Forsiden - Undervisningsblogg - Israel Blogg - Taler/undervisning - Artikler - Bibelkommentarer - Videoundervisning - Bøker & Linker - Om oss/Kontakt oss

Bibelkommentarer og bibeloversikt


Gamle testamentet - Engelsk:

1. Mosebok
2. Mosebok
3. Mosebok
4. Mosebok
5. Mosebok
Josvas bok
Dommernes bok
Ruts bok
1. Samuelsbok
2. Samuelsbok
1. Kongebok
2. Kongebok
1. Krønikebok
2. Krønikebok
Esras bok
Nehemjas bok
Esters bok
Jobs bok
Salmenes bok
Salomos ordspråk
Forkynneren
Høysangen
Jesajas bok
Jeremias bok
Klagesangene
Esekiels bok
Daniels bok
Hoseas bok
Joels bok
Amos' bok
Obadjas bok
Jonas bok
Mikas bok
Nahums bok
Habakkuks bok
Sefanjas bok
Haggais bok
Sakarjas bok
Malakis bok
 

Nye Testamentet - Norsk:

Evangeliet etter Matteus
Evangeliet etter Markus
Evangeliet etter Lukas
Evangeliet etter Johannes
Apostlenes gjerninger
Paulus' brev til romerne
Paulus' 1. brev til korinterne
Paulus' 2. brev til korinterne
Paulus' brev til galaterne
Paulus' brev til efeserne
Paulus' brev til filipperne
Paulus' brev til kolosserne
Paulus' 1. brev til tessalonikerne
Paulus' 2. brev til tessalonikerne
Paulus' 1. brev til Timoteus
Paulus' 2. brev til Timoteus
Paulus' brev til Titus
Paulus' brev til Filemon
Hebreerbrevet
Jakobs brev
Peters 1. brev
Peters 2. brev
Johannes' 1. brev
Johannes' 2. brev
Johannes' 3. brev
Judas
Johannes åpenbaring


Smyrna Oslo

Smyrna Oslo ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

+47 99 59 80 70
+47 95 12 06 60
+47 22 61 16 10

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Jesajas bok

Bibelkommentarer Jesajas bok

 

Veien igjennom bibelen - 1492-1592-Isa -Jesaja

 

Trykk her for å se bibel oversikt for Jesajas bok (bilde åpnes i nytt vindu)

 

Bibelforklaringen går nå over fra de historiske bøker til de poetiske. Da er det på sin plass å ta med noen opplysninger om den hebraiske diktning.

De hebraiske dikt skilte seg nemlig ikke så mye fra den alminnelige prosa-form som vår tids dikting. Det å få versene til å ende på rim, var ukjent for hebreerne. De stod på samme stadium som andre folk i oldtiden. Og hos dem kom det ikke så mye an på de enkelte ord som på tankene. De ble kjedet sammen på en egen måte i et visst innbyrdes forhold ved hjelp av korte setninger.

To eller tre, sjelden flere, slike korte setninger ble føyet sammen for å danne et vers. I dette verset tjente den ene setning til å forklare den andre ved at samme tanke ble sagt med andre ord.

Setningene i verset var omtrent like lange, og dermed dannet de et eiendommelig tonefall. Det er selvsagt vanskelig å gjengi i en oversettelse.

Hebreernes poesi blir enda mer forskjellig fra den lette og flytende karakter som mange diktere i dag har. Men formen i de bibelske dikt passer utmerket til det alvorlige innhold som Guds Ånd har helliget i Skriften.

Skulle vi nevne noe som vi vet kan tilsvare den jødiske diktform, kan det være våre gamle, toleddede ordspråk. Et eksempel er: "Det som kommer med synden, går med sorgen."

Noen ganger er flere vers knyttet sammen til en helhet, de såkalte strofer. Slik finner vi at Sal 2 er delt i fire strofer som hver har 3 vers. Disse strofene begynner noen ganger med samme bokstav eller de kjennes igjen på et omkved.

Noen ganger er versene ordnet alfabetisk som i Sal 119. Der er alle vers samlet i 22 grupper etter de 22 bokstavene i det hebraiske alfabetet. Hver gruppe består av 8 vers og hvert vers i gruppen begynner med samme bokstav og følger alfabetet.

I den hellige Skrift finnes enkelte bruddstykker av sanger som vi ellers ikke kjenner. En av dem er "Sangen om Herrens kriger". Men det er likevel bare den spesielle hellige poesi som er bevart for oss ved Guds ledelse.

Den mer folkelige sangen har ikke hatt så stor betydning for Guds folks liv, selv om folkelivet i Israel også på en særlig måte hadde sin rot i Herren.

Også i de historiske bøker finnes spredte dikt. Vi har allerede møtt Mose lovsang (2Mos 15), og Mose avskjedssang (5Mos 32), samt Deboras lovsang (Dom 5) og Hannas lovsang (1Sam 2).

Noen av de hellige sangene har et mer belærende preg og går ut på å undervise leseren i en dikterisk form. Eksempler på dette er Jobs bok, Ordspråkene og Predikanten.

De andre hellige dikt, som Davids salmer, tolker mer hjertets dype bevegelse og lengsel i sorg og glede, kamp og seier. Men Guds Ånd lærer selvsagt hjertet noe også gjennom disse tonene, bare på en noe annen måte.
Ordet profet er gresk og betyr en som taler Guds Ord, en som åpenbarer gudommelige hemmeligheter. Vanligvis forstår man ordet profet i betydningen en spåmann. Og ganske sikkert var forutsigelsen av det som skulle komme, et viktig punkt i profetien.

Men ordet profet har likevel en langt større betydning. Det brukes om de som taler ut fra en guddommelig åpenbaring. Profetene innledet også sin profetiske tale med: "Så sier Herren," eller: "Herrens ord kom til meg". De slutter ofte med ordene: "sier Herren".

På en måte kan vi si at profeter er menn som på en særlig måte har fått det oppdrag av Gud å forkynne menneskene hans råd og vilje. Profetembetet var et særlig viktig ledd i Guds styrelse med Israels folk.

Det var en fortsettelse av den faderlige oppdragelse, som Gud hadde latt folket bli til del gjennom Moses da han førte dem ut av Egypt. Det samme gjelder Debora og Samuel i dommertiden, Gad og Natan under David, Elias og Elisa i den etterfølgende kongetiden.

Noen av profetene fikk også den gave fra Gud å gjøre mirakler, en gave som Elias hadde i rikt mål. De senere profeter hadde denne gave i mindre grad. Derimot ga Gud dem ved sin Ånd et lys over framtida.

Dette vitner i like stor grad om deres guddommelige tjeneste som miraklene. Midtpunktet i alle de profetiske uttalelser Bibelen gir oss, er Messias, den Frelser som skulle komme og opprette sitt evige rike.

Av og til vitner profetene mange hundre år i forveien så nøye om enkelte trekk ved Frelserens liv, at det er umulig å nekte deres guddommelige opphav.

Den vantro bibelkritikk gjør seg forgjeves umak med å få disse profetier så nær opp til oppfyllelsen som mulig, for dermed å svekke det underfulle i de profetiske utsagn. Men dette er fullstendig umulig.

En behøver bare å lese Jes 53 og Sak 9. Alle som vil kjenne sannheten, må bli stille for denne beskrivelse som er gitt av den kommende Frelsers jordliv. Herren selv og apostlene viste ofte til profetenes uttalelser.

Derfor kan ingen ha en rett tro på det nye testamentes skrifter, uten også å tro på det gamle testamentet. Den som forkaster det gamle testamentet, eller ser det som mindre viktig, har også forkastet det nye. De har tatt bort grunnvollen som dette hviler på.

Det er 16 egentlige profetiske skrifter. Av disse seksten profeter, som altså ved Guds råd har etterlatt oss skriftene, kalles fire for de store profeter, og tolv de små.

Dette er særlig på grunn av bøkenes størrelse. Av de store profeter står Jesaja med rette først. Ikke bare er hans profetiske bok den største i omfang, men han er også i åndskraft så fremragende, i evangelisk klarhet var han så langt forut, at han med rette er blitt kalt "evangelisten blant profetene".

Jes 1:1
Det første verset er i grunnen en historisk overskrift over hele Jesajaboken. Den sier oss først profetens navn. Navnet Esaias (som i NO-30) er etter den gamle greske oversettelse av det gamle testamentet, den såkalte Septuaginta, som betyr: sytti etter tallet på oversetterne.

På hebraisk er profetens navn: Yesa yahu, etter Jesaja (som i nyere oversettelser), som betyr: "Herren frelser". Vi vet lite om hans person og ytre forhold. Dette kommer helt i bakgrunnen i forhold til hans virksomhet i Guds rikes tjeneste.

Hans far het Amos slik det står her. Han virket i Juda-riket, særlig i hovedstaden Jerusalem. Profeten var gift, og det er nevnt to av sønnene som begge fikk navn etter de forhold profeten virket under. (Se Jes 7:3. 8:3.)

Profetens virksomhet varte lenge, over et halvt århundre. Den strakte seg fra kong Hiskia's dødsår, gjennom kongene Jotams, Akas's og Hiskias (Hiskia's) regjeringstid. Senere fortellinger sier at han døde under kong Manasse. Manasse var i mange år en bitter fiende av de hellige.

Sagnet forteller at Jesaja gjemte seg i et hult tre. Men Manasse drepte det gamle trosvitne ved å sage gjennom treet og med det også profeten. Det er nok Jesaja det er vist til i Heb 11:37:hvor det står om de gamle troshelter: "De ble stenet, gjennomsaget".

Jesaja stod som en urokkelig klippe mot vantroen og ondskapen. Han kunne ikke hindre fordervelsen, men han var et hellig salt for sin tid. Gjennom alle tider har hans vitnesbyrd hatt uendelig stor betydning.

Vi finner ikke noe sted i den gamle pakt en klarere forkynnelse av synd og nåde, omvendelse og tro, enn hos ham. Som en strålende stjerne i alle profetiene lyser Immanuels navn. Hans person, hans fødsel, hans lidelse og død, og hans rikes endelige seier. Alt dette males for oss med Guds Ånds mektige språk.

Jesajas bok faller tydelig nok i to store profetiske hoveddeler, nemlig Jes 1-35. 40-66. Midt i mellom desse to deler, finner vi et historisk avsnitt, Jes 36-39. I det første profetiske avsnitt skildres den truende verdensmakt, særlig Assyria.

I det siste avsnitt (Jes 40-66) ser profeten i ånden fram til den tid da det neste store verdensrike, Babylon, strakte sin tunge hånd over Israel.

Hvorledes var nå de ytre forhold på Jesajas tid? Det er av største betydning for forståelsen av profetenes bøker at vi nøye kjenner til de historiske forhold der ordet ble talt. Det gjelder alle profetenes bøker.

Den første konge som er nevnt, Ussias, fortelles det om i 2Kong 15 og 2Krøn 26. Han ble konge da han var 16 år og regjerte i 50 år. Han begynte veldig godt. Han søkte Herren og Gud ga ham lykke, mye lykke.

Han vant seier over landets mange fiender. Landets næringsveier tok seg opp, særlig jordbruket, som han var glad i (2Krøn 26:10). Det var altså en rik og lykkelig tid for folket.

Men det skal sterke skuldre til å bære gode dager. Og Ussias bar dem ikke med ydmykhet. "Da han var blitt mektig, ble han overmodig i sitt hjerte", hans hjerte opphøyet seg.

Han ville i hovmot selv ofre på røkofferalteret, altså foregripe seg på det hellige. Han ville gå inn i den offertjenesten Gud hadde bestemt at prestene alene skulle utføre. På tross av en mektig yppersteprests advarsel, prøvde kongen å få sin vilje gjennom. Men da slo Gud ham med spedalsket, slik at han i sin siste tid måtte la sin sønn Jotam regjere.

Jotam fulgte etter sin far i det gode og ikke i det onde. Både Ussias og Jotams regjering var en rik tid for folket, ytre sett. Velstanden ble stor. De store massene begynte å vise seg gudfrykte etter kongenes eksempel. Men hjertene var ugudelige, selvrettferdige og verdslige. Herrens tukt i dagene som var gått, ble glemt.

Slik så det ut i de år Jesaja ble kalt til profet, i kong Ussias dødsår, år 758 f. Kr. Dommen over det forvente folk var uunngåelig, og Herren brukte Assyria som redskap til å utføre dommen.

Stormen brøt løs under Jotams ugudelige sønn, Akas. Denne konge tilba Ba'al. Ja, han brente sine egne sønner i ilden, etter hedningenes forferdelige eksempel. Først ga Herren ham i kongen av Syrias hånd.

I sin nød vendte Akas seg ikke til Gud, men han vendte seg i sitt hjertes vantro, til verdensmakten, Assyrias konge. All hjelp fra verden er dyrt kjøpt, den kan bare kjøpes ved at en blir verdens trell.

Assyrerkongen Tilgath-Pilesser la sitt åk på Akas, samtidig med at han frelste ham fra syrerne. Men Akas fortsatte i sin ugudelighet. Han reiste endog et avgudsalter i templets forgård. Han tok modell av et hedensk alter han hadde sett i Damaskus.

Profeten Jesaja vitnet hele tiden alvorlig imot Akas vantro. Han advarte ham imot å søke hjelp hos Assyrerne, men alt var forgjeves. Så kom kong Hiskia på tronen. Han kjempet for Guds sak, like så ivrig som hans far hadde kjempet mot. Folket holdt igjen en herlig påskefest i Jerusalem.

Allerede i Hiskias første tid gikk Israels rike til grunne. Assyrerkongen Salmanasser angrep Samaria, og hans sønn Sargon inntok byen og bortførte de ti stammer til Assyria i år 722 f. Kr.

Denne begivenhet må ha virket alvorlig på Judarikets innbyggere. Profeten tok så også Samarias fall som utgangspunkt for sine vekkelsesprekener til Juda. Men faren kom omsider nær, også til Juda.

Da Sargon var død og Sankerib hadde tatt over Assyrias trone, benyttet noen av de avhengige stater anledningen til å riste av seg åket. De søkte hjelp i Egypt. Også Hiskia fikk lyst til å være med i dette.

Selv om Jesaja advarte ham alvorlig mot å søke hjelp hos verdensmakten, gjorde Hiskia det likevel. Da kom Sankerib over Juda, ødela Judas byer og rykket like inn til Jerusalem.

Spenningen i Jerusalem, må ha vært fryktelig. Den veldige fienden kom nærmere og nærmere og spredte død og ødeleggelse over alt. Hiskia sendte bud til ham for å kjøpe seg fri, men Assyrerkongen godtok det ikke. Han ville ødelegge Jerusalem. Snart stod hæravdelingene hans like utenfor Jerusalems murer. I denne onde tid ble Hiskia hjerte bøyet.

Nå søkte han igjen sin styrke hos Herren alene. Jesaja ble atter hans beste venn og rådgiver. Jesaja forkynte at Herrens frelse fra fienden var nær.

Og så skjedde det store og mektige under, at Guds domsengel knekket hele den mektige hæren fra Syria på en natt. Verdensmakten fikk ikke lov til å knuse Guds folk. Dette skjedde omkring år 701.

Fra denne tiden og litt før den, har vi en del av de herligste profetier av Jesaja. Men Gud viste ham at dommen bare ble holdt tilbake en stund.

For det profetiske øye åpenbarte det seg en ny framtidsfiende, nemlig Babel. Den store fare lå ikke i verdensmaktene, men i at Israels folk sviktet sitt kall og sin Gud. Profetens ord lyser opp over dette som flammende lyn på den mørke himmel. Han refser vantroen hardt, men gjennom den kommende doms mørke skyer skuer han en ny frelse, uendelig større enn frelsen fra Assyria og Babel.

Nemlig den evige frelse i den store "Herrens tjener" som skulle komme.

Når profetens innhold i overskriften kalles for "Jesajas syn", betyr ikke dette spesielle syner slik vi av og til møter i Skriften, men det er syner i alminnelighet. Det ord han vitnet var en åpenbaring.

Det er ikke selvlagde tanker eller gjetninger, men det er hva Gud lar det øye se som Ånden har åpnet. Når det står at profeten talte "om" Juda og Jerusalem, kan det se ut som at dette ikke passer med bokens innhold. Se f.eks. på Jes 13-23 der det finnes en hel del spådommer om hedningefolk.

Men alt som tales om hedningene står i forbindelse med deres forhold til Guds rike, til Juda med sitt midtpunkt Jerusalem. Slik skal alle Guds barn betrakte verdensfolkene og verdensbegivenhetene.

Vi skal alltid orientere oss ut fra menigheten, de helliges samfunn "byen som ligger på fjellet og som ikke kan skjules", slik Jesus har sagt.

Gå til Jes 1:2-9

Jes 1:2-9
Dette avsnittet er inndelt i to deler. Først v. 2-4 hvor Herren anklager folket. I det andre, v. 5-9: viser Herren det utakknemlige folket den dype elendighet som det har kommet i ved sin vantro.

Profeten begynner med å kalle himmel og jord til vitne på den anklage som nå skal lyde mot folket. Begynnelsen henviser til Moses' avskjedstale til Israels folk. Den begynner nesten ordrett på samme måte.

Det at profeten Jesaja slik minner om 5. Mosebok, er et vitnesbyrd mot teorien om at 5. Mosebok først skal være skrevet lenge etter Jesaja, kanskje under kong Josias.

Herrens anklage mot folket lyder så vemodig: Herren peker på det han har gjort for dem. Han har "oppfødd" dem som "barn" og "fostret" dem, i motsetning til hva de hadde gjort mot ham. De har vist mer enn dyrisk likegyldighet og vankundighet overfor ham. "En okse kjenner sin eier, og et esel sin herres krybbe. Men Israel kjenner ingen ting, mitt folk har ikke forstått noe."

Med disse ord bruker Herren dyrene til å ringeakte menneskene med. Det vantro menneske kjenner ikke sin eiermann. De ser ikke at Herrens ord er livets brød, for de er blinde.

En mor med et åndssvakt barn, sa en gang i dyp smerte: "Nå har jeg pleiet barnet mitt dag og natt i 12 år og ennå kjenner det meg ikke."

Vi hører den samme klage gjennom dette ordet. Men det er likevel mer enn klage, det er anklage mot Israel, for de kunne om de bare ville. Denne anklage gjelder også døpte, men vantro mennesker i den nye pakt, det folk som Herren gjenfødte til å være hans barn.

I v. 4 finner vi en sjufoldig beskrivelse av Israels elendige tilstand: "Ve det syndige folk, et folk tynget av misgjerning, ætlinger av ugjerningsmenn, vanartede barn! De har forlatt Herren, de har foraktet Israels Hellige, er veket fra ham."

Det var sannheten rett fram, tvers igjennom alt hykleri og ytre religiøsitet. "Den Hellige i Israel." Dette navn på Herren, finner vi igjen og igjen hos Jesaja. Det er de vantro menneskers dype synd at de har glemt, eller rettere sagt: "De ville ikke se at Herren var hellig og i sannhet en Gud, som ikke ser igjennom fingrene med synden". Han er en hellig Gud, som ingen synder kan stå for i sin rettferdighet.

"De foraktet Israels Hellige", står det. Ja, så lenge et menneske fortsetter uten å omvende seg, prøver det krefter med Guds langmodighet. Hva må ikke Herren tåle av spott og forakt! Han tåler også mye, men en gang blir begeret fullt.

I v. 5-9 går anklagen mer over til en beklagelse. Herren hadde tuktet og atter tuktet, men ennå syntes alt forgjeves. Deres avvik ble stadig større. Gjennom dette ord hører vi det samme som gjennom Frelserens ord, da han så ut over Jerusalem, gråt og sa: "Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred?"

Vi hører gjennom dette ordet hvor tungt det er for Herren å slik måtte tukte. Det er også en sorg for troende foreldre når de atter og atter må tukte sitt barn. En ville så gjerne la det være, men kjærligheten krever det.

Herren skildrer folkets tilstand under bilde av et legeme som er sykt og såret på alle kanter. Byller og merker av gamle og nye sår.

"Hode er sykt", "hjerte er svakt". Hvor treffende er ikke dette for våre dager, både på det enkelte uomvente menneske som lever etter sin natur og på hele det verdsliggjorte samfunn som er veket bort fra Gud.

Det naturlige menneske fatter ikke de ting som hører Guds Ånd til. Erkjennelsen overfor de evige ting er ganske forstyrret og sykt, og hjertet er svakt. De har ingen motstandskraft overfor de fristende krefter.

Det er vemodig å se hvordan mennesker kan ligge bøyd under tukten. Sykdom, sorg, trengsel og mange slags motgang kan komme slag i slag. Likevel forstår de ikke meningen med det hele. De fortsetter å gå i sin gamle sløvhet og motstand.

Den skildring ordet her gir av Juda-landets ødelagte tilstand (v. 7-9), peker på tiden da fiendenes skarer herjet i landet med brann og ødeleggelse, mens Jerusalem ble spart, "som en løvhytte i en vingård, som en vakthytte på en agurkmark".

Med disse bilder pekes på de små hytter hist og her i vingårdene og hagene, som var til natteskjul for dem som skulle vokte hager og vingårder mot tyver og røvere.

Så ensom lå ennå Jerusalem "som en skånet stad". Det var lik en stad som med nød og neppe var blitt bevart, mens ødeleggelsen ellers var alminnelig. Ødeleggelsen kunne sammenlignes med Sodoma og Gomorra. Det var bare en liten del som ennå var blitt spart.

Således ligger "Guds Jerusalem", de helliges menighet, ensom som en liten del midt i verdens ørken. Vi må i sannhet si:

"Hvor ser det ut i verdens ørk,

hvor er den trist og kold og mørk."

Verdenslivet er tørt og kaldt som en ørken. Det er ingen føde for sjelen, ingen frukt for et evig liv. "Fremmede har veltet opp og ned". Fremmede ånder, mørkets ånder, har herjet og ødelagt de hjerter som ble døpte til å være Herrens helligdom.

Kjære leser, har du ydmyket deg under Guds veldige hånd? Hører du med til den lille rest som er blitt tilbake, den lille rest som bor i Sions stad, den stad som ikke er erobret og aldri skal erobres?

Dersom du ikke er viss på det, så strev alvorlig på å gå inn gjennom den trange port som fører inn til denne stad. Har du hjertet blant Herrens hellige, der hvor Jesus er kongen, og får han lov til fortsatt å være konge og Frelser?

