Apostlene - hva skjedde med dem?
Det viser hvor apostlene virket etter at de dro ut på sine misjonsreiser. Misjonsbefalingen slik den er gjengitt i Apg 1,8 lyder jo slik: "Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria, og like til jordens ender." Hva skjedde med dem etter dette? Her følger en kort oversikt over det vi vet fra ulikt kildemateriale og fra tradisjonen:
Matteus - tolleren:
Også kalt Levi. Det er ikke mye vi vet om ham. Etter å ha forkynt evangeliet i Judea, dro han enten til Egypt eller Persia. Han døde som martyr. Evangeliet han skrev er datert mellom 50-75 e.Kr.
Jakob, sønn av Alfeus:
Etter å ha forkynt evangeliet i Israel, dro han til Egypt hvor han led martyrdøden.
Lebbeus med tilnavnet Taddeus:
Han har sannsynligvis forkynt evangeliet i Assyria, dagens østlige Irak og Persia (Iran), før han slo seg sammen med Simon seloten. Begge ble drept i Persia.
Simon seloten
Eller patrioten, tilhørte sannsynligvis en jødisk opprørsgruppe før han møtte Jesus. Lite er kjent om ham. Tradisjonen vil ha det til at han først forkynte i Egypt, før han slo seg sammen med Judas og reiste til Persia hvor de begge led martyrdøden. Simon skal ha blitt hakket til døde.
Judas Iskariot:
Begikk selvmord etter å ha forrådt Jesus.
Mattias:
Valgt til å etterfølge Judas. Lite er kjent om ham. En tradisjon forteller at han døde som martyr i Etiopia, en annen plasserer han i Judea først før han reiste til Kappadokia, det østlige Tyrkia og området rundt Det kaspiske hav.
Filip:
Det er viktig å skille mellom apostelen Fillip og evangelisten/diakonen Filip. Førstnevnte forkynte evangeliet i Frygia, som er det vestlige og sentrale området av dagens Tyrkia. Han led martyrdøden på Hieropolis. Sistnevnte er mannen som ble Guds redskap i den store vekkelsen i Samaria, som omtales i Apg 8.
Bartolomeus:
Misjonsvirksomheten til Bartolomeus er knyttet til daværende Armenia, det vil si dagens Armenia, det østlige Tyrkia, det nordlige Irak, og det nordvestlige Iran og India. Andre mener at hans misjonsvirksomhet også kan inkludere Egypt, Arabia, Etiopia og Persia (våre dagers Iran). Tradisjonen mener å vite at han først ble flådd levende, og så halshugget der hvor dagens Baku ligger ved Det kaspiske hav.
Tomas, tvileren:
Det kan være at Tomas har arbeidet for evangeliets sak i Parthia, som inkluderer det moderne Irak og Iran. Dette folkeslaget omtales i Apg 2,9. Men den sterkeste tradisjonen knytter Tomas til det sørlige India. Indiske kristne fra det vestlige kystområdet Kerela hevder at det var her apostelen Tomas virket. Han skal ha blitt drept med et spyd i nærheten av Madras på østkysten, hvor et fjell også er oppkalt etter ham.
Simeon Peter:
Arbeidet blant jødene inntil han etter hvert kom til Rom, hvor han ble biskop for den kristne forsamlingen der. Sammen med apostelen Paulus, er det mulig at han ble henrettet i forbindelse med forfølgelsen keiser Nero satte i gang i år 64 eller 67. Han ble sannsynligvis korsfestet med hodet ned, etter eget ønske. Mange bibelforskere mener at Markus evangeliet er basert på den undervisningen Peter gav. Selv skrev han to brev. Det er mye som tyder på at det første er skrevet tidlig i 60-årene, mens man antar at det andre er datert 65-68 e.Kr.
Andreas:
Simeon Peters bror, opprinnelig en disippel av døperen Johannes. Etter Jesu død og oppstandelse mener man at Andreas preket i Akaia, som er det sørlige Hellas og i Skytia (Ukraina og den sørlige delen av Russland. Han ble korsfestet i Patras i Akaia, på det som fikk benevnelsen "Andreas-kors", et kors som ser ut som en x.
Jakob, sønn av Sebedeus:
Under følgelsene iverksatt av Herodes Agrippa I, jødenes konge, ble Jakob halshogget. Vi leser om dette i Apg 12,1-2: "På den tiden la kong Herodes hånd på noen av menigheten og mishandlet dem. Jakob, Johannes' bror, drepte han med sverd." Før dette skjedde har Jakob virket i Jerusalem og Judea.
Johannes:
Apostelen Johannes (død omkr. år 100) var ein av dei tolv utvalde læresveinane til Jesus.
Johannes og broren Jakob var sønene til Sebedeus og Salome, sistnemnde var syster til jomfru Maria. Dei arbeidde som fiskarar ved Genesaretsjøen i lag med Andreas og Peter då Jesus kalla dei til seg.Johannes seiest å vere den disippelen som Jesus hadde kjær.[1] I lag med Peter og Jakob følgde han Jesus til berget då han møtte Moses og Elia, og den same kretsen av læresveinar følgde Jesus for å be med han i Getsemane.[2]
Etter den fyrste pinsa, vart Johannes, Jakob og Peter leiarar for dei jødekristene i Jerusalem. Johannes vart seinare forvist til øya Patmos. Her skal han etter tradisjonen ha skrive ned Johannes’ openberring. Dei siste åra av livet sitt budde han i Efesus i Vesleasisa. Etter tradisjonen skreiv han her ned evangeliet om Jesus.
