Forsiden - Undervisningsblogg - Israel Blogg - Taler/undervisning - Artikler - Bibelkommentarer - Videoundervisning - Bøker & Linker - Om oss/Kontakt oss
· Smyrna Oslo forut for sin tid!
· Visjonen og hensikten med og for Smyrna Oslo
· Bibelkommentarer på nett!
· Hvorfor Smyrna Oslo
· Hva nå Jan Kåre?
· Tildekkelse - Joel Barsjø
· Treenighetsdogmets utvikling
· Guds ord om ekteskap, skilsmisse og gjengifte
· Bergpreken – Menighetens grunnlov!
· Israel – Guds Øyensten
· Apostelsen Paulus' misjonsreiser
· Treenighetslæren er en matematisk umulighet, ergo gjør TL Gud til en raring og dumrian!
· Første gang jeg forsvarte meg i retten, var det ingen som kom meg til hjelp. Alle forlot meg!
· Dere har Djevelen til Far sa Jesus om de som sto ham imot og ikke anerkjente Guds ord autoritet!
· Noah og hans familie var ikke besmittet av denne Verdens Ånd og ble berget!
· Oslos politiets forsvar for den falsk apostel og lurendreier Jan Aage Torp fortsetter da i Oslo Tingrett 17. september 2015! Kristendomsforfølgelse!
· Treenighetslæren er sann heresi!
· Skriften gir et selv-vitnesbyrd at den hellige Ånd ikke har navn, noe som Jesus og Faderen har!
· Den hellige Ånd, skal vi som troende ha den i våre hjerter kun til Jesus kommer igjen eller i all evighet!?
· Treenighetslæren er kjetter og heresi lære av verste sort da de mener at dette er hva Jesus og Apostlene trodde på og forkynte!
· Jesus i sin preeksistens!
· Pastor Åge Åleskjær forkynner det som klør menneske i øret ved å si at Loven ikke har gyldighet!
· Bileam, Beors sønn.
· Erstatnings - teologen Finn Arne Lauvås en sann vranglærer!
· Guds domstol
· Skal vi tilbe eller be til Jesus
· 3. og 4. Verdenskrig vil ikke skje i Ukraina, Irak eller andre steder, men i Midt-Østen der begge angrepene vil være rettet imot Israel!
· Gjengiftetde forkynnere er et «tabu-emne» for de Norske kristne, men det er også den aller verste og farligste synden som blir allment akseptert og godtatt!
· Vår tids kanskje mest profilerte forkynner Emanuel Minos fremstår med sykdommen kreft og ber om forbønn for dette, men hva med åndslivet?
· Pastor Jan Åge Torp er en bløffmaker, uredelig og en falsk Apostel!
· Aril Edvardsen var Babylon fra a til å! Han bløffet den Norske kristenheten gjennom hele livet omtrent!
· Bibellærer og Pastor Derek Prince
· Pastorer og forkynnere som er gjengiftet som troende lever i et selvbedrag! Og de har en klar tendens til å bagatellisere sin egen synd! Men andres synder fokuserer de på til de grader.
· Pastor og Apostel Jan Åge Torp i Oslokirken og alle andre gjengiftede som kristen og fremdeles er forkynnere er vår tids Kong Ussia som ble spedalsk!.
· Jeg spurte Herren hva han syntes og mente om Visjon Norge og Jan Hanvold. Da fikk jeg et klart og enkelt svar, det var følgende: «Visjon Norge er en åndelig svinesti!».
· Pastor, gjøgler og entertainer Egil Svartdahl ønsket seg 10 moskeer i Oslo by, han har fått oppfylt sine ønsker mer enn han kunne ha ønsket!
· Evangelist Svein Nordvik nå gjengift!
· Terje Berntzen, tidligere «stor» predikant i pinsebevegelsen er skilt og nå gjengiftet! Men fremdeles forkynner Guds ord, hvor skal dette frafallet ende?
· Hillsong er og forblir en gedigen bløff!
· Evangelist Finn Arne Lauvås har stagnert som forkynner og gått tilbake på grunn av ubibelsk lære og forkynnelse!
· Er Emanuel Minos og Co. ved sine fulle fem?
· Vi sitter med Kristus i himmelen!
· Jan Hanvold en løgner og mega kjeltring!
· Hvem og hvor var Jesus før han ble menneske, i sin foruttilværelse?
· Den Norske Pinsebevegelsen er en del av den store skjøgen omtalt i Joh. Åpenb. 17-18!
· Aril Edvardsen var pr. bibelens definisjon en falsk profet!
· Hvordan kunne det gå så gærn`t?
· Jesu blod var og er 100 % rent i motsetning til vårt som er 100 % urent!
· Palestinerne har sin egen stat allerede!
· Hvordan kan én Gud samtidig være tre personer?
· 2 angrep på meg fra den falske profeten Jan Hanvold!
· Who Do You Say That He Is?
· Christianity 101: Two Adams
· The Gospel of John: Great Scott! He's Back from the Future!
· "But What About John 1:1?"
· The Book of Acts: "A Man Accredited by God"
· God's Namesake in Action
· The Book of Revelation: "King of Kings and Lord of Lords"
· Jesus Christ: Incarnated or Created?
· Modern Trends and Final Thoughts: Ecumenism, Biblical Unitarianism and Trinitarian Renewal
· An Explanation of Verses Commonly Used to Support the Trinity [The Top 100!]
· Orthodoxy, Heterodoxy, Heresy
· Divine Agents: Speaking and Acting in God's Stead
· Beyond a Reasonable Doubt: Historical Proofs of the Resurrection
· 47 Reasons Why Our Heavenly Father Has No Equals or "Co-Equals"
· 34 Reasons Why the "Holy Spirit" is Not a "Person" Separate from the One True God, the Father
· Logical Fallacies Employed in Trinitarian Theology
· Textual Corruptions Favoring the Trinitarian Position
· Do You Have to Believe in the Trinity to be Saved?
· 22 Principles of Bible Interpretation

