Oslo Bibelundervisningssenter

Oslo Bibelundervisningssenter ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Jobs bok

Veien igjennom bibelen - 1056-1099 Jobs bok

Trykk her for å se bibel oversikt for Jobs bok (bilde åpnes i nytt vindu)

Bibelforklaringen går nå over fra de historiske bøker til de poetiske. Da er det på sin plass å ta med noen opplysninger om den hebraiske diktning.

De hebraiske dikt skilte seg nemlig ikke så mye fra den alminnelige prosa-form som vår tids dikting. Det å få versene til å ende på rim, var ukjent for hebreerne. De stod på samme stadium som andre folk i oldtiden. Og hos dem kom det ikke så mye an på de enkelte ord som på tankene. De ble kjedet sammen på en egen måte i et visst innbyrdes forhold ved hjelp av korte setninger.

To eller tre, sjelden flere, slike korte setninger ble føyet sammen for å danne et vers. I dette verset tjente den ene setning til å forklare den andre ved at samme tanke ble sagt med andre ord.

Setningene i verset var omtrent like lange, og dermed dannet de et eiendommelig tonefall. Det er selvsagt vanskelig å gjengi i en oversettelse.

Hebreernes poesi blir enda mer forskjellig fra den lette og flytende karakter som mange diktere i dag har. Men formen i de bibelske dikt passer utmerket til det alvorlige innhold som Guds Ånd har helliget i Skriften.

Skulle vi nevne noe som vi vet kan tilsvare den jødiske diktform, kan det være våre gamle, toleddede ordspråk. Et eksempel er: "Det som kommer med synden, går med sorgen."

Noen ganger er flere vers knyttet sammen til en helhet, de såkalte strofer. Slik finner vi at Sal 2 er delt i fire strofer som hver har 3 vers. Disse strofene begynner noen ganger med samme bokstav eller de kjennes igjen på et omkved.

Noen ganger er versene ordnet alfabetisk som i Sal 119. Der er alle vers samlet i 22 grupper etter de 22 bokstavene i det hebraiske alfabetet. Hver gruppe består av 8 vers og hvert vers i gruppen begynner med samme bokstav og følger alfabetet.

I den hellige Skrift finnes enkelte bruddstykker av sanger som vi ellers ikke kjenner. En av dem er "Sangen om Herrens kriger". Men det er likevel bare den spesielle hellige poesi som er bevart for oss ved Guds ledelse.

Den mer folkelige sangen har ikke hatt så stor betydning for Guds folks liv, selv om folkelivet i Israel også på en særlig måte hadde sin rot i Herren.

Også i de historiske bøker finnes spredte dikt. Vi har allerede møtt Mose lovsang (2Mos 15), og Mose avskjedssang (5Mos 32), samt Deboras lovsang (Dom 5) og Hannas lovsang (1Sam 2).

Noen av de hellige sangene har et mer belærende preg og går ut på å undervise leseren i en dikterisk form. Eksempler på dette er Jobs bok, Ordspråkene og Predikanten.

De andre hellige dikt, som Davids salmer, tolker mer hjertets dype bevegelse og lengsel i sorg og glede, kamp og seier. Men Guds Ånd lærer selvsagt hjertet noe også gjennom disse tonene, bare på en noe annen måte.
I Jobs bok er det dype spørsmål om den lidelse og trengsel de troende må gjennom, behandlet. Troende opplever dette ofte i høyere grad enn andre og stiller spørsmål om det kan forenes med Guds rettferdige styre.

Svaret som Job gir er i en hovedsum dette: Lidelsen i alminnelighet stammer nok fra synden. Men det er ikke på den måten at en stor lidelse har sin grunn i store synder. Lidelsen blir sendt i det mål den allmektige Gud i sitt vise råd finner tjenlig for enhver av sine troende.

Hovedinnholdet er dette: Job var en oppriktig og gudfryktig mann som avskydde all synd og var høyt velsignet av Gud. Han kommer i stor trengsel. For å prøve hans tro, lar Gud Satan friste ham med harde trengsler (Job 1-2).

Tre av hans venner besøker ham i hans nød. Da oppstår et ordskifte mellom Job og hans venner der de påstår at Job må være en spesiell stor synder siden han opplever så store lidelser.

Job forsvarer seg mot denne beskyldningen. Men han holder seg ikke fri for å tale om sin egen rettferdighet og knurrer noe mot Gud. Vennene taler enda mer egenrettferdig, og til slutt kan de ikke svare Job lenger (Job 3-31).

Da tar en fjerde mann, Elihu, til orde (Job 32-37). Han irettesetter de tre vennene for deres hårde og kjødelige betraktning av saken. Han anklager også Job og oppfordrer ham til å ydmyke seg under Guds veldige hånd.

Til slutt tar Herren selv ordet og viser Job at det var urett av ham å gå i rette med himmelens og jordens skaper og oppholder. Job kan jo ikke en gang forstå Herrens gjerning i naturen, og enda mindre hans underfulle ledelse av menneskelivet (Job 38-41).

Det siste kapitlet (Job 42) taler om hvorledes Job bøyde seg, erkjente sin uforstand og ydmyket seg for Herren. Deretter velsignet Herren ham enda mer enn tidligere.

Luther lovpriser i høy grad denne boken i sin fortale til Jobs bok. Han sier at denne boken viser oss hva slags tanker et menneske har om Gud i sitt naturlige hjerte. Det gjelder også en av Herrens hellige når Gud drar seg unna og sender trengsel etter trengsel.

Da synes mennesket, sier Luther, at Gud ikke er Gud, men bare en dommer og en ond tyrann. Likevel peker Gud også på Jobs bok som en trøstebok for de hellige når de har stor trengsel. For boken viser oss at Gud har en hensikt med alt sammen.

Man har ofte hevdet at hele Jobs bok bare var ren diktning som inneholdt en hellig sannhet. Men Job skulle ikke være en person som virkelig hadde levd.

Det kan imidlertid ikke være tilfelle ettersom profeten Esekiel i Esek 14 i et uttrykkelig Herrens ord stiller han sammen med Noah og Daniel. Han må altså virkelig ha levd.

Det går også fram av Jak 5:11 der det står: "Se, vi priser dem salige som holder ut. Dere har hørt om Jobs tålmodighet, og sett den utgang Herren gav. For Herren er overmåte barmhjertig og miskunnelig."

Jobs bok bygger altså på virkelig historie. Men den lærdom hans liv har gitt, er senere nedskrevet av en mann båret av Guds Ånd.

Hvem som har skrevet boken, er ikke sagt. Noen mener den er skrevet av Moses, fordi en del av de navn som nevnes i Jobs bok, også finnes i første Mosebok og tilhører Abrahams familie.

Den første av Jobs venner var Elifas fra Teman. Og en Elifas er nevnt i 1Mos 36:4 som sønn av Edom, det vil si Esau. Og Teman er nevnt som sønn av Elifas.

Den andre av Jobs venner kalles Bildad fra Suah. Men en Suah omtales i 1Mos 25:2 som sønn av Abraham med Ketura. Abrahams bror Nakor hadde en sønn som het Us. Og Job var fra Us.

Det ser altså ut til at Job tilhørte Abrahams familie. Som ham hadde han fått kjennskap til den levende og sanne Gud av sine fedre.

Bokens forfatter ser ut til å være meget fortrolig med egyptiske forhold. Slik er det ikke umulig at Moses er forfatteren. Men vi kan ikke si noe sikkert som det. Det må være nok for oss at boken er omtalt hos Esekiel og i Jakobs brev. Gå til Job 1:1-5
Job 1:1-5
Kapitlet begynner med å skildre for oss et vakkert bilde av Jobs lykke, både den indre og den ytre. Vi får ikke vite noe om hvilken tid Job levde i. Men det denne boken vil si er nettopp noe som gjelder de troende til alle tider.

Landet Us må sikkert ligge i området øst for Genesaretsjøen mellom Syria og Arabia. Dette distriktet heter Hauran. Det er en meget fruktbar slette, her og der er den avbrutt av høydedrag. Flere bekker og elver går gjennom området, og veien fra Damaskus til Arabia går gjennom her.

Et sagn peker endatil på stedet der Job bodde, og der er et kloster. Området er berømt for sitt sunne klima, og arabiske diktere synger om det som et Paradis.

Der er spor som viser at landet har vært sterkt bebodd i gamle dager. Nå bor det langt færre her ettersom det ligger øde til mellom ørkenstammer og røvere.

Navnet Job betyr noe slikt som "den anfektede" eller "en som omvender seg". Og de navn de store Bibelens menn hadde peker ved Guds ledelse på slik de var og slik de levde. Herren grep også ofte inn når barnet skulle få navn, det ser vi klart av flere steder i Skriften. Eksempler på dette er døperen Johannes' navn og Jesu navn.

Aller først sies det om Job et vakkert ord om at han var "uklanderlig". Med det har vi fått nøkkelen til å forstå hans indre liv.

Han var "rettskaffen" (v. 1) og altså ikke slik verden er. Og det hadde sin grunn i et ærlig trosforhold til den levende Gud.

Derfor står det også om ham at han "fryktet Gud og holdt seg fra det onde". I disse ordene finner vi tro og forsakelse nøye knyttet sammen. Det hjertet som sier ja til Herren sier også nei til det onde. Til alle tider er det urokkelig sant, det som står i 1Joh 1:6: "Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten."

Israels folk omtales ikke i denne boken. Som vi alt har nevnt i innledningen, er det derfor sannsynlig at Jobs historie ligger langt tilbake i tiden. Antagelig er det før Mose tid. Jobs trosliv stammer da fra menneskeslektens opprinnelige forhold til Gud på samme måte som Abrahams tro.

I v. 2-3 er Jobs jordiske, ytre lykke skildret. Først nevnes barneflokken han hadde omkring seg. Kong Salomo synger slik i Sal 127:3-5: "Se, barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn. Som piler i en veldig krigers hånd er sønner en får i sin ungdom. Lykkelig er den mann som har sitt kogger fullt av dem! De blir ikke til skamme når de taler med fiender i porten."

Sønnene ble aktet høyere enn døtrene, fordi kvinnens stilling var ringere enn mannens på den tid. Det hadde delvis sin grunn i at sønnene var et vern for faren. Hver enkelt mann måtte da forsvare seg selv overfor sine fiender.

Dernest blir Jobs kongelige formue skildret. Den bestod av mange tusen sauer og kameler foruten 500 par okser og 500 eselhopper.

Kamelene ble brukt til lange handelsreiser der varene måtte bæres. Eslene ble mest brukt til å bære ut såkornet om våren og kornet hjem om høsten.

Job var altså en mektig nomadehøvding på samme måte som Abraham, og begge hadde mange tjenere. Arbeiderne var nær knyttet til huset på den tid, og de pleidde å få en fjerdedel av innhøstningen som lønn. Hver kveld pleidde man å rope ut fra taket hvor de skulle arbeide. For man lot dem arbeide sammen av frykt for røvere.

De røverstammene som bodde nærmest, pleidde man å slutte avtale med og betale dem en viss skatt for å bli fri overfall fra dem. Men de som bodde lenger borte kunne man ikke være trygg for. Denne situasjonen har vært nokså lik fram til vår tid.

I v. 4-5 omtales det gode forhold som var mellom barna. For sønnene holdt vekselvis gjestebud hjemme hos seg der også søstrene ble innbudt.

Job fryktet likevel for at disse gjestebudene skulle føre barna til fall, at de skulle glemme Guds bud og si "Gud farvel i sitt hjerte", som det står her.

Dette ordet har en alvorlig klang. Det var nok slik at det ikke var noe åpenlyst fall og fornektelse av Herren. Men man kan likevel svikte sannheten i sitt hjerte og degge for det gamle, kjødelige menneske.

Dette er jo i virkeligheten en skjult fornektelse av Herren. Og fristelsen ligger særlig nær ved gjestebud og selskaper. Da er det gjerne overdreven bruk av mat og drikke som lett kan svekke ånden.

Ved slike anledninger kan det falle mange lettsindige og utilbørlige ord. I en munter stemning glemmer man lett den hellige årvåkenhet. Det er som Brorson synger:

Hvor mangt et stygt og dårlig ord

i lystig samling vanker,

som siden lett blir spyd og mord

i de fordømtes tanker.

Job var ikke selv med i disse gjestebudene, men holdt seg i hellig stillhet. Når han visste at barna var samlet slik, ofret han alltid spesielle brennoffer til Herren, ett for hvert barn.

Brennofferet betyr den fulle hengivelse til Herren, slik offerdyret ble helt oppbrent av flammene. Denne måte å ofre på var den opprinnelige, som både Abel, Noah og partriarkene praktiserte.

Når Job ofret slik for barna, var det også en forbønn for dem til Herren, at deres hjerte måtte være helt overgitt til Gud. Og ikke nok med det: Når gjestebudene var slutt, sendte Job bud etter barna og "helliget dem". Det betyr vel at han gav dem hellige påminnelser og talte alvorlig med dem og lot dem være med å ofre til Herren.

Dette er et meget vakkert bilde av at en troende far våker over barnas sjeler, også når de er voksne, som det skjer her. Slik skal en rett husfar våke over alle sine for Herrens ansikt.

Og Job var trofast i denne tjenesten. Det var ikke noe han gjorde en enkelt gang, men alltid. Hvem kunne tro at han skulle gå gjennom en slik smelteovn, slik det følgende viser oss!

Men igjen og igjen ser vi at Guds kjæreste barn ofte må gå gjennom de hardeste trengsler. De som Herren elsker mest, vil han også rense mest og inderligst for alt skjult hovmod og selvtillit. Det kan gjemme seg i hjertets innerste kroker, og ofte er det ubevisst for de troende selv.

Herren behandler sine venners hjerteåker som bonden gjør med sin brakkjord. Også åndelig talt skal ugressfrøet fram i lyset for så å bli drept når plogens skarpe jern farer over det.

Slik blir jorden renset og kan bære langt mer frukt til Guds ære. "Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg," sier Herren (Åp 3:19).

Gå til Job 1:6-12
Job 1:6-12
I dette avsnittet føres vi inn i åndeverdenen. Den synlige verden er ikke så adskilt fra åndeverdenen som det kan se ut til i første omgang. Det er tvert imot slik at åndeverdenen følger nøye med i utviklingen her på jord. Det gjelder både lysets og mørkets krefter.

I framstillingen her er det som om forhenget blir løftet til side, og vi får lov å se innenfor et kort øyeblikk. Framstillingen her er selvsagt gitt oss i en form som er avpasset etter vår jordiske oppfattelsesevne.

Vi minnes Herrens ord i Joh 3:12: "Når jeg har talt til dere om de jordiske ting, og dere ikke tror, hvordan kan dere da tro dersom jeg taler til dere om de himmelske?"

Når det som skjer i himmelen skal forklares for oss mennesker som ennå tilhører de forgjengelige, skjer det i Skriften ved bilder. De forklarer innholdet for oss, selv om den virkelige form det skjedde i er over vår forstand.

Slik er det jo med så mye av det som Johannes skrev i Åpenbaringen. Men så mye er sikkert at det er guddommelige sannheter som rulles opp for oss her om enn i menneskelig klesdrakt.

Vi ledes liksom inn i Guds råd. Her ser vi Herren som hærskarenes Gud, som Herren Sebaot (Sebaot betyr hærskarene). De himmelske hærer er samlet for Guds åsyn som for å avlegge regnskap og ta imot ordre.

Bildet er hentet fra en konge som er omgitt av sine tjenere. Da mens "Guds sønner", som her betyr englene, er samlet for Herren, stiller også Satan seg midt blant dem.

Her tales ikke om herlighetsriket i himmelen, men om himlenes rike her på jord i nådens tid. Da kjemper lysets og mørkets makter side om side. De første kjemper for å hjelpe mennesker til frelse, de andre for å gjøre ondt og ødelegge.

Når Herren i sine lignelser taler om at himmelriket lignes med det ene eller det andre, tenker han også på den form himmelriket framstår i her på jord i kampens tid.

Det er altså i dette himmelriket at Satan også møter fram for Herrens ansikt, slik det er fortalt her.

Den samme tanke kommer fram flere steder i Skriften, nemlig at Satan i lang tid har hatt en viss adgang til å møte fram med sine onde anklager.

Slik er han også framstilt i Åp 12:10 som "våre brødres anklager, ... han som anklaget dem for vår Gud dag og natt".

Men også denne plassen har Satan mistet. På en måte kan det se ut ligne på den måten Herren tålte Judas Iskariot på i lang tid.

Og det står jo slik i Åp 12:9: "Den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham."

Det samme sier Herren i Luk 10:18: "Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn."

Denne dommen synes å ha foregått samtidig med Herrens komme og hans gjerning på jord, særlig på Golgata. Herren sa jo selv kort tid før langfredag: "Nå holdes dom over denne verden. Nå skal denne verdens fyrste kastes ut" (Joh 12:31).

Herren sier til Satan: "Hvor kommer du fra?" (v. 7). I dette spørsmålet ligger den store sannhet at Satan ikke er annet enn en ulv i lenker. Han får ikke lov å gå lenger i sin ondskap enn Gud tillater.

Han må altså også tjene Guds råd med sin ondskap og fullføre Guds dom. Det er trøstefullt for alle Guds barn å vite det.

Det svar som er lagt i Satans munn: "Jeg har fartet og flakket omkring på jorden," stemmer helt med det apostelen Peter sier om djevelen i 1Pet 5:8: "Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke."

Ja, Satan farer omkring med lynets fart fra sjel til sjel. Alle steder sender han ut sine gloende piler. Han har jo en mengde onde ånder med seg, det er de falne englene.

De fleste Guds barn har vel ikke så ofte besøk av selve djevlenes fyrste. Han gjemmer sikkert sine krefter for å angripe de største redskaper i Guds rike.

Jo mer et menneske makter å angripe Satans rike ved Guds nåde, jo mer vil Satan selv angripe et slikt redskap. De mer alminnelige Guds barn står nok også i en stadig kamp mot mørkets makter, selv om ikke djevlenes fyrste angriper dem så ofte.

Men alle Guds barn har nok hatt visse øyeblikk da de kjente mørkets krefter som en sterk gru og isende redsel. Da merket man at en større mørkets makt var nær, mer enn det vi var vant til til daglig.

Mon vi ikke da hadde et fryktelig besøk av djevlenes hersker mens han fartet omkring på jorden?

Men ett råd er sikkert og svikter aldri: bøy dine kne og kall på ham som er sterkere enn den sterke djevel. Stå djevelen imot i tro på din Frelsers kraft, og Satan skal fly fra deg (Jak 4:7).

Denne forskjell på de ulike onde ånders makt er også antydet i Paulus' brev til Ef 6:12. Der taler han om ondskapens åndehær i himmelrommet med sine makter og myndigheter.

Slik det er forskjell på den styrke Gud har gitt de forskjellige menneskeånder, har han også opprinnelig gitt englene forskjellige grader av krefter.

Herren gjør nå (v. 8) Satan oppmerksom på sin tjener Job. Det var en mann som var spesielt fin for Herrens åsyn i sin tro. De troende er jo Herrens planter.

Som gartneren her på jord kan glede seg ved å se busker og planter utfolde seg, slik gleder Herren seg når hans hellige er fylt av rettferdighets frukt, til ære og pris for Gud (Fil 1:11).

Alle frelste er som en seier over fienden og derfor en torn i øyet på Satan. De troendes glede i samfunnet med Herren og Herrens glede over de frelste piner den misunnelige og hatefulle djevel.

Den dype tanken med dette at Herren selv peker ut sin tjener Job, er at Herren nå ville prøve ham. Den gren "som bærer frukt, renser han, for at den skal bære mer frukt" (Joh 15:2). Slik står det jo om den himmelske vingårdsmann.

Gud ville lede sin tjener Job et langt skritt dypere ned i selverkjennelse. "Du gir meg din frelse til skjold, og din mildhet gjør meg stor" (2Sam 22:36).* Det er grunnloven i Guds ledelse med sitt folk, og derfor tillater Herren ofte Satan å ha en viss makt over Guds barn. (*Dansk og eldre norsk har: "og idet du ydmyger mig, gjør du mig stor.")

Satan ber på den andre side om å få lov til å rense og prøve Herrens hvetekorn. Vi blir minnet om Herrens ord til Peter (Luk 22:31): "Se, Satan krevde å få dere i sin makt for å sikte dere som hvete."

Gud vil på denne måten rense og prøve oss til velsignelse for vår sjel. Den frekke djevel har derimot det onde håp at han skal vise Gud at det som så ut som hvete, i virkeligheten bare er agner.

Det er denne onde tanke i Satans hjerte som blir avslørt i det svaret han gir: "Mon Job frykter Gud for intet? Har du ikke vernet om ham og hans hus og alt som hans er, på alle kanter? Hans henders gjerning har du velsignet, og hans buskap har bredt seg vidt ut i landet. Men rekk bare din hånd ut og rør ved alt det som hans er! Da vil han for visst si deg farvel like opp i ansiktet" (v. 9-11).

Forfatteren av Jobs bok avslører klart her det ondskapens dyp som er i Satan! De hellige Guds menn talte drevne av Guds Ånd (2Pet 1:21). Det er også Guds Ånd som gjennom forfatteren kaster et sannhetens lys inn over mørkets ondskap.

Vi møter her den samme løgnens tanke som vi ofte møter fra vantro mennesker, at ingen tjener Gud for hans egen skyld, men bare på grunn av jordisk vinning.

De ugudelige mener alltid at det er lumske baktanker bak de troendes tro. Og det kommer av at dette sinn nettopp bor i dem selv.

Den vantro verden betrakter jo all hellig selvfornektelse og selvoppofrelse som dårskap. Det samme sinn møter ofte misjonærene på misjonsmarken. Der kan hedningene ikke forstå at noen kan dra ut til dem uten å ha verdslig vinning av det. Djevelen og verden søker stadig å framstille Guds folks tro som ren skinnhellighet.

I virkeligheten er denne Satans løgn et hånlig angrep på Gud Herren selv. Som om Herren selv ikke var i stand til å gjøre seg elsket uten ved å kjøpe mennesker til det.

Det ligger en forferdelig dybde av ond spott og frekkhet i Satans beskyldning. Den går ut på at Job ville fornekte Gud like i ansiktet når Gud sluttet å verne om hans jordiske gods. Til nå hadde ikke Satan kunnet skade Job Guds velsignede hånd hadde stått som et gjerde omkring Jobs eiendom.

Og her finner vi en vakker tanke: Gud setter liksom et gjerde omkring sine venner mot mørkets angrep. Og dette gjerde kan ingen djevel komme over hvis ikke Gud tillater det. Men i prøvelsens tid tillater Gud nettopp Satan en viss adgang, slik vi ser det her.

Grensen ble denne gang satt ved Jobs person. Den måtte Satan ikke røre. Ellers kunne han ødelegge det han ville.

Så for Satan av sted. Kan det være tale om glede hos Satan, må det bare være når han virkelig får makt til å ødelegge. Han slukket gjerne både sol og måne for oss om han kunne, sier Luther.

Men det store ved hele dette avsnittet er jo å kaste et klart lys over at Guds råd står bak alt. Av egen makt kan ikke Satan krumme et hår på Guds folks hode.

Dette lyser også klart fram i Herrens ord til Simon Peter den natta da Satan fikk lov å sikte ham: "Men jeg bad for deg at din tro ikke måtte svikte" (Luk 22:32).

Det er vel et trøstefullt ord for Guds barn når anfektelsens mørke vil legge seg over sjelen. Bak de mørke skyer stråler likevel Herrens nåde. Han slipper ikke sine ærlige venner. Vår kamp mot synden er ikke den enkeltes kamp. Men Herren og hele hans hær av lysets engler er med i kampen. Derfor er også vår seier en seiersfest i himmelen, til ære for Herrens navn (Luk 15:10).

Gå til Job 1:13-22
Job 1:13-22
I dette avsnittet er nå skildret hvorledes Satan bruker den makt Gud hadde gitt ham over Jobs eiendom. Vi blir nå ført over fra det som skjedde i Guds råd i den usynlige verden og inn i Jobs hjem i den synlige verden.

Barna var samlet i den eldste brorens hus til fest. Job hadde ofret sitt spesielle brennoffer til Herren og alt så ut som før med lykke og glede.

Da kom et bud til Job som lyn fra klar himmel. Han fortalte at en røverstamme fra Sheba langt i sør hadde overfalt arbeiderne hans og tatt oksene og eslene. De hadde også slått i hjel tjenerne som pløyde.

Og mens han ennå stod der, kom en annen og meldte at "Guds ild" (lynet) hadde ødelagt alle sauene og gjeterne, og han var den eneste som slapp unna.

Djevelen kan altså også bruke naturkreftene i sin tjeneste når Gud tillater det.

Og nå kom et tredje bud og meldte at kaldeerne hadde tatt alle kamelene og slått i hjel alle tjenerne. Et fjerde bud kom med det aller verste budskap. En hvirvelvind fra den arabiske ørken hadde ødelagt huset til Jobs eldste sønn, slik at alle barna hans døde.

Det var det verste slaget. Alle fedre og mødre kan forstå hvor bittert det må tynge hjertet å bli så alene og miste alle barna.

Satans listige ondskap viser seg her ved at han samler alle ulykkene som i en sum for helt å overvelde Job.

I Østen bruker folk å gi tilkjenne sin sorg ved å rive sund klærne og klippe håret. Det gjorde Job nå, men i sorgen søkte Job også Herren. Han bøyde seg i støvet for sin Gud og erkjente ydmykt at alt det han hadde hatt, var en Guds gave. Og dermed hadde han rett til å ta det igjen.

"Naken kom jeg fra min mors liv, og naken skal jeg vende tilbake." Slik talte Job og tilføyde et meget herlig ord som lyser av Guds fred: "Herren gav, og Herren tok, Herrens navn være lovet."

Med dette ordet erkjente Job klart at han hadde med Gud å gjøre i alt. Og hans tro på Herrens miskunn holdt stand tross alt dette fryktelige som hadde skjedd. Det viser klart den lovprisning som kommer fra ham. For bare det hjerte som holder fast på Herrens nåde, kan prise Herren.

Dersom hjertet gir etter for knurr og klage, dør lovsangen. Når vantro mennesker møter motgang, hører vi ofte at de kan banne av ergrelse over det. Men Job har her gitt oss et fint forbilde for Guds folk, for han tilbad og takket.

"Han lastet ikke Gud for det som hadde hendt ham," og gav ikke rom for klage. "Under alt dette syndet ikke Job," står det. Her er en antydning om at det vil komme mer.

Når en seier er vunnet, gjelder det om å huske at det likevel er nødvendig å våke. Bare den som blir fast til enden, blir frelst.

Det er lett å synge: "La verden meg allting fratage, la tornene rive og nage, la hjertet kun dåne og briste, min rose jeg aldri vil miste." Men det er verre å gjennomleve det i sitt dype alvor.

Og likevel er det sant at bare troen blir bevart og hjertet er rett for Gud, kan gledens blomster finnes midt i sorgens dype daler. For "gledelig er hver en dag, som leves til Guds velbehag, om enn vi måtte gråte".

Gå til Job 2:1-10
Job 2:1-10
I første del av dette kapitlet (v. 1-6) befinner vi oss igjen i den åndelige verden. Igjen er Satan kommet fram for Herrens ansikt, åpenbart for å få tillatelse til å gå enda hardere inn på Job.

Herren avslører at Satan baktaler Job, og minner om at Job fremdeles holdt fast på et rett sinn overfor Herren.

Følgende ord tillegges Herren: "Uten grunn har du egget meg til å ødelegge ham." Det er en menneskelig uttrykksmåte som ikke betyr at Herren hadde tatt feil. Men her ser vi saken ut fra den plan Satan hadde lagt. Guds hensikt med denne foreløpige prøve er nådd.

Men da svarte Satan: "Hud for hud! Men alt det en mann har, gir han for sitt liv. Rekk bare din hånd ut og rør ved hans ben og kjøtt! Da skal han for visst si deg farvel like opp i ansiktet" (v. 4-5).

Uttrykket "hud for hud" er et ordspråk som betyr at menneskene setter det legemlige liv høyest og gjerne ofrer andre for å berge seg selv.

Satan kjenner nok det kjødelige menneskehjerte. Gud være lovet at det hjerte som er behersket av Guds Ånd taler med andre toner.

I 1Joh 3:16 står det slik: "På dette har vi lært kjærligheten å kjenne at han satte livet til for oss. Også vi skylder å sette livet til for brødrene."

Første gang mente Satan at det var fullstendig nok å ta eiendommen fra Job for å få ham til å fornekte Gud. Men det ble mislykket, og Satan mente det var en liten prøve, for å gjøre Jobs seier liten.

Satans løgn snur seg fram på mange kunstige veier. Det er likegyldig for ham hvor han angriper, bare han kan få kaste smuss på Herrens sannhet.

Det er likevel et glimt av sannhet blandet inn i hans løgner. For det er sant at man lettere kan bære mange andre trengsler enn de som plager ens egen kropp.

Nå tillater Herren Satan å røre Jobs legeme, men likevel slik at han skal spare livet hans. Her ser vi igjen at Herren setter grenser for djevelens planer. Hit og ikke lenger kan han plage mennesket.

Satan har jo ofte fått lov til å slå mennesker i hjel. Det vitner de mange martyrene om. Men sjelen, den får han ikke makt over, uten at mennesket selv ved sin vantro vil gi ham den.

Satan skulle nå vise sin ondskap ved å bruke den verste sykdom der likevel livet ble bevart. Han slo Job med spedalskhet, og det av det verste slag, den såkalte knutespedalskhet.

Den viser seg først ved sterk kløe i huden, slik vi også hører om Job at han skraper seg selv med potteskår (v. 8). Deretter kommer "smertefulle byller", fylt med materie. I slike byller kan det også være makk. Huden blir skorpet og brister (Job 7:5).

Synet blir svekket (Job 16:16), mens feberen raser i det indre og lemmene tæres bort under nagende smerte (Job 30:17, 30). I tillegg kommer tungsinn, uro og angst og vonde drømmer (Job 7:13-14).

Denne skrekkelige sykdommen forekommer ennå, særlig i andre verdensdeler. Med denne spedalskhet slo Satan Job "fra fotsålen til issen".

Når det står at Job satt "midt i asken" (v. 8), er det verd å legge merke til at den gamle greske oversettelsen av Det gamle Testamentet (Septuaginta) oversetter her: "på avfallshaugen eller møkkhaugen utenfor byen").

I disse områdene pleier man ennå å kaste avfall utenfor landsbyene der det fra tid til annen blir brent. I Østen var det alminnelig at spedalske ikke fikk være blant andre mennesker, men måtte bo utenfor byen. Så det er rimelig nok at Job har sittet i asken på avfallshaugen utenfor byen.

Nå var han virkelig elendig i verdens øyne, etter verdens målestokk. Job som før hadde vært så rik, satt nå barnløs, fattig og fryktelig å se til, full av råttenskap og byller.

Men han har sikkert aldri vært vakrere i Guds øyne enn nettopp den gang.

Vår frelser er vakrest for oss når vi ser ham med tornekronen og et legeme fullt av sår, fordi hans kjærlighet stråler gjennom alt dette sterkere enn noen gang. Slik er også de troende skjønnest for Gud når de med Herrens fred i hjertet kan bøye seg i lidelsens smelteovn under Guds veldige hånd.

Men en synder kan ikke være stille i veldige trengsler, uten at det koster kamp. Derfor heter det også: "La Kristi fred råde i hjertene deres" (Kol 3:15). "Seire" står det (på dansk), fordi det naturlige hjerte gjør opprør mot Herrens vilje, særlig når en eller annen bitter "kalk" skal tømmes.

Men Satan skulle ennå rette to fryktelige mordforsøk mot Jobs forpinte sjel. Og ved det siste fløt begeret over for Job for en tid.

Den kvinnen som skulle være hans medhjelp i kampen for å være stille for Herren, ble i stedet en hjelper for Satan. Hun var med og boret sverdet dypere inn i Jobs sjel enn noen gang før.

Satan hadde med sin list og i ondskap ikke tatt henne bort da Jobs barn døde. For han hadde gjennomskuet henne og sett at hun nettopp kunne brukes til å dryppe gift i Jobs åpne sjelesår.

Mens Job kjempet for å fastholde sin tro på Herrens nåde, kom hans hustru og søkte å støte Job ned i fortvilelsens avgrunn med et vantro, hånlig ord.

"Holder du deg like uklanderlig? Si Gud farvel og dø!" (v. 9). Mer velberegnende, giftige ord kunne djevelen sikkert ikke ha fått henne til å si. Vi merker klart at det er han som sikter mot Job gjennom denne stakkars elendige kvinnen.

Han forstår virkelig å plage et menneskehjerte! Meningen var tydelig: gi slipp på din hellige vei, vend deg bort fra den Gud som lønner deg så dårlig, og ta livet av deg selv. Når han oppfordrer Job til å "velsigne Gud" (dansk), er det et spottende uttrykk for det motstatte, nemlig å si Gud farvel og ta avskjed med en slik tyrann.

Hvilken forbannelse kan ikke en vantro hustru være for sin mann! Hvor mange prester er ikke f. eks. blitt lammet ved at den som skulle være en medhjelp, i stedet holdt ham tilbake. De var kalde og forstod ikke de helliges tro.

Vi har et lignende eksempel på en slik hustru i Tobias bok kap. 2:21.* Her ble Tobias hånet for sin gudsfrykt av sin egen hustru Anna. (*En av de apokryfiske bøker.)

Men enten det er mannen eller hustruen, er det virkelig en av de største prøvelser som tenkes kan når en møter den døde vantro fra ektefellen.

Dette er igjen en inntrengende påminnelse om det Guds ord sier: "Dra ikke i fremmed åk med vantro" (2Kor 6:14).

Jobs svar var fast og likevel saktmodig. Han stemplet hustruens tale med rette som en ufornuftig kvinnes tale. Men han tilføyde et vakkert ord som er blitt til velsignelse for mange lidende senere: "Skal vi bare ta imot det gode fra Gud og ikke også det onde?"

Det onde betyr her det tunge, det som gjør ondt. Det er likevel bare som den bitre medisin som skal tjene til det gode. Alle ting skal jo tjene dem til gode som elsker Gud.

Også denne prøve bestod Job. Men kampen var hard, og tilføyelsen i v. 10 tyder på at en spire var begynt å komme fram. Den hadde nok ikke fått makt ennå, men muligheten for å klage lå nær. Det står nemlig: "Under alt dette syndet Job ikke med sine lepper."

Men hvor ofte skjer det ikke dype fall i hjertet for Guds altseende øye, selv om det ennå ikke er blitt åpenbart ved vår tale.

Gå til Job 2:11-13
Job 2:11-13
Men det verste angrep var ennå igjen, og det kom til Job på en egen måte gjennom tre av hans venner. De kom for å trøste ham. Men ved djevelens listighet og ved uklarhet i deres tankegang, ble deres ord det aller verste slag for Job.

Jobs bok inneholder en meget dyp lærdom til advarsel også for alle dem som vil trøste de som lir. Det gjelder ikke minst når man kommer i et slikt ærend, å be Gud om å gi en de rette ord.

Først og fremst trenger en den rette visdom slik at man ikke heller en giftdråpe i sorgens beger i stedet for å gi trøst.

Jobs ytre skikkelse var så forferdelig forandret at hans venner først ikke kjente ham. Men så forstod de at den mannen som var ødelagt av byller ute på askehaugen, virkelig var deres venn Job.

Da gav de sin sorg luft slik man gjør i Østen ved å rive sund sine kapper og kaste støv på sitt hode.

Så satte de seg ned hos Job i sju dager og sju netter uten å si et ord. I denne taushet ligger noe som vi ikke skal klage dem for. For den sanne, dype medfølelse består ikke i tale. Det er ikke de mange ord som gir den beste trøst.

Men det lå også en forlegenhet i denne lange tausheten. Den ble ikke brutt før Job selv tok til orde. De visste ikke hva de skulle si til ham.

For de tenkte bare den onde tanken at Jobs trengsel var en Guds straff for store misgjerninger som Job måtte ha gjort og som de ikke kjente. Det skal vi høre om senere.

Et hjerte som er pint av sorg er meget fintfølende, og Job har sikkert merket dette til slutt da de ikke hadde noen trøst å gi ham.

De satt slik i sju døgn. Det betyr vel at man i Østen pleide å sørge slik over en død i så lang tid. Vennene mente altså at hans elendige tilstand var like så ond som døden.

Den store og avsluttende prøve som Job nå skulle gjennom, har altså noe storslått og høytidsfullt over seg. Slik blir det framstilt her.

På den ene side hvilte Guds øye fra himmelen over Job, og på den andre side Satans onde blikk. Nå gjaldt det: ville Job holde fast ved at Herrens tanker med ham var tanker til fred og ikke til ulykke, eller skulle Satan komme til å triumfere?

Det skal stå klart for alle lidende Guds barn som er under Herrens tukt, at der er en seier å vinne, en stor velsignelse å få bare hjertet holder ut.

Om dette taler ordet i Heb 12:10-11 klart: "Men han tukter oss til vårt gavn, for at vi skal få del i hans hellighet. All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg. Men siden gir den dem som ved dette er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt."

Den onde ånd som her kalles Satan som betyr fiende og motstander, har vi møtt flere ganger tidligere i Bibelen. Den onde ånd møter vi i Paradis i en slanges skikkelse. I 3Mos 16:26 omtales Asasel, som også betyr ondskapens fyrste (se bibelforklaringen til dette stedet).

I 1Krøn 21:1 omtales Satan også som den som tilskyndet David til hovmod ved å telle folket. Han er også senere omtalt hos profeten Sak 3:1.

Og på alle disse stedene står den onde ånd tydelig fram som en personlighet. I rasjonalismens mørke tid i begynnelsen av forrige århundre sa man at djevelen ikke var noe annet enn den onde samvittighet. Og vi møter den samme tanken igjen og igjen hos de vantro.

Det er jo djevelen selv som står bak denne løgnen, for han arbeider selvsagt best når han kan komme i det skjulte uten å være kjent som den han er.

Men så snart et menneske for alvor vil omvende seg og gi seg over til den Frelser Gud har sendt, vil man nok erfare sannheten i ordet om den personlige djevel. Det er bare de som er åndelig døde som tilsynelatende ikke merker noe til at en slik djevel er på ferde.

I Det nye testamentet er det et enda klarere lys over djevelens person og virkemåte. Men i den nye pakts vitnesbyrd lyder også ordet klart om Kristus som seirer over djevelen. Ved sin død tok han makten fra dødsfyrsten for alle dem som søker tilflukt ved korsets fot.

Gå til Job 3:1-26
Job 3:1-26
I dette kapitlet lyder det et fortvilelsens ord som i sannhet gjør det til et av de mørkeste kapitler i Den hellige Skrift. Det fører oss inn i det dype anfektelsens mørke, det også Guds kjæreste barn noen ganger synker ned i.

Biskop Brorson skildrer i sin salmesamling (Troens rare klenodie) på en gripende måte slike "høye, åndelige anfektelser". Sjelen blir liksom unntatt følelsen av Guds nåde og blir fristet til å rope ut: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg."

Denne klagen kommer også på en gripende måte til uttrykk hos profeten Jesaja (Jes 49:14): "Sion sa: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg?"

Men i neste vers lyder også Herrens svar full av trøst: "Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg."

Vår Herre Jesus ble i sannhet forlatt av Gud på Golgata, fordi han var det Guds lam som bar all verdens synd. Men han tømte den bitre kalken, for at ingen av hans troende noen gang skulle bli forlatt av Gud.

Djevelen kan likevel fordunkle for en tid denne salige sannhet for vårt hjerte. Da er det som om alt er mørkt, som om alle lys er slukket og sjelen dømt, forbannet og forlatt.

I en slik tilstand var Job nå kommet, etter at vennene hadde sittet hos ham i sju døgn. Innholdet i dette kapitlet kommer fram i første vers: "Deretter åpnet Job sin munn og forbannet den dagen han ble født."

Han lyser forbannelse over sin fødselsdag (v. 4-5), og over den natten han ble unnfanget (v. 6-10). Han ønsker at denne dagen ble visket bort fra tidens bok. Han ønsker at den var innhyllet i mørke skyer og kvelende damp.

Det er det sterke, malende bildespråk i Østerland vi møter her. I v. 8 står det: "La dem som forbanner dager, forbanne den, de som er kyndige i å mane fram Leviatan!" Dette viser til overtroen blant hedningene om at noen dager var lykkelige og andre ulykkelige.

De som forbanner dager er slike personer som brukte å si at lykken fulgte noen dager og ulykken andre. Ordene sier ikke at Job trodde på dette, men bare ønsket at de som drev med det ville vende seg mot den natten som er omtalt.

Leviatan betyr som regel krokodillen, dette mektige, fryktelige uhyre som disse menn mente de hadde en viss makt over.

Men ordene hentyder kanskje også til en hedensk overtro som vi ofte møter i oldtiden. De mente at det skulle eksistere et uhyre som kunne oppsluke lyset. Det er flere navn på dette uhyre.

På inngangsbuen i Jakobskirken i den tyske byen Regensburg ser man to drager som forfølger sol og måne. I alle disse uttrykk ligger jo svake minner om den onde ånd som kom i en slanges skikkelse og bedrog våre første foreldre og hatet lyset.

Som sagt taler kanskje ordet Leviatan her også billedlig om mørkets fyrste. Job ønsket jo at den natten han ble unnfanget og født helt skulle oppslukes av mørket (v. 9).

I v. 9 tales om "morgenrødens øyelokk", for solen ble sett på som dagens øye. Morgenrøden lå som en bue i synsranden og ble derfor betraktet som solens øyelokk.

I v. 11-19 sier Job at han i alle tilfelle ønsket at han var død like etter fødselen eller før fødselen. For da hadde han jo vært i den samme stilling som alle de døde.

Den måte som Job skildrer dødsrikets stillhet på der all jordens larm er borte, vitner visstnok om at tilværelsen etter døden var uklar for ham som for alle de troende i den gamle pakt. Gud hadde ikke gitt dem lys over det.

Men den store sannhet her er at dødens tause og alvorsfulle makt bryter ned all forskjell. Det nyfødte barn og kongene og fyrstene på jorden er jo helt like på kirkegården når det gjelder denne verdens prakt.

Ordet i v. 14-15 taler på en gripende, alvorlig måte om at all jordisk prakt blir borte. Døden og forgjengeligheten bryter den ned uten å gjøre forskjell.

Likevel blir det gjort skille mellom menneskene. I v. 17 tales det om de ugudelige som også blir stanset i sitt forsøk på å "rase".

Ellers tales om at de kraftløse finner hvile, de bundne som her på jord måtte lyde slavedriverens røst som treller, har ved døden funnet en slags ro. Alt dette er sant når det gjelder legemet som hviler i jordens skjød.

Når det gjelder sjelen, er det bare sant for de som har valgt å tjene Herren. Men her er det uklarhet hos de troende i den gamle pakt. De hadde lite lys over at det var et sted med trøst og et pinens sted, med et stort svelg mellom, slik Herren taler om i Luk 16:19-34. Dødsriket var for dem som et stort skyggerike. Heller ikke for Herrens folk var det noen egentlig trøst i vente.

Når Job her taler om døden som bringer stillhet for alle etter jordens uro, kan det likevel ikke bety at Skriften godkjenner tanken om en sjelesøvn. I v. 13 står det: "Nå kunne jeg ha ligget stille og hvilt." Etter sammenhengen er det her tenkt på legemets hvile.

I v. 20-26 stiller Job spørsmålet om hvorfor Gud lot dem leve, når de lengtet etter døden mer enn skattegraveren etter skjulte skatter. For tilværelsen var bare sukk og klage, frykt og gru uten hvile for dem.

Det er tydelig nok at dette kapitlet skildrer et fall i mismot og klage hos Job. I en slik tale som denne ligger jo en anklage og skjult knurring mot Gud.

Bare det å ønske seg døden på grunn av mye motgang, springer ikke ut fra et sinn som er behersket av Guds Ånd. Særlig gjelder det når ønsket settes fram i bitterhet og utålmodighet og ikke med det himmelske hjertelag slik vi f. eks. møter det hos martyrene, som er Herrens blodvitner.

Ønsket om at en aldri var født, er i enda høyere grad syndig. Ofte ligger feighet til grunn for slike hedenske, utakknemlige tanker. For man vil flykte fra smerten i stedet for å kjempe seg gjennom den.

Hos de hedenske grekere het det: det beste er aldri å være født, det nestbeste å dø så tidlig som mulig. Slik lød det hos hedninger, men slik må det ikke lyde blant Herrens folk.

Også hos vantro døpte hører vi ikke sjelden sagt med stor lettsindighet: gid jeg var død.

Noen ganger får djevelen legge dette så dypt inn i vantro mennesker, at han driver dem til selvmord. Mange selvmord stammer fra en slik hedensk feighet overfor lidelse, selv om det ikke gjelder alle.

Vår Herre Jesus Kristus har tent lys også over betydningen av lidelse for alle sanne troende. "Så sant vi lider med ham, (skal) vi også herliggjøres med ham," og: "Den nåværende tids lidelser er ikke for noe å regne mot den herlighet som skal bli åpenbart på oss" (Rom 8:17-18). Slik skinner Guds ords lys inn i lidelsens mørke.

Og Herrens apostel taler i slutten av samme kapittel et ydmykt ord, etter først å ha talt om de frykteligste trengsler som truet de hellige: "Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss."

Dette sinn overfor jordens trengsel og møye finner vi uttrykt i følgende vers av en åndelig sang:

Med din vilje her jeg fornøyet er,

blott du må beholde min sjel,

skal her lenger jeg bo,

å, forøk da min tro,

å, ledsag meg i gry og ved kveld.

Gå til Job 4:1-21
Job 4:1-21
I det følgende ser vi nå hvorledes Jobs venner begynner å tale. Først prøver de å overbevise ham om at hans lidelser må komme av spesielle synder. De var altså en straff fra Gud. De begynner å tale forsiktig, men senere mer åpenbart om dette.

Job forsvarer seg mot dem og prøver å vise at han er uskyldig. Men da synder han mer og mer mot den levende Gud. For på den måten ser Jobs skjebne ut som urettferdighet og vilkårlighet.

I Job 4-14 taler alle de tre vennene om dette, og Job svarer hver av dem. I Job 4-5 har vi Elifas' tale. Elifas fra Teman var antagelig den eldste av Jobs tre venner. Derfor tar han ordet først.

Det viser seg at Jobs ord har gjort et sterkt inntrykk på ham. Men i stedet for å sette seg inn i den forpinte Jobs tankegang og ha barmhjertighet med ham i hans fall, kommer Elifas i høy grad med irettesettelse.

I hans tale er det i virkeligheten ikke et eneste trøsteord. For hele tiden skinner det gjennom at han mistenker Job for å ha en uekte gudsfrykt.

Han lar lovens dom falle over Jobs klage, men rekker ham ikke evangeliets leskedrikk. Det er mye å lære av Elifas' tale. Men den kan særlig tjene til advarsel for oss når vi selv står foran et forpint lidende Guds barn.

Da gjelder det om å ha det sinn som det står skrevet om: "Det knekkede rør skal han ikke knuse, og den rykende veke skal han ikke slokke" (Jes 42:3).

Elifas begynte med å si at han fryktet for at Job ville ta det ille opp, men at han ikke kunne tie lenger. Han bebreider først Job at han som selv hadde trøstet, styrket og hjelpt så mange, klaget slik nå når turen var kommet til ham selv.

Deretter stiller han et spørsmål (v. 6) som tydelig nok inneholder tvil om hvorledes det egentlig stod til med hans gudsfrykt.

Det er nok et godt vitnesbyrd Elifas gir Job slik han hadde vært når han møtte noen som var i nød. Da var han ennå full av kraft: "Selv har du rettledet mange og styrket maktesløse hender. Dine ord reiste opp igjen den som snublet, og vaklende knær har du styrket."

Gud gi at først og fremst alle troende prester hadde et slikt hjelpende sinn, men også hvert eneste Guds barn skulle ha det!

Likevel har vel de fleste Guds barn også gjort den erfaring at det var lettere å dele ut trøst til andre enn selv å ta imot den når vi møtte tunge tider.

Her viser Elifas seg som en meget umoden og uprøvet mann. Det ser ut til at han slett ikke forstår dette.

En troende prest fortalte en gang at det var blitt helt annerledes for ham å tale ved barnegraver, etter at han selv hadde sett noen av sine små gå gjennom dødens port. Da innså han at han bare hadde forstått litt av den smerte det kunne være i foreldrenes hjerte ved barnas grav.

Men her var det ikke bare mangel på forståelse. Man skulle jo gråte med de Guds barn som gråter og ikke bli forarget over at de klager. Når man i tillegg sår tvil om at hjertet er oppriktig, blir et anfektet Guds barn lett ganske nedtrykt.

I v. 7-11 sier Elifas at han har en bestemt erfaring med at uskyldige og oppriktige mennesker aldri gikk til grunne. De som derimot "pløyde urett og sådde ulykke", måtte høste deretter og omkomme for Guds vredes ånd, slik en plante visner i en for varm vind (Jes 40:7). Eller de ville bukke under til sist slik den blodtørstige løven og ungene.

Det er sant at det mange steder i Guds ord er nevnt at "det et menneske sår, det skal han også høste. Den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet" (Gal 6:6-7).

Men det er like sant at den bitre høst og dommen ikke alltid blir åpenbart her på jord. De ugudelige kan jo ofte synes å ha stor framgang like til det siste i alt det jordiske liv.

Men dommen vil komme, det er sikkert. Det vil evigheten åpenbare. Men det er derimot ikke tilfelle at oppriktige, troende mennesker ikke noen ganger må gå til grunne timelig og legemlig. Vi trenger bare å minnes martyrtiden da mange tusen mistet både gods og liv for Jesu skyld. Og i den senere tid kjenner vi redsler blant armenske kristne og andre.

Vi kan ikke slutte at et menneske har sådd i kjødet selv om det går til grunne timelig. Og det er like lite bevis på at man har Herren med seg om man har timelig framgang.

Man hører jo dette siste ofte blant de vantro. Der tar man det nettopp som et tegn på at alt er i orden og at man er Gud til behag når det går godt i det jordiske.

Og omvendt sier man også når vantro mennesker må lide: jeg forstår ikke at jeg må lide så mye, jeg har jo alltid levd skikkelig.

Elifas begrunner nærmere sin påstand om at lidelsene er en straff for synd. Det gjør han ved å skildre et syn han hadde hatt om natten (v. 12-21).

Han lå våken om natten da alle lå i dyp søvn. Det var trolig midt på natten. Slike netter uten søvn da alt er stille omkring oss, er på en spesiell måte skikket til at en tenker over seg selv og sitt forhold til den evige Gud og dermed over sin evige framtid.

Han skildrer videre hvorledes en ånd strøk forbi ham. Han maler levende den frykt og uro som kom over ham, som det jo pleier å være når vi møter slike åndsvesener.

Så hørte han en røst gjennom stillheten: "Kan et menneske være rettferdig for Gud? Kan en mann være ren for sin skaper?" (v. 17).

Det er noe spøkelsesaktig over hele den måte som Elifas mente han hadde mottatt dette budskapet på. Når Bibelen ellers forteller om åpenbaringer mennesker fikk fra Herren ved drømmer eller syner, er det en mer hellig og opphøyet form synet har. Slik er det f. eks. med Jakobs drøm ved Betel (1Mos 28).

Syner er jo heller ikke alltid fra Gud. Prøvesteinen er om de stemmer med Guds ord, om vi får glede oss over slike åpenbaringer i drømmer. Og det gjorde de ikke her.

For det er sant at når synderen stilles for den hellige Gud og kommer inn i hans lys, da er ingen rettferdig og ingen hellig i seg selv.

Videre står det i v. 18: "Se, han stoler ikke en gang på sine tjenere, og finner feil hos sine engler." Dette er et malende uttrykk for den avstand det er mellom den hellige Majestetens Gud og selv de rikest benådede Guds tjenere, englene.

Meningen er ikke å si at englene er syndere. Ordet taler om deres kraft i forhold til Gud. De er små og tåler ingen sammenligning med ham. Overfor Herrens allmakt er de skrøpelige.

Selv de klareste stjerner blir jo dunkle mot solens glans.

Profeten Jesaja forteller i Jes 6:2 at serafene som omgav Guds trone, skjulte sitt ansikt med vingene for Guds hellighets glans.

Herren har gitt englene som sine tjenere en kraft. Men i sammenligning med Guds egen majestet er det bare "dårskap" (dansk) og som et svakt strå. Herren stoler ikke på dem, det vil si: han kan ikke benytte seg av deres tjeneste utover den grense han selv har satt for sine skapninger.

Hvor mye mindre er da ikke et syndig, skrøpelig menneskebarn overfor den evige, hellige Gud.

Elifas sier her at menneskene bor i et leirhus, dvs den støvhytte som vårt legeme er. Se 2Kor 4:7. 5:1 der legemet sammenlignes med et leirkar og en jordisk hytte.

Han taler videre om hvor lite et menneske er, hvor lite det i og for seg har å bety etter sin jordiske, forgjengelige tilværelse.

Han slutter i v. 21 med at det er bestemt slik at herligheten farer bort og at de dør.

Men hvor mange er det ikke sant om at de ikke dør i visdom. Døden kommer over dem uten at de har lært å telle sine dager og fått visdom i hjertet (Sal 90:12).

I dette siste ordet som jo gjelder mange mennesker, bebreider han igjen Job. Hans mening skinner dessverre altfor klart gjennom: det var forbi med Jobs visdom, derfor måtte han lide slik han gjorde.

Det kan nok være mangt og mye rett i det Elifas sier. Men det ble likevel stadige dolkestøt i Jobs arme hjerte, selv om det ikke ble sagt med rene ord.

Gå til Job 5:1-27
Job 5:1-27
Det går ofte slik at den som irettesetter en annen likesom ikke kan stanse med det. Det gjelder særlig når irettesettelsen ikke har den rette grunn å stå på. Mennesker kan også være drevet av en ond trang til å skjenne på andre.

Slik fortsatte Elifas her med å tale velmente ord, selv om det var tungt for Job. Han talte vidløftig om den lære han ville at Job skulle ta imot. Han forsøker å vise Job at han ikke kunne vente å få medhold hos noen, heller ikke hos de hellige.

Ingen ville være hans forsvarer overfor Gud. Elifas mente det var en erfaring alle gjorde at den som ble vred under Guds tukt og forsvarte seg, var som en dåre. På den måten ødela han bare seg selv.

Det var nok tunge ord å ta imot for Job (v. 1-2).

Katolikkene mener at de ut fra vers 1 kan påkalle helgener. Men det er det ingen mening i. Her står det uttrykkelig at det ikke nytter å henvende seg til de hellige - og til hvem av de hellige vil du vende deg?

Med "hellige" menes her kanskje ikke bare mennesker, men også englene. Men det er også stor forskjell på å henvende seg til noen og å påkalle dem og vente hjelp fra dem slik vi venter det av Gud. Dette siste må verken skje overfor mennesker eller engler (Se Åp 19:10).

I v. 3-7 taler Elifas om sin egen erfaring. Han hadde sett en dåre, som i Skriften betyr et menneske uten Gud, en ugudelig. Denne dåren "slo rot", altså trivdes og hadde lykke med seg, selv om Elifas måtte forbanne hans liv og dårlige sinn i sitt hjerte.

Og nå vitner Elifas hvorledes han hadde erfart at forbannelsen hadde kommet over slike også i det åpenbare. Barna hans ble ille behandlet uten at noen hjalp ham.

Det står at de ble "trådt ned i porten". Dette sikter til at byporten var et offentlig samlingssted der byens menn avgjorde forskjellige saker. I dette tilfelle var de altså enige om å behandle barna hans ille.

Han skildrer videre hvorledes tyver og røvere ødela dårens høst og formue så hele rikdommen gikk tapt. Og Elifas betoner at denne ulykken ikke kom av seg selv slik ugras vokser opp av jorden. Men det var Guds dom over det syndige menneske. Det var like så selvsagt som at gnister fløy opp der det var ild.

Det var med andre ord det samme som skjedde her. Ulykken var den uunngåelige skjebne for et urettferdig menneske. Den var bestemt av Gud fra mennesket var født.

I v. 8-16 taler Elifas om hva han selv ville gjort om han var i Jobs sted. Han ville vende seg til Gud, for han hadde makt til å gjøre store og underfulle ting både i naturen og i menneskelivet.

Han taler igjen om at Guds makt alltid viser seg i å opphøye de ringe og sørgende, men gjøre de ondes angrep til intet. De skal fare vill selv i ting som er klare som dagen.

I alt dette er det jo mye sant, bare det ikke hadde vært en brodd om at alt skulle anvendes på Job. Elifas mente i sin selvtillit at han hadde det eneste rette lys over saken. Men han var blind for at lidelsen ikke bare er straff fra Gud over ugudelighet, men at Gud også kan sende den av andre grunner.

I hovedsak peker Den hellige Skrift på tre slags lidelser: For det første er den Guds vredes straff over ugudelighet. For det andre er den prøvelser som en kjærlig, faderlig tukt for å rense hjertet. Og for det tredje er det martyrens lidelser som er til Guds ære.

Jobs lidelser tilhører den andre gruppen, men Elifas holdt seg bare til den første. Derfor talte han som han gjorde, uten å ha innsikt i Guds råd.

Elifas' tankegang er vanlig i verden. Det merker vi ofte når Guds hånd legger seg tungt på dem og de opplever trengsel. Da heter det som før nevnt: hva har jeg gjort siden jeg skal lide så mye? Da knurrer man mot Gud og bøyer seg sløvt med denne verdens bunnfattige, elendige trøst: man må finne seg i det.

I v. 17-27 søker Elifas stadig å lokke Job som en særlig gjenstridig synder: alt ville bli godt for ham om han omvendte seg. Det er mange herlige ord i dette avsnittet. Det gjentas mange ganger i Den hellige Skrift.

Elifas sier: "Salig er det menneske som Gud refser, og Den Allmektiges tukt må du ikke akte ringe." Dette minner både om Heb 12 og Åp 3:19. Der nevnes at Herrens tukt springer ut av Guds kjærlighet og bærer salig frukt.

v. 18 er et godt ord: "For han sårer, og han forbinder. Han slår, og hans hender leger." I slike vers er det en sann og velsignet trøst for alle Guds barn i deres trengsel.

Det er godt for et forpint og såret hjerte å kunne hvile i at den samme hånd som brukte kniven for å ta bort det som hindret vekst i Herren, også vil lege og forbinde såret som en god lege.

Slik gjør også denne verdens leger mot det legeme de vil hjelpe. Og slik bærer den himmelske lege seg ad med de dyrekjøpte sjeler.

Også for Job hadde det vært en trøst å høre slike ord, hvis han ikke hele tiden hadde blitt behandlet som en vantro, et ugudelig menneske. Men han var jo en anfektet troende.

Ofte går det motsatt. Vantro mennesker som bare høstet det de selv hadde sådd i kjødet, de gjorde krav på å bli betraktet og behandlet som om de var troende. De mente de var anfektede Guds barn.

Men i dette tilfelle stod Elifas overfor et virkelig troende menneske. Han var omvendt og behøvde å bli fast i nåden og ikke bli trykket ned med hard hand.

Han tok altså feil av Job. Og dermed ble Jobs hjerte lukket også for det som var sant i Elifas' skildring av Guds nåde mot den som omvender seg fra sitt ugudelige liv.

I v. 19 står det: "I seks trengsler skal han berge deg, og i den sjuende skal intet ondt røre deg." Dette betyr at Herren vil frelse fra alle trengsler. På samme måte taler Herren i Matt 18:22 om at Peter skal tilgi 70 ganger 7 ganger. Og dette tallet betyr en stadig tilgivelse.

Elifas nevner i v. 20-22 forskjellige plager som eksempel. Herren vil berge fra hunger, krig, "tungens svøpe" som er ond baktalelse, og for villdyrene. De var tallrike på den tid og var ofte en stor landeplage.

I v. 23 leser vi: "For du skal stå i pakt med markens steiner, og markens ville dyr skal holde fred med deg." Dette betyr at Gud ville velsigne Job med fruktbar åkerjord som ikke skulle være steinet og trues av ville rovdyr, bare Job omvendte seg.

Og Elifas fortsetter med å male ut den fred og lykke som skulle møte Herrens venner på alle måter.

I denne skildringen ligger et vakkert, profetisk bilde av den herlige framtid som en gang vil komme for Guds folk på denne jord. Da vil også hele naturen være i fullkommen harmoni uten en eneste mislyd.

Men dette har jo Herren ikke lovet sine venner på denne gamle syndens jord. Her heter det nettopp at "vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler" (Apg 14:22).

Og den store motsetning det var mellom Jobs stilling og det bilde Elifas ga av en troendes forhold på jorden, ble en knusende dom over Jobs åndelige tilstand.

Og denne dommen ble ikke mindre ved de selvsikre ordene som Elifas sluttet hele talen med: "Se, dette er det vi har utforsket. Slik er det. Hør det og merk deg det!" (v. 27).

Det er noe kaldt i hele Elifas' tale. Han står som en som holder en forelesning for Job med forstanden uten at hjertet er med. Dette kan være en advarsel for oss slik at vi ikke gjør det samme om vi kommer i en slik stilling.

Det er nok sant at det også i Guds kjæreste barn er noe som må knekkes. Men la oss ikke ensidig peke på det. For da blir vi lett narret inn i den samme tankegang at det skulle være noe spesielt galt med dette Guds barn fordi det er så hardt prøvd.

Det kommer mye an på at vi deler Sannhets ord rett, som det står i 2Tim 2:15. Guds barn blir ofte bedrøvet når uomvendte mennesker, til og med fra prekestolen, deler ut Ordet falskt. Det kan f. eks. skje når de sanne troende blir gjort til fariseere og de vantro blir ydmyke tollere.

La oss ikke selv falle i denne snaren, men be Gud om visdom ovenfra (Jak 3:15). Det er den visdom som har gått i skole hos den barmhjertige yppersteprest som kunne ha medlidenhet med skrøpeligheter, fordi han selv var prøvd i alle ting på samme måte som oss, dog uten synd (Heb 4:15).

Da kan Herren bruke oss til å "sette mot i de mismodige," og "bistå de svake" (1Tess 5:14). Da vil vi gi en lidende bror eller søster i troen det rette trøstens ord.

Gå til Job 6:1-30
Job 6:1-30
Job begynner med å gjøre oppmerksom på at hans lidelser var store og tunge. Derfor var det forståelig at han klaget (v. 1-7). Når han sier at hans ulykke var tyngre enn havets sand, tenker han på de uendelige sanddyner som havet kan samle sammen.

Her falt Job i en fristelse som ligger nær for mennesker i nød, nemlig å unnskylde sine bitre klager og knurring med den harde ytre situasjon. Han erkjenner likevel at hans ord var overilet.

Job opplevde det som mange anfektede gjør, som om Gud selv angrep ham og var blitt hans fiende. I gamle dager ble pilene ofte innsmurt med gift. Slik føler han at Gud sender giftige piler også mot ham.

"Guds redsler stiller seg opp imot meg" (v. 4), sier han. Luther kjente også mye til anfektelse, og han taler ofte om noe lignende.

Job svarer Elifas og bruker forskjellige bilder (v. 5-6). Det er lett å tale når alt går godt, sier han. Men alt blir annerledes når sjelen holder på å forgå. Han må likesom ta til seg det som er motbydelig. Her tenker vel Job særlig på sin motbydelige sykdom med byller og råttenskap.

I v. 8-13 ønsker han seg igjen døden slik som før, men likevel taler han nå på en roligere måte. Døden stod for ham som den eneste trøst, for han visste at han kunne dø i fred.

"For jeg har ikke fornektet Den Helliges ord," sier han nå. Og med dette faste ordet kunne Job avvise Elifas' mistanke.

Han sier ikke at han var syndfri, men han hevder at han ikke hadde sviktet troen på Herren. Han var ikke et vantro menneske.

Dette ordet fra Job minner mye om det Herren sier til menigheten i Filadelfia i Åp 3:8: "For du har liten styrke, og har holdt fast på mitt ord og ikke fornektet mitt navn."

Job følte at hans kraft var fullstendig borte. Han var jo verken av "stein eller kobber". Nei, all hans egen hjelp var knekket sammen under vekten av de harde trengslene.

"Har jeg vel kraft til å hjelpe meg selv?" sier han (v. 13). Det er et ord som alle mennesker vil erfare før de i sannhet kan lære å kjenne seg selv og Herren. Og den lærdommen kjøper man ikke for dyrt, selv om man får den gjennom bitre trengsler.

I v. 14-30 klager han over at vennene har skuffet ham så mye. Han hevder at en ulykkelig burde kunne vente medlidenhet av en venn, selv om han kom i unåde hos den Allmektige.

I dette ordet ligger jo den store sannhet at også den skyldige har krav på hjelp, selv om dette får sin rette klang når hjelpen kommer fra de som er satt til å hjelpe. Men fordi vennene ikke så dette rett, ble Job selv nødt til å peke på det.

Som vanlig i Østen anskueliggjør Job den skuffelsen han hadde opplevd av vennene, ved bilder. Han ligner dem med elver som om vinteren var fylt med is og snevann. Men i tørketiden ble de borte.

Det er mange slike bekker i Hauran. Når karavanene kom og bøyde av mot kildene, ble de skuffet og omkom fordi kildene hadde sviktet.

Slik var vennene blitt for Job "Slik er det blitt med dere" (v. 21). Redselen som var kommet over Job, hadde overmannet dem og gjort dem redde for å trøste. Han hadde ikke bedt dem om annet enn et oppriktig, kjærlig ord. Han hadde ikke bedt om penger eller annet (v. 22-23).

I stedet for et kraftig ord hadde han bare fått intetsigende beviser (v. 25) som var sagt i hardhet. Det sinnelag de hadde vist, kaller han så hjerteløst at man ikke kunne vente noen hjelp fra dem for en som var i nød, men heller det motsatte (v. 27). Deres ord var blitt den aller verste fallgrube for Job.

I slutten av kapitlet slår Job an en hjerteligere tone, etter å ha vist hvor dårlig vennene har vært. Han ber dem innstendig om ikke å være så urettferdige mot ham. De skulle heller se ham inn i ansiktet om han virkelig så ut som om han ville lyve for dem.

Der er en helt annen kraft i Jobs ord enn i det vennene sier. For Job hadde sannheten på sin side hvor mye galt han enn kunne si i sin fortvilelse. Og her er mye å lære for den som vil tale på den rette måten til hardt prøvede og anfektede mennesker.

Landområdene Tema og Sjeba i v. 19 ligger i Arabias ørken.

Gå til Job 7:1-21
Job 7:1-21
I dette kapitlet skildrer Job menneskelivets møysommelige kår under bildet av en krigsmanns og daglønners kår. Og han anvender dette særlig på sin egen elendige stilling (v. 1-6).

Når han taler om at han hadde fått "måneder fulle av nød" i eie (v. 3), viser det at hans lidelser allerede hadde vart i flere måneder.

Vi vet alle hvor vanskelig det er å holde ut i lengden når trengslene fortsetter uten at man ser slutten på dem. En daglønner vet at han får hvile når kvelden kommer. Men for Job gikk dag etter dag uten innhold "hurtigere avsted enn en veverskyttel". Den glir ensformig avsted fram og tilbake på veven.

Slik gikk hans dager "uten håp". Ja, ikke bare dagene, men også nettene. Heller ikke de brakte den minste trøst, bare uro og kval, men ingen hvile (v. 4).

I vers 5 skildrer Job spedalskhetens grusomhet for oss med følgende ord: "Mitt kjøtt er kledd med makk og med skorper som av jord. Min hud blir skrukket og brister." Her hentyder han til det vi har sagt før, at det ofte gikk makk i de åpne sårene.

I det følgende henvender Job seg til Herren. Og dette er et lyspunkt. Han vender seg ikke bort fra Herren, selv om det er mye utilbørlig i talen hans.

Det var redningen for døperen Johannes da han satt i sitt mørke fengsel, at han sendte bud til Herren med to av sine disipler. Spørsmålet disiplene hadde med til Herren Jesus, var nok ikke rett og uttrykte heller tvil. Og Herren bebreidet ham i svaret da han sa: salig er den som ikke tar anstøt av meg. Likevel fikk Johannes hjelp ved at han henvendte seg til Herren.

Man kan stirre seg fortvilet på sin ulykke, og det er bare mørke så lenge man vender blikket den veien. Djevelen forsøker i slike tider av all makt å hindre at mennesket vender hjertet til Gud.

Herren vil likevel langt heller at vi kommer med vårt hjerte om det er aldri så hardt og ondt, enn at vi å blir borte.

Job utøser nå sin klage for Gud (v. 7-21). Han peker først på at hans liv snart var slutt, det var som et pust og en sky. Slik ville også Jobs prøvelse snart være forsvunnet ned i dødsriket. Guds øye ville forgjeves se etter ham på jorden (v. 7-10).

Alt er innhyllet i mørke i dette øyeblikk. Det håp som ellers i Jobs tale gir oss glimt av liv etter døden, er her likesom skjult av fortvilelsens mørke. Men Job vil også tale ut uten å legge bånd på seg, sier han (v. 11). Og nå kommer igjen en bitter klage til den Gud som handlet så underlig med ham.

Han spør om han er et hav eller et havuhyre siden Gud slik vil sette vakt over ham. Bildet med havet er antagelig hentet fra Nilen som oversvømmer landet omkring og danner som et hav. Da pleidde man å sette ut vakt for å måle når vannet steg. Da kunne man åpne slusene i rett tid og lede vannet inn i kanalene.

Havuhyret hentyder antagelig til krokodillen. Det er et grådig, forferdelig dyr som man også holdt vakt over for å gå løs på det når det kom opp av vannet.

Videre klager han over at Herren sendte fryktelige drømmer og syner om natten. De pleidde å følge med spedalskhet. Han ville langt heller blir kvalt enn å fortsette med dette. Uttrykket "kveles" hentyder til asmatiske kvelningsanfall, som også de spedalske hadde.

Han ber Gud om å la ham være, om ikke å bry seg så mye om ham. Han var jo bare et ubetydelig vesen, som et menneske er.

I v. 19 sier han: "Hvor lenge skal det vare før du vender øynene bort fra meg? Vil du ikke slippe meg til jeg får svelget spyttet?" Det siste er kanskje et arabisk uttrykk for "et kort øyeblikk". Vi må ikke forstå det som en hån utover det som ligger i en nesten barnslig, fortvilet knurring.

"Har jeg syndet," sier Job, "hva ondt gjorde jeg da mot deg, du menneskevokter?" (v. 20). Han mener her at selv om han virkelig hadde forbrutt seg, som vennen påstod, var han altfor ubetydelig til å kunne ramme Gud. Han kunne ikke gjøre noe skår i Guds ære. Og i så fall kunne også Gud tilgi ham hans misgjerning, mente han (v. 21).

Hele avsnittet er gjennomvevet av ordet: "Hvorfor, hvorfor, hvorfor?" Der er ganske visst et "hvorfor", som kan stilles i ydmykhet når et Guds barn lengter etter klarhet over hva Herren vil oss gjennom trengselen.

Men oftere forekommer det "hvorfor" som her hos Job. Det er en syndig knurring, som liksom krever Gud til regnskap og vil gå i rette med ham.

Det hører vi ofte blant vantro mennesker, som jo nesten aldri er tilfreds med det Herren gjør. Men dessverre kan dette onde "hvorfor" også få plass i et troende hjerte. Det ser vi her hos Job Tidligere kunne han lovprise Herren, da han mistet sine barn og sitt gods.

Også et Guds barn kan komme i smelteovnen og merke hvor uhyggelig mye av djevelens vesen som ennå er igjen i våre stakkars hjerter.

Men det er selvsagt stor forskjell på Guds barn i den nye pakt og Guds barn i den gamle. De troende i den nye pakt har mer lys og nådekraft enn i den gamle pakt. Likevel kjenner vi i dypet av vårt hjerte lignende gudsbespottelige tanker.

Satan skyter slike tanker inn i oss som gloende piler. Satan var i særlig grad virksom da Job ble anfektet. Og han arbeider på samme måte den dag i dag blant Jesu venner.

Alle slike tanker kan komme farende som gloende piler. Og det skal et Guds barn ikke fortvile over, når vi bare griper troens skjold og står djevelen imot.

Men det går galt om slike tanker får lov å bre seg i hjertet. Da fenger de gloende piler og helvetes kval kan brenne i sjelen.

I v. 20 kaller Job Gud: "Du menneskevokter". Et lignende uttrykk brukes om Gud i en positiv betydning, som i Sal 121. Der sies at Herren ikke sover eller slumrer, men våker over Israel. Og i Jes 27:3 kalles Herren den som trofast vokter sin vingård.

Men her brukes ordet som uttrykk for Guds vredes øye som uten opphold følger mennesket. I denne betydning peker ordet på de fordømtes lidelser i helvete. Der skal pinen bestå i at sjelen for evig føler at Guds vredes ildøye vokter den.

Job var i virkeligheten ikke forlatt av Gud. Men det er forferdelig å falle i den levende Guds hender (Heb 10:31). Og slik er det med et fortapt menneske.

--------

Vi har i det foregående ofte hørt om tilstanden i dødsriket (på hebraisk Sheol). Det kan derfor være på sin plass å tale nærmere om dette slik tanken om dødsriket var i den gamle pakt.

Spørsmålet om livet etter døden har selvsagt alltid opptatt menneskene. Den hedenske, greske dikter Homer sier: "Sjelen flykter som en drøm til dypets skygger." Hedningene i Hellas mente at døden var en skyggetilværelse som de ikke kunne tenke på uten å gyse.

Homer lar en av sine helter si at han heller ville være en fattig, levende bonde som dyrket sin åker, enn å herske over alle de døde som råtnet bort.

Også i Egypt hadde man mye å fortelle om sjelens tilstand etter døden. At vi finner slike tanker i alle hedningereligioner, vitner om at det er skrevet i menneskesjelen at livet fortsetter. Det henger sammen med skapelsen i Guds bilde. Men blant hedningene kunne det jo ikke bli annet enn forvirrende tanker.

Vi finner heller ikke mye lys over dødsriket i Det gamle testamentet. I Den hellige Skrift kommer alt an på Guds åpenbaring. Og Gud hadde ikke åpenbart dette for den gamle pakts folk.

Om patriarkene Abraham, Isak og Jakob heter det at de ble samlet til sine fedre. Man tenkte at dødsriket omsluttet alle. Men det blir likevel skilt mellom de som fryktet Herren og de som ikke fryktet ham.

Det er talt om en utgang fra døden for Herrens folk (Sal 68:21), og Davids gylne sang (Sal 16) peker sterkt på et oppstandelsens håp.

Enda sterkere kommer det fram i Sal 17:15: "Jeg skal i rettferdighet få se ditt ansikt. Når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av din skikkelse."

Det går også et lys av forventning gjennom beretningen om hvorledes Gud tok bort Enok og Elias. Og enda mer lyser det fram i profeten Esekiels syn av dalen med de døde bein som stod opp og ble levende.

Men også i selve Jobs bok skinner det et klart håp om oppstandelse i de herlige ordene i Job 19:25-27: "Jeg vet at min gjenløser lever" osv.

Klarest finner vi skillet i Dan 12:2. Der er talt om en oppstandelse for noen til evig liv, for andre til skam og evig avsky.

Men ved siden av alt dette var dødsriket likevel som et mørkt sted i dypet for den gamle pakts folk. Det ser vi i Jobs bok der det ikke var noen som priste Gud (Sal 6:6).

Man visste at døden var syndens lønn, og at den henger sammen med menneskets skyld og brøde. Derfor kaller også Moseloven alle lik og ådsel for urene.

Først i den nye pakt skinner lyset helt gjennom med klarhet over at det også før oppstandelsen var trøst for de frelste. "Abrahams skjød" bruker Herren som navn på det sted de frelste skal vente i. Også Paradis blir brukt slik i ordet om den røveren på korset som omvendte seg.

Herren sier at det i selve dødsriket er festet et svelg mellom de fortapte og de frelste før dommedag.

Men vi forstår også at dette lys først brøt fram med hans komme til jord, han som kalles verdens lys. Han kom for å gjøre ham maktesløs som hadde dødens velde. Heb 2

Lyset i den gamle pakt er som morgenrødens demring. Lyset kommer litt om senn også før selve solen kommer opp. Slik er det også med Guds åpenbaring.

For en troende er det også slik. Vi lever nok i den fullkomne åpenbarings sollys, men der er en vekst i å tilegne seg lyset.

"Jeg har ennå mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå," sa Herren til sine første disipler. Denne vekst i lys og klarhet som Gud leder oss fram i, er en parallell til den trinnvise åpenbaring som vi finner i den gamle pakt i forhold til den nye.

Gå til Job 8:1-22
Job 8:1-22
Da Job sluttet å tale, grep Bildad ordet. Han var en annen av vennene. Bildad var blitt meget utålmodig over Jobs tale. "Hvor lenge," sier han, "hvor lenge vil du tale slik?" Og så begynte han en formaningstale til Job, omtrent slik Elifas hadde talt.

Hvorledes våget Job å beskylde Gud for urettferdighet? Hadde han mistet sine sønner, var også de døde på grunn av sine synder? Det sier Bildad direkte.

Men dersom Job ville søke Gud av et oppriktig hjerte og be om nåde, da ville Gud igjen være nådig mot ham. Da skulle han oppleve en mye større lykke enn før (v. 1-7).

Det er en underlig blanding av sannhet og løgn i det Bildad sier. Det han sier om at Jobs sønner døde på grunn av sine synder, sier Herren er usannhet i Luk 13:1-5. Der taler han om de galileere som Pilatus hadde latt drepe, og de atten som tårnet i Siloam slo i hjel.

Han sier uttrykkelig: "Mener dere at disse galileere var syndere framfor alle andre galileere, siden de har lidt dette? Nei, sier jeg dere! Men hvis dere ikke omvender dere, så skal dere alle omkomme på samme måte."

Ellers er Bildads tale rett nok, hvis det var sant at Job var uomvendt. Men denne forutsetningen var jo falsk.

I v. 6 tales om å være "ren og oppriktig", og det brukes her i betydningen et ekte og ærlig hjerte for Gud. Det samme ser vi i 1Tim 1:5: "Budets endemål er kjærlighet av et rent hjerte."

Meningen er altså ikke et syndefritt hjerte, men et hjerte som er rent for hykleri. I den gamle kirkebønnen hette det også på samme måte til slutt: "Hjelp meg nå, min Gud, at jeg må bevare ditt ord i et rent hjerte."

Bildad forsøker å begrunne sitt svar ved å henvise til de gamle fedrenes vitnesbyrd (v. 8-10). Han sier ganske rett: "For vi er fra i går og vet intet, en skygge er våre dager på jorden."