Da kan ingen mer anklage deg. "Hvem vil anklage Guds utvalgte?" (Rom 8:33). Da lyder det ikke noe verop over deg i Himmelen som her over Juda. Da skal ordet ved Sefanja (Ord 3:17) oppfylles på deg: "Herren din Gud er midt iblant deg, en helt som frelser. Han fryder seg over deg med glede, han tier i sin kjærlighet, han jubler over deg med fryderop." Gå til Jes 1:10-31

Jes 1:10-31
Dette avsnitt begynner med å skildre den døde tro, som det ugudelige folk søkte å trøste seg med og å forsvare seg imot Herrens anklage. De ville tjene to herrer. De påberopte seg at de jo brakte Herren mange offer når profeten forkynte omvendelse. De ofret brennoffer av okser, lam og bukker (v. 11). De møtte jo også fram i templet ved de store høytider, påske, pinse og løvsalsfesten. De holdt jo også nymånefestene og sabatene og de løftet sine hender og bad.

Gjennom alt dette toner den gamle selvrettferdighetens løgn: Hva kan Gud forlange mer av meg?

Alle disse nevnte ting var til behag for Gud, når bare han fikk eie hjertet. Men de var vederstyggelige for ham når de bar fram offer med Kains sinnelag.

Herren retter gjennom profeten et knusende slag mot hele denne falske rettferdighet. Han tiltaler de store som "Sodoma-fyrster" og folket som "Gomorra-folk". I disse uttrykk ligger Herrens dom over det bedradde hjerte. Dette er tydelig tale.

En gudsfrykt som bare er utvortes, er motbydelig for Herren. "Jeg tåler ikke høytid og urett sammen", sier Herren. "Deres nymåner og fester - min sjel hater dem. De er blitt en byrde for meg, jeg er trett av å bære dem."

Deres nærvær ved høytidene var i Herrens øyne en nedtramping av hans forgård. Det var med et kjødelig sinn de kom der og de vannhelliget ved dette Herrens helligdom.

Derfor var også deres bønn en vederstyggelighet for Herren (v. 15), de levde jo i synden. "Deres hender er fulle av blod," sier Herren. Det peker ikke bare på delaktighet i mord og vold, men på hele det onde hjertet, som levde i hat og ondskap.

Den dag i dag er menneskehjertet det samme. Det blir også nå innen kristenheten gjort forsøk på det samme som Israels uomvendte folk forsøkte: Å få velsignelsen med Jakobs lodne hender.

En del hadde vel også vendt den utvortes gudsdyrkelse ryggen og levde som fritenkere og frie mennesker. Mange blir også nå fornærmet, dersom en ikke vil kalle dem kristne. De mener at når de er døpt og konfirmert, sier fram bønn morgen og kveld, går til alters en eller to ganger om året, så skulle alt være i orden med dem.

Atter andre nøyer seg med: "Vi har jo vandret skikkelig og ordentlig, øvrigheten har aldri kunne gjøre oss noe, vi har vært flittige og trofaste i vår jordiske gjerning og ikke fornærmet noen."

Hvor mange mennesker går ikke omkring og bedrar seg selv på denne måten. Hele navnkristendommen er en vederstyggelighet for Herren. Herren hater den altergang, hvor en kommer fra et liv i synden og i vennskap med verden og hvor en rolig vender tilbake til det samme liv.

Nei, Herren vil at hjertet skal bli omvendt. Det er dette som er innholdet av v. 16-17. Herren krever et brudd med synden (v. 16). Han krever et hjerte som vil vandre i den hellige kjærlighet (v. 17). Med andre ord: det er hjerteforandringen som skal til, ellers er alt det utvortes forgjeves. Det er den levende tro som gjelder. Vår Frelser bød sine apostler å gå ut i hans navn og forkynne omvendelse og syndenes forlatelse (Luk 24).

Hvorledes skjer da denne omvendelse? Hvorledes kommer hjertet inn i den levende tro, inn under nåden?

Det er dette som sies så herlig i v. 18. "Kom la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull."

Meningen med dette ord er: Du må ha din sak i orden med Gud, erklære deg falitt, for det er sannheten. Du har bare gjeld og ingen ting å betale med. Prøv ikke på å holde det gående på falsk grunnlag.

Vi hører av og til om mennesker som var fallitt, men ikke ville erkjenne denne kjensgjerning. Da kom fallitten allikevel en gang, og de måtte ta dommen, fordi de ikke i tide hadde bekjent den sanne stilling.

Det er mange andre som forsøker å gå på akkord med Gud. De gjør gode løfter, lover Gud et tillegg av fromhet, et tillegg av ytre offergaver. Men å erklære seg fallitt, det vil de likevel ikke.

La Herren få lov å gå i rette med deg nå! Ennå er det nådens tid. Dersom du ærlig vil erklære deg falitt hos Herren, så skal ditt bo ikke overgis til rettens behandling, men til nådens behandling.

Dette er den herlige forskjell på å holde rettergang for Herrens ansikt og for en jordisk domstol. Erklærer du deg ærlig fallitt, da kan du vinne en usigelig rikdom. Kristi blod kan bringe balanse i det mest fortvilte syndebo.

Det er sant hva en døende kvinne sa: "En dråpe av Jesu blod renser meg fra all min synd." Du kan ikke svare Gud "et ord til tusen" når han vil gå i rette med deg. Men omvender du deg, bekjenner du ydmykt din synd for Herren, da svarer han deg med dette lykkelige ord: "Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull."

Purpur og skarlagen, brukes her som betegnelse for synden, fordi fargen er skrikende rød, og synden har i Guds øyne denne skrikende farge. Den roper opp til himmelen, roper om Guds dom over synderen. I nådens rettssal mister synden sin anklagende kraft. Gud ser ikke lenger på den, synderen blir ren i hans øyne, og hellig og rettferdig.

Hvilken salig nådepakt. Nå gjelder det bare om å være lydig, som det står i v. 19. Går din vei gjennom omvendelsens trange port, da skjer det som Herren sier oss her: "Da skal dere ete landets gode ting." Det vil si: Du skal smake alt det gode og velsignende som troens hellige land gjemmer, smake "den himmelske gave", "Guds gode ord" og "den tilkommende verdens krefter" (Heb 6).

Når Herrens ord gjennom Jesaja lyder så fulltonende evangelisk om renselsen fra synd av bare nåde, da må vi huske det som står i Rom 3:25: Syndenes forlatelse i den gamle pakt skjedde ved at Gud skuet fram mot den kommende forsoning i Jesu blod.

Forkastes denne nåde og vil de ikke gå omvendelsens vei, da lyder det advarende domsord: "Men er dere uvillige og gjenstridige, skal dere bli fortært av sverdet. For Herrens munn har talt." Dommens ord lyder alltid ved siden av nådens ord.

Slik er det hele Skriften igjennom. Sier ordet: "Den som har Sønnen har livet", så glemmer det ikke å tilføye: "Den som ikke har Sønnen, har ikke livet."

Slik skal også alle Herrens venner tale i dag. De skal heller ikke bare peke på nåden, men også på dommen dersom nåden forkastes. Det gjelder å prøve seg selv alvorlig. Den villige lydighet, ikke trelldomslydigheten på den ene siden og den gjenstridige uvillighet på den andre.

Her har vi de to veier. Den villige lydighet lever under nådens behandling. Den gjenstridige uvillighet kommer derimot inn under lovens forbannelse og får sin dom.

Vær ikke uvillig kjære venn, la Herren gå i rette med deg, søk fred med ham, han retter jo nådehånden ut mot deg. "Hør advarselsrøsten mens det er tid, det kan bli for sent. Bøy kne for din Frelser, han kaller deg hit. Nå nåden er din, om du ville."

Men Jerusalems barn ville ikke. Folket slukket selv nådens lys ved sin vantro. En gang hadde byen hatt navnet: "Den trofaste stad". Her tenkes vel særlig på den gylne tid i Davids og Salomos dager.

Men bruden hadde sveket sin pakt med sin ektemann. En gang hadde rett og rettferdighet hørt hjemme i den, nå var "sølvet blitt til slagg". Troskapens ekte sinn hadde de kastet over bord. De som styrte og skulle skaffe de hjelpeløse rett, var "mordere, opprørere" imot Gud. Tyvene dømte de etter hvor stor bestikkelse de fikk.

Derfor måtte dommen komme (v. 24). Folket skulle bringes inn i en smeltningsprosess og det skulle brukes skarpe midler som "lutsalt" for at alt det lette, dårlige ("ditt bly") kunne bli tatt bort (v. 25).

Men i all tukt har Herren også en nåde så lenge det er nådetid: Derfor går nå forkynnelsen av straffedommen over til fremtidssyn. Det skal omsider opprinne en velsignet tid, da Jerusalem igjen skulle få navnet: "Rettferdighetens stad", en "trofast by".

På Esras og Nehemias' dager kom den første oppfyllelse av denne profetien. Men i Kristus og hans rike hvor rett og rettferdighet er kommet ved Kristi blod, til forløsning for alle Sions omvendte (v. 27), der finner dette framtidssyn sin egentlige oppfyllelse.

Den siste og evige oppfyllelse, finner sted i det nye Jerusalem på den nye jord der rettferdighet bor.

Ugudelighet har aldri noen fremtid. Dommen over alle "overtredere og syndere" som ville fortsette i synden, forkynnes med dypt alvor i slutten av kapitlet (v. 28-31).

Alle avgudsdyrkere drev avgudsdyrkelse under terebintetrærne (terebinten likner på våre eiketrær) og i hagene, og hadde sin glede i å glemme Herren og tumle seg i syndens rus. De skulle skamme seg, og selv komme til å ligne et tre som visnet, en vannskjøttet hage der alt døde bort (v. 30).

Når profeten her skildrer avgudsvesenet som ble drevet i vakre hager under grønne trær, da må vi tenke på alt det avguderi som drives i denne verdens "gledeshus" og danseplasser ute i det fri.

Hvor mye ugudelighet drives det ikke under de grønne trær: Guds hellige skapning blir vannæret. Men hurtig skal dommen komme. "Den sterke skal bli til stry, og hans verk til en gnist," står det.

Med "den sterke" tenkes på all den tilsynelatende kraft som verdens avgudsvesen opptrer med, ja også på alle de store i verden som lever uten omvendelse og tro.

En gang skal de synke sammen som stry, og deres egen syndige gjerning skal bli den gnist som skal tenne den evige ild i dem. Synden og synderen skal brenne sammen med hverandre, og det føyes til -: "uten at det er noen som slokker."

Denne dom fikk sin første oppfyllelse i Jerusalems ødeleggelse, men sin siste oppfyllelse vil den få i den store verdensdom. I den siste smeltingsprosess skal alt slagg for evig renses bort og brennes i den evige ild. Og røyken fra deres pine stiger opp, i all evighet (Åp 14:11).

"Uten at det er noen som slokker", sier Guds ord. Vantro mennesker har gjort mange forsøk på å slukke denne ilden. De har prøvd på å overdøve Skriftens tale om den ved å rope om "svovelpredikanter" og "helvedespredikanter". Eller de taler milde ord om den kjærlige Gud som aldri kunne mene å la mennesker pines slik. De vil aldri høre at Gud også er en hellig Gud.

Men hva hjelper all denne tale? Guds ord står fast. Det gjelder å søke fred med Herren, bekjenne synden, erkjenne skylden, og i villig lydighet la seg lede til nådens trone. For dette menneske, og kun for det, er helvedes ild slokket for evig, såfremt han blir stående fast i troen like til enden.

Det folk som søker den vei, kan juble og si:

Hvem vil meg fordømme?

Jesu blodestrømme

Senker jeg meg i,

Gud for alle riker

Dømmer selv og sier:

Denne han er fri!

Han er tod i Jesu blod,

Satan, synd og død må rømme,

Hvem vil meg fordømme?

Gå til Jes 2:1-22
Jes 3:1-26
I dette kapitlet, fortsettes skildringen av den kommende dom, samt skildringen av den forfengelige verdslighet som var årsak til dommen.

Alle samfunnets støtter skulle ramle sammen.

Ikke bare brødet og vannet skulle bli tatt fra dem, dels ved hungersnød og dels av fienden, men også alle de bærende krefter i det borgerlige samfunn. Alle betydelige menn ville bli tatt bort. Når det blant disse også nevnes spåmenn og åndemanere, gir det et innblikk i den ugudelige ånd som rådde i folket, siden slike menn var kommet til verdighet.

Dette gikk også i oppfyllelse da Nebukadnesar bortførte alle betydelige menn under kong Jojakin, og kun lot "de fattigste av landets folk" bli tilbake i landet (2Kong 24:14).

I v. 4-7 skildres nå den fullstendige oppløsning, som ville komme i alle forholdene i byen. Barnslige fyrster skulle stå ved roret. Tilstanden ble rettsløs, og i forvirringen skulle ingen kunne eller ville prøve å holde den falleferdige bygningen oppe.

Elendigheten skulle bli så stor at den første og den beste som hadde noe bedre klær, noe mer velstand, ville bli oppfordret til å være høvding, men som sagt forgjeves.

Slike tider fikk jødefolket ikke bare da den ugudelige Manasse kom på tronen i 12-års alderen. Men enda mer da kaldeerne siden erobret byen og kamp og strid raste mellom Jerusalems innbyggere.

I v. 8-11 pekes det på grunnen til straffedommen, nemlig: folkets frekke vantro og forherdelse overfor Herren.

"Om sin synd taler de åpent som folket i Sodoma, de skjuler den ikke", sier profeten, og føyer til: "Ve deres sjeler, for de volder seg selv ulykke!"

Men Gud lar seg ikke spotte. Det et menneske sår, det skal han også høste (v. 10-11) Gal 6:7.

Hvor passer ikke skildringen i v. 8-9 på vantroens frekkhet også i våre dager! Hvor mange taler ikke åpent om sin synd som noe ganske naturlig og berettiget.

Om det vitner også den pornografiske litteraturen som med flott utstyrt praktbind trenger seg inn i mange hjem og blir lest uten skam.

Men den samme dom vil ramme vår fordervede tid, hvis ikke Guds ords hellige salt får lov å stanse forråtnelsens krefter.

I v. 12-15 skildres fortsatt den oppløste tilstand. Blinde vegvisere ville lede de blinde. Men ingen kan finne den rette veg.

Herren står fram som anklager. Det skal også Israels folk få merke. Det er særlig de styrende Herren går i rette med. "Hvordan kan dere tråkke mitt folk ned og knuse de fattiges ansikter?" sier Herren Herren, hærskarenes Gud."

Dommen kommer over dem som lar seg forføre, men den kommer dobbelt over dem som forfører. Det skulle alle veiledere og alle prester merke seg.

I v. 16-26 lyder dommen over Sions døtre som var blitt motedamer. De tenkte bare på å pynte seg på alle mulige måter ved alle kunstige midler.

Denne skildringen av disse forfengelige kvinner, passer sørgelig godt på mange i våre dager. Troende kvinner skulle passe på at de ikke blir smittet av pyntesykens ånd.

De skulle komme ihu det Herrens apostel har talt: "Deres pryd skal ikke være den utvortes - hårfletninger og påhengte gullsmykker eller fine klær, men hjertets skjulte menneske, med den uforgjengelige prydelse - en mild og stille ånd, som er dyrebar for Gud" (1Pet 3:3-4).

I v. 23 tales om hodeplagg og sjal som en bant om håret i stedet for lue. I v. 17, 18, 24 sier Herren hvilken dom det ville komme over disse kvinner.

De ville bli prisgitt fiendens råhet, komme til å gå med stinkende sår og med avraket hår, med "brennmerke i steden for skjønnhet".

Kapitlet slutter med å likne Jerusalem med den enslige kvinne som sitter med sorg, naken på jorden. Slik skulle enden bli på all den vannhellige herlighet.

Da Romerne hadde erobret Jerusalem, lot den Romerske keiser Vespasian slå en pengemynt. På den ser en bilde av en kvinne som sitter på jorden med innskriften: "Det fangne Judea." Gå til Jes 4:1-6
Jes 4:1-6
Kapitlet begynner i tilknytning til det foregående med å kaste blikket enda en gang på elendigheten som de hovmodige kvinnene skulle synke ned i. Mennene ble brent av fienden, så tallet på kvinner ble mye større enn mennene.

Da den Israelistiske kvinne følte den ugifte stand og barnløsheten som en fornedrelse, skjedde det at kvinnene selv ville ydmyke seg til å fri. De ville holde seg selv med mat og klær bare de kunne få en mann. Det var en fornedrelse for de stolte kvinnene.

Israels kvinner betraktet barnløshet som en fornedrelse. Det hadde dels sin grunn i at Herrens løfter fra gamle dager gikk ut på at folket skulle bli tallrikt som havets sand. Dels var grunnen at alle gjerne ville at deres slekt skulle få del i den herlighet som de ventet med Messias.

Men i det følgende ser profeten fram mot morgenrøden som skulle bryte fram etter straffedommens nattmørke. Straffen over verden blir en forløsning for Guds folk.

Så sier Herren om den siste store dom: "Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For deres forløsning stunder til" (Luk 21:28).

Derfor sier også profeten: "På den dag" når dommen over verden og frelseslyset skal gå opp gjennom trengselen for Guds folk.

Og det som da skal være herligheten for alle de frelste i Israel, kaller profeten "Herrens spire" og "landets frukt." Vi kan ikke være i tvil om hvem som er Herrens Spire.

Profeten Jeremia taler i Jer 23:5 om "en rettferdig spire" som Herren ville oppreise for David. Det samme uttrykk er brukt hos profeten Sakarias, i Sak 3:8. 6:12. Alle disse steder viser til Messias, Frelseren som skulle komme.

Jesus skal altså være "til pryd og herlighet" "til stolthet og til pryd" for de unnkomne i Israel. Og det er han blitt. Herrens hellige folk, synger med fryd:

"Vår rikdom, lyst og ære

skal Jesus ene være".

Når Frelseren her kalles både "Herrens spire" og "pryd" og "herlighet" peker disse uttrykk på ham både som Guds sønn og menneskesønnen, fødd av en kvinne.

Men skillet er også satt her, i det det sies uttrykkelig at han bare blir til herlighet for de unnkomne i Israel.

Hvem er da disse? Det er den lille hellige levning, det er den flokk "som er innskrevet til livet i Jerusalem".

Dette billede om å være innskrevet i Guds rike, brukes ofte i den hellige skrift. Bildet er hentet fra det borgelige samfunn i Israel, hvor alle var innført i slektsregisteret. Herren sier også at han har en bok over dem som hører ham til. Se også Dan 12:1.

Vi minnes Herrens ord til de sytti disipler om at de skulle gle seg over at deres navn var innskrevet i himmelen. I Åp 3:5 står at Herren ikke vil utslette deres navn, som var innskrevet i livets bok. Hvorledes talen er om den siste dom, står det: "Og hvis noen ikke fantes oppskrevet i livets bok, da ble han kastet i ildsjøen."

Kjære leser, hører du så til de unnkomne? Står ditt navn skrevet i livsens bok?

På den store dag, skal det bli stor forskjell på de navnene som står skrevet i kirkebøkene og navnene i livets bok.

Du kan prøve deg på det som står skrevet, at de skulle kalles hellige (v. 3). Er det nå ditt navn, er det din ære, din hellighet, å kalles hellig?

For verden er det et spottenavn. Et navn som betegner en stor hykler. De som tenker slik står nok ikke skrevet i livsens bok.

Men vil du spørre hvorledes kan en synder komme til å kalles hellig. Da svarer Herrens ord på det her i v. 4. Det største er renselse fra syndens skyld. "Når Herren får avtvettet Sions døtres urenhet og får vasket Jerusalems blodskyld bort fra dets midte."

Dette kan skje kun ved renselse i Lammets blod som er blitt åpenbart som en renselse i vannbadet i ordet. (Ef 5:26) Det var også Ananias ord til Saulus: "Stå opp, la deg døpe og dine synder avtvette." Slik vitner og Paulus selv for de hellige i Korint: "Dere har latt dere vaske rene. Dere er blitt helliget, dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn." Men så føyer han til - - "og i vår Guds Ånd" (1Kor 6:11).

Nådens renselse i Jesu navn og Jesu blod blir ikke til frelse uten at den levende tro forener seg med det. Denne tro virkes bare ved den Hellige Ånd.

Så blir det neste spørsmål som du skal prøves på om du er hellig: Har du Guds Ånd? Virker Guds Ånd i din sjel? Og hvordan virker Guds Ånd. Ordet her svarer at det er "en ånd som dømmer og en ånd som tenner en ild."

Guds Ånd dømmer, ja, den dømmer ubønnhørlig alt vårt eget syndige vesen. Dømmer det for det det er, urent og besmittet. Det dømmer oss som fortapte og fordømte syndere og dømmer vårt eget til døden.

Nå gjelder det om at Guds Ånd får lov til å dømme deg slik, om du vil ta imot denne dom?

Det er også en annen ånd i ditt hjerte som sier: det er en skam at du skal dømmes slik, så dårlig er du da ikke. Det er da altfor meget at alt ditt eget skal dømmes til døden, og at alt verdens vesen omkring deg også skal dømmes.

Nå gjelder det om du vil lytte til Guds Ånd, om du vil ta innover deg sannhetens dom. Om du vil det, da skal du få erfare at Guds Ånd også er en ånd som tenner en ild, en hellig ild i ditt hjerte.

Den levende tros klare flamme som lyser og varmer, men også fortærer. Den lyser opp over Jesus og all hans syndsforlatende nåde. Den gjør hjertet varmt for ham som elsket oss først. Den fortærer alt vårt eget, brenner opp alt i oss som er av kjødet. Slik er Guds Ånd.

Har du ved den Ånd fått en levende tro på at slik står det her: "Og det skal skje: Den som er tilbake på Sion og som blir spart i Jerusalem, skal kalles hellig - hver den som er innskrevet til livet i Jerusalem - når Herren får tvettet Sions døtres urenhet og når han får skylt bort Jerusalems blodskyld fra dets midte ved doms Ånd og renselses ånd" (v. 3-4).

Dette herlige ordet har fått sin oppfyllelse pinsedag i den nye pakts menighet. I den menighet hvor Herren Jesus er hjertets fryd og herlighet.

Profeten så inn i den nye pakts herlighet. Han så (v. 5) hvordan den sky som Herren synte seg i, atter skulle senke seg over den menighet som hadde funnet bolig på Sions berg.

"For over alt herlig er det et dekke", står det. Alt som har Guds herlighet i seg vil alltid være skjult for verden. Verden forstår det ikke. De forstår ikke den hellige glede de kristne har i Jesus.

De forstår ikke det hellige navn og ikke Guds rikes arbeide. Det er skjult for dem.

Det skal være slik etter Herrens ord. Og det er det også. For det er sannhet med Gudslivet. Den kristendom som verden kan forstå er den døde kristendom, der det bare er selvforbedring. Det kan verden forstå. Den er det ikke noe dekke over og heller ikke noen herlighet i.

