Den Hellige Ånd er Guds virksomme kraft pr bibelens definisjon!
Vi leser at Jesus omtaler den Hellige Ånd som han og en annen talsmann i Johannes evangeliet.
Men personlig pronomen brukes om både byer, land og folkeslag. Da er det meningsløst å bruke dette på den Hellige Ånd så lenge pr bibelens definisjon er ikke den Hellige Ånd nevnt med eget navn, bare personlige egenskaper.
DHÅ kan også kalles såmannen, Guds røst, påminneren, forsvareren, planteren, virkeren og trøsteren.
Vi skal ikke be eller tilbe den Hellige Ånd men Faderen og Sønnen!
Vi skal også legge merke til at Jesus nevnte at både han og Faderen har liv i seg.
Vi har samfunn med Faderen og Sønnen osv.
Men Ånden bringer dette til oss, men Ånden får aldri eget egennavn som Jesus som er bl.a. Kristus, den Salvede osv.
Faderen er Jahve, Jehova, Herren Gud osv.
Læren om treenigheten og Jesus alene er både ubibelsk lære og demonisk i sine opprinnelser. Enten er læren rett eller falsk. Det er ikke noe mitt imellom i en slik viktig lære.
2. Joh. 9 Den som ikke holder seg til Kristi lære, men går ut over den, har ikke samfunn med Gud. Den som holder seg til læren, han har samfunn med Faderen og Sønnen.
Det hebraiske ordet ruách og det greske ordet pneúma, som ofte oversettes med <<ånd>>, har mange betydninger. Det sikter alle til noe som er usyndlig for menneskeøyne, og som vitner om kraft i bevegelse. Det hebraiske og de greske ordet brukes om
1) vind,
2) den virksomme livskraft i jordiske skapninger,
3) den tilskyndende kraft som utspringer fra et menneskes symbolske hjerte, og som driver det til å si og gjøre ting på en bestemt måte,
4) inspirerte uttalelser som skriver seg fra en usynlig kilde,
5) og åndepersoner og
6) Guds virksomme kraft eller hellig ånd.
Hva er den hellige ånd?
En sammenligning av skriftsteder som handler om den hellige ånd, viser at mennesker kan bli <<fylt>> av den, at de kan bli 'døpt' med den, og at det kan bli <<salvet>> med den. Lukas 1: 41; Matteus 3: 11; Apostlenes gjerninger 10: 38
Ingen av disse uttrykkene ville passe hvis den hellige ånd var en person.
Jesus omtalte også den hellige ånd som en <<talsmann>> eller en <<hjelperen>> skulle <<lære>>, <<vitne>>, <<tale>> og 'høre'. Johannes 14: 16,17,26; 15: 26; 16: 13
Det er ikke uvanlig at noe blir personifisert i Bibelen. Det sies for eksempel at visdommen har <<barn>>. Lukas 7: 35,EN = (eldre norsk oversettelse av 1930)
Synden og døden omtales som konger. Romerne 5: 14,21, LB = (Lyder Brun),NW
Noen skriftsteder sier at ånden <<talte>>, men andre gjør det klart at dette skjedde gjennom angler eller mennesker. (Apostlenes gjerninger 4: 25; 28: 25; Matteus 10: 19,20; sammenlign Apostlenes gjerninger 20: 23 med 21: 10,11)
I Johannes 5: 6-8 sies det at ikke bare ånden, men også <<vannet og blodet>> <<vitner>>. Vi kan derfor si at ingen av uttalelsene i disse skriftstedene i seg selv beviser at den hellige ånd er en person.
Den riktige identifiseringen av den hellige ånd må passe med ALLE DE SKRIFTSTEDER som nevner denne ånden. Med dette synspunktet er det logisk å trekke den slutning at den Hellige Ånd er Guds virksomme kraft og nærvær. Den er ikke en person, men en mektige kraft som Gud la strømme ut fra seg selv for at hans hellige vilje skal bli fullført. Salme 104: 30; 2 Peter 1: 21; Apostlenes gjerninger 4: 31.
