Tiden etter kong David
Av Rolf Myrland
www.ordetslys.org
FORORDMange, både barn, unge og eldre, kjenner mer eller mindre godt Israelsfolkets historie. Bibelen forteller hvordan Gud for ca. fire tusen år siden utvalgte Abraham og hans ætt til et folk for seg. Han åpenbarte sin vilje og makt for dem. Jakob fikk tolv sønner, og deres etterkommere ble de tolv stammer. På grunn av hungersnød flyttet de til Egypt, der Josef ble den nest øverste i riket. De vokste til et stort folk, og mer enn fire hundre år etter førte Herren dem ut av landet, gjennom ørkenen i førti år, under ledelse av Moses. Josva førte folket inn i Kanaans land, og etter ham oppreiste Gud forskjellige dommere. Når folket holdt seg til Gud, velsignet han dem, når de sviktet Gud kom det trengsler over dem.
På profeten Samuels tid krevde folket å få en konge. Gud ville være deres konge, men Samuel fikk beskjed om å bøye seg for folkets vilje. Saul ble valgt, men da han sviktet og ikke holdt Guds ord, mistet han Guds velsignelse, og Gud utvalgte David til konge. Han regjerte omkring 250 år etter at de kom fra Egypt, og ca. 1000 år før Jesu fødsel. David var en mann etter Guds hjerte. Sønnen Salomo ble konge etterpå. Han bad Gud om visdom i et syn, og Gud gav ham det, noe  Salomos ordspråk vitner om. Likevel vek hans hjerte fra Gud i hans senere år.
Mange kjenner kanskje lite til hvordan det gikk med Israels folk etter Salomo. Dette heftet er et forsøk på å få fram noe om dette, ved fortelling og sitater fra Bibelen. Alt Guds ord er en tale for oss til lærdom og rettledning. Jeg håper at dette heftet kan gjøre en del av Skriften mer levende, og vekke trang til å lese mer i Bibelen.
(Bibelsitatene baserer seg på oversettelsen fra 1930, med enkelte språklige fornyelser i tråd med den fra 1988.)
SALOMOS TIDDenne fortellingen begynner på den tiden Salomo overtok kongemakten i Israel, etter sin far, David.
David hadde seiret over alle sine fiender, gjennom mange slag. Fiender som var slått måtte betale tributt, det vil si årlig avgift til kongen i Israel. Da Salomo overtok var Israel sterkt, det var rikt ved handel og en strøm av rikdommer fra naboland som de hadde beseiret.
David hadde hatt planer om å bygge et tempel for Herren. Paktens ark og den syv-armede lysestaken som var i tabernaklet, ble laget og brukt mens de vandret i ørkenen på vei til Kanaan fra Egypt. Tabernaklet stod nå i byen Gibeon, mens arken var i Jerusalem. Gud talte til David og sa at hans sønn skulle bygge Herren et tempel. David samlet gull og sølv, kobber og andre ting som skulle komme til nytte.
Da David visste han snart skulle dø, sa han bl.a. til Salomo: «Jeg går all jordens vei; så vær du sterk og vær en mann! Og ta vare på hva Herren din Gud vil ha varetatt, så du vandrer på hans veier og holder hans forskrifter, hans bud og hans lover og hans vitnesbyrd, som der er skrevet i Mose lov, så du kan gå viselig frem i alt det du gjør og i alt du gir deg i ferd med, forat Herren må oppfylle sitt ord, det som han talte om meg da han sa: Dersom dine sønner akter vel på sin vei så de vandrer for mitt åsyn i sannhet, av hele sitt hjerte og av hele sin sjel, så skal det - sa han - aldri mangle en mann av din ætt på Israels trone» (1. Kong. 2, 2 - 4).
Salomo ble konge da David var død.
Salomo elsket Herren, så han fulgte sin far Davids forskrifter. Men han ofret på haugene og brente røkelse der.
 (1. Kong. 3, 3) Han giftet seg med datter til Farao, kongen i Egypt. Egypt var en mektig nabo som det var viktig å stå på god fot med. Etter Mose lov skulle de ikke gifte seg med hedningefolkene. Det var ikke lett for Salomo å unngå å halte til begge sider - tross et hjerte som ønsket å gjøre Guds vilje.
En gang ofret Salomo tusen brennoffer i Gibeon. Da åpenbarte Gud seg for ham i en drøm om natten, og sa: «Be om det du vil jeg skal gi deg!» (3, 5) Salomos svar forteller om et oppriktig og godt hjerte. Han svarte slik:
«Du har vist stor miskunnhet mot din tjener David, min far, fordi han vandret for ditt åsyn i sannhet og rettferdighet og i hjertets oppriktighet mot deg, og denne store miskunnhet vedblev du stadig å vise ham og gav ham en sønn som skulle sitte på hans trone, således som det er idag. Nå har du da, Herre min Gud, gjort din tjener til konge i min far Davids sted; men jeg er bare en ungdom og vet ikke hvorledes jeg skal bære meg at i ett og alt. Og din tjener står her midt iblant ditt folk, det som du har utvalgt, et folk som er så stort at det ikke kan regnes eller telles, så stort er det. Så gi da din tjener et hørsomt hjerte til å dømme ditt folk, til å skille mellom godt og ondt! For hvem kunne ellers dømme dette ditt folk som er så tallrikt?» (1. Kong. 3, 6 - 9)
Herren syntes godt om denne bønn, og sa til ham:» Fordi du har bedt om denne ting og ikke bedt om et langt liv og ikke bedt om rikdom og heller ikke dine fienders død, men har bedt om forstand til å akte på hva rett er, så vil jeg gjøre det du ber om: Jeg vil gi deg et vist og forstandig hjerte, så det ikke har vært din like før og ikke vil komme din like etter deg. Og det du ikke har bedt om, vil jeg og gi deg, både rikdom og ære, så det ikke skal være din like blant kongene alle dine dager. Og dersom du vil vandre på mine veier, så du holder mine lover og mine bud, som din far David gjorde, så vil jeg gi deg et langt liv» (1. Kong. 3, 11 - 14).
Det var på denne tid to kvinner kom fram for Salomo. De bodde i samme hus. Begge hadde fått en baby. En morgen var det ene barnet dødt. Begge mente det som levde var sitt, og at den andres barn var dødt. Salomo bad om et sverd, og sa at det barnet som levde skulle hugges i to, så kunne de får hver sin halvdel. «Da sa den kvinnen som var mor til det levende barn, til kongen - for hennes hjerte brant for hennes barn - hun sa: Hør på meg, herre! Gi henne det levende barn og drep det for all ting ikke! Men den andre sa: Verken jeg eller du skal ha det; hugg bare til! Da tok kongen til orde og sa: Gi henne det levende barn og drep det ikke! Hun er dets mor. Hele Israel fikk høre om den dom kongen hadde felt, og de hadde ærefrykt for kongen; for de så at Guds visdom var i hans hjerte, så at han dømte rett» (1. Kong. 3, 26 - 27).
Kong Salomo hadde en mengde folk i sin tjeneste, og det krevde stadig inntekter og forsyninger, selv om det var fred i landet. Bibelen forteller blant annet at han hadde førti tusen stallrom for sine vognhester og tolv tusen hestfolk. Han hadde tolv fogder i forskjellige deler av riket, som i tur og orden forsynte hans husholdning med det de trengte av matvarer til folk og dyr i en måned hver. «Gud gav Salomo visdom og overmåte megen innsikt og en forstand vidt omfattende som sanden på havets bredd. Salomos visdom var større enn alle Østens barns visdom og all egypternes visdom» (4, 29 - 30). Han laget tre tusen ordspråk og et tusen og fem sanger. Han talte om alle slags ting, og folk kom fra fjern og nær for å høre hans visdom.
