Forsiden - Bibelen - Undervisningsblogg - Israel Blogg - Taler/undervisning - Artikler - Bibelkommentarer - Videoundervisning - Bøker & Linker - Om oss/Kontakt oss

Bibeloversikt

Bøker i Bibelen

Gamle testamentet

1. Mosebok
2. Mosebok
3. Mosebok
4. Mosebok
5. Mosebok
Josva
Dommerne
Ruts bok
1. Samuelsbok
2. Samuelsbok
1. Kongebok
2. Kongebok
1. Krønikebok
2. Krønikebok
Esras bok
Nehemjas bok
Esters bok
Jobs bok
Salmenes bok
Salomos ordspråk
Forkynneren
Høysangen
Jesaja
Jeremia
Klagesangene
Esekiels bok
Daniels bok
Hoseas bok
Joels bok
Amos' bok
Obadjas bok
Jonas bok
Mikas bok
Nahums bok
Habakkuks bok
Sefanjas bok
Haggais bok
Sakarjas bok
Malakis bok

Nye Testamentet

Evangeliet etter Matteus
Evangeliet etter Markus
Evangeliet etter Lukas
Evangeliet etter Johannes
Apostlenes Gjerninger
Paulus' brev til romerne
Paulus' 1. brev til korinterne
Paulus' 2. brev til korinterne
Paulus' brev til galaterne
Paulus' brev til efeserne
Paulus' brev til filipperne
Paulus' brev til kolosserne
Paulus' 1. brev til tessalonikerne
Paulus' 2. brev til tessalonikerne
Paulus' 1. brev til Timoteus
Paulus' 2. brev til Timoteus
Paulus' brev til Titus
Paulus' brev til Filemon
Hebreerbrevet
Jakobs brev
Peters 1. brev
Peters 2. brev
Johannes' 1. brev
Johannes' 2. brev
Johannes' 3. brev
Judas
Johannes åpenbaring


Oslo Bibelundervisningssenter

Oslo Bibelundervisningssenter ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

+47 99 59 80 70
+47 95 12 06 60
+47 22 61 16 10

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Lukas

Lukas (gr. Loukan) har skrevet Paktens bok nr. 42. Han var lege og av folkeslagene, en greker, som var blitt omvendt til kristendommen. Det er vanlig akseptert at Lukas skrev ned sin beretning om Kristus rundt år 62, etter at han hadde ledsaget Paulus til Rom som fange. Men det hevdes også at boken kan være skrevet noen år tidligere, rundt år 58 i Cæsarea. Andre mener av boken ikke ble skrevet før rundt år 80. Dette blir avvist med den begrunnelse at hvis den var skrevet så sent, ville den ikke bare ha inneholdt profetien om Jerusalems ødeleggelse, men også selve ødeleggelsen i år 70. Til det kan nevnes at heller ikke Johannes, som skrev alle sine bøker etter Jerusalems ødeleggelse, nevner denne tragiske hendelsen da rundt 1.100.000 jøder ble slaktet ned, i noen av sine skrifter. Budskapet etter Lukas er den lengste og mest detaljerte beretningen om Kristus. Han hevder selv å ha fått full innsikt om begivenhetene rundt Kristus, og at de er skrevet ned i rett rekkefølge.  LUK 1,3  Lukas skrev verken til jøde eller greker, men til theofilus. Det er lite trolig at Lukas kan ha skrevet begge sine bøker, både budskapet etter Lukas og Gjerningene, til én som ikke engang er nevnt i Guds ord. Nei, han skriver til alle gudselskere, til enhver theofilus — til alle som elsker Gud. Lukas ble værende det meste av sin tid i Filippi som forstander for menigheten der. Han viet hele sitt liv til tjeneste for Herren og døde i Boetania i en alder av 84 år. Han døde enslig og barnløs.

Lukas
1 kapittel

Før Jesus ble født

Til alle gudselskere  (1,1-4)

Det er slik at mange har påtatt seg å skrive ned en sammenhengende fortelling om det som ble oppfylt iblant oss.

Det var fordi de ville overlevere til oss det som de fra begynnelsen av hadde vært vitner til som ordets tjenere.

Derfor synes det rett at også jeg, fordi jeg har hatt nøyaktig kjennskap til alt dette fra begynnelsen av, skrev det ned for deg i rett rekkefølge, du høyst ærede gudselsker.*  *gr. theofilus

For jeg vil at du skal vite hvor pålitelig den læren er som du er blitt undervist i.

Budskapet til Sakarjah  (1,5-25)

På den tid Herodes var konge i Judea, var det i Abijahs skift en prest som hette Sakarjah. Hans kvinne var en av Arons døtre og hette Elisabet.

Begge var rettferdige fremfor Gud. De fulgte alle HERRENs*  *JHVH

De hadde ingen barn, for Elisabet var steril. Og de var begge langt oppe i årene.

Dette skjedde da han tjente som prest fremfor Gud i den rekkefølgen som var for hans skift:

Etter slik det var vanlig i presteembetet, var det nå hans tur til å brenne røkelsen. Og han gikk inn i HERRENs*  *JHVH

10 En hel mengde folk var utenfor og ba under røkelsesseremonien.

11 Da viste en HERRENs*  *JHVH Han stod helt til høyre for alteret under røkelsesseremonien.

12 Da Sakarjah så ham, ble han opprørt, og han ble grepet av frykt!

13 Men budbringeren sa: “Vær ikke redd, Sakarjah, for du er blitt bønnhørt! Din kvinne Elisabet skal få en sønn og du skal gi ham navnet Johannes.

14 Han skal bli til fryd og glede for deg, for mange skal fryde seg over hans fødsel!

15 Og han skal være stor fremfor HERREN!*  *JHVH

16 Mange av Israels sønner skal han omvende til HERREN*  *JHVH

17 Og han skal leve for ham i Elijahs ånd og kraft, og han skal omvende fedrenes hjerter til deres barn, gi de ulydige rettferdighetens visdom og forberede et folk som skal oppreises for HERREN.”*  *JHVH

18 Da sa Sakarjah til budbringeren: “Hvordan kan jeg tro dette? For jeg er en gammel mann, og min kvinne er også langt oppe i årene?”

19 Budbringeren svarte og sa: “Jeg er Gabriel som står fremfor Gud! Jeg er sendt for å tale til deg og forkynne dette budskapet for deg.

20 Men, se! — du skal bli stum og ikke kunne tale før dette har skjedd fordi du nektet å tro meg! Men mine ord skal gå i oppfyllelse i rett tid.”

21 Folket som ventet på Sakarjah, undret seg over hvorfor han ble så lenge inne i helligdommen.

22 Men da han kom ut, kunne han ikke tale til dem. Og de forstod da de så ham, at han hadde hatt et syn inne i helligdommen. Han nikket til dem, men var fremdeles stum.

23 Så snart tjenestetiden hans var over, dro han hjem.

24 En tid etter dette ble hans kvinne Elisabet gravid. Hun holdt det for seg selv i fem måneder, men da sa hun:

25 “Dette gjorde HERREN*  *JHVH

Budskapet til Maria  (1,26-38)

26 I den sjette måneden ble budbringeren Gabriel sendt av Gud til en by i Galilea som hette Nasaret.

27 En jomfru der var bortlovet til en mann som hette Josef, av Davids hus. Og jomfruen hette Maria.

28 Budbringeren gikk bort til henne og sa: “Vær hilset, for du er høyt verdsatt av HERREN.*  *JHVH [Velsignet er du blant kvinner.”]

29 Da hun så ham, ble hun sterkt urolig over det han sa, og hun undret seg over hva slags hilsen dette kunne være.

30 Men budbringeren sa til henne: “Vær ikke redd, Maria, for du har fått nåde fra Gud.

31 For, se! — du skal bli gravid, og i ditt morsliv skal du bære frem en sønn! Og du skal gi ham navnet Jesus.

32 Han skal bli stor og kalles Den høyestes sønn, og HERREN*  *JHVH

33 Og han skal regjere over Jakobs hus i tider, for hans rike skal være uten avslutning!”

34 Da sa Maria til budbringeren: “Hvordan kan det bli, for jeg har aldri hatt samleie med en mann.”

35 Budbringeren svarte henne og sa: “Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Og derfor skal Den hellige som du skal føde, kalles Guds Sønn!

36 Og, se! — også din kusine Elisabet er blitt gravid med en sønn på sine gamle dager. Hun er nå i sjette måned, hun som de sa var steril.

37 For Gud er ikke noe av det han har uttalt, umulig.”

38 Da sa Maria: “Se! — jeg er en HERRENs*  *JHVH Så dro budbringeren bort fra henne.

Maria og Elisabet  (1,39-45)

39 Maria gjorde seg på den tiden klar til å dra på en snartur til en by i Judeas fjellområder.

40 Da hun gikk inn i Sakarjahs hus, omfavnet hun Elisabet.

41 Det skjedde idet Elisabet hørte Marias hilsen: Fosteret hoppet til i Elisabets morsliv, forårsaket av Den hellige ånd.

42 Hun utbrøt med høy stemme: “Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv.

43 Men hvor kommer det fra at Herrens mor skulle komme til meg?

44 For, se! — så snart lyden av din hilsen nådde mine ører, hoppet fosteret i mitt morsliv av glede.

45 Velsignet er hun som trodde at det vil bli gjennomført det som ble sagt til henne av HERREN.”*  *JHVH

Marias lovsang  (1,46-56)

46 Da svarte Maria: “Min sjel opphøyer HERREN!*  *JHVH

47 Og min ånd gleder seg i Gud, min redningsmann.

48 Han har sett sin slavinnes ydmykhet. Og, se! — fra nå av er alle slekter velsignet!

49 For han som er mektig, herliggjør sitt hellige navn!

50 Han er barmhjertig mot dem som frykter ham fra slekt til slekt.

51 Han viser sin arms styrke, og han sprer dem som er stolte i sine hjerter.

52 Han kaster de mektige ned fra deres troner, og han reiser opp dem som er undertrykte.

53 Han fyller opp de sultne med det som er av det gode, men de som har i overflod, lar han gå tomhendt bort.

54 Han kom Israels barn til unnsetning for å minne dem om sin barmhjertighet.

55 Han skal tale til vår far Abraham og til dem av hans sæd i tider.”

56 Maria ble værende der i omtrent tre måneder. Så dro hun hjem igjen.

En sønn blir født  (1,57-58)

57 Da tiden var kommet for at Elisabet skulle føde, fikk hun en sønn.

58 Da naboene og slektningene fikk høre hvordan HERREN*  *JHVH

Han skal hete Johannes  (1,59-66)

59 Det skjedde da de var kommet til den åttende dagen og barnet skulle omskjæres: De ville kalle ham Sakarjah etter hans far.

60 Men hans mor reagerte på det og sa: “Han skal hete Johannes!”

61 Da sa de: “Det er ingen av deres slektninger som har det navnet!”

62 Så gjorde de tegn til hans far for å få vite hva han ville han skulle hete.

63 Han ba om å få en tavle til å skrive på. Der stod: ‘Han skal hete Johannes.’ Da ble alle forundret.

64 Så åpnet han munnen, og med det samme løsnet det for tungebandet slik at han kunne tale. Og han priste Gud.

65 En engstelse kom over alle som bodde rundt dem. Og alt dette ble snakket om og kunngjort over hele fjellområdet i Judea.

66 Og alle som hørte om det, lot det synke ned i sine hjerter. De sa: “Hva skal det bli av det barnet?” For HERRENs*  *JHVH

Sakarjahs profeti  (1,67-80)

67 Hans far Sakarjah ble fylt av Den hellige ånd. Han profeterte og sa:

68 “Priset være HERREN,*  *JHVH

69 Han har oppreist et horn til redning for sine barn i Davids hus.

70 Om dette har han talt ved sine hellige profeters munn fra tider.

71 Han redder oss fra våre fienders hånd — fra alle som hater oss.

72 Han har vist barmhjertighet mot våre fedre, og han har husket sin hellige pakt.

73 For det har han med en ed sverget til vår far Abraham.

74 Han ville gi oss som han hadde befridd fra våre fienders hender, å tjene ham uten frykt.

75 Og vi skal være hellige og rettferdige alle våre livs dager.

76 Barnet skal kalles Den høyestes profet, for han skal leve fremfor HERRENs*  *JHVH

77 Han skal gi kunnskap om sitt folks redning og om tilgivelse for synder.

78 Og ved Guds nåde og barmhjertighet skal han som er Soloppgangen* fra det høye, besøke oss. *Messias

79 For han skal gi lys til dem som sitter i mørke under dødens skygge, og han skal lede våre føtter inn på veien til fred.”

80 Barnet vokste opp og ble sterkt i ånden, og han var i ødemarken inntil han stod frem blant Israel.*  *Jakobs sønner

Lukas
2 kapittel

Jesus blir født

Josef og Maria  (2,1-7)

Det skjedde på samme tid som det ble utstedt et dekret fra keiser Augustus om at alle landområdene skulle opprette en skatteliste.

Denne skattelisten var den første som ble opprettet. Det skjedde da Kvirinius var guvernør i Syria.

Alle dro for å bli innført i skattelistene, hver i sin by.

Også Josef dro fra byen Nasaret i Galilea opp til Betlehem i Judea, Davids by, for han nedstammet fra Davids hus.

Han ble innført i skattelistene samen med Maria som var blitt gitt ham som hans kvinne. Og hun var gravid.

Mens de var der, kom den tiden da hun skulle føde.

Og hun nedkom med sin førstefødte Sønn. Hun reivet ham med tøystrimler og la ham i et fôrtrau, for det var ikke rom til dem på vertshuset.

Budbringernes lovsang  (2,8-20)

I samme distriktet oppholdt noen gjetere seg ute på markene for å holde vakt over en saueflokk mens det var natt.

Og, se! — en HERRENs* budbringer stod fremfor dem! Og HERRENs*  *JHVH

10 Men budbringeren sa til dem: “Vær ikke redde! For, se! — jeg kommer med et budskap som skal bli til stor glede for hele folket!

11 I dag, i Davids by, er det født en redningsmann! Han er Kristus, Herren!

12 Dette skal være tegnet for dere: Dere skal finne et spedbarn som er reivet i tøystrimler og ligger i et fôrtrau.”

13 Plutselig var himlene fylt med en hær av budbringere. De priste Gud og sa:

14 ‘Guds herlighet fra det høyeste er kommet til jorden med fred og glede for mennesker.’

15 Da budbringerne var borte fra himlene, sa gjeterne til hverandre: “La oss dra til Betlehem og se det som de sa har skjedd — det som HERREN*  *JHVH

16 De dro av sted med det samme for å finne Maria og Josef, og spedbarnet som lå i fôrtrauet.

17 Da de hadde sett ham, gjorde de kjent alt det som ble sagt om dette barnet.

18 Og alle som hørte det, ble forundret over det gjeterne fortalte.

19 Men Maria tok til seg alt det som ble sagt og la det på hjertet.

20 Så vendte gjeterne tilbake og æret og priste Gud for alt det de hadde sett og hørt, og for det som var blitt fortalt dem.

Jesus blir omskåret  (2,21)

21 På den åttende dagen ble barnet omskåret. Og han fikk navnet Jesus,*  *hebr. Jehovshua = Jehovahs redningsmann

Jesus blir innviet  (2,22-24)

22 Da dagene for hennes renselse etter Moses’ lov var over, tok de ham med til Jerusalem og fremstilte ham for HERREN*. *JHVH

23 For det er skrevet i HERRENs* lov: ‘Enhver førstefødt av hannkjønn som åpner morslivet, skal kalles hellig for Jehovah.’  2 Mos 13,2 

24 Og det skal gis et offer som foreskrevet i HERRENs* ‘Ett par turtelduer eller to unge duer.’  3 Mos 1,14   *JHVH

Simeon  (2,25-35)

25 Se! — i Jerusalem bodde et menneske som hette Simeon. Dette mennesket var rettferdig og gudfryktig, og ved Den hellige ånd ventet han på Israels trøster.

26 Det var blitt åpenbart for ham ved Den hellige ånd at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herren Kristus.

27 Ved ånden gikk han inn i templet samtidig med at foreldrene bar frem barnet Jesus, for de skulle gjøre med ham etter lovens skikk.

28 Da tok han ham opp i armene sine, lovpriste Gud og sa:

29 “Eneveldige, nå kan du ta bort din slave. Du kan ta ham bort i fred, slik du har sagt.

30 For mine øyne har sett din redning.

31 Den har du forberedt fremfor hele folkets ansikt.

32 Du har åpenbart et lys for folkeslagene og en herlighet for ditt folk Israel.”

33 Josef og hans mor undret seg over det som ble sagt om ham.

34 Simeon lovpriste og sa til hans mor Maria: “Se! — han er satt til fall og oppreisning for mange blant Israel, og han skal være et tegn til motsigelse.

35 Men et sverd skal gjennombore hans sjel, og han skal bli omtalt av mange for at det som er i deres hjerter, skal bli åpenbart.”

Anna  (2,36-38)

36 Det var en profetinne der, Anna, datter til Fanuel av Asjers stamme. Hun hadde mange dager bak seg, men hadde bare levd med sin mann i sju år etter at hun var tatt til ekte.

37 Nå var hun en enke på åttifire år. Hun forlot aldri templet, men tjente der med faste og bønn natt og dag.

38 Med det samme de kom inn, begynte hun å lovprise HERREN.*  *JHVH Og hun talte om ham til alle som ventet på Jerusalems frigjøring.

I Nasaret  (2,39-40)

39 Da de hadde gjennomført alt det som HERRENs*  *JHVH

40 Barnet vokste opp og ble sterkt i ånden, og han ble full av visdom ved Guds nåde.

Jesus i templet  (2,41-50)

41 Foreldrene dro til Jerusalem hvert år i påskehøytiden.

42 Og da han var tolv år, dro de opp til Jerusalem slik skikken var ved høytiden.

43 Da dagene var over, dro de tilbake, men gutten Jesus ble værende igjen i Jerusalem uten at Josef og hans mor visste om det.

44 I den tro at han var med i reisefølget, fortsatte de på veien en dag før de begynte å lete etter ham blant slektninger og kjente.

45 Men de fant ham ikke og dro tilbake til Jerusalem for å lete etter ham.

46 Etter tre dager fant de ham i templet. Der satt han blant lærere som han lyttet til og stilte spørsmål.

47 Og alle som hørte ham, undret seg over hans intellekt og hans svar.

48 Da de fikk øye på ham, ble de overrasket. Hans mor sa til ham: “Barn, hvorfor har du gjort dette mot oss! For, se! — din far og jeg har lett etter deg og vært fryktelig engstelige for deg!

49 Da svarte han: “Hvorfor har dere lett etter meg? Visste dere ikke at jeg var hos min Far?”

50 Men de forstod ikke et ord av det han snakket om.

Tilbake i Nasaret  (2,51-52)

51 Da dro han ned sammen med dem og kom til Nasaret. Og han var lydig mot dem. Men hans mor tok til seg alt som ble sagt om ham i sitt hjerte.

52 Og Jesus vokste i visdom og holdning, og han hadde nåde både fra Gud og mennesker.

Lukas
3 kapittel

Døperen Johannes / Marias ættetavle

Rydd vei for Jehovah  (3,1-6)

I det femtende året av keiser Tiberius’ regjering ble Pontius Pilatus guvernør i Judea. Herodes var vasallkonge i Galilea, hans bror Filip var vasallkonge i distriktene Iturea og Tyrakonitis og Lusanias var vasallkonge i Abilene. Annas og Kaifas var øversteprester.

Da kom Guds ord til Johannes, Sakarjahs sønn, i ødemarken.

Og han dro omkring i alle distriktene rundt Jordan og forkynte at de måtte ta dåpen, vise anger og få tilgivelse for sine synder.

Det er skrevet i skriftrullen med profeten Jesajahs ord: ‘En stemme roper fra ødemarken: Rydd vei for Jehovah! Gjør hans stier rette!

