Forsiden - Undervisningsblogg - Israel Blogg - Taler/undervisning - Artikler - Bibelkommentarer - Videoundervisning - Bøker & Linker - Om oss/Kontakt oss

Bibelkommentarer og bibeloversikt


Gamle testamentet - Engelsk:

1. Mosebok
2. Mosebok
3. Mosebok
4. Mosebok
5. Mosebok
Josvas bok
Dommernes bok
Ruts bok
1. Samuelsbok
2. Samuelsbok
1. Kongebok
2. Kongebok
1. Krønikebok
2. Krønikebok
Esras bok
Nehemjas bok
Esters bok
Jobs bok
Salmenes bok
Salomos ordspråk
Forkynneren
Høysangen
Jesajas bok
Jeremias bok
Klagesangene
Esekiels bok
Daniels bok
Hoseas bok
Joels bok
Amos' bok
Obadjas bok
Jonas bok
Mikas bok
Nahums bok
Habakkuks bok
Sefanjas bok
Haggais bok
Sakarjas bok
Malakis bok
 

Nye Testamentet - Norsk:

Evangeliet etter Matteus
Evangeliet etter Markus
Evangeliet etter Lukas
Evangeliet etter Johannes
Apostlenes gjerninger
Paulus' brev til romerne
Paulus' 1. brev til korinterne
Paulus' 2. brev til korinterne
Paulus' brev til galaterne
Paulus' brev til efeserne
Paulus' brev til filipperne
Paulus' brev til kolosserne
Paulus' 1. brev til tessalonikerne
Paulus' 2. brev til tessalonikerne
Paulus' 1. brev til Timoteus
Paulus' 2. brev til Timoteus
Paulus' brev til Titus
Paulus' brev til Filemon
Hebreerbrevet
Jakobs brev
Peters 1. brev
Peters 2. brev
Johannes' 1. brev
Johannes' 2. brev
Johannes' 3. brev
Judas
Johannes åpenbaring


Smyrna Oslo

Smyrna Oslo ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

+47 99 59 80 70
+47 95 12 06 60
+47 22 61 16 10

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Salmenes Bok

Bibelkommentarer Salmenes bok

 

Veien igjennom bibelen - 1132-1259 Salmenes bok

 

Trykk her for å se bibel oversikt for Salmenes bok (bilde åpnes i nytt vindu)

 

Bibelforklaringen går nå over fra de historiske bøker til de poetiske. Da er det på sin plass å ta med noen opplysninger om den hebraiske diktning.

De hebraiske dikt skilte seg nemlig ikke så mye fra den alminnelige prosa-form som vår tids dikting. Det å få versene til å ende på rim, var ukjent for hebreerne. De stod på samme stadium som andre folk i oldtiden. Og hos dem kom det ikke så mye an på de enkelte ord som på tankene. De ble kjedet sammen på en egen måte i et visst innbyrdes forhold ved hjelp av korte setninger.

To eller tre, sjelden flere, slike korte setninger ble føyet sammen for å danne et vers. I dette verset tjente den ene setning til å forklare den andre ved at samme tanke ble sagt med andre ord.

Setningene i verset var omtrent like lange, og dermed dannet de et eiendommelig tonefall. Det er selvsagt vanskelig å gjengi i en oversettelse.

Hebreernes poesi blir enda mer forskjellig fra den lette og flytende karakter som mange diktere i dag har. Men formen i de bibelske dikt passer utmerket til det alvorlige innhold som Guds Ånd har helliget i Skriften.

Skulle vi nevne noe som vi vet kan tilsvare den jødiske diktform, kan det være våre gamle, toleddede ordspråk. Et eksempel er: "Det som kommer med synden, går med sorgen."

Noen ganger er flere vers knyttet sammen til en helhet, de såkalte strofer. Slik finner vi at Sal 2 er delt i fire strofer som hver har 3 vers. Disse strofene begynner noen ganger med samme bokstav eller de kjennes igjen på et omkved.

Noen ganger er versene ordnet alfabetisk som i Sal 119. Der er alle vers samlet i 22 grupper etter de 22 bokstavene i det hebraiske alfabetet. Hver gruppe består av 8 vers og hvert vers i gruppen begynner med samme bokstav og følger alfabetet.

I den hellige Skrift finnes enkelte bruddstykker av sanger som vi ellers ikke kjenner. En av dem er "Sangen om Herrens kriger". Men det er likevel bare den spesielle hellige poesi som er bevart for oss ved Guds ledelse.

Den mer folkelige sangen har ikke hatt så stor betydning for Guds folks liv, selv om folkelivet i Israel også på en særlig måte hadde sin rot i Herren.

Også i de historiske bøker finnes spredte dikt. Vi har allerede møtt Mose lovsang (2Mos 15), og Mose avskjedssang (5Mos 32), samt Deboras lovsang (Dom 5) og Hannas lovsang (1Sam 2).

Noen av de hellige sangene har et mer belærende preg og går ut på å undervise leseren i en dikterisk form. Eksempler på dette er Jobs bok, Ordspråkene og Predikanten.

De andre hellige dikt, som Davids salmer, tolker mer hjertets dype bevegelse og lengsel i sorg og glede, kamp og seier. Men Guds Ånd lærer selvsagt hjertet noe også gjennom disse tonene, bare på en noe annen måte.
Salme betyr egentlig en hellig sang ledsaget av strengemusikk. Det greske ordet "psalmos" betyr egentlig å berøre, og her er tenkt på å berøre strengene på et instrument.

Salmenes bok utgjør 150 hellige sanger, skrevet i tiden fra Moses til Nehemjas tid. Så vidt vi vet ble sangene samlet i den form de har nå på Esras og Nehemjas tid. Salmene var for en stor del tenkt brukt ved tempeltjenesten, og de ble brukt ved gudstjenesten allerede på Davids tid.

Salmene gir oss et inderlig og levende bilde av troslivet i Israel. Både den hellige glede i Herren og den dype sorg over synden blir tolket her. Vi finner både bønnens kamp og troens seier omtalt.

En av troens menn i gammel tid var Atanasius. Han sier om salmeskatten i Bibelen: "I denne boken finner du hele menneskelivet avbildet, både stemninger i sjelen og forskjellige tanker.

Behøver du anger og bot, er du i trengsel eller fristelser, opplever du forfølgelse og er i stor nød - for alt dette vil du finne lærdom her. Og Salmene vil gi deg ord til å føre saken fram for Gud."

Derfor vil Salmene alltid ha en spesiell plass blant den hellige Skrifts bøker for Guds folk. Luther sier slik om dette: "Andre bøker forteller nok mye om de helliges gjerninger, men de sier svært lite om deres ord-.

Men Salmenes bok forteller ikke bare om deres gjerninger, men også om deres ord. Her ser du hvorledes de har talt med Gud og bedt og slik de fremdeles taler og ber.

Den legger fram for oss ikke bare deres ord og gjerninger, men også deres hjerte og sjelens innerste skatt. Da kan vi se inn i kilden og grunnen til deres gjerninger, hvilke tanker de har hatt, hvorledes de har stelt seg og holdt sitt hjerte rett under alle slags kår, farer og nød." Så langt Luther.

De to første salmene slår liksom tonen an i hele Salmenes bok. Og aller først ser vi at grunntonen i denne del av den hellige Bibel er her som alle steder et bestemt skille mellom vantro og tro. Det er to veier: velsignelsens og forbannelsens vei.

Denne tonen lyder klart som vel mulig gjennom hele den første salmen, og derfor er den vel også satt først i Salmenes bok.

Sal 2 peker på løftet om den Frelser som skulle bli åpenbart som en konge av Davids ætt. Der har vi en sikker trøst om at ingen jordisk konge skulle være i stand til å rokke ved dette løftet.

Alle får råd om å underordne seg Guds Sønns herredømme for ikke å føre dom over seg selv. Det er den andre grunntanken som går gjennom hele salmeboken i Bibelen. Det er håpet om den Frelser som skulle komme i tidens fylde.

Etter innholdet pleier man å dele Salmene i disse deler: 1) Lovprisnings-og takkesalmer, 2) Bots-og bønnesalmer, 3) Læresalmer. Denne inndelingen gjelder imidlertid bare salmenes grunntone.

For en bønnesalme kan selvsagt også være en takkesalme når den blir framført i tro. Og på den andre side kan takkesalmen lett bli en bønn om å bli bevart i den nåde som er takkens dype kilde. En Åndens lærdom er det selvfølgelig også i alle salmene for den som har øre å høre med.

De fleste salmer er sikkert av David. Etter overskriften er 73 salmer av ham. Men av de 50 som det ikke er oppgitt noen forfatter til, er utvilsomt en del av David.

Vi får oppgitt at en salme er av Moses, en av Heman, en av Etan, to av Salomo, ti av Asaf og ti av Korahs barn. Heman, Etan og Asaf var levitter og sangere som levde på Davids tid.

Korahs barn var en levittfamilie som David hadde tilsatt for å synge ved templet. De omtales imidlertid også lenge etter Davids tid som sangere, så lenge at de antagelig har hatt nådegaver som diktere i flere slektsledd.

Av de 50 salmene som det ikke er oppgitt forfatter til, synes noe å stamme fra Hiskias tid, fra den store vekkelsen som skjedde den gang. Og en del stammer nok fra tiden under og etter fangenskapet i Babylon.

Slik ser vi at det særlig har vært tre tidspunkt da det har vært sangere i virksomhet i Israel. Det var på Davids tid, på Hiskias tid og i den første tiden etter hjemkomsten fra Babel.

Men disse spesielle tider i landet henger nøye sammen med den vekkelsen som gikk over folket. Og slik er det jo den dag i dag: Der livet våkner, kommer også en hellig sang fra livets kilde. Det har fått et fint uttrykk i Høys 2:11-12:

"For se, nå er vinteren omme. Regnet er dradd forbi og er borte. Blomstene kommer til syne på marken. Sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt seg høre i vårt land."

Salmene er delt i fem bøker, nemlig: Sal 1-41. 42-72. 73-89. 90-106. 107-150. Denne femdeling er kanskje skjedd etter forbilde fra de fem Mosebøkene.

Nesten 50 av disse salmene er sitert eller henvist til av Herren og apostlene. Herren sang også av disse salmene den siste natten før han gikk opp på korsets tre som den store yppersteprest (Matt 26:30). Hans Ånd veileder oss nå til å "øse vann med glede" (Jes 12:3) også fra de frelsens kilder som kommer oss i møte fra Salmenes bok.

Se også MERKNADER TIL SALMENES BOK
Den nedbrytende bibelkritikken har selvfølgelig heller ikke kunnet la Salmenes bok være i fred, like så lite som Mosebøkene. Også her har man ønsket å snu opp ned på alt sammen.

Den vil avskjedige David som forfatter til mange av salmene. Ja, den mener en hel del av salmene er skrevet så sent som i Makkabeertiden.

Men på den måten rokker man ved salmenes stilling i vår Hellige Skrift. For Makkabeertiden er innenfor det tidsrom da der ikke var noen åpenbaring fra Herren, mellom den siste profet Malakias og Døperen Johannes. Det som er skrevet i denne tiden er samlet i de apokryfiske bøkene.

I 2. Makk. bok kap. 2:13 er det antydet at samlingen er avsluttet under Esra og Nehemja da profetånden ennå var til stede. Og man voktet nøye på ikke å tilføye noe nytt skrift til den samlingen som var avsluttet. Heller ikke noe av Siraks bok kom med i samlingen, selv om den inneholder mange gullkorn.

Også når det gjelder den rikdom vi har i Salmene har vi lov til å hvile i at Herrens Ånd har overgitt oss en kostbar skatt i den rette form.

Det er ikke lett å dele inn salmene i grupper etter deres innhold. Men vi prøver å ordne dem slik. Og her skal vi kort antyde hvor et Guds barn skal søke for å finne hjelp i de forskjellige åndelige tilstander det kan være i.

Det kan kanskje være til hjelp slik at salmenes gullgrube kan bli en god reisehåndbok på veien til det himmelske Jerusalem.

Inndelingen nedenfor er tatt fra bibelforklaringen til den norske Lutherstiftelsen.

I. Bønne- og takkesalmer:
Sal 3: er en trøstefull kveldssalme i nød-og forfølgelsestider.

Sal 4: er en trøstefull morgensalme i slike tider.

Sal 5: er en bønn for alle Guds barn som har det vanskelig, særlig når man vil nærme seg Herren i hans helligdom.

Sal 7: er en bønn om seier for den rettferdige sak, særlig mot falske baktalere.

Sal 11: hvorledes man i den rette tillit til Gud skal søke og finne trøst mot forfølgelsen fra de onde.

Sal 12: en bønn om de gudfryktiges redning når synden og troløsheten blir vanlig.

Sal 13: bønn under langvarig sorg og nød.

Sal 17: en uskyldig søker tilflukt hos Herren som kjenner sine.

Sal 20: et folks bønn for sin konge; krigstider.

Sal 25: bønn om beskyttelse og ledelse overfor onde fiender.

Sal 26: en bønn når man lider uskyldig og blir forfulgt uten grunn.

Sal 27: hvorledes man i glad tillit til Herren skal vente hjelp fra ham.

Sal 28: nødrop og trøst mot falske, opprørske mennesker.

Sal 31: hvorledes man i nød- og trengselstider når menneskene forlater en, skal overgi seg til den trofaste og uforanderlige Gud som leder alt, også trengslene, med sin allmektige, ømme hånd.

Sal 35: nødrop om frelse fra ugudelige forfølgere og falske, utakknemlige mennesker som gjengjelder kjærlighet og velgjerninger med hat og ondskap.

Sal 37: de ugudeliges lykke tar plutselig slutt, men den som forlater seg på Herren venter en sikker og lykkelig framtid.

Sal 54: en trøstefull bønn mot onde og blodtørstige motstandere.

Sal 56: en forfulgts tillitsfulle rop om frelse fra sine urettferdige etterfølgere som i skarevis flokker seg om ham, og som rovdyret lurer de etter å ta hans liv.

Sal 57: en trøsterik bønn fra en sjel som på tross av den ytterste fare som midt iblant løver, likevel vet han er sikker under den sterke Guds nådefulle beskyttelse.

Sal 59: rop om Guds trofaste beskyttelse mot fiender som det ikke synes er mulig å berges fra, samt bønn om at Gud vil hjemsøke og sende rettferdig straff over slike ugudelige mennesker.

Sal 60: bønn og håp i anledning krig.

Sal 61: en konge i landflyktighet ber om trøst og hjelp, samt hans tillitsfulle forvissning om at Gud igjen vil lede ham tilbake til makt og ære.

Sal 63: et lidende Guds barns lengselsfulle sukk etter Gud og etter å møte ham i hans helligdom.

Sal 64: bønn om guddommelig beskyttelse mot falske og ondskapsfulle mennesker som besudler ens gode navn og rykte og truer ens liv.

Sal 70: bønn om snarlig hjelp mot ugudelige fiender. Salmen er en vesentlig uforandret gjentagelse av salme 40:4-18.

Sal 71: bønn av en Herrens tjener som har nådd opp i høy alder, om at den Guds miskunnhet som har fulgt ham fra livets første øyeblikk, må uforandret være over ham også nå i alderdommens tid da hans kraft forsvinner.

Sal 80: bønn om at Herren må komme ihu den menighet som han har hatt så mye møye med å vinne og bevare den som sin, mot fienden og særlig at han må ta seg av en enkelt del av menigheten som holder på å ødelegges og utslettes av jorden.

Sal 83: inntrengende bønn om at Gud, som i tidligere tid, må hjelpe sin menighet mot dens fiender som i mengdevis har slått seg sammen mot den, slik at de må erkjenne at han er den høyeste over hele jorden.

Sal 85: bønn om fornyelse av den nåde Herren tidligere har vist mot sitt folk som nå har det så tungt, og anvisning til å lytte til hva Gud Herren taler. Av dette vokser en salig visshet om at frelsen er nær.

Sal 86: et forfulgt og lidende Guds barns bønn om frelse i nøden og om hjelp til ikke å synde i trengselen, men med udelt hjerte vandre på de veier Herren viser en.

Sal 89: den troende sjel holder fast ved pakten som Herren har inngått med sine barn. Han har der lovet at han vil tukte dem med faderriset når de synder mot ham, men ikke ta sin miskunnhet bort fra dem og ikke svikte sin trofasthet. Det sier han selv vil være å krenke den pakt han har inngått med dem.

Sal 90: troens tilflukt til den evige Guds uforanderlige nåde som den eneste trøst under menneskelivets skrøpelighet og dødens herskervelde.

Sal 94: trøstefull bønn under forfølgelse fra hovmodige ugudelige mennesker som i sine onde gjerninger mot de fromme skryter av at Herren ikke ser og ikke gir akt på dem.

Sal 106: ydmyk bekjennelse av den utakknemlighet og ulydighet som Herren må se hos sitt folk, selv om han har gjort mange velgjerninger mot det, og bønn om at Herren fremdeles må la nåde gå for rett og frelse det fra fiendens hånd.

Sal 115: bønn om at Gud må åpenbare seg som den levende allmektige Gud og slik redde sitt navns ære mot hedningene med sine døde og avmektige guder.

Sal 132: bønn om at Herren i troskap mot sine løfter vil opprettholde og bevare gudstjenesten og det verdslige regimente.

I alt er det trettiseks salmer.

II. Kors- og klagesalmer:
Sal 10: er et klage- og bønnerop mot de ugudeliges hovmod og kirkens fiender.

Sal 14: klage over den alminnelige vantro og fordervelse og hjertesukk etter frelse.

Sal 36: de frommes forferdelse over hvor fryktelig dyp og faretruende de ugudeliges fordervelse viser seg å være for dem, samt gleden over å høre Herren til og stå under hans beskyttelse.

Sal 41: en lidendes klage over å bli møtt av troløshet fra vennene og falske menneskers hykleri og åpenbar ondskap og skadefryd fra fienden.

Sal 42: en forfulgt og lidende sjels lengsel etter Gud og etter menighetens møte med ham i hans hellige tempel.

Sal 43: fortsettelse av salme 42 med særlig påkallelse om at Gud som den rettferdige dommer må ta bort hans skam, befri ham fra falske og urettferdige mennesker og igjen gjøre ham glad midt i Guds menighet.

Sal 44: klage over menighetens skam og lidende kår, som står i smertelig motsetning til Guds underfulle gjerninger for dem tidligere.

Sal 53: klage over den alminnelige vantro og fordervelse og hjertesukk etter frelse. En gjentagelse av salme 14 med bare små forandringer.

Sal 55: en vemodig klage over all den undertrykkelse, falskhet og ugudelighet som den gudfryktige er omringet av på alle kanter, og et dypt lengselssukk etter å kunne flykte langt bort til et ensomt, fredelig sted.

Sal 58: hellig harme over forherdede dommere som ved sin slappe og urettferdige håndhevelse av retten fører fordervelse over menneskene, samt bønn om at Gud vil gjøre ende på de sørgelige forhold ved å hjemsøke disse ugudelige dommerne med sin rettferdige straff.

Sal 74: bønn og klage fra Guds menighet over de langvarige og forsmedelige trengsler som motstanderne får lov til å øve, selv om det er mot menighetens evige konge de retter sitt raseri og sin hån.

Sal 79: med en barnslig, tillitsfull og ydmyk syndserkjennelse klager menigheten i nød over å være overgitt til de ugudelige som i frekt hovmod smitter det hellige, utøser Guds tjeneres blod og håner den levende Gud selv. De spotter og spør hvor deres Gud er som de tror på og som de sier skulle forsvare dem.

Sal 82: klage over urettferdige dommere med formaning til dem om å komme ihu den høye stilling Gud har gitt øvrigheten, og derfor vil ansvaret for urettferdighet og utroskap bli desto større.

Sal 84: en lidende sjels inderlige lengsel etter igjen å kunne møte Herren i hans hellige tempel og stadig ta del i menighetens sammenkomster med sin trofaste Gud.

Sal 109: et Guds barn som er forfulgt av hatefulle og falske fiender klager over sine store lidelser, og ber om at Herren ved sine rettferdige dommer må stanse de ugudelige i deres ondskap.

Sal 120: nødrop og klage fra et Guds barn som er omgitt av onde mennesker som baktaler det.

Sal 123: menigheten skuer forventningsfullt opp til Herren under langvarig forakt og spott fra hovmodige fiender.

Sal 137: Guds barns klage- og lengselssang i utlendighet.

Sal 140: et Guds barns klage for sin himmelske far over ugudelige fiender som med list og vold forsøker å styrte det i fordervelse.

Sal 14 1: et Guds barn som er forfulgt av fiender ber om snarlig hjelp og særlig om å bli bevart i trengselen fra syndig tale og fra å ta del i de ugudeliges onde gjerninger.

Sal 142: en bønn i ytterste nød når man er forlatt av alle mennesker.

Sal 143: bønn om forløsning fra nød og elendighet når man ser følgene av sine egne synder.

Sal 144: bønn om at Herren som har begynt å frelse og tar seg av det usle og forgjengelige menneske, må fullføre det verk han har begynt og rikelig velsigne sitt folk.

I alt er det tjuetre salmer her.

III. Bots- og anfektelsessalmer:
Sal 6: er en av de sju botssalmer.

Sal 38: en botssalme med ydmyk begjæring om at den straff som er vel fortjent og trykker ham, må bli forvandlet til frelsende kjærlighet.

Sal 39: en anfektet sjels klage som er framkalt av at de ugudelige nyter livets lykke, mens han, den gudfryktige, bare kan ønske at det plagsomme, forfengelige liv tar slutt.

Sal 51: en angrende sjels bønn om å bli gjenopptatt i nåden, og om at de følger hans fall kunne få for andre måtte bli unngått.

Sal 73: den gudfryktiges store anfektelse ved synet av at det tilsynelatende går de ugudelige godt, mens de fromme og rene av hjertet hjemsøkes av uavlatelige lidelser, samt veiledning til den mest trøstefulle løsning på denne gåten.

Sal 77: de frommes anfektelse under lidelsen når de føler at Herren har forkastet dem for alltid, og anvisning til at de i slike tilfelle bare skal anse det for en gagnlig prøvelse fra Herren og finne trøst og fred i å betrakte Herrens store makt og trofasthet. Det har han alltid vist mot sine.

Sal 88: bønn i stor anfektelse.

Sal 102: en bønn av en elendig når han tæres av lengsel og utøser sin sorg for Herrens åsyn.

Sal 130: en botferdig sjels ydmyke bønn om syndenes forlatelse og lengselsfulle forventning om at Herren må la nådens lyse dag bryte fram etter nødens og sorgens lange natt.

I alt er her 9 salmer.

IV. Gledes-, frimodighets- og hengivelsessalmer:
Sal 23:om hvor godt det er å høre Herren til og være under hans omsorg.

Sal 46:Guds menighets store sikkerhet midt i de verste stormer og største trengsler.

Sal 52:en klage over de ondes forræderi og ukjærlige tunge. Gud skal vite å bevare de oppriktige fra dem i sin uforanderlige miskunnhet.

Sal 62:en troende sjels stille tillit til Gud i de største farer.

Sal 91:under den Allmektiges varetekt er et Guds barn fullkommen trygt i alle farer, selv de største. Englene bærer det på hendene og har Guds egen befaling om å bevare det alle steder slik at det ikke skal støte sin fot på noen stein.

Sal 108:Guds folks glade visshet om at Herren skal føre det til seier i kampen mot alle fiender.

Sal 121:Gud faders varetekt slumrer aldri og der er hans folk trygt og vel bevart.

Sal 122:de troendes glede når de holder Herrens høytider og hans kjærlighet til og inderlige omsorg for menigheten.

Sal 125:Guds folk er beskyttet av sin sterke Gud og kan aldri gå til grunne.

Sal 131: en troende sjels stille og fulle hengivelse i Herrens vilje.

I alt ti salmer.

V. Takke- og lovprisningssalmer:
Sal 9: takkesang for redning fra onde fiender.

Sal 18: tilbakeblikk på Herrens hjelp i mange slags nød, og lovprisning for den.

Sal 21: folket takker for kongens frelse og seier i krig.

Sal 29: Guds herlighets åpenbarelse i torden og veldig uvær.

Sal 30: takk for oppreisning etter et hardt sykeleie.

Sal 33: Herren, den sanndrue, allmektige og allvitende, bør vi med rette prise fordi han så trofast verner sitt folk.

Sal 34: den elendige takker Herren fordi han hørte ham da han ropte til ham i nøden, og frelste ham ut av den, samt lærdommen som hjertet skal ta med seg fra dette.

Sal 48: en seierssang om at Gud beskytter sin menighet og at ingen fiender tør nærme seg og skade den.

Sal 65: takksigelse til Gud fordi han i nåde tar seg av sin menighet, gir den seier over fienden og overøser den også med jordens fruktbarhet og timelige velsignelser.

Sal 66: lovprisning for Guds underfulle gjerninger mot sin menighet og at den er villig til å gjengjelde Herren med de beste takkoffer.

Sal 67: takk for en rik høst og bønn om Guds nådige velsignelse over markens grøde.

Sal 75: menighetens lovprisning til Gud for at han etter sitt usvikelige løfte vil holde den oppe mot de mektige motstandere, samt advarsel til de stolte verdensmakter om ikke å hovmode seg og spotte deres tilsynelatende hjelpeløshet, for Gud er dens hjelper.

Sal 76: takk til Gud for åpenbarelsen av hans herlighet og veldige makt til frelse for sitt folk.

Sal 87: lovprisning av Sions herlighet som når sitt toppunkt når alle hedninger blir med der.

Sal 92: takk og lovprisning til Herren for hans allmektige gjerninger og hans visdom som er dyp og ufattelig for dåren. Den åpenbarer seg også ved at han lar de ugudeliges lykke bli til undergang for dem, men gir de fromme mye og varig lykke i samfunn med seg.

Sal 93: lovprisning og tilbedelse av Herren som allmektig og evig konge i sitt rike. Etter sine løfter bevarer han sine mot alle fiender hvor mektige de enn er.

Sal 95: oppfordring til å tilbe Gud, jordens mektige konge og menighetens skaper og hyrde, og ikke forherde hjertet i fortsatt ulydighet og ved å trosse hans ord.

Sal 96: alle jordens folk og hele skapningen priser Herren, kunngjør hans allmakts- og skaperherlighet og tilber ham som skal dømme jorden med rettferdighet.

Sal 97: lovprisning av Herren og hans rikes seier over verden og deres guder.

Sal 98: lovprisning av Herren fordi han kommer for å frelse sitt folk på underfull måte og dømme jorden med rettferdighet.

Sal 99: lovprisning av Herren som den opphøyede konge over alle jordens folk, han er den sterke og rettferdige beskytter av menigheten, og fordi han er den tre ganger hellige Gud, skal vi tjene ham i ydmykhet og lydighet og gå i Moses, Arons og Samuels fotspor.

Sal 100: oppfordring til hele jorden om å tjene den sanne Gud som har skapt en menighet for seg, og mot den viser han seg alltid som den uforanderlige nådige og trofaste hyrde.

Sal 103: lov og takk til Herren for alle hans velgjerninger og for hans store miskunnhet over dem som frykter ham. Som en far forbarmer han seg over sine barn og lar deres synder være langt borte fra dem.

Sal 104: lovprisning av Herrens storhet og godhet slik som den åpenbarer seg i skaperverket på sju dager og at han holder alle skapninger oppe som en far.

Sal 105: Guds trofaste oppfyllelse av alle sine nådeløfter. Han bevarer sitt folk i alle farer, hjelper dem i deres nød og leder dem med sterk hånd til deres fedreland. Alt dette skal vekke oss til å love og prise ham.

Sal 107: Guds folks takksigelse fordi Herren på underfull måte har befridd det fra stor elendighet og gitt det de rikeste velsignelser av nåde.

Sal 111: lovprisning av Herren for de mange og store velgjerninger han har vist sitt folk.

Sal 113: lovprisning av Herren fordi han som er den opphøyede, likevel ser ned til de ringe og elendige. Han tar seg av dem og opphøyer dem.

Sal 114: Herrens gjerninger med sitt folk i gammel tid er en kilde til trøst for den lidende menighet.

Sal 116: et Guds barns takkesang for utfrielse fra dødens nød og angst.

Sal 117: oppfordring til alle folk om å love Herren for den miskunnhet og trofasthet han viser sin menighet.

Sal 118: takksigelse for Herrens store velgjerninger mot hans folk som er forfulgt og foraktet av verden. Ved Herrens hjelp skal de vinne over verdensrikene og finne utganger fra døden.

Sal 124: takkesang etter frelse fra en undergang der det for mennesker ikke var mulig å bli berget.

Sal 126: Guds barn har sådd med tårer og høster med glede.

Sal 129: menighetens takk for frelse fra mange og store trengsler.

Sal 134: rett Herrens tjenere skulle alltid love Gud og velsigne menigheten.

Sal 135: en lovprisning av Herrens allmakt som viser seg så vel i naturen som i hans rettferdige dommer over Guds folks fiender.

Sal 136: lovprisning til Herren for hans godhet og miskunnhet som varer evinnelig.

Sal 138: en lovprisning for Herrens trofaste løfter.

Sal 139: å tilbe Herren som den allvitende og alle steds nærværende.

Sal 145: lovsang for Herrens store og herlige gjerninger i sitt rike og for hans godhet og barmhjertighet mot alle sine skapninger og særlig mot de elendige.

Sal 146: en lovprisning av Gud som hjelper og trøster alle elendige. Menigheten skal bare stole på ham og ikke stole på skrøpelige mennesker som det ikke er frelse i.

Sal 147: lovprisning av Herren fordi han som er den allmektige herre over naturen, gjenreiser sitt folk i stor nåde, velsigner det og gir det sin lov.

Sal 148: oppfordring til hele skapningen både i himmelen og på jorden om å lovprise Herren.

Sal 149: lovprisning for den nåde de har fått og den endelige seieren over alle fiender som Gud vil gi sine venner.

Sal 150: Halleluja som avslutning.

I alt er her 46 salmer.

Det er fint å se at takk og lov og pris er så fremtredende i Bibelens salmebok også med hensyn til antallet. Dette er en anvisning på hvordan våre salmebøker bør være når det gjelder innholdet. Det viser og hva som skal være den sterkeste tonen i et Guds barns hjerte.

Men våre kirkesalmebøker inneholder visstnok altfor få takke- og lovprisningssalmer. Det er også altfor lite lovprisning, jubel og takk i Guds menighets liv - og det henger nøye sammen med at kirkesalmebøkene er så fattige på slike salmer. Vi har grunn til å be Herrens Ånd:

VI. Læresalmer:
Sal 1: er om de frommes lykke og de ugudeliges ulykke.

Sal 15: hvordan den må være som skal ha adgang til den Hellige.

Sal 19: skildring av Guds herlighets åpenbarelse i naturen og i loven.

Sal 24: hvorledes man skal forberede seg til å motta Herren som vil dra inn til oss.

Sal 32: veien for den falne tilbake til syndsforlatelse og fred.

Sal 49: de ugudeliges lykke forgår i motsetning til den gudfryktiges rike og visse håp. Derfor skal den fromme ikke miste motet når de onde undertrykker ham.

Sal 50: hva slags offer og hvilken gudstjeneste Herren krever av oss.

Sal 78: undervisning om hvorledes vi skal lese fedrenes historie, se deres synder og utroskap og la oss advare av Herrens dom over dem.

Sal 81: formaning til å helligholde høytidsdagene på den rette måte. Gud har selv innstiftet dem til minne om hans underlige gjerninger mot menigheten, og advarsel om ikke å ligne tidligere slekter når de var utro, men være lydig mot Herren slik at han kan oppfylle sine løfter mot oss i rikt mål.

Sal 101: hvorledes en konge og de Gud har satt i høye stillinger i verden, skal vandre for Herren, ikke tilsmusse sitt eget liv med det onde og ikke omgi seg med tjenere som fører et ugudelig liv, men finne dem blant "de trofaste i landet".

Sal 112: hvorledes Herren rikelig velsigner og bevarer dem fra alt ondt som frykter ham og har sin lyst i hans bud og som viser barmhjertighet mot de som lider nød.

Sal 119: en herlig undervisning om Guds ords verdi og om hvorledes vi skal forholde oss til det. Den har 22 avsnitt, hvert på 8 vers etter de hebraiske bokstavene.

Sal 127: om at alt arbeid er forgjeves som ikke skjer ved Herren og at Herren velsigner sine.

Sal 128: over den gudfryktige hviler også en spesiell familielykke.

Sal 133: om at det hviler velsignelse over de helliges brodersamfunn.

I alt femten salmer.

VI. Messias-salmer:
Sal 2:om at Kristi rike er uovervinnelig og seirer over verden.

Sal 8:lovprisning av Herren fordi han som stjernehimmelens herlighet taler om, har gitt mennesket en nesten guddommelig verdighet og makt. For han har gjort ham til herre over alle sine skapninger - og dette har først i Menneskesønnen Jesus Kristus fått sin fulle oppfyllelse.

Sal 16:om at de hellige og spesielt Messias, skjuler seg i Gud i nød og død og finner en herlig frelse.

Sal 22: profeti om Kristi lidelse og herlighet.

Sal 40: en lovsang for frelsen med en indirekte profeti om at ofrene i den gamle pakt skal bli avløst av et bedre og mer fullkomment offer: det er Kristi forsoningsoffer som han gav frivillig.

Sal 45: profeti om Kristus og hans åndelige ekteskap med menigheten - bruden skal dele herligheten med sin brudgom.

Sal 47: jubel over Herrens seier for sitt folk og profeti om den endelige, fullkomne seier ved Messias' himmelfart og triumferende inntog i sitt konge-embete.

Sal 68: lovprisning over Guds frelse, og her er en profeti om Messias, om hans herlige seier over alle onde makter, hans himmelfart, hans gaver og rikets utbredelse over hele jorden.

Sal 69: bønn fra en som lir vondt om frelse. Her er gjemt en profeti om Messias' lidelser da han ble forfulgt av ugudelige fiender, samt om frukten av hans lidelser og fiendens straff.

Sal 72: profeti om Messias' rettferdige styre og dets rike og evigvarende frukter.

Sal 110: Faderen opphøyer vår Herre og Frelser til yppersteprest og konge ved sin høyre hånd.

I alt elleve salmer. (Sal 2. 110 kalles direkte messianske, de andre indirekte.) Gå til SALOMOS ORDSPRÅK
Sal 1:1-6
Det er altså to slags mennesker som skildres, og slik er det gjennom hele Bibelen. Både Det gamle og Det nye testamente kjenner bare to veier å velge mellom.

Salig er den mann som ikke vandrer i de ugudeliges råd... Slik begynner dette ordet skildringen av Herrens folk, de rettferdige som de kalles i v. 5. Vi skal først legge merke til at ordet her er helt på linje med Herrens ord i Det nye testamentet om at saligheten begynner allerede her på jorden.

Verden er fylt med mørke og forvirring av Løgnens Far. Han vil gjerne fortelle oss at ingen kan bli salig her på jorden, at det er hovmod å tro slikt. Og han forteller oss at alle eller nesten alle nok blir salige når de dør. De døde omtales jo ofte i verden som "salige".

Om fornemme personer blir det gjerne sagt "ærverdige". Nei, Guds sannhet lærer oss noe annet. Den lærer oss at saligheten er å finne allerede her på jord for den som vil omvende seg og gi Herren sitt hjerte. Men den lærer også at ikke alle blir salige og at mange går på fortapelsens vei.

Vi skal og legge merke til at skildringen av dem Guds ord kaller salige, begynner med å angi den troendes stilling overfor verden. Denne stilling blir beskrevet som et bestemt brudd med verdens vesen.

Dette bruddet må finne sted fordi ingen kan tjene to herrer. Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende. Det må en omvendelse til for at den levende tro kan bo i hjertet. Her står altså at salighetsveien består i ikke å vandre i de ugudeliges råd.

Verden mener de ugudelige bare er de som lever i åpenbare synder. Men Guds ord kaller alle vantro, uomvendte mennesker for ugudelige, ettersom alle vantro mennesker lever uten Gud. Når vantro mennesker søker etter sannhet og opplysning, gjør de det på egen hånd uten Gud.

Deres gleder er uten Gud, deres sorger er uten Gud, deres planer og rådslutninger er uten Gud, deres gjerninger, hele deres liv er uten Gud.

Når det blir holdt råd mellom de store om hva som skal skje med folk og land, har det som regel vært de ugudeliges råd. For som regel holder man råd uten Gud.

Når det blir holdt råd i hus og hjem om pengesaker, om livsstilling, ekteskap og annet, er det jo oftest de ugudeliges råd. For som oftest skjer alt dette uten Gud.

Når det holdes råd mellom arbeidsgiverne om hvorledes de skal behandle sine underordnede, og mellom arbeiderne om hvorledes de skal behandle sine overordnede, har det som oftest vært de ugudeliges råd. Man holder råd uten Gud. Slik er det vantro liv.

Men derfor blir det vantro menneskes liv også det Guds ord kaller "synderes vei". For uten Gud kan man ikke annet enn å synde, enten det går gjennom syndeveiens verste pøl, eller det går på den pene side av syndeveien.

Også det livet som er et skikkelig liv for verden, er bare en syndens vei når man kommer bakenfor det fine skallet.

Men derfor blir også det tredje kjennetegn på et vantro menneske at de kommer til å sitte i "spotteres sete". Det finnes nok mange vantro mennesker som ikke ennå er åpenbart spottere fordi de er fullstendig likegyldige for alt som kalles levende kristendom.

Det er noe som de aldri er kommet i berøring med. Men det viser seg alltid at når slike mennesker møter en levende bekjennelse fra en levende tro, tvinges de liksom til å bli spottere hvis de ikke vil omvende seg og bøye seg for sannheten.

Denne spott kan enten komme på den fine, men skjulte måte, eller den kommer på en mer frekk og grov måte.

Ugudeliges råd, synderes vei og spotteres sete - det er en vei der man ustanselig ruller nedover hvis ikke Herren får tak i hjertet.

Det er nødvendig at Herrens folk tar avstand fra hele dette gudløse vesen. Men like sikkert som et nei til det gamle liv i verden er et nødvendig kjennetegn på et Guds barn, like visst kan man kjenne den levende tro på at hjertet sier ja til Herren og hans ord.

Dette ser vi mer om i v. 2 der det står at den som er på frelsens vei, "har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt".

Uttrykket "Herrens lov" betyr neppe bare de ti bud, men hele den Guds vilje som var åpenbart på den tid. Og sangeren kjente den i det Guds ord som han var betrodd.

Det uomvendte menneske viser ulyst mot ordet og betrakter det nærmest som en byrde. Men det omvendte menneske har som kjennetegn at det får lyst til Herrens ord.

I Sal 119:97 sier salmisten: "Å, hvor høyt jeg elsker din lov! Hele dagen grunner jeg på den." Og videre står det i Sal 119:103: "Hvor dine ord er søte for min gane, de er bedre enn honning for min munn." Og i [Sal 119:24 sier han: "Dine vitnesbyrd er også min lyst, de er mine rådgivere."

Herrens vilje og bud blir dyrebart for hjertet. Kjærligheten til Herren sier med apostelen Johannes: "Hans bud er ikke tunge." Det som føles som et trelleåk for det hjerte som bare bøyer seg for budet: du skal, det blir lett og lykkelig for det hjerte som lever i et: jeg vil.

I Salomos ordspråk står det i Ord 28:9: "Om en vender sitt øre bort og ikke vil høre loven, da er til og med hans bønn en styggedom." Men et Guds barns hjerte sier: "Tal Herre, din tjener hører." Det troende menneske vet at også Herrens lov bare sikter på vår frelse og er båret av Guds kjærlighet.

Det står så fint at det salige menneske grunner på Herrens lov dag og natt. Det er nettopp frukten av å være et hellig og benådet menneske. Man grunner på hvorledes man kan få føre Herrens lov inn i hele sitt dagligliv.

Man grunner på å innføre Herrens lov i sine gleder og sorger, i pengesaker, i sitt jordbruk og håndverk og kjøpmannskap. Ja, i hele livet med dem man bor sammen med. Man grunner på hvorledes man kan leve slik Herren vil slik at Herren blir glad ved det.

Men den dype kilden som hele dette nye livet i forsakelse og tro henter sin kraft fra, finner vi i v. 3: "Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid og dets blad visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til."

Treet som er plantet ved bekken, er et herlig bilde på de helliges lykke! Treet ved bekken har det godt. Selv om det er tørke og alt visner omkring det, beholder det likevel livet. For det henter friskt vann fra kilden!

Denne nådens bekk som Guds folk står plantet ved, er alle Guds dyrebare løfter. I en sum kan de samles i dette ene: syndenes forlatelse. Nådens bekk springer ut fra Frelseren og ble åpnet den dagen Jesus døde for syndere på Golgata.

Den strømmer til oss gjennom ordet og sakramentene. Og alle steder der syndenes forlatelse når inn i et synderhjerte ved troen, blir det liv og salighet.

Ordet om Frelseren som skulle komme var også i den gamle pakt den kilde man øste av. Da var nok kilden mer skjult slik det står i en vakker sang:

Fjernt og tyst hos Israel,

sprang løftets kildevell,

speilet Herrens herlighet,

faderhjertets kjærlighet.

Skjult var det da kilden sprang,

få forstod dets bølgesang,

før i julenattens fred

Herrens engler selv sang med.

Stille, liflig, underfull

vei den brøt seg gjennom muld,

Da Guds elskede Sønn

gjestet Adams falne kjønn.

Med sitt dyrebare blod

viet han den klare flod

til et evig nådevell

for hver bange syndens trell!

Av denne nådens bekk, av Jesu kjærlighets kilde, henter de troende sin kraft til å bære frukt. Og frukten blir nettopp kjærlighet til Herren. "Vi elsker ham, fordi han elsket oss først" (1Joh 4:19).

Det står at "dets blad visner ikke". Det kan vi nok sammenligne med de troendes håp. Dette håp er bygd på Jesus, og vi har løftet om at håpet gjør ikke til skamme (Rom 5:5).

Dette håpet finner vi i det gode ordet i v. 3: "Alt det han gjør, skal han ha lykke til." Det er et stort ord, men Gud være takk - det er et sant ord!

Alt skal lykkes for den som øser sitt liv av nådens kilde og grunner på Herrens lov dag og natt. For det som er gjort i Herren og springer ut fra hjertesamfunnet med ham, det kan ikke mislykkes.

Det kan noen ganger se ut som at det er mislykket. Men vi erfarer ofte at det som tilsynelatende var et nederlag, var en seier. Det skjer både i det enkelte Guds barns liv og i menighetens historie.

Da martyrenes blod vætte jorden, så det ut som at Guds rike skulle utryddes med makt. men da ble ofte martyrenes blod kirkens sæd. Ja, Herrens veier er underfulle, men Ordet slår fast: Alt det han gjør, skal han ha lykke til.

Men dette Guds ord gjelder selvfølgelig bare det et Guds barn gjør i kraft av sitt liv med Herren. Det gjelder ikke det som springer ut av kjød og blod, det vi fant på uten å være stille for Herrens røst.

Salmen slutter med alvorlig å male motsetningen mellom de helliges lykke og de ugudeliges ulykkelige tilstand. De ugudelige lignes med "agner som vinden blåser bort". Agnene er tomme, de inneholder intet som har verdi. Slik er de vantros liv i verden. Det er tomt, hult, for det mangler det evige livs kjerne.

Agnene er også bilde på det urolige, det ustadige og rastløse som ingen motstandskraft har. Det blir drevet omkring av været. Vi ser det jo på de vantro ungdommene. Når fristelsens vær kommer, blir de revet med og tumler om i allslags elendighet. De har ingen kraft til å stå imot.

Vi ser det på de vantro eldre. Når sorgens og smertens vær kommer, virvler de bort i all slags bekymringer og klager. Og selv om de tilsynelatende kan bestå livet ut, så kommer det likevel en gang et forferdelig uvær. Det er dommens dag, og da vil de ugudelige ikke bestå, sier Guds ord.

I dommen skal det vise seg for alles øyne, at de er egner. Da skal de vantro menneskene stå der i sin synd og kan ikke være "i de rettferdiges menighet" (v. 5).

"For Herren kjenner de rettferdiges vei, men de ugudeliges vei fører til undergang" (v. 6). Det står at Herren kjenner de rettferdiges vei. Ordet "kjenne" blir her brukt på samme måte som i Joh 10:14 der Herren sier: "Jeg kjenner mine og kjennes av mine."

På dommens dag skal han også si til de som bedrog seg selv og var uomvendt: "Jeg har aldri kjent dere" (Matt 7:23).

Ja, Herren kjenner de rettferdiges vei. Det skal være trøst for et ærlig Guds barn. Herren vet hva hjertets dype begjær er. Derfor sa også hans disippel en gang til ham: "Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær" (Joh 21:17).

"Men de ugudeliges vei fører til undergang." Ofte skjer det allerede her på jord. Et vantro menneskes liv var tilsynelatende vellykket, men endte plutselig i skam og elendighet. Det førte til undergang.

Men selv om noen får fortsette her på jorden, vil de forgå i dommen. De vil forsvinne i det veiløse helvete der ingen vei fører ut igjen.

"De ugudeliges navn råtner bort," slik står det i Ord 10:7. Ja, alle de navn som ikke finnnes i Livsens bok på den store dag, vil liksom forsvinne i evig glemsel i det ytterste mørke.

---

Dette ordet i den første bok i Salmene minner oss alvorlig om å prøve oss selv. Det er de to veiene som stilles fram for oss så klart og inntrengende: Livets vei og dødens vei.

Må Herren hjelpe alle som leser disse ordene å stanse og spørre seg selv: Kjenner du og lever du i de helliges lykke og med de helliges sinn? Eller er din vei med dem som har livets midtpunkt i verden og ikke i Gud og tar avstand fra de helliges vei?

Å, prøv deg selv. Måtte du som et ærlig menneske bekjenne at skildringen av treet ved bekken ikke passer på deg. Da må du skynde deg tilbake til nådens bekk. Vend om til hele nåden med hele ditt hjerte.

Ta avstand fra de ugudeliges råd, fra synderes vei og spotteres sete. Og tro så på den hele og fulle syndenes forlatelse fra Jesus, den som gjør synderen salig. Da lærer du å kjenne de helliges lykke.

Og til alle Guds barn lyder det med kjærlig, alvorlig røst fra denne salmen: Takk og pris Herren for hans barmhjertighet. Men husk at din lykke avhenger av at du blir ved bekken. Du må leve ditt liv sammen med Jesus og sammen med hans venner, og ikke være redd for å bekjenne hvor du vil ha din plass.

Gå til Sal 2:1-3
Sal 2:1-3
Hovedinnholdet i denne mektige og innholdsrike salme har fire avsnitt: Opprøret fra jordens konger og folk mot Herren og hans salvede (v. 1-3); Herrens stilling til dette (v. 4-6); Den salvedes vitnesbyrd om hvem han selv er (v. 7-9); Og de vantro opprørerne blir formanet til å ydmyke seg for å bli fri den kommende vrede (v. 10-12).

"Hvorfor larmer hedningene? Og hvorfor grunner folkene på det som fåfengt er?"

Slik begynner salmisten med et spørsmål. Hvorfor? spør han i forferdelse og hellig harme. Og i neste vers sier han hvem de fnyser mot: "Jordens konger reiser seg, og fyrster rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede" (v. 2).

Her har vi ordet "den salvede". På hebraisk er det Messias og på gresk heter det Kristus. Dette uttrykket taler særlig om kongestillingen (se også Dan 9:25). Men også yppersteprestene ble salvet, og Herrens profeter ble salvet, selv om det ikke skjedde på ytre måte, så skjedde det åndelig.

Slik salvet Gud også sin enbårne sønn. For det står skrevet: "For Gud gir ikke Ånden etter mål" (Joh 3:34).* Og Jesus sa selv: "Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet.." (Luk 4:18). (*Eldre dansk har: "Gud giver ham Aanden over al Maade.")

At denne salvede som omtales her, er vår Frelser, Jesus Kristus, blir klart stadfestet i Det nye testamentet. I Apg 4 tar tydelig fram denne salmen og sier det ble oppfylt i det fiendskap som reiste seg mot Jesus og hans apostler.

Peter og Johannes hadde helbredet en lam og ble omsider løslatt fra fengslet under trusler fra yppersteprestene. De kom tilbake til sine egne, og da oppløftet Herrens lille flokk sammen sin røst til Gud og sa:

"Herre, du som har gjort himmelen og jorden og havet og alt som er i dem! Du har talt ved Den Hellige Ånd gjennom din tjener Davids munn og sagt: Hvorfor fnyste hedningene, og hvorfor grunnet folkene på det som fåfengt er?

Jordens konger steg fram, høvdingene slo seg sammen mot Herren og mot hans Salvede. Ja, i sannhet! I denne by samlet de seg mot din hellige tjener Jesus, som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus, sammen med hedningene og Israel folk" (Apg 4:24-27).

Den gang ble ordet oppfylt, men igjen og igjen får det sin oppfyllelse. Folkene og svært mange av deres konger og stormenn viser stadig sitt fiendskap mot Jesu Kristi rike. De tåler ikke at Jesu ord får noen innflytelse i deres saker.

Og verst vil motstanden bli i de siste tider. Under Antikrists ledelse vil det bli reist kamp mot Herren og hans Salvede som aldri før.

"Hvorfor?" spør salmisten, og vi må nok gjenta dette spørsmålet. Hvorfor er det så mye larm mot Jesus og hans kjærlighet? Og hvorfor er det så få som i sannhet elsker den Herre Jesus? Brorson synger slik om dette i sin salme:

Men Jesus, akk hvor går det til,

at dog så få betenke vil

den store, store kjærlighet,

som drog deg til vår jammer ned?

Ja, svaret på dette hvorfor må vi hente i mørkets rike. Det er djevelen som raser mot Herren, og hans Ånd er virksom i vantroens barn (Ef 2:2).

Men all denne larm er forgjeves. Jordens konger og folk er enige i motstanden mot Jesus og de hellige, selv om det ellers er en dyp og skjærende uenighet mellom store og små i verden. Likevel skal deres anstrengelse til slutt vise seg å være forgjeves og avmektig i sin tross mot Gud.

Det står at de rådslo sammen mot Herren og hans salvede. Faderen og Sønnen kan ikke skilles fra hverandre, slik mange vil gjøre. Man vil nok høre om en Gud, men ikke om den salvede, ikke om Jesus Guds Sønn som er nødvendig til frelse.

Likevel står det: "Den som ikke ærer Sønnen, ærer ikke Faderen, som har sendt ham."

Motstanden mot Herren og hans salvede går ut på dette: "La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss." Ja, slik lyder ropet når vantroen skal tale sitt hjertespråk. Selve evangeliet er som et bånd for et vantro hjerte.

Kristi kjærlighet kaller oss til omvendelse, og det er som et trykk på de uomvendte som ikke vil omvende seg. Det er ganske utålelig. Igjen og igjen lyder det gjennom aviser og blader og andre måter: Bort med presteherredømmet, bort med helvetesdommene, bort med den gamle bibel og det åk den legger på menneskesjelene!

Man vil ikke bli bundet på noen måte. Man vil være fri, hver på sin måte. Og verden mener med dette at man vil ha lov til å leve helt etter sin egen vilje, etter kjødet.

Men der er også andre bånd enn evangeliet som verden raser mot. Det er også bånd som er gitt av Herren. Det er samvittighetens røst, og det er myndighetene som skaper orden mellom menneskene ved sine lover.

Mange fnyser mot alt dette i våre dager. I sin blindhet vil man ikke se at en slik frihet vil oppheve seg selv og føre til grenseløs trelldom. For der skal hver enkelt ha lov til å følge sin syndige lyst.

Nei, den rette frihet kan bare komme ved at vår tanke og vilje gir seg inn under Herrens ene, høye og hellige vilje. "Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri" (Joh 8:36).

Når bare hjertet blir bundet med troens og kjærlighetens rep og bånd til Herren og hans salvede, blir det i sannhet frihet.

Vi merker at uværet er i anmarsj i våre dager. Der er en hær i gang mot Herren og hans folk. Lederne i vitenskapens, diktningens og kulturens riker fører an. Det gamle kampropet lyder både fra ledere og underordnede: "La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss." Gå til Sal 2:4-9
Sal 2:4-9
Vi har i det foregående avsnitt skildret hvorledes "hedningene" reiser seg til opprør mot Herren og hans salvede. Dette er de vantro som har vendt sitt sinn bort fra Gud.

Og hver gang vantroens stormer farer fram mot Guds folk, da går det hardt for seg her på jord. Og det er tilfelle enten det skjer her i den gamle kristenheten eller ute i den egentlige hedningeverden.

Men selv om Guds folk på jord blir rystet som et tre i stormen, så er alt stille i himmelen. Vantroens larm kan ikke rokke Gud. "Han som troner i himmelen, ler. Herren spotter dem" (v. 4). Slik står det.

Uttrykkene "ler" og "spotter" blir her brukt i en hellig betydning om Guds opphøyede majestet overfor fiendens avmektige angrep og larm. Herren har makten i sin hånd og styrer alt slik at det blir til skam for fienden.

Herren gir også sine fiender en nådetid, slik det ufruktbare tre fikk det. Han arbeider på mange måter på deres hjerter for å få dem til å ydmyke seg i tide. Han vil at de skal slutte å stampe mot brodden.

Hans langmodighet er stor, for han vil ikke at synderen skal dø, men at han skal omvende seg og leve. Men en gang er tålmodigheten slutt. Og da "taler han til dem i sin vrede, i sin store harme forferder han dem".

Mange vantro mennesker får allerede her i tiden kjenne Guds vrede i en pinefull samvittighetskval og på andre måter. Men selv om det ikke alltid blir åpenbart her på jord, så vil dommen fra Herren komme. Den er uunngåelig for de som forherder seg.

Dette er skildret mange steder i den hellige Skrift, som f. eks. i Jes 66:15-16; 2Tess 1:7-10. 2:8-12. Det samme ser vi i Åpenbaringen. På alle disse stedene er det talt spesielt med tanke på de siste tider. Da vil motstanden mot Herren nå sitt høydepunkt.

Og det Herren vil stille fram for alle sine motstandere, nevner han i v. 6: "Det er jo jeg som har innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg." Det er Jesus Kristus verdens motstand er rettet mot. For han er det store motsigelsens tegn både til fall og oppreisning (Luk 2:34).

Igjen og igjen blir ordet i Herrens lignelse i Luk 19:14 oppfylt: "Men hans landsmenn hatet ham. De skikket sendemenn etter ham for å si: Vi vil ikke at denne mann skal være konge over oss."

Så lenge man kan ha Jesus på avstand som en død kunnskap, kan det til nød gå an. Men Herrens salvede har kjøpt oss med sitt blod for at vi skulle være hans egne. Bare for de som lyder ham, kan han bli opphav til evig frelse (Heb 5:9).

Men da gjør verden opprør. Noen gjør det mer i tanken, og de vil ikke tro på underet om Jesus som kongesønnen fra himmelen. Andre gjør det også i sine lyster. De vil ha lov til å synde fritt, derfor vil de ikke bøye seg for denne kong Jesus.

Men en gang skal alle kjenne at Jesus Kristus virkelig er Herre til Gud Faders ære og konge over "Sion, mitt hellige berg". Sion er egentlig det berget i Jerusalem der kongens slott lå. Men her betyr det hele de helliges samfunn. Det er byen på berget der Jesu rike og kongetrone er reist.

"Det er jo jeg som har innsatt min konge," sier Herren, den levende Gud. Dette står i motsetning til fiendens forsøk på å rive den guddommelige krone av Jesu hode.

Deretter står Herrens salvede selv fram og vitner om hvem han er: "Jeg vil kunngjøre det som er fastsatt. Herren sa til meg: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag! Begjær av meg, så vil jeg gi deg hedningene til arv og jordens ender til eie. Du skal knuse dem med jernstav, som en pottemakers leirkar skal du slå dem i stykker" (v. 7-9).

Den salvede vitner at han virkelig er Guds sønn, født av Faderen i evighet. Det står: Jeg har født deg i dag. Og vi må forstå dette "i dag" under evighetens synsvinkel.

Sønnens forhold til Faderen er det samme fra evighet til evighet når det gjelder hans guddommelige natur. Hele evigheten er for Gud som en stadig nåtid, "i dag".

Men når vi ser på dette "i dag" ut fra hans menneskelige natur, begynte dagen i den stund da gudsbarnet lå i krybben i Betlehem. Oppstandelsen fra de døde og himmelfarten til Majestetens høyre hånd er etter Guds ord den tid da denne dag egentlig ble fullendt. Da fikk Herrens menneskenatur sin evige plass på guddomstronen i himmelen.

Slik vitner apostelen Paulus på sin misjonsreise i Antiokia i Syria for jødene: "Men Gud oppvakte ham fra de døde! (...) Han oppreiste Jesus. Slik står det jo skrevet i den annen salme: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag" (Apg 13:30-32). Videre er det samme sagt i Heb 1:3-5. Der blir dagen igjen knyttet sammen med Kristi opphøyelse "ved Majestetens høyre hånd i det høye".

Dernest vitner Sønnen om at Gud Fader har gitt ham "hedningene til arv og jordens ender til eie". Han har også fått den yppersteprestlige myndighet til å være talsmann og forbeder hos Faderen for menneskeslekten.

Faderen sier her til Sønnen: "Begjær av meg, så vil jeg gi deg hedningene til arv..." Det sammenfatter alle den enbårne Sønnens forbønner for de frelste. Dette ordet blir oppfylt hver gang Sønnen står fram for syndere i forbønn ved Faderens høyre hånd (Rom 8:34; Heb 7:25: "Da han alltid lever til å gå i forbønn for dem."

Frelseren taler derfor også ofte om at Faderen har gitt ham de mennesker som han får lov å frelse. Slik lyder ordet i Joh 17:6: "Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du gav meg av verden. De var dine, og du gav dem til meg, og de har holdt ditt ord."

Men Faderen har også gitt Sønnen til alle de vantro, men det blir til dom. De er også hans undersåtter fordi han har kjøpt dem med sitt blod. Men fordi de ikke vil høre ham til og ble hans fiender, skal de en gang legges under hans føtter (1Kor 15:25) som opprørere og fiender (Sal 110:1).

Men da skal de også få merke hans kongemakt. Da kan de like så lite motstå dommen som et pottemakerkar eller leirkar kan stå seg mot en jernstav. Jernstaven er bilde på Kristi allmakt og vredes dom. Leirkaret er bilde på det elendige menneskes avmakt som de vantro ikke vil erkjenne.

Dette ordet legger et alvorlig spørsmål inn over vår sjel. Det er spørsmålet: Må Jesus få lov til å vinne deg som sin arv på nådens vei? Vil du si ja når han kommer som brudgom og ber om ditt hjerte?

For ikke noe menneske slipper fra Jesus. Enten må du omvende deg og tro på ham til frelse, eller du støter ham fra deg til fortapelse og en arv til dom. Måtte det lyde fra ditt hjerte det som står i salmen:

Deg vil jeg Jesus give

meg med min sjel og alt,

du skal min eier blive,

du har meg og betalt.

Kom Jesus til meg inn!

Med hjerte, munn og tunge

Hosianna vil jeg synge,

kom, fyll min sjel og sinn.

Gå til Sal 2:10-12
Sal 2:10-12
Slutten av denne salmen inneholder en inntrengende påminnelse fra Ånden til de som gjør opprør mot Herren og hans salvede. De må gi slip på denne dårskap:

"Og nå, dere konger! Gå viselig fram! La dere advare, dere herskere på jorden!

"Tjen Herren med frykt, og juble med beven!

Kyss Sønnen, for at han ikke skal bli vred og dere gå til grunne på veien! For snart kunne hans vrede bli opptent. Salige er alle som tar sin tilflukt til ham."

"Og nå," slik begynner dette ordet. Nå, siden det er slik at Sønnen har fått herskermakt og guddomsstilling av Faderen, så "gå viselig fram". All vantro motstand er den største dårskap, for det er å stampe mot brodd. Men å frykte Herren er begynnelsen til visdom.

Når formaningen blir særlig rettet til konger og dommere, er det fordi de har det største ansvar og skal lede andre. Og rådet er dette: Tjen Herren! i stedet for å stå ham imot. Den sanne tro og å tjene Herren består i å bøye sitt hjerte inn under troens lydighet.

Men man skal tjene Herren med frykt. Det er ikke trelldomsfrykten. Det er den frykt en ærlig tjener eller et kjærlig barn har for ikke å bedrøve sin husbond eller sine foreldre.

Denne hellige frykt må også de troende vandre i for den hellige Gud og Fader. Og denne frykten må heller ikke mangle i Guds barns glede. Når et Guds barn fryder seg i Herren, gjelder det sannelig å huske det som står skrevet: "Juble med beven!".

Vår glede i Herren skal ikke være den kåte eller overfladiske, men en ydmyk fryd som ikke glemmer sin egen uverdighet. Og vi må heller ikke glemme det nådeunder at et menneske som er syndig av naturen, likevel kan ha samfunn med den levende Gud og kalles hans hellige barn.

En slik fryd "med beven" kan gi hjertet en varig glede som holder fast på hjertets salighet. Den glede derimot som slår seg løs og glemmer at selv Guds engler i himmelen dekker sitt ansikt for hans hellighet (Jes 6:2), er ikke varig. For den er ikke renset.

Men vil man tjene den levende Gud, da sier ordet her enda en gang at det bare kan skje ved å ta imot Sønnen. Veien til Faderen går bare gjennom Sønnen (Joh 14:6).

"Kyss Sønnen!" står det. I Østerland ble kysset brukt som tegn på folkets hyllest. Ordet "Kyss Sønnen" sier derfor det samme som å ta ham til sin konge.

Å, salig er den stad forvisst,

hvis konge er den Herre Krist,

så vel det hvert et hjerte går,

hvor denne konge inngang får.

Slik synger vi i salmen. For det står skrevet: "Nåden være med alle dem som elsker Herren Jesus Kristus i uforgjengelighet" (Ef 6:24). Men det står også: "Om noen ikke elsker Herren, han være forbannet!" (1Kor 16:22).

Frelseren, Guds sønn fra himmelrike, gav oss fredskysset. Men blir hans kjærlighet foraktet, da blir det kjærlige frelseransikt til en hellig dommers vrede.

"For snart kunne hans vrede bli opptent." Ja, snart! Vreden begynner å brenne over det enkelte menneske når nådetiden er forbi og forsømt. Og det begynner over hele verden når Guds Sønn kommer for å holde den store dom.

Men Herren har sagt: "Se, jeg kommer snart." Ja, snart kan det skje. Om alle mennesker dog ville huske dette og lytte til salmens ord i tide:

Treng i Guds armer inn,

kast deg til Jesu hjerte,

det koster i ditt sinn

hva det vil for smerte;

Til himlen går man ei

her i sin gode mak,

treng inn, nå er der vei,

nå heter det "i dag".

Så slutter Salme to omtrent på samme måte som den første begynner. Her er en saligprisning til alle de som tar sin tilflukt til Herren.

Disse to første salmene er fylt med et mektig Åndens innhold. Begge er utvilsomt av David. Ja, i Apg 4:25 står det tydelig at Salme 2 er av David. Og denne salmen taler liksom mer om den ugudelighet som omtales i Sal 1.

Dette sier oss at ugudelighet ikke består i å tro på Guds Sønn. Det er vantro mot Jesus, og det viser seg her at det er talt ved Den hellige Ånd. For Jesus sier om Ånden at han skal overbevise verden om synd fordi de ikke tror på ham (Joh 16:9).

Det er som om salmisten ved Åndens lys ser inn i fremtiden og ser den motstand som reiser seg mot Guds Sønn, nettopp fordi han er verdens eneste frelser. Guds Ånd løfter liksom forhenget opp og kaster sitt lys utover de kommende tider like til de siste tider på denne jord.

I denne salmen er det en salig trøst for Guds barn til alle tider. Men den vil tone mektigst for Guds barn når Antikrists tid kommer, og den siste forferdelige kamp fra mørket kommer.

Da skal Herren tale gjennom sine veldige straffedommer, slik at det vil ringe i alles ører: "Det er jo jeg som har innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg." Men det skal stå fast i evighet for Guds folk: "Salige er alle som tar sin tilflukt til ham." Gå til Sal 3:1-9
Sal 3:1-9
Det er sagt klart fra at denne salmen er av David, og den er blitt til i en av de alvorligste tider i Davids liv. Det står i v. 1 at den har sitt utspring i de tunge tider da han flyktet fra Absalom, sin sønn.

I 2Sam 15-16 er fortalt om alt dette. David hadde opplevd mange vanskelige tider i sitt liv. Men dette var sikkert noe av det tyngste for ham. For da gikk han gråtende med tilhyllet ansikt og uten sko på føttene.

Han drog oppover Oljeberget på flukt fra sin egen sønn. Bare en liten flokk var trofast mot ham. Alle de andre sluttet seg til Absalom. Og det sværeste av alt var jo at David måtte erkjenne at han behøvde Guds tukt.

Minnet om de gamle, mørker synder om fallet med Batseba, trengte seg inn i hans sjel. Men David bøyde seg for Herrens tukt. Det var det vakre i dette. Han tok det fra Herren.

Det ser vi også av det han sier til Abisai den gang Simei bannet sin konge: La ham være og la ham banne, for Herren har sagt det til ham. Han forstod altså at Herren tillot at mørkets ondskap fikk makt over ham for å ydmyke ham.

Han la seg til hvile med et tungt og bedrøvet hjerte. Men David opplevde også det som står i Sal 127:2: Herren gir det til "sin venn mens han sover".

Da han våknet, var hans sjel stille for Herren, og frykten var veket bort for troen. Det var disse tankene som rørte seg i hans sjel da han våknet den første morgen etter at han hadde dradd ut av Jerusalem. Og det gir han uttrykk for her i denne salmen.

Salmen slik vi har den nå, er vel blitt til på et noe senere tidspunkt. Det ser vi blant annet av tilføyelsene av ordet "Sela". Det forekommer tre ganger i denne salmen. Dette er for sangmesteren når salmen ble sunget ved gudstjenesten i helligdommen. Men etter sitt innhold er den blitt til den første kvelden eller første morgen etter flukten fra Jerusalem.

Salmen kan deles i tre deler. Først kommer v. 2-3 der David tolker sitt hjertes sorg og utøser sin klage for Herren. Deretter kommer v. 4-7 der troens glede får overhånd over tvil og sorg.

Endelig har vi v. 8-9 med en frimodig trosbønn, en glad bekjennelse av Herren som er frelsens kilde. Her bryter også en inderlig forbønn for folket fram fra det hjerte som er trøstet av Guds nåde.

Han begynner altså med å klage til Herren. Et sykt menneske eller et barn kan oppleve trøst bare ved å få fortelle om sin nød, og slik taler David ut med Herren som et barn. Det verste for ham var det han sier i v. 3: "Mange sier til min sjel: Det er ingen frelse for ham hos Gud."

Ganske mange hadde forlatt David. Til og med hans fortrolige rådgiver Akitofel hadde gjort det. Men ingen ting skjærer dypere inn i et troende hjerte enn nettopp denne fryktelige tanken: Også Gud har forlatt meg.

Og dette vil nok våre sjelefiender fortelle oss når anfektelsens tider kommer. Det gjelder ikke bare mennesker som vil oss ondt, men først og fremst djevelen.

David sier at mange sa det til hans sjel. Og dermed sier han også at denne pilen gikk like inn i sjelen.

Etter denne klagen står et "Sela". Dette ordet forekommer 71 ganger i Salmenes bok og dessuten tre ganger i profeten Hab 3. Ingen vet sikkert hva dette ordet betyr.

Som før nevnt synes bare en ting å være sikkert, nemlig at det er et musikalsk uttrykk. Det betyr visstnok det samme som en pause, et lite opphold i sangen. Det skulle sikkert tjene til å gjøre hjertet stille for det som var sagt.

Etter denne klagen vender David blikket bort fra fienden og til Herren. "Men du, Herre," sier han. Med dette "men" løfter han seg liksom fra det dype mismot.

Der er et "men" som stammer fra djevelen, et "men" som så ofte møter oss fra mennesker som en innvending mot Herrens kall til omvendelse.

Der er også et "men" som stammer fra Guds Ånd. Dette "men" reiser seg til kamp mot mørkets frykt og tvil. "Men du, Herre, er et skjold for meg. Du er min ære, den som løfter opp mitt hode."

Det var få mennesker som ville beskytte ham, men Herren var skjold nok. Fienden hadde forsøkt å styrte Davids kongeære ned i støvet. Men Herren var hans del, og det var ære nok. Hans hode hadde vært senket i sorg og mismot, men Herren løftet det opp med kjærlighet.

Nei, det var ikke sant at Herren hadde forlatt ham. "Høyt ropte jeg til Herren, og han svarte meg fra sitt hellige berg." Denne salige visshet reiste seg igjen med kraft i Davids sjel. Han hadde lagt seg til hvile på tross av de mange fiender som truet ham alle steder.

Men Herren hadde holdt ham oppe så han kunne våkne, uten at fienden fikk lov å gjøre ham noe. Herren hadde i sannhet vært virksom for David denne natta.

For i 2Sam 17 ser vi at det hadde vært Akitofels snedige, men djevelske plan å overfalle David samme natt med 12000 mann. De skulle forfølge og overfalle ham og slå ham i hjel. Men Herren hadde gjort dette onde råd til intet ved å gripe inn på en spesiell måte. Det hører vi om i 2Sam 17:14.

Akitofel ble forbitret da Absalom ikke fulgte hans råd, men foretrakk å vente. Da fikk David lov å hvile i fred denne natta. Og hadde i sannhet fått hvile i Guds armer som et lite barn i morens fang.

Og nå jublet David i sitt hjerte: "Jeg frykter ikke om ti tusen mann fylker seg imot meg rundt omkring" (v. 7).

"Jeg frykter ikke," slik lærer Guds Ånd alt Guds folk å tale. Det lå en gang en ung kvinne på dødsleie. Hun vandret i skyggedalen, men også fra henne lød det så fast og klart: Jeg vil ikke frykte.

Frykten kan melde seg, men et Guds barn får makt til å seire ved dette: Jeg vil ikke frykte. Èn sammen med Gud er mer enn ti tusen uten Gud.

Så slutter David med et bønnerop til Herren. Ikke et mismodig, engstelig rop, men et frimodig bønnerop fra et hjerte som allerede har sin seier i Gud:

"Reis deg, Herre! Frels meg, min Gud! For du har slått alle mine fiender på kjeven. Du har brutt i stykker de ugudeliges tenner. Frelsen hører Herren til. Må din velsignelse være over ditt folk" (v. 8-9).

David begrunner sin bønn om at Herren vil reise seg fra sin trone, på alt det han hadde opplevd før. Hva hadde han ikke opplevd i de lange tider da Saul forfulgte ham! Hvor ofte hadde ikke Herren gjort hans fiender til skamme.

Han hadde slått dem på kjeven. Han hadde uskadeliggjort dem slik man gjør med et rovdyr eller en giftslange ved å bryte sund deres tenner.

Det er også godt å se tilbake på det man har opplevd av Herrens nåde og hjelp. Slik blir hjertet styrket til å bekjenne med David: "Frelsen hører Herren til."

Ingen rår over frelsen uten Herren alene. Derfor lød det også fra Paulus med frydesang: "Er Gud for oss, hvem er da imot oss?" (Rom 8:31).

David slutter med en forbønn for folket. Og de fleste av dette folket hadde sviktet ham. "Må din velsignelse være over ditt folk," slik ber han. "Ditt" folk sier han til Herren.

Hvor elendig folket enn var, var det likevel utvalgt av Herren om det bare ville ydmyke sitt hjerte. Denne bønnen fra David under disse forhold minner oss om den bønn som Davids Sønn senere bad på korset: "Fader, forlat dem for de vet ikke hva de gjør!" Gå til Sal 4:1-9
Sal 4:1-9
Salmen begynner med en anvisning for sangmesteren: "Til sangmesteren. Med strengespill." Den skulle altså brukes ved Israels gudstjeneste. Der er i alt 55 salmer med denne overskriften. David hadde jo ordnet med et stort sang- og musikkor av levitter. De skulle forherlige Herrens tjeneste i helligdommen.

Han begynner med å rope til Gud om bønnhørelse. Og han begrunner sitt håp om bønnhørelse på to ting som det er vel verd å gi akt på. Først begrunner han det på sitt personlige forhold til Gud. "Min rettferdighets Gud," sier han.

David hadde sin rettferdighet i Gud og visste at hans sak var rett for Gud. Det gir hjertet frimodighet, man kan kalle Gud med dette navnet som har et så dypt innhold.

Det neste han begrunner sin bønn med, er at han hadde erfart Guds hjelp tidligere i en lignende trengsel.I trengsel har du gjort rom for meg," sier han.

I v. 3-6 henvender han seg i Åndens kraft til sine fiender med en inntrengende advarsel. Og han er viss om å ha Gud på sin side. Han sier dem sannheten rett ut: Dere elsker tomhet og søker løgn.

Han minner dem om at han var en av Herrens hellige, og var utkåret til den plass han hadde. Det er godt for hjertet når man kan hvile i at man ikke selv har trengt seg fram til den plassen man er betrodd, men at man har fått den av Herrens hånd.

David hadde jo ventet tålmodig på Herrens time og ikke gjort noe for å forkorte Sauls liv. Men dette gav ham nå stor frimodighet overfor de som ville styrte ham fra tronen.

Salmen er nemlig åpenbart fra samme tid som den foregående. Sammenhengen viser bare at det var gått flere dager, og at fienden allerede en tid hadde drevet sitt uvesen. Da hadde noen av Davids venner begynt å tape motet.

Absalom samlet jo i lengre tid folket sammen til den avgjørende kamp mot David. "Vit at Herren har utvalgt for seg den gudfryktige. Herren hører når jeg roper til ham." Det er fullt av kraft som et vitnesbyrd fra hjertet og i Åndens visshet.

David kaller seg som så mange andre steder en av Herrens hellige. Dette navnet er et nådenavn for Guds folk. Og vi hører det igjen gang etter gang både i det gamle og det nye testamentet.

Det betyr på den ene side at man har fått sine overtredelser forlatt og sin synd skjult under Herrens nåde (Sal 32). På den andre side betyr det å være utvalgt av Herren fra det verdslige og vanhellige vesen.

Slutten av denne henvendelse til fienden fra David er forunderlig vakker og gripende. Det går en stille, dyp kjærlighet til deres sjeler gjennom ordene. Han ber dem om ikke å synde, selv om de er vred på ham nå fordi han sa sannheten rett ut til dem.

"Bli harm, men synd ikke!" slik lyder hans ord. Og meningen med dette er jo å formane dem til ikke å ture fram med et bittert sinn, men være stille. Just dette tilføyer han som det beste middel til å få bitterhet og vrede ut av hjertet: "Tenk etter i hjertet på deres leie og vær stille."

Det er sikkert et godt råd at vi tenker over en sak som vekker vår vrede. "I hjertet på deres leie" betyr i nattens stillhet der man er alene med Gud. I slike timer kan en sak komme til å se helt annerledes ut enn når man err blant folket. Der blir man ofte villedet av de mange røster.

Så lenge vannet er i opprør, er det ikke mulig å se hva som er på bunnen. Men når vannet blir stille, blir det klart og man ser også det som er i dypet.

Slik er det også med menneskehjertet. Blir man stille for Herren, kan den rette selverkjennelse våkne, og vi kan se saken slik Gud ser den, i det himmelske lys.

Da kan straks vreden over andre bli forvandlet til vrede over hvorledes man selv har vært. Da får man en hellig vrede over det onde som man ser i sitt eget hjerte.

David slutter med inntrengende å si: "Bring de rette offer, og sett deres lit til Herren" (v. 6). Han peker på at det er sinnelaget det kommer an på når man vil gi offer til Gud.

Offertjenesten ved tabernaklet fortsatte antagelig også under Absaloms korte regjeringstid. Men med hvilket sinn ofret Absalom og hans tilhengere da? Ville det ikke være Kains offer så lenge de ikke hadde erkjent sin synd? Det var dette David så gjerne ville hjelpe dem til å se, for at de kunne omvende seg og bli troende mennesker som "setter sin lit til Herren".

Kan man være slik mot sine fiender som David her var, da skjer det sikkert noe til Herrens ære. For han var både i sannheten og likevel med en stille, inntrengende kjærlighet.

I slutten av denne salmen vitner David om den store glede han hadde i Herren. Den motløshet som hadde grepet mange av vennene hans, imøtegår David med en vakker og frimodig bønn: "Herre, løft du opp ditt åsyns lys over oss!" (v. 7). For de var tvilende og sa: "Hvem vil la oss se det gode?" De trodde det ikke var noe godt i vente for dem.

Et eneste blikk fra Guds nådefulle åsyn er nok til å drive bort all vår nød. Det er det dype innholdet av denne bønnen. Der er røster nok både i vårt eget hjerte og utenfor som vil gjøre oss forsagte og mismodige. Og vi kan ikke selv av egen kraft råde bot for det som gjør oss mismodige.

Men det rette svaret til alle tvilende og mismodige røster, er at vi vender oss i bønn til Gud med Davids ord: "Herre, løft du opp ditt åsyns lys over oss!"

Og den Herre som har bedt sine prester å velsigne menigheten, kan også i et nu forvandle sorg til glede og drive alle mismodige og klamme tårer bort. Og velsignelsen lyder: "Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred."

"Du har gitt meg glede i mitt hjerte, større enn den de andre har når de har overflod av korn og most" (v. 8). Slik jubler David. Fienden hadde jo beholdt all rikdom i landet, mens David måtte oppholde seg i ørkenen.

Det måtte også de som var hos ham, og dermed måtte de savne mye av jordiske goder. De hadde bare det som venner kom til dem med som gaver (se 2Sam 17:29). Men den glede han erfarte i sitt hjerte fra Guds ansikts lys, var usigelig større enn den rikeste nytelse av timelig lykke.

Korn og most er bilde på det verden senker sitt hjerte ned i og søker sin skatt i. Og korn og most er nok Guds gaver, en god høst er Guds gode gave. Men det blir til forbannelse når hjertet setter disse gaver over giveren og glemmer giveren for gaven.

Den jordiske glede ligner i beste tilfelle det kikajontreet Gud lot vokse opp over profeten Jona "for å skygge over hodet hans" (Jon 4:6). Dette kikajontreet var en plante som vokste hurtig, og det står jo at Jona "hadde stor glede av kikajontreet".

Men en orm stakk treet så det visnet. Slik går det med all jordisk glede. Forgjengelighetens orm stikker den, og den visner så fort. Det er sant som salmeverset sier oss:

Tusen dager,

verdslige, store,

gylne for kjød,

kan de vel ligne

en dag av dine,

som vi dem nøt,

når under sang med ditt herlige ord,

sjelen av by over stjernene for?

Bare gleden i Gud har løftet om at ingen skal ta den fra oss (Joh 16:22). Der er ormer nok som vil stikke også den glede. Men den skal ikke visne så sant hjertet er oppriktig for Herren.

David slutter denne salme med fred i hjertet. "I fred vil jeg legge meg ned og sove. For du, Herre, du lar meg bo for meg selv i trygghet" (v. 9).

Av dette ordet ser vi at det er en kveldssalme. Og det er godt å legge seg til hvile på denne måten i Guds fred. Selv om man er alene som David, er alt fullt av trygghet når man er gjemt i Herrens fred. Det står slik i et lite vers:

O Jesus, du min glede,

du dine vinger brede

og senke om meg ned!

Vil slangen meg omslynge,

så la din engel synge:

Det barn er gjemt i Herrens fred.

Gå til Sal 5:1-13
Sal 5:1-13
Salmen begynner med en alminnelig overskrift: "Til sangmesteren." Tillegget: "Til Nehilot" betyr så langt vi vet et slags musikkinstrument. Men betydningen av dette ordet er usikker.

Salmen er skrevet på en tid da David var omgitt av mange falske hjerter, og de mente å gjøre ham ondt til tross for sin glatte tunge. Den stammer da kanskje fra tiden ved Sauls kongehoff, da noen stadig var etter han. Den synes også å være skrevet en tidlig morgenstund (se v. 4).

David begynner i v. 2-4 med inderlig å be om at Herren vil høre på det han har å si. Han sier: "Vend øret til mine ord, Herre! Gi akt på min tanke!" Min tanke, sier David. For i bønnen blir ikke alt til klare ord. Herren forstår likevel det som blir båret fram for ham fra skjulte tanker i hjertet.

Og David taler så inderlig til Herren: "Hør når jeg roper om hjelp, min konge og min Gud!" Det er i sannhet om å gjøre for ham å få en personlig samtale med Herren.

Og dette var hans første gjerning om morgenen. Han gikk fram for Herrens ansikt slik det står i v. 4: "Om morgenen hører du min røst, Herre. Om morgenen legger jeg min sak fram for deg og venter."

Det gjelder altså å begynne med Herren tidlig om morgenen. Djevelen må ikke få noe forsprang. En gammel, troende mann på Jylland begynte sin dag slik: Tidlig om morgenen før han hadde kledd på seg, leste han et Guds ord fra "Den lille trøster".

Det var en samling av ord fra den hellige Skrift. Den kunne man henge opp på veggen og bla om for hver dag. Det var det første han gjorde, å gå til ordet i bønn. Det er godt for den som begynner dagen på den måten.

Men vi skal gi nøye akt på det som står i v. 4: "Om morgenen legger jeg min sak fram for deg og venter." Og venter - det ligger mye i dette tillegget. Det betyr jo: Jeg blir stående ved din nådedør for å ta imot det jeg har bedt om, for å få svar på min klage.

Men hvor ofte forsømmer ikke de som ber nettopp dette: å vente. Man går til Herren som sin konge og sin Gud. Men man gir seg ikke tid til å vente på hjelp. Hva ville man si om en tigger som løp sin vei med det samme han hadde bedt om mat, uten å vente på svar?

Det gjør ingen som virkelig er i nød. Han står tålmodig til den han vender seg til, får tid til å svare. Kjenner du, kjære leser, denne underlig dype og vakre hemmelighet det er å vente på Herrens svar?

Et svar vil Gud straks gi den som gir seg tid. Det er et stille hjerte som sier som profeten Mika 7:7: "Men jeg vil skue ut etter Herren, vente på min frelses Gud. Min Gud vil høre meg." Guds fred som overgår all forstand, vil som det står i Fil 4:7 senke seg ned over sjelen som svar fra Gud.

Men mange kan komme inn i et sørgelig spor i sitt bønneliv, det gjelder også Guds barn. I stedet for å tale til Gud og vente på hans svar med et stille sinn, kan bønnens tid ofte utarte til bare å bli en samtale man fører med seg selv. Det skulle i stedet være en inntrengende henvendelse til Herren.

Man glemmer liksom at man er for den hellige Guds åsyn. Man arbeider seg inn i et tankearbeid for i neste øyeblikk å våkne. Og da merker man jo at man egentlig ikke taler til Herren.

Men er ikke dette å ta Guds navn forfengelig? Og følgene av en slik bønn uteblir heller ikke. Det blir stadig vanskeligere å be virkelig, og Gud kan ikke gi oss det han gjerne vil.

Nei, det gjelder om å vente og virkelig tale til Herren og virkelig vente svar. Da kan man reise seg fra bønnen med den kraft man får ved å være nær Herren. Derfor taler også Herrens apostel om å våke i bønn (Ef 6:18).

I v. 5-7 ber David Gud om å høre ham, fordi Gud er den hellige Gud. Han sier det slik: "For du er ikke en Gud som har behag i urett. Den som er ond får ikke bo hos deg."

Men Davids fiender var nettopp fulle av løgn og ondskap. De strebet etter Davids blod samtidig med at de gav utseende av at de var vennlige. David begrunner sitt håp om bønnesvar på Guds hellige rettferdighet som dømmer alle som synder i sitt hjerte.

"Den som er ond får ikke bo hos deg." Det er et alvorlig ord for alle syndere. For av natur er vi alle onde og kan ikke bo hos Herren, det vil si ha livssamfunn med ham.

Uten helliggjørelse skal ingen se Herren, står det i den nye pakt (Heb 12:14). Og det tilsvarer helt dette ordet fra den gamle pakt. Bare når våre klær er tvettet i Lammets blod (Åp 7:14), kan vi bo hos Gud. Og det skjer når vårt onde hjerte blir knust og overgitt i den store Mesters hånd, han som kan gjøre syndere hellige.