Her kommer han med en stor sannhet, nemlig at et menneskeliv er kort og at det derfor gjelder å lære av erfaringen. Det er ikke noe godt tegn når den unge, nålevende slekt forakter de erfaringer som er gjort tidligere. De vil liksom springe over den historiske sammenheng slekten står i.

Også Guds menighet har grunn til å takke Gud for alt det som er overlevert til oss av lys og klarhet ved troende fedres arbeid. I kirkens bekjennelsesskrifter har vi jo samlet en del av det Guds menighet har tilegnet seg.

Mange sekter gjør seg skyldige i ikke å ta hensyn til dette. La oss bare være ydmyke og lære av det gode som er overlevert oss. Men vi behøver ikke derfor å ta det onde med oss.

Bildad taler nå om det som han mener er stadfestet av de gamles erfaring (v. 11-20). Først bruker han et bilde fra naturen (v. 11-12). Han peker på at sivet og starrgresset visner fort så snart vannet de vokste opp av er tørket bort.

Siv betyr her papyrussivet, en trekantet plante så tykk som en finger. Den vokser i rik mengde i sumpene i Egypt og kunne bli en mannslengde høye. Men når fuktigheten forsvant, kunne det tørke fort bort. "Slik går det alle dem som glemmer Gud. Den gudløses håp går til grunne," sier Bildad.

Dette er nok en stor sannhet, som aldri kan sies høyt og bestemt nok, at de vantros håp slår feil fordi det ikke er bygt på Herren. For de hellige har løfte om det håp som ikke blir til skamme ([Rom 5:5).

Her skal vi legge merke til uttrykket "gudløs" (d. vanhellig), som står i motsetning til de troende. De blir ofte kalt de hellige i Skriften.

Bildad taler nå nærmere om dette (v. 14-20). Han skildrer hvorledes den vanhellige ofte skyter fram som en frodig slyngplante som strekker seg opp langs husveggen. Men hans håp skal briste som "et spindelvev".

Når Gud rykker ham bort fra sitt sted, da er hans spor snart utslettet (v. 18). Gleden ble bare kort, en annen tar hans plass (v. 19). Det er i sannhet et treffende bilde på livet i verden. Det stemmer med apostelen Johannes' vitnesbyrd: Verden forgår og dens lyst (1Joh 2:17).

Bildad drar altså sin slutning ut fra bestemte erfaringer i livet: "Gud forkaster ikke en som er ulastelig, og han holder ikke ugudelige ved hånden."

Det er fullstendig rett, men rammer ikke saken. For Gud forkaster ikke den rettferdige. Derfor kan han godt skjule sitt ansikt for ham en tid og prøve ham i trengselens smelteovn.

Dette er like godt bevitnet av de gamle, det som Job senere klart påviser. Men dette hadde ikke Bildad noen erkjennelse av, like så lite som Jobs andre venner. Det var feilen ved dem at de kom som vise lærere, uten at de ennå hadde lært så mye i livets skole. De gav bare ensidig akt på livets erfaring.

Det ser likesom ut til at Bildad mot slutten har en følelse av at hans ord egentlig ikke gav Job noen trøst. Han slutter derfor enda en gang med å tale til Job om at de som hatet og spottet ham i hans elendighet skulle bli til skamme og gå under. Jobs munn skulle ennå fylles med latter og hans lepper med jubel.

Disse vakre ordene (v. 21) kommer igjen i Sal 121. Den har en herlig og god trøst, bare Bildad ikke tidligere hadde sagt så mye om betingelsen: Job måtte omvende seg.

Det er nødvendig og barmhjertig å forkynne omvendelse for uomvendte. Men det er forkastelig og urett å forkynne omvendelse for dem som allerede er omvendt til Gud.

Man kan bare omvende seg en gang. Skulle de sanne troende omvende seg på nytt, kunne det jo bare bli en omvendelse tilbake til verden fra Gud, altså en omvendelse til Satan. Et uomvendt menneske kan bare bli frelst ved å bøye seg for Ordet: omvend deg! Men et virkelig omvendt menneske som vet at det er ført inn i livssamfunn med Herren, kan umulig ta imot dette ordet uten å fornekte Herrens verk. Og det verken kunne eller ville Job, hvor underlig det hele så ut for ham.

Gå til Job 9:1-35
Job 9:1-35
Job begynner med å innrømme det som var sant i Bildads tale, nemlig at Gud alltid har rett overfor mennesket. Det er menneskene som vil bli til skamme. v. 2-3 er i sannhet skikket til å slå ned på all innbilt egenrettferdighet.

"Hvordan skulle en mann kunne ha rett mot Gud? Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunne han ikke svare ham ett til tusen." Slik er det naturlige menneske i forhold til Gud. Det kan ikke bestå regnskapet.

Og enda et meget vektig alvorsord legges til: "hvem trosset ham og kom vel fra det?" I dette ordet dømmes den falske fred som troens motstandere ofte roser seg av.

I dette ser vi den dype sammenheng mellom Gud og mennesket som er skapt i Guds bilde. Ingen kan ha fred så lenge man forherder seg mot Gud. Augustin sier i et kjent ord: "Du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg."

I v. 5-10 peker Job på Guds veldige allmakt i naturen. Skapningen skulle i sannhet kunne kjenne seg liten i forhold til den. Gud makter å ødelegge de faste fjell i et nu ved jordskjelv. Han kan formørke solen og sette segl for stjernene. Slik skildrer han Gud. Med det siste tenker han på at Gud kan dra skydekket over himmelen og hindre stjernene i å opplyse natten.

Det er en mektig kraft i denne skildringen: "Alene utspente han himmelen og skrider fram over havets bølger. Han har skapt Bjørnen og Orion og Sjustjernen og sørhimmelens stjernebilder. Han gjør store, uransakelige ting og under uten tall."

Job forstod i sannhet å tale om Guds visdom og makt enda dypere enn vennene. Stjernene i v. 9 er jo praktfulle stjernebilder på den nordlige halvkule. Bjørnen er den samme som Karlsvognen, Orion er det stjernebilde som ligner en mann med sverd i hånden og belte om livet.

Dette stjernebilde kalles på hebraisk Kesjil, som betyr dåre. Sagnet forteller at en hovmodig hersker ble satt der til straff fordi han hadde satt seg opp mot Gud. Det er kanskje Nimrod i 1Mos 10.

De bilder som Job bruker fra naturen peker alle på Guds veldige, mektige majestet, for slik syntes Job å erfare Gud i sin trengsel. Guds kjærlighet og barmhjertighet var derimot dunkel for Job.

Job skildrer videre hvorledes Gud griper inn i menneskelivet fra denne opphøyede makt (v. 11-13). Det kan være både underlig og uforståelig.

Men det nytter ikke å spørre ham: hva gjør du? Han har jo makten selv om Job har retten. Dette taler Job videre om (v. 14-20). Men det er ikke noe fint bilde han maler av den sanne Gud.

Man merker så tydelig at djevelen arbeider sterkt i hans anfektede sjel. I Jobs ord lyder det toner fra djevelens fortvilede tross. Han føler seg avmektig overfor Gud og vil likevel pukke på sin rett.

Job samler meningen av sine ord i dette: Jeg må bare "be min dommer om nåde" (v. 15). Og alle syndere må komme dit. Men dette kan sies på to måter: enten med et ydmykt hjerte som erkjenner sin skyld, eller med et bittert hjerte som føler seg nødt til å søke denne veien.

Men bare den som har et ydmykt sinn, kan virkelig gå denne vei til Gud.

I det ene vers (v. 21) får vi et levende inntrykk av den forvirrede tilstand i Jobs sjel, idet han står overfor denne gåte med de store trengsler: "Jeg er uten skyld! Jeg bryr meg ikke om å leve, jeg forakter mitt liv."

Han fastholder at han ikke er skyldig i denne sak som vennene påstod. Men alt går rundt for ham og ender i dette: Livslede og han er trett av livet. Det så ut som om det var det samme hvordan man levde, svøpen rammet den uskyldige så vel som den skyldige.

Job peker nettopp på den kjensgjerning at mange trengsler rammet den ene så vel som den andre - i motsetning til det vennene hevdet.

Han nevner et eksempel. Et land får en gudløs hersker, og Guds dom kommer over landet gjennom en slik menneskelig, forblindet dommer. Da rammer trengselen hele landet. Men det er likevel Gud som tillater det. "Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?" (v. 24).

Alt dette er sant. Men saken er den at Gud lar den samme trengsel bli til velsignelse for sine venner, mens den er bare til dom for de ugudelige. Det er dette Jobs venner slett ikke forstår og som Job selv forgjeves prøver å se inn i.

I slutten av kapitlet (v. 25-35) fortsetter Job sin bitre klage. Jeg skal jo være skyldig - det er et stadig omkved. Gud vil ikke la ham få rett. Det nytter ikke å manne seg opp og fatte mot. Nei, hans siste livsdager forsvant "raskere enn en løper", de for avsted "som sivbåter", "som en ørn som slår ned på sitt bytte" (v. 25-26).

Når Job sier om sine livsdager: "De flykter uten å ha sett noe godt", er det et meget utakknemlig ord. Men på den onde dag glemmer det elendige menneskehjerte så lett alle velgjerninger man har fått før.

Tidligere hadde Job sagt til sin hustru: "Skal vi bare ta imot det gode fra Gud, og ikke også det onde" (Job 2:10). Når vi sammenligner dette med det han sa senere, ser vi hvor langt også et troende menneske kan forville seg bort fra sin opprinnelige gode hjertetilstand, når anfektelsens stormer kommer.

I de siste vers av dette kapitlet taler Job om at ingen kunne stanse tretten mellom ham og Gud. Han sier med rette at om han vasket seg med snø, ville det ikke nytte. Gud skulle nok snart dyppe ham ned i en grøft, slik at han ble avskyelig.

Ja, hvis vi vil gjøre oss selv rettferdige, er det nok en syndepøl i vårt liv, mørke minner om synd som Gud åndelig talt kan dyppe oss ned i. Det gjør han for at vi skal huske hva vi er av naturen.

Hver munn skal lukkes og hver sjel bli skyldig innfor Gud. Men denne Gud vil selv rense den urene synder av nåde. Han har jo åpnet en kilde mot all synd og urenhet (Sak 13:1).

Job slutter med å sukke etter at Gud ville ta riset bort fra ham om bare for et øyeblikk. Da kunne han tale med Gud uten frykt. For i sitt indre følte Job at han ikke hadde trelldomsfrykten for Gud. Han visste at han før kunne tale fortrolig med Herren, når han kom på den måten som han alltid hadde kjent ham.

I v. 35 står det: "Men slik er det ikke med meg".* Det må bety at Job likevel mente at Gud i grunnen måtte være annerledes enn han viste seg nå. (*Gammel dansk har: Thi han er ikke af den Slags. NO'78/85 har: For jeg vet at jeg ikke har grunn til det.)

I Jobs taler kommer det fram snart det ene og snart det andre. Den ene tanken synes ofte å stri mot den andre.

Og slik er det i anfektelsens stunder. For Guds røst og djevelens røst, sannhet og løgn brytes da mot hverandre. Derfor har vi mange tilsynelatende motsigelser. Også dette viser oss at Jobs bok så nøyaktig rammer det den vil: føre oss inn i tilstanden til en dypt anfektet sjel.

Gå til Job 10:1-22
Job 10:1-22
Det er som om Job aldri kan bli ferdig med å gjenta sin klage på flere forskjellige måter. I v. 3-7 stiller han tre spørsmål om grunnen til at Gud gav ham så mye lidelse.

Først spør han om det er til velhebag for Gud at det gikk slik med Job. Han var jo Guds henders verk. Og samtidig lot Gud de ugudelige gå på en solskinnsvei.

Dernest spør han om grunnen var at Gud var like kortsynt som et menneske, ute av stand til å skille klart (v. 4). Og endelig spør han om Gud hadde så kort tid på seg, som et menneskes dager og år er. Han brukte jo så hastig måte å forfølge Job på for å drive ham til tilståelse. Gud måtte vite at Job ikke kunne gi den i sannhet (v. 5-7).

Deretter forsøker Job å holde fast ved dette at han jo helt og holdent var et verk av Herrens hender. Gud hadde dannet ham i mors liv (v. 9-11), gitt ham liv og miskunn og vist ham mye omsorg (v. 12).

Jobs hjerte ble straks mykt. På ny fester han blikket på Guds nåde.

Men - så kom stadig igjen dette sørgelige "men" - men "så var det dette du gjemte i ditt hjerte". Og igjen kaster Job seg inn i en virvel av forskjellige tanker som stadig kretset rundt i hans sjel (v. 13-17).

Han ser Gud som en løve som for løs på ham. Gud var en dommer som stadig førte nye skarer av vitner mot en uskyldig anklaget. Stadig kommer dette igjen: du handler underlig mot meg (v. 16).

Så slutter han igjen med å ønske at han var død i mors liv. Han tigger Gud om litt trøst for de få dagene han har igjen, før han skulle gå bort til det mørke dødsrike.

I v. 21-22 får vi et rett inntrykk av hvor mørkt det var for Job. Han var fortvilet, og særlig ille var det når han igjen vendte seg bort fra Guds miskunnhet.

Han kaller det "mørkets og dødsskyggens land", et dystert land der dødsskygge og forvirring rår, ja der lyset er som den svarteste natt.

Denne skildring av dødens rike som det skumle mørke land, stemmer jo med Herrens ord om det ytterste mørke. Der var det ingen orden og alt var forvirring og disharmoni. Der er gråt og tenners gnitsel, der er evig natt og død, fordi ingen nådestråler fra lysets og livets Gud kan nå dit.

Dette er et bilde av dødsriket slik de fortapte vil oppleve det. Men det samme skjer også daglig for de anfektede: Jeg skal til helvete, der blir min plass, det er ingen redning for meg.

Men der hjertet er ærlig, fører Gud alltid sjelen til seier. Da ender det med lys, og hjertet må bryte ut slik Job gjorde da han midt i sin trengsel vitnet: "Jeg vet at min gjenløser lever" (Job 19:25).

Gå til Job 11:1-20
Job 11:1-20
Sofar ser ut til å være den yngste av vennene ettersom han taler sist. Han tar nå ordet og taler med kraft. Det viser at han har ventet lenge på å få luft for sin vrede som fylte ham etter Jobs tale.

Han begynner med å tale Job til rette (v. 1-3). Det var i sannhet en underlig måte å trøste på. Han angriper på det sterkeste Jobs lærdom og ønsker at Gud ville åpne Jobs øyne. Da skulle Job få se at Gud endog tilgir noe av hans misgjerning (v. 4-6). Det betyr at Job hadde fortjent å få det enda verre.

Han prøver å vise Job at det er en dobbel visdom i visdommen, det vil si at det ligger gjemt en høyere visdom bak det tilsynelatende. I og for seg er jo dette ganske rett. Men slik Sofar bruker det, går trøsten som ligger i dette, tapt.

Med sterke, malende ord søker Sofar å bevise for Job det han aldri kunne nekte, at Job var ingen ting mot Guds dybder (v. 7-12).

Han skildrer Guds allmakt i dens høyde, dybde, lengde og bredde. Ordet minner om det som står i Ef 3:18. Der framstiller Herrens apostel Kristi kjærlighet etter de samme fire mål. Det passer på Guds allmakt så vel som på hans kjærlighet. Men nå behøvde Job selvsagt å se det siste.

I v. 10 tales om at Herren "setter i fengsel og sammenkaller retten". Her mener han at Herren tar vare på og setter retten. I gamle dager ble retten avgjort ved folkeforsamlinger. Om Herren altså vil holde rettergang med et menneske, kan ingen stanse ham, og han gjennomskuer all urettferdighet (v. 11).

I v. 12 står: "Kan en uvettig mann få forstand? Kan et villesel bli født til menneske?" Det er et meget kvasst og strengt ord til Job Det er antagelig et arabisk ordtak. Det betyr at å bringe en dåre til fornuft er like umulig som at et villesel kan føde et menneske.

I v. 13-19 taler også Sofar som de andre vennene om hvor godt alt ville vært for ham, om Job bare ville omvende seg. Omvendelse har to sider: dels skal den forberede hjertet for Gud og rekke ut sine hender i bønn til ham, og dels kaste all urettferdighet langt bort.

Sofar skildrer godt den nye frimodighet en omvendt synder får. Alt skulle bli lyst og trygt. Fienden skulle vike bort og mange skulle igjen søke støtte hos Job.

Så slutter Sofar med igjen i vers 20 å gi en kort, mørk skildring av hvorledes det vil gå dem som ikke erkjenner sin synd, men blir ved i sin ugudelighet. De har ingen tilflukt, og deres håp går ut med livet. Det er såvisst et sannhetsord. Men det var ikke et ord som kunne gi Job noen trøst.

Gå til Job 12:1-25
Job 12:1-25
Dette kapittel begynner med Jobs tredje svar, og det strekker seg over de to neste kapitlene (Job 12-14).

Job begynner med å gi sin ergrelse luft over vennenes ord. De oppførte seg som om visdommen ville dø ut med dem. Men Job lot dem vite at han ikke falt gjennom for dem.

Og det er visst: for den som er i trengsel er intet mer besværlig enn slike trøstere som kommer med en mengde alminnelige betraktninger som ingen vil nekte. Men de kommer ikke i det hele tatt inn på selve saken.

I v. 4-6 gir han sin smerte luft over at han nå var til latter og forakt for sin venn. Han hadde jo stått i et så inderlig forhold til Gud og visste at han ville vandre på rettferdighetens vei.

Den som mener at han har sitt på det tørre og sitter trygt, har lett for å sitte som tilskuer og kritisere den som holder på å snuble.

Job hevder at mens den som er i trengsel blir som en foraktet, kunne ødeleggere og gudsbespottere ofte sitte så rolige og trygge.

I vers 6 tales om den "som tenker at de har sin gud i sin hånd". Det betyr at han setter sin lit til sin egen hånd. "Det er min gud," ropte en tysk arbeider en gang til en prest idet han pekte på hånden sin. "Når den råtner, råtner også min gud."

Ja, slik taler de ugudelige, spotterne som stoler på sin egen kraft eller på sverdet i sin hånd. Og slike mennesker har ofte medgang. Det er denne kjensgjerning Job stadig taler til vennene om. - Det står i motsetning til deres påstand om at troende alltid skulle ha det lyst og lett og den vantro skulle ha det vanskelig her på jord.

Job ber vennene om å gi akt på livet i naturen. Der skjer noe lignende. Små dyr, fugler og fisk blir oppslukt og ødelagt av større dyr. Det samme gjentar seg der, som alle vet. Og Herrens hånd har likevel skapt alt dette (v. 7-10).

I v. 11-25 hevder Job at det nok var visdom hos de gråhårede, men det gjaldt om å prøve den først - slik øret prøver talen og ganen maten (v. 11-12).

Den fullkomne visdom hører bare Gud til (v. 13). Når man betrakter hans ledelse og veier både med den enkelte (v. 14), i naturen (v. 15) og menneskeslektens historie, viser det seg at alt er underlagt Gud. Alle må bøye seg for ham når han vil, uten hensyn til menneskelig storhet og ære.

I v. 16-21 er nevnt mange forskjellige eksempler, men nesten alltid eksempler på Guds dømmende makt og hans evne til å trykke ned. Job selv var jo nedtrykt, derfor ser han stadig på den side av Guds kraft.

Rådgivere og dommere, konger og prester - alle kan komme til å føle Guds hånd slik. Gud kan ta mælet fra sikre talere, og kan ta forstanden fra de gamle som skulle ha visdommen.

I v. 21 heter det: "Han løser beltet på de mektige." Det betyr at han gjør dem uskikket til å stride. Beltet var nemlig i Østen av stor betydning. Det skulle holde den vide kappen sammen så den ikke hindret bevegelse.

Derfor taler Bibelen ofte om å binde opp om seg. Når det ikke skjedde, kunne ikke soldaten kjempe mer. Uttrykket "å løse de sterkes belte" betyr altså å ta kraften fra dem.

All ytre makt og ære så vel som indre begavelse og styrke kommer altså fra Herren. Han gir og tar det igjen etter sin hellige vilje, og bare den er gyldig. Alt avhenger av den.

I v. 16 står: "I hans makt er både den som farer vill og den som fører vill." Det betyr at heller ikke villfarelsens krefter får lov å gå på egen hånd. Det er trøst for Guds folk å vite det.

Gud har makt over alle sine fiender. Også det som var skjult i mørket har han makt til å føre fram i lyset (v. 22) og omvendt. Gud kan ta bort sitt lys så menneskene kommer til å famle i mørket. På denne måten skjer også ofte Guds dom over folkeslagene, ved at han "tar forstanden fra høvdingene i landet" (v. 22-25).

Gå til Job 13:1-17
Job 13:1-17
Job lar vennene vite at han har hatt øyne og øre opplatt for den Guds allmakt og storhet som de hadde nevnt (v. 1-2). Nå ville han gjerne tale til den Allmektige og be dem om å tie. De hadde jo vist seg som unyttige leger (v. 3-5).

Han gjør vennene oppmerksomme på hvor galt det var av dem å forsvare Gud med urett. Men det ville gå galt med dem, for Gud ville ikke bli forsvart på den måten (v. 6-11).

Det er nok verd å legge merke til dette ordet av Job. For fristelsen kan bli stor også for de troende til å bruke bevis som ikke stemmer helt med sannheten og virkeligheten. Det skjer når man i iver hevder noe man mener må være absolutt rett.

Hensikten helliger ikke midlet. Og man synder mot Herren ved å ville forsvare hans sak på en slik måte.

Det hadde Jobs venner gjort. De kunne ikke nekte det Job ofte hadde sagt, at Guds tunge hånd ofte falt på de oppriktige. Og tilsynelatende skjedde det i høyere grad enn på de ugudelige. Likevel ville de motbevise dette av iver etter å hevde Guds rettferdighet.

Men derfor kunne også deres tanker sammenlignes med "askespråk". Bevisene var som skanser av leire, altså noe som bare var løst snakk, eller slikt som ikke kunne stå imot et angrep fra sannheten.

Job ville imidlertid ha sannheten fram. Det fikk koste hva det ville. Han ville ikke være som et rovdyr som sleper sitt bytte bort til et avsides sted for å ete det i ro og mak (v. 14).

Med dette mener Job at han ikke for enhver pris ville gå i sikkerhet overfor Gud ved å tie og samtykke i noe han ikke kunne erkjenne som sannhet.

Det kan se ut som om han hadde hatt mest ro ved å være enig med vennene og mot sin overbevisning erkjenne at han var ugudelig. Og at Gud hadde full rett til å behandle ham slik.

Og det kunne se ut som om Gud selv ville drive ham inn på den veien ved trengslene. Men Job visste at han da ville krenke sannheten. Han sier da: "Jeg vil legge mitt liv i min hånd." Det betyr at han ville våge sitt liv og fortsette å rettferdiggjøre seg i denne saken innfor Gud.

Ville Gud så bruke sin allmakt til å slå ham i hjel, fikk det bli slik. Han våget likevel å si: "Og det skal bli til frelse for meg. Men ingen ugudelig kommer for hans åsyn."

Dette ordet: Ingen ugudelig kommer for hans åsyn, innskjerper den samme alvorlige sannhet som vi møter i Det nye Testamentet i Heb 12:14: "For uten helliggjørelse skal ingen se Herren," og i Åp 21:27: "Og intet urent skal komme inn i staden," det nye Jerusalem.

Men Job visste at han ikke hørte til de vanhellige, og derfor fryktet han ikke for å komme fram for Gud.

Sannhet i alt, ikke å bøye seg for noe som han mente var usannhet det var Jobs tanke, og det var rett for Gud. Det kan noen ganger komme en lignende fristelse for Guds barn også i samfunnet med Herrens venner.

Det kan være ett eller annet som en av våre kjæreste venner mener å ha full klarhet i, men som vi selv tror vi har fått et annet lys over fra Guds Ånd.

Man merker at det kan være lettere overfor vennene hvis man kan si som dem. Men samtidig vet vi at vi da ikke kan gjøre det med full sannhet.

Da gjelder det å ikke gå mot sin samvittighet for menneskers skyld. For da blir det forvirring i vårt eget forhold til sannheten i Gud, og vi lider skade åndelig talt.

Har vi likevel urett, vil Herrens Ånd med tiden veilede oss til klarhet. Forutsetningen er at vi bevarer et ydmykt sinn som vil la seg veilede.

Men har vi rett, skal sannheten nok seire slik det gikk her med Job. Og vennene vil også med tiden nå fram til den rette erkjennelse. Og da blir gleden dobbelt så stor. Vi holdt fast ved det vi mente var sannhet på tross av alt det som gjorde det vanskelig.

Da har vi vunnet den velsignelse å vokse i hellig frigjørelse.

Det er et alvorlig punkt og vel verd å gi akt på. Og det er det store ved Job at han ikke sviktet sin overbevisning om sannheten på grunn av mennesker eller av misforstått hensyn til Gud da alt så ut som en uløselig gåte for ham.

Denne Åndens lærdom som Jobs bok gir oss her, blir det ikke sjelden bruk for på mangfoldige områder i Guds rike. Det gjelder både innenfor de helliges samfunnsliv og overfor de forskjellige nye former av Guds rikes arbeid i menigheten.

Det er f. eks. i våre dager (dvs. i 1890-årene) begynt et stort arbeid for å samle de unge i kristne gutte- og jentelag, samt de såkalte misjonsveker osv. Disse nye arbeidsmåtene i misjonsarbeidet ble i begynnelsen møtt med mistillit mange steder.

Men litt etter litt har sannheten likevel trengt gjennom og erkjennelsen har banet vei slik at disse måtene å arbeide på er nye nådegaver fra Gud. Det gjelder bare å benytte dem åndelig rett. Nå gleder vi oss over at de som førte saken fram og overbeviste om sannheten i den, ikke lot seg skremme av motstanden.

Men hele denne Åndens lærdom kan selvfølgelig også misbrukes og må ikke brukes på en falsk måte. De som vil forsvare den moderne bibelkritikk i vår tid bruker ofte Jobs ord mot oss som ikke vil være med på den og snu opp ned på vår gamle bibel.

Man sier at vi oppfører oss som Jobs venner og vil forsvare Gud med urett. De hevder at de har en sannhet som nok skal seire med tiden. De oppfordrer oss til snarest mulig å gi etter for det de kaller virkelighetens krav i denne saken.

Men Job kunne hevde sitt syn med full overbevisning og med en indre kraft som til slutt fikk vennene til å tie. Den falske bruk av Jobs eksempel hos bibelkritikerne viser seg nettopp ved at deres bevis i sannhet er å ligne med "askespråk" (Job 13:12).

Nei, i denne saken er det sannelig menighetens syn som svarer til Jobs situasjon og ikke motstandernes. Noe av det kritikerne sier kan i enkelte tilfelle synes rett, på samme måte som det Jobs venner sa. Men den sanne menighet eier en full og sikker Åndens overbevisning om at bibelkritikerne ikke rammer sakens kjerne.

Guds Ånd i Herrens folk vitner med uimotståelig kraft at her er noe galt som vi ikke skal bøye oss for.

Selv om vi ennå ikke kan svare på alle detaljer ved innvendingene deres, skal menigheten ikke la seg lokke til å bøye seg for noen såkalte "vitenskapelige" meninger. Den skal holde fast ved at Herren skal føre sin sannhet fram til seier også nå. Det har skjedd så ofte før overfor bibelkritikernes tusener av såkalte beviser og "forskingsresultater".

Gå til Job 13:18-28
Job 13:18-28
Job vender seg nå bort fra sine venner og legger igjen saken fram for Herren. Han begynner med å si til Gud: "Jeg vet at jeg har rett." Han var sikker på å kjenne Gud slik at Gud måtte gi ham rett til slutt.

Han kunne ikke oppgi sin forvissning om at han var en troende, en av Herrens venner. Han erklærer at hvis han var skyldig som vennene påstod, da ville han tie stille, ta sin dom og dø (v. 19).

Men nå stod han overfor denne saken med sin avmakt overfor den Allmektige. Da ber han om to ting. Dels vil han at Herren må ta sin tunge hånd fra ham et øyeblikk og gi ham lindring, og dels at Herren ikke må forferde ham med frykt for sin majestet (v. 20-21).

Den siste bønnen: "La ikke dine redsler forferde meg" bekrefter nettopp at Job i sitt innerste kjente Herren. En troende vil nødig stå med et trellesinn innfor Gud. Han vet at den rette ånd er barnslig tillit og fortrolighet.

Derfor krymper han seg slik når han i anfektelsens mørke likesom bare møter redsel fra Guds hellige Majestet. Han sukker etter igjen å bli trøstet i Guds nådes lys. La ditt ansikt lyse - det er dybden i denne bønn av Job. Vi finner en lignende bønn tre ganger i Sal 80 der Asaf ber med bevende hjerte.

I det følgende (v. 22-28) synker Job igjen ned i mørke, bitre klager. Gud svarer ham ikke, men skjuler sitt ansikt. Igjen lyder det: hvorfor, hvorfor fra Jobs hjerte. Igjen vakler han fram og tilbake uten å kunne finne fotfeste.

Han ber om at Gud vil la ham få vite hva hans misgjerning og synd er, hvis han er skyldig og blir aktet som en Guds fiende (v. 23-24).

Og når han ser seg omkring for å finne grunnen til sin elendighet, kommer han også til å se tilbake på sin ungdomstid. Og der finner han det han kaller sine "ungdoms misgjerninger".

"Du skriver så hårde ting mot meg og lar meg arve min ungdoms misgjerninger," slik lyder hans ord. Ja, hvor ofte blir ikke troende mennesker minnet med bitterhet om sine ungdomssynder. Og de skjedde kanskje på den tid da vi ikke var troende, før vi kjente Herren.

Følgene av disse syndene kommer oss noen ganger nær og kaster dunkle skygger over vår vei. Da vil de sannelig bøye et Guds barn ned.

Og derfor lar Gud dem også komme fram for vårt ansikt for å ydmyke oss og slik rense vår tro. Da blir også trangen inderligere etter å søke inn under nådens vinger og legge alt ved korsets fot.

Med alle de dunkle minner kan vi da se opp til ham som renser oss fra all synd med sitt blod. Men da vil Herren også hjelpe oss til å si som det står i Brorsons vakre vers:

Om i en mørk og bange stund

så mange synders minne

går fram av hjertets dype grunn,

min sjel dog trøst skal finne.

Jeg vet vel at min synd er stor,

men større er det nådens ord:

den deg forlatt skal være.

Men heller ikke dette tilbakeblikk gjorde saken klar for Job. For også han hadde det vel slik at Gud hadde skjult sin nåde. Nei, han kunne slett ikke forstå dette.

"Vil du skremme et bortblåst blad og forfølge et tørt halmstrå?" sier han og stiller seg dermed fram for Gud i hele sin elendighet.

Han syntes han var altfor ussel til at Gud skulle forfølge ham slik vinden jager de visne bladene, uten at han kunne få hvile.

De to siste vers (v. 27-28) gir oss igjen et innblikk i hvor fryktelig spedalskheten er. Job følte at Gud hadde satt ham i fengsel. Han kunne ikke bevege seg mye, og ingen våget å komme ham nærmere enn til en viss grense. Han satt som fange innenfor et bestemt område. Der ble han oppett av spedalskhet som et klesplagg av møll.

Med tanke på disse ord av Job kan vi tenke på et salmevers. Det ble skrevet av en stakkars fange som en gang hadde hatt det bedre. Det var nemlig den svenske kongen Erik XIV som sang slik da han satt i fengsel:

Jeg er en fattig fange

og mine grenser trange

som strandet på en ø.

Jeg kan ei frihet finne,

før tiden vil utrinne,

før Gud en gang vil la meg dø.

Men denne kongen levde i den nye pakt og hadde lært å kjenne han som er verdens lys. Han var nok forskjellig fra Job ved at han hadde levd et liv i synd langt borte fra Gud. Men vi kan likevel se den store forskjell det er å leve med sin lidelse i den gamle pakt og i evangeliets tid.

Den som i tro på det Guds Sønn gjorde for oss ved sitt blod har fått synden forlatt, og skal jo ikke bli straffet. For ham blir lidelsen det samme som Gud ville de skulle være for Job, nemlig til renselse og tukt. Derfor kunne kongen i fengsel tilføye noe som Job ennå ikke var i stand til:

O, Jesus Krist, du kjære,

hva enn jeg her skal bære,

tenk dog på meg til sist.

Hva enn jeg her skal friste,

la meg dog aldri miste

din gylne æreskrone hist.

Gå til Job 14:1-22
Job 14:1-22
Kapitlet begynner med en malende skildring av menneskelivets uro og forfengelighet. Job sammenligner mennesket med en blomst som skyter opp og visner fort. Dette bildet er også brukt andre steder i Skriften, f. eks. i Jes 40:6: "Alt kjød er gress, og all dets herlighet som blomst på marken."

Han sammenligner det også med en skygge som flykter og forsvinner. Denne svake skapning holder likevel Gud øye med og vil kreve den til regnskap.

Job undrer seg over det i sin klage og tilføyer: "Kunne det bare komme en ren av en uren! Ikke én!"

Det er som om Job søker å finne støtte for sin undring over Guds handlemåte med et menneske i dette at han kom som en synder inn i verden. Det ligger nær for en synder å søke etter unnskyldninger. Kan han ikke finne dem i sin egen rettferdighet, er det ofte ganske alminnelig at han finner dem i sin skrøpelighet.

Ellers er dette et klart ord med tanke på arvesynden. Det samme ser vi i Sal 51:7.

Den berømte franskmannen Pascal, død 1662: har ofte gitt lignende skildringer av menneskelivet. Han sukket som Job, slik vi finner det i hans bok "Pascals tanker". Her sier han: "Menneskene kan ikke helbrede døden og elendigheten. De har ikke visst om noe annet råd for å bli lykkelig enn å la være å tenke på dem. Det er alt de har funnet på å trøste seg med mot så store onder. Men det er en temmelig ynkelig trøst. For den går ikke ut på å helbrede det onde, men bare for en tid å skjule det."

Et annet sted sier han: "Man tenker seg en del mennesker i lenker og alle er dødsdømt. Dag etter dag blir en halshugget mens de andre ser på. De som blir igjen, ser sin egen skjebne i de andre. De ser på hverandre med håpløs smerte og venter på at turen skal komme til dem. Det er bildet på menneskenes tilstand."

Ja, slik er et menneskeliv når det leves uten Gud i egen kraft. Men hvor ganske annerledes er det ikke når man eier liv i Gud! Da blir det som det står i en liten sang:

Og finner du ham, da finner du alt

hva hjertet kan evig begjære,

da reiser seg straks hvert håp som falt,

og blekner så aldri mere.

Men Job så i sin fortvilelse bare på det naturlige menneskeliv og følte seg forlatt av Gud. Han uttalte bare ønsket om at Herren ville gi mennesket litt glede, for livet var så kort. Det måtte få hvile slik arbeideren gjorde etter dagens strev.

For menneskelivet var ikke som trærne i naturen. De kan skyte friske skudd også når stammen er hogget av. I Hauran pleidde man nemlig å hogge trærne nær ved roten for å la dem spire fram igjen med nye kvister.

Med menneskelivet var det annerledes. Når kraften var slutt, døde det som vannet renner bort og som ei elv tørker ut (v. 5-12).

Job sier om de døde: "Så lenge himmelen er til, våkner de ikke." Her ligger en antydning om at også han ventet en forandring i verden. Han ante at da ville det også skje noe med de døde.

Han stiller spørsmål i vers 10 om mennesket som døde: Hvor er han da? Og i det følgende (v. 13-15) demrer det som en anelse om et nytt liv etter døden.

Hans inderlige ønske er at Gud vil gjemme han i graven, og etter en bestemt tid komme ham i hu igjen. Var det slik, ville han vente med tålmodighet til avløsningen kom for den trette stridsmann (v. 14).

I v. 15 er det som om håpet blir enda mer bestemt. Job ser liksom fram mot oppstandelsens morgen. Han sier: "Da skal du rope, og jeg skal svare deg, og du vil lengte etter din skapning."

I dette ordet ligger det en fin bevissthet om Guds kjærlighet til det menneske som er hans verk. Denne Guds kjærlighet lengter etter sin skapning, etter å se det menneske han skapte blant dem som skal bli levende igjen.

Ut fra dette får Job en lys anelse om en oppstandelsens dag. Da vil han svare Gud med glede når han kaller.

Av dette ordet merker vi en dyb lengsel i Jobs sjel etter igjen å stå i det inderlige kjærlighetsforhold med Gud. Det ser umulig ut for ham at det skal oppnås i denne tilværelse. Men da speider han framover mot et nytt liv etter døden.

Men Job synker som så ofte før ned igjen i sin klage over den nåværende tilstand, etter å ha svunget seg på håpets vinger en stund (v. 16-22). Han synes at Gud har gjemt hans synd, den er "forseglet i en pung" og Gud "syr til over mine overtredelser".

Gud "vokter stadig på min synd", sier han. Det må her bety at Gud ikke tok synden fram for å tilgi den. Han lot den tvert om ligge uten tilgivelse, mens Job fikk føle dommen over synden (v. 16-17).

Alt forgår, også det som er sterkest som fjell og klipper. Slik synes han også at Gud lar menneskets forhåpninger bli til intet (v. 18-19).

I v. 21-22 ser Job på dødsriket. Han skildrer det som et sted der man intet vet eller merker noe til hvordan det går med andre, selv ikke ens kjære, de som ble tilbake på jorden. Der lever de innesluttet i seg selv med smerte både på legeme og sjel. Det synes som om Job tenker seg en forbindelse mellom sjel og legeme allerede i dødsriket (v. 22).

I slutten av dette kapitlet finner vi et tydelig sukk av lengsel etter et oppstandelsens lys. Det blir klarere i Jobs ord litt etter litt - fra lengsel til håp, fra håp til visshet. Disse tre trinn: sukk, lengsel, visshet er jo de alminnelige punkter en sjel passerer på veien til omvendelse.

I v. 21 står det at de døde ikke vet noe om det som skjer på jorden. Det er kanskje rett. Men Job taler her ut fra en anfektet sjels mørke. Og det kan man ikke legge til grunn for sikker kunnskap om emnet. Gud har ikke åpenbart noe bestemt for oss om dette, fordi vi behøver ikke å vite noe om det.

Gå til Job 15:1-35
Job 15:1-35
Med dette kapitlet begynner andre del av striden, og den strekker seg til Job 21. Elifas begynner som første gang, men nå er han skarpere. Han ser ut til å ha blitt fornærmet, ikke bare på Guds vegne. Han er det ikke mindre på sine egne vegne over at Job har avvist ham så bestemt.

Hovedinnholdet er det samme som før: Ulykken kommer fra synden. Job har vært ugudelig, derfor blir han plaget. Første gang talte han mer tilslørt for ikke å såre Job så sterkt. Men nå tar han bladet fra munnen og dømmer uten å skåne ham.

Han begynner med å tale om hvor forundret han er over at Job ville si så mye som ikke var annet enn tomt prat og unyttige ord. Han ville jo være en vismann (v. 1-3).

Dernest beskylder han ham for å bryte ned "gudsfrykten" og han "svekker andakten for Guds åsyn" (v. 4). Elifas mener nemlig at Jobs lære ville medføre at menneskene ville slutte å frykte Gud. For da ville de oppriktige også kunne komme til å lide ondt.

Det ser ut til at Elifas ikke kjenner noen annen grunn til å frykte Gud enn å bli fri straffen og få lønn. Han ser ikke at Gud vil bli fryktet og æret av kjærlighet, og at det er lovens oppfyllelse. Elifas er hele tiden opptatt av den ytre lovoppfyllelse.

Han dømmer Job som en stor hykler som egentlig blir dømt av sine egne ord (v. 5-6). Han spør med spott om Job kanskje er født samtidig med det første menneske. Eller tilhørte han endog Guds hemmelige råd og har slik tilranet seg visdom der (v. 7-8).

"Hva vet du som vi ikke vet? Hva forstår du som er ukjent for oss? Det er blant oss noen som er både gamle og gråhåret, rikere på dager enn din far" (v. 9-10).

Av disse ordene fra Elifas ser vi klart at han er blitt dypt krenket i sin egen ære. Vi lærer aldri et menneske bedre å kjenne enn gjennom måten det tar imot fornærmelser på.

Videre spør Elifas om Guds trøst og de milde ord som Job hadde hørt, var for lite for ham. Han mener visst at han virkelig har gitt Job trøst fra Gud og gitt den i mildhet. Nå anklager han Job hardt fordi han tydelig nok var vred. Ja, han hadde endog vendt sin vrede mot Gud (v. 11-13).

Noe sant er det i Elifas' ord. For Job hadde jo også i sin hjertenød talt mange harde ord. Og dette hadde styrket vennene i deres tanke om at Job ikke hadde det rett med Gud.

Elifas fortsetter med å understreke at Job slett ikke hadde rett til å være så harm mot Gud. Ikke et eneste menneske var jo rent og rettferdig for hans øyne. Og sammenlignet med de hellige og "himlene" var mennesket bare som en skygge mot lyset. "Himlene" betyr antagelig her englene.

Langt mindre måtte da en ussel og fordervet mann løfte sin røst, en mann som "drikker urett som vann". Det betyr at han gjorde synd som noe ganske dagligdags og selvfølgelig. Med disse svære ordene (v. 14-16) tenker han tydelig nok på Job.

Han gjentar nå omstendelig og med myndighet den livsvisdom han har fått i arv fra fedrene fra urtiden av. Da var slekten fri for innblanding av fremmede som kunne forderve begrepene om hva som var rett (v. 17-19).

I slutten av kapitlet finner vi da denne livsvisdommen: Først blir den ugudeliges indre tilstand skildret (v. 20-24). Han skjelver på grunn av dårlig samvittighet og går stadig i dødsangst (v. 20), han lever i frykt for fiender (v. 21), i angst for å være i mørke (v. 22) og bekymret for mat lenge før det er ytre grunn til det (v. 23).

Han er alltid fylt av samvittighetsangst og den beseirer ham som en fiende (v. 24). De gamle greske hedninger mente at samvittigheten var de såkalte "erinnyer", kvinner som uavbrutt forfulgte mordere slik jegeren forfølger dyret med sine hunder.

I v. 25-28 finner vi at grunnen til den ugudeliges samvittighetsangst er trass og frekk kamp mot Gud (v. 25-26). Uttrykket "sine skjoldbukler" er hentet fra datidens krigsbruk. Man dekket seg med skjold mot piler, spyd og stein.

Videre er grunnen til den onde samvittigheten den vantros liv (v. 27) og forakt for den forbannelse som hvilte over visse steder. De var ødelagt på Guds befaling (v. 28).

Vi har f. eks. hørt om Akans ugudelighet (Jos 6:26). Han forbrøt seg på det bannlyste godset i Jeriko. Og vi har hørt om den gjenstridige Hiel (1Kong 16:34) som bygde opp igjen Jeriko.

I v. 29-35 nevnes den ytre straff som vil ramme slike: formuen skal ikke vare ved, Guds vrede skal ødelegge ham og tørke ham ut slik ilden tørker kvister (v. 29-39).

Hans forfengelighet skal snart bli åpenbart, og det skal vise seg at den tillit han satte til sitt eget snart skal opphøre og vike for en fryktelig skuffelse (v. 31). Hans nådetid vil bli forkortet fordi hans syndemål blir fullt før tiden. Og hans gren skal visne, det vil si hans avkom (v. 32).

Bildet i v. 33 om oljetreet hentyder til at det syriske oljetre bare bærer frukt annet hvert år. I året uten frukt faller nesten alle blomstene av uten å sette frukt.

Slik skal det gå den ugudelige. Han skal ligne det vintreet der druene ikke blir modne, og det oljetre der blomsten faller av før tiden.

Summen av alt dette er da at "den gudløse flokken" skal bli øde, det vil si hans hjemsted der han og hans husfolk bor. "Se, huset deres skal bli liggende øde," sa Herren til det gjenstridige Israel (Matt 23:38). Det blir dommen over alle ugudelige hjem som forherder seg mot Herrens røst.

I v. 34 står det: "Ild fortærer teltene for dem som lar seg bestikke." Det er nettopp de ugudeliges bolig der man fikk fordeler ved urettferdige midler.

Alt dette er sant om et virkelig ugudelig menneske. Det blir nå myntet på Job uten at han får en eneste dråpe trøst og legedom for sin forpinte sjel.

Gå til Job 16:1-22
Job 16:1-22
Plagsomme trøstere som bare er til besvær, det er alt dere er for meg. Slik begynner Job sitt svar til Elifas. Det var lett nok å tale som dere hvis dere var i mitt sted, mener han. Å sette sammen noen ord som likevel bare var munnhell og trøst med leppene, kunne han. Og så riste på hodet over den ulykkelige, det var ingen kunst (v. 1-5).

Etter denne korte avvisning av Elifas, vender Job seg igjen til Herren. Egentlig var det like vanskelig for ham både å tale og tie. Det var ingen lindring i noe av det (v. 6).

Job var trett av å være under Guds vredes hånd, som han mente han var. I v. 7 står det: "Du har utryddet hele min husstand." Dette betyr hans hjem med familie og husfolk. Barna og nesten alle i huset var jo døde. Bare hustruen var igjen, og hos henne var det ingen trøst å få.

Alt syntes å vitne mot ham. Hele hans utseende anklaget ham. Han var jo mager og uttæret (v. 8).

Men verst av alt var likevel dette at Gud opptrådte som hans motstander og gav ham over i de ugudeliges hender. Alle Jobs uvenner kunne nå fritt håne ham (v. 9-11).

I v. 10 sier han: "Med hån slo de meg på kinnet." Det betyr neppe slag i bokstavelig forstand, men spott og forakt. Job er igjen og igjen et forbilde på den lidende Frelser.

Det ser vi også når vi sammenligner Jobs skildring her med profetiene i Salmene. Slik er det f. eks. stor likhet med Sal 22: også i dette at Jesu venner heller ikke kunne trøste ham. Og de forstod slett ikke Jesus i hans lidelse.

Så vender Job sitt blikk tilbake til motsetningen mellom før og nå. Han minnes da han levde i lykke og fred og merket Guds nådes sol lyse og varme om seg.

Nå sammenligner han denne tilstanden med det han opplevde nå. Gud ødela og bekjempet ham av all makt (v. 12-14). Nå måtte han sit i fortvilelse kledt i sekk. Det var en drakt av grovt sekkelerret. I Østen brukte man det til å vise at man hadde dyp sorg.

Gråt og mørke lå nå over hans ansikt, han lå knekket i støvet. Job bruker uttrykket: jeg har "stukket mitt horn i støvet". Her må vi huske at hornet i Østen var tegnet på makt og høyhet (v. 15-16).

Job mente at hans tilstand var som når den veldige bøffeloksen var felt og måtte senke sitt horn i støvet.

Og likevel - han visste at han var en av Herrens hellige (v. 17). "Og enda er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren." Slik vitner han. Det var skansen han ikke kunne forlate. Han mener at bønnen er uten hykleri når han sier den er "ren". Han bad i ærlig tro.

På samme måte sier Herrens apostel i 1Tim 2:8: "Jeg vil altså at mennene på hvert sted skal be slik at de løfter hellige hender til Gud, uten vrede og trette."

Slutten av kapitlet (v. 18-22) viser en vokster i tro og frimodighet hos .Job. Ut fra vissheten om at han er ærlig for Gud - og det var en sann visshet - svinger han seg opp til et bestemt vitnesbyrd om at han led uskyldig. Hans blod måtte rope til himmelen slik Abels blod hadde gjort før.

"Å jord, dekk ikke mitt blod! Måtte det ikke være noe sted hvor mitt skrik stanser." Slik presser ordet seg fram fra Jobs hjerte. Jorden måtte ikke skjule hans blod, og hans rop måtte ile avsted til det fant noen som kunne hjelpe ham til hans rett.

Og lyset i Jobs sjel trenger videre fram gjennom mørket. Det er som den gylne sol bryter fram et øyeblikk gjennom den mørke skyen. Job taler slik i v. 19: "Se, også nå har jeg mitt vitne i himmelen, i det høye er det en som taler min sak."

Det er som om Job kan se at det nok var en i himmelen som visste mer enn hans venner. Der var en som ville være hans talsmann. Dette ordet er likesom en profeti fram til ordet i 1Joh 2:1: "Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige."

Ordet i v. 20-21 er fylt av barnslig tillit: "Med gråt ser mitt øye mot Gud, og han taler menneskets sak for Gud, slik en mann ber for sin neste."

Det går en dyp evangelisk anelse gjennom dette ordet. Job er seg bevisst at han har en sak med Gud. Og nå ber han Gud selv om å hjelpe seg i denne sak. Det minner om Augustins kjente ord: Vil du fly fra Guds vrede, da fly i Guds armer.

Slik er det også satt klart framfor oss i den nye pakts lys: Gud har en stor sak med oss, men Gud selv forlikte oss med seg selv ved Jesus Kristus (2Kor 5:18).

Etter at denne nådens solstråle er falt inn over Jobs forpinte hjerte, er det som om en mørk sky igjen kommer fram for solen. Igjen blir det mørkt for ham. Det merker vi allerede i det siste verset i dette kapitlet (v. 22): For om få år skal jeg vandre den veien som jeg ikke vender tilbake.

Gå til Job 17:1-16
Job 17:1-16
"Min ånd er brutt, mine dager er utslokt. Graver ligger foran meg." Med dette ordet senker Job seg igjen ned i fortvilelsens mørke.

Enda en gang sukker han til Gud om han ville gå i borgen for ham, gi ham håndslag og inngå pakt med ham. Hvis ikke hadde han ingen å gå til. Alle andre steder møtte han bare spott og uvillige hjerter.

Han mener vennenes gjenstridige holdning ikke bare var Guds dom over Job selv, men også over vennene (v. 4). Job var viss på at vennene hadde syndet grovt, fordi de likesom utleverte Job som et bytte (v. 5). Men fordi vennene hadde sett på ham uten kjærlighet, ville straffen ramme dem på det ømmeste punktet, nemlig på deres barn.

I v. 6-9 peker Job på at han er blitt et ordtak for folkene, en foraktet stakkar som alle mente de kunne håne. En slik behandling fra verden, måtte gå de oppriktige til hjertet. Det måtte fylle dem med skrekk fordi det hele ble så uforståelig for dem. Men "den rettferdige holder fast ved sin vei. Den som har rene hender, får enda mer kraft".

Her er igjen et lysglimt, et godt sannhetsord til velsignelse. Å møte spott og hån og forakt fra verden er en vanskelig prøve på de helliges tro. Men den som har det rett med Herren, opplever at trengselen blir til større styrke og kraft for ham, så sant samvittigheten er fri. Og det er meningen med å "ha rene hender".

Det blir som ordet sier at "trengselen virker tålmodighet, tålmodigheten virker et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. Og håpet gjør ikke til skamme" (Rom 5:3-5).

Vi finner det samme i Jak 1:2-3: "Mine brødre, akt det bare for glede når dere kommer i mange slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvet, virker det tålmodighet."

Slik lyder det også i salmeverset:

Kristi blodbestenkte fane

fører frisk i striden inn,

og den daglig kjempevane

giver kraft i sjel og sinn.

Hvert et sår

gjør deg hård

at du alltid seiren får.

Ja, det blir en av rettferdighetens salige frukter for dem som er oppøvet i trengsel (Heb 12). Da vokser den Hellige Ånds kraft, Herrens stridsmenn blir mer hardføre og øvet i troens strid.

Igjen vender Job seg til sine venner. Han så antagelig på dem at de allerede var ferdige til å ta fatt igjen. Og straks avviser han den trøst de pleidde å komme med, nemlig at natten skulle bli til dag og mørke til lys, om bare Job ville omvende seg.

Nei, han ventet ikke annet enn graven. "Mine planer er gjort til intet - mitt hjertes eiendom." Med disse ordene sier Job at alle hans jordiske planer og håp som hadde bodd i hans hjerte, nå var rykket opp med rot.

Han hadde gjort seg ganske fortrolig med graven. Det uttrykker han slik i sterke østerlandske bilder: "Jeg roper til graven: du er min far! og til makken: Du er min mor og min søster!" (v. 14). Han kunne ikke se noe annet håp enn gravens porter med hvile i støvet (v. 15-16).

Gå til Job 18:1-21
Job 18:1-21
Bildad hadde antagelig sittet som på nåler for å få si Job et sannhetsord. "Når vil dere da en gang sette en grense for deres ord?" Slik begynner han.

Det er som om han ikke bare henvender seg til Job, men også til alle hans meningsfeller. Han syntes at Job ikke aktet ham og hans venner for mer enn et dyr. Og det hadde tydelig nok irritert ham.

"Og du som sliter deg selv i stykker i din vrede! Skal jorden ligge øde for din skyld og fjell bli flyttet fra sin plass?" (v. 4).

Med disse ord bebreider han Job at han ville gjøre seg selv til midtpunkt i hele tilværelsen siden han tok slik på vei. Det er rett nok at den som lir kan bli fristet til å gjøre seg selv og sin trengsel til midtpunkt i vanskelige tider. De kan gjøre det til noe stort, noe alt skal dreie seg om.

Nei, sier Bildad, like så sikkert som det vil bo folk på jorden og menneskelivet gå sin gang, like sikkert skal "de ugudeliges lys bli sløkt, og ilden på hans arne skal ikke lyse" (v. 5). Ja, det er like så visst som at fjellet skal stå på sitt sted uten hensyn til Jobs lidelser.

Dette taler nå Bildad videre om med stor veltalenhet (v. 6-21). Han taler om at de ugudeliges lys "skal bli til mørke i hans telt" og hans lampe skal slokne for ham. Det viser til at arnens ild og lampens stille lys var et bilde på hjemlig hygge og fred i Østerland. Og det er jo heller ikke fremmed for oss.

I v. 13, 14, står det: "Dødens førstefødte fortærer hans lemmer --- Du lar ham dra av sted til redslenes konge". Dødens førstefødte er et malende uttrykk for spedalskheten. Her blir lemmene litt etter litt løsnet og faller fra kroppen. Redslenes konge er uttrykk for selve dødens grufulle skikkelse med sin forråtnelse og forgjengelighet.

I v. 15 står det: "Folk som ikke hører ham til, bor i hans telt. Det blir strødd svovel over hans bosted." Det betyr at hans bolig skal bli øde, og hans teltplass skal bli overgrodd med tistler og ukrut. Den skal bli hjemsted for sjakaler og andre villdyr.

Alt dette fremmede skal få sin plass på den ugudeliges hjemsted. Uttrykket "svovel over hans bosted" taler også om forbannelsen som skal komme over hans sted på samme måte som ild og svovel regnet ned over Sodoma og Gomorra.

I vers 16 leser vi: "Nedentil tørkes hans røtter bort, og oventil visner hans grener." Det vil si at han selv skulle gå fullstendig til grunne, han som bar hjemmet som dets rot og støtte. Hans "gren" skulle avskjæres, og det betyr at hans barn og etterkommere skulle gå under.

Djevelen bruker her i høy grad Bildad til å støte Job ned i det dypeste mørke. Job hadde jo nettopp mistet alle sine barn. Derfor kan vi ikke ta feil av hvem Bildad sikter til i hele denne skildringen av den ugudeliges lodd.

Slik pleier den onde djevel å dømme Guds barn etter den elendighet de er i. De drar denne slutning: Ser du ikke at Gud er vred på deg, for ellers ville det gå deg ganske annerledes.

Men dette Djevelens sverd skal tas fra ham. Vi skal slå hans brennende piler tilbake med Guds ord. Det står jo skrevet: "Men når vi blir dømt, da er det Herren som refser oss, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden" (1Kor 11:32).

Er man et Guds barn, da skal det gå vel hvor sterkt det enn stormer til sine tider. Og alle de forferdelige straffedommer som Herrens sannhets ord lyser ut over alle dem som forherder seg, skal ikke komme over Herrens folk.

I dette eksemplet med Job må vi ha lov til å se en stor trøst, for Herren slapp ham ikke. Fra hele Jobs bok lyder det ut til Herrens folk det som i lys av den nye pakt får uttrykk i dette vakre verset:

Gi i Jesu favn deg inn,

han skal deg ei kaste hen,

trygg for verdens kastevind

er du hos din gode venn.

La det storme som det kan,

du skal komme vel i land.

Gå til Job 19:1-22
Job 19:1-22
"Hvor lenge vil dere plage min sjel og knuse meg med ord?" Slik svarer Job på Bildads kraftige angrep. Han var trett og lei av å høre at de krenkende angrep ble gjentatt. Ordet "ti ganger" er brukt som uttrykk for et rundt tall i v. 3: "Det er nå tiende gang dere håner meg."

Job taler om "å knuse med ord". Og det er sant, mennesker kan knuse hverandre i en ond betydning, og ofte skjer det med onde ord. Her er jo ikke tenkt på Guds ords makt til å knuse hjertet. Her er ment den makt en ond og giftig tunge kan ha til å såre.

Den hellige Skrift taler om "baktalere" (1Kor 6:10) som ikke skal arve Guds rike. Og det er nok en djevel med i dette, når et menneske kan fortsette å baktale og krenke et annet menneske med bitre ord.

Det gjelder sannelig å våke over hvordan tungen blir brukt! Et lite ord kan knuse og forbitre en hel dag, ja lange tider. Og et annet lite ord kan glede og trøste og gjøre dagliglivet lyst og lett. Guds barn skulle be hver dag om at de ord vi kommer til å bruke gjennom dagen, kunne "gi noe til dem som hører på" (Ef 4:29). (Dansk overs.: "skaffe dem nåde, som hørte derpå." NO'78/85: "så det kan bli til velsignelse for dem som hører på."

Job er noe bitter når han fortsetter. Han lar vennene vite at det er ikke dem han skal stå til regnskap for. Har han faret vill, er det jo hans egen sak med Gud.

Videre sier han at det var hovmod og selvopphøyelse når de satte seg på den høye hest og slo løs på ham. De måtte da forstå at Gud hadde gjort ham urett.

Ordet om at "Gud har gjort meg urett" uttrykker det gåtefulle som Job stadig var opptatt av. Han kunne ikke finne løsning på det. Men han uttrykker også hvor langt ut et klagende menneske kan gå - selv for en troende kan det være slik.

Job selv led under vennenes knusende ord. Men han gav ikke akt på hvorledes han selv brukte mange ord som angrep Guds ære.

Salmistens ord lyder ganske annerledes i Sal 92:16: "Herren er rettvis, han er min klippe. Det er ingen urett i ham."

I v. 1-6 har Job refset sine venner. I v. 7-20 taler han om at Gud har gjort ham urett og ført ham inn i pinefull trengsel på alle kanter. Han roper, men får ikke svar. Det er ingen rett å få (v. 7).

Han vil fram, men veien er sperret og han finner den ikke (v. 8). Han har mistet all ære og verdighet (v. 9). Han er blitt håpløs som et tre som er rykket opp (v. 10).

Og han er forfulgt av Guds vrede som av fiender (v. 11-12) Han er også blitt forlatt av alle sine nærmeste og kjente. De er som helt fremmede for ham (v. 13-14). Det samme er tilfelle med dem som bor i huset hans, hans egne tjenere vender ham ryggen og kommer ikke når han kaller (v. 15-16).

Ja, endog hans egen hustru og hans brødre er blitt som fremmede (v. 17). Ingen bryr seg om hans kjærlighet mer. "Selv barna forakter meg. Vil jeg reise meg, så taler de imot meg" (v. 18). Det er visst noe av det som er vanskeligst å bære, når endatil små barn håner og spotter den gamle.

Når Job ville reise seg, hadde han kanskje ondt på grunn av sykdom og svekkelse. Og da ropte barna etter ham og hånte ham. Selv om spotten ikke har så dype røtter hos barn, kan djevelen i høy grad bruke dem til å håne.

Barn viser ofte en uhyggelig og sørgelig evne til å finne den beste måte og våpen til å spotte. Og det måtte Job nå finne seg i - han som hadde vært en høyt aktet mann.

I tillegg kom at alle de menn som hadde stått i fortrolig forhold til Job, hadde fått motbydelighet for ham. De hadde endog vendt seg mot ham, slik som de tre vennene som nå hadde besøkt ham.

Den svarte spedalskhet er fremdeles den mest fryktede sykdom i Arabia. På steppene blir selv den mektigste høvding fjernet minst en halv mil fra teltleiren når han blir angrepet av spedalskhet. Et lite svart telt av hår blir reist for ham. Og han får en eller annen gammel kone som ikke har slektninger til hjelp til han dør.

Den gamle fordom som bekjempes her i Jobs bok er at den spedalske som sådan er under Guds vrede. Den sitter ennå den dag i dag fast i arabernes tanke som for årtusener siden.

En vakker motsetning til dette ser vi i Kristi kjærlighet som har drevet kristne til å ta seg av de spedalske, opprette sykehus for dem og pleie dem omhyggelig. De har ikke latt seg avskrekke av alt det motbydelige som følger med denne sykdommen.

Job klager her slik: "Mine ben trenger ut gjennom min hud og mitt kjøtt, bare tannkjøttet er ennå urørt på meg" (v. 20). Det betyr at han var blitt så avmagret at hans ben viste og at tennene bare med nød og neppe ble dekket av leppene. En høy grad av magerhet gir jo framstående tenner og tilbaketrukne lepper. Job så altså ut som et benrangel.

Job fordyper seg slik i sin gruelige elendighet og ensomhet og taler rett ut om det. Da blir han så grepet at han ikke lenger bruker den harde tone overfor vennene. Han roper til dem om barmhjertighet: "Forbarm dere, forbarm dere over meg, dere mine venner! For Guds hånd har rørt ved meg."

Han ber dem inderlig om å la være å forfølge ham og ikke sette seg i Guds sted som hans dommer. De må ikke gå på jakt etter ham som grådige rovdyr som ikke får nok.

Da Jobs hjerte slik blir mykt og han ydmyker seg, benåder Gud ham igjen med en solstråle i hans indre fra nådens himmel.

Og denne gang blir det ikke bare en enkelt solstråle. Det er som om solen i sin fulle glans gjennomstråler Jobs hjerte et øyeblikk. Dette vakreste avsnitt i hele Jobs bok finner vi i slutten av kapitlet, særlig v. 25-27.

Gå til Job 19:23-29
Job 19:23-29
Job begynner med et ønske om at hans ord måtte bli oppskrevet, helst med jerngriffel og bly bli innhogget for evig i stein.

I det øyeblikk følte han seg fullstendig forvisset om at ettertiden ville frikjenne ham og gi ham rett. Dette ønsket er på en slående måte blitt oppfylt ved at hans lidelseshistorie har fått plass i Den hellige Skrift.

Overalt hvor dette skrift kommer, vil også hans ord og hans sak bli lest av mennesker i alle folkeslag til alle tider. Gud gav ham slik i sannhet en mektig oppreisning langt mer enn han kunne tenke seg.

På Jobs tid brukte man å hogge bokstavene inn i fjellet og fylle fordypningene med bly for å gjøre skriften tydelig. Slike minneskrifter finnes det ennå mange av i Østen. En av de mest kjente er en kileinnskrift på en bratt fjellvegg. Der har perserkongen Darius Hystaspis latt skrive en innskrift på 400 linjer. Der blir han forherliget for alt han har gjort.

Fra denne visshet om at ettertiden vil gi ham rett, blir Job løftet opp til en enda høyere visshet. Nå bryter han ut i et frydefullt seiersrop:

"Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet. Og etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud, han som jeg skal skue, meg til gode, han som mine øyne skal se og ikke noen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv av lengsel."

Her når Job så høyt opp på troens høyder som aldri før. Midt i sin dype trengsel skuer han langt inn i åpenbaringen av Guds herlighet.

Jeg vet at min gjenløser lever. Slik lyder ordet, talt ut av den indre forvissnings kraft. Og det kan bare Gud legge inn i et menneskehjerte. Vi har tidligere sett hvorledes Job sukket og lengtet, ja at han til tider så lysglimt av det han håpet på. Men her er han nådd fram fra håp til visshet.

Det er denne visshet som er Guds folks store lykke og herlighet. "Jeg vet hvem jeg tror på," slik vitner Paulus (2Tim 1:12). "Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene," slik vitner apostelen Johannes (1Joh 3:14). Og Brorson synger i sin salme:

Vår tro er den forvissning på

at vi Guds nåde have,

som ingen av seg selv kan få,

men den er Åndens gave.

Det er denne forvissning som intet uomvendt menneske kan eie. Mange navnekristne tåler ikke å høre om den, fordi de ikke selv eier den.

Men den kan vi få som Åndens gave. Og først da når man kan vitne med Job: Jeg vet at min gjenløser lever, har man hatt det rette møte med Frelseren.

"Min gjenløser," sier Job. Det hebraiske ordet som er brukt her, er "goel", som egentlig betyr løser eller befrier. Dette ordet brukes både om utfrielsen fra trelldommen i Egypt (2Mos 6:6), og om utfrielsen fra Babel (Jes 43:1: "Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg"). Det brukes også om blodhevneren som hevnet uskyldig blod.

Også på den måten er Jesus blitt menneskenes "goel". Han hevner den store manndraper djevelen. Men han er en hevner som har makt til å gi nytt liv både til sjel og legeme hos dem som djevelen har drept.

Det fortelles om Luther at han ofte skrev ned dette ordet: Jesus lever! for å bli styrket i sin ånd. Han ville gjerne ha det for øye. Ja, det er en mektig seierskraft i å holde det klart for seg: Vi har en levende gjenløser og Frelser. Det er Jesus. Om ham står det at han alltid lever for å gå i forbønn for oss (Heb 7:26).

Men Job skuer lenger ut. Han ser at denne gjenløser skal stå fram som den siste på støvet. Han ser ham stå i majestetens kraft på den graven der hans lik skulle smuldre bort til støv. Der står hans gjenløser som skal få det siste ord når all menneskelig dom er forbi.

Og Job skuer fram til oppstandelsens morgen. Han setter legemets forgjengelighet opp i motsetning til det oppstandelsens verk hans gjenløser vil utføre. Selv om hans ødelagte hud snart vil være borte og hans ben ligger i mold, skal han dog skue Gud. Han skal se ham ansikt til ansikt. Slik jubler det et øyeblikk i Jobs hjerte.

Det er kjødets oppstandelse som Guds Ånd her kaster en håpets stråle over for Job. Og det stod så klart for Job: det var ikke med et fremmed legeme, men nettopp med det samme legeme han skulle skue Herren.

Slik vitner også Herrens apostel Paulus i 1Kor 15:42: "Det blir sådd i forgjengelighet, det oppstår i uforgjengelighet."

Det er altså det samme legeme som oppstår, og det er til glede for Guds barn. Det legemet som Herren gav oss lov til å bo og leve i, det skal vi også ha i oppstandelsen. Og det var Guds Ånds tempel her på jord.

Vi skal se de samme kjære og kjente trekk hos dem som stod vårt hjerte nær. Men alt er forklaret, fri for alt det onde og stygge som synden bruker for å sette sitt preg på legemet nå.

Ja, hele dette store, lyse oppstandelsens håp gav Gud Job nåde til å se i et himmelsk lysglimt. Og han gav ham den visshet om dette som bare Gud kan gi.

Da Job så dette, ble hans sjel fylt med en lengsel så stor at den var nær ved å sprenge ham. Derfor tilføyer han: "Mine nyrer tæres bort i mitt liv av lengsel."

Men i sin seiersvisshet advarer Job også sine venner mot å fortsette å forfølge ham med sine mistanker. De mente jo at Job og hans stilling for Gud var årsak til det onde, som om han var en av de vantro.

Han advarer dem og ber dem frykte Guds vredes sverd og den rettferdige dom. Gud hadde ikke sluppet ham. Gud hadde ennå herlighet i vente for Job. Ut fra dette lys kunne han med hellig myndighet formane vennene til ikke å fortsette med å dømme ham.

Gå til Job 20:1-29
Job 20:1-29
Nå for Sofar opp i stor vrede. Den advarsel Job hadde gitt vennene til slutt, hadde i høyeste grad forarget Sofar. Det bruste i ham, og nå brøt det fram verre enn fra noen som hadde talt mot Job før.

Han sparer ikke på grove uttrykk. Han maler et svart bilde av et ugudelig menneskes jordiske liv. Han spør Job om han ikke visste at det var en evig grunnlov at de ugudeliges jubel er kort og den gudløses glede varer bare et øyeblikk.

Dette er jo sant sett fra evighetens synsvinkel. Men Sofar så bare det jordiske liv. Og der kan erfaringen ofte bli en annen, i alle tilfelle når det gjelder den ytre lykke. Det framstiller Job på en slående måte i neste kapittel.

Den ytre lykke kan de vantro ofte beholde gjennom hele livet. Det forteller Herren i lignelsen om den rike mann som levde hver dag i herlighet og glede (Luk 16).

Sofar maler videre (v. 6-9) for oss hvor hastig den vantros lykke forsvinner for evig som en drøm. Hans lodd blir fattigdom for hans barn og for ham selv og en tidlig død. (v. 10-11).

Smaker hans ondskap søtt i munnen, vil den likevel bli til gift i hans indre. Og det gods han har ranet, må han gi fra seg igjen (v. 12-15).

Han skal suge inn gift fra syndens giftslange, og den synd han har tjent skal bli til hans død ved et giftig bitt. Han skal ikke få del i noe av det herlige (v. 16-17). Alt det han har samlet, må han gi tilbake uten å få nyte det (v. 18).

Det blir den lønn synden gir ham. Det blir dommen for hans urettferdighet og grådighet (v. 19-21).

Han skal være engstelig midt i sin overflod, og "hver nødlidende" som led ved hans ondskap, skal komme over ham. Gud vil selv hevne (v. 22-23).

Og den ugudelige kan ikke flykte (v. 24-28). Flykter han for "våpen av jern", da vil "en bue av kobber" ramme ham. Prøver han å dra pilen ut, blir hans galle revet i stykker.

Det vil komme ulykker fra alle kanter over ham og de som hører ham til. Både himmel og jord har han imot seg, "dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud" (v. 29).

Sofar overlesser Job med denne vrede-salve straks etter at han har hørt Jobs åndelige trosvitnesbyrd. Og det viser hvordan Sofars hjerte er. Han synes å være død for Åndens røst.

Det var syndig å overfalle Job på denne måten, da Job holdt på å fylles med Guds trøst! Det er som om djevelen gjennom Sofars ord farer løs på Job for å senke ham ned i det dypeste mørke på nytt.

Vi har nevnt flere ganger før at Sofar selvfølgelig har rett i at det kan gå den ugudelige slik. Guds dom kan ramme ham allerede her på denne jord, uten at det alltid skjer så åpenbart som det blir skildret her.

Men Sofars hovedfeil var at han ville bruke alt dette på Job. Man kan komme med mange sannheter og lærdommer som stemmer med Guds ord. Likevel kan man forkynne forferdelig feil, når man ikke "på rett måte utdeler sannhetens ord" (2Tim 2:15).

Man kan f. eks. bare tale lovens ord til en angrende og knust synder, men derimot tale evangeliet til den harde og utbotferdige synder. Da vil begge ta skade av det, selv om både lov og evangelium i og for seg tales rett etter læren.

Det er meget viktig, og særlig for dem som taler Guds ord, å tale Ordet rett. Det gamle menneske skal få sin dom, og det nye skal vokse og få hjelp. Hvis ikke går Guds dyrebare ord til spille.

Gå til Job 21:1-34
Job 21:1-34
Job svarer ikke på samme måte som Sofar har talt til ham. Rolig og sindig lyder hans ord. Det er som om hans hjerte er mer stille. Han ber nå bare vennene om å gi ham den trøst at de vil lytte nøye til hans ord. Siden kan de spotte om de vil, for han betrakter deres tale mot ham som spott.

Han prøver aller først å vise dem at hans klage slett ikke gjaldt mennesker. Det var ikke det at kaldeerne eller andre hadde tatt hans gods, som var spesielt hardt for ham.

Nei, det som hadde gjort hans ånd utålmodig, var spørsmålet om hvorfor Gud kunne være fiendtlig mot sine barn, men la lykken smile til de som hatet Gud. Det kunne nok forferde ham (v. 1-7).

Det samme spørsmål finner vi på liknende måte hos salmisten Asaf (Sal 73), hos profeten Jeremias (Jer 12:1) og hos profeten Habakuk (Hab 1:13).

Job taler nå så levende om hvor lykkelig og smilende lett man ofte så at det gikk for de ugudelige gjennom hele livet (v. 7-13). Hans skildring blir helt motsatt av det Sofar hadde sagt. De ugudelige kan også ha en blomstrende alderdom og se sine barn vokse opp omkring seg (v. 7-8). De kan skånes for plager (v. 9), ha hell med seg i det jordiske liv (v. 10), ha en munter barneflokk (v. 11) og ha glede av trommer, harpens og fløytens lyd.

"De lever sine dager i lykke," sier Job. Dette uttrykket viser riktignok at deres liv ikke har et virkelig innhold. På samme måte hører vi ofte verden tale om å "slå tiden i hjel". Men alt går i velvære og medgang, og ofte får de også en lett og rolig død, "i et øyeblikk farer de ned i dødsriket" (v. 13).

Og likevel har disse menneskene hatt et vantro og ugudelig sinn, selv om livet var sorgløst. Job maler vantroen for oss i dens rå og døde skikkelse med disse ordene: "Og likevel sa de til Gud: Vik fra oss! Vi har ikke lyst til å kjenne dine veier. Hva er Den Allmektige, at vi skulle tjene ham? Og hva gagn skulle vi ha av å vende oss til ham i bønn?" (v. 14-15).

Job drar nå fram de forskjellige sider ved vantroen slik vi møter den, der den ikke kommer i gudfryktighetens kappe.

Man viser forakt for Guds ord, har ingen lyst til å høre om Guds vei til frelse for sjelen. Man snur seg bort fra det med smil og hånord og sier: Hva gagn har vi av å be og tjene Herren? Det kan vi ikke leve av.

Ja, slik er verdens ånd. Den er den samme som for årtusener siden. Dens hovedtanke er: Det som svarer seg, og den ser ikke på det som tjener til sjelefred.

I det følgende taler nå Job om de innvendinger han kunne tenke seg at vennene ville komme med. De kunne kanskje si om de ugudelige at deres lykke ikke står i deres egen hånd. Meningen med dette er at de ugudeliges lykke i alle tilfelle er meget usikker.

Her svarer Job at han ikke vil forsvare de ugudelige ("de ugudeliges tanker er langt fra meg", v. 16). Men han vil likevel spørre dem hvor ofte ulykken kommer over dem? Hvor ofte blir de som agner vinden fører bort (v. 17-18)?

Han synes at virkeligheten ofte viser at det bare er i enkelte tilfeller at Guds dom rammer de ugudelige her i livet.

Han tenker seg en annen innvending også: "Gud gjemmer hans straff til hans barn."

Ja vel, men det stemmer jo ikke med vennenes grunntanke. De mente at den ugudelige selv skulle drikke den bitre kalken. For hva vil den ugudelige bry seg om hvordan det går etter hans død, og hva vet han om det?

Det Job sier her blir ofte bekreftet. Et egenkjærlig verdens menneske tenker ofte bare på sin egen nytelse. Det lever for seg selv.

En fransk konge som levde kort før den store franske revolusjonen på slutten av 1700-tallet, sa noe som bekrefter Jobs ord ganske godt. Han tenkte at det kanskje ville komme tider etter ham da det ville gå galt. Folket var da utpint og ble utnyttet av de fornemmes liv og ubarmhjertige hardhet.

Men han tok dette svært lett og sa: "Etter oss kommer syndfloden." Han mente at det bare kunne gå galt når de var døde.

Nei, gåten var fortsatt uløst. Nå spør Job vennene om de vil lære Gud "visdom", han som endog dømmer de høyeste, dvs. de opphøyede ånder, englene (v. 22). Når Gud er slik mot de ugudelige, som virkeligheten viser, hvordan tør de så oppkaste seg til Guds læremester. Vil de belære ham om at slik skal det ikke gå til?

Job peker enda en gang på at den ene (den ugudelige) dør i sin fulle kraft og er ganske rolig og trygg i sin velstand. Den andre (den oppriktig troende, ham selv) må dø "med sorg i hjertet". De ligger begge sammen i grav og har for så vidt like kår (v. 23-26).

Hvor er da den gjengjeldelse her i livet som de har talt til ham? For Job lar dem vite at han har forstått deres tanker som de ville tvinge inn på ham. De hadde ment ham når de talte om voldsmannen, og de tenkte på hans bolig når de talte om de ugudeliges telt (v. 27-28).

Videre henviser han dem til de som har reist vidt omkring. Er ikke deres erfaring nettopp det at den ugudelige igjen og igjen blir spart helt til sin dødsdag. Den kalles ulykkens og vredens dag.

Det falt ikke Job inn å nekte at det ville komme en ulykkens og vredens dag for den ugudelige. Men han ville bare hevde dette at den ikke alltid viste seg i det jordiske liv.

I tillegg kommer at en rik og mektig ugudelig mann sjelden møter noen som påtaler "hans dårlige ferd" og gjengjelder hans ondskap (v. 13). De som er vellykket etter verdens måte å tenke på, pleier som regel høre mye smiger. Bare sjelden får de høre sannheten rett fram.

I dette ordet ligger et alvorlig samvittighetsspørsmål til alle troende. Vi må ikke la være å vitne for de rike på grunn av menneskefrykt. De får sikkert sjelden høre et personlig, direkte vitnesbyrd. Årsaken er nok ofte menneskefrykt og at vi gjør forskjell på folk. Det sitter dypt i vår gamle natur. Vi hører sjelden at noen driver misjon blant rike og fornemme folk.

Må Herren gi oss det sinn som like fritt kan vitne for rik som for fattig. For også vår mangel på frimodighet overfor de rike, bidrar til at det er så vanskelig for en rik å komme inn i himlenes rike.

Job fortsetter nå å skildre den ugudeliges medgang like til begravelsen. I v. 32-33 skildrer han hvorledes den rike blir ført til graven med stor ære og prakt. Han får et minnesmerke over seg. Det var skikk den gang som nå i Arabia å sette prektige gravstøtter over de høytstående døde.

"Søt er hans hvile i dalens muld, og alle mennesker vandrer i hans fotspor, og det er ikke tall på dem som har gått foran ham" (v. 33). Slik fortsetter Job å tale om den vantros livshistorie. Alt kan se så fredelig og fint ut.

Alle skal dø, sier verden. Utallige er de som har gått foran og de som kommer etter. Ytre sett synes det slett ikke å være noe avskrekkende med hensyn til dom og straff over de ugudeliges liv og død.

Summen av det hele blir da dette som Job sier til slutt i v. 34: Det som dere påstår, er usant, derfor er også trøsten til fånyttes. Den måten vennene kom på, er troløshet mot en venn som er i nød.