· 1700 års villfarelse
· Tommy Hicks Vision
· David i fare - Poul Madsen
· Historiens mest privilegerte mennesker
· Ladhed (Latskap) - av Poul Madsen, København, dansk
· Den navnløse person
· Hvor mange og hvem skal vi møte i himmelen?
· Ildprofeten Elias
· You Tube-videoer rettet mot frelst ungdom
· Akta pilati et brev fra pontius pilatus.
· Tiden etter kong David
· Et knippe YouTube-videoer til oppbyggelse og tilbedelse
· Barnedåp – Antikrists dåp!
· Erstatningsteologi
· Gud har bruk for deg!
· Treenigheten
· Er du medskyldig?
· Vi har en jødisk tro
· Er Gud én
· Menigheten – Guds største tanke og hensikt!
· Sjekkpunkter for en sunn og evangelisk menighet
· Betydning av å være tildekket!
· Ildsjøen – den annen og evige død!
· Paradiset
· Hvor dro de tolv apostler?
· Sitater fra katolsk littratur
· Skriftsteder som taler for at Gud er "to-enig"!
· Skriftsteder som taler for Jesus Only læren!
· Skriftsteder for treenighetslæren!
· Erfaringen min med Norsk kristenhet
· En falsk profet
· Kristi Guddommelighet
· Tiende
· Jesus er underordnet faderen
· Ekteskapet – i lys av Guds ord!
· Den gale treenighet!
· Den nikenske trosbekjennelse
· Den okkulte treenighetlæren
· Konsekvensen ved Kong Davids synd!
· Humanismens falske evangelium
· Forskjellige kristne sekter
· Jan Hanvold, en falsk profet
· Et evig helvete
· Kristus i dere – håpet om herlighet!
· Be og lovsyng som Paulus
· Tjenesten min
· How to be led by the holy spirit
· Treenighetslæren vs Bibelens ene sanne Gud
· Er helvete og den evig brennende ild en realitet?
· Oppgjeret si time, men Herrens tenarar kan gleda seg.
· Skapelse eller evolusjon?
· Bønnen
· Gap-teorien!
· Er Jesus evig Far eller er det feil oversettelse og forståelse?
· Kjenne og vite om Satan og hans strategi og virkemåte!
· Hvordan bli ledet av den Hellige Ånd!
· Arius og arianismen!
· Verdens største selvmotsigelse og kanskje løgn
· Hvordan ble treenighetslaeren utformet
· Menigheten - utvalgt i Kristus og elsket av ham!
· Den Hellige Ånd er ingen egen person!
· Munnens bekjennelse
· Hvordan få en så ypperlig ånd som profeten Daniel?
· Gud er «to enig»!
· Lammets vei
· Kristi etterfølgelse
· Hva innbefatter evig fortapelse
· Kong Davids synd
· Fokus på nådeforkynnelse
· Døde Gud på korset? Hvem døde på Golgata?
· Alt med Gud er storartet
· Mange falske profeter er allerede stått frem!
· Gjør alt det du selv kan og Gud vil gjøre resten!
· Skal vi holde sabbaten som evangeliske troende?
· Abraham begynte og fullførte kallet og tjenesten!
· Ordet var en Gud eller av guddommsart!
· Den Hellige Ånd er Guds virksomme kraft pr bibelens definisjon!
· Vi kan TRO og FORSTÅ Gud!
· En dag skal Gud fader utrydde og utslette alle onde
· Tanker om helveteslæren!
· Resyme og oppsummering rundt treenigheten!
· Du kan og bør bli en tungetaler!
· Eksegese av Fader Vår
· Hemmeligheten i å få bønnesvar
· Personalia Menigheten
· Personalia Israel!
· Personalia Dragen, Dyret, Den Falske Profet og Demonene!
· Personalia mennesket!
· Personalia på Gud Fader
· Personalia Englene
· Personalia Den Hellige Ånd
· Personalia sønnen Jesus Kristus
· Video
· De kristne i Norge er misledet i troen!
· De troende i Norge er småbarn i Kristus!
· Hva vi tror på ut i fra Guds ord
· Hva er den hellig ånd?
· Kristne i Norge sover!
· Artikkel fra Norge IDAG: Størst virksomhet over internett
· Betal prisen eller la hver
· Fanget kristne
· Den falske gudepersonen
· Hvor står Guds menighet og hvor går den?
· Bannlyst Gods!
· Rett forståelse av Guddommen!
· Den Hellige Ånd kompletter oss!
· Enhet i troen
· Når Gud vender sitt hjerte mot deg !
· Frelse - et Guds under!
· Hvordan stille seg ovenfor samfunnet?!
· Treenighetslæren - et resonnement rundt Åpb. 1:1 og 1. Kor. 15
· Lov eller nåde eller begge deler?
· Du er funnet og veiet at du er for lett!
· Bønn som ryster helvete
· Den store forsoningsdagen
· Den røde kvigen!
· Noas dager og verden idag
· Bedrageriet omkring korset
· Drepte jødene Jesus?
· Fra pionerrens galleri!
· Tildekkelse og ytre Helliggjørelse
· Vi skal lovsynge i himmelen!
· Vi skal alle stå innfor Guds domstol!
· Kong Hiskia; ikke fullkommen i kjærlighet!
· Forbered deg på bønnesvar!
· Har Satan lykkes med de kristne?
· Den eneste sanne Gud!
· Jannes og Jambres!
· Trosbevegelsen er en New Age gruppering!
· Helbredelse A.A. Allen
· Sensasjonslystne kristne!
· Treenighetslæren står for fall!
· Historien til treenigheten!
· Stadfestelse!
· Kong Jeroboam og den ulydige Profeten
· Gud er én ikke tre!
· Gud vår Far!
· Dåpen i den Herre Jesu Navn!
· Hvem er Israels Gud?
· Den Hellige Ånd - Guds og Kristi Ånd!
· »Jomfru» Maria!
· Sønnen - Jesus Kristus!
· Kristi tjeneste i fortid, nåtid og fremtid!
· Se til Jesus
· Du ekte menighet
· Forsoningen
· Verden ville ikke vite av ham
· Prekener av Smith Wigglesworth
· Prekener av C H Mackintosh.
· De kristnes selskap.
· Guds rike: nåværende eller fremtidige?
· Kristne og himmelen!
· Hjelpeløse kristne!
· Tanker om Treenigheten
· Stig Andreasson om Katolisismen!
· Unitarist!
· Et stort frafall?!
· Mitt personlige vitnesbyrd!
· Trosforkynnelse på ville veier!
· Det vidunderlige og betydningsfylle med Jesu blod!
· Veiskille?
· Når mottar vi Ånden?
· Bibeltroskap?!
· Er all tungemålstale fra Gud?
· Guds råd til frelse!
· Tildekkelse!
· Forfeilet kristendom?!
· Skilsmisse – gjengifte
· Samson på godt og ondt
· Nådegavenes bruk og hensikt
· Menigheten – jordens største under
· Løsningen på konflikten i Israel
· Korset i våre liv
· Jesus og Paulus advarer oss!
· Himmelen – en virkelighet
· Fra en debatt om trosbevegelsens lære
· Formes ved bønn
· Faste
· Er bunnen nådd?
· Det store: Kristus i oss alle!
· Arvtagerne
· Åndelige og naturlige lover
· Forundret
· Fremtidsperspektiv
· Fattig, men rik!
· Den åndelige kampen
· Skjevt?
· 40 år
· Paulus fattet nytt mot!
· Den falske treenighetslæren!
· Herren er én!
· Tro på én Gud forvandler!
· Bibelens mest misforståtte og feiltolkede skriftsted av troende?!
· Enda mer vranglære!
· Går Israel vennene Antikrist ærend?
· Er den Katolske Kirka den store skjøga ?
· Karismatiske profetier
· Den karismatiske villfarelse!
· Kraften i Jesu blod og Den Hellige Ånd!
· Den urettferdige kjenner ikke til skam!
· Linjene i Esekiel 40-48
· Gjengifte i lys av Guds ord!
· Hvordan lede en menighet?
· Katolikere og karismatikere
· Herrens kall og utvelgelse av forkynnere!
· Den herlige menigheten i Efesus!


Smyrna Oslo

Smyrna Oslo ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

+47 99 59 80 70
+47 95 12 06 60
+47 22 61 16 10

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

FORSONINGEN

Prekener av Lyder Engh

FORSONINGEN.

Gud er forsoningens ophav. Det er skrevet: "Det var Guds vilje at hele Hans fylde skulde ta bolig i Ham (Kristus) og ved Ham forlike alle ting med sig". Gud har altså den første interesse i forsoningen. Han lengter efter å gi hele sin skapning del i sin kjærlighet og fred. Forsoningens kraft finnes i Gud, den har sin rot i Ham. Det er først og fremst en guddommelig viljesak. "Det var Guds vilje".

