Forsiden - Undervisningsblogg - Israel Blogg - Taler/undervisning - Artikler - Bibelkommentarer - Videoundervisning - Bøker & Linker - Om oss/Kontakt oss

Bibelkommentarer og bibeloversikt


Gamle testamentet - Engelsk:

1. Mosebok
2. Mosebok
3. Mosebok
4. Mosebok
5. Mosebok
Josvas bok
Dommernes bok
Ruts bok
1. Samuelsbok
2. Samuelsbok
1. Kongebok
2. Kongebok
1. Krønikebok
2. Krønikebok
Esras bok
Nehemjas bok
Esters bok
Jobs bok
Salmenes bok
Salomos ordspråk
Forkynneren
Høysangen
Jesajas bok
Jeremias bok
Klagesangene
Esekiels bok
Daniels bok
Hoseas bok
Joels bok
Amos' bok
Obadjas bok
Jonas bok
Mikas bok
Nahums bok
Habakkuks bok
Sefanjas bok
Haggais bok
Sakarjas bok
Malakis bok
 

Nye Testamentet - Norsk:

Evangeliet etter Matteus
Evangeliet etter Markus
Evangeliet etter Lukas
Evangeliet etter Johannes
Apostlenes gjerninger
Paulus' brev til romerne
Paulus' 1. brev til korinterne
Paulus' 2. brev til korinterne
Paulus' brev til galaterne
Paulus' brev til efeserne
Paulus' brev til filipperne
Paulus' brev til kolosserne
Paulus' 1. brev til tessalonikerne
Paulus' 2. brev til tessalonikerne
Paulus' 1. brev til Timoteus
Paulus' 2. brev til Timoteus
Paulus' brev til Titus
Paulus' brev til Filemon
Hebreerbrevet
Jakobs brev
Peters 1. brev
Peters 2. brev
Johannes' 1. brev
Johannes' 2. brev
Johannes' 3. brev
Judas
Johannes åpenbaring


Smyrna Oslo

Smyrna Oslo ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

+47 99 59 80 70
+47 95 12 06 60
+47 22 61 16 10

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Sefanjas bok

Bibelkommentarer Sefanjas bok

 

Veien igjennom bibelen 2299-2312-Zeph- Sefanjas bok

 

Trykk her for å se bibel oversikt for Sefanjas bok (bilde åpnes i nytt vindu)

 

 

Navnet Sefanja betyr "Herren beskytter" (Sefan-Ja). Han profeterte under kong Josia, men muligens litt senere enn Habakkuk. Han var av kongelig ætt idet den troende kongen Hiskia var tipp-oldefaren hans.

Hans profeti inneholder mye trøst for Guds folk, men også mye tukt og dom over dem som er motstandere av Guds rike. Blant slike motstandere nevner han den delen av Judas befolkning som drev avgudsdyrkelse sammen med hedningene som bodde omkring dem. Noen av jødene hadde sett på dem og avgudsdyrkelsen deres som en vei til lykke.

Sefanja forutsier blant annet ødeleggelsen av Ninive (Sef 2:13), men han forkynner også at det skulle komme tider da "folkene" skulle få "rene lepper så de påkaller Herrens navn og tjener ham med ett sinn" (Sef 3:9),

Da skulle omsider også det Israel som var spredt omkring, bli samlet tilbake til landet sitt og lovsynge Herren med fryd, og han skulle være midt iblant dem som Israels sanne konge.

Sefanjas bok faller i tre deler. Den første delen forkynner dom over hele jorden (Sef 1). Den andre delen taler om omvendelse for de vantro jøder (Sef 2:1-3:8), og den tredje delen forkynner frelsens dag for både jøder og hedninger (Sef 3:9-20).

Sefanja må ha virket en tid sammen med Jeremia. Den tiden han levde i, kong Josias regjeringstid, var en merkelig tid. Kongen var en troende mann og arbeidet av hele sitt hjerte på å få folk til å høre på Herrens ord. Men vantroen var allerede så inngrodd i folket at denne reformasjonen ovenfra ikke ga så mange synlige frukter.

Likevel var den ikke forgjeves. Det er intet arbeid som skjer i Herrens navn som er forgjeves. En liten flokk av troende samlet seg tross alt, og blant disse har Sefanja virket til velsignelse på samme måte som profetinnen Hulda gjorde det (2Krøn 34:22).

Sef 1:1-18
I Herrens navn står profeten Sefanja fram for folket med en veldig domspreken. Det er verdensdommen han forkynner. Og særlig beskriver han hvordan den vil ramme Juda og Jerusalem på grunn av deres mangfoldige avgudsdyrkelse og deres forakt for den levende Gud (v. 2-6).

Denne dommen vil ramme alle vantro, og ingen vil kunne skjule seg for den (v. 7-13). Profeten forkynner at denne vredens dag er nær forestående og vil bli en forferdelig dag for alle dem som lever i sine synder (v. 14-18).

Når Herren sier at han "river alt bort fra jorden", peker det på den siste, store verdensdommen. Den dommen som var i ferd med å komme over Juda og Jerusalem, ville bare være et forbilde på denne.

Dommen vil ligne på det som skjedde da Gud tilintetgjorde alt levende i Noas dager, men vi vet at i denne siste dommen vil det ikke skje ved vann, men ved ild (2Pet 3:7).

Når Herren sier at han vil rive bort "alt det som volder anstøt, sammen med de ugudelige", minner det om Jesu ord i Matt 13:41: "Menneskesønnen skal sende ut sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt som volder anstøt, og de som lever i lovløshet."

"Anstøt" må være alt som frister til frafall og lokker til avgudsdyrkelse i en eller annen form slik det skjedde på profetenes tid. Og fremdeles bruker Satan mange andre ting til å forblinde menneskenes hjerter. På Herrens dag vil de ugudelige komme under Herrens dom sammen med de løgnens narrebilder som hadde hatt herredømmet over dem.

I v. 4 sies det at Herren "vil utrydde av dette sted alt som er igjen av Ba'al". Dette hjelper oss til å se tidspunktet da profeten var i virksomhet. Josia hadde nemlig avskaffet den offentlige Ba'aldyrkelsen så langt det var mulig for han (2Kong 23:4-7), men det var enda noe igjen som han ikke var i stand til å få bukt med.

Men Herren skulle nok vite å finne det. Ja, han ville utrydde til og med "avgudsprestenes navn sammen med prestene". Noen mener at det første uttrykket "avgudsprestene" (på hebraisk kamarim) skal forstås som et slags laug eller broderskap av ivrige Ba'aldyrkere ved siden av de egentlige Ba'als prester.

I v. 5, 6 blir de forskjellige slags vantro mennesker som fantes i folket, ramset opp. De ville bli rammet av Herrens knusende dom.

Først nevnes "dem som tilber himmelens hær oppe på takene". "Himmelens hær" betegner sol, måne og stjerner. Dyrkelsen av Ba'al var nemlig forenet med stjernedyrkelse. Denne tilbedelsen av himmelens hær var strengt forbudt etter Guds lov (5Mos 4:19).

De troende israelitter brukte ofte å tilbe Gud på takene, men nå ble altså dette stedet brukt til avgudsdyrkelse. Det var en forferdelig frekkhet som ble lagt for dagen, når avgudsdyrkeren på denne måten viste sin avgudsdyrkelse åpent for alles øyne. Det er den frekke, uhemmede vantroen som nevnes først.

Deretter nevnes de falske og delte hjerter som forsøkte å tjene to herrer, "dem som tilber Herren og sverger ham troskap, men på samme tid sverger med Milkom" (GNO: "sin konge").

"Milkom" er et annet uttrykk for Ba'al, og det er det hyklerske sinn som i dette tilfellet er uttrykk for vantroen.

Og som de tredje nevnes "dem som har vendt seg bort fra Herren" (v. 6). Det er altså de som kanskje ikke drev åpen avgudsdyrkelse, men de hadde falt fra Herren i sitt hjerte og blitt bundet til alt som hadde med denne verden å gjøre.

Og så nevnes endelig de som er fullstendig likegyldige, "som ikke har søkt Herren og ikke spurt etter ham" (v. 6).

Den dag i dag kjenner vi disse forskjellige former for vantro så altfor vel igjen. Vi finner den frekke vantroen som setter sin ære i sin skam og hykleri. Vi finner den som har falt tilbake til vantroen etter å ha vært påvirket av troen, og vi kjenner den fullstendig kalde likegyldigheten som aldri har spurt etter Herren.

Ja, det er mange former for vantro, men virkningen er den samme, nemlig fordømmelsen. "Den som ikke tror, er allerede dømt" (Joh 3:18).

Det neste avsnittet (v. 7-13) innledes med et ord som minner om Hab 2:20: "Vær stille for Herren!" Slik det i naturen ofte er fullstendig stillhet før en orkan bryter løs, slik lyder nå ordet til hjertene at de skal være stille, "for Herrens dag er nær".

Dommen blir sammenlignet med en "offerslaktning". Herren selv er den som ofrer. Slaktofferet er Judas og Jerusalems innbyggere. Gjestene som "han har innviet" er fiendene som han har tilkalt for å gjøre ende på det syndige folket.

Det er forferdelig at det folket som tidligere hadde feiret pakten med Herren med glade offermåltider da templet ble innviet (1Kong 8:62-66), selv skulle være slaktofferet. På grunn av deres vantro skulle Herren kalle og innvie hedningene (kaldeerne) til å nyte dette offeret.

I v. 8, 9 blir det pekt på forskjellige grupper av vantro som på en særlig måte hadde vist sin avgudsdyrkelse. Det nevnes alle dem "som kler seg i utenlandske klær". Mange av de vantro i folket viste sin lyst til hedenske skikker også i det ytre ved å kle seg med hedensk pynt etter babylonsk og egyptisk mote. Klesdrakten kan også fortelle noe om hva som bor i et menneskes hjerte.