Kongen i Tyrus, Hiram, hadde vært venn av kong David. Tyrus (en by i Libanon), ligger ved kysten av Middelhavet, nord for Israel. Salomo allierte seg med Hiram, når han skulle gå i gang med sine to store bygge-prosjekter: et «hus for Herren», og et hus for seg selv.
Han sendte bud til Hiram og la fram for ham det han hadde behov for. Han trengte en mengde folk til å hugge tømmer, sedertre på Libanon-fjellene. Det skulle føres til havet, legges på flåter og fraktes på dem så langt som mulig, og deretter over land. Hva Hirams folk skulle gjøre og hva Salomos egne folk skulle gjøre, og betaling for innsats og varer, ble det forhandlet om og funnet løsninger for. Alt dette foregikk ca.1000 år før Jesu fødsel, og gir oss et blikk inn en høytstående kultur.
Salomo utvalgte 30.000 pliktarbeidere som han sendte til Libanon, 10.000 hver mnd. En måned var de i arbeid og to måneder kunne de være hjemme. Han hadde 70.000 bærere, og 80.000 stenhuggere på fjellene, og 3.300 arbeidsformenn som rådet over dem som utførte arbeidet. «Og kongen bød at de skulle bryte store og kostbare stener, så grunnvollen til huset kunne legges med huggen sten» (1. Kong. 5, 17). Det ble ikke spart på noe! «Da huset ble reist, ble det bygget av hele stener fra stenbruddet; en hørte verken hammer eller øks eller noe slags jernredskap i huset da det ble bygget» (6, 7).
Mens han bygde kom Herrens ord til Salomo: «Nå bygger du dette hus - hvis du da vandrer etter mine forskrifter og holder mine lover og tar vare på alle mine bud, så du følger dem, da vil jeg oppfylle på deg det ord jeg talte til din far David, og jeg vil bo midt iblant Israels barn, og jeg vil ikke forlate mitt folk Israel» (6, 12 - 13).
Da templet til slutt stod ferdig hadde de holdt på å bygge på det i syv år. Så forteller Bibelen: «På sitt eget hus bygget Salomo i tretten år før han ble ferdig med hele huset» (7, 1). Dette bygget han etter at templet var ferdig. I 1. Kongebok kap. 7 står det mye om hvordan hans eget hus skulle se ut, og han brukte omtrent dobbelt så lang tid på dette som på tempelet for Herren. Det var en utrolig overdådighet og luksus.
TEMPLET INNVIES«Da kalte kong Salomo Israels eldste og alle stammehøvdingene, overhodene for Israels barns familier, sammen til seg i Jerusalem for å føre Herrens pakts-ark opp fra Davids stad, det er Sion. Og alle Israels menn samlet seg hos kong Salomo på festen i måneden etanim, det er den sjuende måned. Da nå alle Israels eldste var kommet, løftet prestene arken opp. Og de bar Herrens ark opp og sammenkomstens telt og alle de hellige redskaper som var i teltet; det var prestene og levittene som bar dem opp. Og kong Salomo stod foran arken og med ham hele Israels menighet, som hadde samlet seg hos ham, og de ofret småfe og storfe i slik mengde at de ikke kunne telles eller regnes» (1. Kong. 8, 1 - 5).
Det var fest og jubel i Israel. Tempelet var ferdig, arken med lovtavlene Moses kom med, var nå på plass der den skulle. Alt var bygget etter Guds vilje og i Guds time. «Så skjedde det at da prestene gikk ut av helligdommen, da fylte skyen Herrens hus. Og for skyens skyld kunne prestene ikke bli stående og gjøre tjeneste; for Herrens herlighet fylte Herrens hus. Da sa Salomo: Herren har sagt at han vil bo i det dunkle. Bygget har jeg et hus til bolig for deg, et sted hvor du kan bo til evig tid. Så vendte kongen seg om og velsignet hele Israels menighet, mens hele Israels menighet stod. Han sa: Lovet være Herren, Israels Gud, som med sin munn talte med David, min far, og med sin hånd har oppfylt det han lovte da han sa til David: ... du skal ikke bygge huset; din sønn ... han skal bygge huset for mitt navn. Og Herren oppfylte det ord han hadde talt, og jeg er trådt i min far Davids sted og har tatt sete på Israels trone, således om Herren har sagt, og jeg har bygget huset for Herrens, Israels Guds navn» (v.10 - 20).
«SÃ¥ trÃ¥dte Salomo fram foran Herrens alter midt for hele Israels menighet og bredte ut sine hender mot himmelen og sa: Herre, Israels Gud! Det er ikke noen Gud som du, verken i himmelen der oppe eller pÃ¥ jorden her nede, du som holder din pakt og bevarer din miskunnhet mot dine tjenere, nÃ¥r de vandrer for ditt Ã¥syn av alt sitt hjerte, ... Men bor da Gud virkelig pÃ¥ jorden? Se, himlene og himlenes himler rommer deg ikke; hvor meget mindre da dette hus som jeg har bygget! Men du vil likevel vende deg til din tjeners bønn og til hans ydmyke begjæring, Herre min Gud, og høre pÃ¥ det rop og den bønn som din tjener bærer frem for ditt Ã¥syn idag, sÃ¥ dine øyne mÃ¥ være opplatt mot dette hus natt og dag - det sted som du har talt om og sagt: Mitt navn skal bo der - sÃ¥ du hører pÃ¥ den bønn som din tjener beder, vendt mot dette sted. Du vil høre pÃ¥ din tjeners og ditt folk Israels ydmyke begjæring, som de bærer frem, vendt mot dette sted; du vil høre den pÃ¥ det sted hvor du bor, i himmelen; du vil høre og tilgi» (1. Kong. 8, 22 - 30). Â
Salomo fortsetter sin bønn, og ber om at Gud må se til deres bønn vendt mot hans tempel, når det gjelder uår og krig, sykdom og andre plager ...»så vil du høre det i himmelen, der hvor du bor, og du vil tilgi og gripe inn og gi hver mann etter alle hans gjerninger, fordi du kjenner hans hjerte - for du alene kjenner alle menneskebarns hjerte - så de må frykte deg alle de dager de lever i det land du har gitt våre fedre» (v. 39 - 40). Til slutt ber han: «La dine øyne være opplatt for din tjeners ydmyke begjæring og for ditt folk Israels ydmyke begjæring, så du hører på dem, så ofte de roper til deg. For du har utskilt dem fra alle jordens folk, så de skal være din arv, således som du sa ved din tjener Moses da du førte våre fedre ut av Egypten, Herre, Herre!» (v. 52 - 53)
«Etter at Salomo hadde frembåret hele denne bønn og ydmyke begjæring for Herren, stod han opp fra Herrens alter, hvor han hadde ligget på sine knær med hendene utbredt mot himmelen. Så trådte han frem og velsignet hele Israels menighet med høy røst og sa:
Lovet være Herren, som har gitt sitt folk Israel ro, således som han lovte! Ikke et ord er blitt til intet av alle de gode ord han talte ved sin tjener Moses. Herren vår Gud være med oss, som han har vært med våre fedre! Han forlate oss ikke og forkaste oss ikke, men bøye vårt hjerte til seg, så vi vandrer på alle hans veier og holder hans bud og forskrifter og lover, som han gav våre fedre. Og måtte denne min bønn som jeg i ydmykhet har frembåret for Herrens åsyn, være nær Herren vår Gud dag og natt, så han hjelper sin tjener og sitt folk Israel til deres rett, etter som det trenges hver dag, så alle jordens folk må kjenne at Herren er Gud, han og ingen annen, og deres hjerte må være helt med Herren vår Gud, så dere vandrer efter hans lover og holder hans bud som dere gjør idag» (v. 54 - 61).
