Forsiden - Undervisningsblogg - Israel Blogg - Taler/undervisning - Artikler - Bibelkommentarer - Videoundervisning - Bøker & Linker - Om oss/Kontakt oss
· Smyrna Oslo forut for sin tid!
· Visjonen og hensikten med og for Smyrna Oslo
· Bibelkommentarer på nett!
· Hvorfor Smyrna Oslo
· Hva nå Jan Kåre?
· Tildekkelse - Joel Barsjø
· Treenighetsdogmets utvikling
· Guds ord om ekteskap, skilsmisse og gjengifte
· Bergpreken – Menighetens grunnlov!
· Israel – Guds Øyensten
· Apostelsen Paulus' misjonsreiser
· Treenighetslæren er en matematisk umulighet, ergo gjør TL Gud til en raring og dumrian!
· Første gang jeg forsvarte meg i retten, var det ingen som kom meg til hjelp. Alle forlot meg!
· Dere har Djevelen til Far sa Jesus om de som sto ham imot og ikke anerkjente Guds ord autoritet!
· Noah og hans familie var ikke besmittet av denne Verdens Ånd og ble berget!
· Oslos politiets forsvar for den falsk apostel og lurendreier Jan Aage Torp fortsetter da i Oslo Tingrett 17. september 2015! Kristendomsforfølgelse!
· Treenighetslæren er sann heresi!
· Skriften gir et selv-vitnesbyrd at den hellige Ånd ikke har navn, noe som Jesus og Faderen har!
· Den hellige Ånd, skal vi som troende ha den i våre hjerter kun til Jesus kommer igjen eller i all evighet!?
· Treenighetslæren er kjetter og heresi lære av verste sort da de mener at dette er hva Jesus og Apostlene trodde på og forkynte!
· Jesus i sin preeksistens!
· Pastor Åge Åleskjær forkynner det som klør menneske i øret ved å si at Loven ikke har gyldighet!
· Bileam, Beors sønn.
· Erstatnings - teologen Finn Arne Lauvås en sann vranglærer!
· Guds domstol
· Skal vi tilbe eller be til Jesus
· 3. og 4. Verdenskrig vil ikke skje i Ukraina, Irak eller andre steder, men i Midt-Østen der begge angrepene vil være rettet imot Israel!
· Gjengiftetde forkynnere er et «tabu-emne» for de Norske kristne, men det er også den aller verste og farligste synden som blir allment akseptert og godtatt!
· Vår tids kanskje mest profilerte forkynner Emanuel Minos fremstår med sykdommen kreft og ber om forbønn for dette, men hva med åndslivet?
· Pastor Jan Åge Torp er en bløffmaker, uredelig og en falsk Apostel!
· Aril Edvardsen var Babylon fra a til å! Han bløffet den Norske kristenheten gjennom hele livet omtrent!
· Bibellærer og Pastor Derek Prince
· Pastorer og forkynnere som er gjengiftet som troende lever i et selvbedrag! Og de har en klar tendens til å bagatellisere sin egen synd! Men andres synder fokuserer de på til de grader.
· Pastor og Apostel Jan Åge Torp i Oslokirken og alle andre gjengiftede som kristen og fremdeles er forkynnere er vår tids Kong Ussia som ble spedalsk!.
· Jeg spurte Herren hva han syntes og mente om Visjon Norge og Jan Hanvold. Da fikk jeg et klart og enkelt svar, det var følgende: «Visjon Norge er en åndelig svinesti!».
· Pastor, gjøgler og entertainer Egil Svartdahl ønsket seg 10 moskeer i Oslo by, han har fått oppfylt sine ønsker mer enn han kunne ha ønsket!
· Evangelist Svein Nordvik nå gjengift!
· Terje Berntzen, tidligere «stor» predikant i pinsebevegelsen er skilt og nå gjengiftet! Men fremdeles forkynner Guds ord, hvor skal dette frafallet ende?
· Hillsong er og forblir en gedigen bløff!
· Evangelist Finn Arne Lauvås har stagnert som forkynner og gått tilbake på grunn av ubibelsk lære og forkynnelse!
· Er Emanuel Minos og Co. ved sine fulle fem?
· Vi sitter med Kristus i himmelen!
· Jan Hanvold en løgner og mega kjeltring!
· Hvem og hvor var Jesus før han ble menneske, i sin foruttilværelse?
· Den Norske Pinsebevegelsen er en del av den store skjøgen omtalt i Joh. Åpenb. 17-18!
· Aril Edvardsen var pr. bibelens definisjon en falsk profet!
· Hvordan kunne det gå så gærn`t?
· Jesu blod var og er 100 % rent i motsetning til vårt som er 100 % urent!
· Palestinerne har sin egen stat allerede!
· Hvordan kan én Gud samtidig være tre personer?
· 2 angrep på meg fra den falske profeten Jan Hanvold!
· Who Do You Say That He Is?
· Christianity 101: Two Adams
· The Gospel of John: Great Scott! He's Back from the Future!
· "But What About John 1:1?"
· The Book of Acts: "A Man Accredited by God"
· God's Namesake in Action
· The Book of Revelation: "King of Kings and Lord of Lords"
· Jesus Christ: Incarnated or Created?
· Modern Trends and Final Thoughts: Ecumenism, Biblical Unitarianism and Trinitarian Renewal
· An Explanation of Verses Commonly Used to Support the Trinity [The Top 100!]
· Orthodoxy, Heterodoxy, Heresy
· Divine Agents: Speaking and Acting in God's Stead
· Beyond a Reasonable Doubt: Historical Proofs of the Resurrection
· 47 Reasons Why Our Heavenly Father Has No Equals or "Co-Equals"
· 34 Reasons Why the "Holy Spirit" is Not a "Person" Separate from the One True God, the Father
· Logical Fallacies Employed in Trinitarian Theology
· Textual Corruptions Favoring the Trinitarian Position
· Do You Have to Believe in the Trinity to be Saved?
· 22 Principles of Bible Interpretation

· 1700 års villfarelse
· Tommy Hicks Vision
· David i fare - Poul Madsen
· Historiens mest privilegerte mennesker
· Ladhed (Latskap) - av Poul Madsen, København, dansk
· Den navnløse person
· Hvor mange og hvem skal vi møte i himmelen?
· Ildprofeten Elias
· You Tube-videoer rettet mot frelst ungdom
· Akta pilati et brev fra pontius pilatus.
· Tiden etter kong David
· Et knippe YouTube-videoer til oppbyggelse og tilbedelse
· Barnedåp – Antikrists dåp!
· Erstatningsteologi
· Gud har bruk for deg!
· Treenigheten
· Er du medskyldig?
· Vi har en jødisk tro
· Er Gud én
· Menigheten – Guds største tanke og hensikt!
· Sjekkpunkter for en sunn og evangelisk menighet
· Betydning av å være tildekket!
· Ildsjøen – den annen og evige død!
· Paradiset
· Hvor dro de tolv apostler?
· Sitater fra katolsk littratur
· Skriftsteder som taler for at Gud er "to-enig"!
· Skriftsteder som taler for Jesus Only læren!
· Skriftsteder for treenighetslæren!
· Erfaringen min med Norsk kristenhet
· En falsk profet
· Kristi Guddommelighet
· Tiende
· Jesus er underordnet faderen
· Ekteskapet – i lys av Guds ord!
· Den gale treenighet!
· Den nikenske trosbekjennelse
· Den okkulte treenighetlæren
· Konsekvensen ved Kong Davids synd!
· Humanismens falske evangelium
· Forskjellige kristne sekter
· Jan Hanvold, en falsk profet
· Et evig helvete
· Kristus i dere – håpet om herlighet!
· Be og lovsyng som Paulus
· Tjenesten min
· How to be led by the holy spirit
· Treenighetslæren vs Bibelens ene sanne Gud
· Er helvete og den evig brennende ild en realitet?
· Oppgjeret si time, men Herrens tenarar kan gleda seg.
· Skapelse eller evolusjon?
· Bønnen
· Gap-teorien!
· Er Jesus evig Far eller er det feil oversettelse og forståelse?
· Kjenne og vite om Satan og hans strategi og virkemåte!
· Hvordan bli ledet av den Hellige Ånd!
· Arius og arianismen!
· Verdens største selvmotsigelse og kanskje løgn
· Hvordan ble treenighetslaeren utformet
· Menigheten - utvalgt i Kristus og elsket av ham!
· Den Hellige Ånd er ingen egen person!
· Munnens bekjennelse
· Hvordan få en så ypperlig ånd som profeten Daniel?
· Gud er «to enig»!
· Lammets vei
· Kristi etterfølgelse
· Hva innbefatter evig fortapelse
· Kong Davids synd
· Fokus på nådeforkynnelse
· Døde Gud på korset? Hvem døde på Golgata?
· Alt med Gud er storartet
· Mange falske profeter er allerede stått frem!
· Gjør alt det du selv kan og Gud vil gjøre resten!
· Skal vi holde sabbaten som evangeliske troende?
· Abraham begynte og fullførte kallet og tjenesten!
· Ordet var en Gud eller av guddommsart!
· Den Hellige Ånd er Guds virksomme kraft pr bibelens definisjon!
· Vi kan TRO og FORSTÅ Gud!
· En dag skal Gud fader utrydde og utslette alle onde
· Tanker om helveteslæren!
· Resyme og oppsummering rundt treenigheten!
· Du kan og bør bli en tungetaler!
· Eksegese av Fader Vår
· Hemmeligheten i å få bønnesvar
· Personalia Menigheten
· Personalia Israel!
· Personalia Dragen, Dyret, Den Falske Profet og Demonene!
· Personalia mennesket!
· Personalia på Gud Fader
· Personalia Englene
· Personalia Den Hellige Ånd
· Personalia sønnen Jesus Kristus
· Video
· De kristne i Norge er misledet i troen!
· De troende i Norge er småbarn i Kristus!
· Hva vi tror på ut i fra Guds ord
· Hva er den hellig ånd?
· Kristne i Norge sover!
· Artikkel fra Norge IDAG: Størst virksomhet over internett
· Betal prisen eller la hver
· Fanget kristne
· Den falske gudepersonen
· Hvor står Guds menighet og hvor går den?
· Bannlyst Gods!
· Rett forståelse av Guddommen!
· Den Hellige Ånd kompletter oss!
· Enhet i troen
· Når Gud vender sitt hjerte mot deg !
· Frelse - et Guds under!
· Hvordan stille seg ovenfor samfunnet?!
· Treenighetslæren - et resonnement rundt Åpb. 1:1 og 1. Kor. 15
· Lov eller nåde eller begge deler?
· Du er funnet og veiet at du er for lett!
· Bønn som ryster helvete
· Den store forsoningsdagen
· Den røde kvigen!
· Noas dager og verden idag
· Bedrageriet omkring korset
· Drepte jødene Jesus?
· Fra pionerrens galleri!
· Tildekkelse og ytre Helliggjørelse
· Vi skal lovsynge i himmelen!
· Vi skal alle stå innfor Guds domstol!
· Kong Hiskia; ikke fullkommen i kjærlighet!
· Forbered deg på bønnesvar!
· Har Satan lykkes med de kristne?
· Den eneste sanne Gud!
· Jannes og Jambres!
· Trosbevegelsen er en New Age gruppering!
· Helbredelse A.A. Allen
· Sensasjonslystne kristne!
· Treenighetslæren står for fall!
· Historien til treenigheten!
· Stadfestelse!
· Kong Jeroboam og den ulydige Profeten
· Gud er én ikke tre!
· Gud vår Far!
· Dåpen i den Herre Jesu Navn!
· Hvem er Israels Gud?
· Den Hellige Ånd - Guds og Kristi Ånd!
· »Jomfru» Maria!
· Sønnen - Jesus Kristus!
· Kristi tjeneste i fortid, nåtid og fremtid!
· Se til Jesus
· Du ekte menighet
· Forsoningen
· Verden ville ikke vite av ham
· Prekener av Smith Wigglesworth
· Prekener av C H Mackintosh.
· De kristnes selskap.
· Guds rike: nåværende eller fremtidige?
· Kristne og himmelen!
· Hjelpeløse kristne!
· Tanker om Treenigheten
· Stig Andreasson om Katolisismen!
· Unitarist!
· Et stort frafall?!
· Mitt personlige vitnesbyrd!
· Trosforkynnelse på ville veier!
· Det vidunderlige og betydningsfylle med Jesu blod!
· Veiskille?
· Når mottar vi Ånden?
· Bibeltroskap?!
· Er all tungemålstale fra Gud?
· Guds råd til frelse!
· Tildekkelse!
· Forfeilet kristendom?!
· Skilsmisse – gjengifte
· Samson på godt og ondt
· Nådegavenes bruk og hensikt
· Menigheten – jordens største under
· Løsningen på konflikten i Israel
· Korset i våre liv
· Jesus og Paulus advarer oss!
· Himmelen – en virkelighet
· Fra en debatt om trosbevegelsens lære
· Formes ved bønn
· Faste
· Er bunnen nådd?
· Det store: Kristus i oss alle!
· Arvtagerne
· Åndelige og naturlige lover
· Forundret
· Fremtidsperspektiv
· Fattig, men rik!
· Den åndelige kampen
· Skjevt?
· 40 år
· Paulus fattet nytt mot!
· Den falske treenighetslæren!
· Herren er én!
· Tro på én Gud forvandler!
· Bibelens mest misforståtte og feiltolkede skriftsted av troende?!
· Enda mer vranglære!
· Går Israel vennene Antikrist ærend?
· Er den Katolske Kirka den store skjøga ?
· Karismatiske profetier
· Den karismatiske villfarelse!
· Kraften i Jesu blod og Den Hellige Ånd!
· Den urettferdige kjenner ikke til skam!
· Linjene i Esekiel 40-48
· Gjengifte i lys av Guds ord!
· Hvordan lede en menighet?
· Katolikere og karismatikere
· Herrens kall og utvelgelse av forkynnere!
· Den herlige menigheten i Efesus!


Smyrna Oslo

Smyrna Oslo ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

+47 99 59 80 70
+47 95 12 06 60
+47 22 61 16 10

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Vi skal alle stå innfor Guds domstol!

Vi skal alle stå innfor Guds domstol!

 

Rom. 14. 12 Så skal altså hver enkelt av oss avlegge sitt eget regnskap [for Gud].

 

Jeg har min bakgrunn i den frikirkelige bevegelse. Der er jeg blitt lært at når en ikke kommer til himmelen, så vil Gud pine vedkommende i all evighet. Dette tror jeg er vranglære i dag.

 

Jeg tror at det er to utganger på livet. Enten blir en godtatt hos Gud og skal tilbringe hele evigheten i sammen med Gud, hans barn og engler.

 

De som ikke får lov å gå inn til livet med Gud, vil bli tilintegjort for all evighet som bl.a Kong David sier.

Ap.gj.13. 36 For David sov inn, efterat han i sin levetid hadde tjent Guds råd, og han blev samlet med sine fedre og så tilintetgjørelse; 37 men den som Gud opvakte, han så ikke tilintetgjørelse.

Hvem såg ikke tilintetgjørelse? Den som får være med i oppstandelsen, det gjelder da alle frelste fra Adam av inntil den siste som blir frelst.

 

Judas 7 likesom Sodoma og Gomorra og byene der omkring, som på samme måte som disse drev hor og gikk efter fremmed kjød, ligger for våre øine som et eksempel, idet de lider en evig ilds straff.

Hva skjedde med Sodoma og Gomarra? De fikk en dødelig straff som utslettet dem pga demmes levesett.

1.Mos.b.19. 24 Da lot Herren det regne svovel og ild - fra Herren, fra himmelen - ned over Sodoma og Gomorra. 25 Og han ødela disse byer og hele sletten og alle dem som bodde i byene, og det som vokste på marken.

27 Tidlig om morgenen gikk Abraham til det sted hvor han hadde stått for Herrens åsyn. 28 Og han så utover Sodoma og Gomorra og utover hele landet på sletten; da fikk han se at røken steg op fra landet som røken fra en smelteovn.

 

Her ble Sodoma og Gomara utslettet med en evig ild.

 

Det har alle mennesker i vente som ikke har sine navn skrevet i Livets bok hos Lammet. En evig utslettelse som de fikk. Det var som en smelteovn.

 

 

Her ser du et elektrolyse bad som holder ca.960 grader +.

Jeg har jobbet med dette i 10 år.

Slik vil det skje med alle ugudelige på dommens dag innfor den hvite trone som ikke har sitt navn skrevet i Livets bok.

Alt som kom oppi der smeltet og ble ”et” med badet.

Slik vil det skje med de ugudelige på dommens dag.

 

Matt.3. 12 han har sin kasteskovl i sin hånd, og han skal rense sin låve og samle sin hvete i laden, men agnene skal han brenne op med uslukkelig ild.

ild

Når det gjelder troende, så skal vi ikke innfor dom.
Men våre liv skal bedømmes og vi kan tape lønn eller få full lønn!