Johannes skal vere den einaste av apostlane som ikkje leid martyrdøden, men fekk ein naturleg død. Evangelisten Johannes vert symbolisert ved ei ørn fordi han opnar evangeliet sitt med ei ørneflukt. Det visast òg ofte til at Johannes er den av evangelistane som har oversikt, og som ikkje er oppteken av detaljar.
Paulus:
Apostelen Paulus (Saulus, født i Tarsus mellom 10 og 5 f.Kr., død i Roma ca. 67) var en av oldkirkens apostler, og forfatter av flere brev som er inkludert i Det nye testamente. Han regnes for å ha vært den første kristne misjonær og en av de første teologer. Hans teologi la grunnlaget for den moderne kristendom. Den viktigste kilde til kunnskap om ham er hans egne brev, dernest Apostlenes gjerninger.
Hans far var jøde av Benjamins stamme, og romersk borger. Saulus ble oppdratt i en streng fariseisk tradisjon. Hans morsmål var arameisk og gresk, og i tillegg lærte han hebraisk. I ungdommen fikk han religionsundervisning fra en berømt rabbiner, Gamaliel, i Jerusalem. Han ble også utdannet som teltmaker.
Omkring år 35 var han tilstede da Stefanus ble steinet til døde. Han var vitne, men samtykket i handlingen (Apg. 7,58). Han søkte deretter å bekjempe de kristne, og deltok i arbeidet med å fange kristne ledere. Mens han var på vei til Damaskus for å drive forfølgelser der, ble han ifølge Apostlenes gjerninger (kap. 9 og 22) blindet av et plutselig syn, og han falt til jorden og hørte en røst som sa til ham: «Saul! Saul! Hvorfor forfølger du meg?» Saulus sa: «Hvem er du, Herre?» Stemmen svarte: «Jeg er Jesus, han som du forfølger. Men stå opp og gå inn i byen, så skal det bli deg sagt hva du har å gjøre!» Mennene som reiste sammen med ham ble forskrekket, for de hørte røsten men så ingen ting (ev. så de lyset, men hørte ikke røsten, slik det fortelles i kap. 22). Denne hendelsen feires 25. januar som festen for Apostelen Paulus' omvendelse.
Han ble blind etter synet, og fikk synet tilbake først da han nådde Damaskus. Der ble han døpt av Ananias, og fikk den hellige ånd. Etter dette forkynte han gladelig evangeliet for jødene rundt om i synagogene, og han målbandt jødene som bodde i Damaskus, idet han beviste at Jesus er Messias. Da han vendte tilbake til Damaskus var hans jødiske fiender så truende at han måtte flykte om natten. Noen brødre firet ham ned fra bymuren i en tøykurv.
Paulus reiste til Jerusalem for å treffe Peter. Han ble tatt imot av sin gamle venn Barnabas. Apostlene var skeptisk til Paulus, fordi de kjente hans ry som kristenforfølger, men etter at de fikk forklart at han hadde omvendt seg til Gud, ble de glade. I Antiokia ble det samlet inn penger til menigheten i Jerusalem, som var rammet av hungersnød, og Paulus fikk sammen med Barnabas i oppdrag å overbringe pengene. Han startet etter dette sine store misjonsreiser. Statue av Apostelen Paulus foran Peterskirken i Vatikanet Misjonsreisene [rediger]Omkring år 45 startet hans misjonsreiser.
Den første, ca. 45–48, gikk til Kypros og Lilleasia (datidens Asia).
Den andre, ca. 49-53, gikk til Lilleasia, Makedonia og Hellas,
og den tredje, ca. 53-57 gikk til Efesos, Makedonia og Hellas.
Etter tolv år vendte han tilbake til Jerusalem, der det oppsto slik uro at den romerske kommandanten arresterte ham. Etter å ha sittet i fengsel i Cæsarea i to år ble han, som en romersk borger hadde rett til, sendt til Roma for å legge fram sin sak for keiseren. Under reisen led han skipbrudd ved Malta, og han kom ikke fram før i 61.
Han ble satt i husarrest i Roma, en tilstand som varte i to år. Forholdene var nokså milde, for han fikk ta imot besøk og han skrev brev. Det er uklart hva som skjedde etter dette. Det er mulig at han straks ble dømt og henrettet, eller at han ble løslatt og reiste til Efesos og muligens til Spania. Pave Klemens I forteller at det var dette som skjedde, og hans nedtegnelser fant sted bare omkring 30 år etter Paulus' død.
Paulus ble på et tidspunkt, enten rett etter perioden i husarrest eller etter en periode som fri mann, framstilt for keiser Nero, og dømt til døden. Han satt i ni måneder under forferdelige forhold i Mamertinerfengselet i Roma, før han ble henrettet. Som romersk borger hadde han rett til å bli halshugget, en betraktelig mindre pinefull død enn korsfestelse. Dette skal ha skjedd ved Via Ostia, nær klosteret Tre Fontane. Klosternavnet, tre kilder, viser til legenden om at hans avhugde hode spratt tre ganger(!), og hvert sted det traff bakken sprang det opp en kilde. Klosteret ble grunnlagt av cistercienserne, senere overtok franciskanerne, men også de måtte gi opp fordi stedet var befengt med malaria. Denne fikk først de franske trappistene bukt med, da de i 1868 tok over og beplantet stedet med eukalyptus - røttene tørker ut jorden og hindrer derved utklekkingen av malariamygg.
Keiser Konstantin bygde en kirke over hans grav, som med tiden har blitt utvidet til St. Paul utenfor murene, en av Romas største kirker. I 2006 ble det kjent at en sarkofag med hans navn var funnet i denne kirken. Det var i Pauluskirkens kapell at Birgitta av Vadstena fikk en visjon om at Kristus talte til henne fra korset. En statue av Birgitta står i kapellet.
|