Det var det vantro Israels ulykkelige lyst å følge med på moten, være som de andre folkene og leve på samme måte som hedningene gjorde.

Videre nevnes at blant dem som Herren ville hjemsøke, var "hver den som hopper over dørterskelen". Dette sikter sikkert til en hedensk skikk om å hoppe over terskelen til avgudenes hus. I alle fall vet vi at hos filisterne var det skikk ikke å trå på terskelen til Dagons tempel. Grunnen til det var at Dagons hode og begge hender hadde ligget avhugget på terskelen den gang filisterne hadde satt paktens ark i Dagons tempel (1Sam 5:4-5).

Og deretter nevnes "dem som fyller sin Herres hus med vold og svik" (v. 9). Her siktes det sikkert til de uverdige metodene som de griske stormennene brukte da de med list og makt ranet til seg gods de hadde lyst på.

Det er vemodig å se at i listen over dem som særlig var preget av vantro, er "kongens sønner" nevnt (v. 8). Først nevnes "høvdingene", de ledende i landet og ved hoffet. De slo an den onde tonen i landet, men det er sårt at kongens sønner fulgte denne flokken av vantro i stedet for å følge sin troende far.

Det er alvorlig å se at det ikke er så sjelden at barn av troende fedre blir vantro mennesker. Vi kan nevne Elis sønner, Samuels sønner, Hiskias sønn, Manasse, og barna til den nidkjære og varme Josia som nevnes her.

Dette er en påminnelse til alle troende foreldre om å be om visdom til å veilede sine barn på rett måte.

Av Josias barn døde Joakas som fange i Egypt. Jojakim som ble en frekk og ugudelig konge og spottet Guds ord (Jer 36:23), ble bortført av Nebukadnesar, men døde på veien der liket hans bare ble slengt til siden uten å begraves.

Sidkia, den tredje av Josias sønner, kjenner vi fra Jeremias historie som en vankelmodig Pilatus-natur. Han endte som en blind fange som ble ført bort til Babylon.

Hvordan det gikk med dem før de døde, vet vi ikke noe sikkert om, men Hiskias sønn, Manasse, omvendte seg tross alt til sist. Det våger vi å tro skjer med mange barn av troende foreldre selv om de kanskje lenge tumler omkring i vantro. Men det er likevel alvorlig å se at kongens barn blir nevnt i selskap med de ugudelige (v. 8-9).

I v. 10-12 beskrives det skrik som vil lyde gjennom byen når fienden trenger inn i den. "Fiskeporten" som nevnes i v. 10, var stedet der fienden trengte inn. Når tiden for undergangen var inne, ville altså ropet begynne der.

"Byens andre del" beskriver visstnok den lavereliggende delen av byen. "Morteren" hvor kjøpmennene bodde, var den helt laveste delen av Jerusalem.

Det er alvorlig å høre at Herren "vil ransake Jerusalem med lykter" (v. 12). Meningen med det er at ingen vil kunne gjemme seg for dommen som skal komme. Alle skulle nok bli funnet.

Det fortelles at da Jerusalem ble ødelagt av romerne i år sytti e.Kr., drog fiendene mange av storfolkene i byen fram fra kloakker, huler og grøfter hvor de hadde gjemt seg i dødsangst. Slik skulle det også være når kaldeerne inntok byen.

I den motsatte betydningen har Jesus fortalt oss lignelsen om kvinnen som tente lys og lette etter sølvpengen hun hadde mistet (Luk 15:8-10). Der er det snakk om å lete etter for å frelse. Her er det snakk om å lete etter for å føre fram for dommen. Den som ikke lar seg finne ved Ordets lys, skal nok finnes av dommens stråler.

I v. 12 beskrives det hvordan dommen skulle komme over dem som frekt spottet Herren og sa "i sitt hjerte" (men Herren kjenner hjertene): "Herren gjør verken godt eller ondt!"

Det er ingen liten bespottelse å tenke slik om Herren, for det er å gjøre han lik med de døde avgudene. Men den dag i dag tenker mange fremdeles slik: Hvis det i det hele tatt er en Gud, er han langt borte bak skyene og bryr seg ikke om hvordan det går her på jorden. Han lar den bare seile sin egen sjø.

Herren sammenligner roen disse frekke folkene viser, med den ro vinen har som ligger på sin berme, det vil si befinner seg i bryggekaret uten å bli tømt over på rene vinfat for å bli renset fra bunnfallet. Vinen må tømmes over på andre fat for å bli renset fra dette bunnfallet.

Synderen må omvende seg om han skal bli renset fra syndens urenhet. Men disse menneskene ville rolig fortsette i sitt gamle, ugudelige levesett og vesen.

Likevel skal Herren stoppe dem engang. Verdens barn slår seg til ro med at alt får sin vanlige gang. De bygger seg hus og bor i dem. De sår og høster, planter vingårder og drikker vinen fra dem. Verden stoler på at slik skal det alltid fortsette. Og det gjør det også så lenge ikke dommens dag har kommet.

Men dagen vil komme da alt dette ikke lenger skal gå sin vante gang (v. 13). Slik det i det små gikk i Jerusalem, skal det i det store gå med hele jorden. I Luk 17 har Herren beskrevet for oss hvordan dommen vil bryte løs over verden mens den går i sin vanlige gange, eter og drikker, kjøper og selger, planter og bygger.

I v. 14-18 blir så undergangens redsler beskrevet nærmere. "Nær er Herrens dag, den store. Den er nær og kommer med stor hast. Hør! Det er Herrens dag!" Nå er enden kommet. Nå er det for sent å redde seg. "Verken deres sølv eller deres gull skal kunne berge dem på Herrens vredes dag. Ved hans nidkjærhets ild skal hele jorden bli fortært" (v. 14).

Vi ser hvordan dommen over hele jorden stadig lyder gjennom denne dommen over Jerusalem.

I Luk 21:25 sier Herren: "På jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse." På samme måte sies det her: "Da vil jeg sette slik angst i menneskene at de går som i blinde" (v. 17).

Fiendenes basunklang og hærskrik (v. 16) er i virkeligheten lyden av Herrens dag. For det er Herren som sender fiendene over Jerusalem og bruker dem som sitt redskap. "Full av angst skriker da kjempen" (v. 14), men menneskekraft kan intet utrette mot Herren.

Legg merke til v. 15! Det er som dette ordet samler sammen og dynger på hverandre uttrykk som beskriver den forferdelige dagen da Herrens langmodighet har nådd sin grense!

Det er en gammel sang av Thomas av Selano, en munk fra Middelalderen som tilhørte gråbrødrenes orden. Den begynner slik: "En vredens dag er denne dag" der han bruker dette verset fra Sef 1:15 som innledning ("dies irae, dies illa", som det heter i den latinske oversettelsen av Sefanjas bok).

Med åtte forskjellige uttrykk beskrives denne vredens dag som en dag med "nød og trengsel", en dag med "omveltning og ødeleggelse", en dag med "mørke og mulm" og en dag med "skyer og skodde".

Og grunnen gis klart i v. 17: "Fordi de har syndet mot Herren." Det er den virkelige og alvorlige grunnen til denne fryktelige elendigheten som henger som en truende tordensky over denne verden.

Og denne vredens dag vil komme. Den vil finne sted da alle uomvendte mennesker skal bli fylt av angst og for sent erkjenne at de hellige hadde rett og at Guds ord likevel var sannheten. Da skal de se at Herren ikke var en død Gud, men en nidkjær Gud, en hevner over det onde og en frelser for sitt folk.

"Nær er Herrens dag, den store.- Hør! Det er Herrens dag!" Slik er det også i vår tid. Profeten Sefanja var nær den dagen da Babels krigshærer førte Herrens dag over Jerusalem. Vi, Guds folk i våre dager, er nær den dagen da Antikrist vil samle sine skarer. Men han skal falle for Herrens dom sammen med denne verden som ligger i det onde.

Herrens dag er nær! Det er som vi allerede hører hans fottrinn. Er du rede? Gå til Sef 2:1-3
Sef 2:1-3
Med Herrens dag for øye kaller profeten enda en gang det vantro folket til omvendelse: "Kom sammen, kom sammen du folk som ikke kjenner skam" (v. 1). Slik lyder profetens advarende stemme.

Han forteller folket sannheten om dem. De var et folk som ikke kjente skam. Det er en sørgelig tilstand når skamfølelsen overfor synden blir borte. Når synderen ikke lenger kjenner skam over sin synd, da er det helt og fullt et tegn på en fortvilet og håpløs tilstand.

På samme måte er det med enhvert folkegruppe. Så lenge et folk som helhet eier skamfølelse overfor syndens vesen, er det ennå håp selv om det forekommer sørgelige fall innen folket. Men blir skamfølelsen borte i folket som helhet, ser det mørkt ut.

Og det opplever vi vel tydelig innen vårt samfunn på det religiøse og moralske området i våre dager. Da er det virkelig tilbakegang for et folk selv om flertallet roper høyt om framskritt og utvikling.

(Uttrykket "kom sammen, kom sammen" er oversatt på litt forskjellige måter i de forskjellige bibeloversettelsene. D sier: "Tager eder sammen og samler eder". NO sier: "Kom sammen, hold samling." GNO: "Tenk etter og gå i dig selv." Det er tydeligvis mulighet for flere uttrykksformer, og forfatteren av denne bibelkommentaren følger D, som harmonerer med GNO, og forklarer det som følger, oa.) Den første delen av utsagnet oppfordrer spesielt den enkelte av folket til å gå i seg selv. Den andre delen ønsker å få folket til å stoppe opp og samle seg om Herrens helligdom.

