Forsiden - Undervisningsblogg - Israel Blogg - Taler/undervisning - Artikler - Bibelkommentarer - Videoundervisning - Bøker & Linker - Om oss/Kontakt oss
· Smyrna Oslo forut for sin tid!
· Visjonen og hensikten med og for Smyrna Oslo
· Bibelkommentarer på nett!
· Hvorfor Smyrna Oslo
· Hva nå Jan Kåre?
· Tildekkelse - Joel Barsjø
· Treenighetsdogmets utvikling
· Guds ord om ekteskap, skilsmisse og gjengifte
· Bergpreken – Menighetens grunnlov!
· Israel – Guds Øyensten
· Apostelsen Paulus' misjonsreiser
· Treenighetslæren er en matematisk umulighet, ergo gjør TL Gud til en raring og dumrian!
· Første gang jeg forsvarte meg i retten, var det ingen som kom meg til hjelp. Alle forlot meg!
· Dere har Djevelen til Far sa Jesus om de som sto ham imot og ikke anerkjente Guds ord autoritet!
· Noah og hans familie var ikke besmittet av denne Verdens Ånd og ble berget!
· Oslos politiets forsvar for den falsk apostel og lurendreier Jan Aage Torp fortsetter da i Oslo Tingrett 17. september 2015! Kristendomsforfølgelse!
· Treenighetslæren er sann heresi!
· Skriften gir et selv-vitnesbyrd at den hellige Ånd ikke har navn, noe som Jesus og Faderen har!
· Den hellige Ånd, skal vi som troende ha den i våre hjerter kun til Jesus kommer igjen eller i all evighet!?
· Treenighetslæren er kjetter og heresi lære av verste sort da de mener at dette er hva Jesus og Apostlene trodde på og forkynte!
· Jesus i sin preeksistens!
· Pastor Åge Åleskjær forkynner det som klør menneske i øret ved å si at Loven ikke har gyldighet!
· Bileam, Beors sønn.
· Erstatnings - teologen Finn Arne Lauvås en sann vranglærer!
· Guds domstol
· Skal vi tilbe eller be til Jesus
· 3. og 4. Verdenskrig vil ikke skje i Ukraina, Irak eller andre steder, men i Midt-Østen der begge angrepene vil være rettet imot Israel!
· Gjengiftetde forkynnere er et «tabu-emne» for de Norske kristne, men det er også den aller verste og farligste synden som blir allment akseptert og godtatt!
· Vår tids kanskje mest profilerte forkynner Emanuel Minos fremstår med sykdommen kreft og ber om forbønn for dette, men hva med åndslivet?
· Pastor Jan Åge Torp er en bløffmaker, uredelig og en falsk Apostel!
· Aril Edvardsen var Babylon fra a til å! Han bløffet den Norske kristenheten gjennom hele livet omtrent!
· Bibellærer og Pastor Derek Prince
· Pastorer og forkynnere som er gjengiftet som troende lever i et selvbedrag! Og de har en klar tendens til å bagatellisere sin egen synd! Men andres synder fokuserer de på til de grader.
· Pastor og Apostel Jan Åge Torp i Oslokirken og alle andre gjengiftede som kristen og fremdeles er forkynnere er vår tids Kong Ussia som ble spedalsk!.
· Jeg spurte Herren hva han syntes og mente om Visjon Norge og Jan Hanvold. Da fikk jeg et klart og enkelt svar, det var følgende: «Visjon Norge er en åndelig svinesti!».
· Pastor, gjøgler og entertainer Egil Svartdahl ønsket seg 10 moskeer i Oslo by, han har fått oppfylt sine ønsker mer enn han kunne ha ønsket!
· Evangelist Svein Nordvik nå gjengift!
· Terje Berntzen, tidligere «stor» predikant i pinsebevegelsen er skilt og nå gjengiftet! Men fremdeles forkynner Guds ord, hvor skal dette frafallet ende?
· Hillsong er og forblir en gedigen bløff!
· Evangelist Finn Arne Lauvås har stagnert som forkynner og gått tilbake på grunn av ubibelsk lære og forkynnelse!
· Er Emanuel Minos og Co. ved sine fulle fem?
· Vi sitter med Kristus i himmelen!
· Jan Hanvold en løgner og mega kjeltring!
· Hvem og hvor var Jesus før han ble menneske, i sin foruttilværelse?
· Den Norske Pinsebevegelsen er en del av den store skjøgen omtalt i Joh. Åpenb. 17-18!
· Aril Edvardsen var pr. bibelens definisjon en falsk profet!
· Hvordan kunne det gå så gærn`t?
· Jesu blod var og er 100 % rent i motsetning til vårt som er 100 % urent!
· Palestinerne har sin egen stat allerede!
· Hvordan kan én Gud samtidig være tre personer?
· 2 angrep på meg fra den falske profeten Jan Hanvold!
· Who Do You Say That He Is?
· Christianity 101: Two Adams
· The Gospel of John: Great Scott! He's Back from the Future!
· "But What About John 1:1?"
· The Book of Acts: "A Man Accredited by God"
· God's Namesake in Action
· The Book of Revelation: "King of Kings and Lord of Lords"
· Jesus Christ: Incarnated or Created?
· Modern Trends and Final Thoughts: Ecumenism, Biblical Unitarianism and Trinitarian Renewal
· An Explanation of Verses Commonly Used to Support the Trinity [The Top 100!]
· Orthodoxy, Heterodoxy, Heresy
· Divine Agents: Speaking and Acting in God's Stead
· Beyond a Reasonable Doubt: Historical Proofs of the Resurrection
· 47 Reasons Why Our Heavenly Father Has No Equals or "Co-Equals"
· 34 Reasons Why the "Holy Spirit" is Not a "Person" Separate from the One True God, the Father
· Logical Fallacies Employed in Trinitarian Theology
· Textual Corruptions Favoring the Trinitarian Position
· Do You Have to Believe in the Trinity to be Saved?
· 22 Principles of Bible Interpretation

· 1700 års villfarelse
· Tommy Hicks Vision
· David i fare - Poul Madsen
· Historiens mest privilegerte mennesker
· Ladhed (Latskap) - av Poul Madsen, København, dansk
· Den navnløse person
· Hvor mange og hvem skal vi møte i himmelen?
· Ildprofeten Elias
· You Tube-videoer rettet mot frelst ungdom
· Akta pilati et brev fra pontius pilatus.
· Tiden etter kong David
· Et knippe YouTube-videoer til oppbyggelse og tilbedelse
· Barnedåp – Antikrists dåp!
· Erstatningsteologi
· Gud har bruk for deg!
· Treenigheten
· Er du medskyldig?
· Vi har en jødisk tro
· Er Gud én
· Menigheten – Guds største tanke og hensikt!
· Sjekkpunkter for en sunn og evangelisk menighet
· Betydning av å være tildekket!
· Ildsjøen – den annen og evige død!
· Paradiset
· Hvor dro de tolv apostler?
· Sitater fra katolsk littratur
· Skriftsteder som taler for at Gud er "to-enig"!
· Skriftsteder som taler for Jesus Only læren!
· Skriftsteder for treenighetslæren!
· Erfaringen min med Norsk kristenhet
· En falsk profet
· Kristi Guddommelighet
· Tiende
· Jesus er underordnet faderen
· Ekteskapet – i lys av Guds ord!
· Den gale treenighet!
· Den nikenske trosbekjennelse
· Den okkulte treenighetlæren
· Konsekvensen ved Kong Davids synd!
· Humanismens falske evangelium
· Forskjellige kristne sekter
· Jan Hanvold, en falsk profet
· Et evig helvete
· Kristus i dere – håpet om herlighet!
· Be og lovsyng som Paulus
· Tjenesten min
· How to be led by the holy spirit
· Treenighetslæren vs Bibelens ene sanne Gud
· Er helvete og den evig brennende ild en realitet?
· Oppgjeret si time, men Herrens tenarar kan gleda seg.
· Skapelse eller evolusjon?
· Bønnen
· Gap-teorien!
· Er Jesus evig Far eller er det feil oversettelse og forståelse?
· Kjenne og vite om Satan og hans strategi og virkemåte!
· Hvordan bli ledet av den Hellige Ånd!
· Arius og arianismen!
· Verdens største selvmotsigelse og kanskje løgn
· Hvordan ble treenighetslaeren utformet
· Menigheten - utvalgt i Kristus og elsket av ham!
· Den Hellige Ånd er ingen egen person!
· Munnens bekjennelse
· Hvordan få en så ypperlig ånd som profeten Daniel?
· Gud er «to enig»!
· Lammets vei
· Kristi etterfølgelse
· Hva innbefatter evig fortapelse
· Kong Davids synd
· Fokus på nådeforkynnelse
· Døde Gud på korset? Hvem døde på Golgata?
· Alt med Gud er storartet
· Mange falske profeter er allerede stått frem!
· Gjør alt det du selv kan og Gud vil gjøre resten!
· Skal vi holde sabbaten som evangeliske troende?
· Abraham begynte og fullførte kallet og tjenesten!
· Ordet var en Gud eller av guddommsart!
· Den Hellige Ånd er Guds virksomme kraft pr bibelens definisjon!
· Vi kan TRO og FORSTÅ Gud!
· En dag skal Gud fader utrydde og utslette alle onde
· Tanker om helveteslæren!
· Resyme og oppsummering rundt treenigheten!
· Du kan og bør bli en tungetaler!
· Eksegese av Fader Vår
· Hemmeligheten i å få bønnesvar
· Personalia Menigheten
· Personalia Israel!
· Personalia Dragen, Dyret, Den Falske Profet og Demonene!
· Personalia mennesket!
· Personalia på Gud Fader
· Personalia Englene
· Personalia Den Hellige Ånd
· Personalia sønnen Jesus Kristus
· Video
· De kristne i Norge er misledet i troen!
· De troende i Norge er småbarn i Kristus!
· Hva vi tror på ut i fra Guds ord
· Hva er den hellig ånd?
· Kristne i Norge sover!
· Artikkel fra Norge IDAG: Størst virksomhet over internett
· Betal prisen eller la hver
· Fanget kristne
· Den falske gudepersonen
· Hvor står Guds menighet og hvor går den?
· Bannlyst Gods!
· Rett forståelse av Guddommen!
· Den Hellige Ånd kompletter oss!
· Enhet i troen
· Når Gud vender sitt hjerte mot deg !
· Frelse - et Guds under!
· Hvordan stille seg ovenfor samfunnet?!
· Treenighetslæren - et resonnement rundt Åpb. 1:1 og 1. Kor. 15
· Lov eller nåde eller begge deler?
· Du er funnet og veiet at du er for lett!
· Bønn som ryster helvete
· Den store forsoningsdagen
· Den røde kvigen!
· Noas dager og verden idag
· Bedrageriet omkring korset
· Drepte jødene Jesus?
· Fra pionerrens galleri!
· Tildekkelse og ytre Helliggjørelse
· Vi skal lovsynge i himmelen!
· Vi skal alle stå innfor Guds domstol!
· Kong Hiskia; ikke fullkommen i kjærlighet!
· Forbered deg på bønnesvar!
· Har Satan lykkes med de kristne?
· Den eneste sanne Gud!
· Jannes og Jambres!
· Trosbevegelsen er en New Age gruppering!
· Helbredelse A.A. Allen
· Sensasjonslystne kristne!
· Treenighetslæren står for fall!
· Historien til treenigheten!
· Stadfestelse!
· Kong Jeroboam og den ulydige Profeten
· Gud er én ikke tre!
· Gud vår Far!
· Dåpen i den Herre Jesu Navn!
· Hvem er Israels Gud?
· Den Hellige Ånd - Guds og Kristi Ånd!
· »Jomfru» Maria!
· Sønnen - Jesus Kristus!
· Kristi tjeneste i fortid, nåtid og fremtid!
· Se til Jesus
· Du ekte menighet
· Forsoningen
· Verden ville ikke vite av ham
· Prekener av Smith Wigglesworth
· Prekener av C H Mackintosh.
· De kristnes selskap.
· Guds rike: nåværende eller fremtidige?
· Kristne og himmelen!
· Hjelpeløse kristne!
· Tanker om Treenigheten
· Stig Andreasson om Katolisismen!
· Unitarist!
· Et stort frafall?!
· Mitt personlige vitnesbyrd!
· Trosforkynnelse på ville veier!
· Det vidunderlige og betydningsfylle med Jesu blod!
· Veiskille?
· Når mottar vi Ånden?
· Bibeltroskap?!
· Er all tungemålstale fra Gud?
· Guds råd til frelse!
· Tildekkelse!
· Forfeilet kristendom?!
· Skilsmisse – gjengifte
· Samson på godt og ondt
· Nådegavenes bruk og hensikt
· Menigheten – jordens største under
· Løsningen på konflikten i Israel
· Korset i våre liv
· Jesus og Paulus advarer oss!
· Himmelen – en virkelighet
· Fra en debatt om trosbevegelsens lære
· Formes ved bønn
· Faste
· Er bunnen nådd?
· Det store: Kristus i oss alle!
· Arvtagerne
· Åndelige og naturlige lover
· Forundret
· Fremtidsperspektiv
· Fattig, men rik!
· Den åndelige kampen
· Skjevt?
· 40 år
· Paulus fattet nytt mot!
· Den falske treenighetslæren!
· Herren er én!
· Tro på én Gud forvandler!
· Bibelens mest misforståtte og feiltolkede skriftsted av troende?!
· Enda mer vranglære!
· Går Israel vennene Antikrist ærend?
· Er den Katolske Kirka den store skjøga ?
· Karismatiske profetier
· Den karismatiske villfarelse!
· Kraften i Jesu blod og Den Hellige Ånd!
· Den urettferdige kjenner ikke til skam!
· Linjene i Esekiel 40-48
· Gjengifte i lys av Guds ord!
· Hvordan lede en menighet?
· Katolikere og karismatikere
· Herrens kall og utvelgelse av forkynnere!
· Den herlige menigheten i Efesus!


Smyrna Oslo

Smyrna Oslo ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

+47 99 59 80 70
+47 95 12 06 60
+47 22 61 16 10

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Makkabeerbøkkene

Makkabeerbøkkene

Første Makkabeerbok

1. kap.

Aleksander den store og hans etterfølgere

1Aleksander av Makedonia, sønn av Filip, drog ut på hærferd fra Kittéer-landet, vant en knusende seier over Dareios, kongen i Persia og Media, og overtok hans kongetrone; tidligere hadde han fått herredømmet over Hellas. 2 Han førte mange kriger, inntok befestede byer og hogg ned konger overalt. 3 Han trengte fram like til jordens ender og tok hærfang fra en mengde folkeslag. Da verden var brakt til ro under ham, ble han grepet av overmot og stolthet. 4 Han samlet en meget sterk hær og hersket over land og folk og fyrster, som alle måtte betale skatt til ham.

5 Så ble Aleksander brått syk, og han skjønte at det gikk mot døden. 6 Da kalte han til seg sine høyeste offiserer, som hadde vokst opp sammen med ham, og han delte riket sitt mellom dem mens han ennå var i live. 7 Aleksander hadde vært konge i tolv år da han døde.

8 Offiserene tok nå over styret, hver i sitt område. 9 De lot seg alle krone etter hans død, likeså etterkommerne deres i mange slektledd, og de ble årsak til mye ulykke på jorden.

10 Et skudd på denne stammen var den ugudelige Antiokos Epifanes, sønn av kong Antiokos. Han hadde vært gissel i Roma før han overtok tronen i det 137. året av selevkidenes herredømme.

Hedenske skikker får innpass hos jødene

11 På den tiden trådte det fram en gruppe israelitter som ikke rettet seg etter Guds lov. De fikk mange med seg idet de sa: «La oss gå og slutte en pakt med hedningfolkene omkring oss. For helt siden vi skilte lag med dem, har ulykke på ulykke rammet oss.» 12 Folk syntes godt om forslaget, 13 og noen av dem ble så ivrige at de gikk til kongen, som gav dem tillatelse til å følge hedensk lov og rett. 14 De bygde et idrettsanlegg i Jerusalem, slik det var skikk og bruk hos hedningfolkene. 15 De lot seg også operere for å skjule sporene etter omskjærelsen og falt fra den hellige pakt. De blandet seg med hedningene og gav seg ondskapen i vold.

Antiokos i Egypt

16 Da Antiokos mente at kongedømmet hans var sikret, satte han seg fore å bli konge over Egypt, så han kunne herske over begge riker. 17 Han rykket inn i Egypt med en mektig hær, med vogner og elefanter og med en stor flåte. 18 Da det kom til kamp, led Ptolemaios, kongen i Egypt, et ydmykende nederlag og tok flukten, og det ble et stort mannefall. 19 Antiokos inntok de befestede byene i Egypt og plyndret landet.

Antiokos plyndrer templet (169 f.Kr.)

20 Da Antiokos vendte tilbake etter seieren over Egypt i året 143, marsjerte han med en mektig hær mot Israel og opp mot Jerusalem. 21 I sitt overmot gikk han inn i templet og tok med seg gullalteret og lysestaken og alt utstyret til den, 22 skuebrødsbordet, de hellige beger og kar, røkelseskarene av gull, forhenget og kronene; all gullutsmykningen på tempelfasaden flerret han også av. 23 Han tok sølvet, gullet og de kostbare karene, likeså alt han fant av skjulte skatter. 24 Så vendte han tilbake til sitt eget land med alt han hadde røvet. Han hadde voldt blodbad og talt store og skrytende ord.

25 Stor ble klagesangen overalt i Israel. 26 Folkets ledere og eldste jamret,

unge kvinner og menn syknet hen,

kvinnenes skjønnhet falmet.

27 Hver brudgom stemte i en klagesang,

hver brud satt sørgende i sitt kammer.

28 Jorden skalv for dem som bodde i landet,

og hele Jakobs hus kledde seg i skam.

Fremmede besetter Jerusalem

29 To år senere sendte kongen en overskattefut til byene i Judea, og han kom til Jerusalem med en sterk hær. 30 Han talte til innbyggerne om fred, men var full av svik. For da de hadde fattet tiltro til ham, gikk han plutselig til angrep på byen og tilføyde den et knusende slag og drepte mange israelitter. 31 Så plyndret han byen, satte ild på den og rev ned både husene i den og murene omkring. 32 Kvinner og barn ble ført bort som fanger; buskapen slepte de også med seg.

33 Davids-byen ble bygd ut og omgitt av en høy festningsmur med solide tårn. Her fikk fiendene en borg. 34 Den ble bemannet av ugudelige og lovløse mennesker, som fikk en sikker skanse der. 35 De brakte også inn våpen og forsyninger, og byttet fra Jerusalem samlet de sammen og lagret der. Slik ble de en stor trussel mot byen.

36 Borgen ble et bakhold mot helligdommen,

en farlig fiende for Israel hele tiden.

37 De utøste uskyldig blod omkring helligdommen,

de vanhelliget det hellige sted.

38 For deres skyld flyktet Jerusalems innbyggere;

hun ble et bosted for fremmede

og fremmed for sitt eget avkom;

hennes barn forlot henne.

39 Hennes helligdom ble lagt øde som en ørken,

hennes fester ble vendt til sorg,

hennes sabbater til skjensel,

hennes ære til forakt.

40 Så stor som hennes herlighet hadde vært,

ble nå hennes vanære;

fra sin høyhet ble hun nedbøyd i sorg.

Ett rike – ett folk – én tro

41 Kong Antiokos sendte ut en forordning til hele sitt rike om at alle skulle være ett folk, 42 og at hver og en skulle oppgi sine egne seder og skikker. Alle de hedenske folkeslagene rettet seg etter kongens ord; 43 endog mange i Israel syntes godt om hans gudsdyrkelse og begynte å ofre til avgudsbildene og vanhellige sabbaten.

44 Til Jerusalem og byene i Judea lot kongen dessuten sendemenn bringe brev med påbud om at folket skulle følge skikker og forskrifter som var fremmede for landet. 45 Det ble forbudt å ofre brennoffer, slaktoffer og drikkoffer i templet; sabbater og festdager skulle vanhelliges, 46 templet og dets hellige tjenere skulle gjøres urene. 47 De skulle anlegge offeraltere, hellige lunder og avgudstempler, og ofre svinekjøtt og andre urene dyr. 48 De skulle la være å omskjære sine sønner, og de skulle gjøre seg urene med styggedommen fra alt som var vanhellig, 49 så de glemte loven og opphevet alle bud. 50 Den som ikke adlød kongens ord, skulle straffes med døden.

51 Slik var forordningene som kongen lot utstede for hele riket. Han satte oppsynsmenn over hele folket, og befalte byene i Judea å ofre, by for by. 52 Mange av folket sviktet loven. De flokket seg om disse oppsynsmennene og gjorde det som ondt var i landet. 53 Men israelittene ble drevet til å søke skjul hvor som helst de kunne finne et tilfluktssted.

Avgudsdyrkelse i Guds tempel (167 f.Kr.)

54 Den 15. kislev i året 145 ble den ødeleggende styggedom reist på brennofferalteret. I byene rundt omkring i Judea reiste de avgudsaltere, 55 og ved husdørene og på gatene ofret de røkelse. 56 Lovbøkene som de fant, rev de i stykker og brente opp. 57 Og dersom de kom over noen som hadde en paktsbok, eller som holdt seg til loven, ble han dømt til døden etter kongens forordning. 58 Slik fór de fram med makt i måned etter måned mot de israelittene som ble pågrepet i byene.

59 På den tjuefemte dagen i måneden ofret de på avgudsalteret som var oppført over brennofferalteret. 60 De kvinner som hadde latt barna sine omskjære, ble drept, slik det var påbudt, 61 og spedbarna deres ble hengt etter halsen på mødrene. Også familiene deres og de som hadde utført omskjærelsen, ble drept.

62 Likevel fikk mange i Israel kraft til å stå imot, fast bestemt på ikke å spise noe urent. 63 De foretrakk å dø fremfor å spise uren mat og å vanhellige den hellige pakt; og dø måtte de. 64 En veldig vrede kom over Israel.

2På den tiden levde det en prest som hette Mattatja. Han var sønn av Johanan, Simeons sønn, og hørte til presteslekten Jojarib. Mattatja forlot Jerusalem og slo seg ned i Mode’in. 2 Han hadde fem sønner: Johanan, med tilnavnet Gaddi, 3 Simeon, som ble kalt Tassi, 4 Juda, som ble kalt Makkabi, 5 Eleasar, som ble kalt Avaran, og Jonatan, som ble kalt Apfus.

6 Da Mattatja så de gudsbespottelige ting som skjedde i Judea og Jerusalem, 7 sa han:

«Ve meg, hvorfor ble jeg født til dette –

å skulle se at mitt folk blir knust

og den hellige by blir ødelagt?

Folket satt uvirksomme der,

mens byen ble gitt i fienders hånd

og templet i fremmedes vold.

8 Hennes tempel er blitt som en vanæret mann, 9 de herlige kar er ført bort som hærfang,

hennes småbarn er blitt drept på gatene,

hennes ungdom ved fiendesverd.

10 Finnes det et folk

som ikke har forsynt seg av hennes rike

eller sikret seg bytte fra henne?

11 Alt som prydet henne, er røvet.

Hun var fri, men er blitt trell.

12 Templet, vår skjønnhet og vår ære, er lagt øde,

hedningfolkene har vanhelliget det.

13 Hva har vi lenger å leve for?»

14 Og Mattatja og sønnene hans flerret klærne sine, tok på seg botsdrakt og sørget dypt.

Motstand i Mode’in

15 Kongens menn som skulle tvinge folket til frafall, kom også til Mode’in for å ordne med ofringene. 16 Mange israelitter gikk over til dem, men Mattatja og sønnene hans samlet seg i en gruppe for seg. 17 Da tok kongens menn til orde og sa til Mattatja: «Du er jo en leder, en aktet og mektig mann her i byen, og støttet av sønner og frender. 18 Kom nå du først fram og gjør som kongen har befalt. Alle andre folk har allerede utført kongens ordre, også mennene i Judea og de som er igjen i Jerusalem. Da skal du og sønnene dine bli regnet blant Kongens Venner; dere skal bli belønnet med sølv og gull og mange gaver.»

19 Men Mattatja svarte med høy røst: «Om så hvert eneste folkeslag i kongens rike adlyder ham og svikter sine fedres gudsdyrkelse, og alle har valgt å føye seg etter kongens bud, 20 så vil jeg og mine sønner og frender likevel leve etter den pakt som ble sluttet med våre fedre. 21 Det skal aldri skje at vi svikter loven og budene! 22 Kongens ord vil vi ikke høre på. Vi viker ikke fra vår gudsdyrkelse, verken til høyre eller venstre!»

23 Nettopp som han var ferdig med å tale, trådte en jøde fram i alles påsyn for å ofre på alteret i Mode’in, slik kongen hadde foreskrevet. 24 Da Mattatja fikk se ham, ble han brennende harm; han kom i voldsomt opprør, og fylt av rettferdig vrede stormet han fram og slo i hjel mannen der ved alteret. 25 Samtidig drepte han også kongens befalingsmann som skulle tvinge dem til å ofre, og alteret rev han ned. 26 På denne måten viste han sin brennende iver for loven, slik som Pinhas hadde gjort da han drepte Simri, sønn av Salu. 27 Deretter gikk Mattatja gjennom byen og ropte av full kraft: «Følg etter meg, hver den som brenner av iver for loven og vil holde fast på pakten.» 28 Han og sønnene hans flyktet opp i fjellene og etterlot alt de eide i byen.

Blodbadet på sabbaten

29 Mange som la vinn på rettferd og rett, drog på den tid ut i ødemarken for å slå seg ned der, 30 med barn, koner og buskap; for forfølgelsene mot dem ble stadig hardere.

31 Kongens befalingsmenn og styrkene i Jerusalem, i Davids-byen, fikk melding om at folk som hadde trosset kongens påbud, hadde dratt ned til skjulestedene i ødemarken. 32 En stor avdeling satte da etter dem. De tok dem igjen, slo leir midt imot dem og gjorde seg klar til angrep på selve sabbatsdagen. 33 «Kom fram!» ropte forfølgerne. «Kom ut og gjør det kongen har påbudt, så skal dere få leve.» 34 Men de svarte: «Vi vil ikke komme ut, og ikke gjøre det kongen har påbudt; vi vil ikke vanhellige sabbaten!» 35 Dermed stormet angriperne løs på dem. 36 De gjorde ikke noe for å forsvare seg; de kastet ikke engang stein mot dem eller sperret inngangen til skjulestedene. 37 «La oss alle møte døden uten skyld,» sa de. «Himmel og jord er vitner om at dere utrydder oss mot lov og rett.» 38 Fiendene gikk til angrep på dem enda det var sabbat, og de drepte både menn, kvinner og barn, ja, til og med buskapen. Nærmere tusen mennesker mistet livet.

39 Da Mattatja og vennene hans fikk kjennskap til dette, sørget de dypt over dem. 40 Og de sa til hverandre: «Hvis vi alle gjør som våre brødre har gjort, og ikke kjemper mot hedningfolkene for vårt liv og våre lover, vil de snart ha utryddet oss fra jorden.» 41 Den dagen gjorde de dette vedtaket: «Dersom noen går til angrep mot oss på sabbatsdagen, skal vi slåss mot ham. Vi vil ikke alle la oss drepe slik som våre brødre ble drept i skjulestedene!»

Frigjøringskampen tar form

42 På denne tiden slo en gruppe hasideere seg i lag med dem, djerve krigere av Israel, som alle var innstilt på å kjempe for loven. 43 Også alle de andre som var på flukt fra forfølgelsene, sluttet seg til dem og styrket rekkene. 44 Slik fikk de etter hvert samlet en hær. De slo syndere i sin harme og lovbrytere i sin vrede; og de som slapp unna, flyktet til hedningfolkene for å berge livet.

45 Mattatja og vennene hans drog rundt i landet, rev ned avgudsalterne, 46 og omskar med tvang alle uomskårne smågutter som de kom over innenfor Israels grenser. 47 De jaget de overmodige på flukt og hadde stor fremgang med oppgaven de hadde satt seg fore. 48 Slik vernet de loven mot angrepene fra fremmede folk og konger og lot ikke den ugudelige tyrannen få briske seg.

Mattatja dør

49 Da det led mot den tid da Mattatja skulle dø, sa han til sønnene sine:

«Nå er det overmot og undertrykkelse som rår,

en undergangstid full av fryktelig vrede.

50 Derfor, barn, vis brennende iver for loven,

sett livet inn for våre fedres pakt.

51 Kom i hu hva fedrene gjorde i sine slektledd,

så skal også dere vinne stor ære og evig ry.

52 Stod ikke Abraham fast i troen da han ble satt på prøve,

så Herren regnet ham som rettferdig?

53 Josef holdt budet i trengselstiden,

og han ble herre over Egypt.

54 Pinhas, vår far, viste brennende iver for Herren,

derfor fikk han en evig rett til prestedømmet.

55 Josva gjorde som Herren bød;

derfor ble han dommer i Israel.

56 Kaleb bar fram et vitnesbyrd i forsamlingen;

derfor fikk han arv i landet.

57 David var en from mann;

derfor fikk han som arv en kongetrone til evig tid.

58 Elia viste en brennende iver for loven;

derfor ble han tatt opp til himmelen.

59 Hananja, Asarja og Misja’el satte sin lit til Herren

og ble reddet ut av ilden.

60 Daniel var uten skyld;

derfor ble han frelst fra løvenes gap.

61 Slik kan dere tenke på slekt etter slekt:

Ingen som setter sitt håp til Herren, skal mangle styrke.

62 Vær ikke redd for en ugudelig manns ord;

for hans herlighet skal bli til møkk og mark.

63 I dag blir han opphøyd,

i morgen er han ikke å finne;

for han er blitt til jord igjen,

og det er forbi med hans planer.

64 Derfor, mine barn, vær sterke og modige; lev etter loven;

for ved det skal dere arve herlighet.

65 Her står deres bror Simeon. Jeg vet at han er en som gir kloke råd. Ham skal dere alltid høre på; han skal være som en far for dere. 66 Juda Makkabi har vært en djerv kriger helt fra ungdommen av; han skal overta som hærfører og lede krigen mot folkene. 67 Dere skal samle om dere alle som holder loven, og ta hevn for uretten mot deres folk. 68 Gi hedningene igjen for det de har gjort, og hold fast ved det som er foreskrevet i loven!»

69 Så velsignet han dem, og han gikk til sine fedre. 70 Mattatja døde i året 146. Han ble gravlagt i familiegraven i Mode’in, og hele Israel holdt en stor dødsklage over ham.

3Juda, som ble kalt Makkabi, stod nå fram som leder etter sin far. 2 Alle brødrene hans og alle farens tilhengere støttet ham. Med godt mot førte de krigen for Israel videre.

3 Han økte sitt folks ry og ære.

Han iførte seg brynje som en kjempe

og tok på seg sitt krigsutstyr.

Han satte i verk kriger

og vernet leiren med sverdet.

4 Han var som en løve i sine storverk,

lik en ungløve som brøler mot byttet.

5 Han oppsporte lovovertrederne og jaget dem,

folkets plageånder straffet han med ild.

6 Lovbryterne krøp sammen i skrekk for ham,

og ugjerningsmennene ble fylt av angst.

Han hadde fremgang i frigjøringskampen.

7 Han forbitret livet for mange konger,

men gledet Jakob med sine storverk;

til evig tid er hans minne velsignet.