 

2.Kor.5. 10 For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, efter det som han har gjort, enten godt eller ondt.

2.Joh.b. 8 Ta eder i vare at I ikke mister det I har vunnet ved eders arbeide, men at I kan få full lønn!

 

Bibelens lære et utslettelse for alle som ikke har sine navn innskrevet i Livets bok hos Lammet.

 

Men de som har sine navn skrevet i Livets bok hos Lammet vil få en bedømming av sine liv.

 

Se for deg elektrolyse badet på nesten 1000 C+.

 

Det er den evige fortapelsen å bli kastet oppi der biledelig talt.

 

Men for de som har sine navn skrevet i Livets Bok er det en videreforedling som vil pågå i all evighet.

 

Livet har to utganger.

 

Enten evig utslettelse eller evig herlighet!

 

Har du tatt din bestemmelse hvordan utgangen på ditt liv skal bli?

 

Bli utsletter for evig av Gud som vil kaste deg i helvete (elektrolyse badet biledelig talt).

 

Eller en evig herlighet hos Gud? Der du vil få lønn etter det liv du har ført som en troende.

 

Daniel 12. 2 Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne op, somme til evig liv og somme til skam og evig avsky.

 

6 og om at de engler som ikke tok vare på sin høie stand, men forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i evige lenker under mørket til dommen på den store dag;  7 likesom Sodoma og Gomorra og byene deromkring, som på samme måte som disse drev hor og gikk efter fremmed kjød, ligger for våre øine som et eksempel, idet de lider en evig ilds straff.

 

Sodoma og Gomorra fikk straffen og den ilden de fikk. Utslettet dem slik at de aldri hadde mulighet til å gå tilbake til livet; ligger for våre øine som et eksempel, idet de lider en evig ilds straff.

 

 

Wikipedia: Jehovas vitner

 

Tror ikke på noe helvete med evig pine. De forstår det slik at de som går fortapt, simpelthen dør og forblir uten bevissthet i all evighet. Selv de som Gud anser verdige til å bli oppreist fra de døde, har ingen bevisst eksistens mellom dødsøyeblikket og oppstandelsen. Jehovas vitner avviser tanken om at mennesket har noen åndelig, udødelig sjel; de mener at en «sjel» i bibelsk forstand bare er selve personen eller personens liv. «Sjelen» går altså til grunne når døden inntreffer.

 

 

Evig liv i helvete eller evig død? Fra Adventistene nett-side  ved  Yngvar Børresen:

 

Forkynnelsen om et evig liv i helvete er en løgn om Gud. Han er ikke et monster, en grusom torturist, himmelens Hitler, ja, som Satan selv. Nei, Gud er kjærlighet, og kjærligheten «gjemmer ikke på det onde».

 

Det har aldri vært i min tanke at de skulle gjøre noe så avskyelig. Ordene er Guds, og han er fortvilet (Jeremia 7:31; 19:5; 32:35). Scenen er den mest barbariske noe menneske kan tenke seg: Mødre kaster barn i ilden. Troen på Gud som skulle gjøre israelittene til det lykkeligste og mest høyreiste folk, var byttet ut med troen på andre guder og blitt til den verste forbannelse. For å blidgjøre avgudene Ba’al og Molok gav de sine sønner og døtre til ilden. «De bygde offerhauger for Ba’al i Ben-Hinnom-dalen, for å ofre sine sønner og døtre til Molok.»

 

I forferdelse snur vi oss bort fra synet, men det har allerede brent seg inn på netthinnen. Vi leter etter ord, finner ikke et treffende uttrykk, og bruker til slutt Guds eget ord: Avskyelig. Måtte slik rå barbarisme aldri skje igjen! Gud forby!

 

Gud forby? Han som etter sigende ikke lar bare barn, men enhver ufrelst stakkars sjel ved dette livets ende stupe rett ned i helvetes ild? Den samme Gud som forferdes over visse israelitters barbariske handlinger skal etter hva vi hører la unge som eldre havne i en ild der de blir nektet døden. Kirkegjengere over hele verden tror faktisk at mennesker vil leve for alltid i denne pinens tilstand. Vi forferdes over lidelsene mange gjennomgår i sykeseng, ved ulykker eller i konsentrasjonsleire, og puster fortvilet men lettet ut når den plagede som ikke hadde noen utvei, endelig befris av døden. Men, nei! Den jordiske lidelsen var bare en svak forsmak på det som skulle komme. Mor og far, barn, søsken, naboer, og venner som ikke elsker Gud, havner i den evige ild der de alltid vil leve i den ytterste fortvilelse og smerte uten noe håp om å få dø. Og denne gang er det Gud selv som har bestemt at det skal være slik. For han har all makt i himmel og på jord og ingen kan diktere hva han skal gjøre. Og denne Gud sier: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt» (5 Mosebok 6:5). Han kunne like gjerne sagt: Elsk meg, ellers torturerer jeg deg.

 

«Hvorfor skulle jeg ellers velge å være kristen hvis det ikke var for å unnslippe helvete?» Jeg har hørt det mange ganger, og jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Men hvis Gud virkelig lar folk pines i tider uten ende, så er argumentet slett ikke dumt. For selvsagt blir tilbudet om frelse fra en monstergud bare noe jeg motvillig velger hvis alternativet er å ligge naken med sansene i behold i en svovelpøl. Men si ikke at den slags Gud «er kjærlighet» (1 Johannes 4:16). Jeg har kjære venner som er døde og som slett ikke hadde noe godt forhold til Vår Herre. For kristne som ikke har klart å legge bort tankene om det sikreste av alt, har læren om Guds evige straffedommer mørkelagt livet. For utallig mange har den vært som en bom for veien til Gud med påskriften: Dere skal ikke dø.

 

Djevelens genistrek

«Dere kommer slett ikke til å dø,» sa djevelen til den første kvinnen da han lokket henne til synd (1 Mosebok 3:4). Og vi har festet lit til Satans løgn helt siden den ble uttalt i Edens hage. En variant av løgnen er forkynt fra kristne prekestoler i hundrevis av år. Varianten har en annen ordlyd, men meningen er presis den samme: Menneskets sjel er udødelig.

 

 

At det var viktig for Guds motstander å få folk til å tro løgnen som sier at sjelen er udødelig, er åpenbar. For hvis han greide det, ville muligheten til å framstille Gud som den egentlige djevel, være innen rekkevidde. Djevelen kunne da la kirkens forkynnere fritt få si fram Bibelens budskap om at de frelste går til himmelen og de ufrelste til helvete. Hvis man aldri dør, gjør man ikke det i helvete heller. For middelalderkirken skulle det vise seg at læren ble en kilde til store fortjenester og et middel til maktutøvelse. Folk betalte seg til fattigdom for å kjøpe seg fri fra skjærsilden. For mang en stakkars sjel begynte pinen og undertrykkelsen allerede i dette liv. Praktfulle kirker og katedraler står mange steder som minnesmerker over undertrykkelse av millioner av mennesker.

 

Læren om sjelens udødelighet har asfaltert veien til troen på den evige pine. Og ideen lever i dag kanskje bedre enn noensinne. Den er trolig den mest populære teorien blant nyreligiøse og mystikere. Og spør en hvilken som helst kristen om sjelen er udødelig: Sannsynligheten er stor for at den du spør vil svare ja. Spør den samme person om han vet hvor i Bibelen læren stammer fra, og han vil ikke svare. Spør en skriftlærd som kjenner Bibelen ut og inn. Han vil heller ikke kunne vise til noe sted som forteller at sjelen er udødelig. Men hvis han kjenner sin bok, vil han kunne vise til atskillige tekster som sier det motsatte.

 

Gud: Djevelen lyver

Gud gjentar i sitt ord, gang på gang, at syndens lønn er døden, at den sjel som synder skal dø, og at han selv er den eneste som har udødelighet (Romerne 6:21, 23; Esekiel 18:4; 1 Timoteus 6:16). Ordene for sjel på gresk og hebraisk blir i Bibelen oversatt ikke bare til «sjel», men også til ord som menneske, person, tanke, livsgnist, og til og med til dyr eller fisk. Sammenhengen avgjør oversettelsen. Slik er det fordi «sjel» er et samleord for alt som det er liv i. Et eksempel fra Bibelen: I vår norske bibel står det: «Den som synder, han skal dø» (Esekiel 18:4). I den hebraiske teksten står det: «Den sjel som synder skal dø.» Ideen om en udødelig sjel er ukjent for Bibelens skribenter.

 

 

Så er altså syndens lønn døden. Men hva er døden? Kanskje er den en bevisst tilstand, en slags overgang til en annen tilværelse slik det blir forklart i nær sagt alle religioner? I bokhandelen mangler det ikke bøker om nær-døden-opplevelser og om direkte uttalelser fra ånder som forfatteren har vært i kontakt med. Forklaringene og beskrivelsene varierer, men hovedbudskapet er alltid: Dere kommer slett ikke til å dø.

 

Bibelens ideer om døden går i motsatt retning: De døde vet ingen ting, de er som om de aldri har vært til, de «sover», de har ingen framtid, de er forsvunnet som røk (Forkynneren 9:5; Johannes 11:13; Salmene 37:20, 38). Dermed har Bibelen bekreftet hvem som er opprinnelsen til ideen om at det ikke finnes noen død. Bøkene til Margit Sandemo, Shirley Mclaine, Marietta Davis og mange andre er som et ekko fra slangens ord i paradis. Okkultisme og spiritisme lever ene og alene på livsløgnen: Dere kommer slett ikke til å dø.

 

Men helvete da, hva er det? Jesus snakket om helvete (Matteus 5:29), på gresk Gehenna, det vil si Hinnoms dal, stedet utenfor Jerusalem der Israels folk for lenge siden hadde ofret sine barn til Molok. Jødisk tradisjon sier at stedet også ble brukt som søppelplass. Hinnoms dal var kjent som et sted for død og utslettelse, et sted der søppelet ble brent, der det alltid ulmet og brant og steg opp røyk. Jesus sa at den som vil, kan følge ham og få frelsen uforskyldt, men hvis du vil, kan du gjøre også det som ikke tjener livets og det godes hensikter. Men da utelukker du deg selv fra Guds rike. Du blir kastet utenfor, der en gråter og skjærer tenner. Du blir så å si kastet på søppelhaugen, Gehenna, stedet der ormen ikke dør og ilden ikke slokkes. Som utkastet har du ingen framtid. Utenfor finnes ikke livsbetingelser. «Syndens lønn er døden, men Guds nådes gave er evig liv i Kristus Jesus» (Romerne 6:23).

 

Det var viktig for djevelen, Guds fiende, å få etablert den første løgnen mens menneskeheten ennå var ung. For den skulle danne grunnlaget for det som mange vil si er hans verste bakvaskelseskampanje mot Gud. Selve ordet satan betyr anklager eller bakvasker. Løgnen måtte ligge i bunnen og bli trodd dersom han skulle greie å gjennomføre sin plan om å sverte Guds navn på det frekkeste, å snu opp-ned på forståelsen av hvem Gud virkelig er. Han har lykkes. For millioner av mennesker er Gud et monster, mer grusom enn ord kan forklare, mer avskyelig enn den mest forhatte tyrann, himmelens Hitler, verre enn Satan selv. Enhver menneskelig torturist blekner i forhold til en pinende gud. Med troen på en slik gud er det kanskje ikke så underlig at troende mange steder i verden opp gjennom historien i sine handlinger og følelser har tatt farge av sin gud og utført grusomheter mot annerledes troende.

 

Djevelen: Gud er en psykopat

Djevelen synes vel om forkynnelsen av at Gud er kjærlighet – så lenge det samtidig blir sagt at han piner de fortapte. Djevelen vet at ingen er så god til å dele ut ros, å snakke om edle prinsipper, troskap og kjærlighet, som psykopaten. Ingen er heller bedre i stand å holde sine omgivelser i et jerngrep ved hjelp av forvirrende manipulasjon. For mange er kristendommen en tro på en gud som er selve personifiseringen av godhet, og som samtidig er den som piner mest. Hvilken forvirrende sammenblanding! Djevelen er fornøyd med å gi oss to grunner til å være kristen: 1) Frykten for den evige pine, og 2) forventningen om himmelens gleder. Det er ikke til å undre seg over at folk med vett ikke tror på tilbudet om evig samvær med en slik Gud. Mer primitive grunner for å velge livet kan man ikke finne.

 

 

Det som djevelen for all del ikke vil at menneskene skal vite, er at Gud i sin kjærlighet er rettferdig og uvilkårlig. Gud dømmer rettferdig ut fra våre forutsetninger og valg. Djevelen ønsker å skjule at Gud skapte oss til å være selvstendige individer med en vilje som er så fri at vi til og med kan vende oss mot vår egen skaper om det er det vi vil.

 

Beviset på at Gud ikke styrer med makt, er nettopp at vi vitterlig kan gjøre med vårt liv presis som vi lyster. Gud respekterer vårt valg. I det øyeblikk han skulle velge ikke å respektere menneskenes valg, ville han gjøre seg til den tyrann djevelen forsøker å framstille ham som.

 

Vår gudgitte rettferdighetssans forteller oss at det må være samsvar mellom forseelse og straff. Bibelen taler mange steder om Gud som en rettferdig og nådig dommer (Salme 116:5). Kan slike utsagn passe på en Gud som angivelig skal pine i tider uten ende? Et menneske har i utgangspunktet aldri bedt om å bli til, og rekker i sitt syndige liv å holde på med djevelskap i under 100 år. Man må ha spesiell sans for det totalt urimelige om man skulle slå seg til ro med tanken på en gud som straffer i det uendelige. Gud sier: «Jeg vil ikke for evig være vred» (Jeremia 3:12). Kjærligheten «gjemmer ikke på det onde» (1 Korinterbrev 13:5).

 

Satan vil for all del skjule at Gud i bunn og grunn også elsker hans motstandere, at han ikke ønsker noen til livs (Esekiel 18:32). Når de synder, rammes de selv av sin synd. Sannheten som den onde ikke vil skal komme fram, er at Gud bare motvillig må la det liv opphøre som han en gang gav. Av hensyn til livet er dette noe han må gjøre dersom individet insisterer på en livsførsel som fører til lidelse. Dersom en synder ikke vil vende om, finnes intet annet alternativ. Hvis et menneske ikke vil ha livet slik Gud har skapt det, finnes intet annet liv. Som skaper og opprettholder av alle ting, og som en Gud som har omsorg for sitt skaperverk, har han full rett til å ta livet tilbake. Gud vil ikke at det helvete menneskene skaper for hverandre, skal vare evig. Smerte av alle slag er et jordisk problem. Gud intensiverer ikke dette problemet når han oppretter sitt rike.

 

Bli kjent med den virkelige Gud

Bibelen forteller at Guds frelsesplan går ut på å gjenopprette alt slik det var før syndefallet. Hans plan går ut på å frelse uten tvang. Noe annet ville ikke vært frelse, og noe annet ville aldri resultere i et himmelrike. Menneskene i Guds nye rike vil beholde og berike sin frihet, forstand og intelligens på frihetens, rettferdighetens og kjærlighetens premisser. De mister ikke sitt menneskeverd og evne til medfølelse. Tilværelsen i den nye verden vil være grunnlagt på fullstendig tillit og kjærlighet til hverandre og universets Gud. Gud vil ikke holde hensikter og handlinger skjult for sin skapning. Ingen mistanke om urettferdighet vil kunne få næring. Derfor leser vi blant annet i Åpenbaringen om en domsprosess som vil legge alt klart fram og vise at vi kan ha full tillit til Skaperen (Åpenbaringen 15:4; 20:12). I dommen før Guds rike blir opprettet, vil alle, døde som levende, få sin rettferdige dom.

 

 

I dette scenariet er det ikke rom for at helvete og himmel skal kunne eksistere side om side med hverandre som i lignelsen om den rike mann og Lasarus (Lukas 16:19, 31). Vi må se i øynene at Jesus ofte benyttet lignelser som han aldri mente vi skulle ta bokstavelig. Verken i verdslig eller i bibelsk tankegang foregår undervisning på en måte som tilsier at enhver talemåte, metafor eller bruk av bilder skal tas bokstavelig. Lignelser fortelles for å få fram spesielle poenger. Det er ikke lignelsen i seg selv som er viktig, men poenget tilhøreren skal forstå. Jesus underviser i lignelsen om den rike og Lasarus at de valg vi foretar i dette livet har varige konsekvenser, og at vår tro må bygge på Guds ord heller enn på tegn og under slik det er så vanlig at mennesker gjør. Jesus ber oss om å tro på Moses og profetene, kort sagt på Bibelen. Og der lærer vi at djevelen løy om døden.

