ett skritt, og Du vil ganske sikkert få mer lys - ja, mer og mer. " Men hvis det være å nekte å handle, lyset som er i deg blir belgmørke, vil dine føtter snuble på de mørke fjell av feil som ligger på hver side av den rette og smale sti av lydighet, og du skal bli en snublestein -blokk i veien for andre.

Noen av de verste snublet-blokker som ligger, i dette øyeblikk, på vei til engstelige inquirers finnes i personer av dem som en gang syntes å besitte sannheten, men har slått fra den. Lyset som var i dem er blitt mørke, og oh, hvor store og hvordan forferdelige er at mørket! Hvor trist det er å se dem som bør være lys-bærerne, som fungerer som en positiv hinder for små og oppriktige kristne! Men la ikke små kristne bli hindret av dem. Veien er glatt. «Frykt for Herren, det er visdom, og å avvike fra det onde er forstand." La hver høre og adlyde seg på Herrens røst. "Mine sauer hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg." Gud skje lov for denne dyrebare Word! Det setter hver og en i stedet for direkte ansvar for Kristus selv, det forteller tydelig hva som er Guds vei, , og like tydelig, hvordan å finne det..

Å være en disipel i en vanskelig tid!

«Følg du meg." Johannes 21: 22.

Følgende Tract er et opptrykk av en avis som kom ut i siste nummer av "The Present Testimony", som inneholder stoffet i et foredrag på de tre første kapitlene i Daniels bok. Det er publisert i dette skjemaet, etter anmodning fra en rekke kristne venner og med oppriktig ønske om at Den Hellige Ånd kan være fornøyd med å bruke det i den hensikt å lede mange hjerter til å søke et tettere vandring med Gud.

C.H.M.

Disippel i en ond dag.

De tre første kapitlene i Daniels bok møblere et høyst årstider og viktig lærdom på et tidspunkt som den nåværende, som disippelen er i slik fare for ettergivende til omkringliggende påvirkninger, og til å senke sin standard vitnesbyrd og hans tone i disippelskap, for å møte den eksisterende tilstand ting.

Ved åpningen av kapittel 1 har vi et mest forstemmende bilde av tingenes tilstand, i referanse til den angivelig vitne om Gud på jorden. "I det tredje året av styret til Jojakim, konge i Juda, kom Nebukadnesar, kongen i Babel, til Jerusalem, og beleiret det. Og Herren gav Jojakim, Judas konge, i hans hånd, med en del av fartøyene i Guds hus, som han båret inn i landet Shinar, til gudshuset sitt, og han brakte fartøyene inn i huset til sin gud. " (Daniel 1: 1, 2) Her har vi en del ting ganske tilstrekkelig, om så på fra naturens ståsted, for å motvirke hjerte, til fuktig ånd, og lamme energier. Jerusalem i ruiner, templet tråkket ned, Herrens fartøy i huset til en falsk gud, og Juda ført bort i fangenskap. Sikkert hjertet ville føle seg innstilt på å si: Det er ingen bruk i å prøve å holde opp standarden på praktisk disippelskap og personlig devotedness lenger. Ånden må droop, må hjertet svak, og hendene skal henge ned, når slike er tilstanden til Guds folk. Det kan være annet enn den mest foraktelige antagelse for noen av Judas sønner å tenke på å skaffe seg et ekte nasireernes posisjon på et slikt tidspunkt.

Slike ville være naturens resonnementer, men slik var ikke språket i troen. Velsignet være Gud! det er alltid et bredt sfære hvor ånden av ekte devotedness kan utvikle seg selv - det finnes alltid en sti langs som sann disippel kan kjøre, selv om han skulle ha for å kjøre i ensomhet. Det spiller ingen rolle hva ytre tilstand ting kan være, er det tro det privilegium å henge så mye på Gud, å gi like mye på Kristus, og å puste så mye av luften i himmelen, som om alt var i perfekt orden og harmoni .