Selve målet for forsoningens virkning på et menneske harmonerer med en evig guddommelig viljeshandling: "Idet Han i kjærlighet forutbestemte oss til å få barnekår - efter sin viljes frie råd". Derfor er også menneskets frelsesoplevelse avhengig av et guddommelig kall: "Ingen kommer til mig uten at Faderen som har sendt mig drager ham". Men når et menneske kjenner sig kalt av Guds Ånd, så bærer dette menneske det fulle ansvar for sin handling. Gud kaller, men avgjørelsen ligger i menneskets hånd.

Forsoningen er guddommelig. Det forutsetter at den er både rettferdig og fullkommen. I sin blindhet anklager mange mennesker Gud for urettferdighet. De peker da gjerne på den nød som de befinner sig i, men glemmer at denne nød er frukten av deres urettferdighet, og da ikke minst den urettferdighet, at de tillegger Gud en dårlighet.

Hele Guds verdensorden og verdensstyrelse forkyenner Hans fullkomne rettferdighet, men forvrengte mennesker vil ikke tilstå det.

I forsoningen er alle Guds rettferdige egenskaper sammentrengt og utløst i en stor og seirende handling. Forsoningens rettferdighet åpenbarer sig på denne måte:

1. De makter som innførte synden i Guds skapning, nemlig Djevelen og hans engler, er dømt og beseiret gjennem korset.

2. Den menneskelige del av skapningen som blev dåret og falt i overtredelse er, a) blitt forsonet med Gud gjennem Jesu Kristi offer, b) deres falne naturliv, med sig selv som senter, er dømt til å avsluttes ved korset, c) gjennem den Herre Jesu opstandelse har Gud åpnet veien for dem til et nytt liv - et liv i tro på Guds Sønn. Det er altså kun en måte hvorpå et menneske kan få del i evig liv: Tro.

3. Siden det var mennesket som syndet, så måtte også et menneske lide straffen, mennesket Jesus Kristus. Men da det ikke fantes et eneste rettferdig menneske hvis liv kunde trede isteden for andres, måtte Guds egen fullkomne, enbårne, evige og guddommelige Sønn bli menneske, det er mennesket fra himmelen Jesus Kristus.

Forsoningens fullkommenhet fremstiller sig således:

1. Den har oprettet Guds ære i en verden hvor Hans navn var ukjent og vanæret. Jeg tenker nu på den objektive side, det som skjedde på korset.

Den guddommelige ære har gjennem korset tiltvunget sig den plass som mennesket hele tiden efter fallet har nektet den. Fra Guds side er saken allerede avgjort gjennem korset, men tillempningen av korsets seier gjennem hele Hans skapning er bare begynt. Når denne tillempning er fullbyrdet vil Kristus fremstille sig for Faderen med hele frukten av forsoningen og underlegge sig Faderen "forat Gud skal være alt i alle" (1. Kor. 15: 28).  Da vil hele den gjenløste skapning være "til pris for Hans (Guds) nådes herlighet" ( Efes. 1: 6).

2. Gud har gitt mennesket en sådan plass i forsoningen at våre høieste fordringer er fullkomment innløst. Forsoningen er fullkommen også fra det menneskelige synspunkt. Det er en av våre egne brødre som har betalt gjenløsningens høie pris. Guds Sønn forenet sig med den menneskelige natur, ikke syndenaturen, og iklædte sig det menneskelige legeme. "Ordet blev kjød", og "stor er den Gudsfryktens hemmelighet: Han som blev åpenbaret i kjød".  "Eftersom barnene har del i iblod og kjød, fikk også Han i like måte del deri".

Mennesket er ikke vanæret gjennem forsoningen, men i ufattelig grad ophøiet og æret. Gud har gitt "forlikelsens tjeneste" - forsoningens embede - til menigheten av de gjenløste, for ved dem å tillempe forsoningens kraft på hele sin skapning.

3. Forsoningen er også fullkommen fordi den møter det faldne menneske i den stilling som synden har brakt det. Det trenges ingen forberedelse fra menneskets side før det kan opleve frelsen. Kun omvendelse og tro. Forsoningen behøver heller intet tilskudd fra andre kilder for å føre mennesket frem til fullkommenhet. Kun fullstendig overgivelse, tro og lydighet fra det menneskes side som er blitt tilknyttet forsoningens livgivende kraft.

*

Kristus er forsoningens redskap. Kristus er ikke forsoningens ophav i dypeste forstand, heller ikke dens mål. Gud er begge disse deler. Kristus er forsoningens redskap, dens medium. Han skapte ikke Guds forsonende kjærlighet, Han er det redskap som har ført den inn i menneskeslekten. Han skapte ikke det evige liv, men "likesom Faderen har liv i sig selv, så har Han også gitt Sønnen å ha liv i sig selv", og "likesom. . . jeg lever ved Faderen, således skal også den som æter mig, leve ved mig", (Johs. 5: 26, 6: 57).

Dette redskap lå fullstendig i Guds hånd. Han gjorde med det som Han vilde. Og dog var det et intelligent samarbeide mellem forsoningens ophav, Gud, og forsoningens redskap, Kristus. Jesus Kristus sier to ting om sitt komme: "De (disiplene) har kjent at jeg er utgått fra dig".  Dette betyr at Kristus er av Gud. Gud av Gud. "Og de har trodd at du har utsendt mig" (Johs. 17: 8).  Utsendt fra Gud betyr autoritet til å tale og handle på Guds vegne. Det første er verdigheten i Hans egen personlighet, det annet er verdigheten i kraft av en guddommelig sendelse.

Dernest ser vi den fullstendige og frivillige overgivelse til den guddommelige viljes plan. "Sønnen kan ikke gjøre noe av sig selv, men bare det Han ser Faderen gjør".  "Jeg har gitt dem Ditt ord".  "De ord jeg sier til eder taler jeg ikke av mig selv, men Faderen som har sendt mig, Han gjør sine gjerninger", (Johs. 5: 19. 14: 10, 17: 14) .

Det intelligente samarbeide ser vi et ord som dette: "Forat verden kan skjønne at jeg elsker Faderen og gjør så som Faderen har befalt mig" (Johs. 14: 31). Han elsket Faderen og sympatiserte med alt det Faderen gjorde. Når Han i et kritisk øieblikk som i Getsemane ropte: "Er det mulig, da la denne kalk gå mig forbi, dog skje, ikke min vilje, men din!" da betyr det ikke at Jesu vilje ikke var fullstendig ett med Faderens vilje. Men det betyr omtrent dette: Hvis du kan nå din guddommelige hensikt uten at jeg drikker denne kalk så la den gå forbi mig, men ta ikke i noe stykke hensyn til mig, eller den lidelse jeg må utstå, la i alle tilfeller DIN vilje skje, for dette er også min høieste vilje og hele mitt vesens dypeste ønske. Når man lar dette bibelsted tale ut, så blir det den høitideligste bekreftelse på hvor fullstendig Guds vilje og Sønnens vilje var forenet.

I døden er Kristus det guddommelige redskap hvorved synden forsones og syndens makter tilintetgjøres. I opstandelsen er Han det guddommelige redskap hvorved Gud skaper en ny menneskehet, en ny rase.