Og dette er en siste advarsel "før Guds råd føder - før Herrens brennende vrede kommer over dere, før Herrens vredes dag kommer over dere" (v. 2). Den dagen omtales "som agner farer dagen fram", det vil si at den kommer plutselig.

Profetens ord vender seg deretter fra folket som helhet som ikke kjente skam. Som helhet ga det heller ikke akt på hans advarsel selv om den hadde nådetilbudet i seg. Nå vender profeten seg til den lille flokken som ennå holdt seg til Herrens lov og forholdt seg til Guds vilje med et lydig sinn. Dette er meningen med uttrykket "som holder hans lov" (v. 3).

Han kaller denne lille flokken av troende mennesker for "alle dere saktmodige i landet". Disse hadde samlet seg som en frukt av den virksomheten kong Josia, profetene Sefanja og Jeremias samt profetinnen Hulda hadde utført.

"Dere saktmodige i landet" er virkelig et fint og karakteristisk navn på Guds folk. Saktmodighet beskriver det stille, utholdende mot som lider og tåler verdens hån og forfølgelse, det mot som er nødvendig for hver den som i sannhet vil tjene Herren på denne syndens jord.

Profeten oppfordrer disse Herrens venner: "Søk Herren - søk rettferdighet, søk saktmodighet" (v. 3).

Selv om en har funnet Herren som sin Gud, selv om en hører til Herrens troende rettferdige (Hab 2:4), selv om en kan omtales som en av de saktmodige, gjelder det likevel å søke dette. En trenger å søke det i stadig rikere og dypere mål. "Dersom vi lever i Ånden, da la oss og vandre i Ånden!" heter det hos apostelen Paulus (Gal 5:25).

Når det er vanskelige tider for Guds menighet, og det oppleves som om Herren er borte, da kan de hellige av og til bli grepet av åndelig søvn. Verdens kvelende ånd kan også ofte gjøre Guds barns hjerter tunge og trøtte. Derfor er det nødvendig med en alvorlig advarsel. I lignelsen om de ti jomfruene som ventet på brudgommen, hører vi at også de fem kloke falt i søvn ([Matt 25:1-13).

Men profetens advarsel til Herrens troende folk er også fulgt av et tilbud om nåde. Det ble gitt mulighet til det folket som ikke kjente skam, å ta seg sammen og gå i seg selv før Herrens brennende vrede kommer over det (v. 1). Derfor gis det desto større mulighet til en enda lysere framtid for Herrens "saktmodige": "Kanskje dere blir skjult på Herrens vredes dag!" Kanskje de kunne finne et vern mot stormen som skulle komme.

I Sal 27:5 sier David: "For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjermende telt."

Da Jerusalem ble ødelagt av romerne, fant Jesu venner et gjemmested i den lille byen Pella. Hvordan Herren gjemte sine venner da hans vrede kom over Jerusalem på Hiskias tid, vet vi ikke så nøye. Vi vet bare fra Jer 24, at den åndelig beste delen av folket som ble sammenlignet med en kurv med "meget gode fikener", ble bortført før den forferdelige ødeleggelsen fant sted. De ble bortført sammen med kong Jojakin. På den måten skjulte Herren dem langt borte ved Babels elver mens hans vredes ild gikk ut over de "meget dårlige fikener". Dette er bildet i Jer 24 på den gjenstridige delen av folket som han hadde latt bli tilbake.

Selv om Guds folk får sin del av lidelsen når Herrens dommer kommer over verdens folk fordi også Guds folk trenger til tukt, så oppfyller den trofaste Gud alltid på nytt sitt gamle løfte for "den som sitter i Den Høyestes ly, som bor i Den Allmektiges skygge".

Gå til Sef 2:4-15
Sef 2:4-15
Det er også en advarsel til Israel i Ordet om dommen over de forskjellige hedningefolkene i alle verdens hjørner som nå lyder. Hvis disse folkegruppene ikke kunne slippe dommen for deres ugudelighets skyld, hvor mye mindre skulle da Jerusalem slippe. Denne byen hadde jo tatt imot så mye nåde og dermed hadde den også desto større ansvar.

I v. 4-7 lyder veropet over Filisterland (hedningene i vest). Dette landets byer skulle ødelegges, og der hvor de hadde ligget, skulle hyrdene dra omkring med sine flokker. Fattige hyrdeboliger og dyrekve skulle avløse filisternes praktfulle bygninger.

"Asdods folk skal jages ut midt på dagen" (v. 4). Dette må bety at fiendene ville komme ved høylys dag, og til tross for det skulle byen være ute av stand til å forsvare seg fordi dette var Guds dom over dem.

I v. 5 kalles filisterne "kreterfolket" fordi en del av dem opprinnelig stammet fra Kreta. Landet kalles også "Kana'an". Det skjer ikke bare fordi det tidligere var en del av Kana'an, men fordi det engang skulle få samme skjebne som kana'anittene.

Men i v. 7 hører vi at engang skal filisternes land "bli en bygd for dem som skal bli igjen av Judas hus". Når det er slutt på den straffedommen som ennå hviler over Israel, skal de igjen ta herredømmet over hele det hellige land etter de grensene som opprinnelig var bestemt (Jos 13:2-3).

I sin beskrivelse av landet slik det vil være etter Israels gjenreisning, lar også profeten Esekiel landet grense umiddelbart til Middelhavet i vest (Esek 47:20). Da vil også det tidligere Filisterland være helliget Herren.

I v. 8-10 forkynnes dommen over Moabs og Ammons barn (hedningefolkene i øst) fordi "de hånte og bar seg overmodig at mot Herrens, hærskarenes Guds folk".

Fiendskapet som disse folkene, sammen med edomittene, viste mot Israels barn, var meget bittert. Det var særlig bittert fordi disse folkene var knyttet til Israel med blods bånd. De mente alltid at de hadde retten til det landområdet som Israel hadde. Gang på gang forsøkte de å trenge seg inn på Israels område selv om de ikke ville ha noe å gjøre med Israels Gud.

Disse folkene er et godt bilde på de navnekristne som ikke vil tåle en levende kristendom. De trenger seg inn og vil ta herredømmet på områder der Guds Ånd skal ha makten. Dette ses i sannhet tydelig der Guds folk lever i en statskirke.

Også for Moab og Ammon forkynnes det at de som blir igjen av Herrens folk, "resten av mitt folk", skal ta landet i eie. Denne resten er den delen av Israels folk som renses gjennom trengsler slik at de i de siste dager blir Guds gjenreiste Israel. I våre dager ligger disse områdene som nevnes i v. 9, "overgrodd av nesler, og en saltgruve og en ørken".

I v. 11 forkynnes dommen over "alle jordens guder". Det vil si all avgudsdyrkelse. Men denne dommen over hedningene skal føre velsignelse med seg. Den vil føre til at "alle hedningenes fjerne kyster skal tilbe han, hvert folk på sitt sted".

Alle jordens guder skal falle, og alle hedningenes kyster skal tilbe Herren. Vi skal legge merke til at det står "alle". Det peker på en lys framtid som vil komme over denne gamle jorden vår når den forferdelige dommen over den antikristelige verdensmakten først har funnet sted.

Da skal også Filisterland sammen med Moabs og Ammons landskaper som nå er øde områder, igjen blir frodige landskaper under Herrens velsignelse som det gjenreiste Israels hellige eiendom.

Hvilket innhold har ikke dette v. 11: Det er dom over hedningefolkene, men også løfte om en salig gjenoppreisning for Guds folk.

I v. 12 forkynnes dom over "dere etiopiere" som bilde på hedningefolkene mot syd, og i v. 13-14 er det Assyria og Ninives undergang som varsles. Dette er uttrykk for hedningefolkene i nord.

På samme måten som Jonas og Nahum profeterte mot Ninive, så gjør også Sefanja det. Det er en rystende beskrivelse han gir av det ødelagte Ninive. Tidligere var det "den jublende byen". Den bodde så trygt og sa i sitt hjerte: "Jeg og ingen annen!" (v. 15).

Hovmodet forbereder sitt eget fall. Profeten beskriver for oss et bilde mørkt som natten av det ødelagte Ninive. De prektige søylehodene ligger nå knust, og ville dyr sitter på dem. Nattens fugler synger i de tomme, gapende vindusåpningene. Alt er øde, til spott og forferdelse for alle som går forbi.

De fleste av disse folkene som det forkynnes dom over, fikk sin del under kong Nebukadnesar. Han gjennomførte sine herjetokt over alle disse folkene. Også etiopierne i sydenden av Egypt beseiret han.

Men den egentlige oppfyllelsen av disse domsordene over hedningefolkene vil likevel først finne sted når verdensmakten får sitt siste og endelige nederlag under Antikrist.

"Jeg og ingen annen" er den gudløse verdens motto. Det har den lært av sin herre, Satan. Herren alene og ingen annen er motto for Guds folk. Salig er den som kjemper under denne fanen! Gå til Sef 3:1-8
Sef 3:1-8
Etter veropene over hedningefolkene forandrer talen seg til verop over Jerusalem. Slik Frelseren i sin tid gråt over denne byen fordi den ikke kjente til det som var til fred for den (Luk 19:41-42), klager nå Herren over "den gjenstridige, urene, byen som er full av vold" (v. 1).

Den var full av undertrykkelse, og dens vantro og harde hjerter beskrives slik i v. 2: "Den hører ikke på noen og tar ikke imot tukt. Den setter ikke sin lit til Herren, den holder seg ikke nær til sin Gud."

Denne beskrivelsen av Jerusalems åndelige tilstand minner om ordet i Sal 50:17 der Herren sier til den ugudelige: "Du hater jo tukt og kaster mine ord bak deg." Så lenge synderen vil ydmyke seg under tukten, kan det enda være håp, men ikke å ville ta imot tukt, er sørgelige tegn på at døden er i ferd med å inntre.