Men samfunnet med Jesus, frelsen av hans nåde ved korsets blod og vissheten om å eie den Herre Jesus, det liv gjemmer Guds folks herlighet i seg. Men det kan verden ikke fatte.

Først "når de omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort" (2Kor 3:16). Derfor skulle vi aldri forsøke på å forklare troslivet for dem, men vi skulle leve det for deres øyne.

Men salig er det folk som lever innenfor denne sky. Der lever en under Guds nådes varetekt, som ordet her sier oss i v. 6. "Der skal være en hytte til skygge mot heten om dagen og et tilfluktssted, et skjul mot vannskyll og regn." Guds folk skulle juble:

"Ingen er så trygg for fare,

som Guds lille barneskare."

Guds folks herlighet her på jorden, er bare en liten forsmak på herligheten i det nye Jerusalem. Nesten hvert ord i disse herlige vers (v. 2-6) er fylt med usigelig rikdom, og skal de få sin siste evige oppfyllelse. Det er en mektig motsetning Herren her stiller fram for oss: På den ene side dommens tette mørke, på den andre side frelsens strålende lys. Den samme dom skal bli til fall for verden og til oppreisning for Guds folk.

Gå til Jes 5:1-7
Jes 5:1-7
Dette kapittel inneholder atter en dyp vemodsklang. Ikke en profeti finnes det mer, men bare klage og dommens trusler. Grunnen til det angis først under en lignelse om en vingård. Profeten kaller den "min venns sang om hans vingård".

Denne sang vil profeten synge ut. Det er en klagesang over folkets store utakknemmelighet overfor Herrens utallige velgjerninger. Profeten kaller i v. 1 Herren for sin "elskede" og sin "venn".

Hans innstilling er klar nok, han elsker Herren. Derfor delte han også sorg og glede med Herren, og kunne bære fram Herrens klage av hele sitt hjerte, for han gråt selv med.

Om du elsker Herren, om han er din "elskede og venn" så skal tårene i Frelserens øye også finnes hos deg. Gråter du over vantroen?

Det er denne vantro som skildres her. Vingården er et bilde på Guds rike, som Herren hadde plantet det i Israel. Vingården var et mye brukt bilde i det hellige land, noe av det som fryder hjertet mest.

Og denne vingård var lagt på en fruktbar høyde. Den var gravd opp og renset for sten, plantet med "edle vintrær". Et vakttårn hørte til så vingården kunne voktes.

Vinpersen hørte også til. En perse kalles den fordypning man enten gravde ned i jorden eller hugget inn i klippen. Der trødde man druene (den øvre presse) og samlet den utpressede saft i (den nedre presse).

Alt det som kunne gjøres, var gjort for vingården. All tenkelig omsorg var lagt ned i den, og allikevel bar den bare ville druer. De var så sure og små at de var ubrukelige.

Herren vender seg med denne lignelse til "Jerusalems innbyggere og Judas menn". Og oppfordrer dem selv til å dømme mellom ham og vingården. De skulle selv felle dommen over seg selv.

På samme måte fortalte Herren Jesus fariseerne en lignelse om en vingård som ikke ville gi eieren noen frukt (Matt 21).

"Hva var det mer å gjøre med min vingård, som jeg ikke alt hadde gjort med den?" Dette Herrens spørsmål gjelder ikke bare Judas menn, men også alle døpte. Alle ting er beredt: Syndsforlatelsen kjøpt med Kristi blod, nåden er gitt oss i dåpen, og kraften til å ta imot er den Hellige Ånds gave.

Alt er gjort, men hos så mange er det bare ville druer som frukt. Ingen omvendelse, ingen troens lydighet, ingen kjærlighet til Herren, ingen forsakelse, bare ville druer.

Det var fiendskap mot hellighet fulgt opp av verdslighet og likegyldighet. Herren har stor grunn til å synge en klagesang også over det meste av den såkaldte kristenhet.

Judas menn tidde, de var skyldige. Herren venter heller ikke på svaret, han uttaler selv dommen. "Foraktet nåde hevner seg strengt". Den Herren må synge klagesang over, skal nok selv til sist få noe å gråte over.

Hva blir dommen? Judas menn fikk vite: Herren ville ikke gi sin kjærlighet til vingården, men gi den til fienden og la den ligge i torner og tistler, og la den tørke og visne.

Det gikk i oppfyllelse på Juda og Jerusalem i fordums dager. Og det oppfylles over Israel den dag i dag. Men sparte ikke Herren sin vingård i Israel som var hans "kjæreste plantning", da vil han heller ikke spare den falne kristenhet av hedninge-rot, som apostelen Paulus taler om i Rom 11:1. Der sier han til oss hedningekristne: "For sparte ikke Gud de naturlige grenene, vil han heller ikke spare deg" (Rom 11:21).

Akk kjente du Guds nådes søte rike,

Hvor godt det er å høre Jesus til,

Du skulle ei det frelserhjerte svike

Som deg ennu så gjerne hjelpe vil.

Å hvilken seir Guds kirke fikk

Om du begynte nå i dette øyeblikk. Gå til Jes 5:8-30
Jes 5:8-30
I v. 8-23 har vi et seksdobbelt verop over frafallet i Israel, særlig over stormennene, og så følger forkynnelse av straffen.

Det første verop lyder over de rikes havesyke. I motsetning til lovens bestemmelse om at alle skulle bli ved sin arvelodd, søkte disse rikmennene å samle jordene over på få hender. De ville trone på sine herreseter og være alene om å eie landet. Profeten hørte den dom som lød over dem fra Herren.

"I mine ører lyder det fra Herren, hærskarenes Gud". Slik sier Han. Der ser vi hvordan Herrens ord kom til profetene. De hørte det selv, det ble lagt dem på hjertet og så måtte de forkynne det. Profetene hørte at dommen var ødeleggelse av de store gode hus, og ødeleggelse av deres vingårder og marker.

"En bat" er hulmål for flytende væske og er omlag 36 liter. Mer utbytte skulle det ikke bli "for en vingård på ti dagers plogland". En kornåker skulle bare gi en tiendedel av utsæden (en efa er en tiendel av en homer). En homer er et hulmål som tar 360 liter. Dette skulle skje ved fiendenes ødeleggelser.

I v. 11-17 har vi det andre verop over de rikes hovmot og nytelsessyke. Tidlig om morgenen begynte de sine gjestebud og drikkelag. Dette var forargelig enda til i hedningenes øyne. Under drikk og til musikkens toner slo de alt alvor til side. "Herrens verk ser de ikke. De har ikke øye for hans henders gjerning," sier profeten.

De er altså blinde, fordi de ikke ville se. Slik er det i det åndelige. Vil man ikke se, så kan man ikke se.

Derfor skulle fordervelsen komme uforvarende over dem. De skulle komme til å lide både hunger og tørst, disse som hadde drevet med fråtseri og drukkenskap.

Dødsriket skulle utvide sitt svelg og sluke dem, både stormennene og mengden. Folket hadde buldret og jublet i sin ville lystighet. Døden skulle ta dem, deres hovmod skulle knekkes.

Men Herren Sebaot skulle stå opphøyet ved dommen, i sin rettferdighets hellige glans. Mens de rike sank ned i dødsriket, skulle deres store marker ligge øde og prisgitt for dyr og mennesker, etter som enhver ville.

På mange måter kan Herren sende slike dommer over verdens ville forlystelse. Pest og kolera og lignende har ofte knekket råheten for en stund. Enda fortsetter slekt etter slekt i sin lettsindighet.

Det tredje verop (v. 18-19) lyder over den frekke spott som de vanhellige håner Gud og hans dom med. De framskyndte dommen over misgjerningene med dobbel hast.

Profeten likner den frekke spotteren med "vognrep". Dermed drog syndere og synden framover så dommen kan hastig over dem. De spottet Herrens navn og sa som profeten: "Israels Hellige", og de sa: "La ham skynde seg, la ham haste med sin gjerning, så vi kan få se den!" En veldig frekk spott!

Det er lignende spottere apostelen Peter omtaler i 2Pet 3. Der sier han: "Hvor er det blitt av løftet om hans gjenkomst?" Og de forstår ikke, sier Peter, at "Herren er ikke sen med løftet, slik noen holder det for senhet. Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse." Hvor ofte er ikke Guds langmodighet blitt til spott!

Det fjerde verop (v. 20) lyder over dem som ville utslette skillet mellom ondt og godt, mellom mørke og lys. De sier om det onde at det er godt, og om det gode at det er ondt. De "gjør mørke til lys og lys til mørke, som gjør bittert til søtt og søtt til bittert!"

Det er til alle tider et tegn på det uomvendte sinn. Å tro på Guds advarsler gjaldt for den tids frafalne Israel som en tåpelig frykt. Men derimot å håne profetordet ble kalt den rette frihet.

Vi finner akkurat det samme i våre dager. Hellighet kalles for djevelskap, mens det å skikke seg lik med denne verden uten å vitne mot den, kalles for den rette, sanne kristendom. De som gjerne vil leve helt med Herren, kalles for ytterliggående. De lunkne prises av verden som utmerkede mennesker. Å arbeide iherdig for Herren, kalles dømmesyke. Men de som dekker over Guds alvorlige dom over vantroen, prises for evangelisk mildhet.

De femte verop lyder over de selvkloke, over dem som er "vise i egne øyne". Den vantro selvklokhet er mor til den tidligere omtalte forvendthet i alle de åndelige spørsmål. Man anser det for enfoldig å tro Guds gamle ord på en barnslig og enfoldig måte, men for den høyeste visdom å kritisere ordet og utnevner seg selv til å være dommer over Guds ord, da mister man også evnen til å kjenne forskjell på godt og ondt.

Det siste verop lyder over de urettferdige, fordrukne dommerne. De dømte til gunst for de ugudelige. De tok mot gaver, men "gir rett til den som har urett."

Disse verop minner oss om Frelserens verop over fariseerne (Matt 23). Men lyder Herrens verop forgjeves, da må dommen komme. Det er dommen og dommen alene som skildres i v. 24-30.

Den framstilles ved et bilde av ild som fortærer halm. Den er som et tre der roten er råtnet og blomstrene blir til støv. Hva det vil si at roten for et menneskeliv er råtnet, sies med disse ord: "De har forkastet Herrens, hærskarenes Guds lov og foraktet Israels Helliges ord."

Alle de tidligere nevnte utslag av synden stammer fra vantroens råtne rot. Vantroen er den synd som fordømmer, som Herren har sagt det: "Den som ikke tror, skal bli fordømt".

Guds vredes storm skildres fremdeles under bilde av krigens redsler, hvor de "døde kropper" kunne komme til å ligge på gaten ubegravd i lange tider.

Men Herrens doms ord peker på en ny storm som skulle reise seg, en som var sterkere enn alle tidligere. På Herrens vink skulle fjerne hedningefolk komme hurtig og lett, med fullt utrustet hær (v. 26-28).

De skulle falle over dem som et rovdyr griper sitt bytte (v. 29). Det skulle bli som når havet bruser opp over sine bredder, som et uvær med sine tykke, sorte skyer skjuler alt lys (v. 30).

Hele skildringen av fiendehæren peker først på assyrerne, de marsjerte hurtig, og deres og utmerkede utrustning var velkjent. Bak dem kom store nye fiendehærer, kaldæerne og endelig romerne.

De skulle komme "fra jordens ende", det vil si fra de fjerneste av de hittil kjente steder. Og legg merke til at det står at Herren løftet et banner for dem som lokket dem hit. De kom altså som Herrens redskaper og derfor med uimotståelig makt.

"Er Gud for oss, hvem er da imot oss?" sier Herrens profet. Men omvendt "er Gud imot oss", da "er det ingen som redder" (v. 29).

"Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender!" (Heb 10:31).

Gå til Jes 6:1-13
Jes 6:1-13
Når dette kapittel som skildrer profetens kall, har fått sin plass her, er det ikke tilfeldig. Det kommer her som Herrens segl under det profeten har forkynt. Det er som han vil si: Dere kunne stole på at det jeg har forkynt dere er sannhet fra Gud. For hør hvordan Herren kalte meg og gjorde meg skikket til å være hans profet.

Det var i kong Ussias' dødsår (år 758 f. Kr.). Folket hadde som nevnt i innledningen hatt en 52 årig velstandstid. Men det var blitt i stor grad overmodig og ugudelig i stedet for ydmyk og takknemlig. Hvor ofte blir ikke Guds godhet og tålmodighet misbrukt til ondskapens skalkeskjul i stedet for å lede til omvendelse som meningen var.

Da oppreiste Gud dette mektige vitne i profeten Jesaja. Han ville ennå en gang rekke ut sin frelserhånd til det gjenstridige folk.

Samme år kom Peka på tronen i Samaria. Også han skulle bli et redskap, om enn på en annen måte. Gud ville tale et alvorsord til folket gjennom ham. Det var han som sammen med Syrias konge begynte den krig mot Juda som ved Akas vantro førte Assyrermakten inn over landet.

Som Jeremia og Esekiel ble også Jesaja kalt ved et syn. Men det er også det eneste syn av dette slaget, som det fortelles om hos profeten Jesaja. Hans indre øye ble opplatt og han "så Herren sitte på en høy, opphøyet trone, og slepet av hans kåpe fylte templet."

Han så altså Gud i sin evige majestet, så Guds herlighet. Slepet av hans kåpe betyr nettopp den herlighet fra Gud som fylte "templet". Det vil si den himmelske helligdom.

Så Jesaja virkelig Herren? Herrens ord sier andre steder (Joh 1:18 og 1Joh 4:12), at "ingen har noensinne sett Gud". Gud selv sa til Moses (2Mos 33:20): "Du kan ikke se mitt åsyn, for intet menneske kan se meg og leve."

Moses så også bare Guds herlighet bakfra, for Gud dekket med sin hånd over ham, da han lot sin herlighet gå forbi ham.

Nei, Guds åsyn i dets fulle herlighet har intet dødelig menneske sett. Apostelen Paulus vitner også om dette. (1Tim 6:16): "Som bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og heller ikke kan se".

Først på den store dag, når vi blir ham lik, skal vi se ham som han er (1Joh 3). Det Jesaja så på samme måte som Esekiel, Moses og Daniel, var glansen av Herrens herlighet.

Derfor sier også apostelen Johannes om Jesaja (Joh 12:41) at det var Kristi herlighet Jesaja så. "Han er avglansen av hans herlighet" (Heb 1:3). Det er gjennom ham Gud åpenbarer seg for mennesker. Først i evigheten får vi se Gud som han er.

Et gammelt sagn forteller at en av grunnene til Jesajas martyrdød, var hans utsagn om å ha sett Gud. Men han sier ikke at han fullkomment skuet Guds vesen. Hva han så forteller også beskrivelsen her.

Han så englehærene stå omkring Gud. Her kalles de serafer. Dette navnet forekommer bare her i den hellige Skrift. Hva betydningen av dette navn egentlig er, er dunkelt for oss. Det synes å være et tegn på hele den himmelske skapning når de tilber og tjener Gud. Kjerubene er visstnok et bilde på hele den jordiske skapning som tjener for Gud. Serafene fremstilles her med seks vinger. Med fire dekker de ansikt og føtter av ærefrykt for den hellige Gud.

Skulle ikke dette minne oss om å hellige Gud Herren i våre hjerter! Hvor ofte kan ikke også troende mennesker være sløve overfor Guds hellighet og majestet.

Ofte kan vi i bønnen glemme hvilken veldig og hellig Gud vi taler til, slik at Herren mer blir tiltalt i en kameratslig tone som en kjenning, enn som vår store evige hellige Gud og hellige fader.

La oss alltid overfor Herren minnes at serafene dekker sine ansikt for hans hellighets glans.

Men serafene hadde ennå et vingepar som de fløy med. Det er tegn på den villige lydighet i Herrens tjeneste.

I hellig vekselsang prises Herren. La oss legge nøye merke til innholdet i sangen: "Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av hans herlighet" (v. 3).

Hellig, hellig, hellig, det er altså tonen som uavbrutt klinger gjennom himmelen og derfra skal den klinge inn i våre hjerter.

Herren er hellig, opphøyet over all ufullkommenhet, alt syndig, alt urent. Det er hans vesens usigelige renhet, som her omtales. Et annet sted sies det samme ved at Gud er lys og det er intet mørke i ham (1Joh 1:5).

Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud. Hør det alle dere som tar det så lett med synden og mener at en kan leve som en vil. Dere bedrar dere selv og skal en gang komme til å se at Gud er annerledes enn dere tenkte.

Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarens Gud. Tenk over det alle dere som søker trøst i deres egen storhet og mener å kunne stå fram for Gud uten den hellige bryllupskledning.

Dere har glemt hvem Herren er, en hellig Gud som ingen skal se uten hellighet (Heb 12:14).

Måtte serafenes sang lyde med makt også gjennom de helliges hjerter dag for dag.

Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud. Derfor må vi ikke tåle noe ondt iblant oss. Derfor må vi kjempe mot hver eneste synd. Den mest skjulte, urene tanke må bekjempes slik at vi kan være hellig i all vår ferd.

Når serafene synger: "All jorden er full av hans herlighet", da er det meget langt fra at alle mennesker gir Herren ære. Men hele skapningen er likevel et eneste vitnesbyrd om Herrens herlighet allerede nå. Fra den mektige stjernehær og ned til den minste blomst er et vitnesbyrd om Herrens herlighet.

Opp all den ting som Gud har gjort

Hans herlighet å prise!

Det minste han har gjort er stort,

og kan hans allmakt vise.

"Herre, vår Herre! Hvor herlig ditt navn er over hele jorden," slik synger David i Sal 8.

Men dette ord har også en profetisk klang. Det peker fram mot den hellige tid som en gang vil komme. Da blir alt en eneste harmoni både i himmelen og på jorden. Der er alt fylt av Herrens ære, uten noen syndens mislyd. For så vidt skal dette ord ennå være gjenstand for Guds folks bønn.

De tre ganger gjentatte "hellig" peker på den treenige Gud. Den himmelske lovsang lød som et veldig brus, så "dørpostenes fester bevet ved røsten av dem som ropte, og huset ble fylt med røk."

Røken peker på det himmelske røkofferalteret. Det er tegn på at lovsangen i Guds øyne er som et røkoffer (se også Åp 5:8).

Der stod profeten på terskelen til den himmelske helligdom. Han var ombruset av de himmelske toner, omstrålet av Guds herlighets glans. Men det varte bare et øyeblikk, så gikk det opp for ham hvilken avstand det var mellom ham, synderen og den hellige.

Det samme fylte Simon Peters hjerte ved Genesaret-sjøen. Etter den store fiskedretten gikk det opp for ham at han stod overfor Israels hellige og han ropte: "Herre gå fra meg, for jeg er en syndig mann".

Dette grep også her profeten Jesaja. I Guds hellighets lys fikk han se sin synd som aldri før. Mens serafene sang lovsangen, måtte han istemme klagesangen: "Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper" (v. 5). Han syntes han måtte dø ved det syn han hadde sett.

Og slik må en synder kjenne det, når sannheten går opp for ham. Synderen må dø, han kan ikke være i samfunn med den hellige Gud hvis ikke han selv blir hellig.

Det var også et vitnesbyrd om den rette, dype syndserkjennelse at Jesaja var ett med sitt folk, den syndige slekt.

Slektens synd er også vår synd. Derfor hører vi også at Nehemja i sin syndsbekjennelse overfor Herren sier: "Jeg bekjenner Israels barns synder, som vi har gjort mot deg! Vi har båret oss ille at mot deg" (Neh 1:6-7).

Har du kjære leser sett deg selv i Guds hellighets lys? Har dette: Ve meg! Jeg er fortapt, tonet gjennom ditt hjerte? Men Gud selv kan hellige en synder til å være i hans nærhet.

Det gjorde han her med Jesaja. Han lot en av serafene røre ham med en gloende sten fra det himmelske alter, fra røkofferalteret.

Og Herrens ord lød: "Se, denne har rørt ved dine lepper, din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet."

Her er ilden et tegn på det ytre rensemiddel. Det minner om døperen Johannes ord: "Han skal døpe dere med den Hellige Ånd og ild".

Det som her skjer med profeten, peker på det nådens under Herren gjør i dåpens sakrament med synderen. Her er ilden det ytre tegn som er bundet sammen med Guds ord, i dåpen er det vannet sammen med ordet.

Når det her lyder: "Din synd er sonet", så lyder det til oss i dåpen: din synd er sonet i Kristi død. All Guds syndsforlatelse i den gamle pakt peker fremover mot den kommende forsoning.

At serafene rørte ved profetens munn, peker på at Herren særlig ville hellige ham til profet. Og Herrens kall lyder nå til Jesaja (v. 8-10). Alt det foregående har vært en forberedelse til det som nå kommer.

Jesaja får høre Herrens røst: "Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?" Det er som Herren kaller de frivillige fram. Andre arbeidere kan Herren ikke i sannhet bruke enn de som drives av et: Jeg vil.

Når det står: Hvem vil gå for oss?, minner det om ordet fra skapelsen: la oss gjøre et menneske i vårt bilde og etter vår lignelse. Kanskje tenkes det også på englene, disse "tjenende ånder som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse". For dem betyr Guds rike alt.

På Herrens ord melder Jesaja seg straks. Det er det eiendommelige for ham, i motsetning til f.eks. Moses og Jeremias som begynte med å unnskylde seg. Jesajas standpunkt er allikevel det beste. Det er sprunget fram av et villig hjerte som vil være lydig mot Herren.

Helt sikkert har dette: "Se, her er jeg, send meg!" ikke sjelden lydd fra mennesker i begeistring og ungdommelig overmot, eller i lettsindig blindhet for kallets vanskeligheter. Slike var ikke skikket til å være sendebud for Herren i de store oppgaver. Men det kan forenes med en dyp ydmykhet at Gud vil bruke en.

I v. 9-10 fortelles det hvilken gjerning Herren kalte profeten til. Han skulle forkynne til dom for Guds rettferdighets skyld, og folket skulle bli forherdet. I sannhet var det en vemodig oppgave!

Vi hører altså at det ikke bare er en forkynnelse til frelse, men også til dom. Også de som ikke ville omvende seg, skulle høre ordet for å være uten unnskyldning på den store dag.

Og Herren visste at folket ville være gjenstridige mot hans kall. Men forherder et menneske seg av fri vilje, svarer Gud med en tvungen forherdelse. Mennesket overgis til forherdelsens synd.

Farao er et advarende eksempel på dette, samt Saul og Judas. "Gå av sted og si til dette folket", sier Herren. Han kaller det ikke "mitt folk". Det skal behandles som et fremmed folk, fordi det har gjort seg fremmed overfor Gud.