Så ble det ofret en mengde storfe og småfe som takkoffer til Herren. Slik innviet kongen og alle Israels barn Herrens hus. Det var kommet folk fra hele hans rike og de landområder som var knyttet til Israel. De feiret det ferdige tempelet «i syv dager og atter syv dager -  tilsammen fjorten dager - feiret de festen for Herrens, vår Guds åsyn» (v. 65). Folket drog hjem igjen etterpå, «glade og vel til mote over alt det gode Herren hadde gjort mot sin tjener David og mot sitt folk Israel» (v. 66).
PÅ MAKTENS HØYDESalomo opplevde nå igjen at Herren åpenbarte seg for ham, slik han hadde gjort i Gibeon. Gud talte til ham og sa:
«Jeg har hørt din bønn og ydmyke begjæring som du bar frem for mitt åsyn, jeg har helliget dette hus som du har bygget, så jeg lar mitt navn bo der til evig tid, og mine øyne og mitt hjerte skal være der alle dager. Hvis du nå vandrer for mitt åsyn, som din far David gjorde, i hjertets renhet og oppriktighet, så du gjør alt det jeg har befalt deg, og holder mine bud og mine lover, så vil jeg trygge din kongetrone i Israel til evig tid, således som jeg lovte din far David da jeg sa: Det skal aldri fattes en mann av din ætt på Israels trone. Men hvis dere og deres barn vender dere bort fra meg og ikke holder de bud og lover som jeg har forelagt dere, men gir dere til å dyrke andre guder og tilbede dem, så vil jeg utrydde Israel av det land jeg har gitt dem, og det hus jeg har helliget for mitt navn, vil jeg forkaste fra mitt åsyn, og Israel skal bli til et ordspråk og til en spott blant alle folk. Og skal dette hus enn bli høyt, så skal likevel hver den som går forbi det, forferdes og spotte, og når noen da spør: Hvorfor har Herren gjort slik mot dette land og dette hus? da skal de svare: Fordi de forlot Herren sin Gud, som førte deres fedre ut av Egyptens land, og holdt seg til andre guder og tilbad dem og dyrket dem;  derfor har Herren ført all denne ulykke over dem» (9, 3 - 9).
I tyve år hadde Salomo holdt på med byggearbeider, først Herrens hus og så sitt eget. Da gav han Hiram tyve byer i Galilea i belønning for hans innsats. Han hadde hjulpet ham med cedertre og cypresstre og gull, så mye han ønsket. Men Hiram syntes ikke så mye om gaven han fikk, og sa: «Hva er dette for byer du har gitt meg, min bror?» (9, 13). Han kalte dem Kabuls land, et navn som uttrykker ringeakt. Salomo hadde mange andre byggeprosjekter i gang, og mange fremmede folkeslag de hadde vunnet over, holdt han som arbeidspliktige treller. Tre ganger om året ofret Salomo brennoffer og takkoffer i Herrens tempel. Han begynte et samarbeid med Hiram om skipsfart ut fra Eilat, havnebyen ved Rødehavet, helt i sør. De hentet gull hjem til Israel fra Ofir, som lå helt sør på den arabiske halvøy, der Jemen nå ligger.
Sør på den arabiske halvøy lå også Saba som et eget rike. «Da dronningen av Saba hørte Salomos ry, som skyldtes Herrens navn, kom hun for å sette ham på prøve med gåter» (10, 1). Hun kom reisende med et stort følge og fraktet med seg krydder, gull og kostbare stener, og snakket med Salomo om alt som lå henne på hjertet. Salomo tydet alle hennes gåter, ingen av dem var uløselig for ham.
«Da dronningen av Saba så all Salomos visdom og så det hus han hadde bygget, og rettene på hans bord, og hvorledes hans tjenere satt ved bordet, og bordsvennene stod omkring, og hvorledes de var kledd, og hans munn-skjenker, og den trapp han gikk opp på til Herrens hus, var hun rent ute av seg selv av forundring. Og hun sa til kongen: Så var det da sant det jeg hørte hjemme i mitt land om deg og din visdom. Jeg trodde ikke det de fortalte, før jeg kom og fikk se det med egne øyne; men nå ser jeg at de ikke har fortalt meg halvdelen; du overgår i visdom og lykke det rykte jeg har hørt. Lykkelige er dine menn, lykkelige disse dine tjenere som alltid står for ditt åsyn og hører din visdom. Lovet være Herren din Gud, som hadde velbehag i deg, så han satte deg på Israels trone! Fordi Herren elsker Israel til evig tid, satte han deg til konge for å håndheve rett og rettferdighet» (10, 4 - 9).
Hun førte blant annet med sandeltre. Det laget de harper og sitarer av, og rekkverk til Herrens hus og kongens hus. Både sandeltre og krydder kom det i mengder som det aldri før var sett i landet. Og Salomo gav henne gaver, det hun ønsket og hadde lyst til, foruten de  gaver det sømmet seg for en så mektig konge å gi. Rikdommene fløt inn i riket, og Salomo ble offer for det Jesus kaller «rikdommens forførelse»:
Han lot blant annet lage en stor trone av elfenben, som ble kledd med rent gull. «Tronen hadde seks trinn og en rund topp baktil; på begge sider av setet var det armer, og tett ved armene stod det to løver; og på begge sider av de seks trinn stod det tolv løver. Noe sådant har aldri vært gjort i noe annet kongerike. Alle kong Salomos drikkekar var av gull .... der var intet av sølv, det blev ikke regnet for noe i Salomos dager» (10, 18 - 20). Han fikk også laget flere hundre gullskjold til vaktstyrkene. Stadig kom det gjester fra fjern og nær, med rike gaver. Han bygde opp en sterk hær med stridvogner og hestfolk. Han innførte jevnlig flokker av hester fra Egypt. Kjøpmenn tok dem med for fastsatt pris. Kostbare vogner hentet han også fra Egypt.
FRAFALLDet er ikke sikkert at Guds velsignelse bevarer et hjerte rett for Gud. Guds velsignelse er også en prøve - en prøve Salomo ikke bestod.
«Men kong Salomo elsket mange fremmede kvinner foruten Faraos datter; moabittiske, ammonittiske, edomit-tiske, sidoniske, hetittiske, kvinner av de hedningefolk om hvilke Herren hadde sagt til Israels barn: Dere skal ikke gi dere i lag med dem, og de ikke med dere; ellers kommer de visselig til å vende deres hjerte til sine guder. Til dem holdt Salomo seg og elsket dem. ... Og da Salomo blev gammel, vendte hustruene hans hjerte til andre guder, og hans hjerte var ikke helt med Herren hans Gud, slik som hans far Davids hjerte hadde vært. Og Salomo fulgte Astarte, sidoniernes guddom, og Milkom, ammonittenes styggedom. Og Salomo gjorde hva ondt var i Herrens øyne, og fulgte ikke trolig etter Herren, således som hans far David hadde gjort» (1, Kong. 11, 1 - 6).
