Oslo Bibelundervisningssenter

Oslo Bibelundervisningssenter ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Jeremias bok

Veien igjennom bibelen - 1627-1674-Jeremia

Trykk her for å se bibel oversikt for Jeremias bok (bilde åpnes i nytt vindu)

Jeremia var prestesønn fra Anatot i Benjamins land. Far hans hette Hilkia. Hans profetgjerning begynte i kong Josias' trettende regjeringsår, ca. år 628 f.Kr. Hans virketid var liksom Jesajas' lang. Den strakte seg for det første gjennom kong Josias' regjeringstid, dernest gjennom Joakas' (3 måneder), kong Jojakims (11 år), kong Jojakins (3 måneder) og endelig gjennom kong Sedekias regjering (11 år) til Jerusalems ødeleggelse i året 588. Det blir i alt 40 år. Men også etter Jerusalems ødeleggelse ble han hos det stakkars elendige folket og fulgte senere med dem til Egypt der han ennå levde år 580 f.Kr. I alt blir det altså bortimot 50 år.

Med rette er det blitt sagt at Jeremia måtte lide mer enn noen annen profet. Hans gjerning var svært vemodig i det den vesentlig bestod i å skulle forkynne dom over folket. Under Josias' to nærmeste forgjengere, Manasse og Amon, hadde avgudsdyrkelsen ganske fått overhånd i Juda rike.

De som ikke ville følge stammen, ble blodig forfulgt så vredens mål snart var fullt. Vel gjorde den alvorlig troende kong Josias et nidkjært forsøk på å føre folket tilbake til Herren, men det lykkes ham bare i det ytre. De vantro foraktet Guds ord som han talte, og de troende var ganske få. Profeten støttet kongen av all sin makt ved sitt inntrengende kall til omvendelse. Men han lot seg ikke blende av et ytre gudfryktighets skinn som en del av folket tok på seg bare for å behage kong Josias.

Dommen ble utsatt for Josias' skyld. Men etter hans død brøt avguderiet igjen fram i full kraft, og nå kom Guds straffedom slag i slag over Juda. Først falt de i Egypternes, så i kaldeernes hånd. Og da Sedekias, som var innsatt som visekonge av Nebukadnesar, brøt sin troskapsed og gjorde opprør, ble Jerusalem til slutt ødelagt og nesten alle innbyggerne førtes bort til Babel.

Det gikk en slags patriotisk strømning gjennom folket i Judarikets siste tid. Jødene ville forsvare seg til det ytterste, men de ville ikke gjøre det ved Herren men på verdslig vis. Det skulle skje ved verdslig statsvisdom ved at de forsøkte å balansere mellom to stormakter - kaldeerne og egypterne. Deres ferd ble derfor i virkeligheten et fullstendig frafall fra Herren.

De falske profetene fulgte med strømmen, men Jeremia kunne ikke annet enn å formane folket til å oppgi håpet om oppreisning på den veien. De måtte ydmyke seg under Guds veldige hånd. Hele hans virksomhet ble derfor en stadig kamp mot stemningen som hersket. Og for det måtte han lide mye forfølgelse og baktalelse.

Så kom dommen. Templet sank i grus og Jerusalem ble en ruin. De få jødene som ble tilbake fikk lov til å bo i Juda under en stattholder, Gedalja. Jeremia som elsket sitt stakkars folk med en usigelig kjærlighet, ble hos dem. Da Gedalja kort etter ble myrdet, flyktet resten av folket til Egypt, og Jeremia fulgte med. Med hensyn til hans død forteller de gamle kirkefedrene at han skal være stenet av jødene ved Tachpanches og begravet der det nåværende Kairo ligger. Jødene derimot forteller at han ble bortført til Babylon av Nebukadnesar og døde der.

Mens Jeremia hele sitt liv igjennom måtte bære forsmedelse for Herrens skyld, ble han etter sin død høyt æret av jødene. Hans profetier gikk nøyaktig i oppfyllelse, særlig spådommen om de 70 år i fangenskap. Tanken oppstod blant jødene at Jeremia ville komme igjen før Messias skulle åpenbares. Derfor kunne også Herrens apostler svare da Jesus spurte dem: Hvem sier folk at Menneskesønnen er? at noen anså ham for å være den oppstandne Jeremia (Matt 16:14).

Også i 2. Makkabeerbok 15:12 ser vi at Jeremia har hatt en høy plass i jødenes bevissthet. Det gikk som Herren sa til jødene: de bygget profetenes graver, men når de hadde dem blant seg, slo de dem i hjel.

En Smertenes mann, det er det bilde vår Bibel gir av profeten Jeremia. Derfor er det også med rette blitt sagt at det neppe er noen av de gammel-testamentlige skikkelser som minner så mye om Frelseren som Jeremia.

Jeremia' bøker.
Vi har to skrifter av profeten Jeremia, nemlig hans profetbok og dernest Klagesangene.

Hovedinnholdet i Jeremia' profetier er som før nevnt forkynnelse av den ubønnhørlige dommen og en inderlig formaning til folket om å omvende seg til Herren. Slik kunne det engang i framtida bli framtid og håp for dem.

Det første kapitlet skildrer hans kall. I Jer 2-39 kommer taler fra tiden før Jerusalems undergang samt enkelte småstykker av historisk innhold. I Jer 40-45 skildres Jeremia' virksomhet blant folket etter Jerusalems ødeleggelse.

I Jer 46-51 forkynner han Guds straffedom over hedenske folkeslag - de hadde med glede vært med ved Jerusalems undergang. Endelig er det i Jer 52 tilføyet en beretning om Jerusalems ødeleggelse.

Den er sikkert føyet til senere som historisk stadfestelse av Jeremia' profeti. Dette siste kapitlet kan ikke være av Jeremia selv. Her berettes om en begivenhet som fant sted en lang årrekke etter Jerusalems ødeleggelse, nemlig i år 561.

Klagesangene består av fem sammenhengende klagesanger over Jerusalems ødeleggelse. Samtidig er det bønn om at Herren vil se i nåde til sitt forfulgte folk når straffens mål er fullt. Disse klagesangene vitner om at Jeremia ikke ser på oppfyllelsen av sin profeti som en seier for seg selv. Det fylte hans sjel med den dypeste nød.

Selve Jeremias navn peker hen på det kall Herren har betrodd ham. Det betyr nemlig: Herren kaster bort. Dette er ikke tilfeldig. Den hellige historie er en gud-menneskelig historie. Hver enkelt av Herrens store redskaper er blitt særlig dannet til sin oppgave.

Derfor hører vi også ofte hvorledes Gud selv bestemmer navnet på sine vitner. Han har ledet foreldrene til å gi dem det navn han ville. Også Jesajas' navn var jo profetisk og betød "Herrens frelse".

Og frelsen ved Messias utgjør hovedinnholdet i Jesajas' profeti. Denne overensstemmelsen mellom Herrens store vitners navn og gjerning taler også høyt om at det var Herren selv som var virksom gjennom dem.
Jer 1:1-10
De første tre versene utgjør overskriften over den første store hoveddel av profetboka (Dan 1-39). Her angis hvem forfatteren er (v. 1), bokens innhold er fra Herren (v. 2) og endelig angis tiden da Jeremia fikk profetiene og tidspunktet da denne delen av boka ble avsluttet (v. 2-3). Se innledningen.

Avsnittet (v. 4-10) skildrer først profetens kall (v. 4-5). Han vegrer seg i begynnelsen og føler avmakt overfor den farefulle og meget vanskelige gjerning å forkynne den kommende dom og forsøke å få folket til å ydmyke seg under Guds tukt (v. 6).

Men Herren slår hans innvendinger ned ved å henvise til den Guds kraft som skulle gis ham (v. 7-8). Dernest foretar han en hellig handling med ham, ved den blir han utrustet til sin gjerning (v. 9-10).

Det første vi skal merke oss er at det må et kall til for å gå Herrens ærend. Derfor forteller den Hellige Skrift som regel om kallet i begynnelsen av de profetiske bøker. Også Paulus begynner som ofte sine brev med å understreke at han var apostel, "ikke av mennesker og ikke ved noe menneske, men ved Jesus Kristus og Gud Fader" (Gal 1:1), etter Guds vilje (2Kor 1:1).

De rette folk som Gud kan bruke står oftest i begynnelsen engstelige i følelsen av sin udugelighet. Når de er blitt klar over at det er Guds bestemte vilje, står de også ofte fast på sin post. Det er andre som straks setter i gang - av ærgjerrighet eller selvtillit. Det er ikke de rette mennesker.

Herren kalte ham før han ble født (v. 5). "Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg." Jeremias' historie begynner for så vidt i himmelen, og det gjør alle menneskers for så vidt som Gud fra evighet visste om oss.

Herren danner sine redskaper. Det er ikke bare vår tilværelse men også vårt kall som er bestemt i Guds råd. Alle blir født til sitt kall og er utrustet til det med spesielle evner. Det gjelder da om å være tro, for man kan også forfeile sitt kall.

Jeremia' unnskyldning at han var for ung, kan en forstå. Han kan knapt være mer enn 20 år gammel ettersom han virket som profet 50 år senere. Ganske visst gjelder det særlig for de unge å tenke om seg selv med all betenksomhet.

Men i Guds rikes historie ser vi ofte at Herren nettopp velger sine redskaper mellom de unge. Samuel var bare en ung gutt da Herren første gang talte til ham. David var også ung.

Herren velger ut det som er dårlig og skrøpelig og ringeaktet i verdens øyne for å gjøre det til skamme som tror at de er noe (1Kor 1:26-28). Slik velger Herren også noen ganger dem som synes om seg selv at de er for unge. Det er ikke alltid de grå hår det kommer an på.

Herrens svar begynner slik: Si ikke: Jeg er ung. Herren hadde ikke glemt noe, alt var tatt med i hans råd. I hans tjeneste kommer det ikke an på kunnskap og makt, men bare på å gå Herrens vei og forkynne hans ord med troskap.

Vi vil sikkert alltid møte motstand, og Jeremia kan vente stor motstand fra det frafalne folket. Men et ærlig Herrens sendebud kan leve under løftet: "Frykt ikke for dem, for jeg er med deg og vil redde deg, sier Herren" (v. 8). En mann med Gud er flertallet, slik sier med rette et gammelt spansk ord.

Herren må ha vist seg i synlig skikkelse for Jeremia nå. Så foretar han en synlig, følbar, ytre handling med Jeremia, nesten i likhet med et sakrament. Herren rakte nemlig ut sin hånd og rørte ved hans munn.

Det var den ytre handling, og ordet som var knyttet til det var dette: "Se, jeg legger mine ord i din munn. Se, jeg setter deg i dag over folkene og over rikene til å rykke opp og rive ned, til å ødelegge og bryte ned, til å bygge og til å plante" (v. 9-10).

I dette ordet der Herren sender Jeremia ut, bruker han fire ord for å vise det nedbrytende i profetens gjerning. Folket var blitt som et falleferdig, råttent hus som ikke lenger kunne stå.

Men så kommer to uttrykk for å bygge opp, nemlig å bygge og å plante. Også Jeremia skulle peke framover mot den nye frelsens tid som en gang skulle komme for en rest av folket. Det var de som ennå kunne berges, selv om den måtte gå gjennom landflyktighetens ild.

Det er også merkelig at navnet Jeremia peker på begge deler. Først og fremst betyr det sikkert nok: Herren kaster. Men det kan også bety: Herren grunnlegger.

Gjennom dette kallet skinner det også et lite lys med håp. På tross av at folket av fryktelig fordervet og som krevde dommens ild, ser vi likevel et glimt av det vi synger i sangen:

Han har en dyp, en lang, en bred,

en himmelhøy barmhjertighet.

Gå til Jer 1:11-19
Jer 1:11-19
For videre å stadfeste kallet til profet, viser Herren Jeremia to syner. Og disse forklarer han for ham (v. 11-16). Deretter gir Herren profeten et kraftig løfte sammen med en påminnelse om ikke å gi etter for menneskefrykt (v. 17-19).

Først viser Herren ham en mandelstav.* De fine, hvite blomstene er de første som kommer etter vinteren. Mandeltreet er derfor i østen et bilde på å våke. Herren forklarer dette slik at han vil våke over sitt ord, det vil si at Herrens dom snart skal komme. (* NB-88 og NO-78 har det våkne tre el. våketreet, med fotnote mandeltre.)

Deretter så han en kokende gryte i nord. Og dette synet forklarer Herren slik at ulykken skal komme over landet fra nord. Vannet i en gryte som koker sterkt, vil buldre og bruse. Og slik skal skaren av fiender bruse ut over folket i Juda og Jerusalem, som tilber avguder.

Babylon lå ganske visst ikke bare nord men også øst for Juda. Men i motsetning til det andre verdensrike, Egypt, ligger Babylon i nord.

Hadde kong Josia gitt akt på dette profetordet om at ulykken skulle komme fra nord, ville han neppe gått til krig sammen med kongen i Egypt. Det var jo her han falt (2Krøn 35).

Josia var jo et troende menneske. Men dette viser oss at også Guds barn kan overse Guds røst. Guds ord har lys for alle våre veier, men Ordet taler ofte så stille. Det krever et stille hjerte som lytter til Åndens påminnelse. For slike hjerter er det tydelig tale.

I v. 17 står det et alvorlig ord: "Vær ikke redd for dem, så jeg ikke skal gjøre deg redd for dem." Det forener på en slående måte en advarsel med en oppmuntring. Det betyr at den som gir etter for menneskefrykt, blir tuktet med at Gud gir ham over til det.

Jeremia har etter alt å dømme vært av en myk og svak karakter. Men motstanden så jo også ganske truende ut. Likevel må all motstand ikke ha noe å si for den som vet at Herren var med ham. Herren gir heller ikke menneskefrykten noen rett, men slår alvorlig ned på den med sin tukt.

I Siraks bok kap. 2:13 har vi et liknende ord: "Ve det motløse hjerte! Fordi det ikke tror, skal det ikke finne vern."

Men Herren tilføyer et mektig løfte: "Og se, jeg gjør deg i dag til en fast borg og til en jernstøtte og til en kobbermur mot hele landet" (v. 18).

Disse tre uttrykkene peker alle på en urokkelig fasthet. Profeten skulle stå nesten alene mot Judas høvdinger, prester, ja, mot hele folket i landet.

Ikke bare den verdslige, men også den geistlige øvrighet ville sammen med resten av folket løpe storm mot denne ene mannen. "De skal kjempe mot deg, men ikke få overhånd over deg. For jeg er med deg, sier Herren. Jeg vil redde deg" (v. 19).

Det er til stor trøst for alle Guds svake må at Herren kan legge en slik fasthet inn i vår skrøpelighet. Den hellige motstandskraft er en av Herrens velsignelser.

Slik må også hele Guds menighet gjennom den store trengsel. Herren var et motsigelsens tegn, og hans menighet er det også. Men også for den har Frelseren sagt dette: Helvetes porter skal ikke få overhånd over den.

Midt igjennom nød og fare

veien går til Paradis,

du må gjennom torneris,

å, du Lammets brudeskare!

Du må over berg og dal

hjem til Sions brudesal,

Dog, det blir vel lett å glemme

første øyeblikk der hjemme.

Gå til Jer 2:1-19
Jer 2:1-19
Med dette kapitlet begynner profeten Jeremia sin forkynnelse. I Jer 2-10 finner vi de profetier som profetenvesentlig har forkynt i kong Josias tid.

Denne kongen gjorde jo, som er nevnt i innledningen, alt han kunne for å reformere folket. Profeten Jeremia stod trofast ved hans side for å berge det som kunne berges når den forestående undergang kom.

Men klagetonen som går gjennom profetens ord, vitner om at Josias arbeid bare hadde en ytre virkning på det gjenstridige folket. Hjertene var fremdeles uomvendt i egenrettferdighet og lyst til synd.

Det er jo også folk i kirken som alltid vil ha hjelp og støtte for Guds rike fra staten og regjeringen og ikke tør vente eller våge noe uten den. De skulle tenke på forholdene på Josias tid og ta det til hjertet.

La oss være takknemlig for den støtte en rettferdig regjering kan gi. Men la oss ikke vente for mye av den. Mennesker blir ikke omvendt bare ved ytre ordninger og hjelp.

Det første avsnitt i andre kapittel begynner med å peke på alle de velgjerninger Herren har vist folket. Og folket hadde bare vært takknemlig en kort tid.

Snart hadde folket vendt seg bort fra Herren, og sluttet å spørre etter ham. Ja, de hadde byttet den herlighet å ha den levende Gud som sin Gud med det som ikke gagner, nemlig de tomme avguder.

En slik troløshet fant man ikke en gang hos hedningene. De var trofaste mot sine guder ved at de ikke byttet dem ut med andre.

Israels forbrytelse var i sannhet forferdelig, ja, langt større enn hedningenes. Det var en dobbel skyld (v. 13). Først hadde de forlatt den levende vannkilde, mens hedningene aldri hadde kjent den (v. 1-13).

I v. 14-19 viser Herren dem ved sin profet følgen av deres vantro. De var blitt treller uten at de hadde fått noen hjelp av de fremmede maktene som de hadde støttet seg til.

"Gå av sted," slik lød Herrens ord til profeten (v. 2). Han skulle gå fra hjembyen Anatot til kongens by, Jerusalem. Han skulle først minne Israel om at de hadde fulgt Herren i sin ungdomstid. Det var som en ung kvinne følger sin brudgom - da folket på Herrens ord drog ut av Egypt og inn i ørkenen.

Fra Egypt til Sinai skjedde det ikke noe frafall, selv om folket knurret mot Moses. Det første virkelige frafall skjedde med gullkalven.

Den gang var Israel "hellig for Herren, hans førstegrøde". Førstegrøden var jo helliget Herren. Slik var folket den gang. Alle som ville angripe dem, fikk erfare at folket var under Herrens varetekt.

Men hvorledes er det nå? "Siden de gikk langt bort fra meg og fulgte de tomme guder og selv ble tomme" (v. 5). Det er et alvorlig ord. Det man vandrer etter blir man lik. Det er dommen over alle som elsker denne verden.

Skjønt Herren hadde ledet dem trofast i ørkenen (v. 6) og gitt dem det vakre Kanaan til fedreland (v. 7), hadde de bare gjort hans land urent. Og det hadde de gjort selv om de ikke hadde noe å klage over hos Herren (v. 5).

Den gamle Guds mann Christian Scriver sier: "Et ugudelig menneske gjør landet og stedet der han bort urent." Hva hjelper de vakreste steder, den fineste bolig når død og vantro rår i folkets hjerter.

Likegyldigheten mot Herren har bredt seg alle steder. Ingen spurte etter Herren (v. 6), selv ikke prestene og de som "syslet med loven". Folkets hyrder og profeter gikk på den samme vei som den store mengde av folket. Deres liv var uten Gud.

Kitternes øyer var øyene i Middelhavet, særlig Kypros. Kedar betyr nomader i Østen. Selv overfor disse hedenske folk måtte det benådede Israel skamme seg.

Må det ikke ofte sies i våre dager at de navnkristne her hjemme med sin vantro og likegyldighet blir gjort til skamme av den iver hedningene har i sin gudsdyrkelse. Og ligner ikke den gamle kristenhet her hjemme nå i høy grad Israels folk på Jeremia tid?

Dåpen, ordet og nattverdens nåde er Guds herlighetsgaver til de kristne. Og det har man byttet bort med det som ikke kan gagne, med et nytt hedenskap.

Det gjør i virkeligheten alle de vantro menneskene. Den herlighet å være Guds hellige barn byttes ut med et liv i verden, og det kan ikke gagne men bare ødelegge deres sjel.

Hva har du, kjære leser, gjort med den herligheten Jesus gav deg?

Og har du hatt en tid i ditt liv der du med hjertet fulgte Herren og elsket ham - har du bevart denne herlighet som en Herrens brud?

Å bytte en kostbar juvel bort med en verdiløs glassperle er dårs[Dan Men så tåpelige er de ufrelste.

"Men mitt folk har byttet bort sin ære mot det som ikke kan hjelpe."

"Bli forferdet, dere himler, over dette! Skjelv av skrekk, sier Herren" (v. 12). Herren og hans hellige engler ser hva vantroen fører til, at det fører inn i den evige avgrunn.

Men Guds barn på jord skulle også ha denne frykt i sitt hjerte over vantroen. Og hvor sløve kan vi ikke være med tanke på alle mennesker som har vendt hjertet bort fra Herren. Men det er ikke rett for Gud. Jesu tårer over Jerusalems vantro må ikke tørke bort i de troendes hjerter.

Hvor alvorlig lyder ikke ordet i v. 13 om de sprukne brønner som folket hadde laget. De kunne ikke holde vann. Det betyr at alle de midler et uomvendt menneske bruker for å slukke sin tørst etter fred og glede med. Men disse brønnene svikter når man har aller mest bruk for dem.

Folket var kommet i trelldom, selv om det var bestemt til å være Guds frie folk. Det var skjedd et bytte, snart for Assyrias rovdyr (v. 15), og snart for Egypt. Memfis var hovedstad for et av fyrstehusene i Egypt. Tahpenes er det samme som Dafne i Nedre Egypt.

Ikke lenge etter skulle Judas folk få et dødsstøt av Egypt, ved at Josia falt i kampen mot dem ved Megiddo.

Men hva var grunnen til all denne elendigheten? "Har du ikke gjort deg selv alt dette, fordi du forlot Herren din Gud den tid han ville lede deg på veien?" (v. 17).

Det hadde vært forgjeves å søke hjelp i Egypt eller i Syria (v. 18). Sikors vann er Nilen.

Juda-folket prøvde jo stadig å stå imot Babylon ved å støtte seg til verdensmaktene. De søkte hjelp hos sine gamle fiender i stedet for hos sin beste venn, den trofaste Gud. "Du forlater Herren din Gud, og at du ikke lenger frykter meg, sier Herren" (v. 19).

Vantroen blir heller ikke i dag regnet for noe ondt i verden. Men man skal nok få erfare det Herren her sier til Juda: "Din egen ondskap tukter deg, og ditt frafall straffer deg. Kjenn da og se hvor ondt og bitter det er at du forlater Herren din Gud." Gå til Jer 2:20-37
Jer 2:20-37
Herren begynner med å minne folket om alle sine velgjerninger fra gammel tid. Han brøt sund folkets åk da han førte det ut av Egypt for at folket skulle tjene ham. Men folket sa: Vi vil ikke tjene ham.

I dåpen gav Herren den nye pakts folk frihet fra åket ved Den hellige Ånds gave. Men hvor mange døpte sier ikke som Juda sa den gang: Jeg vil ikke tjene.

Det skiftet fra bilde til bilde. Så ser han folket som en skjøge som drev utukt "under hvert grønt tre". Slik drev folket utukt med avgudene.

Så tar Herren bildet av et edelt vintre. Slik var folket blitt plantet, men det ble bare til et vilt vintre (v. 21).

Deretter kommer bildet av den urene som forgjeves har renset seg med lut og såpe. Her betyr det alt det et menneske prøver å rense seg selv med fra sine synder.

Det alminneligste og makeligste midlet er unnskyldninger eller hykleriet som direkte nekter at de er urene.

Det er det styggeste av alt når den urene synder nekter sin skyld. Det er hykleri. Profeten avslører at folkets sinn er hykleri (v. 23): "Hvordan kan du si: Jeg er ikke blitt uren, jeg har ikke gått etter Ba'alene?"

Du er som en brunstig kamelhoppe, lik et vilt esel som "snapper etter været i sin sjels begjær". Du er lett å fange, vent bare til hennes måned (v. 23-24).

Men mist ikke foten, løp ikke slik at du blir ganske tørr i halsen, roper han etter Juda som etter en som styrter vilt av sted.

Men fra synderinnen lyder som et hæst svar fra den som er trell av sine lyster: "Det nytter ikke! Nei! Jeg elsker fremmede og etter dem vil jeg gå" (v. 25). Der kom sannheten fram.

Han skildrer videre at de som tilber avgudene skal bli til skamme "når han blir grepet". Da omvender de seg vel til Herren igjen og venter ikke hjelp fra avgudene. De hadde så mange avguder som det var byer i Israel.

Men Herrens tukt var helt forgjeves. Og folket fortsatte å rase som løver mot Herrens profeter (v. 30).

"Du onde slekt! Gi akt på Herrens ord!" Dette ordet er fullt av vemod. De vender seg bort fra Herren, som om han var en ørken eller et belgmørkt land. "Vi går hvor vi vil! Vi vil ikke lenger komme til deg" (v. 31).

Ja, det tror synderen som går sine egne veier. Djevelen innbiller ham at han er fri når han gjør sin egen vilje. Men han er bundet i lenker.

Herren er glemt. Folket er mer likegyldig for Herren enn en ung pike for et smykke, eller en brud for sitt "belte" (v. 32). Tyver som brøt seg inn lot de gå bort, men de myrdet Herrens venner.

Og på tross av alt dette har de den frekkeste egenrettferdighet! "Jeg er uskyldig, hans vrede har for visst vendt seg fra meg" (v. 35). Slik lød det fra dette frafalne folket. Men de skulle få erfare at Herren ikke aktet dem for uskyldige (v. 36-37).

Profetens ord er et slående bilde på det uomvendte hjertet, og det passer på alle vantro den dag i dag! Man går etter verden, man lever i synden og vil likevel kalles en kristen.

Og man blir vred når troende mennesker ikke vil anerkjenne dem. Likevel venter de at Gud skal hjelpe dem i nøden. Her ser vi hvor det falne menneskehjerte er fullt av svik og uærlighet. Men Gud lar seg ikke bedra.

Den Jesus med sin munn bekjenner

og nekter ham i gjerningen,

og vil med Jakobs lodne hender

tilvende seg velsignelsen.

Han kan den fader ei bedrage,

hvis øyne aldri kan bli svake.

Gå til Jer 3:1-25
Jer 3:1-25
Herren begynner med å peke på hvorledes det gikk når en mann skilte seg fra sin hustru. Hun tilhørte nå en annen mann, og da kunne hun etter loven ikke vende tilbake til sin første mann (5Mos 24:1-4).

Hvorledes skulle det da gå med Juda? Åndelig talt hadde de drevet hor med de mange avgudene. Hun hadde vært som en skjøge som lurer på sitt bytte som "en araber i ørkenen" (v. 1-2).

Dette synes å være talt i en tørketid (v. 3), der Herren ville tukte folket. Men folket ville ikke skamme seg. Det var frekt som en horkvinne. Frekkheten viste seg også i at folket kalte Gud sin "Far" med leppene. Han var deres "ungdoms venn" (v. 4-5).

I v. 6-9 peker Herren i en ny tale på hvorledes det er gått med de ti stammene. På grunn av sin utroskap var de blitt vist bort av Herren allerede for hundre år siden.

Det hadde Juda, Israels "troløse søster" sett men ikke omvendt seg. Det vil si hun omvendte seg ikke "av hele sitt hjerte", men bare "på skrømt" (v. 10).

Derfor var Judas skyld større enn Israels. For det hadde forherdet seg til tross for at de hadde fått et eksempel til advarsel.

Fire ganger kaller Herren Juda den troløse. Han sier at det frafalne Israel hadde vist seg rettferdig framfor det troløse Juda.

På samme måte ropte Herren et ve over Korasin og Kapernaum og sa at det skulle gå Sodomas land bedre på dommens dag enn disse byene. Jo større den nåden er som blir vist oss, dess større blir dommen når nåden blir forkastet.

I det følgende kommer nå et merkelig løfte til det frafalne Israel, de ti stammene. Det er et kall til omvendelse og et løfte om at Herren vil ta bort vreden, bare de vil erkjenne sin misgjerning, dømme sin avgudsdyrkelse og vende om til Herren. Han er deres rette ektemann.

I dette er det et stort evangelium: "Bare erkjenn din misgjerning." Herren ber bare om dette ene: at synderen vil erkjenne sin synd, ikke unnskylde seg, men erklære seg skyldig og dømme seg selv.

Dette er jo omvendelsen. For en slik erkjennelse av synden kan bare skje når hjertet vender seg bort fra synden og hater den.

"Vend tilbake, frafalne barn! sier Herren. For jeg er deres herre" (v. 14). Og vi merker en inderlig kjærlighet gjennom dette ordet!

Herren lover at han vil føre dem tilbake til Sion. Og ble det bare en liten flokk igjen av hele folket, skulle det likevel bli slik noen skulle vende tilbake. Fra hver by skulle det i det minste være en, og av hver slekt i det minste to som kom tilbake til landet.

Og da skulle det komme nye og gode dager (v. 15-17). Den gamle pakts tid med paktens ark skulle forsvinne (v. 16). De ville ikke savne den, fordi Herren ville bo i sitt folk på en mye herligere måte.

Da skulle folket igjen bli tallrikt i landet og ha trofaste veiledere - "hyrder etter mitt hjerte" (v. 15). Da skulle Jerusalem kalles Herrens trone, og "alle folkene skal samle seg der, til Herrens navn i Jerusalem" (v. 17).

Da skal også Juda, når de har vært i landflyktighetens smelteovn, bli forent med Israel. Sammen skal de bo i "et fagert land". Og da skal folket kalle Gud sin "Far", og ikke vende seg bort fra ham.

Det så nok ikke så godt ut for folket da, mellom mulighetene for framtida og virkeligheten var det en himmelvid forskjell. Israels hus lignet da den troløse kvinne (v. 20). Men igjen vendes blikket mot framtida.

Man hørte anger og gråt - det er Israels omvendelse som skal komme. Det er den samme dag som profeten Sakarja spår om i Sak 12 i sin bok. Han taler om at Herren vil utgyte nådens og bønnens Ånd over Herrens hus og Jerusalems innbyggere. Da skal de se opp til ham som de har gjennomstunget og sørge over ham med bitter sorg.

Da vil Herren si: "Vend tilbake, dere frafalne barn! Jeg vil lege deres frafall." Og folket vil angre og si: "Se, vi kommer til deg, for du er Herren vår Gud!" (v. 22).

Da vil det bli en dyp syndsbekjennelse i folket, en bekjennelse av all avgudsdyrkelse med all dens larm og bedrag (v. 23). Den var skammelig og lå som en forbannelse over fedrene og deres barn og husdyr, fordi de hadde ofret til avgudene (v. 24).

Her lyder det med stort alvor: "La oss ligge i vår vanære, og la vår skam dekke oss! For mot Herren vår Gud har vi syndet, vi og våre fedre, far vi var unge og til denne dag. Vi har ikke hørt på Herrens, vår Guds røst" (v. 25).

Ja, en slik anger må det jo komme både over Israel og Juda og i alle vantro mennesker. Men denne bekjennelse må komme i rett tid, mens det ennå er nåde!

For i helvete ville det komme en lignende erkjennelse som den vi hører om her i v. 23-25: der de skal gråte og skjære tenner. Også der vil sjelene se klart med hjertesorg at hele deres liv med verden bare var et bedrag.

Det var djevelen som bedrog dem. Og dette ordet vil også gi gjenlyd i helvete: "La oss ligge i vår vanære, og la vår skam dekke oss!"

Men lykkelig er den som bekjenner det i rett tid. Hjertet må bære den fram for Herren, ikke som Judas og ikke med fortvilelse, men med ydmyk bønn og gråt, som Peter da han hadde fornektet Herren.

Hele denne profetien kan gi oss mye å tenke på med hensyn til framtida for Guds rike. Det gjelder særlig avsnittet i v. 12-17. Kallet til omvendelse og løftet som er knyttet til det, gjelder jo nærmest tistammeriket.

Men det ser ut til at de ti stammene er forsvunnet. Enkelte personer kom nok tilbake da den lille flokk fra Juda vendte tilbake til Jerusalem under Kyros. Men det ser ikke ut til å tilsvare det som omtales her. Det er bare de siste tider som vil kaste lys over dette.

Ja, det vil bli underlig for oss om de forsvundne ti stammene noen gang vil komme fram i lyset og inn i evangeliets lys. Av v. 18 kan det se ut som om Israels hus, de ti stammene, først skal gjennomtrenges av Guds Ånd. Den troløse søsteren Juda skal deretter gå til Israels hus og sammen skal de vende tilbake til fedrelandet.

Ja, underlige ting forestår, Herren vår Guds navn til evig ære. "Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier." Gå til Jer 4:1-18
Jer 4:1-18
Dette kapitlet inneholder en inntrengende preken til omvendelse. Og det er hele tiden tale om omvendelse i hjertet og ikke bare i det ytre.

Ennå en gang lover Herren å spare folket, dersom de bare vil omvende seg til ham. Ja, det hjelper ikke å "omvende" seg fra den ene synd til den andre, f. eks. fra drukkenskap til totalt avhold og samtidig bli mer egenrettferdig.

Det hjelper ikke å "omvende" seg til "gudfryktighetens skinn" eller til en prest, eller kanskje til og med å være med i Guds forsamling.

Når hjertet ikke virkelig omvender seg til Herren, da holder alt det andre ikke og det er ingen ting. For da skjer det i virkeligheten ikke noe brudd, verken med det gamle jeg eller med verden. Man bor i virkeligheten i det gamle huset med råtne planker som bare er kalket over på utsiden.

Slik så det ut i Juda en stor del av tiden under kong Josia. De hadde gudfryktighetens skinn, men det var bare det siste bluss før lyset sluknet.

Ville Israel omvende seg til Herren, kunne de bli til velsignelse for hedningefolkene som bodde omkring dem. Israel betyr her hele Guds eiendomsfolk og ikke bare de ti stammene.

Og de kunne dra hedningene til Herren ved sitt lykkelige liv. Men i stedet var de en forbannelse ved sitt ytre liv. Det fylte bare hedningene med forakt for Israels Gud.

Hvis det ble mer liv i den såkalte kristenhet i vår tid, ville det også strømme en ganske annen åndskraft ut over hedningene fra de kristne.

Her er talt om å sverge ved Herrens navn. Her betyr det å avlegge ed i en sak ved en lovlig domsstol. Når det skjer i sann tro og inderlig ydmykhet for Herrens navn, er det ikke synd. Da er det bekjennelse av Gud som vårt høyeste gode, han som er vår sannhet, lys og liv.

Men slik blir det bare når hjertet er omvendt til Herren. Herrens ord bruker to bilder når den taler om en sann omvendelse. Først dette: "Bryt dere nytt land og så ikke blant torner" (v. 3).

Å så mellom torner er forgjeves arbeid. Men det er like forgjeves å ville ha Herren og så fortsette i det gamle livet. Nei, vil man ha håp om høst av såkornet, må jorden som er full av tornekratt ryddes og pløyes opp.

Det betyr at Guds Ånds skarpe plog må skjære gjennom det gamle livet. Det må skje et brudd med kjødets vilje og bryte opp et nytt land.

"Omskjær dere for Herren og ta bort hjertets forhud, Judas menn og Jerusalems innbyggere," heter det så videre med et nytt bilde. Men husk at det nytter ikke med en ytre omskjærelse når hjertet ikke blir forandret.

Skjer ikke dette, da kommer dommen. Da vil Guds "harme fare ut som ild og brenne, uten at noen lokker".

Men profeten ser i Ånden at dommen vil komme. Han hører bulder av krigen, at folket vil samle seg til forsvar mot fienden. Men det er forgjeves for ulykken er sendt fra Herren v. 5-6.

Han ser hvorledes en løve springer fram fra de tettet buskene for å gå løs på folket. Denne løven var kong Nebukadnesar (v. 7).

Da vil det bli klage. Motet vil svikte både hos kongen og fyrstene, og også hos alle de verdslige prestene og falske profeter som gikk med folket i deres vantro (v. 8-9).

De falske profetene hadde spådd for folket: "Dere skal få fred." Og nå kom den forferdelige skuffelsen. Gud straffer ofte dem som ikke vil tro sannheten med å sende dem "kraftig villfarelse, så de tror løgnen" (2Tess 2:11).

I v. 11-13 blir den kommende dom skildret som en brennende ørkenstorm. Det er den stormen som kommer fra de arabiske slettene. Den er skarp og fryktelig tørr. Både mennesker og dyr føler seg svake og syke i den.

Den kommer i voldsomme kast så kornet ikke kan kastes på treskeplassene så lenge ørkenstormen pågår. Folket hadde stormet løs på Herren, nå ville stormen komme fra Herren over dem.

"Ve oss, vi er ødelagt," slik jamrer profeten. Heller ikke nå når den ugjenkallelige dommen kommer, kan han la være å tigge Jerusalem: "Rens ondskapen ut av ditt hjerte, Jerusalem, så du kan bli frelst" (v. 14).

Selv om dommen ville komme, kunne Gud gjøre den mildere om folket på denne sin dag ville se hva som tjente til deres fred.

Igjen ser profeten den kommende dom (v. 15-17). Han kaller fienden "vaktmenn". Men det var slik vaktmenn som om ulven voktet på lammet.

Det er din ondskap du møter, Jerusalem, når dommen kommer. Synden kan i begynnelsen se så vennlig ut. Den smiler, men ve den som omfavner den. Da blir den forvandlet til krigere som bringer død og dom med seg (v. 18).

Din synd den gjør deg blind og lam,

fortjener Guds og verdens skam

og bringer helvedpine;

den smaker sødt uti din munn,

blir bitter om en liten stund,

så lærer Herren sine.

Gå til Jer 4:19-31
Jer 4:19-31
Jesus gråt over Jerusalem. Paulus taler med tårer om fiender av Kristi kors, og profeten Jeremia har det samme sinn. Han elsket sitt arme folk, derfor led hans indre en dyp smerte. For han hørte i åndenfiendens krigsskrik og så den forferdelige ødeleggelse som ville komme over det arme folket (v. 19-22).

"Jeg så," sier han. Fire ganger gjentar han dette: "Jeg så." Det var som om han ville vende sitt øye bort fra dette sørgelige bilde, men han kunne ikke.

Han ser at landet etter ødeleggelsen er ode og tomt. Det var som om himmelens lys var borte (v. 23), fjellene bevet (v. 24), og menneskene var borte (v. 25-26).

Og over det hele hører han Herrens ord: "Hele landet skal bli til ørken." Likevel hører vi et lite løfte fra Herren midt i mørket. Det er som et lite lysglimt: "Men jeg vil ikke gjøre helt ende på det."

Men så lukker mørker seg over lyset, domsbildet trer igjen fram for ham (v. 28-29).

Og nå vender han seg til Jerusalem som ikke vil akte på advarselen. Og han spør: "Og du, når du blir ødelagt, hva vil du da gjøre?"

Jerusalem hadde levd i utukt med hedningenes guder og elsket det hedenske vesen. Nå kom de samme hedningene som mordere. Da nytter det ikke, Jerusalem,at du smykker deg og sminker deg som før for å være dem til behag.

Det hjelper ikke, slik det ikke hjalp den ugudelige Jesabel da Jehu rykket inn i Samaria. Hun fant heller ingen nåde på tross av alle sine kunster.

Nei, Jerusalem skulle gå under med et verop. Profeten hører et skrik i sine ører som en fødende kvinnes skrik. Men her er ikke tale om noe håp om glede etter smerten. Det er bare angsten og nøden som kan sammenlignes.

De to siste vers (v. 30-31) taler alvorlig til alle som elsker denne verden og de ting som er i verden. Du vil en gang komme til å oppleve at verdens kjærlighet er hat. Den verden som ser ut deilig ut som elsker, vil ende med å forakte deg, med å myrde din sjel.

Og da nytter det ikke å sminke deg med falsk gudsfrykt, en innbilsk rettferdighet eller mange unnskyldninger. Den sjel som ikke vil kjenne sin besøkelsestid, vil ende som Jerusalem. Den vil ende med dødsropet: "Ve meg! Min sjel synker maktløs ned i mordernes hender."

Enden kommer, ve o ve!

Fangne sjel rist av din lenke!

Kan du Jesu gråt ei se,

kan du på din fred ei tenke?

Gråt forgjeves verdens dommer,

ve da, ve, når enden kommer! Gå til Jer 5:1-19
Jer 5:1-19
Det er som om vi føres inn i Abrahams samtale med Herren da Herren ville ødelegge Sodoma. Her står det slik: "Gå omkring i gatene i Jersualem (...) let på torgene om dere finner noen som gjør rett, som legger vekt på redelighet. Så vil jeg tilgi byen."

Ja, troskap - det er det Herren ser etter. Men hva kan vel profeten si? "De ville ikke ta imot tukt (...) de ville ikke vende om. (...) De gjorde sin ansikt hardere enn stein" (v. 3).

Og det gjaldt ikke bare de fattige og små som kanskje ikke kjente Herrens vei. Men det gjaldt like mye storfolk som godt kjente Herrens vei (v. 4-5).

Sammen hadde de brutt åket og slitt sundt alle bånd. Herrens bud var et utålelig åk for dem. De ville ha frihet, frihet for kjødet.

Derfor var dommen uunngåelig. Rovdyrene ville komme og gripe Juda (v. 6). Nåde og tilgivelse var umulig for dette folket. De regnet ikke Gud for noe, men de sølte seg til både med åndelig og legemlig hor (v. 7-8).

"Skulle jeg ikke straffe slikt, sier Herren."

Troløshet, å fornekte Herren måtte føre til dom på tross av alle falske profeter. Deres ord var bare vind (v. 10-13). Profeten Jeremia ord skulle derimot vise seg å ikke være vind, men "ild".

Folket skulle bli som ved som ilden skulle fortære (v. 14). Ja, slik vil det bli på den store dag. Da vil alle uomvendte forkynneres ord vise seg å være vind. Men Herrens sanne vitners ord skal vise seg å være ild og kraft til dom for de som foraktet dem.

I v. 15-18 maler ordet igjen det harde, fjerne folk som skulle komme over dem, nemlig Babylons hær med alle sine drepende piler. Men Herren føyer likevel til både i v. 10, 18 det samme ordet som vi hørte i Jer 4:27: "Jeg vil ikke gjøre helt ende på dere."

Herren forutsier at når dommen kommer over Jerusalem, skal folket være fryktelig forblindet og spørre: "Hvorfor har Herren vår Gud gjort alt dette mot oss?" (v. 19).

Ja, så blinde kan menneskene bli når de gir seg over til synden. I djevelens tjeneste er det tre trinn: det første heter: Jeg vil ikke følge sannheten. Det andre er: Jeg kan ikke. Og det tredje er: Jeg vet ikke hva sannhet er.

Det er sant det som står skrevet: "For denne verdens gud har forblindet de vantros sinn" (2Kor 4:4).

Gå til Jer 5:20-31
Jer 5:20-31
Den lille flokk av troende oppfordres til å kunngjøre i Juda hvor tåpelig og uforstandig man har vært mot den levende Gud. Han hadde makte både over havets bølger og over folkebølgene (v. 20-22). "Men dette folk har et trossig og gjenstridig hjerte" (v. 23). Slik sukker profeten.

De ville ikke frykte Herren på tross av alle hans velgjerninger. Tidlig regn og sent regn sendte han dem for at de kunne få høst. Men deres misgjerninger kom i veien for Herrens velsignelse.

I Kanaan var det to regntider. Det tidlige regnet begynte når vintersæden var lagt i jorden, og den kom sterkest i november og desember. Det sene regnet kom i mars, kort etter at sommersæden var lagt i jord. Men den varte bare noen få dager.

I v. 26-31 blir fordervelsen i folket skildret. Først nevnes falskhet og svik, og med det skaffer de seg vinning (v. 26-27). Deretter nevnes den hardhet som de behandlet fattige og faderløse med, selv om de levde godt selv. Og Gud er på en særlig måte de faderløses verge.

Luther sier at man heller skulle ha den tyrkiske keiser med hele hans hær til fiende enn en fattig enke med hennes faderløse små barn. Enkens tårer er vannet som stiger opp over alle fjell, og deretter renner det ned igjen og skyller alle fiender ned i helvete.

Det er en veldig advarsel Luther kommer med på sin djerve måte. Men det er etter Herrens ord.

Kapitlet slutter med å peke på at de falske profetene profeterte løgn, mens prestene hersket i stedet for å tjene Herrens hjord.

Og de fleste av folket var ikke misfornøyd med denne døde tilstand blant prester og profeter. De tvert imot ville "gjerne ha det slik".

Alt dette passer bare så altfor godt også på den døden som så ofte også finnes innen den såkalte kristenhet. Når vi i stedet for profetene setter den moderne, vantro teologi, kan vi anvende alt sammen på oss.

Det står her at prestene hersket ved de falske profetene. Det betyr at de øvde vold mot folkets sjeler ved å lede dem inn på en falsk vei. Og den hadde de falske profetene vist dem.

Slik gikk det i rasjonalismens tid. Og slik ser vi det også noen steder i våre dager. Men det sørgeligste er at det også den dag i dag kan sies at folket liker det. Den store masse vil helst ha døde prester og tåler ikke den levende forkynnelse.

Men vi må nok spørre med ordet her: "Men hva vil dere gjøre når enden på dette kommer?" Og vi må gi akt på at ordet om slike tilstander sier: "Forferdelige og avskyelige ting skjer i landet." Gå til Jer 6:1-15
Jer 6:1-15
Kapitlet begynner med et opprop til folket i profetens stamme, Benjamins barn. De må flykte ut av den dødsdømte byen, Jerusalem, og dra ut mot sør i Juda ørken.

Det minner om Frelserens ord i Matt 24:16. Der taler han om Jerusalems ødeleggelse og sier: "Da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene." En flokk kristne ble jo også berget ved å flykte til Pella.

Ennå en gang vil det samme ropet lyde, i de siste tider da folkekirkene vil bli som Babel. Da vil Herren selv gi sitt folk signalet om å dra ut ( Åp 18:4).

De to byene som er nevnt her (v. 1) lå sør for Jerusalem, Tekoa var lengst borte.

I v. 2-6 blir igjen den kommende dommen skildret. Fiendens høvdinger med sine hærer sammenlignes med hyrder med sin saueflokk som beiter alt.

Profeten hører at fienden taler om å skynde seg opp mot Jerusalem, om det er ved dag eller natt (v. 4-5). Og byens vern er tatt bort på grunn av deres ugudelighet (v. 6-7).

Men ennå en gang lyder det en inderlig formaning fra dypet av Guds kjærlighets hjerte: "La deg advare, så min sjel ikke skal vende seg fra deg, Jerusalem."

Dette ordet vitner om at Herrens hjerte er bundet fast til menneskene. Han elsker nok folkene (5Mos 33:3). Men det vitner også om at den tid kan komme da Herren blir nødt til å rive seg løs fra et menneske.

Han gjør det nødig, men en gang brister Guds langmodighet der hans hellighet blir stått imot. Dette ordet har spesiell adresse til de Guds barn som har forlatt den første kjærlighet. Det er kommet en surdeig inn i dem, som truer med å gjennomsyre hele deigen.

Guds Ånd vil advare hjerte mange ganger, ikke bare en gang. Hvem kjenner ikke den stille, advarende røst som taler med så stort alvor! Det er godt for den som lar seg advare og får bort det vannet som har trengt seg inn.

I v. 9 blir dommen over Jerusalem sammenlignet med en etterhøst av vindruer. De ti stammene var den første høst fienden tok. Juda rike ble etterhøsten, for Judas øre var lukket for Herrens inderlige kjærlighet. De ville ikke og kunne derfor heller ikke høre Herrens røst.

Stefanus kalte de vantro jødene for uomskårne på hjerter og øre (Apg 7:51). Og profeten bruker her det samme bildet: "Hvem skal jeg tale til og vitne for, så de hører? Se, deres øre er uomskåret, så de ikke kan høre. Se, Herrens ord er blitt til spott blant dem, de har ingen glede i det" (v. 10).

Likevel kunne ikke profeten tie. "Men jeg er fylt av Herrens vrede. Jeg er trett av å holde den tilbake," sier han (v. 11). Guds Ånd nødde ham til å tale om dommen over hele denne slekt. For den var gjennomfordervet, fylt av gjerrighets ånd og løgnens ånd (v. 11-13).

Igjen og igjen nevner Jeremia de vantro profeter og prester. For en fordervet prestestand henger sammen med stor fordervelse i folket.

Her har vi et alvorlig ord som er blitt en dom over mange presters preken. Det må heller ikke de troende prester miste av syne: "De leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er ingen fred" (v. 14).

Ja, hvor ofte er det ikke også i kristenheten blitt ropet dette: Fred, fred, ut over de døde sogn. Man lovpriste den deilige fred. Men så var det ingen Guds fred i menneskehjertene.

Ble noen urolig for sin synd, søkte man å dempe uroen, å berolige hjertet i stedet for å vise omvendelsens vei til Golgata kors.

Og ble det så røre i sognet på andre måter så mennesker skilte seg ut fra verdens store flokk og kom inn på Herrens smale vei, så lød det enda mer truende: Fred, fred!

Det må ikke være to flokker. Det skal bare være en flokk. Man må ikke sette skille, det er dømmesyke og hovmod.

Ja, slik har mange blinde veiledere talt til det blinde folket. Og de gikk begge i graven som ordet sier her i v. 15: "Derfor skal de falle blant dem som faller. På den tid jeg hjemsøker dem, skal de snuble, sier Herren."

Nei, det er ei

så lett en vei

til Golgata, mitt hjerte,

som de fleste mener, nei!

Det vil koste smerte. Er sjelen rett

av synden trett

og tørster etter hvile,

da er hun først bleven lett,

opp til Gud å ile.

Gå til Jer 6:16-30
Jer 6:16-30
Herren fortsetter med å overbevise jødefolket om at de er hårdnakket. Folket kunne finne på å si at det var prestenes skyld at de levde som de gjorde. Men Herrens ord lærer oss at man ikke kan unnskylde seg med prester når man vandrer på feil vei.

"Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler" (v. 16). Slik talte Herren.

Folket kunne jo ha sett tilbake på den veien som Herren hadde vist folket i sitt ord. Og fulgt den. Så ville Herren også ha hjulpet dem som han hadde gjort før.

Men folkets svar var dette: "Vi vil ikke vandre på den." Derfor spurte de heller ikke etter den gode vei, fordi de ønsket mest å følge den falske, kjødelige vei.

Mennesker taler så ofte i vår tid om "de gamle stier", om den gamle tro. Men de kaller omvendelsen for en ny tro. Mendet er som en mann en gang sa til sin prest: "Da De kom hit, mente jeg at det var en ny tro De forkynte. Men nå har jeg lært at det nettopp er den rette, gamle tro. Men det vi kalte den gamle troen, var død og en falsk tro."

Vil du spørre etter de rette, gamle stier, må du se i Guds ord. Og du må se tilbake til den første menighets tid. Men la deg ikke narre ved bare å se noen slektsledd tilbake. For den falske fornuft gjorde opprør mot kristendommen i den såkalte rasjonalisme.

Om menneskene bare ville spørre etter de rette gamle stier. Men vrangviljen bryr seg ofte ikke en gang om å spørre.

Men selv om det er ganske mange falske veiledere, er det nesten alltid noen sanne forkynnere. Og ved dem gir basunen en tydelig lyd.

"Jeg satte vektere over dere og sa: Gi akt på basunens lyd! Men de sa: Vi vil ikke gi akt." De ville ikke en gang høre det de sanne vitnene forkynte. Og det passer godt på vantro mennesker til alle tider!

Den dype grunn er: Man vil ikke gå Herrens vei, derfor vil man ikke spørre etter den eller høre om den. Men så lenge finner man heller aldri fred for sin sjel. Vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i Gud.

Israel ville ikke høre (v. 16-17). Derfor vender Herren seg nå til hedningene og til sin lille menighet i folket og forkynner den kommende dom. Guds ord kan ikke forstumme. Det må fortsatt lyde selv om de som skulle høre, ikke vil det.

Hvor ofte har ikke vi hedningekristne lyttet til Guds dom over Israel, som det gamle Israel ikke forstår.

Herren kaller dommen over Israel "en frukt av deres onde råd". Man høster det man selv har sådd. Og hva brydde Herren seg om alle de ytre offer, når folket forkastet hans ord.

Virak fra Sjeba i Arabia og Kalmus (en slags røkelse) er bilde på den ytre bønn med leppene og gudstjeneste. De er motbydelige for Herren når han ser at hjertet er langt borte fra ham (v. 20).

Derfor vil Herren sette "støtesteiner for dette folket". Den mektige fienden skulle bruse fram fra nord slik at Juda folk skulle bli fylt av redsel (v. 21-25).

Profeten oppfordrer sitt folk til å sørge og klage, slik man i Østen vil sørge over at den eneste sønnen var død. For ødeleggelsen kunne ikke unngås (v. 26).

Han vitner for dem om at Herren hadde satt ham til et vakttårn og en festning for folket. Han skulle prøve folket slik en prøver gull, for å se om det var edelt metall i dem.

Men forgjeves hadde han smeltet og smeltet. Han kunne ikke skille ut slagget. Hele folket var som vraket sølv som ikke dugde til noe.

Man pleidde å rense sølvet ved å sette bly til. Det kunne dra de urene delene ut av metallet. Men her var til og med blyet uberørt slik at målet ikke ble nådd.

Folkets ondskap kunne ikke overvinnes på noen måte. Derfor lød dommen slik over dem: "De kalles vraket sølv, for Herren har vraket dem" (v. 27-30). Det er forferdelig når dette blir den siste dom over en sjel! Gå til Jer 7:1-15
Jer 7:1-15
Med dette kapitlet begynner en ny rekke med taler (Jer 7-10). De har visstnok vært holdt da kong Josia hadde satt i stand templet. Da ble lovboken funnet, og det ble begynnelsen til reformasjonen i folket.

Kongen var nok ærlig i sitt arbeid for å føre folket tilbake til troen på den levende Gud. Men hans anstrengelser gav ikke gjenlyd i folkets hjerte. Det skal mer til i en reformasjon enn selv den beste vilje hos kongen.

At kristendommen ble innført i Danmark-Norge i 1737-37: det vet alle skoleelever. Men det det kommer an på er om Herren får lov å innføre kristendommen i den enkeltes hjerte. Han må reformere hjertet i en sann omvendelse.

Uomvendte mennesker kan ofte tale om bygging av nye kirker og andre slike ytre ting. Og slik gikk det også i Josias tid. "Her er Herrens tempel, Herrens tempel" og igjen Herrens tempel. Slik talte man på den tid. Men folket ville ikke tale om andre åndelige ting enn det ytre tempel.

Så befalte Herren Jeremia å stille seg opp i "porten til Herrens hus". Det var porten fra den ytre til den indre port. Herfra skulle han forkynne omvendelse (v. 3) for de mange mennesker som strømmet inn der.

De hadde gudfryktighetens skinn, mens hjertet var fullt av ondskap og hardhet (v. 5-6). Profeten skulle tale i Herrens navn og stemple all deres tale om templet som løgnaktige ord som var til ingen nytte (v. 4, 8).

Disse ordene rammer også navnkristendommen og hykleriet den dag i dag: "Hva så? Dere stjeler, slår i hjel, driver hor, sverg falsk og brenner røkelse for Ba'al og følger andre guder, som dere ikke kjenner.

Og så kommer dere og står fram for mitt åsyn i dette hus som er kalt ved mitt navn, og sier: Vi er frelst! - og så vil dere fremdeles gjøre alle disse avskyelige ting!

Er da dette hus som er kalt med mitt navn, blitt en røverhule i deres øyne? Se, også jeg har sett det, sier Herren" (v. 9-11).

Vår Frelser tok disse ordene fram en dag da han drev kremmerne ut av templet (Matt 21:12-13). Alle døpte er utvalgt til å være et Guds tempel. Men mange av dem er blitt til røverhuler, hvor en opprørsk vilje arbeider på å røve æren og makten fra den levende Gud.

Herren advarer folket (v. 12-15) ved å henvise til hvorledes det hadde gått med tistammeriket. Silo, en by i Efraim der paktens ark en gang stod, lå nå under dommen. Lysestaken var flyttet.

Slik ville det også gå med Juda, ja, med alle folk og hvert menneske som ikke vil høre og svare på Herrens kall både "tidlig og sent".

I denne preken av Jeremia lot Herren det ikke mangle på løfte. Dersom de bare ville omvende seg, så lover Herren at han vil la dem bli i landet (v. 3, 7).

Guds langmodighet er så usigelig stor! Men løftet ble til intet, fordi folket ikke ville vende om. Det er i sannhet vemodig når Gud må sette denne innskriften over et folk, et sogn eller et enkelt menneske: forgjeves! Gå til Jer 7:16-34
Jer 7:16-34
"Og du, du skal ikke be for dette folk og ikke frambære klage og bønn for det og ikke trenge inn på meg, for jeg hører deg ikke" (v. 16).

I dette ordet vitner Gud selv om hvor stor makt en alvorlig bønn har over hans hjerte. Forbudet mot bønn for folket gjelder selvsagt ikke folkets evig frelse eller fortapelse. Men det sikter til den straff og dom som var uunngåelig.

Det er en erfaring som mange Guds barn har gjort at Guds Ånd kan hindre en i å be der Herren ikke vil eller kan bønnhøre. Likevel må vi passe påat vi ikke lar oss narre av lunkenhet eller være for sein.

For Herren vil gjerne høre vår bønn, hvis vi bare for alvor ville trenge inn på ham. Derfor er det alltid rett å gjøre som Paulus. Han bad tre ganger om Gud ville ta fra ham tornen i kjødet.

Kommer man fram for Gud i bønn gang etter gang, skal det nok bli klart om det er vår egen lunkenhet som hindrer eller Herrens Ånd.

Når det gjelder sjelens frelser, skal man alltid be og ikke bli trett. Man skal prøve Jakobs-kampen med Herren til det siste. Men noe annet er det når det er tale om å bli fri en eller annen timelig dom eller plage, eller oppnå noe som ikke ubetinget hører til den evige frelse.

Ordet her gir oss et dypt innblikk i Guds faderhjerte. Han kan liksom ikke holde ut at hans barn ikke får oppfylt sine bønner. Derfor lar han dem ikke be, når han ser at bønnhørelse er umulig eller ikke tjenlig i en enkelt sak.

Herren henviser profeten til å gi akt på det som foregikk i Juda folk. Barn så vel som eldre, mann og kvinne, alle var med i avgudsdyrkelsen.

"Himmelens dronning" var månegudinnen Astarte. Ved nymånefestene ofret man en slags kaker til henne, og utskeielser fulgte alltid med. Det var verst for dem selv, sier Herren. Ja, å være vantro er å være grusom mot sin egen sjel (v. 19).

Herrens vredes ild skulle bli utøst over folk og land (v. 20). Og alle deres brennoffer og slaktoffer hjalp intet. For Herrens pakt med dem da han førte dem ut av Egypt, var ikke først og fremst bygd på brennoffer og slaktoffer, men på lydighet mot Herrens ord (v. 21-23).

Men de hadde fulgt sine "egne tanker, sitt onde hårde hjerte. De vendte ryggen, ikke ansiktet til meg" (v. 24-28).

Derfor skulle profeten gå i sørgedrakt, for dommen var falt over det troløse folket. De hadde besmittet Herrens tempel ved at de til og med satte avgudsbilder inn i det (v. 30).

I Hinnoms dal hadde de brent sine sønner og døtre på det rødglødende bilde av Molok. Aldri hadde Herren fått slike offer, men det var djevelens onde vesen.

Hinnoms dal har opprinnelig fått navn etter en mann som het Hinnom. Senere ble den også kalt Tofet, som betyr noe foraktelig eller vemmelig. Det hadde foregått grusomme redsler i denne dalen.

Bilde av Molok var som et oksehode med en hul kropp. Der kunne man tenne ild. I avgudens rødglødende armer ble de stakkars små barna lagt til de var oppbrent. Deres jammer og skrik ble overdøyvd av støy og larm.

Disse forferdelige avgudsfestene hørte nemlig til folkets fornøyelsesliv. Og slik blir ennå samvittighetens røst kvelt, og slik blir advarslene fra Guds Ånd på mange måter overdøyvd. Også innenfor den såkalte kristenhet blir det også ofret utallige sjeler til Molok.

Herren forutsa at denne dalen der den djevelske larmen rådde, skulle bli et sted der likene ble brent. Det skulle være fullt av døde kropper der.

Dette ble oppfylt flere ganger da Jerusalem ble ødelagt, og fienden hogde folk ned for fote. Da ble det slutt på all glede. Munterheten ble forvandlet til dødsstillhet og ensomhet.

Gud lar seg ikke spotte.

Gå til Jer 8:1-13
Jer 8:1-13
Ordet begynner med å skildre Jerusalems ødeleggelse (v. 1-3). Fienden ville enda til rase mot de døde bein. De ville kaste dem ut av gravene og la dem ligge ute under sol, måne og stjerner. disse himmellegemer hadde avgudsdyrkerne tilbedt sammen med de falske prester og profeter.

Og de som levde på denne tid ville ønske de var døde.

Dette ville komme over dem på grunn av deres usigelige hardhet. Et menneske reiser seg som regel når det er falt. Men det gjorde ikke dette folket, det var "falt fra med et evig frafall" (v. 4-5).

Det var ingen anger (v. 6), slik at enda til fuglene under himmelen gjorde skam på dette folket. Fuglene kjente sine bestemte tider og sitt reir, men dette folket kjente ikke sin besøkelsestid eller sitt rette hjem i livet med Gud.

De roste seg av å være vise, fordi de hadde Herrens lov iblant seg. Lovboken var, som før nevnt, blitt funnet den gang kong Josia satte templet i stand.

Men fordi de forkastet Herrens ord i sitt hjerte, lagde de seg en falsk lære. De fortolket ordet etter sitt eget hode og brukte "løgnpenn".

Derfor ble all deres visdom til dårskap (v. 8-9), og derfor ble deres vismenn bare elendige kvakksalvere. De ville selv bli rammet av dommen, og de ville se ut som et vissent fikentre uten frukt og blader (v. 10-13).

I v. 10-12 står det samme som i Jer 6:12-15.

Her står et alvorlig ord: "Se, Herrens ord har de forkastet. Hvor skulle de da ha visdom fra?" (v. 9). Dermed er dommen felt over hele den vantro visdommen som så mange mennesker bygger på. Nei, Herrens frykt er begynnelsen til visdom. Det står urokkelig fast.

Gå til Jer 8:14-22
Jer 8:14-22
Profeten hører i ånden hvorledes det vil lyde blant folket når uværet kommer nær. Da vil folket forstå at undergangen er kommet. Da vil de med fortvilelse trenge seg inn i de faste byene for å omkomme der.

"Hvorfor sitter vi stille?" Slik hører profeten at de taler sammen. De sitter først som lammet av skrekk, før de kan samle seg for å flykte inn i festningen. Da vil de også erkjenne at ulykken var en dom fra Herren på grunn av deres synder.

Men ennå så dette blinde folket ingen ting. "Vi venter på fred," sier profeten, "og det kommer intet godt, på legedoms tid, og se, det kommer forferdelse" (v. 15). Det er intet løfte for den som vandrer etter kjødet.

Profeten hører fiendens krigshær nærme seg fra nord (v. 16). Han ligner fienden med slanger og basilisker som ingen kan besverge.

I Østen besverger man noen ganger slangene med musikk så de ikke skal bite. Men det ville ikke skje med disse slangene. Der ville ingen bønn nytte.

Profetens hjerte er nær ved å briste av sorg når han hører folket klage i fangenskap: "Er Herren da ikke i Sion?" Men han hører også det svar Herren gir: de høstet bare det de selv hadde sådd. Han hørte at folket utbrøt dette fortvilte og hjerteskjærende ordet: "Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst" (v. 20).

Dette ordet er et gripende uttrykk for feilslåtte håp. Bildet er hentet fra et år med hungersnød. Sommeren forsvant uten at det ble noen høst som kunne avhjelpe nøde. Man måtte bare vente i lang tid før det kunne skje.

Slik vil det gå for alle dem som ikke vil omvende seg til Herren. En gang vil nådetiden være omme, uten at man er frelst.

Den kjente amerikanske vekkelsespredikanten, Moody, forteller om en mann som Herren hadde rørt ved flere ganger. Men han hadde forherdet sitt hjerte, og når døden nærmet seg, gjentok han disse ordene.

I dødsøyeblikket hvisket han noe, og hustruen bøyde seg ned for å høre om det var et ord som kunne gi håp for evigheten. Men hun hørte bare at han hvisket de samme ordene: Sommeren er forbi, høsten er til ende, og min sjel er ikke frelst.

Profeten slutter med å spørre: "Er det da ingen balsam i Gilead? Eller er det ingen lege der? Hvorfor er det ikke noen helbredelse for mitt folks datter?"

Gilead var berømt for sin balsam. Den fløt ut av balsambusken og ble brukt til å lege åpne sår.

Ja, Israels folk hadde hatt legemidler nok. De hadde hatt han til Gud som makter å lege både sjel og legeme. Og likevel skulle folket snart ligge og blø i sine sår uten legedom.

Hvorfor? På grunn av folkets vantro. For den som kommer til Herren med sitt sårede hjerte, er det alltid legedom, den store lege alltid rede. Men for det hjerte som ikke vil omvende seg, kjenner Guds Ord ingen legedom.

Nå lever du, bruk denne tid,

hvem vet om du ser morgen blid,

for den i dag er sund og rød,

hvem morgensol ser blek og død;

hvis uten bot du gikk herfra,

en evig død deg ventet da.

Gå til Jer 9:1-16
Jer 9:1-16
Det første vers i dette kapitlet kan med rette settes som underskrift på profeten Jeremia livshistorie. Det vitner om at det å tale om Guds dom over vantroen, ikke behøver å være hardhet som verden sier.

Men det kan være forent med en usigelig kjærlighet. Frelseren gråt over Jerusalem. Og dette Herrens sinn var i Jeremia, og han gråt både med hjerte og øye. "Dag og natt" ville han gjerne gråte om han bare kunne.

Men når Herrens vitner må gå med en dyp sorg, sukke og klage, da er det i seg selv en dom over det folket de lever iblant.

Profeten pintes ved synet av alle de forferdelige synder og den ondskap han så. Han lengtet noen ganger etter å bli skilt fra hele dette troløse folket. Han ville heller bo i et herberge i ørkenen, langt borte fra dem (v. 2).

Han kaller den "en bande av troløse folk". For de hadde brutt ektepakten med Herren og drevet hor med avgudene. Slik var de i alle fall åndelig talt alle sammen blitt horkarer.

Og ut av dette liv i vantro kom et liv i løgn og svik (v. 3-6), både for Gud og mennesker. "Du bor midt i svik. I sin svik vil de ikke kjenne meg, sier Herren."

Verdens barn bedrar seg selv og bedrar hverandre innbyrdes. De styrker hverandre i at det er nok når man har noe med Herren å gjøre i det ytre. De gir hverandre komplimenter ansikt til ansikt. Men det er ofte ganske annerledes når de taler bak ryggen på hverandre (v. 8).

Derfor krevde Herrens rettferdighet en dom over folket (v. 7-9).

Igjen ser profeten ut over landet som er ødelagt, slik han som profet så det ville bli. Det var en øde, dødsstille ørken (v. 10-11). Og Herren taler klart om grunnen til at det ville bli slik:

"Fordi de forlot min lov, som jeg la fram for dem, og ikke hørte på min røst og ikke fulgte den, men fulgte sitt hårde hjerte og fulgte Ba'alene."

Derfor måtte de drikke den beske malurt (v. 11-15). Den følger alltid med syndens lyst. Men Gud være takk for hver synder som omvender seg. For dem gjelder det at "veien til korset er fri".

Der henger han som tømte den bitre kalk for oss, og som kan forvandle syndens bitrekalk til syndsforlatelsens gode vann. Og det gjelder for alle som i troens lydighet hører hans røst og lever i ydmykhet etter den.

Gå til Jer 9:17-26
Jer 9:17-26
Profeten sier som Herrens ord at Herrens klage over folket ville snart bli etterfulgt av folkets klage over ødeleggelsen (v. 17-20).

I Østen var det skikk å benytte "klagekvinner" (v. 17) ved dødsfall. De skulle gråte og klage ute på gatene.

Nå oppfordrer profeten alle kvinner til å stemme i klagesangen og lære sine døtre og venninner klagen. Det ville snart bli grunn til å klage. Snart ville det lyde gjennom Sion: "Hvor vi er ødelagt! Vi er blitt dypt vanæret."

Profeten skildrer levende hvorledes døden er steget inn gjennom vinduene. Den har revet bort både unge menn og små barn slik at lek og latter er forstummet i gatene (v. 21). Menneskenes døde kropper skulle ligge som kornbånd på marken (v. 22).

Det skulle profeten tale, slik var Herrens befaling. Vi forstår at det ikke var noen lett oppgave å forkynne sannheten for det onde folket. Men Herren hadde jo selv gjort sin profet til en jernstøtte (Jer 1:18).

Og videre skulle han forkynne at verken verdens visdom, styrke eller rikdom kunne hjelpe noen på dommens dag. De som roste seg av dette, ville bli til skamme.

Bare en ros holder, fordi en synder bare kan rose seg av en eneste person, og det er Herren. Han er den sanne visdom, styrke og rikdom.