Guds nærvær, vesen, øye, kraft og vilje er noen av bibelens definisjoner.
Jeg har en ånd men jeg er ingen ånd. Slik er det også med Gud.
Men det står om Jesus som er en person på lik linje med Faderen:
Den norske bibel fra 1933 sier det fortreffelig i sin oversettelse
Kol 1:15
Og han er et billede av Gud den usynlige, den førstefødte fremfor enhver skapning.
Her står det rett ut at Jesus er den førstefødte (født=skapt), det står at han selv ble født/skapt før alt annet ble til.
Ordspråkene 8:22
Herren skapte meg som sitt første verk, før sine andre gjerninger, i fordums tid.
Her igjen blir det samme sagt, at Jesus ble skapt av sin Far som den første skapning.
Videre om den Herre Jesus Kristus; er nettopp det gjør i og med at det står at han er den førstefødte (altså han har en begynnelse, noe ikke Faderen har), og at han er født fremfor (foran/den første/første av det som er født/skapt) alt annet.
Det å bruke et ord som "over" er med på å forkludre bibelens budskap da man får inntrykk av at han ikke selv er en del av det skapte som sin start, men f. eks et utrykk som fremfor er i full harmoni med det som første blir fortalt i Kolosserne 1:15 (at han er den førstefødte) og den er i full harmoni med Ordspråkene 8:22 som nettopp sier det samme som Kolosserne forteller, at Jesus er den første skapning som ble skapt fremfor enhver skapning.
Jeg støtter meg ikke til noen trosbekjennelse nei, jeg er interessert i Bibelen og dens budskap, ikke menneskebud.
Angående Ordspråkene, ja han er delaktig i skapelsen da alt (med unntak av ham selv) har blitt skapt gjennom/ved ham (hans Far skaper ting ved å bruke Sønnen), men man kan ikke ta vekk det at han (altså Jesus) selv har blitt til ved at han ble skapt som Guds første verk, det står som sagt rett ut i Ordspråkene og Kolosserne.
Jesus blev kaldt Guds „enestefødte sønn“ fordi Jehova selv skapte ham. (Johannes 3:16) Som „al skapnings førstefødte“ blev Jesus deretter brugt av Gud til at skape alt annet. (Kolossenserne 1:15; Åbenbaringen 3:14) I Johannes 1:1 siges der at „Ordet“ (Jesus i sin førmenneskelige tilværelse) var hos Gud „i begyndelsen“. Ordet var altså hos Jehova da „himmelen og jorden“ blev skabt. Gud talte til Ordet da han sagde: „Lad os frembringe mennesker i vort billede.“ (1 Mosebog 1:1, 26) Ordet må desuden have været Guds elskede „værkmester“, der i Ordsprogene 8:22-31 beskrives som den personificerede visdom der arbeider ved Jehovas side med at frembringe alt annet. Etter at være blitt skapt tilbrakte Ordet uanede tidsaldre sammen med Gud i himmelen før han blev menneske på jorden.
Det er ikke så underlig at Jesus i Kolossenserbrevet 1:15 kaldes „den usynlige Guds billede“. Utallige års nært samvær bevirkede at den lydige sønn blev likesom sin Fader, Jehova. Det er ennå en grunn til at Jesus er nøglen til den livgivende kundskab om Gud. Alt hvad Jesus gjorde mens han var på jorden, var nøjagtig det samme som Jehova ville have gjort. Derfor vil et nærmere kjennskap til Jesus også gi os større kjennskap til Jehova. (Johannes 8:28; 14:8-10) Det er altså bydende nødvendigst for os at lære Jesus Kristus en nu bedre at kjenne.
„Fra de tidligste tider“
Blant de gamle skrifter som jødene i det første århundrene hadde adgang til, var den bog som Guds profet Mika hadde skrevet cirka syv hundrede år tidligere. Heri kunne man læse hvor Messias skulle fødes. „Du, Betlehem Efrata, for lille til at være blant Judas tusinder, av deg skal der utgå en for mig som skal være hersker i Israel, en hvis utspring er fra de tidligste tider, fra en fjern fortids dage.“ (Mika 5:2) Som en opfyldelse av disse ord blev Jesus født i byen Betlehem i Judea i det vi nu benevner som år 2 f.v.t. Men hvordan kunne hans utspring være „fra de tidligste tider“?