8 Han trengte fram gjennom Judeas byer;

han utryddet de ugudelige av landet

og vendte vreden bort fra Israel.

9 Hans ry nådde like til jordens ende,

han samlet de forkomne hjem.

Judas første seire

10 Nå samlet Apollonios hedenske tropper og en stor hær fra Samaria for å gå til krig mot Israel. 11 Da Juda fikk rede på dette, drog han ut mot ham. Han beseiret og drepte ham. Mange fikk banesår og falt, mens resten flyktet. 12 Av byttet de tok, sikret Juda seg sverdet som hadde tilhørt Apollonios, og brukte det alltid siden når han kriget.

13 Da den syriske hærføreren Seron hørte at Juda hadde samlet en hel skare omkring seg, en flokk av trofaste og krigsvante menn, 14 sa han til seg selv: «Jeg vil skape meg et navn og vinne berømmelse i riket. Jeg vil gå til krig mot Juda og hans tilhengere, som forakter kongens befaling.» 15 Han fikk forsterkninger fra en stor hær av ugudelige menn, som drog opp med ham for å hjelpe til med å ta hevn over israelittene. 16 Han var nesten kommet til oppstigningen ved Bet-Horon da Juda drog ut mot ham med en håndfull menn. 17 Da Judas menn fikk se den kampklare hæren som kom imot dem, sa de til ham: «Hvordan skal vi som er så få, kunne slåss mot så mange? Vi har heller ikke fått mat i dag og er helt utmattet.»

18 Men Juda svarte: «Det kan snart hende at mange blir gitt i hendene på få; og for Himmelen gjør det ingen forskjell om seieren blir vunnet ved mange eller få. 19 Seier i krig avhenger ikke av størrelsen på hæren. Nei, fra Himmelen kommer styrken. 20 De går mot oss, fulle av overmot og ugudelighet, for å utrydde oss og våre koner og barn, og for å plyndre oss. 21 Men vi kjemper for våre liv og våre lover. 22 Han selv skal knuse dem for våre øyne; så vær ikke redd dem!»

23 Da han var ferdig med å tale, stormet han brått inn på fienden, og Seron og hele hæren ble knust foran ham. 24 De forfulgte dem nedover bakkene ved Bet-Horon, helt ut på slettelandet. Nærmere 800 mann av fienden falt, mens resten flyktet til Filisterlandet.

25 Etter dette tok hedningfolkene rundt om til å gripes av frykt og redsel for Juda og brødrene hans. 26 Ryktet om ham nådde helt til kongen; blant alle folk gikk det gjetord om Juda og felttogene hans.

Kongen overlater krigføringen til Lysias (165 f.Kr.)

27 Da Antiokos fikk høre om dette, ble han rasende og gav ordre om å samle alle rikets tropper, en umåtelig sterk hær. 28 Han åpnet skattkammeret, utbetalte troppene lønn for ett år og gav dem ordre om å stå klar til innsats når og hvor som helst. 29 Men da oppdaget han at det begynte å slippe opp med penger i skattkammeret. Statsinntektene var også små som følge av den splid og ulykke han hadde voldt i landet da han avskaffet de seder og skikker som hadde stått ved lag fra gammelt av. 30 Antiokos ble redd for at han skulle komme i pengenød, slik det hadde hendt mer enn én gang. Han tenkte på alle utgiftene han hadde, og på gavene som han før hadde pleid å dele ut mer rundhåndet enn noen av sine forgjengere på tronen. 31 Han var svært i villrede om hva han skulle gjøre, men besluttet så å dra til Persia for å kreve inn skatt fra provinsene og slik skaffe seg mye penger. 32 Ansvaret for riksstyret fra Eufrat til grensen mot Egypt overlot han til Lysias, en høyt ansett mann av kongelig byrd. 33 Denne skulle også ta seg av oppfostringen av kongssønnen Antiokos til han selv kom tilbake. 34 Han lot Lysias få elefantene og halvparten av stridskreftene og gav ham pålegg om alt han ville ha utført, særlig når det gjaldt innbyggerne i Judea og Jerusalem. 35 Mot dem skulle Lysias sende en hær for å knuse og tilintetgjøre Israels makt og alt som var igjen i Jerusalem, og utslette minnet om dem der på stedet. 36 Han skulle la fremmede folk bosette seg overalt i landet og utstykke jorden deres til dem.

37 Så tok kongen den andre halvparten av troppene og brøt opp fra hovedstaden Antiokia; det var i året 147. Han satte over Eufrat og drog videre gjennom de østlige provinsene.

Kongshæren rykker inn i Judea

38 Lysias valgte ut noen mektige menn blant Kongens Venner, nemlig Ptolemaios, sønn av Dorymenes, Nikanor og Gorgias. Med dem sendte han 40 000 fotfolk og 7 000 hestfolk for å gjøre en hærferd til Judea og herje landet slik kongen hadde gitt ordre om. 40 De brøt opp med hele hæren og kom og slo leir i nærheten av Emmaus i Sjefela. 41 Da ryktet om dem kom kjøpmennene i området for øre, tok de med seg rikelig med sølv og gull, og dessuten fotlenker, og kom for å kjøpe israelittene som slaver. En styrke fra Syria og fra Filisterlandet sluttet seg også til hæren.

42 Juda og brødrene hans skjønte at situasjonen var blitt svært alvorlig, nå da fiendens styrker slo leir innenfor landets grenser. De fikk også kjennskap til hvordan kongen hadde ordlagt seg da han gav ordre om å ødelegge og tilintetgjøre folket. 43 Da sa de til hverandre: «La oss reise vårt folk opp igjen av fornedrelsen. La oss kjempe for folket og helligdommen!» 44 Og alle tilhengerne deres kom sammen for å gjøre seg klar til strid og for å be og bønnfalle om miskunn og barmhjertighet.

45 Jerusalem lå øde som en ørken,

ingen av hennes barn gikk inn eller ut.

Helligdommen var nedtrampet,

og fremmede bodde i borgen;

et herberge for hedninger var byen blitt.

Fryd og glede ble borte fra Jakob,

fløyte og lyre forstummet.

Jødene gjør seg klar til strid

46 Så drog de i samlet flokk til Mispa, like nord for Jerusalem; for Israel hadde før i tiden hatt et bønnested i Mispa. 47 Den dagen fastet de og tok på seg botsdrakt, strødde aske på hodet og flerret klærne sine. 48 De åpnet lovboken for å søke veiledning – mens hedningene i en slik situasjon ville ha rådspurt avgudsbildene sine. 49 De bar også fram presteklærne, førstegrøden og tienden, og førte fram de nasireere som hadde fullført innvielsestiden. 50 Så ropte de høyt til Himmelen: «Hva skal vi gjøre med disse, og hvor skal vi føre dem hen? 51 Din helligdom ligger nedtrampet og vanhelliget, og dine prester lever i sorg og elendighet. 52 Og nå har hedningene samlet seg mot oss for å utrydde oss. 53 Du vet hva de har i sinne mot oss. Hvordan skal vi kunne stå oss mot dem om ikke du hjelper oss?» 54 Så blåste de i trompetene og ropte med høy røst.

55 Deretter utpekte Juda befalingsmenn over hæren, førere for avdelinger på tusen, hundre, femti og ti. 56 Og til dem som var i ferd med å bygge seg hus eller gifte seg eller plante en vingård eller var motløse, sa han at de skulle dra hjem igjen, slik som loven påbød. 57 Så brøt hæren opp og slo leir sør for Emmaus. 58 Juda sa: «Rust dere til strid og vis dere som djerve menn! Hold dere klar til å gå til kamp i morgen tidlig mot disse hedningene som har samlet seg for å tilintetgjøre oss og helligdommen vår. 59 Det er bedre å dø i kamp enn å stå og se på at ulykken rammer vårt folk og helligdommen. 60 Så får det gå som Himmelen vil.»

4Gorgias tok med seg 5 000 fotfolk og 1 000 utvalgte hestfolk, og denne troppestyrken brøt opp om natten 2 for å overfalle jødenes leir og slå til uten varsel. Folk fra borgen var veivisere for ham. 3 Med Juda fikk nyss om dette og rykket selv ut med sine djerve menn for å angripe kongshæren ved Emmaus, 4 mens en del av styrkene ennå var borte fra leiren. 5 Da Gorgias kom til Judas leir om natten, fant han ingen der. Han lette etter dem i høydedragene omkring. «For,» sa han, «disse jødene flykter for oss!»

6 Ved daggry kom Juda til syne på sletten. Han hadde med seg 3 000 mann, og de var ikke engang fullt utstyrt med skjold og sverd som de hadde ønsket. 7 De så at hedningenes leir var sterkt befestet med brystvern og voktet av hestfolk på alle kanter, alle sammen øvede krigere. 8 Men Juda sa til mennene sine: «La dere ikke skremme av at de er så mange, og mist ikke motet når de går til stormangrep. 9 Husk hvordan våre fedre ble frelst ved Rødehavet da farao forfulgte dem med en hær. 10 La oss nå rope til Himmelen og be om at han må vise sin velvilje mot oss og komme i hu pakten med våre fedre, så han knuser denne hæren for øynene på oss i dag. 11 Da skal alle hedningfolk skjønne at det er en som utfrir og frelser Israel.»

12 Da nå utlendingene så opp og ble vâr at de kom imot dem, 13 rykket de ut av leiren for å gå til kamp. Judas menn blåste i trompetene 14 og kastet seg inn i slaget. Hedningene ble slått og flyktet utover sletten. 15 Men de bakerste falt alle for sverdet. De forfulgte dem helt til Geser og slettene i Idumea, til Asjdod og Jamnia. Av fienden falt nærmere 3 000 mann.

16 Da Juda og hæren kom tilbake etter at de hadde forfulgt dem, 17 sa han til folket: «La dere ikke friste av byttet, for det står ennå et slag foran oss. 18 Gorgias og hæren hans er oppe i høydedragene like her i nærheten. Nå gjelder det å stå imot fiendene våre og slå dem. Siden kan dere trygt forsyne dere av byttet.»

19 Juda var ennå ikke ferdig med talen da de fikk øye på en fiendtlig avdeling som dukket opp over åskammen. 20 Disse så at de andre var slått på flukt, og at jødene holdt på å svi av leiren; røken var jo synlig, og viste klart hva som hadde skjedd. 21 De ble slått av skrekk da de ble klar over dette. Da de også så at Judas hær stod fylket til strid på sletten, 22 tok de alle flukten til Filisterlandet.

23 Så vendte Juda tilbake for å plyndre leiren. De tok en mengde gull og sølv, purpurstoffer i fiolett og rødt og mange andre kostbarheter. 24 På hjemveien sang de salmer og lot lovsangen stige opp til Himmelen: «For han er god, evig varer hans miskunn!» 25 En stor seier ble vunnet for Israel den dagen.

Seieren over Lysias ved Bet-Sur

26 De av utlendingene som hadde berget livet, kom og fortalte Lysias alt som hadde hendt. 27 Da han hørte det, ble han nedslått og motløs fordi det ikke hadde gått Israel slik som han hadde ønsket, og fordi utfallet ikke var blitt slik som kongen hadde gitt ordre om.

28 Året etter fikk Lysias derfor samlet 60 000 håndplukkede fotfolk og 5 000 hestfolk for å få en ende på krigen mot Israel. 29 De rykket inn i Idumea og slo leir ved Bet-Sur, og Juda møtte dem med 10 000 mann. 30 Da han nå så hvor sterk hæren var, bad han og sa: «Lovet være du, Israels frelser, som knuste kjempens angrep ved din tjener Davids hånd! Du gav filisterhæren i hendene på Sauls sønn Jonatan og våpensveinen hans. 31 Så gi nå denne hæren i ditt folk Israels hånd. La dem få skam av hæren og hestfolket sitt. 32 Fyll dem med skrekk, bryt deres stolthet og makt, la dem skjelve i et knusende nederlag. 33 Slå dem ned med dine venners sverd, så alle som kjenner ditt navn, kan prise deg med lovsanger.»

34 Så støtte de sammen, og Lysias mistet nærmere 5 000 mann i nærkampen som fulgte. 35 Da Lysias så hvordan hans egen hær var blitt slått på flukt, mens Judas menn var fulle av pågangsmot og fast bestemt på å leve eller å dø med ære, brøt han opp og drog til Antiokia. Der vervet han leiesoldater for å vende tilbake til Judea igjen med en mye større hær.

Templet blir renset (164 f.Kr.)

36 Men Juda og brødrene hans sa: «Nå er fiendene våre knust. La oss dra opp for å rense templet og gjeninnvie det.» 37 Så samlet hele hæren seg, og de drog opp til Sion-fjellet. 38 Der fant de templet ødelagt, alteret vanhelliget og portene oppbrent. I forgårdene vokste villnisset som i en skog eller på en ås, og siderommene var lagt i ruiner. 39 Da flerret de klærne sine og holdt en stor klage. De strødde på seg aske 40 og kastet seg ned med ansiktet mot jorden. De blåste i signaltrompetene og ropte høyt til Himmelen.

41 Derpå gav Juda noen av mennene sine ordre om å holde kampen gående mot dem som var i borgen, til han fikk renset templet. 42 Han valgte ut prester som var uten lyte og var ivrige for loven; 43 disse renset templet og bar bort de avskyelige steinene til et urent sted. 44 De rådslo om hva de skulle gjøre med brennofferalteret, som var blitt vanhelliget, 45 og fant et godt råd: De ville rive det ned for at det ikke skulle bli til skam for dem, siden hedningene hadde gjort det urent. Dermed rev de ned alteret. 46 Steinene la de i forvaring på et høvelig sted på tempelberget, til det fremstod en profet som kunne si hva de skulle gjøre med dem. 47 Så tok de utilhogne steiner, slik loven påbyr, og bygde et nytt alter etter mønster av det forrige. 48 De satte i stand templet og det innvendige av huset og vigslet forgårdene. 49 De laget nye hellige kar og satte lysestaken, røkelsesalteret og skuebrødsbordet inn i templet. 50 Så brente de røkelse på alteret og tente lampene på lysestaken slik at templet ble opplyst. 51 De la også fram skuebrød på bordet og hengte opp forhengene. Så var det fullført, alt arbeidet som de skulle utføre.

52 Tidlig om morgenen den tjuefemte dagen i den niende måneden – det vil si kislev – i året 148 kom de 53 og bar fram offer slik loven foreskriver, på det nye brennofferalteret som de hadde laget. 54 På samme årstid, ja, på nøyaktig samme dag som hedningene hadde vanhelliget det, ble det gjeninnviet med sang og spill, med harper og lyrer og cymbler. 55 Og hele folket kastet seg til jorden og lot tilbedelse og lovsang lyde mot Himmelen, til ham som hadde latt det lykkes for dem. 56 De feiret innvielsen av alteret i åtte dager. Med stor glede bar de fram brennoffer og ofret måltidsoffer og takkoffer. 57 De utsmykket tempelfasaden med kranser av gull og med små skjold. De laget nye porter, satte i stand siderommene og satte inn dører i dem. 58 Det ble en veldig jubel og glede blant folket; skammen som hedningene hadde ført over dem, var fjernet.

59 Juda og brødrene hans og hele Israels menighet bestemte at innvielsen av alteret skulle feires med jubel og glede hvert år på samme tid. Feiringen skulle vare i åtte dager fra den 25. kislev.

60 På den tiden oppførte de høye murer med sterke tårn omkring Sion-fjellet for at ikke hedningene skulle komme og trampe det ned slik som de hadde gjort tidligere. 61 Juda la en vaktstyrke der, og som et ekstra vern befestet han også Bet-Sur, så folket kunne ha en grensefestning mot Idumea.

5Da hedningfolkene rundt omkring hørte at alteret var gjenoppbygd og helligdommen satt i stand igjen som før, ble de aldeles rasende 2 og bestemte seg for å utrydde alle av Jakobs ætt som bodde blant dem. Dermed satte de i gang med mord og massedrap blant folket.

3 Juda førte krig mot Esau-sønnene i Idumea i Akrabattene, fordi de lå og innringet Israel. Han tilføyde dem et stort nederlag, underkuet dem og tok bytte fra dem.

4 Han husket også baianittenes ondskap, hvordan de lurte langs veiene og overfalt folk som kom reisende. De var blitt en snare og en felle for folket. 5 Nå stengte han dem inne i festningstårnene deres, beleiret dem og slo dem med bann. Så satte han ild på tårnene med alle som var inne i dem.

6 Siden satte han over til ammonittene. Der støtte han på en både sterk og tallrik hær, som Timoteos var hærfører for. 7 Juda utkjempet en rekke slag med dem, men til sist ble motstanden knust, og han hogg dem ned. 8 Han inntok Jaser og landsbyene der omkring og vendte deretter tilbake til Judea.

Forfulgte jøder ber om hjelp

9 Hedningfolkene i Gilead samlet seg mot de israelitter som holdt til på deres kanter, for å utrydde dem. Men de flyktet til festningen Datema. 10 Derfra sendte de dette brevet til Juda og brødrene hans:

«Hedningfolkene rundt omkring oss har samlet seg for å utrydde oss. 11 De gjør seg klar til å komme og innta denne festningen som vi har flyktet til. Det er Timoteos som har kommandoen over hæren deres. 12 Kom straks og berg oss fra dem! Mange av våre folk er falt allerede. 13 Alle våre landsmenn i Tobia-området er blitt drept, og deres kvinner og barn og gods er ført bort som bytte. Omkring tusen mann mistet livet der.»

14 Mens de ennå holdt på å lese dette brevet, kom det andre sendebud fra Galilea med klærne flerret, og de overbrakte en lignende melding: 15 «Ptolemais, Tyrus, Sidon og hele Galilea, der andre folkeslag bor, har samlet seg for å gjøre ende på oss,» fortalte de.

16 Da Juda og folket hørte dette, kalte de sammen til et stort møte for å rådslå om hva de skulle gjøre for sine landsmenn som var i nød og ble angrepet av hedningene. 17 Juda sa til sin bror Simeon: «Velg deg ut mannskap, dra av gårde og berg dine landsmenn i Galilea, så skal jeg og min bror Jonatan dra til Gilead.» 18 I Judea lot han Josef, sønn av Sakarja, og folkehøvdingen Asarja være igjen sammen med resten av hæren som vaktstyrke, 19 og han gav dem denne ordren: «Dere skal ha ledelsen over folket her; men innlat dere ikke i kamp med hedningene før vi er kommet tilbake.»

20 Simeon fikk tildelt 3 000 mann til hærferden mot Galilea, mens Juda fikk 8 000 mann mot Gilead.

Redningsaksjonene i Galilea og Gilead

21 Simeon marsjerte inn i Galilea og utkjempet mange slag med hedningfolkene. Han slo dem 22 og forfulgte dem helt til byporten i Ptolemais. Av hedningene falt det nærmere 3 000 mann, og han tok bytte fra dem. 23 Så tok han med seg jødene som bodde i Galilea og Arbatta, med koner og barn og alt de eide, og brakte dem til Judea med stor glede.

24 I mellomtiden satte Juda Makkabi og broren Jonatan over Jordan og rykket tre dagsmarsjer fram i ødemarken. 25 Der støtte de på noen nabateere, som kom dem fredelig i møte og fortalte om alt som hadde hendt med landsmennene deres i Gilead: 26 «Mange av dem blir holdt som fanger i Bosra og Beser, i Alema, Kasfor, Maked og Karnajim.» Alt dette er sterkt befestede og store byer. 27 «Men det sitter også noen i de andre byene i Gilead,» fortalte de. «Fienden gjør seg klar til å storme festningene i morgen og nedkjempe og utrydde alle jødene på én dag.»

28 Juda og hæren hans snudde da straks og tok veien gjennom ødemarken til Bosra, inntok byen, drepte alle menn med sverd, plyndret dem for alt de eide, og stakk til sist byen i brann. 29 Så brøt han opp derfra om natten og marsjerte helt til Datema-festningen. 30 Da de så seg omkring ved daggry, fikk de øye på en menneskemengde så stor at den ikke var til å telle, som holdt på å føre fram stormstiger og krigsmaskiner for å innta festningen. Angrepet var alt i gang. 31 Da Juda så at slaget var begynt, og hørte hvordan larmen fra byen steg opp mot himmelen med trompetskrall og høye skrik, 32 sa han til mennene sine: «Slåss for våre landsmenn i dag!»

33 Så rykket de fram i tre kolonner i ryggen på fiendene, mens de blåste i trompetene og ropte høyt i bønn. 34 Men da hæren til Timoteos skjønte at det var Makkabi, la de på flukt for ham, og han tilføyde dem et knusende nederlag. Nærmere 8 000 mann av fienden falt den dagen.

35 Juda bøyde nå av mot Alema, angrep byen og inntok den. Han drepte alle menn, plyndret byen og satte ild på den. 36 Derfra drog han videre og erobret Kasfor, Maked, Beser og de andre byene i Gilead.

Seieren ved Rafon

37 Etter disse hendelsene samlet Timoteos en ny hær og slo leir midt imot Rafon, på den andre siden av bekkefaret. 38 Juda sendte ut speidere til leiren, og disse meldte tilbake at alle hedningfolkene omkring dem hadde samlet seg om Timoteos til en meget stor hær. 39 De hadde også fått hjelp av arabiske leiesoldater. Nå var de gått i stilling på den andre siden av dalen, klar til å gå til angrep mot ham. Dermed drog Juda ut imot dem.

40 Da Juda og hæren hans nærmet seg bekken som gikk full av vann, sa Timoteos til hærførerne sine: «Dersom han setter over til vår side først, vil vi ikke kunne stå oss mot ham; da vil han helt sikkert få overtaket på oss. 41 Men hvis motet svikter ham og han tar oppstilling på den andre siden av elven, da skal vi sette over til hans side og vinne over ham.» 42 Da Juda kom fram til flombekken, lot han tilsynsmennene for hæren ta oppstilling på bredden og gav dem denne befaling: «La ikke en eneste mann slå seg til i leiren; alle skal gå inn i slaget!»

43 Han var den første som satte over for å gå til angrep, mens hele folket fulgte etter. Hedningene ble slått, kastet fra seg våpnene og flyktet til helligdommen i Karnajim. 44 Men jødene inntok byen og satte ild på helligdommen med alle som var der inne. Slik ble Karnajim kuet, og Juda møtte ingen motstand lenger.

Hjemferden til Sion

45 Juda samlet nå alle de israelitter som var i Gilead, både små og store, med kvinner og barn og gods. Det ble en veldig skare som skulle dra til Judea.

46 På veien kom de til Efron, en stor og sterkt befestet by. Det var ikke mulig å bøye av og gå utenom, verken til høyre eller venstre; nei, de måtte dra midt igjennom den. 47 Men innbyggerne i byen sperret veien for dem og blokkerte portene med stein. 48 Juda sendte bud til dem med fredshilsen og sa: «Vi ønsker å dra gjennom deres land for å komme til vårt eget. Ingen skal gjøre dere noe ondt; vi skal bare marsjere rett igjennom.» Men de ville ikke lukke opp for dem.

49 Da gav Juda ordre om å la rope ut i hæren at hver og en skulle slå leir der han var. 50 Så gikk de våpenføre menn i stilling og angrep byen hele den dagen og hele natten; og byen ble gitt i hans hånd. 51 Han drepte alle menn med sverd, jevnet byen med jorden og tok bytte. Deretter gikk de gjennom byen over likene.

52 De satte over Jordan til den store sletten ved Bet-Sjean. 53 Hele veien var Juda på farten for å samle opp etternølerne og sette mot i folket, helt til han kom fram til Judea. 54 De drog opp til Sion-fjellet med jubel og glede og bar fram brennoffer fordi de var kommet tilbake i god behold, uten at en eneste av dem var falt.

Josef og Asarja blir slått ved Jamnia

55 Mens Juda og Jonatan var i Gilead og broren Simeon i Galilea foran Ptolemais, 56 fikk de to hærførerne Josef, sønn av Sakarja, og Asarja høre om de andres bragder og krigføring. 57 Da sa de: «Også vi vil vinne oss et navn. La oss dra av sted og krige mot hedningfolkene rundt omkring oss!» 58 De kalte sammen mannskapet i den delen av hæren som var hos dem, og marsjerte mot Jamnia.

59 Gorgias rykket ut av byen med sine menn for å gå til strid mot dem, 60 og Josef og Asarja ble slått på flukt og forfulgt helt til grensene mot Judea. Nærmere 2 000 israelitter falt den dagen. 61 Slik led folket et stort nederlag fordi lederne ikke hadde hørt på Juda og brødrene hans, men mente at de også skulle utføre heltedåder. 62 Men disse hørte ikke til den slekten som det var blitt forunt å være redskap til Israels frelse.

Juda vinner nye seire

63 Helten Juda og brødrene hans vant stort ry i hele Israel og hos alle hedningfolk, overalt hvor deres navn ble nevnt. 64 Folk samlet seg om dem for å hylle dem.

65 Siden drog Juda og brødrene hans ut og førte krig mot Esau-sønnene i landet mot sør. Han slo Hebron og landsbyene der omkring, rev ned festningsverkene og satte ild på vakttårnene omkring den. 66 Så brøt han opp for å dra til Filisterlandet og tok veien gjennom Marisa. 67 Ved den anledningen falt noen prester i kamp, da de ville vise seg som helter og ubetenksomt drog ut til strid.

68 Juda bøyde nå av til Asjdod i Filisterlandet. Der rev han ned altrene, brente opp avgudsbildene og plyndret byene for bytte. Deretter vendte han tilbake til Judea.

Antiokos Epifanes blir syk og dør

6 Mens kong Antiokos drog gjennom de nordlige provinsene, fikk han høre at det var en by i Persia som hette Elyma’is, som var kjent for sin rikdom på sølv og gull. 2 Templet i byen rommet veldige skatter, gullskjold og brynjer og våpen som var blitt etterlatt der av makedonerkongen Aleksander, sønn av Filip. Han var hellenernes første konge. 3 Antiokos kom og forsøkte å innta byen, men han klarte det ikke, for innbyggerne hadde fått kjennskap til planen hans. 4 De reiste seg til strid mot ham og slo ham på flukt. Nedtrykt og skuffet brøt han opp og trakk seg tilbake til Babylon.

5 I Persia kom en budbærer til ham med melding om at de hærene som hadde rykket inn i Judea, var blitt drevet på flukt. 6 Lysias hadde lagt ut i spissen for en veldig hær, men var blitt slått tilbake av jødene, som hadde styrket sin stilling med våpen, utstyr og mye bytte som de hadde tatt fra hærene de hadde ødelagt. 7 Jødene hadde også revet ned den styggedommen som kongen hadde reist på alteret i Jerusalem. Helligdommen hadde de omgitt med høye murer som før, og likeså kongens by Bet-Sur.

8 Da kongen hørte disse nyhetene, ble han så forferdet og oppskaket at han måtte gå til sengs. Han ble syk av gremmelse over at det ikke hadde gått slik som han hadde planlagt. 9 Han holdt sengen i mange dager, fordi han stadig på ny ble overveldet av det svarteste tungsinn. Til sist skjønte han at det gikk mot døden. 10 Da tilkalte han alle sine Venner og sa til dem: «Jeg får ikke blund på øynene; jeg er nedbrutt i sinnet av bekymring. 11 Jeg har sagt til meg selv: Hvorfor er jeg kommet ut for denne bølgen av ulykker som nå velter over meg? Jeg var da mild og avholdt mens jeg satt med makten? 12 Men nå husker jeg det onde som jeg gjorde i Jerusalem, da jeg tok alle sølv- og gullkarene og sendte folk for å utrydde innbyggerne i Judea uten grunn. 13 Jeg skjønner at det er derfor disse ulykkene har rammet meg. Og nå ligger jeg her med sorgtungt sinn og dør i et fremmed land.»

14 Så kalte han til seg Filip, en av sine Venner, og satte ham over hele riket. 15 Han gav ham kronen, det kongelige skrud og seglringen, for at han skulle ta seg av oppdragelsen av kongens sønn Antiokos og fostre ham til kongsgjerningen. 16 Kong Antiokos døde der, i året 149.

17 Da Lysias fikk vite at kongen var død, gjorde han sønnen Antiokos, som han hadde oppdratt fra han var liten, til konge etter faren, og gav ham navnet Evpator.

Juda beleirer borgen i Jerusalem

18 De som holdt til i borgen, hindret israelittenes ferdsel i området omkring templet. De forsøkte hele tiden å skade dem og dermed gi støtte til hedningene. 19 Juda bestemte seg da for å rydde dem av veien og kalte hele folket sammen for å beleire dem. 20 Det var i året 150 de samlet seg og kringsatte borgen. De laget beleiringstårn og krigsmaskiner.

21 Noen av de beleirede slapp imidlertid ut av sperringen, og en del ugudelige israelitter slo seg sammen med dem. 22 Disse drog nå til kongen og sa: «Hvor lenge vil du vente med å gjøre det som rett er og hevne våre brødre? 23 Vi var villige til å tjene din far og følge hans forskrifter og lyde hans bud. 24 Av den grunn holder nå våre egne landsmenn borgen kringsatt og behandler oss som fremmede, ja, enda verre: De har drept dem de har truffet på av oss, og de har ranet alt vi eier og har. 25 Og det er ikke bare mot oss de har rakt ut sin hånd, men også mot hele landet omkring. 26 I denne stund ligger de i stilling mot borgen i Jerusalem for å innta den; og de har befestet både templet og Bet-Sur. 27 Dersom du ikke nå skynder deg og kommer dem i forkjøpet, vil de gjøre enda verre ting enn dette, og du vil ikke klare å stoppe dem.»

Antiokos V’s hærferd til Judea (163 f.Kr.)

28 Da kongen hørte dette, ble han harm. Han samlet alle sine Venner, hærførerne og høvedsmennene for hestfolket. 29 Det kom også leietropper fra andre land og fra Middelhavsøyene til ham. 30 Styrkene hans talte i alt 100 000 fotfolk, 20 000 hestfolk og 32 krigselefanter. 31 De drog gjennom Idumea, beleiret Bet-Sur og angrep stedet i mange dager. De laget også krigsmaskiner, men forsvarerne gjorde et utfall og satte ild på dem og kjempet tappert.

32 Juda brøt nå opp fra borgen og forflyttet seg til Bet-Sakarja, like nord for kongens leir. 33 Men i grålysningen neste morgen rykket kongen i ilmarsj ut fra leiren langs veien mot Bet-Sakarja. Der gjorde styrkene seg klare til strid, og de blåste i trompetene. 34 Rød druevin og morbærsaft ble satt fram for elefantene for å hisse dem opp til slaget. 35 Dyrene ble fordelt langs slagrekkene; ved hver elefant var det oppstilt tusen mann, rustet med ringbrynje og bronsehjelm, og dessuten fem hundre utvalgte hestfolk. 36 Disse troppene pleide alltid å holde seg ved siden av dyret, følge det hvor det enn gikk og aldri vike fra det. 37 Elefantene bar et sterkt, overdekket tretårn som var spent fast med remmer. På hver elefant var det to krigere som førte kampen der oppe fra, og dessuten den indiske elefantføreren. 38 Resten av hestfolket stilte Lysias opp på hver side av hæren, ute på flankene, for å skremme fienden samtidig som de selv var dekket av slagrekkene.