Herrens folk må jage etter å vinne denne ros. Det er å forstå og å kjenne Herren, å ha fått øye opplatt for at alle Herrens gjerninger er miskunnhet, rett og rettferdighet. Det er denne ros som består for Gud. Det er ikke å rose seg selv, men det er til Herrens ære.

Hva gjør det så om du er lite aktet i denne verden, når du bare kan si med sannhet som din ros:

Min rikdom, lyst og ære

skal Jesus ene være.

Men alle Guds barn må merke seg at all annen ros som ikke gir Herren ære, er ond. For det blir å rose seg selv, og alt slikt er av det onde (Jak 4:16). Selvros stinker, først og fremst for den levende Guds ansikt.

Men det blir en kamp for et Guds barn å holde all selvros borte. Det er likevel en kamp det er verd å ta opp. For gir du Herren ære og deg selv skammen, da bor du på ydmyke steder, og de skal ikke skadesav dommens stormvær.

Om man ikke gir Gud æren, da skal man bli dømt sammen med verden. Det sier Herren i de to siste vers (v. 25-26). Der stiller han det vantro Juda på linje med hedningene.

Også Israels barn var uomskårne som hedningene. For de "uomskårne på hjertet". Hva hjalp det da om de utvortes var omskårne!

"Alle med rundklipt hår som bor i ørkenen" er hedningene i ørkenen. Til ære for avgudene hadde de klipt håret på en bestemt måte. Å klippe håret slik var forbudt blant Israels barn (3Mos 19:27) fordi det var til ære for avgudene.

Det er vemodig å se at Israel her blir stilt på linje med hedningene. Også blant de døpte finnes det mange hedenske hjerter og hedensk liv. Dåpen og hele den kristne kultur er bare et ytre ferniss.

Men det lar seg ikke gjøre å leve som en hedning og likevel bli frelst som Guds folk. Man får sin lønn hos den herre man tjener. Israels folks historie er et advarende eksempel på det.

Gå til Jer 10:1-25
Jer 10:1-25
Uomskåret på hjertet. Slik sluttet det forrige kapittel. I dette kapitlet begynner profeten med en alvorlig advarsel om å ikke venne seg til "hedningenes vei".

Og de skulle ikke være redde "himmelens tegn" som hedningene. Hedningene ville regne ut menneskers og landets skjebne ved hjelp av stjernene, og derfor gikk de ofte i frykt.

La oss legge merke til at det står: "Venn dere ikke til hedningenes vei." Slik er det også overfor verden den dag i dag. Litt etter litt kan man sløves og gli med strømmen hvis man ikke er på vakt.

Man kan venne seg til den verdslige tankegang, venne seg til å bare tale om de forgjengelige ting. Man kan også venne seg til å høre på verden når den banner uten å bli redd og bedrøvet. Her gjelder det å våke.

I v. 3-6 skildrer profeten avgudenes elendighet og avmakt. De ble laget av mennesker, rett og slett fabrikkert, stilt opp, pyntet og prydet.

I motsetning til dette peker han på Herren, den store Gud, den levende Gud og evige konge. I stedet for å venne seg til hedningenes vei, skulle Israels barn vitne for hedningene om hvor tomme avgudene er i motsetning til den allmektige himmelens og jordens skaper (v. 11-13).

Men Israel forkastet den levende Gud og valgte de utskårne bilder. Derfor slutter profeten igjen med å male et bilde av ødeleggelsen som skal komme (v. 17-22).

"Sank ditt gods sammen, dra ut av landet, du som bor i kringsatte byer." Det betyr at de skulle samle sine ting sammen og gjøre seg ferdig til oppbrudd. Denne gang ble det alvor med landflyktigheten (v. 18). For folket skulle "kjenne det", de skulle finne at Herrens trusler var alvor, selv om de alltid hadde ment det var tom tale.

"Ve meg for et slag jeg har fått! Mitt sår er ulegelig." Slik klager profeten som om folket sa det (v. 19). Israels hyrder hadde vært ufornuftige og vantro (v. 21). Derfor skulle de nå snart se hjorden atspredt, deres telt ødelagt, og de skulle høre bulderet av fiendens hær fra nord (v. 22-25).

Men profeten ydmyker seg under Herrens veldige hånd og sier: "Ja, dette er en plage, og jeg må bære den."* Jeg vil bære den, slik taler den som bøyer seg under Herrens tukt.(* Dansk har: Dette er kun min Lidelse, og jeg vil bære den.)

Når Herren tukter, kan vi tenke på tre måter. Jeg må bære det, det er verdens standpunkt, og den bringer ingen velsignelse. Jeg kan bære det - det er et bedre standpunkt. Men full fred får hjertet først når det kan si som profeten: Jeg vil bære min lidelse. Når hjertet samtykker i det og tar det av Herrens hånd (v. 23), skjer det.

Da får hjertet også ny frimodighet til å be om at Herren må skåne oss (v. 24). Og når hjertet slik ydmyker seg, kan nådens solsstråler igjen begynne å lyse gjennom de mørke skyene. Da flyttes dommen fra Guds folk til verden som Gud brukte som ris over de troende (v. 25).

Når verden på den måten blir brukt av Herren til å tukte hans folk med, gjør den det alltid med ond glede og på en slik måte at den samler vrede over sitt eget hode.

Og Herren har sagt: Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde. Derfor legger profeten også hevnen over hedningene i den levende Guds hånd. Dette gjør han også på vegne av sitt ydmyke folk.

Disse versene (v. 19, 23-24) minner oss om en liten sang:

Å, lær meg rett å ville hva du vil,

hold troens vinger oppe når den daler,

og tukt meg kun, men gi meg nåde til

å bøye meg og tie når du taler.

Gå til Jer 11:1-17
Jer 11:1-17
Med dette kapitlet begynner et nytt avsnitt med taler under overskriften: "Dette er det ord som kom til Jeremia fra Herren."

Avsnittet strekker seg fra Jer 11-13. Og det er trolig talt i kong Jojakims og Jojakins regjeringstid.

Herren viser folket ved profeten hvorledes folket selv var skyld i at lovens forbannelse lå over dem. De hadde krenket den pakt Herren hadde inngått med folket ved utgangen av Egypt. Da hadde de fått en advarsel hvis de var ulydige. Men de hadde også fått løfter om de var lydige (v. 2-10).

Da Herren pekte på sin pakt, svarte profeten (v. 5): "Amen, Herre!" Slik svarte også folket amen da det stod mellom Ebal og Garisimfjellene (se 5Mos 27 og Jos 8).

Dette "ja" hadde folket gjort til intet igjen og igjen. Herren hadde kalt på dem både "tidlig og sent" ved profetene. Men folket hadde gått sammen om å trosse Herren (v. 9).

Derfor ville Herren heller ikke høre deres rop når ulykken kom over dem. Profeten skulle heller ikke be om at de måtte bli spart for dommen. Men de fikk henvende seg til de utallige guder som de hadde brent røkelse for (v. 11-14).

Det står her: "Så mange som dine byer er, så mange er dine guder, Juda! Og så mange som Jerusalems gater er, så mange alter har dere reist for den skammelige avguden, alter til å brenne røkelse på for Ba'al" (v. 13).

Det er et slående bevis på hvordan tilstanden var blitt.

Og det er nærmere forklart i v. 15 der han skildrer hvorledes templet var vanhelliget.Herren spør: "Hva har min elskede å gjøre i mitt hus?" Min elskede må være Herrens menighet, hans trofaste brud i folket, den lille flokk som ennå stod fast.

Hva fant den i Herrens hus? Stormennene hadde gjort skammelige ting der inne. Det hellige offerkjøttet ble ikke brukt rett, men det ble tatt bort.

Vi kan høre at vi ikke lenger befinner oss i kong Josias tid. For da gikk alt det ytre for seg på en god måte. Men nå under andre konger var den gamle frekkheten igjen brutt løs.

Det var intet annet middel mot det enn dom og landflyktighet. Det var en hard operasjon å gjennomgå for Israel, men det hjalp. Det som hadde vært umulig å nå i mange hundre år, ble oppnådd i det babylonske fangenskapet. Og det var å få folket til å vende seg bort fra avgudene.

Ja, slik må Guds folk se på den trengselen Herren sender. Det kan nok se ondt ut, men det ligger en lærdom i den. Derfor er det rett å takke Gud også for de tunge tider.

En gang hadde Israels folk vært som "et grønt oljetre, prydet med fager frukt". Men nå skulle snart dommens flammer slikke opp omkring greinene. Da ville de grønne blad bli forvandlet til aske på grunn av folkets ondskap (v. 16-17).

Jerusalem, du falt, og fallet lærer,

at den som Gud, hans ord og hus vanærer,

han modnes snart til strenge dommens høst.

Med bønn og bot min bange sjel skal haste,

i rette tid i nådens favn seg kaste

og finne trøst.

Gå til Jer 11:18-23
Jer 11:18-23
Som et eksempel på folkets ondskap nevner nå profeten det angrep folket i Anatot hadde tenkt å gjøre mot ham. Anatot var hans hjemby.

De var forarget på denne predikanten fra deres by som hadde sagt dem sannheten så utilslørt. De hadde truet ham og sagt: "Du skal ikke profetere i Herrens navn, for da skal du dø for vår hånd."

Men da det ikke hjalp, hadde de virkelig lagt opp råd om å drepe ham og sagt: "La oss ødelegge treet med dets frukt." Dette betyr profeten og hans ord. Videre sier de: "Og utrydde ham fra de levendes land, så ingen lenger kommer hans navn i hu!"

Jeremia er her et forbilde på Frelseren. For også innbyggerne i Nasaret ville ta livet av ham.

Profeten bruker et slående uttrykk: "Jeg var som et spakferdig lam som føres bort for å slaktes." Det minner sterkt om ordet i Jes 53:7. Der er det sagt om Messias at han i sin lidelse at "han ikke opplot sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes".

Profeten visste ikke om at mennene ville angripe ham. Men Herren viste ham det (v. 18). Og Jeremia overgav saken i den rettferdige dommers hånd (v. 20). Det vet vi også at Frelseren gjorde, han "overlot det til ham som dømmer rettferdig" (1Pet 2:23).

Og Herren viste ham hva dommen ville bli over mennene i Anatot og deres slekt "i det år de blir hjemsøkt" (v. 22-23).

Ordet sier her "de skal ikke ha noen igjen av dem". Det ser ut som en motsigelse av Esr 2:23 og Neh 7:27 som sier at det var 127 menn fra Anatot blant dem som vendte tilbake.

Dette er kanskje en følge av at noen i Anatot har angret sin vantro, eller også på grunn av profetens forbønn. Herrens dom er jo alltid betinget av hvordan menneskene stiller seg til ham.

Men vi ser av hele dette siste avsnittet i Jer 11 at Jeremia ganske snart skulle erfare lidelsen for Herrens navns skyld. Og det skulle komme mye mer senere.

Men Herren åpenbarte også sitt løfte med full styrke: Jeg er med deg for å berge deg.

Gå til Jer 12:1-17
Jer 12:1-17
Kapitlet begynner med et spørsmål som møter oss igjen og igjen i den gamle pakt: "Hvorfor går det de ugudelige vel? Hvorfor har alle de troløse ingen sorger?"

Det var jo dette spørsmålet som pinte Job og på samme måte salmisten Asaf. Dette hører også med til de prøvelser som Guds folk må oppleve: de må kjempe mot slike anfektelser.

Det var langt fra at profeten ville tvile på Guds rettferdighet (v. 1). Men han kunne likevel ikke la være å sette det fram for Herren. Det så jo ut som om Herrens fiender hadde lykken med seg, selv om de bare hadde Herren i munnen og ikke i hjertet. Han derimot møtte stadig trengsel, han som ville være ærlig for Gud.

Han syntes at hele landet måtte lide på grunn av de vantro hyklerne. Tørke og hungersnød kom over landet som en dom over deres ondskap.

Han ber Herren om å rive disse troløse bort, på samme måte som to av Herrens disipler bad om da han var på jord. De bad om at ild måtte komme ned over samaritanernes byer. For de hadde lukket seg for Herren.

Det var noe hos profeten som ikke var helt rent, det var ikke etter Mesterens sinn. Fiendens spott hadde gjort ham nidkjær. For de skjøv alle hans advarsler til side med denne bemerkningen: "Han ser ikke hvordan det vil gå oss til slutt" (v. 4). Du vet slett ikke, Jeremia, hvordan det vil gå med oss!

Det samme svar gir verdens barn ofte den dag i dag: Hva vet dere kristne om det vil gå oss verre enn dere! Det er bare dømmesyke når dere taler til oss om helvete! Verden så det ikke på den tid, og den ser det ikke ennå, at det bare er Guds ord som dømmer den.

Herren irettesetter så stille sin profet. Du er allerede trett av den motstand du har møtt blant borgerne i Anatot, Jeremia! Men du kan vente langt større trengsler.

"Når du løper sammen med fotgjengere, og de gjør deg trett, hvordan vil du da løpe om kapp med hester?" (v. 5).

Man måtte nok kalle Anatot en fredelig by i motsetning til de farer han ville møte når han skulle møte de store i Jerusalem, i "krattskogen ved Jordan".( Dansk har: "Jordans stolthed".)

Bildet er tatt fra Jordanelva når den gikk over sine bredder. Da bruste den stolt fram med sine ville vann. Slik ville stormennenes motstand bli der inne i hovedstaden.

Og det aller verste var vel at hans egen slekt ville vende seg mot ham (v. 6), hans brødre og hans fars hus. Den gamle presten i Anatot har vel først forsøkt å tale sønnen til rette: du går for vidt, min sønn, du dømmer for hardt.

Jeg, din far, er en aktet, gammel prest og dine brødre er hederlige menn. Vi holder jo vår gudstjeneste så godt som noen. Hvorfor skiller du deg slik ut fra de andre?

Slik har det lydt til Jeremia. Og slik lyder det så ofte den dag i dag når en eller annen vantro slekt omvender seg.

Det synes som om faren og brødrene har betraktet ham som halvt utilregnelig og har forsøkt å snakke ham fra det med ytre, vennlige ord.

Men bak hans rygg har de vært med å forakte og dømme ham. Derfor sier Herren til Jeremia om hans slekt: "De er troløse mot deg (...) Tro dem ikke når de taler fagre ord til deg!"

Det var det samme råd en stakkars gammel prest gav de vantroen gang. Slik skulle de være mot de hellige i bygda. Det nytter ikke å true dem, sa han.

Det hjelper ikke på den slags folk, for da blir de bare flere og flere. Nei, tal vennlig til dem og lat som om dere ikke har noe mot deres kristendom. Da går det nok ut av seg selv.

Guds folk har godt av å huske det Herren sier til sin profet: "Tro dem ikke når de taler fagre ord til deg." For så lenge mennesker ikke vil omvende seg, er Herren nær bare i munnen, men han er langt borte fra deres sindre.

I v. 7-13 forkynner Herren dommen over det folk som etter utvelgelsen var hans "sjels elskede".

Men her lyder det alvorlig: "Jeg har forlatt mitt hus og forkastet min arv. Jeg har gitt min sjels elskede i hennes fienders hånd" (v. 7).

Det ligger en kjærlighetens smerte i dette ordet. Det er smerten over det tapte barn. Men Herrens herlighet hadde foreløpig vendt seg bort fra hans arv. For den hadde løftet sin røst mot ham, slik som et rovdyr kan brøle mot en (v. 8).

Derfor skulle Israel komme til å dele lodd med "en spraglet rovfugl". Det er nemlig en kjent sak i naturens verden at fugler som er mer iøynefallende, er fete og forfulgt av de andre. De er kanskje lysere eller mer spraglet enn de andre.

Slik skulle det gå med Israels folk. Det var blitt en rovfugl overfor de troende, for Herrens due. Nå skulle det selv bli ødelagt av større rovdyr.

I v. 10-13 blir ødeleggelsen malt for oss. Landet skulle trampes ned av fremmede hyrder med sine krigshærer. For landets egne hyrder hadde vært troløse, fordi ingen hadde lagt Herrens ord på hjerte (v. 11).

Det ble en sørgelig høst de fikk av sin sæd. Det var en høst de kunne skamme seg over. Høsten ble torner, ødeleggelse og fredløshet (v. 12-13).

Profeten fortsatte altså den samme forkynnelse, og han ble trofast mot sin Herre. Den Herrens tjener gjør vel som fortsetter å tale Herrens ord, enten de taler godt eller ondt om ham.

Kapitlet slutter med (v. 14-17) både å tale dom og løfte til de hedningefolk som bodde omkring Israel, og som var "onde naboer" til Israel.

Her er vel særlig tenkt på ammonitter, moabitter, edomitter, syrere osv. Herren truer også dem med å rykke dem opp av deres land på samme måte som Judas hus.

Men han føyer til et løfte om barmhjertighet. Herren ville føre dem tilbake og gi dem del med sitt folk. Betingelsen var at de ville lære Guds folks veier og sverge til Herrens navn som sitt banner slik som de før hadde lært Judas folk å sverge ved Ba'al.

Ville de derimot ikke omvende seg, ville deres undergang være ugjenkallelig.

Det er fint å se at det alltid ved siden av dommen over vantroen, er et nådens lys bak dommens mørke. Men like bestemt er også betingelsen om omvendelse gjennom hele Bibelen.

Gå til Jer 13:1-14
Jer 13:1-14
Det første bildet finner vi i v. 1-7. Deretter kommer forklaringen av dette bildet i v. 9-11.

Profeten skulle kjøpe seg et belte av lin og legge det om lendene. Men han skulle ikke la det komme i vann, han skulle altså ikke vaske det. Og profeten gjorde som Herren hadde sagt (v. 1-2).

Da lød igjen Herrens ord til ham. Han skulle ta beltet som han hadde om lendene og gjemme det i en kløft ved Eufrat. Det var nå blitt skittent.

Også dette gjorde profeten. Det var ingen kort reise til Eufrat, den store elva der Babylon lå. Men profeten skrøt ikke på noen måte av at han var lydig mot befalingen. Han forteller ganske enkelt: "Og jeg gikk (...) som Herren hadde befalt meg."

Så gikk det lang tid, og igjen kom Herrens røst til ham. Nå skulle han hente beltet tilbake. Og han gikk, gravde det opp, og selvsagt var beltet ødelagt. "Det dugde ikke til noe" (v. 6-7).

For å forstå dette bilde, må vi vite at et belte var en meget vesentlig del av klesdrakten hos hebreerne. Det skulle holde de vide underklærne som ble brukt i Østen, sammen. Den høye verdien viser seg ved at det ble brukt som gave (2Sam 18:11).

Herren forklarer nå bildet slik: "For likesom beltet fester seg til en manns hofter, slik festet jeg hele Israels hus og hele Juda hus til meg, sier Herren, for at de skulle være mitt folk og være til ære og pris og pryd for meg" (v. 11).

Det er et vakkert bilde Herren bruker her! Guds folk er som beltet lagt om Herren. Så nær ligger det ham ved hjertet. Han vil forherlige sitt navn på sitt folk som sin ære og pryd.

"Men de hørte ikke." Derfor skulle det gå dem som dette beltet som ikke dugde til noe.

At beltet var blitt ødelagt ved elven Eufrat ved Babylon, taler om at folket hadde hentet sin avgudsdyrkelse der (v. 10).

Og beltet ble ødelagt i en klippe. Det peker på at jødene for en stor del dyrket avgudene i det skjulte, mens de æret Herren som hykleri.

Det neste bilde (v. 12-14) var ikke knyttet sammen med noen ytre handling. Det peker bare på hva tomme flasker er til, de skal nemlig fylles med vin.

Denne alminnelige sannhet skulle profeten forkynne for folket. Og Herren sier også til profeten at han ville oppleve hån som svar: "Vet vi da ikke at hver vinkrukke blir fylt med vin?" (v. 12). De betraktet profetens ord bare som snakk.

Men så skulle han tilføye noe som skulle gi denne enkle sannhet et veldig alvor. Herren ville nemlig fylle alle landets innbyggere "så de blir drukne". Det gjaldt både konge, prester og alle andre.

De skulle fylles med Guds vredes vin slik at de ble drukne (v. 13).

Og det skulle også bety at Herren ville knuse dem, den ene mot den andre. Det skulle gå som når man knuser flasker, og det skulle skje uten å skåne noen.

"Jeg vil ikke skåne og ikke spare og ikke forbarme meg, så jeg lar være å ødelegge dem" (v. 14).

De tomme flaskene var pusset opp på utsiden uten å ha noe innhold. Og de er skjøre og skrøpelige. Og dette er et bilde på det kjødelige, vantro og verdslige sinn.

I det ytre ser det stort ut, men de har intet innhold og ingen styrke når det gjelder. I slike tomme, hovmodige hjerter er det bare plass for Guds vredes fortærende ild.

Det er sørgelig at et hjerte som var bestemt til å fylles med Guds nåde, skal bli fylt med denne ødeleggende vrede!

Det er godt for den som i tide ydmyker seg under Guds hånd og dømmer seg selv. For det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, de som ikke vandrer etter kjødet men etter Ånden (Rom 8:1).

Gå til Jer 13:15-27
Jer 13:15-27
I den første del av kapitlet har altså profeten talt om den kommende dom i to lignelser. Herren hadde vist ham dette. Så knytter han ennå et inntrengende og alvorlig ord til folket. Han bad folket om å bøye seg i denne aller siste tid.

"Hør og gi akt, vær ikke overmodige! For Herren taler" (v. 15).

v. 16 er også et dypt og stort ord: "Gi Herren deres Gud ære før han lar det bli mørkt, og før deres føtter snubler på de mørke fjell! Dere venter på lys, og han gjør det til dødsskygge, han lar det bli belgmørke."

"Gi Herren deres Gud ære." Mennesket er bestemt til det. Men djevelen arbeider uavbrutt med å få mennesket til å vanære Gud, til å røve æren fra Gud slik han selv har gjort.

Vi skal ikke stanse for dem som ønsker å rive Gud ned av tronen og de kunne det, og å gjøre ham til en løgner. Vi stanser heller ikke for dem som vanærer Gud ved å søle seg til i synden.

De som kaller seg kristne, men lever på verdslig vis er til større vanære for sin Gud. De vil selv har ære for sitt gode liv og vil ikke se at de mangler ære hos Gud.

De ønsker å sette sammen en frelse av sine egne, skitne gjerninger og av Jesu nåde. I deres indre lyder det ikke det sangeren sier:

Lammet, ja lammet, dets vunder og sår,

æren og prisen i evighet får!

Amen! Halleluja, Amen!

Der er også mennesker som går og kjemper for å få fred uten å få det. For de vil ikke gi hele æren for frelsen til Herren. De arbeider hele tiden på å bli gode nok slik at Gud kan ta imot dem.

Det er i virkeligheten et skjult forsøk av den gamle Adam på å rane til seg litt ære i stedet for å ta imot frelsen som uforskyldt nåde av Herrens hånd.

Det er også andre som ikke vil gi avkall på verdslig ære. De er redde for å miste sin gode plass i verden. Eller noen kan gi fra seg ære fra verden, men de vil ha ære blant de kristne. De møter med mange krav og blir derfor aldri riktig hjemme blant Guds folk.

De har ennå ikke lært seg selv å kjenne som mennesker uten ære, som elendige syndere. For da ville de juble over å få den aller ringeste plass blant de troende. Og det Herren sa til jødene passer godt på mange andre mennesker: Hvorledes kan dere tro, dere som tar ære av hverandre?

"Gi Herren deres Gud ære før han lar det bli mørkt." De fleste mennesker mener jo at de blir salige når de skal dø, de venter lys.

Men for alle som ikke gav Gud ære i livet, blir det et falskt håp. Deres "føtter snubler på de mørke fjell," og Herren "gjør det til dødsskygge, han lar det bli belgmørke".

Hvilket rystende alvor! Fjell av mulm og mørke lukker seg opp i døden. Det oppsluker alle sjeler som ikke gir Gud ære, og lukker seg bak dem for evig.

Gi Gud ære, gi Lammet fra Golgata med korsets skam hele æren for din frelse. Gi Guds Sønns blod og den frelse han gav deg hele æren. Da får du hvile og fred.

Gi Herren deres Gud ære. Det er også et ord til de troende. Det er prøven på om du er et Guds barn. Det viser om det å gi Herren ære i alt i hele ditt liv både i smått og stort. Og det viser om det er din bønn og det du kjemper for.

Det er dette mål Gud stadig setter for oss. "Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud" (1Kor 6:20). "Slik skal dere la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør og prise deres far i himmelen" (Matt 5:15).

"Ære være Gud i det høyeste," lød englesangen julenatt.

Alle Guds barn har erfart hvilket velsignet makt det er i dette: til Guds ære. Det gjør hjertet ydmykt og stille, renser fra hovmod og dens uro og pine.

Den frigjør hjertet fra alle falske hensyn til verden og vårt eget. Det gjør hjertet frimodig og bringer oss en ren og hellig glede.

Men det er en sorg for alle ærlige Guds barn at vi har en tyv inni oss, og han forsøker stadig å stjele æren fra Gud. Det er smertelig når Herren har brukt sitt barn til noe godt og så høre denne lumske røst som hvisker: der gjorde du noe godt!

Det smerter å merke hvor den gamle Adam vil ha ære, særlig når vi vitner for de store i denne verden. Hva er all surhet, alle krav, fornærmelse og misunnelse annet enn æresyke. Den gjør oss så ømskinnet at vi ikke tåler noe! Vi skal jo ikke ha noe ære, bare Gud får sin ære.

Det blir salig for alle de frelste når de en gang får gi Gud æren. Da er det gamle menneske i oss død. Og da skal vi synge sammen med helgenskaren for Guds og Lammets trone i alle evighet: "Frelsen tilhører vår Gud som sitter på tronen, og Lammet" ( Åp 7).

Men Israels folk ville ikke gi Herren deres Gud ære. Derfor tilføyer profeten dette vemodige ordet: "Men vil dere ikke høre på dette, da skal min sjel gråte i det skjulte over slikt hovmod. Jeg skal gråte så bitre tårer renner fra mitt øye, fordi Herrens hjord blir ført bort i fangenskap" (v. 17).

Profeten taler om å gråte i det skjulte. Når han avla sitt vitnesbyrd for disse harde menneskene, var det ikke i hardhet. Han lar dem se inn i sitt lønnkammer. Der rant hans tårer over deres hovmod og over den mørke framtid for folket som ble åpenbart for ham der.

I v. 18-22 henvender han seg til "kongen og til kongens mor". Kongens mor hadde nemlig meget stor innflytelse. Det er kong Jojakin og hans mor Nehusta han taler til nå (se 2Kong 24:8).

"Sett dere ned i det lave," sier han. Det er tid å ydmyke seg. For snart vil hele herligheten være forbi. Den herlige kronen var falt av deres hode, og hjorden som de hersket over, var bortført (v. 18, 20).

Kong Jojakins regjering varte bare i tre måneder. Da kom Nebukadnesars hær og kringsatte Jerusalem. De kunne ikke få noen hjelp fra sør, alt var lukket til av fienden (v. 19).

"Hva vil du si," spør profeten kongen, "når han setter dine fortrolige venner til høvdinger over deg, dem som du selv har lært opp til det?"

Judas konger hadde jo igjen og igjen søkt vennskap med de hedenske makter, og hadde følt seg smigret ved å kalle dem for "venner".

Og så lenge som de hadde bøyd seg for disse "vennene" og vært underdanig, gikk det godt. Men verdens vennskap og smil kan bare bevares ved å bøye seg under dens trellekår.

Da Israels folk begynte å føle trykket mindre behagelig og gjorde opprør, satte snart vennene sin jernhel på deres nakke. Ordet: "Du har selv lært dem opp" taler om de stadige forsøk på opprør fra kongene i Juda mot de makter de opprinnelig hadde leflet med.

Verdens kjærlighet er hat. De vil alle erfare som søker vennskap med verden. Det går som en alvorlig mann en gang har sagt: i begynnelsen går det lett å danse med synden i sine lyster. Men det blir tungt til slutt når lysten danser med syndere. Da kan han ikke slippe dens jernhånd.

Og så kan synderen være like blind som kongen i Juda. Han sa i sitt hjerte: "Hvorfor har dette hendt meg?" Han ser ikke at det er på grunn av hans "mange misgjerninger" det skjer (v. 22).

"Din kjole er løftet opp, dine heler blottet med vold," betyr at din nakenhets skam er blottet. Det sikter til den skam som de beseirede ofte fikk når de ble ført bort som fanger. Den som ikke vil gi Gud ære, vil i sannhet høste vanære.

Og folket ville ikke gi Gud æren, hjertet var gjennomtrengt av gjenstridighet. Folket kunne ikke hjelpe seg selv ut av syndens slavekår og besmittelse, like lite som "en etioper (kan) skifte hud, eller en leopard sine flekker".

Det er syndens forbannelse over alle som overgir seg til den.Synden tar makten over en, slik at synderen ikke lenger kan komme ut av den. Men: "Jeg kan ikke" er en datter av: "Jeg vil ikke".

Bare Herren kan rense en synder, bare han kan gi oss en ny natur. Men han kan bare gjøre det når synderen vil ydmyke seg og omvende seg til ham. Og mange vil ikke det, og det ville heller ikke Judas konge og folk.

Derfor kom dommen fra Herren. Jerusalem måtte vedbli i sin urenhet og høste lønnen for sin utroskap. De fikk lønn for sitt horeliv og sin skammelige utukt med avgudene (v. 24-27).

"Ve deg, Jerusalem! Hvor lenge vil det ennå vare før du blir ren!" Slik slutter dette kapitlet. Det vil en gang lyde i sin dypeste betydning over alle som har forkastet renselsen i Jesu blod. De vil bli i sine synder for evig.

Gå til Jer 14:1-22
Jer 14:1-22
En veldig tørke kom over landet (v. 1-6). Man speidet forgjeves etter skyer. De kom aldri dit, eller de drev over uten å sende en eneste leskende dråpe ned i landet.

Brønnene tørket ut. Jordens grøde visnet bort. Hinden forlot sine små unger, fordi graset var bort. Og villeslene gispet i brennende tørst og hunger.

Alt dette fylte profeten med ennå større vemod. Hans ord til Herren får en egen, rørende og barnslig klang. Han var fortrolig med Herren, han våget å banke på hos ham. Og det gjorde han selv om han visste at tørken var en Herrens dom som siktet mot å lede folket til omvendelse.

Vi har her et fint ord i v. 7: "Om våre misgjerninger vitner mot oss, Herre, så vis oss likevel nåde for ditt navns skyld! For våre overtredelser er mange, mot deg har vi syndet."

Det går en dyp syndsbekjennelse gjennom dette ordet. Men det lille ordet "likevel" ser vi at troens hånd er skjelvende, men søker likevel å få tak i Herrens barmhjertighet.

"For ditt navns skyld," ber han. Det er også det eneste vi kan støtte oss til, for alt vårt eget er bare skam. Guds barn har mye bruk for denne bønnen i v. 7:og det gjelder både bønnen for oss selv og for andre.

Og profeten beklager seg videre for Herren (v. 8, 9). Han mente at Herren var som en fremmed og en veifarende som bare drar gjennom landet. Han kjenner ikke noe til det og tar seg ikke av folkets ve og vel. Han overnatter bare en kort stund hos oss.

Herren var for profeten som en motløs mann som ikke våget å røre seg overfor fienden. Men han visste at det var ikke slik. Han kjente jo Herren som "Israels håp, dets frelser i nødens tid". "Du er jo midt iblant oss, Herre," sier han, "og vi er kalt ved ditt navn. Gå ikke fra oss!"

Når vi er anfektet av motløshet, kan vi lære mye av denne profeten når han var anfektet. Han viser oss at det gjelder å ydmyke seg, ydmyke seg dypt. Men vi må aldri slippe ham.

Gjennom disse versene er det en tone av det samme som lød fra Jakob da han stred i bønn ved Pnuel. Han sa: Jeg slipper deg ikke, Herre, før du velsigner meg."

I v. 10-12 finner vi Herrens svar. Den går ut på at dommen var nødvendig, og den kunne ikke avvendes. Den var nemlig det eneste legemiddel som ennå var igjen, selv om det var en bitter kalk de måtte drikke.

For tredje gang sier Herren til profeten at han skulle la være å be for folket i denne saken (se v. 11. Jfr. Jer 7:16. 11:14).

Vi husker at Abraham bad for Sodoma. Og slik våger også profeten å peke på en unnskyldning, nemlig at de falske profetene bedrog folket.

Herren dømmer disse forførerne som han ikke hadde sendt og som spådde løgn i hans navn (v. 14-15). Men Herren dømmer også folket som lot seg forføre v. 16.

Her ser vi at ingen vil kunne unnskylde seg for Herren med at prestene var vantro. For falske veiledere er ofte en straffedom over det folk som vil bedras og ikke vil høre sannheten.

Der er en dyp sammenheng mellom folkets vantro og prestenes vantro. Det folk som virkelig vil sannheten, tåler ikke falske lærere og tigger Herren om troende prester.

Og Herren befalte profeten at han skulle forkynne for Israels folk sin sorg over at deres synd hadde bragt elendighet over dem. Han ser at død, hunger og landflyktighet ville komme over Sions datter.

Verden liker ikke at de troende sørger over de vantro og deres evige skjebne om de ikke omvender seg. Men det er nettopp tegnet på at Herrens sinn bor i hans vitner, at tårene over verdens elendighet aldri tørker ut (v. 17-18).

Profeten forsøker (v. 19-22) på tross av Herrens forbud ennå en gang å be for folket. Han kjemper liksom mot Gud og vil ikke slippe.

Og han tar seg selv med når han bekjenner folkets misgjerning og ugudelighet. Og det ser vi ofte at Herrens profeter gjør. Den enkelte står jo alltid i sammenheng med slekten.

Bønnen sikter kanskje ikke så mye mot å be om at folket blir fri den store dommen som kom. Han ber kanskje mer om å bli fri denne fryktelige tørken. "Er det ikke du, Herre vår Gud? Vi venter på deg."

Profeten ser på Herrens ære i motsetning til de maktesløse avgudenes vanære. På alle måt er søker han å gripe Gud om hjertet. Vi kan lære av Jeremia hva det er å kjempe i bønn.

Gå til Jer 15:1-14
Jer 15:1-14
Til svar på Jeremias nye bønn forkynner Herren at straffedommen står urokkelig fast. Alt håp om å be folket fri fra den var forgjeves.

Herren sier at selv om Moses eller Samuel stod for hans åsyn med forbønn, ville det ikke hjelpe. Begge disse to var sterke i bønnen og nidkjære til å stå fram for folket når det hadde syndet.

Moses bad for folket da Gud truet med å tilintetgjøre dem i forbindelse med gullkalven ved Sinai. Samuel bad om frelse for folket fra filistrene (1Sam 8:8-9).

Men Herren sier altså at selv om de to ennå levde og ville be sammen med profeten, ville det ikke nytte. Ordet i v. 1 kan selvsagt ikke brukes som begrunnelse for katolikkenes lære om forbønn fra helgener etter deres død.

Herren sier nettopp: "Om så Moses og Samuel stod for mitt åsyn." Det betyr at de ikke stod der med forbønn. Den hellige Skrift kjenner bare en talsmann hos Faderen, "Jesus Kristus, den rettferdige" (1Joh 2:1).

Og nå sier han (v. 2-4) den fryktelige dom over folket. Han nevner fire slags dom som vil komme over dem. Enten er det "død", som her trolig betyr pest. Eller det er "sverdet", "hungeren" eller "fangenskapet".

Alle kommer inn under en av disse dommene, fordi det er bestemt av Gud og ingen kan unngå sin skjebne. Nå er det beskrevet nærmere hvordan det vil gå med dem som faller for fiendens sverd. Hundene skal komme og dra dem bort. Så skal fuglene slå seg ned på likene, og endelig skal rovdyrene fullføre den ødeleggelse som sverdet hadde begynt.

Det var nå slutt på Herrens medlidenhet. "Du har forlatt meg, sier Herren. Du gikk bort fra meg." Og han tilføyer: "Jeg er trett av å vise medynk."

Ja, Herrens langmodighet tar en gang slutt. Det er ikke godt å prøve krefter med den for å se hvor lenge den holder.

I v. 7-9 blir ødeleggelsen skildret. Herren ville liksom stå i landets porter og kaste folket langt bort fra deres land med en kasteskovl. Han ville gjøre det barnløst.

De unge krigerne skulle falle så enkene ville bli flere enn havets sand. Og de unge mennenes mødre skulle forgå av sorg når deres livssol nå var borte. Ja, om enn en mor hadde sju sønner, skulle de alle til slutt falle for Guds dom.

Profeten utbryter (v. 10) med stor klage at han skulle forkynne folket alt dette. Job forbannet sin fødselsdag da han var i nød (Job 3:1]). Jeremias banner den ikke, men sier likevel: Ve meg, min mor, at du fødte meg."

Alle var jo imot ham. I timelig forstand stod han ikke i gjeld til noen slik at det kunne bli strid av det. Han hadde ikke lånt dem noe, og de hadde ikke lånt ham noe.

I dette ordet om lån ligger det en advarsel til alle som har det om å være våken, slik at det ikke kommer noen synd av det. Også mellom Guds barn kan pengeforhold også gi anledning til kalde hjerter.

Men profeten hadde ikke noe å gjøre med noen på den måten, og likevel forbannet alle ham. Vi kan forstå at det var til stor sorg for ham å se folket synke dypere og dypere ned i gjenstridighet og synd, i frafall fra Gud og alt som fulgte med det. I tillegg kom alt det personlige fiendskap de viste ham.

Han som elsket sitt folk så inderlig, måtte på grunn av sannheten lide. Han ble kalt en forræder mot sitt folk, en ond mann som dømte dem med glede.

Herren trøstet likevel sin engstelige tjener (v. 11). Herren vil løse ham ut og ydmyke hans hårde fiender. De skulle komme ham i møte på nødens dag, og erkjenne at han hadde talt sannheten.

I v. 12-13 ser det ut til at Herren ikke taler til profeten, men derimot til folket. Nødens og ulykkens tid vil komme, og med jernog menneskelige midler kunne de ikke vinne over Babylons sterke hær. Det var den harde jern-og kobbermakt fra Norden.

Folkets gods skulle bli gitt bort som rov. Herren hadde ikke behov for å selge det, men det skjedde på grunn av folkets synd.

I v. 14 vender Herren seg igjen til profeten. Han forkynner vredens dom som vil komme over alle fiendene.

Det var altså Herrens trøst. Profeten skulle løses ut når undergangen kom. Men alle de som nå forbannet ham, skulle da bli knust. Profeten behøvde ikke å frykte for dem.

Gå til Jer 15:15-21
Jer 15:15-21
I dette siste avsnittet legger profeten fram sin sak for Herren (v. 15-18). Han peker på den hån han måtte bære for Herrens skyld (v. 15). "Du vet det, Herre!" sier han. Hevnen hører deg til, men husk at jeg ikke har skikket meg som dine fiender.

De foraktet dine ord, men "jeg åt dem" da han fant dem. "Og dine ord var til fryd for meg og til glede for mitt hjerte. For jeg er kalt ved ditt navn, Herre, hærskarenes Gud" (v. 16).

Profeten sier: "For jeg er kalt ved ditt navn." Da mener han at han hørte med til Guds eiendomsfolk. Hvor mye mer har ikke vi lov til å si dette, vi som er døpt i den treenige Guds navn.

Men så kommer det an på om du som er døpt også kan si at du bærer hån for Herrens skyld, om Herrens ord også er til hjerteglede og fryd for deg. Da vil du hungre etter det og ete det som mat og drikke for din sjel.

Likevel er det mange døpte det ikke passer på! Mange vraker Ordet, det sanne Guds ord. Og de vil ikke lide det minste for Herrens navns skyld.

Profeten vitner videre for Herren om at han satt alene for Herrens skyld. Ingen ville forstå den dype sorg han hadde over folkets elendighet, og som Herren hadde fylt han med.

Han satt ikke i spotterens hemmelige råd der alt gikk ut på å skjule seg for Herrens åsyn. Og der gledet man seg også, men det var i synden (v. 17).

Og likevel - Herren visste at hans tjener hadde sitt hjerte i Ordet og hadde brutt med livet i verden. Hvorfor skulle han da ha denne stadige smerte og ulegelige sår? (v. 18).

Han syntes at hans stilling var så fryktelig vanskelig. Hans byrde var så tung, og Herrens hjelp var liksom sluppet opp for ham. Det var som en bekk som tørker bort om sommeren.

Dette er også et uttrykk fra en anfektet sjel, slik vi så det i Jer 14:7-9. 15:10. De fleste Guds barn vet noe om hvorledes det er når hjertet bruser inne i en. Man kan ikke finne seg til rette med Guds vei, selv om man vet at man gjerne vil være ærlig for Guds åsyn.

Men Herren vil ikke la sine venner være alene. Et Guds barn er aldri alene, selv om det er ganske forlatt i verden. Herren bøyer seg igjen ned til sin anfektede tjener og kommer med trøst.

Men tukten er knyttet til denne trøsten. Herren må først rense såret, for at han kan forbinde og lege det. "Hvis du vender om, så vil jeg la deg komme tilbake og stå for mitt åsyn." Slik begynner Herren.

Dette ordet betyr for det første at omvendelsen er en Guds gjerning. Men betingelsen er at menneskets hjerte ikke står Herren imot.

Menneskene taler ofte om at de kan omvende seg når de selv vil. Nei, det er Herren som må la et menneske vende om. Ellers blir det bare et forgjeves forsøk fra menneskene. Og det er kraftløse løfter.

Det kan se underlig ut når Herren sier til profeten: "Hvis du vender om." Men det sa Herren også til apostelen Peter skjærtorsdag kveld: "Når du en gang omvender deg..." (Luk 22:32). Og det gjorde han selv om han før han sagt han var salig då han bekjente: "Du er Messias, den levende Guds Sønn" (Matt 16:16).

Det var før pinsedag, før Guds Ånd kom her ned med gjenfødelsens krefter. Profeten hadde her et sinn der en del ikke var rett for Herren. Det måtte han vende seg bort fra.

Men om han ville gjøre det, ville også Herren befri ham fra det mismodige sinn. Her er kanskje et av de meget sjeldne steder i Den hellige Skrift der ordet "omvendelse" blir brukt på denne måten.

Det blir ellers alltid brukt om å vende seg fra vantro til tro. Men her brukes det om et troende menneske som reiser seg fra et fall. Det kan også tenkes at profeten før denne stund var som et vakt menneske.

Det samme kommer igjen i neste ord fra Herren: "Hvis du skiller det edle ut fra det uedle, skal du være som min munn." Profeten eide nok en meget kostbar skatt i sitt gudsforhold. Og selve anfektelsen var jo et vitnesbyrd om hvor dyrebar Herren var for ham.

Men det var også noe dårlig i hans klage. Han ropte jo ve over at han var født, og han gjentok spørsmålet: "Hvorfor, hvorfor?" (v. 18).

Men dersom han ville la seg tukte i det som bare var slagg i Herrens øyne, da skulle han få en herlig trøst. Det var en trøst som selvfølgelig gjelder alle de som lar seg tukte som profeten.

"Du skal stå for mitt åsyn," betyr at han skulle stå i nåde hos Gud. Og "du skal være som min munn", betyr at Gud fremdeles ville bruke ham i sin tjeneste.

Og Herren tilføyer også et herlig løfte: "De skal igjen vende om til deg, men du skal ikke vende om til dem." Det skulle altså bli en seier over verden. Og den bestod i at den vantro slekt skulle søke til Jeremias i nødens stund. Men han, profeten, skulle være fast i Herren.

Herren ville altså gjøre ham urokkelig fast selv om han stod alene. Det stadfester Herren gjentatte ganger med omtrent de samme herlige ord som lød da han ble kalt (Jer 1:18-19).

Herren ville gjøre ham til en "fast kobbermur". Han skulle være med Jeremias, berge ham og løse ham ut fra de onde voldsmenn slik at de ikke skulle få overhånd over ham.

Det svar Herren gav (v. 19-21) var dypt og rikt. Jeremias skulle skille det edle ut fra det uedle. Det peker på den åndelige nødvendighet for et Guds barn å gjøre forskjell på det som kommer opp i vår egen tanke og det som møter oss utenfra.

Gud selv satte skilsmisse mellom lys og mørke da verden ble skapt. Det samme må alle hans tjenere gjøre om Herren skal kunne bruke dem i sin tjeneste til å fremme seier for sitt rike her på jord.

Men der hjertet vil være rett, der vil også Herren gi den hellige fasthet. Der lyder Åndens mektige trøst:

Med all din nød deg i hans armer kast,

han holder fast.

Gå til Jer 16:1-21
Jer 16:1-21
Profetene i Israel hadde kall både til å forkynne med ord, og å framstille Herrens ord ved hele sin personlige levemåte og stilling. Slik skulle de være et "tegn".

Herren forbyr nå profeten å ta seg en hustru til ekte og stifte familie i dette landet som var bestemt til undergang. For foreldre og barn ville snart være underkastet en smertelig død ved sykdom, sverd eller hunger (v. 1-4).

Forbudet gikk altså ikke ut på at en i det hele tatt ikke skulle gifte seg. Pavens folk tolker det slik. Men ordet taler mot å gifte seg "på dette sted".

Det minner om det Herren selv har sagt i Matt 24:19. Der taler han om Jerusalems ødeleggelse ved romerne og sier: "Stakkars dem som er med barn og dem som gir die i de dager."

Apostelen Paulus taler også i 1Kor 7:26 om dette slik: "På grunn av den nødstid vi lever i, er det godt for et menneske å leve ugift."

Profeten skulle som ugift være et tegn for folket: For oppløsning av alt familieliv var nå forestående.

Herren påla også profeten å ikke være med i begravelsesfestene (v. 5-7). Det var tegn på at de snart skulle dø i mengdevis uten en skikkelig begravelse.

I Østen holdt man sørgefest med mat ( v. 7) i forbindelse med dødsfall. Det har forresten vært gjort i vårt land også. I v. 6 står det at "ingen skal holde klage over dem eller skjære seg i kjøttet eller rake håret av seg for deres skyld".

Dette er om hedenske skikker som var forbudt i loven for Israels barn. Men det er det gamle menneskes lyst å skikke seg lik med denne verden. Og de vantro israelitter satte sin ære i å følge hedningene også i deres gravskikker.

Profeten skulle heller ikke være med i noe gjestebud. Slik skulle han vise at all glede, "fryds røst og gledes røst," skulle bli borte (v. 8-9).

Vi kan forstå at dette har gjort de vantro israelitter forarget, når Jeremias skilte seg ut fra alle deres fester. Og det ble verre når han forklarte dem betydningen av det.

Ordet fra Herren lød slik: "For jeg har tatt min fred bort fra dette folket, sier Herren, min miskunn og barmhjertighet" (v. 5).

Hele den vantro verdens gleder og fornøyelser er den dag i dag overskygget av fortapelsens truende dom. Derfor kan ikke Guds barn glede seg med verden.

For det må brenne i hjertet vårt når vi vet hvor galt det er med slike fornøyelser når sjelen er uomvendt. De står på randen av helvetes avgrunn med en evig landflyktighet i vente borte fra Guds åsyn.

I v. 10-13 sier Herren til Jeremias det han skulle svare folket. I sin store blindhet og egenrettferdighet ville de spørre: "Hvorfor har Herren varslet all denne store ulykke over oss?" Slik er verden. Hva har vi gjort? Slik spør den midt i sin synd.

De skulle få vite sannheten. Det var på grunn av deres avgudsdyrkelse og deres "onde, hårde hjerte" det skjedde. I det fremmede hedningeland skulle de svart komme til å "dyrke andre guder dag og natt".

Ofte styrer Gud det slik at et menneske blir slave nettopp av den synd det har kjælt for. Slik får mennesket virkelig merke syndens jernhæl.

I fangenskapet i Babylon måtte folket inn under avgudsdyrkelsens trelleåk uten noen barmhjertighet. Og der skulle det koste dem livet å sette seg opp mot avgudene. Der fikk folket temmet sin onde lyst.

Men midt gjennom dommens mørke skinner det også et løfte (v. 14-18). Herren varsler dem om at det skal komme en tid da de ikke lenger skulle se tilbake på befrielsen fra Egypt.

Men de skulle være utfridd fra et langt større fangenskap, "fra landet i nord og fra alle de land som han hadde drevet dem bort til".

Dette løftet ble bare delvis oppfylt da de første gang vendte tilbake fra Babel på grunn av folkets vantro. For mange jøder foretrakk å bli i Babel.

Det samme gjelder om den utfrielse som Guds enbårne sønn gjorde for folket da han befridde oss fra den verste trelldom, synden. I sin vantro vil de ikke la seg frigjøreav Guds Sønn. Men i de siste tider skal dette løftet virkelig få sin herlige oppfyllelse.

v. 16-17 har også en dobbel betydning. Det ligger nærmest å tolke ordet om den kommende dom, da fienden ville fange Judas barn som "fiskere" og "jegere" fanger sitt bytte. Da kan de ikke slippe unna.

Men sammenhengen med løftet foran synes også å peke på at disse fiskere og jegere kan være de tjenere som åndelig talt skulle føre Israels folk tilbake. De skal fange dem inn i Guds rike, slik Herren sa til Peter: "Frykt ikke, fra nå av skal du fange mennesker."

Også ordet i v. 17 har en dobbel betydning: "For mine øyne er rettet mot alle deres veier." Herren ser når menneskene går på syndens vei. De kan ikke unngå hans altseende øye og derfor heller ikke hans dom om de fortsetter i synden.

Men i disse ordene ligger det også at Herren følger menneskene med sin oppsøkende nåde. Også den skal hvert menneske få erfare, selv om han kan stå imot denne nåde.

Ordet: Mine øyne er rettet mot alle deres veier betyr i og for seg både tukt og trøst. Det er ikke bare advarsel, men også et løfte.

Men før disse løftene (v. 14-17) kan bli virkelighet, måtte folket først gjennom alvorlige straffedommer. Herren vil betale dem "dobbelt" for deres misgjerning.

For de hadde ikke fylt hans land med hans herlighet, men fylt det "med sin styggedom" (v. 18). Deres "motbydelige avguders døde kropper" (v. 18) taler om de døde avgudene som folket hadde reist. Men det taler kanskje også om de menneskeoffer som noen ganger skjedde til Molok.

Derfor kunne ikke folket bli oppreist uten at det måtte gjennomgå trengselens smelteovn først.

I de siste vers (v. 19-21) bekjenner profeten først at Herren er hans "styrke" of "sterke vern" og "tilflukt på nødens dag". Han setter sitt gudsforhold opp i motsetning til de gjenstridige israelittene.

Men idet han vender sitt blikk mot sin trofaste Herre og Gud, demrer det store syner for ham. Han ser i det fjerne at hedningene skulle komme fra jordens ender og si: "Bare løgn fikk våre fedre i arv, falske guder som ikke kunne hjelpe" (v. 19).

Han ser hvorledes hele avgudsvesenet vil styrte sammen og den levende Guds bli anerkjent også blant hedningene.

Men samtidig lyder igjen ordet over Israels folk. De vil komme til å erkjenne at alle de selvlagde gudene er tomme, og kjenne Herrens hånd og styrke (v. 21).

Det er eiendommelig at profeten her ser hedningene komme først og deretter israelittene. Der er som om Herren her viser ham et glimt av det samme som apostelen Paulus skriver om i Rom 11. Hedningene skal først komme inn i Guds rike, før forherdelsen kan vike fra Israel.

Gå til Jer 17:1-13
Jer 17:1-13
Kapitlet begynner med (v. 1-4) å peke på at Judas skyld var skrevet med uutslettelig skrift. Derfor var dommen selvforskyldt.

Judas synd var skrevet på tre steder: "På deres hjertes tavler", det vil si i den onde samvittighet. Dernest "på deres alteres horn", for det var besmittet med blodoffer til avgudene. Og endelig var det skrevet i minnet til deres barn. For de ville huske fedrenes avgudsdyrkelse som en forbannet arv.

I gamle dager brukte man å skrive med jerngriffel på palmebladeller på voks-og tretavler. Man brukte også diamant og andre edelsteiner til det. Det var en varig skrift, så bildet vitner om Judas store skyld.

"Du mitt fjell i landet" er tempelberget. Herren ville også overgi sin helligdom. Folket skulle miste alt. Her lyder det så alvorlig: "På grunn av din egen skyld, skal du miste din arv som jeg gav deg."

I v. 5-13 peker ordet på det som var Judas skyld. Det var vantroen som var kilden og roten til all elendighet i folket.

Ja, vantroen er mor til all synd på jord. Det kan vi se av det første syndefall og hele slekten senere. Vantroen (v. 5) med forbannelse (v. 6) settes opp mot troen (v. 7) med sin velsignelse (v. 8).

Vantroens vesen omtales som å "sette sin lit til mennesker og holde kjød for sin arm". Og da "vender de sitt hjerte fra Herren".

Ordet "kjød" brukes først i Den hellige Skrift som uttrykk for den fordervede, syndige menneskenatur. Dernest brukes det også om den dødelige, forgjengelige og avmektige menneskenaturen. Men det brukes også om alt det jordiske og forgjengelige i sin helhet.

Alt det et menneske setter sin lit til utenom Herren, faller altså inn under ordet "kjød". Det er vantro å støtte seg til det synlige og forgjengelige, det vårt menneskelige øye kan se og hånden føle på i motsetning til å stole på den levende Gud.

Støtter du deg til den store flokk av mennesker og beroliger deg med at du har massen på din side, da holder du kjød for din arm.

Støtter du deg til det din egen visdom og kraft kan gjøre? Ja, da vil du også bli bittert skuffet. For holder man kjød for sin arm på hvilken måte det enn skjer, da er hjertet veket av fra Herren.

Man kan ikke ha hjertet på to stedet samtidig. Men er hjertet veket fra Herren, da er man åndelig død, skilt fra ham som er livets kilde.

Det er alvorlige ord når forbannelsen lyder over det vantro menneske: "Han skal bo på avsvidde steder i ørkenen." Ja, vantro mennesker er alene selv om de støtter seg til store folkemengder.

Verdens barn elsker ikke hverandre, det ser vi best i nødstider. Da lyder det ofte som yppersteprestene sa til Judas Iskariot: "Hva kommer det oss ved? Det blir din sak" (Matt 27:4).

Denne ensomhetsfølelse kommer jo av skilsmissen mellom Gud og menneskehjertet. Du er alene med din synd, alene med din sorg, alene i dine fristelser, alene i liv og alene i død. Det er vantroens skjulte elendighet.

Og vantroen lever "på avsvidde steder i ørkenen". På tross av all sin ytre prakt og glede er vantroen likevel et ørkenliv. Verden blir aldri tilfreds eller trøstet, det er bare innbilning og en drøm. Når man våkner, er det bare tomhet igjen.

Denne verdens ånd er som ørkensolen som svir av alt liv og gjør landet vissent. Derfor blir livet i verden lignet med "avsvidde steder i ørkenen" og "et saltland der ingen bor". Uttrykkene peker på områdene ved Dødehavet der alt er dødt. Et lag av salt ligger over alt slik at ingen ting kan vokse der.

Og han "får ikke se at det kommer noe godt". Det taler om at livet i verden er en stadig skuffelse. En gammel sanger synger slik om denne verden:

Du skuffet enhver,

som hadde deg kjær,

du tidlig og sent dem skuffet forvisst

men grovest til sist.

Men da er det fint å feste blikket på det motsatte, på velsignelsen som er en følge av en levende tillit til Herren. Skildringen minner om Sal 1: om treet ved bekken. Det kan tåle tørre år. Bladene forblir grønne og de bærer frukt.

Og det skjer nettopp fordi de har sine røtter i den bekken som aldri tørker ut. Det er i Herren selv, den levende vannkilde.

Død og ufruktbarhet er altså en følge av vantroen, mens liv og velsignelse følger troens samfunn med Gud. Når det er slik, hvorfor velger da så mange forbannelsen?

Hvorfor følger de den vantro flokken i stedet for å bygge på ham som er den usynlige og levende Gud?

Ja, det er dette spørsmål som ligger til grunn for ordet i v. 9. Det er den sørgelige gåten til det falne menneske.Derfor heter det: "Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges."

Luther sier et sted at han fryktet mer for sitt eget hjerte enn for paven og alle hans kardinaler.

Dette hjertet kan finne mange utflukter, unnskyldninger, innvendinger mot sin egen frelse og sin egen lykke. Og det kan finne på alle mulige krokveier for å følge sine lyster.

Verden merker at dette fører til fordervelse, men den vil holde seg oppe i egenrettferdighet. De innbiller seg selv og andre at det går godt med en. Innerst inne vet de likevel at det ikke på noen måte er slik.

Hjertet er bedragelig. Det vil gjerne bli bedradd i sin frelsessak. Det vil heller ha en søt løgn eller en bitter sannhet.

Ja, snart trosser det naturlige hjerte i hovmod midt i sin elendighet. Og snart synker det sammen i fortvilelse og motløshet som en syk og kan intet. "Hvem kjenner det?" spør profeten.

Vi kan ikke kjenne det selv. Men der er en som kan, og det er Herren. Han gjennomskuer det bedragelige, syke hjerte i de innerste kroker.

"Jeg, Herren, ransaker hjerter og prøver nyrer. Jeg gir enhver etter hans ferd, etter frukten av hans gjerninger" (v. 10).

Nyrene er ett av de innerste deler i menneskekroppen. Derfor er det bilde på sjelens innerste bevissthet og erkjennelse av det som er rett og galt.

Vi kan altså få lys over oss selv hos Herren, men det kan vi bare hos ham. Derfor skulle vi be som David i Sal 139:23-24: "Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!"

Derfor hører også dommen Herren til. Og den vil ikke utebli. I v. 11 skildres dommen over den som rev til seg urettmessig gods, som vant rikdom uten å spørre om måte man brukte, var rett for Gud.

Han skal brått rives bort fra sin skatt, og "til sist skal han vise seg å være en dåre". Ja, Herren selv sa til den rike bonde: Du dåre.

Profeten skildrer hvor mye Herren hadde betrodd dem: "En herlighetens trone,høyt opphøyet fra begynnelsen av, er vår helligdoms sted."

Herrens helligdom var blant dem. Slik hadde begynnelsen vært. Men nå - hvorledes var det nå? Det var sannelig blitt stadfestet i folket at bare Herren var "Israels håp". Også de vantro måtte stadfeste dette, og de ble til skamme" (v. 23).

"De som viker fra deg, skal skrives i støvet." Dette sies i motsetning til å ha sitt navn skrevet i himmelen, i livsens bok. Det betyr det samme som ordet i Ord 10:7: "De ugudeliges navn råtner bort." De vil forgå som jorden.

Dette avsnittet inneholder også en veldig påminnelse for Guds barn, selv om det også er en herlig trøst. Vi må også være våkne for at vi ikke holder kjød for vår arm. Hjertet er så bedragelig.

De fleste Guds barn har nok erfart at det syntes det var lettere å ha tillit til Herren når alt gikk godt. Når helsen var god, og vi hadde nok penger, gikk det lettere enn når stormen kom, enten den var timelig eller åndelig.

Da merket man mye mer enn man hadde tenkt at man hadde bygd på de ytre forhold. Og er du midt i et samfunn av troende mennesker, så pass på at du ikke holder kjød for din arm.

Det er nok stor nåde og en velsignet hjelp å være blant troende, men man kan lett stole på dem i stedet for på Herren.

Det er galt å ville være selvstendig over de andre troende. da støter man i virkeligheten Guds hånd fra seg. Den var utrakt til hjelp for oss gjennom de hellige.

Men det er like galt å bli avhengig av de helliges samfunn i stedet for av Herren. Da blir man lett menneskenes trell, mister velsignelsen og blir ikke til velsignelse.

Hver dag har vi behov for å legge vårt hjerte åpent fram for Herren, og be ham vise oss hvor vi er i ferd med å holde kjød for vår arm. Så kan vi be ham om å rense vår tro. Herrens svar på denne bønn blir noen ganger å ta fra oss det som vårt hjerte vil henge ved på en uheldig måte.

Så gjeldet det om at vi forstår Herren. Vi må forstå at det største er at vi får bli hos ham, han som er "kilden med det levende vann" (v. 13). Det er viktig at våre navn ikke er skrevet på jorden, men i himmelen med uutslettelig skrift.

Hva han tager, hva han giver,

samme Fader han dog bliver,

og hans mål er kun det ene:

barnets sanne vel alene.

Gå til Jer 17:14-18
Jer 17:14-18
Dette vakre lille avsnittet inneholder profetens ydmyke bønn om legedom og frelse fra Herren. Han hadde nå en vanskelig stilling og bad om at Herren måtte stadfeste det ordet han hadde talt. For de vantro hånet det og kalte det løgn.

"Leg meg, Herre, så blir jeg legt!" Det ligger mye i dette ordet. Først har vi en bekjennelse: Jeg er syk, jeg duer ikke, jeg behøver en lege. Dette er ingen fariseerbønn, for de friske trenger ikke til lege.

Det ligger også en overgivelse i denne bønnen. Han betror seg til den store lege og overgir seg til hans behandling. Alle jordiske leger forlanger jo at man overgir seg til hans behandling.

Men den himmelske lege forlanger det samme med langt større rett. Skal han frelse deg fra døden, må du overgi deg selv og din sak helt til ham.

Og endelig viser denne bønnen en vakker troens visshet. "Leg meg, Herre, så blir jeg legt! Frels meg, så blir jeg frelst!" Han er ganske viss på at han skal finne legedom og frelse hos Herren.

Han tror på Herren som synderes store lege. Og han tar aldri feil av sykdommen. Han kan alltid si hvor skaden er. Han tror på Herren og vet at han makter alle sykdommer.

I profetens hjerte ligger det samme som vi finner uttrykt i disse linjene i et salmevers:

Så stor er ingen nød å finne,

som ikke for din kraft må svinne.

En troende ligner en syk som er kommet gjennom "krisen". Man kan si om ham at han kommer seg, det går mot livet og helbredelse. Dette skjer så sant vi fortsetter å være lydig mot vår store lege.

Et vantro menneske ligner derimot den syke som går mot døden skritt for skritt. Omvendelsen er den store krise, og da blir hele tilstanden forandret.

Og det er nettopp lykken for et troende menneske. Midt i sorgen over synden og midt under trykket av den onde, gamle menneske som vi ennå bærer på, kan vi merke at det går mot livet.

En rekonvalesent føler på mange måter sin avmakt, og det gjør ham nedfor. Men han føler også at det strømmer nye livskrefter gjennom ham, og det skaper glede og håp. Slik har et Guds barn det her på jord.

Og endelig merker vi i denne bønnen at Jeremia gir Herren all ære: Du er min lovsang.

I dette ordet klynger han seg til Herren. For ved sin forkynnelse har han fått store og mektige fiender. De vantro spottet ham for det ordet han forkynte og sa: "Hvor blir det av Herrens ord? La det komme!" (v. 15).

Det var en frekk måte å utfordre Herrens dom på. Men profeten vender seg til Herren. Han visste at han hadde sin rett hos Herren. Han hadde ikke forsøkt å unndra seg fra å følge Herren "og være hyrde" da Herren bad ham om å gå, slik Jonas gjorde senere.

Han hadde heller ikke "ønsket en ubotelig ulykkes dag", som hans forkynnelse medførte. Og det som gikk ut av hans lepper, "det kjente du", sier han.

Det er nok verd å bli stille for v. 16. Det er godt for den Herrens tjener som kan si som profeten gjorde når motstanden kom. Han vet med seg selv at han ikke har trengt seg inn i gjerningen, men er kalt av Herren.

Han vet også at han ikke har prøvd å gå utenom den gode hyrdes ord, men tør legge sin forkynnelse fram for Herrens ansikt.

En Herrens tjener kan altså komme til å bli foraktet og miskjent fra alle sider. Men det kan også komme en enda større trengsel enn noen annen. Og det er den anfektelse der en føler at også Herren har vendt seg bort.

I anfektelsen oppfatter det redde hjerte Herren som en vredens Gud. Og likevel er han jo hjertets eneste tilflukt.

Det er denne indre nød i profetens hjerte som kommer oss i møte i v. 17: "Vær ikke til forferdelse for meg! Du er min tilflukt på ulykkens dag."

Det var kanskje også en gåte for profeten hvorledes Herrens ord skulle bli oppfylt. For Herren ventet med oppfyllelsen mens fienden ropte og hånte: La oss se det du taler om, la det komme! De betraktet ham som en mørk dommer, og hans ord hadde ikke noe med Herren å gjøre.

Men profeten reiser seg fra sin tvil og anfektelse og ber og roper til Herren om at han må stadfeste at han er Herrens tjener og gjøre spotteren til skamme.

Det er ikke hevntanker som møter oss i v. 18. Nei, hvor ofte har ikke Jeremia bedt for dette folket. Han har grått for folket. men det var Herrens ære det stod om. Og da må Guds folk be:

De som mot deg og dine vil opphøye,

du selv nedbøye.

Gå til Jer 17:19-27
Jer 17:19-27
Jeremia fikk befaling av Herren om å gå til en bestemt port. Det var "folkets port" som førte fra tempelplassen inn i folkets forgård.

Der skulle han gi akt på det som skjedde. Deretter skulle han gå ut ved alle portene i Jerusalem og se hva som foregikk på sabbaten. De vantro jøder drev torghandel og slepte sine varer inn i byen på Herrens hellige dag. Og det var mot Guds bestemte lov.

Og Judas konger drog ut og inn gjennom disse portene og så det skammelige som skjedde på sabbaten. De regnet det ikke for å være galt, fordi de var like vantro som folket.

Vi finner akkurat det samme omtalt i Neh 13:15-16. Og Nehemja henviser nettopp til den ulykke som kom over Jerusalem i fordums tid. Og grunnen var at de vanhelliget sabbaten. Han henviser da til det ordet vi har her.

Nå skulle Jeremia stille seg ved disse portene og forkynne rett imot folkets syndige oppførsel.

Å holde sabbaten hellig var et av de store tegn på Herrens pakt med Israel som skilte dem fra hedningene. Og den dag i dag kan dette ikke mangle der det er levende kristendom. De som setter sine verdslige ting høyere enn Herrens dag, viser nå som før et opprørsk sinn mot Gud.

Herren lover i v. 24-26 at dersom de vil være lydige mot ham og vise det ved å holde hviledagen hellig, da vil Herren vise nåde mot Jerusalem. Han vil gi kongen og innbyggerne velsignelse, og Israels barn skulle komme med takkoffer til Herrens hus (v. 26).

Men hvis de ville fortsette å bryte sabbaten og bære byrder gjennom portene på Herrens dag, skulle portene synke sammen under Guds vredes ild og Jerusalem bli oppbrent (v. 27).

Det er stort å se Guds nådes hånd utrakt til den siste stund. Syndemålet var nesten fullt. Men Herren visste at folket ville gjøre som fedrene. De ville ikke høre, men fortsette å forherde sin nakke.

Og det gjorde de. De brydde seg ikke det grann om profetens forkynnelse. De fortsatte rolig i sin forakt for Herrens lov. Derfor måtte dommen komme.

Gå til Jer 18:1-10
Jer 18:1-10
En dag bad Herren Jeremia å gå ned til pottemakerens hus og se på hans arbeid. Herren sa til ham at der skulle han få høre Herrens ord.

Nede i Hinnoms dal, sør for Jerusalem, finner man ennå potteskår i jorden. Der hadde pottemakerne sin spesielle plass. Jeremia gikk nå dit ut og stilte seg ved siden av en travel opptatt pottemaker.

"Og se, han gjorde sitt arbeid på dreieskiven," står det i v. 3. Pottemakerarbeidet har vært drevet på samme måte til vår tid som det skjedde mange hundre år før Kristi fødsel.

Han så hvorledes pottemakeren tok en klump leire, eltet den og la den på dreieskiven. Den gikk rundt ved å trø den. Samtid arbeidet han med hendene på skiven for å danne leiret til en vakkert kar.

Noen ganger mislyktes det. Det var kanskje en liten stein i deigen, eller det var en annen grunn til det. Dermed ble krukken ødelagt.

Da skulle man tro at han ville ta en annen leirklump for å lage det karet som ble mislykket første gang. Men i stedet samlet han omhyggelig sammen stykkene av det første karet, og begynte arbeidet med den samme leire.

Han fikk det vel ikke til det vakreste karet som han først hadde tenkt seg. Men han laget et annet kar av det. Det var kanskje ikke så vakkert som det første kunne ha blitt, men det ble likevel et brukbart kar.

Da kom Herrens ord til profeten slik: "Skulle ikke jeg kunne gjøre med dere, Israels hus, som denne pottemakeren? sier Herren. Se, som leiren er i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd, Israels hus" (v. 6).

Det var både tukt og trøst i dette ordet. Det var en alvorlig advarsel om at Herren ville handle med folket i forhold til hvorledes de oppførte seg mot ham.

Herren hadde makten, og det ville ikke nytte om Israels barn sa de var det utvalgte folk i det ytre, når de ikke ville høre Herrens røst.