---

Job går imidlertid også over streken i denne skildringen. For ofte kommer dommen over de vantro allerede her i livet. Det skjedde særlig i den gamle pakts tid. Der var belønning og straff langt mer knyttet til det jordiske liv enn for oss. Vi har jo fått åpenbaringens klare lys over det som ligger bak graven.

I Predikantens bok føres saken over til evigheten, idet predikanten slutter med å si: "Slutten på det hele, etter at alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er noe som gjelder alle mennesker. For hver gjerning vil Gud føre fram for dommen, over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt" (Fork 12:13-14).

Men det er enda en løsning som blir det tunge lodd i vektskålen for en troende. Det er at den vantro mangler den indre fred og lykke, selv om det er lyst og behagelig å se til og hans liv er fredelig ytre sett. Og den indre fred kan han bare få i samfunnet med Gud. Han lever i stadig uvisshet om alt det som kommer, selv om han vet at døden kan ramme ham hvert øyeblikk.

Et Guds barn vil ikke bytte sitt liv med noen som har fred og gode dager, selv om han har mye trengsel. Det står om Moses at han ved tro nektet, "da han var blitt stor, å kalles sønn av Faraos datter. Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen" (Heb 11:24-26).

I tillegg har Guds lidende barn i Kristus et levende håp og kan si med Paulus: "For jeg er overbevist om at den nåværende tids lidelser ikke er for noe å regne mot den herlighet som skal bli åpenbart på oss" (Rom 8:18).

Saken stiller seg selvsagt annerledes i lys av den nye pakt. Men Job kjente den store lykke i samfunnet med Gud (se Job 29:4). Derfor burde han ikke ha glemt å nevne dette når han sammenligner den vantros gode liv og de oppriktiges lidelser.

Et Guds barn som har funnet livet i Guds Sønn, kan alltid si med ydmyk takk: "En kristen i en salig tilstand står, hvor det går, hvor det går." For

Hele verden ei oppveier,

hva vi tror og hva vi vet,

himmelrik på jord vi eier

i vår Frelsers kjærlighet.

Gå til Job 22:1-30
Job 22:1-30
Med dette kapittel begynner tredje del av striden. Elifas tar nemlig til orde enda en gang, og likeså Bildad. Og Job svarer hver enkelt av dem.

Elifas begynner med å peke på at den allmektige Gud ikke har noen fordel eller gagn av menneskene i og for seg (v. 2-4).

Derfor kan den tanken at Gud skulle behandle mennesket helt vilkårlig, ikke ha noe for seg. For Gud vant ikke noe for seg selv ved det. Han kan verken ha gagn av eller bli skadet av menneskene - han har nok i seg selv.

Hadde han hatt fordel av et menneskes rettferdighet, mener Elifas at det kunne tenkes at han brukte trengsler og refs for å utnytte sin fordel. Men denne tanke er kjødelig og måtte oppgis.

Nei, bare en løsning var mulig. Og det var at lidelsen var straff fra Guds rettferdighet. Og her begynner så Elifas å gjenta sine gamle påstander.

Elifas har rett (v. 2-4) når han sier at vi ikke kan gjøre Gud en tjeneste ved å vandre på rettferdighets veier. Det er vi selv som høster velsignelsen av det. Derfor skal vi inderlig takke Gud for å få lov til å tjene ham og nyte den salighet som ligger i det.

Denne gang er Elifas mer irritert enn noengang før når han taler til Job. Han tillegger ham mange forbrytelser og taler motsatt av det han har sagt før.

I Job 4:3-4 omtalte han Jobs fortid med meget rosende ord. Han framhevet spesielt hvorledes han hadde tatt seg av de falne og nedbøyede.

Nå beskylder han ham for det motsatte. Job har vært en ubarmhjertig og gniet storborger. Han har tatt landet med vold og bare tenkt på å rane til seg rikdom og ære. Og da hadde han også plyndret de fattige (v. 6-9).

I v. 9 står det: "Farløses styrke ble knust". Det betyr at Job hindret de farløse og hjelpeløse å komme fram med sin lille formue. Han knuste deres små hjelpemidler med sin store kapital og makt i stedet for å hjelpe dem opp.

Derfor, derfor var det at alt dette kom over ham. Og Elifas undrer seg over at Job var så forblindet at han ikke kunne se det (v. 10-11).

Videre beskylder han Job for å nekte at Gud er allvitende og styrer verden. Han mener Job har en vantro og verdslig tankegang. Akkurat som den gang tenker den fremdeles slik: "Hva vet Gud? Kan han vel dømme gjennom mørket? Skyene er et dekke for ham, så han ikke ser noe, og på himmelens hvelving vandrer han" (v. 12-14).

Meningen er denne: Gud er for opphøyet til å bry seg om små ting. Han har trukket seg tilbake i sin høyhet etter å ha skapt verden. Nå lar han den gå sin gang.

Derfor - og her ligger den dype årsak til en slik tankegang - kan man egentlig leve som man vil. Derfor er det tåpelig å mene at det nytter å be Gud om hjelp i alle livets forhold.

Hele denne tankegangen er blitt satt i system av den såkalte deismen. Men vi møter en lignende tankegang hos de aller fleste uomvendte mennesker.

Elifas advarer Job med eksempler fra fortiden (v. 15-20). I v. 15-16 er det utvilsomt en hentydning til syndfloden. Og i v. 20 er det kanskje en hentydning til ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra.

Det står at de rettferdige ser på dommen over de ugudelige med glede og "de uskyldige spotter dem". Og det er sant at Guds folk kan glede seg ved å se Guds rettferdighet bli åpenbart og bringe fiendens frekke spott til taushet.

Men når Elifas tillegger Herrens folk skadefryd og spott, vitner det bare om at hans eget hjerte på ingen måte var renset. Abraham spottet ikke Sodoma, men han stred en forbønnens kamp for å avverge dommen over byen. Elifas ser heller ikke ut til å være fri for å spotte den stakkars Job. For alt er jo myntet på ham her.

Han avslutter med inntrengende å oppfordre Job til å omvende seg. Han viser hvor lykkelig han vil bli når han kaster fra seg det urettferdige gods han har (v. 23-24). Da får han Herren til sitt gull og sølv og sin rikdom (v. 25).

Da kan han igjen fryde og glede seg i Gud, og frimodig løfte sitt ansikt til ham med bønn og takkeoffer (v. 26-27).

Uttrykket: "Du skal oppfylle dine løfter" peker nettopp på de offer som Job ville bringe Gud som takk for frelsen.

Og Elifas maler videre på sitt vakre bilde: da vil alt lykkes for Job. Selv om det skulle komme noe som trykket ham ned, kunne han frimodig si "oppover" i tillit til Herren. Herren ville hjelpe ham etter denne bønnen, så han ikke skulle behøve å slå sitt øye ned (v. 28-29).

Ja, da kunne Job endog berge andre ved sin forbønn og sitt nære forhold til Gud. Han kunne berge også slike som ikke var uskyldige fra straff og dom. Så kjær og dyrebar ville han da bli i Guds øyne.

v. 29 er et godt ord. Det legger et Guds barn på hjerte å si oppover når motstanderen trykker oss ned. Ja, å se oppover er saken for et Guds barn. Den veien er alltid åpen.

Det er mye sant og godt i Elifas' tale her. Likevel merker vi tydelig et fariseersinn i hele talen. Elifas ante ikke at han selv snart skulle stå til skamme på grunn av sin tale. Da ville han selv behøve Jobs forbønn.

Gå til Job 23:1-17
Job 23:1-17
Vennenes stadige beskyldninger gjorde Job vred og irritert. Derfor la han sin sak på nytt fram for Gud. Nå gjorde han det nok på en stillere måte enn før, men ikke uten å synde.

Han ser Guds allmakt, men finner ikke Guds rettferdighet. Han synes at Gud bruker sin makt vilkårlig, og det blir Job forferdet over.

Han utbryter først med et dypt sukk at hans klage stadig skulle kalles gjenstridighet. Det går jo noen ganger slik at hvis man ikke tar imot en urettferdig anklage, blir det kalt gjenstridighet. Job visste likevel at hans hånd lå tungt på hans "sukk". Her mener han at han forsøkte å holde sukket nede av all makt (v. 2).

Job taler videre om sin lengsel etter å kunne komme fram for Guds åsyn og legge sin sak fram for ham. Da var han sikker på at han ville gå fri for hans dom. For det var Jobs håp at Gud ville gi akt på ham og ikke avgjøre tretten ved å bruke sin store kraft (v. 3-7).

Men for Job var det nettopp vanskelig å finne Gud. For det var som om Gud helt hadde skjult seg for ham (v. 8-9), og ikke ville ha noe med hans sak å gjøre. Ellers måtte jo Gud vite at Job hadde vandret rett for hans åsyn. Og derfor ville han gå ut av prøven som gullet kommer ut av smelteovnen.

Job hadde vandret i Herrens fotspor og "framfor min egen lov aktet jeg på hans munns ord". Uttrykket "min egen lov" betyr Jobs egen vilje, eller syndens lov i lemmene som Paulus omtaler så klart i slutten av Rom 7.

Job visste i sannhet at Herrens munns ord, altså Herrens lov, hadde vært mer for ham enn hans egen vilje (v. 10-12).

Ganske visst taler Job her med sterke ord om sin oppriktighet mot Herren. Han burde ha føyet til at det også var mye slagg i gullet, og nok av feil og fall trass i det oppriktige sinn.

Det hadde Job selv talt så klart om i Job 9:3. Der sa han om menneskets forhold til Gud: "Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunne han ikke svare ham ett til tusen." Men i hovedsak hadde han likevel rett, når det gjaldt hjertets innstilling.

I slutten av kapitlet (v. 13-17) taler Job om den forferdelse som grep ham når han skuet inn i Guds ubegripelige handlemåte med ham. En uhyggelig frykt for å være forutbestemt av Gud på en vilkårlig måte gjorde hans hjerte meget mismodig.

I v. 14 sier Job: "Av slikt er det mye hos ham." Det viser at han skalv ved tanken på at Gud kunne ha enda mer trengsel i vente for ham.

I v. 17 taler han om mørket som Gud ikke hadde utfridd ham fra. Det betyr de kvaler han led både til sjel og legeme. Ofte kan Guds kjæreste barn bli ført gjennom mye mulm og mørke, gjennom store anfektelser i sjelen. Det kan også skje i livets siste timer. Og Herrens folk har noen ganger gjennomgått voldsomme piner på legemet, f. eks. i martyrtider og på annen måte.

Men i lyset fra den nye pakt vet vi at vårt hjerte må være stille for alt dette, og at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud. Enden på alt blir likevel at Guds folk igjen og igjen må utbryte: "Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud!" (Rom 11:33).

Gå til Job 24:1-25
Job 24:1-25
I dette kapitlet er det som om Job strammer knuten. Den underlige gåte som livet ofte viser, blir her stilt fram på den skarpeste måten.

Han begynner med å spørre: "Hvorfor lar Den Allmektige ikke sine domstider komme? Og hvorfor får de som kjenner ham, ikke se hans dager?"

Uttrykkene "tider" og "Herrens dager" betyr her straffetider og dommens dager. For de som kjenner Herren er det jo også ofte forunderlig og ubegripelig at Gud kan være så langmodig som han er. Han tåler det onde så lenge uten å gripe inn med sin dom.

Guds langmodighet med det ufruktbare fikentre viser seg jo både overfor de enkelte mennesker og overfor verden i det store og hele.

Det har ofte vært et sukk av undring i Guds folks hjerter: hvor lenge, hvor lenge? Det hører vi også om i Åp 6:10. Guds folk kan lengte etter å se inn i Guds dommer, uten at det behøver å være hevngjerrighet mot spotterne i verden.

For det kan ikke annet enn skjære et Guds barn i hjertet når han hører at Guds navn blir spottet og hånet og ser løgnen seire. Da kan en brennende lengsel våkne i et troende hjerte etter å se den dag som det står om i salmen:

Bryt fram du frydefulle dag

med fromme,

på hvilken alt så vel i lag

skal komme.

I det følgende (v. 2-17) gir Job en skildring av en slik ugudelig ondskap som mektige voldsmenn gjorde seg skyldige i. De flyttet grenseskjell, som ble betraktet som en spesiell forbrytelse i oldtiden. De ranet fe og førte dem frekt på beite (v. 2). De tok arbeidsdyrene fra de vergeløse, som faderløse og enker. De skulle jo bruke dem til å drive sine jorder med o. l.

I v. 5-8 får vi en skildring av elendigheten hos de som ble plyndret. De måtte gå som "villesler i ørkenen" og streife omkring for å finne røtter og urter til mat for barna. De fikk bare lov å beholde restene av innhøstningen. Og de måtte tåle kulde og nød, fordi de måtte søke ly blant klippene.

De ble behandlet med den råeste ubarmhjertighet. De faderløse ble revet fra mors bryst fordi man ville gjøre barnet til trell, og man utpantet de fattige og elendige.

De strenge arbeidsherrer lot dem gå i hardt arbeid uten å unne dem klær, mat og drikke. Etter Mose lov skulle endog treskeoksene ha lov til å ete av kornet på den åkeren de arbeidet (5Mos 25:4). Men disse udyr aktet mennesker ringere enn dyr. Det skjedde mord og vold mens de døende skrek i dødsangst.

Dette bilde av vold og stygg ubarmhjertighet har igjen og igjen vist seg her på jord. Job tenkte vel særlig på den behandling som de opprinnelige innbyggerne i Hauran hadde fått. De var blitt hjemløse og undertvunget av mektige stammer som hadde innvandret. På den måten ble horittene som bodde i Seir-fjellene, også fordrevet av edomittene.

Også i vår tid har vi eksempler på det samme. Vi har sett det f. eks. i India der hinduene har behandlet paria-kasten på lignende måte. Og det har skjedd i Armenia der tyrkerne har styrt. Det kan neppe gis en mer slående skildring av de redsler som tyrkerne har utført mot armenerne de siste år, enn det vi har hørt derfra. (Skrevet i slutten av 1800 tallet. Overs. anm.)

I v. 12 står: "Fra byen lyder døendes stønn, og de hårdt sårede roper etter hjelp." Dette har fått sin forferdelige oppfyllelse i de blodige redsler som har fylt Armenias byer med dødsskrik.

Alle disse mørke bilder stiller Job fram og tilføyer deretter: "Men Gud enser ikke slik urett." Slik så det ut for Job.

I v. 13-17 skildrer han videre voldsmennenes skjulte laster, de mørke gjerninger som mord, hor og innbrudd. For alle slike lyssky mennesker er det dypeste nattemørke, "dødsskyggen", den beste arbeidstiden. For andre er morgenen det.

Et stort kvartal i byen London kalles Whitechapel. Den er befolket av mennesker som Jobs skildring i høy grad passer på. "Om dagen lukker de seg inne," sier han, mens deres arbeidstid begynner med mørket. Slik var det på Jobs tid, og slik vil det fortsette så lenge den gamle syndens jord består.

I v. 18-21 skildrer Job de ugudeliges bortgang fra denne jordiske tilværelse. Ganske visst tar dødsriket også dem. Deres urettferdighet tar slutt som når et tre blir hogget ned.

Ganske visst vil deres lyst forgå, deres lystige vandring i vingården vil forsvinne, og forbannelsen hviler over deres arv. Gods som er røvet og tatt med urett, varer sjelden lenge. En slik arv forsvinner lett.

Deres død blir ofte lett, på samme måte som strømmen i hast fører bort det man kaster i den. Men de ugudelige selv får ofte lov å ture lenge fram i trygghet (v. 22-24).

Det så til og med ut som om Gud ofte oppholdt dem lenge og preget deres liv når det var i fare. Og når de så omsider døde, skjedde det også som alle andre. Hvor ble det så av den synlige dom?

Job slutter med å si: "Er det ikke så? Hvem kan gjøre meg til løgner eller gjøre mitt ord ugyldig?" (v. 25). Med en viss triumf framstiller Job disse erfaringer i livet for vennene, og de kan ikke nektes. Det skal være svar på deres angrep. Det gåtefulle blir her stilt fram i det skarpeste lys.

Døden (v. 24) blir her sammenlignet med en høst ("som akstoppen blir de skåret av"). For å forstå dette bildet, må vi huske på at i Østen ble kornet avskåret mye høyere oppe på strået enn hos oss. Stubbene ble brent og asken ble brukt som gjødsel.

Slik tenkte man at døden hogg menneskelivet av. Og Job bruker nettopp dette bildet for å vise at de ugudelige ofte fikk en hastig og lett død.

Gå til Job 25:1-6
Job 25:1-6
Bildad har hele tiden vist at han ikke brukte mange ord. Det gjør han heller ikke her. Med hans ord er vennenes tale slutt. Det er som om de ikke heller har stort mer å si, som om Jobs ord har lukket deres munn.

Bildad innskrenker seg vesentlig til å gjenta det som tidligere er sagt mot Job. Han peker på Guds uendelige majestet. Overfor ham må et elendig, urent menneske tie. Det er sannhet og høyhet over Bildads ord, men han gir ikke den trøst som Job behøvde. Det var ikke Guds allmakt, men Guds nådes storhet Job behøvde nå.

Bildad begynner med å peke oppover mot Guds herskermakt over englene og stjernene i de himmelske saler. "Han skaper fred i sine høye himler," sier han. Her tenker han sikkert på den dom han avsa da han styrtet ned de englene som hadde syndet og drev ut de opprørske ånder.

"Er det tall på hans skarer? Får ikke alle sitt lys fra ham?" (v. 3). Slik spør Bildad. Med Guds "skarer" tenker han vel både på engleskarene og stjernehæren. De kalles ofte med samme navn. Slik synger også Brorson i sin salme:

Hva skal jeg si, når jeg opp

til Gud i ånden farer

og ser den store kjempetropp

av blide engleskarer.

For mennesker synes Guds hær talløs. Vi behøver bare å se opp mot stjernehimmelen for å få inntrykk av det uendelige. Våre tall blir da avmektige. Men for hver enkelt av disse lysets ånder og lysende kloder er Gud likevel selv den evige sol. Han er Lysenes Far som alt lys utgår fra.

Etter at Bildad slik har malt Guds hellige opphøyethet (v. 2-3), ser han på mennesket. Og dette vesen er født av en svak kvinne, født med arvesyndens urenhet.

"Hvordan skulle da et menneske være rettferdig for Gud?" Hva kan en slik "makk" våge å føre fram for den store Gud? Endog de herligste skapninger i naturen (v. 5) er dunkle og tilslørte.

Dermed tier Jobs venner. Og dette deres siste ord er likevel noe av det vakreste vi har hørt fra dem. Men for Job var det ikke noen videre trøst.

Guds majestet og velde er stillet fram i disse få vers på en gripende måte. Mot dette står det syndige menneske som er så usigelig lite.

Gå til Job 26:1-14
Job 26:1-14
Dette er Jobs åttende svar, og med dette beholder han ordet mot vennene. Han begynner med (v. 1-4) å gi Bildad et noe foraktelig svar. Han er ikke fri for å spotte ham for den mangel på trøst og hjelp som var i hans ord.

Lidelsen kan lett bli til bitterhet, når Herren ikke får lov å gjøre hjertet stille. Denne frukten vil djevelen gjerne ha av lidelsen.

Meningen med Jobs ord er da den at det slett ikke var hjelp i noe av det Bildad hadde sagt. Han sier: "Hvem kommer den fra, den ånd som går ut fra deg?" Da stempler han Bildads ord som at de kommer fra en dårlig ånd.

Hvis man skulle skildre Guds storhet og velde, kunne Job gjøre det like godt som noen annen. Og hadde Bildad pekt på Guds velde i det høye, så peker Job nå ned mot dødsriket. Han tenker seg at det er i dypet under vannene.

Det uttrykk som er brukt på hebraisk om "de døde", er "refaim". Det betyr som oftest kjemper og viser at Job særlig tenkte på de avdøde, ugudelige voldsmenn. De skalv for Guds veldige majestet også i dødsriket.

Dette mørke dødsrike og avgrunnen er uklare og dunkle, men de ligger åpne for Guds åsyn, sier Job. Det minner om ordet i Sal 139:8 der salmisten sier: "Vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der." Gud har øyne som ildsluer som gjennomtrenger alt (v. 5-6).

I det følgende (v. 7-13) peker Job på forskjellige under i naturen. Han sier om Herren: "Han brer Norden ut over det øde rom" (v. 7). Med dette mener han at den nordlige stjernehimmelen med sine funklende stjernebilder ligger over det store tomme rom under den. Antagelig fant samtalen sted ute under stjernehimmelen. Det skjer ofte i Østen.

Job sier også: "Han henger jorden på intet." Det er et merkelig ord i Jobs munn. Det tilsvarer jo helt det vitenskapen lærer oss, at jordkloden svever i rommet ved tyngdeloven m. m.

Job kjente selvfølgelig ikke til dette ut fra naturvitenskapen, men han taler også om dette ut fra den visdomsånd som Gud hadde gitt ham.

Dette er likevel ganske annerledes enn når f. eks. de hedenske hinduer taler om det samme. De mener at jorden hviler på ryggen av en stor skilpadde. En slik tåpelighet viser virkelig forskjellen på hedenskapets forvirrende tanker og Den hellige Skrifts tale.

Det er riktig nok ikke Skriftens mening eller oppgave å lære oss naturhistorie eller astronomi. Men man merker her den store forskjell på framstillingen i hedenske skrifter og i Den hellige Skrift, selv om den også beveger seg på den alminnelige forestilling på den tid.

Job ser videre på hvor vidunderlige skyene er. Vannet er gjemt i dem, men "skyene brister ikke under dem". Og regnet faller i dråper. v. 9 omtaler regntiden da Gud likesom stenger for synet av sin trone med de mørke skyene.

I v. 10 peker Job på at Gud har satt grense for det store verdenshav. I oldtiden tenkte man at jorden var en skive omgitt av oseanet på alle kanter. Bortenfor dette lå mørket. Man mente at vannets grenser gikk så langt som lyset strakte seg ("der lyset grenser til mørke").

I v. 11-12 peker Job på Guds makt i jordskjelvet. Da skjelver "himmelens støtter" som er de høye fjell som den synlige himmelen synes å hvile på. Uttrykket "hans trussel" i v. 11 betyr vel også tordenen som ruller fram.

I v. 12 peker han på stormen i havet. Stolte bølger reiser seg, men brytes ned av de grenser Guds visdom har satt for dem.

I ett nu, ved sin ånde, som her betyr vinden, kan den Allmekige feie skyene til side og åpenbare den herlige klare himmelen (v. 13).

I v. 13 står det også at "hans hånd gjennomborer den flyktende slangen". Det peker på et stjernebilde på himmelen. Hos de gamle hedninger i Babylon hadde vitenskapen stor plass og var en del av deres gudsdyrkelse. De inndelte stjernene i grupper eller bilder og gav dem forskjellige navn.

Disse navn skulle bevare minnet om bestemte spesielle ting, personer og begivenheter. Stjernebildet Dragen, eller den flyktende slange som den kalles her, peker åpenbart på minnet om slangen i Paradis.

En gang var jo også Satan en lysende stjerne. Han har ennå som en fallen ånd stor makt.

I Ef 2:2 kalles han "høvdingen over luftens makter". Han kalles også denne verdens gud (2Kor 4:4).

Stjernebildet Dragen skulle altså være til advarsel (som før nevnt Orion). Det skulle tale om at han var overvunnet av Gud og ikke kunnefly for Guds gjennomborende hånd.

Slik er nettopp djevelens stilling, særlig etter Frelserens komme. Han er gjennomboret og overvunnet av Guds hånd, slik en slange holdes fast av den som har stukket sitt spyd gjennom den. Tross alle krampaktige forsøk på å unnfly Guds veldige hånd makter han det ikke. Den kan det like lite som den spiddede slangen, selv om den spreller og forsøker.

Blant hedninger er det ganske alminnelig å finne tilbedelse av slangen. Riksvåpenet i Kina er en drage. Alt dette peker på at hedenskapet ligger i Satans tyranni. Paulus sier også det i 1Kor 10:20: "Det som hedningene ofrer, det ofrer de til de onde ånder og ikke til Gud."

---

Job taler slik om alle Guds mektige underverk i naturen både i det høye og det lave. Men han er seg bevisst at han bare svakt har maktet å vise Guds makt.

Han sier meget ydmykt: "Se, dette er bare utkantene av hans verk. Hvor svak er lyden av det ord vi hører! Men hans veldes torden - hvem forstår den?"

Han synes han bare har berørt de ytterste grenser av Guds allmakts veier. Han synes han bare har oppfattet det ganske lite, som en svak hvisking fra det fjerne mot Guds majestets tordenrøst.

Job sier her omtrent det samme som Brorson synger i sin salme:

Hva skal jeg sige - mine ord

vil ikke mye sige;

Å Gud, hvor er din visdom stor,

din godhet, kraft og rike!

Job har med alt dette vist tilstrekkelig at Guds herlige majestet og velde var mye klarere for ham enn for Bildad. Og Jobs skildring av Guds vidunderlige makt i naturen er også et vitnesbyrd om at hans hjerte ikke var slik for Gud som vennene mente.

I hans skildring er det en tydelig lovsang til Gud. Og den ligner på Davids Sal 19:2 når han sier der: "Himlene forteller Guds ære, hvelvingen forkynner hans henders verk."

Men det er en erfaring som sikkert er gjort ofte at all Guds storhet og makt i naturen ikke kan trøste og holde oss oppe i nød og anfektelser. I slike tider synes hjertet å være forlatt av Gud. Da føler man seg ofte dobbelt ussel og elendig ved å skue opp f. eks. til stjernehimmelen med de talløse kloder.

Da kan det være enda vanskeligere å holde fast på vissheten om at Gud også tenker på et slikt lite menneske blant hele den svimlende mengde av planeter.

Vi ser også at Job ikke får trøst ved dette.

Nei, for den anfektede gjelder det om å se på Guds nåde, den nåde som ikke glemmer en eneste sjel, men akter hvert eneste menneske som dyrt kjøpt.

Den rette trøst for en bedrøvet synder får en ved å se opp på korset, på det Guds lam som bar all verdens synd. Da skal nok hjertet komme til å sanne det som står i salmen:

O, du Guds lam!

med korsets skam,

du bar all verdens synder,

derfra all trøst begynner.

Da kan hjertet få hjelp til igjen å be med frimodighet:

Miskunnelig

forbarm du deg! Gå til Job 27:1-23
Job 27:1-23
I dette og følgende kapitler avslutter Job sin samtale med vennene. De er forstummet, og Job står som seierherre. Men Jobs hjerte er blitt langt mer stille. Det har vi merket i hele talen hans.

Han tilføyer mye til det som manglet i det han har sagt før. Da var hans hjerte mer brusende. Nå innrømmer han det som kunne være sant i vennenes tale. Likevel hevder han med full overbevisning at han kunne ha en frigjort samvittighet i hele denne saken.

Det er mye kraft og "salt" i disse avslutningsordene til Job. De viser en levende tro gjennom alt. Igjen får vi bekreftet at den levende tro, selv om den er anfektet og skjelver, er noe ganske annet enn den kalde, fornuftsmessige kunnskapstro. Denne siste troen kan nok være klok og føre ordet godt.

Det ringeste lys som er tent gir likevel lys, selv om det bare er stukket ned i en flaskehals. De vakreste kandilabre er bare mørke så lenge de ikke er tent av lysgnisten.

"Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe" (Joh 6:63).

I vers 1 står det: "Og Job fortsatte med sin visdomstale." På dansk står det "billedspråk". Det betyr at Job talte som vismenn pleidde i gamle dager. Han brukte kjerneord på samme måten som i Salomos ordspråk. I disse kjerneordene var nedlagt en sum av livserfaring, og de ble ofte kledt i bilder på østerlandsk vis.

Job begynner med å vitne ved den levende Gud at han ikke er en hykler (v. 2-10). Gud hadde riktignok nektet ham jordisk lykke nå. Men han var likevel en mann som hadde sin fulle åndskraft og visste hva han sa (v. 2-4).

Men til sin død ville Job ikke gi vennene rett og la dem ta fra ham hans skyldfrihet i denne saken.

"Jeg holder fast på min rettferdighet og slipper den ikke. Mitt hjerte anklager meg ikke for noen av mine dager" (v. 5-6). Slik lyder Jobs ord.

Dette utsagnet må likevel ikke sammenlignes med det naturlige, uomvendte menneskes selvgode tanker i en død samvittighet. Med dette vil jo ikke Job si at han var ren og syndfri. Men i denne spesielle saken ville han vitne om sin uskyld.

En frimodig bekjennelse fra et i sannhet troende menneske om at det er alvor og sannhet i hans forhold til Gud, er ikke hovmod. Verden vil ofte kalle det det. Han er viss på at han i dette forholdet er rettferdig for Herrens åsyn.

Job visste at han hadde sannheten på sin side. Derfor kunne han si at alle som ville være hans fiende, også ville være sannhetens fiende. Han ville være urettferdig og Guds fiende (v. 7).

I dette lå også en meget alvorlig advarsel til Jobs tre gamle venner. Det er virkelig alvorlig å være fiende av Herrens hellige. I Guds øyne er det ugudelighet.

For det er og blir sant at den som forfølger de hellige, forfølger Jesus. Det fikk Saul erfare av Herren selv utenfor Damaskus. Han var ute for å forfølge de hellige, men Herren Jesus sa til ham: "Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?" (Apg 9:4).

I v. 8-10 nevner Job fire kjennetegn på et vantro menneske til forskjell fra en troende. Og det er fint å se de åndelige fortrinn hos Guds folk som han peker på her.

Tidligere har han talt om lykke og ulykke mer fra den jordiske side. Nå vil Job skildre de vantros indre gudsforlatthet og åndelige fallitt. Enda en gang vil han vise sine venner hvor galt det er når de vil regne ham blant de vantro.

For det første peker Job på at den vantro ikke har noe håp som rekker ut over døden. Det uttrykker han i dette spørsmålet: "For hva håp har den gudløse, når Gud avskjærer hans liv, når han tar hans sjel fra ham?" (v. 8).

Men Job hadde jo uttrykkelig vitnet om at han eide et levende håp om en gjenløser og en oppstandelse til liv.

Det neste Job peker på er at den gudløse ikke kan ha noe håp om at Gud vil høre ham når trengselen kommer (v. 9). Også dette håp hadde Job på tross av det fortvilelsens mørke som hadde lagt seg over hans sjel.

Igjen og igjen hadde han jo talt om sin visshet om at Gud til slutt måtte høre ham og gi ham rett.

Det tredje kjennetegn hos den vantro er at det ikke kan glede seg i Gud. "Kan han glede seg i Den Allmektige?" Slik spør Job. Med dette spørsmålet rammer Job ganske sikkert saken slik den er. For det er sant: Et vantro menneske kjenner ikke gleden i Gud. Han vet ikke hva det er å glede seg i Herren, for det har all sin glede i disse verdens ting.

Og endelig spør Job: "Kan han påkalle Gud til hver tid?" Nei, det er nettopp det et vantro menneske ikke kan. Han kan kanskje i enkelte, særlig angstfulle øyeblikk kalle på Herren. Men så snart nøden er borte, dør også bønnen.

Et uomvendt menneske ligner en jordklump. Ved en kraftanstrengelse kan den svinges i luften et øyeblikk, men den faller straks ned igjen.

Et Guds barn har derimot fått Åndens vinger. Det kan svinge seg opp på ørnevinger, som profeten Jesaja sier (Jes 40:31). Det kan be til Herren og påkalle ham til alle tider.

Det lever i Guds fortrolighet. Og Job visste at det hadde han også gjort, selv om det Herren gjorde, var ubegripelig for ham. Job kunne likevel midt i sitt dype mørke stadig vende seg til Herren.

Job har nå talt om den dype, åndelige forskjell det alltid er mellom de hellige og de vantro også når det gjelder trengsel. Så fortsetter han å beskrive det han forstod av Guds styrelse.

"Jeg vil lære dere om Guds hånd. Jeg vil ikke skjule hva Den Allmektige har i sinne" (v. 11). Med dette mener han at han vil prøve å se inn i Guds tanker med lidelsen.

Før har Job skildret med sterke farger det vanlige verdensløp. Ofte syntest de ugudelige å ha fordeler. Derfor lot ikke denne store gåten seg løse på den måten.

I det følgende (v. 13-23) taler han imidlertid for dem at han på ingen måte ville benekte den guddommelige gjengjeldelse. Han ville bare vise dem at de ikke måtte anvende den på falsk måte på ham. Det er betydningen av ordet i v. 12: "Dere har jo alle selv sett det, hvorfor fører dere da så tom en tale?"

De hadde jo alle sett at han ikke hørte til de ugudelige. Derfor var det ikke rett av dem å ha slike tomme tanker og sette seg til doms over Job.

Når man drøfter en sak som angår en selv personlig, kan man lett hevde sitt standpunkt på en ensidig måte. Det hadde også Job gjort da han talte om den medgang de ugudelige ofte hadde (Job 21).

Da manglet den nødvendige begrensning. Nå var han blitt mer stille og tar med det han ikke fikk med den gang i sin bevisførsel.

Med kraftige ord taler han om hva som må bli "det ugudelige menneskes lodd hos Gud og den arv som voldsmennene får av Den Allmektige" (v. 13). Likevel går hele skildringen ut på å vise hvorledes den ugudeliges etterkommere vil få merke forbannelsens arv.

Vennene hadde talt om at dommen kom i hast over den ugudelige. Job peker derimot på at den først ville komme senere.

I v. 13-15 peker han først på dommen over den ugudeliges barn. I v. 15 sier han: "De av dem som slipper unna, legges i graven ved pest, og enkene holder ikke sørgefest over dem." Det betyr at de som ikke falt for sverd og hungersnød, skulle dø av pest.

"Enkene" må bety den ugudeliges og hans sønners enker. Døden skulle rase slik i hans slekt at det ikke skulle være noen igjen som kunne sørge over de døde og følge dem til graven.

Alt det gods som den ugudelige hadde samlet sammen i mengder (v. 16), skulle bli spredt og komme i hendene på "de rettferdige". De som kunne bruke det bedre til Guds ære, skulle altså få det.

Her kan vi minnes Herrens spørsmål til den rike bonde i lignelsen (Luk 12:20): "Du dåre! I denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal så ha det du har samlet?"

Hvor ofte ser vi ikke i dagliglivet at store formuer blir samlet uten Gud. De forsvinner ofte i hast og liksom smelter bort. Og omvendt ser vi små midler som Guds velsignelse hviler over, og de rekker så uendelig langt.

Derfor sammenligner Job den ugudeliges hus med det "hus" en møll bygger, og med en hytte som vokteren bygger. Dette er altså bilder på noe meget forgjengelig og skrøpelig.

I vingårdene og andre høstmarker pleidde man å sette vakter. Og de bygde seg små, skrøpelige hytter for en kort tid.

"Rik legger han seg, og intet er tatt bort. Han slår øynene opp, og det er der ikke" (v. 19). Dette minner oss om lignelsen om den rike bonde som vi har nevnt før. Han levde hver dag i herlighet og glede. Straks etter slo han sine øyne opp i helvete.

"Han slår øynene opp, og det er der ikke," betyr at den jordiske tilværelse kan bli hastig avsluttet. Som en vannflom, som en hvirvelvind, som en ørkenstorm (v. 20-21) skal til slutt dommen komme over ham. Og den fører ham "bort fra hans sted".

Guds vredes piler skal ramme ham, og intet svar vil han få når han roper til Gud om hjelp. Det gjør ofte de ugudelige. Men de bryr seg ikke om Gud i sitt hjerte. Forgjeves skal han forsøke å fly fra Guds hånd (v. 22).

"Folk klapper i hendene og håner ham og piper ham bort fra hans sted" (v. 23). Dette oppfylles ofte når det ramler sammen for de vantro. Deres gamle venner som smigret dem i deres velmaktsdager, er ofte de første som håner når ulykken kommer.

Verden kan glede seg i skadefryd når det går ille for andre, også for en av dens såkalte venner. Men i aller dypeste forstand vil dette ordet bli oppfylt på den som dør som en vantro. Da vil djevlene stemme i sin triumflatter over den sjel de har narret.

Det er i sannhet en mektig gripende skildring av dommen. Den skal sikkert og visst komme over alle de som ikke vil omvende seg.

Å, tenk om verdens barn ville se framover mot det som skal komme, i stedet for å la det stå til som døgnfluer. Det rammer klart verdens tomhet og slår an samme tone som en av Danmarks salmediktere har sunget:

Verden, og verden, hvi frister du meg

ennå under hårene hvite?

Kjenner deg noen, han kjøper deg ei,

på hvem kun en dåre kan lite.

Du skuffet enhver,

som hadde deg kjær

du tidlig og sent dem skuffet for visst

og grovest tilsist.

Gå til Job 28:1-28
Job 28:1-28
Dette kapitlet er en forunderlig vakker skildring av menneskers anstrengelser for å vinne den høyeste skatt, den himmelske visdom. Men hvor mye de anstrenger seg, vinner de den aldri ved egen kraft.

Men Job peker også på Gud som visdommens kilde og på livet i tro, i Herrens frykt. Og det er den eneste måte å vinne denne visdom på. Dette kapitlet er også en vakker perle i Jobs bok dikterisk sett.

Tidligere har Job dvelt ved at det gikk de ugudelige ille til slutt. Som grunn for deres elendighet nevner han nå deres mangel på visdom. Og den er uatskillelig knyttet til mangel på sann gudsfrykt. For, sier han, "sølvet har sin gruve, og gullet et sted hvor det blir lutret".

Menneskene forstår seg på å hente slike kostbare metaller opp fra jorden. men visdommens gull makter de ikke å hente.

I v. 1-11 får vi en nøyaktig skildring av framgangsmåten i bergverkene. Allerede i eldgammel tid var det bergverk i disse områdene.

På Sinaihøyden ved Rødehavet er det en mengde spor av kobbergruver. På grensen til øvre Egypt var det gullgruver. Også i nærheten av Hauran der Job bodde, var det bergverk. Man renset gullet først ved å vaske det, deretter ved å koke det i en leirovn.

I v. 2-3 får vi en skildring av at mennesket ikke slo seg til ro før det hadde trengt ned i jordens dyp for å lyse opp og undersøke steinene som lå i "det dypeste mørke".

Dypt under menneskenes føtter, nede i dypet, hang arbeiderne i tau ut over avgrunnen for å arbeide i gruvene.

Mennesket er ikke fornøyd med at jorden gir mat, men det trenger ned i jordens indre for å hente fram gull og edelsteiner.

Ingen rovfugl har nådd dit og ikke det skarpeste blikk har funnet veien dit. Stolte rovdyr som løven, dyrenes konge, har ikke nådd dit. Men mennesket arbeidet der, det har overvunnet alle hindringer, demmet opp for vannet i det indre. Alt er gjort for å føre de skjulte skatter fram i lyset.

Så mye møye og besvær gjør mennesket seg for å vinne jordiske skatter. Men hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel og ikke blir rik i Gud.

Job har nå vist hvilken ustanselig higen mennesket viser for å skaffe seg de jordiske skatter. Og så spør han: "Men visdommen - hvor skal den finnes? Og hvor har forstanden sitt bosted?"

Visdommen er den rette innsikt i Guds råd og frelsens vei. Og det var nettopp den det gjaldt om for Job å finne i lidelsen og trengselen. Denne visdommen lovpriser han nå i slutten av dette kapitlet, jo mer vennene hadde vist at de manglet den.

Han peker på at denne uvurderlige visdom ikke hadde sitt utspring i noe i den synlige verden (v. 13-14). Han setter all verdens gull og edelstener opp mot visdommens herlige skatt (v. 15-19), og viser at verdens gods er intet mot den.

Til slutt peker han på at visdommen bare kommer fra Gud. Og bare den som frykter Herren og viker fra det onde, kan eie den (v. 20-28).

Denne lovprisning av visdommen minner sterkt om det som står i Ord 8. 9: samt Jak 3:13-18.

I Jak 3:17 blir den himmelske visdom skildret slik: "Men den visdom som kommer ovenfra, er først og fremst ren, dernest er den fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, den gjør ikke forskjell, den hykler ikke."

Alle disse stedene peker på at visdommen kommer fra Gud, og bare kan bo i et troende hjerte. Dette peker hen på ham som det står slik om: I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede (Kol 2:3).

Om ham står det også at han er blitt oss visdom fra Gud - det er vår Herre Jesus Kristus (1Kor 1:30).

Men det naturlige menneske fatter ikke de ting som hører Guds Ånd til (1Kor 2:14). Derfor blir all vantro det samme som tåpelighet.

Det er sant det Job sier her at denne visdom ikke finnes utenfor Gud. Han taler om hvorledes dypet sier: "I meg er den ikke! Og havet sier: den er ikke hos meg!" (v. 14).

Den visdom kan man altså ikke oppdrive verken i fjellets dype avgrunn der gull og edelstener er, og heller ikke i havets dyp eller andre steder i de levendes land.

Dette er en klar skildring av det naturlige falne menneskes avmakt til å løse livets gåter og se lys i Guds lys! Lyset finnes ikke i mennesket selv. Hvor mange av denne verdens vismenn har ikke anstrengt seg med all sin tankekraft for å finne sannheten. Men alt var forgjeves.

Det ene filosofiske system ble reist etter det andre, og det ene motsa det andre. Ingen maktet å finne skatten.

Luther sier det samme med enfoldige ord i forklaringen til den tredje artikkel: "Jeg tror at jeg ikke av min egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham."

Det er fint å lese den sammenligning Job drar mellom visdommens perle og det fineste gull, koraller, edelstener og perler. Når han nevner krystall (v. 17), må vi huske at glass var dyrt på den tid. Det var oppfunnet av fønikerne, og stod ennå i høy pris fordi bare få kunne lage det. Derfor blir det her satt i klasse med gull og edelstener.

Job viser hvor høy visdommen er over alle jordens skatter. Det gjør han ved å si at den ikke kan kjøpes for det fineste gull, og heller ikke oppveies med edelsteiner. Det minner oss om et lite vers hvor det står:

Hele verden ei oppveier,

hva vi tror og hva vi vet.

Himmelrik på jord vi eier

i vår Frelsers kjærlighet.

De edelsteiner som nevnes her: Onyks, safir og topas, hørte til de som ble aktet høyest blant folk i oldtida. Likevel sier Job at dette var intet mot visdommens kostbare perle.

Det var altså umulig å skaffe seg denne perle selv. Verken det skarpeste øye hos mennesker eller hos fuglene (v. 21) kunne gjennomskue den.

Han har også vist at avgrunnen og døden (dødsriket) stod enda mer uforstående til visdommen, så dødsriket måtte si: "Bare et rykte om den er kommet oss for øre" (v. 22).

Da kommer endelig svaret frimodig og glad hvor man finner visdommen.

Men det er også verd å legge merke til den forskjell Job gjør mellom de levendes land og det mørke dødsriket med hensyn til visdommen. Her i livet ser vi klart visdommens spor, som apostelen sier i Rom 1:20: "For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlige fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger."

Her er muligheten til stede for å bli ledet inn på visdommens vei. Men i dødsriket er alt dette bare som et fjernt rykte, noe som er langt, langt borte. De kan ikke få tak i det.

Dette ordet skal også minne oss alvorlig om å bruke nådetida og søke dit hvor lyset er, til den levende Gud.

"Gud kjenner veien til den, og han vet hvor visdommen har sin bolig" (v. 23). Slik vitner Job. Og det går en tone av lovprisning gjennom dette ordet. Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud, han med et øye som ser alt.

Job peker på hvorledes denne Guds visdom er åpenbart i de lover Gud har satt for naturkreftene. Det gjelder også de sterkeste krefter som vinden, vannet, regnet og lynet.

Gud har fastsatt det og gjennomskuet det.* Med et eneste blikk gjennomskuer Gud alle tings vesen. Mennesket kan bare se langsomt inn i det, skritt for skritt. (*I v. 27 har NB'88: utforsket den, og NO'/(78/85: gransket, mens gammel dansk har gjennomskuet.)

Det ligger et dypt innhold i måten Ordet omtaler naturkreftene på. Job sier f. eks. at Herren fastsatte vindens vekt, gav vannets dets mål, satte en lov for regnet og en vei for tordenskyen (dansk: lynet).

Dette er spørsmål som stadig opptar verdens vismenn. Men alt ligger klart for Guds evige øye.

Det er godt å se at Den Hellige Skrift setter naturens underfulle krefter på sin rette plass. De hviler i Guds veldige hånd.

Men dette syn på den himmelske visdom finnes bare i det troende hjerte. Det er Guds ord til mennesket, sier Job: "Og han sa til mennesket: Se, å frykte Herren, det er visdom, og å fly det onde er forstand" (v. 28).

I den nye pakt lyder det samme til oss: "På den tid tok Jesus til orde og sa: Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbart det for de umyndige. Ja, Far, for slik skjedde det som var deg til behag" (Matt 11:25-26).

Den sjel som frykter Herren og viker fra det onde, har visdommen. Den vantro men kloke vitenskapsmann er derimot bare en dåre for Gud. En troende bonde er langt visere enn den lærdeste vantro professor.

Den vantro lærde kan jo ikke si oss noe om de evige ting. Han kan gi trøst mot lidelse og kamp. Han gir ingen kraft mot dødens og mørkets krefter. Der står han i mørke og er avmektig.

En vantro professor stod ved sin datters dødsleie. Hun hadde visdommen fra Gud, mens han bare hadde fritenkerens trøstesløse og håpløse mørke.

Da vendte den døende seg til ham og sa: "Far, du har så ofte sagt til meg at det var dårskap å tro på Jesus, og at den rette frigjørelse bestod i å kaste all tro over bord. Far, skal jeg nå slippe min tro på Jesus og slå inn på din vei?"

Der stod den gamle og følte det knusende slag som virkelighetens alvor rettet mot alle hans innbilte og selvlagde visdomstanker.

"Nei, nei, mitt barn," ropte han, "hold fast ved din tro!"

Hvor ofte blir ikke verdens visdom til skamme.

Det velsignede er at Guds visdom først og fremst skal inn i hjertet. Også de små og umyndige, ja ofte aller mest dem, kan få del i den.

Denne visdom fra Gud kan man derfor ikke få før man i sannhet ydmyker seg for Gud. Derfor sa en prest en gang til en student som ville studere teologi: Glem ikke at det først er på kne man kan studere teologi rett.

Den unge mannen var meget stolt av sine kunnskaper. I begynnelsen ble han meget vred over dette, men kan kunne likevel ikke la være å huske det.

Og da Guds ord på det ene etter det andre punkt overgikk hans fatteevne, lød det alltid i hans hjerte: bare på kne kan man studere teologi.

Da bad han endelig på sine kne om å få sin forstands øyne opplyst av Guds Ånd. Han kom til syndserkjennelse og til en levende tro på sin Frelser og takket hjertelig presten for dette ordet: på kne.

Det er dette ord som også toner til oss gjennom dette avsnittet i Jobs bok. Ordet i v. 28 lyder: Gud sa til mennesket: Se, å frykte Herren, det er visdom, og å fly det onde er forstand. Men det betyr ikke noe annet enn nettopp dette: på kne. Bare på kne for Herren når man inn i den himmelske visdoms gullgrube.

Der dette "på kne" mangler, blir man lett oppblåst av kunnskapen og får en falsk overlegenhet. Derfor kan en aldri innskjerpe nok: på kne for Herren, hvis du vil ha den sanne visdom.

Gå til Job 29:1-25
Job 29:1-25
Det er som om Job har tiet etter å ha talt ordene i Job 26-28. Det er som om han gir vennene tid til å svare om de hadde noe å si. Men de tidde.

Jobs herlige bekjennelse lammet dem uvilkårlig. De hadde følt det i hjertedypet at deres påstand om Jobs ugudelighet umulig kunne rime med den åndskraft som Job talte med.

Job fortsetter så, og de neste tre kapitler utgjør likesom en kort sammenfatning av alt det som er sagt før. Dermed danner det avslutningen på første avsnitt av Jobs bok. Det gåtefulle at Herrens troende kunne føres inn i hardere trengsler enn de ugudelige, blir framsatt på en klar og skarp måte.

I Job 29 får vi et vemodig tilbakeblikk over den ære Job hadde nytt både fra Gud og mennesker, før alt dette var kommet. I Job 30 viser han det store mørke som lå over hans nåværende elendighet. Endelig gir han i Job 31 et heftig forsvar for seg selv. Han taler med sterke ord om hvor gudfryktig og oppriktig han hadde vært.

Men Jobs ord i disse tre kapitlene viser ikke bare at Job har seiret i sin påstand at man ikke behøvde å være vantro for å lide store trengsler.

Det viser også tilstrekkelig klart at trengslene hadde en tuktende, oppdragende hensikt. Job gir tydelig nok til kjenne at det var en god del hemmelig egenrettferdighet i hans hjerte. Den måtte knekkes. Gjennom alt dette ble gåtens løsning forberedt.

Job begynner med å ønske seg tilbake til fortidens lykkelige dager. Når man opplever tunge tider, er det ofte alminnelig at man synes fortiden hadde en spesiell glans. Da hadde man det mye lettere.

Man glemmer at også da hadde hver dag sin egen plage. Intet Guds barn ville vel ønske å leve fortiden om igjen når det kommer til stykke.

I de første vers (v. 2-5) ser Job særlig på det gode forholdet til Gud som hadde vært før.

"Å, om jeg hadde det som i de måneder som er forbi, som i de dager da Gud vernet om meg. Da skinte hans lampe over mitt hode, da vandret jeg gjennom mørke ved hans lys. Slik hadde jeg det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt, da Den Allmektige ennå var med meg."

Men det går en vakker klang gjennom disse ord, en stille vemodsfull klang. Og det gir nok gjenlyd i alle sanne Guds barns hjerter.

For denne skildringen av Job rammer nettopp hjertestrengen. Når han taler om at Guds lampe lyste over hans hode, betyr det at han vandret i Guds ansikts lys og hadde visshet om å eie nåde.

Enda vakrere og dypere er ordet om "Guds vennskap" (dansk: fortrolighed). Vår Herre Jesus Kristus bruker et lignende ord i Joh 15:15. Der sier han til sine venner:

"Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Men dere har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere."

Guds vennskap og fortrolighet taler nettopp om sjelens inderlige lønnkammerliv med Herren, som er den saligste trøst og oppmuntring.

Å ha fortrolighet med troende mennesker, med ærlige venner i Herren, gjør godt i hjertet! Men enda mer salig er det å leve i Guds fortrolighet. Da er vi innviet i hans planer med oss og hans kjærlige ledelse med oss på vår livsvei.

Det var dette som Job nå syntes var helt borte for ham i trengselen. Han kunne ikke følge med mer, han var liksom satt utenfor Guds fortrolighet.

I v. 4 sier Job: "min modne manndoms dager".* Her tenker han enten på høsttiden som var en særlig glad tid da alt ble fylt med Guds gaver. Da trengte Guds nærvær seg inn på Job på en spesiell måte. (*Dansk: "Min Høsts Dage." NO'78/85 og eldre norsk har: "i ungdommens dager", mens NB'88 har: "i mine modne manndoms dager".

Eller han tenker på den modne manndomsalder (som det står i Norsk Bibel). Det er også en høsttid som står i forhold til det som er sådd i ungdommen.

Fra den lyse, gode tida han den gang hadde med Herren, ser Job videre tilbake på alle de mange velgjerningene Gud hadde omgitt ham med. "Jeg hadde mine barn omkring meg," sier Job med vemod. Han mintes tida da sønnene ennå levde. Men nå var han barnløs!

I v. 6 sier han så: "Da mine skritt var badet i melk, og klippen lot bekker av olje strømme fram for meg." Det er bilde på den rike velsignelse han i så stor grad var omgitt av.

I v. 7-11 minnes Job den ære og anseelse han nøt alle steder. De unge trakk seg ærbødig tilbake, og de gamle sluttet å tale og ble stående oppreist når Job kom ut på torget. Plassen foran porten var stedet der rådet var samlet på den tid.

Det kan ikke nektes at Job etter hvert begynte å tale noe selvbevisst og til eget behag. Det skyldes nok vennenes nedlatende tale samt deres likegyldighet og hån som han måtte finne seg i.

Det er alltid vanskelig når man framhever noe hos seg selv å holde seg på den ydmyke og åndelig edruelige plass.

"Slik skal dere la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør og prise deres Far i himmelen" (Matt 5:16). Slik talte Herren. Vi skal altså la vårt lys skinne slik at Gud får æren, ikke vi selv.

I v. 12-17 taler Job om hvorledes han tok seg av de arme og hjelpeløse (v. 12-13). Han var som rettferdigheten selv (v. 14). Det er meningen med ordet: "Jeg iførte meg rettferdighet som en kledning, rettsinn bar jeg som en kappe og hue."

Han mener altså at hans bedømmelse av en sak var så rett og riktig, at den var en pryd for ham, som en hederskappe og et kongelig smykke.

"Øyne var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte. En far var jeg for den fattige, og ukjente folks sak gransket jeg" (v. 15-16). Det var jo alt sammen meget godt og fint å hjelpe blinde, lamme, fattige og ta seg av den fremmede som hadde vanskeligere for å få sin rett.

Ingen henvendte seg forgjeves til Job. Og det den urettferdige hadde tatt som bytte, tok Job fra ham, og han hjalp den undertrykte til sin rett igjen.

Men at Job under alt dette hadde hatt egenrettferdige tanker i sitt indre, går fram av det han sier videre (v. 18-20). Han hadde tenkt seg at Gud på grunn av hele dette forholdet også ville la ham leve lykkelig og uforstyrret.

"I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand," slik mente han at det skulle bli. Som et tre der roten hentet vann fra bekken, som en duggfrisk grein - slik hadde han ment at hans herlighet skulle fornyes. Hans "bue" skulle ikke bli slapp men forynges - og her mener han sin indre kraft og innflytelse.

Hvor lett kan ikke slike tanker feste seg også hos et Guds barn nå i medgangstider! Hvis man ikke våker nøye, kan det så lett snike seg inn en sikkerhet som ikke hviler på nåden, men på den stadige medgangen.

Det skal i sannhet sterke skuldre til å bære gode dager. Og når Herrens tuktende hånd vil hjelpe barnet til rette, blir det åpenbart at man var kommet for høyt opp i egne tanker. For da må man ned fra de stylter man var løftet opp på.

Det er ikke lett å holde fast ved det Herrens erfarne tjener, Augustin, har uttrykt med disse ord: "Gud kroner ikke våre fortjenester, men sine gaver."

Å, vi trenger til å lære det igjen og igjen, at skal det gå etter fortjeneste, da fortjener vi bare straff. Vi kan aldri høre det for ofte: alt av nåde.

Når djevelen i sin anklage mot Job hos Gud har beskyldt ham for at Job bare fryktet Gud for lønnens skyld, var det visselig løgn. Men med rette er det sagt at Satan blander gjerne en smule sannhet i en kilo løgn.

Job var ikke helt fri det sinn som tar det som er uforskyldt nåde som et krav.

I slutten av kapitlet (v. 21-25) vender Jobs tanker igjen tilbake til den heder og anseelse han hadde vært gjenstand for i rådet. Hans råd hadde vært det avgjørende, hans tale hadde vært som velgjørende regn.

I v. 23 tales om "vårregn". Her må vi huske på at det er to regntider i Israel. Den første er ved såtiden i oktober og november. Den andre kommer i mars-april. Her tenkes på den siste. Etter lang tids tørke virker det forfriskende og gjør det tørre land så vakkert at det er vidunderlig å se for alle som opplever det.

Derfor sier Job: "De åpnet sin munn som for vårregn." Og ikke bare Jobs tale, men endog hans smil kunne opplive de mismodige. Og ingen fikk Jobs ansikts lys til å forsvinne på noen måte.

Alle kappes om å se ærbødig og mildt til Job som var så ansett. Han utvalgte deres vei, han avgjorde hvor de skulle gå. Kanskje betyr det også at han valgte ut dem han ønsket å omgås og være sammen med.

Skildringen når sitt høydepunkt i det som står i det siste verset (v. 25): Jeg satt "der som en høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende".

Men en slik plass øverst, beundret av alle, med evne og innflytelse til å kunne hjelpe andre, kan også gamle Adam bruke. Hvor vanskelig det er i ånden å sitte nederst, selv om man ytre sett sitter øverst.

Gå til Job 30:1-31
Job 30:1-31
Fra fantasiens drømmer om fortidens gylne dager vender Job igjen blikket mot elendigheten i nåtiden. Den harde virkelighet føles desto verre når man har drømt seg inn i en annen tilstand.

Job begynner med å skildre den spott han nå var gjenstand for, endog fra de laveste og usleste mennesker (v. 1-15). Det er alltid vanskelig for eldre å få kritikk fra den oppvoksende slekt. Og Job sier: "Men nå ler de av meg, de som er yngre av år enn jeg. Jeg aktet ikke fedrene deres så pass at jeg ville sette dem blant mine gjeterhunder" (v. 1).

Dette var altså mennesker som Job ikke ville betrodd den enkleste tjeneste. Og de var det som hånte ham nå.

Den skildring han gir av disse menneskene (v. 2-8), sikter antagelig til urinnbyggerne i Hauran. Det var en stakkars forkommen slekt.

Vi har tidligere nevnt at pariakasten i India er et slående bilde på slike undertrykte urfolk. Et annet bilde kan være papuene, urfolket i Australia. Deres kår ligner også på de elendige forhold som er skildret her.

Job skildrer dem som svake, kraftløse mennesker (v. 2). De var utmagret av mangel på mat, og de fant sin elendige føde av urter og røtter ute i ørkenen (v. 3-4).

De var utstøtt av samfunnet og betraktet som tyver. Slik streifet de om i huler og daler under skrik og skrål nesten som dyr.

Både i v. 4, 7 er det talt om "busker". Det var den såkalte sikplante som blir ca 1 alen (50 cm) høy og har mange greiner.

Den er den eneste plante i store områder i ørkenen. Og den er en stor velsignelse for de som bor der. Buskene ble dels brukt til brensel, og dels fordi andre vekster kunne trives i skyggen av dem.

En reisende, Wetzstein, har undersøkt alle disse områdene. Han forteller at Jobs skildring også passer på den nåværende virkelighet. De fastboende bøndene i disse områdene er store og sterke. Men det vandrer enda en slekt omkring som synes å stamme fra urfolkene. Den er liten, uanselig og svak.

Job forteller nå hvorledes han er blitt en spottesang for disse foraktede menneskene. I rikt mål gjengjeldte bøndene den forakt som ble vist dem.

Det pleier ofte å være slik at misunnelige småfolk gleder seg med skadefryd når det går noen av de store galt.

Også mot Job tillot disse menneskene seg alt mulig i denne tid. Han var prisgitt dem. De gikk "tøylesløst fram" (v. 11) og hengav seg til skadefryd, ja de spyttet endog Job i ansiktet. Jobs fornedrelse blir også slik et forbilde på vår Frelsers fornedrelse.

I v. 12 sier Job: "Deres yngel reiser seg ved min høyre side." Dette "til høyre" sikter til skikken på den tid at anklageren stilte seg på høyre side av den anklagede. Slik stod nå "yngelen", det vil si barna til de omreisende bandene, og plaget Job.

Om fedrene er dårlige, blir ofte barna verre. Det vil nok skje også i vår tid med den unge slekt som vokser opp i fritenkermiljø og gudløse hjem.

Job skildrer deres ondskapsfulle angrep ved bildet av en beleiring (v. 12-14). Job satt antagelig, som før nevnt, på den store askehaugen utenfor byen.

Slike hauger ble skapt utenfor alle byer i den tid. Her ble gjødningen brent med visse mellomrom. Den fruktbare jorda behøvde nemlig ingen gjødning. Regnet om vinteren gjorde etter hvert askelagene til en fast masse. Slik ble temmelig store høyder skapt. Og her samlet folket seg ofte om kvelden for å nyte den friske lufta.

Men dit søkte også de spedalske. De varmet seg om natten i asken som var oppvarmet av sola.

Det har vært på et slikt sted utenfor byen Job hadde sin plass. Og der samlet så pøbelen seg og gjorde ham til en skyteskive for spott og skammelig hån.

Hvilken uhyre motsetning det er til skildringen i forrige kapittel, til tidligere dager da alle bøyde seg i ærefrykt for Job. Det var i sannhet en fornedrelse!

"Og nå utøser min sjel seg i meg. Trengsels dager holder meg fast" (v. 16). Slik klager Job.

I v. 17 sier han: "Natt gjennomborer mine ben, så de faller av." Med dette tenker Job på spedalskhetens forferdelige sykdom. Den åt seg etter hvert slik inn i kroppen at lemmene løsnet og falt av.

Ved sykdommens "veldige kraft" hang klærne omkring ham helt annerledes enn før. Alt var blitt så trangt, også hans klesdrakt, som følge av byller og sår.

Wetzstein forteller at han kom til stedet som ennå er utpekt som steinen Job skal ha støttet seg til i sine lidelser. Da gav den arabiske høvding ham en håndfull avlange småstein. Etter sagnet skulle det være forstenede ormer som var falt til jorden fra Jobs sår.

"Ta disse med deg," sa han, "la dem lære deg ikke å glemme Gud i lykkelige dager, og ikke gå i rette med Gud når ulykken kommer."

I v. 20-23 peker Job på det som var det verste for ham. Det var å miste Guds vennskap og fortrolighet. Da syntes han at Gud var en fiende som rev ham bort til dødsriket med stormens makt.

Gud var jo ikke Jobs fiende. Det var bare følelsen av Guds nåde Job hadde mistet både til legeme og sjel.

Men det er nettopp det vi skal lære i anfektelsens tid. Vi skal ikke bygge på følelsen, men alene på Guds trofaste ord. I denne sin nød og ulykke syntes Job at han har lov til å rope om hjelp og gi rom for sin smerte (v. 24).

Han hadde tidligere selv grått med de gråtende og vist dem medfølelse (v. 25). Derfor syntes han også at han hadde grunn til å vente noe godt. Men denne forventning slo feil. Det onde var kommet, og det lys han hadde håpet på, kom ikke. Det kom bare mørke på mørke.

Slutten av kapitlet (v. 27-31) er klage på klage. Job sier: "Mitt indre koker og er ikke stille." Her mener han de indre følelser, i Østen tenkte man at de var i det indre (innvoller og nyrer). Vi taler derimot om følelsene "i hjertet".

v. 28 er et godt uttrykk for det svarte mørke som bredte seg i Jobs sjel, når han så inn i "trengselens dager". Han sier: "Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete." Det var som om solen var gått ned for ham, og alt var innhyllet i det tetteste mørke.

Som dragen og strutsen måtte han hyle. Drage står her for et grusomt dyr, opprinnelig en eller annen stor øgle. Strutsen kan utstøte et grusomt, klagende skrik når den er ensom i natten. Det er som om han lir av den største smerte.

Slik hadde Job det også. Han måtte skrike og rope mens han var plaget av spedalskheten. Den fikk beina i ham til å brenne av hete og gjorde huden svart.

"Min sitar er blitt til sorg, og min fløyte til gråt og klage." Slik slutter Job sin fortvilte klage i dette kapitlet (v. 31). Tidligere hadde han kunnet røre harpens strenger til glede for sin sjel. Men nå kunne han bare gråte i sin bitre sorg.

Gå til Job 31:1-12
Job 31:1-12
Dette kapitlet består fra begynnelse til slutt av vitnesbyrd Job gir om seg selv, om at han har levd ustraffelig. Han fraskriver seg skyld både for sine synder i hjertets indre og de grovere synder.

Han kommer til å pukke på sin egen rettferdighet på en utillatelig måte. Han blir dermed rammet av ordet: "Dersom vi sier at vi ikke har synd, bedrar vi oss selv og sannheten er ikke i oss."

Slik som Job framstiller seg selv her, gir han seg vitnesbyrd om at han ikke virkelig kjenner seg selv. Likevel tar ikke Job lett på synden som verden gjør. Nei, han går inn i syndens dype røtter og viser at han er vel kjent med Guds hellige vilje: den gjelder ikke bare ytre gjerninger, men også ord og tanker.

Han begynner med å si: "En pakt hadde jeg gjort med mine øyne, at jeg ikke skulle se på en jomfru" (v. 1). Det er utukten han særlig peker på (v. 1-4) og legger fra seg.

Hadde han gjort seg skyldig i slikt, kunne han med rette ha ventet Guds dom. For han kunne jo ikke skjule noe for Guds allvitende øye. "Ser han ikke mine veier, og teller ikke han alle mine skritt?" (v. 4). Dette ordet vitner i sannhet om at Job var kjent med å vandre for Guds ansikt.

Jobs ord her vitner om at han gjorde en pakt med sine øyne, for at de ikke skulle se på noen kvinne med kjødelig attrå. Det vitner om et dypt innsyn i utuktsynden. Han ser ikke bare på den ytre gjerning, som fariseerne gjorde. Han ser at utukt og hor kan skje allerede i tanken.

Dette ordet svarer ganske godt til det Herren selv har sagt i Bergpreika (Matt 5:28): "Men jeg sier dere: Hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte."

Det er underlig å se det klare lys over syndens dype vesen som møter oss her i Jobs ord. Vi ser noe lignende i Sal 119:37 der det står: "Vend mine øyne bort fra å se etter tomhet!"

I Siraks Visdom kap. 9:5 og 8 har vi noe lignende: "Se ikke for lenge på en jomfru, det kunne føre deg til fall og koste deg dyrt," og: "Vend øyet bort fra vakre kvinner, dvel ikke ved fremmed skjønnhet. Mange er ført vill av kvinners skjønnhet, ved den flammer lidenskapen opp som en ild."

Det var det som var årsak til Davids dype fall med alle de mørke, tunge følger: et urent blikk som han ikke straks stod imot. Fristeren er nær, og de ukyske bilder reiser seg fort inne i sjelen.

Apostelen Peter taler i 2Pet 2:14 om mennesker med "øyne fulle av skjøgen og umettelige i synd". Det er om dette salmedikteren synger:

Hvor kan du dog i synden le,

du lystopptente øye,

kan det som føder evig ve,

din sjel ennå fornøye?

Forsvant all frykt da for din Gud,

all ettertanke om hans bud,

om syndens straff og plage?

Men dette ordet i Jobs bok taler også til Guds barn med det aller dypeste alvor. Vi trenger å minnes hvert øyeblikk det Brorson synger i sin salme:

Opp, våk og be,

min sjel, du vet

deg ellers aldri sikker,

at du jo kan drages ned

i den Ondes strikker.

Vær uforsakt,

men derhos akt

på sinnet hvor det vanker,

lær å alltid holde vakt

over alle tanker.

Ja, det er en erfaren manns tale. Derfor gjelder det om å stå imot i begynnelsen. For som det står i salmen:

Et lite grann

av surdeig kan

den hele deig forsyre,

kommer gnisten først i brann,

er den ond å styre.

Vi ser av Jobs bok at han har vært våken for fristelsen og levd i forsakelse av synden. Det som er galt ved ham er at han ikke ved siden av dette bekjenner at det også hadde vært fall, ja mange fall i hans liv.

Det så fariseerne da Herrens alvorlige ord rammet dem da de kom til ham med kvinnen som var grepet i hor. De kunne ikke stå mot ordet fra Herren: "Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første stein på henne!" (Joh 8:7).

Det neste som Job erklærer seg ren for er all falskhet og svik (v. 5-8). Han var rede til å bli veid på "rettferds vektskål". Han visste at han ikke hadde bøyet av fra veien. Han hadde ikke vandret etter øynenes lyst.

Han sier: Ikke noen flekk har klebet ved mine hender. Men da er han igjen alt for langt borte fra den rette selverkjennelse. Skulle en synder i dypeste forstand bli veid på rettferdighetens vektskål, ville vi alle bli funnet for lett og bli dømt.

I v. 9-12 erklærer han seg fri fra alt som heter ekteskapsbrudd. Det er særlig dette å begjære sin nestes hustru som det tiende bud peker på, som Job sier seg fri fra og dømmer med alvorlige ord.

Han taler om at han ikke har lurt ved sin nestes dør. Det betyr at han ikke har hatt nattlige stevnemøter og gått på mørkets veier. Det er her horkarer og skjøger finnes.

For å bevise sin skyldfrihet sier han videre: Hvis han hadde gjort seg skyldig i slikt mot en annens hustru, kunne hans egen hustru gjerne male korn for andre og være overgitt til andre menn. Å male på håndkvernen var på den tid trellens arbeid.

Job sier at ekteskapsbrudd ville være "en skammelig handling, det er en misgjerning, hjemfalt til dom. Det er en ild som fortærer like til avgrunnen."

Det er nok verd å gi akt på den avsky for horeriets gift som går gjennom disse ord fra oldtiden. Vi må med sorg se at mange mennesker tar lett på den slags synd i vår tid. Ja, det gjelder også myndighetene.

Det er knapt noen synd som har en slik avgrunnsild i seg som utukt og hor. Den kan brenne ut med helvetes flammer hver gnist av evighetsalvor i et menneskehjerte. Det er i sannhet en ild som "fortærer like til avgrunnen".

Vi ser også av dette at Job ikke taler om det flerkoneri som vi ellers møter så tidlig i Østen. Nei, her har vi nettopp den samme forståelse av ånden i det sjette bud som vi møter i Bergprekenen.

Gå til Job 31:13-30
Job 31:13-30
I v. 13-15 taler Job om sitt forhold til sine tjenere, de som står under ham. Han hadde ikke vært som en tyrann for sine folk. Hadde det vært trette mellom dem og ham, og tjeneren eller tjenestejenta hadde rett, da hadde han bøyd seg og gitt dem rett.

Det er godt å legge merke til det Job sier er den indre drivkraft til at han var slik.

Først henviser han til (v. 14) Guds åsyn. Hva skulle han gjøre når Gud ville gå i rette med ham, og han hadde behandlet sine folk som en tyrann. Altså, det var det første: av samvittighet for Gud.

Det neste han peker på er at Gud ikke gjør forskjell på folk. En arbeidstrell var like mye Guds skapning som hans herre. "Har ikke han som skapte meg i mors liv, skapt også dem? Har ikke en og den samme dannet oss i mors liv?"

Dette ordet av Job har en dyp klang. Og det er stort å høre det her fra den tid da en trell ikke var aktet for noe. Han var en ting man kunne gjøre som man ville med.

Hvor mye mer skulle ikke vi huske det ordet i den nye pakt sier til de som er herrer og husbonder: "Dere vet jo at både de og dere selv har den samme Herre i himmelen, og han gjør ikke forskjell på folk" (Ef 6:9).

Men nettopp i vår tid blir arbeiderne igjen ofte behandlet bare som maskiner. Hvor mye hardhet og ubarmhjertighet har ikke storkapitalen vist i vår tids storindustri. Og hvor mye forbitrelse og misunnelse har det ikke til gjengjeld vært blant arbeiderne.

Først når man ser på hvert menneske som en Guds skapning som er frikjøpt av Kristus, kan den rette aktelse for andres rett komme fram.

Det finnes en gammel jødisk fortelling med dette innhold: Rabbi Joses' hustru trettet med sin tjenestejente. Mannen kom og spurte om grunnen. Da han forstod at hustruen hadde urett, sa han det mens tjenestejenta hørte det. Hustruen ble vred og sa: Gir du meg urett mens min tjenestejente hører på? Da svarte rabbien: Jeg gjør som Job.

I v. 16-18 benekter Job at han har sviktet de fattige, enker og farløse. Nei, tvert imot hadde han latt de farløse bo hos seg og vært som en far for dem. Enkene hadde han veiledet og hjulpet, og dette hadde han gjort fra sin tidligste ungdom. "Fra jeg var barn" betyr så langt tilbake som Job kunne tenke og huske.

Dette ordet om at Job hadde hjulpet enker og farløse står i sterk motsetning til det Elifas hadde beskyldt ham for (Job 22:9): "Enker har du latt fare tomhendt, og farløses styrke ble knust."

Han hadde gitt de nakne og forkomne klær. De hadde frydet seg og velsignet ham fordi de "fikk varme seg med ull av" hans sauer. Aldri hadde Job løftet sin hånd mot de farløse, selv om han trygt hadde kunnet gjøre det. Han kunne være viss om å få medhold i retten. Job var jo med i retten ved byporten og ville fått hjelp til å sette gjennom det han ville, også om han hadde urett.

Job ønsker forbannelse over seg selv med heftige ord (v. 22-23), hvis han hadde syndet i noe av dette. Guds høyhet og majestet hadde alltid stått klart for ham. Derfor hadde han slett ikke kunnet gjøre slikt.

Av dette ser vi hvorledes en rett gudsfrykt virker mer enn noen lov kan makte. For den rette gudsfrykt bor i hjertet og er ikke bare et munnhell. Derfor sa også en høy politimann i London at hvis de ikke hadde de 400 bymisjonærer der, måtte han hatt mange tusen politibetjenter i stedet, uten at det hadde vært det samme.

I v. 24-28 vitner Job om at Herren i sannhet hadde vært hans Gud, og at han ikke hadde hatt noen avguder. Han hadde ikke satt sitt håp eller sin tillit til gullet, og heller ikke hadde hans annet gods eller store eiendommer vært hans hjertes glede.

Det er virkelig nåde fra Gud alt det han betror oss. Men det er like sant at mye gods og gull innebærer en stor fristelse. Hjertet henger så lett ved det, og gleden over mye gods, over at man er blitt rik, er vanskelig å ha uten at lysten etter mammon blander seg inn.

Det kan bare være tale om rett glede over mye gods, når man bruker dette store godset rett i Herrens tjeneste. Det kan være som hjelp til de som behøver det og til å fremme Guds rike på forskjellige måter.

Men da har vi også lov til å glede oss over at vi er betrodd mye. Jobs ord skulle hjelpe oss til å huske på at også den rette glede ved å ha mye mellom hendene må være en glede med frykt (Sal 2:11).

En prest fant en gang på sin prekestol en lapp fra et menighets-medlem der det stod: "Jeg ber om menighetens forbønn i forbindelse med at jeg har fått en stor arv."

Der har vi nettopp et fingerpek i samme retning som dette ordet gir.

Men Job hadde heller ikke på noen måte dyrket de mere åpenbare avguder. Solen og månen i deres glans ble tidlig tilbedt som guder både i Arabia og Syria og mange steder i Østen. Slik må det også ha vært der Job bodde. Men han hadde tatt bestemt avstand fra alt dette. Verken i det åpenbare eller i det skjulte hadde han latt seg lokke til noe av det.

De som dyrket disse avgudene pleidde å kaste håndkyss til dem som en tilbedelse. Men Job så klart at dette ville ha vært en misgjerning. "Da hadde jeg fornektet Gud i det høye," sier han. Da ville hans gudsfrykt ha vært hykleri.

Israels folk prøvde senere gang på gang å tjene avgudene og Gud samtidig. Men Job viser ingen usikkerhet i dette. Gjennom denne boken ser vi at han er fast bestemt og eier klarhet når det gjelder det rette gudsforhold.

Den bærer vitnesbyrd om at det ennå var mye av det sanne lys i Abrahams slekt. Og det var lenge etter at Abraham var utvalgt til stamfar for et eiendomsfolk.

Job fortsetter å rettferdiggjøre seg selv. Han vitner om at hevngjerrighet og skadefryd hadde vært langt borte fra ham. Mens verden gleder seg når ulykken rammer motstanderen, forsikrer Job at han heller ikke hadde gjort seg skyldig i noe slikt.

Han sier: "Jeg tillot ikke min munn å synde." Her tenker han på at han ikke brukte sin munn til å juble over fiendens undergang. Men han har ikke bare unnlatt å synde med munnen i dette, han har heller ikke forbannet sin motstander i sin sjel og tanke.

Job ser klart at man ikke bare må stå synden imot i den ytre gjerning. Det gjelder også med munnen og i hjertets tanker. Men når han slik sier seg fri for alt hat og bitterhet i tanken, ser han heller ikke dypt nok inn i sitt eget hjerte. Hvem kan si seg fri for at det ikke rører seg bitre tanker i sjelen når man lir litt urett!

Å gjengjelde ondt med godt og elske sine fiender er å vandre en smal vei. Intet Adams barn vandrer nok uten anstøt på denne veien, selv om Herren også på dette område kan gi sine venner en herlig seier.

Gå til Job 31:31-40
Job 31:31-40
I v. 31-32 peker Job på sin gjestfrihet. Fremdeles blir gjestfrihet betraktet som en av de viktigste plikter.

Og Job kaller sine husfolk til vitne på at han aldri hadde latt noen fremmed ligge ute om natten eller unnlatt å gi dem mat. Det er meningen med ordet: "Enhver fikk ete seg mett ved mitt bord."

Våre egne husfolk er de beste vitner man kan henvise til, for de kjenner best vårt daglige liv. Det vitnesbyrd vi gir til dem vi lever sammen med, har den aller største betydning.

Det fortelles om en av Englands stormenn i gamle dager at han fikk det skussmål av sin kammertjener at han levde et sant og alvorlig liv med Jesus. Et slikt vitnesbyrd er mer verdt enn det alle utenforstående kan gi.

Når det gjelder gjestfrihet, er det også et viktig punkt for de hellige. Her må vi være våkne. "Legg vinn på gjestfrihet" (Rom 12:13) og: "Glem ikke gjestfrihet" (Heb 13:2).

Har vi selv erfart hvorledes Jesus tok imot oss da vi kom fra verden og det fremmede land, gjelder det også om at vårt hjerte og vårt hjem står åpent. Over døra til vårt hus skulle det stå skrevet med Åndens bokstaver: Velsignet være den som kommer i Herrens navn.

I v. 33-34 vitner Job høytidelig om at han ikke har skjult sine overtredelser "som folk pleier å gjøre" og deretter tidd av frykt for hva mennesker ville si.

Nei, han hadde ikke gjort noe av dette og ikke hatt grunn til å skjule seg som Adam skjulte seg blant trærne i hagen.

Menneskene kan jo noen ganger gå med hemmelige synder i sin samvittighet. De tør ikke komme fram med det og lette sitt hjerte av frykt for hva folk vil si og den forakt som da vil ramme dem.

Det er tungt å gå med en slik ond samvittighet. Det er mange ganger bedre å la mennesker si det de vil og selv ha en frigjort samvittighet.

Mens Job slik sier han er fri fra denne synden, har han stadig nedkalt Guds dom over seg dersom han er skyldig i noe av det.

Men han visste at det var han ikke. Med sterke følelser utbryter han (v. 35-37) et sterkt ønske om at Gud måtte høre på ham. Han skriver liksom navnet sitt under alt det han har framført her ("Se, her er min underskrift"). Å, om bare Den Allmektige ville svare ham og sette hans forsvar sammen med motpartens anklage!

Han frykter ikke for anklageskrivet. Nei, han ville gjerne ta det på sine skuldre og binde det omkring seg "som en krone". Som en fyrste som hadde seiret ville han tre fram for Gud og avlegge regnskap for alle sine skritt (v. 36-37).