I v. 3-4 beskrives byens høvdinger og folkets ledere som "brølende løver" i sin råskap. Med rovgrisk begjærlighet kastet de seg over de små og hjelpeløse. Og "dommerne" som skulle ta vare på retten, sammenlignes med "ulver" som drar ut på rov om kvelden og ikke gjemmer noe til om morgenen.

Byens "profeter" (de falske) beskrives som "storskrytere" og "troløse menn". De var altså slike som behandlet trosspørsmål med største lettsindighet.

Og byens "prester", sier Sefanja, "vanhelliger det som er hellig, de gjør vold på loven". De forvrengte lovens ord, la til og trakk ifra ettersom det passet dem best.

Riktignok er både profeter og prester barn av folket, og prestene blir gjerne som folket er, men likevel følger det jo et spesielt ansvar med å inneha en slik stilling. En verdslig prest med en død forkynnelse er i sannhet en vanhelligelse av det hellige.

Men byen kunne ikke klandre "Herren". Han hadde ingen skyld i den elendigheten byen hadde kommet opp i (v. 5-7).

"Hver morgen lar han sin dom komme fram i lyset, det slår ikke feil," sier profeten. Selv om det var mange lettsindige og troløse profeter, hadde likevel Herren sine levende vitner. Det var profetinnen Hulda som vi tidligere har nevnt, og det var profetene Jeremia, Sefanja og Habakkuk. Det var også en liten gruppe hellige i byen (se Sef 2:3). Det manglet ikke levende, sann forkynnelse. "Men den urettferdige kjenner ikke til skam," legger profeten til.

Herren hadde latt sin rettferdighet komme til uttrykk både i gjerninger (v. 6) og i ord (v. 7). Han peker på de dommene han hadde latt komme over hedningefolkene så byene deres lå øde (v. 6).

Jerusalem hadde sannelig fått advarsler nok. Gang etter gang hadde Herren forkynt sin rettferdighet og sin sannhet for byen. Han hadde med kjærlige ord vist vei til frelse: "Bare du vil frykte meg og ta imot tukt! Da skal din bolig ikke bli utryddet." Om de bare omvendte seg, ville Herren ta sin dom bort fra dem slik han gjorde i Ninive da Jonas talte for denne byen.

Men innbyggerne i Jerusalem ydmyket seg ikke slik innbyggerne i Ninive gjorde den gangen. "Men dess tidligere gikk de i gang med å gjøre ondt" (v. 7).

I Sal 63:1 sier David: "Gud! Du er min Gud! Tidlig søker jeg deg." Men Jerusalems barn søkte tidlig bort fra Gud og ut til syndige handlinger.

"Derfor, vent på meg," sier Herren (v. 8). Jerusalems ondskap i forhold til Gud gjorde det nødvendig med en lang renselsestid. Og folket har i sannhet fått lov å vente på Herren, på samme måte som Herren har måttet vente på dem. To tusen seks hundre år har gått siden profeten talte dette ordet i Herrens navn. Og fremdeles må Jerusalems barn "sitte" (Hos 3:4) og vente på forløsningen.

Hvor annerledes ville det ikke ha vært om Jerusalem hadde kjent sin besøkelsestid, hadde tatt imot tukten og fryktet Herren. Da ville verken Babel eller Rom kunnet legge det øde. Men vantroens frukter er så bitre!

Og likevel lyser det et håp gjennom dette ordet: "Vent på meg, sier Herren." Herren nevner en dag som skal komme, før han igjen vender seg til Israel. Først skulle det komme en dom over hedningefolkene. Det er de av hedningene som har hatt tilbudet om frelse mens Israel var forfulgt.

Vi vet ut fra mange profetiske ord flere steder i Skriften at i de siste tider, når Israels gjenopprettelse nærmer seg, skal det finne sted et stort frafall blant de hedningekristne. På samme måte som dommen over Israel førte tider med frelse over hedningene, slik vil dommen over den frafalne hedningekristne kirke i de siste tider lukke opp døren for det nye nådetilbudet til Israel.

Det store frafallet blant hedningekristne vil nå sitt høydepunkt under Antikrist, og det er dommen over han som omtales her i v. 8. Som løven reiser seg til rov om kvelden, vil Herren reise seg i sin majestet til dom over hedningene.

Det er Herrens dom som kommer, for han har rett til å felle den. Og hans "nidkjærhets ild", hans brennende vrede som Jerusalem snart skulle få smake, skal i sin tid også ramme hedningene i deres gjenstridighet som en stor verdensdom.

Etter denne dommen over den antikristelige verdensmakten, skal nye, herlige tider komme. Dette skal ikke bare skje for de av hedningene som blir frelst, men først og fremst for Herrens gamle eiendomsfolk. Det er disse nye, salige tider som nå blir beskrevet i slutten av Sefanjas profeti (Sef 3:9-20).

Gå til Sef 3:9-20
Sef 3:9-20
Dommen over den antikristelige verdensmakten har funnet sted. Tider med trøst og fornyelse har kommet. Det er dette profeten nå beskriver i lyse toner. Han hører Herren kunngjøre sine løfter over "folkene", det vil si de hedningene som er blitt tilbake etter Antikrists fall og som nå ydmykt søker til "Herrens berg og til Jakobs Guds hus" (Mika 4:2).

"Da vil jeg gi folkene nye, rene lepper, så de påkaller Herrens navn og tjener ham med ett sinn," sier Herren (v. 9). Rene lepper vil si hellige lepper som tolker tankene til et renset og helliget hjerte.

Ordet her peker på en mektig utgytelse av Ånden over folkene, et veldig skifte fra den forferdelige tiden da Antikrist rådde og de frekke, vanhellige lepper talte sitt tydelige språk.

Men hver gang Herren omvender en synder, blir også hans lepper forvandlet slik at de blir rene. Hvor urene kan ikke et vantro menneskes lepper være. Hvilken stygg, uren, hånende og egenrettferdig tale kan ikke et vantro menneskes lepper gi uttrykk for.

Men i sannhet kan Herren forandre leppene så de blir rene når han bare får tak i hjertet og renser det. Selv om denne forandringen ikke er fullkommen på et øyeblikk, arbeider likevel Gud hele tiden med å rense sine barns lepper. Hans mål er dette: "La ikke råttent snakk gå ut fra deres munn, men god tale som er nødvendig til oppbyggelse og gir noe til dem som hører på" (Ef 4:29).

Må Herren hjelpe alle oss som er Guds barn, at vi lever med "rene lepper" og skyr alt som er urent og skammelig.

Når det står om folkene at "de påkaller Herrens navn og tjener ham med ett sinn", er det verdt å merke seg uttrykket "ett sinn". Det betyr egentlig "med én skulder". Det er et vakkert uttrykk for hvordan hjertene bøyer seg under Kristi åk (Matt 11:29-30).

Avsnittet i v. 10-20 gjelder først og fremst det gjenreiste Israel. Men ettersom også de troende hedningene får del i Israels herlighet (Mika 2:1-2), har alle Guds barn selvfølgelig lov til å glede seg som arvinger til de herlige tider som skal komme.

I v. 10 møter vi tanken som Guds ord mange ganger forteller oss, nemlig at de hedningekristne i de dager skal hjelpe til med å bringe troende israelitter som er spredt blant andre folkeslag, tilbake til Det hellige land. Der skal folket som helhet få igjen sitt hjem. Mens hedningene i tidligere tider plaget jødene som bodde iblant dem, vil de altså i de dager gjøre alt for å tjene dem og ære dem.

Om dette taler Herren slik: "Fra landet bortenfor Etiopias elver skal de føre mine tilbedere, mitt spredte folk, som offergave til meg" (v. 10). Det samme sies i Jes 66:20.

Så beskrives de nye kårene for folket. Først blir det vist at de er blitt et renset folk. Det gamle er forbi. De gamle, urene, skammelige gjerningene er slettet ut og er borte for all tid. Den stolte jubelen og alt det gamle, stygge hovmodet er forsvunnet. Det folket som samler seg på Sions "hellige berg" er et benådet og ydmykt folk (v. 11).

I v. 12 pekes det på den spire som det rensede og gjenreiste Israel skal vokse fram av: "Jeg vil la det bli tilbake hos deg et bøyet og ringe folk, og de skal ta sin tilflukt til Herrens navn," sier Herren.

Det fantes en slik hellig rest på Sefanjas tid. Slik var det da folket vendte tilbake fra Babylon, og slik er det den dag i dag blant Israels barn. Det er noen lengselsfulle sjeler som søker etter sannheten selv om de ennå ikke har erkjent hvem Messias er. Det er av dette "bøyet og ringe folk", disse som ligner på Natanael (Joh 1:47), at Herren får reise opp et hellig Israel uten svik og løgn når tiden for renselsen er omme (v. 13).

Det er de som beskrives slik i v. 18: "Dem som sørger for høytidens skyld." De sørget fordi de ikke kunne feire høytidene som deres fedre kunne gjøre det. "Vanære tynger dem."

"De var fra deg," står det. De var av Sions gamle slekt. Her ser vi tydelig forskjellen mellom Israel etter kjødet som aldri lar seg reise opp, og et Israel etter Ånden, et sant Israel som vil kjenne sin Messias og løpe han i møte når forherdelsens tider er over.

Da skal det være slutt på tiden med angst og hån som har "plaget deg". Da skal ingen mer plage Guds Israel. "Jeg vil frelse det haltende og sanke det bortdrevne." De skal finne hvile og føde, og ingen skal mer plage dem. De som tidligere ble spottet og hånet, vil han gjøre "til pris og til ry blant alle jordens folk" - "hvor de er blitt så vanæret" (v. 19-20).

Ja, både i sitt eget gamle land og i de fleste andre land er Israels barn stadig utsatt for hån og forfølgelser i større eller mindre grad. Men dette skal bli radikalt forandret i de siste tider. Da skal Israel være "Lammets livgarde", det spesielt benådede og utvalgte folket som alle andre kristne ser opp til.