Dette er en usigelige nåde for de troende hjerte. Alle som ønsker å gå hengivent finner alltid en vei å gå i, mens det tvert imot, mannen som trekker en bønn fra ytre omstendigheter, ville for å slappe av sin energi, ikke være energisk, men mest gunstig beliggenhet.

Hvis det noen gang var en tid hvor man kan bli fritatt for å ta en lav bakken, var det den tiden av Babylonish fangenskap. Hele rammen av jødedommen ble brutt opp, og den kongelige makt hadde gått ut av hånden til Davids etterfølger, og i hendene på Nebukadnesar, herlighet hadde dratt fra Israel, og i ett ord, alle syntes falmet og borte, og intet forble eksil barn av Juda, lagre å henge sine harper på vidjer, og sette seg ned ved elvene i Babylon, der for å gråte over dro herlighet, falmet lys og fallen storhet.

Slike ville være det språket blind vantro, men: Lovet være Gud! det er når alt ser sunket til det lavest mulige punktet, som da tro har sitt utspring i hellig triumf og tro, vi vet, er den eneste sanne grunnlag av effektiv disippelskap. Det ber om ingen rekvisitter fra mennene og ting rundt det, det finner "alle sine kilder" i Gud, og derfor er det at troen aldri skinner så sterkt som når alle rundt er mørkt. Det er når naturens horisonten er overskyet med de mørkeste skyene, at troen soler seg i solskinnet på det guddommelige gunst og troskap.

Således var det at Daniel og vennene hans var i stand til å overvinne de spesielle vansker i sin tid. De dømte at det var ingenting å hindre deres glede som forhøyede en Nazariteship i Babylon som alltid hadde vært kjent i Jerusalem, og de dømte riktig. Deres dom ble dommen for en ren og velbegrunnet tro. Det var den selv-samme dom der Baraks, den Gideons hadde Jephthahs og samsons av gamle handlet. Det var dommen som Jonathan gav ytring, da han sa: «Det er ingen tvang med Herren å lagre av mange eller få." (1 Sam. 14) Det var dommen av David, i dalen Ela, da han kalte de fattige skjelvende vert for Israel "hæren til den levende Gud." (1 Sam. 17) Det var den dom Elias på Karmel, da han bygde et alter med "tolv steiner i henhold til antall stammer Jakobs sønner." (1 Kings 18) Det var den dom Daniel selv da, på en ytterligere stadium av sin historie, åpnet han vinduet og ba mot Jerusalem. (Dan 6) Det var dommen over Paul da, i lys av den overveldende bølgen av frafall og korrupsjon som var i ferd med å sette inn, formaner han sin sønn Timothy å "holde fast form av lyd ord." (2 Tim. 1: 18) Det var dommen over Peter da i prospekt av oppløsningen av hele rammen av skapelsen, oppfordrer han de troende til å "være flittig, at de finner av ham i fred, uten flekk og lyte. " (2 Peter 3: 14) Det var dommen over John da, midt i det faktiske bryte opp over alt kirkelig, formaner han godt elskede Gaius å "følger ikke det som er ondt, men det som er bra." (3 John 11) Og det var dom Jude da, i nærvær av de mest redselsfulle ondskap, oppfordrer han elsket rest å "bygge seg opp på sitt mest hellige tro, be i Den Hellige Ånd, å holde seg i Guds kjærlighet, på jakt etter prisgitt vår Herre Jesus Kristus til evig liv. " (20 Jude, 21) I ett ord, var det dom av den Hellige Ånd, og derfor var det dom tro.

