Johannes

¹ I begynnelsen var Ordet, Ordet var fra Gud og Ordet ble gud.^{*  *}mektig

² Han var fra begynnelsen hos Gud.

³ Alt ble til gjennom ham, for uten at det ble til gjennom ham, ble ingenting til.

⁴ I ham var livet. Og Livet ble et lys for menneskene.

⁵ Og lyset skinte for dem som var i mørke, men de som var i mørke, tok ikke imot det.

⁶ Det var et menneske som var sendt av Gud. Hans navn var Johannes.

⁷ Han kom for å gi en vitneforklaring; for å vitne om Lyset for at alle skulle komme til tro ved ham.

⁸ Han var ikke selv dette Lyset, men han vitnet om Lyset.

⁹ Og det sanne Lyset skal opplyse alle mennesker som kommer inn i denne verden.

¹⁰ Han var ikke av verden, men verden var blitt til ved ham. Og de som var av verden, kjente ham ikke.

¹¹ Han kom til sine egne,* men hans egne^* tok ikke imot ham.  ^*presteskapet

¹² Men så mange som tok imot ham, gav han retten til å bli Guds barn gjennom troen på hans navn.

¹³ De skal ikke være født av blod, eller av kjøttets begjær, eller av menns begjær, men av Gud.

¹⁴ Og Ordet ble kjøtt og tok bolig iblant oss, og vi fikk se hans herlighet — den herlighet som Den eneste har fra sin Far — full av nåde og sannhet.

¹⁵ Det er ham Johannes vitner om når han roper ut: “Det var om ham jeg sa: Han som kom etter meg, skal komme foran meg, for han har vært fra før meg!

¹⁶ Og i overflod har vi alle fått av hans nåde.

¹⁷ For loven ble gitt ved Moses, men nåden og rettferdigheten kom ved Jesus Kristus.

¹⁸ For ingen har noen gang lært Gud å kjenne slik som hans eneste Sønn; han som er i sin Fars favn. Han har gjort ham kjent for oss.”

¹⁹ Dette var Johannes’ vitneforklaring da jødene sendte de levittiske prestene fra Jerusalem for å spørre hvem han var.

²⁰ Og han bekjente uten å holde noe tilbake, for han erklærte: “Jeg er ikke Kristus.”

²¹ Da spurte de: “Hvem er du da? Er du Elijah?” Han sa: “Det er jeg ikke!” “Er du Profeten?”* Han svarte: “Nei!”  5 Mos 18,15 

²² Så sa de: “Si oss hvem du er! Gi oss et svar som vi kan ta med til dem som har sendt oss! — Hva kan du si om deg selv?”

²³ Han svarte: “Jeg er røsten som roper fra ødemarken: ‘Gjør Jehovahs veier rette!’ slik profeten Jesajah har sagt.”  JES 40,3 

²⁴ De som hadde sendt dem ut, var fariseerne. Derfor spurte de og sa:

²⁵ “Hvorfor døper du da? — hvis du verken er Kristus, Elijah eller Profeten?”

²⁶ Johannes sa: “Jeg døper med vann, men blant dere står én dere ikke kjenner.

²⁷ Han er den som kommer etter meg, og som skal bli foran meg. Jeg er ikke engang verdig til å løse sandalremmene hans!”

²⁸ Dette skjedde ved Betabara på den andre siden av Jordan, for det var der Johannes døpte.

²⁹ Neste dag så Johannes Jesus komme imot seg. Han sa: “Se! — Guds Lam, han som skal ta bort verdens synd!

³⁰ Det var om ham jeg uttalte: ‘Etter meg kommer en mann som skal være fremfor meg, for han har vært fra før meg!’

³¹ Selv kjente jeg ham ikke, men fordi det var ham som skulle stå frem blant Israel,^* kom jeg og døpte med vann.”  ^*Jakobs sønner

³² Johannes vitnet og sa: “Jeg så ånden dale ned fra himlene som en due og sette seg på ham.

³³ Jeg hadde ikke visst at han var ham om ikke han som har sendt meg for å døpe med vann, hadde sagt: ‘Han som ånden daler ned og setter seg på, er han som skal døpe med Den hellige ånd.’

³⁴ Men nå har jeg sett at han er ham, og jeg kan vitne om at han er Guds Sønn!”

³⁵ Neste dag var Johannes igjen sammen med to av disiplene sine.

³⁶ Og da de så Jesus gå forbi, sa han til dem: “Se! — der er Guds Lam!”

³⁷ Da de to disiplene hørte at han sa det, fulgte de etter Jesus.

³⁸ Da snudde Jesus seg, og da han så at de fulgte etter ham, spurte han dem: “Hva vil dere?” De svarte: “Rabbi, (det vil si: lærer) hvor holder du til?”

³⁹ Han svarte: “Kom, så skal jeg vise dere hvor jeg holder til.” Så tilbrakte de dagen sammen med ham inntil den tiende timen.^{*  *}til klokken fire om ettermiddagen

⁴⁰ En av de to som hadde hørt Johannes, og som fulgte etter Jesus, var Andreas, bror til Simon Peter.

⁴¹ Han fant først sin bror Simon og sa: “Vi har funnet Messias!” — Som oversatt er Kristus.^{*  *}Den salvede = utvalgt til en gjerning

⁴² Han tok ham med til Jesus. Og da Jesus så ham, sa han: “Du er Simon, sønn av Jona. Men du skal kalles Kefas.” — Som oversatt betyr Peter.^{*  *}Gr. petros = stein, klippe

⁴³ Neste dag ville Jesus dra til Galilea. Da så han Filip og sa til ham: “Følg meg.”

⁴⁴ Og Filip var fra Betsaida, Andreas’ og Peters hjemby.

⁴⁵ Filip fant Natanael og sa til ham: “Vi har funnet ham som det er skrevet om av Moses i loven, og i profetiene — Jesus fra Nasaret, sønn av Josef.”

⁴⁶ Natanael sa: “Kan noe godt være fra Nasaret?” Og Filip svarte: “Kom og se!”

⁴⁷ Jesus ser Natanael komme mot seg og sier: “Se — en sann israelitt uten svik.”

⁴⁸ Natanael spurte “Hvor kjenner du meg fra?” Jesus svarte: “Før Filip ropte på deg da du satt under fikentreet, kjente jeg deg.”

⁴⁹ Da proklamerte Natanael: “Rabbi, du er Guds Sønn! Du er Israels konge!”

⁵⁰ Jesus svarte og sa: “Fordi jeg sa at du ikke var noen hykler da jeg så deg under fikentreet, så tror du? Da skal du få oppleve større ting enn det.”

⁵¹ Og han sa: “For denne sannhet sier jeg deg rett nå: Du skal se himlene åpne seg, og Guds budbringere skal stige opp og stige ned over Menneskesønnen.”

¹ På den tredje dagen ble det holdt en bryllupsfest i Kana i Galilea.

² Jesu mor var der. Derfor var Jesus og disiplene også innbydd til bryllupsfesten.

³ Da det tok slutt på vinen, sa Jesu mor til ham: “De har ikke mer vin.”

⁴ Jesus svarte henne: “Kvinne, hva har jeg med det? Min tid er ikke kommet ennå.”

⁵ Da sa hans mor til tjenerne: “Slik han sier, skal dere gjøre!”

⁶ Det var seks steinkrukker der, og de inneholdt fra to til tre anker^* hver.  ^*1 anker = 39,5 liter, totalt ca. 590 liter

⁷ Da sa Jesus: “Fyll opp krukkene med vann.” Og de fylte opp hver av dem.

⁸ Så befalte han: “Øs det nå opp og bær det til kjøkkensjefen.” Og de bar det til ham.

⁹ Da kjøkkensjefen skulle smake på vannet, var det blitt til vin. Han visste ikke hvor den kom fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Da ropte kjøkkensjefen på brudgommen.

¹⁰ Han sa til ham: “Alle mennesker setter først frem den gode vinen, og den dårlige når de er blitt drukne. Men du har ventet med den gode vinen til nå.”

¹¹ Dette var begynnelsen på de tegn Jesus gjorde, og da var han i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene trodde på ham.

¹² Deretter dro han ned til Kapernaum med sin mor, brødrene og disiplene. Men han ble ikke der mange dager.

¹³ Da jødenes påske nærmet seg, dro Jesus opp til Jerusalem.

¹⁴ I templet fant han at de solgte okser og sauer, og at det satt pengevekslere der.

¹⁵ Da laget han seg en pisk av rep og drev dem alle ut av templet, både sauer og okser. Og han spredde pengevekslernes penger ved å velte bordene deres.

¹⁶ Til dem som solgte duer, sa han: “Ta dette ut herfra, for dere har gjort min Fars hus til en markedsplass.”

¹⁷ Da husket disiplene at det er skrevet: ‘Iver for ditt hus fortærer meg!’  SAL 69,9 

¹⁸ Men jødene reagerte og sa: “Si oss; hva kan du vise oss som tegn på at du har rett til å gjøre dette?”

¹⁹ Jesus svarte og sa: “Jeg skal avvikle denne helligdommen, men på tre dager skal jeg reise den opp igjen.”

²⁰ Da sa jødene: “Førtiseks år tok det å bygge denne helligdommen, og du vil reise den opp på tre dager?”

²¹ Men den helligdommen han snakket om, var sitt legeme.

²² Etter at han var oppreist fra de døde, husket disiplene på at han hadde sagt dette. Da trodde de på Skriften og de ord som Jesus hadde uttalt.

²³ Da han var i Jerusalem under påskefeiringen, var det mange som begynte å tro på hans navn, for de så alle de tegn han utførte.

²⁴ Men Jesus betrodde seg ikke til dem, for han visste hvordan alle var.

²⁵ Han hadde ikke behov for noen vitneforklaring fra mennesker. Han visste hvordan menneskene var.

¹ Et menneske blant fariseerne hette Nikodemus. Han var en av jødenes rådsmenn.

² Han kom til Jesus en natt og sa: “Rabbi, jeg vet at du er en lærer som er kommet fra Gud, for ingen kan gjøre slike tegn som du gjør, uten at Gud er med ham.”

³ Jesus svarte og sa: “Denne sannhet sier jeg deg: Uten at han blir født ovenfra, kan ingen se Guds rike.”

⁴ Nikodemus spurte: “Hvordan kan et menneske bli født etter at han er blitt gammel? Kan han for andre gang komme inn i sin mors liv og bli født?”

⁵ Jesus svarte: “Denne sannhet sier jeg: Uten at han er født av vann og ånd, kan ingen komme inn i Guds rike.

⁶ Han som blir født av kjøtt, er av kjøtt. Og han som blir født av ånd, er av ånd.

⁷ Undre deg ikke over at jeg sa: Du må bli født ovenfra.

⁸ De av ånden blåser dit de vil. Du hører ikke lyden av dem, og du vet ikke hvor de kommer fra eller hvor de farer hen. Slik er det med alle som er født av ånden.”

⁹ Nikodemus svarte og sa: “Hvordan kan det være mulig?”

¹⁰ Jesus svarte ham og sa: “Er du lærer for Israel og ikke forstår dette?

¹¹ For denne sannhet sier jeg: Jeg taler om det dere vet og vitner om det dere har sett, men dere tar ikke imot min vitneforklaring.

¹² Når jeg taler til dere om det jordiske, tror dere meg ikke. Hvordan skal dere da tro meg når jeg taler til dere om det himmelske?

¹³ For ingen har steget opp til himlene unntatt han som steg ned fra himlene, og det er Menneskesønnen [som er fra himlene.]

¹⁴ For slik Moses løftet opp slangen i ødemarken, slik skal også Menneskesønnen bli løftet opp.

¹⁵ Da skal alle som tror på ham, [ikke gå tapt, men] ha tiders liv.

¹⁶ For slik elsker Gud de av verden at han gav sin eneste Sønn for at alle som tror på ham, ikke skal gå tapt, men ha tiders liv.

¹⁷ For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme dem av verden, men for at de av verden skulle bli reddet ved ham.

¹⁸ Derfor skal den som tror på ham, ikke bli dømt. Men den som ikke tror på ham, er allerede dømt fordi han ikke trodde på Guds eneste Sønns navn.

¹⁹ Og dette er dommen: Lyset er kommet til dem som er av denne verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset, for deres gjerninger var av den onde.

²⁰ Alle som gjør urett, hater lyset. Derfor vil ingen av dem komme inn i lyset for at deres gjerninger ikke skal bli avslørt.

²¹ Men den som gjør sannheten, vil komme inn til lyset for at hans gjerninger skal bli åpenbart, og for å få åpenbart at hans arbeid er av Gud.”

²² Etter dette dro Jesus og disiplene til området rundt Judea. De ble værende der og døpte.

²³ Også Johannes døpte i Ainon nær Salim, fordi det var dypt vann der. Og de kom til ham for å bli døpt.

²⁴ (Johannes var ennå ikke kastet i fengsel.)

²⁵ Da ble det uenighet mellom noen av Johannes’ disipler og jødene angående renselsen.

²⁶ De kom til Johannes og sa: “Rabbi, på den andre siden av Jordan er han som du vitnet om, og se! — han døper, og alle kommer til ham!”

²⁷ Johannes svarte og sa: “Et menneske kan ikke ta imot mer enn det han har fått fra himlene.

²⁸ Dere var selv vitner til at jeg sa: Jeg er ikke Kristus. Jeg er sendt foran ham.

²⁹ Han som har bruden, er brudgommen. Men brudgommens venn som står og hører på ham, blir fylt av glede av brudgommens røst. Denne gleden er nå fullstendig.

³⁰ Han skal bli større, men jeg skal bli mindre!

³¹ Han som kommer ovenfra, er over alle. Men han som er fra jorden, hører til på jorden, og han snakker som en fra jorden. Men han som kommer fra himlene, er over alle!

³² Det han har sett og hørt, vitner han om. Men ingen vil ta imot hans vitneforklaring.

³³ Men for den som tar imot hans vitneforklaring, bekrefter han at Gud er sann.

³⁴ For den som Gud har utsendt, taler ord fra Gud. Men Gud gir ikke ånden etter mål.

³⁵ Hans Far elsker Sønnen, og han har overgitt alt i hans hånd.

³⁶ For den som tror på Sønnen, har tiders liv, men den som fornekter Sønnen, skal ikke se livet, for Guds vrede blir over ham!”

¹ Fordi Herren visste at fariseerne hadde hørt hva Jesus gjorde, at han døpte flere til disipler enn Johannes, —

² egentlig var det ikke Jesus selv som døpte, men disiplene,

³ forlot han Judea og dro igjen til Galilea.

⁴ Han gikk gjennom Samaria.

⁵ Og dermed kom han til en by i Samaria som hette Sykar. Det er den som ligger i nærheten av det jordstykket som Jakob gav sin sønn Josef.