"Rop høyt med fryd, Sions datter! Rop høyt Israel! Gled deg og fryd deg av fullt hjerte, Jerusalems datter!" (v. 14).

Nå er det slutt på sorgens dager! "Herren har tatt bort dine straffedommer, han har ryddet bort din fiende. Israels konge, Herren, er i din midte, du skal ikke mer se noe ondt" (v. 15).

Da lyder det til Jerusalem: "Frykt ikke! Sion, la ikke hendene synke! Herren din Gud er midt iblant deg, en helt som frelser" (v. 16-17).

Det er virkelig et salig ord fylt av lys og herlighet! Men skjønnest er vel nesten det som står i slutten av v. 17 der Herren, Israels Gud og konge blir beskrevet med bildet av faren som med jublende glede ser på barna som har vendt tilbake fra et fremmed land. De har ikke bare legemlig, men også åndelig vendt tilbake, og står for sin fars ansikt som hellige, lydige og takknemlige glade barn.

"Han fryder seg over deg med glede, han tier i sin kjærlighet, han jubler over deg med fryderop" (v. 17).

Farens glede over barna som vender hjem, kommer ikke bare til uttrykk i fryderopene, men også i tausheten. Men kjærligheten er ikke minst når den kommer til uttrykk gjennom det stille, strålende blikket som liksom ikke kan finne ord for den dype gleden.

Vi kjenner jo også litt til denne tause kjærligheten som kommer til uttrykk i morens stille, lykkelige smil over det lille jublende barnet eller brudgommens stille, dype glede over hans elskede brud.

Ja, dette var virkelig trøst for den lille flokken av de "saktmodige i landet" (Sef 2:3). Det er Herrens trøst til alle i møte med det som kan få hjertet til å skjelve av frykt for dommen som skal komme.

Herren var god mot sitt folk på Josias tid. Han sendte sin profet med et trøsterikt budskap om lys ved aftentid. Alt dette skal stå fram i full glans "når jeg gjør ende på fangenskapet for deres øyne, sier Herren" (v. 20).

Ja, fangenskapets mørke lå foran dem, men Herren lot dem se lyset av friheten på den andre siden.

Det er ikke mange steder i Skriften at jubelen bryter så tydelig fram som i dette avsnittet hos Sefanja (Sef 3:14-17).

Og ethvert Guds barn er jo arving til løftene. Det frelste Israels lykke er også vår lykke selv om vi etter vår avstamning ikke hører med til Israels folk. Ethvert Guds barn hører med til "Guds Israel" etter Ånden (Gal 6:16).

Ja, slik skal det bli for alt Herrens folk, først for Israel og deretter for de troende blant hedningene. På den nye jorden skal hele Guds folk fryde seg med Herren midt iblant seg. Da er igjen de paradisiske tilstandene gjenopprettet på jorden. Syndens dommer er utslettet for all tid. Fienden, djevelen, er kastet i ildsjøen.

Sefanjas profeti og de to siste kapitlene i Johannes Åpenbaring hører sammen og er et salig vitnesbyrd om hva Herren har i vente for sitt folk.

 

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

 

 

INTRODUCTION

Zephaniah, ninth in order of the minor prophets, prophesied "in the days of Josiah" (Zep 1:1), that is, between 642 and 611 B.C. The name means "Jehovah hath guarded," literally, "hidden" (Ps 27:5; 83:3). The specification in the introductory heading, of not only his father, but also his grandfather, and great-grandfather, and great-great-grandfather, implies that the latter were persons of note, or else the design was to distinguish him from another Zephaniah of note at the time of the captivity. The Jews' supposition, that persons recorded as a prophet's ancestors were themselves endowed with the prophetic spirit, seems groundless. There is no impossibility of the Hezekiah, who was Zephaniah's great-great-grandfather, being King Hezekiah as to the number of generations; for Hezekiah's reign of twenty-nine years, and his successor's reign of fifty-five years, admit of four generations interposing between. Yet the omission of the designation, "king of Judah," is fatal to the theory (compare Pr 25:1; Isa 38:9).

He must have flourished in the earlier part of Josiah's reign. In Zep 2:13-15 he foretells the doom of Nineveh, which happened in 625 B.C.; and in Zep 1:4 he denounces various forms of idolatry, and specially that of Baal. Now Josiah's reformation began in the twelfth and was completed in the eighteenth year of his reign. Zephaniah, therefore, in denouncing Baal worship, co-operated with that good king in his efforts, and so must have prophesied somewhere between the twelfth and eighteenth years of his reign. The silence of the historical books is no argument against this, as it would equally apply against Jeremiah's prophetical existence at the same time. Jewish tradition says that Zephaniah had for his colleagues Jeremiah, whose sphere of labor was the thoroughfares and market places, and Huldah the prophetess, who exercised her vocation in the college in Jerusalem.

The prophecy begins with the nation's sin and the fearful retribution coming at the hands of the Chaldeans. These are not mentioned by name, as in Jeremiah; for the prophecies of the latter, being nearer the fulfilment, become more explicit than those of an earlier date. The second chapter dooms the persecuting states in the neighborhood as well as Judea itself. The third chapter denounces Jerusalem, but concludes with the promise of her joyful re-establishment in the theocracy.

The style, though not generally sublime, is graphic and vivid in details (compare Zep 1:4-12). The language is pure, and free from Aramaisms. There are occasional coincidences with former prophets (compare Zep 2:14, with Isa 34:11; Zep 2:15, with Isa 47:8; Zep 3:10, with Isa 18:1; Zep 2:8, with Isa 16:6; also Zep 1:5, with Jer 8:2; Zep 1:12, with Jer 48:11). Such coincidences in part arise from the phraseology of Hebrew prophetic poetry being the common language of the inspired brotherhood. The New Testament, at Ro 15:6, seems to refer to Zep 3:9.

 

CHAPTER 1

Zep 1:1-18. God's Severe Judgment on Judah for Its Idolatry and Neglect of Him: The Rapid Approach of the Judgment, and the Impossibility of Escape.

1. days of Josiah—Had their idolatries been under former kings, they might have said, Our kings have forced us to this and that. But under Josiah, who did all in his power to reform them, they have no such excuse.

son of Amon—the idolater, whose bad practices the Jews clung to, rather than the good example of Josiah, his son; so incorrigible were they in sin.

Judah—Israel's ten tribes had gone into captivity before this.

2. utterly consume—from a root to "sweep away," or "scrape off utterly." See Jer 8:13, Margin, and here.

from off the land—of Judah.

3. Enumeration in detail of the "all things" (Zep 1:2; compare Jer 9:10; Ho 4:3).

the stumbling-blocks—idols which cause Judah to offend or stumble (Eze 14:3, 4, 7).

with the wicked—The idols and their worshippers shall be involved in a common destruction.

4. stretch out mine hand—indicating some remarkable and unusual work of vengeance (Isa 5:25; 9:12, 17, 21).

Judah—including Benjamin. These two tribes are to suffer, which thought themselves perpetually secure, because they escaped the captivity in which the ten tribes were involved.

Jerusalem—the fountainhead of the evil. God begins with His sanctuary (Eze 9:6), and those who are nigh Him (Le 10:3).

the remnant of Baal—the remains of Baal worship, which as yet Josiah was unable utterly to eradicate in remote places. Baal was the Phœnician tutelary god. From the time of the Judges (Jud 2:13), Israel had fallen into this idolatry; and Manasseh lately had set up this idol within Jehovah's temple itself (2Ki 21:3, 5, 7). Josiah began his reformation in the twelfth year of his reign (2Ch 34:4, 8), and in the eighteenth had as far as possible completed it.

Chemarims—idol priests, who had not reached the age of puberty; meaning "ministers of the gods" [Servius on Æneid, 11], the same name as the Tyrian Camilli, r and l being interchangeable (compare Ho 10:5, Margin). Josiah is expressly said (2Ki 23:5, Margin) to have "put down the Chemarim." The Hebrew root means "black" (from the black garments which they wore or the marks which they branded on their foreheads); or "zealous," from their idolatrous fanaticism. The very "name," as well as themselves, shall be forgotten.

the priests—of Jehovah, of Aaronic descent, who ought to have used all their power to eradicate, but who secretly abetted, idolatry (compare Zep 3:4; Eze 8:1-18; 22:26; 44:10). From the priests Zephaniah passes to the people.

5. worship the host of heaven—Saba: whence, in contrast to Sabeanism, Jehovah is called Lord of Sabaoth.

upon the housetops—which were flat (2Ki 23:5, 6, 12; Jer 19:13; 32:29).

swear by the Lord—rather, "swear to Jehovah" (2Ch 15:14); solemnly dedicating themselves to Him (compare Isa 48:1; Ho 4:15).

and—"and yet (with strange inconsistency, 1Ki 18:21; Eze 20:39; Mt 6:24) swear by Malcham," that is, "their king" [Maurer]: the same as Molech (see on Am 5:25), and "Milcom the god of … Ammon" (1Ki 11:33). If Satan have half the heart, he will have all; if the Lord have but half offered to Him, He will have none.

6. This verse describes more comprehensively those guilty of defection from Jehovah in any way (Jer 2:13, 17).

7. Hold thy peace at the presence of the Lord—(Hab 2:20). Let the earth be silent at His approach [Maurer]. Or, "Thou whosoever hast been wont to speak against God, as if He had no care about earthly affairs, cease thy murmurs and self-justifications; submit thyself to God, and repent in time" [Calvin].