Han er fullstendig viss om at hele anklagen skulle bli til en storslått seier for ham.

Job er under alt dette kommet langt bort fra det rette sinn. Om enn Job visste at han hadde rett i denne saken, sømmer det seg ikke for en synder å mene at han kan møte Gud med løftet panne som en seierherre. Det er sannelig bedre å komme som tolleren som ikke våget å se opp, men slo seg for sitt bryst og sa: "Gud, vær meg synder nådig."

I de siste vers av dette kapitlet (v. 38-40) vitner Job enda en gang om at han er ustraffelig med disse ord: "Dersom min åker skriker mot meg, og alle dens furer gråter, dersom jeg har fortært dens grøde uten betaling og utslokt eierens liv, måtte det da vokse torner på min åker istedenfor hvete og ugress istedenfor bygg!"

Her mener han at også åkeren som han hadde dyrket kunne vitne for ham. Han hadde ikke tilegnet seg noe av den med urett eller vold. Han tenker kanskje også på arbeiderne, at han ikke hadde undertrykt dem eller ikke betalt dem lønn (se Jak 5:4).

I Østen bruker man bilder og sier at åkeren og dens furer roper og gråter over en urettmessig og urettferdig eier. På lignende vis er det jo Paulus taler i Rom 8. Der sier han at hele skapningen sukker sammen og er i smerte til denne stund (Rom 8:22). Det er en følge av forbannelsen som også var kommet over den på grunn av menneskets synd.

Kapitlet slutter med følgende ord: "Her ender Jobs ord."

Enten kan vi forstå dette slik at Job selv sier det, eller forfatteren sier at hans forsvarstale slutter her. Job tar nok enda en gang til orde (Job 42:1-6). Men det er jo bare en bønn om tilgivelse for det han hadde sagt som ikke var rett.

Når vi nå ser tilbake på dette forsvar av Job, må vi si at særlig det siste kapitlet står som en vakker blomst i Det gamle testamentes bøker. Her ser vi den dype og klare erkjennelse av hva et hellig liv til Guds velbehag vil si. Det ser vi gjennom hele kapitlet fra først til sist.

Det dype innsyn i synden som særlig taler om dens fine, men skjulte ytringer, minner mye om Herrens eget ord i Bergpreika.

Men på den andre side vitner det også om Jobs mangel på selverkjennelse. Han setter et rett mål, men feiler stort ved å mene at han allerede hadde nådd det og allerede var fullkommen.

Det viser seg at han behøver å bli ydmyket. Men det viser også tilstrekkelig klart at Satans plan om å rive Job bort fra Herren gjennom lidelsen er fullstendig mislykket.

Jobs hjerte vedblir tross alt å være oppriktig for Herren. Og i dette lå muligheten for ham til oppreisning.

Gå til Job 32:1-22
Job 32:1-22
Med dette kapitlet opptrer en fjerde person ved navn Elihu. Han fører ordet gjennom de følgende kapitler (Job 32-37).

Navnet Elihu betyr: "Han er min Gud." Og hans slekt blir angitt nøye. Han er sønn av Barak'el, som betyr: "Gud velsigner," og var fra Bus. Dette navnet viser også til Abrahams slekt. Bus er nevnt i 1Mos 22:21 som en sønn av Abrahams bror Nakor.

Denne Elihu står fram med et klart lys over Herrens veier og menneskets dype skade. Det overgår alt det som før er sagt av Job og hans venner.

De gamle jøder regnet ham for en av de sju profeter, som etter deres mening hadde forkynt Guds vilje før Israel fikk loven.

Elihu hadde sittet og hørt på alt det som ble talt. Det har kanskje vært noen tilhørere til Job og vennene. Og mens han hørte, reiste det seg en hellig vrede i ham. Den rettet seg dels mot Job, v. 2: "Fordi han holdt seg selv for å være rettferdig for Gud."

Han var også vred på vennene, "fordi de ikke fant noe svar og likevel dømte Job skyldig" (v. 3). Men fordi Elihu var yngre hadde han holdt seg tilbake av beskjedenhet (v. 4). Det er godt å kunne vente til det rette, beleilige øyeblikk kommer istedet for å bryte inn i utide, som det ofte skjer.

Elihu hadde latt dem tale ut. Men da Job nå var ferdig, og Jobs venner ikke hadde mer å si mot Jobs sterke selvforsvar, kunne ikke Elihu holde seg tilbake lenger.

Elihu begynner med å si det han hadde tenkt: "La alderen tale og de mange år forkynne visdom" (v. 7). Job og hans venner var jo mye eldre enn ham.

Men når han hadde hørt på dem, hadde han gjort den erfaring at "de gamle er ikke alltid vise. Ikke alltid forstår oldinger hva som er rett" (v. 9). Og så sier han en dyp sannhet: "Men det er menneskets ånd og Den Allmektiges åndepust som gjør forstandig".

Når Elihu her taler om ånden i mennesket, tenker han på den sånd som Gud blåste liv i ved skapelsen. Det var en gnist fra det høye, fra Guds egen munn som gjorde mennesket til en levende sjel.

Denne ånd i mennesket er nok blitt formørket ved synden. Men når det gir seg over til Gud, blir den gjennomstrålet av Den hellige Ånd. Og Guds Ånds virkning i vår ånd gir mennesket forstand. Det er Ånden det kommer an på.

"Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud" (Sak. 4:6). "Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe" ([Joh 6:63).

Derfor er det med rette blitt sagt at en eneste uerfaren ungdom med Guds Ånd, har mer forstand enn store skarer av grå hoder uten Ånden.

Men det er virkelig et sørgelig syn å se de gamle og gråhårede som er uten visdom fra Gud. De kommer bare fram med sine egne tomme tanker og selvlaget visdom.

Det er så mye mer smertelig når den som Gud gav et langt livs erfaring, viser at alt ble forgjeves. Han får et større ansvar.

I v. 11-16 taler Elihu om hvorledes han har ventet og gitt akt på det vennene hadde sagt til Job. Men ingen hadde kunnet gjendrive Jobs tale.

De kunne ikke rose seg av å ha funnet visdommen med sin påstand om at Gud alene kunne dømme Job. Dermed mente de at de hadde bevist at det var Guds dom som kom over ham.

Elihu hadde imidlertid ikke ennå talt til Job. Og han ville ikke gå samme vei som vennene. De hadde igjen og igjen gjentatt kraftløse beviser. Han ville gå en annen vei. Jobs venner hadde tilstrekkelig bevist sin avmakt ved at munnen ble fullstendig stoppet på dem.

I slutten av kapitlet (v. 17-22) sier Elihu at han umulig kunne tie lenger med det lys som fylte ham. Han kunne ikke annet, han måtte uttale seg mens han hadde luft.

Han sier: "Ånden i mitt indre driver meg" (v. 18). Og han ligner sitt indre med vin i en ny lærflaske. Lærflasker ble i Østen brukt til å oppbevare vin på. Men den nye vin som gjæret kunne noen ganger sprenge flasken.

Det er et meget fint ord som avslutter dette kapitlet: "Jeg vil ikke ta parti for noen, og jeg vil ikke smigre for noe menneske. For å smigre, det forstår jeg meg ikke på. Gjorde jeg det, kunne min skaper lett rykke meg bort."

Det er frigjørende for et menneske i hele dets tale og ferd når det ikke søker ære hos mennesker. Det er seg bevisst at det står for Guds ansikt, for den Herres åsyn som kan rive en bort ved døden og stille en for evighetens domstol hvert øyeblikk.

Å, derfor gjelder det om ikke å være en værhane som lar seg drive av det som behager mennesker. Det gjelder å ha øyet festet på Herren og på evighetens dom og å forkynne Guds sannhet rett fram og enfoldig uten å smigre.

Slik sier også Herrens apostel Paulus det: "Søker jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å gjøre mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener" (Gal 1:10).

Dette ordet av Elihu (v. 21-22) skulle særlig skrives inn i alle deres hjerter som er satt til å forkynne Guds ord. Smiger er av det onde, det stammer fra den gamle løgner. Men hvor mye smiger har det ikke lydt også fra presters lepper. Og det særlig for dem som er kommet litt høyere opp på verdens rangsstige.

Verden ønsker jo smiger. Den holder ikke av den rene sannhet. Og dette gjelder i høy grad også vår tid der motstanden mot den utilslørte sannhet blir større og større. Den blir særlig støttet av fiendske og gudløse blad.

Apostelens ord i 2Tim 4:3 passer i høy grad på vår tid: "For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem."

Måtte dette ord stå levende for oss hver gang fristelsen melder seg til å lefle med sannheten av falske hensyn til mennesker: "Da kunne min skaper lett rykke meg bort."

Det skal være hjertets bønn slik det står i ordet: "Herre, la min tale og hjertes tanke være deg til behag." Da skal det også gjelde oss: "Jeg forstår meg ikke på å smigre."

---

Elihu er blitt meget forskjellig bedømt av fortolkerne. Noen har ment at han var av samme slag som Jobs venner, en oppblåst og forfengelig ung mann som ville gjøre seg viktig med sin visdom. Enkelte jødiske fortolkere har endog ment han var Satan selv om enn i en forkledt, uangripelig skikkelse.

Men det er åpenbart at Elihus ord nettopp skulle tjene til å hjelpe Job til rette og forberede ham på å motta den endelige avgjørelse ved Guds eget ord.

Elihu peker på den ene side på at lidelsen ganske visst henger sammen med synden som en uunngåelig følgesvenn. Men han fører også fram en annen og ny side som verken Job eller hans venner hadde fått tak i.

Det var egentlig siktemålet med hele Jobs bok, nemlig å si at lidelsen også brukes som tukt og oppdragelse av Gud. Her har vi nettopp "bokens bankende hjerte", som det med rette er sagt.

Når Elihu begynner å se saken under den rette synsvinkel, kommer han heller ikke som Jobs venner til å betrakte ham som en hykler. Men han ser på ham som et troende menneske som behøvde å gjennomgå en ildprøve for å bli renset i hjertets dyp.

Gå til Job 33:1-22
Job 33:1-22
De første vers i dette kapitlet (v. 1-7) skal tjene til å la ordet få inngang hos Job. Det er også visdom. Først skal hjertedøren åpne seg for det man har å si, ved å bruke "oljekannen" på den rette måten.

Elihu vitner for Job at han vil tale rett fram og oppriktig til ham uten å skjule noe. Det var nettopp det Job hadde bebreidet vennene for, at de i alle fall i begynnelsen hadde spottet ham.

Det skal nok alltid vise seg at Elihus framgangsmåte vil være den beste vei til å nå hjertet med Ordet. Han talte jevnt, oppriktig og frimodig. Men forutsetningen er at de rette åndelige hensyn blir tatt ved siden av.

Dette gjør også Elihu i høy grad. De første vers (v. 1-7) er preget av den største hensynsfullhet ved siden av åpen frimodighet.

Job hadde så ofte før beklaget seg over at han måtte være redd innfor Gud, slik som Han hadde behandlet ham. Derfor kunne han ikke forsvare seg slik han ville. Elihu understreker at Job behøvde ikke å være redd ham.

Elihu visste nok at han var båret av Guds Ånd (v. 4), og det gav ham frimodighet og visshet om seier i saken overfor .Job. Men ellers hadde han jo samme vilkår som Job og var bare en svak skapning overfor Gud som han.

"Også jeg er dannet av leire," sier han. Derfor skulle han ikke skremme eller tynge Job (dansk: legge trykk på) (v. 7).

Dette siste ordet bør vi også gi akt på. Et Guds barn som er båret av Guds Ånd, vil nok skremme og tynge den gamle Adam, det gamle kjødets menneske både hos vantro mennesker og hos troende. Det kan ikke være annerledes.

Men vi skal ikke legge noe trykk på mennesker slik at det nye menneske, det oppriktige i mennesket som vil tale, blir holdt tilbake. Også Guds barn må be alvorlig om nåde til ikke å legge noe kjødelig trykk på andre.

Den beste måte å handle rett på er å gjøre som Herren gjorde skjærtorsdags kveld. Da gav han disiplene et eksempel på ydmykhet ved å vaske deres føtter. Da hadde han bundet opp om seg og tatt på seg tjenerdrakten og lagt av seg Mesterens klær.

Det er nettopp det det gjelder om når vi skal vaske hverandres føtter åndelig talt. Når vi skal hjelpe noen av med syndens urenhet slik Elihu ville med Job, må vi ikke komme som den store mester og i herskerens klær.

Vi må komme i tjenerdrakten og være slike som kan sette seg ved siden av dem vi gjerne vil hjelpe. Ja, helst skal vi sitte på den nederste plass. Da kan vi få lykke til å gjøre det som ble mislykket for den som kom med kommandosinnet.

Elihu begynner også med stor visdom å gjenta kort hovedsaken i det Job hadde sagt. Det er ofte stor hjelp i å høre andre gjenta det vi selv har sagt. Da lærer vi ofte bedre å bedømme våre egne ord.

Elihu setter her fram tre hovedpunkter i Jobs tale. For det første at Job mente han var ren og uten skyld i denne saken. For det andre at Gud skulle være hans fiende, og for det tredje at Gud hadde speidet på Job for virkelig å pine ham.

Disse tanker og ord hos Job var ikke fine å se på. Når de nå ble stilt fram for Job stille og klart, kunne det tjene til å hjelpe ham til selverkjennelse.

Når Elihu har gjentatt Jobs egne ord så kortfattet, sier han: "Nei, svarer jeg deg. I dette har du ikke rett. Gud er jo større enn et menneske. Hvorfor går du i rette med ham? Han svarer jo ikke et eneste ord" (v. 12f). (Siste setning er på dansk: "Fordi han ikke gjør deg regnskap for noen av sine gjerniger.")

Det første Elihu peker på overfor Job er altså at Gud sannelig er for opphøyet til at slike motiver kunne tillegges ham som Job har gjort. Det var å trekke Gud ned i støvet, bare fordi han ikke gjorde Job regnskap for sine gjerninger.

Her minnes vi ordet i Rom 9:20: "Men hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Kan vel verket si til ham som formet det: Hvorfor gjorde du meg slik?" (Rom 9:20).

Og: "For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker" (Jes 55:8-9).

Når skapningen vil kreve sin skaper til regnskap, er man inne på en meget farlig vei der djevelen går i spissen. Alle Herrens tanker med oss er jo tanker om fred og ikke om ulykke. De sikter mot å gi oss framtid og håp (Jer 29:11).

Nei, her gjelder det om å "bøye seg og tie når han taler". Her gjelder det om å tro Gud.

Job hadde videre klaget over at Gud ikke åpenbarte seg for ham, men holdt seg skjult. Også dette gjendriver Elihu og viser Job hvorledes Gud taler til mennesket på mange måter både en og to ganger uten at mennesket akter på det (v. 14).

Gud har sin måte å tale til samvittigheten på. Det kan dels være gjennom drømmer og syner (v. 15-16), og dels ved sykdom og dødsfare (v. 19-22). Men alt sammen er nettopp for å spare mennesket for den store dommen. Alt sammen går ut på å "utrydde overmotet hos mannen" (v. 17-18).

Her har vi den nye forløsende tanke som kommer fram i Elihus ord: Gud legger bare sin hånd på sine venner for å ydmyke dem og slik spare dem for det som er verre. Og det er å dele lodd med verden. Det samme kommer til uttrykk i ordet hos apostelen Paulus: "Men når vi blir dømt, da er det Herren som refser oss, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden" (1Kor 11:32).

Vi skal se litt nærmere på de to måter Elihu med rette sier at Gud på særlig måte åpenbarer seg for mennesker på.

Før det første ved drømmer og syner om natten. "Da åpner han deres ører og trykker sitt segl på advarselen til dem " (v. 16).

Det som dypest sett opptar et menneske, kommer fram i drømmene. Der beveger hjertets tanker seg uberørt av viljen. Derfor kan drømmene være av betydning for å lære oss selverkjennelse. De kan åpenbare for oss hva som finnes i dypet av vår sjel.

Men drømmen kan også bli påvirket, både av Guds Ånd og mørkets ånder. Guds barn kan bli plaget av drømmer som tydelig nok stammer fra Satan. Derfor er det godt å be Herren fri oss fra slike drømmer og bevare våre tanker i Kristus Jesus også mens vi sover.

Gud kan også bruke drømmer som det står her, til å åpne menneskets øre og sette sitt segl på formaningen. Det viser den hellige Skrift med tilstrekkelig tydelighet.

Gud kan forutsi, tilskynde, advare og trøste gjennom drømmer. Det hører vi om i Det nye testamentet. Herren tilskyndet Josef til å ta Maria til ekte, og han advarte de vise menn mot å vende tilbake til Herodes (Matt 1:20-23. 2:12).

Og Gud talte til Josef om hans framtid i flere drømmer i Det gamle testamentet. Og han trøstet Jakob ved å la ham se himmelstigen i en drøm.

Også i kirkehistorien ser vi hvorledes flere historiske begivenheter er forberedt i drøm. De kom tydelig nok fra Gud. Vi behøver bare tenke på den merkelige drøm som kurfyrst Fredrik den vise hadde like før Luther slo opp sine 95 teser på slottskirkedøren i Wittenberg. På den måten åpnet nettopp Gud kurfyrstens øre til en rett forståelse av det som skulle skje.

Av syner om natten kan vi både nevne de mange syner profetene fikk, og det syn Paulus hadde om natten da Herren ville at han skulle forkynne evangeliet i Europa. Det var den gang han så en mann fra Makedonia som sa: Kom over til Makedonia og hjelp oss (Apg 16:9).

På samme måte ble også Ansgar forberedt til sin store misjonsgjerning i Norden.

Selv om Gud kan bruke drømmer, ville det være tåpelig å tro at alle våre drømmer skulle ha en høyere betydning. De er ofte ikke noe annet enn forvirrede tanker.

I denne sammenheng skulle vi gi nøye akt på det som står her: Gud bruker slikt til å besegle formaningen. Når altså en drøm er uttrykk for Guds ords formaning til oss, stemmer den altså med Guds åpenbarte ord. Det skal være kjennetegn for oss.

Derfor er det selvfølgelig i høy grad forkastelig når uomvendte mennesker mener de kommer til himmelen bare fordi de har drømt et eller annet om himmelen.

Nei, det er ikke slik. Men når drømmen "besegler formaningen" og innskjerper Guds ord for oss, da har vi lov å glede oss over den.

Det andre Elihu nevner som en måte Gud har åpenbart seg på, er sykdom, et langvarig sykeleie der man kommer nær døden.

Han skildrer på en malende måte hvorledes den syke ligger og pines. Han har ikke lyst på god mat eller noe av det verden kaller sin herlighet. Og hans sjel kommer "nær til graven og hans liv til dødens engler".

Gud har ofte ledet mennesker fram til evighetens port og gjennom det vekket samvittigheten. Mange sykdommer har slik blitt til frelse, "til Guds ære" (Joh 11:4).

Apostelen tenker vel på noe lignende når han taler om at han hadde "fått en torn i kjødet, en Satans engel som skal slå meg, for at jeg ikke skal opphøye meg" (2Kor 12:7).

Guds barn må derfor takke Herren for slike trengsler, for de lærer oss ydmykhet. "Det er godt for meg at jeg ble ydmyket, så jeg kunne lære dine forskrifter" (Sal 119:71).

Gå til Job 33:23-33
Job 33:23-33
Elihu har i forrige avsnitt talt om at Gud gjennom sykdom og tukt kunne gjøre verdens lyster vemmelig for synderen. Nå fører han dette et stort skritt videre ved å peke på at et slikt beleilig øyeblikk kan føre til omvendelse. Det skjer når hjertet er ydmyket og en Herrens engel, et sendebud fra himlen, veileder mennesket.

Ordet lyder slik: "Er det da hos ham en engel, en tolk, en av tusen, som forkynner mennesket dets rette vei, da ynkes Gud over ham og sier: Fri ham fra å fare ned i graven! Jeg har fått løsepenger."

I dette ordet skal vi først legge merke til at sykdom ikke er nok til omvendelse. Mennesket må også høre, få kunngjort dets rette vei, som det står her. "Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord" (Rom 10:17). Det står fast.

Sykdom kan forberede hjertet, men lyset kommer bare fra Guds ord. Når hjertet er blitt ydmyket og mottagelig, skal nok Herren sende sin engel, en talsmann for å kunngjøre den rette veien for ham.

Slik sendte Herren Ananias i Damaskus til Saulus da han var blitt knust (Apg 9:11). Og slik ser vi det den dag i dag.

Men hvem er denne "engel" eller "tolk" som omtales her? Etter hele sammenhengen kan det bare være den Herre Kristus. For det står jo i v. 24 at Gud sier til denne engel at han skal frelse synderen fordi løsepengene er betalt.

Vi har ofte nevnt at Frelseren i den gamle pakt kalles "Herrens engel". Fra 1Mos 16:7 og senere på mange steder i Det gamle testamentet står denne engel i et ganske spesielt forhold til Gud framfor alle de andre tusener av engler.

Slik taler også Jakob på sitt dødsleie om den engel som løste ham fra alt ondt og ber denne engel om å velsigne Josefs sønner (1Mos 48:16).

Og navnet "talsmann" peker nettopp på ordet i den nye pakt: "Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige" (1Joh 2:1).

Elihu kjenner ennå ikke denne Herrens engel, denne Immanuel slik som vi kjenner ham. Han kjente bare den første morgenrøde av den trofaste, forbarmende kjærlighet. Den klare dag er først brutt fram med Kristus.

Men i dette er en salig profetisk anelse. Elihu liksom skuer engelen som står ved Jobs side. Han er en av tusen, en engel som ingen annen (Heb 1:4), og rede til å kunngjøre den rette vei for det menneske som er bundet i uklarhet og villfarelse.

Men den rette vei var ikke Jobs selvrettferdiggjørelse, men derimot nådens vei ved at en annen betalte løsepenger for Job.

Ja, det er jo Frelserens ord: han er veien, sannheten og livet, og ingen kommer til Faderen uten ved ham.

I ham forbarmer Gud seg over syndere. Og på grunn av hans lidelse taler Gud ordet til frigjøring: Jeg har fått løsepenger. Kristi blod er nok for Gud. Dermed er den hellige Guds rettferdighet godtgjort.

"Dersom vi bekjenner våre synder," står det i 1Joh 1:9: "er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet."

Gud er rettferdig og krever ikke løsepenger to ganger. Derfor kan den synder som bekjenner synden og flyr til den himmelske talsmann, trøste seg med salmistens ord:

Hvem vil meg anklage,

og for dommen drage,

hen til Sinai?

Synden jeg bekjenner,

meg til Jesus vender,

dermed er jeg fri.

Møt meg da

på Golgata,

Jesus vil min sak antage,

hvem vil meg anklage?

Hvem vil meg fordømme,

Jesu blodestrømmer,

senker jeg meg i.

Gud for alle riker

dømmer selv og sier:

denne, han er fri.

Han er todd

i Jesu blod,

Satan, synd og død må rømme,

hvem vil meg fordømme?

Elihu tenker seg at Herrens sendebud kan komme til den som er nedbøyd av sykdom for å tenne Ordets lys for ham. Slik kommer jo vår Herre Jesus Kristus gjennom sine venner til de som har behov for ham. Det står så vakkert i et annet salmevers:

Kom i den siste nattevakt,

i en av mine kjæres drakt,

og sett deg ved min side,

og tal med meg som venn med venn,

om hvor vi snart skal ses igjen

og glemme all vår kvide.

Og når dette skjer, rinner det opp en ny nådetid for mennesket. Nådestanden skildres her (v. 25-28) på en meget herlig måte.

Først står det: "Hans kropp blir da sterkere enn i ungdommen, han blir igjen som i sin ungdoms dager." Dette uttrykket i Det gamle testamentets billedspråk, har også en dyp åndelig betydning.

Når et menneske blir omvendt, er det jo som om man blir ung igjen. Slik lyder ordet i Sal 103:5: "Han som metter din sjel med det som godt er, så du blir ung igjen likesom ørnen."

Jeg minnes en gammel mann opp mot 80 år. Først da fikk Jesus besøke ham. Det hadde gått med ham omtrent som ordet sier her. Først hadde Herren tuktet ham legemlig ved å ta synet fra ham. Men så kom engelen, talsmannen, til ham.

Da fikk han lys over de dyre løsepenger som Jesus hadde kjøpt ham med. Hans sjels øyne ble opplatt. Og mens tårer rant nedover hans kinn, utbrøt han: "Jeg synes at jeg blir yngre dag for dag."

Ja, da først begynner man å leve når man har kjent sin besøkelsestid. Job fikk jo også sin ungdomskraft tilbake i legemlig forstand.

Men det lyder også så vakkert i v. 26: "Han ber til Gud, og han er nådig mot ham. Han ser Guds åsyn med jubel, og Gud gir mennesket dets rettferdighet tilbake."

Her skildres det fortrolige barneforhold til Gud. Det viser seg ved at et inderlig bønneliv bryter fram i hjertet. Her står at han "ser Guds åsyn med jubel". Det minner oss om Sal 126:2: "Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel", og Sal 40:4: "Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud."

Videre står det at Herren skal gi "mennesket dets rettferdighet tilbake". Det betyr at den som finner Herrens vei, blir kjent rettferdig både for Gud og mennesker. Han føres igjen inn i den opprinnelige nådestand som mennesket hadde før syndefallet. Og Gud besegler et slikt menneske som sin også overfor andre mennesker.

For Job taler dette ordet særlig om at Gud ville gi ham rett også blant mennesker. Men det er også Gud som skal gjøre det. Vi skulle overgi vår sak til ham og vente på hans time.

I v. 27 blir den frelstes glede over syndenes forlatelse skildret: "Han synger for menneskene og sier: Jeg hadde syndet og gjort det rette kroket, men han gjengjeldte meg det ikke."

Ja, der hvor syndenes forlatelse er, der er liv og salighet, som Luther vitner om i sin lille katekisme. Det er jo ikke blitt gjengjeldt. Nåde gikk for rett. Det er hovedinnholdet i alle frelstes sang.

Det står uttrykkelig i dette verset: han skal synge for mennesker (d.). Og nettopp slik er det: Det menneske som har fått sin sjel befriet fra dødens makt og vandrer i lyset (v. 28), det menneske må synge. Det kan ikke annet.

Om man ikke har fått sangstemme her på jord, vil man likevel synge "med takknemlighet" i hjertet for Gud (Kol 3:16). "Er noen glad til sinns? La ham synge!" (Jak 5:13). Det sier også Brorson i et lite, jublende vers:

Mitt hjerte gjennombever,

så salig nådens trøst

og frydesangen hever

seg fra mitt hele bryst.

Den sol som hjertet fryder,

å, Jesus, det er deg,

og all min sang betyder:

mitt hjem er himmelrik.

Dette stykket i Jobs bok (v. 23-28) har en fullstendig evangelisk klang. Det taler om synd og nåde, om gjenløsningsbetaling for synden, og den gjenløstes frydesang over syndenes forlatelse.

I slutten av kapitlet (v. 29-33) sier Elihu at "alt dette gjør Gud to ganger, ja tre, mot en mann for å frelse hans sjel fra graven, så han omstråles av de levendes lys" (v. 29-30).

Ja, Guds miskunn er stor. Han kaller ikke bare e'n gang, men igjen og igjen banker han på for å få lov til å frelse sjelen fra den evige død. Vi ser det samme i lignelsen om det ufruktbare fikentre. Men en gang blir likevel den siste gang Herren kaller et menneske. Og ve det menneske der nåden blir forgjeves.

Dette ber Elihu Job om å tenke på og svare ham om han har noe å innvende. Men hadde han ingen ting å si, ber Elihu ham fremdeles å høre godt etter (v. 31-33).

Jobs taushet overfor Elihu viser begynnelsen på hans anger. I Elihus ord var det en annen tone enn hos vennene som hadde talt før ham. Han nekter ikke at Job på tross av sitt fall, var en Herrens venn. Og han taler langt mer vennlig til ham uten å slå av på sannheten.

Både i dette kapitlet og enda mer senere slår han kraftig løs på det som var galt hos Job. Men saken var at mens vennene slo bort i været, traff Elihu det rette ved å peke på at Gud tuktet for å frelse ham (v. 18). Han refser oss for at vi ikke skal fordømmes sammen med verden.

Men når man erkjenner sannheten om dette i sitt hjerte, kan man ta imot mye. Et nådeglimt er også nødvendig, nemlig ordet: Den Herren refser, den elsker han.

Og man tar mest imot av den som kommer som en tjener og ikke som en hersker. Det samme lyder også til oss gjennom det gode ordet i Davids Sal 141:5: "La en rettferdig slå meg i kjærlighet og tukte meg."

En fortolker av Guds ord sier at denne skildringen hører til de mest gripende skildringer i Det gamle Testamentet. Han kjenner også til eksempler på at dette ordet har ristet mennesker opp av sikkerhetens søvn. Og dette er en skildring av de mange måter Gud taler til menneskene på. Og ved det blir de frelst fra fortapelsen, såfremt de gir akt på det.

Gå til Job 34:1-37
Job 34:1-37
Elihu begynner med å oppfordre alle vise og forstandige til å prøve hans tale og undersøke nøye om det han sa var godt og rett.

Det skal sannelig oppøvde sanser til å skille mellom det som er sant og det som er løgn. Det gjelder selvsagt ikke så mye der løgnen kommer i sin grove skikkelse som når den er i sine finere former.

Derfor taler ordet i Heb 5:14 også om dem som "ved bruk har øvd sine sanser opp til å skille mellom godt og ondt". Djevelen kommer, som det er sagt, ikke alltid som den svarte djevel. Noen ganger kommer han som den hvite djevel, som en lysets engel (2Kor 11:14). Og da er han så mye farligere.

Deretter tar Elihu saken på samme måte som før. Han siterer først noe som Job har sagt tidligere. Så viser han at det ikke var en ublandet sannhet, men at det var mye i det som ikke kunne bestå prøve.

Han sier: "Job har jo sagt: Jeg er rettferdig, Gud har tatt min rett fra meg. Jeg har rett, men skal likevel være en løgner. Jeg er uten skyld, men er rammet av en drepende pil" (v. 5-6). Og videre i vers 9: "For han har sagt: En mann har intet gagn av at han holder vennskap med Gud."

Dette refser nå Elihu med sterke ord og sier det er spottord og frekk tale. Job har på denne måte drukket "spottord som vann" og gitt seg i lag med ugudelige menn og dem som gjør ondt.

Han peker på at det var forferdelig å framstille saken som om Gud selv brukte urettferdighet, ja ugudelighet.

Nei, Gud var rettferdig, og hvert menneske skulle nok få merke at Gud "lønner mennesket etter dets gjerninger og gjengjelder mannen etter hans ferd".

Og det er sant. Alle får i virkeligheten bare det de selv vil. Men Elihu sier ikke som vennene at dette alltid skulle skje her i livet. Han viser likevel hvorledes det i hele Guds styrelse av verden blir klart at han ser i nåde til menneskeslekten.

"Dersom han bare ville tenke på seg selv og dra sin Ånd og sin ånde til seg igjen," da kunne det synes lettere og behageligere å la alt kjød oppgi ånden (v. 14-15). For skapningen er til stor møye for skaperen.

Men nettopp det at Gud oppholder alle ting, vitner om hans nåde og gjør tanken umulig at han skulle være urettferdig mot sin skapning. Det er innholdet av Elihus ord (v. 10-15).

Og han fortsetter: " Kan vel en som hater retten, være hersker?" Det vil si: Skulle vel han som holder orden på alt og styrer så langmodig, være en urettferdig tyrann?

Ingen våger å si til en jordisk konge og stormann: Du Belial,* du ugudelige. (Belial betyr egentlig: det som intet gagner; uttrykket brukes som et skjellsord.) (* NB'88 og NO'78/85 har: Din niding.)

Meningen er altså at ingen våger å skjelle ut en av de store i verden. Hvorledes våger da Job å tale slik til den Gud som var kongenes konge og ikke gjør forskjell på folk? Han anser ikke den rike for å være noe framfor den fattige, og viser nettopp derved sin upartiskhet mot sine skapninger.

Hans makt til å dømme viste seg jo også ved at han kunne ta de mektige bort i et øyeblikk. Og det på en måte som viste at det ikke var "ved menneskehånd", men ved at Gud selv grep inn (v. 16-20).

Det som setter Gud i stand til å være en klartseende rettferdig dommer, er hans allvitenhet (v. 21-28). Ingen ting kan unndra seg for hans øye, intet mørke kan skjule seg for hans blikk.

Han behøver ikke å foreta en lengre undersøkelse. Han kan dømme sikkert fordi han kjenner alles gjerninger. Snart kan dommen komme mere skjult, i nattens mørke (v. 25), og snart skjer den åpent "hvor alle kan se det" (v. 26).

De som vek bort fra ham og gikk på de ugudeliges vei slik at de brakte den fattiges og undertryktes skrik fram for Herren, skal nok bli funnet av ham.

Også når alt synes å være så rolig slik at ugudeligheten brer seg og Gud liksom skjuler sitt ansikt, hvem tør da gå i rette med ham? Det skal nok vise seg at også dette tjener til å få dommen fram i rett tid.

Herrens ur går alltid rett. Vantro herskere som ved sitt eksempel blir en snare for folket, skal nok få merke Guds rettferdige hånd (v. 29-30). Ingen skal med rette kunne si til Herren: "Jeg har fått det jeg ikke fortjener." Derfor gjelder det om å la Guds ord lære oss, selv om man ikke alltid kan se det og følge det med et lite menneskeøye. I stedet for å knurre skulle man heller ydmyke seg og si: "Har jeg gjort urett, så vil jeg ikke gjøre det mer."

Mon Gud skulle spørre Job om råd før han dømte? Job hadde jo vraket Guds vei og Guds måte å gjengjelde på. Nå kunne han jo selv prøve å velge, prøve å sette seg i Guds sted, om han forstod saken bedre (v. 31-33).

Her i v. 33 lar Elihu liksom Gud selv ta ordet: "Du har jo klandret ham. Det er du som må velge, ikke jeg."

Det ville nok bli ydmykende for oss om vi skulle velge og liksom avgjøre saken i Guds sted.

Den lille fortellingen er kjent, om mannen som syntes at Herren hadde lagt et så tungt kors på ham. Han gikk og klaget i sitt hjerte og mente selv at han kunne velge bedre.

Da hadde han en drøm der han ble ført til et sted der det lå mange kors. Han fikk da lov å velge selv. Der var kors i alle mulige størrelser. Han prøvde det ene etter det andre, men han syntes ikke noen passet for ham.

Endelig langt om lenge fant han ett som han mente passet for ham. Men hvor skamfull ble han ikke da han oppdaget at det var hans eget kors, nettopp det Gud hadde gitt ham.

Nei, la oss bannlyse det sinn som tror det forstår alt bedre enn Gud. Vi bør heller be i ydmykhet: Herre, legg du min vei til rette! Det skal nok vise seg for alle Herrens sanne venner at "Kristi vei er alltid god, rett og riktig nok er funnet."

Elihu slutter med å si at alle de som i sannhet har visdom og forstand, ville gi ham rett i at Job ikke hadde talt forsvarlig. Han ønsker at Jobs prøve må vare så lenge at den når sitt mål. Og det er til det onde, egenrådige og egenrettferdige sinn som var i ham, var blitt knekket.

Først da kunne Job høste velsignelse av tukten. Men Job hadde jo tvert om gledet seg og frydet seg mot Gud som om han hadde rett og Gud urett. Det er meningen med uttrykket i det siste vers i kapitlet: "Han klapper i hendene her blant oss, og bruker mange ord mot Gud." Gå til Job 35:1-16
Job 35:1-16
I dette kapitlet tar Elihu fatt på en tanke som var en logisk følge av Jobs tale. Det var at det kunne ikke nytte å tro på Herren og tjene ham, ettersom han behandlet folk på denne måten. For den saks skyld kunne man like godt leve i synden (v. 1-3).

Job hadde vel ikke uttrykkelig sagt dette med rene ord. Han hadde tvert om lagt disse ord i munnen på de ugudelige (Job 21:15).

Likevel hadde han latt seg lede av det onde sinn som klaget. Dermed gikk hans ord ut på det samme. Han framstilte nemlig saken slik at de som syndet uten å bekymre seg, hadde det best sammenlignet med dem som vandret med Herren.

Når et Guds barn gir etter for den onde ånd, vil det selvfølgelig si det samme som verden, selv om formen er en annen. Men djevelens tanker er jo de samme, enten de kommer utilslørt eller i en mer gudfryktig drakt.

Elihu spør så Job (v. 5-8) om Job kunne skade eller gavne Gud, enten han syndet eller handlet rett. Gud er uendelig opphøyet over menneskelivet, og ingen kan forstyrre hans salighet.

I og for seg har Gud verken gavn eller skade av menneskets forskjellige handlinger. Det er jo bare vantro og blindhet å mene at man gjør Gud en tjeneste med sine gjerninger.

Hedningene mener at når de gjør sine guder en tjeneste ved å ofre til dem, skulle gudene hjelpe dem igjen. Og det samme sinn finner vi så ofte hos døpte uomvendte mennesker. Men det skulle ikke finnes blant Guds folk.

Det skulle være klart for oss at det er en stor nåde for oss selv å få tjene Herren. Men vi små mennesker kan verken skade eller gavne den evige Gud.

Det er selvsagt annerledes overfor våre medmennesker (v. 8). De kan vi skade eller gavne, alt ettersom vi handler ugudelig eller rettferdig mot dem. Men aldri Gud.

I v. 9-13 peker Elihu på at Jobs påstand om at det ikke nyttet å rope til Gud om hjelp, ikke var sann. Gud hørte nok ikke alle de nødrop som steg opp til ham. Men grunnen var at mange slike nødrop bare var tomme ord. De var presset fram av nøden, mens hjertet ikke var bøyet, men hovmodig.

Livet gir mange eksempler på at mennesker roper til Herren i sin nød. De vil at Gud skal hjelpe dem, men de vil ikke omvende seg og leve et liv med Gud.

Man klager, men klagen er over de ytre forhold og over andre. Men man klager ikke over seg selv og sin vantro. Man ber, men det er ikke om frelse for sjelen, bare om timelig hjelp ut av vanskelighetene.

Elihu maler på en slående måte den store forskjell det er på slike hovmodige, uomvendte menneskers forhold når de er i nød, og så når nøden er forbi eller før den kom. Når alt går godt, er det ingen av dem som sier: "Hvor er Gud, min skaper, han som lar lovsanger lyde i natten? Han gir oss forstand framfor jordens dyr og gjør oss vise framfor himmelens fugler" (v. 10-11).

Det er dette liv som mangler hos disse menneskene, et daglig liv med Gud, et liv i stadig spørsmål etter Gud, et liv i lovsang til Herren også om natten, dvs i lidelsens og trengselens natt.

Selv dyrene ropte til Gud, om enn ubevisst. Fuglene liksom priste Gud. Hvor mye mer skulle da ikke vi spørre etter ham, love, takke og prise ham. Gud har jo gitt oss visdom og forstand framfor dyrene.

Der dette livet er skal nok Gud høre bønnen. Han er god mot alle som spør etter ham. Han er nær hos alle som kaller på ham i sannhet (Sal 145:18). Også på dette punktet hadde altså Job i høy grad urett.

I v. 14-16oppfordrer Elihu Job til å vente på Herren, selv om han ennå ikke så hans endelige dom. Han sier: "Også når du sier at du ikke ser ham, så ser han nok din sak, og du må vente på ham."

Det minner oss om Herrens ord: Salig er den som ikke ser, men dog tror. Det er synd når et utålmodig hjerte tenker at Gud ikke tar seg av saken, fordi man ikke straks ser hans hjelp.

Slik oppførte Job seg. Tilsynelatende aktet ikke Gud på hovmodet hos de som spottet Job eller på hans egen elendige stilling. Derfor åpnet Job sin munn og talte mye som var tomhet og uforstand.

Elihu behandlet ikke Job forsiktig akkurat. Han refser ham alvorlig med disse ordene og viser ham at det var den utålmodig Job som hadde skylden, ikke Gud.

Job tier også til dette. Og i denne taushet ligger igjen en innrømmelse av at Elihu hadde rett. Det erkjente Job.

Gå til Job 36:1-33
Job 36:1-33
Elihu erklærer at han ennå har noe å si til Job. Han vil hente bevis langt borte fra, sier han. Med det mener han fra erfaringer som ikke bare er gjort av mennesker langt borte, men også fra skjulte ting i naturen. Han forsikrer igjen Job at han er oppriktig (v. 1-4).

Han begynner med å peke på at på tross av at Gud var så mektig og opphøyet, så ringeaktet han aldri noen. Han ville nok skaffe de elendige deres rett.

Hans øyne følger alltid med dem som han kjenner som sine rettferdige. Disse som ofte kalles elendige i verdens øyne, har dog en stor plass hos Gud.

Det står: "Han lar dem for alltid sitte med ære sammen med konger på sine troner." Dette er et meget stort trøsteord for alle Guds små her på jord.

Det minner om det vakre ord hos Sak 2:12: "For den som rører ved dere, rører ved hans øyesten." Videre minner det om ordet i Åp 3:21: "Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg og har seiret og har satt meg med min Far på hans trone."

Å høre til Herrens hellige folk er den høyeste stilling et menneske kan nå opp til. Alle Guds barn er mer enn kongebarn. For de er hans barn som er kongers konge og herrers herre.

Men Gud er ingen svak far, han er ikke redd for å refse sine barn. Dette er nettopp tegnet på at han akter dem som sine ekte barn. Det er skrevet i Heb 12:8: "Men hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn og ikke sønner."

Det står også i Heb 12:10: "Han tukter oss til vårt gagn, for at vi skal få del i hans hellighet." Det er dette Elihu taler om her (v. 8-10). Han sier at om de rettferdige blir "bundet med lenker og fanget i ulykkens snarer", vil Herren dermed føre dem dypere inn i erkjennelsen av seg selv. Han vil vise dem det hovmod som ennå lå i deres hjerte. Og han vil åpne deres øre for sin faderlige formaning og hjelpe dem til å vende om fra den skjulte urettferdighet (v. 9-10).

I disse ordene har vi igjen lys over det gåtefulle som kan være i Guds ledelse med sine. Der er sannheten: Herren bruker trengslene først til å vise sine venner den skjulte synd. For man må først se synden før man kan komme ut av den.

Deretter når synden er sett og erkjent, hjelper han dem av med urettferdigheten, som det står skrevet: "Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet" (1Joh 1:9).

Men så kommer det an på hvorledes man stiller seg overfor denne Guds tukt. Hvis man ydmyker seg under Guds veldige hånd, vil det gå som Ordet sier. Da vil han i sin tid opphøye oss (1Pet 5:6).

Men hvis man gjør seg hard og stamper mot brodden, vil Guds dom ramme en (v. 11-12). Det er de to veiene Job blir stilt overfor her. Og hvert eneste menneske har valget mellom disse to veiene: enten å ydmyke seg og stille gi seg over i Guds hånd, eller gjøre seg hard og stå imot.

Dette ordet var jo også en advarsel til Job om ikke å ture fram med et sinn som knurret og klaget. For da ville han ligne "mennesker med gudløst sinn". Når Gud binder dem og legger trengsel på dem, roper de ikke til Herren med et ydmykt hjerte, men i vrede.

Men å bli vred på Gud er jo djevelens vesen og fører til åndelig død. Elihu ligner disse ugudeliges død med den tilværelse de hadde som drev "tempelutukt" (v. 14).

Her tenkes antagelig på de skjøger som oppholdt seg ved avgudstemplene. Ved den hedenske Baals- og Astartedyrkelsen var det ikke bare tempelskjøger, men også menn. De levde i utukt, som det het, til ære for avguden. På den måten ble de utarmet, ødelagt og sank ned i en tidlig grav. Slik, sier Elihu, dør den vantro åndelig som disse skjøger døde også legemlig.

Den legemlige utukt kan forvandle et menneske til en olding allerede i unge år. Men vantro er åndelig talt utukt, sjelens frafall fra sin rette brudgom, og ødelegger dermed sjelens ungdom. "Den som lever etter sine lyster, er levende død" (1Tim 5:6).

I v. 15-16 taler Elihu videre om den rette betydning av Guds tukt. Han sier dette vakre, dype ordet: "Han frelser de ulykkelige ved deres ulykke og åpner deres øre ved trengselen" (v. 15).

Gud bruker altså selve trengselen og ulykken til å frelse de ulykkelige ved det. Og da åpner han deres hjerte og øre for det han vil si dem. Nettopp dette viser aller tydeligst den Guds kjærlighet som ligger i trengselen. Det er som det står i en liten, hellig sang:

Stille, å vær stille

for din Gud, min sjel!

Han deg vil ei ille,

han vil jo ditt sanne vel:

korsets vei til herligheten

må jo barnet lære seg.

Skjult er og Guds-kjærligheten

i den nød som trykker deg.

Og nå anvender Elihu dette uttrykkelig på Job og åpner herlige utsikter for ham. Han sier: "Også deg lokker han ut av trengselens svelg til en åpen plass hvor det ikke er trangt. Og ditt bord skal være fullt av fete retter" (v. 16).

Job satt liksom i trengselens gap og var satt på mager kost. Snart skulle alt bli annerledes. Der er stadig stor forskjell på Elihus ord og det vennene hadde sagt til Job før.

Elihu betrakter ikke Job som et vantro menneske, men som en troende som var under Guds tukt og hans rensende hånd. Men han hadde blitt forledet til fall. Det forandrer alt for et Guds barn når man merker at det er en broderhånd som tar på en.

Men igjen advarer Elihu inntrengende Job om ikke lenger å la seg lede på avveier. Da kunne hans hjerte bli forledet av verden til å spotte Guds ledelse. Det ville føre dom over Job.

Og Job kunne ikke forsone Gud med noen som helst løsesum, med noen offergave av gull eller annet (v. 17-19). Det er hjertet Herren skal ha. Og det nytter ikke å tro at Gud vil være fornøyd med ytre ting i stedet, slik Kain trodde. Hva kan vel et menneske gi til vederlag for sin sjel? (Matt 16:26).

Det ville heller ikke nytte å "stunde etter natten, den natt da hele folkeslag rykkes bort fra sitt sted" (v. 20). Det betyr døden. Det er ingen frelse i døden for et hjerte som knurrer og trosser Gud.

Derfor advarer Elihu Job innstendig mot å vende seg "til synd. For det foretrekker du framfor å lide" (v. 21). Job syntes å ha mer lyst til å tale og knurre mot Guds ledelse enn til å lide stille.

Det er nok en stor fristelse når man har trengsel å tale vidt og bredt om alt det man må lide. Det er verre å være stille og forstå at trengselen er en måte Herren vil vi skal tjene ham på. Vi skal ta lidelsen som en gave fra Gud, som det står i salmen:

Vår trengsel, hvor besværlig

den også synes kan,

er for Guds folk en herlig

og uskattelig stand.

Vår trengsel er en gave

av Jesu milde hånd,

et tegn som de skal have

som drives av Guds Ånd.

Og Elihu oppfordrer Job til å prise og opphøye Gud (v. 24-25) i stedet for å belære ham (v. 22-23). Slik var Job i begynnelsen av sin trengsel. Da sa han jo: Herren gav, Herren tok, Herrens navn være lovet. Lovsangen kveler og utrydder alle spirer til bitterhet.

I v. 24 taler Elihu om at "menneskene har sunget om" Guds gjerning. Her tenker han nettopp på troende menneskers lovsang til Herren.

Han sier at menneskene skuer Guds gjerning langt borte fra. Slik er det her på jord: Vi ser Guds herlighet bare i det fjerne, som i et speil, men en gang skal Guds folk skue den ansikt til ansikt (1Kor 13:12).

I slutten av dette kapitlet og begynnelsen av det neste taler Elihu nå om den evige Guds storhet. Den ser vi av hans gjerninger. Som et eksempel på Guds majestet bruker han tordenværet.

Av alle naturens vidunder er vel tordenværet det mektigste vitnesbyrd om Guds majestet. Det bøyer uvilkårlig selv de mennesker som ellers har et hardt hjerte.

En troende mann fortalte en gang om naboen som var motstander av Guds sak. Når det riktig brøt løs med et sterkt tordenvær, pleidde han å komme bort til ham. Han mente han var under beskyttelse hos de hellige.

Elihu skildrer nå først hvorledes vanndamp blir fortettet til regn som igjen strømmer ned fra skyene. Han skildrer videre hvorledes skyene brer seg ut og blir som et Guds telt, en Guds hytte. De brer seg ut over himmelen og rister jorden når det "braker" fra dem (v. 29).

Da skinner lynstrålen fram, og Gud "brer ut sitt lys omkring seg" midt i mørket. Han "dekker havets røtter", det vil si at han lar vanndampen stige opp til skyene fra havets dyp (røtter).

Men i et slikt tordenvær både dømmer og velsigner Gud. Han "straffer" folkeslagene (v. 31). Det betyr at han viser dem sin høyhet og majestet. Han bruker også noen ganger lynet som sin tjener til dom over de gjenstridige.

Men samtidig bruker han også tordenværet som en velsignelse. Den tunge luften blir renset, og det fruktbare regnet strømmer ned. Slik gir han folket "føde i overflod".

I v. 32-33 står det: "Han fyller sine hender med lyn og byder dem å fare ut mot sitt mål. Han lar tordenen rulle og bære bud om ham, selv feet varsler der han drar fra."

Her tenker han på de lysende lynstråler som farer fram fra en mørk sky med bud fra Gud, som om det var Guds hender som ble åpenbart i lynets glans.

Når Guds slik "drar fram" og tordenen ruller, da bever skapningen. Ja, endog dyrene tyr sammen og søker skjul i angst.

Det store i alle disse naturskildringene er at naturkreftene aldri blir betraktet som noe selvstendig. De hellige i den gamle pakt så med troens blikk Herren i alt sammen. Det var han som "drog fram" når tordenskyen nærmet seg. Det var hans hånd som var skjult til stede i lynet.

De gamle troens menn kjente vel neppe mye til alt det vitenskapen i senere tid har oppdaget om kreftene i elektrisiteten, alle mellomledd som Guds kraft formidles gjennom. Men selv om de ikke kjente til alt dette, stemmer deres syn på saken best med sannheten.

Det gjelder nettopp å huske at vi har en levende Gud. Han bærer alle ting med sin kraftige hånd. Ikke en spurv faller til jorden uten hans vilje. Og vi møter ham i de mange under i naturen, enten det er et lite gresstrå eller tordenværet i sitt velde.

Vi bør tenke på alle naturlovene som den levende Guds tanker. Gjennom alle mellomledd skulle vi nå inn til ham selv som bærer den minste vanndråpe med sin makt.

Jo mer vi ser det slik jo rettere ser vi på hele den natur som omgir oss. Og vi må da bekrefte ordet i Rom 1:20: "For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning." Gå til Job 37:1-24
Job 37:1-24
I begynnelsen av dette kapitlet fortsetter Elihu å tale om det veldige tordenværet. Han skildrer det betagende inntrykk et slikt uvær kan gjøre på en menneskesjel (v. 1). Skildringen minner noe om Sal 29 der "Herrens røst" nevnes sju ganger.

Her gjentas dette uttrykket fem ganger for liksom å gi en antydning av tordenskrallet som ruller fram. Torden er jo også som en røst fra Guds majestet, som det står her i v. 5: "Gud tordner underfullt med sin røst. Gud gjør storverk, og vi forstår dem ikke."

I v. 1-5 har Elihu avsluttet sin skildring av tordenværets vitnesbyrd om Guds majestet. Deretter ser han videre ut over Guds storhet i naturen om vinteren med snø, skyllregn, storm og frost (v. 6-13).

Han sier: "Han binder hvert menneskes hånd." Det betyr at Gud gjør det umulig for mennesket å arbeide ute på marken når vinteren kommer med storm og sludd.

I v. 10 er det talt om is og frost og "brede vann fryser fast". Her må vi huske at det også i varme land kan ligge snø og is oppe på høye fjell, og nettene kan være temmelig kalde.

Herren leder alt dette. Han styrer den regntunge skyen, "sine lynskyer". Alle skyer må snu og vende seg etter Guds vilje. Hver sky har Gud bestemt til en gjerning (v. 12), enten "for å straffe, eller for å vise sin miskunnhet når det er til gagn for hans jord" (v. 13).

Den kjente Macmillan har gitt oss mange herlige skildringer av Guds nådes åpenbaring i naturens verden. Han sier om dette: "Vi er ikke vant til å tenke oss frost og is som vitnesbyrd om kjærlighet. Vi betrakter dem derimot med frykt som noe som ødelegger og bringer død. Likevel viker de ikke tilbake i skjønnhet for noe annet i naturen (...) Ingen lilje kan være vakrere enn et snøfnugg, kuldens blomst slik den stråler i de yndigste krystallformer."

Fra å ha talt om hele skapningen, vender Elihu seg nå til Job, dette lille menneske overfor Guds underfulle storhet.

Job skal tenke på at han slett ikke kan forstå "Guds under" (v. 14-17). Job har erfart noe av dette (v. 17), uten at han kan forstå det eller gjøre noe selv.

Derfor sømmer det seg ikke for ham å gå i rette med Gud som kjenner alt. Det kan bare føre til undergang for mennesket selv. Og man skulle ikke mene at noen ønsket å bli oppslukt av Guds vredes dom (v. 18-20).

I slutten av kapitlet (v. 21-24) kaster Elihu enda en gang sitt blikk på Guds majestets åpenbarelse i naturen. Han kan skjule sollyset med uværsskyene, men han kan også raskt drive skyene bort med vinden og rense himmelen. Så skinner solen igjen klart og forgyller endog skyene i nord (v. 21-22).

Vi blir stille når vi betrakter solnedgangen en kveld. Solen kaster sitt gylne skjær over skyene i alle verdens hjørner. De vakre skyene er underlig formet, de kan ofte se ut som et slott, tekket med gylne skjold. Ved dette synet må vi si med ordet her: "Den Allmektige finner vi ikke, han som er så stor i makt."

Vi kan ikke nå ham på den måten at vi kan gjennomskue hans dybder. Men vi kan nok se at "retten og den strenge rettferdighet krenker han ikke".

Så mye må stå klart for alle mennesker hvis hjertet blir stille for Herren, at denne mektige Gud kan ikke være noen annen enn rettferdighetens og miskunnhetens Gud. Vi ser jo hans kjærlige og nådige visdom over alt i naturen, både i det minste og i det største.

"Derfor frykter menneskene ham." Det vil si at alle troende på hele jorden frykter ham. Men de selvkloke, som er vise i egne tanker og vil styre Gud, de "enser" ham ikke.

Her slutter Elihus ord. I dem er det både tukt og trøst. Han hadde sagt sannheten til Job i fullt alvor uten å skåne ham. Men han hadde også trøstet Job ved å tenne lys for ham i mørket så Job begynte å ane at det kunne være en Guds nåde i denne underlige ledelse.

Derfor hadde Job heller ikke avbrutt Elihu. Og dette viser at han følte seg overbevist i hjertet.

Dette hadde han sagt før i Job 6:24: "Lær meg, så skal jeg tie." Elihus ord var gått til hjertet på Job som regn på tørr jord.

Det var dette Job hadde begynt å skimte, at Gud ikke tuktet ham for å ta noe fra ham, men for å gi. "Hver den som bærer frukt, renser han, for at den skal bære mer frukt" (Joh 15:2).

Hvor godt det gjør i et forpint hjerte i trengselen å få dette fram: Herren bøyer oss ned og ydmyker nettopp for å gjøre oss enda rikere, for å opphøye enda mer.

Blir hjertet stille for dette, stråler Guds nådes lys fram igjen bak trengselens mørke og uværsskyene. Det var bildet Elihu hadde brukt fra naturen (v. 21-22).

Gå til Job 38:1-11
Job 38:1-11
Elihu hadde nå vært et sendebud i Herrens hånd til den stakkars Job Hans ord får nå guddommelig besegling ved at Gud selv griper ordet. I Job 38-41 lyder Herrens tale til Job, og deretter hører vi Jobs inderlige, ydmyke bekjennelse (Job 42:1-6).

"Da svarte Herren Job ut av stormen," slik blir Herrens åpenbaring innledet. Det navn som nå brukes om Gud er Jahve (Herren). Dette navnet er her brukt med omtanke. For det taler om Herren som frelser for sitt folk. Han er den som rekker sin frelsende hånd ut til hjelp for sitt folk.

Før har vennene brukt navnet Gud (Elohim) og lignende ord når de samtalte med Job. Det taler om Gud som den store, opphøyede og mektige Gud. Navnet Jahve passer derfor godt her, for nå nærmer Gud seg for å gjøre slutt på elendigheten for Job.

Men vi ser av dette at bruken av Herrens forskjellige navn ikke er vilkårlig. De har derimot sin dype, åndelige betydning.

Herren talte til Job "ut av stormen". Det betyr at Herren ikke ville åpenbare seg synlig, men likevel slik at hans røst nådde Job.

Stormen taler nettopp om den makt som bøyer, men som i tillegg renser. Slik er jo Herren også kommet til Job med trengselens storm for å bøye og dermed rense ham.

"Hvem er han som formørker mitt råd med ord uten forstand?" Slik begynner Herrens ord. Job hadde formørket Guds råd. Det vil si han hadde tillagt Gud hensikter som ikke kunne annet enn å kaste skygge over Guds rettferdighet og barmhjertighet.

Og nå begynner Herren å ta Job i skole. Han sier: "Nåvel, bind opp om deg som en mann! Så vil jeg spørre deg, og du skal svare meg."

Å binde opp om seg var å feste beltet så klærne sluttet tettere til kroppen når man drog i krig. Gud oppfordrer nå Job til kamp. Job hadde jo så ofte utfordret Gud.

Gjennom disse ordene fra Herren er det liksom en hellig spott over hvor tåpelig Job var. Han hadde innbilt seg at han kunne styre Gud. Ja vel, så ber Herren ham om å vise hvor god han var.

Spott er et farlig våpen i alminnelig menneskelig betydning, der synden blander seg inn i alt. Og syndere kan vanskelig bruke den uten å synde. Men noen ganger kan ordets tukt virke aller best på denne måten for å blottlegge menneskets dårskap. Derfor står det også i Sal 2:4: "Han som troner i himmelen, ler. Herren spotter dem."

Her bruker vi uttrykket "hellig spott" om Gud. Med det mener vi at Gud i sin hellighet og majestet går mot synderen som i tåpelig blindhet mener han kan gå i rette med Gud. Men synderen er jo bare som en orm i støvet mot Gud.

Grunntanken i det følgende er denne: Bare den som kan avveie alle ting i forhold til hverandre, kan klare å forstå den "skjebne" de forskjellige mennesker får.

Men det åndelig talt svake og kortsynte menneske kan ikke forstå og begripe de deler av skapningen som omgir det daglig. Hvorledes skulle det da kunne gjennomskue en enkelt del av Guds måte å styre på. Det står jo i sammenheng med så mye som bare Gud kjenner.

Herren begynner med å peke på skapelsen og spør Job om han var der da (v. 4-7). Jordens oppbygning blir her framstilt som et hus: først legges grunnvollen (v. 4). Deretter fastsettes husets mål og her brukes målesnor (v. 5). Deretter blir hjørnesteinen lagt (v. 6), som bærer bygningen. Endelig feirer husets herre med hele familien en gledesfest med stor jubel.

Da jorden brøt fram av Guds skaperhånd i sin underfulle vise skikkelse, ble den også mottatt med fryd. Gud så at alt han hadde skapt, var meget godt. Men også de himmelske lysvesener, de hellige engler, frydet seg ved å se Guds herlighet.

"Alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd." Slik blir tidens første morgen skildret med Åndens ord. Guds barn er de hellige englene som hadde bestått prøven. De sammenlignes med den rene, strålende morgenstjerne.

Hos profeten Jes 14:12 sammenlignes kongen av Babel med en fallen morgenstjerne. Dermed står han som forbilde på djevelen. Han var også en gang en lysbærer (Lusifer). Men om ham gjelder det forferdelige ordet i sannhet: "Hvor du er falt ned fra himmelen, du strålende stjerne, du morgenrødens sønn!" (Jes 14:12).

Men hvor salig vil ikke sangen lyde, når den nye jord er renset i dommens luer fra syndens besmittelse. En gang skal den stige fram til ære for Mesteren!

Da skal sangen lyde ikke bare fra Guds hellige engleskarer. Men de frelste menneskers takkesang skal forene seg med dem til en evig gledesharmoni.

Herren spør Job hvorledes det gikk til da jorden ble til. Men da måtte han nok bli stum, og det samme må selv den dyktigste vitenskapsmann den dag i dag.

Alle de tanker vitenskapen gjør seg om hvordan jorden ble til, er bare som gjetninger. De beviser tilstrekkelig hvor lite mennesket er overfor Gud.

I v. 8-11 peker Herren på at havet ble skapt. Det sammenlignes først med et barn som bryter fram fra jordens morsliv, fra jordens dyp. Og Herren svøpte det i skyer og mørke (v. 8-9). Deretter går bildet over til å ligne havet med en veldig kjempe, som Gud setter bom og dører for (v. 10-11).

"Hit skal du komme og ikke lenger, her skal dine stolte bølger legge seg." Slik lyder Guds allmaktsord. Fortellingen om Knut den store er vel kjent. Han viste at han hadde forståelse for den dype betydningen av dette ordet den gang hoffet smigret ham.

Mange stolte bølger fra den stolte, trassige verden som havet er et bilde på, har også veltet fram mot Herrens folk på jord. Denne verden er drevet fram til enda mer tross av mørkets veldige fyrste. Snart kommer han med list og snart med vold som så ofte i martyrtider.

Men det som står her er en salig trøst både for menigheten og for det enkelte Guds barn. Vi makter ingen ting av oss selv. Men Herren har satt en grense for Satans gru. Igjen og igjen har fienden måttet høre det fra Herren i det høye: Hit skal du komme og ikke lenger. Her skal være satt en grense for dine stolte bølger.

Herren vet så godt hvor mye trengsel som tjener hans folk til det gode, både hele menigheten og det enkelte Guds barn. Lenger får ikke djevelen lov å komme.

Det fortelles om en mann som konstruerte en fallmaskin. Han kunne måle trykket så nøyaktig at den kunne knuse glasset på et ur uten å skade uret på annen måte. Men han kunne også stille maskinen slik at den knuste en veldig blokk.

Det er et lite bilde på Guds vise makt. Han vet å avpasse nøye alt både i det enkelte menneskeliv og for hele menneskeslekten.

Vi vet hvilke forferdelige ødeleggelser havet kan gjøre om det bare når noen fot høyere. Det ser vi når Gud tukter verden med en stormflod. Ja, Herren er underfull i råd og stor i visdom. Alt både i naturen og Åndens verden vitner om det.

Gå til Job 38:12-38
Gud fortsetter å vise naturens under for Job

Job 38:12-38
Også lyset er et Guds under (v. 12-15). Når morgenrøden bryter fram, griper den liksom "fatt i jordens ender" og jager bort mørkets og nattens gjerninger.

Det bilde som brukes her er at jorden mens den ligger i nattens mørke, er som et teppe. Her har de ugudelige som lever i mørket, slått leir.

Da kommer lyset og rister dem bort, slik man kan riste et teppe. Jorden lå i en dunkel, ubestemt skikkelse så lenge nattemørket rådde (v. 14). Men når lyset kommer, får den sitt bestemte, tydelige preg som når man trykker et segl eller et signet i bløt leire eller i lakk.

Idet lyset kaster sin stråleglans ut over jorden, trer alle ting fram i sin rette drakt slik Gud gav dem.

Men dermed blir også den ugudeliges oppløftede arm lammet og "brukket". For han unndrar seg lyset.

Det er meget betegnende at mørket her kalles de ugudeliges lys. da er det også sagt at alt det som kalles lys, men er uten Gud, er ikke annet enn mørke for Ham. Det er i sannhet en alvorlig dom over vantroens såkalte opplysning.

Det samme sier Herren selv i Bergpreika (Matt 6:23): "Er nå selve lyset i deg mørke, hvor dypt blir da mørket!"

Men idet Herren slik vender Jobs blikk mot lysets underlige kraft, føyer han til et spørsmål: "Har du i dine dager befalt morgenen å bryte fram?" (v. 12). Og Job ble igjen til skamme.

Herren holder liksom eksamen med Job over naturens ABC. Men Job faller ganske igjennom ved denne prøven.

Og Herren går videre. Han har talt om hvordan jorden ble til, om havets begrensning og lysets underfulle virksomhet. Nå fortsetter han med havets hemmelighetsfulle dyp (v. 16).

Også havbunnen er et mektig vitnesbyrd om Guds hemmelighetsfulle visdom i skapelsen. Men hvor lite vet selv nåtidens vitenskap om alt det som rører seg i dette dyp!

Og enda mindre kjente Job til dødsrikets dyp (v. 17). Han kjente heller ikke størrelsen på jorden, det Gud ser med et eneste blikk (v. 18). Og like lite kjente han lysets og mørkets egentlige grunnvesen (v. 19-20).

Vitenskapen er kommet til at solen bare er en lysbærer, men at selve lyset er en naturmakt som har vært til før solen. Men å gjennomtrenge selve lysets vesen makter intet dødelig øye. Det kan bare skaperen.

I v. 21 møter vi igjen det vi før nevnte som den opphøyede Guds hellige spott over den lille skapningens forsøk på å mestre ham: "Du vet det vel! Den gang ble du jo født, og dine dagers tall er stort." Slik står det.

Skulle Job gjennomskue disse naturkreftenes grunnvesen, skulle han med rette være som Gud. Da måtte han jo nødvendigvis være fra begynnelsen av. Her ligger en nyttig påminnelse for Job om hvor kortvarig hans tilværelse hadde vært overfor den evige Gud.

I v. 22-23 viser Gud til snø og hagl. Job hadde heller ikke noe å gjøre med dem. Også dette stod helt i Guds hånd som midler til tukt, oppbevart "til trengselens tid, til kampens og krigens dag" (v. 23).

Hagl nevnes ofte i Den hellige Skrift som Guds våpen mot fienden, f. eks. i Jos 10:11; Jes 28:17 og Åp 11:19.

Når det står om snøen at den er oppspart til trengselens tid, forstår vi det bedre når vi hører hvordan tilstanden var i dette området.

Det kan nemlig komme snøvær og haglbyger i slike varme områder, selv om det er sjelden. Men når de kommer, pleier de å være voldsomme og gjøre stor skade.

Slik er det f. eks. fortalt i arabiske kilder at i 1860 kom et fryktelig uvær over Hauran. Da omkom mange saue, geite- og kamelflokker i tillegg til mennesker. På denne måten ble snø og hagl betraktet som en guddommelig straffedom i disse områdene.

Herren spør videre Job om lyset, vinden, regnet og lynets veier. Alle disse er så uberegnelige for mennesket og ganske avhengig av Guds hånd, at han hele tiden styrer og leder dem.

Ja, hver eneste sky går sin gang på Herrens bud. De går også over områder der ingen mennesker bor, bare ørkenens ville dyr leter etter føde der. Men heller ikke de små, solbrente gresstrå i ørkenen er glemt av Gud. Han sender også dem trøst. Ikke en av dem er glemt av Gud (v. 24-27).

Herren peker videre på regnet, på duggdråpene, på is og rimfrost. Ingen av dem har en menneskelig far eller mor, men de kommer fra Guds visdomshånd.

Hvis man gir akt på alle ting i naturen og vil studere dem og undersøke dem, blir en rikdom av guddommelig herlighet lukket opp for oss. En liten iskrystall er f. eks. så vakkert oppbygt.

Det er når "vannet blir hårdt som stein, og havets overflate stivner" (v. 30). Og hvilken sammenheng er det ikke mellom disse tilsynelatende ubetydelige ting i naturen og så hele vår jordiske tilværelse.

Dette har som før nevnt Macmillian skrevet så godt om, særlig i en bok med tittel: "Nådens åpenbaring i naturen." I denne boka går han også ut fra dette kapitlet i Jobs bok og avdekker noe av den uendelige visdom Herren vil gjøre Job oppmerksom på.

I v. 31-33 peker Herren opp på stjernehimmelen og spør: "Kan du knytte Sjustjernens bånd eller kan du løse Orions lenker? Kan du føre Dyrekretsens stjernebilder fram i rette tid? Og Bjørnen med dens unger - kan du styre deres gang? Kjenner du himmelens lover? Fastsetter du dens herredømme over jorden?"

Sjustjernen danner som et bånd av edelstener og er knyttet sammen ved underfulle lover som forener alle disse utallige kloder til en helhet.

Orion er det praktfulle stjernebildet som ligner en kjempe med draget sverd. Etter sagnet skulle det være en opprører som var blitt bundet med rep til himmelen. Derfor kalles de tre stjernene som danner bildet for Orions belte (lenker).

Dyrekretsens stjerner er de tolv stjernegrupper som de gamle delte himmelen inn i. De hadde gitt dem navn, mest etter dyr som væren, løven, krepsen osv. Det gjorde de antagelig fordi stjernenes stilling til en viss grad lignet på disse dyrene.

Bjørnen med dens unger er stjernebildet Karlsvogna, som også ennå kalles Den lille bjørn. Dens unger er de tre stjernene som danner halen, eller om man betrakter dette stjernebildet som en vogn, er det stjerten.

Himmelen med sin stjernehær og dens innflytelse på jorden er i sannhet godt skikket til å ydmyke mennesket. Den kan gi oss et innblikk i Guds svimlende høyhet over det vesle menneskebarnet.

Og likevel, hvor stort er det ikke at denne Gud har det lille menneske lov til å kalle sin far i Jesu Kristi navn. Han holder alt i sin hånd og på et vink fra ham beveger millioner av stjerner seg.

I v. 34-38 peker Herren på himmelens skyer med dens regn og lyn. Bare Gud kan la det regne og lyne. Menneskets visdom og forstand er også gitt av Guds nåde. Men vi kan bare svakt gjennomskue naturens husholdning og har i alle tilfelle ingen makt til å forme været.

De siste vers (v. 37-38) peker på regnet som får støvet til å klumpe seg sammen. Alle disse dagligdagse ting som menneskene ofte ser overfladisk på, forsøker Gud å åpne Jobs øyne for.

Måtte Gud gjennom disse ord også åpne våre øyne for alt dette. Da kunne vi se på det alt sammen og erkjenne at det er Guds underfulle skapervisdom som åpenbarer seg like mye i det aller minste frø, den minste dråpe og iskrystall som i stjernehimmelens mektige hær.

Gå til Job 39:1-38
Job 39:1-38
Fra underet i den livløse naturen går Herren nå over til dyreverdenens under. Han viser Job at Gud ikke bare sørger for de sterkeste og stolteste dyr som løven (v. 1-2), men også for de svake og mere uanselige som ravnen. Heller ikke ravnunger roper forgjeves etter mat.

Gud har ikke bare de mange millioner mennesker i sin daglige husholdning. Han har også mange tusen millioner dyr. Det er nettopp Guds uendelige storhet at selv ikke det aller minste er glemt eller forsømt.

I v. 4-7 tales om den lette, hurtige steingeita og hinden. De før sine unger til bestemt tid der ute i ensomheten. Og deres kje er snart selvhjulpne og sørger for seg selv, mens mennesket er et hjelpeløst barn i lang tid. Men alt dette er underfullt lagt til rette av Gud.

I v. 8-11 peker han på villeslet, som er det mest ubendige og viltre dyr man kjenner. Man finner flokker av det i den syrisk-arabiske ørken og det står på overgangen fra hjorte- og rådyrslekten til eslet. Det elsker friheten framfor alt og kjenner ikke de trellekår det tamme eselet i byen har. Disse må jo gå under eierens pisk. Også dette dyret er skapt av Gud, og han åpenbarer over alt sin rikdom av tanker i sitt skaperverk.

I v. 12-15 omtales villoksen (antilope bubalis) som finnes i Arabia, Egypt og i det indre Afrika. Villoksen er større enn hjorten, og er i formen svært lik en okse, men er slankere. Den har et kraftig forsvarsmiddel i horna som ikke er bøyde.

Men intet menneske kan endre dens ville natur som er skapt av Gud, eller temme den til å gjøre tjeneste som et vanlig husdyr som oksen. Husdyrene gjør jo mye arbeid for menneskene, særlig i Østen.

I v. 16-21 tales om strutsen. I motsetning til storken viser den ikke mye omtanke for sine egg eller for ungene. Storken kalles på hebraisk egentlig med navnet "den kjærlige", fordi særlig storkemorens omtanke og kjærlighet for ungene var vel kjent.

Strutsen lever i ensomme ørkener og lar ofte eggene bli ruget ut av solvarmen, mens den selv går fra dem. Blant araberne er strutsens tålmodighet blitt et ordspråk. Derfor er det lett å overliste den, men ikke lett å fange den i flukt.

Når den "flakser i været" med sine korte vinger, da "ler den av hesten og dens rytter" (v. 21). Det betyr at den løper langt hurtigere enn den raskeste hest.

Men den benytter seg ikke alltid av denne evne til å flykte. I stedet skjuler den seg ofte, eller rettere sagt den mener å skjule seg, i små hull i ørkensanden. Når den har skjult seg slik ved å dukke ned i en fordypning i sanden slik at den selv ikke ser forfølgerne, tror den at alt er vel men blir lett et bytte for fienden.

Strutsens enfoldighet er derfor også et talende bilde på mange vantro mennesker. Hvor mange mennesker oppfører seg ikke som om det ikke var noen fare for deres sjel.

De sier: Vi tenker ikke på det. Vi later som om det ikke var noen død eller fortapelse. Og da mener de at saken er avgjort. Men slike tåpelige strutsemennesker faller også lett i fiendens hånd.

I v. 22-28 omtales den edle arabiske hesten med mange ord. Hesten ble ikke brukt som trekkdyr i dette området. Til det brukte man okse og esel. Hesten ble brukt i krig. Også hesten er et vakkert Guds skaperverk. Den er rask, har mot og kraft som skildret her. Også det beror på Guds visdom og velde.

En reisende (Layard) sier om den arabiske hesten: "Vel er den arabiske hesten from som et lam, men så snart den hører stammens krigsrop og ser sin rytters spyd, spruter øynene som ild. De blodrøde neseborene åpner seg vidt opp, halsen krummer seg, hale og manke reiser seg og flagrer for vinden."

Men Job må erkjenne sin avmakt over Guds spørsmål: "Gir du hesten styrke?"

Etter skildringen av den raske hesten, vender han blikket mot den raske hauken. Det står om den at den "brer vingene ut mot sør". Det taler vel om hauken som trekkfugl som drog til sørlige områder når været ble kaldt (v. 29).

Og endelig slutter skildringen med å se på fuglekongen, ørnen, med sin høye flukt, skarpe blikk og rovlyst (v. 30-33).

Disse mange forskjellige dyreslag vitner alle om rikdommen i Guds skapertanke. De følger alle den plan og orden Gud har fastsatt for dem. Deretter kommer Herren med et alvorlig spørsmål, som sikkert måtte ramme Job i samvittigheten: "Du som klandrer Den Allmektige, vil du trette med ham? Du som laster Gud, du må svare på dette!" (v. 34-35). Det er en hellig tukt i Den Allmektiges ord. Den som klandrer og anklager Gud er Job. For det var synd at han ville klandre Gud og anklage ham for hans handlemåte.

Må Herren ved sin Hellige Ånd bevare alle Guds barn fra å klandre Herren og hans verk! "Gjør alt uten knurr og tvil," slik lyder Åndens hellige påminnelse (Fil 2:14).

Men gjennom dette refsende ord går det også en tone av Herrens miskunnhet. Gud bryter ikke sundt et knekket rør, men viser Job den rette vei.

Og Herrens ord viser sin makt over Jobs hjerte. Hans svar (v. 36-38) kommer i sannhet fra et ydmykt sinn: "Nei, jeg er for liten. Hva skulle jeg svare deg? Jeg legger min hånd på min munn."

Slik svarer Job Med dette vil han si at han bøyer seg i støvet og vil tie i ydmyk erkjennelse av at hans forrige ord ikke var rette.

Gå til Job 40:1-28
Job 40:1-28
Selv om Jobs hjerte nå var bøyet og stille, så Herren at det var tjenlig for Job å bli bøyet enda dypere ned. En liten syndserkjennelse er godt, men først den fulle syndserkjennelse og dype selverkjennelse fører fram til full seier. Derfor ser vi ofte at Herren venter med å trøste hjertet.

Vi kan tro at det er bøyd for Herren. Men Herren som ser alt, vet at han kan gi en fylde av nåde når hjertet kommer lenger ned i ydmykhet. Men alt dette er bare av hans miskunnhet.

Slik er han også nå mot Job Enda et ord til tukt skal han få. Gud tilbyr ham likesom sin krone og trone, ettersom Job mente at han kunne styre bedre enn Gud.

Hvor ofte ser vi ikke noe lignende i de jordiske forhold. Det er lett å kritisere, når man selv ikke har ansvar. Men saken blir ganske annerledes når ansvaret legges over på en selv.

Herren oppfordrer Job til å vise sin makt ettersom han ville mestre Herren, til å ydmyke de hovmodige, til å dømme rettferdig siden han mente seg berettiget til å dømme Gud selv (v. 1-9).

Nei, Job maktet ikke å bøye de hovmodige voldsmenn på jorden. Han var ikke Gud men bare et lite menneske. Han maktet ikke en gang noe mot de veldige, store dyr Gud hadde skapt, og heller ikke mot alt det andre.

I det følgende framstiller Herren nå to meget store og fryktelige dyr for Job, nemlig flodhesten og krokodillen. Slik ville han gjøre Job til skamme og enda en gang virkelig vise ham hans avmakt.

I v. 10-19 blir så flodhesten skildret. Den kalles Behemoth, som på hebraisk omfatter alle dyr. Så vidt man kjenner til er det det største av alle dyr. På egyptisk heter det Pehemout som betyr vannokse. Dette navnet passer også bedre fordi det ligner mer på en okse enn på en hest.

Nå finnes det veldige dyr både i den hvite og blå Nilen og i nesten alle andre afrikanske elver og sjøer. Tidligere fantes flodhesten i hele Nilen like til munningen. Det er et veldig uhyre, ofte 14 til 17 fot lang og 7 fot høy. Den har stort hode som sitter nesten uten hals på kroppen, ørene er små og spisse, øynene er også små med et dumt, stirrende blikk. Snuten er meget stor og brei og gapet meget stort.

Flodhesten har en veldig styrke slik at den kan løfte middelsstore båter med mannskap og last i været. Den kan velte dem og knuse dem med sine tenner.

Den eter bare planteføde (v. 10), halen er kort og sterk som en sedergrein (v. 12). I v. 14 står at den er den ypperste av Guds skapninger, det vil si den største og sterkeste blant dyrene. Endog elefanten må vike for den.