⁶ Også Jakobs brønn var der. Og Jesus, som nå var trett etter reisen, satte seg ned på brønnen. Det var omkring den sjette timen.

⁷ Da kom en kvinne som var fra Samaria, for å hente vann, og Jesus spurte henne: “Vil du gi meg å drikke?”

⁸ (Disiplene hadde dratt av sted til byen for å kjøpe mat.)

⁹ Da sa kvinnen som var fra Samaria: “Hvordan kan du som er jøde, be om drikke fra en kvinne som er fra Samaria? (Jødene ville ikke ha omgang med samaritanere.)

¹⁰ Jesus svarte og sa til henne: “Hvis du hadde kjent Guds gave og visst hvem som spør deg: Vil du gi meg å drikke? ville du ha bedt ham, og han ville gitt deg livets vann.”

¹¹ Kvinnen svarte: “Herre, du har ingen bøtte, og brønnen er dyp. Hvor skulle du da få dette ‘livets vann’ fra?

¹² Er du større enn vår far Jakob som har gitt denne brønnen for at alle skulle drikke av den; også han selv, hans sønner og deres buskap?”

¹³ Jesus svarte og sa: “Alle som drikker av den, blir tørst igjen.

¹⁴ Men den som drikker av det vannet jeg gir, skal aldri i tider mer bli tørst, for det er som en vannkilde som strømmer frem til tiders liv.”

¹⁵ Da sa kvinnen: “Herre, gi meg av det vannet så jeg ikke blir tørst mer. Og da vil jeg ikke komme hit for å hente det.”

¹⁶ Jesus svarte henne: “Gå og hent din mann, og kom så tilbake hit.”

¹⁷ Kvinnen sa: “Jeg har ingen mann.” Og Jesus svarte: “Godt sagt. Du har ingen mann.

¹⁸ For du har hatt fem menn. Så han du har nå, er ikke din mann. Du snakker sant.”

¹⁹ Kvinnen sa: “Herre, jeg skjønner at du er en profet.

²⁰ Våre fedre æret Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er det stedet der dere skal ære.”

²¹ Da sa Jesus: “Tro meg, kvinne, den tid kommer da de ikke skal ære min Far verken på dette fjellet eller i Jerusalem.

²² Dere ærer det dere ikke kjenner, men vi kjenner den vi ærer, for redningen kommer fra jødene.

²³ Den tid skal komme, og det er fra nå av, da de sanne ærerne skal ære ham i ånd og sannhet, for min Far søker dem som ærer ham slik.

²⁴ Gud er av ånd, og den som vil ære ham, må ære ham i ånd og sannhet.”

²⁵ Da sa kvinnen: “Jeg vet at Messias skal komme — han som skal kalles Kristus. Når han kommer, skal han forklare alt.”

²⁶ Og Jesus sa: “Jeg som taler til deg, jeg er han.”

²⁷ Rett da kom disiplene, og de ble overrasket over at han snakket med en kvinne. Og likevel var det ingen som sa: ‘Hva vil hun?’ Eller: ‘Hvorfor snakker du med henne?’

²⁸ Kvinnen lot nå vannkrukken stå igjen og gikk inn i byen. Der fortalte hun til menneskene:

²⁹ “Kom og se et menneske som har fortalt meg alt det som jeg har gjort! Kan han være Kristus?”

³⁰ Så dro de ut av byen for å møte ham.

³¹ I mellomtiden spurte disiplene han og sa: “Rabbi, skal du ikke ete?”

³² Men han sa: “Jeg har brød og mat som dere ikke kjenner til.”

³³ Da sa disiplene til hverandre: “Kan noen ha gitt ham mat?”

³⁴ Men Jesus svarte: “Min mat består i å gjøre hans vilje som har sendt meg for å fullføre sitt arbeid.

³⁵ Sier dere ikke: ‘Om en fire måneders tid er innhøstingen?’ Se — jeg sier: Løft deres øyne og se på markene. De er allerede hvite til innhøstingen.

³⁶ Han som høster, får sin lønn, for han samler inn frukt til et tiders liv. Slik kan han som sår og han som høster, glede seg sammen.

³⁷ Derfor er dette uttrykket sant: ‘En ble sådd, en annen blir høstet.’

³⁸ Jeg ble sendt for å høste av det ingen har strevd for.^* Andre har strevd, og dere kommer inn på grunn av de andres^** strev.”  ^*apostlene  ^**prestene

³⁹ Mange av samaritanerne i byen trodde på ham på grunn av kvinnens vitneforklaring: ‘Han har fortalt meg alt jeg har gjort!’

⁴⁰ Da samaritanerne kom frem til ham, ba de ham om å bli hos dem. Derfor ble han der i to dager.

⁴¹ Og mange flere ble troende på grunn av hans ord.

⁴² Til kvinnen sa de: “Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du fortalte oss, for nå har vi selv hørt ham. Og nå vet vi at han er [den sanne Kristus] — denne verdens Redningsmann.”

⁴³ Så, etter to dager, dro han derfra. Han dro til Galilea.

⁴⁴ Jesus hadde selv vitnet om at en profet ikke har noen anseelse på sitt eget hjemsted.

⁴⁵ Men da han kom til Galilea, tok galileerne imot ham, for de hadde sett alt det han hadde gjort i Jerusalem under høytiden, for de også hadde vært der under høytiden.

⁴⁶ Så kom Jesus igjen til Kana i Galilea der han hadde gjort vann til vin. En av kongens tjenestemenn der hadde en sønn som lå syk i Kapernaum.

⁴⁷ Da han hørte at Jesus var kommet fra Judea til Galilea, kom han og bønnfalt ham om å dra ned og lege sønnen sin som var nær døden.

⁴⁸ Så sa Jesus: “Hvis dere ikke ser tegn og under, tror dere ikke.”

⁴⁹ Men kongens tjenestemann sa: “Herre, kom ned før barnet mitt dør!”

⁵⁰ Jesus sa: “Gå. Din sønn lever.” Dette mennesket trodde Jesus på hans ord og gikk.

⁵¹ Allerede på vei ned møtte en av slavene ham. Han fortalte ham og sa: “Din sønn lever!”

⁵² Da han spurte i hvilken time han var blitt bedre, svarte han: “I går, i den sjuende timen, forlot feberen ham.”

⁵³ Da visste faren at det var i den timen Jesus hadde sagt til ham: ‘Din sønn lever.’ Og selv trodde han med hele sin husholdning.

⁵⁴ Dette var igjen det andre tegnet Jesus gjorde da han kom fra Judea til Galilea.

¹ Etter dette var det høytid for jødene, og Jesus dro opp til Jerusalem.

² I Jerusalem ved Saueporten er det en dam. På hebraisk blir den kalt Bethesda^* og har fem søyleganger.  ^*det gode hus

³ I disse lå et stort antall syke — blinde, lamme og krøplinger [som ventet på at vannet skulle bli rørt opp.

⁴ For en budbringer steg ned i dammen til fast tid og rørte opp vannet, og den første syke som gikk uti, ble frisk samme hvilken sykdom han hadde.]

⁵ Et menneske der hadde hatt en sykdom i trettiåtte år.

⁶ Jesus så at han lå der, og han visste at han allerede i lang tid hadde hatt det slik. Han spurte ham: “Vil du bli frisk?”

⁷ Den syke sa: “Herre, jeg kjenner ingen som kan få meg ut i vannet etter at det er rørt opp. Hver gang jeg forsøker å komme meg uti, er noen foran meg.”

⁸ Da sa Jesus til ham: “Reis deg, ta med deg matten din og gå omkring.”

⁹ Med det samme ble mennesket friskt. Så tok han matten med seg og gikk omkring. Men denne dagen var en sabbat.

¹⁰ Derfor sa jødene til ham som var helbredet: “Det er ulovlig å bære en matte på en sabbat.”

¹¹ Han svarte: “Han som har gjort meg frisk, sa selv til meg: ‘Ta med deg matten din og gå omkring!’”

¹² Da spurte de ham: “Hvem er det mennesket som sa: ‘Ta opp matten din og gå omkring?’”

¹³ Men han som var blitt leget, visste ikke hvem det var, for Jesus hadde trukket seg unna på grunn av den menneskemengden som var der.

¹⁴ Senere traff Jesus ham i templet og sa: “Se — du er blitt frisk. Men synd ikke mer, for at ikke noe verre skal skje med deg.”

¹⁵ Da dro mennesket av sted og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk.

¹⁶ På grunn av dette forfulgte jødene Jesus [og ville slå ham i hjel] fordi han hadde gjort dette på en sabbat.

¹⁷ Jesus svarte: “Min Far arbeider ennå til denne dag. Også jeg arbeider.”

¹⁸ På grunn av dette forsøkte jødene å få tatt livet av ham, ikke bare fordi han brøt sabbaten, men også fordi han kalte Gud for sin Far og gjorde seg selv lik Gud.^{*  *}heb. Mikael = lik Gud

¹⁹ Da svarte Jesus og sa: “Denne sannhet sier jeg: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, for han gjør bare det han ser sin Far gjøre. For det han gjør, gjør også Sønnen likt ham.

²⁰ For min Far elsker Sønnen og viser ham alt han selv gjør. Men dere skal bli vist større gjerninger enn dette, og dere skal bli forundret.

²¹ Og min Far reiser opp døde og gir liv. Slik skal også Sønnen gi liv til dem han vil.

²² Men min Far dømmer ingen, for han har overgitt hele dommen til Sønnen.

²³ For alle skal sette pris på Sønnen slik de setter pris på min Far. Men den som ikke setter pris på Sønnen, setter heller ikke pris på min Far som sendte ham.”

²⁴ “Denne sannhet sier jeg: Den som hører mitt ord og tror på ham som sendte meg, har tiders liv. Han skal ikke komme under dom, men stige over fra døden til livet.

²⁵ Også denne sannhet sier jeg: Den tid skal komme, nå og senere, da de døde skal høre Guds Sønns røst. Og de som hører den, skal leve.

²⁶ For min Far har liv i seg selv slik han har gitt Sønnen å ha liv i seg selv.

²⁷ Og han har gitt ham fullmakt til å holde dom, fordi han er Menneskesønnen.

²⁸ Undre dere ikke over dette, for den timen kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst.

²⁹ Og da skal de komme frem — de som gjør godt, til livets oppstandelse, og de som praktiserer ondt, til dommens oppstandelse.

³⁰ Men jeg gjør ingenting av meg selv, for jeg dømmer etter det jeg hører. Men min dom er rettferdig, for jeg søker ikke min egen vilje, men min Fars vilje, han som har sendt meg.”

³¹ “Hvis jeg vitner om meg selv, er min vitneforklaring ikke sann.

³² Men en annen vitner om meg, og jeg vet at den vitneforklaringen som han vitner om meg, er sann.

³³ For Johannes ble utsendt for å vitne om sannheten.

³⁴ Likevel, jeg tar ikke imot vitneforklaringer fra mennesker, men sier dette for at dere skal bli reddet.

³⁵ Han var en lampe som ble tent og gav lys for dere, og en tid ønsket dere å glede dere i lyset.

³⁶ Men jeg har vitneforklaringer som veier tyngre enn den fra Johannes, for de gjerningene min Far har gitt meg å fullføre, selve de gjerningene som jeg gjør, vitner om at min Far har sendt meg.

³⁷ Og min Far, han som har sendt meg, vitner om meg. Men dere har aldri noen gang lyttet til hans røst eller sett hans skikkelse.

³⁸ Hans ord har dere ikke i dere, og ham som han sendte, vil dere heller ikke tro.

³⁹ Dere gransker Skriften, for dere tror at dere har tiders liv i den. Men det er den som vitner om meg.

⁴⁰ Men dere vil ikke komme til meg så dere kan ha livet.

⁴¹ Jeg tar ikke imot ære fra mennesker.

⁴² Og jeg vet at dere ikke har kjærlighet til Gud.

⁴³ Jeg er kommet i min Fars navn, og dere tar ikke imot meg. Men når noen kommer i sitt eget navn, da tar dere imot ham.

⁴⁴ Hvordan kan dere tro når dere ærer hverandre uten at dere vil søke ære fra Den eneste Gud?

⁴⁵ Men tro ikke at jeg skal anklage dere for min Far. Han som anklager dere, er Moses, han som dere setter deres lit til.

⁴⁶ Hvis dere hadde trodd Moses, ville dere ha trodd det han har skrevet.

⁴⁷ Men når dere ikke tror det skrevne ord, hvordan kan dere da tro mine ord?”

¹ Etter dette dro Jesus over til den andre siden av sjøen Galilea, den som også blir kalt Tiberias.

² En stor menneskemengde fulgte ham, for de hadde sett de tegn han hadde gjort for de syke.

³ Jesus gikk opp i en fjellskråning og der satte han seg ned. Og disiplene var sammen med ham.

⁴ Påsken, jødenes høytid, nærmet seg.

⁵ Da Jesus løftet øynene og så at en stor menneskemengde kom mot dem, sa han til Filip: “Hvor kan vi kjøpe brød, så disse kan ete?”

⁶ (Dette sa han for å sette ham på prøve, for han visste selv hva han ville gjøre.)

⁷ Da svarte Filip: “Brød for to hundre denarer^* er langt fra nok til å gi et lite stykke til hver av dem!”  ^*1 denar er lik en dagslønn

⁸ En annen av disiplene, Andreas, Simon Peters bror, sa til ham:

⁹ “Det er en guttunge her som har fem byggbrød og to fisker, men hva er det til så mange som dette!”

¹⁰ Da sa Jesus: “Få disse menneskene til å sette seg ned.” Det var mye gress på stedet, så mennene satte seg ned i et antall på rundt fem tusen.

¹¹ Så tok Jesus brødene, takket og delte dem ut til disiplene, og disiplene gav til dem som hadde satt seg ned. Han gjorde det på samme måte med fiskene, og de fikk så mye de ville ha.

¹² Da de hadde spist seg mette, sa han til disiplene: “Samle sammen de stykkene som er til overs, for at ingenting skal gå til spille.”

¹³ Så samlet de inn tolv fulle kurver av de stykkene med byggbrød som var til overs etter at de hadde spist.

¹⁴ Etter at menneskene hadde sett det tegnet som Jesus gjorde, sa de: “Dette er i sannhet Profeten^* som er kommet til verden!”  ^*  1 Mos 49,10 ,  5 Mos 18,15 

¹⁵ Jesus visste at de snart ville komme og hente ham for å gjøre ham til konge. Derfor trakk han seg tilbake til fjellet for å være for seg selv og alene.

¹⁶ Da det ble kveld, gikk disiplene ned til sjøen.

¹⁷ Og der gikk de ombord i en båt for å komme til den andre siden av sjøen fra Kapernaum. Det var allerede mørkt, og Jesus var ikke kommet med dem.