«Da blev Herren vred på Salomo fordi han hadde vendt sitt hjerte bort fra Herren, Israels Gud, som hadde åpenbart seg for ham to ganger og uttrykkelig forbudt ham å følge andre guder; men han hadde ikke holdt seg etter Herrens bud. Da sa Herren til Salomo: Siden dette er kommet deg i sinne, og du ikke har holdt min pakt og mine lover, som jeg har gitt deg, så vil jeg rive riket fra deg og gi det til din tjener. Men for din far Davids skyld vil jeg ikke gjøre det i din tid - fra din sønn vil jeg rive riket. Dog vil jeg ikke rive hele riket fra ham; én stamme vil jeg gi din sønn for min tjener Davids skyld og for Jerusalems skyld, som jeg har utvalgt» (11, 9 - 13).
Gud oppreiste motstandere av Salomo. Det var Hadad, av kongeætten i Edom, og Reson; han hatet Israel og var konge i Syria. Begge disse voldte skade for Israels land. Motstander ble også en av Salomos tjenere som reiste seg mot ham, det leser du i neste kapittel.
JEROBOAMFra 1. Kongebok 11, 26 og videre, står det hvordan det gikk til at Jeroboam reiste seg mot kongen:
Salomo hadde et av sine bygge- og utbedrings-prosjekter i gang. Jeroboam var en dyktig kar, og Salomo så at han var en duelig mann. Han satte ham til å ha tilsyn med arbeidene Josefs stamme skulle utføre.
På den tiden hendte det en gang at Jeroboam var gått ut fra Jerusalem. Han traff da på profeten Akia fra Silo. Profeten hadde en ny kappe på seg, og de to var alene på marken. Da tok Akia den nye kappen, og rev den i tolv stykker. Så sa han til Jeroboam:
«Ta deg ti stykker! For så sier Herren, Israels Gud: Jeg river riket ut av Salomos hånd og gir deg ti stammer. Men den ene stamme skal han få ha for min tjener Davids skyld og for Jerusalems skyld, den stad som jeg har utvalgt blant alle Israels stammer. (Juda og Benjamin regnes noen ganger som én stamme, andre ganger hver for seg.) Dette vil jeg gjøre fordi de har forlatt meg og tilbedt Astarte, sidoniernes guddom, og Kamos, Moabs gud, og Milkom, Ammons barns gud, og ikke vandret på mine veier og ikke gjort hva rett var i mine øyne, og ikke holdt mine lover og bud, slik som hans far David gjorde. Men jeg vil ikke ta noe av riket fra ham selv, men la ham være fyrste så lenge han lever, for min tjener Davids skyld, som jeg utvalgte, og som holdt seg etter mine bud og lover. Men jeg vil ta riket fra hans sønn og gi deg det - de ti stammer; men hans sønn vil jeg gi én stamme, forat min tjener David alltid må ha en lampe brennende for mitt åsyn i Jerusalem, den stad jeg har utvalgt meg for å la mitt navn bo der. Men deg vil jeg ta til å råde over alt hva du attrår, og være konge over Israel.
Og hvis du hører på alt det jeg byder deg, og vandrer på mine veier og gjør hva rett er i mine øyne, så du holder mine lover og bud, slik som min tjener David gjorde, så vil jeg være med deg og bygge deg et hus som står fast, likesom jeg gjorde for David, og jeg vil gi deg Israel. Og Davids ætt vil jeg ydmyke på grunn av det som er gjort, dog ikke for alle tider» (11, 31 - 39).
Dette må ha blitt kjent for Salomo, og han forsøkte å drepe Jeroboam. Han flyktet da til Egypt, og ble der til Salomo døde. Da hadde Salomo vært konge i Israel i førti år. Salomo ble begravet i Davids stad, og hans sønn, Rehabeam, ble konge i Salomos sted.
REHABEAM BLIR KRONET«Rehabeam drog til Sikem; for hele Israel var kommet til Sikem for å gjøre ham til konge» (1. Kong. 12, 1).
Å arrangere en slik samling, tok nok noe tid i de dager. Jeroboam hadde sine venner, og det ble raskt sendt beskjed til ham i Egypt om at Salomo var død. Nå kalte de ham hjem til samlingen i Sikem.
«Da kom han og hele Israels menighet og talte til Rehabeam og sa: Din far gjorde vårt åk tungt; men lett nå du den hårde tjeneste og det tunge åk som din far la på oss! Så vil vi tjene deg» (1. Kong. 12, 3 - 4).
Rehabeam bad dem da å gå bort i tre dager, så skulle de igjen komme til ham. Så rådførte Rehabeam seg med de gamle, som hadde gjort tjeneste hos Salomo mens han levde. De rådet ham til å lyde folket og rette seg etter dem og gi gode ord til svar, for da ville de forbli hans tjenere for alltid.
Dette rådet brydde han seg ikke om. Han rådførte seg med de unge som var vokst opp sammen med ham, og nå var i hans tjeneste. Han spurte dem hva han skulle svare folket på deres spørsmål. De rådet ham til å gi dette svar:
«Min lillefinger er tykkere enn min fars midje; har nå min far lagt et tungt åk på dere, så vil jeg gjøre deres åk ennå tyngre; har min far tuktet dere med sveper, så vil jeg tukte dere med skorpioner» (1. Kong. 12, 10 - 11).
Tre dager etter møtte Rehabeam folket, og gav dem et hårdt svar slik som de unge menn hadde rådet ham til. «Kongen hørte ikke på folket; for Herren styrte det så forat hans ord skulle bli oppfylt, det som Herren hadde talt til Jeroboam, Nebats sønn, ved Akia fra Silo» (v. 15).
Da hele folket så at kongen ikke hørte på dem, svarte de kongen og sa: «Hva del har vi i David? Vi har ingen lodd i Isais sønn. Til dine telt, Israel! Se nå selv til ditt hus, David! Så drog Israel hjem igjen. Bare over de Israels barn som bodde i Judas byer, ble Rehabeam konge» (v. 16 - 17). Da ble Adoram sendt til disse som ikke lenger ville tjene kongen, han hadde oppsyn med pliktarbeidet. Men hele Israel stenet ham så han døde, og Rehabeam måtte i all hast springe opp i sin vogn og flykte til Jerusalem. Slik falt Israel fra Davids hus, og riket ble delt i to deler: Juda med Benjamin og hovedstaden Jerusalem var den ene. Resten av landet, med ti stammer, ble kalt Israel.
Hele Israel visste at Jeroboam var kommet hjem, og de kalte ham nå til en ny folkeforsamling og gjorde ham til konge over Israel. Bare Juda stamme (medregnet Benjamin) holdt seg til Davids hus.
Da Rehabeam kom tilbake til Jerusalem samlet han de våpenføre menn av Judas hus og Benjamins stamme.  Det var 180.000 krigsmenn, og nå ville han at de skulle dra til krig mot Israel og vinne riket tilbake.
Da kom Herrens ord til Semaja, den Guds mann; han fikk beskjed om å bringe et budskap til Rehabeam og hele folket som var samlet med ham, og han sa:«Så sier Herren: Dere skal ikke dra opp og stride mot deres brødre, Israels barn. Vend hjem igjen hver til sitt hus! For det som har hendt, er kommet fra meg» (12, 24). Dette ord var de lydige mot, og alle drog hjem, hver til sitt.