Lord … prepared a sacrifice—namely, a slaughter of the guilty Jews, the victims due to His justice (Isa 34:6; Jer 46:10; Eze 39:17).

bid his guests—literally, "sanctified His called ones" (compare Isa 13:3). It enhances the bitterness of the judgment that the heathen Chaldeans should be sanctified, or consecrated as it were, by God as His priests, and be called to eat the flesh of the elect people; as on feast days the priests used to feast among themselves on the remains of the sacrifices [Calvin]. English Version takes it not of the priests, but the guests bidden, who also had to "sanctify" or purify themselves before coming to the sacrificial feast (1Sa 9:13, 22; 16:5). Nebuchadnezzar was bidden to come to take vengeance on guilty Jerusalem (Jer 25:9).

8. the princes—who ought to have been an example of good to others, but were ringleaders in all evil.

the king's children—fulfilled on Zedekiah's children (Jer 39:6); and previously, on Jehoahaz and Eliakim, the sons of Josiah (2Ki 23:31, 36; 2Ch 36:6; compare also 2Ki 20:18; 21:13). Huldah the prophetess (2Ki 22:20) intimated that which Zephaniah now more expressly foretells.

all such as are clothed with strange apparel—the princes or courtiers who attired themselves in costly garments, imported from abroad; partly for the sake of luxury, and partly to ingratiate themselves with foreign great nations whose costume as well as their idolatries they imitated, [Calvin]; whereas in costume, as in other respects, God would have them to be separate from the nations. Grotius refers the "strange apparel" to garments forbidden by the law, for example, men's garments worn by women, and vice versa, a heathen usage in the worship of Mars and Venus (De 22:5).

9. those that leap on the threshold—the servants of the princes, who, after having gotten prey (like hounds) for their masters, leap exultingly on their masters' thresholds; or, on the thresholds of the houses which they break into [Calvin]. Jerome explains it of those who walk up the steps into the sanctuary with haughtiness. Rosenmuller translates, "Leap over the threshold"; namely, in imitation of the Philistine custom of not treading on the threshold, which arose from the head and hands of Dragon being broken off on the threshold before the ark (1Sa 5:5). Compare Isa 2:6, "thy people … are soothsayers like the Philistines." Calvin's view agrees best with the latter clause of the verse.

fill … masters' houses with violence, &c.—that is, with goods obtained with violence, &c.

10. fish gate—(2Ch 33:14; Ne 3:3; 12:39). Situated on the east of the lower city, north of the sheep gate [Maurer]: near the stronghold of David in Milo, between Zion and the lower city, towards the west [Jerome]. This verse describes the state of the city when it was besieged by Nebuchadnezzar. It was through the fish gate that he entered the city. It received its name from the fish market which was near it. Through it passed those who used to bring fish from the lake of Tiberias and Jordan. It answers to what is now called the Damascus gate [Henderson].

the second—namely, the gate which was second in dignity [Calvin]. Or, the second or lower part of the city. Appropriately, the fish gate, or extreme end of the lower part of the city, first resounds with the cries of the citizens as the foe approaches; then, as he advances further, that part of the city itself, namely, its inner part; lastly, when the foe is actually come and has burst in, the hills, the higher ones, especially Zion and Moriah, on which the upper city and temple were founded [Maurer]. The second, or lower city, answers to Akra, north of Zion, and separated from it by the valley of Tyropœon running down to the pool of Siloam [Henderson]. The Hebrew is translated "college," 2Ki 22:14; so Vatablus would translate here.

hills—not here those outside, but those within the walls: Zion, Moriah, and Ophel.

11. Maktesh—rather, "the mortar," a name applied to the valley of Siloam from its hollow shape [Jerome]. The valley between Zion and Mount Olivet, at the eastern extremity of Mount Moriah, where the merchants dwelt. Zec 14:21, "The Canaanite," namely, merchant [Chaldee Version]. The Tyropœon (that is, cheese-makers') valley below Mount Akra [Rosenmuller]. Better Jerusalem itself, so called as lying in the midst of hills (Isa 22:1; Jer 21:13) and as doomed to be the scene of its people being destroyed as corn or drugs are pounded in a mortar (Pr 27:22) [Maurer]. Compare the similar image of a "pot" (Eze 24:3, 6). The reason for the destruction is subjoined, namely, its merchant people's greediness of gain.

all the merchant people—literally, the "Canaanite people": irony: all the merchant people of Jerusalem are very Canaanites in greed for gain and in idolatries (see on Ho 12:7).

all … that bear silver—loading themselves with that which will prove but a burden (Hab 2:6).

12. search … with candles—or lamps; so as to leave no dark corner in it wherein sin can escape the punishment, of which the Chaldeans are My instruments (compare Zep 1:13; Lu 15:8).

settled on their lees—"hardened" or crusted; image from the crust formed at the bottom of wines long left undisturbed (Jer 48:11). The effect of wealthy undisturbed ease ("lees") on the ungodly is hardening: they become stupidly secure (compare Ps 55:19; Am 6:1).

Lord will not do good … evil—They deny that God regards human affairs, or renders good to the good; or evil to the evil, but that all things go haphazard (Ps 10:4; Mal 2:17).

13. Therefore their goods shall become a booty, &c.—Fulfilling the prophecy in De 28:30, 39 (compare Am 5:11).

14. voice of … day of … Lord—that is, Jehovah ushering in that day with a roar of vengeance against the guilty (Jer 25:30; Am 1:2). They who will not now heed (Zep 1:12) His voice by His prophets, must heed it when uttered by the avenging foe.

mighty … shall cry … bitterly—in hopeless despair; the might on which Jerusalem now prides itself, shall then fail utterly.

15. wasteness … desolation—The Hebrew terms by their similarity of sounds, Shoah, Umeshoah, express the dreary monotony of desolation (see on Na 2:10).

16. the trumpet—namely, of the besieging enemy (Am 2:2).

alarm—the war shout [Maurer].

towers—literally, "angles"; for city walls used not to be built in a direct line, but with sinuous curves and angles, so that besiegers advancing might be assailed not only in front, but on both sides, caught as it were in a cul-de-sac; towers were built especially at the angles. So Tacitus describes the walls of Jerusalem [Histories, 5.11.7].

17. like blind men—unable to see whither to turn themselves so as to find an escape from existing evils.

flesh—Hebrew, "bread"; so the Arabic term for "bread" is used for "flesh" (Mt 26:26).

18. Neither … silver nor … gold shall … deliver them, &c.—(Pr 11:4).

fire of his jealousy—(Eze 38:19); His wrath jealous for His honor consuming the guilty like fire.

make even a speedy riddance of all—rather, a "consummation" (complete destruction: "full end," Jer 46:28; Eze 11:13) "altogether sudden" [Maurer]. "A consumption, and that a sudden one" [Calvin].

 

CHAPTER 2

Zep 2:1-15. Exhortation to Repent before the Chaldean Invaders Come. Doom of Judah's Foes, the Philistines, Moab, Ammon, with Their Idols, and Ethiopia and Assyria.

1. Gather yourselves—to a religious assembly, to avert the judgment by prayers (Joe 2:16) [Grotius]. Or, so as not to be dissipated "as chaff" (Zep 2:2). The Hebrew is akin to a root meaning "chaff." Self-confidence and corrupt desires are the dissipation from which they are exhorted to gather themselves [Calvin]. The foe otherwise, like the wind, will scatter you "as the chaff." Repentance is the gathering of themselves meant.

nation not desired—(Compare 2Ch 21:20), that is, not desirable; unworthy of the grace or favor of God; and yet God so magnifies that grace as to be still solicitous for their safety, though they had destroyed themselves and forfeited all claims on His grace [Calvin]. The Margin from Chaldee Version has, "not desirous," namely of returning to God. Maurer and Gesenius translate, "Not waxing pale," that is, dead to shame. English Version is best.

2. Before the decree bring forth—that is, Before God's decree against you announced by me (Zep 1:1-18) have its fulfilment. As the embryo lies hid in the womb, and then emerges to light in its own due time, so though God for a time hides His vengeance, yet He brings it forth at the proper season.

before the day pass as the chaff—that is, before the day for repentance pass, and with it you, the ungodly, pass away as the chaff (Job 21:18; Ps 1:4). Maurer puts it parenthetically, "the day (that is, time) passes as the chaff (that is, most quickly)." Calvin, "before the decree bring forth" (the predicted vengeance), (then) the chaff (the Jews) shall pass in a day, that is, in a moment, though they thought that it would be long before they could be overthrown. English Version is best; the latter clause being explanatory of the former, and so the before being understood, not expressed.

3. As in Zep 2:1 (compare Note, see on Zep 1:12) he had warned the hardened among the people to humble themselves, so now he admonishes "the meek" to proceed in their right course, that so they may escape the general calamity (Ps 76:9). The meek bow themselves under God's chastisements to God's will, whereas the ungodly become only the more hardened by them.

Seek ye the Lord—in contrast to those that "sought not the Lord" (Zep 1:6). The meek are not to regard what the multitudes do, but seek God at once.

his judgment—that is, law. The true way of "seeking the Lord" is to "work judgment," not merely to be zealous about outward ordinances.

seek meekness—not perversely murmuring against God's dealings, but patiently submitting to them, and composedly waiting for deliverance.

it may be ye shall be hid—(Isa 26:20; Am 5:6). This phrase does not imply doubt of the deliverance of the godly, but expresses the difficulty of it, as well that the ungodly may see the certainty of their doom, as also that the faithful may value the more the grace of God in their case (1Pe 4:17-19) [Calvin]. Compare 2Ki 25:12.

4. For—He makes the punishment awaiting the neighboring states an argument why the ungodly should repent (Zep 2:1) and the godly persevere, namely, that so they may escape from the general calamity.

Gaza shall be forsaken—In the Hebrew there is a play of similar sounds, Gaza Gazubah; Gaza shall be forsaken, as its name implies. So the Hebrew of the next clause, Ekron teeakeer.

at the noonday—when on account of the heat Orientals usually sleep, and military operations are suspended (2Sa 4:5). Hence an attack at noon implies one sudden and unexpected (Jer 6:4, 5; 15:8).