¹⁸ Men sjøen var opprørt, for det blåste en kraftig vind.

¹⁹ Da de hadde drevet rundt tjuefem til tretti stadier,^* ser de Jesus vandre omkring på sjøen. Og da han nærmet seg båten, ble de redde.  ^*1 stadie = 185 meter

²⁰ Men han sa: “Ikke vær redde.”

²¹ Da ville de ta ham om bord i båten, men straks var båten ved land der de skulle reise til.

²² Dagen etter stod menneskemengden igjen på den andre siden av sjøen. De så at det ikke var noen andre båter der enn den som disiplene hadde gått ombord i. Men Jesus var ikke gått ombord i båten sammen med disiplene, for disiplene hadde dratt derfra alene.

²³ Men det kom noen andre båter til Tiberias. De la til nær det stedet der de hadde spist brødet som Herren hadde takket for.

²⁴ Da de så at Jesus ikke var der, og heller ikke disiplene, gikk de om bord i båtene og dro til Kapernaum for å lete etter Jesus.

²⁵ Da de fant ham på den motsatte siden av sjøen, spurte de: “Rabbi, hvordan kom du hit?”

²⁶ Jesus svarte og sa: “Denne sannhet sier jeg: Dere leter ikke etter meg på grunn av de tegn dere så, men fordi dere åt brødet og ble mette.

²⁷ Arbeid ikke for den maten som forgår, men for den maten som varer til tiders liv, den som Menneskesønnen gir dere. For Gud, min Far, har satt sitt segl på ham.”

²⁸ Da spurte de: “Hva må vi gjøre for at vårt arbeid blir en gjerning for Gud.”

²⁹ Jesus svarte og sa: “Dette er en gjerning for Gud: Å tro på ham som han har utsendt.”

³⁰ Da spurte de ham: “Hvilke tegn gjør da du som vi kan se og tro på? Hva er ditt arbeid?

³¹ Våre fedre åt manna i ødemarken, for det står skrevet: ‘Han gav dem brød fra himlene som de åt.’”  2 Mos 16,4 

³² Da sa Jesus: “Denne sannhet sier jeg: Det var ikke Moses som gav dere brød fra himlene, men min Far. Han er den som gir det sanne brødet fra himlene.

³³ Og brødet fra Gud er ham som er kommet ned fra himlene for å gi liv til verden.”

³⁴ De sa: “Herre, gi oss av det brødet.”

³⁵ Da sa Jesus: “Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal aldri i tider sulte, og den som tror på meg, skal aldri noen gang tørste.

³⁶ Og jeg sier at dere har sett meg, men dere tror ikke.

³⁷ Alle som min Far gir meg, kommer til meg, og de som kommer til meg, skal jeg aldri noen gang støte fra meg.

³⁸ For jeg er ikke kommet ned fra himlene for å gjøre min vilje, men hans som har sendt meg.

³⁹ Og dette er hans vilje som har sendt meg: At av alle som han har gitt meg, skal jeg ikke miste noen, men at jeg skal reise dem opp på den siste dag.

⁴⁰ For dette er hans vilje som har sendt meg: At alle som ser Sønnen og tror på ham, skal ha tiders liv, og at jeg skal reise ham opp på den siste dagen.”

⁴¹ Da knurret jødene mot ham fordi han hadde sagt: ‘Jeg er det brødet som er kommet ned fra himlene.’

⁴² For de sa: “Er ikke dette Jesus, Josefs sønn? Vet vi ikke hvem som er hans far og mor? Hvordan kan han da si: ‘Jeg er kommet fra himlene?’

⁴³ Da svarte Jesus og sa: “Hold opp med å knurre mot hverandre.

⁴⁴ For ingen kan komme til meg uten at min Far drar ham. Og jeg skal reise ham opp på den siste dagen.

⁴⁵ For det står skrevet i profetiene: ‘Alle hans sønner skal være opplært av Jehovah.’ Og hver den som lytter til min Far og lærer av ham, kommer til meg.  JES 54,13 

⁴⁶ Det er ikke slik at noen har sett min Far, bortsett fra han som er fra Gud. Han har sett min Far.

⁴⁷ Denne sannhet sier jeg: Den som tror på meg, skal ha tiders liv.

⁴⁸ For jeg er livets brød.

⁴⁹ Deres fedre åt manna i ødemarken, og de døde.

⁵⁰ Men dette er brødet som er kommet ned fra himlene for at hver den som eter av det, ikke selv skal dø.

⁵¹ Jeg er det levende brødet som er kommet ned fra himlene. Og den som eter av det brødet, skal leve i tider, for det brødet er mitt kjøtt som jeg gir til liv for verden.”

⁵² Da brøt jødene ut i krangel. Og de sa til hverandre: “Hvordan kan han gi oss sitt kjøtt å ete?”

⁵³ Da sa Jesus: “Denne sannhet sier jeg dere: Den som ikke eter av Menneskesønnens kjøtt og drikker av hans blod, har ikke livet i seg.

⁵⁴ Men den som eter av mitt kjøtt og drikker av mitt blod, har tiders liv, for jeg skal reise ham opp på den siste dag.

⁵⁵ For mitt kjøtt er sann mat, og mitt blod er sann drikke.

⁵⁶ Den som eter av mitt kjøtt og drikker av mitt blod, blir i meg, og jeg i ham.

⁵⁷ Det er min levende Far som har sendt meg, og jeg lever for min Far, for at den som eter av meg, skal leve av meg.

⁵⁸ Dette er det brødet som kom ned fra himlene. Deres fedre åt manna, og de døde. Men den som eter dette brødet, skal leve i tider.”

⁵⁹ Dette sa han mens han underviste i synagogen i Kapernaum.

⁶⁰ Da sa mange av de disiplene som hørte det: “Dette var harde ord! Hvem kan høre på slikt?”

⁶¹ Jesus visste med seg selv at disiplene knurret over dette og spurte dem: “Snublet dere på grunn av dette? —

⁶² Hva om dere så Menneskesønnen stige opp dit han var før?

⁶³ Det er ånden som gir liv. Kjøttet er til ingen nytte. Men de ord jeg har talt til dere, de er av ånden, og de gir liv.

⁶⁴ Likevel, det er noen av dere som ikke tror.” For Jesus visste helt fra begynnelsen av hvem som trodde på ham, og hvem av dem som skulle overgi ham.

⁶⁵ Og han sa: “Derfor sa jeg til dere at ingen kan komme til meg uten at de er gitt meg av min Far.”

⁶⁶ Mange av disiplene trakk seg tilbake etter dette, og de gikk ikke lenger omkring sammen med ham.

⁶⁷ Da spurte Jesus de tolv: “Vil dere også forlate meg?”

⁶⁸ Da svarte Simon Peter ham: “Herre, hvem skal vi gå til? For du har tidernes livs ord.

⁶⁹ Vi tror, og vi vet, at du er Den levende Guds Sønn.”

⁷⁰ Da svarte Jesus: “Jeg har utvalgt dere tolv. Men én av dere er en djevel.”

⁷¹ Han snakket om Judas fra Iskariot, Simons sønn, som senere skulle komme til å overgi ham, han som var en av de tolv.

¹ Etter dette dro Jesus omkring i Galilea. Han ville ikke dra rundt i Judea for jødene var ute etter å ta livet av ham.

² Men da nærmet jødenes løvhyttefest seg.

³ Da sa brødrene til ham: “Dra bort herfra og gå til Judea med disiplene slik at de der får se de gjerningene du gjør.

⁴ For ingen gjør noe i hemmelighet hvis han ønsker å bli offentlig kjent. Da må han gjøre dette slik at han blir sett i verden.”

⁵ (For heller ikke brødrene hans trodde på ham.)

⁶ Derfor svarte Jesus: “For meg er den rette tiden ikke kommet ennå, men for dere er tiden alltid den rette.

⁷ De av denne verden er ikke i stand til å hate dere, men de hater meg, for jeg vitner om at de gjerningene de foretar seg, er av den onde.

⁸ Dra opp til høytiden, dere. Men jeg drar ikke opp til høytiden ennå, for den rette tiden for meg er ikke oppfylt.”

⁹ Da han hadde sagt dette til dem, ble han selv igjen i Galilea.

¹⁰ Etter at brødrene hadde gått opp dit, dro også han opp til høytiden — ikke åpenlyst, men i hemmelighet.

¹¹ Jødene lette da etter ham under høytiden og sa. “Hvor blir det av ham?”

¹² Mange blant menneskemengden knurret mot ham. Noen sa med sikkerhet: “Han er god!” Men andre sa: “Nei, han villeder menneskemengden!”

¹³ Likevel var det ingen som snakket åpenlyst om ham av frykt for jødene.

¹⁴ Men allerede midt under høytiden dro Jesus opp til templet og underviste.

¹⁵ Da undret jødene seg og spurte: “Hvordan kan han ha kjennskap til det skrevne ord uten noen utdannelse?”

¹⁶ Jesus svarte og sa: “Min lære er ikke av meg selv, men fra ham som har sendt meg.

¹⁷ Om noen velger å gjøre Guds vilje, da vil han vite om min lære er fra Gud eller om jeg taler av meg selv.

¹⁸ For den som taler av seg selv, vil selv ha æren. Men han som vil ha ære for ham som sendte ham, er sannferdig og uten urett.

¹⁹ Moses gav dere loven, men ingen holder den. Hvorfor vil dere da slå meg i hjel?”

²⁰ Menneskemengden svarte ham og sa: “Du har en demon! — Hvem er det som vil drepe deg?”

²¹ Jesus svarte dem og sa: “En gjerning har jeg gjort som dere alle er forundret over.

²² Moses, med samme virkning, gav dere omskjærelsen — egentlig var den ikke fra Moses, men fra fedrene — og om det er på en sabbat, omskjærer dere et menneske.

²³ Når et menneske får omskjærelsen på en sabbat for ikke å bryte Moses’ lov, hvorfor lar dere da deres vrede gå ut over meg fordi jeg har gjort et menneske helt friskt på en sabbat?

²⁴ Døm ikke etter utseende. Døm med rettferdige dommer.”

²⁵ Da sa noen i Jerusalem: “Er ikke det ham som de vil slå i hjel?

²⁶ Se! — han taler åpenlyst og ingen sier noe! Har rådsmennene godtatt at han virkelig er Kristus?

²⁷ Men vi vet hvor denne mannen er fra! Når Kristus kommer, skal ingen vite hvor han er fra!”

²⁸ Da ropte Jesus ut mens han underviste i templet. Han sa: “Så dere kjenner meg, og dere vet hvor jeg kommer fra? Men jeg er ikke her for min egen del. Jeg er her for ham som har sendt meg, han som er sannferdig og som dere ikke kjenner.

²⁹ Jeg kjenner ham, for jeg er fra ham, og det er han som har sendt meg.”

³⁰ Da ville de pågripe ham, men ingen kunne legge hånd på ham! For hans time var ennå ikke kommet.

³¹ Men mange blant menneskemengden trodde på ham. Og de sa: “Hvis det er Kristus som har kommet, ville han da ikke gjøre flere av disse tegnene som han gjør?”

³² Fariseerne hørte da at folkemengden knurret om dette. Og dermed sendte fariseerne og overprestene ut tempelvaktene for å pågripe ham.

³³ Da sa Jesus: “Ennå en kort tid skal jeg være blant dere. Så går jeg bort til ham som har sendt meg.

³⁴ Dere skal lete etter meg uten å finne meg, for der jeg skal være, dit kan dere ikke komme.”

³⁵ Da sa jødene: “Hvor har han tenkt seg hen, siden vi ikke skal finne ham? Skal han dra i landflyktighet til grekerne og undervise grekerne?

³⁶ Hva mente han da han sa: ‘Dere skal ikke finne meg, for der jeg skal være, dit kan dere ikke komme?’”

³⁷ På den siste dagen før den store høytiden stod Jesus frem, ropte ut og sa: “Hvis noen er tørst, så kom til meg og drikk!

³⁸ Fra den som tror på meg, slik Skriften sier, skal det fra hans indre flyte strømmer av levende vann.”

³⁹ Det sa han om den ånden som de som trodde på ham, skulle få, Den hellige ånd. Men til denne tid hadde ingen av dem fått den, for Jesus var ennå ikke herliggjort.

⁴⁰ Mange i folkemengden som hørte disse ordene, sa: “Han er virkelig Profeten.”  5 Mos 18,15 

⁴¹ Noen sa: “Han er Kristus.” Men andre spurte: “Skal Kristus komme fra Galilea?

⁴² Sier ikke Skriften at Kristus skal komme fra Davids sæd, og at han skal være fra landsbyen Betlehem, der David var fra?”

⁴³ Så ble det splittelse blant dem i menneskemengden over dette.

⁴⁴ Og noen ville pågripe ham, men ingen kunne legge hånd på ham.

⁴⁵ Så kom tempelvaktene tilbake til overprestene og fariseerne, og de spurte: “Hvorfor tok dere ham ikke med dere?”

⁴⁶ Tempelvaktene svarte: “Aldri har noe menneske talt slik som dette mennesket!”

⁴⁷ Da svarte fariseerne: “Er dere også blitt villedet?

⁴⁸ For verken rådsmennene eller fariseerne tror på ham.

⁴⁹ Men — denne menneskemengden kjenner ikke loven! Derfor skal de være fordømt!”

⁵⁰ Nikodemus, han som hadde kommet til ham om natten, og som var en av dem, sa:

⁵¹ “Etter loven skal vi ikke dømme et menneske uten først å forhøre ham for å vite hva han har gjort!”

⁵² Da svarte de ham og sa: “Er også du fra Galilea? Undersøk, så skal du se at ingen profet skal stå frem fra Galilea!” Da de alle var gått hjem, gikk Jesus til Olivenhøyden.

¹ Allerede tidlig neste morgen var han igjen å finne i templet.

² Og alle blant folket satte seg ned, og han underviste dem.

³ De skriftlærde og fariseerne førte da inn en kvinne som var grepet i å drive hor. De fremstilte henne midt iblant dem.

⁴ Og de sa: “Lærer, denne kvinnen er tatt under selve akten mens hun driver hor.

⁵ Og i loven befaler Moses at slike som henne skal steines! Hva har du å si til det?”

⁶ Dette sa de for å sette ham på prøve, slik at de kunne ha noe å anklage ham for. Men Jesus bøyde seg ned og skrev på bakken med pekefingeren. (Han lot som om han ikke hørte dem.)

⁷ Men de fortsatte å spørre ham ut. Da reiste han seg og sa: “La den blant dere som er uten synd, kaste den første steinen på henne.”

⁸ Igjen bøyde han seg ned og skrev på bakken.