I v. 8-10 legger David sin vei fram i motsetning til fiendens vei. Mens fienden gikk i mørket borte fra Herrens åsyn, gikk Davids vei fram i lyset.

"Men jeg - ved din store miskunn går jeg inn i ditt hus. Foran ditt hellige tempel kaster jeg meg ned i din frykt," slik synger David her i v. 8.

Herrens helligdom var usigelig kjær og dyrebar for David. For ham var det stor miskunnhet og stor nåde fra Gud når han fikk komme til tabernaklet. Det kaller han Herrens tempel her. Og når han ikke kunne komme dit, tilbad han med ansiktet vendt i den retning som helligdommen lå.

Måtte det stå klart for alle Guds barn hvilken Guds miskunnhet det er å få komme i Herrens hus! De som tjener den hårde herre som heter Satan, får sjelden lov til det. Måtte vårt ansikt i bønnen stadig være vendt mot ham. I ham kom Guds tempel og bolig i sannhet til jord, vår Herre Jesus Kristus!

Var kun alltid sjelens øye

stadig til vår Herre vendt,

da på evighetens høye

pinsebluss for meg var tent.

Og David ber videre om at hans vei måtte være Herrens vei. Han ber om at Herren derfor må lede ham og gjøre sin vei jevn for Davids ansikt, så David kunne kjenne den og komme fram på den. Det er innholdet i bønnen: "Herre, led meg i din rettferdighet for mine motstanderes skyld. Gjør din vei jevn for meg" (v. 9).

Det tales ofte i den hellige Skrift om Guds rettferdighet. Det skjer ikke bare i den nye pakt, men også i den gamle. Og hva betyr så denne Guds rettferdighet?

Det betyr den frelsens vei som er fastsatt av Gud. På den kan en synder bestå for hans ansikt og være rettferdiggjort for ham. Når en synder kommer på den vei der Gud har sagt han vil ta imot syndere, da er hans sak rett for Gud, og Herren kjenner ham.

I den gamle pakt bestod veien i å bøye seg ærlig inn under Guds lov med sitt hjerte og sin vilje. I en slik troens lydighet kunne de skue fram mot den frelser de hadde fått løfte om. Han skulle betale all deres skyld og de skulle få legedom ved hans sår.

I den nye pakt består veien i å motta den Herre Jesus Kristus, den frelser som er kommet, og å få et annet sinn og vende om til denne eneste frelser for syndere.

I virkeligheten var altså veien den samme. Forskjellen er bare om man ser den i morgendemringen eller i det klare dagslys. Alle syndere som nå kommer til Gud på den vei som er fastsatt av Gud, vandrer i Guds rettferdighet.

"Gud kan ikke fornekte seg," selv står det (2Tim 2:13). Det betyr at Gud er trofast og svikter aldri når synderen tar ham på ordet. Denne tanke om Guds rettferdighet stårdet om så fint i 1Joh 1:9:

"Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." Dersom den betingelse som Gud har satt, er til stede fra synderen, krever også Guds rettferdighet at han for Jesu blods skyld gir synderen nåde.

Det er altså i denne Guds rettferdighet at David ber om å bli ledet fram. Og han tilføyer: "For mine motstanderes skyld." Han vil ikke at de skal triumfere over ham, som om Gud ikke stod ved sitt ord og hjalp sine hellige.

Denne list fra fienden taler David mer om i v. 10 med følgende ord: "For det er ikke sannhet i deres munn, for deres indre er bare fordervelse. Deres strupe er en åpen grav, de taler falske ord med sin tunge."

Med andre ord: Hele deres tanke og tale var åndelig talt full av dødens lukt. Munnen, strupen, tungen er de ytre redskaper for det indre hjerte. Og alt dette vitner om den ondskapens avgrunn som bodde i dem.

Det er et dårlig tegn når man må si at det ikke er noe av varig verdi i et menneskes munn og tale. Det er godt at Herrens løfter er ja og amen, og at Herren er den samme i går og i dag, ja til evig tid.

Salmen slutter med å peke på hva de to veiene nødvendigvis må føre til fordi de har motsatt retning (v. 11-13). Guds dom vil komme over fienden (v. 11). Men alle de troende skal få en evig glede i Guds nådes ly og skjul (v. 12-13).

David ber (v. 11) Gud om å dømme fienden skyldig. Her er det tre ting vi må gi akt på for å forstå en slik bønn rett, og den blir ofte gjentatt i Salmenes bok.

For det første er det her ikke tale om noen personlig hevn. For David hadde jo overgitt sin sak til Herren. Det var Guds sak, og fiendens kamp mot ham var bare et utslag av deres gjenstridighet mot Herren.

"For de er gjenstridige mot deg," sier David. Han så altså på dem som Herrens fiender.

Og for det andre: det var for Guds skyld og for Guds æres skyld at David bad om at Gud skulle dømme dem. Bare slik mente han at Guds sannhet kunne komme på sin rette seiersplass. Guds hellighet krever dom over synderen.

Dersom synderen omvender seg, feller han selv dommen over seg og blir spart for Guds dom. Men vil han ikke dømme seg selv skyldig, da krever Guds sannhet at Gud dømmer de harde, vantro hjerter skyldig. Det erfarer også de hellige etter Guds ord.

Men endelig for det tredje blir det nødvendigvis en forskjell på stillingen overfor fienden før og etter Jesu komme til jord. Først i Kristus er loven fullkommengjort. Først i hans liv og død for syndere ble det fullt åpenbart hva det vil si å elske fienden. Og først i hans liv og død finnes den fullkomne kraft til å ha det rette sinn.

Fra det mørke bilde av den vantro veis grufulle slutt vender salmen seg til Guds folk. Her maler den et lyst og frydefullt bilde av de troendes lykkelige liv og en enda lykkeligere framtid.

"Men alle de som tar sin tilflukt til deg, skal glede seg. Til evig tid skal de juble. Du skal verne om dem, og de som elsker ditt navn, skal fryde seg i deg. For du, Herre, velsigner den rettferdige. Som med et skjold dekker du ham med nåde" (]v. 12-13]).

Disse ordene drypper av guddommelig velsignelse! I v. 13 tales om den rettferdige. Og i v. 12 viser ordet "alle som tar sin tilflukt til deg" at det er troens rettferdighet det tales om her.

Men der en synder er blitt rettferdig ved troen, blir jo frukten den at man også jager etter rettferdighet i livet.

Denne troens rettferdighet hører vi også om ved to andre herlige utsagn i disse versene. Det står: "Du skal verne om dem," og videre: "Som med et skjold dekker du ham med nåde."

Herren skjuler sine venner, under hans nåde er en synder skjult. Der vil den hellige Guds vrede aldri lete og aldri finne ham. "Vil du fly fra Guds vrede, da fly inn i Guds armer," sier den gamle Åndens kjempe Augustin.

Men den nåde som har utfoldet sin fulle herlighet i Kristus, er ikke bare et salig skjul for det redde synderhjerte. Den er også et skjold som ingen av Satans gloende piler kan trenge gjennom.

Det ser vi igjen og igjen med alle de mennesker som er blitt iført Kristus og vandrer i ham på grunn av troen. Nåden skjermer dem mot de gamle fristelsers makt, og gleden i Herren er vår styrke. Det går som det står i en liten sang:

Av nåde fikk jeg kraft og mot

å trosse fiendens verk,

å trede Satan under fot;

Hvor nåden dog gjør sterk!

Skjult og skjermet av nåden kan hjertet erfare sannheten i ordet: "De skal glede seg. Til evig tid skal de juble. De som elsker ditt navn, skal fryde seg i deg." Det er sant som det også blir uttrykt i et annet lite vers:

Hvor full av glede, hvor lyst er livet,

som Herren skjenker;

Hvert øyeblikk er til fryd meg givet,

når jeg betenker,

at evig, evig jeg leve må

et liv hvis kraft salig skal bestå

i min Jesu nåde.

Gå til Sal 6:1-11
Sal 6:1-11
Salmens overskrift har dette tillegget: "Etter Sjeminit." Dette ordet betyr antagelig en toneart. Noen mener det betyr en dypere toneart som svarer til bassen i sangen, altså en oktav dypere.

Denne toneart er nevnt også i Sal 12 som også er en klagesalme. Det kan altså se ut til at denne dype toneart skal svare til det alvorlige innholdet.

I 1Krøn 15:20-21 finner vi det samme uttrykket brukt i motsetning til "Alamot". Man har da ment at Alamot betegner de høyere sopranstemmer som skulle angi jubeltonen. Det passer godt med at Sal 46 er "etter Alamot", for det er en virkelig jubelsalme.

Sal 6 er fra gammel tid blitt regnet for en av de sju botssalmene som vi finner i Salmenes bok. Det er Sal 6. 32. 38. 51. 102. 130. 143.

Vi kan ikke si helt sikkert noe om bakgrunnen for salmen, men det kan godt tenkes at den er skrevet under de pinlige forhold David var i mens han ble forfulgt som et vilt dyr av Saul.

Det går klart fram av salmen at den ytre forfølgelse av fienden var langt fra det verste for David. Nei, den indre anfektelsen og følelsen av liksom å være forlatt av Guds nåde pinte ham langt mer.

Men bønnekampen bringer ham seier over den indre motløshet. Han får visshet i hjertet for at hans bønn er hørt. Salmen som begynner med den dypeste klage, slutter som en seierssang.

Salmen kan deles inn i to deler. Først har vi v. 2-8 der den anfektede samvittighet tolker sine kvaler. Dernest v. 9-11 der liksom i ett nu nådestolen trenger gjennom mørket, og seierstonen ringer i Davids sjel.

Vi ser hvorledes de ytre trengslene og den ytre forfølgelsen fra hatefulle mennesker ble brukt av Mørkets fyrste. Han framstiller dette for David som om Guds vrede var over ham.

Vi møter den samme tanken her som i Jobs bok. Det er vanskelig for et menneske når trengselen står for oss i dette lys. "Herre, straff meg ikke i din vrede, og tukt meg ikke i din harme." Slik klager David.

Anfektelsen består nettopp i at man ikke kan se Guds kjærlighet, men bare føler at Gud straffer en i sin vrede. Samvittigheten anklager, og den har jo nok å minne oss om hvis ikke hjertet kan komme inn under Herrens nåde.

"Mine ben er forferdet," sier David, og "min sjel er grepet av stor forferdelse." Slike sjelslidelser tar også i høy grad på den legemlige tilstand. Det kjenner alle som har erfart noe av dette.

Når en synder blir vekket opp av syndesøvnen og ser sin skyld, da opplever man igjen og igjen den samme bitre smerte. For da ser man seg selv ved fortapelsens avgrunn, og ser at man er skyldig til straff og skyldig for Herren.

Men det kan ikke være annerledes. For det er sorgen etter Gud som virker omvendelse til frelse, som man ikke angrer. Noen ganger kan det være meget vanskelig for et menneske. Det er som om hjertet ikke kan komme bort fra Guds vrede og inn under Guds nåde. Det er framstilt for oss så klart i en sang. Det var en prest som skrev den da han ble omvendt. Han vitner slik i sangen:

Og jeg våknet - hvor jeg blikket vendte,

så jeg dommen skrevet i mitt blod.

Dødens angstrep om min sjel seg spente,

og jeg segnet ned for Herrens fot.

Og det var som alle lys ble slukket

om meg, i meg dødens, dommens natt;

slag i slag ble alle dører lukket,

sjelen dømt, forbannet og forlatt.

Og det samme kan jo gjenta seg på en lignende måte hos en troende i vanskelige tider. Da er nådestolen liksom skjult av tunge, mørke skyer. Den vantro verden ser bare en mørk skjebne eller andres ondskap når lidelsen og trengselen kommer. Da blir de enten sløve eller forbitret.

Men et Guds barn ser ganske annerledes på en slik lidelse. Noen ganger forstår man meget godt at lidelsen henger sammen med Herrens tukt for en eller annen bestemt synd som ville ta makten. Andre ganger kan man ikke sette lidelsen i forbindelse med noe bestemt. Men et ærlig Guds barn vet likevel at det trenger Guds tukt, som det står i en liten sang:

Jeg vet det, Gud, jeg trenger til din tukt,

du refser meg når jeg din hånd vil slippe.

Titt blir mitt hjerte stolt og vill dets flukt,

derfor du stundom må dets fjærer klippe.

Men et Guds barn kan likevel ha det meget godt så lenge det bare kan holde fast på at alt er kjærlighet og nåde. I neste vers i den samme sangen står det om det:

Jeg vet du tukter ei med hevn og harm,

du elsker meg tross syndens ville lyster.

Jeg vet din kjærlighet er rik og varm,

ja varmest når den mest meg gjennomryster.

Men når det glipper, når de mørke tanker kommer inn over hjertet: Gud har sluppet meg, jeg er under Guds forbannelse, da må vi klage som David: "Og du, Herre - hvor lenge?" Da er det som om troslivet trevles opp for en og det blir ingen ting igjen.

Hvor mange sjeler har ikke ropt det samme til Gud siden David gjorde det og sukket: Hvor lenge? Vi føler det ofte som om Guds klokke går for seint i slike tider. Da sukker hjertet i sannhet med David: "Vend tilbake, Herre, og utfri min sjel! Frels meg for din miskunnhets skyld" (v. 5).

Når David ber: Vend tilbake, Herre, mener han at Herren i sin måte å lede ham på, kunne føre ham på en lettere vei. Og han peker på dødsriket som det eneste som var i vente for ham hvis Gud ikke ville frelse.

Dødsriket var et mørkt sted der ingen kom Herren i hu. Og der var det ingen takk og pris til Gud (v. 6). Det samme har vi sett i Jobs bok, og slik var det for de hellige i den gamle pakt.

David sier her: "Hvem priser vel deg i dødsriket?"* Dette spørsmålet viser at mennesket er bestemt til å takke og prise Herren, og det var Davids salige glede å slå på lovssangsharpen. Og det er jo Guds mening med de frelstes evige tilværelse. (*Eldre dansk: Hvem vil takke dig...?)

Men de hellige i den gamle pakt så ikke dette, for Gud hadde ikke åpenbart det for dem. De så på dødsriket slik en synder må se på det etter sin naturlige stilling. For det er sikkert: For alle som ikke har fått det nye liv ved gjenfødelsen, blir dødsriket nettopp et mørkt sted der lovsangstonen aldri vil nå fram.

I v. 7-8 taler David om at han vætte sitt leie med tårer hele natten, og hans øye mistet sin glans og ble matt. Og dette gjelder i sannhet alle Guds barn som har opplevd hva det er å være åndelig og dermed også legemlig forpint.

Men nettopp derfor er Davids salmer blitt til så stor hjelp for nedtyngde hjerter. For der møter man uttrykk for de tanker og følelser som kan røre seg i et Guds barn den dag i dag.

Når et ærlig hjerte roper til Herren, er det aldri forgjeves. "Bier han lenge, han kommer dog visst, gleder deg så desto mer." Idet David trenger inn i Guds hjerte ved sin bønn, strømmer det lys og trøst fra Guds hjerte inn over ham. Som den gylne sol bryter det fram bak en beksvart sky.

Det er salig å erfare når mørket viker for lyset, og Guds Ånd vitner med vår ånd slik David sier her: "For Herren har hørt min gråt. Herren har hørt min inderlige begjæring, Herren vil ta imot min bønn" (v. 9-10).

Og med denne visshet om å være bønnhørt fulgte også vissheten om å ha seier i Herren over alle fiender. Alle fiendens trusler og alt som så så forferdelig ut i mørket, forsvinner i et øyeblikk og blir til intet når Herrens kraft lyser over det.

Da blir det for hjertet slik Paulus vitner i Rom 8:37: "Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss."

Slik blir denne herlige salmen et nytt vitnesbyrd om at "salige er de som sørger, de skal trøstes". Herren har ikke sluppet eller forlatt sine ærlige venner, selv om sjelefienden framstiller det slik.

Vi får også i denne salmen stadfestet det gamle, salige løfte i Jes 49:15: "Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg." Gå til Sal 7:1-18
Sal 7:1-18
Denne salmen kalles "sjiggajon". Dette uttrykket skal antagelig betegne en salme der sterke bevegelser i sinnet blir tolket. Det viser seg også i den musikken som brukes til salmen. Tonen kan jo ofte vise det åndelige preg i en sang eller salme.

Sterke bevegelser i sinnet blir uttrykt ved sterke overganger i musikken. Ordet "sjiggajon" blir altså brukt om spesielle salmer. Vi har et lignende uttrykk hos profeten Hab 3:1).

Benjamitten Kus som nevnes i v. 1: har sikkert vært en av de mange som baktalte David ved Sauls hoff og talte ondt om ham. David omtaler slike ondskapsfulle personer f. eks. i 1Sam 24:10 der det står: "Og David sa til Saul: Hvorfor hører du på folk som sier: David søker din ulykke?"

Denne salmen er utvilsomt skrevet kort etter det som er fortalt i

1Sam 24. David hadde skånet Sauls liv og bare skåret fliken av kappen hans, selv om mennene ville drepe Saul.

Da hadde David vist at han kunne gjengjelde ondt med godt, og at Sauls fiendskap var uten grunn. Sauls hjerte ble også mykt i det øyeblikk så han gråt og bekjente at David var mer rettferdig enn ham. Men kort etter var Saul igjen på jakt etter David. Denne salmen stammer antagelig fra denne tiden.

David begynner med (v. 2-3) å be Herren som han trodde på, om hjelp mot alle sine fiender. I v. 3 nevner han særlig en som sikkert betyr Saul. Han sammenligner sin forfølger med en løve som jager etter byttet.

I lys av den nye pakt, ser vi at uttrykket peker på den brølende løve, djevelen, som raste i Sauls hjerte. Uten Herren var ingen redning mulig. Det er godt for den som lik David kan trenge inn til Guds hjerte og ha ham som sitt skjold.

I v. 4-6 taler David om at han er uskyldig i denne sak. Han visste med seg selv at han ikke var årsak til ufreden med Saul. Nei, han hadde tvert om gjengjeldt ondt med godt mot fienden.

Når man merker andres fiendskap, er det godt å hvile i at man selv har levd rett ved Herrens nåde. Guds Ånd kan da ordne det slik at en troende kan ha en uskadd samvittighet selv om en er skrøpelig. Man kan si til Herren: Du vet at fiendskapet mot meg er uforskyldt.

I verden mener man at hevn er berettiget i en sak der den ene part har skylden. Men slik er det ikke blant Guds folk. David nedkaller dommen over seg selv, om han har tatt seg selv til rette.

Han sier: Dersom jeg har handlet slik, ... så la fienden "legge min ære i støvet". Ære betyr her det samme som sjelen, og å la sjelen bo i støvet betyr det samme som å ta sitt liv. Min ære er et vakkert uttrykk for sjelen. Det vitner om et rett syn på sjelens verdi. Og det står i den mest skjærende motsetning til de som akter sjelen for intet og mener de er lik dyrene.

I v. 7-10 oppfordrer David Herren som verdens dommer om å dømme mellom ham og hans fiender.

Han roper til Gud om at han må åpenbare seg i sin majestet og stå opp mot fienden. Han bruker et barnslig uttrykk: "Våkn opp og hjelp meg!" Det kan jo ofte se ut for Guds folk i slike tider at Gud slett ikke gir akt på det som skjer. Det er som om fienden kan drive sitt spill uhindret.

Likevel - han sover ikke, og han slumrer ikke, som bevarer Israel (Sal 121:4). "Du har jo påbudt dom," sier David, og han støtter seg til det. Herren har selv bestemt hvordan dommen skal skje, og de hadde trådt sannhet og rett under føttene.

"La skaren av folkeslag omgi deg," sier David videre. Han ser Gud som den store verdensdommer. Han dømmer mellom folkene, og derfor ber han frimodig om at Herren også skal dømme mellom ham og hans fiende.

Han tenker seg at Herren setter seg på en dommertrone med folkene omkring seg. Så feller han sine dommer og deretter vender han "tilbake over den til det høye" (v. 8).

Det kommer en dag da Herren synlig skal sitte slik på sin trone og felle den siste store dom. Men allerede her på jord åpenbares Guds dom i det store og det små på utallige måter.

Når David i v. 9 og 10 peker på sin rettferdighet, mener han jo her i denne spesielle saken. Han mente ikke å være egenrettferdig på verdslig vis. Det ser vi klart av ordet i Sal 143:2. Der sier den samme David: "Gå ikke i rette med meg, din tjener! For ingen som lever er rettferdig for ditt åsyn."

Han ber heller ikke om hevn over fienden, men om at deres "ondskap" må "få en ende". Det er ikke de onde, men det onde han vil til livs.

Og det er rett. Dette sinn stemmer med den nidkjære, hellige Guds sinn. Han hater det onde og ser aldri gjennom fingrene med det. Men som en rettferdig Gud "prøver han hjerter og nyrer".

Uttrykket "nyrer" bruker man om det indre i mennesket. Ja, Gud prøver hjerter og nyrer, han prøver det innvortes menneske, derfor kan ingen skjule noe for ham.

I v. 11-14 uttaler David sin faste forvissing om at Gud ifølge sin rettferdighet vil frelse ham. Men han vil føre undergang over fienden dersom de ikke omvender seg.

I v. 11 sier han et vakkert ord: "Mitt skjold er hos Gud, som frelser de oppriktige av hjertet." Gud kan ikke la de "oppriktige av hjertet" Gå til grunne. Guds folk har mange navn.

Men dette navnet: "de oppriktige av hjertet" peker innover på den nødvendige betingelse fra menneskene. Hver den som er av sannheten, hører Herrens røst (Joh 18:37). Bare der man er oppriktig, kan Herren føre sannheten gjennom til frelse.

I v. 12 betoner David at Gud aldri er uvirksom med hensyn til å føre retten fram til seier. Nei, han er "en Gud som er vred hver dag". Selv om han er en meget langmodig Gud, har han lagt dommen til rette "dersom han ikke omvender seg".

Sverdet henger over det menneske som ikke vil vende om. David tenker seg Gud som den rettferdige dommer som bildet av en fullt utrustet kriger. Han kjemper med sverdet sitt og har spent sin bue (v. 13-14).

v. 14 taler om en skikk på den tid der pilene ble omviklet av brennbare saker. De ble satt i brann før de ble skutt mot fienden. Det er det samme det henvises til i Ef 6:16 om den ondes brennende piler.

Denne usynlige fiende dypper sine piler i helvetes ild. Han vil tenne den urene ild, vellysten og tvilens onde dødbringende ild. Men den allmektige dommer har også piler som brenner. Hans piler brenner i samvittighetskvaler og med all slags straff. Og den vil brenne enda mer i den evige ild der ormen ikke dør og ilden ikke slukkes (Mark 9:45-46).

David hadde en inderlig bevissthet om Gud som den levende Gud. Ingen ting er skjult for hans øyne, og hans kraft er virksom over alt både til frelse og dom. Ordet her viser en motsetning mellom de hellige og de vantro.

Gud er et skjold for sitt folk. Men for de som ikke vil omvende seg, er han dommer og hevner som retter sin bue mot dem. Det er underlig at mennesker kan nøle med å ha Gud for seg istedenfor å ha ham mot seg. Det er vennskapet med verden som binder mange, og det veier mer enn vennskap med Gud.

I slutten av salmen (v. 15-18) blir David så sikker på dommen over det onde at han allerede i tanken ser at forfølgerne rammes. Han skildrer først hvorledes løgnen blir til.

Den unnfanges og fødes i den ugudeliges hjerte. Men den fører til den store skuffelsen slik at man selv faller i den grav man hadde gravd for andre (v. 16-17).

Man pleide å fange ville dyr ved å grave en grav for dem og dekke den til med løv. Dette bildet er brukt her. Ja, slik vil all motstand mot Gud ende så sant hjertet ikke blir omvendt. Man vil oppleve den fryktelige skuffelsen og oppdage at man selv er blitt narret av djevelen.

Vi har mange eksempler på allerede her i verden at den stein man kaster etter andre, kommer tilbake til en selv. I Esters bok har vi et slående eksempel på dette i beretningen om Haman og Mordekai.

Men Guds folk skal ikke bli skuffet. Nei, vår trofaste Herre skuffer oss ikke. Han gir oss langt mer enn vi forstår og ber ham om. Alle Guds barn må stadig bekjenne med David det som skal lyde gjennom evigheten: "Jeg vil prise Herren etter hans rettferdighet og lovsynge Herrens, Den Høyestes navn."

De vantros lodd blir derimot et evig akk og ve. Mens Guds folk vil ha en evig takk til Gud. Hva velger du? Gå til Sal 8:1-3
Sal 8:1-3
Salmen faller i to deler. Først har vi en lovprisning av skaperens herlighet som også de små barna var med på (v. 1-3). Dernest (v. 4-10) den troendes ydmyke undring over all den nåde og ære som Skaperen har gitt menneskene.

I overskriften står "Etter Gittit". Det betyr vel et instrument eller en toneart som hadde sin opprinnelse i filisterbyen Gat. Da dette bare står ved salmer med et frydefullt og jublende innhold (Sal 8:82. 84), uttrykker det antagelig en jubeltone.

Denne salmen er også en frydefull jubelsalme. David begynner med "Herre", og bruker her ordet "Jahve". Det er ordet for Herren som den trofaste, uforanderlige paktsgud. Og han tilføyer: "vår Herre" for å vise at Israels trofaste Gud er den eneste som har herredømme over alle.

Så bryter jubelen fram fra Davids hjerte: "Hvor herlig ditt navn er over hele jorden, du som har utbredt din prakt over himmelen."

Herrens navn er elsket og priset av alt hans folk, for Guds navn er nemlig et uttrykk for hans åpenbarte vesen. Et menneskes navn svarer ofte ikke til det menneskets vesen, men det gjør Guds navn alltid. Vi behøver bare å tenke på det dyrebare Jesu navn. Det er navnet over alle navn, fordi det betyr en frelser.

Vi har hele Guds åpenbaring i hans ord. Men vi kan også kjenne Guds navn i noen grad ut fra det han har skapt. Slik åpenbarer Gud sin herlighet over all jorden. Det er et mektig og gripende syn å skue opp mot himmelen en stille kveld eller natt. Utallige stjerner funkler og stråler der oppe, som salmedikteren har uttrykt det i et lite vers:

Deilig er den himmel blå,

lyst det er å se derpå,

hvor de gylne stjerner blinker,

hvor de smiler, hvor de vinker

oss fra jorden opp til seg.

Det faller så naturlig at salmedikteren fra denne tanken går over til å omtale lovprisning til Gud fra ganske små barn. Den kan være mer eller mindre bevisst. Men hvilket mektig inntrykk gjør ikke stjernehimmelen ofte på barnesinnet!

Selv ganske små spebarn kan fryde seg over dette stjerneteppe på den mørkeblå hvelvingen. Og denne lovprisning fra spebarna er et mektig vitnesbyrd til skaperens ære. Det ligger mye i dette verset av salmisten: "Av småbarns og spebarns munn har du reist et vern for dine motstanderes skyld, for å stoppe munnen på fienden og den hevngjerrige" (v. 3).

Når det tales om småbarn (diebarn), skal vi huske at blant hebreerne var det alminnelig at barna diet til det tredje året. Derfor behøver det ikke å være tale om nyfødte barn her, men barn i den tidlige barnealder.

Slik småbarn er lite påaktet i verdens øyne. De kan jo så lite, er så hjelpeløse og makter ikke å yte noe materielt sett. Derfor hører man ikke så sjelden: Det var bare et barn.

Etter verdens alminnelige målestokk er barna ingen makt i samfunnet. Men det stiller seg annerledes i Guds lys. Herren har ofte gjort de store og kloke mennesker til skamme med små barn og umyndige.

Vi behøver bare å minnes Herrens ord i Matt 18:3: "Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike." Det sa han den gang han stilte fram et lite barn blant disiplene som hadde store tanker om seg selv.

Og et annet sted sier han: "Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbart det for de umyndige" (Matt 11:25). Det er den samme tonen vi hører i dette ordet.

Den makt Gud har grunnfestet i småbarn og spebarns munn, er den hjertetro som åpenbarer seg i barnehjertet. Guds fiender vil gjerne hevne seg på Herren. Men de makter ikke å rive ned Guds makt og sannhet.

Men i sin kamp mot Guds rike møter de stadig en hindring i barneflokkene. Det viser seg at alle barn er mottagelige for Guds ord, og ofte er barna blitt brukt til å stanse de gamles vantro og motstand.

Vi kan se på det som skjedde på palmesøndag da Jesus gikk inn i Jerusalem. Da ropte de små i barnslig glede: "Hosianna, du Davids sønn!" Det ble til stor forargelse for de vantro yppersteprestene og de skriftlærde.

Da siterte Herren nettopp dette ordet i Sal 8 og sa til sine fiender: "Har dere aldri lest: Fra umyndiges og diebarns munn har du beredt deg lovprisning?" (Matt 21:16).

Etter sammenhengen i salmen her er det klart at det nettopp tenkes på den makt som barnas lovprisning har. Derfor har Matt 21:16 uttrykket "lovprisning" der salmen har "vern" eller "makt".

Det skal nok vise seg på den store dag at mange fritenkere er blitt stanset i sin kalde vantro ved å høre barnas glade jubel for Herren. I slike barns bekjennelse er det en veldig makt, det viser også erfaringen oss.

Mer enn èn motstander av troen som ikke lot seg overbevise av skarpsindige og lærde foredrag, er blitt slått og brakt til taushet ved et enfoldig ord fra barna.

Vi har en fortelling om en fritenker som var syk. Han raste og truet presten med å kaste ham ned over trappene da han kom for å tale med ham om hans sjels frelse. Men ved en liten pikes enkle sang om Jesus smeltet motstanden i ham.

Kjent er også beretningen fra kirkehistorien. En gang var reformasjonens stridsmenn samlet, og de holdt på å miste motet. Mens de forhandlet, hadde hustruene samlet barneflokken, og disse små sammen med mødrene bad inderlig til Gud om hjelp for evangeliet. Og barnas inderlige bønn var kjær og dyrebar for Gud, og den ble til stor velsignelse for de voksnes trosliv.

Ja, hvor ofte har vi ikke sett at en slik enfoldig bønn fra barna i ubetinget tillit til Gud, gjorde også oss eldre troende til skamme.

Ludvig Harms i Hermannsburg var en kjent troshelt som fikk makt fra Gud til å sette i gang store ting både hjemme og ute på misjonsmarken. Han sa ofte at han hadde den beste hjelp av den hær av små, bedende barn i sitt sokn. Det er en salig sannhet: "Av småbarns og spebarns munn har du reist et vern for dine motstanderes skyld, for å stoppe munnen på fienden og den hevngjerrige." Gå til Sal 8:4-10
Sal 8:4-10
"Når jeg ser din himmel, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har satt der - hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham!"

Slik lyder dette vakre ordet fra Davids hjerte. David var nok en barnesjel i sitt forhold til Gud. Han visste å lese Guds storhet i himmelhvelvingens prakt. Man kan slett ikke bli et omvendt og troende menneske uten at Guds Ånd får noe av barnesinnet fram i hjertet.

Det er jo omvendelsen at man blir liten og tar imot Guds rike som et barn. Men gjennom dette troens barnesinn får man nettopp den dype erkjennelse av Guds vesen så vel som av seg selv. Og denne erkjennelse er skjult for så mange av denne verdens såkalte store vismenn.

Når David løftet sitt blikk opp mot Judeas dype, funklende stjernehimmel, da skuet han inn i Guds storhet. Men han måtte også undre seg over hvor langt den store Gud hadde bøyd seg ned til det ringe menneskebarn, og hvor høy plass han hadde gitt det.

"Hva er da et menneske at du kommer ham i hu," slik sier han i dyp erkjennelse av sin egen ringhet. Og det et menneske er, er det bare i kraft av Guds nåde. Uten Guds nåde er det intet.

Og David tilføyer: "Du har gjort ham lite ringere enn Gud, med ære og herlighet kronte du ham" (v. 6). Her ser han på den opprinnelige herlighet Gud gav mennesket da han skapte det i sitt bilde.

Det hebraiske ordet for "englene" betyr egentlig Gud, slik det også står i vår oversettelse.* Allerede den eldste oversettelsen, den greske Septuaginta lenge før Kristi fødsel, gjengir ordet med englene. For de er utrustet med overjordisk, himmelsk makt og herlighet. (*Eldre dansk og norsk hadde englene.)

På samme måte er uttrykket Gud brukt hos profeten Sak 12:8. Der står at på den store dag da Herren igjen vil vende seg til Davids hus og Juda folk med sin nåde, da skal Davids hus være "som Gud, som Herrens engel foran dem".

I Heb 2:7 er ordet gjengitt med englene: "For en kort tid stilte du ham lavere enn englene."

Men enten vi sier: "lavere enn englene" eller "lite ringere enn Gud", blir meningen den samme: En lovprisning av den ære og herlighet som Gud har kronet den ypperste skapning på jord med.

Han taler videre i v. 7-9 om hva denne herlige krone bestod i, den som Gud opprinnelig hadde gitt mennesket. Det var nemlig den herskerstilling Gud hadde gitt mennesket over alt det han hadde skapt her på jord.

"Fyll jorden, legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden." Slik lød Herrens ord i 1Mos 1:28. Og det er dette David tenker på.

Ja, hvor stort at Gud har satt mennesket til å være som en stattholder, og å være en slags underkonge over alt det skapte. "Alt la du under hans føtter," jubler David (v. 7).

Slik var det opprinnelige menneske. Men synden har ødelagt alt dette! Mennesket hadde fått den høye plass å være Gud lik, og det hadde en avglans av ham som skapte alle ting. Dette ble ganske ødelagt ved syndefallet.

Verken den livløse naturen eller de levende dyr adlyder jo ikke mennesket nå, slik det opprinnelig var bestemt. Der er ingen frivillig lydighet, men den må tvinges fram ved frykt og redsel. Men grunnen er at den øverste skapning, mennesket, er blitt et annet. Det er blitt en grusom og hard herre.

Helt siden vi tapte den ære

Guds billedes frukter å bære,

var verden forvillet og øde,

vi alle i synden er døde.

Nå passer hele skildringen av menneskenaturens opprinnelige ære og herlighet bare på Kristus. Han har for første gang etter syndefallet vært et syndefritt menneske. Derfor er også ordet i Heb 2 med rette brukt om frelseren som ble menneske.

I ham ble det opprinnelige gudsbilde i menneskenaturen åpenbart, og bare ved ham kan syndere vinne tilbake den tapte herlighet. Det sanne menneskelige faller derfor sammen med det sanne kristelige.

Jo mer Kristus blir vårt liv, og jo mer han vokser og vi avtar, jo mer blir vi også sanne mennesker. All tale om det gode menneskelige i motsetning til det kristelige eller utenfor Kristus er derfor ganske villedende. For det menneskelige som ikke stemmer overens med det sanne menneske Kristus, er jo det falne og det syndige i mennesket.

Men i samme grad som dette vokser fram i en troende: "Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg" (Gal 2:20), vil også den opprinnelige ære og herlighet komme tilbake. Det hører med til Guds barns salige erfaring og forventning.

Det er dette Brorson har uttrykt i sin salme: "Hvor er de kristne dog glimrende vakre innvortes, utvortes har solen dem brent." Vi ser ofte at et Guds barn allerede her på jord kan begynne å gjenvinne den opprinnelige og herlige maktstilling over de ytre ting.

Gjennom troens bønn og samfunnet med ham som har all makt i himmel og på jord, blir et Guds barn i stand til å gripe inn i verdenshistorien og slik underlegge seg skapelsen.

Det er mange millioner av herlige eksempler i Guds menighets historie på at de ytre forhold måtte legge seg tilrette på underfull vis ved de helliges tro og bønn.

Og en gang når de siste tider kommer vil den nye jord stråle fram med den opprinnelige herlighet som Paradis hadde. Da vil de frelste som Kristus og dermed Gud er blitt alt for, sitte på tronen sammen med Menneskesønnen.

Da skal alt det som denne Davids-salmen peker på, igjen bli oppfylt. Ja, da skal det bli så herlig oppfylt som ordet sier: "Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham" (1Kor 2:9).

Og da skal lovsangsharpen lyde. Davids harpe skal da være stemt til en jubelsang uten like. Gjennom alle evigheter skal det lyde fra alle de frelste med Davids ord: "Herre, vår Herre! Hvor herlig ditt navn er over hele jorden!" (v. 10).

Gå til Sal 9:1-21
Sal 9:1-21
I overskriften til denne salmen står det også en musikalsk henvisning: "Etter Mutlabbén". Det betyr egentlig "død for sønnen" og er kanskje de første ordene i en annen sang med samme melodi som denne. Men vi vet ikke sikkert hva betydningen er.

Vi vet heller ikke når salmen er skrevet eller hvilken bakgrunn den har. Etter salmens innhold kan vi bare si at den må ha blitt skrevet etter en større seier over hedenske fiender, uten at faren var helt avverget.

Det kan passe godt på den begivenhet som omtales i 2Sam 8:3. Der tales om den seier David vant over kongen i Soba, Hadadeser. Men etter dette nederlaget fikk Hadadeser hjelp av syrerne, men David vant seier også over dem. Salmen kan være skrevet etter den første seieren og før den siste fare som truet.

Denne salmen har en spesiell kunstnerisk form i den hebraiske grunnteksten. For den er ordnet etter bokstavene i det hebraiske alfabetet. De fire første linjene (v. 2-3) begynner alle med den første bokstaven (Alef), de neste vers (v. 4-5) begynner med den andre bostaven (Beth), det tredje avsnitt med den tredje bokstaven (Gimel) osv.

Det er likevel ikke strengt gjennomført i hele salmen. Denne alfabetiske formen fortsetter delvis i neste salme. Andre alfabetiske salmer er: Sal 25. 34. 37. 111. 112. 119. 145.

Salmen kan deles i 3 deler etter innholdet. Først priser David Herren fordi han har tatt seg av hans sak og gitt ham stor seier over fienden (v. 2-7). Deretter vitner han om Herren som alltid er en rettferdig dommer (v. 8-13). Endelig ber han om at Herren vil fortsette med å hjelpe ham (v. 14-21).

David begynner i første avsnitt med å prise Herren (v. 2-3). Den hellige Skrift taler om å våke i bønnen (Ef 6:18). Hjertet er av naturen så tungt og sløvt at det skal liksom til et åndelig arbeid for å få bønn og lovsang fram. Men det lønner seg å gi Guds Ånd lov til å arbeide slik med våre hjerter.

Det er Herrens "undergjerninger" David vil fortelle om (v. 2). Uomvendte mennesker liker godt å tale om sine egne gjerninger, om det de selv mener de har gjort. Men Guds Ånd lærer at Guds barn skal være forsiktige med det. I alle tilfelle kan all tale om våre gjerninger bare bli en syndsbekjennelse.

Men vi kan frimodig fortelle om Herrens gjerninger. For de er alle sammen velgjerninger, og det gjør at Herren blir stor. De blir til ære og pris for ham, og det gir oss glede.

I v. 4-7 skildrer David hvorledes Herren har ført sin sak og latt hedningene merke hans veldige dom.

I det neste avsnitt, v. 8-13: dveler David ved den velsignede lærdom han har fått av dette, ikke bare for dette tilfelle, men som en varig eiendom for sin sjel.

Han ser nemlig at Herren alltid sitter på sin rettferdighets trone til dom (v. 8-9). For de ringe og små som kjenner hans navn og følger ham, var det "en borg i nødens tider". Men det var også en mektig advarsel til alle de som ville ham til livs (v. 13). Derfor skal Herrens folk alltid være fulle av lovsang (v. 12).

Herrens venner kalles her først de undertrykte (v. 10) og deretter de hjelpeløse (v. 13). Ja, slik vil Guds folk alltid komme til å se på seg selv. Vi er syndere og er i oss selv slik.

Men nettopp når vi kommer slik til Herren som de ringe og elendige, er vi velkommen til ham. For han står de overmodige imot, men de ydmyke gir han nåde.

En gang skal alle se at ikke bare Herrens miskunnhet, men også hans rettferdige dom varer evig. "For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet. Dette skal skje ved den mann som han har utvalgt til det, etter at han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise ham fra de døde" (Apg 17:31).

Men vi merker det mange ganger allerede før dommedag. Og det gjelder ikke bare hans folk, men også de vantro. For han lar sin store dom over verden komme.

I v. 11 står det: "De som kjenner ditt navn, stoler på deg, for du har ikke forlatt dem som søker deg, Herre." Det er en herlig trøst for Herrens folk, som så ofte må tåle det onde av verden.

I slike trengselstider for de hellige merker man i sannhet at alle uomvendte tar del i forfølgelsen, eller i beste tilfelle står som tause og uvirksomme tilskuere. Ja, det kan til og med skje at selv ens brødre og søstre i troen kan svikte på grunn av menneskefrykt.

Paulus sier i 2Tim 4:16 da han første gang stod for domstolen i Rom for å forsvare sin sak, at ingen møtte med ham. "Alle forlot meg," sier han med vemod. Men så tilføyer han et stille og godt ord om forbønn: "Må det ikke bli tilregnet dem!"

Men hans vitnesbyrd lyder videre med fryd slik: "Men Herren stod hos meg og styrket meg, for at forkynnelsen skulle fullføres ved meg, og alle folkeslag få høre den. Og jeg ble fridd ut av løvens gap" (2Tim 4:17).

Også han fikk merke det David her sier ved Guds Ånd, at Herren er "en borg i nødens tider" for "den undertrykte". Og Herrens trofasthet varer til evig tid, det er stort for Guds folk å få hvile der.

---

I det siste avsnittet (v. 14-21) slutter lovprisningen med bønn om at Herren fremdeles vil være nådig mot dem. Han taler her (v. 14-15) om to slags porter. Det er "dødens porter" og "portene hos Sions datter".

Sion er det stedet der Herrens helligdom var på den tid, og Sions datter betyr Guds menighet som har sitt utspring i Herrens helligdom. "Portene hos Sions datter" er altså de helliges samfunn, og i disse portene ville David fryde seg "over din frelse" (v. 15).

Ordet om de to portene sikter vel først og fremst etter sammenhengen her på den jordiske frelse som David hadde fått. Herren hadde jo frelst ham fra død og undergang fra den mektige fienden. Nå kan han være i Guds helligdom med glede blant Israels folk og prise Gud for seieren.

Men det har også en dyp åndelig betydning. Hver gang en synder blir omvendt, blir en sjel frelst fra den åndelige død, og han kan stemme i frydesangen blant Herrens folk i portene til Sions datter.

I v. 16-17 ser han på at Herren hadde latt hedningene, de ugudelige og Guds folks fiender, falle i den graven som de hadde laget for David og hans folk.

Når han har talt om den erfaring han nettopp har gjort, er det som om David lar harpen hvile et øyeblikk. Det viser de to uttrykkene "Higgajon" og "Sela". Begge uttrykkene betegner visstnok et øyeblikk med stillhet til ettertanke, til å innskjerpe det som nettopp er sagt.

Han har altså latt hjertet og sangen hvile et øyeblikk ved den erfaring han hadde gjort om Guds hjelp. Så samler han liksom krefter til et inderlig bønnerop til Herren om å reise seg til dom over alle de motstandere som glemte Gud og truet Guds folk.

Alle Guds barn kjenner sikkert til denne lengsel etter at Herren skal gripe inn med sin kraft som ordet taler om her (v. 20-21). "Reis deg, Herre! La ikke mennesker få makt. La hedninger få sin dom for ditt åsyn. La frykt komme over dem, Herre! La hedningefolkene kjenne at de er mennesker. Sela" (v. 20-21).

Slik ber David. Herren tier liksom og venter mens fienden triumferer og legger sine råd som om de hadde makten og ikke var skrøpelige mennesker overfor den levende Gud. Da kan Davids gamle bønn i sannhet gi gjenlyd i de troendes hjerte.

"La frykt komme over dem." Slik bad David. Og Guds barn har rett til å lengte etter og be om de tider da verdens overmot blir forvandlet til frykt for Herrens makt når de ser hans veldige gjerninger.

Dette blir meget godt uttrykt i v. 19: "For ikke skal den fattige glemmes for alltid. De saktmodiges håp skal ikke for evig gå til grunne." Nei, "ikke alltid"! Selv om Herrens folk ofte må øve seg i å vente på Herren, skal det likevel stå fast til tidenes ende det som sies i sangen:

Uforsagt

vær på vakt

Jesus har det alt fullbrakt;

Aldri han felles ved makt eller list,

venter han lenge, han kommer dog visst,

gleder deg så desto mer.

Gå til Sal 10:1-18
Sal 10:1-18
Denne salmen slutter seg nøye til den foregående. Skjønt det ikke er oppgitt noen forfatter, er den utvilsomt også av David. Også i formen er den som før nevnt nøye bundet til Sal 9: for den fortsetter som alfabetsalme.

Den kan deles i to avsnitt. Først v. 1-11 der salmisten klager over at Herren liksom holder seg tilbake, mens de ugudelige setter nesen høyt og turer voldsomt fram i sin ondskap. Deretter v. 12-18 som inneholder en bønn om frelse og slutter med hjertets fulle visshet om bønnhørelse.

---

"Hvorfor står du så langt borte, Herre? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengselstider?" Slik bryter det fram et dypt sukk fra den hellige sangers hjerte. Hvor ofte har det ikke lydt slik fra fryktsomme hjerter ned gjennom tidene!

Det er for alvor nød for Guds folk når Gud liksom holder seg langt borte og skjuler sitt åsyn, mens vantro og ugudelighet særlig får lov å utfolde seg i sin frekkhet. Det djevelske i det vantro hjerte kan frykten ellers holde i tømme. Men det får liksom fullt spillerom når Gud tilsynelatende er uvirksom.

Da går det som det står her: "Den ugudeliges overmot forfølger de elendige, men de blir selv fanget i de onde råd de har uttenkt." Snedige og spissfindige renker blir spunnet mot Herrens folk for å fange dem og gjøre dem ondt.

Og ettersom ugudeligheten skrider fram, følger ikke bare menneskene sin onde lyst, men "roser seg" til og med av den (v. 3). Det er dessverre alminnelig at menneskene gir etter for kjødets lyst. Men som regel forsøker man å liste seg fram i mørket med den, fordi man vet at den er en skam.

Men frekkheten kan vokse så mye at man åpenlyst roser seg av sin onde lyst som om det var ganske naturlig. Man velsigner sin synd i stedet for å forbanne den. Og gjennom alt dette vokser det fram en grenseløs gudsforakt.

Denne skildringen av ugudeligheten passer til alle tider: "Den ugudelige sier med hovmodig mine: Han hjemsøker ikke! Det er ingen plass for Gud i alle hans planer." Og så maler salmisten videre vantroens store tanker (v. 5-6), vantroens forbannelse og løgn (v. 7), og endelig hatet til de som ikke er som ham (v. 8-10).

Som løve lurer han på dem, som en jeger fanger han dem i sitt garn. Og vi ser det igjen og igjen at han får makt over de elendige, som Herrens folk kalles her. Fordi de kjenner sin egen elendighet og verden mener de er elendige.

"Han bøyer seg, dukker seg ned, og for hans sterke klør faller de vergeløse." Men det vantro hjerte frykter ikke Guds dom. Det håner og sier: "Gud har glemt! Han har skjult sitt ansikt og ser det aldri!"

Det er ofte slik at verden seirer alle steder, og den krenker Guds ære på stygg måte. Guds folk blir undertrykt og mishandlet, mens Herren venter og holder seg langt borte. Da er det i sannhet en hard prøve for de hellige.

Og det verste av alt er nesten at de ugudelige drar den slutning at de har rett når Gud er taus. Om Gud er til, mener de at han er langt borte og ikke bryr seg om det som skjer. Han lar alt gå sin gang.

Men her gjelder det å huske på hvem vi er. For vi er kortsynte, og Herrens dommer er uransakelige. Her gjelder det å holde urokkelig fast troen på at sannheten seirer. Og vi må vente på den time som det er skrevet om i Åp 15:4: "Alle folkene skal komme og tilbe for ditt åsyn, fordi dine rettferdige dommer er blitt åpenbart."

I v. 12-18 trenger salmisten inn på Herren i inderlig bønn. Og det er den rette vei å gå. For det skjer noe i bønnen, da kommer hjelpen før. Og hjertet kan kjempe seg gjennom til frimodighet.

Han sier i bønnen: "Reis deg, Herre! Løft din hånd, Gud! Glem ikke de elendige! Hvorfor skal den ugudelige forakte Gud og si i sitt hjerte: Du vil ikke kreve meg til regnskap."

Her ser vi at nidkjærhet for Herrens ære fyller salmisten. Det skjærer i hans hjerte å se at Gud blir foraktet. Men vi ser også hvor fortrolig han taler med Gud i bønnen. Fortrolighet med Gud kan bare finnes når den rette nidkjærhet for Herrens sak er til stede.

Og nå ser vi at det vaklende hjerte kjemper seg fram til frimodighet i bønnen. "Du har sett det." Slik utbryter han i motsetning til spotten fra de ugudelige om at Herren ikke hjemsøkte dem. Jo, Herren ser også dette.

Og Herren ser ikke på det for å være en uvirksom tilskuer, men for å ta seg av det. "For du ser ulykke og plage, og du tar det i din hånd." Det er et vakkert ord!

Og nettopp den samme tone møter vi i 1Pet 5:7: "Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere." Alle hjelpeløse har en sterk og kjærlig Gud å gå til, og han forstår alt.

Her er også tale om at Gud er de farløses hjelper. Dette uttrykket betyr her alle som er uten beskyttelse og hjelp av mennesker.

Den som er i nød har likevel ikke så lett for å tro at Gud vil hjelpe i hans spesielle tilfelle, selv om Gud hjelper i alminnelighet. Man kan være viss om Guds hjelp i alminnelighet, men det kan likevel være vanskelig for den som er i nød å overføre det på sitt tilfelle. Men lykkelig er den som ved Guds Ånd lar seg lede til den faste forvissning om at Gud ikke glemmer en eneste av sine elendige.

I v. 15 ber salmisten om at Gud må "bryte armen på den onde og ugudelige". Det betyr at Herren må gjøre slutt på motstanden fra den ugudelige. Heller ikke her er det tale om noen personlig hevn, det ser vi klart i ordet: "Gå i rette med hans ondskap."

Nei, det er det hellige hat til synden og lengselen etter fullkommen seier over det onde. Det er ønske om en tilstand der alt er på sin rette plass, og der Gud er alt i alle. Det er dette sinn som kommer til orde her.

Til slutt har troens visshet fullstendig seiret. Salmisten ber nå ikke lenger om frelse, men hjertet hviler i at Herren hører og er konge til evig tid. Troen har nå sprengt dekket over tvilen, alt er blitt stille inne i salmistens hjerte. Guds sannhet har seiret, og det avspeiler seg klart i ham som himmelen i et stille vann.

For hans øyne står den tilstand klart avspeilet når alle vantro motstandere ikke lenger skal "volde redsel". Dette er alle mennesker som er "av jorden". Og de skal "bli utryddet av hans land", mens Herrens kongemakt evig og alltid skal lyse over hans folk.

"Herre, du har hørt de saktmodiges begjæring. Du styrker deres hjerte, du vender øret til." I denne frimodige bekjennelse er angsten borte, og hjertet hviler i dette: Herren hører, det har ingen nød.

Selv om tilstanden i det ytre ser uforandret ut, blir likevel alt forandret når Guds lys trenger gjennom tåken. Hjertet kan da bli så lett, frimodig og glad.

Det viser seg igjen at alt beror på om hjerte og øye er åpent for Herren og hans makt og nåde. Da er man ikke lenger redd for verdens hån og trass og løgn. Da fryder hjertet seg ved å se inn i den herlige framtid som venter oss om en liten stund.

Men det er stor trøst i at Guds Ånd kan føre et nedtrykt hjerte fram til frimodig seier og glede gjennom bønnekampen. Da slutter det som en av våre kjære kirkesalmer sier:

Hva nød er der,

hvor du er nær,

O, Herre kjær! Gå til Sal 11:1-7
Sal 11:1-7
Salmen kan deles i to deler. Først v. 1-3 der David avviser det råd som engstelige og motløse venner hadde gitt ham. Dernest v. 4-7 der han tilkjennegir sitt hjertes faste tillit til Herren.

Det er usikkert når salmen ble skrevet, men den ser ut til å stamme fra den tid David ble forfulgt av Absalom og hans tilhengere. Men den kan også være fra den tid David ble forfulgt av Saul.

Så mye er sikkert: Salmen er skrevet i ytre tunge tider, og David opplevde jo det ofte. David hadde det derimot godt i sitt indre liv da han skrev denne salme. For hans hjerte var frimodig.

I tunge tider lyder det mange slags røster til oss. Der er også mange forsagte røster, og det er ofte noen av de vanskeligste. For hvis først motløsheten får makt i hjertet, er all kraft borte.

David taler om de motløse vennenes råd i de tre første vers av salmen. Disse vennene rådet ham til å flykte, å fly opp på en fjelltopp som en fugl. De sa at fienden allerede hadde pilen på strengen for å skyte på de oppriktige av hjertet.

De mente at de rettferdige ikke kunne gjøre noe under slike fortvilte forhold. "Grunnvollene nedbrytes", sa de. Alt blir snudd opp ned, og i sin motløshet mente de at det beste var å flykte.

"Vi kan jo ikke gjøre noe," "det hjelper ikke," "hva nytter det?" Hvem kjenner ikke disse Satans gloende piler. Han prøver å knuse all frimodighet hos de troende med dem. Og det er ikke bare fienden som kan blåse motløshet inn i oss.

Men her ser vi at djevelen også kan bruke ukloke venner til det. Men motløshet er synd, for den stammer fra mangel på tro. Hvor sant er ikke dette ordet i Jesu Sirak sønns visdom kap. 2:13: "Ve det motløse hjerte! Fordi det ikke tror, skal det ikke finne vern."

Men David stod fast. "Til Herren tar jeg min tilflukt." Det var det kraftige svar han bestemt avviste dette rådet med. Han forstod at det ikke kunne være fra Herren. Så lenge Herren ikke har kalt oss til å forlate vår post, er det ikke rett å fly.

I v. 4-6 taler David videre om dette håpet til Herren. "Herren er i sitt hellige tempel. I himmelen har Herren sin trone," slik sier han. Hvilken betydning har det så at mennesker raser, Herren er jo der.

Hans trone der alt blir avgjort, står urokkelig fast i himmelen. Og fra sin trone gjennomskuer han menneskenes barn. De ugudelige vil kjenne hans nidkjærhet slik Sodoma og Gomorra hadde fått det. Men de som elsker rettferdighet, vil Herren prøve.

Det står ikke at de skal bli fri all trengsel. Nei, han prøver dem, slik gullet blir prøvd i smelteovnen. Men han slipper dem ikke, "hans blikk prøver menneskenes barn".

Det er det samme som når Jesus sier i den nye pakt: "Jeg kjenner mine" (Joh 10:14). Det er visselig en trøst for alle Guds barn at Herren gjennomskuer oss, for da ser han også hva Herren ønsker.

Han skuer det selv om vi har det ondt i tunge tider på grunn av djevelens listige angrep. Dette ordet: "Hans øyne skuer ut" minner om ordet i 1Joh 3:20: "For om vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting."

Ja, bare vi tilhører de oppriktige av hjertet, da skal frimodigheten sannelig seire over motløsheten.

Gi i Jesu favn deg inn,

han skal deg ei kaste hen,

trygg for verdens kastevind

er du hos din fulltro venn;

La det storme som det kan,

du skal komme vel i land.

Gå til Sal 12:1-9
Sal 12:1-9
Salmen kan deles i to deler etter innholdet. I v. 2-5 klager han over at de trofaste er så få, men de falske er så mange. I v. 5-9 hører David liksom Herrens løfte om frelse og blir trøstet med hans trofaste ord.

Med hensyn til den musikalske betegnelsen "sjeminit" i overskriften, henviser vi til det som er sagt i Sal 6:1.

"Frels, Herre! For de fromme er borte. De trofaste er forsvunnet blant menneskenes barn." Med denne klagen trer David fram for Herren. Bare man går til Herren med sin klage, synker man ikke ned i fortvilelse. Bare klagen går oppover, skal svaret synke ned i synderens hjerte som dugg på tørr jord.

Og denne klagen har ofte lydd på jorden, klagen over at Herrens folk er så få! David syntest at de få fromme var blitt helt borte for ham. Han kaller også de fromme for de trofaste, og det er sannelig et godt navn på et sant Guds barn.

De trofaste er de som er faste, de som Herren kan stole på fordi han selv er blitt grunnfestet i deres hjerter. Det er ikke godt når et menneske er slik at man ikke er sikker på om det vil det Herren vil.

De trofaste er nettopp de med et hjerte helt med Herren i motsetning til de brødkristne. I lys av Det nye testamentet kan vi kalle dem det. Deres hjerter er bare halvveis eller trefjerdedeler med Herren, men ikke helt med ham. Kjære leser, vil du ha din plass blant de trofaste?

I v. 2-5 skildrer David nå videre den store flokk som taler løgn. De har et todelt hjerte og taler "med falske lepper". Det er i sannhet en treffende betegnelse for den store hop av navnkristne.

"Med falske lepper". Det er også godt kjent i våre dager. De taler bare folk etter munnen mens man er sammen med dem. Men de ødelegger for de hellige når man er borte fra dem.

David ber Herren om (v. 4) å "utrydde alle falske lepper og den tunge som taler store ord". Det er i sannhet noe alle troende kunne gjøre. Først når sannheten kommer fram og tungen lærer å tale ydmyke ord, er det håp for et menneske.

Så lenge et menneske dekker seg mot vitnesbyrdet med tomme ord og fine talemåter, er hjertet i en forferdelig tilstand. For de mener at de klarer seg og vinner overhånd ved mange fine ord. Men selvbedrag er det verste av alt og bunner i et opprørsk sinn som i virkeligheten sier: "Hvem er herre over oss?"

Navnkristendommen eller hykleriet vil i virkeligheten være sin egen herre og har slett ikke tenkt å omvende seg. Dette er kirkens kreftskade. Det viser seg også i kirkens historie at de verste tider for Guds folk alltid har vært slike tider da navnkristendommen eller den ytre verdenskristendom tok overhånd.

Da har det i sannhet vært fare på ferde, mer enn når det åpenbare fiendskap raste med forfølgelse. Og da er det i sannhet grunn til å rope med David: "Frels, Herre!"

Men når dette ropet stiger opp fra Herrens lille flokk, kommer også bønnhørelsen fra Herren. Guds Ånd hadde åpnet Davids øre så han hørte Herrens svar: "Fordi de elendige blir undertrykt og de fattige sukker, derfor vil jeg nå reise meg, sier Herren. Jeg vil gi frelse til dem som lengter etter den" (v. 6).

Det er godt å vite at selv det minste sukk fra de fattige, når inn til Guds hjerte. Dette er de fattige i ånden, og ofte er de nedtrykt ytre sett også. "Hans øre er ikke tunghørt så han ikke kan høre" (Jes 59:1).

La verden bare håne de hellige, Herren vil frelse oss. Vi minnes her Luthers kjente ord da han drog til riksdagen i Worms: "Om der er like så mange djevler i Worms som det er takstein på husene, vil jeg reise dit."

Natten før han skulle fram for keiseren og pavens folk på riksdagen, stod Luther lenge ved vinduet og skuet opp mot den klare stjernehimmelen. Hans hjertesukk nådde opp til Herren Sebaot, og Gud berget ham.

Herrens ord er trofast. "Det er et troverdig ord, fullt verd å motta" (1Tim 1:15). Davids sjel fryder seg ved å ha fått dette ordet fra Herren. For Herrens ord skaper det det nevner, og det er intet upålitelig ved det.

Herrens ord er pålitelig, og det uttrykker Guds Ånd gjennom David på en herlig måte i følgende ord (v. 7): "Herrens ord er rene ord, likesom sølv som er lutret i en smeltedigel i jorden - sju ganger renset."

Herrens løfter er ekte saker. De ligner sølv som er renset i en smeltedigel i jorden. Nå ligger det uten den minste grann av urenhet like inn i dets indre.

Og vi skulle og burde stole helt og fullt på dette ordet. Men hvor vanskelig er det likevel ikke når vi bare har ordet å holde oss til og vi ikke kan se noe. Men veksten i et Guds barn består nettopp i å øve seg i å ha nok i ordet, det rene og rensede Guds ord.

En misjonær i Bakindia ble en gang spurt om hvorledes det gikk i misjonsarbeidet, og hvilke utsikter han hadde. For det så smått ut, men han gav et fint trossvar: "Mine utsikter er lyse, like lyse som Guds løfter."

Slik skal det være som det også er uttrykt i et vakkert lite vers i en av våre nattverdssalmer:

Hvordan det skjer, det vet jeg ei,

her har han ikke vist meg vei,

min sans så høyt seg ei tør snu;

Det er meg nok hans ord å tro.

Vi ser av de siste ord i salmen at Herrens trofaste løfte har gitt hvile til Davids sjel. Han føler seg forvisset om at Herren vil holde sin hånd over sin lille flokk. Helvetes porter skal ikke få overhånd over Guds menighet.

Han så nok at de ugudelige er mange. Med et edruelig blikk ser han hvorledes de svermer omkring, slik også Brorson synger i sin salme:

Av døpte vrimler stad og land,

men hvor er troens brann?

"Rundt om svermer de ugudelige, når det som er usselt blir opphøyet blant menneskenes barn" (v. 9). Med dette ordet sier David det vi ofte erfarer: Når den falske kristendom blir opphøyet blant menneskene og blir rost som den rette, milde, evangeliske kristendom, da vil de vantro bli mange. For en slik makelig vei behager kjødet.

Men når vi ser på Herrens lille flokk som blir truet av den vantro slekt, har vi lov til å hvile i den samme visshet som David hadde og si med ham: "Du, Herre, vil bevare dem. Du vil vokte dem for denne slekt for evig" (v. 8).

Gå til Sal 13:1-6
Sal 13:1-6
Denne salmen kan også deles i to deler. Først v. 2-3 der klagen "Hvor lenge?" blir gjentatt fire ganger. David lengter her etter Herrens frelse. Dernest v. 4-6 der vi har en inderlig bønn om frelse som slutter med lovsang.

David begynner i dyp sorg. Salmen er kanskje skrevet i siste del av forfølgelsen under Saul. David hadde nå blitt jaget omkring ganske lenge, og det så ut som om det ikke ville ta slutt.

Men trengselens natt kan komme over Guds barn fra så mange sider. Og det kan bli vanskelig for hjertet, ikke så mye i begynnelsen så lenge de gode tider er i minnet. Men i lengden blir det tungt.

Når et Guds barn f. eks. ligger på sykeleie, og det trekker ut uten at man ser slutten på det, da blir prøven for alvor stor. Andre Guds barn kan også bli trette av å delta i sorgen i en langvarig trengsel, uansett hvordan den er.

Da kan det skje som vi så ofte hører det i salmene, og så ofte opplever det i dagliglivet. Et rop fullt av angst kan reise seg med fryktelig makt inne i hjertet: Herre, hvor lenge? Våre klokker går ofte fortere i slike tider enn den himmelske fars. Og det hjerte som er fullt av angst vil gjerne at Guds klokke skal rette seg etter vår og ikke omvendt.

"Herre, hvor lenge? Vil du glemme meg for evig? Hvor lenge vil du skjule ditt åsyn for meg?" Slik sukker Davids sjel. Han føler at han er glemt og forlatt. Ikke et glimt kan han se av Guds åsyn (v. 2).

Han føler seg rådvill, full av bedrøvelse, mens fienden opphøyer seg over ham. Det er denne sjelstilstand som også kommer til uttrykk i følgende salmevers:

Bryt fram mitt hjertes trang å lindre,

du arme synders dag og sol,

la intet forheng mere hindre

meg adgang til din nådestol;

La den dog ikke gå i blinde,

som vil så gjerne veien finne.

Men Guds Ånd kommer vår skrøpelighet til hjelp i slike tider. Den virker i det ærlige Guds barns hjerte det Luther sier: når "selv håpet er borte, så håper likevel fortvilelsen".

Dette viser seg i at den fortvilte sjel likevel vender seg til Gud, som David gjør her (v. 4-6). Og det er håpet. For hvis man ikke håpet på Herren, var det unyttig å henvende seg til ham.

Når man først vender seg fra klagen for å be om hjelp, lysner det. For hver den som ber han får. David ber (v. 4-5) inderlig Herren om å oppklare hans øyne så han "ikke skal sovne inn i døden". Da ville fienden triumfere over ham og si: "Jeg fikk overhånd over ham."

Alt dette får en dypere betydning i åndelig forstand. Også der lurer fienden på oss. Djevelen og verden vil så gjerne ha overhånd over et Guds barn. De fryder seg hver gang vi "vakler" (v. 5).

Men hvis hjertet fortsetter å trenge inn til Herren i bønn, vil det alltid gå slik det står i denne salmen. Da får troens glede overhånd over mørket.

"Men jeg setter min lit til din miskunnhet. Mitt hjerte skal fryde seg i din frelse. Jeg vil lovsynge Herren, for han har gjort vel imot meg" (v. 6). Slik slutter David. Og det er godt å se at klagen ender med frydesang.

"Han har gjort vel imot meg." Slik synger et trøstet hjerte, selv om man ennå ikke har sett at hjelpen blir åpenbart. Guds Ånd kan gjøre en så viss på svaret, at man ser det for seg som om man hadde det.

Den gamle troens mann, Johan Arndt, sier om dette: "Dette er et vakkert trøstespeil, at de kristnes lidelser nok har en sørgelig begynnelse, men de får en god utgang og slutt.

Motsetningen til dette er den lykke og glede verdens barn har: den har en god begynnelse, men får en sørgelig og skrekkelig slutt. Men det er tungt for oss før vi kommer så langt at vi betrakter korset med åndelige øyne. Da kan vi takke vår kjære Gud for det, for at det har stor og mangfoldig nytte, og det vender all sorg til bare skatter i himmelen." Gå til Sal 14:1-7
Sal 14:1-7
Vi kan dele salmen i tre deler: I v. 1-3 har vi en skildring av den fullstendige fordervelse som er i menneskeslekten på grunn av arvesynden.

I v. 4-6 undrer salmisten seg over at de vantro ikke kan erkjenne dette. De fortsetter i sitt forvendte sinn mot Gud og hans folk, selv om Gud ofte har vist at han er en tilflukt for sitt folk og en mektig dommer over fienden. I v. 7 har vi et rop av lengsel som bryter fram fra hans sjel om frelse for Guds folk i nød.

Vi vet ikke hvorfor eller når denne salmen ble skrevet. Den inneholder et av de sterkeste vitnesbyrd i den gamle pakt på at den falne menneskeslekt er totalt fordervet. Derfor blir den et vitnesbyrd om arvesynden, om at det er slekten som slekt som er gjennomtrengt av syndesmitten.

"Dåren sier i sitt hjerte: Det er ingen Gud." Med dette vektige sannhetsord begynner salmen. Så vet vi hva Gud mener om alle de mennesker som skriker og roper om at troen på Gud er fantasi.

Disse menneskene mener seg at de er opplyst, men Gud kaller alle såkalte fritenkere for dårer, enten de er lærde eller bare etterligner de lærde.

Ja, det er en fryktelig og fullstendig dårskap å la seg binde av en så grov løgn. For da har jo djevelen vunnet spillet, for han kan innbille menneskene at verken Gud eller djevelen eksisterer.

Der er et bilde som viser slike menneskers forskrekkelige dårskap på en treffende måte. Man ser et menneske med spott i ansiktet som vil håne all tale om Gud. I hånden holder han en stav som han vil støtte seg til.

Men staven er plassert over en fryktelig avgrunn der han ikke kan støtte seg til noe som helst. Om et øyeblikk vil han styrte ned i det dype svelget. Slik er dåren som sier i sitt hjerte: Der er ingen Gud.

Bevisstheten om Gud er innprentet dypt i menneskehjertet. For mennesket ble en gang skapt i Guds bilde, og bare ved en voldsom forherdelse kan en synder kvele røsten i sitt indre. Men det varer bare en tid.

Hvor fryktelig blir det ikke om den først kommer med døden. Da vil mennesket se sin egen dårskap og høre hånlatteren fra helvete!

Men der mennesket bestemt vender seg bort fra Gud og bare vil leve etter sin natur, blir det tydelig klart hva den falne menneskenatur inneholder. "Onde og avskyelige er deres gjerninger. Det er ikke noen som gjør godt."

Slik tegner Guds ord bildet av det naturlige menneske, og det heter videre: "Herren skuer ned fra himmelen ned på menneskenes barn for å se om det er noen forstandig, noen som søker Gud. De er alle veket av, alle sammen er fordervet. Det er ingen som gjør godt, ikke en eneste."

Her står det så klart som mulig, både om den alminnelige fordervelse og hvor fullstendig den er.

Det er en skjærende motsetning mellom denne Guds dom over det naturlige menneske og det løgnens far har brakt inn blant menneskene. Han taler om de mange gode egenskaper og det gode hjerte som menneskene har. Men alt dette er løgnens vuggeviser for at mennesket skal fortsette å sove trygt i dødens søvn.

I v. 2 ser vi hvem Gud kaller forstandig, nemlig den som søker Gud. Av natur søker ikke mennesket Guds rike og dens rettferdighet først. For kjøtet er fiendskap mot Gud.

Gud må bruke en ny måte for å dra mennesket opp. Det må en gjenfødelse til for at mennesket kan bli skikket til å komme inn i Guds rike.

Det var det Herren talte med Nikodemus om en natt for å åpne hans øyne (Joh 3). Og det er dette alle mennesker må se så sant vår sjel skal bli frelst.

Men det er ikke nok at man kjenner loven og den skriftmessige lære om arvesynden. Vi må kjenne arvesynden i vårt eget hjerte. Ved en samtale i en liten flokk troende i det sørvestlige Sveits ved begynnelsen av 1800-tallet, var det også en ung mann til stede.

Han var ikke omvendt. Men denne dagen fikk han for første gang øynene opp for Skriftens lære om at vi er en fallen slekt, helt igjennom smittet av synd.

Da utbrøt han: "Nå kjenner jeg arvesynden i Skriften." Da var det en av de troende som stille la fingeren på brystet hans og sa til ham: "Men kjenner du den også her?"

Det skjer bare ved Den hellige Ånds lys. Først når dette lyset er tent i menneskesjelen, kan det bli sannhet i hjertet. Og da kan denne bekjennelsen lyde som får sitt uttrykk i følgende sanne og dype salmevers:

Jeg behøver deg, o Jesus,

for jeg har blott synd i meg,

hjertet er så mørkt og øde,

er så kaldt og dødt i seg.

I ditt dyre blod alene

kan det bli så rent og godt,

der, ja der, jeg vil meg bade

i den åpne kilde blott.

I v. 4-7 taler David om hvor forundret han er over de helliges fiender. Han bruker dette slående bildet: "De eter mitt folk som de eter brød." Og de kjenner ikke sin egen fortapte stilling.

Alle mennesker er skyldige for Gud. Da er det underlig at de kan leve i kjødelig sikkerhet uten å påkalle ham. For bare han kan frelse dem fra deres fortapthet.

De vantro menneskene får ofte merke at Gud er med "den rettferdige ætt" (v. 5). Og det kan gå en frykt gjennom dem når de ser Guds veldige hånd som er utrakt til hjelp for dem som kjenner ham. Likevel kan de vantro fortsette i sitt gamle spor og stampe mot brodden.

"Gjør bare den elendiges råd til skamme! For Herren er hans tilflukt." Slik vitner David om at all motstand fra de vantro mot Herrens flokk er forgjeves.

Verden kan ofte gjøre seg mye umak for å gjøre Guds barns handlinger til skamme. De vil hindre de hellige i det som de vil sette i gang etter Herrens vilje og fremme hans sak. Men i lengden skal det vise seg å være spilt møye, for Guds folk har Herren på sin side.

Gud er med oss

og hans sak skal framgang få,

Gud er med oss,

i hans kamp vi seire må.

Slik kan Guds folk synge med fryd og glede den dag i dag, for Herren er vår tilflukt.

David slutter med et inderlig sukk til Herren. Det er lett å se Guds frelse med Åndens øyne på forhånd. Noe annet er det å se at det skjer og virkelig blir fullbyrdet. Det er ofte meget vanskelig for Guds folk å vente fra det første til det andre.

"Å, om det fra Sion ville komme frelse for Israel!" Slik bryter lengselen fram hos David. "Fra Sion" står det, for der stod jo Herrens helligdom på Davids tid.

Men David får igjen svar fra Gud ved at Herrens Ånd maler for hans øyne den gylne framtid som skal komme for Guds folk. Han ser i ånden den salige fryd og glede som skal fylle Guds folk når det fangenskapet de var bundet i nå, blir slutt ved Herrens kraft.

"Når Herren gjør ende på sitt folks fangenskap, da skal Jakob fryde seg, Israel glede seg."

Den trengsel som Guds folk må lide her på jord fra den onde verden, kan med rette sammenlignes med et fangenskap. På mange måter blir det de helliges lodd. Også det nye menneske er liksom ennå i fengsel, omgitt av kjødets skranker.

Davids bønn ble oppfylt da Frelseren kom. Men den høyeste og mest fullkomne oppfyllelse vil dette ordet få på den dag da Kristus igjen skal åpenbares synlig i himmelens skyer.

Da skal han frelse sitt folk fra alt ondt og føre det inn i den evige seiersglede. Og der vil alle bånd og lenker som binder oss være forsvunnet for evig.

"Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere bli åpenbart med ham i herlighet" (Kol 3:4).

Gå til Sal 15:1-5
Sal 15:1-5
Denne salmen kan deles i to deler. Først er det et spørsmål om hvem som skal bo hos Herren i hans telt og på hans hellige berg (v. 1). Deretter kommer svaret (v. 2-5).

Det er i sannhet et alvorlig spørsmål den hellige sanger reiser. For ham var det ikke nok å delta i gudstjenesten i det ytre eller bare være til stede. Han forstod at det var det åndelige samfunn det først og fremst kommer an på.

En slik ytre gudsdyrkelse har til alle tider vært en snare for hjertet slik at man slo seg til ro med det. Den døde vanekristendom har det jo slik. Men Guds Ånd reiser alltid på ny spørsmålet om hvem som i sannhet bor hos Herren her på jord, og hvem som skal bo hos ham i evigheten.

I dette spørsmålet ligger forskjellen mellom den døde og den levende tro. Derfor tåler ikke verden at dette spørsmålet settes fram i hellig alvor. Verden vil sove på den gamle djevelens løgn om at vi alle er Guds barn og alle kommer til himmelen.

Herrens "telt" betyr her tabernaklet. David førte det til Sions hellige berg. Men dette tabernaklet er det ytre bilde på det åndelige Guds hus.

Svaret på spørsmålet får vi i de fire siste vers. Formen på svaret er nok gammeltestamentlig. Men innholdet stiller den samme betingelse som Guds Ånd alltid og alle steder stiller, nemlig den rette hjertestilling overfor Gud og nesten.

Det er dette Ånden her understreker gjennom David, at Herren ser til hjertet. Man behøver et nytt, omvendt hjerte for å kunne bo hos den hellige Gud.

I v. 2 tales først om den rette hjertestilling overfor Herren selv. Her er nevnt uttrykkene å "vandre ustraffelig" og å "gjøre rettferdighet" og "tale sannhet i sitt hjerte".

Dette er altså det sinn som ikke vil vite av falskhet, men er ærlig i dypet av sitt hjerte og har lyst til Herrens lov og vil innrette seg etter Guds vilje.

Ordet her peker også på det Herren selv har sagt i Bergpreika (Matt 7:21): "Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje."

Å gjøre rettferdighet som det står her, vil jo si å gjøre den himmelske Fars vilje. Og hans vilje er at synderen skal omvende seg og tro i oppriktighet og sannhet. Bare de som har et slikt hjerte skal altså bo hos Herren.

I neste vers (v. 3) nevnes forholdet til nesten med hensyn til vår tale. Man kan gjøre sin neste mye ondt med en ond tunge, ved spott og baktalelse. Men slikt kan ikke forenes med en levende tro på Herren.

Alt slikt har den ærlige tro brutt med. Og der slikt får råde, kan man si med sikkerhet at mennesket er uomvendt og uskikket til å bo hos Herren.

Her peker David så alvorlig på hvor nødvendig det er å ha samfunn med Gud. Og det blir en veldig dom over det vantro sinn, men det er også en alvorlig påminnelse for de troende.

Vi har ennå det gamle menneske i oss. Dette falske, usanne gamle menneske har slik lyst til å bruke tungen til ond baktalelse og spott. Må Herren hjelpe oss ved Den hellige Ånd at det må vise i vårt liv, at de som hører Kristus til, har korsfestet kjøtet med dets lyster og begjæringer (Gal 5:24).

I neste vers (v. 4) fortsetter skildringen av hvorledes den rette hjertestilling må være overfor verden. Her gjelder det særlig mot to slags mennesker som vi har med å gjøre, nemlig "den gudløse" og de som "frykter Herren".

Hvorledes skal et Guds barn være mot dem? Et Guds barn skal sannelig ikke late som om disse to slags mennesker var like. Vi skal gjøre forskjell mellom dem.

Ja, det vil mange ikke høre tale om. Men Guds Ånd gjør alltid forskjell mellom dem. Her er det uttrykkelig sagt at bare de skal bo hos Herren "som ser med ringeakt på den gudløse, men som ærer dem som frykter Herren".

Men det er alminnelig i verden at man bukker og skraper og gjør stor ære på mennesker. De kan være nokså ugudelige eller vantro, bare de har høye stillinger, mange penger eller stor innflytelse, blir de hedret.

Det er dette Guds barn umulig kan være med på. Her er selvfølgelig ikke tale om den ærbødighet som man bør vise på grunn av embetet. For da skal Guds barn vise den ære som ære tilkommer (Rom 13:7).

Det taler Den hellige Skrift om flere ganger. Apostlene oppfordrer jo stadig til å underordne oss all menneskelig ordning for Herrens skyld.

Her er heller ikke tale om den ære vi skal vise mennesker fordi de er dyrt kjøpt. Her gjelder det også: "Vis alle ære" (1Pet 2:19).

Nei, her er det tale om den rette stilling overfor den ugudelige som sådan. De skal også merke det fra de hellige, at de ikke kan akte dem stort når de håner Guds ord og bud.

Der er en hellig forakt overfor det ugudelige vesen, det falske, løgnaktige sinn og det oppblåste, vellystige vesen. Og denne hellige forakt er berettiget og nødvendig når hjertet har samfunn med den hellige Gud. Han er jo en fortærende ild mot alt slikt.

Vi ser det også i vår tid hvor ille det går med mennesker som nok kaller seg kristne og troende, og likevel vil de være venner med verden! Det er også ille for det menneske som vil kalle seg troende når det tier og bukker for de store av menneskefrykt. Og det kan de gjøre selv om det er all grunn til å blåse i basunen og forkynne dem deres misgjerninger.

Da mister saltet sin kraft, og hjertet blir uskikket til samfunn med Gud. På den ene side er det frigjørende å høre en kraftig røst som kan sette den ugudelige og hans vesen på rett plass. Kirkens historie har mange eksempler på at Herrens prester og biskoper ikke var redde for å forkynne Guds hellige forakt også overfor kongers og fyrsters ugudelige ferd.

Vi behøver bare å minne om Krysostemos, Ambrosius og mange flere. Det er meningen med ordet her, om at den ugudelige skal være foraktet (for sin ugudelighet) av de som har samfunn med den hellige Herre og Gud.

Men på den andre side skal den som lever rett med Herren, ære dem som frykter Herren. De er jo ofte forhatt og hånet av den store verden. Det skal et troens mot til for å ære de hellige og vise klart for alles øyne at man setter de som frykter Herren høyest og vil være sammen med dem.

Når man vil ære dem som verden akter for "avskum" og "utskudd" (1Kor 4:13), vil man også bli hatet sammen med dem. "Derfor vil," sier den store reformatoren Calvin, "de fleste ikke vite av noe vennskap med dem og lar dem ligge i forakt, men det kan ikke skje uten i stor og fryktelig forakt for Gud."

Første del av v. 4 stiller i sannhet en betingelse for å bo hos Herren. Og det setter mange utenfor av dem som vil kalle seg kristne, men som også vil ha vennskap og selskap med verden. Og i sitt hjerte forakter de slike mennesker som søker å kjempe seg fram på den smale himmelvei.

Disse Herrens ord vil derimot gi gjenlyd i et omvendt menneske. Likevel er der en inntrengende påminnelse i dette til ikke å kjenne "noen etter kjødet" (2Kor 5:16).

Slutten av fjerde vers og første del av det femte peker på enda en betingelse for å kunne være blant Guds husfolk (Ef 2:19). Det er å bryte med det verdslige sinn som elsker mammon mer enn Gud.

For svært mange mennesker er jo dette selve hindringen fra å bli frelst. De vil nok gjerne ha samfunn med Gud, men det jordiske er likevel nr. 1 for dem, og det er deres egentlige hjerteskatt.

Bruddet med dette sinn kommer tydelig fram ved skildringen av de som kan bo hos Gud: "Den som sverger seg selv til skade og ikke bryter sitt ord. Den som ikke låner ut sine penger mot rente, og som ikke tar bestikkelser og ikke bryter sitt ord" (v. 4-5).

Bruddet med det sinn som er bundet av mammon omtales her ved praktiske eksempler fra dagliglivet. For det første at en troende står fast ved sitt ord, selv om en forpliktelse han har tatt på seg, vil skade ham på jordisk vis.

Verdslige mennesker forsøker ofte å unndra seg det de har lovet. De vil komme utenom det når de merker at det medfører timelig tap. Slik skal det ikke være med Guds barn.

Videre tales det om å ta rente av andre eller å ta imot gaver til bestikkelse for å dømme en uskyldig. Alt dette skjer igjen og igjen i den vantro verden. Det vitner om at kjærligheten til mammon er giften i det verdslige liv.

Guds folk må forsake alt dette og gå fram etter Herrens ord: "Dere kan ikke tjene Gud og mammon" (Luk 16:13). Og: "For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?" (Matt 16:26).

Man klager ofte over at også de troende er smittet av gjerrighet, nemlig når de blir sløve og er kommet bort fra den første kjærlighetens varme. Derfor gjelder det om å våke også på dette området og huske at pengekjærhet er en rot til alt ondt og gjør hjertet uskikket til himlenes rike.

Denne alvorlige, dype salme har altså satt opp betingelsene for samfunn med Herren. Og for å sette en tykk strek under dette, avsluttes salmen med disse ordene: "Den som handler etter dette, skal ikke rokkes i evighet."

Ja, der hjertet er oppriktig og sant for Gud, forsaker den onde tunge, og er i den rette stilling til verden og de hellige samt fornekter kjærligheten til mammon, der er hjertet sannelig rett. Det er det Gud kaller å gjøre godt, og da er han hjertets urokkelige klippe.

Dermed er svaret gitt på spørsmålet som salmen begynte med. Og slik kan man bygge og bo hos Herren under hans vingers skygge.

Hele denne salmen minner om ordet hos apostelen Johannes (1Joh 1:6-7): "Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, Og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd." Gå til Sal 16:1-7
Sal 16:1-7
Denne salmen har overskriften: "En gyllen sang."* Om dette også er et musikalsk uttrykk eller om det taler om innholdet i sangen, vet vi ikke sikkert. (*Eldre dansk har: Et gyldent Smykke.)

Likevel er det rimelig at det gjelder innholdet. Betydningen må da være at David særlig vil synge om dybdene i gudslivet og i Guds åpenbaring. Han hadde fått løfte om en konge som skulle bli født i hans ætt.

I alle tilfelle fører denne salmen oss på en særlig måte inn i en stor rikdom. Derfor kan man i sannhet si at den er et gyllent smykke ved siden av de andre herlige salmene.

Der er fem andre salmer som har samme overskrift, nemlig Sal 56-60. De handler også i særlig grad om dybdene i gudslivet. Betydningen av overskriften er visst at dette er en særlig dyp og rik salme.

Salmen synes å stamme fra Davids eldre år, kanskje fra hans siste leie. Han ber om at Gud må bevare ham, han bekjenner sitt trossamfunn med Herren og hans folk og fryder seg i den nåde han hadde fått (v. 1-7).