 

Bibelens hovedtema er Guds kamp mot det onde, og at han en dag på rettferdig måte vil gjøre slutt på alt den ondes verk og vesen. Det var Satan som startet lidelsen. Etter at Gud har utslettet ham, kastet ham i ildsjøen, vil han ikke ha det som sin oppgave å opprettholde for alltid, om så i en avkrok, nettopp det han med sitt eget liv som innsats tok på seg å bekjempe. Gråt skal ikke være mer, og det er et utsagn som gjelder hele universet. «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte» (Åpenbaringen 21:4). Det er umulig å tenke seg en lykkelig himmel hvis noen ennå lider.

 

Så motvillig var Gud til å la menneskene dø at han ikke orket at det skulle skje uten kamp på liv og død. Men han måtte kjempe kun med midler som hører himmelriket til, ikke med Satans midler. Det er denne kampen Bibelen og evangeliet handler om: «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Johannes 3:16). Gud ville heller dø enn å miste en eneste. Derfor kom han til jorden i menneskeskikkelse for å vise oss hvem han er. «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss» (Johannes 1:14). Jesus viste oss det sanne bilde av Gud, hva han vil og hva kjærlighet er. Han gav sitt liv for at vi skulle ta til vettet. Han tok straffen på seg, og den som tror på det han har gjort og tar det inn over seg, vender om og går fri. På korset opplevde han fortapelsen, han som var sønn av menneske og Sønn av Gud, og han ropte: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg.» Så døde han. Han opplevde hele fortapelsens mørke og atskillelse. Han var som oss full av angst for døden, for vi elsker livet og menneskene som knytter oss til det. Fortapelsen er å miste alt: Livet.

 

Syndens lønn er døden. Den kristne grunnsannhet er at en frelser har tatt den ugudeliges straff. «Han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom» (Jesaja 53:5). Dersom syndens lønn er evig liv i pine, kan jeg ikke skjønne hvordan man kan si at Jesus har tatt syndens straff på seg.

 

Uslukkelig ild  Fred V. Hjortland

 

 

 

Desto mer jeg studerer ord, jo mer blir jeg overbevist om deres grunnleggende og fundamentale viktighet. Alt avhenger av ords betydning. Ingen kan bygge opp en teologi uten en klar definisjon av de ord som brukes i den ... Både kristen tro og kristen handling er begge avhengige av en klar forståelse av ords betydning.

 

(William Barclay, More New Testament Words, New York, Harper, 1958, s.9)

 

Innledning:

 

Det er ikke til å komme forbi at moderne bibellesere ofte misforstår og mistolker forskjellige bibelske uttrykk. Det kan være flere grunner til dette. Noen aktuelle stikkord i denne sammenheng kan være stor avstand i tid, kulturelle forskjeller, kirkelige tradisjoner og generelt mangelfulle bibelkunnskaper.  Personlig er jeg overbevist om at uttrykket "uslukkelig ild" er et slikt misforstått uttrykk. I denne lille artikkelen vil jeg prøve å utdype og begrunne dette synspunktet. Generelt tror jeg uttrykket "uslukkelig ild" vanligvis blir tillagt et meningsinnhold som det ikke er grunnlag for, verken ut fra Bibelen selv eller ut fra oldtidens generelle språkbruk.

 

Kabah, sbennumi og asbestos:

 

Det første vi må gjøre, er å finne ut av hvilke ord det er som ligger til grunn for uttrykket "uslukkelig ild" i de bibelske grunntekster (gresk og hebraisk).  Dette vil gi oss muligheten for å finne alle forekomster av disse ordene, noe som igjen vil gi oss grunnlag for interessante sammenliknende studier.

 

I Det gamle testamente har vi verbet "kabah" (slukke), og i Det nye testamente er det verbet "sbennumi" (slukke) og adjektivet "asbestos"       (a-sbestos, ordet er avledet fra "sbennumi") (ikke-slukkelig, uslukkelig) som er aktuelle.

 

Det er 24 forekomster av ordet "kabah"  i GT:

 

3.Mos.6:5 (ilden på alteret må ikke slukkes)

 

3.Mos.6:6 (ilden på alteret må ikke slukkes)

 

1.Sam.3:3 (Guds lampe var ennå ikke sluknet)

 

2.Sam.14:7 (utslukke den siste gnist)

 

2.Sam.21:17 (du må ikke slukke Israels lys)

 

2.Kong.22:17 (min vrede er opptent mot dette sted, og den skal ikke slukkes)

 

2.Krøn.29:7 (de har slukket lampene)

 

2.Krøn.34:25 (min vrede skal utøses over dette sted, og den skal ikke slukkes)

 

Ordspr. 26:20 (når det er forbi med veden, slukner ilden)

 

Ordspr. 31:18 (hennes lampe slukkes ikke om natten)

 

Høys.8:7 (mange vann kan ikke slukke kjærligheten)

 

Jes.1:31 (bli til stry … brenne uten at det er noen som slukker)

 

Jes.34:9-10 (Edoms land skal bli til brennende bek - verken natt eller dag skal det slukne)

 

Jes.42:3 (den rykende veke skal han ikke slukke)

 

Jes.43:17 (som en veke sluknet de)

 

Jes.66:24 (deres ild skal ikke slukkes)

 

Jer.4:4 (ellers skal min harme fare ut som ild og brenne, uten at noen slukker)

 

Jer.7:20 (Derfor sier Herren, Herren: Se, min vrede og min harme blir utøst over dette sted, over menneskene og dyrene, over markens trær og jordens frukt, og den skal brenne og ikke slukkes.)

 

Jer.17:27 (da vil jeg tenne ild på portene, og den skal fortære Jerusalems palasser og ikke slukne)

 

Jer.21:12 (for at ikke min harme skal fare ut som ild og brenne uten at noen slokker)

 

Ez.20:47 (Og si til Sydens skog: Hør Herrens ord! Så sier Herren Herren: Se, jeg tenner ild i deg, og den skal fortære hvert friskt tre og hvert tørt tre i deg. Den flammende ilden skal ikke slukne, men svi alle ansikter fra sør til nord.)

 

Ez.20:48 (Og alt kjød skal se at jeg, Herren, har tent den. Den skal ikke slukne)

 

Ez.32:7 (når jeg slukker deg)

 

Amos 5:6 (Ellers skal han komme over Josefs hus som en ild, og den skal fortære, og Betel skal ikke ha noen til å slukke)

 

Verbet "sbennumi" (slukke) forekommer 6 ganger i NT:

 

Matt.12:20 (ikke slukke en rykende veke)

 

Matt.25:8 (våre lamper slukner)

 

Mark.9:48 (hvor ilden ikke slukner)

 

Ef. 6:16 (slukke alle den ondes brennende piler)

 

1.Tess.5:19 (utslukk ikke Ånden)

 

Hebr.11:34 (stoppet gapet på løver, slukket ildens kraft)

 

Adjektivet "asbestos" (uslukkelig), som er avledet av verbet "sbennumi", forekommer bare 3 ganger i NT:

 

Matt.3:12 (men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slukkes)

 

Luk.3:17 (men agnene skal han brenne opp med uslukkelig ild)

 

Mark.9:43 (bort til helvete, til den uslukkelige ild)

 

At det hebraiske ordet "kabah" og det greske ordet "sbennumi" dekker hverandre betydningsmessig, ser vi bl.a. av at de nytestamentlige forfatterne bruker "sbennumi" for å gjengi gammeltestamentlige uttrykk der "kabah" er brukt. For eksempel er Matt.12:20 en nøyaktig gjengivelse av Jes.42:3, og uttrykket i Matt.25:8 er nesten likt det vi finner i 2.Krøn.29:7.  I tillegg er ordet "kabah" nesten alltid gjengitt med former av "sbennumi" i Septuaginta, den greske oversettelsen av GT ca 200 år før Kristus.

 

Med dette materialet for hånden, skal vi nå prøve å finne ut av hva slags betydning Bibelen legger i uttrykket "uslukkelig ild". Som naturlig er, vil vi begynne med å se nærmere på bruken av "kabah" i Det gamle testamente.

 

 

Betydningen av "uslukkelig ild" i GT:

 

Jeg skal nå legge fram fire punkter som jeg mener gir oss en klar pekepinn på hvilken betydning de gammeltestamentlige forfatterne la i de beslektede uttrykkene "ild som ikke kan slukkes", "ild som ikke skal slukkes" og "uslukkelig ild".

 

Ved en nøyere gjennomlesning av alle tekster i GT som inneholder disse uttrykkene, ser vi for det første at de aldri beskriver noe evigvarende. Det er alltid snakk om en "uslukkelighet" som gjelder en avgrenset tidsperiode. Ilden på et bestemt alter skulle f.eks. brenne så lenge tjenesten ved dette alteret etter Guds plan skulle fungere. Ilden skulle ikke slukkes, den var uslukkelig, men det var bare så lenge den stod på. Ingen tekst i GT omtaler en ild som aldri noen gang tok slutt.  Ilden på alteret, og all annen ild som blir omtalt, slukket for lenge siden. Dette er det viktig å merke seg.

 

For det andre ser vi at uttrykkene på en måte blir forklart av seg selv ved at det blir brukt om brennbare, jordiske ting som raskt blir brent opp. Om Edom sies det at landet skal bli til brennende bek og svovel (billedtale - landet blir gjort om til noe som brenner svært godt), og at denne ilden ikke skal slukne verken dag eller natt (Jes.34:9-10). Edom er et konkret landområde som ikke brenner pr. dags dato og som heller ikke vil stå i flammer når jorden en gang blir nyskapt og god! Edoms land skal altså i følge Guds ord ikke brenne evig! Dette viser oss at "ikke slukne" må bety noe annet enn evigvarende. Svaret finner vi i vers 10. Denne "uslukkelige" ilden skal legge landet øde! Det er dens funksjon. Den skal ikke slukkes, den er "uslukkelig" i den forstand at ingen kan stoppe eller hindre Guds dom over Edom.

 

I Jer.7:20 sies det at Guds "uslukkelige" ild skal ramme både mennesker, dyr, trær og frukter. Men Guds ord lærer aldri noe sted at dyr og trær skal brenne evig! Derimot kan det skje at alle disse ting vil brenne opp i forbindelse med en domshandling fra Gud (slik som f.eks. i Sodoma og Gomorra).

 

Det samme ser vi i Jeremias 17:27. Gud vil tenne ild på Jerusalems porter og palasser, og denne ilden skal heller ikke slokne. Men alle skjønner at porter og palasser kun brenner en kort tid. Ilden er altså kun uslukkelig i den forstand at ingen kan stoppe eller hindre den mens den holder på å brenne.

 

Og det samme gjelder Ezekiels tale om ilden som skal fortære Sydens skog (Ez.20:47-48). Om denne ilden sies det også at den ikke skal slukne. Men samtidig får vi høre at den skal "fortære hvert friskt tre". Ilden skal brenne opp noe! Ilden er altså bare uslukkelig i den forstand at ingen kan stoppe eller hindre Guds dom over skogen i Sydlandet.

 

Versene ovenfor har alle det til felles at de beskriver Guds domshandlinger som en ild som enten konkret eller i billedlig forstand skal brenne opp noe brennbart (bek, svovel, trær, porter, palasser). Når ordene "ikke slukkes" eller "uslukkelig" blir knyttet til disse domshandlingene, er det kun for å understreke det uunngåelige i Guds dom. Ingen kan stoppe eller hindre Guds domsild! Ilden er uslukkelig fordi den er ustoppelig - men den er ikke evigvarende!

 

For det tredje har vi en gruppe bibelvers som føyer noe interessant til det at Guds domsild ikke skal kunne slukkes. Disse versene sier nemlig at ingen skal kunne slukke ilden. Gjennom denne måten å uttrykke seg på, får de bibelske forfatterne klart fram at den ilden Gud tenner, er uslukkelig i den forstand at ingen mennesker kan stoppe eller hindre de domshandlinger Gud har bestemt seg for å iverksette. Det er det som er poenget. Ilden er ikke uslukkelig fordi den er evigvarende - den er uslukkelig fordi ingen mennesker kan stoppe eller hindre den!

 

Jes.1:31 (bli til stry … brenne uten at det er noen som slukker)

 

Jer.4:4 (ellers skal min harme fare ut som ild og brenne, uten at noen slukker)

 

Jer.21:12 (for at ikke min harme skal fare ut som ild og brenne uten at noen slukker)

 

Amos 5:6 (Ellers skal han komme over Josefs hus som en ild, og den skal fortære, og Betel skal ikke ha noen til å slukke)

 

Guds ild kan ikke slukkes av noe menneske. Det er i denne meningen - og kun i denne meningen - at ilden er uslukkelig. Den er ustoppelig - ikke evigvarende!

 

Det fjerde og siste punktet er av en mer indirekte karakter, men like fullt av den aller største betydning.  Over alt i Det gamle testamente ser vi at det uunngåelige ved Guds dom blir forkynt og understreket. Hos profetene er dette et svært vanlig og tilbakevendende tema. Men dersom dette er en vanlig forkynnelse hos profetene, vil en forståelse av "uslukkelig ild" som en uunngåelig domshandling passe som hånd i hanske med denne forkynnelsen. Da vil "uslukkelig ild" bare være en variasjon over et kjent tema. For å understreke at dette med dommens uunngåelighet virkelig er et tema i Det gamle testamente, skal vi sitere en del bibelvers. Hør hvordan profetene taler:

 

For tilintetgjørelse og fast besluttet dom fullbyrder Herren Herren, hærskarenes Gud, over hele jorden. (Jes.10:23)

 

For Herren, hærskarenes Gud, har besluttet det, og hvem gjør det til intet? Hans hånd er det som er utrakt, og hvem kan vende den bort?  (Jes.14:27)

 

Det er ingen som kan utfri av min hånd. Jeg gjør en gjerning, og hvem kan gjøre den ugjort? (Jes.43:13)

La dem stå fram og frelse deg, de som har inndelt himmelen, stjernekikkerne, de som hver måned kunngjør de ting som skal komme over deg! Se, de er som halm, ilden brenner dem opp, de kan ikke redde sitt eget liv fra flammenes makt!  (Jes.47:13-14)

 

Og dette folks døde kropper skal bli til føde for himmelens fugler og for jordens dyr, uten at noen skremmer dem bort. (Jer.7:33)

 

For se, jeg sender ormer iblant dere, basilisker som ingen besvergelse hjelper mot, og de skal bite dere, sier Herren.  (Jer.8:17)

 

Alle de menn som har satt seg fore å dra til Egypt for å bo der, skal dø ved sverd, hunger og pest, og ingen av dem skal bli igjen og slippe fra den ulykke som jeg lar komme over dem. (Jer.42:17)

 

For jeg kler Esau naken, jeg avdekker hans skjulesteder. Og vil han skjule seg, så kan han det ikke. Hans barn og hans brødre og hans naboer blir ødelagt, og han er ikke mer. (Jer.49:10)

 

Om så Babel vil stige opp til himmelen, og om hun vil gjøre sin høye festning utilgjengelig, så skal likevel ødeleggere fra meg komme over henne, sier Herren.  (Jer.51:53)

 

Sitt sølv skal de kaste på gatene, og sitt gull skal de akte for urent. Deres sølv og deres gull skal ikke kunne berge dem på Herrens vredes dag. (Ez.7:19)

 

Alle som bor på jorden er for ingen ting å regne. Han gjør som han vil med himmelens hær og med dem som bor på jorden. Ingen kan hindre ham og si til ham: Hva gjør du? (Dan.4:35)

 

For jeg er som en løve mot Efra'im og som en ung løve mot Judas hus. Jeg river i stykker og går min vei, jeg sleper byttet bort, og det er ingen som frelser. (Hos.5:14)

 

Foran dem fortærer ild, etter dem brenner flammen. Som Edens hage er landet foran dem, bakom er det en øde ørken. Ingen slipper unna dem.  (Joel 2:3)

 

Se, jeg vil trykke dere ned, likesom en vogn full av kornbånd trykker allting ned. Den raske skal ikke finne noe tilfluktssted, og den sterke skal ikke kunne gjøre bruk av sin kraft, og helten skal ikke kunne berge sitt liv. Bueskytteren skal ikke holde stand, den som er lett på foten, skal ikke berge seg, heller ikke rytteren på sin hest.  (Amos 2:13-15)

 

Jeg så Herren stå ved alteret, og han sa: Slå til søylehodene, så dørtersklene skjelver! Knus dem, så de faller ned over hodet på dem alle! Den siste rest av dem vil jeg drepe med sverdet. Ingen av dem skal kunne flykte, ingen av dem komme unna. Om de bryter seg inn i dødsriket, så skal min hånd hente dem derfra. Og om de farer opp til himmelen, skal jeg styrte dem ned derfra. Om de skjuler seg på Karmels topp, skal jeg lete dem opp og hente dem derfra. Og om de gjemmer seg for mine øyne på havets bunn, skal jeg kalle ormen fram, og den skal bite dem. (Amos 9:1-3)

 

Verken deres sølv eller deres gull skal kunne berge dem på Herrens vredes dag. Ved hans nidkjærhets ild skal hele jorden bli fortært. For han vil gjøre ende, ja, brått gjøre ende på alle dem som bor på jorden. (Sef.1:18)

 

Når man skal tolke de bibelske tekster, er det alltid betryggende å komme fram til forståelser som passer inn med helheten og mønsteret i Skriften. Blir man presentert for tolkningsresultater som skiller seg ut og bryter radikalt med helheten i Skriften, har man all grunn til å være skeptisk. Ovenfor har vi redegjort for en naturlig og god forståelse av uttrykkene "ild som ikke kan slukkes", "uslukkelig ild" o.l. Og her i dette fjerde punktet har vi altså sett at denne forståelsen passer som hånd i hanske med profetenes generelle forkynnelse om Guds dom. Den er uunngåelig! De språklige bildene kan variere. Noen ganger beskrives Guds dom som noe den raske ikke kan løpe fra eller noe den sterke ikke kan hindre. Andre ganger beskrives Guds uunngåelige dom som en ild som ingen kan stoppe eller slukke. Alle bildene sier det samme. De sier at Guds dom er uunngåelig - og ikke noe annet!