Ekron—Four cities of the Philistines are mentioned, whereas five was the normal number of their leading cities. Gath is omitted, being at this time under the Jews' dominion. David had subjugated it (1Ch 18:1). Under Joram the Philistines almost regained it (2Ch 21:16), but Uzziah (2Ch 26:6) and Hezekiah (2Ki 18:8) having conquered them, it remained under the Jews. Am 1:6; Zec 9:5, 6; Jer 25:20, similarly mention only four cities of the Philistines.

5. inhabitants of the seacoast—the Philistines dwelling on the strip of seacoast southwest of Canaan. Literally, the "cord" or "line" of sea (compare Jer 47:7; Eze 25:16).

the Cherethites—the Cretans, a name applied to the Philistines as sprung from Crete (De 2:23; Jer 47:4; Am 9:7). Philistine means "an emigrant."

Canaan … land of the Philistines—They occupied the southwest of Canaan (Jos 13:2, 3); a name which hints that they are doomed to the same destruction as the early occupants of the land.

6. dwellings and cottages for shepherds—rather, "dwellings with cisterns" (that is, water-tanks dug in the earth) for shepherds. Instead of a thick population and tillage, the region shall become a pasturage for nomad shepherds' flocks. The Hebrew for "dug cisterns," Ceroth, seems a play on sounds, alluding to their name Cherethites (Zep 2:5): Their land shall become what their national name implies, a land of cisterns. Maurer translates, "Feasts for shepherds' (flocks)," that is, one wide pasturage.

7. remnant of … Judah—those of the Jews who shall be left after the coming calamity, and who shall return from exile.

feed thereupon—namely, in the pastures of that seacoast region (Zep 2:6).

visit—in mercy (Ex 4:31).

8. I have heard—A seasonable consolation to Judah when wantonly assailed by Moab and Ammon with impunity: God saith, "I have heard it all, though I might seem to men not to have observed it because I did not immediately inflict punishment."

magnified themselves—acted haughtily, invading the territory of Judah (Jer 48:29; 49:1; compare Zep 2:10; Ps 35:26; Ob 12).

9. the breeding of nettles—or, the overspreading of nettles, that is, a place overrun with them.

salt pits—found at the south of the Dead Sea. The water overflows in the spring, and salt is left by the evaporation. Salt land is barren (Jud 9:45; Ps 107:34, Margin).

possess them—that is, their land; in retribution for their having occupied Judah's land.

10. (Compare Zep 2:8).

their pride—in antithesis to the meek (Zep 2:3).

11. famish—bring low by taking from the idols their former fame; as beasts are famished by their food being withheld. Also by destroying the kingdoms under the tutelage of idols (Ps 96:4; Isa 46:1).

gods of the earth—who have their existence only on earth, not in heaven as the true God.

every one from his place—each in his own Gentile home, taught by the Jews in the true religion: not in Jerusalem alone shall men worship God, but everywhere (Ps 68:29, 30; Mal 1:11; Joh 4:21; 1Co 1:2; 1Ti 2:8). It does not mean, as in Isa 2:2; Mic 4:1, 2; Zec 8:22; 14:16 that they shall come from their several places to Jerusalem to worship [Maurer].

all … isles of … heathen—that is, all the maritime regions, especially the west, now being fulfilled in the gathering in of the Gentiles to Messiah.

12. Fulfilled when Nebuchadnezzar (God's sword, Isa 10:5) conquered Egypt, with which Ethiopia was closely connected as its ally (Jer 46:2-9; Eze 30:5-9).

Ye—literally, "They." The third person expresses estrangement; while doomed before God's tribunal in the second person, they are spoken of in the third as aliens from God.

13. Here he passes suddenly to the north. Nineveh was destroyed by Cyaxares and Nabopolassar, 625 B.C. The Scythian hordes, by an inroad into Media and thence in the southwest of Asia (thought by many to be the forces described by Zephaniah, as the invaders of Judea, rather than the Chaldeans), for a while interrupted Cyaxares' operations; but he finally succeeded. Arbaces and Belesis previously subverted the Assyrian empire under Sardanapalus (that is, Pul?), 877 B.C.

14. flocks—of sheep; answering to "beasts" in the parallel clause. Wide pastures for sheep and haunts for wild beasts shall be where once there was a teeming population (compare Zep 2:6). Maurer, needlessly for the parallelism, makes it "flocks of savage animals."

beasts of the nations—that is, beasts of the earth (Ge 1:24). Not as Rosenmuller, "all kinds of beasts that form a nation," that is, gregarious beasts (Pr 30:25, 26).

cormorant—rather, the "pelican" (so Ps 102:6; Isa 34:11, Margin).

bittern—(Isa 14:23). Maurer translates, "the hedgehog"; Henderson, "the porcupine."

upper lintels—rather, "the capitals of her columns," namely, in her temples and palaces [Maurer]. Or, "on the pomegranate-like knops at the tops of the houses" [Grotius].

their voice shall sing in the windows—The desert-frequenting birds' "voice in the windows" implies desolation reigning in the upper parts of the palaces, answering to "desolation … in the thresholds," that is, in the lower.

he shall uncover the cedar work—laying the cedar wainscoting on the walls, and beams of the ceiling, bare to wind and rain, the roof being torn off, and the windows and doors broken through. All this is designed as a consolation to the Jews that they may bear their calamities patiently, knowing that God will avenge them.

15. Nothing then seemed more improbable than that the capital of so vast an empire, a city sixty miles in compass, with walls one hundred feet high, and so thick that three chariots could go abreast on them, and with fifteen hundred towers, should be so totally destroyed that its site is with difficulty discovered. Yet so it is, as the prophet foretold.

there is none beside me—This peculiar phrase, expressing self-gratulation as if peerless, is plainly adopted from Isa 47:8. The later prophets, when the spirit of prophecy was on the verge of departing, leaned more on the predictions of their predecessors.

hiss—in astonishment at a desolation so great and sudden (1Ki 9:8); also in derision (Job 27:23; La 2:15; Eze 27:36).

 

CHAPTER 3

Zep 3:1-20. Resumption of the Denunciation of Jerusalem, as Being Unreformed by the Punishment of Other Nations: After Her Chastisement Jehovah Will Interpose for Her against Her Foes; His Worship Shall Flourish in All Lands, Beginning at Jerusalem, Where He Shall Be in the Midst of His People, and Shall Make Them a Praise in All the Earth.

1. filthy—Maurer translates from a different root, "rebellious," "contumacious." But the following term, "polluted," refers rather to her inward moral filth, in spite of her outward ceremonial purity [Calvin]. Grotius says, the Hebrew is used of women who have prostituted their virtue. There is in the Hebrew Moreah; a play on the name Moriah, the hill on which the temple was built; implying the glaring contrast between their filthiness and the holiness of the worship on Moriah in which they professed to have a share.

oppressing—namely, the poor, weak, widows, orphans and strangers (Jer 22:3).

2. received not correction—Jerusalem is incurable, obstinately rejecting salutary admonition, and refusing to be reformed by "correction" (Jer 5:3).

trusted not in … Lord—Distrust in the Lord as if He were insufficient, is the parent of all superstitions and wickednesses [Calvin].

drew not near to her God—Though God was specially near to her (De 4:7) as "her God," yet she drew not near to Him, but gratuitously estranged herself from Him.

3. roaring—for prey (Pr 28:15; Eze 22:27; Am 3:4; Mic 2:2).

evening wolves—which are most ravenous at evening after being foodless all day (Jer 5:6; Hab 1:8).

they gnaw not the bones till the morrow—rather, "they put not off till to-morrow to gnaw the bones"; but devour all at once, bones and flesh, so ragingly ravenous are they [Calvin].

4. light—in whose life and teaching there is no truth, gravity, or steadiness.

treacherous—false to Jehovah, whose prophets they profess to be (Jer 23:32; Eze 22:28).

polluted … sanctuary—by their profane deeds.

5-7. The Jews regard not God's justice manifested in the midst of them, nor His judgments on the guilty nations around.

The just Lord—Why then are ye so unjust?

is in the midst thereof—He retorts on them their own boast, "Is not the Lord among us" (Mic 3:11)? True He is, but it is for another end from what ye think [Calvin]; namely, to lead you by the example of His righteousness to be righteous. Le 19:2, "Ye shall be holy: for I the Lord your God am holy" [Maurer]. But Calvin, "That ye may feel His hand to be the nearer for taking vengeance for your crimes: 'He will not do iniquity' by suffering your sins to go unpunished" (De 32:4).

every morning—literally, "morning by morning." The time in the sultry East for dispensing justice.

bring … to light—publicly and manifestly by the teaching of His prophets, which aggravates their guilt; also by samples of His judgments on the guilty.

he faileth not—He is continually setting before you samples of His justice, sparing no pains. Compare Isa 5:4; 50:4, "he wakeneth morning by morning."

knoweth no shame—The unjust Jews are not shamed by His justice into repentance.

6. I had hoped that My people by My judgments on other nations would be led to amendment; but they are not, so blinded by sin are they.

towers—literally, "angles" or "corners"; hence the towers built at the angles of their city walls. Under Josiah's long and peaceful reign the Jews were undisturbed, while the great incursion of Scythians into Western Asia took place. The judgment on the ten tribes in a former reign also is here alluded to.

