Veiskille?
Vi hører i forsjellige sammenhenger, at en er kommet til et veiskille. I dag i Norge, etter alt som har skjedd, så ser det ut som vi ikke har komet til det veiskille som jeg skulle ønsket en var kommet til. Bibelens ord går i oppfyllese for våre øyne. Israel har fått sitt land tilbake, jødene vender tilbake til sitt eget land. Det er mange andre ting som skjer. Vi ser hvordan Muslimenes religion, fører menneskene bokstavelig talt i uføre. Vi i Norge har det så godt, at en så stor del av befolkningene kan gå på trygd, fremdeles har vi det overvetes godt. Hva skal til for at menneskene skal søke Gud? Hva kan grunnen være? Har vi kristne mistet troverdigheten? Er menneskene ikke interessert i det kristne budskapet, selv om det sentrale i det kristne budskapet; er kjærlighet. Jeg vet ikke, og trenger ikke å vite det. Men det som er viktig, er at en gjør det en kan for at det skal bli en positiv forandring. Det er så viktig, at en ikke gir opp, men fater nytt mot. Jeg har sakt og skrevet det flere ganger før; Gud har full kontroll. Det er så om å gjøre, at en fatter nytt mot. Hvis en ser på problemene og vanskelighetene, så får en ikke gjort noe. Men kommer en innfor Gud med sitt liv og begynner å leve et liv i Ånden, så kan alt skje. Jeg har gjennom årene, hatt så mange herlige åndelige opplevelser, at Gud er tronen og styrer meg. Ja, ikke bare meg, men alle som vil overgi seg i hans hender. En av de store svakheten med de kristne, er at de ikke klarer å se storheten at vi er med å utgjøre en forskjell. Ja, en positiv forskjell. En forskjell der vi kan være med å utgjøre noe som kan være med å berge den ene for himmelen. Vi må evne å se storheten i hva Gud gjør i våres liv. Om vi blir urettferdig behandlet av andre menneskene, ja tom kristne brødre og søster. Så er det noe som Gud kan vende til det beste og vi kan bli brukt til stor velsignelse, Gud har fremdeles full kontroll. Han er på tronen. Han kommer sine i hu. Han ser til oss i nåde, hver dag. Han glemmer oss ikke. Fremdeles så er det ting og oppgaver han vil bruke oss til. Guds ord taler om at vi skal gå i ferdilagte gjerninger. Gjerninger som ligger der, som vi skal gå inn i. Oppgaver som passer for oss. Det er mennesker som trenger oss for at de skal høre budskapet og komme til tro.
Det å leve et liv med Gud, en vandring i Ånden. Det er det vanskeligste livet å leve. Det er en umulighet for oss. Det er første etter vi har kommet på tro på Jesus som vår personlige frelser, at det kan bli en realitet våre liv. Da flytter den Hellige Ånd inn i vårt hjerte. Ut i fra det, så kan det begynne et nytt liv, et liv i sammen med Jesus. Når Gud begynner å virke i våre liv, så har vi lett for å falle i to grøfter. Enten å bli for hovmodig, og tror at alt med oss og Gud er selvfølge. Eller å bli for uanselig, og tro at det jeg opplever med Gud ikke har betydning. Men det har utrolig stor betydning. I hverdagen, når vi lever et liv i Ånden og er bevist på det, så vil ting legge seg til rette for oss. Men når ting legger seg til rette for oss; da gjelder det å benytte seg av anledningen. Gjøre som det heter i et ordtak:” Smi mens jernet er varmt”. Er kirke\menighetsvekst løsningen. Et stekt lederskap? Eller skal vi tilpasse budskapet vårt for at det skal bli akseptert? Det eneste og beste, er å vitne om Jesus og ikke være avhengi av hva mennesker mener. Min erfaring er, at enten har de et for positivt bilde av en, eller et for negativt bilde. Som regel, så er begge deler feil. Det aller beste, er å være naturlig, frimodig og kreativ. Samtid å være bevist på at en er et Jesu Kristi vitne. Vi må regne med, at andre mennesker synes vi er litt uttaforbi allfartevei. Men det er en del av de omkostningen vi må regne med. Vi kan ikke få både i pose og sekk. Vi må bli regnet med å ikke bli de mest populære menneskene i denne verden, men kanskje de mest betydningsfulle. Det største og herligeste vi kan være, i denne verden, er å være et ringe, men samtidig, “stort” Jesu redskap. Vi blir hans forlengende arm i denne verden. Den arm som Gud bruker. Går ikke vi, er ikke vi villige. Hvem skal Gud bruke? Det er tid for å tørre å være det Gud som har tiltenkt for våre liv! Tiden er kort, men oppgavene store. Men hemmeligheten er å ikke la noe i denne verden, verken oss selv eller andre, få bringe oss ut av fatning. Men benytte enhver anledning vi får for å fortelle og påvirke menneskene til å tro på Jesus.
Så er det et stort spørsmål, som kreves svar på. Bærer vi de fruktene i våre liv som Gud har ment skal være der? Hvis det ikke er det, så tror jeg det har vært mangelfullt\feil i forkynnelsen. Eller vår oppfatning av hva som er blitt forkynt. Noe som jeg har lagt merke til, og er forundret over; er at de store talene som Jesus, vår frelser og forløser holdt, Ikke er i vår bevissthet. Hva jeg mener med det? Før jeg ble frelst, var jeg helt oppslukt av fotball. I vår bevissthet, som fotballspillere, så var det noe som var en “selvfølge”. Slik som hvem som vant serie og cup det og det året. Hvorfor er ikke bergpreken, Jesu endetidspreken i Matt.24-25 og andre store taler som Jesus holdt, i vår bevissthet? Kan det være at Ordet ikke har innflytelse på våre liv? Hemmeligheten til et seirende og lykkelig liv som kristen, liger i det at Jesus blir alt for oss! Det skapte et avgjørende forskjell i livet mitt. Fra å være frelst, til Jesus også ble livet i meg og for meg. Jesus sa det så godt, liv i overflod. Vi skal trenge en hel evighet for å trenge inn i dybdene og herligheten som er i Gud. Det er lang tid det. Det er det som blir den største smerten i fortapelsen, hva en kunne fått, men gikk glipp av. Alle de ofrene vi gjør for Herren her i tiden, vil bli som ingenting imot hva vi vil få igjen i evigheten! Livet her nede, er egentlig en forberedelsen på evigheten.
Jan Kåre Christensen Oslo |