39 Da solen skinte på skjoldene av gull og bronse, glitret det bortover åsene så de lyste opp som brennende fakler.

40 En del av kongshæren spredte seg nå ut over høydedragene, andre i dalsøkkene, og de rykket fram med faste skritt og i god orden. 41 Alle som hørte larmen og våpenklirret av denne veldige skaren på marsj, skalv; for hæren var umåtelig stor og mektig.

42 Juda rykket framover med sin hær for å ta opp kampen, og det falt 600 mann av kongshæren. 43 Eleasar Avaran fikk se at en av elefantene var dekket med kongelig panser og raget over de andre dyrene, og gikk ut fra at kongen red på den. 44 Dermed ofret han livet for å redde sitt folk og vinne seg et evig navn. 45 Han løp dristig mot elefanten, midt inn i slagrekkene, og hogg ned fiender til høyre og venstre så de trakk seg tilbake på begge sider foran ham. 46 Så dukket han inn under elefanten og støtte til den nedenfra og drepte den. Dyret falt over ham da det gikk i bakken, og han døde på stedet.

47 Da Juda og hans menn så hvor sterk kongshæren var, og hvor voldsomt styrkene angrep, trakk de seg tilbake.

Kongen beleirer Sion-fjellet

48 En del av kongshæren rykket nå mot Jerusalem for å ta opp kampen igjen, og kongen slo leir i Judea og ved Sion-fjellet. 49 Han sluttet fred med dem som var i Bet-Sur. De måtte trekke seg ut av byen fordi de ikke hadde mer mat der til å holde ut en beleiring. Det var nemlig sabbatsår i landet. 50 Slik fikk kongen Bet-Sur i sin makt, og han la en vaktstyrke der for å forsvare byen.

51 Deretter beleiret han helligdommen i lengre tid. Han bygde beleiringstårn og stilte opp krigsmaskiner der, med flammekastere, katapulter, mekaniske buer og steinslynger. 52 Men også forsvarerne laget krigsmaskiner for å stå imot fiendens maskiner, og holdt kampen gående i mange dager. 53 Det var imidlertid ingen matforsyninger i lagerrommene, ettersom det var det sjuende året, og de som var blitt berget tilbake til Judea fra hedningfolkene, hadde spist opp resten av lageret. 54 Hungeren overmannet dem, og de spredte seg, hver til sitt hjemsted. Det ble bare noen få menn tilbake i templet.

Tilbud om fred og om religionsfrihet

55 Nå fikk Lysias høre at Filip, som kong Antiokos kort før sin død hadde gitt i oppdrag å fostre sønnen Antiokos til kongsgjerningen, 56 var kommet tilbake fra Persia og Media med den hæren som hadde fulgt kongen dit; og nå forsøkte han å overta regjeringsmakten. 57 Han ville da fremskynde hjemreisen og sa til kongen, hærførerne og soldatene: «Vi blir svakere for hver dag. Vi har lite mat, og stedet som vi beleirer, er sterkt befestet. Rikets saker presser også på. 58 Så la oss nå rekke disse menneskene hånden og slutte fred med dem og med hele folket. 59 La oss tillate dem å følge sine egne skikker og forskrifter som før. Det var jo fordi vi avskaffet disse skikkene og forskriftene deres, at de ble harme og gjorde alt dette.»

60 Både kongen og hærførerne syntes dette var et godt forslag. Han sendte da tilbud til jødene om å slutte fred, og de godtok det. 61 Kongen og hærførerne gav dem sin ed, og på disse vilkår trakk de beleirede seg ut av forsvarsstillingene. 62 Men da kongen kom inn på Sion-fjellet og så hvor sterkt befestet stedet var, brøt han eden som han hadde sverget, og gav ordre om at muren omkring skulle rives ned. 63 Så brøt han opp i all hast og vendte tilbake til Antiokia. Det viste seg at Filip hadde tatt herredømmet over byen; men kongen gikk til kamp mot ham og inntok byen med makt.

Demetrios I blir konge (162 f.Kr.)

7I året 151 slapp Demetrios, sønn av Seleukos, bort fra Roma. Han landet med en håndfull menn i en by på kysten, og lot seg utrope til konge der. 2 Da han så gjorde seg klar til å dra inn i sine fedres kongeslott, grep hæren Antiokos og Lysias for å føre dem til ham. 3 Men da Demetrios fikk melding om dette, sa han: «La dem ikke komme for mine øyne.» 4 Så tok soldatene livet av dem. Og Demetrios tok sete på kongetronen.

5 Alle lovløse og ugudelige israelitter kom nå til Demetrios. De ble ledet av Alkimos, som gjerne ville bli øversteprest. 6 De bar fram anklager mot folket for kongen og sa: «Juda og brødrene hans har slått alle dine venner i hjel, og oss har han drevet bort fra landet vårt. 7 Send derfor en mann som du har tillit til, så han kan komme og se all den ødeleggelse de har påført oss og kongens land, og straffe dem og alle hjelperne deres.»

Bakkhides og øverstepresten Alkimos herjer i Judea

8 Kongen valgte ut Bakkhides, en av Kongens Venner, som var stattholder i provinsen vest for Eufrat, en mektig mann i riket og tro mot kongen. 9 Han ble sendt av sted sammen med den ugudelige Alkimos. Kongen utnevnte Alkimos til øversteprest og påla ham å ta hevn over israelittene.

10 De brøt opp og rykket inn i Judea med en stor hær. Bakkhides sendte bud til Juda og brødrene hans for å føre dem bak lyset med tilbud om fred. 11 Men de brydde seg ikke om tilbudet, for de så at han var kommet med en stor hær. 12 Imidlertid kom en gruppe skriftlærde i samlet flokk til Alkimos og Bakkhides for å prøve å komme fram til en rettferdig løsning. 13 Hasideerne var de første blant israelittene som forsøkte å komme til en fredsordning med dem, 14 for de tenkte: «Det er en prest av Arons ætt som er kommet med troppene. Han vil ikke gjøre oss noe ondt.» 15 Alkimos talte til dem i forsonlige vendinger og forsikret med en ed: «Vi har ikke noe ondt i sinne mot dere eller deres venner.» 16 Og de festet lit til ham. Men han grep seksti mann av dem og drepte dem på en og samme dag – som det står skrevet:

17 Kjøttet av dine fromme og deres blod

har de øst ut rundt omkring Jerusalem,

og det var ingen som begravet dem.

18 Angst og redsel for dem kom over hele folket. De sa til hverandre: «Det finnes verken sannhet eller rett hos disse menneskene; de har jo brutt overenskomsten og eden som de sverget!»

19 Bakkhides brøt opp fra Jerusalem og slo leir i Bet-Zajit. Han sendte ut folk og lot gripe mange av overløperne og også noen av folket. De ble slått i hjel og kastet i en stor brønn. 20 Deretter gav Bakkhides provinsen over til Alkimos, lot en hæravdeling bli igjen for å støtte ham og drog selv tilbake til kongen.

21 Alkimos kjempet energisk for sitt øversteprestembete, 22 og alle som prøvde å skape uro i folket, sluttet seg til ham. De sikret seg makten over Judea og voldte stor ulykke i Israel. 23 Da Juda så alt det onde som Alkimos og tilhengerne hans gjorde blant israelittene, verre enn selv hedningene hadde gjort, 24 drog han ut til alle bygdene rundt om i Judea, tok hevn over overløperne og hindret dem i å ferdes ute på landet.

25 Men da Alkimos så hvor sterke Juda og hans tilhengere var blitt, og skjønte at han ikke kunne stå seg mot dem, vendte han tilbake til kongen og kom der med grove anklager mot dem.

Nikanor i Jerusalem

26 Da sendte kongen Nikanor, en av sine mest ansette hærførere og en bitter fiende av Israel, og gav ham ordre om å utrydde folket. 27 Nikanor kom til Jerusalem med en stor hær, og han sendte bud til Juda og brødrene hans med dette svikefulle fredstilbudet: 28 «La det ikke være strid mellom meg og dere. Jeg vil komme med noen få mann for å møte dere i fred, ansikt til ansikt.» 29 Så begav han seg til Juda, og de hilste forsonlig på hverandre. Men fiendene stod ferdige til å bortføre Juda. 30 Imidlertid kom det Juda for øre at Nikanor var kommet til ham med svik i sinne. Han ble da skremt og ville ikke møte ham mer. 31 Da nå Nikanor skjønte at planen hans var røpet, rykket han ut for å møte Juda i strid ved Kafar-Salama. 32 Der falt det omkring fem hundre mann på Nikanors side, og resten flyktet til Davids-byen.

33 Etter disse hendelsene gikk Nikanor opp på Sionfjellet, og noen av prestene fra templet og noen av folkets eldste kom ut for å møte ham med fredshilsen og vise ham brennofferet som nettopp ble ofret for kongen. 34 Men han hånte dem og lo dem ut, førte urenhet over dem og talte hovmodig. 35 Ja, han sverget i sinne og sa: «Om ikke Juda og hans hær blir utlevert til meg nå med det samme, skal jeg svi av dette huset når jeg kommer uskadd tilbake!» Og han gikk sin vei i fullt raseri. 36 Men prestene gikk inn og stilte seg foran alteret og tempelhallen. De gråt og sa: 37 «Du har valgt deg ut dette huset til å bære ditt navn, for at ditt folk kan be og bønnfalle der. 38 Ta hevn over dette mennesket og hæren hans, og la dem falle for sverdet: Kom i hu deres spottord, og la dem ikke bli stående!»

Nikanors nederlag og død (161 f.Kr.)

39 Nikanor forlot nå Jerusalem og slo leir i Bet-Horon, hvor en hær fra Syria sluttet seg til ham. 40 Men Juda slo leir i Adasa med 3 000 mann.

Juda bad til Herren og sa: 41 «Den gang assyrerkongens menn spottet, gikk din engel ut og slo i hjel 185 000 av dem. 42 Knus på samme måte denne hæren foran oss i dag, så de andre kan forstå at Nikanor har forbannet din helligdom. Døm ham etter hans ondskap!»

43 Det kom til slag mellom hærene på den trettende dagen i måneden adar. Nikanors hær ble knust. Selv var han den første som falt i kampen. 44 Men da hæren hans så at Nikanor var falt, kastet de våpnene og flyktet. 45 Jødene forfulgte dem helt til Geser, en dagsreise fra Adasa, og blåste i signaltrompetene bak dem. 46 Dermed strømmet folk ut fra alle de nærmeste landsbyene i Judea, trengte inn på dem fra alle sider og presset dem tilbake mot forfølgerne. De falt alle for sverd; ikke en eneste slapp unna.

47 Jødene plyndret dem og tok med seg hærfanget. De hogg hodet av Nikanor, likeså den høyre hånden som han så overmodig hadde rakt ut, brakte begge deler til Jerusalem og hengte dem opp ved byen. 48 Gleden var stor blant folket, og dagen ble feiret som en stor gledesdag. 49 De bestemte at denne dagen skulle feires hvert år den 13. adar. 50 Siden hadde Judea fred en kort tid.

Romernes storhet

8Juda hadde hørt om romernes ry: De var kjent for sin militære styrke og for den velvilje de viste alle som sluttet seg til dem. De knyttet vennskap med dem som vendte seg til dem, 2 og hadde stor makt. Folk fortalte om krigene deres og om bragdene de hadde utført blant gallerne, som de hadde lagt under seg og gjort skattskyldige. 3 Han hørte om alt de hadde utrettet i Spania da de skaffet seg makten over sølv- og gullgruvene der, 4 og om hvordan de ved sin planlegging og utholdenhet hadde lagt hele området under seg, enda så langt borte det lå fra deres eget land. Likedan hadde det gått med de konger som var kommet fra de fjerneste strøk av jorden for å angripe dem. De var blitt knust og hadde lidd et veldig nederlag, og de som overlevde, måtte betale dem skatt hvert år. 5 Filip og Persevs, kittéernes konge, og de andre som hadde reist seg mot dem, var blitt knust på slagmarken og kom under deres herredømme. 6 De hadde også slått Antiokos den store, konge i Asia, som hadde gått til strid mot dem med 120 elefanter, med hestfolk, vogner og en meget stor hær. 7 De tok kongen til fange og tvang ham og hans etterfølgere til å betale en stor årlig skatt, stille gisler og avstå en del av riket, 8 både India, Media og Lydia og andre av de fineste provinsene. Disse tok romerne fra ham og gav til kong Evmenes.

9 Videre ble det fortalt hvordan hellenerne hadde lagt planer om å komme og ødelegge dem. 10 Romerne fikk kjennskap til saken, og sendte mot dem en eneste hærfører som tok opp kampen. Mange av hellenerne fikk banesår og falt, og kvinnene og barna ble tatt til fange. Romerne plyndret dem og la landet under seg, rev ned festningene deres og gjorde dem til slaver, og det har de vært til denne dag.

11 Romerne hadde også ødelagt og underkuet de andre kongerikene og øyene, alle som noen gang hadde satt seg opp mot dem. 12 Men med sine venner og dem som søkte beskyttelse hos dem, pleide de et nært vennskap. De hadde beseiret konger både fjernt og nær, og alle som hørte om deres ry, fryktet dem. 13 Hvis det var en de ville hjelpe til å bli konge, gjorde de ham til konge, og var det en de ønsket avsatt, avsatte de ham. De var blitt meget mektige.

14 Og på tross av alt dette hadde ingen av dem satt på seg kongekrone eller kledd seg i purpur for å gjøre seg til av det. 15 Men de hadde opprettet en rådsforsamling, og der kom 320 senatorer sammen hver dag for å drøfte spørsmål som angikk folket og dets velferd. 16 Hvert år overlot de til én mann å stå i spissen for dem og ha styringsmakten over hele landet. Alle adlød denne ene; det fantes ikke misunnelse eller sjalusi blant dem.

Overenskomsten med Roma

17 Juda utpekte nå Evpolemos, sønn av Johanan, Akkos’ sønn, og Jason, sønn av Eleasar, og sendte dem til Roma for å slutte vennskap og forbund med romerne, 18 slik at de kunne befri dem fra åket. For det var tydelig at hellenerriket var i ferd med å legge Israel i trelldom. 19 Disse to reiste til Roma, og det var en meget lang reise. Da de trådte fram for senatet, tok de til orde og sa: 20 «Juda, også kalt Makkabi, hans brødre og det jødiske folk har sendt oss til dere for å slutte forbund og fred med dere, og for å bli opptatt blant deres forbundsfeller og venner.»

21 Romerne syntes godt om forslaget. 22 Det følgende er en avskrift av brevet som de skrev på bronsetavler og sendte til Jerusalem for at jødene skulle oppbevare det som et historisk vitnesbyrd om fred og forbund:

23 «Måtte det for all tid være fred mellom romerne og det jødiske folk på sjø og land! Måtte sverd og fiende være langt borte fra dem! 24 Men dersom det bryter ut krig, først mot Roma eller mot noen av deres forbundsfeller i noen del av riket, 25 skal det jødiske folk helhjertet støtte dem i krigen, alt etter som omstendighetene krever det. 26 De skal ikke gi eller skaffe romernes fiender korn, våpen, penger eller skip. Dette har Roma gjort vedtak om. De skal holde sine forpliktelser, uten vederlag.

27 På samme måte: Dersom det bryter ut krig mot det jødiske folk først, skal romerne villig støtte dem i krigen, alt etter som omstendighetene krever det. 28 Til fiendene og deres forbundsfeller skal det ikke bli gitt korn, våpen, penger eller skip. Dette har Roma gjort vedtak om. De skal holde sine forpliktelser, uten svik.

29 På disse vilkår har romerne inngått en overenskomst med det jødiske folk. 30 Men dersom begge parter skulle bli enige om å tilføye eller oppheve noe i bestemmelsene, kan de gjøre dette slik de måtte ønske. Enhver slik tilføyelse eller opphevelse skal ha full gyldighet.

31 Når det ellers gjelder ugjerningene som kong Demetrios har begått mot jødene, har vi skrevet følgende til ham: «Hvorfor har du lagt ditt tunge åk på våre venner og forbundsfeller jødene? 32 Hvis de igjen kommer og klager over deg, skal vi hjelpe dem til sin rett og føre krig mot deg både på sjø og på land.»

Ny innmarsj i Judea

9Da Demetrios hørte at Nikanor og hans styrker var falt på slagmarken, sendte han Bakkhides og Alkimos for annen gang til Judea sammen med høyre fløy av hæren. 2 De rykket fram langs veien til Gilgal, beleiret Mesalot ved Arbela, inntok byen og drepte mange mennesker.

3 I den første måneden i året 152 slo de leir imot Jerusalem. 4 Derfra rykket de ut til Beret med 20 000 fotfolk og 2 000 hestfolk. 5 Juda hadde slått leir i Elasa med 3 000 utvalgte menn. 6 Da de så hvor tallrike fiendens styrker var, ble de grepet av redsel, og mange rømte fra leiren, så det til slutt ikke var mer enn 800 mann igjen. 7 Da Juda så at hæren hans gikk i oppløsning, mens slaget kunne bryte ut når som helst, ble han svært nedslått, for han hadde ikke tid til å samle dem igjen. 8 Med fortvilelsens mot sa han til dem som var igjen: «Kom! La oss rykke fram mot fiendene; kanskje vi fremdeles kan by dem en skikkelig kamp.» 9 Men de forsøkte å få ham fra det. «Det er helt umulig,» sa de. «Nei, la oss berge livet nå, og så komme tilbake igjen sammen med våre frender og ta opp kampen mot dem; nå er vi for få.» 10 Men Juda svarte: «Det skal aldri skje at jeg flykter fra dem. Er vår tid kommet, så la oss dø som menn for våre frender og ikke etterlate noen flekk på vår ære.»

Juda Makkabi faller

11 Fiendehæren rykket nå ut av leiren og fylket seg til strid mot dem. Hestfolket var delt i to avdelinger; slyngekasterne og bueskytterne marsjerte foran hovedstyrken, med alle de djerveste krigerne i forreste linje. 12 Bakkhides selv befant seg på høyre fløy. I sluttet orden og flankert av de to avdelingene begynte så hæren å rykke fram mens de blåste i trompetene. Også Judas menn blåste i trompetene. 13 Jorden ristet av bulderet fra hærene, og slaget raste fra morgen til kveld.

14 Juda så at Bakkhides og hovedstyrken av hæren befant seg på høyre fløy. Alle de modigste mennene gikk da sammen med ham, 15 og de slo tilbake syrernes høyrefløy og forfulgte dem helt til Azotos-fjellet.

16 Da de på venstre fløy så at høyrefløyen var slått tilbake, snudde de og fulgte etter i hælene på Juda og hans menn for å angripe dem bakfra. 17 Striden ble hard; mange på begge sider fikk banesår og falt. 18 Juda falt også, og resten flyktet.

19 Jonatan og Simeon tok sin bror Juda og gravla ham i hans fedres grav i Mode’in, 20 og de gråt over ham. Hele Israel holdt en stor dødsklage over ham. De sørget i mange dager og sa:

21 «Å, at krigeren er falt,

Israels redningsmann!»

22 Det som ellers er å fortelle om Juda, om krigene han kjempet, om bragdene han utførte, og om hans storhet, det er ikke skrevet opp; for det var svært mye.

Jonatan overtar ledelsen

23 Etter at Juda var død, dukket lovbryterne opp igjen på alle kanter i Israel, og alle ugjerningsmenn løftet hodet. 24 På den tiden ble det en voldsom hungersnød, og folk og land gikk over til de gudløse. 25 Bakkhides utpekte disse ugudelige menn til å stå for styret i landet. 26 De ettersøkte og oppsporte Judas venner og førte dem til Bakkhides, som straffet dem og fór ille med dem. 27 Det ble en trengselstid i Israel så stor som det aldri hadde vært fra den dag da det ikke lenger fremstod noen profeter blant dem.

28 Da kom alle Judas venner sammen, og de sa til Jonatan: 29 «Siden din bror Juda døde, har vi ikke hatt noen som ham til å lede motstanden mot fiendene, mot Bakkhides og dem av vårt eget folk som hater oss. 30 Nå har vi derfor i dag valgt deg til å ta over etter ham som vår hersker og høvding for å føre vår krig.» 31 Fra den stund overtok Jonatan ledelsen istedenfor sin bror Juda.

32 Da Bakkhides fikk vite dette, forsøkte han å drepe ham. 33 Men Jonatan, broren Simeon og alle tilhengerne hans fikk greie på det og flyktet til Tekoa-ødemarken, hvor de slo leir ved Asfar-dammen. 34 [Dette fikk Bakkhides vite på sabbatsdagen og drog med hele hæren over til den andre siden av Jordan.]

Hevn for overfallet på Johanan

35 Jonatan sendte sin bror Johanan av sted i spissen for baktroppen for å be sine venner nabateerne om å få oppbevare alt godset sitt hos dem. 36 Men jambrittene drog ut fra Medeba og overfalt Johanan, grep ham og forsvant med alt det han hadde med seg.

37 En tid senere fikk Jonatan og broren Simeon melding om at jambrittene nettopp feiret et stort bryllup og skulle føre bruden, datteren til en av de fornemste kanaaneiske stormenn, fra Nadabat med stort følge. 38 Med drapet på sin bror Johanan i friskt minne rykket de ut og gjemte seg i ly av fjellet. 39 Da de løftet blikket, fikk de se et larmende tog med stor oppakning. Det var brudgommen med sine venner og frender som drog ut for å møte brudefølget, med pauker og spillemenn og mange våpen. 40 Da kastet Jonatan og hans menn seg over dem fra bakholdet og tok til å hogge dem ned. Mange fikk banesår og falt, mens resten flyktet til fjells. Alt det de hadde med seg, tok de som bytte. 41 Slik ble bryllupsfesten forvandlet til sorg og spillemannstonene til klagesang.

42 Etter at de hadde hevnet sin brors blod, drog de tilbake og kom til myrlendet ved Jordan.

Slaget ved Jordan

43 Dette fikk Bakkhides høre, og han kom på sabbaten til breddene av Jordan med en stor hær. 44 Da sa Jonatan til sine menn: «La oss nå stå opp og kjempe for vårt liv. For stillingen i dag er farligere enn noen gang før. 45 Her truer jo kampen både foran oss og bak oss; på begge sider har vi Jordan-elven og i tillegg myr og kratt; det er ingen mulighet til å slippe unna. 46 Rop derfor til Himmelen om frelse fra våre fienders vold.» 47 Så brøt slaget løs. Jonatan løftet hånden for å felle Bakkhides, men han kastet seg til side og trakk seg tilbake. 48 Jonatan og mennene hans hoppet ut i Jordan og svømte over til den andre siden. Men fienden satte ikke etter dem over elven. 49 Det falt bortimot tusen mann på Bakkhides’ side den dagen.

50 Da Bakkhides var vendt tilbake til Jerusalem igjen, gikk han i gang med å befeste en rekke byer i Judea med høye murer, porter og bommer: Festningen i Jeriko, Emmaus, Bet-Horon, Betel, Timnat Piraton og Tappuah. 51 Han la en vaktstyrke i hver av dem for stadig å plage Israel. 52 Videre befestet han byen Bet-Sur, Geser og borgen i Jerusalem og la tropper og proviantlagre der. 53 Han tok sønnene til landets ledende menn som gisler og satte dem under bevoktning i borgen i Jerusalem.

Alkimos dør (159 f.Kr.)

54 I den andre måneden i året 153 gav Alkimos ordre om å rive ned muren omkring den indre forgård i templet. Han ville rive ned det profetene hadde bygd opp. Men akkurat da Alkimos tok fatt på rivingen, 55 fikk han slag, og dette satte en stopper for virksomheten hans. Han mistet taleevnen og ble så totalt lammet at han ikke kunne si et ord mer og heller ikke ordne opp med sin eiendom. 56 Alkimos døde etter kort tid under store lidelser. 57 Da Bakkhides så at Alkimos var død, vendte han tilbake til kongen. Siden hadde Judea fred i to år.

Bakkhides blir slått og slutter fred

58 Da kom alle lovbryterne sammen til rådslagning og sa: «Her lever Jonatan og tilhengerne hans i ro og aner fred og ingen fare. La oss nå hente Bakkhides hit, så kan han ta dem alle på én natt.» 59 De drog da av sted og rådslo med Bakkhides. 60 Han rykket ut med en stor hær, samtidig som han i hemmlighet sendte brev til alle sine forbundsfeller i Judea, der han bad dem om å ta Jonatan og tilhengerne hans til fange. Men det klarte de ikke, for planen deres ble kjent. 61 Tvert om ble nærmere femti av de menn i landet som hadde stått i spissen for sammensvergelsen, pågrepet og drept. 62 Jonatan, Simeon og tilhengerne deres trakk seg deretter tilbake til Bet-Basi i ødemarken, bygde opp igjen det som var ødelagt, og forsterket festningsverkene. 63 Da Bakkhides fikk vite det, samlet han hele hærstyrken sin og kalte også inn mannskapet fra Judea. 64 Han kom og slo leir imot Bet-Basi, angrep stedet i lengre tid og oppførte også beleiringsmaskiner.

65 Jonatan lot nå broren Simeon bli igjen inne i byen mens han selv rykket ut i terrenget med noen få menn. 66 Han hogg ned Odomera og hans frender og fasironittene i teltleiren deres. Så begynte de å gjøre raske innhogg midt blant de fiendtlige styrkene. 67 Samtidig gjorde Simeon og hans menn et utfall fra byen og satte ild på beleiringsmaskinene. 68 De kjempet mot Bakkhides og slo ham. Dette gjorde ham svært nedtrykt, for hele angrepsplanen hans var blitt til intet. 69 Han ble fylt av raseri mot de lovløse menn som hadde rådet ham til å dra inn i landet, og lot mange av dem drepe. Bakkhides bestemte seg så for å dra tilbake til sitt eget land.

70 Da Jonatan fikk rede på dette, sendte han bud til Bakkhides for å slutte fred med ham og få ham til å utlevere de jødiske krigsfangene. 71 Bakkhides gikk med på dette og gjorde som Jonatan foreslo, og han avla også ed på at han aldri skulle prøve å skade ham så lenge han levde. 72 Han utleverte fangene som han tidligere hadde tatt i Judea, drog tilbake til sitt eget land og kom siden aldri mer på deres kanter.

73 Så fikk sverdet hvile i Israel. Jonatan slo seg ned i Mikmas. Han begynte å virke som dommer i folket og utryddet de ugudelige av Israel.

Jonatans stilling styrkes

10I året 160 kom Aleksander Epifanes, sønn av Antiokos IV, og inntok Ptolemais. Folket tok vel imot ham, og han lot seg utrope til konge der. 2 Da kong Demetrios fikk høre det, samlet han en meget stor hær og drog ut for å møte ham i strid.

3 Samtidig sendte Demetrios et brev i fredelige vendinger til Jonatan for å gjøre ære på ham; 4 for han sa med seg selv: «Her gjelder det å være først ute. La oss slutte fred med ham før han slår seg sammen med Aleksander mot oss. 5 For han vil huske alt det onde vi har gjort både mot ham og brødrene hans og mot folket.»

6 Demetrios gjorde Jonatan til sin forbundsfelle og gav ham rett til å samle tropper og utstyre dem med våpen. Han gav også ordre om at gislene i borgen i Jerusalem skulle utleveres til Jonatan. 7 Jonatan drog da til Jerusalem og leste opp brevet for hele folket og for dem som holdt til i borgen. 8 De ble slått av redsel da de hørte at kongen hadde gitt ham rett til å samle tropper. 9 Mannskapet i borgen utleverte gislene til Jonatan, og han gav dem tilbake til foreldrene deres.

10 Jonatan bosatte seg nå i Jerusalem og tok til å bygge opp igjen og fornye byen. 11 Han gav arbeidslederne ordre om å bruke hogne steiner til byggingen av bymurene og muren omkring Sion-fjellet, og det gjorde de.

12 De fremmede flyktet fra festningene som Bakkhides hadde bygd. 13 Hver og en forlot sin post og vendte tilbake til sitt eget land. 14 Bare i Bet-Sur ble det noen igjen av dem som hadde sviktet loven og forskriftene; for den byen tjente som tilfluktssted for dem.

Kong Aleksander gjør Jonatan til øversteprest (152 f.Kr.)

15 Kong Aleksander fikk høre om alle de løftene Demetrios hadde gitt Jonatan. Han fikk også vite om krigene som Jonatan og hans brødre hadde ført, om bragdene de hadde gjort og om trengslene de hadde utholdt. 16 Da utbrøt han: «Kan vi vel finne en eneste mann som ham? La oss gjøre ham til vår venn og forbundsfelle med det samme.» 17 Så skrev han et brev og sendte det til ham. Det hadde denne ordlyd:

18 «Kong Aleksander hilser sin bror Jonatan.

19 Vi har hørt at du er en djerv kriger og vel skikket til å være vår venn. 20 Derfor utnevner vi deg i dag til øversteprest for ditt folk og gir deg rett til å bære tittelen Kongens Venn. Vi venter at du støtter vår sak og pleier vennskap med oss.» – Samtidig sendte han ham en purpurkappe og en gullkrone.

21 Jonatan iførte seg de hellige klær i den sjuende måneden i året 160, ved løvhyttefesten. Han samlet tropper og bygde opp et stort våpenlager.

Demetrios I tilbyr jødene fordeler

22 Da Demetrios fikk høre om dette, ble han ille til mote og sa: 23 «Hvordan kan det ha seg at Aleksander har kommet oss i forkjøpet med å sikre seg jødenes vennskap og støtte? 24 Også jeg vil skrive til dem og forsøke å overtale dem med løfter om høye stillinger og gaver, så de gir sin støtte til meg.» 25 Og han sendte dem et brev med denne ordlyd:

«Kong Demetrios hilser det jødiske folk.

26 Det gleder oss å høre at dere har holdt overenskomstene og har fortsatt å stå i vennskapsforhold til oss og ikke har gått over til våre fiender. 27 Hold fast ved deres troskap mot oss også for fremtiden, så skal vi lønne dere godt for det dere gjør for oss. 28 Vi vil gi dere mange skattelettelser og andre fordeler.

29 Herved løser og fritar jeg dere og alle jøder for de vanlige skattene, for saltskatten og kransavgiftene. 30 Istedenfor å kreve inn den tredjedelen av kornavlingen og den halvparten av frukthøsten som tilkommer meg, ettergir jeg dem fra i dag av. Verken nå eller i fremtiden vil jeg gjøre krav på disse avgiftene fra Judea eller fra de tre distriktene som herved legges til Judea fra Samaria og Galilea. 31 Jerusalem med omland skal være hellig og fritatt for skatt; det gjelder både tiende og toll. 32 Jeg frasier meg også myndigheten over borgen i Jerusalem og overlater den til øverstepresten, som der kan legge de vaktmannskapene han selv måtte velge ut. 33 Hver eneste jøde som er blitt ført i fangenskap fra Judea til noen del av mitt rike, setter jeg fri uten vederlag. Alle skal innrømme dem tollfrihet, også for buskapen.

34 På alle høytider, sabbater, nymånedager og andre merkedager, tre dager før og tre dager etter en høytid, skal alle jøder som bor i mitt rike, være fritatt for å betale skatter og avgifter. 35 Ingen skal da ha rett til å foreta innkrevninger av noen art eller bry dem med noe som helst.

36 Jøder skal kunne la seg verve til kongens hær i et antall av opptil 30 000 mann, og de skal få den samme lønn som alle i kongens styrker har krav på. 37 En del av dem skal forlegges i kongens store festninger, og noen skal bli satt til betrodde stillinger i riket. Deres overordnede og hærførere skal utpekes blant deres egne, og de skal få følge sine egne lover, slik som kongen også har gitt påbud om i Judea.