Nå, alt dette settes umåtelig verdi og interesse for Daniel vilje, slik det er uttrykt i første kapittel av denne boken. Men Daniel tenkt i sitt hjerte at han ikke skulle besudle seg med den delen av kongens kjøtt, eller med den vinen som han drakk, og derfor har han bedt av prinsen av evnukker at han ikke skulle besudle seg selv. " (Ver. 8) Han kunne svært naturlig, har sagt til seg selv, "Det er ingen bruk i en stakkars svake fange søker å opprettholde et sted for separasjon. Alt er brutt opp Det er umulig å gjennomføre den sanne ånd av en nasireernes amid slike håpløse ruin og fornedrelse. Jeg får vel ta meg til tilstanden på ting rundt meg. "

Men nei; Daniel var på høyere grunn enn dette. Han visste det var hans privilegium å leve så nær til Gud i palasset til Nebukadnesar, som innenfor portene i Jerusalem. Han visste det, la det ytre tilstand Guds folk bli det den kunne, var det en sti av renhet og devotedness åpnet for enkelte helgen, som han kunne forfølge uavhengig av alt.

Og kan vi ikke si at Nazariteship Babylon innehar sjarm og attraksjoner fullt så kraftig som den Nazariteship Kana'ans? Utvilsomt. Det er usigelig edelt og vakkert, for å finne en av fangene i Babylon puste etter, og oppnå til, så opphøyet en standard for separasjon. Den lærer en kraftig lærepenge for alle aldre. Den har plass til visning av troende, under enhver dispensasjon, en høyst oppløftende og soul-stirring eksempel. Det beviser at omgitt av det mørkeste skygger, en hengiven hjerte kan nyte en sti av skyfri sol.

Men hvordan er dette? Fordi "Jesus Kristus er den samme i går, i dag og for alltid." (Hebr 13) dispensasjoner endring og forgå. Kirkelige institusjoner smuldrer og formstøpingsarbeider til aske. Human systemer vakle og falle, men navnet Jehova varer til evig tid, og hans minnesmerke til alle generasjoner. Det er på denne hellige havet at troen planter foten. Det reiser seg over alt vicissitude, og nyter søt snakke med uforanderlig og evig kilde til alle virkelig gode.

Således var det at, i de dager av dommerne, tro oppnådd mer strålende triumfer enn noensinne ble kjent i de dager Joshua. Således var det at Elias alter på Karmel var omgitt av en glorie fullt så lyst som det som kronet alteret av Salomo.

Dette er virkelig oppløftende. De fattige hjerte er så tilbøyelige til å synke, og bli motløs, ved å se på feilen og utroskap av mennesket, i stedet for på ufeilbarlige troskap til Gud. "Grunnlaget for Gud står sikker, har denne sel, kjenner Herren dem som er hans. Og La enhver som nameth Kristi navn avviker fra synd." (2 Tim. 2: 19) Hva kan noensinne ta dette varige sannheten? Ingen ting! Og derfor kan ingenting ta den tro som legger tak i det, eller overbygning av praktisk devotedness som er reist på grunnlag av at troen.

Og så se på den strålende resultatene av Daniel's devotedness og separasjon. I de tre innledende kapitlene ser vi tre forskjellige ting, noe som resulterer fra stillingen antatt av Daniel og hans følgesvenner, i referanse til "kongens kjøtt. "1, ble de la inn i hemmelighet"kongens drøm. "2, stod de Seductions av"kongens bilde. "Og, 3, ble de brakt uskadd gjennom"kongens ovn. "

1. "Hemmeligheten for Herren er med dem som frykter ham. Dette er vakkert eksemplifiseres i saken før oss. "The spåmenn og astrologer, og trollmennene og kaldeerne, som var" å puste inn atmosfæren av den kongelige tilstedeværelsen, var alle i mørket som til kongelige drømmen. "The kaldeerne besvares før kongen og sa: Det finnes ikke et menneske på jorden som kan vise kongens saken." Svært sannsynlig, men det var en Gud i himmelen som visste om det, og som dessuten kunne brette den til dem som hadde tro nok, og devotedness nok, og selvfornektelse nok til å skille seg fra Babylonish forurensinger, men er involvert i Babylonish fangenskap. Den labyrinter, labyrintene og gåter menneskelige ting er alt klart for Gud, og han kan og gjør dem rene for dem som vandrer sammen med Ham i hellighet hans hellige nærvær. Guds Nazarites kan se lenger inn i menneskelige forhold enn de dypeste filosofer av denne verden. Og hvordan er dette? Hvordan kan de så lett løse verdens mysterier? Fordi de er over verdens tåke. De er bortsett fra verdens defilements. De er i stedet for separasjon, i stedet for avhengighet, sted for fellesskap. "Da Daniel gikk til hans hus, og gjorde det kjent for Hananja, Misjael og Asarja hans kamerater, at de ville ønske barmhjertighet himmelens Gud, om dette hemmelig." (Dan 2: 17, 18) Her ser vi har sin plass i styrke og intelligens. De hadde bare å se opp til himmelen, for å være utstyrt med en klar forståelse som til alle skjebne på jorden.