Men han ser også frimodig fram mot døden. Han er viss på at Herren ville holde ham i sin høyre hånd og frelse hans sjel fra dødsrikets vold til et liv i salig glede for Herrens ansikt (v. 8-11).

I det siste avsnittet er det et frydefullt håp og visshet om frelse fra døden. Ordet minner om Jobs frimodige bekjennelse (Job 19:25-27): "men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet. Og etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud, han som jeg skal skue, meg til gode, han som mine øyne skal se og ikke noen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv av lengsel."

Men ordet her er slik at det viser ut over Davids liv og peker framover til Davids sønn, Jesus Kristus. Det er som Davids sønns stamfar David taler her. Apostelen Peter brukte også ordet på pinsedag om Kristi oppstandelse (Apg 2:25-31).

"Bevar meg, Gud! for jeg tar min tilflukt til deg." Slik lød Davids bønn og bekjennelse. Det er mye såkalt bønn uten at det står en levende tro bak. Og en slik bønn er intet verd, og det er mye såkalt tro som ikke er tro på Herren.

Der er en tro at og en tro på. Djevelen tror også at Gud er til og skjelver ved det (Jak 2:19). Han tror også at Jesus er Guds Sønn, at han er korsfestet for syndens skyld.

Men han tror ikke på Herren, for det å tro på Herren vil jo si å bygge sitt liv på Herren. Ja, hva det vil si å tro på Herren, taler David om på en herlig måte i de to neste vers (v. 2-3).

Her nevnes tre kjennetegn på den levende tro. Og alle som leser dette ordet må prøve seg selv alvorlig på det. David vender seg liksom til sin egen sjel og sier idet han ser tilbake på sitt liv: "Jeg sier til Herren: Du er min Herre! Jeg har intet gode utenfor deg. Jeg holder meg til de hellige som er i landet, de herlige, som jeg har all min glede i."

Hvilken forskjell det er på det David sier til sin sjel, og det den rike bonde sa til sin sjel! For bonden sa: "Så vil jeg si til min sjel: Sjel! du har mye godt liggende for mange år. Slå deg til ro - et, drikk, vær glad!" (Luk 19:12).

Det første kjennetegn Guds Ånd ved David her setter på den levende tro, er altså å bekjenne for Gud: du er min Herre. I dette ordet ser vi det som er troens innerste vesen, å overgi sin vilje til Gud.

Et sant troende menneske vil ikke være sin egen herre, og heller ikke la verden herske over seg. Men han vil la Herren rå over sitt liv.

En troende mann sa en gang om sin omvendelse: "Etter at Herren kom til å rå over meg." Og det treffer spikeren på hodet. Prøv deg, kjære leser, har du sagt dette til Herren? Har du brutt med verdens trelleåk, har du avskjediget deg selv fra styret og i lydighet overgitt deg til Herren?

Gud intet ondt deg gjøre vil,

men all din ve den gjør din egen vilje;

by Gud ditt arme, bange hjerte til,

han skal det snart med trøst og glede stille,

gi Gud din vilje, all din vilje snart!

Så er det klart.

Hele det nye liv, den nye vandring kommer jo fra den dype bekjennelse i hjertet for Herrens ansikt: du er min Herre!

Det andre store kjennetegn på en sjel som er blitt levende i Herren er: "Jeg har intet gode utenfor deg." Verdens barn med den døde tro vil være sin egen herre, men de finner også mye godt utenfor Herren. De finner mye godt hos seg selv, og de finner mye godt i det verden kan by dem. Men alt dette er utenfor Jesus.

Et virkelig troende menneske har intet godt utenfor Herren. Det man ikke kan ha ham med på og ikke kan takke ham for eller ikke kan be ham om å velsigne, det er ingen ting godt for et Guds barn. Bare når Jesus er med og liksom har satt sitt nådesegl på det, er det blitt et gode for en troende. Har du det slik, kjære venn, har du dette kjennetegn: "Jeg har intet gode utenfor deg"?

Og endelig det tredje kjennetegn. Det kaller David samfunnet med de hellige i landet. Han kaller dem: de herlige, som jeg har all min glede i. Det er i sannhet et vakkert vitnesbyrd fra kongen i landet.

Ikke verdens rikdom, prakt og ære bestemte hvem som var herlig eller ikke. For David var det bare om mennesket hadde en levende Gud og tilhørte Herrens hellige folk.

Herren er Guds barns herlighet. I oss selv har vi ingen ting herlig. Vi vet at de hellige meget ofte tilhører de små og fattige i verdens øyne. Men kong David skammet seg ikke ved dem. Nei, all hans lyst stod til de menneskene der han følte seg hjemme.

Venn, føler du deg også hjemme der, kan du gjøre dette ord av David til ditt? Dette kjennetegn stemmer helt med det Herren og hans vitner i den nye pakt har sagt.

Herren selv sier: "Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre" (Joh 13:35). Paulus taler ofte om kjærligheten til alle de hellige som troens uatskillelige følgesvenn. Og apostelen Johannes sier: "Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene" (1Joh 3:14).

Ja, disse kjennetegn må den ha som med sannhet skal kunne si: "Bevar meg, Gud! for jeg tar min tilflukt til deg."

Mange kan ikke si dette, og mange blir dømt av dette ordet. Også dette sier Guds Ånd ved David her: "Mange sorger får de som løper etter andre."

Det var mange "andre" som djevelen stilte fram for menneskene på den tid: avguder som ble dyrket med blodige offer og i vellyst. Selv om de grove avguder av tre og stein ikke lenger kan fange menneskene i de såkalte kristne land, er det nok av andre, finere avguder.

Vi har mammons harde, kalde avgud. Hvor mange haster ikke etter den og har det så travelt med å tjene denne avguden, at de ikke en gang har tid til å høre Herrens røst. Og vi har fornøyelsens avgud. Han kommer i fargesprakende klær for å få menneskene til å glemme Gud og sjelens frelse.

Men hva avgudene enn heter, enten det er penger, syndig underholdning uten Herren, utukt, buken, verdens ære eller det er mennesket som tilber seg selv som sin egen avgud med sin egen rettferdighet og evne, skal det likevel stå fast: Mange sorger får de som løper etter andre.

Paulus sier om de som haster etter guden mammon at de farer vill og har gjennomstunget seg selv med mange piner (1Tim 6:10). Her gjelder det å si et kraftig: jeg vil ikke. David sier det her: "Jeg vil ikke utgyte deres drikkoffer av blod eller ta deres navn på mine lepper."

Han vil ikke ha noe å gjøre med avgudstjenesten, ofte skjedde den med blodige hender. Han ville ikke en gang ta avgudenes vemmelige og vederstyggelige navn i munnen.

Ja, slik må det lyde over hele verdens vantro, kjødelige vesen. Alt dette er egentlig avgudsdyrkelse. Forsakelsens: Jeg vil ikke, hører uatskillelig sammen med troens: jeg vil.

Men lykkelig er den sjel som gjør et klart brudd med djevel, verden og kjødet og overgir seg til Herren og søker sin lykke alene i ham og i samfunn med de hellige.

Denne lykke for Guds folk taler David om med herlige ord: "Herren er min tilfalne del og mitt beger. Du bevarer min arvedel. En arvedel er tilfalt meg på liflige steder. Ja, jeg har en herlig arv! Jeg vil prise Herren som har gitt meg råd - også om nettene minner mine nyrer meg" (v. 5-7).

La verden søke sitt gode hvor den vil. David har nok i Guds nåde, nok i å ha Herren selv som sin arvedel. Ja, Herren selv er i sannhet en herlig arv. I ham har et Guds barn alt.

Om dette heter det så fint i Sirak Sønns visdom kap. 43:27: "Vi kunne nevne enda mer, men ville aldri bli ferdige. En sammenfatning kan bare lyde: Han er alt."

David bruker her ikke bare bildet av en tildelt arvedel slik de forskjellige stammene fikk tildelt en del av det hellige land. Han kaller også Herren for sitt "beger". Gud er for ham som et beger som aldri blir tømt. Han vil aldri komme til å tørste, det er et beger som flyter over (Sal 23:5) med usigelig nåde.

Og ikke bare dette at Herren er hans arvedel, men han kan også si: "Du bevarer min arvedel." Herren selv holder ham fast i nåden, som apostelen Paulus også vitner om: "Men han som binder både oss og dere fast til Kristus, og som har salvet oss, det er Gud" (2Kor 1:21).

Med blikket vendt mot all denne nåde kan David bare love og prise Herren som gav ham råd (v. 7]). Det var rådet om å velge sin del med de hellige i Herren. Herren tvinger jo ingen, men han gir oss råd. Det står også i Åp 3:18: "Så råder jeg deg at du kjøper av meg: Gull, lutret i ild, for at du kan bli rik..."

Man kan avvise rådet, og man kan ta imot det. Men alle de som lyttet til Herrens råd, omvendte seg og trodde, de må si med David: "Jeg vil prise Herren som har gitt meg råd."

Og David ville ikke bare prise Herren om dagen. Også om nettene ble han minnet om å prise Gud, når han lå våken. Han sier: "Om nettene minner mine nyrer meg." Her kan vi vise til Sal 7:10.

På den tid mente man der at nyrene var setet for følelsene. Vi ville etter vår talemåte si: mitt hjerte eller mitt indre minner meg om nettene.

Det er godt å ha det slik at man vil prise Herren ved dag og ved natt. For det hjerte som kan prise Herren, har det godt med ham. Der det ikke er godt mellom sjelen og Gud, der dør lovsangen.

---

"En arvedel er tilfalt meg på liflige steder. Ja, jeg har en herlig arv!" Dette ordet som Guds Ånd la i Davids hjerte og munn, har vært lovsangen gjennom alle århundrer mellom Guds folk.

Herren er jo den samme til alle tider. Hans miskunnhet varer evindelig, og derfor kan Guds folks sang om den herlige arven heller aldri forstumme.

Og vi som er den nye pakts folk, har jo langt større grunn til å synge om den herlige arven som vi har fått. Det David så og sang så uklart om, det har Gud åpenbart for våre øyne.

Vår herlige arv er Kristus Jesus med blodet som renser fra all synd, med rettferdighetens bryllupsdrakt, med den hellige Ånds gave og barnerett hos Gud.

Mange ønsker å få en arv og priser dem lykkelige som er født til en arv. Men vi som er døpt og frelst er født til arven. Vi er født av vann og Ånd til å arve hele Guds herlighet.

Men har du hevet arven?

Vi ser i avisene at arvinger blir etterlyst. Og når ingen melder seg, går arven tapt. Og mange døpte mennesker kommer aldri til å heve sin arv. De bryr seg ikke om den. Det går dem som Brorson synger i sin salme:

Akk, hva ære, fryd og håp

hadde du vel av din dåp?

Viste du beskjed

om din herlighet

etter dåpens pakt og ed!

Bare til den som har hevet den herlige arven, vil det lyde en gang på den store dag: Kom hit, min Fars velsignede, og arv det evige rike.

Men mange gjør som Esau som solgte sin arverett for noe mat, og de har solgt sin himmelske arvedel for en kortvarig nytelse i kjøtet. Til alle disse skal det lyde med dommens forferdelige alvor: Gå bort fra meg, dere forbannede.

Kjære menneske, har du hevet den arv som ble testamentert til deg ved Jesu død, den arv du er gjenfødt til?

Hvorledes hever man denne arven? Det skjer bare på denne måten, at man sier: "Jeg tror på deg, Herre." Det skjer ved den levende tro, troen med hjertet som bekjenner med munnen. Ved denne levende tro hever man arven.

Har du da den levende tro som sier til Herren: Du er min Herre, jeg har intet gode uten deg, i samfunn med de hellige som er i landet, og de herlige som hele min lyst står til?

Ved troen alene har vi arven: "Av nåde er dere frelst ved tro" (Ef 2:8). Har du denne tro i ditt hjerte, så er arven din. Da har du lov å juble ut: "En arvedel er tilfalt meg på liflige steder. Ja, jeg har en herlig arv."

Da vil du heller ikke kunne annet enn love og prise Herren og si med disse vakre ordene: "Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn" (Sal 103:1).

Gå til Sal 16:8-11
Sal 16:8-11
David har i det foregående avsnittet av denne salmen bekjent sin tro på Herren som den levende tro, de helliges tro. Og han har frydet seg i Guds store nåde mot ham i dette livet. Så ser han framover og ser en lys framtid også ut over graven.

Vi hører ofte i den gamle pakt, også i Salmenes bok, at det var mørkt og så tåket ut for de hellige i den gamle pakt når de så framover mot det som døden ville bringe dem.

Men en gang i mellom er det som om Guds Ånds makt sprer tåkesløret for dem, og da ser de inn i Guds evighets solglans. Slik er det også her.

Slike lysglimt unner Guds Ånd dem mest når hjertet rett har senket seg ned i Guds nåde og frydet seg i samfunnet med ham. Det levende håp om seier etter døden bryter også fram ut fra en levende visshet om et inderlig samfunn med Livets Gud.

Slik også her. David går over til sin frydesang om det levende håp på den andre siden av graven ved å tale om sitt inderlige og stadige samfunn med Herren: "Jeg setter alltid Herren for meg. Han er ved min høyre hånd, jeg skal ikke rokkes."

I dette ordet ligger det mye: "Jeg setter alltid Herren for meg." Her er den dype grunnvoll for et Guds barns helliggjørelse. For det første sier det at forholdet til Herren ikke skal være et avbrutt, halvt forhold. men det skal være stadig.

Der er mennesker som bekjenner at de er troende. Men de deler liksom sitt liv i to deler. Den ene heter deres kristendom og den andre deres borgerlige, timelige stilling. Herren skal nok herske over den første, men i den andre synes de at de selv skal herske.

En skredder sa det en gang slik: Min kristendom er ett, mitt skredderverksted noe annet. Men de som taler slik, har enten aldri hevet den herlige arven (v. 6), eller de er på vei tilbake og er i ferd med å miste arven igjen.

Nei, det lar seg ikke gjøre å dele livet sitt slik, hvis vi vil beholde arven og berge den fra tyven. For der er mange hender fra tyver som er strakt ut for å stjele den herlige arven fra de hellige.

Den store mestertyv fra helvete har mange medhjelpere. Det er de vantro mennesker i verden og særlig vår eget gamle menneske. Denne tyven arbeider utrettelig på å rane den kostbare arven fra Guds folk.

Men om man skal passe nøye på noe man helst ikke vil miste, er det beste råd alltid å ha det hos seg. Derfor må hver den som vil bevare sin arv i Herren, også si med David: Jeg setter alltid Herren for meg.

Det er Guds Ånds råd: Sett alltid Herren for deg. La ditt hjertes øye alltid være vendt mot ham. Sett ham for deg i din timelige gjerning så du kan se den i hans lys som en nådegave fra Gud.

Men det er også en husholdning som er deg betrodd. Der gjelder det å la Herrens øyne ransake alt, enten du så er skredder eller kjøpmann, bonde eller hvilken stilling du så er betrodd. Det kan være tjener eller tjenestejente, husmor eller noe annet.

Det gjelder alltid å sette Herren for seg slik at vår handel og vandel, våre pengesaker og hele vår ferd i alle dagligdagse jordiske forhold kan bære dette preget: Helliget Herren.

Sett Herren for deg i dine sorger. Se dem i Herrens lys så synker du ikke ned i mismot. Da vil du forstå at "skjult er Guds kjærlighet i den nød som trykker deg".

Sett Herren for deg i dine gleder. Se dem gjennom Herrens lys så blir du ikke stor i egne tanker, men kan glede deg i ydmyk takknemlighet.

Sett Herren for deg når du ferdes blant de hellige. Da blir du ikke menneskers trell, men høster den rette velsignelse fra Herren gjennom brødrene og søstrene. Og da kan du også bli til sann velsignelse for dem.

Sett Herren for deg når du lever blant de vantro, blant Herrens og dine fiender som kanskje håner deg, hater og forfølger deg. Se på dem gjennom Herrens lys, så ser du at de er dyrt kjøpt og små stakkars fangne sjeler som ikke vet hva de skal gjøre. Da blir også ditt hjerte frelst fra bitterhet, og du kan elske dem og be for dem.

Sett Herren for deg i dine fristelser, når Satan stormer løs på deg. Da kommer du ikke til å kjempe i egen kraft. Men Herren er ditt skjold, og du vinner seier. Ja, det er sant det som står i et lite vers:

Var kun alltid sjelens øye

stadig til vår Herre vendt,

da på evighetens høye

pinsebluss for meg var tent.

Det er nettopp slik Herren vil ha sine hellige. For "han er ved min høyre hånd," sier David. Han er jo ganske nær oss. Han er nær nettopp for alltid å hjelpe de hellige og være deres skjold i alle ting.

For Guds folk gjelder det om å gjøre rett bruk av Herren. Da vil vi også erfare det som står her: "Jeg skal ikke rokkes." Nei, det Guds barn som gjør bruk av sin hellige arv og alltid setter Herren for seg, skal ikke rokkes verken i tid eller evighet. Det er dette siste Guds Ånd ved apostelen Paulus skriver så fint om: "Enten vi lever eller vi dør, hører vi Herren til."

Og det er dette salmen her nå går over til å vise med frydesang. Den som lever i samfunnet med Herren, skal heller ikke rokkes av dødsrikets krefter.

---

I kraft av dette inderlige livssamfunn med Herren fortsetter sangeren slik: "Derfor gleder mitt hjerte seg, og min ære fryder seg. Også mitt kjød skal bo i trygghet."

Davids "ære" er et vakkert ord for sjelen. Både den og Davids hjerte fryder seg i Gud. Og det blir klart for hans indre øye at Gud ikke kan være de dødes Gud, men bare de levendes Gud (Matt 22:32).

Og den som har Herren som sin del og arv kan umulig være overgitt til dødsriket. Den som tror på Herren har med andre ord et evig liv. Også kjødet som er det forgjengelige legeme, skal bo i trygghet. Det skal også være et livsens håp for det.

"For du vil ikke overgi min sjel til dødsriket. Du skal ikke la din hellige se tilintetgjørelse." Slik taler David.

Dette ordet har i dypeste forstand først fått sin oppfyllelse i Davids Sønn, vår Herre Jesus Kristus. Apostelen Paulus taler om det i sin preken i Antiokia i Pisidia (Apg 13:35-37), og apostelen Peter i Apg 2:25-31.

Men i Kristus skal dette håp bli oppfylt for alle de hellige. I hans seier seiret ikke bare David, men alle de som er frelst i Jesus Kristus.

Det er påskegleden vi allerede merker et glimt av i denne salmen. I en forstand skal vårt legeme gå til ormens land. Likevel skal det være evig sant at forråtnelsen ikke skal bryte ned den evige livsspire som ved Kristi Ånd også har tatt bolig i det dødelige legeme.

"Men dersom hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere, da skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere." Slik lyder ordet i Rom 8:11. I den forstand skal ingen av Herrens hellige "se tilintetgjørelse". Vår sjel skal ikke "overgis til dødsriket".

Skal jeg enn vandre til ormens land

og gå gjennom dødens skygger,

hos meg vandrer i skyggen han,

lyser, der redselen bygger.

Ut fra forråtnelsens hjem jeg går.

Forbarmelsens hånd meg kveger;

Hos meg kjærlighets fyrste står,

rekker meg salighets beger.

Det er dette siste som sies med herlige ord i salmens siste vers: "Du vil kunngjøre meg livets vei. Fylde av glede er det for ditt åsyn, livssalighet ved din høyre hånd i evighet."

Herren vil vise sine venner livets vei, det vil si "utganger fra døden" (Sal 68:21). Som det gikk de tre menn i den gloende ovnen, eller som det gikk Daniel i løvehulen, skal det gå Guds folk overfor dødsriket.

"Jeg er oppstandelsen og livet," sier Jesus. "Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø" (Joh 11:25-26). Det er i sannhet som det står skrevet: "Døden er oppslukt til seier" (1Kor 15:54).

Det liv Guds folk allerede har her i Herren er herlig, men det skal utfolde seg for Guds ansikt på en ny og herlig måte. Det er fint uttrykt i dette ordet: "Fylde av glede er det for ditt åsyn, livssalighet ved din høyre hånd i evighet."

Ja, alt det vi erfarer av den hellige arv her på jord, er bare som håndpenger mot den rikdom vi skal få hjemme hos Herren. Det vi her fikk i små dråper, skal vi der få som "salighets beger".

Her på jord lød det ofte fra Guds barn: "En arvedel er tilfalt meg på liflige steder." Men da skal det lyde fra Guds frelste folk som aldri før. Når vi er hjemme hos Gud, skal vi skue ham i hans fylde og se "hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige" (Ef 1:18).

Gå til Sal 17:1-15
Sal 17:1-15
Denne salmen kalles uttrykkelig "en bønn av David". Og den er i sannhet et fint uttrykk for hva det vil si å være fortrolig med Herren og kunne tale med ham som venn til venn.

Man kan dele salmen i tre deler. Først har vi v. 1-5: Et inderlig vitnesbyrd om hjertets oppriktighet for Gud. Dernest v. 6-14: Et rop til Gud om frelse fra de mange fiendene som har omringet David.

I vers 15 bryter så det levende håp fram som det nesten alltid gjør i Davids salmer. Solen lyser fram gjennom mørket, natten forsvinner for sjelens øye og alt blir lyst.

Som så ofte før begynner David med å begrunne sin forventning om at Gud vil høre ham. Da henviser han til at hans hjerte var ærlig og hans sak rett for Gud.

Det er jo ikke tilfeldig at Davids bønn begynner slik. For bare når vi har en åpen sak med Gud, kan vi tro at han hører oss. Vår bønn må ikke skje med "svik" (v. 1). For "en tvesinnet mann" (Jak 1:7-8) skal ikke få noe av Herren.

David sier: "Du har prøvd mitt hjerte, gjestet det om natten. Du ransaket* meg, du fant intet" (v. 3). Om "natten", sier han. Herren har besøkt ham, prøvet og smeltet hans hjerte. (*Dansk har: Du smeltet meg.)

Natten er ofte nevnt som den tid da Herren best kan få menneskehjertet i tale. For da er alt stille. Da tier de mange urolige røster som adspreder tanken. De gjør seg ofte gjeldende om dagen og hindrer hjertet i å se hva som rører seg der inne.

Da, i den stille nattetime, får Herren ofte lov til å "smelte" oss. Han åpenbarer for oss det som er ekte malm og det som bare er slagg. Mangen våken nattetime er blitt til usigelig velsignelse på den måten.

"Du fant intet", sier David. Han mener ikke her at han vil gjøre seg selv rettferdig som verden gjør. Det sier han tydelig nok mange andre steder i salmene (f. eks. Sal 19:13: "Hvem merker vel alle sine feiltrinn? Tilgi meg hver ubevisst synd." Og i Sal 143:1 sier han: "Gå ikke i rette med meg, din tjener! For ingen som lever er rettferdig for ditt åsyn.").

Men David mener her at Herren ikke fant hykleri og falskhet hos ham. Han fant et oppriktig hjerte, det sinn som er rett for Gud og som gjerne vil vandre "etter ordet fra din munn" (v. 4). Han vil nødig "vike av", enten det er med munn eller i gjerning.

Herrens ord hadde holdt ham tilbake fra å slå inn på de "stier" som fienden brukte. Han kaller dem "voldsmannens stier". Herren hadde nok ført ham på smertefulle veier, og ofte hadde han vært fristet til å bruke kjødelige midler.

Men hans skritt hadde likevel holdt fast ved Herrens fotspor (v. 5).

Hele skildringen viser åpenbart til forfølgelsestiden da Saul drog omkring etter David. Skildringen som kommer nå peker særlig på den begivenheten som omtales i 1Sam 23:19-28. Der nevnes at Saul var nær ved å gripe David da sifittene anga ham. David var omringet, men plutselig ble Saul hindret fra å nå sitt mål på grunn av et plutselig innfall av filistrene.

Det er denne underfulle inngripen fra Herren som synes å være frukten av denne herlige, velsignede bønn av David. I det følgende skal vi se at David nettopp ventet på "miskunnhet i underfulle gjerninger" fra Herren for å bli frelst fra den overhengende fare.

Det er denne fare han skildrer i sin bønn med forskjellige ord (v. 6-14). Han taler om den "ugudelige" som kan ødelegge ham, om disse sjelefiender som "omringer" ham (v. 9).

"Nå omringer de meg hvor vi går" (v. 11), sier han. Dette ordet henviser til 1Sam 23:26. I v. 12 sier David: "Han er lik en løve som er ivrig etter å sønderrive". Her mener han åpenbart Saul.

Han skildrer sine fienders vantro med disse ordene: "De lukker sitt forherdede hjerte." Det er i sannhet et slående ord for det vantro sinn. For den lukker hjertedøren til og låser den hver gang Herren banker på. Hvor ofte hadde ikke Herren banket på Sauls hjerte! Det passer sørgelig nok på ham: de lukket sitt hjerte.

Videre skildrer David vantroens barn med dette ordet: "De taler hovmodig med sin munn" (v. 10), og kaller dem "verdens mennesker, som har sin lønn i dette liv. Du fyller deres buk med dine skatter" (v. 14). Han skildrer dem altså som verdslige, kjødelige mennesker som har sitt liv i de jordiske skatter.

Vi hører her som andre steder at Herren ofte gir verdens mennesker det de ønsker. Det fikk også den rike mann som var i pine: "Kom i hu at du fikk dine goder i din levetid" (Luk 16:25).

Guds folk ser på de jordiske goder som nådegaver fra Guds hånd, og de blir til velsignelse for dem. Men de samme gaver blir til dom og forbannelse for verdens mennesker.

Og nettopp fordi deres hjerte igjen og igjen higer etter slike ting, gir Gud dem det ofte i rikelig mål. Han "fyller deres buk", står det, og gir dem jordens fedme. Han gir mye av verdens rikdom både til dem selv og deres barn (v. 14).

Men alt dette kommer som en dom. De blir stadig mer innviklet i av gudenes mammon-snarer. Likevel opplever hjertet at alt dette ikke kan fylle sjelen. Den må hungre og dø selv om buken er full.

Og nettopp ved denne erfaring vil Herren føre dem til sannhets erkjennelse. Men det vil sikkert bli mange som på den store dag må bekjenne: Det vi ville, skjedde med oss, vi fikk det som hjertet ønsket. Men det vi ønsket ble til vår egen fordervelse.

Forbannelsen ved det sinn som søker sine skatter og har sitt hjerte i det forgjengelige, har Herren vist oss gang på gang i sitt ord. Han har advart oss mot å samle skatter som møll og rust kan tære, advart oss mot å bli rik (1Tim 6:9). Han har sagt at menneskelivet ikke består i å ha mye gods (Luk 12:15).

Dette vantro sinnet som søker sin rikdom i verden, lukker seg for Herrens sannhet og forfølger de hellige. Mot dette viser nå David sin rikdom, og hans rikdom var samlet i dette ene: Herre, Jahve, Israels Gud.

Han klynger seg til ham, og søker skjul i hans kjærlighet. Det lyder så herlig til oss gjennom det bønneord vi finner her i v. 7-8: "Vis din miskunnhet i underfulle gjerninger! Dem som tar sin tilflukt til deg, frelser du med din høyre hånd fra deres motstandere. Vokt meg som din øyensten! Skjul meg under dine vingers skygge."

Bildet av øyenstenen og skjulet under Herrens ørnevingers skygge viser tydelig til 5Mos 32:10-11. Øyenstenen er jo det mest dyrebare, det aller ømmeste og mest verdifulle vi har. Så stor verdi og betydning har de som tror på Herren.

Hvor uendelig stort! Hvor fint å ha denne tro i vårt hjerte at Gud elsker oss slik,at vi syndere er så dyrebare for ham som David sier her.

Luther sier om David: "Han ligner småbarna som tar sin tilflukt til foreldrene og henger fast ved halsen deres når de er redd for fare."

Hjertet blir alltid gjennomvarmet av Herrens nåde når det trenger seg inn til Gud. Slik er det også her. Håpets solstråler bryter gjennom de mørke skyer. I motsetning til fiendens falske overlegenhet og uekte glimmer setter David sin tro og sitt håp til Herren: "Jeg skal i rettferdighet se ditt ansikt. Når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av din skikkelse" (v. 15).

Hva taler David om her? Hva tenker han på når han taler om å våkne? Mener han å våkne opp fra trengselsnatten og bli befridd fra å være miskjent og forfulgt til å bli erkjent av alle som rettferdig for Herren?

Eller - ser han enda lenger fram når troen en gang blir forvandlet og Guds folk blir lik Herren slik at den siste syndegnist er slukket? Det står jo skrevet: "Vi vet at når Han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er" (1Joh 3:2).

Er det oppstandelsens morgen han tenker på i dette ordet? Da vil Guds folk våkne opp til salighet.

Kanskje han mener begge deler. Det er frelse både fra den bestemte trengsel han har for øye her, og den fullkomne frelse fra all trengsel, når han lar blikket gli videre fram.

De kommende ting lå jo som i tåke for de hellige i den gamle pakt. Men vi har så ofte sett hvorledes solen bryter fram gjennom tåken og oppstandelsens herlige håp viser seg i stråleglans for dem.

Og dette siste verset i Sal 17 er i sannhet et så fyldig og herlig uttrykk for de helliges evighetshåp som tenkes kan. "Jeg skal i rettferdighet få se ditt ansikt." I denne setningen finner vi to store ting som alle troende lengter inderlig etter.

Det er å skue Jesus og bli mettet av hans skikkelse i evighet. Vi skal skue inn i hans kjærlighet, ja, det er den dypeste lengsel og håp for de hellige.

Tenk, når en gang med utildekket øye

jeg ham skal se som her jeg trodde på,

tenk, når jeg der mitt kne for ham skal bøye,

når jeg med takk skal for hans åsyn stå.

Det er også å skue Jesus i rettferdighet, ja, i en rettferdighet som ikke bare er tilregnet oss av nåde, men som også har gjennomtrengt hele vårt vesen. Skue Jesus med et syndefritt hjerte uten å behøve "å beve for muligheten av en syndig lyst". Hvor salig å våkne slik!

Når her tales om å våkne, er det tenkt på legemet som hviler i graven og ikke på at sjelen sover. Her er tenkt på den salige stund da sjel og legeme igjen skal bli forenet. Det frelste menneske skal da skue sin frelser med forklaret blikk på den siste store påskemorgen.

Kristne, hvilken morgenrøde,

mange mørke timer verd,

når vi, levende og døde,

møtes med vår Herre kjær,

skal i himlens glans og ære

evig hos vår Frelser være,

love Gud med englerøst:

Husk at det er Herrens trøst! Gå til Sal 18:1-51

Sal 18:1-51
Denne herlige lovsangen vi har i denne salmen står også omtrent med samme ord i 2Sam 22. Men i den form vi har den her, ble den overgitt til sangmesteren til bruk ved gudstjenesten i helligdommen.

Salmen er skrevet i slutten av Davids levetid. Den gamle kongen ser liksom ut over hele sitt liv, ut over hele den frelse Herren på så mange måter har gitt ham.

Da bryter lovsangen fram i hans sjel. Salmen kan deles i flere avsnitt. Først (etter overskriften i v. 1) har vi en lovsang for den Gud som hadde vært hans styrke og faste borg. (v. 2-4).

Deretter i v. 5-20 er en beskrivelse av Guds frelse ut av den store nød og trengsel. I v. 21-28 peker David på hvorfor Gud var med ham og beskriver videre (v. 29-46) hvorledes Gud gav ham mot til kampen og seier over alle fiender.

Endelig slutter han i v. 47-51 med en fornyet lovprisning for Guds store miskunnhet mot ham og hans slekt.

---

I overskriften kalles David "Herrens tjener". Dette navnet finnes tidligere brukt om Moses og Josva. Det er det største hedersnavn et menneske kan få, for det finnes ikke større nåde enn å få tjene Herren.

For de som tjener verdens fyrste, mener at det å tjene Herren er en tung og mørk slavetjeneste. Løgnens far gjør alt mulig for å gi Herren et ondt rykte og dermed skremme mennesker fra å gi seg inn under Herrens tjeneste.

Men alle vi som ved omvendelse og tro sluttet å tjene den onde djevel og fikk plass blant Guds husfolk, vi vet at det nettopp var veien til en herlig frihet og akter navnet "Herrens tjener" for den største nåde.

Selve salmen står som et herlig minnesmerke til trøst og oppmuntring for alle Guds barn. David begynner med inderlig kjærlighet slik: "Herre, jeg har deg hjertelig kjær, du min styrke!"

I det følgende nevner han Gud med det ene herlige navn etter det andre. Språket blir liksom for fattig for ham. Men meningen med det hele er tydelig nok: Gud hadde vært alt for ham i hans liv, hans klippe, festning, frelser, hans skjold, hans frelses "horn" og faste borg.

Hornet er bilde på det faste vern, fordi sterke dyr som oksen og andre har sitt sterkeste forsvar i hornet. Det var Davids store erfaring i livet det han samler som i en sum i v. 4: "Jeg påkaller Herren, han som vi lovpriser, og jeg blir frelst fra mine fiender."

Ja, vi bør "love Herren". "Lovsang sømmer seg" (Sal 147:1). Der hjertet ikke lovpriser Herren, står det ikke godt til. Vi har grunn til å si som en annen sanger synger:

Gud gi meg det å lære,

som jeg det lære kan,

hvor høylig heder og ære

deg bør av kvinne og mann.

Ved bønn og lovsang blir hjertet frelst fra alle fiender.

Og nå skildrer David (v. 5-20) den dødens angst og fare som så ofte hadde lagt seg over ham og ville senke hans sjel ned i mørke. I vers 5 taler han om "fordervelsens strømmer" (dansk: Belials bekker), som betyr giften som kommer fra de onde ånder.

Den onde åndeverdens uhyggelige krefter utfoldet jo sin forferdelige makt i Saul og søkte å fange David i sin snare. v. 5-6 peker liksom profetisk fram mot den angst og sjelekval som mørkets krefter spredte over den hellige Davidssønnens hjerte i Getsemane og på Golgata.

Men David brukte bønnens våpen mot alt dette. Han ropte til Herren, og Herren hørte hans røst fra "sitt tempel", fra den himmelske helligdom.

I v. 8-17 skildrer han majestetens velde som Gud hjalp sin tjener med. Her bruker han bilder fra Guds åpenbarelse da Israel ble utfridd fra Egypt, og særlig fra Sinai.

Vannstrømmene som ville sluke David drev Herren til side og drog sin tjener opp fra dype vann (v. 16-17). Slik hadde han også frelst Israels folk gjennom Rødehavet.

Fienden fikk merke Guds vredes lyn. De fikk merke at vår Gud også er en fortærende ild i sin vrede. Vrede uten makt betyr jo lite. Men den Allmektiges vrede er forferdelig.

Det er underlig å se at hele himmelen er i bevegelse bare på grunn av et eneste Guds barn. Det vitner om at en sjel har stor verdi for Gud, og at det er trygt å være i Herrens hånd for de hellige.

Alle Davids fiender var etter hvert sunket sammen på tross av deres store vrede og Davids hjelpeløshet. "Han fridde meg ut fra min sterke fiende, fra dem som hatet meg - for de var for sterke for meg" (v. 18). Slik vitner David.

Ja, vår egen makt er svak, og fienden kan lett felle oss. Vi må si som en far sa til sin lille sønn som spurte om djevelen var sterkere enn faren: "Ja, det er han." Men Gud være lovet at vi også kan si som faren sa, da gutten spurte om djevelen også var sterkere enn Jesus: "Nei, det er han ikke."

Derfor gjelder det om ikke å ha noen tillit til seg selv, men ha all tillit til Herren. Da vil det også gå som David vitner her: "Han førte meg ut i fritt rom. Han frelste meg, for han hadde behag i meg" (v. 20).

David tilføyer altså: "For han hadde behag i meg." I de følgende vers taler David videre om grunnen til at Herren hadde behag i ham (v. 21-28). Vi henviser her til bibelforklaringen av 2Sam 22:21-29.

Her kan vi si at den dype grunn til at Herren hadde behag i ham, samles liksom i v. 24: "Jeg var ulastelig i min ferd for ham, jeg voktet meg vel for min synd." (Dansk har her: "Jeg var opriktig for ham...")

Det er nøkkelen til en rett forståelse av det David sier om sin "rettferdighet", sine "henders renhet" og at han var "skyldfri" (ulastelig) (v. 21-24).

Dette betyr på ingen måte syndfrihet. Det ser vi også av uttrykket: "Jeg voktet meg vel for min synd." Her erkjenner jo David syndens makt i sitt indre. Men David mener her den rettferdighet i troen som en oppriktig Herrens tjener i den gamle pakt kunne glede seg ved å eie.

I v. 26-28 viser David hvorledes Guds forhold til oss mennesker er betinget av vårt forhold til ham. Alt kommer til slutt an på vår egen hjertestilling til ham.

Men vi kjenner at hjertet er oppriktig først og fremst på om det er ydmykt. Og det betyr at man kjenner sin egen elendighet. "For du," sier David til Herren, "frelser elendige folk, og du tvinger høye øyne ned" (v. 28).

I v. 29-37 peker David på alt det som Gud hadde gjort for ham, og han gir Gud alene æren. Se bibelforklaringen til 2Sam 22:32-46. Ordet i 2Sam 22:36 er her gjengitt på en litt annen måte, men meningen er likevel den samme.

I 2Sam 22:36 står på dansk: "Når du ydmyger mig, gjør du mig stor." Her står det i v. 36: "Din nedladelse gjør mig stor" (norsk: Din mildhet...)

Men Guds nedlatelse, at Gud bøyer seg ned til arme, elendige syndere og opphøyer dem til å stå på frelsens nådeplass, det skjer alltid ved at vi ydmyker oss.

Guds kjærlighet har alltid strev med syndere og har alltid det mål å gjøre oss små og ydmyke. På den måten blir det plass for nåden og opphøyelsen. Derfor blir betydningen av ordet det samme.

I v. 38-46 skildrer David den virkning Herrens nåde hadde på fienden. Den ble til dom for dem, for de hadde ingen Gud til å frelse seg. De ropte nok i sin nød til Herren slik vantro mennesker ofte gjør. Men hjertet var ikke oppriktig for Herren. Derfor gikk det som det står her: "De roper, men det er ingen som redder dem - til Herren, men han svarer dem ikke" (v. 42).

Herrens dom var fastsatt over dem. David var innsatt av Gud som myndighet og konge, og slik var han det redskap som skulle fullføre Guds dom.

Slik må vi forstå det når David taler om at han knuser sine fiender som støv for vinden. Det var ingen personlig hevn, men den straff som Gud hadde bestemt over Guds rikes fiender.

I v. 44-46 skildrer han en annen virkning av Guds nåde mot David. Til og med fjerne hedningefolk skulle underkaste seg ham når de hørte ryktet om at han var så høyt opphøyet av Gud. De våget ikke annet til tross for den indre ulyst de hadde, for de skalv for at dommen også skulle ramme dem.

Guds rike har fått en herskerstilling både over Israels folk og over hedningene. Dette får sin siste, store oppfyllelse i den verdensdom som Herren, de helliges konge, en gang skal fullbyrde over alle Guds rikes fiender. Davids kongemakt har alltid sin profetiske betydning og peker fram mot Davids Sønn.

Så avslutter David sin lovsang i v. 47-51. "Herren lever! Min klippe være lovet! Opphøyet er min frelses Gud." Slik jubler det i Davids sjel. I denne lovprisning samles liksom hele salmen.

Herren lever! Ja, det er den saligste erfaring for Guds barn. Vi har en levende Gud, ikke en død og uvirksom Gud. Verden viser aller mest sin ringeakt ved at den betrakter ham som en død Gud uten innflytelse og betydning for dagliglivet.

Men for Guds barn ligger hele vår frelse både for liv og død nettopp gjemt i dette: Herren lever. Han som døde for oss, han lever nå for å gå fram for Herren for oss. I hans hånd skal vi derfor legge alle ting, også fiendens bitre vrede. Hevnen hører Herren til, han vil betale (v. 48-49).

Davids hjerte var så fullt av lovprisning at Guds Ånd gav ham klarhet til å se hvorledes Herrens navn ikke bare skulle lovsynges i Israel, men også ute blant hedningene. Lovsangen til Gud skulle lyde ut over hele jorden. Det kan ikke være annerledes, dette profetiske lys brøt fram i hans sjel da han senket seg ned i Guds nådes dyp.

"Derfor vil jeg prise deg blant hedningene, Herre, og lovsynge ditt navn." Slik sier han, og dette ordet bruker Paulus i Rom 15:9 som et vitnesbyrd om at også hedningene skal prise Gud for hans miskunn. De skal også lære å stemme i denne sangen sammen med Israels folk.

Ja, den "store frelse" som David priser Gud for like til det siste (v. 51) skal sannelig tone ut over hele jorden. Og Davids lovsang skal fortsette å lyde i alle de hjerter som har erfart Guds frelse "til evig tid".

Gå til Sal 19:1-11
Sal 19:1-11
I forrige salme priste David den Guds herlighet som var åpenbart i hans egen livshistorie. I denne salmen begynner han med en herlig lovprisning av Guds majestets åpenbaring i naturen, i den praktfulle himmelhvelvingen med det store sollys (v. 2-7).

Deretter går han over til å prise den åndelige sol, Herrens hellige lov (v. 8-11). Til slutt taler han om den velsignelse han selv hadde av Guds lov, samt bønn om at Herren vil gi ham et renset, ydmykt hjerte som kan være til behag for Gud (v. 12-15).

Sal 8 er antagelig blitt til da David så på den praktfulle nattehimmelen. Og denne salmen ([Sal 19) ser ut til å ha blitt til da David gav akt på himmelens prakt og glans om dagen, kanskje da solen gikk opp med all sin prakt.

"Himlene forteller Guds ære, hvelvingen forkynner hans henders verk." Slik begynner David sin lovprisning. Den som har øre og øyne opplatt av Guds Ånd, hører over alt forkynnelse om Herrens makt, hans nåde og storhet.

Det vrimler av predikanter som mange slett ikke gir akt på. Himmelens fugler, liljene på marken, og som vi ser her den strålende himmelhvelvingen, de forkynner alt dette til Herrens ære som skapte dem! Vi har grunn til å stemme i med Brorson:

Opp, alle ting som Gud har gjort,

hans herlighet å prise!

Det minste han har skapt, er stort

og kan hans allmakt vise.

Det minste gress jeg undres på

i skoger og i daler;

hvor skulle jeg vel visdom få

så rett om det jeg taler?

David hører i Ånden at hver ny dag fortsetter å tale om Guds ære som dagen før. Og natt etter natt taler den strålende stjernehimmelen (v. 3) det samme.

Naturen forkynner altså uavbrutt Guds ære. Den taler ikke slik at vi kan høre det. Men dens tale er likevel så tydelig og dens vitnesbyrd om Guds majestet så klart, at ingen menneskerøst kan nå lenger.

For himmelens forkynnelse når ut over "hele jorden". Gud har målt ut dens grenser så langt at vitnesbyrdet når til "jorderikes ender" (v. 5).

David stanser særlig ved solen. Han skildrer dens herlighet ved forskjellige bilder (v. 6-7). Han sammenligner den med en brudgom som stråler av glede, og med en helt som gleder seg ved "å løpe sin bane".

Når solen står opp om morgenen, er det som den også jubler når den lar sine første stråler spille over jorden. Og dette er så majestetisk når den stråler over himmelhvelvingen. Over alt gjør den sin kraft og innflytelse gjeldende. "Ingen ting er skjult for dens hete."

Apostelen Paulus ser i dette himmelens vitnesbyrd et bilde på den bane evangeliets forkynnelse er bestemt til å nå ut over hele jorden. I Rom 10:18 anvender han nettopp vers fem i denne salmen slik.

Og den samme tanke bodde i Davids sjel. Hans hjerte vender seg fra den strålende sol på himmelen til å betrakte den åndelige sol. Og det er den store predikant som heter Guds lov og Guds dyrebare ord.

Han skildrer hvor usigelig dyrebar Guds lov er for ham, og det gjør han i tolv lovsanger knyttet sammen to og to. Han ser på loven med det rette øye som den store nådegave fra Gud.

Hvert eneste Guds bud er i virkeligheten en gave fra Gud, fult av lys og velsignelse, bare hjertet vil leve i den ved troen. Da forsvinner alt det harde som det naturlige menneske finner i lovens krav.

Det naturlige menneske synes at Guds lov er hard og tung, for "kjødets attrå er fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det" (Rom 8:7).

Men det åndelige menneske frykter og elsker Gud og har fred med ham. For dem er loven en venn og veileder, en støttestav og en lykt for vår fot. Det er dette vakre synet på Herrens lov som David taler om nå (v. 8-11).

I denne skildringen bruker han navner "Herren" (Jahve) i stedet for navnet "Gud" (Elohim). For han går nå fra synet på Gud som skaper til synet på ham som den uforanderlige, trofaste paktens Gud.

Det går som en gledessang gjennom disse sammenknyttede små setningene (v. 8-10). Her tolker David sin glede over Herrens lov, denne strålende sol på Israels himmel. Han viser alltid først en eller annen herlig egenskap ved loven. Av dette viser han så den salige virkning på sjelen.

"Herrens lov er fullkommen, den styrker sjelen" (v. 8). Slik begynner han. Nettopp fordi Herrens lov er fullkommen, et rent og fullt uttrykk for Guds vilje, kan den også styrke sjelen. Det gjelder den sjel der tørsten etter å kjenne og gjøre Guds vilje har fått makt.

"Herrens vitnesbyrd er trofast, det gjør den enfoldige vis." Her er igjen en ny egenskap ved Herrens lov. Den er et trofast vitnesbyrd, et pålitelig og fullt troverdig ord. Og nettopp derfor er den i stand til å tenne lys i det uopplyste mørke.

"Herrens forskrifter er rette, de gleder hjertet." Der er intet falskt ved Herrens forskrifter. De viser den rette vei, og derfor gleder de hjertet. For hjertet forstår at det har en sikker og pålitelig veiviser i dem.

"Herrens bud er rent, det opplyser øynene." Ingen villfarelse eller mørke er blandet inn i Herrens bud. Nei, det er som klart sollys og gir derfor den rette opplysning.

Det er mye falsk opplysning blant menneskene, for mye av den såkalte menneskevisdom er oppblandet med kjødelig mørke. Derfor fører så mye av den såkalte opplysning til å formørke hjertet. Men Herrens bud er rent, det opplyser øynene og gir den sanne opplysning.

"Herrens frykt er ren, den varer til evig tid." Det råd Guds lov gir oss om at vi skal frykte Herren, er "rent". Det betyr at det er fritt for alt menneskeverk, og derfor er det også uforgjengelig og varig.

Det dype innhold og kjernen i Guds lov er den samme gjennom alle tider og skal ikke rokkes. Derfor sier Herren også: "Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen" (Matt 5:18).

Så slutter denne lovsangen av Guds lov med dette: "Herrens lover er sanne, de er alle sammen rettferdige." Og David tilføyer: "De er mer dyrebare enn gull, fint gull i mengde. De er søtere enn honning, ja, honning som drypper fra vokskakene."

Herrens "lover"* betyr ikke bare lovens trusler, men alle Herrens utsagn om det som er lys og det som er mørke, om det som hører troen til og det som hører vantroen til. (*Dansk har her "Domme".)

Alle Herrens lover er sannhet. De rammer just hver sak som den skal dømmes. Derfor er de alle sammen rettferdige, og vår oppgave er bare å kunngjøre Herrens dom og ikke ta noe fra og ikke legge noe til. For hvis vi legger noe til eller tar noe fra, blir urettferdighet blandet inn og da blir det til dom for oss selv.

Det er godt å merke at Guds ord var dyrebart for David. Det var mer kostbart enn det fineste gull og søtere enn honning. Gir dette ordet gjenlyd i ditt hjerte, kjære leser?

For verden er dette Davids ord en dårskap. Men for et Guds barn er det å erkjenne og vandre i Guds hellige lov og vilje av uendelig større verdi enn alle verdens rikdommer og nytelser.

Når Guds Ånd virkelig får gjort et Guds ord levende for oss -hvilken underlig rikdom er det for hjertet! Derfor kunne Guds barn for 150 år siden gå mange mil for å høre en preken. Da var Guds ord dyrt i landet. Derfor er det Guds folks store glede å samles om dette ordet.

Og når Guds hellige vilje ikke bare blir gjort levende for oss, men dermed også i oss, blir det også herlig for hjertet. For da får Guds ord skikkelse i vårt daglige liv, mens kjødet må ligge under. Da smaker i sannhet Guds ord "søtere enn honning ... som drypper fra vokskakene".

Gå til Sal 19:12-15
Sal 19:12-15
Slutten av denne salmen er også full av velsignelse. David vitner først (v. 12) om sin personlige erfaring av kraften i Guds bud med disse ordene: "Også din tjener blir påminnet ved dem. Den som holder dem, har stor lønn."

Det David talte og sang om, var ikke bare kunnskap han hadde fått utenfra. Men han levde selv i det. Han kjente lovens påminnende røst i sitt hjerte. Og han visste hvilken velsignede nådelønn som fulgte med å holde Guds bud.

Men idet David taler om den "store lønn" som følger med å holde Guds bud, kommer det over ham en frykt, for han kjente syndens makt i hjertets indre. Og han utbryter følgende ord: "Hvem merker vel alle sine feiltrinn? Tilgi meg hver ubevisst synd!" (v. 13).

"Hvem merker vel alle sine feiltrinn?" Ja, det er ydmykende for et menneske å oppdage igjen og igjen at der er mye av syndens vesen i oss, og mye av det har vi slett ikke visst om før.

Men det dukker opp fra fordervelsens avgrunn i oss når det kommer en anledning. Denne bønn skulle i sannhet høre med til alle Guds barns daglige bønn: "Tilgi meg hver ubevisst synd." (Dansk har: Rens mig fra lønlig Brøst.)

Men det viser oss hvor veldig dype røtter synden har i vårt hjerte. Herren leder sine hellige og Ånden arbeider i oss nettopp for å avsløre for oss selv det som lever i oss. Herren arbeider for å dra den skjulte synd fram i lyset, for dermed mister den sin største makt.

Deretter ber David slik (v. 14): "Bevar også din tjener fra skammelige synder*, la dem ikke herske over meg." Vi kan godt forstå det som rører seg i Davids hjerte når han sammenfatter sine tanker i denne salmen. (*Dansk har her: fra de hovmodige. Forfatteren bygger så sin tolking på denne teksten.)

Når han ser på den skjulte, ubevisste synd, stiger hovmodet fram for hans tanke. Det er den listigste sjelefiende som kan skjule seg i et menneskehjerte.

Den vokser nesten ubemerket fram, og derfor ber han først og fremst om å bli holdt borte fra de hovmodige. Ydmykheten er den kraft som aller dypest kan dra ugressfrøet opp fra den urene hjerteåker slik at det kan dø.

Når David ber om å bli bevart fra de hovmodige, tilføyer han: "La dem ikke herske over meg". Det verste herredømme de hovmodige tankene kan få over et menneske, er å dra dem med i sitt lag.

Da kan vi bli fylt av det samme hovmodige sinn som er i dem selv. Da blir det et fall, for "hovmod står for fall". Men hvis hjertet blir bevart i ydmykhet, da oppfylles det David tilføyer her: "Så blir jeg uklanderlig og uten skyld i store overtredelser."

Et ydmykt Guds barn skal nok blir bevart fra de store fall. Mens det Guds barn som i det skjulte kjæler for hovmod og eget behag, kan falle uhyggelig dypt i et øyeblikk.

Så slutter David med å legge alt som han har sagt, for Herrens fot: "La min munns ord og mitt hjertes tanke være til velbehag for ditt åsyn, Herre, du min klippe og min gjenløser."

Med denne vakre bønnen om at Gud i nåde må ta imot hans hjertes lovprisning, lengsel og sukk, slutter David sin herlige salme. Måtte denne bønnen også leve i oss dag for dag!

Da ville vårt samliv med hverandre i sannhet bli til Herrens ære. Det skjer om det kan leve i vårt hjerte at det vi talte og det vi tenkte, måtte være til behag for Herren.

Først og fremst skulle denne bønnen aldri mangle når vi vil avlegge et vitnesbyrd om Herren. Det er meget viktig, særlig for alle som forkynner Guds ord, å gi akt på at ikke bare hjertets tanke kan være for Herrens åsyn, men også de ord som kommer fra hjertet.

Vi kan jo være viss om at Gud vil være vår hjelp på alle punkter, når hjertet ydmykt og ærlig ber ham om det. Davids hjerte hvilte også i at Herren sannelig ville bønnhøre ham. Det ser vi i Davids avslutningsord: "Herre, du min klippe og min gjenløser!"

Sal 19 er en av de vakreste salmene i Bibelen. Det er godt å ha et åpent øye for hele Guds herlighets åpenbarelse i naturen. Vi kan høre en uavbrutt preken gjennom alle de skapte ting.

Men det er enda bedre å få hjertets øye opplatt for Guds herlige åpenbarelse i Ordet. Det er den strålende sol Gud har tent over vårt livs himmel i loven og evangeliet.

Men dette kan bare skje ved at man får hjertet opplatt for den dype skade som er i vårt hjerte, for syndens mørke makt der inne. Først da blir Guds nådesol både i naturen og i ordet til et livsens lys for sjelen.

Sal 19 viser oss nettopp disse tre trinn: det åpne øye for Guds herlighet i naturen (v. 2-7), Guds herlighet i ordet som er enda større (v. 8-11), og vårt eget hjertes dype mangel på herlighet (v. 12-14).

Slik vil Guds Ånd hjelpe det rette sinn fram i oss, den dype trang til Herrens herlighet slik det blir uttrykt i et lite salmevers:

Jeg behøver deg, o Jesus,

for jeg har blott synd i meg;

hjertet er så mørkt og øde,

er så kaldt og dødt i seg.

I ditt dyre blod alene

kan det nå bli rent og godt;

der, ja der, jeg vil meg bade,

i den åpne kilde blott.

Gå til Sal 20:1-10
Sal 20:1-10
Salmen kan deles i to deler. Først har vi v. 2-6: Folkets bønn for kongen på nødens dag om hjelp og velsignelse over ham fra Herrens helligdom. Dernest v. 7-10 som taler i full visshet om at Herren har hørt bønnen og vil frelse - fienden vil falle mens Guds folk vil bli oppreist.

Det er David selv som her legger ordene i munnen på folket, slik han ville at folket skulle be for ham. Det skjer jo ofte den dag i dag at et Guds barn kan si til et annet: "Be slik og slik for meg, det er det jeg trenger mest."

Vi ser altså av denne salmen det David bad folket å be om for ham.

Denne salmen er antagelig sunget i helligdommen under den høytidelige offerhandling kongen gjorde før han drog ut i krigen.

I v. 2 står det: "Må Jakobs Guds navn opphøye deg." Guds navn er sikkerhet for at Gud makter å hjelpe i alle nød. Her nevner han særlig Jakobs Guds navn. Det betyr at Jakob i høy grad hadde lært nøden å kjenne, men også en rik bønnhørelse.

Den Gud som altså hjalp Jakob, ham skulle folket be om skulle opphøye David. Jakobs liv og Davids liv har mange likhetstrekk. Begge falt dypt, og begge ble høyt opphøyet ved Guds nåde.

I v. 4 står det: "Og finne ditt brennoffer godt." Det betyr at Gud må finne velbehag i de offer David kom med og gi ham det som hans hjerte lengtet etter. Det var nemlig frelse fra nøden med de mange fiendene (v. 4-5).

"Vi vil juble over din frelse og løfte seiersmerket i vår Guds navn." Ja, slik skal det lyde fra Guds folk. Vårt banner skal reises. Ikke på halv stang, men på hel stang. Da kan det bli kjent at vi kommer i Herren, vår Guds navn, i tillit til ham og med en frimodig bekjennelse.

Salmen slutter med en bestemt visshet om bønnhørelse. "Nå vet jeg at Herren frelser sin salvede." Slik legger David i tro ordene i munnen på menigheten. Og det er fint i motsetning til det verden sier: Jeg tenker, jeg håper. Men David sier: Jeg vet at Herren frelser.

Fienden "priser vogner og hester". Det var de krigsvogner som var så viktige i krig på den tid. Guds folk derimot "priser Herrens, vår Guds navn". Ja, det er underlig for den kjødelige forstand at vi priser Herrens navn, at det kan være et våpen som er sterkere enn alle ytre midler.

Men slik er det. For det hjerte som lovpriser Herren for frelsen også før den er åpenbart, står i et rett og inderlig forhold til Herren. Og seieren beror nettopp på at vi har det godt med Gud.

I verden møter vi den dag i dag den samme tillit til sterke, ytre krigsrustninger. "Med Gud og mitt artikkelri," sa en av denne verdens fyrster. Og en annen, Napoleon den store, sa under felttoget til Russland i 1812 da han hørte at russerne samlet seg i sine kirker for å be Gud om hjelp i nøden: "Med mine bajonetter skal jeg gjøre alle Russlands bønner til skamme."

Men russerne i bønn fikk seier, mens den stolte Napoleon måtte bøye seg for Guds veldige hånd. Det gikk som det står i v. 9: "De synker og faller, men vi står og holder oss oppe."

Det er mulig at v. 8-9 er blitt sunget solo av en enkelt sanger. Det tyder entallsformen i v. 7 på: "Nå vet jeg." Men i det siste verset (v. 10) synger igjen hele sangkoret og tar opp igjen menighetens bønnerop: "Frels, Herre! Kongen bønnhøre oss på den dag vi roper!"

Kongen det tales om her, kan ikke være noen annen enn Herren selv eller rettere sagt Guds evige sønn, Jesus. Gud sier om ham: "Det er jo jeg som har innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg" (Sal 2:6).

Denne salmen er altså en bønn for myndighetene, for kongen i landet. Den minner oss om det som Guds ord også i den nye pakt viser oss, at vi ikke skal glemme forbønnen "for konger og alle som er i høy stilling" (1Tim 2:2).

Gå til Sal 21:1-14
Sal 21:1-14
Denne salmen er nær knyttet til den foregående, ved at den også er en bønn fra folket for kongen. Sal 20 var et rop om frelse i nøden der sterke fiender truet kongen. Salmen er en takkebønn for all den velsignelse Gud hadde overøst kongen med.

Davids hjertesang kommer klart fram i salmen. Det er jo han selv som har lagt folket denne sangen i munnen. Han vil så gjerne at hans folk skal forstå hvor store ting Gud har gjort mot ham.

Salmen kan deles i to deler, først v. 2-8 der alle Guds velgjerninger mot kongen tas fram med takk til Gud. Og deretter v. 9-14 der folket vender seg til kongen og skildrer hans seier over fienden.

I begge disse avsnittene kommer det profetiske sterkt fram. David står jo alltid som et forbilde på den Davids Sønn som skulle nedstamme fra ham. Derfor får uttrykkene som brukes om David, først sin fulle oppfyllelse i Messias.

Det er fint å lese skildringen av Guds velgjerninger som vi finner her i første del av salmen. Det er liksom nåde over nåde og langt mer enn det David kunne be om og forstå.

Det kommer særlig godt fram i v. 4 der det står: "For du har møtt ham med velsignelse og lykke. Du satte en krone av gull på hans hode."

Herren har ikke bare gitt David det hans hjerte bad om, men møtte ham endog med tusener av velsignelser som David ikke en gang hadde ventet å få. Kraft, liv, ære, høyhet og herlighet - alt dette hadde Herren gitt sin utvalgte konge.

Men hvert eneste Guds barn vil underskrive som sin erfaring i livet det som står i vers 4. Så stor er sannelig Guds miskunnhet at han kommer oss i møte daglig med "velsignelse og lykke", ja også en "krone av gull" vil Gud smykke hver eneste av sine venner med.

Han har jo lovet "livsens krone" til alle de som blir tro inntil døden. Og det er en herligere krone enn den prektige kongekronen. Alle edelstenene består bare av velgjerninger fra Herren.

Derfor lyser det ut fra de helliges krone: "Gud alene skal ha æren." Og derfor ser vi i Åp 4:10 at de frelste i himmelen igjen og igjen "kaster sine kroner ned for tronen og sier: Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få lovprisningen og æren og makten".

Hvilken ære og heder vil ikke alle de fattige syndere få når de overgir seg til Jesus! Han "som gjorde oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far," slik lyder ordet til ære for Frelseren (Åp 1:6).

Og en av Guds aller største velsignelser er den som nevnes i v. 7 om kongen: "Du gjør ham til velsignelse for evig." Alt det Gud velsigner gjør han også til velsignelse. Hvor salig det er å kunne hvile i dette, og det har hvert eneste Guds barn lov til.

Men all nåde forutsetter troen. Det ser vi tydelig i vers 8 som den dype grunn til kongens lykke: "For kongen setter sin lit til Herren. Han rokkes ikke, for Den Høyeste er nådig." Slik lyder ordet.

Men denne lykken som kongen hadde, unte ikke alle ham. Der er mange fiender som misunner de hellige deres lykke i Gud. Men Gud vil gi seier over alle fiender. Det sier folket til kongen i slutten av denne salmen (v. 9-14).

Fiendens onde planer skal bli til intet (v. 12-13). Herren skal være som en fortærende ild (NB-88: en brennende ovn) mot alle de troendes fiender (v. 10).

Men først i Kristus får alt dette sin fulle oppfyllelse. Gud har kronet Ham med ære som ingen annen, og gitt ham "et navn som er over alle navn". Og det gjorde han nettopp fordi han fornedret seg selv og ble "lydig til døden, ja døden på korset".

Og for hans fotskammel skal alle fiender bli lagt. Han skal vise seg som den som har all makt i himmelen og på jorden. Han er seierherren i all evighet.

Salmen slutter med at folket igjen vender seg i bønn til den himmelske Herre. "Reis deg, Herre, i din kraft! Vi vil lovsynge og prise ditt storverk." Ja, det skal være Guds folks sang i evighet. Vi skal synge med takk og pris om Davids Sønn, vår evige konge:

For Jesu navn hans fiender fly

og styrte for hans sverd,

mens kronen vinker over sky

den minste ham har kjær.

Gå til Sal 22:1-22
Sal 22:1-22
Denne salmen er som et aller helligste i salmeboken og dens rikdom. Det er sagt om Luther da han skulle tolke denne salmen at han lukket seg inne på sitt værelse og fordypet seg i den. I tre dager og netter åt og drakk han nesten ingen ting.

På tross av at den engstelige familien banket og ropte, åpnet han ikke døren eller svarte noe. Til slutt måtte de bryte opp døren med makt. Men han sa bare til dem: "Mener dere da at det er noe lite jeg holder på med."

Ja, fra denne salmen lyder det liksom på en spesiell måte: Dra dine sko av dine føtter, for det sted du står på er hellig jord (2Mos 3:5).

Denne underfulle dype salmen er fullstendig messiansk. Det betyr at Guds Ånd gjør det slik med David at han ikke taler i sitt eget navn, men i hans navn som skulle nedstamme fra ham.

Den lidelse som skildres her, ble i de enkelte trekk bokstavelig oppfylt på ham som David var et lite og svakt forbilde på. Det var Messias, vår Frelser, Jesus Kristus.

Salmen skildrer (v. 2-22) hans dype fornedrelse, men slutter (v. 23-32) med å skildre hans opphøyelse.

Vi har her en grundig forklaring av Herrens ord i Joh 12:24: "Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men dersom det dør, bærer det mye frukt."

Visst har David selv også vært i lidelse, og denne hans lidelse danner bakgrunnen for skildringen. Men Davids lidelse var likevel bare som en dråpe mot det hav av åndelig og legemlig smerte som ruller fram for oss i denne salmen.

Hele den gamle pakt er jo forbilledlig. Loven, ofringene, løftene, Guds ledelse med folket og store hellige menn - alt peker fram mot Kristus.

Men noen ganger er det som om Guds Ånd fører ordet helt inn i fremtida. Forbildet forsvinner liksom helt overfor det det peker fram mot.

Denne salmen er et mektig vitnesbyrd om profetiens ånd. Og Frelseren selv har beseglet dette da han på den forferdelige langfredag hentet flere ord fra denne salmen som oppfylt i ham.

---

I overskriften står det (v. 1): "Til sangmesteren. Etter Morgenrødens hind." Det betyr mest sannsynlig melodien som skulle brukes. Morgenrødens hind danner da begynnelsen til en kjent sang som hadde den melodien salmen skulle synges etter.

Det er mulig at denne sangen har handlet om en forfulgt hind som ble jaget til døde ved morgengry. Hinden er ofte brukt som bilde på den uskyldige som ble forfulgt inn i døden. I den forstand vil overskriften ha en særlig dyp betydning med tanke på fienden som forfulgte Messias.

Salmen begynner med et klagerop som vitner om en veldig smerte: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Langt borte fra min frelse er min klages ord. Min Gud! Jeg roper om dagen, og du svarer ikke - og om natten, jeg tier ikke"*(v. 2-3). (*Dansk: Jeg kan ikke være stille.)

Men den dype smerte som går gjennom hele første del av salmen, er ikke preget av fortvilet utålmodighet. Nei, gjennom hele skildringen av den dype smerten er det en indre stillhet der han underkaster seg lidelsen i ydmykhet. Og slik må det ha vært med Frelseren på Golgata.

Skildringen her stemmer fullstendig overens med skildringen hos Jes 53 der tales det om lammet som stille lot seg føre til slakterbenken.

Gjennom ordene her toner den smertelige forundring over å være forlatt av Gud. Man merker at den som taler, må være vant til å stå i et særlig fortrolig forhold til Gud.

"Min Gud, min Gud" står det. Han vet at Gud er hans og at han er Guds. Men hans Gud er blitt taus, han svarer ham ikke. Det er Getsemanes og Golgatas mørke lidelses dyp vi står overfor her. Det er ubegripelig og ugjennomskuelig for vårt svake øye.

Det var syndens fulle forbannelse Frelseren bar for oss. Men denne forbannelse består i å være forlatt av Guds kjærlighet og bare føle Guds fortærende vrede og være alene med alle mørkets makter. Det er som det står i et av våre salmevers:

På sitt kors i dødens smerte

henger med vansmektet hjerte

Frelseren, Guds egen Sønn.

Selv den eviggode Fader

ham til døden overlater,

hører taus hans angestbønn.

Ingen steder i den hellige Skrift blir korsets smerte malt så dypt for oss som her i denne salmen. Evangeliene beskriver bare de ytre omstendigheter ved Herrens lidelser. Her er det som om vi skuer inn i Frelserens forpinte sjel.

Likevel er ikke forventningen til Gud borte noe sted i denne salmen. Gjennom det hele går det en stadig stigende forventning etter Herrens nådehjelp. Og den bryter til slutt ut i lovprisning over seieren som er vunnet og for de vidtrekkende fruktene.

Denne forventningen ser vi allerede her i begynnelsen av salmen (v. 4-6). Der ser han som lir først på Guds hellighet, og denne hellighet er for ham et bevis på Guds trofasthet.

"Like fullt er du hellig, du som troner over Israels lovsanger." Slik lyder ordet. Ja, den Gud som bor blant Israels lovsanger, han er en hellig Gud.

Derfor bør vi alltid lovsynge ham, for alt det han gjør med oss springer stadig ut av hans dype kjærlighet. Til tider kan det nok se underlig ut. Men han kan aldri vise seg troløs. Han skal sannelig forvandle klageropet til jubelsang for sitt folk.

Og den lidende ser på hvorledes Gud alltid før hadde frelst de som stolte på ham. De ble ikke gjort til skamme (v. 5-6).

Men igjen kommer den smertelige forundring over at Herren liksom lar ham være alene uten frelse: "Men jeg er en orm og ikke et menneske, jeg er til spott for mennesker og blir foraktet av folk. Alle som ser meg, spotter meg, vrenger munnen og rister på hodet: Sett din vei i Herrens hånd! La ham redde ham! Han skal utfri ham siden han har behag i ham" (v. 7-9).

Dette gikk ganske bokstavelig i oppfyllelse langfredag. Da stod Frelseren med tornekronen på sitt hode og et spottens rør i hendene, og Pilatus sa: "Se det menneske!" Da ble dette ordet oppfylt: "Jeg er en orm og ikke et menneske, jeg er til spott for mennesker og blir foraktet av folk."

Og da Herrens fiender med bitende spott gav ham det rådet han selv ofte hadde forkynt om å legge sin sak over på Herren, ble ord for ord i dette avsnittet oppfylt.

Ved Guds underlige ledelse kom spotterne til å si nettopp de ordene som står her. Yppersteprestene og de skriftlærde som spottet kjente sikkert godt til ordene i Sal 22: og de har neppe med god vilje anvendt dem på Jesus. Men profetien skulle gå i oppfyllelse.

De vrengte munnen og ristet på hodet og sa nøyaktig slik det står her: "Han satte sin lit til Gud, la nå Gud fri ham om han har behag i ham. Han sa jo: Jeg er Guds Sønn" (Matt 27:39-43).

På nytt kommer forventningen i det forpinte hjertet om at Guds hjelp må komme. Det ser vi i v. 10-12: "Ja, du er den som drog meg fra mors liv, som lot meg hvile trygt ved min mors bryst. På deg ble jeg kastet fra mors liv, du har vært min Gud fra mors skjød. Vær ikke langt borte fra meg, for trengselen er nær, og det er ingen som hjelper."

Gjennom disse ordene skinner det likevel fram et lysglimt. På tross av at fienden hånet og spottet, og på tross av at de ønsket å framstille det som om han var forkastet av Gud, var likevel Gud hans Gud fra mors liv av. Gud ville ikke slippe ham.

Men igjen senker lidelsens mørke seg over hans sjel. Det blir skildret med forskjellige bilder i v. 13-19. Han synes at han er omringet av en flokk rasende okser. Og de truer ham med undergang (v. 13). Her er tale om Basans okser, fordi det var mange og store okser som beitet der. De var ualminnelig sterke og kraftige fordi beitet var så rikt der.

Det er i sannhet et treffende bilde på Jesu onde fiender. Det viser deres dyriske uforstand i åndelige ting, deres hardhet og ubarmhjertighet samt det hovmod som følger med den jordiske makt de hadde fått. Slik stod Pilatus og Herodes og alle Jesu motstandere omkring ham i hans siste store lidelse.

Og bildet fortsetter. Ordet maler for oss den brølende løve som åpner sin munn. Slik brølte også i sannhet folkemengden på langfredag: "Korsfest, korsfest ham!" Men bak alt dette stod han som bærer navnet "den brølende løve" som ingen annen (1Pet 5:8).

I v. 15-16 blir den grufulle sjelelige og legemlige lidelse som Menneskesønnen skulle oppleve skildret. Han skulle gjennom den største av alle lidelser, og det står så betegnende: "I dødens støv legger du meg."

Den lidende Messias vet altså at det er Faderen som lar ham bære denne fryktelige byrde. Fienden har bare makt fordi Gud tillater det. Men det er godt for den som kan ta sin lidelse fra Guds hånd. Han kan også forvente redning fra den samme hånd.

I v. 17 har vi bildet fra hundene. Det var mange herreløse hunder overalt i byene i Østerland som omringet de reisende. Slik omringet jo yppersteprestene Jesus på langfredag som en flokk blodhunder. Over alt hvor han gikk fulgte de ham med falske anklager.

Alt dette blir her malt for oss mer enn 1000 år i forveien. Ja, det tilføyes til og med: "De har gjennomboret mine hender og mine føtter." Dette taler om dødsmåten ved korsfestelsen som David neppe kjente til. Det er Guds Ånd som maler dette langfredagsbildet med de gjennomborede hender og føtter på Golgata.

"Jeg kan telle alle mine ben. De stirrer, de ser på meg med skadefryd," slik lyder ordet videre (v. 18). Ved korsfestelsen ble legemet forferdelig utspent, og bena vises tydelig.

Slik hang Guds Sønn på korset, mens fineden stod og så på som på et skuespill (Luk 23:35). Ja, til og med det trekk at de delte hans klær mellom seg og kastet lodd om hans kjortel, blir framstilt her (v. 19).

For alle som vil se sannheten skulle man tro at profeten var åpenbar om man sammenlignet Sal 22 og fortellingen i Det nye Testamentet om Herrens lidelseshistorie. Så bokstavelig talt tydelig er langfredag med korset malt for våre øyne.

I v. 20-22 lyder bønneropet, nå mer tillitsfullt enn før: "Men du, Herre, vær ikke langt borte! Du min styrke, skynd deg og hjelp meg!"

Og bønnen lyder videre om frelse for hans sjel fra "sverdet", fra "hunders vold", fra "løvens gap" og fra "villoksenes horn". Alle disse villdyr er jo bilder på alle de mørkets ånder som var omkring Herren da han hang på korset og stred for oss. Det er både vantro mennesker og selve djevlemaktene.

I v. 21 kaller den lidende Herrens tjener sin sjel for "mitt eneste". Dette navnet på sjelen peker alvorlig hen mot at vi bare har ett eneste liv, og èn sjel. Tar den skade, da er alt tapt.

Men mørkets krefter seiret ikke. "Du bønnhører meg." Med dette ordet er det som solglansen bryter fram gjennom den kullsvarte skyen. Hjelpen er kommet, seieren er vunnet. Dette ordet taler om den store forandring som skjedde langfredag. Da ble hans verk fullbrakt, og Frelseren merket igjen at Faderens inderlige kjærlighet lyste over ham.

Gå til Sal 22:23-32
Sal 22:23-32
Med dette begynner tredje avsnitt i salmen, fullt av seiersfryd og lovprisning. Det begynner med at Messias taler om at han vil forkynne Guds navn og Guds frelse med lov og pris for sine brødre, altså først for Jakobs ætt.

Slik gikk det jo også. Den første frukt av Frelserens død ble en flokk omvendte av Israels barn (v. 23-24).

Han priser Gud fordi han bønnhørte ham i hans elendighet, da han var blitt den elendigste av alle de elendige. Han var blitt offerlammet som bar all verdens synd (v. 25).

Sønnen ber nå om å få forherlige Faderens navn. "Fra deg kommer min lovprisning i en stor forsamling." Slik taler han. Og Sønnen Jesus Kristus skal sannelig prise Faderen i en stor forsamling.

Når en gang de mange Jesu venner skal samles, da skal lovsangen bruse fram fra en utallig skare til Faderens ære ved Jesus Kristus. Det var Sønnens løfte som han hadde gitt i Guds evige råd før verdens grunnvoll ble lagt. Han ville gjenløse den falne slekt og dermed forherlige Faderens navn.

De troende israelitter pleide ofte når de var i stor nød, å gi løfter (se forklaringen til 4Mos 30:2 og 5Mos 23:21). Her har også Messias gjort det. Dette løfte ville han oppfylle "for deres øyne som frykter ham".

Sønnen vil utvirke at det blir lovsang i de helliges forsamling, sin frelste menighet, til Faderens ære (v. 26). For alle de hjerter som hungrer etter frelse, "de saktmodige" som de kalles her, skal "ete og bli mette". I Messias skal de finne det som hjertet ønsket, det evige liv. Og da skal de prise Herren.

"Må deres hjerte leve til evig tid." Det er Messias som sier det her til de han metter med livsens brød. Det minner om ordet i Joh 6 der Herren sier til jødene: "Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Om noen eter av dette brød, skal han leve i evighet" (Joh 6:51).

Men denne frelse ved Messias er ikke bare for Israels folk. Men her står det slik: "Alle jordens ender skal komme det i hu og vende om til Herren, og alle hedningenes ætter skal tilbe for ditt åsyn. For riket hører Herren til, og han hersker over folkene" (v. 28-29).

Her blir det altså åpnet en utsikt over hele jorden, og dette tales videre om i v. 30-31. "Alle jordens rikmenn og de elendige som "stiger ned i støvet og den som ikke kan holde sin sjel i live". Det gjelder altså både rik og fattig, de skal samles om Messias' ord og bøye seg i tilbedelse. Alle de som vil komme, er velkomne uten hensyn til hvordan de er.

Og dette gjelder ikke bare èn slekt, men slekter skal fortelle til nye slekter om Herrens rettferdighet, "at han har gjort det". Dette siste ordet peker tydelig fram mot det største ord som har lydt på denne jord, nemlig ordet "det er fullbrakt" (Joh 19:30).

Ja, han har gjort det som var umulig for syndere. "Han har gjort det." Han betalte for alle verdens synder. Han har gjort det, han sprengte mørkets lenker som bandt den falne jord. Han har gjort det, han skaffet rettferdighet til veie til verden som var besmittet av synd og skyldig til helvete.

Det er det store frelsens budskap om Herrens gjerning for oss, og det skal forkynnes for "det folk som blir født" (v. 32), for slekt etter slekt - Gud til ære ved Jesus Kristus.

Sannelig, da hvetekornet falt i jorden og døde, ble det ikke alene, men det bar megen frukt (Joh 12:24). Kristi blod, hans bitre lidelse og død, har brakt en veldig høst av frelste. Det er menneskesjeler som priser Gud.

De første ordene i salmen var: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" Det var å så med tårer. De siste ord i salmen er: "Han har gjort det," det er fullbrakt - det er en høst av frydesang.

Hele Sal 22 skal skrive det dypt inn i alle troende hjerter hvor dyrt vi er kjøpt, hva det har kostet Jesus å frelse oss. Vi gleder oss ofte over seierens frukter og korsets nåde. Men vi dveler for lite ved hvor dyrt alt dette er kjøpt.

Det er sant som det står i et lite vers:

Men ingen av de gjenløste vet,

hvor veien var tung og lang;

De fatter nok aldri hvor hyrden led

på denne sin frelsergang.

Men vi må be som det står i et annet vers:

Å, la aldri noensinne

meg de plager gå av minne,

Frelser, dem for meg du bar.

Men la kors og død og smerte

tale, rope til mitt hjerte,

hva min frelse kostet har.

Gå til Sal 23:1-6
Sal 23:1-6
Denne salmen er en av de som er mest elsket og som de troende aldri blir trett av å øse av. Den bringer en stille, velsignet hvile med seg for sjelen. Og den er åpenbart blitt til i stille stunder da David hvilte ut ved Herrens hjerte.

"Herren er min hyrde," slik begynner David. Herren har mange navn som viser forskjellige sider ved hans vesen. Det tales f. eks. om hans majestet og velde. Men navnet hyrde lyder så vennlig og er fullt av trøst.

Vi forstår sikkert ikke hva en hyrde betydde for sin hjord i Østerland. Å være hyrde var en høyt betrodd stilling. Hyrdens kall var å pleie, nære, vokte og verne sauene som var hjelpeløse i seg selv. Navnet hyrde innebærer den høyeste kjærlighet og den største troskap, ja en mors kjærlighet.

Og David forstod det bedre enn mange fordi han selv hadde vært en trofast hyrde. I barndommen og ungdomstida hadde han vært fortrolig med denne gjerningen.

Han visste selv fra den tid at han hadde ofret seg for sauene og våket over dem natt og dag. Han hadde ikke skydd kulde eller varme, fare eller savn for at sauene skulle ha det godt.

Ja, han husket hvorledes han hadde kjempet med løve og med bjørn for å rive et lite lam ut av deres gap (1Sam 17:34-35).

Derfor er det jubel når David synger ut i sin sang slik: Herren er min hyrde. Det var Davids lykke framfor alt å være et lite lam i Herrens hjord. Av dette fulgte av seg selv det andre han sier: Jeg skal ikke mangle noen ting.

Ja, det er stor lykke når hjertet kan si med sannhet: Herren er min hyrde. At Herren er den gode hyrde, hjelper meg ikke hvis han ikke er min hyrde.

Har du, kjære leser, fått det slik at Herren er blitt din hyrde? Har du fått din plass i hans hjord, i de helliges samfunn? Er du blitt hjelpeløs i deg selv, og har du gitt deg inn under Herrens hyrdestav og betrodd deg helt i hans hånd?

Ja, det er det dype, alvorlige hjertespørsmål. Men lykkelig er du om du med ydmyk takk og med et sant hjerte kan si dette: Herren er min hyrde.

Da står det også urokkelig fast: Jeg skal ikke mangle noen ting. "Min Gud skal etter sin rikdom fylle all deres trang i herlighet i Kristus Jesus" (Fil 4:19). Slik vitner Paulus, og det stemmer ganske overens med ordet her.

I det følgende skildrer nå David de lykkelige levekår under Herrens hyrdestav: "Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann. Han styrker min sjel, han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld."

Der er en salig hvile over denne vakre skildringen. Liksom Herren leder sin hjord til de gode hvilesteder der sauene kan bli fornyet, slik sier også Herren: "Jeg vil selv være hyrde for min hjord og selv la den hvile, sier Herren Herren" (Esek 34:15).

Her minnes vi Herrens ord: "Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!" (Matt 11:28).

De vakre grønne enger for sjelen er Guds velsignede ord. Når det levende ord lyder for våre hjerter, fylt med Åndens trøst og lys, da føler alle Guds barn at de er på grønne enger.

Og når vi kneler ved Herrens nattverdbord der Frelseren selv kommer oss så usigelig nær, da er vi ved de stille, rennende bekker.

Ja, vår gode hyrde lar oss aldri vansmekte på veien. Han gir oss føde og næring, han styrker vår sjel. Hos profeten Jesaja står det et fint ord om Herren: "Herren, Herren har gitt meg en disippeltunge, så jeg skal kunne styrke den trette med mine ord" (Jes 50:4).

Slik taler Herren. Og apostelen Peter taler om "lindringstidene" fra Herrens åsyn for alle de som fatter "et annet sinn og vender om" (Apg 3:19).

Men Herren, vår hyrde, gir ikke bare mat, hvile og ny kraft til sin hjord. Han leder dem også på "rettferdighets stier", som det står her. Rettferdighets stier betyr de veier der man finner rettferdigheten fra Gud. De rette veier der alt tjener til vår fred.

Kristi vei er alltid god,

rett og riktig er den funnen,

selv han har seg med sitt blod

til din frelse dyrt forbunden.

Tro dog da at det er sant,

mens du har så stort et pant.

Og slik leder han oss "for sitt navns skyld". Ikke fordi vi har fortjent det, men fordi han er den han er.

Men den gode hyrde har enda en gjerning for sine sauer: han vokter dem. Når hjorden skulle gå gjennom de dype, mørke dalene, gjaldt det i sannhet om at de hadde den gode hyrde. For i de mørke dalene var det ofte ville dyr, løve, bjørn og til og med slanger og skorpioner.

Herrens folk skal ofte gå gjennom slike mørke daler der farene truer. Og en gang skal de også gå gjennom "dødsskyggens dal". Men om vi bare har Herren med oss, kan vi frimodig si som David: Jeg frykter ikke for ondt, "for du er med meg". I dette ordet: du er med meg, ligger alt sammen:

Hva nød er der,

hvor du er nær,

o Herre kjær!

Deg kan jeg meg befale.

"Din kjepp og din stav, de trøster meg." Herrens kjepp og stav er jo bilde på den makt han har over mørkets rovdyr. Han er den sterkeste. Om vi bare holder oss under hans stav og er nær ham, da heter det: "Frykt ikke, bare tro."

Men faren for et lam i Herrens hjord kommer når det streifer langt borte fra hyrden og fjerner seg i dumdristighet eller blir lokket av et eller annet. Derfor skal det være vår bønn: "Nærmere deg, min Gud, nærmere deg." Og denne bønnen må aldri forstumme i et Guds barns hjerte.

I Østerland bruker hyrdene en tynn kjepp mot fårene for å drive dem tilbake som fjerner seg for langt bort. Men de bruker en tjukk stav til å drive rovdyrene bort med.

Og dette passer godt her! Den tynne kjeppen er den tukt Herren så ofte er nødt til å bruke på sine venner når de blir for dristige og vil gå på egen hånd. Den store staven er Frelserens guddomsvelde som han bruker til å forferde vår sjelefiende med.

"Din kjepp og din stav, de trøster meg." Ja, Herrens kraft skal være vår trøst, men vi skal aldri trøste oss til vår egen makt. Vi kan ikke passe på oss selv, men vi må daglig be som det står i et annet salmevers:

Bli hos meg, kjære Herre Krist,

blant verdens tusen farer,

jeg får ei ro for Satans list,

om du meg ei bevarer,

om du ei med din hyrdestav,

å gode hyrde, til min grav,

meg verge vil og lede.

I de to siste vers i salmen (v. 5-6) forlater David bildet av hyrden og hjorden og tolker sin store lykke i samfunnet med Gud med andre ord.