Da ville Herren gjøre med dem som pottemakeren gjorde med det mislykkede karet. Han ville rykke det opp, rive det ned og ødelegge det (v. 7).

Men på den andre side er det en herlig trøst i dette bilde. Det er i sannhet et vitnesbyrd om Guds langmodighet og tålmodighet. For ordet sier at selv om folket hadde forspilt Guds opprinnelige tanke med det, kunne de likevel ha en framtid om de bare ville omvende seg. Det er disse tanker Herren taler om når han forklarer lignelsen om karet i pottemakerens hånd (v. 7-10).

I v. 8 taler Herren om å "angre det onde" han hadde tenkt å gjøre med folket. Og i v. 10 taler han om å "angre det gode" han hadde tenkt å gjøre.

Ordet "angre" betyr at Gud forandrer sin handling ettersom mennesket forandrer sin stilling. Derfor står det at Gud angret det han ville gjøre med Ninive da innbyggerne der omvendte seg ved Jonas' forkynnelse (Jon 3:10).

Men dette uttrykket betyr selvfølgelig ikke at Gud har gjort noe feil. Men uttrykket peker på hvorledes Guds hjerte er med menneskene. Det er ikke likegyldig for Gud og heller ikke en lett sak verken med nåden eller med dommen.

Dette bilde av karet er også en velsignet trøst for alle Guds barn! Herren kan ikke alltid få få oss dit han ønsker. Men i sin forunderlige langmodighet fortsetter han å hjelpe så lenge nådetiden varer.

Det er i sannhet hans "rikdom på godhet og overbærenhet og tålmodighet" (Rom 2:4).

Det er flere ting i denne lignelsen vi kan stanse for. Pottemakeren arbeider på å danne karet, både ved hjelp av skiven og ved sine fingrer.

Skiven kan vel nærmest sammenlignes med det daglige livet. Det kan ofte være ensformig og kjedelig nok ved første øyekast. Likevel har det alt sammen sin betydning for vår oppdragelse.

Vi skal derfor være forsiktige med å jage etter forandringer i våre ytre forhold. Guds barn tenker ofte at hvis bare noen av de ytre tingene var annerledes, ville man lettere vokse i Herren og gjøre mer for Gud enn nå. Men nettopp i det daglige liv vil Herren bøye oss og gjøre oss mer skikket for hans arbeid med oss.

Åndens frukter som tålmodighet, ydmykhet og langmodighet kan ofte bare oppnås i det ensformige dagliglivet. Bli der du er til Gud tydelig kaller deg et annet sted. Forsøk ikke ved en eller annen rask egenrådig handling å forandre livet ditt.

Men skiven og hånden arbeider sammen. Ja, den største del av arbeidet blir dog gjort av pottemakerens fingrer. I oppdragelsen av vår sjel er fingrene et bilde på at Guds Ånd rører ved vårt hjerte.

Er du i tvil om meningen med visse omstendigheter du føres inn i, skal du være stille. Guds Ånd vil nok overbevise om Guds hensikt med det. Og la hans Ånd i deg arbeide sammen med de ytre forhold.

Men først og fremst må du huske på at pottemakerens arbeid går fram i samme grad som leiret gir etter for hans påvirkning. Er det motstand i leiret, kan ikke pottemakerens arbeid lykkes.

La Gud få sin vilje med deg! Legg deg i din store Mesters hånd som leiret ligger i pottemakerens hånd. Da vil du formes til å bære den himmelskes bilde, og så blir du et kar til hans ære.

Men alt dette går ikke uten smerte. Leiret blir lagt ut på skiven, fordi det er urent i seg selv slik det kommer fra jorden. Det inneholder småstein, og kanskje har det revner og hull inni seg som derfor må bearbeides mye før det kan brukes. Slik er også våre sjeler.

Vår onde og trassige vilje er som stein som han må ta ut. Og vi har mange karakterfeil som må fylles ut hvis vi skal bestå i prøvelser og bli nyttige kar for Gud her i verden.

Derfor må Herren ofte legge oss på dreieskiven. Slik kan våre indre skavanker bli åpenbart og vi kan lære å søke hjelp mot dem. Noen kan Herren bare gjøre det i enerom med oss. Da vil bare han og vi selv merke det.

I stille nattetimer kan han legge vårt hjerte åpent for oss slik at vi må sukke: rens meg, frels meg fra meg selv, fra mitt eget stygge vesen.

Til andre tider er Herren nødt til å legge oss på skiven mer eller mindre offentlig. Da får også andre mennesker se at vi blir ydmyket og tuktet.

Det kan gjøre ondt. Men likevel skal det gjøre godt ved å gjøre oss mer skikket for Gud. Det er og blir nåde å ligge i Guds gode hender som leiret i pottemakerens hånd, selv om han legger oss på skiven.

Ta min vilje, Frelser kjære,

nå den er ei mere min;

bøy den, Jesus, til din ære,

så den bliver ett med din.

Gå til Jer 18:11-23
Jer 18:11-23
Folket i Juda ville ikke være leiret i den store Mesters hånd. På Herrens advarende og kallende røst (v. 11) svarte de i stor frekkhet: "Du taler forgjeves! Våre egne tanker vil vi følge, og enhver av oss vil følge sitt onde, hårde hjerte" (v. 12).

De var verre enn hedningene. De byttet ikke guder (Jer 2:11). Men det folket som hadde en levende, nådig Gud i motsetning til hedningenes døde avguder, hadde vendt sin Gud ryggen.

Snøen på Libanons fjell smelter ikke, heller ikke stanser det kjølige, rennende vannet fra fremmede land. Her tenker han på elvene fra Libanons snøkledte fjell. Naturen er altså tro mot seg selv.

Og likevel - "mitt folk har glemt meg," sier Herren. De har glemt " de gamle veier", og de slår inn påstier som ikke er ryddet. Og der vil de aldri nå fram til målet (v. 13-15).

Fordi de hadde glemt sin Gud, skulle de også få føle hva det vil si å bli glemt. Deres land skulle bli liggende som skremsel for alle, til evig spott. De hadde vendt ham ryggen, nå ville han vende dem ryggen (v. 16-17).

Onde mennesker kunne ikke komme Herren til livs uten gjennom hans vitner. Men så vendte de sitt raseri mer og mer mot profeten.

I v. 18 hører vi at de la råd opp mot Jeremia. For å ta brodden av hans ord påberopte de seg sine vantro prester og profeter. Skulle ikke de kjenne loven og ordet like godt, ja bedre enn denne mannen fra Anatot? Ingen brydde seg jo om ham.

Nei, det var enda godt. Loven og ordet gikk ikke tapt selv om man ikke gav akt på noe av hans ord. Slik søkte de vantro jøder å "slå" Jeremia "med tungen" og gjøre ham til intet ved spott. De støttet seg altså til geistligheten, altså den vantro geistlighet som fulgte med strømmen.

På samme måte paven seg ad. Han bruker Den hellige Skrifts vitnesbyrd som forsvar for sine villfarelser. Da skjuler de seg bak dette: Vi har jo paven, biskopene og prestene på vår side, og kirken kan ikke ta feil.

Hvor ofte møter vi ikke dette den dag i dag også i vår egen kirke. Verden finner alltid noen prester som ikke gjør dem urolige. Og folk beroliger seg selv med det overfor de troende prestenes forkynnelse.

Man gjør den åndelige døde masse til den rette lutherske folkekirke. De troende i kirken kaller man et parti, en sekt som man ikke behøver å ta hensyn til.

I v. 19-23 legger profeten fram sin sak for Herren. "Gi akt på meg, Herre!" sier han. Herren vil høre på ham, selv om de andre foraktet ham. Det går en hellig vrede gjennom disse versene (v. 21-23).

Han hadde bedt lenge for dem (v. 18). Selv om Herren hadde forbudt ham å gjøre det. Nå ber han ikke lenger om nåde for dem. For han erkjente at deres synd var dødssynd, en uhelbredelig forherdelse.

Profeten overgir i hellig vrede altså folket til Guds dom og gir Gud rett i at straffen var uunngåelig. Om det har blandet seg inn noe av det kjødelige sinn, må vi overlate til han som alene kan bedømme det.

Profeten hadde så ofte forsøkt å overtale Gud til ikke å dømme. men det rasende hat som reiste seg mot Ordet om omvendelse, var et tegn for ham på at folket ikke kunne berges.

Så skje din vilje, Herre, la dem falle for din tukt fordi de støter ordet fra seg. Det er betydningen av denne klage til Herren fra profeten.

Ja, be for Babel, til klart du ser,

at bønn og sukk ei hjelper mer

mot undergangens bølger.

Men Guds barn skal heller ikke være svake og betrakte Herrens dom som altfor hard. Nei, han som elsker mer enn noen mor, kan nok vente med dommen så lenge som mulig.

Men han er også en hellig Gud, en fortærende ild mot det onde. Vårt hjerte er gjennomtrengt av synden og er ofte mild mot den. Vi har så lite av den hellige ild som brenner i nidkjærhet mot syndens vesen.

Måtte Guds barn virkelig bli fylt av Guds Ånd. Ikke av den svake ånd, men den rette, hellige kjærlighets Ånd.

En prest sa en gang: Det strir mot mine følelser at det er en evig fortapelse. Men var det hans følelser som skulle avgjøre denne saken?

Men denne presten ble senere omvendt. Da lærte han at det ikke er vi som skal lære Gud om hva kjærlighet er. Men det sømmer seg for oss å bøye oss ydmykt og stille under Guds sanne ord og gi dette ordet rett i alt det sier.

Gå til Jer 19:1-15
Jer 19:1-15
Dette kapitlet står i nøye sammenheng med det forrige. Lignelsen om pottemakerens kar blir her framstilt fra en annen side. Herren lar ham gjøre en ny symbolsk handling.

Jeremias skulle kjøpe en krukke av pottemakeren. Sammen med noen av de eldste blant folket og prestene skulle han gå ned i Hinnoms dal. Denne dalen lå utenfor Sol-porten. Den hadde vel fått sitt navn fordi den lå på sørsiden av Jerusalem (v. 1-2).

Der skulle han først rope ut Herrens dom over Jerusalem. Den skulle komme på grunn av all den ugudelighet som hadde skjedd, særlig i Hinnoms dal (v. 3-5).

Dalen skulle få et nytt navn, nemlig "Drapsdalen". Alle Judas og Jerusalems "planer" skulle her bli til intet - tømmes ut som man tømmer en krukke.( Slik på dansk.)

Folket ville ikke følge Herrens råd om omvendelse, og derfor skulle de være rådløse når fienden kom over dem og hogg dem ned for fote.

Byen skulle bli til "et skremsel og en spott". Trengselen skulle under beleiringen nå fryktelig høyder (v. 6-9).

Profeten skulle forkynne dette nettopp i Hinnoms dal for kongen i Juda og innbyggerne i Jerusalem. Det er et sørgelig vitnesbyrd om hvor konge og folk var lettest å treffe.

Der hvor avgudsdyrkelsen foregikk kunne man altså finne dem lettere enn i Herrens hus. Skal vi tale til de store masser også i dag, når vi dem nok heller ikke i Herrens hus. Vi finner dem i dansesalene, på torget, på steder der verdens avguder blir dyrket.

I v. 3 finner vi domsordet samlet i dette veldige ordet fra Herren: "Se, jeg fører ulykke over dette sted, så det skal ringe for ørene på hver den som hører om det."

Som et ytre tegn på dette skulle profeten slå i stykker krukken for øynene på de menn som fulgte ham.

Så lenge pottemakeren ikke har hatt karet i brennovnen, kan han lage et nytt kar av den samme leiren. Men når karet først var brent hardt, var det ikke noe håp om å lage et nytt hvis det ble knust. Slik ville Herren nå knuse folket ved sin dom og straff. Og dommen var ugjenkallelig (v. 10-13).

Så lenge menneskehjertet er mykt og bøyelig som leiret, er det håp selv om det ikke er så lett å forme det. Men samvittigheten kan bli så hard ved syndens ild at redning ikke er mulig.

I v. 9 står at mødre skulle ete sine egne barn når beleiringen og hungersnøden kom. Det var oppfyllelse av de trusler som allerede ble kunngjort i Mose lov, hvis folket fortsatte å være gjenstridige. (5Mos 28:53).

Og i Jeremias' klagesang (Jer 2:20. 4:10) er sagt at dette skjedde ved beleiringen av Jerusalem. Det skjedde også senere da Jerusalem ble omringet av romerne.

Da Jeremia hadde forkynt det Herren hadde pålagt ham å forkynne i Hinnoms dal, gikk han opp i forgården til templet og forkynte det samme for folket der (v. 14-15).

Men nå skulle han også få erfare enda mer enn noen gang før, at det å være Herrens trofaste vitne ikke skjer uten mye lidelse. Det skal vi høre om i neste kapittel.

"Lid ondt som en god Jesu Kristi stridsmann." Slik sier Paulus til Timoteus, og slik roper Herrens ord til alle Herrens sanne vitner.

Gå til Jer 20:1-18
Jer 20:1-18
Blant de tilhørerne som Jeremia hadde da han forkynte den kommende ulykke i forgården til Herrens hus, var også presten Pashur. Han var øverste tilsynsmann i Herrens hus.

Denne mektige prelat mente at noe alvorlig burde gjøres mot denne predikanten. Ved sine stadige dommedagsprekener forstyrret han folkets feststemning.

Å opprettholde orden i templet lå under hans område. Og i kraft av sin myndighet fikk han nå gripe profeten ved hjelp av levitter og tempeltjenere. Han ble hudstrøket og til slutt ble han satt i stokken. Han fikk altså samme behandling som Paulus og Silas mange hundre år senere da de måtte lide for evangeliets skyld i Filippi fengsel (Apg 16).

"Den øvre Benjamins-porten i Herrens hus" lå på nordsiden av den indre forgården. En del av templet lå i det området Benjamins stamme hadde, derfor fikk porten dette navnet.

Kanskje lå det et fengsel ved denne porten, eller stokken var ute. Da måtte Jeremia stå der hele natten og møte folkets hån, oppleve kulden om natten og de omstreifende hundene.

Det var første gang profeten var gjenstand for legemlig vold. Og det er eiendommelig at den skulle komme fra hans kolleger i prestestanden, og dertil en høy, geistlig person.

Også slik ble Jeremia et forbilde på Frelseren - hans verste fiender var yppersteprestene. Også innen kristenheten har det vært slik at kirkens høyeste embetsmenn har gjort vold mot redelige Ordets tjenere. De verdslige, døde prestene blir hedret eller akseptert.

Presten Pashur ser likevel ut til å bli litt betenkt ved det han gjorde. Neste morgen slapp han profeten fri. Profetens sterke ånd ser ikke ut til å være knust et eneste øyeblikk ved den hån og pine han ble utsatt for.

Han er uredd og vender seg mot sin forfølger og forkynner ham at Herren skal forandre hans navn. Han skal ikke lenger hete Pashur som betyr "å ha det godt på alle kanter". Han skal komme til å kalles Magor Missabib som betyr "redsel på alle kanter.

Han skal leve for å blir til redsel for seg selv og sine venner. Han skulle oppleve at Babels konge skulle føre Judas konge bort i fangenskap og drepe dem med sverdet. Han skulle røve alle Jerusalems skatter og rikdommer, og Pashur selv med hele sitt hus skulle slepes med i fangenskap til Babel.

Dette skjedde også. Når vi neste gang (Jer 29) møter en prest ved helligdommen, hører vi om en annen person. Herren hadde flyttet Pashur - til Babel. Den som opphøyer seg selv, skal fornedres.

Etter å ha fått sin frihet, gikk Jeremia hjem og inn i sitt lønnkammer for Herrens åsyn. Han hadde stått som en klippe mot menneskene.

Men for Herren utøser han sitt hjerte, og vi merker en blanding av motløshet og klage, og følelsen av det umulige i å forlate tjenesten. Dette erfarer ofte Guds barn. Hva kunne ikke lønnkammeret til Guds største vitner fortelle oss?

De som var de sterkeste klippemenn når det gjaldt å kjempe for Herren overfor verden, er ofte de mest hjelpeløse i ensomhet. De synker ned i støvetfor Herren og bekjenner at ingen var så avmektige som de.

I kirkehistorien kan vi tenke på Luther kvelden før han skulle vise seg på riksdagen i Worms. Han følte i sannhet sin avmakt overfor den store kamp som ventet.

Men slik må det jo være. Når jeg er svak, er jeg sterk, sier Paulus. Nettopp derfor kunne Herrens vitner være som murer av kobber mot fiendens ansikt. For de erkjente at de selv var elendige og avmektige.

Med ord som griper oss i hjertet skildrer profeten sin stilling for Herren. Det går en bølge gjennom hans bønn. Snart synker han ned i klage og sorg og går over til den latter og ondskap han er gjenstand for.

Og snart blir han løftet opp til frimodig tro på at Herrens sannhet skal seire og forfølgerne bli til skamme. Ja, da kan han juble som i v. 13.

Men fra den høyeste jubel kan han så igjen synke ned i den dypeste fortvilelse og mørkeste anfektelse. Han kan bli forledet som Job til å banne sin fødselsdag og han som forkynte at han var født.

v. 14-18 vitner i sannhet om en forskrekkelig anfektelse. Satan har plaget den trofaste Herrens tjener ganske fryktelig. Slike tider har mange av Herrens beste vitner opplevd for at hovmodet kunne bli knekket.

Gjennom en slik grundig ydmykelse kunne de vokse og bli enda inderlig bundet fast til Herren. Da kunne de helt la ham være deres kraft og ikke stole på sin egen styrke.

Slike anfektelser skjer ofte når lidelsen som følger med tjenesten for Herren, blir riktig stor. Latter, spott og hån og ondskapsfulle øyne lurer på de hellige for å finne noe å anklage dem for.

Det er motstand fra alle kanter. Noen må kanskje som Jeremia oppleve legemlig vold og mishandling. Alt dette kan noen ganger overmanne hjertet så de synker sammen.

Det kan også hende at de som skulle holde fred med oss er de aller verste til å anklage oss når vi halter eller tar feil i noe. Det kan være våre nærmeste eller gamle venner fra tidligere tider som gjør det. Da blir det dobbelt vanskelig.

Det er uhyggelig å merke at verden kan glede seg når de håper å lokke et Guds barn til fall. Profeten skildrer fiendens tanker slik: "Kanskje han lar seg lokke, så vi kan få ham i vår makt og ta hevn over ham" (v. 10).

v. 9 synes å betyr at profeten har vært fristet til å oppgi sin gjerning som profet og sikte sitt kall. For han syntes det var så unyttig å prøve å overbevise de som ikke ville bli overbevist.

Mange Guds tjenere har også hatt denne fristelsen når de har målt sin svakhet med fiendens styrke som de kjempet mot. De mente at deres ord var spilt møye, som fløt bort som agner for vinden.

Da er det godt for det menneske som sier det til Herren selv, slik Jeremia gjorde. Da skal det vise seg at Herren selv vil fylle sine tjenere med det sinn som sier: Vi kan ikke annet enn å tale om det vi har sett og hørt (Apg 4:20).

Jeremia vitner om det med disse ordene: "Men da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke."

Videre sier han: "Herre! Du overtalte meg, og jeg lot meg overtale. Du ble for sterk for meg og fikk overhånd" (v. 9, 7). Ja, det er nåde når Den hellige Ånds ild har tent troens ild i et menneskehjerte. Da vil dette frihetens "må" og "Kristi kjærlighet tvinger meg" drive et menneske framover.

Ved Niagara-fossen i Amerika er det en kraftig strøm, og likevel kan en liten båt arbeide seg opp mot den. Rolig og sikker fortsetter den sin kurs framover uten å bøye til siden eller presses tilbake. Hvorfor er det slik?

Fordi den har en ild i seg, og denne kraften driver den framover. Slik er det også med Herrens profeter. De hellige Guds menn talte drevet av Den hellige Ånd.

Det er godt når den kamp som kjempes i Guds barns indre kan ende med disse ordene: "Du ble for sterk for meg og fikk overhånd." Da seirer Herrens kjærlighet.

En troende prest i Danmark som er død har dette verset under sitt bilde (Jer 20:7). Han var i sannhet en ildprofet. Og det passer på alle sanne troende: "Herre! Du overtalte meg, og jeg lot meg overtale."

Det er et ord som gir Herren ære. Men det er underlig at et synderhjerte må overtales til å ta imot nåden fra Gud. At det er nødvendig, vitner om vår skam og om den dype fordervelse i vårt hjerte.

Men dette ordet vitner også om Herrens kjærlighet. Han, den store Frelser, har fullbrakt alt for oss. Han vil også arbeide med å overtale syndere til å ta imot hans frelse.

"Jeg lot meg overtale." Det er alt som står igjen for oss. Vi må ikke stå Herren imot, men la hans kjærlige, sanne røst seire i oss. Og så holde det fast i alle de prøvelser livet bringer oss.

Selv om man er omvendt til Gud, er man sannelig ikke ferdig. Nei, det koster kamp å være tro mot Herren. Alle Guds barn vil bli til latter i verden og merke dens hat mer eller mindre.

Og neppe vil noen heller bli fri for anfektelser. Alle ærlige Guds barn skal nok også komme til å juble med Jeremia: "Men Herren er med meg som en veldig kjempe. Derfor skal mine forfølgere snuble og ikke få overtaket. De skal få stor skam fordi de ikke fór fram med visdom - en evig vanære, som aldri blir glemt.

Herre, hærskarenes Gud, du som prøver den rettferdige, og som ser nyrer og hjerte, la meg se din hevn over dem, for jeg har lagt min sak fram for deg" (v. 11-12).

Profeten sier ikke "min hevn", men "din hevn". Han har lagt hevnen i den hånd som den tilhører.

Og midt i den åndelige kamp som dette avsnittet taler om (v. 7-18),stiger lovsangen i Jeremias hjerte (v. 13). "Syng for Herren, lov Herren! For han har fridd den fattige sjel ut av ugjerningsmenns hånd."

Slik bryter det fram i hans hjerte. Ja, et Guds barn har et underfullt liv. Midt i den ytre trengsel kan all trengsel forsvinne i hjertet og sjelen fylles med jubel.

Tilsynelatende var Jeremia et lett bytte for presten Pashur og kong Jojakim. Likevel var de uovervinnelige, fordi Gud var med ham.

Ingen er så trygg i fare

som Guds lille barneskare,

fuglen ei i skjul bak løvet,

stjernen ei høyt over støvet.

Gå til Jer 21:1-14
Jer 21:1-14
Med dette kapitlet begynner en ny rekke taler fra forskjellig tidspunkt. Ved de forskjellige avsnitt er angitt tid og foranledning til talene.

Denne del av Jeremias bok omfatter Jer 21-24. Den røde tråd som går gjennom disse kapitlene er det sterke vitnesbyrd avlegger mot folkets ledere. Han taler både til verdslige og geistlige ledere, de ugudelige kongene og de falske profetene.

Profeten legger øksen ved roten av det råtne treet. Her viser Jeremia hvor lite han fryktet makthaverne og den verdslige geistlighet. Denne mannen var av naturen myk, men her er han ved Guds kraft blitt "en fast jernstøtte og til en kobbermur" (Jer 1:18).

Innholdet i dette kapitlet er følgende: Først nevnes foranledningen til dette ord fra profeten (v. 1). Det skjedde omkring år 590 f. kr. Nebukadnesar hadde allerede begynt å beleire Jerusalem under kong Sidkia.

Sidkia sendte i sin nød bud etter den kjente og fryktede profeten Jeremia. Han spurte om Jeremia ville be Herren om å hjelpe dem. Før hadde han hjulpet Hiskia da assyrerne beleiret Jerusalem (v. 2).

Den Pashur som nevnes her er ikke den samme som presten Pashur i forrige kapittel. Her er det en av kongens høye hoffmenn. Nå gjorde kongen ære på Jeremia ved å sende til ham en deputasjon som bestod av de høyeste verdslige og en av de høyeste geistlige personer i landet.

Vi har sett så ofte at verden søker til de foraktede troende når nøden kommer. En troende bonde i Vest-Jylland fortalte at de vantro naboene kom til ham i et forferdelig tordenvær.

Til daglig spottet de de troende. Men denne natta fant de veien til ham i håp om å være på den sikre siden mot uværet når de var hos Guds barn.

Kong Sidkia pekte ved sine sendebud på Herrens hjelp i gamle dager. Men han var blind og så ikke at kong Hiskia hadde ganske andre betingelser for å få hjelp enn ham selv.

Sidkia hadde jo trosset Herren gang etter gang. Verden er blind når den mener at de kan få hjelp av Herren uten å omvende seg.

Den elendige kongen fikk et svar som kunne få hjertet til å skjelve (v. 3-7). Herren ville ikke hjelpe dem, han ville tvert om stride mot dem (v. 5). Han ville slå dem med nederlag slik at de måtte flykte inn i byen (v. 4).

Han ville også slå dem med pest og hunger og til slutt ville han overgi dem i Nebukadnesars hånd. Og han ville ikke skåne dem, men hogge dem ned.

I v. 8-10 har vi et ord særlig til folket. Herren viser folket en siste utvei til å berge sitt liv. Det var å gå ut av den dødsdømte byen og over til kaldeerne.

Herrens dom var falt over Jerusalem. Men hvis de bøyde seg under den og viste det ved å dra ut av byen, skulle de "få sitt liv til krigsbytte". Ville de derimot bli i byen og fortsette sin motstand mot kaldeerne, da var det å motsette seg Herrens dom. Da hadde de valgt dødens vei.

Den dag i dag legger Herren fram for oss livets vei og dødens vei slik han gjorde den gang. Den som angrer og bekjenner sine synder og underkaster seg Guds lov og dom og søker nåde, finner også nåde og frelse for sin sjel.

Men den som trosser dommen og fortsetter å leve livet i verden, han må dø den evige død. For verden forgår og dens lyst på samme måte som Jerusalem.

Den siste del av kapitlet (v. 11-14) er rettet mot Judas kongehus. Herren hadde ofte minnet Judas konger om å holde rett "om morgenen" og å hjelpe "den som er plyndret ut av undertrykkerens hånd". Rettssaker ble oftest avgjort om formiddagen.

Men det hjalp ikke noe. Landet var fremdeles fylt med vold og undertrykkelse. Judas konger hadde trøstet seg med at de bodde i en god, fast by. De ville ikke lide noen nød.

Men over dette Judas kongehus lød nå Herrens dom: "Se, jeg kommer over deg." Dette ordet hadde ofte vært som et evangelium for Judas konger. Men nå var det et domsord. Med rettferdighetens hevn ville Herren hjemsøke dem (v. 13-14).

Herren kaller kongens hus for "du som bor på berget på sletten". Det viser til Jerusalems beliggenhet ettersom man så byen fra forskjellige sider.

Hvis man kom fra øst, måtte man gå ned til Jerusalem som til en dal. For terrenget i øst er mye høyere enn byen. Kom man fra sør, måtte man stige opp som på en klippe. Men fra nord var overgangen jevn som på en slette.

Herren taler om at han vil tenne ild "på byens skog". Her tenker han på de vakre palasser av sedertre som kongens slott bestod av.

Det var ingen nåde mer for kongens hus, fordi deres hjerte var forherdet. Her er det jo nærmest bare tale om den timelige døsdom. Det er ennå verre når det blir en evig dødsdom.

Det er nåde så lenge det heter: "Se, jeg legger fram for dere livets vei og dødens vei." Og så lenge er det mulighet for valg.

Se til at ikke noen forsømmer Guds nådestid! Gå til Jer 22:1-19
Jer 22:1-19
Kapitlet inneholder alvorlige advarsler til Judas konger Joakas, hans bror Jojakim og hans sønn Jojakin.

Det er et gammelt ord som sier at eplet ikke faller langt fra stammen. Men den troende Josias sønner vek langt bort fra sin fars vei.

Ordet her synes å være talt på den tid da Sallum eller Joakas var blitt konge. Han var den første av Josias sønner som blekonge. Etter bare tre måneders regjeringstid ble han ført i lenker til Egypt av farao Neko.

Det var Herrens dom fordi han gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Etter dette kom Jojakim på tronen i år 509. Det var en av dårligste kongene landet hadde hatt.

Den jødiske historieskriver Josefus forteller at han var urettferdig i tenkemåte og en forbryter. Han var ikke from verken for Gud eller mennesker.

Hans rike var utarmet ved de store skattene farao Neko hadde lagt på landet etter Josias død. Og tidene var mørke med varsel om kommende ulykke. Likevel begynte han å bygge et prektig palass med store rom og vinduer. Golvet var av sedertre og prydet med vakre farger.

Penger til alt dette skaffet han seg ved urettferdighet og urett, og han gav ikke arbeiderne lønn (v. 13-17).

Kapitlet begynner med befaling fra Herren til profeten om å gå ned til kongens hus. Han skulle si dette til kongen i Herrens navn: Hvis han ville gjøre rett og rettferdighet og ta seg av de vergeløse ("den fremmede, den farløse og enken"), da skulle hans kongetrone bestå (v. 1-4).

Herren begynner altså med et løfte, med et nådestilbud også til denne elendige kongen. Men betingelsen var at han måtte omvende seg. Han begynner ikke med dom.

"Men dersom dere ikke hører på disse ord, da sverger jeg ved meg selv, sier Herren, at dette hus skal bli ødelagt."

Slottet i Jerusalem hadde vært opphøyet som Gileads og Libanons skogrike fjell. Men Herren ville sende ødeleggelsen over hele denne herligheten. Selv hedningene skulle forstå at det var straff fordi Judas barn forlot Herren sin Guds pakt og tilbad andre guder og tjente dem (v. 5-9).

I v. 10-12 lyder dommen over kong Joakas som var bortført til egypt. Profeten oppfordrer folket til ikke å gråte over den døde kong Josias. Han var falt i slaget ved Megiddo mot Neko. Det hadde vært stor landesorg over den døde.

De skulle ikke klage over ham, han var jo død i Herren. Men de skulle gråte bittert over Joakas (Sallum). For han skulle aldri mer komme tilbake til sitt land men dø i Egypt.

I v. 13-19 lyder dommen over kong Jojakim. Jeremia var uredd og ropte ve over ham og viste ham hvorledes hans troende far hadde levd. Han hadde gjort "rett og rettferdighet", han "hjalp den elendige og fattige til hans rett".

Dermed beviste han i gjerning at han kjente Herren. Han "åt og drakk" også, dvs. han fikk alt det han behøvde til sitt jordiske liv.

Men Josias hadde vist seg verdig som konge ved å vandre rett for Herren. Jojakim søkte derimot å "overgå andre i å bygge av sedertre", dvs. i ytre stas og prakt, i flotte bygninger og i en ond og urettferdig vinning (v. 13-17).

Derfor lød nå dette fryktelige domsord over ham. Det skulle ikke være noen landesorg ved hans død. Han skulle slepes bort og hans lik bli kastet ut på marken "som de begraver et esel".

Dette ble oppfylt da Nebukadnesar ved Jojakims opprør drog ut mot ham. Han ble bundet med to kobberlenker for å føre ham til Babel (2Krøn 36:6).

Det ser ut til at Jojakim døde på reisen, og hans lik ble, som det står her, kastet ut på marken, langt utenfor Jerusalems porter.

Alt dette forkynte Jeremia uten menneskefrykt og han behandlet alle likt. Det er klart at den elendige kongen hadde et dødelig hat mot den mannen som våget å heve sin røst for å refse hans ondskap, begjærlighet og forfengelighet.

Han ville nok gjerne ha drept profeten slik Herodes gjorde med døperen Johannes. Vi skal snart se at han senere myrdet en annen av Herrens profeter, nemlig Urias. Men våget likevel ikke å legge hånd på Jeremia.

Jeremias er en herlig skikkelse! Han var hjelpeløs og fattig i seg selv der han lå for Herrens ansikt i lønnkammeret. Men ute tok han kampen opp for Herrens sannhets skyld uten frykt og beven. Han gikk der Herren bød ham å gå og med det budskap Herren gav ham.

Alle Guds barn må prøve seg selv hvorledes vi ville ha vært om vi hadde stått i hans sted! Men la oss huske at Jeremia var en slik kjempe i Herren nettopp fordi han var svak og liten i seg selv.

Gå til Jer 22:20-30
Jer 22:20-30
Dette avsnittet begynner med en oppfordring til folket om å stige opp på fjellet og klage som en brud som har mistet sin brudgom. Det var skikk på den tid at en kvinne gikk opp på fjellet for å klage dersom kjæresten døde.

Folkets "elskere" betyr her deres konger, Joakas, Jojakim og den Jekonja som er nevnt til slutt. Han kalles også Jojakin.

De hadde vært folkets elskere, for folket hadde elsket de samme onde veier som kongene elsket. De hadde fulgt hverandre i det onde. Folket hadde sagt som kongene: Jeg vil ikke høre (v. 21).

De fjellene som er nevnt i v. 20 lå i Libanon i nord, Basan i nordøst på andre siden av Jordan. Og Abarim lå i sørøst i Moabs høyland.

Nå er det tid å klage, sier profeten. "Du som bor på Libanon, du som har ditt rede i sedrene" (v. 23). Det betyr innbyggerne i Jerusalem. de bodde i vakre hus bygd med søyler og bjelker av sedertre.

Sedertreet ble hentet fra Libanon. Kongene ble slept bort i fangenskap. Den vakre byen ble ødelagt. Det var de veer som skulle komme over Jerusalem (v. 23).

Slutten av kapitlet (v. 24-30) er et dommens ord over kong Jojakims sønn Konja eller Jekonja. Det siste navnet betyr Gud skal befeste. Når første stavelse blir utelatt, får navnet en annen betydning.

Framtidshåpet lå i navnet Jekonja, og det finnes ikke i den korte formen Konja. Herren sier dette meget alvorlige ord om Jojakims sønn: "Selv om du Konja, Jojakims sønn, Judas konge, var en signetring på min høyre hånd, så ville jeg rive deg av."

Signetringen ble brukt i Østerland til å forsegle f.eks. brever med. Dernest ble det brukt som bilde på den kongen hadde betrodd myndighet til i sitt navn.

Slik skulle en konge over Guds folk være et redskap i Guds navn. Men Jekonja eller Jojakin var ikke det. Den egentlige regjering styret bare i tre måneder, selv om han ifølge 2Krøn 36:9 var utnevnt til konge da han var åtte år. Dette gjorde antagelig faren for å hindre at en annen kom i veien for ham.

Så slepte Nebukadnesar også ham bort sammen med hans mor Nehusta. De aller fleste av Jerusalems innbyggere var også med. Dette sier profeten som et ord fra Herren (v. 25-27).

v. 28 ser ut til å være talt av profetens fiender. I sin bitterhet og vrede håner de ham og spør: "Er han da en foraktet, knust leirkrukke, denne mannen Konja? Er han et kar som ingen bryr seg om? Hvorfor er de blitt kastet bort, han og hans ætt, og slengt bort til et land de ikke kjente?"

Likevel fryktet de profetens ord. De merket en guddommelig myndighet i dem. Men de prøvde å slå dem tilbake av all makt, som om det var tåpelig snakk.

Som svar på dette spørsmålet fra motstanderne i v. 28: utbryter profeten et meget alvorlig ord: "Land! Land! Land! Hør Herrens ord!" Og nå stadfester han det som var sagt. De skulle føre Jekonja inn i slektsbøkene som barnløs, og ingen av hans ætt skulle nå sitt på Davids trone.

Jekonjas etterfølger var ikke hans sønn, men hans farbror Sidkia. Og etter ham kom ingen av Davids ætt til å sitte på tronen mer før Davids Sønn fra Betlehem kom. Han kunne si til Pilatus: Du sier det, jeg er konge. Men han sa også: Mitt rike er ikke av denne verden.

Gå til Jer 23:1-40
Jer 23:1-40
Kapitlet begynner med å rope ve over de onde hyrder som ødela og adspredte Herrens folk (v. 1-2). Det er de dårlige, vantro kongene profetordet sikter til.

De hadde ødelagt og adspredt folket både ved timelig vold og ved den åndelige fordervelse som var gått ut fra dem.

Men like etter dette ve-ropet kommer det et meget vennlig løfte for "resten" av Herrens hjord. Denne "rest" er jo den levning av folket som ville la seg rense i trengselen. Derfor kunne Herren frelse dem.

Herren gir løfte om nye tider da trofaste hyrder skulle vokte dem. Men midt i bildet av de trofaste hyrdene stråler en lys skikkelse fram. Haner nevnt som "en rettferdig spire" for David (v. 5).

Som en vakker spire skulle den trofaste hyrde komme. Han skulle ha kongemakt og visdom fra Gud til å "gjøre rett og rettferdighet på jorden".

Hvem dette ordet peker på, kommer klart fram av det vakre navnet han får i v. 6: "Herren, vår rettferdighet." Dette navnet taler ikke bare om at han skal dømme verden med rettferdighet, men at han selv skal være folkets rettferdighet.

Disse løfter om Frelseren (v. 3-6) minner om Herrens ord i Joh 10. Der kaller Jesus seg for den gode hyrde i motsetning til leiehyrdene som bare så på sitt eget beste.

"I hans dager skal Juda bli frelst og Israel bo trygt," slik lød ordet i v. 6. Da skulle folket bli ført hjem fra en større landflyktighet enn den de hadde kjent før i Egypt (v. 7-8).

Løftet ble jo delvis oppfylt da folket kom tilbake fra Babel og da Frelseren kom. Men den fulle oppfyllelse står likevel tilbake.Først i de siste tider vil den store, gylne tid opprinne for Israel.

Og da vil ordet bli oppfylt i all sin herlighet: "De skal ikke frykte mer og ikke bli skremt, og ingen av dem skal savnes, sier Herren" (v. 4).

Fra v. 9 og ut kapitlet finner vi en hjerteskjærende klage over de vantro prestene og profetene som forførte folket. I v. 9-15 har vi først en skildring av deres onde ferd.

Profeten sier det ikke med et kaldt hjerte, men med inderlig smerte. Han var overveldet av sorg og frykt når han så det fryktelige frafall som hersket blant prestene, blant de som skulle forkynne Herrens ord. Det var ondt med vantro konger, men langt verre med vanhellige prester og profeter.

"Mitt hjerte er knust i mitt indre, alle mine ben skjelver." Profeten føler seg nesten som en drukken mann som ikke kan stå oppreist. Så overveldet er han av frafallet.

Det er et alvorlig ord om disse vantro forkynnerne: "Deres løp er ondt." Deres liv var fylt med urenhet, og utukt skjedde ofte blant dem (v. 14).

Prestene var inndelt i skift, og hver hadde sin tid til å gjøre tjeneste ved templet. Og det var mye usedelighet blant dem når de var borte fra hjemmet. "Endog i mitt hus har jeg funnet deres ondskap, sier Herren" (v. 11).

I templets nisjer og rom foregikk det mange gruelige ting. man kommer uvilkårlig til å minnes all den usedelighet som har skjedd i den katolske skriftestol.

Men også vi prester i den evangeliske kirken bør komme i hu at de dypeste fall innen prestestanden ikke sjelden har vært utukt. Det må mane oss til alvor og å være våkne.

Deres makt brukes ikke rett. En prest hadde den gang som senere en viss myndighet blant folk. Men prester som kjemper mot de hellige og ikke forkynner Guds sannhet, "de styrker de ondes hender, så ingen av dem vender om fra sin ondskap" (v. 14).

Selv om en prest kan føre et fint liv i det ytre, går det likevel ut fra en vantro prest en giftig dødens strøm. Den styrker vantroen som Herren sier her: "For fra profetene i Jerusalem har gudløshet gått ut over hele landet" (v. 15).

Her har vi motsetningen: gudløshet og hellighet. Det er klart skrevet til ransakelse for alle som fikk prestenavn og prestestilling. Hvis en prest ikke blir til velsignelse, da blir han til forbannelse mer enn de fleste andre vantro prester.

Ordet i v. 9-15 har særlig dvelt ved de vanhellige profeter og presters liv. v. 16-24 peker særlig på den falske forkynnelse de bar fram Grunntonen var her: "Dere skal ha fred... Det skal ikke komme ulykke over dere" (v. 17).

Verden blir seg selv lik til alle tider. Og den falske trøst som gir de uomvendte hjerter ro, er alltid kjennemerke på de falske profetene.

De falske profetene sa til Jeremia: "Men hvem av dem har stått i Herrens fortrolige råd" (v. 18). Og det betyr: Tør du påstå at de forkynner sannheten og ikke vi. Vår forkynnelse er like sann som din.

Men Herrens dom var slik: "De bærer fram sitt eget hjertes syner, ikke ord fra Herrens munn" (v. 16).

Det er en mektig advarsel i disse ordene. Det gjelder altså om å ikke forkynne sitt eget hjertes syner, selv om de er aldri så tiltalende og gripende. Her gjelder det å forkynne det Herrens munn har talt.

Profeten svarer disse falske profetene at Herrens virvlende stormvind skulle virvle bort alle deres bedrageriske ord. Det skulle framtida vise (v. 19-20).

Og Herren stempler de falske profeter for å arbeide i sitt eget navn og de var ikke sendt av ham (v. 21). "Hadde de stått i mitt fortrolige råd, ville de la mitt folk høre mine ord og føre dem tilbake fra deres onde vei og fra deres onde gjerninger" (v. 22).

Her sier Herren at forkynnelsen til omvendelse er et tegn på de sanne profeter.

Herren nevner ennå et tegn som man kan kjenne den falske profet på: "Er jeg en Gud bare nær ved, sier Herren, og ikke en Gud langt borte? ... Fyller jeg ikke himmelen og jorden? sier Herren" (v. 23-24).

Kjennetegnet på den døde forkynnelse er nettopp dette at Herren er liksom så langt borte. Man taler om ham, men ikke slik at de som hører får inntrykk av at han er den levende Herre og Frelser som er nær dem.

Måtte alle Herrens venner bli virkelig fylt av bevisstheten om at Herren er nær. Han er ikke bare nær når vi ser at han griper inn på en mektig måte. Han er også nær når han synes å være langt borte for vårt ytre øye og våre følelser.

Måtte særlig alle troende prester bli fylt av bevisstheten om at Herren alltid er til stede hver gang de forkynner ordet. De skal alltid forkynne for Herrens øre enten det er få eller mange tilhørere.

I v. 25-32 blir de falske profeter refset for at de vanhelliget Herrens navn. De talte som om deres drømmer var Herrens ord. At en profet hadde en drøm var sin sak, bare han ville fortelle at det var hans egne drømmer.

Men anklagen var at de ofte sa om sine løgner: "Så sier Herren!" (v. 31). De stjal Herrens ord, sier Herren (v. 30). De tok noen av de ord som Herrens sanne profeter forkynte, og blandet dem inn i deres egne falske drømmer.

Det er djevelens fineste kunst når han blander litt sannhet i løgnen for at den skal gli lettere ned.

Men Herren sier om det: "Hva har halmen å gjøre med kornet? sier Herren. Er ikke mitt ord som en ild, sier Herren, lik en hammer som knuser berg?" (v. 28-29).

Ja sannelig, Herrens ord er nok til å kjenne fra selvlagde menneskedrømmer. Det er mektige bilder Herren bruker om sitt ord. Det er bildet av lynstrålen som på samme tid tenner og smelter som en ild og knuser som en hammer.

Det er bildet av kornet som kan bringe nytt liv fram, mens halmen mangler spirekraft. Det er bilde på en kvinneforkynnelse i egen kraft og egen visdom.

Mange prekener har vært holdt her på jord som bare var halm. Det var blomsterprekener og meget lærde prekener, men det spirte ikke noe etter dem. Og vantroen har det godt ved en slik forkynnelse.

Må Herren hjelpe alle sine ærlige tjenere til å tale Ordet "i sannhet" (v. 28), og å bære det fram så det ikke mister sin kraft.

Selvfølgelig kan et menneskehjerte forherde seg overfor Guds mektige ord, men det levende Ord har alltid en virkning.

Hvilken virkning det ofte har på de vantro, går fram av slutten på kapitlet (v. 33-40). Her taler Herren dom over folket fordi de kalte Herrens levende ord for "Herrens byrde".

Det er karakteristisk for verdens tenkemåte den dag i dag! Guds sanne vitners ord er en byrde, en ubehagelig byrde for verden. For den faller jo som en dom over deres vantro liv.

For det gamle menneske hos Guds barn vil Herrens ord i sannhet også være en byrde. Men den er til gagn. Alle troende mennesker sier "Amen" til Frelserens ord: Mott åk er gagnlig og min byrde er lett.

Men den falske forkynnelse som står sannheten imot, vil en gang bli en byrde så tung at den trykker alle de som tok imot det, ned i helvete. Slik sier jo Herren:

"For hver manns eget ord skal være hans byrde, fordi dere har forvansket den levende Guds, Herrens, hærskarenes Guds, vår Guds ord" (v. 36).

Gå til Jer 24:1-10
Jer 24:1-10
Herren gav profeten et syn på den tid da Nebukadnesar hadde bortført Jojakin og en hel del av folket (v. 1). Profeten så to kurver med fikener. I den ene kurven var det gode fikener og i den andre "meget dårlige".

Fikentreet er brukt i Den hellige Skrift som bilde på Israels folk. Fruktene er da bilde på de enkelte israelitter. Herren forklarer betydningen av synet (v. 4-10).

Men for å forstå Herrens tanke med dette synet, må vi ha det klart for oss hvordan tilstanden var på den tid. De som ikke var blitt bortført men var igjen i landet, ser ut til å ha trøstet seg med at de var de beste blant folket.

De var så blinde at de mente det var grunnen til at Herren hadde skånet dem. Ja, de mente visst at Herrens dom nå hadde skjedd.

Kong Sidkia hadde før navnet Matanja. Han tok det nye navnet som betyr "Herrens rettferdighet". Antagelig mente han at han var den utvalgte mann som Herrens løfter skulle oppfylles ved.

Både kongen og folket hadde slike tanker om seg selv. Og samtidig fortsatte de rolig å ture fram i alle sine synder og foraktet Guds bud.

Ja, så forblindet kan djevelen virkelig gjøre mennesker at de kan rose seg av å ha Guds nåde på en spesiell måte. Og samtidig kan de håne Gud ved sin uomvendte tilstand.

Herrens forklaring av dette synet slo ned som en hammer av ild på deres lettsindige selvbedrag. Kurven med de gode fikener var nettopp de som var bortført.

Det var den beste del av folket. De ville la seg omvende til Herren av hele sitt hjerte ved trengselen. Derfor ville de også få erfare hans frelse når tidens fylde kom (v. 5-7).

Men de onde, uspiselige fikener var Sidkia og hans høvdinger sammen med alle de vanhellige prestene og profetene og det vantro folket som var igjen.

Dommen skulle komme over dem som et vitnesbyrd om at Gud ikke lot seg spotte.

Det var den bitre sannheten. Men de ville ikke bøye seg under denne sannheten. Og derfor hatet de Herrens uredde profet, for han kom med budskapet fra Herren uten å forandre det.

Ordet i v. 9 har fått sin alvorlige oppfyllelse på jødefolket.

"Jeg vil gjøre dem til et illevarslende skremsel for alle jordens riker, til hån og til et ordspråk, til spott og til forbannelse på alle de stederjeg driver dem bort til."

Det har i sannhet blitt oppfylt til de siste tider, og vi har sett et uhyggelig jødehat. Der er en kurv med onde fikener. men også i vår tid finnes kurven med de gode fikener i Israel. Det er disse hjerter Herren en gang skal vekke opp som en skare med lovsang. Det blir en "livgarde" som en Guds mann har sagt.

Det vitner Israelsmisjonen i våre dager tydelig om. Det må vi sannelig huske slik at vi skiller mellom jødene på samme måte som Herrens ord gjør det her.

Men lignelsen med de to kurvene skal også minne oss om noe annet. Å oppleve Herrens tukt er ikke et vitnesbyrd om at Han ser med mishag på oss på en spesiell måte.

Dommen begynner med Guds hus (1Pet 4). Verdens barn kan lenge bli skånet som den rike mann. Han fikk sitt gode i sin levetid.

Av Jerusalems historie ser vi at de som ble bortført, ble i virkeligheten behandlet på en mild måte. For redslene ble hundre ganger større ved Jerusalems undergang.

Derfor tap ikke motet om Herren behandler deg hardt mens andre går fri. Og bli ikke hovmodig du som går fri en tid. Prøv ditt hjerte for Herren, slik at du ikke bare blir spart til en hardere dom. Det opplevde de vantro jødene det på Sidkias tid.

Gå til Jer 25:1-38
Jer 25:1-38
Dette kapitlet inneholder profetier fra et tidligere tidspunkt. De er fra det merkelige året 606 f. Kr. Da skjedde slaget ved Karkemis, og da fikk Babel verdensherredømmet.

Herren holder regnskap med Juda ved sin profet (v. 3-7). Jeremias minner dem om at han hadde talt til dem tidlig og sent i 23 år. Det var sannelig en nådetid.

Som tidligere profeter hadde han stadig forkynt for dem at de måtte omvende seg. Da skulle de få lov til å bli boende i landet. Men fortsatte de å vandre etter andre guder, ville det gå galt.

De hadde hørt sannheten forkynt gang etter gang, men nå var dommen bestemt i Guds råd. For all forkynnelse hadde vært for døve ører. Dommen blir forkynt i v. 8-11: og den lød på 70 års fangenskap i Babel.

Det er sjelden at profetene nevner så bestemte tall. Men tallet vitner om at den som sendte profetene, kjente alle ting.

I v. 12-14 er forkynt at når de 70 år var omme, ville dommen komme over Babel. Da skulle Babel selv bli trell slik det hadde gjort Juda til trell.

I v. 15-38 nevnes ikke bare dommen over Babel, men over alle folk, det ene etter det andre. Profeten skulle liksom gi dem vredens beger av Herrens hånd.

Det peker mot den rettferdige dom som en gang skal gå over jorderike - den store verdens dom. Dommen over Babel står som et forbilde på den siste store dom over alle hedenske krefter som reiste seg til opprør mot Herren.

Her er nevnt konger både i øst og i vest. "Kongene over kystlandet på den andre siden av havet" betyr landa omkring Middelhavet, eller de vesteuropeiske land. Dedan, Tema og Bus er arabiske stammer.

Og når den stor dom en gang kommer, hjelper ingen motstand. "Men dersom de ikke vil ta begeret av din hånd og drikke, da skal du si til dem: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Drikke skal dere!" (v. 28).

Guds ords dom er den vredes kalk som alle de gjenstridige en gang skal drikke. På den store dommens dag er ingen motstand mot dommen mulig. "Drikke skal dere!"

Det er et meget alvorlig ord!

Og dommen skulle begynne i den byen som var kalt etter Herrens navn (v. 29). Det hjelper ikke å være kalt etter Herrens navn. Det hjelper heller ikke oss om vi er døpt, hvis hjertet er hedensk og ville vil la seg drive av Guds Ånd.

Frelseren har sagt at mange vil komme på den dag og si: "Vi åt og drakk for dine øyne, og du lærte på våre gater" (Luk 13:26). Men døren ble ikke åpnet for dem.

"Skulle dere bli ustraffet?" sier Herren. Og svaret lyder: "Nei, dere skal ikke bli ustraffet." Den som vil skikke seg lik med verden, må også ta sin dom sammen med verden.

I v. 30-38 blir verdensdommen skildret med forskjellige bilder. Vredens dom vil fare fram som et brølende rovdyr (v. 30, 38). Som en veldig storm som farer fra et folk til et annet (v. 32). Den er som en veldig seierherre som sprer sine fienders lik ut over jorden under seiersrop.

Og dommen vil ramme folkets hyrder, kongene og de store så vel som de små.

I v. 26 nevnes kongen av Sesak. Til slutt skal han også drikke av den bitre vredens skål. Navnet Sesak er et hemmelig navn for Babel. Det var ikke uvanlig på den tid og benytte seg avhemmelige bokstaver, særlig for framtida som liksom lå tilslørt.

Da byttet man om på de hebraiske bokstaver slik i stedet for den første bokstaven, brukte man den siste og motsatt, den andre for den nestsiste osv.

Denne måten å lese på ble kalt Athbasj, fordi "A" var den første bokstav og "th" den siste. "B" er den andre bokstaven og "sj" den nestsiste.

Når en leser navnet Babel på denne måten, blir det Sesak. I Johannes Åpenbaring er "dyrets tall" nevnt på en lignende måte som "666".

Denne måten å uttrykke seg på gjorde alvoret ved navnet større og læret leserne å granske det mer.

Kongen i Sesak eller Babel skal drikke av begeret etter alle de andre kongene. Det taler om den dypeste fornedrelse. Han skulle først være vitne til dommen over de andre kongene som hadde fulgt ham.

Kongen i Babel er i Skriften et forbilde på denne verdens fyrste (Jes 14:12-15). Dette ordet varslet da om at turen til slutt også skal komme til Satan selv. Det er stadfestet i Åp 20:10.

Alle Herrens dommer før den siste dom er forvarsler. Det er godt for den som lar seg advare og i tide ydmyker seg under Guds veldige hånd! Og han skal sikkert bli fri for den siste store dom og synge med fryd:

Hvem vil meg fordømme?

Jesu blodestrømme

senker jeg meg i.

Gud for alle rike

dømmer selv og sier:

Denne han er fri! Gå til Jer 26:1-24
Jer 26:1-24
Jeremia måtte gå gjennom mange lidelser som Herrens sanne vitne. Og det skjedde ikke bare i de siste tider under Sidkia, men allerede lenge før. Det hører vi om i dette kapitlet som forteller om en begivenhet fra kong Jojakims første tid.

Kapitlet begynner med å fortelle om hvorledes Herren befalte profeten å stille seg i forgården i templet. Der skulle han tale sannheten til alle de som kom, om de kanskje ville omvende seg.

Han skulle forkynne for dem at hvis de ikke ville høre og ikke vandre etter den lov Herren hadde gitt dem, skulle templet og byen bli som Silo. Og Silo ble ødelagt, selv om paktens ark en gang stod der (v. 1-6).

Jeremia var lydig. Hva visste så godt hva som ventet ham når han kom med dette budskapet. Men han gikk uten å spørre kjød og blod om råd.

Hele landet var spent på å høre hva profeten hadde å si. Men da de hørte at helligdommen var truet med undergang, brøt det ut en rasende storm mot profeten (v. 7-9). Templet skulle få samme skjebne som helligdommen i Silo som hadde ligget i ruiner i 500 år.

Prestene og profetene var som vanlig i spissen. De hadde stadig beroliget folket med at alt var godt. De hadde jo Herrens tempel. Men de hadde aldri villet se at omvendelse var den urokkelige betingelsen fra Guds side.

Prester og profeter og hele folket stormet fram mot den ensomme mannen, og ropet lød: "Du skal dø!" Dette minner om langfredag da alle profeters herre fikk høre: Korsfest ham, korsfest ham! Den store massen fulgte da som på Jeremias tid de vantro prestene.

Noe av den samme motstand ville alle ærlige Herrens vitner erfare. Hvis de forkynner rett, vil harmen reise seg i det vantro hjerte. Og den store skare i verden vil dessverre alltid ha prester og støtte seg til.

Men Herren kom ihu det løfte han hadde gitt til sin profet: "For jeg er med deg, sier Herren. Jeg vil redde deg" (Jer 1:19). Herren brukte spesielt en mann for å hjelpe sin profet, det var Akikam. Han var en av de store i landet, og denne gang løftet han sin røst for å forsvare profeten.

Judas høvdinger satt i kongens slott og kom straks til templet da de hørte om det som skjedde (v. 10). De har trolig beroliget folket og hindret at de rasende menneskene nesten lynsjet profeten.

De dannet straks en domsstol der folket og profeten ble stevnet. Prestene og profetene ropte i raseri: "Denne mannen fortjener en dødsdom!"

Men Jeremias fikk lov til å komme med et innlegg i saken. Og hans innlegg var kort og godt dette: Det jeg har talt, har jeg talt i Herrens navn. han har sendt meg.

Og han gjentok: Dere må omvende dere, da vil Herren vise nåde. Men dreper dere meg, da skal dere vite hva dere gjør. "Da fører dere uskyldig blod over dere selv og over denne byen og dens innbyggere" (v. 12-15).

Dette var et kortfattet og mektig vitnesbyrd. Profeten benytter anledningen også her for domsstolen til å vitne for alle, at Ånden fra Gud hadde stor makt over hans hjerte. Det er ikke en forskremt manns tale. Det er faste ord talt av en som er rede til å gi sitt liv for Herrens sannhet.

Og hva skjedde? Stemningen snudde seg som ved et Guds under. Høvdingene erklærte at de burde ikke felle dødsdom over ham. Og de erkjente at han hadde talt til dem i Guds navn. Og nå fulgte hele folket dem og stemte i de samme ordene mot prestene og profetene.

Noen av de eldste i landet var også med og minnet folket om at profeten Mika i kong Hiskias tid hadde profetert noe lignende om Sion og Jerusalem. Men Hiskia hadde ydmyket seg og ikke drept ham. Da hadde han berget dem fra dommen.

Men å ta saken på denne måten som de hadde tenkt mot Jeremia, det ville bringe stor ulykke over dem.

Ved disse ordene seiret fornuften, og et øyeblikk så det ut som om sannhetens ånd fikk makt i hjertene. Men dette er så forskjellig fra det sinn høvdingene ellers viste, at vi må gjenta: det var et Guds under.

Det viser oss imidlertid at Herren er mektig til å utfri sine venner også fra den ytterste fare i livet. Stormen og bølgene må lyde ham.

I v. 20-23 får vi et eksempel på hvorledes det gikk en av de andre Herrens profeter, nemlig Uria. Han hadde vitnet på samme måte som Jeremia. Kongen og stormennene som hørte ham, ville drepe ham. Men da gjorde Uria noe annet enn Jeremia. han ble redd og flyktet til Egypt.

Det hjalp ikke. Kongen sendte noen menn til Egypt, fanget ham og slepte ham tilbake til Jerusalem. Der slo kong Jojakim ham i hjel med sverdet. Liket hans ble kastet ut "på fattigfolks gravplass".

Av dette kan vi lære at det ikke nytter i slike tider å berge seg selv ved egen kraft. Jeremia flyktet ikke, og hans liv ble bevart. Uria flyktet og måtte dø. Det står i Guds hånd hvem som skal bli martyrer. Guds folk skal ikke utfordre motstanden, men heller ikke flykte av frykt.

Denne begivenheten med den troende Uria viser ennå klarere at det var Guds hånd som grep inn og hjalp profeten Jeremia.

Kapitlet slutter med å peke på at Akikam var det menneskelige redskapet for å berge Jeremia. Det viser hva en enkelt person kan gjøre når han frimodig taler de helliges sak.

Og Herren glemmer ikke det som i nødens tid blir gjort for hans små barn. Derfor skal Akikams navn heller ikke bli glemt. Akikam hadde større gudsfrykt enn menneskefrykt. Han ville heller falle i unåde hos Jojakim og bli forhatt av folket enn å svikte Herrens profet i nødens stund.

Gå til Jer 27:1-22
Jer 27:1-22
Kapitlet begynner med å nevne at denne profetien skjedde i begynnelsen av Jojakims regjering. Det kan synes å stride mot resten av kapitlet, som viser at det skjedde på Sidkias tid.

Dette er kanskje en avskriverfeil. Men det kan også være at Herrens ord til profeten om å legge et åk om halsen ble talt allerede på Jojakims tid. Det skulle jo vise den kommende trelldom under Babel.

Men det å sende et åk til de forskjellige kongene som var samlet hos Sidkia (v. 3), har kanskje skjedd lenge etter. Kongene var da samlet for å legge opp råd mot Babel.

Kong Sidkia pønsket stadig på å frigjøre seg fra Babels overherredømme, og det var rett mot profetens ord. I den anledning var det samlet noen sendemenn fra småkongene som bodde omkring ham.

De var i Jerusalem for å få til en sammensvergelse mot kong Nebukadnesar. Og de stolte på at Egypt ville være med å reise seg mot det åket som tynget dem alle.

Ved å sende kongene et åk, skulle Jeremias vise dem at de måtte ydmyke seg under Guds veldige hånd. Herren hadde rett til å gi jorden, menneskene og dyrene til hvem han ville.

For han hadde skapt dem, og nå var det hans vilje at de skulle være underlagt kong Nebukadnesar. Han skulle være et redskap i Herrens hånd til å fremme Guds råd. Herren kaller ham "min tjener" i v. 6.

Profeten skulle også fortelle dem hvor lenge Babels herredømme skulle vare (v. 7). Nebukadnesars sønnesønn skulle være den siste som skulle legge åket på dem. Da ville Babel selv være under åket.

Dette var altså Herrens vilje. Og da måtte all motstand mot Babel kalles motstand mot Herren, og den ville få sin dom (v. 8).

Profeten advarer de fremmede sendebud mot å lytte til de falske profetene. De talte selvfølgelig annerledes (v. 9-10). Folket måtte bøye seg i ydmykhet under åket. Det folk som vil bøye seg frivillig, skulle få lov å bli i sitt land.

Slik skulle Jeremia være mot de fremmede sendebud (v. 3-11). Vi ser hvilken betydning Jeremia fikk som Herrens profet. Politikerne i Juda måtte alltid regne med profeten, han ville igjen og igjen krysse deres egenrådige planer.

Herrens folk søker ikke først denne verdens ting, men blir et salt også i alle jordiske forhold. Det skjer så sant hjertet bare holder fast ved det som er Herrens åpenbarte vilje.

Men deretter vendte profeten seg spesielt til profeten Sidkia, sitt eget lands konge (v. 12-15). Han legger ham inderlig på hjerte å bøye seg under det åk Gud hadde satt dem under. "Hvorfor vil dere dø, du og ditt folk?" spør han.

Men de måtte dø hvis de lyttet til de falske profetene. Hør ikke på dem, slik vitnet profeten ikke bare for kongen, men også nå for prestene og hele folket (v. 16-18).

De falske profetene mente at tempelkarene snart skulle komme tilbake fra Babel. Hvis det var rett, burde de vise sin fortrolighet med Herren ved å be om at de kar som var igjen, ikke måtte sendes til Babel.

Slik talte profeten skarpt til dem og viste dem til rette.

Luther sier om dette ordet: "Den som har Guds ord, kan også be. Den som ikke har det, kan heller ikke be. Slik hans forkynnelse er falsk, så er også hans bønn ingen ting."

Slik prøvde Elias også Baals-profetene.

"Hør ikke på dem, tjen Babels konge, så skal dere leve. Hvorfor skaldenne by bli til en ørken?"

Det går et usigelig vemod gjennom disse spørsmålene og henvendelser til folket. For profeten ser at hans ord ikke blir fulgt. Folket styrtet seg ned i undergangens dyp ved sin gjenstridighet.

Men til oss alle lyder det gjennom disse ordene: Bøy deg, bøy deg under Herrens tuktende hånd, hva den så legger på deg!

Folket ville altså ikke bøye seg. Derfor slutter han med å forkynne at dommen som var begynt, skulle fullføres. Alle de hellige ting i templet, kobberkaret og stolene skulle bli ført bort.

Kobberkaret var det store vannfatet i templet, og stolene var ti kobberstoler, se 1Kong 7:23, 27. Herren hadde bestemt en dag da han ville se etter alt dette og føre det tilbake til sitt sted (v. 19-20).

Av alt dette ser vi at Guds dom kan gjøres mildere på mange måter, bare hjertet ydmyker seg før det siste punkt er nådd og syndemålet er fullt.

Guds langmodighet er utrettelig. Han hadde rakt ut sin nådehånd år etter år, mye lenger enn noe menneske ville gjøre det. Men Guds langmodighet tar en gang slutt. Det vitner hele Den hellige Skrift om. Det er et forferdelig alvor at man kan komme for sent.

Gå til Jer 28:1-17
Jer 28:1-17
Vi har ofte hørt at profeten advarer mot de falske profeter. I dette kapitlet får vi en prøve på en slik profet. Jeremia hadde forkynt for folket at de skulle bøye seg under Babels åk så lenge Gud ville.

I rak motsetning til ham kom nå en falsk profet, Hananja, og sa han forkynte Herrens ord: Gud hadde brutt i stykker Babel-kongens åk. Om et par år skulle ikke bare de hellige kar, men også alle de bortførte skulle komme tilbake til Jerusalem (v. 1-4).

Det var en fryktelig gjerning denne mannen gjorde. Men hvor mye blir ikke utgitt den dag i dag som Herrens ord? Hvor mye kalles ikke Guds ord som aldri har vært det?

Da Hananja forkynte slik mot Jeremia, så alle på Hananja. Men Jeremia sa bare: "Amen! Måtte Herren gjøre det!" (v. 5-6). Ingen ønsket mer enn profeten at det måtte gå slik, men han visste at det var ikke slik.

Mange profeter hadde profetert om dom før. Men når en profet talte om "fred" som Hananja gjorde her, måtte de vente på oppfyllelsen.

For det var nok lettere å spå det som folket ønsket å høre, enn å si det de ikke ønsket å høre. De predikantene som trøster folk, får mye ros av verden. Men dette ordet fra profeten advarer imot å lytte for snart til en slik røst (v. 7-9).

Det var et meget saktmodig svar, men det rammet nok. Hananja følte det. I et nytt forsøk på å vinne fram, etterlignet han nå Herrens profeter. Han utførte en handling som et forbilde, og vi har sett at det ikke sjelden var påbudt av Herren.

Herren hadde jo befalt Jeremia å legge et åk om sin hals (Jer 27:2). Nå tok Hananja dette åket fra Jeremia og slo det i stykket foran hele folket. Og han sa: "Så sier Herren: Slik vil jeg om to år bryte i stykker Babel-kongen Nebukadnesars åk og ta det av alle folkeslags nakke" (v. 11).

Jeremia svarte ikke noe til dette, men gikk stille sin vei. Herren gav ham ikke mer å si denne gang. Men kort etter kom Herrens ord til ham og lød slik: I stedet for å bryte i stykker trelleåket, ville Herren legge et "jernåk" på folket.

Det var straffen fordi folket hadde lyttet til denne falske profeten og trodd på ham. Nebukadnesars åk skulle bli ennå tyngre på dem.

Men over Hananja lød ordet slik: "Hør nå, Hananja! Herren har ikke sendt deg, og du har fått dette folket til å sette sin lit til løgn. Derfor sier Herren så: Se, nå sender jeg deg - bort fra jorden! I dette år skal du dø, fordi du har forkynt frafall fra Herren" (v. 15-16).

Ja, å forkynne løgn, sine egne tanker og tale slik at verden liker det - det er å preke frafall fra Herren. Det er alvorlig for alle som vil kalles Guds ords forkynnere!

To måneder etter var Hananja død.

Så hadde Herren bevist at hans ord var sant ved dette tegnet. Han hadde vist folket at han ikke lot seg spotte. Men den store mengde av folket har vel beroliget seg med at dødsfallet bare var en tilfeldighet.

Der hjertet ikke vil se, der blir hjertet blindt så det heller ikke kan se. Likevel ble de falske profetene svekket ved det som hadde hendt. Det ser ut som om de heretter har begynt å virke blant de bortførte jødene.

Men også der møtte Jeremia dem med sannheten. Det hører vi om i det vakre brevet han skrev til fangene. Dette brevet har vi neste kapittel.

Gå til Jer 29:1-32
Jer 29:1-32
Sidkia sendte to menn til den mektige kongen i Babel, og de hadde med et brev fra profeten Jeremia til de bortførte. Herrens øyne hvilte også over dem, de var ikke glemt av ham (Jer 24:6).

Profetens hjerte banket også varmt for hans landsmenn der. Han ville nødig at de skulle være urolige ved løgnene som de falske profetene kom med. For de forkynte også der at de snart skulle vende tilbake til Jerusalem.

Det var et Guds ord profeten sendte dem (v. 4). Først la han dem på hjerte i Herrens navn at de skulle slå seg til ro der. De skulle bygge hus, plante hager, ta seg hustruer og gifte bort sine døtre (v. 5-6).

For de skulle bo i Babel i 70 år, slik Herren hadde sagt dem. De skulle vise sin tro på dette Herrens ord ved å innrette seg slik i Babel foreløpig.

Dette var i motsetning til de falske profetenes drømmer. De skulle heller prøve å være til velsignelse på de steder de nå var bortført (v. 7-9).

I v. 7 står det slik: "Søk den byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går det dere vel."

Det er en veiledning for Guds barn til alle tider. Det minner oss om å være mest mulig til velsignelse alle steder der vi er, selv om vi lever under vanskelige forhold.

Det minner oss også om å be for vanskelige ledere. På samme måte oppfordrer jo apostelen Paulus de hellige til å be for den romerske keiser (1Tim 2:2).

Men Herren føyde et herlig løfte til denne formaningen (v. 10-14): De skulle erfare at det gode ord Herren hadde talt til dem, skulle skje. Han hadde sagt at han ville forbarme seg over dem når sytti år var gått.