38 De tre distriktene som er lagt til Judea fra Samarias landområde, skal innlemmes fullstendig i Judea, så de ikke adlyder noen annen myndighet enn øverstepresten. 39 Ptolemais med tilhørende distrikter gir jeg som gave til helligdommen i Jerusalem, til dekning av de løpende utgifter ved templet. 40 For egen del bevilger jeg årlig 15 000 sekel sølv av kongens inntekter fra steder som naturlig utpeker seg. 41 Og alt det resterende som embetsmennene hittil har unnlatt å utbetale, skal de fra nå av stille til disposisjon for virksomheten ved templet. 42 Dessuten vil vi ikke lenger gjøre krav på de 5 000 sekel sølv som det har vært vanlig å ta av tempelinntektene hvert år; for de tilhører prestene som gjør tjeneste. 43 Dersom noen søker tilflukt i templet eller på tempelområdet i Jerusalem fordi de har gjeld til kongen eller til noen annen, skal de være fri for utpantingskrav både på egen person og alt de eier i mitt rike.

44 Kostnadene med å gjenoppbygge og fornye tempelanlegget skal dekkes av kongens inntekter. 45 Også kostnadene med gjenoppbyggingen av Jerusalems murer og befestningene rundt byen skal dekkes av kongens inntekter. Det samme gjelder for byggingen av murer andre steder i Judea.»

Demetrios I’s fall

46 Da Jonatan og folket hørte disse ord, trodde de dem ikke, og de godtok heller ikke tilbudet; for de husket alt det onde Demetrios hadde gjort i Israel, og hvor hardt han hadde plaget dem. 47 De holdt seg heller til Aleksander, for det var han som opprinnelig hadde gitt støtet til dette fredstilbudet, og de fortsatte å være hans forbundsfeller så lenge han levde.

48 Kong Aleksander samlet store styrker og slo leir rett imot Demetrios. 49 Det kom til slag mellom de to kongene, og Aleksanders styrker ble slått på flukt. Demetrios tok opp forfølgelsen og vant over dem. 50 Men de fortsatte å kjempe innbitt helt til solnedgang, og det var Demetrios som falt den dagen.

Aleksanders giftermål med egypterkongens datter (150 f. Kr.)

51 Aleksander lot sendemenn overbringe følgende budskap til Ptolemaios, kongen i Egypt:

52 «Jeg har nå vendt tilbake til mitt rike og har tatt sete på mine fedres trone og overtatt styret. Jeg har knust Demetrios og har fått makten over vårt land. 53 For jeg møtte ham i slag; han og hæren hans ble knust, og vi overtok hans kongetrone.

54 La oss nå slutte vennskap med hverandre: Gi meg din datter til hustru; så blir jeg din svigersønn og vil gi både deg og henne gaver som svarer til din verdighet.»

55 Kong Ptolemaios svarte:

«Det var en lykkelig dag da du vendte tilbake til ditt land og tok sete på dine fedres kongetrone.

56 Jeg vil gjøre som du foreslår i brevet. Møt meg nå i Ptolemais, så vi kan bli kjent med hverandre, og jeg vil bli din svigerfar slik du har foreslått.»

57 Ptolemaios drog da fra Egypt med sin datter Kleopatra og kom til Ptolemais. Det var i året 162. 58 Kong Aleksander møtte ham der, og Ptolemaios gav ham sin datter Kleopatra til ekte. Han holdt bryllup for henne i Ptolemais med stor prakt, som det sømmer seg en konge.

59 Kong Aleksander skrev til Jonatan og innbød ham til å komme og møte ham. 60 Jonatan drog da til Ptolemais med pomp og prakt og møtte de to kongene der. Han gav dem sølv og gull og hadde også med seg mange gaver til deres Venner. Han vant deres velvilje.

61 Samtidig var det noen svikefulle og gudløse israelitter som sammensverget seg mot Jonatan for å føre klagemål mot ham. Men kongen tok ikke hensyn til dem. 62 Han gav ordre om å skifte Jonatans egne klær med en purpurkappe, og dette ble gjort. 63 Kongen lot ham også sitte ved sin side, og han sa til sine fremste tjenestemenn: «Gå med ham til sentrum av byen og rop ut at ingen må føre klagemål mot ham i noen sak, og ingen må lage vanskeligheter for ham av noen som helst grunn.» 64 Da de som drev og anklaget Jonatan, så hvilken ære som ble vist ham, hørte kunngjøringen som ble ropt ut, og så at han var kledd i purpur, flyktet de alle sammen.

65 Kongen viste ham enda større heder ved å skrive ham inn blant Kongens Venner av første klasse, og utnevne ham til øverstkommanderende og stattholder i distriktet. 66 Så vendte Jonatan tilbake til Jerusalem, glad og vel tilfreds.

Demetrios II gjør krav på tronen

67 I året 165 kom Demetrios, sønn av Demetrios I, fra Kreta til sine fedres land. 68 Da kong Aleksander hørte det, ble han svært ille til mote og vendte tilbake til Antiokia.

69 Demetrios lot Apollonios, stattholderen i Køle-Syria, beholde sitt embete. Apollonios samlet en stor hær og slo leir ved Jamnia. Så sendte han bud til øverstepresten Jonatan og sa:

70 «Du er den eneste som setter deg opp mot oss. Jeg er blitt til spott og spe for din skyld. Hvorfor driver du og spiller herre over oss der oppe i fjellene? 71 Nåvel, dersom du har slik tillit til dine tropper, så kom ned til oss på slettelandet og la oss måle krefter med hverandre der. Byenes hærmakt er på min side. 72 Spør deg for, så får du vite hvem jeg er, og hvem de andre er som kommer oss til hjelp. Folk vil si at dere ikke har noen mulighet for å holde stillingen mot oss; for to ganger er dine fedre blitt slått på flukt i sitt eget land. 73 Og nå vil heller ikke du kunne stå deg mot hestfolket og en så stor hær på sletten, hvor det verken finnes kampestein eller slyngestein, og heller ikke noe sted å flykte til.»

Jonatan beseirer Apollonios

74 Da Jonatan mottok dette budskapet fra Apollonios, kom han i krigshumør. Han valgte ut 10 000 mann og rykket ut fra Jerusalem, og hans bror Simeon sluttet seg til ham med forsterkninger. 75 Han slo leir ved Jaffa, men innbyggerne i byen stengte portene for ham; for Apollonios hadde vaktmannskaper der. Dermed gikk de til angrep på byen. 76 Da ble innbyggerne grepet av frykt og åpnet portene, og slik fikk Jonatan herredømmet over Jaffa.

77 Da Apollonios fikk rede på dette, tok han 3 000 hestfolk og en stor hær av fotfolk og marsjerte i retning av Asjdod som om han ville dra forbi. Men samtidig foretok han en fremrykning på sletten, fordi han hadde et stort antall hestfolk å stole på. 78 Jonatan fulgte etter ham helt til Asjdod, og det kom til slag mellom hærene. 79 Apollonios hadde latt 1 000 hestfolk ligge i dekning lenger bak. 80 Nå skjønte Jonatan at han hadde gått i et bakhold. Fiendene omringet hæren hans, og de lot det regne med piler fra morgen til kveld. 81 Men Jonatans menn holdt stillingen, slik han hadde gitt ordre om, og fiendens hester ble trette.

82 Ettersom hestfolket var helt utkjørt, kunne Simeon føre sin styrke fram og gå til angrep på selve slagrekken hos fiendene. De ble slått og tok flukten. 83 Også hestfolket ble spredt ut over sletten. De flyktet til Asjdod og prøvde å berge seg ved å søke inn i Bet-Dagon, avgudstemplet deres. 84 Men Jonatan brente ned Asjdod og byene omkring og tok bytte i dem. Han stakk også Dagon-templet i brann, med alle som hadde søkt tilflukt der inne. 85 De som falt for sverd, og de som brant inne, utgjorde til sammen bortimot 8 000 mann.

86 Jonatan brøt opp derfra og slo leir imot Asjkalon. Men innbyggerne i byen gikk ham i møte og viste ham stor ære. 87 Så vendte Jonatan og hans menn tilbake til Jerusalem med mye bytte.

88 Da kong Aleksander fikk høre om disse hendelsene, viste han Jonatan enda større ære: 89 Han sendte ham en gullspenne, som etter skikken bare blir gitt til Kongens Frender, og han gav ham Ekron og hele landet omkring til odel og eie.

Kongen i Egypt svikter Aleksander

11Kongen i Egypt samlet store troppestyrker, så tallrike som sanden på havets strand, og mange skip. Han hadde til hensikt å gjøre seg til herre over Aleksanders rike med svik, og legge det til sitt eget, 2 og med forsikringer om fred drog han ut mot Syria. I by etter by åpnet innbyggerne portene for ham og hilste ham velkommen. Det var kong Aleksander som hadde gitt ordre om at de skulle ta vel imot ham, for Ptolemaios var jo hans svigerfar. 3 I hver by hvor Ptolemaios rykket inn, la han igjen noen av sine tropper som vaktstyrke.

4 Da han nådde Asjdod, viste de ham det brannherjede Dagon-templet, ødeleggelsene i Asjdod og forstedene, og likene som lå strødd omkring. Langs kjøreruten hadde de stablet opp de forkullede restene av dem som Jonatan hadde brent inne under kampene. 5 For å stille Jonatan i dårlig lys fortalte de kongen hva han hadde gjort. Men kongen sa ingen ting.

6 Jonatan kom til Jaffa med stor prakt for å møte kongen. De utvekslet hilsener og ble der natten over. 7 Jonatan ledsaget kongen helt til Elevteros-elven og vendte så tilbake til Jerusalem.

8 Kong Ptolemaios gjorde seg til herre over byene langs kysten helt til Selevkia ute ved havet, og han gikk stadig med onde planer mot Aleksander. 9 Han lot sendemenn overbringe følgende tilbud til kong Demetrios: «Kom, la oss slutte en pakt med hverandre! Jeg vil gi deg min datter, Aleksanders hustru, og du skal bli konge over din fars rike. 10 Jeg angrer på at jeg i det hele tatt gav ham min datter, for han har forsøkt å drepe meg.»

11 Slik mistenkeliggjorde han Aleksander, for han ønsket å overta riket hans. 12 Han tok sin datter fra Aleksander og gav henne til Demetrios. Dette førte til brudd med Aleksander, og det ble åpent fiendskap mellom dem.

13 Ptolemaios marsjerte så inn i Antiokia og satte Asias krone på sitt hode. Dermed bar han to kroner, en for Egypt og en for Asia.

Kong Aleksander blir drept (145 f. Kr.)

14 Kong Aleksander var i Kilikia på den tiden, fordi det var opprør blant innbyggerne der i traktene. 15 Da han fikk høre om det som var skjedd, kom han for å møte Ptolemaios i slag. Ptolemaios rykket ut mot ham med en velvæpnet hær og slo ham på flukt. 16 Dermed var kong Ptolemaios seierherren, mens Aleksander flyktet til Arabia for å søke beskyttelse der. 17 Men en araber ved navn Sabdiel hogg hodet av ham og sendte det til Ptolemaios.

18 To dager senere døde imidlertid også kong Ptolemaios. Og troppene hans, som var forlagt i festningene, ble drept av innbyggerne i festningsbyene.

19 Så ble Demetrios konge, i året 167.

Demetrios II inngår en overenskomst med Jonatan

20 På den tiden samlet Jonatan innbyggerne i Judea for å angripe borgen i Jerusalem. De laget mange krigsmaskiner til bruk i angrepet. 21 Men noen gudløse menn som hatet sitt eget folk, reiste til kong Demetrios og fortalte ham at Jonatan holdt borgen kringsatt. 22 Da kongen hørte det, ble han harm. Straks etter at han hadde mottatt meldingen, brøt han opp og marsjerte til Ptolemais. Han skrev til Jonatan og forlangte at han skulle heve beleiringen og møte ham til samtaler i Ptolemais snarest mulig.

23 Da Jonatan mottok dette budskapet, gav han ordre om å fortsette beleiringen. Så valgte han ut et reisefølge av Israels eldste og av prester og gav seg i vei med fare for livet. 24 Han tok med seg sølv, gull, staselige klær og mange andre gaver, og kom til kongen i Ptolemais, og han vant kongens velvilje. 25 Noen lovløse menn av hans eget folk forsøkte å føre fram klagemål mot ham, 26 men kongen behandlet ham likevel slik som hans forgjengere hadde gjort, og viste ham stor ære i nærvær av alle sine Venner. 27 Han stadfestet ham i øversteprestembetet og i alle de andre æresstillingene som han hadde hatt tidligere, og sørget for at han ble regnet blant Kongens Venner av første klasse.

28 Jonatan bad kongen frita Judea og de tre distriktene i Samaria for skatteplikten, og gav ham løfte om en sum på 300 talenter til gjengjeld. 29 Kongen samtykket i dette og satte opp et brev til Jonatan hvor alle disse sakene ble omtalt. Det lød slik:

30 «Kong Demetrios hilser sin bror Jonatan og det jødiske folk.

31 For at dere skal være underrettet, sender vi herved en avskrift av brevet som vi har sendt om dere til Kongens Frende Lastenes:

32 Kong Demetrios hilser den høyt ærede Lastenes. 33 Fordi det jødiske folk, våre venner, har vist oss velvilje og overholdt sine forpliktelser mot oss, har vi besluttet å gjøre vel imot dem. 34 Herved stadfester vi deres rett ikke bare til Judeas landområde, men også til de tre distriktene Efraim, Lod og Ramatajim. Disse distriktene og alt land som hører dem til, er nå blitt lagt til Judea fra Samaria. Alle som bærer fram offer i Jerusalem, vil vi gi fritak for følgende: de årlige avgifter til kronen som kongen før mottok av jordens avling og trærnes frukt, 35 videre det som nå tilkommer oss av tienden og tollavgiftene, skatten på saltdammene og kransavgiftene. 36 Ingen av disse bestemmelsene skal noen gang bli opphevet.

37 Sørg for å ta en avskrift av alt dette. Den skal overleveres til Jonatan og settes opp på et godt synlig sted på det hellige fjell.»

Jonatan kommer Demetrios II til hjelp

38 Da kong Demetrios så at det var ro i landet under hans styre, og at det ikke fantes noen motstand mot ham, oppløste han hele hæren og sendte hver eneste mann hjem, med unntak av leietroppene som han hadde vervet fra hedningfolkenes øyer. Dette førte til at de mannskapene som hadde tjent under hans forgjengere, la ham for hat.

39 Tryfon hette en mann som tidligere hadde vært tilhenger av Aleksander. Da han så at alle troppene gikk og murret og klaget på Demetrios, reiste han til Imalkue, en araber som fostret Antiokos, Aleksanders lille sønn, 40 og bad ham inntrengende om å overlate gutten til ham, så han kunne gjøre ham til konge i farens sted. Tryfon fortalte om påbudene Demetrios hadde gitt, og at troppene hadde lagt ham for hat. Tryfon gav seg til der i lengre tid.

41 Jonatan sendte bud til kong Demetrios og bad ham trekke tilbake troppene fra borgen i Jerusalem og fra festningene, fordi de stadig fór fiendtlig fram mot Israel. 42 Og Demetrios gav Jonatan følgende svar: «Ikke bare dette vil jeg gjøre for deg og ditt folk; jeg vil også vise dere stor ære når anledningen byr seg. 43 Men nå vil du gjøre vel om du sender soldater som kan komme meg til hjelp, for alle mine tropper har gjort opprør.»

44 Jonatan sendte da 3 000 djerve krigere til ham i Antiokia, og kongen ble meget glad da de kom. 45 I byen samlet det seg nå en folkehop på omkring 120 000 mennesker. De var oppsatt på å rydde kongen av veien, 46 men kongen søkte tilflukt i palasset. Innbyggerne fikk kontroll over hovedgatene og begynte å gå til angrep. 47 Kongen bad da jødene komme ham til unnsetning, og alle sammen fylket seg om ham. Så spredte de seg ut over byen og drepte omkring 100 000 mennesker den dagen. 48 De satte også ild på byen og tok stort bytte. Slik reddet de kongens liv.

49 Da innbyggerne så at jødene hadde fått fullstendig herredømme over byen, mistet de motet. De ropte til kongen og bønnfalt ham 50 om våpenhvile og om at jødene måtte innstille angrepene mot dem og byen. 51 De kastet våpnene og sluttet fred. Jødene vant stor anseelse hos kongen og alle hans undersåtter; og deres ry spredte seg i riket da de vendte tilbake til Jerusalem, nedlesset med bytte.

52 Men da kong Demetrios igjen satt trygt på tronen, og det var ro i landet, 53 gikk han tilbake på alle sine løfter og brøt forbindelsene med Jonatan. Istedenfor å lønne Jonatan for alle de tjenester han hadde gjort ham, laget kongen mange vanskeligheter for ham.

Jonatan tar parti for Antiokos VI

54 En tid etter kom Tryfon tilbake og hadde med seg Antiokos, som ennå var bare smågutten. Han ble utropt til konge og ble kronet. 55 Alle troppene som Demetrios så hensynsløst hadde sendt fra seg, sluttet seg nå til Antiokos. De gikk til krig mot Demetrios, og han ble slått på flukt. 56 Tryfon tok over elefantene og sikret seg makten i Antiokia.

57 Den unge kong Antiokos skrev nå til Jonatan: «Jeg stadfester deg i øversteprestembetet og setter deg over de fire distriktene og gjør deg til en av Kongens Venner.» 58 Han sendte ham også et bordservise av gull og gav ham rett til å drikke av gullbegre, gå kledd i purpur og bære gullspenne. 59 Og han utnevnte Jonatans bror Simeon til øverstkommanderende over området fra Tyrus-trappen til grensen mot Egypt.

60 Jonatan foretok en reise gjennom provinsen vest for Eufrat og byene der. Hele den syriske hæren sluttet seg til ham for å kjempe under hans kommando. Da han kom til Asjkalon, hilste innbyggerne ham velkommen med store æresbevisninger. 61 Derfra marsjerte han til Gasa, men folket i Gasa stengte portene. Han kringsatte byen, satte ild på forstedene og plyndret dem. 62 Da bad folket i Gasa om fred, og Jonatan sluttet forlik med dem. Men han tok sønnene til deres ledere som gisler og sendte dem til Jerusalem. Siden marsjerte han gjennom landet helt til Damaskus.

Krig med Demetrios II

63 Nå fikk Jonatan høre at Demetrios’ hærførere var kommet til Kedesj i Galilea med en stor hær for å sette en stopper for virksomheten hans. 64 Han drog da for å møte dem. Sin bror Simeon hadde han latt bli tilbake i hjemlandet. 65 Simeon la opp en beleiring mot Bet-Sur, angrep byen i lengre tid og avskar innbyggerne fullstendig. 66 Da de bad om å få slutte fred, gikk han med på det. Men han drev dem bort derfra, inntok byen og la vaktmannskaper der.

67 Jonatan og hæren hans slo leir ved Gennesaret-sjøen. Tidlig om morgenen marsjerte de opp til Hasor-sletten. 68 En hær av utlendinger møtte ham der. Mens hovedstyrken rykket rett fram imot ham, hadde de lagt et bakhold i fjellene. 69 Da troppene som hadde ligget i bakhold, kom fram fra gjemmestedene sine og kastet seg inn i slaget, 70 flyktet alle Jonatans menn. Ikke én av dem ble tilbake unntatt hærførerne Mattatja, sønn av Absalom, og Juda, sønn av Kalfi. 71 Da flerret Jonatan klærne sine, strødde støv på hodet og bad. 72 Så vendte han seg igjen til strid mot fiendene, slo dem tilbake og drev dem på flukt. 73 Da de som rømte fra Jonatan, så dette, kom de tilbake til ham, og sammen forfulgte de fiendene helt til leiren deres ved Kedesj. Der slo de nå selv leir. 74 Av utlendingene falt det den dagen omkring 3 000 mann.

Så vendte Jonatan tilbake til Jerusalem.

Forbindelser med Roma og Sparta

12Da Jonatan så at tiden arbeidet for ham, valgte han ut noen menn som han sendte til Roma for å stadfeste og fornye vennskapet med romerne. 2 Også til Sparta og andre steder sendte han brev med samme innhold.

3 Da sendemennene kom til Roma, trådte de fram for senatet og sa: «Øverstepresten Jonatan og det jødiske folk har sendt oss for å fornye det tidligere vennskapet og forbundet med dere.»

4 Romerne gav dem brev til myndighetene på hvert sted om at de skulle hjelpe dem videre på reisen, så de kunne dra tilbake til Judea i fred.

5 Det følgende er en avskrift av brevet som Jonatan skrev til spartanerne:

6 «Øverstepresten Jonatan, folkets eldsteråd, prestene og resten av det jødiske folk hilser sine brødre spartanerne.

7 For lenge siden ble det sendt et brev til øverstepresten Onias fra deres daværende konge Areios om at dere er våre brødre, slik det fremgår av den vedlagte avskriften. 8 Onias gav sendemannen en ærefull velkomst og tok imot brevet, som inneholdt en uttrykkelig erklæring om vennskap og forbund. 9 Selv om vi i og for seg ikke har bruk for dette, siden vi henter vår styrke fra de hellige bøker som vi eier, 10 tillater vi oss likevel å sende bud for å fornye vårt brorskaps- og vennskapsbånd, så vi ikke skal bli helt fremmede for dere; for det er gått mange år siden dere sendte oss budskapet. 11 I alle år siden har vi stadig nevnt dere når vi bærer fram offer og når vi ber, både på høytidene og de andre høvelige merkedagene, slik det er rett og riktig å huske på brødre. 12 Vi gleder oss over deres makt og ære. 13 Men selv har vi vært rammet av mange trengsler og mange kriger, og kongene omkring oss har gått til angrep på oss. 14 Vi har likevel ikke villet bry dere og de andre forbundsfellene og vennene våre med disse krigene, 15 for vi har hjelpen fra Himmelen å støtte oss til. Slik er vi blitt berget fra fiendene våre, mens de er blitt ydmyket.

16 Vi har nå utpekt Numenios, sønn av Antiokos, og Antipater, sønn av Jason, og sendt dem til Roma for å fornye vårt gamle vennskap og forbund med romerne. 17 Vi har pålagt dem å reise til dere også for å bære fram vår hilsen og overbringe dere dette brevet om fornyelsen av våre brorskapsbånd. 18 Vi ber dere derfor om å gi oss svar på dette.»

19 Dette er teksten til brevet som ble sendt Onias: 20 «Areios, spartanernes konge, hilser øverstepresten Onias. 21 Det er kommet for dagen et dokument som viser at spartanerne og jødene er brødre, og at de begge stammer fra Abraham. 22 Når vi nå har fått vite dette, ber vi om at dere skriver og forteller oss hvordan det står til med dere. 23 Vårt svar til dere vil være dette: Deres buskap og eiendom er vår, og vår er deres. Vi har gitt våre sendemenn ordre om å gjøre nærmere rede for dette.»

Jonatan og Simeon vinner nye seire

24 Jonatan fikk høre at Demetrios’ hærførere var kommet tilbake for å angripe ham med en enda større hær enn før. 25 Han ville ikke gi dem tid til å trenge inn på hans eget landområde og brøt derfor opp fra Jerusalem for å møte dem i Hamat-landet. 26 Speiderne som han sendte inn i fiendens leir, kom tilbake og meldte at fienden gjorde seg klar til å overfalle dem om natten. 27 Da solen gikk ned, gav Jonatan mennene sine ordre om å holde seg våkne, ha våpnene for hånden og være klare til kamp hele natten igjennom. Han satte også vaktposter rundt leiren. 28 Da fiendene fikk rede på at Jonatan og mennene hans stod klare til strid, ble de redde og mistet motet. De trakk seg tilbake, men lot leirbålene brenne. 29 Men Jonatan og mennene hans, som så at leirbålene brant, oppdaget ikke hva som hadde hendt før om morgenen. 30 Jonatan tok opp forfølgelsen, men klarte ikke å innhente dem, for de hadde allerede gått over Elevteros-elven.

31 Jonatan vendte seg nå mot de araberne som kalles sabadéere. Han tilføyde dem et kraftig nederlag og tok bytte fra dem. 32 Så brøt han opp og drog til Damaskus. Han reiste rundt i hele området.

33 Også Simeon drog ut og rykket fram helt til Asjkalon og festningene der i nærheten. Deretter bøyde han av mot Jaffa og inntok byen; 34 for han hadde hørt at det var planer om å overlevere festningen til Demetrios’ folk. Han la vaktmannskaper der for å holde styring med den.

Jonatan befester Jerusalem

35 Da Jonatan kom tilbake igjen, kalte han folkets eldste sammen. I samråd med dem besluttet han å bygge festninger i Judea, 36 gjøre murene i Jerusalem høyere og reise en høy sperremur mellom borgen og byen for å isolere den fra resten av byen og hindre mannskapene i å drive med kjøp og salg. 37 Folket gikk da sammen om å befeste byen, for en del av muren langs dalsøkket på østsiden var falt ned; og de satte i stand Kafenata.

38 Simeon bygde også opp igjen Hadid i Sjefela. Han befestet byen og forsynte den med porter og bommer.

Tryfon tar Jonatan til fange

39 Tryfon ønsket å bli konge i Asia; han ville ta kong Antiokos av dage og la seg krone. 40 Men han fryktet at Jonatan ville gå til krig mot ham for å hindre ham i dette. Derfor søkte han stadig etter en anledning til å ta Jonatan til fange og drepe ham. Han brøt opp og marsjerte til Bet-Sjean. 41 Jonatan drog ut imot ham med 40 000 utvalgte menn, rustet til strid, og kom til Bet-Sjean. 42 Da Tryfon så at Jonatan var kommet med en stor hær, våget han ikke å legge hånd på ham. 43 I stedet gav han ham en ærefull mottagelse, forestilte ham for alle sine venner, gav ham gaver, og befalte alle sine venner og hærfolk å vise den samme lydighet mot Jonatan som mot ham selv. 44 Til Jonatan sa han: «Hvorfor har du skaffet alle disse soldatene så mye strev når vi ikke er i krig? 45 Send dem hjem, velg deg ut noen få mann som kan være med deg, og kom med meg til Ptolemais. Jeg vil overlate byen til deg, likeså de andre festningene, resten av troppene og alle embetsmennene. Så vil jeg dra min vei. Det er dette som er grunnen til at jeg er kommet hit.»

46 Jonatan fattet tiltro til ham og gjorde som han hadde foreslått. Han sendte troppene hjem, og de drog tilbake til Judea. 47 Han beholdt likevel 3 000 mann hos seg, men av dem lot han 2 000 bli igjen i Galilea, mens bare 1 000 fulgte ham videre.

48 Men da Jonatan var kommet inn i Ptolemais, stengte innbyggerne byportene og tok ham til fange; og alle som var kommet sammen med ham, drepte de med sverd. 49 Tryfon sendte så tropper og hestfolk til Galilea og til den store sletten for å gjøre ende på resten av Jonatans menn. 50 Disse fikk høre at både Jonatan og følget hans var tatt til fange og drept, men de satte mot i hverandre og rykket fram i sluttet tropp, klare til kamp. 51 Da forfølgerne skjønte at Jonatans menn var innstilt på å kjempe til døden, snudde de.

52 Slik kom alle tilbake til Judea i god behold. De sørget over Jonatan og følget hans, og de ble fylt av stor frykt. For mens hele Israel var i dyp sorg, 53 søkte alle hedningfolkene omkring dem etter en anledning til å utrydde dem. De sa: «Nå har de ingen leder og ingen som støtter dem. Tiden er inne til angrep. La oss utslette minnet om dem blant menneskene.»

Simeon overtar ledelsen

13Simeon fikk vite at Tryfon hadde samlet en stor hær for å gjøre innmarsj i Judea og herje landet. 2 Da han så at folket var fylt av angst og redsel, drog han opp til Jerusalem. Han kalte folket sammen 3 og satte mot i dem med disse ord:

«Dere kjenner selv til alt det jeg og mine brødre og min fars familie har gjort for loven og helligdommen. Dere vet om krigene og trengslene vi har utholdt. 4 For Israels sak er alle mine brødre omkommet, og jeg er den eneste som er igjen. 5 Men det skal aldri skje at jeg sparer mitt eget liv i en trengselstid! Jeg er ikke mer verd enn mine brødre. 6 Nei, jeg vil hevne mitt folk og vår helligdom, våre koner og barn. For alle folkeslag er blitt våre fiender og har samlet seg for å utrydde oss.»

7 Da folket hørte denne talen, fattet de straks nytt mot 8 og svarte med høy røst: «Du er nå vår høvding istedenfor dine brødre Juda og Jonatan. 9 Før vår krig! Alt du ber oss om, skal vi gjøre.»

10 Simeon mønstret da alle krigerne, påskyndet fullføringen av murene omkring Jerusalem og styrket befestningene rundt byen. 11 Han sendte Jonatan, sønn av Absalom, til Jaffa med en stor styrke, og Jonatan drev innbyggerne bort fra byen og slo seg til der.

Tryfons svik

12 Tryfon brøt opp fra Ptolemais med en stor hær for å gå inn i Judea, og han hadde med seg Jonatan som fange. 13 Simeon slo leir ved Hadid, med utsikt over sletten. 14 Da Tryfon fikk rede på at Simeon hadde overtatt ledelsen etter sin bror Jonatan, og at han nå stod ferdig til å gå til kamp mot ham, sendte han bud til ham og lot si: 15 «Den eneste grunnen til at vi holder din bror Jonatan i fangenskap, er at han skylder penger til kongens skattkammer for de embetene han hadde. 16 Send nå hundre talenter sølv og to av sønnene hans som gisler, så han ikke skal gjøre opprør mot oss når han er satt fri. Da skal vi løslate ham.»

17 Selv om Simeon var klar over at de fór med svikefull tale, gav han ordre om å hente pengene og guttene. For han ville unngå å bli lagt for hat av folket, 18 som ellers kunne si: «Det var fordi du ikke sendte pengene og guttene at Jonatan mistet livet.» 19 Så sendte han da guttene og de hundre talentene. Men Tryfon brøt sitt ord og slapp ikke Jonatan fri.

20 Etter dette rykket Tryfon fram for å trenge inn i landet og herje det. Han tok en omvei om Adora, men Simeon og hans hær rykket fram side om side med ham langs hele marsjruten som han fulgte. 21 Mannskapene på borgen i Jerusalem sendte gang på gang bud til Tryfon for å skynde på ham og be ham komme til dem gjennom ødemarken og sende dem forsyninger. 22 Tryfon lot da hele hestfolket gjøre seg klar til et fremstøt. Men den natten falt det mye snø, og han kunne ikke komme fram på grunn av snøværet. Dermed brøt han opp og drog til Gilead. 23 Da han var kommet i nærheten av Baskama, lot han Jonatan drepe, og Jonatan ble gravlagt der. 24 Så vendte Tryfon om og drog tilbake til sitt eget land.

Gravmælet i Mode’in

25 Simeon fikk hentet levningene av sin bror Jonatan og gravla ham i Mode’in, deres fedres by. 26 Og hele Israel holdt en stor dødsklage og sørget over ham i mange dager.