Dommen var at de skulle "høre og høre" men ikke forstå. "Se og se" men ikke skjønne. Ja, de skulle til og med se et så mektig tegn som assyrernes undergang utenfor Jerusalem, men ikke skjønne hva Herren ville vise dem gjennom det.

En norsk prest fikk sitt hjem i nærheten av en brusende foss. I begynnelsen hørte han nesten ikke annet enn vannets bulder. Men til sist kunne han nesten ikke høre det fordi han var blitt så vant til det.

Den samme virkning har Guds ord og gjerningenes levende vannstrømmer der det ikke blir mottatt i tro. Da virker vitnesbyrdet som det står: "Gjør hjertet sløvt i dette folket, gjør ørene tunghørte og klin øynene til, for at de ikke skal se med øynene og høre med ørene, og slik at hjertet ikke skal forstå og omvende seg, så det kan bli legt."

Ofte brukte Herren selv dette ord overfor jødene, da han vandret på jord. Også apostelen Paulus brukte det da han skilte lag med jødene i Rom (Apg 28:25).

Vi som forkynner Guds ord må vel også stundom forkynne til dom. Når dette skal skje er ikke åpenbart for oss. Vår sak er å forkynne ordet klart og rent. Hva ordets virkning blir, skal og kan vi ikke bære ansvaret for.

Jesaja gikk ikke i rette med Herren. Han knurret ikke overfor det kall han fikk, hvor dypt det enn måtte smerte hans sjel. Mange ordets forkynnere ville ikke tåle det. De ville da lett bli utro mot kallet.

Det viser oss nettopp Jesajas storhet som Herrens tjener, at Herren kunne åpenbare ham dette. Profeten gav allikevel ikke opp håpet. Han forstod at Herren ikke for bestandig ville gi opp sitt nådekall og sine løfter.

Dette ble åpenbart i profetens spørsmål: "Hvor lenge, Herre?" Han så da langt foran seg en liten lysstripe bak de mørke skyer. Og Herrens svar bekrefter dette. Først skulle byene legges øde, folket føres langt bort og landet bli tomt.

Gang på gang måtte ødeleggelsens stormer rase og langvarige trengselsperioder ble forutsagt. Men likevel skulle det bli "en stubb igjen", som av et tre som er felt. Og denne stubb skulle være "en hellig sæd". Denne Israels rest, de overlevende (se Jes 10:20-22), skulle danne framtidas Israel. Det skulle være et hellig folk for Herren.

Dette er de store tanker som dette forunderlige, mektige kapittel slutter med (v. 11-13). Hele Israels fremtid er liksom sammentrengt i dette åndens bilde. Gjennom alle tider har det vært en levning, en hellig sæd i Israel. Og en gang skal stubben atter vokse fram til et herlig tre. Det er dette profeten Paulus legger ut for oss særlig i Rom 11:24-36. Og vi må nok slutte med profetens ord fra Rom 11:33: "Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier." Gå til Jes 7:1-9
Jes 7:1-9
De følgende seks kapitler er fra noen forskjellige tider. Men de har en og samme tanke: Immanuel. Dette navn betyr: "Gud med oss". Det er tegn på Messias, den kommende frelser. Fremtidslyset samler seg om hans person og om hans rike. Det er lyset som stråler fram gjennom trengselens mørke, "som den gylne sol frembryter gjennom den kullsvarte sky".

Denne del av Jesajas profeti er derfor med rette blitt kalt Immanuelsboken. De seks første kapitler har fått navnet Forherdelsesboken.

Vi befinner oss på Akas' tid, det farlige tidspunkt for Juda som er omtalt i innledningen. Syria og Israels konger brøt inn over landet for å ta Davids hus fra tronen, og opprette en ny kongeslekt i Juda.

Det var i denne kamp særlig fra Israels side, en uhyggelig vantroens iver for å motarbeide Guds rådslutning, i kraft av at Davids hus satt på tronen.

De ti stammer ville ha Juda inn under den samme ånd som de hadde. Det måtte ikke være forskjell. Juda skulle ikke ha noe framfor Israel. Det var en kamp imot Guds rike. Det lykkes heller ikke, for dommens time var ennå ikke kommen for Juda.

Men det visste den ugudelige Akas ikke. Det skildres i v. 2 hvordan hans og folkets hjerter skalv. "Likesom trærne i skogen skjelver for vinden." Det var stor frykt for det var ingen tro.

Da befalte Herren Jesaja å møte Akas. Profeten skulle ta sin sønn med seg. Navnet på denne sønn var ved Herrens styrelse blitt Sear Jasjub. Det betyr: "En rest skal omvende seg."

Stedet hvor profeten skulle møte Akas, var ved enden av en vannledning. En kanal førte vannet fra en dam som lå høyt og ut til vaskevollen. Der ble tøyet bleket på en åker som lå ved en alfarvei. Altså ved en "blekedamsvei".

Profeten skulle si til ham: "Ta deg i vare og hold deg i ro! Frykt ikke og mist ikke motet for disse to stumper av rykende branner" (v. 4). Altså en formaning til Akas. Han var ute av seg selv, men skulle bli stille og ikke la seg overvelde av sin frykt, men tro på Herren.

For Gud var fienden som rykende branner. Herrens ord om alle fiendens planer var dette: "Det skal ikke lykkes og ikke skje!" (v. 5-7). Syrias konge skulle nøye seg med Damaskus. Efraim (Tistammeriket) skulle etter 65 år være knust, så det ikke mere var et folk (v. 8).

Også Syrias konge skulle om kort tid miste sin makt og bli Asyrernes trell. At dommen over Efraim er spesielt nevnt her, har sin grunn i at Efraims synd var så mye større. De forsøkte sammen med fremmede fiender å ødelegge broderfolket Juda. Efraims bortførelse hadde skjedd lenge før (i året 722).

Disse 65 år er den tid da assyriske kolonister rykket inn i Samaria, der de siste rester av Efraims folk ble utslettet. Det var en veldig Guds dom! Men for Guds folk ligger det i alt dette den trøst at i Guds øyne er alle våre fiender som en rykende brann. Slik skulle vi se på dem når vi har Gud med oss. Slik så Luther på sine fiender da han sang:

"Og muldrer djevler fram på jord

Og oss oppsluke ville.

Vi frykter ei for fare stor

De deres trusler spille"

Helvedes porter skulle ikke få overhånd over Guds menighet. Herrens ord blir sannhet, hvor mange planer som legges. "Det skal ikke lykkes og ikke skje."

Skal det bli en endelig seier for Guds folk og ikke bare foreløpig, må hjertet bli værende i en sann og levende tro på Herren. Det fikk også kong Akas vite gjennom profeten, i det kortfattede, men mektige ord: "Vil dere ikke tro, skal dere ikke holde stand."

Herrens oppmuntring ved profeten var en utstrakt hånd fra Herren, til Akas. Om han bare ville gripe den og bli troende. Ville han ikke det, så sa Herren at det måtte gå ham som Samaria. Da ville også Judas barn bli flyttet bort fra deres land.

"Vil dere ikke tro, skal dere ikke holde stand." Måtte dette ordet få feste seg hos oss. Herren gav oss i dåpen en lykkelig bolig i de helliges samfunn ved syndenes forlatelse. Der kan vi ikke bli boende, om vi ikke er troende.

Herren sier i Joh 8:35: "Men trellen blir ikke i huset til evig tid. Sønnen blir der til evig tid." Men også for Guds barn inneholder dette en dyp formaning. Slik vi tror, slik bor vi. Et gammelt Guds barn med erfaring har sagt: "Det er intet jeg har bedt Herren så meget om, som tro."

Jo mer troen blir grunnfestet og vokser i stille ydmyk kraft, dess rikere og herligere blir vår bolig. Dess mere kan Guds fred og glede og alle Åndens gaver gjøre vår bolig til et kongeslott.

Men også Guds barn må komme i hu at Herren kan bli nødt til å si oss opp og sette oss ut av sitt nådehus, om vi lar noen av de gjester bo hos oss, som Herren ikke tåler. Han har sagt: "Jeg gir ingen annen min ære". Derfor er det ingen plass til avguder i Guds nådehus.

Måtte det rett få stikke oss i hjertet dette gamle Guds ord: "Vil dere ikke tro, skal dere ikke holde stand." "Er dere ikke troende, blir dere ikke boende." Gå til Jes 7:10-25
Jes 7:10-25
Dette avsnitt begynner med enda et siste tilbud fra Herren til den ugudelige Akas. Akas tenkte å få hjelp av assyrerne, og dermed ville stor elendighet komme inn over Juda. Herren prøvde i sin store langmodighet å frelse ham og Juda fra den avgrunn de gikk i møte.

Den kjærlige oppfordring i forrige avsnitt om å søke sin hjelp i tro til Herren, bar ikke frukt. Herren prøvde enda en gang, selvfølgelig gjennom profeten.

Herren gikk så langt som mulig for å komme den mistroiske Akas i møte. Han gav ham lov til å begjære et tegn hvor han ville. Han kunne søke det nederst i dypet, eller oppe i det høye. Det var et tegn på at Herrens hjelp skulle komme.

Men Akas hadde tatt sitt valg, han ville ikke ha hjelp fra Herren. Dette førte med seg forpliktelsen til å slippe den verdslige politikk og overgi seg til Herren. Dette ville han ikke.

Han svarte derfor med stort frimod: "Jeg vil ikke begjære eller friste Herren." Han brukte ordet fra 5Mos 6:16 ("Dere må ikke friste Herren deres Gud") som et skalkeskjul.

Det kunne se ut som han hadde rett, for denne lyst hos jødene til å se tegn og undergjerninger, refses jo gjentatte ganger av Herren. I Luk 11:29:sier Herren: "Denne slekt er en ond slekt. Den krever tegn", og i 1Kor 1:22 hvor jødene "krever tegn", nevnes som deres hovedsynd.

Noe helt annet var det her hvor Herren selv tilbød tegnet for å hjelpe fram tillit hos Akas. Gideon fikk også et tegn på sin begjæring (Dom 6). Ja, han fikk tegn tre ganger. Kong Hiskia fikk et tegn også ([Jes 38).

Hvor ofte stiller ikke verdens barn seg i likhet med Akas slik, at de sier om Guds nådetilbud: Det er for meget, vi vil være ydmyke og ikke være som de som kaller seg hellige, eller sier at de har visshet om syndenes forlatelse.

Men ydmykheten er falsk og bare et skalkeskjul for et hjerte som ikke i sannhet vil ha med Herren å gjøre, og ikke vil tro på ham.

Profeten refser ham for det (v. 13). Så peker han i Herrens navn på et tegn, som Herren selv ville gi. Det største og mest avgjørende tegn Gud kunne gi den falne menneskeslekt: "Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel."

Løftet om Messias som siden Davids tid ikke var ført videre fram, viste seg atter her i enda større fylde. Profeten skuer i ånden frelserskikkelsen Immanuel. Han ser hvordan han skulle fødes av en jomfru. Men det hele viser seg for ham som en gåtefull fødsel, uten mannens medvirkning. Han så hva som er uttrykt i salmeverset:

"Født av en jomfru ren og skjær,

Gladelig hilst av himlens hær".

Og videre

"Du Gud Faders enbårne sønn.

Mann i lys, men dog Gud i lønn.

Underlig kledt i kjøt og blod,

Kom for vår nød å råde bot."

Denne underfulle jomfrufødsel peker på unnfangelsen ved den Hellige Ånd. Og navnet Immanuel ("Gud med oss") peker på barnet som den som kom fra Gud, og ble født til å være Frelser. I Matt 1:21-23: anvendes dette ord også på Frelserens fødsel.

Løftet her stemmer med ordet hos Jes 9:6: "For et barn er oss født, en sønn er oss gitt." Det stemmer også med ordet hos Mika 5: hvor det tales om herskeren som skulle utgå fra Betlehem, Efrata. "Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager". Så står det videre at "Derfor skal han overgi dem inntil den tid da hun som skal føde, har født." Mika 5:2.

Dette tegn fra Gud om en evig frelse viser seg for profetens øye. Akas ville ha verden med seg for å være trygg. Gud viser en annen veg. For Immanuels skyld ville Gud bevare Davids hus.

Og dette underlige barn skulle fødes av en jomfru, altså av en kvinne som ikke visste av noen mann. Han skulle være et under, selv om han skulle vokse opp som et annet barn. Dog ikke som et barn i rikdom, men i fattige kår. "Fløte og honning", som det sies at barnet skulle ha til føde, var de vanligste næringsmidler i det hellige land. Der var en vant til en ganske annen rikdom av mat.

Men i denne uttalelsen om Immanuel lå det et domsord mot Akas' hus. For skulle Messias vokse opp i slike små forhold, var det et tegn på at Davids hus ville komme langt ned i ringhet.

Det er disse truende utsikter som for Akas var knyttet til Immanuels fødsel som nå utvikles videre. For før barnet ble voksen, skulle dette landet som kong Akas grudde for bli forlatt. Det var ingen grunn til å frykte syrernes og Israels vrede, som Herren hadde sagt før. Deres land skulle snart ligge øde under fiendene.

Men også over Akas og Juda skulle det komme trengsels tider, som de ikke hadde kjent på århundreder. Det var på grunn av deres vantro. Og Akas skulle vite hva denne trengselen skulle bestå i. Den het kort og godt: Assurs konge. Akas søkte sin frelse i velviljen hos denne konge. Dette skulle bringe elendighet over ham, hans folk og hus (v. 15-17).

Og nå skildres i v. 18-25 hvorledes riket skulle bli en tumleplass for fienden. Egypt og assyrernes stormakter skulle tørne sammen der. Egypts krigere liknes med fluesvermer. Assyrernes med biesvermer.

Dette var fordi Egypt var beryktet for sine fluer. Assyrerne hadde biavl som en hovednæringsvei.

Det står at Herren ville kalle dem hit. Han skulle pipe på dem som han pleier å pipe på bier. Og de skulle komme og slå seg ned.

I v. 20 brukes et nytt bilde, i det Assyrernes konge liknes med en rakekniv som skulle gå over folket og ta alt med. Når det står at den endog skal ta bort skjegget, var det en stor skam for folket.

Skjegget var i Østerland en manns hederstegn, slik kineserne holder på håret. Det står at rakekniven var leid på den andre siden av elven.

Dette ordet måtte ramme Akas hardt, for det var jo han selv som hadde betalt Assyrerkongen i dyre dommer for å komme. Han hadde betalt sin egen lenke.

Det er verdens elendighet til alle tider at den kjøper bare trelldom, og det er trelldom av evig art under en fyrstes regime.

Denne ondskap er mange ganger verre enn den verste som kommer fra Assyrerfyrsten.

I slutten av kapitlet (v. 21, 25) skildres hvordan hele det veldyrkede land skulle forvandles til beitemark, eller til torn og tistelmarker. Bare noen få husdyr skulle bli tilbake i landet. Noen små gårder, med noen få kuer og får skulle bli igjen. Men fordi så mye av landet skulle forvandles til gress, skulle det bli nok av melk og fløte. Dette og honning skulle bli folkets eneste føde. Kornmarkene og vingårdene ville bli fullstendig ødelagt av fienden (v. 23-25). De grodde over av torn og tistler så man trodde ikke noe kunne dyrkes mer der.

Men ved assyrerne og siden Kaldeerne og de andre makter som fra Akas' tid strakte ut sin tunge hånd over Juda, begynte ødeleggelsen å bre seg over landet. Den hvilte også over det da Immanuel ble født, han som skulle bringe en ny og evig frelse for Davids falne hus.

For Akas ble altså Immanuelstegnet et dommens tegn. Samtidig ble det et frelsens banner for levningen, den hellige sæd, som gjennom trengselene ble lutret og bevaret til frelsens dag.

Da Immanuel ble født, stod det en liten skare og ventet på forløsningen. Gamle Simeon og Anna hørte til den hellige sæd. De skuet med fryd mot Immanuelstegnet. Det står at Anna talte om Jesubarnet til alle som ventet på forløsningen i Jerusalem (Luk 2:38).

For den vantro Akas ble Immanuel til fall. For sitt troende folk ble det til oppreisning. Hva skal han bli for deg, kjære leser? Gå til Jes 8:1-10
Jes 8:1-10
Dette kapittel begynner med å nevne noen andre tegn fra Gud til folket. Alle kunne da bli oppmerksom på at Herren hadde forutsagt Syrenes og tistammerikets nederlag ved assyrerne.

Men når folket så at dette Herrens ord (Jes 7:16) gikk i oppfyllelse, skulle det vise dem at også det andre ville komme, om de ville ydmyke seg.

Det første tegnet var at profeten skulle "ta seg en stor tavle" og skrive på den "med alminnelig skrift": "Maher-Sjalal Hasj-Bas". Det tyder: "Snart bytte, rov i hast!"

Denne hemmelighetsfulle innskriften skulle han ta to vitner på. Dette var for at ingen skulle si at det første var skrevet samtidig med oppfyllelsen.

Det ene vitnet, var presten Uria. Hans navn var kjent på en mindre fin måte. Det var han som ifølge 2Kong 16:10ff hjalp Akas med å få et hedensk alter reist i forgården.

Det gjorde han for på alle måter å føye seg etter den hedenske kongen. Denne konge elsket selvfølgelig ikke de troende. Han var således et uvillig vitne i denne sak. En annen mann, Sakarja, er ikke kjent.

Til ytterligere stadfestelse gav Herren profeten en sønn. Hans navn skulle være det samme som innskriften på tavlen, og ved det minne ham om denne. Før barnet kunne rope far og mor, skulle Assyrerkongen ha knekket Damaskus' og Samarias makt, slik lød Herrens profeti.

Når profetens hustru her kalles "profetinnen", kunne dette tyde på at hun har hatt profetisk nådegave. Slik har hun vært til støtte for sin mann i hans gjerning.

I v. 5-8 nevnes først det tunge og mørke som ved Assyrernes konge skulle komme over Israel og Juda og fylle Immanuels land.

Flodens mektige og mange vann som Assyrernes konge nevner, peker hen på floden Eufrat. Den var en rennende stor elv som gikk over alle sine bredder. Således skulle Assyrerhæren oversvømme landet - "ditt land, så vidt som det er, Immanuel!" sier Herrens profet med klage.

Men hvorfor skulle alt dette (v. 7-8) komme? "Fordi dette folket forakter Siloas vann, de som renner så stille, og gleder seg ved Resin og Ramaljas sønn," (v. 6). Det er Herrens svar.

Gleden over pakten mellom Syrias konge, Resin og Remaljas sønn som var konge i Samaria, fantes selvfølgelig bare i Israel. Men denne pakten var også tilstrekkelig bevis for det store frafall fra Herren i Israel.

Det var jo et samfunn med en hedensk makt for å bryte ned broderfolket. Vi har det samme vantroens bevis for øye når lunkne navnekristne går arm i arm med åpenbare fritenkere. I fellesskap går de imot de hellige.

Judas frafall skildres med dette: "Fordi dette folket forakter Siloas vann, de som renner så stille". Meningen er at de forakter Guds nåde. De som renner så stille, er et vakkert bilde på hvorledes Guds nåde kommer som den friske livgivende elv, men også som den stille flod, som bare kan tas imot i tro.

Tre ganger nevnes Siloas vann i den hellige skrift. Her og i Joh 9: hvor Herren sender den blindfødte til dammen. I Neh 3:15 kalles det Selah, men det betyr det samme. Navnet "Siloa" betyr utsendt. Det viser til at vannet ble sendt ved hjelp av oppbygde kanaler fra en kilde som ligger høyere oppe, og ned til dammen.

Siloas dam fikk sitt vann fra Mariakilden. Det ble trolig under Hiskia, laget en kanal på 7-800 alen fra Mariakilden ned til Siloas dam.

Den ble undersøkt den 24.juni 1881. Da krøp en gjennom den. I denne tunnelen er det funnet en gammel Semitisk innskrift. Den forteller hvorledes arbeiderne begynte samtidig ovenfra og nedenfra, til de møttes på midten. Men noe årstall finnes ikke.

Vannet fra Mariakilden renner ikke alltid like sterkt. Derfor renner det med forskjellig styrke som i Betastadammen. Men det renner ganske sakte og like ut i dammen fra kanalen. Uttrykket, "de som renner så stille", passer derfor godt.

Da Mariakilden (Gihons bekk) strømmet ned fra tempelberget, kom den etter sagnet fram under templet. Denne kilden hadde alltid en særlig betydning for Isrealittene. Derfor forstår vi hvorfor dette stille og stadig rislende vann er brukt som bilde på Guds rike med de levende vannstrømmer i Guds ord.

Kjære leser, kjenner du dette sakte rennende vannet? Elsker du det, og har du øst av det til evig liv for din sjel? Eller hører du til den flokk som forakter denne lille elven.

Mange forakter disse vann slik som Akas gjorde det. Han ventet alt av assyrernes brusende makt. Slik vendte de mange seg til verdens brusende vann, men de foraktet den lille, stille kilde.

Men verdens vann ville vokse som den veldige elv, som en gang skal skylle bort alle verdens forhåpninger og rive dem med seg til undergang. O, kom til Siloas sakte rennende vann, og forakt det ikke!

Hver som av det vannet nød,

drakk til sunnhet, liv fra død.

Lindring, legedom og trøst,

Skjenker den det knuste bryst.

Tørster du, så kom i dag,

drikk i fulle dype drag.

Du skal kjenne alt på jord,

hvor Guds miskunnhet er stor.

Ja, alle de som drikker av Siloas vann, vannene som strømmer ut fra himlens helligdom, skal erfare at disse stille vannene hadde seierskrefter i seg. Guds makt er den stille makt, men likevel den veldige makt.

Profeten sukker over fiendemørket, og sier i v. 8: "Dens utspente vinger fyller ditt land, så vidt som det er, Immanuel!"

I v. 9-10 bryter han ut i seiersjubel. Han ser hvorledes Immanuel til sist skal slå alle fiendeskarer, så de skulle ligge knust. Deres råd skal gjøres til intet, "for med oss er Gud". Det er seiersfanen som profeten ser vaie over Guds folk. Gjennom lidelse til seier, slik er Immanuels kongevei.

Ja, slik er det å drikke av Siloas kilde.

Vi dog trenges alle vegne,

møter motstand fra en hver,

skuffes selv av våre egne,

men vi har en hjelper nær.

Gud er med oss,

og hans sak skal fremgang få.

Gud er med oss.

I hans kamp vi seire må.