"Du dekker bord for meg like for mine fienders øyne." Luther har sagt om dette: "Vi venter at det skulle stå: Du gir oss murer og våpen mot mine fiender. Og så sier du: du dekker et bord. Men slik vil han prise ordets underfulle kraft. Vi vinner seieren ganske enkelt ved å ete og drikke, det vil si å holde fast ved ordet og tro på det."

Guds menighet kan også særlig tenke på det bordet Herren har gitt oss med sitt legeme og sitt brød, nemlig nattverdbordet. Det er i sannhet et bord som er dekket for oss overfor våre fiender, for der henter vi den største kraft til striden.

Den gode hyrde har i sannhet en herlig men underfull måte å beskytte sine venner på: "De sitter til bords - og strider på den måten mot sine fiender," som Luther sier så treffende. Kan våre fiender ta dette bordet fra oss, da har de vunnet et stort slag. Men Gud være takk - det Herren har gitt oss det tar han ikke fra oss dersom vi selv ikke slipper det.

Når David slik med et stille sinn ser på Herrens utallige gjerninger, sier han så fint: "Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over. Bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider."

Å salve hodet med olje var et festlig gledens tegn, og dette uttrykket betyr da så mye som: du har overøst meg med glede. Og når David sier at hans beger flyter over, er det i bevisstheten om den overstrømmende lykke han hadde med Herren som sin hyrde.

I denne salige erkjennelse av Guds nåde taler han det store, men likevel sanne ord ved Guds rike nåde: "Bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager."

Ja, det er stort, men et Guds barn har lov til å si det. Er vårt liv i Gud og Herren vår hyrde, da blir også det som vi kaller ondt - trengsler, skuffelser og lidelse av forskjellig slag - da blir alt dette til nåde.

"Alle ting tjener dem til gode som elsker Gud," (Rom 8:28). Også det vanskelige og tunge er bare en annen form som nåden blir gitt oss på. I tunge tider skal vi huske det at "skjult er Guds kjærlighet i den nød som tynger deg".

David hadde i sannhet kjent til trengsler som få andre. Men den skjulte herlighet i trengslene var gått opp for ham. Hvor lykkelig man er når øyet kan se at det er "bare godt og miskunnhet" Gud sender oss. Da ser vi det hele i det sanne lys, i Guds lys.

Og fordi Gud er trofast og den samme i går og i dag, ja, til evig tid, derfor åpner det seg også en underlig framtid av lykke for et Guds barn såfremt vi blir tro mot Herren. Slik viste det seg også for David, og dette gir han uttrykk for i ordet som slutter slik: "Og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider."

David så nok ikke alltid så dypt og klart på Guds nåde, og ikke alltid var han så frimodig, og han kunne ikke synge slik til alle tider. Det ser vi av alle hans mange klagesanger.

Men vi ser også i klagesangene at han alltid slutter med å vende seg bort fra sine engstelige følelser for så å gripe Guds løfter.

Han viser oss, som Luther sier, "at i virkelige trengsler er det intet råd, ingen hjelp og trøst å finne uten i den gylne kunst å holde seg til Guds ord og tilsagn. Vi må dømme etter det og ikke etter hjertets følelser, så vil vi få en ufeilbarlig hjelp og trøst og ikke mangle noe".

Men det er også sant at det er et mektig vern når troens glede virkelig får overhånd. Gleden i Herren som Sal 23 tolker så herlig for oss her, den er vår styrke. Det er skrevet i Neh 8:10: "For glede i Herren er deres styrke."

Også om dette sier vår gamle Luther et kraftig ord. Det var i året 1536:atten år etter at reformasjonen begynte, at han sa dette ordet: "Jeg har latt mine fiender bråke, true, spotte og fordømme meg. Uavlatelig rådslår de mot meg og legger mange onde planer og gjør mange skurkestreker.

Jeg har latt dem gjøre seg så mye umak og møye med det formål å avlive meg, ja Guds lære. I alt dette har jeg selv vært glad og vel til mote - noen ganger mer enn andre. Jeg har ikke blitt forferdet av deres vrede og raseri, men jeg har styrket meg ved trøstens beger og kommet til Herrens bord.

Det er min hele rustning, og bare ved den har jeg alltid holdt stand mot alle mulige fiender. Men ved Guds nåde har jeg også utrettet så mye at når jeg ser tilbake og tenker på hvorledes det er gått med pavedømmet, må jeg av hjertet undre meg over at det er kommet så langt."

Ja, det er nøkkelen til et lykkelig liv og til et virksomt, fruktbart liv stadig å øse av den uuttømmelige kilde som ligger i dette vakre Åndens ord: "Herren er min hyrde, jeg skal ikke mangle noen ting." Gå til Sal 24:1-10
Sal 24:1-10
Denne salmen er sikkert blitt skrevet i anledning av at David fikk lov til å flytte paktens ark inn i det teltet han hadde reist på Sions berg. Det var en stor begivenhet for Israels folk. Paktens ark var jo tatt av filistrene på Elis tid. Og da de hadde sendt den tilbake, hadde den fått plass i Kirjat-Jearim.

David hadde jo allerede en gang forsøkt å flytte den til Sion. Men folket hadde da vært slik at Herrens vrede måtte gripe inn iblant dem for å lære dem den rette hellige ydmykhet mot Guds helligdom.

Men den gang gav Herren ham nåde til å nå sitt mål. (Se om dette bibelforklaringen til 2Sam 6). Kongens og folkets hjertetilstand var nå slik at Herren igjen kunne og ville bo iblant dem.

Denne begivenhet taler altså om en ny besøkelsestid fra Gud. Derfor var det fryd i Davids sjel, og denne fryd gav seg uttrykk i hellig lovsang.

Salmen begynner med en lovprisning av Herren som hele jorden og alt som i den er tilhører fordi han har skapt det (v. 1-2). Det var Israels usigelige herlighet at de hadde en Gud som var hele jordens Gud.

Hedningenes såkalte guder hadde bare innskrenket makt, hver i sitt land og i sitt område. Men om Israels Gud kunne David og Israels folk synge: "Jorden hører Herren til - og alt det som fyller den, verden og de som bor der."

Ja, det er en rik tanke at det er Gud som eier jorden med hele dens herlighet. Den tilhører ikke verdens Fyrste selv om han vil innbille menneskene at han kan gi dem verdens riker og dets herlighet.

Nei, jorden tilhører Herren, fordi ingen annen enn han "har grunnlagt den på hav og stilt den fast på strømmer". Med disse ordene hentyder han til skapelsesberetningen, for der dukket jorden fram av vannet. Og bare ved at Herren bærer den oppe ved sin kraftige hånd, blir den bevart fra å synke tilbake ned i vannet. Det har syndfloden vist klart nok.

Men denne Gud, Israels Herre, var en hellig Gud. Denne lærdommen hadde Gud gitt ved det som hendte med Ussia (se 2Sam 6:6-7). Og den hadde folket og David tatt imot. Det ser vi her i v. 3-4. Der er spørsmålet fra Sal 15:1 om hvem som hadde adgang til Herren, gjentatt (v. 3).

Og svaret er: "Den som har skyldfrie hender og et rent hjerte, som ikke har vendt sin hu til løgn og ikke sverger falsk."

Meningen med dette verset er ikke at Herrens helligdom på jorden bare skal være tilgjengelig for syndfrie mennesker. Men et rent hjerte må etter sammenhengen bety at man er ærlig, oppriktig og uten hykleri i sitt hjerte overfor Gud, slik at man ikke "har vendt sin hu til løgn" og svik, men vil være av sannheten.

På samme måte må vi forstå uttrykket et rent hjerte i 1Tim 1:5. Det er også meningen med (den danske) kirkebønnen der det heter: "Hjelp meg nå, min Gud, at jeg må bevare ditt rod i et rent hjerte." Det betyr et hjerte som i ærlig omvendelse og tro vil tilhøre Herren.

Et slikt "rent hjerte" og slike "skyldfrie hender" kreves for å få adgang til sannhetens og hellighetens Gud.

I v. 5-6 er velsignelsen fra Herren skildret. Den slekt som spør etter ham og søker hans åsyn på denne måten, skal få velsignelsen og med rette kalles Jakobs barn.

Etter at skillet er satt mellom den falske og den sanne tro på Herren, kommer vi til det egentlige store hovedpunkt som var årsak til at salmen ble skrevet. Vi må tenke oss at festtoget er kommet ganske nær Sions berg, nær ved portene.

Og nå lyder det med jublende makt gjennom salmen: "Løfte hodene, dere porter! Og dere evige dører, løft dere, så herlighetens konge kan dra inn!" (v. 7).

Deretter lyder spørsmålet kanskje fra et enkelt kor av sangere: "Hvem er denne herlighetens konge?" Og svaret har lydt med brusende kraft fra alle sangkorene: "Herren, sterk og veldig. Herren, mektig i strid."

Og spørsmålet gjentas: "Hvem er denne herlighetens konge?" Da lyder svaret som salmen slutter med: "Herren, hærskarenes Gud, han er herlighetens konge."

Portene på Sions berg var gamle (evige dører). Det betyr på den ene side "eldgamle" fordi Sions borg hadde bestått langt tilbake i tiden. På den andre side peker uttrykket også framover på den åndelige, forbilledlige betydning.

Men salmisten syntes portene var altfor låge for herlighetens konge. Derfor oppfordrer han dem til å løfte sine hoder. Og hodene på porten var det øverste tverrtre.

Men denne oppfordringen til portene om å løfte seg opp, var jo i virkeligheten en oppfordring til Israels folk om å ta imot den mektige kongen. Pakten hadde lenge vært gjemt i glemselens grav. Nå begynte en ny tid, en besøkelsestid full av nåde. For Herren banket på hjertene.

Dette er betydningen som ligger i oppfordringen til de ytre portene. Det er hjerteportene det gjelder om å lukke opp for herlighetens konge. Det ytre teltet var bare et forbilde på det tempel Guds Ånd ville opprette i menneskehjertene. Derfor lyder oppfordringen nå også til oss:

Gjør døren høy, gjør porten vid,

den ærens konge kommer hit!

Han hersker over alle land,

og er all verdens Frelsermann.

Og nå gjelder det om vi kan svare slik:

Jeg hjertets dør vil åpne deg,

Å, Jesus, kom dog inn til meg!

Ja, ved din nåde la det skje,

at jeg din kjærlighet må se.

Men disse versene i Sal 24 peker videre framover mot Herrens siste, store komme. Da skal han åpenbare seg sterk og mektig i strid mot Antikrists hær. Da skal han dra fram som Herren hærskarenes Gud, på den hvite hesten i spissen for de himmelske engleskarer (Åp 191:11f.).

Tenk hvilken dag når Frelseren skal dra inn gjennom perleportene, inn i det nye Jerusalems helligdom mens folket lovpriser ham i evighet. Ingen andre har rett til å bære navnet "herlighetens konge", fordi han var lydig til korsets død.

Men hvor forferdelig det er for de sjelene som må se Herren dra med sitt frelste folk til evig herlighet inn gjennom de strålende portene - og så selv stå utenfor i evig mørke!

Må det kunne ropes inn i alle menneskesjeler: Lukk hjertets dør opp for Jesus nå mens han banker på! Slik at du ikke en gang skal stå utenfor i all evighet.

Å, skal han da bestandig stå der ute,

mens uværsstormer gjennom hjertet tuter?

Lukk opp for Jesus, stakkars syke hjerte,

så får du bot for savn og fryd for smerte! Gå til Sal 25:1-22
Sal 25:1-22
Salmen tilhører de såkalte alfabetiske salmer. For versene begynner med de forskjellige begynnelsesbokstaver i det hebraiske alfabetet i den rekkefølge de står i alfabetet (se om dette til Sal 9:1).

Salmen har en og samme tanke som stadig kommer igjen, nemlig dette: Herren frelser sine troende. På denne salige sannhet som grunnvoll bærer salmisten (David) fram mange inderlige hjertebønner til Herren.

"Til deg, Herre, løfter jeg min sjel." Slik begynner David. Han vil ikke lenger se utover på alt det mørke som omgir ham fra de mange fiender.

Nei, han vil se oppover der Guds barn alltid finner en åpen vei selv om alle andre veier synes å være stengt. Nå ber han Gud om at han ikke vil la ham bli til skamme så fienden skal fryde seg over ham. Han bekjenner også sin tillit til Gud slik: "Min Gud, til deg setter jeg min lit."

Og det er som om han svarer seg selv, eller rettere sagt som om han hører Guds Ånd gi svaret: "Ja," sier han, som om han ville bekrefte det vitnesbyrdet Guds Ånd gir: "Ja, ingen av dem som venter på deg, skal bli til skamme. De skal bli til skamme som er troløse uten grunn."

Og alle Guds barn kjenner til det at Herren kan svare oss slik når vi går til ham i bønn. Han kan la sin Ånd dra fram for vår sjels indre en eller flere av hans trofaste løfter. Det er ord som vi har hørt, men som nå blir stilt så levende fram for oss. Da kan vi takke som David og si: Ja, Herre, slik er det.

Men når vi venter på Herren, da ser hjertet etter veien han vil komme på. Derfor blir også Davids neste bønn dette: "Herre, la meg kjenne dine veier! Lær meg dine stier!"

Herrens veier og stier er nå både hans veier til oss og vår vei til ham. Og det gjelder i sannhet alltid om ved Den hellige Ånds lys å øve seg i å kjenne de nådeveier Herren vil lede oss fram på til frelse.

Det er ordets og sakramentets vei, samfunnet med Guds barn og mange slags måter Gud leder oss på. Men det gjelder også å kjenne vår vei til Herren. Det vil alltid være tiggerveien, bønnens og troens vei med foten over det gamle menneske.

"La meg kjenne dine veier." Ja, denne bønnen har velsignelse i seg. Men den krever også et ærlig hjerte som virkelig vil vandre på de veier Herrens Ånd viser oss. Derfor ber også David slik: "Led meg i din sannhet."

På denne sannhetens vei venter David Guds "barmhjertighet" og "miskunnhets gjerninger" (v. 6). Han sier at de "er fra evighet" fordi de hører med til Guds evige vesen.

Han venter altså Guds miskunnhet som skal dekke over hans syndeliv, og da faller hans blikk spesielt på ungdomstiden og ungdomssyndene. Da ber han: "Kom ikke i hu min ungdoms synder og mine overtredelser! Kom meg i hu etter din miskunnhet, Herre, for din godhets skyld!" (v. 7).

Når David særlig nevner sine ungdomssynder, er det ikke fordi han betrakter seg selv som syndfri på sine eldre dager. Det vitner f. eks. Sal 19:13 tilstrekkelig om. Men det er fordi ungdomstiden ofte fører særlig mørke minner med seg.

Lidenskapens krefter er sterkest i et ungdomshjerte som er lett bevegelig. Troens røtter har ofte ikke trengt dypt inn i hjertet. Derfor formaner apostelen Paulus sin unge venn Timoteus til å "fly fra ungdommens lyster" (2Tim 2:22).

Den gamle Guds mann Johann Arndt sier om dette: "Her har vi og denne lærdommen at når vi av hjertet omvender oss rett, skal vi undersøke hele vårt liv helt fra ungdommen av.

Vi skal bekjenne for vår Gud med anger, sorg, alvorlig ettertanke og bønn hvor ondt vi har handlet. Glemmer vi dette, da skal Gud tenke på det. Men tenker vi selv ofte på det med anger og sorg, da glemmer Gud det.

Så skal vi og trøste oss med Kristi hellige og rene ungdom. For derfor levde han som barn og ungdom for at han kunne gjøre soning for oss. Vi skal bære fram hans uskyldige og hellige ungdom som offer for Gud for våre ungdomssynder."

Så priser David Herren for hans godhet og oppriktige sinn mot syndere, og ved dem "lærer han syndere veien". Det er nok et tålmodighetsarbeid uten like å lære syndere veien. Det harde synderhjerte vil lage seg selv så mange veier og har så vanskelig for å lære å kjenne omvendelsens og den uforskyldte nådens vei i sannhet.

Herren har også et møysommelig arbeid med Guds barn for å lære oss veien i hans fotspor. Vi er så tunglærte, og det kommer av at det er så mye av det gamle egenkjærlige vesen igjen i oss.

Derfor peker David også på (v. 9) at det bare er de "saktmodige" Herren kan føre fram til seier. Den Guds mann Augustin har i sannhet rett når han har sagt at ydmykhet er det første, det andre og det tredje i Guds rike. For det ydmyke sinn vil ta imot lærdom.

Derfor skal vi ikke klage når Gud ydmyker oss. For han ydmyker oss bare for å gjøre oss ydmyke og slik gjøre oss til bedre disipler.

Salige er de som ikke skulker i denne skolen, men "holder hans pakt og hans vitnesbyrd". For dem er "alle Herrens stier miskunn og trofasthet", som det står skrevet her (v. 10).

Det er i sannhet et herlig ord! Hold fast på det, Guds barn! Alt det Herren leder deg inn i, er alt sammen miskunnhet og sannhet, selv om veien kan være full av stein og torner.

De er ikke bare lagt slik for deg av Herren som er barmhjertig, sann og trofast. Men de skal også bli forvandlet til miskunnhet og sannhet for deg.

Tro kun, Jesus vil deg vel,

skjønt hans råd er for deg skjult!

Å, hvor ofte har hans makt

roser ut av torner brakt.

Men den største miskunnhet er og blir for et Guds barn syndenes forlatelse. Vårt hjerte må igjen og igjen tilbake til den bønn som stadig blir gjentatt i Davids bønner: "For ditt navns skyld, Herre, forlat meg min misgjerning! For den er stor" (v. 11).

Mørker minner om synden trenger seg fram i Davids sjel. Derfor må han igjen og igjen øse av syndsforlatelsens kilde. Men da går det som det står i salmeverset:

Om i en mørk og fryktsom stund

så mange syndens minner

går fram av sinnets dunkle grunn,

min sjel dog fred skal finne.

Jeg vet vel at min synd er stor,

men større er det nådeord:

den deg forlatt skal være.

I v. 12-14 skildrer David den lykke det er å frykte Herren. Han nevner tre ting som hører med til en benådet synders store lykke.

Først dette at Herren vil lære ham veien han skal velge. Og det er lykke å slippe å famle i usikkerhet, men erfare hvorledes Herren leder en steg for steg.

For det andre er uttrykket: "Hans sjel skal stadig ha det godt" et herlig uttrykk for å være omgjerdet av lykkelige og gode kår. Og han får også løfte om at denne lykken skal komme etterkommerne til gode: Hans ætt skal arve landet.

Men det tredje er likevel det beste, nemlig å få leve sitt liv i "Guds vennskap" (Job 29:4). "Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham, og hans pakt skal bli dem kunngjort", slik lyder ordet her.

Herren vil ha samfunn med dem som frykter ham, som venn med venn, og som en far med sine barn. Det er vel underlig og stort! Dette ordet minner mye om Herrens ord i Joh 15:15:

"Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Men dere har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere."

I v. 15-21 gjentar David på forskjellige måter sin bønn til Herren om hjelp. Han sier: "Mine øyne er alltid vendt til Herren, for han drar mine føtter ut av garnet."

Han er som en som venter på sin befrier og stadig har øynene vendt dit hjelpen skal komme fra. Frykten vil komme over ham. Han føler seg "ensom og elendig" (v. 16-17).

Hans synder kommer for ham og anklager ham som skyldig til undergang. Mange fiender fulle av hat lurer på ham (v. 18-19), men han fortsetter å rope til Gud og holder fast ved dette: "Jeg tar min tilflukt til deg," og "jeg venter på deg".

I v. 21 står det: "La rettsinn og oppriktighet verne meg." Han ber med dette ordet om at han må bli i det oppriktige sinn som var hans vern da fiendens list var deres avmakt. Og så slutter David med en forbønn for folket: "Gud, forløs Israel fra alle dets trengsler."

Fra bønnen for seg selv til bønn for andre er det bare et lite steg. Når man selv er i virkelig nød, forstår man best også andres nød. Derfor har Herren i den store nådebønn som heter "Fadervår" lært oss å be ikke bare for oss selv, men for andre Guds barn.

Vi skal aldri glemme at Gud har satt oss inn i de helliges samfunn. Vi er lemmer på den hellige, alminnelige kirkes legeme. Derfor skal Guds barns nød og kirkens nød også være vår nød. Og i vår daglige bønn må vi ikke glemme å be for hele Guds folk.

Gå til Sal 26:1-12
Sal 26:1-12
Herren har fortalt oss en lignelse om en enke som ikke ble trett av å trenge inn på den urettferdige dommer, for at han skulle skaffe henne rett.

Til slutt gjorde han det også fordi hun fortsatte å be om det. Herren slutter lignelsen med å si: "Men skulle da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen når det gjelder dem?" (Luk 18:1-7).

Det er denne bønnen David her kommer fram for Herren med. Salmen stammer så vidt vi kan forstå fra den tid Absalom hadde gjort opprør.

David vitner for Herren om sin uskyldighet i denne saken og sin tillit til Herren, v. 1-3. Han erklærer at han har brutt med de ugudeliges forsamling og falske mennesker. Han avskydde deres forsamling og hadde intet samfunn med den slags mennesker, v. 4-5.

Stillingen var altså klar utover mot de vantro. Og på den andre side vitner han om sin kjærlighet av hjertet til Herren og "ditt hus, din bolig". Det ser vi så vakkert i v. 8: "Herre, jeg elsker ditt hus, din bolig, stedet hvor din herlighet bor."

David lengter etter å være der, ved Herrens alter (v. 6), for å takke Herren og forkynne alle hans underfulle gjerninger (v. 7). Der søkte han også sin uskyldighet idet han våget å legge sin sak fram for Herren. Det er meningen med ordet: "Jeg tvetter mine hender i uskyld."

Når David taler om sin kjærlighet til Herrens hus, betyr det kanskje at han på den tid var skilt fra helligdommen. Absalom og hans tilhengere hadde jo ennå makten.

Men når hans stilling slik var klar både overfor verden og for Herren, ber han Herren om at han heller ikke skal dele lodd med de ugudelige. For han var skilt fra dem ved den dype kløft som finnes mellom det folk som er av sannheten og det folk som elsker løgnen.

I v. 10 taler han om at fiendens hånd var full av "bestikkelse". Her tenker han sikkert på de mange bestikkelsene som Absalom og hans venner forsøkte å stjele folkets hjerte bort fra David med.

Men i sin bønn til Herren når David som alltid igjennom til visshet om frelse. Det siste verset (v. 12) lyder nesten som et seiersrop: "Min fot står på jevn grunn. I forsamlingene vil jeg prise Herren."

Slik taler David fast og tillitsfullt. Selv om stillingen ikke var forandret i det ytre, ser han likevel framover med troens blikk. Han skal igjen ta del i forsamlingen i Herrens helligdom og love Herren.

Herren vil føre retten fram til seier. Denne visshet er svaret på hans rop til Gud. En ærlig bønn er aldri forgjeves, men som det står i salmen:

Den tolker da sitt savn

i Jesu Kristi navn,

den roper: Abba, Fader,

på deg jeg meg forlater.

Du hjelpe vil og råde

ditt barn i nød og våde!

Og bønnen henter ned

fra himmelens Guds fred,

den henter kraft og styrke

til Herren rett å dyrke,

den henter hjelp i nøden,

den henter trøst i døden.

Gå til Sal 27:1-14
Sal 27:1-14
Vi kommer nå til en av de vakreste salmene Guds Ånd har gitt oss gjennom David. En herlig, levende, oppadstrebende tro med ord fulle av ild og liv toner oss i møte gjennom denne sangen.

For Guds barn er det slik at noen ganger er vi nede i mørke daler der vi ikke kan se så langt fram foran oss. Men noen ganger løfter Guds Ånd oss opp på Sions høyder der hjertet skuer langt inn i Guds herlighet, over alle de mange trengsler og kamper.

Det er herlige tider når alt det mørke liksom svinner bort for Herrens lys. Jo mer vi lar øyet være stadig vendt til Herren, jo mer vil vi komme til å oppleve disse salige tider. Da forsvinner frykten og troen synger sin jubelsang.

David begynner liksom å legge alle sine trengsler, alle fiender og helvete i vektskålen på den ene side og Herren i den andre. Og dermed får han trøst. Han ser at Guds nåde alene veier så uendelig mye mer enn alt det som reiser seg mot ham.

Og så bryter lovsangen fram i hans hjerte: "Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg frykte? Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg engstes for?"

Fienden stormet løs mot ham for å "sluke" ham, men de "snubler og faller". Profeten hadde sett før da syrerkongen leiret seg mot ham at Herrens engler dannet en ildmur omkring ham. Nå ser David det samme i ånden.

"Om en hær leirer seg imot meg, frykter ikke mitt hjerte. Om krig reiser seg imot meg, enda er jeg trygg" (v. 1-3).

Men vi skal legge merke til at en slik frimodighet i troen bare finnes i et hjerte som er helt med Herren og som vil ha Herren som sitt "ett og alt".

Vi finner også straks at denne tonen klinger fra Davids harpe. Etter at han først har tolket sin frimodighet i Gud, tilføyer han: "Én ting har jeg bedt Herren om, og det stunder jeg etter: At jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager for å skue Herrens liflighet og grunne i hans tempel" (v. 4).

Ja, det er det rette sinn som bare ønsker èn ting i sjelen: å bo i Herrens hus alle sine dager. Det betyr jo å ha et uavbrutt samliv med Herren. Det er å leve sitt liv i hans helligdom slik at Herren får lov til å fylle alle våre forhold med sin nådekraft. Om dette står det i en liten sang:

Ei om jordens tomme ære

ber jeg deg, å Herre kjær,

ei om jordens korte lykke.

Ett, kun ett er mitt begjær:

dra du meg tett til deg!

Gjerne vil jeg allting lide

for en vandring helt med deg.

Halvheten i gudsforholdet hos så mange mennesker kommer av at det ikke er dette ene de ønsker. Og så lenge man ønsker så mange andre ting ved siden av Herren og ikke vil ha nok i hans nåde, så lenge blir man ikke rett frigjort.

Men når hjertet kan si med David: Èn ting har jeg bedt om, det vil jeg søke, og dette ene er Herren, da blir man frigjort. Da faller alle falske hensyn til verdens omtale og kjødelige forhold sammen. Og da får man virkelig smake Guds barns herlige frihet.

Vi skal likevel legge merke til at David ikke sier at han har grepet dette. Men han sier at han vil søke det. Og det stemmer helt med apostelen Paulus som sier det slik: "Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det" (Fil 3:12).

Denne lengsel og jaging etter alltid å være i Herrens nærhet kan ikke mangle hos noe menneske som vil være helt med Herren. Har man først smakt at Herren er god, er det salig å legge sitt liv inn under ham i smått og stort. Da kan det ikke være på noen annen måte enn at hjertet ønsker og ber om å "skue Herrens liflighet og grunne i hans tempel".

Ja, grunner hjertet over dette ene: hvorledes skal man i alt leve av Herren og for Herren, leve liksom i helligdommen for Guds ansikt, da vet man at lykken ikke beror på de ytre forhold, men på hjertets samliv med Gud.

Da frykter man heller ikke for "den onde dag", "for han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag," sier David (v. 5). "Han skjuler meg i sitt skjermende telt. På en klippe fører han meg opp." Da kan man si som det står i sangen:

Uforsagt når de forskrekkes,

frykter for den onde dag,

ved Guds nåde trygt jeg dekkes,

ham jeg overgir min sak.

Når jeg kun i nåden står,

uforsagt hvorhen det går!

Det er nettopp den samme hjertefryd vi møter her hos David. Han synes liksom å være hevet opp på klippen, høyt over alle fiender som var omkring ham (v. 6). Hans sjel føler en usigelig trang etter å lovprise Herren, å "ofre jubeloffer i hans telt" og å "synge og lovsynge for Herren".

Uttrykket "lovsynge for Herren" er "lege for Herren" på dansk, og det betyr her strengelek. David elsket sin harpe fordi den hjalp ham til å bringe Herren lovsangsoffer med frydesang.

Første del av salmen (v. 1-6) er full av tro og jubel. Men i neste del (v. 7-14) kommer liksom en overgang fra den jublende takkesang til en mer klage-og bønnesang. En slik overgang i hjerte og følelsesliv er på ingen måte ukjent for Guds barn.

Vi tåler ikke å være lenge på de jublende høyder. For å bli ydmyket må vi ofte ned igjen fra de svulmende høyder til en tilstand som er mer fattig på salige følelser.

I himmelen skal vi alltid kunne juble, for der er muligheten til hovmod utelukket for evig. Men her på jorden tåler vi neppe alltid å være på forklarelsens berg. Men det er også nåde som fører oss ned i dalen der vi ikke føler Herren selv om han er like nær.

Denne overgang fra forklarelsens berg til dalen blir framstilt for oss så gripende i Matt 17:1-21. Og det møter vi tydelig her også. Det er som om Herren fjerner seg fra David som om det kom en sky foran solen. Da roper han til Herren:

"Skjul ikke ditt åsyn for meg! Bortstøt ikke din tjener i din vrede. Min hjelp har du vært. Slipp meg ikke og forlat meg ikke, min frelses Gud!" (v. 9).

Ja, det er andre toner enn i første del av salmen. Men det er likevel vakre og ydmyke toner.

Før var det lett for David å se Herren som sitt lys og sin frelse, som sitt livs vern. Nå når de store følelser liksom var borte, klynger han seg fast til Herrens ord og løfte, som vi ser i v. 8: "Mitt hjerte holder fram for deg (ditt ord): Søk mitt åsyn! - Herre, jeg søker ditt åsyn."

Han liksom binder Herren med det ordet Herren selv hadde sagt. Akkurat dette ordet "søke mitt åsyn" står det vel ikke i noen av de hellige skrifter før David.

Men det står likevel, for det var jo innholdet av hele den gamle pakt. Og i 5Mos 4:29 lyder ordet omtrent slik: "Der skal dere søke Herren din Gud, og du skal finne ham når du søker ham av hele ditt hjerte og av hele din sjel."

David sier barnslig til Herren: Slik har du talt, Herre, og nå tar jeg deg på ordet. Jeg søker ditt åsyn, så må du også la meg finne deg.

Det er nettopp denne måten å ta Herrens ord på som er meget velbehagelig for Herren. For det vitner om tro på alvoret og sannheten i løftet. Alle de som slik ble øvet i å ta Gud på ordet, har fått forunderlig store ting av Gud.

Må du, min leser, og jeg virkelig vokse i det å ta Gud på ordet. Da skal vi erfare at vi ikke blir alene, men Herren tar oss opp og bærer oss på sine faderarmer, som David sier her så vakkert i v. 10: "For min far og min mor har forlatt meg, men Herren vil ta meg opp."

Dette betyr kanskje at Davids far og mor forlot ham den gang Saul begynte å forfølge ham, eller mer sannsynlig at de ømmeste, menneskelige bånd brister fordi våre kjære ikke kan hjelpe eller til slutt har dødd fra oss.

Motsetningen mellom den menneskelige avmakt og Herrens nåde som aldri svikter blir likevel like stor. Med dette ordet: "Herren tar meg opp" blir liksom David igjen løftet opp.

Hans bønn i det følgende (v. 11-12) er igjen preget av den mer stille, faste tillit til Herrens hjelp. Herren vil vise ham veien der han vil bli frelst fra fiendens vold.

I skildringen av sine fiender sier David slik: "For falske vitner står opp imot meg, de fnyser av vold" (v. 12). Også på denne måte ble David et forbilde på Kristus, ved at han ble gjenstand for falske vitnesbyrd.

Salmen slutter igjen med frimodighet. I v. 13 heter det: "Å, om jeg ikke trodde at jeg skulle se Herrens godhet i de levendes land!"

David fullfører ikke setningen om hva som da ville skjedd. Nei, han flykter bort fra denne tanken og klynger seg fast inn til Herren ved liksom å rope til sin egen sjel dette herlige avslutningsordet: "Vent på Herren! Vær ved godt mot, ditt hjerte være sterkt! Ja, vent på Herren!"

"De levendes land" (v. 13) betyr her jordelivet i motsetning til dødsriket. Han mener at han har holdt fast ved troen på at Herren vil bevare ham i live. Det så nok ut som om døden var sikker. Han var jo omgitt av mange onde fiender.

Han hadde holdt fast ved troen på Herrens frelse uten å se den. Først skjedde det med jubel og visshet om fullstendig seier, deretter med frykt og beven, og nå til slutt med en stille fred.

Det er den samme vakre, stille fred som møter oss gjennom dette rådet som kommer fra Guds Ånd: Vent på Herren, ja, vent på Herren. Kast ikke bort frimodigheten, men hold fast på den:

Han kommer selv, han kommer

å dempe all din ve,

og gjør en herlig sommer

av all din trengsels sne.

Gå til Sal 28:1-9
Sal 28:1-9
Salmen kan deles i tre avsnitt. Først v. 1-5 der David bønnfaller Herren om ikke å være taus, men frelse ham fra å gå under med de ugudelige og få samme lønn som de har fortjent. Dernest v. 6-8 som inneholder en lovprisning til Herren. han føler seg viss om å være bønnhørt. Endelig i v. 9 en hjertelig forbønn for Herrens folk.

Der er vel intet som kan gjøre et Guds barn så mismodig i bønnelivet, som når det føler at Gud ikke hører bønnen. Gud er liksom ikke med i det vi gjerne ville ha fram enten for oss selv eller for andre. Det er vanskelig å holde fast ved det som er uttrykt i et lite vers:

Om tidt jeg ei fornemmer

deg i din makt,

så vet jeg dog du fremmer

din nådes pakt.

Denne kampen finner vi i Davids sjel. Han ber Herren om at han ikke må være taus eller døv og ikke la ham gå under, v. 1.

I v. 2 står det så: "Jeg løfter mine hender mot Det aller helligste i ditt tempel." I Det aller helligste i tabernaklet stod paktens ark, og den hadde Herren knyttet sitt nærvær og sin åpenbaring til.

Nå er Herrens åpenbaring knyttet til den enbårne Sønnen, vår Frelser Jesus Kristus. Som David løfter sine hender mot det hellige, skulle vi folde våre hender over Frelserens kors. Her kan vi være visse om at vi har en forsonet Gud over oss, slik at vi med frimodighet kan tre fram for nådens trone.

Det David bad Herren om var at han ikke måtte bli revet bort med de ugudelige, hyklerne og de som gjør urett (v. 3). De må jo få sin straff, de kan ikke unngå dommen (v. 4). For et menneske må høste det det har sådd.

Men David var jo ikke som en av dem. De aktet ikke på Herrens gjerninger eller hans verk. De brydde seg ikke noe om Guds ordninger, og det gjør heller ikke verden den dag i dag når den bare kan nå sitt mål.

Derfor må den vantro verden en gang bli nedbrutt når dommens vær går over den. Det er bare Babelstårn verden bygger, og ordet her blir sant: "Han skal bryte dem ned og ikke bygge dem opp" (v. 5).

Men David hadde jo lagt sin sak i Herrens hånd. Og nå så det ut som om han skulle rammes av den samme dom, som om Gud ikke gjorde noen forskjell.

Men dette mismotet varte bare en liten stund. Om vi bare går til Herren med vårt mismodige hjerte og taler ut med ham om vårt savn, er veien til jubelsang allerede åpnet.

Det er bønnens underlige og herlige hemmelighet at Guds barn ved selve bønnen kan omskape klagesangen til fryderop. Den kan gjøre hjertet stille og fullt av tillit når den gir visshet om Herrens makt og nåde.

Det ser vi i slutten av denne salmen. "Lovet være Herren!" (v. 6f). Slik lyder det fra Davids sjel. "Fordi han har hørt mine inderlige bønners røst. Herren er min styrke og mitt skjold. Til ham har mitt hjerte satt sin lit, og jeg blir hjulpet. Derfor fryder mitt hjerte seg, og jeg vil prise ham med min sang."

Dette er virkelig vakkert, særlig det David sier om Herren: "Han har hørt mine inderlige bønners røst... og jeg blir hjulpet." Med troens øre har han hørt Herrens svar, med troens øye har han sett hjelpen og det før det menneskelige øye hadde sett den.

Det er stort at Herren kan gjøre det slik for oss at vi kan fryde oss og takke for hjelpen, mens alt ennå er ved det gamle ytre sett.

David slutter med å se på hele folket. Herren var ikke bare "et frelsens vern for sin salvede". Herren er også "deres styrke". Og med "dere" tenker han på sitt troende folk.

Det siste ordet i salmen er også en forbønn for folket. Fire ganger ber han: om frelse for folket, om velsignelse over det, om at Herren må nære og gi det føde, og til slutt opphøye det.

Dette taler om fire trinn i nådestanden. Det siste, opphøyelsen til evig tid, har den nye pakts løfter kastet nytt lys over.

Gå til Sal 29:1-11
Sal 29:1-11
David begynner med å oppfordre "Guds sønner" til å gi Herren ære og styrke og å tilbe Herren. "Guds sønner" må vel her særlig bety de hellige englene som i den gamle pakt ofte kalles slik.

I den nye pakt blir dette navnet ved Jesu frelse utvidet til å gjelde alle troende mennesker. Oppfordringen som rettes til englene, kan i sannhet også gjelde alle de som ved troen har fått øye på den store Guds kjærlighet. For Jesu skyld kan vi kalles Guds sønner eller barn.

Vi skal tilbe Herren "i hellig skrud", står det. Englene har denne hellige pryd. Vi kan også få den, for den er kjøpt til oss med blodet.

Kristi blod og rettferdighet

det er mitt smykke, min herlighet,

dermed kan jeg for Gud bestå,

når jeg til himlen skal inngå.

David vil ha lovprisningen fram. Hans hjerte lengter etter at alt i himmel og på jord kan bli fylt med lovsang for den mektige Gud.

Det som i denne særlig salme har grepet Davids hjerte er Herrens majestetiske åpenbarelse i tordenværet. Allerede i Job 36. 37 så vi hvorledes tordenen fylte forfatterens hjerte med dyp ærefrykt for Guds majestet.

David har visst skrevet denne salmen da han så uværet nærmet seg og brøt løs. Han hører tordenens drønn og ser lynet glimte. Gjennom alt dette hører han Herrens røst. Denne Herrens røst skildrer han så etter dens veldige virkning på sju måter (v. 3-9).

Den stille susen er like mye Herrens røst som den drønnende torden. Men det er også sant at Herren taler gjennom tordenen så veldig at selv det åndelig døve, vantro menneske ofte hører noe fra Herren gjennom den.

David begynner slik: "Herrens røst lyder over vannene, ærens Gud tordner." Tordenen drønner jo bortover de store vannmassene som er i de tette, mørke skyene. Det er Herren som taler, og hans røst er med "kraft og herlighet" (v. 4).

Og han skildrer videre de veldige virkninger av tordenen og lynet. Libanons veldige sedertre må synke til jorden og "hoppe som en kalv". Ja, til og med fjellene, de veldige masser rister ved tordenskrallet. Sirjon som nevnes her, er den sørlige del av Antilibanons fjellkjede.

Ja, ikke bare klippene skjelver, men også den vidstrakte ørken. Ørkenen Kades bever også. Det var der Israels folk vandret omkring en gang på grunn av sin vantro.

Hinden skjelver av angst og føder sitt kje når tordenen forskrekker den. Skogene blir bare for løv når stormen farer fram med tordenen (v. 5-9).

"Herrens røst slynger ut kløvde flammer av ild" (v. 7), sier David. Vi kan tenke oss at han har stått i sin kongeborg og betraktet uværet. Han ser hvorledes skarpe lyn kløyver skyene og slår ned. Også dette er Herrens røst for ham. Slik gjelder det om å se på alt i naturen, vi må se Herrens storhet i alt.

Åndelig talt er denne skildring av Herrens velde også et bilde på at Herren er mektig til å knuse selv de mektigste motstandere som reiser seg mot hans kirke og menighet.

Mens Gud slik åpenbarer seg i sitt velde over jorden, gir også himmelen ham ære. "Og alt i hans tempel sier: Ære!" (v. 9). Her blir vi minnet om Jes 6 der profeten ser Herren sitt på sin høye trone mens serafene ropte: "Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av hans herlighet."

Videre har vi Åp 4:11 der noe lignende blir skildret. Den lovsangen som Johannes hørte lydde slik: "Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få lovprisningen og æren og makten. For du har skapt alle ting, og på grunn av din vilje ble de til og ble de skapt."

I Åp 10:3f er det tale om sju tordener som også peker til denne salmen.

Ordet her i v. 9: "Og alt i hans tempel sier: Ære!" gjelder ikke bare den himmelske brudgom. Men det gjelder også Herrens helligdom her på jord, de helliges samfunn. Å være et menneske frelst av nåde ved Jesus Kristus betyr jo at man har lært å gi Gud ære.

Derfor lyder det inne i alle frelste mennesker: "Ære være Gud i det høyeste!" Og alle røster i oss som ikke vil gi Gud ære men oss selv, skal bekjempes som mørkets narrespill.

"Alt i hans tempel sier: Ære!" Dette ordet skal sannelig også tjene til å ransake våre hjerter om vi har vår plass i Herrens helligdom.

I slutten av salmen ser David på at den herre og Gud som åpenbarte seg for ham, var den samme som satt på tronen ved "syndfloden". Han skal også sitte på sin kongetrone for evig (v. 10).

Dette er en tanke som styrker hjertet. Den Herre som vi samles om den dag i dag er den samme som på syndflodens tid og på Abrahams og Davids tid.

Mange taler om Det gamle testamentets Gud som om det var en annen enn i Det nye testamentet. Nei, Herren er den samme, og han blir den samme i evighet. Han har ikke forandret seg. Noahs, Abrahams og Davids Gud er også den samme som vår Gud.

Og han vil alltid være sine fienders overmann. Og like sikkert vil han også fortsette å gi sitt folk kraft og fred (v. 11). Alt annet i denne verden blir forandret, og hjelp fra mennesker er til fånyttes.

Men Herren er den faste klippe. Gjennom alle tider og slekter vil alle som søker ham, erfare at han er den samme hellige og nådige Gud som før. Han blir ikke forandret av tidens tann, og ingen makt kan rokke ved ham. Han sitter som en konge "for evig" og gjør det folk salig som overgir seg til ham.

Vi skal legge merke til at salmen først maler for oss ærens Gud i det mektige tordendrønn, og den slutter med stille fredstoner.

Slik går det også i det åndelige. Mange uværsskyer kan komme over et Guds barns liv, og Herren har makt også over dem. Men hans siste ord til sitt folk vil ikke være tordendrønnet, men den milde sol når uværsskyene er borte.

Også i de siste tider på denne jord vil Herrens dom rulle som et tordenvær over den antikristelige slekt til ære for Guds hellige navn og majestet. Men etter dommen skal den nye jord oppstå med Herrens fred og velsignelse over seg.

Majestetens Gud er en trofast og kjærlig far for sine barn. Derfor skal Guds folk ikke bli forskrekket når de siste tiders tordenvær trekker opp over den gamle, syndige jord. Nei, når disse ting begynner å skje, da løft deres hode, sier Herren, for forløsningens dag er nær.

Vi kan allerede se at verdens mennesker blir redd når de hører tordenværet i naturen. Men Guds barn kan ofte ha det godt når de slik føler Herrens nærhet.

En troende bonde i Vestjylland har fortalt at hans vantro naboer kom over til ham i frykt og redsel under et veldig tordenvær.

Men hans lille datter var et ydmykt og troende barn, og hun gikk omkring med et strålende ansikt. Hun trodde at Herren var nær med sin gjenkomst. Og da tordenværet var over, begynte hun å gråte fordi hun var blitt skuffet i sitt håp om at Herrens dag var nær.

Her ser vi den store forskjellen. Det som er en trussel for verden kan være et strålende løfte for Herrens folk.

Gå til Sal 30:1-13
Sal 30:1-13
Denne salmen er sikkert blitt til etter at David hadde falt i hovmod og ville telle sitt eget folk for å forherlige sitt eget navn. Dette er fortalt om i 2Sam 24 og 1Krøn 21 (se bibelforklaringen til disse stedene).

Den gang hadde han jo fått valget mellom tre års hungersnød, tre måneders flukt fra fienden og tre dager med pest. Å søke sin egen ære er den største forbrytelse i Guds øyne. For det er djevelens egentlige grunnvesen. Og Davids fall var desto større, fordi Gud hadde satt ham til å være hode for det utvalgte folk, og slik var han et forbilde på Messias.

Guds tukt kunne han ikke bli fri, og han valgte da som kjent pesten for da mente han at han falt mest i Guds egen hånd. Da pesten hadde rast en dag, så David om kvelden Herrens engel stå nær ved Sion med sverdet utrakt over Jerusalem.

Da ropte han fra dypet av sin sjel til Gud om å skåne byen og bekjente inderlig sitt dype fall. Da stanset Herren i sin store langmodighet pesten så den ikke kunne gå lenger fram. Som takk til Gud for denne vidunderlige frelse bygde David et offeralter på det stedet der han hadde sett Herrens engel stå.

Det er sikkert innvielsen av denne helligdommen det er tenkt på i overskriften: "ved husets innvielse." Og salmen er blitt til i den anledning.

Salmen kan deles inn slik: Først v. 2-4: En lovprisning for frelse fra døden. Deretter v. 5-6: En oppfordring til de hellige om å prise Herren for hans miskunn.

v. 7-8: En framstilling av at den kjødelige trygghet og selvsikkerhet som var kommet over ham, var borte, slik at han (v. 9-11) må rope i ydmykhet til Herren om nåde. Endelig v. 12-13 om at Gud har bønnhørt ham og vendt hans klage til fryd og takk.

David begynner (v. 2) med å si: "Jeg vil opphøye deg, Herre." Det hadde vært hans ulykke at han ville opphøye seg selv, men ydmykelsen hadde båret frukt.

Fienden hadde likevel ikke fått lov å seire over ham. Herren hadde helbredet hans skade og liksom ført ham opp fra de døde. Han hadde jo nesten stått med det ene benet i graven den gang dødssverdet ble utrakt over Jerusalem.

Når David taler om at Herren ikke hadde latt ham fare ned i "graven", er jo det et uttrykk for dødsriket. Allerede i Jobs bok har vi sett at tilværelsen etter døden var en mørk skyggetilværelse for de troende i den gamle pakt.

All takk og pris til Herren var utelukket der (se også v. 10). Lyset trengte bare glimtvis gjennom tåken. Men i slike øyeblikk ante de at det var en utgang fra døden for Herrens folk.

David takket slik for frelse fra den timelige død og fra den sjeleskade som var årsak til den. Hvor mye større grunn har da ikke Guds folk til å prise Herren fordi han drog oss opp fra den åndelige død.

I neste avsnitt blir de fromme oppfordret til å prise Herren og hans hellige navn. Her nevner David som det fineste: "For et øyeblikk varer hans vrede, en livstid hans nåde. Om kvelden kommer gråt som gjest, om morgenen er det frydesang" (v. 6).

I dette ordet blir Guds nåde vist fram! Selv om det til tider blir nødvendig for Herren å la barna smake riset, er det bare for et øyeblikk. Faderhjertets kjærlighet står likevel bak som solen bak skyene. Og der er nåde også i vredens tukt.

Selv et øyeblikk kan nok være forferdelig tungt for en synder under Guds vredes hånd. Men trykket er nøye utmålt og blir aldri større enn det som er til gagn for barnet.

Dette taler Herrens apostel Paulus også om i et fint ord i 1Kor 10:13: "Og Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle den."

Men når et øyeblikks vrede kan være så tung selv om nåden står bak, hvor forferdelig må det ikke da bli å være under Guds vrede i all evighet? Og der står ingen nåde bak! Det er de evig fortaptes kval.

For Guds folk her på jord er gråten bare som en nattegjest som drar bort igjen med natten. Den blir avløst av "morgenens frydesang".

Det taler også Paulus om: "For vår trengsel er kortvarig og lett, og virker for oss en fylde av herlighet i overmål på overmål. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig" (2Kor 4:17-18).

Gid alle Guds barn ville skrive det inn i sitt hjerte at det er slik, og derfor skal vi aldri kaste bort vår frimodighet.

En liten stund, og endt er stridens velde,

en liten stund, og stormen legger seg,

en liten stund, og du skal evig helle

ditt hode til hans bryst som elsker deg.

En liten stund, og fredens palmer suser,

hvor syndens bølger aldri mere bruser.

I det følgende (v. 7-8) bekjenner David hvorfor han behøvde Herrens tukt. Man merker på tonen i hans sang hvor ille det var for ham nå: han hadde latt det som bare var Herrens nåde, bli anledning til selvsikkerhet i hans eget hjerte.

Nå forstod han det, at Gud måtte skjule sitt ansikt for ham og la David lære om igjen hvem han var i seg selv.

Ja, det er avskyelig og vitner om vårt eget hjertes fordervelse når Guds nåde og opphøyelse kan bli misbrukt slik. Det er svært for en synder å holde fast på nåden i gode og lette dager: Alt det vi er er vi bare av Guds nåde.

Ofte blir vårt hjerte "stolt og vill dets flukt, derfor du stundom må dets vinger klippe". Vi har derfor godt av noen ganger å få besøk av denne nattegjest som heter gråt. Og vi skal ikke klage når den kommer, men rope i ydmykhet til Herren som David gjorde.

David framstiller for Herren på barnlig måte at det ikke ville være noen vinning for Guds ære om han døde. Fienden ville tvert imot triumfere når dommen rammet ham slik, han som bekjente at han var blant Herrens hellige.

Og David mente at han ikke kunne takke Herren i graven. Men ville Gud spare ham, da ville han takke og forkynne Herrens sannhet (v. 8-11).

Så slutter salmen med frydesang for bønnehørelse. Guds store nåde var det at plagen stanset så snart. Og det fikk Davids hjerte til å danse av glede. Det er betydningen av ordet: "Du har vendt min klage til dans for meg" (v. 12).

Davids dans var en dans for Gud med salmetoner til harpens klang. Det kjenner vi også til fra den gang paktens ark ble ført opp på Sion. Det var sannelig en annen slags dans enn den vantro mennesker framfører på sine dansefester.

David taler om at Herren "løste av meg mine sørgeklær og har ombundet meg med glede". Sørgeklær betyr her den lange, grove hårkledning som ble brukt til sørgedrakt.

Nå kunne David gå i festdrakt, og hans "ære" (v. 13) måtte nå lovsynge Herren og kunne ikke tie. "Ære" er en vakker betegnelse for Davids sjel.

Ja, nettopp derfor sender Gud sorgens nattegjest, for at lovsangen kan få en dypere klang. Aldri klinger vel lovsangen renere enn når et troende menneske etter et fall igjen får hvile ved Herrens hjerte. Og der får de gråte av glede over hans syndsforlatelse og kjærlighet.

Da erfarer hjertet at det aldri vil bli ferdig med å takke Herren. Da sier det med David: "Herre, min Gud! Jeg vil gi deg takk for evig!" (v. 13).

---

Denne salmen har fått en plass på misjonshistoriens minnetavle. Biskop Hannington falt blant fiender og mistet livet på vei til Uganda i Afrika. Han fikk styrke av denne salmen før sin død.

Hans dagbok ble berget av de innfødte på en underlig måte. Og der henviste han til denne salmen. Den hadde Herren brukt på en særlig måte til å holde frimodigheten oppe da han lå syk og fanget i en ussel, uren hytte. Og han ble voktet av rå krigere.

Selv om Herren ikke frelste ham fra den legemlige død, kunne Hannington likevel med rette prise Gud for en enda større frelse. Kraften i Guds ord til å forandre sorg til glede hadde han likevel erfart selv om de ytre kår var like tunge.

Det er herlig å tenke på slutten av denne salmen: "Herre, min Gud! Jeg vil gi deg takk for evig!" Dette ordet har vært den seirende tone inn i døden for denne vår broders sjel.

Gå til Sal 31:1-14
Sal 31:1-14
Denne salmen har en alminnelig karakter. Vi kjenner ikke noen spesiell foranledning til den. Men nettopp derfor passer den så godt til alle de forskjellige tunge tider som Guds barn kan oppleve.

Luther fikk sin hustru til å lære denne salmen utenat da hun var ung. Og han forutsa at hun ville få nytte av den. Mens hun var enke hadde hun det trangt og måtte ofte takke Gud for at hun hadde fulgt mannens råd. For Herren gav henne stor velsignelse gjennom denne salmen.

Salmen er brukt av profeten Jeremias. I Jer 20:10 er v. 14 brukt ordrett. Men vi må særlig framheve at Herren vår Frelser brukte selv v. 6 da han hadde fullbrakt frelsesverket for oss på korset: "I din hånd overgir jeg min ånd, du forløser meg, Herre, du trofaste Gud."

Også Herrens trofaste tjener Luther bad i sin dødsstund tre ganger dette verset, etter sin store Herre og mesters eksempel.

Etter innholdet kan salmen deles i flere deler. Først er v. 2-5 en bønn fra David til hans trofaste Gud om snarlig hjelp fra fiendens listige snare. Deretter i v. 6-9 vitner David om at han er oppriktig i sitt hjerte i tro og forsakelse og sitt håp til Herren.

I v. 10-14 utøser han for Gud sitt hjertes klage over sin vanskelige stilling. Man håner ham og streber etter hans liv på alle kanter.

I v. 15-19 taler han igjen om sin tillit til Herren og kjemper seg fram i bønn til frimodighet.

I v. 20-23 bryter den salige visshet fram at Herren har hørt hans bønn, og det fyller ham med lov og pris.

Endelig slutter han i v. 24-25 med å oppmuntre alle de hellige til å elske Herren og være frimodige i ham.

Denne salmen er virkelig herlig og dyrebar, som en skattkiste full av juveler. Vi må vel helst regne den til de messianske salmer. Det er nok Davids egne selvopplevde forhold som er grunnlaget, men David stod jo i kraft av sin stilling som overhode for Israels folk som et forbilde for Messias.

Det profetiske kommer meget klart fram her. Frelserens kamp fra lidelse til seier skinner klart gjennom Davids ord. Og Frelseren selv har også som nevnt brukt salmen om seg selv (Luk 23:46).

---

Vi vil nå understreke nærmere de enkelte dyrebare ord i salmen. I det første lille avsnittet (v. 2-5) legger vi merke til den herlige grunntone som går gjennom disse vers. Og det er denne: Gud kan ikke la sine venner bli til skamme.

"For du er min klippe og min borg. For ditt navns skyld vil du føre og lede meg." Med disse ordene peker David på det som en trøst for et Guds barn som det kan hvile i. For ved å gå inn i en pakt med oss, har Herren forpliktet seg til å være vår hjelp.

Gud er trofast og rettferdig og svikter ikke når han finner at vi lever i nåden. For sitt navns skyld vil han utfri sitt folk av alle trengsler. Og hans navn stråler i hellighetens glans. Derfor ber også David i v. 2: "Frels meg ved din rettferdighet."

Det er godt for hjertet når det vet at det er i pakt med Herren, når det kan si: Du er min klippe. Det er et herlig bilde for sjelen dette med klippen. Når man ser de veldige, mektige fjellene, da forkynner også de hvilken Gud vi har. Han er fast som fjellet, ja fastere enn fjellene.

Men den urokkelige betingelse for at Herren kan være vår klippe, er at hjertet er helt og fullt overgitt til Herren og at det oppriktig har brutt med løgnens vesen.

Det sier ordet her klart (v. 6-7): "I din hånd overgir jeg min ånd, du forløser meg, Herre, du trofaste Gud. Jeg hater dem som akter på tomme avguder. Men jeg - jeg setter min lit til Herren."

Ja, det er tro å betro seg og hele sin sak til Herren, som den skipbrudne mann betror seg til redningsbåten. Men hva er bedre enn å betro seg til han som har gjenløst oss, og hans kjærlighet til oss var sterk som døden. Det er uhyggelig å tenke på at mange mennesker betror seg til sin verste fiende i stedet for til sin beste venn.

David sier: "Jeg hater dem som akter på tomme avguder." Dette ordet betyr bare det fullstendige brudd med alt hykleri og usant vesen. "Tomme avguder" er av mange slag. Satan kan vise avguder i denne verden med dens forgjengelige herlighet eller vår egen fortreffelighet.

Han kan også vise fram de hellige som de verste av alle mennesker. Det er fryktelig for et menneske å "akte på" slike tomme avguder i stedet for å feste blikket på den trofaste Herre og Gud.

David bekjenner slik sin oppriktighet i hjertet for Herren. Da går det som et gledens lys gjennom hans sjel. Han merker i sitt indre at Herren har sett hans elendighet og kjent hans sjeleangst. Det gir ham mot til å si: "Jeg vil fryde og glede meg over din miskunnhet, for du har sett min nød, du kjenner min sjels trengsler" (v. 8).

De fleste troende mennesker kjenner sikkert av egen erfaring at man kan tale slik i bønn til Herren: "Jeg vil ikke henge med hodet, jeg vil ikke klynke og klage, jeg vil glede meg i din nåde."

Nå står det ikke til den som vil, men til Herren som viser miskunnhet (Rom 9). Men dette ordet: jeg vil fryde meg, er likevel allerede en solstråle som bebuder at solen snart vil bryte gjennom.

Men virkelig å kunne fryde seg i Herren kan man bare ved å legge hele den byrde som tynger oss over på ham. "Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere" (1Pet 5:7).

Denne veien fører Guds Ånd også David (v. 10-14). Han utøser for Gud hele sitt hjertes smerte. Han vet at han ikke kan komme med krav om hjelp. For han kjenner sin misgjerning også her, men han ser på Herrens nåde.

Slik er det jo nesten alltid for Guds barn i tunge tider. Selv om vi kan hvile i at det ikke er Guds lov som dømmer oss, men bare en kjærlig fadertukt, ser vi vår egen skyld.

Vi kan ikke fri oss fra å se at vi selv kunne vært ganske annerledes og at vi har medvirket til vår egen elendighet. Derfor må et Guds barn i all sin nød si som profeten Jer 14:7: "Om våre misgjerninger vitner mot oss, Herre, så vis oss likevel nåde for ditt navns skyld! For våre overtredelser er mange, mot deg har vi syndet."

v. 12-14 skildrer malende hvorledes fienden ved sin ondskap har gjort David til spott for mennesker. Derfor skydde alle mennesker ham og var redd for å ha noe med ham å gjøre. "Jeg er glemt og ute av hjertet som en død. Jeg er blitt som et knust kar" (v. 13). Slik skildrer salmisten sin stilling.

Hvor ofte har ikke verden ved løgn og baktalelse skapt en slik stilling for de troende. Men tjeneren er ikke over sin herre. Og Herren, Mesteren Jesus, ble nettopp hatet og behandlet slik som et ødelagt kar, som verdiløst skrammel.

Også han ble forlatt av sine, det finner vi i lidelseshistorien. Nesten alle forlot ham natt til langfredag. I det hele passer disse versene forunderlig godt på Jesu lidelseshistorie. David er her forbilde på ham.

Også ordet i v. 11 kan passe på Herren: "Min kraft er brutt for min misgjernings skyld, og mine ben er uttært." Jesu misgjerning var jo verdens synd som han hadde tatt på seg. Han måtte lide den uhyre byrde av verdens misgjerninger som lå på ham.

Når vi, hans troende, nå må lide, har vi lov å legge all vår misgjerning over på ham. Tjeneren har det likevel mye lettere en Herren hadde det. Derfor skal det også lyde fra Herrens venner i alle deres trengsel som det står i følgende lille vers:

Kristi venner, opp å stride!

Gå med oss i hellig krig!

Husk hva Jesus måtte lide,

Da han vant oss himmelrik.

Gå til Sal 31:15-25
Sal 31:15-25
I dette avsnittet lyser frimodighet i troen sterkere og sterkere (v. 15-19) til den endelig bryter helt gjennom som solen gjennom den mørke skyen (v. 20-25). Det er som det står i et lite vers:

Trenges vi enn alle vegne,

møter motstand av enhver,

skuffes selv av våre egne,

har vi dog en hjelper nær.

Ja, slik blir det alltid for Guds barn: vi har dog en hjelper nær. Det er dette som lyder fra Davids sjel: "Men jeg - jeg setter min lit til deg, Herre! Jeg sier: Du er min Gud!" Og så tilføyer han det vakre ordet: "I din hånd er mine tider" (v. 15-16).

Ja, det er Guds barns lykke. Våre tider, enten de er tunge eller lette, de kommer, går og skjer etter Herrens hånd.

Kunne noe hende seg,

som de fromme Fader så,

at det ville skade deg,

måtte du vel bange gå;

Men du vet, deg intet skjer,

som deg Gud ei tjenlig ser.

David ber om at ikke han, men de ugudelige må bli til skamme og deres falske, frekke lepper må forstumme. Her må vi huske at han ikke ber om straff over de ugudelige fordi de er hans fiender.

Men de er Guds fiender som gav den rettferdige en så hovmodig og foraktelig omtale. Og de gjorde det nettopp fordi han var Herrens rettferdige.

Det er en uforanderlig lov i Guds rike at det noen har syndet med, blir han også straffet med hvis han ikke omvender seg. Det et menneske sår skal han også høste. Det er denne rettferdige orden David ber om må bli åpenbar. Da vil fiendens triumf bli til skamme.

Men når David ber om at Gud må ta seg av hans sak og la sitt ansikt lyse over ham (v. 17), vitner Guds Ånd for ham at han er blitt bønnhørt. Guds ansikts lys stråler over ham og han ser inn i Guds hjerte og ser at hans sak allerede er ført fram til seier hos Gud.

"Hvor stor din godhet er, som du har beholdt for dem som frykter deg, som du har vist mot dem som tar sin tilflukt til deg, for øynene på menneskenes barn" (v. 20). Slik taler han.

Guds godhet kan liksom være gjemt i lange tider. Men i rette stund skal den bli åpenbar for de troende og det skjer slik at alle skal se det. En gang skal verden se at Herrens folk ikke ble til skamme.

David ser at Herren har et lykkelig skjulested for sine venner. Der kan de være skjult mot "menneskers sammensvergelser". Og dette skjulested kaller han "Guds ansikts skjul" (dansk) eller sitt "åsyns skjulested" (NB-88), dvs et skjul i Guds umiddelbare nærhet slik at han har dem for sine øyne.

Det er en fin tanke. Som en trofast mor setter sitt barn like ved siden av seg for at hennes øyne alltid kan være på barnet, slik gjør Herren med sine.

David kan ikke annet enn å love og prise Herren. Han føler at han er som i en "beleiret by" (v. 22). Før hadde han følt at han var utryddet fra Guds øyne (v. 23), men det ser han nå på som dårskap.

Herren hadde likevel hørt alle hans ydmyke bønner. Hold fast ved det, Guds barn, i slike tider når det ser ut som om Herren ikke hører! Den samme erfaring som David gjorde, skal alle Guds barn komme til å gjøre. Herren hørte hver eneste ydmyk bønn. Men hvor ofte må vi ikke skamme oss over vår motløshet og hvor lite tro vi har.

Men en slik erfaring kan i sannhet smelte hjertet. Da må et Guds barn si til Herren med tårer: Du er så god, Herre! Men det er gledestårer over Guds trofasthet på tross av vår motløshet.

Vi forstår at David føler trang til liksom å rope det ut til alle Herrens hellige: Elsk Herren! Herren bevarer de trofaste, men de hovmodige skal få merke at han lever og gjør dem til skamme.

Så slutter salmen med disse herlige ordene der salmisten samler alt det han har erfart med Herren. Og derfor kan han rope det til alle Guds barn med full visshet om at det er sant: "Vær ved godt mot! La hjertene være sterke, alle dere som venter på Herren!"

Frimodighet og styrke følges ad. Det hjerte som ser sin seier i Jesus, blir også sterkt. Men mismodighet og forsakthet stammer fra tvil og tar all kraft bort.

Må Herren fylle våre hjerter med det levende håp. Det sømmer seg for de som har ham med seg, han som har fått all makt i himmel og på jord! Gå til Sal 32:1-11
Sal 32:1-11
Denne salmen har som overskrift: "Av David. En læresalme." Og det er i sannhet en undervisning. Ikke tørr teologisk undervisning, men en undervisning fra en dyrekjøpt livserfaring.

Salmen er utvilsomt skrevet kort etter at David hadde fått oppreisning etter fallet med Batseba og andre synder som fulgte med den. Det var profeten Natan som medvirket til det.

David hadde gått i en fryktelig sjelstilstand ett års tid. Han hadde ikke ydmyket seg i sannhet og ville ikke bekjenne sin gruelige elendighet. Derfor var Guds fred veket helt fra ham.

Han som før hadde erfart så mye nåde og rikdom i samlivet med Herren, hadde nå lenge gått med et forpint sinn full av angst. Og det kan jo ikke bli annerledes så lenge man ikke vil fram i lyset.

Men nå var han blitt utfridd. Han hadde dømt seg selv og funnet nåde hos Herren. Hele denne salmen vitner om den usigelige lettelse og inderlige jubel som fylte David da han igjen fikk hvile som et barn ved Guds faderhjerte.

Man kan dele salmen i to deler. Først v. 1-7 som skildrer Davids salighet nå i motsetning til den tilstand han hadde hatt før han ville bekjenne sin synd i sannhet.

Deretter v. 8-11 som skildrer Herrens trofasthet til å veilede sine venner, bare de vil holde seg nær til ham og ikke være gjenstridige.

---

Denne salmen er som en hel preken som skildrer for oss hvorledes en synder blir rettferdiggjort for Gud. Den gamle Åndens kjempe Augustin leste den, er det fortalt, mange ganger mens han gråt med hjerte og øyne.

Og før han døde lot han den bli skrevet opp på veggen rett over sengen. han ville trøste seg med den under sitt lange sykeleie. Den minnet ham om hans gamle, mørke syndeliv, men nettopp slik også om storheten i Guds nåde.

Salmen begynner med ordet "salig". Luther sier i sin lille katekisme at der syndenes forlatelse er, der er det liv og salighet. Det er det samme som møter oss her. For Davids salighet består i at hans overtredelse er forlatt og hans synd er skjult.

Saligheten for et Guds barn på jord består jo ikke i syndfrihet, men i syndenes forlatelse. Det er en frydefull visshet om at Gud har kastet alle våre synder bak sin rygg (Jes 38:17).

Synden er "skjult", ja, skjult for evig. Det er saligheten for Guds folk. Vantro mennesker søker også å skjule sine synder. Men det er på samme måte som strutsen tror han er skjult når bare han selv ikke kan se sine fiender mer.

Man søker å skjule sin synd for seg selv med noen såkalte gode gjerninger eller med andre menneskers eksempel eller med mange slags unnskyldninger. Da mener man at "det er jo glemt, den sak har ingen fare; men Gud har dog sin dag bestemt, som alt skal åpenbare".

Nei, bare under Jesu blod og under nåden er synden skjult i Guds øyne. En liten pike svarte rett på lærerens spørsmål. Han spurte om det var noe Gud ikke kunne se. Da sa hun: Han kan ikke se min synd gjennom Jesu blod.

Rettferdiggjørelse ved tro er klart framstilt her, når det står slik: "Salig er det menneske som Herren ikke tilregner misgjerning." Ja, det er nådens underfulle sannhet, en hemmelighet for det kjødelige sinn.

Og hemmeligheten er den måte Gud regner på. Han fører slett ikke vår skyld på vår regning, men han førte den på hans regning som betalte det hele med sitt blod på Golgata. Hvilket dyp av nåde og guddommelig kjærlighet det er!

Men hele denne salige nåde må synderen ta imot. Den må inn i synderhjertet for å ta makten fra synden som jo bor i mennesket. Derfor har Guds Ånd gjennom David også tilføyet noe, nemlig betingelsen for at Herren kan handle i nåde med en synder.

Nåden kan bare bo hos den "som er uten svik i sin ånd". Det betyr at man ikke gjør syndegjelden mindre, nekter den eller unnskylder den, men ærlig bekjenner og dømmer den for det den er.

Alle forsøk på å ta synden i forsvar er et ugjendrivelig vitne om at hjertet ennå elsker synden. Men hvorledes kan man da ta imot nåden som nettopp har til hensikt å drepe synden!

Den som ikke vil være ærlig overfor Gud, sperrer veien for seg selv til syndsforlatelsens nåde. Og hva det fører til, kan David fortelle om fra sitt eget liv. Det hører vi om i v. 3-4.

"Da jeg tidde," slik begynner han. Det er det sørgelige kapittel i så mange menneskers liv. Man vil tie, man vil ikke fram i lyset. Man forsøkte å bedra seg selv og andre. Man kjempet kanskje for å bli anerkjent som en kristen, mens man likevel hadde brodden i sin sjel.

Eller man gikk med en eller annen hemmelig synd. Man følte at den måtte fram, men hjertet var for stolt. Hvor mange fredløse hjerter er der ikke som nettopp har denne skade: jeg tidde.

Hvorledes David har hatt det i dette fryktelige året, kan vi omtrent tenke oss. Han ville nok ikke bryte helt med Gud, for han var overbevist om nødvendigheten av Guds vennskap.

Men han ville heller ikke se inn i den fordervelsens avgrunn som var i hans sjel. Han har kanskje forsøkt å unnskylde seg med at han jo var konge. Derfor måtte han ha lov til litt mer enn andre. Men alt dette var jo bare løgn.

"For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som ved sommerens tørke." Hele hans gudsforhold ble selvfølgelig tørt og vissent. Allerede tanken på Guds hellighet og enda mer minnet om de tusener av bevis på Guds kjærlige trofasthet han hadde opplevd, gav ham de skrekkeligste piner. Han så som Luther så slående har sagt det, at Gud hele tiden stod over ham med en kølle. Og under sjeleangsten ble også hans legeme tæret bort.

En slik tilstand har utallige mennesker gjennomlevd. I vekkelsestider skjer det f. eks. når man ikke vil slippe syndens falske herlighet, men vil tjene to herrer samtidig. Men dette er også en alvorlig preken for troende mennesker.

Den skildring som David her gir oss fra denne periode i sitt liv, er en nøkkel til å forstå mye av det gåtefulle ved den indre elendighet og tilbakegang som vi ikke sjelden ser hos troende mennesker.

Det er fredløshet, hemmelig angst, ulyst til bønn, sløvhet overfor Gud og hans rike, overfor hans ord og sakramenter. Dette har ofte sin grunn i ett eller annet som har sneket seg inn fra mørkets rike, ulydighet mot Herren, eller at vi gjorde vår egen vilje og satte Guds vilje til side, uten at hjertet ville ha det fram i sannhetens lys. Denne pine og smerte er jo slett ikke anger. Her er noe meget alvorlig å gi akt på.

Men tiden kom for David (v. 5) da han ble berget ut av disse løgnens fryktelige lenker. Også det skjedde ved at Gud i sin barmhjertighet rakte hånden ut mot ham gjennom profeten Natan. Også oppreisningen var nåde fra Gud, men David tok imot hånden. Han lot Guds skarpe sverd trenge inn i seg og ble helbredet.

"Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! Og du tok bort min syndeskyld" (v. 5).

Med disse få ord beskrives den salige forandring i Davids sjel, men også Guds usvikelige trofasthet. "Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet" (1Joh 1:9).

Slik lyder Guds ord. Og videre står det: "Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet" (Jak 5:16). Guds ord tillegger bekjennelse av synd en stor velsignelse, selvfølgelig når det skjer av et ydmykt hjerte som gjerne ønsker hjelp.

Augustin har sagt: "Syndsbekjennelsens ord er ikke kommet ut av munnen før såret er helbredet i hjertet." Dette stemmer med det vakre ord hos Dan 10:12: "For fra den første dag du vendte ditt hjerte til å vinne forstand og til å ydmyke deg for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt."

Der er også en syndserkjennelse som ingen verdi har. Det er den Kain og Judas hadde. Den er tvunget fram fra et hjerte som klager og er motvillig og ikke ønsker hjelp fra Herren. En slik bekjennelse fører ikke til fred, men til fortvilelse eller til forherdelse.

David bruker sitt eget eksempel til å vise alle de hellige som måtte falle på samme måte som ham at de må gå den ydmyke bekjennelsens vei til Herren. "Derfor, la hver from be til deg den tid du er å finne," sier han. Det er en alvorlig formaning til å kjøpe den beleilige tid.

Der er en nådetid, og det gjelder å benytte den for da kan den angrende synder finne Herren. Men dette alvorlige ordet betyr jo at man tross Åndens og samvittighetens påminnelse kan utsette det så lenge at det blir for sent.

Lykkelig er den som ydmyker seg i tide, før dommens store vannskyll kommer uansett hvordan de er. De skal ikke nå den som har funnet fred med Gud. Han er skjult hos Herren.

Slik hadde David det nå. Guds frelse omgav ham på alle sider. Der han før i angst hadde speidet etter den kommende dom, lyste Guds frelse ham nå i møte så hans sjel kunne juble for Herren.

Og nå var det igjen fortrolighet mellom ham og Gud. Nå hørte han igjen Herrens røst si: "Jeg vil lære deg og vise deg den vei du skal vandre, jeg vil gi deg råd med mitt øye" (v. 8).

Det er et vakkert ord! Som en far eller mor bare med et blikk kan gi barna det rette vink, slik vil Herren gjøre når han møter et lydig barnehjerte. Slik vil Herren så gjerne ha det med sine venner.

Og David rår alle de hellige til ikke å tvinge Gud til å bruke harde midler, ikke være som hest og muldyr som må tvinges med tømmer og bissel. Ja, slik hadde Herren måttet bruke makt på David, fordi hans hjerte så lenge ikke ville komme Herren nær.

David advarer de hellige og sier her: Dere må ikke ligne meg. Skal Herren ta et menneske med tvang og hardhet, da koster det mange smerter. Alle de ugudelige er slående eksempler på dette.

Herren kan tukte dem på mange måter. Slik la Herren bissel og tømmer i munnen på den hovmodige Nebukadnesar ved at han tok forstanden fra ham. På lignende måte la Gud tømmer og bissel på Manasse da han var fange i Jerusalem.

Disse to fikk hjelp til omvendelse på meget harde veier, noe mindre nyttet ikke. Også den stolte kong Farao ble tvunget av Gud og det ved slike skapninger som frosk, mygg og gresshopper. Det var i sannhet et underlig bissel.

Og Herren når ofte ikke sitt mål med slike midler heller. Selv om han kan tvinge dem i det ytre, fortsetter hjertet i det indre å være gjenstridig.

Når Gud slik legger tømmer på de ugudelige, vantro mennesker, kaller de det ofte for et kors eller en prøvelse. Men i virkeligheten er det en svøpe, som det med rette er blitt kalt.

Men Guds barn skulle ikke utfordre Herren til å legge slike tunge bissel på dem der han kan og vil spare dem. Gjenstridighet volder bitre smerter her og enda mer i evigheten.

"Men den som setter sin lit til Herren, omgir han med miskunn" (v. 10). Dette er et herlig ord: "Omgir ham med miskunn." Det betyr å vandre innenfor hans miskunn som en mur som omgir en. Intet ondt kan trenge gjennom denne muren uten straks å bli forandret til velsignelse. Og det må tjene dem til gode som elsker Gud.

David ser nå inn i de lykkelige levevilkår under nåden. Og da slutter han med å oppfordre alle de oppriktige av hjertet til å glede seg og fryde seg i Herren med lovsang.

I v. 10, 11, stiller han vantro og tro klart opp mot hverandre med sine forskjellige virkninger. De troende kaller han "de rettferdige". Men han mener ikke syndfri mennesker, men benådede syndere. De har nok synd, men de kjemper for å komme ut av den og kjemper med håp om seier nettopp fordi synden allerede er tilgitt. Dermed har den mistet sin sterkeste makt.

Ja, Herrens folk er et lykkelig folk og sier med salmisten: Det var godt at jeg ble ydmyket. Det var godt at jeg fikk ordet fra Herren: Du er mannen. Ja, salig er den som har fått sin overtredelse forlatt og sin synd skjult.

Gå til Sal 33:1-22
Sal 33:1-22
Forfatteren av denne salmen er ikke nevnt. Men den slutter seg til den foregående og har fått sin plass her i Salmenes bok. Derfor er det rimelig at den er skrevet av David.

Innholdet er en oppfordring til å lovsynge Herren, den sannrue, trofaste, allmektige, allvitende Gud, de troendes eneste frelser.

"Rop med fryd for Herren, den rettferdige! Lovsang sømmer seg for de oppriktige." Slik begynner salmen. De oppriktige og de som er rettferdige ved tro har en høy og herlig rett til å lovsynge Herren. Uomvendte mennesker kan ikke det.

Men det er også Guds folks plikt, som det står så vakkert her: "Lovsang sømmer seg for de oppriktige." Ja, slik er det. Alt i oss som ikke vil lovsynge Herren, er av det onde. Og salmisten oppfordrer til å bruke musikkinstrumenter, på samme måte som det står i en av våre salmer:

Hit, hjelp meg med min takk fremføre,

og lån meg så enhver sin røst

til å opphøye nådens verk,

som har omringet meg så sterk.

"Syng for ham en ny sang," står det. Der troslivet vokser og er i kraft, springer det også stadig fram nye sanger til Herrens pris. Den friske glede bringer også en frisk lovsang med seg.

Å lovsynge, takke og spille på strengelek med frydesang - det er som salmisten ikke kan finne uttrykk nok for hvor høyt man bør prise Herren (v. 1-3). Og i det følgende viser han hvor stor grunn vi har til å prise Gud. Han drar fram forskjellige sider ved Guds vesen og dets herlighet.

Først nevner han at Herren er pålitelig, trofast, rettferdig og miskunnelig. (v. 4-5). Som det aller første nevner han at Herrens ord er "sant". Det er altså fullt pålitelig, en sikker klippe å bygge på. Og hans gjerning er "trofast" og tilsvarer hans nådeløfter.

"Han elsker rettferdighet og rett," sier salmisten. Det kan ofte se ut for oss som om urettferdigheten satt i høysetet, og Guds sak stadig blir forurettet.

Men Gud skal sannelig skaffe sine utvalgte rett og dømme jorderike med rettferdighet. Når han venter, er det av langmodighet, av den miskunnhet som jorden er full av.

I v. 6-9 nevnes Herrens allmakt i naturens rike. Himlene og vannet er alt blitt til ved et ord fra Herrens munn. "For han talte, og det skjedde. Han bød, og det stod der" (v. 9). Salmisten oppfordrer hele jorden til å frykte Herren, denne veldige Gud.

Og vi ser hans velde like mye i menneskeslektens historie (v. 10-12). Han gjør fiendens råd til intet, men fører sitt råd ut gjennom alle slekter. Hans hjertes tanker skal bli virkelig i evighet, og alle Herrens tanker med sitt folk er tanker til fred. Derfor er det en dyrebar sannhet det salmisten sier i v. 12: "Salig er det folk som har Herren til sin Gud, det folk han har utvalgt til sin eiendom."

Og Herren er allvitende (v. 13-15). Fra sin trone skuer han utover og gjennomskuer alle mennesker. Hver tanke som kommer opp i hjertet, kjenner han. For han har jo selv dannet verkstedet der tankene har sitt utspring.

Derfor kan han som skapte menneskehjertet fra begynnelsen, også følge menneskenes gjerninger fra det første tankefrø.

Han er den eneste frelser for sitt folk.. All annen makt og styrke utenfor Gud er bare avmakt. Verken kongemakt eller hestekraft kan frelse. Hestene ble mye brukt i krig og ble derfor betraktet som et sterkt vern.

Nei, Herren alene har frelsen i sin hånd (v. 16-19). Derfor kan salmisten slutte med denne glade bekjennelsen: "Vår sjel venter på Herren! Han er vår hjelp og vårt skjold." Og han tilføyer bønnen: "Din miskunnhet være over oss, Herre, slik som vi håper på deg."

Herrens miskunnhet er som en dyp brønn som aldri blir tom. Håpet til Herren er karet som vi øser av brønnen med. Men det skal det siste vers i salmen lære oss at liksom vi håper på Herren, i samme grad som vårt håp til ham er stort kan hans miskunnhet også flyte inn til oss. Med et lite kar øser man lite, med et større mye.

Vårt håp til Herren blir aldri for stort. Må Herren gi oss å møte ham med et stort og lyst håp. Da skal hans miskunnhet også være over oss slik at vi kan synge med fryd for vår trofaste Gud. Om han leder sitt folk gjennom kamp og lidelse, skjer det likevel fra herlighet til herlighet.

Gå til Sal 34:1-11
Sal 34:1-11
Den historiske anledning til denne salmen finner vi i første vers. David hadde på sin flukt fra Saul tatt sin tilflukt til Filisterlandet (1Sam 21:10-15). Men de kjente ham snart igjen som den som hadde gjort filisterne stor skade. Davids drapsmann var ikke så snart glemt.

David kunne vente en fryktelig hevn fra filisterne. I sin angst grep David da til det middel å spille gal. Dette var nok en svakhet i troen. For hadde han vært sterk i troen på den levende Gud, hadde han ikke brukt et slikt middel.

Filisterkongen Akis lot ham da gå. For man hadde stor respekt for galne folk i Østen. Man mente antagelig at de ble spesielt påvirket av gudene.

Men om Davids list lykkes, ser vi av denne salmen at han likevel lar Herren alene få æren for at han ble berget. Det ser vi også i Sal 56 som er skrevet i samme anledning.

Filisterkongen kalles her Abimelek mens han kalles Akis i 1Sam 21. Det kommer av at Akimelek var fellesnavn for alle filisterkonger slik farao var fellesnavn for alle konger i Egypt. Akis var da hans egentlige navn.

Salmen er en lovprisning og takkesang fra hjertet for Herrens frelse i denne store nød. Den er ordnet alfabetisk etter det hebraiske alfabetets tjueto bokstaver. Det første verset står for seg selv, men fra v. 2-23 følger det bokstavene i alfabetet. Dette vitner om at David først har formet den etter at han var kommet til ro.

v. 2-7 er en bekjennelse av hvor full hans sjel er av lyst til å prise Herren, fordi Herren hadde frelst ham av alle hans trengsler. "Jeg vil love Herren til hver tid, hans pris skal alltid være i min munn." Den tonen som går gjennom disse ordene er jo dette: Jeg kan aldri fulltakke deg, Herre.

Herrens frelse var hans ros, og han oppfordrer de "saktmodige" til å glede seg med ham og delta i lovprisningen. De saktmodige, sier han, og mener de som har lært det stille mot i lidelsens skole. De skulle glede seg ved å høre om dette nye bevis på Herrens trofasthet.

I v. 5-7 peker David spesielt på sin egen erfaring. Han kaller seg selv "denne elendige" (v. 7) og maler for oss den frelse Herrens venner vil få når de ser opp til Herren: "De så opp til ham og strålte av glede, og deres ansikt rødmet aldri av skam."

Som barnets ansikt får nytt liv når det ser mor eller far der det før bare så fremmede ansikter, slik er det også med Guds barn. Vi skulle bare se opp til Herren og ikke stirre oss mismodige på farene!

I v. 8-11 bruker David sin egen opplevelse til å vitne om den sikre varetekt som alle Herrens venner har, fordi de er i Guds hånd. Her har vi det vakre ordet: "Herrens engel slår leir rundt omkring dem som frykter ham, og han utfrir dem" (v. 8).

Uttrykket "Herrens engel" finner vi første gang i Den hellige Skrift i 1Mos 16:7. Og det betyr ikke en vanlig engel, men Guds enbårne Sønn vår Frelser. Dette var slik han åpenbarte seg før han ble menneske.

Han og alle de himmelske engleskarene danner en frelsesmur omkring de hellige. Det ser vi også i 2Kong 5:17 der profeten Elias tjener fikk øynene opplatt til å se englehæren som beskyttet dem. Ja, det er sikkert:

Ingen er så trygg i fare,

som Guds lille barneskare.

Herren selv på Sions berge

for sitt folk er skjold og verge.

Guds barn tenker som regel for lite på den nåde at Herren setter englevakt omkring oss. Noen ganger ser vi også englevakten med det legemlige øyet. Guds menighet har mange fine vitnesbyrd om det. Men det ville hjelpe på vår frimodighet om vi holdt riktig fast ved dette:

Jeg går blant engler hvor jeg går.

De skal meg vel bevare,

slett intet Satans makt formår

mot slik en himmelskare.

Bort verdens sukk og sorg,

jeg går i engleborg,

og ingen rører meg et hår -

jeg går blant engler hvor jeg går.

David ser altså inn i Guds usigelige godhet mot ham, og da gir Gud ham enda et herlig ord: "Smak og se at Herren er god! Salig er den mann som tar sin tilflukt til ham" (v. 9).