 

GT som inspirasjonskilde og grunnlag for NT:

 

 

 

De nytestamentlige forfatternes Bibel var Det gamle testamente! Det var der i de gamle hellige skriftene at de hentet sin inspirasjon og sine språklige bilder og uttrykk.  Jeg tror ikke vi kan understreke forbindelseslinjene mellom GT og NT sterkt nok. Jeg er overbevist om at vi ofte bare kan forstå den nytestamentlige språkbruken rett dersom vi kjenner den gammeltestamentlige bakgrunnen for de ord og uttrykk som brukes. GT og NT henger uløselig sammen! Her er noen uttalelser som understreker dette:

 

"I den første delen av den apostoliske tiden var Det gamle testamente, forstått i lys av de levende minnene om Frelserens tjeneste, det skrevne evangelium. Helt til mot slutten av det andre århundre kom kjennskapen til Kristi lære til folk først og fremst via tradisjonsoverleveringer, ikke gjennom skrifter. Det gamle testamente var fremdeles det store forrådshuset der kristne lærere fant kildene til trøst og overbevisning.

(Bibeloversetter og biskop Westcott i boken "Introduction to Gospels", s. 181)

 

Når vi skal tolke mange uttrykk og historier i Det nye testamente, betyr det svært lite hva vi legger i dem ut fra egne tanker ... Det som betyr noe, er hvordan uttrykkene og historiene ble forstått ut fra tradisjon og vanlig språkfølelse i det folk som utgjorde tilhørerne og tilskuerne.

(Biskop Lightfoot, sitert i "The vocabulary of the Greek New Testament", s.12)

 

 

Moderne bibelske studier har klart vist både i hvor stor grad og på hvilken måte Det nye testamente er avhengig av Det gamle testamente. ... I tale og undervisning, i apologetisk og etisk argumentasjon var GT kilden og standarden for den nytestamentlige kirken.

(Two Testaments - One Bible, David L. Baker, Apollos/Inter Varsity Press, 1991, s. 29)

 

 

Det gamle testamente er den grunnleggende historiske basis for både Det nye testamente og for kristendommen. Uten GT er det ikke mulig å forstå noen av delene rett. Studier av Det gamle testamentes språk, tanker og teologi er helt avgjørende for å kunne forstå Det nye testamente rett.

(A. F. Kirkpatrick, sitert i Two Testaments - One Bible, David L. Baker, Apollos/Inter Varsity Press, 1991, s. 42)

 

 

Hele Bibelen må betraktes som en bok skrevet "for jøde først", og dens ord og idiomer må forstås i samsvar med bruken i det hebraiske språk.

(Synonyms of the Old Testament, R. B. Girdlestone, s.14)

 

 

Når "ild som ikke kan slukkes" og beslektede uttrykk i Det gamle testamente viser seg å ikke bety noe annet enn at Guds dom er uunngåelig, har vi all god grunn til å tro at de nytestamentlige forfatterne brukte disse uttrykkene på en tilsvarende måte.  Et helhetlig studium av Bibelen der GT får sin rettmessige plass og betydning, peker klart og utvetydig i denne retningen.

 

Men vi skal ikke stoppe her. Det er mer å si om uttrykket "uslukkelig ild". La oss nå se litt nærmere på hvordan ordet "uslukkelig" ble anvendt av oldtidens forfattere.

 

 

Betydningen av "uslukkelig" i gammel gresk litteratur:

 

Den   greske geografen Strabo (70 e. Kr.) sier om Parthenon, et kjent tempel i Athen:

"I dette var det en uslukkelig (asbestos) lampe."  (Lib., 9,s.606)

(dette sier Strabo selv om lampen han skriver om allerede i hans tid hadde dødd ut for lenge siden)

 

Homer (Illiaden, b.1, s.599) snakker om "asbestos gelos" - uslukkelig latter.

(betyr ikke evigvarende latter! Det var bare umulig å stoppe å le mens det hele stod på!)

 

Plutarch (110 e. Kr.,  Numa, s. 262) kaller den ild som brant i templene i Delfi og Athen for uslukkelig ild (pur asbeston - akkurat samme uttrykk som Jesus brukte). Allikevel sier han allerede i neste setning at denne ilden hadde dødd ut.

 

Når Josefus snakker om jødenes høytider (Jødenes krig, b.2, kap.17, v.6),  sier han at alle hadde med seg ved til alteret i templet som brant "alltid uslukkelig" (asbeston aei). Ilden hadde allerede dødd ut på den tiden Josefus skrev (80 e.Kr.), men han kaller altså allikevel ilden for uslukkelig.

 

 

Eusebius (325 e.Kr., Eccl.Hist. Lib., b.6, kap.41) den første kristne historieskriveren, beskriver martyrdøden til flere kristne i Alexandria (bl.a. Cronon og Julian):

"De ble båret på kameler gjennom byen og ble pisket mens de satt slik høyt til værs. Til slutt ble de fortært eller oppbrent i uslukkelig ild (puri asbesto)."

(denne ilden varte ikke lenge, men den var uslukkelig mens den stod på)

 

 

Disse menn hadde førstehånds kjennskap til det greske språk og visste hvilket innhold som lå i uttrykket "uslukkelig".  Deres bruk av ordet "asbestos" er derfor meget klargjørende. Vi ser helt klart at de ikke brukte ordet for å beskrive noe evigvarende, men derimot for å beskrive noe som er ustoppelig mens det holder på  - enten det gjelder latter eller ild eller noe annet!

 

Dette er meget viktig informasjon!

 

For dem som hadde gresk som morsmål og som kjente språket bedre enn noen andre, betød ikke uslukkelig ild en evigvarende ild. Både den ild som fortærte martyrene og den ild som fortærte den greske flåte (se nedenunder), ble betegnet som uslukkelige. Og det var de nok også - den tiden de stod på! Men senere sluknet de uslukkelige flammene! Ilden var altså bare uslukkelig i den forstand at den var umulig å hindre eller stoppe mens den holdt på å brenne.

 

De første kristne skrev sine skrifter på gresk. De levde i en gresktalende kultur. Alle dannede mennesker kunne kommunisere på dette språket på den tiden. Når de brukte dette språket for å formidle evangeliets budskap, brukte de det selvfølgelig slik som folk flest forstod det på den tiden! Ordet "asbestos" hadde et bestemt betydningsinnhold i språket, og de nytestamentlige forfatterne tok i bruk dette ordet for å formidle nettopp denne betydningen! Hadde de tenkt på et annet betydningsinnhold, hadde de hatt rikelig med muligheter til å uttrykke dette ved hjelp av andre ord og uttrykk. Men det er "asbestos" de bruker, og det er dette ordets meningsinnhold de ønsker å formidle til sine lesere! Vi må anta at de, bevisst eller ubevisst, tenke omtrent slik: Dette ordet, slik det vanligvis brukes i det greske språk, formidler det jeg ønsker å si! Når jeg bruker dette ordet og folk forstår det slik som de er vant til å forstå det, så forstår de meg rett!

 

Men om dette resonementet er riktig, og det kan jeg ikke se noen grunn til at det ikke skulle være, da er vi et langt stykke på vei til å forstå den virkelige betydningen av uttrykket "uslukkelig ild" i Det nye testamente!

 

 

La meg avslutte dette avsnittet med to fine sitater som det er all mulig grunn til å merke seg:

 

Til sist vil vi minne om at det greske ordet "asbestos" som er oversatt med "uslukkelig" aldeles ikke har den betydningen man tillegger det. Tvert imot forekommer det i profan gresk, særlig hos Homer, som bestemmelse til slike ord som viser at det ikke er tale om noe som aldri tar ende. Det brukes f.eks. om "ære", "latter", "rop" samt den voldsomme, men kortvarige ild som fortærte den greske flåte. Og Eusebius sier to ganger i sin Kirkehistorie (Church History, b.6, s.41) at martyrene ble fortært i "uslukkelig ild". Selvfølgelig sluknet den ilden, men ordet brukes for å understreke ildens kraft og volsomhet."

(Evangelii Fullhet och de ändlösa straffen, E. J. Ekman, Stockholm, 1903, s. 63) 

 

 

Når man har funnet ut av hva et ord betyr ut fra dets anvendelse i utenombibelske litteratur, burde man begynne med å anta ganske sterkt at dette med stor grad av sannsynlighet også er ordets betydning i Skriften. .... Det må finnes klare og nødvendige grunner til å fravike den gjengse betydningen av et ord. Hvis slike grunner ikke foreligger, må den gjengse betydningen få gjennomslag.

(Dr. Robert A. Morey, Death and the Afterlife, Bethany House Publishers, USA, 1984, s.26)

 

 

Så langt har vi altså sett at bruken både i Det gamle testamente og i gammel gresk litteratur begge peker klart og entydig i retning av at "uslukkelig" ikke betyr noe annet enn en ustoppelig eller uunngåelig ild, dvs. en ild som ikke kan stoppes eller hindres så lenge den holder på å brenne. Noen evigvarende ild er det aldri snakk om.

 

I tillegg til disse to klare og sterke vitnesbyrdene, skal vi se at det finnes enda flere vitnesbyrd rundt de bibelske tekstene som støtter opp under denne forståelsen.

 

 

Brenne opp:

 

På gresk finnes det et verb "katakaio" som betyr at noe virkelig brenner opp, blir fortært, eller blir til aske. Offerdyrenes kropper under den gammel-testamentlige offertjenesten ble brent opp (katakaio) utenfor leiren (Hebr.13:11 + 2.Mos.29:14 m.fl. i Septuaginta). Kong Josias brant opp (katakaio) et Astartebilde i Kedrondalen (2.Kong.23:6.15 i Septuaginta). Om den brennende tornebusken sies det at den ikke "katakaio" - ikke brant opp - fordi den ikke ble fortært eller ble til aske (2.Mos.3:2-3 i Septuaginta). 

 

Det interessante er at dette sterke ordet også blir brukt sammen med uttrykket "uslukkelig ild"! Både i Matt.3:12 og i Luk.3:17 sies det at agnene skal bli brent opp (katakaio) med uslukkelig ild. Og det samme finner vi i Septuagintas oversettelse av Ezekiel 20:47-48 - den ilden som "ikke skal slukne" skal brenne opp (katakaio) skogen i Sydlandet!

 

Både Det nye testamente og Det gamle testamente kobler altså uttrykket "uslukkelig ild" sammen med det å bli brent fullstendig opp. Dette faktum gir et sterkt tilleggsvitnesbyrd om at en "uslukkelig ild" ikke betyr noe annet enn en altfortærende ild som ingen kan stoppe eller hindre - akkurat slik som vi har sett ovenfor.

 

 

Bildet med agner:

 

Når døperen Johannes snakker om agner som brennes opp, bruker han et bilde fra hverdagslivet. Korn og agner (de verdiløse, små bladene som sitter rundt kornet) ble skilt fra hverandre på treskeplassen. Når treskingen var ferdig, ble haugen med agner effektivt ryddet bort ved at den ble satt fyr på. De lette og tørre agnene brant da opp med en voldsom, nesten eksplosjonsartet, hurtighet og intensitet. Den voldsomme ilden (eksplosjonen) virket nok for tilskuerne som en tilnærmet uslukkelig ild den korte, intense tiden den stod på.

 

Det er dette hverdagsbildet døperen tar i bruk for å fortelle om Jesu fremtidige domshandlinger. Men dette er et bilde som unektelig peker i retning av at noe blir oppbrent og fortært. Den indre logikken i billedbruken med lette agner som brenner opp på et øyeblikk i en voldsom og ustoppelig ild, synes vanskelig å kunne bety noe annet enn en voldsom og uunngåelig domshandling fra himmelen.  Flere fortolkere har påpekt dette:

 

Høsten er vanlig bilde for enden. Her er det konkret og uttrykksfullt utformet. Den kommende dommer er sett som en landbruker som står på treskeplassen, hvor kornet ligger tresket, og holder kasteskovlen i hånden. Med den kastes kornet opp i vinden; selve kornet faller ned igjen, mens de lette delene, hakkelse og agner, blåser bort. Kornet samles i kornlåven; de som holder mål i dommen samles i himlens kongedømme, mens avfallet blir brent opp. (Matteusevangeliet - en kommentar, professor dr. theol. Nils Alstrup Dahl, Akademisk Fagforlag A/S, 1998, s. 66)

 

I Matt 3:12 sier døperen: "Agnene vil han brenne opp med uslokkelig ild." ... Denne undervisningen blir stadfestet av Kristus som i kap. 13:30 sier: "Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til høstfolkene: Sank først ugresset og bind det i bunter for å brenne det.  Legg merke til at det sterke ordet katakausei (en form av katakaio) er brukt to ganger og enda en gang igjen i v. 40. Dette ordet peker uomtvistelig hen imot en utslettelse av det som blir brent opp. For vi kjenner ikke til noen prosess som mer likner på tilintetgjørelse enn ødeleggelsen av organisk materiale i ild. Ordet og bildet har ingen ting til felles med endeløs pine.

("The Immortality of the Soul: A Protest, av Joseph Agar Beet, D.D. (metodistisk teolog), s. 24)

 

"Når døperen Johannes i Mat.3,10-12 uttaler:   " ........, men agnene skal han brenne opp med uslukkelig ild",  da er det eneste naturlige, ikke å tenke på evig pine, men på noe verdiløst som brennes opp og blir til intet."  

(Sokneprest Th. Dahl, sitert i boken "Ingen evig pine" av diplomingeniør Lars Berg, s.41))

 

Det greske uttrykket som er brukt her (Matt.3:12) beskriver en ild som er så voldsom at intet kan slukke den før den har gjort sin gjerning.

(Anthony Byatt, New Testament Metaphors, Stoops Manufactoring Company, USA, 1995/2003, s.27)

 

"Det ville være vanskelig å finne et bilde som klarere beskriver rask og fullstendig tilintetgjørelse."  ("Immortality, s.192)

 

Konklusjon:

 

Ovenfor har vi gitt et firfoldig vitnesbyrd. Først så vi at uttrykket "uslukkelig ild" i Det gamle testamente ikke betydde noe annet enn en ild som ingen kunne stoppe eller hindre. Dernest så vi at gammel, gresk litteratur brukte uttrykket i den samme meningen og betydningen. Videre så vi at uslukkelighet ble koblet sammen med det å bli fullstendig oppbrent (katakaio). Og til slutt så vi at selve billedinnholdet med lette agner som brenner opp i en voldsom, men kortvarig ild, også pekte tydelig i samme retning.

 

Konklusjonen på alt dette må være at vi rett og slett misforstår uttrykket "uslukkelig ild" dersom vi tror at det betyr "evigvarende ild"! Det firfoldige vitnesbyrdet ovenfor har vist oss at uttrykket ikke betyr dette! Det betyr bare at ilden er ustoppelig eller umulig å hindre mens den holder på å brenne.

 

En gammel norsk biskop gir en god oppsummering angående den "uslukkelige ilden":

 

"Når det tales i det hele i Skriften om "ilden som ikke slukkes", kan dog ikke det bety en gjennom evigheters evighet fortsatt pine. Det er i seg selv meningsløst. Bildet betyr at ilden ikke slukkes før alt som er bestemt til å tilintetgjøres av den, er brent opp. Den slukkes ikke før den har gjort sin gjerning.

(Biskop Karl Marthinussen, "Tid og evighet", s.65)

 

Men dersom dette er en riktig forståelse av uttrykket "uslukkelig ild", da må selvfølgelig denne forståelsen også gjelde det ene skriftavsnittet i Bibelen der "uslukkelig ild" blir knyttet til helvete, Mark.9:43-48. Mange teologer er enige i dette. Her er noen sitater:

 

"Det er riktig at primærbetydningen av "asbestos" ikke går på varighet. Ordet synes mer å betegne at noe er helt umulig å stoppe, hindre eller ødelegge."