Gå til Jes 8:11-22
Jes 8:11-22
Profeten begynner med å vitne om hvorledes Herren med sin hånd hadde grepet ham, og advart ham mot å vandre på dette folks vei. Herren hadde også sagt til ham at han ikke skulle frykte og engstes for sammensvergelsen mellom Israel og Syria, slik som Juda folket ellers engstet seg. De skulle stole på Herren.

Vi troende mennesker skulle lære av dette så vi ikke gikk og talte så mye om den store nød, hva art den enn er av. Dermed kommer vi lett til å skikke oss likt med verden i all engstelse og bekymring.

Guds folk skal bare frykte én, og det er Herren. I Guds ord oppfordres vi aldri til å frykte andre enn Herren. Han skal vi selvfølgelig ikke frykte med trelldomsfrykten, men med barnets ærefrykt.

Han er hellig, og vi skal ikke synde mot ham. Den rette innstilling står så fint i v. 13: "Herren, hærskarens Gud, ham skal dere holde hellig, og han skal være deres frykt, han skal være deres redsel."

I v. 14-15 skildres også forholdet i sin fulle klarhet, som det store enten eller. Enten blir Herren til en "helligdom", eller til en "snublesten", "en anstøtsklippe", til "en snare og et rep". "Og mange blant dem skal snuble, de skal falle og skamslå seg, og de skal falle i snaren og bli fanget."

Dette alvorlige ord, møter oss atter og atter i den hellige skrift. Det var gamle Simeons ord: "Til fall og oppreisning for mange".

Dette ord blir også brukt i Rom 9:33 og 1Pet 2:7. Ingen kan komme utenom Kristus. Vil man ikke ha ham til sin frelses klippe, så forarger man seg over ham. Så fanges en i vantroens snare.

Måtte det stå klart for alle mennesker at det er et enten eller. Det er mange som vil stå i et uavgjort standpunkt, men det går ikke. Halvt med Jesus, blir i lengden helt med Satan.

Men profeten ville være helt med Herren. Det avlegger han et personlig vitnesbyrd om i v. 16-18: "Bind vitnesbyrdet inn, forsegl ordet i mine disipler!"

En pleier jo med dokument som skal gjemmes å sette en snor igjennom og forsegle det. Profeten sier at slik skal det vitnesbyrdet som lød fra ham gjemmes hos disiplene, de troende i Israel. Guds folk har jo Guds ord å leve på. Uten det kunne vi ikke leve. Derfor gjelder det at vi gjemmer Guds ord i våre hjerter.

I et fengsel i Paris (Bastillen), fant man denne innskriften på en sten: "Her ligger min sjel". Det viste seg å være en protestantisk prest som hadde skrevet det. Han hadde sittet i dette mørke fengsel i omkring 30 år for sin tros skyld. Bak mursteinen fant de hans bibel. Det var den han kalte sin sjel, for i bibelens ord hadde han hatt sitt liv.

Gjemmer en Herrens ord i hjertet, bevares også det levende håp. Profeten vitner om det i v. 17: "Jeg vil vente på Herren, som nå skjuler sitt åsyn for Jakobs hus. Jeg vil vente på ham."

Profeten trer fram for Herren, han og de barn Herren hadde gitt ham "til tegn og forbilder i Israel fra Herren, hærskarenes Gud" (v. 18). Både profeten og hans to sønner var jo et "tegn og forbilde i Israel fra Herren".

"Maher-Sjalal Hasj-Bas". "Snart bytte, rov i hast", var jo navnet på den ene sønnen. "Sjear Jasjub", "en levning skal omvende seg" var navnet på den andre. Og Jesajas eget navn betydde: "Herren frelser."

Som den lille hellige familie stod som et forbilde i Israel, slik skal jo hvert Guds barn være et tegn og forbilde her i verden. Uten det, er vi ikke lys og salt.

Profeten tenker med dette ord: "Se her er jeg og de barn Herren har gitt meg", kanskje også på de åndelige barn i troen. De Herren hadde gitt ham, og han kaller dem sine disipler. Vi merker jo at profeten ikke stod alene, men hadde en flokk troende venner omkring seg.

I åndelig forstand er også dette ord brukt i den nye pakt (Heb 2:13) på Jesus Kristus, og de barn Gud har gitt ham, den troende flokk på jord. De troende, skulle stå som et tegn fra Herren i denne verden, et motsigelsens tegn. Slik var vårt hoved Kristus et tegn for alle vantro, men også et forbilde fra Herren, for alle dem som ville søke lyset.

Fra Guds folk skal det gå ut et kall til verden: "Til ordet og til vitnesbyrdet". Vi skulle kalle mennesker til Guds lov, så det kan våkne til syndserkjennelse. Så kan de tro på Guds løfter så hjertet kan finne fred med Gud.

På profetens tid lød det røster som sa: "Søk til dødningmanerne og spåmennene, som hvisker og mumler!" Saul søkte jo spåkvinnen i Endor.

De vantro i Israel ventet hjelp fra de døde. Hos deres ånder ville de søke råd. Spåkvinnen som enten var bedrager eller stod i pakt med mørkets ånder, "hvisker og mumler", for å gi det et så hemmelighetsfullt skinn som mulig.

Alt dette hadde Gud fordømt som ondt. Det gikk slik den gang som det går den dag i dag. Når mennesker ikke søker Herren, faller de i overtro.

Der ender gjerne fritenkerne. De lever på falsk åndelighet, fordi det i menneskene er en trang til å ha med de høyere makter å gjøre.

Vi ser i våre dager hvorledes store skarer av vantro mennesker bli spiritister. De kommer inn på hemmelighetsfulle kunster. Men fra Guds folk skal det lyde, uten personanseelse i verden.

Profeten sier: "Skal ikke et folk søke til sin Gud? Skal en søke til de døde på vegne av de levende?"

"Til ordet og til vitnesbyrdet!" Guds folk skal vise det både i sin ferd og tale.

Vil ikke menneskene gå den vei, vil alt omsider bli mørkt for dem. Når en går utenom ordet, er det ikke håp i trengselstider. Håpet lignes med "morgenrøden" (v. 20). Det blir mørkt for alvor når en ikke holder seg til ordet.

Profeten maler for oss et bilde av det vantro folk når de "plaget og sultne" skulle dra gjennom landet. Alt var ødelagt av fiendene og de kunne ikke finne det de behøvde.

Han skildrer hvorledes trengselen ikke virker til omvendelse, men bare til vantro. Menneskene ble harme og forbanner sin konge og sin Gud. De skal vende sine øyne mot det høye.

For det trassige hjerte er Himmelen lukket. Jorden har heller ingen ting til overs for det. Da skal det gå som det står (v. 22): "Se, det er trengsel og mørke, angstfullt mørke. De er støtt ut i natten."

Hvor ofte har ikke menneskene i trange tider trosset Gud og raset mot øvrigheten i stedet for å søke til ordet. Vi kan tenke på de store arbeidsskarer som ofte drar omkring i landet. De er hungrige og plaget, men de forbanner Gud og vil ikke høre på kallet "til ordet og til vitnesbyrdet".

Derfor er det så viktig å hjelpe de som har falske masker. Mange av dem banner Gud. En arbeider sa en gang til en prest som viste ham til Herren: "Her er min Gud, pastor." I det samme strakte han sin arbeidshånd frem. "Når den er råtnet så råtner også min Gud."

Det vil jo gå slik med alle som vender Gud ryggen. Det bilde profeten maler av et fortvilet, rasende og trassig folk, finner jo sin grusomme oppfyllelse på det folk som kommer til den evige fortapelse. Der er evig pine. Der er folket blitt lik djevelen. Det vil være gråt og tenners gnissel i helvete. En fortvilet ende, bitter gråt og tenners gnissel.

"Til ordet og til vitnesbyrdet!" Måtte det få rom i hjertene, så det tennes lys. Det er dette profeten taler om så herlig i Jes 9:1-7.

Gå til Jes 9:1-7
Jes 9:1-7
I den danske bibeloversettelse begynner det niende kapittelavsnitt med v. 2. Det siste vers i Jes 8 er laget som vers 1 for sammenhengens skyld. I den hebraiske bibel har det 8. kap. 23. vers. Når det 23. vers står i Jes 9: er grunnen den at sammenhengen hører til det følgende.

Profeten fester nå sitt blikk på lyset fra Guds ord som skal skinne for Herrens folk. For de som elsker Guds ord kan nådesolen kanskje fordunkles av skyer for en tid. Men lyset skal atter bryte fram og "de skal se et stort lys".

Profeten ser hvorledes det skal komme en herlig tid over Guds folk. "Tidligere førte Herren vanære over Sebulons land og over Naftalis land, men i framtiden skal han føre ære over det - over veien ved havet, landet på den andre siden av Jordan, hedningenes Galilea."

Det er i sannhet en vidunderlig profeti. Det land som først skulle få se frelsens lys er Galilea, den nordlige del av Israel. Sebulons og Naftalis land lå jo i vest og nordvest for Genesaretsjøen og kalles "hedningenes Galilea." Det er den nordlige del av Naftalis stamme. Der fantes mange hedninger som var innblandet blant isralittene.

Så nevnes landet på hin side Jordan. Her tenkes vel særlig på landet øst for den nordlige del av Genesaretsjøen. Altså i det hele tatt landet omkring Genesaretsjøen.

Dette sted var det første assyrerhæren kom til. Det ble også det første sted der Immanuel kom til jord, vandret om, talte og gjorde under. Matteus bruker også dette ord da han forteller hvorledes den Herre Jesus tok bolig i Kapernaum.

Jesaja hadde en profeti om dette 700 år i forveien. Der skriver han om hvor lyset først skulle tennes. Han maler videre et frydefullt bilde av denne omskiftelse fra mørke til lys. "Det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys. De som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle."

I dødsskyggen bor alle syndere av naturen. "Syndens lønn er døden." Både den timelige og den åndelige døds mørke skygger kommer over den falne menneskeslekt.

Bak alt dette truer dødsmørkets redsel. Midt i denne dødens skyggenatt, skuer profeten et skinnende lys. Dette lys er Immanuel, jomfrusønnen. Dette går frem i v. 6 der det gamle julebudskap toner oss i møte: "For et barn er oss født, en sønn er oss gitt."

Han skildrer den nye glede og lykke som skulle komme over Immanuels folk, i motsetning til den tidligere jammer. Han ser hvorledes Gudsfolket skulle vokse. Det ble stort. De utallige hedningeskarer kom til å høre med til "Guds Israel" (Gal 6:16). Han skildrer det frelste folks glede og likner den dels med høstgleden og dels med seiersgleden (v. 3).

I sannhet, troens glede er en høstglede. Vi får jo høste hva Herren har sådd med sin lidelse, sitt blod og sin død. På ordets og sakramentenes grunn er denne herlige høst fra Golgata vokset fram.

Vi har lov til å gå og høste dag for dag. Høste av denne rike nåde inn i våre hjerter. Kjenner du denne herlige høstglede, kjære leser? Mange går og høster på verdens marker, og sår kun vantroens tistelhøst.

Det hellige folks glede lignes med seiersgleden, "slik en gleder seg om høsten, slik en jubler når de deler hærfang." Ja, hærfanget har Immanuel vunnet til sitt folk.

Se hvor draken

ligger fangen,

de er hans fangeslott.

Han vant oss syndenes forlatelse, den Hellige Ånds gave, rettferdighets og hellighets klenodie. Med dette frelste han også sitt folk (v. 4). "For åket som tynget det, og stokken på dets skulder, driverens stav." Dette brøt han sund for oss.

Dette hadde Midianittene fordum lagt på Israel. Dette ble brutt ved Gideon. "Dets tyngende åk." Den tunge syndeskyld har Immanuel tatt bort, så nå kan hans folk synge med fryd.

"Fra vårt hjerte byrden bort da gled,

Vi fant fred."

"Stokken på dets skulder, driverens stav" bruker djevelen likedan som i gamle dager da Egyptens slavedriver tvinget sine treller.

Immanuel har sønderbrutt trellekåret. Han har ført oss ut av Egypt og inn i Guds barns herlige frihet. Nå kan vi stå djevelen imot og ikke behøve å lyde ham mer.

Han gir sitt folk fred. Krigstilstanden med all dens blodige redsel skal forsvinne i hans rike. "Fred på jord!" sang englene julenatt. Dette skal virkeliggjøres en gang i hele sin fylde. Dette skjer når Immanuels rike har vunnet sin siste evige seier.

Ja, det var lys og lykke profeten skuet inn i, et lys knyttet til Immanuel. Han vender nå blikket mot ham som er Frelseren. Nå er det som Jesaja kunne se Betlehemskrybben med Jesusbarnet.

Det er som tonen av en julepreken klinger oss i møte fra ordet i v. 6: "For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste."

På det lille barn i krybben lå "herredømmet". Alle mennesker skal en gang stilles fram for hans trone. Også konger og fyrster. Alle navnene på dette barn kunne samles i dette: Jesus, Frelseren.

Hvert av navnene peker likesom på en ny side av hans frelsergjerning.

"Under" kalles han fordi alt hos ham er vidunderlig. Hans fødsel var underfull, hans død, hans oppstandelse, hans himmelfart, hans sakramenter og hans ord. Det liv han tenner i hjertene på de han får lov å eie. Alt er underfullt. Det kan kun erfares ved troen, aldri fattes med vår lille forstand.

En saktmodig og stille rådgiver er dette barn. Han tvinger ingen til å bli frelst, men han råder kjærlig og alvorsfullt hver sjel til å vende om og ta imot frelsen. Den som følger Betlehemsbarnets råd, skal erfare at dette barn også er veldig Gud. Alle fiender må da vike.

For Jesu navn hans fiender må fly

Og styrte for hans sverd.

Mens kronen vitner over sky,

Den minste har ham kjær.

Derfor er det ikke godt å ha ham til motstander. Hans makt er evig.

Hans navn er også evig fader. Han var i begynnelsen, og han har sagt: "Jeg er den første og den siste og den levende, Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet" (Åp 1:18).

Han er "fredsfyrsten" som kan gi det urolige synderhjerte den evige hvile og fred. Allerede den døende Jakob skuet den kommende "Shiloh", fredsfyrsten (1Mos 49).

Kjære venn som leser dette, har du også skuet ham? Kjenner du den fred som overgår all forstand? Er Jesus blitt din fredsfyrste?

Det står i v. 7: som vi også leste det i v. 5: hvorledes det en gang skal bli fred uten ende. Det skjer når Davidssønnen Immanuel får bre ut sitt fyrstedømme over hele jorden.

Da skal det som volder all ufred og krig være borte for evig. Synden er borte. "Rett og rettferdighet" fyller til evig tid Immanuels rike.

Dette fredsrikets herlighet skildres nøye i det herlige ord i Jes 11.

Hele dette lyse bilde stråler fram for profetens øye. Det er for ham som om det allerede var der. Han sier jo: "Et barn er oss født, en sønn er oss gitt."

Han ser også hvor dette lys skulle komme fra, hvem som skulle føre løftet til oppfyllelse tross all fiendens motstand. "Herren, hærskarends Guds nidkjærhet skal gjøre dette." Det er grunnvollen for hele frelseshåpet.

Herrens nidkjærhet åpenbarer seg til begge sider. Både i den strenge dom som knuser alle verdensmakter som setter seg opp imot ham, men også i stor kjærlighet og miskunnhet, der han fører sitt folk til evig seier.

Dette avsnittet (Jes 9:1-7) er en av Sions herlige høyder. Fra den har troens øye lysende, strålende utsikter. Den har Gud gitt dem han elsker.

Det gleder hjerte ofte å gå til disse høyder for å lære rett med Paulus å juble det ut: "For jeg er overbevist om at den nåværende tids lidelser ikke er for noe å regne mot den herlighet som skal bli åpenbart på oss" (Rom 8:18).

Allerede her har vi herligheten, men her bærer vi vår skatt i leirkar (2Kor 4:7). Her er "vårt liv skjult med Kristus i Gud". Men "når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere bli åpenbart med ham i herlighet" (Kol 3:3-4). Salig er det folk som vandrer under tegnet: "Immanuel, Gud med oss." Gå til Jes 9:8-21
Jes 9:8-21
Profeten skildrer en rekke straffedommer over Israel, både i dette avsnitt og inn til Jes 10:4. Stykket er delt i 4 avsnitt (mindre versegrupper). Først v. 8-12: så v. 13-17, 18-23 og Jes 10:1-4. Disse fire avsnitt ender alle med det samme vemod: "Men med alt dette vender hans vrede ikke tilbake, ennå er hans hånd rakt ut." I dette ligger det at straffen ble forgjeves. Så lenge Herren ikke får rå over mennesket, kan hans vrede ikke vendes bort. "Guds vrede blir over ham" (Joh 3:36).

Det kan en se også i det enkelte menneskeliv hvor en kan gjøre seg hard overfor Guds tukt og akte den ringe i hovmodighet og stolthet.

Det første avsnitt (v. 8-12) peker på straffen over Efraim og Samarias innbyggere. Husene var blitt ødelagt, men de var overmodige. De mente det var til det gode for dem. Nå hadde de anledning til å bygge dem bedre opp. Slik var det også med morbærtrærne som fienden hadde hugget ned. De ville sette sedertrær i stedet (v. 10).

I v. 11-12 forkynnes dommen: Herren ville først la assyrerne overvinne kong Resin i Syria. Så ville assyrerne med de overvunne syrerne kaste seg over Israel forfra. Filistrene ville benytte anledningen til å ødelegge bakfra.

Dette var Guds ord, og det skulle falle tungt i Israel. Som lynet når det slår ned.

I v. 13-17 har vi den neste dom over folket. Det sies først at folket vender ikke om til ham som slår det, Herren hærskarenes Gud søker de ikke (v. 13). "De gjør det onde" og "taler dårskap". Derfor kunne ikke Herren forbarme seg over dem. Ikke over farløse og enker heller (v. 17).

Alt var fordervet og derfor måtte det falle "på én dag". Det vil si ved en hastig og brå tilintetgjørelse. Det står at Herren ville avhugge "hode og hale" av Israel. "Palmegren og siv" betyr både høg (palmegren) og lav (siv). Både på rik og fattig er med, og det betyr en alminnelig dom.

Den falske profet som lærer løgn lignes med "halen". Et bilde som er hentet fra hunden når den logrer med halen for å gjøre seg behagelig. Herren kunne ikke glede seg over de unge. De var vannhellige og under Guds dom.

I v. 18-21 står om den ugudeliges ild, den fortærende flamme som synden alltid bærer i seg. Den brenner i hjertene. Den ene raser imot den andre og får ikke nok.

De skulle være hverandres arm og støtte, men de ødelegger hverandre. "Den fortærer torn og tistel." Alt dette viser de indre splittelser og blodige omveltninger dersom Guds vredes dom ødelegger det vantro folk.

I 2Kong 15 fortelles det om ikke mindre enn fire kongemord. Det eneste de kunne bli enige om i Israel, var å gå imot Juda fordi det var sete for det rettmessige kongedømme.

Ugudelige folk blir som regel enige om bare det som er ondt. På den måte kunne fariseerne og saduseerne bli enige om å hate Jesus Kristus.

Slik ser vi det den dag i dag. Vi ser hvorledes politiske partier som ellers raser imot hverandre kunne bli enige når det gjelder å krenke kristendommen.

Det redselsherredømmet som fant sted i Juda før det ble oppløst og kom under den tilintetgjørende dom, er også et av de mørke forbilder for de siste tider på denne jord. Herren sier: "Folk skal reise seg mot folk."

Hele dette innbyrdes hat mellom stammene og de to riker inneholder også en advarsel for Guds menighet om ikke å la verdens ånd råde. For en menighet som står i strid med seg selv, den går til grunne.

Gå til Jes 10:1-19
Jes 10:1-19
Dette kapittel begynner med fortsettelse av det foregående. Det uttaler ennå en straffedom over Israel. Den synd som særlig refses er den måten de oppfører seg overfor de vergeløse i folket, som enker og farløse.

"Raner retten fra de fattige i mitt folk." Med dette forvandles retten, for de store gjenstridige folk hjalp hverandre når det gjaldt å forakte de fattige.

Kunne de holde fram med ondskapen overfor de svake, så skulle de få merke at det var en hevner over alt slikt. "Hva vil dere gjøre på hjemsøkelsens dag?" spør profeten.

"Hvem vil dere flykte til for å få hjelp? Og hvor vil dere gjøre av deres skatter?" Det er spørsmål som gjelder alle dem som vandrer på den breie veg.

Profeten varsler om at denne gang skulle ødeleggelsen komme langt bortefra. Det er Assyrias fryktelige hær det her varsles om.

Dommen finner vi i v. 4: Enten synker de i kne blant fangene, eller så blir de drept.

Men atter gjentas det sørgelige omkvede: "Men med alt dette vender hans vrede ikke tilbake, ennå er hans hånd rakt ut." Ingen av disse veldige dommer kunne bøye de trassige hjerter så de vendte om til Herren.

Så var det bare en ting å gjøre, nemlig utslettelsens dom. Dette ble dommen. De ti stammer er ikke til å finne mer som eget folk.

Hele dette vemodige avsnitt med de fryktelige straffedommer er likesom en utvikling av navnet til den ene profetens sønn: "Snart bytte, rov i hast." Herrens trussel var vel ikke i disse ord blitt rettet mot andre enn Israels folk. Nå var advarselen også gitt til Juda.

Den øvrige del av kapitlet vender seg nå til Juda (fra v. 5). Hvordan det skulle gå de ti stammer var nå avgjort. Akas hadde gått inn i forbund med Assyria som var den tids sterkeste uttrykk for verdensmakten. Dette fikk nå sine forferdelige følger. Assyrerkongens plan gikk ut på fullstendig å knuse også Juda.

Men dette siste avsnitt av Immanuelsboken fra Jes 10:5-12 inneholder en herlig trøst. Det varsler verdensrikenes undergang (Jes 10:15-34), Gudsrikets herlige framtid under Messias (Jes 11) og den frelste menighets takkesang (Jes 12).

Ved siden av dette er det en klarhet av hele det løftet som bare gjaldt levningen av Israel. De var lutret gjennom trengslene og omvendte seg til Herren. Det sies ganske bestemt at hvor tallrikt folket enn var, skulle bare en rest få løftet.

Assyrerne skulle ikke få makten over Juda, men det ligger i profetens ord at det ville komme en annen fiende og fullføre det assyrerne ikke fikk fullført, nemlig å ødelegge folket. Denne levning skulle bli den hellige sæd for framtidens Israel.

Der hadde vi den mektige forskjell på tistammeriket og Judariket. Det første gikk helt til grunne. Av det andre ble en levning frelst.

Dette skjedde for løftets skyld. Gud hadde gitt David løftet, fordi det alltid skulle være en levning som holdt fast ved Israels hellige.