Jesus hadde en førmenneskelig tilværelse. Apostelen Paulus omtaler ham i sit brev til de kristne i Kolossæ som „den usynlige Guds billede, al skapnings førstefødte“. — Kolossenserne 1:15.
Jehova, visdommens kilde, skapte sin første sønn som sit ’tidligste værk’, for at bruge det udtryk kong Salomon blev inspirerte til at nedskrive i Ordspråkenes Bog. Etter at Jesus hadde oppholdt sig på jorden og var vendt tilbake til himmelen, vidnede han selv om at han var „Guds skaberværks begynnelse“. Som den personificerede visdom erklærende Jesus i sin førmenneskelige tilværelse: „Da [Jehova] beredte himmelen, var jeg der.“ — Ordspråkene 8:22, 23, 27; Åpenbaringen 3:14.
Fra begynnelsen fik Guds sønn den enestående oppgave at være „værkmester“ ved sin Faders side. I Ordspråkene 8:30 står der: „Jeg var den han [Jehova] holdt av dag etter dag. Hele tiden gledede jeg mig for hans ansikt.“
Jehova innbød senere sin førstefødte sønn til at være med ved menneskets skapelse. „Lad os frembringe mennesker i vort billede,“ sagde Jehova, „så de ligner os.“ (1 Mosebog 1:26) Dermed blev der noget nyt at glede sig over. „Menneskenes sønner holdt jeg af,“ sagde Jesus i sin førmenneskelige tilværelse. (Ordspråkene 8:31) I begynnelsen av sit evangelium anerkender apostelen Johannes den andel Jesus i sin førmenneskelige tilværelse hadde i skapelsen: „Alt er blevet til gennem ham, og uten ham er end ikke én ting blevet til.“ — Johannes 1:3.
Konklusjon.
Det kan se ut som om enkelte skriftsteder som omtaler den hellige ånd, antyder at den er en person. Den Hellige Ånd blir blant annet omtalt som en talsmann (gresk: parạkletos; hjelper, NV, LB; trøster, KJ) som ’lærer’, ’vitner’, ’taler’ og «hører». Joh. 14: 16, 17, 26; 15: 26; 16: 13
Men andre skriftsteder sier at noen ble «fylt» av hellig ånd, og at noen ble ’døpt’ og «salvet» med hellig ånd. Luk. 1: 41; Matt. 3: 11; Apg. 10: 38
De sistnevnte omtalene av den hellige ånd passer avgjort ikke på en person. Hvis vi skal forstå hva Bibelen som et hele lærer, må vi ta alle disse skriftstedene i betraktning. Hvilken slutning er det rimelig å trekke?
At de førstnevnte skriftstedene benytter billedlige uttrykk, at Guds hellige ånd, hans virksomme kraft, blir personifisert, slik Bibelen også personifiserer visdommen, synden, døden, vannet og blodet.
Bibelen gjør oss kjent med Faderens personlige navn — Jehova. Den sier at Sønnen er Jesus Kristus. Men Bibelen bruker aldri noe personlig navn på den hellige ånd.
Apostlenes gjerninger 7: 55, 56 forteller at Stefanus fikk et syn av himmelen, og at han i dette synet så «Jesus stå ved Guds høyre hånd». Men han sa ikke noe om at han så den hellige ånd. Se også Åpenbaringen 7: 10; 22: 1, 3.
Skal vi bruke ordet guddom som er et perifert bibelsk ord kun omtalt i Ap.gj 17 og da til hedninger som ikke kjente Israels Gud, så er det to personer i guddommen.
Fader og Sønn. En fra evighet, Faderen. Og Sønnen fra eldgamle dager før noen annen!
2. Kor. 3. 17 Herren er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet.
Herren er Ånden, amen!
|