⁹ Da de hørte det, ble de dømt av sin egen samvittighet og gikk bort en etter en, først de eldste og til slutt de andre. Jesus ble værende igjen alene med kvinnen som stod midt på området.

¹⁰ Så reiste Jesus seg og så ingen andre enn kvinnen. Han spurte: “Kvinne, hvor ble de av disse anklagerne dine? Var det ingen som dømte deg?”

¹¹ Hun svarte: “Ingen, Herre.” Og Jesus sa: “Da dømmer heller ikke jeg deg. Men gå nå, og vær fast bestemt på at du ikke vil synde mer.”]

¹² Så talte Jesus igjen og sa: “Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal aldri gå omkring i mørke, men ha livets lys.”

¹³ Da sa fariseerne til ham: “Du vitner om deg selv, og da er din vitneforklaring ikke sann!”

¹⁴ Jesus svarte dem og sa: “Selv om jeg vitner om meg selv, er min vitneforklaring sann. For jeg vet hvor jeg er kommet fra og hvor jeg skal gå hen. Men dere aner verken hvor jeg er kommet fra eller hvor jeg skal gå hen.

¹⁵ Dere dømmer etter kjøttet. Jeg dømmer ingen.

¹⁶ Men om jeg dømmer, så er mine dommer sanne, for jeg er ikke alene om dem. Jeg er med min Far om dem, han som sendte meg.

¹⁷ I deres egen lov står det skrevet: ‘En vitneforklaring fra to mennesker skal være sant.’  5 Mos 17,6 

¹⁸ Men jeg er ikke den som vitner om meg, for min Far, han som sendte meg, vitner om meg.”

¹⁹ Da spurte de ham: “Hvem er din far?” Og Jesus svarte: “Dere kjenner verken meg eller min Far, for hvis dere hadde kjent meg, hadde dere også kjent min Far!”

²⁰ Disse ord talte Jesus ved kollektbøssen da han underviste i templet. Men ingen kunne pågripe ham, for hans tid var ennå ikke kommet.

²¹ Da sa Jesus igjen til dem: “Når jeg har gått bort, vil dere lete etter meg. Men dere skal dø i deres synd, for dit jeg går, kan dere ikke komme.”

²² Da spurte jødene hverandre: “Har han tenkt å begå selvmord, for han sier: ‘Dit jeg går, kan dere ikke komme?’

²³ Og han sa: ‘Dere er her nedenfra, men jeg er der ovenfra. Dere er av denne verden, men jeg er ikke av denne verden.

²⁴ Derfor sa jeg at dere kom til å dø i synden. Og hvis dere ikke vil tro at jeg er den jeg er, skal dere fortsatt være døde i deres synd.’”

²⁵ De spurte: “Hvem er du, da?” Og Jesus svarte: “Den samme som jeg har sagt jeg er fra begynnelsen av.

²⁶ Jeg har mye å si som vil dømme dere. For han som sendte meg, er sann. Og det jeg sier til verden, er det som jeg har hørt fra ham.”

²⁷ Men de forstod ikke at han snakket til dem om sin Far.

²⁸ Samtidig sa Jesus: “Når Menneskesønnen er blitt opphøyd, skal dere forstå at jeg er den jeg sier jeg er. For jeg gjør ikke noe av meg selv. Men min Far har lært meg i si dette.

²⁹ Han som har sendt meg, er med meg. Min Far har ikke overlatt meg til meg selv, for jeg gjør alltid det som gleder ham.”

³⁰ Da han hadde sagt dette, var det mange som trodde på ham.

³¹ Da sa Jesus til de jødene som ikke ville tro på ham: “Hvis dere ikke holder mitt ord, kan dere i sannhet ikke være mine disipler.

³² For da kan dere ikke kjenne sannheten, og sannheten ville frigjort dere.”

³³ Da svarte de: “Vi er av Abrahams sæd. Vi har aldri vært slaver for noen! Hvordan kan du da si at vi kunne blitt frigjort?”

³⁴ Jesus svarte: “Denne sannhet sier jeg: Alle som gjør synd, er en syndens slave.

³⁵ Og en slave får ikke bli i huset i tider, men sønnen blir i det i tider.

³⁶ Den som blir frigjort i Sønnen, blir virkelig fri.”

³⁷ “Jeg vet at dere er av Abrahams sæd. Likevel vil dere slå meg i hjel, for dere vil ikke ta imot mitt ord.

³⁸ Jeg taler det jeg har sett hos min Far, og dere gjøre det dere er lært av deres far.”

³⁹ De svarte: “Abraham er vår far.” Og Jesus sa: “Hvis dere var Abrahams barn, ville dere ha gjort Abrahams gjerninger.

⁴⁰ Men nå vil dere slå meg i hjel, et menneske som forteller dere den sannhet han har hørt fra Gud. Slikt gjorde ikke Abraham.

⁴¹ Men dere gjør deres fars gjerninger.” De sa: “Vi er ikke født i utukt! Vi har én Far, og det er Gud!”

⁴² Jesus sa: “Hvis dere hadde hatt Gud til far, ville dere ha elsket meg, for jeg er kommet fra Gud, og jeg er kommet til dere. Jeg er heller ikke kommet for meg selv, men for ham som sendte meg.

⁴³ Hvorfor forstår dere ikke det jeg sier? — Det er fordi ingen av dere har evne til å lytte til mine ord.

⁴⁴ For dere har Djevelen til far, og dere lengter etter å gjøre deres fars vilje. Han var en manndraper fra begynnelsen, og han holdt seg ikke til sannheten, for det fantes ikke sannhet i ham. Når han taler løgner, taler han av seg selv. Han er løgnerens far.

⁴⁵ Men fordi jeg sier dere sannheten, tror dere meg ikke.

⁴⁶ Hvem kan benekte sin synd? Men når jeg sier sannheten, hvorfor tror dere meg da ikke?

⁴⁷ Den som er av Gud, hører Guds ord. Men fordi dere ikke er av Gud, lytter dere ikke til meg.”

⁴⁸ Da svarte jødene ham og sa: “Sier vi ikke med rette at du er en samaritan som har en demon?

⁴⁹ Jesus svarte: “Jeg har ingen demon, men jeg priser min Far, og derfor avskyr dere meg.

⁵⁰ Jeg søker ikke min egen ære, men det er en som søker den — han som skal dømme.

⁵¹ Denne sannhet sier jeg: Den som holder mitt ord, skal aldri i tider se døden.”

⁵² Da sa jødene: “Nå vet vi at du har en demon! For Abraham døde, og det gjorde profetene også. Og du sier at den som tror på deg, skal aldri i tider smake døden!

⁵³ Er du større enn vår far Abraham? For han døde, og profetene døde. — Hvem gjør du deg selv til å være?

⁵⁴ Jesus svarte dem: “Hvis jeg ærer meg selv, er min ære uten verdi. Men jeg ærer min Far, han som dere sier er deres Gud.

⁵⁵ Men dere kjenner ham ikke. Jeg kjenner ham. Og om jeg sa at jeg ikke kjente ham, hadde jeg vært en løgner som dere. Men jeg kjenner ham, og jeg holder hans ord.

⁵⁶ Deres far Abraham jublet over å få se min dag. For han fikk se den, og det gledet ham.”

⁵⁷ Da sa jødene: “Du er ennå ikke femti år, og så har du sett Abraham!”

⁵⁸ Men Jesus svarte: “Denne sannhet sier jeg: Fra før Abraham var, har jeg vært.”

⁵⁹ Da tok de steiner som de kastet mot ham. Men Jesus skjulte seg og kom seg ut av templet. Han gikk mellom dem, og dermed kom han seg unna.

¹ Idet han trakk seg unna, så han et menneske som var født blind.

² Og disiplene spurte ham og sa: “Rabbi, hvem har syndet, han eller foreldrene, siden han ble født blind?”

³ Jesus svarte: “Verken han har syndet eller foreldrene, men dette er for at Guds gjerning skal bli kjent gjennom ham.

⁴ Jeg må arbeide med den gjerning jeg er sendt for, mens det ennå er dag, for natten kommer da ingen kan arbeide.

⁵ For så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.”

⁶ Etter at han hadde sagt det, spyttet han i bakken og lagde en leirblanding av spyttet, og han smurte leiren på øynene til den blinde.

⁷ Han sa: “Reis deg og vask deg i bassenget Siloam.” Oversatt betyr det Utsendt. Så gikk han og vasket seg. Og da han kom tilbake, kunne han se.

⁸ Naboene som tidligere hadde sett at han var blind, spurte: “Er ikke det han som satt og tigget?”

⁹ Noen sa: “Det er han.” Andre sa: “Han ligner ham.” Men han sa: “Det er jeg!”

¹⁰ Da spurte de: “Men hvordan ble øynene dine åpnet?”

¹¹ Han svarte og sa: “Et menneske som sier han er Jesus, laget noe av leire som han så smurte på øynene mine. Han sa at jeg skulle gå i bassenget og vaske meg. Jeg gikk og vasket meg, og da fikk jeg synet.”

¹² Da spurte de: “Hvor er han nå?” Og han svarte: “Jeg vet ikke.”

¹³ Så førte de ham som hadde vært blind, frem for fariseerne.

¹⁴ Det var sabbat da Jesus laget den leiren som åpnet øynene hans.

¹⁵ Derfor spurte fariseerne ham hvordan han hadde fått synet. Og han svarte: “Han la en slags leire på øynene mine. Og jeg vasket meg. Og jeg så.”

¹⁶ Da sa noen av fariseerne: “Dette mennesket er ikke av Gud, for han holder ikke sabbaten!” Men andre sa: “Kan et menneske, hvis han er en synder, gjøre slike tegn?” Og det ble splittelse blant dem.

¹⁷ De spurte igjen han som hadde vært blind: “Hva sier du om dette? Det var dine øyne han åpnet.” Og mannen svarte: “Han er en profet!”

¹⁸ Men jødene ville ikke tro at han hadde vært blind og fått synet før de hadde snakket med foreldrene til ham som hadde fått synet.

¹⁹ De spurte dem: “Er det den sønnen deres som dere sier ble født blind? Hvordan kan det da være at han nå ser?”

²⁰ Foreldrene svarte dem og sa “Vi vet han er vår sønn! Og han var født blind!

²¹ Men hva det kommer av at han kan se, vet vi ikke. Og vi vet heller ikke hvem som gjorde det. Men han er gammel nok til at dere kan spørre ham. Han kan snakke for seg.”

²² (Foreldrene sa dette fordi de var redde for jødene. For jødene hadde allerede gjort seg enige i at dersom noen bekjente at han var Kristus, skulle de bli utstøtt fra synagogen.

²³ Det var derfor foreldrene sa: ‘Han er gammel nok til at dere kan spørre ham selv.’

²⁴ På grunn av dette kalte de for andre gang til seg ham som hadde vært blind og sa: “Gi æren til Gud, for vi vet at dette mennesket er en synder!”

²⁵ Da svarte han og sa: “Om han er en synder, vet ikke jeg. Men dette vet jeg: Før var jeg blind. Nå kan jeg se!”

²⁶ Så sa de: “Hva gjorde han? Hvordan åpnet han øynene dine?”

²⁷ Han svarte og sa: “Det har dere allerede hørt. Hvorfor vil dere høre det en gang til? Vil også dere bli hans disipler?”

²⁸ Da skjelte de ham ut og sa: “Du er en av disiplene hans! Men vi er Moses’ disipler!

²⁹ For vi vet at Gud talte til Moses, men om ham vet vi ikke engang hvor han er fra.”

³⁰ Mennesket svarte og sa: “Det var da merkelig at dere ikke vet hvor han er fra! Men han har åpnet øynene mine!

³¹ Jeg vet at Gud ikke lytter til syndere. Men hvis han er en gudstilbeder som vil gjøre hans vilje, da lytter han til ham.

³² Fra tider har dere aldri hørt om noen som har åpnet øynene til en som er født blind!

³³ Hvis han ikke var av Gud, kunne han ha gjort noe av dette!”

³⁴ Da utbrøt de: “Hele deg er født i synd! Og du vil lære oss!” Så kastet de ham ut!

³⁵ Jesus hørte at de hadde kastet ham ut. Og da han fant ham, spurte han: “Tror du på Guds Sønn?”

³⁶ Han svarte og sa: “Hvem er han, Herre, så vil jeg tro på ham.”

³⁷ Jesus svarte: “Du har allerede sett ham — det er han som taler til deg.”

³⁸ Og han bekreftet: “Herre, jeg tror!” Og han bøyde seg ærbødig for ham.

³⁹ Jesus sa: “Til denne dommen er jeg kommet inn i verden: Den som vil se, skal se, og den som ikke vil se, skal bli blind.”

⁴⁰ Noen fariseerne som hørte dette, spurte: “Er også vi blinde?”

⁴¹ Da sa Jesus: “Hvis dere hadde vært blinde, ville dere ikke hatt noen synd. Men nå sier dere at dere ser. Derfor skal deres synd bestå.”

¹ “Denne sannhet sier jeg: Han som ikke går gjennom porten inn i sauekveet, men vil komme over på et annet sted, er en tyv og en røver.

² Han som går inn gjennom porten, er sauenes gjeter.

³ Portvokteren åpner selv porten for de sauene som hører hans røst. Han kaller selv sauene med navn og leder dem frem.

⁴ Når han fører frem de sauene som tilhører ham, går han foran dem, og de følger etter ham fordi de kjenner hans røst.

⁵ Men en fremmed vil de ikke følge. De vil flykte fra ham, fordi de ikke kjenner røsten til den fremmede.”

⁶ Han fortalte dem denne lignelsen, men de forstod ikke hvem han snakket om.

⁷ Så talte Jesus videre til dem: “Denne sannhet sier jeg: Jeg er sauenes port.

⁸ Alle som kom før meg, var tyver og røvere. Og sauene hørte ikke på dem.

⁹ Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli reddet. Han skal komme inn og finne beite.

¹⁰ Tyven kommer for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at de skal ha liv, og de skal ha det i overflod.

¹¹ For jeg er den gode gjeteren, og jeg gir min sjel for sauene.

¹² Men en leiekar er ikke en gjeter slik jeg er. Når han ser en ulv, forlater han sauene og flykter. Og ulven angriper og sprer sauene.

¹³ En leiekar flykter fordi han er en leiekar uten omsorg for sauene.

¹⁴ Men jeg er den gode gjeteren. De kjenner meg, og jeg kjenner mine.

¹⁵ Også min Far kjenner meg, og jeg kjenner min Far, for jeg gir min sjel for sauene.

¹⁶ Men jeg har også andre sauer som ikke er av denne kveen. Også dem må jeg lede, og de skal høre min røst. Men de skal være én flokk under én gjeter.

¹⁷ På grunn av dette elsker min Far meg — fordi jeg gir min sjel og får den igjen.