(R.A. Cole, "The Gospel According to St. Mark, an Introduction and Commentary", The Tyndale Press, London, 1961, s.153)

 

Disse versene gir oss litt avklaring av begrepet Gehenna, en avklaring som viser oss at Gehenna var et sted for ødeleggelse. I Mark.9:42 blir Gehenna beskrevet som et sted der "ilden ikke slukkes" og i 9:48 som stedet der "deres marker ikke dør og ilden ikke slukkes". Billedtalen som brukes både i det korte og i det lange utsagnet, er hentet direkte fra Jes.66:24, og der betyr de fullstendig og uopprettelig ødeleggelse, ikke endeløs pine. Markene dør ikke og flammene slukkes ikke. Det var ikke mulig å unnslippe ødeleggelsen.

(David J. Powys, Hell: A Hard Look at a Hard Question, Paternoster Biblical and Theological Monographs, 1997, s.278)

 

"Men indikerer ikke bruken av slike uttrykk som ildsjøen og beskrivelsen av helvete som et sted der "deres orm ikke dør og ilden ikke slukkes" (Mark.9:48) en endeløs pine? Nei. Denne språkbruken er en hentydning til byens søppelplass som ble kalt Gehenna og lå like utenfor Jerusalem. Der var makkene alltid i virksomhet og ilden stadig brennende. Hentydningen til dette stedet bærer ikke i seg noen tale om vedvarende endeløs pine - søppel varer ikke lenge i en ild. Bildebruken indikerer derimot total ruin."   

(Michael Green, "Evangelism through the local Church" (1990), Hodder and Stoughton,  s. 70)

 

Jesu bruk av Jes.66:24 (i Mark.9:48) omtaler ikke evig pine. Det han sier, er at makken ikke vil dø og ilden ikke bli slukket. Og det vil de da heller ikke - før deres sannsynlige ødeleggelsesarbeide er fullført.

(Dr. John Stott i boken "Essentials" (1988), Hodder and Stoughton, s 317)

 

"Man bør legge merke til at det ikke sies noe her om evig pine. Bildet synes tvert imot å være et tilintetgjørelsesbilde som holdes fram som en kontrast til livet. Det er ilden og ikke pinen som er uslukkelig. v.44 og 46 er sannsynligvis sene tilføyelser. Manuskriptenes vitnesbyrd taler imot deres innlemmelse i teksten. Versene er identiske med v.48 (hvor deres orm ikke dør og ilden ikke slukkes). Dette uttrykket er et sitat fra Jes.66:24 som understreker temaet ødeleggelse og undergang."

(Black's New Testament Commentaries, St. Mark, Morna D. Hooker, London, 1991, s. 232)

 

"Uslukkelig ild betyr ikke ild som brenner for evig, men ild som ikke kan slukkes før det den har begynt å brenne er fullstendig oppbrent. Ormen som ikke dør, er ikke symbol på en sjel som ikke kan dø, men et symbol på en forråtnelse man ikke kan befri seg fra."     

(Anglikansk "canon", H.D.A. Major, The Mission and Message of Jesus, s.123)

 

"Bildet dreier seg om småkryp og ild som vedvarende fortærer byens avfall. Det har ikke i seg noen tanke om evigvarende pine av levende vesener. Heller ikke er noen slik lære antydet i  Markus gjengivelse av denne teksten."

(The Moffat New Testament Commentary,  s.174)

 

"I følge K. Bornhäuser ("Gebeine" 13,23) betyr det at ormen ikke dør og ilden ikke slukkes at ingen ting av liket vil bli igjen til oppstandelse og delaktighet i evig liv - sagt med ett ord, tilintetgjørelse."

(Robert H. Gundry, "Mark", Eerdmans Publ. / Grand Rapids, 1993, s.526)

 

"Ild som ikke slukkes og ormer som ikke dør" (v.48) er åpenbart metaforiske uttrykk som står for ødeleggelse."

(H.A. Guy, "The Gospel of Mark", 1968, s.127)

 

"Det siste vers (Mark.9:48) understreger med et citat fra Es.66:24 dommens uopprettelighed. "Ormen" symboliserer ligets forrådnelse og "ilden" på tilsvarende måde opbrænding af liget. At ormen ikke dør, og ilden ikke slukkes, er da udtryk for tilintetgjørelsens uafvendelighed og uendelighed."

(Aage Pilgaard, Aarhus Universitetsforlag, 1988, s.138)

 

"Når det gjelder dem som blir kastet i gehenna, sier Jesus: "hvor deres orm ikke dør og ilden ikke slukkes" (Mark.9:48). Noen tror at dette innebærer evigvarende følbar pine. Men det gjør det ikke dersom man går tilbake til bildet i Jes.66:24 der uttrykket stammer fra.  Der blir likene av Guds fiender spist opp av marker og brent opp. Ilden og marken i dette bildet ødelegger de døde kroppene, de piner ikke bevisste mennesker. Ved å kalle ilden uslukkelig sier Bibelen at ilden ikke kan slukkes før den har gjort sin gjerning. Tradisjonen mistolker dette verset når den ser evig pine i det."

(Clark H. Pinnock, i "Four Views on Hell", Zondervan, 1996, s. 155-156)

 

Avsluttende kommentar:

 

Selv om uttrykket "uslukkelig ild" unektelig har noe med fortapelsen å gjøre, er vi ennå ikke klare til å trekke noen vidtrekkende konklusjoner i forhold til dette store spørsmålet. Alt vi foreløpig kan si med stor sikkerhet, er at man bygger på et totalt feilaktig og sviktende grunnlag dersom man tar uttrykket "uslukkelig ild" til inntekt for en lære om evigvarende pine.

 

En uslukkelig ild betyr ikke en evigvarende ild! Det betyr en ild som ingen kan stoppe eller hindre før den har gjort sin gjerning!

 

 

Helt til slutt tre uttalelser til ettertanke:

 

Vi må ikke gjøre vold mot en kjent bruk av et ord og finne på en annen bruk som det ikke finnes noe forutgående grunnlag for.

(The Greek New Testament for English Readers, Alford Dean, s. 1098, Moody Press)

 

I våre dager har de som leser Skriften allerede antatt flere religiøse forestillinger i løpet av sin skolegang før de setter seg ned for å skjønne en tekst. Når de så leser teksten, skjer det helt naturlig, men kanskje ubevisst, at de forklarer alle vanskeligheter i tråd med disse forestillingene. Det er derfor det kan skje at mennesker av alle slags overbevisninger finner sine spesielle meninger bekreftet i de hellige skrifter. I virkeligheten er det ikke Skriften som informerer dem, men de som tillegger Skriftens språk deres egen mening.

(John Lingard, "A New Version of the Four Gospels with Notes Critical and Explanatory, by a Catholic", London, J. Booker, 1836, s. 330)

 

Et grunnleggende prinsipp i forhold til tolkning av Bibelen er at man først må spørre hvilken mening et skriftavsnitt hadde i forhold til de mennesker det opprinnelig ble skrevet for. Bare etter at dette er gjort, har en fortolker frihet til å spørre hvilken mening skriftavsnittet har for kristne i dag. Fordi dette grunnleggende spørsmålet ofte ikke har blitt stilt og den historiske bakgrunnen ikke har blitt undersøkt, har mange kristne blitt hindret i å komme til en rett forståelse av deler av Bibelen.

(Sir William M. Ramsay, The New Encyclopedia of Christian Quotations, compiled by Mark Water, Baker Books, 2000, s. 123)

 

Har alle mennesker en udødelig sjel?

Av Fred V. Hjortland

 

Del 3 i en artikkelserie om fortapelsen

 

Finnes det noe i oss mennesker som ikke berøres av døden, noe som ikke kan dø?

 

Det er ikke vanskelig å skjønne at svaret man gir på dette spørsmålet, uvilkårlig vil påvirke og prege hele ens forståelse og tenkning rundt fortapelsen. Å få del i sann, bibelsk kunnskap om menneskets konstitusjonelle oppbygning, må derfor være fundamentalt viktig i et eskatologisk studium.

 

La oss derfor se nærmere på hva Bibelen lærer angående menneskets sjel.

 

Skapelsesberetnigen:

 

Dersom mennesket ble skapt med en udødelig sjel, er det naturlig å forvente at dette kommer klart fram i skapelsesberetningen. Men forholder det seg slik?

 

Når det i 1.Mos.2:7 sies om mennesket at det ble til en "levende sjel", så er ikke dette et uttrykk som stiller mennesket i noen særstilling. Det samme uttrykket - nepesh chaiyah - brukes også om dyrene. De første som blir skapt til "nepesh chaiyah" - levende sjeler - er fiskene! (1.Mos.1:21 - på norsk står det "levende skapninger", på hebraisk er det imidlertid nøyaktig det samme uttrykket som brukes). Uttrykket "nepesh chaiyah" forekommer tolv ganger i GT, og i elleve av disse forekomstene brukes det om dyr!

 

Dyrene fremstår altså fra Guds hånd som levende sjeler i betydningen levende skapninger. Det samme gjelder mennesket. Også mennesket ble skapt til en levende sjel i betydningen en levende skapning. Det er dette 1.Mos.2:7 vil fortelle oss - og ikke noe annet! Legg merke til at det ikke sies om mennesket at det får en sjel, men at det blir til en levende sjel - dvs. en levende skapning. Flere bibeloversettelser velger da også å oversette "nepesh chaiyah" i 1.Mos.2:7 med andre uttrykk enn "levende sjel" for å gjøre betydningen klarere. Her er et lite utvalg:

 

"... and man became a living being."

 

(New American Standard Bible, 1960)

 

"... Thus the man became a living creature."

 

(The New English Bible, 1970)

 

... and the man became a living being.

 

(New International Version, 1985)

"... och så blev människan en levande varelse."

 

(Svensk oversettelse, "gillad och stadfäst av konungen", 1917)

 

I disse - og flere andre Bibler - oversettes altså "nepesh chaiyah" på samme måten enten det anvendes om dyr eller mennesker. For ytterligere å underbygge og forsvare en ikke-metafysisk forståelse av 1.Mos.2:7, tar jeg med en del uttalelser fra forskjellig hold:

 

"Nephesh chaiyah", en levende sjel, ... anvendes både om de skapte dyrene og om mennesket. ... I steden for at nephesh chaiyah indikerer noen forskjell mellom mennesker og dyr, antyder det heller en felles naturutrustning. Det lavere skaperverk som omtales i kapittel 1, beskrives også som "levende sjeler".

 

(J. B. Heard, Tripartite Nature of Man, s.73-74, sitert i Miles Grant, Conditional Immortality, 1895, kap.4, http://www.auburn. edu/~allenkc/conditional.html)

 

"Nephesh chaiyah" er et generelt uttrykk for å betegne alle skapninger som har fått livsånde i hvilken som helst av alle dets varierte grader."

 

(Dr. Adam Clarke, kommentar til 1.Mos.1:24, sitert i Miles Grant, Conditional Immortality, 1895, kap.4, http://www.auburn.edu/~allenkc/conditional.html)

 

 

"Ordene som blir oversatt med "levende sjel", anvendes også om hele det lavere skaperverk. De brukes uten forskjell om både mennesker og dyr for å uttrykke liv helt generelt."

 

(Dr. J. P. Lange, sitert i Miles Grant, Conditional Immortality, 1895, kap.4, http://www.auburn.edu/~allenkc/conditional.html)

  

 

"Vi ville handle troløst om vi prøvde å påstå at "en immateriell og udødelig ånd" er det dette skriftavsnittet handler om eller indikerer."

 

(Dr. Kitto, Cyclopedia of Biblical Literature, sitert i Miles Grant, Conditional Immortality, 1895, kap.4, http://www.auburn. edu/~allenkc/conditional.html)

 

"I den gammeltestamentlige verden kunne betegnelser som sjel, legeme, kjøtt alle brukes for å betegne hele mennesket. Særlig ble ordet for sjel, næfæsj, brukt om det hele menneske. Det er karakteristisk det som står i den gamle skapelsesberetning i 1. Mos.2,7: "Og mennesket ble til en levende sjel." Det står ikke at mennesket fikk en levende sjel. Det var som helhet at det ble en levende sjel. I den nye oversettelsen heter det at "mannen ble til en levende skapning", og det er saklig riktig, men ikke ordrett oversatt. ... Sjel og legeme var ett, og det var ingen dualisme mellom dem. De var to forskjellige måter å uttrykke det hele menneske på."

 

(Professor Arvid S. Kapelrud, MF, artikkel i avisen Dagen 29. Juni, 1990 (antakelig))

 

"Gud blåser livets ånde i menneskets nese og derved blir mennesket til en levende skapning. Livets ånde er ikke et uttrykk for det sjelelige eller det psykologiske ved mennesket i motsetning til det legemlige. Substantivet ånde er ikke = ånd/sjel, men ånde-pust, åndedrag. Når det kalles livets ånde, er det fordi det individuelle liv i mennesket er knyttet til åndedrettet. Bildet vil ganske enkelt fortelle at Gud fremkaller åndedraget hos mennesket og slik gir det livet. Resultatet, at mennsket blir til en levende skapning, rommer heller ikke en hentydning til noe høyere åndelig liv. Vi så i 1.Mos.1:30 at både dyr og mennesker har "livsånde" og derfor er levende skapninger, 1.Mos.6:17, 7:15, 7:22. Det gjelder altså den fysiologiske vitalitet som finnes både hos mennesker og dyr, dvs. livet rett og slett. Det er derfor en overbelastning av uttrykksmåten i dette verset når man vil tolke det i retning av menneskets sjelelige fortrinn fremfor dyrene."

 

(Bibelverket, Fortolkning til første Mosebok, Leif M. Michelsen, Nye Luther Forlag og Lunde forlag, 1972, s.52)

 

"Sjel kan forstås både som sjel, liv og vesen. I denne kontekst (1.Mos.2:7) er dette trolig ikke uttrykk for annet enn å angi noe som lever og puster. ... Denne korte gjennomgang av skapelsesberetningene viser at mennesket ikke er skapt udødelig. ... Man kan si at mennesket ble skapt for udødelighet, men ikke skapt med udødelighet. Videre er det ikke mulig å lage en lære som forutsetter et dikotomistisk syn på mennesket. Snarere er mennesket en psykosomatisk enhet - en levende skapning."

 

(Reidar Salvesen, "Fortapelse som annihilasjon? En teologisk drøftelse med utgangspunkt i John Stotts synspunkter på fortapelsen," en spesialavhandling ved MF, 1997, s.21-22)

 

Så langt om 1. Mos.2:7. Det er altså ingen ting som tyder på at de første menneskene ble skapt med en udødelig sjel inne i seg. Men de hadde allikevel en mulighet for å få leve evig. Det kunne skje dersom de spiste av livets tre og levde i et nært og uavbrutt samfunn med Gud. Hos Gud var nemlig udødelighet, og i den grad de hadde kontakt med Gud, kunne de også få del i denne udødeligheten. Å få spise av livets tre står som et symbol på dette livssamfunnet med Gud. Men så skjer det noe dramatisk. Menneskene faller i synd og blir jaget ut av Edens hage. Forbindelsen til livets tre blir dermed brutt (1.Mos.3:22-23), og som en følge går menneskene inn i den dom som Gud på forhånd hadde advart mot, døden. Hele menneskeslekten blir fra denne dagen av underlagt død og forgjengelighet, de mister adgangen til livets tre:

 

"Og Gud Herren sa: Se, mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt. Bare han nå ikke strekker ut sin hånd og tar også av livets tre, og eter og lever evig! Så viste Gud Herren ham ut av Edens hage ...." (1.Mos.3:22-23)

 

Her er noen kommentarer i tilknytning til dette verset:

 

"Guds advarsel i begynnelsen angående det forbudte tre, " den dag du eter av det, skal du dø", ble rettet mot mennesket som et kropslig-åndelig vesen. Om han spiste av det, var det som et slikt vesen han ville dø. Det finnes ingen antydning om at en del av ham ikke ville dø og at hans død derfor bare ville være partiell. "

 

(Philip E. Huges, anglikansk kirkemann og forfatter, i boken "The True Image" (1988), s.340)

 

"I døden blir hver enkelt del av mennesket frarøvet livet. .... Gud uttalte død som straff over hele mennesket som syndet, ingen del var unntatt. For hva kunne vel være mer rettferdig enn at han som hadde syndet som hel person også skulle dø som hel person?"

 

(John Milton, History of Christian Doctrine, s.280, sitert i Miles Grant, Conditional Immortality, kap.4, http://www.auburn.edu/~allenkc/conditional.html)

 

"I Skriftens beretning om skapelsen av mennesket, finnes det intet som får oss til å tro at mennesket er skapt som et udødelig vesen. Snarere tvert imot. Hans oppnåelse av udødelighet sies å være avhengig av bruk av noe utenfor seg selv. Hva enn "Livets Tre" betyr eller symboliserer, så blir det klart fremstilt slik at han var avhengig av bruken av dette treet for å oppnå udødelighet. Og når han i ulydighet falt fra denne uskyldighetstilstanden, ble han nektet adgang til dette treet. Skriften leder oss derfor til samme konklusjon som vi ville ha blitt ledet til ved å betrakte de rent ytre, fysiske fakta - nemlig at når det gjelder alt i menneskets opprinnelige natur, så vil døden gjøre en ende på det."