JEROBOAM FALLER FRA HERRENJeroboam gjorde Sikem til en fast by og bosatte seg der. Han bygget også Pnuel om til fast by. Han begynte å tenke ved seg selv: «Riket kunne snart komme tilbake til Davids hus; dersom dette folk drar opp for å bære frem offer i Herrens hus i Jerusalem, så vil deres hjerte igjen vende seg til deres herre Rehabeam, Judas konge, og så vil de drepe meg og vende tilbake til Judas konge Rehabeam» (1. Kong. 12, 26 - 27). Jeroboam greide ikke å sette sin lit til Gud, og overlate sin sak til ham. Han begynte i stedet selv å tenke ut hva han skulle gjøre.
«Og kongen holdt råd, og så gjorde han to gullkalver; og han sa til folket: Dere har nå lenge nok dratt opp til Jerusalem; se, her er dine guder, Israel, som førte deg opp fra Egyptens land. Og han stilte den ene opp i Betel, og den andre satte han i Dan. Dette ble en årsak til synd; folket gikk like til Dan for å trede frem for den ene av dem. Han bygget også hus på offerhaugene og gjorde hvem han ville av folket til prester, enda de ikke var av Levis barn.
Og Jeroboam holdt en fest i den åttende måned ... i likhet med festen i Juda, og han ofret på alteret. Således gjorde han i Betel; han ofret til kalvene som han hadde gjort, og han lot dem som han hadde gjort til prester ved offerhaugene, gjøre tjeneste i Betel, og han ofret på det alter han hadde gjort i Betel ... den måned som han hadde valgt etter sitt eget hode. Da holdt han en fest for Israels barn og ofret på alteret og brente røkelse» (12, 28 - 33). Mange av prestene og levittene som Jeroboam ikke ville ha noe med å gjøre, og andre som fryktet Gud, gikk derfor over til Rehabeam.
Jeroboam valgte sin egen vei, uten å holde seg til de bud Gud hadde gitt, uten å vente på Gud, for å forstå hva han ville han skulle gjøre. Men om Jeroboam glemte Gud, så glemte ikke Gud ham:
«Men da kom det på Herrens bud en Guds mann til Betel fra Juda, nettopp som Jeroboam stod ved alteret for å brenne røkelse» (1. Kong. 13,1). Han ropte mot alteret på Herrens bud og sa at det skulle fødes en sønn for Davids hus som skulle hete Josias, og på dette alteret skulle han ofre offerhaugens prester, dem som brant røkelse der, og det skulle brennes menneskeben på det. (Dette skjedde siden, se i 2. Krøn. 23, 15 - 20.) «På samme tid forkynte han et tegn og sa: Dette er tegnet på at Herren har talt: Alteret skal revne, og asken som er på det skal spredes.
Da kong Jeroboam hørte de ord som den Guds mann ropte mot alteret i Betel, rakte han ut sin hånd fra alteret og sa: Grip ham! Men hånden som han rakte ut mot ham, visnet, og han kunne ikke dra den inn igjen. Og alteret revnet, og asken spredtes fra alteret, det var det tegn som den Guds mann hadde forkynt på Herrens bud.
Da tok kongen til orde og sa til den Guds mann: Bønnfall Herren din Gud og be for meg at jeg må kunne dra min hånd til meg igjen! Og den Guds mann bønnfalt Herren, og kongen kunne dra sin hånd til seg igjen - den blev som den hadde vært før.
Da sa kongen til den Guds mann: Kom hjem med meg og vederkveg deg og la meg få gi deg en gave! Men den Guds mann sa til kongen: Om du gav meg halvdelen av ditt hus, ville jeg dog ikke gå hjem til deg; på dette sted vil jeg verken ete brød eller drikke vann. For dette bud fikk jeg av Herren: Du skal verken ete brød eller drikke vann, og du skal ikke vende tilbake den vei du gikk. Så tok han avsted en annen vei og vendte ikke tilbake den vei han var kommet til Betel» (1. Kong. 13, 3 - 10).
PROFETEN PÅ HJEMVEITil tross for profetens troskap mot Gud i møtet med kong Jeroboam ved alteret i Betel, er det underlig å se hvordan det gikk ham på vei tilbake.
I Betel bodde det en gammel profet. Sønnene hans kom og fortalte sin far det som hadde skjedd da den Guds mann var kommet til Jeroboam, og de ord han hadde talt. Da de hadde fortalt det, spurte faren hvilken vei profeten hadde tatt. Sønnene hadde sett det, og han bad sine sønner om å sale eselet. Så red han avgårde etter profeten.
Han fant ham sittende under et terebinte-tre, og spurte om han var den Guds mann som var kommet fra Juda. «Ja - det er jeg», svarte han. Så bad den gamle ham om å komme med hjem og få seg mat. Da sa den Guds mann igjen det samme som han hadde sagt til Jeroboam, at han ikke skulle ete eller drikke på veien, og derfor ikke kunne eller ville gå med hjem til ham.
Så sier den gamle profeten: «Jeg er også en profet likesom du, og en engel har talt et ord til meg fra Herren og sagt: Få ham med deg tilbake til ditt hus, så han kan få seg mat og drikke!» (1. Kong. 13, 18). Men han løy for ham når han sa det. Og den Guds mann lot seg forlede til å høre på et menneske fremfor på det Gud hadde talt til ham, og gikk med ham hjem og spiste og drakk hos ham.
Mens de satt til bords, kom det virkelig et ord fra Herren til den gamle profet i Betel som hadde lokket den andre hjem til seg, han ropte det til ham: «Så sier Herren: Fordi du var gjenstridig mot Herrens ord og ikke holdt det bud Herren din Gud gav deg, men vendte tilbake og åt og drakk på det sted hvor han hadde sagt til deg: Du skal verken ete brød eller drikke vann der, så skal ditt lik ikke komme i dine fedres grav» (1. Kong. 13, 21 - 22).
Da han hadde spist og drukket, salte han eselet for ham. Profeten fra Juda drog avsted, men på veien kom en løve imot ham og drepte ham, og han ble liggende i veien. Eselet ble stående like ved, og løven ble også stående ved liket. Noen som reiste forbi så dette, og fortalte det da de kom til Betel.
Da den gamle profeten hørte det, sa han: «Det er den Guds mann som var gjenstridig mot Herrens ord; derfor har Herren gitt ham i løvens vold, og den har sønderrevet og drept ham etter det ord som Herren hadde talt til ham» (v. 26). Så bad han sine sønner sale eselet, og han drog avsted og fant liket av profeten og eselet og løven stående like ved. Løven hadde ikke gjort noe mer med den døde eller med eselet. Den gamle profet førte da den døde tilbake på eselet, for å holde sørgehøytid og begrave ham. Han la ham i sin egen grav, og ropte: Ve, min bror! Etterpå bad han sine sønner at han måtte legges i samme grav når han døde. «I skal legge mine ben ved siden av hans ben. For det ord skal gå i oppfyllelse som han på Herrens bud ropte mot alteret i Betel og mot alle offerhaugenes helligdommer i Samarias byer» (v. 31 - 32).
Heller ikke etter dette vendte Jeroboam om fra sin onde vei - men fortsatte å gjøre hvem han ville til prester. »Og dette ble årsak til synd for Jeroboams hus og til at det ble utryddet og utslettet fra jorden» (v. 34).
JEROBOAM DØR«På den tid ble .. Jeroboams sønn, syk» (1. Kong. 14, 1). Da sa Jeroboam til sin hustru at hun skulle forkle seg og gå til Silo, til profeten Akia, han som hadde sagt at Jeroboam skulle bli konge. Han bad henne ta med ti brød, noen kaker og en krukke med honning til ham, så ville han si hvordan det skulle gå med gutten.