Hvor ekte og enkle er alt dette? "Gud er lys, i ham finnes ikke mørke i det hele tatt;" og dermed, hvis vi vil ha lys, kan vi finne den bare i hans nærhet, og vi kan bare kjenne kraften i hans nærhet som vi er praktisk talt tar plassen av separasjon fra alle moralske forurensinger i jorden.

Og observerer, en ytterligere resultat av Daniel hellige separasjon. Da kongen Nebukadnesar falt på sitt ansikt og hyllet Daniel, og befalte at de skulle tilby et offer og søt lukt ham. " Her har vi jordas stolteste og mektigste monark ved foten av fangenskap eksil. Magnificent frukt trofasthet! Precious bevis for sannheten at Gud alltid vil ære den tro som kan i noen grad, stige til høyden hans tanker! Han vil ikke, kan han ikke, vanære utkastet som tillit presenterer på hans exhaustless skattkammer. Daniel, på denne minneverdige anledning, realisert, i sin egen person, så fullt som før det ble realisert, Guds gamle løfte: «Og alle folk på jorden skal se at du er kalt ved Herrens navn, og de skal være redd for deg... Og Herren skal gjøre deg til hode og ikke hale, og du skal være over bare, og du skal ikke under. "(Mos 28: 10, 13)

Ganske Daniel var i over scenen, "hodet" og Nebukadnesar "halen", som så på fra det guddommelige synspunkt. Witness, også det bærende i denne hellige nasireernes, i nærvær av de vantro Belshazzar. (Dan 5: 17-29) Har vi ikke her, som praktfulle et vitnesbyrd til skjebnebestemt dominans av Abrahams ætt, som da Joshua's seirende kapteiner plasserte bena på nakken til kongene av Kanaan (Josva 10 : 24), eller når "all jorden forsøkte å Salomo, for å høre hans visdom, som Gud hadde lagt i hans hjerte?" (1. Kongebok 10: 24) Utvilsomt, og i en viss forstand er det en mer fantastisk vitnesbyrd. Det er naturlig å forvente en slik scene i historien om Josva, eller av Salomo, men å finne den hovmodige kongen i Babel liggende ved foten av en av sine fanger, er noe langt utenfor den ytterste strekningen av naturens forventning.

Der er det imidlertid som en mest slående og sjel gripende bevis på troens kraft til å seire over alle slags problemer, og produsere de mest ekstraordinære resultater. Tro er den samme mektige prinsipp, enten det handler på slettene i Palestina, på toppen av Carmel, ved elvene i Babylon, eller blant ruinene av bekjennende kirke. Ingen fetters kan binde den, ingen vanskeligheter avskrekke, ikke noe press fuktig det ingen endringer påvirke det. Det stiger stadig til sin rette objekt, og at objektet er Gud selv, og hans evige åpenbaring. Dispensasjoner kan endre seg, kan aldre kjøre sine kurs, kan hjulene tid roll-on, og knuse under sin tunge vekt på fondest håp til de fattige menneskets hjerte, men det står tro at udødelig guddommelig, evig virkelighet, drikking ved fontenen av ren sannhet, og finne alle sine kilder i Ham, som er "veien, sannheten og livet."