 

(Sir George Gabriel Stokes, 1819-1903, matematikkprofessor i Cambridge, anglikansk teolog, sitert i "That Unknown Country" s. 825, sitert i Froom,2, s.642-643)

 

Gregory fra Nazianz sier i forbindelse med denne hendelsen at avskjærelsen fra livets tre skjedde " for at det onde ikke skulle bli udødelig, og slik at straffen indirekte kunne bli en velgjerning."

 

Konklusjon: Det finnes ingen ting i skapelsesberetningen eller syndefallsberetningen som peker i retning av noen iboende udødelighet hos mennesket. Tvert imot! Menneskene ble skapt som levende sjeler/skapninger på lik linje med dyrene. I sin uskyldstilstand var de helt avhengige av tilgang til livets tre for å kunne leve (de hadde ikke liv som noen naturutrustning i seg selv). I og med fallet kom de inn under Guds dødsdom og ble som en følge av dette avskåret fra livets tre. Gjennom denne hendelsen fratok Gud menneskene muligheten for udødelighet, han rett og slett hindrer dem i å bli udødelige! Dette er hva Bibelen selv sier og lærer. Men da er det jo ikke mulig - om vi vil være bibeltro - å hevde noe annet enn at mennesket er et dødelig vesen.

 

Både dyr og mennesker har sjel:

 

Som vi så i skapelsesberetningen, omtales både dyr og mennesker som levende sjeler. Også flere andre steder i Bibelen blir det sagt om dyrene at de har eller er sjeler. Her er noen eksempler:

 

"For kjøttets sjel er i blodet, og jeg har gitt dere det på alteret til å gjøre soning for deres sjeler. For blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det." (3.Mos.17:11)

 

"Vær nøye med at du ikke eter blodet! For blodet er sjelen, og du skal ikke ete sjelen sammen med kjøttet." (5.Mos.12:23)

 

" - lik fuglen som haster til snaren og ikke vet at det gjelder dens sjel. (jmfr. grunnteksten) (Ordspr.7:23)

"Den rettferdige har omsorg for sitt storfes sjel" (jmfr. grunnteksten) (Ordspr.12:10)

 

"og hver levende sjel i havet døde" (Åp.16:3)

 

Bibelen taler aldri om at dyr har del i noen udødelighet. Samtidig er det ikke til å komme forbi at Bibelen flere steder omtaler dyrs sjeler. Dette er en klar indikasjon på at ordet sjel kanskje ikke betyr det vi vanligvis tror det betyr. For hvordan kan et dødelig dyr ha en udødelig sjel?

 

Tankene til folk flest angående sjelens metafysiske og udødelige beskaffenhet har nok mer rot i gresk filosofi enn i hebraisk og bibelsk virkelighetsforståelse. Bibelens lære om sjelen er enkel. Både dyr og mennesker har sjel - fordi sjel betyr liv. Når det sies at sjelen er i blodet, så er det livet det snakkes om. Å ofre blod på alteret betyr å ofre liv på alteret (usynlige sjeler som ikke kan dø, kan ikke ofres!). Å ete et dyrs utgytte blod er på en måte å ete dets "liv" (usynlige sjeler kan ikke etes!). Når en fugl står i fare for å bli fanget i en snare, er det ikke fuglens usynlige sjel som står i fare, men dens liv. Å ha omsorg for sine husdyrs sjeler betyr å ha omsorg for deres liv, dvs. deres ve og vel. Sjelene som dør i Åp.16:3 er ikke usynlige, åndelige vesener, men ganske enkelt forskjellige livsformer i havet.

 

Vi ser altså at dyrene - helt i tråd med skapelsesberetningen - beskrives som levende sjeler eller skapninger som har sjeler gjennom hele Bibelen. Dette taler til oss om at sjel ikke betyr noe metafysisk, men kun vitalitet eller livskraft.

 

Her er noen uttalelser som støtter denne forståelsen:

 

"Sjelen er egentlig legemets livgivende prinsipp og er et felleseie for både mennesker og dyr. ... Det er med andre ord selve livet til både mennesker og dyr."

 

(R. B. Girdlestone, Synonyms of the Old Testament, s.94-95, Miles Grant, Conditional Immortality, 1895, kap.4, http://www.auburn.edu/~allenkc/conditional.html)

 

 

"I steden for å hentyde til noe immaterielt, er det hebraiske ordet nephesh et vanlig uttrykk som brukes om alt levende. Det brukes uten forskjell om mennesker og dyr."

 

(J. B. Heard, sitert i Miles Grant, Conditional Immortality, 1895, kap.4, http://www.auburn.edu/~allenkc/conditional.html)

 

"I sin opprinnelige betydning synes ordet å ha betydd livsprinsippet i både dyr og mennesker. ... Ingen vesensforskjell ble gjort mellom menneskets sjel og dyrets sjel."

 

(Chamber's Encyclopedia, sitert i Miles Grant, Conditional Immortality, 1895, kap.4, http://www.auburn.edu/~allenkc/conditional.html)

 

"Dyr har sjel, men den sjelen gjør dem ikke udødelige. Slik er heller ikke vår sjel, hvor beundringsverdig den enn må være utrustet, udødelig ...."

 

(Andre La Morte, "The Bible and Problems of the Beyond", sitert i Froom, 2, s.1021)

 

"Bibelen skiller ikke mellom mennesket og dyrene ut fra det at mennesket har en udødelig sjel mens dyrene ikke har det. Mennesker, dyr og til og med planter er like i døden. Vi trenger ikke å bekymre oss i forhold til åndetro eller hypoteser av noe slag angående fremtidig eksistens. Hele spørsmålet om liv eller død etter døden forenkles når vårt eneste anliggende er tro på Gud som har makt til både å ødelegge og til å oppvekke. Livet har ingen mening og intet håp utenfor Kristi seier over døden og vissheten om at vi har del i den seieren."

 

(T. A. Kantonen, luthersk teolog, sitert i Froom, 2, s.878)

 

Konklusjon: Fordi sjel i følge hebraisk og bibelsk tankegang kun betyr liv og forskjellige livsmanifestasjoner, kan Bibelen helt problemfritt tale om at f.eks. fugler, kuer og fisker har sjel. Greske spekulasjoner om immaterielle og udødelige sjeler passer ikke inn i det bibelske materialet! Disse livs-sjelene, som er felleseie for dyr og mennesker, blir aldri beskrevet som udødelige.

 

Både dyrs og menneskers sjeler kan dø:

 

Ikke bare er det slik at dyrs og menneskers sjeler aldri blir beskrevet som udødelige, de blir også ved flere anledninger bestemt omtalt som dødelige. Ovenfor så vi eksempler på hvordan dyrs sjeler (liv) ble ofret (drept) på alteret. I Åpenbaringsboken ble det fortalt om sjeler (dyr i havet) som døde. Det burde således ikke være noen tvil om at dyrs sjeler kan dø.

 Men også menneskenes sjeler kan dø. Her er noen skriftsteder som viser dette:

  

La oss ikke ta (drepe) hans sjel. Ruben sa til dem: Utøs ikke blod! (jmfr. grunnteksten) (1.Mos.37:21-2)

 Hver sjel som eter usyret brød .... skal utryddes av Israel (jmfr. grunnteksten) (2.Mos.12:15)

 

Når noen slår en sjel i hjel, skal han dø (jmfr. grunnteksten) (3.Mos.24:17)

 

Må min sjel dø de oppriktiges død, må min siste slutt bli som deres (4.Mos.23:10)

 

for at en drapsmann som av vanvare slår noen sjel i hjel, kan flykte dit (jmfr. grunnteksten) ( 4.Mos.35:11)

 

.. for å slå noen sjel ihjel og utøser uskyldig blod

 

(jmfr. grunnteksten) (5.Mos.27:25)

 

... frelse våre sjeler fra døden (jmfr. grunnteksten)

 

(Josva 2:13)

 

... og hogg ned hver sjel som var der. Han lot ikke noen sjel bli i live eller slippe unna. (jmfr. grunnteksten) (Josva 10:30)

 

Og Samson sa: La min sjel dø sammen med filistrene. (jmfr. grunnteksten) ( Dom.16:30)

 

Derfor ville min sjel heller kveles, heller døden enn disse pinsler. (Job 7:15)

 

Deres sjel dør i ungdommen (jmfr. grunnteksten) (Job 36:14)

 

... den som ikke kan holde sin sjel i live (Salme 22:30)

 

 

Han sparte ikke deres sjel for døden, men overgav deres liv til pesten. (Salme 78:50)

 

Hvorfor skal han slå din sjel i hjel ...

 

(jmfr. grunnteksten) (Jer.40:15)

 

Slik dreper dere sjeler som ikke skal dø .... (Ez. 13:19)

 

Den sjel som synder, skal dø

 

(jmfr. grunnteksten) (Ez.18:4.20.)

 

For de som søker barnets sjel (dvs. for å drepe den), er døde. (jmfr. grunnteksten) (Matt.2:20)

 

Er det tillatt .... å redde eller drepe sjeler (jmfr. grunnteksten) (Mark.3:4)

 

hver sjel som ikke hører denne profet, han skal utryddes av folket (Ap.gj.3:23)

 

den som omvender en synder fra hans villfarne vei, han frelser en sjel fra døden, ... (Jak.5:20)

  

Døde mennesker (lik) blir på hebraisk kalt "nepesh meth", dvs. døde sjeler. Uttrykket forekommer 13 ganger i GT: 3.Mos.19:28, 21:1, 21:11, 22:4, 4.Mos.5:2, 6:6, 6:11, 9:6, 9:7, 9:10, 19:11, 19:13, Haggai 2:13. Som regel blir uttrykket oversatt med "lik" i våre norske Bibler. En vanlig bibelleser kan derfor ikke vite at det egentlig står "døde sjeler" på disse stedene før noen opplyser ham om det. Noe tilsvarende gjelder flere av skriftstedene nevnt ovenfor.

  

Som vi ser lærer Bibelen med all mulig tydelighet - særlig når vi får litt bedre kjennskap til grunnteksten - at også menneskenes sjeler kan dø, bli drept, bli slått i hjel eller bli utryddet. Et dødt menneske blir i sin helhet kalt en "død sjel".

 

Her er noen kommentarer angående den menneskelige sjels dødelighet:

  

"Når døden inntreffer, er det sjelen som blir frarøvet livet. Døden kan ikke ramme kroppen .. uten også samtidig å ramme sjelens helhet. Derfor taler Bibelen om sjeler som blir drept eller slått i hjel ..."

 

(Johannes Pedersen, Israel: Its Life and Culture, London 1926, b.1, s.179)

  

"Menneskets nepesh fortsetter ikke å eksistere uavhengig av kroppen, men den dør sammen med den. ..... Ingen bibelsk tekst gir grunnlag for påstanden om at sjelen blir atskilt fra kroppen i dødsøyeblikket.

 

(The Interpreter's Dictionary of the Bible, http://www.nazarene-friends.org/pubs/watd/watd3.html)

 

"Død betyr noe mer enn at sjelen forlater legemet. Hele personen, både legeme og sjel, er involvert i døden .... Den kristne tro kjenner ikke til noen udødelighet for personligheten ... Den kjenner bare til en oppvåkning fra virkelig død ved Guds kraft. Liv etter døden finnes bare gjennom en oppstandelsesoppvåkning for hele mennesket."

 

(Paul Althaus, Die Letzten Dinge, Tyskland, 1957, s.157, sitert i "Immortality or Resurrection?" av Samuele Bacchiocchi, Michigan, 1997, s. 136-137)

  

"Jeg våger ikke å se på min egen død som en hendelse som ikke rammer mitt egentlige jeg siden jeg er udødelig, noe som går min sjel forbi. Nei, hele jeg går ned i døden. Det finnes ikke noe som gir meg rett til å benekte den menneskelige totalitet som Skriften omtaler i forbindelse med dødens katastrofe. Vi kan ikke plutselig begynne å dele mennesket opp i kropp og sjel, i en forgjengelig jeg-del og en uforgjengelig jeg-del. Men som en kristen går jeg ned i denne døden med en full overbevisning om at jeg ikke vil forbli der, siden jeg er en som Gud har kalt med navn og som derfor vil bli kalt på ennå en gang på Guds store dag. Jeg er ikke udødelig, men jeg ser fram til min egen personlige oppstandelse."

 

(Helmut Thielicke, Death and Life, Philadelphia, 1970, s.198, sitert i Samuele Bacchiocchi, Immortality or Resurrection?, USA, 1997, s.270)

  

Vi er mer eller mindre influert av den greske platoniske ideen om at kroppen dør, men sjelen er udødelig. Men en slik ide står fullstendig i motsetning til den israelske bevissthet og finnes ingen steder i Det gamle testamente. Hele mennesket dør når ånden (Salme146,4, Pred.12,7) eller sjelen (1.Mos.35,18, 2.Sam.1,9, 1.Kong.17,21, Jonas 4,3) går ut av et menneske. Ikke bare kroppen, men også sjelen går over i dødstilstanden og tilhører underverdenen; derfor kan Det gamle testamente snakke om sjelens død (1.Mos.37,21, 4.Mos. 23,10, 5.Mos. 22,21, Dommerne16,30, Job.36,14, Salme 78,50).

 

(Herman Bavink, "Death", "The International Standard Bible Encyclopaedia" (1960), Bind 2, s. 812)

  

Konklusjon: Bibelen lærer gjentatte ganger og med all mulig tydelighet at både dyrs og menneskers sjeler kan dø. Alle som sier noe annet, sier noe annet enn Bibelen!

Litt om ånd:

Menneskets ånd utgjør i like liten grad som menneskets sjel noen udødelig del av mennesket. Uttrykkene sjel og ånd brukes om hverandre. Ofte står ånden for den livskraft som er gitt alt levende. Derfor lærer Bibelen at også dyrene har ånd (ruach):

"for å ødelegge alt kjød under himmelen som det er "ruach" i " (1.Mos.6:17)

 

" De gikk inn til Noah i arken ... alle skapninger som har "ruach" i seg" (1.Mos.7:15)

 

"Gud som råder over "ruach" i alt kjød" (4.Mos.16:22)

 

"Måtte Herren, han som er Gud over "ruach" i alt kjød ... (4.Mos.27:16)

 

"jorden er full av det du har skapt ... alle venter de på deg ... Du drar tilbake deres "ruach", de dør og vender tilbake til støv." (Salme 104:24-29)

 

"For det går menneskenes barn som det går dyrene, den samme skjebne rammer dem. Den ene dør, og det gjør også den andre. Én "ruach" har de alle. Mennesket har ikke noe fortrinn framfor dyret." (Pred.3:19)

 

Dyrene - som er dødelige - har altså fått ånd av Gud. Fordi ånd betyr livskraft, representerer ikke dette noe problem. Også anvendt om mennesker betyr ordet livskraft. Dyr og mennesker har nemlig fått samme slags ånd! (Pred.3:19)

 

Når det i Pred.12:7 sies at "ånden vender tilbake til Gud, som gav den", så betyr det at den livskraften mennesket har hatt til låns fra Gud i og med døden vender tilbake til Gud igjen. Noe salig himmelhåp er ikke beskrevet her, for Predikanten fortsetter umiddelbart med å si: "Tomhet og atter tomhet, sier predikanten. Alt er tomhet." Dessuten går det fram av sammenhengen at det er alle menneskers skjebne han har i tankene - ikke bare skjebnen til en utvalgt gruppe av troende (jmfr. 11:8). Tidligere har han også sagt at dyr og mennesker har samme slags ånd og at mennesket ikke har noe fortrinn framfor dyrene (se 3:19).

 

Flere Bibler velger da også å oversette ruach i Pred.12:7 med livsånden. Her er et par skandinaviske eksempler:

 

... før støvet vender tilbage til jorden hvor det var, og livsånden vender tilbage til Gud, som gav den.

 

(Det Danske Bibelselskap, 1992)

 

"... då stoftet återvänder til jorden, sitt ursprung, och livsanden återvänder till Gud, som gav den."

 

(Bibel 2000, svensk)

 

Jerusalembibelen velger å oversette ruach med pust:

 

"... before the dust returns to the earth as it once came from it, and the breath to God who gave it."

 

Forståelsen av menneskets ånd som dets livskraft støttes fra flere hold:

 

I Brown, Driver, Briggs, Gesenius: Hebrew Aramaic Lexicon blir "ruach" bl.a. sagt å bety pust, den ånd eller pust som finnes i både dyr og mennesker.

