Eksegese av Fader Vår!
Som betyr: Eksegese er en teologisk disiplin der bibelske tekster fortolkes. Eksegese er den kommenterende og problemdrøftende gjennomgang av en bibelsk tekst, som følger etter et tekstnært forarbeid (oversettelse og tekstkritikk) og en kort beskrivelse av tekstens form og innhold (parafrase).
Espen Dahlgren Doksrød
Matt. 6. 9 Slik skal dere da be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
10 La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
11 Gi oss i dag vårt daglige brød,
12 og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
13 Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
[For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.]
1. Disposisjon
Jeg vil i denne oppgaven utføre en eksegese av Matt. 6,9-13. I oppgaveteksten blir det poengtert at det er form og innhold som skal gjøres rede for. Momentene ’bakgrunn og tilblivelse’ og ’virkningshistorie’, som vil være relevante i en full eksegese, blir derfor ikke gjort rede for i denne oppgaven.
2. Form
2.1 Sjanger
Perikopen står i Matteus evangeliet, som kategoriseres under sjangeren evangelium. Kjennetegnet ved denne sjangeren er i all hovedsak at hovedpersonen i skriftene er Jesus fra Nasaret. Min perikope er utdrag av en lengre tale. Det er dog viktig å merke seg at perikopen i all hovedsak er en bønn, altså en henvendelse som er ment å gjelde fra mennesker til overnaturlige makter, i dette tilfellet den monoteistiske Gud. Det er derfor nærliggende å ikke definere den innenfor èn sjanger. Det mest riktige å si da er at perikopen er en sjangeroverlapping mellom tale og bønn.
Bønnen har svært mye til felles med jødiske bønner -hovedbønnen i synagogen kalles Atten-bønnen og bønnen inneholder i likhet med perikopens bønn lovprisning, bønn om syndstilgivelse, bønn om mettelse og at Gud skal være den ene sanne leder. Man ser her flere likhetstrekk med perikopens bønn. En enda nærere forbindelse finner man i kaddisj-bønnnen, en arameisk bønn, som både har lovprisningen, bønn om at hans navn skal holdes hellig og at ’Hans salvede’ må komme. Man kan ikke si sikkert om forfatteren tok utgangspunkt i disse bønnene når bønnen i perikopen ble formet, men både innhold og mønster i hver av bønnene kan sterkt tyde på det. En ting som iallefall sees på som svært sikkert, er at bønnen tar utgangspunkt i generell jødisk bønnetradisjon. Dette underbygges også av at hele evangeliet etter Matteus er sterkt preget av en jødisk bakgrunn og tradisjon.
2.2 Fjernkontekst
Evangeliet etter Matteus har en narrativ grunnstruktur. Med dette menes det at forfatteren av evangeliet har et fortellende preg i sin tilnærmelse til stoffet. Det forekommer allikevel fem ganger i evangeliet at denne grunnstrukturen blir stykket opp med omfattende taleavsnitt. Disse talene blir holdt av Jesus fra Nasaret. Perikopen befinner seg innenfor det første av disse taleavsnittene, nærmere bestemt kapittel 5-7, en tale kalt Bergprekenen. Det er derfor naturlig å fastsette dette til å være perikopens fjernkontekst.
2.3 Nærkontekst
Kapittel 5-7 har igjen flere tematiske inndelinger. Perikopen står i et avsnitt som handler om hva man skal gjøre i forhold til hva som kan virke som det øyensynlig naturlige, det normmessige i datidens kultur. To vers før perikopen står det at Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik som hedningene gjør (Matt 6:5a). På samme måte står det noe tidligere en lignende beskrivelse som henviser til almisser (Matt 6:2a). Begge disse temaene blir avsluttet med utsagnet Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg. Noen vers etter perikopen følger det samme mønsteret, her med faste som temaet. Innenfor alle disse temaene er det et fokus på at ting skal skje i det skjulte, at man ikke på noen måte skal strebe etter å vise hva man gjør. Det Jesus fra Nasaret her poengterer, er noe som er blitt kalt ”den nye fromhet”, handlingsmønsteret som blir presentert omtales gjerne som fromhetsgjerningene. Av undertemaene i ”den nye fromhet” er temaet for perikopen bønn. Da perikopen er en del av Jesus fra Nasarets sin tale under temaet ”den nye fromhet”, settes nærkonteksten til det som omhandler dette temaet i fjernkonteksten, nærmere bestemt Matt 6:1-18.