Han er også det guddommelige redskap som konge: "Han skal være konge inntil Han får lagt alle sine fiender under sine føtter. . .Men når alt er Ham underlagt, da skal og Sønnen selv underlegge sig Ham (Faderen) som la alt under Ham, forat Gud skal bli alt i alle" (1. Kor. 15: 25-28).

Kristus er således forsoningens redskap, for å føre alt inn under den allmektige Guds hånd, forat Hans kjærlighet, hellighet og makt skal bli kjent og elsket av hele Hans skapning.

*

Skapningen er forsoningens gjenstand. Jeg sier med overlegg skapningen, ikke bare menneskeheten. Menneskene er den første del av skapningen som kommer inn i forsoningens strålende og uforgjengelige verden. De kommer også til å stå nærmest tronen. I Åpb. 5 står det om de fire og tyve eldste og de fire livsvesener at de falt ned og tilbad Lammet og sa: "Verdig er Lammet til å ta boken og åpne seglene på den, fordi du blev slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud". Men "omkring tronen og livsvesenene og de eldste", altså utenfor den indre ring av eldste, så og hørte Johannes en røst av mange engler som sa med høi røst: "Verdig er Lammet, som er slaktet, til å få makt og rikdom.."  Deres erfaring var bundet til det slaktede Lam, men ikke på en så intim måte som den første skare. De kunde ikke tale om å være "kjøpte til Gud". De kunde bare underkaste sig det slaktede Lam og hylde det. Engleverdenen vil således bli bundet til Lammet gjennem forsoningens innflytelse.

Men utenfor tronen, og utenfor den store ring av engler, i himmelen, på jorden, under jorden og på havet og alt som er i det, finnes det myriader av skapninger som også blander sine mangeartede røster inn i den store lovsang: "Ham som sitter på tronen og Lammet tilhører velsignelsen. . ."  Hele Guds skapning skal bli draget inn under innflytelsen av den guddommelige allmakts trone gjennem kraften av forsoningen i Kristus Jesus. Og alles øine og alles hjerter vil bli bundet til dette center.

Men tilbake til menneskeheten. Menigheten er ikke den hele gjenløste menneskehet. Menigheten er den første frukt, førstegrøden fra den menneskelige rase, og den del som står høiest. De er Kristi legeme, Hans universale legeme, som er bestemt til å bli likedannet med Guds Sønns billede. Men utenfor menigheten, står Israel, vistnok i en ærefull stilling, men dog ikke så høit som menigheten, Kristi egen brud. Og utenfor Israel igjen de av hedningefolkene som omvender sig til Herren i de tusen år og forøvrig alle som ikke var verdige til å være med i den første opstandelse. Men i alle tilfeller er frelsen individuell og frivillig. "Den som vil ta livets vann uforskyldt".  Men utenfor (i den evige ildsjø) er de redde og vantro og vederstyggelige.    Amen!


En annen talsmann.


Av Lyder Engh.

(Fra prekensamlingen "Kilden ved veien"- 18. søndag.)

"Og jeg vil be Faderen, og han skal gi eder en annen talsmann, for at han kan være hos eder evinnelig." Joh. I4, I6.

Det har aldri vært uttalt større ord på denne jord, enn dem som Herren talte til sin lille krets av venner denne skjebnesvangre aftenstund. Med løftet om at den tredje person i guddommen skulle komme til dem, innleder han den annen fase i den store æra av guddommens forening med mennesket.

Den første fase var da den guddommelige Sønn ble menneske og tok bolig iblant oss. Den annen fase begynte da den guddommelige Ånd tok bolig i menigheten, og den tredje fase vil  komme når disse to skriftord oppfylles: "Men når alt er ham underlagt, da skal og Sønnen selv underlegge seg ham som la alt under ham, for at Gud skal være alt i alle."  1. Kor. 15, 28.  "Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem."  Åp. 21, 3.

I Betlehem og Jerusalem har de to uanselige krybber stått hvor den andre og den tredje person i den velsignede treenighet har ikledd seg menneskelig natur. For likesom stallen og krybben var de fattige omgivelser som tok imot Guds Sønn da han kom til vår jord, så var det en liten sal i Jerusalem som ble det første sted den Hellige Ånd tok inn da han på denne særegne måten forente seg med vår slekt.

Og ennå dypere betraktet: likesom det legeme den velsignede Sønn fikk som bolig var underlagt skrøpelighetens lov, så var også samfunnet av de troende på pinsedagen et i høyeste grad svakt og ufullkomment legeme for den Hellige Ånd. Men slik åpenbares Guds nåde.

De guddommelige personer kommer ikke til fullkomne mennesker, men de kommer for å gjøre menneskene fullkomne!

Når vi betrakter frelseshistorien fra et annet synspunkt, er det vel riktig, som det ofte har vært sagt, at Det gamle testamente vesentlig åpenbarer Gud, evangeliene åpenbarer Sønnen, og Apostlenes gjerninger og brevene åpenbarer Ånden. Og dog er ikke dette den fulle sannhet, for Jesus sier at det store mål for alt det han sa og gjorde var å åpenbare Faderen og herliggjøre ham. Og selv om det er Åndens store oppgave å herliggjøre Jesus for våre hjerter, og gjøre ham stor, så ser vi at Åndens gjerning i dypeste forstand er å føre Faderens bilde fram for våre øyne. Les 1. Kor. 2, 10-13!

Vi har kanskje lov til å uttrykke det slik: Ånden leder oss til Kristus, og Kristus leder oss til Faderen.

Vi bør også erindre at det er Faderen som har gitt oss Sønnen, og Jesus sier at det er Faderen som også gir oss Ånden, gjennom Sønnen: "Men talsmannen, den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn." Joh. 14, 26.

Det verk som Jesus har lagt grunnen til ved sin død og oppstandelse, fører Ånden videre. Først i disiplenes hjerter: "Han (Ånden) skal lære eder alle ting, og minne eder om alle ting som jeg har sagt eder."  "Ennå har jeg meget å si eder; men I kan ikke bære det nå; men når han, sannhetens Ånd, kommer, skal han veilede eder til hele sannheten."  Joh. 14, 26 og 16, 12-13.  Men også Jesu verk i verden fører Ånden videre: "Når talsmannen kommer, som jeg skal sende eder fra Faderen, sannhetens Ånd, som utgår fra Faderen, han skal vitne om meg."  "Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom."  Joh. 15, 26 og 16, 8.

Ånden var lovt oss av Faderen, det sier Jesus flere ganger: "Og jeg sender over eder det som min Fader har lovt." Luk. 24, 49.  Da "bød han dem at de ikke skulle vike fra Jerusalem, men bie på det som Faderen hadde lovt, som I, sa han, har hørt om av meg." Ap.gj. 1, 4.  Men allikevel skulle både menigheten og dens Herre be Faderen om å oppfylle dette løfte. Vi bør ikke gi plass for den tanke at løftet utelukker bønnen, eller gjør den overflødig. Nei, løftet er bønnens plattform.

Vi skal nå forsøke å betrakte Åndens person i lys av noen få skriftsteder, men jeg forutskikker den bemerkning at det ikke er gitt meg tankedybde eller åndskraft til å trenge inn i denne guddommelige persons vesen. Jeg kan bare røre ved det ytterste av hans kledebon.