Hver dal skal bli fylt opp og hvert fjell og hver haug senket. Krokete stier skal gjøres rette, og ujevne veier skal bli jevne.

Alt kjøtt skal se Guds redning!’  JES 40,3-5 

Johannes’ forkynnelse — til tilgivelse for synd  (3,7-20)

Derfor sa han til menneskenemengden som kom til ham for å bli døpt: “Huggormyngel! Hvem har advart dere til å flykte fra den kommende vreden?

Bær derfor frukt som er deres anger verdig. Og begynn ikke å si: ‘Vi har Abraham til far.’ For jeg sier dere at Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene!

Allerede nå ligger øksen ved treets rot. Og hvert tre som ikke bærer gode frukter, skal bli hugget ned og kastet på ilden!”

10 Menneskemengden spurte og sa: “Hva skal vi da gjøre?”

11 Og Johannes svarte: “Han som har to kjortler, må dele med ham som ikke har noen. Og han som har mat, må gjøre det samme!”

12 Så kom noen skattefuter for å bli døpt av ham. De spurte: “Lærer, hva må vi gjøre?”

13 Han svarte: “Krev ikke noen for mer enn dere har krav på!”

14 På samme måte kom soldatene til ham og spurte: “Hva skal vi gjøre?” Han svarte: “Vær ikke voldelige mot noen, eller anklag noen falskt! Og vær fornøyd med den lønnen dere har!”

15 Folk gikk i spent forventning, og de spekulerte i sine hjerter om Johannes kunne være Kristus.

16 Men da svarte Johannes og sa til dem alle: “Sannelig, jeg døper med vann. Men en som er sterkere enn jeg, skal komme — en som jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for. For han skal døpe til Den hellige ånd med ild.

17 Han har kasteskuffelen i hånden, og med den skal han rense kornet på tres- keplassen før han samler hveten inn i låven. Men agnene skal han brenne opp med uslokkelig ild!”

18 Han kom også med mange andre formaninger, og han forkynte for folket.

19 Han irettesette vasallkongen Herodes på grunn av Herodias, som var hans brors kvinne, og for alt det onde Herodes hadde gjort.

20 I tillegg til alt det som alle sa om ham, kastet han Johannes i fengsel!

Johannes døper Jesus  (3,21-22)

21 Av dem blant folket som ville bli døpt, skjedde det at også Jesus ville bli døpt. Og da han ba, åpnet himlene seg.

22 Da kom Den hellige ånd over ham i skikkelse av en legemlig due. Og det lød en røst fra himlene: “Du er min kjære Sønn! Jeg gir deg min fullmakt!”

Marias ættetavle  (3,23-38)

23 Jesus var selv rundt tretti år gammel da han begynte sin gjerning. Han var, etter det de tenkte, sønn av Josef, sønn av Heli,

24 sønn av Mattat, sønn av Levi, sønn av Melki, sønn av Jannai, sønn av Josef,

25 sønn av Mattatias, sønn av Amos, sønn av Nahum, sønn av Esli, sønn av Naggai,

26 sønn av Ma’at, sønn av Mattatias, sønn av Seme’in, sønn av Josek, sønn av Joda,

27 sønn av Joanan, sønn av Resa, sønn av Serubabel, sønn av Sjealtiel, sønn av Neri,

28 sønn av Melki, sønn av Addi, sønn av Kosam, sønn av Elmadam, sønn av Er,

29 sønn av Jesus, sønn av Elieser, sønn av Jorim, sønn av Mattat, sønn av Levi,

30 sønn av Simeon, sønn av Judas, sønn av Josef, sønn av Jonam, sønn av Eljakim,

31 sønn av Melea, sønn av Menna, sønn av Mattata, sønn av Natan, sønn av David,

32 sønn av Isai, sønn av Obed, sønn av Boas, sønn av Salmon, sønn av Nahsjon,

33 sønn av Amminadab, sønn av Arni, sønn av Ram, sønn av Hesron, sønn av Peres, sønn av Juda,

34 sønn av Jakob, sønn av Isak, sønn av Abraham, sønn av Tarah, sønn av Nakor,

35 sønn av Serug, sønn av Re’u, sønn av Peleg, sønn av Eber, sønn av Sjelah,

36 sønn av Kenan, sønn av Arpaksjad, sønn av Sem, sønn av Noah, sønn av Lamek,

37 sønn av Metusalah, sønn av Enok, sønn av Jared, sønn av Mahalale’el, sønn av Kenan,

38 sønn av Enosj, sønn av Set, sønn av Adam, Guds sønn.

Lukas
4 kapittel

Jesus begynner sin gjerning

Satan frister Jesus  (4,1-13)

Full av Den hellige ånd dro Jesus tilbake fra Jordan, og ved ånden ble han ledet ut i ødemarken.

I førti dager ble han fristet av Djevelen. I løpet av disse dagene spiste han ikke, og da de gikk mot slutten, ble han etter hvert sulten.

Da sa Djevelen: “Hvis du er Guds Sønn, så si til denne steinen at den skal bli til brød!”

Jesus svarte og sa: “Det står skrevet: ‘Mennesket lever ikke bare av brød, [men av alle de ord som er fra Gud.’”]  5 Mos 8,3 

Så førte Djevelen ham opp på et høyt fjell og viste ham alle verdens riker i et tidsglimt.

Og Djevelen sa: “Absolutt alle fullmakter over dette vil jeg gi deg, med alle deres herligheter, for til meg er de overgitt, og jeg kan gi dem til hvem jeg vil!

Så hvis du bare vil bøye deg fremfor meg og ære meg, skal alt dette bli ditt!”

Men Jesus svarte ham og sa: “[Forsvinn bak meg, Satan.] For det står skrevet: ‘Jehovah din Gud skal du ære, og bare ham skal du tjene.’”  5 Mos 6,13 

Da førte han ham til Jerusalem, stilte ham på templets høyeste punkt og sa: “Hvis du er Guds Sønn, så kast deg ned herfra.

10 For det er skrevet: ‘Han skal befale sine budbringerne om å beskytte deg.

11 De skal bære deg på hendene for at du ikke skal støte din fot mot noen stein.’”  SAL 91,11-12 

12 Jesus svarte og sa: “Det er sagt: ‘Du skal ikke sette Jehovah din Gud på prøve.’”  5 Mos 6,16 

13 Da Djevelen var ferdig med alle fristelsene, trakk han seg tilbake til en senere anledning.

Jesus i Galilea  (4,14-15)

14 I kraft av ånden dro Jesus tilbake til Galilea, og ryktet om ham spredde seg over hele distriktet.

15 Han underviste i synagogene der og ble vist ære av alle.

Jesus i Nasaret  (4,16-30)

16 Så kom han til Nasaret der han var oppvokst. Slik skikken var gikk han i synagogen på sabbatsdagen. Og han reiste seg for å lese.

17 Han fikk utlevert Jesajahs skriftrull. Han åpnet skriftrullen og leste fra det stedet der det står skrevet om ham:

18 “‘Jehovahs ånd er over meg, den som han har salvet meg med for å bringe budskap til de fattige. Han har sendt meg for å [lege knuste hjerter,] forkynne frihet for fanger, gi blinde synet, og for å sette fri de undertrykte.  JES 61,1 

19 Jeg skal forkynne gunstige år fra Jehovah.’”  JES 61,2 

20 Så rullet han sammen skriftrullen, gav den tilbake til tjeneren og satte seg ned. Og alles øyne i synagogen var oppmerksomt rettet mot ham.

21 Da begynte han med å si til dem: “I dag er dette skriftstedet som dere hørte, gått i oppfyllelse.”

22 Alle som vitnet om ham, undret seg over de nådens ord han uttalte, og de spurte: “Er ikke dette Josefs sønn?”

23 Jesus sa: “Dere vil sikkert sitere denne lignelsen for meg: ‘Lege, helbred deg selv. For vi har hørt hva som skjedde i Kapernaum. Gjør det samme her som på hjemstedet ditt.’”

24 Han sa: “Denne sannhet sier jeg: Ingen profet får anerkjennelse på sitt hjemsted.

25 Jeg kan forsikre dere at det var mange enker i Israel på Elijahs tid, da himlene var lukket i tre og et halvt år og det var stor hungersnød over hele landet.

26 Likevel ble ikke Elijah sendt til noen unntatt til Serepta nær Sidon, til en kvinne som var enke.

27 Det var også mange spedalske i Israel under profeten Elisjah. Likevel ble ingen renset unntatt syreren Na’aman.”

28 Alle i synagogen som hørte dette, ble rasende.

29 De reiste seg for å jage ham ut av byen. De førte ham til kanten av det fjellet byen var bygget på og ville kaste ham utfor.

30 Men han banet seg vei mellom dem og dro bort derfra.

Jesus driver ut en ånd  (4,31-37)

31 Så dro han ned til Kapernaum, en by i Galilea. Der underviste han dem på en sabbat.

32 De ble overrasket over hans lære, for han uttalte seg med autoritet.

33 I synagogen der var det en mann som hadde en uren ånd, en demon. Han ropte ut med høy stemme:

34 Han sa: “La meg være, Jesus fra Nasaret! Er du kommet for å ødelegge meg? For jeg vet hvem du er — du er Guds hellige!”

35 Jesus truet ham og sa: “Ti stille. — Fár ut av ham.” Da ble han med demonen kastet ned, og den fór ut av ham uten å skade ham.

36 Da alt dette skjedde, ble de stående som lamslått. Og de diskuterte med hverandre og sa: “Hva slags lære kan dette være? — For med autoritet og kraft befaler han de urene åndene, og de fárer ut!”

37 Og ryktet om ham spredte seg til alle steder deromkring.

Peters svigermor  (4,38-39)

38 Jesus forlot synagogen og dro hjem til Simon. Der lå Simons svigermor syk med høy feber. Og de spurte om han ville hjelpe henne.

39 Så bøyde han seg over henne og truet feberen. Med det samme stod hun opp og begynte å stelle for dem.

Mange blir helbredet  (4,40-41)

40 Ved solnedgang førte de alle som var svake eller hadde forskjellige sykdommer til ham. Og han la hendene sine på hver og en av dem og helbredet dem.

41 Han drev også ut demoner av mange. De ropte og sa: “Du er Kristus, Guds Sønn!” Men han truet dem og nektet dem å si til noen at han var Kristus.

Guds rike  (4,42-44)

42 Da dagen kom, dro de til et øde sted. Folkemengden lette etter ham. Og da de fant ham, ville de hindre ham i å dra videre.

43 Han sa: “Jeg må bringe budskapet om Guds rike til andre byer også, for det er derfor jeg er utsendt.”

44 Og han forkynte i synagogene i Galilea.

Lukas
5 kapittel

Jesus fortsetter sin gjerning

De første disiplene  (5,1-11)

Det skjedde da menneskemengden presset seg rundt ham for å høre Guds ord mens de var ved sjøen Gennesaret.

Han fikk øye på to båter som lå fortøyd ved sjøkanten. Fiskerne hadde forlatt dem for å skylle garnene.

Da gikk Jesus ombord i en av båtene, den som Simon var i, og ba ham legge litt fra. Så satte han seg ned og underviste menneskemengden fra båten.

Da han hadde sluttet å tale, sa han til Simon: “Legg ut på dypet og sett garnene deres der. Da får dere fangst.”

Simon svarte og sa: “Fører, vi har slitt i hele natt uten å få noe, men fordi det er du som sier det, vil vi sette ut garnene.”

Da de hadde gjort det, fikk de fisk i så store mengder at garnene deres holdt på å revne.

Så vinket de til partnerne sine i den andre båten at de måtte komme å hjelpe dem. De kom, og de fylte opp begge båtene til de holdt på å synke.

Da Simon Peter så dette, falt han på kne fremfor Jesus og sa: “Gå fra meg, for jeg er en syndig mann, Herre!”

For alle var overveldet av forundring over den fiskefangsten de hadde fått.

10 Det samme var Jakob og Johannes, sønnene til Sebedeus, Simons partnere. Da sa Jesus til Simon: “Vær ikke redd, for fra nå av skal du fiske mennesker.”

11 Så dro de båtene opp på land, forlot alt og fulgte ham.

Jesus helbreder en spedalsk  (5,12-16)

12 Det skjedde mens han var i en av byene: Se! — der kommer en mann som er full av spedalskhet! Da han fikk øye på Jesus, falt han ned fremfor ham og ba ham innstendig: “Herre, hvis du vil, har du kraften til å gjøre meg ren!”

13 Han rakte ut hånden, tok på ham og sa. “ Jeg vil. — Bli ren.” Og med det samme forlot spedalskheten ham.

14 Da befalte Jesus ham: “Ikke fortell dette til noen, men gå uten opphold og vis deg for presten. Der skal du bære frem et renselsesoffer slik Moses befalte. La det være en vitneforklaring for dem.”

15 Men gjetordet om ham spredte seg stadig mer, og store menneskemengder samlet seg rundt ham for å høre ham, og for at han skulle helbrede dem for deres sykdommer.

16 Men Jesus trakk seg tilbake i ensomhet for å be.

Jesus helbreder en lam  (5,17-26)

17 Det skjedde en dag da han underviste: Noen fariseere og lærere i loven satt der. De var kommet fra alle byene rundt omkring i Galilea og Judea, og fra Jerusalem, for han hadde HERRENs*  *JHVH

18 Og, se! — noen menn bar en båre med et menneske som var lam. De forsøkte å få ham inn for å legge ham fremfor ham.

19 Men de fant ikke ut hvordan de skulle få ham inn på grunn av menneskemengden. Da gikk de opp på taket, og mellom taksteinene firte de ned båren midt blant dem og rett foran Jesus.

20 Da han så deres tro, sa han: “Menneske, dine synder er tilgitt.”

21 Men de skriftlærde og fariseerne begynte å tenke på det, og de sa til hverandre: ‘Hvem tror han at han er? For han taler blasfemisk! Bare Gud kan tilgi synder.’

22 Men Jesus forsto hva de tenkte og reagerte med å si: “Hvorfor tenker dere slik i deres hjerter?

23 For hva er lettest å si: ‘Dine synder er tilgitt’ eller ‘reis deg og gå?’

24 Dere skal vite at Menneskesønnen også har fått fullmakt på jorden til å tilgi synder.” Så sa han til ham som var paralysert og lam: “Jeg sier deg, reis deg, ta med deg båren din og gå hjem.”

25 Og straks reiste han seg fremfor dem, tok opp det han hadde ligget på, gikk hjem og priste Gud.

26 Alle ble overveldet og priste Gud. Men de ble fulle av engstelse og sa: “Vi har sett noe merkelig i dag!”

Skattefuten Matteus  (5,27-32)

27 Etter dette gikk han ut og fikk øye på en skattefut som hette Levi. Han satt i skatteboden, og han sa til ham: “Følg meg.”

28 Og han forlot alt sammen, reiste seg og fulgte ham.

29 Da holdt Levi en stor fest for ham i huset sitt sammen med mange skattefuter, blant flere. Og de lenet seg til bords.

30 Men de skriftlærde og fariseerne murret mot disiplene og sa: “Hvorfor eter og drikker han sammen med skattefuter og syndere?”

31 Da reagerte han og sa: “Det er ikke de friske som har bruk for lege, men de som har ondt.

32 Jeg er ikke kommet for å kalle de rettferdige til anger, men syndere.”

Om å faste  (5,33-35)

33 Da sa de til ham: “Hvorfor faster Johannes’ disipler, og ofte gir de takksigelser. Det samme gjør fariseernes, mens dine disipler eter og drikker.”

34 Jesus svarte: “Kan noen be sønnene i brudekammeret faste mens de har brudgommen hos seg?

35 Men de dagene kommer da brudgommen er tatt bort fra dem. I de dagene kan de faste.”

Det nye tøystykket  (5,36)

36 Da fortalte han dem enda en lignelse: “Ingen river et tøystykke av en ny kappe for å lappe en gammel. For da river de i stykker den nye uten at det nye tøystykket passer til den gamle.”

Den nye vinen  (5,37-39)

37 “Og ingen tapper ny vin på gamle vinsekker for da vil den nye vinen sprenge vinsekkene. Og da vil ikke bare vinen gå til spille, men også vinsekkene vil bli ødelagt.

38 Ny vin må tappes på nye vinsekker [så blir begge bevart].

39 For ingen som først har drukket av den gamle vinen, vil rett etterpå ha av den nye, for de sier: ‘Den gamle er best.’”

Lukas
6 kapittel

Jesu forkynnelse og bergpreken

Herre over sabbaten  (6,1-5)

Det skjedde på den tredje sabbaten etter påske: De gikk gjennom en kornåker. Da plukket disiplene kornaks som de åt etter å ha gnidd dem mellom hendene.

Noen av fariseere sa: “Hvorfor gjør dere noe som er ulovlig å gjøre på en sabbat?”

Jesus svarte og sa: “Har dere ikke lest hva David gjorde da han ble sulten, og de som var med ham? —

Hvordan han gikk inn i Guds hus og tok og åt av utstillingsbrødene som det var ulovlig å ete av unntatt for prestene?”

Og han sa: “Menneskesønnen er også herre over sabbaten.”

På den neste sabbaten  (6,6-11)

Dette skjedde på den neste sabbaten: Han gikk inn i en synagoge for å undervise. Det var et menneske der med en vissen høyre hånd.

De skriftlærde og fariseerne holdt nøye øye med ham for å se om han ville helbrede noen på en sabbat. De var på utkikk etter noe å anklage ham for.

Men han forstod hva de tenkte og sa til det mennesket som hadde den visne hånden: “Reis deg opp og still deg midt iblant oss.” Og han reiste seg og stilte seg frem.

Da spurte Jesus: “Jeg spør dere: Hva er ulovlig på en sabbat? — Å gjøre godt eller å gjøre ondt? Å gjøre en sjel frisk, eller å la den være ødelagt?”

10 Deretter så han seg omkring på alle sammen før han sa til det mennesket: “Rekk ut hånden din.” Og da han gjorde det, ble den hånden hans like frisk som den andre.

11 Da ble de fylt av raseri og diskutere med hverandre hva de skulle gjøre med Jesus.

De tolv apostlene  (6,12-16)

12 Det skjedde på samme tid: Han gikk opp i en fjellskråning for å be, og han ble der hele natten i bønn til Gud.

13 Da det ble morgen, kalte han til seg disiplene og valgte ut de tolv som også skulle bli kalt apostler:

14 De var Simon, som ble kalt Peter, og Andreas, hans bror, og Jakob, Johannes, Filip og Bartolomeus.

15 Og Matteus, Tomas, Jakob til Alfeus, og Simon, kalt ‘seloten.’

16 Og Judas til Jakob, og Judas fra Iskariot som ble en forræder.

Jesus helbreder  (6,17-19)

17 Han gikk ned sammen med dem og ble stående på en flate. Menneskemengden der bestod av disiplene og mange flere folk fra hele Judea og Jerusalem, og fra kystområdene rundt Tyrus og Sidon.

18 De var kommet for å høre ham og for å bli leget for sine sykdommer. Også de som var plaget av urene ånder, ble helbredet.

19 Hele menneskemengden forsøkte å få tatt på ham, fordi den kraften som gikk ut fra ham, leget alle.

Velsignelsene  (6,20-23)

20 Jesus løftet blikket på disiplene og sa: “Velsignet er dere som er fattige, for Guds rike er deres.

21 Velsignet er dere som sulter, for dere skal nå bli mettet. Velsignet er dere som gråter nå, for dere skal senere le.

22 Velsignet er dere når menneskene hater dere, når de utstøter dere og håner dere, og når de forkaster deres navn som noe ondt på grunn av Menneskesønnen.

23 På den dagen skal dere fryde dere og hoppe av glede. For, se — deres belønning skal bli stor i himlene, for slik gjorde også våre fedre mot profetene.”

Sorgene  (6,24-26)

24 “Men sørg, dere som er rike, for dere har hatt deres nytelse.