2.4 Struktur
Perikopen kan inndeles på følgende måte:
9a: Introduksjon til læren
9b: Tiltale
9c-10: 3 bønner om Guds sak
11-13a: 3 bønner som fokuserer på menneskers behov
13b: Avsluttende lovprisning
3. Innholdsanalyse
3.1 Vers 9a
Denne introduksjonen er en formaning fra Jesus fra Nasaret, som tar utgangspunkt i de foregående versene. Der kommer det frem at en bønn ikke skal bes med mange ord, jfr. avsnittet om nærkontekst. En annen formaning som også har kommet frem tidligere, jfr. Matt 6:5-6, er at man ikke skal be for å vise seg frem for folk, men at man skal be i det skjulte. Alt i alt er denne introduksjonen den endelige formaningen før selve bønnen blir presentert.
3.2 Vers 9b
Det første å bite seg merke i her, er Vår Far. I evangeliet etter Lukas, i 11:2, hvor en iøynefallende lik bønn blir presentert, brukes kun ordet Far. Dette ordet er også Jesu tiltale til Gud i bønn, jfr. 11:25f og Mark 14:36. Dette kan tyde på at Lukas’ bønn er den opprinnelige og at ordet vår her er satt inn for å tilpasse bønnen til bruk i liturgiske anretninger. Det er nemlig kun i denne konteksten Jesus fra Nasaret bruker uttrykket Vår Far. I andre bønner sier han min Far, en talemåte som viser at hans forhold til Gud er av en annen karakter enn disiplenes. Når det kommer til denne bønnen, blir den formulert i et flertall for å kunne favne om andre enn han selv, og tiltalen legger med dette opp til at dette er en bønn som kan brukes av enhver. Tiltalen inneholder også en beskrivelse av at mottakeren Vår Far er den som er i himmelen. Allerede i innledningen av bønnen kommer det altså frem at dette er et budskap til den opphøyede, og setter perspektivet et annet sted enn om det kun hadde stått Vår Far, noe som også kunne ha blitt tolket verdslig. Å betegne Gud som den som er i himmelen, går igjen flere ganger i Matteusevangeliet, man finner dette blant annet i 5:16, 5:45 og 18:14. Rent språkmessig er altså dette en betegnelse som kjennetegner evangeliet etter Matteus.
3.3 Vers 9c-10
Tiltalen fortalte om mottakeren av denne bønnen. I denne delen av perikopen begynner selve tilbedelsen. Det er hevet over enhver tvil at mottakeren skal være Gud. 9c, den første bønnen, gjelder navnet til Gud, at Guds navn skal holdes hellig. Dette er tydelig inspirert av Loven i GT. I Leviticus 20:7 står det Dere skal hellige dere og være hellige! For jeg er Herren deres Gud, mens det i 22:32 står Dere må ikke vanhellige mitt hellige navn, for jeg vil bli holdt hellig blant. Den første bønnen i perikopen er med dette på mange måter en bekreftelse av dette, en utfylling som også viser til Loven. For å trekke et subjekt ut av dette, kan man logisk tenke seg at med Leviticus-tekstene som utgangspunkt vil bønnen ha et innhold som kan defineres som etisk med mennesker som subjekt. Man kan dog også tenke seg at dette kan slå motsatt vei: GT inneholder mange fortellinger om at Guds navn blir vanhelliget og at han slår tilbake for å vise sine allmektige hellighet, jfr. Esek 36:22f. Dette snur det til at Gud blir subjektet, og bønnen blir da at Gud må opprettholde sin hellighet overfor mennesker. Dette er eskatologi, altså et frelse- og domsmessig syn – det er Gud selv som må bryte ned alt for å gjøre slutt på all urett. Med dette kan bønnen forstås på to ulike måter. Samtidig er det viktig å poengtere at en etisk og eskatologisk forståelse også kan sammenstilles – de utelukker ikke nødvendigvis hverandre.