Skriften har sagt oss at  "Gud er Ånd",  og  "Herren er Ånden". Vi ser da lett at selv om Ånden er den tredje person i guddommen, så står han ikke derfor på et lavere trin enn de andre personer, for Ånden er, ifølge de siterte ord, Faderens og Sønnens egentlige og indre selv.  Det heter nemlig aldri, som en riktig bemerker, at Ånden er Gud, eller at Ånden er Herren, men "Gud er Ånd", og "Herren er Ånden".  D. v. s. at det er i kraft av Ånden at Gud er Gud, og Herren er Herre. Denne tanke stadfestes av dette ord: "Således vet heller ingen hva som bor i Gud, uten Guds Ånd."  1. Kor. 2, 11.

Ifølge dette indre forhold mellom Ånden og Gud, og Ånden og Sønnen, må også betingelsene for Åndens åpenbarelse blant menneskene bli anderledes enn for Sønnens vedkommende.

Sønnen kunne ikle seg et menneskelig legeme, og leve som et menneske blant mennesker. Han kunne åpenbare seg direkte i og for den sansbare verden, men det kan ikke Ånden.

Sønnen kunne ta bolig i et legeme, men Ånden kan bare ta bolig i den menneskelige natur, eller ennå riktigere uttrykt, i et vesen som svarer til hans eget, nemlig den menneskelige ånd.

Enskjønt Åndens forhold til den troende er et emne som krever en selvstendig betraktning, vil jeg i denne forbindelse henvise til to skriftsteder som understreker denne tanke. Det er Esek. 36, 27:  "Min Ånd vil jeg gi innen i eder ", og Joh. 14, 17:  "Han blir hos eder, og skal være i eder."

Til forståelse av den måte som Ånden åpenbarer seg på i den menneskelige sfære, vil det hjelpe oss å tenke på hvordan den menneskelige ånd ytrer seg i den menneskelige personlighet.

Vi legger da merke til at den menneskelige ånd fører en meget ukjent, usynlig og ufølbar tilværelse, men den er der like fullt, og er i virkeligheten den del av vår natur som gjør oss til de høye vesener vi er i forhold til andre skapninger.  Ånden i mennesket er den indre skjulte kilde som ad mange hemmelige veier fornyer og høyner vår personlighet og vårt liv.

Når vi i sjeldne tilfeller taler om den ånd et menneske har, tenker vi ikke på ordene og handlingene, eller overhodet de ytre åpenbarelser, men vi tenker på noe hemmelighetsfullt, formløst og usynlig som omgir og ledsager mennesket.

Dette må vi ha for øye når vi vil etterspore tilkjennegivelser av den Hellig Ånd i menneskers liv. Det er farlig å se de fysiske tilkjennegivelser som direkte utslag av Ånden. Det er en mellomliggende prosess mellom det rent åndelige og det fysiske, og i denne mellomliggende prosess kan også andre faktorer enn Guds Ånd spille inn. La meg si det med stor bestemthet: Den Hellige Ånds tilkjennegivelser vil alltid stå i fullkommen harmoni med Åndens egenskaper.

Det er intet sted i Skriften hvor Åndens person er så klart fremholdt som i Jesu avskjedstale i Johannes-evangeliet. Den som vil ha sikkerhet for at hans erfaringer av Ånden er ekte og guddommelige, bør prøve seg i det klare lys av disse ord.

I denne korte og flyktige betraktning av denne opphøyde person skal jeg bare ta fram tre synspunkter. Vi betrakter ham først i lys av det navn Jesus Kristus gir ham.

"Men talsmannen, den Hellige Ånd, som Faderen skal sende eder i mitt navn, han skal lære eder alle ting, og minne eder om alle ting som j eg har sagt eder."
Joh. 14, 26.

Blant bibelstuderende er det kjent at Ånden aldri kalles den Hellige Ånd i Det gamle testamente. Navnet er et uttrykk for personens egenart, og det var ikke i Guds plan å avsløre Åndens sanne vesen før i den nye husholdning, hvor Ånden skulle spille en slik avgjørende rolle. (Om Salmen 51, 13 og Es. 63, 10
- se her.)

Helligheten uttrykker Åndens egentlige vesen, den er hans navn.  Jesus bruker uttrykket "Hellige Fader" i sin yppersteprestelige bønn, men ellers pleier ikke Skriften å betegne Faderen som den Hellige Gud, eller den Hellige Sønn, men den er vel kjent med betegnelsen den Hellige Ånd.

Av dette må vi ikke utlede den blasfemiske tanke at Gud og Sønnen skulle savne noe av denne hellighet. Vi må igjen huske at Ånden er disse personers sanne indre liv og selv, samtidig som han er en selvstendig person i treenigheten. Ånden heter den Hellige Ånd fordi han nettopp er guddommens indre og egentlige liv, og fordi han framtrer i menigheten i denne egenskap og med den oppgave å virkeliggjøre hellighetens høye mål.

Den vesentlige og grunnleggende uttrykksform for Ånden i menighetens og den kristnes liv blir derfor helligheten. Men de mange måter som helligheten ytrer seg på, kan vi i denne forbindelse ikke stanse ved.

I sin avskjedstale har Herren også brukt et annet ord om Ånden, som kaster et skarpt lys over hans person. Tre ganger betegner Jesus ham for "Sannhetens Ånd".  Joh. 14, 17; 15, 26 og 16, 13.

Jeg må igjen si at det er ikke mindre sannhet i Gud eller i Sønnen. Tvert imot sier Jesus om seg selv: "Jeg er sannheten." Kanskje jeg kan si at Ånden er det guddommelige erkjennelsens organ. Likesom all dyp og virkelig erkjennelse hos mennesket ligger i dets ånd, for Skriften kaller menneskets ånd en Herrens lampe, slik er Ånden både stedet for all Guds visdom, og organet for all erkjennelse: "Ingen vet hva som bor i Gud uten Guds Ånd."

Ånden kalles også sannhetens Ånd fordi hans oppgave i menigheten er å føre den til erkjennelse av Guds kunnskap.

Hvor ofte er vi ikke blitt blendet når vi er kommet inn i Åndens lys!

Ordet "sannhet" må sees fra to sider.
Sannheten står først i motsetning til løgnen. Når Ånden får makt over et menneske, blir mennesket sant. All begynnende erfaring av Ånden fører med seg en dyp erkjennelse av begåtte synder, og en sønderknusende følelse av personlig uverdighet. Det heter at Ånden  er sannheten. Han ikke bare forkynner sannheten, men han er den på en slik måte at overalt hvor Ånden viser seg, faller det menneskelige i støvet.

I den første tid i Jerusalem var Åndens nærvær så overveldende at han slog ned som et lyn på dem som hadde forsøkt å føre både Gud og mennesker bak lyset. (Ap.gj. 5, 1 flg.)

Vi kan altså med den største rett si at ett av de avgjørende tegn på at Ånden er i virksomhet i et menneske er at dette menneske lever i en dyp selverkjennelse.

Men ordet "sannhet" har også en annen side, og det er denne siden som er nærmest i tanken når Johannes bruker dette ord, og det gjør han ofte i sitt evangelium.

Jeg vil bare ta to eksempler. Det ene er fra Joh. 1, 17:  "For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus." Og det andre er fra Joh. 4, 23:  "Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og i sannhet; for det er sådanne tilbedere Faderen vil ha."