Alle Herrens tanker med dem var fredstanker, ikke tanker til ulykke. Og de siktet mot å gi dem "framtid og håp" (v. 11).

Herren ville danne deres hjerte ved trengselen, slik at de helt og fullt skulle bøyes mot ham. Når dette skjedde, skulle de finne Herren, erfare hans bønnhørelse og bli ført hjem.

Det går en dyp Guds kjærlighet gjennom disse ordene. Det var herlig for de bortførte å høre et slikt ord. Men Herren er jo den samme i dag som i går.

Vi har også lov til å øse av dette nådens dyp. Det er salig å ha Herrens ord for at alle hans tanker med oss er fredstanker. Ingen ærlige Guds barn behøver å engste seg for at han vil oss noe ondt!

Nei, det var fredstanker som ble åpenbart for slekten fra krybben i Betlehem, fra Getsemanehagen og fra Golgatahøyden. Det er Guds fredstanker som møter det lille barnet i dåpens stund, og i alle ting senere i livet møter de samme fredstanker oss.

Alt sikter mot at vi skal vinne framtid og håp, en framtid med oppfyllelsen av et evig håp.

Det er lykken for Guds barn å ha en framtid og et håp. Det er Herren, den sanne trøst. Og det er elendigheten for verden, frukten av den falske trøst, å miste sin evige framtid og ende som en håpløs slekt.

En italiensk dikter har med rette sagt at overskriften over helvetes port var denne: "Den som stiger inn her, må la alt håp fare."

Men skal Herrens fredstanker bli virkelighet, da må våre tanker bøyes inn under hans tanker. Det er dette som møter oss i v. 12, 13: "Og dere skal påkalle meg og gå av sted og be til meg, og jeg vil høre på dere. Dere skal søke meg, og dere skal finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte."

Dette sinn er nettopp det bøyde hjertet som gir Herren rett.

Det må være Guds barns daglige kamp i troens lydighet å få våre egne tanker i alle ting inn under Herren. Jo mer det lykkes, jo mer vil Guds fred utfolde seg i hele vårt dagligliv. Og da vil det også bli mer takk og lovprisning i tunge tider.

Det var den sanne trøst, og den skulle de åpne sitt hjerte for. De ville kanskje føle det mindre behagelig i begynnelsen. "Dere sier: Herren har latt profeter stå fram for oss i Babel" (v. 15). De mente nå at de falske profeter var sanne, og de hadde lyttet til deres søte forkynnelse.

Men de skulle vite at det var ikke den sanne lære. Herrens ord over de som var blitt igjen i Jerusalem, var dom. Det gjaldt både kongen og folket (v. 16-19). De kunne ikke vente noe fra det gamle Jerusalem.

Og nå taler profeten i Herrens navn om straffen også over de to navngitte falske profetene. Det var Akab og Sidkia som hadde gjort sin forferdelige gjerning blant de bortførte. De skulle brennes levende av Babels konge (v. 20-23).

Kapitlet slutter med å tale om ennå en dom fra Herren. Det var over en mann ved navn Semaja, en som tilhørte de bortførte og var fylt med et gnistrende hat til profeten Jeremia. Det gjaldt både det han hadde hørt om hans virksomhet i Jerusalem, og det han hadde lest seg til i profetens brev.

Han hadde så skrevet et brev til folket i Jerusalem, og særlig til daværende prest Sefanja. Han hadde oppsyn med templet, og Semaja bebreidet ham for at han ikke hadde lagt denne rasende profeten Jeremias i blokk og halsjern.

Presten Sefanja leste dette brevet også for Jeremia. Om det var i vennlighet eller av ondskap og for å håne ham, vet vi ikke.

Dommen over Semaja ble da at hans slekt skulle dø ut i folket. Selv skulle han ikke oppleve at Herrens løfte om hjemkomsten gikk i oppfyllelse (v. 30-32).

Kam ute og hjemme. Kamp fra mange kanter, det var profetens lodd. Og likevel var han den sterkeste. For Gud var med ham, og "en mann med Gud er majoriteten".

Han ble til velsignelse for sitt folk som få. Og det ble han nettopp fordi han ikke vek av en linje fra Herrens sannhet.

Gå til Jer 30:1-24
Jer 30:1-24
De foregående kapitlene har særlig siktet mot å slå ned det falske håpet som løgnprofetene hadde vakt i dem. De talte om at straffen og tiden i Babel skulle være kort. Profeten hadde også oppfordret folket til å være ydmyke og i tålmodighet underkaste seg Babel-kongens åk til Herrens tid kom.

I dette og de tre neste kapitlene peker han særlig på de fredstanker Herren hadde med Israel. Profeten peker også på den herlighet som en gang skal komme, og det kommer fram i åpenbaringens klare lys.

Jer 30. 31 hører til de ting som profeten bare fikk befaling om å skrive ned, men ennå skulle han ikke kunngjøre det for folket. Den trøst kapitlene inneholder var nærmest bestemt for de kommende tider.

Innholdet i dette kapitlet er. (v. 1-3): Profeten får befaling om å skrive ned i en bok alle de ord Herren hadde gitt ham. De skulle stå der som vitnesbyrd når folket en gang var kommet tilbake til sitt land.

(v. 4-9): Det skulle gå gjennom trengsel, som når en kvinne skulle føde. Men gjennom trengselen skulle det gå mot frihet fra fiendens åk, og de skulle igjen føres inn under Davids kongedømme. Det siste løftet peker mot Davids sønn, Messias.

Dette taler han nå mer om i herlige ord i v. 10-17. Det stod dårlig til med folket. "Ubotelig er din skade, ulegelig ditt sår."

Ingen tok seg av det dødssyke folket. De gamle elskerne, hedningene som de hadde drevet hor med, hadde glemt dem. Nå måtte de bære tukten for alle sine misgjerninger.

Det hjalp ikke om de ropte hvorfor! Hvorfor skulle de lide alt dette. Folket burde kjenne den eneste grunn, at det vær for deres misgjerningers skyld (v. 12-15).

Denne skildring av folket i landflyktigheten i det fremmede land er en skildring som passer godt på alle vantro mennesker. De begynner å smake vantroens bitre frukter, slik den fortapte sønn da han led hunger og nød blant svina i det fremmede landet.

Den verden som så så vennlig ut og som man selv var så forelsket i, hadde nå glemt en. Det fikk Judas erfare da fortvilelsen senket seg ned over hans sjel.

Men det menneske er lykkelig som gjennom dette kommer fra til erkjennelse av årsaken til elendigheten, nemlig synden og vantroen. To ganger sier Herren (v. 14-15): "Fordi din misgjerning er stor og dine synder tallrike, har jeg gjort dette mot deg."

Det er godt for den som Herren rett i sitt hjerte når han tukter ham. Han vil også erfare at Herren tuktet ham "med måte" (v. 11), og at alt siktet mot frelse og fred (v. 10-11).

Det er store løfter Herren gir sin tjener Jakob. "Bare deg vil jeg ikke gjøre ende på," sier Herren. Alle andre folkeslag, alle de som ødela og plyndret Israel, skulle etter hvert selv bli knust og tilintetgjort. Men Herrens folk skulle gå gjennom lidelse til herlighet.

"For jeg vil gi deg helsen tilbake og lege dine sår, sier Herren" (v. 17). Det er et ord fra Herren fullt av nåde! Når helbredelsen begynner, da går det jo mot liv.

Og det er en fin tilstand å være i når man merker at kreftene vokser og sårene blir legt dag for dag. Slik vil Herren gjøre med sitt folk. Det gjelder både hans gamle eiendomsfolk og det nye Åndens Israel.

I v. 10 har vi et løfte: "Og Jakob skal vende tilbake og leve i ro og være trygg, ingen skal forferde ham." Det er ennå ikke oppfylt. For Jakobs barn kom ikke til å bo rolig og trygt i tiden mellom det babylonske fangenskap og den senere landflyktighet.

Snart var det et folk og snart et annet som plaget dem. Men en gang skal alt bli fullkomment. Det er de siste tiders herlighet profeten ser i det fjerne. Det går klart fram av ordet i v. 18-22. Der ser vi bilde av det nye Jerusalem avtegnet.

Da skal Jakobs sønner komme til ære igjen, "være som i gammel tid, og hans menighet skal stå fast for mitt åsyn," sier Herren (v. 20).

Men den største ære skal folket få med den fyrste som skal stå fram iblant dem. Han skal være Herren så nær som ingen annen. "Jeg vil la ham komme nær, for hvem ville ellers våge sitt liv og komme meg nær? sier Herren" (v. 21).

Dette ordet kaster et vakkert lys over den kommende Frelser. han har våget sitt liv for oss.* Ja, ved å være fullkommen lydig av hjerte like til korsets død, gav han seg selv som stedfortreder for syndere. (*Dansk: Han har sat sit Hjerte i Borgen.)

Han gikk selv med blodet fra Golgata kors inn i helligdommen. Ved ham har nå alle de troende frimodighet og adgang til Gud. Frukten av denne kongens verk finner vi i v. 22: "Dere skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud." Syndens skillevegg ble nedrevet ved Kristi død.

Men før alt dette kommer, ser profeten først dommens virvelvind fare ut over alle de ugudelige. Den går også over det Israel som bar navnet, men stod Gud imot i sitt hjerte.

Bare gjennom "Herrens brennende vrede" kunne Guds hjertes tanker skje. Men etter tordenstormen skulle det komme en herlig dag. "I de siste dager skal dere forstå det," sier Herrens profet.

Disse siste dager betyr selvfølgelig ikke deres vandring tilbake til landet fra Babel. Men det er de tider som vil opprinne for Israel etter den nåværende store landflyktighet.

Gå til Jer 31:1-14
Jer 31:1-14
I dette kapitlet fortsettes skildringen av den kommende Frelser. "På den tid, sier Herren, vil jeg være alle Israels ætters Gud, og de skal være mitt folk" (v. 1).

I v. 2-14 tales om at nådens sol igjen vil gå opp over folket. Dette folket unnslapp fra sverdet, og det har funnet nåde i ørkenen, sier Herren (v. 2).

Det var i ørkenen den gamle pakt ble stiftet. Og det er i angerens og den åndelige nøds ørken at sjelen finner nåde også i den nye pakt. Og "gjennom ørkenen må det gå for til kanaan å nå". Slik er Guds folks vei til alle tider.

Herren gikk foran sitt folk i gamle dager for å gi det hvile i Kanaan. Slik vil han også føre sitt folk Israel i de siste tider fra landflyktigheten til en tid med fornyelse og trøst.

"Jeg vil gå å føre Israel til ro." Ja, det var den dype tanke i Frelserens hjerte da han døde på korset for sitt folks synder. Han har beredt en sabbatshelg for sitt folk.

"Fra det fjerne har Herren åpenbart seg for meg," slik skulle folket en gang juble. Han var liksom forsvunnet for folket. Slik ser det jo ut når vi kaster et blikk på Israel og dets historie fra Jerusalems ødeleggelse og fram til i dag.

Men nå er det som om solen igjen dukker opp i det fjerne, og Herrens ord lyder: "Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved."

Faren glemte ikke det tapte barnet. Hans kjærlighet fulgte det også mens det vandret omkring i fjerne land. Miskunnheten og den gamle nådeplass i farshuset var bevart for barnet.

Det er denne Guds vidunderlige, trofaste kjærlighet som griper hjertet så veldig på alle syndere som omvender seg. Nå kan de se at:

Han søkte ved dag, og han søkte ved natt,

han søkte blant klipper og tornekratt.

Og dette vil i de siste dager fylle det Israel som omvender seg. De vil få en usigelig glede som også er full av vemod. For da vil de se at de hele tiden var elsket med en evig kjærlighet, og løftet lå ferdig for dem.

Det er godt å lese de følgende vers. De peker på ar folket skal samles fra de fremmede land og komme tilbake og igjen plante vingårder på Samarias fjell. De skal ennå en gang dra opp til Jersualem med frydesang.

"Som en stor skare skal de komme tilbake hit" (v. 8). Ikke bare de sterke og sunn, men også de svake og skrøpelige skal være med. For det er ikke menneskemakt, men Herrens arm som fører dem tilbake.

Men de skal komme "med gråt" og "med ydmyke bønner" (v. 9). Vi forstår at det vil være mye å gråte over. Men det vil ikke være en bitter gråt. Den vil være som når den hjemkomne sønn gråter ut ved fars og mors hjerte.

Hedningen vil bli forbauset når de ser Israel vende tilbake. Det vil lyde blant hedningene, altså i hedningekristne land, med undring: "Han som spredte Israel, skal samle det og vokte det, som hyrde vokter sin hjord" (v. 10).

For de troende i kristenheten vil det bli et herlig syn når det gamle Israel blir ført tilbake med ydmyk gråt og bønn.* Det blir et underlig syn for verden. Det må liksom slå dem på munnen og overbevise dem om Guds ords sannhet. (*Dette ble skrevet i 1899.)

En av den prøysiske kong Fredrik den stores generaler pekte på at jødene i landflyktighet var et sikkert bevis på kristendommens sannhet. Hvor mye mer må vel da jødenes hjemkomst til landet bli et mektig vitnesbyrd for verden.

"Rop med fryd over det første blant folkene," slik lyder Herrens røst (v. 7). Ja, da skal Israel bli gjenkjent som det første blant folkene. I det folk skal Guds rike igjen bli midtpunktet på jord.

Slik vil det bli, når "Herren har utfridd Jakob og løst ham av hans hånd som er sterkere enn ham selv" (v. 11). Da blir Israel løst fra verden som nå omringer det.

I v. 12-14 får vi en skildring av hvorledes de hjemkomne vil nyte Guds nådegaver på Sions berg med frydesang. "Deres sjel skal være som en vannrik have," står det. Alt det tørre, verdslige, pengegriske vesen skal være forsvunnet da, og folket bli fylt av levende vannstrømmer.

I v. 13 står det: "Da skal jomfruer glede seg i dans. Unge og gamle skal glede seg sammen." Her må vi huske hva dans var i gamle dager.

Ved høytidsfester var det skikk i Israel at unge kvinner drog fram i festtog og i takt etter musikken og sang gledessanger. Men det var ikke vanlig at menn var med i dansen.

I alle tilfelle var det vi nå kaller dans helt ukjent. Dans ble den gang brukt blant Guds folk til hellige salmetoner. Det hører vi om ved overgangen over Rødehavet. Moses søster Maria spilte på pauke og ledet kvinnene i lovsang til Herren (2Mos 15:21).

Det er den hellige glede som en slik dans er bilde på, ikke den verdslige som i våre dager.

Det er mange steder i Den hellige Skrift som omtaler Israels vandring tilbake til landet. Og det er omtalt slik at man straks kommer til å tenke på den åndelige omvendelse til Sion.

Men på dette stedet peker tydelig også på en ytre gjenkomst til det hellige land. Det er en vakker framtid Guds Ånd viser om framtida.

"Men mot kveldstid, da skal det bli lys," står det hos profeten Sak 14:7. "For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall" (Rom 11:29).

Det er også stort at Herren gav folket alle disse løftene om lys etter mørket nå når natten nettopp var begynt. Trengselen var neppe begynt før løftet om utfrielse lyste for dem.

Slik gjorde Herren det også i Paradis. Syndefallet hadde nettopp funnet sted da løftet kom om kvinnens ætt som skulle knuse slangens hode. Herren ønsker å velsigne. Likevel er han nødt til å forbanne der hjertet skyver velsignelsen fra seg.

Gå til Jer 31:15-30
Jer 31:15-30
Profeten vender seg nå fra de lyse utsikter i de siste dager til den nåværende trengsel. De toner av frydesang som gikk gjennom hans hjerte, ble nå forstummet. Nå hører han i stedet klage og bitter gråt.

Hvem gråter? Det er Rakel som gråter over sine barn, over benjamin, over Josefs barn, Efraim og Manasse. "De er ikke mer til." De er bortført.

Det er dette ordet evangelisten Matteus bruker om barnemordet i Betlehem. Da lød det igjen gråt og klage blant Rakels barn.

Men igjen hører profeten Herrens røst. Nå hører han et herlig ord fra Herrens munn: "Hold opp med å gråte, og la ikke øynene felle tårer mer! Du skal få lønn for ditt arbeid, sier Herren. De skal vende tilbake fra fiendens land. Det er håp for din framtid, sier Herren" (v. 16-17).

Dette minner om løftet i Sal 126:5: "De som sår med gråt, skal høste med fryderop." Der noen arbeider med gråt, der skal nok gråten til slutt stanse ved gleden over nådens høst.

Vil gråten kvele røsten,

da tenk på gyldenhøsten.

Herrens siste ord til sine barn er aldri det håpløse. Men det er alltid håp i vente, bare hjertet henger ved Herren. Gjem dette ord i hjertet ditt, Guds barn. Du vil få bruk for det. For ofte vil det se ut som om arbeidet var forgjeves både i ditt eget hårde hjerte og ute i verdens steinfulle åker.

Men bare man arbeider på den rette måte i bønn og forventning, selv om det er blandet med tårer, da skal nok Herrens ord bevise sin sannhet. "Du skal få lønn for ditt arbeid." "Det er håp for din framtid."

I v. 18-19 hører profeten nå klage fra Efraim. Her står han som bilde på Israels folk. Dette navnet er brukt for å gi håp også til de forsvundne ti stammene. For Efraim tilhørte jo dem.

Men klagen han hører er ikke en fortvilet gråt. Nå er den forandret til angerens gråt: "Du har tuktet meg. Ja, jeg ble tuktet som en utemmet kalv. Omvend meg du, så blir jeg omvendt. Du er jo Herren min Gud."

I dette ordet hører vi at det ikke er nok at synderen vil omvende seg. Det er ikke gjort med det. Herren alene har kraften til å omvende vårt hjerte.

"Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn" (Rom 9:16). Først da vil det lykkes, når knærne er bøyet og synderen legger sitt hjertes vilje fram for Herren i bønn: Omvend meg du!

Men slik ynkelige klagetoner som disse bringer glede i Guds himmel, ja glede i Herrens hjerte. Det er faderhjertets dype kjærlighet som slår oss i møte i v. 20:

"Er da Efraim min dyrebare sønn og mitt kjæreste barn, siden jeg ennå må komme ham i hu, enda jeg så ofte har talt imot ham? Derfor røres mitt hjerte av medynk med ham, jeg må forbarme meg over ham, sier Herren."

Det er som om Herren lukker opp sitt faderhjertet i dette ordet. Vi får se inn i det og se hvor dyrebart hvert tapt barn er for ham.

Men Efraim skal vende tilbake den samme vei som det gikk bort. Og veien er liksom glemt i de mange år. Derfor skal man reise varder og merkesteiner slik at Efraim kan finne veien tilbake til hjemmet (v. 21).

Husker du? Slik hjelper Guds Ånd ofte syndere tilbake ved å minne dem om tidligere tider. For da hadde man erfart Herrens trøst og Herrens advarsel.

Efraim sukket over sin "ungdoms skam". Ja, det er mange bitre minner å sukke over når man kommer hjem. Men fra Herren lyder det: "Hvor lenge vil du vanke omkring, du frafalne datter?" (v. 22). "Kom hjem!" Det er toner som møter synderen og gjør alle bitre minner søte.

At disse løfter angår de siste tider, ser vi også av ordet i v. 22: "For Herren skaper noe nytt på jorden: En kvinne skal omslutte en mektig mann."

Det betyr at kvinnen eller bruden igjen skal være hos mannen, den himmelske brudgom. Ektepakten mellom Herren og Israel skal være i orden igjen. Og nå er det under nye og hittil ukjente vilkår, med en herlighet som de aldri før hadde ant.

Denne herlighet blir skildret videre i v. 22-30. Den hjemførte slekt skal igjen hilse Sions berg med velsignelse. Fornyelsens tider med stille hvile skal opprinne etter den lange og tunge omveltning i utlendigheten.

"For jeg vil styrke den trette sjel, og hver sjel som sulter vil jeg mette" (v. 25).

Vi skal gi akt på ordet i v. 26: der Herren sier om seg selv: "Ved dette våknet jeg og så meg om, og jeg fant at min søvn hadde vært god." Herren har liksom "våknet opp".

Han hadde holdt seg borte en tid, men nå åpenbarer han tydelig sin hjelp. Herren venter rolig på den rette tid, det er betydningen av ordet: "min søvn var søt." Han vet at han har hjelpen i sin hånd.

Han sover ikke og vil nok våke over at folket blir frelst i rett tid. Hans barn her på jord kan ofte gå i feberangst og uro. Men hos Herren finnes ikke denne uro.

Vi har et vakkert bilde på det i fortellingen om stormen på Genesaretsjøen da Herren sov i båten (Mark 4:36-39). Disiplenes uro viser oss desto klarere den majestetens ro som var over Frelseren.

Det var godt om vi kunne tro dette ennå mer. Da kunne bekymringens uro svinne bort, og hvile og stillhet i tillit og tro til Gud komme i stedet.

Også v. 29-30 skal vise oss den nye nådestand som folket da vil være i. "I de dager skal de ikke mer si: Fedrene spiste sure druer, og barna fikk vonde tenner. Men enhver skal dø for sin egen misgjernings skyld. Hvert menneske som eter sure druer, han skal selv få vonde tenner."

Dette ordet viser et høyt trinn i hellighet gjennom hele den slekt som da levde. I et samfunn smittet av synd har synden stor makt. Der er det alltid en sterk sammenheng mellom menneskene når det gjelder synden.

Slik er det nå, og derfor hjemsøker Gud også fedrenes synder på barna over dem som hater ham. Helt annerledes vil det bli nårDen hellige Ånd får makt i folket, slik det vil bli i Tusenårsriket.

Da vil hver enkelt står helt alene med sin skyld uten å få støtte og medhold av samfunnet. Det er vanlig nå og de mange får dermed ansvar for den enkeltes skyld.

Israel skal altså da bli en slik hellighet menighet der samfunnsånden er en makt som alltid vil gå imot det onde som den enkelte måtte gjøre. Skylden skyves dermed over på den enkelte alene.

Store ting forestår for det gamle Israel og for hele Guds menighet. Guds folk har i sannhet "framtid og håp".

Gå til Jer 31:31-40
Jer 31:31-40
I dette avsnittet gir Herren løfte om at den gamle pakt fra Sinai skal bli avløst av en ny pakt, full av herlighet. Den gamle pakt var ofte blitt brutt av folket.

Innholdet i den nye nådepakten er skildret i v. 33, 34 og peker på en dobbel herlighet.

Først dette: "Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte." Guds vilje skal altså ikke lenger være en drivkraft utenfor folket. Den skal ikke være som loven skrevet på steintavler, men den skal være skrevet i hjertet. Det skal ikke lenger hete: du skal, men: jeg vil. Det er frihetens fullkomne lov han peker på her.

For det andre: Å kjenne Herren skal da bli en felles eiendom for hele folket. Da skal det alminnelige prestedømme bli åpenbart. De små skal kjenne Herren og se hans veier like godt som de store.

Da behøver de ingen undervisning mer. Dette taler om tider da Guds Ånd fyller alle hjerter men så stor klarhet at alle vil se lys i Guds lys.

Den tredje herlighet er grunnvollen for de to andre, nemlig syndens forlatelse av nåde. "For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu."

Det er grunnvollen for alt annet. Der hvor syndenes forlatelse er, der er det liv og salighet. Der kan lyset over Herren og hans vei i sannhet bryte fram. Og der kommer den nye vilje som vil det Gud vil.

Det er klart at oppfyllelsen av dette løftet begynte pinsedag. Innenfor Kristi levende menighet finnes jo syndens forlatelse med Åndens lys og en ny vilje til å tjene Herren.

Og likevel kan en si at dette løftet ennå ikke er oppfylt i sin helhet. Grunnvollen er nok lagt. Syndenes forlatelse er kjøpt og gitt til Guds folk.

Men ennå er ikke Åndens lys trengt slik igjennom, og heller ikke den nye vilje blitt så enerådende at de hellige helt kan unnvære den ytre lov.

Også dette ordet peker mot de fullkomne dager, da Golgataverket har båret fullmoden frukt. Et prestelig folk skal da vandre for Guds åsyn uten noen gang å behøve påminnelsen: "Kjenn Herren." De skal ikke lenger behøve den ytre lov som støttestav.

Som sikkerhet for Israels folk ikke skal gå under, men oppleve denne herlighet, setter Herren liksom naturens faste lover i pant.

Så lenge solen, månen og stjernene og himmelen der oppe og jordens grunnvoll der nede består, skal Israels ætt bli bevart. Det vil også skje gjennom de lange tider da Israel var adspredt.

Og løftet skal oppfylles at Jerusalem igjen skal reise seg i sin gamle prakt (v. 38-39). Og da skal det ikke være mer urent. Også det som lå i vanære som Hinnoms dal, skal da bli helliget Herren.

Alle de gamle, mørke minner skal da forsvinne for evig, og Jerusalem skal ligge i evig fred."Der skal aldri mer rykkes noe opp eller brytes noe ned."

Det er det nye Jerusalems herlighet som her stråler fram i ordets lys.

Herren setter liksom himmellegemenes faste gang i pant for at Israel ikke skal forkastes evig og ikke opphøre å være et folk for hans ansikt. Og vi vet av Ordet at disse ordninger av Herren en gang skal bli omskiftet, når himmel og jord forgår. Da vil alle de frelste av alle folkeslag være smeltet sammen til ett "Guds Israel". Det skal være en hjord og en hyrde.

Gå til Jer 32:1-44
Jer 32:1-44
Dette kapitlet fører oss noe lenger fram i tiden. Jeremia satt som fange i forgården til fengslet. Nebukadnesar lå med sin hær utenfor byen og beleiret Jerusalem.

Beleiringen begynte i Sidkias niende år. Deretter hadde den vært hevet en kort stund, fordi en hjelpehær fra Egypt hadde nærmet seg. Men da Nebukadnesar hadde slått egypterne, vendte han tilbake og fortsatte angrepet.

Jeremia ble beskyldt for å ville gå over til kaldeerne (Jer 37:13). Først ble han kastet ned i en dyp fangekjeller. Senere førte kongen ham inn i forgården til fengslet ved kongens slott. Der hadde han det forholdsvis godt og kunne tale med de som kom til ham.

For Sidkia var det vesentlig om å gjøre å holde ham borte fra folket. Han måtte ikke offentlig tale til det og oppfordre dem til å overgi seg til kongen i Babel (v. 1-5).

Profeten fikk så en åpenbaring fra Herren i fengslet. Den handlet om at hans farbror Hanamel ville komme til ham og tilby ham å kjøpe hans åker i Anatot. Dette sa profeten til de som var hos ham (v. 6-7).

Og ganske rett kom Hanamel til ham og tilbød ham åkeren. Og han kjøpte den for 17 sekel sølv. Det var billig. Men da fienden hadde makt i landet og alt var i oppløsning, hadde eiendommen meget liten verdi.

Hanamel kunne ikke klare seg med den og kom derfor til Jeremia som hans nærmeste slektning. For hebreerne gjaldt det om at eiendommen måtte bli i familien. Bestemmelsen om løsningsrett ble også anvendt i disse forhold.

Men Herren ville gjennom dette gi Jeremia en tydelig bekreftelse på løftet om at folket skulle vende tilbake. Derfor skulle kjøpebrevet skrives og forsegles høytidelig.

Jeremia gav dette sammen med en åpen gjenpart til sin venn og medarbeider Baruk. Han skulle på Herrens bud legge dem i et leirkar slik at de kunne holde i lengre tid.

Og fra Herren lød nå forklaringen på hele denne handlingen slik: "Enda en gang skal det kjøpes hus og marker og vingårder i dette landet" (v. 15).

Dette var et fint trekk av Herren. Nøden stod for døren. Det så ut som om alt skulle gå under for alltid. Men nettopp da kommer Herrens løfte. Det Gud har lovet, skal stå fast, og Jeremias etterkommere skulle en gang ta i bruk denne åkeren han hadde kjøpt.

For første gang nevnes her Baruk. Han hjalp Jeremia med å skrive ned det Gud talte til profeten. Navnet Baruk betyr den velsignede. Baruk var bror til en av kong Sidkias' høvedsmenn, Seraja (se Jer 51:59). Han var altså av en fin slekt.

Vi finner ham sammen med Jeremia som hans disippel og venn allerede fra år 606 f. Kr. Det var kong Jojakims fjerde regjeringsår. Baruk var grepet av den samme sorg over vantroen i folket som Jeremia (Jer 41:1).

Han ble hos profeten til Jerusalems ødeleggelse og fulgte ham også etter den tid. De siste spor vi har av Baruk, er fra Egypt der han var sammen med profeten på hans gamle dager. - Blant apokryferne finner vi som kjent en bok som er kalt Baruks bok.

I ham hadde Herren gitt Jeremia en trofast venn, det var i sannhet en god gave. Og så gav Herren nå profetenved siden av denne gode oppmuntringen med åkeren.

Profeten hadde behov for det. Tvilen hadde også banket på hans hjerte, da de fryktelige tidene kom nær. Det hører vi om i neste avsnitt (v. 16-25). Der utøser profeten sitt hjerte for Herren om kjøpet av åkeren som er omtalt i v. 8-15.

Av dette fine avsnittet ser vi at Jeremia hadde en ydmyk plass ved sin herres føtter. "Ingen ting er for vanskelig for deg. Du store, veldige Gud, som har navnet Herren, hærskarenes Gud. Du er stor i råd og mektig i gjerning." Slik taler han til Herren (v. 17-19).

Han minner Herren om gamle dager da Herren førte sitt folk ut av Egypt ved sin sterke hånd og en utrakt arm (v. 20-21). Han gav dem Kanaan der de likevel belønnet ham så dårlig (v. 22-23).

Og nå - nå var "fiendens voller nådd helt fram til byen". Sverdet, hungeren og pesten raste i byen. Undergangen stime var kommet som Herren hadde talt om.

Men så midt i alt mørke lar Herren håpets lys skinne. "Og likevel, enda byen er gitt i kaldeernes hånd, har du Herre, Herre, sagt til meg: Kjøp marken for penger og ta vitner på det!"

Du har "likevel" sagt det. I det lille ordet "likevel" ligger mye. Profeten mener med det at Herrens ord er blitt så underlig stort for ham. For dette ordet gikk rett mot det man kunne se med øynene.

Det er liksom vi kan høre troens kamp med tvilen i dette ordet "likevel". Men det er også en troens seier og troens takk og pris for en slik Herre.

Jeremia fikk også svar fra Herren på denne troens bønn (v. 26-34). Herren begynner med å stille seg fram for profeten nettopp som den store Gud profeten hadde påkalt.

Han bekrefter at det er slik: "Se, jeg er Herren, alt kjøds Gud. Skulle noen ting være for vanskelig for meg?" Og så taler han med profeten som venn med venn. Ennå en gang forklarer han at denne tunge dommen er nødvendig.

Israels og Jerusalems ondskap og gjenstridighet hadde nådd sitt toppmål nå. De hadde enda til satt sine avskyelige ting inn i templet, det hus som var kalt med Herrens navn. Derfor var dommen nødvendig.

"For denne byen har vært meg til vrede og harme helt fra den dag da de bygde den, og til denne dag, så jeg må ta den bort fra mitt åsyn" (v. 31).

Men deretter maler Herren det lyse framtidsbilde for sin venn (v. 36-44). Den byen som nå ble gitt til Babels konge, skulle en gang bli bolig for et Herrens folk med "ett hjerte og én vei" (v. 38-39). Den skulle ha Herrens velsignelse over seg og med Herrens frykt i sitt hjerte.

Da ville Herren glede seg over dem, som en far kan glede seg over sine barn. Han vil vise dem denne glede ved å gjøre alt mulig godt for dem (v. 40-41). Da skal en hellig, lykkelig slekt igjen bo i det øde landet (v. 42-44).

Oppfyllelsen av dette løftet begynte da folket vendte tilbake fra Babel. Og det fortsatte da Frelseren kom med den nye nådens pakt. Men også her må vi si at den fullkomne oppfyllelsen ennå ligger i framtida.

Løftene i disse kapitlene har en mektig herlighet over seg. Fienden omringet byen som var i den dypeste elendighet. Fra fengsletløfter profeten sin røst og forkynner de herligste løfter, for at Guds veldige makt kan bli kjent og lovprist og troen styrket og stadfestet.

Vi kan spørre: Er tiden nær da disse løftene skal oppfylles? Vi vet at ugudeligheten vil bli stor før herligheten kommer. Men der er stormfugler nok i våre dager som varsler om at også den gamle kristenhet glir raskt ned i Antikristens vesen.

Mennesket forguder seg selv. Både i de høye kretser og blant de låge kjemper man for å skape seg et paradis her på jord. Og dermed nekter man det Paradis som Gud har gitt løfte om.

Snart vil Guds menighet komme til å sitte som profeten satt i fengslet i den beleirede byen. Men Guds folk må aldri kaste frimodigheten bort.

Vi er løftets barn og vet at nettopp når nøden er størst og mørket om natten tettest, da vil daggryet vise seg. Og da vil alle Herrens dyrebare løfter bli åpenbart som ja og Amen.

Gå til Jer 33:1-26
Jer 33:1-26
Igjen kom Herrens ord til Jeremia, og det skjedde mens han var i fengslet da Jerusalem var omringet. Herren framstiller seg her som den som har makten og som alltid utfører sine råd (v. 2). Han oppfordrer profeten til å rope til ham, så vil han svare og åpenbare framtida for ham.

Så sant byen måtte ødelegges, og de jøder som stred mot kaldeerne selv ville komme og fylle opp byen med sine døde, så sant ville Herren også forbarme seg over dem igjen.

De løfter som nevnes her er forunderlig vakre og overstrømmende nåde. Ordet i v. 6 lyder: "Se, jeg gir dem helse og legedom, og helbreder dem, og jeg vil la dem se en overflod av fred og trygghet."

Det er et salig løfte for Guds folk til alle tider.

Legedom, rikdom av fred og sannhet, renselse fra all misgjerning, forlatelse for synd skulle de få. Ja, så mye godt at de skulle "skjelve og beve" over "alt det gode og all den fred jeg gir dem".

Disse framtidsutsikter viser Herren profeten i fengslet (v. 6-9).

Byen som snart skulle ligge øde, skulle igjen fylles med fryd og gledes røst, av takksigelse for all Herrens godhet og nåde, av takkoffer til Herren.

Her tales om brudgoms røst og bruds røst. Dette bilde brukes vel som uttrykk for glede. Men det peker også mot den tid da den himmelske brudgom og hans frelste brud skal være evig sammen.

I det nye Jerusalem vil det bare være tale om ett slags offer til Herren. Det er takkoffer som nevnes her. Her på jord er takken så liten. Men Guds barn kan glede seg til å bringe Herren takkoffer i all evighet.

I stedet for den tidligere øde tilstand skal landet fylles med Guds gode gaver. Velsignelsen skal også komme i det timelige, store flokker dyr skal være på beite. Både åndelig og timelig skal det bli en rikdom av velsignelse (v. 10-13).

Men midtpunktet for all velsignelse skal være Davids sønn. Han skal sitte på sin trone og vokse fram som "en rettferdig spire" (v. 14-17). Ikke bare kongedømmet skal blomstre, men også prestedømmet.

Kongedømme og prestedømme var de to søyler de gamle Israel hvilte på. Når disse to embetene her bindes sammen ut fra løftet om Davids sønn, peker det på at begge embetene skal forenes i ham. Han skulle være prest etter Melkisedeks vis.

Et land fylt med rikdom av frelse og velsignelse med rettferdighetens fyrste som midtpunkt i alt dette - det var Herrens trøst.

Og denne trøst skulle stå like fast som Herrens ordning med natt og dag, som himmelens stjernehær og havets sand uten tall (v. 19-22).

Herren stadfester dette nettopp i motsetning til det folket sa i fortvilelse. For nå da undergangen truet, sank folket ned i sløv klage og selvforakt. De erklærte at de to slektene, Juda og Israel, var forkastet av Herren. De tale om seg selv som folk med bitterhet og hån.

Før hadde de i egenrettferdighet talt om sin høye stilling som Herrens utvalgte folk. De ville ikke høre et ord om at de var forkastet. Nå ville de ikke høre om løftet som sa at Herren hadde en framtid for sitt folk. Nå valgte de fortvilelsen.

Menneskehjerte er sørgelig. Når det blir ydmyket, prøver det å holde seg oppe. Men når Herren vil oppreise det, vil det oppgi seg selv av mismot. Snart er det trassig og snart forsagt.

Men til tross for at folket forkastet nåden, stadfester Herren det igjen (v. 23-26).

Herrens ord er trofast til begge sider, både dommens ord og løftet. Det er godt for den som bøyer seg under dommen, og så lar Herren reise seg opp. Det er slik Brorson synger i salmen:

O Jesus, morgenstjerne,

mitt lys, mitt liv, min lyst,

jeg takker deg så gjerne

for all din tukt og trøst.

Gå til Jer 34:1-22
Jer 34:1-22
I de følgende kapitlene (Jer 34-38) fortelles en rekke historiske hendelser fra forskjellige tider. Men alt går ut på å vise den grenseløse vantro og fordervelse som rådde i folket.

Dette kapitlet begynner med at Jeremia fikk befaling av Herren om å gå til kong Sidkia. Han skulle ennå en gan forkynne at dommen ville komme. De var uunngåelig. Byen skulle brennes opp og Sidkia bli ført som fange fram for kongen i Babel.

Men det var også nåde i tukten. Han forkynner også at Sidkia ikke skulle dø for sverdet, men dø i fred og med kongelige æresbevisninger.

Profeten kom til kongen med budskapet. Det var nettopp på den tid da Nebukadnesars hær rykket fram mot Jerusalem og holdt på å innta de faste steder i byen.

Det fortelles videre i det følgende at Sidkia i sin nød sluttet en pakt med hele folket om å frigi alle hebraiske treller. Etter loven skulle det skje hvert sabbatsår, og ingen israelitt kunne holdes som trell lenger enn til dette året.

Men dette var som så mye annet ikke blitt gjort. Nå i nøden bestemte man seg for å frigi alle israelittiske treller. Det var et pust av anger og av ydmykhet, og det skjedde meget høytidelig mellom alle dem som hadde treller.

Den gamle skikken om å slutte en pakt mellom delene av offerdyret, skjedde også her. Vi hører om det første gang i 1Mos 15. En kalv ble delt i to stykker. Mennene gikk så mellom stykkene og bant seg dermed høytidelig til sitt løfte (v. 18-19).

Men det viste seg snart at dette ikke skjedde av tro, men bare av frykt. Det ser ut til at Nebukadnesars hær fjernet seg like etter at dette skjedde. Den egyptiske hær nærmet seg og han måtte ta seg av den.

Da våknet håpet i kongen og folket om at egypterne skulle seire og faren ville da være forbi. Og straks vendte den gamle selvsikkerheten og trassen tilbake.

Det gikk som vi så ofte ser blant syke. I dødsangst bestemmer de seg for å omvende seg. Men så snart det så ut til at de skulle bli friske igjen, var det også forbi med alvoret. Slik er det falske menneskehjertet den dag i dag, og slik var det på den tid.

Høvdingene var da så usle at de med makt tvang de frigivne fangene til å bli treller for dem (v. 11).

Da lød Herrens ord ved Jeremia (v. 12-22) at han hadde sett deres gode forsett, men også deres usle troløshet. Nå ville Herren rope ut et friår for sverd, pest og hunger.

Her får vi et godt innblikk i tilstanden. Det var ikke synden man ville ut av. Det var bare straffen for synden man var redd for.

Vi har her et bilde på den falske anger. Men en slik anger vil snart vise seg å være en plante uten rot. Den vitner også om en veldig forakt for Herren i hjertedypet, siden man mente at man kunne by ham dette. Men det er skrevet til advarsel for oss.

Gå til Jer 35:1-19
Jer 35:1-19
I dette kapitlet nevnes et minne fra tidligere tid da Jojakim fremdeles var konge. I Jerusalem var det på den tid en ikke-israelittisk slekt nemlig rekabittene.

De var en gren av kenittene som var nomader. Hobab, Moses svoger, tilhørte dem. I Dom 1:16 hørte vi at de drog sammen med Judas barn til Kanaan og bodde i Judas ørken.

Den slektslinjen som kalles rekabitter stammet fra en mann som het Rekab. Men Rekabs sønn var den Jonadab som sammen med Jehu i sin tid hadde utryddet baaldyrkingen på Jesabels tid.

Denne Jonadab var høyt aktet blant rekabittene, og han hadde gitt dem bestemte påbud. Alle siktet mot å bevare demi det jevne liv som nomader.

På den måten kunne de unngå den fristelse det ville bli om de forlot ørkenen og bodde i byer som Israel gjorde. Der var forfallet stort både overfor Gud og mennesker.

Han hadde pålagt dem for det første å ikke drikke vin. For det andre skulle de ikke bygge hus eller drive åkerbruk, men fortsette å bo i sine telt. Og det hadde de gjort med trofasthet og i lydighet i tre hundre år.

Grunnen til at de var kommet til Jerusalem, var krigsforholdene. Det var på den tid Nebukadnesar hadde reist gjennom landet etter å ha slått egypterkongen Neko. Jojakim ble jo hans undersått på den tid.

Fra den tid av hadde forholdene vært urolige. Både syrerne og andre folk hadde angrepet landet. Derfor hadde rekabittene foreløpig slått leir ved Jerusalem.

Nå befalte Herren profeten å sette disse rekabittene på prøve. Han skulle ta dem med til templet. Og i ett av rommene skulle han sette fram vin til dem. Disse rommene var bygd ut til forgården, og der pleidde man å holde offermåltid. (v. 1-5).

Men de bestod prøven (v. 6-11).

Dette brukte nå Herren for å gjøre Jerusalems innbyggere til skamme. Rekabittene hadde vært lydige mot sin stamfar Jonadab i det som han en gang for mange år siden hadde bedt dem om.

Herren hadde sendt Judas barn bud ved sine profeter gang etter gang. Men de hadde ikke vært lydige. Derfor ble rekabittene til dom for Judas folk (v. 12-17).

Her minnes vi Frelserens ord i Matt 12:41-42. Der sier han at mennene i Ninive og dronningen av Saba skal stå fram mot denne slekt i dommen og fordømme Israel. De hadde trodd, mens Israels barn ikke ville tro.

Slik kunne nå Jeremia si til sine samtidige: Rekabittene vil fordømme dere. For de trodde på Jonadabs ord, men dere har hatt mer enn Jonadab.

Kapitlet slutter med en velsignelse over Rekabittenes hus, nemlig at deres slekt ikke skulle dø ut (v. 18-19).

Jødemisjonæren Wulff mente at det ennå levde etterkommere etter rekabittene i Asia, som altså stammet fra Moses svoger. Herrens ord er trofast, og han glemmer ikke sine løfter selv om det går mange hundre år.

Men vi lærer av dette at lydighet også mot menneskelige ordninger har sine løfter når de ikke strider mot Gud. Det sinn som er trofast og lydig i sine jordiske forpliktelser, kan også lettere bli ledet inn i et godt trosliv hvis Guds Ånd får makt.

Høvedsmannen i Kapernaum (Luk 7) hadde lettere for å tro på makten i Frelserens ord, fordi han selv var vant med lydighet i sitt jordiske liv som soldat. Det kommer selvfølgelig an på om lydigheten henger sammen med et alvorlig hjerte og lengsel etter å ha det rett.

Bare da kan Herren velsigne det slik som hører om høvedsmannen Kornelius. Også før sin omvendelse ønsket han å ha det rett med Gud selv om han ikke kjente sannheten.

Det finnes jo også en lydighet i jordiske ting som springer ut av egenrettferdighet og andre uedle motiver.

For Guds barn ligger det her en oppfordring til å øve seg i lydighet i alle livets forhold. Da vil Herren lettere kunne oppdra oss til lydighet på en dypere måte.

Gå til Jer 36:1-32
Jer 36:1-32
Også dette kapitlet forteller om noe som kaster lys over ondskapen i Juda, særlig ved kongens hoff. Herren hadde befalt Jeremia å skrive i en bokrull alle de ord Herren hadde gitt ham å tale (v. 2).

Denne befaling var også gitt av Guds kjærlighet. For hensikten med det var at ordene skulle lyde for folket ennå en gang.

"Kanskje Judas hus vil merke seg all den ulykke jeg tenker å gjøre dem, så de kan vende om, hver fra sin onde vei, og jeg kan tilgi dem deres misgjerning og deres synd" (v. 3).

Herrens kjærlighet prøvde på alle mulige måter å avverge ulykken. Og det gjør Herren for alle mennesker før dommen om fortapelse lyder. Ingen av de som blir fordømt, vil ha en eneste unnskyldning på den store dag.

Nedskrivingen av dette profetordet skjedde i året 606. Det var året da kong Nebukadnesar vant over Egypts konge Neko. Mens profetiene ble nedskrevet, skjedde det mange store begivenheter.

Babelkongen tvang under seg alle de høvdingene som før hadde vært under Egypt. Og han inntok Jerusalem og gjorde Jojakim til sin undersått.

Men Jojakim fattet snart planer om å bryte åket. Ett år etter at byen var erobret, mente han at han kanskje kunne benytte anledningen til å minne folket om dette. Han kunne kanskje på religiøs måte vekke en stemning mot kaldeerne.

Han lot da utrope en alminnelig faste, selv om det bare var to måneder siden den store forsoningsdagen var feiret. Kongen mente ikke en virkelig ydmykelse med dette.

For da hadde han vært lydig mot profetens ord om å være lydig mot Babel. Han ville bare bruke religionen til å få fram sin egen vilje.

Når man har disse ytre forhold i tanke, forstår man bedre det som skjedde senere.

Dagen kom, men Jeremia benyttet også denne dagen til å få lest opp profetordet som var skrevet ned. Det var en god anledning. Folket samlet seg ved Herrens tempel, og det var jo en mulighet for at hjertene kunne bli ydmyket.

De hadde hørt dette tidligere i enkelte taler, men nå fikk de høre det i sin helhet. Og det kunne ha virkning.

Jeremia selv var forhindret denne dag. Herren holdt ham tilbake. På samme måte ble Paulus forhindret i å dra videre i Asia da Gud ville ha ham over til Europa (Apg 16:6).

Men Baruk leste da ordet høyt for folket fra et av rommene som lå på yttersiden av den indre forgården. Det var mange slike rom som prestene og levittene brukte.

Vi forstår at saken var fra Herren. Det var ikke tilfeldig at profetordet skulle oppleses denne gang. For kongen plan kunne aldri vært motarbeidet så kraftig som det skjedde nå. De ord folket hørte oppfordret jo alle til å ydmyke seg under Guds hånd.

Baruk hadde lest det fra et rom som tilhørte skriveren Gemarja. Det kan tilsvare en statssekretær hos oss. Han var bror til Akikam som vi hørte om i Dan 26: og han var vennlig innstilt til Jeremia.

Gemarjas sønn Mikaja hørte ordene som ble opplest. Det grep ham og fylte han vel også med frykt, fordi han visste hva kongen hadde ment.

Han gikk da ned til kongens palass og opp til statsskriveren Elisama. Han var antagelig førsteminister for å bruke en kjent tittel. De andre ministrene var samlet hos ham til rådsmøte.

Da de hørte det som foregikk, og Mikaja kunne fortelle om det inntrykk ordet hadde gjort på folket, bad de Baruk komme og lese opp fra boken for dem.

Det alvorlige ordet gjorde også et dypt inntrykk på dem. Den ene gav til kjenne sin frykt for den andre. Men samtidig fryktet de også for kongen, den grusomme tyrannen. De våget ikke annet enn å fortelle ham det. Ellers kunne det gå ut over dem selv.

De spurte Baruk hvordan denne boken var blitt til, og han forklarte at Jeremia hadde diktert den. De ble rørt av sannheten for øyeblikket og rådet da ham og Jeremia til å skjule seg.

For høvdingene visste hva disse to sannhetsvitnene kunne vente seg av kongen. Han hadde jo allerede før drept et vitne, nemlig Urias (Jer 21:23).

Det er verd å legge merke til at de ikke nevnte Jeremia ved navn, da de spurte Baruk om hvorledes han hadde skrevet boken. De sa bare: "Fortell oss hvordan du skrev alle disse ord. Var det han som dikterte?"

Personen Jeremia var så godt kjent og fryktet at alle visste hva de mente med ordet "han". De var ganske klar over at profeten hadde noe med dette å gjøre.

Så gikk de til kongen med budskapet om det som var skjedd.

Kongen sendte bud etter bokrullen og lot Judi lese den for seg. Han var en underordnet embetsmann hos Elisama.

Der satt nå kong Jojakim i vinterhuset sitt, dette skjedde i desember eller den niende måned. Ildfatet med glør stod foran ham. I Østerland var det ikke ovn i rommene. Men midt på golvet var det en fordypning der et fat med glødende kull stod.

Judi hadde lest tre-fire stykker eller spalter. Teksten på bokrullene var inndelt i spalter og ikke over hele bredden av bokrullen.

Da raste det i kongens hjerte. Og nå viste det seg at Jojakim var en mann som ikke vek tilbake for å håne av noe slag. Med en kniv skar han rullen i stykker og kastet dem i ilden.

Kongens ministre hadde følt seg grepne av de alvorlige ordene i bokrullen, men ordet gjorde ikke det spor inntrykk på kongen og hans hoff.

De ble bare harme over de hellige ordene og betraktet det som en stor frekkhet at noen våget å tale slik til dem. I den grad hadde spottens ånd fått makt i hjertene deres.

Tre av kongens ministre ble forferdet da kongen brente Guds ord. En av dem var Gemarja, Akikams bror. Og de hadde frimodighet nok til å be kongen om ikke å gjøre det. Men han aktet ikke på deres ord.

Han befalte derimot at man skulle gripe Baruk og Jeremia. Men "Herren skjulte dem", står det. Slik hadde han også skjult Elia da Akab forfulgte ham (1Kong 17:2) og Elisa (2Kong 6:18).

Forfølgerne ble slått av blindhet. Profetene bodde i sannhet i den Høyestes skjul. Slik gjemte Herren også Luther på Wartburg en tid.

Selv om ikke mange oppfører seg slik som Jojakim gjorde her, blir likevel Guds ord revet i stykker og ødelagt av vantro mennesker. De tar kanskje enkelte deler av det og tror man kan bruke de mot de troende. Resten av Ordet blir forkastet.

I den romersk-katolske kirke er det mange som har fulgt Jojakim i hans udåd. Paven og jesuittene har gjort dette i stor stil.

En valdensisk bibelselger forteller at en katolsk prest kjøpte noen nytestamenter av ham. Mens han så på, brente han dem opp. Bibelselgeren advarte ham og sa at Gud ikke lot seg spotte, og gikk bedrøvet sin vei. Men da han kom tilbake året etter, hørte han at denne presten hadde brent inne i prestegården.

Men la verden bare brenne Guds bibelbok. Den oppstår igjen av asken. Slik gikk det også her. På befaling fra Herren skrev Jeremia opp igjen de samme ordene som hadde stått i den første rullen.

Baruk hjelpte ham også med dette (v. 32). Og den nye rullen ble større enn den første. For her kom også nye ord fra Gud med i hans bok.

Det nytter ikke å brenne sannheten.

Og Herren talte et nytt domsord over Jojakim denne gangen. Hans sønn skulle ikke bli konge etter ham. Det skjedde jo også. Sønnen Jojakin hadde knapt begynt å regjere før han ble ført som fange til Babel. Og Jojakim selv skulle ikke få en begravelse. Liket hansskulle kastes som et åtsel ut på marken (Jer 22:19).

Å kjempe mot Herren er å kjempe mot brodden. Det fører til evig nederlag.

Gå til Jer 37:1-21
Jer 37:1-21
De neste tre kapitlene forteller om Jeremias lidelser og kampen ved Jerusalems beleiring og erobring. Dette kaster et sørgelig, men klart lys over den stilling som kong Sidkia og hans høvdinger hadde til Herren og hans ord. Men det viser også at Herren alltid sender sine venner hjelp i nøden.

Tidspunktet for denne profetien i Jer37 var da fiendens hær var opptatt med å slå egypterne. Kongen og hans tjenere sammen med nesten hele folket ville ikke høre Herrens ord. Likevel sendte de dette budet til Jeremia: "Be for oss til Herren vår Gud!"

Det er den forunderligste selvmotsigelse i verden. På den ene side vil man leve uten Gud, og så mener man at Gud kan brukes som en nødhjelp når det kniper.

Verden vil ikke gjøre det Gud vil. Men de vil tvinge Gud til å gjøre det den vil. Man ønsker nok forbønn i nøden, men ber ikke selv.

Svaret fra Jeremia var klart og avgjørende: Det er Herrens ord at byen skal gå under. Det er fast bestemt i Guds råd. Selv om det bare ble noen få menn igjen av kaldeernes hær, skulle de få makt til å ødelegge Jerusalem (v. 6-10).

Meningen var klar nok: Det nytter ikke å kjempe mot Herrens dom. Det er bare en ting man kan gjøre, nemlig å bøye seg for den.

Men Jeremia skulle få merke at de store i byen brann av hat mot ham. I denne tiden da fienden var borte, ville han gå til Benjamins land for å hente sin arvedel til sitt livsopphold. Og han gikk ganske åpenlyst "midt iblant folket".

Da benyttet en høvedsmann ved vakten anledningen og grep ham. Han påstod at profeten ville gå over til kaldeerne. "Det er løgn," var Jeremias korte svar.

Men uten videre ble han først slått og deretter kastet i et mørkt underjordisk fangehull. Det var en underjordisk hvelving under skriveren Jonatans hus v. 12-16.

Der satt han mange dager. Og det var ganske vondt for hans legeme å være i fangehullet. Endelig en dag ble døren åpnet. Kongen ville tale med profeten i all hemmelighet.

Kong Sidkia var ikke så frekk som Jojakim hadde vært. Han var en ustadig person som lot seg styre av de store i byen. Nå ville han få et ord fra Herren gjennom profeten. Og det måtte selvfølgelig være et ord til trøst som kunne styrke ham i troen på at de ville gå godt til slutt.

Men også her ble Jeremias' storhet i Herren åpenbart. Han visste at et eneste ord etter kongens vilje, ville berge ham fra det fryktelige fangehullet. Men han ble i sannheten og svarte: "Du skal bli gitt i Babel-kongens hånd" (v. 17).

Likevel benyttet han anledningen til å klage over den urettferdige behandling han hadde fått. Det hadde jo vist seg at hans profeti var rett. For Babels hær var nå for døren.

Han bad bare om at kongen ville skåne ham fra å komme tilbake til det samme fengslet der han hadde vært og ble ødelagt.

Herren kan gi sine vitner en forunderlig høyhet midt i deres fornedrelse. Det er en åndsadel over profetens måte å be om lindring på. Men han viste klart at han ikke på noen måte ville tale kongen til lags for å få det bedre.

Og Herren bøyde kongens hjerte slik at han svarte på profetens bønn. Jeremia ble nå satt i forvaring i forgården til fengslet. Det var trolig der vakten oppholdt seg.

Han var vel lenket, men her var da lys og luft. Og her gav Herren ham et stille fristed gjennom alle de forferdelige redsler på denne tid. Det var tummel og forvirring som gikk gjennom den ulykkelige byen i de lange mørke måneder som beleiringen varte.

Midt under ropene fra angripere og forsvarere og under larmen av fiendens murbrekkere, hvilte Guds fred over profetens hjerte. Og mens hungersnøden raste på en nesten ubeskrivelig måte, fikk han hver dag et stykke brød på kongens bud (v. 21). Den vantro kongen må her ha vært et Guds redskap til å forsørge profeten.

I Jeremias klagesang og hos profeten Esekiel blir redslene under beleiringen skildret. Byen var overfylt. Bondebefolkningen og endog nomadene som vi hørte om i Jer 35: hadde søkt ly innenfor Sions gamle murer mot den ubarmhjertige fiendens raseri.

Vi forstår hvilken veldig angst folket levde i mens kaldeerne var borte. Og det var forferdelig å se igjen de blinkende hjelmene til en seiersberuset og blodtørstig hær.

Hungeren begynte å øve sin fryktelige gjerning. Og det gikk så langt at mødrene drepte sine små barn for å ete dem. Så kom pesten, for man hadde ikke tid til å begrave de døde.

I tillegg kom fiendens uavlatelige angrep. Snart forsøkte de å klatre opp på murene på sine stiger, og snart måtte de gjøre murene sterke på innsiden. For fiendens stormbukker begynte å gjøre sin forferdelige virkning.

Sidkia og hans folk gjorde store anstrengelser for å bryte den bølge som stadig kom mot byen. Til og med en del av kongens palass ble brutt ned for å skaffe materialer til å gjøre festningen sterkere slik vi har hørt tidligere.

Så redselsfullt var det altså i byen, mens Jeremia hadde en stille tid i fengslet. Ordet i Sal 91 ble oppfylt på ham: "Den som sitter i Den Høyestes ly, som bor i Den Allmektiges skygge."

Likevel har det vært vanskelig for ham å høre om håpløsheten i folket, der de forblødde langsomt. Den eneste måte var å bøye seg under Guds dom og gå ut til kaldeerne med bønn om nåde.

Å forkynne dette for folket, var det eneste han kunne gjøre til beste for folket. Men det forsøkte han også.

Vi husker at Hans Tausen i reformasjonstiden forkynte ved fengselsgitteret til folket som stod utenfor. Slik benyttet også profeten alle anledninger til å gi folket dette råd til frelse. I alle tilfelle kunne han tale til krigsfolket og mange andre som var i vaktgården.

Følgen av dette for ham personlig skal vi høre om i neste kapittel.

Gå til Jer 38:1-28
Jer 38:1-28
Gå ut til kaldeerne, og ydmyk dere på den måten under Herrens hånd. Da ville dere ved hans nåde beholde livet.

Slik var profetens forkynnelse nå, slik vi hørte i forrige kapittel.

Men høvdingene som hørte dette, gikk til kongen og bad om at han måtte drepe denne mannen. For det var jo tydelig at slike ord bare tjente til å ta motet fra soldatene og de andre.

"Denne mann søker ikke folkets vel, han søker dets ulykke." Slik bedømte de vantro stormenn Jeremias fedrelandskjærlighet.

Kongen, som den vaklende Pilatus, gav etter og sa: Han er i deres hånd.

Så tok de Jeremia og senket ham ned i en brønn full av gjørme. Det var antagelig en sisterne, en brønn som det ikke var vann i. Der skulle nå Jeremia lide en fryktelig død, dø av sult eller kveles av slammet.

Da han lå der nede, hadde han nådd det dypeste trinn i sin fornedrelse. Men Herrens øye hvilte over ham og hadde allerede valgt ut et redskap som skulle hjelpe ham.

Til skam for Israel var det en hedning ved kongens hoff, en svart mann fra Etiopia. Han løftet sin røst mot det skammelige som skjedde, mens israelittene som Herren hadde betrodd så store ting, var stille og satte pris på det.

Etioperen het Ebed-Melek. Navnet betyr ikke annet enn "kongens tjener". Men det er et lysende navn i Bibelen. Selv om det kunne koste ham hans eget liv og bli gjenstand for stormennenes brennende hat, gikk han nå inn til kongen. Han sa det var det samme som å myrde profeten da ingen selvsagt ville gi ham brød på dette forferdelige stedet.

Den vaklende kongen bøyde seg nå også for denne påvirkningen og gav Ebed-Melek en vakt på 30 mann for å dra profeten opp igjen.

Og nå hører vi om et inderlig vakkert trekk ved Ebed-Meleks kjærlighet til de hellige. Han gikk med soldatene til et lagerhus og hentet en del gamle filler. De heiste man ned til profeten sammen med tauet. Han skulle legge fillene under armene for at tauet ikke skulle skjære seg inn i kroppen hans når han ble heist opp.

Guds Ånd hadde gitt forfatterne å skrive Bibelen, og lot nå Jeremia dvele utførlig ved denne fortellingen. For fillene til Jeremia hadde større verdi i Guds øyne enn Sidkias kongekrone.

Historien om disse fillene er notert i himmelen av ham som har sagt: "Den som tar imot den profet fordi han er profet, skal få en profets lønn (...) Og den som gir en av disse små om så bare et beger kaldt vann fordi han er en disippel, sannelig sier jeg dere: Han skal ikke miste sin lønn" (Matt 10:41-42).

Ebed-Melek fikk også en profets lønn. Det hører vi om i slutten av Jer 39. Herren holdt sin hånd over ham som over profeten da fiendens hær veltet inn over byen.

Ikke lenge etter at profeten var kommet i fengslet igjen, kom det på nytt bud fra kong Sidkia. Han ble så ført inn til kongen gjennom en hemmelig vei, og kongen var nær ved å fortvile.

Men han hadde en forestilling om at den eneste som virkelig kunne hjelpe ham, var Jeremia. Også denne gang fikk han det eneste råd profeten hadde å gi. Men i hans råd var det også et tilbud om nåde fra den langmodige Gud.

Ennå kunne kongen berge sitt liv, sine barns liv og byen bli spart fra å bli oppbrent. Det kunne bare skje hvis han ville ydmyke seg under Herrens hånd og frivillig gå ut til kaldeerne. Hvis han gjorde det, hadde han allerede dømt sin vantro og gjenstridighet og gitt Herrens ord gjennom profeten rett.

Kongen var usikker et øyeblikk. Skulle han følge rådet? Men straks kom den gamle slangen med alle mulige innvendinger. Spesielt tenkte han på at de jødene som tidligere hadde overgitt seg til kaldeerne frivillig, nå ville få lov til gjøre ham ondt hvis han fulgte profetens råd og overgav seg til fienden.

Det hjerte som ikke helt vil, lytter straks til alle mulige innvendinger.

Jeremia svarte ganske bestemt i Herrens navn: "Du skal ikke bli overgitt til dem. Hør bare på Herrens røst i det som jeg taler til deg, så vil det nå gå deg vel, og du får leve!" (v. 20).

Det var Herrens hånd som ble rakt ut til Sidkia i dette ordet for å slå ned hans vantro og gi ham mot til å tro. Og ennå en gang tilføyde Jeremia hva han hadde i vente om han ikke fulgte Herrens råd.

Nettopp det han nå fryktet og som holdt ham tilbake, ville da skje med ham. Kvinnene fra hans eget hus ville da håne ham, når han skulle tømme den bitre kalken.

Det viser seg ofte at djevelen er like slu den dag i dag som han var mot Sidkia. Når Guds Ånd kaller en sjel til omvendelse, kan djevelen male følgene svarte. Og ofte viser det seg at det djevelen truer med, ikke skjer når sjelen er lydig mot Åndens røst.

Men på den andre side har mange gjort den samme bitre erfaring som Sidkia. Det man ville unngå ved å bli i sin vantro, det ble nettopp frukten av vantroen.

Et menneske har valgfrihet. Herren tvinger ingen, han bare gir råd. Men det må ha vært vemodsfullt for Jeremia å stå for kongen denne dagen! Om et øyeblikk ville alt være tapt. Men ennå kunne alt berges, bare kongen ville kaste seg ut i tro på Herrens ord og våge seg ut til fienden.

Han stod på vippet den dagen og var kanskje aldri nærmere til å gripe det enn nettopp i det øyeblikk. Men - vantroen, menneskefrykten og feigheten i ham seiret, og han sank ned i avgrunnen.

Kongens usle menneskefrykt viser seg ennå en gang tydelig ved det som fortelles i slutten av kapitlet (v. 24-26). Han bad nemlig om at profeten ikke måtte fortelle høvdingene om samtalen.

Menneskefrykten har en forferdelig makt! Hva ville det bety om høvdingene sa noe? For nå truet både død og undergang dem alle. Men slik er menneskehjertet.

En skipper fortalte en gang om noe som hendte før han ble en troende. De kom inn i en snøstorm og døden truet ham og hans folk. Da følte han seg sterkt minnet om å bøye kne på dekket og be Gud om nåde.

Men han kunne ikke bestemme seg til det av frykt for det de andre ville se. Han undret seg senere over den skrekkelige makt menneskefrykten har også innfor døden. Og han gledet seg og takket Gud for at frykten for Herren omsider hadde seiret over menneskefrykten i ham.

Sidkia bad profeten om å si at han bare hadde bedt om å slippe å komme tilbake til fangehullet der han hadde vært før, dersom noen spurte ham om samtalen.

Høvdingene kom også å ville vite hva kongen hadde talt med profeten om. Og han svarte slik kongen ønsket.

Det er vanskelig å felle noen dom om det profeten gjorde her. Skal vi kalle det nødløgn? Men det er også synd, og det stemmer slett ikke med at profeten har vært så uredd. Vi hører aldri om at han sviktet, nettopp fordi Herren selv hadde gjort ham til "en kobbermur" mot sinefiender.

Det han svarte var jo i og for seg sannhet. Han hadde jo bedt kongen om å slippe fangehullet, selv om det var ved en annen anledning.

Og fienden hadde jo slett ingen rett til å forhøre ham. Han hadde ingen plikt til å si dem hele sannheten. Vi bør ikke tilfredsstille den onde nysgjerrighet som bare vil bruke det til å gjøre ondt.

Men selv om det har vært et fall i profetens liv her, minner det oss i alle tilfelle om å være på post. Det hender vi ser det er best å være noe vag i vår tale, og i alle tilfelle ikke gi det utseende av at det var hele sannheten vi sa. Det hender vi må holde noe tilbake når vi mener det er det rette.

Store helgen også haver

Adams kjøtt og kleder på.

Deres høye himmelgaver

de i leirkar bære må.

Men når også Herrens største vitner tydelig viser oss at de bare er disipler og ikke herrer, hvor meget mer gjelder det ikke for oss. Vi som tilhører de små blant de hellige, må også våke! Man kan lett bli innblandet i usannhet. For hjertet er bedragelig, og djevelen er falsk.

Gå til Jer 39:1-18
Jer 39:1-18
Vår Frelser sier om huset som var bygget på sand at det falt, og fallet var stort. Slik gikk det med Jerusalem. Det var et forferdelig fall med store redsler som neppe noen historieskriver kan beskrive fullt ut.

Kapittel 39 begynner med en bemerkning om tiden da beleiringen begynte. Deretter fortsetter kapitlet med å skildre det som skjedde da fienden brøt seg inn. Det var som et brølende hav brøt gjennom dikene.

Beleiringen hadde vart i ett og et halvt år. Motstanden var hard og det hadde egget fienden til det ytterste. I gamle dager var krigerne alltid grusomme, sørlig i Østen. Men mot den troløse byen Jerusalem hadde grusomheten nådd sitt høydepunkt.

Babels generaler besatte Midtporten, og jødene ble slått av frykt og flyktet opp til den høyeste del av byen. Det ble kveld og så senket nattemørket seg over den dødsdømte byen.

For siste gang holdt man råd i Davids gamle borg. Man ville prøve å flykte ned til Jeriko i ly av nattemørket. Og så ville man prøve å komme over Jordanelva.

Man kan tenke seg inn i den sjelekval denne natten var fylt av. De gikk forbi kongen hage nær Siloadammen. Man listet seg fram så stille som mulig. Kunne de bare nå fram til slettene ved Jeriko før daggry, var det håp.

Men hele natten må Sidkia ha tenkt på de siste ord Jeremia sa: "Du skal ikke slippe ut av deres hender, men Babel-kongens hånd skal gripe deg."

Kaldeerne oppdaget flukten og satte etter dem. På sletten ved Jeriko ble Sidkia grepet, og nå kom det fryktelige: Sidkia ble slept sammen med sine sønner til Nebukadnesar. Han hadde sitt hovedkvarter i Ribla i Hamatlandet i nord.

Med grusomhet ble sønnene slaktet for den ulykkelige farens øyne. Deretter stakk de ut Sidkias øyne da han først hadde sett alle sine høvdinger bli pint i hjel.

Det må ha vært forferdelig for ham å gå inn i det stadige mørke som blind. Det siste inntrykk hans øyne hadde fått var slaktofrenes dødskamp hos sine egne. Nebukadnesar stakk antagelig ut Sidkias øyne med egen hånd.

Man har bilder innhogget på monumenter fra den tid. Der ser man seierherren stikke øynene ut med spydspissen på ulykkelige fanger.

En tid etter fullførte kaldeerne ødeleggelsen ved å brenne opp kongens slott og andre hus og rive ned Jerusalems murer. Nesten alle som hadde overlevd beleiringen, ble bortført av kong Nebukadnesars livvakt, Nebusaradan.

Mens dette skjedde i Jerusalem, var Sidkia allerede på vei til Babel, bundet av to tunge kobberlenker. Så fikk likevel Jeremia rett. Og den orm som gnaget mest på Sidkias hjerte, må ha vært at vissheten om at han var selv skyld i alt dette.

Hadde jeg bare - disse bitre ordene som nok var håpløse i seg selv. men de har vel gnaget på hans sjel uten stans. Og med dette forsvinner han i mørket. Han berget sitt jordiske liv slik som profeten hadde sagt.

Så vil evighetens lys en gang vise oss om han til slutt bøyde seg som Manasse og ydmyket seg under den hånd han hadde kjempet så lenge imot.