Først skildres (v. 5-19) grunnen til at Gud ville felle den tilintetgjørende dom over Assur. Han ville ikke være Guds vredes ris overfor det gudløse folket. Han ville heller i sitt hjertes hovmod ødelegge det (v. 5-7).

Herren kan bruke mange vrederis både overfor folkeslagene og overfor det enkelte menneske. På den måten skulle også fienden være til gavn for Guds folk.

Trøsten ligger i dette at Herren sier: "Så langt og ikke lenger" når han ser at tukten har nådd sitt mål.

Fra v. 8-11 hører vi assyrerkongens hovmodige tale. Hans høvdinger var "konger alle sammen". Det vil si: var rådende over store landsdeler i det assyriske verdensrike.

Han sier at den ene stad etter den andre hadde måttet gå under for hans makt. Kalno er visstnok i Babylon. Karkemis var en av hovedsetene i det gamle riket ved Eufrat. Hamat og Arad var begge syriske byer. Og nå var både Damaskus og Samaria falt.

"Skulle jeg da ikke kunne gjøre det samme med Jerusalem og dets gudebilder." Det hadde da vært flere gudebilder i andre byer. Assyrerkongen regnet etter tallet på avguder.

For hedningene var et folks nederlag et vitnemål om at deres guder var ringere i makt enn seierherrens. Det ligger her en bitter dom over Israels tilstand. Disse assyrerkongens ord var en bitter sannhet om Jerusalems avguder.

Det var jo en sørgelig kjennsgjerning at det var ikke få avguder i den hellige stad. Det er vemodig når verden med rette kan peke på ugudelighet hos dem som bærer navn av å være Herrens folk.

Alt det profetiske som ble lagt i assyrerkongens munn ble bokstavelig oppfylt da hans hær på Esekias tid kom til å stå utenfor Jerusalem.

"Men når Herren har fullført hele sin gjerning på Sions berg og i Jerusalem, da vil jeg hjemsøke Assurs konge for følgene av hans hjertes overmot og trossen i hans stolte øyne" (v. 12).

Assyrerkongens frekke hovmod er et lite bilde på djevelens hovmod. Herren kan også la Satans ondskap tjene som et ris over de hellige. Tiden kommer da han skal få sin dom. Herren har da en lenke på ham.

I v. 13-14 leser vi om assyrerkongens djevelske hovmod. Han skryter over alle voldshandlinger han har gjort. Om hvorledes han hadde plyndret landene som man plyndrer et forlatt fuglerede. "Det var ingen som rørte en vinge eller åpnet sitt nebb og pep."

I v. 15 står det om hvor tåpelig dette hovmod var. Det var like tåpelig som om en stav ville svinge den som løfter den. "Som om kjeppen skulle løfte den som ikke er av tre!"

I v. 16-19 ser vi hvorledes han fikk erfare at det brente bål under hans herlighet. Bålet var den hellige Guds vrede. "Israels lys skal bli til en ild, og dets Hellige til en lue." Ja, den samme Gud er livsens lys for den som ydmyker seg, og en fortærende ild for dem som er hovmodig.

I to bilder skildres nå assyrerkongens undergang: dels ved bilde av en syk som visner bort. Slik skulle assyrerkongens hær, hans herlighet, visne bort. Dels liknes dommen ved bilde av en skogbrann der både skogen og hans fruktbare mark og torn og tistel ble brent. "De trær som blir spart av hans skog, skal lett kunne telles, et barn skal kunne skrive dem opp" (v. 19).

Denne dom over Assyria fullføres først utenfor Jerusalem. Da Herren drepte 185 000 mann av hans hær på en dag. Senere ble hele det assyriske rike tilintetgjort ved Kaldeernes angrep. Men dommen over Assyria er her et bilde på dommen som alltid vil komme over hver verdensmakt som er hovmodig.

Vi har et eksempel fra den nyere tid, fra den dom som rammet Napoleon den stores hær i Russland i 1812. Det kom bare en liten skare tilbake. Guds rikes grunnlov er ikke opphevet: "Den som seg selv opphøyer, skal fornedres." Gå til Jes 10:20-34
Jes 10:20-34
I v. 20-27 pekes det på betydningen som verdensrikets fall ville få for "Israels rest". Men det sies bestemt at det bare er det sanne Israel som får velsignelsen. Bare levningen som er lutret gjennom trengselen får den.

De troende stoler ikke mer på verdensmakten, men på Herren Israels Hellige. Det vil bare bli en levning av folket som gjør det. Den store masse vil bli revet bort i den store fordervelsens strøm. "Tilintetgjørelse er fast besluttet, en flom av rettferdighet" (v. 20-23).

I disse vers er det en hard dom over den store flokk i Israel. Over levningen er det et herlig løfte, de som gjennom trengselens storm omvendte seg til Herren.

Derfor lyder Herrens ord videre til denne lille levningen, som et trøstens ord: "Du mitt folk som bor i Sion, frykt ikke for Assur."

Det er et herlig trøstens ord for Guds folk, det åndelige Sion, til alle tider. Vi skal ikke frykte for verdensmakten. Vi kan komme til å lide meget av det som står her: "Når han slår deg med kjeppen og løfter sin stav over deg." "Bare en liten stund til, så er min harme til ende." Det vil si at straffen er forbi og hans vrede skal vende seg mot fiendene (v. 25).

"En liten stund", lyder det alltid over Guds folk når de er i trengsel. "Kortvarig og lett" sier Herrens apostel (2Kor 4:17).

En liten stund vi kun er her til huse,

På jorden snart er all vår vandring endt.

Vil stormen sterk og motgangsvinden suse,

Oss Herren alt dog viselig har sendt.

Dommen over verdensmakten er som et bilde hentet fra gamle dager, fra Midianittenes og Egyptenes nederlag. Men når verdensmakten får sin dom, betyr det Guds folks utløsning. Som her står: "På den tid skal hans byrde bli tatt bort fra din skulder, og hans åk fra din hals." Det trykk som verden legger på Herrens folk, det skal ikke være bestandig.

Åket skal ikke bare tas utenfra, men også innenfra. "Åket brister på grunn av fedmen", står det. Dette er et fint bilde på at det gamle menneske skal dø og det nye bryte fram. Det er målet for Guds barns helliggjørelse at vi kan være fylt med Kristi kjærlighet, og sprenge alle de bånd som Satan, verden og kjødet vil legge på oss.

Det er hensikten med Herrens refselse. "Men siden gir den dem som ved dette er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt" (Heb 12:11 b). Derfor må vi ikke bli forsagt når Herren tukter oss. Også i dette velsignede ordet har vi et herlig løfte. Det skal oppfylles på ny og på ny, inntil den siste evige oppfyllelse kommer.

Slutten av kapitlet (v. 28-34) er et bilde på Assurs framrykking mot Jerusalem, av folkets angst men også av frelsen fra Herren.

Profeten ser i ånden hvorledes kongen av Assyria går fram fra by til by. I det hellige land kan man enda følge den samme vei og se de samme steder som det står om her. Jordsmonnet er det samme, klippen er den samme som i gamle dager. Det er det samme selv om byens navn er annerledes. Enkelte av dem, slik som Rama, har ennå det samme navn.

Profeten ser elendigheten når fienden kommer og legger stedene øde. Han ser til sist fienden stå ganske nær Jerusalem. Stedet Nob som nevnes her (v. 32), er så vidt vi vet det samme høye punkt som Titus var på første gang han så Jerusalem.

Han ser fienden svinge sin hånd mot Sions datters berg. Da kommer slaget fra Gud. Han hugger av de løvrike grener (v. 33-34). "Libanon faller for Den Veldige." Fienden blir sammenlignet med Libanon fordi det var en stor skog med sedertrær der.

Når nøden er størst, er hjelpen nærmest. Det vil både det enkelte Guds barn og hele Guds menighet igjen og igjen få erfare til Herrens pris.

Fienden kan være hard mot oss, men helvedes porter skal ikke få overhånd over Guds menighet.

Hvor mye vil ikke dette ord i slutten av kapitlet være en trøst for Guds folk. Det er en trøst også i antikristens dager, da det vil se ut som om Sions folk helt vil bli knust. - Nei, i rette tid skal slaget ovenfra ramme fienden. Herren er i går og i dag den samme, ja til evig tid.

Gud skal allting lage,

Han den gamle drage

mektig overvant,

Fører han enn sine

gjennom kors og pine

Underlig i blant

Fred og strid

Har hver sin tid

Snart du jubler,

snart du klager

Gud dog allting lager.

Gå til Jes 11:1-5
Jes 11:1-5
I det foregående avsnitt skildres verdensmaktens fall og Jerusalems frelse under bildet av dommen over Assur. Jerusalem skulle likevel falle en gang, for sine synders skyld, ikke for Assur men for Babel.

Det hadde også Gud åpenbart for profeten. Vi hører det ofte, særlig i den profeti som står i Jes 39:6-7. Likevel var dommen over Assur et varsel om at verdensmakten til sist skulle lide et evig nederlag.

Nå får profeten et herlig syn. Han ser Immanuel. "Men en kvist skal skyte fram av Isais stubb" (v. 1), "et rotskudd" (Jes 53:2). Han kom altså fra en ringe begynnelse. Hvor fornedret var ikke Davids kongehus da frelseren ble født. Da lå romerrikets herredømme over det.

Ordet "rotskudd" er på hebraisk Nazar. Utfra dette er det Matteus i Matt 2:23 tar sin profeti at han skal kalles nasareer. For jødene var det ikke stort. Han er som et skudd som bryter fram fra en stubb.

Utfra en ringe begynnelse skulle Immanuel gå fram og utrustes med "Herrens Ånd" som ingen annen. "Han som kommer ovenfra, er over alle" (Joh 3:31).

I ordet her står: "Og Herrens Ånd skal hvile over ham - visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for ham."

Full av den Hellige Ånd skulle denne konge gå fram, i motsetning til den ugudelige kong Akas og den storskrytende Assyrerkongen.

Den syvdobbelte nåde som ånden her sikter til, svarer til det som står i Åp 1:4: "de sju ånder som er for hans trone". Og i Åp 4:5: "sju ildfakler brenner foran tronen, det er de sju Guds ånder." Det peker også på den syvarmede lysestake i tempelet. Syvtallet er tegn på hellig fullkommenhet.

Åndens gaver nevnes her som "visdom", et tegn på erkjennelsens dybde. "Forstand" er et tegn på erkjennelsens klarhet når det gjelder å bedømme. "Styrkes Ånd" er et tegn på å finne de rette veier og så gå dem.

"Den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for ham" er et tegn på roten til alle de øvrige gaver. Den som finner Jesus, finner alt dette. Vil du finne visdommen, nytter det ikke å søke verdens visdom. Overfor alle livets spørsmål ender de i mørket.

Vil du ha det rette råd til frelse, nytter det ikke å spørre verden til råds. Den har intet råd å gi. De kjenner ikke Herren og frykter ikke ham. Men alt finner du hos Jesus, den himmelske konge. Han har det rette råd å gi.

Og profeten så videre hvorledes denne konge gjorde sin kongsgjerning (v. 3-5). Han dømmer ikke etter det utvortes, men det han ser etter, og det han har lyst til, er "Herrens frykt."

Verden ser ofte skeivt på dette. De tror den bare er å finne hos prestene og i det hellige samfunn. Men Jesu lyst er i Herrens frykt. Alt det andre har ingen verdi for ham (v. 3). Heller ikke veltalenhet eller skinn av gudfryktighet.

Derfor står det også om ham: "Men han skal dømme de små i samfunnet med rettferdighet og skifte rett med rettvishet for de saktmodige på jorden" (v. 4).

De ringe og saktmodige er Herrens venner. De er jo aktet ringe i verden. Det er bare de som er saktmodige i hjertet ved å se sin synd og vantro.

Kjære leser, hører du til de ringe og saktmodige som Immanuel vil "skifte rett med"?

Hos verden får de hellige nesten aldri rett, men det er nok at de får det hos Jesus.

Men så barmhjertig som Herren er overfor sine ringe små, likeså skarpt møter hans hellige vrede den ugudelige. Det står: "Han skal slå jorden med sin munns ris og drepe den ugudelige med pust fra sine lepper."

"Jorden" er tegn på de som har bundet sitt hjerte til jorden og de jordiske ting. Ordet om den ugudelige bruker Herrens apostel i 2Tess 2:8 særlig om Antikrist når ugudeligheten når sitt høydepunkt på jorden.

Slik viser denne konge seg for profetens øye omringet med "rettferdighet og rettvishet" som med et belte. Hans løfter er trofaste og det er også hans trussel.

Gå til Jes 11:6-16
Jes 11:6-16
Profeten så ikke bare Immanuel i hans kongsgjerning, men han så også det herlige fredsrike som skal komme. I denne syndens verden er det strid og uro både innbyrdes mellom menneskene og mellom dyr og mennesker. Likedan er det innbyrdes mellom dyrene også.

Alt dette blir annerledes når Immanuels rike åpenbares i sin herlighet. Den fullkomne fred skal legge seg over jorden. Rovdyrene skal bli fredelige.

"Da skal ulven bo sammen med lammet." "Løven skal ete halm som oksen." Hoggormen og basilisken (en meget giftig slangeart) skal fullstendig skifte natur. Det lille barn kan leke ved deres huler uten frykt.

Da er forbannelsen veket bort fra naturen. Den forbannelse som for syndens skyld la seg over hele skapningen. Da oppfylles det som apostelen sier om Guds ords håp i Rom 8:21. "I håp om at også skapningen skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten, og nå fram til Guds barns frihet i herligheten."

Men da er også synden borte. Da skal hele verden kjenne Herren. Det står så fint i v. 9: "Ingen skal gjøre noe ondt og ingen ødelegge noe på hele mitt hellige berg. For jorden er full av Herrens kunnskap, likesom vannet dekker havets bunn."

Hvilken herlig tilstand! Ingen synd, og alle skal kjenne Herren. Bare troende mennesker skal ferdes på den nye jord.

På denne gamle syndens jord blir hjertet tynget ned ved de mange vantro mennesker. Mange steder møter de sjelden troende mennesker på sin veg. Hvor herlig det skal bli å ferdes på denne jord der alle er troende. Det er ikke svake troende, men slike som er fullkommen frelst.

Måtte enhver stille seg dette spørsmål for alvor: Kommer jeg med i dette salige rike?

Profeten ser også for sitt øye hvem som får del i dette Immanuels fredsrike. Han ser hvorledes hedningefolkene søker til Isais rotskudd. De flokker seg om ham som "banneret" og erkjenner at hans bolig skal være herlighet (v. 10).

Det er tre trinn i dette ordet. Det første trinn er å "søke til Isais rotskudd". Det vil si Jesus. Søker du Herren? I mange hjerter er det ikke noe spørsmål etter Herren. Hjerte sover likegyldighetens dødssøvn.

Det største livstegn viser seg i at spørsmålet våkner. Hva er sannhet? Har de hellige rett? Hva skal jeg gjøre for å bli salig?

Det neste trinn er å stille seg under Jesusbanneret. Det er å stå der i den hellige hær og velge. Står du der, under korsbanneret, kjære venn? Der så profeten de frelste stå. Jesus er banneret som Guds folk samles om.

Verden heiser også sitt banner. På det står: Frihet for kjødet. Store skarer kjemper under dette banner. Noen står der med skinn av gudfryktighet, andre med frekk og åpenbar ugudelighet.

Men velger du rett, da stiller du deg uten menneskefrykt under det hellige banner. Da skal du nå det tredje trinn. Det er å erfare at "hans bolig skal være herlighet".

Ja, allerede her på denne gamle jord er Herrens hvilested en herlighet. Det beste hvilested for en fattig synder er ved korsets fot hos Jesus. Et Guds barn synger lykkelig:

Ved korsets fot hos Jesus

Der har mitt hjerte fred,

Og aldri mere vil jeg gå

Fra dette sikre sted.

Hva verden enn kan byde meg,

Jeg akter alt for tant,

Men jeg roser meg av Kristi kors

Der fred med Gud jeg fant.

Det er salig å hvile der ved Frelserens bryst og styrkes ved hans liv i ord og sakramenter. Det er også et hvilested i de helliges samfunn. Også om dette hvilested sier alle Guds barn at det er herlighet.

Å, hvilken salighet å måtte ty inn til sitt lønnkammer og utøse sitt hjerte for sin beste venn! Ja, det er det tredje steg i omvendelsen, å få erfare at hans hvilested er herlighet.

Men det herligste hvilested har Frelseren enda tilbake for sine venner. "Så står det da en sabbatshvile tilbake for Guds folk" (Heb 4:9). Måtte du kjære leser og jeg møtes der hvor Guds fullkomne fred fyller alt og alle med herlighet. Om ikke før skal det da erfares at hans hvilested skal være herlighet.

Slutten av kapitlet (v. 11-16) inneholder et særlig løfte for jødefolket. I v. 10 var det tale om hedningene. Her ser profeten i ånden hva Herren vil gjøre "på den tid". Det vil si i de siste tider, når herligheten skal opprettes.

Han vil for annen gang gjøre et under, som da han utfridde folket fra Egypt. Han ser hvorledes Herren skal "samle de fordrevne". Det er et utrykk som står for at de er dyrt kjøpt. "Resten av sitt folk," fra jordens fire hjørner. "Patros" betyr det øvre Egypt. "Elam og Sinear" er det egentlige Babylon. "Hamat" er en by i Syria. "Havets øyer" er middelhavslandene.

Det er ikke bare den babylonske landflyktighet profeten har for øye. Det er alle folks landflyktighet under ett, også den nåværende. Tiden skal komme da Herren skal "løfte et banner". Det vil si gi dem signal til å slippe jødene.

Også hedningene måtte tjene Herren i hans planer med Israel. Ved hedningemakter førte han dem i landflyktighet. Og ved hedninger skal han la dem komme tilbake igjen.

Da skal han "samle de fordrevne av Israel og sanke de spredte av Juda fra jordens fire hjørner." Da skal all innbyrdes misunnelse være borte mellom stammene i Israel. Alt fiendskap skal utryddes. Da skal alle de hjemvendte være forenet i inderlig kjærlighet.

Og de hedninger som plaget dem i gamle dager skal nå bøye seg for dem (v. 14). Herren selv vil fjerne alle hindringer for sitt folk, i likhet med det han i fordums dager førte sitt folk over Rødehavet og over Jordan. "Elven" er her Eufrat, v. 15. Det tenkes da på dem som kommer østfra. "En ryddet vei" skal det være for hans folk.

Alle disse løfter skal sikkert være et tegn på den åndelige tilstanden som vil finne sted i de siste tider. De hedningekristne har jo ved sin kalde og fiendtlige holdning overfor jødefolket hindret det i å vende tilbake.

I de siste tider skal de hedningekristne folkeslag bli ivrige for jødefolkets omvendelse. Guds menighet blant hedningekristne vil da bli redskap i Herrens hånd til å dra jødene til frelsen ved korset.

Herren vil selv fjerne alle hindringer, så alt blir lagt til rette for jødefolkets omvendelse. Nå er det vanskelig på mange måter.

Da vil tiden komme for den store vekkelse. Da vil Jesu kjærlighet forene Israels barn og sette dem høyt i ære. De skal vinne seier over sine fiender. Det er ikke en seier med våpenmakt, men en åndens seier.

Om Israels barn i bokstavelig forstand skal vende tilbake til det hellige land, er umulig å si. Det kan være at det hellige land med Jerusalem skal være midtpunktet i tusenårsrike. Dette er ikke klart åpenbart for oss. Den utvortes tilbakevendingen har ikke noen stor betydning heller. Hovedsaken er at det skal være en hjord og en hyrde. Det frelste Israel skal da forenes med de hedningekristne og lovprise den ene hyrde.

Innholdet av denne lovprisning hører Jesaja lyde for sitt åndelig opplatte øre, og det er denne lovsang vi hører i neste kapittel.

Gå til Jes 12:1-6
Jes 12:1-6
Dette kapittel danner en herlig avslutning på Immanuelsboken. I Jes 7 skildres Immanuels fødsel, i Jes 9 hans herskerstilling og i Jes 11 hans kongegjerning og det evige fredsrike.

Skildringen har gjennom hele Immanuelsboken gått i bølgegang. Snart nede i trengselens dype daler, snart oppe på løftenes lyse bølgetopp.

I dette kapittel er det som vannet er blitt så stille. Stormen har lagt seg. Nå toner det bare lovsang fra det lykkelige folket som ligger i nådens stille havn.

Herre, nå stormen er over,

Og allting så stille er;

Min sjel nå din miskunnhet lover,

Du har alle syndere kjær.

Det er slike toner som klinger oss i møte, freds- og gledestoner.

"På den dag skal du si: Jeg takker deg, Herre! For du var vred på meg, men din vrede hørte opp, og du trøstet meg. Se, Gud er min frelse! Jeg er trygg og frykter ikke. For Herren Herren er min styrke og lovsang. Han ble meg til frelse" (v. 1-2).

Det er gjenklang i dette ordet, i lovsangen fra folket da de var kommet over det Røde Hav. Da Herren hadde frelst dem fra Egyptens vrede (2Mos 15:2).

Denne lovsang om at Guds vrede tok slutt, har Golgata kors til sin grunnvoll. Der døde jo Jesus i vårt sted. Han ble den store lynavleder. Han sa jo: "Er det da meg dere leter etter, så la disse gå!" (Joh 18:8 b). Ut fra korset spinger all trøst, trygghet og glede, som vi synger om i denne vakre salmen:

Du Guds lam uskyldig.

O, du Guds lam!

Ved korsets stavn,

Du bar allverdens synder,

Derfra all trøst begynner.

Denne korsets frelse, dette nådevell som strømmer fra Golgata, kommer til Guds folk gjennom frelsens kilde som Gud har innstiftet. Derfor lyder ordet her: "Dere skal øse vann med glede av frelsens kilder."

Dette vakre bilde peker på ørkenvandringen, der Herren lot opp kilder for sitt folk. På løvsalens fest pleide jødene å hente vann fra Siloahs kilder. Dette brukte de til drikkeoffer i tempelet. På løvsalens fest viste Herren dem til den åndelige oppfyllelse av dette ordet. "Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann" (Joh 7:37-38).

Han peker her på seg selv som den levende vannkilde. Nå flyter frelsens kilder oss i møte gjennom sakramentene, hans hellige ord og de helliges samfunn. I hvert menneske som drikker av dåpens, Ordets og nattverdens kilder veller det fram en kilde med evig liv.

Det flyter levende vannstrømmer fra hvert Guds barn. Derfor blir de helliges samfunn selv en frelsens kilde. Et hvert Guds barn vet hvorledes hjertet kan vederkveges i de helliges samfunn.