Her tales også om at han som skapte den, gav den et sverd. Det betyr sidetennene, to på hver side av kjevene. Disse tennene blir omtrent en alen lang og har en forferdelig knusende makt. Når den ikke blir terget, er den likevel temmelig ufarlig.

Andre dyr kan være i nærheten av den uten at den angriper dem. Som regel holder den seg i elven så lenge der er nok vannplanter til den. Men dersom de mangler dem slik det er i den blå Nilen, er dyret nødt til å gå på land for å finne næring.

En reisende forteller at de stiger forsiktig opp en time etter solnedgang. De lytter og speider og klatrer opp av elven og opp den bratte elvebredden hvor vanskelig det enn kan være.

v. 15 taler om alt dette, og skildringen her viser klart at forfatteren taler som et øyenvitne. Den trenger også inn i frukthagene på bebodde steder. Den liker å ligge doven og hvile seg i skyggen av rør og lotusbusker. Lotusbusken er et lavt tre som vokser i varme, fuktige daler i Israel, Syria og Egypt og bærer små, gule epler (v. 16-17).

Selv om strømmen blir nokså sterk, ja så rivende som Jordanelven til tider kan bli, blir den ikke redd. Den har krefter nok til å klare seg (v. 18).

Når Job så hvor liten og svak han var mot dette veldige dyret, hvor alvorlig måtte det da ikke bli for ham. Dyret var som en levning fra urtidens dyreverden, og han hadde løftet sin røst mot han som hadde skapt alt dette!

Deretter blir det andre veldige uhyre skildret, Leviatan. Navnet leviatan betyr egentlig et dyr som bukter seg fram. I profeten Jes 27 brukes det som navn på verdensmakten. Men her betyr det det egyptiske uhyre krokodillen.

Også overfor dette veldige, sterke og glupske dyret måtte Job erkjenne hvor liten han var. Krokodillen kan bli inntil 30 fot lang. Den kan man ikke dra opp med krok og snøre som en vanlig fisk (v. 20).

Man kan heller ikke bruke jernkrok i kjevene, slik fiskerne i Egypt pleidde å sette en krok i gjellene på fisken (v. 21).

Videre blir skildret (v. 22-24) hvor ustyrlig krokodillen er, og det gjør den til en fryktelig fiende. Nei, man leker ikke med den, og jakten på den hører til det farligste og vanskeligste.

Med alminnelig spyd og harpuner var det den gang umulig å få bukt med dyret. Det lot seg ikke fange og selge som en alminnelig handelsvare.

Den som en gang har vært i kamp med det, mister lysten til det for alltid. For bare synet av dette dyret når det går til angrep, kan nesten få et menneske til å bli maktesløs (v. 25-28) Gå til Job 41:1-25
Job 40:1-28
Selv om Jobs hjerte nå var bøyet og stille, så Herren at det var tjenlig for Job å bli bøyet enda dypere ned. En liten syndserkjennelse er godt, men først den fulle syndserkjennelse og dype selverkjennelse fører fram til full seier. Derfor ser vi ofte at Herren venter med å trøste hjertet.

Vi kan tro at det er bøyd for Herren. Men Herren som ser alt, vet at han kan gi en fylde av nåde når hjertet kommer lenger ned i ydmykhet. Men alt dette er bare av hans miskunnhet.

Slik er han også nå mot Job Enda et ord til tukt skal han få. Gud tilbyr ham likesom sin krone og trone, ettersom Job mente at han kunne styre bedre enn Gud.

Hvor ofte ser vi ikke noe lignende i de jordiske forhold. Det er lett å kritisere, når man selv ikke har ansvar. Men saken blir ganske annerledes når ansvaret legges over på en selv.

Herren oppfordrer Job til å vise sin makt ettersom han ville mestre Herren, til å ydmyke de hovmodige, til å dømme rettferdig siden han mente seg berettiget til å dømme Gud selv (v. 1-9).

Nei, Job maktet ikke å bøye de hovmodige voldsmenn på jorden. Han var ikke Gud men bare et lite menneske. Han maktet ikke en gang noe mot de veldige, store dyr Gud hadde skapt, og heller ikke mot alt det andre.

I det følgende framstiller Herren nå to meget store og fryktelige dyr for Job, nemlig flodhesten og krokodillen. Slik ville han gjøre Job til skamme og enda en gang virkelig vise ham hans avmakt.

I v. 10-19 blir så flodhesten skildret. Den kalles Behemoth, som på hebraisk omfatter alle dyr. Så vidt man kjenner til er det det største av alle dyr. På egyptisk heter det Pehemout som betyr vannokse. Dette navnet passer også bedre fordi det ligner mer på en okse enn på en hest.

Nå finnes det veldige dyr både i den hvite og blå Nilen og i nesten alle andre afrikanske elver og sjøer. Tidligere fantes flodhesten i hele Nilen like til munningen. Det er et veldig uhyre, ofte 14 til 17 fot lang og 7 fot høy. Den har stort hode som sitter nesten uten hals på kroppen, ørene er små og spisse, øynene er også små med et dumt, stirrende blikk. Snuten er meget stor og brei og gapet meget stort.

Flodhesten har en veldig styrke slik at den kan løfte middelsstore båter med mannskap og last i været. Den kan velte dem og knuse dem med sine tenner.

Den eter bare planteføde (v. 10), halen er kort og sterk som en sedergrein (v. 12). I v. 14 står at den er den ypperste av Guds skapninger, det vil si den største og sterkeste blant dyrene. Endog elefanten må vike for den.

Her tales også om at han som skapte den, gav den et sverd. Det betyr sidetennene, to på hver side av kjevene. Disse tennene blir omtrent en alen lang og har en forferdelig knusende makt. Når den ikke blir terget, er den likevel temmelig ufarlig.

Andre dyr kan være i nærheten av den uten at den angriper dem. Som regel holder den seg i elven så lenge der er nok vannplanter til den. Men dersom de mangler dem slik det er i den blå Nilen, er dyret nødt til å gå på land for å finne næring.

En reisende forteller at de stiger forsiktig opp en time etter solnedgang. De lytter og speider og klatrer opp av elven og opp den bratte elvebredden hvor vanskelig det enn kan være.

v. 15 taler om alt dette, og skildringen her viser klart at forfatteren taler som et øyenvitne. Den trenger også inn i frukthagene på bebodde steder. Den liker å ligge doven og hvile seg i skyggen av rør og lotusbusker. Lotusbusken er et lavt tre som vokser i varme, fuktige daler i Israel, Syria og Egypt og bærer små, gule epler (v. 16-17).

Selv om strømmen blir nokså sterk, ja så rivende som Jordanelven til tider kan bli, blir den ikke redd. Den har krefter nok til å klare seg (v. 18).

Når Job så hvor liten og svak han var mot dette veldige dyret, hvor alvorlig måtte det da ikke bli for ham. Dyret var som en levning fra urtidens dyreverden, og han hadde løftet sin røst mot han som hadde skapt alt dette!

Deretter blir det andre veldige uhyre skildret, Leviatan. Navnet leviatan betyr egentlig et dyr som bukter seg fram. I profeten Jes 27 brukes det som navn på verdensmakten. Men her betyr det det egyptiske uhyre krokodillen.

Også overfor dette veldige, sterke og glupske dyret måtte Job erkjenne hvor liten han var. Krokodillen kan bli inntil 30 fot lang. Den kan man ikke dra opp med krok og snøre som en vanlig fisk (v. 20).

Man kan heller ikke bruke jernkrok i kjevene, slik fiskerne i Egypt pleidde å sette en krok i gjellene på fisken (v. 21).

Videre blir skildret (v. 22-24) hvor ustyrlig krokodillen er, og det gjør den til en fryktelig fiende. Nei, man leker ikke med den, og jakten på den hører til det farligste og vanskeligste.

Med alminnelig spyd og harpuner var det den gang umulig å få bukt med dyret. Det lot seg ikke fange og selge som en alminnelig handelsvare.

Den som en gang har vært i kamp med det, mister lysten til det for alltid. For bare synet av dette dyret når det går til angrep, kan nesten få et menneske til å bli maktesløs (v. 25-28) Gå til Job 41:1-25
Job 41:1-25
I de første vers av dette kapitlet nevnes noe om hva meningen er med skildringen av disse veldige dyrene. Det står slik (v. 1-2): "Ingen er så djerv at han tør tirre den. Hvem tør da sette seg opp mot meg? Hvem gav meg noe først, så jeg skulle gi ham vederlag? Alt under himmelen hører meg til."

Meningen med disse ordene er tydelig nok: Om intet menneske tør utfordre en slik veldig skapning som krokodillen, hvem tør da våge å utfordre Gud? Han er så uendelig mye større enn det han har skapt. Og han skylder ikke noen noe eller lar seg "tjene av menneskehender som om han trengte til noe" (Apg 17:25). Alt under himmelen tilhører jo ham.

Men dette hadde Job gjort. Han hadde utfordret Gud.

Gud ydmyker Job på en forunderlig dyp og slående måte. Han viser ham hvor forferdelig tåpelig det er å utfordre Gud, mens han er redd for en av Guds skapninger. Det er en dyp visdom i denne måte å lede Job til selverkjennelse på.

I v. 3-25 har vi videre en inngående skildring av den veldige krokodillen. Og denne skildringen passer helt til det øyenvitner forteller den dag i dag.

I v. 3 tales om "dens fagre bygning". Det betyr jo den harmoni skaperen har gitt denne veldige kroppen med dens utallige ytre og indre deler. Dens "kledning" som tales om i v. 4 betyr panseret av skjell på ryggen og sidene.

Den har en dobbel rad av spisse tenner, 36 i overkjeven og 30 i underkjeven. Når den åpner sine "kjevers dør", det vil si det fryktelige gapet som går bakover til ørene, da er det "redsel" rundt om "dens tenner".

I v. 6 omtales "skjoldenes rader" som er 6 rekker av ryggskjold og fire knudrete nakkeskjold. De slutter så godt som ugjennomtrengelig opp til hverandre (v. 7-8).

Krokodillen pleier å ligge med gapet åpent mot solen for å slikke solskinn. En reisende forteller at han ofte så dyret ligge i sanden med vidåpent gap vendt mot de varme solstråler. Småfuglene spaserte rolig omkring det mørke dødssvelget for å plukke enkelte små makker ut av krokodillens munn.

Når den nyser, skinner solstrålene i slimet den puster ut (v. 9). Øynene har et rødlig skinn, og derfor brukte allerede de egyptiske hieroglyffene to krokodilleøyne for å betegne morgenrøden.

I v. 10-12 omtales den brennende hete ånde som ser ut som en tykk røyk (v. 11), og i solen kan den skinne som ild. Alt bever for den fryktelige makt krokodillen har. Det kan sies med sannhet at "angsten løper foran den".

Også de delene av kjøtt som er bevegelige hos andre dyr, er nesten ubevegelige hos krokodillen. Alt er stivt og fast (v. 14).

I v. 15 står at "dens hjerte er fast som stein". Det er uttrykk for hvor umåtelig seiglivet dette dyret er. En reisende (fyrst Pückler) forteller at man allerede hadde flådd det meste av skinnet av en krokodille han hadde felt. De hadde tatt innvollene ut og skulle nettopp til å løsne beina fra kjøttet. Da ga dyret fra seg et siste slag med halen, og det spredte alle som stod omkring som agner og kastet en av dem til jorden.

I v. 16-20 er en skildring av hvorledes kampen med den er. Ingen våpen biter på den, og selv de som ellers er helter treffer ikke på grunn av frykt. Bare nedenfra i den myke buken kan den rammes av spyd eller sverd.

Når den hviler i dyndet på sandstranden, synes de skarpe skjell på halen som "en treskeslede" (v. 21). Som kjent tresket man i de dager korn med sleder som hadde jernspisser på undersiden. Okser drog disse sledene over kornnekene.

Når krokodillen farer avsted over vannet, får den "dypet til å koke som en gryte". Så stor fart har den. Den får "havet til å skumme som en salvekokers kjele", står det. Det betyr vel ikke bare at skummet reiser seg, men det er kanskje også en hentydning til at dyret utvikler en sterk lukt som en moskusokse (v. 22). Og etter krokodillen ligger en hvit stripe av skum (v. 23).

I de siste vers (v. 24-25) blir krokodillens kraft likesom samlet i et avslutningsord om at den er "konge over alle stolte dyr". Selv er den ikke redd noe som helst, men alle er redd for den - selv de stolteste ville dyr.

Gå til Job 42:1-6
Job 42:1-6
I disse seks første vers har vi det siste ord fra Job - det er en ydmyk, ærlig syndsbekjennelse. Det er jo ikke nok å bli brakt til taushet og slutte å knurre. Nei, det gjelder om å tilstå og bekjenne sin skyld, og å tilbakekalle sine onde ord og be om tilgivelse.

Og dette er sannelig ikke lett for et gjenstridig menneskehjerte. Det skal mye til å bøye det til en dyp, virkelig syndsbekjennelse.

Job begynner med å si: "Jeg vet at du kan alt, og at ingen plan er umulig å gjennomføre for deg." Job hadde jo prøvd å gå mot Guds tanke med ham, som om den ikke var rett. Nå bøyer han sin tanke inn under Guds tanke.

Men det beste er at han gjentar nettopp det ordet som Gud hadde begynt med, nemlig dette: "Hvem er han som formørker mitt råd med ord uten forstand?" (Job 38:2). Job bruker nå dette ordet og dømmer seg selv med det (v. 3).

Det er godt når synderen kommer dit at han dømmer seg selv med Guds ords dom i stedet for å sette seg opp mot den. Og Gud kan ta sin dom bort fra et slikt hjerte.

I gamle dager mente soldatene at de ble helbredet bare de kunne kysse odden på det sverdet de var blitt såret med. Åndelig talt har dette en dyp sannhet. Når mennesket bøyer seg i ydmykhet under og likesom kysser Guds ord, blir det til legedom for hjertet. Det var det samme ord som dømte det gamle egenrettferdige vesen. Da forstår vi at den samme som sårer oss også makter å helbrede.

At Job i sannhet var ydmyket, framgår tydelig av alt det han sier. "Derfor må jeg nå si: Jeg har talt om det jeg ikke forstod, om det som var for underlig for meg, og som jeg ikke skjønte."

I disse ordene ligger en dyp selv-ydmykelse. Før hadde Job brukt mange ord for å forsvare seg. Nå bruker han bare noen få ord, men det er ord som veier mye.

Gud hadde videre sagt til ham: "Så vil jeg spørre deg, og du skal svare meg" (Job 38:3). Også dette ordet bruker Job nå og snur det om slik at det kommer på rett plass. Nå skal det ikke komme fra Herren til ham, men fra ham til Herren (v. 4).

Nå hadde han lært å kjenne Herren som aldri før. Det var for ham som om hele hans tidligere kjennskap til Gud bare hadde vært et rykte. Ordet om Gud hadde jo kommet til ham fra andre. "Bare det ryktet meldte, hadde jeg hørt om deg, men nå har mitt øye sett deg", sier Job videre (v. 5).

Nå hadde han selv gjort erfaringen, og det er det det kommer an på. Man kan nok lære mye om Gud ved et "rykte", enten det skjer ved at andre mennesker taler om Gud eller ved å lese og studere.

Men virkelig trosliv blir det likevel først når vi selv har gjort erfaring om synd og nåde. Da er det ikke lenger bare en annenhånds-tro, men da kan vi si som samaritanerne sa til kvinnen som fortalte dem om Jesus: "Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. For nå har vi selv hørt, og vi vet at han i sannhet er verdens frelser" (Joh 4:42).

Også troende mennesker kan på mange måter komme til å si som Job: "Nå har mitt øye sett deg." Selv om vi har gjort den store erfaringen til omvendelse, er det mange andre områder i Guds rike der vi trenger å gjøre erfaringer.

Også i trengselens skole kan vi gjøre mange erfaringer - både om syndens dype røtter i oss og om Guds kjærlighets dype tanker om sine barn på jord.

Men det er godt å gjøre slike erfaringer selv som kan gi oss lykke. Det er jo det evige liv å kjenne den eneste sanne Gud og ham han utsendte, Jesus Kristus. Og jo inderligere vi kjenner ham, jo mer fylles hjertet av det evige livs herlighet.

Job slutter med å bekjenne som i en sum: "Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske" (v. 6). Det er ikke bare sin uvitenhet Job erkjenner. Men det er synden, skylden og frekkheten han bekjenner her så kort og konsist.

"Støv og aske", det er det siste ord vi hører fra Job. Og et menneske må komme dit at det ser seg selv som støv og aske innfor den levende, allmektige Gud.

Slik bekjente Abraham for Herren da han ba for Sodoma (1Mos 18:27). Men dersom en synder kommer i ydmykhet ned på denne plassen, da blir Guds siste ord til det menneske fullt av nåde. Og slik gikk det også for Job som vi skal høre i det følgende.

Satan hadde på ingen måte seiret. Selv om han hadde fått Job til å snuble og falle et lite øyeblikk, hadde Job ikke fornektet Gud slik Satan hadde påstått at han ville.

Job lot seg tukte og ble oppreist. Det var Guds triumf over Satan. Herrens navn ble æret, og alt hadde vært til stort gavn for Job.

Slik vil det alltid gå med all Guds folks trengsel her på jord. Når vi bare ydmyker oss i sannhet under Guds veldige hånd, skal det vise seg at alle ting tjener hans små til gavn. Og det er til Mesterens ære. Igjen og igjen må bekjennelsen fram:

Å, hvor ofte har hans makt

roser ut av torner brakt.

Gå til Job 42:7-17
Job 42:7-17
Job var allerede blitt oppreist igjen den gang han bekjente av hjertet: "Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske."

Men når først hjertet er blitt rett omvendt, følger også alt det ytre med. Det går som Herren har sagt: "Og din Far som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare" (Matt 6:6).

Den første ytre oppreisning Job fikk var overfor de tre vennene. Gud tok sin angrende venn i forsvar mot dem som helt hadde hatt mistillit til ham.

Og ikke bare for Jobs skyld, men også for sannhetens skyld i og for seg måtte vennenes utsagn bli motsagt. I v. 8 ser det ut til at vennene hadde gått fra Job. De var kanskje blitt fornærmet og hadde overlatt Job til seg selv.

Nå kom Herrens ord til Elifas. Han var antagelig den eldste av dem som hele tiden hadde ført samtalen med Job. Herren gav nå til kjenne sin vrede over det de hadde sagt: "For dere har ikke talt rett om meg, som min tjener Job." Slik lød Herrens ord.

Herren gav altså Jobs ord fortrinn. Han hadde dog holdt fast ved den vesentlige sannhet, mens vennene hadde prøvd å løse gåten på falsk måte.

"Min tjener Job," sier Herren fire ganger i løpet av det korte ordet i v. 7-8. I denne betegnelsen som blir gjentatt slik ligger Herrens godkjennelse av Job som en troende. Vennene hadde jo stadig oppfordret Job til å omvende seg. De ville ikke godkjenne ham som en Guds tjener.

Men Job skulle få oppreisning og vennene bli ydmyket enda mer. Herren befalte nemlig de tre vennene å komme med et brennoffer av sju okser og sju værer. Dette brennofferet skulle ofres til soning for deres skyld.

I Moseloven var syndofferet fastsatt på en annen måte. Men Jobs historie skjedde jo før lovens husholdning var opprettet.

I tillegg til budet om selve brennofferet sa Gud til ham: "Og min tjener Job skal be for dere, bare ham vil jeg bønnhøre, så jeg ikke gjør med dere etter deres uforstand."

Job skulle altså gjøre prestetjeneste for vennene nå. Han skulle stå som talsmann for Gud. Og slik står Job som et forbilde på Frelseren. "Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den rettferdige." Slik vitner apostelen Johannes (1Joh 2:1).

Dette ordet kan også anvendes på vårt forhold til Gud: Gud vil bare anse hans person, bare Jesus Kristi person vil Gud se på slik at ikke vår synd skal gå ut over oss. Her lød det for Jobs skyld.

Men Jobs forbønn og stilling som mellommann hvilte jo på den Frelser som skulle komme og hans gjerning som mellommann. Jobs forbønn fikk kraft fra den.

Dette skulle også være en prøve for Job selv, om han hadde fått all bitterhet mot vennene renset ut av sin sjel. Bare da kunne han gå ærlig i forbønn for dem.

Vennene lød Guds bud. De ydmyket seg for Herren, og Job lød også og bad for dem. Så snart Job hadde bedt for sine venner og dermed gitt enda et bevis på at han virkelig hadde et ydmykt sinn, da "gjorde Herren slutt på Jobs ulykke", står det.

Den som er blitt ydmyk i sannhet og bøyet for Herren, vil heller ikke gjemme på noen slags bitterhet eller vrede. Og det ydmyke sinn hadde nå fått makt i Job.

Hele Jobs trengsel sammenlignes med et fengsel som han hadde vært i.* Nå løste Herren ham fra spedalskhetens lenker, og deretter ble han opphøyet flere ganger. Alt smilte nå igjen til Job. Ja, Herren hadde gitt ham mer enn alt det han hadde hatt før, han økte det "til det dobbelte" (v. 10). (* v. 10 heter på gammel-dansk: "...vendte Herren Jobs Fangenskab." NB'88 har: "Herren gjorde ende på Jobs ulykke," og NO'78/85 har: "vendte Herren hans lagnad".)

Alle hans slektninger og kjente kom nå tilbake i store flokker. De trøstet ham og kom med gaver. I Østen er det nemlig skikk å ta med seg gaver når man hilser på fornemme folk. De gav ham et sølvstykke hver og en gullring. På hebraisk står en "kesite" for sølvstykke. Denne mynten var verd 4 sekel.

Det står at de alle åt med ham i hans hus. Job gjengjeldte altså ikke deres forakt som de hadde vist før. Men han sanket gloende kull på deres hode, som det heter i billedlig tale. Det er alltid den rette vei å gå å gjengjelde ondt med godt og tilgi. Vi har jo selv behov for all Guds nåde.

I det følgende (v. 12-17) blir Herrens velsignelse mot Job skildret nøyere. Den viste seg meget stor også i det jordiske. Gud gav ham sju sønner og sju døtre igjen.

Døtrene var så vakre av utseende som ingen andre kvinner i hele landet. Dette viste også Job ved de navn han gav dem. Og disse navnene avspeiler den inderlige lykke og farsglede som Job hadde av barna.

Navnet på den første var Jemima som betyr due. Den andre kalte han Kesia som betyr den som dufter, og den tredje het Keren-Happuk som også er uttrykk for den største skjønnhet.

Det står at "deres far gav dem arv sammen med deres brødre". Det tyder også på et godt forhold mellom disse søsken.

Så levde Job ennå her på jord et langt og lykkelig liv. Han var omgitt av barn og barnebarn helt ned til fjerde ledd. Det er Det gamle Testamentes uttrykk for et lykkelig liv. Det handler mest om den jordiske velsignelse.

Jobs bok har nok påvist tydelig nok at man kunne ha jordisk framgang i lang tid, uten at hjertet i sannhet var omvendt til Herren. Den peker også fram mot en kommende gjengjeldelse etter døden.

Men vi har sett at det ligger som en tåke over alt det som hører evigheten til. Gud hadde ikke åpenbart dette klart for denne slekt. Hele Det gamle Testamentet er jo som vi ofte har sagt, på barnestadiet. Og der gjelder både dom og velsignelse innenfor det jordiske liv.

Først fram mot den nye pakts tid ser vi den evige avgjørelse skinne klart fram. Det er det viktige nå. Og da forsvant også den rent jordiske betydning mer i sammenligning med den åndelige og evige. Jesu lignelse om den rike mann og den fattige Lasarus gir oss tilstrekkelig vitnesbyrd om det.

Den nye pakt peker stadig framover mot himmelen som det egentlige og rette sted for velsignelsen. Derfor vitner og Herrens apostel Paulus slik: "For jeg er overbevist om at den nåværende tids lidelse ikke er for noe å regne mot den herlighet som skal bli åpenbart på oss" (Rom 8:18).

---

Jobs liv har som vi ofte har nevnt et sterkt profetisk preg. Slik er det med mange av de store personer i den gamle pakt. Disse forbildene var nok på mange forskjellige måter vaklende. Men på tross av at vi har med syndige mennesker å gjøre, finner vi mange profetiske trekk ved dem.

Job gikk fra stor herlighet gjennom den dypeste lidelse til en ny og større herlighet. Dette peker framover mot Guds Sønns herlighet før skapelsen og mennesket var til. Og det peker på hans fornedrelse og til slutt på hans opphøyelse. Den fikk Frelseren del i nettopp fordi han fornedret seg så dypt.

Derfor gav Gud ham navnet over alle navn. Origenes forteller at det var skikk i oldkirken fra det andre århundre å lese stykker fra Jobs bok i påskeveka og på fastedagene når de talte om Kristi lidelse.

Men Jobs bok framstiller både den enkelte troende og hele kirkens utvikling gjennom prøvelser til renselse og deretter til herlighet.

Gjennom lidelse til seier. Det var Frelserens egen vei. Og den må både det enkelte Guds barn og hele hans menighet følge etter. Det er kongeveien til himmelriket.

Kirkens historie har vist oss at Gud kan hjemsøke sin kirke på jord. Men gjennom en sterk lidelse leder han den til ny vekkelse, til større åndsfylde.

Allerede i den gamle pakt ser vi dette da Juda ble bortført til Babel. Og folket ble ført hjem derfra med glede. Men aller herligst vil det bli når Herrens stridende kirke til sist skal bli frelst for evig ut av den store trengsel. Da går den gjennom de siste lidelser i Antikrists dager til den salige glede på den nye jord.

I Jobs bok er det slik en kilde til rik trøst både for det enkelte Guds barn og for Herrens menighet. Om Herren noen ganger skjuler seg, skjer det bare for å lutre og rense de utvalgte. Og det skal alltid gå slik det står i salmen:

Etter uværsskyen

smiler over byen

solen dobbelt klar.

Etter sorg og smerte

gleden i mitt hjerte

dobbel fylde har.

La da kun

en liten stund

angst og sorger meg omspenne,

Gud vil godt det ende.

Som nevnt i innledningen vet vi ikke hvem som er forfatter til denne boken. Men det er en bok som i sannhet er et åndsverk. Den som leser nøye gjennom Jobs bok med et ydmykt, troende hjerte, kan ikke annet enn bli stille for den høyhet som hviler over boken. Og den viser også en dyp erfaring både om menneskehjertet og om Guds vise måte å oppdra oss på.

"Denne bokens hebraiske dikter," sier Luther, "hvem han enn har vært, har selv hatt, sett og erfart slike fristelser som han har skildret." Og en annen fortolker av Guds ord har sagt det slik: "Den vei Job måtte gå for å finne fred, er den samme som også vi må gå. Noen annen vei finnes ikke. Det stolte hjertet må bøyes. Derfor er boken et hellig kunstverk. Det er en bok som ikke bare er full av ånd, men av en hellig Ånd. Det er et verk som en ikke bare må lese og studere, men også gjennomleve."

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

INTRODUCTION

Job a Real Person.—It has been supposed by some that the book of Job is an allegory, not a real narrative, on account of the artificial character of many of its statements. Thus the sacred numbers, three and seven, often occur. He had seven thousand sheep, seven sons, both before and after his trials; his three friends sit down with him seven days and seven nights; both before and after his trials he had three daughters. So also the number and form of the speeches of the several speakers seem to be artificial. The name of Job, too, is derived from an Arabic word signifying repentance.

But Eze 14:14 (compare Eze 14:16, 20) speaks of "Job" in conjunction with "Noah and Daniel," real persons. St. James (Jas 5:11) also refers to Job as an example of "patience," which he would not have been likely to do had Job been only a fictitious person. Also the names of persons and places are specified with a particularity not to be looked for in an allegory. As to the exact doubling of his possessions after his restoration, no doubt the round number is given for the exact number, as the latter approached near the former; this is often done in undoubtedly historical books. As to the studied number and form of the speeches, it seems likely that the arguments were substantially those which appear in the book, but that the studied and poetic form was given by Job himself, guided by the Holy Spirit. He lived one hundred and forty years after his trials, and nothing would be more natural than that he should, at his leisure, mould into a perfect form the arguments used in the momentous debate, for the instruction of the Church in all ages. Probably, too, the debate itself occupied several sittings; and the number of speeches assigned to each was arranged by preconcerted agreement, and each was allowed the interval of a day or more to prepare carefully his speech and replies; this will account for the speakers bringing forward their arguments in regular series, no one speaking out of his turn. As to the name Job—repentance (supposing the derivation correct)—it was common in old times to give a name from circumstances which occurred at an advanced period of life, and this is no argument against the reality of the person.

Where Job Lived.—"Uz," according to Gesenius, means a light, sandy soil, and was in the north of Arabia-Deserta, between Palestine and the Euphrates, called by Ptolemy (Geography, 19) Ausitai or Aisitai. In Ge 10:23; 22:21; 36:28; and 1Ch 1:17, 42, it is the name of a man. In Jer 25:20; La 4:21; and Job 1:1, it is a country. Uz, in Ge 22:21, is said to be the son of Nahor, brother of Abraham—a different person from the one mentioned (Ge 10:23), a grandson of Shem. The probability is that the country took its name from the latter of the two; for this one was the son of Aram, from whom the Arameans take their name, and these dwelt in Mesopotamia, between the rivers Euphrates and Tigris. Compare as to the dwelling of the sons of Shem in Ge 10:30, "a mount of the East," answering to "men of the East" (Job 1:3). Rawlinson, in his deciphering of the Assyrian inscriptions, states that "Uz is the prevailing name of the country at the mouth of the Euphrates." It is probable that Eliphaz the Temanite and the Sabeans dwelt in that quarter; and we know that the Chaldeans resided there, and not near Idumea, which some identify with Uz. The tornado from "the wilderness" (Job 1:19) agrees with the view of it being Arabia-Deserta. Job (Job 1:3) is called "the greatest of the men of the East"; but Idumea was not east, but south of Palestine: therefore in Scripture language, the phrase cannot apply to that country, but probably refers to the north of Arabia-Deserta, between Palestine, Idumea, and the Euphrates. So the Arabs still show in the Houran a place called Uz as the residence of Job.

The Age When Job Lived.—Eusebius fixes it two ages before Moses, that is, about the time of Isaac: eighteen hundred years before Christ, and six hundred after the Deluge. Agreeing with this are the following considerations: 1. Job's length of life is patriarchal, two hundred years. 2. He alludes only to the earliest form of idolatry, namely, the worship of the sun, moon, and heavenly hosts (called Saba, whence arises the title "Lord of Sabaoth," as opposed to Sabeanism) (Job 31:26-28). 3. The number of oxen and rams sacrificed, seven, as in the case of Balaam. God would not have sanctioned this after the giving of the Mosaic law, though He might graciously accommodate Himself to existing customs before the law. 4. The language of Job is Hebrew, interspersed occasionally with Syriac and Arabic expressions, implying a time when all the Shemitic tribes spoke one common tongue and had not branched into different dialects, Hebrew, Syriac, and Arabic. 5. He speaks of the most ancient kind of writing, namely, sculpture. Riches also are reckoned by cattle. The Hebrew word, translated "a piece of money," ought rather be rendered "a lamb." 6. There is no allusion to the exodus from Egypt and to the miracles that accompanied it; nor to the destruction of Sodom and Gomorrah (Patrick, however, thinks there is); though there is to the Flood (Job 22:17); and these events, happening in Job's vicinity, would have been striking illustrations of the argument for God's interposition in destroying the wicked and vindicating the righteous, had Job and his friends known of them. Nor is there any undoubted reference to the Jewish law, ritual, and priesthood. 7. The religion of Job is that which prevailed among the patriarchs previous to the law; sacrifices performed by the head of the family; no officiating priesthood, temple, or consecrated altar.

The Writer.—All the foregoing facts accord with Job himself having been the author. The style of thought, imagery, and manners, are such as we should look for in the work of an Arabian emir. There is precisely that degree of knowledge of primitive tradition (see Job 31:33, as to Adam) which was universally spread abroad in the days of Noah and Abraham, and which was subsequently embodied in the early chapters of Genesis. Job, in his speeches, shows that he was much more competent to compose the work than Elihu, to whom Lightfoot attributes it. The style forbids its being attributed to Moses, to whom its composition is by some attributed, "whilst he was among the Midianites, about 1520 B.C." But the fact, that it, though not a Jewish book, appears among the Hebrew sacred writings, makes it likely that it came to the knowledge of Moses during the forty years which he passed in parts of Arabia, chiefly near Horeb; and that he, by divine guidance, introduced it as a sacred writing to the Israelites, to whom, in their affliction, the patience and restoration of Job were calculated to be a lesson of especial utility. That it is inspired appears from the fact that Paul (1Co 3:19) quotes it (Job 5:13) with the formula, "It is written." Our Savior, too Mt 24:28), plainly refers to Job 29:30. Compare also Jas 4:10 and 1Pe 5:6 with Job 22:29; Ro 11:34, 35 with Job 15:8. It is probably the oldest book in the world. It stands among the Hagiographa in the threefold division of Scripture into the Law, the Prophets, and the Hagiographa ("Psalms," Lu 24:44).

Design of the Book.—It is a public debate in poetic form on an important question concerning the divine government; moreover the prologue and epilogue, which are in prose, shed the interest of a living history over the debate, which would otherwise be but a contest of abstract reasonings. To each speaker of the three friends three speeches are assigned. Job having no one to stand by him is allowed to reply to each speech of each of the three. Eliphaz, as the oldest, leads the way. Zophar, at his third turn, failed to speak, thus virtually owning himself overcome (Job 27:1-23). Therefore Job continued his reply, which forms three speeches (Job 26:1-14; 27:1-23; 28:1-28; 29:1-31:40). Elihu (Job 32:1-37:24) is allowed four speeches. Jehovah makes three addresses (Job 38:1-41:34). Thus, throughout there is a tripartite division. The whole is divided into three parts—the prologue, poem proper, and epilogue. The poem, into three—(1) The dispute of Job and his three friends; (2) The address of Elihu; (3) The address of God. There are three series in the controversy, and in the same order. The epilogue (Job 42:1-17) also is threefold; Job's justification, reconciliation with his friends, restoration. The speakers also in their successive speeches regularly advance from less to greater vehemence. With all this artificial composition, everything seems easy and natural.

The question to be solved, as exemplified in the case of Job, is, Why are the righteous afflicted consistently with God's justice? The doctrine of retribution after death, no doubt, is the great solution of the difficulty. And to it Job plainly refers in Job 14:14, and Job 19:25. The objection to this, that the explicitness of the language on the resurrection in Job is inconsistent with the obscurity on the subject in the early books of the Old Testament, is answered by the fact that Job enjoyed the divine vision (Job 38:1; 42:5), and therefore, by inspiration, foretold these truths. Next, the revelations made outside of Israel being few needed to be the more explicit; thus Balaam's prophecy (Nu 24:17) was clear enough to lead the wise men of the East by the star (Mt 2:2); and in the age before the written law, it was the more needful for God not to leave Himself without witness of the truth. Still Job evidently did not fully realize the significance designed by the Spirit in his own words (compare 1Pe 1:11, 12). The doctrine, though existing, was not plainly revealed or at least understood. Hence he does not mainly refer to this solution. Yes, and even now, we need something in addition to this solution. David, who firmly believed in a future retribution (Ps 16:10; 17:15), still felt the difficulty not entirely solved thereby (Ps 83:1-18). The solution is not in Job's or in his three friends' speeches. It must, therefore, be in Elihu's. God will hold a final judgment, no doubt, to clear up all that seems dark in His present dealings; but He also now providentially and morally governs the world and all the events of human life. Even the comparatively righteous are not without sin which needs to be corrected. The justice and love of God administer the altogether deserved and merciful correction. Affliction to the godly is thus mercy and justice in disguise. The afflicted believer on repentance sees this. "Via crucis, via salutis" ["The way of the cross, the way of deliverance"]. Though afflicted, the godly are happier even now than the ungodly, and when affliction has attained its end, it is removed by the Lord. In the Old Testament the consolations are more temporal and outward; in the New Testament, more spiritual; but in neither to the entire exclusion of the other. "Prosperity," says Bacon, "is the blessing of the Old Testament; adversity that of the New Testament, which is the mark of God's more especial favor. Yet even in the Old Testament, if you listen to David's harp, you shall hear as many hearse-like airs as carols; and the pencil of the Holy Ghost has labored more in describing the afflictions of Job than the felicities of Solomon. Prosperity is not without many fears and distastes; and adversity is not without comforts and hopes." This solution of Elihu is seconded by the addresses of God, in which it is shown God must be just (because He is God), as Elihu had shown how God can be just, and yet the righteous be afflicted. It is also acquiesced in by Job, who makes no reply. God reprimands the "three" friends, but not Elihu. Job's general course is approved; he is directed to intercede for his friends, and is restored to double his former prosperity.

Poetry.—In all countries poetry is the earliest form of composition as being best retained in the memory. In the East especially it was customary for sentiments to be preserved in a terse, proverbial, and poetic form (called maschal). Hebrew poetry is not constituted by the rhythm or meter, but in a form peculiar to itself: 1. In an alphabetical arrangement somewhat like our acrostic. For instance, La 1:1-22. 2. The same verse repeated at intervals; as in Ps 42:1-11; 107:1-43. 3. Rhythm of gradation. Psalms of degrees, Ps 120:1-134:3, in which the expression of the previous verse is resumed and carried forward in the next (Ps 121:1-8). 4. The chief characteristic of Hebrew poetry is parallelism, or the correspondence of the same ideas in the parallel clauses. The earliest instance is Enoch's prophecy (Jude 14), and Lamech's parody of it (Ge 4:23). Three kinds occur: (1) The synonymous parallelism, in which the second is a repetition of the first, with or without increase of force (Ps 22:27; Isa 15:1); sometimes with double parallelism (Isa 1:15). (2) The antithetic, in which the idea of the second clause is the converse of that in the first (Pr 10:1). (3) The synthetic, where there is a correspondence between different propositions, noun answering to noun, verb to verb, member to member, the sentiment, moreover, being not merely echoed, or put in contrast, but enforced by accessory ideas (Job 3:3-9). Also alternate (Isa 51:19). "Desolation and destruction, famine and sword," that is, desolation by famine, and destruction by the sword. Introverted; where the fourth answers to the first, and the third to the second (Mt 7:6). Parallelism thus often affords a key to the interpretation. For fuller information, see Lowth (Introduction to Isaiah, and Lecture on Hebrew Poetry) and Herder (Spirit of Hebrew Poetry, translated by Marsh). The simpler and less artificial forms of parallelism prevail in Job—a mark of its early age.

CHAPTER 1

PART I—PROLOGUE OR HISTORICAL INTRODUCTION IN PROSE—(Job 1:1-2:13)

Job 1:1-5. The Holiness of Job, His Wealth, &c.

1. Uz—north of Arabia-Deserta, lying towards the Euphrates. It was in this neighborhood, and not in that of Idumea, that the Chaldeans and Sabeans who plundered him dwell. The Arabs divide their country into the north, called Sham, or "the left"; and the south, called Yemen, or "the right"; for they faced east; and so the west was on their left, and the south on their right. Arabia-Deserta was on the east, Arabia-Petræa on the west, and Arabia-Felix on the south.

Job—The name comes from an Arabic word meaning "to return," namely, to God, "to repent," referring to his end [Eichorn]; or rather from a Hebrew word signifying one to whom enmity was shown, "greatly tried" [Gesenius]. Significant names were often given among the Hebrews, from some event of later life (compare Ge 4:2, Abel—a "feeder" of sheep). So the emir of Uz was by general consent called Job, on account of his "trials." The only other person so called was a son of Issachar (Ge 46:13).

perfect—not absolute or faultless perfection (compare Job 9:20; Ec 7:20), but integrity, sincerity, and consistency on the whole, in all relations of life (Ge 6:9; 17:1; Pr 10:9; Mt 5:48). It was the fear of God that kept Job from evil (Pr 8:13).

3. she-asses—prized on account of their milk, and for riding (Jud 5:10). Houses and lands are not mentioned among the emir's wealth, as nomadic tribes dwell in movable tents and live chiefly by pasture, the right to the soil not being appropriated by individuals. The "five hundred yoke of oxen" imply, however, that Job tilled the soil. He seems also to have had a dwelling in a town, in which respect he differed from the patriarchs. Camels are well called "ships of the desert," especially valuable for caravans, as being able to lay in a store of water that suffices them for days, and to sustain life on a very few thistles or thorns.

household—(Ge 26:14). The other rendering which the Hebrew admits, "husbandry," is not so probable.

men of the east—denoting in Scripture those living east of Palestine; as the people of North Arabia-Deserta (Jud 6:3; Eze 25:4).

4. every one his day—namely, the birthday (Job 3:1). Implying the love and harmony of the members of the family, as contrasted with the ruin which soon broke up such a scene of happiness. The sisters are specified, as these feasts were not for revelry, which would be inconsistent with the presence of sisters. These latter were invited by the brothers, though they gave no invitations in return.

5. when the days of their feasting were gone about—that is, at the end of all the birthdays collectively, when the banquets had gone round through all the families.

Job … sanctified—by offering up as many expiatory burnt offerings as he had sons (Le 1:4). This was done "in the morning" (Ge 22:3; Le 6:12). Jesus also began devotions early (Mr 1:35). The holocaust, or burnt offering, in patriarchal times, was offered (literally, "caused to ascend," referring to the smoke ascending to heaven) by each father of a family officiating as priest in behalf of his household.

cursed God—The same Hebrew word means to "curse," and to "bless"; Gesenius says, the original sense is to "kneel," and thus it came to mean bending the knee in order to invoke either a blessing or a curse. Cursing is a perversion of blessing, as all sin is of goodness. Sin is a degeneracy, not a generation. It is not, however, likely that Job should fear the possibility of his sons cursing God. The sense "bid farewell to," derived from the blessing customary at parting, seems sufficient (Ge 47:10). Thus Umbreit translates "may have dismissed God from their hearts"; namely, amid the intoxication of pleasure (Pr 20:1). This act illustrates Job's "fear of God" (Job 1:1).

Job 1:6-12. Satan, Appearing before God, Falsely Accuses Job.

6. sons of God—angels (Job 38:7; 1Ki 22:19). They present themselves to render account of their "ministry" in other parts of the universe (Heb 1:14).

the Lord—Hebrew, Jehovah, the self-existing God, faithful to His promises. God says (Ex 6:3) that He was not known to the patriarchs by this name. But, as the name occurs previously in Ge 2:7-9, &c., what must be meant is, not until the time of delivering Israel by Moses was He known peculiarly and publicly in the character which the name means; namely, "making things to be," fulfilling the promises made to their forefathers. This name, therefore, here, is no objection against the antiquity of the Book of Job.

Satan—The tradition was widely spread that he had been the agent in Adam's temptation. Hence his name is given without comment. The feeling with which he looks on Job is similar to that with which he looked on Adam in Paradise: emboldened by his success in the case of one not yet fallen, he is confident that the piety of Job, one of a fallen race, will not stand the test. He had fallen himself (Job 4:19; 15:15; Jude 6). In the Book of Job, Satan is first designated by name: "Satan," Hebrew, "one who lies in wait"; an "adversary" in a court of justice (1Ch 21:1; Ps 109:6; Zec 3:1); "accuser" (Re 12:10). He has the law of God on his side by man's sin, and against man. But Jesus Christ has fulfilled the law for us; justice is once more on man's side against Satan (Isa 42:21); and so Jesus Christ can plead as our Advocate against the adversary. "Devil" is the Greek name—the "slanderer," or "accuser." He is subject to God, who uses his ministry for chastising man. In Arabic, Satan is often applied to a serpent (Ge 3:1). He is called prince of this world (Joh 12:31); the god of this world (2Co 4:4); prince of the power of the air (Eph 2:2). God here questions him, in order to vindicate His own ways before angels.

7. going to and fro—rather, "hurrying rapidly to and fro." The original idea in Arabic is the heat of haste (Mt 12:43; 1Pe 5:8). Satan seems to have had some peculiar connection with this earth. Perhaps he was formerly its ruler under God. Man succeeded to the vice royalty (Ge 1:26; Ps 8:6). Man then lost it and Satan became prince of this world. The Son of man (Ps 8:4)—the representative man, regains the forfeited inheritance (Re 11:15). Satan's replies are characteristically curt and short. When the angels appear before God, Satan is among them, even as there was a Judas among the apostles.

8. considered—Margin, "set thine heart on"; that is, considered attentively. No true servant of God escapes the eye of the adversary of God.

9. fear God for naught—It is a mark of the children of Satan to sneer and not give credit to any for disinterested piety. Not so much God's gifts, as God Himself is "the reward" of His people (Ge 15:1).

10. his substance is increased—literally, "spread out like a flood"; Job's herds covered the face of the country.

11. curse thee to thy face—in antithesis to God's praise of him (Job 1:8), "one that feareth God." Satan's words are too true of many. Take away their prosperity and you take away their religion (Mal 3:14).

12. in thy power—Satan has no power against man till God gives it. God would not touch Job with His own hand, though Satan asks this (Job 1:11, "thine"), but He allows the enemy to do so.

Job 1:13-22. Job, in Affliction, Blesses God, &c.

13. wine—not specified in Job 1:4. The mirth inspired by the "wine" here contrasts the more sadly with the alarm which interrupted it.

14. the asses feeding beside them—Hebrew, "she asses." A graphic picture of rural repose and peace; the more dreadful, therefore, by contrast is the sudden attack of the plundering Arabs.

15. Sabeans—not those of Arabia-Felix, but those of Arabia-Deserta, descending from Sheba, grandson of Abraham and Keturah (Ge 25:3). The Bedouin Arabs of the present day resemble, in marauding habits, these Sabeans (compare Ge 16:12).

I alone am escaped—cunningly contrived by Satan. One in each case escapes (Job 1:16, 17, 19), and brings the same kind of message. This was to overwhelm Job, and leave him no time to recover from the rapid succession of calamities—"misfortunes seldom come single."

16. fire of God—Hebraism for "a mighty fire"; as "cedars of God"—"lofty cedars" [Ps 80:10]. Not lightning, which would not consume all the sheep and servants. Umbreit understands it of the burning wind of Arabia, called by the Turks "wind of poison." "The prince of the power of the air" [Eph 2:2] is permitted to have control over such destructive agents.

17. Chaldeans—not merely robbers as the Sabeans; but experienced in war, as is implied by "they set in array three bands" (Hab 1:6-8). Rawlinson distinguishes three periods: 1. When their seat of empire was in the south, towards the confluence of the Tigris and Euphrates. The Chaldean period, from 2300 B.C. to 1500 B.C. In this period was Chedorlaomer (Ge 14:1), the Kudur of Hur or Ur of the Chaldees, in the Assyrian inscriptions, and the conqueror of Syria. 2. From 1500 to 625 B.C., the Assyrian period. 3. From 625 to 538 B.C. (when Cyrus the Persian took Babylon), the Babylonian period. "Chaldees" in Hebrew—Chasaim. They were akin, perhaps, to the Hebrews, as Abraham's sojourn in Ur, and the name "Chesed," a nephew of Abraham, imply. The three bands were probably in order to attack the three separate thousands of Job's camels (Job 1:3).

19. a great wind from the wilderness—south of Job's house. The tornado came the more violently over the desert, being uninterrupted (Isa 21:1; Ho 13:15).

the young men—rather, "the young people"; including the daughters (so in Ru 2:21).

20. Job arose—not necessarily from sitting. Inward excitement is implied, and the beginning to do anything. He had heard the other messages calmly, but on hearing of the death of his children, then he arose; or, as Eichorn translates, he started up (2Sa 13:31). The rending of the mantle was the conventional mark of deep grief (Ge 37:34). Orientals wear a tunic or shirt, and loose pantaloons; and over these a flowing mantle (especially great persons and women). Shaving the head was also usual in grief (Jer 41:5; Mic 1:16).

21. Naked—(1Ti 6:7). "Mother's womb" is poetically the earth, the universal mother (Ec 5:15; 12:7; Ps 139:15). Job herein realizes God's assertion (Job 1:8) against Satan's (Job 1:11). Instead of cursing, he blesses the name of Jehovah (Hebrew). The name of Jehovah, is Jehovah Himself, as manifested to us in His attributes (Isa 9:6).

22. nor charged God foolishly—rather, "allowed himself to commit no folly against God" [Umbreit]. Job 2:10 proves that this is the meaning. Not as Margin "attributed no folly to God." Hasty words against God, though natural in the bitterness of grief, are folly; literally, an "insipid, unsavory" thing (Job 6:6; Jer 23:13, Margin). Folly in Scripture is continually equivalent to wickedness. For when man sins, it is himself, not God, whom he injures (Pr 8:36). We are to submit to trials, not because we see the reasons for them, nor yet as though they were matters of chance, but because God wills them, and has a right to send them, and has His own good reasons in sending them.

CHAPTER 2

Job 2:1-8. Satan Further Tempts Job.

1. a day—appointed for the angels giving an account of their ministry to God. The words "to present himself before the Lord" occur here, though not in Job 1:6, as Satan has now a special report to make as to Job.

3. integrity—literally, "completeness"; so "perfect," another form of the same Hebrew word, Job 11:7.

movedst … against—So 1Sa 26:19; compare 1Ch 21:1 with 2Sa 24:1.

4. Skin for skin—a proverb. Supply, "He will give." The "skin" is figurative for any outward good. Nothing outward is so dear that a man will not exchange it for some other outward good; "but" (not "yea") "life," the inward good, cannot be replaced; a man will sacrifice everything else for its sake. Satan sneers bitterly at man's egotism and says that Job bears the loss of property and children because these are mere outward and exchangeable goods, but he will give up all things, even his religion, in order to save his life, if you touch his bones and flesh. "Skin" and "life" are in antithesis [Umbreit]. The martyrs prove Satan's sneer false. Rosenmuller explains it not so well. A man willingly gives up another's skin (life) for his own skin (life). So Job might bear the loss of his children, &c., with equanimity, so long as he remained unhurt himself; but when touched in his own person, he would renounce God. Thus the first "skin" means the other's skin, that is, body; the second "skin," one's own, as in Ex 21:28.

6. but save—rather, "only spare his life." Satan shows his ingenuity in inflicting pain, and also his knowledge of what man's body can bear without vital injury.

7. sore boils—malignant boils; rather, as it is singular in the Hebrew, a "burning sore." Job was covered with one universal inflammation. The use of the potsherd [Job 2:8] agrees with this view. It was that form of leprosy called black (to distinguish it from the white), or elephantiasis, because the feet swell like those of the elephant. The Arabic judham (De 28:35), where "sore botch" is rather the black burning boil (Isa 1:6).

8. a potsherd—not a piece of a broken earthen vessel, but an instrument made for scratching (the root of the Hebrew word is "scratch"); the sore was too disgusting to touch. "To sit in the ashes" marks the deepest mourning (Jon 3:6); also humility, as if the mourner were nothing but dust and ashes; so Abraham (Ge 18:27).

Job 2:9-13. Job Reproves His Wife.

9. curse God—rather, "renounce" God. (See on Job 1:5) [Umbreit]. However, it was usual among the heathens, when disappointed in their prayers accompanied with offerings to their gods, to reproach and curse them.

and die—that is, take thy farewell of God and so die. For no good is to be got out of religion, either here or hereafter; or, at least, not in this life [Gill]; Nothing makes the ungodly so angry as to see the godly under trial not angry.

10. the foolish women—Sin and folly are allied in Scripture (1Sa 25:25; 2Sa 13:13; Ps 14:1).

receive evil—bear willingly (La 3:39).

11. Eliphaz—The view of Rawlinson that "the names of Job's three friends represent the Chaldean times, about 700 B.C.," cannot be accepted. Eliphaz is an Idumean name, Esau's oldest son (Ge 36:4); and Teman, son of Eliphaz (Ge 36:15), called "duke." Eusebius places Teman in Arabia-Petræa (but see on Job 6:19). Teman means "at the right hand"; and then the south, namely, part of Idumea; capital of Edom (Am 1:12). Hebrew geographers faced the east, not the north as we do; hence with them "the right hand" was the south. Temanites were famed for wisdom (Jer 49:7). Baruch mentions them as "authors of fables" (namely, proverbs embodying the results of observation), and "searchers out of understanding."

Bildad the Shuhite—Shuah ("a pit"), son of Abraham and Keturah (Ge 25:2). Ptolemy mentions the region Syccea, in Arabia-Deserta, east of Batanea.

Zophar the Naamathite—not of the Naamans in Judah (Jos 15:41), which was too distant; but some region in Arabia-Deserta. Fretelius says there was a Naamath in Uz.

12. toward heaven—They threw ashes violently upwards, that they might fall on their heads and cover them—the deepest mourning (Jos 7:6; Ac 22:23).

13. seven days … nights—They did not remain in the same posture and without food, &c., all this time, but for most of this period daily and nightly. Sitting on the earth marked mourning (La 2:10). Seven days was the usual length of it (Ge 50:10; 1Sa 31:13). This silence may have been due to a rising suspicion of evil in Job; but chiefly because it is only ordinary griefs that find vent in language; extraordinary griefs are too great for utterance.

CHAPTER 3

THE POEM OR DEBATE ITSELF (Job 3:2-42:6).
FIRST SERIES IN IT (Job 3:1-14:22).
JOB FIRST (Job 3:1-26).

Job 3:1-19. Job Curses the Day of His Birth and Wishes for Death.

1. opened his mouth—The Orientals speak seldom, and then sententiously; hence this formula expressing deliberation and gravity (Ps 78:2). He formally began.

cursed his day—the strict Hebrew word for "cursing:" not the same as in Job 1:5. Job cursed his birthday, but not his God.

2. spake—Hebrew, "answered," that is, not to any actual question that preceded, but to the question virtually involved in the case. His outburst is singularly wild and bold (Jer 20:14). To desire to die so as to be free from sin is a mark of grace; to desire to die so as to escape troubles is a mark of corruption. He was ill-fitted to die who was so unwilling to live. But his trials were greater, and his light less, than ours.

3. the night in which—rather "the night which said." The words in italics are not in the Hebrew. Night is personified and poetically made to speak. So in Job 3:7, and in Ps 19:2. The birth of a male in the East is a matter of joy; often not so of a female.

4. let not God regard it—rather, more poetically, "seek it out." "Let not God stoop from His bright throne to raise it up from its dark hiding-place." The curse on the day in Job 3:3, is amplified in Job 3:4, 5; that on the night, in Job 3:6-10.

5. Let … the shadow of death—("deepest darkness," Isa 9:2).

stain it—This is a later sense of the verb [Gesenius]; better the old and more poetic idea, "Let darkness (the ancient night of chaotic gloom) resume its rights over light (Ge 1:2), and claim that day as its own."

a cloud—collectively, a gathered mass of dark clouds.

the blackness of the day terrify it—literally, "the obscurations"; whatever darkens the day [Gesenius]. The verb in Hebrew expresses sudden terrifying. May it be suddenly affrighted at its own darkness. Umbreit explains it as "magical incantations that darken the day," forming the climax to the previous clauses; Job 3:8 speaks of "cursers of the day" similarly. But the former view is simpler. Others refer it to the poisonous simoom wind.

6. seize upon it—as its prey, that is, utterly dissolve it.

joined unto the days of the year—rather, by poetic personification, "Let it not rejoice in the circle of days and nights and months, which form the circle of years."

7. solitary—rather, "unfruitful." "Would that it had not given birth to me."

8. them … curse the day—If "mourning" be the right rendering in the latter clause of this verse, these words refer to the hired mourners of the dead (Jer 9:17). But the Hebrew for "mourning" elsewhere always denotes an animal, whether it be the crocodile or some huge serpent (Isa 27:1), such as is meant by "leviathan." Therefore, the expression, "cursers of day," refers to magicians, who were believed to be able by charms to make a day one of evil omen. (So Balaam, Nu 22:5). This accords with Umbreit's view (Job 3:7); or to the Ethiopians and Atlantes, who "used to curse the sun at his rising for burning up them and their country" [Herodotus]. Necromancers claimed power to control or rouse wild beasts at will, as do the Indian serpent-charmers of our day (Ps 58:5). Job does not say they had the power they claimed; but, supposing they had, may they curse the day. Schuttens renders it by supplying words as follows:—Let those that are ready for anything, call it (the day) the raiser up of leviathan, that is, of a host of evils.

9. dawning of the day—literally, "eyelashes of morning." The Arab poets call the sun the eye of day. His early rays, therefore, breaking forth before sunrise, are the opening eyelids or eyelashes of morning.

12. Why did the knees prevent me?—Old English for "anticipate my wants." The reference is to the solemn recognition of a new-born child by the father, who used to place it on his knees as his own, whom he was bound to rear (Ge 30:3; 50:23; Isa 66:12).

13. lain … quiet … slept—a gradation. I should not only have lain, but been quiet, and not only been quiet, but slept. Death in Scripture is called "sleep" (Ps 13:3); especially in the New Testament, where the resurrection-awakening is more clearly set forth (1Co 15:51; 1Th 4:14; 5:10).

14. With kings … which built desolate places for themselves—who built up for themselves what proved to be (not palaces, but) ruins! The wounded spirit of Job, once a great emir himself, sick of the vain struggles of mortal great men, after grandeur, contemplates the palaces of kings, now desolate heaps of ruins. His regarding the repose of death the most desirable end of the great ones of earth, wearied with heaping up perishable treasures, marks the irony that breaks out from the black clouds of melancholy [Umbreit]. The "for themselves" marks their selfishness. Michaelis explains it weakly of mausoleums, such as are found still, of stupendous proportions, in the ruins of Petra of Idumea.

15. filled their houses with silver—Some take this to refer to the treasures which the ancients used to bury with their dead. But see Job 3:26.

16. untimely birth—(Ps 58:8); preferable to the life of the restless miser (Ec 6:3-5).

17. the wicked—the original meaning, "those ever restless," "full of desires" (Isa 57:20, 21).

the weary—literally, "those whose strength is wearied out" (Re 14:13).

18. There the prisoners rest—from their chains.

19. servant—The slave is there manumitted from slavery.

Job 3:20-26. He Complains of Life because of His Anguish.

20. Wherefore giveth he light—namely, God; often omitted reverentially (Job 24:23; Ec 9:9). Light, that is, life. The joyful light ill suits the mourners. The grave is most in unison with their feelings.

23. whose way is hid—The picture of Job is drawn from a wanderer who has lost his way, and who is hedged in, so as to have no exit of escape (Ho 2:6; La 3:7, 9).

24. my sighing cometh before I eat—that is, prevents my eating [Umbreit]; or, conscious that the effort to eat brought on the disease, Job must sigh before eating [Rosenmuller]; or, sighing takes the place of good (Ps 42:3) [Good]. But the first explanation accords best with the text.

my roarings are poured out like the waters—an image from the rushing sound of water streaming.

25. the thing which I … feared is come upon me—In the beginning of his trials, when he heard of the loss of one blessing, he feared the loss of another; and when he heard of the loss of that, he feared the loss of a third.

that which I was afraid of is come unto me—namely, the ill opinion of his friends, as though he were a hypocrite on account of his trials.

26. I was not in safety … yet trouble came—referring, not to his former state, but to the beginning of his troubles. From that time I had no rest, there was no intermission of sorrows. "And" (not, "yet") a fresh trouble is coming, namely, my friends' suspicion of my being a hypocrite. This gives the starting-point to the whole ensuing controversy.

CHAPTER 4

Job 4:1-21. First Speech of Eliphaz.

1. Eliphaz—the mildest of Job's three accusers. The greatness of Job's calamities, his complaints against God, and the opinion that calamities are proofs of guilt, led the three to doubt Job's integrity.

2. If we assay to commune—Rather, two questions, "May we attempt a word with thee? Wilt thou be grieved at it?" Even pious friends often count that only a touch which we feel as a wound.

3. weak hands—Isa 35:3; 2Sa 4:1.

5. thou art troubled—rather, "unhinged," hast lost thy self-command (1Th 3:3).

6. Is not this thy fear, thy confidence, &c.—Does thy fear, thy confidence, come to nothing? Does it come only to this, that thou faintest now? Rather, by transposition, "Is not thy fear (of God) thy hope? and the uprightness of thy ways thy confidence? If so, bethink thee, who ever perished being innocent?" [Umbreit]. But Lu 13:2, 3 shows that, though there is a retributive divine government even in this life, yet we cannot judge by the mere outward appearance. "One event is outwardly to the righteous and to the wicked" (Ec 9:2); but yet we must take it on trust, that God deals righteously even now (Ps 37:25; Isa 33:16). Judge not by a part, but by the whole of a godly man's life, and by his end, even here (Jas 5:11). The one and the same outward event is altogether a different thing in its inward bearings on the godly and on the ungodly even here. Even prosperity, much more calamity, is a punishment to the wicked (Pr 1:32). Trials are chastisements for their good (to the righteous) (Ps 119:67, 71, 75). See Preface on the Design of this book (see Introduction).

8. they that plough iniquity … reap the same—(Pr 22:8; Ho 8:7; 10:13; Ga 6:7, 8).

9. breath of his nostrils—God's anger; a figure from the fiery winds of the East (Job 1:16; Isa 5:25; Ps 18:8, 15).

10, 11. lion—that is, wicked men, upon whom Eliphaz wished to show that calamities come in spite of their various resources, just as destruction comes on the lion in spite of his strength (Ps 58:6; 2Ti 4:17). Five different Hebrew terms here occur for "lion." The raging of the lion (the tearer), and the roaring of the bellowing lion and the teeth of the young lions, not whelps, but grown up enough to hunt for prey. The strong lion, the whelps of the lioness (not the stout lion, as in English Version) [Barnes and Umbreit]. The various phases of wickedness are expressed by this variety of terms: obliquely, Job, his wife, and children, may be hinted at by the lion, lioness, and whelps. The one verb, "are broken," does not suit both subjects; therefore, supply "the roaring of the bellowing lion is silenced." The strong lion dies of want at last, and the whelps, torn from the mother, are scattered, and the race becomes extinct.

12. a thing—Hebrew, a "word." Eliphaz confirms his view by a divine declaration which was secretly and unexpectedly imparted to him.

a little—literally, "a whisper"; implying the still silence around, and that more was conveyed than articulate words could utter (Job 26:14; 2Co 12:4).

13. In thoughts from the visions of the night—[So Winer]. While revolving night visions previously made to him (Da 2:29). Rather, "In my manifold (Hebrew, divided) thoughts, before the visions of the night commenced"; therefore not a delusive dream (Ps 4:4) [Umbreit].

deep sleep—(Ge 2:21; 15:12).

16. It stood still—At first the apparition glides before Eliphaz, then stands still, but with that shadowy indistinctness of form which creates such an impression of awe; a gentle murmur: not (English Version): there was silence; for in 1Ki 19:12, the voice, as opposed to the previous storm, denotes a gentle, still murmur.

17. mortal man … a man—Two Hebrew words for "man" are used; the first implying his feebleness; the second his strength. Whether feeble or strong, man is not righteous before God.

more just than God … more pure than his maker—But this would be self-evident without an oracle.

18. folly—Imperfection is to be attributed to the angels, in comparison with Him. The holiness of some of them had given way (2Pe 2:4), and at best is but the holiness of a creature. Folly is the want of moral consideration [Umbreit].

19. houses of clay—(2Co 5:1). Houses made of sun-dried clay bricks are common in the East; they are easily washed away (Mt 7:27). Man's foundation is this dust (Ge 3:19).

before the moth—rather, "as before the moth," which devours a garment (Job 13:28; Ps 39:11; Isa 50:9). Man, who cannot, in a physical point of view, stand before the very moth, surely cannot, in a moral, stand before God.

20. from morning to evening—unceasingly; or, better, between the morning and evening of one short day (so Ex 18:14; Isa 38:12).

They are destroyed—better, "they would be destroyed," if God withdrew His loving protection. Therefore man must not think to be holy before God, but to draw holiness and all things else from God (Job 4:17).

21. their excellency—(Ps 39:11; 146:4; 1Co 13:8). But Umbreit, by an Oriental image from a bow, useless because unstrung: "Their nerve, or string would be torn away." Michaelis, better in accordance with Job 4:19, makes the allusion be to the cords of a tabernacle taken down (Isa 33:20).

they die, even without wisdom—rather, "They would perish, yet not according to wisdom," but according to arbitrary choice, if God were not infinitely wise and holy. The design of the spirit is to show that the continued existence of weak man proves the inconceivable wisdom and holiness of God, which alone save man from ruin [Umbreit]. Bengel shows from Scripture that God's holiness (Hebrew, kadosh) comprehends all His excellencies and attributes. De Wette loses the scope, in explaining it, of the shortness of man's life, contrasted with the angels "before they have attained to wisdom."

CHAPTER 5

Job 5:1-27. Eliphaz' Conclusion from the Vision.

1. if there be any, &c.—Rather, "will He (God) reply to thee?" Job, after the revelation just given, cannot be so presumptuous as to think God or any of the holy ones (Da 4:17, "angels") round His throne, will vouchsafe a reply (a judicial expression) to his rebellious complaint.

2. wrath … envy—fretful and passionate complaints, such as Eliphaz charged Job with (Job 4:5; so Pr 14:30). Not, the wrath of God killeth the foolish, and His envy, &c.

3. the foolish—the wicked. I have seen the sinner spread his "root" wide in prosperity, yet circumstances "suddenly" occurred which gave occasion for his once prosperous dwelling being "cursed" as desolate (Ps 37:35, 36; Jer 17:8).

4. His children … crushed in the gate—A judicial formula. The gate was the place of judgment and of other public proceedings (Ps 127:5; Pr 22:22; Ge 23:10; De 21:19). Such propylæa have been found in the Assyrian remains. Eliphaz obliquely alludes to the calamity which cut off Job's children.

5. even out of the thorns—Even when part of the grain remains hanging on the thorn bushes (or, "is growing among thorns," Mt 13:7), the hungry gleaner does not grudge the trouble of even taking it away, so clean swept away is the harvest of the wicked.

the robber—as the Sabeans, who robbed Job. Rather, translate "the thirsty," as the antithesis in the parallelism, "the hungry," proves.

6. Although—rather, "for truly" [Umbreit].

affliction cometh not forth of the dust—like a weed, of its own accord. Eliphaz hints that the cause of it lay with Job himself.

7. Yet—rather, "Truly," or, But affliction does not come from chance, but is the appointment of God for sin; that is, the original birth-sin of man. Eliphaz passes from the particular sin and consequent suffering of Job to the universal sin and suffering of mankind. Troubles spring from man's common sin by as necessary a law of natural consequences as sparks (Hebrew, "sons of coal") fly upward. Troubles are many and fiery, as sparks (1Pe 4:12; Isa 43:2). Umbreit for "sparks" has "birds of prey;" literally, "sons of lightning," not so well.

8. Therefore (as affliction is ordered by God, on account of sin), "I would" have you to "seek unto God" (Isa 8:19; Am 5:8; Jer 5:24).

11. Connected with Job 5:9. His "unsearchable" dealings are with a view to raise the humble and abase the proud (Lu 1:52). Therefore Job ought to turn humbly to Him.

12. enterprise—literally, "realization." The Hebrew combines in the one word the two ideas, wisdom and happiness, "enduring existence" being the etymological and philosophical root of the combined notion [Umbreit].

13. Paul (1Co 3:19) quoted this clause with the formula establishing its inspiration, "it is written." He cites the exact Hebrew words, not as he usually does the Septuagint, Greek version (Ps 9:15). Haman was hanged on the gallows he prepared for Mordecai (Es 5:14; 7:10).

the wise—that is, "the cunning."

is carried headlong—Their scheme is precipitated before it is ripe.

14. Judicial blindness often is sent upon keen men of the world (De 28:29; Isa 59:10; Joh 9:39).

15. "From the sword" which proceedeth "from their mouth" (Ps 59:7; 57:4).

16. the poor hath hope—of the interposition of God.

iniquity stoppeth her mouth—(Ps 107:42; Mic 7:9, 10; Isa 52:15). Especially at the last day, through shame (Jude 15; Mt 22:12). The "mouth" was the offender (Job 5:15), and the mouth shall then be stopped (Isa 25:8) at the end.

17. happy—not that the actual suffering is joyous; but the consideration of the righteousness of Him who sends it, and the end for which it is sent, make it a cause for thankfulness, not for complaints, such as Job had uttered (Heb 12:11). Eliphaz implies that the end in this case is to call back Job from the particular sin of which he takes for granted that Job is guilty. Paul seems to allude to this passage in Heb 12:5; so Jas 1:12; Pr 3:12. Eliphaz does not give due prominence to this truth, but rather to Job's sin. It is Elihu alone (Job 32:1-37:24) who fully dwells upon the truth, that affliction is mercy and justice in disguise, for the good of the sufferer.

18. he maketh sore, and bindeth up—(De 32:39; Ho 6:1; 1Sa 2:6). An image from binding up a wound. The healing art consisted much at that time in external applications.

19. in six … yea, in seven—(Pr 6:16; Am 1:3). The Hebrew idiom fixes on a certain number (here "six"), in order to call attention as to a thing of importance; then increases the force by adding, with a "yea, nay seven," the next higher number; here "seven," the sacred and perfect number. In all possible troubles; not merely in the precise number "seven."

20. power—(Jer 5:12). Hebrew, "hands."

of the sword—(Eze 35:5, Margin). Hands are given to the sword personified as a living agent.

21. (Ps 31:20; Jer 18:18). Smite (Psalm 73. 9).

22. famine thou shalt laugh—Not, in spite of destruction and famine, which is true (Hab 3:17, 18), though not the truth meant by Eliphaz, but because those calamities shall not come upon thee. A different Hebrew word from that in Job 5:20; there, famine in general; here, the languid state of those wanting proper nutriment [Barnes].

23. in league with the stones of the field—They shall not hurt the fertility of thy soil; nor the wild beasts thy fruits; spoken in Arabia-Deserta, where stones abounded. Arabia, derived from Arabah—a desert plain. The first clause of this verse answers to the first clause of Job 5:22; and the last of this verse to the last of that verse. The full realization of this is yet future (Isa 65:23, 25; Ho 2:18).

24. know—"Thou shalt rest in the assurance, that thine habitation is the abode of peace; and (if) thou numberest thine herd, thine expectations prove not fallacious" [Umbreit]. "Sin" does not agree with the context. The Hebrew word—"to miss" a mark, said of archers (Jud 20:16). The Hebrew for "habitation" primarily means "the fold for cattle"; and for "visit," often to "take an account of, to number." "Peace" is the common Eastern salutation; including inward and outward prosperity.

25. as the grass—(Ps 72:16). Properly, "herb-bearing seed" (Ge 1:11, 12).

26. in a full age—So "full of days" (Job 42:17; Ge 35:29). Not mere length of years, but ripeness for death, one's inward and outward full development not being prematurely cut short, is denoted (Isa 65:22).

Thou shalt come—not literally, but expressing willingness to die. Eliphaz speaks from the Old Testament point of view, which made full years a reward of the righteous (Ps 91:16; Ex 20:12), and premature death the lot of the wicked (Ps 55:23). The righteous are immortal till their work is done. To keep them longer would be to render them less fit to die. God takes them at their best (Isa 57:1). The good are compared to wheat (Mt 13:30).

cometh in—literally, "ascends." The corn is lifted up off the earth and carried home; so the good man "is raised into the heap of sheaves" [Umbreit].

27. searched it … for thy good—literally, "for thyself" (Ps 111:2; Pr 2:4; 9:12).

CHAPTER 6

FIRST SERIES CONTINUED.

Job 6:1-30. Reply of Job to Eliphaz.

2. throughly weighed—Oh, that instead of censuring my complaints when thou oughtest rather to have sympathized with me, thou wouldst accurately compare my sorrow, and my misfortunes; these latter "outweigh in the balance" the former.

3. the sand—(Pr 27:3).

are swallowed up—See Margin [that is, "I want words to express my grief"]. But Job plainly is apologizing, not for not having had words enough, but for having spoken too much and too boldly; and the Hebrew is, "to speak rashly" [Umbreit, Gesenius, Rosenmuller]. "Therefore were my words so rash."

4. arrows … within me—have pierced me. A poetic image representing the avenging Almighty armed with bow and arrows (Ps 38:2, 3). Here the arrows are poisoned. Peculiarly appropriate, in reference to the burning pains which penetrated, like poison, into the inmost parts—("spirit"; as contrasted with mere surface flesh wounds) of Job's body.

set themselves in array—a military image (Jud 20:33). All the terrors which the divine wrath can muster are set in array against me (Isa 42:13).

5. Neither wild animals, as the wild ass, nor tame, as the ox, are dissatisfied when well-supplied with food. The braying of the one and the lowing of the other prove distress and want of palatable food. So, Job argues, if he complains, it is not without cause; namely, his pains, which are, as it were, disgusting food, which God feeds him with (end of Job 6:7). But he should have remembered a rational being should evince a better spirit than the brute.

6. unsavoury—tasteless, insipid. Salt is a chief necessary of life to an Easterner, whose food is mostly vegetable.

the white—literally, "spittle" (1Sa 21:13), which the white of an egg resembles.

7. To "touch" is contrasted with "meat." "My taste refused even to touch it, and yet am I fed with such meat of sickness." The second clause literally, is, "Such is like the sickness of my food." The natural taste abhors even to touch insipid food, and such forms my nourishment. For my sickness is like such nauseous food [Umbreit]. (Ps 42:3; 80:5; 102:9). No wonder, then, I complain.

8. To desire death is no necessary proof of fitness for death. The ungodly sometimes desire it, so as to escape troubles, without thought of the hereafter. The godly desire it, in order to be with the Lord; but they patiently wait God's will.

9. destroy—literally, "grind" or "crush" (Isa 3:15).

let loose his hand—God had put forth His hand only so far as to wound the surface of Job's flesh (Job 1:12; 2:6); he wishes that hand to be let loose, so as to wound deeply and vitally.

cut me off—metaphor from a weaver cutting off the web, when finished, from the thrum fastening it to the loom (Isa 38:12).

10. I would harden myself in sorrow—rather, "I would exult in the pain," if I knew that that pain would hasten my death [Gesenius]. Umbreit translates the Hebrew of "Let Him not spare," as "unsparing"; and joins it with "pain."

concealed—I have not disowned, in word or deed, the commands of the Holy One (Ps 119:46; Ac 20:20). He says this in answer to Eliphaz' insinuation that he is a hypocrite. God is here called "the Holy One," to imply man's reciprocal obligation to be holy, as He is holy (Le 19:2).

11. What strength have I, so as to warrant the hope of restoration to health? a hope which Eliphaz had suggested. "And what" but a miserable "end" of life is before me, "that I should" desire to "prolong life"? [Umbreit]. Umbreit and Rosenmuller not so well translate the last words "to be patient."

12. Disease had so attacked him that his strength would need to be hard as a stone, and his flesh like brass, not to sink under it. But he has only flesh, like other men. It must, therefore, give way; so that the hope of restoration suggested by Eliphaz is vain (see on Job 5:11).

13. Is not my help in me?—The interrogation is better omitted. "There is no help in me!" For "wisdom," "deliverance" is a better rendering. "And deliverance is driven quite from me."

14. pity—a proverb. Charity is the love which judges indulgently of our fellow men: it is put on a par with truth in Pr 3:3, for they together form the essence of moral perfection [Umbreit]. It is the spirit of Christianity (1Pe 4:8; 1Co 13:7; Pr 10:12; 17:17). If it ought to be used towards all men, much more towards friends. But he who does not use it forsaketh (renounceth) the fear of the Almighty (Jas 2:13).

15. Those whom I regarded as "my brethren," from whom I looked for faithfulness in my adversity, have disappointed me, as the streams failing from drought—wadies of Arabia, filled in the winter, but dry in the summer, which disappoint the caravans expecting to find water there. The fulness and noise of these temporary streams answer to the past large and loud professions of my friends; their dryness in summer, to the failure of the friendship when needed. The Arab proverb says of a treacherous friend, "I trust not in thy torrent" (Isa 58:11, Margin).

stream of brooks—rather, "the brook in the ravines which passes away." It has no perpetual spring of water to renew it (unlike "the fountain of living waters," Jer 2:13; Isa 33:16, at the end); and thus it passes away as rapidly as it arose.

16. blackish—literally, "Go as a mourner in black clothing" (Ps 34:14). A vivid and poetic image to picture the stream turbid and black with melted ice and snow, descending from the mountains into the valley. In the [second] clause, the snow dissolved is, in the poet's view, "hid" in the flood [Umbreit].

17. wax warm—rather, "At the time when." ("But they soon wax") [Umbreit]. "they become narrower (flow in a narrower bed), they are silent (cease to flow noisily); in the heat (of the sun) they are consumed or vanish out of their place. First the stream flows more narrowly—then it becomes silent and still; at length every trace of water disappears by evaporation under the hot sun" [Umbreit].

18. turned aside—rather, "caravans" (Hebrew, "travellers") turn aside from their way, by circuitous routes, to obtain water. They had seen the brook in spring full of water: and now in the summer heat, on their weary journey, they turn off their road by a devious route to reach the living waters, which they remembered with such pleasure. But, when "they go," it is "into a desert" [Noyes and Umbreit]. Not as English Version, "They go to nothing," which would be a tame repetition of the drying up of the waters in Job 6:17; instead of waters, they find an "empty wilderness"; and, not having strength to regain their road, bitterly disappointed, they "perish." The terse brevity is most expressive.

19. the troops—that is, "caravans."

Tema—north of Arabia-Deserta, near the Syrian desert; called from Tema son of Ishmael (Ge 25:15; Isa 21:14; Jer 25:23), still so called by the Arabs. Job 6:19, 20 give another picture of the mortification of disappointed hopes, namely, those of the caravans on the direct road, anxiously awaiting the return of their companions from the distant valley. The mention of the locality whence the caravans came gives living reality to the picture.

Sheba—refers here not to the marauders in North Arabia-Deserta (Job 1:15), but to the merchants (Eze 27:22) in the south, in Arabia-Felix or Yemen, "afar off" (Jer 6:20; Mt 12:42; Ge 10:28). Caravans are first mentioned in Ge 37:25; men needed to travel thus in companies across the desert, for defense against the roving robbers and for mutual accommodation.

The companies … waited for them—cannot refer to the caravans who had gone in quest of the waters; for Job 6:18 describes their utter destruction.

20. literally, "each had hoped"; namely, that their companions would find water. The greater had been their hopes the more bitter now their disappointment;

they came thither—to the place.

and were ashamed—literally, "their countenances burn," an Oriental phrase for the shame and consternation of deceived expectation; so "ashamed" as to disappointment (Ro 5:5).

21. As the dried-up brook is to the caravan, so are ye to me, namely, a nothing; ye might as well not be in existence [Umbreit]. The Margin "like to them," or "to it" (namely, the waters of the brook), is not so good a reading.

ye see, and are afraid—Ye are struck aghast at the sight of my misery, and ye lose presence of mind. Job puts this mild construction on their failing to relieve him with affectionate consolation.