"Smak", står det først. Og det betyr at vi må selv erfare Herrens godhet. Det er jo slik i det jordiske liv også. Så lenge vi ikke har smakt på rett mat, kan vi heller ikke virkelig vite hvordan den er.

Å smake Herrens godhet vil altså si å overgi seg til Herren med hele sitt hjerte i troen. Og dersom vi tror, skal vi også se Guds herlighet. Men først må vi erfare, smake, tro og så se og erkjenne.

Mange vantro mennesker vil uttale seg om Herren og hans sak uten noensinne selv å ha smakt livet i Gud. Men derfor blir også deres tale bare dårskap.

Så mye har alle troende mennesker smakt at de ikke for noen pris vil bytte bort samfunnet med Herren. Men ellers må vi overlate til Herren hvor mye han vil gi oss å smake av søte og salige følelser.

Herren vil rekke oss livets brød, men Guds barn vil så ofte ha pålegg og krydder i maten. Det kan utarte, slik at man i stedet for å støtte seg til Herrens trofaste ord og løfter, bygger trosliv på hvor mye man smaker og føler.

Men det må være nok for oss å ha Herrens ord. For "de som frykter ham, mangler ikke noen ting" (v. 10). Derfor roper David til de hellige av hele sitt hjerte: "Frykt Herren, dere hans hellige ... Og de som søker Herren, skal ikke mangle noe godt" (v. 10-11).

David beskriver nå motsetningen til Guds folks lykkelige kår. Da sier han at selv de med stor styrke i det ytre ikke er fri fra nød. Det hadde han ofte sett. Endog unge løver kunne lide nød på tross av deres mot og kraft.

Dette bildet peker også på at verdens barn kan komme i nød selv om de har mange midler til rådighet. De som derimot er hjelpeløse i seg selv som sauer i Herrens hjord, de kan takke for at Herren er deres hyrde, de skal ikke mangle noen ting (Sal 23:1).

Gå til Sal 34:12-23
Sal 34:12-23
I v. 12-23 inneholder salmen en oppmuntring fra David om det rette gudsforhold og Herrens velsignede nåde. David setter seg som en far framfor barna.

"Kom, barn! Hør på meg! Jeg vil lære dere å frykte Herren." "Barn" betyr her både store og små. David har i det foregående talt om de lykkelige kår de som frykter Herren lever i. Nå vil han vise dem hva den rette gudsfrykt er.

Han stiller så et spørsmål for virkelig å skjerpe oppmerksomheten: "Hvem er den mann som har lyst til liv, som ønsker seg dager til å se lykke?" (v. 13). Han setter et lykkelig liv fram som det klenodiet mennesket nesten alltid lengter etter å få tak i.

Og så viser han veien slik: "Hold da din tunge fra ondt og dine lepper fra å tale svik! Vik fra ondt og gjør godt, søk fred og jag etter den!" (v. 14-15).

Meningen med dette er jo denne: Vik bort fra ondskapens ånder i ord og gjerning og vend hjertet mot Herren og hans gode vilje. Det er forsakelse og tro som møter oss gjennom disse ordene.

Vi skal gi akt på at han begynner med å peke på det å bevare sin tunge og sine lepper fra svik og fra ondt. For en temmelig sikker prøve på alvoret i troslivet hos et menneske, er den hellige årvåkenhet med hensyn til vår tale. Den som veier sine ord på Guds ords vektskål, har også et våkent hjerte for Herren.

"Søk fred," står det, ja, først og fremst fred med Gud. Mange taler om å holde fred med mennesker. Men de glemmer at skal fred med mennesker ikke hvile på et falskt grunnlag, må man først ha fred med Gud.

Den kan man jo få, men man må søke den. Men mange søker ikke den visdom som alene kan gi fred. de lever i uvisshet og derfor i skjult uro, selv om den falske fred rår på overflaten. Kjære leser, har du søkt og funnet fred med Gud ved Jesus Kristus?

Har man funnet fred med Gud, søker man også fred med mennesker. Men det skjer med en begrensning som ordet sier i Rom 12:18: "Om det er mulig, da hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere!"

I v. 16-23 peker han på to slags mennesker: "de rettferdige" som har Herrens velsignelse over seg, og "de ugudelige" med forbannelsen over seg. Vi skal legge merke til at de troende her kalles de rettferdige eller de hellige.

Begge navn skurrer like sterkt i verdens øyne. Og de passer like dårlig om det er tale om vår egen rettferdighet. Men de passer så godt for den som søker sin rettferdighet hos Gud.

Av nåde ved tro blir syndere aktet som rettferdige og hellige i Guds øyne. Nå er verden så vred fordi Herrens venner bruker det bibelske navnet "de hellige". Men den ville bli like vred om vi kalte oss "de rettferdige", nettopp fordi den ikke tror på rettferdigheten av nåde.

Herrens velsignelse over sitt folk beskrives først ved at "Herrens øyne er vendt til de rettferdige, og hans ører til deres rop" (v. 16). Ja,

Ned fra det himmelske høye

vennlig et blikk på deg ser.

Hvor stort å ha Guds kjærlige faderøye på seg alle steder! I dette er en salig trøst, men også en påminnelse. Og hans øre er lydhørt mer enn en mor for sitt lille, syke barn. Han hører hvert ærlig sukk fra hjertedypet hos de hellige. Det er i sannhet en velsignelse!

Og videre har vi den neste velsignelse: "Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og han frelser dem som har en sønderbrutt ånd" (v. 19). Der hjertet er mottagelig og hardhet og trass er knust, der er Herren nær. Dette er et salig trøstens ord for alle bedrøvede syndere.

Djevelen har noen ganger forsøkt å ta bort trøsten i dette ordet fra anfektede hjerter. Da hvisker han til dem som en løgner: Du har jo ikke noe knust hjerte, ditt hjerte er kaldt og hardt.

Løgneren vil forvirre hjertet. For nettopp det å erkjenne at hjertet er kaldt og hardt, er å ha et knust hjerte. En Guds mann har sunget om det slik:

Å, nå føler jeg til fulle

hjertets hardhet, hjertets kulde!

Hva utsprang fra disse fjelde,

navnet verd til å gjengjelde,

Frelsermann, din kjærlighet?

Gjennom disse linjene toner nettopp klangen fra det sønderbrutte hjerte.

At Herren er nær med sin nåde utelukker ikke at de rettferdige må gjennomgå mange trengsler. Nettopp slik kan hjertet få plass til mer nåde. For trengselen knuser enda grundigere den naturlige hårdhet i hjertet.

Og den tømmer hjertet for ens egen storhet. Dermed blir det tomme kar som har plass til å la seg fylle med frelsens olje (2Kong 4:3).

Derfor står det også i v. 20: "Mange er den rettferdiges ulykker, men Herren utfrir ham av dem alle." Herrens nærhet består i at han alltid i rette tid griper inn og frelser sine hellige.

Det står så fint i v. 21: "Han tar vare på alle hans ben, ikke ett av dem blir sønderbrutt." Dermed er det sagt at et sant Guds barn aldri skal lide skade i den trengselen som Herren fører det inn i. Men alle ting skal tjene dem til gode som elsker Gud.

Åndelig talt skal Guds barn alltid komme ut av ildovnen som de tre menn i den gloende ovnen. Ikke et hår var svidd på deres hoder og ikke en plett på deres klær. Derfor frykt ikke for de som kan slå i hjel legemet. Sjelen kan de ikke slå i hjel (Matt 10:28).

Til slutt kommer den tredje store velsignelse i v. 23: "Herren forløser sine tjeneres sjel" fra dommen. "Ingen av dem som tar sin tilflukt til ham, dømmes skyldig."

Selv om et Guds barn ennå bærer synden i seg, har Herren tatt skylden bort. Skyldbrevet har han utslettet og naglet til sitt kors. Derfor kan Guds folk juble med Paulus: "Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør" (Rom 8:33).

Men der Guds Ånd fører ordet, peker det ikke bare på nåden, men alltid også på dommen. Dommen over de vantro, over de "som hater den rettferdige" (v. 22), springer det ikke over. Guds sanne ord kjennes på det.

Herren har sagt: Hver den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Det kunne verden finne seg i. Men han stanser ikke der, men tilføyer: hver den som ikke tror, blir fordømt. Og dette siste kan verden ikke tåle å høre.

Men Guds ord forkynner ikke bare frelse, men også dom. Her finner vi dommen i v. 17, 22: "Herrens åsyn," står det, "er imot dem som gjør ondt." Han øyne ser også dem, hans øre hører også dem.

Men det han ser og hører, kan bare vekke hans vrede. For vennskap med verden er fiendskap med Gud, og Gud står de stolte imot. Å "gjøre ondt" (v. 17) er først og fremst å stå Herren imot. Og denne motstand mot Gud viser de ugudelige nettopp overfor hans venner.

De hater de som er rettferdige ved tro, de hellige. Og hva hjelper det da å si at man tror på Gud, når man hater Guds barn.

Det dere har gjort mot en av mine minste brødre, det har dere gjort mot meg, sier Herren. Blir hjertet i sin uomvendte tilstand, da blir også Guds vredes dom over det menneske, da skal det dømmes skyldig (v. 22).

Ulykken kommer en gang og "dreper den ugudelige". Ja, som skrevet står, utrydder minnet om ham på jorden. Bare de helliges navn skal bli bevart for evig. For deres navn stod skrevet i Livets bok, men de ugudeliges navn skal smuldre bort (Ord 10:7). De skal forsvinne i et evig mørke, så sier Herrens ord.

Gå til Sal 35:1-28
Sal 35:1-28
Den lidelsesvei som er omtalt i denne salmen har som så ofte en profetisk karakter, for den peker framover på Frelseren. Hele det gamle testamentet er jo som en finger som peker framover mot Jesus, det er som morgenrøden som varsler soloppgangen.

Løftene, ofringene, loven - alt viser fram mot den kommende frelser. Men også alle de store begivenhetene og de store hellige personer i Det gamle testamentet er forbilledlige. Bare når vi ser det slik, forstår vi dem i det rette lys.

Det er det fine ved Davids salmer at vår Herre Jesu liv, hans lidelse og seier blir avspeilet stadig i dem. Slik er det også her. I Joh 15:25 har Herren selv brukt et ord i denne salmen om seg selv, nemlig v. 19: De "hater meg uten årsak".

Salmen kan deles i tre deler, nemlig v. 1-10: David ber Herren om å være hans vern, og om at fiendens onde angrep mot Herrens sak må bli til skam og undergang for dem og ikke for ham, så kan David fryde seg i Herren over hans frelse.

v. 11-18: David klager over at det pinte ham å møte den stygge ondskap selv om han hadde vist sine fiender all mulig kjærlighet. Han viste at de hatet ham uforskyldt.

v. 19-28: Han bønnfaller Gud om at han snart må komme med hjelp, for at fienden ikke skal fryde seg over ham, men at Davids venner sammen med ham kan love Herren i troen for seieren.

David begynner med å komme til Herren med sin sak. Han ber Herren om å være hans sakfører, hans skjold og verge. Han følte seg hjelpeløs og maktet ikke å trette med fienden eller kjempe mot dem.

Herren måtte gjøre det, han måtte sperre veien for forfølgerne og gi David den indre visshet om å være hans frelse. Han ber som et barn til Herren: "Si til min sjel: Jeg er din frelse!" (v. 3).

v. 4-6 inneholder en bønn som blir gjentatt seks ganger - om at fienden må bli til skamme, at de må bli utstøtt av Herrens engel som agner for vinden. "Herrens engel" er her som alltid vår Frelser før han ble menneske.

Vi må her også understreke, som vi ofte har gjort før, at denne bønnen ikke må betraktes som en syndig hevn. David var selvsagt ikke fri for fristelsen til hevngjerrighet. Det ser vi i forbindelse med Nabal (1Sam 25). Men han erkjenner at det er synd (1Sam 25:32-34), og takker Gud for Abigail som forhindret ham i å ta seg selv til rette. Vi ser også av Davids forhold til Saul at det ikke var hevnfølelse som drev ham.

Moseloven taler også flere ganger om kjærlighet til fienden. Derfor kan vi tro at det ikke var hevngjerrighet som gir seg uttrykk i denne salmen, men tvert om nidkjærhet til Herrens sak.

Fienden hatet egentlig ikke David som menneske, men de ville hindre at Guds vilje skjedde ved ham. Kampen mot Davids kongedømme var egentlig en kamp mot Gud for Saul og hans venner. Og i denne kampen ble de drevet av mørkets ånder.

I v. 7-8 taler han om at det var ganske uten grunn og årsak at de la skjulte snarer for ham. Han ber Gud om at det de ville gjøre mot ham, måtte ramme dem selv. Da ville Davids sjel (v. 9-10) glede seg i Herrens frelse og lovprise den mektige Gud. For han frelste sine elendige fra de voldsmenn som ellers hadde blitt for sterke for dem.

David sier ikke at han vil glede seg over fiendens undergang. Men når de gikk under i sin ondskap, ville han glede seg i Herren. Verden beskylder noen ganger de troende for at de gleder seg over at de vantro skal pines i helvete, mens de selv blir salige i himmelen.

Nei, Jesu folk gleder seg i sannhet ikke over det. Men vi gleder oss over Herrens frelse som vi selv har erfart. Her står: "Alle min ben skal si: Hvem er som du, Herre?" (v. 10). Ordet "ben" står her som uttrykk for den følelse av salig fryd som også kan strømme gjennom legemet. Den kan liksom føles i legemet, gjøre gangen lett og øyet lyst.

"Du som frir den elendige fra den som er for sterk for ham, som frir den elendige og fattige fra den som plyndrer ham." Dette må minne oss om den frelse Gud gir oss over den sterke djevel.

Satan er for sterk for oss. Men han vil merke sin avmakt overfor Herren. Et Guds barn skal holde fast ved at Jesus er seierherre i all evighet, aller mest når fienden fnyser som verst.

I v. 11-18 har vi et nytt avsnitt. Her er en skildring av fiendens ondskap. Også her gir Guds Ånd ordene profetisk karakter, slik at de avspeiler Frelserens lidelser.

"Urettferdige vitner" er nevnt i v. 11:og v. 12-15 taler om at fienden gjengjeldte godt med ondt. "De gjengjelder meg godt med ondt. Min sjel er forlatt," slik står det.

En følelse av å være forlatt kan ofte gripe et Guds barn når det igjen og igjen merker det kalde sinn hos vantro mennesker. De merker at all den kjærlighet de viser dem, bare får et ondt sinn som takk. David skildrer hvorledes han deltok i deres trengsel når fienden var "syke".

Det står: "Jeg kledde meg i sørgeklær da de var syke, jeg plaget min sjel med faste." Det betyr at han hadde sørget med dem, og gjort som Paulus sier: "Gråt med de gråtende" (Rom 12:15).

I Østerland viste man nemlig sorgen ved å kle seg i sekk, en grov kledning av hår (Sal 30:12) og fastet. Ja, David hadde endog bedt inderlig for dem, tatt seg av dem som en venn, en bror, ja, en mor.

Men da David begynte å "snuble", det vil si ble styrtet ned i elendighet, frydet de seg og skar tenner mot ham med vanhellig og frekk spott.

"Herre, hvor lenge vil du se på?" Med denne bønnen kommer David fram i sin store nød. Han var forlatt av mennesker. Hvor ofte har ikke troende menneskers hjerter ropt slik ned gjennom tidene! Man syntes at Guds klokke gikk altfor seint. Og likevel, når hjelpen så kom, forstod man at Herrens tid nettopp var den rette.

David ber om frelse for sin sjel. Og han kaller sin sjel den "eneste". Ja, vi har bare èn sjel. Derfor sier Herren: "Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?" (Matt 16:26).

En troende mann gikk en kveld bortover en stor utmark. Det var hard frost, og natten var mørk. Da blåste lykten ut. Uten lys fra lykten kunne han umulig finne sporet. Men den ene fyrstikken etter den andre blåste ut da han prøvde å tenne lykten.

Til slutt hadde han bare en eneste igjen. Han fortalte hvor alvorlig det ble for ham da han skulle tenne denne eneste fyrstikken han hadde igjen. Han visste at blåste også den ut, ville han være i stor livsfare i den kalde, mørke natten ute på heia. Han bad til Herren, og se, han lyktes med den siste fyrstikken.

I denne lille beretningen har vi et bilde på dette som David sier: Den eneste. Hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel? spør Herren.

Å, hvor vi skulle rope det inn i menneskehjertene: Din sjel, din sjel, våk over den. Taper du den, er du selv fortapt i en evig død. For det er din eneste!

Det er godt for den som legger sin sjel i Guds hånd! Han vil alltid komme til å slutte slik David slutter dette avsnittet, med takksigelse og lovprisning (v. 18).

I v. 19-28 har vi tredje og siste avsnitt i salmen. Igjen skildrer han fiendens ondskap, at de hatet ham "uten årsak" (v. 19). De blunket til hverandre i ond skadefryd over hans nød og gledet seg sammen når David hadde det ondt.

Han skildrer fiendens hånd som sier: "Ha-ha! våre øyne har sett det!" (v. 21-22). Ja, det er Guds folks salige trøst. Det er ikke bare onde fiender som ser de troendes nød og strid, men Herrens øyne ser det også.

David ber inderlig om at Gud vil våke over hans rett og sak, så fienden ikke skal triumfere over ham, men bli til skamme. Men Davids venner som har lyst til hans rettferdighet, skal få glede og fryde seg og lovprise Herren. Han vil heller ikke selv stå tilbake med sin lovsang (v. 23-28).

Vi skal legge merke til et vakkert navn på Herrens venner her: "De stille i landet" (v. 20). Dette uttrykket taler om Guds folk som saktmodige og stille mennesker. De vil ha fred så langt det står til dem, men ikke på bekostning av sannheten.

Men det er underlig å se at dette vakre navnet er blitt misbrukt til å bli brukt av den døde navnkristendommen. Hvor ofte har ikke uomvendte prester trøstet seg selv og andre uomvendte mennesker med at de hører til de stille i landet. Dermed har de godkjent at de ikke bekjenner Herren i livet og med munnen.

De er skikkelige mennesker som kanskje også har litt ærefrykt for Guds rike. Men ellers merker man aldri noe tegn til omvendelse hos dem. Og man merker ikke noe til at de elsker Jesus og de hellige eller vil bære korset for Jesu skyld.

Hvor ofte er ikke de blitt omtalt som "de stille i landet" både i levende live og ved deres begravelse.

Vi kan peke på mange slike ord i Den hellige Skrift som djevelen særlig har kastet seg over, og han bruker dem på en falsk måte i løgnens tjeneste.

I v. 27 står også er spesielt ord som varmer hjertet. "Høylovet være Herren, som unner sin tjener at det går ham vel." Han vil at det går ham vel,* det betyr at alle hans tanker mot ham er fredstanker. (*Dansk: Herren har lyst til sin Tjeners Fred.)

Alle hans veier med de hellige sikter til vår fred. Og derfor er det eneste rette sinn overfor Herren stadig dette at han bør høyloves. Hold det fast, Guds barn: Herren har lyst til sin tjeners fred.

Enten han legger deg på sykeleiet eller fører deg gjennom trange kår av noe slag - han vet alltid hva som tjener til din fred. Må aldri denne tonen bli fortrengt i våre hjerter: Høylovet være Herren!

"Gud være lovet for alle ting," det var et ord som stadig levde i Krysostomus' hjerte, dette gamle trosvitne som måtte lide så mye for Jesu navns skyld. Dette mottoet hans ble satt på mange harde prøver, men han holdt ut med det til sin siste stund.

Det siste vers i salmen vitner om at Davids sjel lengter etter å prise Herren. Han sier: "Da skal min tunge love din rettferdighet og prise deg hele dagen." Der har vi igjen forskjellen på Guds folk og verdens folk.

Verdens mennesker taler om sin egen rettferdighet og roser seg selv, eller den ene roser den andre. Når Guds Ånd får makt, lærer den oss ikke å tale om vår egen synd og skam, men om Herrens rettferdighet og Herrens pris "hele dagen".

Ja, måtte det være slik hele dagen, hele vår livsdag igjennom. Da passer hjertet til himlen, og der skal de frelste gi Gud æren i evighet.

Lammet, ja, lammet, dets vunder og sår

æren og prisen i evighet får!

Amen! Halleluja! Amen! Gå til Sal 36:1-13
Sal 36:1-13
Salmen deles i tre deler: Først v. 2-5: Skildring av de ugudeliges dype fordervelse. Dernest v. 6-10: Salmisten søker trøst i Herrens miskunnhet, trofasthet og rettferdighet og fryder seg i Herrens frelse.

Endelig i v. 11-13 ber han Herren i nåde om å holde fast ved de oppriktige og ikke la de hovmodige få seier. Han ser i ånden at dommen kommer over de helliges fiender.

Overskriften sier at Salmen er av David og tilføyer: "Herrens tjener". Den samme tilføyelsen fant vi i Sal 18: og den skal tjene til å gi ordene her den rette vekt. Han presenterer seg ikke som Israels konge. Men han har en langt høyere verdighet som Herrens tjener.

Første del av salmen viser oss hvor dypt David er grepet av å se den forferdelige makt synden og vantroen har. Han så seg omkring og så den frekkhet og det veldige overmot de vantro hadde overfor sin synd og misgjerning.

De mente at de aldri ville få noen straff for det (v. 3). Da ble han redd i sitt hjerte. Dette fullstendige brudd med Herren viser seg i at man helt har sluttet å "gå klokt fram" (v. 4).

Da går man ikke lenger på den onde vei en gang. Men man "stiller seg på" den, og det rystet David fordi hans hjerte var med Herren.

Og sannelig skal alle Davids åndelige etterkommere kjennes på det. Vi merker den samme redsel i oss når vi ser vantroen i dens utilslørte skikkelse. Ikke bare Guds ord er satt til side, men også samvittighetens røst er kvalt.

Men denne frykt skal ikke ha sin grunn i at vi frykter for det som kan true oss selv i strid fra denne verden. Men tanken på de vantro menneskers evige framtid skal være den dype grunnen.

Dette kommer så godt fram i de følgende versene (v. 6-10). Der roper Davids sang til oss med meget gode ord: Se på Herren! Der er trøsten, og der kan vi se gledelige ting.

"Herre, til himmelen når din miskunnhet, din trofasthet til skyene. Din rettferdighet er som mektige fjell, dine dommer er et stort dyp" (v. 6-7).

Hvor høye ondskapens krefter kan bli, rager likevel Herrens miskunnhet, sannhet og rettferdighet opp som veldige fjelltopper. De når opp til skyene, over alt det andre.

Igjen og igjen ser vi i Davids salmer Herrens miskunnhet og sannhet som betyr hans trofasthet, han svikter ikke sitt ord. Men vi ser også at Herrens rettferdighet er til trøst for det troende hjerte.

Ja, om der ikke var noen nåde, måtte vi gå til grunne for Herrens rettferdighet, for den måtte fordømme oss som syndere. Men innenfor nådens rike er der en rettferdighet som kan holde motet oppe hos Guds barn.

Der synderen ved troen har gått inn under de vilkår Gud har satt for frelsen i Nådens rike, der har Gud også bundet seg til vår frelse. Hans rettferdighet krever at løftene blir oppfylt.

Derfor kan alle Guds barn være fullstendig viss på at de helliges sak ikke skal gå under, selv om den ofte blir trakket ned av den vantro verden. Nei, den rettferdige Gud skal føre saken ut til seier til evig ære for sitt navn.

Dette gir seg utslag i Guds dommer allerede her på jord. Guds rikes historie er full av eksempler på at Guds dom har styrtet de troendes fiender både på mindre og større områder.

Tenk bare på Nebukadnesar, Haman i Esters bok, Galerius og mange andre av de mørke, onde skikkelser. De ble rammet av Guds arm på en synlig måte. Men Herrens dommer er også ofte ganske usynlige for vårt øye (Rom 11:33).

Ofte blir Guds barn anfektet når de ikke ser Guds dommer. Tilsynelatende er det tider da det synes som om der ikke er noen Gud som ser alt dette. Men Guds dommer er som det står her, som "et stort dyp".

Vårt lille øye kan ikke gjennomskue dem. Men vi skal tro at Herrens hellige domsmakt er virksom uavbrutt. De nedbrytende krefter blir undergravet og styrter sammen, og Herrens sak kjemper seg fram til seier.

Bare dette alltid kunne stå urokkelig fast for Guds folk slik at vi aldri går og henger med hodet. Vi har en Herre som går fram fra seier til seier. Men hans dommer er så forunderlig dype, og de kommer på en helt annen måte enn vi tenker oss det.

Men alt som kommer fra Herren, både hans miskunnhet og rettferdighet og dom, sikter mot dette ene: Frelse.

"Mennesker og dyr frelser du, Herre." I dette samler alt seg for David slik Guds Ånd har vist ham det. Han tar også dyrene med i Herrens frelsesplaner. Det minner oss om det som står skrevet i den nye pakt, at en spurv faller ikke til jorden uten vår Fars vilje (Matt 10:29).

Men dette ordet synes å peke enda videre fram mot det samme som Paulus peker på i Rom 8:19-22. Der taler han om et håp også for den skapning som er under forgjengelighet.

Hvorledes vi skal forstå det mer nøyaktig, er ikke åpenbart for oss. Også der står vi foran "det store dyp". Men Herrens venner skal visselig en gang bryte ut på en måte som vi neppe kan ane her på jord: "Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud!" (Rom 11:33). Herligheten på den nye jord vil løse mange av gåtene i denne forgjengelige tid.

Men om til og med dyrene er med i Herrens frelse, hvor mye mer da menneskene!

David ser slik inn i den forunderlige dybde av miskunnhet og rettferdighet, og han bryter ut i undring og lovprisning: "Hvor dyrebar er din miskunnhet!"

Og denne miskunnsomme Gud er ikke fjern, men han vil at menneskenes barn skal skjule seg under hans "vingers skygge" (v. 8). I den gamle pakt var nådestolen satt under vingene på kjerubene.

Men Jesus er den nye pakts nådestol. Er vårt hjerte ved korsets fot hos Jesus, da er vi også skjult under den allmektiges vingers skygge.

Og Davids sjel jubler videre over de helliges lykke i neste vers: "de blir rikelig mettet av det gode i ditt hus, og av dine gleders strøm gir du dem å drikke."

Fedmen i Guds hus er all den nådes rikdom som ligger gjemt i Guds ord og sakramenter. Fra Gud strømmer det ut "gleders strøm". Av den gir han alle å drikke som kommer til ham i Jesus Kristus. Gjennom disse ordene klinger det i sannhet en fin innbydelse:

Tørster du, så kom i dag,

drikk i dype, fulle drag.

Finne skal du alt på jord,

der Guds miskunnhet er stor.

Og denne gledens strøm er utømmelig, for den strømmer fra en evig kilde, fra Guds faderhjerte i Kristus Jesus. "Hos deg er livets kilde," slik vitner David. I dette ligger også at utenfor Herren er alt dødt. Derfor må alle de som vender hjertet bort fra Herren, ende i en evig død. Å, om alle sjeler ville komme til kilden!

Kom nå til kilden,

kom nå til kilden god!

Kom og drikk av livets flod,

så får du kraft og mot!

Men øyet må først bli opplatt så det ser at alle verdens brønner er "sprukne brønner" som ikke holder vann. Derfor tilføyer også Guds Ånd her: "I ditt lys ser vi lys."

Vi skal legge merke til at først blir det talt om livet og deretter om lyset. For alt Guds lys er livets lys, som skrevet står i Joh 1:4 om Jesus, Guds evige ord: "I ham var liv, og livet var menneskenes lys."

Man taler mye om lys på denne jord. Men overalt der lyset er utenfor livet i Gud, er det et ødt og kaldt lys som bare gjør en oppblåst. Djevelen har også lys. Han vet mye om Guds rike, men er likevel dødens og mørkets fyrste.

Hvor ofte hører vi ikke fra uomvendte mennesker: "Vi vet det, vi kjenner det for vi har lært det." Men hjertet er fremdeles i døden. Og hvor mye såkalt vitenskapelig teologi blir ikke lovprist som et stort lys, men det er bare fullstendig mørke.

Nei, det er en evig sannhet: Bare i Guds lys kan vi se lys. "Men et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til" (1Kor 2:14). "For dere vet først og fremst dette, at intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning" (2Pet 1:20). Tydningen kan bare skje ved den samme Ånd som gav profetien.

I våre dager tales det vidt og bredt om bibelkritikk og om alt det nye lys man har fått over bøkene i den gamle pakt. Da blir det første spørsmålet som Guds folk alltid vil stille, slik: Er alt dette lys blitt sett i Guds lys? Er de menn som bærer det fram, selv omvendte mennesker og fylt med Guds hellige Ånd?

Alle vi som er blitt omvendt vet at vi begynte å se alt med nye øyne da Guds Ånds lys ble tent i vår sjel. Derfor priser Herren sin himmelske Far fordi det som er skjult for de vise og forstandige, er blitt åpenbart for de umyndige. For de så lys i Guds lys.

Dette rike og herlige avsnittet i v. 6-10 er også skrevet om som en salme og står i Sangboken nr. 382: "Til himlene rekker din miskunnhet, Gud!" Den springer ut fra Sal 36.

Så avslutter David med å be om at Herrens miskunnhet må vare ved mot dem som kjenner ham (v. 11). Troende mennesker forstår godt at denne bønnen kommer nettopp her.

For vi setter så ofte Guds langmodighet på prøve og føler kanskje aller mest når Guds miskunnhets lys stråler herligst ut over oss syndere. Vi ser at det er fullstendig ufortjent.

Kan Herren fortsette å vise oss så mye nåde dag for dag når vi bedrøver ham så ofte? Dette spørsmålet er vel kjent for alle troende mennesker. Men vi har lov å be om det på samme måte som David.

Det står et fint ord i Joh 13:1: "Og som han hadde elsket sine egne som var i verden, slik elsket han dem til det siste." Hans kjærlighet svikter ikke på tross av at disiplene er lite troende og skrøpelige, ber vi tilhører de oppriktige av hjertet (v. 11).

I v. 11 får Herrens folk et navn: de "som kjenner deg". Og dette uttrykket å kjenne Herren finner vi ofte i Den hellige Skrift. Det betegner hjertets kjennskap til Herren.

"Man kjenner Gud i samme grad som man elsker ham," har en Guds mann sagt med rette. Man kan kjenne folk på mange måter. Ofte kaller man det å kjenne noen at man bare hilser på dem og kanskje går på visitt en gang imellom.

Og slik kjenner mange navnkristne Herren. Man har en viss ærefrykt for de kristelige ting og besøker kanskje Herren i kirken, ja til og med går til nattverd.

Men det er på en helt annen måte når barnet kan si om far eller mor: "Jeg kjenner dem." Eller når en venn sier det om en venn. Kjenner du Herren slik, kjære leser?

Måtte vi alle som kjenner Herren slik aldri bli en fremmed for ham mer. Vi bør vokse dypere og dypere inn i hans fortrolighet. Jo bedre du kjenner Herren, jo mer vil din gamle frykt forsvinne overfor alt som kan komme, også det som ikke blir så lett for kjød og blod.

Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut, sier Herrens apostel. Og jo bedre vi kjenner Herren, jo mer tør vi be om og jo rettere vil vår bønn bli.

David slutter med å be om at "de stoltes fot" ikke må komme over ham. Hovmod er vantroens egentlige grunnvesen. Det viser seg både i selvtillit og i den dristighet vantro mennesker har når de tør sette seg ut over Guds bud.

Men idet David ber slik, er det som om han ser i Ånden noe av Guds dom. "Der faller de som gjør urett! De blir støtt ned og kan ikke reise seg." Slik avslutter han. Guds dommer kan ofte som vi har sagt før, være skjult en tid for vårt øye.

Men ofte dukker Guds rettferdige dom likevel synlig fram og vi kan følge den en tid. Men en gang, når vi får lov på den store dag å se hele vårt eget og verdens liv i Guds klare lys, da skal vi se at Herrens sannhet vant seier på alle kanter.

Hele denne herlige salmen kan liksom samles i disse fire ordene som vår Frelser har sagt:

Frykt ikke, bare tro! Gå til Sal 37:1-7
Sal 37:1-7
Fra Jobs bok kjenner vi dette spørsmålet: Hvorledes kan det ha seg at Herrens motstandere som forakter hans ord, så ofte har et lett ytre liv. De kan ha hell med seg mye mer enn Herrens folk, så langt vi kan se med våre øyne.

Det er det gamle og stadig nye spørsmålet som tas fram her. At det er slik, har ofte vært en kilde til anfektelse for troende mennesker. De er blitt fristet til å bli bitre i hjertet mot de vantro.

Det er dette Herrens Ånd gjennom David advarer mot. I løpet av de første åtte vers står det ikke mindre enn tre ganger: "La ikke din vrede opptennes over de onde."

Og David kommer straks med den rette anvisning (v. 2): "For som gresset blir de hurtig skåret av, og som grønne vekster visner de ned." Når enden kommer vil altså de ugudeliges lykke forsvinne. Men Herrens venner vil alltid kunne stole på Herren og glede seg i ham. De har også en evig arv i vente.

Dette er hovedinnholdet i denne herlige salmen som inneholder så mange velsignede kjerneord. Allerede Tertullian kaller denne salmen den guddommelige skjebnens speil.

En annen av kirkens gamle fedre kaller den "legemiddel mot utålmodig klage". Og Luther kaller den: "De frommes kledning, med denne påskriften: her er de helliges tålmodighet."

På grunnspråket er salmen en av de alfabetiske salmene (se Sal 9). Den har tre hoveddeler, nemlig v. 1-7 som er en innledning og har med de vesentlige punktene i korthet. Deretter kommer en nærmere forklaring av dette (v. 8-26).

Og endelig kommer slutten som skildrer hvorledes den må være som skal tilegne seg løftet med rette. Og deretter kommer en sammenfatning av spørsmålet som i en sum (v. 27-40).

Det er jo åpenbart at når et Guds barn blir ilter og vred fordi verden tilsynelatende har en glimrende medgang, da viser det at det allerede er et fall i Guds barns hjerte.

Dette fallet lignet det fall den eldre sønnen hadde i Herrens lignelse om den fortapte sønnens hjemkomst. I dette ligger en kjødelig vurdering av det som kalles lykke, som om lykken bestod i å nyte verdens goder i fullt mål.

Det viser et skjult begjær i hjertet etter disse forgjengelige ting samt mistro til Herrens allvitenhet og styre. Det er også en voldsom undervurdering av den herlighet som et Guds barn har fått.

I stedet for å bli vred fordi Herren lar vantro mennesker få sitt gode i dette livet, skal et Guds barn bare trygt "sette sin lit til Herren og gjøre godt". Det betyr å følge Herrens vei og vilje.

Vi skal ikke benytte de samme midler som vantro mennesker bruker for å fremme sine saker. Og så skal vi "bo i landet og legge vinn på trofasthet". Da skal nok Herren sørge for alt sammen.

Dette ordet: "Bo i landet, og legg vinn på trofasthet" kan neppe bety et hellig forbud mot å utvandre. Men det vil ramme den flakkingen omkring for å vinne jordiske rikdommer som ofte viser seg i vantro menneskers livshistorie.

Ordet har selvsagt også betydning nå for de Guds barn som tenker på å forlate sitt land. Det gjelder i sannhet å prøve seg selv hvorfor man gjør det.

Mange som utvandret til f. eks. USA eller andre steder, har etter en tid mått erkjenne at den dype grunnen var ønske om mer av denne verdens gods. De ville ha mer enn det så ut til at de mer beskjedne forhold i hjemmet ville gi dem.

Det ligger en advarsel i dette ordet om ikke å se for mye på det jordiske og for lite på det som tjener til fred i sjelen. Man levde kanskje under gode forhold for gudslivet her hjemme, men kom under meget vanskelige forhold der ute for det åndelige.

Det er godt å huske på det som står i et lite salmevers:

Vi ei meget vil begjære

av det jorden hører til,

la oss rett tilfredse være

med det du oss unne vil.

Daglig brød

til vår død,

det er nok, å, Fader vår.

Vi ser også noen ganger troende tjenestefolk av hensyn til større lønn forlater sin tjeneste i et troende hjem og drar til et vantro hjem. Der fikk de kanskje noen flere kroner, men kom i fare for å miste livets krone.

Ved et slikt begjær etter det jordiske lyder Guds ord med tukt og trøst. Det får et fint uttrykk i v. 4: "Gled deg i Herren! Så skal han gi deg det ditt hjerte trakter etter."

Ja, det er saken - å søke sin glede i Herren og ha nok i hans nåde. Så kommer alt det andre, og da kan Herren også ofte gi oss det vårt hjerte ønsker av det jordiske. For det er med rette sagt: Vil du det Gud vil, så vil han det du vil!

Og kommer det tunge byrder som vil legge sin knugende hånd over et Guds barns hjerte, så viser Guds ord oss også da en herlig vei å gå: "Sett din vei i Herrens hånd og stol på ham! Han skal gjøre det."

Her er tale om å "velte sin vei" (dansk) på Herren. Og her er nettopp tenkt på at veien kan være tung som en veldig byrde. Tenk om vi troende ville benytte oss av denne herlige tillatelse og velte hele vår byrde av bekymring over på hans sterke skuldre. Og han vil så gjerne bære alt sammen for oss! "Han skal gjøre det," står det. Ikke vi, men han. Hvilken salig port til et meget lykkelig liv som opplates for oss i dette ordet!

Ved sorg og selvgjort plage

du intet retter ut,

for intet kan du tage,

alt kan du få av Gud.

Slik sang Paul Gerhard i nødens stund, og han ble ikke til skamme.

Og selv om vår sak og vår rett en tid kan være helt fordunklet av verdens løgn og baktalelse, skal det alltid gå som ordet her fortsetter: "Han skal la din rettferdighet bryte fram som lyset og din rett som lyset midt på dagen" (v. 6).

Som oftest skjer det allerede her på jord. Men om ikke før skal det skje på den store avgjørelsesdag som salmedikteren synger om:

Strål fram du frydefulle dag

med fromme,

på hvilken alt så vel i lag

skal komme.

Derfor slutter Guds ord alltid med å rope til alle urolige Guds barn:

Vær stille for Herren og vent på ham!

De grubler og grubler og vil granske ut Herrens vei, men kan det ikke. Og det er ikke bare her i Salmenes bok vi har dette råd. Det lyder igjen og igjen i de salmer Guds Ånd har ført fram fra troendes hjerter også senere:

Vær stille, min sjel,

vær stille, min sjel,

vær stille for Herren din Gud!

Vær stille; for han

er Herren som kan

av trengselen føre deg ut! Gå til Sal 37:8-26
Sal 37:8-26
Dette avsnittet begynner med å gjenta for tredje gang advarselen mot å være harm over at de vantro ofte har lettere kår ytre sett. "Avstå fra vrede og la harme fare! La ikke din vrede opptennes, det fører bare til det som ondt er."

Gir et Guds barn etter for slik kjødelig nidkjærhet, synder han mot seg selv og glir inn under den samme ånd som rår i verden. Nei, la folk kjenne Guds barn på at vi bedømmer tingene ut fra evighetens synsvinkel.

I den gamle pakt var evighetens synsvinkel mer trengt tilbake. Da kunne det være vanskeligere for Herrens folk å forstå Guds vei med de vantro når han lot dem vokse grønne som gresset på marken.

Herren har åpnet utsikten mot evigheten mye klarere for den nye pakts barn. Derfor skulle det ikke være så vanskelig å være stille selv om det ofte er trangt i det jordiske liv.

Er her litt nød, litt sorg og besvær,

hva gjør vel det, meg Herren har kjær.

Det klinger i sky fra himlen på ny

til Jesus herfra, Halleluja!

I v. 9-11 tales videre om at om en liten stund vil den store forskjell inntre mellom de ugudelige og de saktmodige, de som venter i stillhet på Herren. "Verden forgår og dens lyst" (1Joh 2:17). Det har Herren vist oss så klart i lignelsen om den rike mann og Lasarus.

"Om en liten stund, så er de ugudelige ikke mer. Ser du etter på hans sted, så er han borte." Herligheten forsvinner og snart er han glemt. Bare dommen står igjen over det forspilte liv.

"Men de saktmodige skal arve landet og glede seg ved mye fred." Hvilket lyst og herlig framtidsbilde! "Landet" betyr vel her nærmest Kanaans land, Israels løftes-land. Men dette landet er jo også et forbilde og peker framover mot den nye jord der rettferdighet bor. Om dette landet synger vi:

Ingen nød finnes der,

ingen sorg skal hjertet brenne,

ingen tåre mer i himlens land.

Nei, vi skulle der blott glede kjenne!

I v. 12-15 blir det skildret hvorledes de ugudelige "pønsker på ondt imot den rettferdige og skjærer tenner mot ham". De arbeider for å "drepe dem som vandrer oppriktig".

Verden forsøker alltid å drepe det åndelige liv hos de hellige hvis de får det til. Men de har også ofte forsøkt å ta det legemlige liv, og noen ganger har de fått lov til det.

Men Guds barn skal likevel ikke frykte truslene fra verden. Den ugudelige kommer ikke lenger i sin forfølgelse av de hellige enn Herren tillater. "Herren ler av ham, for han ser at hans dag kommer."

Ja, Herren ser dommen over de ugudelige. Han ser at hans forberedelse til å komme Herrens små til livs, bare er en forberedelse for hans egen undergang (v. 15).

Ofte skjelver Herrens disipler og sier som disiplene en natt ved Genesaret-sjøen: Herre, frels oss, vi går under. Men han som har makt over storm og bølger, sier også den dag i dag: Hvorfor er dere så redde, dere lite troende?

Det gjelder å låne Herrens øyne og i hans lys se framover mot den store dag. Da skal de som nå stamper mot brodden, ligge ved Herrens fotskammel mens Guds folk skal synge seierssanger i evighet.

I v. 9-12 har han altså pekt på at de ugudeliges herlighet er snart forbi, og i v. 12-15 har han pekt på at all deres ondskap bare blir til deres egen undergang. I det følgende viser så salmisten hvorledes den rettferdige også i nåtida har det langt bedre enn den ugudelige. For Herrens velsignelse er over ham.

"Bedre det lille som de rettferdige har, enn mange ugudeliges rikdom" (v. 16). Det er bedre å ha lite med Herren enn mye uten Herren med dommen i vente (v. 17). Videre skildrer han at Herren ser "de ulasteliges dager" (v. 18), det er altså Guds barns liv dag for dag.

Hvor vanskelig det enn kan se ut for Guds barn, skal de "ikke bli til skamme i den onde tid". I "hungerens dager skal de bli mette". Ja, hvor uendelig mange eksempler kan man ikke nevne på dette fra Guds barns liv her på jorden.

Og svært ofte går det allerede her på denne jord tilbake med de ugudeliges herlighet. Ofte ser man at den glimrende herlighet blir til den dype elendighet også i det timelige.

Mange penger smuldrer bort mellom hendene på dem og blir til gjeld og elendighet. Herrens venner har langt dårligere kår, men de "forbarmer seg og gir".

De har altså ikke bare nok til seg selv, men de kan også hjelpe andre. Noen ganger får de også anledning til å samle gloende kull på fiendens hode ved å hjelpe dem.

Hvor ofte hører vi ikke dette! Velsignelsen manglet, ormen satt i frukten. Det får verdens barn ofte merke. Men Guds barn kan med takk og pris se på at de lille kan slå herlig til - "for de Herren velsigner, skal arve landet, men de han forbanner, skal utryddes" (v. 22).

Både de velsignede og de forbannede kalles her "Herrens". For hver menneskesjel er jo skapt til Herren og kjøpt dyrt til å være hans eiendom. Men hvor fryktelig det er å være Herrens på den måten at man bare skal arve hans forbannelse!

I v. 23-26 taler salmisten videre om hvor herlig det er å vandre med Herrens velbehag. Vi kan merke at han stadfester vår gang (v. 23). Aller herligst er det å merke sannheten av ordet i v. 24: "Når han snubler, faller han ikke til jorden, for Herren støtter hans hånd."

Dette ordet gjelder også om fall i timelige vanskeligheter. Et Guds barn skal aldri bli liggende, men Herren skal nok reise ham opp igjen. Bare forbindelsen med Herren er der, skal Guds mektige hånd opphøye ham i sin tid.

Det taler David så vakkert om i v. 25: "Jeg har vært ung og er blitt gammel, men jeg har ikke sett den rettferdige forlatt eller hans avkom lete etter brød."

Men ordet i v. 24 har likevel en enda dypere klang når vi ser på de fall i synd som et Guds barn kan komme i. Guds barn kjennes nettopp på dette i motsetning til verdens barn: Vantro mennesker blir liggende i sine synder.

Som en beruset person ikke kan reise seg, like umulig er det for et sant Guds barn å bli liggende i et fall. For Herren holder fast ved hans hånd. Den trofaste hånd slapp oss ikke selv om vi bedrøvet ham.

Slik hadde David selv erfart det i sitt dype fall. Slik erfarte apostelen Peter det, og slik erfarer alle Guds barn det. Og dette er nok årsak til den dypeste takk i de helliges hjerter.

Bare vi ikke selv river vår hånd ut av Herrens hånd, skal vi også erfare til vår siste stund at Fader-hånden er sterk nok til å reise opp det lille barn som snubler.

I dette ligger nettopp den store trøst at Herren holder fast ved oss. Det er hans tak på oss som er avgjørende. Det er nok nødvendig at vi holder fast ved ham, men bare ved en liten svak barnehånd.

Er du far eller mor og har gått med dine små ved hånden, da har du nok erfart at det var den store hånd som holdt fast på den lille.

En ung prest stod ved en gammel, erfaren troende kvinnes dødsleie. "Hold fast ved Herren," sa han inntrengende til henne. Den gamle så på ham og smilte da hun sa: "Det er han som må holde fast ved meg."

Nå, begge to hadde rett. Men den gamle pekte likevel på den side av saken som gir hjertet den største hvile.

Med all din nød deg i hans armer kast,

han holder fast! Gå til Sal 37:27-40
Sal 37:27-40
I dette siste avsnittet av salmen blir først skildret i en sum hvorledes den må ha det som med rette skal kunne kalles en av Herrens rettferdige og hellige.

"Vik fra ondt og gjør godt! Da skal du bo trygt for evig," slik lyder det fyndige ord i korthet. I lys av den nye pakt vil jo det si det samme som: Forsak djevelen og tro Herren! For å tro Herren er å gjøre godt.

Alle de såkalte gode gjerninger som ikke springer ut av en levende tro, men er forenet med et vantro sinn, er ikke gode i Herrens øyne.

I v. 30, 31 er det sagt om den rettferdige at hans "munn taler visdom, og hans tunge sier det som rett er". Med andre ord skal et virkelig troende menneskes munn også bære vitnesbyrd om Herrens sannhet.

Og videre står det: "Hans Guds lov er i hans hjerte." For et virkelig troende menneske er altså ikke Guds vilje en tung og ubehagelig byrde som blir lagt på ham utenfra. Men lovens ord "du skal" er blitt til "jeg vil" i hjertet.

Dette virker Guds nåde der den får makt i hjertet. "Kristi kjærlighet tvinger meg," slik vitner Paulus i 2Kor 5:14.

Vi skal ikke glemme at bare den som har et slikt ærlig sinn og tro til Herren, kan tilegne seg i sannhet alle de dyrebare løftene i denne salmen. Det kan bare det omvendte menneske.

Men den som har det slik, "hans trinn vakler ikke". Selv om han en tid faller i hendene på de ugudelige og blir ille tilredt og kanskje fordømt av verden og de navnkristne, så skal Herren ikke la "ham bli dømt når han blir stilt for retten". Han skal bli utfridd fra de ugudeliges hender og ikke overgis "i hans hånd", selv om legemet blir slått i hjel.

Den gang Johan Huss ble ført til bålet, hadde de gitt ham en papirhue på hodet. På den var det malt djevler. Det var en alminnelig skikk med de som ble kalt kjettere av paven og hans blodhunder.

Slik ble han og både før og etter ham mange tusener av Herrens sanne hellige ført til bålet for sannhets skyld. Verden ropte til dem at de var helvetes brann. Men ordet ble oppfylt: Herren "lar ham ikke bli dømt når han blir stilt for retten".

Alt det Guds barn må lide av verden er bare som et ris i Guds hånd. Med det refser han den som han elsker. Men riset kan ikke komme lenger enn hånden som holder det tillater. Alle ting tjener dem til gode som elsker Gud. Det gjelder også verdens ondskap og hat.

Så slutter salmen med enda en gang å innskjerpe for Herrens venner det vi aldri kan høre ofte nok: "Vent på Herren og ta vare på hans vei." Her er også sagt hva det er å vente på Herren.

Den består i en tillit "med håp mot håp". Det er en tillit som kan utholde smelteovnen, og tillit sammen med lydighet. Dette siste er ikke minst verd å gi akt på. "Ta vare på hans vei" er nettopp en annen side ved å vente på Herren. Vi skal ikke gripe til selvvalgte midler, men gå stille i Herrens spor. "Så skal han opphøye deg" (v. 34).

I v. 35-36 nevner David ut fra sin egen erfaring at han hadde sett "en ugudelig tyrann" som "utbredte seg som et grønt tre i sin egen jordbunn". Men han forsvant straks.

Antagelig tenker David her på kong Saul. Og av dette finner han følgende viktige lærdom: "For fredens mann har en framtid. Men overtrederne går til grunne alle sammen, og de ugudeliges framtid skal avskjæres."

Dette er et alvorlig ord! Ingen framtid, det vil si en tilværelse uten det minste håp. Bare en fortid som nager som ormen som ikke dør og ilden som ikke slukner. Bare en nåtid full av gråt og tenners gnitsel, men intet håp!

En italiensk dikter, Dante, har skildret helvete på sin måte i et storslått dikt. Han setter denne overskrift over porten inn til helvete: "Den som går inn her, må la alt håp fare."

Her står altså: Fredens mann har en framtid. Det vil si de som har fred med Gud i sitt hjerte, den mann som elsker freden. Her er ikke ment fred med Satan, med verden og vårt eget kjød. Men fred i Den hellige Ånd i visshet om syndenes forlatelse. Det vil si et menneske som ikke kjemper for sitt eget, men heller vil lide urett enn å gjøre urett.

For Guds folk er der en sikker, fullkommen og evig frelse. For "de rettferdiges frelse er fra Herren - deres sterke vern i nødens tid. Og Herren hjelper dem og utfrir dem. Han frir dem fra de onde og frelser dem, for de tar sin tilflukt til ham."

Luther avslutter sin forklaring av denne salmen med disse ordene: "Å, den skammelige utroskap, mistillit og fordømte vantro, at vi ikke tror slike rike, mektige og trøstefulle løfter fra Gud.

Men selv i små prøvelser når vi bare hører onde ord fra de ugudelige, kommer vi i vånde og taper motet! Hjelp, Gud, at vi en gang kunne få den rette tro. Amen!" Gå til Sal 38:1-23
Sal 38:1-23
Denne salmen er den tredje av de såkalte botssalmene. Den har overskriften "Til påminning." Den betyr kanskje at David både husket sine egne synder, at de steg klart fram i hans minne i all sin forferdelighet. Men den betyr kanskje også at han med sin bønn ville at Gud skulle komme ham i hu. Den samme overskriften "Til påminning" finner vi i Sal 70.

Salmen kan deles i forskjellige avsnitt etter innholdet. v. 2-11 inneholder en bitter klage: Davids sjel var i dyp anfektelse. Han syntes Guds vredes hånd lå på ham. Deretter kommer v. 12-13 der han ser seg forlatt av sine venner og frender mens fienden var meget virksomme.

Likevel vil David vente på Herren (v. 14-16). Han slutter med enda en gang å peke på sine dype trang etter hjelp og ber Herren komme snart med frelse (v. 17-23).

Det andre verset viser i en sum det som går gjennom hele salmen. David var seg klart bevisst at trengselen ikke kom tilfeldig, men at Herren stod bak. Derfor ber han: "Herre, straff meg ikke i din vrede, og tukt meg ikke i din brennende harme" (v. 2).

Når hjertet er riktig våkent, skal vi nok merke at vi av naturen er vredens barn som bare fortjener straff. Og i anfektelsens tider ser hjertet nesten ikke noe annet. Nådens sol er liksom sluknet.

I v. 3-11 har vi en skildring av den elendighet han befant seg i. Det var for ham som om Guds hånd hadde trykket Guds vredes piler dypt inn i ham. Den hånd som ellers var så full av nåde, følte han nå så tung, så tung.

Hele hans legeme var liksom knust og gjennomtrengt av indre smerte. Hans misgjerninger var for ham som veldige bølger som gikk over hodet, som en byrde han ikke kunne bære. Den synd som i fristelsens øyeblikk hadde vært så innsmigrende og tillokkende, var nå som illeluktende byller og sår på sjelen.

Han følte seg som en spedalsk, som en uren. Han var kald og død og kunne ikke annet enn å "skrike ut" fordi hans hjerte stønnet. Det var som om han ikke kunne mer.

I hele denne alvorlige skildringen (v. 3-11) lyder det igjen og igjen: Det er "for min synds skyld - for min dårskaps skyld". Dette passer den dag i dag på et sterkt anfektet menneske.

Og det minner om Martin Luthers tilstand da han lå på golvet i sin klostercelle og jamret: Min synd, min synd!

Likevel er det et lysglimt i alt dette, nemlig ordet i v. 10: "Herre, for ditt åsyn er all min lengsel, mitt sukk er ikke skjult for deg."

Det er godt for den som i slike mørke tider kan gjøre som døperen Johannes gjorde. Han sendte bud på Jesus. Eller gjøre som kong Hiskia, han la fram sitt hjertes angst for Herrens ansikt.

Vi tar ikke feil om vi legger denne salmen til tiden etter Davids dype fall med Batseba og Urias død til begynnelsen av Absaloms opprør. v. 12-13 hentyder til dette når de skildrer hvorledes hans nærmeste stod langt borte.

Alle tok avstand fra ham på samme måte som Frelserens venner stod langt borte på langfredag. Men David merket fienden over alt omkring seg. Hele dagen lurte de på ham.

Hele skildringen peker på mange måter på Frelserens lidelse, og dermed også på de kår alle Jesu disipler kan komme i. Tjeneren er jo ikke over sin herre.

Guds barn må ofte erfare at slekt og venner tar avstand fra oss! De forstår ikke sorgen over synden og anser det som overspenthet.

Men når det slik stormer både inne i oss og utenfor, da er det den eneste rette vei å gå som David peker på her: Vær stille for Herren. "Men jeg er lik en døv, jeg hører ikke, lik en stum som ikke åpner munnen."

Også dette ordet minner om skildringen av Herrens lidelse i Jes 53. Der blir han sammenlignet med et lam som ikke opplot sin munn, som lot seg føre bort for å slaktes.

Overfor verdens løgn og baktalelse er det ofte det rette å legge det døve øret til og være ganske stille. Da skal nok Herrens hjelp komme, som David sier: "For til deg, Herre, står mitt håp. Du vil svare, Herre, min Gud."

Herren vil føre vår sak, han vil svare våre fiender. Hans ord står fast nå som før: Dere skal tie, og jeg skal stride for dere. Det verste vi i slike tider kan gjøre, er å ville hjelpe seg selv i en urolig opphisselse. Da oppnår vi bare å drive Herrens hjelp bort fra oss mens vi selv blir svekket enda mer. Nei, i stillhet og tillit skal vår styrke være.

Men gjelder det om å være stille overfor den verden som ikke vil la seg tale til rette fordi den ikke vil se sannheten, da må vi sannelig ha lov til å være påtrengende hos Herren. Vi kan banke frimodig på nådens port.

Det forstod David. Han gir den ene grunn etter den andre for liksom å nøye Herren til å hjelpe ham. Først dette (v. 17) at fienden med de store ord som hånte ham, ikke måtte triumfere over ham.

Dernest at han var nær ved å falle. Han kunne ikke holde ut stort lenger. Og videre at han jo med dyp sorg erkjente og bekjente sin misgjerning.

Endelig sier han at fienden var mektig og med full styrke stod imot ham. Det gjorde de nettopp fordi David ville jage etter det gode (v. 21). Ja, det er den dype grunn til verdens hat.

Verden er meget overbærende med sine egne. Der tar den det ikke så nøye med et fall. Men de hellige får ingen dommer som er mer ubarmhjertige enn verdens når de snubler på vandringen. Og det skjer nettopp fordi vi løper for å vinne det himmelske klenodium.

Salmen slutter med et inderlig rop: "Skynd deg å hjelpe meg, Herre, min frelse!" Det minner om det bønnerop som Bibelen slutter med. Menigheten roper til sin himmelske brudgom: Kom, Herre Jesus. Men han sier: Ja, jeg kommer snart.

Gå til Sal 39:1-14
Sal 39:1-14
Vi kan dele salmen i følgende avsnitt: Først v. 2-4 der David sier at han hadde villet tie fullstendig stille i sin elendighet, men han kunne ikke det.

Dernest v. 5-7: Han spør når han kunne dø og bli befridd fra de trengsler som fylte hans korte jordeliv. Og det var ikke uten kjødelig utålmodighet.

Salmen slutter så (v. 8-14) med å vitne om at hans hjerte likevel etter hvert blir mer stille og ydmykt i forventning til Herren. Og det skjedde under bønnen.

Overskriften til salmen er: "Til Jedutun". Etter 1Krøn 16:41 og 2Krøn 5:12 var han den ene av tre sangmestre på Davids tid. Asaf og Heman var de to andre.

David synes å være forpint ved tanken på den trengsel som fulgte ham alle steder, mens de ugudelige ofte så ut til å ha det bedre. Det står ikke med rene ord, men det gamle spørsmålet fra Jobs bok skinner igjennom: Hvorfor må de hellige ofte lide så mye?

Han hadde tenkt å tie (v. 2). Han følte som alle Guds barn må føle det, at vi meget lett kan synde med vår tunge når vi taler mye om vår trengsel. Det blir så lett til klage mot Gud. Det blir et forsøk på å mestre ham, og hans dommer er uransakelige og hans veier usporlige.

Men under den ytre taushet lå ikke det stille hjerte som gav seg helt inn under Guds ledelse. Det bruste og kokte likevel inne i ham. Til slutt talte han ut med Herren.

Den ytre ro har ikke mye verdi når hjertet likevel ikke har ydmyket seg under Herrens hånd. Da vil man ikke la Herren behandle seg i trengselens smelteovn. Men det er mer kjært for Herren at barnet taler ut med ham, selv om mye av det ikke er preget av lovsangstonen.

David begynner med at han ønsker å vite når hans jordeliv skal ta slutt (v. 5). Levetiden var likevel bare som en "håndsbredd", som et "intet" når han så det i den evige Guds lys. Alle mennesker er forgjengelige hvor fast de enn står.

Tross all uro og travelhet er alt usikkert. Den som samler opp, "vet ikke hvem som skal samle det inn". Han vil kanskje slett ikke nyte det selv. "Som et skyggebilde vandrer mannen." Skyggen har jo skinn av å være noe, men er likevel ingen ting.

Men det er likevel to alvorlige vers! Det ligger en dyp sannhet i dem. Livet i verden rammes av dem i hele sin tomhet. Men et Guds barns liv har et evig innhold. Herren selv er jo et Guds barns arv og del. Derfor er det synd når et Guds barn vil klage på den måten.

Med v. 8 kommer det et vendepunkt. Det sinn som klaget blir avløst av et mer stille og ydmykt sinn.

"Og nå, hva venter jeg på, Herre?" Når David stiller dette spørsmålet, stråler lyset gjennom tåken og troen i ham svarer: "Mitt håp står til deg." Tross alt kaster David seg inn i Guds favn med håp imot håp.

Og det er større å se dette hos den gamle pakts barn enn det ville være i den nye pakt. For lyset over evigheten var bare svakt hos dem, mens Herren har gjort det klart for oss.

Derfor er det også større synd når Jesu venner klager og jamrer seg over den jordiske elendighet. Vi skulle si med Paulus: "For jeg er overbevist om at den nåværende tids lidelser ikke er for noe å regne mot den herlighet som skal bli åpenbart på oss" (Rom 8:18).

Når hjertet blir stille for Herren, blir det ikke de ytre trengsler som står i første rekke. Det blir nettopp det som også lyder fra Davids hjerte når han blir stille: "Frels meg fra alle mine overtredelser," la min egen synd bli utslettet.

Og så kan hjertet i ydmykhet ha lov til å be om det neste, nemlig dette: "Gjør meg ikke til spott for dåren." For blir vi til spott, blir også Herrens navn spottet.

Men et Guds barn kan godt ha det tungt og likevel få dåren til å forstumme med sin spott, bare vi står rett i trengselen. Men å stå rett for Herren i de tunge tider som skrider langsomt fram, kan vi bare når vi kan si med David: "Det er du som har gjort det" (v. 10).

Ut fra dette kan freden seire i et lidende hjerte, når man ser det klart: Trengselen kommer fra den myke hånd, fra ham som elsker mer enn noen mor.

Og når hjertet først ser at trengselen er fra Herren, tør man også meget mer frimodig be om at Herren vil ta plagen bort, som David gjør her.

Tukten hadde jo virket. David hadde erkjent at all menneskelig herlighet kunne smuldre bort for Herrens hånd, slik som man knuser en møll. Det bekjenner han her i v. 12. Men det er uten den bitterhet som preget bekjennelsen i v. 5-7.

Han sier videre noe som også er verd å ta med seg: "For jeg er en gjest hos deg, en fremmed som alle min fedre" (v. 13). I dette ordet minner han seg selv om at han ikke har noe blivende sted her.

Derfor skal heller ikke et Guds barn ta på vei når det blir litt møye og besvær på reisen i det fremmede landet. Det er godt å minnes det som står i en liten sang:

Jeg er fremmed,

jeg er en pilegrim,

kun en aften,

kun en aften bor jeg her.

Verdens barn innretter seg her på jord som om de hadde sitt rette hjem her. men på de hellige skal det passe som står skrevet i Heb 11:16: "Men nå har de et bedre land de lengter etter, det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, ved å bli kalt deres Gud. For han har gjort en stad ferdig til dem."

Men på den andre side er det en salig trøst i dette: Jeg er en fremmed hos deg. Det er hos Herren vi bor. Vi lever av hans barmhjertighet, og derfor skal vi også bo under hans miskunnhet.

Ved Jesu blod skjer det. Selv om vi må kalles gjester her på jorden og fremmede hos Herren, kan vi likevel kalles Guds husfolk etter vårt åndelige bosted. Snart skal vi flytte inn i vårt rette, evige, salige hjem.

Den siste bønn i salmen er eiendommelig: "Ta ditt blikk fra meg, så jeg kan få gleden tilbake før jeg går bort og ikke er mer" (v. 14). Dette ordet har en salig betydning sett i lys av den nye pakt.

"Ta ditt blikk fra meg," slik må vi be med David. Se bort fra meg selv, min synd og misgjerning og se på din enbårne Sønn, som er en forsoning for våre synder! Så lyser nåden over oss for Sønnens skyld. Så opprinner fornyelsens tider både her og når vi ikke lenger er her på jorden.

Denne salmen av David minner ikke lite om Brorsons vakre salme: "Her vil ties, her vil bies". Også han synger om "trange tider langsomst skrider". Men han slutter med håp:

Kom, min due, la deg skue,

la deg skue med oljeblad!

Se, nu er stunden nesten opprunnen,

som gjør deg glad!

Kom, min due, la deg skue,

la deg skue med oljeblad! Gå til Sal 40:1-5
Sal 40:1-5
Vi kan ikke si med sikkerhet hva som er foranledningen til denne salmen. Den forkynner om frelse fra stor nød, men også om at nye farer var i vente.

De første versene her inneholder liksom en hel livshistorie. I dem blir først og fremst avspeilet den store frelse som en synder får når han omvender seg og får fotfeste på nådens klippe. Men det er også tale om de mange ganger Herren har hjulpet sitt barn til rette i troslivet.

"Han drog meg opp," det er grunntonen. Herren får æren, for han gjorde det. Og hvorfra? Fra "fordervelsens grav, av den dype gjørmen". Dette er livaktige bilder på livet i verden.

Som det urolige hav bruser livet i verden. Og alle de som tumler om der, må gå fortapt hvis de ikke blir dradd opp. Og mange sjeler ligger i dette brusende havet, vakler omkring i lyster og laster, av bekymringer, av angst og så igjen av trass og hovmod.

Og det dype, skitne dynn. Dette var en brønn full av mudder, lik den profeten Jeremia ble kastet i av sine fiender (Jer 38:6). "I brønnen var det ikke vann, bare gjørme, og Jeremia sank ned i gjørmen," står det.

Du, min leser, har kanskje ikke sett et menneske sitte slik i dynnet. Men det er jo ikke sjelden at et dyr synker ned i gjørma. Det strever for å komme opp, men jo mer det arbeider jo dypere synker det ned.

Det er et slående bilde på den tilstand mange uomvendte mennesker er i. De har kanskje vilje til å bli bedre enn de er. De arbeider kanskje også litt på å forbedre seg selv med ytre gudelighet og lignende. Men de kommer ikke opp. Er man et ærlig menneske, men uomvendt, skal man få erfare at det går slik.

Nei, det må skje et under. Han drog meg opp. Det er alle troende menneskers underfulle erfaring. Men er det din erfaring, kjære leser? Kan du si med David og alle frelste: "Han drog meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen"?

Hvis ikke så ligger du ennå der. Du kan ikke dra deg selv opp, det er like umulig åndelig som legemlig. Du må gå samme vei som David, og hans vei til redning bestod i dette: "Jeg ventet, ja ventet på Herren."

Ja, vent på Herren, men på den rette måten. Ikke som verden som legger hendene i fanget og sier: det kommer nok, det kommer nok, og så er like glad om resten.

Nei, husk på det som står her: "Da bøyde han seg til meg og hørte mitt rop." Det vil Gud ha av deg at du skal rope til ham, be, tigge, påkalle ham med mer alvor enn den som holder på å drukne roper for sitt liv. Her gjelder det jo et evig liv.

Da skjer underet. Du blir løftet opp fra dypet av Herrens hånd. Han setter dine føtter på en klippe der det er sikkert fotfeste. Klippen er den uforskyldte nåde i Kristus. Klippen er Herrens rettferdighet og Herrens kraft.

Når gjør Herren dette under? Når du er blitt trett og ikke kan mer selv og bare roper fra hjertedypet, da kan han komme til. Hvilken forandring fra å ligge i fordervelsens grav og den skitne gjørma uten hvile - og så stå på den faste klippe og merke at du har fast grunn under føttene.

"Han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trinn faste." Slik vitner David. Da lærte han den nye sangen, de frelstes lovsang for Gud. Kan du synge den, venn? Kan du si med David: "Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud"?

Når dette under skjer med en synder, da virker det også utover. "Mange skal se det og frykte, og sette sin lit til Herren." En frelst synders jubelsang kan bli det middel som får en vantro synder til å skjelve for sin egen tilstand. Slik kan også han komme til å tro på Herren og stemme i lovsangen: han drog meg opp. Det ene lyset kan brukes til å tenne et annet med.

Nå priste David seg salig fordi han ikke hadde lyttet til de røster som bad ham søke en utvei utenfor Herren. Det lyder alltid til en beklemt synder full av anger.

"Salig er den mann som setter sin lit til Herren, som ikke akter på de overmodige og dem som gir seg av med løgn" (v. 5). Det hjerte som frykter kan bli fristet til å slutte allianse og fred med verden for å slippe kampen i stedet for å tigge seg gjennom hos Herren.

Det kan bli fristet til å gripe til selvbedragets og egenrettferdighetens løgn. Det kan stanse utenfor den trange porten og berolige seg selv med at man har det godt selv om man ikke kom helt igjennom. Men man blir aldri salig ved å gripe til disse utveiene.

Salig er bare den som holder ut i tillit til Herren. Den sjel skal ikke bli til skamme, men lære å kjenne tonen til de frelstes nye sang. Og de skal synge med av sin egen erfaring i livet:

Å, tenk hvilket under, jeg er et Guds barn,

utfriet av syndens og djevelens garn.

Gå til Sal 40:6-18
Sal 40:6-18
David begynner med å tale om sin glade undring over alle de underfulle ting Herren har gjort mot ham og alle de troende. "Mange er de under du har gjort, og mange er dine tanker for oss! Intet kan lignes med deg. Vil jeg kunngjøre dem og tale om dem, er de flere enn at de kan telles" (v. 6).

Utallig såsom sand

og uten måte,

som havets dype vann

er Herrens nåde!

Og Davids hjerte får det travelt med det som alle Herrens frelste har det travelt med: å grunne på hvorledes vi skal takke Herren for alle de usigelig mange velgjerninger.

Det var klart for David, så mye hadde han hørt med det øre som var opplatt av Herren: "Slaktoffer og matoffer" var ikke nok. De ytre offer kunne det ikke, hva navn de enn hadde. Han sier: "Du har boret* mine ører" (v. 7). (*Dansk: åbnet.)

En troende israelitt kunne godt høre Mose lov og se at Herren ikke bad om ytre offer. De var bare kjennetegn på de indre offer. Der dette indre offer manglet, hadde Herren ingen lyst til det ytre.

Derfor var Kains offer en styggedom. Og derfor spør Herren i Jesajaboken det vantro folk: "Hva skal jeg med alle deres mange slaktoffer?" og tilføyer: "Kom ikke mer fram med unyttig matoffer! Det er en motbydelig røkelse for meg" (Jes 1:11, 13).

Men der hjertet hadde gitt sitt offer, der var også alle andre ytre offer til velbehag for Herren. David hørte klart Åndens røst om hva hjerteofferet skulle bestå i.

Han sier: "Se, jeg kommer." Han melder seg liksom til tjeneste hos Herren og tilføyer: "I bokrullen er det skrevet om meg." Han fant det altså i Guds lovbok.

I gamle dager ble bøkene skrevet på strimler av dyrehud og rullet omkring en stokk. Derav kommer navnet "bokrullen".

Og hva hørte så David ved å legge øret inn til lovens tale? Han hørte dette som Saul ikke hadde hørt: "Lydighet er bedre enn offer, lydhørhet er bedre enn fettet av værer." "Lydighet mot Herrens ord" er det hjerteoffer Herren venter på (1Sam 15:22).

Og dette offer kunne David bringe. "Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte" (v. 9). Det var Davids takkoffer.

Det takknemlige hjerte sier: "Jeg har lyst til din vilje, Herre." Og det knurrer ikke over Guds vilje som over en byrde. "For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er" (Tit 2:11-12).

Men David kommer med enda et takkoffer: Han ville være en budbringer om Herrens rettferdighet, om hans trofasthet og frelse. Han vil ikke lukke sine lepper, men bekjenne Herrens sannhet og det "i en stor forsamling" (v. 10-11).

Her har vi to takkoffer som må følges ad: lydighet i hjertet og bekjennelse med munnen. Det er disse to vitnene, livet og munnen, som de hellige skal ære Herren med.

Vi skal legge merke til hvilken vekt David her legger på at bekjennelse med munnen ikke mangler. Han sier: "Se, jeg lukket ikke mine lepper, Herre, du vet det."

David påberoper seg Guds allvitenhet her for å vise at han bekjente Herren med munnen. Det viser hvor ille det er når menneskefrykt og kjødelig treghet unnlater å bekjenne der hans Ånd minner oss om det.

Må det alltid lyde fra vårt hjerte, det som en troende prest en gang sang ut fra sitt hjerte til Herren i takk for frelsen:

Jeg lover deg mitt hjerte,

jeg lover deg min munn.

Og la oss tilføye det den samme presten tilføyde:

Å, bli hos meg, du fagre blomst,

inntil min siste stund.

Dette siste har David også med i sin salmesang. Han erkjente det vel at selv om hjertet nå var fullt av takk, var han enda ikke kommet til veis ende. Herrens bevarende makt var ganske uunnværlig. Derfor ber han: "Du, Herre, vil ikke holde tilbake din barmhjertighet for meg. Din miskunnhet og din sannhet vil alltid bevare meg" (v. 12).

Så lenge et Guds barn er på veien her nede, er vi ikke bare omringet av Herrens mange velgjerninger. Vi er også omspent av talløse ulykker eller "trengsler" som David sier her (v. 13).

Mørkets makter vil gjerne ha oss inn i ulykkens snarer på alle kanter. Våre misgjerninger jager oss som ulver for å gripe oss og anklage oss. Djevelen vil nødig at de misgjerninger han fikk kastet inn i vårt liv, skal være forgjeves ved Guds saliggjørende nåde i Kristus.

Hans ønske er at vi skal komme utenfor nådens festning, for da kan våre synder holde oss fast. Også for et jublende Guds barn kan det komme tider da misgjerningene liksom faller over oss. I v. 13 i denne salmen merker vi at denne frykten legger seg over David når han sier:

"For trengsler uten tall omgir meg, mine misgjerninger har grepet meg, så jeg ikke kan se. De er flere enn hårene på mitt hode, og mitt hjerte har sviktet meg."

Lovsangen er et øyeblikk fordunklet for ham, men igjen kjemper han seg gjennom med bønnens seiersvåpen. "La det behage deg, Herre, å utfri meg!" David så at bønnhørelse var bare nåde. Og med denne ydmyke bønnen kjemper han seg gjennom fiendens hån og spott (v. 14-16).

Hans hjerte lengter etter at han sammen med alle de hellige igjen må få fryde seg og glede seg i Herren, slik at han alltid kunne si: "Høylovet være Herren!"

Ja, det er sannelig herlig å ha det slik. Men man må som David kjempe seg gjennom til det. "For intet kan du tage, alt kan du få av Gud."

Men så gjelder det også om ikke å stirre på sin egen elendighet og fattigdom. Ja, la oss bare kaste et blikk på den for å bli ydmyk, men så raskt se opp på Herren. Vår glede og lovsang skal jo springe ut fra ham.

Det gjør også David her i det siste verset. Han kaster et blikk på seg selv og sier: jeg er elendig og fattig, men så ser han opp på Herren som den store motvekt og sier frimodig: "Men Herren vil tenke på meg. Du er min hjelp og min frelser! Min Gud, dryg ikke!" Gå til Sal 41:1-14
Sal 41:1-14
David begynner denne salmen med å peke på velsignelsen i å være barmhjertig mot den ringe og hjelpeløse. Han hadde erfart det motsatte av mennesker, men Herren hadde vært hans tilflukt (v. 5-13). v. 14 avslutter ikke bare denne salmen, men hele det første avsnitt av Davids salmer (Sal 1-41) og inneholder en lovprisning.

Salmen skriver seg tydelig nok fra den tid da Absalom allerede lenge hadde forberedt sitt forræderi. Timen var nær da han ville gjøre sitt skjebnesvangre valg.

Salmen synes å vise at David hadde vært hjemsøkt av sykdom i lang tid. Absalom og forræderen hadde benyttet denne tiden til å undergrave hans anseelse i folket ved løgn og baktalelse.

Denne siste, korte tiden da Absalom forberedte sin onde plan, hadde vært en fryktelig tid for David. Dette viser i høy grad denne salmen.

Men dels kjærligheten til Absalom, dels bevisstheten om fallet med Batseba tok frimodigheten fra ham. Han fikk ikke hvile til å gripe inn. Han ventet og overlot saken til Herren. Disse bemerkningene vil hjelpe til å forstå salmen bedre.

Han begynner altså med å prise den salig "som akter på den hjelpeløse".* Det betyr å ta seg av ham og vise ham barmhjertighet. Et menneskes rette hjertelag blir aller mest åpenbart overfor de hjelpeløse, for der kan man ikke vente noe gjengjeld. (*Dansk: som handler forstandig imod den ringe.)

Det er vist mye hardhet og ubarmhjertighet mot de ringe og forsvarsløse på denne jord! David sier her (v. 2-4) hvilke store nåderenter Herren vil gi den som tar seg av de hjelpeløse.

"Alt dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg," sier Herren (Matt 25:40). Og i sin Bergpreken sier Herren (Matt 5:7): "Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet." Og videre står det i Jak 2:13: "For dommen skal være uten barmhjertighet mot dem som ikke har vist barmhjertighet. Men barmhjertighet roser seg av dommen." (Dansk: Barmhjertighed træder frimodig for Dommen.)

Det er selvfølgelig at når Herrens ord taler om å være barmhjertig, mener det alltid den barmhjertighet som springer ut av den rette kilde. Og det er at man selv har erfart Guds barmhjertighet i Kristus Jesus.

David hadde selv vært gjenstand for mye barmhjertighet fra Herren da han hadde det trangt i Sauls tid. Det hadde lært ham å vurdere barmhjertigheten og selv være barmhjertig. Også nå under sitt sykeleie hadde han erfart at Herren viste ham barmhjertighet.

Men det som tynget ham mest, var den skade på sin sjel som han hadde fått i fallet med Batseba. Det var det mørkeste av alle minner i hans liv.

Derfor kunne han aldri bli trett av å be om nåde og helbredelse for sin sjel. Og Herren hadde jo også benådet ham, men det brydde de vantro fiendene seg selvsagt ikke noe om. De fortsatte å slå mynt på hans fall og bruke det som et velskikket våpen i kampen mot sannheten.

Bak hans rygg talte fienden om hans død og ønsket det. "Når skal han dø og hans navn gå til grunne?" De kom også og så til ham i hans sykdom, men med et hjerte fullt av falskhet. Når de kom utenfor, spredte de giftig ondskap om navnet hans (v. 6-9).

For David var det likevel tyngst at Akitofel som hadde vært hans fortrolige venn og rådgiver, hadde "løftet opp sin hæl" imot ham. Akitofel ble et sørgelig forbilde på Judas, slik David var et forbilde på Kristus. Å løfte sin hæl mot noen betyr å sparke som en hest som slår ut mot sin herre.

David følte seg alene blant menneskene, men hadde likevel en tilflukt. "Men du, Herre, vær meg nådig og hjelp meg opp!" sier han.

Han tilføyer: "Så vil jeg gjengjelde dem." Her må vi gjenta det som vi ofte har pekt på før, at dette ordet ikke på noen måte betyr hevngjerrighet. David ville jo selv ikke ta hevn verken mot Saul eller Simei som begge hatet ham.

Men det var en helt annen sak at David var betrodd et embete av Gud og skulle være den høyeste øvrighetsperson i landet. Og øvrigheten bærer ikke sverdet forgjeves.

Ordet forkynner at Herren selv en gang vil la straffen rulle over alle Guds rikes fiender. Og slik har han allerede nå innsatt myndighetene til å straffe innenfor visse grenser. Og slike høyforrædere som Akitofel og Absalom måtte i sannhet straffes av landets øvrighet.

De to siste versene (v. 12-13) vitner om at Davids tro likevel fikk overhånd i disse trengslene. Han kunne få hvile i at Herren ville vise ham sitt velbehag og ikke gi fienden lov til å få den endelige seieren.

Gjennom mørket ser han Herrens lys og kan frimodig slutte med å vitne i tro uten å se: "Du holder meg oppe i min uskyld, og du setter meg for ditt åsyn for evig."

---

Hermed slutter den første bok i Davids salmer. v. 14 er en liten fin underskrift. Om den er av David eller fra en senere tid, kan man ikke si sikkert. Men vi vet at de frelstes sang i evighet skal lyde på samme måte som dette verset:

"Lovet være Herren, Israels Gud, fra evighet til evighet! Amen. Amen." Gå til Sal 42:1-12
Sal 42:1-12
Salmen kan deles inn i to deler. Først kommer v. 1-6 der salmisten nevner sitt hjertes lengsel etter Gud. Han er skilt fra helligdommen og omgitt av fiendens røster, og hans sjel higer etter de gode dager i fortiden. Da var han med ved de hellige festene i Guds helligdom.

Midt i sin sorg oppmuntrer han likevel sin sjel til å vente på Herren og være forvisset om hans frelse.

v. 7-12 er på en måte en gjentagelse av første del. Han utøser igjen sitt hjerte og klager for Herren. Men han finner også hvile i den samme trøst som før.

Salmen er meget vakker og fylt med Åndens dype toner. Den er skrevet som det står i overskriften av Korahs barn. Ved siden av denne har vi også elleve andre salmer av Korahs barn, og alle har et vakkert og dypt innhold.

Disse tolv salmene er Sal 42-49. 84-85. 87-88. Det er underlig at Korahs etterkommere skulle bli til så mye velsignelse. Deres stamfar er jo kjent for sin fryktelige skjebne der ute i ørkenen da han gjorde opprør mot Moses og Aron.

Hans sønner unngikk dommen (se 4Mos 26:11). Og det ser ut til at de i motsetning til sin far har elsket Herren på en spesiell måte. De var betrodd å vokte helligdommen, og vi ser at de gjorde det like til de siste tider. Ja, de gjorde det endog etter at de kom tilbake fra fangenskapet i Babylon. Da er de dørvoktere ved templet (Neh 7:45).

De hadde også en spesiell plass blant levittene som sangere ved helligdommen (se 1Krøn 6:32-37). Mest kjent er de likevel blitt for de meget vakre salmene som vi har fra dem.

De av Korahs barn som levde på Davids tid synes å elske David på en særlig måte som Herrens salvede. De fulgte også med ham i trengselen. Slik er denne salmen og den følgende tydelig fra den tid da David med sin lille flokk oppholdt seg øst for Jordan i Mahanaim mens Absalom styrte i Jerusalem. Derfor er disse salmene liksom kommet fra Davids egen sjel.

Denne salmen kalles "en læresalme". Meningen er at den vil vise hvordan et Guds barn har det i trengselstider, og det gjelder om ikke å kaste bort sin frimodighet.

Den hellige sanger begynner med et vakkert bilde og tolker sin hjertetørst etter Gud slik: "Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud."

Det er Guds Ånds verk i en menneskesjel å vekke tørsten etter Gud. Så lenge hjertet er åndelig dødt, har det bare tørst etter verden og dens lyst og slett ingen tørst etter Gud. Hjertet kjenner ikke sin dype lengsel etter Herren og går på tørre veier, som det står i salmen:

Inntil jeg fant det kildespring,

gikk jeg på tørre veier;

Jeg søkte trøst i mange ting,

de kunne ei fornøye

den sjels attrå som i meg lå,

endog jeg ikke tenkte på

å søke til det høye.

Men når sjelen våkner og synderen får åpne øyne, da begynner hjertet å tørste etter fred med Gud. Det er en salig tørst som kommer fra Gud og fører til Gud. Men når synderen finner Herren, kan han si som det står i en annen salme:

Mitt hjerte er lett,

før gikk jeg i verden bedrøvet og trett.

Min hunger og tørst etter nåden er endt,

for Jesus har syndens forlatelse sendt.

Men det er likevel en tørst i alle troendes hjerter etter å trenge dypere inn i livssamfunnet med Herren. Først der hjemme vil tørsten bli fullt ut tilfredsstilt. Da skal Lammet som er på tronen, vokte dem og føre dem til livsens vannkilder.

Salmisten kaller Gud "den levende Gud". Guds barn har en levende Gud. Han har gitt seg til kjenne for oss, vi lever med ham og taler med ham. Når uomvendte mennesker taler om Gud, er han en død Gud for dem, de har ikke erfart noe av ham.

"Når skal jeg komme og tre fram for Guds åsyn?" Slik sukker sangeren. "Å tre fram for Guds åsyn" betyr å være i Herrens helligdom der Gud i den gamle pakts tid hadde lovet å være særlig nær.

Og alle voksne israelitter skulle ifølge loven møte fram der minst tre ganger om året. I 2Mos 23:17 står det: "Tre ganger om året skal alle menn blant dere møte fram for Herren Herrens åsyn."

En troende israelitt hadde sitt hjerte i helligdommen. Og hans trosliv ble båret av nådemidlene som virket i Herrens helligdom og samfunnet med menigheten der.

Noen sier at de like godt kan tjene Herren hjemme og har ikke noen tørst etter de levende vannstrømmer som møter oss i ordet og sakramentene og samfunnet med de hellige. Men da står det virkelig sørgelig til.

Når troende mennesker i lengre tid er forhindret fra å samles med Guds folk om det levende ord, da merkes tørsten og hjertet føler et dypt savn. De kan være bundet til sykeleie eller andre ting. Da heter det i salmen:

Å, hvor mitt hjerte

lenges med smerte,

sukker i lønn

etter å gjeste sin helligdom prud,*

etter å bo hos den levende Gud.

(*Prud = fin, edel.)