Jeroboams hustru gjorde dette, og kom til Akia i Silo. Han kunne ikke lenger se «for hans øyne var stive av alderdom» (1. Kong. 14, 4). Herren hadde talt til Akia, og sagt at Jeroboams hustru skulle komme for å høre hva han ville si, og at hun ville late som hun var en fremmed.
«Da nu Akia hørte lyden av hennes fottrinn i døren, sa han: Kom inn, Jeroboams hustru! Hvorfor later du som du er fremmed? Det er pålagt meg å forkynne deg et hårdt budskap. Gå og si til Jeroboam: Så sier Herren, Israels Gud: Jeg har opphøyet deg midt iblant folket og satt deg til fyrste over mitt folk Israel og revet riket fra Davids hus og gitt deg det, men du har ikke vært som min tjener David, som holdt mine bud og fulgte meg av alt sitt hjerte, så han ikke gjorde annet enn det som rett var i mine øyne; men du har båret deg verre at enn alle de som har vært før deg, og er gått avsted og gjort deg andre guder og støpte billeder og således vakt min harme, og du har kastet meg bak din rygg.
Derfor vil jeg føre ulykke over Jeroboams hus og utrydde av Jeroboams ætt alle menn, både umyndige og myndige i Israel, og jeg vil feie etter Jeroboams hus, som en feier vekk skitt, til det ikke er noe igjen. Den av Jeroboams ætt som dør i byen, skal hundene fortære, og den som dør på marken, skal himmelens fugler fortære, for så har Herren talt.
Stå nå du opp og gå hjem! Så snart dine føtter treder inn i byen, skal barnet dø. Og hele Israel skal holde sørgehøytid over ham, og de skal begrave ham; han er den eneste av Jeroboams hus som skal komme i grav, fordi han var den eneste i Jeroboams hus hos hvem det fantes noe som Herren, Israels Gud, hadde velbehag i. Men Herren skal oppreise seg en konge over Israel som skal utrydde Jeroboams hus den samme dag. Dog, hva sier jeg? Allerede nå er det skjedd.
Og Herren skal slå Israel, så det blir som sivet som vugger hit og dit i vannet, og han skal rykke Israel opp av dette gode land som han gav deres fedre, og strø dem omkring bortenfor elven (Eufrat), fordi de har gjort seg Astartebilleder og vakt Herrens harme. Og han skal gi Israel i fiendevold for de synders skyld som Jeroboam har gjort, og som han har fått Israel til å gjøre» (1. Kong. 14, 6 - 16).
Så stod Jeroboams hustru opp og gikk hjem. I det samme hun trådte på dørterskelen til huset, døde gutten. De begravde ham, og hele Israel holdt sørgehøytid over ham, slik Akia hadde sagt.
Jeroboam var konge i tjueto år, så døde han, og ble begravet hos sine fedre. Hans sønn Nadab ble konge i hans sted. Han regjerte bare to år i Israel. «Han gjorde hva ondt var i Herrens øyne, og vandret på sin fars vei og i hans synd, den som han hadde fått Israel til å gjøre» (1. Kong. 15, 26).
En mann, Baesa, fikk i stand en sammensvergelse mot Nadab. Baesa slo Nadab ihjel, mens han og Israels hær var i krig med filistrene. De beleiret da Gibbeton. Så gjorde Baesa seg til konge, og samme dag slo han alle av Jeroboams ætt i hjel; «han lot ikke en levende sjel bli tilbake av Jeroboams hus, men utryddet det etter det ord Herren hadde talt ved Akia fra Silo; dette skjedde for de synders skyld som Jeroboam hadde gjort, og som han hadde fått Israel til å gjøre, og fordi han hadde vakt Herrens, Israels Guds harme» (v. 29 - 30).
BAESA, ELA, SIMRI, OMRI OG AKABBaesa var blitt konge i Israel, og regjerte i tjuefire år, og «han gjorde hva ondt var i Herrens øyne, og vandret på Jeroboams vei og i hans synd, som han hadde fått Israel til å gjøre» (v. 34). Men Gud fulgte med, og sendte bud til Baesa ved en profet:
«Og Herrens ord kom til Jehu, Hananis sønn, og det lød slik: Fordi jeg opphøyet deg av støvet og satte deg til fyrste over mitt folk Israel, men du har vandret på Jeroboams vei og fått mitt folk Israel til å synde, så de vekker min harme ved sine synder, så vil jeg nå feie etter Baesa og hans hus og gjøre med ditt hus som med Jeroboams, Nebats sønns hus. Den av Baesas ætt som dør i byen, skal hundene fortære, og den av hans ætt som dør på marken, skal himmelens fugler fortære» (1. Kong. 16, 1 - 4). Baesa døde etter en lang regjeringstid, og ble begravet i Tirsa, der han bodde. Profetien ble ikke lenge etter oppfylt over hans hus.
Baesas sønn Ela ble konge etter ham. Han var konge i to år. Men Gud var vred over ugudeligheten, som også Ela levde i, og over at Baesa så skånsesløst hadde gått fram mot Jeroboams hus, midt i at han og hans hus fortsatte på den onde vei.
Simri var en av offiserene i Israels hær. En gang kong Ela hadde drukket seg full hos slottshøvdingen i Tirsa, kom Simri og slo ham i hjel, og ble selv konge i hans sted. Så slo han hele Baesas hus i hjel, ikke én i hans ætt fikk bli i live, heller ikke hans venner. Slik hadde da også Herren talt ved profeten Jehu, for de synders skyld både Baesa og Ela hadde levd i.
Men Simri hadde ikke makten lenge, bare i syv dager. Da soldatene ute i leirene hørte at Simri hadde fått i stand en sammensvergelse mot Ela, gjorde de hærføreren Omri til konge over Israel.
Så drog Omri opp med hele hæren, og beleiret Tirsa. Da Simri så at byen var inntatt, gikk han inn i borgen i kongens hus, tente på, og brente selv inne i den. Han levde også i Jeroboams synder og hadde ikke Guds velbehag over livet.
Etter dette ble folket delt. Halvdelen holdt med Omri, og resten holdt med en som het Tibni. Men de som holdt med Omri fikk overmakten, og Tibni døde (det står ikke hvorfor) og Omri ble konge. Han regjerte i tolv år. «Han kjøpte Samaria-fjellet av Semer for to talenter sølv; og han bygget en by på fjellet og kalte den Samaria etter Semer, som hadde eid fjellet.
Men Omri gjorde hva ondt var i Herrens øyne; han bar seg endog verre at enn noen av dem som hadde vært før ham. Han vandret på alle Jeroboams, Nebats sønns veier og i hans synder, dem som han hadde fått Israel til å gjøre, så de vakte Herrens, Israels Guds harme ved sine tomme avguder» (1. Kong.16, 24 - 26).
Omri døde, og hans sønn Akab ble konge etter det. Dette heftet kunne fortsette videre om ham, med tiden da Elias og Elisa levde. Men det håper jeg du selv har lyst til å lese videre om i Bibelen, fra 1. Kongebok 16, 28 og helt til Jehu gjør ende på Akabs hus i 2. Kongebok kap. 10. Men først bør du lese ferdig dette heftet!
Vi gjør nå et hopp tilbake i historien, for å se hvordan det gikk med Juda-riket, da Rehabeam opptrådte så overmodig overfor Israels folk, så de ikke lenger ville tilhøre hans rike.