22. And yet I did not ask you to "bring me" a gift; or to "pay for me out of your substance a reward" (to the Judge, to redeem me from my punishment); all I asked from you was affectionate treatment.

23. the mighty—the oppressor, or creditor, in whose power the debtor was [Umbreit].

24, 25. Irony. If you can "teach me" the right view, I am willing to be set right, and "hold my tongue"; and to be made to see my error. But then if your words be really the right words, how is it that they are so feeble? "Yet how feeble are the words of what you call the right view." So the Hebrew is used (in Mic 2:10; 1:9). The English Version, "How powerful," &c., does not agree so well with the last clause of the verse.

25. And what will your arguings reprove?—literally, "the reproofs which proceed from you"; the emphasis is on you; you may find fault, who are not in my situation [Umbreit].

26. Do you imagine—or, "mean."

to reprove words and (to reprove) the speeches of one desperate, (which are) as wind?—mere nothings, not to be so narrowly taken to task? Umbreit not so well takes the Hebrew for "as wind," as "sentiments"; making formal "sentiments" antithetical to mere "speeches," and supplying, not the word "reprove," but "would you regard," from the first clause.

27. literally, "ye cause" (supply, "your anger") [Umbreit], a net, namely, of sophistry [Noyes and Schuttens], to fall upon the desolate (one bereft of help, like the fatherless orphan);

and ye dig (a pit) for your friend—that is, try to ensnare him, to catch him in the use of unguarded language [Noyes]. (Ps 57:6); metaphor from hunters catching wild beasts in a pit covered with brushwood to conceal it. Umbreit from the Syriac, and answering to his interpretation of the first clause, has, "Would you be indignant against your friend?" The Hebrew in Job 41:6, means to "feast upon." As the first clause asks, "Would you catch him in a net?" so this follows up the image, "And would you next feast upon him, and his miseries?" So the Septuagint.

28. be content—rather, "be pleased to"—look. Since you have so falsely judged my words, look upon me, that is, upon my countenance: for (it is evident before your faces) if I lie; my countenance will betray me, if I be the hypocrite that you suppose.

29. Return—rather, "retract" your charges:

let it not be iniquity—that is, (retract) that injustice may not be done me. Yea retract, "my righteousness is in it"; that is, my right is involved in this matter.

30. Will you say that my guilt lies in the organ of speech, and will you call it to account? or, Is it that my taste (palate) or discernment is not capable to form a judgment of perverse things? Is it thus you will explain the fact of my having no consciousness of guilt? [Umbreit].

CHAPTER 7

Job 7:1-21. Job Excuses His Desire for Death.

1. appointed time—better, "a warfare," hard conflict with evil (so in Isa 40:2; Da 10:1). Translate it "appointed time" (Job 14:14). Job reverts to the sad picture of man, however great, which he had drawn (Job 3:14), and details in this chapter the miseries which his friends will see, if, according to his request (Job 6:28), they will look on him. Even the Christian soldier, "warring a good warfare," rejoices when it is completed (1Ti 1:18; 2Ti 2:3; 4:7, 8).

2. earnestly desireth—Hebrew, "pants for the [evening] shadow." Easterners measure time by the length of their shadow. If the servant longs for the evening when his wages are paid, why may not Job long for the close of his hard service, when he shall enter on his "reward?" This proves that Job did not, as many maintain, regard the grave as a mere sleep.

3.—Months of comfortless misfortune.

I am made to possess—literally, "to be heir to." Irony. "To be heir to," is usually a matter of joy; but here it is the entail of an involuntary and dismal inheritance.

Months—for days, to express its long duration.

Appointed—literally, "they have numbered to me"; marking well the unavoidable doom assigned to him.

4. Literally, "When shall be the flight of the night?" [Gesenius]. Umbreit, not so well, "The night is long extended"; literally, "measured out" (so Margin).

5. In elephantiasis maggots are bred in the sores (Ac 12:23; Isa 14:11).

clods of dust—rather, a crust of dried filth and accumulated corruption (Job 2:7, 8).

my skin is broken and … loathsome—rather, comes together so as to heal up, and again breaks out with running matter [Gesenius]. More simply the Hebrew is, "My skin rests (for a time) and (again) melts away" (Ps 58:7).

6. (Isa 38:12). Every day like the weaver's shuttle leaves a thread behind; and each shall wear, as he weaves. But Job's thought is that his days must swiftly be cut off as a web;

without hope—namely, of a recovery and renewal of life (Job 14:19; 1Ch 29:15).

7. Address to God.

Wind—a picture of evanescence (Ps 78:39).

shall no more see—rather, "shall no more return to see good." This change from the different wish in Job 3:17, &c., is most true to nature. He is now in a softer mood; a beam from former days of prosperity falling upon memory and the thought of the unseen world, where one is seen no more (Job 7:8), drew from him an expression of regret at leaving this world of light (Ec 11:7); so Hezekiah (Isa 38:11). Grace rises above nature (2Co 5:8).

8. The eye of him who beholds me (present, not past), that is, in the very act of beholding me, seeth me no more.

Thine eyes are upon me, and I am not—He disappears, even while God is looking upon him. Job cannot survive the gaze of Jehovah (Ps 104:32; Re 20:11). Not, "Thine eyes seek me and I am not to be found"; for God's eye penetrates even to the unseen world (Ps 139:8). Umbreit unnaturally takes "thine" to refer to one of the three friends.

9. (2Sa 12:23).

the grave—the Sheol, or place of departed spirits, not disproving Job's belief in the resurrection. It merely means, "He shall come up no more" in the present order of things.

10. (Ps 103:16). The Oriental keenly loves his dwelling. In Arabian elegies the desertion of abodes by their occupants is often a theme of sorrow. Grace overcomes this also (Lu 18:29; Ac 4:34).

11. Therefore, as such is my hard lot, I will at least have the melancholy satisfaction of venting my sorrow in words. The Hebrew opening words, "Therefore I, at all events," express self-elevation [Umbreit].

12. Why dost thou deny me the comfort of care-assuaging sleep? Why scarest thou me with frightful dreams?

Am I a sea—regarded in Old Testament poetry as a violent rebel against God, the Lord of nature, who therefore curbs his violence (Jer 5:22).

or a whale—or some other sea monster (Isa 27:1), that Thou needest thus to watch and curb me? The Egyptians watched the crocodile most carefully to prevent its doing mischief.

14. The frightful dreams resulting from elephantiasis he attributes to God; the common belief assigned all night visions to God.

15. Umbreit translates, "So that I could wish to strangle myself—dead by my own hands." He softens this idea of Job's harboring the thought of suicide, by representing it as entertained only in agonizing dreams, and immediately repudiated with horror in Job 7:16, "Yet that (self-strangling) I loathe." This is forcible and graphic. Perhaps the meaning is simply, "My soul chooses (even) strangling (or any violent death) rather than my life," literally, "my bones" (Ps 35:10); that is, rather than the wasted and diseased skeleton, left to him. In this view, "I loathe it" (Job 7:16) refers to his life.

16. Let me alone—that is, cease to afflict me for the few and vain days still left to me.

17. (Ps 8:4; 144:3). Job means, "What is man that thou shouldst make him [of so much importance], and that thou shouldst expend such attention [or, heart-thought] upon him" as to make him the subject of so severe trials? Job ought rather to have reasoned from God's condescending so far to notice man as to try him, that there must be a wise and loving purpose in trial. David uses the same words, in their right application, to express wonder that God should do so much as He does for insignificant man. Christians who know God manifest in the man Christ Jesus may use them still more.

18. With each new day (Ps 73:14). It is rather God's mercies, not our trials, that are new every morning (La 3:23). The idea is that of a shepherd taking count of his flock every morning, to see if all are there [Cocceius].

19. How long (like a jealous keeper) wilt thou never take thine eyes off (so the Hebrew for "depart from") me? Nor let me alone for a brief respite (literally, "so long as I take to swallow my spittle"), an Arabic proverb, like our, "till I draw my breath."

20. I have sinned—Yet what sin can I do against ("to," Job 35:6) thee (of such a nature that thou shouldst jealously watch and deprive me of all strength, as if thou didst fear me)? Yet thou art one who hast men ever in view, ever watchest them—O thou Watcher (Job 7:12; Da 9:14) of men. Job had borne with patience his trials, as sent by God (Job 1:21; 2:10); only his reason cannot reconcile the ceaseless continuance of his mental and bodily pains with his ideas of the divine nature.

set me as a mark—Wherefore dost thou make me thy point of attack? that is, ever assail me with new pains? [Umbreit] (La 3:12).

21. for now—very soon.

in the morning—not the resurrection; for then Job will be found. It is a figure, from one seeking a sick man in the morning, and finding he has died in the night. So Job implies that, if God does not help him at once, it will be too late, for he will be gone. The reason why God does not give an immediate sense of pardon to awakened sinners is that they think they have a claim on God for it.

CHAPTER 8

FIRST SERIES—FIRST SPEECH OF BILDAD, MORE SEVERE
AND COARSE THAN THAT OF ELIPHAZ.

Job 8:1-22. The Address of Bildad.

2. like a … wind?—disregarding restraints, and daring against God.

3. The repetition of "pervert" gives an emphasis galling to Job (Job 34:12). "Wouldst thou have God," as thy words imply, "pervert judgment," by letting thy sins go unpunished? He assumes Job's guilt from his sufferings.

4. If—Rather, "Since thy children have sinned against Him, and (since) He has cast them away (Hebrew, by the hand of) for their transgressions, (yet) if thou wouldst seek unto God, &c., if thou wert pure, &c., surely [even] now He would awake for thee." Umbreit makes the apodosis to, "since thy children," &c., begin at "He has cast them away." Also, instead of "for," "He gave them up to (literally, into the hand of) their own guilt." Bildad expresses the justice of God, which Job had arraigned. Thy children have sinned; God leaves them to the consequence of their sin; most cutting to the heart of the bereaved father.

5. seek unto God betimes—early. Make it the first and chief anxiety (Ps 78:34; Ho 5:15; Isa 26:9; Pr 8:17; 13:24).

6. He would awake for thee—that is, arise to thy help. God seemed to be asleep toward the sufferer (Ps 35:23; 7:6; Isa 51:9).

make … prosperous—restore to prosperity thy (their) righteous habitation. Bildad assumes it to have been heretofore the habitation of guilt.

7. thy beginning—the beginning of thy new happiness after restoration.

latter end—(Job 42:12; Pr 23:18).

8, 9. The sages of the olden time reached an age beyond those of Job's time (see on Job 42:16), and therefore could give the testimony of a fuller experience.

9. of yesterday—that is, a recent race. We know nothing as compared with them because of the brevity of our lives; so even Jacob (Ge 47:9). Knowledge consisted then in the results of observation, embodied in poetical proverbs, and handed down by tradition. Longevity gave the opportunity of wider observation.

a shadow—(Ps 144:4; 1Ch 29:15).

10. teach thee—Job 6:24 had said, "Teach me." Bildad, therefore, says, "Since you want teaching, inquire of the fathers. They will teach thee."

utter words—more than mere speaking; "put forth well-considered words."

out of their heart—from observation and reflection; not merely, from their mouth: such, as Bildad insinuates, were Job's words. Job 8:11-13 embody in poetic and sententious form (probably the fragment of an old poem) the observation of the elders. The double point of comparison between the ungodly and the paper-reed is: 1. the luxuriant prosperity at first; and, 2. the sudden destruction.

11. rush—rather, "paper-reed": The papyrus of Egypt, which was used to make garments, shoes, baskets, boats, and paper (a word derived from it). It and the flag, or bulrush, grow only in marshy places (such as are along the Nile). So the godless thrives only in external prosperity; there is in the hypocrite no inward stability; his prosperity is like the rapid growth of water plants.

12. not cut down—Before it has ripened for the scythe, it withers more suddenly than any herb, having no self-sustaining power, once that the moisture is gone, which other herbs do not need in the same degree. So ruin seizes on the godless in the zenith of prosperity, more suddenly than on others who appear less firmly seated in their possessions [Umbreit] (Ps 112:10).

13. paths—so "ways" (Pr 1:19).

all that forget God—the distinguishing trait of the godless (Ps 9:17; 50:22).

14. cut off—so Gesenius; or, to accord with the metaphor of the spider's "house," "The confidence (on which he builds) shall be laid in ruins" (Isa 59:5, 6).

15. he shall hold it fast—implying his eager grasp, when the storm of trial comes: as the spider "holds fast" by its web; but with this difference: the light spider is sustained by that on which it rests; the godless is not by the thin web on which he rests. The expression, "Hold fast," properly applies to the spider holding his web, but is transferred to the man. Hypocrisy, like the spider's web, is fine-spun, flimsy, and woven out of its own inventions, as the spider's web out of its own bowels. An Arab proverb says, "Time destroys the well-built house, as well as the spider's web."

16. before the sun—that is, he (the godless) is green only before the sun rises; but he cannot bear its heat, and withers. So succulent plants like the gourd (Jon 4:7, 8). But the widespreading in the garden does not quite accord with this. Better, "in sunshine"; the sun representing the smiling fortune of the hypocrite, during which he wondrously progresses [Umbreit]. The image is that of weeds growing in rank luxuriance and spreading over even heaps of stones and walls, and then being speedily torn away.

17. seeth the place of stones—Hebrew, "the house of stones"; that is, the wall surrounding the garden. The parasite plant, in creeping towards and over the wall—the utmost bound of the garden—is said figuratively to "see" or regard it.

18. If He (God) tear him away (properly, "to tear away rapidly and violently") from his place, "then it [the place personified] shall deny him" (Ps 103:16). The very soil is ashamed of the weeds lying withered on its surface, as though it never had been connected with them. So, when the godless falls from prosperity, his nearest friends disown him.

19. Bitter irony. The hypocrite boasts of joy. This then is his "joy" at the last.

and out of the earth—others immediately, who take the place of the man thus punished; not godly men (Mt 3:9). For the place of the weeds is among stones, where the gardener wishes no plants. But, ungodly; a fresh crop of weeds always springs up in the place of those torn up: there is no end of hypocrites on earth [Umbreit].

20. Bildad regards Job as a righteous man, who has fallen into sin.

God will not cast away a perfect man—(or godly man, such as Job was), if he will only repent. Those alone who persevere in sin God will not help (Hebrew, "take by the hand," Ps 73:23; Isa 41:13; 42:6) when fallen.

21. Till—literally, "to the point that"; God's blessing on thee, when repentant, will go on increasing to the point that, or until, &c.

22. The haters of Job are the wicked. They shall be clothed with shame (Jer 3:25; Ps 35:26; 109:29), at the failure of their hope that Job would utterly perish, and because they, instead of him, come to naught.

CHAPTER 9

FIRST SERIES.

Job 9:1-35. Reply of Job to Bildad.

2. I know it is so of a truth—that God does not "pervert justice" (Job 8:3). But (even though I be sure of being in the right) how can a mere man assert his right—(be just) with God. The Gospel answers (Ro 3:26).

3. If he—God

will contend with him—literally, "deign to enter into judgment."

he cannot answer, &c.—He (man) would not dare, even if he had a thousand answers in readiness to one question of God's, to utter one of them, from awe of His Majesty.

4. wise in heart—in understanding!—and mighty in power! God confounds the ablest arguer by His wisdom, and the mightiest by His power.

hardened himself—or his neck (Pr 29:1); that is, defied God. To prosper, one must fall in with God's arrangements of providence and grace.

5. and they know not—Hebrew for "suddenly, unexpectedly, before they are aware of it" (Ps 35:8); "at unawares"; Hebrew, which "he knoweth not of" (Joe 2:14; Pr 5:6).

6. The earth is regarded, poetically, as resting on pillars, which tremble in an earthquake (Ps 75:3; Isa 24:20). The literal truth as to the earth is given (Job 26:7).

7. The sun, at His command, does not rise; namely, in an eclipse, or the darkness that accompanies earthquakes (Job 9:6).

sealeth up the stars—that is, totally covers as one would seal up a room, that its contents may not be seen.

8. spreadeth out—(Isa 40:22; Ps 104:2). But throughout it is not so much God's creating, as His governing, power over nature that is set forth. A storm seems a struggle between Nature and her Lord! Better, therefore, "Who boweth the heavens alone," without help of any other. God descends from the bowed-down heaven to the earth (Ps 18:9). The storm, wherein the clouds descend, suggests this image. In the descent of the vault of heaven, God has come down from His high throne and walks majestically over the mountain waves (Hebrew, "heights"), as a conqueror taming their violence. So "tread upon" (De 33:29; Am 4:13; Mt 14:26). The Egyptian hieroglyphic for impossibility is a man walking on waves.

9. maketh—rather, from the Arabic, "covereth up." This accords better with the context, which describes His boundless power as controller rather than as creator [Umbreit].

Arcturus—the great bear, which always revolves about the pole, and never sets. The Chaldeans and Arabs, early named the stars and grouped them in constellations; often travelling and tending flocks by night, they would naturally do so, especially as the rise and setting of some stars mark the distinction of seasons. Brinkley, presuming the stars here mentioned to be those of Taurus and Scorpio, and that these were the cardinal constellations of spring and autumn in Job's time, calculates, by the precession of equinoxes, the time of Job to be eight hundred eighteen years after the deluge, and one hundred eighty-four before Abraham.

Orion—Hebrew, "the fool"; in Job 38:31 he appears fettered with "bands." The old legend represented this star as a hero, who presumptuously rebelled against God, and was therefore a fool, and was chained in the sky as a punishment; for its rising is at the stormy period of the year. He is Nimrod (the exceedingly impious rebel) among the Assyrians; Orion among the Greeks. Sabaism (worship of the heavenly hosts) and hero-worship were blended in his person. He first subverted the patriarchal order of society by substituting a chieftainship based on conquest (Ge 10:9, 10).

Pleiades—literally, "the heap of stars"; Arabic, "knot of stars." The various names of this constellation in the East express the close union of the stars in it (Am 5:8).

chambers of the south—the unseen regions of the southern hemisphere, with its own set of stars, as distinguished from those just mentioned of the northern. The true structure of the earth is here implied.

10. Repeated from Eliphaz (Job 5:9).

11. I see him not: he passeth on—The image is that of a howling wind (Isa 21:1). Like it when it bursts invisibly upon man, so God is felt in the awful effects of His wrath, but is not seen (Joh 3:8). Therefore, reasons Job, it is impossible to contend with Him.

12. If "He taketh away," as in my case all that was dear to me, still a mortal cannot call Him to account. He only takes His own. He is an absolute King (Ec 8:4; Da 4:35).

13. If God—rather, "God will not withdraw His anger," that is, so long as a mortal obstinately resists [Umbreit].

the proud helpers—The arrogant, who would help one contending with the Almighty, are of no avail against Him.

14. How much less shall I? &c.—who am weak, seeing that the mighty have to stoop before Him. Choose words (use a well-chosen speech, in order to reason) with Him.

15. (Job 10:15). Though I were conscious of no sin, yet I would not dare to say so, but leave it to His judgment and mercy to justify me (1Co 4:4).

16, 17. would I not believe that he had hearkened unto my voice—who breaketh me (as a tree stripped of its leaves) with a tempest.

19. Umbreit takes these as the words of God, translating, "What availeth the might of the strong?" "Here (saith he) behold! what availeth justice? Who will appoint me a time to plead?" (So Jer 49:19). The last words certainly apply better to God than to Job. The sense is substantially the same if we make "me" apply to Job. The "lo!" expresses God's swift readiness for battle when challenged.

20. it—(Job 15:6; Lu 19:22); or "He," God.

21. Literally, here (and in Job 9:20), "I perfect! I should not know my soul! I would despise," [that is], "disown my life"; that is, Though conscious of innocence, I should be compelled, in contending with the infinite God, to ignore my own soul and despise my past life as if it were guilty [Rosenmuller].

22. one thing—"It is all one; whether perfect or wicked—He destroyeth." This was the point Job maintained against his friends, that the righteous and wicked alike are afflicted, and that great sufferings here do not prove great guilt (Lu 13:1-5; Ec 9:2).

23. If—Rather, "While (His) scourge slays suddenly (the wicked, Job 9:22), He laughs at (disregards; not derides) the pining away of the innocent." The only difference, says Job, between the innocent and guilty is, the latter are slain by a sudden stroke, the former pine away gradually. The translation, "trial," does not express the antithesis to "slay suddenly," as "pining away" does [Umbreit].

24. Referring to righteous "judges," in antithesis to "the wicked" in the parallel first clause, whereas the wicked oppressor often has the earth given into his hand, the righteous judges are led to execution—culprits had their faces covered preparatory to execution (Es 7:8). Thus the contrast of the wicked and righteous here answers to that in Job 9:23.

if not, where and who?—If God be not the cause of these anomalies, where is the cause to be found, and who is he?

25. a post—a courier. In the wide Persian empire such couriers, on dromedaries or on foot, were employed to carry the royal commands to the distant provinces (Es 3:13, 15; 8:14). "My days" are not like the slow caravan, but the fleet post. The "days" are themselves poetically said to "see no good," instead of Job in them (1Pe 3:10).

26. swift ships—rather, canoes of reeds or papyrus skiffs, used on the Nile, swift from their lightness (Isa 18:2).

28. The apodosis to Job 9:27—"If I say, &c." "I still am afraid of all my sorrows (returning), for I know that thou wilt (dost) (by removing my sufferings) not hold or declare me innocent. How then can I leave off my heaviness?"

29. The "if" is better omitted; I (am treated by God as) wicked; why then labor I in vain (to disprove His charge)? Job submits, not so much because he is convinced that God is right, as because God is powerful and he weak [Barnes].

30. snow water—thought to be more cleansing than common water, owing to the whiteness of snow (Ps 51:7; Isa 1:18).

never so clean—Better, to answer to the parallelism of the first clause which expresses the cleansing material, "lye:" the Arabs used alkali mixed with oil, as soap (Ps 73:13; Jer 2:22).

32. (Ec 6:10; Isa 45:9).

33. daysman—"mediator," or "umpire"; the imposition of whose hand expresses power to adjudicate between the persons. There might be one on a level with Job, the one party; but Job knew of none on a level with the Almighty, the other party (1Sa 2:25). We Christians know of such a Mediator (not, however, in the sense of umpire) on a level with both—the God-man, Christ Jesus (1Ti 2:5).

34. rod—not here the symbol of punishment, but of power. Job cannot meet God on fair terms so long as God deals with him on the footing of His almighty power.

35. it is not so with me—As it now is, God not taking His rod away, I am not on such a footing of equality as to be able to vindicate myself.

CHAPTER 10

Job 10:1-22. Job's Reply to Bildad Continued.

1. leave my complaint upon myself—rather, "I will give loose to my complaint" (Job 7:11).

2. show me, &c.—Do not, by virtue of Thy mere sovereignty, treat me as guilty without showing me the reasons.

3. Job is unwilling to think God can have pleasure in using His power to "oppress" the weak, and to treat man, the work of His own hands, as of no value (Job 10:8; Ps 138:8).

shine upon—favor with prosperity (Ps 50:2).

4-6. Dost Thou see as feebly as man? that is, with the same uncharitable eye, as, for instance, Job's friends? Is Thy time as short? Impossible! Yet one might think, from the rapid succession of Thy strokes, that Thou hadst no time to spare in overwhelming me.

7. "Although Thou (the Omniscient) knowest," &c. (connected with Job 10:6), "Thou searchest after my sin."

and … that none that can deliver out of thine hand—Therefore Thou hast no need to deal with me with the rapid violence which man would use (see Job 10:6).

8. Made—with pains; implying a work of difficulty and art; applying to God language applicable only to man.

together round about—implying that the human body is a complete unity, the parts of which on all sides will bear the closest scrutiny.

9. clay—Job 10:10 proves that the reference here is, not so much to the perishable nature of the materials, as to their wonderful fashioning by the divine potter.

10. In the organization of the body from its rude commencements, the original liquid gradually assumes a more solid consistency, like milk curdling into cheese (Ps 139:15, 16). Science reveals that the chyle circulated by the lacteal vessels is the supply to every organ.

11. fenced—or "inlaid" (Ps 139:15); "curiously wrought" [Umbreit]. In the fœtus the skin appears first, then the flesh, then the harder parts.

12. visitation—Thy watchful Providence.

spirit—breath.

13. is with thee—was Thy purpose. All God's dealings with Job in his creation, preservation, and present afflictions were part of His secret counsel (Ps 139:16; Ac 15:18; Ec 3:11).

14, 15. Job is perplexed because God "marks" every sin of his with such ceaseless rigor. Whether "wicked" (godless and a hypocrite) or "righteous" (comparatively sincere), God condemns and punishes alike.

15. lift up my head—in conscious innocence (Ps 3:3).

see thou—rather, "and seeing I see (I too well see) mine affliction," (which seems to prove me guilty) [Umbreit].

16. increaseth—rather, "(if) I lift up (my head) Thou wouldest hunt me," &c. [Umbreit].

and again—as if a lion should not kill his prey at once, but come back and torture it again.

17. witnesses—His accumulated trials were like a succession of witnesses brought up in proof of his guilt, to wear out the accused.

changes and war—rather, "(thou settest in array) against me host after host" (literally, "changes and a host," that is, a succession of hosts); namely, his afflictions, and then reproach upon reproach from his friends.

20. But, since I was destined from my birth to these ills, at least give me a little breathing time during the few days left me (Job 9:34; 13:21; Ps 39:13).

22. The ideas of order and light, disorder and darkness, harmonize (Ge 1:2). Three Hebrew words are used for darkness; in Job 10:21 (1) the common word "darkness"; here (2) "a land of gloom" (from a Hebrew root, "to cover up"); (3) as "thick darkness" or blackness (from a root, expressing sunset). "Where the light thereof is like blackness." Its only sunshine is thick darkness. A bold figure of poetry. Job in a better frame has brighter thoughts of the unseen world. But his views at best wanted the definite clearness of the Christian's. Compare with his words here Re 21:23; 22:5; 2Ti 1:10.

CHAPTER 11

FIRST SERIES.

Job 11:1-20. First Speech of Zophar.

2. Zophar assails Job for his empty words, and indirectly, the two friends, for their weak reply. Taciturnity is highly prized among Orientals (Pr 10:8, 19).

3. lies—rather, "vain boasting" (Isa 16:6; Jer 48:30). The "men" is emphatic; men of sense; in antithesis to "vain boasting."

mockest—upbraidest God by complaints, "shall no man make thee ashamed?"

4. doctrine—purposely used of Job's speeches, which sounded like lessons of doctrine (De 32:2; Pr 4:2).

thine—addressed to God. Job had maintained his sincerity against his friends suspicions, not faultlessness.

6. to that which is!—Rather, "they are double to [man's] wisdom" [Michaelis]. So the Hebrew is rendered (Pr 2:7). God's ways, which you arraign, if you were shown their secret wisdom, would be seen vastly to exceed that of men, including yours (1Co 1:25).

exacteth—Rather, "God consigns to oblivion in thy favor much of thy guilt."

7. Rather, "Penetrate to the perfections of the Almighty" (Job 9:10; Ps 139:6).

8. It—the "wisdom" of God (Job 11:6). The abruptness of the Hebrew is forcible: "The heights of heaven! What canst thou do" (as to attaining to them with thy gaze, Ps 139:8)?

know—namely, of His perfections.

10. cut off—Rather, as in Job 9:11, "pass over," as a storm; namely, rush upon in anger.

shut up—in prison, with a view to trial.

gather together—the parties for judgment: hold a judicial assembly; to pass sentence on the prisoners.

11. (Ps 94:11).

consider—so as to punish it. Rather, from the connection, Job 11:6, "He seeth wickedness also, which man does not perceive"; literally, "But no (other, save He) perceiveth it" [Umbreit]. God's "wisdom" (Job 11:6), detects sin where Job's human eye cannot reach (Job 11:8), so as to see any.

12. vain—hollow.

would be—"wants to consider himself wise"; opposed to God's "wisdom" (see on Job 11:11); refuses to see sin, where God sees it (Ro 1:22).

wild ass's colt—a proverb for untamed wildness (Job 39:5, 8; Jer 2:24; Ge 16:12; Hebrew, "a wild-ass man"). Man wishes to appear wisely obedient to his Lord, whereas he is, from his birth, unsubdued in spirit.

13. The apodosis to the "If" is at Job 11:15. The preparation of the heart is to be obtained (Pr 16:1) by stretching out the hands in prayer for it (Ps 10:17; 1Ch 29:18).

14. Rather, "if thou wilt put far away the iniquity in thine hand" (as Zaccheus did, Lu 19:8). The apodosis or conclusion is at Job 11:15, "then shalt thou," &c.

15. Zophar refers to Job's own words (Job 10:15), "yet will I not lift up my head," even though righteous. Zophar declares, if Job will follow his advice, he may "lift up his face."

spot—(De 32:5).

steadfast—literally, "run fast together," like metals which become firm and hard by fusion. The sinner on the contrary is wavering.

16. Just as when the stream runs dry (Job 6:17), the danger threatened by its wild waves is forgotten (Isa 65:16) [Umbreit].

17. age—days of life.

the noon-day—namely, of thy former prosperity; which, in the poet's image, had gone on increasing, until it reached its height, as the sun rises higher and higher until it reaches the meridian (Pr 4:18).

shine forth—rather, "though now in darkness, thou shall be as the morning"; or, "thy darkness (if any dark shade should arise on thee, it) shall be as the morning" (only the dullness of morning twilight, not nocturnal darkness) [Umbreit].

18. The experience of thy life will teach thee there is hope for man in every trial.

dig—namely, wells; the chief necessity in the East. Better, "though now ashamed (Ro 5:5, opposed to the previous 'hope'), thou shalt then rest safely" [Gesenius];

19. (Ps 4:8; Pr 3:24; Isa 14:30); oriental images of prosperity.

make suit—literally, "stroke thy face," "caress thee" (Pr 19:6).

20. A warning to Job, if he would not turn to God.

The wicked—that is, obdurate sinners.

eyes … fail—that is, in vain look for relief (De 28:65). Zophar implies Job's only hope of relief is in a change of heart.

they shall not escape—literally, "every refuge shall vanish from them."

giving up of the ghost—Their hope shall leave them as the breath does the body (Pr 11:7).

CHAPTER 12

FIRST SERIES.

Job 12:1-14:22. Job's Reply to Zophar

2. wisdom shall die with you—Ironical, as if all the wisdom in the world was concentrated in them and would expire when they expired. Wisdom makes "a people:" a foolish nation is "not a people" (Ro 10:19).

3. not inferior—not vanquished in argument and "wisdom" (Job 13:2).

such things as these—such commonplace maxims as you so pompously adduce.

4. The unfounded accusations of Job's friends were a "mockery" of him. He alludes to Zophar's word, "mockest" (Job 11:3).

neighbour, who calleth, &c.—rather, "I who call upon God that he may answer me favorably" [Umbreit].

5. Rather, "a torch" (lamp) is an object of contempt in the thoughts of him who rests securely (is at ease), though it was prepared for the falterings of the feet [Umbreit] (Pr 25:19). "Thoughts" and "feet" are in contrast; also rests "securely," and "falterings." The wanderer, arrived at his night-quarters, contemptuously throws aside the torch which had guided his uncertain steps through the darkness. As the torch is to the wanderer, so Job to his friends. Once they gladly used his aid in their need; now they in prosperity mock him in his need.

6. Job shows that the matter of fact opposes Zophar's theory (Job 11:14, 19, 20) that wickedness causes insecurity in men's "tabernacles." On the contrary, they who rob the "tabernacles" ("dwellings") of others "prosper securely" in their own.

into whose hand, &c.—rather, "who make a god of their own hand," that is, who regard their might as their only ruling principle [Umbreit].

7, 8. Beasts, birds, fishes, and plants, reasons Job, teach that the violent live the most securely (Job 12:6). The vulture lives more securely than the dove, the lion than the ox, the shark than the dolphin, the rose than the thorn which tears it.

8. speak to the earth—rather, "the shrubs of the earth" [Umbreit].

9. In all these cases, says Job, the agency must be referred to Jehovah, though they may seem to man to imply imperfection (Job 12:6; 9:24). This is the only undisputed passage of the poetical part in which the name "Jehovah" occurs; in the historical parts it occurs frequently.

10. the soul—that is, the animal life. Man, reasons Job, is subjected to the same laws as the lower animals.

11. As the mouth by tasting meats selects what pleases it, so the ear tries the words of others and retains what is convincing. Each chooses according to his taste. The connection with Job 12:12 is in reference to Bildad's appeal to the "ancients" (Job 8:8). You are right in appealing to them, since "with them was wisdom," &c. But you select such proverbs of theirs as suit your views; so I may borrow from the same such as suit mine.

12. ancient—aged (Job 15:10).

13. In contrast to, "with the ancient is wisdom" (Job 12:12), Job quotes a saying of the ancients which suits his argument, "with Him (God) is (the true) wisdom" (Pr 8:14); and by that "wisdom and strength" "He breaketh down," &c., as an absolute Sovereign, not allowing man to penetrate His mysteries; man's part is to bow to His unchangeable decrees (Job 1:21). The Mohammedan saying is, "if God will, and how God will."

14. shutteth up—(Isa 22:22). Job refers to Zophar's "shut up" (Job 11:10).

15. Probably alluding to the flood.

16. (Eze 14:9).

18. He looseth the bond of kings—He looseth the authority of kings—the "bond" with which they bind their subjects (Isa 45:1; Ge 14:4; Da 2:21).

a girdle—the cord, with which they are bound as captives, instead of the royal "girdle" they once wore (Isa 22:21), and the bond they once bound others with. So "gird"—put on one the bonds of a prisoner instead of the ordinary girdle (Joh 21:18).

19. princes—rather, "priests," as the Hebrew is rendered (Ps 99:6). Even the sacred ministers of religion are not exempt from reverses and captivity.

the mighty—rather, "the firm-rooted in power"; the Arabic root expresses ever-flowing water [Umbreit].

20. the trusty—rather, "those secure in their eloquence"; for example, the speakers in the gate (Isa 3:3) [Beza].

understanding—literally, "taste," that is, insight or spiritual discernment, which experience gives the aged. The same Hebrew word is applied to Daniel's wisdom in interpretation (Da 2:14).

21. Ps 107:40 quotes, in its first clause, this verse and, in its second, Job 12:24.

weakeneth the strength—literally, "looseth the girdle"; Orientals wear flowing garments; when active strength is to be put forth, they gird up their garments with a girdle. Hence here—"He destroyeth their power" in the eyes of the people.

22. (Da 2:22).

23. Isa 9:3; Ps 107:38, 39, which Psalm quotes this chapter elsewhere. (See on Job 12:21).

straiteneth—literally, "leadeth in," that is, "reduces."

24. heart—intelligence.

wander in a wilderness—figurative; not referring to any actual fact. This cannot be quoted to prove Job lived after Israel's wanderings in the desert. Ps 107:4, 40 quotes this passage.

25. De 28:29; Ps 107:27 again quote Job, but in a different connection.

CHAPTER 13

Job 13:1-28. Job's Reply to Zophar Continued.

1. all this—as to the dealings of Providence (Job 12:3).

3. Job wishes to plead his cause before God (Job 9:34, 35), as he is more and more convinced of the valueless character of his would-be "physicians" (Job 16:2).

4. forgers of lies—literally, "artful twisters of vain speeches" [Umbreit].

5. (Pr 17:28). The Arabs say, "The wise are dumb; silence is wisdom."

7. deceitfully—use fallacies to vindicate God in His dealings; as if the end justified the means. Their "deceitfulness" for God, against Job, was that they asserted he was a sinner, because he was a sufferer.

8. accept his person—God's; that is, be partial for Him, as when a judge favors one party in a trial, because of personal considerations.

contend for God—namely, with fallacies and prepossessions against Job before judgment (Jud 6:31). Partiality can never please the impartial God, nor the goodness of the cause excuse the unfairness of the arguments.

9. Will the issue to you be good, when He searches out you and your arguments? Will you be regarded by Him as pure and disinterested?

mock—(Ga 6:7). Rather, "Can you deceive Him as one man?" &c.

10. If ye do, though secretly, act partially. (See on Job 13:8; Ps 82:1, 2). God can successfully vindicate His acts, and needs no fallacious argument of man.

11. make you afraid?—namely, of employing sophisms in His name (Jer 10:7, 10).

12. remembrances—"proverbial maxims," so called because well remembered.

like unto ashes—or, "parables of ashes"; the image of lightness and nothingness (Isa 44:20).

bodies—rather, "entrenchments"; those of clay, as opposed to those of stone, are easy to be destroyed; so the proverbs, behind which they entrench themselves, will not shelter them when God shall appear to reprove them for their injustice to Job.

13. Job would wish to be spared their speeches, so as to speak out all his mind as to his wretchedness (Job 13:14), happen what will.

14. A proverb for, "Why should I anxiously desire to save my life?" [Eichorn]. The image in the first clause is that of a wild beast, which in order to preserve his prey, carries it in his teeth. That in the second refers to men who hold in the hand what they want to keep secure.

15. in him—So the margin or keri, reads. But the textual reading or chetib is "not," which agrees best with the context, and other passages wherein he says he has no hope (Job 6:11; 7:21; 10:20; 19:10). "Though He slay me, and I dare no more hope, yet I will maintain," &c., that is, "I desire to vindicate myself before Him," as not a hypocrite [Umbreit and Noyes].

16. He—rather, "This also already speaks in my behalf (literally, 'for my saving acquittal') for an hypocrite would not wish to come before Him" (as I do) [Umbreit]. (See last clause of Job 13:15).

17. my declaration—namely, that I wish to be permitted to justify myself immediately before God.

with your ears—that is, attentively.

18. ordered—implying a constant preparation for defense in his confidence of innocence.

19. if, &c.—Rather, "Then would I hold my tongue and give up the ghost"; that is, if any one can contend with me and prove me false, I have no more to say. "I will be silent and die." Like our "I would stake my life on it" [Umbreit].

20. Address to God.

not hide—stand forth boldly to maintain my cause.

21. (See on Job 9:34 and see Ps 39:10).

22. call—a challenge to the defendant to answer to the charges.

answer—the defense begun.

speak—as plaintiff.

answer—to the plea of the plaintiff. Expressions from a trial.

23. The catalogue of my sins ought to be great, to judge from the severity with which God ever anew crushes one already bowed down. Would that He would reckon them up! He then would see how much my calamities outnumber them.

sin?—singular, "I am unconscious of a single particular sin, much less many" [Umbreit].

24. hidest … face—a figure from the gloomy impression caused by the sudden clouding over of the sun.

enemy—God treated Job as an enemy who must be robbed of power by ceaseless sufferings (Job 7:17, 21).

25. (Le 26:36; Ps 1:4). Job compares himself to a leaf already fallen, which the storm still chases hither and thither.

break—literally, "shake with (Thy) terrors." Jesus Christ does not "break the bruised reed" (Isa 42:3, 27:8).

26. writest—a judicial phrase, to note down the determined punishment. The sentence of the condemned used to be written down (Isa 10:1; Jer 22:30; Ps 149:9) [Umbreit].

bitter things—bitter punishments.

makest me to possess—or "inherit." In old age he receives possession of the inheritance of sin thoughtlessly acquired in youth. "To inherit sins" is to inherit the punishments inseparably connected with them in Hebrew ideas (Ps 25:7).

27. stocks—in which the prisoner's feet were made fast until the time of execution (Jer 20:2).

lookest narrowly—as an overseer would watch a prisoner.

print—Either the stocks, or his disease, marked his soles (Hebrew, "roots") as the bastinado would. Better, thou drawest (or diggest) [Gesenius] a line (or trench) [Gesenius] round my soles, beyond which I must not move [Umbreit].

28. Job speaks of himself in the third person, thus forming the transition to the general lot of man (Job 14:1; Ps 39:11; Ho 5:12).

CHAPTER 14

Job 14:1-22. Job Passes from His Own to the Common Misery of Mankind.

1. woman—feeble, and in the East looked down upon (Ge 2:21). Man being born of one so frail must be frail himself (Mt 11:11).

few days—(Ge 47:9; Ps 90:10). Literally, "short of days." Man is the reverse of full of days and short of trouble.

2. (Ps 90:6; see on Job 8:9).

3. open … eyes upon—Not in graciousness; but, "Dost Thou sharply fix Thine eyes upon?" (See on Job 7:20; also see on Job 1:7). Is one so frail as man worthy of such constant watching on the part of God? (Zec 12:4).

me—so frail.

thee—so almighty.

4. A plea in mitigation. The doctrine of original sin was held from the first. "Man is unclean from his birth, how then can God expect perfect cleanness from such a one and deal so severely with me?"

5. determined—(Job 7:1; Isa 10:23; Da 9:27; 11:36).

6. Turn—namely, Thine eyes from watching him so jealously (Job 14:3).

hireling—(Job 7:1).

accomplish—rather, "enjoy." That he may at least enjoy the measure of rest of the hireling who though hard worked reconciles himself to his lot by the hope of his rest and reward [Umbreit].

7. Man may the more claim a peaceful life, since, when separated from it by death, he never returns to it. This does not deny a future life, but a return to the present condition of life. Job plainly hopes for a future state (Job 14:13; Job 7:2). Still, it is but vague and trembling hope, not assurance; excepting the one bright glimpse in Job 19:25. The Gospel revelation was needed to change fears, hopes, and glimpses into clear and definite certainties.

9. scent—exhalation, which, rather than the humidity of water, causes the tree to germinate. In the antithesis to man the tree is personified, and volition is poetically ascribed to it.

like a plant—"as if newly planted" [Umbreit]; not as if trees and plants were a different species.

10. man … man—Two distinct Hebrew words are here used; Geber, a mighty man: though mighty, he dies. Adam, a man of earth: because earthly, he gives up the ghost.

wasteth—is reduced to nothing: he cannot revive in the present state, as the tree does. The cypress and pine, which when cut down do not revive, were the symbols of death among the Romans.

11. sea—that is, a lake, or pool formed from the outspreading of a river. Job lived near the Euphrates: and "sea" is applied to it (Jer 51:36; Isa 27:1). So of the Nile (Isa 19:5).

fail—utterly disappeared by drying up. The rugged channel of the once flowing water answers to the outstretched corpse ("lieth down," Job 14:12) of the once living man.

12. heavens be no more—This only implies that Job had no hope of living again in the present order of the world, not that he had no hope of life again in a new order of things. Ps 102:26 proves that early under the Old Testament the dissolution of the present earth and heavens was expected (compare Ge 8:22). Enoch before Job had implied that the "saints shall live again" (Jude 14; Heb 11:13-16). Even if, by this phrase, Job meant "never" (Ps 89:29) in his gloomier state of feelings, yet the Holy Ghost has made him unconsciously (1Pe 1:11, 12) use language expressing the truth, that the resurrection is to be preceded by the dissolution of the heavens. In Job 14:13-15 he plainly passes to brighter hopes of a world to come.

13. Job wishes to be kept hidden in the grave until God's wrath against him shall have passed away. So while God's wrath is visiting the earth for the abounding apostasy which is to precede the second coming, God's people shall be hidden against the resurrection glory (Isa 26:19-21).

set time—a decreed time (Ac 1:7).

14. shall he live?—The answer implied is, There is a hope that he shall, though not in the present order of life, as is shown by the words following. Job had denied (Job 14:10-12) that man shall live again in this present world. But hoping for a "set time," when God shall remember and raise him out of the hiding-place of the grave (Job 14:13), he declares himself willing to "wait all the days of his appointed time" of continuance in the grave, however long and hard that may be.

appointed time—literally, "warfare, hard service"; imlying the hardship of being shut out from the realms of life, light, and God for the time he shall be in the grave (Job 7:1).

change—my release, as a soldier at his post released from duty by the relieving guard (see on Job 10:17) [Umbreit and Gesenius], but elsewhere Gesenius explains it, "renovation," as of plants in spring (Job 14:7), but this does not accord so well with the metaphor in "appointed time" or "warfare."

15. namely, at the resurrection (Joh 5:28; Ps 17:15).

have a desire to—literally, "become pale with anxious desire:" the same word is translated "sore longedst after" (Ge 31:30; Ps 84:2), implying the utter unlikelihood that God would leave in oblivion the "creature of His own hands so fearfully and wonderfully made." It is objected that if Job knew of a future retribution, he would make it the leading topic in solving the problem of the permitted afflictions of the righteous. But, (1) He did not intend to exceed the limits of what was clearly revealed; the doctrine was then in a vague form only; (2) The doctrine of God's moral government in this life, even independently of the future, needed vindication.

16. Rather, "Yea, thou wilt number my steps, and wilt not (as now) jealously watch over my sin." Thenceforward, instead of severe watching for every sin of Job, God will guard him against every sin.

number … steps—that is, minutely attend to them, that they may not wander [Umbreit] (1Sa 2:9; Ps 37:23).

17. sealed up—(Job 9:7). Is shut up in eternal oblivion, that is, God thenceforth will think no more of my former sins. To cover sins is to completely forgive them (Ps 32:1; 85:2). Purses of money in the East are usually sealed.

sewest up—rather, "coverest"; akin to an Arabic word, "to color over," to forget wholly.

18. cometh to naught—literally, "fadeth"; a poetical image from a leaf (Isa 34:4). Here Job falls back into his gloomy bodings as to the grave. Instead of "and surely," translate "yet"; marking the transition from his brighter hopes. Even the solid mountain falls and crumbles away; man therefore cannot "hope" to escape decay or to live again in the present world (Job 14:19).

out of his place—so man (Ps 103:16).

19. The Hebrew order is more forcible: "Stones themselves are worn away by water."

things which grow out of—rather, "floods wash away the dust of the earth." There is a gradation from "mountains" to "rocks" (Job 14:18), then "stones," then last "dust of the earth"; thus the solid mountain at last disappears utterly.

20. prevailest—dost overpower by superior strength.

passeth—dieth.

changest countenance—the change in the visage at death. Differently (Da 5:9).

21. One striking trait is selected from the sad picture of the severance of the dead from all that passes in the world (Ec 9:5), namely, the utter separation of parents and children.

22. "Flesh" and "soul" describe the whole man. Scripture rests the hope of a future life, not on the inherent immortality of the soul, but on the restoration of the body with the soul. In the unseen world, Job in a gloomy frame anticipates, man shall be limited to the thought of his own misery. "Pain is by personification, from our feelings while alive, attributed to the flesh and soul, as if the man could feel in his body when dead. It is the dead in general, not the wicked, who are meant here."

CHAPTER 15

SECOND SERIES.

Job 15:1-35. Second Speech of Eliphaz.

2. a wise man—which Job claims to be.

vain knowledge—Hebrew, "windy knowledge"; literally, "of wind" (Job 8:2). In Ec 1:14, Hebrew, "to catch wind," expresses to strive for what is vain.

east wind—stronger than the previous "wind," for in that region the east wind is the most destructive of winds (Isa 27:8). Thus here,—empty violence.

belly—the inward parts, the breast (Pr 18:8).

4. fear—reverence for God (Job 4:6; Ps 2:11).

prayer—meditation, in Ps 104:34; so devotion. If thy views were right, reasons Eliphaz, that God disregards the afflictions of the righteous and makes the wicked to prosper, all devotion would be at an end.

5. The sophistry of thine own speeches proves thy guilt.

6. No pious man would utter such sentiments.

7. That is, Art thou wisdom personified? Wisdom existed before the hills; that is, the eternal Son of God (Pr 8:25; Ps 90:2). Wast thou in existence before Adam? The farther back one existed, the nearer he was to the Eternal Wisdom.

8. secret—rather, "Wast thou a listener in the secret council of God?" The Hebrew means properly the cushions of a divan on which counsellors in the East usually sit. God's servants are admitted to God's secrets (Ps 25:14; Ge 18:17; Joh 15:15).

restrain—Rather, didst thou take away, or borrow, thence (namely, from the divine secret council) thy wisdom? Eliphaz in this (Job 15:8, 9) retorts Job's words upon himself (Job 12:2, 3; 13:2).

9. in us—or, "with us," Hebraism for "we are aware of."

10. On our side, thinking with us are the aged. Job had admitted that wisdom is with them (Job 12:12). Eliphaz seems to have been himself older than Job; perhaps the other two were also (Job 32:6). Job, in Job 30:1, does not refer to his three friends; it therefore forms no objection. The Arabs are proud of fulness of years.

11. consolations—namely, the revelation which Eliphaz had stated as a consolatory reproof to Job, and which he repeats in Job 15:14.

secret—Hast thou some secret wisdom and source of consolation, which makes thee disregard those suggested by me? (Job 15:8). Rather, from a different Hebrew root, Is the word of kindness or gentleness addressed by me treated by thee as valueless? [Umbreit].

12. wink—that is, why do thy eyes evince pride? (Pr 6:13; Ps 35:19).

13. That is, frettest against God and lettest fall rash words.

14. Eliphaz repeats the revelation (Job 4:17) in substance, but using Job's own words (see on Job 14:1, on "born of a woman") to strike him with his own weapons.

15. Repeated from Job 4:18; "servants" there are "saints" here; namely, holy angels.

heavens—literally, or else answering to "angels" (see on Job 4:18, and Job 25:5).

16. filthy—in Arabic "sour" (Ps 14:3; 53:3), corrupted from his original purity.

drinketh—(Pr 19:28).

17. In direct contradiction of Job's position (Job 12:6, &c.), that the lot of the wicked was the most prosperous here, Eliphaz appeals (1) to his own experience, (2) to the wisdom of the ancients.

18. Rather, "and which as handed down from their fathers, they have not concealed."

19. Eliphaz speaks like a genuine Arab when he boasts that his ancestors had ever possessed the land unmixed with foreigners [Umbreit]. His words are intended to oppose Job's (Job 9:24); "the earth" in their case was not "given into the hand of the wicked." He refers to the division of the earth by divine appointment (Ge 10:5; 25:32). Also he may insinuate that Job's sentiments had been corrupted from original purity by his vicinity to the Sabeans and Chaldeans [Rosenmuller].

20. travaileth—rather, "trembleth of himself," though there is no real danger [Umbreit].

and the number of his years, &c.—This gives the reason why the wicked man trembles continually; namely, because he knows not the moment when his life must end.

21. An evil conscience conceives alarm at every sudden sound, though it be in a time of peace ("prosperity"), when there is no real danger (Le 26:36; Pr 28:1; 2Ki 7:6).

22. darkness—namely, danger or calamity. Glancing at Job, who despaired of restoration: in contrast to good men when in darkness (Mic 7:8, 9).

waited for of—that is, He is destined for the sword [Gesenius]. Rather (in the night of danger), "he looks anxiously towards the sword," as if every sword was drawn against him [Umbreit].

23. Wandereth in anxious search for bread. Famine in Old Testament depicts sore need (Isa 5:13). Contrast the pious man's lot (Job 5:20-22).

knoweth—has the firm conviction. Contrast the same word applied to the pious (Job 5:24, 25).

ready at his hand—an Arabic phrase to denote a thing's complete readiness and full presence, as if in the hand.

24. prevail—break upon him suddenly and terribly, as a king, &c. (Pr 6:11).

25. stretcheth … hand—wielding the spear, as a bold rebel against God (Job 9:4; Isa 27:4).

26. on his neck—rather, "with outstretched neck," namely, that of the rebel [Umbreit] (Ps 75:5).

upon … bucklers—rather, "with—his (the rebel's, not God's) bucklers." The rebel and his fellows are depicted as joining shields together, to form a compact covering over their heads against the weapons hurled on them from a fortress [Umbreit and Gesenius].

27. The well-nourished body of the rebel is the sign of his prosperity.

collops—masses of fat. He pampers and fattens himself with sensual indulgences; hence his rebellion against God (De 32:15; 1Sa 2:29).

28. The class of wicked here described is that of robbers who plunder "cities," and seize on the houses of the banished citizens (Isa 13:20). Eliphaz chooses this class because Job had chosen the same (Job 12:6).

heaps—of ruins.

29. Rather, he shall not increase his riches; he has reached his highest point; his prosperity shall not continue.

perfection—rather, "His acquired wealth—what he possesses—shall not be extended," &c.

30. depart—that is, escape (Job 15:22, 23).

branches—namely, his offspring (Job 1:18, 19; Ps 37:35).

dry up—The "flame" is the sultry wind in the East by which plants most full of sap are suddenly shrivelled.

his mouth—that is, God's wrath (Isa 11:4).

31. Rather, "let him not trust in vanity or he will be deceived," &c.

vanity—that which is unsubstantial. Sin is its own punishment (Pr 1:31; Jer 2:19).

32. Literally, "it (the tree to which he is compared, Job 15:30, or else his life) shall not be filled up in its time"; that is, "he shall be ended before his time."

shall not be green—image from a withered tree; the childless extinction of the wicked.

33. Images of incompleteness. The loss of the unripe grapes is poetically made the vine tree's own act, in order to express more pointedly that the sinner's ruin is the fruit of his own conduct (Isa 3:11; Jer 6:19).

34. Rather, The binding together of the hypocrites (wicked) shall be fruitless [Umbreit].

tabernacles of bribery—namely, dwellings of unjust judges, often reprobated in the Old Testament (Isa 1:23). The "fire of God" that consumed Job's possessions (Job 1:16) Eliphaz insinuates may have been on account of Job's bribery as an Arab sheik or emir.

35. Bitter irony, illustrating the "unfruitfulness" (Job 15:34) of the wicked. Their conceptions and birthgivings consist solely in mischief, &c. (Isa 33:11).

prepareth—hatcheth.

CHAPTER 16

SECOND SERIES.

Job 16:1-22. Job's Reply.

2. (Job 13:4).

3. "Words of wind," Hebrew. He retorts upon Eliphaz his reproach (Job 15:2).

emboldeneth—literally, "What wearies you so that ye contradict?" that is, What have I said to provoke you? &c. [Schuttens]. Or, as better accords with the first clause, "Wherefore do ye weary yourselves contradicting?" [Umbreit].

4. heap up—rather, "marshal together (an army of) words against you."

shake … head—in mockery; it means nodding, rather than shaking; nodding is not with us, as in the East, a gesture of scorn (Isa 37:22; Jer 18:16; Mt 27:39).

5. strengthen … with … mouth—bitter irony. In allusion to Eliphaz' boasted "consolations" (Job 15:11). Opposed to strengthening with the heart, that is, with real consolation. Translate, "I also (like you) could strengthen with the mouth," that is, with heartless talk: "And the moving of my lips (mere lip comfort) could console (in the same fashion as you do)" [Umbreit]. "Hearty counsel" (Pr 27:9) is the opposite.

6. eased—literally, "What (portion of my sufferings) goes from me?"

7. But now—rather, "ah!"

he—God.

company—rather, "band of witnesses," namely, those who could attest his innocence (his children, servants, &c.). So the same Hebrew is translated in Job 16:8. Umbreit makes his "band of witnesses," himself, for, alas! he had no other witness for him. But this is too recondite.

8. filled … with wrinkles—Rather (as also the same Hebrew word in Job 22:16; English Version, "cut down"), "thou hast fettered me, thy witness" (besides cutting off my "band of witnesses," Job 16:7), that is, hast disabled me by pains from properly attesting my innocence. But another "witness" arises against him, namely, his "leanness" or wretched state of body, construed by his friends into a proof of his guilt. The radical meaning of the Hebrew is "to draw together," whence flow the double meaning "to bind" or "fetter," and in Syriac, "to wrinkle."

leanness—meaning also "lie"; implying it was a "false witness."

9. Image from a wild beast. So God is represented (Job 10:16).

who hateth me—rather, "and pursues me hard." Job would not ascribe "hatred" to God (Ps 50:22).

mine enemy—rather, "he sharpens, &c., as an enemy" (Ps 7:12). Darts wrathful glances at me, like a foe (Job 13:24).

10. gaped—not in order to devour, but to mock him. To fill his cup of misery, the mockery of his friends (Job 16:10) is added to the hostile treatment from God (Job 16:9).

smitten … cheek—figurative for contemptuous abuse (La 3:30; Mt 5:39).

gathered themselves—"conspired unanimously" [Schuttens].

11. the ungodly—namely, his professed friends, who persecuted him with unkind speeches.

turned me over—literally, "cast me headlong into the hands of the wicked."

12. I was at ease—in past times (Job 1:1-3).

by my neck—as an animal does its prey (so Job 10:16).

shaken—violently; in contrast to his former "ease" (Ps 102:10). Set me up (again).

mark—(Job 7:20; La 3:12). God lets me always recover strength, so as to torment me ceaselessly.

13. his archers—The image of Job 16:12 is continued. God, in making me His "mark," is accompanied by the three friends, whose words wound like sharp arrows.

gall—put for a vital part; so the liver (La 2:11).

14. The image is from storming a fortress by making breaches in the walls (2Ki 14:13).

a giant—a mighty warrior.

15. sewed—denoting the tight fit of the mourning garment; it was a sack with armholes closely sewed to the body.

horn—image from horned cattle, which when excited tear the earth with their horns. The horn was the emblem of power (1Ki 22:11). Here, it is

in the dust—which as applied to Job denotes his humiliation from former greatness. To throw one's self in the dust was a sign of mourning; this idea is here joined with that of excited despair, depicted by the fury of a horned beast. The Druses of Lebanon still wear horns as an ornament.

16. foul—rather, "is red," that is, flushed and heated [Umbreit and Noyes].

shadow of death—that is, darkening through many tears (La 5:17). Job here refers to Zophar's implied charge (Job 11:14). Nearly the same words occur as to Jesus Christ (Isa 53:9). So Job 16:10 above answers to the description of Jesus Christ (Ps 22:13; Isa 50:6, and Job 16:4 to Ps 22:7). He alone realized what Job aspired after, namely, outward righteousness of acts and inward purity of devotion. Jesus Christ as the representative man is typified in some degree in every servant of God in the Old Testament.

18. my blood—that is, my undeserved suffering. He compares himself to one murdered, whose blood the earth refuses to drink up until he is avenged (Ge 4:10, 11; Eze 24:1, 8; Isa 26:21). The Arabs say that the dew of heaven will not descend on a spot watered with innocent blood (compare 2Sa 1:21).

no place—no resting-place. "May my cry never stop!" May it go abroad! "Earth" in this verse in antithesis to "heaven" (Job 16:19). May my innocence be as well-known to man as it is even now to God!

19. Also now—Even now, when I am so greatly misunderstood on earth, God in heaven is sensible of my innocence.

record—Hebrew, "in the high places"; Hebrew, "my witness." Amidst all his impatience, Job still trusts in God.

20. Hebrew, "are my scorners"; more forcibly, "my mockers—my friends!" A heart-cutting paradox [Umbreit]. God alone remains to whom he can look for attestation of his innocence; plaintively with tearful eye, he supplicates for this.

21. one—rather, "He" (God). "Oh, that He would plead for a man (namely, me) against God." Job quaintly says, "God must support me against God; for He makes me to suffer, and He alone knows me to be innocent" [Umbreit]. So God helped Jacob in wrestling against Himself (compare Job 23:6; Ge 32:25). God in Jesus Christ does plead with God for man (Ro 8:26, 27).

as a man—literally, "the Son of man." A prefiguring of the advocacy of Jesus Christ—a boon longed for by Job (Job 9:33), though the spiritual pregnancy of his own words, designed for all ages, was but little understood by him (Ps 80:17).

for his neighbour—Hebrew, "friend." Job himself (Job 42:8) pleaded as intercessor for his "friends," though "his scorners" (Job 16:20); so Jesus Christ the Son of man (Lu 23:34); "for friends" (Joh 15:13-15).

22. few—literally, "years of number," that is, few, opposed to numberless (Ge 34:30).

CHAPTER 17

Job 17:1-16. Job's Answer Continued.

1. breath … corrupt—result of elephantiasis. But Umbreit, "my strength (spirit) is spent."

extinct—Life is compared to an expiring light. "The light of my day is extinguished."

graves—plural, to heighten the force.

2. Umbreit, more emphatically, "had I only not to endure mockery, in the midst of their contentions I (mine eye) would remain quiet."

eye continue—Hebrew, "tarry all night"; a figure taken from sleep at night, to express undisturbed rest; opposed to (Job 16:20), when the eye of Job is represented as pouring out tears to God without rest.

3. Lay down now—namely, a pledge or security; that is, be my surety; do Thou attest my innocence, since my friends only mock me (Job 17:2). Both litigating parties had to lay down a sum as security before the trial.

put me in a surety—Provide a surety for me (in the trial) with Thee. A presage of the "surety" (Heb 7:22), or "one Mediator between God and man" (see on Job 16:21).

strike hands—"who else (save God Himself) could strike hands with me?" that is, be my security (Ps 119:122). The Hebrew strikes the hand of him for whom he goes security (Pr 6:1).

4. their heart—The intellect of his friends.

shalt … exalt—Rather imperative, "exalt them not"; allow them not to conquer [Umbreit], (Isa 6:9, 10).

5. The Hebrew for "flattery" is "smoothness"; then it came to mean a prey divided by lot, because a smooth stone was used in casting the lots (De 18:8), "a portion" (Ge 14:24). Therefore translate, "He that delivers up his friend as a prey (which the conduct of my friends implies that they would do), even the eyes," &c. [Noyes] (Job 11:20). Job says this as to the sinner's children, retorting upon their reproach as to the cutting off of his (Job 5:4; 15:30). This accords with the Old Testament dispensation of legal retribution (Ex 20:5).

6. He—God. The poet reverentially suppresses the name of God when speaking of calamities inflicted.

by-word—(De 28:37; Ps 69:11). My awful punishment makes my name execrated everywhere, as if I must have been superlatively bad to have earned it.

aforetime … tabret—as David was honored (1Sa 18:6). Rather from a different Hebrew root, "I am treated to my face as an object of disgust," literally, "an object to be spit upon in the face" (Nu 12:14). So Raca means (Mt 5:22) [Umbreit].

7. (Ps 6:7; 31:9; De 34:7).

members—literally, "figures"; all the individual members being peculiar forms of the body; opposed to "shadow," which looks like a figure without solidity.

8. astonied—at my unmerited sufferings.

against the hypocrite—The upright shall feel their sense of justice wounded ("will be indignant") because of the prosperity of the wicked. By "hypocrite" or "ungodly," he perhaps glances at his false friends.

9. The strength of religious principle is heightened by misfortune. The pious shall take fresh courage to persevere from the example of suffering Job. The image is from a warrior acquiring new courage in action (Isa 40:30, 31; Php 1:14).

10. return—If you have anything to advance really wise, though I doubt it, recommence your speech. For as yet I cannot find one wise man among you all.

11. Only do not vainly speak of the restoration of health to me; for "my days are past."

broken off—as the threads of the web cut off from the loom (Isa 38:12).

thoughts—literally, "possessions," that is, all the feelings and fair hopes which my heart once nourished. These belong to the heart, as "purposes" to the understanding; the two together here describe the entire inner man.

12. They—namely, "my friends."

change the night into day—that is, would try to persuade me of the change of my misery into joy, which is impossible [Umbreit] (Job 11:17); (but) the light of prosperity (could it be enjoyed) would be short because of the darkness of adversity. Or better for "short," the Hebrew "near"; "and the light of new prosperity should be near in the face of (before) the darkness of death"; that is, they would persuade me that light is near, even though darkness approaches.

13. Rather, "if I wait for this grave (Sheol, or the unseen world) as my house, and make my bed in the darkness (Job 17:14), and say to corruption," rather, "to the pit" or "grave," &c. (Job 17:15). Where then is my hope? [Umbreit]. The apodosis is at Job 17:15.

14. Thou art my father, &c.—expressing most intimate connection (Pr 7:4). His diseased state made him closely akin to the grave and worm.

15. Who shall see it fulfilled? namely, the "hope" (Job 11:18) which they held out to him of restoration.

16. They—namely, my hopes shall be buried with me.

bars—(Isa 38:10). Rather, the wastes or solitudes of the pit (sheol, the unseen world).

rest together—the rest of me and my hope is in, &c. Both expire together. The word "rest" implies that man's ceaseless hopes only rob him of rest.

CHAPTER 18

SECOND SERIES.

Job 18:1-21. Reply of Bildad.

2. ye—the other two friends of Job, whom Bildad charges with having spoken mere "words," that is, empty speeches; opposed to "mark," that is, come to reason, consider the question intelligently; and then let us speak.

3. beasts—alluding to what Job said (Job 12:7; so Isa 1:3).

vile—rather from a Hebrew root, "to stop up." "Stubborn," answering to the stupidity implied in the parallel first clause [Umbreit]. Why should we give occasion by your empty speeches for our being mutually reputed, in the sight of Job and one another, as unintelligent? (Job 17:4, 10).

4. Rather, turning to Job, "thou that tearest thyself in anger" (Job 5:2).

be forsaken?—become desolate. He alludes here to Job's words as to the "rock," crumbling away (Job 14:18, 19); but in a different application. He says bitterly "for thee." Wert thou not punished as thou art, and as thou art unwilling to bear, the eternal order of the universe would be disturbed and the earth become desolate through unavenged wickedness [Umbreit]. Bildad takes it for granted Job is a great sinner (Job 8:3-6; Isa 24:5, 6). "Shall that which stands fast as a rock be removed for your special accommodation?"

5. That (Job 18:4) cannot be. The decree of God is unalterable, the light (prosperity) of the wicked shall at length be put out.

his fire—alluding to Arabian hospitality, which prided itself on welcoming the stranger to the fire in the tent, and even lit fires to direct him to it. The ungodly shall be deprived of the means to show hospitality. His dwelling shall be dark and desolate!

6. candle—the lamp which in the East is usually fastened to the ceiling. Oil abounds in those regions, and the lamp was kept burning all night, as now in Egypt, where the poorest would rather dispense with food than the night lamp (Ps 18:28). To put out the lamp was an image of utter desolation.

7. steps of his strength—Hebrew, for "His strong steps." A firm step marks health. To be straitened in steps is to be no longer able to move about at will (Pr 4:12).

his own counsel—Plans shall be the means of his fall (Job 5:13).

8. he walketh upon—rather, "he lets himself go into the net" [Umbreit]. If the English Version be retained, then understand "snare" to be the pitfall, covered over with branches and earth, which when walked upon give way (Ps 9:15; 35:8).

9. robber—rather answering to "gin" in the parallel clause, "the noose shall hold him fast" [Umbreit].

11. Terrors—often mentioned in this book (Job 18:14; 24:17; &c.). The terrors excited through an evil conscience are here personified. "Magor-missabib" (Jer 20:3).

drive … to his feet—rather, "shall pursue" (literally, "scatter," Hab 3:14) him close "at his heels" (literally, "immediately after his feet," Hab 3:5; 1Sa 25:42; Hebrew). The image is that of a pursuing conqueror who scatters the enemy [Umbreit].

12. The Hebrew is brief and bold, "his strength is hungry."

destruction—that is, a great calamity (Pr 1:27).

ready at his side—close at hand to destroy him (Pr 19:29).

13. Umbreit has "he" for "it," that is, "in the rage of hunger he shall devour his own body"; or, "his own children" (La 4:10). Rather, "destruction" from Job 18:12 is nominative to "devour."

strength—rather, "members" (literally, the "branches" of a tree).

the first-born of death—a personification full of poetical horror. The first-born son held the chief place (Ge 49:3); so here the chiefest (most deadly) disease that death has ever engendered (Isa 14:30; "first-born of the poor"—the poorest). The Arabs call fever, "daughter of death."

14. confidence—all that the father trusted in for domestic happiness, children, fortune, &c., referring to Job's losses.

rooted out—suddenly torn away, it shall bring—that is, he shall be brought; or, as Umbreit better has, "Thou (God) shalt bring him slowly." The Hebrew expresses, "to stride slowly and solemnly." The godless has a fearful death for long before his eyes, and is at last taken by it. Alluding to Job's case. The King of terrors, not like the heathen Pluto, the tabled ruler of the dead, but Death, with all its terrors to the ungodly, personified.

15. It—"Terror" shall haunt, &c., and not as Umbreit, "another," which the last clause of the verse disproves.

none of his—It is his no longer.

brimstone—probably comparing the calamity of Job by the "fire of God" (Job 1:16) to the destruction of guilty Sodom by fire and brimstone (Ge 19:24).

16. Roots—himself.

branch—his children (Job 8:12; 15:30; Mal 4:1).

17. street—Men shall not speak of him in meeting in the highways; rather, "in the field" or "meadow"; the shepherds shall no more mention his name—a picture from nomadic life [Umbreit].

18. light … darkness—existence—nonexistence.

19. nephew—(so Isa 14:22). But it is translated "grandson" (Ge 21:23); translate "kinsman."

20. after … before—rather, "those in the West—those in the East"; that is, all people; literally, "those behind—those before"; for Orientals in geography turn with their faces to the east (not to the north as we), and back to the west; so that before—east; behind—north (so Zec 14:8).

day—of ruin (Ob 12).

affrighted—seized with terror (Job 21:6; Isa 13:8).

21. (Job 8:22, Margin).

CHAPTER 19

SECOND SERIES.

Job 19:1-29. Job's Reply to Bildad.

2. How long, &c.—retorting Bildad's words (Job 18:2). Admitting the punishment to be deserved, is it kind thus ever to be harping on this to the sufferer? And yet even this they have not yet proved.

3. These—prefixed emphatically to numbers (Ge 27:36).

ten—that is, often (Ge 31:7).

make yourselves strange—rather, "stun me" [Gesenius]. (See Margin for a different meaning [that is, "harden yourselves against me"]).

4.erred—The Hebrew expresses unconscious error. Job was unconscious of wilful sin.

remaineth—literally, "passeth the night." An image from harboring an unpleasant guest for the night. I bear the consequences.

5. magnify, &c.—Speak proudly (Ob 12; Eze 35:13).

against me—emphatically repeated (Ps 38:16).

plead … reproach—English Version makes this part of the protasis, "if" being understood, and the apodosis beginning at Job 19:6. Better with Umbreit, If ye would become great heroes against me in truth, ye must prove (evince) against me my guilt, or shame, which you assert. In the English Version "reproach" will mean Job's calamities, which they "pleaded" against him as a "reproach," or proof of guilt.

6. compassed … net—alluding to Bildad's words (Job 18:8). Know, that it is not that I as a wicked man have been caught in my "own net"; it is God who has compassed me in His—why, I know not.

7. wrong—violence: brought on him by God.

no judgment—God will not remove my calamities, and so vindicate my just cause; and my friends will not do justice to my past character.

8. Image from a benighted traveller.

9. stripped … crown—image from a deposed king, deprived of his robes and crown; appropriate to Job, once an emir with all but royal dignity (La 5:16; Ps 89:39).

10. destroyed … on every side—"Shaken all round, so that I fall in the dust"; image from a tree uprooted by violent shaking from every side [Umbreit]. The last clause accords with this (Jer 1:10)

mine hope—as to this life (in opposition to Zophar, Job 11:18); not as to the world to come (Job 19:25; Job 14:15).

removed—uprooted.

11. enemies—(Job 13:24; La 2:5).

12. troops—Calamities advance together like hostile troops (Job 10:17).

raise up … way—An army must cast up a way of access before it, in marching against a city (Isa 40:3).

13. brethren—nearest kinsmen, as distinguished from "acquaintance." So "kinsfolk" and "familiar friends" (Job 19:14) correspond in parallelism. The Arabic proverb is, "The brother, that is, the true friend, is only known in time of need."

estranged—literally, "turn away with disgust." Job again unconsciously uses language prefiguring the desertion of Jesus Christ (Job 16:10; Lu 23:49; Ps 38:11).

15. They that dwell, &c.—rather, "sojourn": male servants, sojourning in his house. Mark the contrast. The stranger admitted to sojourn as a dependent treats the master as a stranger in his own house.

16. servant—born in my house (as distinguished from those sojourning in it), and so altogether belonging to the family. Yet even he disobeys my call.

mouth—that is, "calling aloud"; formerly a nod was enough. Now I no longer look for obedience, I try entreaty.

17. strange—His breath by elephantiasis had become so strongly altered and offensive, that his wife turned away as estranged from him (Job 19:13; 17:1).

children's … of mine own body—literally, "belly." But "loins" is what we should expect, not "belly" (womb), which applies to the woman. The "mine" forbids it being taken of his wife. Besides their children were dead. In Job 3:10 the same words "my womb" mean, my mother's womb: therefore translate, "and I must entreat (as a suppliant) the children of my mother's womb"; that is, my own brothers—a heightening of force, as compared with last clause of Job 19:16 [Umbreit]. Not only must I entreat suppliantly my servant, but my own brothers (Ps 69:8). Here too, he unconsciously foreshadows Jesus Christ (Joh 7:5).

18. young children—So the Hebrew means (Job 21:11). Reverence for age is a chief duty in the East. The word means "wicked" (Job 16:11). So Umbreit has it here, not so well.

I arose—Rather, supply "if," as Job was no more in a state to stand up. "If I stood up (arose), they would speak against (abuse) me" [Umbreit].

19. inward—confidential; literally, "men of my secret"—to whom I entrusted my most intimate confidence.

20. Extreme meagerness. The bone seemed to stick in the skin, being seen through it, owing to the flesh drying up and falling away from the bone. The Margin, "as to my flesh," makes this sense clearer. The English Version, however, expresses the same: "And to my flesh," namely, which has fallen away from the bone, instead of firmly covering it.

skin of my teeth—proverbial. I have escaped with bare life; I am whole only with the skin of my teeth; that is, my gums alone are whole, the rest of the skin of my body is broken with sores (Job 7:5; Ps 102:5). Satan left Job his speech, in hope that he might therewith curse God.

21. When God had made him such a piteous spectacle, his friends should spare him the additional persecution of their cruel speeches.

22. as God—has persecuted me. Prefiguring Jesus Christ (Ps 69:26). That God afflicts is no reason that man is to add to a sufferer's affliction (Zec 1:15).

satisfied with my flesh—It is not enough that God afflicts my flesh literally (Job 19:20), but you must "eat my flesh" metaphorically (Ps 27:2); that is, utter the worst calumnies, as the phrase often means in Arabic.

23. Despairing of justice from his friends in his lifetime, he wishes his words could be preserved imperishably to posterity, attesting his hope of vindication at the resurrection.

printed—not our modern printing, but engraven.

24. pen—graver.

lead—poured into the engraven characters, to make them better seen [Umbreit]. Not on leaden plates; for it was "in the rock" that they were engraved. Perhaps it was the hammer that was of "lead," as sculptors find more delicate incisions are made by it, than by a harder hammer. FOSTER (One Primeval Language) has shown that the inscriptions on the rocks in Wady-Mokatta, along Israel's route through the desert, record the journeys of that people, as Cosmas Indicopleustes asserted, A.D. 535.

for ever—as long as the rock lasts.

25. redeemer—Umbreit and others understand this and Job 19:26, of God appearing as Job's avenger before his death, when his body would be wasted to a skeleton. But Job uniformly despairs of restoration and vindication of his cause in this life (Job 17:15, 16). One hope alone was left, which the Spirit revealed—a vindication in a future life: it would be no full vindication if his soul alone were to be happy without the body, as some explain (Job 19:26) "out of the flesh." It was his body that had chiefly suffered: the resurrection of his body, therefore, alone could vindicate his cause: to see God with his own eyes, and in a renovated body (Job 19:27), would disprove the imputation of guilt cast on him because of the sufferings of his present body. That this truth is not further dwelt on by Job, or noticed by his friends, only shows that it was with him a bright passing glimpse of Old Testament hope, rather than the steady light of Gospel assurance; with us this passage has a definite clearness, which it had not in his mind (see on Job 21:30). The idea in "redeemer" with Job is Vindicator (Job 16:19; Nu 35:27), redressing his wrongs; also including at least with us, and probably with him, the idea of the predicted Bruiser of the serpent's head. Tradition would inform him of the prediction. Foster shows that the fall by the serpent is represented perfectly on the temple of Osiris at Philæ; and the resurrection on the tomb of the Egyptian Mycerinus, dating four thousand years back. Job's sacrifices imply sense of sin and need of atonement. Satan was the injurer of Job's body; Jesus Christ his Vindicator, the Living One who giveth life (Joh 5:21, 26).

at the latter day—Rather, "the Last," the peculiar title of Jesus Christ, though Job may not have known the pregnancy of his own inspired words, and may have understood merely one that comes after (1Co 15:45; Re 1:17). Jesus Christ is the last. The day of Jesus Christ the last day (Joh 6:39).

stand—rather, "arise": as God is said to "raise up" the Messiah (Jer 23:5; De 18:15).

earth—rather, "dust": often associated with the body crumbling away in it (Job 7:21; 17:16); therefore appropriately here. Above that very dust wherewith was mingled man's decaying body shall man's Vindicator arise. "Arise above the dust," strikingly expresses that fact that Jesus Christ arose first Himself above the dust, and then is to raise His people above it (1Co 15:20, 23). The Spirit intended in Job's words more than Job fully understood (1Pe 1:12). Though He seems, in forsaking me, to be as one dead, He now truly "liveth" in heaven; hereafter He shall appear also above the dust of earth. The Goel or vindicator of blood was the nearest kinsman of the slain. So Jesus Christ took our flesh, to be our kinsman. Man lost life by Satan the "murderer" (Joh 8:44), here Job's persecutor (Heb 2:14). Compare also as to redemption of the inheritance by the kinsman of the dead (Ru 4:3-5; Eph 1:14).

26. Rather, though after my skin (is no more) this (body) is destroyed ("body" being omitted, because it was so wasted as not to deserve the name), yet from my flesh (from my renewed body, as the starting-point of vision, So 2:9, "looking out from the windows") "shall I see God." Next clause [Job 19:27] proves bodily vision is meant, for it specifies "mine eyes" [Rosenmuller, 2d ed.]. The Hebrew opposes "in my flesh." The "skin" was the first destroyed by elephantiasis, then the "body."

27. for myself—for my advantage, as my friend.

not another—Mine eyes shall behold Him, but no longer as one estranged from me, as now [Bengel].

though—better omitted.

my reins—inward recesses of the heart.

be consumed within me—that is, pine with longing desire for that day (Ps 84:2; 119:81). The Gentiles had but few revealed promises: how gracious that the few should have been so explicit (compare Nu 24:17; Mt 2:2).

28. Rather, "ye will then (when the Vindicator cometh) say, Why," &c.

root … in me—The root of pious integrity, which was the matter at issue, whether it could be in one so afflicted, is found in me. Umbreit, with many manuscripts and versions, reads "in him." "Or how found we in him ground of contention."

29. wrath—the passionate violence with which the friends persecuted Job.

bringeth, &c.—literally, "is sin of the of the sword"

that ye may know—Supply, "I say this."

judgment—inseparably connected with the coming of the Vindicator. The "wrath" of God at His appearing for the temporal vindication of Job against the friends (Job 42:7) is a pledge of the eternal wrath at the final coming to glorify the saints and judge their enemies (2Th 1:6-10; Isa 25:8).

CHAPTER 20

SECOND SERIES.

Job 20:1-29. Reply of Zophar.