¹⁸ Ingen tar den fra meg. Jeg gir den av meg selv. For jeg har fullmakt til å gi den og fullmakt til å ta den igjen. Dette budet har jeg fått av min Far.”

¹⁹ Da ble det igjen splittelse blant jødene over disse uttalelsene.

²⁰ Mange sa: “Han har en demon! Han er sinnssyk! Hvorfor hører dere på ham?”

²¹ Men andre sa: “Slike ord er ikke fra en som er demonbesatt! Kan en med en demon åpne øynene på en blind?”

²² I Jerusalem var det nå minnefesten for innvielsen av templet.

²³ Det var vinter, og Jesus gikk omkring i templet, i Salomons søylegang.

²⁴ Jødene var samlet der, og de flokket seg sammen rundt ham. De sa: “Hvor lenge vil du holde våre sjeler i spenning? Hvis du er Kristus, så si det rett ut!”

²⁵ Jesus svarte og sa til dem: “Dere tror meg ikke. Men de gjerningene jeg gjør i min Fars navn, de vitner om meg.

²⁶ Og når dere ikke vil tro meg, er det fordi dere ikke er mine sauer [som jeg har sagt].

²⁷ For mine sauer lytter til min røst. De kjenner meg, og de følger meg.

²⁸ De skal få tiders liv, og de skal ikke gå tapt, for ingen skal rive dem ut av min hånd.

²⁹ For min Far, som har gitt dem til meg, er størst av alle. Og ingen kan rive dem ut av min Fars hånd.

³⁰ Jeg og min Far er ett.”

³¹ Da tok jødene opp steiner for igjen å steine ham.

³² Men Jesus svarte dem: “Mange gode gjerninger har jeg vist dere fra min Far. Hvilke av disse vil dere steine meg for?”

³³ Jødene svarte ham og sa: “For gode gjerninger steiner vi deg ikke, men for blasfemi, og fordi du er et menneske som forsøker å gjøre deg selv til Gud.”

³⁴ Jesus svarte: “Det er skrevet i deres lov: ‘Jeg har sagt: Dere er guder?’  SAL 82,6 

³⁵ Hvis han kalte dem som fikk Guds ord for ‘guder’ — og Skriften kan ikke gjøres ugyldig — hva da med ham som Gud helliget og sendte til verden?

³⁶ Er jeg en gudsbespotter fordi jeg sier: Jeg er Guds Sønn?

³⁷ Hvis jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så tro meg ikke.

³⁸ Men hvis jeg gjør dem, så tro meg iallfall på gjerningene. For da vil dere vite og tro at min Far er i meg, og at jeg er fra min Far.”

³⁹ Da forsøkte de på nytt å pågripe ham, men han kom seg unna.

⁴⁰ Da dro Jesus igjen tilbake til den andre siden av Jordan til det stedet der tidligere hadde døpt. Han ble der.

⁴¹ Mange kom til ham der. De sa: “Johannes gjorde aldri tegn, men alt det Johannes sa om denne mannen, var sant.”

⁴² Og mange trodde på ham der.

¹ Nå var det en som ble syk. Han hette Lasarus og var fra Betania, Maria og hennes søster Martas landsby.

² Maria var den som hadde salvet Herren med myrra og tørket føttene hans med håret sitt. Det var Marias bror, Lasarus, som var syk.

³ Da sendte søstrene noen til ham som sa: “Herre, se! — han du elsker, er syk.”

⁴ Da Jesus hørte dette, sa han: “Denne sykdommen er ikke til døden, men til Guds ære, og for at Guds Sønn skal få ære gjennom den.”

⁵ Jesus elsket Marta, søsteren hennes og Lasarus.

⁶ Men selv om han nå hadde hørt at han var syk, ble han to dager til på stedet.

⁷ Deretter sa han til disiplene: “La oss dra til Judea igjen.”

⁸ Men disiplene sa: “Rabbi, det er ikke så lenge siden jødene forsøkte å steine deg! Vil du dra dit opp igjen?”

⁹ Jesus svarte: “Er det ikke tolv timer i en dag? Og den som vandrer mens det er dag, skal ikke snuble, for han ser denne verdens lys.

¹⁰ Den som vandrer om natten, snubler, for han er uten lys.”

¹¹ Etter at han hadde sagt dette til dem, sa han også: “Vår venn Lasarus har falt i søvn, men jeg skal gå og vekke ham opp.”

¹² Da svarte disiplene: “Herre, hvis han har falt i søvn, er han reddet.”

¹³ Jesus hadde snakket om døden, men de trodde at han snakket om søvnens hvile.

¹⁴ Derfor måtte Jesus si det rett ut til dem: “Lasarus er død.

¹⁵ Jeg er glad for deres skyld at jeg ikke var der, for at dere skal tro. Så la oss dra.”

¹⁶ Da sa Tomas, som ble kalt ‘tvillingen,’ til meddisiplene: “Kom, la oss dra, så kan vi dø sammen med ham.”

¹⁷ Da Jesus kom frem, fant han at Lasarus hadde ligget i gravkammeret i fire dager.

¹⁸ (Nå lå Betania nær Jerusalem, omtrent femten stadier^* derfra.)  ^*1 stadie = 185 m, 15 stadier = 2,7 km

¹⁹ Mange jøder var kommet til Marta og Maria for å trøste dem på grunn av deres bror.

²⁰ Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å ta imot ham. Men Maria satt igjen i huset.

²¹ Da sa Marta til Jesus: “Herre, hvis du hadde vært her, hadde ikke min bror dødd!

²² Men jeg vet også nå, at uansett hva du ber til Gud om, så vil Gud gi deg det.”

²³ Jesus sa til henne: “Din bror skal stå opp igjen.”

²⁴ Marta sa: “Jeg vet at han skal stå opp igjen i oppstandelsen på den siste dag.”

²⁵ Da sa Jesus til henne: “Jeg er oppstandelsen til livet. Den som tror på meg, skal leve selv om han dør.

²⁶ Og den som lever og tror på meg, skal aldri i tider dø. Tror du dette?”

²⁷ Hun svarte: “Ja, Herre, jeg tror at du er Kristus, Guds Sønn, han som skulle komme til verden.”

²⁸ Etter dette dro hun tilbake og ropte på sin søster Maria. Hun tok henne til side og sa: “Læreren er her, og han spør etter deg.”

²⁹ Da Maria hørte det, reiste hun seg med det samme og gikk for å møte ham.

³⁰ For Jesus var ennå ikke kommet inn i landsbyen, men var på det stedet der Marta hadde møtt ham.

³¹ Da de jødene som hadde vært inne i huset for å trøste Maria, så at hun reiste seg og gikk ut, fulgte de etter henne, for de trodde hun ville gå til gravkammeret for å gråte der.

³² Så kom Maria frem dit Jesus var. Og da hun fikk se ham, kastet hun seg foran føttene hans og sa: “Herre, hvis du hadde vært her, hadde ikke min bror dødd!”

³³ Da Jesus så at hun gråt, og at jødene som kom sammen med henne, også gråt, sukket han dypt i ånden, og han ble opprørt.

³⁴ Han spurte: “Hvor har dere lagt ham?” Og hun svarte: “Herre, kom og se!”

³⁵ Jesus gråt stille.

³⁶ Da sa jødene: “Se! — hvordan han elsket ham!”

³⁷ Men noen sa: “Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, ha gjort det slik at denne mannen ikke hadde dødd?”

³⁸ Da sukket Jesus igjen dypt, for han var nå kommet frem til gravkammeret. Det var en hule med en stein foran åpningen.

³⁹ Jesus sa: “Ta bort steinen.” Men Maria, søster til den døde, sa: “Herre, han stinker allerede! Han har ligget i fire dager!”

⁴⁰ Da svarte Jesus: “Sa jeg ikke at hvis du trodde, skulle du få se Guds herlighet?”

⁴¹ Så tok de bort steinen. Da løftet Jesus blikket og sa: “Far, jeg takker deg for at du hører meg.

⁴² Jeg vet at du alltid hører på meg, men jeg sier dette for at menneskemengden som står her, skal tro at du har sendt meg.”

⁴³ Etter at han hadde sagt det, ropte han med høy røst: “Lasarus, kom ut!”

⁴⁴ Han som hadde vært død, kom da ut med hendene og føttene innbundet i strimler av lintøy, og med et tøystykke over ansiktet. Og Jesus befalte: “Løs ham, og la ham gå.”

⁴⁵ Da mange av de jødene som hadde kommet til Maria, så hva Jesus gjorde, trodde de på ham.

⁴⁶ Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva Jesus hadde gjort.

⁴⁷ Da kalte overprestene og fariseerne sammen Sanhedrinet.^* Og de sa: “Hva gjør vi nå? Dette mennesket gjør mange tegn.  ^*Jødenes høyeste rettsinstans

⁴⁸ Om vi tillater dette, tillater vi også at alle vil tro på ham. Og da vil romerne komme og la de fra folkeslagene få overta dette stedet.”^{*  *}helligdommen med hele tempelområdet

⁴⁹ En av dem, Kaifas, var øversteprest det året. Han sa: “Dere forstår ingenting!

⁵⁰ Har ingen av dere tenkt at det er bedre at ett menneske må dø for folket enn at alt dette skal bli ødelagt av dem fra folkeslagene?”

⁵¹ Han sa ikke det av seg selv: Men fordi han var øversteprest det året, profeterte han at Jesus skulle dø for folkeslagene.

⁵² Og ikke bare for dem fra folkeslagene, men også for å samle til ett de Guds barn som var spredt omkring.

⁵³ Fra den dagen bestemte de seg for å ta livet av ham!

⁵⁴ Nå kunne ikke Jesus etter dette lenger gå fritt omkring blant jødene. Han trakk seg tilbake til et område i nærheten av ødemarken, til en by som hette Efraim. Der ble han værende sammen med disiplene.

⁵⁵ Jødenes påske nærmet seg. Mange fra distriktene dro opp til Jerusalem i påsken for å rense seg.

⁵⁶ De var på utkikk etter Jesus, og de sa til hverandre mens de stod i templet: “Hva tror dere? Kommer han til høytiden?”

⁵⁷ Og derfor hadde overprestene og fariseerne gitt ordre om at hvis noen visste hvor han var, måtte de rapportere det til dem slik at de kunne pågripe ham.

¹ Da det var seks dager til påske, kom Jesus til Betania der Lasarus var fra; han [som hadde vært død, men] som ble oppreist fra de døde.

² Der holdt de kveldsmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var blant dem som lenet seg til bords med ham.

³ Da tok Maria frem et pund ekte kostbar nardusolje og salvet Jesu føtter med den. Deretter tørket hun Jesu føtter med sitt hår. Og huset ble fylt med aromaen fra oljen.

⁴ Da sa en av disiplene, Judas fra Iskariot, sønn til Simon, som senere skulle overgi ham:

⁵ “Hvorfor solgte hun ikke denne oljen for tre hundre denarer^* og gav pengene til de fattige?”  ^*en dagslønn = en denar

⁶ Dette sa han ikke fordi han brydde seg om de fattige, for han var en tyv. Han hadde felleskassen og tok av det som ble lagt i den.

⁷ Da sa Jesus: “La henne være. Hun har selv spart den til dagen for min begravelse.

⁸ De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.”

⁹ Mange i menneskemengden av jøder visste nå at han var der, og de kom, ikke bare på grunn av Jesus, men også for å se Lasarus som var oppreist fra de døde.

¹⁰ Derfor bestemte overprestene seg for å drepe Lasarus også!

¹¹ For på grunn av dette gikk mange av jødene ut dit, fordi de trodde på Jesus.

¹² Neste dag var en stor menneskemengde kommet til høytiden. De hadde hørt at Jesus skulle komme til Jerusalem.

¹³ De tok palmegrener og gikk ut for å møte ham. De ropte: “Redd oss!” Og: “‘Velsignet er Israels konge, han som kommer i HERRENs^* navn.’”  SAL 118,26   ^*JHVH

¹⁴ Jesus fant et ungt esel som han satte seg på, for det står skrevet:

¹⁵ ‘Frykt ikke, du Sions datter, for, se! — din konge kommer ridende på en eselfole.’  SAK 9,9 

¹⁶ Men dette forstod disiplene først etter at Jesus var blitt herliggjort. Da husket de det som var skrevet om ham, og at de hadde gjort dette.

¹⁷ Menneskemengden som var der da han kalte på Lasarus i gravkammeret og reiste ham opp fra de døde, hadde vitnet om det.

¹⁸ Det var på grunn av dette menneskemengden gikk for å møte ham, for de hadde hørt om det tegnet han hadde gjort.

¹⁹ Da sa fariseerne til hverandre: “Vi ser at det ikke nytter! For, se! — snart kommer hele verden til å følge ham!”

²⁰ Det var noen grekere blant dem som var kommet opp dit i ærbødighet for høytiden.

²¹ De kom da til Filip som var fra Bethsaida i Galilea. De spurte ham og sa: “Herre, vi ønsker å møte Jesus.”

²² Filip kom og sa det til Andreas, og Andreas og Filip sa det videre til Jesus.

²³ Han svarte dem og sa: “Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort.

²⁴ For denne sannhet sier jeg: Om ikke hvetefrøet faller til jorden og dør, blir det alene igjen. Men hvis det dør, bærer det mye korn.

²⁵ Den som elsker sin sjel, skal miste den. Men den som setter sin sjel lavt i denne verden, skal bevare den til tiders liv.

²⁶ Den som vil være min hjelper, må følge meg. For der jeg er, skal også min hjelper være. Og den som hjelper meg, blir satt pris på av min Far.”

²⁷ “Nå er min sjel urolig! For hva skal jeg si: Far, redd meg fra denne timen? — Men det var til denne timen jeg kom.

²⁸ Far, herliggjør ditt navn.” Da hørtes en røst fra himlene: “Jeg har allerede herliggjort det, og skal igjen herliggjøre det!”

²⁹ Da menneskemengden som stod der, hørte det, sa de at det hadde tordnet. Andre sa at en budbringer hadde talt til ham.

³⁰ Jesus reagerte og sa: “Den røsten kom ikke for min skyld, men for deres.

³¹ For nå er verdens dom, og senere skal denne verdens fyrste bli kastet ut.

³² Men når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg trekke dere alle til meg.”

³³ Dette fortalte han for å tilkjennegi hva slags død han skulle lide.

³⁴ Menneskemengden svarte ham: “Vi har hørt ut fra loven at Kristus skal være i tider. Så hvordan kan du da si at Menneskesønnen skal bli løftet opp? Hvem er denne Menneskesønnen?”

³⁵ Da sa Jesus: “Ennå en liten stund skal Lyset bli hos dere. Vandre i lyset mens dere har det, før mørket faller over dere. For den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går.