Det møter oss en strøm av Jesus gjennom Guds folk. Det er kjennetegnet på et troende menneske at det drar vann med glede av disse frelsens kilder.

Verdens barn går forbi de hellige kilder. De har ingen glede av dem. De gjør to onde ting som Herren omtaler i Jer 2:13. Han sier: "For to onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med det levende vann, og de har hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann."

Salig er den som i tide flyr bort fra de sprukne brønner. De er lik et tørstende hjerte som drar vann med glede av frelsens kilder. Guds vrede blir over vantroens barn. Men alle de som kom til Jesus og drakk av livskilden, kunne stemme i Israels lovsang: "For du var vred på meg, men din vrede hørte opp, og du trøstet meg."

Frelsens kilder blir aldri tørre.

Hver som av det vannet nød

drakk til sunnhet, liv av død.

Lindring, legedom og trøst,

skjenker den det knuste bryst.

Tørster du, så kom i dag,

drikk i dype, fulle drag.

Kjenne skal du alt på jord,

hvor Guds miskunnhet er stor.

I kapitlets siste vers nevnes to herlige toner, som skulle finnes i lovsangen hos dem som har dratt vann med glede av disse kilder. To toner som aldri kan skilles fra den sanne takksigelse og lovprisning.

Den første tonen er vitnesbyrdes tone. Deres lyst står i å "kunngjøre hans gjerninger blant folkene, forkynne at hans navn er opphøyet!" (v. 4).

Det er lovsangens og takksigelsens side, som er vendt utad. Den skal aldri utebli der hvor man selv har dratt vann med glede av frelsens kilder. Målet er jo som ordet her sier: "For herlige ting har han gjort! La hele jorden få vite det!" (v. 5).

Men den andre tone er denne: Herren står midt iblant oss. På dette kjennes de rene toner. At Guds folk i ord og gjerning forherliger Herrens navn.

Verdens sang er full av falske toner. Der er omkvede stadig: Jeg selv er stor, men Herren så liten. Herren hjelper sitt folk til å øse av de kilder som gjør at han blir større for oss. Så blir han også større ved oss og i oss, så vi kan være et vitne for andre.

Det kan ofte bli åndelig tørke over Guds barn. Så liten iver etter å lovsynge Herren og bekjenne hans navn, mens vårt eget jeg reiser seg. Herren blir mindre imellom oss enn han var en gang.

Guds barn kan bli så sløve. Det kommer av at de drikker så lite av frelsens kilder. "Drikk i dype fulle drag," stod det jo i sangen. Ja, dra vann med glede. Du kommer aldri til bunns i kilden.

Måtte Guds ånd rett bringe en frisk lovsang fram, så Herren kunne bli stor imellom oss. Måtte mange fly inn til kilden. De som vandrer om i verdens ørken vil gå evig fortapt hvis de ikke kommer til frelsens kilder.

Hele denne lovsangen peker også fram mot den dag når Guds folk skal drikke av de evige kilder hjemme hos Gud. De skal bo ved selve flodens vann. Ved livsens kilde. I Åp 22:1 står det: "Og han viste meg en elv med livets vann, klar som krystall, som strømmet ut fra Guds og Lammets trone."

Ja, der skal vi dra vann med glede av frelsens kilder som aldri før. Der skal Guds folk for evig trøstes. Der er alt det store i oss selv forsvunnet. Herren alene er stor midt iblant sitt folk.

Der Guds folk av livsens vann

evig sunnhet øse kan.

Gå til Jes 13:1-22
Jes 13:1-22
I dette kapittel begynner et nytt avsnitt av Jesajaboken. Vi har hatt Forherdelsesboken. Jes 1-5: med avslutning i Jes 6 (profetens kall). Deretter kom Immanuelsboken Jes 7-11: med avslutning i Jes 12 (de frelstes lovsang).

Her har vi nå den såkalte Folkebok, Jes 13-23. Den inneholder et profetisk vidsyn over folkeslagenes skjebne. Det er de som var kommet eller skulle komme i kontakt med det utvalgte folk.

Ingen kunne komme i kontakt med de troende uten at det medførte ansvar. For der møtte de noe fra Gud.

Derfor hatet alltid de omkringliggende folk jødefolket med et ganske særegent hat. De kunne engstes når de hørte de underfulle ting som skjedde i Israel. De kunne også til tider ydmyke seg overfor folket i det utvortes, men i hjertet hatet de det.

Da tistammeriket falt fra Herren, hatet de Juda og Jerusalem for helligdommens skyld. Denne verdens ånd raser alltid når de møter noe fra Gud.

Verdens barn kan gå likegyldige, like til de blir stilt overfor vitnesbyrdet fra et Guds barn. Da må de ta et standpunkt for eller imot.

I dette avsnitt forkynner profeten dom over verdensmakten: Over Babel, Moab, Egypt, Etiopia, Edom og over Filistrene. Også det frafalne tistammeriket får domsord. De hadde sluttet pakt med hedningene, assyrerne.

Det tales også imot Jerusalem og Juda, for de hadde skikket seg lik med hedningene på så mange måter. Det er de krefter og makter som står imot Guds folk, profeten uttaler dommen over.

Men han viser hele tiden hvorledes dommen over verden vil vende seg til utløsning for Guds folk. Slik blir det også til sist når den siste dommen kommer over verdensmakten. Da blir det en evig forløsning for Guds folk.

I alle disse truende profetier finnes også gjentatte løfter om at hedningene hadde en framtid i vente, bare de ville slå lag med Guds folk.

Denne første profeti er rettet mot Babel. Det står at Jesaja mottok denne profeti i et syn. Gud viste ham sitt ord, som gjennom et indre bilde viste seg for ham.

Her er det ikke Assyria, men Babel det gjelder. Herren hadde vist profeten at det knusende slag over Juda og Jerusalem ville komme derfra. Babel var i særlig grad fylt med tross og hovmod.

Ordet Babel er også brukt ofte i Guds menighet som betegnelsen for en dypt fallen tilstand. Det er verdensmakten i dens mest ondartede skikkelse. I Åp 18:2 kunngjør en engel: "Falt, falt er Babylon, den store!" Engelen viser her til ordet her i Jesaja.

Profetien imot Babel begynner med å føre oss midt inn i krigsforberedelser. Profeten ser i ånden den makt Herren vil bruke til å knuse Babel med. "Jeg har samlet mine vigslede menn og kalt mine helter til å tjene min vrede - mine stolte, jublende skarer" (v. 3).

Også hedningerikene er redskaper i Herrens hånd. Det tales om "larm på fjellene", "brak av kongeriker". "De kommer fra et land langt borte, fra himmelens ende." Det menes helt ute fra det fjerne, hvor horisonten slutter. Det var mederne og perserne som sammen knuste Babel. I v. 17 nevnes uttrykkelig mederne. Alt dette så profeten i forveien.

Nå skildrer han den redsel og angst denne domshandling fra Gud skulle bringe med seg. "Herrens dag er nær," sier han. Hele skildringen viser oss at dommen over Babel sees i lyset av den store dommedag.

Vi blir stadig minnet om Herrens ord i Matt 24:Luk 21 og Åp. De skulle i redsel se på hverandre, i angst for hva som skulle komme (v. 6-8). "Se, Herrens dag kommer, fryktelig og full av harme og brennende vrede, for å legge jorden øde og utrydde synderne fra den."

Det skal skje tegn i sol, måne og stjerner. Herren vil hjemsøke jorden for dens ondskap og de ugudelige for deres misgjerning (v. 9-11). "Jeg vil gjøre folk sjeldnere enn fint gull og mennesker sjeldnere enn gull fra Ofir" (v. 12).

"Derfor vil jeg ryste himmelen, og jorden skal skjelve og fare opp fra sitt sted ved Herrens, hærskarenes Guds harme og på hans brennende vredes dag" (v. 13).

Når det står at Herren vil gjøre "mennesker sjeldnere enn gull fra Ofir", så menes det et fint og sjeldent gull. Hvor Ofir egentlig lå, det vet man ikke helt sikkert. Man har ment at det skulle være i India.

Inntil dette vers er det likesom verdensdommen blir skildret i alminnelighet. Dommedagene har jorden sett så mange av, like siden syndfloden og dommen over Sodoma. De er som en innledning til den store dom.

Ja slik vil det gå på dommedag, "på hans brennende vredes dag." Hvor mange er beredt til å møte denne dag? De fleste mener nok at det bare er snakk.

Fra v. 14 og ut kapitlet, tar det mer bestemt sikte på Babel. Der skildres hvorledes de fremmede som var i byen og Babel, samlet store mengder med folk fra alle kanter. De skulle vende seg bort hver til sitt folk og fly hver til sitt land. De er som sauer som ingen samler (v. 14).

Videre skildres det hvorledes fiendene ikke har noe medynk. Alle krigens redsler skulle vise seg å være de samme som tyrkerne hadde i de fjerne tider i Armenia (v. 16-18).

Det var ikke for vinnings skyld mederne ville rykke fram, men i vill krigslyst. Og de kunne rykke fram, for dommen over Babel var underskrevet av Gud.

Mederne var på Jesaja tid under assyrerne, men de gjorde seg uavhengig av dem i slutten av det 8-ende århundre.

I de siste vers (v. 19-22) skildres byen Babels gruelige ødeleggelse. Babel var en av de største byer i oldtiden. Etter gamle forfatteres utsagn var omkretsen på 12 mil.

På begge sider av elven Eufrat var den delt i regelrette firkanter. Rundt den var det en stor bymur. Den var så brei at to firspann kunne kjøre ved siden av hverandre. Den hadde 250 tårn og en kobberport.

Babel var også kjent for sine høye murhvelvinger, de såkalte hengende haver. Derfor kalles Babel også "rikenes smykke, kaldeernes stolte pryd."

Og nå skildres hvorledes den skulle bli ødelagd for alltid. Den skulle bli en ruin, hvor ikke en gang hyrdene med sin hjord kunne være. Bare ørkenens ville dyr skulle ferdes i de forlatte borger og i vellystens slott. Tutende ville hunder skal være i de forlatte borgene.

Når det står "raggete demoner", melder det seg en tanke som en ofte møter i Den Hellige Skrift. De onde ånder holder særlig til på de øde uhyggelige steder.

I Matt 12:43 står "Når den urene ånd har forlatt et menneske, flakker den om i tørre trakter." Herren fristes i "ørkenen".

I Åp 18:2 står det at Babylon "er blitt tilholdssted for onde ånder - et fengsel for hver uren ånd." At man tenker seg de onde ånder med horn og bukkeføtter, er det selvsagt overtro. Og når profeten nevner de onde ånder, bruker han det som folk til daglig kalte dem.

Denne Babels ødeleggelse kom ikke på en gang, men litt etter litt. Aleksander den store, perserrikets overvinner, hadde planer om å gjenreise byen til sin gamle storhet. Han ville på ny bygge Babelstårnet. Men han døde brått. Det skal aldri lykkes å bygge Babel opp igjen, for Herrens munn har talt.

En forfatter fra tiden før Kristi fødsel, skildrer byen som en stor ørken. Marken er blitt sumpet og usunn. Kanalene som i gamle dager avledet vannet så det ble fruktbart er nå nedsunkne.

Babel er som det står blitt en ruinmark der bare ville dyr holder til. Folk er redde for å komme der, for etter overtroen spøker det i disse ruinene.

Hvor stort det likevel er å lese denne skildring. Den er så bokstavelig oppfylt for våre øyne. Ja, Guds ord er sant. Det er underlig at ikke mennesker med dette ord for øye, ikke frykter for å gå likegyldige overfor den veldige Gud.

Verdenshistorien skal bedømmes i lyset av Guds ord. Hvor mye annerledes blir ikke Babels undergang å se på da. I den verdslige skildring blir alt framstilt som tilfeldighet.

Luther og senere Johan Arnt, gjør en dyp anvendelse av dette ord. De bruker det dels om pavekirken, denne kirkeruin hvor mørke og vankundighet rår. Dels blir det anvendt på det uomvente hjerte som til sist blir en øde ørken i likhet med Babel. Det er i sannhet en bolig for alle urene ånder.

Gå til Jes 14:1-27
Jes 14:1-27
Profeten begynner med å peke på den betydning Babels fall ville få for Israel. Perseren Kyros som vant over Babel, gav jo folket lov til å vende tilbake til deres land.

Dette forutsier profeten og føyer til "og fremmede skal slå seg sammen med dem og holde seg til Jakobs hus." Med fremmede må en forstå folk av hedensk ætt. De israelitter som har den levende tro på Herren, har sikkert blitt til velsignelse for hedningene i Babels land.

Men profetien i v. 2 sikter åpenbart enda lenger inn i fremtiden. Han peker på hvorledes hedningefolkene skal tjene Israel. De skal hjelpe Israels barn til deres hjem, og bøye seg for Israel.

Dette ordet må peke på den hedningekristne kirkes misjon blant jødene. De blir ført tilbake til deres hjem i åndelig forstand. I stedet for å ha vært undertrykket og plaget, kommer de nå til å stå i spissen på de mest fremragende plasser i Guds menighet. De kommer nå til "å herske over sine voldsherrer."

De fremmedes tilslutning ved hjemkomsten fra Babel, og Israels opphøyelse i de siste tider, hører liksom sammen i det profetiske blikk. Den første hjemførelse fra Babel er jo også et bilde på den store hjemførelse i de siste tider. På samme måte så vi i Jes 13 hvorledes Babels fall og den siste verdensdom også hører nøye sammen.

Løftet i v. 2 er altså enda ikke oppfylt i sin siste herlighet, men oppfyllelsen er neppe langt borte. Det er tegn i Israels folk som synes å tyde på at Israels oppreisningstid nærmer seg med raske skritt.

I v. 3-21 skildres mektige og gripende ord om det jubelrop som skulle komme etter Babels fall. Det skulle skje når Herren hadde gitt sitt folk hvile og ro for sin møye og angst som de måtte tåle. Seierssangen var særlig rettet mot Babels konge som nå lå knust.

Denne profeti vil også få en videre oppfyllelse, når de troende en gang er nådd fram til den siste evige seier. Der får de hvile etter jordens trengsel, uro og møye.

Kongen i Babel, fiendens overhode, står her som et forbilde på Antikrist. Denne gruelige plageånd skal bringe trengsel over de hellige som aldri før. Han er også bilde på djevelen, den verste av alle undertrykkere.

Jubelropets første del skildrer den salige oppmuntring og hvile som nå er over jorden. Den skånselsløse forfølger er nå blitt knust av Herren. Også naturen gleder seg - "sypressene" og "Libanons sedrer".

Profeten lar disse siste si til den knuste konge i Babel: "Siden du falt og ble liggende, stiger ingen som feller trær, opp til oss." Verdens fyrster hugger gjerne skånselsløst ned i skogene i det erobrede land. Alexander den store bygget seg en hel flåte av sypresstrær. Men nå får skogene stå i fred når tyrannen er falt.

Hele denne hviletilstand kom etter den harde trelldommen under "herskernes spir," "med slag på slag," "uten skånsel". Dette peker profetisk fram mot den tilstand som kan tenkes å bli i tusenårsriket, etter at Antikrist er falt.

I v. 9-11 skildres dødsrikets mottakelse av den falne voldsherre. Profeten skildrer hvorledes det blir uro i dødsriket når den grusomme tyrannen som brakte så mange dit selv kommer der. De konger som han knuste, sier med spott til ham: "Også du er blitt kraftløs som vi! Du er blitt lik oss."

Det er et sant bilde vi får av tilstanden i dødsriket. Det vil si et mørkt sted der verdensfolket skal vente på dommen. Der vil den vantro arbeider håne den vantro arbeidsherre, som undertrykte ham. Nå er de blitt like.

Det vil også være et grusomt møtested. Vantro kirkefolk og vantro prester som ikke holder seg til sannheten, vil møtes der og være like fortapte.

I v. 11 skildres Babelkongens forhenværende liv, hans herlighet og harpeklangen er nå borte. Nå har han under seg et leie av ormer og et dekke av makk. Her tenkes på dødens redsler, hvorledes hans lik blir fortært. I sannhet et mektig bilde på hvor forgjengelig den verdslige herlighet er.

I v. 12-15 skildres det som Babels konge hadde vært, i motsetning til det han nå var blitt. I Østerland lignes store konger ofte med sol og stjerne. Slik kalles Babels konge her for "du strålende stjerne" og "morgenrødens sønn".

Også vår frelser kalles morgenstjernen, "den klare morgenstjerne" (Åp 22:16). Han kalles også for "rettferdighetens sol" (Mal 4:2), og det kalles han med rette. Han er kongenes konge og Guds enbårne.

Når de hedenske kongene tillot seg slike navn, var det en stor selvopphøyelse, som er noe av djevelens opprørte sinn.

Dette opprørte storhetssinn hadde Babels konge i rikt mål. Dette hører vi av hans ord i v. 13. Der lyder den mest grenseløse selvforgudelse. "Det var du som sa i ditt hjerte: Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone. Jeg vil ta sete på tingfjellet i det ytterste nord. Jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik Den Høyeste" (v. 13-14).

Etter kaldeernes forestilling lå det et stort fjell ytterst mot nord, der gudene samlet seg. Tanken er altså den at Babels konge betraktet seg selv som en gud.

Ikke så at de hedenske keisere forlangte guddommelig tilbedelse. Vi hører om dette i Dan 3. Nebukadnesar kastet de tre troende israelitter i den gloende ovnen fordi de ikke ville tilbe det bilde han hadde stilt opp.

Det var et bilde der hver tilbedelse skulle tjene til hans egen forherligelse. Og mange av våre brødre og søstre er blitt kastet for de ville dyr eller blitt martyrer på annen måte. Det var fordi de ikke ville tilbe de romerske keisernes bilder.

De gamle fortolkere så i disse ord en skildring av djevelen selv. Vi kunne jo med rette si at Babels konger i deres selvforgudelse ble drevet av satans ånd. Det som sies om dem, passer også på djevelen selv. Han har også en gang vært en morgenstjerne som skinte til Guds ære.

Englene lignes med morgenstjerner i Job 38:7. Herren sier selv om Satan: "Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn" (Luk 10:18). Djevelen er en fallen morgenstjerne fordi han ville storme Guds trone og være Gud lik.

Også Antikrist skildres i Guds ord som den som "opphøyer seg over alt som blir kalt gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og utgir seg selv for å være Gud" (2Tess 2:4).

Men som stjerneskuddet kan glimre bare en lite tid, slik vil det gå med den djevelske streben etter å bli Gud lik i makt, men ikke i sinn. Det ender med det dype fall ned i helvedes avgrunn.

Det er verdenssinnets egentlige vesen å opphøye seg over Gud, over hans ord og vilje. Hvor det gjelder om å være på vakt, også for Guds barn overfor all lyst til forfengelighet, til selv å glimre. "Den som opphøyer seg selv, skal fornedres" (Matt 23:12). Dette er Guds rikes urokkelige grunnlov.

Men det er underlig stort å tenke på at Guds barn skal nå alt det som de verdslige forgjeves jager etter i sitt hovmod. Guds barn skal jo virkelig en gang stige opp til himmelen og sitte ved Jesus på hans trone (Åp 3:21). Ja, vi skal bli ham lik (1Joh 3:2).

v. 16-19 fører oss inn på slagmarken, til Babelkongens lik. Han, den hovmodigste av alle konger, skulle enda til mangle den ære å få en ordentlig begravelse. "Men du er slengt bort, langt fra din grav," "lik et nedtråkket åtsel", skulle han ligge "dekket av drepte, av dem som er gjennomboret av sverd og kastet ned i en steingrav."

De som ennå levde skulle se på dette lik, som "en foraktet kvist." De skulle si: "Er dette den mannen som fikk jorden til å beve, kongeriker til å skjelve, som gjorde verden til en ørken og rev ned dens byer, og som ikke slapp sine fanger hjem?"

Slik ender vantroens herlighet. En gang så stolt og glimrende - nå foraktet og avmektig! Uttrykket: "som ikke slapp sine fanger hjem", er tegn på Babelkongens hardhet overfor sine fanger, også overfor Israels barn.

I v. 20-21 varsles det om at Babels konge ved sin djevelske tross og hovmod, ikke bare skulle bringe ødeleggelse over sitt land, men også over sin slekt. Dette skjedde også. I år 538 var det for alltid forbi med den babylonske kongeslekt. Babel ble da erobret av perserne.

Hele denne spådom om Babels fall som her er framstilt i triumfsangen fra v. 4-21: slutter med Herrens egen erklæring om at straffen skulle i sannhet bli gjennomført over verdensmakten. Erklæringen nevnes to ganger (v. 22-23, 24-27). Siste gang er det Assur i stedet for Babel det gjelder.

Av dette ser vi at det er verdensmakten i sin alminnelighet Herren stadfester sin dom over. Det er liksom Guds underskrift på ødeleggelsesdommen over verdensmakten. "Herren, hærskarenes Gud, har sverget og sagt: Sannelig, som jeg har tenkt, så skal det skje. Og det jeg har besluttet, det skal stå fast."

Herrens ord over Babel er (v. 23): "Jeg vil gjøre det til et tilholdssted for pinnsvin og fylle det med vannpytter." Dette også gått bokstavelig i oppfyllelse. Nå ligger landet som en vannpytt, for de kanaler som avledet vannet er falt sammen.

I v. 25 står det: "Jeg vil knuse Assur i mitt land og tråkke ham ned på mine fjell. Hans åk skal tas av dem, og hans byrde skal løftes fra deres skulder." Dette peker på dommen som siden rammet Sankeribs hær på Juda berg.

Gå til Jes 14:28-32
Jes 14:28-32
Fra v. 28-32 er det en profeti imot Filisterne. Denne profeti kom fram i det året kong Akas døde. Filistrene gledde seg over dette, for med dette håpet de på at deres makt skulle bli større. Etter v. 29 ser det ut til at Akas ville gi dem vederlag.

Men profeten forkynner dem at tuktens ris over dem skulle bli enda hardere. Dette skildres billedlig med ordene: "For av ormens rot skal en basilisk komme fram, og dens frukt er en flyvende serafslange."

I v. 31 varsles det om at filisternes verste fiende skulle komme som en røyk fra Norden. Med dette menes assyrerne. Gang på gang stod den assyriske hær i Filisterland. Både i år 720 da kong Hanno av Gasa fikk føle deres overmakt, og i år 711 da Asdod falt skjedde det. Og i år 701 erobret Sankeribs tropper Askalon og Ekron.