2. Therefore—Rather, the more excited I feel by Job's speech, the more for that very reason shall my reply be supplied by my calm consideration. Literally, "Notwithstanding; my calm thoughts (as in Job 4:13) shall furnish my answer, because of the excitement (haste) within me" [Umbreit].

3. check of my reproach—that is, the castigation intended as a reproach (literally, "shame") to me.

spirit of … understanding—my rational spirit; answering to "calm thoughts" (Job 20:2). In spite of thy reproach urging me to "hastiness." I will answer in calm reason.

5. the hypocrite—literally, "the ungodly" (Ps 37:35, 36).

6. (Isa 14:13; Ob 3, 4).

7. dung—in contrast to the haughtiness of the sinner (Job 20:6); this strong term expresses disgust and the lowest degradation (Ps 83:10; 1Ki 14:10).

8. (Ps 73:20).

9. Rather "the eye followeth him, but can discern him no more." A sharp-looking is meant (Job 28:7; Job 7:10).

10. seek to please—"Atone to the poor" (by restoring the property of which they had been robbed by the father) [De Wette]. Better than English Version, "The children" are reduced to the humiliating condition of "seeking the favor of those very poor," whom the father had oppressed. But Umbreit translates as Margin.

his hands—rather, "their (the children's) hands."

their goods—the goods of the poor. Righteous retribution! (Ex 20:5).

11. (Ps 25:7), so Vulgate. Gesenius has "full of youth"; namely, in the fulness of his youthful strength he shall be laid in the dust. But "bones" plainly alludes to Job's disease, probably to Job's own words (Job 19:20). Umbreit translates, "full of his secret sins," as in Ps 90:8; his secret guilt in his time of seeming righteousness, like secret poison, at last lays him in the dust. The English Version is best. Zophar alludes to Job's own words (Job 17:16).

with him—His sin had so pervaded his nature that it accompanies him to the grave: for eternity the sinner cannot get rid of it (Re 22:11).

12. be—"taste sweet." Sin's fascination is like poison sweet to the taste, but at last deadly to the vital organs (Pr 20:17; Job 9:17, 18).

hide … tongue—seek to prolong the enjoyment by keeping the sweet morsel long in the mouth (so Job 20:13).

14. turned—Hebrew denotes a total change into a disagreeable contrary (Jer 2:21; compare Re 10:9, 10).

gall—in which the poison of the asp was thought to lie. It rather is contained in a sack in the mouth. Scripture uses popular language, where no moral truth is thereby endangered.

15. He is forced to disgorge his ill-gotten wealth.

16. shall suck—It shall turn out that he has sucked the poison, &c.

17. floods—literally, "stream of floods," plentiful streams flowing with milk, &c. (Job 29:6; Ex 3:17). Honey and butter are more fluid in the East than with us and are poured out from jars. These "rivers" or water brooks are in the sultry East emblems of prosperity.

18. Image from food which is taken away from one before he can swallow it.

restitution—(So Pr 6:31). The parallelism favors the English Version rather than the translation of Gesenius, "As a possession to be restored in which he rejoices not."

he shall not rejoice—His enjoyment of his ill-gotten gains shall then be at an end (Job 20:5).

19. oppressed—whereas he ought to have espoused their cause (2Ch 16:10).

forsaken—left helpless.

house—thus leaving the poor without shelter (Isa 5:8; Mic 2:2).

20. Umbreit translates, "His inward parts know no rest" from desires.

his belly—that is, peace inwardly.

not save—literally, "not escape with that which," &c., alluding to Job's having been stripped of his all.

21. look for—rather, "because his goods," that is, prosperity shall have no endurance.

22. shall be—rather, "he is (feeleth) straitened." The next clause explains in what respect.

wicked—Rather, "the whole hand of the miserable (whom he had oppressed) cometh upon him"; namely, the sense of his having oppressed the poor, now in turn comes with all its power (hand) on him. This caused his "straitened" feeling even in prosperity.

23. Rather, "God shall cast (may God send) [Umbreit] upon him the fury of His wrath to fill his belly!"

while … eating—rather, "shall rain it upon him for his food!" Fiery rain, that is, lightning (Ps 11:6; alluding to Job's misfortune, Job 1:16). The force of the image is felt by picturing to one's self the opposite nature of a refreshing rain in the desert (Ex 16:4; Ps 68:9).

24. steel—rather, "brass." While the wicked flees from one danger, he falls into a greater one from an opposite quarter [Umbreit].

25. It is drawn—Rather, "He (God) draweth (the sword, Jos 5:13) and (no sooner has He done so, than) it cometh out of (that is, passes right through) the (sinner's) body" (De 32:41, 42; Eze 21:9, 10). The glittering sword is a happy image for lightning.

gall—that is, his life (Job 16:13). "Inflicts a deadly wound."

terrors—Zophar repeats Bildad's words (Job 17:11; Ps 88:16; 55:4).

26. All darkness—that is, every calamity that befalls the wicked shall be hid (in store for him) in His (God's) secret places, or treasures (Jude 13; De 32:34).

not blown—not kindled by man's hands, but by God's (Isa 30:33; the Septuagint in the Alexandrian Manuscript reads "unquenchable fire," Mt 3:12). Tact is shown by the friends in not expressly mentioning, but alluding under color of general cases, to Job's calamities; here (Job 1:16) Umbreit explains it, wickedness, is a "self-igniting fire"; in it lie the principles of destruction.

ill … tabernacle—Every trace of the sinner must be obliterated (Job 18:15).

27. All creation is at enmity with him, and proclaims his guilt, which he would fain conceal.

28. increase—prosperity. Ill got—ill gone.

flow away—like waters that run dry in summer; using Job's own metaphor against himself (Job 6:15-17; 2Sa 14:14; Mic 1:4).

his wrath—God's.

29. appointed—not as a matter of chance, but by the divine "decree" (Margin) and settled principle.

CHAPTER 21

SECOND SERIES.

Job 21:1-34. Job's Answer.

2. consolations—If you will listen calmly to me, this will be regarded as "consolations"; alluding to Eliphaz' boasted "consolations" (Job 15:11), which Job felt more as aggravations ("mockings," Job 21:3) than consolations (Job 16:2).

3. literally, "Begin your mockings" (Job 17:2).

4. Job's difficulty was not as to man, but as to God, why He so afflicted him, as if he were the guilty hypocrite which the friends alleged him to be. Vulgate translates it, "my disputation."

if it were—rather, "since this is the case."

5. lay … hand upon … mouth—(Pr 30:32; Jud 18:19). So the heathen god of silence was pictured with his hand on his mouth. There was enough in Job's case to awe them into silence (Job 17:8).

6. remember—Think on it. Can you wonder that I broke out into complaints, when the struggle was not with men, but with the Almighty? Reconcile, if you can, the ceaseless woes of the innocent with the divine justice! Is it not enough to make one tremble? [Umbreit].

7. The answer is Ro 2:4; 1Ti 1:16; Ps 73:18; Ec 8:11-13; Lu 2:35-end; Pr 16:4; Ro 9:22.

old—in opposition to the friends who asserted that sinners are "cut off" early (Job 8:12, 14).

8. In opposition to Job 18:19; 5:4.

9. Literally, "peace from fear"; with poetic force. Their house is peace itself, far removed from fear. Opposed to the friends' assertion, as to the bad (Job 15:21-24; 20:26-28), and conversely, the good (Job 5:23, 24).

10. Rather, "their cattle conceive." The first clause of the verse describes an easy conception, the second, a happy birth [Umbreit].

11. send forth—namely, out of doors, to their happy sports under the skies, like a joyful flock sent to the pastures.

little ones—like lambkins.

children—somewhat older than the former.

dance—not formal dances; but skip, like lambs, in joyous and healthful play.

12. take—rather, "lift up the voice" (sing) to the note of [Umbreit].

timbrel—rather, "tambourine."

organ—not the modern "organ," but the "pipe" (Ge 4:21). The first clause refers to stringed, the latter, to wind instruments; thus, with "the voice" all kinds of music are enumerated.

13. wealth—Old English Version for "prosperity."

in a moment—not by a lingering disease. Great blessings! Lengthened life with prosperity, and a sudden painless death (Ps 73:4).

14. Therefore—rather, "And yet they are such as say," &c., that is, say, not in so many words, but virtually, by their conduct (so the Gergesenes, Mt 8:34). How differently the godly (Isa 2:3).

ways—The course of action, which God points out; as in Ps 50:23, Margin.

15. (Compare Jer 2:20; Pr 30:9, Margin, Ex 5:2).

what profit—(Job 35:3; Mal 3:14; Ps 73:13). Sinners ask, not what is right, but what is for the profit of self. They forget, "If religion cost self something, the want of it will cost self infinitely more."

16. not in their hand—but in the hand of God. This is Job's difficulty, that God who has sinners prosperity (good) in His hand should allow them to have it.

is—rather, "may the counsel of the wicked be far from me!" [Umbreit]. This naturally follows the sentiment of the first clause: Let me not hereby be thought to regard with aught but horror the ways of the wicked, however prosperous.

17. Job in this whole passage down to Job 21:21 quotes the assertion of the friends, as to the short continuance of the sinner's prosperity, not his own sentiments. In Job 21:22 he proceeds to refute them. "How oft is the candle" (lamp), &c., quoting Bildad's sentiment (Job 18:5, 6), in order to question its truth (compare Mt 25:8).

how oft—"God distributeth," &c. (alluding to Job 20:23, 29).

sorrows—Umbreit translates "snares," literally, "cords," which lightning in its twining motion resembles (Ps 11:6).

18. Job alludes to a like sentiment of Bildad (Job 18:18), using his own previous words (Job 13:25).

19. Equally questionable is the friends' assertion that if the godless himself is not punished, the children are (Job 18:19; 20:10); and that God rewardeth him here for his iniquity, and that he shall know it to his cost. So "know" (Ho 9:7).

20. Another questionable assertion of the friends, that the sinner sees his own and his children's destruction in his lifetime.

drink—(Ps 11:6; Isa 51:17; La 4:21).

21. The argument of the friends, in proof of Job 21:20, What pleasure can he have from his house (children) when he is dead—("after him," Ec 3:22).

when the number, &c.—Or, rather, "What hath he to do with his children?" &c. (so the Hebrew in Ec 3:1; 8:6). It is therefore necessary that "his eyes should see his and their destruction" (see Job 14:21).

cut off—rather, when the number of his allotted months is fulfilled (Job 14:5). From an Arabic word, "arrow," which was used to draw lots with. Hence "arrow"—inevitable destiny [Umbreit].

22. Reply of Job, "In all these assertions you try to teach God how He ought to deal with men, rather than prove that He does in fact so deal with them. Experience is against you. God gives prosperity and adversity as it pleases Him, not as man's wisdom would have it, on principles inscrutable to us" (Isa 40:13; Ro 11:34).

those … high—the high ones, not only angels, but men (Isa 2:12-17).

23. Literally, "in the bone of his perfection," that is, the full strength of unimpaired prosperity [Umbreit].

24. breasts—rather, "skins," or "vessels" for fluids [Lee]. But [Umbreit] "stations or resting-places of his herds near water"; in opposition to Zophar (Job 20:17); the first clause refers to his abundant substance, the second to his vigorous health.

moistened—comparing man's body to a well-watered field (Pr 3:8; Isa 58:11).

26. (Ec 9:2).

27. Their wrongful thoughts against Job are stated by him in Job 21:28. They do not honestly name Job, but insinuate his guilt.

28. ye say—referring to Zophar (Job 20:7).

the house—referring to the fall of the house of Job's oldest son (Job 1:19) and the destruction of his family.

prince—The parallel "wicked" in the second clause requires this to be taken in a bad sense, tyrant, oppressor (Isa 13:2), the same Hebrew, "nobles"—oppressors.

dwelling-places—rather, "pavilions," a tent containing many dwellings, such as a great emir, like Job, with many dependents, would have.

29. Job, seeing that the friends will not admit him as an impartial judge, as they consider his calamities prove his guilt, begs them to ask the opinion of travellers (La 1:12), who have the experience drawn from observation, and who are no way connected with him. Job opposes this to Bildad (Job 8:8) and Zophar (Job 20:4).

tokens—rather, "intimations" (for example, inscriptions, proverbs, signifying the results of their observation), testimony. Literally, "signs" or proofs in confirmation of the word spoken (Isa 7:11).

30. Their testimony (referring perhaps to those who had visited the region where Abraham who enjoyed a revelation then lived) is that "the wicked is (now) spared (reserved) against the day of destruction (hereafter)." The Hebrew does not so well agree with [Umbreit] "in the day of destruction." Job does not deny sinners' future punishment, but their punishment in this life. They have their "good things" now. Hereafter, their lot, and that of the godly, shall be reversed (Lu 16:25). Job, by the Spirit, often utters truths which solve the difficulty under which he labored. His afflictions mostly clouded his faith, else he would have seen the solution furnished by his own words. This answers the objection, that if he knew of the resurrection in Job 19:25, and future retribution (Job 21:30), why did he not draw his reasonings elsewhere from them, which he did not? God's righteous government, however, needs to be vindicated as to this life also, and therefore the Holy Ghost has caused the argument mainly to turn on it at the same time giving glimpses of a future fuller vindication of God's ways.

brought forth—not "carried away safe" or "escape" (referring to this life), as Umbreit has it.

wrath—literally, "wraths," that is, multiplied and fierce wrath.

31. That is, who dares to charge him openly with his bad ways? namely, in this present life. He shall, I grant (Job 21:30), be "repaid" hereafter.

32. Yet—rather, "and."

brought—with solemn pomp (Ps 45:15).

grave—literally, "graves"; that is, the place where the graves are.

remain in—rather, watch on the tomb, or sepulchral mound. Even after death he seems still to live and watch (that is, have his "remembrance" preserved) by means of the monument over the grave. In opposition to Bildad (Job 18:17).

33. As the classic saying has it, "The earth is light upon him." His repose shall be "sweet."

draw—follow. He shall share the common lot of mortals; no worse off than they (Heb 9:27). Umbreit not so well (for it is not true of "every man"). "Most men follow in his bad steps, as countless such preceded him."

34. falsehood—literally, "transgression." Your boasted "consolations" (Job 15:11) are contradicted by facts ("vain"); they therefore only betray your evil intent ("wickedness") against me.

CHAPTER 22

THIRD SERIES.

Job 22:1-30. As Before, Eliphaz Begins.

1. Eliphaz shows that man's goodness does not add to, or man's badness take from, the happiness of God; therefore it cannot be that God sends prosperity to some and calamities on others for His own advantage; the cause of the goods and ills sent must lie in the men themselves (Ps 16:2; Lu 17:10; Ac 17:25; 1Ch 29:14). So Job's calamities must arise from guilt. Eliphaz, instead of meeting the facts, tries to show that it could not be so.

2. as he that is wise—rather, yea the pious man profiteth himself. So "understanding" or "wise"—pious (Da 12:3, 10; Ps 14:2) [Michaelis].

3. pleasure—accession of happiness; God has pleasure in man's righteousness (Ps 45:7), but He is not dependent on man's character for His happiness.

4. Is the punishment inflicted on thee from fear of thee, in order to disarm thee? as Job had implied (see on Job 7:12; Job 7:20; and Job 10:17).

will he enter … into judgment?—Job had desired this (Job 13:3, 21). He ought rather to have spoken as in Ps 143:2.

5. Heretofore Eliphaz had only insinuated, now he plainly asserts Job's guilt, merely on the ground of his sufferings.

6. The crimes alleged, on a harsh inference, by Eliphaz against Job are such as he would think likely to be committed by a rich man. The Mosaic law (Ex 22:26; De 24:10) subsequently embodied the feeling that existed among the godly in Job's time against oppression of debtors as to their pledges. Here the case is not quite the same; Job is charged with taking a pledge where he had no just claim to it; and in the second clause, that pledge (the outer garment which served the poor as a covering by day and a bed by night) is represented as taken from one who had not "changes of raiment" (a common constituent of wealth in the East), but was poorly clad—"naked" (Mt 25:36; Jas 2:15); a sin the more heinous in a rich man like Job.

7. Hospitality to the weary traveller is regarded in the East as a primary duty (Isa 21:14).

8. mighty—Hebrew, "man of arm" (Ps 10:15; namely, Job).

honourable—Hebrew, "eminent, or, accepted for countenance" (Isa 3:3; 2Ki 5:1); that is, possessing authority. Eliphaz repeats his charge (Job 15:28; so Zophar, Job 20:19), that it was by violence Job wrung houses and lands from the poor, to whom now he refused relief (Job 22:7, 9) [Michaelis].

9. empty—without their wants being relieved (Ge 31:42). The Mosaic law especially protected the widow and fatherless (Ex 22:22); the violation of it in their case by the great is a complaint of the prophets (Isa 1:17).

arms—supports, helps, on which one leans (Ho 7:15). Thou hast robbed them of their only stay. Job replies in Job 29:11-16.

10. snares—alluding to Job's admission (Job 19:6; compare Job 18:10; Pr 22:5).

11. that—so that thou.

abundance—floods. Danger by floods is a less frequent image in this book than in the rest of the Old Testament (Job 11:16; 27:20).

12. Eliphaz says this to prove that God can from His height behold all things; gratuitously inferring that Job denied it, because he denied that the wicked are punished here.

height—Hebrew, "head of the stars"; that is, "elevation" (Job 11:8).

13. Rather, And yet thou sayest, God does not concern Himself with ("know") human affairs (Ps 73:11).

14. in the circuit of heaven—only, not taking any part in earthly affairs. Job is alleged as holding this Epicurean sentiment (La 3:44; Isa 29:15; 40:27; Jer 23:24; Eze 8:12; Ps 139:12).

15. marked—Rather, Dost thou keep to? that is, wish to follow (so Hebrew, 2Sa 22:22). If so, beware of sharing their end.

the old way—the degenerate ways of the world before the flood (Ge 6:5).

16. cut down—rather, "fettered," as in Job 16:8; that is, arrested by death.

out of time—prematurely, suddenly (Job 15:32; Ec 7:17); literally, "whose foundation was poured out (so as to become) a stream or flood." The solid earth passed from beneath their feet into a flood (Ge 7:11).

17. Eliphaz designedly uses Job's own words (Job 21:14, 15).

do for them—They think they can do everything for themselves.

18. "Yet" you say (see on Job 21:16) that it is "He who filled their houses with good"—"their good is not in their hand," but comes from God.

but the counsel … is—rather, "may the counsel be," &c. Eliphaz sarcastically quotes in continuation Job's words (Job 21:16). Yet, after uttering this godless sentiment, thou dost hypocritically add, "May the counsel," &c.

19. Triumph of the pious at the fall of the recent followers of the antediluvian sinners. While in the act of denying that God can do them any good or harm, they are cut off by Him. Eliphaz hereby justifies himself and the friends for their conduct to Job: not derision of the wretched, but joy at the vindication of God's ways (Ps 107:42; Re 15:3; 16:7; 19:1, 2).

20. The triumphant speech of the pious. If "substance" be retained, translate, rather as the Septuagint, "Has not their substance been taken away, and … ?" But the Hebrew is rather, "Truly our adversary is cut down" [Gesenius]. The same opposition exists between the godly and ungodly seed as between the unfallen and restored Adam and Satan (adversary); this forms the groundwork of the book (Job 1:1-2:13; Ge 3:15).

remnant—all that "is left" of the sinner; repeated from Job 20:26, which makes Umbreit's rendering "glory" (Margin), "excellency," less probable.

fire—alluding to Job (Job 1:16; 15:34; 18:15). First is mentioned destruction by water (Job 22:16); here, by fire (2Pe 3:5-7).

21. Eliphaz takes it for granted, Job is not yet "acquainted" with God; literally, "become a companion of God." Turn with familiar confidence to God.

and be—So thou shalt be: the second imperatively expresses the consequence of obeying the first (Ps 37:27).

peace—prosperity and restoration to Job; true spiritually also to us (Ro 5:1; Col 1:20).

good—(1Ti 4:8).

22. lay up—(Ps 119:11).

23. Built up—anew, as a restored house.

thou shalt put away—rather, "If thou put away" [Michaelis].

24. Rather, containing the protasis from the last clause of Job 22:23, "If thou regard the glittering metal as dust"; literally, "lay it on on the dust"; to regard it of as little value as the dust on which it lies. The apodosis is at Job 22:25, Then shall the Almighty be, &c. God will take the place of the wealth, in which thou didst formerly trust.

gold—rather, "precious" or "glittering metal," parallel to "(gold) of Ophir," in the second clause [Umbreit and Maurer].

Ophir—derived from a Hebrew word "dust," namely, gold dust. Heeren thinks it a general name for the rich countries of the South, on the African, Indian, and especially the Arabian coast (where was the port Aphar. El Ophir, too, a city of Oman, was formerly the center of Arabian commerce). It is curious that the natives of Malacca still call their mines Ophirs.

stones of the brooks—If thou dost let the gold of Ophir remain in its native valley among the stones of the brooks; that is, regard it as of little worth as the stones, &c. The gold was washed down by mountain torrents and lodged among the stones and sand of the valley.

25. Apodosis.

Yea—rather, Then shall the Almighty be, &c.

defence—rather, as the same Hebrew means in Job 22:24 (see on Job 22:24)—Thy precious metals; God will be to thee in the place of riches.

plenty of silver—rather, "And shall be to thee in the place of laboriously-obtained treasures of silver" [Gesenius]. Elegantly implying, it is less labor to find God than the hidden metals; at least to the humble seeker (Job 28:12-28). But [Maurer] "the shining silver."

26. lift up … face, &c.—repeated from Zophar (Job 11:15).

27. (Isa 58:9, 14).

pay thy vows—which thou hast promised to God in the event of thy prayers being heard: God will give thee occasion to pay the former, by hearing the latter.

28. light—success.

29. Rather, When (thy ways; from Job 22:28) are cast down (for a time), thou shalt (soon again have joyful cause to) say, There is lifting up (prosperity returns back to me) [Maurer].

he—God.

humble—Hebrew, "him that is of low eyes." Eliphaz implies that Job is not so now in his affliction; therefore it continues: with this he contrasts the blessed effect of being humble under it (Jas 4:6; 1Pe 5:5 probably quote this passage). Therefore it is better, I think, to take the first clause as referred to by "God resisteth the proud." When (men) are cast down, thou shalt say (behold the effects of) pride. Eliphaz hereby justifies himself for attributing Job's calamities to his pride. "Giveth grace to the humble," answers to the second clause.

30. island—that is, "dwelling." But the Hebrew expresses the negative (1Sa 4:21); translate "Thus He (God) shall deliver him who was not guiltless," namely, one, who like Job himself on conversion shall be saved, but not because he was, as Job so constantly affirms of himself, guiltless, but because he humbles himself (Job 22:29); an oblique attack on Job, even to the last.

and it—Rather, "he (the one not heretofore guiltless) shall be delivered through the purity (acquired since conversion) of thy hands"; by thy intercession (as Ge 18:26, &c.). [Maurer]. The irony is strikingly exhibited in Eliphaz unconsciously uttering words which exactly answer to what happened at last: he and the other two were "delivered" by God accepting the intercession of Job for them (Job 42:7, 8).

CHAPTER 23

THIRD SERIES.

Job 23:1-17. Job's Answer.

2. to-day—implying, perhaps, that the debate was carried on through more days than one (see Introduction).

bitter—(Job 7:11; 10:1).

my stroke—the hand of God on me (Margin, Job 19:21; Ps 32:4).

heavier than—is so heavy that I cannot relieve myself adequately by groaning.

3. The same wish as in Job 13:3 (compare Heb 10:19-22).

Seat—The idea in the Hebrew is a well-prepared throne (Ps 9:7).

4. order—state methodically (Job 13:18; Isa 43:26).

fill, &c.—I would have abundance of arguments to adduce.

5. he—emphatic: it little matters what man may say of me, if only I know what God judges of me.

6. An objection suggests itself, while he utters the wish (Job 23:5). Do I hereby wish that He should plead against me with His omnipotence? Far from it! (Job 9:19, 34; 13:21; 30:18).

strength—so as to prevail with Him: as in Jacob's case (Ho 12:3, 4). Umbreit and Maurer better translate as in Job 4:20 (I only wish that He) "would attend to me," that is, give me a patient hearing as an ordinary judge, not using His omnipotence, but only His divine knowledge of my innocence.

7. There—rather, "Then": if God would "attend" to me (Job 23:6).

righteous—that is, the result of my dispute would be, He would acknowledge me as righteous.

delivered—from suspicion of guilt on the part of my Judge.

8. But I wish in vain. For "behold," &c.

forward … backward—rather, "to the east—to the west." The Hebrew geographers faced the east, that is, sunrise: not the north, as we do. So "before" means east: "behind," west (so the Hindus). Para, "before"—east: Apara, "behind"—west: Daschina, "the right hand"—south: Bama, "left"—north. A similar reference to sunrise appears in the name Asia, "sunrise," Europe, "sunset"; pure Babylonian names, as Rawlinson shows.

9. Rather, "To the north."

work—God's glorious works are especially seen towards the north region of the sky by one in the northern hemisphere. The antithesis is between God working and yet not being beheld: as in Job 9:11, between "He goeth by," and "I see Him not." If the Hebrew bears it, the parallelism to the second clause is better suited by translating, as Umbreit, "doth hide himself"; but then the antithesis to "behold" would be lost.

right hand—"in the south."

hideth—appropriately, of the unexplored south, then regarded as uninhabitable because of its heat (see Job 34:29).

10. But—correcting himself for the wish that his cause should be known before God. The omniscient One already knoweth the way in me (my inward principles: His outward way or course of acts is mentioned in Job 23:11. So in me, Job 4:21); though for some inscrutable cause He as yet hides Himself (Job 23:8, 9).

when—let Him only but try my cause, I shall, &c.

11. held—fast by His steps. The law is in Old Testament poetry regarded as a way, God going before us as our guide, in whose footsteps we must tread (Ps 17:5).

declined—(Ps 125:5).

12. esteemed—rather, "laid up," namely, as a treasure found (Mt 13:44; Ps 119:11); alluding to the words of Eliphaz (Job 22:22). There was no need to tell me so; I have done so already (Jer 15:16).

necessary—"Appointed portion" (of food; as in Pr 30:8). Umbreit and Maurer translate, "More than my law," my own will, in antithesis to "the words of His mouth" (Joh 6:38). Probably under the general term, "what is appointed to me" (the same Hebrew is in Job 23:14), all that ministers to the appetites of the body and carnal will is included.

13. in one mind—notwithstanding my innocence, He is unaltered in His purpose of proving me guilty (Job 9:12).

soul—His will (Ps 115:3). God's sovereignty. He has one great purpose; nothing is haphazard; everything has its proper place with a view to His purpose.

14. many such—He has yet many more such ills in store for me, though hidden in His breast (Job 10:13).

15. God's decrees, impossible to be resisted, and leaving us in the dark as to what may come next, are calculated to fill the mind with holy awe [Barnes].

16. soft—faint; hath melted my courage. Here again Job's language is that of Jesus Christ (Ps 22:14).

17. Because I was not taken away by death from the evil to come (literally, "from before the face of the darkness," Isa 57:1). Alluding to the words of Eliphaz (Job 22:11), "darkness," that is, calamity.

cut off—rather, in the Arabic sense, brought to the land of silence; my sad complaint hushed in death [Umbreit]. "Darkness" in the second clause, not the same Hebrew word as in the first, "cloud," "obscurity." Instead of "covering the cloud (of evil) from my face," He "covers" me with it (Job 22:11).

CHAPTER 24

Job 24:1-25.

1. Why is it that, seeing that the times of punishment (Eze 30:3; "time" in the same sense) are not hidden from the Almighty, they who know Him (His true worshippers, Job 18:21) do not see His days (of vengeance; Joe 1:15; 2Pe 3:10)? Or, with Umbreit less simply, making the parallel clauses more nicely balanced, Why are not times of punishment hoarded up ("laid up"; Job 21:19; appointed) by the Almighty? that is, Why are they not so appointed as that man may now see them? as the second clause shows. Job does not doubt that they are appointed: nay, he asserts it (Job 21:30); what he wishes is that God would let all now see that it is so.

2-24. Instances of the wicked doing the worst deeds with seeming impunity (Job 24:2-24).

Some—the wicked.

landmarks—boundaries between different pastures (De 19:14; Pr 22:28).

3. pledge—alluding to Job 22:6. Others really do, and with impunity, that which Eliphaz falsely charges the afflicted Job with.

4. Literally, they push the poor out of their road in meeting them. Figuratively, they take advantage of them by force and injustice (alluding to the charge of Eliphaz, Job 22:8; 1Sa 8:3).

poor—in spirit and in circumstances (Mt 5:3).

hide—from the injustice of their oppressors, who have robbed them of their all and driven them into unfrequented places (Job 20:19; 30:3-6; Pr 28:28).

5. wild asses—(Job 11:12). So Ishmael is called a "wild ass-man"; Hebrew (Ge 16:12). These Bedouin robbers, with the unbridled wildness of the ass of the desert, go forth thither. Robbery is their lawless "work." The desert, which yields no food to other men, yields food for the robber and his children by the plunder of caravans.

rising betimes—In the East travelling is begun very early, before the heat comes on.

6. Like the wild asses (Job 24:5) they (these Bedouin robbers) reap (metaphorically) their various grain (so the Hebrew for "corn" means). The wild ass does not let man pile his mixed provender up in a stable (Isa 30:24); so these robbers find their food in the open air, at one time in the desert (Job 24:5), at another in the fields.

the vintage of the wicked—Hebrew, "the wicked gather the vintage"; the vintage of robbery, not of honest industry. If we translate "belonging to the wicked," then it will imply that the wicked alone have vineyards, the "pious poor" (Job 24:4) have none. "Gather" in Hebrew, is "gather late." As the first clause refers to the early harvest of corn, so the second to the vintage late in autumn.

7. Umbreit understands it of the Bedouin robbers, who are quite regardless of the comforts of life, "They pass the night naked, and uncovered," &c. But the allusion to Job 22:6, makes the English Version preferable (see on Job 24:10). Frost is not uncommon at night in those regions (Ge 31:40).

8. They—the plundered travellers.

embrace the rock—take refuge under it (La 4:5).

9. from the breast—of the widowed mother. Kidnapping children for slaves. Here Job passes from wrongs in the desert to those done among the habitations of men.

pledge—namely, the garment of the poor debtor, as Job 24:10 shows.

10. (See on Job 22:6). In Job 24:7 a like sin is alluded to: but there he implies open robbery of garments in the desert; here, the more refined robbery in civilized life, under the name of a "pledge." Having stripped the poor, they make them besides labor in their harvest-fields and do not allow them to satisfy their hunger with any of the very corn which they carry to the heap. Worse treatment than that of the ox, according to De 25:4. Translate: "they (the poor laborers) hungering carry the sheaves" [Umbreit].

11. Which—"They," the poor, "press the oil within their wall"; namely, not only in the open fields (Job 24:10), but also in the wall-enclosed vineyards and olive gardens of the oppressor (Isa 5:5). Yet they are not allowed to quench their "thirst" with the grapes and olives. Here, thirsty; Job 24:10, hungry.

12. Men—rather, "mortals" (not the common Hebrew for "men"); so the Masoretic vowel points read as English Version. But the vowel points are modern. The true reading is, "The dying," answering to "the wounded" in the next clause, so Syriac. Not merely in the country (Job 24:11), but also in the city there are oppressed sufferers, who cry for help in vain. "From out of the city"; that is, they long to get forth and be free outside of it (Ex 1:11; 2:23).

wounded—by the oppressor (Eze 30:24).

layeth not folly—takes no account of (by punishing) their sin ("folly" in Scripture; Job 1:22). This is the gist of the whole previous list of sins (Ac 17:30). Umbreit with Syriac reads by changing a vowel point, "Regards not their supplication."

13. So far as to openly committed sins; now, those done in the dark. Translate: "There are those among them (the wicked) who rebel," &c.

light—both literal and figurative (Joh 3:19, 20; Pr 2:13).

paths thereof—places where the light shines.

14. with the light—at early dawn, while still dark, when the traveller in the East usually sets out, and the poor laborer to his work; the murderous robber lies in wait then (Ps 10:8).

is as a thief—Thieves in the East steal while men sleep at night; robbers murder at early dawn. The same man who steals at night, when light dawns not only robs, but murders to escape detection.

15. (Pr 7:9; Ps 10:11).

disguiseth—puts a veil on.

16. dig through—Houses in the East are generally built of sun-dried mud bricks (so Mt 6:19). "Thieves break through," literally, "dig through" (Eze 12:7).

had marked—Rather, as in Job 9:7, "They shut themselves up" (in their houses); literally, "they seal up."

for themselves—for their own ends, namely, to escape detection.

know not—shun.

17. They shrink from the "morning" light, as much as other men do from the blackest darkness ("the shadow of death").

if one know—that is, recognize them. Rather, "They know well (are familiar with) the terrors of," &c. [Umbreit]. Or, as Maurer, "They know the terrors of (this) darkness," namely, of morning, the light, which is as terrible to them as darkness ("the shadow of death") is to other men.

18-21. In these verses Job quotes the opinions of his adversaries ironically; he quoted them so before (Job 21:7-21). In Job 24:22-24, he states his own observation as the opposite. You say, "The sinner is swift, that is, swiftly passes away (as a thing floating) on the surface of the waters" (Ec 11:1; Ho 10:7).

is cursed—by those who witness their "swift" destruction.

beholdeth not—"turneth not to"; figuratively, for He cannot enjoy his pleasant possessions (Job 20:17; 15:33).

the way of the vineyards—including his fields, fertile as vineyards; opposite to "the way of the desert."

19. Arabian image; melted snow, as contrasted with the living fountain, quickly dries up in the sunburnt sand, not leaving a trace behind (Job 6:16-18). The Hebrew is terse and elliptical to express the swift and utter destruction of the godless; (so) "the grave—they have sinned!"

20. The womb—The very mother that bare him, and who is the last to "forget" the child that sucked her (Isa 49:15), shall dismiss him from her memory (Job 18:17; Pr 10:7). The worm shall suck, that is, "feed sweetly" on him as a delicate morsel (Job 21:33).

wickedness—that is, the wicked; abstract for concrete (as Job 5:16).

as a tree—utterly (Job 19:10); Umbreit better, "as a staff." A broken staff is the emblem of irreparable ruin (Isa 14:5; Ho 4:12).

21. The reason given by the friends why the sinner deserves such a fate.

barren—without sons, who might have protected her.

widow—without a husband to support her.

22-25. Reply of Job to the opinion of the friends. Experience proves the contrary. Translate: "But He (God) prolongeth the life of (literally, draweth out at length; Ps 36:10, Margin) the mighty with His (God's) power. He (the wicked) riseth up (from his sick bed) although he had given up hope of (literally, when he no longer believed in) life" (De 28:66).

23. Literally, "He (God omitted, as often; Job 3:20; Ec 9:9; reverentially) giveth to him (the wicked, to be) in safety, or security."

yet—Job means, How strange that God should so favor them, and yet have His eyes all the time open to their wicked ways (Pr 15:3; Ps 73:4)!

24. Job repeats what he said (Job 21:13), that sinners die in exalted positions, not the painful and lingering death we might expect, but a quick and easy death. Join "for a while" with "are gone," not as English Version. Translate: "A moment—and they are no more! They are brought low, as all (others) gather up their feet to die" (so the Hebrew of "are taken out of the way"). A natural death (Ge 49:33).

ears of corn—in a ripe and full age, not prematurely (Job 5:26).

25. (So Job 9:24).

CHAPTER 25

THIRD SERIES.

Job 25:1-6. Bildad's Reply.

He tries to show Job's rashness (Job 23:3), by arguments borrowed from Eliphaz (Job 15:15, with which compare Job 11:17.

2. Power and terror, that is, terror-inspiring power.

peace in his high places—implying that His power is such on high as to quell all opposition, not merely there, but on earth also. The Holy Ghost here shadowed forth Gospel truths (Col 1:20; Eph 1:10).

3. armies—angels and stars (Isa 40:26; Jer 33:22; Ge 15:5; "countless," Da 7:10).

his light—(Jas 1:17).

4. (Job 4:17, 18; 14:4; 15:14).

5. "Look up even unto the moon" (Job 15:15). "Stars" here answer to "saints" (angels) there; "the moon" here to "the heavens" there. Even the "stars," the most dazzling object to man's eye, and the angels, of which the stars are emblems (Job 4:18; Re 9:1), are imperfect in His sight. Theirs is the light and purity but of creatures; His of the Creator.

6. (Job 4:19-21; 15:16).

worm … worm—Two distinct Hebrew words. The first, a worm bred in putridity; alluding to man's corruption. The second a crawling worm; implying that man is weak and grovelling.

CHAPTER 26

THIRD SERIES.

Job 26:1-14. Job's Reply.

2, 3. without power … no strength … no wisdom—The negatives are used instead of the positives, powerlessness, &c., designedly (so Isa 31:8; De 32:21). Granting I am, as you say (Job 18:17; 15:2), powerlessness itself, &c. "How hast thou helped such a one?"

savest—supportest.

3. plentifully … the thing as it is—rather, "abundantly—wisdom." Bildad had made great pretensions to abundant wisdom. How has he shown it?

4. For whose instruction were thy words meant? If for me I know the subject (God's omnipotence) better than my instructor; Job 26:5-14 is a sample of Job's knowledge of it.

whose spirit—not that of God (Job 32:8); nay, rather, the borrowed sentiment of Eliphaz (Job 4:17-19; 15:14-16).

5-14. As before in the ninth and twelfth chapters, Job had shown himself not inferior to the friends' inability to describe God's greatness, so now he describes it as manifested in hell (the world of the dead), Job 26:5, 6; on earth, Job 26:7; in the sky, Job 26:8-11; the sea, Job 26:12; the heavens, Job 26:13.

Dead things are formed—Rather, "The souls of the dead (Rephaim) tremble." Not only does God's power exist, as Bildad says (Job 25:2), "in high places" (heaven), but reaches to the region of the dead. Rephaim here, and in Pr 21:16 and Isa 14:9, is from a Hebrew root, meaning "to be weak," hence "deceased"; in Ge 14:5 it is applied to the Canaanite giants; perhaps in derision, to express their weakness, in spite of their gigantic size, as compared with Jehovah [Umbreit]; or, as the imagination of the living magnifies apparitions, the term originally was applied to ghosts, and then to giants in general [Magee].

from under—Umbreit joins this with the previous word "tremble from beneath" (so Isa 14:9). But the Masoretic text joins it to "under the waters." Thus the place of the dead will be represented as "under the waters" (Ps 18:4, 5); and the waters as under the earth (Ps 24:2). Magee well translates thus: "The souls of the dead tremble; (the places) under the waters, and their inhabitants." Thus the Masoretic connection is retained; and at the same time the parallel clauses are evenly balanced. "The inhabitants of the places under the waters" are those in Gehenna, the lower of the two parts into which Sheol, according to the Jews, is divided; they answer to "destruction," that is, the place of the wicked in Job 26:6, as "Rephaim" (Job 26:5) to "Hell" (Sheol) (Job 26:6). "Sheol" comes from a Hebrew root—"ask," because it is insatiable (Pr 27:20); or "ask as a loan to be returned," implying Sheol is but a temporary abode, previous to the resurrection; so for English Version "formed," the Septuagint and Chaldee translate; shall be born, or born again, implying the dead are to be given back from Sheol and born again into a new state [Magee].

6. (Job 38:17; Ps 139:8; Pr 5:11).

destruction—the abode of destruction, that is, of lost souls. Hebrew, Abaddon (Re 9:11).

no covering—from God's eyes.

7. Hint of the true theory of the earth. Its suspension in empty space is stated in the second clause. The north in particular is specified in the first, being believed to be the highest part of the earth (Isa 14:13). The northern hemisphere or vault of heaven is included; often compared to a stretched-out canopy (Ps 104:2). The chambers of the south are mentioned (Job 9:9), that is, the southern hemisphere, consistently with the earth's globular form.

8. in … clouds—as if in airy vessels, which, though light, do not burst with the weight of water in them (Pr 30:4).

9. Rather, He encompasseth or closeth. God makes the clouds a veil to screen the glory not only of His person, but even of the exterior of His throne from profane eyes. His agency is everywhere, yet He Himself is invisible (Ps 18:11; 104:3).

10. Rather, "He hath drawn a circular bound round the waters" (Pr 8:27; Ps 104:9). The horizon seems a circle. Indication is given of the globular form of the earth.

until the day, &c.—to the confines of light and darkness. When the light falls on our horizon, the other hemisphere is dark. Umbreit and Maurer translate "He has most perfectly (literally, to perfection) drawn the bound (taken from the first clause) between light and darkness" (compare Ge 1:4, 6, 9): where the bounding of the light from darkness is similarly brought into proximity with the bounding of the waters.

11. pillars—poetically for the mountains which seem to bear up the sky (Ps 104:32).

astonished—namely, from terror. Personification.

his reproof—(Ps 104:7). The thunder, reverberating from cliff to cliff (Hab 3:10; Na 1:5).

12. divideth—(Ps 74:13). Perhaps at creation (Ge 1:9, 10). The parallel clause favors Umbreit, "He stilleth." But the Hebrew means "He moves." Probably such a "moving" is meant as that at the assuaging of the flood by the wind which "God made to pass over" it (Ge 8:1; Ps 104:7).

the proud—rather, "its pride," namely, of the sea (Job 9:13).

13. Umbreit less simply, "By His breath He maketh the heavens to revive": namely, His wind dissipates the clouds, which obscured the shining stars. And so the next clause in contrast, "His hand doth strangle," that is, obscures the north constellation, the dragon. Pagan astronomy typified the flood trying to destroy the ark by the dragon constellation, about to devour the moon in its eclipsed crescent-shape like a boat (Job 3:8, Margin). But better as English Version (Ps 33:6).

crooked—implying the oblique course, of the stars, or the ecliptic. "Fleeing" or "swift" [Umbreit] (Isa 27:1). This particular constellation is made to represent the splendor of all the stars.

14. parts—Rather, "only the extreme boundaries of," &c., and how faint is the whisper that we hear of Him!

thunder—the entire fulness. In antithesis to "whisper" (1Co 13:9, 10, 12).

CHAPTER 27

Job 27:1-23.

It was now Zophar's turn to speak. But as he and the other two were silent, virtually admitting defeat, after a pause Job proceeds.

1. parable—applied in the East to a figurative sententious embodiment of wisdom in poetic form, a gnome (Ps 49:4).

continued—proceeded to put forth; implying elevation of discourse.

2. (1Sa 20:3).

taken away … judgment—words unconsciously foreshadowing Jesus Christ (Isa 53:8; Ac 8:33). God will not give Job his right, by declaring his innocence.

vexed—Hebrew, "made bitter" (Ru 1:20).

3. Implying Job's knowledge of the fact that the living soul was breathed into man by God (Ge 2:7). "All the while." But Maurer, "As yet all my breath is in me" (notwithstanding my trials): the reason why I can speak so boldly.

4. (Job 6:28, 30). The "deceit" would be if he were to admit guilt against the witness of his conscience.

5. justify you—approve of your views.

mine integrity—which you deny, on account of my misfortunes.

6. Rather, my "heart" (conscience) reproaches "not one of my days," that is, I do not repent of any of my days since I came into existence [Maurer].

7. Let … be—Let mine enemy be accounted as wicked, that is, He who opposes my asseveration of innocence must be regarded as actuated by criminal hostility. Not a curse on his enemies.

8. "What hope hath the hypocrite, notwithstanding all his gains, when?" &c. "Gained" is antithetic to "taketh away." Umbreit's translation is an unmeaning tautology. "When God cuts off, when He taketh away his life."

taketh away—literally, "draws out" the soul from the body, which is, as it were, its scabbard (Job 4:21; Ps 104:29; Da 7:15). Job says that he admits what Bildad said (Job 8:13) and Zophar (Job 20:5). But he says the very fact of his still calling upon God (Job 27:10) amid all his trials, which a hypocrite would not dare to do, shows he is no "hypocrite."

9. (Ps 66:18).

10. Alluding to Job 22:26.

always call—He may do so in times of prosperity in order to be thought religious. But he will not, as I do, call on God in calamities verging on death. Therefore I cannot be a "hypocrite" (Job 19:25; 20:5; Ps 62:8).

11-23. These words are contrary to Job's previous sentiments (see on Job 21:22-33; Job 24:22-25). Job 21:22-33; 24:22-25). They therefore seem to be Job's statement, not so much of his own sentiments, as of what Zophar would have said had he spoken when his turn came (end of the twenty-sixth chapter). So Job stated the friends' opinion (Job 21:17-21; 24:18-21). The objection is, why, if so, does not Job answer Zophar's opinion, as stated by himself? The fact is, it is probable that Job tacitly, by giving, in the twenty-eighth chapter, only a general answer, implies, that in spite of the wicked often dying, as he said, in prosperity, he does not mean to deny that the wicked are in the main dealt with according to right, and that God herein vindicates His moral government even here. Job therefore states Zophar's argument more strongly than Zophar would have done. But by comparing Job 27:13 with Job 20:29 ("portion," "heritage"), it will be seen, it is Zophar's argument, rather than his own, that Job states. Granting it to be true, implies Job, you ought not to use it as an argument to criminate me. For (Job 28:1-28) the ways of divine wisdom in afflicting the godly are inscrutable: all that is sure to man is, the fear of the Lord is wisdom (Job 28:28).

by the hand—rather, concerning the hand of God, namely, what God does in governing men.

with the Almighty—the counsel or principle which regulates God's dealings.

12. "Ye yourselves see" that the wicked often are afflicted (though often the reverse, Job 21:33). But do you "vainly" make this an argument to prove from my afflictions that I am wicked?

13. (See on Job 27:11).

14. His family only increases to perish by sword or famine (Jer 18:21; Job 5:20, the converse).

15. Those that escape war and famine (Job 27:14) shall be buried by the deadly plague—"death" (Job 18:13; Jer 15:2; Re 6:8). The plague of the Middle Ages was called "the black death." Buried by it implies that they would have none else but the death plague itself (poetically personified) to perform their funeral rites, that is, would have no one.

his—rather, "their widows." Transitions from singular to plural are frequent. Polygamy is not implied.

16. dust … clay—images of multitudes (Zec 9:3). Many changes of raiment are a chief constituent of wealth in the East.

17. Introverted parallelism. (See Introduction). Of the four clauses in the two verses, one answers to four, two to three (so Mt 7:6).

18. (Job 8:14; 4:19). The transition is natural from "raiment" (Job 27:16) to the "house" of the "moth" in it, and of it, when in its larva state. The moth worm's house is broken whenever the "raiment" is shaken out, so frail is it.

booth—a bough-formed hut which the guard of a vineyard raises for temporary shelter (Isa 1:8).

19. gathered—buried honorably (Ge 25:8; 2Ki 22:20). But Umbreit, agreeably to Job 27:18, which describes the short continuance of the sinner's prosperity, "He layeth himself rich in his bed, and nothing is robbed from him, he openeth his eyes, and nothing more is there." If English Version be retained, the first clause probably means, rich though he be in dying, he shall not be honored with a funeral; the second, When he opens his eyes in the unseen world, it is only to see his destruction: the Septuagint reads for "not gathered," He does not proceed, that is, goes to his bed no more. So Maurer.

20. (Job 18:11; 22:11, 21). Like a sudden violent flood (Isa 8:7, 8; Jer 47:2): conversely (Ps 32:6).

21. (Job 21:18; 15:2; Ps 58:9).

22. cast—namely, thunderbolts (Job 6:4; 7:20; 16:13; Ps 7:12, 13).

23. clap … hands—for joy at his downfall (La 2:15; Na 3:19).

hiss—deride (Jer 25:9). Job alludes to Bildad's words (Job 18:18).

CHAPTER 28

Job 28:1-28. Job's Speech Continued.

In the twenty-seventh chapter Job had tacitly admitted that the statement of the friends was often true, that God vindicated His justice by punishing the wicked here; but still the affliction of the godly remained unexplained. Man has, by skill, brought the precious metals from their concealment. But the Divine Wisdom, which governs human affairs, he cannot similarly discover (Job 28:12, &c.). However, the image from the same metals (Job 23:10) implies Job has made some way towards solving the riddle of his life; namely, that affliction is to him as the refining fire is to gold.

1. vein—a mine, from which it goes forth, Hebrew, "is dug."

place for gold—a place where gold may be found, which men refine. Not as English Version, "A place—where," (Mal 3:3). Contrasted with gold found in the bed and sand of rivers, which does not need refining; as the gold dug from a mine does. Golden ornaments have been found in Egypt, of the times of Joseph.

2. brass—that is, copper; for brass is a mixed metal of copper and zinc, of modern invention. Iron is less easily discovered, and wrought, than copper; therefore copper was in common use long before iron. Copper-stone is called "cadmium" by Pliny [Natural History, 34:1; 36:21]. Iron is fitly said to be taken out of the "earth" (dust), for ore looks like mere earth.

3. "Man makes an end of darkness," by exploring the darkest depths (with torches).

all perfection—rather, carries out his search to the utmost perfection; most thoroughly searches the stones of darkness and of the shadow of death (thickest gloom); that is, the stones, whatever they be, embedded in the darkest bowels of the earth [Umbreit] (Job 26:10).

4. Three hardships in mining: 1. "A stream (flood) breaks out at the side of the stranger"; namely, the miner, a strange newcomer into places heretofore unexplored; his surprise at the sudden stream breaking out beside him is expressed (English Version, "from the inhabitant"). 2. "Forgotten (unsupported) by the foot they hang," namely, by ropes, in descending. In the Hebrew, "Lo there" precedes this clause, graphically placing it as if before the eyes. "The waters" is inserted by English Version. "Are dried up," ought to be, "hang," "are suspended." English Version perhaps understood, waters of whose existence man was previously unconscious, and near which he never trod; and yet man's energy is such, that by pumps, &c., he soon causes them to "dry up and go away" [So Herder]. 3. "Far away from men, they move with uncertain step"; they stagger; not "they are gone" [Umbreit].

5. Its fertile surface yields food; and yet "beneath it is turned up as it were with fire." So Pliny [Natural History, 33] observes on the ingratitude of man who repays the debt he owes the earth for food, by digging out its bowels. "Fire" was used in mining [Umbreit]. English Version is simpler, which means precious stones which glow like fire; and so Job 28:6 follows naturally (Eze 28:14).

6. Sapphires are found in alluvial soil near rocks and embedded in gneiss. The ancients distinguished two kinds: 1. The real, of transparent blue: 2. That improperly so called, opaque, with gold spots; that is, lapis lazuli. To the latter, looking like gold dust, Umbreit refers "dust of gold." English Version better, "The stones of the earth are, &c., and the clods of it (Vulgate) are gold"; the parallel clauses are thus neater.

7. fowl—rather, "ravenous bird," or "eagle," which is the most sharp-sighted of birds (Isa 46:11). A vulture will spy a carcass at an amazing distance. The miner penetrates the earth by a way unseen by birds of keenest sight.

8. lion's whelps—literally, "the sons of pride," that is, the fiercest beasts.

passed—The Hebrew implies the proud gait of the lion. The miner ventures where not even the fierce lion dares to go in pursuit of his prey.

9. rock—flint. He puts forth his hand to cleave the hardest rock.

by the roots—from their foundations, by undermining them.

10. He cuts channels to drain off the waters, which hinder his mining; and when the waters are gone, he he is able to see the precious things in the earth.

11. floods—"He restrains the streams from weeping"; a poetical expression for the trickling subterranean rills, which impede him; answering to the first clause of Job 28:10; so also the two latter clauses in each verse correspond.

12. Can man discover the Divine Wisdom by which the world is governed, as he can the treasures hidden in the earth? Certainly not. Divine Wisdom is conceived as a person (Job 28:12-27) distinct from God (Job 28:23; also in Pr 8:23, 27). The Almighty Word, Jesus Christ, we know now, is that Wisdom. The order of the world was originated and is maintained by the breathing forth (Spirit) of Wisdom, unfathomable and unpurchasable by man. In Job 28:28, the only aspect of it, which relates to, and may be understood by, man, is stated.

understanding—insight into the plan of the divine government.

13. Man can fix no price upon it, as it is nowhere to be found in man's abode (Isa 38:11). Job implies both its valuable worth, and the impossibility of buying it at any price.

15. Not the usual word for "gold"; from a Hebrew root, "to shut up" with care; that is, purest gold (1Ki 6:20, Margin).

weighed—The precious metals were weighed out before coining was known (Ge 23:16).

16. gold of Ophir—the most precious (See on Job 22:24 and Ps 45:9).

onyx—(Ge 2:12). More valued formerly than now. The term is Greek, meaning "thumb nail," from some resemblance in color. The Arabic denotes, of two colors, white preponderating.

17. crystal—Or else glass, if then known, very costly. From a root, "to be transparent."

jewels—rather, "vessels."

18. Red coral (Eze 27:16).

pearls—literally, "what is frozen." Probably crystal; and Job 28:17 will then be glass.

rubies—Umbreit translates "pearls" (see La 4:1; Pr 3:15). The Urim and Thummim, the means of consulting God by the twelve stones on the high priest's breastplate, "the stones of the sanctuary" (La 4:1), have their counterpart in this chapter; the precious stones symbolizing the "light" and "perfection" of the divine wisdom.

19. Ethiopia—Cush in the Hebrew. Either Ethiopia, or the south of Arabia, near the Tigris.

20. Job 28:12 repeated with great force.

21. None can tell whence or where, seeing it, &c.

fowls—The gift of divination was assigned by the heathen especially to birds. Their rapid flight heavenwards and keen sight originated the superstition. Job may allude to it. Not even the boasted divination of birds has an insight into it (Ec 10:20). But it may merely mean, as in Job 28:7, It escapes the eye of the most keen-sighted bird.

22. That is, the abodes of destruction and of the dead. "Death" put for Sheol (Job 30:23; 26:6; Ps 9:13).

We have [only] heard—the report of her. We have not seen her. In the land of the living (Job 28:13) the workings of Wisdom are seen, though not herself. In the regions of the dead she is only heard of, her actings on nature not being seen (Ec 9:10).

23. God hath, and is Himself, wisdom.

24. "Seeth (all that is) under," &c.

25. God has adjusted the weight of the winds, so seemingly imponderable, lest, if too weighty, or too light, injury should be caused. He measureth out the waters, fixing their bounds, with wisdom as His counsellor (Pr 8:27-31; Isa 40:12).

26. The decree regulating at what time and place, and in what quantity, the rain should fall.

a way—through the parted clouds (Job 38:25; Zec 10:1).

27. declare—manifest her, namely, in His works (Ps 19:1, 2). So the approval bestowed by the Creator on His works (Ge 1:10, 31); compare the "rejoicing" of wisdom at the same (Pr 8:30; which Umbreit translates; "I was the skilful artificer by His side").

prepared—not created, for wisdom is from everlasting (Pr 8:22-31); but "established" her as Governor of the world.

searched … out—examined her works to see whether she was adequate to the task of governing the world [Maurer].

28. Rather, "But unto man," &c. My wisdom is that whereby all things are governed; Thy wisdom is in fearing God and shunning evil, and in feeling assured that My wisdom always acts aright, though thou dost not understand the principle which regulates it; for example, in afflicting the godly (Joh 7:17). The friends, therefore, as not comprehending the Divine Wisdom, should not infer Job's guilt from his sufferings. Here alone in Job the name of God, Adonai, occurs; "Lord" or "master," often applied to Messiah in Old Testament. Appropriately here, in speaking of the Word or Wisdom, by whom the world was made (Pr 8:22-31; Joh 1:3; Ecclesiasticus 24:1-34).

CHAPTER 29

Job 29:1-25.

1. Job pauses for a reply. None being made, he proceeds to illustrate the mysteriousness of God's dealings, as set forth (Job 28:1-28) by his own case.

2. preserved me—from calamity.

3. candle—when His favor shone on me (see on Job 18:6 and Ps 18:28).

darkness—By His safeguard I passed secure through dangers. Perhaps alluding to the lights carried before caravans in nightly travels through deserts [Noyes].

4. youth—literally, "autumn"; the time of the ripe fruits of my prosperity. Applied to youth, as the Orientalists began their year with autumn, the most temperate season in the East.

secret—when the intimate friendship of God rested on my tent (Pr 3:32; Ps 31:20; Ge 18:17; Joh 15:15). The Hebrew often means a divan for deliberation.

6. butter—rather, "cream," literally, "thick milk." Wherever I turned my steps, the richest milk and oil flowed in to me abundantly. Image from pastoral life.

When I washed my steps—Literal washing of the feet in milk is not meant, as the second clause shows; Margin, "with me," that is, "near" my path, wherever I walked (De 32:13). Olives amidst rocks yield the best oil. Oil in the East is used for food, light, anointing, and medicine.

7-10. The great influence Job had over young and old, and noblemen.

through … street!—rather, When I went out of my house, in the country (see Job 1:1, prologue) to the gate (ascending), up to the city (which was on elevated ground), and when I prepared my (judicial) seat in the market place. The market place was the place of judgment, at the gate or propylæa of the city, such as is found in the remains of Nineveh and Persepolis (Isa 59:14; Ps 55:11; 127:5).

8. hid—not literally; rather, "stepped backwards," reverentially. The aged, who were already seated, arose and remained standing (Hebrew) until Job seated himself. Oriental manners.

9. (Job 4:2; see on Job 21:5).

Refrained talking—stopped in the middle of their speech.

10. Margin, "voice—hid," that is, "hushed" (Eze 3:26).

Tongue cleaved, &c.—that is, awed by my presence, the emirs or sheiks were silent.

11. blessed—extolled my virtues (Pr 31:28). Omit "me" after "heard"; whoever heard of me (in general, not in the market place, Job 29:7-10) praised me.

gave witness—to my honorable character. Image from a court of justice (Lu 4:22).

the eye—that is, "face to face"; antithesis to

ear—that is, report of me.

12-17. The grounds on which Job was praised (Job 29:11), his helping the afflicted (Ps 72:12) who cried to him for help, as a judge, or as one possessed of means of charity. Translate: "The fatherless who had none to help him."

13. So far was I from sending "widows" away empty (Job 22:9).

ready to perish—(Pr 31:6).

14. (Isa 61:10; 1Ch 12:18).

judgment—justice.

diadem—tiara. Rather, "turban," "head-dress." It and the full flowing outer mantle or "robe," are the prominent characteristics of an Oriental grandee's or high priest's dress (Zec 3:5). So Job's righteousness especially characterized him.

15. Literally, "the blind" (De 27:18); "lame" (2Sa 9:13); figuratively, also the spiritual support which the more enlightened gives to those less so (Job 4:3; Heb 12:13; Nu 10:31).

16. So far was I from "breaking the arms of the fatherless," as Eliphaz asserts (Job 22:9), I was a "father" to such.

the cause which I knew not—rather, "of him whom I knew not," the stranger (Pr 29:7 [Umbreit]; contrast Lu 18:1, &c.). Applicable to almsgiving (Ps 41:1); but here primarily, judicial conscientiousness (Job 31:13).

17. Image from combating with wild beasts (Job 4:11; Ps 3:7). So compassionate was Job to the oppressed, so terrible to the oppressor!

jaws—Job broke his power, so that he could do no more hurt, and tore from him the spoil, which he had torn from others.

18. I said—in my heart (Ps 30:6).

in—rather, "with my nest"; as the second clause refers to long life. Instead of my family dying before me, as now, I shall live so long as to die with them: proverbial for long life. Job did realize his hope (Job 42:16). However, in the bosom of my family, gives a good sense (Nu 24:21; Ob 4). Use "nest" for a secure dwelling.

sand—(Ge 22:17; Hab 1:9). But the Septuagint and Vulgate, and Jewish interpreters, favor the translation, "the phœnix bird." "Nest" in the parallel clause supports the reference to a bird. "Sand" for multitude, applies to men, rather than to years. The myth was, that the phœnix sprang from a nest of myrrh, made by his father before death, and that he then came from Arabia (Job's country) to Heliopolis (the city of the Sun) in Egypt, once in every five hundred years, and there burnt his father [Herodotus, 2:73]. Modern research has shown that this was the Egyptian mode of representing hieroglyphically a particular chronological era or cycle. The death and revival every five hundred years, and the reference to the sun, implies such a grand cycle commencing afresh from the same point in relation to the sun from which the previous one started. Job probably refers to this.

19. Literally, "opened to the waters." Opposed to Job 18:16. Vigorous health.

20. My renown, like my bodily health, was continually fresh.

bow—Metaphor from war, for, my strength, which gains me "renown," was ever renewed (Jer 49:35).

21. Job reverts with peculiar pleasure to his former dignity in assemblies (Job 29:7-10).

22. not again—did not contradict me.

dropped—affected their minds, as the genial rain does the soil on which it gently drops (Am 7:16; De 32:2; So 4:11).

23. Image of Job 29:22 continued. They waited for my salutary counsel, as the dry soil does for the refreshing rain.

opened … mouth—panted for; Oriental image (Ps 119:131). The "early rain" is in autumn and onwards, while the seed is being sown. The "latter rain" is in March, and brings forward the harvest, which ripens in May or June. Between the early and latter rains, some rain falls, but not in such quantities as those rains. Between March and October no rain falls (De 11:14; Jas 5:7).

24. When I relaxed from my wonted gravity (a virtue much esteemed in the East) and smiled, they could hardly credit it; and yet, notwithstanding my condescension, they did not cast aside reverence for my gravity. But the parallelism is better in Umbreit's translation, "I smiled kindly on those who trusted not," that is, in times of danger I cheered those in despondency. And they could not cast down (by their despondency) my serenity of countenance (flowing from trust in God) (Pr 16:15; Ps 104:15). The opposite phrase (Ge 4:5, 6). "Gravity" cannot well be meant by "light of countenance."

25. I chose out their way—that is, I willingly went up to their assembly (from my country residence, Job 29:7).

in the army—as a king supreme in the midst of his army.

comforteth the mourners—Here again Job unconsciously foreshadows Jesus Christ (Isa 61:2, 3). Job's afflictions, as those of Jesus Christ, were fitting him for the office hereafter (Isa 50:4; Heb 2:18).

CHAPTER 30

Job 30:1-31.

1. younger—not the three friends (Job 15:10; 32:4, 6, 7). A general description: Job 30:1-8, the lowness of the persons who derided him; Job 30:9-15, the derision itself. Formerly old men rose to me (Job 29:8). Now not only my juniors, who are bound to reverence me (Le 19:32), but even the mean and base-born actually deride me; opposed to, "smiled upon" (Job 29:24). This goes farther than even the "mockery" of Job by relations and friends (Job 12:4; 16:10, 20; 17:2, 6; 19:22). Orientals feel keenly any indignity shown by the young. Job speaks as a rich Arabian emir, proud of his descent.

dogs—regarded with disgust in the East as unclean (1Sa 17:43; Pr 26:11). They are not allowed to enter a house, but run about wild in the open air, living on offal and chance morsels (Ps 59:14, 15). Here again we are reminded of Jesus Christ (Ps 22:16). "Their fathers, my coevals, were so mean and famished that I would not have associated them with (not to say, set them over) my dogs in guarding my flock."

2. If their fathers could be of no profit to me, much less the sons, who are feebler than their sires; and in whose case the hope of attaining old age is utterly gone, so puny are they (Job 5:26) [Maurer]. Even if they had "strength of hands," that could be now of no use to me, as all I want in my present affliction is sympathy.

3. solitary—literally, "hard as a rock"; so translate, rather, "dried up," emaciated with hunger. Job describes the rudest race of Bedouins of the desert [Umbreit].

fleeing—So the Septuagint. Better, as Syriac, Arabic, and Vulgate, "gnawers of the wilderness." What they gnaw follows in Job 30:4.

in former time—literally, the "yesternight of desolation and waste" (the most utter desolation; Eze 6:14); that is, those deserts frightful as night to man, and even there from time immemorial. I think both ideas are in the words darkness [Gesenius] and antiquity [Umbreit]. (Isa 30:33, Margin).

4. mallows—rather, "salt-wort," which grows in deserts and is eaten as a salad by the poor [Maurer].

by the bushes—among the bushes.

juniper—rather, a kind of broom, Spartium junceum [Linnæus], still called in Arabia, as in the Hebrew of Job, retem, of which the bitter roots are eaten by the poor.

5. they cried—that is, "a cry is raised." Expressing the contempt felt for this race by civilized and well-born Arabs. When these wild vagabonds make an incursion on villages, they are driven away, as thieves would be.

6. They are forced "to dwell."

cliffs of the valleys—rather, "in the gloomy valleys"; literally, "in the gloom of the valleys," or wadies. To dwell in valleys is, in the East, a mark of wretchedness. The troglodytes, in parts of Arabia, lived in such dwellings as caves.

7. brayed—like the wild ass (Job 6:5 for food). The inarticulate tones of this uncivilized rabble are but little above those of the beast of the field.

gathered together—rather, sprinkled here and there. Literally, "poured out," graphically picturing their disorderly mode of encampment, lying up and down behind the thorn bushes.

nettles—or brambles [Umbreit].

8. fools—that is, the impious and abandoned (1Sa 25:25).

base—nameless, low-born rabble.

viler than, &c.—rather, they were driven or beaten out of the land. The Horites in Mount Seir (Ge 14:6 with which compare Ge 36:20, 21; De 2:12, 22) were probably the aborigines, driven out by the tribe to which Job's ancestors belonged; their name means troglodytæ, or "dwellers in caves." To these Job alludes here (Job 30:1-8, and Ge 24:4-8, which compare together).

9. (Job 17:6). Strikingly similar to the derision Jesus Christ underwent (La 3:14; Ps 69:12). Here Job returns to the sentiment in Job 30:1. It is to such I am become a song of "derision."

10. in my face—rather, refrain not to spit in deliberate contempt before my face. To spit at all in presence of another is thought in the East insulting, much more so when done to mark "abhorrence." Compare the further insult to Jesus Christ (Isa 50:6; Mt 26:67).

11. He—that is, "God"; antithetical to "they"; English Version here follows the marginal reading (Keri).

my cord—image from a bow unstrung; opposed to Job 29:20. The text (Chetib), "His cord" or "reins" is better; "yea, each lets loose his reins" [Umbreit].

12. youth—rather, a (low) brood. To rise on the right hand is to accuse, as that was the position of the accuser in court (Zec 3:1; Ps 109:6).

push … feet—jostle me out of the way (Job 24:4).

ways of—that is, their ways of (that is, with a view to my) destruction. Image, as in Job 19:12, from a besieging army throwing up a way of approach for itself to a city.

13. Image of an assailed fortress continued. They tear up the path by which succor might reach me.

set forward—(Zec 1:15).

they have no helper—Arabic proverb for contemptible persons. Yet even such afflict Job.

14. waters—(So 2Sa 5:20). But it is better to retain the image of Job 30:12, 13. "They came [upon me] as through a wide breach," namely, made by the besiegers in the wall of a fortress (Isa 30:13) [Maurer].

in the desolation—"Amidst the crash" of falling masonry, or "with a shout like the crash" of, &c.

15. they—terrors.

soul—rather, "my dignity" [Umbreit].

welfare—prosperity.

cloud—(Job 7:9; Isa 44:22).

16-23. Job's outward calamities affect his mind.

poured out—in irrepressible complaints (Ps 42:4; Jos 7:5).

17. In the Hebrew, night is poetically personified, as in Job 3:3: "night pierceth my bones (so that they fall) from me" (not as English Version, "in me"; see Job 30:30).

sinews—so the Arabic, "veins," akin to the Hebrew; rather, "gnawers" (see on Job 30:3), namely, my gnawing pains never cease. Effects of elephantiasis.

18. of my disease—rather, "of God" (Job 23:6).

garment changed—from a robe of honor to one of mourning, literally (Job 2:8; Joh 3:6) and metaphorically [Umbreit]. Or rather, as Schuttens, following up Job 30:17, My outer garment is changed into affliction; that is, affliction has become my outer garment; it also bindeth me fast round (my throat) as the collar of the inner coat; that is, it is both my inner and outer garment. Observe the distinction between the inner and outer garments. The latter refers to his afflictions from without (Job 30:1-13); the former his personal afflictions (Job 30:14-23). Umbreit makes "God" subject to "bindeth," as in Job 30:19.

19. God is poetically said to do that which the mourner had done to himself (Job 2:8). With lying in the ashes he had become, like them, in dirty color.

20. stand up—the reverential attitude of a suppliant before a king (1Ki 8:14; Lu 18:11-13).

not—supplied from the first clause. But the intervening affirmative "stand" makes this ellipsis unlikely. Rather, as in Job 16:9 (not only dost thou refuse aid to me "standing" as a suppliant, but), thou dost regard me with a frown: eye me sternly.

22. liftest … to wind—as a "leaf" or "stubble" (Job 13:25). The moving pillars of sand, raised by the wind to the clouds, as described by travellers, would happily depict Job's agitated spirit, if it be to them that he alludes.

dissolvest … substance—The marginal Hebrew reading (Keri), "my wealth," or else "wisdom," that is, sense and spirit, or "my hope of deliverance." But the text (Chetib) is better: Thou dissolvest me (with fear, Ex 15:15) in the crash (of the whirlwind; see on Job 30:14) [Maurer]. Umbreit translates as a verb, "Thou terrifiest me."

23. This shows Job 19:25 cannot be restricted to Job's hope of a temporal deliverance.

death—as in Job 28:22, the realm of the dead (Heb 9:27; Ge 3:19).

24. Expressing Job's faith as to the state after death. Though one must go to the grave, yet He will no more afflict in the ruin of the body (so Hebrew for "grave") there, if one has cried to Him when being destroyed. The "stretching of His hand" to punish after death answers antithetically to the raising "the cry" of prayer in the second clause. Maurer gives another translation which accords with the scope of Job 30:24-31; if it be natural for one in affliction to ask aid, why should it be considered (by the friends) wrong in my case? "Nevertheless does not a man in ruin stretch out his hand" (imploring help, Job 30:20; La 1:17)? If one be in his calamity (destruction) is there not therefore a "cry" (for aid)? Thus in the parallelism "cry" answers to "stretch—hand"; "in his calamity," to "in ruin." The negative of the first clause is to be supplied in the second, as in Job 30:25 (Job 28:17).

25. May I not be allowed to complain of my calamity, and beg relief, seeing that I myself sympathized with those "in trouble" (literally, "hard of day"; those who had a hard time of it).

26. I may be allowed to crave help, seeing that, "when I looked for good (on account of my piety and charity), yet evil," &c.

light—(Job 22:28).

27. bowels—regarded as the seat of deep feeling (Isa 16:11).

boiled—violently heated and agitated.

prevented—Old English for "unexpectedly came upon" me, "surprised" me.

28. mourning—rather, I move about blackened, though not by the sun; that is, whereas many are blackened by the sun, I am, by the heat of God's wrath (so "boiled," Job 30:27); the elephantiasis covering me with blackness of skin (Job 30:30), as with the garb of mourning (Jer 14:2). This striking enigmatic form of Hebrew expression occurs, Isa 29:9.

stood up—as an innocent man crying for justice in an assembled court (Job 30:20).

29. dragons … owls—rather, "jackals," "ostriches," both of which utter dismal screams (Mic 1:8); in which respect, as also in their living amidst solitudes (the emblem of desolation), Job is their brother and companion; that is, resembles them. "Dragon," Hebrew, tannim, usually means the crocodile; so perhaps here, its open jaws lifted towards heaven, and its noise making it seem as if it mourned over its fate [Bochart].

30. upon me—rather, as in Job 30:17 (see on Job 30:17), "my skin is black (and falls away) from me."

my bones—(Job 19:20; Ps 102:5).

31. organ—rather, "pipe" (Job 21:12). "My joy is turned into the voice of weeping" (La 5:15). These instruments are properly appropriated to joy (Isa 30:29, 32), which makes their use now in sorrow the sadder by contrast.

CHAPTER 31

Job 31:1-40.

1. Job proceeds to prove that he deserved a better lot. As in the twenty-ninth chapter, he showed his uprightness as an emir, or magistrate in public life, so in this chapter he vindicates his character in private life.

1-4. He asserts his guarding against being allured to sin by his senses.

think—rather, "cast a (lustful) look." He not merely did not so, but put it out of the question by covenanting with his eyes against leading him into temptation (Pr 6:25; Mt 5:28).

2. Had I let my senses tempt me to sin, "what portion (would there have been to me, that is, must I have expected) from (literally, of) God above, and what inheritance from (literally, of) the Almighty," &c. [Maurer] (Job 20:29; 27:13).

3. Answer to the question in Job 31:2.

strange—extraordinary.

4. Doth not he see? &c.—Knowing this, I could only have expected "destruction" (Job 31:3), had I committed this sin (Pr 5:21).

5. Job's abstinence from evil deeds.

vanity—that is, falsehood (Ps 12:2).

6. Parenthetical. Translate: "Oh, that God would weigh me … then would He know," &c.

7. Connected with Job 31:6.

the way—of God (Job 23:11; Jer 5:5). A godly life.

heart … after … eyes—if my heart coveted, what my eyes beheld (Ec 11:9; Jos 7:21).

hands—(Ps 24:4).

8. Apodosis to Job 31:5, 7; the curses which he imprecates on himself, if he had done these things (Le 26:16; Am 9:14; Ps 128:2).

offspring—rather, "what I plant," my harvests.

9-12. Job asserts his innocence of adultery.

deceived—hath let itself be seduced (Pr 7:8; Ge 39:7-12).

laid wait—until the husband went out.

10. grind—turn the handmill. Be the most abject slave and concubine (Isa 47:2; 2Sa 12:11).

11. In the earliest times punished with death (Ge 38:24). So in later times (De 22:22). Heretofore he had spoken only of sins against conscience; now, one against the community, needing the cognizance of the judge.

12. (Pr 6:27-35; 8:6-23, 26, 27). No crime more provokes God to send destruction as a consuming fire; none so desolates the soul.

13-23. Job affirms his freedom from unfairness towards his servants, from harshness and oppression towards the needy.

despise the cause—refused to do them justice.

14, 15. Parenthetical; the reason why Job did not despise the cause of his servants. Translate: What then (had I done so) could I have done, when God arose (to call me to account); and when He visited (came to enquire), what could I have answered Him?

15. Slaveholders try to defend themselves by maintaining the original inferiority of the slave. But Mal 2:10; Ac 17:26; Eph 6:9 make the common origin of masters and servants the argument for brotherly love being shown by the former to the latter.

16. fail—in the vain expectation of relief (Job 11:20).

17. Arabian rules of hospitality require the stranger to be helped first, and to the best.

18. Parenthetical: asserting that he did the contrary to the things in Job 31:16, 17.

he—the orphan.

guided her—namely, the widow, by advice and protection. On this and "a father," see Job 29:16.

19. perish—that is, ready to perish (Job 29:13).

20. loins—The parts of the body benefited by Job are poetically described as thanking him; the loins before naked, when clad by me, wished me every blessing.

21. when—that is, "because."

I saw—that I might calculate on the "help" of a powerful party in the court of justice—("gate"), if I should be summoned by the injured fatherless.

22. Apodosis to Job 31:13, 16, 17, 19, 20, 21. If I had done those crimes, I should have made a bad use of my influence ("my arm," figuratively, Job 31:21): therefore, if I have done them let my arm (literally) suffer. Job alludes to Eliphaz' charge (Job 22:9). The first "arm" is rather the shoulder. The second "arm" is the forearm.

from the bone—literally, "a reed"; hence the upper arm, above the elbow.

23. For—that is, the reason why Job guarded against such sins. Fear of God, though he could escape man's judgment (Ge 39:9). Umbreit more spiritedly translates, Yea, destruction and terror from God might have befallen me (had I done so): mere fear not being the motive.

highness—majestic might.

endure—I could have availed nothing against it.

24, 25. Job asserts his freedom from trust in money (1Ti 6:17). Here he turns to his duty towards God, as before he had spoken of his duty towards himself and his neighbor. Covetousness is covert idolatry, as it transfers the heart from the Creator to the creature (Col 3:5). In Job 31:26, 27 he passes to overt idolatry.

26. If I looked unto the sun (as an object of worship) because he shined; or to the moon because she walked, &c. Sabaism (from tsaba, "the heavenly hosts") was the earliest form of false worship. God is hence called in contradistinction, "Lord of Sabaoth." The sun, moon, and stars, the brightest objects in nature, and seen everywhere, were supposed to be visible representatives of the invisible God. They had no temples, but were worshipped on high places and roofs of houses (Eze 8:16; De 4:19; 2Ki 23:5, 11). The Hebrew here for "sun" is light. Probably light was worshipped as the emanation from God, before its embodiments, the sun, &c. This worship prevailed in Chaldea; wherefore Job's exemption from the idolatry of his neighbors was the more exemplary. Our "Sun-day," "Mon-day," or Moon-day, bear traces of Sabaism.

27. enticed—away from God to idolatry.

kissed … hand—"adoration," literally means this. In worshipping they used to kiss the hand, and then throw the kiss, as it were, towards the object of worship (1Ki 19:18; Ho 13:2).

28. The Mosaic law embodied subsequently the feeling of the godly from the earliest times against idolatry, as deserving judicial penalties: being treason against the Supreme King (De 13:9; 17:2-7; Eze 8:14-18). This passage therefore does not prove Job to have been subsequent to Moses.

29. lifted up myself—in malicious triumph (Pr 17:5; 24:17; Ps 7:4).

30. mouth—literally, "palate." (See on Job 6:30).

wishing—literally, "so as to demand his (my enemy's) soul," that is, "life by a curse." This verse parenthetically confirms Job 31:30. Job in the patriarchal age of the promise, anterior to the law, realizes the Gospel spirit, which was the end of the law (compare Le 19:18; De 23:6, with Mt 5:43, 44).

31. That is, Job's household said, Oh, that we had Job's enemy to devour, we cannot rest satisfied till we have! But Job refrained from even wishing revenge (1Sa 26:8; 2Sa 16:9, 10). So Jesus Christ (Lu 9:54, 55). But, better (see Job 31:32), translated, "Who can show (literally, give) the man who was not satisfied with the flesh (meat) provided by Job?" He never let a poor man leave his gate without giving him enough to eat.

32. traveller—literally, "way," that is, wayfarers; so expressed to include all of every kind (2Sa 12:4).

33. Adam—translated by Umbreit, "as men do" (Ho 6:7, where see Margin). But English Version is more natural. The very same word for "hiding" is used in Ge 3:8, 10, of Adam hiding himself from God. Job elsewhere alludes to the flood. So he might easily know of the fall, through the two links which connect Adam and Abraham (about Job's time), namely, Methuselah and Shem. Adam is representative of fallen man's propensity to concealment (Pr 28:13). It was from God that Job did not "hide his iniquity in his bosom," as on the contrary it was from God that "Adam" hid in his lurking-place. This disproves the translation, "as men"; for it is from their fellow men that "men" are chiefly anxious to hide their real character as guilty. Magee, to make the comparison with Adam more exact, for my "bosom" translates, "lurking-place."