REHABEAMS LIVRehabeam, Salomos sønn, flyktet til Jerusalem da Israels ti stammer løsrev seg fra hans rike i Sikem. Han var førtien år gammel da han ble konge i Juda, og regjerte i sytten år. Vi har allerede lest hvordan avgudsdyrkelsen kom inn ved Jeroboam. Mange prester og levitter kom da til Rehabeam fra resten av Israel. «Og med dem fulgte fra alle Israels stammer de som vendte sitt hjerte til å søke Herren, Israels Gud; de kom til Jerusalem for å ofre til Herren, sine fedres Gud. De styrket Judas rike og trygget kongedømmet for Rehabeam, Salomos sønn, i tre år, for i tre år vandret de på Davids og Salomos vei» (2. Krøn. 11, 16 - 17). Rehabeam satte sine sønner til å styre i forskjellige deler av landet, og Abia over de andre. (I 1. Kongebok kalles han Abiam. Det er  to navneformer, jeg velger formen Abia her.)
«Men da Rehabeams kongedømme var blitt trygget, og han var blitt mektig, forlot han Herrens lov, og hele Israel med ham» (2. Krøn. 12, 1). De vakte Guds nidkjærhet og vrede mot seg, mer enn noen gang før. Også i Juda ble det nå bygget offerhauger og Astartebilleder «på hver høy bakke og under hvert grønt tre», slik hedningefolkene gjorde. Det var til og med tempel-bolere i landet, folk som drev utukt til ære for avgudene. Slike ugudelige skikker tok de etter fra hedningefolkene. Gud så dette:
I det femte år Rehabeam styrte, ble de så angrepet fra Egypten av kongen der, Sisak. Han herjet flere steder i landet, og kom mot Jerusalem. «Da kom profeten Semaja til Rehabeam og Judas høvdinger, som hadde samlet seg i Jerusalem av frykt for Sisak, og han sa til dem: Så sier Herren: Dere har forlatt meg, derfor har også jeg forlatt dere og gitt dere i Sisaks hånd. Men Israels høvdinger og kongen, ydmyket seg og sa: Herren er rettferdig. Og da Herren så at de hadde ydmyket seg, kom Herrens ord til Semaja, og det lød således: De har ydmyket seg, jeg vil ikke ødelegge dem, men la dem såvidt bli frelst, og min harme skal ikke bli utøst over Jerusalem ved Sisak; dog skal de bli hans tjenere, og få kjenne hva forskjell det er på å tjene meg og å tjene hedningelandenes konger» (2. Krøn. 12, 5 - 8). De måtte gi fra seg av Israels rikdommer til Sisak, han tok alle skattene i Herrens hus og i kongens hus, alle gullskjold Salomo hadde laget. Det var en måte de kjøpte seg fred på, ved å gi dette fra seg.
Deretter fikk Rehabeam laget kobberskjold i stedet, til bruk i vaktstyrken for kongens hus. «Fordi Rehabeam ydmyket seg, vendte Herrens vrede seg fra ham; han ville ikke ødelegge ham aldeles, og det fantes likevel ennå noe godt i Juda» (2. Krøn. 12, 12). Rehabeam og Jeroboam var stadig i krig. Rehabeam døde etter sytten års regjeringstid. Han var blitt konge da han var førtien år gammel. «Han gjorde hva ondt var; for han vendte ikke sitt hjerte til å søke Herren» (2. Krøn. 12, 14). Sønnen Abia  tok over som konge etter Rehabeam.
ABIAOm Abia stÃ¥r det: «Han regjerte tre Ã¥r i Jerusalem. ... Han vandret i alle de synder som hans far hadde gjort før ham, og hans hjerte var ikke helt med Herren hans Gud, som hans far (oldefar) Davids hjerte hadde vært; men for Davids skyld lot Herren hans Gud en lampe brenne for ham i Jerusalem, ved at han oppreiste hans sønn etter ham og lot Jerusalem bli stÃ¥ende, fordi David gjorde hva rett var i Herrens øyne, og i hele sitt liv ikke vek av fra noe av det han hadde befalt ham, unntatt det som hendte med hetitten Uria» (1. Kong. 15, 2 - 5). Â
Jeroboam var fremdeles konge i Israels rike, og det var stadig ufred. Nå ville Abia ta tilbake Israel, det hans far Rehabeam ikke hadde klart. Han samlet sin hær til slag, Abia i Juda hadde fire hundre tusen stridsmenn, men Jeroboam i Israel hadde dobbelt så mange. Abia stod fram på en høyde og ropte over til Israels hær, at de burde vite at Gud hadde gitt kongedømmet til Davids hus for evig tid. «Men Jeroboam, Nebats sønn, Salomos tjener, gjorde opprør... og det samlet seg om ham en flokk løse folk og onde mennesker, og de satte seg med vold opp imot Rehabeam ... og han var ung og motløs, og kunne ikke stå seg mot dem. Og nå tenker dere at dere kan stå dere mot Herrens kongedømme, som Davids sønner har i hende, fordi dere er en stor hop og har hos dere gullkalver som Jeroboam lot gjøre forat de skulle være deres guder. Har dere ikke jaget bort Herrens prester, Arons sønner, og levittene og selv gjort dere prester, som folkene i hedninge-landene gjør? ... Men vår Gud er Herren, vi har ikke forlatt ham, og sønner av Aron tjener Herren som prester, og levittene utfører sitt arbeid; ... vi tar vare på hva Herren vår Gud vil ha varetatt, men dere har forlatt ham. Sannelig, Gud er med oss, han er vår fører, og vi har hans prester med larmtrompetene for å blåse til strid mot dere. Dere Israels barn, strid ikke mot Herren, deres fedres Gud! For det vil ikke lykkes for dere! (2. Krøn. 13, 6 - 12)
Det er en underlig blanding av historietilpasning og fromme tanker Abia her holder fram! Men Gud var tross alt med, han mente det nok godt, og han gav Gud ære. Men Jeroboam angrep dem fra to kanter. Da Judas folk oppdaget det, ropte de til Herren - prestene blåste i trompetene og Judas menn oppløftet krigsropet, og Gud lot Jeroboam og hans hær bli slått av Juda. Det falt fem hundre tusen menn av Israel. «Slik ble Israels barn den gang ydmyket; men Judas barn ble sterke, fordi de satte sin lit til Herren, sine fedres Gud» (2. Krøn. 13, 18). Juda tok flere byer fra Israel, og Jeroboam døde en tid etter.
Tross Gud slik velsignet dem fordi de satte sin lit til ham i dette slaget, fortsatte de å vekke hans harme ved å holde seg til avgudene. Abia regjerte bare i tre år i Juda, og han «la seg til hvile hos sine fedre» i Davids stad. Abias sønn Asa ble konge etter ham.
ASA BLIR KONGE«Og Abia la seg til hvile hos sine fedre, og  ble begravet i Davids stad, og hans sønn Asa ble konge i hans sted. I hans dager hadde landet ro i ti år. Asa gjorde hva godt og rett var i Herrens, hans Guds øyne. Han fikk bort de fremmede guders altere og offerhaugene og sønderbrøt støttene og hugg Astarte-billedene i stykker. Og han bød Juda å søke Herren, deres fedres Gud, og holde loven og budene. I alle Judas byer fikk han bort offerhaugene og solstøttene og riket hadde ro under ham» (2. Krøn. 14, 1 - 5).
Han sa til Judas folk: La oss bygge disse byer og reise murer og tårn, porter og bommer omkring dem! Ennå råder vi fritt over landet, fordi vi har søkt Herren vår Gud, vi har søkt ham, og han har gitt oss ro på alle kanter. Så tok de til å bygge, og det lyktes for dem» (2. Krøn. 14, 7).