27 Over graven til sin far og sine brødre bygde Simeon et gravmæle som var så høyt at en kunne se det lang vei; det var kledd med tilhogd stein både på baksiden og forsiden. 28 På det stilte han opp sju pyramider side om side, for faren, moren og de fire brødrene. 29 Han laget en kunstferdig ramme om pyramidene, reiste store søyler omkring, og plasserte krigstroféer på søylene som et evig minne. Ved siden av troféene var det også hogd ut skip som kunne sees av alle som ferdes på havet. 30 Dette gravmælet som han bygde i Mode’in, står der den dag i dag.

Simeon leder Judea til frihet (142 f.Kr.)

31 Tryfon gikk fram med svik mot barnekongen Antiokos og drepte ham. 32 Så lot han seg utrope til konge i hans sted og satte Asias krone på sitt hode. Han førte stor ulykke over landet.

33 Simeon bygde opp festningene i Judea og omgav dem med høye tårn og sterke murer, med porter og bommer; og han la opp matlagre i festningene. 34 Simeon valgte også ut noen menn som han sendte til kong Demetrios for å få ettergitt skattene, for Tryfon gjorde ikke annet enn å utsuge landet. 35 Kong Demetrios sendte ham et skriftlig svar der han sluttet seg til forslaget. Brevet hadde følgende ordlyd:

36 «Kong Demetrios hilser Simeon, øversteprest og kongers Venn, samt jødenes eldste og hele folket.

37 Vi har mottatt gullkransen og palmegrenen som dere sendte, og vi er innstilt på å slutte varig fred med dere og å skrive til embetsmennene at de skal gi dere skattelettelser. 38 Alle våre tidligere avtaler med dere står ved lag, og festningene som dere har bygd, skal fortsatt tilhøre dere. 39 Vi gir benådning for forseelser og lovbrudd som er begått til denne dag, og vi ettergir kransavgiften som dere skylder. Om andre tollavgifter har vært krevd inn i Jerusalem, skal de nå falle bort. 40 Og om noen av dere er skikket til å bli vervet i vår livvakt, skal de innrulleres. La det herske fred mellom oss.»

41 I året 170 ble hedningenes åk tatt bort fra Israel, 42 og folket begynte å tidfeste dokumenter og kontrakter slik: «I det første året under Simeon, jødenes store øversteprest, øverstkommanderende og høvding.»

Simeon inntar Geser og borgen i Jerusalem

43 På den tiden beleiret Simeon Geser og lot hæren gå i stilling rundt byen. Han bygde et stormtårn, førte det fram mot et av tårnene i bymuren, slo en bresje i det og inntok det. 44 Dermed stormet mennene inn i byen, og det brøt ut full panikk. 45 Innbyggerne, også kvinnene og barna, steg opp på bymuren med flerrede klær, ropte med høy røst og bønnfalt Simeon om våpenhvile. «Gjengjeld oss ikke etter våre onde gjerninger,» bad de, «men vis barmhjertighet!» 47 Simeon sluttet da forlik med dem og innstilte angrepet. Men han drev dem bort fra byen og sørget for at bygningene hvor det hadde stått avgudsbilder, ble renset. Så gjorde han sitt inntog med salmer og lovsanger. 48 Etter at han hadde fjernet alt urent fra byen, lot han menn som levde etter loven, bosette seg der. Han forsterket befestningene og bygde seg også et hus i byen.

49 De som holdt til i borgen i Jerusalem, var nå avskåret fra all ferdsel til og fra, så de verken kunne drive med kjøp eller salg utenfor byen. De begynte å lide alvorlig hungersnød, og mange av dem omkom av sult. 50 Da ropte de til Simeon om å få slutte fred, og han gikk med på det. Men han drev dem bort fra borgen og renset den for all styggedommen som gjorde den uren.

51 Simeon og hans menn drog inn i borgen den tjuetredje dagen i den andre måneden i året 171, med takkesang og vaiende palmegrener. De spilte på lyre, cymbel og harpe, og sang salmer og lovsanger; for en stor fiende var blitt knust og fjernet fra Israel. 52 Simeon fastsatte at de hvert år skulle feire denne dagen med jubel.

Han forsterket befestningene på tempelberget på den siden som vendte mot borgen, og der hadde både han selv og mennene hans sin bolig.

53 Da Simeon så at sønnen Johanan nå var blitt en voksen mann, gjorde han ham til fører for hele hæren. Johanan hadde sitt hovedkvarter i Geser.

Demetrios II blir tatt til fange (140 f. Kr.)

14I året 172 samlet kong Demetrios sine styrker og marsjerte inn i Media for å skaffe seg forsterkninger til krigen mot Tryfon. 2 Men da Arsakes, kongen i Persia og Media, hørte at Demetrios var kommet inn på hans landområde, sendte han en av hærførerne sine for å gripe ham levende. 3 Han drog av sted, slo Demetrios’ hær, tok ham til fange og førte ham til Arsakes, som satte ham under bevoktning.

Lovprisning av Simeon

4 Det var fred i landet i Simeons tid;

han søkte folkets beste.

Hans styre og storhet var velsett i alle hans dager.

5 Hele hans velde vokste da Jaffa ved havet falt,

til Middelhavsøyene åpnet han vei.

6 Han utvidet grensene for sitt folk

og la landet under seg.

7 Han samlet fanger i hopetall

da han gjorde seg til herre

over Geser, Bet-Sur og Jerusalem-borgen.

Han renset borgen for alt som var urent;

mot ham kunne ingen stå seg.

8 Folket dyrket sin jord i fred;

jorden gav grøde,

og trærne på marken bar frukt.

9 Gamle menn satt på torgene

og talte sammen om de gode tider,

mens unge menn gikk kledd i prektige krigsklær.

10 Byene forsynte han med mat

og rustet dem til forsvar.

Hans strålende ry nådde til jordens ende.

11 Han brakte landet fred,

og Israel gjenlød av jubel og glede.

12 Ja, alle satt trygt,

hver under sitt vintre og fikentre,

og ingen skremte dem mer.

13 Angriperne ble borte fra landet;

kongenes makt var knust.

14 Han vernet alle vergeløse i folket,

la vinn på å våke over loven

og utryddet hver lovbryter og ugjerningsmann.

15 Helligdommen gjorde han herlig

og økte tallet på de hellige kar.

Forbindelsene med Roma og Sparta gjenopptas

16 Nyheten om Jonatans død ble kjent i Roma og nådde like til Sparta. Dette vakte stor sorg. 17 Men da de hørte at hans bror Simeon var blitt øversteprest etter ham og hadde fullt herredømme over landet og byene der, 18 skrev de til ham på kobbertavler for å fornye vennskapet og forbundet som de hadde sluttet med hans brødre Juda og Jonatan. 19 Dette ble lest opp for forsamlingen i Jerusalem.

20 Det følgende er en avskrift av brevet som spartanerne sendte:

«Byen Sparta og dens styresmenn hilser øverstepresten Simeon, de eldste, prestene og resten av det jødiske folk, våre brødre.

21 Sendemennene som kom fra dere til vårt folk, har fortalt oss om deres storhet og anseelse. Det har gledet oss at de kom. 22 Vi har ført deres budskap inn i våre offentlige vedtaksprotokoller på følgende måte:

Numenios, sønn av Antiokos, og Antipater, sønn av Jason, jødenes sendemenn, er kommet til oss for å fornye vennskapet med oss. 23 Folket har funnet det riktig å motta disse menn med æresbevisninger og å legge en avskrift av talene deres i de offentlige arkiver, så folket i Sparta kan ha dem som et historisk vitnesbyrd. – Avskrift av dette vedtaket er sendt øverstepresten Simeon.»

24 Deretter sendte Simeon Numenios til Roma for å stadfeste forbundet med romerne. Som gave hadde han med seg et stort gullskjold som veide 1 000 miner.

Simeon – øversteprest og høvding over Israels folk

25 Da Israels folk fikk høre alt dette, sa de: «Hvordan skal vi vise Simeon og sønnene hans vår takknemlighet? 26 Han og brødrene hans, ja, hele slekten, gjorde motstand mot våre fiender, drev dem tilbake og vant frihet for folket.»

De laget da en innskrift på kobbertavler som de festet til steinstøtter på Sion-fjellet. 27 Innskriften hadde denne ordlyden:

«Den 18. elul i året 172, som er år 3 under Simeon, øversteprest og høvding over Guds folk, 28 ble det kalt sammen en rådsforsamling av prester og folk, folkets ledere og landets eldste. Der ble følgende kjensgjerninger lagt fram:

29 I en tid da landet stadig var utsatt for krig, tok Simeon, sønn av Mattatja, av slekten Jojarib, og brødrene hans på seg det farefulle oppdrag å verge folket mot dets fiender, for at helligdommen og loven fortsatt skulle bestå; og de vant stor ære for sitt folk. 30 Jonatan samlet folket og ble deres øversteprest; så gikk han til sine fedre. 31 Fiendene deres satte seg fore å trenge inn på deres landområde for å herje landet og krenke helligdommen. 32 Da stod Simeon fram og kjempet for sitt folk. Han brukte store summer av egne midler til å utstyre folkets stridsmenn med våpen og betale dem lønn. 33 Og han befestet byene i Judea og grensebyen Bet-Sur, hvor fiendene tidligere hadde et våpenlager. Så la han en vaktstyrke av jødiske menn der. 34 Han befestet også Jaffa ute ved havet og Geser ved grensen mot Asjdod, hvor fiendene holdt til før. Simeon lot jøder bosette seg der, og skaffet til veie alt som var nødvendig for at de kunne bo der. 35 Da folket så Simeons troskap og tenkte på den ære han ønsket å vinne for sitt folk, gjorde de ham til sin høvding og øversteprest. Dette gjorde de som takk for alt han hadde utrettet, og på grunn av den rettferd og troskap han alltid hadde vist mot sine landsmenn. Han hadde på alle måter søkt å opphøye sitt folk.

36 I hans tid og under hans ledelse lyktes det å drive hedningfolkene ut av landet, også dem som holdt til i Jerusalem. De hadde bygd seg en borg i Davids-byen, og derfra foretok de stadig streiftog og gjorde området omkring helligdommen urent. Deres virksomhet var en grov krenkelse av stedets hellighet. 37 Simeon lot jøder slå seg ned i borgen og befestet den for å kunne forsvare landet og byen, samtidig som han gjorde murene omkring Jerusalem høyere. 38 Kong Demetrios stadfestet ham derfor i øversteprestembetet 39 og gjorde ham til en av sine Venner og viste ham stor ære. 40 For han hadde hørt at også romerne hadde erklært jødene for sine venner, forbundsfeller og brødre, og at de hadde gitt Simeons sendemenn en ærefull mottagelse.

41 På bakgrunn av de kjensgjerninger som her er nevnt, har jødene og deres prester gjort dette vedtak: Simeon og hans ætt skal i fremtiden være deres høvdinger og øversteprester, inntil det står fram en sann profet. 42 Simeon skal være deres øverstkommanderende, med rett til å utpeke ledere for de offentlige arbeider, for landdistriktene, våpenmateriellet og festningsanleggene, 43 og han skal ha ansvaret for templet. Han skal adlydes av alle. Alle kontrakter i landet skal utstedes i hans navn, og han skal kle seg i purpur og bære gullspenne.

44 Ingen av folket eller prestene skal ha lov til å oppheve noen av disse bestemmelsene; heller ikke skal de ha lov til å si imot det som måtte bli påbudt av ham, holde en sammenkomst i landet uten hans tillatelse, kle seg i purpur eller feste på seg gullspenne. 45 Den som handler i strid med disse bestemmelser eller opphever noen av dem, skal være straffskyldig.

46 Hele folket vedtok å gi Simeon fullmakt til å handle i samsvar med disse bestemmelsene. 47 Simeon gav dette sin tilslutning og sa seg villig til å være øversteprest, hærfører og styresmann for jødene og presteskapet, og å være alles beskytter.»

48 Denne teksten besluttet de å risse inn på kobbertavler som skulle settes opp på et godt synlig sted innenfor tempelområdet; 49 og avskrifter skulle legges i skattkammeret, så Simeon og sønnene hans kunne ha adgang til dem.

Antiokos VII skriver til Simeon

15Fra Middelhavsøyene sendte Antiokos, sønn av kong Demetrios, et brev til Simeon, jødenes prest og landsfyrste, og til hele folket. 2 Det hadde følgende innhold:

«Kong Antiokos hilser øverstepresten og landsfyrsten Simeon og det jødiske folk.

3 Noen svikefulle menn har som kjent skaffet seg makten over våre fedres rike. Men jeg akter å vinne riket tilbake igjen, så jeg kan gjenreise det slik det var før. Jeg har vervet en stor hær av leiesoldater og har utrustet krigsskip, 4 og nå planlegger jeg å gjøre landgang for å straffe dem som har herjet vårt land og lagt mange byer øde i mitt kongerike.

5 Derfor stadfester jeg nå alle de skattelettelser som kongene før meg har innrømmet deg, og alle andre fordeler de har gitt deg. 6 Jeg tillater deg å slå egen mynt som lovlig betalingsmiddel i landet. 7 Jerusalem og templet skal være fritt. Alle våpnene som du har anskaffet, og festningene som du har bygd og holder besatt, skal fortsatt tilhøre deg. 8 Alt det du nå skylder det kongelige skattkammer, og det du i fremtiden kan komme til å skylde, skal du få ettergitt fra nå av og i all fremtid. 9 Så snart vi har fått makten i vårt rike, skal vi vise deg og ditt folk og templet så stor ære at deres storhet vil bli synlig for hele verden.»

Antiokos VII fordriver tronraneren Tryfon (138 f.Kr.)

10 I året 174 gjorde Antiokos landgang på sine fedres jord. Alle troppene gikk over til ham, så det bare ble noen få tilbake hos Tryfon. 11 Tryfon måtte flykte, og forfulgt av Antiokos kom han til Dor ute ved havet; for han innså at situasjonen var ytterst alvorlig nå da alle troppene hadde forlatt ham. 13 Antiokos gikk i stilling mot Dor i spissen for 120 000 øvede krigere og 8 000 hestfolk. 14 Han omringet byen fra landsiden, mens skipene sluttet seg til beleiringen fra sjøsiden. Dermed la han byen under dobbelt press og avskar all ferdsel ut og inn.

Fornyelse av overenskomsten med Roma

15 Da Numenios og hans følge kom tilbake fra Roma, hadde de med seg et brev til en rekke konger og land. Brevet hadde følgende ordlyd:

16 «Lucius, konsul i Roma, hilser kong Ptolemaios.

17 Det er kommet sendemenn til oss fra våre venner og forbundsfeller jødene for å fornye det gamle vennskap og forbund. De er blitt sendt av øverstepresten Simeon og det jødiske folk, 18 og de brakte med seg et gullskjold på 1 000 miner. 19 Vi har derfor besluttet å skrive til kongene og landene om at de ikke må prøve å gjøre jødene noe ondt, ikke gå til krig mot dem, deres byer eller deres land, og heller ikke gi støtte til dem som fører krig mot dem. 20 Vi har bestemt oss for å ta imot skjoldet fra dem. 21 Dersom noen landsforrædere skulle ha sloppet unna og kommet til dere, skal de utleveres til øverstepresten Simeon, så han kan straffe dem etter landets lov.»

22 Det samme skrev Lucius også til kong Demetrios, til Attalos, Ariarates og Arsakes, 23 og til alle disse landene: Sampsame, Sparta, Delos, Myndos, Sikyon, Karia, Samos, Pamfylia, Lykia, Halikarnassos, Rhodos, Faselis, Kos, Side, Arados, Gortyna, Knidos, Kypros og Kyréne. 24 Avskrift av brevet ble sendt til øverstepresten Simeon.

Antiokos VII bryter med Simeon

25 Kong Antiokos hadde slått leir i forstaden til Dor og angrep nå byen uavbrutt med hæravdelingene og med krigsmaskinene som han laget. Han stengte Tryfon fullstendig inne, slik at det ikke var mulig å komme ut eller inn.

26 Simeon sendte Antiokos 2 000 utvalgte menn til hjelp i kampen, dessuten sølv, gull og en hel del krigsutstyr. 27 Men Antiokos ville ikke ta imot noe av det. Han tilbakekalte alle tidligere overenskomster med Simeon og brøt fullstendig med ham. 28 Så sendte han Atenobios, en av sine Venner, til Simeon for å forhandle med ham. Han skulle si følgende:

«Dere holder Jaffa, Geser og borgen i Jerusalem besatt, byer som tilhører mitt rike. Dere har herjet landdistriktene omkring, voldt stor skade i landet og gjort dere til herrer over mange steder i mitt rike. 30 Derfor: Levér tilbake byene som dere har inntatt, og gi meg skattene fra de stedene som dere har lagt under dere utenfor Judeas grenser. 31 Hvis ikke, skal dere betale 500 talenter sølv for dem, dessuten 500 talenter som erstatning for ødeleggelsene dere har voldt og for skatteinntektene fra byene. Hvis dere også nekter dette, kommer vi og går til full krig mot dere.»

32 Da Atenobios, Kongens Venn, kom til Jerusalem og fikk se Simeons prakt, gull- og sølvgjenstandene på anretningsbordet og alle tjenerne som vartet opp, ble han ute av seg av undring. Han overbrakte ham kongens budskap, 33 og Simeon svarte: «Vi har verken tatt fremmed land eller slått under oss fremmed eiendom, men bare tatt tilbake vår fedrearv, land som våre fiender en eller annen gang har skaffet seg makten over i strid med lov og rett. 34 Vi har bare benyttet anledningen til å holde fast på fedrearven vår. 35 Når det gjelder Jaffa og Geser, som du forlanger å få tilbake, er vi villige til å gi deg 100 talenter for dem, selv om disse byene stadig har ført stor ulykke over vårt folk og land.»

Atenobios svarte ham ikke et ord, 36 men vendte i sinne tilbake til kongen. Da han meldte hva Simeon hadde sagt, og fortalte om Simeons prakt og alt det andre han hadde sett, ble kongen brennende harm.

Kongen sender Kendebaios mot Judea

37 I mellomtiden hadde Tryfon kommet seg om bord i et skip og sluppet unna til Ortosia. 38 Kongen utnevnte da Kendebaios til øverstkommanderende over kystlandet, utstyrte ham med fotfolk og hestfolk, 39 og gav ham ordre om å slå leir mot Judea. Han påla ham å bygge opp igjen Kedron og forsterke portene i den, og å føre krig mot folket. Kongen selv fortsatte forfølgelsen av Tryfon.

40 Da Kendebaios kom til Jamnia, begynte han å utfordre folket ved stadige angrep på Judea, samtidig som han bortførte og drepte innbyggerne. 41 Han bygde opp Kedron og la hestfolk og fotfolk der, så de kunne rykke ut og gjøre streiftog langs veiene i Judea, slik kongen hadde gitt ham ordre om.

Simeons sønn Johanan slår Kendebaios

16Johanan drog opp fra Geser og fortalte sin far Simeon hva Kendebaios foretok seg. 2 Simeon kalte sine to eldste sønner Juda og Johanan til seg og sa til dem: «Jeg og mine brødre og min fars familie har ført Israels kriger fra ungdommen av til denne dag, og mang en gang lyktes det under vår ledelse å berge Israel. 3 Jeg er gammel nå, men dere er ved Himmelens miskunn i deres beste alder. Dere skal overta etter meg og min bror. Dra ut og strid for vårt folk. Måtte hjelpen fra Himmelen være med dere!»

4 Johanan reiste nå en hær i landet på 20 000 øvede krigere og hestfolk og rykket ut mot Kendebaios. De overnattet i Mode’in. 5 Tidlig neste morgen brøt de opp og marsjerte fram på sletten. Der kom det en stor hær av fotfolk og hestfolk imot dem; mellom de to hærene var det et elvefar. 6 Johanan og hæren hans gjorde holdt rett imot fiendene. Da han så at soldatene var redde for å krysse elvefaret, satte han selv over først; og da mennene så det, fulgte de etter. 7 Så delte han hæren slik at hestfolket var omgitt av fotfolk, for tallet på hestfolk hos motstanderne var svært stort. 8 De blåste i trompetene, og Kendebaios og hæren hans ble slått. Mange av dem fikk banesår og falt, og resten flyktet til festningen. 9 Johanans bror Juda ble såret i slaget, men Johanan forfulgte dem helt bort til Kedron, som Kendebaios hadde befestet. 10 Noen søkte også tilflukt i vakttårnene på markene omkring Asjdod, men Johanan satte ild på byen. Nærmere 2 000 mann av fienden falt, mens Johanan vendte tilbake til Judea i god behold.

Mordet på Simeon (134 f.Kr.)

11 Ptolemaios, sønn av Abubos, var blitt utnevnt til øverstkommanderende for Jeriko-sletten. Han hadde mye sølv og gull, 12 for han var svigersønn til øverstepresten. 13 Dette gjorde ham overmodig. Han fikk lyst til å skaffe seg makten over landet og pønsket ut en svikefull plan om å rydde Simeon og sønnene hans av veien.

14 En gang Simeon var på en reise til byene rundt i landet for å sørge for det de trengte til, kom han også ned til Jeriko sammen med sønnene Mattatja og Juda. Det var i året 177, i den ellevte måneden – det er måneden sjebat. 15 Abubos’ sønn tok imot dem med svik i hjertet i den lille festningen Dok, som han hadde bygd. Han holdt et stort gjestebud for dem, men han hadde lagt noen menn i skjul der inne. 16 Da Simeon og sønnene hans var blitt drukne, sprang Ptolemaios og hans menn opp, grep våpnene sine og stormet inn i gildehallen. De kastet seg over Simeon og drepte både ham og de to sønnene hans og noen av tjenerne. 17 Slik begikk Ptolemaios høyforræderi og gjengjeldte godt med ondt.

18 Ptolemaios sendte en skriftlig beretning om dette til kongen og bad om at kongen måtte sende ham tropper til hjelp og overlate byene og landet til ham. 19 Han sendte noen av sine menn til Geser for å rydde Johanan av veien, samtidig som han skrev brev til offiserene og oppfordret dem til å slutte seg til ham, så skulle han gi dem sølv og gull og gaver. 20 Andre tropper sendte han for å innta Jerusalem og tempelberget.

21 En mann som hadde løpt i forveien til Geser, fortalte imidlertid Johanan at faren og brødrene hans var blitt myrdet, og at Ptolemaios nå hadde sendt noen for å drepe ham også. 22 Da Johanan fikk høre dette, ble han forskrekket. Mennene som var kommet for å myrde ham, lot han gripe og drepe; for han hadde fått rede på mordplanene deres.

Sluttord om Johanan (Johannes Hyrkanos)

23 Det som ellers er å fortelle om Johanan, om krigene han kjempet, om bragdene han utførte, om murene han bygde og alt det andre han gjorde, 24 det er skrevet i krøniken om hans øversteprestedømme, helt fra den dagen han ble øversteprest etter sin far.

Andre Makkabeerbok

Et brev til jødene i Egypt

1Jødene i Jerusalem og i Judea hilser sine jødiske brødre i Egypt med ønsker om fred og alt godt.

2 Måtte Gud gjøre vel mot dere og komme i hu den pakt han sluttet med sine trofaste tjenere Abraham, Isak og Jakob. 3 Måtte han gi dere alle hjerte til å dyrke ham og til helhjertet og villig å gjøre hans vilje. 4 Måtte han åpne deres hjerter for sin lov og sine bud, og skape fred. 5 Måtte han høre deres bønner, la seg forsone med dere og ikke forlate dere i en ond tid.

6 Her hos oss ber vi nå inderlig for dere.

7 Mens Demetrios var konge, i året 169, skrev vi jøder til dere. Det var under den trengsel og ytterste nød som kom over oss i disse årene etter at Jason og hans tilhengere hadde sviktet det hellige land og riket. 8 De satte ild på tempelporten og utøste uskyldig blod. Men vi bad til Herren, og vi ble bønnhørt. Vi bar fram slaktoffer og offergaver av hvetemel, tente lampene og la fram skuebrødene.

9 Nå minner vi dere om å feire den løvhyttefesten som holdes i måneden kislev.

10 Skrevet i året 188.

Et brev om bakgrunnen for tempelinnvielsesfesten

Innbyggerne i Jerusalem og Judea, eldsterådet og Juda sender hilsen med ønske om lykke og helse til kong Ptolemaios’ lærer Aristobulos, som er av de salvede presters ætt, og til jødene i Egypt.

11 Vi takker Gud av hele vårt hjerte fordi han har berget oss ut av store farer, og vi er rede til å kjempe endog mot en konge. 12 For det var Gud selv som slo tilbake dem som gikk til kamp mot den hellige by. 13 Da fyrsten kom til Persia med en hær som syntes å være uovervinnelig, ble de hogd ned i Nanaia-templet; de falt som offer for en krigslist fra Nanaia-prestenes side. 14 Under påskudd av å skulle gifte seg med gudinnen, var Antiokos kommet til stedet sammen med sine Venner for å sikre seg de store tempelskattene som medgift. 15 Nanaia-prestene la fram skattene, og Antiokos gikk med noen få menn inn i helligdommmen. Men så snart han var kommet innenfor, stengte de templet. 16 Så åpnet de en hemmelig luke i taket og kastet ned store steiner, og fyrsten ble slått ned som av lynet. De kuttet likene i biter og slengte de avhogde hodene ut til dem som var utenfor. 17 – Lovet være vår Gud for alle ting, han som lot straffen ramme de ugudelige.

18 Vi skal nå den 25. kislev feire tempelrenselsen, og vi mente det var nødvendig å underrette dere om dette, slik at også dere kan feire den som en løvhyttefest – og til minne om ilden som viste seg da Nehemja bar fram offer etter at han hadde gjenreist både templet og alteret. 19 For den gang våre fedre ble ført bort til Persia, tok de gudfryktige prestene på den tiden i hemmelighet ild fra alteret og skjulte den på bunnen av en tørrlagt brønn. Der gjemte de den så godt at ingen fikk kjennskap til stedet. 20 Mange år senere ble Nehemja etter Guds rådslutning sendt hjem igjen av perserkongen. Nehemja gav etterkommerne til de prestene som hadde gjemt ilden, i oppdrag å hente den. 21 Men da de meldte at de slett ikke hadde funnet noen ild, men bare en tyktflytende væske, bad han dem øse opp noe av den og bringe det til ham. Da nå alt som hørte til ofrene, var båret fram, bød Nehemja prestene å helle denne væsken over både veden og det som lå på den, 22 og dette ble gjort. Det var overskyet vær, men etter en stund brøt solen gjennom skydekket som før hadde dekket den, og da flammet det opp en stor ild på alteret, så alle undret seg. 23 Mens offeret ble fortært av ilden, holdt prestene bønn, og hele folket tok del. Jonatan stemte i, og de andre falt inn, også Nehemja.

24 Bønnen lød slik:

«Herre, Herre Gud, alle tings Skaper, du fryktinngytende og sterke, rettferdige og barmhjertige! Du alene er konge, bare du er god. 25 Du alene er alle gavers giver, du alene er rettferdig, allmektig og evig. Du frelser Israel fra alt ondt, du har utvalgt våre fedre og helliget dem. 26 Ta nå imot dette offer for hele ditt folk Israel; bevar og hellige din arvelodd. 27 Før vårt spredte folk sammen, befri dem som lever i trelldom blant folkeslagene, se til dem som er foraktet og avskydd, og la hedningfolkene kjenne at du er vår Gud. 28 Straff dem som undertrykker og mishandler oss i sitt overmot. 29 Plant ditt folk på ditt hellige sted, slik Moses talte om.»

30 Deretter sang prestene lovsanger og ledsaget dem med musikk. 31 Da offerstykkene var brent opp, bad Nehemja om at det som var igjen av væsken, skulle øses ut over noen store steiner. 32 Straks dette var gjort, slo det opp en flamme fra væsken; den ble fortært da lysglansen fra alteret falt på den. 33 Denne hendelsen ble kjent overalt. Også perserkongen fikk melding om væsken som var kommet til syne på stedet hvor de bortførte prestene hadde gjemt ilden, og at Nehemja og hans folk hadde renset offerstykkene med den. 34 Etter at kongen hadde undersøkt saken, lot han stedet inngjerde og erklærte det for hellig. 35 Kongen tok og delte ut store pengesummer til dem han ønsket å vise sin gunst.

36 Nehemja og hans folk kalte denne væsken ‘neftar‘, som betyr «renselse», men de fleste kaller den ‘neftai‘.

2I de skriftlige opptegnelser kan man lese at det var profeten Jeremia som gav dem som ble bortført, befaling om å ta til side noe av ilden, slik det er fortalt ovenfor. 2 Profeten gav også de bortførte loven, og la dem sterkt på sinne at de ikke måtte glemme Herrens forskrifter og ikke la seg føre vill av de vakkert utsmykkede avgudsbildene av gull og sølv som de ville få se. 3 Med mange andre slike ord formante han dem til alltid å bevare loven i sine hjerter.

4 I det samme skriftet står det også at profeten etter en guddommelig åpenbaring hadde befalt at møteteltet og paktkisten skulle bæres etter ham, og at han så drog ut til fjellet som Moses hadde gått opp på og sett ut over Guds arveland. 5 Da Jeremia kom dit, fant han en romslig hule; der bar han inn teltet, paktkisten og røkelsesalteret, og sperret så inngangen. 6 Noen av dem som fulgte med ham, gikk for å merke seg veien, men de kunne ikke finne den. 7 Da Jeremia fikk vite det, irettesatte han dem og sa: «Stedet skal være ukjent inntil Gud samler sitt folk igjen og viser det nåde. 8 Da skal Herren bringe alt dette for dagen, og Herrens herlighet skal komme til syne i skyen, slik den viste seg på Mose tid, og slik som den gang Salomo bad om at stedet måtte bli helliget på verdig vis.»

9 Det er også fortalt om hvordan Salomo i sin visdom ofret slaktoffer til innvielse av templet da det var fullført. 10 Da Salomo bad, fór ild ned og fortærte brennofferet, på samme måte som ild fór ned fra himmelen og fortærte offerstykkene den gang Moses bad til Herren. 11 – Moses sa: «Syndofferet ble fortært fordi det ikke er blitt spist.»

12 Salomos innvielsesfest varte også åtte dager.

13 Samme sak er også omtalt i de offentlige opptegnelser og i Nehemjas erindringer. Der står det dessuten om hvordan han grunnla et bibliotek og samlet bøkene om kongene og profetene, Davids skrifter og kongelige skriv angående tempelgaver. 14 På tilsvarende måte har også Juda samlet alle de bøkene som var kommet bort på grunn av krigen vi har hatt; og de finnes nå hos oss. 15 Hvis dere skulle ha bruk for dem, så send noen som kan hente dem til dere.

16 Vi skriver som nevnt til dere i forbindelse med at vi nå skal feire tempelrenselsen. Dere vil altså gjøre vel i å feire disse dagene.

17 Det er Gud som har frelst hele sitt folk og gitt oss alle arvelandet tilbake, med kongedømmet, prestedømmet og helligheten, 18 slik som han har gitt løfte om i loven. Vi setter vår lit til Gud, at han snart vil forbarme seg over oss og føre oss sammen fra hvert folk under himmelen til det hellige sted; for han har fridd oss ut av store ulykker og renset stedet.