Etter Sidkia fulgte så et langt tog med landflyktige. Det var svake kvinner og små barn som ble tvunget til å gå dag etter dag. Det var falske prester og falske profeter som nå måtte smake den ødeleggelse de selv hadde vært så ivrige etter å skaffe.

Her var rike og fattige side om side, lenket og drevet fram spyd eller svøpe. Langs Jordan-dalen, forbi Damaskus og deretter en måneds forferdelig vandring gjennom ørkenen.

Slik gikk dette sørgelige toget mens folkene omkring dem lo av skadefryd. Edomittenes jubel over Jerusalems fall var ett av de bitreste minner Israel hadde fra denne tiden.

Bare de fattigste som ikke eide noe, fikk lov til å bli igjen i Judas land og drive åkerbruk.

Men hvorledes gikk det med Jeremia? Nebukadnesar hadde hørt om ham og gitt høvdingen over livvakten befaling om ham.

Babels konge, verdens største hersker på den tid, æret profeten og hadde omsorg for ham. Det skal vi høre nærmere om i neste kapittel. Det var Herren som gjorde det slik, men også dette er skrevet til skam for Israels barn.

Høvdingen for livvakten tok Jeremia ut av forgården i fengslet (v. 14). I Jer 40:1 hører vi at han først ble ført til Rama sammen med de andre fangene. Så ble han hentet tilbake derfra med et spesielt bud. Deretter fikk han frihet til enten å følge med til Babel som er beæret mann, eller å bli landet.

Beretningen her i v. 14 samler alt i en sum. Detaljene kommer så i neste kapittel.

Kapitlet slutter med å minne om oppfyllelsen av det ordet etioperen Ebed-Melek hadde fått av Herren gjennom Jeremia. Det var den gang han satt i fangehullet med gjørme.

"Jeg vil redde deg på den dag," hadde Herren sagt. "Du skal ikke bli overgitt til de mennene som du gruer for (...) Du skal få livet til krigsbytte, fordi du satte din lit til meg, sier Herren" (v. 15-18).

Av dette ordet ser vi at kjærligheten til de hellige også i den gamle pakt eret vitnesbyrd om en levende tro på Herren. Herrens apostel Paulus knytter sammen troen på Jesus og kjærlighet til alle de hellige. Det gjør han tre ganger. Om disse gjelder det i sannhet:

De to kan ikke skilles ad,

den ene gjør den andre glad

og meget liflig favner.

Den tredje som berget sitt liv, var Baruk. Det er i sannhet sant at "Herren kjenner sine". Han bevarte dem midt blant fienden. De var gjemt i skyggen av hans hånd.

Det gamle testamentets historie holder veldige prekener om de to veiene, om dødens vei og livets vei. Det taler om vantro og tro, om Guds trofasthet både i hans dom og i hans beskyttelse av nåde.

Det viktigste for en sjel er å være på Herrens side. Da kan det komme hva det enn er. Da vil det bli stadfestet gjennom tidene det Jeremias historie ved Jerusalems undergang vitner så klart om: "Er Gud for oss, hvem er da imot oss?" (Rom 8:31). Men det vitner også om det motsatte: Er Gud imot oss, da hjelper det ikke hva som er for oss.

Gå til Jer 40:1-16
Jer 40:1-16
Forrige kapittel om Jerusalems undergang viste at alle de ord Herren hadde talt ved Jeremias, ble nøyaktig oppfylt. Og med det var hoveddelen av Jeremias profeti avsluttet. For det å forkynne dommen over det frafalne Juda, hadde vært hans kall.

Det finnes imidlertid forskjellige tillegg til denne hoveddelen av Jeremias profeti. Og som første tillegg har vi Jer 40-45. Den har en spesiell overskrift som forteller oss hva profetene fikk som åpenbaring fra Herren etter denne fryktelige tiden. Den viser også hva profeten måtte lide i sin siste tid på grunn av folkets ondskap.

Innholdet i Jer 40 er følgende: Profeten forteller først mer nøyaktig enn i Jer 39 hvorledes det gikk da Jerusalem ble tatt. I Jer 39:14 stod det at høvdingen over livvakten hadde sendt bud for å ta Jeremia ut av vaktgården.

Nå får vi høre flere detaljer om det. Jeremia var nemlig sammen med alle de andre fangene blitt ført til Rama. Først der nådde budet ham fra Babel-kongen.

Han var meget vennlig mot Jeremia, og det var også høvdingen over livvakten. De visste at han hele tiden hadde rådet folket og kongen til å overgi seg til Babel. Jeremia var jo kjent vidt omkring.

Og de som fulgte hans råd og i tide gikk over til kaldeerne, hadde vel også fortalt om ham. I virkeligheten var det jo Herren som på denne måten brukte fienden til å gi Jeremia nåde.

I Den hellige Skrift møter vi mange hedenske høvdinger som har alvor i hjertet og erkjenner sannheten, slik at de gjorde skam på Israels barn. Slik var det også med denne høvdingen fra Babel.

Det ser ut til at han erkjente at Jeremia var Herrens sanne profet, og at Herren kunne forutsi det som skulle komme. Han kjente ham også som den hellige Gud som refset synden. Det var mer enn det forherda jødiske folk ville erkjenne.

Etter befaling fra kongen behandlet høvdingen Jeremia med den største vennlighet. Han gav ham fritt valg mellom det å følge med til Babel som en fri mann og nyte velvilje der, og å bo hvor han ville i Jødeland.

I begynnelsen av v. 5 står det: "Da han ennå ikke vendte seg til noen kant." Det må enten bety den bortførte kongen Sidkia, eller bare i alminnelighet si at den som var med til Babel, ikke kunne vente å komme hjem igjen.

Høvdingen gav da Jeremia råd om å holde seg til den stattholderen som Babels konge hadde satt over Judas byer. For han forstod at Jeremia ikke ville være med til Babel.

Så skilte de lag, men ikke uten at profeten fikk "mat og gaver". Det er innholdet i v. 1-6.

Jeremia valgte altså å bli i Juda. I Babel hadde profeten fått ære og et behagelig liv. I Judea måtte han vente hån og fiendskap, nød og fare i det ødelagte landet blant de som var igjen av folket.

Men Jeremia ble og viste dermed at han elsket sitt stakkars folk så inderlig. Han hadde ikke søkt sitt eget og gjorde det heller ikke denne gang. De som var igjen i landet, var nå som sauer uten hyrde, mens de bortførte i Babel hadde Esekiel.

I v. 7-16 fortelles det hvorledes det gikk videre i Juda land. Den nye stattholderen, Gedalja, tilhørte den slekt som alltid hadde vært vennlig mot Jeremia og ydmyket seg under Guds ord.

Vi har hørt om far hans, Akikam, i Jer 26:24. Der er nevnt at han var den eneste som holdt sin hånd over Jeremia. Gedalja har antagelig fulgt profetens inntrengende bønn om å forlate den dødsdømte byen og gå ut til kaldeerne. Slik berget han livet og vant nåde både hos Gud og Babels konge.

Gedalja hadde tatt bolig i Mispa, som var Samuels gamle by. Han samlet nå det som var igjen av hæren samt de fattige i landet som Nebukadnesar hadde blitt tilbake.

Gedalja trøstet dem og sa de skulle få det godt bare de ville bøye seg og være lydige. Da ville han være deres talsmann overfor kaldeerne (v. 10).

Da dette ble kjent, strømmet jøder til fra alle de gjemmesteder der de hadde søkt tilflukt. De kom fra nabolandene og begynte igjen å høste vindruer og sommerfrukt og slå seg til ro.

Nå kunne det tilsynelatende gå godt, men straks var ondskapens krefter igjen virksomme. Ammonitterkongen hisset opp en av de jødiske høvdingene ved navn Ismael til å myrde Gedalja. Det var vel det gamle hatet til jødene som drev kongen til det.

Han håpet kanskje også å ta landet. For han forutså at kaldeerne ville gjøre det av med den siste rest av jødefolket hvis stattholderen ble myrdet. Men Gedalja ble advart av en annen jødisk høvding, men han ville ikke tro så ondt om Ismael.

For et Guds barn er det ofte vanskelig å tro at verden er så ond som den i virkeligheten er. Det var jo fint av Gedalja at han ikke hørte på slike rykter. Men man kan også være for godtroende.

Gå til Jer 41:1-18
Jer 41:1-18
I dette kapitlet er fortalt om at Ismael gjorde den onde gjerning å myrde Gedalja som hadde tatt imot ham med stor vennlighet (v. 1-2). Og Ismael drepte ikke bare ham, men også alle de jøder som var med ham (v. 3).

Denne Ismael var et skrekkelig uhyre i menneskeskikkelse. Man skal lete lenge etter å finne hans make. Det viser framfor alt det som fortelles i v. 4-9.

Der hører vi om 80 menn som kom fra det tidligere tistammeriket. Det var troende menn som kom med offer opp til tempelruinene for å feire en slags løvsalsfest. For det var på den tid de kom.

Det er gledelig å se at det var noen troende også på denne tiden. Mennene kom i sørgedrakt med "avraket skjegg og sønderrevne klær", som var skikk i Østerland for å vise sorg.

De hadde også såret seg selv, men det var en hedensk sørgeskikk. De visste ennå ikke det som hadde skjedd i Mispa. Nå gikk ismael dem i møte. Han gråt og lot som om han sørget over at templet var ødelagt. Det var et fryktelig hykleri!

Han innbød dem til å møte Gedalja, og dette navnet hadde god klang blant de troende. Men da de kom til byen, drepte han dem og kastet dem ned i brønnen. Det var en sisterne som kong Asa i sin tid hadde bygd inne i festning.

Bare ti av mennene reddet livet ved å fortelle at de visste om en skatt som var skjult i åkeren. Man hadde ofte underjordiske lager til bruk i krigstid.

En verre misgjerning enn den som er fortalt om her, har Den hellige Skrift bare ett eksempel til på. Det var da Judas forrådte Herren med et kyss. Det kan se ut som at Ismael gjorde denne fryktelige gjerning av hat til de troende.

Så drog Ismael bort og tok med seg de som var igjen i Mispa som fanger. Særlig nevnes kong Sidkias døtre. Men den høvdingen som hadde advart Gedalja og nå så hva Ismael hadde gjort, satte etter ham og befridde fangene. Ismael unnslapp med åtte mann over til ammonittene (v. 10-15).

Men nå kom det frykt over de jødene som var igjen på grunn av kaldeerne. Selv om de var uskyldige, tenkte de at kaldeerne ville hevne seg på dem for mordet på Gedalja. De våget ikke å bli i landet, men flyktet til Egypt med kvinner og barn.

Det var et herberge i nærheten av Betlehem, og der samlet de seg før de drog. Herberget kalles Kimham. Det har antagelig navn etter en sønn av Barsillai, som er kjent fra Davids tid. I Østerland hadde man ikke gjestgiverier, men herberger for reisende som var oppført av rike og villige menn. De gjorde det som en barmhjertighetsgjerning.

Det var et sørgelig syn å se resten av det elendige folket samlet der! Selv om alt dette var skjedd på grunn av menneskers ondskap, lot Herren det skje. For ordet om at landet skulle bli en ørken, måtte oppfylles.

Forbannelsens tunge skyer lå over landet, derfor ble alt så vemodig. Men forbannelsen kunne ikke tas bort, fordi hjertet hos de som var igjen av folket, var ennå forherdet. Det viser det følgende.

Gå til Jer 42:1-22
Jer 42:1-22
Profeten Jeremia ble sammen med Baruk hos folket i herberget. Nå kom folket til profeten og bad om hans forbønn hos Herren. De ønsket at Herren ville åpenbare sin vilje i denne saken, om de skulle dra til Egypt eller ikke.

"Be for oss til Herren din Gud." Slik sa de, og ikke Herren vår Gud.

Profeten lovet det, og folket lovet at de ville være lydige uansett hva Guds råd ville bli (v. 1-6).

Så kom Herrens svar (v. 7-22): Herren forsikret dem om at hvis de ville bli i landet, skulle det gå dem vel. De skulle ikke frykte Babel-kongen, for Herren ville være deres redningsmann.

Han ville vise dem barmhjertighet og nødig la det onde komme over dem (v. 10-12). Det var et meget vennlig ord fra den Gud som gjerne vil velsigne, bare han kan.

Men alltid tilføyer Herrens ord et domsord dersom hjertet er gjenstridig. Hvis de likevel var gjenstridige og reiste til Egypt, skulle undergangen komme. De fryktet for den, og de skulle møte dem med sverd, hunger og pest.

"Dra ikke til Egypt! Dere skal vite at jeg har advart dere i dag." Det var det klare og avgjørende ordet i v. 19.

Men profeten avslørte også at de manglet oppriktighet. Han forutsa at de bare hadde spurt i selvbedrag, og i virkeligheten ville de gjøre det de "stunder etter" (v. 22).

Hvorfor spurte de da? Ja, menneskehjertet er bedragelig. Det vil gjerne ha Guds ja og amen til det man selv har lyst til. Ser vi ikke det den dag i dag? Verden vil gjerne ha et kirkelig stempel på sine tanker selv om de ofte er mot Guds ord.

Verden liker godt å få en prest med på det ene og det andre, når han bare vil tale slik verden ønsker. Jødene mente sikkert at de kunne få Jeremia til å holde med dem. De spurte ikke fordi de virkelig ønsket å være lydige mot Herren. Det viser fortsettelsen i neste kapitel.

Men her er noe å lære også for Guds barn. Der det er et godt samfunn mellom de troende, skjer det jo ofte at man henvender seg til andre Guds barn for å få klarhet i Guds vilje.

Men i hjertet var det egentlig list, selv om man ikke tenkte på det slik. Man ville gjerne få støtte for sin egne tanker.

Vær ærlig, Guds barn, når du ber om hjelp til å få vite Herrens vilje! Det taler Guds ord alvorlig om her.

Gå til Jer 43:1-13
Jer 43:1-13
Så snart Jeremia var ferdig med å bringe dem Herrens bud, var også de jødiske høvdingene ferdig med sin vennlighet mot ham.

"Du taler løgn," ropte de, fordi Herrens ord gikk mot deres vilje. Slik er det også den dag i dag. Det som ikke passer det naturlige hjerte, blir erklært som løgn og falsk tale.

De beskyldte Baruk for å ha opphisset profeten mot dem og at han var venn med kaldeerne. Så drog de alle sin vei til Egypt likevel. De reiste til Tahpanhes, den første byen de kom til ved grensa til Egypt.

Jeremia og Baruk fulgte med. Det står at høvdingene tok dem med seg. Men selv om de ble tvunget til å være med, gjorde de det også frivillig.

Ingen plass viser profeten en renere og vakrere kjærlighet enn nettopp her. Han fortsatte å være med det folk som gav ham en skammelig utakk til lønn. Det er den kjærlighet som tåler alt (v. 1-7).

Da folket var kommet til Tahpanhes, kom Herrens ord igjen til Jeremia med en merkelig forutsigelse. Det synes som om farao holdt på å bygge seg et palass i denne byen.

Foran det huset som nå ble bygd stod en teglovn der man brente stein. I leira ved denne ovnen skulle Jeremia skjule noen store steiner "noen store steiner" og "la noen menn fra Juda se på det".

Og nå forutsa Herren at der disse steinene ble lagt, skulle Nebukadnesar i sin tid reise sin trone. Det skulle skje når han kom for å bringe ødeleggelse over Egypt og dermed også over jødene som var der (v. 8-13).

Jødene hadde ikke regnet med Herrens hjelp, men heller holdt kjød for sin arm og stolte på Egypt som de hadde gjort så ofte før.

Et vantro hjerte oppfører seg alltid meget tåpelig. Det søker ly i sin innbilte klokskap, går det nettopp like ned i avgrunnen.

Forutsigelsen om at Nebukadnesar skulle erobre Egypt ble ganske nøyaktig oppfylt. Det skriver historikeren Berosus om. To år etter at Jerusalem var ødelagt i året 586 f. kr. , begynte Nebukadnesar å beleire Tyrus. Det var den siste byen i Syria som ennå holdt stand.

Beleiringen varte i tretten år. Men da den var falt, drog han i året 572 mot Egypt, erobret det og ødela landet slik det står her (v. 11-13).

Billedstøttene i Betsemes som omtales her (v. 13), var obeliskene ved det senere Heliopolis. Den lå der landsbyen Matarieh lå senere, et godt stykke inne i Egypt.

Gå til Jer 44:1-30
Jer 44:1-30
Jødene som innvandret til Egypt, spredte seg snart omkring i landet, både i øvre, nedre og den mellomste del av Egypt. Her forsatte de å dyrke fremmede guder som de før hadde gjort i Jerusalem.

De ofret til månegudinnen som før, og på den måten nedkalte de Herrens vrede og dom over seg. Ved en anledning da folket var samlet, kom Herrens ord til Jeremia. Det var kanskje ved en eller annen fest.

Ennå en gang måtte profeten forkynne dom over dette onde folket. Det var i sannhet en vemodig gjerning for den gamle profeten! Men han var tro til det siste i sin Herres tjeneste.

Herren begynner med å minne dem om at de hadde sett ulykken komme over Jerusalem. For folket hadde drevet avgudsdyrkelse der, men det lukket ørene for Herrens profeter (v. 2-6).

Og Herren spurte hvorfor de gjorde denne store ondskap og fortsatte på den onde vei. De hadde glemt alt det de hadde erfart før.

"Til denne dag er de ikke blitt ydmyket. De frykter ikke og lever ikke etter min lov og mine bud, som jeg har lagt fram for dere og fedrene deres," sier Herren (v. 10).

Dermed tvang de Herren til å dømme også denne siste levning av folket. De lengtet etter å komme tilbake til Juda land (v. 14). Men bare noen få skulle oppleve det.

Alle de andre, både store og små, skulle omkomme i Egypt ved sverd, hunger og pest og aldri komme tilbake til hjemlandet (v. 7-14).

Hele forsamlingen stod nå og hørte dette. Det var mest kvinnene som hadde vært ivrige etter å holde røkoffer for "himmeldronningen". Det betyr at de tilbad månen. Både assyrere og persere tilbad den som bilde på det kvinnelige i naturen.

Jødiske kvinner hadde særlig vært ivrige for denne avgudsdyrkelsen. Det ble utført på en uanstendig og usedelig måte. Og mennene var medskyldige ved at de fant seg i hustruenes uanstendige gudsdyrkelse uten innvending.

Det var nok vemodig for profeten helt til det siste å møte disse menneskene som hadde kalde, hatefulle blikk. Hele tiden måtte han møte bitter motstand fra dem.

Ikke før hadde han gitt dem Herrens ord, før de ropte i munnen på hverandre. Kvinnene var i spissen og gav et svar så frekt og ondt som vi sjelden hører det:

"Vi vil ikke høre på deg i det du har talt til oss i Herrens navn, men vi vil gjøre alt det vi har lovt med vår munn. Vi vil brenne røkelse for Himmeldronningen og utøse drikkoffer for henne, slik som vi har gjort, vi og våre fedre, våre konger og våre høvdinger, i Judas byer og på Jerusalems gater." (v. 16-17).

Slik talte de. Og i vanvittig tross påstod de at deres elendighet nettopp stammet fra at de hadde sluttet med å ofre røkoffer til Himmeldronningen (v. 18). De var blitt "mettet med brød, og det gikk oss vel, og ingen ulykke rammet oss," så lenge de hadde vært trofast mot månegudinnen.

Det er rett og slett en fordreining av sannheten.

Jeremia svarte stille og alvorlig at dommen nettopp var kommet over dem fordi de ofret røkelse (v. 20-23). Han innlot seg ikke på å motbevise det de sa. Han forkynte dem ganske enkelt den sannhet som deres samvittighet også fortalte dem.

Slik burde vi også gjøre når verden på sin pirrende måte fordreier sannheten og kaller svart for kvitt. Vi skal ikke diskutere, men vitne.

Og så kom igjen Herrens domsord i sitt fryktelige alvor (v. 24-30). Fordi de hadde talt som de hadde gjort, så hadde Herren sverget ved sitt store navn: Ingen av de som hadde hånt ham ville aldri mer nevne Herrens hellige navn som sin Guds navn i Egypt.

Det betyr at pakten mellom ham og de gjenstridige jødene helt skulle opphøre (v. 26). Nesten alle skulle omkomme i Egypt, bare noen få skulle komme tilbake til Judas land.

I Egypt skulle ingen av disse jødene møte noe annet enn døden. De skulle "få merke hvilket ord som skal stå ved makt, mitt eller deres," sa Herren.

Men de skulle få et tegn på at Herrens ord var sant om noen få år. Det var at den kongen de søkte ly hos, nemlig farao Hofra, skulle bli gitt i fiendens hånd.

Det var omkring år 580 Jeremia gav de frafalne jødene dette tegnet på at Guds dom skulle fullbyrdes over dem. Ti år senere (år 570) ble farao Hofra tatt til fange av sin egen høvding og siden myrdet av folket som var rasende. Dette skjedde på grunn av et mislykket felttog og opprør blant folket.

Det står heller ikke her (i v. 30) at Nebukadnesar skulle drepe Hofra. Det står at Hofra skulle bli gitt i fiendens hånd, slik Herren hadde gitt Sidkia i Nebukadnesars hånd.

Mange har tvilt på at jødene som utvandret til Egypt, skulle bli utryddet ved sverd, hunger og pest som ordet sier her. Man sier at det var en veldig stor mengde jøder i Egypt på Alexander den stores tid.

Men det lar seg ikke bevise at de var etterkommere etter de jøder som flyktet til Egypt på Jeremias tid. For senere innvandret mange jøder til Egypt. Det Guds ord sier, det tror Guds menighet.

Historien har heller ikke det minste å innvende mot at det har gått slik til. De gjenstridige jødene ble delvis ødelagt ved Nebukadnesars første innmarsj i Egypt. Og dels skjedde det senere ved hunger og pest og senere angrep fra kaldeerne på landet.

Der er enkelte punkt i dette kapitlet som vi vil minne om. For det første påberopte folket seg fedrene, deres konger og høvdinger samt den velstand de hadde hatt før som grunn for at de dyrket avgudene (v. 17). Velstanden hadde de fått ved Guds langmodighet på tross av sin vantro.

Det skjer det samme den dag i dag. Vantro mennesker bruker fedrene og gammel skikk og bruk som unnskyldning. De mener de hadde det godt nok på den måten og behøver ikke levende kristendom i noen form.

Man bruker også de store i landet som eksempel for sitt liv, det fine folk gjør, det doktoren gjør og det de såkalte dannede tenker og mener. Og på alt dette sover man syndens søvn.

Vi kan også lære noe av de kvinnene som dyrket avguder. De henviste til sine menn, at de var ganske enige med dem i at avgudsdyrkelsen var berettiget.

Slik blir ekteskapet til en forbannelse når ektefellene styrker hverandre gjensidig i det som er ondt. Det er dessverre så alminnelig at husfreden blir brukt som grunn for at man ikke gjør alvor av omvendelsen.

Endelig minner kvinnenes tale om Himmeldronningen om den himmeldronning som pavens tilhengere påkaller, nemlig jomfru Maria.

Og det er kirkehistorisk bevist at Mariadyrkelsen begynte i det fjerde århundre. Det skjedde i forbindelse med de siste rester av den hedenske månedyrkelse.

Som før nevnt har vi her det siste bevarte ord fra Jeremia. Det er kanskje også det siste ordet han fikk fra Gud. Og med det var hans profetiske gjerning slutt. Grunntonen hos ham ble altså helt til det siste en klagesang over folkets vantro.

Det var godt for ham når han til slutt fikk lov å komme hjem til Herren og dra bort fra denne jammerdalen. Han drog dit "hvor bare milde blikk vi får". Og der har de møtt ham med dette: vel du gode og tro tjener.

Gå til Jer 45:1-5
Jer 45:1-5
Innholdet i dette kapitlet går mange år tilbake til tiden under kong Jojakim. Da skrev Baruk opp Jeremias profetier i bokruller (se Jer 36:4). Det var over 25 år tidligere. Det er likevel her på sin rette plass som vitnesbyrd om at det Herren hadde lovet, det hadde skjedd.

Baruk var fylt av smerte ved inntrykket av budskapet om de forferdelige dommene som ville komme over folket. Profetordet hadde sagt det. Da fikk profeten et ord fra Herren til ham.

Herren minner ham først om (v. 4) at Herren selv måtte bryte ned det han hadde bygd. Og han måtte rykke opp det han hadde plantet.

Noen ganger må Herren gjøre det. Ingen må tro at det er nok å tro en gang. Man må ikke tro at det aldri kan bli annerledes mer, eller at man kan synde fordi man en gang er blitt omvendt.

I dette ordet der det noe av den samme tonen som var i Frelserens ord utenfor Jerusalem. Da gråt han fordi byen skulle ødelegges.

Herren trøstet imidlertid Baruk med at han skulle få "livet til krigsbytte" alle steder der han kom. Han skulle altså bevare livet.

Men ved siden av dette er det en mild tukt i dette ordet fra Herren. Han sender dette budet til Baruk: "Og du, ønsker du store ting? Gjør ikke det!" (v. 5).

Baruk følte nok en kjærlighetens smerte i sin sjel med tanke på den rettferdighetens dom som skulle komme over folket. Men han hadde også en smerte av egenkjærlighet.

Han lengtet for sitt eget vedkommende å bli fri all den sorg og smerte han følte og ville gjerne ha ro. Han ønsket å få det lettere enn det var i en slik trengselstid. Det er det Herren kaller for å søke store ting her.

Det er meget stor forskjell på å søke store ting for Herren og å søke dem for seg selv. Også vi har behov for denne påminnelsen fra Herren på grunn av vår syndige lyst. Vi har også ønsker av egenkjærlighet for selv å bli spart for trengsel.

Det er stort om vi bare kunne berge livet, om vi bare kunne nå frelst hjem. Hvor gode kår vi ellers skulle få, eller hvor mange stormer vi må gjennom, så er ikke det hovedsaken. Vi har det rett når vi kan si som det står i et lite vers:

Med din vilje her jeg fornøyd er,

blott at du må beholde min sjel.

Skal her lenger jeg bo, så forøk da min tro,

Ja, ledsag meg ved gry og ved kveld.

Gå til Jer 46:1-28
Jer 46:1-28
Med dette kapitlet begynner et annet tillegg til Jeremiasboken. Det omfatter seks kapitler (Jer 46-51). Profetiene i disse kapitlene er kanskje fra forskjellige tider i profetens liv.

Men de er satt sammen her fordi innholdet er likt. De handler nemlig om profetens forkynnelse av Herrens dom over hedningene.

Disse kapitlene er en videreføring av det profeten allerede har sagt før, nemlig i Jer 25:19-26. Der blir mange hedningefolk innstevnet for Guds domstol. Også der kommer Egypt først og dommen avsluttes med Babel.

I disse kapitlene er forskjellige folkeslag nevnt som representanter for hedningene. Egypt og Babel er liksom to poler for verdensrikene. Først skulle Babel brukes som domsredskap over alle andre folk. Så skulle også Babel bli styrtet.

Med Babels fall skulle det komme en ny frelsestid for Israel. Og i denne frelse for Israel skulle det også tennes et løfteslys for hedningene. Dommen over dem blir gjennomgangen til frelse.

Gjennom alle profetiene i Det gamle Testamentet lyder det en forkynnelse om dom ikke bare for Israels folk, men også for alle andre folk. Alle folk skylder Gud regnskap, og derfor må de oppleve Herrens mektige hånd når de er hovmodige.

At profetiene gjelder hedningene, er et varsel om at de også er med i Guds frelsesråd. Med et slikt lys om løfter slutter nesten alle domsprofetiene.

Kapitlet har følgende avsnitt etter v. 1 som gir oss hovedinnholdet i alle disse kapitlene: "Om hedningefolkene".

I v. 2-12 ser profeten den stolte hæren i Egypt slik den lå foran festningen Karkemis (v. 2-4). Så profeterer han at han ser den vike tilbake, den snubler og faller og kan ikke slippe unna (v. 5-6).

Egypt oversvømmer alle med sin hær, akkurat som Nilen går over sine bredder (v. 7-8). Men nå kan ikke deres hester, vogner og bueskyttere hjelpe dem mer. For Herrens dag er kommet, og Egypt skal bli et slaktoffer i Norden ved elven Eufrat, de som før hadde slått mange andre folk (v. 9-10).

Israels barn pleidde å dra til Gilead og hente balsam til legedom og hjelp for sine sår. Men det skulle ikke være noe legedom mer for den "unge jomfru Egypt". Det var det skam for henne blant alle folkeslag (v. 11-12).

Det var den første profeti fra tiden før år 608 og sikter til slaget ved Circesium. Der knekket Nebukadnesar Egypt i året 606 f. Kr.

Deretter kommer en ny profeti mot Egypt (v. 13-28). Den omtaler det angrepet Nebukadnesar gjorde mot Egypt etter at han hadde erobret Tyrus. Det er den samme profeti som profeten forkynte for jødene som hadde flyktet til Egypt (Jer 43:13).

Innholdet er følgende: Selv om Egypt og blir sterk, skal de likevel ikke holde stand, "for Herren støtte ham ned" (v. 14-16). Profeten hører ropet: "De skal kalle Farao, kongen i Egypt: Den store larmen, som lar den rette tid gå forbi." Det lyder altså som en larm over ham, som når en bygning styrter sammen.

Han lot "den rette tid går forbi". Det vil si at han benyttet ikke den tidsfrist han fikk ved Circesium, og søkte ikke fred med Babels konge, men gikk til nye angrep på ham.

I hovmodighet forsømte han nådetiden. Derfor måtte han gå under for Babel-kongen. Han sammenlignes her med et høyt fjell. "Du datter som bor i Egypt" måtte nå gjøre seg rede og gå i landflyktighet (v. 17-19).

Egypt blir sammenlignet med en "prektig, ung kvige". Og ved Nilen var jo god beitemarker. Soldatene var leiefolk som hadde egne byer å bo i på østsiden av Nilen. Kongene stolte på dem og de hadde det godt der.

De sammenlignes her med feite kalver eller "gjøkalver". Men nå skulle det bli slutt på disse gode tidene (v. 20-21).

Deretter skildrer han kaldeerhæren som rykket fram. Hæren gikk fram som en hvesende slange. Egypt hadde vært som en ugjennomtrengelig skog.

Men den vil nå bli hogd ned av kaldeerne som er mange flere. Om dem sier profeten: "De er flere enn gresshoppene, det er ikke tall på dem" (v. 22-23).

Egypterne tilbad særlig avguden Amon fra No, i Teben i Øvre Egypt. Han skulle også styrte ned sammen med kongen og landet. Amon var den øverste av alle gudene i Egypt.

I slutten av v. 26 står det: "Men deretter skal landet bli bebodd som i fordums dager, sier Herren." Det er vel et løfte om bedre tider etter dommen (v. 24-26).

Men i de to siste vers i kapitlet finner vi et ennå bedre løfte for Guds Israel: "Frykt ikke, min tjener Jakob! sier Herren. For jeg er med deg."

Herren ville føre sitt folk tilbake fra fangenskap og landflyktighet. Det skulle alltid være stor forskjell på dommen over hedningene og over Guds Israel. For Israel skulle bli bevart gjennom alle trengsler.

Israel fikk nok oppleve tukt, men Herren ville alltid tukt det med måte. Og en gang skulle det komme bedre tider da de skulle bo stille og rolig, uten at noen forferdet dem.

Det ville Herren gjøre for sitt folk. Det vantro Israel hadde alltid satt sitt håp til Egypt. Men her var de blitt ganske til skamme, og Egypt knekket sammen som et siv.

Men det sanne Israel, de hellige i folket, de skulle få erfare at den Gud de trodde på, var trofast.

To ganger står det: Frykt ikke, min tjener Jakob! Det er et trøsteord for alle Guds barn. For Guds folk går det til seier selv om det skjer gjennom tukt og trengsel.

Du lille hjord, til din Faders rike

din sterke frelser den fører hjem,

Og når til slutt alle skygger viker,

er vårt det nye Jerusalem.

Gå til Jer 47:1-7
Jer 47:1-7
Denne profetien er talt da Egypts konge etter slaget ved Megiddo (år 609) rykket fram mot Gasa. Og likevel er det ikke fra Egypt den store trengsel skal komme over filisterne, sier profeten.

Profeten taler her om en fiende fra nord. Og det ville være umulig hvis profetien ikke var annet enn mennesketanker og en skarp bedømmelse av tidsforholdene. For fienden fra sør truet med sin ødeleggelse.

Men Herrens ord sa at vannet skulle stige opp fra nord og skylle over landet. Nei, dette viser nettopp at profetien stammer fra Gud. Mens det så ut som om Egypt hadde makten, taler ordet om Babel. Det er denne makten som skal komme over filisterne med den store ødeleggelsen.

Den menneskelige forstand kunne ikke tenke ut slikt, det var en åpenbaring fra Herren.

Filistrenes store angst blir skildret så stor at fedrene endatil glemmer barna sine (v. 3). Og denne dommen over filistrene varslet også dom over Tyrus og Sidon, fordi de hadde hjulpet filistrene (v. 4).

Filistrene kalles "de som er blitt igjen fra øya Kaftor". Her menes øya Kreta som filistrene stammet fra. I gammel tid hadde øya navnet Kaftor.

Profeten hører veropet fra filisterlandet: "Ve! Du Herrens sverd, hvor lenge vil du være urolig? Trekk deg tilbake til sliren, hvil deg og vær stille!"

Nå erkjenner filistrene at sverdet er fra Herren og at de er under hans dom. Men det er for sent.

Men det alvorlige svaret er at sverdet ikke kan være rolig, for "Herren har gitt deg befaling". Og det gjelder hele den verden som kjemper mot Guds folk.

Det er bare en ting som kan stanse Herrens dom, og det er omvendelse før det er for sent.

Men filisterne søkte i nøden sin tilflukt hos sine gamle guder. Det tyder spørsmålet i v. 5 på: "Hvor lenge vil du skjære i ditt kjøtt?" Hedningene pleidde nemlig å risse og skjære seg når de påkalte sine guder alvorlig.

Denne profetien synes å være eldre enn de andre profetiene mot hedningefolkene. Det viser opplysningen i v. 1. Og filistrene var et av de eldste og bitreste fiender for Guds folk.

Guds folk har alltid hatt mange fiender, men de har bare sin tid. En gang vil alle fiendens røst forstumme. Derfor skal ikke Guds folk tape motet. Han som er med oss er større enn han som er i verden.

Gå til Jer 48:1-15
Jer 48:1-15
Allerede profeten Bileam profeterte mot Moab (4Mos 24:17), det gjorde også profeten Amos og Jesaja. Jeremia henviser til disse gamle profetiene, særlig til profeten Jesaja (Jes 15-16).

Kapitlet er inndelt i sju avsnitt, som enten begynner eller slutter med disse ordene: "Så sier Herren," eller "Herren har sagt".

Det første avsnittet er v. 1-8. Her skildrer profeten hvorledes ødeleggelsen går fram fra by til by, slik at hele Moabs herlighet forsvinner.

I v. 2 er skildret hvorledes fienden legger opp råd mot det ved grensa i nord, i Hesbon (v. 2). Man hører skrik fra store og små (v. 3-5).

"Flykt, redd livet!" Slik står det (v. 6). Men hvor skal Moab flykte? Så står det bare igjen å vandre alene omkring og dø.

Moabittene dyrket avguden Kamos. Men det skulle vise seg at den var maktløs og ble ført bort i landflyktighet på samme måte som høvdingene og prestene i landet.

Hvorfor kom så dommen over Moab? Svaret lyder slik i v. 7: "Fordi du satte din lit til ditt gods og dine skatter."

"Ditt gods og dine skatter" - det er de grunnsteinene som djevelen gir menneskene å bygge sitt liv på. (Dansk har: "Dine Gjerninger og dine Skatte.")

Det neste avsnittet går fra v. 9-14. Moab måtte ønske seg vinger for å kunne fly bort fra ødeleggelsen (v. 9). Det sammenlignes med et vinfat som har stått i ro i mange år.

Det hadde aldri opplevd landflyktigheten, som Israel hadde hatt i Egypt. Alt hadde fortsatt på den gamle måten, og derfor hadde også Moab bevart sitt gamle, onde sinn, det hadde "beholdt sin smak, og hans duft er ikke forandret".

De fortsatte å stole på sine "tapre krigsmenn" så vel som på sin gud Kamos. Men han kunne ikke hjelpe noen mer en den kalven som Jeroboam hadde reist i Betel da de ti stammene skilte lag med Juda (v. 13-14).

Mange vantro mennesker har det på samme måte som Moab, alt går på den samme gamle måten. Man hører nok at det blir forkynt om den kommende dom, men man bryr seg ikke om det. Man lever på den samme måten, som om det alltid skulle være slik.

Men det blir ikke alltid slik. Dommen kommer. Slutten kommer. Døden kommer. Regnskapet kommer.

De dager skal komme også for Moab, sier Herren (v. 12), da det vil bli skremt opp av sin overmodige ro. Herren vil sende tuktens ris, og han vil ikke skåne noen.

I v. 10 står et ord som det gjelder å forstå rett: "Forbannet være den som gjør Herrens gjerning med lathet. Forbannet være den som holder sitt sverd fra blod!"

Her tales om kampen mot Herrens fiender. Krigen mot Moab er en Guds dom. Det er øvrigheten i det høye som bruker Babels hær til å straffe ugjerningsmennene. Å skåne noen ville være ulydighet mot Herren.

Vi husker at Saul skånte noen da Herren hadde utpekt ham til å håndheve retten over amalekittene. Men dette ble til forbannelse for ham selv (1Sam 15).

Dersom øvrigheten i et land vil skåne og ikke straffe forbryterne, vil det bli til forbannelse for landet.

Men vi skal legge merke til at her tales bare om kampen mot Guds fiender som er modne for dommen. Det er et avskyelig misbruk av dette ordet når paven og hans folk har brukt det til å forsvare sin blodige forfølgelse av evangeliets venner.

Dette ordet skal brukes om den kamp Guds barn har i helliggjørelseslivet. Der har vi fiender som er modne for dommen og som ingen må skåne.

Denne verdens fyrste og vårt eget gamle menneske, det er fiender som vi med sannhet kan si om: "Forbannet være den som holder sitt sverd fra blod."

Det er i sannhet en Herrens gjerning som vi ikke må gjøre med lathet. Spar deg selv, sier djevelen. Men Herren sier: Den som vil berge sitt liv, skal miste det.

Her gjelder dette ordet om å døde synden. Hvor mye mer gjelder det da ikke om å gi liv. For alle arbeidere i Herrens vingård og alle Guds barn er kalt til dette arbeidet. For dem er det et meget alvorlig ord: Forbannet er den som gjør Herrens gjerning med lathet.

Dette ordet kan ydmyke og drive oss inn til korsets fot, inn under hans vinger som kjøpte oss fri fra lovens forbannelse. For han ble en forbannelse for oss (Gal 3:13).

Gå til Jer 48:16-47
Jer 48:16-47
Det neste avsnitt i dette kapitlet er v. 16-25. Det skildrer at undergangen er nær, og at elendigheten i Moab vil tvinge fram medynk hos alle naboene.

Snart var det ikke annet igjen enn ørken, og Moab måtte nå være i "et tørt land". Moabs arm er brukket av og ødelagt, sier Herren.

Det fjerde avsnittet i v. 26-35 skildrer hvorledes Moab nå må drikke Guds vredes vin og rave om som en drukken mann til latter for sine fiender. Og de hadde selv ofte ledd over Israels ulykke. Moabittene måtte nå søke tilflukt i fjellhulene, på den mest utilgjengelige steder (v. 28).

Og hvorfor alt dette? Ja, her pekes på Moabs hovmodighet som den dype rot til undergangen. I v. 29-30 er det sagt 8 ganger med forskjellige uttrykk om Moabs hovmot og tomme skryt.

Dette lille folket hadde hovmodet seg ganske umåtelig, derfor må man nå gråte og klage over Moab (v. 31-32). Før hadde Moab skrytt av sine herlige vingårder, nå var alt sammen ødelagt. "Glede og fryd blir borte fra den fruktbare marken og fra Moabs land" (v. 33).

Det står slik: "Det lyder rop som ikke er fryderop." Og det betyr at vingårdsmennenes frydesang ved druehøsten nå var avløst av de grusomme seierherrenes ville sang. De frydet seg når de plyndret og myrdet.

Det skulle lyde skrik fra by til by både i nord og sør (v. 34). De tre første stedene i v. 34 ligger i den nordlige del av Moab, de tre siste i sør.

Landet ville bli fylt med hyl og gråt og tenners gnitsel. Moab ville også bli et forvarsel om den siste dom da de fortapte vil gråte og skjære tenner.

Nimrims vann i v. 34 var vannkilder ved den sørlige del av Rødehavet. Også de skal tørke ut fordi fienden vil fylle i vannkilden. Det er også det djevelen stadig gjør, hans stanser kilden fra Golgata. Får han lov til det, blir hjertet en ørken og til slutt fylt med et evig rop om ve.

Når Moab slik blir ødelagt, vil avgudsdyrkelsen også bli borte (v. 35). Alt det Moab elsket skulle da være forbi.

I denne skildringen kan man liksom høre en gjenlyd av den klagen som er omtalt i Åp 18. Det er klagen som vil komme fra verdens mennesker når verden og dens lyst forgår.

I v. 36-38 vitner profeten om hvorledes hans eget hjerte også ble fylt med klage da han så all denne elendigheten. "Derfor klager mitt hjerte likesom fløyter over Moab," sier han på samme måte som Jesaja hadde gjort tidligere. Slik gråt også Frelseren over Jerusalem, fordi det ikke kjente sin besøkelsestid på samme måte som Moab.

I v. 37 er omtalt den måte man tilkjennegav sin dypeste sorg på i Østen: Hode og skjegg ble snauraket, de hadde en sekk om hoftene, og flenger i hendene ved at man skar seg selv med kniv for å vise at hjertet blødde av sorg.

I v. 39-44 er en gripende skildring av at fienden vil komme som en ørn på sterke vinger. Alt vil styrte sammen under hans makt og en uunngåelig hjemsøkelse vil ramme Moab.

Og så det siste avsnittet (v. 45-47). Først omtales at de søkte ly i skyggen av Hesbon, som ligger ved grensa i nord. Og de ville ikke bli skuffet. For fra Hesbon, Sihons gamle by, skulle det gå ild ut og fortære hele landet så stort som det var.

Da skal "Moabs kinn" styrte sammen som en stor bygning styrter ned i flammene. Moab kalles også "ufredsættens isse" fordi de pleidde å opptre med mye brask og bram.

Men nå fikk Moab erfare denne grunnlov hos Gud som lyder slik: Den som seg selv opphøyer, skal fornedres. Nå stod det igjen som en elendig, fortapt fange (v. 46).

Men etter alt dette mørke, tenner Herrens ord er lite håpets lys til slutt. Det siste verset i dette domskapitlet har et løfte også for dette folket. "Men i de siste dager vil jeg gjøre ende på Moabs fangenskap, sier Herren" (v. 47).

Når det gjelder oppfyllelsen av dommen over Moab, så skriver den jødiske historieskriveren Josefus om det. Nebukadnesar kom fem år etter Jerusalems ødeleggelse og tvang under seg og herjet i Moab. Etter den tid blir Moabs navn bare nevnt kort i Esras og Nehemjas bøker. Så forsvinner det inn i den arabiske verden.

Men da Kristus kom og evangeliet ble forkynt, nådde det også øst for Jordan. Blant det gamle Moabs etterkommere har det sikkert også vært noen som fikk erfare Herrens kraft til å løse sjelens lenker.

Og hva som vil skje i de siste dager, er ennå ikke åpenbart for oss. Men nå er sjelene bundne i Muhammeds lenker. Men vi har lov til ut fra dette løfte å glede oss i håpet. Korsets evangelium skal også komme med sin frelse til disse ørkenens barn som nå bor i Moabs land.

Gå til Jer 49:1-22
Jer 49:1-22
Ammons barn er det fjerde hedningefolk Jeremia profeterer mot. De var i sannhet Moabs venner både i sinn og skinn. De hadde vært like store fiender mot Israel som moabittene.

Den gang de ti stammene ble bortført i landflyktighet av kongen i Assyria, hadde ammonittene straks tatt det området som tilhørte Gads stamme. Det er dette som er utgangspunktet for profetien mot ammonittene (v. 1-2).

Fordi Ammons barn hadde tatt en del av Israels land, skulle deres eget land bli ødelagt. Men Israels folk fikk løfte om at de skulle få igjen sitt eget land.

"Malkom" omtales flere ganger i denne profetien. Det var navnet på ammonittenes hovedgud. Det var visstnok samme avgud som Molok. Malkom betyr egentlig "deres konge". (NB oversetter ordet til "deres konge", fotnote v. 1. NO-78 har Milkom.)

I v. 3-5 er skildret den ødeleggelse som skal komme over Ammons barn. Nå roste de seg av sine fruktbare daler og tenkte i overmot: "Hvem kan gjøre meg noe?" (v. 4).

"Du frafalne datter" kalles Ammons barn her. Det er med tanke på deres stammor, den skammelige og forbryterske datter til Lot (1Mos 19:38).

Men også denne profetien ender med et løfte om at det skal bli slutt på Ammons barns fangenskap.

Samme år som Moab ble ødelagt, gikk det også ut over landet til ammonittene. Det skriver historieskriveren Josefus. Kort tid i forveien hadde deres konge Baalis vært med om mordet på Gedalja.

Vi hører om ammonittene etter at Israels folk var kommet tilbake fra Babylon. I Nehemjas bok ser vi at de var fiender av jødene som kom tilbake da de ville bygge opp igjen Jerusalems murer.

Så sent som i midten av det andre århundre etter Kristus omtaler Justin Martyr dem og sier de var mange. Nå er folket forsvunnet og på samme måte som Moab gått inn i araberne.

I v. 7-22 har vi profetien mot Edom. Allerede Bileam hadde forkynt edomittene at den stjerne som skulle gå opp av Jakob, også skulle legge under seg Edom (4Mos 24:18).

Før landflyktigheten i Babel hadde Edom bare vært underlagt Israels folk i korte perioder. De hadde alltid gjort opprør og vist stort fiendskap mot det utvalgte folket.

De var på samme måte som Isak hadde sagt om deres stamfar: "Av ditt sverd skal du leve, og din bror skal du tjene. Men det skal skje, når du river deg løs, da skal du bryte hans åk av din nakke" (1Mos 27:40).

Allerede flere av de eldre profetene hadde profetert mot Edom. Det gjelder både Jesaja, Amos, Joel og Obadias. Etter Jeremia talte også profeten Esekiel om Edoms undergang.

Profetien her mot Edom kan vi dele i tre deler. Den første delen (v. 7-13) skildrer den uunngåelige dom over Edom. Byen Temans berømte visdom kunne ikke lenger hjelpe dem.

Og selv om innbyggerne ville skjule seg i dype huler, skulle fienden finne dem og ikke la noen bli tilbake. Men de faderløse og enkene ville Herren ta seg av og skåne (v. 8-11).

Men Edom kunne ikke slippe fri for å drikke av vredens beger. Broderfolket Israel var ved pakten med Herren utvalgt til å slippe dommen. Likevel måtte de drikke den bitre kalken på grunn av sine synder.

Skulle da Edom gå fri, de som var fiender av Guds rike?

Det er den samme tanke som kommer igjen i 1Pet 4:17: hvor det sies at dommen skal begynne med Guds hus. Og videre heter det: "Men begynner den med oss, hvordan skal det da ende med dem som ikke vil tro Guds evangelium?"

Den andre del av profetien går fra v. 14-18 og skildrer som vil komme over Edom ved at Herren selv samler folkene mot det (v. 14). Før var Edom til skrekk for andre. De stolte på fjellkløftene de kunne skjule seg i og ble hovmodige.

Men Herren sier: "Ditt hjertes hovmot har dåret deg (...) du som holder til oppe på høydene. Om du bygger ditt rede høyt som ørnen, så vil jeg styrte deg ned derfra, sier Herren."

I fjellene som omgir Edoms gamle hovedstad Petra, er mange rom hogget ut i fjellveggene. Man kan i sannhet si at folket bodde i ørnereder.

De kunne klatre opp dit på stier og mente boligene var uinntakelige. Men nå ville Herren gjøre Edom "liten blant folkene, foraktet blant menneskene". Edom skulle bli like øde som Sodoma og Gomorra var.

Den siste del av profetien (v. 19-22) skildrer at dommen ble utført. Profeten ser fienden dra opp, som en løve bryter den fram fra buskene ved Jordan.

"I et øyeblikk" vil det være forbi med Edom. Herren sier: "Den som er utvalgt, ham vil jeg sette over det (Edom)." Herren kunne velge hvem han ville. Ingen kunne kreve ham til regnskap ("stevne meg"), og ingen kunne "stå for hans åsyn".

Nebukadnesar drog først mot Edom, siden kom Alexander den store over dem. Profetien passer på begge disse to: "Se, han stiger opp som en løve" (...) "Se, en ørn farer opp og flyr og brer sine venger ut" (v. 19, 22).

Som små, svake og vergeløse lam skulle Edoms folk bli slept bort (v. 20). Og man skulle høre skriket fra dem vidt omkring (v. 21).

Gå til Jer 49:23-39
Jer 49:23-39
Avsnittet v. 23-27 forkynner dom mot Damaskus og Syria. Også der viser vantroen og det hedenske sinn seg i hat mot Guds folk og en hovmodig opphøyelse av seg selv. Dette er kjennetegn på vantroen til alle tider.

Innholdet i avsnittet er følgende: Det ligger frykt og angst over byene i Syria. For de har hørt et rykte som har tatt motet fra dem. Den berømte byen Damaskus var nemlig blitt et bytte for flammene og knust av sine fiender.

Vi kan ikke si sikkert når dette ble oppfylt og henvise til en bestemt historisk begivenhet. Nebukadnesar har nok svunget svøpen over Syria. Men det profetiske blikk har nok sett lenger og sett hele fremtida for Damaskus. Mange stormer har gått over denne byen.

Først kom den under assyrerne og deretter under Babels herredømme, og til slutt under romerne. Senere er den kommet under islams herredømme og regnes som en av deres hellige byer. For Guds folk har byen fått en uforglemmelig betydning, fordi Paulus' vantro ble forvandlet til tro her.

I v. 28-33 vender profeten seg til araberstammene. De kalles Kedar og Hasor etter de to viktigste stammene.

Kedar var en nomade-stamme. Det var arabere som drog omkring fra sted til sted og bodde i telt (v. 29). Hasor bodde derimot i landsbyer (v. 31).

Noen er omtalt "med rundklipt hår". Det er beduinenes hårfasong i motsetning til jødene som lot hår og skjegg vokse.

Og disse som bodde i ørkenen skulle spres for alle vinder ved den store Guds dom når Nebukadnesar kom over disse land. Noen spesiell synd hos disse folkene er ikke nevnt.

Men alle hedninger har vendt seg bort fra Gud og er vredens barn etter naturen. De lever sitt liv etter kjødet. Hele verden er skyldig for Herren. Det er det Paulus viser i Rom 1: og det gjelder både jøder og hedninger.

Når dommens uvær bruser over et land, kan det ofte se ut som om alt ble forvirret. Det gjør det ikke, for Guds hånd holder taumene. Og nettopp derfor har Herrens ord forutsagt disse forskjellige dommer så nøyaktig. For Herrens troende skal kunne kjenne hans hånd så nøyaktig gjennom alt som skjer.

Kapitlet slutter med profetien mot Elam (v. 34-39). Dette er folket i Persia. Også Elam står her som representant for hedningene, slik som vi sa om araberne. De lever i synd og opprør mot den levende Gud.

Men som så ofte før slutter også dommens ord her med et løfte: "Men i de siste dager, da vil jeg gjøre ende på Elams fangenskap, sier Herren."

Hedningene sitter alle som en i fangenskap og er i mørkets lenker. Men det er fint at Guds ord stadig tenner et løftets lys over dette mørke! Også Persia skal en gang gjenlyde av Herrens pris, han som kom for å løse hver syndebunden trell.

I de siste dagers misjonstid skal vi sikkert se begynnelsen på det. For også Persia er allerede gjenstand for de kristnes bønner og misjonsarbeid. I tidligere tider kom Kristi ord ikke så lite inn i Elams område. Oppfyllelsen av løftet begynte altså allerede da.

Det fins ennå betydelige levninger av de første kristne, både nestorianere og armenere. Men i det nittende århundre hadde i alt 5 evangeliske misjonsselskap tatt opp arbeid i Persia.

Gå til Jer 50:1-20
Jer 50:1-20
Til slutt kommer turen til det stolte verdensrike Babel. Det var det redskapet som fullbyrdet de guddommelige straffedommer. I sytti år hadde han som holder historiens tråder i sin hånd, gitt herredømme til Babel.

Men til slutt skulle også Babel drikke av Guds vredes beger. Og dommen over Babel skulle bli en befrielse for de folk som var undertrykt. Det gjaldt spesielt for det utvalgte folk, for Israels barn.

Det er den profetiske triumfsang over Babel vi har for oss her i disse to kapitlene (Jer 50-51). Denne sangen er profetisk i aller høyeste betydning.

Nesten seksti år tidligere (Jer 51:59) forkynner den mange detaljer når Babel skulle inntas av medere og persere. Og skildringen av Guds dom over Babel blir klart nok skildret som et forbilde på den store dom over hele verden.

Da skal denne verdens fyrste, Satan, dømmes. Alle de hellige ser fram til den, fordi den er betingelsen for at Guds folk kan oppnå den evige forløsning.

I denne profetien samler profeten liksom alle de domsord som tidligere profeter har profetert om Babel. Sammen med det Herren gav ham legger han alt over på Babels hode.

Grunntanken i alt dette er at Babel skal gå under og Guds folk skal bli utfridd fra Babel.

Det første avsnittet som vi her vil betrakte, strekker seg fra v. 1-32. Innholdet i det er dette: Først roper profeten ut høyt og tydelig at Babel skal falle, og det skal skje ved et folk fra nord (v. 2-3).

Bel og Marduk er navn på den samme avguden, som var staten Babels hovedgud. Det største templet var innviet til ham.

Deretter er nevnt at Israels og Judas barn skulle vende om til Herren. De skal "gråte" i sorg over sin synd. "De skal spørre etter veien til Sion, hit er deres åsyn vendt." De ønsker å slutte seg til Herren "ved en evig pakt, som ikke blir glemt" (v. 4-5).

Det er folkets omvendelse som skildres her.

Begynnelsen til det skjedde da en flokk jøder vendte tilbake fra Babel etter 70 år. Men også denne profetien venter på den endelige, store oppfyllelsen.

Når man ser på Israels folk i våre dager, er det mange ting som varsler oss om at den tiden ikke er langt borte. Da vil de igjen spørre etter Sion og vende ansiktet den veien.

I våre dager er det en bevegelse blant jødefolket som kalles Sionismen. Ennå er den bare opptatt av den jordiske velferd som folk. Men likevel vender de blikket mot det gamle landet med de store minner.

Det rasler i de tørre bein (se Esek 37), men ennå er det ikke Ånd fra Gud i dem. Ennå er det bare i enkelte av Israels barn der vi merker gråten og lengselen etter en evig pakt med ham. Men det kommer, og det vil bli herlig å se dette. (Sionismen ble grunnlagt av Theodor Herzel i 1896.)

Ordet her i v. 4-5 har også noe å si oss når vi skal anvende det på oss selv. Vi møter jo der de forskjellige trinn i en synders omvendelse.

Det er å søke med gråt, spørre etter Sion og vende ansiktet den veien for å slutte seg til en evig pakt. Den skal ikke bli glemt, og det er noe som gir gjenlyd hos alle omvendte mennesker. De har sett at Herren har opprettet en evig nådepakt i Kristus.

Kjære leser, er ditt ansikt vendt mot veien til Sion?

I v. 6-8 er skildret hvorledes Isarels barn hadde hatt det i trengselstidene. De hadde vandret om som fortapte sauer. De var villedet av sine hyrder og glemte hvor de hørte til, og glemte de vakre beitemarkene hos Herren.

Ville dyr hadde ødelagt dem (v. 7). Det betyr de hedenske nabofolkene som hadde kastet seg over dem. De forsvarte sin handlemåte med at det var en rettferdig straff fra Herren, Israels Gud. For Israel hadde synder mot Herren.

Også hedningene forstod at Israels synd skilte dem fra Guds nåde. Men deres ondskap var ikke rettferdiggjort ved dette. Hedningene forstod ikke at Herren bare ville sitt folk.

Han ville ikke knuse det. Derfor skulle Babel selv komme under dommen, og samtidig skulle dørene gå opp for fangene slik at de kunne flykte ut av Babel.

I v. 9-16 hører vi at dommen skulle komme over Babel. En samling av store folkeslag fra nord skulle komme over landet og overvinne det (v. 9-10). Den syndige glede som kaldeerne hadde hatt ved å plyndre Juda (v. 11), skulle de nå få gjengjelde for med skam (v. 12-13).

Det kommer et opprop til å gå løs på Babel og ikke spare det. For Babels fall var "Herrens hevn" (v. 14-16).

Babel skulle hjemsøkes slik kongen av Assyria hadde blitt tidligere. For begge disse hadde vært mot Israel som en løve er mot et lam (v. 17-18).

Men Israel skulle nå føres tilbake til de vakre beitemarkene i hjemlandet. Og da skulle hele Israels synd være skjult under et dekke av tilgivelse (v. 19-20).

Dette er et rikt nådeord i v. 20. Det er den beste gave Herren peker på, nemlig syndsforlatelsens gave. Hva hjalp det at Israel kom ut av den ytre trengsel når det ikke fant sjelefred med sin Gud?

Verdens barn har nok med å bli ført ut av den ytre nød. Guds barn har ikke fred før de har visshet om at de er forsonet med Gud og visshet om syndenes forlatelse.

I v. 20 kan vi se hva syndens forlatelse er. Det betyr at syndens skyld er så utslettet at den er helt forsvunnet i Guds øyne.

"De skal lete etter Israels misgjerning, men den skal ikke være til, og etter Judas synder, men de skal ikke finnes, for jeg vil tilgi dem som jeg lar bli tilbake" (v. 20).

Men hvem får dette løftet?

"Jeg vil tilgi dem som jeg lar bli tilbake," sier Herren. Dette er den hellige rest av folket som var villig til å la seg dømme også åndelig.

Ja, løftet gjelder alle som flykter ut av vantroens Babel ved Frelserens hånd. De sier med Paulus: "For ved det (korset) er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden" (Gal 6:14).

Gå til Jer 50:21-46
Jer 50:21-46
I v. 21-32 har vi Herrens egen befaling om krig mot Babel, landet som kalles "dobbel-gjenstridighet". Det betyr det onde, hovmodige sinn og hjemsøkelsens by, det viser hva som ventet dem.

"Den hammeren som slo hele jorden", slik kalles Babel. For det har vært et redskap til straff over så mange. Men nå lå denne "hammeren" "knekket og knust".

I v. 24 sier Herren: "Jeg stilte snare for deg, og du ble fanget, Babel, uten at du visste det." Det fikk en historisk oppfyllelse. To ganger ble Babel erobret ved list. Og begge gangene gikk det slik til at byen var i fiendens hender før folket visste det.

Historieskriveren Herodot sier om erobringen ved Kyros at hvis babylonerne hadde merket hans plan, kunne ha ødelagt perserne fullstendig. Kyros inntok nemlig Babel på den måten at han gravde en kanal på den ene side av byen. Og om natten ledet han den del av Eufrat som gikk gjennom byen, inn i denne kanalen. Deretter gikk Kyros inn i byen gjennom elveleiet.

Senere erobret kong Darius byen. Da var det en mann som hemmelig lukket opp portene for perserne.

"Du ble funnet og grepet. For du hadde gått til strid mot Herren." Det er dommen over det stolte Babel.

Alt i den skulle bannlyses. Høvdingene blir sammenlignet med okser som føres bort for å slaktes (v. 26-27).

Profeten hører deres røst som er kommet fra Babel og vendt tilbake til Jerusalem. De kunngjør "Herrens, vår Guds hevn, hevnen for hans tempel". Det var ødelagt av Babel.

Herren gir babel ennå et navn, nemlig "hovmot". Her er et ord til advarsel for alle tider: "Hovmot skal snuble og falle uten å ha noen som reiser ham opp" (v. 32). (NB-88 og NO-30 har: Sadon skal snuble... NO-78 og eldre norsk oversetter ordet derimot som dansk: den uforskammede el. den hovmodige.)

Dobbelt alvorlig blir hele denne skildringen når vi tenker på at Babel står som bilde på hele den antikristelige verdensmakt.

I v. 33-34 ser Herren igjen til sitt undertrykte folk i Babel. Babel vil ikke la det dra, det vil holde Guds folk i fangenskap. "Deres gjenløser er sterk, Herren, hærskarenes Gud, er hans navn. Han skal sannelig føre deres sak og la jorden få ro, men volde Babels innbyggere uro."

Slik er Guds folks kår den dag i dag. Babel er denne verden, ja også den verdsliggjorte kirke, og begge undertrykker Herrens hellige. Men Babel skal få merke at det er mot Herren den går til strid.

De hellige har en sterk gjenløser, og han skal sannelig føre vår sak. Jorden skal en gang få ro, den skal få en hellig sabbatsfred. Men det skjer først når dommen er fullbyrdet over denne syndens verden.

Da har Guds folk fått en evig fred på den nye jord. Men Babels innbyggere vil få en evig uro som Guds ord sier: "Men over dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten - over dem skal komme vrede og harme. Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, både jøde først og så greker" (Rom 2:8-9).

Guds vredes sverd blir sendt 5 ganger over Babel (v. 35-37). Også tørke skal komme over Babels vann (v. 38). Dette ordet fikk som nevnt en underfull oppfyllelse den natta Kyros erobret byen. Dette avgudslandet skal bli til en vill ørken, en uhyggelig dødens plass (v. 38-40). Slik er det jo blitt, og slik er det den dag i dag.

Kapitlet slutter med å skildre Babel-kongens angst da fiendens hær bruser over ham (v. 41-43).

I de neste vers (v. 44-46) bruker profetien mot Babel ord fra profetien mot Edom (Jer 49:19-21). Herren selv vil velge seg ut et redskap. Som en løve skal den falle over Babel. Det stolte Babel var før selv som en løve, men det skal nå bli som et hjelpeløst lam.

Profetiene mot de andre folkeslagene blir her ført over på Babel. Og det er rett nok. For Babel er hodet for all motstand mot Guds rike.

I samme grad som de andre hedningene er fylt med Babels antikristelige ånd, er de også skyldige til å drikke Guds vredes vin.

Men Babel selv er bilde på Satans rike, og det vil dermed arve samtlige forbannelser som er nevnt i Guds ord.

Gå til Jer 51:1-26
Jer 51:1-26
Kapitlet begynner med å sammenligne fienden som skulle komme over Babel, med et ødeleggende uvær. Det skal komme som en kasteskovl og tømme Babel v. 1-2: og bryte ned motstanden (v. 3-4).

For nå skal Israel og Juda ikke lenger sitte som enker. Nei, nå skal de hjem og leve med sin ektemann. Det er Herren, hærskarenes Gud, og Babel skal bøte for sin skyld mot Israels hellige.

Derfor kommer det igjen et opprop: "Flykt ut av Babel, hver mann må redde sitt liv! Se til at dere ikke omkommer på grunn av Babels misgjerning! En hevnens tid er det for Herren. Han gjengjelder Babel det som hun har gjort" (v. 6).

Dette ordet: Flykt ut av Babel! har ofte gjort seg gjeldende med alvor for Guds kirke her på jorden. Spørsmålet er ofte blitt reist: Bør Guds menighet ikke gå ut av folkekirkene og statskirkene? Er ikke de et Babel som vi må flykte ut av?

Og mange sekter har sagt at det var umulig å redde sitt liv hvis man ble innenfor folkekirken eller statskirken. Og mange onde ord er talt mot de som mente at tiden ikke ennå var inne.

Når kommer da tiden for Guds menighet til å flykte ut av Babel på denne måten?

Svaret må bli: Når den ytre kirke virkelig er blitt et slikt Babel at vi ikke kan tjene Herren der. Og slike tider kan komme. Vi skal likevel ikke være for raske til å si at de er kommet, selv om det ser mørkt ut.

I en stor del av forrige århundre har rasjonalismen ruger over landet. Men vi er likevel takknemlige til de som levde på den tid, at de ikke gikk ut av statskirken.

På den måten fikk de nåde til å bli lys og salt innenfor den ytre kirken. Og slik var de til stor velsignelse for Herrens sak iblant oss.

Faren kan nok være mer alvorlig i vår tid. Rasjonalismen reiser sitt hode igjen og blir akseptert innen vår kirke. Både gudstroen og vantroen er blitt mer bevisst i sitt liv.

Men Guds menighet kan hvile i at Herren vil gi sitt signal til å fly ut av Babel, bare vi ville være oppriktige. Det gjorde han med sine profeter i gamle dager, og da vil det ikke bli noen enkelte hist og her som flykter. Da vil hele menigheten dra ut av Babel.

En annen sak er at Guds folk innenfor den ytre kirkeform vi lever i, vil til alle tider av hele hjertet fly ut fra Babels vesen. Vi skal ikke skikke oss lik med verden. Den som elsker Babels vesen, må også dele dom med verden.

I v. 7-10 leser vi at Babel en gang var et "gullbeger i Herrens hånd". I det rakte Herren sin vredes vin til folkene. Det betyr at Babel var et tuktens ris over mange andre folk.

Men Babel var også et til å prøve folkene på en annen måte. Der begynte nemlig avgudsdyrkelsen. Babel var den første makt som ville skape et verdensrike uavhengig av Gud. Fra Babel gikk opprørsånden ut til andre folk.

I Åp 17 framstilles Babel som bilde av den store skjøge. Johannes er også at hun har et gullbeger si sin hånd, "fullt av styggedommer og av hennes horelivs urenheter" ( Åp 17:4).

Hor betyr her frafallet fra ektepakten med Herren. Vinen med gullbegeret betyr også den falske lære og den falske verdensånd med sin berusende makt over sansene.

Å drikke av denne kalken med verdens lyst i, er også å drikke av vredens kalk. Gud straffer ofte synd med synd og gir hjertet over til synden.

Babel er ved sin makt liksom midtpunktet for alt frafall fra himlens Gud. Folk i tusentall har drukket synd og dermed vrede av Babels gullbeger!

Men det er en trøst for alle som tror på Herren, at gullbegeret som babel roser seg av, er "i Herrens hånd".

Profeten hører budskapet: "Med ett er babel falt og er blitt knust." Såret kan ikke helbredes, det er dødelig, selv om mange forsøker å lege skaden. Guds domstid er kommet over Babel, og "dommen over henne når til himmelen og hever seg til skyene".

Derfor er det bare en ting å gjøre, å forlate den. Og profeten hører Guds folk som er vendt hjem, de forkynner store ting som Herren har gjort for dem:

"Herren har latt vår rettferdige sak komme fram i dagen. Kom, la oss fortelle i Sion om Herrens, vår Guds gjerning!" Ja, slik skal også Guds folk i det himmelske Sion prise sin Herren og frelser.

I v. 11-12 er et opprop til Babels fiender om å løfte et banner mot Babels murer. Og mederkongen nevnes spesielt, hans ånd har Herren vekket mot Babel.

Her ser vi i sannheten at profetiens ånd ser inn i framtida. For intet var på Jeremias tid mer utrolig for den menneskelige forstand enn at disse ordene kunne bli oppfylt om Babel.

Vi må tenke på hvor ubetydelig medernes makt var den gang, og hvor veldig Babels makt var. Det blir skildret her i v. 13:

"Du som bor ved store vann, du som er rik på skatter." Den hadde høye tårn og breie, store bymurer omkring seg. Når vi tenker på alt dette, kan vi forstå at verdens mennesker lo av profetens spådom.

Men for Herrens øye lå Babel felt. Han så den fylt med fiender, så tallrike som en gresshoppesverm (v. 14). Han hørte deres seiersang over det falne Babel. I himmelen var dommen felt: "Din ende er kommet, målet for din vinning er fullt."

I v. 15-19 blir Herren, den levende Gud, skildret i sin høyhet som himmelens og jordens allmektige skaper. Og han har makt over været og lynet. For ham er alt avgudsvesen en dårskap Alle avgudsdyrkere skal bli til skamme.

Babel har ledet an i avgudsdyrkelsen, derfor må det gå til grunne. Men det folk som har Herren til Gud, kan ikke gå til grunne som Babel.

Derfor står det: "Han som er Jakobs del, han er ikke lik dem." Salig er den som har Herren, hærskarenes Gud, som del og skatt.

I v. 20-26 taler Herren om at Babel har vært en "hammer" (v. 20). Men den ble mye knust av det som var moden for dommen (v. 21-23).