Mens salmisten var i landflyktighet og skilt fra Herrens helligdom, sendte djevelen en gloende pil inn på ham: Hvor er din Gud? Denne røsten har antagelig også kommet gjennom mennesker.

Absalom og hans flokk som seiret og kanskje også andre onde mennesker ble ikke trett av å rope til David og hans troende venner: Hvor er nå deres Gud?

Og dette våpen bruker djevelen den dag i dag. Når Guds barn har tunge tider og Herren liksom har skjult sitt ansikt skjer det. Da forsøker han å knuse den skjelvende tro med dette spørsmålet.

Sangeren ser nå tilbake og blir styrket ved minnet om de lyse tider da han gikk fram i festskaren opp til Guds hus. Da var det med fryderop og takkesang, ikke som nå med gråt.

Da var det lett å tro at Gud var hans og at han tilhørte Gud. Nå var det verre. Men da motløsheten vil ta overhånd, retter han seg opp igjen. Minnet om Herrens trofasthet og alt det han hadde opplevd i samfunnet med Gud, gir ham kraft.

Det troende, åndelige menneske i ham får kraft til å irettesette den vantro, gamle Adam, og han bryter ut med disse vakre ordene: "Hvorfor er du nedbøyd, min sjel, og bruser i meg? Vent på Gud! For ennå skal jeg prise ham for frelse fra hans åsyn."

Det lille ordet "nå" er liksom troens gjennombrudd til frimodighet. "Ennå", selv om det ser nokså vanskelig ut for tiden, og selv om fienden spotter ganske mye.

"Ennå", selv om Herren venter en stund, ennå skal han komme til å se Herrens frelse og takke ham for hans åsyn i hans helligdom. Troen har fått ny vingekraft og svinger seg opp fra bekymringens mørke dal.

Han bærer igjen fram sin bekymring for Herren, men nå er den stillere og med mer tillit og håp. Selv om skyene fremdeles er der, bryter solstrålene gjennom.

"Min Gud," sier han. Sjelen er nok nedbøyet i hans indre, men nettopp "derfor" kommer han Herren i hu. Han tilføyer hvor han husker Herren fra: "Fra Jordans land og Hermons høyder, fra det lille fjell."

På denne måte vil han som et barn minne Gud om hvor han er, nemlig borte fra hans helligdom der han gjerne ville være. Det lille fjell kan ikke være selve Hermon, for Hermon var en mektig fjellkjede.

Det må være et lite fjell framfor Hermon der salmisten antagelig hadde slått opp sin bolig. Det har antagelig vært en skummende elv fra fjellet i nærheten. Den har styrtet seg ned fra skrent til skrent med store drønn slik vi ofte ser det i fjellene.

Nå bruker han dette bildet for å tale om sin egen trengsel. Slik vannmassene uavbrutt styrter ned i fjellkløftene som i en sluse for i neste øyeblikk å kaste seg ned i en ny kløft, slik hadde trengselen kommet slag i slag over ham. "Alle dine brenninger og dine bølger går over meg," sier han.

Men der er en trøst i det lille ordet "dine", dine brenninger og dine bølger. Om hjertet først hviler i dette: Trengselen er fra Herren og intet kan røre de hellige uten at Gud tillater det, som det står i sangen:

Lykkens lunefulle spill

leker ei med sjeler,

allting føyes som Gud vil,

her er trygt å dvele.

Da er man over det verste. Da vil Guds Ånd føre oss videre og gi hjertet full hvile i at også brenninger og bølger er bare nåde.

Vi møter ikke sjelden troende mennesker der livet er fullt av slike brenninger og bølger. Likevel sier ordet:

"Mine kjære! Undre dere ikke over den ild som kommer over dere til prøvelse, som om det var noe merkelig som hendte dere. Men i samme grad som dere har del i Kristi lidelser, skal dere glede dere, for at dere også kan juble i glede når hans herlighet blir åpenbart."

Og slike Guds barn som er hardt prøvet, har ofte også mer å fortelle om Herrens miskunnhet en mange av de som har det lettere. Herren trøster dem, som salmisten også sier så fint i v. 9: "Om dagen sender Herren sin miskunnhet, og om natten er hans sang hos meg, bønn til mitt livs Gud."

Miskunnhet om dagen, sang og bønn om natten! Ja, Guds barn har det alltid godt. I all deres trengsel var det ingen trengsel, men hans engel frelste dem. Dette Guds ord er sant og visst.

Aldri er jeg uten våde,

aldri dog foruten nåde,

alltid har jeg sukk og ve,

alltid kan jeg Jesus se.

Og ikke minst er det en trøst å kunne fortelle Gud om all vår smerte. Det sier salmisten også her: "Jeg må si til Gud, min klippe: "Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor skal jeg gå i sørgeklær mens fienden undertrykker meg" (v. 10).

La så fienden fortsette å håne oss og sende "dødssmerter" inn i oss ved gloende piler. Vi vil fortsette å si det til Gud, så mister de gloende pilene sin makt.

Djevelen vil så gjerne at vi skal ruge over vår smerte og gruble oss til døde. Han vet vel at de gloende pilene blir matte når de legges fram for den levende Gud. Men derfor skal vi enda mer følge rådet i en liten sang:

Er du sorgfull og din sjel bedrøvet,

si det til Jesus, si det til Jesus.

Er du trett og gleden fra deg røvet,

si det til Jesus, si det til Jesus.

Si det til Jesus, fortell det blott til Jesus,

Han er en venn deg så god,

prøvet av mange, funnet tro av alle,

si det til Jesus just nu.

Da skal Guds Ånd også tale stille og mektig til den bedrøvede sjel: "Vent på Gud! For ennå skal jeg prise ham, mitt åsyns frelse og min Gud."

Og da har sjelen ankergrunn midt i bølgebruset.

Gå til Sal 43:1-5
Sal 43:1-5
Denne salmen er en fortsettelse av den foregående. Både innholdet, uttrykkene, omkvedet, ja, også mangelen på overskrift vitner om det.

Men det er mer frimodighet i denne salmen, også slik fører den Sal 42 videre. Vi ser frimodigheten av de navn Gud får her. "Min styrkes Gud", sier salmisten. Han ber Gud om å dømme og føre hans sak "mot et folk uten barmhjertighet".* Verdens barn er et ubarmhjertig folk mot de hellige. (*Dansk har her: et umildt folk.)

Det er umulig for de hellige å få rett og finne sann forståelse hos verden. Guds folk må legge sin sak på Herren. Det er den eneste vei. Men han er også vår Styrkes Gud og skal vite å skaffe de utvalgte sin rett.

Det salmisten her ber om er at han, båret av Herrens lys og sannhet, må bli ført tilbake til helligdommen. Der var den fryd og glede han hadde i livet med sin Gud.

For oss troende i den nye pakt får den samme bønnen en dypere mening. For vår lengsel står etter å nå hjem til den himmelske helligdom. Der er den evige fryd og glede og sjelens sang med harpens klang.

Vi kan med hele vårt hjerte gjøre salmistens bønn til vår: "Send ditt lys og din sannhet, la dem lede meg! La dem føre meg til ditt hellige berg og til dine boliger. Så kan jeg komme til Guds alter, til min fryds og gledes Gud. Jeg kan prise deg til sitar, Gud, min Gud" (v. 3-4).

Guds Ånd kan legge bønnens ord fint og herlig til rette i et Guds barns hjerte og munn! Herrens lys og Herrens sannhet er tenkt som to brudesvenner som ledsager bruden til den himmelske brudgoms bolig.

Og det er sant: bare med dette følge når vi hjem. Bare Herrens lys og Herrens sannhet kan veilede oss til helligdommen der oppe.

Jeg behøver deg, o Jesus,

for jeg er så blind, så blind,

løper lett på ville veier,

just som en forjaget hind.

Jeg behøver at du leder

meg inn i ditt sannhets lys,

ellers går jeg vill og finner

aldri til min Faders hus.

Gå til Sal 44:1-27
Sal 44:1-27
Også denne salmen er skrevet av Korahs barn under tunge kår. Den minner så mye om Sal 60 at den må sikkert være skrevet i den samme historiske hendelsen. Det var den syrisk-ammonittiske krigen (se forklaringen til 2Sam 8).

David hadde vært i den nordlige del av landet med hovedhæren for å overvinne syrerne. Da benyttet edomittene anledningen til å gå inn i landet, de vant seier og drepte mange. En hel del av Israels barn slepte de bort som slaver.

I disse tunge dagene er denne salmen skrevet.

Salmisten begynner i v. 2-4 å minne Herren om alt det store han hadde gjort for folket før. De hadde ikke fått landet i arv ved sitt eget sverd. Det hadde skjedd ved Herrens hånd og arm, ved hans "åsyns lys", ved nåden fra det høye. Herren hadde fordrevet hedningene og plantet Israel.

Fra fortidens store minner vender han seg til nåtiden og taler i v. 5-9 med visshet om at de da hadde den sanne Gud til konge. Måtte han også gi dem seier.

"Påby at Jakob skal frelse!" I dette ordet ligger et klart uttrykk for at frelsen beror på et vink fra Herren. Det er godt å ha det klart for sitt hjerte, at det ikke avhenger av den eller den andre ytre omstendighet. Nei, når Herren byr, så skjer det.

Hvem kan vel mot deg stande,

som slynger lynets pil,

hvem våger å forbanne,

når du velsigne vil.

Salmisten bevitner at Herren alene var hans tillit og den han måtte takke og prise hele dagen.

Og likevel - det så ut som om Herren hadde forkastet dem. Fienden triumferte, og elendigheten i Israel var så stor at folket som bodde omkring dem, ristet på hodet over dem. Ja, de hadde endatil gjort dem til et ordspråk. En som var riktig elendig ble kalt for en "israelitt" (v. 15).

Salmistens ansikt var rødt av skam ved tanken på den spott og hån som kom over dem, selv om de var Herrens utvalgte folk. Denne skildringen av det forferdelige nederlag edomittene hadde påført dem (v. 10-17), viser likevel at Herren stod bak nederlaget.

Seks ganger sier salmisten: Du har gjort det slik og slik med oss. Det er i høy grad en påminnelse for de troende i den nye pakt. Vi ser at de hellige i den gamle pakt stadig springer over de nære årsakene og finner Herren bak alt sammen. De ser alltid ham bak det som skjer.

Det er unyttig å stirre på alle disse "mellom-årsaker". Men det er meget nyttig å se Herren over det hele. Da ser vi at Guds barn i alle saker egentlig bare har med Herren selv å gjøre.

Det underlige i all denne trengselen var imidlertid at folket ikke hadde sviktet Gud (v. 18-22). Ved denne anledning var det ikke noe ytre brudd på pakten. "Alt dette er kommet over oss, enda vi ikke har glemt deg og ikke sveket din pakt."

Med dette ordet vil salmisten på ingen måte benekte synden i alminnelighet. Han nekter heller ikke at det var mange vantro mennesker blant folket. Men han vil betone at folket som folk med sin konge hadde latt Herrens vilje og pakt være i høysetet.

"Dersom vi hadde glemt vår Guds navn, og bredt ut våre hender til en fremmed gud, ville Gud da ikke finne det ut? Han kjenner jo hjertets skjulte tanker?" (v. 21-22).

Jo, hadde det vært en slik spesiell sak som kunne forklare den alvorlige tukt, hadde det vært noe annet. Men nå måtte salmisten si som apostelen Paulus sier det: "Jeg vet ikke noe med meg selv" (1Kor 4:4). Uttrykket "der hvor sjakalene bor" (v. 20) taler om den øde ørken og er her bilde på dødens steder.

Guds barn opplever ofte det samme den dag i dag. Man kommer inn i en hard trengsels skole. Og likevel vet man som Job i tidligere tid at hjertet ikke vil svikte Herren.

Men lidelsen kan også komme som et merke på ære. Jordens konger dekorerer folk med kors og medaljer, det gjør også den himmelske konge med lidelse.

Å måtte lide for hans skyld er en utmerkelse. I Fil 1:29 står det skrevet: "Dere har fått den nåde, ikke bare å tro på Kristus, men også å lide for ham."

Ja, bare det er for hans skyld. Bare vi kan hvile i at det ikke er oss selv som har framkalt det med vår egen synd, da har vi Herrens ord å holde oss til: "Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres" (Matt 5:10).

Og denne trøst finner salmisten også her: "Men for din skyld drepes vi hele dagen, da vi er regnet som slaktefår" (v. 23).

Ja, det var for Herrens skyld at edomittene hadde angrepet nå. For Herrens navns skyld hatet de Israel med et brennende hat og benyttet hver tenkelig anledning til å komme over dem.

Apostelen Paulus bruker dette ordet på den forfølgelse som Jesu venner opplevde (Rom 8:36). Det er herlig for et Guds barn når han tør si: For din skyld, Herre.

Dette utelukker ikke at ikke vi selv behøver tukt for vår egen oppdragelses skyld. Der er alltid for mye selvtillit, og den må knekkes. Guds folk behøver ofte lide store nederlag for siden å vinne dess større seier.

Om bare vårt eget Jeg virkelig blir overvunnet av Herren, vokser det fram en seierskraft som er sterkere enn alle andre fiender. Derfor blir det kors verden legger på Guds folk, ikke bare et tegn på utmerkelse fra Herren, men også en velsignelse.

Av Jesu torner bryter

de skjønne roser ut,

som skal i himlen pryde

og kranse Herrens brud.

Vår Frelsers kors fortjente,

at denne krans vi når,

men vil vi den forvente,

da skal vi med ham gå.

Jo mere vi må stride

for ham å være nær,

jo mere vi må lide,

fordi vi har ham kjær,

jo større kors vi tåler,

dess større demantglans

skal hisset evig stråle

fra sjelens seierskrans.

Vi har lov til å rope til Herren i vår nød. Korset skal også tjene til å drive fram bønnen, og salmisten trenger også for alvor inn på Herren her i slutten av salmen (v. 24-27).

"Våkn opp! Hvorfor vil du sove, Herre? Våkn opp, forkast oss ikke for evig tid! Hvorfor skjuler du ditt åsyn? Hvorfor glemmer du vår nød og vår trengsel?"

Nei, "han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter" (Sal 121:4). Men han blir heller ikke vred over barnets tale. Han forstår barnesinnet som frykter og som i sin angst og hjelpeløshet klynger seg fast til ham. Han reiser seg "til hjelp for oss!" Og han forløser oss for sin miskunnhets skyld (v. 27).

La da kun

en liten stund

angst og sorger meg omspenne,

Gud vil godt det ende.

Gå til Sal 45:1-9
Sal 45:1-9
Denne herlige salmen minner noe om Høysangen. Den sikter til å forherlige kongenes konge (v. 2). Han vil lovprise hans skjønnhet (v. 3), hans majestet og kraft (v. 4-6), at hans herredømme er evig og rettferdig (v. 7-8) samt at hans klær og bolig er herlig (v. 9).

I det neste avsnittet (v. 10-18) taler han om bruden og bryllupsfesten i fryd og glede.

Denne konge over alle konger som lovprises her, kan ikke være noen annen en den kommende Messias, vår Frelser Jesus Kristus. Både de gamle jødiske fortolkere og hele den kristne kirke har vært enige om det.

Bare noen ganske enkelte fortolkere har villet ta det som en alminnelig kjærlighetssang for en jordisk konge.* Men disse fortolkerne har vist tilstrekkelig at de er fullstendig fremmede for Bibelens Ånd. (*Et nyere eksempel i vårt land er Bibelverket, Salmenes bok I, 1985. Om Luthers messianske tolking om Kristus og hans brudemenighet sier den at det "virker noe søkt" (s. 236). Salmen kalles her en "bryllupssang til kongen og dronningen".)

Salmen kalles en "sang om kjærlighet". Det er på samme måte som i Høysangen som taler om bruden og brudgommens innbyrdes kjærlighet. Den taler altså om forholdet mellom Kristus og hans menighet, hans frelste brud, som han kjøpte med sitt blod.

I Sal 2 tales det jo også tydelig om denne konge, likeså i Sal 110.

I overskriften står det: "Etter Liljer." Meningen må være at den skulle synges på en annen kjent sang som antagelig hadde navnet "liljene".

Salmen begynner straks i v. 2 med ild og varme. Salmistens hjerte er fullstendig oppfylt av denne herlige konge, og det hjertet er fullt av taler munnen. "Min tunge er en hurtigskrivers griffel," sier han. Ordene kommer som en foss, for det er et hjerte som elsker som taler om sin elskede konge.

Først priser han kongens skjønnhet: "Du er den fagreste av alle menneskenes barn, nåde er utgytt på dine lepper. Derfor har Gud velsignet deg for evig."

Den skjønnhet som omtales her, må først og fremst være den indre skjønnhet, vår Frelsers herlige bilde. Det viser tillegget: "Derfor har Gud velsignet deg for evig."

Men vår Frelsers skjønnhet består først og fremst i at han ville ydmyke seg så dypt at han ville være en frelser for syndere og var lydig til korsets død. Aldri stråler Frelserens skjønnhet mer enn når vi ser ham med tornekronen på det blodige kors. Det ser vi også i sangen:

Herlig så han ut i stråleglansen,

Lammet, som allverdens synder bar.

Og fordi han fornedret seg og ble lydig til døden, ja, korsets død, derfor har Gud opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn ([Fil 2).

Her står at "nåde er utgytt på dine lepper". Det minner om ordet i Joh 7:46 der yppersteprestens tjenere som skulle gripe Herren, svarte som grunn til at de ikke hadde gjort det: "Aldri har noe menneske talt slik som denne mann."

Og i Luk 4:22 står det da han talte i synagogen i Nasaret, at alle priste ham. De var forundret over de livssalige ord ("de nådens ord") som gikk ut fra hans munn.

Det har ofte vært spørsmål om også Frelserens ytre skikkelse var vakker eller ikke. Man mente at Jes 53:3 viser at han også i det ytre hadde båret syndens byrde og fryktelige følger. For der står slik: "Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet."

Men dette ordet hos Jesaja må bety den ytre ringhet og fattigdom som han hadde. Vår Frelser var jo syndfri. Og i den syndfri tilstand må Åndens vesen også avspeile seg i legemet. For alt det stygge og vansirede som nå preger mennesket mer eller mindre i det ytre, stammer jo fra synden.

Frelseren har vært herlig å se på, hans åsyn har vitnet om det rene, vakre og hellige hjerte han hadde. Det viser også at de små barna øyeblikkelig kom Frelseren i møte og elsket ham.

Vi ser det også på Guds barn allerede her på jord. Jo mer Jesu bilde speiler seg i dem, jo vakrere kan også ansiktsuttrykket bli. Når et menneske blir omvendt, kan det ofte være meget vakkert selv om det av naturen kan være mindre pent.

Det står jo også om Stefanus at hans ansikt var som en engels ansikt (Apg 6:15). Det var den gang han talte til rådet og de onde øyne stirret på ham.

Og Guds barn skal en gang være uten synd og skue Jesus med utildekket øye. Da skal det også ha et legeme fullt av herlighet, kraft og uforgjengelighet (1Kor 15:42-43).

Men denne kongens skjønnhet er forenet med den høyeste majestet og velde. Han er også kalt "veldig Gud" hos Jes 9:6. Og profeten Jeremia sier: "Men Herren er med meg som en veldig kjempe" (Jer 20:11).

Han har sverdet ved sin side, denne kongen har veldige motstandere. "Din høyre hånd skal lære deg fryktinngytende storverk. Dine piler er skarpe," står det her (v. 5f).

For Jesu navn hans fiender fly

og styrte for hans sverd.

Ja, Herren har kvasse piler. Det er dommens piler som rammer den gamle Adam. Hvor Guds ord kan ramme! Men der synderen vil dømme seg selv, blir dommens piler forvandlet til frelsens piler. Det gamle menneskets fall ble det nye menneskets oppreisning.

Ja, Herren Kristus er løven av Juda. Det skal alle hans fiender få merke. Men han er også hyrden som drar "seierrik fram i din herlighet, for sannhets skyld og for rettferdig mildhet" (v. 5).

Han er hyrde for sitt folk, som "skal vokte sin hjord. I sin arm skal han samle lammene og ved sin barm skal han bære dem" (Jes 40:11).

Vi skal legge merke til at det står: for sannhet og mildhet. Der er også mye usunn mildhet her på jord, men Jesu mildhet er "rettferdig mildhet". Han dømmer jorden med rettferdighet (v. 4-6).

Og denne konges trone "står fast for evig og alltid". Han er en hellig konge som "elsker rettferd og hater ondskap". Og han vil alltid være synderes tjener, men aldri syndens tjener. Han er kalt Gud her i v. 7. Da er det også klart nok sagt hvem denne kongen er: Immanuel, Gud med oss.

I v. 8står det: "Derfor, Gud, har din Gud salvet deg med gledens olje framfor dine medbrødre." Gledens olje må her bety Den hellige Ånd. Herrens medbrødre er hans troende venner. Også de har Guds Ånd og er salvet med gledens olje, men Gud har gitt Sønnen Ånden uten mål (Joh 3:34).

Videre blir vellukten av hans klær skildret. Myrra, aloë og kassia var tre kostbare krydder som var kjent da. Herrens klær kan sammenlignes med hans ord og sakramenter. Fra dem utgår livsens duft til liv for de som blir frelst. Men det går også en dødens duft til død for de som går fortapt (2Kor 2:15-16).

Hans "elfenbens-slott" som omtales her er et bilde på lysets bolig hos Gud. Derfra drog han ut der engleskarene tilbad, fra de som "fryder deg". Og han kom ned til denne verdens skyggedal for å hente sin brud.

Salmisten vil gjerne framstille sin himmelske konge så vakker og herlig som mulig. Og det skal være alle Guds barns mål å forherlige sin himmelkonge. Ved de helliges vitnesbyrd vil hans vakre bilde bli vist fram i verden.

Det var en gang en berømt kunstner som hadde laget et vakkert bilde i gull av Kristus. Men til sin forundring oppdaget han ved å beregne gullvekta at det var mer gull enn han hadde bruktl. Han samlet sine folk og spurte dem hvordan det hadde skjedd.

Da stod en av de yngste svennene fram og bekjente at han hadde lagt til noe ekstra gull, det lille han selv eide. Og som svar på hvorfor han hadde gjort det, sa han: "Jeg ville gjerne at han skulle bli riktig vakker."

Måtte alle Herrens venner ha det sinn i seg, at vi gjerne vil ofre noe for at Jesus, vår himmelkonges bilde, skulle stråle så vakkert og herlig fram. Ja, ofre all vår egen klokskap, selvtillit og egenvilje. Slike offer har stor verdi for Herren. Da kan hans vakre bilde speile seg i vårt dagligliv, og da bereder vi vei for denne vår konge.

Gå til Sal 45:10-18
Sal 45:10-18
I dette avsnittet møter vi bruden ved siden av den himmelske konge. "Kongedøtre er blant dine utvalgte, dronningen står ved din høyre hånd i gull fra Ofir" (v. 10).

Bruden er alltid i den hellige Skrift bilde på Herrens frelste menighet. Dronningen ved brudgommens høyre hånd er alle de sjeler som en gang var fattige, urene syndere. Men ved gjenfødelsens bad og troen på blodet som renser fra all synd, ble de oppreist og helliget.

Denne dronningen kan med rette kalles en kongedatter. For alle troende, frelste mennesker er blitt kongebarn når de ble Guds barn. Brudens gylne drakt er Kristi rettferdighet. Det er den dyreste drakt som nevnes kan, for den ble kjøpt med brudgommens blod.

Den hviteste silke, de skjønneste skrud

med perler og krone av gull

skal brudgommen skjenke sin dyrt kjøpte brud,

som gav ham sitt hjerte og fulgte hans bud,

var veien av torner enn full.

Men forstår bruden sin lykke?

Salmisten taler til henne som en far til sitt barn. Han formaner henne til å se og høre. Han formaner altså Guds menighet til å forstå hvilken usigelig høyhet det er å bli regnet med til den himmelske konges herlighet.

Ja, hvor stort at Jesus elsker syndere og akter dem for sine juveler. Han kaller dem sin herlighet. Derfor skal også bruden "glemme sitt folk og sin fars hus". Hun skal rive sitt hjerte helt løst fra det gamle og overgi seg helt til sin himmelske brudgom.

Det minner om ordet i Matt 10:37, 39: "Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd. Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det."

Herrens brud må ikke se seg tilbake som Lots hustru. Dette hjertet som tenker "helt for Jesus" er brudens skjønnhet i brudgommens øyne.

Og ingen annen enn brudgommen har rett til bruden. Han har løskjøpt henne, han er hennes herre. Hennes plass er å tilbe i ydmykhet ved hans fot. Guds menighet har godt av å ta denne Åndens formaning til hjertet.

Og det lyder et løfte til bruden. Vil hun slik ha hjertet helt for sin brudgom, da skal hun også få lov til å dra andre til Jesus, den herlige kongen.

"Og Tyrus' datter søker din gunst med gaver - de rike blant folket"

(v. 13). Dette er et løfte om at hedningene skal komme og legge sin herlighet ned for brudens fot for å få del i hennes lykke. Det oppfylles gradvis ettersom Guds rikes evangelium går fram på jorden.

Tyrus var fønikernes rike hovedstad. Den står bare som et bilde på alle de mange hedningefolk som lar seg dra av de frelste. For bruden kan ikke annet enn å kalle flere og flere til Lammets bryllup.

"Ånden og bruden sier: Kom," står det i Åp 22:17. Kristi menighet er alltid et misjonerende folk. Men det skal både Herrens menighet som helhet og de enkelte Guds barn vite, at kraften til å dra noen til Herren er nøye knyttet sammen med at man har sagt farvel til det gamle. For den som legger hånden på plogen og ser seg tilbake, er ikke skikket for Guds rike.

I v. 14-16 er videre skildret hvorledes bruden føres fram til kongens palass. Hun er omgitt av brudepikene som skikken var i Jødeland, som det også heter i Jesu lignelse om de ti jomfruene i Matt 25.

Salmisten følger bruden til hun går inn i kongens palass. Der slutter beskrivelsen, for det som bruden opplever innenfor palassets dør, er som 1Kor 2:9 sier: "Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham."

Nei, her blir menneskeord utilstrekkelige. Vi vet bare at det vil gå med Herrens brud når den en gang går inn til Lammets bryllupsfest, som det gikk med dronningen av Saba. Da hun kom til Salomo måtte hun si: "Nå ser jeg at de ikke har fortalt meg halvparten" (1Kong 10:7).

Salmen slutter med disse vakre ordene: "I dine fedres sted skal dine sønner tre inn. Du skal sette dem til fyrster på hele jorden" (v. 17).

Kongens sønner er de åndelige sønner, med andre ord Herrens hellige. De skal være i kongens sted og være et kongelig folk med herlighet som David og Salomo. Ja, de skal ha langt større herlighet.

Mange steder i den hellige Skrift er det sagt at Guds barn skal regjere med Kristus. Det står bl. a. slik i Åp 5:10: Du "gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud. Og de skal herske som konger på jorden".

Videre står det i Jesu lignelse i Luk 19:12f. Der tales om en mann av høy ætt som gav sine tjenere et pund til å handle med. Han satte de trofaste tjenere over ti byer og fem byer ettersom deres pund hadde forrentet seg. Det samme står med lignende ord i Matt 25:21: "Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din herres glede!"

Her på denne syndens jord blir Guds barn skubbet til side. Men på den nye jord skal de hellige ha herredømmet, som Brorson synger i sin salme:

Her gikk de under stor forakt,

men se dem nå i deres prakt

i tronens glans

med livets krans,

i himlens prestedrakt.

Salmisten slutter med noe han har oppnådd (v. 18): "Jeg vil minne om ditt navn blant alle slekter. Derfor skal folkene prise deg evig og alltid."

For der Guds evangelium når ut, når også denne salme, til ære for Herrens navn. Den skal også være med å berede Herrens lov og pris blant folkene på jord.

I den gamle pakt ser vi så ofte at de hellige Guds menn var båret av Guds Ånd. Og de fikk øynene opplatt til å skue ut over det folk de bodde blant og ut til alle jordens folk. Og alle hadde del i løftet.

Hele denne salmen er et herlig vitnesbyrd om hvorledes forventningen om Frelseren fylte de helliges hjerte i den gamle pakt, selv om de bare så ham i det fjerne. Hvor mye mer skulle da våre hjerter være fylt av å skue hans liflighet (Sal 27:4)!

Og hvorledes vil det ikke bli en gang når vi skal se ham som han er

(1Joh 3:2)! Da vil Jesu herlighet fylle hjertet slik med lovsang at lovsangen aldri mer vil kunne stanse i alle evigheters evighet.

Gå til Sal 46:1-12
Sal 46:1-12
Denne høyt velsignede salme ble så langt vi forstår, skrevet i anledning av de største hendelser i den gamle pakts historie. Det var nemlig Jerusalems vidunderlige befrielse fra kong Sankeribs hærskarer under kong Hiskia.

Vi henviser her til bibelforklaringen over 2Kong 18-19. Det er alltid godt å lese gjennom den hellige historie om det som var årsak til at en salme ble skrevet. Det gir en levende forståelse for det som rørte seg i salmistens hjerte.

Der er en seierssang i denne salmen. Allerede tonearten den skulle synges i, taler om en mektig frydesang, nemlig "til Alamot". Se til Sal 6 om toneartene.

Den begynner med v. 2-4 å lovsynge Gud som en hjelp i angst og trengsler. Derfor skal hans folk ikke frykte.

Midt i sitt folk er Herren med sin herlige velsignelse (v. 5-8).

Det har han bevist ved dommen han har holdt over denne verden. Derfor roper salmisten til alle hedningefolk at de må slutte å føre krig mot det folk som har Herren, hærskarenes Gud med seg. De har Jakobs Gud som sin faste borg.

Det er en herlig trøstesalme, og det er denne salme som danner grunnlaget for Luthers kjente sang: "Vår Gud han er så fast en borg." Luther øste mye kraft av denne salmen, ikke minst under den truende tiden før riksdagen i Worms.

Under sitt opphold i Koburg der kurfyrst Fredrik den vise hadde latt ham være fordi Luther var fredløs, fikk Luther særlig styrke av denne salmen. Med tanke på den bad han mye for sine venner som da var samlet i Augsburg.

En av Luthers venner som var hos ham, skrev til Melankton: "Det går ikke en dag uten at Luther bruker minst tre timer i bønn. Jeg hadde en gang anledning til å høre ham be. Å, hvilken Ånd og tro det var i hans ord."

Og denne salmen kan sikkert forkynne tro inn i et Guds barns hjerte. Hvor godt det gjør, dette ordet salmen begynner med: "Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet overmåte stor."

Ja, "funnet overmåte stor". Det er Herren i sannhet. Men han er funnet tro av alle som våget seg ut på hans ord. Han går aldri fra sitt ord.

"Om jorden vakler", "om fjell skjelver", "om dets bølger bryter og bruser" "frykter vi ikke" (v. 3-4). Fjellene er i den hellige Skrift ofte bilde på de sterke, mektige verdensriker. Og det stolte hav er bilde på de opprørte folkemasser.

Det så fryktelig ut for den lille flokk i Jerusalem da Sankeribs hærer spottet og hånte den hellige byen. Men det vil likevel bli enda verre en gang når de store omveltninger bryter løs i folkedybet når Antikrist kommer. Vi merker dønningene av det allerede nå. Men Guds folk kan gå alt dette rolig i møte. Vår klippe er overmåte stor.

Etter v. 4 står det Sela, likeså etter v. 8 og v. 12. Som vi har nevnt før betyr Sela visstnok en pause. Musikkinstrumentene utfylte den for riktig å forsterke inntrykket av de ord som ble sunget.

I v. 5-8 har vi en fin skildring av Guds by. Guds fred hviler over den selv om det larmer ute i verden.

"En strøm - dens bekker gleder Guds stad, Den Høyestes hellige bolig." Strømmen er Guds nåde i Kristus Jesus, livsfloden med de stille, rennende vann.

Strømmen deler seg i bekker som alle gir oss det evige livs krefter. Bekkene er Guds ord og sakramenter, alle de mange veier hans nåde flyter til oss på.

Men staden selv er Herrens hellige kirke, de helliges samfunn her på jord. Den øser av livskilden, den åpne kilde mot all synd og urenhet (Sak 13:1). Den blir aldri tørr. Den flyter alltid ren og klar fordi den kommer fra Guds eget hjerte.

Dette er stadens (byens) største herlighet: "Gud er midt i den, den skal ikke rokkes." Ja, det er salig å være i den flokk som har slått leir omkring Herren. "Gud hjelper den når morgenen bryter fram."

Ja, natten skal svinne bort. Trengselens natt skal aldri være Guds siste ord til hans folk. Det skal alltid komme en ny lys og skjønn morgen for Guds folk. Det lyder så mektig gjennom salmistens ord:

"Folkeslag bruste, riker ble rokket. Han lot sin røst lyde, og jorden smeltet" (v. 7).

Her har vi Luthers salmevers:

Om verden full av djevler var

som ville oss oppsluke,

vi frykter ei, vi med oss har

den som Guds sverd kan bruke.

Er verdens fyrste vred

og vil oss støte ned,

han ingen ting formår,

fordi alt dømt han går.

Et Guds ord kan ham binde.

Ja, når Herren lar sin røst lyde, da "smelter jorden". Det betyr at det verden mener er mest urokkelig, da vil bli oppløst. Er Gud for oss, hvem kan da være mot oss?

Salmisten slutter dette avsnittet med et seiersrop: "Herren, hærskarenes Gud er med oss. Jakobs Gud er vår faste borg. Sela."

Herren Sebaot (dansk) betyr hærskarenes Gud. Allerede patriarken Jakob fikk se Guds engleskarer som voktet ham. Men Jakobs Gud lever ennå og han blir alltid den samme. Måtte denne seiersvisshet fylle våre hjerter, vi som har ham til Gud.

Gud er med oss, Gud er med oss,

og hans sak skal framgang få.

Gud er med oss, Gud er med oss,

i hans kamp vi seire må.

Det siste avsnittet (v. 9-12) begynner med at salmisten oppfordrer alle til å komme og se Herrens gjerninger. De var synlige nok. Utenfor Jerusalems murer lå 185000 assyrere som Herren hadde slått ned. Resten hadde flyktet, og deres våpen, bue, spyd og vogner lå der ødelagt (v. 10).

Salmisten ser i alt dette et varsel om at Herrens makt en gang vil få all krig til å opphøre over hele jorden. Ja, det vil skje, det stadfester ordet hos Jes 2:4: "De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver. Et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke lenger lære å føre krig."

I Mika 4:3 blir dette ordet gjentatt.

Men denne tilstand av fred kan aldri komme før folkene på jorden er gjennomtrengt av Guds Ånd. Derfor vil den aldri komme på denne gamle syndens jord under de nåværende former.

Det er tom fantasi når menneskene mener at de ved egne anstrengelser og fredsorganisasjoner kan skape en alminnelig fredstilstand. Det vitner om et meget overfladisk syn på menneskenaturens dype fordervelse.

Først når den sanne fredsfyrste, Jesus Kristus, får opprette sitt herlighetsrike, vil all strid forsvinne.

Men all kamp mot Guds folk fra hedningene vil bli som å stampe mot brodden. Derfor lyder Guds råd til de vantro mennesker: "Hold opp og kjenn at jeg er Gud!" (v. 11).

Måtte dette råd trenge inn i alle deres hjerter som kjemper mot Guds sak! Det er en kamp som må ende med evig nederlag. Det er en meningsløs kamp, synderens kamp mot sin eneste frelser. Det er skapningens kamp mot sin skaper.

Det er fryktelig å ha Gud mot seg, han som er den veldige Gud. Men det er salig å kunne stemme i med Guds frelste folk denne seierssangen: "Herren, hærskarenes Gud er med oss. Jakobs Gud er vår faste borg."

Da skal de en gang gå hjem til Guds stad der oppe. Der renner "en elv med livets vann, klar som krystall". Og den strømmer ut "fra Guds og Lammets trone" (Åp 22:1). Der skal de frelste bo ved selve elvebredden.

Jerusalem, det skal dog skje,

at jeg deg når til sist;

Din stråleglans jeg glad skal se

en evighet for visst.

Snart kaster jeg min vandringsstav,

endt er min reisetid,

min Fader tørrer tåren av,

og glemt er all min strid.

Gå til Sal 47:1-10
Sal 47:1-10
Denne salmen er en jublende frydesalme. Den ytre historiske årsak til salmen må ha vært ganske spesiell. Den kan passe godt til den herlige seier som omtales i 2Krøn 20 under kong Josafat.

Tre folkeslag hadde gått sammen for å gjøre det av med Israels folk. Det var moabittene, ammonittene og meunittene, som visstnok er det samme som edomittene.

Kong Josafat samlet imidlertid folket til faste og bønn. Da Josafat hadde bedt, kom en levitt av Korahs barn med et ord fra Herren. De skulle ikke frykte for den store skaren, for Herren selv ville føre krigen.

Josafat og folket tok imot dette budskapet med tro og drog neste morgen ut til Tekoa-ørkenen med lovsang. De visste at de allerede hadde seieren. Og de fikk syn for saken.

Antagelig hadde et bakhold av røvere fra ørkenen angrepet fienden i nattens mulm og mørke for å plyndre dem. Dermed oppstod det stor forvirring.

Alle de tre folkene trodde de var forrådt av sine venner. Dermed vendte de våpnene mot hverandre og ødela hverandre. Israels folk fant leiren full av døde kropper og en mengde bytte om morgenen.

Dette var en seier som Herren hadde gitt dem uten at folket hadde gjort noe. Og derfor ble lovsangen større. Før de drog hjem, samlet de seg i en dal. Fra den tid fikk den navnet Lovsangsdalen, og der priste de Gud med mektig sang og jubel.

Denne store, forunderlige seier der Herren alene førte striden, har dermed fått en sterk profetisk karakter. Den er et forbilde på Kristi store seier på korset over synden, døden og djevelen. Med denne seier kunne Kristus fare opp til himmelen etter at frelsesverket var fullbrakt.

Salmen inneholder en sterk oppfordring til alle folkeslag om å prise Herren, den store konge over hele jorden. Ved sin frelsergjerning for Israel har han bevist sin trofasthet mot alle de som vil tilhøre ham (v. 2-7).

I slutten av salmen (v. 8-10) lyser ordet sterkt over den store framtida som er i vente. Også hedningene skal samles inn til Abrahams Guds folk. For Gud er ikke bare Israels, men hele jordens konge.

---

"Klapp i hendene, alle folk! Juble for Gud med fryderop!" (v. 2). Slik begynner salmen straks med å slå an jubeltonen.

Og grunnen til at alle skal prise Herren er altså den at han har vist sin veldige makt, og den har forferdet Guds folks fiender. Den "arvedel" som var "en herlighet for Jakob" hadde Gud utvalgt til sitt folk. Og hedningene fikk ikke lov å ta den fra folket. For Herren elsket sitt folk (v. 5).

Det kan synes underlig at sangeren oppfordrer hedningene til å stemme i jubelen. For det var nettopp hedningefolk som ble beseiret.

Men i denne seieren var det også et herlig løfte for hedningene, bare de fikk øynene opp for det. De hadde jo sett hvor trofast Gud vernet om det folk som tilhørte Ham.

Her lå en dragende makt for hedningene til selv å søke å få del i denne Gud. da ville han også være en like trofast Gud for dem. At det fantes en slik Gud, måtte jo være et gledelig budskap for dem som var vant til å trelle under de troløse avgudene.

I 2Krøn 20:29 hører vi også at denne underlige seier hadde gjort et sterkt inntrykk på rikene omkring. "Frykt for Gud kom over alle riker rundt i landene, Da de hørte at Herren hadde kjempet mot Israels fiender." Slik står det i 2Krøn 20.

Når Gud åpenbarte seg i sin kraft, står det at han "steg ned". Når seieren er vunnet, "farer han opp igjen". Derfor står det i v. 6: "Gud for opp under jubelrop, Herren under basuners lyd."

Mens folket jublet og basunene klang, tenkte man at Gud for opp til himmelen igjen etter at verket var fullbrakt. Salmistens hjerte er så fullt av lovsang at han synes at det aldri ble nok sang til ære for denne Gud. Han sier i v. 7: "Lovsyng Gud, lovsyng! Lovsyng vår konge, lovsyng!"

Og hvor mye større grunn har ikke vi til å lovsynge Herren, vi som kjenner den store seier på Golgata. Og vi kjenner oppstandelsens seier over døden, og i Ordets lys har vi sett vår konge fare opp til himmelen og bli hilset med englenes jubelsang.

Syng for Herren, Guds menighet! Er noen vel til mote, han synge lovsanger, sier ordet i Jak 5:13. I den første tid som troende er hjertet så fylt av sang, men sangens tid må ikke dø bort.

Det er et hellig vern mot Satans angrep å møte ham med hellig lovsang for Herren. Derfor synger også Brorson i sin herlige påskesalme i samklang med denne Sal 47

Opp med salmer, opp med salmer,

hit med palmer, fryd deg Sions egn,

spiller, klinger, spiller, klinger,

synger, svinger all frydens tegn!

Gå i møte, gå i møte

den som døde, da han dødens fyrste bandt.

Rop: All ære! rop: All ære

Lammet være, som den store seier vant!

I slutten av salmen (v. 8) sier salmisten at denne salmen er en sang med visdom. For her ser vi at Gud er "konge over all jorden" og at han er "konge over folkene". Og da lærer vi at også hedningene er med blant de som Gud vil føre ut til frelse.

Han vil ikke alltid la dem vandre etter sin egen vilje. Salmisten ser som i det fjerne det som er åpenbart for oss. Han ser at hedningefolkenes fyrster en gang skal samles "med folket til Abrahams Gud".

Det var dette de egenrettferdige jødene ikke ville tåle å høre da Paulus forkynte det for dem, at Gud også ville frelse hedningene. Uttrykket "folket til Abrahams Gud" peker så fint på at det ikke var gjennom Mose lov, men ved troen at hedningene skulle bli rettferdige. Ved Abrahams tro skulle de bli Guds folk.

Folkenes "fyrster" er nevnt fordi de er et uttrykk for folket i sin helhet. De kalles her i v. 10 også for "skjoldene på jorden". De skulle være sitt folks jordiske vern, og det står at de også hører Gud til. Salmisten ser her et herlig bilde på at en gang skal alle hedningenes mektige ledere bøye seg ydmykt for Herren. I ånden skuer han Herren på sin hellige trone omgitt av hedningeskaren. Og han utbryter: Han er høyt opphøyet.

Gå til Sal 48:1-15
Sal 48:1-15
Denne salmen henger sikkert nøye sammen med den foregående. Den synes å være skrevet ved samme historiske anledning. Fienden var jo den gang (2Krøn 20:16) ikke langt fra Jerusalem, bare 3-4 timers marsj.

Men de fikk ikke lov til å røre Guds stad. Det er det som fryder salmisten at Guds stad lå uskadd. Og han oppfordrer alle til nøye å betrakte den og se at den var bevart ved Herrens miskunnhet. Verken tårn, murer eller slott hadde fiendens hånd fått lov til å røre.

Han begynner med (v. 2-3) først å lovprise Herren og deretter Guds stad med Sions berg som det hellige midtpunkt. Han kaller Sions berg "en glede for all jorden". For der lå jo Herrens helligdom, og uten den hadde det ikke vært Guds stad. Men nå var det "den store konges stad".

Denne salmen er riktig et uttrykk for den inderlige kjærlighet som knyttet de helliges hjerter i den gamle pakt til Jerusalem. Hva var Babylon, Ninive og de andre store hovedsteder i verdens riker? Hva var de mot denne byen, staden utvalgt av kongenes konge?

Vi hører så ofte i salmene om denne dype kjærlighet til Jerusalem. I landflyktighetens tid lød sangen fra det fremmede land: "Glemmer jeg deg, Jerusalem, så la min høyre hånd glemme meg. Må min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer deg i hu, om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede!" (Sal 137:5-6).

Men Jerusalem er jo bare et ytre bilde på Guds menighet, de helliges samfunn eller "byen på fjellet" (Matt 5). Nå skal troslivets kjennetegn nettopp være dette at man elsker de hellige. Det er det åndelige Jerusalem, den vakre staden. Og vår store konge, Jesus, bor der (Åp 15:8).

I v. 4-9 skildrer han hvorledes Jerusalem kjenner sin Gud som en fast borg. Kongene hadde samlet seg. De så allerede byen. Men da rørte Guds hånd ved dem, og de måtte fly i angst og forferdelse.

Som stormen fra øst med letthet kunne knuse de største skip, slik knekket Herren fiendens makt så lett som man knekker et nøtteskall.

"Tarsis-skip" (v. 8) er egentlig skip som seilet på Tarsis i Spania. Etter datidens forhold var dette en lang reise der man bare brukte de største skip. Derfor ble uttrykket "Tarsis-skip" brukt om store skip. Her er det så uttrykk for de store verdensrikene.

Det er mulig at bildet i v. 8 antyder at Josafat hadde slått seg sammen med den ugudelige kong Akasja i Israel. Sammen skulle de utruste skip som skulle reise til Tarsis.

Men det var mot Herrens vilje at Josafat knyttet seg til den ugudelige kongen i Israel. Og Herren lot derfor skipene bli knust (2Krøn 20:30-37).

De hadde ofte hørt om Guds gjerning i gamle dager da han frelste folket. Nå hadde de selv sett det i "Herrens, hærskarenes Guds stad". Og det var pantet på at Herren ville bevare byen heretter.

I v. 9 står det: "Gud gjør den fast til evig tid." I dypeste forstand gjelder dette ordet det åndelige Jerusalem som det jordiske Jerusalem er et bilde på. For helvetes porter skal ikke få overhånd over Guds menighet. Det har Herren sagt.

Etter seieren over fienden vendte Israels barn tilbake til Jerusalem og holdt også der en stor takkefest i Herrens tempel (2Krøn 20:27-28). Det er visst denne takkefesten som omtales i v. 10: "Vi grunner på din miskunnhet, Gud, midt i ditt tempel."

Og fra dette å grunne på Herrens miskunnhet springer alltid ut ny lovsang og pris til Gud. "Gud, som ditt navn er, slik er din pris til jordens ender" (v. 11). Ja, Herrens navn er så fullt av miskunnhet at lovprisningen nok skal følge med navnet.

"Judas døtre" er de andre byene i Juda. De frydet seg også, men framfor alt frydet Sion seg.

Når salmisten oppfordrer til å legge nøye merke til Sion, at Herren vernet om den, tilføyer han i v. 14: "så dere kan fortelle om det til den kommende slekt."

Det åndelige Jerusalem, Herrens levende menighet, har også sine tårn og murer og slott som det er godt å betrakte. Kirkens historie viser oss at Herren har bevart sitt ord og sine sakramenter. Det er tårn og murer som mørkets makt, djevelen, verden og kjødet gjerne vil ødelegge.

Der er nok pletter og fall i kirkens liv. Men det gjelder å ikke stirre seg blind på det. Vi må heller gi akt på den hellige skjønnhet og herlighet fra Gud som tross alt preger den menighet som Herren vedkjenner seg. Brorson synger i en salme slik:

Hvor er nå de kristne dog glimrende vakre

innvortes, utvortes har solen dem brent.

De er vel så svake, dog verden for svære,

i himlen de lever, på jorden de går,

de nyter Guds fred i den ytterste fare,

de fattes - og allting dog har og formår.

Ja, der er mye å fortelle til den kommende slekt. Fra slekt til slekt skal Herrens frelse forkynnes i Guds menighet. Og Gud være lovet at alle vi som bor innenfor Sions murer, vi bor i Guds nådes herlige palass. Og vi kan si med salmisten: "Denne Gud er vår Gud for evig og alltid. Han skal føre oss ut over døden." (Dansk: Han skal ledsage os til evige Tider (v. 15).)

Gå til Sal 49:1-21
Sal 49:1-21
Denne salmen minner noe om Sal 73. Den tar opp det samme spørsmål som vi møter så ofte i Salmene. Det er spørsmålet om hvorfor så mange vantro, kjødelige mennesker har det så godt i jordiske ting, mens Guds barn ofte har det så tungt.

Salmisten prøver å sette denne verdens rikdom i det rette lys. Han begynner med å oppfordre alle på jorden til å gi akt på det han sier (v. 2-5).

Deretter viser han at det er ingen grunn til å frykte dem som stoler på sin store rikdom, når de truer i sitt overmot (v. 6-7). Penger makter jo ingen ting når det er tale om sjelens frelse, om å bli frelst fra graven (v. 8-10).

Og rikdommen varer ikke. Døden kommer og legger alle øde som bygger på rikdommen (v. 12-15). Men de hellige har en større rikdom. For de har en Gud som kan forløse deres sjel fra dødsrikets vold (v. 16).

Derfor skal Guds folk ikke bli mismodig selv om verdens barn hovmoder seg i sin rikdom. De stakkars mennesker som lever et slikt dyrisk liv, må jo ende i evig mørke. Det er sannelig ingen grunn til å misunne dem (v. 17-21).

Salmisten begynner med å oppfordre alle innbyggerne i verden, "både lav og høy, rik og fattig, alle sammen" (v. 2-3), til å lytte til hans røst. Det gjør han fordi han vet at han taler visdom som kan kaste lys over livets gåter.

Han har selv fått den fra den største læremester ved å bøye sitt "øre til visdomsord". Det betyr at han har lyttet til den visdom Gud gir de oppriktige av hjertet, de som søker ham. Det lys han har fått fra Gud, vil han nå synge ut.

"Hvorfor skal jeg frykte i de onde dager?" Slik begynner han. Hans eget hjerte er kommet i likevekt, hans øye har fått det rette lys fra Gud.

Men han vet at mange frykter når de som har stor rikdom og gods opptrer som fiender. Livet viser oss jo at mennesker av frykt for de store og rike i denne verden, ofte ikke tør tjene Herren selv om de ellers kjenner en dragning mot ham. De ser på sitt jordiske liv og tror de er avhengige av de rike. Og så lar de seg skremme.

Salmisten søker nå å vise dem Mammon i det rette lys. I verdens øyne gir penger og gods stor glans og ære over et menneske. Penger regjerer verden, det sier verden selv. Men hvilket toppmål av dårskap!

Ikke en gang slike goder i livet som vennskap, kjærlighet og tilfredshet kan kjøpes for penger. Det viser erfaringen tydelig nok.

Og når døden kommer, nytter det ikke å by fram hele sin formue om bare for en time. Man kan verken kjøpe seg selv fri eller sine kjære fra døden når den kommer. Der er penger ganske maktesløse.

"En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham" (v. 8). Og hvor mye mer umulig er det ikke for et menneske å kjøpe fri sin egen eller noen annens sjel fra synden og den evige død!

Derfor sier Herren: "For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?" (Matt 16:26).

Man kan ikke kjøpe en synder fri med sølv eller gull. Det kan bare skje ved Kristi dyrebare blod og hans uskyldige lidelse og død. Andre løsepenger tar Gud ikke imot.

En rik mann kan nok leve lenge i tillit til sitt gods, men han kan ikke leve for alltid på det. Nei, han vil "se graven" (v. 10). Da må han bort, mens hans gods blir spredt til andre.

Herren har vist oss alvorlige bilder av dette i den mannen som måtte gå bort fra sitt liv i verdens herlighet og glede. Og han kom til det sted der han ikke hadde en dråpe å leske sin tunge med.

Den rike mann sa til sin sjel: "Sjel, du har mye godt liggende for mange år. Slå deg til ro - et, drikk, vær glad." Men da sa Gud til ham: "Du dåre! I denne natt kreves din sjel av deg."

I v. 12-15 maler ordet for oss de vantro rikes tanker, men også den mørke avslutning på deres liv. Vi ser deres fryktelige fattigdom på den andre siden der Mammon ikke lenger gjelder.

Han rammer den selvtilfredse tankegang hos de rike i denne verden når han sier: "De tenker i sitt hjerte at deres hus skal stå til evig tid, deres boliger for alle slekter. De kaller opp sine jorder etter sine navn."

Han viser oss det vi så ofte ser i dagliglivet at verdens mennesker klamrer seg til sine behagelige boliger, til sin eiendom og jord. De taler og handler som om de skal være her for alltid.

De jager bort tanken på døden og prøver å glemme alvoret. De forsøker å glemme det de vet vil komme. På denne måten blir deres liv dyrisk, det dreier seg bare om dette: å ete og drikke, å sove og arbeide, og å finne underholdning.

Og så dør de kanskje så plutselig og brått. Med ett tar hele deres kjødelige verdighet og herlighet slutt.

Han beskriver et slikt verdslig menneskes slutt på en gripende måte i v. 15: "Som en saueflokk føres de ned i dødsriket, og døden er deres hyrde. De oppriktige skal herske over dem når morgenen bryter fram. Deres skikkelse blir ødelagt, de er borte fra sin bolig."

Som en saueflokk stues de sammen i et lite rom, slik går de vantro inn i det mørke dødsrike. Her på jord sørget de for å ha det godt og behagelig, men nå blir det trangt for dem. Fyrsten over dødsriket er deres vokter med sin ødeleggende virkning.

Og når en gang morgenen kommer, den store oppstandelsens morgen, da skal de oppriktige regjere over dem, står det. Da skal Herrens hellige som her på jord ble oversett og ringeaktet, stråle på nådens høysete i en herlig skikkelse.

De som søkte sin rikdom i det forgjengelige og det jordiske, de skal derimot være kledd i dødens gustne, skrekkelige klær. Her på jord var deres timelige bolig uhyre viktig for dem.

Men de spurte ikke etter en evig bolig. Nå er de hjemløse på dommens morgen. De er uten hvile og overgitt til evig trengsel og angst.

Ja, en slik rikdom er i virkeligheten en grenseløs fattigdom. Og likevel ser vi at slekt etter slekt ikke vil lære, som det står i v. 14: "Slik går det dem som er fylt av selvtillit, og med dem som følger etter dem og har behag i deres ord."

Selv om Guds ord forbanner et slikt liv, lovpriser verden ofte slike mennesker som utmerkede, dyktige og hederlige folk. Men Guds barn har den sanne rikdom som ikke forgår.

Denne rikdom er beskrevet med få ord og likevel klart i v. 16: "Men Gud skal forløse min sjel fra dødsrikets vold, for han vil ta meg til seg." Det er de helliges rikdom å være antatt av Herren.

En døende kvinne hadde en gang levd i all verdens rikdom og forfengelighet og prakt. Men i trengselens skole hadde hun lært hva rikdom egentlig er. Hun hadde lært å kjenne Mammons avmakt og funnet sin rikdom i Jesus. Hun sa på dødsleiet igjen og igjen med stille, ydmyk fred: "Hvor stort det er å tilhøre de som er antatt av Gud."

Ja, det er stort å kunne si med Paulus: "Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?" (1Kor 15:55). Et Guds barn dør egentlig ikke. Jesus har sagt det: Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Er Kristus vårt liv, kan dødsrikets svelg ikke gripe oss, men døden blir en vinning (Fil 1:20).

Salmisten slutter med enda en gang å innskjerpe hvor uforstandig det er å frykte når våre motstandere blir rike og deres eiendom stor. "For han skal ikke ta noe med seg når han dør, hans herlighet vil ikke fare ned etter ham" (v. 18).

Om han enn "lykkønsker sin sjel" mens han lever, så skal han "likevel gå til dine fedres slekter. Det betyr at de i selvtillit og selvbedrag mener de er meget lykkelige, ja, at de har Herren med seg. Om de til og med får ros av mennesker og roser dem i deres begravelse, sier Guds ord at "de ser ikke lyset for evig."

Vantro mennesker spør ofte hvor deres forfedre er gått hen når de hører ordet om omvendelse. Det skal vi ikke svare på. Men så mye er sikkert at det gjelder om å strebe etter å komme dit Herren er. For om forfedrene var vantro, vil man jo gå fortapt om man skal samles med dem.

Dette er meget alvorlig: "De ser ikke lyset for evig." De er altså i det ytterste mørke, der ingen nådens og håpets lysstråle noen gang vil skinne.

Herligheten i verden er dyrt betalt. For den blir kjøpt med et knefall for denne verdens fyrste.

Salmisten samler til slutt selve kjernen i alt i dette ene verset: "Et menneske i herlighet, som ikke har forstand, er lik dyrene, som går til grunne."

Når det tales om å ha forstand, er det jo på en annen måte enn verden taler om den. Guds ord sier at å frykte Herren er begynnelsen til visdom. Det kaller dem uforstandige som velger skallet og forkaster kjernen.

De griper etter såpeboblen, men "Gud derimot, den rike livets kilde, som evig fryd dem gjerne skjenke ville, ham glemmer de". Hva hjelper så all verdighet i verden og om man kommer aldri så høyt opp på rangstigen.

Fortellingen om den troende tyske presten Flattichs samtale med en vantro minister, er kjent. Ministeren mente at man ikke kunne vite noe sikkert om det som var etter døden. Flattich spurte ham da om han ikke trodde det var sikkert at han ikke lenger var minister etter døden.

"Å jo," var svaret. - "Men når Deres eksellense ikke lenger er minister, hva er De da?" Der stod eksellensen. Svaret kunne han ha lest i v. 21. Det er et alvorlig svar som ikke gjør forskjell på folk: "Et menneske i herlighet, som ikke har forstand, er lik dyrene, som går til grunne."

Forgjengelig er alt det verden giver,

hvor høyt den det enn akter og beskriver,

ros, ære, høyhet, vellyst, gods og gull

en konges septer eller tiggerstaven,

når eieren er død og lagt i graven,

er alt kun muld.

Vel derfor den som alle ting forsaker,

som selger alt hva ham til verden drager,

og kjøper seg Guds rikes perleskatt,

Hans skip er trygt i alle motgangs bølger,

er ei hvor sterkt enn stormen det forfølger,

av Gud forlatt.

Gå til Sal 50:1-15
Sal 50:1-15
Salmen er av Asaf. Asaf var en av de tre sangmestre som David hadde ansatt ved tempelmusikken. Han nevnes uttrykkelig i historien som salmedikter ved siden av David (2Krøn 29:30). I alt er det 12 salmer som i overskriften har Asafs navn som forfatter. Utenom denne salmen er det Sal 73-83.

Alle disse salmene kan likevel ikke være av den gamle Asaf fra Davids og Salomos tid. Noen må stamme fra etterkommerne hans som hadde samme navn og den samme dype tro som denne Davids venn.

Denne salmen begynner med å vise at Herren står fram for å gå i rette med sitt folk (v. 1-6). Herren vitner mot sitt folk, fordi de er fornøyd med å gi ham ytre offer (v. 7-13).

Deretter peker han på hva den sanne hjertets gudsdyrkelse består av (v. 14-15). Til slutt taler han et meget alvorlig ord til de ugudelige som vil ha gudfryktighetens skinn men fornekter dens kraft.

Salmen begynner med å nevne tre navn for Herren. På hebraisk har de hver sin betydning. Dette gjør han for å gi folket et levende inntrykk av hvem de har med å gjøre.

Det første navnet er "Den Allmektige". Det andre navnet er Elohim (Gud) og viser ham som skapningens herre og mester. Det tredje navnet er Jahveh (Herren) som taler om den uforanderlige paktens Gud. Han svikter aldri sitt ord, enten det er ordet om frelse eller dom.

Salmisten tenker på Herren som den som kaller på jorden. Den skal vel være vitne til dommen som han vil holde med sitt folk over hele jorden. Hele skapningen, fra solens oppgang til dens nedgang, kaller han fram.

"Fra Sion, skjønnhetens krone", åpenbarer Gud seg. Herren har valgt Sion som sin spesielle bolig, og nå vil han kreve folket til regnskap for hvorledes de har holdt pakten de gjorde med ham. Herren har sett mye utroskap, og han har tiet lenge. Nå tier han ikke lenger, nå er regnskapens dag kommet.

Det står at ild og stormvær skal følge ham (v. 3). Det hentyder til Guds åpenbaring på Sinai og betyr den hellige majestetens Gud. Hans vrede er forferdelig for de som står ham imot.

Han setter rett. Både himmel og jord er vitner, for de var også det da pakten på Sinai ble avsluttet (v. 4).

v. 5 inneholder en befaling som må være gitt til de hellige englene, Guds tjenere. Befalingen gikk ut på å samle alle Herrens hellige som den gang hadde gått inn i pakten med ham.

Nå skal deres troskap bli prøvd i hans ansikts lys, og "himlene forkynner hans rettferdighet". Sett i himmelens lys stråler Guds rettferdighet alltid klart der det viser seg. Det viser at alle Herrens veier er rettferdighet selv om de synes underlige for menneskene. Der Gud er dommer, skal nok alt settes på rett plass.

Hele denne rettergangen er et profetisk bilde. Og det er ikke bare på de regnskapsdager Herren holder med sitt folk her i tiden. Men det gjelder aller mest den store, siste regnskapsdag som en gang skal komme.

Også da vil han sende sine engler ut som sine tjenere, og de skal samle hans utvalgte (Matt 24:31). Men han skal også "sanke ut av hans rike alt som volder anstøt, og de som lever i lovløshet" (Matt 13:41). Han skal skille klinten fra hveten.

I v. 7-15 vitner Herren alvorlig mot den gudsdyrkelsen som bare er i det ytre. I Israel var det mye av dette, og det tilsvarer navnkristendommen blant de døpte i våre dager. "Hør, mitt folk, jeg vil tale! Israel, jeg vil vitne for deg: Jeg er Gud, din Gud!" Det sier Herren.

Det er paktens bånd som en gang ble knyttet mellom Israel og Herren som blir understreket her. Slik taler Herren også til oss. Han er din Gud, du døpte menneske. Han er den du skal avlegge regnskap for, selv om du jager etter andre guder.

Det var ikke ytre offer som manglet, sier Herren. Nei, dem var det nok av. Men det var dessverre Kains-offer og ikke Abels-offer. Herren understreker at alle de ytre offer er fullstendig uten betydning i Guds øyne når de ikke gis som tegn på det indre offer.

Gud behøvde ikke slaktoffer (v. 9-12), for alle dyrene tilhører jo ham. Og Gud behøvde ikke som et menneske å mette seg med offerdyrenes kjøtt og blod (v. 13).

Nei, et annet slags offer ber han om og kaller det takksigelse: "Gi Gud takk som offer, og gi Den Høyeste det du har lovt" (v. 14). Slik skal paktløftet bare betales med dette ene offer, takk. Og en synder kan ikke betale sin Gud med noe annet.

I takksigelsen har vi troens kjerne. For der det lille ordet takk går opp til Gud fra en synders hjerte, der har Guds Ånd virket erkjennelse av nåden ufortjent og uforskyldt: En ærlig takk kan bare komme fra et hjerte som har ydmyket seg.

Men i takksigelsen ligger også dette at man har tatt imot nåden. Dermed har jeg tatt imot Guds gave. Derfor sa Herren også til den samaritanen han hadde helbredet for spedalskheten: Din tro har frelst deg. Og samaritanen hadde jo bare takket Herren for frelsen.

Lyder takken til Jesus også fra ditt hjerte, slik den lød fra Paulus da han utbrøt: "Gud være takk for sin usigelige gave" (2Kor 9:15)?

Men takken kan ikke med sannhet komme fra et hjerte før det har erfart sin egen nød og at hjertet ble utfridd av nøden. Derfor kommer denne oppfordringen fra Herren like etter ordet om å ofre takkoffer: "Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg" (v. 15).

Uomvendte mennesker taler ofte om at de takker Gud for de jordiske ting. Men før man har lært å takke for frelsen, betyr all annen takk så lite.

Hvilken verdi har det for Gud å høre en takk for gard og gods, for god helse og annet, når hjertet bare har vist utakknemlighet for Guds usigelige gave? Når Jesus blir aktet for intet?

Nei, først må man oppleve den nødens dag som Peter opplevde ved Genesaretsjøen da han sa til Jesus: Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann! Hulheten og tomheten i å ha gudfryktighets skinn mens man fornekter dens kraft, må man først erkjenne.

Det må vi se og det med smerte og sorg. Vi må se at vi tilhører de ugudelige så lenge vi ikke er kommet inn gjennom omvendelsens trange port. Det er sant det en gammel dansk sanger har sunget som sin dyre erfaring:

Jeg så ham som mann i den modnere sommer,

skalv for den hellige dommer."

Og han tilføyer:

Først da fikk jeg kjenne hans salige nåde,

først da løstes korsets, forargelsens gåte.

Først da fikk jeg sagt ham hva før jeg ei visste,

at han er den første og han blir den siste,

først da fikk jeg sagt at med ham vil jeg følge

i liv som på dødens den rullende bølge.

Først da har jeg sagt at til ham vil jeg ile,

som gråtende barn ved hans bryst søke hvile.

Hos ham vil jeg meg og min usselhet skjule,

kun da fris jeg ut av fortapelsens hule.

Man kan ikke bli stående på det umiddelbare stadium i barndommen. Vi må ta imot bevisst, og det skjer bare ved sorgen etter Gud.

Gå til Sal 50:16-23
Sal 50:16-23
Skal en synder bli frelst, må han lære å kjenne sin egen elendighet. Derfor arbeider Herren på å vise den uomvendte at han intet samfunn har med ham i sannhet.

I v. 16-20 viser Herrens Ånd fire meget alvorlige kjennetegn som et uomvendt menneske kan kjenne seg selv på. Det står: "Men til den ugudelige sier Gud: Hva har du med å fortelle om mine lover og ta min pakt i din munn?" (v. 16).

Det er altså ikke noe tegn på at man tilhører Gud at man taler om Guds lov og bekjenner pakten med munnen. Dette er et alvorlig ord til å prøve seg selv på, særlig for alle prester. Å, hva kan man ikke preke og tale om, uten at hjertet har livssamfunn med Gud?

Men så kommer fire kjennetegn på vantroen. Først står det: "Du hater jo tukt." Guds ord rammer godt! For det uomvendte hjerte fordrar i sannhet ikke det som står om tukt i Guds ord.

De vil ikke høre om bruddet med verden og sitt eget jeg. De vil ikke høre om de to veiene og tåler ikke den alvorlige sannhet om helvete og djevelen.

Dette kalles tordenforkynnelse, svovelpreken, trangsynthet, pietisme og fanatisme m.m. Men den enkle sannhet er at de hater tukt og vil ha frihet for kjødet.

Det andre kjennetegnet er: "Du kaster mine ord bak deg." Man kan godt være en flittig kirkegjenger, men behøver ikke å være blant dem som kaster Guds ord fra seg på aller groveste måten. Det gjør man jo ved at man slett ikke vil høre det. Og likevel kan man kaste Guds ord bak seg.

For det å bare høre Guds ord og ikke gjøre etter det, er å kaste Guds ord bak seg. Uomvendte mennesker kan ofte tale om hvilke store predikanter de har hørt når de hørte en levende forkynnelse av sannheten. Men de behandler ordet som Herren sier i profeten Esek 33:32: "Se, du er for dem som en som synger kjærlighetsviser, en som har vakker røst og er dyktig til å spille på et instrument. De hører dine ord, men de lever ikke etter dem."

I v. 18 finner vi det tredje kjennetegnet: Vennskap med verden. Det uomvendte hjerte tar det ikke så nøye med hvor det finner sine venner. Man kan godt være sammen med dem som er horkarer og tyver i Guds øyne, bare det ikke er slik at loven rammer dem for det.

Hvor mye av dette foregår ikke i det verdslige selskapsliv! Der ser man ofte navnkristne gå arm i arm med fritenkere som åndelig talt er tyver og horkarer. De stjeler æren fra den levende Gud, men de lever sammen med verden. Å være venner med slike anfekter ikke en navnkristen.

Og til slutt har vi et fjerde kjennetegn i v. 19-20. Det er å ha munnen full av sladder og giftig tale om andre. Det går særlig ut over de hellige, de man ble døpt til å være en bror med. Hvilket uuttømmelig samtaleemne er det ikke for de navnkristne å kunne rive ned de levende kristne!

Gud viser her vantroen i all dens nakenhet og skam. Og disse kjennetegn kan også virkelig føre et Guds barn inn i alvorlig selvransakelse.

Det er fortalt at den store kirkelærer Origenes en gang gikk opp på talerstolen for å tale over disse versene. Men da han hadde lest dem, han brøt ut i tårer. Det varte en stund før han kunne fatte seg og tale ordet. Det er godt å ha en fin og våken samvittighet.

I v. 21-22 taler Herren om hva følgen blir av å leve i et slikt selvbedrag. Han sier: "Dette har du gjort, og jeg har tidd. Du tenkte jeg var som du."

Ja, svært ofte mener de uomvendte at de har Gud på sin side. Man skaper seg en Gud etter sin egen tanke. Man taler om Gud så mild og god at han ikke kan tukte oss. Man taler om Guds ord og bud som om Gud selv ikke tok det så alvorlig med dem.

De roser de som vil være like gode venner med alle og mener de har den rette kristne "mildhet". Og de mener virkelig at Gud også tar avstand fra de hellige.

Da Johan Huss ble ført til bålet, hørte han en bonde formane sin sønn mot å komme med ved til bålet. Slik viste han sitt fromme sinn.

"Men jeg vil straffe deg og stille det fram for dine øyne." Slik sier Herren. Å, for en stund når den virkelige sannhet skal gå opp for et slikt uomvendt menneske. De mente de hadde sin gudsfrykt i orden.

Men det blir en nødens dag. Må Gud la den komme her på jord mens det ennå er nådetid. Her har vi jo løftet om å kalle på Herren på nødens dag. Her kan man bli utfridd og "se Guds frelse" hvis man vil gå "den rette vei" (v. 23). Det er den uforskyldte nådens vei i Lammets blod.

Her kan den samvittigheten som våkner med sitt dype akk fremdeles bli forandret til salig takk. Herren vil gjerne åpne det vantro øye, som det står i v. 22: " Legg merke til dette, dere som glemmer Gud. Ellers vil jeg sønderrive, og det er ingen som redder!"

Så lenge livets midtpunkt er utenfor Gud, er man omtåket av djevelens løgn og har glemt hvorledes Gud i virkeligheten er. Ve den som ikke vil ut av bedraget! Når Gud en gang river en bort, er det ingen makt som kan frelse. Da blir det bare en evig nødens dag igjen med et evig akk.

Denne salmen inneholder en av de sterkeste prekener mot den ytre gudsdyrkelse. Det er mot Kains sinn. Han prøvde å narre Gud ved å by ham alt annet i stedet for det han ønsket: hjertets hele hengivelse i ydmyk tillit og takk.

Lykkelig er den som opplever den dyrebare sannhet i dette løftet: Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg. Og så ikke på nytt åpner sitt hjerte for den gamle ugudelighet som er hykleri.

Det kan skje at et menneske som en gang ble utfridd og æret Gud med takkoffer, igjen kan begynne å hate tukt. Det kan bli likegyldig for alvoret i Guds ord og igjen gli tilbake til verden og bli bitter mot de hellige.

Der er åndelige spøkelser som har mistet livet. Nå kan de bare snakke hellig og gudfryktig, men sannheten i hjerteforholdet er borte.

Denne salmen roper til alle Guds barn: Vår ærlig og oppriktig for Herren! Sky alt hykleri og usannhet! Da vil bønnens vei, veien oppover, alltid være åpen. Og Herren vil ikke bli trett av å utfri sitt ærlige barn.

Til slutt skal så den dag komme da man bare behøver den siste del av v. 15. Da er nødens dag for evig borte. Da er utfrielsen kommet. Da står bare dette igjen: å ære Herren med evig takksigelse.

Gå til Sal 51:1-11
Sal 51:1-11
Salmen er den fjerde av de såkalte sju botssalmer. Den er skrevet ved samme anledning som Sal 32: nemlig etter det dype fall med Batseba.

Likevel er denne salmen skrevet før Sal 32. For der har David fått en salig visshet om syndenes forlatelse. Her kjemper han ennå for å nå hvilen i Gud.

Etter et dypt fall, må det også komme en dyp og alvorlig syndenød hvis oppreisningen fra fallet virkelig skal bli ekte. Når et menneske etter å ha tjent synden vil springe over angerens sjelekamp, blir det sjelden varig.

Men det er selvfølgelig ikke slik at det skal så og så mye anger til før synderen kan tro nåden. Men det står fast det Guds ord sier at det er sorgen etter Gud som virker omvendelse til frelse. Og den angrer ingen.

I overskriften står det: Til sangmesteren. Det betyr at David overgav denne salmen til bruk i menighetens offentlige gudstjeneste. Og dermed skriftet kongen offentlig for hele folket.

Dette var en dyp ydmykelse for mennesker. Og det vitner om at David hadde ydmyket seg i sannhet for Gud. Har man den sanne ydmykhet for Gud, er det heller ikke vanskelig å bekjenne for mennesker.

Og nettopp dette gjør David stor i Guds rike. Han ville som så mange andre verne om sin egen myndighet og ære ved å tie om synden. Men han kunne aldri verne bedre om den enn ved åpent å bekjenne. Dette bør alle Guds barn tenke over.

Dette avsnittet kan deles i flere deler. Først har vi i v. 3-4 en inderlig bønn om at Herren må utslette hans overtredelser og rense ham ren fra synden.

Her er brukt uttrykket: "Tvett meg vel, så jeg blir fri for misgjerning." Det betyr egentlig å rense ved å gni sterkt. David forstod at synden ikke var som noe støv man kunne puste bort. Men den var som smuss som sitter så fast, så fast.

"I din miskunnhet" og "etter din store barmhjertighet", sier David. På dette grunnlag ber han om nåde. Og det er den eneste rette grunnvoll å bygge på hvis sjelen skal få hvile. Guds frie, uforskyldte nåde må hjertet være vendt mot, og bare derfra skal hjelpen komme.

Men på den andre side må menneskehjertet være slik at det tar imot barmhjertighet. Derfor tilføyer David (v. 5): "For mine overtredelser kjenner jeg, og min synd står alltid for meg." Og denne syndserkjennelsen forklarer han videre i v. 6, 7.

Han sier ikke at han fortjener Guds nåde på grunn av denne dype syndserkjennelsen. Men erkjennelsen var en nødvendig betingelse for tilgivelse.

Det fins mennesker som vil betale sin syndegjeld med sin anger. De mener at når de bare ser synden med smerte, er saken med det i orden. Det er som om man kan fortjene nåden ved sin anger og omvendelse.

En lege som ville være en kristen uten å være omvendt, sa til en troende dame som var hans pasient: Det er nok når jeg bare beklager min synd. Han ville ikke høre om Jesu blod som den eneste gjenløsning.

Damen overbeviste ham på en eiendommelig måte om det tåpelige i hans ord. Da doktoren sendte sin regning til henne, svarte hun: Jeg beklager at jeg har vært til så mye bry for deg, og jeg håper at saken er ordnet med dette. Doktoren svarte: De har rett, frue, angeren betaler ikke gjelden.

Nei, det gjør den ikke. Likevel er det en nødvendig betingelse for at syndegjelden kan bli utslettet.

Ja, vi vet jo at vi er store syndere, slik taler mange mennesker. Men de er så kalde og likegyldige. David kjente sin synd på en ganske annen måte. Det ser vi av ordet: "Min synd står alltid for meg."

Det er et gammelt ord som sier: En ond samvittighet har ulvetenner. Når samvittigheten er våknet, kan vi nettopp kjenne den på at synden uavlatelig står for oss og pisker sjelen med sin mørke anklage. Har du, min leser, erfart noe av dette?

Da forstår du også det David sier videre: "Mot deg alene har jeg syndet." David hadde nok syndet mot mange mennesker. Han hadde syndet mot Urias, mot Batseba, mot hele sitt folk ved sitt onde eksempel.

Men den som forgriper seg på Guds skapninger, forgriper seg på Gud selv. Hele samvittighetsanklagen samler seg til slutt alene om dette: Mot Herren har du syndet. Og der ligger det uendelige ansvaret.

Likevel ligger det også her en dyp trøst for det forpinte hjerte. For de mennesker man har syndet mot, når man ofte ikke med sin anger. I dette tilfelle var jo Urias død. Men Herren kan man alltid nå. Og får man sin sak gjort opp med ham, vil man kjenne fred også over alt det andre.

Slutten av v. 6 kan synes underlig. David sier nemlig at han har syndet mot Herren alene og gjort det som var ondt i hans øyne - "for at du skal være rettferdig når du taler, være ren når du dømmer". Det er altså som om Davids fall var skjedd for at man skulle se at Guds dom over ham var rettferdig.

Saken er den at Davids dype fall selvfølgelig ikke skjedde uten at det først hadde vært mye sløvhet og kjødelighet i hans liv. Djevelen beleirer lenge en festning før han våger et slikt stormangrep. David hadde egentlig falt lenge før, og hans ytre fall var bare frukten av det indre fall.

I dette indre fall hadde Gud selvfølgelig ingen skyld. Det viser hvorledes Guds Ånd har minnet David om faren. Men David bedrøvet Guds Ånd og ville ikke lytte til dens røst. Han ville ikke se hvor galt det stod til med ham.

Da måtte Gud la ham falle så dypt også i det ytre. Da kunne David selv få øynene opp for at Herrens tukt var rettferdig, at han var "ren når han dømmer". Gud ville nok gjerne ha spart ham for denne forferdelige måte å erkjenne det på.

Da lysten fylte hans sjel ved synet av Batseba, burde det ha vært nok til å bringe ham til selverkjennelse. Men det var ikke nok, og derfor tillot Gud at fienden fikk mer makt over David.

Hvor dypt David var sunket ned, viser seg også i at han forsøkte å skjule sin synd med alle onde midler i så lang tid. Derfor måtte han gjennom denne tunge veien for å bli vekket opp av sin elendige tilstand.

Lykkelig er den som lar seg ydmyke i tide på en mildere måte, og blir vekket opp av lunkenheten.

Der er en tanke som vi ofte ser i Den hellige Skrift, nemlig at Gud straffer synd med synd. Han gir synden makt over det menneske som ikke vil bryte med den. Dermed kan hjertet i tide erkjenne hvilken giftslange man leker med.

Denne sannhet finner vi også i dette verset. Det er en meget alvorlig påminnelse for alle Guds barn om å stå imot synden i begynnelsen.

Nå var Davids øyne lukket for hele den forferdelige utvikling av synden i hans liv. Guds Ånd fører ham enda dypere inn til erkjennelse av syndens rot i menneskehjertet.

Han føres nå over fra å se den enkelte synd til å se hele den falne tilstand som mennesket er i av naturen.

"Se jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd" (v. 7). Slik bekjenner han. Intet sted i Det gamle Testamentet hører vi om arvesynden så tydelig som her. Synden er vevet inn i menneskehjertet fra det ble til, og denne synd er skyld.

Derfor er det uforsvarlig tale når man snakker om de "uskyldige små". Det nye Testamentet vitner også om det i Ef 2:3: "Vi var av naturen vredens barn likesom de andre."

Andre ord i Det gamle Testamentet som taler om arvesynden er bl. a. Job 14:4: "Kunne det bare komme en ren av en uren! Ikke én!" Videre står det i Jes 48:8: "For jeg visste at du er troløs og er blitt kalt en overtreder fra mors liv av." Og 1Mos 8:21 peker i samme retning: "Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskets skyld, for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av."

Arvesyndens dype grunnvesen er løgnen, hjertets bedrag. I denne fordervelsens avgrunn hadde David fått et dypt innblikk. Men Gud vil sannheten. "Se, du har lyst til sannhet i det innerste av hjertet" (v. 8).

Da David erkjente den dype motsetning det var mellom det naturlige hjerte og Guds vilje, sukket han: "Så lær meg da visdom i hjertets dyp."

Ja, det gjelder om at sannheten kan seire i "hjertets dyp", "i det innerste av hjertet". Indre uærlighet har hindret mange mennesker i å bli troende og frelst.

David har altså lagt sitt hjerte med dets dype fordervelse fram for Herren. Og nå vender han igjen tilbake til bønnen om renselse fra synden som han begynte med.

Han ber: "Rens meg fra synd med isop." Her må vi huske at renselse med isop var påbudt, særlig etter spedalskhet (3Mos 14:6). Det var den kraftigste renselse fra den største urenhet. Når David bruker dette bilde om sitt fall, sammenligner han seg selv med en spedalsk.

Men det fine er at David ved siden av en dyp smerte over synden likevel ikke fortviler. Det er fortvilelsens anger vi finner hos Judas og hos Kain. Det er en anger som har mistet alt håp om Guds barmhjertighet.

Den rette angeren som er virket av Guds Ånd vender seg til Herrens barmhjertighet, som det står i Siraks bok 2:18: "For som hans storhet er, slik er også hans miskunn." Og i Jes 55:7 står det: "For han vil gjerne forlate alt."

Det er denne rette anger som blir uttrykt i Davids vakre bønn i v. 9: "Tvett meg så jeg blir hvitere enn snø."

Hvitere enn snø. Det er en stor bønn, men ikke for stor. I snøen finnes det nok noe støv og smuss. Men en synder som er renset i troen på Jesu blod, er i Guds øyne uten den minste plett av synd. Han er hvitere enn snø.

David kjente ikke kraften i Jesu blod. Men han så fram til Guds løfter og til offerdyrets blod. Og Gud hadde knyttet den rensende kraft til det for de troende israelittene. Denne kraften skulle en gang strømme ut fra Golgata kors og dekke ikke bare framtidens synd, men også fortidens (Rom 3:25).

"Hvitere enn snø." Hvor salig det er at en uren synder ved Guds nåde kan bli slik i Guds øyne. Og når David ber denne troens bønn, er det som en lysstråle fra himmelen kommer inn i hans sjel.

Den neste bønnen han ber, er at han igjen må få "høre fryd og glede" (v. 10). "La de ben som du har sønderknust, fryde seg." Hva disse sønderknuste ben er, vet bare den som har fått lys over syndens gru og erkjent seg skyldig til dommen.

Davids bønn passer både for et vakt menneske i sjelenød og for et bedrøvet Guds barn som har gjort skam på sin Frelser. Men det er salig å ha en Gud å fly til, å måtte be med Davids ord: "Skjul ditt åsyn for mine synder, og utslett alle mine misgjerninger" (v. 11).

"Vil du fly fra Guds vrede, da fly inn i Guds armer." Slik talte den gamle Guds mann Augustin. Bare hjertet ser oppover i sin nød, da skal nåden bryte fram, og du får svar ved vitnesbyrdet fra Guds Ånd: "Vær frimodig, dine synder er deg forlatt!"

Den rettferdighet består

og for Gud alene gjelder,

når den arme synder heller

seg til Jesu død og sår.

 

Gå til Sal 51:12-21
Sal 51:12-21
Når en synder har fått visshet om syndenes forlatelse, da virker nåden en lengsel i ham til å slutte med synden og komme bort fra den. Den som kan synge med glede: "Å min synd, min synd, min synd den tilgitt nå skal være," vil også synge: "Den forbannet nå skal være."

Han lengter etter at syndens urene kilde skal stanse og at han får et fornyet hjerte. Da kan det også bli et nytt liv til Guds ære. Der denne lengsel etter hellighet ikke inntrer, kan vi være viss på at det heller ikke er sant at hjertet har tatt imot Guds nåde.

Den som er grepet av Kristus, vil alltid jage etter å bli ham lik. Men det kan bare skje ved at hjertet fylles med Den Hellige Ånd. Derfor ber David så vakkert i v. 12-14:

"Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd inne i meg! Kast meg ikke bort fra ditt åsyn! Ta ikke din Hellige Ånd fra meg! Gi meg igjen din frelses fryd, og hold meg oppe med en villig ånd!"

"Et rent hjerte" betyr på den ene side det hjerte som er renset ved Guds nåde og har fått sin skyld utslettet. På den andre side betyr det også at hjertet vil hate all syndig urenhet, som en frukt av syndsforlatelsen.

Der er en plante, en slags mimose, som har den egenskap at den trekker sine blader sammen ved den minste berøring. I den forstand må et troende menneske ha et rent hjerte at hjertet trekker seg sammen og lukker seg for enhver berøring av urene ånder. Men et slikt hjerte kan bare Gud skape, for vårt naturlige hjerte har lyst til urenhet.

David ber om en "stadig ånd" og en "villig ånd". I vårt naturlige vesen er det nok av ustadighet og uvillighet. En stadig ånd er en ånd som har blikket vendt mot det himmelske Jerusalem og ikke ser til høyre eller venstre. Det ser hele tiden på Frelserens spor.

Om Herren står det at han stadig vendte sitt åsyn mot Jerusalem. Og hvor ofte må vi ikke sukke over det sinn som bor i vår natur. Snart kan vi være nidkjære for Herren og et øyeblikk etter kan vi kanskje gi etter for sløvhet og lunkenhet og blir så underlig kalde.