Ved denne "edle tro" var det at Daniel handlet, når han "tenkt at han ikke skulle besudle seg med kongens kjøtt." Riktignok kunne han ikke lenger stiger til det hellige og vakre hus, hvor hans fedre hadde tilbedt. Den rude foten av en fremmed fiende hadde tråkket ned den hellige byen. Brannen ikke lenger brent på alteret til Israels Gud. Den gylne lysestake ikke lenger opplyst, med sine syv lamper, det hellige sted. Men det var troen på Daniel hjerte, og at troen bar ham utenfor alle omkringliggende innflytelse, og gjorde ham i stand til passende, og handle i kraft av "alle Guds løfter" som er "ja og amen i Kristus Jesus. " Tro er ikke berørt av ødelagt templer, falt byer, falmet lys, eller dro herlighet. Hvorfor ikke? Fordi Gud er ikke påvirket av dem. Gud er alltid å finne, og tro er alltid sikker på å finne ham.

2. Men den samme tro som gjorde de hellige menn for gammel til å nekte kongens kjøtt, aktivert dem, også å forakte kongens bilde. De hadde skilt seg fra urenhet, slik at de kan nyte en mer intens fellesskap med den sanne Gud, og de kunne derfor ikke bøye seg for et bilde av gull, selv om den var aldri så høyt. De visste at Gud ikke var et bilde. De visste han var en realitet. De kunne bare presentere tilbe Ham, for Han alene var den egentlige objektet dette.

Heller ikke det noen rolle for dem at hele verden var imot dem. De hadde bare å leve og handle for Gud. Det kan virke som om de skulle sette opp for å være klokere enn sine naboer. Det kan smake av overmot å stå imot bølgen av folkeopinionen. Noen kan føle seg innstilt på å spørre om sannhet lå bare med dem? Var alle "høvdingene, guvernører og kapteiner, dommerne, de Treasurers, rådgiverne, de lensmennene, og alle herskerne i provinsene," senket i mørke og feil? Kan det være mulig at så mange menn av rang, intelligens, og læring var feil, og bare noen fremmede i fangenskap i retten?

Med slike spørsmål vår Nazarites hadde ingenting å gjøre. Banen lå rett framover. De bør bøye seg og tilbe et bilde, for å unngå utseende fordømte andre mennesker? Ganske sikkert ikke. Og likevel hvor ofte er de som ønsker å holde en samvittighet blottet for lovbrudd i Guds øyne, dømt for å sette seg opp og dømme andre.

Utvilsomt Luther ble fordømt av mange for å sette seg opp i opposisjon til leger, kardinalene og paven. Skulle han, for å unngå slike fordømmelse, har bodd og døde i feil? Hvem ville si det?

«Ah! Men" noen vil svare, "Luther måtte håndtere opplagt feiltakelse." Så tenkte Luther, men tusenvis av lærde og eminente menn trodde noe annet. Så også når det gjelder "Shadrach, Mesak og Abednego," de hadde å gjøre med positive avgudsdyrkelse, men hele verden skilte seg fra dem. Hva da? «Vi må adlyde Gud mer enn mennesker." "La andre gjøre som de vil, som for meg og mitt hus, vi vil tjene Herren." Hvis folk skulle holde seg i feil og fortsette å gjøre det de, i hvert fall, føler å være feil, for å unngå utseendet å dømme andre, der bør vi være?