³⁶ Tro på Lyset mens dere har Lyset. Da skal dere bli Lysets sønner.” Da han hadde sagt dette, gikk han og skjulte seg for dem.

³⁷ Selv om han gjorde mange tegn fremfor dem, trodde de ikke på ham.

³⁸ Det var for at profeten Jesajahs ord skulle gå i oppfyllelse når han sier: ‘Jehovah, hvem trodde vårt budskap? For hvem er Jehovahs styrke blitt åpenbart?’  JES 53,1 

³⁹ På grunn av dette kunne de ikke tro, for Jesajah sa også:

⁴⁰ ‘For deres øyne er forblindet og deres hjerter forherdet. Derfor vil de ikke vende om og se med øynene. De har heller ingen forstand så deres hjerter kan bli omvendt slik at jeg kan lege dem.’  JES 6,10 

⁴¹ Dette sa Jesajah fordi han hadde sett hans herlighet, og det var ham han talte om.

⁴² Likevel var det mange, også blant de fremste, som trodde på ham. Men på grunn av fariseerne tilkjennegav de det ikke, for at de ikke skulle bli utstøtt fra synagogene.

⁴³ For de elsket ære fra mennesker høyere enn ære fra Gud.

⁴⁴ Men Jesus ropte og sa: “Den som tror på meg, tror ikke bare på meg, men også på ham som sendte meg.

⁴⁵ Den som ser meg, ser også ham som har sendt meg.

⁴⁶ Jeg er kommet som et lys til verden, for at den som tror på meg, ikke skal være i mørket.

⁴⁷ Selv om noen hører mine ord og ikke tror meg, dømme ikke jeg ham. For jeg kom ikke for å dømme verden, men for å redde verden.

⁴⁸ Den som avviser meg og ikke tar imot mine ord, har dommen, for de ord jeg har talt, er de som dømmer ham på den siste dagen.

⁴⁹ For jeg taler ikke av meg selv, men av min Far. For han som sendte meg, gir meg bud om hva jeg skal si og hva jeg skal tale.

⁵⁰ Jeg vet at hans bud fører til tiders liv. Og det jeg taler, er slik min Far sier jeg skal tale.”

¹ Nå var det før påskehøytiden. Jesus visste at den timen var kommet da han skulle gå bort fra denne verden til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var av verden, og han elsket dem til det siste.

² Fra før måltidet hadde Djevelen allerede lagt det ned i hjertet til Judas fra Iskariot, Simons sønn, at han skulle overgi ham.

³ Jesus visste at hans Far hadde lagt alt i hans hender, for han var kommet fra Gud og skulle vende tilbake til Gud.

⁴ Da reiser han seg fra måltidet, tar av seg kappen og knytter et linhåndkle rundt seg.

⁵ Deretter heller han vann i et vaskevannsfat og begynner å vaske disiplenes føtter. Han tørker dem med det linhåndkledet som han har knyttet rundt seg.

⁶ Da han kommer til Simon Peter, sier han: “Herre, skal du vaske føttene mine?”

⁷ Jesus svarte og sa: “Det jeg gjør nå, forstår du ikke, men det vil du etter at jeg har vært i gravkammeret.”

⁸ Peter svarte: “Aldri i tider skal du vaske føttene mine!” Men Jesus sa: “Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del med meg.”

⁹ Simon Peter sa: “Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!”

¹⁰ Men Jesus svarte: “For en som har badet, er det bare nødvendig å vaske føttene for da er han ren over det hele. Men alle er ikke rene.”

¹¹ Han visste hvem som skulle overgi ham. Det var derfor han sa: ‘Dere er ikke alle rene.’

¹² Så, etter at han hadde vasket føttene deres, tok han på seg kappen og satte seg ned igjen. Da spurte han: “Forstår dere hva jeg har gjort for dere?

¹³ Dere kaller meg ‘Lærer’ og ‘Herre,’ og dere sier rett, for det er jeg.

¹⁴ Hvis nå jeg som er deres Herre og Lærer, har vasket føttene deres, skylder også dere å vaske hverandres føtter.

¹⁵ Jeg har gitt dere et eksempel for at dere skal gjøre mot hverandre slik jeg har gjort mot dere.

¹⁶ For denne sannhet sier jeg: En slave er ikke større enn sin herre. Og ingen som er utsendt, er større enn han som sendte ham.

¹⁷ Hvis dere har forstått dette, skal dere bli velsignet hvis dere gjør etter det.”

¹⁸ “Jeg taler ikke om dere alle, for jeg kjenner dem jeg har utvalgt. Men Skriften må gå i oppfyllelse: ‘Han som deler mitt brød, har løftet sin hæl mot meg.’  SAL 41,10 

¹⁹ Nå sier jeg dette før det skjer, for at når det skjer, skal dere vite at jeg er ham.

²⁰ Denne sannhet sier jeg: Den som tar imot en som jeg har sendt, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar også imot ham som har sendt meg.”

²¹ Etter at Jesus hadde sagt det, ble han urolig i ånden. Han vitnet og sa: “Denne sannhet sier jeg: En av dere skal overgi meg.”

²² Da så disiplene på hverandre, den ene på den andre, og de undret seg på hvem han snakket om.

²³ En av dem lenet seg til bords ved siden av Jesus. Det var den disippelen som Jesus elsket.

²⁴ Simon Peter gjorde tegn til ham at han skulle spørre hvem det var han snakket om.

²⁵ Han lente seg mot Jesu bryst og sa: “Herre, hvem er det?”

²⁶ Jesus svarte: “Det er han som jeg gir brødstykket etter at jeg har dyppet det.” Så dyppet han brødstykket og gav det til Judas fra Iskariot, Simons sønn.

²⁷ Etter at Judas fikk brødstykket, stakk Satan i ham. Da sa Jesus: “Det du skal gjøre, gjør det snart.”

²⁸ Men ingen av dem som lenet seg til bords med ham, forstod hvorfor han sa dette.

²⁹ De tenkte at fordi Judas hadde felleskassen, sa Jesus at han skulle kjøpe noe som de hadde bruk for under høytiden, eller at han skulle gi noe til de fattige.

³⁰ Da han hadde tatt imot brødstykket, gikk han straks ut. Og det var natt.

³¹ Da han var gått ut, sa Jesus: “Nå skal Menneskesønnen bli herliggjort, og Gud skal bli herliggjort gjennom ham.

³² Og når Gud er blitt herliggjort ved ham, skal Gud også herliggjøre ham med seg selv, og han skal snart herliggjøre ham.

³³ Barn, jeg blir hos dere en liten stund. Dere skal lete etter meg, slik jeg sa til jødene. Men dit jeg går, kan ingen komme etter. Og det sier jeg nå også til dere.

³⁴ Et nytt bud gir jeg dere: Elsk hverandre. Slik jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre.

³⁵ Slik skal alle vite at dere er mine disipler fordi dere har kjærlighet til hverandre.”

³⁶ Simon Peter sa til ham: “Herre, hvor går du?” Jesus svarte: “Dit jeg går, kan du ikke følge etter meg nå. Men du skal følge etter meg senere.”

³⁷ Peter sa: “Herre, hvorfor kan ingen følge deg nå? Jeg vil gi min sjel for deg!”

³⁸ Da svarte Jesus: “Så du vil gi din sjel for meg? — Denne sannhet sier jeg: Hanen skal ikke gale før du har fornektet meg tre ganger.”

¹ “La ikke deres hjerter bli urolige. Tro på Gud, og tro på meg også.

² Min Fars hus er bosted for mange. Hvis ikke, hadde jeg fortalt dere det. Jeg går dit for å forberede et sted for dere.  ÅPB 12,9  og  ÅPB 21,27 

³ Og når jeg har forberedt et sted for dere, kommer jeg tilbake og tar dere med meg, for der jeg er, skal også dere være.

⁴ Dere vet hvor jeg går, og dere vet veien.”

⁵ Da sier Tomas: “Herre, vi vet ikke hvor du går, så hvordan kan vi vite veien?”

⁶ Jesus svarte: “Jeg er veien til sannheten og livet, for ingen kommer til min Far uten gjennom meg.

⁷ Hvis dere hadde kjent meg, hadde dere også kjent min Far. Senere skal dere kjenne ham, og dere skal se ham.”

⁸ Filip sa: “Herre, vis oss din Far, og det er nok for oss.”

⁹ Jesus svarte: “Hvor lenge har jeg vært hos dere? Og så kjenner du meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett min Far. Så hvordan kan du si: ‘Vis oss din Far?’

¹⁰ Tror du ikke at jeg er fra min Far og at min Far er i meg? For de ord jeg taler, taler jeg ikke av meg selv, men fra min Far som blir i meg. Det er hans gjerninger jeg gjør.

¹¹ Tro at jeg er fra min Far og at min Far er i meg. Men hvis ikke, så tro meg på gjerningene.

¹² For denne sannhet sier jeg: Den som tror på meg, skal gjøre de samme gjerningene jeg har gjort. Og han skal gjøre større gjerninger enn jeg har gjort, for jeg går til min Far.

¹³ Og det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre for dere, for at min Far skal bli herliggjort av Sønnen.

¹⁴ Hvis dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.”

¹⁵ “Hvis dere elsker meg, vil dere holde mine bud.

¹⁶ Og jeg vil be min Far å gi dere en annen veileder som skal være blant dere i tider.

¹⁷ Det er sannhetens ånd som de av verden ikke kan ta imot, og heller ikke se eller kjenne. Men dere skal kjenne den, for den skal bli hos dere og være i dere.

¹⁸ Jeg vil ikke etterlate dere som foreldreløse. Jeg skal komme til dere.

¹⁹ Bare en liten stund til og verden skal ikke se meg mer. Men dere skal se meg, for jeg skal leve, og dere skal leve.

²⁰ På den dag skal dere vite at jeg er fra min Far, at dere er i meg, og at jeg er i dere.

²¹ Den som har mine bud og holder dem, han elsker meg. Og den som elsker meg, skal bli elsket av min Far. Og jeg skal elske ham, og jeg skal også gi meg til kjenne for ham.”

²² Judas, ikke han fra Iskariot, sier: “Herre, hvorfor vil du gi deg til kjenne for oss, men ikke for dem som er av denne verden?”

²³ Jesus svarte og sa: “Den som elsker meg, holder mine ord, og da vil min Far elske ham. Og vi skal komme til ham og ta bosted hos ham.

²⁴ Men den som ikke elsker meg, vil ikke holde mitt ord. Og de ord dere hører, er ikke mine, men min Fars, han som sendte meg.

²⁵ Dette sier jeg til dere mens jeg er hos dere.

²⁶ Men veilederen, Den hellige ånd, som min Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt, og minne dere på alt, for at dere skal huske det jeg har fortalt til dere.

²⁷ Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Jeg gir den ikke slik verden gir, men jeg gir den slik at deres hjerter ikke skal være urolige eller engstelige.

²⁸ Dere har hørt at jeg har sagt: Jeg drar bort, men skal komme tilbake til dere. Og hvis dere elsket meg, ville dere glede dere over at jeg går til min Far, for min Far er større enn jeg.

²⁹ Nå har jeg fortalt dere det før det skjer, slik at når det skjer, skal dere tro.

³⁰ Jeg skal ikke tale til dere stort lenger, for denne verdens fyrste er nå i anmarsj.

³¹ Men han har ikke noe på meg, for verden skal vite at jeg elsker min Far, og at jeg gjør det min Far befaler meg. — Reis dere, la oss dra bort herfra.”

¹ “Jeg er det sanne vintreet, og min Far er vindyrkeren.

² Hver gren som ikke bærer frukt, tar han bort, men hver den som bærer frukt, renser han for at den skal gi enda mer frukt.

³ Dere er allerede rene på grunn av de ord jeg har talt til dere.

⁴ Bli i meg, og jeg skal bli i dere, for ingen gren bærer frukt av seg selv uten å være i vintreet. Og heller ikke dere kan bære frukt uten at dere blir i meg.

⁵ Jeg er vintreet. Dere er grenene. Den som blir i meg, skal bære mye frukt, for jeg blir i ham. Men uten meg kan han ikke gjøre noe.

⁶ Hvis noen ikke blir i meg, blir de kastet bort som visne grener. De blir buntet, kastet på ilden og brent opp.

⁷ Hvis dere blir i meg, skal mitt ord bli i dere. Da kan dere be om det dere ønsker, og det skal skje.

⁸ Og det er også til min Fars ære at dere bærer mye frukt, for dere er mine disipler.

⁹ For slik min Far elsker meg, slik elsker også jeg dere. Bli i min kjærlighet.

¹⁰ Hvis dere holder mine bud, skal dere bli i min kjærlighet, slik også jeg holder min Fars bud og blir i hans kjærlighet.

¹¹ Jeg forteller dere dette for at også dere skal føle den gleden jeg føler, for da blir dere fulle av glede.

¹² Mitt bud er dette: Elsk hverandre slik jeg har elsket dere.

¹³ For større kjærlighet enn dette har ingen — at han gir sin sjel for sine venner.

¹⁴ Og dere er mine venner hvis dere gjør det som jeg befaler dere.

¹⁵ Jeg kaller dere ikke lenger for slaver, for en slave kjenner ikke sin herres gjerninger. Jeg kaller dere venner, for alt det jeg har hørt fra min Far, har jeg gjort kjent for dere.

¹⁶ Dere valgte ikke meg, men jeg valgte dere for å sette dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, fordi det dere ber min Far om i mitt navn, skal han gi dere.”

¹⁷ “Dette befaler jeg: Elsk hverandre.

¹⁸ Og når de av verden hater dere, skal dere vite at de hatet meg først.

¹⁹ Hvis dere var av verden, ville de som er av verden, ha elsket dere som sine egne. Men dere er ikke av verden, for jeg har utvalgt dere fra verden. Derfor skal de som er av verden, hate dere.

²⁰ Husk at jeg har sagt: ‘En slave er ikke større enn sin herre.’ De forfulgte meg, og de vil forfølge dere. Men de som ville ha holdt mine ord, vil også holde de ord som er ved dere.

²¹ Alt dette skal de gjøre for mitt navns skyld, for de kjenner ikke han som har sendt meg.

²² Hvis jeg ikke hadde kommet og talt til dem, hadde de ikke vært skyldige i sin synd. Men slik det er nå, har de ingen unnskyldning for sin synd.

²³ En som hater meg, hater også min Far.

²⁴ Hvis jeg ikke hadde gjort slike gjerninger blant dem som ingen andre har gjort, ville de ikke hatt skyld i sin synd. Men nå har de sett dem, og de hater meg, og også min Far.