 

"Ånden kan betraktes som livsprinsippet gitt til menneskene av Gud, sjelen som det resulterende liv som manifesterer seg i den enkelte og kroppen som den fysiske organismen som blir levendegjort av sjel og ånd." (Vines Commentary, s.589)

I Thayer's Greek-English Lexicon blir det sagt om "pneuma" (ånd) at det bl.a. betyr livsprinsippet ved hvilket mennesket er levendegjort.

 

"Sjel" og "ånd" betegner ikke atskilte deler av mennesket, men snarere mennesket i dets mangeartede funksjoner og relasjoner."

 

(R. Morey, Death and the Afterlife, Minneapolis, 1984, s.44, sitert i Edward William Fudge, "The Fire that Consumes", Paternoster Press, 1994, s.30)

 

Den innerste kjerne i trosforkynnelsen, det "lærepunkt" som alt annet står og faller med, er læren om at mennesket er et tre-delt vesen der hver del har helt spesielle egenskaper. Mennesket er oppdelt i ånd, sjel og kropp, som hver for seg har nøye definerte funksjoner, sier trosforkynnerne.

 

På undervisningsplanene til bibelskolene i bevegelsen har undervisning om "ånd, sjel og kropp" en fremtredende plass. Avhoppere forteller om den vekt som blir lagt på det. Predikanter forteller hvordan innsikt i dette kan forvandle våre liv. Læren gjennomsyrer Kenneth Hagins arbeider, og finnes mest konsentrert i bøkene "Menneskets tre dimensjoner" (1973) og "Hvordan du kan bli ledet av Guds Ånd" (1978)....... Poenget med denne læren er at menneskets ånd er av samme natur som Gud, som er ånd....... Trosbevegelsen anser denne tre-delingen, og rollefordelingen mellom delene, som en ny og revolusjonerende oppdagelse. Men denne læren er nok langtfra ny. Og den mangler framfor alt bibelsk basis. .... I teologihistorien har denne læren om hva et menneske er, fått betegnelsen "trichotomi". Dette er et gresk ord som betyr "tredeling" eller "oppsplitting i tre deler". Vi kan følge den helt tilbake til Platon, lenge før kristen tid...... Men en slik lære om mennesket kunne ikke aksepteres av den kristne kirke .... Derfor er da også Trichotomien blitt avvist av ikke mindre enn fem store kirkemøter. Men det er en stund siden sist nå, derfor ser det ut som mange har glemt at dette er vranglære.

 

Bibelen kjenner ingen slik oppsplitting av mennesket som trosbevegelsen og gnostisismen lærer.

 

I Bibelen er mennesket en helhet, som kan betraktes fra forskjellige synsvinkler. Fra en side sett er det legeme, kropp, kjød. Fra en annen side sett kan det kalles en "levende sjel". Fra en tredje kan det kalles "ånd". Men det er alltid bare aspekter ved den ene og samme helheten. For grensene mellom begrepene er flytende. "Sjel" og "ånd" brukes ofte om hverandre. Aldri sies det at mennesket "er" en ånd som "har" en sjel og "bor" i en kropp........ Og hovedsaken i Skriften er, at om du ser det udelelige mennesket fra to synsvinkler eller fra tre synsvinkler, så er mennesket under alle omstendigheter for det første en enhet, og for det andre en skapning. Det er ikke et åndelig gude-vesen i Guds klasse og identifiserbar med Gud. .... Det er god grunn til å anta at dette er det grunnleggende "datavirus" som trosbevegelsen planter i "trosprogrammet" hos tilhengerne sine.

 

(Fra boken "Vekkelse eller villfarelse" av sokneprest Geir Harald Johansen, s.50-57)

  

Dei hebraiske orda næfæsh, ruach og basar, og dei tilsvarande greske psyche, pneuma og soma - for å ta dei som er brukte i 1.Tess.5,23 - har alle saman fleire tydingar alt etter bruk og samanheng. Også når dei er brukte om mennesket, kan tydinga variere. I møtet med dette materialet nyttar det lite å påstå at "imidlertid taler kristendommen om en udødelig sjel, at sjelen vil leve evig." (Kenneth Hagin: Menneskets ånd, s.7). Skal ein få fatt i det bibelske menneskesynet, må ein arbeide langt breidare, og mykje meir innhaldsmessig. Sjølv om Hagin i dette siste sitatet talar om ei udøyeleg sjel, seier han i andre samanhenger at det er ånda som lever vidare etter døden.. Denne forståinga av ånda i mennesket har knapt dekning i Bibelen. Ånda er ikkje omtalt som uttrykk for gudsbiletet i 1.Mos. 1,26-28, eller ved syndefallet i 1. Mos. 3,- . Heller ikkje andre stader er det sagt at syndefallet besto i at ånda døydde. Dessutan talar Paulus i 1.Kor.15, - ikkje om at ånda overlever døden, men om at ein fysisk kropp døyr og ein åndeleg står opp, v.42-46. Det er altså tale om fullstendig død og full nyskaping......... Så vidt eg kan sjå, føreset både GT og NT at mennesket er eitt vesen, som blir avla og fødd som ein einskap, og som døyr totalt. At det finst eit liv etter døden, endrar ikkje ved dette. Det er ingenting ved det levande mennesket som overlever døden, men eit nytt vesen blir skapt av Gud til det nye livet. Bibelen brukar forskjellige ord for å omtala forskjellige sider ved menneskelivet, eller forskjellige aspekt ved mennesket, men ein kan ikkje bruka desse orda til å isolera deler av mennesket, eller påstå at ånda er noko i retning av det Hagin påstår."

 

(Professor ved MF, Magnar Kartveit. Utdrag fra foredrag holdt på MF 24-25. 4. 98 under det tverrfaglige seminaret "Søkelys på trosbevegelsen", fra FBB-ressurser på Internet)..

 

"Det finnes intet ord i det hebraiske språk som betegner hverken sjel eller ånd i den betydning vi bruker ordene som en betegnelse på noe atskilt fra kroppen."

 

(Dr. J. H. M'Culloh, Credibility of the Scriptures, 1852, b.2, s.471, Miles Grant, Conditional Immortality, 1895, kap.4, http://www.auburn.edu/~allenkc/conditional.html)

 

Det hebraiske ordet for å dø, muth, er brukt mer enn 800 ganger i GT. Det korresponderende greske apothanein er brukt 77 ganger. Ingen av de bokstavlige eller figurative anvendelsene av det hebraiske muth eller det greske apothanein antyder at "sjelen" eller "ånden" overlever et menneskes død."

 

(Samuele Bacchiocchi, Ph.D., Andrews University, i sin bok "Immortality or Resurrection?", kap.4, s.17)

 

Det vil kanskje overraske noen å få vite at uttrykket "udødelig" aldri blir brukt i forbindelse med sjel eller menneskets ånd.

 

( Curtis Dickinson: "What the Bible teaches about Immortality and future Punishment" s. 8-9 , Church of Christ)

 

Konklusjon: Mennesket er en enhet og en helhet som ikke kan splittes opp i forskjellige deler. At mennesket har fått ånd fra Gud, betyr at det har fått livskraft med et mangfold av livsutfoldelsesmuligheter (f.eks. tankeevne). Alle dyr har fått del i den samme ånden/livskraften og kan utfolde seg innenfor sine rammer. Når et levende vesen dør, vender denne livskraften tilbake til Gud. Et menneskes eller dyrs ånd blir aldri omtalt som et eget, separat vesen som ikke kan dø.

 

Litt om sjel eller ånd som forlater mennesker:

 

At sjelen eller ånden forlater et menneske (eller vender tilbake i tilfeller av gjenoppvekkelser fra de døde) er ikke noe annet enn en måte å fortelle på at livet forlater (eller kommer tilbake til) et menneske. I 1.Mos.35:18 sies det f.eks. i forbindelse med Rakels død at hennes sjel forlot henne. I erkjennelse av uttrykkets betydning velger flere oversettelser å gjengi det på en litt annen måte for å gjøre betydningen klarere for leserne. Her er bare noen ganske få eksempler:

 

"But she died in childbirth. As she was dying ....." (Complete Jewish Bible)

 

"At the moment when she breathed her last, for she was dying, she named ......" (The Jerusalem Bible)

 

"Rakel udåndede - for det kostet henne livet" (Dansk oversettelse)

 

At sjelen forlater et menneske, betyr altså ganske enkelt at mennesket dør. Her er noen flere kommentarer angående dette:

 

At sjelen går ut, er en metafor for døden, et dødt menneske er et menneske som har sluttet å puste.

 

(Edmund Jacob, Nepesh, Theological Dictionary of the New Testament, Grand Rapids 1974, bind 9, s.619)

 

"Det at nephesh (sjelen) sies å forlate kroppen, må sees på som billedlig tale, for den fortsetter ikke å leve uavhengig av kroppen, men dør sammen med denne (4.Mos.31:19, Dom. 16:30, Ez.13:19). Det finnes ingen bibelsk tekst til støtte for påstanden om at "sjelen" blir atskilt fra legemet i dødsøyeblikket. Ruach, ånden, som gjør mennesket til et levende vesen (jmfr. 1.Mos.2:7), og som man mister i døden, er egentlig ikke en antropologisk realitet, men en Guds gave som i døden vender tilbake til ham som gav den (Pred.12:7)."

 

(E. Jacob, "Death", The Interpreter's Dictionary of the Bible, Nashville, 1962, b.1, s.802, sitert i "Immortality or Resurrection?" av Samuele Bacchiocchi, Michigan, 1997, s. 137)

  

I boken "Jewish Views of the Afterlife" (1996, Jason Aronson, Inc.) sier rabbi Simcha Raphael bl.a. følgende:

 

"I bibelsk sammenheng ble døden sett på som den progressive uttømmingen av menneskets nefesh ... pust, livs-energi, livskraft eller ånd. Men det hebraiske ordet nefesh betyr ikke en sjel eller ånd i motsetning til et legeme. Atskillelsen av sjel og legeme, med den medfølgende forestillingen om at sjelen går ut av kroppen i dødsøyeblikket, var totalt fremmed i tidlig bibelsk tid. ..... Nefesh ble forstått helhetlig som eksistensens totalitet ... mennesket har ikke nefesh, det er nefesh, det lever som nefesh. Så lenge et menneske lever, blir det betraktet som en nefesh chayiah en levende nefesh, en levende psykisk-fysisk helhet. Når et menneske har avgått med døden, blir det en nefesh meth - en død sjel." (s.56)

  

"Vi må ikke unnlate å merke oss at nepesh - sjelen - aldri blir tillagt en betydning av en indre kjerne i mennesket som ikke kan ødelegges i motsetning til det fysiske liv, noe som skulle være i stand til å leve videre avskåret fra det fysiske liv. Når det tales om at en nepesh forlater et menneske (1.Mos.35,18) eller vender tilbake (Klag.1,11), er den grunnleggende tanken en helt konkret forståelse av åndedrettets bortfall eller tilbakekomst.

 

(Hans Walter Wolf, Anthropology of the Old Testament, Philadelphia 1974, s.10)

 

Konklusjon: Det at sjelen eller ånden forlater et menneske, betyr ikke at et usynlig og udødelig vesen farer ut og flyr av sted. Slik Bibelen bruker dette uttrykket, betyr det ikke noe annet enn at livet forlater mennesket - eventuelt kommer tilbake til det om det er snakk om en gjenoppvekkelse fra de døde.

  

Litt om Predikeren 3:11:

 

Dette bibelverset inneholder ikke ordet sjel, men tradisjonelt har mange allikevel tatt det til inntekt for læren om at mennesket har en udødelige sjel. Det som får mange til å tenke i disse baner, er uttrykket "også evigheten har han lagt i deres hjerter." At dette uttrykket kanskje ikke representerer den beste gjengivelsen av grunnteksten, kan kanskje følgende lille gjennomgang gi en anelse om:

 

"Alle ting har han ordnet fint til sin tid, også tidsløpet har han bestemt i (sitt) hjerte, men uten at menneskene kan fatte det verk som Gud utfører fra begynnelse til slutt."

 

(Sigmund Mowinkel, Arvid S. Kapelrud, Ragnar Leivstad : "Det Gamle Testamente, Skriftene 2. del , s.58.)

 

Slik som vist ovenfor velger de kjente norske teologene Mowinkel, Kapelrud og Leivestad å oversette Pred.3,11. I sin begrunnelse sier de bl.a.: "Den tradisjonelle oversettelsen "også evigheten har han lagt i deres hjerter" er i virkeligheten ikke forståelig ut i fra predikerens forutsetninger. Han tror ikke på noen "hinsidig" evighet."

 

Litt lenger ute i samme kapittel sier predikeren faktisk klart og tydelig at "det går menneskenes barn som det går dyrene, den samme skjebne rammer dem, som den ene dør, så dør den andre, og én livsånde har de alle, mennesket har ikke noe fortrinn framfor dyret, for alt er tomhet." Se også 2,16 og 9,3-6. Å oversette Pred.3,11 med "også evigheten har han lagt i deres hjerter" er derfor meget usannsynlig, misvisende, uheldig, uholdbart og ulogisk sett ut i fra bokens øvrige ånd og innhold.

 

Når man så i tillegg kjenner til at det hebraiske ordet "olam" flere ganger ellers i GT blir oversatt med liv, levetid, tidsalder o.l. , da er det spesielt vanskelig å forstå hvorfor våre norske bibeloversettere velger å oversette "olam" med evig akkurat i denne sammenhengen! Heldigvis finnes det en rekke andre Bibler som oversetter Pred.3,11 på en, etter min mening, riktigere og mer meningsfyllt måte. Ta f.eks. Luthers gamle tyske oversettelse:

 

 

".......... lässt ihr hertz sich ängsten, wie es gehen soll in der welt."

 

En eldre norsk oversettelse (ca 1850) lyder som følger:

 

"Der af så jeg den møye som Gud har givet menneskene, at de skulde plages der med. (Men han giør alle ting vel i sin tid) og lader deres hjerter bekymre sig, hvorledes det skulle gå til i verden, thi menneskene kan dog ikke finne på den gjerning som Gud giør, hverken begyndelsen eller enden."

 

Den kjente King James oversettelsen har:

 

"... also he hath set the world in their heart, .."

 

"The New English Bible" oversetter verset slik:

 

"... moreover, he has given men a sense of time past and future, but no comprehension of Gods work from beginning to end."

 

 

Contemporary English Version:

 

"... and he puts questions in our minds about the past and the future."

 

 

Bibel 2000, svensk:

 

"Allt vad Gud har gjort är skönt i rätta stunden. Han låter människor urskilja ett sammanhang, men aldrig kan de fatta Guds verk från början till slut."

 

 

Det Danske Bibelselskap, 1992:

 

"Han har gjort alting godt og rigtigt til rette tid; han har også lagt menneskene verdens gang på sinde .....

 

Dette var bare noen utvalgte eksempler. Mange flere liknende oversettelser kunne siteres.

 

Konklusjon: Pred.3:11 snakker ikke om noen udødelig sjel. Å si at verset allikevel betyr dette, synes å representere en heller dårlig eksegese. Mange bibeloversettelser - deriblant Luthers - gir verset et helt annet meningsinnhold.

 

En del interessante uttalelser til slutt:

 

"I forbindelse med den feilaktige tanken om menneskets opprinnelige medskapte fullkommenhet, hevdes somme tider menneskesjelens udødelighet som kristen tro. Men sjelens udødelighet er ikke en kristen tanke, den er kommet fra hellensk tenkning og lar seg vanskelig forlike med kristent syn på evigheten. ---- Gud har altså ikke skapt oss udødelige eller fullkomne i oss selv, men han har skapt oss til å bli fullkomne og leve evig i ham og med ham. ---- Alle mennesker er bestemt til dette liv, også de fjernest stående og de dypest sunkne. Og det er vår oppgave som kjenner denne bestemmelse med menneskene, å vise de andre det, så de kan se sin høye bestemmelse, de også. Og så hjelpe dem til å realisere denne bestemmelse."

 

(Sitat fra artikkelen "Det evige liv" i "Kirke og Kultur", nr.8, 1954 av tidligere rektor ved Universitetets praktisk-teologiske seminar, Peter Marstrander)

 

"Troen på sjelens udødelighet er et stykke gammelt gresk hedenskap som desverre er blitt temmelig populært gjennom H. C. Andersens eventyr."

 

(Fra boken "Svar til radiolyttere", s. 53, av den kjente danske indremisjonslederen Ch. Bartholdy.)

 

"Jesus lærte ikke, slik som Platon og andre, at sjelen var udødelig av natur og nødvendigvis måtte fortsette sin eksistens etter døden."

 

(The New International Dictionary of New Testament Theology, red. Colin Brown, Paternoster Press, 1971/1976, b.3, s.99)

 

"Det finnes rikelig med støtte i Skriften for det syn at både sjel og legeme er forgjengelige. Men dette vitnesbyrd har blitt formørket fordi den greske ideen om sjelens medfødte udødelighet har erstattet Skriftens lære."