Ah! Nei, min kjære leser, du forsøker å forfølge jevn, videre, oppover banen ren og opphøyet disippelskap. Og om du dermed fordømme andre, er ingen bekymring for din. "Slutte å gjøre ondt." Dette er det første for ekte disippel å gjøre. Når han har gitt lydighet til denne gyldne bud, kan han forvente å "lære å gjøre det bra." "Hvis dine øyne være singel hele ditt legeme skal være full av lys." Når Gud taler, er jeg ikke å snu for å se hvordan min lydighet til hans stemme vil påvirke mine naboer, eller å vurdere hva de vil tenke om meg. Når stemmen til den oppstandne og priste Jesus falt på øret av den nesegruse Saul of Tarsus, gjorde han ikke begynne å spørre hva yppersteprestene og fariseerne ville tenke på ham var han å adlyde. Sikkert ikke. "Rett, sier han," Jeg konfererte ikke med kjøtt og blod. " (Gal 1: 16) "Hvorpå, O kong Agrippa, var jeg ikke ulydige til det himmelske syn." (Apg 26: 19) Dette er den sanne ånd og prinsippet om disippelskap. "Gi ære til Gud, før han føre mørket, og føttene snuble over de mørke fjell." Ingenting kan være mer farlig enn å nøle, da guddommelige lyset skinner på banen. Hvis du ikke handle på lyset når du får den, vil du ganske sikkert være involvert i tykt mørke. Derfor derfor som en annen har sagt: «Aldri gå foran deres tro, og heller ikke ligge etter samvittigheten din."

3. Men, vi har sagt, hvis våre Nazarites nektet å bøye seg kongens bilde, måtte de møte kongens raseri, og kongens ovn. For alt dette ble de ved Guds nåde, forberedt: deres Nazariteship var en real thing, de var rede til å lide tap av alle ting, og til og med selve livet, i forsvar av den sanne tilbedelse av Gud, Israels Gud. De æret og dyrket sin egen Gud, ikke bare under den fredelige vintreet og fikentreet i Kanaan, men i selve ansiktet til "et brennende brennende ovn. De erkjente Jehova, ikke bare i midt i en menighet sanne tilbedere, men i nærvær av en opposisjon verden. Deres var en sann disippel i en ond dag. De elsket Herren, og derfor, for hans skyld, de avsto fra kongens luksusvarer, stod de kongens raseri, og de holdt kongens ovn. "O Nebukadnesar, vi ikke er nøye med å svare deg i denne saken. Hvis det er slik, vår Gud som vi serverer er i stand til å fri oss fra den brennende brennende ovn, og han vil gi oss ut av din hånd, konge. Men Hvis ikke, blir det kjent for deg, O konge, at vi ikke vil tjene dine guder eller tilbe den gylne bildet som du har satt opp. " Dette var språket for menn som visste hvor de var, og hvor de var - av menn som var rolig og bevisst telles kostnaden - av menn til hvem Herren var alt, verdens ingenting. Alle som verden kan tilby, sammen med livet selv, sto på spill, men hva med det? De holdt ut så ser Ham som er usynlig. " Evige herlighet lå foran dem, og de var helt forberedt på å nå det herlighet av en heftig bane. Gud kan ta hans tjenere til himmels av en vogn brann, eller av en ovn av ild, som synes godt til ham. Uansett være modus går, er det godt å komme dit.

Men kunne ikke Herren har bevart sin elskede tjenere blir kastet i ovnen? Ingen tvil. Dette ville ha vært, men en veldig liten sak til Ham. Han gjorde imidlertid ikke gjøre det: det var Hans vilje at troen hans tjenere bør settes på prøve - skal prøves i ovnen - bør passerte de søker smeltedigel, slik at det "kan være funnet til heder og ære og herlighet. " Er det fordi iraq setter ingen verdi på gullstangen at han setter den i ovnen? Nei, men fordi han gjør. Og, som noen man har nydelig bemerket, "Hans objektet er ikke bare å fjerne slagg, men å lysne metallet.