Forord om hvordan boken ble til

19 Dette er beretningen om Juda Makkabi og brødrene hans, om renselsen av det store tempel og innvielsen av alteret, 20 om krigene mot Antiokos Epifanes og hans sønn Evpator, 21 om de himmelske åpenbaringene som hjalp dem som kjempet ærerikt og tappert for jødedommen, så de tross sitt beskjedne antall herjet hele landet og forfulgte barbarenes horder. 22 De vant tilbake templet som er berømt over hele verden, befridde byen og gjenopprettet lovene som holdt på å bli avskaffet, for Herren var dem nådig i sin store godhet. 23 Alt dette har Jason fra Kyréne gitt en fremstilling av i fem bøker. Jeg skal her søke å sammenfatte det i én bok.

24 Jeg hadde merket meg at det veldige antall sider og selve stoffmengden skapte vansker for dem som ville sette seg inn i den historiske fremstillingen. 25 Derfor har jeg tatt sikte på både å underholde dem som liker å lese, og å gjøre det lettere for dem som er ivrig opptatt med å feste stoffet i hukommelsen. Jeg håper også at boken vil være til nytte for alle som får den i hende. 26 Det er ingen lett oppgave jeg har tatt på meg med å lage dette sammendraget; det har vært et slit som har kostet svette og nattevåk. 27 Det er som når en mann skal stelle til et gjestebud; han har det heller ikke lett når han skal lage noe som andre setter pris på. Likevel vil jeg med glede ta på meg dette strevet, i håp om at mange vil være takknemlige for det. 28 Den nærmere drøftelse av enkelthetene overlater jeg til den opprinnelige forfatter; jeg bestreber meg i dette sammendraget bare på å trekke opp hovedlinjene. 29 Det er som med et nytt hus; byggmesteren må ha omtanke for alle sider ved konstruksjonen, mens dekoratøren og maleren bare trenger å bekymre seg om det som trengs til utsmykningen. Slik tror jeg det også er i vårt tilfelle. 30 Historieskriveren må beherske hele feltet, drøfte saken fra alle sider og foreta arbeidskrevende undersøkelser av enkelthetene. 31 Men den som bare lager en bearbeidelse, må ha lov til å tilstrebe en kortfattet uttrykksmåte og avstå fra en uttømmende skildring av begivenhetene.

32 Hermed vil jeg da gå over til selve beretningen, uten å føye mer til det som alt er sagt; for det ville være tåpelig å gjøre innledningen til en historisk fremstilling lang, men forkorte historien selv.

Tempelforstanderen Simons svik

3Mens Onias var øversteprest, hersket det ubrutt fred i den hellige by, og lovene ble overholdt på beste måte, for han var en gudfryktig mann og hatet det onde. 2 Selv kongene viste stedet ære og smykket templet med de mest kostbare gaver. 3 Slik dekket også Selevkos, kongen i Asia, alle utgiftene til offertjenesten av sine egne inntekter.

4 Nå var en mann av Bilga-ætten ved navn Simon blitt innsatt som tempelforstander. Han kom i klammeri med øverstepresten om retningslinjene for handelen i byen. 5 Da han ikke klarte å sette sin vilje igjennom mot Onias, drog han til Apollonios, sønn av Traseas, stattholderen i Køle-Syria og Fønikia på den tiden. 6 Til ham fortalte han at skattkammeret i Jerusalem var fylt av umåtelige rikdommer; det dreide seg om så store summer at de ikke var til å telle. Pengene var ikke avsatt til ofringer; de ville derfor lett kunne bringes under kongens kontroll.

Kongen sender Heliodoros til Jerusalem

7 I et fortrolig møte med kongen fortalte Apollonios om pengene han hadde fått kjennskap til. Kongen valgte da ut Heliodoros, som stod for riksstyret, og sendte ham av sted med ordre om å få de omtalte pengene utlevert.

8 Heliodoros drog straks av gårde under påskudd av at han skulle foreta en inspeksjonsreise til byene i Køle-Syria og Fønikia, men i virkeligheten skulle han utføre kongens plan. 9 Da han kom til Jerusalem, ble han vennlig mottatt av øverstepresten og byens befolkning. Men så gjorde han rede for den egentlige grunnen til at han var kommet. Han viste til det som var blitt røpet for kongen, og spurte om det virkelig forholdt seg slik. 10 Øverstepresten gjorde ham da oppmerksom på at det dreide seg om betrodde midler som tilhørte enker og foreldreløse; 11 noe tilhørte også Tobia-ætlingen Hyrkanos, en mann i meget høy stilling. Det forholdt seg ikke slik den ugudelige løgneren Simon hadde påstått. Alt i alt utgjorde det hele bare 400 talenter sølv og 200 talenter gull, 12 og det ville være aldeles utenkelig å forsynde seg mot dem som hadde satt sin lit til at stedet var hellig, og at det verdensberømte og ærverdige templet var ukrenkelig.

13 Men Heliodoros viste til de ordrer han hadde fra kongen, og holdt fast på at disse pengene ubetinget skulle overføres til det kongelige skattkammer. 14 Så fastsatte han en dag og gikk inn i templet for å skaffe seg oversikt over skattene.

Folket ber for helligdommen

Hele byen var i voldsomt opprør. 15 Prestene kastet seg ned foran alteret i sine presteklær og ropte til himmelen og bad ham som hadde gitt loven om betrodd gods, at han måtte bevare disse midlene trygt for deres rettmessige eiere. 16 Det var hjerteskjærende å se øverstepresten; hele hans utseende og bleke ansiktsfarge viste klart hans sjeleangst. 17 Mannen skalv over hele kroppen av en knugende frykt; smerten som fylte hans hjerte, var åpenbar for alle som så ham. 18 Fra husene kom folk løpende i flokker for å be i fellesskap; for vanære truet det hellige sted. 19 Kvinner med sørgeplagg bundet om livet og brystet bart flokket seg sammen i gatene; unge piker som ble holdt innendørs, stimlet sammen ved døråpningene eller løp til murene, og noen kikket ut av vinduene. 20 Alle rakte de hendene mot himmelen og bad inderlig. 21 Det var en ynk å se alle menneskene som hadde kastet seg ned om hverandre, og øverstepresten som stod der avventende i den største angst.

Den Allmektige griper inn

22 Mens folket ropte til Herren, Den Allmektige, at han måtte verne det betrodde gods så det ble bevart uskadd og i full sikkerhet for dem som hadde gitt det til forvaring, 23 holdt Heliodoros fram med å gjennomføre planen sin. 24 Men akkurat i det øyeblikk han kom fram til skattkammeret med livvaktene sine, lot Herskeren over åndene og alle makter et veldig syn vise seg. Alle som hadde våget å følge med dit, ble slått av redsel over Guds makt og fullstendig lammet av skrekk. 25 For de fikk se en hest og en rytter med fryktinngytende utseende. Hesten var prydet med praktfullt seletøy, og rytteren bar en rustning av gull. Hesten stormet fram mot Heliodoros, steilet og slo etter ham med hovene.

26 To unge menn viste seg også for ham; de var umåtelig sterke, strålende vakre og kledd i prektige klær. De stilte seg på hver side av Heliodoros og pisket løs på ham med slag på slag. 27 Han falt til jorden, og det ble helt svart for ham. Mennene hans løftet ham straks opp og la ham på en båre. 28 Han som for et øyeblikk siden var kommet inn i dette skattkammeret med stort følge og hele livgarden, ble nå båret ut. Våpnene hadde ikke vært ham til noen hjelp; foran alles øyne hadde han fått erfare Guds herrevelde.

29 Der lå han nå ute av stand til å snakke og uten noe håp om redning, fordi Gud hadde grepet inn med sin kraft. 30 Men jødene priste Herren som hadde gått så underfullt til verks på sitt hellige sted. Og templet, som kort før hadde vært tynget av frykt og forvirring, var nå fylt av jubel og glede, for Den Allmektige Herre hadde gitt seg synlig til kjenne.

Heliodoros gjør bot

31 Noen av Heliodoros’ nærmeste venner skyndte seg å be Onias om å påkalle Den Høyeste med bønn om at han måtte spare livet til ham som nå var like ved å trekke sitt siste åndedrag. 32 Øverstepresten var engstelig for at kongen skulle komme til å tro at Heliodoros var blitt offer for en voldshandling fra jødenes side, og han bar derfor fram et offer for mannens helbred.

33 Mens øverstepresten forrettet soningsofferet, viste de samme unge mennene seg igjen for Heliodoros. Iført de samme klærne som før stilte de seg fram for ham og sa: «Du skylder øverstepresten Onias stor takk; for det er for hans skyld Herren har gitt deg livet tilbake. 34 Og du selv, som har fått kjenne tukten fra himmelen, skal gjøre Guds veldige kraft kjent for alle mennesker!» Da de hadde sagt dette, ble de borte.

35 Heliodoros bar fram offer til Herren og avla de høytideligste løfter fordi Herren hadde latt ham beholde livet. Så tok han vennlig farvel med Onias og drog med sine tropper tilbake til kongen. 36 Og han vitnet for alle om Den Høyeste Guds storverk som han hadde sett med egne øyne.

37 Da kongen spurte Heliodoros hvem som ville være den beste mannen å sende til Jerusalem neste gang, svarte han: 38 «Dersom du har en fiende eller vet om noen som planlegger en sammensvergelse mot regjeringen, så send ham dit; du vil få ham grundig gjennompisket tilbake, hvis han da kommer fra det med livet. For på det stedet er i sannhet en guddommelig kraft virksom. 39 Han som har sin bolig i himmelen, våker over dette stedet og kommer det til hjelp; han slår og tilintetgjør dem som kommer for å skade det.»

40 Slik endte historien med Heliodoros, og slik gikk det til at skattkammeret ble bevart.

Simon baktaler Onias

4Den før nevnte Simon, som hadde forrådt tempelskatten og fedrelandet, drev og baktalte Onias. Han påstod at det var Onias som hadde angrepet Heliodoros og hadde stått bak alle ulykkene. 2 Han våget endatil å beskylde Onias for sammensvergelser mot regjeringen – han som var byens velgjører, sine landsmenns beskytter og lovenes ivrige håndhever. 3 Fiendskapet gikk så vidt at en av Simons håndgangne menn til og med gjorde seg skyldig i flere mord.

4 Onias innså hvor farlig denne striden var, særlig da også stattholderen i Køle-Syria og Fønikia, Apollonios, sønn av Menestevs, støttet Simon i hans onde fremferd. 5 Han drog derfor til kongen, ikke for å rette anklager mot sine medborgere, men med hele folkets velferd for øye, og da både som nasjon og enkeltmennesker. 6 For han så at det ikke var mulig å oppnå fredelige forhold uten at kongen grep inn; Simon ville bare fortsette med sin vettløse ferd.

Øverstepresten Jason innfører greske skikker

7 Da Antiokos med tilnavnet Epifanes hadde overtatt kongetronen etter at Selevkos var gått bort, lyktes det Jason, bror til Onias, å tilrive seg øversteprestembetet på uærlig vis. 8 Han gjorde en henvendelse til kongen og lovte ham 360 talenter sølv og dessuten 80 talenter fra en annen inntektskilde. 9 I tillegg forpliktet han seg til å betale ytterligere 500 talenter, dersom han fikk tillatelse til å bygge et idrettsanlegg med en tilhørende skole for unge menn, og gi innbyggerne i Jerusalem antiokensk borgerrett.

10 Kongen gav sitt samtykke, og da Jason hadde overtatt embetet, gikk han straks i gang med å omforme sine landsmenns levesett etter gresk forbilde. 11 Han satte til side de rettighetene kongen hadde innrømmet jødene takket være Johanan, far til den Evpolemos som senere var med i sendeferden som skulle slutte vennskap og forbund med romerne. Han avskaffet de lovfestede samfunnsordningene og innførte nye skikker som var i strid med loven. 12 Med stor fornøyelse plasserte han et idrettsanlegg rett nedenfor selve tempelberget. De beste unge menn kom under hans innflytelse, og han fikk dem til å opptre som greske idrettsmenn.

13 Slik kom gresk livsstil på mote, og utenlandsk sed og skikk fikk stadig større innpass, på grunn av den falske øverstepresten Jasons grenseløse ugudelighet. 14 Det gikk så langt at prestene mistet all interesse for sine plikter ved alteret; de foraktet templet og forsømte ofrene. Så snart gongongen kalte, skyndte de seg til idrettsplassen for å ta del i det som foregikk der, enda slikt var i strid med loven. 15 De brydde seg ikke om det som deres fedre hadde verdsatt høyt, men satte større pris på de greske utmerkelsene. 16 Dette ble senere årsak til alle deres ulykker; for nettopp de som hadde vært deres store forbilder, og som de satte så mye inn på å ligne i all sin ferd, ble deres fiender og undertrykkere. 17 For det er en alvorlig sak å synde mot de guddommelige lover; det vil vise seg i fortsettelsen.

Jerusalem under hedensk innflytelse

18 En gang da kongen var til stede ved idrettslekene som ble holdt hvert fjerde år i Tyrus, 19 sendte uslingen Jason noen menn dit som representanter for de antiokenske borgerne i Jerusalem. De hadde med seg 300 drakmer sølv til Herakles-offeret. Men utsendingene bad om at pengene ikke måtte bli brukt til offer, for det ville ikke sømme seg, men at de måtte legges til side for et annet formål. 20 Etter avsenderens ønske skulle altså pengene gå til Herakles-offeret, men takket være de som overbrakte dem, ble de i stedet brukt til bygging av krigsskip.

21 Da Apollonios, sønn av Menestevs, ble sendt til Egypt i anledning kong Ptolemaios Filometors tronstigningsfest, fikk Antiokos kjennskap til at Filometor var blitt motstander av hans politikk. Han tok derfor forholdsregler for å sikre sin egen sak. Med det for øye drog han til Jaffa og derfra videre til Jerusalem. 22 Han fikk en storslagen mottagelse av Jason og folket i byen; faklene skinte, og hyllingsropene runget da han gjorde sitt inntog.

Siden forflyttet han troppene sine til Fønikia.

Menelaos fortrenger Jason som øversteprest

23 Da det var gått tre år, sendte Jason Menelaos, broren til den før omtalte Simon, for å overbringe kongen det avtalte pengebeløpet og for å sluttføre forhandlingene i flere meget viktige saker. 24 Men da Menelaos fikk foretrede for kongen, opptrådte han som en innflytelsesrik mann og smigret ham. Han overbød Jason med 300 talenter sølv, og slik klarte han å få overdratt øversteprestembetet til seg selv. 25 Så drog han hjem igjen med de kongelige fullmakter. Han hadde ikke noe som gjorde ham verdig til å være øversteprest, men var utstyrt med et temperament som en grusom tyrann og et sinne som et vilt dyr.

26 Jason, som med svik hadde styrtet sin egen bror, ble nå selv styrtet på lignende måte av en annen, og han var nødt til å flykte til ammonittisk område.

27 Menelaos beholdt derimot sitt grep om embetet, men han forsømte helt å betale pengene som han hadde lovt kongen, 28 tross gjentatte krav fra Sostratos, kommandanten for borgen; det var nemlig han som hadde ansvaret for skatteinnkrevingen. Av den grunn ble begge innstevnet for kongen. 29 Menelaos etterlot sin bror Lysimakos som stedfortreder i øversteprestembetet, mens Sostratos overlot sin tjeneste til Krates, som hadde kommandoen over leiesoldatene fra Kypros.

Mordet på Onias

30 Mens dette pågikk, brøt det ut opprør i Tarsus og Mallus; for kongen stod i ferd med å gi disse byene som gave til sin frille Antiokis. 31 Kongen skyndte seg derfor å dra dit for å ordne opp i forholdene. Han lot Andronikos, en av rikets fornemste menn, bli igjen som sin stedfortreder.

32 Menelaos mente at han nå hadde fått en gunstig anledning. Han forærte Andronikos noen gullgjenstander som han hadde stukket til seg fra templet; andre hadde han allerede solgt til Tyrus og byene der omkring. 33 Onias hadde skaffet seg sikker beskjed om det som var hendt, og kom nå med en kraftig fordømmelse av det; han befant seg da allerede i sikkerhet på hellig grunn i Dafne nær Antiokia. 34 Dette førte til at Menelaos i all hemmelighet tok kontakt med Andronikos og oppfordret ham til å rydde Onias av veien. Andronikos lot seg overtale og innfant seg hos Onias med svik i sinne. Han ble tatt vel imot og gav under ed forsikringer om sitt vennskap. Selv om Onias hadde sine mistanker, fikk Andronikos overtalt ham til å forlate det fredlyste stedet. Så gjorde han straks kort prosess med ham, uten å bry seg om lov og rett.

35 Ikke bare jøder, men også mange som tilhørte andre folk, ble opprørt over dette; de var harme fordi mannen var blitt drept i strid med all rett.

Morderen får sin straff

36 Da kongen vendte tilbake fra Kilikia, kom jødene i hovedstaden til ham med klagemål over det meningsløse mordet på Onias; også grekerne gav uttrykk for sin harme over udåden. 37 Anitokos ble dypt bedrøvet og grepet av medynk; han gråt fordi en så forstandig og rettskaffen mann hadde mistet livet. 38 Fylt av brennende harme fratok han straks Andronikos purpurkappen, lot klærne rive av ham og førte ham gjennom hele byen til det samme stedet hvor skjenselsdåden mot Onias var begått; og der tok han morderen av dage. Slik fikk han sin fortjente straff av Herren.

Tempelraneren Lysimakos blir drept

39 I Jerusalem utførte Lysimakos mange tempelran, med Menelaos’ samtykke. En mengde gullgjenstander var allerede kommet på avveie. Da ryktet om dette spredte seg, samlet folk seg i protest mot Lysimakos. 40 Folkemassene ble stadig mer opphisset og fylt av raseri. Lysimakos væpnet da omkring 3 000 mann og slo til først. Angrepet ble ledet av en mann som het Auranos; han var langt fremskredet i alder, og ikke mindre i dårskap.

41 Da folket så at Lysimakos gikk til angrep, grep noen av dem steiner, andre plankebiter, eller de tok nevene fulle av asken som lå der, og slynget det alt sammen mot Lysimakos og hans folk. 42 På den måten klarte de å såre mange av angriperne; noen ble også drept, og hele styrken ble slått på flukt. Tempelraneren selv slo de i hjel ved skattkammeret.

Menelaos berger seg ved bestikkelser

43 På grunn av dette ble det nå reist sak mot Menelaos. 44 Da kongen kom til Tyrus, sendte eldsterådet tre menn dit for å legge anklagene mot Menelaos fram for ham. 45 Saken var så godt som tapt for Menelaos, men så lovte han Ptolemaios, sønn av Dorymenes, en stor pengesum for at han skulle få kongen over på sin side. 46 Ptolemaios tok da kongen til side inn i en søylegang, likesom for å trekke frisk luft, og fikk ham til å skifte mening. 47 Kongen frikjente Menelaos for alt han var anklaget for, enda det var han som var skyld i all ulykken. Men de stakkars anklagerne, som ville ha blitt kjent uskyldig om de så hadde stått for en domstol av skytere, dem dømte han til døden. 48 Den rettsstridige straffen ble straks fullbyrdet på de menn som hadde talt til forsvar for sin by og sine stammefrender og for de hellige kar. 49 Denne ugjerningen vakte slik harme selv i Tyrus at noen av innbyggerne bekostet en storslagen begravelse for mennene.

50 Men Menelaos kunne fortsette i embetet takket være makthavernes pengebegjær. Hans ondskap bare økte, og han fremstod som en svikefull fiende av sine landsmenn.

Jasons undergang

5På denne tid foretok Antiokos sitt andre felttog mot Egypt. 2 Da viste det seg et syn over hele Jerusalem i nesten førti dager: Hestfolk i gullbroderte kapper stormet fram gjennom luften; de kom troppevis, bevæpnet med lanser 3 og dragne sverd; det ble sett rytterskarer oppstilt til slag, fremrykninger og angrep fra begge sider; de svingte med skjold, det svirret av kastespyd, og piler ble skutt ut; det glitret i forgylt seletøy og alle slags rustninger. 4 Derfor bad alle om at dette synet måtte bety noe godt.

5 Da det kom ut et falskt rykte om at Antiokos var død, tok Jason ikke mindre enn 1 000 mann og gjorde uventet et angrep på byen. Mannskapet på muren ble drevet tilbake, og da byen til sist var så godt som tatt, søkte Menelaos tilflukt i borgen. 6 Men Jason satte uten skånsel i gang et blodbad på sine egne medborgere og tenkte ikke på at krigslykke mot frender er den største ulykke; han innbilte seg at det var fiender han reiste seiersmonumenter over, ikke landsmenn. 7 Han klarte likevel ikke å overta styret; til sist høstet han bare skam for sin onde plan og måtte igjen flykte over til Ammon.

8 Hans liv fikk en sørgelig ende: Hos Aretas, arabernes hersker, ble han satt i fengsel; siden flyktet han fra by til by, forfulgt av alle, hatet for sin troløshet mot lovene og avskydd som en bøddel mot land og folk; omsider strandet han i Egypt. 9 Denne mannen, som hadde drevet så mange i landflyktighet, mistet selv livet på fremmed jord, etter at han hadde tatt sjøveien til Sparta; han håpet nemlig å finne beskyttelse der fordi han mente at jøder og spartanere hadde et felles opphav. 10 Og han som hadde latt så mange døde ligge ubegravet, han ble selv forlatt uten lik-klage; han fikk ikke noen slags begravelse og ingen grav blant sine fedre.

Antiokos herjer Jerusalem og templet

11 Da meldinger om det som hadde hendt nådde kongen, oppfattet han det slik at Judea holdt på å falle fra. Derfor brøt han opp fra Egypt i vilt raseri og tok Jerusalem med stormangrep. 12 Han befalte soldatene å hogge ned uten skånsel alle de kom over, og slå i hjel dem som søkte tilflukt inne i husene. 13 Og de drepte unge og gamle, de myrdet kvinner og barn, de slaktet ned unge piker og spedbarn. 14 På bare tre dager mistet Jerusalem 80 000 innbyggere: 40 000 ble drept i voldshandlingene, og minst like mange ble solgt som slaver.

15 Men kongen var ikke tilfreds med dette. Han dristet seg endog til å gå inn i det templet som er det helligste på hele jorden; og Menelaos, som var blitt en forræder både mot lovene og fedrelandet, var veiviser for ham. 16 Med sine urene hender tok han de hellige kar, og gavene som andre konger hadde gitt til templet for å øke dets herlighet og ære, ranet han til seg med sine skitne fingrer.

17 Antiokos fikk nå meget høye tanker om seg selv. For han skjønte ikke at det var fordi innbyggerne i byen hadde syndet, at Herren for en kort stund hadde vist sin harme; det var derfor det hellige sted var blitt overlatt til sin skjebne. 18 Men hadde det ikke vært slik at de allerede på forhånd var sunket ned i så mange synder, ville det ha gått med Antiokos som med Heliodoros, da han ble sendt av kong Seleukos for å undersøke skattkammeret; han ville ha blitt pisket og hindret i sitt frekke foretagende så snart han hadde trengt seg inn. 19 Men Herren hadde ikke utvalgt folket for det hellige steds skyld, men det hellige sted for folkets skyld. 20 Derfor måtte stedet dele de ulykker som rammet folket, men senere fikk det også del i velgjerningene; og det som ble forlatt da Den Allmektige var harm, ble gjenreist i all sin prakt da den store Herre igjen var blitt forsonet.

Fremmede herrer i landet

21 Antiokos bortførte da 1 800 talenter fra templet og reiste raskt til Antiokia. I sitt overmot trodde han at han kunne få båter til å seile til lands og folk til å marsjere til vanns – så grenseløst overvurderte han seg selv. 22 Han etterlot også fogder som skulle plage folket: I Jerusalem plasserte han Filip, som var frygier av fødsel, men i sin ferd enda mer barbarisk enn han som hadde innsatt ham; 23 og på Garisim satte han Andronikos. I tillegg kom Menelaos, som opptrådte mer herskesykt mot sine medborgere enn noen av de andre.

Antiokos var full av hat mot jødene. 24 Han sendte Apollonios, sjefen for de mysiske leietroppene, med en hær på 22 000 mann, og gav ham ordre om å slå i hjel alle voksne menn, men selge kvinnene og de mindreårige guttene som slaver. 25 Da Apollonios kom til Jerusalem, lot han som om han hadde fredelige hensikter. Han holdt seg i ro til sabbatsdagen, som er hellig for jødene. Ettersom han så at jødene da holdt seg borte fra arbeidet, gav han sine tropper ordre om å stille opp til parade. 26 Og da innbyggerne kom ut for å se på, lot han med ett soldatene meie dem ned alle sammen. Så stormet han med sine væpnede menn inn i byen og drepte en mengde mennesker der.

27 Men Juda, med tilnavnet Makkabi, og et titalls andre kom seg unna til ødemarken. Han og tilhengerne hans levde siden i fjellene som ville dyr. De livberget seg hele tiden ved å spise planter for ikke å bli urene som de andre.

Religionsforfølgelse mot jødene

6Ikke lenge etter sendte kongen ateneren Geron for å tvinge jødene til å vende seg bort fra fedrenes lover og ikke lenger innrette sitt liv etter Guds lover. 2 Han skulle også vanhellige templet i Jerusalem og vie det til «Den olympiske Zevs». Templet på Garisim skulle vies til «Zevs, gjestevennskapets beskytter» – slik innbyggerne på stedet selv hadde bedt om.

3 Hardt og utålelig på alle vis var det at ondskapen tok slik overhånd. 4 For hedningene fylte templet med utskeielser og festing; de forlystet seg med skjøger og lå med kvinner inne på det hellige området. De brakte dessuten ulovlige ting inn i templet. 5 Alteret var fullt av avskyelige ofre som lovene strengt forbyr. 6 Det var umulig å holde sabbaten eller å feire de faste høytidene, eller i det hele tatt å bekjenne seg som jøde.

7 Ved den månedlige feiringen av kongens fødselsdag ble jødene med brutal makt tvunget til å delta i hedenske offermåltider. Og når festen for vinguden Dionysos kom, måtte de gå i festopptog for Dionysos med eføykrans på hodet. 8 Etter forslag fra Ptolemaios gikk det også ut en forordning til de greske byene som lå nærmest, om at de skulle gå fram mot jødene på samme måte og arrangere offermåltider; 9 de som ikke frivillig gikk over til de greske skikkene, skulle drepes.

Alle kunne se at situasjonen var fortvilt. 10 To kvinner ble for eksempel slept i fengsel fordi de hadde latt barna sine omskjære. Spedbarna ble hengt ved mødrenes bryst, og så førte de kvinnene rundt i byen så alle kunne se dem, og styrtet dem til sist utfor bymuren. 11 Andre, som hadde samlet seg i hulene i nærheten av byen for å feire sabbatsdagen i hemmelighet, ble angitt til Filip, og alle sammen ble levende brent; for de ville ikke sette seg til motverge på grunn av den store respekt de hadde for helligdagen.

Guds hensikt med ulykkene

12 Jeg vil formane dem som leser denne boken til ikke å fortvile over slike ulykker, men tenke på at Herren lot disse straffene komme over vårt folk for å oppdra det, ikke for å ødelegge det. 13 Det er jo egentlig et tegn på stor nåde at de som synder, ikke får gå fri i lang tid, men straffes straks. 14 Når det gjelder andre folkeslag, venter Herren tålmodig med å straffe dem til de har fylt sine synders mål. Men med oss ville han det skulle være annerledes; 15 han ville ikke vente med å straffe oss helt til våre synder hadde nådd den ytterste grense. 16 Derfor tar han aldri sin barmhjertighet fra oss; og selv om han tukter oss med ulykke, forlater han ikke sitt eget folk. 17 Dette vil jeg da ha sagt som en påminnelse; og etter dette korte innskuddet vil jeg nå gå videre med beretningen.

Eleasars martyrdød

18 Eleasar hette en av de fremste skriftlærde. Han var allerede høyt oppe i årene og hadde de edleste ansiktstrekk. Han ble tvunget til å åpne munnen for å spise svinekjøtt. 19

20 Men da han heller ville dø med ære enn leve med skam, spyttet han ut kjøttet og gikk frivillig til pinebenken. Slik burde alle ha mot til å vise fra seg mat som Guds lov forbyr, selv om det skulle koste livet.

21 De som hadde ansvaret for det lovstridige offermåltidet, kjente Eleasar fra gamle dager. Derfor tok de ham til side og bad ham i all fortrolighet skaffe til veie kjøtt som han hadde lov til å spise, og som han selv hadde tilberedt. Så kunne han bare late som om han spiste av det offerkjøttet som var påbudt av kongen. 22 Gjorde han dette, ville han unngå døden; og siden de jo var gamle venner, skulle han få en mild behandling.

23 Men Eleasar viste et klarsyn som var verdig hans år og den anseelse alderen gav ham, verdig de grå hår han hadde vunnet med ære, verdig hans rettskafne liv fra barndommen av, og fremfor alt: verdig den hellige lov som er skapt av Gud. I samsvar med dette bad han dem sende ham til dødsriket med en gang og sa: 24 «Det er uverdig for en mann i min alder å være med på et slikt skuespill, som kunne få mange av de unge til å tro at den nittiårige Eleasar var gått over til hedenskapet. 25 Hvis jeg hyklet for å leve en ganske kort stund til, ville jeg bli skyld i at de ble ført på avveier, og jeg ville føre skam og vanære over min alderdom. 26 For selv om jeg i øyeblikket kunne unngå menneskers straff, kan jeg likevel aldri slippe unna Den Allmektiges hender, verken i liv eller død. 27 Derfor vil jeg nå forlate livet som en mann. Slik kan jeg vise meg verdig min høye alder 28 og gi de unge et edelt eksempel på hvordan man villig, tappert og med glede lider døden for de ærverdige og hellige lover.»

Da han hadde sagt dette, gikk han straks til pinebenken. 29 Og den velvilje som bødlene kort før hadde vist, slo om til motvilje; for det som han nå hadde sagt, var etter deres mening det rene vanvidd. 30 Mens de slo ham til døde, stønnet han høyt og sa: «Herren som eier all hellig kunnskap, vet hvilke fryktelige smerter jeg nå må utholde på kroppen mens jeg hudstrykes, enda jeg kunne ha unngått døden. Men han vet også at jeg i min sjel lider dette med glede fordi jeg frykter ham.»

31 Slik gikk Eleasar bort. Og ved sin død gav han ikke bare de unge, men også det store flertall av folket et eksempel på tapperhet og et minne om mot.

Sju brødre lider martyrdøden sammen med sin mor

7En annen gang ble sju brødre arrestert sammen med sin mor. Kongen lot dem torturere med pisker og remmer for å tvinge dem til å spise av svinekjøttet i strid med Guds lov. 2 En av dem grep ordet på vegne av alle og sa: «Hva vil du forhøre oss om? Hva vil du vite? For vi er rede til å dø heller enn å bryte våre fedres lover.»

3 Kongen ble rasende og befalte sine menn å sette svære stekepanner og kjeler over ilden. 4 Straks de var blitt glovarme, gav han ordre om å skjære ut tungen på ham som hadde ført ordet, skalpere ham og hogge av ham hender og føtter mens de andre brødrene og moren så på. 5 Da han var fullstendig lemlestet, befalte kongen at de skulle legge ham på ilden mens han ennå var i live og steke ham. Mens osen fra pannen bredte seg vidt omkring, oppmuntret brødrene og moren hverandre til å gå døden tappert i møte. De sa: 6 «Herren Gud ser dette, og vi kan være forvisset om at han forbarmer seg over oss. Det har Moses talt klart om i det kvad som skulle være et anklagevitne mot israelittene, der det heter: Og han vil forbarme seg over sine tjenere.»