Herrens mening med alle hans dommer her i nådens tid har først vært å knuse det som opphøyer seg selv. Deretter vil han opphøye den som blir ydmyket.

Babel vil derimot bare gjøre ondt. Det er ikke nok at man i ett eller annet gjør det som er Guds vilje. Men som skal være Guds redskap, må ha den samme tanke til å gjøre det gode som Herren har. Ellers kan en slik gjerning bli til synd for den som gjøre det.

Babel hadde vært et fjell som sprutet ild og ødela mange. Nå vil Herren ta kraften fra det og gjøre det til en utbrent vulkan, til en evig ørken. Hevnen hører meg til, jeg vil betale, sier Herren.

Gå til Jer 51:27-51
Jer 51:27-51
Innholdet i dette siste avsnittet er følgende: Babels fiender drar fram med uimotståelig styrke. Babels soldater er motløse og lar hendene synke. Babel-kongen får sendebud på sendebud om at byen er inntatt fra alle kanter og fluktmuligheten avskåret (v. 27-32).

La bare Babel stase seg opp med bytte. Det er likevel bare en treskeplass som blir gjort i stand til høsten. Da skal hevnens treskesleder med jernvekt trampe det ned (v. 33-34).

Herren vil selv hevne sitt folk, hevne Sion og Jerusalem og gjøre Babel til en ørken (v. 35-37). Ennå brøler de som unge løver. Men midt i deres lyst og glede vil Herren gjøre i stand et gjestebud av et helt annet slag.

Da skal de drikke av en kalk som skal beruse dem for alltid og lamme dem. Det er Guds vredes kalk. De skal "falle i en evig søvn og ikke våkne opp, sier Herren". Det er altså dødens søvn.

Dette ble i sannhet bokstavelig oppfylt. For det var midt under et gjestebud og drikkelag at babylonerne ble overrasket av Kyros' hær.

Da ble Babel i sannhet selv ført fram som et lam til slakterbenken. Det ble selv et slaktoffer (v. 38-40).

I v. 28 er kongen av Media nevnt igjen. Han skulle føre an i kampen. I v. 27 nevnes også andre folkeslag som skulle følge mederne i denne krigen. Det var Ararats, Minnis og Askenas' riker. De to første utgjør til sammen det nåværende Armenia. Det siste hørte hjemme mellom Det Kaspiske hav og Svartehavet.

I v. 41-49 fortsetter skildringen av Babels undergang. Navnet Sesak betyr jo det samme som Babel (se forklaringen til Jer 25:26).

Guds folk blir oppfordret til å dra ut fra Babel, og hver mann må redde sitt liv (v. 45). Og videre blir Guds folk oppfordret til ikke å frykte. De ville få høre mange rykter om vold og forvirring i Babels land. For slik ville det bli når dommen over Babel nærmet seg. Men for Guds folk skulle dette bare være et tegn på forløsningen.

Ordet her minner i høy grad om Herrens ord til sine disipler. Der taler han om de siste tider. I Luk 21:9 sier han f. eks.: "Når dere hører om kriger og opprør, så la dere ikke skremme! For først må disse ting skje, men enden kommer ikke med det samme."

Videre sier han: "Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For deres forløsning stunder til" ([Luk 21:28).

Likheten i ordene mellom det gamle og det nye testamentet viser oss at erobringen av det historiske Babel og de trengsler som kom forut for dette, er et forbilde på det siste store Babels undergang ved tidenes ende. Også Israel i fangenskap fikk merke noe av trengslene.

Dette tyder også v. 48 på. Der nevnes at himmelen og jorden synger frydesang over Babels fall.

I v. 50-51 får Guds folk igjen en herlig oppmuntring. Ordet forutsetter at Babels fall har skjedd. Det oppfordrer det Guds folk som har unnsloppet sverdet, til å komme "Herren i hu fra det fjerne land og minnes Jerusalem". De må ikke være som Lots hustru, og ikke se seg tilbake til kjøttgrytene i Babel.

Det er ikke nok å komme ut av Babel. Det gjelder også å komme inn i Jerusalem. Det er ikke nok å ha brutt med verden. Det gjelder også om å få fred og få sitt hjem i byen på berget, som er de helliges samfunn.

Og for de frelste er det en vennlig påminnelse i dette ordet. Vi må rette blikket mot det himmelske Jerusalem og komme Herren og hans frelse i hu fra "det fjerne land". Det betyr fra landet de var bortført til.

Israels barn kunne se tilbake på tiden i Babel etter å ha vært befridd og minnes i vemod hvordan det var: "Vi var blitt til skamme. Vi måtte høre hånsord. Skam dekket vårt ansikt, for fremmede var kommet inn i helligdommene i Herrens hus" (v. 51).

Slik vil også Guds folk en gang kunne se tilbake på den sorgfulle jord med evig takk til ham som hjalp dem gjennom til seier.

Vi forstår at disse to vers hos Jeremia har gitt fangene i Babel mye trøst. De glemte heller ikke Jerusalem. Det ser vi i Sal 137:5. Der synger fangene: "Glemmer jeg deg, Jerusalem, så la min høyre hånd glemme meg."

Det er en hellig hjemlengsel som vil finnes der hjertet i sannhet elsker Herren. Men der er også en sykelig hjemlengsel som mest består i å lengte bort fra lidelsen.

Men den hellige hjemlengsel er å lengte etter å være hjemme hos Herren, som Paulus sier i Fil 1:23 Slik hjerter bærer korset med stille sinn til Herrens ære.

Men de sier som Thomas a Kempis har sagt: Å, kjære Jesus, når skal jeg en gang stå for ditt ansikt og skue deg? Når skal du være alt i alt for meg? All min lengsel er bare etter deg."

Og Chr. Scriver sier: "I denne verden blir våre øyne ennå lukket igjen, slik at vi ikke kan se den glans og salighet som er hos Gud. Men det er det vi ønsker. Våre øyne blir ofte blendet av tårer og tillukket av tretthet. Men når Herren utløser oss fra alt ondt, da skal vi med utilslørt øye se den herlige rikdommen arven har."

Det er brudens hjemlengsel etter sin sjels brudgom. Det møter oss her i det nestsiste vers i vår bibel. Der svarer bruden på Herrens ord: "Jeg kommer snart!" med disse ordene: "Ja, kom, Herre Jesus!" Gå til Jer 51:52-64
Jer 51:52-64
I v. 52-58 fortsetter den tidligere skildringen av Babels fall fra sin selvlagde høyhet. Alt arbeidet med de breie murene og de høye portene skulle vise seg å være forgjeves (v. 58). Forgjeves - det blir slutten på all lengsel og strev i verden.

v. 59-64 har et tillegg til forutsigelsen om Babels undergang. I det fjerde år av sin regjering gjorde nemlig Sidkia en reise til Babel. Han ville forsikre kong Nebukadnesar om sin troskap.

Men kort tid før hadde han sammen med de andre småkongene forsøkt å gjøre opprør. Det var bare på grunn av Jeremias' kraftige opptreden i Herrens navn at det ikke ble noe av de opprørske planene deres (se Jer 27).

Dette var en ydmykende reise for Juda rike. En bror til baruk ved navn Seraja fulgte med som kongens medhjelper. Seraja hadde vært en god venn av Jeremia på samme måte som Baruk.

Han gav nå profeten en bok der det var en avskrift av dommen over Babel, som vi har her i Jer 50-51. Han skulle lese opp innholdet i Babel, antagelig for jødene der.

Deretter skulle han binde en stein til boken og kaste den midt i Eufrat til et vitnesbyrd. Slik som domsboken sank i dypet, slik skulle også Babel synke og ikke oppstå mer. Det skulle synke som en som drukner eller som mat synker til bunns (v. 61-64).

Denne symbolske handling hadde sin betydning ikke bare som oppmuntring for de bortførte israelittene, men også for Herren selv. Det skulle vise at folket hadde tatt Guds til inntekt. Ved å senke det slik i elvedypet holdt de fast ved det som et ord som ikke kan forandres.

Etter opplesningen skulle de også uttrykkelig påkalle Herren. De skulle holde ordet fram for Herren for å ta ham på ordet og binde ham til sitt løfte.

Denne handlingen kan ikke annet enn minne oss om Åp 18:21:der det står: "Og en mektig engel løftet en stein, som en stor kvernstein, og kastet den i havet og sa: Slik skal Babylon, den store by, med ett styrtes ned og aldri finnes mer."

Det er igjen et tegn på at kaldeernes Babel står som bilde på hele denne verdens åndelige Babel.

Gå til Jer 52:1-34
Jer 52:1-34
Dette kapitlet er ikke av Jeremia. Det foregående kapitlet slutter nemlig med å si: Her ender Jeremias ord.

Det kan heller ikke være av Jeremia. For beretningen om kong Jojakins befrielse av fangenskapet og hans kår til sin død, må ha skjedd etter at Jeremia døde.

Dette tillegget er antagelig satt her for ennå en gang å slå fast at det ordet Jeremia hadde forkynt, var sant.

Når det gjelder bibelforklaringen, kan vi henvise til det som er sagt ved 2Kong 24-25. Det stemmer nesten ordrett med beretningen her. Vi kan også vise til Jeremias egen beretning i Jer 39: som er litt forkortet.

Med hensyn til Sidkias ytre kår i resten av hans levetid, tilføyer beretningen her at kongen av Babel satte ham i fengsel til hans dødsdag.

Beretningen om de hellige tempelkar som ble bortført, er også omtalt noe mer utførlig her enn i 2. Kongebok.

I v. 28-30 finner vi en folketelling av de som ble bortført ved Nebukadnesar. Først skjedde det i hans sjuende år, eller hans åttende år etter en annen tellemåte, se 2Kong 24:12. Da var det 3023 fra Juda. I 2. Kongebok står 10 000:men der tales om Jerusalems befolkning.

Disse 3023 som nevnes her er fra Juda, antagelig fra selve landskapet Juda. Resten av de 10 000 har da vært fra Jerusalem.

I Nebukadnesars attende eller nittende år etter Jerusalems ødeleggelse, ble 832 bortført. Og i det 23. og 24. år ble 745 bortført av hans høvdinger (se. v. 30).

Vi må anta at det bare er de familiefedrene som er nevnt. Kvinner og barn ble ikke tatt med i manntallslistene. Da kan man vel regne med at det var fem ganger så mange.

Det synes ikke å være så mye, da det er tale om tre stammer, Juda, Benjamin og Levi. Men en del ble igjen i landet og en del var spredt for alle vinder som flyktninger i nabolandene. Og ganske mange andre var også omkommet da byen ble beleiret og erobret med sverd, hunger og pest.

Tallet på de som vendte hjem etter 70 års fangenskap, var forholdsvis større, nemlig 42360 (se Esr 2:64). I v. 28 er det tale om Nebukadnesars sjuende regjeringsår, mens det i 2. Kongebok tales om hans åttende.

Det er likevel sikkert meningen at det er samme år. Forklaringen er sikkert den at Nebukadnesar overtok regjeringen først etter hans første tog til Juda, altså ett år senere. I Juda hadde han nok kongemyndighet allerede første gang han var der, men han var egentlig bare kronprins.

Det er fint å høre at Jojakin ble benådet under Nebukadnesars sønn og hans etterfølger. Etter 2Kong 25:27 skjedde det på den 27. dag i den tolvte måned, men det her skjedde den 25. dagen. Antagelig ble befalingen gitt den 25. og iverksatt den 27.

Jojakin ble behandlet på en ganske spesielt vennlig måte av kongen i Babel. Og det gir håp om at hans hjerte var bøyd for Herren. Derfor kunne Herren gjøre Babel-kongens hjerte så mykt mot ham. Men da var det også gått 37 år i fangenskap. Herren er tålmodig og han kan arbeide lenge med et menneskehjerte.

Dette siste kapitlet har altså en ny beretning om Jerusalems ynkelige undergang. Og det danner en passelig overgang til Klagesangene av Jeremia, slik bøkene er ordnet i vår norske bibel. I den hebraiske bibel har Klagesangene en annen plass enn hos oss.

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

Jeremiah 1

1 1The words of Jeremiah the son of Hilkiah, of the priests that were in Anathoth in the land of Benjamin: 2to whom the word of Jehovah came in the days of Josiah the son of Amon, king of Judah, in the thirteenth year of his reign. 3It came also in the days of Jehoiakim the son of Josiah, king of Judah, unto the end of the eleventh year of Zedekiah, the son of Josiah, king of Judah, unto the carrying away of Jerusalem captive in the fifth month. 4Now the word of Jehovah came unto me, saying, 5Before I formed thee in the belly I knew thee, and before thou camest forth out of the womb I sanctified thee; I have appointed thee a prophet unto the nations. 6Then said I, Ah, Lord Jehovah! behold, I know not how to speak; for I am a child. 7But Jehovah said unto me, Say not, I am a child; for to whomsoever I shall send thee thou shalt go, and whatsoever I shall command thee thou shalt speak. 8Be not afraid because of them; for I am with thee to deliver thee, saith Jehovah. 9Then Jehovah put forth his hand, and touched my mouth; and Jehovah said unto me, Behold, I have put my words in thy mouth: 10see, I have this day set thee over the nations and over the kingdoms, to pluck up and to break down and to destroy and to overthrow, to build and to plant. 11Moreover the word of Jehovah came unto me, saying, Jeremiah, what seest thou? And I said, I see a rod of an almond-tree. 12Then said Jehovah unto me, Thou hast well seen: for I watch over my word to perform it. 13And the word of Jehovah came unto me the second time, saying, What seest thou? And I said, I see a boiling caldron; and the face thereof is from the north. 14Then Jehovah said unto me, Out of the north evil shall break forth upon all the inhabitants of the land. 15For, lo, I will call all the families of the kingdoms of the north, saith Jehovah; and they shall come, and they shall set every one his throne at the entrance of the gates of Jerusalem, and against all the walls thereof round about, and against all the cities of Judah. 16And I will utter my judgments against them touching all their wickedness, in that they have forsaken me, and have burned incense unto other gods, and worshipped the works of their own hands. 17Thou therefore gird up thy loins, and arise, and speak unto them all that I command thee: be not dismayed at them, lest I dismay thee before them. 18For, behold, I have made thee this day a fortified city, and an iron pillar, and brazen walls, against the whole land, against the kings of Judah, against the princes thereof, against the priests thereof, and against the people of the land. 19And they shall fight against thee; but they shall not prevail against thee: for I am with thee, saith Jehovah, to deliver thee.

Jeremiah 2

2 1And the word of Jehovah came to me, saying, 2Go, and cry in the ears of Jerusalem, saying, Thus saith Jehovah, I remember for thee the kindness of thy youth, the love of thine espousals; how thou wentest after me in the wilderness, in a land that was not sown. 3Israel was holiness unto Jehovah, the first-fruits of his increase: all that devour him shall be held guilty; evil shall come upon them, saith Jehovah. 4Hear ye the word of Jehovah, O house of Jacob, and all the families of the house of Israel: 5thus saith Jehovah, What unrighteousness have your fathers found in me, that they are gone far from me, and have walked after vanity, and are become vain? 6Neither said they, Where is Jehovah that brought us up out of the land of Egypt, that led us through the wilderness, through a land of deserts and of pits, through a land of drought and of the shadow of death, through a land that none passed through, and where no man dwelt? 7And I brought you into a plentiful land, to eat the fruit thereof and the goodness thereof; but when ye entered, ye defiled my land, and made my heritage an abomination. 8The priests said not, Where is Jehovah? and they that handle the law knew me not: the rulers also transgressed against me, and the prophets prophesied by Baal, and walked after things that do not profit. 9Wherefore I will yet contend with you, saith Jehovah, and with your children's children will I contend. 10For pass over to the isles of Kittim, and see; and send unto Kedar, and consider diligently; and see if there hath been such a thing. 11Hath a nation changed its gods, which yet are no gods? but my people have changed their glory for that which doth not profit. 12Be astonished, O ye heavens, at this, and be horribly afraid, be ye very desolate, saith Jehovah. 13For my people have committed two evils: they have forsaken me, the fountain of living waters, and hewed them out cisterns, broken cisterns, that can hold no water. 14Is Israel a servant? is he a home-born slave? why is he become a prey? 15The young lions have roared upon him, and yelled; and they have made his land waste: his cities are burned up, without inhabitant. 16The children also of Memphis and Tahpanhes have broken the crown of thy head. 17Hast thou not procured this unto thyself, in that thou hast forsaken Jehovah thy God, when he led thee by the way? 18And now what hast thou to do in the way to Egypt, to drink the waters of the Shihor? or what hast thou to do in the way to Assyria, to drink the waters of the River? 19Thine own wickedness shall correct thee, and thy backslidings shall reprove thee: know therefore and see that it is an evil thing and a bitter, that thou hast forsaken Jehovah thy God, and that my fear is not in thee, saith the Lord, Jehovah of hosts. 20For of old time I have broken thy yoke, and burst thy bonds; and thou saidst, I will not serve; for upon every high hill and under every green tree thou didst bow thyself, playing the harlot. 21Yet I had planted thee a noble vine, wholly a right seed: how then art thou turned into the degenerate branches of a foreign vine unto me? 22For though thou wash thee with lye, and take thee much soap, yet thine iniquity is marked before me, saith the Lord Jehovah. 23How canst thou say, I am not defiled, I have not gone after the Baalim? see thy way in the valley, know what thou hast done: thou art a swift dromedary traversing her ways; 24a wild ass used to the wilderness, that snuffeth up the wind in her desire; in her occasion who can turn her away? all they that seek her will not weary themselves; in her month they shall find her. 25Withhold thy foot from being unshod, and thy throat from thirst: but thou saidst, It is in vain; no, for I have loved strangers, and after them will I go. 26As the thief is ashamed when he is found, so is the house of Israel ashamed; they, their kings, their princes, and their priests, and their prophets; 27who say to a stock, Thou art my father; and to a stone, Thou hast brought me forth: for they have turned their back unto me, and not their face; but in the time of their trouble they will say, Arise, and save us. 28But where are thy gods that thou hast made thee? let them arise, if they can save thee in the time of thy trouble: for according to the number of thy cities are thy gods, O Judah. 29Wherefore will ye contend with me? ye all have transgressed against me, saith Jehovah. 30In vain have I smitten your children; they received no correction: your own sword hath devoured your prophets, like a destroying lion. 31O generation, see ye the word of Jehovah. Have I been a wilderness unto Israel? or a land of thick darkness? wherefore say my people, We are broken loose; we will come no more unto thee? 32Can a virgin forget her ornaments, or a bride her attire? yet my people have forgotten me days without number. 33How trimmest thou thy way to seek love! therefore even the wicked women hast thou taught thy ways. 34Also in thy skirts is found the blood of the souls of the innocent poor: thou didst not find them breaking in; but it is because of all these things. 35Yet thou saidst, I am innocent; surely his anger is turned away from me. Behold, I will enter into judgment with thee, because thou sayest, I have not sinned. 36Why gaddest thou about so much to change thy way? thou shalt be ashamed of Egypt also, as thou wast ashamed of Assyria. 37From thence also shalt thou go forth, with thy hands upon thy head: for Jehovah hath rejected those in whom thou trustest, and thou shalt not prosper with them.

Jeremiah 3

3 1They say, If a man put away his wife, and she go from him, and become another man's, will he return unto her again? will not that land be greatly polluted? But thou hast played the harlot with many lovers; yet return again to me, saith Jehovah. 2Lift up thine eyes unto the bare heights, and see; where hast thou not been lain with? By the ways hast thou sat for them, as an Arabian in the wilderness; and thou hast polluted the land with thy whoredoms and with thy wickedness. 3Therefore the showers have been withholden, and there hath been no latter rain; yet thou hast a harlot's forehead, thou refusedst to be ashamed. 4Wilt thou not from this time cry unto me, My Father, thou art the guide of my youth? 5Will he retain his anger for ever? will he keep it to the end? Behold, thou hast spoken and hast done evil things, and hast had thy way. 6Moreover Jehovah said unto me in the days of Josiah the king, Hast thou seen that which backsliding Israel hath done? she is gone up upon every high mountain and under every green tree, and there hath played the harlot. 7And I said after she had done all these things, She will return unto me; but she returned not: and her treacherous sister Judah saw it. 8And I saw, when, for this very cause that backsliding Israel had committed adultery, I had put her away and given her a bill of divorcement, yet treacherous Judah her sister feared not; but she also went and played the harlot. 9And it came to pass through the lightness of her whoredom, that the land was polluted, and she committed adultery with stones and with stocks. 10And yet for all this her treacherous sister Judah hath not returned unto me with her whole heart, but feignedly, saith Jehovah. 11And Jehovah said unto me, Backsliding Israel hath showed herself more righteous than treacherous Judah. 12Go, and proclaim these words toward the north, and say, Return, thou backsliding Israel, saith Jehovah; I will not look in anger upon you; for I am merciful, saith Jehovah, I will not keep anger for ever. 13Only acknowledge thine iniquity, that thou hast transgressed against Jehovah thy God, and hast scattered thy ways to the strangers under every green tree, and ye have not obeyed my voice, saith Jehovah. 14Return, O backsliding children, saith Jehovah; for I am a husband unto you: and I will take you one of a city, and two of a family, and I will bring you to Zion: 15and I will give you shepherds according to my heart, who shall feed you with knowledge and understanding. 16And it shall come to pass, when ye are multiplied and increased in the land, in those days, saith Jehovah, they shall say no more, The ark of the covenant of Jehovah; neither shall it come to mind; neither shall they remember it; neither shall they miss it; neither shall it be made any more. 17At that time they shall call Jerusalem the throne of Jehovah; and all the nations shall be gathered unto it, to the name of Jehovah, to Jerusalem: neither shall they walk any more after the stubbornness of their evil heart. 18In those days the house of Judah shall walk with the house of Israel, and they shall come together out of the land of the north to the land that I gave for an inheritance unto your fathers. 19But I said, How I will put thee among the children, and give thee a pleasant land, a goodly heritage of the hosts of the nations! and I said, Ye shall call me My Father, and shall not turn away from following me. 20Surely as a wife treacherously departeth from her husband, so have ye dealt treacherously with me, O house of Israel, saith Jehovah. 21A voice is heard upon the bare heights, the weeping and the supplications of the children of Israel; because they have perverted their way, they have forgotten Jehovah their God. 22Return, ye backsliding children, I will heal your backslidings. Behold, we are come unto thee; for thou art Jehovah our God. 23Truly in vain is the help that is looked for from the hills, the tumult on the mountains: truly in Jehovah our God is the salvation of Israel. 24But the shameful thing hath devoured the labor of our fathers from our youth, their flocks and their herds, their sons and their daughters. 25Let us lie down in our shame, and let our confusion cover us; for we have sinned against Jehovah our God, we and our fathers, from our youth even unto this day; and we have not obeyed the voice of Jehovah our God.

Jeremiah 4

4 1If thou wilt return, O Israel, saith Jehovah, if thou wilt return unto me, and if thou wilt put away thine abominations out of my sight; then shalt thou not be removed; 2and thou shalt swear, As Jehovah liveth, in truth, in justice, and in righteousness; and the nations shall bless themselves in him, and in him shall they glory. 3For thus saith Jehovah to the men of Judah and to Jerusalem, Break up your fallow ground, and sow not among thorns. 4Circumcise yourselves to Jehovah, and take away the foreskins of your heart, ye men of Judah and inhabitants of Jerusalem; lest my wrath go forth like fire, and burn so that none can quench it, because of the evil of your doings. 5Declare ye in Judah, and publish in Jerusalem; and say, Blow ye the trumpet in the land: cry aloud and say, Assemble yourselves, and let us go into the fortified cities. 6Set up a standard toward Zion: flee for safety, stay not; for I will bring evil from the north, and a great destruction. 7A lion is gone up from his thicket, and a destroyer of nations; he is on his way, he is gone forth from his place, to make thy land desolate, that thy cities be laid waste, without inhabitant. 8For this gird you with sackcloth, lament and wail; for the fierce anger of Jehovah is not turned back from us. 9And it shall come to pass at that day, saith Jehovah, that the heart of the king shall perish, and the heart of the princes; and the priests shall be astonished, and the prophets shall wonder. 10Then said I, Ah, Lord Jehovah! surely thou hast greatly deceived this people and Jerusalem, saying, Ye shall have peace; whereas the sword reacheth unto the life. 11At that time shall it be said to this people and to Jerusalem, A hot wind from the bare heights in the wilderness toward the daughter of my people, not to winnow, nor to cleanse; 12a full wind from these shall come for me: now will I also utter judgments against them. 13Behold, he shall come up as clouds, and his chariots shall be as the whirlwind: his horses are swifter than eagles. Woe unto us! for we are ruined. 14O Jerusalem, wash thy heart from wickedness, that thou mayest be saved. How long shall thine evil thoughts lodge within thee? 15For a voice declareth from Dan, and publisheth evil from the hills of Ephraim: 16make ye mention to the nations; behold, publish against Jerusalem, that watchers come from a far country, and give out their voice against the cities of Judah. 17As keepers of a field are they against her round about, because she hath been rebellious against me, saith Jehovah. 18Thy way and thy doings have procured these things unto thee; this is thy wickedness; for it is bitter, for it reacheth unto thy heart. 19My anguish, my anguish! I am pained at my very heart; my heart is disquieted in me; I cannot hold my peace; because thou hast heard, O my soul, the sound of the trumpet, the alarm of war. 20Destruction upon destruction is cried; for the whole land is laid waste: suddenly are my tents destroyed, and my curtains in a moment. 21How long shall I see the standard, and hear the sound of the trumpet? 22For my people are foolish, they know me not; they are sottish children, and they have no understanding; they are wise to do evil, but to do good they have no knowledge. 23I beheld the earth, and, lo, it was waste and void; and the heavens, and they had no light. 24I beheld the mountains, and, lo, they trembled, and all the hills moved to and fro. 25I beheld, and, lo, there was no man, and all the birds of the heavens were fled. 26I beheld, and, lo, the fruitful field was a wilderness, and all the cities thereof were broken down at the presence of Jehovah, and before his fierce anger. 27For thus saith Jehovah, The whole land shall be a desolation; yet will I not make a full end. 28For this shall the earth mourn, and the heavens above be black; because I have spoken it, I have purposed it, and I have not repented, neither will I turn back from it. 29Every city fleeth for the noise of the horsemen and bowmen; they go into the thickets, and climb up upon the rocks: every city is forsaken, and not a man dwelleth therein. 30And thou, when thou art made desolate, what wilt thou do? Though thou clothest thyself with scarlet, though thou deckest thee with ornaments of gold, though thou enlargest thine eyes with paint, in vain dost thou make thyself fair; thy lovers despise thee, they seek thy life. 31For I have heard a voice as of a woman in travail, the anguish as of her that bringeth forth her first child, the voice of the daughter of Zion, that gaspeth for breath, that spreadeth her hands, saying, Woe is me now! for my soul fainteth before the murderers.

Jeremiah 5

5 1Run ye to and fro through the streets of Jerusalem, and see now, and know, and seek in the broad places thereof, if ye can find a man, if there be any that doeth justly, that seeketh truth; and I will pardon her. 2And though they say, As Jehovah liveth; surely they swear falsely. 3O Jehovah, do not thine eyes look upon truth? thou hast stricken them, but they were not grieved; thou hast consumed them, but they have refused to receive correction: they have made their faces harder than a rock; they have refused to return. 4Then I said, Surely these are poor; they are foolish; for they know not the way of Jehovah, nor the law of their God: 5I will get me unto the great men, and will speak unto them; for they know the way of Jehovah, and the law of their God. But these with one accord have broken the yoke, and burst the bonds. 6Wherefore a lion out of the forest shall slay them, a wolf of the evenings shall destroy them, a leopard shall watch against their cities; every one that goeth out thence shall be torn in pieces; because their transgressions are many, and their backslidings are increased. 7How can I pardon thee? thy children have forsaken me, and sworn by them that are no gods: when I had fed them to the full, they committed adultery, and assembled themselves in troops at the harlots' houses. 8They were as fed horses roaming at large; every one neighed after his neighbor's wife. 9Shall I not visit for these things? saith Jehovah; and shall not my soul be avenged on such a nation as this? 10Go ye up upon her walls, and destroy; but make not a full end: take away her branches; for they are not Jehovah's. 11For the house of Israel and the house of Judah have dealt very treacherously against me, saith Jehovah. 12They have denied Jehovah, and said, It is not he; neither shall evil come upon us; neither shall we see sword nor famine: 13and the prophets shall become wind, and the word is not in them: thus shall it be done unto them. 14Wherefore thus saith Jehovah, the God of hosts, Because ye speak this word, behold, I will make my words in thy mouth fire, and this people wood, and it shall devour them. 15Lo, I will bring a nation upon you from far, O house of Israel, saith Jehovah: it is a mighty nation, it is an ancient nation, a nation whose language thou knowest not, neither understandest what they say. 16Their quiver is an open sepulchre, they are all mighty men. 17And they shall eat up thy harvest, and thy bread, which thy sons and thy daughters should eat; they shall eat up thy flocks and thy herds; they shall eat up thy vines and thy fig-trees; they shall beat down thy fortified cities, wherein thou trustest, with the sword. 18But even in those days, saith Jehovah, I will not make a full end with you. 19And it shall come to pass, when ye shall say, Wherefore hath Jehovah our God done all these things unto us? then shalt thou say unto them, Like as ye have forsaken me, and served foreign gods in your land, so shall ye serve strangers in a land that is not yours. 20Declare ye this in the house of Jacob, and publish it in Judah, saying, 21Hear now this, O foolish people, and without understanding; that have eyes, and see not; that have ears, and hear not: 22Fear ye not me? saith Jehovah: will ye not tremble at my presence, who have placed the sand for the bound of the sea, by a perpetual decree, that it cannot pass it? and though the waves thereof toss themselves, yet can they not prevail; though they roar, yet can they not pass over it. 23But this people hath a revolting and a rebellious heart; they are revolted and gone. 24Neither say they in their heart, Let us now fear Jehovah our God, that giveth rain, both the former and the latter, in its season; that preserveth unto us the appointed weeks of the harvest. 25Your iniquities have turned away these things, and your sins have withholden good from you. 26For among my people are found wicked men: they watch, as fowlers lie in wait; they set a trap, they catch men. 27As a cage is full of birds, so are their houses full of deceit: therefore they are become great, and waxed rich. 28They are waxed fat, they shine: yea, they overpass in deeds of wickedness; they plead not the cause, the cause of the fatherless, that they may prosper; and the right of the needy do they not judge. 29Shall I not visit for these things? saith Jehovah; shall not my soul be avenged on such a nation as this? 30A wonderful and horrible thing is come to pass in the land: 31the prophets prophesy falsely, and the priests bear rule by their means; and my people love to have it so: and what will ye do in the end thereof?

Jeremiah 6

6 1Flee for safety, ye children of Benjamin, out of the midst of Jerusalem, and blow the trumpet in Tekoa, and raise up a signal on Beth-haccherem; for evil looketh forth from the north, and a great destruction. 2The comely and delicate one, the daughter of Zion, will I cut off. 3Shepherds with their flocks shall come unto her; they shall pitch their tents against her round about; they shall feed every one in his place. 4Prepare ye war against her; arise, and let us go up at noon. Woe unto us! for the day declineth, for the shadows of the evening are stretched out. 5Arise, and let us go up by night, and let us destroy her palaces. 6For thus hath Jehovah of hosts said, Hew ye down trees, and cast up a mound against Jerusalem: this is the city to be visited; she is wholly oppression in the midst of her. 7As a well casteth forth its waters, so she casteth forth her wickedness: violence and destruction is heard in her; before me continually is sickness and wounds. 8Be thou instructed, O Jerusalem, lest my soul be alienated from thee; lest I make thee a desolation, a land not inhabited. 9Thus saith Jehovah of hosts, They shall thoroughly glean the remnant of Israel as a vine: turn again thy hand as a grape-gatherer into the baskets. 10To whom shall I speak and testify, that they may hear? behold, their ear is uncircumcised, and they cannot hearken: behold, the word of Jehovah is become unto them a reproach; they have no delight in it. 11Therefore I am full of the wrath of Jehovah; I am weary with holding in: pour it out upon the children in the street, and upon the assembly of young men together; for even the husband with the wife shall be taken, the aged with him that is full of days. 12And their houses shall be turned unto others, their fields and their wives together; for I will stretch out my hand upon the inhabitants of the land, saith Jehovah. 13For from the least of them even unto the greatest of them every one is given to covetousness; and from the prophet even unto the priest every one dealeth falsely. 14They have healed also the hurt of my people slightly, saying, Peace, peace; when there is no peace. 15Were they ashamed when they had committed abomination? nay, they were not at all ashamed, neither could they blush: therefore they shall fall among them that fall; at the time that I visit them they shall be cast down, saith Jehovah. 16Thus saith Jehovah, Stand ye in the ways and see, and ask for the old paths, where is the good way; and walk therein, and ye shall find rest for your souls: but they said, We will not walk therein. 17And I set watchmen over you, saying, Hearken to the sound of the trumpet; but they said, We will not hearken. 18Therefore hear, ye nations, and know, O congregation, what is among them. 19Hear, O earth: behold, I will bring evil upon this people, even the fruit of their thoughts, because they have not hearkened unto my words; and as for my law, they have rejected it. 20To what purpose cometh there to me frankincense from Sheba, and the sweet cane from a far country? your burnt-offerings are not acceptable, nor your sacrifices pleasing unto me. 21Therefore thus saith Jehovah, Behold, I will lay stumbling-blocks before this people; and the fathers and the sons together shall stumble against them; the neighbor and his friend shall perish. 22Thus saith Jehovah, Behold, a people cometh from the north country; and a great nation shall be stirred up from the uttermost parts of the earth. 23They lay hold on bow and spear; they are cruel, and have no mercy; their voice roareth like the sea, and they ride upon horses, every one set in array, as a man to the battle, against thee, O daughter of Zion. 24We have heard the report thereof; our hands wax feeble: anguish hath taken hold of us, and pangs as of a woman in travail. 25Go not forth into the field, nor walk by the way; for the sword of the enemy, and terror, are on every side. 26O daughter of my people, gird thee with sackcloth, and wallow thyself in ashes: make thee mourning, as for an only son, most bitter lamentation; for the destroyer shall suddenly come upon us. 27I have made thee a trier and a fortress among my people; that thou mayest know and try their way. 28They are all grievous revolters, going about with slanders; they are brass and iron: they all of them deal corruptly. 29The bellows blow fiercely; the lead is consumed of the fire: in vain do they go on refining; for the wicked are not plucked away. 30Refuse silver shall men them, because Jehovah hath rejected them.

Jeremiah 7

7 1The word that came to Jeremiah from Jehovah, saying, 2Stand in the gate of Jehovah's house, and proclaim there this word, and say, Hear the word of Jehovah, all ye of Judah, that enter in at these gates to worship Jehovah. 3Thus saith Jehovah of hosts, the God of Israel, Amend your ways and your doings, and I will cause you to dwell in this place. 4Trust ye not in lying words, saying, The temple of Jehovah, the temple of Jehovah, the temple of Jehovah, are these. 5For if ye thoroughly amend your ways and your doings; if ye thoroughly execute justice between a man and his neighbor; 6if ye oppress not the sojourner, the fatherless, and the widow, and shed not innocent blood in this place, neither walk after other gods to your own hurt: 7then will I cause you to dwell in this place, in the land that I gave to your fathers, from of old even for evermore. 8Behold, ye trust in lying words, that cannot profit. 9Will ye steal, murder, and commit adultery, and swear falsely, and burn incense unto Baal, and walk after other gods that ye have not known, 10and come and stand before me in this house, which is called by my name, and say, We are delivered; that ye may do all these abominations? 11Is this house, which is called by my name, become a den of robbers in your eyes? Behold, I, even I, have seen it, saith Jehovah. 12But go ye now unto my place which was in Shiloh, where I caused my name to dwell at the first, and see what I did to it for the wickedness of my people Israel. 13And now, because ye have done all these works, saith Jehovah, and I spake unto you, rising up early and speaking, but ye heard not; and I called you, but ye answered not: 14therefore will I do unto the house which is called by my name, wherein ye trust, and unto the place which I gave to you and to your fathers, as I did to Shiloh. 15And I will cast you out of my sight, as I have cast out all your brethren, even the whole seed of Ephraim. 16Therefore pray not thou for this people, neither lift up cry nor prayer for them, neither make intercession to me; for I will not hear thee. 17Seest thou not what they do in the cities of Judah and in the streets of Jerusalem? 18The children gather wood, and the fathers kindle the fire, and the women knead the dough, to make cakes to the queen of heaven, and to pour out drink-offerings unto other gods, that they may provoke me to anger. 19Do they provoke me to anger? saith Jehovah; do they not provoke themselves, to the confusion of their own faces? 20Therefore thus saith the Lord Jehovah: Behold, mine anger and my wrath shall be poured out upon this place, upon man, and upon beast, and upon the trees of the field, and upon the fruit of the ground; and it shall burn, and shall not be quenched. 21Thus saith Jehovah of hosts, the God of Israel: Add your burnt-offerings unto your sacrifices, and eat ye flesh. 22For I spake not unto your fathers, nor commanded them in the day that I brought them out of the land of Egypt, concerning burnt-offerings or sacrifices: 23but this thing I commanded them, saying, Hearken unto my voice, and I will be your God, and ye shall be my people; and walk ye in all the way that I command you, that it may be well with you. 24But they hearkened not, nor inclined their ear, but walked in their own counsels and in the stubbornness of their evil heart, and went backward, and not forward. 25Since the day that your fathers came forth out of the land of Egypt unto this day, I have sent unto you all my servants the prophets, daily rising up early and sending them: 26yet they hearkened not unto me, nor inclined their ear, but made their neck stiff: they did worse than their fathers. 27And thou shalt speak all these words unto them; but they will not hearken to thee: thou shalt also call unto them; but they will not answer thee. 28And thou shalt say unto them, This is the nation that hath not hearkened to the voice of Jehovah their God, nor received instruction: truth is perished, and is cut off from their mouth. 29Cut off thy hair, O Jerusalem, and cast it away, and take up a lamentation on the bare heights; for Jehovah hath rejected and forsaken the generation of his wrath. 30For the children of Judah have done that which is evil in my sight, saith Jehovah: they have set their abominations in the house which is called by my name, to defile it. 31And they have built the high places of Topheth, which is in the valley of the son of Hinnom, to burn their sons and their daughters in the fire; which I commanded not, neither came it into my mind. 32Therefore, behold, the days come, saith Jehovah, that it shall no more be called Topheth, nor The valley of the son of Hinnom, but The valley of Slaughter: for they shall bury in Topheth, till there be no place to bury. 33And the dead bodies of this people shall be food for the birds of the heavens, and for the beasts of the earth; and none shall frighten them away. 34Then will I cause to cease from the cities of Judah, and from the streets of Jerusalem, the voice of mirth and the voice of gladness, the voice of the bridegroom and the voice of the bride; for the land shall become a waste.

Jeremiah 8

8 1At that time, saith Jehovah, they shall bring out the bones of the kings of Judah, and the bones of his princes, and the bones of the priests, and the bones of the prophets, and the bones of the inhabitants of Jerusalem, out of their graves; 2and they shall spread them before the sun, and the moon, and all the host of heaven, which they have loved, and which they have served, and after which they have walked, and which they have sought, and which they have worshipped: they shall not be gathered, nor be buried, they shall be for dung upon the face of the earth. 3And death shall be chosen rather than life by all the residue that remain of this evil family, that remain in all the places whither I have driven them, saith Jehovah of hosts. 4Moreover thou shalt say unto them, Thus saith Jehovah: Shall men fall, and not rise up again? Shall one turn away, and not return? 5Why then is this people of Jerusalem slidden back by a perpetual backsliding? they hold fast deceit, they refuse to return. 6I hearkened and heard, but they spake not aright: no man repenteth him of his wickedness, saying, What have I done? every one turneth to his course, as a horse that rusheth headlong in the battle. 7Yea, the stork in the heavens knoweth her appointed times; and the turtle-dove and the swallow and the crane observe the time of their coming; but my people know not the law of Jehovah. 8How do ye say, We are wise, and the law of Jehovah is with us? But, behold, the false pen of the scribes hath wrought falsely. 9The wise men are put to shame, they are dismayed and taken: lo, they have rejected the word of Jehovah; and what manner of wisdom is in them? 10Therefore will I give their wives unto others, and their fields to them that shall possess them: for every one from the least even unto the greatest is given to covetousness; from the prophet even unto the priest every one dealeth falsely. 11And they have healed the hurt of the daughter of my people slightly, saying, Peace, peace; when there is no peace. 12Were they ashamed when they had committed abomination? nay, they were not at all ashamed, neither could they blush: therefore shall they fall among them that fall; in the time of their visitation they shall be cast down, saith Jehovah. 13I will utterly consume them, saith Jehovah: there shall be no grapes on the vine, nor figs on the fig-tree, and the leaf shall fade; and the things that I have given them shall pass away from them. 14Why do we sit still? assemble yourselves, and let us enter into the fortified cities, and let us be silent there; for Jehovah our God hath put us to silence, and given us water of gall to drink, because we have sinned against Jehovah. 15We looked for peace, but no good came; and for a time of healing, and, behold, dismay! 16The snorting of his horses is heard from Dan: at the sound of the neighing of his strong ones the whole land trembleth; for they are come, and have devoured the land and all that is in it; the city and those that dwell therein. 17For, behold, I will send serpents, adders, among you, which will not be charmed; and they shall bite you, saith Jehovah. 18Oh that I could comfort myself against sorrow! my heart is faint within me. 19Behold, the voice of the cry of the daughter of my people from a land that is very far off: is not Jehovah in Zion? is not her King in her? Why have they provoked me to anger with their graven images, and with foreign vanities? 20The harvest is past, the summer is ended, and we are not saved. 21For the hurt of the daughter of my people am I hurt: I mourn; dismay hath taken hold on me. 22Is there no balm in Gilead? is there no physician there? why then is not the health of the daughter of my people recovered?

Jeremiah 9

9 1Oh that my head were waters, and mine eyes a fountain of tears, that I might weep day and night for the slain of the daughter of my people! 2Oh that I had in the wilderness a lodging-place of wayfaring men; that I might leave my people, and go from them! for they are all adulterers, an assembly of treacherous men. 3And they bend their tongue, as it were their bow, for falsehood; and they are grown strong in the land, but not for truth: for they proceed from evil to evil, and they know not me, saith Jehovah. 4Take ye heed every one of his neighbor, and trust ye not in any brother; for every brother will utterly supplant, and every neighbor will go about with slanders. 5And they will deceive every one his neighbor, and will not speak the truth: they have taught their tongue to speak lies; they weary themselves to commit iniquity. 6Thy habitation is in the midst of deceit; through deceit they refuse to know me, saith Jehovah. 7Therefore thus saith Jehovah of hosts, Behold, I will melt them, and try them; for how else should I do, because of the daughter of my people? 8Their tongue is a deadly arrow; it speaketh deceit: one speaketh peaceably to his neighbor with his mouth, but in his heart he layeth wait for him. 9Shall I not visit them for these things? saith Jehovah; shall not my soul be avenged on such a nation as this? 10For the mountains will I take up a weeping and wailing, and for the pastures of the wilderness a lamentation, because they are burned up, so that none passeth through; neither can men hear the voice of the cattle; both the birds of the heavens and the beasts are fled, they are gone. 11And I will make Jerusalem heaps, a dwelling-place of jackals; and I will make the cities of Judah a desolation, without inhabitant. 12Who is the wise man, that may understand this? and who is he to whom the mouth of Jehovah hath spoken, that he may declare it? wherefore is the land perished and burned up like a wilderness, so that none passeth through? 13And Jehovah saith, Because they have forsaken my law which I set before them, and have not obeyed my voice, neither walked therein, 14but have walked after the stubbornness of their own heart, and after the Baalim, which their fathers taught them; 15therefore thus saith Jehovah of hosts, the God of Israel, Behold, I will feed them, even this people, with wormwood, and give them water of gall to drink. 16I will scatter them also among the nations, whom neither they nor their fathers have known; and I will send the sword after them, till I have consumed them. 17Thus saith Jehovah of hosts, Consider ye, and call for the mourning women, that they may come; and send for the skilful women, that they may come: 18and let them make haste, and take up a wailing for us, that our eyes may run down with tears, and our eyelids gush out with waters. 19For a voice of wailing is heard out of Zion, How are we ruined! we are greatly confounded, because we have forsaken the land, because they have cast down our dwellings. 20Yet hear the word of Jehovah, O ye women, and let your ear receive the word of his mouth; and teach your daughters wailing, and every one her neighbor lamentation. 21For death is come up into our windows, it is entered into our palaces; to cut off the children from without, and the young men from the streets. 22Speak, Thus saith Jehovah, The dead bodies of men shall fall as dung upon the open field, and as the handful after the harvestman; and none shall gather them. 23Thus saith Jehovah, Let not the wise man glory in his wisdom, neither let the mighty man glory in his might, let not the rich man glory in his riches; 24but let him that glorieth glory in this, that he hath understanding, and knoweth me, that I am Jehovah who exerciseth lovingkindness, justice, and righteousness, in the earth: for in these things I delight, saith Jehovah. 25Behold, the days come, saith Jehovah, that I will punish all them that are circumcised in their uncircumcision: 26Egypt, and Judah, and Edom, and the children of Ammon, and Moab, and all that have the corners of their hair cut off, that dwell in the wilderness; for all the nations are uncircumcised, and all the house of Israel are uncircumcised in heart.

Jeremiah 10

10 1Hear ye the word which Jehovah speaketh unto you, O house of Israel: 2thus saith Jehovah, Learn not the way of the nations, and be not dismayed at the signs of heaven; for the nations are dismayed at them. 3For the customs of the peoples are vanity; for one cutteth a tree out of the forest, the work of the hands of the workman with the axe. 4They deck it with silver and with gold; they fasten it with nails and with hammers, that it move not. 5They are like a palm-tree, of turned work, and speak not: they must needs be borne, because they cannot go. Be not afraid of them; for they cannot do evil, neither is it in them to do good. 6There is none like unto thee, O Jehovah; thou art great, and thy name is great in might. 7Who should not fear thee, O King of the nations? for to thee doth it appertain; forasmuch as among all the wise men of the nations, and in all their royal estate, there is none like unto thee. 8But they are together brutish and foolish: the instruction of idols! it is but a stock. 9There is silver beaten into plates, which is brought from Tarshish, and gold from Uphaz, the work of the artificer and of the hands of the goldsmith; blue and purple for their clothing; they are all the work of skilful men. 10But Jehovah is the true God; he is the living God, and an everlasting King: at his wrath the earth trembleth, and the nations are not able to abide his indignation. 11Thus shall ye say unto them, The gods that have not made the heavens and the earth, these shall perish from the earth, and from under the heavens. 12He hath made the earth by his power, he hath established the world by his wisdom, and by his understanding hath he stretched out the heavens: 13when he uttereth his voice, there is a tumult of waters in the heavens, and he causeth the vapors to ascend from the ends of the earth; he maketh lightnings for the rain, and bringeth forth the wind out of his treasuries. 14Every man is become brutish and is without knowledge; every goldsmith is put to shame by his graven image; for his molten image is falsehood, and there is no breath in them. 15They are vanity, a work of delusion: in the time of their visitation they shall perish. 16The portion of Jacob is not like these; for he is the former of all things; and Israel is the tribe of his inheritance: Jehovah of hosts is his name. 17Gather up thy wares out of the land, O thou that abidest in the siege. 18For thus saith Jehovah, Behold, I will sling out the inhabitants of the land at this time, and will distress them, that they may feel it. 19Woe is me because of my hurt! my wound is grievous: but I said, Truly this is my grief, and I must bear it. 20My tent is destroyed, and all my cords are broken: my children are gone forth from me, and they are not: there is none to spread my tent any more, and to set up my curtains. 21For the shepherds are become brutish, and have not inquired of Jehovah: therefore they have not prospered, and all their flocks are scattered. 22The voice of tidings, behold, it cometh, and a great commotion out of the north country, to make the cities of Judah a desolation, a dwelling-place of jackals. 23O Jehovah, I know that the way of man is not in himself: it is not in man that walketh to direct his steps. 24O Jehovah, correct me, but in measure: not in thine anger, lest thou bring me to nothing. 25Pour out thy wrath upon the nations that know thee not, and upon the families that call not on thy name: for they have devoured Jacob, yea, they have devoured him and consumed him, and have laid waste his habitation.

Jeremiah 11

11 1The word that came to Jeremiah from Jehovah, saying, 2Hear ye the words of this covenant, and speak unto the men of Judah, and to the inhabitants of Jerusalem; 3and say thou unto them, Thus saith Jehovah, the God of Israel: Cursed be the man that heareth not the words of this covenant, 4which I commanded your fathers in the day that I brought them forth out of the land of Egypt, out of the iron furnace, saying, Obey my voice, and do them, according to all which I command you: so shall ye be my people, and I will be your God; 5that I may establish the oath which I sware unto your fathers, to give them a land flowing with milk and honey, as at this day. Then answered I, and said, Amen, O Jehovah. 6And Jehovah said unto me, Proclaim all these words in the cities of Judah, and in the streets of Jerusalem, saying, Hear ye the words of this covenant, and do them. 7For I earnestly protested unto your fathers in the day that I brought them up out of the land of Egypt, even unto this day, rising early and protesting, saying, Obey my voice. 8Yet they obeyed not, nor inclined their ear, but walked every one in the stubbornness of their evil heart: therefore I brought upon them all the words of this covenant, which I commanded them to do, but they did them not. 9And Jehovah said unto me, A conspiracy is found among the men of Judah, and among the inhabitants of Jerusalem. 10They are turned back to the iniquities of their forefathers, who refused to hear my words; and they are gone after other gods to serve them: the house of Israel and the house of Judah have broken my covenant which I made with their fathers. 11Therefore thus saith Jehovah, Behold, I will bring evil upon them, which they shall not be able to escape; and they shall cry unto me, but I will not hearken unto them. 12Then shall the cities of Judah and the inhabitants of Jerusalem go and cry unto the gods unto which they offer incense: but they will not save them at all in the time of their trouble. 13For according to the number of thy cities are thy gods, O Judah; and according to the number of the streets of Jerusalem have ye set up altars to the shameful thing, even altars to burn incense unto Baal. 14Therefore pray not thou for this people, neither lift up cry nor prayer for them; for I will not hear them in the time that they cry unto me because of their trouble. 15What hath my beloved to do in my house, seeing she hath wrought lewdness with many, and the holy flesh is passed from thee? when thou doest evil, then thou rejoicest. 16Jehovah called thy name, A green olive-tree, fair with goodly fruit: with the noise of a great tumult he hath kindled fire upon it, and the branches of it are broken. 17For Jehovah of hosts, who planted thee, hath pronounced evil against thee, because of the evil of the house of Israel and of the house of Judah, which they have wrought for themselves in provoking me to anger by offering incense unto Baal. 18And Jehovah gave me knowledge of it, and I knew it: then thou showedst me their doings. 19But I was like a gentle lamb that is led to the slaughter; and I knew not that they had devised devices against me, saying, Let us destroy the tree with the fruit thereof, and let us cut him off from the land of the living, that his name may be no more remembered. 20But, O Jehovah of hosts, who judgest righteously, who triest the heart and the mind, I shall see thy vengeance on them; for unto thee have I revealed my cause. 21Therefore thus saith Jehovah concerning the men of Anathoth, that seek thy life, saying, Thou shalt not prophesy in the name of Jehovah, that thou die not by our hand; 22therefore thus saith Jehovah of hosts, Behold, I will punish them: the young men shall die by the sword; their sons and their daughters shall die by famine; 23and there shall be no remnant unto them: for I will bring evil upon the men of Anathoth, even the year of their visitation.

Jeremiah 12

12 1Righteous art thou, O Jehovah, when I contend with thee; yet would I reason the cause with thee: wherefore doth the way of the wicked prosper? wherefore are all they at ease that deal very treacherously? 2Thou hast planted them, yea, they have taken root; they grow, yea, they bring forth fruit: thou art near in their mouth, and far from their heart. 3But thou, O Jehovah, knowest me; thou seest me, and triest my heart toward thee: pull them out like sheep for the slaughter, and prepare them for the day of slaughter. 4How long shall the land mourn, and the herbs of the whole country wither? for the wickedness of them that dwell therein, the beasts are consumed, and the birds; because they said, He shall not see our latter end. 5If thou hast run with the footmen, and they have wearied thee, then how canst thou contend with horses? and though in a land of peace thou art secure, yet how wilt thou do in the pride of the Jordan? 6For even thy brethren, and the house of thy father, even they have dealt treacherously with thee; even they have cried aloud after thee: believe them not, though they speak fair words unto thee. 7I have forsaken my house, I have cast off my heritage; I have given the dearly beloved of my soul into the hand of her enemies. 8My heritage is become unto me as a lion in the forest: she hath uttered her voice against me; therefore I have hated her. 9Is my heritage unto me as a speckled bird of prey? are the birds of prey against her round about? go ye, assemble all the beasts of the field, bring them to devour. 10Many shepherds have destroyed my vineyard, they have trodden my portion under foot, they have made my pleasant portion a desolate wilderness. 11They have made it a desolation; it mourneth unto me, being desolate; the whole land is made desolate, because no man layeth it to heart. 12Destroyers are come upon all the bare heights in the wilderness; for the sword of Jehovah devoureth from the one end of the land even to the other end of the land: no flesh hath peace. 13They have sown wheat, and have reaped thorns; they have put themselves to pain, and profit nothing: and ye shall be ashamed of your fruits, because of the fierce anger of Jehovah. 14Thus saith Jehovah against all mine evil neighbors, that touch the inheritance which I have caused my people Israel to inherit: behold, I will pluck them up from off their land, and will pluck up the house of Judah from among them. 15And it shall come to pass, after that I have plucked them up, I will return and have compassion on them; and I will bring them again, every man to his heritage, and every man to his land. 16And it shall come to pass, if they will diligently learn the ways of my people, to swear by my name, As Jehovah liveth; even as they taught my people to swear by Baal; then shall they be built up in the midst of my people. 17But if they will not hear, then will I pluck up that nation, plucking up and destroying it, saith Jehovah.

Jeremiah 13

13 1Thus saith Jehovah unto me, Go, and buy thee a linen girdle, and put it upon thy loins, and put it not in water. 2So I bought a girdle according to the word of Jehovah, and put it upon my loins. 3And the word of Jehovah came unto me the second time, saying, 4Take the girdle that thou hast bought, which is upon thy loins, and arise, go to the Euphrates, and hide it there in a cleft of the rock. 5So I went, and hid it by the Euphrates, as Jehovah commanded me. 6And it came to pass after many days, that Jehovah said unto me, Arise, go to the Euphrates, and take the girdle from thence, which I commanded thee to hide there. 7Then I went to the Euphrates, and digged, and took the girdle from the place where I had hid it; and, behold, the girdle was marred, it was profitable for nothing. 8Then the word of Jehovah came unto me, saying, 9Thus saith Jehovah, After this manner will I mar the pride of Judah, and the great pride of Jerusalem. 10This evil people, that refuse to hear my words, that walk in the stubbornness of their heart, and are gone after other gods to serve them, and to worship them, shall even be as this girdle, which is profitable for nothing. 11For as the girdle cleaveth to the loins of a man, so have I caused to cleave unto me the whole house of Israel and the whole house of Judah, saith Jehovah; that they may be unto me for a people, and for a name, and for a praise, and for a glory: but they would not hear. 12Therefore thou shalt speak unto them this word: Thus saith Jehovah, the God of Israel, Every bottle shall be filled with wine: and they shall say unto thee, Do we not certainly know that every bottle shall be filled with wine? 13Then shalt thou say unto them, Thus saith Jehovah, Behold, I will fill all the inhabitants of this land, even the kings that sit upon David's throne, and the priests, and the prophets, and all the inhabitants of Jerusalem, with drunkenness. 14And I will dash them one against another, even the fathers and the sons together, saith Jehovah: I will not pity, nor spare, nor have compassion, that I should not destroy them. 15Hear ye, and give ear; be not proud; for Jehovah hath spoken. 16Give glory to Jehovah your God, before he cause darkness, and before your feet stumble upon the dark mountains, and, while ye look for light, he turn it into the shadow of death, and make it gross darkness. 17But if ye will not hear it, my soul shall weep in secret for your pride; and mine eye shall weep sore, and run down with tears, because Jehovah's flock is taken captive. 18Say thou unto the king and to the queen-mother, Humble yourselves, sit down; for your headtires are come down, even the crown of your glory. 19The cities of the South are shut up, and there is none to open them: Judah is carried away captive, all of it; it is wholly carried away captive. 20Lift up your eyes, and behold them that come from the north: where is the flock that was given thee, thy beautiful flock? 21What wilt thou say, when he shall set over thee as head those whom thou hast thyself taught to be friends to thee? shall not sorrows take hold of thee, as of a woman in travail? 22And if thou say in thy heart, Wherefore are these things come upon me? for the greatness of thine iniquity are thy skirts uncovered, and thy heels suffer violence. 23Can the Ethiopian change his skin, or the leopard his spots? then may ye also do good, that are accustomed to do evil. 24Therefore will I scatter them, as the stubble that passeth away, by the wind of the wilderness. 25This is thy lot, the portion measured unto thee from me, saith Jehovah; because thou hast forgotten me, and trusted in falsehood. 26Therefore will I also uncover thy skirts upon thy face, and thy shame shall appear. 27I have seen thine abominations, even thine adulteries, and thy neighings, the lewdness of thy whoredom, on the hills in the field. Woe unto thee, O Jerusalem! thou wilt not be made clean; how long shall it yet be?

Jeremiah 14

14 1The word of Jehovah that came to Jeremiah concerning the drought. 2Judah mourneth, and the gates thereof languish, they sit in black upon the ground; and the cry of Jerusalem is gone up. 3And their nobles send their little ones to the waters: they come to the cisterns, and find no water; they return with their vessels empty; they are put to shame and confounded, and cover their heads. 4Because of the ground which is cracked, for that no rain hath been in the land, the plowmen are put to shame, they cover their heads. 5Yea, the hind also in the field calveth, and forsaketh her young, because there is no grass. 6And the wild asses stand on the bare heights, they pant for air like jackals; their eyes fail, because there is no herbage. 7Though our iniquities testify against us, work thou for thy name's sake, O Jehovah; for our backslidings are many; we have sinned against thee. 8O thou hope of Israel, the Saviour thereof in the time of trouble, why shouldest thou be as a sojourner in the land, and as a wayfaring man that turneth aside to tarry for a night? 9Why shouldest thou be as a man affrighted, as a mighty man that cannot save? yet thou, O Jehovah, art in the midst of us, and we are called by thy name; leave us not. 10Thus saith Jehovah unto this people, Even so have they loved to wander; they have not refrained their feet: therefore Jehovah doth not accept them; now will he remember their iniquity, and visit their sins. 11And Jehovah said unto me, Pray not for this people for their good. 12When they fast, I will not hear their cry; and when they offer burnt-offering and meal-offering, I will not accept them; but I will consume them by the sword, and by the famine, and by the pestilence. 13Then said I, Ah, Lord Jehovah! behold, the prophets say unto them, Ye shall not see the sword, neither shall ye have famine; but I will give you assured peace in this place. 14Then Jehovah said unto me, The prophets prophesy lies in my name; I sent them not, neither have I commanded them, neither spake I unto them: they prophesy unto you a lying vision, and divination, and a thing of nought, and the deceit of their own heart. 15Therefore thus saith Jehovah concerning the prophets that prophesy in my name, and I sent them not, yet they say, Sword and famine shall not be in this land: By sword and famine shall those prophets be consumed. 16And the people to whom they prophesy shall be cast out in the streets of Jerusalem because of the famine and the sword; and they shall have none to bury them-them, their wives, nor their sons, nor their daughters: for I will pour their wickedness upon them. 17And thou shalt say this word unto them, Let mine eyes run down with tears night and day, and let them not cease; for the virgin daughter of my people is broken with a great breach, with a very grievous wound. 18If I go forth into the field, then, behold, the slain with the sword! and if I enter into the city, then, behold, they that are sick with famine! for both the prophet and the priest go about in the land, and have no knowledge. 19Hast thou utterly rejected Judah? hath thy soul loathed Zion? why hast thou smitten us, and there is no healing for us? We looked for peace, but no good came; and for a time of healing, and, behold, dismay! 20We acknowledge, O Jehovah, our wickedness, and the iniquity of our fathers; for we have sinned against thee. 21Do not abhor us, for thy name's sake; do not disgrace the throne of thy glory: remember, break not thy covenant with us. 22Are there any among the vanities of the nations that can cause rain? or can the heavens give showers? art not thou he, O Jehovah our God? therefore we will wait for thee; for thou hast made all these things.

Jeremiah 15

15 1Then said Jehovah unto me, Though Moses and Samuel stood before me, yet my mind would not be toward this people: cast them out of my sight, and let them go forth. 2And it shall come to pass, when they say unto thee, Whither shall we go forth? then thou shalt tell them, Thus saith Jehovah: Such as are for death, to death; and such as are for the sword, to the sword; and such as are for the famine, to the famine; and such as are for captivity, to captivity. 3And I will appoint over them four kinds, saith Jehovah: the sword to slay, and the dogs to tear, and the birds of the heavens, and the beasts of the earth, to devour and to destroy. 4And I will cause them to be tossed to and fro among all the kingdoms of the earth, because of Manasseh, the son of Hezekiah, king of Judah, for that which he did in Jerusalem. 5For who will have pity upon thee, O Jerusalem? or who will bemoan thee? or who will turn aside to ask of thy welfare? 6Thou hast rejected me, saith Jehovah, thou art gone backward: therefore have I stretched out my hand against thee, and destroyed thee; I am weary with repenting. 7And I have winnowed them with a fan in the gates of the land; I have bereaved them of children, I have destroyed my people; they returned not from their ways. 8Their widows are increased to me above the sand of the seas; I have brought upon them against the mother of the young men a destroyer at noonday: I have caused anguish and terrors to fall upon her suddenly. 9She that hath borne seven languisheth; she hath given up the ghost; her sun is gone down while it was yet day; she hath been put to shame and confounded: and the residue of them will I deliver to the sword before their enemies, saith Jehovah. 10Woe is me, my mother, that thou hast borne me a man of strife and a man of contention to the whole earth! I have not lent, neither have men lent to me; yet every one of them doth curse me. 11Jehovah said, Verily I will strengthen thee for good; verily I will cause the enemy to make supplication unto thee in the time of evil and in the time of affliction. 12Can one break iron, even iron from the north, and brass? 13Thy substance and thy treasures will I give for a spoil without price, and that for all thy sins, even in all thy borders. 14And I will make them to pass with thine enemies into a land which thou knowest not; for a fire is kindled in mine anger, which shall burn upon you. 15O Jehovah, thou knowest; remember me, and visit me, and avenge me of my persecutors; take me not away in thy longsuffering: know that for thy sake I have suffered reproach. 16Thy words were found, and I did eat them; and thy words were unto me a joy and the rejoicing of my heart: for I am called by thy name, O Jehovah, God of hosts. 17I sat not in the assembly of them that make merry, nor rejoiced; I sat alone because of thy hand; for thou hast filled me with indignation. 18Why is my pain perpetual, and my wound incurable, which refuseth to be healed? wilt thou indeed be unto me as a deceitful brook, as waters that fail? 19Therefore thus saith Jehovah, If thou return, then will I bring thee again, that thou mayest stand before me; and if thou take forth the precious from the vile, thou shalt be as my mouth: they shall return unto thee, but thou shalt not return unto them. 20And I will make thee unto this people a fortified brazen wall; and they shall fight against thee, but they shall not prevail against thee; for I am with thee to save thee and to deliver thee, saith Jehovah. 21And I will deliver thee out of the hand of the wicked, and I will redeem thee out of the hand of the terrible.

Jeremiah 16

16 1The word of Jehovah came also unto me, saying, 2Thou shalt not take thee a wife, neither shalt thou have sons or daughters, in this place. 3For thus saith Jehovah concerning the sons and concerning the daughters that are born in this place, and concerning their mothers that bare them, and concerning their fathers that begat them in this land: 4They shall die grievous deaths: they shall not be lamented, neither shall they be buried; they shall be as dung upon the face of the ground; and they shall be consumed by the sword, and by famine; and their dead bodies shall be food for the birds of the heavens, and for the beasts of the earth. 5For thus saith Jehovah, Enter not into the house of mourning, neither go to lament, neither bemoan them; for I have taken away my peace from this people, saith Jehovah, even lovingkindness and tender mercies. 6Both great and small shall die in this land; they shall not be buried, neither shall men lament for them, nor cut themselves, nor make themselves bald for them; 7neither shall men break bread for them in mourning, to comfort them for the dead; neither shall men give them the cup of consolation to drink for their father or for their mother. 8And thou shalt not go into the house of feasting to sit with them, to eat and to drink. 9For thus saith Jehovah of hosts, the God of Israel: Behold, I will cause to cease out of this place, before your eyes and in your days, the voice of mirth and the voice of gladness, the voice of the bridegroom and the voice of the bride. 10And it shall come to pass, when thou shalt show this people all these words, and they shall say unto thee, Wherefore hath Jehovah pronounced all this great evil against us? or what is our iniquity? or what is our sin that we have committed against Jehovah our God? 11Then shalt thou say unto them, Because your fathers have forsaken me, saith Jehovah, and have walked after other gods, and have served them, and have worshipped them, and have forsaken me, and have not kept my law; 12and ye have done evil more than your fathers; for, behold, ye walk every one after the stubbornness of his evil heart, so that ye hearken not unto me: 13therefore will I cast you forth out of this land into the land that ye have not known, neither ye nor your fathers; and there shall ye serve other gods day and night; for I will show you no favor. 14Therefore, behold, the days come, saith Jehovah, that it shall no more be said, As Jehovah liveth, that brought up the children of Israel out of the land of Egypt; 15but, As Jehovah liveth, that brought up the children of Israel from the land of the north, and from all the countries whither he had driven them. And I will bring them again into their land that I gave unto their fathers. 16Behold, I will send for many fishers, saith Jehovah, and they shall fish them up; and afterward I will send for many hunters, and they shall hunt them from every mountain, and from every hill, and out of the clefts of the rocks. 17For mine eyes are upon all their ways; they are not hid from my face, neither is their iniquity concealed from mine eyes. 18And first I will recompense their iniquity and their sin double, because they have polluted my land with the carcasses of their detestable things, and have filled mine inheritance with their abominations. 19O Jehovah, my strength, and my stronghold, and my refuge in the day of affliction, unto thee shall the nations come from the ends of the earth, and shall say, Our fathers have inherited nought but lies, even vanity and things wherein there is no profit. 20Shall a man make unto himself gods, which yet are no gods? 21Therefore, behold, I will cause them to know, this once will I cause them to know my hand and my might; and they shall know that my name is Jehovah.

Jeremiah 17

17 1The sin of Judah is written with a pen of iron, and with the point of a diamond: it is graven upon the tablet of their heart, and upon the horns of your altars; 2whilst their children remember their altars and their Asherim by the green trees upon the high hills. 3O my mountain in the field, I will give thy substance and all thy treasures for a spoil, and thy high places, because of sin, throughout all thy borders. 4And thou, even of thyself, shalt discontinue from thy heritage that I gave thee; and I will cause thee to serve thine enemies in the land which thou knowest not: for ye have kindled a fire in mine anger which shall burn for ever. 5Thus saith Jehovah: Cursed is the man that trusteth in man, and maketh flesh his arm, and whose heart departeth from Jehovah. 6For he shall be like the heath in the desert, and shall not see when good cometh, but shall inhabit the parched places in the wilderness, a salt land and not inhabited. 7Blessed is the man that trusteth in Jehovah, and whose trust Jehovah is. 8For he shall be as a tree planted by the waters, that spreadeth out its roots by the river, and shall not fear when heat cometh, but its leaf shall be green; and shall not be careful in the year of drought, neither shall cease from yielding fruit. 9The heart is deceitful above all things, and it is exceedingly corrupt: who can know it? 10I, Jehovah, search the mind, I try the heart, even to give every man according to his ways, according to the fruit of his doings. 11As the partridge that sitteth on eggs which she hath not laid, so is he that getteth riches, and not by right; in the midst of his days they shall leave him, and at his end he shall be a fool. 12A glorious throne, set on high from the beginning, is the place of our sanctuary. 13O Jehovah, the hope of Israel, all that forsake thee shall be put to shame. They that depart from me shall be written in the earth, because they have forsaken Jehovah, the fountain of living waters. 14Heal me, O Jehovah, and I shall be healed; save me, and I shall be saved: for thou art my praise. 15Behold, they say unto me, Where is the word of Jehovah? let it come now. 16As for me, I have not hastened from being a shepherd after thee; neither have I desired the woeful day; thou knowest: that which came out of my lips was before thy face. 17Be not a terror unto me: thou art my refuge in the day of evil. 18Let them be put to shame that persecute me, but let not me be put to shame; let them be dismayed, but let not me be dismayed; bring upon them the day of evil, and destroy them with double destruction. 19Thus said Jehovah unto me: Go, and stand in the gate of the children of the people, whereby the kings of Judah come in, and by which they go out, and in all the gates of Jerusalem; 20and say unto them, Hear ye the word of Jehovah, ye kings of Judah, and all Judah, and all the inhabitants of Jerusalem, that enter in by these gates: 21Thus saith Jehovah, Take heed to yourselves, and bear no burden on the sabbath day, nor bring it in by the gates of Jerusalem; 22neither carry forth a burden out of your houses on the sabbath day, neither do ye any work: but hallow ye the sabbath day, as I commanded your fathers. 23But they hearkened not, neither inclined their ear, but made their neck stiff, that they might not hear, and might not receive instruction. 24And it shall come to pass, if ye diligently hearken unto me, saith Jehovah, to bring in no burden through the gates of this city on the sabbath day, but to hallow the sabbath day, to do no work therein; 25then shall there enter in by the gates of this city kings and princes sitting upon the throne of David, riding in chariots and on horses, they, and their princes, the men of Judah, and the inhabitants of Jerusalem; and this city shall remain for ever. 26And they shall come from the cities of Judah, and from the places round about Jerusalem, and from the land of Benjamin, and from the lowland, and from the hill-country, and from the South, bringing burnt-offerings, and sacrifices, and meal-offerings, and frankincense, and bringing sacrifices of thanksgiving, unto the house of Jehovah. 27But if ye will not hearken unto me to hallow the sabbath day, and not to bear a burden and enter in at the gates of Jerusalem on the sabbath day; then will I kindle a fire in the gates thereof, and it shall devour the palaces of Jerusalem, and it shall not be quenched.