25 Sørg, dere som er mette, for dere skal bli sultne. Sørg, dere som ler, for deres latter skal nå bli til smerte og gråt.

26 Sørg, når alle mennesker taler godt om dere, for det samme gjorde våre fedre om de falske profetene og de falske forkynnerne.”

Elsk dine fiender  (6,27-36)

27 “Men jeg sier til dem som hører meg: Elsk deres fiender og gjør godt mot dem som hater dere.

28 Velsign dem som fordømmer dere, og be for dem som utnytte dere.

29 Hvis noen slår dere på kinnet, så snu det andre til. Og hvis noen vil ta fra deg kappen, så nekt ham heller ikke kjortelen.

30 Gi til alle som spør, og om noen tar det som er ditt, så spør ikke om å få det tilbake.

31 Det du vil at menneskene skal gjøre for deg, skal også du gjøre for dem.

32 For hvis dere elsker dem som elsker dere, hvilken nåde viser dere da? Også synderne elsker slike som elsker dem.

33 Og hvis dere bare gjør godt mot dem som gjør godt mot dere, hvilken nåde viser dere da? Også synderne gjør det.

34 Og når dere låner til dem som dere stoler på at de vil betale dere tilbake, hvilken nåde viser dere da? Også synderne låner til andre syndere når de forventer full tilbakebetaling.

35 Elsk deres fiender og gjør godt mot dem, og gi lån uten å forvente tilbakebetaling. For da skal dere få en stor belønning og bli Den høyestes sønner. — Han er god mot både den utakknemlige og den onde.

36 Vær derfor barmhjertige, for deres Far er også barmhjertig.”

Døm ikke  (6,37-38)

37 “Døm ikke, for at dere selv ikke skal bli dømt. Fordøm ikke, for at dere selv ikke skal bli fordømt. Tilgi, for at dere selv skal bli tilgitt.

38 Gi, så skal dere bli gitt — et overfylt mål, sammenpresset og godt ristet helt til det renner over, skal bli gitt i fanget på dere. For med det målet dere selv måler opp for andre, skal det bli målt tilbake for dere.”

En tørr kvist  (6,39-42)

39 Og han fortalte denne lignelsen: “Kan en blind lede en blind? Vil ikke begge da falle i grøften?

40 En disippel er ikke over sin lærer. Men når han er fullt forberedt, blir han som sin lærer.

41 Hvorfor ser du etter en tørr kvist i din brors øye uten å vurdere bjelken i ditt eget?

42 Eller hvordan kan du si til en bror: ‘Min bror, la meg fjerne kvisten fra ditt øye,’ når du ikke ser bjelken i ditt eget? Dere hyklere. Fjern først bjelken fra ditt eget øye. Først da ser du klart nok til at du kan fjerne kvisten fra din brors øye.”

Treets frukt  (6,43-45)

43 “Et godt tre bærer ikke dårlige frukter, og heller ikke bærer et dårlig tre gode frukter.

44 Hvert enkelt tre skal kjennes på sine frukter. For tornebusker gir ikke fiken, og enerkratt gir heller ikke druer.

45 Et godt menneske tar av det gode han bærer i sitt hjerte og bærer frem det som er godt. Et ondt menneske tar av det onde han bærer i sitt hjerte og bærer frem det som er ondt. For ut fra det hjertet er fullt av, taler et menneske.”

Bygg på fjellgrunn  (6,46-49)

46 “Hvorfor sier dere ‘Herre, Herre’ til meg, når dere ikke gjør som jeg sier?

47 Alle som kommer og hører mine ord og gjør etter dem — jeg vil vise dere hvem de kan sammenlignes med:

48 De kan sammenlignes med en mann som bygget et hus: Han grov så dypt at han kunne sette fundamentet på klippen. Da flommen kom og strømmen slo kraftig mot huset, kunne det ikke rokkes, for det var fundamentert på klippen.*  *Klippen er Kristus

49 Men de som hører og ikke gjør, kan sammenlignes med en som uten fundament bygget huset på leire. Da strømmen kom og slo kraftig mot det, kollapset det med det samme, og huset ble fullstendig ødelagt.”

Lukas
7 kapittel

Jesu kraftfulle gjerninger

Hærføreren  (7,1-10)

Da Jesus var ferdig med å si alt dette til folket som hørte på ham, gikk han inn i Kapernaum.

Det var en hærfører der som hadde en slave som han verdsatte høyt. Han var blitt så syk at han holdt på å dø.

Og da han hørte at Jesus var der, sendte han noen av de eldste blant jødene til ham for å be ham komme og helbrede slaven.

Da de var kommet frem til Jesus, ba de ham innstendig og sa: “Han fortjener det, han som vil at du skal gjøre dette for ham.

For han elsker oss, og selv om han er av folkeslagene, har han bygget en synagoge til oss.”

Da gikk Jesus med dem. Men allerede et stykke fra huset sendte hærføreren noen venner til ham for å si: “Herre, ikke anstreng deg, for jeg fortjener ikke at du kommer inn under mitt tak.

Derfor følte jeg meg heller ikke verdig til selv å komme til deg. Men det er nok at du sier et eneste ord, så vil den unge mannen bli leget.

For jeg er selv et menneske med tildelt fullmakt med soldater under meg. Når jeg sier til den ene: ‘Gå!’ så går han. Og til en annen: ‘Kom!’ så kommer han. Og til en slave: ‘Gjør det!’ så gjør han det.”

Da Jesus hørte det, ble han forundret. Han snudde seg til menneskemengden som fulgte ham og sa: “Jeg sier dere: Ikke engang blant Israel*  *Jakobs sønner

10 Og da de som var utsendt, kom tilbake til huset, fant de den syke slaven helt frisk.

Enken i Nain  (7,11-17)

11 Dette skjedde neste dag: Han gikk inn i en by som hette Nain. Mange disipler og en stor menneskemengde var sammen med ham.

12 De nærmet seg byporten, og, se! — da ble et lik båret bort — en mors eneste sønn! Og hun var enke. En stor menneskemengde fra byen var med dem.

13 Og da Herren så henne, følte han medlidenhet for henne og sa: “Ikke gråt.”

14 Så gikk han bort og tok på likbåren. Bærerne stoppet, og han sa: “Unge mann, jeg sier: Reis deg.”

15 Han som hadde vært død, satte seg opp, og han begynte å snakke. Og han overgav ham til hans mor.

16 De ble alle fylt av ærefrykt. De priste Gud og sa: “En stor profet har stått frem blant oss.” Og: “Gud har besøkt sitt folk!”

17 Og ryktet om dette spredte seg over hele Judea og det omkringliggende distriktet.

En bønn om hjelp  (7,18-23)

18 Disiplene til Johannes fortalte ham om alt dette.

19 Johannes tilkalte to av sine disipler for at de skulle spørre Jesus: ‘Er du den som skal komme, eller må vi vente på en annen?’

20 Mennene kom frem til ham og spurte: “Døperen Johannes har sendt oss for at vi skal spørre deg om du er den som skal komme, eller om vi må vente på en annen?”

21 På samme tid helbredet han mange for sykdommer, lidelser og onde ånder. Og mange blinde fikk synet.

22 Derfor sa han: “Gå og fortell Johannes det dere har sett og hørt: De som har vært blinde, kan se. De som har vært lamme, kan gå. De som har vært spedalske, er renset. De som har vært døve, kan høre og de som har vært døde, er oppreist. Og budskapet blir forkynt for de fattige.

23 Velsignet er hver den som ikke snubler på grunn av meg.”

Den største på jorden  (7,24-30)

24 Da Johannes’ budbringere var gått, begynte Jesus å snakke til menneskemengden om Johannes: “Hva gikk dere ut i ødemarken for å se? — Et siv som svaiet i vinden?

25 Hva ventet dere å se? — Et menneske i silkekappe? For, se — de som går i kostbare klær, bor i luksuriøse slott.

26 Så hva gikk dere for å se? — En profet? Ja, sier jeg, og mer enn en profet.

27 For det er om ham det er skrevet: ‘Og, se — jeg vil sende min budbringer foran ditt ansikt, og han skal forberede veien for deg.’  MAL 3,1 

28 Jeg sier dere at blant dem som er født av kvinner, er ingen en større profet enn døperen Johannes. Og likevel er den minste i Guds rike større enn han.”

29 Alle blant folket som hørte dette, medregnet skattefutene, erkjente at Gud var rettferdig. Og de ble døpt med Johannes’ dåp.

30 Men fariseerne og de lovlærde avviste Guds hensikt med ham, for de ville ikke selv bli døpt av ham.

Klagen over de vantro  (7,31-35)

31 “Hva kan jeg sammenligne denne slekten med? Hva er den lik?

32 Den er lik barn som sitter på markedsplassen og roper til hverandre: “Vi har spilt fløyte for dem, men ingen danset. Og vi sang klagesanger for dem, men ingen gråt.’

33 For døperen Johannes verken åt brød eller drakk vin. Da sier dere: ‘Han har en demon.’

34 Så kom Menneskesønnen som både eter og drikker. Og da sier dere: ‘Se — det mennesket er en storeter og en vindrikker og en venn av skattefuter og syndere.’

35 Men visdommen skal bli rettferdiggjort av alle sine barn.”

Den syndige kvinnen  (7,36-50)

36 Nå ble Jesus invitert av en av fariseerne til å ete hos ham. Han gikk så hjem til fariseeren og lenet seg til bords hos ham.

37 Og, se! — det var en syndig kvinne i byen. Da hun fikk vite at han skulle lene seg til bords hjemme hos fariseeren, tok hun med seg en alabastkrukke med myrraolje.

38 Hun stilte seg ved føttene hans, bak ham, og gråt. Så begynte hun å vaske føttene hans med tårer. Deretter tørket hun dem med håret, og hun kysset føttene hans. Så salvet hun dem med myrraoljen.

39 Da fariseeren som hadde invitert ham, fikk se dette, tenkte han og sa med seg selv: ‘Hvis han hadde vært en profet, ville han ha forstått hva slags kvinne det er som berører ham — at hun er syndig.’

40 Jesus reagerte og sa: “Simon, jeg har noe jeg vil si deg.” “Tal, lærer,” svarte han.

41 “Det var en kreditor som hadde to debitorer. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti.

42 Men de hadde ingenting å betale med. Derfor ettergav han av nåde begge to. Si meg, hvem vil elske ham mest?”

43 Simon svarte og sa: “Jeg går ut fra at det er han som i nåde fikk ettergitt mest.” Han svarte: “Du har dømt rett.”

44 Så snudde han seg mot kvinnen og sa til Simon: “Ser du denne kvinnen? — Jeg kom hjem til deg, og du gav meg ikke vann til føttene mine, men hun har vasket føttene mine med sine tårer og tørket dem med sitt hår.

45 Du gav meg ikke noe velkomstkyss, men etter at hun kom inn, har hun ikke sluttet å kysse føttene mine.

46 Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun salvet føttene mine med myrra.

47 Derfor sier jeg: Hennes synder, som er mange, er henne tilgitt — fordi hun har elsket høyt. Men, den som blir tilgitt lite, elsker lite.”

48 Så sa han: “Hennes synder er tilgitt.”

49 Gjestene som lenet seg til bords, begynte å si: “Hvem er dette som også kan tilgi synder?”

50 Så sa han til kvinnen: “Din tro har reddet deg. Gå i fred.”

Lukas
8 kapittel

Lignelser og gjerninger

Noen av kvinnene som hjalp Jesus  (8,1-3)

Det skjedde etter dette at han gikk gjennom byer og landsbyer og forkynte budskapet om Guds rike. Og de tolv var med ham.

Også noen kvinner som var blitt leget for onde ånder og sykdommer, var med ham. Én av dem var Maria, også kalt Magdala, som det var kommet sju demoner ut av.

Og en annen var Johanna, Kusas kvinne. Kusa var en av Herodes’ materialforvaltere. Også Susanna og mange andre hjalp til med hans livsopphold.

Lignelsen om såmannen  (8,4-8)

En stor menneskemengde hadde samlet seg rundt ham. De var kommet ut dit fra hver sin by. Da fortalte han denne lignelsen:

“En såmann gikk ut for å så sine såkorn. Og mens han sådde, falt noen i veikanten og ble tråkket på. Og himlenes fugler åt dem opp.

Noen falt på steingrunn, men da de skulle spire, visnet de, for de manglet fuktighet.

Noen falt blant torner som vokste opp og kvelte dem.

Men andre falt i god jord. De vokste opp og gav frukt hundre ganger.” Og da han hadde sagt det, utbrøt han: “Den som har ører å høre med — lytt.”

Hvorfor Jesus taler i lignelser  (8,9-10)

Disiplene spurte ham: “Si oss, hva betyr den lignelsen?”

10 Han svarte: “Dere har fått kunnskap om Guds rikes mysterium, men til de andre kommer det i lignelser. Fordi: ‘Når de ser, skjelner de ikke, og når de hører, skjønner de ikke.’”  JES 6,9 

Forklaring på lignelsen  (8,11-15)

11 “Lignelsen er slik: Såkornet er Guds ord.

12 De som falt i veikanten, er de som hører. Men etterpå kommer Djevelen og tar ordet bort fra deres hjerter, slik at de ikke tror og kan bli reddet.

13 De som falt på steingrunn, er de som hører og tar imot ordet med glede, men det slår ikke rot, for de beholder ikke troen. De motstår ikke fristelser og trekker seg tilbake.

14 De som falt blant torner, er de som hører, men under vandringen blir det kvalt fordi de bryr seg mer om den rikdommen som de begjærer i dette livet. Og de gir ikke moden frukt, ikke engang førti ganger.

15 Men de som falt i god jord, er de som har et godt og edelt hjerte. De hører ordet og bevarer det, og de bærer frukt som varer.”

Om lyset  (8,16-18)

16 “Ingen tenner en lampe for å holde den skjult under et kar eller gjemmer den under en seng. Den blir satt i en lampeholder slik at alle som kommer inn, skal se lyset.

17 For ingenting er skjult som ikke skal bli belyst, og heller ikke er noe gjemt som ikke skal komme frem i lyset.

18 Se opp for hva dere hører. For den som har, skal få. Men den som ikke har, skal bli fratatt det han tror han har.”

En bror eller en mor  (8,19-21)

19 Da kom Jesu mor og brødre til ham, men de klarte ikke å komme frem til ham på grunn av menneskemengden.

20 Noen fortalte det til ham. De sa: “Din mor og dine brødre står utenfor. De ønsker å se deg.”

21 Han svarte og sa: “Min mor og mine brødre er slike som hører Guds ord og gjør etter det.”

Jesus stilner stormen  (8,22-25)

22 Det skjedde en dag etter dette: Han gikk ombord i en båt sammen med disiplene. Da sa han: “La oss dra over til den andre siden av sjøen.” Så la de ifra.

23 På overfarten falt han i søvn. Da brøt det ut en stormvind over sjøen. Båten ble full av vann, og de var i fare.

24 Da vekket disiplene ham og sa: “Fører, Fører, vi er i ferd med å gå under!” Da reiste han seg og truet vinden og det opprørte havet. Og det løyet av og ble blikk stille.

25 Da spurte han dem: “Hvor er deres tro?” Fulle av engstelse og forskrekkelse spurte de hverandre: “Hvordan kan det være at han befaler vind og vann? Og de adlyder ham!”

En demonbesatt  (8,26-39)

26 Så kom de frem til distriktet Gardarenes, som ligger rett overfor Galilea.

27 Da de gikk i land, ble de møtt av en mann fra byen som hadde hatt demoner i lang tid. Han hadde ingen kappe på seg, og bodde ikke i noe hus, for han holdt til i gravkamrene.

28 Da han fikk øye på Jesus, skrek han ut og falt ned foran ham. Med høy røst sa han: “Hva vil du med meg, du Jesus, sønn av Den høyeste Gud? Jeg ber deg, ikke plag meg!”

29 For han hadde befalt at den urene ånden skulle fare ut av mannen. Mange ganger hadde den grepet ham, og selv om han hadde lenker på føttene, hadde han klart å bryte seg fri fra båndene. Men han var blitt drevet ut i ødemarken av demonen.

30 Og Jesus spurte ham: “Hva heter du?” Han svarte: “Legion.” For mange demoner var kommet inn i ham.

31 Og han ba ham innstendig om at han ikke måtte befale dem å fare ut og ned i avgrunnen.

32 En stor flokk griser gikk og beitet i fjellskråningen. Han ba om tillatelse til at de kunne fare ut og inn i dem. Og det tillot han.

33 Da demonene kom ut av mannen, fór de inn i grisene. Da styrtet griseflokken utfor et brattheng og ut i vannet. Og de druknet.

34 Da de som passet grisene, så hva som hadde skjedd, flyktet de. Og de løp og fortalte det i byen og rundt om i distriktet.

35 De dro da ut for å se hva som hadde skjedd, og da de traff Jesus og fikk se at han som demonene var kommet ut av, nå satt ved Jesu føtter, påkledd og ved sans og samling, ble de redde.

36 De som hadde sett dette, fortalte dem da hvordan han som hadde vært demonbesatt, var blitt reddet.

37 Da ba hele folkemengden fra distriktene rundt Gardarenes dem om å dra bort derfra, for de var blitt grepet av stor frykt. Da gikk de om bord i båten og dro tilbake.

38 Mannen som demonene var kommet ut av, ba Jesus om å få bli med ham, men han sendte ham fra seg og sa:

39 “Dra hjem igjen og forklar hva Gud har gjort for deg.” Og da dro han av sted og forkynte rundt om i alle byene hva Jesus hadde gjort for ham.

En døende pike og en blødende kvinne  (8,40-56)

40 Det skjedde da Jesus kom tilbake: En stor menneskemengde tok imot ham med glede, for de hadde alle ventet på ham.

41 Og, se! — da kom en mann som hette Jairus, en synagogeforstander, og kastet seg ned foran Jesu føtter! Han ba ham om å bli med ham hjem.

42 Der var hans eneste datter, som var tolv år, i ferd med å dø. Men underveis presset folkemengden seg tett innpå ham.

43 En kvinne som var der hadde hatt utflod av blod i tolv år. Hun hadde brukt opp alt hun hadde av midler på leger, men til ingen nytte. Ingen kunne helbrede henne.

44 Hun nærmet seg ham bakfra og berørte kanten av kappen hans. Og med det samme stanset utfloden av blod.

45 Jesus spurte: “Hvem kom borti meg?” Men alle nektet. Da sa Peter: “Fører, menneskemengden presser på fra alle kanter, og så spør du hvem som kom borti deg!”

46 Men Jesus svarte: “Det var noen som kom borti meg, for jeg kjente at det gikk en kraft ut av meg.”

47 Da kvinnen ble klar over at hun ikke kunne komme seg unna ubemerket, kom hun og falt skjelvende ned foran ham. Fremfor hele folket fortalte hun at hun var den skyldige — at det var hun som var kommet borti ham, og at hun var blitt leget med det samme.

48 Da sa han: “Datter, du er modig. Din tro har reddet deg. Gå i fred.”

49 Mens han ennå talte, kom noen til synagogeforstanderen og sa: “Din datter er død! Du trenger ikke bry læreren lenger.”

50 Da Jesus hørte dette, reagerte han med å si: “Engst deg ikke, men bare tro så skal hun bli reddet.”

51 Da han skulle gå inn i huset, tillot han ingen å gå inn sammen med ham unntatt Peter, Jakob og Johannes, og far og mor til barnet.

52 Alle gråt og slo seg på brystet. Da sa Jesus: “Ikke gråt, for hun er ikke død. Hun sover.”

53 Da lo de nedsettende av ham, for de så at hun var død.

54 Da kastet han ut alle sammen. Så grep han hånden hennes, og han ropte på henne og sa: “Barn, reis deg.”

55 Da fikk hun ånden tilbake og reiste seg straks opp. Og han befalte at de skulle gi henne mat.

56 Foreldrene hennes ble sjokkert, men de måtte ikke fortelle eller nevne for noen hva som hadde skjedd.

Lukas
9 kapittel

Forkynnelse og profetier

Jesus sender ut de tolv  (9,1-6)

Så kalte han til seg de tolv. Og da de var kommet sammen, gav dem kraft og fullmakt over enhver demon, og til å helbrede de uføre.