Vi skulle ikke ligne det blafrende lys. For det verken lyser eller varmer godt. Men vi skulle ligne lyset med den stadige, lille flammen. Dette faste, urokkelige sinn er det godt å vandre med, det som ikke er avhengig av følelser og stemninger.

Og "en villig ånd". Det er en ånd der egenviljen er brutt, en ydmyk ånd som gjerne lar seg lede av Herren.

Men alt dette kan bare virkes av Guds Ånd. Derfor samles bønnen i dette: "Ta ikke din Hellige Ånd fra meg." Et Guds barn bedrøver ofte Den Hellige Ånd. Og derfor har det ofte en følelse av at det ikke har fortjent noe annet enn at Guds Ånd vek fra det.

"Kast meg ikke bort fra ditt åsyn," står det. Det er den samme tone som lød fra Peter ved Genesaretssjøen da han sa: Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann. I dette lå erkjennelsen av den avstand det var mellom ham og Herren, men også en inderlig lengsel etter å være hos Herren.

Men der dette bønneropet lyder ærlig opp til Herren, er Herrens svar alltid dette: Frykt ikke! Han vil igjen gi oss frelses fryd (v. 14). Ja, han vil gjøre enda mer: han vil la den benådede synder være et vitne om Herrens barmhjertighet.

Fra nå av skal du fange mennesker! Det var Herrens svar til Peter. Og den benådede synder Paulus sier: "Til meg, den minste av alle de hellige, ble den nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom" (Ef 3:8).

Og David sier her: "Så vil jeg lære overtredere dine veier, og syndere skal omvende seg til deg" (v. 16).

David lover Gud sin tunge og sine lepper. Han skal kunngjøre Herrens pris og synge om den store nåde at Gud har befridd ham fra "blodskyld" (v. 16-17).

Han nevner synden ved det rette navn rett fram. Han erkjenner ved dette ordet at han har myrdet Urias.

Men dersom Gud ville stadfeste for ham vissheten om syndenes forlatelse, da skulle hans lepper igjen kunngjøre Herrens pris. De hadde vært så stumme i den tunge tiden som var gått.

David kunne jo lett gi ytre offer av sin jordiske rikdom. Men han visste at alt dette var intet for Gud når den sønderknuste ånd og det knuste hjerte ikke først var gitt til Herren som et offer.

Både Sal 40 og Sal 50 sier det samme. De troende i den gamle pakt forstod ganske godt at slaktoffer og brennoffer bare hadde betydning når de var uttrykk for et ydmykt sinn og tro.

I dette ligger en dom over navnkristendommen i vår tid. Kirkegang, altergang, ytre gjerninger også i Guds rike har bare verdi for Gud når det er et hjerte bak som ydmyker seg.

Men for en ærlig, ydmyk synder er det en salig trøst i dette: "Et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forkaste" (v. 19).

Djevelen har ofte prøvd å ta bort trøsten fra dette ordet når hjertet er anfektet: du er ikke sønderknust, du er jo hard og kald.

Men et sønderbrutt hjerte er nettopp dette at man med smerte erkjenner sit hjertes naturlige hardhet og kulde.

Hvor stort at Gud vil ha dette fattige hjerte, men det vil han. Hvor stort at en fattig synder kan bli brukt til å kunngjøre den levende Guds pris!

David fikk i sannhet sin bønn oppfylt om å bli et takknemlig Herrens vitne. Mange tusener er blitt velsignet av denne salme og fortsettelsen i Sal 32. Hans fall er ikke bare blitt en advarsel men også enl oppreisning. For mange har fulgt den vei han viste til nådetronen.

De to siste vers i salmen er en forbønn for Sion og Jerusalem som er bilder på Guds menighet. Når et Guds barn faller, blir det ikke bare til skade for ham selv men også for hele de helliges menighet.

Det dårlige eksempel kan lede andre i fristelse, svekke frimodigheten hos Guds folk samtidig med at fienden håner og ler.

David følte derfor trang i sin sjel til å be for Guds folk. Han bad om at Gud ville gjøre vel imot det og bygge Jerusalems murer. Det betyr å styrke menigheten både i det indre og det ytre på tross av hans dype fall.

Og Guds nåde er så stor at den også kan strekke seg til å utslette de onde følger av synden og vende det onde til det gode. Og det skjer bare når den som falt vil ydmyke seg i sannhet for Herren slik vi ser David gjorde.

Og Guds nåde skjulte all synd og igjen senket freden seg over den falne kongen og det folk som hadde lidd med ham. Da, sier David, "da skal du ha behag i rettferdighets offer, i brennoffer og heloffer. Da skal de ofre okser på ditt alter" (v. 21).

Gud forkaster ikke de ytre offer. Nei, han gledes ved å se sine barn bære dem fram bare de kommer fra det rette sinn. Brennoffer og heloffer er bilde på den fulle overgivelse - for hele offerdyret ble lagt på ilden.

Dette sinn som gir seg helt og fullt til Herren, legger også alt det ytre ned for hans fot, også penger og gods, tid og krefter. Det sier som det står i sangen:

Alt det jeg har, jeg gjerne

ga deg, min Frelser god;

for du min synd har båret,

du ga for meg ditt blod.

Gå til Sal 52:1-11
Sal 52:1-11
Salmen er blitt til på grunn av det som hendte i 1Sam 21. 22. David flyktet fra Saul og kom til ypperstepresten Akimelek i Nobe. Han fikk skuebrød til å leve av og Goliats sverd til å verge seg med.

Akimelek visste nemlig ikke at David var falt i unåde hos Saul. Men en edomitt ved navn Doeg hadde overoppsyn med Davids hyrder. Og han hadde lagt merk til dette og anklaget nå Akimelek for Saul.

Doeg visste godt at Akimelek hadde handlet i beste mening og trodde det var etter Sauls vilje når han hjalp David. Men det tidde Doeg med fordi han var ond.

I rasende vrede dømte nå Saul Akimelek og alle prestene i Nobe til døden. Men tjenerne ville ikke rekke ut sine hender mot Herrens prester, og derfor drepte Doeg alle sammen, 85 i tallet. Deretter ble byen Doeg fullstendig ødelagt, alle menneskene ble slått i hjel.

Vi har nesten ingen andre eksempel på Doegs ondskap. Og dermed er han blitt et bilde på løgnens far, den gamle morder fra helvete. Hele denne salmen kan med rette anvendes ikke bare på Doeg, men også på Doegs fryktelige herre, djevelen.

De to første vers viser til den historiske anledning til salmen. v. 3 viser som i en sum begge hoveddelene i salmen. Dette blir så forklart videre i v. 4-9 og v. 10-11.

David skildrer den dybde av ondskap som bodde i Doeg, og forkynner Guds dom over ham, v. 4-9.

I motsetning til dette viser han den lykke som Guds tjenere har (v. 10-11).

"Hvorfor roser du deg av ondskap, du mektige mann? Guds miskunnhet varer hele dagen."

Også djevelen er veldig og roser seg av ondskap. Han har ført fryktelige kamper mot Guds folk. Han har ofte fått lov å slå i hjel mange hellige slik Doeg drepte Herrens prester. Men likevel skal helvetes porter aldri få overhånd over Guds menighet.

Guds folk kan sette denne velsignede sannhet over djevelens raseri: "Guds miskunnhet varer hele dagen."

Derfor skal djevelens ondskap bare tjene til det gode for de som elsker Gud. Guds miskunnhet er en festning som ingen djevel kan rokke.

Hold fast på det, Guds barn, i alle kamper og trengsler, at denne Guds miskunnhet varer hele dagen, også når det ser aller mørkest ut.

Jo verre det går til,

dess mere skal du vinne

og større kraften finne,

når du kun stride vil.

Og denne skildringen i v. 4-7 passer godt på djevelen selv! Hans sinn finnes jo i alle vantro mennesker i større eller mindre grad. "På undergang tenker din tunge, lik en kvesset rakekniv - du som farer med svik" (v. 4). "Du elsker hvert ord som volder ødeleggelse, du svikefulle tunge" (v. 6).

Ja, djevelens onde løgntunge kan skjære som en rakekniv når han hvisker onde tanker inn i menneskehjertet. Det står som Frelserens ord: "Herren har gitt meg en disippeltunge, så jeg skal kunne styrke den trette med mine ord" (Jes 50:4).

Men slik Herren kan styrke hjertet med sitt ord, kan Satan pine Guds folks hjerter med sin giftige tunge hvis vi lytter til den onde tale. Å, hvor skarp og giftig kan ikke de vantros spott og løgn være mot de hellige. Det skjer også i aviser og bøker så vel som i dagliglivet.

"Gud skal også bryte deg ned for evig tid." Ja, det er dommen over djevelen og alle de som følger ham. Og Guds barn skal se dommen

(v. 8), og de skal "frykte, de skal le av ham", står det.

Ja, dommen kommer en gang over mørkets fyrste og over hans rike, over hver den "som ikke holdt Gud for sitt sterke vern, men satte sin lit til sin store rikdom, som ble sterk ved å ødelegge" (v. 9).

Og da vil Guds folk også frykte når de ser Guds veldige majestet og hans hellige vredes ild. Men når det står at Guds folk vil le av ham som er stor i ondskap når dommen kommer, hvorledes skal vi forstå det?

I Sal 2 står det at Herren spotter sine fiender. Den spott som omtales her er ikke skadefryd. Det er den seier og triumf som vil fylle de troende når alle de store, brautende ord og trusler faller til jorden.

Mørkets ånder for fram på den måten som om de hadde makten og ikke Gud. Og de skal ødelegges som en såpeboble og vise seg som narrespill uten kraft. det er alt sammen hulhet og bedrag og ynkelighet. Da vil det være plass for en hellig spott.

I motsetning til alt dette onde, mørke og forfengelige vesen som vil briste og synke sammen, beskriver David de helliges lykke: "Men jeg er som et grønt oljetre i Guds hus. Jeg setter min lit til Guds miskunnhet for evig og alltid" (v. 10).

Ja, der ligger det evige livs kraft i å tro og å stole på Guds miskunnhet. Og det kan vi ikke bare i de lyse dager når alt går lett. Men det kan vi gjøre evig og alltid, også når det ser mørkt ut og hindringene tårner seg opp som bratte fjell.

Må Gud få gi alle Guds barn mer av denne tro, denne lyse, salige, friske tro som slik stoler på Guds miskunnhet. Den makter i sannhet å gjøre en synder til et friskt oljetre i Guds hus, som er Guds menighet. For denne tro har sine røtter i bekken som aldri tørker ut.

Salmen slutter med disse vakre ordene: "Jeg vil prise deg for evig, fordi du har gjort det. For dine frommes åsyn vil jeg vente på ditt navn, fordi det er godt" (v. 11).

David ser i ånden Herrens dom til frelse for Guds folk og til skam for de helliges fiender. "Du har gjort det," sier han. I troen ser han det som om det var fullbrakt. Derfor tilføyer han: "Jeg vil vente på ditt navn."

Man kan godt vente når man med troens øye har sett bønnhørelsen på forhånd. Det er noe annet å vente når hjertet sitter i angst og uvisshet, enn når man vet at alt får en herlig ende.

David vil vente etter Herrens navn. For Guds navn er et uttrykk for Guds sanne vesen, hans trofasthet, makt og nåde.

Når David nevner Herrens "navn" kan han ikke la være å tilføye: "Fordi det er godt." Ja, Herrens navn er søtt, en garanti for frelse fra all nød.

Aller vakrest lyder Herrens navn i ordet "Jesus". Dette navnet klinger godt i Guds folks ører. Vi må i sannhet si:

Jesu navn, mitt hjertes lyst,

all min glede, håp og trøst;

Jesu navn skal løsenet være,

mens jeg kjemper for Guds ære,

strider troens gode strid.

Det er også fint at Herrens Ånd gir David noe mer: "For dine frommes åsyn." Altså midt i de helliges samfunn vil han takke Herren og vente på ham. Sammen skal de skue Guds herlighet.

Slik skal også vi Guds barn styrke og oppmuntre hverandre. Vi kan smitte hverandre med angst og motløshet. Men vi burde hjelpe hverandre til mer frimodighet i Herren. Det er godt når vi kan rope til hverandre:

Kom, la oss trøstig vandre

vår korte valfartsgang

og styrke så hverandre

med håp og bønn og sang.

Gå til Sal 53:1-7
Sal 53:1-7
Denne salmen er omtrent ord for ord lik Sal 14:og vi viser til forklaringen av den.

Ordet Mahalat i første vers betyr her tonearten og skulle angi en vemodig toneart.

I v. 6 er en tilføyelse som synes å tyde på at gjentagelsen skyldes en bestemt historisk foranledning. Her tales nemlig nøyere om hvorledes Gud spredte deres ben som leiret seg mot hans folk. Fienden ble altså slått ned uten at deres ben ble begravet. Det tyder på en spesiell straffedom.

Å gjenta salmen er sikkert ikke unødvendig. For er det noe menneskehjertet har ondt for å bøye seg for, er det det Guds ord sier om dets fullstendige fordervelse. Djevelen blir aldri trett av å fortelle uomvendte mennesker hvor "godt" deres hjerte er. Guds ord blir heller ikke trett av å kunngjøre sannheten at vi av natur er en fallen slekt gå til Sal 54:1-9
Sal 54:1-9
Salmen er blitt til i forbindelse med det som er fortalt i 1Sam 23. 26: om at noen fra Sif forrådte David til Saul. To ganger gjorde de det, men begge gangene lot Herren det bli mislykket.

Første gang (i 1.Sam 23) nådde Saul nesten sitt mål. Men i det avgjørende øyeblikk fikk han bud om at filistrene hadde gått inn i landet. Derfor måtte han avbryte forfølgelsen.

Andre gang var det David viste sitt gode sinn ved å ta bort spydet og vannkrukken fra Saul mens han og folkene lå og sov. Men han skadet ham ikke. Saul ble da så rørt og beveget at han drog bort.

Hva denne salmen passer best til, kan vi ikke si med sikkerhet. Men flere uttrykk tyder på at det er den siste gangen David ble forrådt.

Og vi må kalle det forræderi. Saul var nok konge i landet, men alle visste at det var med blodig urett at han forfulgte David. For Herren hadde utvalgt David.

Vi merker i denne salmen at David var forpint i sin sjel ved menneskenes falskhet. Både mennene i Keila (1Sam 23:11-12) og i Sif hadde tilstrekkelig vist ham det. Men menneskenes falskhet skal også tjene til det gode for Guds barn. For det driver dem nærmere inn til Herren som er den eneste trofaste.

v. 3-4 inneholder Davids bønn til Gud, og v. 5 viser grunnen til bønnen nemlig at mennesker stod ham etter livet. I v. 6-7 bryter troen igjennom med seiersvisshet: "Se, Gud er min hjelper! Herren er den som holder min sjel oppe."

Hans øye ser Guds hjelp. Fienden var nok mange og de ville ødelegge hans sjel. Men blant vennene hadde han de mektigste av alle, Herren, den levende Gud.

David ville derfor ikke ta hevn selv. Det hadde han vist overfor Saul. Han overlot hevnen til Herren, og den måtte komme over Herrens fiender.

"Utrydd dem i din trofasthet," slik taler David. Så legger han hevnen i Herrens hånd. Gud er sann både i sine nådeløfter og i sine trusler. Så sikkert som han gir de ydmyke nåde og aldri svikter dem, like så sikkert krever hans sannhet at de hovmodige må dømmes.

Derfor har Guds folk aldri virkelig grunn til å frykte om fienden undertrykker oss aldri så mye. Vi har en sannferdig Gud, derfor skal det være vårt løsen i striden: "Se, Gud hjelper meg."

"Hitinntil Herren har hjulpet så vel." Det vitnesbyrdet skal nok Herren få fra alle sine egne.

Og derfor må alle Guds barn stemme i med David (v. 8-9): "Med villig hjerte vil jeg ofre til deg. Jeg vil prise ditt navn, Herre, for det er godt. For av all nød frir han meg ut, og mitt øye kan se med triumf på mine fiender."

"Med villig hjerte" (v. 8), står det. Verden kan gi mange offer, men uvillig. Man lar seg tvinge av skikk og bruk, men hjertet har ingen lyst til å bringe Gud offer.

Men det er salig å tilhøre Guds frivillige mannskap, der det heter: "Vi elsker fordi han elsket oss først" og "Kristi kjærlighet tvinger oss".

Det står her: "Mitt øye kan se med triumf på mine fiender." Det passer meget godt med det som er fortalt om David ovenfor. David sparte Sauls liv og kunne samle gloende kull på hans hode ved å overvinne det onde med det gode.

Det er sikkert den beste måte å se sine fiender på når vi får lov å gjengjelde deres ondskap med kjærlighet. Da får vi se at de blir overvunnet ved Herrens kjærlighet.

Slik så David på Saul denne dag. Davids kjærlighet ble for sterk for den harde kongen. Et øyeblikk smeltet isen. Måtte vi øve oss i å se på våre fiender med denne lyst og etterfølge ham som har sagt: "Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere" (Matt 5:44).

Gå til Sal 55:1-24
Sal 55:1-24
Denne salmen liksom Sal 41 er blitt til i forbindelse med Absaloms opprør. Men opprøret synes etter denne salmen å ha vært atskillig nærmere.

Salmen kalles "en læresalme". Det betyr at David har vunnet erfaring i sin trengsel, og han vil nå veilede andre som kommer i en lignende situasjonl.

Salmen kan deles i tre avsnitt. Først v. 2-9: David roper til Gud, hans hjerte frykter og han lengter etter å kunne fly bort, langt bort, der han kan finne et tilfluktssted mot det uværet som kommer.

Nøden kan gjøre et Guds barn veltalende i bønnen. Den kan løse tungebåndet, det merker vi her på David. Gang etter gang trenger han inn på Herren. Han lengter etter at Herren må gripe inn med sin makt

(v. 2-3), for fienden truer ham. "For de velter elendighet over meg, og i vrede forfølger de meg." Slik klager han.

Uttrykket "velte elendighet over meg" betyr all den ondskap som truet ham som et stort fjell.

Hans hjerte bevet (v. 5-6). Også de troende kan gripes av frykt, men da gjelder det å legge hele sin frykt fram for Herren som David gjorde.

"Å, om jeg hadde vinger som duen! Da ville jeg fly bort og finne meg et sted å bo." Slik lengter hans sjel. Han vil flykte "langt bort" og være i ensomhet i ørkenen.

Hvem kjenner ikke denne lengsel blant Guds barn til å fly bort fra alt sammen i slike tunge tider når hjertet føler seg forpint! Der er en sannhet i dette, for denne syndens jord er et fremmed sted for de hellige. Og det er godt når hjertet merker himmellengselen.

Men det kan likevel bli en sykelig lengsel. I kirkens historie har vi eksempler på at alvorlige sjeler har søkt ut i ørkenens ensomhet.

Godt kjent er fortellingen om eneboeren Antonius. Gud åpenbarte, ifølge fortellingen, at inne i den larmende byen var en skomaker som levde bedre med Herren enn ham.

Antonius drog straks til byen og spurte skomakeren hva han gjorde, og skomakeren svarte at han passet sin daglige gjerning, holdt seg nær til Guds ord og levde i bønn og takk til Gud. For Gud hadde frelst hans sjel og ført ham inn på frelsens vei.

- Ja, min sønn, sa Antonius, med en barnslig bønn og et enfoldig hjerte er du kommet lenger enn jeg med mange års faste og forsakelse.

Nei, vi behøver ikke å fly ut i ørkenen. Ved Guds hjerte er tilfluktsstedet alltid åpent. Likevel kan sjelen behøve stille stunder i ensomhet, og Gud vil også hjelpe oss til det. David fikk sin stille tid i landflyktighet øst for Jordan.

Etter dette sukket (v. 7-9) vender David seg til Herren med bønn om at Guds dom må komme over de onde fiendene (v. 10-16). Han ber om at Herren vil "kløve" deres tunger som han gjorde ved Babels tårn. Denne bønnen ble også hørt. Det kom splid mellom Absalom og Akitofel, og denne splid ble til frelse for David.

Rundt omkring i byen var det uro både natt og dag. Det merkes at opprøret var nær (v. 11-12). Men det aller verste for David var at den som ledet opprøret var en mann som hadde hans fulle fortrolighet. De hadde vandret sammen til Guds hus og delt de hellige gleder sammen.

Akitofel står som et uhyggelig bilde på Judas. Og vi forstår at nesten intet kan pine hjertet mer enn å se fortrolige venner gå over til fienden (v. 13-15).

Å bli skuffet over sine egne er tyngre enn å ha mange ytre fiender. Men menigheten lærer å kjenne denne smerte slik også Frelseren gjorde.

David taler profetisk om dommen som vil komme over de falske fiender fordi de har gjort seg til ett med ondskapen. Og dommen vil bli som dommen over Korahs barn i ørkenen. Korahs barn tilhørte jo helligdommen, de som man burde stole på. Derfor ble dommen desto større (v. 16).

Det siste avsnittet i salmen har vi i v. 17-24. Denne siste del er fylt av et tillitsfullt håp til Herren. "Han forløser meg i fred fra striden som er reist imot meg, for mange er de som omringer meg" (v. 19). Slik lyder trøsten gjennom David.

Som så ofte før i Salmene ser han med troens øye frelsen som om den var ferdig, før det ytre hadde forandret seg. Nettopp dette er det store ved troen.

Han er viss på at Herren frelser ham, og at han også vil gi fienden det rette svar. Han nevner to grunner: Først Guds uforanderlighet (han sitter jo på tronen fra eldgammel tid), og av dette følger hans trofasthet.

Etter dette setter han ordet "Sela", som betyr at musikken stilner et øyeblikk. Slik blir denne side av Guds vesen understreket.

Men deretter nevner han en annen grunn, nemlig at det heller ikke er skjedd noen forandring med de vantro fiendene. De hadde ikke omvendt seg (v. 20).

David peker særlig i v. 21-22 på den grusomme falskhet som Akitofel hadde vist. Han var listig og lot som om han var Davids gode venn like til han kastet masken.

David sier om ham i v. 22: "Hans munn er glattere enn smør, men i sitt hjerte tenker han på strid. Hans ord er bløtere enn olje, likevel er de dragne sverd.

Det er i sannhet et treffende uttrykk for hykleriet. Hvor skammelig hadde ikke Akitofel vanhelliget sin vennskapspakt med David.

David selv kunne ikke gjøre noe, men han hadde lagt hevnen i Guds hånd. Og Guds dom ville ramme fienden og gi dem en brå undergang (v. 24). David brukte bare bønnens verge, det er det beste verge for Guds barn.

I v. 18 sier han: "Kveld og morgen og midt på dagen vil jeg klage og sukke, så hører han min røst." Dette peker på bestemte bønnetider.

Det er naturlig for Guds barn å begynne dagen med bønn og slutte med bønn om kvelden. Og ved hovedmåltidet midt på dagen kan et Guds barn heller ikke unnlate å be.

Det er sagt med rette at de som ikke ber til bestemte tider, heller ikke ber til ubestemte tider. Guds barn kan ikke unnvære de faste tidene, men glede seg over å ha lov til å komme til Herren når som helst ellers.

Herrens Ånd har gitt David et herlig ord i v. 23: "Kast på Herren det som tynger deg, han skal holde deg oppe. Han skal aldri i evighet la den rettferdige rokkes."

Hvor stort at Herren lot David trøste andre midt i nøden. Men nettopp den trøst er mest verd, den man selv er blitt trøstet med.

"Kast på Herren det som tynger deg," står det. Det vi er opptatt av vil liksom henge fast ved oss og trykke oss ned. Derfor skal vi kaste det på Herren med helt og fullt alvor. Da kan vi selv bli fri det.

Ja, slik vil Herren ha det med de troende. Så la oss benytte oss av denne tillatelse full av nåde og gi Herren lov til å bære alle våre byrder.

En liten gutt ville hjelpe sin far med å bære bøker opp en trapp. Men han fikk en bok som var for tung for ham. Da tok faren både ham og boken på sin arm og bar ham opp.

Slik vil Herren bære oss med alt det som tynger oss, som en far bærer sitt barn.

Så kast da all din smerte

på Herrens sterke makt,

og håp, ja håp mitt hjerte,

vær trøstig, uforsagt!

Du er dog ei den herre,

som allting råde bør,

Gud vil dog septret bære,

og allting vel han gjør.

Ja, Herren har makt til å si til alle våre sjelefiender, til alt som trykker vår sjel: Hit og ikke lenger.

Gå til Sal 56:1-14
Sal 56:1-14
Salmen er skrevet ved samme anledning som Sal 34: nemlig Davids opphold hos filisterne i Gat (1Sam 21:10-15). Da var han i meget stor livsfare, som han likevel ble utfridd fra ved Guds barmhjertighet.

Han kaller derfor denne salmen "en gyllen sang". For innholdet er en nådefull frelse fra den største fare. Uttrykket i v. 1: "Duen i fjerne terebinter"* må være melodien til en sang som begynte med disse ordene eller hadde denne overskriften. (*Dansk: Den stumme due i det fjerne.)

David var jo selv som en stum due i det fjerne (dansk). Han var menneskelig sett uskyldig i den kamp Saul hadde reist mot ham. Han var som en due som ble forfulgt av hauken. Og David måtte være stum, måtte tie og tåle smerten.

Og han var til og med i det fjerne hos filisterne, altså mellom dobbelt ild. Derfor lå det nær å la salmen få den samme melodi som denne sangen om duen. Den handlet antagelig om en forfulgt due.

v. 2-3 inneholder hans bønn til Gud om nåde, for at alle var mot ham.

Og hans hjerte ble straks frimodig. Hvor vakkert lyder ikke ordet i

v. 4-5: "På den dag da jeg frykter, setter jeg min lit til deg. Ved Gud priser jeg hans ord! Til Gud setter jeg min lit, jeg frykter ikke. Hva skulle et menneske kunne gjøre meg?"

Klippegrunn gjør foten fast,

frykten flyr for håp i hast.

Denne lykke erfarer David her. Når et Guds barn rett tenker over at alle våre motstandere blant mennesker bare er "kjød" og forgjengelige skapninger mens Gud er en evig klippe, da kan vi nok si: Jeg vil ikke frykte.

Men vi skal legge merke til at det er Guds ord David klynger seg til nå, og som driver frykten ut: "Ved Gud priser jeg hans ord."

Men dette betyr også at først når man er blitt grunnfestet i Gud, kan hjertet prise hans ord. Er hjertet utenfor Gud, kan ordet ikke få utfolde sine salige krefter. Det kan ikke bli noen sann lovprisning før hjertet har overgitt seg fullt til Herren, som det står i sangen:

Den som Gud ei helt har givet,

stille hen i angest går;

Kjøt og blod

under fot!

Da får kjempen lyst og mot!

I v. 6-8 ser David i sin salme igjen på fiendene. Den måte han omtaler dem på, er nemlig en treffende skildring av hvordan vår Herre Jesu fiender også var. Vi merker stadig hvorledes David er et forbilde i Guds rikes historie.

David slutter sin omtale av fienden med å stille dette spørsmålet: "Skulle de unnslippe til tross for sin ondskap?" Og svaret blir nei. Herrens hellige dom vil ramme dem. Gud lever og hevnen hører Herren til.

Men den samme Gud som er en fortærende ild mot alle fiender, våker med mer kjærlighet enn den ømmeste mor over sine lidende tjenere her på jord. Det står så vidunderlig fint i v. 9: "Hvor ofte jeg har flyktet, det har du talt. Mine tårer er gjemt i din flaske. Står de ikke i din bok?"

Alle dager med trengsel for Herrens folk er altså talt av Gud. Ja, hver eneste tåre man gråter for Herrens skyld, har Gud liksom gjemt og skrevet opp i en bok. Alle disse tårene skal en gang bli forvandlet til perler i seierskransen. De er dyrebare for Gud. de er virket av hans Ånd og grått for hans skyld.

Men det vil bli tungt for dem som var årsak til disse tårene. Og mange av de helliges tårer er verden og dens ondskap skyld i. Og disse tårene vil en gang brenne tungt på de vantros hjerte.

Men Guds øye har ikke sett barnets tårer forgjeves. "Så skal mine fiender bli slått på flukt på den dag jeg roper," sier David. Han uttrykker slik sin tro på bønnens øyeblikkelige virkning. Selv om vi ikke straks kan se det, blir likevel hjelpen forberedt så snart bønnens sukk om hjelp høres i himmelen.

Vissheten om dette fyller Davids sjel med jubel og gir seg uttrykk i dette frydefulle ordet: "Dette vet jeg, at du er med meg."

Det er den levende tro som kommer oss i møte. Og denne tro sier ikke som verdens døde tro: jeg tenker, jeg mener, jeg vil da håpe. Men den sier: Jeg vet. Guds Ånd har gitt meg visshet om at Herren er min og jeg er hans. Denne visshet finnes bare der det er livssamfunn mellom en synder og Frelseren.

Men å ha Herren til sin Gud, er å ha funnet lykken på jorden. Alt er mulig for ham. Og David gjentar i sin hjerteglede det fine ordet fra v. 5: "Ved Gud priser jeg Ordet!"

Han gjentar det enda en gang. Og det er nettopp det vi behøver. Igjen og igjen må det bli klart for vårt hjerte hva ordet om Gud betyr. Det er ikke våre følelser og våre tanker eller våre løfter, men Herrens ord som er ankeret som aldri brister. Ditt ord har holdt meg i live, sier David et annet sted (Sal 119:50).

I sin glede over Herren føler David at han stadig står i skyld overfor Gud. "Jeg har løfter på meg til deg, Gud," sier han. Men hva kan en synder betale Gud for all hans nåde? Bare en eneste ting, og det er en evig takk som det står her: "Jeg vil betale deg med takkoffer."

I det siste verset samler han som i en sum all Guds nåde mot ham i dette fine verset: "For du har fridd min sjel fra døden, ja, mine føtter fra fall, så jeg kan vandre for Guds åsyn i de levendes lys."

David tenker vel her nærmest på den store frelse fra den livsfare han svevet i hos filisterne. Men ordet går mye dypere. Alle omvendte mennesker kan finne Guds nådes rikdom mot seg nettopp i dette ordet.

"Du har fridd min sjel fra døden." Det er det første å erfare Guds frelse fra vantroens død. Og deretter: Du har fridd "mine føtter fra fall".

Det er vår daglige erfaring som Guds barn. For Herren holder oss fast, for at vår vandring kan være for Guds ansikt, under hans øye og i "de levendes lys". Det betyr de helliges samfunn.

Er man selv gjort levende med Kristus, finner man sin plass blant de som har funnet det samme liv i Herren. "Levende" er bare de som eier Herren, for han alene er livet.

Og da lever man ikke lenger i mørket eller i skyggen. Men i de helliges samfunn er der lys. Og dette lyset gleder alle troende seg ved. Nå frykter vi ikke mer for at synden skal komme fram i lyset, slik man fryktet før man overga seg til Herren.

Nei, la lyset bare falle over alt det onde. Det samme lys stråler også over korset på Golgata med blodet som renser fra all synd. Hvor sann er ikke denne sangen om Herren:

Han fører sitt følge i lysende fjed

til liv og til fred.

Gå til Sal 57:1-12
Sal 57:1-12
Også denne salmen skildrer en underfull frelse fra livsfare. Den gang David unnslapp fra filisterne, søkte han tilflukt i Abdullas hule (1Sam 22:1). Og der samlet omkring 400 mann seg om ham.

Men Saul var igjen etter ham der. Som et jaget villdyr var Davids kår. Men denne salmen vitner fint om hvorledes Gud kunne gjøre David frimodig midt i alt det vanskelige.

Ordene "ødelegg ikke" som finnes i overskriften, betyr antagelig som i forrige salme, at salmen skulle synges på denne melodien.

I v. 2-7 peker David på de onde menneskene. De var som løver som ville sluke ham. Men han taler også om den Gud han hadde. Under hans vinger kunne han finne et sikkert skjul til ulykken hadde "dratt forbi".

Som en kylling søker inn under hønens vinger til stormen og regnet er forbi og solen igjen skinner, slik søkte David ly hos Herren.

Han visste at Gud ville føre hans sak fram til seier og fullføre sin gjerning (v. 3). "Han sender hjelp fra himmelen og frelser meg." Det er troen som sier dette: Han skal. Det er den barnlige tillit som hviler i at Gud har lovet å frelse.

En liten gutt hadde en gang krøpet opp på et bord i et lysthus. Men han kunne ikke komme ned igjen av seg selv. Da kom faren forbi, og så snart den lille gutten så ham, strakte han ut armene og sa bare: Du skal.

Disse to små ordene viser hvordan barnehjertet er overfor sin far: Her kommer den rette mann som jeg sikkert kan vente hjelp av. Han er jo min far og jeg er hans barn. Omtrent slik gikk tanken inne i barnesjelen.

Kunne vi bare være slik overfor Gud og si som barnet: Du skal, det er din sak å hjelpe og min å be.

David følte seg som mellom løver som sprutet ild med øynene. Og tungen slynget ut forbannelser som skarpe sverd og spyd (v. 5). Men han trøster seg med dette: "Gud sender sin miskunnhet og sin trofasthet" (v. 4).

Disse to velsignede vaktpostene skulle nok bevare ham. Fienden skulle selv falle i den grav de hadde gravd for David (v. 7). Og ved dette skulle Gud bli opphøyet og æret (v. 6).

David setter nå fienden med all hans ondskap på den ene siden. Og det gjorde ham verre enn de verste rovdyr. På den andre siden setter han Gud som den høyeste, som han kaller ham i v. 3.

Da blir hans hjerte fylt med jubel. Fiendens makt er funnet for lett. Den veier intet mot Guds nådemakt.

Slutten av salmen (v. 8-12) er derfor en jublende lovprisning. "Mitt hjerte er rolig, Gud, mitt hjerte er rolig. Jeg vil synge og lovprise." Han er full av fryd og all frykt er forsvunnet.

"Våkn opp, min ære! Våkn opp, harpe og sitar!" Davids "ære" er hans sjel. Og det er i sannhet et fint navn som setter sjelen i det rette lys. For den er skapt i Guds bilde.

Davids sjel og hans sitar og harpe har liksom vært lammet. De har sovnet inn under sorgens og angstens tunge makt. Men våkn nå opp til sang for Herren!

"Jeg vil vekke morgenrøden." Slik taler han. Han vil begynne med sin lovprisning før morgenrøden kommer, fra det aller tidligste daggry. Hans hjerte er så fylt av takknemlighet at det nesten ikke kan romme denne fryd.

Vidt omkring blant folkene vil han takke Herren. For Guds miskunnhet "er stor inntil himmelen" og hans sannhet og trofasthet er uten mål. De strekker seg som himmelen og skyene over hele jorden. Slik skal også Davids takkesang lyde over hele jorden til Guds ære og opphøyelse.

David har nådd det hans hjerte bad om. Hans salmer kom til å lyde over hele jorden på mange hundre, ja, tusener språk.

Gå til Sal 58:1-12
Sal 58:1-12
Med hensyn til overskriften viser vi til Sal 56. 57.

David begynner i v. 2-6 med å skildre de urettferdige dommerne som denne jorden har nok av. Det er åpenbart Saul og hans stormenns onde, løgnaktige dom David sukker under og er harm over.

Men dette sukket over urettferdighetens makt her på jord, vil ofte lyde i Guds barns hjerter. For det skjer mange urettferdige dommer mot Herrens venner, og alt er bakvendt her på denne syndens jord.

De urettferdige dommerne "tier stille" når det gjelder å hevde de fattiges rett og å ta de undertrykte i forsvar. En slik stillhet roper likevel høyt om "all slags urett" i hjertet.

I v. 4 peker David på at ugudeligheten stammer fra mors liv. Det er arvesynden som igjen blir understreket. Og slik er det. Hvis ikke det medfødte syndevesen blir stanset i sin utvikling, ødelegger det hele mennesket.

De ugudelige dommerne var et levende vitnesbyrd om det. De var som slanger, ja, som slike øgler som slangetemmerne ikke kunne få makt over.

I Østen er der mennesker som den dag i dag kan kunsten å temme slangene med fløytetoner. Slangene reiser hodet og beveger det i en fast takt etter fløyten som liksom gjør den mildere.

Men når slangen blir terget, er det som ørene blir døve for tonene, og slangetemmeren mister sin makt. Som slike døve slanger er ugudelige dommere mot de som ber om hjelp.

Nettopp dette minner om Saul. Han var døv overfor Davids og Jonatans vennlige spørsmål og bønner, så vel som overfor Guds mangfoldige andre påminnelser.

v. 7-10 inneholder denne bønnen: Ta makten fra dem, Herre!

Dette blir framstilt ved forskjellige bilder. David ber om at fienden måtte bli som løver der tennene var slått sund. De måtte bli som vann som flyter bort og forsvinner, som piler som mistet sin spiss.

Ja, som sneglen "som løses opp i slim der den kryper". Der er snegler som utskiller slim når de sleper seg av sted. På den måten mister de livet ved å oppløse seg selv.

Slik er det nettopp med det liv som er i strid med Gud. Det dør og oppløses ved sin egen synd. Eller det blir rykket bort midt i sin utvikling som "en kvinnes ufullbårne foster".

Og David bruker enda et slående bilde. Han sammenligner det håp de ugudelige har med gryten som settes over ilden. Men før de kan smake på innholdet, blåser den bort av stormen. I Østen brukte de ikke sjelden ved av tornebusken til å tenne ild under grytene med.

Luther har sagt om dette: "Før de får gjort halvparten av det de vil, vil Guds vrede ødelegge det og hjelpe de rettferdige."

Hvor ofte har ikke verden kjempet mot Guds rike med sine ugudelige angrep og planer og innbilt seg at det skulle føre dem raskt og sikkert til målet. Men plutselig grep Herren inn og virvlet det hele bort.

"Enten de er friske eller i brann", står det, og han taler om kjøttstykkene i gryten. Meningen med dette er: Uten hensyn til om deres angrep er nye og lite bearbeidet, eller om det er lagt mye arbeid på dem.

Ja, hvor ofte gikk det ikke slik for verdens barn. Den nytelse de ventet, fikk de ikke. Vi behøver bare å tenke på fortellingen om den rike bonde. Han ville nyte all sin verdslige velstand da Herrens ord lød til ham: "Du dåre"! I denne natt kreves din sjel av deg." Og alt sammen ble virvlet bort i dødens storm.

Salmen slutter med den bestemte visshet at Herrens rettferdige dom skal seire til slutt. Og det blir til glede for den rettferdige: "Den rettferdige skal glede seg når han ser gjengjeldelsen, han skal vaske sine føtter i den ugudeliges blod. Og menneskene skal si: Sannelig, den rettferdige får sin lønn! Det er sannelig en Gud som dømmer på jorden" (v. 11-12).

Det står altså: Den rettferdige skal glede seg når han ser gjengjeldelsen, han skal vaske sine føtter i den ugudeliges blod. Dette kan nok synes å være sterke ord. Men vi skal legge merke til at den hevn som omtales, ikke er menneskers hevn. Det er hans hevn som har sagt: "Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren" (Rom 12:19).

En gang skal det folk som er rettferdige og hellige ved troen, vandre i Guds rettferdighets seier. Med et billedlig uttrykk er det det samme som å vandre i "den ugudeliges blod". Det er som når en seirende hær rykker fram gjennom fiendens blod.

Og når vi tenker på hvem disse fiendene er som omtales her, da skal vi ikke ha en falsk medlidenhet. For det er mørkets krefter.

Tenk på Antikrists tid! Vil det ikke være en glede for Guds folk når denne "fortapelsens sønn" en gang blir ødelagt med Herren Jesu ånde? Jesus skal "tilintetgjøre ham når hans gjenkomst åpenbares i herlighet". For han "står imot og opphøyer seg over alt som blir kalt gud eller helligdom" (2Tess 2).

Det vil bli stor glede når den ugudelige og stygge urettferdighet som skjer her på jorden, en gang blir brutt og tilintetgjort for evig. Vi har sett mange eksempler på slik urettferdighet ned gjennom tidene. Bak alt dette står i sannhet djevelen som den ledende kraft.

Vi har sikkert lov til å glede oss ved tanken på den tid da alle de som var ett med mørkets fyrste, ligger knust på denne jords store kamparena. Da vil den guddommelige rettferdighet feire sin hellige seier.

Det skal være vår trøst mens vi ennå så ofte må sukke under de ugudelige, urettferdige dommere. Den falne jord har så mange av dem, ikke minst i den vantro presse og hele tidsånden:

"Sannelig, den rettferdige får sin lønn! Det er sannelig en Gud som dømmer på jorden!" (v. 12).

Gå til Sal 59:1-18
Sal 59:1-18
Med hensyn til overskriften viser vi til de foregående salmene. Bakgrunnen for denne salmen finner vi i første vers. Det var den forferdelige, alvorlige natten da Saul mislyktes i å slå David. Han omringet Davids hus og ville drepe ham.

Davids hustru var Sauls datter Mikal, og hun hjalp ham imidlertid på flukt. Fra den stund begynte Davids omflakkende liv han ble jaget omkring av Saul som et forfulgt villdyr.

Denne salmen viser tydelig hele den store ondskap som David møtte nå.

I v. 2-6 har vi bønnen til Gud om frelse. David visste at han led uforskyldt. Han visste at fienden lurte på ham av bevisst ondskap. Derfor ber han "Israels Gud" om å hjemsøke dem. De var nok omskårne, men likevel hedninger i sinnelag (v. 6) og føre ham i sikkerhet (v. 2).

"Våkn opp," sier han til Herren. Når Herren venter med å hjelpe, ser det noen ganger ut som om han sov, som om han ikke legger merke til det som skjer.

Men grunnen er bare den at hans venner skal modnes til å ta imot hjelpen. De skal lære å utøse sitt forpinte hjerte for ham.

I v. 7-16 peker David igjen på fienden og sammenligner ham med hundene i Østen. De for rundt og hylte og søkte sitt bytte. I østerlandske byer finner man store flokker med herreløse hunder, og de er sultne for de må selv skaffe maten.

Slik streifet Davids fiender omkring for å få tak i ham. De talte ondt om ham og trøstet seg med at ingen hørte det. "Hvem hører vel det?" Slik talte de. De glemte den levende Gud som spottet alt deres ondskapsfulle strev.

Men denne Gud ville David vente på (v. 10). Det var hans vern mot den sterke fienden. Den miskunnsomme Gud ville komme ham i møte som en trofast beskytter og vise David hvor avmektig fienden skulle bli (v. 11). Og han hadde ofte erfart Guds nåde.

David ber om at fienden ikke skulle bli slått ned med ett slag. Han ville de skulle være et eksempel til advarsel for hele folket en tid (v. 12). Dermed kunne det også bli en nådefrist for dem, om de selv ville.

Til slutt måtte Gud gjøre ende på dem i sin vrede (v. 14). Det visste David. For fienden skulle lære at makten tilhører Herren, og at et menneske må høste det det selv har sådd (v. 13-16).

Hele denne skildringen passer godt på hele Israels senere historie. Og det er vemodig. Som Saul forfulgte David, slik forfulgte Israels folk Davids Sønn. Og derfor måtte de vandre omkring på jorden til advarsel.

Det er et mørkt bilde vi ser av den framtid som venter Herrens motstandere. Men så blir det bilde så mye lysere som David maler i slutten av salmen. For her ser vi hans egen og alle troendes lykkelige kår. Om vi har mange fiender, så har vi likevel ham med oss. Han har makten og er en evig tilflukt.

"Men jeg vil synge om din styrke, jeg vil juble om morgenen over din miskunnhet. For du er blitt min borg og min tilflukt den dag jeg er i nød."

Slik skal Guds folks frydesang også bli på den store morgen da natten er borte for evig. Seieren tilhører Herren og dermed hans folk. Vi kan synge som det står i et vers:

Satan og verden med list og med makt

inntil i dag til i dag!

Har meg forfulgt som et rovdyr på jakt

inntil i dag til i dag.

Aldri for dem har jeg været i fred;

men de har gjort meg alt mulig fortred,

dog ikke seiret, for Jesus er med,

inntil i dag til i dag! Gå til Sal 60:1-14
Sal 60:1-14
Denne salmen er skrevet ved samme anledning som Sal 44. Foranledningen var at mens David kjempet med hæren i nord mot syrerne, trengte edomittene inn i landet sørfra og gjorde store ødeleggelser. David sendte noen tropper mot dem, men de ble slått. Til slutt kom Joab med hovedhæren og vant en avgjørende seier. I 1Krøn 18:42 står det at det var Joabs bror, Abisai, som slo edomittene. Her står at det var Joab. Men Joab var den øverste befalingsmann, derfor er hans navn nevnt her.

Videre står det i 1Krøn 18:12 at der var 18000 edomitter som ble slått i hjel, og her står 12000. Men denne forskjellen kan jo simpelt hen komme av at tallet var usikkert og man vaklet mellom 12 og 18000. Det leser vi ofte om i krigshistorien.

I overskriften står det: "Vitnesbyrdets lilje", og det viser antagelig til melodien. Det står også at det er en salme "til lærdom" (dansk: til at læres). Meningen har sikkert vært at krigsfolket skulle lære å synge denne sangen.

I v. 3-5 peker David på de tunge ting folket hadde opplevd. Men han tar det fra Guds hånd som en Herrens tukt. Han sammenligner det store nederlaget med et jordskjelv, med sterk drikke folket hadde fått så de ravet.

Når vi kan se at det tunge kommer fra Herren, kan vi også gå til ham med det. Det gjør også David (v. 6-7). Han sier: "Du har gitt dem som frykter deg, et hærmerke til å løftes opp for sannhets skyld. Sela. Hjelp oss nå med din høyre hånd og bønnhør oss, for at de du elsker, må bli frelst."

Ja, Herren svikter aldri dem som frykter ham - for sin sannhets skyld, og på grunn av sine nådeløfter. Han gir dem et banner som de kan samle seg om på tross av alle nederlag og trengsler. For oss i den nye pakt er banneret korset på Golgata. Dette banneret varsler nok om kamp og lidelser, men også om en herlig seier til slutt.

"De du elsker" kaller David her Guds folk. Det er i sannhet et underlig stort navn for en synder! At Gud kan elske oss, at vi kan være elsket i hans øyne, det skylder vi ene og alene han som har tatt bort vreden og skjult vår synd med sitt dyre blod.

I v. 8-10 fryder David seg i vissheten om bønnhørelse. "Gud har talt i sin hellighet: Jeg vil fryde meg," slik skriver han. Herren har gitt ham et ord for at nå skal det være slutt med trengselen. Ja, Herren kan ofte gi sine venner et ord. Og ofte kan han gjøre det på underlig vis slik at vissheten kan lyse inn i hjertet.

Fienden hadde jublet som om landet tilhørte dem. Men David hevder med fryd at det hellige land alltid skulle være hans. Han taler om de forskjellige deler av landet. Sukkots dal (v. 8) ligger i landet øst for Jordan. Efraim og Juda er nevnt med spesielle æresnavn som de to betydeligste stammer (v. 9).

Men ikke bare landet skal være hans. Fienden vil også måtte bøye seg for David. Han nevner Moab i øst, Edom i sør og filisterne i vest.

David kaller Moab for sitt "vaskefat", og da betyr det den fornedrelse dette stortalende folket skulle få. Å kaste sine sko til noen betydde i Østerland at han var som en av de laveste slaver i landet. Hans oppgave var å rense de skitne skoene. Slik skulle Edom bli. Og filisterne skulle hylle David.

I slutten av salmen (v. 11-14) peker David på Herren som sin eneste hjelp. Han spør: "Hvem vil føre meg inn i den befestede byen?" Og her mener han Edoms hovedstad Petra. Den var nesten uinntagelig ettersom den var uthugget i fjellet. David svarer selv på spørsmålet med et nytt spørsmål: "Hvem leder meg inn til Edom?"

Ja, det er godt å se at Herren har hjulpet til nå, og den samme Herren vil også hjelpe heretter. Derfor ber David frimodig: "Gi oss hjelp mot fienden, for menneskehjelp er forgjeves!"

Hvor ofte får ikke Guds barn anledning til å si det samme som David. De mennesker som kanskje vil hjelpe, kan svikte fordi de ikke makter å hjelpe. Vi opplever mange skuffelser i livet hver gang vi vil støtte oss til hjelp fra mennesker.

Men blir Herren i sannhet vår tilflukt, da skal enden også alltid bli det David sier når han avslutter salmen: "Ved Gud skal vi gjøre storverk, og han skal tråkke ned våre fiender."

Vi skal ikke forlate kampen og ikke unnskylde oss med at vi ikke kan komme over det ene eller det andre. For dette er lagt i vår vei. Gud har kraft nok. Han kan om vi bare vil.

Så stor er ingen nød å finne,

som ikke for hans kraft må svinne.

Hans krefter gjelder det om å få tak i gjennom ordet, bønnen og særlig ved nattverdbordet. Djevelen respekterer ikke våre egne krefter. Men der han møter Jesu hellige seierskraft, der må han vike.

Han som knuste slangens hode på Golgata, han er mektig til å tråkke ned alle våre sjelefiender. Det gjelder også de som vil reise sitt hode inne i vårt eget hjerte.

Kast derfor aldri frimodigheten bort, du Guds barn. Men gå frimodig inn i kampen under Davids gamle banner: "Ved Gud skal vi gjøre storverk, og han skal tråkke ned våre fiender." Gå til Sal 61:1-9
Sal 61:1-9
Salmen stammer fra Absaloms tid, for i v. 7 kan vi se at David var konge.

I v. 2-6 ber David med barnslig tillit for Guds ansikt. I v. 3 sier han at han roper til Gud fra "jordens ende". Det peker på den tid han tilbrakte øst for Jordan mens Absalom hadde makten vest for elva.

"Før meg opp på en klippe som er for høy for meg." Slik sier han i v. 3. Ved egen makt kunne han ikke nå toppen. Slik er det også med frelsens klippe. David styrker sitt hjerte med å se tilbake og se at Herren hadde vært en tilflukt for ham, ja et sterkt tårn mot fienden i tidligere tider.

For han var det bevis på bønnhørelse. Bare han kunne få bo evig hos Herren i hans bolig, under hans vingers skjul, så visste han at hjelpen var sikker. Herren hadde jo hørt hans løfter og gitt ham nådeplassen blant de hellige. "Du har gitt meg arv med dem som frykter ditt navn" (v. 6).

David taler her om sine løfter. I denne sammenheng må vi tenke på hvorledes David i inderlig takk hadde overgitt seg selv til Gud. På samme måte synger en troende prest i en sang:

Jeg lover deg mitt hjerte,

jeg lover deg min munn.

Å, bli hos meg du fagre blomst,

inntil min siste stund.

I de siste versene i salmen, v. 7-9: uttrykker David sin visshet om at Herren vil velsigne hans kongetrone, ja, gjøre den til evig kongetrone.

David hadde jo Herrens store løfte å holde seg til, det Herren hadde gitt ham ved profeten Natan (se 2Sam 7:16): "Ditt hus og ditt kongedømme skal stå fast til evig tid for ditt åsyn, og din trone skal være grunnfestet til evig tid." Dette ble oppfylt i Messias, Davids Sønn.

David slutter med å uttrykke sin vilje til å lovsynge Herrens navn til evig tid. Med takk og lovsanger ville han betale sine løfter fra dag til dag.

En synder har heller ikke noe annet å betale med og blir aldri ferdig med det i all evighet. Men det er salig for Guds folk å stå i en slik gjeld til Gud.

Gå til Sal 62:1-13
Sal 62:1-13
Som så mange andre stammer også denne salmen fra forfølgelsestiden under Absalom. David følte seg forlatt blant mennesker. Han merket hvorledes fienden rådslo om å "styrte ham ned fra hans høyhet" (v. 5). Men Herren gjorde hans sjel så stille.

Vi merker ingen angst i denne salmen, og David roper heller ikke til Gud om hjelp. Det lyser en stille, fredfull og fast forventning til Herren gjennom den. Det er herlig å ha det slik! Slike gode tider kjenner de fleste Guds barn noe til.

I overskriften står: "For Jedutun." Meningen er at salmen skal synges til Jedutuns musikk og sangkor. Jedutun var jo en av de tre lederne for tempelkorene.

Salmen kan deles inn i to deler. Først v. 2-8 der David vitner om sin hvile i Gud. Deretter v. 9-13 der han oppfordrer alle andre til å forlate seg på Gud alene. For ham tilhører miskunnhet så vel som makt.

Etter menneskelig tankegang var David i en forferdelig stilling da han skrev denne salmen. Men jo herligerere er det å se Guds gjerning i hans sjel. Ja, Gud kan gjøre det blikkstille i sine venners hjerte, selv om stormen raser og bølgene går høyt rundt omkring oss.

Det er ikke den kalde resignasjon som vi kan finne hos uomvendte mennesker og denne verdens helter. Slik resignasjon finner vi også hos hedningene, og den er i virkeligheten bare fortvilelse og dødens stillhet. Nei, hjertet kan bare finne hvile når man gir seg helt over i Guds hånd slik at han alene er vår klippe.

Det er dette som kommer oss i møte gang etter gang i denne velsignede salmen: "Bare i håp til Gud er min sjel stille" (v. 2). "Han alene er min klippe og min frelse" (v. 3). Og det samme gjentas i v. 6, 7.

Ja, bare han og intet annet kan gi sjelen hvile både til rettferdiggjørelse når sjelen er våknet og søker fred med Gud, og videre i alle forhold i troslivet.

Bygger man på noe som helst annet ved siden av Herren, er det vanskelig å være stille. For alt utenfor Herren er usikkert og inneholder derfor en spire til uro. Herren alene er den faste klippe, og i hans rettferdighet og på hans kraft kan vi hvile.

I v. 4, 5 skildrer David fiendens stormangrep mot ham. I sin egen kraft var David ikke annet enn "en mur som heller, et gjerde som brytes ned". Den var det lett å velte.

Men all ondskap og falskhet hos fienden (v. 5) var spilt møye. For Herren var David frelse og borg, en uinntagelig festning.

I v. 3 sier han: ""Jeg skal ikke rokkes meget." Han visste at han ikke skulle falle selv om han ville merke stormen. Også de største trær i skogen som kan ri alle stormer av, kan bevege seg litt når stormen raser.

Men i v. 7 sier han: "Jeg skal ikke rokkes." Under bønnen er han vokset så mye nærmere Herren, at vissheten om at alt skulle tjene til å gjøre ham fastere hadde fylt hans sjel.

Angrepet fra de onde makter skal også tjene til det gode for Guds barn. Det kan se ut som om et Guds barn kan rokkes noe under deres angrep. Men dette skal likevel tjene til å hjelpe et Guds barn til å komme bort fra all selvtillit og hvile i Herren alene. Jo verre stormen raser, jo bedre lærer et Guds barn denne dype sannhet: "Bare i håp til Gud vær stille, min sjel."

David bruker her mange navn på Gud: min frelse, min ære, min klippe, min borg, min sterke klippe, min tilflukt. Og de er liksom trappetrinn som han bruker for å klatre mer og mer opp til hvilen i Gud. Reformatoren Calvin sier: "De er liksom mange skjold som han tar imot og slår tilbake alle Satans angrep med."

Vi lærer også av David her at vi ikke må se så mye på fienden, men at det gjelder å se på Herren. I v. 4-5 vender David blikket mot fienden og betrakter dens ondskap, og da vil uroen igjen fylle sjelen. Derfor skynder han seg å vende øyet mot Gud alene og formaner sin sjel til å være stille "bare for Gud".

Fra denne salige erfaring, fra den hvile Gud kan gi, blir David ledet til å vitne for andre om å gå den samme vei: "Sett deres lit til ham til enhver tid, dere folk! Utøs deres hjerte for hans åsyn! Gud er vår tilflukt. Sela." (v. 9).

Gud kjenner alt sammen. Likevel vil han at vi skal utøse vårt hjerte for ham. "Klag bare til Herren," sier Luther, "og si det slik dere kan og ikke skjul noe for ham samme hva det er. Åpne hjertet helt for en god venn. Han hører gjerne og vil gjerne hjelpe og gi råd.

Frykt ikke og fly fra ham, og tenk ikke at det er for stort eller for mye for ham. Kom frimodig med det, og skulle det være sekker full av mangler, legg det alt for hans ansikt. Han er større enn våre mangler og brist, og han kan mer og vil også gjøre mer enn vi forstår!"

Ja, selv om det er nokså mye stygt i vårt hjerte, gjelder det om å øse det ut for Herren. Da kan Herren fylle hjertet med sin fred. Det står om kvinnen som hadde blødninger at hun kom og falt ned for Herren og "fortalte ham hele sannheten" (Mark 5:33). Det må også til for å vinne den rette stillhet. Vil man skjule noe for Herren, kan Guds fred ikke seire i hjertet.

I v. 10-11 legger David liksom alt det verdens mennesker stoler på i vektskålen. "Bare tomhet er menneskenes barn," sier han. Når de blir veid, blir de funnet for lett. En dåre er den som stoler på at han er som de fleste.

"Vold", "røvet gods", alt det verden stoler på, den sterkestes rett - alt dette er bare sandgrunn. Men selv om en får rikdom på en redelig måte, "så la ikke hjertet feste seg ved det".

Dette er Guds ords advarsel både i den gamle pakt og i den nye der det heter: "Du skal pålegge dem som er rike i denne verden, at de ikke skal være overmodige, og heller ikke skal de sette sitt håp til den usikre rikdom, men til Gud, han som rikelig gir oss alle ting til vårt bruk" (1Tim 6:17).

Gud har sagt det igjen og igjen at styrken hører ham til (v. 12), og ikke bare styrke, men også miskunnhet. Det ser vi at alle høster slik de har sådd. Herrens motstandere får merke hans styrke i dommen som kommer over dem. Herrens venner merker det i hans miskunnhet som de får. Derfor er det trygt å være hos Herren. Derfor skal vi alltid minne vår sjel om det som det står i sangen:

Vær stille, min sjel,

og bli i Guds Sønn,

så skal du skamfull ei gå.

Tålmodighet kun,

det varer en stund,

så skal du hans kjærlighet få.

Gå til Sal 63:1-12
Sal 63:1-12
Også denne salmen stammer fra den gang David ble forfulgt av Absalom. Og denne forfølgelse har ikke bare vært til usigelig gagn for David personlig, men også for hele Guds menighet. For dermed fikk vi alle disse vakre salmene, de sprang fram som et levende kildevell til trøst for utallige hjerter.

David oppholdt seg i "Juda ørken" den første natta etter at han drog ut fra Jerusalem. Og det var et tomt, øde og trist fjellområde. Midt i denne faren kunne han synge en så herlig lovsang som denne salmen. Hvor Gud er stor for sine troende!

I v. 2-9 tolker han sin sjels trøst og lengsel etter Herren. Men han taler også om at Herren var mer verd for ham enn alt annet, ja, mer enn livet. Derfor kunne han ikke annet enn å prise og love Gud.

"Gud! Du er min Gud!" Slik begynner han. Selv om han nå menneskelig talt var forlatt og fattig, en landflyktig som måtte bytte om kongeslottet med en ørken, var han likevel så rik. For han eide Gud.

"Tidlig søker jeg deg." Som et lite barn ser etter sin mor når det våkner, slik skal Gud være det første et troende menneske ser etter når morgenen gryr. Han skal være den første og den siste, ha den første tanken om morgenen og den siste om kvelden.

David sier at ikke bare hans sjel, men også hans "kjød" tørster og lengter etter Herren. Og "kjød" betyr her legemet. Det kan også gjennomristes av sorg når sjelen opplever smerte. Men på samme måte kan glede, fryd og lengsel i sjelen gi gjenlyd i legemet.

Sjel og legeme hører jo sammen etter skapelsen. De er bestemt til å dele alt med hverandre. Derfor blir herligheten først fullkommen på oppstandelsens morgen. Da vil sjel og legeme igjen blir ett, og for Guds barn blir det i en salig harmoni.

David taler om at han lengter og tørster etter Herren "i et tørt og vansmektet land, hvor det ikke er vann". Her tenker han ikke bare på den ytre ørken, men også den indre ørkentilstand som han var i da.

Nesten alle Guds barn som har levd en tid med Herren, kjenner til slike ørkentider. Men la oss huske at Herren på denne måten forbereder oss til å innta den evige kongestilling som han har lovt de troende. David fikk sin trone tilbake, og tiden i ørkenen gjorde ham nettopp forberedt til å ha den med større og mer ydmyk takk.

Slike ørkentider kan Herren sende oss på forskjellige måter. Han kan legge et Guds barn på sykeleie så det blir skilt fra gudstjenesten i Herrens helligdom som David var (v. 3). Gud kan også sette oss i vanskelige kår der vi har vanskelig for å høre det levende ord, som f. eks. på åndelig døde steder.

Men ofte erfarer Guds barn da som David her Herrens nærhet rikere og bedre enn i mer lette tider. Når alt annet svikter, blir dette "du er min Gud" en rikdom som kanskje aldri før.

For Davids øye var Herren nå som da han så ham i helligdommen i hans makt og ære. Han var så levende at han måtte utbryte med fryd: "For din miskunnhet er bedre enn livet. Mine lepper priser deg" (v. 4).

Og nå fortsetter David i v. 5-9 med jubelsangen. Han smaker Guds nådes salige føde for sjelen, han blir "mettet som med fete retter". Han husket der på sitt leie at Herren alltid hadde vært hans hjelp.

Ja, Guds barn kan også ha en god tid når de ligger våkne om natten, kanskje på sykeleiet. Alt annet er stille omkring oss, og Herren kan da komme oss så nær. Må vår sjel fylles med inderlig takk for alt det vi i tidligere tider har erfart av usigelig og ubegripelig nåde.

Ordene i v. 8-9 er så herlige at de må gi gjenlyd i alle Guds barns hjerter: "For du har vært min hjelp, og under dine vingers skygge jubler jeg. Min sjel henger fast ved deg, din høyre hånd holder meg oppe."

Troens bånd fra sjelen til Herren, og nådens bånd fra Herren til sjelen - det er "den søte forening" mellom en synder og Frelseren. Det Guds Ånd har føyet sammen, har ingen lov å skille.

Løgnens Far, djevelen, vil alltid skjære Guds ord midt over for å forfalske det for oss. Uomvendte mennesker trøster ham ofte med den siste del av v. 9: "Din høyre hånd holder meg oppe."

Det har ingen nød, slik taler den gamle løgner. "Det er bare de harde troende som dømmer deg," sier han. Men han tier om den første del av verset, som er betingelsen for det siste. Nemlig dette: "Min sjel henger fast ved deg."

Eller han skjærer den siste del av verset bort for et bedrøvet og anfektet Guds barn der sjelen lengter etter Herren. Der lyder djevelens røst slik: "Det hjelper ikke at du henger fast ved Herren, han har forlatt deg og holder deg ikke lenger fast."

Kjære Guds barn, la deg ikke forville. Ta imot hele Guds ord! Det er en urokkelig sannhet: om din sjel holder fast ved Herren, holder hans høyre hånd fast ved deg.

Uomvendte hjerter henger fast ved verden og dens ting. Penger, fornøyelse, forfengelig ære og berømmelse er deres skatt. Men et troende hjerte henger fast ved Herren som et lite barn holder fast ved sin mor. Det sier:

Bli hos meg, kjære Herre Krist,

at jeg kan frukter bære.

Du er min rot, jeg er din kvist,

og kan deg ei unnvære.

Men om hjertet priser Gud for all hans miskunnhet og hjelp som vi erfarer, da gror det også fram en frimodig visshet med hensyn til framtida. Det ser vi i slutten av denne salmen (v. 10-12).

Davids sjel hadde visshet om at fienden skulle komme til kort. Det sverd de vendte mot ham, ville ødelegge dem selv. Den lønn opprøreren Korah fikk, ville også bli deres lønn. De ville "gå ned til jordens dyp".

Det står: "De skal bli til rov for sjakaler." Det forstår vi best ved å lese det som står i 2Sam 18:7-8 om det store nederlag Absaloms tilhengere led. Mange av dem omkom i skogene og ble ikke begravet. Likene ble bytte for de ville dyr.

"Men kongen skal glede seg i Gud," står det. Det står ikke at kongen ville glede seg over fiendens nederlag og elendige død. Men han ville glede seg i Gud.

Verden beskylder noen ganger de hellige for å tenke på de fortapte i helvete med skadefryd. Det skjer særlig når Guds barn taler om den glede de skal få på den store dag.

Nei, de vil ikke glede seg over fiendens ulykke, men over sin egen lykke. Og det har vi lov til. Derfor gjelder det om å være på Herrens side. For "hver den som sverger ved ham," står det. Og det betyr å sverge til Guds fane. Han vil bli lykkelig. For seieren tilhører Herren, men "løgneres munn skal bli lukket" (v. 12). De skal bringes til taushet på den dag Herrens dom blir åpenbart.

Med denne vidunderlige og vakre salmen begynte de morgen- gudstjenesten om søndagen i den gamle kirken. Måtte vi også gjemme denne salmen i vårt hjerte. Luther rådet en gang sin hustru å lære Sal 31 utenat. Det samme råd kunne vi godt gi Guds barn om denne salmen.

Gå til Sal 64:1-11
Sal 64:1-11
Salmen kan deles i to deler. v. 2-7 skildrer fiendens ondskap. David ber Gud om å bevare ham fra fiendens "skremsel". De legger sine planer i det skjulte, ut fra de "ondes hemmelige råd". Ja, "dype er menneskenes tanker og hjerter".

Han skildrer hvorledes de mener at de er skjult, at de arbeider på sine misgjerninger og gjør løgnens piler giftige. Med dem vil de skyte "i smug på den uskyldige".

Skildringen passer på de troendes fiender til alle tider, men særlig på djevelen og det råd han legger opp med sine onde ånder mot Guds folk. Djevelen har en fryktelig makt, og hans indre og hans hjerte er et eneste dyp av ondskap.

Men vi har en Gud som virkelig har taumene i sin hånd, og dette utgjør slutten av salmen (v. 8-11). Når de ugudelige føler seg mest trygge, da kommer dommen over dem. "Da skyter Gud sin pil mot dem, plutselig blir de såret" (v. 8).

Det kan ofte se ut som om Gud ikke legger merke til og ikke ser når de ugudelige legger sine onde planer. De troendes fiender jubler, men så er dommen der.

Frykt derfor ikke, Guds barn! Guds klokke går alltid rett. Det har vist seg så ofte ikke bare i de enkelte Guds barns liv, men også i kirken, i menighetens historie. Guds time slo akkurat da de helliges fiender mente de hadde nådd sitt onde mål.

Fra kirkehistorien husker vi beretningen om vranglæreren Arius. Fienden ville at han skulle bli erklært som et rett vitne og ha offentlig anerkjennelse.

Den rettroende biskop var fylt av dyp sorg over dette. Men da festtoget beveget seg til kirken der Arius skulle ha en offentlig tillitserklæring, slo Guds time. Han døde brått, og vranglæren fikk ingen anerkjennelse.

"Deres tunge får dem til å snuble." Det betyr at det onde de har sagt, vil komme over dem selv. Men dette ordet er også alvorlig for Guds barn! Tungen er et lite lem, "men taler likevel store ord," står det i Jak 3:5. Tungen kan volde mange bitre fall, og som vi hører her, blir det til evig fall for et menneske.

Et løgnens ord

i Adam fór,

det la vår verden øde,

det har voldt

det sjelemord

hvorved alle døde.

Alt dette vet

erfarenhet

hos alle Herrens venner;

bort med søvn

og sikkerhet,

du som Jesus kjenner!

Og når Guds dom kommer, skal det bli åpenbart for alle. "Og alle mennesker blir forferdet. De forkynner Guds gjerning, og de forstår hans verk" (v. 10). De skal flykte langt bort av redsel.

En av de verste som forfulgte de kristne, var keiser Galerius. Han tenkte ut alle mulige slags måter å pine folk på for å ødelegge troen i menneskehjertet. Han ville føre Guds folk til frafall.

Og når nøden var størst, ble han rammet av Guds dom og døde av en fryktelig sykdom. Ikke bare hans omgivelser, men også han selv var redd. Og denne onde fiende endte sitt liv med å be de kristne om forbønn i sin forferdelige sykdom.

Ja, slik blir Guds navn æret gjennom Herrens sikre dom. Verden frykter og blir et øyeblikk stille overfor det. Men som oftest slår det alt bort igjen. Men alle "de oppriktige av hjertet priser seg lykkelige" (v. 11).

Herrens dom er en glede for de hellige, et vitnesbyrd om at vår Gud er en levende Gud som ikke svikter sitt folk.

Det er et herlig navn for Guds barn: "De oppriktige av hjertet". Ja, bare hjertet er oppriktig, da skal sorg bli vendt til glede og kamp til seier. I rette tid skal Herrens hånd bli åpenbart.

En vei eller annen vår Herre vet råd,

om enn ei på min vei,

om enn ei på din vei,

så dog på sin egen Vår Herre vet råd.

Gå til Sal 65:1-14
Sal 65:1-14
Den nærmeste foranledning til denne vakre salmen har sikkert vært et godt regnvær i rett tid. Herren har sendt det over et tørt land, så hele landet liksom smilte og jublet i sin fruktbarhet.

Denne Guds velgjerning får David til å skue inn i alle andre Guds velgjerninger. Hans hjerte ble fylt av jubel, og så toner jubelen ut gjennom denne salmen.

Vi kan dele salmen i tre. Først har vi v. 2-5. Det er en lovprisning for Gud som en som hører bønn, soner synden og gir sitt folk salige kår.

Deretter kommer v. 6-9 der David maler med hellig ild at Guds veldige gjerning blir åpenbart både i folkeverdenen og i naturen. han slutter så med å peke på hvorledes Gud hadde sendt regn fra det høye med fornyelse og velsignelse.

"Gud, i stillhet priser de deg på Sion. De gir deg det de har lovt" (v. 2). Slik begynner David. "I stillhet" betyr jo hjerter som er blitt helbredet for sin naturlige uro og blitt stille i tillit. Det peker vel også på bønnen i lønnkammeret.

Guds menighet og det sanne Sion har ikke noe annet å gi Gud enn takk og lovsang. I bøkene i den gamle pakt står det mye om å betale sine løfter til Herren. Da er det som regel også tenkt på ytre offergaver, men de var jo bare et uttrykk for lovsang og takk i hjertet.

"Du som hører bønner, til deg kommer alt kjød." Alt kjød betyr her hele skapningen. I alt det skapte ligger det en bevissthet om at det er avhengig av Skaperen. Selv ganske uomvendte mennesker ser oppover når all annen hjelp svikter.

Gud hører også de bønner som lyder til ham når ravnen skriker og dyrene roper i nød. Luther sier om dette: "Man kan løpe så langt verden når, så er det bare hos deg, o Gud, at menneskehjertet kan finne trøst og ro."

Men i dypeste forstand viser Gud at han hører bønn når en fattig, skjelvende synder kommer i nød og ber som David: "Når mine misgjerninger er blitt meg for tunge, da utsletter du våre overtredelser" (v. 4).

Det er godt for et menneske når man først og fremst ber om å bli fri syndebyrden. Og Herrens svar på hver eneste ærlig, fattig synders bønn er liv og salighet. Han kaster ikke den bort som kommer til ham.

Men som det står her velger han ut slike syndere og lar dem komme nær. "Salig er den du utvelger og lar komme nær, så han bor i dine forgårder" (v. 5). Herrens forgårder er de helliges samfunn her på jord, det er forgården til himmelen.

"Den du utvelger" er alle som vil la seg frelse ut fra denne vrange slekt. Alle Guds barn må si: Det var Herren som valgte oss ut, mer enn vi utvalgte ham (Joh 15:16).

Ja, det er salig å tilhøre Guds husfolk. "Vi skal bli mettet med de gode ting i ditt hus, ditt hellige tempel." De gode ting i Herrens hus består først og fremst av troens visshet om syndenes forlatelse og av hele Herrens kjærlighet. Alle Guds barn kan i sannhet si det som står i salmen:

Hvor er det godt å smake,

hva huset der formår.

Å herlighet, som ingen vet,

før salig han de grenser når,

Hvor er det godt å smake,

hva huset der formår.

Ja, der må alle troende mennesker begynne sin bønn og lovsang, med å takke for at synden er sonet, for utvelgelsen, for plassen i Guds forgårder, for at de er mettet ved Herrens bord og ord.

Men ut fra dette når lovsangen videre ut. I v. 6-9 skuer David ut over Herrens veldige makt. Den åpenbarer seg både i naturen og blant folkene, og den er full av nåde og miskunnhet for alle som har fått opplatte øyne.

"Med forferdelige gjerninger bønnhører du oss i rettferdighet, du vår frelses Gud," synger David. Han tenker vel som alle israelitter særlig på Guds gjerning da de gikk ut av Egypt. Da fikk fienden merke Guds rettferdige hånd, mens Israels folk fikk et svar fra sin frelses Gud som nok måtte bøye dem i støvet for hans majestet.

Denne veldige Gud "stiller de brusende hav", ikke bare havet ute i naturen, men også "folkenes larm". Det er bølgene fra det store folkehavet. Men hans hjerte er ømt som en mors hjerte for alle de som søker sin tilflukt hos ham. Han er "en tilflukt for alle jordens ender".

Hvor stort det er for et Guds barn å ha en så veldig Gud, å kunne hvile i at han er vår Gud.

"Og de som bor ved jordens ender, frykter for dine tegn" (v. 9). Ja, det merkes til jordens grenser at "Herrens tegn" i naturen kan gjøre selv det mest hovmodige menneskehjerte stille. Herrens tegn i naturen er ikke bare de mektige omveltninger som skjer.

Det er også den majestetiske skjønnhet vi ser i naturen. Både soloppgangen og solnedgangen er liksom fylt av "jubel" med hele sin stråleglans (v. 9). Og de veldige fjell som Herren har "grunnfestet med sin kraft" (v. 7) vitner også om den majestetiske Gud fra århundre til århundre.

Etter dette blikk på Guds makt og godhet i å oppholde og styre skapelsen, slutter David med å lovprise Gud for regnet han hadde sendt over jorden og all den frodige velsignelse det førte med seg.

Man har ment at denne salmen kanskje er blitt til etter den hungersnød som ifølge 2Sam 21 hadde hjemsøkt Israels land i 3 år. Men selv om den ikke er blitt skrevet ved den anledning, vil regnet fra det høye over den tørre jorden alltid bli noe som kan få lovsangsharpen til å klinge.

For hele det fine bilde som David maler for oss her i v. 10-14 om virkningen av regnet, vil alltid minne Guds barn om det åndelige regn fra det høye med sin åndelige velsignelse.

De som har reist i Israel, kan ikke lovprise nok det mektige inntrykk det gjør å se den forvandling som skjer med landet etter et rikelig vårregn. Det skal være ganske herlig å se den mektige frodighet som utfolder seg der.

Davids ord må i sannhet gi gjenlyd i hjertet: "Ødemarkens beiter drypper, og haugene binder om seg med jubel. Markene er kledd med sauer, og dalene er dekket med korn. Folk jubler av glede og synger."

Men hele denne jublende, syngende friskhet i naturen er likevel bare et bilde på det som skjer i menneskehjertet. For Den hellige Ånds regn bringer det nye, jublende og syngende liv inn i det hjerte som var tørt, så vantro og øde. Det er dette som får så vakkert uttrykk i et salmevers:

Kom, regn fra det høye! La jorden opplives

som liljedal,

at det som vår Herre har lovet må gives

i tusentall.

Han ville det arme inntørkede mot

forfriske og leske,

med himmelske væske

av Paradis-flod.

Og det er et salig ord i v. 10: "Guds bekk er full av vann." Det skal Guds barn hvile i når det er tørt ute i naturen. Guds bekk er full av vann. Og vi har lov å be ham om å sende regn selv om det ikke er en eneste sky på himmelen.

Men det gjelder også de tørre tider i vårt eget indre hjerteliv. Herren har nok til å fornye oss: "Nådens kilde aldri tømmes, som en gang rant ut på jord." Vi kan stadig hente fornyelse fra Herren. Denne kilde blir aldri tørr, men er full av vann:

Tørster du, så kom i dag,

drikk i dype, fulle drag;

kjenne skal du alt på jord,

hvor Guds miskunnhet er stor.

Gå til Sal 66:1-20
Sal 66:1-20
Dette er en velsignet salme som priser Guds navn. Vi vet ikke hvem som har skrevet den, men den ligner meget på Davids salmer.

I v. 1-4 blir hele jorden oppfordret til å lovprise Herrens navn. Dette navnet kan endatil få fienden til å smigre for Herren, til å bøye seg tross hjertets uvilje og motstand. "På grunn av din store makt skal dine fiender hykle for deg," står det.

Det har selvfølgelig ingen verdi for det menneske som bare bøyer seg fordi det er overveldet av den makt Guds navn har. Det er likevel et vitnesbyrd om Guds storhet, et varsel om den store dag da "hvert kne skal bøye seg i Jesu navn og hver tunge bekjenne at han er herre til Gud Faders ære".

I v. 5-7 oppfordrer salmisten alle til å komme "og se Guds gjerninger"! Da skal nok også lovsangen komme. Han taler om den gang Herren forvandlet Rødehavet til en tørr vei, og da han åpnet vei gjennom Jordanelva.

"Der gledet vi oss i ham," sier salmisten. Han kjenner seg som et lem på Guds menighet og kjenner seg i ånden liksom nær disse veldige ting og deltar i jubelen over dem.

Dette lille ordet "vi" tilkjennegir så fint det samfunn som er i Guds menighet. Og det gjelder ikke bare nåtida, men vi kan også se tilbake til fortida og framover mot den tid som skal komme.

Den stein som har sin plass i et stort hus, står jo ikke bare i forhold til grunnvollen, men også til det som skal bygges over den.

Og denne Gud med de veldige gjerninger "hersker for evig med velde". Han er den samme den dag i dag som han var det fordum. "Hans øyne gir akt på hedningene," han gir akt på alt. Ingen jordisk makt er i og for seg selvstendig.

Det er godt for Herrens lille flokk å vite dette overfor alle de hedenske krefter som omgir oss her på jorden. "De gjenstridige må ikke opphøye seg!" Slik advarer salmisten, for de makter ingen ting utover det Herren tillater.

"Du hadde ingen makt over meg uten at den ble gitt deg fra oven." Det var Herrens ord til Pilatus, og det er til stor trøst for Guds folk.

Fryd deg da du lille skare,

Jakobs Gud skal deg bevare,

på hans minste vink må alle

fiender til jorden falle.

Dette taler han så fint om videre i v. 8-12. Salmisten ser til Gud som har prøvd sitt folk i smelteovnen slik sølvet blir det. Han bruker forskjellige bilder: "Du førte oss inn i et garn, du la en tung byrde på våre hofter. Du lot mennesker fare fram over vårt hode, vi måtte gå gjennom ild og vann."

Ja, på mange måter må Guds folk gå i trengsel og fare. Men - Gud prøver bare for å rense (v. 10). Det er bare de fremmede, det urene og det uekte som blir brent opp i prøvelsens ild eller druknet i prøvelsens vann.

Det er bare det gamle, hovmodige menneske i oss som må knekkes når fienden liksom setter hælen på oss og trykker oss ned. Alt skal tjene til det gode for oss, og det står så fint: "Han er den som holdt vår sjel i live og ikke lot vår fot vakle." "Men du førte oss ut og gav oss overflod."

Ja, Herren fører de hellige ut av all trengsel for å trøste dem. Og det skjer ikke bare når han gjør det lyst og godt på timelig måte og gir oss jordisk lykke.

Det skjer også når trengsel fører til tap av jordisk lykke og livet. Det har man ofte sett i Guds menighet, særlig i martyrtiden.

Da martyren Babylas ble ført til retterstedet, sa han med Sal 116:7: "Kom igjen til din ro, min sjel! For Herren har gjort vel imot deg." Gud kan ofte trøste de hellige på den rikeste og beste måte når verden tar alt fra oss og tornene river og nager på det verste.

I v. 13-15 sier salmisten at han vil gi Herren det han har lovt om han vil hjelpe ham. Å gi Herren løfter om værer, okser og bukker hører ikke hjemme i den nye pakt. Likevel kan vi gi løfter også der.

Et lag fiskere var ute i et fryktelig uvær. Da lovte mange av de uomvendte at om de kom levende til lands, skulle Herren få deres liv. Det er meget alvorlig om slike løfter til Herren ikke blir oppfylt, men går i glemmeboken. De er gitt i dyp overbevisning om den levende Gud.

Men det er mye å tenke på også for Guds barn i forholdet mellom den bønn som blir bedt når man er full av angst, og den takk som lyder når faren er over og Herren har hjulpet oss.

Det er jo det eneste hjerteoffer vi kan bringe Gud. Vi har intet annet å gi ham uten dette ene: å ære og prise ham med takk. Men det offer ber også Gud om, slik han har sagt det i sitt ord: "Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg" (Sal 50:15).

Men hvor liten er ikke ofte takken i forhold til hjelpen. Hvor dårlig vurderer ikke ofte vårt hjerte Guds hjelp når nøden er overvunnet i motsetning til slik man vurderte den mens vi var i trengsel! Det er et stort vitnesbyrd om fordervelsen i vårt naturlige hjerte.

Salmen slutter med v. 16-20. Den vitner om at den Guds mann som hadde skrevet denne salmen, ikke ville være blant de utakknemlige. Bønnhørelsen han hadde opplevd står for ham i nådens herlige lys.

Den første takk han vil bringe Herren, består i at han vil vitne om det Herren har gjort for ham. Det hjerte som i sannhet er fylt av takk til Gud, tier ikke stille, men vil "forkynne hans storhet som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys" (1Pet 2:9).

"Kom og hør, alle dere som frykter Gud! Jeg vil fortelle hva han har gjort mot min sjel." Ja, det gir vitnesbyrdet den rette klang når man enkelt kan fortelle hva Herren har gjort for oss. Det slår aller sterkest ned på vantroen hos de uomvendte.

Salmisten vil ikke tale til alle. Man skal ikke kaste perler for svin, sa Herren. Han vil tale til de som frykter Gud og som har en lengsel i hjertet. Guds Ånd vil veilede Guds barn i hvert enkelt tilfelle.

Salmisten kan ikke bli trett av å fryde seg over det han har opplevd. Det er også den største glede et Guds barn kan få, nemlig dette: "Men Gud har sannelig hørt! Han har aktet på mitt bønnerop" (v. 19).

Salmisten vitner om at bare et ærlig hjerte kan vente bønnhørelse: "Dersom jeg hadde urett for øye i mitt hjerte, så ville Herren ikke høre." Meningen med dette ordet er ikke noen forsikring om å være syndfri.

Nei, i v. 10 talte han jo om at Gud renset hans hjerte. Og det siste verset i salmen vitner også tydelig nok om at han erkjenner at han slett ikke fortjener å bli bønnhørt.

Men et ærlig, oppriktig hjerte som ikke vil lefle med noe syndig, er alltid en betingelse for at Herren kan ha med oss å gjøre.

Å, måtte denne ydmyke lovsangstone som salmen slutter med, alltid bli ny i ditt og mitt hjerte, kjære leser! "Lovet være Gud, som ikke avviste min bønn og ikke tok sin miskunnhet fra meg" (v. 20).

Gå til Sal 67:1-8
Sal 67:1-8
Heller ikke denne salmen kjenner vi forfatteren til. Men den synes å være av samme forfatter som den foregående. Dette er også en lovsang.

Salmen er delt i to: Først v. 2-3 som er en forbønn om at Gud må være nådig mot sitt folk. Han må velsigne det og la sitt ansikt lyse over det slik at det igjen kan bli et lys blant hedningene.

I v. 2 har vi ganske tydelig den aronittiske velsignelse fra 4Mos 6:24f.

Deretter kommer v. 4-8. Det er et profetisk framtidssyn om at en gang skal alle folkeslag prise Israels Gud og kjenne ham som den rette dommer og hyrde (v. 5).

De to siste vers viser oss at salmistens hjerte er fylt av lovsang, tro og takk. Hans øye ser Guds velsignelse alle steder. Landet gav sin rike grøde og enda viktigere er det at alle jordens ender skal frykte Herren. De skulle bli en høst for Herren ut fra det lys Gud hadde tent i Israel.