34. Rather, the apodosis to Job 31:33, "Then let me be fear-stricken before a great multitude, let the contempt, &c., let me keep silence (the greatest disgrace to a patriot, heretofore so prominent in assemblies), and not go out," &c. A just retribution that he who hides his sin from God, should have it exposed before man (2Sa 12:12). But Job had not been so exposed, but on the contrary was esteemed in the assemblies of the "tribes"—("families"); a proof, he implies, that God does not hold him guilty of hiding sin (Job 24:16, contrast with Job 29:21-25).

35. Job returns to his wish (Job 13:22; 19:23). Omit "is"; "Behold my sign," that is, my mark of subscription to the statements just given in my defense: the mark of signature was originally a cross; and hence the letter Tau or T. Translate, also "Oh, that the Almighty," &c. He marks "God" as the "One" meant in the first clause.

adversary—that is, he who contends with me, refers also to God. The vagueness is designed to express "whoever it be that judicially opposes me"—the Almighty if it be He.

had written a book—rather, "would write down his charge."

36. So far from hiding the adversary's "answer" or "charge" through fear,

I would take it on my shoulders—as a public honor (Isa 9:6).

a crown—not a mark of shame, but of distinction (Isa 62:3).

37. A good conscience imparts a princely dignity before man and free assurance in approaching God. This can be realized, not in Job's way (Job 42:5, 6); but only through Jesus Christ (Heb 10:22).

38. Personification. The complaints of the unjustly ousted proprietors are transferred to the lands themselves (Job 31:20; Ge 4:10; Hab 2:11). If I have unjustly acquired lands (Job 24:2; Isa 5:8).

furrows—The specification of these makes it likely, he implies in this, "If I paid not the laborer for tillage"; as Job 31:39, "If I paid him not for gathering in the fruits." Thus of the four clauses in Job 31:38, 39, the first refers to the same subject as the fourth, the second is connected with the third by introverted parallelism. Compare Jas 5:4, which plainly alludes to this passage: compare "Lord of Sabaoth" with Job 31:26 here.

39. lose … life—not literally, but "harassed to death"; until he gave me up his land gratis [Maurer]; as in Jud 16:16; "suffered him to languish" by taking away his means of living [Umbreit] (1Ki 21:19).

40. thistles—or brambles, thorns.

cockle—literally, "noxious weeds."

The words … ended—that is, in the controversy with the friends. He spoke in the book afterwards, but not to them. At Job 31:37 would be the regular conclusion in strict art. But Job 31:38-40 are naturally added by one whose mind in agitation recurs to its sense of innocence, even after it has come to the usual stopping point; this takes away the appearance of rhetorical artifice. Hence the transposition by Eichorn of Job 31:38-40 to follow Job 31:25 is quite unwarranted.

CHAPTER 32

Job 32:1-37:24. Speech of Elihu.

1-6. Prose (poetry begins with "I am young").

because, &c.—and because they could not prove to him that he was unrighteous.

2. Elihu—meaning "God is Jehovah." In his name and character as messenger between God and Job, he foreshadows Jesus Christ (Job 33:23-26).

Barachel—meaning "God blesses." Both names indicate the piety of the family and their separation from idolaters.

Buzite—Buz was son of Nahor, brother of Abraham. Hence was named a region in Arabia-Deserta (Jer 25:23).

Ram—Aram, nephew of Buz. Job was probably of an older generation than Elihu. However, the identity of names does not necessarily prove the identity of persons. The particularity with which Elihu's descent is given, as contrasted with the others, led Lightfoot to infer Elihu was the author of the book. But the reason for particularity was, probably, that Elihu was less known than the three called "friends" of Job; and that it was right for the poet to mark especially him who was mainly to solve the problem of the book.

rather than God—that is, was more eager to vindicate himself than God. In Job 4:17, Job denies that man can be more just than God. Umbreit translates, "Before (in the presence of) God."

3. Though silenced in argument, they held their opinion still.

4. had spoken—Hebrew, "in words," referring rather to his own "words" of reply, which he had long ago ready, but kept back in deference to the seniority of the friends who spoke.

6. was afraid—The root meaning in Hebrew is "to crawl" (De 32:24).

7. Days—that is, the aged (Job 15:10).

8. Elihu claims inspiration, as a divinely commissioned messenger to Job (Job 33:6, 23); and that claim is not contradicted in Job 42:4, 5. Translate: "But the spirit (which God puts) in man, and the inspiration … is that which giveth," &c.; it is not mere "years" which give understanding (Pr 2:6; Joh 20:22).

9. Great—rather, "old" (Job 32:6). So Hebrew, in Ge 25:23. "Greater, less" for the older, the younger.

judgment—what is right.

10. Rather, "I say."

opinion—rather, "knowledge."

11. Therefore Elihu was present from the first.

reasons—literally, "understandings," that is, the meaning intended by words.

whilst—I waited until you should discover a suitable reply to Job.

13. This has been so ordered, "lest you should" pride yourselves on having overcome him by your "wisdom" (Jer 9:23, the great aim of the Book of Job); and that you may see, "God alone can thrust him down," that is, confute him, "not man." So Elihu grounds his confutation, not on the maxims of sages, as the friends did, but on his special commission from God (Job 32:8; 33:4, 6).

14. I am altogether unprejudiced. For it is not I, whom he addressed. "Your speeches" have been influenced by irritation.

15. Here Elihu turns from the friends to Job: and so passes from the second person to the third; a transition frequent in a rebuke (Job 18:3, 4).

they left off—Words were taken from them.

17. my part—for my part.

opinion—knowledge.

18. "I am full of words," whereas the friends have not a word more to say.

the spirit—(Job 32:8; 33:4; Jer 20:9; Ac 18:5).

19. belly—bosom: from which the words of Orientalists in speaking seem to come more than with us; they speak gutturally. "Like (new) wine (in fermentation) without a vent," to work itself off. New wine is kept in new goatskin bottles. This fittingly applies to the young Elihu, as contrasted with the old friends (Mt 9:7).

20. refreshed—literally, "that there may be air to me" (1Sa 16:23).

21. "May I never accept," &c. Elihu alludes to Job's words (Job 13:8, 10), wherein he complains that the friends plead for God partially, "accepting His person." Elihu says he will not do so, but will act impartially between God and Job. "And I will not give flattery," &c. (Pr 24:23).

22. take me away—as a punishment (Ps 102:24).

CHAPTER 33

Job 33:1-33. Address to Job, as (Job 32:1-22) TO THE Friends.

2. mouth—rather, "palate," whereby the taste discerns. Every man speaks with his mouth, but few, as Elihu, try their words with discrimination first, and only say what is really good (Job 6:30; 12:11).

hath spoken—rather, "proceeds to speak."

3. I will speak according to my inward conviction.

clearly—rather, "purely"; sincerely, not distorting the truth through passion, as the friends did.

4. The Spirit of God hath made me—as He did thee: latter clause of Job 33:6 (Ge 2:7). Therefore thou needest not fear me, as thou wouldest God (Job 33:7; Job 9:34). On the other hand, "the breath of the Almighty hath inspired me" (as Job 32:8); not as English Version, "given me life"; therefore "I am according to thy wish (Job 9:32, 33) in God's stead" to thee; a "daysman," umpire, or mediator, between God and thee. So Elihu was designed by the Holy Ghost to be a type of Jesus Christ (Job 33:23-26).

5. Images from a court of justice.

stand up—alluding to Job's words (Job 30:20).

6. (See on Job 33:4; Job 31:35; 13:3, 20, 21).

formed—Though acting as God's representative, I am but a creature, like thyself. Arabic, "pressed together," as a mass of clay by the potter, in forming a vessel [Umbreit]. Hebrew, "cut off," as the portion taken from the clay to form it [Maurer].

7. hand—alluding to Job's words (Job 13:21).

8. thy words—(Job 10:7; 16:17; 23:11, 12; 27:5, 6; 29:14). In Job 9:30; 13:23, Job had acknowledged sin; but the general spirit of his words was to maintain himself to be "clean," and to charge God with injustice. He went too far on the opposite side in opposing the friends' false charge of hypocrisy. Even the godly, though willing to confess themselves sinners in general, often dislike sin in particular to be brought as a charge against them. Affliction is therefore needed to bring them to feel that sin in them deserves even worse than they suffer and that God does them no injustice. Then at last humbled under God they find, affliction is for their real good, and so at last it is taken away either here, or at least at death. To teach this is Elihu's mission.

9. clean—spotless.

10. occasions—for hostility; literally, "enmities" (Job 13:24; 16:9; 19:11; 30:21).

11. (Job 13:27).

marketh—narrowly watches (Job 14:16; 7:12; 31:4).

12. in this—view of God and His government. It cannot be that God should jealously "watch" man, though "spotless," as an "enemy," or as one afraid of him as an equal. For "God is greater than man!" There must be sin in man, even though he be no hypocrite, which needs correction by suffering for the sufferer's good.

13. (Isa 45:9).

his matters—ways. Our part is, not to "strive" with God, but to submit. To believe it is right because He does it, not because we see all the reasons for His doing it.

14. Translate, "Yet, man regardeth it not"; or rather, as Umbreit, "Yea, twice (He repeats the warning)—if man gives no heed" to the first warning. Elihu implies that God's reason for sending affliction is because, when God has communicated His will in various ways, man in prosperity has not heeded it; God therefore must try what affliction will effect (Joh 15:2; Ps 62:11; Isa 28:10, 13).

15. slumberings—light is opposed to "deep sleep." Elihu has in view Eliphaz (Job 4:13), and also Job himself (Job 7:14). "Dreams" in sleep, and "visions" of actual apparitions, were among the ways whereby God then spake to man (Ge 20:3).

16. Literally, "sealeth (their ears) to Himself by warnings," that is, with the sureness and secrecy of a seal He reveals His warnings [Umbreit]. To seal up securely (Job 37:7).

17. purpose—Margin, "work." So Job 36:9. So "business" in a bad sense (1Sa 20:19). Elihu alludes to Job's words (Job 17:11). "Pride," an open "pit" (Job 33:18) which God hides or covers up, lest man should fall into it. Even the godly need to learn the lesson which trials teach, to "humble themselves under the mighty hand of God."

18. his soul—his life.

the pit—the grave; a symbol of hell.

perishing by the sword—that is, a violent death; in the Old Testament a symbol of the future punishment of the ungodly.

19. When man does not heed warnings of the night, he is chastened, &c. The new thought suggested by Elihu is that affliction is disciplinary (Job 36:10); for the good of the godly.

multitude—so the Margin, Hebrew (Keri). Better with the text (Chetib), "And with the perpetual (strong) contest of his bones"; the never-resting fever in his bones (Ps 38:3) [Umbreit].

20. life—that is, the appetite, which ordinarily sustains "life" (Job 38:39; Ps 107:18; Ec 12:5). The taking away of desire for food by sickness symbolizes the removal by affliction of lust, for things which foster the spiritual fever of pride.

soul—desire.

21. His flesh once prominent "can no more be seen." His bones once not seen now appear prominent.

stick out—literally, "are bare." The Margin, Hebrew (Keri) reading. The text (Chetib) reads it a noun "(are become) bareness." The Keri was no doubt an explanatory reading of transcribers.

22. destroyers—angels of death commissioned by God to end man's life (2Sa 24:16; Ps 78:49). The death pains personified may, however, be meant; so "gnawers" (see on Job 30:17).

23. Elihu refers to himself as the divinely-sent (Job 32:8; 33:6) "messenger," the "interpreter" to explain to Job and vindicate God's righteousness; such a one Eliphaz had denied that Job could look for (Job 5:1), and Job (Job 9:33) had wished for such a "daysman" or umpire between him and God. The "messenger" of good is antithetical to the "destroyers" (Job 33:23).

with him—if there be vouchsafed to the sufferer. The office of the interpreter is stated "to show unto man God's uprightness" in His dealings; or, as Umbreit, "man's upright course towards God" (Pr 14:2). The former is better; Job maintained his own "uprightness" (Job 16:17; 27:5, 6); Elihu on the contrary maintains God's, and that man's true uprightness lies in submission to God. "One among a thousand" is a man rarely to be found. So Jesus Christ (So 5:10). Elihu, the God-sent mediator of a temporal deliverance, is a type of the God-man Jesus Christ the Mediator of eternal deliverance: "the messenger of the covenant" (Mal 3:1). This is the wonderful work of the Holy Ghost, that persons and events move in their own sphere in such a way as unconsciously to shadow forth Him, whose "testimony is the Spirit of prophecy"; as the same point may be center of a small and of a vastly larger concentric circle.

24. Apodosis to Job 33:23.

he—God.

Deliver—literally, "redeem"; in it and "ransom" there is reference to the consideration, on account of which God pardons and relieves the sufferers; here it is primarily the intercession of Elihu. But the language is too strong for its full meaning to be exhausted by this. The Holy Ghost has suggested language which receives its full realization only in the "eternal redemption found" by God in the price paid by Jesus Christ for it; that is, His blood and meritorious intercession (Heb 9:12). "Obtained," literally, "found"; implying the earnest zeal, wisdom, and faithfulness of the finder, and the newness and joyousness of the finding. Jesus Christ could not but have found it, but still His seeking it was needed [Bengel], (Lu 15:8). God the Father, is the Finder (Ps 89:19). Jesus Christ the Redeemer, to whom He saith, Redeem (so Hebrew) him from going, &c. (2Co 5:19).

ransom—used in a general sense by Elihu, but meant by the Holy Ghost in its strict sense as applied to Jesus Christ, of a price paid for deliverance (Ex 21:30), an atonement (that is, means of selling at once, that is, reconciling "two" who are estranged), a covering, as of the ark with pitch, typical of what covers us sinners from wrath (Ge 6:14; Ps 32:1). The pit is primarily here the grave (Isa 38:17), but the spiritual pit is mainly shadowed forth (Zec 9:11).

25-28. Effects of restoration to God's favor; literally, to Job a temporal revival; spiritually, an eternal regeneration. The striking words cannot be restricted to their temporal meaning, as used by Elihu (1Pe 1:11, 12).

his flesh shall be fresher than a child's—so Naaman, 2Ki 5:14, spiritually, Joh 3:3-7.

26. Job shall no longer pray to God, as he complains, in vain (Job 23:3, 8, 9). True especially to the redeemed in Jesus Christ (Joh 16:23-27).

he—Job.

shall see his face—or, God shall make Job to see His face [Maurer]. God shall no longer "hide His face" (Job 13:24). True to the believer now (Joh 14:21, 22); eternally (Ps 17:15; Joh 17:24).

his—God's

righteousness—God will again make the restored Job no longer ("I perverted … right," Job 33:27) doubt God's justice, but to justify Him in His dealings. The penitent justifies God (Ps 51:4). So the believer is made to see God's righteousness in Jesus Christ (Isa 45:24; 46:13).

27. he looketh—God. Rather, with Umbreit, "Now he (the restored penitent) singeth joyfully (answering to "joy," Job 33:26; Ps 51:12) before men, and saith," &c. (Pr 25:20; Ps 66:16; 116:14).

perverted—made the straight crooked: as Job had misrepresented God's character.

profited—literally, "was made even" to me; rather, "My punishment was not commensurate with my sin" (so Zophar, Job 11:6); the reverse of what Job heretofore said (Job 16:17; Ps 103:10; Ezr 9:13).

28. (See on Job 33:24); rather, as Hebrew text (English Version reads as the Margin, Hebrew, Keri, "his soul, his life"), "He hath delivered my soul … my life." Continuation of the penitent's testimony to the people.

light—(Job 33:30; Job 3:16, 20; Ps 56:13; Ec 11:7).

29. Margin, "twice and thrice," alluding to Job 33:14; once, by visions, Job 33:15-17; secondly, by afflictions, Job 33:19-22; now, by the "messenger," thirdly, Job 33:23.

30. Referring to Job 33:28 (Ps 50:13).

32. justify—to do thee justice; and, if I can, consistently with it, to declare thee innocent. At Job 33:33 Elihu pauses for a reply; then proceeds in Job 34:1.

CHAPTER 34

Job 34:1-37.

1. answered—proceeded.

2. This chapter is addressed also to the "friends" as the thirty-third chapter to Job alone.

3. palate—(See on Job 12:11; Job 33:2).

4. judgment—Let us select among the conflicting sentiments advanced, what will stand the test of examination.

5. judgment—my right. Job's own words (Job 13:18; 27:2).

6. Were I to renounce my right (that is, confess myself guilty), I should die. Job virtually had said so (Job 27:4, 5; 6:28). Maurer, not so well, "Notwithstanding my right (innocence) I am treated as a liar," by God, by His afflicting me.

my wound—literally, "mine arrow," namely, by which I am pierced. So "my stroke" ("hand," Job 23:2, Margin). My sickness (Job 6:4; 16:13).

without transgression—without fault of mine to deserve it (Job 16:17).

7. (Job 15:16). Image from the camel.

scorning—against God (Job 15:4).

8. Job virtually goes in company (makes common cause) with the wicked, by taking up their sentiments (Job 9:22, 23, 30; 21:7-15), or at least by saying, that those who act on such sentiments are unpunished (Mal 3:14). To deny God's righteous government because we do not see the reasons of His acts, is virtually to take part with the ungodly.

9. with God—in intimacy (Ps 50:18, Margin).

10. The true answer to Job, which God follows up (Job 38:1-41). Man is to believe God's ways are right, because they are His, not because we fully see they are so (Ro 9:14; De 32:4; Ge 18:25).

11. Partly here; fully, hereafter (Jer 32:19; Ro 2:6; 1Pe 1:17; Re 22:12).

12. (Job 8:3). In opposition to Job, Job 34:5, will not—cannot.

13. If the world were not God's property, as having been made by Him, but committed to His charge by some superior, it might be possible for Him to act unjustly, as He would not thereby be injuring Himself; but as it is, for God to act unjustly would undermine the whole order of the world, and so would injure God's own property (Job 36:23).

disposed—hath founded (Isa 44:7), established the circle of the globe.

14, 15. "If He were to set His heart on man," either to injure him, or to take strict account of his sins. The connection supports rather [Umbreit], "If He had regard to himself (only), and were to gather unto Himself (Ps 104:29) man's spirit, &c. (which he sends forth, Ps 104:30; Ec 12:7), all flesh must perish together," &c. (Ge 3:19). God's loving preservation of His creatures proves He cannot be selfish, and therefore cannot be unjust.

16. In Job 34:2, Elihu had spoken to all in general, now he calls Job's special attention.

17. "Can even He who (in thy view) hateth right (justice) govern?" The government of the world would be impossible if injustice were sanctioned. God must be just, because He governs (2Sa 23:3).

govern—literally, "bind," namely, by authority (so "reign," 1Sa 9:17, Margin). Umbreit translates for "govern, repress wrath, namely, against Job for his accusations.

most just—rather, "Him who is at once mighty and just" (in His government of the world).

18. Literally, (Is it fit) to be said to a king? It would be a gross outrage to reproach thus an earthly monarch, much more the King of kings (Ex 22:28). But Maurer with the Septuagint and Vulgate reads, (It is not fit to accuse of injustice Him) who says to a king, Thou art wicked; to princes, Ye are ungodly; that is, who punishes impartially the great, as the small. This accords with Job 34:19.

19. (Ac 10:34; 2Ch 19:7; Pr 22:2; Job 31:15).

20. they—"the rich" and "princes" who offend God.

the people—namely, of the guilty princes: guilty also themselves.

at midnight—image from a night attack of an enemy on a camp, which becomes an easy prey (Ex 12:29, 30).

without hand—without visible agency, by the mere word of God (so Job 20:26; Zec 4:6; Da 2:34).

21. God's omniscience and omnipotence enable Him to execute immediate justice. He needs not to be long on the "watch," as Job thought (Job 7:12; 2Ch 16:9; Jer 32:19).

22. shadow of death—thick darkness (Am 9:2, 3; Ps 139:12).

23. (1Co 10:13; La 3:32; Isa 27:8). Better, as Umbreit, "He does not (needs not to) regard (as in Job 34:14; Isa 41:20) man long (so Hebrew, Ge 46:29) in order that he may go (be brought by God) into judgment." Literally, "lest his (attention) upon men" (Job 11:10, 11). So Job 34:24, "without number" ought to be translated, "without [needing any] searching out," such as has to be made in human judgments.

24. break in pieces—(Ps 2:9; Job 12:18; Da 2:21).

25. Therefore—because He knows all things (Job 34:21). He knows their works, without a formal investigation (Job 34:24).

in the night—suddenly, unexpectedly (Job 34:20). Fitly in the night, as it was in it that the godless hid themselves (Job 34:22). Umbreit, less simply, for "overturneth," translates, "walketh"; that is, God is ever on the alert, discovering all wickedness.

26. He striketh them—chasteneth.

as—that is, because they are wicked.

sight of others—Sinners hid themselves in darkness; therefore they are punished before all, in open day. Image from the place of public execution (Job 40:12; Ex 14:30; 2Sa 12:12).

27, 28. The grounds of their punishment in Job 34:26. Job 34:28 states in what respect they "considered not God's ways," namely, by oppression, whereby "they caused the cry," &c.

29. (Pr 16:7; Isa 26:3).

make trouble—rather, "condemn" (Ro 8:33, 34). Maurer, from the reference being only to the godless, in the next clause, and Job 34:20 translates, "When God keeps quiet" (leaves men to perish) Ps 83:1; [Umbreit] from the Arabic (strikes to the earth), "who shall condemn Him as unjust?" Job 34:17.

hideth … face—(Job 23:8, 9; Ps 13:1).

it be done—Whether it be against a guilty nation (2Ki 18:9-12) or an individual, that God acts so.

30. Ensnared—into sin (1Ki 12:28, 30). Or rather, "enthralled by further oppression," Job 34:26-28.

31. Job accordingly says so (Job 40:3-5; Mic 7:9; Le 26:41). It was to lead him to this that Elihu was sent. Though no hypocrite, Job, like all, had sin; therefore through affliction he was to be brought to humble himself under God. All sorrow is a proof of the common heritage of sin, in which the godly shares; and therefore he ought to regard it as a merciful correction. Umbreit and Maurer lose this by translating, as the Hebrew will bear, "Has any a right to say to God, I have borne chastisement and yet have not sinned?" (so Job 34:6).

borne—namely, the penalty of sin, as in Le 5:1, 17.

offend—literally, "to deal destructively or corruptly" (Ne 1:7).

32. (Job 10:2; Ps 32:8; 19:12; 139:23, 24).

no more—(Pr 28:13; Eph 4:22).

33. Rather, "should God recompense (sinners) according to thy mind? Then it is for thee to reject and to choose, and not me" [Umbreit]; or as Maurer, "For thou hast rejected God's way of recompensing; state therefore thy way, for thou must choose, not I," that is, it is thy part, not mine, to show a better way than God's.

34, 35. Rather, "men … will say to me, and the wise man (Job 34:2, 10) who hearkens to me (will say), 'Job hath spoken,'" &c.

36. Margin, not so well, "My father," Elihu addressing God. This title does not elsewhere occur in Job.

tried—by calamities.

answers for wicked men—(See on Job 34:8). Trials of the godly are not removed until they produce the effect designed.

37. clappeth … hands—in scorn (Job 27:23; Eze 21:17).

multiplieth … words—(Job 11:2; 35:16). To his original "sin" to correct which trials have been sent, "he adds rebellion," that is, words arraigning God's justice.

CHAPTER 35

Job 35:1-16.

2. more than—rather as in Job 9:2; 25:4: "I am righteous (literally, my righteousness is) before God." The English Version, however, agrees with Job 9:17; 16:12-17; 27:2-6. Job 4:17 is susceptible of either rendering. Elihu means Job said so, not in so many words, but virtually.

3. Rather, explanatory of "this" in Job 35:2, "That thou sayest (to thyself, as if a distinct person) What advantage is it (thy integrity) to thee? What profit have I (by integrity) more than (I should have) by my sin?" that is, more than if I had sinned (Job 34:9). Job had said that the wicked, who use these very words, do not suffer for it (Job 21:13-15); whereby he virtually sanctioned their sentiments. The same change of persons from oblique to direct address occurs (Job 19:28; 22:17).

4. companions—those entertaining like sentiments with thee (Job 34:8, 36).

5-8. Elihu like Eliphaz (Job 22:2, 3, 12) shows that God is too exalted in nature to be susceptible of benefit or hurt from the righteousness or sin of men respectively; it is themselves that they benefit by righteousness, or hurt by sin.

behold the clouds, which are higher than thou—spoken with irony. Not only are they higher than thou, but thou canst not even reach them clearly with the eye. Yet these are not as high as God's seat. God is therefore too exalted to be dependent on man. Therefore He has no inducement to injustice in His dealings with man. When He afflicts, it must be from a different motive; namely, the good of the sufferer.

6. what doest—how canst thou affect Him?

unto him—that can hurt Him? (Jer 7:19; Pr 8:36).

7. (Ps 16:2; Pr 9:12; Lu 17:10).

9. (Ec 4:1.) Elihu states in Job's words (Job 24. 12; 30. 20) the difficulty; the "cries" of "the oppressed" not being heard might lead man to think that wrongs are not punished by Him.

10-13. But the reason is that the innocent sufferers often do not humbly seek God for succor; so to their "pride" is to be laid the blame of their ruin; also because (Job 35:13-16) they, as Job, instead of waiting God's time in pious trust, are prone to despair of His justice, when it is not immediately visible (Job 33:19-26). If the sufferer would apply to God with a humbled, penitent spirit, He would hear.

Where, &c.—(Jer 2:6, 8; Isa 51:13).

songs—of joy at deliverance (Ps 42:8; 149:5; Ac 16:25).

in the night—unexpectedly (Job 34:20, 25). Rather, "in calamity."

11. Man's spirit, which distinguishes him from the brute, is the strongest proof of God's beneficence; by the use of it we may understand that God is the Almighty helper of all sufferers who humbly seek Him; and that they err who do not so seek Him.

fowls—(see on Job 28:21).

12. There—rather, "Then" (when none humbly casts himself on God, Job 35:10). They cry proudly against God, rather than humbly to God. So, as the design of affliction is to humble the sufferer, there can be no answer until "pride" gives place to humble, penitent prayer (Ps 10:4; Jer 13:17).

13. vanity—that is, cries uttered in an unhumbled spirit, Job 35:12, which applies in some degree to Job's cries; still more to those of the wicked (Job 27:9; Pr 15:29).

14. Although thou sayest thou shalt not see him—(as a temporal deliverer; for he did look for a Redeemer after death, Job 19:25-27; which passage cannot consistently with Elihu's assertion here be interpreted of "seeing" a temporal "redeemer"), Job 7:7; 9:11; 23:3, 8, 9; yet, judgment … ; therefore trust … But the Hebrew favors Maurer, "How much less (will God … regard, Job 35:13), since thou sayest, that He does not regard thee." So in Job 4:19. Thus Elihu alludes to Job's words (Job 19:7; 30:20).

judgment—that is, thy cause, thy right; as in Ps 9:16; Pr 31:5, 8.

trust—rather, "wait thou" on Him, patiently, until He take up thy cause (Ps 37:7).

15. As it is, because Job waited not trustingly and patiently (Job 35:14; Nu 20:12; Zep 3:2; Mic 7:9), God hath visited … ; yet still he has not taken (severe) cognizance of the great multitude (English Version wrongly, "extremity") of sins; therefore Job should not complain of being punished with undue severity (Job 7:20; 11:6). Maurer translates: "Because His anger hath not visited (hath not immediately punished Job for his impious complaints), nor has He taken strict (great) cognizance of his folly (sinful speeches); therefore," &c. For "folly," Umbreit translates with the Rabbins, "multitude." Gesenius reads with the Septuagint and Vulgate needlessly, "transgression."

16. Apodosis to Job 35:15.

in vain—rashly.

CHAPTER 36

Job 36:1-33.

1, 2. Elihu maintains that afflictions are to the godly disciplinary, in order to lead them to attain a higher moral worth, and that the reason for their continuance is not, as the friends asserted, on account of the sufferer's extraordinary guilt, but because the discipline has not yet attained its object, namely, to lend him to humble himself penitently before God (Isa 9:13; Jer 5:3). This is Elihu's fourth speech. He thus exceeds the ternary number of the others. Hence his formula of politeness (Job 36:2). Literally, "Wait yet but a little for me." Bear with me a little farther. I have yet (much, Job 32:18-20). There are Chaldeisms in this verse, agreeably to the view that the scene of the book is near the Euphrates and the Chaldees.

3. from afar—not trite commonplaces, but drawn from God's mighty works.

ascribe righteousness—whereas Job ascribed unrighteousness (Job 34:10, 12). A man, in enquiring into God's ways, should at the outset presume they are all just, be willing to find them so, and expect that the result of investigation will prove them to be so; such a one will never be disappointed [Barnes].

4. I will not "speak wickedly for God," as the friends (Job 13:4, 7, 8)—that is, vindicate God by unsound arguments.

he that is perfect, &c.—Rather, as the parallelism requires, "a man of integrity in sentiments is with thee" (is he with whom thou hast to do). Elihu means himself, as opposed to the dishonest reasonings of the friends (Job 21:34).

5. Rather, "strength of understanding" (heart) the force of the repetition of "mighty"; as "mighty" as God is, none is too low to be "despised" by Him; for His "might" lies especially in "His strength of understanding," whereby He searches out the most minute things, so as to give to each his right. Elihu confirms his exhortation (Job 35:14).

6. right … poor—He espouses the cause of the afflicted.

7. (1Pe 3:12). God does not forsake the godly, as Job implied, but "establishes," or makes them sit on the throne as kings (1Sa 2:8; Ps 113:7, 8). True of believers in the highest sense, already in part (1Pe 2:9; Re 1:6); hereafter fully (Re 5:10; Job 22:5).

and they are—that they may be.

8-10. If they be afflicted, it is no proof that they are hypocrites, as the friends maintain, or that God disregards them, and is indifferent whether men are good or bad, as Job asserts: God is thereby "disciplining them," and "showing them their sins," and if they bow in a right spirit under God's visiting hand, the greatest blessings ensue.

9. work—transgression.

that … exceeded—"In that they behaved themselves mightily" (literally, "great"); that is, presumptuously, or, at least, self-confidently.

10. (Job 33:16-18, 23).

11. serve—that is, worship; as in Isa 19:23. God is to be supplied (compare Isa 1:19, 20).

12. (Job 33:18).

without knowledge—that is, on account of their foolishness (Job 4:20, 21).

13-15. Same sentiment as Job 36:11, 12, expanded.

hypocrites—or, the ungodly [Maurer]; but "hypocrites" is perhaps a distinct class from the openly wicked (Job 36:12).

heap up wrath—of God against themselves (Ro 2:5). Umbreit translates, "nourish their wrath against God," instead of "crying" unto Him. This suits well the parallelism and the Hebrew. But the English Version gives a good parallelism, "hypocrites" answering to "cry not" (Job 27:8, 10); "heap up wrath" against themselves, to "He bindeth them" with fetters of affliction (Job 36:8).

14. Rather (De 23:17), Their life is (ended) as that of (literally, "among") the unclean, prematurely and dishonorably. So the second clause answers to the first. A warning that Job make not common cause with the wicked (Job 34:36).

15. poor—the afflicted pious.

openeth … ears—(Job 36:10); so as to be admonished in their straits ("oppression") to seek God penitently, and so be "delivered" (Job 33:16, 17, 23-27).

16. Rather, "He will lead forth thee also out of the jaws of a strait" (Ps 18:19; 118:5).

broad place—expresses the liberty, and the well-supplied "table" the abundance of the prosperous (Ps 23:5; Isa 25:6).

17. Rather, "But if thou art fulfilled (that is, entirely filled) with the judgment of the wicked (that is, the guilt incurring judgment" [Maurer]; or rather, as Umbreit, referring to Job 34:5-7, 36, the judgment pronounced on God by the guilty in misfortunes), judgment (God's judgment on the wicked, Jer 51:9, playing on the double meaning of "judgment") and justice shall closely follow each other [Umbreit].

18. (Nu 16:45; Ps 49:6, 7; Mt 16:26). Even the "ransom" by Jesus Christ (Job 33:24) will be of no avail to wilful despisers (Heb 10:26-29).

with his stroke—(Job 34:26). Umbreit translates, "Beware lest the wrath of God (thy severe calamity) lead thee to scorn" (Job 34:7; 27:23). This accords better with the verb in the parallel clause, which ought to be translated, "Let not the great ransom (of money, which thou canst give) seduce thee (Margin, turn thee aside, as if thou couldst deliver thyself from "wrath" by it). As the "scorn" in the first clause answers to the "judgment of the wicked" (Job 36:17), so "ransom" ("seduce") to "will he esteem riches" (Job 36:19). Thus, Job 36:18 is the transition between Job 36:17 and Job 36:19.

19. forces of strength—that is, resources of wealth (Ps 49:7; Pr 11:4).

20. Desire—pant for. Job had wished for death (Job 3:3-9, &c.).

night—(Joh 9:4).

when—rather, "whereby."

cut off—literally, "ascend," as the corn cut and lifted upon the wagon or stack (Job 36:26); so "cut off," "disappear."

in their place—literally, "under themselves"; so, without moving from their place, on the spot, suddenly (Job 40:12) [Maurer]. Umbreit's translation: "To ascend (which is really, as thou wilt find to thy cost, to descend) to the people below" (literally, "under themselves"), answers better to the parallelism and the Hebrew. Thou pantest for death as desirable, but it is a "night" or region of darkness; thy fancied ascent (amelioration) will prove a descent (deterioration) (Job 10:22); therefore desire it not.

21. regard—literally, "turn thyself to."

iniquity—namely, presumptuous speaking against God (Job 34:5, and above, see on Job 36:17, 18).

rather than—to bear "affliction" with pious patience. Men think it an alleviation to complain against God, but this is adding sin to sorrow; it is sin, not sorrow, which can really hurt us (contrast Heb 11:25).

22-25. God is not to be impiously arraigned, but to be praised for His might, shown in His works.

exalteth—rather, doeth lofty things, shows His exalted power [Umbreit] (Ps 21:13).

teacheth—(Ps 94:12, &c.). The connection is, returning to Job 36:5, God's "might" is shown in His "wisdom"; He alone can teach; yet, because He, as a sovereign, explains not all His dealings, forsooth Job must presume to teach Him (Isa 40:13, 14; Ro 11:34; 1Co 2:16). So the transition to Job 36:23 is natural. Umbreit with the Septuagint translates, "Who is Lord," wrongly, as this meaning belongs to later Hebrew.

23. Job dared to prescribe to God what He should do (Job 34:10, 13).

24. Instead of arraigning, let it be thy fixed principle to magnify God in His works (Ps 111:2-8; Re 15:3); these, which all may "see," may convince us that what we do not see is altogether wise and good (Ro 1:20).

behold—As "see" (Job 36:25), shows; not, as Maurer, "sing," laud (see on Job 33:27).

25. See—namely, with wondering admiration [Maurer].

man may behold—rather, "(yet) mortals (a different Hebrew word from 'man') behold it (only) from afar off," see but a small "part" (Job 26:14).

26. (Job 37:13). God's greatness in heaven and earth: a reason why Job should bow under His afflicting hand.

know him not—only in part (Job 36:25; 1Co 13:12).

his years—(Ps 90:2; 102:24, 27); applied to Jesus Christ (Heb 1:12).

27, 28. The marvellous formation of rain (so Job 5:9, 10).

maketh small—Rather, "He draweth (up) to Him, He attracts (from the earth below) the drops of water; they (the drops of water) pour down rain, (which is) His vapor." "Vapor" is in apposition with "rain," marking the way in which rain is formed; namely, from the vapor drawn up by God into the air and then condensed into drops, which fall (Ps 147:8). The suspension of such a mass of water, and its descent not in a deluge, but in drops of vapory rain, are the marvel. The selection of this particular illustration of God's greatness forms a fit prelude to the storm in which God appears (Job 40:1).

28. abundantly—literally, "upon many men."

29. (Job 37:5). God's marvels in thunder and lightnings.

spreadings, &c.—the canopy of thick clouds, which covers the heavens in a storm (Ps 105:39).

the noise—"crashing"; namely, thunder.

of his tabernacle—God being poetically said to have His pavilion amid dark clouds (Ps 18:11; Isa 40:22).

30. light—lightning.

it—His tabernacle (Job 36:29). The light, in an instant spread over the vast mass of dark clouds, forms a striking picture.

spread—is repeated from Job 36:29 to form an antithesis. "He spreads not only clouds, but light."

covereth the bottom—roots.

of the sea—namely, with the light. In the storm the depths of ocean are laid bare; and the light "covers" them, at the same moment that it "spreads" across the dark sky. So in Ps 18:14, 15, the discovering of "the channels of waters" follows the "lightnings." Umbreit translates: "He spreadeth His light upon Himself, and covereth Himself with the roots of the sea" (Ps 104:2). God's garment is woven of celestial light and of the watery depths, raised to the sky to form His cloudy canopy. The phrase, "cover Himself with the roots of the sea," is harsh; but the image is grand.

31. These (rain and lightnings) are marvellous and not to be understood (Job 36:29), yet necessary. "For by them He judgeth (chastiseth on the one hand), &c. (and on the other, by them) He giveth meat" (food), &c. (Job 37:13; 38:23, 27; Ac 14:17).

32. Rather, "He covereth (both) His hands with light (lightning, Job 37:3, Margin), and giveth it a command against his adversary" (literally, the one "assailing" Him, Ps 8:2; 139:20; Job 21:19). Thus, as in Job 36:31, the twofold effects of His waters are set forth, so here, of His light; in the one hand, destructive lightning against the wicked; in the other, the genial light for good to His friends, &c. (Job 36:33) [Umbreit].

33. noise—rather, He revealeth it (literally, "announceth concerning it") to His friend (antithesis to adversary, Job 36:32, so the Hebrew is translated, Job 2:11); also to cattle and plants (literally, "that which shooteth up"; Ge 40:10; 41:22). As the genial effect of "water" in the growth of food, is mentioned, Job 36:31, so here that of "light" in cherishing cattle and plants [Umbreit]. If English Version, "noise" be retained, translate, "His noise (thunder) announces concerning Him (His coming in the tempest), the cattle (to announce) concerning Him when He is in the act of rising up" (in the storm). Some animals give various intimations that they are sensible of the approach of a storm [Virgil, Georgics, I.373, &c.].,

CHAPTER 37

Job 37:1-24.

1. At this—when I hear the thundering of the Divine Majesty. Perhaps the storm already had begun, out of which God was to address Job (Job 38:1).

2. Hear attentively—the thunder (noise), &c., and then you will feel that there is good reason to tremble.

sound—muttering of the thunder.

3. directeth it—however zigzag the lightning's course; or, rather, it applies to the pealing roll of the thunder. God's all-embracing power.

ends—literally, "wings," "skirts," the habitable earth being often compared to an extended garment (Job 38:13; Isa 11:12).

4. The thunderclap follows at an interval after the flash.

stay them—He will not hold back the lightnings (Job 37:3), when the thunder is heard [Maurer]. Rather, take "them" as the usual concomitants of thunder, namely, rain and hail [Umbreit] (Job 40:9).

5. (Job 36:26; Ps 65:6; 139:14). The sublimity of the description lies in this, that God is everywhere in the storm, directing it whither He will [Barnes]. See Ps 29:1-11, where, as here, the "voice" of God is repeated with grand effect. The thunder in Arabia is sublimely terrible.

6. Be—more forcible than "fall," as Umbreit translates Ge 1:3.

to the small rain, &c.—He saith, Be on the earth. The shower increasing from "small" to "great," is expressed by the plural "showers" (Margin), following the singular "shower." Winter rain (So 2:11).

7. In winter God stops man's out-of-doors activity.

sealeth—closeth up (Job 9:7). Man's "hands" are then tied up.

his work—in antithesis to man's own work ("hand") which at other times engages men so as to make them liable to forget their dependence on God. Umbreit more literally translates, That all men whom He has made (literally, "of His making") may be brought to acknowledgment."

8. remain—rest in their lairs. It is beautifully ordered that during the cold, when they could not obtain food, many lie torpid, a state wherein they need no food. The desolation of the fields, at God's bidding, is poetically graphic.

9. south—literally, "chambers"; connected with the south (Job 9:9). The whirlwinds are poetically regarded as pent up by God in His southern chambers, whence He sends them forth (so Job 38:22; Ps 135:7). As to the southern whirlwinds (see Isa 21:1; Zec 9:14), they drive before them burning sands; chiefly from February to May.

the north—literally, "scattering"; the north wind scatters the clouds.

10. the breath of God—poetically, for the ice-producing north wind.

frost—rather, "ice."

straitened—physically accurate; frost compresses or contracts the expanded liquid into a congealed mass (Job 38:29, 30; Ps 147:17, 18).

11-13. How the thunderclouds are dispersed, or else employed by God, either for correction or mercy.

by watering—by loading it with water.

wearieth—burdeneth it, so that it falls in rain; thus "wearieth" answers to the parallel "scattereth" (compare, see on Job 37:9); a clear sky resulting alike from both.

bright cloud—literally, "cloud of his light," that is, of His lightning. Umbreit for "watering," &c., translates; "Brightness drives away the clouds, His light scattereth the thick clouds"; the parallelism is thus good, but the Hebrew hardly sanctions it.

12. it—the cloud of lightning.

counsels—guidance (Ps 148:8); literally, "steering"; the clouds obey God's guidance, as the ship does the helmsman. So the lightning (see on Job 36:31, 32); neither is haphazard in its movements.

they—the clouds, implied in the collective singular "it."

face of the world, &c.—in the face of the earth's circle.

13. Literally, "He maketh it (the rain-cloud) find place," whether for correction, if (it be destined) for His land (that is, for the part inhabited by man, with whom God deals, as opposed to the parts uninhabited, on which rain is at other times appointed to fall, Job 38:26, 27) or for mercy. "If it be destined for His land" is a parenthetical supposition [Maurer]. In English Version, this clause spoils the even balance of the antithesis between the "rod" (Margin) and "mercy" (Ps 68:9; Ge 7:1-24).

14. (Ps 111:2).

15. when—rather, "how."

disposed them—lays His charge on these "wonders" (Job 37:14) to arise.

light—lightning.

shine—flash. How is it that light arises from the dark thundercloud?

16. Hebrew, "Hast thou understanding of the balancings," &c., how the clouds are poised in the air, so that their watery gravity does not bring them to the earth? The condensed moisture, descending by gravity, meets a warmer temperature, which dissipates it into vapor (the tendency of which is to ascend) and so counteracts the descending force.

perfect in knowledge—God; not here in the sense that Elihu uses it of himself (Job 36:4).

dost thou know—how, &c.

17. thy garments, &c.—that is, dost thou know how thy body grows warm, so as to affect thy garments with heat?

south wind—literally, "region of the south." "When He maketh still (and sultry) the earth (that is, the atmosphere) by (during) the south wind" (So 4:16).

18. with him—like as He does (Job 40:15).

spread out—given expanse to.

strong pieces—firm; whence the term "firmament" ("expansion," Ge 1:6, Margin; Isa 44:24).

molten looking glass—image of the bright smiling sky. Mirrors were then formed of molten polished metal, not glass.

19. Men cannot explain God's wonders; we ought, therefore, to be dumb and not contend with God. If Job thinks we ought, "let him teach us, what we shall say."

order—frame.

darkness—of mind; ignorance. "The eyes are bewilderingly blinded, when turned in bold controversy with God towards the sunny heavens" (Job 37:18) [Umbreit].

20. What I a mortal say against God's dealings is not worthy of being told Him. In opposition to Job's wish to "speak" before God (Job 13:3, 18-22).

if … surely he shall be swallowed up—The parallelism more favors Umbreit, "Durst a man speak (before Him, complaining) that he is (without cause) being destroyed?"

21. cleanseth—that is, cleareth the air of clouds. When the "bright light" of the sun, previously not seen through "clouds," suddenly shines out from behind them, owing to the wind clearing them away, the effect is dazzling to the eye; so if God's majesty, now hidden, were suddenly revealed in all its brightness, it would spread darkness over Job's eyes, anxious as he is for it (compare, see on Job 37:19) [Umbreit]. It is because now man sees not the bright sunlight (God's dazzling majesty), owing to the intervening "clouds" (Job 26:9), that they dare to wish to "speak" before God (Job 37:20). Prelude to God's appearance (Job 38:1). The words also hold true in a sense not intended by Elihu, but perhaps included by the Holy Ghost. Job and other sufferers cannot see the light of God's countenance through the clouds of trial: but the wind will soon clear them off, and God shall appear again: let them but wait patiently, for He still shines, though for a time they see Him not (see on Job 37:23).

22. Rather, "golden splendor." Maurer translates "gold." It is found in northern regions. But God cannot be "found out," because of His "Majesty" (Job 37:23). Thus the twenty-eighth chapter corresponds; English Version is simpler.

the north—Brightness is chiefly associated with it (see on Job 23:9). Here, perhaps, because the north wind clears the air (Pr 25:23). Thus this clause answers to the last of Job 37:21; as the second of this verse to the first of Job 37:21. Inverted parallelism. (See Isa 14:13; Ps 48:2).

with God—rather, "upon God," as a garment (Ps 104:1, 2).

majesty—splendor.

23. afflict—oppressively, so as to "pervert judgment" as Job implied (see on Job 8:3); but see on Job 37:21, end of note. The reading, "He answereth not," that is, gives no account of His dealings, is like a transcriber's correction, from Job 33:13, Margin.

24. do—rather, "ought."

wise—in their own conceits.

CHAPTER 38

Job 38:1-41.

1. Jehovah appears unexpectedly in a whirlwind (already gathering Job 37:1, 2), the symbol of "judgment" (Ps 50:3, 4, &c.), to which Job had challenged Him. He asks him now to get himself ready for the contest. Can he explain the phenomena of God's natural government? How can he, then, hope to understand the principles of His moral government? God thus confirms Elihu's sentiment, that submission to, not reasonings on, God's ways is man's part. This and the disciplinary design of trial to the godly is the great lesson of this book. He does not solve the difficulty by reference to future retribution: for this was not the immediate question; glimpses of that truth were already given in the fourteenth and nineteenth chapters, the full revelation of it being reserved for Gospel times. Yet even now we need to learn the lesson taught by Elihu and God in Job.

2. this—Job.

counsel—impugning My divine wisdom in the providential arrangements of the universe. Such "words" (including those of the friends) rather obscure, than throw light on My ways. God is about to be Job's Vindicator, but must first bring him to a right state of mind for receiving relief.

3. a man—hero, ready for battle (1Co 16:13), as he had wished (Job 9:35; 13:22; 31:37). The robe, usually worn flowing, was girt up by a girdle when men ran, labored, or fought (1Pe 1:13).

4. To understand the cause of things, man should have been present at their origin. The finite creature cannot fathom the infinite wisdom of the Creator (Job 28:12; 15:7, 8).

hast—"knowest."

understanding—(Pr 4:1).

5. measures—of its proportions. Image from an architect's plans of a building.

line—of measurement (Isa 28:17). The earth is formed on an all-wise plan.

6. foundations—not "sockets," as Margin.

fastened—literally, "made to sink," as a foundation-stone let down till it settles firmly in the clay (Job 26:7). Gravitation makes and keeps the earth a sphere.

7. So at the founding of Zerubbabel's temple (Ezr 3:10-13). So hereafter at the completion of the Church, the temple of the Holy Ghost (Zec 4:7); as at its foundation (Lu 2:13, 14).

morning stars—especially beautiful. The creation morn is appropriately associated with these, it being the commencement of this world's day. The stars are figuratively said to sing God's praises, as in Ps 19:1; 148:3. They are symbols of the angels, bearing the same relation to our earth, as angels do to us. Therefore they answer to "sons of God," or angels, in the parallel. See on Job 25:5.

8. doors—floodgates; these when opened caused the flood (Ge 8:2); or else, the shores.

womb—of chaos. The bowels of the earth. Image from childbirth (Job 38:8, 9; Eze 32:2; Mic 4:10). Ocean at its birth was wrapped in clouds as its swaddling bands.

10. brake up for—that is, appointed it. Shores are generally broken and abrupt cliffs. The Greek for "shore" means "a broken place." I broke off or measured off for it my limit, that is, the limit which I thought fit (Job 26:10).

11. stayed—Hebrew, "a limit shall be set to."

12-15. Passing from creation to phenomena in the existing inanimate world.

Hast thou—as God daily does.

commanded the morning—to rise.

since thy days—since thou hast come into being.

his place—It varies in its place of rising from day to day, and yet it has its place each day according to fixed laws.

13. take hold of the ends, &c.—spread itself over the earth to its utmost bounds in a moment.

wicked—who hate the light, and do their evil works in the dark (Job 24:13).

shaken out of it—The corners (Hebrew, "wings" or "skirts") of it, as of a garment, are taken hold of by the dayspring, so as to shake off the wicked.

14. Explaining the first clause of Job 38:13, as Job 38:15 does the second clause. As the plastic clay presents the various figures impressed on it by a seal, so the earth, which in the dark was void of all form, when illuminated by the dayspring, presents a variety of forms, hills, valleys, &c.

turned—(Hebrew, "turns itself") alludes to the rolling cylinder seal, such as is found in Babylon, which leaves its impressions on the clay, as it is turned about; so the morning light rolling on over the earth.

they stand—The forms of beauty, unfolded by the dawn, stand forth as a garment, in which the earth is clad.

15. their light—by which they work; namely, darkness, which is their day (Job 24:17), is extinguished by daylight.

high—Rather, "The arm uplifted" for murder or other crime is broken; it falls down suddenly, powerless, through their fear of light.

16. springs—fountains beneath the sea (Ps 95:4, 5).

search—Rather, "the inmost recesses"; literally, "that which is only found by searching," the deep caverns of ocean.

17. seen—The second clause heightens the thought in the first. Man during life does not even "see" the gates of the realm of the dead ("death," Job 10:21); much less are they "opened" to him. But those are "naked before God" (Job 26:6).

18. Hast thou—as God doth (Job 28:24).

19-38. The marvels in heaven. "What is the way (to the place wherein) light dwelleth?" The origin of light and darkness. In Ge 1:3-5, 14-18, "light" is created distinct from, and previous to, light-emitting bodies, the luminaries of heaven.

20. Dost thou know its place so well as to be able to guide, ("take" as in Isa 36:17) it to (but Umbreit, "reach it in") its own boundary, that is, the limit between light and darkness (Job 26:10)?

21. Or without the interrogation, in an ironical sense [Umbreit].

then—when I created light and darkness (Job 15:7).

22. treasures—storehouses, from which God draws forth snow and hail. Snow is vapor congealed in the air before it is collected in drops large enough to form hail. Its shape is that of a crystal in endless variety of beautiful figures. Hail is formed by rain falling through dry cold air.

23. against the time of trouble—the time when I design to chastise men (Ex 9:18; Jos 10:11; Re 16:21; Isa 28:17; Ps 18:12, 13; Hag 2:17).

24. is … parted—parts, so as to diffuse itself over the whole earth, though seeming to come from one point. Light travels from the sun to the earth, ninety millions of miles, in eight minutes.

which scattereth—rather, "And by what way the east wind (personified) spreads (scattereth) itself." The light and east wind are associated together, as both come from one quarter, and often arise together (Jon 4:8).

25. waters—Rain falls, not in a mass on one spot, but in countless separate canals in the air marked out for them.

way for the lightning—(Job 28:26).

26. Since rain fails also on places uninhabited by man, it cannot be that man guides its course. Such rain, though man cannot explain the reason for it, is not lost. God has some wise design in it.

27. As though the desolate ground thirsted for God's showers. Personification. The beauty imparted to the uninhabited desert pleases God, for whom primarily all things exist, and He has ulterior designs in it.

28. Can any visible origin of rain and dew be assigned by man? Dew is moisture, which was suspended in the air, but becomes condensed on reaching the—in the night—lower temperature of objects on the earth.

29. Job 37:10.

30. The unfrozen waters are hid under the frozen, as with a covering of stone.

frozen—literally, "is taken"; the particles take hold of one another so as to cohere.

31. sweet influences—the joy diffused by spring, the time when the Pleiades appear. The Eastern poets, Hafiz, Sadi, &c., describe them as "brilliant rosettes." Gesenius translates: "bands" or "knot," which answers better the parallelism. But English Version agrees better with the Hebrew. The seven stars are closely "bound" together (see on Job 9:9). "Canst thou bind or loose the tie?" "Canst thou loose the bonds by which the constellation Orion (represented in the East as an impious giant chained to the sky) is held fast?" (See on Job 9:9).

32. Canst thou bring forth from their places or houses (Mazzaloth, 2Ki 23:5, Margin; to which Mazzaroth here is equivalent) into the sky the signs of the Zodiac at their respective seasons—the twelve lodgings in which the sun successively stays, or appears, in the sky?

Arcturus—Ursa Major.

his sons?—the three stars in his tail. Canst thou make them appear in the sky? (Job 9:9). The great and less Bear are called by the Arabs "Daughters of the Bier," the quadrangle being the bier, the three others the mourners.

33. ordinances—which regulate the alternations of seasons, &c. (Ge 8:22).

dominion—controlling influence of the heavenly bodies, the sun, moon, &c., on the earth (on the tides, weather) (Ge 1:16; Ps 136:7-9).

34. Jer 14:22; above Job 22:11, metaphorically.

35. Here we are—at thy disposal (Isa 6:8).

36. inward parts … heart—But "dark clouds" ("shining phenomena") [Umbreit]; "meteor" [Maurer], referring to the consultation of these as signs of weather by the husbandman (Ec 11:4). But Hebrew supports English Version. The connection is, "Who hath given thee the intelligence to comprehend in any degree the phenomena just specified?"

heart—not the usual Hebrew word, but one from a root "to view"; perception.

37. Who appoints by his wisdom the due measure of the clouds?

stay—rather, "empty"; literally, "lay down" or "incline" so as to pour out.

bottles of heaven—rain-filled clouds.

38. groweth, &c.—rather, pour itself into a mass by the rain, like molten metal; then translate Job 38:38, "Who is it that empties," &c., "when," &c.? The English Version, however, is tenable: "Is caked into a mass" by heat, like molten metal, before the rain falls; "Who is it that can empty the rain vessels, and bring down rain at such a time?" (Job 38:38).

39. At Job 38:39-39:30, the instincts of animals. Is it thou that givest it the instinct to hunt its prey? (Ps 104:21).

appetite—literally, "life," which depends on the appetite" (Job 33:20).

40. lie in wait?—for their prey (Ps 10:9).

41. Lu 12:24. Transition from the noble lioness to the croaking raven. Though man dislikes it, as of ill omen, God cares for it, as for all His creatures.

CHAPTER 39

Job 39:1-30.

1. Even wild beasts, cut off from all care of man, are cared for by God at their seasons of greatest need. Their instinct comes direct from God and guides them to help themselves in parturition; the very time when the herdsman is most anxious for his herds.

wild goats—ibex (Ps 104:18; 1Sa 24:2).

hinds—fawns; most timid and defenseless animals, yet cared for by God.

2. They bring forth with ease and do not need to reckon the months of pregnancy, as the shepherd does in the case of his flocks.

3. bow themselves—in parturition; bend on their knees (1Sa 4:19).

bring forth—literally, "cause their young to cleave the womb and break forth."

sorrows—their young ones, the cause of their momentary pains.

4. are in good liking—in good condition, grow up strong.

with corn—rather, "in the field," without man's care.

return not—being able to provide for themselves.

5. wild ass—Two different Hebrew words are here used for the same animal, "the ass of the woods" and "the wild ass." (See on Job 6:5; Job 11:12; Job 24:5; and Jer 2:24).

loosed the bands—given its liberty to. Man can rob animals of freedom, but not, as God, give freedom, combined with subordination to fixed laws.

6. barren—literally, "salt," that is, unfruitful. (So Ps 107:34, Margin.)

7. multitude—rather, "din"; he sets it at defiance, being far away from it in the freedom of the wilderness.

driver—who urges on the tame ass to work. The wild ass is the symbol of uncontrolled freedom in the East; even kings have, therefore, added its name to them.

8. The range—literally, "searching," "that which it finds by searching is his pasture."

9. unicorn—Pliny [Natural History, 8.21], mentions such an animal; its figure is found depicted in the ruins of Persepolis. The Hebrew reem conveys the idea of loftiness and power (compare Ramah; Indian, Ram; Latin, Roma). The rhinoceros was perhaps the original type of the unicorn. The Arab rim is a two-horned animal. Sometimes "unicorn" or reem is a mere poetical symbol or abstraction; but the buffalo is the animal referred to here, from the contrast to the tame ox, used in ploughing (Job 39:10, 12).

abide—literally, "pass the night."

crib—(Isa 1:3).

10. his band—fastened to the horns, as its chief strength lies in the head and shoulders.

after thee—obedient to thee; willing to follow, instead of being goaded on before thee.

11. thy labour—rustic work.

12. believe—trust.

seed—produce (1Sa 8:15).

into thy barn—rather, "gather (the contents of) thy threshing-floor" [Maurer]; the corn threshed on it.

13. Rather, "the wing of the ostrich hen"—literally, "the crying bird"; as the Arab name for it means "song"; referring to its night cries (Job 30:29; Mic 1:8) vibrating joyously. "Is it not like the quill and feathers of the pious bird" (the stork)? [Umbreit]. The vibrating, quivering wing, serving for sail and oar at once, is characteristic of the ostrich in full course. Its white and black feathers in the wing and tail are like the stork's. But, unlike that bird, the symbol of parental love in the East, it with seeming want of natural (pious) affection deserts its young. Both birds are poetically called by descriptive, instead of their usual appellative, names.

14, 15. Yet (unlike the stork) she "leaveth," &c. Hence called by the Arabs "the impious bird." However, the fact is, she lays her eggs with great care and hatches them, as other birds do; but in hot countries the eggs do not need so constant incubation; she therefore often leaves them and sometimes forgets the place on her return. Moreover, the outer eggs, intended for food, she feeds to her young; these eggs, lying separate in the sand, exposed to the sun, gave rise to the idea of her altogether leaving them. God describes her as she seems to man; implying, though she may seem foolishly to neglect her young, yet really she is guided by a sure instinct from God, as much as animals of instincts widely different.

16. On a slight noise she often forsakes her eggs, and returns not, as if she were "hardened towards her young."

her labour—in producing eggs, is in vain, (yet) she has not disquietude (about her young), unlike other birds, who, if one egg and another are taken away, will go on laying till their full number is made up.

17. wisdom—such as God gives to other animals, and to man (Job 35:11). The Arab proverb is, "foolish as an ostrich." Yet her very seeming want of wisdom is not without wise design of God, though man cannot see it; just as in the trials of the godly, which seem so unreasonable to Job, there lies hid a wise design.

18. Notwithstanding her deficiencies, she has distinguishing excellences.

lifteth … herself—for running; she cannot mount in the air. Gesenius translates: "lashes herself" up to her course by flapping her wings. The old versions favor English Version, and the parallel "scorneth" answers to her proudly "lifting up herself."

19. The allusion to "the horse" (Job 39:18), suggests the description of him. Arab poets delight in praising the horse; yet it is not mentioned in the possessions of Job (Job 1:3; 42:12). It seems to have been at the time chiefly used for war, rather than "domestic purposes."

thunder—poetically for, "he with arched neck inspires fear as thunder does." Translate, "majesty" [Umbreit]. Rather "the trembling, quivering mane," answering to the "vibrating wing" of the ostrich (see on Job 39:13) [Maurer]. "Mane" in Greek also is from a root meaning "fear." English Version is more sublime.

20. make … afraid—rather, "canst thou (as I do) make him spring as the locust?" So in Joe 2:4, the comparison is between locusts and war-horses. The heads of the two are so similar that the Italians call the locusts cavaletta, "little horse."

nostrils—snorting furiously.

21. valley—where the battle is joined.

goeth on—goeth forth (Nu 1:3; 21:23).

23. quiver—for the arrows, which they contain, and which are directed "against him."

glittering spear—literally, "glittering of the spear," like "lightning of the spear" (Hab 3:11).

shield—rather, "lance."

24. swalloweth—Fretting with impatience, he draws the ground towards him with his hoof, as if he would swallow it. The parallelism shows this to be the sense; not as Maurer, "scours over it."

neither believeth—for joy. Rather, "he will not stand still, when the note of the trumpet (soundeth)."

25. saith—poetically applied to his mettlesome neighing, whereby he shows his love of the battle.

smelleth—snuffeth; discerneth (Isa 11:3, Margin).

thunder—thundering voice.

26. The instinct by which some birds migrate to warmer climes before winter. Rapid flying peculiarly characterizes the whole hawk genus.

27. eagle—It flies highest of all birds: thence called "the bird of heaven."

28. abideth—securely (Ps 91:1); it occupies the same abode mostly for life.

crag—literally, "tooth" (1Sa 14:5, Margin).

strong place—citadel, fastness.

29. seeketh—is on the lookout for.

behold—The eagle descries its prey at an astonishing distance, by sight, rather than smell.

30. Quoted partly by Jesus Christ (Mt 24:28). The food of young eagles is the blood of victims brought by the parent, when they are still too feeble to devour flesh.

slain—As the vulture chiefly feeds on carcasses, it is included probably in the eagle genus.

CHAPTER 40

Job 40:1-24. God's Second Address.

He had paused for a reply, but Job was silent.

1. the Lord—Hebrew, "Jehovah."

2. he that contendeth—as Job had so often expressed a wish to do. Or, rebuketh. Does Job now still (after seeing and hearing of God's majesty and wisdom) wish to set God right?

answer it—namely, the questions I have asked.

3. Lord—Jehovah.

4. I am (too) vile (to reply). It is a very different thing to vindicate ourselves before God, from what it is before men. Job could do the latter, not the former.

lay … hand … upon … mouth—I have no plea to offer (Job 21:5; Jud 18:19).

5. Once … twice—oftentimes, more than once (Job 33:14, compare with Job 33:29; Ps 62:11):

I have spoken—namely, against God.

not answer—not plead against Thee.

6. the Lord—Jehovah.

7. (See on Job 38:3). Since Job has not only spoken against God, but accused Him of injustice, God challenges him to try, could he govern the world, as God by His power doth, and punish the proud and wicked (Job 40:7-14).

8. Wilt thou not only contend with, but set aside My judgment or justice in the government of the world?

condemn—declare Me unrighteous, in order that thou mayest be accounted righteous (innocent; undeservingly afflicted).

9. arm—God's omnipotence (Isa 53:1).

thunder—God's voice (Job 37:4).

10. See, hast thou power and majesty like God's, to enable thee to judge and govern the world?

11. rage—rather, pour out the redundant floods of, &c.

behold—Try, canst thou, as God, by a mere glance abase the proud (Isa 2:12, &c.)?

12. proud—high (Da 4:37).

in their place—on the spot; suddenly, before they can move from their place. (See on Job 34:26; Job 36:20).

13. (Isa 2:10). Abase and remove them out of the sight of men.

bind … faces—that is, shut up their persons [Maurer]. But it refers rather to the custom of binding a cloth over the faces of persons about to be executed (Job 9:24; Es 7:8).

in secret—consign them to darkness.

14. confess—rather, "extol"; "I also," who now censure thee. But since thou canst not do these works, thou must, instead of censuring, extol My government.

thine own … hand … save—(Ps 44:3). So as to eternal salvation by Jesus Christ (Isa 59:16; 63:5).

15-24. God shows that if Job cannot bring under control the lower animals (of which he selects the two most striking, behemoth on land, leviathan in the water), much less is he capable of governing the world.

behemoth—The description in part agrees with the hippopotamus, in part with the elephant, but exactly in all details with neither. It is rather a poetical personification of the great Pachydermata, or Herbivora (so "he eateth grass"), the idea of the hippopotamus being predominant. In Job 40:17, "the tail like a cedar," hardly applies to the latter (so also Job 40:20, 23, "Jordan," a river which elephants alone could reach, but see on Job 40:23). On the other hand, Job 40:21, 22 are characteristic of the amphibious river horse. So leviathan (the twisting animal), Job 41:1, is a generalized term for cetacea, pythons, saurians of the neighboring seas and rivers, including the crocodile, which is the most prominent, and is often associated with the river horse by old writers. "Behemoth" seems to be the Egyptian Pehemout, "water-ox," Hebraized, so-called as being like an ox, whence the Italian bombarino.

with thee—as I made thyself. Yet how great the difference! The manifold wisdom and power of God!

he eateth grass—marvellous in an animal living so much in the water; also strange, that such a monster should not be carnivorous.

16. navel—rather, "muscles" of his belly; the weakest point of the elephant, therefore it is not meant.

17. like a cedar—As the tempest bends the cedar, so it can move its smooth thick tail [Umbreit]. But the cedar implies straightness and length, such as do not apply to the river horse's short tail, but perhaps to an extinct species of animal (see on Job 40:15).

stones—rather, "thighs."

wrapped—firmly twisted together, like a thick rope.

18. strong—rather, "tubes" of copper [Umbreit].

19. Chief of the works of God; so "ways" (Job 26:14; Pr 8:22).

can make his sword to approach—rather, "has furnished him with his sword" (harpe), namely, the sickle-like teeth with which he cuts down grain. English Version, however, is literally right.

20. The mountain is not his usual haunt. Bochart says it is sometimes found there (?).

beasts … play—a graphic trait: though armed with such teeth, he lets the beasts play near him unhurt, for his food is grass.

21. lieth—He leads an inactive life.

shady trees—rather, "lotus bushes"; as Job 40:22 requires.

22. shady trees—Translate: "lotus bushes."

23. Rather, "(Though) a river be violent (overflow), he trembleth not"; (for though living on land, he can live in the water, too); he is secure, though a Jordan swell up to his mouth. "Jordan" is used for any great river (consonant with the "behemoth"), being a poetical generalization (see on Job 40:15). The author cannot have been a Hebrew as Umbreit asserts, or he would not adduce the Jordan, where there were no river horses. He alludes to it as a name for any river, but not as one known to him, except by hearsay.

24. Rather, "Will any take him by open force" (literally, "before his eyes"), "or pierce his nose with cords?" No; he can only be taken by guile, and in a pitfall (Job 41:1, 2).

CHAPTER 41

Job 41:1-34.

1. leviathan—literally, "the twisted animal," gathering itself in folds: a synonym to the Thannin (Job 3:8, Margin; see Ps 74:14; type of the Egyptian tyrant; Ps 104:26; Isa 27:1; the Babylon tyrant). A poetical generalization for all cetacean, serpentine, and saurian monsters (see on Job 40:15, hence all the description applies to no one animal); especially the crocodile; which is naturally described after the river horse, as both are found in the Nile.

tongue … lettest down?—The crocodile has no tongue, or a very small one cleaving to the lower jaw. But as in fishing the tongue of the fish draws the baited hook to it, God asks, Canst thou in like manner take leviathan?

2. hook—rather, "a rope of rushes."

thorn—rather, a "ring" or "hook." So wild beasts were led about when caught (Isa 37:29; Eze 29:4); fishes also were secured thus and thrown into the water to keep them alive.

3. soft words—that thou mayest spare his life. No: he is untamable.

4. Can he be tamed for domestic use (so Job 39:10-12)?

5. a bird?—that is, tamed.

6. Rather, "partners" (namely, in fishing).

make a banquet—The parallelism rather supports Umbreit, "Do partners (in trade) desire to purchase him?" So the Hebrew (De 2:6).

merchants—literally, "Canaanites," who were great merchants (Ho 12:7, Margin).

7. His hide is not penetrable, as that of fishes.

8. If thou lay … thou wilt have reason ever to remember … and thou wilt never try it again.

9. the hope—of taking him.

cast down—with fear "at the (mere) sight of him."

10. fierce—courageous. If a man dare attack one of My creatures (Ge 49:9; Nu 24:9), who will dare (as Job has wished) oppose himself (Ps 2:2) to Me, the Creator? This is the main drift of the description of leviathan.

11. prevented—done Me a favor first: anticipated Me with service (Ps 21:3). None can call Me to account ("stand before Me," Job 41:10) as unjust, because I have withdrawn favors from him (as in Job's case): for none has laid Me under a prior obligation by conferring on Me something which was not already My own. What can man give to Him who possesses all, including man himself? Man cannot constrain the creature to be his "servant" (Job 41:4), much less the Creator.

12. I will not conceal—a resumption of the description broken off by the digression, which formed an agreeable change.

his power—literally, "the way," that is, true proportion or expression of his strength (so Hebrew, De 19:4).

comely proportion—literally, "the comeliness of his structure" (his apparatus: so "suit of apparel" Jud 17:10) [Maurer]. Umbreit translates, "his armor." But that follows after.

13. discover—rather, "uncover the surface" of his garment (skin, Job 10:11): strip off the hard outer coat with which the inner skin is covered.

with—rather, "within his double jaws"; literally, "bridle"; hence that into which the bridle is put, the double row of teeth; but "bridle" is used to imply that none dare put his hand in to insert a bridle where in other animals it is placed (Job 41:4; 39:10).

14. doors of … face—his mouth. His teeth are sixty in number, larger in proportion than his body, some standing out, some serrated, fitting into each other like a comb [Bochart].

15. Rather, his "furrows of shields" (as "tubes," "channels," see on Job 40:18), are, &c., that is, the rows of scales, like shields covering him: he has seventeen such rows.

shut up—firmly closed together. A musket ball cannot penetrate him, save in the eye, throat, and belly.

18. Translate: "his sneezing, causeth a light to shine." Amphibious animals, emerging after having long held their breath under water, respire by violently expelling the breath like one sneezing: in the effort the eyes which are usually directed towards the sun, seem to flash fire; or it is the expelled breath that, in the sun, seems to emit light.

eyelids of morning—The Egyptian hieroglyphics paint the eyes of the crocodile as the symbol for morning, because the eyes appear the first thing, before the whole body emerges from the deep [Horæ Hierogliphicæ 1.65. Bochart].

19. burning lamps—"torches"; namely, in respiring (Job 41:18), seem to go out.

20. seething—boiling: literally, "blown under," under which a fire is blown.

21. kindleth coals—poetical imagery (Ps 18:8).

22. remaineth—abideth permanently. His chief strength is in the neck.

sorrow—anxiety or dismay personified.

is turned into joy—rather, "danceth," "exulteth"; wherever he goes, he spreads terror "before him."

23. flakes—rather, "dewlaps"; that which falls down (Margin). They are "joined" fast and firm, together, not hanging loose, as in the ox.

are firm—Umbreit and Maurer, "are spread."

in themselves—rather, "upon him."

24. heart—"In large beasts which are less acute in feeling, there is great firmness of the heart, and slower motion" [Bochart]. The nether millstone, on which the upper turns, is especially hard.

25. he—the crocodile; a type of the awe which the Creator inspires when He rises in wrath.

breakings—namely, of the mind, that is, terror.

purify themselves—rather, "they wander from the way," that is, flee away bewildered [Maurer and Umbreit].

26. cannot hold—on his hard skin.

habergeon—coat of mail; avail must be taken by zeugma out of "hold," as the verb in the second clause: "hold" cannot apply to the "coat of mail."

27. iron … brass—namely, weapons.

28. arrow—literally, "son of the bow"; Oriental imagery (La 3:13; Margin).

stubble—Arrows produce no more effect than it would to throw stubble at him.

29. Darts—rather, "clubs"; darts have been already mentioned (Job 41:26).

30. stones—rather, "potsherds," that is, the sharp and pointed scales on the belly, like broken pieces of pottery.

sharp-pointed things—rather, "a threshing instrument," but not on the fruits of the earth, but "on the mire"; irony. When he lies on the mire, he leaves the marks of his scales so imprinted on it, that one might fancy a threshing instrument with its sharp teeth had been drawn over it (Isa 28:27).

31. Whenever he moves.

sea—the Nile (Isa 19:5; Na 3:8).

pot of ointment—the vessel in which it is mixed. Appropriate to the crocodile, which emits a musky smell.

32. path—the foam on his track.

hoary—as hair of the aged.

33. who—being one who, &c.

34. beholdeth—as their superior.

children of pride—the proud and fierce beasts. So Job 28:8; Hebrew, "sons of pride." To humble the pride of man and to teach implicit submission, is the aim of Jehovah's speech and of the book; therefore with this as to leviathan, the type of God in His lordship over creation, He closes.

CHAPTER 42

Job 42:1-6. Job's Penitent Reply.

2. In the first clause he owns God to be omnipotent over nature, as contrasted with his own feebleness, which God had proved (Job 40:15; 41:34); in the second, that God is supremely just (which, in order to be governor of the world, He must needs be) in all His dealings, as contrasted with his own vileness (Job 42:6), and incompetence to deal with the wicked as a just judge (Job 40:8-14).

thought—"purpose," as in Job 17:11; but it is usually applied to evil devices (Job 21:27; Ps 10:2): the ambiguous word is designedly chosen to express that, while to Job's finite view, God's plans seem bad, to the All-wise One they continue unhindered in their development, and will at last be seen to be as good as they are infinitely wise. No evil can emanate from the Parent of good (Jas 1:13, 17); but it is His prerogative to overrule evil to good.

3. I am the man! Job in God's own words (Job 38:2) expresses his deep and humble penitence. God's word concerning our guilt should be engraven on our hearts and form the groundwork of our confession. Most men in confessing sin palliate rather than confess. Job in omitting "by words" (Job 38:2), goes even further than God's accusation. Not merely my words, but my whole thoughts and ways were "without knowledge."

too wonderful—I rashly denied that Thou hast any fixed plan in governing human affairs, merely because Thy plan was "too wonderful" for my comprehension.

4. When I said, "Hear," &c., Job's demand (Job 13:22) convicted him of being "without knowledge." God alone could speak thus to Job, not Job to God: therefore he quotes again God's words as the groundwork of retracting his own foolish words.

5. hearing of the ear—(Ps 18:44, Margin). Hearing and seeing are often in antithesis (Job 29:11; Ps 18:8).

seeth—not God's face (Ex 33:20), but His presence in the veil of a dark cloud (Job 38:1). Job implies also that, besides this literal seeing, he now saw spiritually what he had indistinctly taken on hearsay before God's infinite wisdom. He "now" proves this; he had seen in a literal sense before, at the beginning of God's speech, but he had not seen spiritually till "now" at its close.

6. myself—rather "I abhor," and retract the rash speeches I made against thee (Job 42:3, 4) [Umbreit].

Job 42:7-17. Epilogue, in prose.

7. to Eliphaz—because he was the foremost of the three friends; their speeches were but the echo of his.

right—literally, "well-grounded," sure and true. Their spirit towards Job was unkindly, and to justify themselves in their unkindliness they used false arguments (Job 13:7); (namely, that calamities always prove peculiar guilt); therefore, though it was "for God" they spake thus falsely, God "reproves" them, as Job said He would (Job 13:10).

as … Job hath—Job had spoken rightly in relation to them and their argument, denying their theory, and the fact which they alleged, that he was peculiarly guilty and a hypocrite; but wrongly in relation to God, when he fell into the opposite extreme of almost denying all guilt. This extreme he has now repented of, and therefore God speaks of him as now altogether "right."

8. seven—(See Introduction). The number offered by the Gentile prophet (Nu 23:1). Job plainly lived before the legal priesthood, &c. The patriarchs acted as priests for their families; and sometimes as praying mediators (Ge 20:17), thus foreshadowing the true Mediator (1Ti 2:5), but sacrifice accompanies and is the groundwork on which the mediation rests.

him—rather, "His person [face] only" (see on Job 22:30). The "person," must be first accepted, before God can accept his offering and work (Ge 4:4); that can be only through Jesus Christ.

folly—impiety (Job 1:22; 2:10).

9. The forgiving spirit of Job foreshadows the love of Jesus Christ and of Christians to enemies (Mt 5:44; Lu 23:34; Ac 7:60; 16:24, 28, 30, 31).

10. turned … captivity—proverbial for restored, or amply indemnified him for all he had lost (Eze 16:53; Ps 14:7; Ho 6:11). Thus the future vindication of man, body and soul, against Satan (Job 1:9-12), at the resurrection (Job 19:25-27), has its earnest and adumbration in the temporal vindication of Job at last by Jehovah in person.

twice—so to the afflicted literal and spiritual Jerusalem (Isa 40:2; 60:7; 61:7; Zec 9:12). As in Job's case, so in that of Jesus Christ, the glorious recompense follows the "intercession" for enemies (Isa 53:12).

11. It was Job's complaint in his misery that his "brethren," were "estranged" from him (Job 19:13); these now return with the return of his prosperity (Pr 14:20; 19:6, 7); the true friend loveth at all times (Pr 17:17; 18:24). "Swallow friends leave in the winter and return with the spring" [Henry].

eat bread—in token of friendship (Ps 41:9).

piece of money—Presents are usual in visiting a man of rank in the East, especially after a calamity (2Ch 32:23). Hebrew, kesita. Magee translates "a lamb" (the medium of exchange then before money was used), as it is in Margin of Ge 33:19; Jos 24:32. But it is from the Arabic kasat, "weighed out" [Umbreit], not coined; so Ge 42:35; 33:19; compare with Ge 23:15, makes it likely it was equal to four shekels; Hebrew kashat, "pure," namely, metal. The term, instead of the usual "shekel," &c., is a mark of antiquity.

earring—whether for the nose or ear (Ge 35:4; Isa 3:21). Much of the gold in the East, in the absence of banks, is in the shape of ornaments.

12. Probably by degrees, not all at once.

13. The same number as before, Job 1:2; perhaps by a second wife; in Job 19:17 his wife is last mentioned.

14. Names significant of his restored prosperity (Ge 4:25; 5:29).

Jemima—"daylight," after his "night" of calamity; but Maurer, "a dove."

Kezia—"cassia," an aromatic herb (Ps 45:8), instead of his offensive breath and ulcers.

Keren-happuch—"horn of stibium," a paint with which females dyed their eyelids; in contrast to his "horn defiled in the dust" (Job 16:15). The names also imply the beauty of his daughters.

15. inheritance among … brethren—An unusual favor in the East to daughters, who, in the Jewish law, only inherited, if there were no sons (Nu 27:8), a proof of wealth and unanimity.

16. The Septuagint makes Job live a hundred seventy years after his calamity, and two hundred forty in all. This would make him seventy at the time of his calamity, which added to a hundred forty in Hebrew text makes up two hundred ten; a little more than the age (two hundred five) of Terah, father of Abraham, perhaps his contemporary. Man's length of life gradually shortened, till it reached threescore and ten in Moses' time (Ps 90:10).

sons' sons—a proof of divine favor (Ge 50:23; Ps 128:6; Pr 17:6).

17. full of days—fully sated and contented with all the happiness that life could give him; realizing what Eliphaz had painted as the lot of the godly (Job 5:26; Ps 91:16; Ge 25:8; 35:29). The Septuagint adds, "It is written, that he will rise again with those whom the Lord will raise up." Compare Mt 27:52, 53, from which it perhaps was derived spuriously.