Deretter sendte han dem ut for å forkynne Guds rike og lege de syke.

Han sa: “Ta ingenting med dere på veien — verken vandringsstaver, bærevesker, niste eller penger, eller ha med mer enn én kjortel hver.

Og når dere går inn i et hus, skal dere bli der. Og derfra skal dere dra videre.

Men hvis de ikke vil ta imot dere i en by, skal dere riste av dere støvet på føttene deres som en vitneforklaring mot dem.”

Så dro de av sted. De gikk gjennom landsbyene og forkynte budskapet, og de helbredet overalt.

Herodes vil treffe Jesus  (9,7-9)

Da vasallkongen Herodes hørte hva som var skjedd, ble han forvirret av det, for noen sa at det var Johannes som var oppreist fra de døde.

Andre sa at det var Elijah som hadde vist seg, mens noen mente at det var en av profetene fra gamle dager som hadde stått opp igjen.

Men Herodes sa: “Johannes halshugget jeg. Så hvem kan dette være som jeg hører om?” Og han ville gjerne treffe ham.

Jesus metter fem tusen  (9,10-17)

10 Da apostlene kom tilbake, forklarte de alt det de hadde gjort. Så tok han dem med og trakk seg bort for å være for seg selv på et øde sted ved byen som hette Bethsaida.

11 Men menneskemengden fikk greie på det og fulgte etter ham. Han tok imot dem og underviste dem om Guds rike, og han leget dem som hadde behov for behandling.

12 Sent på ettermiddagen kom de tolv til ham og sa: “Send bort menneskemengden slik at de kan komme til landsbyene og bondegårdene rundt omkring for å overnatte og se om de får seg noe mat, for dette er et øde sted.”

13 Men Jesus sa: “Gi dem mat.” Da svarte de: “Vi har bare fem brød og to fisker — med mindre vi selv går og kjøper brød til hele folket.” Det var fem tusen menn der.

14 Men han sa til disiplene: “Få dem til å sette seg i grupper på femti i hver.”

15 De gjorde det, og de fikk alle til å sette seg.

16 Så tok han de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himlene, velsignet dem og brøt dem i stykker. Deretter gav han dem til disiplene for at de skulle dele dem ut til menneskemengden. De åt, og alle ble mette.

17 Og de la de stykkene som var til overs i tolv kurver.

Peters bekjennelse  (9,18-21)

18 Det skjedde da han var alene med disiplene og ba: Da spurte han: “Si meg, hvem sier menneskene at jeg er?”

19 Da svarte de og sa: “Døperen Johannes. Andre sier Elijah, og noen sier at du er en av profetene fra gamle dager som har stått opp igjen.”

20 Da spurte han: “Men hvem sier dere at jeg er?” Da svarte Peter: “Du er Guds Kristus.”

21 Men han advarte dem mot å fortelle eller nevne for noen hvem han var.

Jesu første dødsprofeti  (9,22)

22 Så sa han: “Menneskesønnen må lide mye. Han skal bli forkastet av de eldste, av overprestene og de skriftlærde. Og han vil bli slått i hjel. Men han skal bli oppreist på den tredje dagen.”

Om å miste sin sjel  (9,23-27)

23 Og han sa til alle: “Den som vil komme etter meg, må fornekte seg selv, bære sin staur hver dag i følge med meg.

24 For den som vil redde sin sjel, skal miste den, men den som mister sin sjel for min skyld, skal redde den.

25 For hva nytter det for et menneske om han vinner hele verden, men mister seg selv eller blir skadet?

26 Den som skammer seg over meg og mitt ord, ham skal Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin Fars herlighet sammen med hans hellige budbringere.

27 For denne sannhet sier jeg: Noen som står her, skal ikke oppleve døden før de har sett inn i Guds rike.”

På forvandlingens fjell  (9,28-36)

28 Det skjedde omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette: Han tok med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp på et fjell for å be.

29 Og mens han ba, så det ut som at hans utseende ble annerledes, og klærne hans ble så hvite at det strålte av dem.

30 Og, se! — Han snakket med to menn! De var Moses og Elijah!

31 De stod frem i full herlighet og snakket med ham om utfallet på det som skulle gå i oppfyllelse i Jerusalem.

32 Peter og de som var med ham, var blitt tungt søvnige, men de ble lys våkne da de fikk se herligheten til de to mennene som stod sammen med ham.

33 Det skjedde da de skulle forlate dem: Da sa Peter til Jesus: “Fører, dette er et godt sted å være. La oss lage tre hytter, én for deg, én for Moses og én for Elijah.” Men — han visste egentlig ikke hva han skulle si.

34 Mens han ennå talte, skjedde det at de ble overskygget av en sky. Og de ble meget redde da de kom inn i skyen.

35 Men da hørtes det en røst fra skyen som sa: “Dette er min kjære Sønn! Hør på ham!”

36 Etter at røsten hadde talt, så de at de var alene med Jesus. De holdt dette helt for seg selv, for på den tiden fortalte de ikke noen om hva de hadde opplevd.

Jesus helbreder en gal  (9,37-42)

37 Det skjedde dagen etter at de var kommet ned fra fjellet: En stor menneskemengde kom for å møte ham!

38 Og, se! — en mann i menneskemengden ropte ut og sa: “Lærer, jeg ber deg, hjelp sønnen min! Han er den eneste jeg har!

39 For, se! — Hver gang han blir grepet av ånden, begynner han plutselig å skrike! Den river i ham til han fråder og blir skadet. — Den lar ham knapt være i fred!

40 Jeg ba disiplene dine drive den ut, men de klarte det ikke!”

41 Da svarte Jesus: “Du vantro og vrange slekt. Hvor lenge må jeg holde ut med dere? — Bring din sønn hit.”

42 Og allerede mens han nærmet seg, fikk han med demonen et kraftig anfall. Men Jesus truet den urene ånden og leget den unge mannen. Deretter gav han ham tilbake til hans far. Og alle undret seg over Guds storhet.

Jesu andre dødsprofeti  (9,43-45)

43 Mens de ennå undret seg over alt det som Jesus hadde gjort, sa han til disiplene:

44 “Hør godt etter hva jeg nå forteller dere: Menneskesønnen skal bli forrådt og overlatt i menneskers hender.”

45 De forstod likevel ikke hva han mente, for det var så utenkelig at de langt fra kunne oppfatte det. Og de var redde å spørre ham om hva det kunne bety.

Hvem er den største  (9,46-48)

46 Så begynte de å krangle med hverandre om hvem som var størst blant dem.

47 Jesus forstod hva de kranglet om. Da tok han tak i et barn og stilte det opp foran seg.

48 Så sa han: “Den som tar imot dette barnet i mitt navn, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg. For den minste av alle, er den største.”

Hvem står utenfor  (9,49-50)

49 Johannes reagerte og sa: “Fører, vi så én som drev ut demoner i ditt navn, og vi nektet ham, for han var ikke i følge med oss!”

50 Da svarte Jesus: “Ikke nekt ham, for den som ikke er med oss, er mot oss.”

I en samaritansk landsby  (9,51-56)

51 Det skjedde da tiden for at han skulle bli tatt opp, begynte å nærme seg: Han satte kursen rett mot Jerusalem.

52 Han sendte noen budbringere foran seg. De gikk og kom inn i en samaritansk landsby. Der skulle de gjøre i stand husrom for ham.

53 Men de ville ikke ta imot ham fordi han var på vei til Jerusalem.

54 Da disiplene Jakob og Johannes hørte det, sa de: “Herre, si at det skal falle ned ild fra himlene og ødelegge dem slik Elijah gjorde?”

55 Han snudde seg mot dem og refset dem. [Og han sa: “Pass dere for en slik ånd!

56 For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskers sjeler, men for å redde dem.”] Så dro de til en annen by.

Reven har hi og fuglen har reir  (9,57-58)

57 Det skjedde mens de var på veien: En sa til ham: “Herre, jeg vil følge deg samme hvor du går!”

58 Da svarte Jesus: “Revene har hi, og himlenes fugler har reir, men Menneskesønnen har ikke noe sted hvor han kan hvile sitt hode.”

Forkynn Guds rike  (9,59-60)

59 Til en annen sa han: “Følg meg.” Men han svarte: “Herre, la meg først gå og begrave min far.”

60 Da svarte Jesus: “La de døde begrave de døde. Gå du og forkynn Guds rike.”

Se deg ikke tilbake  (9,61-62)

61 Enda en annen sa: “Herre, jeg vil følge deg. Men la meg først gå og ta farvel med de som er hjemme.”

62 Men Jesus svarte: “Ingen som har lagt hånden på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.”

Lukas
10 kapittel

Forkynnelse og lignelser

De sytti blir sendt ut  (10,1-12)

Etter dette utpekte Herren sytti andre og sendte dem ut to og to i forveien til alle de byene og stedene han selv skulle komme til.

I den forbindelse sa han: “Innhøstingen er sannelig omfattende, men arbeiderne er få. Be derfor innhøstingens HERRE*  *JHVH

Dra av sted. Og, se — jeg sender dere ut som værlam blant ulver.

Ta ikke med dere pengepung, niste eller sandaler, og hils ikke på noen langs veien.

Og i hvert hus dere kommer inn i, skal dere først si: ‘Fred over dette huset.’

Hvis det er en fredens sønn der, da skal deres fred være over ham, og dere skal ta inn der. Hvis ikke, skal den vende tilbake til dere.

Bli værende i det samme huset, og ét og drikk det som blir gitt dere, for en arbeider er verdt sin lønn. Flytt ikke fra hus til hus.

Og i hver by dere kommer inn i, der noen tar imot dere, skal dere ete det som blir satt frem for dere.

Helbred de syke der, og si til dem at Guds rike er kommet nær.

10 Men i hver by dere komme inn i, der de ikke vil ta imot dere, skal dere gå ut i gatene og si:

11 “Til og med det av byens støv som fester seg til oss, skal vi uunngåelig børste av oss mot dere, for dere skal vite at Guds rike er kommet nær.

12 For dette sier jeg: Det skal bli let- tere for dem fra Sodoma på den dagen enn for dem fra den byen.”

Sørgerop over byene  (10,13-16)

13 “Sørg, dere fra Korasin. Sørg, dere fra Betsaida. For hvis den kraften som er utøvd blant dere, var blitt utøvd i Tyrus eller Sidon, ville de ha angret seg for lenge siden og satt seg ned i sekkestrie og aske.

14 Derfor skal det bli lettere for dem fra Tyrus og Sidon under dommen enn for dere.

15 Og de fra Kapernaum kunne vært opphøyd til himlene, men de skal bli styrtet ned i graven.

16 De som har hørt på meg, vil høre på dere. Men de som har avvist meg, vil også avvise dere. Og de som har avvist meg, har også avvist ham som sendte meg.”

De sytti vender tilbake  (10,17-24)

17 Senere vendte de sytti glade tilbake og sa: “Herre, til og med demonene adlød oss i ditt navn!”

18 Da svarte han: “Jeg ser for meg at Satan faller som lyn fra himlene. ref.  ÅPB 12,9 

19 For, se — jeg gir dere fullmakt til å tråkke på slanger og skorpioner og all kraft over deres fiende. Og ingen av dere skal noen gang komme til skade.

20 Men gled dere ikke over at åndene adlyder dere. Gled dere heller over at dere har deres navn oppskrevet i himlene.”

21 Samtidig ble Jesus jublende glad i ånden og sa: “Jeg erkjenner, Far, himlenes og jordens Herre, at du har holdt dette skjult for de vise og forstandige, men åpenbart det for slike som er som nyfødte. For sannelig, herlighetens Far, det som har skjedd, er til stor glede for deg.

22 Alt er overgitt til meg av min Far. For ingen kjenner Sønnen slik som min Far, eller min Far slik som Sønnen og den som Sønnen velger å åpenbare ham for.”

23 Da de var gått, sa han til disiplene da de var for seg selv: “Velsignet er øynene til dem som har sett det som dere ser.

24 For jeg sier dere at mange profeter og konger har hatt ønske om å få oppleve det dere har sett, uten å få oppleve det, og å høre det dere har hørt, uten å få høre det.”

Hva gir tiders liv  (10,25-28)

25 Se! — en lovlærd stod frem for å sette ham på prøve. Han sa: “Lærer, hva må jeg gjøre for å arve tiders liv?”

26 Jesus spurte: “Hva står skrevet i loven? Hvordan leser du den?”

27 Han svarte og sa: “‘Du skal elske Jehovah din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av all din styrke og med hele din forstand, og din neste som deg selv!’”  3 Mos 19,18 ,  5 Mos 6,5 

28 Jesus sa: “Du har svart rett. Gjør det, så skal du leve.”

Hvem er min neste  (10,29-37)

29 Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: “Og hvem er min neste?”

30 Jesus tok opp dette og sa: “Et menneske skulle dra ned fra Jerusalem til Jeriko. Da ble han omringet av røvere. De tok fra ham klærne, slo og såret ham før de forsvant. Og han ble liggende igjen halvdød.

31 Tilfeldigvis skulle en prest dra ned den veien. Men da presten fikk øye på ham, gikk han forbi ham på den andre siden av veien.

32 Slik var det også med en levitt som kom til stedet. Da han fikk øye på ham, gikk han forbi ham på den andre siden av veien.

33 En samaritan som var på reise, kom også dit. Og da han fikk øye på ham, fikk han medlidenhet med ham.

34 Han gikk bort til ham og forbandt sårene hans med olje og vin. Så satte han ham opp på sitt eget dyr, tok ham med til et vertshus og tok seg av ham.

35 Neste dag måtte han dra videre. Da tok han frem to denarer som han gav til husverten. Han sa: ‘Ta deg av ham. Og hvis du får ekstra utgifter med ham, skal jeg betale mellomlegget når jeg kommer tilbake.’

36 Hvem av disse tre synes du var en neste for ham som ble overfalt av røvere?”

37 Da svarte han: “Han som hadde medfølelse for ham.” Og da sa Jesus: “Gå du og gjør det samme.”

Marta og Maria  (10,38-42)

38 Det skjedde da de dro videre og kom til en landsby: En kvinne som hette Marta tok imot dem hjemme hos seg.

39 Hun hadde en søster, Maria, som satte seg ved Jesu føtter og lyttet til det han sa.

40 Men Marta strevde med mye av husarbeidet. Da gikk hun til ham og sa: “Herre, bryr du deg ikke om at min søster overlater husarbeidet til bare meg? Si at hun må hjelpe til!”

41 Men Jesus svarte og sa: “Marta, Marta, du strever og stresser med mye.

42 Men ett er viktig, og Maria har valgt den gode del som ikke skal bli tatt fra henne.”

Lukas
11 kapittel

Bønn, forkynnelse og dom

Far i himlene  (11,1-4)

Det skjedde da Jesus var på et sted og ba: Da han var ferdig, kom en av disiplene til ham og sa: “Herre, lær oss å be slik Johannes har lært sine disipler.”

Da svarte han: “Når dere ber, skal dere si: Far i himlene, la ditt navn være hellig. La ditt rike komme, og la din vilje skje i himlene som på jorden.

Gi oss i dag det brødet vi trenger for denne dag,

og tilgi vår synd slik vi tilgir våre skyldnere. La oss ikke bli ført ut i fristelser, men befri oss fra den onde.”

Hjelp en venn  (11,5-8)

Og han fortsatte: “Se for dere at dere har en venn, og at dere oppsøker ham rundt midnattstider og sier til ham: ‘Min venn, lån meg tre brød.

For en venn som er på reise, er kommet til meg, og jeg har ingenting å sette frem for ham.’

Men han der inne svarte og sa: ‘Jeg er trett, døren har jeg låst og jeg og barna mine er gått til sengs. Jeg kan ikke stå opp og gi deg noe.’

Dette sier jeg: Selv om han ikke vil stå opp og gi ham noe for deres vennskaps skyld, vil han likevel stå opp på grunn av hans pågangsmot og gi ham det han trenger.”

Guds gode gaver  (11,9-13)

“Derfor sier jeg dere: Spør, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli åpnet opp for dere.

10 For alle som spør, skal få, den som leter, skal finne, og den som banker på, skal det bli åpnet opp for.

11 Når en sønn spør etter brød, hvilken far overrekker ham da en stein? Eller når han spør etter fisk, vil han da overrekke ham en slange?

12 Eller hvis han spør etter egg, hvem vil da overrekke ham en skorpion?

13 Derfor, hvis dere som er av den onde, vet å gi gode gaver til deres barn, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himlene gi dere av Den hellige ånd når dere spør ham?”

Et hus i strid med seg selv  (11,14-23)

14 Så drev han ut en demon fra en som var stum. Da demonen hadde fart ut av ham, skjedde det at den stumme begynte å snakke. Og menneskemengden undret seg.

15 Men noen sa: “Han driver ut demoner ved Be’elsebub, fyrsten over demonene.

16 Andre utfordret ham og krevde et tegn fra himlene.

17 Men Jesus forstod hva de tenkte og sa: “Hvert rike som strider mot seg selv, vil bli lagt øde. Og et hus som strider mot seg selv, vil falle.

18 Derfor, hvis Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan hans rike da bli stående? For dere påstår at jeg driver ut demoner ved hjelp av Be’elsebub.

19 Hvis det er ved Be’elsebub jeg driver ut demoner, ved hvem gjør da deres sønner det når de driver dem ut? Derfor skal de være deres dommere.

20 Men hvis det er ved Guds finger jeg driver ut demoner, da er Guds rike kommet til dere.

21 Når en som er sterk og fullt be- væpnet holder vakt over gården sin, får han ha sin eiendom i fred.

22 Men først når en som er sterkere, kommer og overvinner ham og tar fra ham våpnene som han satte sin lit til, kan han dele ut byttet.

23 En som ikke er med meg, er mot meg. Og den som ikke samler med meg, sprer.”

Om onde ånder  (11,24-26)

24 “Når en uren ånd farer ut av et menneske, drar den gjennom tørre steder for å finne ro, men den finner ingen. Så sier den: ‘Jeg vil fare tilbake til det huset jeg kom fra.’

25 Men når den så kommer tilbake, finner den huset rengjort og pyntet.

26 Da går den og tar med seg sju andre ånder som er enda verre enn den selv, og de tar bolig der. Da blir det siste enda verre for det mennesket enn det første.”

Den største velsignelsen  (11,27-28)

27 Det skjedde etter at han hadde sagt det: En kvinne ropte ut fra menneskemengden: “Velsignet er den livmoren som har båret deg og den brystvorten som du har sugd av!”

28 Da svarte han: “Nei, men velsignet er den som hører Guds ord og holder fast ved det.”

Profeten Jonas tegn  (11,29-32)

29 Menneskemengden presset seg på ham, og da begynte han å si: “Denne onde slekten krever tegn, men den skal ikke få noe tegn bortsett fra profeten Jonas tegn.

30 Jona stod frem som et tegn for ninevittene. Og slik skal også Menneskesønnen være det for denne slekten.

31 Dronningen fra syd skal stå frem under dommen sammen med menn fra denne slekt og fordømme den, for hun kom fra jordens ytterkant for å lytte til Salomos visdom. Men, se — her er en som er større enn Salomo.

32 Også mennene fra Ninive skal stå frem under dommen sammen med denne slekt og fordømme den, for de viste anger da Jona forkynte for dem. Men, se — her er en som er større enn Jona.”

Om verdens lys  (11,33-36)

33 “Ingen tenner et lys for å sette det i kjelleren eller under et målekar.*  *skjeppe, et målekar for korn, poteter o.l.

34 Øynene er legemets lampe. Derfor, når deres øyne er klare, blir hele legemet fullt av lys. Men når lyset i deres øyne er formørket, vil også legemet være i mørke.