"Gud, vår Gud, vil velsigne oss." Dette skal lyde i Guds folks hjerter den dag i dag, når også vi ser ut over all den timelige velsignelse han gir oss. I dagligtalen blir det ofte talt så tankeløst om at det er Guds velsignelse.

Måtte vi som tror se med alvor på dette, slik at hvert strå og hver frukt vi høster kan bli en Guds velsignelse for oss i dypeste forstand!

Men vi må ikke stoppe ved denne velsignelsen. Mange mennesker gjør det. De kjenner ingen annen velsignelse enn den som vokser på marken eller er i stallen, som korn og husdyr.

Nei, vi må som salmisten her se fra den timelige velsignelse og til den åndelige. Gud vil at hans folk også skal være en velsignelse. Hans kjærlighets kraft må bli en dragende magnet ved de troende. Og det må skje både for de som er nær og de som er fjern, både uomvendte her hjemme og hedninger der ute ved jordens grenser.

Hvor salig vil det ikke en gang bli når begge disse to velsignelser, den legemlige og den åndelige, faller helt sammen. Det vil skje på den nye jord der den ytre og den indre verden skal være i fullstendig salig harmoni. Da skal de frelstes lovsang fra alle folkeslag bruse som mange vann.

Å, tenk når engang samles skal

de frelstes menighet

av alle folkeslekters tall

i himlens herlighet!

Å, tenk dog hvilken jubellyd,

en strøm av kjærlighet!

Tenk, hvilken takk og pris og fryd

og salighet og fred!

O Gud, hvor er din nåde stor!

Oss alle til deg drag,

at vi må stå blant frelstes kor

på denne høytidsdag! Gå til Sal 68:1-7
Sal 68:1-7
Salmen er av David og den er kanskje skrevet etter avslutningen av krigen mot ammonittene. Det var en krig som på mange måter hadde vært full av alvorlige farer. Under denne krigen skjedde jo også Davids dype fall med Batseba.

Men nå var David igjen kommet inn under nåden. Gud hadde også gitt hans hær seier, og nå sang han denne seierssang til Herrens ære.

Det er en dyp og herlig salme, full av bilder. Der er også en del henvisninger til Israels eldste hellige skrifter. I begynnelsen av salmen har vi en nesten ordrett gjentagelse av 4Mos 10:35. Senere i v. 8-9 er det tydelig nok henvist til Deboras seierssang i Dommerboken.

Paulus bruker v. 19 i denne salmen i Ef 4:8 som en Messias-profeti om Frelserens seier og himmelfart.

Salmisten begynner med v. 2-7 å oppfordre Herrens folk til å lovprise Gud som hevner de ugudelige, de som hater Herren. Men han hjelper de hellige, alle de som er hjelpeløse og små i verdens øyne.

Deretter taler han (v. 8-19) om Guds nådefulle ledelse av folket i fortiden. Han førte folket fra Sinai ved sin mektige velsignelse gjennom ørkenen til Kanaan. Der gav han dem seier til vitnesbyrd om at verdensmaktene er ingen ting mot Herrens folk selv om de er sterke. For Guds folk har Herren i sin midte.

Han slutter med å peke på den seier Gud nå igjen hadde gitt dem. Det var en seier med store løfter om det han ville gi dem i kommende dager.

Salmens slutt ( v. 20-36) skal vi behandle i et kapittel for seg. Den peker særlig framover mot de seire som skal komme, ja, den peker framover mot de siste tider.

v. 2 hentyder til den bønn som Moses bad når arken brøt opp under Israels vandring i ørkenen. Da bad Moses (4Mos 10:35): "Reis deg, Herre, så dine fiender spredes, og de som hater deg flyr for ditt åsyn!"

Denne bønnen hadde Gud en gang hørt, og salmen begynner her med å si at det gjør han alltid. "For hans åsyn" skulle de komme. De drives bort "likesom røk" og omkommer. Og som "voks smelter for ild" skal de ugudelige forgå.

Luther sier om dette: "Det er en stor skam for dem at slike store fiender sammenlignes med røk og voks når de selv mener at de kan kjempe mot himmel og jord."

Men Guds folk burde aldri frykte fienden som bare er som røk og voks for Gud. Det er tåpelig når vi engster oss for dem, vi som har en slik Gud!

Herrens fiender skal fly og omkomme for Guds åsyn, men "rettferdige gleder seg, de jubler for Guds åsyn og fryder seg med glede," står det. Altså for det samme åsyn som de vantro flykter fra i redsel, blir Herrens folk fylt med fryd og gledesjubel.

Slik vil det bli på dommens dag. Det samme frelseråsyn vil fylle alle de frelste med en ubeskrivelig og salig fryd, det vil være som en fortærende ild for Herrens fiender.

Må vi lytte til formaningen her i v. 5: "Gjør vei for ham som farer fram gjennom ødemarkene. Herren er hans navn, juble for hans åsyn!" Men hvor mange hjerter er ikke stengt for Herren, og sperret av frekk vantro og egenrettferdighet, menneskefrykt og lunkenhet.

Men det vi er bestemt til er å være veiryddere som skal rydde vei for Gud til våre hjerter. Herren er selv den største veirydder. Han banet vei gjennom syndens veldige fjell, med sitt blod sprengte han vei gjennom denne fryktelige klippe.

Mennesker roser de som lager veier i vanskelige terreng, som gjennom St. Gotthard, mens det ofte ikke lyder noen lovsang til ham som ryddet vei for syndere til himmelen.

Men skal hans vei bli til frelse for oss, må vi også være med å rydde vei for ham til vårt hjerte.

"Han farer fram gjennom ørkenen," står det. Slik drog han i spissen for sitt folk gjennom ørkenen Sinai, og slik vil han føre sine hellige gjennom denne verdens ørken. Men det må ryddes vei inn i den ørken som vi bærer i vårt bryst, vårt øde, kalde hjerte som det er av naturen.

"Herren er hans navn." Ja, det er salig å følge ham som drar fram "seirende og for å seire", han er herrenes herre og kongenes konge. Der er jubel og lovsang i hans spor:

Han fører sitt følge i lysende fjed

til liv og til fred!

Vår Gud er full av nåde. Ingen er glemt av ham selv om verden har glemt dem og ikke akter på dem. "Farløses far og enkers dommer er Gud i sin hellige borg" (v. 6). Han er verge for de undertrykte.

Og i v. 7 finner vi et herlig uttrykk for dette: "Gud gir de enslige hus, han fører fanger ut til lykke. Bare de gjenstridige bor i et tørt land."

"De enslige" er også et bilde på alle de hjerter som ikke føler seg hjemme på denne syndens jord. De klager slik:

Jorden har ei

den ro jeg søker.

Er du en slik sjel som føler deg alene på tross av verdens larm omkring deg? Gud har et hus, et hjem for deg der din sjel kan hvile. Føler du deg bunden, hør nådeordet: "Han fører fanger ut til lykke." Ingen lenke kan binde deg om du kommer til Jesus med den.

Men hør også alvoret i dette: "Bare de gjenstridige bor i et tørt land." Det er virkelig et bilde av vantroens elendighet! Er du gjenstridig mot din Frelsers kall og ikke vil komme, da kommer du til å bo i et tørt land.

Livet i verden er som en tørr ørken. De friske vannstrømmer fra Gud kan ikke nå dit. Derfor visner og tørker et uomvendt hjerte ut.

Gå til Sal 68:8-19
Sal 68:8-19
Dette avsnittet i v. 8-19 inneholder et tilbakeblikk på Guds nådefulle ledelse med folket i tidligere tider. Da gav han dem også veldige seire. Hver ny opplevelse og erfaring av Guds trofaste seierskraft hjelper oss å huske alt det vi har opplevd før.

Først peker salmisten på det som var brennpunktet i hele Guds åpenbaring for Israel, nemlig utgangen av Egypt og tiden ved Sinai (v. 9).

"Himlene dryppet", står det. Da tenker man vel nærmest på de mørke skyene med torden og lyn som omkranset Sinaifjellet.

Med glede framhever salmisten at denne Gud som åpenbarte seg så mektig, var Israels Gud. Så skildrer han videre hvorledes Gud med vennlig hånd førte sitt folk gjennom ørkenen til Kanaans land: "Et rikelig regn spredte du ut, Gud. Din arv, som var så utmattet, styrket du" (v. 10).

Den gamle pakts folk kunne i sannhet rope slik med fryd. Hvor mye mer har da ikke den nye pakts barn grunn til å ta dette ordet i sin munn og i sitt hjerte.

"Et rikelig regn". Ja, sannelig, alle Herrens velgjerninger fra begynnelsen er utallige som regnet. Fra korset, fra dåpen, fra ordet, fra nattverden, fra de helliges samfunn, fra bønnens lønnkammer, fra hele Guds nåde ved at han holder oss oppe hver dag til liv og sjel - fra alt dette strømmer nåderegnet.

Hvor stort det er å få være Herrens arv og hans eiendom. Det fikk vi ved Jesu død så sant vi selv vil tilhøre ham.

Herren hadde styrket folket i ørkenen hver gang det ble trett. Uavbrutt fornyet han sine velgjerninger, sendte manna og friske, åpne vannkilder. Slik styrker Herren sin arv den dag i dag når vi blir trett.

Og salmisten ser videre tilbake på det folket hadde opplevd når de hadde bosatt seg i landet. Han tilføyer disse vakre ordene: "I din godhet gjorde du det i stand for den elendige, Gud" (v. 11). Det er et takkens ord i ydmykhet.

v. 12-15 skildrer så videre seieren i Kanaan under Josva og dommerne. "Herren gir sitt ord, og stor er skaren av kvinner som kommer med gledesbudskap."

Herren taler, og seieren er der. I Jødeland pleide kvinnene å gå seierherrene i møte og synge med glede om seieren. Slik hadde de også gått i møte med David og Saul da Goliat var slått. Men om dette gjelder om de jordiske seire, hvor mye mer da om den store seier på Golgata!

Men Herren lar ordet gå ut, ordet "om Jesu død og blod, som har så sterk en tone". Og Gud være lovet, da er det også i våre dager en stor hær av kvinner som bærer det glade budskap fram. Og det skjer ikke bare her hjemme, men også ute på misjonsmarken. Herren kan bruke både kvinner og menn som sine budbærere, men på hver sin plass.

Videre skildrer David hvorledes fiendens konger flyktet, mens husmoren i Israel kunne del ut bytte. v. 14 gir oss et bilde av landets velsignelse i fredsdagene når folket kunne gå rolig mellom dyreflokkene.

Salmisten bruker et eiendommelig bilde. Han sammenligner den stille fred og hvile med et vakkert syn av en flokk duer. De er som dekket av sølv og vingefjærene har "gullets grønnlige glans". Det er bilde på den hjemlige ynde og hygge.

Et annet eiendommelig bilde bruker han i v. 15: Herrens seier over kongene i Kanaan førte til at det mørke landet ble hjemsted for det utvalgte folket. Det sammenlignes med den forandring som kan finne sted på fjellet Salmon.

Det så mørkt og truende ut på grunn av de mørke skogene der. Og navnet betyr også "svart fjell". Men det kunne bli strålende lyst når snøen la seg som et glimrende smykke over fjellet, og det lå omtrent midt i Kanaans land.

Da ble det mørke fjellet forandret til et strålende, frydefullt syn. Og slik ble jo også Kanaan forandret fra mørkets land til lysets land ved at Herren tok bolig der med sitt folk.

I v. 16-17 går han over til å bruke et nytt bilde på Guds folk i motsetning til verden. Han sammenligner verdens riker med Basans veldige fjell, "et fjell med mange tinder". Israel er derimot sammenlignet med det lille Sions berg, som Herren likevel har utvalgt som sin bolig.

Når Basans fjell kalles for "Guds fjell" (v. 16), vil det i denne sammenheng bare bety et veldig stort fjell. Med sine mange høye topper er det vitnesbyrd om Guds skapermakt.

Bildet er meget godt. For Basans mektige fjell som består av hard basalt ser mye mer storartet ut i det ytre enn det lille uanselige Sions berg. På samme måte som Judafjellene består heller ikke Sions berg av særlig hardt fjell, men av bløt kalkstein.

Han spør: "Dere fjell med mange tinder! Hvorfor ser dere skjevt til det fjell som Gud finner behag i å bo på? Herren skal bo der til evig tid" (v. 17).

Den dag i dag står verden i sin storhet og ser "skjevt til" de helliges samfunn. Men Gud være takk for at Herren vil bo i de helliges samfunn, og bo der til evig tid.

Og der Herren er, der er seieren. Han har sine engleskarer som han sammenligner med tusen og atter tusen krigsvogner (v. 18). Men midt iblant englehæren er Herren selv i sin majestet som før på Sinai.

Derfor kan Guds folk ikke annet enn seire, "for vi går blant engler hvor vi går", og "vi går med Jesus hvor vi går". "Slett intet Satans makt formår mot slik en himmelskare", sier sangeren.

Og nå hadde folket nettopp erfart Herrens seier. Dette er skildret med vakre ord i v. 19: "Du for opp i det høye, bortførte fanger, tok gaver blant menneskene, også blant de gjenstridige, for å bo der, Herre Gud" (v. 17).

Herren blir nå skildret som en veldig seierherre som vender tilbake til sitt hjem med fanger. Han har med seg gaver og fanger han hadde tatt fra de som hadde bøyd seg for ham, også de som bare bøyde seg av tvang.

Herrens apostel Paulus bruker dette ordet i Ef 4:8 om Jesu himmelfart. Vi minnes også ordet i Kol 2:15 hvor det står at Gud etter Jesu seiersdød "avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset".

Ja, det var usynlig for mennesker, men de overvunne djevlemakter ble stilt fram da Jesus vendte tilbake til den herlighet han hadde hos Faderen før verdens grunnvoll ble lagt.

Frelserens seier er mye større enn hans venner som regel kan se. Men det er salig når vårt øye blir opplatt for Herren som seierherre i all evighet. Da ser vi også at han i sannhet har knust de gjenstridige fiendene i åndeverdenen. Derfor har de hellige nå lov til å synge seierssanger og fryde seg i den seier som vårt hode og konge har vunnet.

I slutten av v. 19 står det: "... for å bo der, Herre Gud!" Det betyr at fiendens forsøk på å rokke Herrens bolig og storme himmelen, var forgjeves. Det ble et ynkelig nederlag slik vi ser det i Åp 20.

Der er fortalt om den siste store kamp mellom djevelen og Herren: "Og de drog opp over den vide jord og omringet de helliges leir og den elskede stad. Men ild falt ned fra himmelen og fortærte dem" (Åp 20:9).

Alle de seire Herren hadde vunnet før, ble da fullkomne i den siste evige seier.

"Seier! Seier!" ropte en ung døende jødinne i sin dødsstund, hun var blitt omvendt til tro på Jesus. "Seier! Seier!" lyder det gjennom denne veldige salmen som liksom roper til oss:

Opp i Jesu navn å vinne!

Viss er seiren, gleden stor!

Om vår panne vil vi binde

vitnesbyrdets faste ord,

La det gå,

som det må!

Ordet evig skal bestå!

Der er en liten forskjell på slik Herrens apostel Paulus bruker ordet i v. 19 (se Ef 4:8) og slik ordet lyder her. Her står nemlig: "Du tok gaver blant menneskene", mens det i Efeserbrevet står: "Han gav menneskene gaver."

Men apostelen fortolker ordet samtidig som han bruker det. Og det er fin fortolking! For slik er det i sannhet: De jordiske seierherrer tok gaver fra de menneskene de vant over.

Slik har også Kristus tatt bytte fra fienden, kjempet til seg syndenes forlatelse og frihet fra Satans lenker. Det gjorde han ikke for seg selv, men for de mennesker han elsket og som han ville frelse.

Altså, det bytte Kristus har vunnet vant han bare for å gi det til sitt folk, for å la det komme oss til gode. Det er en velsignet tanke vi finner i den måten Paulus anvender dette ordet på. Han rammer kjernen i sammenhengen her.

Ja, vi har en Frelser som kan seire for sitt folk, så vi kan synge med fryd:

For Jesu navn hans fiender fly

og styrte for hans sverd,

mens kronen vinker over sky

den minste, ham har kjær.

Gå til Sal 68:20-36
Sal 68:20-36
I første del av Sal 68 har vi særlig stanset ved seieren som er vunnet. Den siste delen taler særlig om den profetiske betydning av Herrens seier. I den seier som er vunnet ser salmisten et bevis på at Herren skal seire over alle fiender i framtida (v. 20-24).

Deretter skildrer han i v. 25-28 det festlige seierstog som drar fram med Herren i spissen. Og til slutt taler han om det store håp som ligger i dette at hedningene skal bli omvendt (v. 29-32).

Han slutter (i v. 33-36) med å oppfordre alle jordens riker til å stemme i lovsangen for Israels mektige og veldige Gud.

"Lovet være herren dag etter dag! Legger man byrde på oss, så er Gud vår frelser, Sela."

Med disse velsignede ordene begynner dette avsnittet. Salmisten tenker her på den seier som nettopp er åpenbart for ham og som han lovpriser. Det Herren har gjort, åpner store utsikter for det han vil gjøre.

Men det står ennå mye igjen før den endelige seieren er vunnet. Herrens seiersvei går gjennom trengsel, som han har sagt: "I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden" (Joh 16:33).

Guds folk må ofte gå med byrder, men fra dag til dag er Gud vår frelse. Det er godt å holde fast ved dette: "Dag etter dag." Ta en dag om gangen, da blir byrden ikke så tung.

Guds folk faller ofte i denne snaren at de vil samle mange dagers byrde sammen i en eneste dag. Nei, ta en dag om gangen. Herren vil jo være vår hjelper hver dag og gjøre åket gagnlig for oss og byrden lett.

"Gud er for oss en Gud til frelse, og hos Herren Herren er det utganger fra døden."

Ordet i v. 21 var et av de siste ord Luther sa da han lå for døden. Og det er et salig ord: "Utganger fra døden"! Guds folk skal altså bare gå gjennom dødens skyggedal og ikke bli der. For Herren har en utgang fra døden for sine hellige.

Fra de frelstes skare,

lik en mektig sjø,

bruser jubelen: vi skal ikke dø!

Men for alle de som ikke kom til Livets fyrste, Jesus, blir dette det fryktelige: de må bli i døden, der er ingen utgang.

Kjære leser. Prøv deg selv, er Livets fyrste virkelig blitt din Gud så du kan juble: Vi skal ikke dø! Det er salig å ha Gud med seg og kunne fryde seg i hans seier.

Men det er fryktelig å ha Gud imot seg som det står i v. 22: "Ja, Gud knuser sine fienders hode, den hårrike isse på ham som vandrer i sin syndeskyld."

Uttrykket "den hårrike isse" er bilde på den naturlige ungdomskraft og styrke. Mange vantro mennesker holder seg til dette når de trosser Gud.

Men det nytter ikke. Den som lever i sin skyld og ikke vil omvende seg og tro for å komme ut av sin skyld, vil merke at det blir hardt å stampe mot brodden.

Og ingen kan skjule seg. Verken Basans mørke skoger og dype kløfter eller havets dybder kan skjule noen når Herrens dag er nær. Han vil "føre dem tilbake". Han skal nok finne dem og dra dem fram til den evige straff og dom.

v. 24 er bilde på slagmarken der seierherren vandrer fram i blodet av de som er overvunnet. Det står at "dine hunders tunge (skal) få sin del av fiendene". Det minner om det som hendte med Akab (1Kong 21:19). Elias sa til ham: "På det sted hvor hundene slikket Nabots blod, skal hundene også slikke ditt blod."

Den forferdelige straffedom skal ramme alle Herrens fiender på Herrens ord (v. 23: Herren sier). Den rette forståelse av dette ordet ser vi først når vi ser fram til det som det sikkert også peker fram mot, nemlig den siste store dom over Antikrist og de djevelske krefter.

Den hellige sanger ser Guds vei som et hellig seierstog med den hellige konge i spissen (v. 25). De glade sangerne er ved Herrens side, foran og bak, og de sang og synger og spiller på harpe til Herrens pris.

I denne skare av seirende ser han alle de som "er av Israels kilde". Det er et dypt og alvorlig navn på de troende. For alle de hellige har i sitt trosliv erfart noe av Jakobskampen. Et sant trosliv springer bare fram der man har kjent kampen på kne, og der bønnen har lydt: "Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg."

Salmisten nevner noen av de han ser ved navn: "Benjamin, den yngste", som den kalles her, for Benjamins stamme var så liten. Likevel tilføyes det: "som hersker over dem." For Saul var jo av denne stammen.

Videre tales om "Judas fyrster med sin skare".* Det må bety seirene som Judas fyrster vant da David og andre drev fienden bort. Til slutt nevnes Sebulon og Naftalis fyrster, de er særlig kjent fra kampen i dommertiden. (*Dansk har: "Som stenede dem.")

Men når disse navn er nevnt, er det klart for oss som lever i den nye pakt, at Herrens Ånd har lagt en profeti i det. For i Herrens tog ser vi en av Benjamins stamme. Han var ikke som Saul og så Herrens seier for en kort tid. Han sluttet sitt liv med dette ordet: "Jeg har stridt den gode strid."

Det er Paulus, hans navn betyr også den lille. Og "Judas fyrster" peker fram mot Frelseren selv, løven av Juda stamme. Men det peker også mot Jakob og Johannes og flere av Herrens apostler. Det var jo noen av apostlene som var av Sebulons og Naftalis stammer i Galilea.

Det er et herlig bilde som tegnes for oss her: Jesus med alle de store vitner i sitt følge. For Åndens øye drar Herren slik fram over jorden. For hver eneste synder som omvender seg, blir lagt til seiersskaren, og en ny røst kommer inn i lovsangskoret. der

seirens sang, harpens klang,

varer evig, tenk en gang!

Vil du være med, kjære venn, vil du være med? Si ja til din Frelser. Slutt deg med hele ditt hjerte til ham og hans folk. Så slipper du å se Herren og hans frelste dra inn i det nye Jerusalem mens du selv står utenfor. Vi må huske at bare de som kjemper ærlig kan få seierens palmegren.

Med dette levende seiershåp for øye roper salmisten et ord til oppmuntring for Guds folk: "Vis din styrke, Gud! Vis deg mektig, som du før har gjort for oss!" (v. 29). (21Dansk har: Din Gud har befalet dig å være stærk!)

Guds folk skal ikke være motløst og svakt, men sterkt og frimodig i Herrens kraft. Paulus skriver om det til sin unge venn Timoteus: "Bli da, min sønn, sterk ved nåden i Kristus Jesus" (2Tim 2:1).

Men da salmisten roper til Guds folk om dette, former Guds Ånd det straks til en bønn: "Vis deg mektig, som du før har gjort for oss." Guds folk er jo bare det Gud i sin nåde har gjort det til. "Vi er hans verk," heter det (Ef 2:10). "Av Guds nåde er jeg det jeg er" (1Kor 15:10).

Derfor er vår kraft avhengig av Guds gave, og at vi lever daglig i denne bønnen: "Styrk oss, Gud!" Da blir hans kraft fullkommen i vår skrøpelighet, og da strømmer velsignelsen ut over Herrens folk. Og den strømmer ut fra hans folk igjen til de som er utenfor.

Salmisten ser i ånden at hedningenes konger skulle komme til den levende Gud med gaver i Herrens helligdom (v. 36). Og han sier: "Veldige menn skal komme fra Egypt. Etiopia skal i hast utrekke sine hender til Gud" (v. 32).

Salmisten ser altså stormenn fra hedningefolkene og fra land langt borte som Etiopia komme med bønn og gaver til Gud.

Dette ordet om Etiopia som i hast skal utrekke sine hender til Gud, er et strålende løfte om misjonen blant folkene i Afrika. Og tiden synes ikke å være så langt borte. Misjonen i Uganda er i våre dager et stort vitnesbyrd om det. (Og misjonen i Etiopia etter krigen (overs. anm.).)

Men når alt dette skjer, vil også verden lære å kjenne Guds overmakt. Den som ikke vil komme frivillig, skal en gang lære å kjenne Guds makt. Det ser vi i v. 31 der det står: "Refs dyret i sivet! okseflokken med folke-kalvene! De kaster seg ned for deg med sølvstykker."

Dyret i sivet er vel et navn på flodhesten i Nilen og et bilde på Egypt. Dermed blir det også bilde på verden og vantroens makt som reiser seg mot Guds rike.

Okseflokken med folkekalvene er navn på de hedenske kongene og folkeslagene som er underlagt dem. Det står at de "kaster seg ned for deg med sølvstykker", det vil si kommer med gaver og hyller ham.

Men dette er virket av Guds makt som kan holde verden innenfor de rette grenser. Derfor går bønnen også ut på dette: "Refs dyret," det vil si: Hold det i age!

Det samme finner vi i Sak 3 der Herren sier til Satan: "Herren refse deg, Satan! Herren refse deg, han som har utvalgt Jerusalem!" Verden har etter sitt vesen lyst til å stride mot Guds folk. Men Herren kan også holde dem i age.

Dette ordet vil få sin største oppfyllelse i Tusenårsriket. Om verden er fiendsk i og for seg vil den da likevel være bundet og lammet, i alle fall i det ytre. Alle vil da bøye seg for Guds rike.

I slutten av salmen (v. 31-36) er det som om salmisten ser hedningefolkene som om de var innlemmet i Guds rike. Han oppfordrer dem til å lovsynge Herren, den evige og mektige Gud.

"Gi Gud makt!" står det. Det betyr: lovpris og tilbed ham som den allmektige. "Forferdelig er du, Gud, fra dine helligdommer" (v. 36). Dette ordet "forferdelig" brukes ofte om Herren i den gamle pakt.

Det betyr det samme som når det i den nye pakt står: "For vår Gud er en fortærende ild" (Heb 12:29). Det er forferdelig å ha Gud til motstander, men den samme Gud er en far som forbarmer seg over sitt folk.

"Israels Gud er den som gir sitt folk makt og styrke." Helvetes porter skal aldri få overhånd over det, og Guds folk skal bli et evig seirende folk.

Salmen slutter med det som skal bli slutten for Guds folk i all evighet og alltid bli slutten allerede her på jord for alt det som Guds barn opplever:

"Lovet være Gud!"

Ja, lovet være Gud også for denne storslåtte, rike og herlige salme som han har gitt oss gjennom David! Gå til Sal 69:1-22
Sal 69:1-22
Salmen minner ikke lite om Sal 22. David måtte lide for Herrens skyld, og er her et forbilde på Messias. Ingen annen salme utenom Sal 22 er så ofte sitert og brukt om Frelseren i Det nye Testamentet som denne. Det er i Joh 2:7. 15:24: Apg 1:20: et par steder i Romerbrevet og flere andre steder.

David måtte selv lide når fienden hatet ham fordi han var utvalgt av Gud. Dette ligger til grunn for salmen. Men den måte som Guds Ånd taler gjennom David på, gjør det klart at salmen sikter mye lenger enn David. Den er i sine enkelte trekk ganske tydelig en profeti om Messias.

Innholdet av det første avsnitt i salmen (v. 1-22) er en inntrengende bønn om frelse fra fiendens ondskap. Salmisten kjenner sin synd, men han vet også at hans lidelse er for Herrens skyld.

Overskriften lyder: "Etter Liljer". Her henviser vi til Sal 45. Det er åpenbart et uttrykk for tonen som salmen skal synges etter.

Salmen begynner med en mektig skildring av trengselen: "Frels meg, Gud! For vannene er kommet inn til sjelen." Han føler at han synker ned i dypet og kan ikke puste lenger fordi vannet skyller over ham.

Han er for trett til å rope, og hans øyne holder på å briste ved at han uavbrutt speider etter frelse. Bildet minner om en som holder på å drukne og roper forgjeves etter hjelp.

Vår tanke blir her dradd mot Getsemane og Golgata, der frelserhjertet holder på å gå under i lidelsens fryktelige dyp på grunn av våre synder. Selv var han omgitt av hærskarer av onde, fiendske ånder, slik det står i v. 5: "Flere enn hårene på mitt hode er de som hater meg uten årsak. Tallrike er de som vil ødelegge meg, mine fiender uten grunn."

Den siste setningen i v. 5 er eiendommelig: "Det jeg ikke har røvet, må jeg nå gi tilbake." Dette taler sterkt om Frelseren som led så urettferdig da fienden dømte ham.

Det Herrens fiender alltid vil ha ham til å gi avkall på, er ordet om at han er Guds Sønn. "Han som da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik" (Fil 2:6). Han hadde ikke røvet denne plassen, men den var hans fra evighet av. Ordet kan kanskje også forstås på en annen måte: Jeg må betale det andre har røvet. Den andre Adam måtte bøte for det som den første hadde forbrutt.

Men i begge betydninger peker dette ordet spesielt på vår Frelser som led urettferdig og uskyldig.

I v. 5-13 lyder ordet igjen om Frelserens skikkelse. Salmisten begynner (v. 6) med å si: "Gud, du kjenner min dårskap. Min syndeskyld er ikke skjult for deg."

Frelseren hadde nok skyld å bære på. Han var det Guds lam som skulle bære all verdens synd. Slik passer dette ordet også på Herren. Fortsettelsen viser også at salmisten kjenner sin skyld.

Men han vet også like klart at det han må lide det bærer han for Herrens skyld. Det ser vi i v. 8: "For din skyld bærer jeg vanære, skam dekker mitt åsyn."

Videre taler han (v. 9-13) om at han er blitt "en fremmed for sine brødre og en utlending for sin mors barn". Det minner oss om ordet i Joh 1:11: Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.

Og grunnen til alt hatet som var rettet mot ham, var alene dette: "For nidkjærhet for ditt hus har fortært meg." Dette er brukt om Frelseren i Joh 2:7.

Men Herrens hus og helligdommens renhet, som er Guds folks hellighet, lå så tungt på hans hjerte at han måtte gråte over det og gå i sørgeklær (v. 11-12). Og nettopp derfor ble han en skyteskive for verdens spott.

Den som tar et avgjort standpunkt for Gud og lar hans sak være sin sak, vil også måtte bære all den hån mot Gud som bor i det verdslige hjerte som er ødelagt av djevelen.

"Og hån fra dem som håner deg, er falt på meg." - Jeg ble "til et ordtak for dem. De som sitter i porten, snakker om meg. De som drikker sterk drikk, synger om meg." Navnet hans ble brukt som eksempel på en riktig "skinnhellig" person.

Dette passer godt på vår Frelser den dag i dag. Men slik husbonden er, slik er også hans husfolk. Hvert eneste menneske som vil klynge seg til Frelseren og knytter sin lidelse til ham, får merke det samme som ham.

Den gang var "porten" samlingsstedet for folk der de drøftet forskjellige ting. Nå er det i selskapslokalene, hoteller og forsamlings- hus det skjer. Og der drikker man ofte sterk drikk og synger nidviser om de troende. Ja, man spotter åpenlyst Jesu navn og Guds ord.

"Jeg kledde meg i sekk," står det. Her må vi huske noe vi har sagt ofte før, at sekkelerret er en grov hårkledning som nettopp ble brukt som sørgedrakt.

Men få ting gjør verden så harm som når de merker at Herrens venner sørger over deres vantro, at vår sjel liksom går i sørgeklær for deres skyld.

"Min sjel gråt mens jeg fastet, og det ble jeg spottet for" (v. 11). Dette passer godt på Jesu tårer, på den lidende Frelser, den smertenes mann! Ja, han gråt i sin sjel, hans tårer over synden var ekte, for de drev ham til å bli lydig til døden, ja korsets død.

Måtte Frelserens tårer aldri tørke ut i de helliges hjerter, så lenge vi vandrer her på denne syndens jord! Måtte også vi vandre i faste, i den rette avholdenhet fra alt verdens vesen. For vi er fremmede og utlendinger her på jord.

Og måtte vi i sannhet gjøre Frelserens bønn til vår, den som er uttrykt i v. 7: "La dem ikke bli til skamme på grunn av meg, de som venter på deg, Herre Herre, hærskarenes Gud!"

Dette har vært den dype bønn i Frelser-hjertet både i Getsemane og på Golgata, at ikke de sjeler som lengter etter frelse ville skamme seg ved ham. Og de ble ikke til skamme, for han holdt ut til han kunne si: Det er fullbrakt!

Vi håpet at han skulle forløse Israel! Slik sa de to som gikk til Emmaus. Men uten at de visste det, var deres håp blitt oppfylt.

Men alle de hellige skal heller ikke bli trett av å be den samme bønnen. For det som ikke kunne skje med vår Jesus, det skjer noen ganger med hans små dårlige venner: Vi kan bringe skam og hån over andre Guds venner.

Når denne bønnen i v. 7 lyder fra et menneskehjerte, er det et avgjørende kjennetegn på at mennesket er omvendt. "La dem ikke bli til spott på grunn av meg, de som søker deg, Israels Gud!" Vi kan ikke tenke oss at en slik bønn vil vokse fram hos noen annen enn hos et Guds barn.

Det er en bønn vi ikke må bli trett av å be.

Det er også en bønn som Gud aldri blir trett av å høre, en bønn vi frimodig kan gå til Gud med.

I v. 14-22 har vi et bønnerop så dypt og inderlig at man kan si det er sprunget ut av Frelserens hjerte. Det er når man leser disse vers at frelserskikkelsen stiger fram for oss, både i Getsemane og på korset.

I v. 14 står det: "Men til deg, Herre, kommer jeg med min bønn i nådens tid." Dette uttrykket "i nådens tid" er et alvorlig ord. Frelserens tid her på jord var en nådens tid for hele den falne menneskeslekt. Det var en tid da folk kunne ta imot nåde.

Nå gjelder det for alle oss andre at "ikke noen forspiller Guds nåde" (Heb 12:15), som skrevet står. For alle mennesker har også sin nådetid når Gud både vil og kan høre vår bønn om frelse. Søk Herren mens han finnes, og kall på ham den stund han er nær.

Frelserens angst i sjelen er gripende skildret for oss i v. 15-16, 18, 21. Når vi leser disse vers, merker vi det samme som lød til Moses fra den brennende tornebusken: Dra dine sko av, for det sted du står på er hellig jord.

Men gjennom sjeleangsten toner stadig tilliten til Herrens miskunnhet. "Du kjenner den spott jeg må tåle, min skam og min vanære. Alle mine motstandere er for ditt åsyn" (v. 20).

Det er en herlig trøst i dette ordet: Du kjenner det, Herre, for deg er det åpenbart alt sammen!

Slutten av v. 21 og v. 22 er en ganske spesiell profeti om Herrens lidelse på korset langfredag: "Jeg ventet på medynk, men det var ingen, på trøstere, men jeg fant ikke noen. De gav meg galle å ete, og for min tørst gav de meg eddik å drikke."

Men også hans folk på jord må tømme mange beger galle når de følger etter Herren. Men når Guds barn lider for Herrens skyld, da behøver vi aldri å si: Jeg fant ikke noen trøst. Det er en meget stor forskjell på det hellige folks lidelser og vår Konges lidelse: Han måtte lide alene, men vi lider med ham.

Å, la aldri noensinne

korsets tre meg gå av minne,

som min frelse kostet har.

Men la kors og død og smerte

tale, rope til mitt hjerte,

hva min frelse kostet har! Gå til Sal 69:23-37
Sal 69:23-37
Dette avsnitt av salmen kan vi dele i to. Først v. 23-30 der salmisten overgir sin sak til Herren, den rettferdige dommer og forkynner profetisk Guds dom over fienden.

I slutten av salmen, v. 31-37: lover han å prise Guds navn og takke for frelsen. Han skildrer de herlige frukter som vil vokse fram av hans lidelse og seieren som er knyttet til den.

Og den består dels i at alle troende blir styrket, og dels i noe enda større: en evig frelse for Herrens sanne tjenere som elsket hans navn, en himmel og jord som er fylt med Herrens lovprisning.

Dette siste sikter åpenbart til den nye himmel og den nye jord der rettferdighet bor. 2Pet 3:13 gir oss et løfte om dette.

I v. 23 står det: "La deres bord bli til en felle, til en snare for dem som er trygge!" Det betyr at dommen vil komme over dem når de nyter sin jordiske glede.

Uttrykket at bordet skal bli til en felle (dansk: strikke) peker på det bordet de brukte i den eldste tiden, nemlig et teppe av lær som lå utbredt på jorda. Det var lett å lage lærstrikker (snor) av dem.

Alt det salmisten her ønsker av dom over fienden, må vi forstå profetisk. Og oppfyllelsen er en bekreftelse på det. v. 23 er brukt i Rom 11:9 om de israelittene som forherdet seg. Og v. 26 er brukt i Apg 1:20. Der er det sagt de er oppfylt på Judas.

Matt 23:38: "Se, huset deres skal bli liggende øde", har også en gjenklang av dette ordet. Vi må huske at Herrens Ånd også kan la Herrens venner forkynne Guds vredes dom på forhånd.

Det skal vi på ingen måte ta som hevn over noen, sprunget ut av et kjødelig sinn. Det ser vi nettopp av at det har fått sin historiske oppfyllelse, særlig på de jødene som forherdet seg og ikke lenger kunne bli frelst.

Herren selv talte jo ofte verop over de vantro jødene og forkynte Guds tunge dom over dem, som i Matt 23. Herren bad nok også på korset for sine fiender. Men det gjorde han vel å merke for de som ikke visste hva de gjorde.

Frukten av Herrens bønn ble også åpenbar i de tusener som omvendte seg på pinsedag og deretter. Men den store masse forherdet seg likevel på tross av at Gud gav dem tid og utsettelse.

De ville ikke forstå det som tjente til deres fred. De gikk bort som Herren fortalte i lignelsen om det ufruktbare fikentre. Det som på tross av langmodighet ikke ville bære frukt, kom omsider inn under dommen: Hogg treet ned, hvorfor skal det stå og være uten nytte.

Det er de mange som har forherdet seg salmisten har for øye når han taler disse rystende ordene i v. 23-26 og v. 28-29. Der ber han om at de skal utslettes av de levendes bok og styrte dypere og dypere inn i misgjerning. De kan ikke lenger få Herrens rettferdighet eller rettferdigheten av nåde.

Det er sant om det er alvorlig, at det kommer en tid da Herren ikke lenger ber for et menneske. Han overgir det til dommen, og da sletter Gud hans navn ut av livsens bok.

Dette fryktelige ordet rammet mange av dem som spottet Herren da han døde på korset for syndere. Og det blir en rystende avslutning for alle de som korsfester Guds Sønn i vantro og ikke vender om i tide.

Vi skal legge merke til v. 27 der det står: "For ham som du har slått, forfølger de. De forteller med glede om hvor vondt de har det, de som du har såret." Her er uttrykt en uhyre forbrytelse og ondskap.

Kristus ble slått og såret etter sin himmelske fars vilje. Guds rettferdighet rammet ham på grunn av verdens synd som han hadde tatt på seg.

Men det fryktelige var at nettopp de menneskene som han bar Guds vredes dom for, de forfulgte ham. Han var deres forsoner, og de gjorde det så tungt for ham som mulig.

Noe lignende vil de troende erfare. I særlig grad skjer det i martyrtider når Herrens hånd legger korset alvorlig på menigheten. Da kan verden også fortelle om "deres lidelse" som ble tro inntil døden, de forteller om det med spott og skadefryd, uten at de vil se at lidelsen er på grunn av Herrens sannhet.

Hvor mye slikt har ikke skjedd under de kristenforfølgelser som paven i Rom og hans blodhunder satte i gang mot de sanne, levende kristne, så langt de hadde makt til det.

Og mange av dem har sikkert gjort det med et forherdet hjerte i djevelsk ondskap og trass mot sannheten. Vi kjenner vitner som Johan Huss, valdenserne og andre Herrens venner som har lidd slik. Det er over slike forfølgere alle disse alvorlige domsordene er sagt, i v. 23-29.

Salmisten slutter dette avsnittet med i motsetning til dommen over fienden å bære sin elendighet og smerte fram for Herren. Fiendens fall må bli til opphøyelse for ham. Derfor ber han også: "La din frelse, Gud, føre meg opp på et trygt sted!"

I siste del av salmen (v. 31-37) bryter vissheten om seier igjennom. Han peker på en tredobbel frukt som Herrens frelse skal bringe.

For det første skal den framkalle lovprisning til Guds behag hos ham selv. "Jeg vil prise Guds navn med sang, og opphøye ham med lovprisning. Det skal behage Herren bedre enn okser, en ung okse med horn og klover."

Når det står en "ung okse med horn og klover", taler det om det ufullkomne i disse dyreoffer. Og det gir til kjenne at det ikke var bestemt at de alltid skulle fortsette å bli ofret. De skulle bare være forbilder på det rette forsoningsoffer.

Her som så ofte før (Sal 40:50, 51) har vi et klart ord om at de troende i den gamle pakt forstod at de ytre ofrene hadde sin betydning. De var uttrykk for det indre takkoffer i hjertet.

Men ikke bare han selv skulle synge lovsanger for Herrens frelse. Alle hans venner i Herren, "de saktmodige", blir her også kalt "dere som søker Gud". De skulle også glede seg. Deres hjerte skulle "leve" ved å se at Herren "hører på de fattige, og han forakter ikke sine fanger".

"Sine hjerter" peker på at Herrens venner føler at de er bundet på flere måter. Paulus kaller seg selv "Kristi Jesu fange" (Ef 3:1).

De som er frigjort ved nåden er også ofte bundet av korsets og trengselens bånd. Men Herren har sine hellige i sin hånd og forvandler lidelsen til seier. Og det er trøsten Herrens fanger har.

Kristi seier er hele menighetens seier. Det er meningen med disse versene. Men Kristi seier har ikke bare skapt nye og herligere vilkår for Herrens menighet. Men ordet her viser frukten av Kristi seier for hele skapningen.

De siste vers (v. 35-37) peker på den nye himmel og den nye jord som en gang skal komme. Da skal alt være fylt av Herrens lovsang, og der skal de "som elsker hans navn" ha sin bolig.

Siste del av denne salmen minner oss om Herrens ord i Joh 12:24: "Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt."

Gjennom lidelse til seier. Det er kongeveien for vår store Messias og for hele hans folk.

Gå til Sal 70
Sal 70:1-6
En troende mann sa en gang at av alle brev han hadde tatt imot, forstod han at noen måtte besvares straks. Ja, enkelte måtte endog besvares telegrafisk. Andre derimot la han til side, fordi det var best å vente litt før de ble besvart. Slik er det også med våre bønner til Herren.

Noen bønner krever liksom øyeblikkelig hjelp, som telegrafbud eller ilpost til himmelen. En slik bønn er denne salmen. Men det er andre bønner der Herren ser at vi har best av å vente litt før svaret kommer. Men Gud glemmer aldri sine barns bønner. Svaret skal nok komme.

Denne lille salmen er vesentlig en gjentagelse av Sal 40:14-18. Forholdene må ha vært på samme måte som da. Så er omtrent de samme ord som Guds Ånd den gang ga David, igjen blitt levende for hans sjel.

Gå til Sal 71:1-24
Sal 71:1-24
Overskriften angir det vesentlige av innholdet i salmen.

Forfatteren er ikke nevnt. Noen mener at den stammer fra profeten Jeremia. men den ligner de andre salmene av David i aller høyeste grad og kan derfor godt være av ham. I alle tilfelle stammer den fra Guds Ånd.

De tre første vers minner mye om Sal 31:2-4. Det er ofte slik med oss at de salmeord som er blitt riktig levende for oss, kommer fram i vårt minne igjen og igjen. Slik har det vært for salmisten også.

Enkelte uttrykk er likevel annerledes. I v. 3 står det nesten enda vakrere enn i Sal 31: "Vær meg en klippe hvor jeg kan bo, dit jeg alltid kan gå! Du har sagt at du vil frelse meg, for du er min klippe og min festning."

Han vil at Herren skal være hans bolig som en klippe. Der kan han gå ut og inn og til enhver tid søke sin tilflukt. Og slik vil Herren nettopp at vi skal bruke ham. "Du har sagt at du vil frelse meg." Det er i sannhet et trøsterikt og mektig uttrykk for Herrens tilsagn.

I v. 5-6 peker salmisten på at han har hatt tillit til Herren fra ungdommen av. Ja, Herren har båret ham med sin nådes hånd også før han virkelig våknet til selvbevissthet, like fra mors liv av.

Derfor hadde han vært "som et under" for mange. Alle omvendte mennesker blir mer eller mindre som et under for dem som de lever blant. Selv omvendelsen er jo et under, og hele livet i bønn og bønnhørelse er som et under for verden.

Jo mer vi betrakter Herrens underfulle makt som er virksom i oss fra dag til dag, jo mer må vi si med salmisten (v. 8): "Min munn er full av din pris, hele dagen av din herlighet."

I v. 9-13 ber han om at Herren som hadde vært så trofast mot ham hele livet, også ville holde ham oppe i alderdommen. Da forsvant den naturlige kraft og fienden angrep ham.

I alle Davids salmer merker vi at fienden var nær ham på flere kanter. Og han har behov for Guds hjelp. Alle Guds barn vil erfare det samme til livets siste stund. Fienden vil ikke slutte med å strebe etter vår sjel så lenge livet varer.

Men vi skal også erfare at dette løftet er sant: Han er trofast som kalte oss, han skal og gjøre det. Hans kraft blir ikke svekket, selv om hans navn er "den gamle av dager" (Dan 7:22).

Vissheten om dette fyller også salmistens sjel, derfor sier han i v. 14 disse vakre ordene: "Men jeg vil alltid håpe, og til all din pris vil jeg legge ny pris."

Ja, Guds barn har alltid lyse utsikter. Våre utsikter er like så lyse som Guds løfter. Der gjelder det alltid å ha et frimodig håp til Herren. Vi skal nok få mer å prise ham for ennå. Ja, måtte vi virkelig lære å "mangfoldiggjøre" (dansk) Herrens pris.

"Min munn skal fortelle om din rettferdighet, hele dagen om dine frelsesgjerninger, for jeg vet ikke tall på dem!" (v. 15).

Utallig såsom sand og uten måte

som havets dype vann er Herrens nåde.

Ikke egen klokskap og kraft, men Herrens rettferdighet og umålelige nåde vil salmisten komme fram med (v. 16): "Jeg vil prise din rettferdighet, din alene."

Bare slik får vår lovsang de rene toner. Herrens gjerning og Herrens rettferdighet alene må være innholdet i den. Noen ganger vil det også komme falske toner med, når den gamle Adam legger noe av sitt eget inn i den for å stjele litt ære fra Gud. Derfor må Herren ofte sende trengsel over sin venner, for

Når hjertet sitter mest beklemt,

da bliver gledens harpe stemt,

så den kan bedre klinge.

Husk det, Guds barn, din lovsangs harpe må også stemmes. Da er tonen ren når det lyder som her: "Jeg vil prise din rettferdighet, din alene" (Dansk: Jeg vil minne om ...)

Salmisten betrakter Guds underfulle gjerning med ham fra ungdommen av og til de grå hår (v. 17-18). Han tenker på all den angst og dype nød han har vært i, men stadig er han blitt hentet opp igjen. Gud har ført ham "opp igjen fra jordens dyp".

Da utbryter han: "Din rettferdighet, Gud, når til det høye. Du har gjort store ting, Gud, hvem er som du?" Og han ber: "Du vil øke min storhet og vende om og trøste meg" (v. 19-21).

Slutten av denne herlige salmen (v. 22-24) er en eneste jubelsang. Og annerledes kan det ikke være når et Guds barn ser tilbake på Herrens underlige ledelse med oss. Det er en mesterhånd til å oppdra oss og nettopp lede alt slik at det tjener vår sjel.

Vi ser at alle de vanskelige forhold som vi opplevde og fryktet, alt det ble til det beste for oss. Vi ser at alle de som ville oss ondt, ble til skamme.

Da lyder det fra hjertedypet:

Å, hvor usigelig god Herren er,

inntil i dag, til i dag.

God imot alle, men mot meg især,

inntil i dag, til i dag!

Aldri han ennå av meg er blitt trett,

bare jeg nå kunne takke ham rett!

Herren er nådig, ja, det har jeg sett,

inntil i dag, til i dag.

Gå til Sal 72:1-20
Sal 72:1-20
Denne salmen er av kong Salomo og er helt igjennom messiansk. Fra først til sist peker den på den Herre Kristus og hele den herlighet som skal komme til jord med ham. Salomos egen regjeringstid var jo nesten helt igjennom en forunderlig blomstrende tid for Israel. Landet var fylt med rikdom, og freden var stor.

Alt dette var et forbilde på den lykkelige tid som en gang skulle komme. Guds Ånd gav da Salomo den nåde å uttale en av de største og herligste profetier i den gamle pakt om Kristus og hans velsignede rike.

Han begynner med å peke på at Gud har overgitt all dom til sin sønn. Det sier også Herren selv i Joh 5:27. Apostelen Paulus vitner også om det i sin preken i byen Athen. Der forkynte han for athenerne at Gud hadde utvalgt en mann som skulle dømme verden med rettferdighet. Og det var den oppstandne Frelser.

Messias blir her kalt både kongen og kongens sønn. For Guds Sønn er jo også Gud, han er "kongers konge og herrers herre".

"Gud, gi kongen din rettferdighet." Kristi dom er altså Guds dom. Men det er en dom med rettferdighet og rett (v. 2). På den store dag skal alle Herrens uransakelige dommer vise seg å være en rikdom på Guds visdom.

Men Kristus skal ikke bare bringe med seg rettferdighet, men også fred. Når hans kongedømme en gang har utfoldet seg fullt ut på jorden, skal fjell og hauger og hele landet ånde av fred.

De elendige og de fattige skal oppleve hans frelse, men "undertrykkeren" skal han knuse. I Bergprekenen taler jo Herren om at alle de som kjente seg elendige og fattige, skal bli gjenstand for en usigelig barmhjertighet.

Men den gamle undertrykker fra helvete og alle hans folk skal erfare at Frelseren er en nådens klippe for sitt folk. Men han er også dommer som ikke gjør forskjell på folk.

Messias vil altså komme som frelser og dommer. Han sammenlignes (v. 6) med det forfriskende regn som væter en nyslått eng. "I hans dager skal den rettferdige blomstre. Stor fred skal råde, inntil månen ikke er mer" (v. 7).

Og alt dette skal vare ved, sier ordet, "så lenge solen er til, og så lenge månen skinner, fra slekt til slekt" (v. 5). Dette siste uttrykket om at det varer lenge, betyr likevel ikke evigheten.

Men hele skildringen synes å peke spesielt på den tiden som Bibelen kaller Tusenårsriket. Det er den gylne tid som skal inntre på den gamle jord mens solen og månen fremdeles skinner.

"Han skal herske fra hav til hav, fra elven inntil jordens ender," slik står det i v. 8. Dette betyr at Messias skal herske over hele jorden. "Elven" betyr Eufrat, og Israels grense mot øst skulle egentlig være der. Men på grunn av folkets vantro var det bare en kort stund at det var grensen.

Men når Messias kommer, skal det altså bli annerledes. Dette taler han videre om i v. 9-11. Fienden skal bøye seg, også de ville folk i ørkenen (v. 9). Det står at de skal "slikke støv". Det betyr at de gir kongen hyllest ved å bøye sitt hode og kysse støvet for hans fot.

"Tarsis og de fjerne kyster" betyr landet i vest. Tarsis er det gammeltestamentlige uttrykk for Spania, og de fjerne kyster (dansk: "øerne") er Vest-Europa. Man kjente jo lite til hvor de forskjellige land lå på den tid.

De andre navn Sjeba og Seba er den sørlige del av Arabia. Alt dette peker på ordet i Fil 2 at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn og hver tunge bekjenne at han er herre til Gud Faders ære.

En gang skal alle hans fiender ligge ved hans fotskammel. Men alle de som lot seg omvende ved hans kjærlighet, skal knele og tilbe for hans trone.

Alle mennesker ligger på Messias' hjerte og sinn, men igjen nevnes spesielt den fattige som roper og den elendige. "Deres blod skal være dyrt i hans øyne" (v. 12-14). Det er altså ikke bare de store og mektige Messias har omsorg for. Men på en spesiell måte ligger de som er ringe i verdens øyne på hans hjerte, han som er den gode hyrde.

I v. 15 skildrer han det nye sinn og de nye kår som alle de som får hjelp av Messias, kommer inn under. "De skal leve og gi ham av Sjebas gull. De skal alltid be for ham, hele dagen skal de love ham."

Og dette passer godt på den stilling alle omvendte mennesker har! Jesus gav oss jo livet, og vi gav ham hjertets tro som er mer dyrebart enn det fineste gull.

Vi kunne ikke annet enn å be for vår frelses sak, for at hans navn skulle bli forherliget. Og vi kunne ikke annet enn å love og prise ham. Fra Guds barn - de fattige, men frelste synderes hjerte lyder det:

Å, at jeg kunne min Jesus prise,

som jeg av hjertet dog så gjerne vil.

Fordi han ville slik nåde vise

å byde meg sitt himmelrike til.

v. 16 skildrer hvorledes all timelig velsignelse også skal velle fram i landet i herlighetstiden under Messias. Til og med fjellsidene helt opp til toppen skal fylles med korn. Det skal være så mektig og vektig at vinden skal suse i dem slik den suser i sedertrærne på Libanon.

Og da skal folk blomstre fram i byen som urter på jorden. All tomhet og ensomhet er da forsvunnet. I dette vakre landet er det som det står i sangen:

Der er ingen mangel, nei, alle er rike,

og himlens arvinger mettes med fryd.

"Hans navn skal bli til evig tid. Så lenge solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd." Jesu-navnet skal i sannhet klinge gjennom alle evigheter. Og så lenge solen skinner, det vil si så lenge denne verden består, skal frelsernavnet "forplante seg" (Dansk).

Det skal skyte friske skudd, utbre seg som et mektig tre med sine greiner over stadig nye folk og nye land. Ja, alle folk på jord skal lære Jesu-navnet å kjenne, og uavbrutt vil det bli nye hjerter som finner livet i dette navnet. Og det vil skje "så lenge solen skinner".

Først når denne verdens tid er avsluttet, vil Jesu-navnet ikke lenger forplante seg mer. Da er nådetiden slutt. Da er alle som vil bli frelst også blitt frelst.

Hele dette bilde av Messias' rike ble oppfattet bokstavelig av alle kjødelige israelitter. Ja, endog Herrens egne disipler tenkte at denne ytre herlige tilstand var nær forestående. Det viser spørsmålet i Apg 1:6: "Herre, er det på den tiden du vil gjenreise riket for Israel?"

Men ved den store pinsegave som Herren sendte dem, lærte de at Kristi rike skulle først utbre seg på åndelig vis. Det skulle først bli et velsignelsens bad over fattige synderhjerter som visnet bort. Og deretter skulle den gylne tid opprinne også i det ytre.

Men den skal komme. Det vitner alle Herrens løfter klart om. Derfor står det også om alle de som får del i dette herlighetsrike: "Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester, og regjere med ham i tusen år" (Åp 20:6).

Og så er tusenårsrikets blomstringstid bare et godt varsel om den evige gylne tid. Den skal komme etter den siste, store oppstandelse og dom. "Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor" (2Pet 3:13).

v. 18-19 avslutter hele den andre boken i Salmene og er vel blitt satt her av de som har samlet salmene og delt dem inn i fem bøker. Man antar at det var Esra, den gamle, varmhjertede presten.

Sammen med Nehemja ble han til så stor velsignelse for folket etter at de kom tilbake fra Babylon. Han må ha vært en nidkjær mann for Herrens navn, det viser dette avslutningsordet:

"Lovet være Gud Herren, Israels Gud! Han er den eneste som gjør undergjerninger. Hans herlige navn være lovet til evig tid! All jorden er full av hans herlighet! Amen, amen" (v. 18-19).

Det er godt for hjertet når denne lovprisningen gir en mektig gjenlyd der inne. Guds folk har erfart at han alene kunne gjøre det under at hjertet ble omvendt. Og bare han kan bevare oss. Derfor lengter alle Guds barn etter å være med å fylle hele jorden med hans ære.

Men først og fremst gjelder det å fylle den plett av jorden der Gud har gitt oss vårt daglige hjem og vår gjerning, med ære for Herrens navn.

Gud give oss å skinne så

som himmellys, skjønt av de små,

da rant for oss gullterning.

I v. 20 står det: "Ende på Davids, Isais sønns bønner." Det ser underlig ut når det ennå kommer 18 salmer av David. Men disse 18 salmer har antagelig vært med i den opprinnelige samlingen av Davids salmer.

Siden ble salmene delt inn i fem bøker (deler) som tilsvarer de fem Mosebøkene. Da er disse 18 salmene tatt med i de siste bøkene, men den gamle underskriften er blitt stående her. Esra ville ikke forandre den.

Gå til Sal 73:1-20
(Salmenes tredje bok, Sal 73-89)
Sal 73:1-20
Salmen er av Asaf. Det er trolig den gamle Asaf som var sangmester fra Davids og Salomos tid.

Den dreier seg om det gamle spørsmål som så ofte kommer fram i den gamle pakt: Hvorledes kan det henge sammen at de ugudelige har tilsynelatende lykke og medgang i motsetning til at de troende ofte må gjennomgå svære lidelser.

Hele Jobs bok behandler jo dette spørsmålet, det gjør også Sal 37. 49. Og det var spesielt til anfektelse for de troende i den gamle pakt. Synet på evighetens herlighet var svakt utviklet hos dem.

Det gamle testamentet var på barnestadiet, og de så mer på velsignelsen her på jorden. Barnet ser sjelden særlig langt fram i tid. Men etter hvert ser vi at Herrens Ånd utvikler Guds folks syn på evighetens nådelønn.

For oss i den nye pakt skulle det være lettere å forstå dette spørsmålet rett. Herrens ord har kastet et klart lys over herligheten for Guds barn i evigheten, slik den også har vist redselen som venter verdens barn der.

Og likevel kan Jesu Kristi venner ofte bli anfektet på samme måte. For Guds-barnets vei går gjennom trengsel etter trengsel, mens de vantro tilsynelatende har det så makelig og behagelig.

Denne salmen har derfor mye å lære oss. Den kan gjøre hjertet stille og hjelpe oss til å få et ydmykt sinn under Guds evige, uransakelige visdom.

Innholdet i salmen er i dette avsnittet følgende: I v. 1 stiller salmisten fram en dyrebar sannhet. Den var blitt klar for ham gjennom anfektelsen og grunnfestet i ham som aldri før: "Ja, Gud er god mot Israel, mot de rene av hjertet."

Han bekjenner at han har vaklet ved å stirre på de ugudeliges jordiske lykke (v. 1-12), mens han selv stadig måtte ha lidelse (v. 13-14).

Dette ble en grufull gåte for ham (v. 15-16). Og han fant ikke løsningen før han gav akt på hvorledes de ugudeliges lykke tok slutt med forferdelse (v. 17-20).

Det første verset viser gjennombruddet til lyset etter anfektelsens natt. Gjennom kamp og lidelse hadde han liksom på nytt fått dette som sin åndelige eiendom, at "Herrens vei er alltid god, rett og riktig funnet".

Det kan jo underlig nok ofte se ut som om Gud ikke var rettferdig. Vi ser at noen må gå og slite og slepe i fattige kår livet igjennom, mens andre har fullt opp uten å behøve å anstrenge seg.

Noen må tilbringe sine dager på sykesengen og gjennomleve den ene tunge sorg etter den andre, mens andre tilsynelatende lever under en skyfri himmel.

Da kan spørsmål reise seg i vårt gamle menneske: Hvorfor? Hvorledes? Dette hører vi ofte blir sagt med trass av verdens barn. Vi ser at et folk kan pine og plage andre folk. Og Guds barn har neppe vært fri for å bli fristet av slike spørsmål når vi tenker på vanskelige tider i historien.

Og likevel vitner Ånden i oss det samme som Asaf kjempet seg fram til: "Gud er god mot Israel, mot de rene av hjertet." Vi skal selvfølgelig gi akt på at det står Israel og de rene av hjertet.

Det betyr de som kjemper troens kamp og har et oppriktig hjerte for Herren. "Ren av hjertet" betyr her som så ofte ellers det oppriktige, ærlige, udelte sinnelag overfor Gud.

I det følgende kommer det nå en ærlig bekjennelse av hvor nær han hadde vært til å bøye av fra veien. Det kunne skje i fortvilelse over livets gåter og ved å knurre mot Gud og oppgi sin tro på ham (v. 2).

Vi ser av dette at djevelen også kan bearbeide de troende i vanskelige tider. Likevel har Herren holdt ham oppe, han lar ikke sine barn drukne i fortvilelsen.

I v. 3-12 skildrer han de vantro menneskers store hovmod i medgangstider. Ydmykheten kalles i Skriften de helliges smykke (1Pet 5). Men her sier han i v. 6 at de vantro pryder seg med hovmod som et halskjede og med vold som en kledning.

Også deres legeme trives, "deres øyne står ut av fedme". Hvor ofte møter vi ikke det dumme og stolte, kjødelige, halvt dyriske blikk hos verdens mennesker. De roser seg av sin velstand og legger ikke noe bånd på seg (v. 4).

"Med overlegne ord taler de," de er overlegne og selvsikkert setter de seg på sin høye hest. "De løfter sin munn mot himmelen," står det. Det betyr at de spotter de helligste ting. "Og deres tunge farer fram på jorden." De skåner ingen, alt må løpe spissrot for deres høystemte tale.

"Derfor får de sitt folk til å vende seg om til dem." Det vil si at de drar etter seg en mengde mennesker. De blir narret av store ord og tilsynelatende lykke som de nyter i fulle drag som vann (v. 10).

De opptrer med spott og likegyldighet overfor Gud. De merker jo ikke noe til hans dom og sier derfor: "Hvordan skulle Gud vite noe? Er det vel kunnskap hos Den Høyeste?" (v. 11).

Hele denne skildringen passer godt på det jordiske og verdslige folk. De mener virkelig at Gud ikke beskjeftiger seg med eller gir akt på dagliglivet, hvis han i det hele tatt er til.

Ved å se dette ble Asaf "harm over de hovmodige" (v. 3). For da vendte han sitt blikk bort fra det evige og usynlige mot det jordiske og synlige.

Men når vårt hjerte blir bittert fordi de vantro som lever uten omvendelse, ser ut til å ha medgang, - de synes å ha mer framgang i sitt jordiske arbeid enn Herrens venner, da er det allerede skjedd et fall i vårt hjerte. For misfornøyelse og bitterhet kommer av at det har utviklet seg et hemmelig behag til det som verden elsker.

Det er den gamle kjærlighet til verden som har våknet i hjertet. Det ser vi godt hos den eldste sønnen i Herrens lignelse om de to sønnene i Luk 15. Vi ser det også hos de vingårdsmenn som misunte de som kom sist inn i arbeidet.

Begge steder hadde den kjødelige tankegang listet seg inn at det å nyte verden uten Gud, var en større lykke enn å bære dagens byrde og hete i Herrens vingård, eller å arbeide hjemme i faderhuset.

Det er dette sinn Brorson taler om i sin alvorlige salme: "Akk, min rose visner bort!" Der skildrer han nettopp en troendes anfektelse og viser at den ofte henger sammen med at en lengsel etter verden har sneket seg inn. Det avslører han med disse ordene:

Sion! Hele saken er:

Verden, verden du begjær,

hennes skjulte glød

gnistrer i ditt kjød,

brenn deg ei, det er din død.

Verden, verden av ditt sinn!

Lukk din Jesus ene inn!

Favn meg i din tro,

la meg i deg bo,

så får sjelen nok sin ro!

I v. 13-14 taler salmisten om de mørke tankene som hadde reist seg i hans sjel: "Ja, forgjeves har jeg renset mitt hjerte og tvettet mine hender i uskyld. Likevel ble jeg plaget hele dagen, hver morgen kom til meg med tukt."

Alle disse tankene er onde. Guds løfter står jo fast: Alle som vil vandre på den hellige vei, skal også vandre under nåden. Nei, det er sannelig ikke forgjeves å tjene Herren.

Noen vil klage og framstille Gud som en grusom, hard og urettferdig Gud. De taler også ofte om at de selv er uskyldige, selv om de fortjener noe ganske annet. Men det stammer fra djevelen.

Disse tankene ble likevel innenfor hjertedøren. Herrens Ånd hadde så mye makt over Asaf at han tidde stille med det og kjempet kampen ut i lønndom.

Han sier: "Dersom jeg hadde sagt: Slik vil jeg tale! - se, da hadde jeg vært troløs mot dine barns slekt" (v. 13).

En slik ond tale kunne ikke tjene til annet enn å svekke troen hos andre Guds barn. Det ville bli til fall og forargelse for dem. Men den var også en velkommen anledning til spott for verden.

Når alt slikt rører seg i vår stakkars sjel, da gjelder det først og sist om å legge det fram for Herren i lønnkammeret. For han vil ikke knuse et knekket rør og ikke slukke en rykende veike. Vi kunne kanskje uttale oss til et enkelt Guds barn som har modenhet nok til å høre uten selv å ta skade.

"Jeg tenkte etter for å forstå dette. Det var en plage i mine øyne." Det at Gud skulle være urettferdig, vil jo si det samme som at man blir nødt til å slippe ham. Og det blir en utålelig pine for en troende.

Hele vår fred og lykke i livet beror på Herren. Og det vet alle Guds barn at mistet vi ham, da mistet vi alt.

Men Herren slipper ikke sitt anfektede barn.

Han hjelpe vil og råde

sitt barn i nød og våde.

Det er fint å lese i v. 17 at vendepunktet fra mørke til lys kommer for salmisten. "Jeg gikk inn i Guds helligdommer," sier han. Her tenker han kanskje på den ytre helligdom. Men i alle tilfelle gikk han inn i den helligdom som heter bønnesamfunn med Gud.

Kom bare til Herren, Guds barn, hvor galt det enn ser ut i hjertet. Legg alt sammen fram for ham, og du skal få erfare at selve bønnesamfunnet med Gud sprer lys inn i ditt hjerte.

Da blir alt det klart for deg som du med din egen visdom ikke kunne forstå. I Guds nærhet kan vi få del i dette lyset i et øyeblikk. Og det kan vi ikke nå så lenge vi vandrer urolige langt borte fra Herren.

Og lyset som Gud gav ham over de vantros utvortes lykke, var at han fikk se at den var bygget på sandgrunn. Ja, "på glatte steder setter du dem", uten fotfeste. Han begynte å se at hele deres såkalte lykke bare var som en drøm. Den ville forsvinne når Herrens langmodighet var slutt ("når en har våknet").

Herren våkner opp når han går til doms. Da vil hele det bilde av lykke og glans som ser så stort ut for verden, vise seg som et foraktelig bilde i Guds lys.

Det tales mer i v. 17-20 om hvorledes salmisten gav akt på de ugudelige. Da så han alt fra den rette synsvinkel. Han hadde ikke det jordiske men evigheten for øye. Og da ser han sannheten. For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?

Da ble salmistens hjerte stille, og Herrens klarhet skinte over ham. Da var seieren vunnet. Nå kunne han tale om kampen han hadde hatt. For når vi har kjempet kampen gjennom, skader det ikke å fortelle om striden. Da kan det bare bli til advarsel og styrke for andre Guds barn.

Gå til Sal 73:21-28
Sal 73:21-28
Asaf erkjenner nå at hans tidligere tvil var elendig dårskap. Men han vil holde fast ved sin Gud som holdt ham oppe i denne fristelsen. Herren vil fremdeles lede ham og til slutt ta ham opp i sin herlighet.

Han vil aldri mer høre noen tanke om å slippe Gud, men holde fast ved ham med lov og pris. For han vil ikke dele lodd med de vantro, de som går til grunne (v. 21-28).

Han sier: "Når mitt hjerte var bittert, og det stakk meg i mine nyrer, da var jeg ufornuftig og forstod intet. Som et dyr var jeg imot deg" (v. 21-22).

Det er i sannhet en alvorlig dom å felle over seg selv. Men jo mer hjertet blir frigjort, jo grundigere blir også dommen over det onde i oss selv. I Guds lys får vår innbilte visdom sitt dødsstøt.

Og nå føler han trang til å si til Gud at han aldri mer vil gå bort fra ham. Det er som et barn som har gjort noe galt. Det vil forsikre far og mor om sin inderlige hengivenhet og tillit.

"Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet.

Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden. Om enn mitt kjød og mitt hjerte svikter, så er Gud mitt hjertes klippe og min del for evig" (v. 23-26).

I disse herlige ordene bekjenner han at det er på grunn av Herren at han ikke har falt dypere. Herrens høyre hånd har holdt ham fast og vil fremdeles lede ham. Men Herren vil lede ham etter sitt eget råd, og ikke etter det salmisten selv kan tenke seg. Og Herren leder ham på de uutgrunnelige og likevel allvise veier.

Og Asaf ser nå ut over livet her på jord. "Deretter tar du meg opp i herlighet," sier han. Mens verdens barn ender i evig vanære, har Asaf nå fått et klart syn på at et Guds barn vil ende i evig ære.

Den gamle pakt hadde jo ikke mye klarhet over det som lå bak døden. Men der er en mengde lysglimt som vi hører her. Han taler ikke om hvorledes det skal bli. Men det stod klart innskrevet i hans bevissthet at det ville bli til evig ære.

Og det henger sammen med at hans sjel var ett med Gud. I denne visshet om at Herren var hans skatt, eide han også vissheten om den evige ære. Hvordan det enn så ut i det ytre, kunne det umulig være annerledes. v. 23-26 sier i grunnen det samme som et annet lite vers:

Hva vil jeg da mere begjære,

i deg jeg for evig har nok,

når du kun min Jesus vil være

og telle meg med i din flokk.

"Min nåde er deg nok," sa Herren til sin venn Paulus da han ble pint av tornen i kjødet. Da har vi det godt når vårt hjerte kan svare: "Ja, Herre, din nåde er nok!" Det er dette Brorson synger om i et vakkert vers:

La verden meg allting fratage,

la tornene rive og nage,

la hjertet kun dåne og briste,

min rose jeg aldri vil miste!

For et Guds barn er der intet på jord som han kan sette ved siden av Gud. Og "hvem har jeg ellers i himmelen?" Det som gjør himmelen til salighet, er nettopp dette at der er Gud. Han er vårt "hjertes klippe".

Men utenfor Gud går man "til grunne" (v. 27). "Du utrydder hver den som er utro mot deg." Vantro kalles å være utro og holde seg med verden. Det er åndelig hor, for sjelen er bestemt til å være Herrens brud.

Men en ærlig Herrens brud fryder seg når den himmelske brudgom

er nær og sier med Asaf: "For meg er det godt å holde meg nær til Gud. Jeg tar min tilflukt til Herren Herren for å fortelle alle dine gjerninger."

Setter vi vårt håp til Herren, og er han vårt hjertes klippe, da må vi også fortelle alle hans gjerninger. "Vi tror, og derfor taler vi" (2Kor 4:13).

Det står: Herren, Herren. Navnet Herre står to ganger på norsk, men på hebraisk er det brukt to ord. Det ene taler om Gud som den mektige som kan hjelpe. Det andre, Jahve, er paktens Gud. Han er trofast og vil oppfylle det håp hans folk har til ham.

Siste del av denne salmen vitner om hvilken herlig seier Guds lys har vunnet i Asafs hjerte. Og det fikk han ved å gå inn i Guds helligdommer (v. 17). "Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud" (Sak 4:6).

Ikke ved våre egne kraftanstrengelser, vår egen grubling og spekulasjon skal det skje. Men bare ved å dvele i Herrens nærhet med et bedende hjerte. Bare da kan vi vinne seier, Herrens navn til ære! Gå til Sal 74:1-23
Sal 74:1-23
Innholdet i salmen kan deles inn slik: Salmisten klager over Guds langvarige vrede og trygler om hjelp i sin ytterste nød. For fienden hadde til og med ødelagt helligdommen, og han skildrer nøye hvorledes de har vanhelliget og fullstendig ødelagt den (v. 1-9).

Han roper til Gud om at han må forbarme seg (v. 10-11). Han ser dels tilbake på Herrens hjelp i gamle dager (v. 12-15), og viser Guds store makt over alt det skapte (v. 16-17). Og dels støtter han sin bønn på dette at Guds eget navn jo ble hånet, og at Gud en gang hadde inngått pakt med det stakkars elendige folket (v. 18-23).

Salmistens navn er Asaf. Men det kan ikke være den eldre Asaf fra Davids tid. For templet ble ødelagt og brent på et langt senere tidspunkt. Salmen må være skrevet av en yngre Asaf, et medlem av den kjente sangerslekten. Og den må være skrevet etter Jerusalems ødeleggelse ved kaldeerne (2Kong 25).

"Gud, hvorfor har du forkastet oss for evig tid?" Slik begynner salmisten sin klagesang.

Hvorfor? Det lyder en vemodig forundring gjennom dette spørsmålet. At det kunne komme så langt med Guds folk, hadde han ikke tenkt seg.

Det så ut som om Gud hadde forkastet folket - "den hjord du før" - "for evig tid", altså for alltid. Det så ut som om hans brennende vrede aldri skulle bli slukket.

Han ber Gud om å komme i hu den utvelgelse han en gang hadde gjort med folket. Da hadde han bodd iblant dem på "Sions berg" (v. 2).

Og nå - nå lå helligdommen i ruiner. De hellige steder var blitt vanhelliget. Der den høytidelige stillhet før hadde rådd, hadde nå fiendens brøl lydd. Deres "tegn" eller banner med sine avgudsmerker hadde de plantet i helligdommen.

Og de hadde slått alt det fine, utskårne arbeid i stykker med øks og hammer. Til slutt hadde de satt ild på templet. Helligdommen var gått opp i flammer.

Da Jerusalem ble ødelagt senere av Titus, lød det verop fra jødene. Og da flammene slo ut av templet, ropte de et så hjerteskjærende ve at det ikke kunne beskrives. Og smerten har neppe vært mindre den gang da Nebukadnesar ødelagt Jerusalem og templet.

Hvor forferdelig det må ha vært for de troende i Israel! Det var som om Gud skar det båndet over som knyttet ham til folket.

Det står også at de hadde "brent opp alle Guds forsamlingshus i landet". Det viser at det allerede før folket ble bortført til Babylon, var synagoger i landet. I disse hus ble det selvfølgelig ikke gitt offer, men loven ble opplest der.

Etter hjemkomsten fra fangenskapet ble det jo bygd mange slike hus. Og de tilsvarer på visse måter våre bedehus eller misjonshus. Fienden hadde også brent dem opp for virkelig å kue folket og håne deres gudsdyrkelse.

Men det aller verste var likevel dette at deres egne hellige "tegn" var borte. Det er offertjenesten, prestene og alt som tilhørte tempeltjenesten. Alt var ødelagt. Og det var ingen profetiske syner mer.

Profeten Jeremias' profeti opphørte med Jerusalems undergang. Da var det som alle røster fra himmelen forstummet. "Det finnes ikke noen profet mer, ikke noen hos oss som vet hvor lenge dette skal vare" (v. 9). Slik lyder salmistens hjerteskjærende klage.

"Ødeleggelsens styggedom på det hellige sted". Dette bilde fra helligdommen og den hellige stad i ruiner maler salmisten for oss her. Og hvor ofte har det ikke åndelig talt sett slik ut i Guds folk!

For ca. 200 år siden kunne det jo også se ut som om Herrens røst nesten var forstummet i vårt land. Vantroens ødeleggelse var kjent over alt, både i og utenfor kirkehusene. Og det kan fremdeles være steder der det er slik.

"Hvor lenge skal dette vare?" Med dette spørsmålet vender salmisten seg nå til Gud selv. Han synes at Gud må gripe inn og stanse fiendene med sin sterke hånd.

Han minner Gud om (v. 12-17) at Gud var hans konge fra gammel tid og hadde vist sin makt så ofte til å "skape frelse" på jorden. Han peker på Guds gjerning med egypterne ved Rødehavet. Han sammenligner Egypt med dragene på havet, med Leviatan - det er spesielt navnet på krokodillen.

Han peker på den veldige dom som rammet Egypt. Likene ble skyllet opp av bølgene i Rødehavet, og de ble til "føde for ørkenens folk". Det betyr her sjakaler og fugler i ørkenen.

Videre peker han på at Herren gav folket vann fra kilder i den tørre ørkenen. Men han "tørket ut evige strømmer", og med det mener han overgangen over elven Jordan.

Ikke bare historien, men også naturen gjenlød av Guds storhet, dag og natt, lys og sol, jordens bestemte grenser mot havet, tidens grenser med sommer og vinter.

Alle disse under er på ingen måte mindre enn de som er omtalt før, de er bare mer dagligdagse. Og alt vitner om hvilken Gud de hellige har.

"Gud er jo min konge," sier salmisten. Derfor synes han at Gud må hjelpe ham i denne usigelige nød han er i.

Og videre taler han (i v. 18-23) om at Guds egen ære krevde at han grep inn. "Et narraktig folk har foraktet ditt navn," sier han. Med ordet "narraktig" mener han her hedningene som har vendt seg bort fra Gud. De har ikke spor av kjennskap til den hellige Gud. Slik var Nebukadnesars hær.

På alle måter søker salmisten å bevege Guds hjerte. I det følgende

(v. 19-21) maler han et bilde av menighetens elendige tilstand: "Overgi ikke din turteldue til villdyr! Glem ikke for evig dine elendiges forsamling!"

Turtelduen er enda mer hjelpeløs og fryktsom enn den vanlige duen, og det er virkelig et godt bilde på Israels hjelpeløse stilling. Dette uttrykket minner oss om en liten salme:

Jesus, la din redde due

finne hvile snart hos deg!

Denne jord har ingen tue,

hvor den trygt kan hvile seg.

Og han henviser Herren til pakten. På barnslig vis sier han til Gud: "Se til pakten!" Folket var jo en gang blitt utvalgt til Herrens eiendom, og det var ennå troende mennesker blant dem.

Herren måtte gjøre det slik at de elendige og fattige ikke skulle bli til skamme. Men de skulle prise hans navn.

Salmisten slutter med å be Gud føre sin "sak". For Guds folks sak er jo Guds egen sak, og Guds folks fiender er Guds fiender.

"Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg." Det er grunntonen som klinger gjennom denne klagesangen. Det er en Jakobskamp salmisten kjemper med sin Gud. Og Herrens folk er ikke blitt til skamme, og skal ikke i evighet bli det.

Gå til Sal 75:1-11
Sal 75:1-11
Denne salmen er liksom et svar på den foregående. Likevel er den neppe blitt skrevet på samme tid. Den synes snarere å handle om den trengsel Jerusalem var i da assyrerkongen Sankerib beleiret byen under kong Hiskia.

Det spesielt fine ved denne sangen er at takken for frelsen her lyder i tro på Herrens løfte. Og det skjer før man ser oppfyllelsen.

På samme måte er det med en vakker salme i vår kirkesalmebok: "Befal du dine veier." Den er blitt skrevet midt i trengselen før forfatteren så hjelpen. Men hjelpen kom nesten i samme øyeblikk som forfatteren Paul Gerhard hadde lest den for sin nedbøyde hustru.

Da denne salmen ble skrevet, ser det ut til at fienden truet folket. Men folket hadde fått et bestemt løfte fra Gud, og det fylte de troende med takk og pris. Dette passer godt på hvordan det var den gang Jesaja hadde forkynt Hiskia Herrens frelse.

Vi kan dele salmen i to deler. Først v. 2-4 der Guds folk priser Herren for løftet om at dommen over fienden var nær. Deretter er det i v. 5-11 en advarsel til fienden om ikke å være overmodige. De vil snart merke at Gud dømmer og knuser de hovmodige. De elendige blir derimot opphøyet.

"Vi priser deg Gud, vi priser deg!" Slik begynner salmisten. Det redde hjerte blir stemt til lovsang. Herrens "navn" vil jo si hans åpenbaring som frelsens Gud.

De troende gikk nå og gledet seg og talte om Herrens under fra gamle dager. Og nå skulle de få se det igjen. For de hadde jo fått hans ord på det ved profeten Jesaja. Og dette løftet blir nevnt i v. 3-4.

Herren vil gripe inn i "den fastsatte tid". Og når er det "fastsatte tid" for Herren? Når de troende har høstet tilstrekkelig velsignelse av hjemsøkelsen, da er dommen nær over fienden.

De oppløsende krefter synes å nedbryte alt og ødelegge alt. Likevel har Herren "satt dens grunnstøtter fast" (v. 4). Det gjelder ikke bare universet, men også støttene for samfunnets orden. Herren skal nok vite å føre retten ut til seier.

På den tid så det ut som om Sankeribs hær ville ødelegge Jerusalem i krigen - det lyktes likevel ikke. Og det har ofte sett underlig ut i martyrtider, og det vil se underlig ut i de siste dager.

Da vil Antikrist arbeide for å oppløse alle de grunnpillarer Gud har satt for denne verdens orden. Men også vi må si: "Om jorden vakler, og alle de som bor på den, så har jeg likevel satt dens grunnstøtter fast."

Salmen slutter (v. 5-11) med å advare alle hovmodige fiender om ikke å "løfte deres horn i det høye". Det betyr at de ikke skal være overmodige overfor den hellige, veldige Gud.

Bildet av et horn som blir løftet opp, er tatt fra dyrene. De løfter hornet når de i vrede truer med sin sterke kraft. Slik støter verden fra seg Herrens sannhet og nåde og taler "frekt med stiv nakke" (v. 6).

Slik hånet også Sankeribs feltherre, Rabsake, kong Hiskia. Men vokt dere, sier profeten. Hjelpen for Guds folk kommer ikke fra mennesker men fra Gud. Israels folk ventet ikke hjelp verken fra øst eller vest, og heller ikke fra ørkenen.

Ørkenen betyr her den vei egypterne måtte komme hvis de skulle hjelpe folket mot assyrerne. Assyrerkongen mente at Israel stolte på det. Han forstod ikke at folket ble holdt oppe av visshet i troen på den levende Gud.

Men det han ikke kunne se, det så salmisten. Han så et beger i Herrens hånd, fylt med vredens vin. Det var et beger de ugudelige måtte tømme til bunns, og det skulle få dem til å vakle.

Alle "de ugudelige på jorden skal drikke den, bunnfallet av den skal de drikke". Slik står det. Herrens dom sikter jo ikke bare på det enkelte tilfelle, men den gjemmer i seg en advarsel til alle de som står Herren imot til alle tider.

I evighetens lys er pinen i helvete å tømme Guds vredes beger, og det kan en synder aldri bli ferdig med når først nådetiden er forbi. Derfor lyder det en inntrengende advarsel til alle hovmodige menneskehjerter om å ydmyke seg i tide og vende om til Herren.

Da blir stillingen forandret, og da kan hjertet stemme i Guds folks lovsang (v. 10). Guds folk har store og hellige ting i vente når Gud opphøyer dem for evig, i motsetning til de ugudelige.

I v. 11 sier salmisten: "Alle de ugudeliges horn vil jeg hogge av." Slik taler han på vegne av Guds menighet. Og dette betyr at Guds menighet skal herske med sin Gud når de blir opphøyet. De skal regjere med ham, som det står skrevet i 2Tim 2:12. Ved hans kraft skal de gjøre de ugudeliges horn uskadelig, og altså knuse deres motstand.

Denne salmen inneholder en salig trøst for Guds folk i vanskelige tider når fienden reiser seg og liksom vil seire. Det merker vi også i vår tid på mange måter. I sitt raseri løfter verden sitt horn mot Guds menighet, og verre skal det bli i de siste tider.

Men vi har jo Guds løfter som aldri kan rokkes. Han vil gripe den bestemte tid, og derfor kan vi synge med frimodighet:

La kun synd og djevel krige,

det har ingen nød,

for jeg hersker her i livet

ved min Herre Krist,

Gud den nåde meg har givet,

det er evig visst! Gå til Sal 76:1-13
Sal 76:1-13
Denne salmen slutter seg til den foregående på en velsignet måte. Sal 75 inneholdt visshet om seier og takk før hjelpen kom. Denne salmen skildrer troens lovprisning etter at Guds herlighet var åpenbart. Og det har vist seg at den som setter sin lit til Herren, ikke blir til skamme.

Det er nok en forskjell på takksigelsen før og etter bønnhørelsen. Takken før må likevel kalles en Åndens gjerning i større grad enn takk etterpå.

Men begge deler hører sammen i Guds menighet som i de enkelte Guds barns liv. Jo mer man får nåde til å takke før man ser svaret, jo bedre blir det å lovprise Herren etter at man ser bønnhørelsen.

Salmen begynner med disse vakre ordene: "Gud er kjent i