Det er klart at ordet "sannhet" her ikke står i motsetning til løgn eller usannhet. For loven var ikke usannhet, og alle tilbedere i den gamle pakt var ikke usanne tilbedere, eller hyklere. Men ordet "sannhet" står her i motsetning til skyggene og det uvirkelige. For loven var bare en skygge, og tilbederne i den gamle tiden tilbad i disse skygger, men når den Hellige Ånd kom, sannhetens Ånd, da skulle skyggene ombyttes med virkeligheten, og alle tilbedere skulle få en uhindret adgang til det "sanne tabernakel".

Åndens liv er således det sanne gudsliv!
Nå vil vi stanse noen øyeblikk ved det tredje ord som Herren gjør bruk av. Det er på flere måter det rikeste og skjønneste ord, og det er sårt at jeg ikke kan dvele en lengre tid ved det.

"Dersom I elsker meg, da holder i mine bud, og jeg vil be Faderen, og han skal gi eder en annen talsmann, for at han kan være hos eder evinnelig." Joh. 14, 15-16.

Man har forsøkt å tolke ordet "talsmann" ved hjelp av språkets mest talende uttrykk, men det blir allikevel noe tilbake som er uutsigelig.

Jesus hadde sagt til sine disipler at han skulle forlate dem, skjønt bare for en tid, men dette hadde allikevel fylt deres hjerter med ubeskrivelig sorg. Jesus var deres midtpunkt, deres leder, og hver eneste en av dem kjente ham som sin personlige venn. Og så skulle de miste ham!

Jesus sier: "Han skal sende eder en annen talsmann."  I løftet om den Hellige Ånd sier han at de skal få en annen i hans sted. Og han legger til at det er til gagn for dem. De skulle ikke tape noe på denne ombytning.

Jeg må da tolke dette ord slik at den Hellige Ånds komme fullt ut skulle erstatte tapet av Jesus Kristus.

Jesus Kristus er den mest elskelige og trofaste venn blant mennesker. Han er den klokeste rådgiver og den beste fører. Han er sterk som en far og øm som en mor. Men i hvilken kraft er han alt dette? Han er det i kraft av den Hellige Ånd!

Ved å motta den Hellige Ånd kommer vi i besittelse av Frelserens hjerte!

Jesus Kristus er vår talsmann hos Faderen, og den Hellige Ånd er talsmann i våre hjerter. Det er det underfulleste av alt som hittil er skjedd, at den tredje person i guddommen er kommet til oss, for å bo hos oss og bli hos oss evinnelig. Måtte vi åpne våre hjerter fullt ut for ham!

Han er Guds faderhjerte, fylt av brennende kjærlighet og hengivenhet til alle sine barn. Og vi kan bare motta ham i den elskende lydighets favn.

Gud og mann.



Av Lyder Engh.


(Fra prekensamlingen "Kilden ved veien" - 44. søndag, Oslo 1946.)


"Din trone, Gud, står fast evindelig og alltid; rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav. Du elsker rettferd og hater ugudelighet; derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje fremfor dine medbrødre."  Salm. 45, 7-8.

Kristus Jesus er Gud!
Om denne sannhet har det rast de heftigste stormer, særlig i det tredje og fjerde århundre. Navn som Arius og Athanasius legemliggjør for tanken de sterke fronter som tørnet sammen innenfor kirkens murer i disse skjebnesvangre århundrer.

Det er ingen tvil om at den første kristne menighet ofret Kristus Jesus guddommelig dyrkelse og tilbedelse. De var ikke kommet fram til dette standpunkt ved teoretiske funderinger, men ved åpenbaring og erfaring.

Maria, Jesu mor, kunne fortelle om de hemmelighetsfulle omstendigheter ved hans fødsel og om engelens ord: "Derfor skal også det hellige som fødes, kalles Guds Sønn."  Luk. 1, 35.  Peter hadde ved guddommelig åpenbaring sagt: "Du er Messias, den levende Guds Sønn".  Matt. 16, 16.  Etter oppstandelsen var all tvil forsvunnet; Maria Magdalena faller på kne og sier, "Rabbuni"  (guddommelige Mester), Joh. 20, 16, og Tomas ber om tilgivelse for sin vantro med ordene: "Min Herre og min Gud !"  Joh. 20, 28.

Jesu egne ord og hele hans liv og gjerning bekreftet på det høytideligste det som en himmelsk røst flere ganger hadde gitt til kjenne: "Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag."

Menighetens tro på at Jesus var Guds Sønn, Gud lik og selv Gud, hvilte ikke bare på personlig åpenbaring og erfaring; den hvilte også på det profetiske ord. Profetordet er prøvestenen for enhver åndelig erfaring og religiøs oppfatning.

Hvem var det som inspirerte Korahs barn til å forme disse uutgrundelige ord: "Din trone, Gud, står fast evindelig og alltid" ... og "Derfor har Gud, din Gud salvet deg?" og dermed utrope ham både til Gud og menneske?

Hvorledes kunne de i den "fagreste blant menneskenes barn" se den seirende konge og den evige Gud og samtidig se hvordan denne Gud ikler seg skapningens drakt og bøyer seg for Gud som om han selv bare var et menneske?

Hvorledes kunne David si: "Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!"  Salm. 110, 1, og hvorledes kunne Esaias gi ham navnet "Immanuel" - som betyr Gud med oss - dersom de ikke sto under en mektig innflytelse av den Hellige Ånd?

Hvis profeten Mika ikke hentyder til Guds evige Sønn, hva er så meningen med disse ord : "Av deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel, og hans utgang er fra fordums, fra evighets dager"  Mika 5, 1?

Senere ble den første menighets tro på at Kristus Jesus var evig Gud videre utdypet av visdomsfulle og tankevektige ord som apostelen Paulus fikk nåde til å uttale. Det har aldri vært uttalt tanker på denne jord som inneholder slike svimlende dyp som disse:  "Han som, da han var i Guds skikkelse, ikke aktet det for et rov å være Gud lik".  Fil. 2, 6.  De kan bare sidestilles med den aldrende Johannes' dypsindige ord: "I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud ... og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss."  Joh. 1, 1-14.

Men store stormer og rasende kamper måtte hjemsøke menighetens tro på Jesus Kristus innen denne tro fikk den tankemessige utforming som ga den kraft til å beseire de mangfoldige angrep som ble rettet mot den fra villfarende ånder både innenfor og utenfor dens murer.

Med ord som disse hugg Athanasius ned vantroens tankebygninger :

"Var Sønnen en skapning, så ville djevelens herredømme ikke være fullstendig brutt. Da var mennesket ikke befridd fra synden og dens forbannelse, fra døden og dens frykt. Da er mennesket ikke i sannhet forent med Gud eller blitt udødelig. For ingen skapning kan forene skapningen med Gud, for hvert menneske trenger en midler. Kristus hadde ikke kunnet gi livet dersom han ikke selv var livet. Var Kristus ikke Guds evige Sønn, så var ikke vår frelse sikret fra evighet og i evighet. Likesom vi er skapt av Gud, kan vi også bare bli forløst av Gud."
_  _  _

Kristus fødtes i en stall og døde på et kors, men hans rettmessige plass er på universets trone.

Hans intimeste venner var ulærde fiskere fra småbyene, som hadde mot til å være sammen med ham bare av den grunn at de ikke riktig visste hvem han var, mens englene, som kjente ham, lå tilbedende ved hans føtter.

Jeg vil ikke spille tiden med å sammenligne hans trone med denne verdens troner, for de står alle på vaklende grunn og skifter med de tider som kommer og går. De fleste av dem har bare en skygge av forsvunnen herlighet, men Kristi trone står fast.