²⁵ Det er for at det ordet skal bli oppfylt som står skrevet i loven: ‘De hatet meg uten grunn.’”  SAL 69,4 

¹ “Men når veilederen kommer, som jeg skal sende dere fra min Far, sannhetens ånd, som utgår fra min Far, da skal den vitne om meg.

² Men også dere skal vitne om meg, for dere har vært med meg fra begynnelsen.

³ Dette forteller jeg for at dere ikke skal snuble.

⁴ De skal utstøte dere fra synagogene, og den tiden kommer da alle som vil drepe dere, skal tro at de gjør Gud en tjeneste.

⁵ Det skal de gjøre fordi de verken har kjent min Far eller meg.

⁶ Jeg sier dette for at når den tiden kommer, skal dere huske at jeg har sagt det til dere. Jeg sa det ikke til dere fra begynnelsen av, for da var jeg hos dere.”

⁷ “Og nå går jeg til ham som har sendt meg. Men ingen av dere spør: ‘Hvor hen går du?’

⁸ Fordi jeg forteller dere dette, er dere fulle av sorg i deres hjerter.

⁹ Men jeg forteller dere sannheten: Det er til deres beste at jeg går bort. For hvis jeg ikke går bort, vil veilederen ikke komme til dere. Men når jeg går, skal jeg sende den til dere.

¹⁰ Når den kommer, skal den veilede dere i verden om synd, rettferdighet og dom.

¹¹ Om synd: Fordi dere trodde på meg.

¹² Om rettferdighet: Fordi jeg går til min Far, og dere kan ikke lenger se meg.

¹³ Om dom: Fordi denne verdens fyrste skal bli dømt.

¹⁴ Jeg har ennå mye å si dere, men ikke som dere kan ta til dere rett nå.

¹⁵ Men når sannhetens ånd kommer, skal den veilede dere i hele sannheten. Den skal ikke tale av seg selv, men bare tale det den selv har hørt talt. Og den skal forkynne det som skal komme.

¹⁶ Den skal herliggjøre meg, for den skal ta av det som er mitt og forkynne det for dere.

¹⁷ Alt det som min Far har, er mitt. Derfor sier jeg at den skal ta av det som er mitt og forkynne det for dere.

¹⁸ Bare en liten stund til og dere skal ikke se meg mer. Men enda en liten stund, og dere skal se meg igjen, for jeg går til min Far.”

¹⁹ Da sa disiplene til hverandre: “Hva er det han sier? ‘Bare en liten stund til og dere skal ikke se meg. Og enda en liten stund, så skal dere se meg, for jeg går til min Far.’”

²⁰ Så sa de: “Hva er det nå han sier? ‘Om en liten stund skal ingen se ham.’ Vi forstår ikke det han sier.”

²¹ Jesus forstod at de ville spørre ham om dette. Og derfor sa han: “Spør dere hverandre hva det betydde at jeg sa: ‘Bare en liten stund til og dere skal ikke se meg lenger. Men en stund senere skal dere se meg igjen?’

²² Denne sannhet sier jeg: Dere skal gråte og sørge. Og de av denne verden skal glede seg mens dere sørger. Men deres sorg skal bli til glede.

²³ En fødende kvinne har veer fordi tiden hennes er kommet. Men når barnet er født, husker hun ikke lenger smerten i glede over det mennesket som hun satte til verden.

²⁴ Nå sørger dere altså. Men jeg skal se dere igjen, og da skal dere glede dere i deres hjerter. Og den gleden skal ingen ta fra dere.

²⁵ På den dagen skal dere ikke be meg om noe. For denne sannhet sier jeg: Da skal min Far gi dere det som dere har bedt om i mitt navn.

²⁶ Til denne tid har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Men be, så skal dere få, og deres glede skal bli fullstendig.

²⁷ Dette har jeg talt til dere i bilder, men den tid kommer da jeg ikke skal tale i bilder, men fortelle dere rett ut om min Far.

²⁸ På den dagen skal dere ikke be i mitt navn, for jeg sier at dere skal be til min Far.

²⁹ For min Far har selv elsket dere fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er kommet fra Gud.

³⁰ Jeg er kommet fra min Far til verden. Og nå skal jeg forlate verden og igjen gå til min Far.”

³¹ Da sier disiplene: “Se! — nå taler du rett ut uten å tale i bilder.

³² Nå forstår vi at du vet alt, og at du ikke trenger å spørre noen om noe. Derfor tror vi at du er kommet fra Gud.”

³³ Jesus reagerte og sa: “Nå tror dere.

³⁴ Men, se — den tiden skal komme, og den kommer snart, da dere skal bli spredt hver for seg og la meg være igjen alene. Likevel er jeg ikke alene, for min Far er med meg.

³⁵ Dette har jeg fortalt dere for at dere skal ha av min fred. Men i denne verden vil dere få trengsler. — Så fatt mot, for jeg har seiret over verden.”

¹ Etter at Jesus hadde sagt dette, løftet han øynene mot himlene og sa: “Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, for at din Sønn også skal herliggjøre deg.

² For du skal gi ham fullmakt over alt kjøtt for at han skal gi tiders liv til alle dem som du har gitt ham.

³ Og dette er tidernes liv: Å kjenne deg, den eneste sanne Gud, og Jesus Kristus, ham som du har sendt ut.

⁴ Jeg har herliggjort deg på jorden og gjort ferdig den gjerning som du har gitt meg å utføre.

⁵ Og nå, Far, herliggjør meg hos deg selv med den herlighet jeg hadde fra før verden ble til.”

⁶ “Jeg har åpenbart ditt navn for de menneskene som du gav meg av denne verden. De var dine, men du gav dem til meg fordi de holdt ditt ord.

⁷ Nå vet de at alle som du har gitt meg, er fra deg.

⁸ For jeg har gitt dem de ord du gav meg, og de tok imot dem. De vet i sannhet at jeg er kommet fra deg, og de tror at du har sendt meg.

⁹ Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for dem som er av verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine.

¹⁰ Alle mine er dine, og de som er dine, er mine. Jeg blir herliggjort gjennom dem.

¹¹ Jeg blir ikke lenger i verden. Men de blir i verden etter at jeg er kommet til deg. Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det som du har gitt meg, slik at de kan være ett med oss, slik vi er ett.

¹² Mens jeg var sammen med dem i verden, bevarte jeg dem i ditt navn, det som du har gitt meg. Og ingen er gått tapt unntatt han som er den tapte sønnen, og det for at Skriften skulle bli oppfylt.

¹³ Nå kommer jeg til deg, men dette sier jeg mens jeg er i verden, slik at de i fullt mål skal ha min glede i seg.

¹⁴ Jeg har gitt dem ditt ord, og verden hater dem. For de er ikke av verden, slik heller ikke jeg er av denne verden.

¹⁵ Jeg ber ikke om at du skal ta dem bort fra verden, men at du må bevare dem fra den onde.

¹⁶ For de er ikke av verden, slik jeg ikke er av verden.

¹⁷ Helliggjør dem i din sannhet. Ditt ord er sannheten.

¹⁸ Slik du sendte meg ut i verden, sender jeg dem ut i verden.

¹⁹ Jeg helliggjør meg, for at også de skal bli helliggjort i sannheten.”

²⁰ “Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som skal komme til å tro på meg på grunn av deres ord.

²¹ Jeg ber om at de alle må være ett med hverandre, slik du, Far, er med meg, og jeg med deg. Jeg ber om at også de må være ett med oss, for at verden skal tro at du har sendt meg.

²² Den samme herlighet som du gir meg, skal jeg gi dem, for at de skal være ett slik vi er ett.

²³ La dem være fullmodne i enhet for at verden skal vite at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du elsker meg.

²⁴ Far, jeg vil at de som du har gitt meg, skal være der jeg er. De skal se den herlighet som du har gitt meg, for du har elsket meg fra før verdens grunnleggelse.

²⁵ Rettferdige Far, de av verden kjenner deg ikke, men jeg kjenner deg. Og disse erkjenner at du har sendt meg.

²⁶ Jeg har gjort deg kjent for dem, og jeg skal fortsette å gjøre deg kjent for dem. For den kjærligheten som du har elsket meg med, skal også være for dem.”

¹ Etter at Jesus hadde sagt dette, gikk han sammen med disiplene til den andre siden av bekken Kedron. Det var en olivenlund der som han gikk inn i sammen med disiplene.

² Judas, som skulle overgi ham, visste også om dette stedet, for Jesus hadde ofte hatt samlinger der sammen med disiplene.

³ Judas tok da med seg en avdeling fra vaktstyrken og kom dit sammen med noen fra overprestene og fariseerne. De hadde fakler og lamper og bar våpen.

⁴ Jesus, som visste hva som skulle skje med ham, stod da frem og spurte: “Hvem leter dere etter?”

⁵ De svarte: “Jesus fra Nasaret.” Og Jesus sa: “Det er jeg.” Judas, han som hadde overgitt ham, stod også sammen med dem.

⁶ Da Jesus sa ‘det er jeg,’ trakk de seg tilbake fra ham og falt til jorden.

⁷ Da spurte han igjen: “Hvem leter dere etter?” Og de svarte ham: “Jesus fra Nasaret.”

⁸ Jesus svarte og sa: “Jeg har sagt at det er jeg. Så hvis det er meg dere leter etter, så la de andre gå.”

⁹ Det var for at de ordene skulle bli oppfylt han sa: ‘Ikke én av dem som du har gitt meg, har gått tapt.’

¹⁰ Nå hadde Simon Peter et sverd. Han trakk det og svingte det mot en av øversteprestenes slaver, og han kuttet av ham øret. Slavens navn var Malkus.

¹¹ Da befalte Jesus Peter: “Sett sverdet i sliren, for jeg må drikke av det begeret min Far har gitt meg.”

¹² Da pågrep avdelingen med soldater og jødenes vaktstyrke Jesus og bandt ham.

¹³ De førte ham først til Annas, som var svigerfar til Kaifas, som var øversteprest det året.

¹⁴ Og Kaifas var den som hadde gitt jødene det rådet at det kunne være fordelaktig om ett menneske måtte dø for folket.

¹⁵ Simon Peter hadde fulgt etter Jesus sammen med en av de andre disiplene. Denne disippelen var godt kjent med øverstepresten. Derfor gikk han sammen med Jesus inn på gårdsplassen til øverstepresten.

¹⁶ Men Peter stod igjen utenfor porten. Den andre disippelen, han som var godt kjent med øverstepresten, kom da tilbake og spurte portvakten om han ville slippe inn Peter.

¹⁷ Da spurte en tjenestepike portvakten om Peter: “Er ikke det mennesket også en av disiplene hans?” Men han svarte: “Det er jeg ikke!”

¹⁸ Slavene og vaktene gjorde opp en ild av trekull, for det var kaldt og de ville varme seg. Også Peter stilte seg opp for å varme seg.

¹⁹ Øverstepresten spurte da Jesus ut om disiplene og læren hans.

²⁰ Jesus svarte: “Jeg har talt åpent til verden. Jeg har ofte undervist i synagogene og i templet og på steder der jødene kommer sammen. Jeg har ikke talt i det skjulte.

²¹ Hvorfor forhører dere meg? Spør dem som har hørt meg. For, se — de vet hva jeg har sagt.”

²² Da Jesus sa dette, gav en av vaktene som stod der, ham et slag med håndflaten og sa: “Svarer du en øversteprest på den måten?”

²³ Jesus svarte ham: “Hvis jeg har sagt noe galt, så vitne for meg om hva som er galt. Hvis ikke, hvorfor slår du meg?”

²⁴ Da sendte Annas ham bundet til Kaifas, som også var øversteprest.

²⁵ Imens stod Simon Peter og varmet seg. Da var det noen som sa: “Er ikke du også en av disiplene hans!” Men han nektet og svarte: “Det er jeg ikke!”

²⁶ En av øversteprestens slaver, en slektning av ham som Peter hadde kuttet øret av, sier: “Jeg så deg i olivenlunden.”

²⁷ Da nektet Peter igjen. Og med det samme gol en hane!

²⁸ Så ble Jesus ført fra Kaifas til Pretoriet.^* Det var nå tidlig på morgenen. Men selv gikk ikke jødene inn i Pretoriet, for at de ikke skulle bli urene. For de skulle snart ete påskemåltidet.  ^*Guvernør Pontius Pilatus’ hovedkvarter

²⁹ Derfor gikk Pilatus ut og spurte dem: “Hvilke anklager retter dere mot dette mennesket?”

³⁰ De svarte og sa: “Hvis han ikke var en forbryter, ville vi ikke ført ham frem for deg.”

³¹ Da sa Pilatus: “Ta og døm ham etter deres lov!” Da sa jødene: “Men det er ulovlig for oss å ta livet av noen!”

³² (Dette var for at Jesu ord skulle bli oppfylt da han fortalte om det og gjorde kjent hvilken død han måtte lide.)

³³ Så gikk Pilatus inn i Pretoriet igjen. Så kalte han Jesus til seg og spurte ham: “Er du jødenes konge?”

³⁴ Jesus svarte og sa: “Sier du dette av deg selv eller har noen andre fortalt deg noe?”

³⁵ Pilatus svarte: “Jeg er da ikke en jøde! Det var ditt folk og overprestene som overgav deg til meg. Hva har du gjort?”

³⁶ Jesus sa: “Mitt rike er ikke av denne verden. Hvis mitt rike hadde vært av denne verden, ville mine vaktmenn ha kjempet for meg for at jeg ikke skulle blitt overgitt til jødene. Men nå er ikke mitt rike herfra.”

³⁷ Pilatus spurte da: “Så du er konge likevel?” Jesus svarte: “Jeg er konge. — Til dette ble jeg født og til dette kom jeg til verden: For å vitne om sannheten. Og alle som er av sannheten, skal høre min røst.”

³⁸ Pilatus spurte: “Hvilken sannhet?” Så gikk han ut igjen til jødene og sa: “Jeg finner ingen skyld hos ham!

³⁹ Men det er vanlig at én blir løslatt i påsken. Vil dere at jeg skal løslate jødenes konge for dere?”

⁴⁰ Da ropte alle tilbake og sa: “Ikke ham, men Barabbas!” Og Barabbas var en røver.

¹ Da tok Pilatus Jesus og fikk ham pisket.

² Soldatene flettet en krans av torner og satte den på hodet hans. Deretter hengte de på ham en purpurfarget kappe.

³ De sa: “Vær hilset, du jødenes konge!” Og de slo ham med håndflatene.

⁴ Så gikk Pilatus ut igjen og sa: “Se! — jeg fører ham ut til dere. Men dere skal vite at jeg ikke finner skyld hos ham!”

⁵ Da Jesus kom ut med en tornekrans og en purpurrød kappe på seg, sa Pilatus til dem: “Se! — for et menneske!”