Jeremiah 18

18 1The word which came to Jeremiah from Jehovah, saying, 2Arise, and go down to the potter's house, and there I will cause thee to hear my words. 3Then I went down to the potter's house, and, behold, he was making a work on the wheels. 4And when the vessel that he made of the clay was marred in the hand of the potter, he made it again another vessel, as seemed good to the potter to make it. 5Then the word of Jehovah came to me, saying, 6O house of Israel, cannot I do with you as this potter? saith Jehovah. Behold, as the clay in the potter's hand, so are ye in my hand, O house of Israel. 7At what instant I shall speak concerning a nation, and concerning a kingdom, to pluck up and to break down and to destroy it; 8if that nation, concerning which I have spoken, turn from their evil, I will repent of the evil that I thought to do unto them. 9And at what instant I shall speak concerning a nation, and concerning a kingdom, to build and to plant it; 10if they do that which is evil in my sight, that they obey not my voice, then I will repent of the good, wherewith I said I would benefit them. 11Now therefore, speak to the men of Judah, and to the inhabitants of Jerusalem, saying, Thus saith Jehovah: Behold, I frame evil against you, and devise a device against you: return ye now every one from his evil way, and amend your ways and your doings. 12But they say, It is in vain; for we will walk after our own devices, and we will do every one after the stubbornness of his evil heart. 13Therefore thus saith Jehovah: Ask ye now among the nations, who hath heard such things; the virgin of Israel hath done a very horrible thing. 14Shall the snow of Lebanon fail from the rock of the field? or shall the cold waters that flow down from afar be dried up? 15For my people have forgotten me, they have burned incense to false gods; and they have been made to stumble in their ways, in the ancient paths, to walk in bypaths, in a way not cast up; 16to make their land an astonishment, and a perpetual hissing; every one that passeth thereby shall be astonished, and shake his head. 17I will scatter them as with an east wind before the enemy; I will show them the back, and not the face, in the day of their calamity. 18Then said they, Come, and let us devise devices against Jeremiah; for the law shall not perish from the priest, nor counsel from the wise, nor the word from the prophet. Come, and let us smite him with the tongue, and let us not give heed to any of his words. 19Give heed to me, O Jehovah, and hearken to the voice of them that contend with me. 20Shall evil be recompensed for good? for they have digged a pit for my soul. Remember how I stood before thee to speak good for them, to turn away thy wrath from them. 21Therefore deliver up their children to the famine, and give them over to the power of the sword; and let their wives become childless, and widows; and let their men be slain of death, and their young men smitten of the sword in battle. 22Let a cry be heard from their houses, when thou shalt bring a troop suddenly upon them; for they have digged a pit to take me, and hid snares for my feet. 23Yet, Jehovah, thou knowest all their counsel against me to slay me; forgive not their iniquity, neither blot out their sin from thy sight; but let them be overthrown before thee; deal thou with them in the time of thine anger.

Jeremiah 19

19 1Thus said Jehovah, Go, and buy a potter's earthen bottle, and take of the elders of the people, and of the elders of the priests; 2and go forth unto the valley of the son of Hinnom, which is by the entry of the gate Harsith, and proclaim there the words that I shall tell thee; 3and say, Hear ye the word of Jehovah, O kings of Judah, and inhabitants of Jerusalem: thus saith Jehovah of hosts, the God of Israel, Behold, I will bring evil upon this place, which whosoever heareth, his ears shall tingle. 4Because they have forsaken me, and have estranged this place, and have burned incense in it unto other gods, that they knew not, they and their fathers and the kings of Judah; and have filled this place with the blood of innocents, 5and have built the high places of Baal, to burn their sons in the fire for burnt-offerings unto Baal; which I commanded not, nor spake it, neither came it into my mind: 6therefore, behold, the days come, saith Jehovah, that this place shall no more be called Topheth, nor The valley of the son of Hinnom, but The valley of Slaughter. 7And I will make void the counsel of Judah and Jerusalem in this place; and I will cause them to fall by the sword before their enemies, and by the hand of them that seek their life: and their dead bodies will I give to be food for the birds of the heavens, and for the beasts of the earth. 8And I will make this city an astonishment, and a hissing; every one that passeth thereby shall be astonished and hiss because of all the plagues thereof. 9And I will cause them to eat the flesh of their sons and the flesh of their daughters; and they shall eat every one the flesh of his friend, in the siege and in the distress, wherewith their enemies, and they that seek their life, shall distress them. 10Then shalt thou break the bottle in the sight of the men that go with thee, 11and shalt say unto them, Thus saith Jehovah of hosts: Even so will I break this people and this city, as one breaketh a potter's vessel, that cannot be made whole again; and they shall bury in Topheth, till there be no place to bury. 12Thus will I do unto this place, saith Jehovah, and to the inhabitants thereof, even making this city as Topheth: 13and the houses of Jerusalem, and the houses of the kings of Judah, which are defiled, shall be as the place of Topheth, even all the houses upon whose roofs they have burned incense unto all the host of heaven, and have poured out drink-offerings unto other gods. 14Then came Jeremiah from Topheth, whither Jehovah had sent him to prophesy; and he stood in the court of Jehovah's house, and said to all the people: 15Thus saith Jehovah of hosts, the God of Israel, Behold, I will bring upon this city and upon all its towns all the evil that I have pronounced against it; because they have made their neck stiff, that they may not hear my words.

Jeremiah 20

20 1Now Pashhur, the son of Immer the priest, who was chief officer in the house of Jehovah, heard Jeremiah prophesying these things. 2Then Pashhur smote Jeremiah the prophet, and put him in the stocks that were in the upper gate of Benjamin, which was in the house of Jehovah. 3And it came to pass on the morrow, that Pashhur brought forth Jeremiah out of the stocks. Then said Jeremiah unto him, Jehovah hath not called thy name Pashhur, but Magor-missabib. 4For thus saith Jehovah, Behold, I will make thee a terror to thyself, and to all thy friends; and they shall fall by the sword of their enemies, and thine eyes shall behold it; and I will give all Judah into the hand of the king of Babylon, and he shall carry them captive to Babylon, and shall slay them with the sword. 5Moreover I will give all the riches of this city, and all the gains thereof, and all the precious things thereof, yea, all the treasures of the kings of Judah will I give into the hand of their enemies; and they shall make them a prey, and take them, and carry them to Babylon. 6And thou, Pashhur, and all that dwell in thy house shall go into captivity; and thou shalt come to Babylon, and there thou shalt die, and there shalt thou be buried, thou, and all thy friends, to whom thou hast prophesied falsely. 7O Jehovah, thou hast persuaded me, and I was persuaded; thou art stronger than I, and hast prevailed: I am become a laughing-stock all the day, every one mocketh me. 8For as often as I speak, I cry out; I cry, Violence and destruction! because the word of Jehovah is made a reproach unto me, and a derision, all the day. 9And if I say, I will not make mention of him, nor speak any more in his name, then there is in my heart as it were a burning fire shut up in my bones, and I am weary with forbearing, and I cannot contain. 10For I have heard the defaming of many, terror on every side. Denounce, and we will denounce him, say all my familiar friends, they that watch for my fall; peradventure he will be persuaded, and we shall prevail against him, and we shall take our revenge on him. 11But Jehovah is with me as a mighty one and a terrible: therefore my persecutors shall stumble, and they shall not prevail; they shall be utterly put to shame, because they have not dealt wisely, even with an everlasting dishonor which shall never be forgotten. 12But, O Jehovah of hosts, that triest the righteous, that seest the heart and the mind, let me see thy vengeance on them; for unto thee have I revealed my cause. 13Sing unto Jehovah, praise ye Jehovah; for he hath delivered the soul of the needy from the hand of evil-doers. 14Cursed be the day wherein I was born: let not the day wherein my mother bare me be blessed. 15Cursed be the man who brought tidings to my father, saying, A man-child is born unto thee; making him very glad. 16And let that man be as the cities which Jehovah overthrew, and repented not: and let him hear a cry in the morning, and shouting at noontime; 17because he slew me not from the womb; and so my mother would have been my grave, and her womb always great. 18Wherefore came I forth out of the womb to see labor and sorrow, that my days should be consumed with shame?

Jeremiah 21

21 1The word which came unto Jeremiah from Jehovah, when king Zedekiah sent unto him Pashhur the son of Malchijah, and Zephaniah the son of Maaseiah, the priest, saying, 2Inquire, I pray thee, of Jehovah for us; for Nebuchadrezzar king of Babylon maketh war against us: peradventure Jehovah will deal with us according to all his wondrous works, that he may go up from us. 3Then said Jeremiah unto them, Thus shall ye say to Zedekiah: 4Thus saith Jehovah, the God of Israel, Behold, I will turn back the weapons of war that are in your hands, wherewith ye fight against the king of Babylon, and against the Chaldeans that besiege you, without the walls; and I will gather them into the midst of this city. 5And I myself will fight against you with an outstretched hand and with a strong arm, even in anger, and in wrath, and in great indignation. 6And I will smite the inhabitants of this city, both man and beast: they shall die of a great pestilence. 7And afterward, saith Jehovah, I will deliver Zedekiah king of Judah, and his servants, and the people, even such as are left in this city from the pestilence, from the sword, and from the famine, into the hand of Nebuchadrezzar king of Babylon, and into the hand of their enemies, and into the hand of those that seek their life: and he shall smite them with the edge of the sword; he shall not spare them, neither have pity, nor have mercy. 8And unto this people thou shalt say, Thus saith Jehovah: Behold, I set before you the way of life and the way of death. 9He that abideth in this city shall die by the sword, and by the famine, and by the pestilence; but he that goeth out, and passeth over to the Chaldeans that besiege you, he shall live, and his life shall be unto him for a prey. 10For I have set my face upon this city for evil, and not for good, saith Jehovah: it shall be given into the hand of the king of Babylon, and he shall burn it with fire. 11And touching the house of the king of Judah, hear ye the word of Jehovah: 12O house of David, thus saith Jehovah, Execute justice in the morning, and deliver him that is robbed out of the hand of the oppressor, lest my wrath go forth like fire, and burn so that none can quench it, because of the evil of your doings. 13Behold, I am against thee, O inhabitant of the valley, and of the rock of the plain, saith Jehovah; you that say, Who shall come down against us? or who shall enter into our habitations? 14And I will punish you according to the fruit of your doings, saith Jehovah; and I will kindle a fire in her forest, and it shall devour all that is round about her.

Jeremiah 22

22 1Thus said Jehovah: Go down to the house of the king of Judah, and speak there this word, 2And say, Hear the word of Jehovah, O king of Judah, that sittest upon the throne of David, thou, and thy servants, and thy people that enter in by these gates. 3Thus saith Jehovah: Execute ye justice and righteousness, and deliver him that is robbed out of the hand of the oppressor: and do no wrong, do no violence, to the sojourner, the fatherless, nor the widow; neither shed innocent blood in this place. 4For if ye do this thing indeed, then shall there enter in by the gates of this house kings sitting upon the throne of David, riding in chariots and on horses, he, and his servants, and his people. 5But if ye will not hear these words, I swear by myself, saith Jehovah, that this house shall become a desolation. 6For thus saith Jehovah concerning the house of the king of Judah: Thou art Gilead unto me, and the head of Lebanon; yet surely I will make thee a wilderness, and cities which are not inhabited. 7And I will prepare destroyers against thee, every one with his weapons; and they shall cut down thy choice cedars, and cast them into the fire. 8And many nations shall pass by this city, and they shall say every man to his neighbor, Wherefore hath Jehovah done thus unto this great city? 9Then they shall answer, Because they forsook the covenant of Jehovah their God, and worshipped other gods, and served them. 10Weep ye not for the dead, neither bemoan him; but weep sore for him that goeth away; for he shall return no more, nor see his native country. 11For thus saith Jehovah touching Shallum the son of Josiah, king of Judah, who reigned instead of Josiah his father, and who went forth out of this place: He shall not return thither any more. 12But in the place whither they have led him captive, there shall he die, and he shall see this land no more. 13Woe unto him that buildeth his house by unrighteousness, and his chambers by injustice; that useth his neighbor's service without wages, and giveth him not his hire; 14that saith, I will build me a wide house and spacious chambers, and cutteth him out windows; and it is ceiled with cedar, and painted with vermilion. 15Shalt thou reign, because thou strivest to excel in cedar? Did not thy father eat and drink, and do justice and righteousness? then it was well with him. 16He judged the cause of the poor and needy; then it was well. Was not this to know me? saith Jehovah. 17But thine eyes and thy heart are not but for thy covetousness, and for shedding innocent blood, and for oppression, and for violence, to do it. 18Therefore thus saith Jehovah concerning Jehoiakim the son of Josiah, king of Judah: they shall not lament for him, saying, Ah my brother! or, Ah sister! They shall not lament for him, saying Ah lord! or, Ah his glory! 19He shall be buried with the burial of an ass, drawn and cast forth beyond the gates of Jerusalem. 20Go up to Lebanon, and cry; and lift up thy voice in Bashan, and cry from Abarim; for all thy lovers are destroyed. 21I spake unto thee in thy prosperity; but thou saidst, I will not hear. This hath been thy manner from thy youth, that thou obeyedst not my voice. 22The wind shall feed all thy shepherds, and thy lovers shall go into captivity: surely then shalt thou be ashamed and confounded for all thy wickedness. 23O inhabitant of Lebanon, that makest thy nest in the cedars, how greatly to be pitied shalt thou be when pangs come upon thee, the pain as of a woman in travail! 24As I live, saith Jehovah, though Coniah the son of Jehoiakim king of Judah were the signet upon my right hand, yet would I pluck thee thence; 25and I will give thee into the hand of them that seek thy life, and into the hand of them of whom thou art afraid, even into the hand of Nebuchadrezzar king of Babylon, and into the hand of the Chaldeans. 26And I will cast thee out, and thy mother that bare thee, into another country, where ye were not born; and there shall ye die. 27But to the land whereunto their soul longeth to return, thither shall they not return. 28Is this man Coniah a despised broken vessel? is he a vessel wherein none delighteth? wherefore are they cast out, he and his seed, and are cast into the land which they know not? 29O earth, earth, earth, hear the word of Jehovah. 30Thus saith Jehovah, Write ye this man childless, a man that shall not prosper in his days; for no more shall a man of his seed prosper, sitting upon the throne of David, and ruling in Judah.

Jeremiah 23

23 1Woe unto the shepherds that destroy and scatter the sheep of my pasture! saith Jehovah. 2Therefore thus saith Jehovah, the God of Israel, against the shepherds that feed my people: Ye have scattered my flock, and driven them away, and have not visited them; behold, I will visit upon you the evil of your doings, saith Jehovah. 3And I will gather the remnant of my flock out of all the countries whither I have driven them, and will bring them again to their folds; and they shall be fruitful and multiply. 4And I will set up shepherds over them, who shall feed them; and they shall fear no more, nor be dismayed, neither shall any be lacking, saith Jehovah. 5Behold, the days come, saith Jehovah, that I will raise unto David a righteous Branch, and he shall reign as king and deal wisely, and shall execute justice and righteousness in the land. 6In his days Judah shall be saved, and Israel shall dwell safely; and this is his name whereby he shall be called: Jehovah our righteousness. 7Therefore, behold, the days come, saith Jehovah, that they shall no more say, As Jehovah liveth, who brought up the children of Israel out of the land of Egypt; 8but, As Jehovah liveth, who brought up and who led the seed of the house of Israel out of the north country, and from all the countries whither I had driven them. And they shall dwell in their own land. 9Concerning the prophets. My heart within me is broken, all my bones shake; I am like a drunken man, and like a man whom wine hath overcome, because of Jehovah, and because of his holy words. 10For the land is full of adulterers; for because of swearing the land mourneth; the pastures of the wilderness are dried up. And their course is evil, and their might is not right; 11for both prophet and priest are profane; yea, in my house have I found their wickedness, saith Jehovah. 12Wherefore their way shall be unto them as slippery places in the darkness: they shall be driven on, and fall therein; for I will bring evil upon them, even the year of their visitation, saith Jehovah. 13And I have seen folly in the prophets of Samaria; they prophesied by Baal, and caused my people Israel to err. 14In the prophets of Jerusalem also I have seen a horrible thing: they commit adultery, and walk in lies; and they strengthen the hands of evil-doers, so that none doth return from his wickedness: they are all of them become unto me as Sodom, and the inhabitants thereof as Gomorrah. 15Therefore thus saith Jehovah of hosts concerning the prophets: Behold, I will feed them with wormwood, and make them drink the water of gall; for from the prophets of Jerusalem is ungodliness gone forth into all the land. 16Thus saith Jehovah of hosts, Hearken not unto the words of the prophets that prophesy unto you: they teach you vanity; they speak a vision of their own heart, and not out of the mouth of Jehovah. 17They say continually unto them that despise me, Jehovah hath said, Ye shall have peace; and unto every one that walketh in the stubbornness of his own heart they say, No evil shall come upon you. 18For who hath stood in the council of Jehovah, that he should perceive and hear his word? who hath marked my word, and heard it? 19Behold, the tempest of Jehovah, even his wrath, is gone forth, yea, a whirling tempest: it shall burst upon the head of the wicked. 20The anger of Jehovah shall not return, until he have executed, and till he have performed the intents of his heart: in the latter days ye shall understand it perfectly. 21I sent not these prophets, yet they ran: I spake not unto them, yet they prophesied. 22But if they had stood in my council, then had they caused my people to hear my words, and had turned them from their evil way, and from the evil of their doings. 23Am I a God at hand, saith Jehovah, and not a God afar off? 24Can any hide himself in secret places so that I shall not see him? saith Jehovah. Do not I fill heaven and earth? saith Jehovah. 25I have heard what the prophets have said, that prophesy lies in my name, saying, I have dreamed, I have dreamed. 26How long shall this be in the heart of the prophets that prophesy lies, even the prophets of the deceit of their own heart? 27that think to cause my people to forget my name by their dreams which they tell every man to his neighbor, as their fathers forgat my name for Baal. 28The prophet that hath a dream, let him tell a dream; and he that hath my word, let him speak my word faithfully. What is the straw to the wheat? saith Jehovah. 29Is not my word like fire? saith Jehovah; and like a hammer that breaketh the rock in pieces? 30Therefore, behold, I am against the prophets, saith Jehovah, that steal my words every one from his neighbor. 31Behold, I am against the prophets, saith Jehovah, that use their tongues, and say, He saith. 32Behold, I am against them that prophesy lying dreams, saith Jehovah, and do tell them, and cause my people to err by their lies, and by their vain boasting: yet I sent them not, nor commanded them; neither do they profit this people at all, saith Jehovah. 33And when this people, or the prophet, or a priest, shall ask thee, saying, What is the burden of Jehovah? then shalt thou say unto them, What burden! I will cast you off, saith Jehovah. 34And as for the prophet, and the priest, and the people, that shall say, The burden of Jehovah, I will even punish that man and his house. 35Thus shall ye say every one to his neighbor, and every one to his brother, What hath Jehovah answered? and, What hath Jehovah spoken? 36And the burden of Jehovah shall ye mention no more: for every man's own word shall be his burden; for ye have perverted the words of the living God, of Jehovah of hosts our God. 37Thus shalt thou say to the prophet, What hath Jehovah answered thee? and, What hath Jehovah spoken? 38But if ye say, The burden of Jehovah; therefore thus saith Jehovah: Because ye say this word, The burden of Jehovah, and I have sent unto you, saying, Ye shall not say, The burden of Jehovah; 39therefore, behold, I will utterly forget you, and I will cast you off, and the city that I gave unto you and to your fathers, away from my presence: 40and I will bring an everlasting reproach upon you, and a perpetual shame, which shall not be forgotten.

Jeremiah 24

24 1Jehovah showed me, and, behold, two baskets of figs set before the temple of Jehovah, after that Nebuchadrezzar king of Babylon had carried away captive Jeconiah the son of Jehoiakim, king of Judah, and the princes of Judah, with the craftsmen and smiths, from Jerusalem, and had brought them to Babylon. 2One basket had very good figs, like the figs that are first-ripe; and the other basket had very bad figs, which could not be eaten, they were so bad. 3Then said Jehovah unto me, What seest thou, Jeremiah? And I said, Figs; the good figs, very good; and the bad, very bad, that cannot be eaten, they are so bad. 4And the word of Jehovah came unto me, saying, 5Thus saith Jehovah, the God of Israel: Like these good figs, so will I regard the captives of Judah, whom I have sent out of this place into the land of the Chaldeans, for good. 6For I will set mine eyes upon them for good, and I will bring them again to this land: and I will build them, and not pull them down; and I will plant them, and not pluck them up. 7And I will give them a heart to know me, that I am Jehovah: and they shall be my people, and I will be their God; for they shall return unto me with their whole heart. 8And as the bad figs, which cannot be eaten, they are so bad, surely thus saith Jehovah, So will I give up Zedekiah the king of Judah, and his princes, and the residue of Jerusalem, that remain in this land, and them that dwell in the land of Egypt, 9I will even give them up to be tossed to and fro among all the kingdoms of the earth for evil; to be a reproach and a proverb, a taunt and a curse, in all places whither I shall drive them. 10And I will send the sword, the famine, and the pestilence, among them, till they be consumed from off the land that I gave unto them and to their fathers.

Jeremiah 25

25 1The word that came to Jeremiah concerning all the people of Judah, in the fourth year of Jehoiakim the son of Josiah, king of Judah (the same was the first year of Nebuchadrezzar king of Babylon,) 2which Jeremiah the prophet spake unto all the people of Judah, and to all the inhabitants of Jerusalem, saying: 3From the thirteenth year of Josiah the son of Amon, king of Judah, even unto this day, these three and twenty years, the word of Jehovah hath come unto me, and I have spoken unto you, rising up early and speaking; but ye have not hearkened. 4And Jehovah hath sent unto you all his servants the prophets, rising up early and sending them, (but ye have not hearkened, nor inclined your ear to hear,) 5saying, Return ye now every one from his evil way, and from the evil of your doings, and dwell in the land that Jehovah hath given unto you and to your fathers, from of old and even for evermore; 6and go not after other gods to serve them, and to worship them, and provoke me not to anger with the work of your hands; and I will do you no hurt. 7Yet ye have not hearkened unto me, saith Jehovah; that ye may provoke me to anger with the work of your hands to your own hurt. 8Therefore thus saith Jehovah of hosts: Because ye have not heard my words, 9behold, I will send and take all the families of the north, saith Jehovah, and I will send unto Nebuchadrezzar the king of Babylon, my servant, and will bring them against this land, and against the inhabitants thereof, and against all these nations round about; and I will utterly destroy them, and make them an astonishment, and a hissing, and perpetual desolations. 10Moreover I will take from them the voice of mirth and the voice of gladness, the voice of the bridegroom and the voice of the bride, the sound of the millstones, and the light of the lamp. 11And this whole land shall be a desolation, and an astonishment; and these nations shall serve the king of Babylon seventy years. 12And it shall come to pass, when seventy years are accomplished, that I will punish the king of Babylon, and that nation, saith Jehovah, for their iniquity, and the land of the Chaldeans; and I will make it desolate for ever. 13And I will bring upon that land all my words which I have pronounced against it, even all that is written in this book, which Jeremiah hath prophesied against all the nations. 14For many nations and great kings shall make bondmen of them, even of them; and I will recompense them according to their deeds, and according to the work of their hands. 15For thus saith Jehovah, the God of Israel, unto me: take this cup of the wine of wrath at my hand, and cause all the nations, to whom I send thee, to drink it. 16And they shall drink, and reel to and fro, and be mad, because of the sword that I will send among them. 17Then took I the cup at Jehovah's hand, and made all the nations to drink, unto whom Jehovah had sent me: 18to wit, Jerusalem, and the cities of Judah, and the kings thereof, and the princes thereof, to make them a desolation, an astonishment, a hissing, and a curse, as it is this day; 19Pharaoh king of Egypt, and his servants, and his princes, and all his people; 20and all the mingled people, and all the kings of the land of the Uz, and all the kings of the Philistines, and Ashkelon, and Gaza, and Ekron, and the remnant of Ashdod; 21Edom, and Moab, and the children of Ammon; 22and all the kings of Tyre, and all the kings of Sidon, and the kings of the isle which is beyond the sea; 23Dedan, and Tema, and Buz, and all that have the corners of their hair cut off; 24and all the kings of Arabia, and all the kings of the mingled people that dwell in the wilderness; 25and all the kings of Zimri, and all the kings of Elam, and all the kings of the Medes; 26and all the kings of the north, far and near, one with another; and all the kingdoms of the world, which are upon the face of the earth: and the king of Sheshach shall drink after them. 27And thou shalt say unto them, Thus saith Jehovah of hosts, the God of Israel: Drink ye, and be drunken, and spew, and fall, and rise no more, because of the sword which I will send among you. 28And it shall be, if they refuse to take the cup at thy hand to drink, then shalt thou say unto them, Thus saith Jehovah of hosts: Ye shall surely drink. 29For, lo, I begin to work evil at the city which is called by my name; and should ye be utterly unpunished? Ye shall not be unpunished; for I will call for a sword upon all the inhabitants of the earth, saith Jehovah of hosts. 30Therefore prophesy thou against them all these words, and say unto them, Jehovah will roar from on high, and utter his voice from his holy habitation; he will mightily roar against his fold; he will give a shout, as they that tread the grapes, against all the inhabitants of the earth. 31A noise shall come even to the end of the earth; for Jehovah hath a controversy with the nations; he will enter into judgment with all flesh: as for the wicked, he will give them to the sword, saith Jehovah. 32Thus saith Jehovah of hosts, Behold, evil shall go forth from nation to nation, and a great tempest shall be raised up from the uttermost parts of the earth. 33And the slain of Jehovah shall be at that day from one end of the earth even unto the other end of the earth: they shall not be lamented, neither gathered, nor buried; they shall be dung upon the face of the ground. 34Wail, ye shepherds, and cry; and wallow in ashes, ye principal of the flock; for the days of your slaughter and of your dispersions are fully come, and ye shall fall like a goodly vessel. 35And the shepherds shall have no way to flee, nor the principal of the flock to escape. 36A voice of the cry of the shepherds, and the wailing of the principal of the flock! for Jehovah layeth waste their pasture. 37And the peaceable folds are brought to silence because of the fierce anger of Jehovah. 38He hath left his covert, as the lion; for their land is become an astonishment because of the fierceness of the oppressing sword, and because of his fierce anger.

Jeremiah 26

26 1In the beginning of the reign of Jehoiakim the son of Josiah, king of Judah, came this word from Jehovah, saying, 2Thus saith Jehovah: Stand in the court of Jehovah's house, and speak unto all the cities of Judah, which come to worship in Jehovah's house, all the words that I command thee to speak unto them; diminish not a word. 3It may be they will hearken, and turn every man from his evil way; that I may repent me of the evil which I purpose to do unto them because of the evil of their doings. 4And thou shalt say unto them, Thus saith Jehovah: If ye will not hearken to me, to walk in my law, which I have set before you, 5to hearken to the words of my servants the prophets, whom I send unto you, even rising up early and sending them, but ye have not hearkened; 6then will I make this house like Shiloh, and will make this city a curse to all the nations of the earth. 7And the priests and the prophets and all the people heard Jeremiah speaking these words in the house of Jehovah. 8And it came to pass, when Jeremiah had made an end of speaking all that Jehovah had commanded him to speak unto all the people, that the priests and the prophets and all the people laid hold on him, saying, Thou shalt surely die. 9Why hast thou prophesied in the name of Jehovah, saying, This house shall be like Shiloh, and this city shall be desolate, without inhabitant? And all the people were gathered unto Jeremiah in the house of Jehovah. 10And when the princes of Judah heard these things, they came up from the king's house unto the house of Jehovah; and they sat in the entry of the new gate of Jehovah's house. 11Then spake the priests and the prophets unto the princes and to all the people, saying, This man is worthy of death; for he hath prophesied against this city, as ye have heard with your ears. 12Then spake Jeremiah unto all the princes and to all the people, saying, Jehovah sent me to prophesy against this house and against this city all the words that ye have heard. 13Now therefore amend your ways and your doings, and obey the voice of Jehovah your God; and Jehovah will repent him of the evil that he hath pronounced against you. 14But as for me, behold, I am in your hand: do with me as is good and right in your eyes. 15Only know ye for certain that, if ye put me to death, ye will bring innocent blood upon yourselves, and upon this city, and upon the inhabitants thereof; for of a truth Jehovah hath sent me unto you to speak all these words in your ears. 16Then said the princes and all the people unto the priests and to the prophets: This man is not worthy of death; for he hath spoken to us in the name of Jehovah our God. 17Then rose up certain of the elders of the land, and spake to all the assembly of the people, saying, 18Micah the Morashtite prophesied in the days of Hezekiah king of Judah; and he spake to all the people of Judah, saying, Thus saith Jehovah of hosts: Zion shall be plowed as a field, and Jerusalem shall become heaps, and the mountain of the house as the high places of a forest. 19Did Hezekiah king of Judah and all Judah put him to death? did he not fear Jehovah, and entreat the favor of Jehovah, and Jehovah repented him of the evil which he had pronounced against them? Thus should we commit great evil against our own souls. 20And there was also a man that prophesied in the name of Jehovah, Uriah the son of Shemaiah of Kiriath-jearim; and he prophesied against this city and against this land according to all the words of Jeremiah: 21and when Jehoiakim the king, with all his mighty-men, and all the princes, heard his words, the king sought to put him to death; but when Uriah heard it, he was afraid, and fled, and went into Egypt: 22and Jehoiakim the king sent men into Egypt, namely, Elnathan the son of Achbor, and certain men with him, into Egypt; 23and they fetched forth Uriah out of Egypt, and brought him unto Jehoiakim the king, who slew him with the sword, and cast his dead body into the graves of the common people. 24But the hand of Ahikam the son of Shaphan was with Jeremiah, that they should not give him into the hand of the people to put him to death.

Jeremiah 27

27 1In the beginning of the reign of Jehoiakim the son of Josiah, king of Judah, came this word unto Jeremiah from Jehovah, saying, 2Thus saith Jehovah to me: Make thee bonds and bars, and put them upon thy neck; 3and send them to the king of Edom, and to the king of Moab, and to the king of the children of Ammon, and to the king of Tyre, and to the king of Sidon, by the hand of the messengers that come to Jerusalem unto Zedekiah king of Judah; 4and give them a charge unto their masters, saying, Thus saith Jehovah of hosts, the God of Israel, Thus shall ye say unto your masters: 5I have made the earth, the men and the beasts that are upon the face of the earth, by my great power and by my outstretched arm; and I give it unto whom it seemeth right unto me. 6And now have I given all these lands into the hand of Nebuchadnezzar the king of Babylon, my servant; and the beasts of the field also have I given him to serve him. 7And all the nations shall serve him, and his son, and his son's son, until the time of his own land come: and then many nations and great kings shall make him their bondman. 8And it shall come to pass, that the nation and the kingdom which will not serve the same Nebuchadnezzar king of Babylon, and that will not put their neck under the yoke of the king of Babylon, that nation will I punish, saith Jehovah, with the sword, and with the famine, and with the pestilence, until I have consumed them by his hand. 9But as for you, hearken ye not to your prophets, nor to your diviners, nor to your dreams, nor to your soothsayers, nor to your sorcerers, that speak unto you, saying, Ye shall not serve the king of Babylon: 10for they prophesy a lie unto you, to remove you far from your land, and that I should drive you out, and ye should perish. 11But the nation that shall bring their neck under the yoke of the king of Babylon, and serve him, that nation will I let remain in their own land, saith Jehovah; and they shall till it, and dwell therein. 12And I spake to Zedekiah king of Judah according to all these words, saying, Bring your necks under the yoke of the king of Babylon, and serve him and his people, and live. 13Why will ye die, thou and thy people, by the sword, by the famine, and by the pestilence, as Jehovah hath spoken concerning the nation that will not serve the king of Babylon? 14And hearken not unto the words of the prophets that speak unto you, saying, Ye shall not serve the king of Babylon; for they prophesy a lie unto you. 15For I have not sent them, saith Jehovah, but they prophesy falsely in my name; that I may drive you out, and that ye may perish, ye, and the prophets that prophesy unto you. 16Also I spake to the priests and to all this people, saying, Thus saith Jehovah: Hearken not to the words of your prophets that prophesy unto you, saying, Behold, the vessels of Jehovah's house shall now shortly be brought again from Babylon; for they prophesy a lie unto you. 17Hearken not unto them; serve the king of Babylon, and live: wherefore should this city become a desolation? 18But if they be prophets, and if the word of Jehovah be with them, let them now make intercession to Jehovah of hosts, that the vessels which are left in the house of Jehovah, and in the house of the king of Judah, and at Jerusalem, go not to Babylon. 19For thus saith Jehovah of hosts concerning the pillars, and concerning the sea, and concerning the bases, and concerning the residue of the vessels that are left in this city, 20which Nebuchadnezzar king of Babylon took not, when he carried away captive Jeconiah the son of Jehoiakim, king of Judah, from Jerusalem to Babylon, and all the nobles of Judah and Jerusalem; 21yea, thus saith Jehovah of hosts, the God of Israel, concerning the vessels that are left in the house of Jehovah, and in the house of the king of Judah, and at Jerusalem: 22They shall be carried to Babylon, and there shall they be, until the day that I visit them, saith Jehovah; then will I bring them up, and restore them to this place.

Jeremiah 28

28 1And it came to pass the same year, in the beginning of the reign of Zedekiah king of Judah, in the fourth year, in the fifth month, that Hananiah the son of Azzur, the prophet, who was of Gibeon, spake unto me in the house of Jehovah, in the presence of the priests and of all the people, saying, 2Thus speaketh Jehovah of hosts, the God of Israel, saying, I have broken the yoke of the king of Babylon. 3Within two full years will I bring again into this place all the vessels of Jehovah's house, that Nebuchadnezzar king of Babylon took away from this place, and carried to Babylon: 4and I will bring again to this place Jeconiah the son of Jehoiakim, king of Judah, with all the captives of Judah, that went to Babylon, saith Jehovah; for I will break the yoke of the king of Babylon. 5Then the prophet Jeremiah said unto the prophet Hananiah in the presence of the priests, and in the presence of all the people that stood in the house of Jehovah, 6even the prophet Jeremiah said, Amen: Jehovah do so; Jehovah perform thy words which thou hast prophesied, to bring again the vessels of Jehovah's house, and all them of the captivity, from Babylon unto this place. 7Nevertheless hear thou now this word that I speak in thine ears, and in the ears of all the people: 8The prophets that have been before me and before thee of old prophesied against many countries, and against great kingdoms, of war, and of evil, and of pestilence. 9The prophet that prophesieth of peace, when the word of the prophet shall come to pass, then shall the prophet be known, that Jehovah hath truly sent him. 10Then Hananiah the prophet took the bar from off the prophet Jeremiah's neck, and brake it. 11And Hananiah spake in the presence of all the people, saying, Thus saith Jehovah: Even so will I break the yoke of Nebuchadnezzar king of Babylon within two full years from off the neck of all the nations. And the prophet Jeremiah went his way. 12Then the word of Jehovah came unto Jeremiah, after that Hananiah the prophet had broken the bar from off the neck of the prophet Jeremiah, saying, 13Go, and tell Hananiah, saying, Thus saith Jehovah: Thou hast broken the bars of wood; but thou hast made in their stead bars of iron. 14For thus saith Jehovah of hosts, the God of Israel: I have put a yoke of iron upon the neck of all these nations, that they may served Nebuchadnezzar king of Babylon; and they shall serve him: and I have given him the beasts of the field also. 15Then said the prophet Jeremiah unto Hananiah the prophet, Hear now, Hananiah: Jehovah hath not sent thee; but thou makest this people to trust in a lie. 16Therefore thus saith Jehovah, Behold, I will send thee away from off the face of the earth: this year thou shalt die, because thou hast spoken rebellion against Jehovah. 17So Hananiah the prophet died the same year in the seventh month.

Jeremiah 29

29 1Now these are the words of the letter that Jeremiah the prophet sent from Jerusalem unto the residue of the elders of the captivity, and to the priests, and to the prophets, and to all the people, whom Nebuchadnezzar had carried away captive from Jerusalem to Babylon, 2(after that Jeconiah the king, and the queen-mother, and the eunuchs, and the princes of Judah and Jerusalem, and the craftsmen, and the smiths, were departed from Jerusalem,) 3by the hand of Elasah the son of Shaphan, and Gemariah the son of Hilkiah, (whom Zedekiah king of Judah sent unto Babylon to Nebuchadnezzar king of Babylon,) saying, 4Thus saith Jehovah of hosts, the God of Israel, unto all the captivity, whom I have caused to be carried away captive from Jerusalem unto Babylon: 5Build ye houses, and dwell in them; and plant gardens, and eat the fruit of them. 6Take ye wives, and beget sons and daughters; and take wives for your sons, and give your daughters to husbands, that they may bear sons and daughters; and multiply ye there, and be not diminished. 7And seek the peace of the city whither I have caused you to be carried away captive, and pray unto Jehovah for it; for in the peace thereof shall ye have peace. 8For thus saith Jehovah of hosts, the God of Israel: Let not your prophets that are in the midst of you, and your diviners, deceive you; neither hearken ye to your dreams which ye cause to be dreamed. 9For they prophesy falsely unto you in my name: I have not sent them, saith Jehovah. 10For thus saith Jehovah, After seventy years are accomplished for Babylon, I will visit you, and perform my good word toward you, in causing you to return to this place. 11For I know the thoughts that I think toward you, saith Jehovah, thoughts of peace, and not of evil, to give you hope in your latter end. 12And ye shall call upon me, and ye shall go and pray unto me, and I will hearken unto you. 13And ye shall seek me, and find me, when ye shall search for me with all your heart. 14And I will be found of you, saith Jehovah, and I will turn again your captivity, and I will gather you from all the nations, and from all the places wither I have driven you, saith Jehovah; and I will bring you again unto the place whence I caused you to be carried away captive. 15Because ye have said, Jehovah hath raised us up prophets in Babylon; 16thus saith Jehovah concerning the king that sitteth upon the throne of David, and concerning all the people that dwell in this city, your brethren that are not gone forth with you into captivity; 17thus saith Jehovah of hosts; Behold, I will send upon them the sword, the famine, and the pestilence, and will make them like vile figs, that cannot be eaten, they are so bad. 18And I will pursue after them with the sword, with the famine, and with the pestilence, and will deliver them to be tossed to and fro among all the kingdoms of the earth, to be an execration, and an astonishment, and a hissing, and a reproach, among all the nations whither I have driven them; 19because they have not hearkened to my words, saith Jehovah, wherewith I sent unto them my servants the prophets, rising up early and sending them; but ye would not hear, saith Jehovah. 20Hear ye therefore the word of Jehovah, all ye of the captivity, whom I have sent away from Jerusalem to Babylon. 21Thus saith Jehovah of hosts, the God of Israel, concerning Ahab the son of Kolaiah, and concerning Zedekiah the son of Maaseiah, who prophesy a lie unto you in my name: Behold, I will deliver them into the hand of Nebuchadrezzar king of Babylon; and he shall slay them before your eyes; 22and of them shall be taken up a curse by all the captives of Judah that are in Babylon, saying, Jehovah make thee like Zedekiah and like Ahab, whom the king of Babylon roasted in the fire; 23because they have wrought folly in Israel, and have committed adultery with their neighbors' wives, and have spoken words in my name falsely, which I commanded them not; and I am he that knoweth, and am witness, saith Jehovah. 24And concerning Shemaiah the Nehelamite thou shalt speak, saying, 25Thus speaketh Jehovah of hosts, the God of Israel, saying, Because thou hast sent letters in thine own name unto all the people that are at Jerusalem, and to Zephaniah the son of Maaseiah, the priest, and to all the priests, saying, 26Jehovah hath made thee priest in the stead of Jehoiada the priest, that there may be officers in the house of Jehovah, for every man that is mad, and maketh himself a prophet, that thou shouldest put him in the stocks and in shackles. 27Now therefore, why hast thou not rebuked Jeremiah of Anathoth, who maketh himself a prophet to you, 28forasmuch as he hath sent unto us in Babylon, saying, The captivity is long: build ye houses, and dwell in them; and plant gardens, and eat the fruit of them? 29And Zephaniah the priest read this letter in the ears of Jeremiah the prophet. 30Then came the word of Jehovah unto Jeremiah, saying, 31Send to all them of the captivity, saying, Thus saith Jehovah concerning Shemaiah the Nehelamite: Because that Shemaiah hath prophesied unto you, and I sent him not, and he hath caused you to trust in a lie; 32therefore thus saith Jehovah, Behold, I will punish Shemaiah the Nehelamite, and his seed; he shall not have a man to dwell among this people, neither shall he behold the good that I will do unto my people, saith Jehovah, because he hath spoken rebellion against Jehovah.

Jeremiah 30

30 1The word that came to Jeremiah from Jehovah, saying, 2Thus speaketh Jehovah, the God of Israel, saying, Write thee all the words that I have spoken unto thee in a book. 3For, lo, the days come, saith Jehovah, that I will turn again the captivity of my people Israel and Judah, saith Jehovah; and I will cause them to return to the land that I gave to their fathers, and they shall possess it. 4And these are the words that Jehovah spake concerning Israel and concerning Judah. 5For thus saith Jehovah: We have heard a voice of trembling, of fear, and not of peace. 6Ask ye now, and see whether a man doth travail with child: wherefore do I see every man with his hands on his loins, as a woman in travail, and all faces are turned into paleness? 7Alas! for that day is great, so that none is like it: it is even the time of Jacob's trouble; but he shall be saved out of it. 8And it shall come to pass in that day, saith Jehovah of hosts, that I will break his yoke from off thy neck, and will burst thy bonds; and strangers shall no more make him their bondman; 9but they shall serve Jehovah their God, and David their king, whom I will raise up unto them. 10Therefore fear thou not, O Jacob my servant, saith Jehovah; neither be dismayed, O Israel: for, lo, I will save thee from afar, and thy seed from the land of their captivity; and Jacob shall return, and shall be quiet and at ease, and none shall make him afraid. 11For I am with thee, saith Jehovah, to save thee: for I will make a full end of all the nations whither I have scattered thee, but I will not make a full end of thee; but I will correct thee in measure, and will in no wise leave thee unpunished. 12For thus saith Jehovah, Thy hurt is incurable, and thy wound grievous. 13There is none to plead thy cause, that thou mayest be bound up: thou hast no healing medicines. 14All thy lovers have forgotten thee; they seek thee not: for I have wounded thee with the wound of an enemy, with the chastisement of a cruel one, for the greatness of thine iniquity, because thy sins were increased. 15Why criest thou for thy hurt? thy pain is incurable: for the greatness of thine iniquity, because thy sins were increased, I have done these things unto thee. 16Therefore all they that devour thee shall be devoured; and all thine adversaries, every one of them, shall go into captivity; and they that despoil thee shall be a spoil, and all that prey upon thee will I give for a prey. 17For I will restore health unto thee, and I will heal thee of thy wounds, saith Jehovah; because they have called thee an outcast, saying, It is Zion, whom no man seeketh after. 18Thus saith Jehovah: Behold, I will turn again the captivity of Jacob's tents, and have compassion on his dwelling-places; and the city shall be builded upon its own hill, and the palace shall be inhabited after its own manner. 19And out of them shall proceed thanksgiving and the voice of them that make merry: and I will multiply them, and they shall not be few; I will also glorify them, and they shall not be small. 20Their children also shall be as aforetime, and their congregation shall be established before me; and I will punish all that oppress them. 21And their prince shall be of themselves, and their ruler shall proceed from the midst of them; and I will cause him to draw near, and he shall approach unto me: for who is he that hath had boldness to approach unto me? saith Jehovah. 22And ye shall be my people, and I will be your God. 23Behold, the tempest of Jehovah, even his wrath, is gone forth, a sweeping tempest: it shall burst upon the head of the wicked. 24The fierce anger of Jehovah shall not return, until he have executed, and till he have performed the intents of his heart: in the latter days ye shall understand it.

Jeremiah 31

31 1At that time, saith Jehovah, will I be the God of all the families of Israel, and they shall be my people. 2Thus saith Jehovah, The people that were left of the sword found favor in the wilderness; even Israel, when I went to cause him to rest. 3Jehovah appeared of old unto me, saying, Yea, I have loved thee with an everlasting love: therefore with lovingkindness have I drawn thee. 4Again will I build thee, and thou shalt be built, O virgin of Israel: again shalt thou be adorned with thy tabrets, and shalt go forth in the dances of them that make merry. 5Again shalt thou plant vineyards upon the mountains of Samaria; the planters shall plant, and shall enjoy the fruit thereof. 6For there shall be a day, that the watchmen upon the hills of Ephraim shall cry, Arise ye, and let us go up to Zion unto Jehovah our God. 7For thus saith Jehovah, Sing with gladness for Jacob, and shout for the chief of the nations: publish ye, praise ye, and say, O Jehovah, save thy people, the remnant of Israel. 8Behold, I will bring them from the north country, and gather them from the uttermost parts of the earth, and with them the blind and the lame, the woman with child and her that travaileth with child together: a great company shall they return hither. 9They shall come with weeping; and with supplications will I lead them: I will cause them to walk by rivers of waters, in a straight way wherein they shall not stumble; for I am a father to Israel, and Ephraim is my first-born. 10Hear the word of Jehovah, O ye nations, and declare it in the isles afar off; and say, He that scattered Israel will gather him, and keep him, as shepherd doth his flock. 11For Jehovah hath ransomed Jacob, and redeemed him from the hand of him that was stronger than he. 12And they shall come and sing in the height of Zion, and shall flow unto the goodness of Jehovah, to the grain, and to the new wine, and to the oil, and to the young of the flock and of the herd: and their soul shall be as a watered garden; and they shall not sorrow any more at all. 13Then shall the virgin rejoice in the dance, and the young men and the old together; for I will turn their mourning into joy, and will comfort them, and make them rejoice from their sorrow. 14And I will satiate the soul of the priests with fatness, and my people shall be satisfied with my goodness, saith Jehovah. 15Thus saith Jehovah: A voice is heard in Ramah, lamentation, and bitter weeping, Rachel weeping for her children; she refuseth to be comforted for her children, because they are not. 16Thus saith Jehovah: Refrain thy voice from weeping, and thine eyes from tears; for thy work shall be rewarded, saith Jehovah; and they shall come again from the land of the enemy. 17And there is hope for thy latter end, saith Jehovah; and thy children shall come again to their own border. 18I have surely heard Ephraim bemoaning himself thus, Thou hast chastised me, and I was chastised, as a calf unaccustomed to the yoke: turn thou me, and I shall be turned; for thou art Jehovah my God. 19Surely after that I was turned, I repented; and after that I was instructed, I smote upon my thigh: I was ashamed, yea, even confounded, because I did bear the reproach of my youth. 20Is Ephraim my dear son? is he a darling child? for as often as I speak against him, I do earnestly remember him still: therefore my heart yearneth for him; I will surely have mercy upon him, saith Jehovah. 21Set thee up waymarks, make thee guide-posts; set thy heart toward the highway, even the way by which thou wentest: turn again, O virgin of Israel, turn again to these thy cities. 22How long wilt thou go hither and thither, O thou backsliding daughter? for Jehovah hath created a new thing in the earth: a woman shall encompass a man. 23Thus saith Jehovah of hosts, the God of Israel, Yet again shall they use this speech in the land of Judah and in the cities thereof, when I shall bring again their captivity: Jehovah bless thee, O habitation of righteousness, O mountain of holiness. 24And Judah and all the cities thereof shall dwell therein together, the husbandmen, and they that go about with flocks. 25For I have satiated the weary soul, and every sorrowful soul have I replenished. 26Upon this I awaked, and beheld; and my sleep was sweet unto me. 27Behold, the days come, saith Jehovah, that I will sow the house of Israel and the house of Judah with the seed of man, and with the seed of beast. 28And it shall come to pass that, like as I have watched over them to pluck up and to break down and to overthrow and to destroy and to afflict, so will I watch over them to build and to plant, saith Jehovah. 29In those days they shall say no more, The fathers have eaten sour grapes, and the children's teeth are set on edge. 30But every one shall die for his own iniquity: every man that eateth the sour grapes, his teeth shall be set on edge. 31Behold, the days come, saith Jehovah, that I will make a new covenant with the house of Israel, and with the house of Judah: 32not according to the covenant that I made with their fathers in the day that I took them by the hand to bring them out of the land of Egypt; which my covenant they brake, although I was a husband unto them, saith Jehovah. 33But this is the covenant that I will make with the house of Israel after those days, saith Jehovah: I will put my law in their inward parts, and in their heart will I write it; and I will be their God, and they shall be my people: 34and they shall teach no more every man his neighbor, and every man his brother, saying, Know Jehovah; for they shall all know me, from the least of them unto the greatest of them, saith Jehovah: for I will forgive their iniquity, and their sin will I remember no more. 35Thus saith Jehovah, who giveth the sun for a light by day, and the ordinances of the moon and of the stars for a light by night, who stirreth up the sea, so that the waves thereof roar; Jehovah of hosts is his name: 36If these ordinances depart from before me, saith Jehovah, then the seed of Israel also shall cease from being a nation before me for ever. 37Thus saith Jehovah: If heaven above can be measured, and the foundations of the earth searched out beneath, then will I also cast off all the seed of Israel for all that they have done, saith Jehovah. 38Behold, the days come, saith Jehovah, that the city shall be built to Jehovah from the tower of Hananel unto the gate of the corner. 39And the measuring line shall go out further straight onward unto the hill Gareb, and shall turn about unto Goah. 40And the whole valley of the dead bodies and of the ashes, and all the fields unto the brook Kidron, unto the corner of the horse gate toward the east, shall be holy unto Jehovah; it shall not be plucked up, nor thrown down any more for ever.

Jeremiah 32

32 1The word that came to Jeremiah from Jehovah in the tenth year of Zedekiah king of Judah, which was the eighteenth year of Nebuchadrezzar. 2Now at that time the king of Babylon's army was besieging Jerusalem; and Jeremiah the prophet was shut up in the court of the guard, which was in the king of Judah's house. 3For Zedekiah king of Judah had shut him up, saying, Wherefore dost thou prophesy, and say, Thus saith Jehovah, Behold, I will give this city into the hand of the king of Babylon, and he shall take it; 4and Zedekiah king of Judah shall not escape out of the hand of the Chaldeans, but shall surely be delivered into the hand of the king of Babylon, and shall speak with him mouth to mouth, and his eyes shall behold his eyes; 5and he shall bring Zedekiah to Babylon, and there shall he be until I visit him, saith Jehovah: though ye fight with the Chaldeans, ye shall not prosper? 6And Jeremiah said, The word of Jehovah came unto me, saying, 7Behold, Hanamel the son of Shallum thine uncle shall come unto thee, saying, Buy thee my field that is in Anathoth; for the right of redemption is thine to buy it. 8So Hanamel mine uncle's son came to me in the court of the guard according to the word of Jehovah, and said unto me, Buy my field, I pray thee, that is in Anathoth, which is in the land of Benjamin; for the right of inheritance is thine, and the redemption is thine; buy it for thyself. Then I knew that this was the word of Jehovah. 9And I bought the field that was in Anathoth of Hanamel mine uncle's son, and weighed him the money, even seventeen shekels of silver. 10And I subscribed the deed, and sealed it, and called witnesses, and weighed him the money in the balances. 11So I took the deed of the purchase, both that which was sealed, according to the law and custom, and that which was open: 12and I delivered the deed of the purchase unto Baruch the son of Neriah, the son of Mahseiah, in the presence of Hanamel mine uncle's son, and in the presence of the witnesses that subscribed the deed of the purchase, before all the Jews that sat in the court of the guard. 13And I charged Baruch before them, saying, 14Thus saith Jehovah of hosts, the God of Israel: Take these deeds, this deed of the purchase which is sealed, and this deed which is open, and put them in an earthen vessel; that they may continue many days. 15For thus saith Jehovah of hosts, the God of Israel: Houses and fields and vineyards shall yet again be bought in this land. 16Now after I had delivered the deed of the purchase unto Baruch the son of Neriah, I prayed unto Jehovah, saying, 17Ah Lord Jehovah! behold, thou hast made the heavens and the earth by thy great power and by thine outstretched arm; there is nothing too hard for thee, 18who showest lovingkindness unto thousands, and recompensest the iniquity of the fathers into the bosom of their children after them; the great, the mighty God, Jehovah of hosts is his name; 19great in counsel, and mighty in work; whose eyes are open upon all the ways of the sons of men, to give every one according to his ways, and according to the fruit of his doings: 20who didst set signs and wonders in the land of Egypt, even unto this day, both in Israel and among other men; and madest thee a name, as at this day; 21and didst bring forth thy people Israel out of the land of Egypt with signs, and with wonders, and with a strong hand, and with an outstretched arm, and with great terror; 22and gavest them this land, which thou didst swear to their fathers to give them, a land flowing with milk and honey; 23and they came in, and possessed it, but they obeyed not thy voice, neither walked in thy law; they have done nothing of all that thou commandedst them to do: therefore thou hast caused all this evil to come upon them. 24Behold, the mounds, they are come unto the city to take it; and the city is given into the hand of the Chaldeans that fight against it, because of the sword, and of the famine, and of the pestilence; and what thou hast spoken is come to pass; and, behold, thou seest it. 25And thou hast said unto me, O Lord Jehovah, Buy thee the field for money, and call witnesses; whereas the city is given into the hand of the Chaldeans. 26Then came the word of Jehovah unto Jeremiah, saying, 27Behold, I am Jehovah, the God of all flesh: is there anything too hard for me? 28Therefore thus saith Jehovah: Behold, I will give this city into the hand of the Chaldeans, and into the hand of Nebuchadrezzar king of Babylon, and he shall take it: 29and the Chaldeans, that fight against this city, shall come and set this city on fire, and burn it, with the houses, upon whose roofs they have offered incense unto Baal, and poured out drink-offerings unto other gods, to provoke me to anger. 30For the children of Israel and the children of Judah have done only that which was evil in my sight from their youth; for the children of Israel have only provoked me to anger with the work of their hands, saith Jehovah. 31For this city hath been to me a provocation of mine anger and of my wrath from the day that they built it even unto this day; that I should remove it from before my face, 32because of all the evil of the children of Israel and of the children of Judah, which they have done to provoke me to anger, they, their kings, their princes, their priests, and their prophets, and the men of Judah, and the inhabitants of Jerusalem. 33And they have turned unto me the back, and not the face: and though I taught them, rising up early and teaching them, yet they have not hearkened to receive instruction. 34But they set their abominations in the house which is called by my name, to defile it. 35And they built the high places of Baal, which are in the valley of the son of Hinnom, to cause their sons and their daughters to pass through the fire unto Molech; which I commanded them not, neither came it into my mind, that they should do this abomination, to cause Judah to sin. 36And now therefore thus saith Jehovah, the God of Israel, concerning this city, whereof ye say, It is given into the hand of the king of Babylon by the sword, and by the famine, and by the pestilence: 37Behold, I will gather them out of all the countries, whither I have driven them in mine anger, and in my wrath, and in great indignation; and I will bring them again unto this place, and I will cause them to dwell safely: 38and they shall be my people, and I will be their God: 39and I will give them one heart and one way, that they may fear me for ever, for the good of them, and of their children after them: 40and I will make an everlasting covenant with them, that I will not turn away from following them, to do them good; and I will put my fear in their hearts, that they may not depart from me. 41Yea, I will rejoice over them to do them good, and I will plant them in this land assuredly with my whole heart and with my whole soul. 42For thus saith Jehovah: Like as I have brought all this great evil upon this people, so will I bring upon them all the good that I have promised them. 43And fields shall be bought in this land, whereof ye say, It is desolate, without man or beast; it is given into the hand of the Chaldeans. 44Men shall buy fields for money, and subscribe the deeds, and seal them, and call witnesses, in the land of Benjamin, and in the places about Jerusalem, and in the cities of Judah, and in the cities of the hill-country, and in the cities of the lowland, and in the cities of the South: for I will cause their captivity to return, saith Jehovah.

Jeremiah 33

33 1Moreover the word of Jehovah came unto Jeremiah the second time, while he was yet shut up in the court of the guard, saying, 2Thus saith Jehovah that doeth it, Jehovah that formeth it to establish it; Jehovah is his name: 3Call unto me, and I will answer thee, and will show thee great things, and difficult, which thou knowest not. 4For thus saith Jehovah, the God of Israel, concerning the houses of this city, and concerning the houses of the kings of Judah, which are broken down to make a defence against the mounds and against the sword; 5while men come to fight with the Chaldeans, and to fill them with the dead bodies of men, whom I have slain in mine anger and in my wrath, and for all whose wickedness I have hid my face from this city: 6Behold, I will bring it health and cure, and I will cure them; and I will reveal unto them abundance of peace and truth. 7And I will cause the captivity of Judah and the captivity of Israel to return, and will build them, as at the first. 8And I will cleanse them from all their iniquity, whereby they have sinned against me; and I will pardon all their iniquities, whereby they have sinned against me, and whereby they have transgressed against me. 9And this city shall be to me for a name of joy, for a praise and for a glory, before all the nations of the earth, which shall hear all the good that I do unto them, and shall fear and tremble for all the good and for all the peace that I procure unto it. 10Thus saith Jehovah: Yet again there shall be heard in this place, whereof ye say, It is waste, without man and without beast, even in the cities of Judah, and in the streets of Jerusalem, that are desolate, without man and without inhabitant and without beast, 11the voice of joy and the voice of gladness, the voice of the bridegroom and the voice of the bride, the voice of them that say, Give thanks to Jehovah of hosts, for Jehovah is good, for his lovingkindness endureth for ever; and of them that bring sacrifices of thanksgiving into the house of Jehovah. For I will cause the captivity of the land to return as at the first, saith Jehovah. 12Thus saith Jehovah of hosts: Yet again shall there be in this place, which is waste, without man and without beast, and in all the cities thereof, a habitation of shepherds causing their flocks to lie down. 13In the cities of the hill-country, in the cities of the lowland, and in the cities of the South, and in the land of Benjamin, and in the places about Jerusalem, and in the cities of Judah, shall the flocks again pass under the hands of him that numbereth them, saith Jehovah. 14Behold, the days come, saith Jehovah, that I will perform that good word which I have spoken concerning the house of Israel and concerning the house of Judah. 15In those days, and at that time, will I cause a Branch of righteousness to grow up unto David; and he shall execute justice and righteousness in the land. 16In those days shall Judah be saved, and Jerusalem shall dwell safely; and this is the name whereby she shall be called: Jehovah our righteousness. 17For thus saith Jehovah: David shall never want a man to sit upon the throne of the house of Israel; 18neither shall the priests the Levites want a man before me to offer burnt-offerings, and to burn meal-offerings, and to do sacrifice continually. 19And the word of Jehovah came unto Jeremiah, saying, 20Thus saith Jehovah: If ye can break my covenant of the day, and my covenant of the night, so that there shall not be day and night in their season; 21then may also my covenant be broken with David my servant, that he shall not have a son to reign upon his throne; and with the Levites the priests, my ministers. 22As the host of heaven cannot be numbered, neither the sand of the sea measured; so will I multiply the seed of David my servant, and the Levites that minister unto me. 23And the word of Jehovah came to Jeremiah, saying, 24Considerest thou not what this people have spoken, saying, The two families which Jehovah did choose, he hath cast them off? thus do they despise my people, that they should be no more a nation before them. 25Thus saith Jehovah: If my covenant of day and night stand not, if I have not appointed the ordinances of heaven and earth; 26then will I also cast away the seed of Jacob, and of David my servant, so that I will not take of his seed to be rulers over the seed of Abraham, Isaac, and Jacob: for I will cause their captivity to return, and will have mercy on them.

Jeremiah 34

34 1The word which came unto Jeremiah from Jehovah, when Nebuchadnezzar king of Babylon, and all his army, and all the kingdoms of the earth that were under his dominion, and all the peoples, were fighting against Jerusalem, and against all the cities thereof, saying: 2Thus saith Jehovah, the God of Israel, Go, and speak to Zedekiah king of Judah, and tell him, Thus saith Jehovah, Behold, I will give this city into the hand of the king of Babylon, and he shall burn it with fire: 3and thou shalt not escape out of his hand, but shalt surely be taken, and delivered into his hand; and thine eyes shall behold the eyes of the king of Babylon, and he shall speak with thee mouth to mouth, and thou shalt go to Babylon. 4Yet hear the word of Jehovah, O Zedekiah king of Judah: thus saith Jehovah concerning thee, Thou shalt not die by the sword; 5thou shalt die in peace; and with the burnings of thy fathers, the former kings that were before thee, so shall they make a burning for thee; and they shall lament thee, saying, Ah Lord! for I have spoken the word, saith Jehovah. 6Then Jeremiah the prophet spake all these words unto Zedekiah king of Judah in Jerusalem, 7when the king of Babylon's army was fighting against Jerusalem, and against all the cities of Judah that were left, against Lachish and against Azekah; for these alone remained of the cities of Judah as fortified cities. 8The word that came unto Jeremiah from Jehovah, after that the king Zedekiah had made a covenant with all the people that were at Jerusalem, to proclaim liberty unto them; 9that every man should let his man-servant, and every man his maid-servant, that is a Hebrew or a Hebrewess, go free; that none should make bondmen of them, to wit, of a Jew his brother. 10And all the princes and all the people obeyed, that had entered into the covenant, that every one should let his man-servant, and every one his maid-servant, go free, that none should make bondmen of them any more; they obeyed, and let them go: 11but afterwards they turned, and caused the servants and the handmaids, whom they had let go free, to return, and brought them into subjection for servants and for handmaids. 12Therefore the word of Jehovah came to Jeremiah from Jehovah, saying, 13Thus saith Jehovah, the God of Israel: I made a covenant with your fathers in the day that I brought them forth out of the land of Egypt, out of the house of bondage, saying, 14At the end of seven years ye shall let go every man his brother that is a Hebrew, that hath been sold unto thee, and hath served thee six years, thou shalt let him go free from thee: but your fathers hearkened not unto me, neither inclined their ear. 15And ye were now turned, and had done that which is right in mine eyes, in proclaiming liberty every man to his neighbor; and ye had made a covenant before me in the house which is called by my name: 16but ye turned and profaned my name, and caused every man his servant, and every man his handmaid, whom ye had let go free at their pleasure, to return; and ye brought them into subjection, to be unto you for servants and for handmaids. 17Therefore thus saith Jehovah: ye have not hearkened unto me, to proclaim liberty, every man to his brother, and every man to his neighbor: behold, I proclaim unto you a liberty, saith Jehovah, to the sword, to the pestilence, and to the famine; and I will make you to be tossed to and fro among all the kingdoms of the earth. 18And I will give the men that have transgressed my covenant, that have not performed the words of the covenant which they made before me, when they cut the calf in twain and passed between the parts thereof; 19the princes of Judah, and the princes of Jerusalem, the eunuchs, and the priests, and all the people of the land, that passed between the parts of the calf; 20I will even give them into the hand of their enemies, and into the hand of them that seek their life; and their dead bodies shall be for food unto the birds of the heavens, and to the beasts of the earth. 21And Zedekiah king of Judah and his princes will I give into the hand of their enemies, and into the hand of them that seek their life, and into the hand of the king of Babylon's army, that are gone away from you. 22Behold, I will command, saith Jehovah, and cause them to return to this city; and they shall fight against it, and take it, and burn it with fire: and I will make the cities of Judah a desolation, without inhabitant.

Jeremiah 35

35 1The word which came unto Jeremiah from Jehovah in the days of Jehoiakim the son of Josiah, king of Judah, saying, 2Go unto the house of the Rechabites, and speak unto them, and bring them into the house of Jehovah, into one of the chambers, and give them wine to drink. 3Then I took Jaazaniah the son of Jeremiah, the son of Habazziniah, and his brethren, and all his sons, and the whole house of the Rechabites; 4and I brought them into the house of Jehovah, into the chamber of the sons of Hanan the son of Igdaliah, the man of God, which was by the chamber of the princes, which was above the chamber of Maaseiah the son of Shallum, the keeper of the threshold. 5And I set before the sons of the house of the Rechabites bowls full of wine, and cups; and I said unto them, Drink ye wine. 6But they said, We will drink no wine; for Jonadab the son of Rechab, our father, commanded us, saying, Ye shall drink no wine, neither ye, nor your sons, for ever: 7neither shall ye build house, nor sow seed, nor plant vineyard, nor have any; but all your days ye shall dwell in tents; that ye may live many days in the land wherein ye sojourn. 8And we have obeyed the voice of Jonadab the son of Rechab, our father, in all that he charged us, to drink no wine all our days, we, our wives, our sons, or our daughters; 9nor to build houses for us to dwell in; neither have we vineyard, nor field, nor seed: 10but we have dwelt in tents, and have obeyed, and done according to all that Jonadab our father commanded us. 11But it came to pass, when Nebuchadrezzar king of Babylon came up into the land, that we said, Come, and let us go to Jerusalem for fear of the army of the Chaldeans, and for fear of the army of the Syrians; so we dwell at Jerusalem. 12Then came the word of Jehovah unto Jeremiah, saying, 13Thus saith Jehovah of hosts, the God of Israel: Go, and say to the men of Judah and the inhabitants of Jerusalem, Will ye not receive instruction to hearken to my words? saith Jehovah. 14The words of Jonadab the son of Rechab, that he commanded his sons, not to drink wine, are performed; and unto this day they drink none, for they obey their father's commandment: but I have spoken unto you, rising up early and speaking; and ye have not hearkened unto me. 15I have sent also unto you all my servants the prophets, rising up early and sending them, saying, Return ye now every man from his evil way, and amend your doings, and go not after other gods to serve them, and ye shall dwell in the land which I have given to you and to your fathers: but ye have not inclined your ear, nor hearkened unto me. 16Forasmuch as the sons of Jonadab the son of Rechab have performed the commandment of their father which he commanded them, but this people hath not hearkened unto me; 17therefore thus saith Jehovah, the God of hosts, the God of Israel: Behold, I will bring upon Judah and upon all the inhabitants of Jerusalem all the evil that I have pronounced against them; because I have spoken unto them, but they have not heard; and I have called unto them, but they have not answered. 18And Jeremiah said unto the house of the Rechabites, Thus saith Jehovah of hosts, the God of Israel: Because ye have obeyed the commandment of Jonadab your father, and kept all his precepts, and done according unto all that he commanded you; 19therefore thus saith Jehovah of hosts, the God of Israel: Jonadab the son of Rechab shall not want a man to stand before me for ever.