I den andre bønnen er det ditt rike som blir presentert. Matteus bruker, jfr. avsnittet om vers 9b, bruker Matteus himmelbegrepet om Guds rike, men i enkelte sammenhenger også ordrett Guds rike, jfr. 6:33 og min Fars rike, jfr. 26:29. Dette underbygger selve tiltaleformen av ditt rike og viser til bønnens mottaker, underforstått Vår Far. Hovedvekten i denne bønnen ligger på det fremtidige frelsesrike. Man omtaler i denne konteksten altså en eskatologisk utgang som før eller siden kommer til å skje. Riket er å se på som nærværende i og med Jesu tilstedeværelse. Dette underbygger også de sterke forventningene som var blant kristne på den tiden da teksten ble skrevet ned. Dette er alt i alt en bønn som ilegger Guds inngrepen i bønnens ønske og det er åpenbart å tenke dette i et eskatologisk perspektiv. Samtidig kan dette også sees på som en misjonsbønn, jfr. 28:16ff. Bønnen kan altså både sees på som en form for vekst for opprettelsen av det endelige riket og som et ønske om en fullendelse av Guds løfter.
Den tredje bønnen går eksplisitt på Guds egen vilje. Definisjonen på Guds vilje blir med dette det sentrale. Dette kan ses på som de kravene han stiller til menneskene i form av hva han ønsker at de skal gjøre. Det kan også ses på som det Gud selv vil gjøre for menneskene, altså noe som kan defineres som gaver. Tilføyelsen slik som i himmelen kan i hovedsak tolkes to retninger: Den etiske tolkningen ved at på samme måte som Guds vilje adlydes i himmelen, skal den også adlydes på jorden ved at mennesker lydig følger hans ord. Den andre måten å se dette på er innenfor det eskatologiske perspektivet – jord og himmel forent, jfr. 2 Pet 3:13. Med det kan på jorden slik som i himmelen ses på som uttrykk for det totale skaperverket, både det fysiske og det metafysiske.
3.4 Vers 11-13a
Den fjerde bønnen er en bønn om brød. Betydningen av det daglige brød er omdiskutert da dette begrepet ikke finnes i noen andre kjente tekster. Det finnes flere måter å se denne betegnelsen på: Brød i overført betydning, i form av brød for eksistensen, det nødvendige brød. Luther mente at dette skulle ses på som langt mer bokstavelig, at denne bønnen nettopp omhandlet brødet som mat daglig basis. Den eldste forståelse av det, og den mest anerkjente, er at brød var den viktigste delen av det jødiske kostholdet. Daglønnen på denne tiden ble vanligvis utbetalt om kvelden. Med dette blir det daglige brød det man trengte for å leve, basisen og utgangspunktet for et liv. Sakramentmessig kan dette også ses på brødet man får i nattverden, at dette var et frampek mot innstiftelsen Jesus fra Nasaret foretok og en bekreftelse på dette måltidet, jfr. 26:26-29.
Tilgivelse er temaet for den femte bønnen. Ofeilæma, ordet som her er oversatt med skyld, betyr egentlig gjeld. Med dette menes det i bønnen at synd sørger for at man havner i gjeld til Gud. Ønsket om at man da blir tilgitt går over i forlengelsen av bønnen, noe som også gjenspeiler lignelsen i 18:21ff. Dette kan tolkes til at det er en essensiell sammenheng mellom å få tilgivelse av Gud og det å tilgi medmennesker. Tilføyelsen er med vekt på lignelsen da ikke en betingelse, men en naturlig følge som er implisert i tanken om nestekjærlighet og det dobbelt kjærlighetsbud, jfr. 22:37-40. Tilføyelsen sier at det er en sammenheng mellom det å motta tilgivelse fra Gud og det å tilgi medmennesker.