35 Pass derfor på at det lyset som dere har i dere, ikke er mørke.

36 Derfor, hvis hele legemet er fullt av lys og ingen krok er mørk, vil alt det lyset som er i dere, skinne frem som når en lampe lyser for dere.”

Dommen over fariseerne og de skriftlærde  (11,37-54)

37 Da han hadde talt, spurte en av fariseerne om han ville ete middag hos ham. Og da de hadde kommet inn, lenet han seg til bords hos ham.

38 Fariseeren så til sin forbauselse at han ikke først vasket seg før han åt middag.

39 Men Herren sa til ham: “Til alle tider har dere fariseere gjort kopper og kar rene på utsiden, men innvendig har dere vært fulle av griskhet og ondskap.

40 Tåper. Han som skapte det ytre, skapte ikke han det indre også?

41 Derfor, gi til veldedighet av det dere har, og, se — da skal også alt det andre være rent for dere.

42 Sørg, dere fariseere. For dere gir tienden av mynte og vinrute og all slags grønnsaker, men dere fornekter rettferdigheten og gudskjærligheten. Dere må gjerne gjøre det første, men uten å forsømme det andre.

43 Sørg, dere fariseere. For dere elsker de fremste plassene i synagogene og å bli hilset på i gatene.

44 Sørg, dere skriftlærde og fariseere. For dere skal bli som skjulte gravsteder som folk går forbi uten å legge merke til.”

45 Da reagerte en av de lovlærde og sa: “Lærer, når du taler slik, fornærmer du også oss.”

46 Men han sa: “Sørg, også dere lovlærde. Dere lesser menneskene ned med tunge byrder, men selv tar dere ikke i en eneste byrde med så mye som en finger.

47 Sørg. For dere bygger minnestøtter over de profetene som deres fedre slo i hjel.

48 Dermed gir dere vitneforklaring på at dere har godkjent deres fedres verk. — De slo i hjel profetene, og dere bygger minnestøtter over dem.

49 For i sin visdom har Gud sagt: ‘Jeg vil sende profeter og apostler til dem. Og de skal drepe dem og forfølge dem.’

50 Derfor skal blodet av alle profetene som er utøst fra verdens grunnleggelse, bli krevd av denne slekt — fra Abels blod til Sakarjahs blod, han som ble drept ved alteret inne i huset.

51 Ja, sier jeg: Denne slekt skal bli stilt til ansvar for alt dette.

52 Sørg, dere lovlærde. For dere har tatt bort kunnskapens nøkkel. Selv går dere ikke inn, og for dem som vil gå inn, blir dere et hinder.”

53 Da han hadde sagt dette, begynte de å krangle med ham, og de utfordret ham stadig sterkere.

54 De holdt ham under oppsikt for å forsøke å fremtvinge et uttalelse fra ham [som de kunne anklage ham for.]

Lukas
12 kapittel

Forkynnelse og lignelser

Om surdeig  (12,1-3)

Da en menneskemengde på tusener hadde stimlet sammen slik at de holdt på å trampe hverandre ned, begynte han å tale, først og fremst til disiplene: “Se opp for fariseernes surdeig, for den er hykleri.

For ingenting er tildekket som ikke skal bli åpenbart, og det som er skjult, skal bli kjent.

Derfor skal det dere sier i mørke, bli hørt i dagslys. Og det dere hvisker i øret i hemmelighet, skal bli forkynt fra hustakene.”

Om gudsfrykt  (12,4-7)

Han sa videre: “Venner, frykt ikke for dem som dreper legemet, men som deretter ikke har kraft til å gjøre noe mer.

La meg vise dere hvem dere bør frykte: Frykt ham som, etter at han har drept, også har rett til å kaste dere i Gehenna. Ja, sier jeg dere: Ham skal dere frykte.

Blir ikke fem spurver solgt for småpenger? Og ikke én av dem er glemt av Gud.

Til og med alle hårene på deres hode har han talt. Så frykt ikke. Dere er mer verdt enn mange spurver.”

Spott mot Den hellige ånd  (12,8-10)

“For jeg sier dere: Alle som erkjenner meg fremfor mennesker, skal Menneskesønnen erkjenne fremfor Guds budbringere.

Men den som avviser meg foran mennesker, skal også jeg bestemt avvise fremfor Guds budbringere.

10 Alle som uttaler seg mot Menneskesønnen, skal bli tilgitt, men den som spotter Den hellige ånd skal ikke bli tilgitt.”

Den hellige ånd som veileder  (12,11-12)

11 “Når dere blir fremstilt i synagogene, for fyrster og for myndigheter, skal dere ikke engste dere for hvordan, eller mot hva, dere skal forsvare dere, eller for hva dere skal si.

12 For ved Den hellige ånd skal dere i den samme stund lære hva dere skal si.”

Ét, drikk og vær glad  (12,13-21)

13 En i menneskemengden sa: “Lærer, si til min bror at han skal gjøre opp arven med meg!

14 Han svarte: “Menneske, hvem har utnevnt meg til dommer eller skifterettsmann mellom dere?”

15 Og han fortsatte: “Se til at dere holder dere borte fra grådighet, for livet består ikke av en overflod av eiendeler.”

16 Så fortalte han dem en lignelse og sa: “En rik mann hadde en jord som gav stor avkastning.

17 Derfor grublet han på dette og tenkte med seg selv: ‘Hva skal jeg gjøre? — for jeg har ikke noe sted hvor jeg kan lagre avlingen?’

18 Så tenkte han: ‘Dette vil jeg gjøre: Jeg vil rive ned lagerbygningen og bygge meg en større. Der kan jeg lagre hele avlingen og alt mitt gods.’

19 Så vil jeg si til min sjel: ‘Sjel, nå har du lagt til side så mye gods at du har nok for mange år. Så nå kan du ta det med ro — et, drikk og vær glad.’

20 Men Gud sa til ham: ‘Du tåpe. I natt vil din sjel bli krevd av deg. Hvem skal da ha det som du har skaffet deg?’

21 Slik vil det gå med en som samler skatter for seg selv uten å ha rikdom i Gud.”

Søk først Guds rike  (12,22-34)

22 Så sa han til disiplene: “Derfor sier jeg: Engst dere ikke for sjelen, for hva den skal ete, og heller ikke for legemet, for hva det skal ha på seg.

23 Er ikke sjelen mer enn maten og legemet mer enn klærne?

24 Tenk på ravnene. De verken sår eller høster, de har verken lager eller lagerbygning, og likevel gir Gud dem mat. Hvor mye mer verdt er ikke dere enn fugler?

25 Og hvem blant dere kan gjennom engstelser legge en alen*  *1 pechus = 1 albuelengde = 1 alen = ca. 18 tommer = 44,5 cm

26 Når dere ikke makter det aller minste, hvorfor da engste seg for alt det andre?

27 Se på liljene hvordan de vokser. Ikke strever de, og ikke spinner de. Likevel sier jeg: Ikke engang Salomo i all sin prakt var kledd som en av disse.

28 Hvis Gud på den måten kler stilker som er på marken i dag, men blir kastet i ovnen i morgen, hvor mye mer vil han ikke da kle dere — selv med deres svake tro?

29 Så vær ikke opptatt med hva dere skal ete eller hva dere skal drikke, for at dere ikke skal bli engstelige.

30 For alt dette strever verdens folkeslag etter. Men deres Far vet at dere trenger alt dette.

31 Søk derfor Guds rike så skal dere få alt dette i tillegg.

32 Så vær ikke redd, du lille flokk, for det er deres Fars ønske å gi dere Riket.

33 Selg deres eiendeler og gi til veldedighet. Skaff dere pengevesker som ikke blir utslitt og en skatt i himlene som ingen tyv kan nærme seg og ingen møll fortære.

34 For der skatten din er, vil også ditt hjerte være.”

Vær våkne for Herren  (12,35-40)

35 “Hold deres lender ombundet og la deres lamper brenne.

36 Vær lik et menneske som venter på sin herre til han kommer tilbake fra en bryllupsfest. Når han da kommer og banker på, kan han straks åpne opp for ham.

37 Velsignet er den slaven som hans herre, når han kommer, finner våken. For denne sannhet sier jeg: Han skal selv binde opp om ham og be ham lene seg til bords. Og han skal selv komme og stelle for ham.

38 Om han kommer i den andre nattevakt, eller om han kommer i den tredje nattevakt og finner ham våken — den slaven skal være velsignet.

39 For dere vet at hvis husets herre hadde visst i hvilken time tyven kom, ville han holdt vakt og hindret ham å bryte seg inn i huset.

40 Slik er det også med Menneskesønnen: Han kommer i en time dere ikke venter ham.”

En trofast og klok forvalter  (12,41-44)

41 Peter spurte: “Herre, er den lignelsen for oss, eller er det slik for alle?”

42 Da svarte Herren: “Hvem er den trofaste og kloke forvalteren som hans herre skal sette over hele sin husholdning for å gi dem deres matrasjon i rette tid?

43 Velsignet er den slaven som hans herre, når han kommer, finner opptatt med å gjøre dette.

44 For denne sannhet sier jeg: Han skal sette ham over alle sine eiendeler.”

En utro slave  (12,45-48)

45 “Men hvis slaven sier i sitt hjerte: ‘Min herre venter med å komme,’ og han begynner å slå tjenerne og tjenestepikene, og han eter og drikker seg full:

46 Da skal slavens herre komme på en dag han minst venter og i en time han ikke er klar. Og han skal skjære ham i biter og avvise ham sammen med de vantro.

47 Og den slaven som kjenner sin herres vilje, men som ikke er klar til å gjøre etter hans vilje, skal bli hardt straffet.

48 Men den som ikke kjenner sin herres vilje og gjør det som er straffbart, skal bare bli slått med få slag. For av en som har fått mye, skal det bli krevd mye, og fra en som er blitt betrodd mye, skal det bli bedt om enda mer.”

Ikke fred — heller splittelse  (12,49-53)

49 “Jeg er kommet for å kaste en ild over jorden. Og, hvor jeg ønsker at den allerede var tent.

50 Men jeg har en dåp jeg må døpes med. Og, hvor jeg gruer meg til at den blir fullført.

51 Tror dere at jeg kom for å gi fred på jorden? Men jeg sier dere: Slett ikke — heller splittelse.

52 Fra nå skal fem i en familie stå splittet mot hverandre, tre mot to og to mot tre.

53 En far skal være splittet mot sin sønn og en sønn mot sin far, en mor mot sin datter og en datter mot sin mor, en svigermor mot sin svigerdatter, og en svigerdatter mot sin svigermor.”

Tidens tegn  (12,54-56)

54 Og han sa til menneskemengden: “Når dere ser at en sky stiger opp i vest, sier dere: ‘Det kommer en byge.’ Og slik blir det.

55 Og når sønnavinden blåser opp, sier dere: ‘Det blir hett.’ Og det skjer.

56 Hyklere. Dere vet å tyde himlenes og jordens utseende, men ikke den tiden som er nå.”

Til siste slant  (12,57-59)

57 “Hvorfor kan dere ikke selv dømme om hva som er rett?

58 Hvis du går med en motstander til en overdommer, så forsøk, mens dere er på vei, å komme til enighet med ham. Da kan han ikke stille deg for en dommer. For hvis han gjør det, kan dommeren overlate deg til rettsbetjenten, og rettsbetjenten kan kaste deg i fengsel.

59 Og det sier jeg: Du skal ikke slippe ut derfra før du har gitt tilbake den siste slant.”

Lukas
13 kapittel

Lignelser og dom

Omvend dere  (13,1-5)

Samtidig med dette fortalte noen som var til stede, ham om noen galileere som Pilatus hadde drept. Deretter hadde han blandet blodet deres med blodet fra et slaktoffer.

Jesus reagerte og sa: “Tror dere at disse galileerne var verre syndere enn andre galileere fordi de måtte lide på den måten?

Jeg sier til dere: Slett ikke. Men hvis dere ikke viser anger, vil dere alle omkomme på samme måte.

Og på den samme måten er det med de atten som fikk tårnet i Siloa over seg og ble drept. Tror dere at de var større skyldnere enn alle som bor i Jerusalem?

Jeg sier dere: Slett ikke. Men hvis dere ikke viser anger, skal dere alle omkomme på samme måte.”

Om fikentreet  (13,6-9)

Så fortalte han dem denne lignelsen: “Én plantet et fikentre i en vingård. Men da han kom for å se etter frukten på det, fant han ingen.

Så sa han til vindyrkeren: ‘I tre år har jeg kommet for å hente frukt fra fikentreet, men, se — det har aldri båret frukt. Så hugg det ned. Hvorfor skal det få utarme jorden?’

Da svarte han og sa: ‘Herre, la det stå ett år til. Da vil jeg grave rundt det og kaste møkk på det.

Hvis det etter det ikke bærer frukt, kan du hugge det ned.”

Helbredelse på en sabbat  (13,10-17)

10 Han underviste i en synagoge på en sabbat.

11 Se! — det var en kvinne der som hadde hatt en sykdomsånd i atten år. Hun var krokrygget og kunne ikke gå helt oppreist.

12 Da Jesus så henne, snakket han til henne og sa: “Kvinne, du skal bli løst fra din sykdom.”

13 Så la han hendene på henne: Og straks rettet hun seg opp, og hun priste Gud.

14 Men synagogeforstanderen reagerte med irritasjon på at Jesus hadde helbredet henne på en sabbat. Han sa til menigheten: “Det er seks dager til å arbeide på. Så kom og bli helbredet på en av dem, og ikke på en sabbatsdag.”

15 Da svarte Herren ham og sa: “Hykler. — Hvem av dere, selv på en sabbat, løser ikke en okse eller et esel fra båsen og fører dem bort for å bli vannet?

16 Skulle ikke denne kvinnen, hun som er en av Abrahams døtre og som Satan har holdt bundet, se — i atten år — ikke bli løst fra denne lenken fordi det er sabbatsdag?”

17 Da han sa dette, ble alle hans motstandere gjort til skamme. Og hele menneskemengden frydet seg over alle hans enestående gjerninger!

Om sennepsfrøet  (13,18-19)

18 Jesus spurte: “Hva er Guds rike likt? Hva kan jeg sammenligne det med?

19 Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og kastet i en hage. Det vokste og ble til et stort tre som himlenes fugler kom og vaglet seg i grenene på.”

Om surgjær  (13,20-21)

20 Igjen spurte han dem: “Hva kan jeg sammenligne Guds rike med?

21 Det kan sammenlignes med en surgjær som en kvinne tok og knadde inn i tre sata*  *1 satos = 18 liter

Dere visste ikke hvor jeg kom fra  (13,22-30)

22 Han gikk gjennom byer og landsbyer, og på reisen til Jerusalem underviste han.

23 Da var det én som spurte ham: “Herre, er det få som blir reddet?”

24 Han svarte: “Strev etter å komme inn gjennom den smale porten. Mange skal forsøke, sier jeg, men uten å klare det.

25 Når husets herre reiser seg for å lukke døren, skal dere bli stående igjen utenfor og banke på døren. Og dere skal si: ‘Herre, Herre, åpne opp for oss.’ Men han skal svare dem og si: ‘Dere visste ikke hvor jeg kom fra.’

26 Da skal dere begynne å si: ‘Har vi ikke spist og drukket fremfor deg, og undervist i gatene.’

27 Men han skal svare og si: ‘Dere visste ikke hvor jeg kom fra. Gå bort fra meg, alle dere som er lærere av det som er urett.’

28 Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham, Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, men dere blir kastet ut.

29 De skal komme fra øst og vest, fra nord og sør, for å få lene seg til bords i Guds rike.

30 Og, se — de første skal bli de siste, og de siste skal bli de første.”

Herodes vil drepe Jesus  (13,31-33)

31 Samme dag kom en fariseer bort til ham og sa: “Du må dra bort herfra til et annet sted, for Herodes ønsker å drepe deg!”

32 Men han svarte: “Gå og si til den reven: Se — jeg skal drive ut demoner og utføre helbredelser i dag og i morgen, men på den tredje dagen skal det være fullført.

33 Uansett, jeg må dra videre både i dag og i morgen, og også på den tredje dagen, for det er ingen aksept i at profeten skal miste livet noe annet sted enn i Jerusalem.”

Dom over Jerusalem  (13,34-35)

34 “Jerusalem, Jerusalem, du som drepte profetene og steinet dem som ble sendt til deg. Hvor ofte ønsket jeg ikke å samle dine barn slik en høne samler sine kyllinger under sine vinger, men du ville ikke.

35 Se — dine hus skal legges øde. For denne sannhet sier jeg: Du skal ikke se meg mer før det kommer en tid da du skal si: ‘Velsignet er han som kommer i Jehovahs navn.’”  SAL 118,26 

Lukas
14 kapittel

Jesus taler i lignelser

Om sabbaten  (14,1-6)

Det skjedde da han kom hjem til en av de fremste fariseerne for å ete brød med ham på en sabbat: De holdt nøye øye med ham.

Og, se! — et menneske foran ham hadde vann i kroppen!

Da reagerte Jesus og sa til de lovlærde og fariseerne: “Si meg, er det, eller er det ikke, tillatt å helbrede på en sabbat?”

Men de tidde. Da tok han på mannen, helbredet ham og lot ham gå.

Så spurte han og sa: “Hvis noen av dere har et esel eller en okse som faller i en brønn, ville dere ikke da dra den opp med det samme, selv om det var en sabbatsdag?”

Men de kunne ikke svare ham på det.

Om ekte ydmykhet  (14,7-11)

Så fortalte han dem en lignelse fordi de som var invitert, var opptatt av å velge ut de beste plassene for seg selv. Han sa:

“Når du blir invitert av et menneske til bryllupsfest, skal du ikke lene deg til bords på en av de beste plassene, for kanskje et mer fremtredende menneske enn deg også er invitert.

Da vil han som inviterte deg, komme til deg og si: ‘La dette mennesket få den plassen.’ Da kan du begynne å skamme deg, for du må også ta til takke med en av de dårligste plassene.

10 Når du blir invitert, skal du gå til en av de dårligste plassene, for da kan han som inviterte deg, komme til deg og si: ‘Min venn, flytt deg frem til en bedre plass.’ Da vil du bli vist verdighet fremfor alle de andre som lener seg til bords.

11 For den som setter seg selv høyt, skal bli satt lavt, men den som setter seg selv lavt, skal bli satt høyt.”

Om ekte gjestfrihet  (14,12-14)

12 Så sa han til ham som hadde invitert ham: “Når du ber til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke bare be dine venner, brødre og slektninger, eller dine rike naboer, slike som kan be deg tilbake som en motytelse.

13 Når du holder selskap, skal du invitere fattige, uføre, lamme og blinde.

14 Da skal du bli velsignet selv om de ikke har noe å gi deg tilbake, for du skal få tilbake under de rettferdiges oppstandelse.”

Den store festen  (14,15-24)

15 Da en av dem som lenet seg til bords, hørte det, sa han: “Velsignet er den som får lene seg til bords i Guds rike.”

16 Da sa han: “Et menneske forberedte en stor fest og inviterte mange.

17 Han sendte ut slavene sine da tiden for festen var klar, og han sa: “Inviter alle til å komme, for den er allerede forberedt.

18 Men alle som én begynte å unnskylde seg. Den første sa: ‘Jeg har kjøpt en åker som trenger tilsyn. Jeg ber deg: Ha meg unnskyldt.’

19 En annen sa: ‘Jeg har kjøpt seks spann okser som jeg må prøve ut. Jeg ber: Ha meg unnskyldt.’

20 Enda en annen sa: ‘Jeg har tatt en kvinne til ekte. Av den grunn har jeg ingen mulighet til å komme.’

21 Da dro slaven tilbake og fortalte sin herre dette. Men da ble husets herre vred og sa til slaven: ‘Dra straks ut i byens gater og smug og før hit fattige, uføre, halte og blinde.’