Jeremiah 36

36 1And it came to pass in the fourth year of Jehoiakim the son of Josiah, king of Judah, that this word came unto Jeremiah from Jehovah, saying, 2Take thee a roll of a book, and write therein all the words that I have spoken unto thee against Israel, and against Judah, and against all the nations, from the day I spake unto thee, from the days of Josiah, even unto this day. 3It may be that the house of Judah will hear all the evil which I purpose to do unto them; that they may return every man from his evil way; that I may forgive their iniquity and their sin. 4Then Jeremiah called Baruch the son of Neriah; and Baruch wrote from the mouth of Jeremiah all the words of Jehovah, which he had spoken unto him, upon a roll of a book. 5And Jeremiah commanded Baruch, saying, I am shut up; I cannot go into the house of Jehovah: 6therefore go thou, and read in the roll, which thou hast written from my mouth, the words of Jehovah in the ears of the people in Jehovah's house upon the fast-day; and also thou shalt read them in the ears of all Judah that come out of their cities. 7It may be they will present their supplication before Jehovah, and will return every one from his evil way; for great is the anger and the wrath that Jehovah hath pronounced against this people. 8And Baruch the son of Neriah did according to all that Jeremiah the prophet commanded him, reading in the book the words of Jehovah in Jehovah's house. 9Now it came to pass in the fifth year of Jehoiakim the son of Josiah, king of Judah, in the ninth month, that all the people in Jerusalem, and all the people that came from the cities of Judah unto Jerusalem, proclaimed a fast before Jehovah. 10Then read Baruch in the book the words of Jeremiah in the house of Jehovah, in the chamber of Gemariah the son of Shaphan, the scribe, in the upper court, at the entry of the new gate of Jehovah's house, in the ears of all the people. 11And when Micaiah the son of Gemariah, the son of Shaphan, had heard out of the book all the words of Jehovah, 12he went down into the king's house, into the scribe's chamber: and, lo, all the princes were sitting there, to wit, Elishama the scribe, and Delaiah the son of Shemaiah, and Elnathan the son of Achbor, and Gemariah the son of Shaphan, and Zedekiah the son of Hananiah, and all the princes. 13Then Micaiah declared unto them all the words that he had heard, when Baruch read the book in the ears of the people. 14Therefore all the princes sent Jehudi the son of Nethaniah, the son of Shelemiah, the son of Cushi, unto Baruch, saying, Take in thy hand the roll wherein thou hast read in the ears of the people, and come. So Baruch the son of Neriah took the roll in his hand, and came unto them. 15And they said unto him, Sit down now, and read it in our ears. So Baruch read it in their ears. 16Now it came to pass, when they had heard all the words, they turned in fear one toward another, and said unto Baruch, We will surely tell the king of all these words. 17And they asked Baruch, saying, Tell us now, How didst thou write all these words at his mouth? 18Then Baruch answered them, He pronounced all these words unto me with his mouth, and I wrote them with ink in the book. 19Then said the princes unto Baruch, Go, hide thee, thou and Jeremiah; and let no man know where ye are. 20And they went in to the king into the court; but they had laid up the roll in the chamber of Elishama the scribe; and they told all the words in the ears of the king. 21So the king sent Jehudi to fetch the roll; and he took it out of the chamber of Elishama the scribe. And Jehudi read it in the ears of the king, and in the ears of all the princes that stood beside the king. 22Now the king was sitting in the winter-house in the ninth month: and there was a fire in the brazier burning before him. 23And it came to pass, when Jehudi had read three or four leaves, that the king cut it with the penknife, and cast it into the fire that was in the brazier, until all the roll was consumed in the fire that was in the brazier. 24And they were not afraid, nor rent their garments, neither the king, nor any of his servants that heard all these words. 25Moreover Elnathan and Delaiah and Gemariah had made intercession to the king that he would not burn the roll; but he would not hear them. 26And the king commanded Jerahmeel the king's son, and Seraiah the son of Azriel, and Shelemiah the son of Abdeel, to take Baruch the scribe and Jeremiah the prophet; but Jehovah hid them. 27Then the word of Jehovah came to Jeremiah, after that the king had burned the roll, and the words which Baruch wrote at the mouth of Jeremiah, saying, 28Take thee again another roll, and write in it all the former words that were in the first roll, which Jehoiakim the king of Judah hath burned. 29And concerning Jehoiakim king of Judah thou shalt say, Thus saith Jehovah: Thou hast burned this roll, saying, Why hast thou written therein, saying, The king of Babylon shall certainly come and destroy this land, and shall cause to cease from thence man and beast? 30Therefore thus saith Jehovah concerning Jehoiakim king of Judah: He shall have none to sit upon the throne of David; and his dead body shall be cast out in the day to the heat, and in the night to the frost. 31And I will punish him and his seed and his servants for their iniquity; and I will bring upon them, and upon the inhabitants of Jerusalem, and upon the men of Judah, all the evil that I have pronounced against them, but they hearkened not. 32Then took Jeremiah another roll, and gave it to Baruch the scribe, the son of Neriah, who wrote therein from the mouth of Jeremiah all the words of the book which Jehoiakim king of Judah had burned in the fire; and there were added besides unto them many like words.

Jeremiah 37

37 1And Zedekiah the son of Josiah reigned as king, instead of Coniah the son of Jehoiakim, whom Nebuchadrezzar king of Babylon made king in the land of Judah. 2But neither he, nor his servants, nor the people of the land, did hearken unto the words of Jehovah, which he spake by the prophet Jeremiah. 3And Zedekiah the king sent Jehucal the son of Shelemiah, and Zephaniah the son of Maaseiah, the priest, to the prophet Jeremiah, saying, Pray now unto Jehovah our God for us. 4Now Jeremiah came in and went out among the people; for they had not put him into prison. 5And Pharaoh's army was come forth out of Egypt; and when the Chaldeans that were besieging Jerusalem heard tidings of them, they brake up from Jerusalem. 6Then came the word of Jehovah unto the prophet Jeremiah, saying, 7Thus saith Jehovah, the God of Israel, Thus shall ye say to the king of Judah, that sent you unto me to inquire of me: Behold, Pharaoh's army, which is come forth to help you, shall return to Egypt into their own land. 8And the Chaldeans shall come again, and fight against this city; and they shall take it, and burn it with fire. 9Thus saith Jehovah, Deceive not yourselves, saying, The Chaldeans shall surely depart from us; for they shall not depart. 10For though ye had smitten the whole army of the Chaldeans that fight against you, and there remained but wounded men among them, yea would they rise up every man in his tent, and burn this city with fire. 11And it came to pass that, when the army of the Chaldeans was broken up from Jerusalem for fear of Pharaoh's army, 12then Jeremiah went forth out of Jerusalem to go into the land of Benjamin, to receive his portion there, in the midst of the people. 13And when he was in the gate of Benjamin, a captain of the ward was there, whose name was Irijah, the son of Shelemiah, the son of Hananiah; and he laid hold on Jeremiah the prophet, saying, Thou art falling away to the Chaldeans. 14Then said Jeremiah, It is false; I am not falling away to the Chaldeans. But he hearkened not to him; so Irijah laid hold on Jeremiah, and brought him to the princes. 15And the princes were wroth with Jeremiah, and smote him, and put him in prison in the house of Jonathan the scribe; for they had made that the prison. 16When Jeremiah was come into the dungeon-house, and into the cells, and Jeremiah had remained there many days; 17Then Zedekiah the king sent, and fetched him: and the king asked him secretly in his house, and said, Is there any word from Jehovah? And Jeremiah said, There is. He said also, Thou shalt be delivered into the hand of the king of Babylon. 18Moreover Jeremiah said unto king Zedekiah, Wherein have I sinned against thee, or against thy servants, or against this people, that ye have put me in prison? 19Where now are your prophets that prophesied unto you, saying, The king of Babylon shall not come against you, nor against this land? 20And now hear, I pray thee, O my lord the king: let my supplication, I pray thee, be presented before thee, that thou cause me not to return to the house of Jonathan the scribe, lest I die there. 21Then Zedekiah the king commanded, and they committed Jeremiah into the court of the guard; and they gave him daily a loaf of bread out of the bakers' street, until all the bread in the city was spent. Thus Jeremiah remained in the court of the guard.

Jeremiah 38

38 1And Shephatiah the son of Mattan, and Gedaliah the son of Pashhur, and Jucal the son of Shelemiah, and Pashhur the son of Malchijah, heard the words that Jeremiah spake unto all the people, saying, 2Thus saith Jehovah, He that abideth in this city shall die by the sword, by the famine, and by the pestilence; but he that goeth forth to the Chaldeans shall live, and his life shall be unto him for a prey, and he shall live. 3Thus saith Jehovah, This city shall surely be given into the hand of the army of the king of Babylon, and he shall take it. 4Then the princes said unto the king, Let this man, we pray thee, be put to death; forasmuch as he weakeneth the hands of the men of war that remain in this city, and the hands of all the people, in speaking such words unto them: for this man seeketh not the welfare of this people, but the hurt. 5And Zedekiah the king said, Behold, he is in your hand; for the king is not he that can do anything against you. 6Then took they Jeremiah, and cast him into the dungeon of Malchijah the king's son, that was in the court of the guard: and they let down Jeremiah with cords. And in the dungeon there was no water, but mire; and Jeremiah sank in the mire. 7Now when Ebed-melech the Ethiopian, a eunuch, who was in the king's house, heard that they had put Jeremiah in the dungeon (the king then sitting in the gate of Benjamin,) 8Ebed-melech went forth out of the king's house, and spake to the king, saying, 9My lord the king, these men have done evil in all that they have done to Jeremiah the prophet, whom they have cast into the dungeon; and he is like to die in the place where he is, because of the famine; for there is no more bread in the city. 10Then the king commanded Ebed-melech the Ethiopian, saying, Take from hence thirty men with thee, and take up Jeremiah the prophet out of the dungeon, before he die. 11So Ebed-melech took the men with him, and went into the house of the king under the treasury, and took thence rags and worn-out garments, and let them down by cords into the dungeon to Jeremiah. 12And Ebed-melech the Ethiopian said unto Jeremiah, Put now these rags and worn-out garments under thine armholes under the cords. And Jeremiah did so. 13So they drew up Jeremiah with the cords, and took him up out of the dungeon: and Jeremiah remained in the court of the guard. 14Then Zedekiah the king sent, and took Jeremiah the prophet unto him into the third entry that is in the house of Jehovah: and the king said unto Jeremiah, I will ask thee a thing; hide nothing from me. 15Then Jeremiah said unto Zedekiah, If I declare it unto thee, wilt thou not surely put me to death? and if I give thee counsel, thou wilt not hearken unto me. 16So Zedekiah the king sware secretly unto Jeremiah, saying, As Jehovah liveth, that made us this soul, I will not put thee to death, neither will I give thee into the hand of these men that seek thy life. 17Then said Jeremiah unto Zedekiah, Thus saith Jehovah, the God of hosts, the God of Israel: If thou wilt go forth unto the king of Babylon's princes, then thy soul shall live, and this city shall not be burned with fire; and thou shalt live, and thy house. 18But if thou wilt not go forth to the king of Babylon's princes, then shall this city be given into the hand of the Chaldeans, and they shall burn it with fire, and thou shalt not escape out of their hand. 19And Zedekiah the king said unto Jeremiah, I am afraid of the Jews that are fallen away to the Chaldeans, lest they deliver me into their hand, and they mock me. 20But Jeremiah said, They shall not deliver thee. Obey, I beseech thee, the voice of Jehovah, in that which I speak unto thee: so it shall be well with thee, and thy soul shall live. 21But if thou refuse to go forth, this is the word that Jehovah hath showed me: 22behold, all the women that are left in the king of Judah's house shall be brought forth to the king of Babylon's princes, and those women shall say, Thy familiar friends have set thee on, and have prevailed over thee: now that thy feet are sunk in the mire, they are turned away back. 23And they shall bring out all thy wives and thy children to the Chaldeans; and thou shalt not escape out of their hand, but shalt be taken by the hand of the king of Babylon: and thou shalt cause this city to be burned with fire. 24Then said Zedekiah unto Jeremiah, Let no man know of these words, and thou shalt not die. 25But if the princes hear that I have talked with thee, and they come unto thee, and say unto thee, Declare unto us now what thou hast said unto the king; hide it not from us, and we will not put thee to death; also what the king said unto thee: 26then thou shalt say unto them, I presented my supplication before the king, that he would not cause me to return to Jonathan's house, to die there. 27Then came all the princes unto Jeremiah, and asked him; and he told them according to all these words that the king had commanded. So they left off speaking with him; for the matter was not perceived. 28So Jeremiah abode in the court of the guard until the day that Jerusalem was taken.

Jeremiah 39

39 1And it came to pass when Jerusalem was taken, (in the ninth year of Zedekiah king of Judah, in the tenth month, came Nebuchadrezzar king of Babylon and all his army against Jerusalem, and besieged it; 2in the eleventh year of Zedekiah, in the fourth month, the ninth day of the month, a breach was made in the city,) 3that all the princes of the king of Babylon came in, and sat in the middle gate, to wit, Nergal-sharezer, Samgar-nebo, Sarsechim, Rab-saris, Nergal-sharezer, Rab-mag, with all the rest of the princes of the king of Babylon. 4And it came to pass that, when Zedekiah the king of Judah and all the men of war saw them, then they fled, and went forth out of the city by night, by the way of the king's garden, through the gate betwixt the two walls; and he went out toward the Arabah. 5But the army of the Chaldeans pursued after them, and overtook Zedekiah in the plains of Jericho: and when they had taken him, they brought him up to Nebuchadrezzar king of Babylon to Riblah in the land of Hamath; and he gave judgment upon him. 6Then the king of Babylon slew the sons of Zedekiah in Riblah before his eyes: also the king of Babylon slew all the nobles of Judah. 7Moreover he put out Zedekiah's eyes, and bound him in fetters, to carry him to Babylon. 8And the Chaldeans burned the king's house, and the houses of the people, with fire, and brake down the walls of Jerusalem. 9Then Nebuzaradan the captain of the guard carried away captive into Babylon the residue of the people that remained in the city, the deserters also that fell away to him, and the residue of the people that remained. 10But Nebuzaradan the captain of the guard left of the poor of the people, that had nothing, in the land of Judah, and gave them vineyards and fields at the same time. 11Now Nebuchadrezzar king of Babylon gave charge concerning Jeremiah to Nebuzaradan the captain of the guard, saying, 12Take him, and look well to him, and do him no harm; but do unto him even as he shall say unto thee. 13So Nebuzaradan the captain of the guard sent, and Nebushazban, Rab-saris, and Nergal-sharezer, Rab-mag, and all the chief officers of the king of Babylon; 14they sent, and took Jeremiah out of the court of the guard, and committed him unto Gedaliah the son of Ahikam, the son of Shaphan, that he should carry him home: so he dwelt among the people. 15Now the word of Jehovah came unto Jeremiah, while he was shut up in the court of the guard, saying, 16Go, and speak to Ebed-melech the Ethiopian, saying, Thus saith Jehovah of hosts, the God of Israel: Behold, I will bring my words upon this city for evil, and not for good; and they shall be accomplished before thee in that day. 17But I will deliver thee in that day, saith Jehovah; and thou shalt not be given into the hand of the men of whom thou art afraid. 18For I will surely save thee, and thou shalt not fall by the sword, but thy life shall be for a prey unto thee; because thou hast put thy trust in me, saith Jehovah.

Jeremiah 40

40 1The word which came to Jeremiah from Jehovah, after that Nebuzaradan the captain of the guard had let him go from Ramah, when he had taken him being bound in chains among all the captives of Jerusalem and Judah, that were carried away captive unto Babylon. 2And the captain of the guard took Jeremiah, and said unto him, Jehovah thy God pronounced this evil upon this place; 3and Jehovah hath brought it, and done according as he spake: because ye have sinned against Jehovah, and have not obeyed his voice, therefore this thing is come upon you. 4And now, behold, I loose thee this day from the chains which are upon thy hand. If it seem good unto thee to come with me into Babylon, come, and I will look well unto thee; but if it seem ill unto thee to come with me into Babylon, forbear: behold, all the land is before thee; whither it seemeth good and right unto thee to go, thither go. 5Now while he was not yet gone back, Go back then, said he, to Gedaliah the son of Ahikam, the son of Shaphan, whom the king of Babylon hath made governor over the cities of Judah, and dwell with him among the people; or go wheresoever it seemeth right unto thee to go. So the captain of the guard gave him victuals and a present, and let him go. 6Then went Jeremiah unto Gedaliah the son of Ahikam to Mizpah, and dwelt with him among the people that were left in the land. 7Now when all the captains of the forces that were in the fields, even they and their men, heard that the king of Babylon had made Gedaliah the son of Ahikam governor in the land, and had committed unto him men, and women, and children, and of the poorest of the land, of them that were not carried away captive to Babylon; 8then they came to Gedaliah to Mizpah, to wit, Ishmael the son of Nethaniah, and Johanan and Jonathan the sons of Kareah, and Seraiah the son of Tanhumeth, and the sons of Ephai the Netophathite, and Jezaniah the son of the Maacathite, they and their men. 9And Gedaliah the son of Ahikam the son of Shaphan sware unto them and to their men, saying, Fear not to serve the Chaldeans: dwell in the land, and serve the king of Babylon, and it shall be well with you. 10As for me, behold, I will dwell at Mizpah, to stand before the Chaldeans that shall come unto us: but ye, gather ye wine and summer fruits and oil, and put them in your vessels, and dwell in your cities that ye have taken. 11Likewise when all the Jews that were in Moab, and among the children of Ammon, and in Edom, and that were in all the countries, heard that the king of Babylon had left a remnant of Judah, and that he had set over them Gedaliah the son of Ahikam, the son of Shaphan; 12then all the Jews returned out of all places whither they were driven, and came to the land of Judah, to Gedaliah, unto Mizpah, and gathered wine and summer fruits very much. 13Moreover Johanan the son of Kareah, and all the captains of the forces that were in the fields, came to Gedaliah to Mizpah, 14and said unto him, Dost thou know that Baalis the king of the children of Ammon hath sent Ishmael the son of Nethaniah to take thy life? But Gedaliah the son of Ahikam believed them not. 15Then Johanan the son of Kareah spake to Gedaliah in Mizpah secretly, saying, Let me go, I pray thee, and I will slay Ishmael the son of Nethaniah, and no man shall know it: wherefore should he take thy life, that all the Jews that are gathered unto thee should be scattered, and the remnant of Judah perish? 16But Gedaliah the son of Ahikam said unto Johanan the son of Kareah, Thou shalt not do this thing; for thou speakest falsely of Ishmael.

Jeremiah 41

41 1Now it came to pass in the seventh month, that Ishmael the son of Nethaniah, the son of Elishama, of the seed royal and one of the chief officers of the king, and ten men with him, came unto Gedaliah the son of Ahikam to Mizpah; and there they did eat bread together in Mizpah. 2Then arose Ishmael the son of Nethaniah, and the ten men that were with him, and smote Gedaliah the son of Ahikam the son of Shaphan with the sword, and slew him, whom the king of Babylon had made governor over the land. 3Ishmael also slew all the Jews that were with him, to wit, with Gedaliah, at Mizpah, and the Chaldeans that were found there, the men of war. 4And it came to pass the second day after he had slain Gedaliah, and no man knew it, 5that there came men from Shechem, from Shiloh, and from Samaria, even fourscore men, having their beards shaven and their clothes rent, and having cut themselves, with meal-offerings and frankincense in their hand, to bring them to the house of Jehovah. 6And Ishmael the son of Nethaniah went forth from Mizpah to meet them, weeping all along as he went: and it came to pass, as he met them, he said unto them, Come to Gedaliah the son of Ahikam. 7And it was so, when they came into the midst of the city, that Ishmael the son of Nethaniah slew them, and cast them into the midst of the pit, he, and the men that were with him. 8But ten men were found among them that said unto Ishmael, Slay us not; for we have stores hidden in the field, of wheat, and of barley, and of oil, and of honey. So he forbare, and slew them not among their brethren. 9Now the pit wherein Ishmael cast all the dead bodies of the men whom he had slain, by the side of Gedaliah (the same was that which Asa the king had made for fear of Baasha king of Israel,) Ishmael the son of Nethaniah filled it with them that were slain. 10Then Ishmael carried away captive all the residue of the people that were in Mizpah, even the king's daughters, and all the people that remained in Mizpah, whom Nebuzaradan the captain of the guard had committed to Gedaliah the son of Ahikam; Ishmael the son of Nethaniah carried them away captive, and departed to go over to the children of Ammon. 11But when Johanan the son of Kareah, and all the captains of the forces that were with him, heard of all the evil that Ishmael the son of Nethaniah had done, 12then they took all the men, and went to fight with Ishmael the son of Nethaniah, and found him by the great waters that are in Gibeon. 13Now it came to pass that, when all the people that were with Ishmael saw Johanan the son of Kareah, and all the captains of the forces that were with him, then they were glad. 14So all the people that Ishmael had carried away captive from Mizpah turned about and came back, and went unto Johanan the son of Kareah. 15But Ishmael the son of Nethaniah escaped from Johanan with eight men, and went to the children of Ammon. 16Then took Johanan the son of Kareah, and all the captains of the forces that were with him, all the remnant of the people whom he had recovered from Ishmael the son of Nethaniah, from Mizpah, after that he had slain Gedaliah the son of Ahikam, to wit, the men of war, and the women, and the children, and the eunuchs, whom he had brought back from Gibeon: 17and they departed, and dwelt in Geruth Chimham, which is by Beth-lehem, to go to enter into Egypt, 18because of the Chaldeans; for they were afraid of them, because Ishmael the son of Nethaniah had slain Gedaliah the son of Ahikam, whom the king of Babylon made governor over the land.

Jeremiah 42

42 1Then all the captains of the forces, and Johanan the son of Kareah, and Jezaniah the son of Hoshaiah, and all the people from the least even unto the greatest, came near, 2and said unto Jeremiah the prophet, Let, we pray thee, our supplication be presented before thee, and pray for us unto Jehovah thy God, even for all this remnant; for we are left but a few of many, as thine eyes do behold us: 3that Jehovah thy God may show us the way wherein we should walk, and the thing that we should do. 4Then Jeremiah the prophet said unto them, I have heard you; behold, I will pray unto Jehovah your God according to your words; and it shall come to pass that whatsoever thing Jehovah shall answer you, I will declare it unto you; I will keep nothing back from you. 5Then they said to Jeremiah, Jehovah be a true and faithful witness amongst us, if we do not according to all the word wherewith Jehovah thy God shall send thee to us. 6Whether it be good, or whether it be evil, we will obey the voice of Jehovah our God, to whom we send thee; that it may be well with us, when we obey the voice of Jehovah our God. 7And it came to pass after ten days, that the word of Jehovah came unto Jeremiah. 8Then called he Johanan the son of Kareah, and all the captains of the forces that were with him, and all the people from the least even to the greatest, 9and said unto them, Thus saith Jehovah, the God of Israel, unto whom ye sent me to present your supplication before him: 10If ye will still abide in this land, then will I build you, and not pull you down, and I will plant you, and not pluck you up; for I repent me of the evil that I have done unto you. 11Be not afraid of the king of Babylon, of whom ye are afraid; be not afraid of him, saith Jehovah: for I am with you to save you, and to deliver you from his hand. 12And I will grant you mercy, that he may have mercy upon you, and cause you to return to your own land. 13But if ye say, We will not dwell in this land; so that ye obey not the voice of Jehovah your God, 14saying, No; but we will go into the land of Egypt, where we shall see no war, nor hear the sound of the trumpet, nor have hunger of bread; and there will we dwell: 15now therefore hear ye the word of Jehovah, O remnant of Judah: Thus saith Jehovah of hosts, the God of Israel, If ye indeed set your faces to enter into Egypt, and go to sojourn there; 16then it shall come to pass, that the sword, which ye fear, shall overtake you there in the land of Egypt; and the famine, whereof ye are afraid, shall follow hard after you there in Egypt; and there ye shall die. 17So shall it be with all the men that set their faces to go into Egypt to sojourn there: they shall die by the sword, by the famine, and by the pestilence; and none of them shall remain or escape from the evil that I will bring upon them. 18For thus saith Jehovah of hosts, the God of Israel: As mine anger and my wrath hath been poured forth upon the inhabitants of Jerusalem, so shall my wrath be poured forth upon you, when ye shall enter into Egypt; and ye shall be an execration, and an astonishment, and a curse, and a reproach; and ye shall see this place no more. 19Jehovah hath spoken concerning you, O remnant of Judah, Go ye not into Egypt: know certainly that I have testified unto you this day. 20For ye have dealt deceitfully against your own souls; for ye sent me unto Jehovah your God, saying, Pray for us unto Jehovah our God; and according unto all that Jehovah our God shall say, so declare unto us, and we will do it: 21and I have this day declared it to you; but ye have not obeyed the voice of Jehovah your God in anything for which he hath sent me unto you. 22Now therefore know certainly that ye shall die by the sword, by the famine, and by the pestilence, in the place whither ye desire to go to sojourn there.

Jeremiah 43

43 1And it came to pass that, when Jeremiah had made an end of speaking unto all the people all the words of Jehovah their God, wherewith Jehovah their God had sent him to them, even all these words, 2then spake Azariah the son of Hoshaiah, and Johanan the son of Kareah, and all the proud men, saying unto Jeremiah, Thou speakest falsely: Jehovah our God hath not sent thee to say, Ye shall not go into Egypt to sojourn there; 3but Baruch the son of Neriah setteth thee on against us, to deliver us into the hand of the Chaldeans, that they may put us to death, and carry us away captive to Babylon. 4So Johanan the son of Kareah, and all the captains of the forces, and all the people, obeyed not the voice of Jehovah, to dwell in the land of Judah. 5But Johanan the son of Kareah, and all the captains of the forces, took all the remnant of Judah, that were returned from all the nations whither they had been driven, to sojourn in the land of Judah; 6the men, and the women, and the children, and the king's daughters, and every person that Nebuzaradan the captain of the guard had left with Gedaliah the son of Ahikam, the son of Shaphan; and Jeremiah the prophet, and Baruch the son of Neriah; 7and they came into the land of Egypt; for they obeyed not the voice of Jehovah: and they came unto Tahpanhes. 8Then came the word of Jehovah unto Jeremiah in Tahpanhes, saying, 9Take great stones in thy hand, and hide them in mortar in the brickwork, which is at the entry of Pharaoh's house in Tahpanhes, in the sight of the men of Judah; 10and say unto them, Thus saith Jehovah of hosts, the God of Israel: Behold, I will send and take Nebuchadrezzar the king of Babylon, my servant, and will set his throne upon these stones that I have hid; and he shall spread his royal pavilion over them. 11And he shall come, and shall smite the land of Egypt; such as are for death shall be given to death, and such as are for captivity to captivity, and such as are for the sword to the sword. 12And I will kindle a fire in the houses of the gods of Egypt; and he shall burn them, and carry them away captive: and he shall array himself with the land of Egypt, as a shepherd putteth on his garment; and he shall go forth from thence in peace. 13He shall also break the pillars of Beth-shemesh, that is in the land of Egypt; and the houses of the gods of Egypt shall he burn with fire.

Jeremiah 44

44 1The word that came to Jeremiah concerning all the Jews that dwelt in the land of Egypt, that dwelt at Migdol, and at Tahpanhes, and at Memphis, and in the country of Pathros, saying, 2Thus saith Jehovah of hosts, the God of Israel: Ye have seen all the evil that I have brought upon Jerusalem, and upon all the cities of Judah; and, behold, this day they are a desolation, and no man dwelleth therein, 3because of their wickedness which they have committed to provoke me to anger, in that they went to burn incense, and to serve other gods, that they knew not, neither they, nor ye, nor your fathers. 4Howbeit I sent unto you all my servants the prophets, rising up early and sending them, saying, Oh, do not this abominable thing that I hate. 5But they hearkened not, nor inclined their ear to turn from their wickedness, to burn no incense unto other gods. 6Wherefore my wrath and mine anger was poured forth, and was kindled in the cities of Judah and in the streets of Jerusalem; and they are wasted and desolate, as it is this day. 7Therefore now thus saith Jehovah, the God of hosts, the God of Israel: Wherefore commit ye this great evil against your own souls, to cut off from you man and woman, infant and suckling, out of the midst of Judah, to leave you none remaining; 8in that ye provoke me unto anger with the works of your hands, burning incense unto other gods in the land of Egypt, whither ye are gone to sojourn; that ye may be cut off, and that ye may be a curse and a reproach among all the nations of the earth? 9Have ye forgotten the wickedness of your fathers, and the wickedness of the kings of Judah, and the wickedness of their wives, and your own wickedness, and the wickedness of your wives which they committed in the land of Judah, and in the streets of Jerusalem? 10They are not humbled even unto this day, neither have they feared, nor walked in my law, nor in my statutes, that I set before you and before your fathers. 11Therefore thus saith Jehovah of hosts, the God of Israel: Behold, I will set my face against you for evil, even to cut off all Judah. 12And I will take the remnant of Judah, that have set their faces to go into the land of Egypt to sojourn there, and they shall all be consumed; in the land of Egypt shall they fall; they shall be consumed by the sword and by the famine; they shall die, from the least even unto the greatest, by the sword and by the famine; and they shall be an execration, and an astonishment, and a curse, and a reproach. 13For I will punish them that dwell in the land of Egypt, as I have punished Jerusalem, by the sword, by the famine, and by the pestilence; 14so that none of the remnant of Judah, that are gone into the land of Egypt to sojourn there, shall escape or be left, to return into the land of Judah, to which they have a desire to return to dwell there: for none shall return save such as shall escape. 15Then all the men who knew that their wives burned incense unto other gods, and all the women that stood by, a great assembly, even all the people that dwelt in the land of Egypt, in Pathros, answered Jeremiah, saying, 16As for the word that thou hast spoken unto us in the name of Jehovah, we will not hearken unto thee. 17But we will certainly perform every word that is gone forth out of our mouth, to burn incense unto the queen of heaven, and to pour out drink-offerings unto her, as we have done, we and our fathers, our kings and our princes, in the cities of Judah, and in the streets of Jerusalem; for then had we plenty of victuals, and were well, and saw no evil. 18But since we left off burning incense to the queen of heaven, and pouring out drink-offerings unto her, we have wanted all things, and have been consumed by the sword and by the famine. 19And when we burned incense to the queen of heaven, and poured out drink-offerings unto her, did we make her cakes to worship her, and pour out drink-offerings unto her, without our husbands? 20Then Jeremiah said unto all the people, to the men, and to the women, even to all the people that had given him that answer, saying, 21The incense that ye burned in the cities of Judah, and in the streets of Jerusalem, ye and your fathers, your kings and your princes, and the people of the land, did not Jehovah remember them, and came it not into his mind? 22so that Jehovah could not longer bear, because of the evil of your doings, and because of the abominations which ye have committed; therefore is your land become a desolation, and an astonishment, and a curse, without inhabitant, as it is this day. 23Because ye have burned incense, and because ye have sinned against Jehovah, and have not obeyed the voice of Jehovah, nor walked in his law, nor in his statutes, nor in his testimonies; therefore this evil is happened unto you, as it is this day. 24Moreover Jeremiah said unto all the people, and to all the women, Hear the word of Jehovah, all Judah that are in the land of Egypt: 25Thus saith Jehovah of hosts, the God of Israel, saying, Ye and your wives have both spoken with your mouths, and with your hands have fulfilled it, saying, We will surely perform our vows that we have vowed, to burn incense to the queen of heaven, and to pour out drink-offerings unto her: establish then your vows, and perform your vows. 26Therefore hear ye the word of Jehovah, all Judah that dwell in the land of Egypt: Behold, I have sworn by my great name, saith Jehovah, that my name shall no more be named in the mouth of any man of Judah in all the land of Egypt, saying, As the Lord Jehovah liveth. 27Behold, I watch over them for evil, and not for good; and all the men of Judah that are in the land of Egypt shall be consumed by the sword and by the famine, until there be an end of them. 28And they that escape the sword shall return out of the land of Egypt into the land of Judah, few in number; and all the remnant of Judah, that are gone into the land of Egypt to sojourn there, shall know whose word shall stand, mine, or theirs. 29And this shall be the sign unto you, saith Jehovah, that I will punish you in this place, that ye may know that my words shall surely stand against you for evil: 30Thus saith Jehovah, Behold, I will give Pharaoh Hophra king of Egypt into the hand of his enemies, and into the hand of them that seek his life; as I gave Zedekiah king of Judah into the hand of Nebuchadrezzar king of Babylon, who was his enemy, and sought his life.

Jeremiah 45

45 1The word that Jeremiah the prophet spake unto Baruch the son of Neriah, when he wrote these word in a book at the mouth of Jeremiah, in the fourth year of Jehoiakim the son of Josiah, king of Judah, saying, 2Thus saith Jehovah, the God of Israel, unto thee, O Baruch: 3Thou didst say, Woe is me now! for Jehovah hath added sorrow to my pain; I am weary with my groaning, and I find no rest. 4Thus shalt thou say unto him, Thus saith Jehovah: Behold, that which I have built will I break down, and that which I have planted I will pluck up; and this in the whole land. 5And seekest thou great things for thyself? seek them not; for, behold, I will bring evil upon all flesh, saith Jehovah; but thy life will I give unto thee for a prey in all places whither thou goest.

Jeremiah 46

46 1The word of Jehovah which came to Jeremiah the prophet concerning the nations. 2Of Egypt: concerning the army of Pharaoh-neco king of Egypt, which was by the river Euphrates in Carchemish, which Nebuchadrezzar king of Babylon smote in the fourth year of Jehoiakim the son of Josiah, king of Judah. 3Prepare ye the buckler and shield, and draw near to battle. 4Harness the horses, and get up, ye horsemen, and stand forth with your helmets; furbish the spears, put on the coats of mail. 5Wherefore have I seen it? they are dismayed and are turned backward; and their mighty ones are beaten down, and are fled apace, and look not back: terror is on every side, saith Jehovah. 6Let not the swift flee away, nor the mighty man escape; in the north by the river Euphrates have they stumbled and fallen. 7Who is this that riseth up like the Nile, whose waters toss themselves like the rivers? 8Egypt riseth up like the Nile, and his waters toss themselves like the rivers: and he saith, I will rise up, I will cover the earth; I will destroy cities and the inhabitants thereof. 9Go up, ye horses; and rage, ye chariots; and let the mighty men go forth: Cush and Put, that handle the shield; and the Ludim, that handle and bend the bow. 10For that day is a day of the Lord, Jehovah of hosts, a day of vengeance, that he may avenge him of his adversaries: and the sword shall devour and be satiate, and shall drink its fill of their blood; for the Lord, Jehovah of hosts, hath a sacrifice in the north country by the river Euphrates. 11Go up into Gilead, and take balm, O virgin daughter of Egypt: in vain dost thou use many medicines; there is no healing for thee. 12The nations have heard of thy shame, and the earth is full of thy cry; for the mighty man hath stumbled against the mighty, they are fallen both of them together. 13The word that Jehovah spake to Jeremiah the prophet, how that Nebuchadrezzar king of Babylon should come and smite the land of Egypt. 14Declare ye in Egypt, and publish in Migdol, and publish in Memphis and in Tahpanhes: say ye, Stand forth, and prepare thee; for the sword hath devoured round about thee. 15Why are thy strong ones swept away? they stood not, because Jehovah did drive them. 16He made many to stumble, yea, they fell one upon another: and they said, Arise, and let us go again to our own people, and to the land of our nativity, from the oppressing sword. 17They cried there, Pharaoh king of Egypt is but a noise; he hath let the appointed time pass by. 18As I live, saith the King, whose name is Jehovah of hosts, surely like Tabor among the mountains, and like Carmel by the sea, so shall he come. 19O thou daughter that dwellest in Egypt, furnish thyself to go into captivity; for Memphis shall become a desolation, and shall be burnt up, without inhabitant. 20Egypt is a very fair heifer; but destruction out of the north is come, it is come. 21Also her hired men in the midst of her are like calves of the stall; for they also are turned back, they are fled away together, they did not stand: for the day of their calamity is come upon them, the time of their visitation. 22The sound thereof shall go like the serpent; for they shall march with an army, and come against her with axes, as hewers of wood. 23They shall cut down her forest, saith Jehovah, though it cannot be searched; because they are more than the locusts, and are innumerable. 24The daughter of Egypt shall be put to shame; she shall be delivered into the hand of the people of the north. 25Jehovah of hosts, the God of Israel, saith: Behold, I will punish Amon of No, and Pharaoh, and Egypt, with her gods, and her kings; even Pharaoh, and them that trust in him: 26and I will deliver them into the hand of those that seek their lives, and into the hand of Nebuchadrezzar king of Babylon, and into the hand of his servants; and afterwards it shall be inhabited, as in the days of old, saith Jehovah. 27But fear not thou, O Jacob my servant, neither be dismayed, O Israel: for, lo, I will save thee from afar, and thy seed from the land of their captivity; and Jacob shall return, and shall be quiet and at ease, and none shall make him afraid. 28Fear not thou, O Jacob my servant, saith Jehovah; for I am with thee: for I will make a full end of all the nations whither I have driven thee; but I will not make a full end of thee, but I will correct thee in measure, and will in no wise leave thee unpunished.

Jeremiah 47

47 1The word of Jehovah that came to Jeremiah the prophet concerning the Philistines, before that Pharaoh smote Gaza. 2Thus saith Jehovah: Behold, waters rise up out of the north, and shall become an overflowing stream, and shall overflow the land and all that is therein, the city and them that dwell therein; and the men shall cry, and all the inhabitants of the land shall wail. 3At the noise of the stamping of the hoofs of his strong ones, at the rushing of his chariots, at the rumbling of his wheels, the fathers look not back to their children for feebleness of hands; 4because of the day that cometh to destroy all the Philistines, to cut off from Tyre and Sidon every helper that remaineth: for Jehovah will destroy the Philistines, the remnant of the isle of Caphtor. 5Baldness is come upon Gaza; Ashkelon is brought to nought, the remnant of their valley: how long wilt thou cut thyself? 6O thou sword of Jehovah, how long will it be ere thou be quiet? put up thyself into thy scabbard; rest, and be still. 7How canst thou be quiet, seeing Jehovah hath given thee a charge? Against Ashkelon, and against the sea-shore, there hath he appointed it.

Jeremiah 48

48 1Of Moab. Thus saith Jehovah of hosts, the God of Israel: Woe unto Nebo! for it is laid waste; Kiriathaim is put to shame, it is taken; Misgab is put to shame and broken down. 2The praise of Moab is no more; in Heshbon they have devised evil against her: Come, and let us cut her off from being a nation. Thou also, O Madmen, shalt be brought to silence: the sword shall pursue thee. 3The sound of a cry from Horonaim, desolation and great destruction! 4Moab is destroyed; her little ones have caused a cry to be heard. 5For by the ascent of Luhith with continual weeping shall they go up; for at the descent of Horonaim they have heard the distress of the cry of destruction. 6Flee, save your lives, and be like the heath in the wilderness. 7For, because thou hast trusted in thy works and in thy treasures, thou also shalt be taken: and Chemosh shall go forth into captivity, his priests and his princes together. 8And the destroyer shall come upon every city, and no city shall escape; the valley also shall perish, and the plain shall be destroyed; as Jehovah hath spoken. 9Give wings unto Moab, that she may fly and get her away: and her cities shall become a desolation, without any to dwell therein. 10Cursed be he that doeth the work of Jehovah negligently; and cursed be he that keepeth back his sword from blood. 11Moab hath been at ease from his youth, and he hath settled on his lees, and hath not been emptied from vessel to vessel, neither hath he gone into captivity: therefore his taste remaineth in him, and his scent is not changed. 12Therefore, behold, the days come, saith Jehovah, that I will send unto him them that pour off, and they shall pour him off; and they shall empty his vessels, and break their bottles in pieces. 13And Moab shall be ashamed of Chemosh, as the house of Israel was ashamed of Beth-el their confidence. 14How say ye, We are mighty men, and valiant men for the war? 15Moab is laid waste, and they are gone up into his cities, and his chosen young men are gone down to the slaughter, saith the King, whose name is Jehovah of hosts. 16The calamity of Moab is near to come, and his affliction hasteth fast. 17All ye that are round about him, bemoan him, and all ye that know his name; say, How is the strong staff broken, the beautiful rod! 18O thou daughter that dwellest in Dibon, come down from thy glory, and sit in thirst; for the destroyer of Moab is come up against thee, he hath destroyed thy strongholds. 19O inhabitant of Aroer, stand by the way, and watch: ask him that fleeth, and her that escapeth; say, What hath been done? 20Moab is put to shame; for it is broken down: wail and cry; tell ye it by the Arnon, that Moab is laid waste. 21And judgment is come upon the plain country, upon Holon, and upon Jahzah, and upon Mephaath, 22and upon Dibon, and upon Nebo, and upon Beth-diblathaim, 23and upon Kiriathaim, and upon Beth-gamul, and upon Beth-meon, 24and upon Kerioth, and upon Bozrah, and upon all the cities of the land of Moab, far or near. 25The horn of Moab is cut off, and his arm is broken, saith Jehovah. 26Make ye him drunken; for he magnified himself against Jehovah: and Moab shall wallow in his vomit, and he also shall be in derision. 27For was not Israel a derision unto thee? was he found among thieves? for as often as thou speakest of him, thou waggest the head. 28O ye inhabitants of Moab, leave the cities, and dwell in the rock; and be like the dove that maketh her nest over the mouth of the abyss. 29We have heard of the pride of Moab, that he is very proud; his loftiness, and his pride, and his arrogancy, and the haughtiness of his heart. 30I know his wrath, saith Jehovah, that it is nought; his boastings have wrought nothing. 31Therefore will I wail for Moab; yea, I will cry out for all Moab: for the men of Kir-heres shall they mourn. 32With more than the weeping of Jazer will I weep for thee, O vine of Sibmah: thy branches passed over the sea, they reached even to the sea of Jazer: upon thy summer fruits and upon thy vintage the destroyer is fallen. 33And gladness and joy is taken away from the fruitful field and from the land of Moab; and I have caused wine to cease from the winepresses: none shall tread with shouting; the shouting shall be no shouting. 34From the cry of Heshbon even unto Elealeh, even unto Jahaz have they uttered their voice, from Zoar even unto Horonaim, to Eglath-shelishiyah: for the waters of Nimrim also shall become desolate. 35Moreover I will cause to cease in Moab, saith Jehovah, him that offereth in the high place, and him that burneth incense to his gods. 36Therefore my heart soundeth for Moab like pipes, and my heart soundeth like pipes for the men of Kir-heres: therefore the abundance that he hath gotten is perished. 37For every head is bald, and every beard clipped: upon all the hands are cuttings, and upon the loins sackcloth. 38On all the housetops of Moab and in the streets thereof there is lamentation every where; for I have broken Moab like a vessel wherein none delighteth, saith Jehovah. 39How is it broken down! how do they wail! how hath Moab turned the back with shame! so shall Moab become a derision and a terror to all that are round about him. 40For thus saith Jehovah: Behold, he shall fly as an eagle, and shall spread out his wings against Moab. 41Kerioth is taken, and the strongholds are seized, and the heart of the mighty men of Moab at that day shall be as the heart of a woman in her pangs. 42And Moab shall be destroyed from being a people, because he hath magnified himself against Jehovah. 43Fear, and the pit, and the snare, are upon thee, O inhabitant of Moab, saith Jehovah. 44He that fleeth from the fear shall fall into the pit; and he that getteth up out of the pit shall be taken in the snare: for I will bring upon him, even upon Moab, the year of their visitation, saith Jehovah. 45They that fled stand without strength under the shadow of Heshbon; for a fire is gone forth out of Heshbon, and a flame from the midst of Sihon, and hath devoured the corner of Moab, and the crown of the head of the tumultuous ones. 46Woe unto thee, O Moab! the people of Chemosh is undone; for thy sons are taken away captive, and thy daughters into captivity. 47Yet will I bring back the captivity of Moab in the latter days, saith Jehovah. Thus far is the judgment of Moab.

Jeremiah 49

49 1Of the children of Ammon. Thus saith Jehovah: Hath Israel no sons? hath he no heir? why then doth Malcam possess Gad, and his people well in the cities thereof? 2Therefore, behold, the days come, saith Jehovah, that I will cause an alarm of war to be heard against Rabbah of the children of Ammon; and it shall become a desolate heap, and her daughters shall be burned with fire: then shall Israel possess them that did possess him, saith Jehovah. 3Wail, O Heshbon, for Ai is laid waste; cry, ye daughters of Rabbah, gird you with sackcloth: lament, and run to and fro among the fences; for Malcam shall go into captivity, his priests and his princes together. 4Wherefore gloriest thou in the valleys, thy flowing valley, O backsliding daughter? that trusted in her treasures, saying, Who shall come unto me? 5Behold, I will bring a fear upon thee, saith the Lord, Jehovah of hosts, from all that are round about thee; and ye shall be driven out every man right forth, and there shall be none to gather together the fugitives. 6But afterward I will bring back the captivity of the children of Ammon, saith Jehovah. 7Of Edom. Thus saith Jehovah of hosts: Is wisdom no more in Teman? is counsel perished from the prudent? is their wisdom vanished? 8Flee ye, turn back, dwell in the depths, O inhabitants of Dedan; for I will bring the calamity of Esau upon him, the time that I shall visit him. 9If grape-gatherers came to thee, would they not leave some gleaning grapes? if thieves by night, would they not destroy till they had enough? 10But I have made Esau bare, I have uncovered his secret places, and he shall not be able to hide himself: his seed is destroyed, and his brethren, and his neighbors; and he is not. 11Leave thy fatherless children, I will preserve them alive; and let thy widows trust in me. 12For thus saith Jehovah: Behold, they to whom it pertained not to drink of the cup shall assuredly drink; and art thou he that shall altogether go unpunished? thou shalt not go unpunished, but thou shalt surely drink. 13For I have sworn by myself, saith Jehovah, that Bozrah shall become an astonishment, a reproach, a waste, and a curse; and all the cities thereof shall be perpetual wastes. 14I have heard tidings from Jehovah, and an ambassador is sent among the nations, saying, Gather yourselves together, and come against her, and rise up to the battle. 15For, behold, I have made thee small among the nations, and despised among men. 16As for thy terribleness, the pride of thy heart hath deceived thee, O thou that dwellest in the clefts of the rock, that holdest the height of the hill: though thou shouldest make thy nest as high as the eagle, I will bring thee down from thence, saith Jehovah. 17And Edom shall become an astonishment: every one that passeth by it shall be astonished, and shall hiss at all the plagues thereof. 18As in the overthrow of Sodom and Gomorrah and the neighbor cities thereof, saith Jehovah, no man shall dwell there, neither shall any son of man sojourn therein. 19Behold, he shall come up like a lion from the pride of the Jordan against the strong habitation: for I will suddenly make them run away from it; and whoso is chosen, him will I appoint over it: for who is like me? and who will appoint me a time? and who is the shepherd that will stand before me? 20Therefore hear ye the counsel of Jehovah, that he hath taken against Edom; and his purposes, that he hath purposed against the inhabitants of Teman: Surely they shall drag them away, even the little ones of the flock; surely he shall make their habitation desolate over them. 21The earth trembleth at the noise of their fall; there is a cry, the noise whereof is heard in the Red Sea. 22Behold, he shall come up and fly as the eagle, and spread out his wings against Bozrah: and the heart of the mighty men of Edom at that day shall be as the heart of a woman in her pangs. 23Of Damascus. Hamath is confounded, and Arpad; for they have heard evil tidings, they are melted away: there is sorrow on the sea; it cannot be quiet. 24Damascus is waxed feeble, she turneth herself to flee, and trembling hath seized on her: anguish and sorrows have taken hold of her, as of a woman in travail. 25How is the city of praise not forsaken, the city of my joy? 26Therefore her young men shall fall in her streets, and all the men of war shall be brought to silence in that day, saith Jehovah of hosts. 27And I will kindle a fire in the wall of Damascus, and it shall devour the palaces of Ben-hadad. 28Of Kedar, and of the kingdoms of Hazor, which Nebuchadrezzar king of Babylon smote. Thus saith Jehovah: Arise ye, go up to Kedar, and destroy the children of the east. 29Their tents and their flocks shall they take; they shall carry away for themselves their curtains, and all their vessels, and their camels; and they shall cry unto them, Terror on every side! 30Flee ye, wander far off, dwell in the depths, O ye inhabitants of Hazor, saith Jehovah; for Nebuchadrezzar king of Babylon hath taken counsel against you, and hath conceived a purpose against you. 31Arise, get you up unto a nation that is at ease, that dwelleth without care, saith Jehovah; that have neither gates nor bars, that dwell alone. 32And their camels shall be a booty, and the multitude of their cattle a spoil: and I will scatter unto all winds them that have the corners of their hair cut off; and I will bring their calamity from every side of them, saith Jehovah. 33And Hazor shall be a dwelling-place of jackals, a desolation for ever: no man shall dwell there, neither shall any son of man sojourn therein. 34The word of Jehovah that came to Jeremiah the prophet concerning Elam, in the beginning of the reign of Zedekiah king of Judah, saying, 35Thus saith Jehovah of hosts: Behold, I will break the bow of Elam, the chief of their might. 36And upon Elam will I bring the four winds from the four quarters of heaven, and will scatter them toward all those winds; and there shall be no nation whither the outcasts of Elam shall not come. 37And I will cause Elam to be dismayed before their enemies, and before them that seek their life; and I will bring evil upon them, even my fierce anger, saith Jehovah; and I will send the sword after them, till I have consumed them; 38and I will set my throne in Elam, and will destroy from thence king and princes, saith Jehovah. 39But it shall come to pass in the latter days, that I will bring back the captivity of Elam, saith Jehovah.

Jeremiah 50

50 1The word that Jehovah spake concerning Babylon, concerning the land of the Chaldeans, by Jeremiah the prophet. 2Declare ye among the nations and publish, and set up a standard; publish, and conceal not: say, Babylon is taken, Bel is put to shame, Merodach is dismayed; her images are put to shame, her idols are dismayed. 3For out of the north there cometh up a nation against her, which shall make her land desolate, and none shall dwell therein: they are fled, they are gone, both man and beast. 4In those days, and in that time, saith Jehovah, the children of Israel shall come, they and the children of Judah together; they shall go on their way weeping, and shall seek Jehovah their God. 5They shall inquire concerning Zion with their faces thitherward, saying, Come ye, and join yourselves to Jehovah in an everlasting covenant that shall not be forgotten. 6My people have been lost sheep: their shepherds have caused them to go astray; they have turned them away on the mountains; they have gone from mountain to hill; they have forgotten their resting-place. 7All that found them have devoured them; and their adversaries said, We are not guilty, because they have sinned against Jehovah, the habitation of righteousness, even Jehovah, the hope of their fathers. 8Flee out of the midst of Babylon, and go forth out of the land of the Chaldeans, and be as the he-goats before the flocks. 9For, lo, I will stir up and cause to come up against Babylon a company of great nations from the north country; and they shall set themselves in array against her; from thence she shall be taken: their arrows shall be as of an expert mighty man; none shall return in vain. 10And Chaldea shall be a prey: all that prey upon her shall be satisfied, saith Jehovah. 11Because ye are glad, because ye rejoice, O ye that plunder my heritage, because ye are wanton as a heifer that treadeth out the grain, and neigh as strong horses; 12your mother shall be utterly put to shame; she that bare you shall be confounded: behold, she shall be the hindermost of the nations, a wilderness, a dry land, and a desert. 13Because of the wrath of Jehovah she shall not be inhabited, but she shall be wholly desolate: every one that goeth by Babylon shall be astonished, and hiss at all her plagues. 14Set yourselves in array against Babylon round about, all ye that bend the bow; shoot at her, spare no arrows: for she hath sinned against Jehovah. 15Shout against her round about: she hath submitted herself; her bulwarks are fallen, her walls are thrown down; for it is the vengeance of Jehovah: take vengeance upon her; as she hath done, do unto her. 16Cut off the sower from Babylon, and him that handleth the sickle in the time of harvest: for fear of the oppressing sword they shall turn every one to his people, and they shall flee every one to his own land. 17Israel is a hunted sheep; the lions have driven him away: first, the king of Assyria devoured him; and now at last Nebuchadrezzar king of Babylon hath broken his bones. 18Therefore thus saith Jehovah of hosts, the God of Israel: Behold, I will punish the king of Babylon and his land, as I have punished the king of Assyria. 19And I will bring Israel again to his pasture, and he shall feed on Carmel and Bashan, and his soul shall be satisfied upon the hills of Ephraim and in Gilead. 20In those days, and in that time, saith Jehovah, the iniquity of Israel shall be sought for, and there shall be none; and the sins of Judah, and they shall not be found: for I will pardon them whom I leave as a remnant. 21Go up against the land of Merathaim, even against it, and against the inhabitants of Pekod: slay and utterly destroy after them, saith Jehovah, and do according to all that I have commanded thee. 22A sound of battle is in the land, and of great destruction. 23How is the hammer of the whole earth cut asunder and broken! how is Babylon become a desolation among the nations! 24I have laid a snare for thee, and thou art also taken, O Babylon, and thou wast not aware: thou art found, and also caught, because thou hast striven against Jehovah. 25Jehovah hath opened his armory, and hath brought forth the weapons of his indignation; for the Lord, Jehovah of hosts, hath a work to do in the land of the Chaldeans. 26Come against her from the utmost border; open her store-houses; cast her up as heaps, and destroy her utterly; let nothing of her be left. 27Slay all her bullocks; let them go down to the slaughter: woe unto them! for their day is come, the time of their visitation. 28The voice of them that flee and escape out of the land of Babylon, to declare in Zion the vengeance of Jehovah our God, the vengeance of his temple. 29Call together the archers against Babylon, all them that bend the bow; encamp against her round about; let none thereof escape: recompense her according to her work; according to all that she hath done, do unto her; for she hath been proud against Jehovah, against the Holy One of Israel. 30Therefore shall her young men fall in her streets, and all her men of war shall be brought to silence in that day, saith Jehovah. 31Behold, I am against thee, O thou proud one, saith the Lord, Jehovah of hosts; for thy day is come, the time that I will visit thee. 32And the proud one shall stumble and fall, and none shall raise him up; and I will kindle a fire in his cities, and it shall devour all that are round about him. 33Thus saith Jehovah of hosts: The children of Israel and the children of Judah are oppressed together; and all that took them captive hold them fast; they refuse to let them go. 34Their Redeemer is strong; Jehovah of hosts is his name: he will thoroughly plead their cause, that he may give rest to the earth, and disquiet the inhabitants of Babylon. 35A sword is upon the Chaldeans, saith Jehovah, and upon the inhabitants of Babylon, and upon her princes, and upon her wise men. 36A sword is upon the boasters, and they shall become fools; a sword is upon her mighty men, and they shall be dismayed. 37A sword is upon their horses, and upon their chariots, and upon all the mingled people that are in the midst of her; and they shall become as women: a sword is upon her treasures, and they shall be robbed. 38A drought is upon her waters, and they shall be dried up; for it is a land of graven images, and they are mad over idols. 39Therefore the wild beasts of the desert with the wolves shall dwell there, and the ostriches shall dwell therein: and it shall be no more inhabited for ever; neither shall it be dwelt in from generation to generation. 40As when God overthrew Sodom and Gomorrah and the neighbor cities thereof, saith Jehovah, so shall no man dwell there, neither shall any son of man sojourn therein. 41Behold, a people cometh from the north; and a great nation and many kings shall be stirred up from the uttermost parts of the earth. 42They lay hold on bow and spear; they are cruel, and have no mercy; their voice roareth like the sea; and they ride upon horses, every one set in array, as a man to the battle, against thee, O daughter of Babylon. 43The king of Babylon hath heard the tidings of them, and his hands wax feeble: anguish hath taken hold of him, and pangs as of a woman in travail. 44Behold, the enemy shall come up like a lion from the pride of the Jordan against the strong habitation: for I will suddenly make them run away from it; and whoso is chosen, him will I appoint over it: for who is like me? and who will appoint me a time? and who is the shepherd that can stand before me? 45Therefore hear ye the counsel of Jehovah, that he hath taken against Babylon; and his purposes, that he hath purposed against the land of the Chaldeans: Surely they shall drag them away, even the little ones of the flock; surely he shall make their habitation desolate over them. 46At the noise of the taking of Babylon the earth trembleth, and the cry is heard among the nations.

Jeremiah 51

51 1Thus saith Jehovah: Behold, I will raise up against Babylon, and against them that dwell in Leb-kamai, a destroying wind. 2And I will send unto Babylon strangers, that shall winnow her; and they shall empty her land: for in the day of trouble they shall be against her round about. 3Against him that bendeth let the archer bend his bow, and against him that lifteth himself up in his coat of mail: and spare ye not her young men; destroy ye utterly all her host. 4And they shall fall down slain in the land of the Chaldeans, and thrust through in her streets. 5For Israel is not forsaken, nor Judah, of his God, of Jehovah of hosts; though their land is full of guilt against the Holy One of Israel. 6Flee out of the midst of Babylon, and save every man his life; be not cut off in her iniquity: for it is the time of Jehovah's vengeance; he will render unto her a recompense. 7Babylon hath been a golden cup in Jehovah's hand, that made all the earth drunken: the nations have drunk of her wine; therefore the nations are mad. 8Babylon is suddenly fallen and destroyed: wail for her; take balm for her pain, if so be she may be healed. 9We would have healed Babylon, but she is not healed: forsake her, and let us go every one into his own country; for her judgment reacheth unto heaven, and is lifted up even to the skies. 10Jehovah hath brought forth our righteousness: come, and let us declare in Zion the work of Jehovah our God. 11Make sharp the arrows; hold firm the shields: Jehovah hath stirred up the spirit of the kings of the Medes; because his purpose is against Babylon, to destroy it: for it is the vengeance of Jehovah, the vengeance of his temple. 12Set up a standard against the walls of Babylon, make the watch strong, set the watchmen, prepare the ambushes; for Jehovah hath both purposed and done that which he spake concerning the inhabitants of Babylon. 13O thou that dwellest upon many waters, abundant in treasures, thine end is come, the measure of thy covetousness. 14Jehovah of hosts hath sworn by himself, saying, Surely I will fill thee with men, as with the canker-worm; and they shall lift up a shout against thee. 15He hath made the earth by his power, he hath established the world by his wisdom, and by his understanding hath he stretched out the heavens: 16when he uttereth his voice, there is a tumult of waters in the heavens, and he causeth the vapors to ascend from the ends of the earth; he maketh lightnings for the rain, and bringeth forth the wind out of his treasuries. 17Every man is become brutish and is without knowledge; every goldsmith is put to shame by his image; for his molten image is falsehood, and there is no breath in them. 18They are vanity, a work of delusion: in the time of their visitation they shall perish. 19The portion of Jacob is not like these; for he is the former of all things; and Israel is the tribe of his inheritance: Jehovah of hosts is his name. 20Thou art my battle-axe and weapons of war: and with thee will I break in pieces the nations; and with thee will I destroy kingdoms; 21and with thee will I break in pieces the horse and his rider; 22and with thee will I break in pieces the chariot and him that rideth therein; and with thee will I break in pieces man and woman; and with thee will I break in pieces the old man and the youth; and with thee will I break in pieces the young man and the virgin; 23and with thee will I break in pieces the shepherd and his flock; and with thee will I break in pieces the husbandman and his yoke of oxen; and with thee will I break in pieces governors and deputies. 24And I will render unto Babylon and to all the inhabitants of Chaldea all their evil that they have done in Zion in your sight, saith Jehovah. 25Behold, I am against thee, O destroying mountain, saith Jehovah, which destroyest all the earth; and I will stretch out my hand upon thee, and roll thee down from the rocks, and will make thee a burnt mountain. 26And they shall not take of thee a stone for a corner, nor a stone for foundations; but thou shalt be desolate for ever, saith Jehovah. 27Set ye up a standard in the land, blow the trumpet among the nations, prepare the nations against her, call together against her the kingdoms of Ararat, Minni, and Ashkenaz: appoint a marshal against her; cause the horses to come up as the rough canker-worm. 28Prepare against her the nations, the kings of the Medes, the governors thereof, and all the deputies thereof, and all the land of their dominion. 29And the land trembleth and is in pain; for the purposes of Jehovah against Babylon do stand, to make the land of Babylon a desolation, without inhabitant. 30The mighty men of Babylon have forborne to fight, they remain in their strongholds; their might hath failed; they are become as women: her dwelling-places are set on fire; her bars are broken. 31One post shall run to meet another, and one messenger to met another, to show the king of Babylon that his city is taken on every quarter: 32and the passages are seized, and the reeds they have burned with fire, and the men of war are affrighted. 33For thus saith Jehovah of hosts, the God of Israel: The daughter of Babylon is like a threshing-floor at the time when it is trodden; yet a little while, and the time of harvest shall come for her. 34Nebuchadrezzar the king of Babylon hath devoured me, he hath crushed me, he hath made me an empty vessel, he hath, like a monster, swallowed me up, he hath filled his maw with my delicacies; he hath cast me out. 35The violence done to me and to my flesh be upon Babylon, shall the inhabitant of Zion say; and, My blood be upon the inhabitants of Chaldea, shall Jerusalem say. 36Therefore thus saith Jehovah: Behold, I will plead thy cause, and take vengeance for thee; and I will dry up her sea, and make her fountain dry. 37And Babylon shall become heaps, a dwelling-place for jackals, an astonishment, and a hissing, without inhabitant. 38They shall roar together like young lions; they shall growl as lions' whelps. 39When they are heated, I will make their feast, and I will make them drunken, that they may rejoice, and sleep a perpetual sleep, and not wake, saith Jehovah. 40I will bring them down like lambs to the slaughter, like rams with he-goats. 41How is Sheshach taken! and the praise of the whole earth seized! how is Babylon become a desolation among the nations! 42The sea is come up upon Babylon; she is covered with the multitude of the waves thereof. 43Her cities are become a desolation, a dry land, and a desert, a land wherein no man dwelleth, neither doth any son of man pass thereby. 44And I will execute judgment upon Bel in Babylon, and I will bring forth out of his mouth that which he hath swallowed up; and the nations shall not flow any more unto him: yea, the wall of Babylon shall fall. 45My people, go ye out of the midst of her, and save yourselves every man from the fierce anger of Jehovah. 46And let not your heart faint, neither fear ye for the tidings that shall be heard in the land; for tidings shall come one year, and after that in another year shall come tidings, and violence in the land, ruler against ruler. 47Therefore, behold, the days come, that I will execute judgment upon the graven images of Babylon; and her whole land shall be confounded; and all her slain shall fall in the midst of her. 48Then the heavens and the earth, and all that is therein, shall sing for joy over Babylon; for the destroyers shall come unto her from the north, saith Jehovah. 49As Babylon hath caused the slain of Israel to fall, so at Babylon shall fall the slain of all the land. 50Ye that have escaped the sword, go ye, stand not still; remember Jehovah from afar, and let Jerusalem come into your mind. 51We are confounded, because we have heard reproach; confusion hath covered our faces: for strangers are come into the sanctuaries of Jehovah's house. 52Wherefore, behold, the days come, saith Jehovah, that I will execute judgment upon her graven images; and through all her land the wounded shall groan. 53Though Babylon should mount up to heaven, and though she should fortify the height of her strength, yet from me shall destroyers come unto her, saith Jehovah. 54The sound of a cry from Babylon, and of great destruction from the land of the Chaldeans! 55For Jehovah layeth Babylon waste, and destroyeth out of her the great voice; and their waves roar like many waters; the noise of their voice is uttered: 56for the destroyer is come upon her, even upon Babylon, and her mighty men are taken, their bows are broken in pieces; for Jehovah is a God of recompenses, he will surely requite. 57And I will make drunk her princes and her wise men, her governors and her deputies, and her mighty men; and they shall sleep a perpetual sleep, and not wake, saith the King, whose name is Jehovah of hosts. 58Thus saith Jehovah of hosts: The broad walls of Babylon shall be utterly overthrown, and her high gates shall be burned with fire; and the peoples shall labor for vanity, and the nations for the fire; and they shall be weary. 59The word which Jeremiah the prophet commanded Seraiah the son of Neriah, the son of Mahseiah, when he went with Zedekiah the king of Judah to Babylon in the fourth year of his reign. Now Seraiah was chief chamberlain. 60And Jeremiah wrote in a book all the evil that should come upon Babylon, even all these words that are written concerning Babylon. 61And Jeremiah said to Seraiah, When thou comest to Babylon, then see that thou read all these words, 62and say, O Jehovah, thou hast spoken concerning this place, to cut it off, that none shall dwell therein, neither man nor beast, but that it shall be desolate for ever. 63And it shall be, when thou hast made an end of reading this book, that thou shalt bind a stone to it, and cast it into the midst of the Euphrates: 64and thou shalt say, Thus shall Babylon sink, and shall not rise again because of the evil that I will bring upon her; and they shall be weary. Thus far are the words of Jeremiah.

Jeremiah 52

52 1Zedekiah was one and twenty years old when he began to reign; and he reigned eleven years in Jerusalem: and his mother's name was Hamutal the daughter of Jeremiah of Libnah. 2And he did that which was evil in the sight of Jehovah, according to all that Jehoiakim had done. 3For through the anger of Jehovah did it come to pass in Jerusalem and Judah, until he had cast them out from his presence. And Zedekiah rebelled against the king of Babylon. 4And it came to pass in the ninth year of his reign, in the tenth month, in the tenth day of the month, that Nebuchadrezzar king of Babylon came, he and all his army, against Jerusalem, and encamped against it; and they built forts against it round about. 5So the city was besieged unto the eleventh year of king Zedekiah. 6In the fourth month, in the ninth day of the month, the famine was sore in the city, so that there was no bread for the people of the land. 7Then a breach was made in the city, and all the men of war fled, and went forth out of the city by night by the way of the gate between the two walls, which was by the king's garden; (now the Chaldeans were against the city round about;) and they went toward the Arabah. 8But the army of the Chaldeans pursued after the king, and overtook Zedekiah in the plains of Jericho; and all his army was scattered from him. 9Then they took the king, and carried him up unto the king of Babylon to Riblah in the land of Hamath; and he gave judgment upon him. 10And the king of Babylon slew the sons of Zedekiah before his eyes: he slew also all the princes of Judah in Riblah. 11And he put out the eyes of Zedekiah; and the king of Babylon bound him in fetters, and carried him to Babylon, and put him in prison till the day of his death. 12Now in the fifth month, in the tenth day of the month, which was the nineteenth year of king Nebuchadrezzar, king of Babylon, came Nebuzaradan the captain of the guard, who stood before the king of Babylon, into Jerusalem: 13and he burned the house of Jehovah, and the king's house; and all the houses of Jerusalem, even every great house, burned he with fire. 14And all the army of the Chaldeans, that were with the captain of the guard, brake down all the walls of Jerusalem round about. 15Then Nebuzaradan the captain of the guard carried away captive of the poorest of the people, and the residue of the people that were left in the city, and those that fell away, that fell to the king of Babylon, and the residue of the multitude. 16But Nebuzaradan the captain of the guard left of the poorest of the land to be vinedressers and husbandmen. 17And the pillars of brass that were in the house of Jehovah, and the bases and the brazen sea that were in the house of Jehovah, did the Chaldeans break in pieces, and carried all the brass of them to Babylon. 18The pots also, and the shovels, and the snuffers, and the basins, and the spoons, and all the vessels of brass wherewith they ministered, took they away. 19And the cups, and the firepans, and the basins, and the pots, and the candlesticks, and the spoons, and the bowls-that which was of gold, in gold, and that which was of silver, in silver,- the captain of the guard took away. 20The two pillars, the one sea, and the twelve brazen bulls that were under the bases, which king Solomon had made for the house of Jehovah-the brass of all these vessels was without weight. 21And as for the pillars, the height of the one pillar was eighteen cubits; and a line of twelve cubits did compass it; and the thickness thereof was four fingers: it was hollow. 22And a capital of brass was upon it; and the height of the one capital was five cubits, with network and pomegranates upon the capital round about, all of brass: and the second pillar also had like unto these, and pomegranates. 23And there were ninety and six pomegranates on the sides; all the pomegranates were a hundred upon the network round about. 24And the captain of the guard took Seraiah the chief priest, and Zephaniah the second priest, and the three keepers of the threshold: 25and out of the city he took an officer that was set over the men of war; and seven men of them that saw the king's face, that were found in the city; and the scribe of the captain of the host, who mustered the people of the land; and threescore men of the people of the land, that were found in the midst of the city. 26And Nebuzaradan the captain of the guard took them, and brought them to the king of Babylon to Riblah. 27And the king of Babylon smote them, and put them to death at Riblah in the land of Hamath. So Judah was carried away captive out of his land. 28This is the people whom Nebuchadrezzar carried away captive: in the seventh year three thousand Jews and three and twenty; 29in the eighteenth year of Nebuchadrezzar he carried away captive from Jerusalem eight hundred thirty and two persons; 30in the three and twentieth year of Nebuchadrezzar Nebuzaradan the captain of the guard carried away captive of the Jews seven hundred forty and five persons: all the persons were four thousand and six hundred. 31And it came to pass in the seven and thirtieth year of the captivity of Jehoiachin king of Judah, in the twelfth month, in the five and twentieth day of the month, that Evil-merodach king of Babylon, in the first year of his reign, lifted up the head of Jehoiachin king of Judah, and brought him forth out of prison; 32and he spake kindly to him, and set his throne above the throne of the kings that were with him in Babylon, 33and changed his prison garments. And Jehoiachin did eat bread before him continually all the days of his life: 34and for his allowance, there was a continual allowance given him by the king of Babylon, every day a portion until the day of his death, all the days of his life.