7 Da den første av brødrene var død på denne måten, førte de fram den andre til samme grusomme spott. De flenget huden og håret av hodet hans og spurte ham: «Vil du spise, eller skal vi gå løs på kroppen din lem for lem?» 8 Han svarte på fedrenes språk og sa: «Aldri!» Dermed måtte også han gjennomgå resten av pinslene, slik som den første. 9 Men idet han trakk sitt siste åndedrag, sa han: «Du din usling kan nok skille oss fra dette liv; men verdens konge skal reise oss opp igjen til evig liv fordi vi har gått i døden for hans lover.»

10 Etter ham ble den tredje utsatt for behandlingen deres. Med en gang det ble forlangt, rakte han tungen ut, og modig strakte han fram hendene 11 og sa tappert: «Himmelens Gud har gitt meg disse lemmer. Hans lover betyr mer for meg enn lemmene, og av ham håper jeg å få dem tilbake igjen.» 12 Både kongen selv og mennene hans måtte undre seg over den unge mannens sjelsstyrke, for han brydde seg ikke om smertene.

13 Etter at også han hadde forlatt dette liv, mishandlet og torturerte de den fjerde på samme måten. 14 Da slutten nærmet seg, sa han: «Når man skilles fra livet blant menneskene, er det godt å kunne sette sitt håp til Guds løfter om at han skal reise oss opp igjen. Men for deg finnes det ingen oppstandelse til liv.»

15 Så kom turen til den femte. Da de førte ham fram og var i gang med å torturere ham, 16 festet han blikket på kongen og sa: «Du har makt blant mennesker, enda du selv er en dødelig; derfor gjør du det du vil. Men tro ikke at vårt folk er forlatt av Gud. 17 Driv du bare på, så skal du få se hans veldige kraft, når han lar pinsler ramme deg og dine etterkommere.»

18 Etter ham tok de den sjette, og da han skulle til å dø, sa han: «Gjør deg ingen falske forestillinger! Det er vår egen skyld at vi må lide dette, for vi har syndet mot vår egen Gud; derfor er det skjedd ting man må undre seg over. 19 Men du må ikke tro at du skal slippe straff, når du har innlatt deg på å kjempe mot Gud.»

20 I særlig grad fortjener moren beundring og et godt ettermæle. Hun var vitne til at sju sønner mistet livet i løpet av en eneste dag, men bar det tappert fordi hun satte sitt håp til Herren. 21 Mild og målbevisst oppmuntret hun hver enkelt av dem på fedrenes språk. Hun styrket sitt kvinnehjerte med mandig mot og sa til dem:

22 «Jeg vet ikke hvordan dere ble til i mitt morsliv, og ikke var det jeg som gav dere liv og ånde. Det var ikke jeg som føyde sammen kroppens enkelte deler. 23 Nei, det er verdens skaper som former mennesket, og som har tenkt ut hvordan alt skulle bli til. Derfor skal han i sin barmhjertighet gi dere både liv og ånde tilbake, fordi dere nå ofrer dere selv for hans lover.»

24 Antiokos antok at han ble behandlet med forakt og syntes det hun sa lød som hån. Den yngste sønnen var ennå i live. Kongen forsøkte nå ekstra innstendig å overtale ham, og ikke bare med ord; ved ed forpliktet han seg også til å gjøre ham både rik og lykkelig; ja, han ville betrakte ham som Kongens Venn og gi ham en høy stilling, om han bare ville vende seg bort fra sine fedres sed og skikk. 25 Men da den unge mannen ikke ville høre på ham i det hele tatt, kalte kongen til seg moren og oppfordret henne til å gi unggutten et råd som kunne bli til redning for ham.

26 Etter mye overtalelse gikk hun med på å forsøke å påvirke sønnen. 27 Hun lente seg bort til ham, men i forakt for den grusomme tyrannen sa hun på fedrenes språk: «Min sønn, ha barmhjertighet med meg. Jeg har båret deg under mitt hjerte i ni måneder, jeg har ammet deg i tre år, jeg har fostret og oppdratt deg og tatt meg av deg så lenge du har levd. 28 Jeg ber deg, mitt barn: Løft blikket og betrakt himmelen og jorden, se på alt det de rommer og tenk så på at Gud skapte dette av intet, og at hele menneskeslekten blir til på samme måte. 29 Vær ikke redd for denne bøddelen, men vis deg verdig dine brødre og gå villig i døden; så skal jeg ved Guds nåde få deg tilbake igjen sammen med dine brødre.»

30 Hun var knapt ferdig med å tale, så sa den unge mannen: «Hva venter dere på? Jeg adlyder ikke kongens påbud, men lovens bud adlyder jeg, den lov som ble gitt våre fedre gjennom Moses. 31 Men du som har funnet på så mye ondt mot hebreerne, du skal ikke slippe unna Guds hender. 32 Vi lider jo for våre synders skyld, 33 og om nå vår levende Herre har vist sin harme mot oss en kort stund for å straffe og oppdra oss, så skal han igjen la seg forsone med sine tjenere. 34 Men du, din gudløse usling, du avskyeligste av alle mennesker, blås deg ikke opp med tomme innbilninger, kneis ikke så stolt og tro ikke du vil oppnå noe når du løfter hånden mot Guds tjenere. 35 For du har ennå ikke sluppet unna Den Allmektige Guds dom, han som ser alt. 36 Våre brødre måtte utholde en kortvarig pine, men for sin troskap mot Guds pakt har de nå fått del i et evig liv. Du, derimot, skal i Guds dom få straff som fortjent, for ditt overmot. 37 Jeg ofrer nå i likhet med mine brødre liv og lemmer for fedrenes lover, og ber Gud om at han snart vil vise seg nådig mot folket, og at du under plager og pinsler må erkjenne at han alene er Gud. 38 Måtte Den Allmektiges vrede, som med rette har kommet over hele vårt folk, stanse ved meg og mine brødre.»

39 Kongen ble rasende, og i sin forbitrelse over guttens hån fór han enda verre fram mot ham enn mot de andre. 40 Slik forlot også han dette liv, ren og i full tillit til Herren.

41 Til sist, etter sønnene, døde moren.

42 Hermed får det være sagt nok om offermåltidene og de umenneskelige grusomhetene.

Juda Makkabi begynner motstandskampen

8Juda, med tilnavnet Makkabi, og hans menn snek seg ubemerket inn i landsbyene og vervet tilhengere blant sine stammefrender. De tok med seg dem som hadde holdt fast ved jødedommen og fikk slik samlet omkring 6 000 mann. 2 De bønnfalt Herren om at han måtte se til sitt folk, som ble undertrykt av alle, forbarme seg over sitt tempel, som var blitt vanhelliget av ugudelige mennesker, 3 og ha miskunn med byen, som holdt på å legges øde og snart bli jevnet med jorden. De bad ham vende øret til det blod som ropte til ham, 4 komme i hu hvordan uskyldige spedbarn var blitt myrdet av lovbrytere og hvordan hans eget navn var blitt spottet, og de bad at han måtte vise sin avsky mot ondskapen.

5 Så snart Makkabi hadde fått samlet og ordnet en hærstyrke, var det ikke mulig for hedningene å stå seg mot ham lenger; for Herrens vrede var blitt vendt til miskunn. 6 Når de minst ventet det, kom han over byer og landsbyer og satte dem i brann. Han drev tallrike fiendestyrker på flukt og erobret nøkkelstillingene; 7 som oftest tok han nettene til hjelp for slike angrep. Ryktet om hans heltemot spredte seg over alt.

Nikanor får i oppdrag å utrydde jødene

8 Da Filip så at mannen gradvis styrket sin stilling og stadig oftere gjorde vellykkede fremstøt, skrev han til Ptolemaios, stattholderen i Køle-Syria og Fønikia, og bad ham støtte kongens sak. 9 Ptolemaios utpekte da straks Nikanor, sønn av Patroklos og en av Kongens Venner av første klasse; han gav ham befalingen over ikke mindre enn 20 000 mann fra forskjellige folkeslag og sendte ham av sted for å utrydde hele befolkningen i Judea. Ved hans side stilte han Gorgias, en hærfører med lang krigserfaring.

10 Kongen skyldte romerne 2 000 talenter i krigsskadeserstatning, og Nikanor hadde satt seg fore å skaffe dekning for dette beløpet ved å selge jødiske krigsfanger. 11 Han sendte straks ut en innbydelse til byene langs kysten om at de kunne komme og kjøpe jødiske slaver; han lovte å levere 90 stykker for én talent. Lite ante han at straffen fra Den Allmektige snart skulle innhente ham.

Juda maner sine menn til strid

12 Juda fikk melding om Nikanors fremrykking. Da han underrettet sine menn om at hæren var i anmarsj, 13 rømte de som var feige og ikke stolte på Guds rettferdighet, til alle kanter og kom seg unna. 14 De andre solgte alt de ennå eide, og i fellesskap bønnfalt de Herren om å berge dem fra den ugudelige Nikanor, som hadde solgt dem som slaver endog før de hadde støtt sammen; 15 og om Herren ikke ville gjøre det for folkets egen skyld, så iallfall på grunn av paktene med deres fedre, og fordi hans hellige og høye navn var blitt nevnt over dem.

16 Makkabi samlet nå folkene sine, som talte 6 000 mann, og formante dem til ikke å tape fatningen foran fiendene og ikke la seg skremme av størrelsen på hedningmassene som i strid med all rett kom mot dem. De skulle kjempe tappert 17 og alltid ha for øye at fiendene hadde gått fram med vold og lovløshet mot det hellige sted, herjet og fart ille med byen og avskaffet samfunnsordningene som de hadde arvet fra fedrene. 18 «De stoler på våpen og vågemot,» sa han, «men vi setter vår lit til Gud Den Allmektige, som med et eneste nikk kan tilintetgjøre våre angripere, ja, hele verden.»

19 Han fortsatte med å minne dem om hvor ofte de var blitt hjulpet i forfedrenes tid: På Sankeribs tid hadde 185 000 fiender mistet livet; 20 og i det slaget som ble utkjempet i Babylonia mot galaterne, måtte jødene gå inn i kampen med bare 8 000 mann, sammen med 4 000 makedonere. Mens makedonerne stod rådløse, gjorde de 8 000 det av med de 120 000 fiendene, takket være hjelpen de fikk fra himmelen, og de tok rikt krigsbytte.

Nikanor lider nederlag

21 Med disse ord styrket han deres mot og gjorde dem rede til å dø for lovene og fedrelandet. Så splittet han opp hæren i fire deler: 22 Han satte brødrene sine til å føre kommandoen over hver sin avdeling; Simeon, Josef og Jonatan fikk 1 500 mann hver under seg, 23 likeså Eleasar. Etter å ha lest høyt fra den hellige boken gav han hærropet «Med Guds hjelp!», tok selv kommandoen i fremste linje og gikk til angrep på Nikanor.

24 Med Den Allmektige som sin forbundsfelle hogg de ned over 9 000 av fiendene; de såret og lemlestet størsteparten av Nikanors hær og tvang hele styrken på flukt. 25 Pengene til dem som hadde møtt fram for å kjøpe jødiske krigsfanger, la de beslag på, og de forfulgte fiendene et godt stykke, men måtte så snu fordi tiden ble for knapp. 26 Det var nemlig dagen før sabbaten, og derfor kunne de ikke fortsette forfølgelsen. 27 Da de hadde samlet sammen våpnene fra fiendene og ribbet de falne for bytte, holdt de sabbat. De lovpriste og takket Herren som hadde berget dem og gjort det slik at de den dagen fikk et første tegn på hans miskunn.

28 Etter sabbaten fordelte de byttet. En del av det gav de til ofrene for torturen og til enkene og de foreldreløse; resten delte de mellom seg selv og barna sine. 29 Da dette var gjort, påkalte de i fellesskap den barmhjertige Herre og bad om at han fullt ut måtte la seg forsone med sine tjenere.

Jødene beseirer Timoteos og Bakkhides

30 I senere sammenstøt med folkene til Timoteos og Bakkhides drepte de over 20 000 av dem og sikret seg kontrollen over noen festninger med svært høye murer. Da de delte det veldige hærfanget, sørget de for at ofrene for torturen, de foreldreløse og enkene, ja, også de gamle, fikk like store deler som de selv. 31 De samlet sammen fiendenes våpen og lagret alt omhyggelig på høvelige steder; resten av byttet førte de til Jerusalem.

32 Stammehøvdingen for dem som hadde sluttet seg til Timoteos, drepte de også; han var et tvers igjennom ugudelig menneske som hadde gjort jødene mye vondt.

33 Under seiersfesten i hjemlandet brente de inne dem som hadde satt ild på de hellige portene, deriblant Kallistenes, som hadde søkt tilflukt i et lite hus. Slik fikk han lønn som fortjent for sin ugudelighet.

Nikanors flukt

34 Men erkekjeltringen Nikanor, han som hadde fått tak i de 1 000 kjøpmennene for å selge jødene til dem, 35 var nå ved Herrens hjelp blitt ydmyket av dem som han selv hadde holdt for å være så små og betydningsløse. Han måtte legge av seg den praktfulle uniformen og alene ta seg fram gjennom innlandet som en rømt slave. I betraktning av at hele hæren var gått tapt, var han mer enn heldig som i det hele tatt kom fram til Antiokia. 36 Og han som hadde påtatt seg å ordne opp med skadeserstatningen til romerne ved å ta innbyggerne i Jerusalem som krigsfanger, viste dermed verden at jødene hadde en Gud som kjempet for dem, og at de av den grunn var usårlige; for de fulgte de lover som han hadde fastsatt.

Herren straffer Antiokos

9Omtrent på den tiden måtte Antiokos trekke seg tilbake fra Persia i full uorden. 2 Han hadde gått inn i den byen som hette Persepolis, og hadde prøvd å plyndre templet og ta kontroll over byen. Dette førte til oppstand, og folkemassene grep til våpen for å verge seg. Det lyktes innbyggerne å slå Antiokos og hans menn og jage dem på flukt; og han måtte trekke seg tilbake med skam og skade.

3 Mens han var i nærheten av Ekbatana, fikk han melding om hvordan det var gått med Nikanor og med Timoteos’ styrker. 4 Han ble så rasende at han bestemte seg for å la jødene unngjelde for ulykken som var voldt ham av dem som hadde drevet ham på flukt. Derfor gav han vognkusken ordre om å kjøre på uten stans, helt til de var framme. Men straffen fra himmelen fulgte med ham. For i sitt overmot sa han: «Jeg skal gjøre Jerusalem til en massegrav for jødene så snart jeg kommer dit.»

5 Men den Herre som ser alt, Israels Gud, slo ham med en uhelbredelig og usynlig plage: Ikke før hadde han uttalt disse ordene, så ble han rammet av en uhelbredelig sykdom i magen, med forferdelige indre smerter 6 – en høyst rettferdig straff på bakgrunn av de grusomme smerter han selv hadde påført andre ved mishandling på mange og utspekulerte måter. 7 Likevel la han slett ingen demper på sin frekke stolthet, men ble bare enda mer fylt av overmot; han glødet av raseri mot jødene og gav ordre om å kjøre enda fortere. Men da hendte det: Han falt av vognen mens den fór av sted i susende fart, og fallet var så voldsomt at hvert et lem på kroppen ble forvridd og forslått.

8 Nylig hadde han i sitt grenseløse hovmod trodd at han kunne befale over havets bølger og ment at han kunne veie de høye fjell med vekt. Nå lå han slått til jorden og måtte fraktes på båre; og slik gav han et synlig bevis for alle på Guds makt. 9 Det tøt endog mark ut av øynene på den ugudelige mannen. Kjøttet falt av ham stykke for stykke mens han ennå levde; han hadde grusomme smerter, og han stinket slik at forråtnelsen ble til plage for hele hæren. 10 Den ufyselige stanken var så uutholdelig at ingen orket å bære denne mannen som kort før hadde trodd at han kunne nå opp til himmelens stjerner.

Antiokos bøyer seg for Guds makt

11 Nå endelig, da han var fullstendig knust under Guds svøpe, begynte han å oppgi mye av sitt overmot og ta til forstanden, for smertene ble verre for hvert øyeblikk.

12 Da han ikke engang kunne holde ut sin egen stank, sa han: «Det er rett å bøye seg for Gud og ikke innbille seg at man er Guds like når man er en dødelig.» 13 Og uslingen gjorde et løfte til Herren, som ikke lenger ville forbarme seg over ham. Han lovte 14 at han ville erklære den hellige by for fri, enda han egentlig hadde skyndt seg dit for å jevne den med jorden og skape den om til en massegrav. 15 Jødene, som han ikke engang hadde tenkt å unne en begravelse, men hadde villet kaste ut sammen med spedbarna deres til føde for rovfugler og ville dyr, de skulle nå alle sammen bli stilt likt med atenerne. 16 Det hellige tempel, som han før hadde plyndret, lovte han å pryde med de vakreste gaver; han ville erstatte mangedobbelt alle de hellige kar, og dekke de nødvendige utgifter til ofringene av sine egne inntekter. 17 Dessuten ville han selv bli jøde og reise til hvert et sted hvor det bodde folk for å forkynne Guds makt.

Antiokos skriver til jødene

18 Men da plagene slett ikke ble borte – for Guds rettferdige dom hadde rammet ham – gav han opp alt håp for seg selv og skrev følgende brev til jødene, formet som et bønneskrift. Brevet lød slik:

19 «Kongen og hærføreren Antiokos sender de hjerteligste hilsener til sine høyt aktede jødiske borgere, med ønske om lykke og helse og alt godt.

20 Dersom det står bra til med dere og barna deres, og det går som dere ønsker med deres saker, sier jeg Gud min inderligste takk, for mitt håp står til himmelen. 21 Her jeg er blitt liggende syk, minnes jeg med kjærlighet den respekt og velvilje dere har vist meg.

Da jeg på tilbakeveien fra Persia ble rammet av en plagsom sykdom, har jeg funnet det nødvendig å tenke på den felles sikkerhet. 22 Ikke det at jeg anser min situasjon som håpløs; tvert om har jeg godt håp om at jeg skal komme meg av sykdommen. 23 Men jeg har merket meg at også min far utpekte en etterfølger de gangene han gjorde felttog til områdene i øst. 24 Dette gjorde han for at folket i landet skulle vite hvem regjeringsmakten var overlatt til, og for at det ikke skulle oppstå uroligheter, i tilfelle noe uforutsett skulle skje eller det kom dårlige nyheter. 25 Dessuten er jeg fullt klar over at makthaverne langs rikets grenser og i nabolandene stadig er på utkikk etter det gunstige øyeblikk og bare venter på hva som kan komme til å hende.

Derfor har jeg utpekt min sønn Antiokos til konge. Jeg har jo allerede ofte betrodd og anbefalt ham til de fleste av dere når jeg har dratt av sted i all hast til de østlige provinsene. Til ham har jeg skrevet et brev som følger vedlagt.

26 Jeg formaner og ber dere nå om å huske på de velgjerninger jeg har vist mot dere både som nasjon og enkeltmennesker, og at hver og en av dere vil holde fast ved den velvilje dere nå har for meg og min sønn. 27 For jeg er overbevist om at han vil føre min politikk videre og opptre blant dere med mildhet og vennlighet.»

28 Så endte denne morderen og gudsbespotteren sitt liv. Han måtte gjennomgå like grusomme lidelser som dem han hadde utsatt andre for, og han fikk en ynkelig død blant fjellene i et fremmed land.

29 Filip, som hadde vokst opp sammen med ham, brakte legemet med hjem. Men av frykt for Antiokos’ sønn forlot han så landet og drog til Ptolemaios Filometor i Egypt.

Templet blir renset

10Makkabi og hans tilhengere vant templet og byen tilbake, for Herren gikk foran dem. 2 Alterne som utlendingene hadde oppført på torget, rev de ned, likeså helligdommene deres. 3 De renset templet og laget et nytt brennofferalter. Så slo de ild med steiner og brukte denne ilden da de for første gang på to år bar fram offer. De brente også røkelse, tente lamper og la fram skuebrødene.

4 Da dette var gjort, kastet de seg til jorden og bønnfalt Herren om aldri mer å la dem rammes av slike ulykker; men om de noen gang skulle synde, måtte han vise dem til rette med mildhet og ikke overgi dem til hedenske gudsbespottere og barbarer.

5 Det gikk slik til at templet ble renset på samme dag som det var blitt vanhelliget av utlendingene, nemlig den tjuefemte dagen i samme måned, det vil si kislev. 6 De feiret tempelrenselsen i åtte dager med stor glede; det foregikk som ved løvhyttefesten, og de mintes hvordan de kort tid før hadde tilbrakt denne høytiden på fjellene og i hulene som ville dyr. 7 Derfor tok de staver pyntet med løv, grønne grener og palmeblad i hendene og sang lovsanger til ham som hadde latt det lykkes for dem, så hans hellige sted var blitt renset.

8 Ved offentlig forordning og etter felles vedtak bestemte de at hele det jødiske folk hvert år skulle feire disse dagene.

Antiokos V Evpator overtar kongemakten

9 Slik ble altså slutten for Antiokos med tilnavnet Epifanes.

10 Nå vil jeg fortelle om det som hendte under Antiokos Evpator, sønn av det ugudelige mennesket; jeg gir da bare et sammendrag av de ulykker som fulgte med krigene hans.

11 Da Evpator hadde overtatt kongemakten, utnevnte han en mann ved navnet Lysias til å forestå riksstyret, mens Protarkos ble utnevnt til stattholder i Køle-Syria og Fønikia. 12 For Ptolemaios, som ble kalt Makron, hadde gått i spissen når det gjaldt å vise rettferdighet mot jødene på bakgrunn av den urett de tidligere hadde lidd, og han hadde søkt å bevare et fredelig forhold til dem. 13 Derfor var han blitt anklaget for Evpator og Kongens Venner. Til stadighet hørte han seg omtalt som forræder, fordi han hadde forlatt Kypros, som Filometor hadde betrodd ham, og var gått over til Antiokos Epifanes. Han hadde ikke maktet å bevare den aktelse hans høye embete krevde. Så tok han gift og gjorde ende på livet.

Juda Makkabi beseirer idumeerne

14 Gorgias, som var blitt øverstkommanderende i området, holdt en hær av leietropper og benyttet enhver anledning til å føre krig mot jødene. 15 Dessuten hadde også idumeerne kontroll over noen strategisk beliggende festninger og var til stor plage for jødene. De tok med åpne armer imot dem som hadde måttet flykte fra Jerusalem, og gjorde hva de kunne for å holde krigen gående.

16 Men Makkabi og hans folk bad inderlig til Gud og bønnfalt ham om å kjempe sammen med dem. Så rykket de raskt fram mot idumeernes festninger, 17 angrep med stor kraft og fikk stedene i sin makt. De drev tilbake dem som kjempet på muren og hogg ned alle som kom i deres vei. Ikke mindre enn 20 000 mann ble drept.

18 Minst 9 000 klarte imidlertid å søke tilflukt i to meget solide festningstårn som var utstyrt med alt som trengtes for å utholde en beleiring. 19 Nå måtte Makkabi gi seg i vei til andre steder som trengte ham sterkt. Men han etterlot Simeon og Josef, og dessuten Sakkeus og hans menn; de var mange nok til å beleire tårnene.

20 Men Simeons folk var glad i penger og tok imot bestikkelser av noen av dem som var i tårnene; mot en sum på 70 000 drakmer lot de noen slippe unna. 21 Da Makkabi fikk melding om det som hadde hendt, samlet han folkets ledere og anklaget Simeons menn for å ha solgt sine brødre for penger da de slapp fiendene deres fri. 22 De hadde altså gjort seg til forrædere, og derfor lot han dem henrette. Så inntok han straks de to tårnene. 23 Han gjorde det av med mer enn 20 000 i de to festningene, for han hadde lykken med seg i alt han tok seg fore med våpen i hånd.

Seieren over Timoteos

24 Timoteos, som var blitt overvunnet av jødene tidligere, samlet en veldig hær av leiesoldater og mønstret dessuten et betydelig antall hestfolk fra Asia. Han kom nå marsjerende for å innta Judea med våpenmakt.

25 Da han nærmet seg, vendte Makkabi og hans folk seg til Gud i ydmyk bønn. De strødde støv over sine hoder og bandt sørgeplagg om hoftene. 26 Så kastet de seg ned foran foten av alteret og bad Gud om å tilgi dem, og at han måtte være «en fiende av deres fiender og en motstander av deres motstandere», som det heter i loven.

27 Da de var ferdige med å be, grep de våpnene og rykket fram et godt stykke fra byen. Og da de var kommet i nærheten av fienden, gjorde de holdt. 28 Nettopp som dagen grydde, gikk begge hærene til angrep. Den ene hadde både sitt mot og sin tilflukt til Herren som sikkerhet for krigslykke og seier, mens den andre bare lot seg lede av sitt raseri i kampen.

29 Da nå striden gikk som hardest, viste det seg et syn fra himmelen for fiendene: Fem strålende menn på hester med gullprydet bissel stilte seg i spissen for jødene. 30 To av dem tok Makkabi mellom seg og dekket ham med sine våpen og vernet ham mot å bli såret. Men samtidig sendte de en strøm av piler og lyn mot fiendene, som ble blindet og helt forvirret; og i full oppløsning fløy de til alle kanter. 31 20 500 mann ble drept, og dessuten 600 hestfolk.

32 Timoteos selv flyktet til en festningsby som hette Geser; den hadde et særlig sterkt forsvar, og Kaireas var øverstkommanderende der. 33 Men Makkabi og hans folk var fulle av pågangsmot, og de holdt festningen kringsatt i fire dager. 34 De som var der inne, satte sin lit til at stedet var uinntagelig, spottet på det groveste og slynget ut usømmelige skjellsord. 35 Men da den femte dagen grydde, var tjue unge menn på Makkabis side blitt så brennende harme av å høre på gudsbespottelsen at de stormet muren med mandig mot og villdyrs raseri, og de hogg ned hver eneste mann de møtte. 36 Andre utnyttet denne avledende manøveren til å klatre opp på samme måte og gå til angrep. De satte ild på tårnene, tente bål og brente spotterne levende. 37 En tredje gruppe hogg i stykker portene og slapp inn resten av styrken; og dermed kunne de raskt innta byen. Timoteos, som hadde gjemt seg i en cisterne, slo de i hjel, likeså hans bror Kaireas og Apollofanes.

38 Da de hadde fullført alt dette, lovpriste de Herren med salmer og takkesanger – han som gjorde så store velgjerninger mot Israel og gav dem seier.

Seieren over Lysias ved Bet-Sur

11Lysias, som var Kongens Frende og formynder, og som stod for riksstyret, var svært oppbrakt over det som hadde hendt. På meget kort tid 2 fikk han samlet en hær på omkring 80 000 mann foruten hestfolket, og rykket fram mot jødene. Han hadde i tanke å befolke Jerusalem med grekere, 3 gjøre templet skattepliktig i likhet med andre folks helligdommer, og by ut øversteprestembetet til salgs hvert år. 4 Men Guds kraft tenkte han ikke på i det hele tatt; for han hadde latt seg rive med av stolthet over sine titusener av fotfolk, sine tusener av hestfolk og sine 80 elefanter. 5 Han gikk inn i Judea og rykket fram mot Bet-Sur, et godt forskanset sted som ligger omkring tre mil fra Jerusalem, og la stedet under hardt press.

6 Da Makkabi og hans tilhengere fikk melding om at Lysias beleiret festningene deres, vendte de seg sammen med hele folket til Herren under gråt og tårer; de bønnfalt ham om å sende en god engel til redning for Israel. 7 Makkabi var selv den første som grep til våpen, og han egget de andre til å våge livet sammen med ham for å komme sine brødre til hjelp. I samlet tropp og fulle av iver rykket de ut.

8 Og plutselig – mens de ennå var i nærheten av Jerusalem, viste det seg en rytter i spissen for dem. Han hadde hvite klær og svingte med våpen av gull. 9 Alle som en lovpriste de den barmhjertige Gud og ble fylt av et slikt mot at de var beredt til å gå mot hva det skulle være, ikke bare mennesker, men også de villeste rovdyr og murer av jern. 10 Så rykket de fram, rustet til slag, sammen med sin himmelske forbundsfelle, for Herren hadde forbarmet seg over dem. 11 De kastet seg over fiendene som løver og felte 11 000 av dem, dessuten 1 600 hestfolk, og drev alle de andre på flukt. 12 De fleste av dem som slapp unna, var såret og ribbet for våpen. Og Lysias selv berget seg bare ved en vanærende flukt.

Forlik og forhandlinger

13 Men Lysias var ingen dum mann, og etter å ha tenkt fram og tilbake på nederlaget som han hadde lidd, innså han at hebreerne var uovervinnelige fordi den mektige Gud kjempet sammen med dem. Derfor sendte han bud til dem 14 og overtalte dem til å slutte forlik på rettferdige vilkår. Han overbeviste dem også om at han kunne tvinge kongen til å bli deres venn.

15 Makkabi overveide hva som ville gagne folket, og gikk så med på alt det Lysias foreslo. For kongen hadde imøtekommet alle krav som Makkabi skriftlig hadde lagt fram for Lysias på vegne av jødene.

Brev fra Lysias til jødene

16 Jødene hadde fått et brev fra Lysias med denne ordlyden:

«Lysias hilser det jødiske folk.

17 Deres utsendinger Johannes og Absalom har overlevert vedlagte skriv og bedt om svar på de ønskemål som der er fremført. 18 Jeg har formidlet videre til kongen alt som det var nødvendig å forelegge ham, mens jeg har innvilget det som jeg har fullmakt til. 19 Om dere nå holder fast ved deres lojalitet mot regjeringen, vil jeg også i fremtiden søke å utvirke fordeler for dere. 20 Når det gjelder enkelthetene, har jeg pålagt både deres og mine utsendinger å forhandle nærmere med dere.

21 Lev vel!

Skrevet den 24. dioskorintios i året 148.»

Brev fra kongen til Lysias

22 Kongens brev lød slik:

«Kong Antiokos hilser sin bror Lysias.

23 Nå da vår far har tatt sin plass blant gudene, er det vårt ønske at rikets innbyggere skal få vie seg uforstyrret til sine egne saker. 24 Vi hører imidlertid at jødene ikke samtykker i å gå over til de greske seder som min far innførte, men foretrekker sitt eget levesett; og nå ber de om tillatelse til å ha sine egne skikker og forskrifter. 25 Da vi ønsker at også dette folket skal få leve uten uro, bestemmer vi herved at templet skal gjenreises for dem, og at de skal få innrette sitt liv etter sine forfedres sed og skikk.

26 Vær derfor så vennlig å sende melding til dem om dette, og gi dem våre forsikringer, slik at de kan være vel tilfreds når de får kjennskap til vår politikk, og med glede skjøtte sine egne saker.»

Brev fra kongen til jødene

27 Til folket skrev kongen dette brevet:

«Kong Antiokos hilser jødenes eldsteråd og hele det jødiske folk.

28 Det er vårt ønske og håp at alt står vel til med dere. Også vi har det bare bra.

29 Menelaos har underrettet oss om at dere ønsker å vende hjem igjen og ta dere av deres egne saker. 30 De som nå drar hjem innen den 30. xantikos, skal ha full sikkerhet mot straffeforfølging, og motta vår garanti 31 om at jødene får følge sine egne spiseforskrifter og lover som før; og ingen av dem skal på noen måte få vanskeligheter for forseelser begått i uvitenhet.