⁶ Da overprestene og vaktene så ham, ropte de: “Staurfest ham!* Staurfest* ham!” Da sa Pilatus: “Ta og staurfest^** ham dere, for jeg finner ingen skyld hos ham!”  ^*gr. stauroo = staure

⁷ Men jødene svarte: “Vi har loven, og etter loven skal han overlates til døden, for han har gjort seg selv til Guds Sønn!”

⁸ Da Pilatus hørte hva som ble sagt, ble han enda mer engstelig og gikk inn i Pretoriet igjen.

⁹ Han spurte ut Jesus: “Hvor er du fra?” Men Jesus gav ham ikke noe svar.

¹⁰ Da sa Pilatus: “Vet du ikke at jeg har fullmakt til å staurfeste^* deg? Og jeg har fullmakt til å løslate deg!  ^*gr. stauroo = staure

¹¹ Jesus svarte: “Du har ingen fullmakt over meg unntatt den som du har fått ovenfra. Derfor har de som overgav meg til deg, større synd.”

¹² Etter dette ville Pilatus løslate ham, men jødene ropte: “Hvis du løslater ham, er du ikke keiserens venn! For alle som vil gjøre seg til konge, setter seg opp mot keiseren!”

¹³ Da Pilatus hørte at de sa dette, førte han Jesus ut og satte domstol på et sted som ble kalt Brolegningen, på hebraisk Gabbatha.

¹⁴ Det var forberedelsesdagen til påskefeiringen; rundt den sjette timen. Og han sa til jødene: “Se! — kongen deres!”

¹⁵ Men de ropte: “Ta ham bort! Ta ham bort! Staurfest* ham!” Da spurte Pilatus: ^*gr. stauroo = staure “Skal jeg staurfeste  ^* kongen deres?” Overprestene svarte: “Vi har ingen annen konge enn keiseren!”

¹⁶ Da overgav han ham til å bli staurfestet.^{*  *}gr. stauroo = staure De pågrep Jesus og førte ham bort.

¹⁷ Han bar stauren^* til de kom frem til det stedet som blir kalt Hodeskallen, det som på hebraisk blir kalt Golgotha.  ^*gr. stauros = staur

¹⁸ Der ble han staurfestet^* sammen med to andre — den ene på den ene siden av ham og den andre på den andre siden av ham, med Jesus mellom dem.  ^*gr. stauroo = staure

¹⁹ Pilatus skrev en tittel og festet den til stauren.* Der stod: JESUS FRA NASARET, JØDENES KONGE.

²⁰ Denne tittelen ble lest av mange jøder, for stedet der Jesus ble staurfestet,^* lå nær byen. Den var skrevet på hebraisk, gresk og latin.  ^*gr. stauroo = staure

²¹ Men da sa overprestene til Pilatus: “Skriv ikke at han var jødenes konge, men at han sa at han var jødenes konge.”

²² Pilatus svarte: “Det jeg har skrevet, har jeg skrevet.”

²³ Da soldatene hadde staurfestet^* Jesus, tok de kappen hans og delte den i fire deler, en til hver av soldatene. Men ikke kjortelen hans, for kjortelen var strikket ovenfra i ett stykke uten søm.  ^*gr. stauroo = staure

²⁴ De sa til hverandre: “La oss ikke rive den i stykker, men la oss trekke lodd om hvem som skal overta den.” Det skjedde for at Skriften skulle bli oppfylt: ‘De delte min kappe mellom seg, men min underkledning kastet de lodd om.’ Og nå gjorde soldatene det!  SAL 22,19 

²⁵ Ved Jesu staur^* stod hans mor og hans mors søster, Maria til Klopas og Maria fra Magdala.  ^*gr. stauros = staur

²⁶ Da Jesus så at hans mor stod der, og den disippelen han elsket, sa han til sin mor: “Kvinne, se — din sønn.”

²⁷ Og til disippelen: “Se — din mor.” Da tok disippelen henne hjem til seg.

²⁸ Senere, da han visste at alt allerede var ferdig av det som etter Skriften skulle bli fullført, sa han: “Jeg er tørst.”  SAL 22,15 

²⁹ Det stod en krukke full med sur vin der. De fylte en svamp med den sure vinen, festet den til et bambusrør og holdt den opp mot munnen hans.

³⁰ Da Jesus hadde tatt imot den sure vinen, sa han: “Det er fullført.” Så bøyde han hodet og overgav ånden.

³¹ Deretter var det jødenes forberedelsesdag, og for at legemene ikke skulle bli hengende på staurene^* under de store sabbatene, ba de Pilatus om å knekke beina deres, så de kunne bli tatt ned.  ^*gr. stauros = staur

³² Da kom soldatene og knekket beina på den første av dem, og deretter på den andre som var sturfestet^* sammen med ham.  ^*gr. stauroo = staure

³³ Da de kom til Jesus og så at han allerede var død, knekket de ikke hans bein.

³⁴ Men en av soldatene stakk spydet inn i siden på ham, og straks kom det ut blod og vann.

³⁵ (Han som så dette, er han som vitner om det, og hans vitneforklaring er sann! Han vet at han forteller sannheten for at dere skal tro det.)

³⁶ Dette skjedde for at Skriften skulle bli oppfylt: ‘Ikke ett bein skal knekkes.’  2 Mos 12,46 

³⁷ Igjen, et annet sted, sier Skriften: ‘De skal se en som de skal spidde.’  SAK 12,10 

³⁸ Deretter spurte Josef fra Arimatea, som var en av Jesu disipler, men holdt det skjult av frykt for jødene, Pilatus om å få ta ned Jesu legeme. Pilatus tillot det, og Josef kom da og tok ned Jesu legeme.

³⁹ Også Nikodemus som tidligere hadde besøkt Jesus om natten, kom dit med en blanding av myrra og aloë, omtrent hundre pund.

⁴⁰ Så tok de ned Jesu legeme. Og de svøpte det inn i lintøystrimler med den velluktende oljen, slik jødenes begravelsesskikk var.

⁴¹ Ved det stedet der han ble staurfestet,^* lå en olivenlund og ved olivenlunden var det et nytt gravkammer som ingen noen gang var blitt lagt i.  ^*gr. stauroo = staure

⁴² De la Jesus der på grunn av at det var jødenes forberedelsesdag, og gravkammeret lå like i nærheten.

¹ Tidlig på morgenen dagen etter sabbatene, i mørket, gikk Maria fra Magdala til graven. Hun oppdaget at steinen var tatt bort fra inngangen.

² Hun kom løpende til Simon Peter og den andre disippelen, ham som Jesus elsket, og sa: “De har tatt Herren bort fra gravkammeret, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham!”

³ Peter gikk da ut sammen med den andre disippelen, for de ville dra av sted til gravkammeret.

⁴ De to løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først til gravkammeret.

⁵ Han bøyde seg og så inn, men bare lintøystrimlene var der. Derfor gikk han ikke inn.

⁶ Så kom Simon Peter, som fulgte etter ham, og gikk inn i gravkammeret. Også han så lintøystrimlene som lå der.

⁷ Men gravduken, den som Jesus hadde hatt rundt hodet, lå ikke sammen med lintøystrimlene. Den var foldet sammen på et sted for seg selv.

⁸ Nå kom også den andre disippelen, han som var kommet først, inn i gravkammeret. Han så, og trodde.

⁹ (De forstod ennå ikke ut fra Skriften at han skulle stå opp fra de døde.)

¹⁰ Så dro disiplene tilbake til sitt eget sted.

¹¹ Men Maria stod ute foran gravkammeret og gråt høylytt. Så bøyde hun seg inn i gravkammeret.

¹² Og hun så to budbringere i hvitt som satt der, den ene ved hodet og den andre ved føttene av det stedet der Jesu legeme hadde ligget.

¹³ Og hun sa: “Hvorfor har dere tatt bort Herren uten å si hvor dere har lagt ham?”

¹⁴ Da hun hadde sagt dette, snudde hun seg og så at Jesus stod bak henne. Men hun visste ikke at han var Jesus.

¹⁵ Han spurte: “Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du etter?” Hun trodde at han var gartneren og sa: “Herre, hvis du har båret ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så jeg kan hente ham!”

¹⁶ Jesus sa: “Maria.” Da snudde hun seg mot ham og utbrøt: “Rabboni!” Det vil si: ‘Min lærer!’

¹⁷ Jesus sa: “Ikke rør meg, for jeg har ennå ikke steget opp til min Far. Men gå til mine brødre og si til dem: Jeg skal stige opp til min Far og deres Far, til min Gud og deres Gud.”

¹⁸ Maria fra Magdala kom da og fortalte til disiplene at hun hadde sett Herren, og at han hadde sagt dette til henne.

¹⁹ Så, om kvelden den samme dagen, den første dagen etter sabbatene, var disiplene samlet bak lukkede dører, for de engstet seg for jødene. Da kom Jesus og stod midt iblant dem! Han sa: “Fred være med dere.”

²⁰ Da han hadde sagt dette, viste han dem hendene sine og siden. Og disiplene ble glade da de så at han var Herren.

²¹ Da sa Jesus igjen: “Fred være med dere, for slik jeg ble utsendt av min Far, sender også jeg dere.”

²² Da han hadde sagt dette, pustet han på dem og sa: “Ta imot Den hellige ånd.

²³ Hver den som dere tilgir hans synd for, skal være den som er tilgitt. Og hver den som dere fastholder hans synd for, skal være den som har fått sin synd fastholdt.”

²⁴ Men Tomas, eller Didymus, det vil si ‘tvillingen,’ en av de tolv, var ikke der da Jesus kom.

²⁵ Og da de andre disiplene fortalte ham: “Vi har sett Herren,” svarte han: “Hvis jeg ikke får se merket etter naglene i hendene hans og sette fingeren på dem, og også legge hånden min over siden hans, tror jeg det ikke!”

²⁶ Etter åtte dager var disiplene igjen inne, og Tomas var med dem. Da kom Jesus gjennom lukket dør og stod midt iblant dem. Han sa: “Fred være med dere.”

²⁷ Da sa han til Tomas: “Kom med fingeren din, for, se — her er hendene mine. Og rekk ut hånden din og legg den over siden min. — Du vantro. Tro.”

²⁸ Da utbrøt Tomas: “Min Herre og min Gud!”

²⁹ Da sa Jesus til Tomas: “Fordi du har sett, tror du. Velsignet er de som ikke har sett, men tror.”

³⁰ Mange andre tegn enn disse gjorde Jesus fremfor disiplene, men disse er det ikke skrevet om i denne rullen.

³¹ Og dette er skrevet for at dere skal tro at Jesus er Kristus, Guds Sønn, og for at dere skal ha liv gjennom hans navn.

¹ Etter dette manifesterte Jesus seg igjen for disiplene ved sjøen Tiberias. Slik manifesterte han seg:

² Sammen var Simon Peter, Tomas, kalt ‘tvillingen,’ Natanael fra Kana i Galilea, sønnene til Sebedeus, og to andre av disiplene.

³ Simon Peter sa: “Jeg drar ut og fisker.” De andre svarte: “Vi blir med deg.” Så gikk de ut og rett ombord i båten. Men den natten fikk de ingen fangst.

⁴ Allerede tidlig på morgenen skjedde det: Jesus stod i strandkanten! Men disiplene så ikke at han var Jesus.

⁵ Da sa Jesus til dem: “Barn, har dere noe å ete?” Og de svarte: “Ingenting!”

⁶ Han sa: “Kast ut garnet deres på høyre side av båten, så får dere noe.” Og da de hadde kastet det, måtte de etterpå streve med å dra det inn på grunn av mengden av fisk.

⁷ Da sa den disippelen som Jesus elsket, til Peter: “Det er Herren!” Da tok Peter på seg fiskertrøya, for han hadde vært bar ovenfra, og kastet seg i sjøen.

⁸ De andre disiplene kom etter i båten. De var bare et stykke fra land, rundt to hundre alen.^* Og de slepte fiskegarnet etter seg.  ^*pechus, alen, albuelengde (fra albuen til ytterst på langfingeren) = 44,5 cm

⁹ Da de kom på land, så de en kullild der til å legge fisken på. Og der var brød.

¹⁰ Jesus sa til dem: “Kom med noe av fisken som dere nettopp fikk.”

¹¹ Simon Peter gikk uti og dro garnet på land. Det var fullt av store fisker, til sammen hundre og femtitre stykker. Men selv med så mye fisk, revnet ikke garnet.

¹² Jesus sa: “Kom og ét.” Men ingen av disiplene våget å spørre: “Hvem er du?” For de visste at han var Herren.

¹³ Da kom Jesus, tok brødet og gav dem. Og han gjorde det samme med fiskene.

¹⁴ Dette var tredje gang Jesus manifesterte seg for disiplene etter at han var oppreist fra de døde.

¹⁵ Etter at de hadde spist, sa Jesus til Simon Peter: “Simon, Jonas sønn, elsker du meg mer enn de andre?” Han svarte: “Ja, Herre, du vet at jeg elsker deg.” Han sa: “Fø mine lam.”

¹⁶ Igjen spurte Jesus for andre gang: “Simon, Jonas sønn, elsker du meg?” Han svarte: “Ja, Herre, du vet at jeg elsker deg.” Jesus sa: “Gjet mine sauer.”

¹⁷ For tredje gang spurte han: “Simon, Jonas sønn, elsker du meg?” Det såret Peter at Jesus spurte for tredje gang om han elsket ham. Han svarte: “Herre, du vet alt. Du vet at jeg elsker deg!” Jesus sa: “Fø mine sauer.

¹⁸ For denne sannhet sier jeg: Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut dine hender og la andre binde opp om deg for å føre deg dit du selv ikke vil gå.”

¹⁹ Han sa dette for å antyde hva slags død han skulle ære Gud med. Og da han hadde sagt det, sa han: “Følg meg.”

²⁰ Da snudde Peter seg og så at den disippelen som Jesus elsket, fulgte etter ham. (Det var han som lenet seg til hans bryst under måltidet og spurte: ‘Herre, hvem skal overgi deg?’)

²¹ Da Peter så at det var ham, spurte han Jesus: “Herre, hva med ham?”

²² Jesus svarte: “Hvis jeg vil han skal være til jeg kommer, hva er det for deg? — Følg du meg.”

²³ Dermed spredte et rykte seg, og det spredte seg fra brødrene, at denne disippelen ikke skulle dø. Men Jesus sa ikke at han ikke skulle dø, men: ‘Hvis jeg vil at han skal være til jeg kommer, hva er det for deg?’

²⁴ Den disippelen som har vært vitne til dette, har skrevet det ned, og dere skal vite at hans vitneforklaring er sann.

²⁵ Jesus gjorde mange andre store gjerninger enn disse. Hvis alle ble skrevet ned, hver for seg, tror jeg ikke at noen i verden selv kunne ta imot de rullene som da måtte skrives.