Det er helt tydelig at hadde Herren, av en handling maktHoldt sine tjenere ut av ovnen, ville det ha vært mindre ære til ham, og som en konsekvens, mindre velsignelse for dem. Det var langt bedre å ha hans tilstedeværelse og sympati i ovnen, enn hans makt for å holde dem utenfor. Hva ære til ham i dette! Og hvilken usigelig privilegium å dem! Herren gikk ned og gikk med Hans Nazarites i ovnen inn som deres trofasthet hadde brakt dem. De hadde vandret med Gud i kongens palass, og Gud gikk med dem i kongens ovn. Dette var den mest opphøyde øyeblikk i hele karrieren til Shadrach, Mesak og Abednego. Hvor lite hadde kongen forestilt de høye posisjon der han var å plassere objekter av hans sinne og raseri! Hvert øye var slått av det store bildet av gull, å stirre i forbauselse over de tre fangene. Hva kan det bety? "Tre menn innbundet! "Fire menn loose! Kan det være ekte? Var ovn ekte? Akk, hadde de mektige menn i kongens hær "viste seg å være ekte. Og hadde Nebukadnesar image blitt kastet inn i det, ville det ha vist sin virkelighet også. Det var ingen vesentlige for skeptiker eller vantro til å arbeide på. Det var en skikkelig ovn, og en ekte flamme, og de «tre menn" var "bundet i sine frakker, deres Hosen, og deres hatter, og deres andre plagg. Alt var virkelighet.

Men det var en dypere virkelighet: Gud var der. Dette forandret alt: det "forandret kongens ord," forandret ovnen til et sted med høyt og hellig fellesskap - endret Nebukadnesars bondmen inn i Guds frie menn.

Gud var der! - Der, i hans makt, skriver forakt på alle mannens motstand - der, i hans dype og øm sympati med Hans prøvd og trofaste tjenere - der, i hans makeløse nåde, å sette fangene fri, og å lede hjertene til hans Nazarites inn i det dype fellesskapet med seg selv som de så inderlig tørstet.

Og, min kjære leser, er det ikke verdt passerer gjennom en glødende ovn til å nyte litt mer av Kristi nærvær, og sympatien hans kjærlig hjerte? Er ikke fetters, med Kristus, bedre enn juveler uten Ham? Er ikke en ovn hvor han er bedre enn et palass der er han ikke? Natur sierNei! Faith sier:Ja!

Det er godt å huske på at dette ikke er dagen for Kristi makt, Men det er dagen for hans sympati. Ved passering gjennom dypt vann i lidelse, kan hjertet til tider føler innstilt på å spørre "Hvorfor viser ikke Herren hans makt, og gir meg? Svaret er, Dette er ikke dagen for sin kraft. Han kunne forhindre at sykdommen - Han kunne fjerne det vanskelig - Han kunne ta av det presset - Han kunne hindre at katastrofen - Han kunne bevare denne elskede og fondly-verdsatte gjenstand fra den kalde forståelse av døden. Men i stedet for å sette ut sin makt til å levere, innrømmer han ting å kjøre sine kurs, og skjenker sin egen søte sympati til de undertrykte og revet hjertet, på en slik måte å lokke fram den erkjennelse at vi ikke ville, for alt i verden, har tapte rettssaken, på grunn av overflod av trøst.

Slike, min leser, er måten våre Jesus akkurat nå. Etter hvert vil han vise sin makt, han vil komme frem som Rider på den hvite hesten; Han vil unsheath sverdet; Han vil gjøre blottet sin arm, han vil hevne hans folk, og akkurat deres urett for alltid. Men nå sverdet er omsluttet, Hans arm dekket. Dette er tiden for å gjøre kjent den dype kjærligheten til sitt hjerte, ikke kraften i armen hans, og heller ikke skarpheten på sverdet hans. Er du tilfreds med å ha det slik? Er Kristi sympati nok for ditt hjerte, selv midt i det keenest sorg og den mest intense prøvelse? Urolige hjertet, utålmodig sjel, den unmortified vilje, ville føre en til langt på flukt fra rettssaken, vanskelighetsgraden, eller trykk, men dette vil aldri gjøre. Det ville innebære uberegnelige tap. Vi må gå fra form til form i skolen, men Master følger oss, og på bakgrunn av hans åsyn, og anbudet sympati av hjertet hans, oppholder oss under de mest alvorlige øvelser.