32 Jeg sender Menelaos, så også han kan berolige dere.

33 Lev vel!

Skrevet den 15. xantikos i året 148.»

Brev fra romerne til jødene

34 Også romerne sendte et brev til jødene. Det lød slik:

«Quintus Memmius og Titus Manius, romernes sendemenn, hilser det jødiske folk.

35 De fordeler som Kongens Frende Lysias har innvilget dere, er også vi innforstått med. 36 De spørsmål som han besluttet skulle legges fram for kongen, bør dere overveie og deretter straks sende bud til oss, slik at vi kan sette fram forslag som ivaretar deres interesser; for vi er nå på vei til Antiokia. 37 Send derfor snarest noen til oss, så også vi kan få vite hvilken holdning dere inntar.

38 Farvel!

Skrevet den 15. xantikos i året 148.»

Ny forfølgelse av jødene

12Etter at disse overenskomstene var inngått, drog Lysias tilbake til kongen, og jødene tok opp igjen sitt jordbruk. 2 Men noen av hærførerne i området lot dem ikke få nyte freden og leve i ro; det gjaldt Timoteos og Apollonios, sønn av Gennaios, videre Hieronymos og Demofon, dessuten også Nikanor, kommandanten for leietroppene fra Kypros.

3 I Jaffa ble det gjort en skjendig ugjerning. Folk i byen innbød de jødene som bodde der, til å komme om bord i noen skip som de hadde skaffet til veie. De bad dem også ta med koner og barn og gav ikke inntrykk av noen ond vilje mot dem. 4 Dette skjedde etter felles vedtak i byen. Jødene tok imot innbydelsen, for de ønsket å leve i fred, og ante ingen uråd. Men da folket i byen hadde ført dem ut på åpent hav, druknet de dem der; det dreide seg om ikke mindre enn 200 personer.

5 Da Juda fikk melding om den fryktelige ugjerningen som var gjort mot hans landsmenn, kalte han sammen mannskapene sine. 6 Han påkalte Gud, den rettferdige dommer, og gikk til angrep mot dem som hadde myrdet hans brødre. Han satte ild på havnen om natten, brente opp skipene og stakk ned dem som hadde søkt tilflukt der. 7 Ettersom adgangen til selve byen var sperret, trakk han seg tilbake; men han aktet å komme igjen for å utrydde hele befolkningen i Jaffa.

8 Nå fikk han kjennskap til at også folket i Jamnia hadde planer om å gå fram på samme måte mot de jødene som bodde blant dem. 9 Da overfalt han også innbyggerne i Jamnia om natten og stakk havnen og flåten i brann; flammeskjæret var synlig helt til Jerusalem, 240 stadier unna.

Kamper i Gilead

10 Derfra la de ut på et krigstog mot Timoteos. Da de hadde marsjert ni stadier, ble Juda og hans menn overfalt av arabere, mer enn 5 000 mann til fots og 500 ryttere. 11 Det ble en hard kamp, men Juda og hans menn hadde fremgang i striden, for Gud hjalp dem. De beseirede nomadene bad Juda om fred; de lovte å forsyne jødene med buskap og å yte dem all mulig hjelp ellers. 12 Juda, som regnet med at de virkelig kunne bli til nytte på mange måter, gikk med på å leve i fred med dem. Og etter at de hadde mottatt hans forsikringer om dette, drog araberne tilbake til teltene sine.

13 Juda angrep også en by som var befestet med voller og ringmurer, og som hadde en blandet befolkning av ulike folkeslag. Den hette Kaspin. 14 Innbyggerne stolte på sine sterke murer og store matlagre og opptrådte ytterst utfordrende mot Judas menn; de hånte dem og skjelte dem ut med usømmelige skjellsord og spottet deres Gud på det groveste. 15 Men Juda og hans folk påkalte verdens store Hersker, han som på Josvas tid fikk Jerikos murer til å styrte sammen – og det uten hjelp av rambukker eller beleiringsmaskiner. Så stormet de løs på muren som ville dyr, 16 og fordi det var Guds vilje, inntok de byen. De voldte et blodbad så ubeskrivelig at en innsjø i nærheten, som var to stadier bred, ble helt rødfarget av alt blodet som rant ut i den.

Timoteos blir slått, men slipper unna

17 Derfra tilbakela de en strekning på 750 stadier og kom til Karaks, til de jødene som blir kalt tobiader. 18 De fant riktignok ikke Timoteos der i traktene, for han hadde dratt sin vei med uforrettet sak. Bare på ett sted hadde han etterlatt en meget sterk garnison. 19 Men Dositeos og Sosipatros, to av Makkabis offiserer, gjorde et raskt angrep mot festningen og drepte dem som Timoteos hadde latt bli tilbake der; det var over 10 000 mann.

20 Makkabi delte så hæren sin i flere avdelinger, utpekte befalingsmenn til å føre kommandoen over dem og rykket i rask marsj etter Timoteos, som hadde med seg en styrke på 120 000 fotfolk og 2 500 hestfolk. 21 Da Timoteos fikk kjennskap til at Juda nærmet seg, sendte han kvinnene og barna og alt godset i forveien til en by som hette Karnajim. Den var vanskelig å beleire, for stedet var utilgjengelig på grunn av de trange passene på alle kanter.

22 Da Judas avdeling kom til syne i spissen for hæren, ble fiendene grepet av redsel. Og da også han som ser alt, åpenbarte seg, ble de helt skrekkslagne. De kastet seg på flukt og løp om hverandre, én hit og én dit, slik at de i mange tilfeller ble såret av sine egne folk og spiddet på sverdene deres. 23 Juda stormet etter dem og hogg nidingene ned for fote. Omkring 30 000 mann ble drept. 24 Timoteos selv falt i hendene på Dositeos’ og Sosipatros’ folk. Men med listig overtalelseskunst bad han dem om å sette ham fri, fordi han hadde foreldrene eller brødrene til mange av dem i sin makt; hendte det ham noe, kunne det hende det gikk dem ille. 25 Etter at han med mange ord hadde fått dem til å stole på hans forsikringer om at han ville sende disse uskadd tilbake, slapp de ham fri for på den måten å berge sine brødre.

Nye seirer før hjemferden

26 Siden rykket Juda ut mot Karnajim og Atargatistemplet der og drepte 25 000 mennesker.

27 Etter at disse var beseiret og tilintetgjort, gikk han også til strid mot Efron, en befestet by med en tallrik befolkning av ulike folkeslag. Sterke unge menn hadde tatt oppstilling foran murene og slo kraftig fra seg; byen hadde store lagre med krigsmaskiner og kastevåpen. 28 Men jødene påkalte Herskeren, han som med velde knuser sine fienders kraft. De fikk byen i sin hånd og felte omkring 25 000 av innbyggerne.

29 Så brøt de opp derfra og marsjerte raskt mot Skytopolis, som ligger 600 stadier fra Jerusalem. 30 Jødene som var bosatt der, kunne imidlertid forsikre dem om at innbyggerne i Skytopolis hadde vist dem velvilje og opptrådt hensynsfullt og imøtekommende mot dem, selv i nødstider. 31 Juda og hans menn takket dem for dette og oppfordret dem til å være like vennligsinnet mot det jødiske folk også i fremtiden.

Så vendte de tilbake til Jerusalem, for ukefesten var nær forestående.

Juda beseirer Gorgias

32 Etter denne høytiden, som også kalles pinsen, la de straks ut på et felttog mot Gorgias, øverstkommanderende i Idumea. 33 Han rykket ut med 3 000 fotfolk og 400 hestfolk. 34 Det kom til slag, og noen få av jødene falt.

35 Dositeos, en av tobiadenes ryttere, var en mann med kjempekrefter. Han grep tak i kappen til Gorgias, holdt ham fast og trakk ham med seg av alle krefter, for han aktet å ta kjeltringen levende. Men en av de trakiske hestfolkene kastet seg over Dositeos og hogg armen av ham ved skulderen, og Gorgias klarte å flykte til Maresja.

36 Da nå Esdris og hans folk var utmattet av kampen, som trakk i langdrag, ropte Juda til Herren og bad ham vise at han var deres forbundsfelle og anfører i striden. 37 Han utstøtte krigsrop på fedrenes språk og priste Herren med salmer. Så gjorde han et overraskende fremstøt mot Gorgias’ tropper og drev dem på flukt.

Bønn og sonoffer for de dødes synd

38 Etter slaget førte Juda hæren sin til byen Adullam; og da den sjuende dagen falt på, renset de seg på vanlig måte og feiret sabbaten der. 39 Men neste dag – og da var det på høy tid – gikk Juda og mennene hans ut for å hente likene av de falne, så de kunne legges til hvile hos sine slektninger, i fedrenes graver. 40 Da oppdaget de at hver eneste en av de døde hadde amuletter vigslet til avgudene i Jamnia under klærne sine, enda loven forbyr jøder å bære slikt. Det ble klart for alle at det var på grunn av dette de hadde falt. 41 Og alle lovpriste Herren, den rettferdige dommer, som bringer det skjulte fram i lyset. 42 I ydmyk bønn vendte de seg til ham og bad om at den synd som var begått, måtte bli fullstendig slettet ut. Og den rettskafne Juda formante folket til å holde seg fri for synd, når de nå med egne øyne hadde sett hva de falnes synd hadde ført til.

43 Deretter samlet han inn penger blant alle sine menn og fikk inn nærmere 2 000 drakmer sølv. Disse pengene sendte han til Jerusalem for at det der kunne bæres fram et syndoffer. Det var riktig og klokt gjort og viste at han regnet med oppstandelsen fra de døde. 44 For dersom han ikke hadde ventet at de falne skulle stå opp, hadde det vært unødvendig og tåpelig å be for de døde. 45 Dessuten hadde han for øye den herlige lønn som venter dem som dør i troen på Gud – en from og gudfryktig tanke! Derfor ordnet han med dette sonofferet for de døde, så de kunne bli løst fra sin syndeskyld.

Menelaos får sin straff

13I året 149 kom det meldinger til Juda og hans folk om at Antiokos Evpator marsjerte mot Judea med en stor hær. 2 Sammen med ham var hans formynder Lysias, som stod for riksstyret. De førte med seg en gresk hær på 110 000 fotfolk, 5 300 hestfolk, 22 krigselefanter og 300 stridsvogner utstyrt med ljåblad.

3 Også Menelaos hadde gitt seg i lag med dem. I sin sluhet øvde han påtrykk på Antiokos, ikke for å berge fedrelandet, men fordi han håpet han skulle få igjen embetet sitt. 4 Men Kongenes Konge vakte Antiokos’ vrede mot Menelaos, og da Lysias gjorde det klart for ham at det var denne nidingen som hadde skylden for alle vanskelighetene, gav kongen ordre om å føre ham til Berøa og la ham henrette på den måten de bruker der.

5 I Berøa finnes det nemlig et tårn, 50 alen høyt og fylt med aske. Rundt hele kanten innvendig går det en slags plattform som skrår bratt ned mot asken. 6 Dit opp fører de den som har gjort seg skyldig i tempelran eller begått en annen særlig grov forbrytelse, og støter ham utfor så han omkommer. 7 På den måten fant nå lovbryteren Menelaos sin død og kom ikke engang i jorden. 8 Det var høyst rettferdig at han som hadde gjort så mange synder mot alteret med dets hellige ild og aske, selv fikk sin død i aske.

Slaget ved Mode’in

9 Men kongen, som var blitt en ren barbar i måten å tenke på, kom nå for å gjøre enda verre grusomheter mot jødene enn hans far hadde gjort. 10 Da Juda fikk melding om dette, oppfordret han folket til å bønnfalle Herren dag og natt om å komme dem til hjelp – nå mer enn noen gang; 11 for nå stod de i fare for å bli fratatt både loven, fedrelandet og det hellige tempel. Han måtte ikke la sitt folk, som så nylig hadde begynt å puste friere, falle i hendene på ugudelige hedninger. 12 Alle gikk sammen og gjorde som han sa: I tre dager bønnfalt de uten stans den barmhjertige Herre; de gråt og fastet og bad på sine knær. Deretter talte Juda oppmuntrende til dem og bød dem gjøre seg kampklare.

13 Han rådslo i fortrolighet med de eldste, og bestemte seg for at de skulle rykke ut og med Guds hjelp fremtvinge en avgjørelse før kongen rakk å falle inn i Judea og sikre seg kontrollen over Jerusalem. 14 Han overlot til verdens skaper å bestemme utfallet og oppmuntret sine menn til å kjempe tappert til døden for loven, templet, byen, fedrelandet og samfunnsordningene. Så lot han hæren slå leir i nærheten av Mode’in.

15 Han gav sine folk hærropet «Seier fra Gud!» og overfalt kongens hovedkvarter om natten med en utvalgt styrke av de modigste unge mennene. De drepte omkring 2 000 mann i leiren og dessuten lederelefanten og ham som førte den. 16 De spredte redsel og forvirring i leiren og trakk seg deretter tilbake etter en fremgangsrik kamp. 17 Det var like før daggry. Slik gikk det fordi Herren hadde kommet ham til hjelp med sin beskyttelse.

Antiokos V slutter forlik med jødene

18 Da kongen nå hadde fått en prøve på jødenes vågemot, forsøkte han i stedet å ta stillingene deres med krigslist. 19 Han rykket fram mot Bet-Sur, som var et sterkt jødisk støttepunkt, men ble drevet tilbake, gjorde et fremstøt igjen, men led nederlag. 20 Juda sendte inn forsyninger til de beleirede. 21 Men Rodokos, som hørte til de jødiske rekker, røpet krigshemmelighetene for fienden; han ble avslørt, grepet og ryddet av veien. 22 Kongen innledet for annen gang forhandlinger med dem som var i Bet-Sur; han gav og mottok forsikringer om fred, trakk seg tilbake, 23 angrep så Juda og hans folk, men ble slått.

Han fikk nå melding om at Filip, som hadde fått i oppdrag å forestå riksstyret hjemme i Antiokia, var gått helt fra vettet. Dypt bekymret kalte han til seg jødene, gav etter for dem og bekreftet med ed at han ville respektere alle deres rettigheter. Etter at de hadde sluttet forlik, bar han fram et offer, viste templet ære og lot det nyte godt av sin gavmildhet. 24 Han tok vennlig farvel med Makkabi, etterlot Hegemonides som øverstkommanderende over området fra Ptolemais til Gerra 25 og drog til Ptolemais. Innbyggerne i Ptolemais var svært misfornøyd med overenskomsten, ja, de var så opprørt at de ville få hele avtalen opphevet. 26 Lysias gikk opp på talertribunen og forsvarte saken så godt han kunne. Han overtalte dem, beroliget dem og klarte å gjøre dem velvillig stemt. Så brøt han opp og reiste til Antiokia.

Slik gikk det til med kongens felttog og med hans tilbaketog.

Demetrios I og Alkimos

14Tre år senere kom det meldinger til Juda og hans folk om at Demetrios, sønn av Selevkos, hadde seilt inn på havnen i Tripolis med en sterk hær og flåtestyrke. 2 Han hadde lagt landet under seg etter at han først hadde ryddet Antiokos og hans formynder Lysias av veien.

3 Alkimos hette en mann som før hadde vært øversteprest, men som frivillig hadde gjort seg uren den gang de indre motsetningene oppstod. Han innså at han nå ikke hadde noen som helst mulighet til å redde sin stilling eller få adgang til det hellige alter igjen. 4 Derfor innfant han seg hos kong Demetrios – det var omkring året 151 – og overbrakte ham en gullkrans, en palmegren og dessuten noen olivengrener som vanligvis blir gitt til templet. Ellers forholdt han seg rolig den dagen.

5 Men han fikk en gunstig anledning til å fremme sitt uvettige forsett da han ble kalt inn til kongens råd, og Demetrios spurte ham ut om hvordan stemningen var blant jødene og hvilke planer de hadde. Til dette svarte han:

6 «De jøder som kalles hasideere og som Juda Makkabi står i spissen for, holder stadig krigen gående, setter i gang opprør og lar ikke riket få falle til ro. 7 Selv er jeg blitt fratatt den verdighet som jeg etter min herkomst har rett til – jeg tenker på øversteprestembetet – og derfor er jeg nå kommet hit. 8 I første rekke er det fordi jeg er oppriktig interessert i kongens sak, men dernest også fordi jeg tenker på mine medborgere; for ved sin uforstand har disse menneskene jeg nevnte ført stor ulykke over hele vårt folk. 9 Jeg ber deg nå, konge, om å undersøke alle enkeltheter i denne saken, og så ta deg av vårt land og vårt nødlidende folk med den imøtekommende vennlighet du viser mot alle mennesker. 10 For så lenge Juda er i live, vil det ikke være mulig å oppnå fredelige forhold.»

Kongen sender Nikanor til Judea

11 Etter at Alkimos hadde ordlagt seg på denne måten, grep de øvrige av Kongens Venner raskt anledningen til å hisse opp Demetrios enda mer, for også de var fiendtlig innstilt til Juda.

12 Kongen valgte da straks ut Nikanor, som hadde kommandoen over elefanttroppene, og utnevnte ham til øverstkommanderende i Judea; så sendte han ham av sted 13 med skriftlig ordre om å rydde Juda av veien, spre tilhengerne hans, og innsette Alkimos som øversteprest i det store tempel.

14 De hedninger i Judea som hadde flyktet for Juda, flokket seg nå om Nikanor; de regnet med at motgang og ulykker for jødene ville bety fremgang for dem selv.

Nikanor søker vennskap med Juda

15 Da jødene hørte at Nikanor var i anmarsj og at hedningene gikk til angrep, strødde de støv over seg og bad inderlig til Gud. De påkalte ham som har skapt dette folk til sin eiendom for evig, og som alltid tar seg av sin arvelodd ved å gripe synlig inn. 16 På ordre fra anføreren brøt de straks opp fra stedet der de var, og de fikk kontakt med fienden i nærheten av landsbyen Dessau. 17 Simeon, Judas bror, hadde allerede vært i en trefning med Nikanor og var midlertidig blitt slått tilbake fordi motstanderne var kommet over dem så uventet. 18 Likevel nølte Nikanor med å la det komme til et blodig oppgjør, for han hørte om hvor heltemodige Juda og hans folk var, og hvor tappert de kjempet for fedrelandet. 19 Derfor sendte han Poseidonios, Teodotos og Mattatja for å komme fram til et forlik.

20 Fredsvilkårene ble grundig drøftet; lederen la saken fram for troppene, og da det viste seg å herske full enighet, gav alle sin tilslutning til overenskomsten. 21 Det ble fastsatt en dag da lederne skulle komme sammen til et fortrolig møte. En vogn kjørte fram fra hver side, og det ble satt fram stoler. 22 Juda hadde postert bevæpnede menn på strategiske steder i tilfelle fienden plutselig skulle forsøke et svikefullt overfall. Samtalen mellom dem forløp imidlertid slik situasjonen krevde.

23 Nikanor gav seg til i Jerusalem en tid uten å foreta seg noe som vekket forargelse; han sendte til og med bort folkene som i stort antall hadde samlet seg hos ham. 24 Han hadde hele tiden Juda i sin nærhet; for han hadde fattet en oppriktig hengivenhet for ham. 25 Han rådet ham til å gifte seg og få barn. Juda giftet seg, slo seg til ro og nøt livet.

Nikanor endrer holdning

26 Da Alkimos så hvor gode venner de to var, fikk han tak i en avskrift av overenskomsten og drog til kong Demetrios. Han hevdet at Nikanor førte en regjeringsfiendtlig politikk; for han hadde utsett Juda, denne forræderen mot hans rike, til å få en fremtidig plass blant Kongens Venner. 27 Kongen ble rasende, ja, denne tvers igjennom ondsinnede mannens baktalelser gjorde ham så opphisset at han skrev til Nikanor og gjorde det klart at han var utilfreds med overenskomsten; samtidig gav han ordre om at Juda skulle arresteres og straks føres til ham i Antiokia.

28 Nikanor ble dypt bekymret da denne meldingen nådde ham, og han følte seg ille til mote over å skulle bryte avtalen med en mann som ikke hadde gjort seg skyldig i noe galt. 29 Men ettersom det ikke var mulig for ham å handle mot kongens vilje, så han seg om etter en gunstig anledning til å utføre ordren med list. 30 Makkabi la imidlertid merke til at Nikanor opptrådte mer reservert overfor ham og ikke viste den samme vennlige imøtekommenhet som før, og han skjønte at denne uvennligheten ikke lovet godt. Derfor samlet han et betydelig antall av sine folk og gikk i dekning for Nikanor.

31 Da Nikanor ble klar over at han var blitt så grundig utmanøvrert av Juda, gikk han til det store og hellige tempel, der prestene holdt på å bære fram de foreskrevne ofre, og forlangte å få mannen utlevert. 32 Men de sverget på at de ikke visste hvor den ettersøkte befant seg. 33 Da rakte han ut sin høyre hånd mot templet, sverget en ed og sa: «Dersom dere ikke utleverer Juda til meg som fange, vil jeg jevne dette gudshus med jorden, rive ned alteret og reise et praktfullt tempel for Dionysos her.» 34 Med disse ordene gikk han sin vei.

Men prestene rakte hendene mot himmelen og påkalte den Gud som alltid kjemper for vårt folk. De sa: 35 «Herre, du som ikke trenger til noe av alt det som finnes, har villet at det skulle være et tempel blant oss til bolig for deg. 36 Og nå, hellige Herre, du som er opphav til alt som er hellig, bevar dette hus, som nylig er blitt renset, så det aldri i evighet blir gjort urent igjen!»

Den gudfryktige Razis tar sitt liv

37 Blant folkets eldste i Jerusalem var det en mann som hette Razis. Han elsket sine landsmenn og nøt meget stor anseelse; på grunn av sin godhet hadde han fått tilnavnet «Jødenes far». Denne Razis ble angitt til Nikanor. 38 I tiden før, mens folket stod splittet, hadde han vært en som offentlig tok avgjørelser om rett og galt innenfor jødedommen, og som med stor iver hadde våget liv og lemmer for sin jødiske tro.

39 Da nå Nikanor ønsket å gjøre det helt klart hvor fiendtlig innstilt han var mot jødene, sendte han mer enn 500 soldater for å gripe Razis. 40 For han regnet med at han gjennom arrestasjonen av denne mannen ville tilføye jødene et hardt slag.

41 Det var nå like før troppene inntok tårnet. De forsøkte å sprenge porten inn til gårdsplassen og ropte på ild for å sette dørene i brann. Razis var snart helt omringet, og dermed rettet han sverdet mot seg selv, 42 for han ville heller dø en ærefull død enn falle i hendene på disse nidingene og bli mishandlet på en uverdig og æreløs måte. 43 Men i kampens hete traff han ikke rett med støtet. Flokken trengte allerede inn gjennom dørene, og Razis sprang da uten å nøle opp på muren og kastet seg heltemodig ned i folkemengden. 44 De trakk seg hurtig tilbake, og han falt ned midt på den åpne plassen som oppstod. 45 Men han var fremdeles i live. Han kom seg på bena igjen; og fylt av brennende harme og mens blodet rant i strømmer fra de fryktelige sårene, løp han gjennom mengden og klatret opp på en bratt klippe. 46 Han hadde allerede mistet nesten alt blod, og nå rev han ut innvollene sine, grep dem med begge hender og slynget dem mot mengden. Samtidig ropte han til ham som råder over liv og ånde, og bad om at han en gang måtte gi ham alt dette tilbake igjen. Slik forlot Razis dette liv.

Nikanors skjendige plan

15Nikanor fikk melding om at Juda og hans folk holdt til i Samaria, og han bestemte seg for å overfalle dem på hviledagen, fordi det da kunne skje uten noen risiko.

2 Men de jødene som var blitt tvunget til å følge med ham, sa: «Drep dem for all del ikke på denne rå og barbariske måten, men vis respekt for den dagen som er blitt æret og helliget fremfor de andre dagene av ham som ser alt.» 3 Denne erkekjeltringen spurte da om han var i himmelen den herskeren som hadde gitt påbud om å feire sabbatsdagen. 4 «Ja,» svarte de, «den levende Herre selv er Hersker i himmelen, og han har befalt oss å holde den sjuende dagen hellig.» 5 Da sa han: «Men jeg er hersker på jorden, og jeg gir dere ordre om å gripe til våpen og utføre kongens oppdrag.»

Likevel – det skulle ikke lykkes ham å utføre sin skjendige plan.

Juda oppmuntrer sine menn

6 Nikanor bar hodet høyt i sitt overmot og var full av store ord; han var fast bestemt på å sette opp et offentlig seiersmonument av alle våpnene og rustningene fra Juda og hans folk. 7 Men Makkabi var urokkelig i sin tillit og full av håp om at han skulle få hjelp fra Herren. 8 Han oppmuntret sine menn til ikke å miste motet når hedningene rykket fram, men tenke på hvor ofte de før hadde fått hjelp fra himmelen, og også denne gangen vente seier ved Den Allmektiges hjelp. 9 Han ansporet dem med ord fra loven og profetene og minnet dem også om slagene de allerede hadde utkjempet. Slik økte han deres mot.

10 Etter at han hadde vekket deres stridslyst, gav han sine ordrer og pekte samtidig på hvordan hedningene hadde forrådt dem og brutt sine eder. 11 Han væpnet hver og en av dem, ikke så mye med den trygghet skjold og spyd gir, men langt mer ved den oppmuntring som velvalgte ord bringer. Endelig fortalte han dem også om en troverdig drøm han hadde hatt, nærmest et syn, og dette gjorde dem alle glade til sinns.

12 Det han hadde sett, var følgende: Den tidligere øverstepresten Onias, et godt og fint menneske, fordringsløs i sin ferd og vennlig av vesen, som kunne ordlegge seg vel, og som fra barnsben av hadde lagt vinn på alt som hører til en rettlinjet livsførsel – han stod med utstrakte hender og bad for hele det jødiske samfunn. 13 Deretter viste det seg en annen mann som utmerket seg ved sitt grå hår og sin prektige skikkelse; han var omgitt av en verdighet som gav ham en helt særegen autoritet. 14 Da tok Onias til orde og sa: «Dette er Jeremia, Guds profet, som elsker sine brødre og bærer fram mange bønner for folket og den hellige by.» 15 Jeremia rakte fram sin høyre hånd, gav Juda et sverd av gull og sa: 16 «Ta imot dette hellige sverd! Det er en gave fra Gud, og med det skal du knuse dine motstandere.»

17 Judas oppmuntrende ord og veltalenhet hadde stor virkning; de sporet alle til tapperhet og tente mannsmot i unggutters sinn. De bestemte seg for at de ikke ville forskanse seg i en leir, men kaste seg fryktløst inn i striden og fremtvinge en avgjørelse i heltemodig kamp mann mot mann. Både byen, religionen og templet var jo i fare; 18 bekymringen for kvinner og barn, for brødre og slektninger kom for dem i annen rekke; deres frykt gjaldt først og fremst det vigslede tempel.

19 De som måtte bli tilbake i byen, var ikke mindre urolige; de var fulle av angst for utfallet av et slag på åpen mark.

Nikanors nederlag og død

20 Alle ventet nå på avgjørelsen som måtte komme. Fienden hadde alt samlet sine tropper og stilt opp hæren i slagformasjon; elefantene var plassert i strategiske posisjoner og hestfolket gruppert på fløyene. 21 Da Makkabi så hærmassene som nærmet seg, det mangfold av våpen de var utrustet med og de rasende elefantene, løftet han hendene mot himmelen og påkalte Herren, som gjør underfulle gjerninger; han visste at utfallet ikke avgjøres ved våpen, men at Herren skjenker seieren til dem som etter hans dom fortjener den. 22 Han bad med disse ord: «Herre! Den gang Hiskia var konge i Judea, sendte du ut din engel, og han slo i hjel hele 185 000 mann i Sankeribs leir. 23 Så send også nå, du himmelens Hersker, en god engel til å gå foran oss og spre angst og redsel. 24 Måtte de bli slått med forferdelse ved din veldige arm, disse menneskene som spotter deg og går til angrep mot ditt hellige folk!» Slik endte han sin bønn.

25 Nikanor og hans menn rykket nå fram til lyden av trompetstøt og kampsanger. 26 Men Juda og hans menn gikk mot fiendene under påkallelse og bønn. 27 Mens hendene var virksomme i kampen, var hjertene vendt til Gud i bønn, og slik kunne de felle ikke mindre enn 35 000 mann. Gleden var stor over at Gud hadde åpenbart seg og hjulpet dem.

28 Da det hele var over, og de forlot slagmarken fulle av seiersglede, fikk de øye på den falne Nikanor der han lå i full rustning. 29 De stimlet sammen, ropte og skrek; og de lovpriste Herskeren på fedrenes språk.

30 Og Juda, mannen som fullt og helt, med kropp og sjel, hadde kjempet i forreste linje for sine medborgere, mannen som hadde bevart ungdommens hengivenhet for sine landsmenn, befalte at de skulle hogge hodet av Nikanor, likeså hele den høyre armen, og bringe begge deler til Jerusalem.

31 Da han kom dit, kalte han sammen sine landsmenn, lot prestene ta plass foran alteret og sendte bud på dem som holdt til i borgen. 32 Han viste dem uslingen Nikanors hode og den hånden som den skrytende spotteren hadde rakt ut mot Den Allmektiges hellige hus. 33 Tungen til den ugudelige Nikanor skar han ut og sa at han ville gi den bit for bit til fuglene; og han gav ordre om at restene av ham, det synlige bevis på hans uvettige ferd, skulle henges opp midt imot templet.

34 Så steg lovsangen mot himmelen; alle priste Herren som hadde åpenbart sin makt, og sa: «Lovet være han som har bevart sitt hellige sted, så det ikke er blitt gjort urent!» 35 Juda hengte opp Nikanors hode på borgen slik at det var synlig for alle, et tydelig tegn på Herrens hjelp.

36 Etter felles vedtak og med allmenn tilslutning ble det bestemt at denne dagen alltid siden skulle markeres særskilt. Den skulle feires som en merkedag, på den trettende dagen i den tolvte måneden – den som på arameisk kalles adar – dagen før Mordekai-dagen.

Sluttord

37 Slik endte Nikanor sine dager. Og fra den tid har byen vært i hebreernes hender, så her vil også jeg avslutte min fremstilling. 38 Er den godt skrevet og skikkelig disponert, har jeg oppnådd det jeg ønsket. Er den verdiløs og middelmådig, har jeg i alle fall gjort så godt jeg kunne. 39 Det byr oss imot å drikke ublandet vin, og bare vann er heller ikke bra. Men vin blandet med vann er en ren fryd å drikke. På samme måte vil også en beretning som er kunstferdig satt sammen, fryde lesernes øre når de får boken i hende. Og med dette setter jeg sluttstrek.


Israel blogg
Israel Blogg

Himmelske blog
Himmelske blog

Undervisningsblog
Undervisningsblog

The Heavenly blog (engelsk)
The heavenly blog engelsk

Kontonummer i DNB:
0535 06 05845


Søk i vårt nettsted med Google


Oversett denne siden med Google-translate

 

Copyright © 2009-2017 Smyrna Oslo. Ansvarlig redaktør: Jan Kåre Christensen.
Laget av Webmaster Bjerke