Vi skal legge merke til karakteren ved hans trone.

Den "står fast evindelig og alltid."  I himmelen raser ingen dynastiske stormer. Guds rikes grunnlov er fra evighet og til evighet. Gud styrer sitt rike etter evige lover, og ingen utvikling reiser krav om reformasjon av hans styresett. Det er ingen indre motsetninger mellom den Høyestes beslutninger i fortiden og i nåtiden, men menneskene har vanskelig for å nå fram til en sann erkjennelse av hans suverene viljes uforanderlighet, og som regel er hans kongelige avgjørelser så vidtrekkende at mange generasjoners samlede visdom og erkjennelse ikke er nok til å forstå dem.

Hans trone er evig på grunn av dens rettferdige karakter. "Rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav."

Menneskenes troner faller i støvet, for de er ikke trygget ved rettferdighet  (Ordspr. 16, 12). "Miskunnhet og sanndruhet er en vakt om kongen, og han støtter sin trone ved miskunnhet". Ordspr. 20, 28.

Rettferdighet og miskunnhet er den himmelske trones grunnvoll!

Så vidt jeg kan se har rettferdigheten tre funksjoner.
Den er for det første styrende. Noen har sagt at rettferdighet er en forening mellom det gode og det skjønne. Det gode er det som er godt for alle. Hvis en handling er god for noen, men ikke for alle, da er den ikke rettferdig. Jeg tror dette er rettferdighetens egentlige grunnprinsipp, og etter dette styrer den evige Kongen hele sitt univers. Så langt som dette prinsipp er herskende mellom Guds skapninger, kan vi også si at rettferdigheten er styrende.

Rettferdigheten er også straffende.
Rettferdigheten straffer av sin godhet for å føre det opprørske tilbake til dets opprinnelige plass og bestemmelse. Det ville ikke være riktig av Gud å la mennesket finne noe godt skilt fra det gode.

Straffen som rettferdigheten utdeler har alltid et positivt mål: å føre den opprørske til erkjennelse, og straffen vil aldri opphøre før denne erkjennelse kommer til syne. Guds nåde har aldri gjort denne erkjennelse overflødig.

Rettferdigheten straffer også sine egne barn, og ingen kristen kan synde uten å måtte bære følgene av det. David fikk tilgivelse for sin synd, men han kunne ikke hindre de sørgelige følger av den i sin familie (2. Sam. 12, 14. 16, 22).  Når en sten er kastet i vannet, kan vi ta den opp igjen, men vi kan ikke hindre ringene i å spre seg til de fjerne kyster.

Rettferdigheten er også frelsende.
Vi må ikke tro at det er noen motsetning mellom Guds rettferdighet og Guds nåde! Vi må vokte oss for å tilskrive Guds vesen noen disharmoni.

"Du elsker rettferd!"
Det var i dypeste mening rettferdighetens sak som ble brakt i fare ved Satans opprør i himmelen og menneskets fall på jorden, og det var for å redde og opprette rettferdighetens stilling at Guds Sønn tok på seg ansvaret for menneskets frelse.

Vi vet det var av kjærlighet han søkte oss, men hadde det ikke samtidig vært rettferdig å frelse oss, ville han aldri ha gitt seg ut på det.

Han elsker rettferd, derfor elsker han også oss.
Det er ikke nødvendig å sette rettferdigheten og nåden i Guds vesen opp mot hverandre, for Guds rettferdighet er nådig, den er frelsende. Og er vi blitt fanget inn av Guds nåde, vil den føre oss tilbake til den rettferdighet hvorav den utsprang.

Rettferdigheten står ikke i motsetning til kjærligheten, for rettferdigheten er kjærligheten omsatt.

Det er nødvendig å reise disse tanker i en tid hvor menneskene er så tilbøyelige til å gjøre nåden til et dekke over urettferdighet. Nåden skal ikke "føres til inntekt" på en dårlig konto, den skal innsettes til "hersker ved rettferdighet til et evig liv". Rom. 5, 21.

Kristus har betalt rettferdighetens høyeste pris ved sitt offer, og det er rettferdighetens ytterste konsekvens.

Opp gjennom tidene har det vært ugudelige herskere som av opportunitetshensyn har tillempet en viss grad av rettferdighet overfor sine undersåtter, for derved å trygge sin makt, men selv har de hevet seg over alle hensyn. Kristus er ikke lik disse herskere. Han tillemper de samme rettferdighetskrav på seg selv som på sine lykkelige undersåtter.

"Du elsker rettferd og hater ugudelighet."
Kristus inntar ikke en likegyldig eller lunken stilling til rettferdigheten. Den engasjerer hele hans vesen. Kjærlighet og hat er så vel Guds som menneskers sterkeste reaksjoner.

"Mange elsker vel rettferdigheten, men vil ikke være dens forkjemper. Slik var ikke Kristi kjærlighet.

Mange hater urettferdigheten, ikke for dens egen skyld, men for de følger urettferdigheten kan trekke med seg. Slik hatet ikke Kristus.

For å ligne Kristus må vi elske rettferdigheten, slik som han elsket den, og hate urettferdigheten, slik som han hatet den. Å elske og hate, slik som han elsket og hatet, vil si å være fullkommen, slik som han var fullkommen. Det fullkomne i denne kjærlighet og i dette hat er moralsk fullkommenhet", (Georg Harpur).

Kristus elsker rettferdigheten og hater ugudeligheten. Han elsker den som elsker rettferdigheten og hater ugudeligheten, og han vil ikke dra seg unna den som kjemper for disse evige prinsipper i denne falleferdige tidsalder.

"Derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje fremfor dine medbrødre."

Under patriarkenes og profetenes tid, og kanskje særlig under den tid som Herren selv vandret på denne jord, så det ikke ut som kampen for det gode skulle bære noen avgjørende og varig frukt. Og da hans røst tystnet på korset og den store stillheten brøt inn, så det ut som marken skulle tilfalle rettferdighetens fiende, inntil en usynlig hånd samlet de spredte forkjempere for hans sak og sendte dem ut som ildfakler for å tenne verden i brann for sannhet og godhet.

En fiende kan yte en lang og forbitret motstand mot overmakten, og for den uinnvidde kan det se ut som deres kraft er usvekket, men den stadige utmattelsen har undergravd deres krefter, og plutselig bryter rekkene sammen som ved et trylleslag.

Da evangeliets tidsalder brøt inn med overnaturlig kraft og guddommelige tegn og under, og nådens flod strømmet utover landene med ny kraft til fortørkede slekter, var dette frukten av århundrers tunge og smertefulle arbeidsdag.

Kristus har ikke arbeidet og lidt forgjeves for rettferdighetens sak. "Derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje."

I gammel tid bruktes olje-salving når en person skulle innsettes i et meget viktig embete, enten som konge eller prest. Oljens verdifulle egenskaper skulle vel være et bilde på de særskilte nådegaver som Gud forlenet en slik person. I de fleste tilfelle var dette bare en tom seremoni, men når det heter at Gud salvet Kristus med "den Hellige Ånd og kraft", ble han i sannhet bærer av alle de egenskaper som gjorde ham skikket til hans høye oppgave.

I det vers vi nå betrakter ser det ut som Kristus ble gjenstand for en enestående utrustning med Åndens gaver som en belønning for sitt arbeid, sin lidelse og død på jorden.