Og så se hva ære redounds til Herrens navn, når hans folk er aktivert, ved sin nåde, å passere, triumferende, gjennom en prøve! Les Daniel 3: 26-28, og si hvor du kan finne rikere eller sjeldnere frukt av en trofast disippel. Kongen og alle hans adelsmenn, som like før hadde vært helt oppslukt med forheksende musikk og den falske tilbedelse, er nå opptatt med utrolige faktum at brannen, som hadde drept den mektige menn, hadde ingen effekt uansett på tilbedere av den sanne Gud, redde for å konsumere sin fetters og la dem gå fri, i selskap med Guds Sønn. Da Nebukadnesar kom nær munningen av brennende brennende ovn, og talte og sa Shadrach, Mesak og Abednego, YE tjenere for Den Høyeste Gud, komme frem og kom så hit. Så Shadrach, Mesak og Abednego kom frem av midt i ilden. Og prinser, guvernører og kapteiner, og kongens rådgivere, som var samlet, så disse mennene, På hvis legemer brannen hadde ingen makt, heller var et hår på hodet deres svidd var deres frakker endret, heller ikke lukten av brann, verken hadde gått på dem. "

Her var altså en adelsmann vitnesbyrd - som et vitnesbyrd som aldri ville blitt gjort, hadde Herren, med bare en handling av makt, bevarte hans tjenere fra å bli kastet i ovn. Nebukadnesar var innredet med et slående bevis på at hans ovn var ikke mer å bli fryktet enn bildet hans var å bli tilbedt av "tjenere av den høyeste Gud." I et ord, var fienden forvirret; Gud ble herliggjort, og hans kjære tjenere frembragt uskadd fra «den brennende brennende ovn. Precious frukt, disse, en trofast Nazariteship!

Og, observere, videre æren satt på vår Nazarites. "Da Nebukadnesar talte og sa: Lovet være Gud Shadrach, Mesak og Abednego. "Deres navn er nært knyttet til Israels Gud. Dette var en stor ære. De hadde identifisert seg med den sanne Gud når det var et spørsmål om liv og død å gjøre det, og derfor den sanne Gud identifiserte seg med dem og førte dem ut i et stort og velstående sted. Han satte sin fot på en stein, og løftet hodet opp over alle deres fiender rundt omkring dem. Hvor sant er det at "dem som ærer meg, vil jeg ære!" Og det er like sant at «de som forakter meg, skal være lett esteemed." (1. Sam. 2: 30)

Mine kjære leser, har du funnet avgjort, guddommelig fred for din samvittighet, i perfeksjonert soning av den Herre Jesus Kristus? Har du bare tatt Gud på Hans Ord? Har du satt til å forsegle at Gud er sant? Hvis ja, er du et Guds barn, dine synder er tilgitt, og du er akseptert som rettferdig i Kristus; himmelen, med alle sine utallige herligheter, er før deg, du er så sikker på å være i herlighet som Kristus selv, ettersom du er forent med Ham.

Dermed er alt avgjort for deg for tid og evighet, i henhold til de aller ytterste ønske av hjertet ditt. Ditt behov er oppfylt, din skyld fjernet, din fred opprettet, tittelen din sikker. Yon har intet å gjøre for deg selv Alt er guddommelig ferdig.

Hva gjenstår? Bare dette: LIVE, for Kristus! Du er igjen her for en liten stund, for å «okkupere for ham, og venter på hans vises. Oh! søke å være tro mot din velsignede Master. Vær ikke motet av den fragmenterte staten alt rundt deg. La det gjelder Daniel og hans kompanjonger hedret oppmuntre ditt hjerte til å søke etter en forhøyet kurs her nede. Det er ditt privilegium å nyte så mye av samvær med velsignet Herren Jesus, som om du kastet midt i palmy dager apostolisk vitnesbyrd.

Kan Den Hellige Ånd gir forfatteren og leseren av disse linjer til å drikke i ånden - gå i fotsporene - åpenbare nåde - og vente på den kommende Herren Jesus Kristus!

C.H.M.