Asa hadde nå en hær på 300.000 mann av Juda og 280.000 mann av Benjamin. En hær fra Etiopia kom opp mot dem med en million soldater. Hærene ble stilt opp mot hverandre. «Da ropte Asa til Herren, sin Gud og sa: Herre, for deg gjør det ingen forskjell, enten du hjelper den mektige eller den maktesløse. Hjelp oss, Herre vår Gud! Til deg setter vi vår lit, og i ditt navn er vi gått mot denne store mengde. Herre, du er vår Gud; la ikke et menneske stå seg mot deg! Da lot Herren etioperne bli slått av Asa og Juda, og etioperne flyktet» (2. Krøn. 14, 11 - 12). Asas hær forfulgte dem, ingen ble i live - de ble knust av Herren og hans hær. Alt etioperhæren hadde med seg ble hærfang, rikdommer Judas menn kunne føre med seg hjem, også fra landet de drog inn i for å forfølge fienden.
Da kom Guds ånd over profeten Asarja, og han kom til Asa og sa: «Hør på meg, Asa og hele Juda og Benjamin! Herren er med dere når dere er med ham, og dersom dere søker ham, skal han la seg finne av dere; men dersom dere forlater ham, skal han forlate dere. - I lange tider var Israel uten sann Gud og uten prest som lærte dem, uten lov. Da vendte de i sin trengsel om til Herren, Israels Gud, og søkte ham, og han lot seg finne av dem. Og i de tider kunne ingen ferdes trygt, hverken ute eller hjemme; for det rådet stor uro blant alle dem som bodde her i landene. Da støtte folk mot folk og by mot by, så de knustes; for Gud voldte uro iblant dem med alle slags trengsler. - Men vær dere frimodige og la ikke deres hender synke! Dere skal få lønn for deres gjerning» (2. Krøn. 15, 2  - 7)
«Da Asa hørte disse ord ... fattet han mot og sørget for å få bort de vederstyggelige avgudsbilleder i hele Judas og Benjamins land og i de byer han hadde inntatt i Efraim-fjellene, og han satte i stand Herrens alter, som stod foran Herrens forhall» (v. 8).
«Så samlet han hele Juda og Benjamin og de fremmede fra Efra´im og Manasse og Simeon som bodde blant dem; for mange gikk over til ham fra Israel, da de så at Herren, hans Gud, var med ham ... og de ofret samme dag til Herren ... av det hærfang de hadde tatt med seg. Og de gjorde en pakt om at de ville søke Herren, sine fedres Gud, av alt sitt hjerte og av all sin sjel, og at hver den som ikke søkte Herren, Israels Gud, skulle drepes, enten han var en liten eller en stor, mann eller kvinne. Og de sverget Herren troskap med høy røst og jubelrop og under trompeters og basuners lyd. Og hele Juda gledet seg over eden; for av alt sitt hjerte hadde de svoret den, og med all sin vilje søkte de ham, og han lot seg finne av dem, og Herren gav dem ro rundt omkring» (2. Krøn. 15, 9 - 15).
Etter dette avsatte han sin mor fra hennes verdighet og ødela det gruelige avgudsbillede hun hadde fått laget, han knuste det og brente det i Kidrons dal. «Men offerhaugene ble ikke nedlagt i Israel; likevel var Asas hjerte helt med Herren så lenge han levde. ... Og det var ingen krig før i det fem og trettiende år av Asas regjering» (2. Krøn. 15, 17 - 19).
 På den tid var Baesa blitt konge i Israel etter Nadab, Jeroboams sønns, korte regjeringstid. Etter at Asa hadde vært konge i trettiseks år, begynte Baesa å bygge festningsverker i Rama, for å hindre enhver å dra fra eller til Asa, Judas konge.
Men Asa sendte da sine tjenere med rike gaver til kongen i Syria, Benhadad, og sa: «Mellom deg og meg er det jo et forbund, som det var mellom min far og din far. Her sender jeg deg en gave av sølv og gull; bryt nå ditt forbund med Baesa, Israels konge, så han må dra bort fra meg!» (1. Kong. 16, 19)
Benhadad hørte på Asa, og sendte sin hær mot Israel i nord. Da Baesa hørte det, sluttet han å bygge festningsverkene i Rama, og slo seg til ro i Tirsa. Asa kommanderte da alle menn i Juda, ingen var unntatt, til å føre bort stenene og tømmeret Baesa hadde brukt i Rama. Med det bygde han festningsverk i Geba og Mispa.
«På den tid kom seeren (profeten) Hanani til Judas konge Asa og sa til ham: Fordi du satte din lit til kongen i Syria og ikke til Herren din Gud, derfor er syrerkongens hær sluppet ut av dine hender. Var ikke etioperne og libyerne en stor hær med stridsvogner og hestfolk i stor mengde? Men fordi du den gang satte din lit til Herren, gav han dem i din hånd. For Herrens øyne farer over all jorden forat han med sin kraft kan støtte den hvis hjerte er helt med ham. Du har båret deg uforstandig at i dette; for fra nå av skal du alltid ha krig.
Men Asa harmedes på seeren og satte ham i fangehuset; så vred var han på ham for dette. På samme tid fór han også hårdet fram mot andre av folket» (2. Krøn. 16, 7 - 10).
Da Asa hadde vært konge i trettini år fikk han en sykdom i føttene som ble verre og verre, men selv i sin sykdom søkte han bare til legene og glemte Herren. Han døde etter å ha vært konge i førtien år. Hans sønn Josafat ble konge i hans sted.
Josafat, Judas konge, levde samtidig med at Akab var konge i Israel. Josfat vandret på sin far, Asas vei, fryktet Gud og gjorde hva rett var i hans øyne. Det som skjedde under Josafat og Akab vil du kunne lese om fra 16. kapittel av i 1. Kongebok, og fra 17. kapittel i 2. Krønikebok.
I hele 1. og 2. Kongebok og i 2. Krønikebok står det om Israel og Judas konger, vekselvis og tildels blandet inn i hverandre, til de ble bortført til Babel. Jeg håper den som leser dette får lyst å lese mer selv!
ETTERORDVi har lest hvordan både kongene og folket tok det i Israel - og hvordan Gud hadde sin hånd med i det hele, så hver fikk igjen etter sin gjerning.
I den nye pakt er Jesus vår konge. Han er den fullkomne, rene, verdige konge som vi skal tjene. Vi ser det var ikke så mye greie på de fleste av disse kongene du har lest om her.
Det vi først og fremst kan lære, er hvordan Gud følger med, og at man må høste det man sår. Gud lønner dem som i trofasthet og kjærlighet holder seg til ham, og legger vinn på å gjøre det som er rett og sant og godt mot alle andre, etter Guds lover og bud.
Må Gud finne velbehag i hver av oss, finne oss rene for det onde og vise til det gode - som Paulus formaner. Ved å lese i Bibelen og slik lære Gud og hans vilje å kjenne, vekkes vi til gudsfrykt, til å vike fra det onde og velge det gode.
Med Jesus som vår konge hører vi himlenes rike til. Vi er satt i himmelen, og har himlenes rike inni oss. Bedre rike kan ingen tilhøre på denne jord. Ved trofasthet mot vår konge, helt inntil enden, venter rettferdighetens krans for hver den som bevarer troen og fullender løpet i trofast tjeneste for vår Herre og Mester. La oss gjøre det!