22 Da sa slaven: ‘Herre, jeg har gjort som du befaler, men det er ennå plass.’

23 Da sa herren til slaven: ‘Gå på hovedveiene og på landeveiene og overtal dem til å komme inn, slik at mitt hus skal bli fullt.

24 For jeg sier: Ingen av de mennene som først ble invitert, skal delta på festen.’”

Om selvfornektelse  (14,25-27)

25 Han gikk nå sammen med store menneskemengder. Og han snudde seg mot dem og sa:

26 “Om noen kommer til meg som ikke setter sin far og mor, sin kvinne og sine barn, sine brødre og søstre — til og med sin egen sjel — lavere enn meg, kan han ikke være min disippel.

27 For den som ikke vil bære sin staur med meg, kan ikke komme etter meg, for han kan ikke være min disippel.”

Om utholdenhet  (14,28-33)

28 “Hvis noen vil bygge et tårn, setter han seg ikke da ned og først regner ut hvor mye det vil koste ham, for å se om kan har nok til å fullføre det?

29 For hvis han lager grunnmuren uten å ha nok til å bygge ferdig med, vil de som ser det, begynne å holde ham for narr.

30 For de vil si: ‘Dette mennesket begynte å bygge uten å kunne gjøre det ferdig.’

31 Vil ikke en konge, før han går til krig mot en annen konge, sette seg ned og vurdere om han med sine ti tusen menn er i stand til å møte ham som kommer imot ham med tjue tusen?

32 Hvis ikke, vil han da ikke selv, mens han er for langt borte til å bli utslettet, sende ut en delegasjon for å be om fred?

33 Og slik er det for alle: Ingen som ikke vil oppgi alle sine eiendeler, kan være min disippel.”

Jordens salt  (14,34-35)

34 “Salt kan være nyttig, men hvis saltet ikke har saltinnhold, hvordan kan noen salte med det?

35 Da blir det ubrukelig både som jord og gjødsel, og det blir kastet. Den som har ører å høre med — lytt.”

Lukas
15 kapittel

Tre lignelser, samme fortelling

Den tapte sauen  (15,1-7)

Nå nærmet alle skattefutene og synderne seg ham for å høre på ham.

Men fariseerne og de skriftlærde murret mot dette og sa: “Han holder seg blant syndere og eter sammen med dem.”

Da fortalte han dem denne lignelsen. Han sa:

“Et menneske har hundre sauer, men mister én. Vil han ikke da la de nittini være igjen alene og lete etter den som han mistet, til han finner den?

Og når han finner den, legger han den ikke da på skuldrene og gleder seg?

Når han kommer hjem, samler han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet den sauen som jeg hadde mistet.

Dette sier jeg: Gleden blir større i himlene over en synder som angrer, enn over de nittini rettferdige som ikke trengte å vise anger.”

Den tapte sølvmynten  (15,8-10)

“Eller en kvinne som har ti sølvpenger: Hvis hun mister én, tenner hun ikke da lampene og feier grundig gjennom hele huset og leter til hun finner den?

Samler hun ikke da sammen venner og naboer? Og når de er kommet sammen, sier hun: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet sølvmynten som jeg mistet.’

10 Dette sier jeg: Slik blir gleden blant Guds budbringere over en synder som angrer.”

Den tapte sønnen  (15,11-32)

11 Så sa han: “Det var en mann som hadde to sønner.

12 Den yngste sa til sin far: ‘Far, gi meg den delen som er min.’ Så gikk han i gang og delte opp eiendelene.

13 Ikke mange dager etterpå samlet den yngste sønnen alt han hadde og dro av sted til et fjerntliggende land. Der sløste han bort alle eiendelene sine gjennom en utsvevende livsførsel.

14 Etter at han hadde ødslet alt sammen, ble det stor hungersnød i landet, og han begynte å lide nød.

15 Da slo han seg sammen med noen av innbyggerne i landet, og han ble sendt ut på marken for å mate grisene.

16 Og han ønsket å få fylt magen med de skolmene*  *belger av Johannesbrødtreet

17 Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mye får ikke de som arbeider for min far? De har brød i overflod, mens jeg kan komme til å dø av sult.

18 Jeg vil bryte opp og gå til min far. Og jeg vil si til ham: ‘Jeg har syndet mot himlene og mot deg.

19 Jeg er ikke lenger verd å kalles din sønn, men ta meg inn som en av arbeiderne.’

20 Så brøt han opp og kom til sin far. Og mens han ennå var langt borte, fikk hans far øye på ham. Da ble han fylt av medlidenhet og løp mot ham, kastet seg om halsen på ham og kysset ham.

21 Da sa sønnen: ‘Far, jeg har syndet mot himlene og mot deg. Jeg er ikke lenger verd å kalles din sønn.’

22 Men faren sa til en av slavene: ‘Ta en kappe og ha på ham, gi ham en fingerring på hånden og sandaler på føttene.

23 Bring en gjøkalv hit og slakt den, for vi skal ete og feire.

24 For denne sønnen var død, men er blitt levende. Han var tapt, men er funnet.’ Og så begynte de å feire.

25 Den første sønnen hadde vært ute på marken. Men da han nærmet seg huset, hørte han musikk og ringdans.

26 Da kalte han til seg en ung tjener og spurte ham ut om hva dette var.

27 Han svarte: ‘Din bror er kommet hjem, og din far har slaktet gjøkalven for å feire at han har fått ham tilbake og at han er helt frisk.’

28 Da ble han sint og ville ikke komme inn. Men så gikk faren ut og ba ham innstendig.

29 Da svarte han og sa: ‘Se! — i alle disse årene har jeg slavet for deg! Jeg har aldri overtrådt noen av dine bud! Men aldri, aldri, har du gitt meg så mye som en geit så jeg kunne feire med vennene mine!

30 Men når denne sønnen kommer, han som har brukt opp alt han eide på horer, da slakter du gjøkalven for ham!’

31 Da sa han: ‘Barn, du har alltid vært hos meg, og alt mitt er ditt.

32 Men nå skal vi feire og glede oss, for denne broren var død, men er blitt levende. Han var tapt, men er funnet.’”

Lukas
16 kapittel

Flere lignelser

Den uærlige forvalteren  (16,1-13)

Han sa også til disiplene: “Et rikt menneske hadde en forvalter som ble anklaget for å sløse bort eiendelene hans.

Da kalte han ham til seg og sa: ‘Hva er det jeg hører om deg? Du må avlegge regnskap over din forvaltning, for slik det er, kan du ikke lenger være min forvalter.’

Forvalteren tenkte: ‘Hva skal jeg gjøre nå? Min herre vil sparke meg som forvalter. Men jeg orker ikke å grave, og å tigge er for nedverdigende.

— Nå vet jeg hva jeg skal gjøre slik at, når jeg blir fratatt forvaltningen her, vil være velkommen hjem til andre.’

Så kalte han til seg alle som én av sin herres skyldnere og spurte den første: ‘Hvor mye skylder du min herre?’

Og han svarte: ‘For hundre batos*  *1 batos = ca 10 liter

Etterpå spurte han en annen: ‘Og hvor mye skylder du?’ ‘For hundre koros*  *1 koros = ca 350 liter

Da skrøt herren av den uærlige forvalteren fordi han hadde vært så utspekulert. For sønner av denne tidens slekter er mer utspekulerte enn lysets barn.

Men jeg sier: Skaff dere ikke venner ved uærlig pengebegjær, for da vil dere mislykkes og ikke bli tatt imot i tidernes telt.

10 Den som er å stole på i lite, er også til å stole på i stort, og den som er uærlig i lite, er også uærlig i stort.

11 Hvis dere ikke er til å stole på når det gjelder uærlig pengebegjær, hvordan kan dere da være å stole på i sann rikdom?

12 Og hvis dere ikke er til å stole på for andre, hvem vil da gi til dere selv?

13 En hustjener kan ikke være slave for to herrer, for enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og avsky den andre. Ingen kan være slave både for Gud og sitt pengebegjær.”

Ufyselig for Gud  (16,14-15)

14 Da fariseerne, som elsker penger, hørte alt dette, snerret de mot ham.

15 Jesus sa til dem: “Dere er slike som vil gjøre dere selv rettferdige overfor mennesker, men Gud kjenner hjertene deres. Den som setter seg selv høyt blant mennesker, er ufyselig for Gud.”

Før og etter Johannes  (16,16-17)

16 “Loven og profetiene var så lenge Johannes var. Men etter den tid blir Guds rike forkynt, og mange vil trenge seg inn.

17 Men før skal både himlene og jorden gå bort, enn at en tøddel av loven skal falle bort.”

Skilsmisse og hor  (16,18)

18 “Alle som forlater sin kvinne for å ta en annen til ekte, driver hor. Også alle som tar til ekte en som er forlatt av sin mann, driver hor.”

Den rike mannen og Lasarus  (16,19-31)

19 “Et rikt menneske gikk kledd i purpur og lin og levde i luksus hver dag.

20 En fattig som hette Lasarus, satt foran porten hans. Og han var full av sår.

21 Han ønsket å få ete seg mett på de smulene som falt fra den rikes bord. Også hundene kom og slikket sårene hans.

22 Snart døde den fattige, og budbringere kom og bar ham til Abrahams fang. Også den rike døde og ble begravd.

23 I graven, hvor han var i smerte, slo han opp øynene. Og langt borte fikk han se Abraham med Lasarus i fanget.

24 Da ropte han og sa: ‘Far Abraham, ha medynk med meg og send Lasarus til meg slik at han kan dyppe fingeren sin i vann og fukte tungen min, for jeg har smerter i disse flammene.’

25 Men Abraham svarte: ‘Barn, husk at i dette livet har du fått godene på samme måte som Lasarus har fått ondene. Derfor skal han fra nå av bli trøstet, mens du skal sørge.

26 Det er etablert et stort skille mellom oss, slik at de som ønsker å komme over til den andre siden, ikke kan det. Og heller ikke kan noen komme derfra.

27 Da svarte han: ‘Jeg ber deg, far, send ham hjem til min far.

28 For jeg har fem brødre. La ham advare dem slik at ikke de også kommer til dette smertefulle stedet.’

29 Men Abraham svarte: ‘De har Moses og profetene. La dem lytte til dem.’

30 Han sa: ‘Slett ikke, men hvis en død kommer til dem, vil de angre.’

31 Da svarte Abraham: ‘Hvis de ikke vil lytte til Moses og profetene, vil de heller ikke bli overbevist om én står opp fra de døde.’”

Lukas
17 kapittel

Jesus forkynner for disiplene

Dommen over forførerne  (17,1-2)

Han sa til disiplene: “Det er uunngåelig at noen vil stå frem som snublesteiner. Men en sorg skal komme over dem som står frem slik.

For det ville vært bedre for ham om en kvernstein ble bundet rundt halsen på ham og at han ble kastet på havet, enn at han får en av disse små til å snuble.”

En bror som gjør urett  (17,3-4)

“Ta dere i vare. Hvis en bror synder, irettesett ham. Hvis han angrer, skal han være tilgitt.

Om han synder sju ganger på én dag og vil omvende seg sju ganger på den samme dagen, og han sier: ‘Jeg angrer,’ så skal han være tilgitt.”

Om tro  (17,5-6)

Apostlene kom til ham og sa: “Herre, styrk oss i troen.”

Han svarte: “Hvis dere har tro som et sennepsfrø, skal dere kunne si til morbærtreet: ‘Rykk deg opp med røttene og plant deg i havet,’ så skal det adlyde.”

Om å tjene  (17,7-10)

“Sett at dere har en slave som er ute og pløyer eller gjeter sauene. Sier dere da når han kommer inn fra marken: ‘Kom, lén deg til bords?’

Ville dere ikke si: ‘Gjør klart måltidet for meg?’ Og da knytter han om seg og tjener ved bordet mens dere eter og drikker. Etterpå kan han selv ete og drikke.

Ville dere da vise takknemlighet mot slaven fordi han gjorde som han fikk befaling om? — Det tror jeg ikke.

10 Slik er det også med dere når dere har gjort alt det dere er blitt pålagt. Da skal dere si: ‘Vi er uverdige slaver. Vi har bare gjort vår plikt.’”

De ti spedalske  (17,11-19)

11 Det skjedde da han gikk til Jerusalem ved grensen mellom Samaria og Galilea:

12 Da han kom inn i en av landsbyene, ble han møtt av ti spedalske menn.

13 De stod et stykke på avstand mens de ropte ut: “Jesus, fører, ha medynk med oss!”

14 Da han så dem, sa han: “Gå og vis dere for prestene.” Så gikk de, og på vei dit ble de renset.

15 Da den ene av dem så at han var blitt leget, kom han tilbake og lovpriste Gud med høy røst.

16 Han kastet seg ned med ansiktet foran føttene hans og takket ham. Og han var en samaritan.

17 Da reagerte Jesus og sa: “Var det ikke ti som ble renset? Hvor er de andre ni?

18 Fant ingen det bryet verdt å komme tilbake og lovprise Gud unntatt denne ene fremmede?”

19 Så sa han: “Reis deg og gå. Din tro har reddet deg.”

Guds rikes komme  (17,20-37)

20 En av fariseerne spurte ham når Guds rike skulle komme. Da svarte han: “Guds rike kommer ikke slik at dere kan se det med øynene.

21 Ingen vil kunne si: ‘Se — her er det.’ Eller: ‘Se — der er det.’ For, se — Guds rike er blant dere.”

22 Deretter sa han til disiplene: “Den tiden kommer da dere skal ønske å se den første av Menneskesønnens dager, men dere skal ikke få se den.

23 Da skal de si: ‘Se — her er han.’ Eller: ‘Se — der er han.’ Men gå ikke dit. Følg ikke etter.

24 For slik lynet blinker over himlene og lyser opp himlene, slik skal det også være på Menneskesønnens dag.

25 Men først må han lide mye og bli forkastet av denne slekt.

26 Slik det var i Noahs dager, slik skal det også være under Menneskesønnens dager.

27 De åt og drakk, og de tok til ekte og de gav til ekte helt til den dagen Noah gikk inn i arken. Så kom vannflommen og utslettet dem alle.

28 Slik var det også på Lots tid. De åt og drakk, kjøpte og solgte, plantet og bygget.

29 Men på den dagen Lot flyktet fra Sodoma, regnet det ild og svovel fra himlene og utslettet dem alle.

30 Etter den dagen skal Menneskesønnen gi seg til kjenne.

31 På den dagen må ingen som er oppe på hustaket, gå ned for å hente sine eiendeler. Og han som er ute på marken, må ikke snu og se seg tilbake.

32 Husk hans kvinne.

33 Den som vil redde sin sjel, skal miste den, men den som mister den, skal bevare den i live.

34 Jeg sier dere at om natten skal to ligge i samme seng. Den ene skal bli tatt bort, den andre blir igjen.

35 To skal male på kvernen. Den ene bli tatt bort, den andre blir igjen.

36 [To skal være ute på marken. Den ene blir tatt bort, den andre blir igjen.”]

37 Da spurte de: “Hvor, Herre?” Og han svarte: “Der hvor legemene er, der samles gribbene.”

Lukas
18 kapittel

På veien til Jerusalem

Den utholdende enken  (18,1-8)

Så fortalte han dem en lignelse om at de alltid måtte be og ikke gi opp.

Og han sa: “I en by var det en dommer som verken fryktet Gud eller hadde respekt for mennesker.

En enke fra byen kom til ham og sa: ‘Døm motstanderen min.’

Først ville han ikke. Men han tenkte: ‘Jeg verken frykter Gud eller har respekt for noe menneske på jord.

Men denne enken plager meg til jeg blir utmattet. Hvis jeg dømmer slik hun ønsker, vil hun slutte å komme hit og plage livet av meg.’”

Herren sa: “Hør hva denne urettferdige dommeren tenkte. —

Skal ikke Gud gjøre gjengjeld mot sine utvalgte som roper på ham dag og natt selv om også de synes at tiden er lang?

Jeg sier: Han skal gjøre gjengjeld mot dem — og det hurtig. Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?”

Om rett ydmykhet  (18,9-14)

Han fortalte denne lignelsen om slike som var så oppblåst i sin egen rettferdighet at de foraktet alle andre:

10 “To mennesker gikk inn i templet for å be. Den ene var fariseer, den ande var skattefut.

11 Fariseeren stod frem og ba slik om seg selv: ‘Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker — slike som driver med utpressing, slike som er urettferdige og slike som driver hor — eller slike som er lik denne skattefuten.

12 Jeg faster to ganger før hver sabbat og gir tienden av alt jeg eier.’

13 Men skattefuten stod litt på avstand og ville ikke løfte øynene opp mot himlene. Han slo seg mot brystet og sa: ‘Gud, vær nådig mot meg, for jeg er en synder.’

14 Og jeg sier dere: Det var han som gikk hjem og var rettferdig, og ikke den andre. For den som setter seg selv høyt, skal bli satt lavt, men den som setter seg selv lavt, skal bli satt høyt.”

Jesus velsigner barn  (18,15-17)

15 De bar også med seg små barn for at han skulle ta på dem. Men da disiplene så det, ville de nekte dem.

16 Men Jesus kalte dem til seg og sa: “La barna komme til meg, og hindre dem ikke, for Guds rike er for slike som dem.

17 For denne sannhet sier jeg: Den som ikke tar imot Guds rike slik et barn gjør, skal selv ikke komme inn i det.”

En rik, ung mann  (18,18-23)

18 En rådsmann spurte ham og sa: “Gode lærer, si meg, hva må jeg gjøre for å arve tiders liv?”

19 Jesus svarte: “Hvorfor sier du at jeg er god? Ingen er god unntatt én, og det er Gud.

20 Du kjenner budene: ‘Du skal ikke drive hor, ikke slå i hjel, ikke stjele, ikke vitne falskt, og du skal sette pris på din far —’”  2 Mos 20,13-16 

21 Han svarte: “Alt det har jeg holdt fra jeg var ungdom.”

22 Da Jesus hørte det, sa han: “Likevel er det ett som mangler: — Selg alt du har og gi til de fattige, så skal du ha en skatt i himlene. Kom deretter og følg meg.”

23 Da han hørte dette, ble han veldig trist, for han var veldig rik.

Kamelen og nåløyet  (18,24-25)

24 Da Jesus så hvor gjennomgående trist han ble, sa han: “Hvor vanskelig det er for en som har rikdom å komme inn i Guds rike.

25 Det er lettere for en kamel å komme gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.”

Hvem får tiders liv  (18,26-30)

26 Da de hørte det, spurte de: “Hvem kan da bli reddet?”

27 Og han svarte: “Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.”

28 Da sa Peter: “Se! — jeg har forlatt alt for å følge deg!”

29 Jesus svarte: “Denne sannhet sier jeg om alle som har forlatt hus, eller foreldre, eller brødre, eller kvinne, eller barn for Guds rikes skyld:

30 De skal få mange ganger så mye igjen; ikke i denne tiden, men i den tiden som kommer, for da skal de ha tiders liv.”

Jesu tredje dødsprofeti  (18,31-34)

31 Så tok han de tolv til seg, og sa til dem: “Se — vi skal dra opp til Jerusalem for at alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal bli oppfylt.

32 Han skal bli overlatt til dem fra folkeslagene, og de skal holde ham for narr, mishandle ham og spytte på ham.

33 Og de skal piske ham og slå ham i hjel. Men på den tredje dagen skal han stå opp.”

34 Likevel tok de ikke til seg noe av det han sa, for det som var skrevet, var skjult for dem. Og derfor forstod de heller ikke rekkevidden av det.

Den blinde fra Jeriko  (18,35-43)

35 Det var da de nærmet seg Jeriko at en blind satt ved veikanten og tigget.

36 Da han hørte menneskemengden som gikk forbi, krevde han å få vite hva det var.

37 Da fortalte de ham at det var Jesus fra Nasaret som gikk forbi.

38 Da ropte han ut og sa: “Jesus, Davids Sønn, ha medynk med meg!”

39 De som var fremst, irettesatte ham og ba ham være stille. Men da ropte han enda høyere: “Davids Sønn, ha medynk med meg!”