7. I said, Surely, &c.—God speaks after the manner of men in condescension to man's infirmity; not as though God was ignorant of the future contingency, but in their sense, Surely one might have expected ye would under such circumstances repent: but no!

thou—at least, O Jerusalem! Compare "thou, even thou, at least in this thy day" (Lu 19:42).

their dwelling—the sanctuary [Buxtorf]. Or, the city. Compare Jesus' words (Lu 13:35), "Behold, your house is left unto you desolate" (Le 26:31, 32; Ps 69:25); and used as to the temple (Mic 3:12). "Their" is used instead of "thy"; this change of person implies that God puts them to a greater distance.

howsoever I punished them—Howsoever I might have punished them, I would not have cut off their dwelling. Calvin, "Howsoever I had marked them out for punishment" because of their provocations, still, if even then they had repented, taught by My corrections, I was ready to have pardoned them. Maurer, "Altogether in accordance with what I had long ago decreed (ordained) concerning you" (De 28:1-14, and, on the other hand, De 28:15-68; 27:15-26). English Version, or Calvin's view, is better.

rose early, and corrupted, &c.—Early morning is in the East the best time for transacting serious business, before the relaxing heat of midday comes on. Thus it means, With the greatest earnestness they set themselves to "corrupt all their doings" (Ge 6:12; Isa 5:11; Jer 11:7; 25:3).

8. wait ye upon me—Here Jehovah turns to the pious Jews. Amidst all these judgments on the Jewish nation, look forward to the glorious time of restoration to be ushered in by God's precious outpouring of wrath on all nations, Isa 30:18-33; where the same phrase, "blessed are all they that wait for Him," is used as to the same great event. Calvin erroneously makes this verse an address to the ungodly; and so Maurer, "Ye shall not have to wait for Me in vain"; I will presently come armed with indignation: I will no longer contend with you by My prophets.

until the day—that is, waiting for the day (Hab 2:3).

rise up to the prey—like a savage beast rising from his lair, greedy for the prey (compare Mt 24:28). Or rather, as a warrior leading Israel to certain victory, which is expressed by "the prey," or booty, which is the reward of victory. The Septuagint and Syriac versions read the Hebrew, "I rise up as a witness" (compare Job 16:8; Mal 3:5). Jehovah being in this view witness, accuser, and judge. English Version is better (compare Isa 33:23).

gather the nations—against Jerusalem (Zec 14:2), to pour out His indignation upon them there (Joe 3:2; Zec 12:2, 3).

9. For—The blessed things promised in this and Zep 3:10 are the immediate results of the punishment inflicted on the nations, mentioned in Zep 3:8 (compare Zep 3:19).

turn to the people a pure language—that is, changing their impure language I will give to them again a pure language (literally, "lip"). Compare for this Hebrew idiom, 1Sa 10:9, Margin. The confusion of languages was of the penalty sin, probably idolatry at Babel (Ge 11:1-6, Margin, where also "lip" expresses language, and perhaps also religion; Zep 3:4, "a tower whose top may reach unto heaven," or rather, points to heaven, namely, dedicated to the heavens idolized, or Bel); certainly, of rebellion against God's will. An earnest of the removal of this penalty was the gift of tongues on Pentecost (Ac 2:6-13). The full restoration of the earth's unity of language and of worship is yet future, and is connected with the restoration of the Jews, to be followed by the conversion of the world. Compare Isa 19:18; Zec 14:9; Ro 15:6, "with one mind and one mouth glorify God." The Gentiles' lips have been rendered impure through being the instruments of calling on idols and dishonoring God (compare Ps 16:4; Ho 2:17). Whether Hebrew shall be the one universal language or not, the God of the Hebrews shall be the one only object of worship. Until the Holy Ghost purify the lips, we cannot rightly call upon God (Isa 6:5-7).

serve him with one consent—literally, "shoulder" or "back"; metaphor from a yoke, or burden, borne between two (Nu 13:23); helping one another with conjoint effort. If one of the two bearers of a burden, laid on both conjointly, give way, the burden must fall to the earth [Calvin]. Christ's rule is called a burden (Mt 11:30; Ac 15:28; Re 2:24; compare 2Co 6:14 for the same image).

10. From beyond … Ethiopia my suppliants—literally, "burners of incense" (compare Ps 141:2; Re 5:8; 8:3, 4). The Israelites are meant, called "the daughter of My dispersed," a Hebrew idiom for My dispersed people. "The rivers of Ethiopia" are those which enclose it on the north. In the west of Abyssinia there has long existed a people called Falashas, or "emigrants" (akin to the synonym "Philistine"). These trace their origin to Palestine and profess the Jewish religion. In physical traits they resemble the Arabs. When Bruce was there, they had a Jewish king, Gideon, and his queen, Judith. Probably the Abyssinian Christians were originally in part converted Jews. They are here made the representatives of all Israel which is to be restored.

shall bring mine offering—that is, the offering that is My right. I prefer, with De Wette and Chaldee Version, making "suppliants" the objective case, not the nominative. The peoples: (Zep 3:8, 9), brought to fear Me by My judgments, "shall bring as Mine offering My suppliants (an appropriate term for the Jews, on whom then there shall have been poured the spirit of supplications, Zec 12:10), the daughter of My dispersed." So Isa 66:20, "they shall bring all your brethren for an offering unto the Lord." Compare Horsley's view of Isa 18:1, 2, 7. England in this view may be the naval power to restore Israel to Palestine (Isa 60:9). The Hebrew for "Ethiopia" is Cush, which may include not only Ethiopia, but also the region of the Tigris and Babylon, where Nimrod, Cush's son (Ge 10:8-12), founded Nineveh and acquired Babylon, and where the ten tribes are mentioned as being scattered (1Pe 1:1; 5:13; compare Isa 11:11). The restoration under Cyrus of the Jews transported under Pharaoh-necho to Egypt and Ethiopia, was an earnest of the future restoration under Christ.

11. shalt thou not be ashamed—Thou shalt then have no cause to be ashamed; for I will then take away out of the midst of thee those who by their sins gave thee cause for shame (Zep 3:7).

them that rejoice in thy pride—those priding themselves on that which thou boastest of, thy temple ("My holy mountain"), thy election as God's people, &c., in the Pharisaic spirit (Jer 7:4; Mic 3:11; Mt 3:9). Compare Jer 13:17, "mine eyes shall weep for your pride." The converted remnant shall be of a humble spirit (Zep 3:12; Isa 66:2, 10).

12. afflicted … they shall trust in … Lord—the blessed effect of sanctified affliction on the Jewish remnant. Entire trust in the Lord cannot be, except where all cause for boasting is taken away (Isa 14:32; Zec 11:11).

13. nor speak lies—worshipping God in truth, and towards man having love without dissimulation. The characteristic of the 144,000 sealed of Israel.

none shall make them afraid—either foreign foe, or unjust prince (Zep 3:3), prophet, or priest (Zep 3:4).

14. The prophet in mental vision sees the joyful day of Zion present, and bids her rejoice at it.

15. The cause for joy: "The Lord hath taken away thy judgments," namely, those sent by Him upon thee. After the taking away of sin (Zep 3:13) follows the taking away of trouble. When the cause is removed, the effect will cease. Happiness follows in the wake of holiness.

the Lord is in the midst of thee—Though He seemed to desert thee for a time, He is now present as thy safeguard (Zep 3:17).

not see evil any more—Thou shalt not experience it (Jer 5:12; 44:17).

16. Let not thine hands be slack—(Heb 12:12). Do not faint in the work of the Lord.

17. he will rest in his love—content with it as His supreme delight (compare Lu 15:7, 10) [Calvin], (Isa 62:5; 65:19). Or, He shall be silent, namely as to thy faults, not imputing them to thee [Maurer] (Ps 32:2; Eze 33:16). I prefer explaining it of that calm silent joy in the possession of the object of one's love, too great for words to express: just as God after the six days of creation rested with silent satisfaction in His work, for "behold it was very good" (Ge 1:31; 2:2). So the parallel clause by contrast expresses the joy, not kept silent as this, but uttered in "singing."

18. sorrowful for the solemn assembly—pining after the solemn assembly which they cannot celebrate in exile (La 1:4; 2:6).

who are of thee—that is, of thy true citizens; and whom therefore I will restore.

to whom the reproach of it was a burden—that is, to whom thy reproach ("the reproach of My people," Mic 6:16; their ignominious captivity) was a burden. "Of it" is put of thee, as the person is often changed. Those who shared in the burden of reproach which fell on My people. Compare Isa 25:8, "the rebuke of His people shall He take away from off all the earth."

19. undo—Maurer translates, "I will deal with," that is, as they deserve. Compare Eze 23:25, where the Hebrew is similarly translated. The destruction of Israel's foes precedes Israel's restoration (Isa 66:15, 16).

her that halteth—all that are helpless. Their weakness will be no barrier in the way of My restoring them. So in Ps 35:15, Margin, "halting" is used for adversity. Also Eze 34:16; Mic 4:6, 7.

I will get them praise, &c.—literally, "I will make them (to become) a praise and a name," &c.

shame—(Eze 34:29).

20. make you a name … praise—make you to become celebrated and praised.

turn back your captivity—bring back your captives [Maurer]. The Hebrew is plural, "captivities"; to express the captivities of different ages of their history, as well as the diversity of places in which they were and are dispersed.

before your eyes—Incredible as the event may seem, your own eyes with delight shall see it. You will scarcely believe it for joy, but the testimony of your own eyes shall convince you of the delightful reality (compare Lu 24:41).

Les bibelen her:
https://biblehub.com/

Les
Det største mennesket
Nye testamentet

Israel blog
Israel Blogg

Justismord blog
Justismord

Jan Hanvolds Blog Usminket
Jan Hanvolds blogg  Usminket

Himmelske blog
Himmelske blog

Undervisningsblog
Undervisningsblog

The Heavenly blog (engelsk)
The heavenly blog engelsk

Kontonummer i DNB:
0535 06 05845


Søk i vårt nettsted med Google


Oversett denne siden med Google-translate

 

Copyright © 2009-2018 Smyrna Oslo. Ansvarlig redaktør: Jan Kåre Christensen.
Laget av Webmaster Bjerke