Den sjette og siste bønnen i perikopen omhandler det å bli tatt vare på og bli bevart av Gud. Luther mente at dette var to bønner. Riktignok har bønnen to deler, men siste ledd er ikke å regne som en forlengelse, men en bekreftelse av første ledd. Dette underbygges av at bindeordet men blir brukt mellom de to leddene i det som her blir definert som en bønn. Det første leddet inneholder ordet fristelse, at Gud ikke skal la oss komme i fristelse. Dette kan bli brukt om å bli satt på prøve, med en mulighet for åndelig vekst om man etter Guds begreper fullfører prøven tilfredsstillende, jfr. 1 Mos 22,1. Det er allikevel mer nærliggende å tro at den slags fristelser denne bønnen taler om er fristelser som kan medføre en svakere åndelig relasjon, eller i verste fall åndelig resignasjon. Dette bekreftes ytterligere ved bruken av fristelse senere i evangeliet, jfr. 26:41. I Luthers katekisme blir denne bønnen utdypet med at ”vi ber i denne bønn… at djevelen, verden og vårt kjød ikke må bedra oss og føre oss til vantro".
I motsetning til den negative tonen i det første leddet, er tonen positiv i det følgende: Frels oss fra det onde! Dette er en bekreftelse på det første leddet som følge av at det onde står side om side med fristelsen. Om man går tilbake til grunnteksten, er det essensielt å merke seg at det ordinære ordet for frelse, såzå, som betyr å gjøre sunn og fullstendig, er utelatt. I stedet brukes ryomai, som betyr at man reddes ut fra nød og fare. Med dette er det implisitt i begge ledd at Gud må bevare mennesker fra ondskap. Dette vil også si at via denne bønnen erkjennes verden som ond, noe som kan lede helt tilbake til syndefallet, jfr. 1 Mos 3.
3.5 13b
Dette er en lovprisning som mest sannsynlig har sine røtter i det gamle testamente, jfr. 1 Krøn 29:11. Rent språklig sett svarer denne delen av perikopen til de tre første bønnene - man kan be Gud om å la hans rike komme fordi riket er hans (…) i evighet. I flere utgaver av NT står denne lovprisningen i klaffer, den er altså isolert fra resten av teksten. Grunnen til dette er at den ikke finnes i grunnteksten, de eldste skriftene til evangeliet. Det antas derfor at den har blitt lagt til i forbindelse med bruk på gudstjenester. Rent strukturmessig er det en gammeltestamentlig implisitt jødisk skikk å avslutte en bønn med lovprisning.
4. Oppsummering
Innholdsmessig sett er bønnen et svar på spørsmål om almisser, bønn og faste. Etter tiltalen følger to sett á tre bønner. De tre første bønnene er tydelig konsentrert om Guds sak. Strukturmessig henger disse tre bønnene tett sammen. Den første bønnen kan ses på som en betingelse for de to andre. Om man holder Guds navn hellig, lar han sitt rike komme og hans vilje skje. Med i denne delkonklusjonen må det også ligge til grunn øvrig fortolkning av de enkelte bønnene. Samtidig vil dette si at selv om bønnene hver for seg kan ha sin betydning, tilsier konteksten at de ikke er isolerte bønner satt sammen, men bønner som utfyller hverandre i perikopen. Dette underbygges også av at bønnene er asyndetisk forbundet, det er ingen sideord som direkte skiller bønnene fra hverandre.
Den andre trioen av bønner er illustrasjoner på hva som ligger til grunn for livet fra et menneskelig ståsted. For å sammenligne dette med de tre første bønnene, kan man si at der de første bønnene er budskap fra mennesker til Gud om at han må bevare sin hellighet, er de siste bønnene budskap fra mennesker til Gud om at han må bevare mennesker. De tre siste bønnene er det som man trenger for å leve i verden. En god beskrivelse på disse bønnene er at de ”gir uttrykk for den omfattende omsorg fra Gud…”.
Alt i alt kan man dele opp denne perikopen i 8 ledd: Tiltale, 3 bønner om Guds sak, 3 bønner om det jordiske liv og avsluttende lovprisning.
5. Litteraturliste
5.1 Litteratur
Reidar Hvalvik / Terje Stordalen (1999) Den store fortellingen Oslo: Det Norske Bibelselskap
Hans Kvalbein (1989) Fortolkning til Matteusevangeliet Oslo: Nye Luther Forlag/ Lunde Forlag
Craig S. Keener (1999) A commentary on the Gospel of Matthew Cambridge: William B. Eerdmans Publishing Company
|