40 Jesus stoppet og befalte at de skulle føre ham til ham. Da han nærmet seg, spurte han ham og sa:

41 “Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?” Han svarte: “Herre, at jeg får synet.”

42 Da sa Jesus til ham: “Du skal få synet. Din tro har reddet deg.”

43 Og straks fikk han synet. Da fulgte han ham og lovpriste Gud. Og hele folket som så det, gav lovprising til Gud.

Lukas
19 kapittel

Jesus rir inn i Jerusalem

Jesus og Sakkeus  (19,1-10)

Så kom han inn i og gikk gjennom Jeriko.

Og, se! — en mann der hette Sakkeus! Han var overskattefut, og han var rik.

Han prøvde å få øye på Jesus, men han klarte det ikke på grunn av den store menneskemengden, fordi han var så liten av vekst.

Derfor løp han i forveien og klatret opp i et morbærtre for å se ham når han gikk forbi.

Da Jesus kom dit, så han opp, fikk øye på ham og sa: “Sakkeus, skynd deg og kom ned, for i dag vil jeg være med hjem til deg.”

Da skyndte Sakkeus seg ned, og han gledet seg til å ta imot ham hjemme hos seg.

Men alle som så det, murret og sa: “At han vil gå og være gjest hos denne syndige mannen!”

Da stod Sakkeus frem og sa til Herren: “Se! — Herre, jeg gir halvparten av alt jeg eier til de fattige. Og hvis jeg urettmessig har krevd noe fra noen, gir jeg ham firedobbelt tilbake.”

Jesus sa: “I dag er redningen kommet til dette huset, for også du er en av Abrahams sønner.

10 For Menneskesønnen er kommet for å oppsøke og redde det som er gått tapt.”

Om minene  (19,11-28)

11 Til dem som hørte dette, fortsatte han å tale i en lignelse, for da de nærmet seg Jerusalem, trodde de at Guds rike skulle komme til syne i neste øyeblikk.

12 Så sa han: “Et fremtredende menneske dro til et fjerntliggende land for å ta til seg de som er av riket og så vende tilbake.

13 Da kalte han til seg ti slaver, gav dem ti miner*  *1 mine = ,5 kg gull

14 Men borgerne satte ham lavt og sendte en delegasjon til ham for å si: ‘Vi vil ikke ha deg som hersker over oss.’

15 Men det skjedde at han kom tilbake og overtok riket som sitt. Og han kalte til seg de slavene som han hadde gitt pengene for å finne ut hvor mye de hadde tjent på sin virksomhet.

16 Da stod den første frem for ham og sa: ‘Herre, med én mine har jeg tjent ti.’

17 Da sa han: ‘Godt gjort, min gode slave. Fordi du har vist deg å være trofast i lite, skal du ha fullmakt over ti byer.’

18 Den andre kom og sa: ‘Herre, se — med én mine har jeg tjent fem.’

19 Han sa til ham: ‘Da skal du ha fullmakt over fem byer.’

20 En annen kom og sa: ‘Se — Herre, her har du minen din. Jeg hadde gjemt den i et tøystykke.

21 Jeg var redd for deg. For jeg visste at du var et strengt menneske som ikke tar inn av det du har lagt ut, men som høster av det du ikke har sådd.’

22 Da sa han: ‘Ditt eget utsagn dømmer deg, du onde slave, fordi du visste at jeg var et strengt menneske som ikke tar inn av det jeg har lagt ut, men som høster av det jeg ikke har sådd.

23 Hvorfor satte du ikke heller pengene i banken? Da kunne jeg, når jeg kom, fått dem tilbake med renter.

24 Deretter sa han til dem som stod ved siden av: ‘Ta minen fra ham og gi den til ham som har ti miner.’

25 Men da sa de: ‘Men, Herre, han har ti miner.’

26 Og han svarte: ‘Den som har, skal få. Men den som ikke har, skal bli fratatt også det han har.’

27 Men de blant mine fiender som ikke ville at jeg skulle være konge over dem, skal dere føre hit og drepe foran øynene på meg.’”

28 Da det var sagt, dro de opp mot Jerusalem.

Kongen på en eselfole  (19,29-40)

29 Det skjedde da de nærmet seg Betfage og Betania foran det som ble kalt Olivenhøyden: Da sendte han ut to av disiplene og sa:

30 “Dra inn i landsbyen som ligger foran dere. Når dere kommer inn i den, skal dere finne en fole som står bundet og som ingen har ridd på. Løs den og lei den hit.

31 Og hvis noen spør: ‘Hvorfor løser dere den?’ skal dere svare: ‘Fordi Herren trenger den.’”

32 Da de som han sendte ut, kom dit, så de at det var slik som han hadde sagt.

33 For da de løste folen, spurte dens herre: “Hvorfor løser dere den?”

34 Og de svarte: “Herren har bruk for den.”

35 Så leide de den til Jesus, la kappene sine over folen og hjalp Jesus å sette seg opp.

36 Da han dro videre, var det mange som bredte kappene sine langs veien.

37 Da de nærmet seg Kenan ved nedstigningen fra Olivenhøyden, begynte hele flokken av disipler å glede seg, og de lovpriste Gud med høy stemme for alt det kraftfulle de hadde sett.

38 Og de sa: “Velsignet er Kongen som kommer i HERRENs*  *JHVH

39 En av fariseerne i menneskemengden ropte: “Lærer, irettesett disiplene dine!”

40 Da svarte han og sa: “Jeg sier dere at hvis de blir tause, skal steinene rope.”

Jesus gråter over Jerusalem  (19,41-44)

41 Da han var så nær at han kunne se byen, gråt han høylytt over den og sa:

42 “Om du bare på denne dagen i det minste hadde visst hva som tjente til din fred. Men frem til nå har det vært skjult for dine øyne.

43 For den dagen skal komme da dine fiender skal omringe deg med en forskansning av pæler. Og de skal trenge seg på deg fra alle kanter.

44 Du skal bli jevnet med jorden, du og dine barn. Det skal ikke være stein på stein igjen i deg, fordi du ikke ville erkjenne min besøkelsestid.”

Jesus rydder templet  (19,45-48)

45 Så gikk han inn i templet og begynte å kaste ut dem som solgte der og også dem som kjøpte der.

46 Han sa: “Det står skrevet: ‘Mitt hus skal kalles et bønnens hus, men dere har gjort det til en røverbule.’  JES 56,7 ,  JER 7,11 

47 Han oppholdt i templet og underviste der dag etter dag. Men overprestene, de skriftlærde og folkets ledere forsøkte å få tatt livet av ham.

48 Men de visste ikke hvordan de skulle gjøre det, for hele folket samlet seg rundt ham for å høre ham.

Lukas
20 kapittel

Jesus i Jerusalem

Om Jesu fullmakt  (20,1-8)

Det skjedde på samme dag som han var i templet og underviste folket: Mens han forkynte budskapet, kom overprestene og de skriftlærde til ham sammen med de eldste og sa:

“Si oss, med hvilken fullmakt gjør du dette, og — hvem har gitt deg denne fullmakten?”

Han svarte dem: “Også jeg vil stille dere et spørsmål. Svar meg på dette:

Johannes’ dåp — var den fra himlene eller av mennesker?”

De diskuterte dette med hverandre og sa: “Hvis vi sier at den var fra himlene, vil han si: ‘Hvorfor trodde dere ham da ikke?’

Og hvis vi sier at den var av mennesker, kommer hele folket til å steine oss, for de er overbevist om at Johannes var en profet.”

Derfor svarte de: “Vi vet ikke hvor den var fra.”

Da sa Jesus: “Da vil heller ikke jeg si med hvilken fullmakt jeg gjør dette.”

De onde vindyrkerne  (20,9-19)

Så fortalte han folket denne lignelsen. “Et menneske plantet en vingård. Så leide han den ut til noen vindyrkere. Deretter dro han langt av sted og ble lenge borte.

10 Under innhøstingen sendte han en slave til vindyrkerne for å hente noe av frukten fra vingården. Men de slo ham og sendte ham tomhendt fra seg.

11 Derfor sendte han en annen slave til dem, men også han ble slått og uverdig behandlet. Og deretter sendte de ham tomhendt fra seg.

12 Deretter sendte han også en tredje, men ham skadet de og kastet ut.

13 Da tenkte vingårdseieren: ‘Hva skal jeg gjøre? — Jeg vil sende min kjære sønn. Kan hende de vil skamme seg når de ser ham.’

14 Men da vindyrkerne så ham, diskuterte de med hverandre og sa: ‘Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så blir arven vår.’

15 Så kastet de ham ut av vingården og slo ham i hjel. — Hva skal vingårdseieren da gjøre med dem?

16 Han skal komme og ødelegge disse vindyrkerne for å gi vingården til andre.” Da de hørte dette, sa de: “Det må aldri skje! Det må aldri skje!”

17 Da satte han øynene på dem og spurte: “Hva da med det som er skrevet: ‘Den steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hodesteinen?’  SAL 118,22 

18 Alle som faller på den steinen, skal bli knust. Men jeg sier at den som steinen faller på, skal bli smadret til støv.”

19 Da ville overprestene og de skriftlærde legge hånd på ham i samme stund, men de var redde for folket som hadde forstått at det han sa i denne lignelsen, gjaldt for dem.

Keiserens mynt  (20,20-26)

20 Etter dette holdt de ham under stadig oppsikt. De sendte noen spioner som utgav seg for å være rettferdige, for de håpet å fange ham i ord slik at de kunne overgi ham til guvernørens eneveldige fullmakter.*  *Pilatus’ fullmakt fra keiseren til å avsi dødsdom

21 De spurte ham og sa: “Lærer, vi vet at det du sier og lærer er rett, og at du ikke dømmer etter utseende, men underviser Guds vei i sannhet.

22 Men: Er det lovlig å betale skatt til keiseren, eller ikke?”

23 Han gjennomskuet hykleriet deres og sa: “Hvorfor utfordrer dere meg?

24 Vis meg en denar. — Hvem er dette et bilde av og hvem har den innskriften?” Og de svarte: “Keiseren.”

25 Da sa han: “Så gi til keiseren det som er keiserens, og til Gud det som er Guds.”

26 De klarte ikke å fange ham med ord i folkets nærvær. Og de var forundret over svaret hans, men de tidde.

Om oppstandelsen  (20,27-40)

27 Så kom noen av saddukeerne, de som nekter på at det skal være en oppstandelse, til ham for å spørre ham ut.

28 De sa: “Lærer, Moses skrev*  *  1 Mos 38,8 

29 Det var sju brødre. Den første tok seg en kvinne, men døde barnløs.

30 Så tok den andre kvinnen, men døde barnløs.

31 Så tok den tredje henne, og det samme gjorde alle sju. Men ingen etterlot seg barn da de døde.

32 Etter alt dette døde også kvinnen.

33 Derfor, etter oppstandelsen, hvem skal denne kvinnen være hos, for alle sju hadde hatt henne.”

34 Jesus svarte: “Sønner av denne tiden tar til ekte, og det blir gitt til ekte.

35 Men de som blir funnet verdige til å oppleve tiden etter oppstandelsen fra de døde, skal verken ta eller gi til ekte.

36 De skal heller aldri dø mer, for etter dette skal de være lik budbringerne. Og de skal være Guds sønner fordi de er oppstandelsens sønner.

37 At de døde skal bli oppreist, viste også Moses ved tornebusken da HERREN**  *JHVH

38 Han er ikke Gud for de døde, men for de levende, for alle lever ved ham.

39 Da reagerte en av de skriftlærde og sa: “Lærer, det var godt sagt!”

40 Etter dette våget de ikke å spørre ham om noe.

Davids sønn  (20,41-44)

41 Han sa: “Hvordan kan noen si at Kristus er Davids sønn?

42 David sier selv i skriftrullen med Salmene: ‘Jehovah sa til min Herre:

43 Sett deg ved min høyre hånd inntil jeg får lagt dine fiender som skammel under dine føtter.’  SAL 110,1 

44 Hvis David kaller ham ‘Herre,’ hvordan kan han da være hans sønn?”

Dommen over fariseerne  (20,45-47)

45 Da hørte hele folket at han sa til disiplene:

46 “Pass dere for de skriftlærde som ønsker å gå rundt i slepende kapper og elsker det når de blir hilst på i gatene. De vil sitte fremst i synagogene og ha de beste plassene når de lener seg til bords i festlig lag.

47 De fralister enken hennes hus og ber lange bønner for syns skyld. Disse skal få det vanskeligere under dommen.”

Lukas
21 kapittel

Profetier og lignelser

Enkens mynt  (21,1-4)

Jesus løftet blikket og la merke til de rike som la gaver i kollektbøssen.

Da så han at en fattig enke la to lepton*  *en mynt av liten verdi

Da sa han: “Sannelig sier jeg at denne fattige enken gav mer enn alle.

For jeg sier at de gav gaver til Gud av sin overflod, men i sin fattigdom gav hun alt hun hadde til sitt livsopphold.”

Dom over templet  (21,5-6)

Da én viste til hvordan templet var utsmykket med vakre steiner og gaver, sa han:

“Angående det som dere nå ser: Det skal komme dager da det ikke skal være en stein igjen av det, for det skal bli revet ned.”

Endetidens tegn  (21,7-19)

De spurte ham og sa: “Lærer, når skal dette skje? Og hvilke tegn blir det når dette skjer?”

Han svarte dem: “Se opp så dere ikke blir ført på avveier. For mange skal komme i mitt navn og si: ‘Han er det.’ Og: ‘Tiden er kommet nær.’ — Dere skal ikke følge dem.”

Men når dere hører om kriger og opptøyer, så bli ikke skremt. For dette må skje, men avslutningen er ikke ennå.”

10 Så sa han: “Folkeslag skal reise seg mot folkeslag, og rike mot rike.

11 På noen steder skal det bli kraftige jordskjelv, hungersnød og pest. Og det skal komme fryktelige syn og store tegn fra himlene.

12 Men før alt dette, skal de legge hånd på dere, forfølge dere, overgi dere i synagogene og kaste dere i fengsel. Og dere skal bli ført frem for konger og eneherskere for mitt navns skyld.

13 Dere skal fremstå som en vitneforklaring for dem.

14 Men legg ikke på deres hjerter på forhånd hvordan dere skal forsvare dere.

15 For jeg vil gi dere visdoms ord i deres munn som ingen av deres motstandere skal kunne motsi eller stå imot.

16 Selv foreldre, brødre, slekt og venner skal angi dere og få dere drept.

17 Og dere skal bli hatet over alt for mitt navns skyld.

18 Men ikke et hår på deres hode skal dere miste.

19 For gjennom deres utholdenhet skal dere redde deres sjeler.”

Jerusalems ødeleggelse  (21,20-24)

20 “Når dere ser Jerusalem omringet av hærstyrker, skal dere vite at dens ødeleggelse er nær.

21 Da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene. De som er i byen, må flykte derfra, og de som er ute på landet, må ikke dra inn i byen.

22 For dette er straffens dager når alt som står skrevet, går i oppfyllelse.

23 Men stakkars den som er gravid eller ammer i de dager, for nøden i landet skal bli stor. Hans vrede over dette folket er sterk.

24 Da skal de enten falle for sverdets egg eller bli bortført som fanger blant alle folkeslag. Og Jerusalem skal ligge nedtråkket av folkeslagene til folkeslagenes tid er utløpt.”

Menneskesønnens nærvær  (21,25-28)

25 “Det skal komme tegn i solen, månen og stjernene. Og på jorden skal folkeslagene bli grepet av engstelse og forvirring over havets og bølgenes mektige brus.

26 Menneskene skal lammes av frykt og uro for det som skal ramme den bebodde jorden. For da skal himlenes krefter rokkes.

27 Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med kraft og stor herlighet.

28 Når dette begynner å skje, skal dere reise dere med løftet hode, for deres frigjøring nærmer seg.”

Om fikentreet  (21,29-33)

29 Så fortalte han denne lignelsen: “Se på fikentreet og alle de andre trærne.

30 Når dere ser at de har begynt å springe ut, vet dere at sommeren allerede er nær.

31 Slik skal også dere, når dere ser at dette skjer, vite at Guds rike nær.

32 Denne sannhet sier jeg: Denne slekt skal ikke forgå før alt har skjedd.

33 Himlene og jorden skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.”

Vær på vakt  (21,34-36)

34 “Vær på vakt for at dere ikke skal bli så nedtynget i deres hjerter av rus og drukkenskap, og bekymringer for dette livet, at den dagen kommer over dere helt uventet.

35 For som en snare skal den komme over alle som bor på hele jordens overflate.

36 Vær derfor våkne, og be hele tiden om at dere må bli funnet verdig til å unnslippe alt det som skal skje, for at dere skal bli stående fremfor Menneskesønnen.”

Jesu forkynnelse  (21,37-38)

37 Dag etter dag underviste Jesus i templet. Om kvelden gikk han ut for å oppholde seg på det som ble kalt Olivenhøyden.

38 Og hele folket kom tidlig om morgenen til templet for å høre på ham.

Lukas
22 kapittel

Jesus forberedelser

For tretti sølvpenger  (22,1-6)

Nå nærmet de gjærfrie brøds høytid seg; den som blir kalt påske.*  *forbigang,  2 Mos 12,11-12 

Overprestene og de skriftlærde ventet på en anledning til å få tatt ham bort, men de var redde for folket.

Da stakk Satan i Judas, han med tilnavnet ‘Iskariot,’ og som ble regnet blant de tolv.

Han gikk og diskuterte med overprestene og vaktsjefen om hvordan han skulle få overgitt ham til dem.

Da ble de så begeistret at de tilbød ham penger for det.

De ble enige om å se etter en anledning så han kunne overgi ham borte fra menneskemengden.

De gjærfrie brøds høytid  (22,7-13)

Etter dette kom dagen før de gjærfrie brøds høytid da de skulle slakte til påsken.

Han sendte Peter og Johannes av sted og sa til dem: “Gå og forbered påskelammet for oss, så vi kan ete av det.”

De spurte: “Hvor vil du at vi skal forberede det?”

10 Han svarte: “Se — når dere kommer inn i byen, vil dere møte et menneske som bærer en krukke med vann. Følg ham til det huset han går inn i.

11 Så skal dere si til husets eier: ‘Læreren spør: Hvor er gjesterommet der han kan ete av påskeofferet sammen med disiplene sine?’

12 Da vil han vise dere et stort loftsrom som er fullt utstyrt. Der skal dere forberede det.”

13 Så dro de av sted og fikk se at det var slik. Og så forberedte de påskeofferet.

Herrens måltid  (22,14-30)

14 Da tiden var kommet, lenet Jesus seg til bords sammen med apostlene.

15 Han sa: “Jeg har lengtet etter å ete av dette påskeofferet sammen med dere før jeg må lide.

16 Og jeg sier til dere at jeg aldri skal ete av det med noen før Guds rike er blitt opprettet.”

17 Så tok han vinbegeret, ba takkebønnen og sa: “Ta dette og del det mellom dere.

18 For jeg sier dere at jeg ikke skal drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.”

19 Så tok han brødet, ba takkebønnen, gav dem og sa: “Dette er mitt legeme som jeg gir for dere. Gjør dette til minne om meg.”

20 På samme måte tok han også begeret etter måltidet og sa: “Dette begeret er Den nye pakten ved mitt blod som jeg utøser for dere.

21 Men, se — hans hånd som skal overgi meg, er sammen med meg ved bordet.

22 For Menneskesønnen skal virkelig gå bort slik det er bestemt. Men stakkars det mennesket som overgir ham.”

23 Deretter begynte de å diskutere med hverandre hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette.

Hvem er størst  (22,24-30)

24 Så brøt det også ut en krangel mellom dem om hvem som var størst blant dem.

25 Da sa han: “Folkeslagenes konger hersker over dem, og de som utøver makt over dem, kalles ‘velgjørere.’

26 Men slik skal det ikke være blant dere. For den eldste blant dere skal være som den yngste, og lederen som hjelperen.

27 Hvem er størst; han som lener seg til bords, eller han som serverer? Er det ikke han som lener seg til bords? Likevel er jeg blant dere som en tjener.