Denne oljen kalles her "gledens olje" for å gi til kjenne at frukten av hans død på korset har brakt ham en evig salighet. Jeg tror denne salighet har sin forbindelse med det forhold som er opprettet mellom Kristus og hans folk, - en forening som har sin rot i den opphøyelse han er blitt gjenstand for hos Gud.

Ved denne nye og enestående salving med den Hellige Ånd, ble han utrustet med alle de rettigheter og gaver som han så lykkelig bruker i sin nye stilling som mellommann mellom Gud og mennesker, dvs. som yppersteprest.

Kristus er både konge og prest! Og denne maktstilling forener han med det største tjenersinn og den høyeste glede.

Kristus forener i sin person og sin stilling både makt og lykke!

En av Englands største politikere i forrige århundre, som selv hadde kravlet opp de mange trinn til maktens høyeste tinde, ga på et fremskredet tidspunkt av sitt liv uttrykk for det beklagelige forhold at makten aldri kunne nytes som en lykke. Nei, dertil ligger det for mye ærgjærrighet i den menneskelige streben etter makten og for lite tjenersinn hos dem som besitter den, og kanskje først og fremst fordi den har så altfor mange fiender.

Kristus besitter ikke sine høye rettigheter for å nyte dem selv, men for å være den kanal som overfører disse gaver til sitt elskede folk.

Dette er den høyeste mening med hans stilling som mellommann og det han også selv ivrer mest etter å få virkeliggjort i sitt forhold til sine.

Velsignet være hans hellige navn!


TILLEGG.

Illustrasjoner og belysende tanker hentet fra en rekke kjente forfattere.

" Din trone, Gud... Derfor har Gud, din Gud, salvet deg... framfor dine med brødre".  Dere arianere, se og erkjenn sannheten! Salmisten taler om oss alle som Herrens medbrødre, men dersom han var en av de ting som kommer av intet og av det skapte, da hadde han selv vært en av de som tar del deri. Men når salmisten priser ham som den evige Gud, idet han sier: "Din trone, Gud, står i all evighet", og når han har erklært at alt annet får ta del av ham, hvilken slutning skal vi vel trekke ut av dette, uten den at han er skilt fra alle skapte ting og at han er Faderens sanne ord, lys og visdom, i hvis natur alle skapte vesener har del gjennom ham, helliget i Ånden? Det sies her at han er "salvet", ikke for å bli Gud, for det var han jo før, ikke for å bli konge, for han var i besittelse av det evige kongedømmet og var Guds avbilde, nei, det er for vår skyld dette er skrevet. Israels konger ble konger når de ble salvet til dette, og de var det ikke før, slik som David, Esekias, Josias og alle de andre, men frelseren som var Gud og alltid hersket i Faderens rike og selv var den som utdelte den Hellige Ånd, sies å være salvet, ikke bare for å kunne gi oss del i gjenfødelse og opphøyelse, men for å gi oss del i Åndens iboen. For å kunne meddele oss dette - ble han salvet med Ånden.

                                                                                                                                                                                                                  Atanasius. *)

"Derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje framfor dine medbrødre."  Gud har begavet og fylt deg på en særskilt og ualminnelig måte med Åndens fylde, og ved denne er du blitt atskilt for ditt embete hvorved du overstråler og overgår alle de hellige som er dine medbrødre eller delaktige med deg i disse nådegaver. I disse ord hører vi først tale om de helliges høyhet og videre om Kristi høye stilling. Først de helliges høyhet. Denne består i at de er Kristi medbrødre. Det hebraiske ord er meget uttrykksfullt og gjengis med venner, kamerater, kompanjonger og medbrødre eller slike som i likhet med ham har fått del i Åndens salvelse. 1. Joh. 2, 27, Åp. 1, 6.  Kristus og de hellige har alt felles. Bor hellighetens Ånd i ham? Også i dem bor han. Er Kristus konge og prest? Nåvel, så er også de ved nåden, i forening med ham, konger og prester. Han har gjort oss til konger og prester for Gud og sin Fader. Dette er de helliges høyhet at de er Kristi medbrødre, medhjelpere eller følgesvenner, så at hvilken som helst nådegave vi tenker på så tilhører den ikke utelukkende Kristus, men de får dele den med ham. Han var i sannhet fylt av Ånden for deres skyld og til deres nytte. Likesom salen er full av lys, ikke for å stråle for seg selv, men for andre, så er også Kristus fylt av nåde; derfor tolker enkelte ordet:  propter consortes - for dine medbrødre, ikke  præ consortibus - over dine medbrødre, slik at Kristus likesom er et forvaringsrom hvor all nåde finnes oppbevart. Han er først og umiddelbart fylt av all godhetens kilde, men det er for de troendes regning, som kan ta av ham og hente alt fra ham etter hver og ens evne til å ta imot. Det er en stor sannhet at de helliges høyhet utelukkende ligger i deres delaktighet av Kristus. For det andre. Skjønt de hellige besitter en stor høyhet, er det dog Kristus som den tilskrives og kommer fra. Er de salvet med nådens ånd, hvor mye mer er da ikke Kristus salvet med denne ånd.

                                                                                                                                                                                                                     John Flavel. *)

Under keiser Theodosius' regjering - han var romersk keiser i slutten av det 4. århundre - gjorde arianerne, med keiserens bifall, sine alvorligste forsøk på å undergrave læren om Kristi guddom. Så hendte det at keiseren gjorde sin sønn Arcadius til medregent. Denne begivenhet fikk ham til å innse det gudsbespottelige ved arianernes tro. Det gikk slik til. Blant biskopene som kom for å lykkønske keiseren med denne begivenhet var også den berømte og aktede Amfilocus, som selv hadde lidt mye under arianernes forfølgelser. Da han hadde frambåret sin hilsen for keiseren, ville han straks gå sin vei. "Hva?" sa Theodosius, "viser du ikke min sønn noen oppmerksomhet? Vet du ikke at jeg har gjort ham delaktig i tronen?"  Den gode, gamle biskop vendte seg da til Arcadius, som var seksten år gammel, la sin hånd på hans hode og sa: "Herren velsigne deg, min sønn!" og vendte seg straks for å gå. Heller ikke dette tilfredsstilte keiseren. "Hva?" sa han, "er dette all den ære du viser en prins som jeg har gjort lik med meg selv i høyhet?" Ved disse ord gikk biskopen fram til keiseren, så ham like inn i ansiktet og sa: "Herre, du tar det så ille opp at jeg unnlater å gi din sønn den samme ære som deg? Hva må da ikke den evige Gud tenke om deg, som har tillatt at hans evige sønn blir berøvet sin guddommelighet i hver del av ditt rike?"  Dette var som et sverd i keiserens hjerte. Han forsto at irettesettelsen var rettferdig og lot for framtiden være å støtte noe som ikke ga "Fredens fyrste" hans guddommelige ære.

Israel blogg
Israel Blogg

Himmelske blog
Himmelske blog

Undervisningsblog
Undervisningsblog

The Heavenly blog (engelsk)
The heavenly blog engelsk

Kontonummer i DNB:
0535 06 05845


Søk i vårt nettsted med Google


Oversett denne siden med Google-translate

 

Copyright © 2009-2017 Smyrna Oslo. Ansvarlig redaktør: Jan Kåre Christensen.
Laget av Webmaster Bjerke