 

(T. A. Kantonen, luthersk teolog, sitert i Froom, 2, s.878)

 

"... En medvirkende faktor her er erstatningen av den nytestamentlige læren om en oppstandelse fra de døde (1.Kor.15:-) med den greske læren om sjelens udødelighet. Slikt får gjennomslag i ureflektert kristendom som ikke bryr seg om å undersøke om denne tro har sitt utspring i det Nye Testamente eller i gresk tenkning."

 

(The New International Dictionary of New Testament Theology, red. Colin Brown, Paternoster Press, 1971/1976, b.2, s.208)

 

"Denne læren (om sjelens udødelighet) har ingen kristen opprinnelse, men stammer fra læresetningene innen gresk filosofi som gjorde Gud og verden til jevnbyrdige og som derfor ganske naturlig kunne finne kilden til guddommelig og udødelig liv i naturen, og da spesielt i den menneskelige natur. Evangeliet, som lærer oss at intet liv eksisterer utenom Guds vilje, tvinger oss derimot til å tenke og tro at det ikke kan eksistere noe evigvarende liv i andre enn Gud selv og i de naturer som blir mottatt av Ham."

(Luthersk teologiprofessor, Herman Schultz (1836-1903), i "A Letter", sitert i Froom,2, s.589)

 

"Siden Platon har det vært karakteristisk for vestlig tankegang å trekke et skarpt skille mellom sjelen og kroppen. Kroppen anses for å bestå av materie og sjelen av ånd. Kroppen er et fengsel som sjelen blir befridd fra i døden for å leve videre i sin egentlige ikke-fysiske væreform. Derfor har spørsmålet om liv etter døden dreid seg om å kunne sannsynliggjøre sjelens udødelighet, dens evne til å overleve døden.. Kroppen har hatt svært liten betydning. Denne måten å tenke på er totalt fremmed for Bibelen. I troskap mot Skriften og i fornektelse av det greske synet sier ikke våre kristne trosbekjennelser "Jeg tror på sjelens udødelighet", men "Jeg tror på legemets oppstandelse".

 

(T. A. Kantonen (luthersk teolog), "The Christian Hope", Philadelphia, 1954, s.28, sitert i "Immortality or Resurrection?" av Samuele Bacchiocchi, Michigan, 1997, s. 113)

 

"En eller annen sted i den kristne tro må det ha forekommet en eller annen åpning som denne fremmede læren fikk trenge inn gjennom. Fra bibelens ståsted er det helt klart bare Gud som eier udødelighet. Den forståelsen at vi mennesker er udødelige fordi våre sjeler er uforgjengelige i følge sin guddomsnatur, er, la det sies en gang for alle, uforenlig med Bibelens syn på både Gud og mennesket."

 

(Emil Brunner (sveitsisk teolog), Eternal Hope, Philadelphia, 1954, s.106, sitert i "Immortality or Resurrection?" av Samuele Bacchiocchi, Michigan, 1997, s. 114)

 

Jesus underviste om "evig liv", mens Platon underviste om "sjelens udødelighet". I dag blir ofte disse begrepene på en forvirrende måte brukt som om de var synonymer. Dog har de sitt utspring i to vidt forskjellige kilder, den ene fra gresk filosofi, den andre fra nytestamentlig kristendom.

 

(Jerry Cross: Magnolia Bible College, 1984 lectures, s. 48 - Church of Christ)

 

"Under historiens gang har disse to - troen på sjelens udødelighet og troen på de dødes oppstandelse - hele tiden blitt blandet sammen. I virkeligheten tilhører de to motsatte religiøse og etiske verdener. ... Oldkirken skiller seg ut fra Hellenismen mest av alt i dens tro på Oppstandelsen. ... Den platonske, hellenske læren om sjelens udødelighet ble av apologetene ansett for å være en gudløs og blasfemisk lære som de framfor noe måtte angripe og ødelegge. Deres motto i denne forbindelse kan formuleres med ordene til Tatian: "Ikke udødelig, dere grekere, er sjelen i seg selv, men dødelig. Dog er det mulig for den ikke å dø."

 

Forskjellen mellom kristne og ikke kristne i dette spørsmålet var så stor at troen på "kjødets oppstandelse" kunne brukes som et slags "shibbolet". En som tror på sjelens udødelighet, viser derved at han ikke er en kristen. Som Justin Martyr sier det: "Om du har støtt på noen som kaller seg kristne ... og som sier at det ikke finnes noen oppstandelse fra de døde, men at deres sjeler blir tatt til himmelen når de dør, tro ikke at de er kristne. ..."

 

I følge det platonske, hellenistiske synet er udødelighet en medfødt egenskap ved menneskets sjel. Men en slik lære er, fra en kristen synsvinkel, helt i tråd med fallet - det er menneskets forsøk på å gjøre seg selv lik Gud, det er et angrep på Guds guddommelighet. I steden for å motta evig liv som en gave fra Guds hånd, fra hans ufortjente Agape-kjærlighet, så insisterer mennesket på at det eier det evige liv av seg selv i kraft av sjelens guddommelige natur. Det er derfor ideen er gudløs og blasfemisk."

 

(Biskop Anders Nygren, "Agape og Eros"(1953), s.224, 280-281, sitert i Froom, 2, s.785)

 

"Det er sant at læren om sjelens udødelighet i sitt vesen er av platonsk og ikke bibelsk opprinnelse. Den har blitt til som et resultat av synet på menneskets ånd som noe essensielt "guddommelig".

 

(Emil Brunner, sveitsisk professor i teologi, "The Christian Doctrine of Creation and Redemption", b.2, s.59, sitert i Froom, 2, s.894)

 

"Aldri noe sted (i Bibelen) blir det undervist om at en sjel adskilt fra legemet har udødelighet. Dette er en ide som mange feilaktig har mottatt fra hedenske filosofer.

 

(Jamieson, Fausset and Brown, kommentar til 1.Kor. 15,53)

 

"Så går da heller ikke det kristne fremtidshåpet ut på at den udødelige sjelen slipper fri fra sitt fangenskap i kroppen og farer opp til himmelen. Dette er et platonsk-gnostisk syn som fra 200-tallet tok til å skyve kirkens opprinnelige fremtidsvisjon til side: de dødes oppstandelse når Jesus kommer tilbake for å opprette sitt rike på jorden. I direkte polemikk mot dette gnostiske synet på døden viser Ireneus til Jesu legemlige oppstandelse:

 

"Når Herren gikk inn under dødens lov for å bli den førstefødte av de døde, når han ble værende under jorden til den tredje dag og siden stod legemlig opp slik at han til og med kunne vise disiplene sine sårene etter spikrene, når han i denne tilstand steg opp til Faderen - hvor forvirret er da ikke de mennesker som kaller denne verden et helvete og sier at "det indre menneske" forlater kroppen her nede og stiger opp til et sted ovenfor himlene"

 

(Magnus Malm, Fotspor i glasstrappen, Luther Forlag, Oslo 2000, s.172)

  

"Sjelens udødelighet .... utgjør en av de største misforståelsene i kristenheten. ... Tanken om død og oppstandelse er forankret i Kristushendelsen ... og følgelig uforenlig med den greske troen på udødelighet."

 

(Oscar Cullman, "Immortality of the Soul or Resurrection of the Dead?", sitert i "Immortality or Resurrection: An Analysis of Immortality in the Bible" av Cky J. Carrigan, 1997, s.1 - internett)

 

"Den udødelighet Paulus gir sin tilslutning til, er en udødelighet for det levende mennesket. Hans tro er i harmoni med hebraisk tro og hebraisk håp. Paulus vurderer aldri en udødelighet for sjelen alene. Han argumenterer aldri for menneskets overlevelse ut i fra en begrunnelse om at det finnes et sinn eller en ånd i ham. Paulus håp er ikke et platonsk håp om frigjørelse fra legemets bånd og fengsel, ikke et håp om overlevelse av et udødelig prinsipp i mennesket, men et håp om videre eksistens for mennesket selv."

 

(Stewart D.F. Salmond, "The Christian Doctrine of Immortality", Edinburgh, 1896, s.574-577, sitert i "Immortality or Resurrection: An Analysis of Immortality in the Bible" av Cky J. Carrigan, 1997, s.7, - internett)  

Ingen steder blir det sagt at sjelen atskilt fra kroppen er udødelig. Dette er sannsynligvis en ide som feilaktig har blitt overtatt fra hedenske filosofer. Skriften ser ikke på den unormale dødstilstanden som noen fullendelse å se fram til (2.Kor.5:4), det er det oppstandelsen som er.

 

(Jamieson, Faussett and Brown's Commentary, kommentar til 1.Kor.15:53, sitert i Miles Grant, Conditional Immortality, 1895, kap.4,

 

http://www.auburn.edu/~allenkc/conditional.html) 

"Ideen om en "sjelens udødelighet" stemmer dårlig over ens med den gjennomgående læren i NT. Uttrykket fortjener derfor ingen plass i kristen terminologi."

 

(Murray J. Harris, "Raised Immortal: Rsurrection and Immortality in the New Testament, Grand Rapids: William B. Eerdmans, 1983, s.237, sitert i "Immortality or Resurrection: An Analysis of Immortality in the Bible" av Cky J. Carrigan, 1997, s.2, - internett)

  

"Udødelighet som en naturlig egenskap ved mennesket er ikke en kristen læresetning."

 

(Paul Tillich, teologiprofessor, Tyskland/USA, "Systematic Theology", b.2, s. 66-67, sitert i Froom, 2, s. 924)

 

"Døden betyr noe mer enn at sjelen forlater legemet. Personligheten, legeme og sjel, er involvert i døden. .... Den kristne tro kjenner ikke til noen udødelig personlighet.... Den kjenner bare til en oppvekkelse fra en virkelig død gjennom Guds kraft. Eksistens etter døden finnes kun i og gjennom oppvekkelsen av hele personligheten i oppstandelsen."

 

( Tysk, luthersk teolog, Paul Althaus, i boken "Die Letzen Dinge" (1957), s.157)  

Fundamentet for udødelighet er soteriologisk og ikke antropologisk.

 

(Vern Hannah, The Evangelical Quarterly 62:3 (1990) s.245)

  

"Den kristne synsvinkel er oppstandelse, ikke sjelens udødelighet."

 

(Helmut Thieliche, Tod und Leben, s.43)

 

Det hebraiske synet som gjennomtrenger Skriften, ser ikke på mennesket på denne måten. (dvs. som et dualistisk eller trichotomisk vesen). Det finnes bare et helt menneske som er gjort levende ved Guds åndepust. Det er enten i live og har pust (samme ord oversettes med "ånd"), eller er dødt og har ingen pust. De bibelske forfatterne .... utviklet aldri en dualistisk forståelse av mennesket som sammensatt av forskjellige deler som kunne skilles fra hverandre. Et menneske var helheten. Noe mindre enn helheten var ikke et menneske. ... Alt dette forteller oss at ut fra et bibelsk synspunkt kan et menneske ikke eksistere uten et legeme. Og det er derfor den bibelske forståelse av livet etter døden krever en legemlig oppstandelse med fysiske dimensjoner ....

 

(Dennis Bratcher, "Body and soul", s.4, The Christian Resource Institute (på Internet)

  

"Læren om at mennesket som person ikke dør ... står åpenbart i motsetning til Skriftens lære ... Det finnes ingen antydning om at det bare er den fysiske organismen som blir ødelagt og at den virkelige personen, sjelen, ikke dør, men lever videre."

 

(B.R. Reichenbach, Is Man the Phoenix, 1978, s.54, sitert i Edward William Fudge, "The Fire that Consumes", Paternoster Press, 1994, s.30)

  

"Det finnes ingen udødelighet som en naturegenskap ved menneskets sjel. Den personen som dør, også de som dør i Kristus, må gjennomgå døden både til sjel og legeme."

 

(Donald Bloesch, Essentials of Evangelical Theology, Durham, 1993, b.2, s.188, sitert i Edward William Fudge, "The Fire that Consumes", Paternoster Press, 1994, s.30)

 

 

"Mennesket er ikke udødelig fordi det har eller er en sjel. Det blir derimot udødelig på grunn av at Gud forvandler det gjennom en oppstandelse fra de døde."

 

(Murray Harris, Resurrection and Immortality, s.53, sitert i Edward William Fudge, "The Fire that Consumes", Paternoster Press, 1994, s.31)

  

Tanken om en sjel som en ren åndelig, immateriell virkelighet atskilt fra legemet .... eksisterer ikke i Bibelen.

 

(Georges Auzou, professor of Sacred Scripture, Rouen Seminary, La Parole de Dieu, Paris, 1960, s.128,

 

http://www.nazarene-friends.org/pubs/watd/watd3.html)

 

"Paven får lage trosartikler for seg selv og sine trofaste tilhengere, slik som ... at sjelen er udødelig, sammen med alle de andre utrolige ideene man finner på den romerske søppelhaug av dekreter."

 

(Martin Luther, Prop. 27, publisert i 1520)

  

Læren om sjelens udødelighet såvel som selve begrepet er ukjente i hele Bibelen.

 

(Hermann Olshausen, tysk teolog, sitert i Miles Grant, Conditional Immortality, 1895, kap.4, http://www.auburn.edu/~allenkc/ conditional.html)

 

 

"Det synes som om de fleste teologer nå er enige om at Bibelen ikke lærer at sjelen har en naturlig udødelighet."

 

("A Short History of the Christian understanding of Hell", Colin Randall, s.20, (http://www.argonet.co.uk/users/carandall/Thes.html)

 

"Det representative "Evangeliches Kirchenlexikon" (1955, f.f., b. 3) erklærer kategorisk at "udødeligheten må avvises."

 

("Dødsrikets verdenshistorie" av Olav O. Aukrust, bind 3, s.234)

 

"Størsteparten av de nålevende tyske teologene benekter sjelens udødelighet."

 

(Albrecht Obs i doktoravhandlingen "Tod und Unsterblichkeit in der evangelischen Teologie der Gegenwart", 1964, sitert i "Dødsrikets verdenshistorie" av Olav O. Aukrust, bind 3, s.233)

 

Det er flere faktorer som har bidratt til at så mange lærde har gått bort fra den klassiske dualismen. En av dem er et fornyet studium av Bibelens syn på menneskets natur. Et inngående studium av de grunnleggende bibelske uttrykkene som blir brukt om mennesket (legeme, sjel, ånd, kjøtt, sinn og hjerte) har ledet flere lærde til å se at disse ikke betegner uavhengige komponenter, men hele personen sett fra forskjellige synsvinkler. "Den seneste forskning har vist", skriver Eldon Ladd, " at slike begreper som legeme, sjel og ånd ikke er forskjellige, oppsplittbare deler av mennesket, men at de betegner det hele mennesket sett under forskjellige synsvinkler."

 

(Samuele Bacchiocchi, Ph.D., Andrews University, i sin bok "Immortality or Resurrection?", kap.1, s.5)

 

"Man kan si at mennesket ble skapt for udødelighet, men ikke skapt med udødelighet. Videre er det ikke mulig å lage en lære som forutsetter et dikotomistisk syn på mennesket. Snarere er mennesket en psykosomatisk enhet - en levende skapning. Stotts avvisning av læren om sjelens udødelighet er da i samsvar med Skriften. .... Avslutningsvis kan man si at Gud prinsipielt kan utslette mennesker hvis han vil det. Spørsmålet i denne sammenheng er om han "vil" det. For å svare på dette, må vi se hva NT sier om fortapelsens karakter."

 

(Reidar Salvesen, Fortapelse som annihilasjon? En teologisk drøftelse med utgangspunkt i John Stotts synspunkter på fortapelsen, en spesialavhandling ved MF, 1997, s.21-22)

 

Oppsummering: Mennesket blir aldri sagt å skulle eie noen iboende, naturlig udødelighet i seg selv. Når Bibelen taler om udødelighet og evig liv, skjer det alltid i tilknytning til budskapet om Guds frelsende nåde i Kristus Jesus!

 

På denne bakgrunn står fortapelsesspørsmålet helt åpent. Gud kan prinsipielt gjøre hva han vil med menneskene, det finnes ingen naturlig udødelighet som "hindrer" ham.

 

Denne enkle konklusjonen sier ikke noe om hva det innebærer å gå fortapt, men den legger et viktig bibelsk fundament for videre studier.

 

Evangelist og lærer Jan Kåre Christensen

Oslo.

 

Israel blogg
Israel Blogg

Himmelske blog
Himmelske blog

Undervisningsblog
Undervisningsblog

The Heavenly blog (engelsk)
The heavenly blog engelsk

Kontonummer i DNB:
0535 06 05845


Søk i vårt nettsted med Google


Oversett denne siden med Google-translate

 

Copyright © 2009-2017 Smyrna Oslo. Ansvarlig redaktør: Jan Kåre Christensen.
Laget av Webmaster Bjerke