28 Men dere har holdt ut sammen med meg i mine prøvelser.

29 Derfor overgir jeg Riket til dere, slik min Far overgav Riket til meg.

30 Dere skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike. Og dere skal sitte på troner og dømme Israels tolv stammer.”

Før hanen galer  (22,31-34)

31 [Herren sa:] “Simon, Simon. Se — Satan har gjort krav på deg, og han vil sikte deg som hvete.

32 Men Simon, jeg har bedt at din tro ikke skal svikte. Og når du har vendt tilbake, skal du bli en styrke for dine brødre.”

33 Men han svarte: “Herre, jeg er villig til å gå i fengsel og i døden for deg!”

34 Da sa han: “Jeg sier deg, Peter, at før hanen galer i dag, skal du ha nektet tre ganger på at du kjenner meg.”

Kjøp et sverd  (22,35-38)

35 Så spurte han: “Da jeg sendte dere ut uten pengeveske, skreppe eller sandaler, hva manglet dere da?” Og de svarte: “Ingenting!”

36 Så sa han: “Men nå skal han som har pengeveske, ta den med. Og det samme skal han som har skreppe. Og hvis noen ikke har sverd, så selg kappen og kjøp et.”

37 Og han sa: “For jeg sier dere at det som er skrevet om meg, må bli oppfylt: ‘Han ble regnet blant de lovløse.’ For det som angår meg, må få en avslutning.”  JES 53,12 

38 Da sa de til ham: “Herre, se! — her er to sverd!” Og han svarte: “Det er nok.”

Jesus i Getsemane  (22,39-53)

39 Da han gikk ut, gikk han som vanlig til Olivenhøyden, og disiplene fulgte ham.

40 Og da at de var kommet frem, sa han til dem: “Be, for at dere ikke skal falle i fristelser.”

41 Så trakk han seg bort fra dem, omtrent et steinkast, og la seg på kne for å be:

42 Han sa: “Far, hvis du vil, så ta dette begeret fra meg. Men ikke etter min vilje, for det er slik du vil, det skal skje.”

43 Da viste en budbringer fra himlene seg for ham for å styrke ham.

44 Det kom en engstelse over ham, og han ba enda mer inntrengende, til svetten falt slik blodskvetter faller mot jorden.

45 Da han reiste seg etter bønnen og gikk tilbake til disiplene, så han at de sov tungt.

46 Da sa han: “Hvorfor sover dere? Stå opp og be så dere ikke skal falle i fristelser.”

47 Mens han ennå snakket, se! — da kom en menneskemengde ledet av Judas, en av de tolv, mot dem. Han gikk foran og nærmet seg Jesus for å kysse ham.

48 Da spurte Jesus ham: “Judas, overgir du Menneskesønnen med et kyss?”

49 Da den ene som var der, forstod hva som var i ferd med å skje, spurte han: “Herre, skal vi kjempe med sverd?”

50 Og den ene av dem slo mot en av øversteprestens slaver og kuttet av ham det høyre øret.

51 Men Jesus reagerte og sa: “La være med det nå.” Så berørte han mannens øre, og det ble leget.

52 Da sa Jesus til overprestene, tempelvaktene og de eldste, som nærmet seg ham: “Kommer dere mot meg med sverd og stokker som mot en røver?

53 Dag etter dag var jeg i templet uten at dere la hånd på meg. Men denne timen er deres, for dere er mørkets krefter.”

Da hanen gol  (22,54-62)

54 Så pågrep de ham og førte ham bort. De førte ham inn i øversteprestens hus, og Peter fulgte med på avstand.

55 Det var gjort opp en ild midt på gårdsplassen som de var samlet rundt. Og Peter satte seg sammen med dem.

56 En av tjenestepikene fikk øye på ham der han satt i lyset. Hun satte øynene på ham og sa: “Han der var sammen med ham!”

57 Men han nektet for det og sa: “Kvinne, jeg kjenner ham ikke!”

58 Litt senere var det en annen som kjente ham igjen og sa til ham: “Du var også en av dem!” Men Peter svarte: “Menneske, det var jeg ikke!”

59 Men rundt en time senere påstod også en annen: “Sannelig, han var også sammen med ham, for han er galileer!”

60 Men Peter sa: “Menneske, jeg vet ikke hva du snakker om!” Og med det samme han hadde sagt det, gol en hane.

61 Da snudde Herren seg og så på Peter. Og Peter husket Herrens ord da han sa: ‘Før hanen galer, har du fornektet meg tre ganger.’

62 Da gikk Peter ut og gråt bittert.

Holdt for narr  (22,63-65)

63 De som holdt vakt over Jesus, holdt ham for narr og slo ham.

64 Så satte de bind for øynene på ham, slo ham i ansiktet, spurte ham og sa: “Profetér! Hvem slo deg?”

65 Også mange andre bespottelser overøste de ham med.

For Sanhedrinet  (22,66-71)

66 Ved daggry kom folkets eldste, overprestene og de skriftlærde sammen. Han ble ført frem for dem i Sanhedrinet, og de spurte ham ut:

67 “Hvis du er Kristus, bekreft det!” Men Jesus svarte: “Uansett hva jeg sier — dere tror meg ikke.

68 Og når jeg spør dere om noe, svar- er dere ikke, men går heller bort fra meg.

69 Men i den tiden som kommer, skal Menneskesønnen sitte ved Guds, Kraftens, høyre hånd.”

70 “Så bekreft for oss alle at du er Guds Sønn!” Da svarte han: “Jeg sier dere: Det er jeg.”

71 Så sa de: “Hva skal vi med flere vitneforklaringer? Nå har vi selv hørt det fra hans egen munn!”

Lukas
23 kapittel

Jesu død

For Pontius Pilatus  (23,1-5)

Da reiste hele forsamlingen seg, og han ble ført til Pilatus.

De begynte å anklage ham og sa: “Vi har funnet at denne mannen forfører folkeslagene. Han nekter å betale skatt til keiseren, og han påstår at han er Kristus, Kongen!”

Pilatus spurte ham og sa: “Er du jødenes konge?” Han svarte og sa: “Det er som du sier.”

Likevel sa Pilatus til overprestene og menneskemengden: “Jeg finner ingen skyld hos dette mennesket.”

Da ble de enda mer opphisset og sa. “Han oppvigler folk over hele Judea med sin lære. Han begynte i Galilea, men er nå kommet hit!”

For Herodes  (23,6-12)

Da Pilatus hørte om Galilea, spurte han om dette mennesket var en galileer.

Og da han forstod at han var underlagt Herodes’ rettsområde, ble han overført til Herodes, som også selv var i Jerusalem på den tiden.

Da Herodes fikk se Jesus, ble han meget glad. Han hadde lenge hatt lyst å treffe ham fordi han hadde hørt så mye om ham. Og han håpet å få se når han gjorde et tegn.

Han spurte ham ut med mange spørsmål, men han svarte ikke på noen av dem.

10 Også overprestene og de skriftlærde som var til stede, kom med kraftige anklager mot ham.

11 Herodes og soldatene hans viste også forakt for Jesus. De holdt ham for narr, og de hengte på ham en skinnende kappe. Og så sendte de ham tilbake til Pilatus.

12 Fra den dagen ble Herodes og Pilatus venner med hverandre. Tidligere hadde det vært fiendskap mellom dem.

Slipp Barabbas fri  (23,13-25)

13 Pilatus kalte da sammen overprestene og de fremste blant folket.

14 Han sa: “Dere har ført dette mennesket fremfor meg som en som har forført folket. Men, se! — jeg har forhørt ham fremfor dere uten å finne noen skyld hos dette mennesket slik dere anklager ham.

15 Det har heller ikke Herodes, for han har sendt ham tilbake til meg. For, se! — ingenting av det han har gjort, krever døden!

16 La meg refse ham og slippe ham fri.”

17 [Nå ble det under høytiden løslatt en fange etter deres ønske.]

18 Da ropte hele forsamlingen som med én stemme: “Bort med ham! Slipp Barabbas fri!”

19 Han hadde vært med på et opprør i en by da én ble drept. Og han var blitt kastet i fengsel.

20 Men Pilatus ønsket å slippe Jesus fri og appellerte til dem enda en gang.

21 Men de ropte ut: “Staurfest* ham! Staurfest*  *gr. stauroo = staure

22 For tredje gang spurte han: “Hva galt har han gjort? Jeg finner ingen skyld hos ham. La meg refse ham og så slippe ham fri!”

23 Men de fortsatte med høye rop, og de krevde at han skulle staurfestes.*  *gr. stauroo = staure

24 Da gav Pilatus etter for deres krav.

25 Så satte han fri ham som hadde vært med på opprør og drap. Men slik de krevde, overgav han Jesus til deres vilje.

Dom over jødene  (23,26-31)

26 Da de førte ham bort, grep de tak i Simon fra Kyrene som kom inn fra markene. Og de tvang ham til å bære stauren*  *gr. stauros = staur

27 Han ble fulgt av store mengder blant folket, også av mange kvinner som sørget og klaget seg over ham.

28 Jesus snudde seg mot dem og sa: “Jerusalems døtre, gråt ikke over meg, men over dere selv og deres barn.

29 For, se — det skal komme dager da dere vil si: ‘Velsignet er de som er sterile — de morsliv som aldri har født og de bryster som aldri er blitt ammet.’

30 Da skal de begynne å si til fjellene: ‘Fall over oss.’ Og til haugene: ‘Skjul oss.’  HOS 10,8 

31 For hvis de kan gjøre dette mot et frodig tre, hva kan de ikke da gjøre mot et vissent.”

Jødenes konge  (23,32-38)

32 Også to andre forbrytere ble ført bort for å bli henrettet.

33 Så kom de til stedet som ble kalt Hodeskallen. Der ble han staurfestet*  *gr. sturoo = staure

34 [Da sa han: “Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.”] Så delte de opp kappen hans og kastet lodd om den.

35 Folk stod og så på mens lederne snerret mot ham og sa: “Han har reddet andre. La han nå redde seg selv hvis han er Guds Kristus, Den utvalgte!”

36 Også soldatene holdt ham for narr. Og de nærmet seg ham for å tilby ham eddik.

37 De sa: “Hvis du er jødenes konge, så redd deg selv!”

38 På en skrift over ham var det også innrisset [med greske, latinske og hebraiske bokstaver:] ‘DETTE ER JØDENES KONGE.’

Han som angret  (23,39-43)

39 En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: “Hvis du er Kristus, så redd deg selv og oss!”

40 Men den andre reagerte med en irettesettelse og sa: “Frykter du ikke Gud? For du er selv under den samme dommen.

41 Dette er sannelig rett, for vi har fått som fortjent for det vi har gjort! Men han har ikke gjort noe galt.”

42 Så sa han: “Jesus, [Herre,] husk meg når du kommer i ditt rike!”

43 Da sa Jesus: “Denne sannhet sier jeg deg på denne dag: Du skal være med meg i Paradiset.”

Forhenget i templet  (23,44-46)

44 Det var nå omkring den sjette timen, og det ble mørkt over hele landet frem til den niende timen.

45 Solen ble formørket og forhenget i helligdommen revnet på midten.

46 Da ropte Jesus med høy røst og sa: “Far, i dine hender overgir jeg min ånd.” Da han hadde sagt det, utåndet han.

Et rettferdig menneske  (23,47-49)

47 Da hærføreren så det som skjedde, lovpriste han Gud og sa: “Dette var virkelig et rettferdig menneske!”

48 Da hele menneskemengden som hadde stimlet sammen for å overvære denne hendelsen, så det som skjedde, slo de seg for brystet og gikk bort.

49 Alle de som kjente ham, også de kvinnene som hadde fulgt med ham fra Galilea, stod på avstand og fulgte med på dette.

I Josefs gravkammer  (23,50-56)

50 Og, se! — det var en mann som hette Josef. Han var et rådsmedlem, men han var en god mann. Og han var rettferdig!

51 Han hadde vært sterkt uenig i rådets beslutning. Han kom fra en by i Judea som hette Arimatea, og også han ventet på Guds rike.

52 Han nærmet seg Pilatus for å be om Jesu legeme.

53 Han tok det ned, surret det inn i lintøystrimler og la det i et gravkammer som var hugget ut i fjellet; et som ingen noen gang tidligere hadde ligget i.

54 Det var på forberedelsesdagen, og sabbatene nærmet seg.

55 Også de kvinnene som hadde fulgt ham fra Galilea, fulgte etter dem for å se gravkammeret der legemet hans ble lagt.

56 Så dro de tilbake og gjorde i stand krydderoljer og myrra for å kunne holde seg i ro på sabbatene, slik budet befalte dem.

Lukas
24 kapittel

Den første av førstegrøden

Han er stått opp  (24,1-12)

Ganske tidlig om morgenen på dagen etter sabbatene kom de til gravkammeret. De hadde med seg krydderoljen som de hadde gjort klar.

Men de fant at steinen var rullet bort fra gravkammeret.

De gikk inn, men fant ikke Herren Jesu legeme.

De ble forvirret av dette, men, se! — det stod to menn der i skinnende tøy!

De skalv og falt med ansiktet mot jorden. En av de to spurte dem: “Hvorfor leter dere etter Den levende blant de døde?

Han er ikke her! Han er oppreist! Husk hva han sa mens han ennå var i Galilea.

Han sa: ‘Menneskesønnen skal bli overgitt i syndige hender og bli staurfestet,*  *gr. stauroo = staure

Da husket de hva han hadde sagt.

De gikk deretter tilbake fra gravkammeret og fortalte alt dette til de elleve og de andre.

10 Det var Maria fra Magdala, Johanna, og Maria, mor til Jakob, som fortalte dette til apostlene.

11 Men det hørtes så vanvittig ut at de trodde det ikke.

12 Peter reiste seg og løp til graven. Men da han bøyde seg inn, så han ikke annet enn lintøystrimlene. Og han undret seg over det som hadde skjedd.

På veien til Emmaus  (24,13-27)

13 Se! — samme dag gikk to av dem på veien til en landsby som hette Emmaus. Den ligger seksti stadier*  *11,1 kilometer, 1 stadie = 185 meter

14 De diskuterte med hverandre om alt det som hadde hendt.

15 Og det skjedde mens de diskuterte med hverandre: Jesus selv kom og slo seg sammen med dem!

16 Men øynene deres ble holdt igjen så de ikke gjenkjente ham.

17 Han spurte dem: “Hva er det dere diskuterer med hverandre siden dere går og ser så triste ut?”

18 Den ene av dem, han hette Kleo- pas, svarte ham og sa: “Du må være en fremmed, for alle i Jerusalem har kjennskap til alt som har hendt de siste dagene!”

19 Da spurte han: “Hva da?” Og de svarte: “Om Jesus fra Nasaret, en profet — mektig i ord og gjerninger både fremfor Gud og hele folket.

20 Men overprestene og lederne våre overgav ham for å bli dømt til døden. Han ble dratt hit og dit for å bli staurfestet.*  *gr. stauroo = staure

21 Vi håpte at det var han som skulle gjenreise Israel. — Forresten, det er i dag tre dager siden dette hendte.

22 Hva mer er — noen av kvinnene har gjort oss ganske forvirret, for tidlig om morgenen gikk de til gravkammeret. Men de fant ikke legemet hans.

23 De kom og fortalte at de i et syn hadde sett budbringere som sa at han var i live.

24 Da noen dro ut til gravkammeret, fant de ut at det var slik som kvinnene hadde sagt. Men ham så de ikke!”

25 Da sa han: “Hvor uforstandige dere er. — Og så trege i deres hjerter til å tro på alt det som profetene har talt om.

26 Måtte ikke Kristus lide dette før han gikk inn i sin herlighet?”

27 Så begynte han med Moses og profetene, og han forklarte grundig alt som var skrevet om ham.

Jesus gir seg til kjenne  (24,28-32)

28 Da de nærmet seg landsbyen som de skulle til, gjorde han som om han ville gå videre.

29 Men de ba ham innstendig og sa: “Bli hos oss, for det går mot kveld og dagen er på hell.” Da gikk han inn og ble hos dem.

30 Det skjedde da de lenet seg til bords: Han tok brødet, velsignet det, brøt det og gav dem.

31 Da ble øynene deres åpnet og de gjenkjente ham. Men da ble han usynlig for dem!

32 Da sa de til hverandre: “Brant ikke hjertene våre mens han talte til oss langs veien og åpnet Skriften for oss?”

Tilbake til Jerusalem  (24,33-35)

33 De reiste seg i samme stund og dro tilbake til Jerusalem. Der fant de de elleve og dem som var sammen med dem.

34 Og de sa: “Herren er oppreist! Han har virkelig vist seg for Simon!”

35 Så fortalte de hvordan det hadde vært langs veien, og hvordan de hadde gjenkjent ham da han brøt brødet.

Jesus møter disiplene  (24,36-43)

36 Mens de fortalte om dette, stod Jesus iblant dem og sa: “Fred være med dere.”

37 Da ble de så redde at de skalv, for de trodde at de så en ånd.

38 Og han sa: “Hvorfor blir dere urolige, og hvorfor kommer tvilende tanker opp i deres hjerter?

39 Se på hendene mine og føttene mine. Kjenn på meg. En ånd har da ikke kjøtt og bein slik jeg har.”

40 [Da han hadde sagt det, viste han dem hendene og føttene sine.]

41 Likevel trodde de det ikke, men de var glade og undrende. Da spurte han: “Har dere noe her som jeg kan ete?”

42 De gav ham et stykke stekt fisk [og en honningkake].

43 Han tok det og åt fremfor dem.

Løftet om Den hellige ånd  (24,44-49)

44 Så sa han: “Dette fortalte jeg mens jeg fremdeles var sammen med dere: Alt må gå i oppfyllelse av det som er skrevet om meg i Moses’ lov, av profetene og i salmene.”

45 Deretter åpnet han deres sinn slik at de forstod Skriften.

46 Og han underviste dem: “Dette er det som står skrevet: ‘Kristus må lide, men han skal stå opp fra de døde på den tredje dagen.’

47 Anger og tilgivelse for synder skal bli forkynt i hans navn til alle folkeslag — med begynnelse i Jerusalem.

48 Dere er vitner til dette.

49 Og, se — jeg sender min Fars løfte over dere. Men vent i byen [Jerusalem] til dere blir omgitt av kraften fra det høye.”

Opprykkelsen  (24,50-53)

50 Så førte han dem nær Betania. Der løftet han hendene over dem, og han velsignet dem.

51 Mens han velsignet dem, skjedde det: Han ble skilt fra dem, og deretter ble han løftet opp mot himlene.

52 I ærbødighet dro de tilbake til Jerusalem, og det var med stor glede.

53 Og de var fremfor templet og lovpriste [og velsignet] Gud. [Amen.]

Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.» Joh 14:6-7

Se flere kjente bibelvers her!

Les bibelen her: https://biblehub.com/

Les
Det største mennesket
Nye testamentet

Israel blog
Israel Blogg

Den himmelske røst
Den Himmelske Røst

The Heavenly Voice
The Heavenly Voice

Justismord blog
Justismord

Jan Hanvolds Blog Usminket
Jan Hanvolds blogg  Usminket

Himmelske blog
Himmelske blog

Undervisningsblog
Undervisningsblog

The Heavenly blog (engelsk)
The heavenly blog engelsk

Kontonummer i DNB:
0535 06 05845


Søk i vårt nettsted med Google


Oversett denne siden med Google-translate


Copyright © 2009-2021 Oslo Bibelundervisningssenter.
Ansvarlig redaktør: Jan Kåre Christensen.