Da varsler profeten om at Filisterne i deres nød ville sende bud til Sion. Men svaret som de skulle gi disse sendebud ville lyde slik: "At Herren har grunnfestet Sion, og at der skal de elendige i hans folk finne ly."

Sions folk hadde vern nok i sin Gud. De behøvde ikke forbund med filisterne. De kunne ikke hjelpe dem heller, fordi filisterne stod jo utenfor samfunnet med den levende Gud.

Hvor godt har ikke Guds folk det, under alle stormer som går over jorden!

Herren selv vil sine berge,

Han er deres skjold og verge,

Over dem han seg forbarmer,

Bærer dem på faderarmer.

Det er herlig å kunne svare verden dette med troens frimodighet!

Det stolte Filisterland skulle helt bli ødelagt. Men "de ringeste blant de ringe skal finne rikelig føde" og "hvile i trygghet". Her menes Herrens folk. Det er som hjorten på det grønne gresset.

Når Sions folk kalles "de ringeste blant de ringe", menes det at de først skal bli gjenstand for fiendens angrep. Det skjedde også slik da assyrerne rykket fram. Men filisterne var ikke under Guds vern. De kommer til å hyle, mens Sions folk skal juble til sist.

Hver dom fra Gud, også denne over Filisterland, er et forbilde på den siste store dom over verden. Da skal de ugudelige hyle av angst, men Herrens folk skal finne ly.

Gå til Jes 15:1-9
Jes 15:1-9
Jes 15. 16 er en profeti mot Moabs land. Moab var fra gammel tid Guds folks bitre fiende. De var Israels slektninger. Moabittene var jo nedstammet fra Lot (1Mos 19:37).

Allerede den gang Israels barn kom tilbake fra Egypt, viste moabittene seg som deres fiender. I dommertiden hadde Moab makten over Israel i 18 år. Men David undertvang moabittene, likesom de andre naboland.

Da riket ble delt, kom Moab til å høre inn under tistammeriket. Moabitterkongen Mesa skaffet folket uavhengighet for en tid. Men det var først da tistammeriket gikk sin oppløsning i møte, at moabittene ble selvstendige igjen.

Deres landemerke strakte seg fra Edom i syd og til Arnon i nord. På Jesajas tid ser det ut til at de også tok hånd om en stor del av byene nord for Arnon.

Assyrerne brakte den store trengsel også over Moab. Det er denne ødeleggelse profeten her forutser. Det er med rette blitt sagt at blant alle de profetier som finnes imot verdensmakten, ikke er noen som skildrer den grenseløse jammer mer gripende enn Jesajas profeti over Moab.

Det skal nevnes at den gang Jerusalem ble ødelagt av Nebukadnesar, sluttet levningen av Moabs folk seg i ondskapsfull glede til Jerusalems fiender. Men Moabs gledefryd fikk en dårlig ende. Moab fikk selv merke Nebukadnesars harde hand og forsvant ut av bildet.

I det 5. århundrede etter Kr. f. omtales en biskop i en av Nebukadnesars gamle byer. Han het Areopolis.

Moabs folk var Israels slektninger og var i første rekke bestemt til å nyte godt av Israels åndelige goder. Men i stedet for i ydmyk tro å tilegne seg dette, stod Moab snarere overfor Israel med samme misunnelse som Kain overfor Abel.

Skildringen begynner med et nattbilde: Begge de betydelige byer, skulle gå under i en nattlig storm fra fienden. Det er ennå igjen en liten levning av den siste byen: Kir-Moab. Nå heter den Kerak og er ennå en travel by. Den ligger så høyt at den kan være synlig fra Jerusalem i klart vær.

I v. 2-4 skildres Moabs sørgehyl. Man søker til avgudstemplene, til offerhaugene for å gråte. Alle sorgens tegn er synlige. "Hvert hode er skallet, hvert skjegg raket av." De binder sekk om seg. En sørgedrakt var oftest av mørkt tøy av geithår. Alt er hyl og klage. Endatil "Moabs krigsmenn" klager.

Byen Dibon som er nevnt i v. 2: finnes det ennå ruiner av. Den er i den siste tid blitt navngjeten, for der er funnet en såkalt moabittisk sten. En mektig Basalsten som skriver seg fra kong Mesas dager (ca. år 900 f. Kr.) inneholder en seiersberetning.

I v. 5 står det: "Mitt hjerte klager over Moab." Han var ingen kald tilskuer, nei hjertet gråt i ham ved synet på dette jammerbilde. Moab hadde fortjent sin dom.

Vantro mennesker har ofte framstilt det som om Guds barn frydet seg ved tanken på de fortaptes kvaler. Som om det ville være en fryd for de frelste å skue ned på dem, når de brente i helvede.

Men dette er jo en djevelsk løgn. Som Frelseren gråt over Jerusalem, slik gråter også et rett Guds barn ved tanken på dommen over de vantro. Det blir blant Guds folk stemplet som et fall når tårene tørres bort, og hjertet blir kaldt og likegyldig overfor denne gru.

Alt sant misjonsarbeid beror på at denne tåre finnes i hjertet. Det er denne hjertegråt vi finner også her hos profeten overfor den elendige jammer fra Moab. Profeten ser hvorledes flyktningene vrimler alle steder under fortvilelsens skrik.

Når det her i v. 6 tales om "Nimrims vann blir til ørkener, gresset tørker bort," peker dette på at fienden må ha stoppet til vannkildene så Moabs vann ikke rant ut. Noe i likhet med dette omtales i 2Kong 3:25. De omtalte vann finnes sannsynligvis i landets sydlige del. Der finnes et vannløp ved navn Vadi Rumera.

I v. 7 skildres hvordan Moabs barn "samlet sammen sitt oppsparte gods" og bærer det over "Vidjebekken." Det dannet grensefjellet til Edom. Nå heter det Vadi el Hafa.

Profeten hører liksom hele Moabs land full av jammerskrik. - Egla'im lå imot sydvest, Be'er-Elim i nordvest. Disse to steder (v. 8) er landets ytterpunkter for å vise hvor fullstendig ødeleggelsen var.

Og profeten ser vannene ved Dimon (v. 2) fulle av blod. For fiendens sverd har raset der.

Men han ser fremdeles i det fjerne at Herren ville sende en løve over de unnkomne av Moab. Altså enda en fiende ville komme og det en som er verre. Det kan ved dette uttrykk ikke være tenkt på andre enn Nebukadnesar, Babels konge.

Også hos profeten Jeremias sammenlignes det med en løve. Det gikk også slik som det før er nevnt. Babels konge fullbyrdet ødeleggelsen i Moab.

Gå til Jes 16:1-14
Jes 16:1-14
Kapitlet begynner med at profeten råder Moabs landflyktige barn som han ser lide i Edom, til å ydmyke seg for Sion. Dette skjer ved oppfordringen til å sende Juda kongen lam som tegn på deres undertrykkelse. Moab var kjent for sine fårehyrder.

Hvert land gav skatt av sin inntekt. Det var den vei Moab frivillig skulle ha gått for lenge siden. Men de hadde alltid latt hatet råde, i stedet for å ydmyke seg under kongen i Sion.

Profeten ser hvorledes rådet blir fulgt, under trykket av den bitre nød. Han ser hvorledes Moabs døtre hoper seg sammen på Arons ferjesteder, for å nå over til Judariket. Han hører deres bønnfallende rop om hjelp om at Juda skulle dekke dem under sin skygge så de kunne bli vernet for fienden. De ba om å bli helt dekket under Judas vinger.

Dette er meningen med uttrykket: "La din skygge være midt på dagen som om det var natt!" Dette vil si: gjør skyggen så dyp at vi kan være helt skjult. Og skjerm oss for solbrannen, for fiendens brennende vrede.

Profeten oppfordrer Moab til også å stille seg annerledes overfor Juda. Ofte har Moab vært vrangvillig når noen av Israels folk søkte tilflukt hos dem. Ofte har de vist seg hevngjerrig og lumsk overfor Israels barn.

Derfor svarer profeten på Moabs oppfordring om vern med å oppfordre dem til selv å ha det sinn de søkte hos Israels barn. For når assyrerfienden var slått i Juda som profeten ser for seg i ånden, da vil ødeleggelsen også få ende for en tid (v. 4). Så kom anledningen for Moab til å vise om sinnelaget var blitt annerledes.

Erfaringen bekrefter at profeten hadde rett i å stille denne henvendelse til Moabs barn. For den gang Nebukadnesar ødela Jerusalem og Juda, hadde riktig mange av Judas barn prøvd å søke ly hos Moabs folk. Men de sviktet.

Seieren skulle til sist være hos Guds folk. "Så skal tronen bli grunnfestet ved miskunn, og i troskap skal en fyrste sitte på den i Davids telt, en som søker rett og fremmer rettferdighet" (v. 5). Immanuel skulle komme med evig seier.

Moab kunne bli delaktig i herligheten bare de ville ydmyke seg og forandre hjertelag overfor Guds folk. Men der lå faren. Moab kunne nok rope om hjelp i nøden, men virkelig omvende seg kunne vel ikke Moab. Moabs hovmod var altfor kjent. "Vi har hørt om Moabs veldige overmot, om hans stolthet, hans overmot og hans frekkhet, og hans tomme skryt" (v. 6).

Derfor måtte tuktens svøpe ligge over dette folket. Det kunne ikke bli hjulpet. Atter hører profeten klagehylet der den ene hyler over den andre, over de ødelagte steder som var ødelagt fra grunnen av. Han ser hvorledes deres marker visner, hvorledes fienden ødelegger vingårdene.

De "bredte seg ut i ørkenen, kvistene på det strakte seg ut over havet" (v. 8b). "Glede og fryd blir tatt bort fra frukthagene, og i vingårdene høres ingen gledessang, intet jubelrop." Profeten gråter med over den store jammer (v. 9-10). Det kunne vært så mye annerledes, men det hovmodige hjerte forhindret det.

Hvor det er bittert å se de uomvendte mennesker bøyde og knuste under trengselen. Og de har det samme stive og hovmodige sinn, så de får ikke noe hjelp. De har nok hjelp, men nå kan de ikke ta imot den for hjertet er hardt. Det er til å gråte blod over.

Profeten ser hvorledes det elendige Moab fremdeles søker til sine avguder, men det var forgjeves. De stumme avguder kunne de ikke få noe hjelp fra. Trett og avmektig står Moab foran sine helligdommer. Dette er et sant bilde på den bedratte verden.

Hele denne profeti imot Moab er uttalt tidligere (v. 13). Om det var av Jesaja eller av en annen, vet vi ikke, men sannsynlig er det Jesaja. Men den gang var tidspunktet ikke fastsatt.

Nå fastsettes tiden for ødeleggelsen som kommer: "Innen tre år, slik som en dagarbeider regner årene." Det vil si bestemte avmålte år, for en dagsarbeider arbeider ikke over tiden. Da skulle Moab bli knust og knekkes.

Dette skjedde så vidt vi kan skjønne, ved Sargons tog år 711. Av de gamle assyriske innskrifter går det nemlig fram at Moab den gang hadde vært med i opprøret.

"Det som blir spart, skal være ganske lite og maktesløst." I dette ord ligger det liksom et lite lysglimt. Men over denne levning ville det komme dom enda en gang. Det ser vi i Jes 15:9: og det går klart fram i Jer 48.

Profetien hos Jeremia ender heller ikke uten lysglimt. Det siste vers i Jer 48 inneholder et rikt løfte fra Herren. "Men i de siste dager vil jeg gjøre ende på Moabs fangenskap." Gå til Jes 17:1-14
Profeti mot Damaskus og Efra'im

Jes 17:1-14
I dette kapitlet er en profeti mot Damaskus. Dermed er det mot tistammeriket. Det er vemodig å se Israel i forbindelse med de hedenske folkeslag. Ved pakten med Syria, mot Davids kongehus, hadde Israels rike stillet seg helt utenfor sitt opprinnelige standpunkt. Den som vil skikke seg lik med verden, må også ta verdens dom.

Spådommen her er sannsynligvis kommet fram i begynnelsen av disse to rikers krig mot Juda. Den begynner med å varsle om at Damaskus snart skulle være "en ruinhaug" (v. 1). Så vender profetien seg imot Aroers byer.

Det var to byer med dette navn. Den ene lå mot syd mot Arnon. Den andre lå lenger imot nord. Det er denne siste det tenkes på her. Kanskje også på begge.

"Aroers byer" er tistammeriket øst for Jordan. Det sies om disse byer at de blir forlatt. "De blir overlatt til flokker av fe som legger seg til ro der, og det er ingen som skremmer dem" (v. 2).

Det skildres videre hvorledes ødeleggelsen også skulle legge seg over landet vest for Jordan. Syria og Efra'im skulle begge miste sin herlighet. "Det skal gå med dem som med Israels barn...(v. 3).

Dette skildres videre under forskjellige bilder. Først under bildet om at den "fete kropp skal tæres bort" (v. 4). Det neste bilde er om høsten. "Som når en sanker aks i Rafa'im-dalen" (v. 5). Det lå sørvest for Jerusalem, ned imot Betlehem. Der hadde folk ofte sett høstfolkene gå forbi, også de som samlet aks. Slik skulle fienden samle menneskene og få dem bort.

Det neste bilde som brukes (v. 6) taler om en etterhøst som skulle bli tilbake. Det skjer ofte når de høster oliven. Enkelte bær pleide å bli tilbake i toppen. Enkelte kunne bli skjult på de bladrike grenene. Slik skulle det bli en ganske liten rest tilbake i Efra'im.

Om denne lille rest sies det at den skulle vendt sitt blikk til sin skaper. De skulle vende seg bort fra avgudsalterne. Billedstøttene var trestøtter som var innviet til ære for solguden Baal.

I 2Krøn 30:11, 18. 31:1 ser vi at det var bare noen få som vendte tilbake og ydmyket seg. Men det var for sent til å redde landet. Snart skulle Efraims faste byer bli som de forlatte steder i skogen.

Det var ruiner av kananittenes gamle boliger. De måtte tidligere forlate sine hjem "for Israels barns skyld." Slik kom dommen over Israels barn, fordi de fortsatte i kananittenes spor.

"For du glemte din frelses Gud, og din styrkes klippe." Slik lyder profetordet vemodig til det frafalne folk. I vingårdene "settes fremmede ranker." De hadde satt opp gjerder om dem, de stelte dem som om det skulle være drivhusplanter (v. 11).

Avguderiets fremmede ranker hadde ikke brakt dem noen høst. "Avlingen blir borte på sykdommens dag, og smerten er ulegelig" (v. 11). Profeten tenker seg hele mennesket som er sykt av en uhelbredelig sykdom. Det var ikke råd for dem mer, frafallet var blitt for stort.

Profeten hører brus som fra havet. Det er assyrerkongens fiendehær. Den er sammensatt av mange folkeslag. De mektige bølger skulle også skylle bort de ti stammer.

Han ser mer. Han ser Herren "truer dem, og de flyr langt bort. De blir jaget av sted som agner for vinden oppe på fjellene" (v. 13).

Treskingen ble som regel lagt på de høye stedene, så vinden kunne blåse agnene bort. Så lett skulle det bli for Herren å drive fiendene bort. Som agnene drives bort av stormen, som støvhvirvel. Dette skal skje fra aften til morgen, altså i løpet av en natt.

Profeten ser igjen Guds dom over assyrerhæren utenfor Jerusalem. Han som kan si til storm og bølger: "Ti, vær stille." Han kan også si til folkehavets ville vann: hertil og ikke lenger.

Som brenningene bruser inn imot land, slik syntes assyrerhæren å skulle skylle ned det hele. Syria, tistammeriket, filisterlandet og Moab, skylles ned av de ville bølger. Foran Sions berg lød det fra Herren: ti og vær still. Med det samme lå 185 000 mann døde på jorden. Profeten slutter med å bryte ut i seiersropet: "Dette skal de få som raner oss" (v. 14).

Ja, slik det gikk med assyrerhæren, vil det gå til sist med fiender av Guds rike. Derfor skal Guds folk ikke frykte, selv om vannene bruser nokså vilt. Han som er i oss, er større enn han som er i verden.

Gå til Jes 18:1-7
Jes 18:1-7
I dette kapittel nevnes et fjernt folk. Etter befrielsen ser det ut til å være Etiopia. Det menes landene syd for det egentlige Egypt, der Nilen grener seg ut (Nordlandets floder).

På Jesajas tid hadde Etioperne satt seg til herrer over Egypt. Kanskje var det bare en del av Egypt, og i profetien skjeldnes det mellom Etiopia (Jes 18) og Egypt (Jes 19).

Gjentatte ganger grep disse etiopiske fyrster inn i Israels historie. Hoseas, Israels konge, søkte samband med en av dem. Det var rykte om at Tirhake, Morlandes konge var sendt ut til ham. Det gjorde Sankerib urolig da han stod med sin hær utenfor Jerusalem.

Når Etiopia kalles landet "med hvinende vinger", tenkes det kanskje på de store gresshoppesvermer. Når de kom, var det et veldig sus. Men disse gresshoppesvermene står igjen som et bilde på de store krigsskarer. I krigen bruste de fram mot Etiopia og Egypt.

I v. 2 tales det om at dette folk "sender bud over havet, og sender dem i sivbåter over vannene!" Med havet menes Nilfloden. Når det er oversvømmelser der, ligner det på hav. Deres båter ble laget av samme material som kisten Moses ble lagt i. Papyrusrøret var veldig lett så slike båter kunne få en stor fart.

Det var gjerne gått bud fra Etiopia til Esekias om forbindelse med assyrerne. Også det egyptiske riket var begynt å engstes for assyrerkongen. De ville derfor gjerne ha forbindelse med de små riker, de som lå imellom de to stormakter. De ville også at Esekias ikke var imot å ha forbindelse med Egypt.

Enda om profeten Jesaja hadde advart ham. Profeten sender selv ilbud fra kongen i Etiopia. Han var egypternes overherre på den tid. Han sender bud tilbake til deres folk. Han kaller folket i Etiopia for "det ranke folket med glinsende hud."

Den greske historieskriver Herodot kaller dem for det største og skjønneste av alle folk. Det at de var skallet, var merkelig for hebreerne. De så det som en stor ære i å ha skjegg.

Sendebudene skulle nå gå av sted med budskap hjem til deres folk. Ja, også til folket som var lenger borte, de krigerske stammer lenger sør. Når det her i v. 2 tales om "et folk som er fryktet vidt omkring", da er det tegn på seierskraften i dette folk. Det er Afrikas fjerne barn det tenkes på.

Disse folkeslag og alle folk på jorden oppfordres til å gi akt på den kamp som nå skal gå for seg.

"For så sa Herren til meg: Jeg vil holde meg stille og betrakte det fra min bolig" (v. 4a). Han lar assyrernes planer utvikle seg, slik som alle ting modnes mot høst. "På en solskinnsdag, når tåken dogger i høst-tidens hete." Og assyrernes voksende makt skulle bli truende også for etioperne. Disse skulle altså ikke redde Juda.

Herren skulle gripe inn i rette tid, før assyrernes planer var fullført. Han skulle skjære av vinrankene før druene var modne, og ødelegge hele høsten for Assur.

Assyrerkongen stod nær Jerusalem. Han ville høste frukten av sine onde planer. Men da kom Guds dom over ham. Han skulle ikke få den planlagde høst. Hans folk skulle bli til føde for rovfuglene og alle landets ville dyr (v. 5-6).

Herren selv ville gjøre det. Dette budskap skulle de ta med til Nubias krigerske folk. Men det lå også en veldig advarsel i dette budskapet for Nubierne. Derfor begynner dette kapittel med: "Ve deg, du land med hvinende vinger." Nubia skulle vite at den samme Gud som knekket assyrermakten i et nå, kunne også knekke dem om de ikke ydmyket seg.

Men for profetenes øye viser det seg et gledelig syn. Han ser hvorledes Nubierne skal komme med gaver til Herren, "til det sted hvor Herrens, hærskarenes Guds navn bor, til Sions berg" (v. 7b). Virkningene av Herrens straffedom over Assyria gjorde et sterkt inntrykk på folkene nær og fjern.

I 2Krøn 32:23 står det: "Det var mange som kom til Jerusalem med gaver til Herren og med kostbare ting til Judas konge Hiskia. Etter dette ble han høyt æret blant alle folk."

Den største grunnen til den store ærefrykt overfor Israels Gud denne begivenhet vakte, var at profetens spådom om Herrens hjelp var kjent vidt omkring lenge før begivenheten fant sted. Også etiopernes sendebud fikk høre den.

Spådommen om den vidunderlige seier som skulle komme over Assyria ved Guds inngrep, kom jo igjen og igjen i nesten alle Jesajas profetier forut for den store begivenhet.

Men dette at etioperne (disse fjerne folk) ydmyket seg til å hylle Herren, inneholder atter en profeti om det samme som kong David tidligere har forutsagt. "Veldige menn skal komme fra Egypt. Etiopia skal i hast utrekke sine hender til Gud" (Sal 68:32).

Dette kapittel har derfor en rik misjonshistorisk betydning. Oppfyllelsen av denne profeti, i åndelig forstand, begynte allerede i apostlenes tid. En skattmester hos Kandake, etiopernes dronning, var førstegrøden (Apg 8:27).

Om kring år 300 e. Kr. ble hele Etiopia kristnet ved to som er kjent fra kirkehistorien, Frumentius og Hodesius.

Enda i våre dager finnes det en kristen kirke der, om enn døden truer den, og den er kommet i forfall på mange måter. Samuel Gobat, den avdøde biskop i Jerusalem, arbeidet også en tid på disse steder.

Endelig har våre troende brødre i Sverige hatt misjonen i Øst-Afrika til sin hovedoppgave. Men den har vært et smertens barn for dem. Guds folk tviler ikke på at en gang skal alle disse mørke stedene bli opplyst av evangeliets lys. Nubierne (etioperne) skal gi seg selv som offer til Herren og si som det står i Jes 2:3: "Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier." (Misjonshistorien etter krigen viser at store vekkelser har gått over Etiopia i denne tida. Overs. anm.) Gå til Jes 19:1-25
Jes 19:1-25
Jes 18 handlet om Etiopia, det herskende riket. Dette kapittel handler om Egypt. Det er det riket som Etiopia en gang behersket.

Denne profeti er trolig kommet fram etter assyrernes nederlag under Sankerib. For Assyria nevnes ikke mer som en farlig makt. Det finnes herlige fremtidssyner i dette kapittel, særlig i slutten på kapitlet. Det er fylt med herlige løfter. Oppfyllelsen i den fulle herlighet hører til Guds folks forventning.

Navnet Egypt hadde en særegen klang i Israels barns ører. Der hadde de jo bodd i 400 år. Utgangen fra Egypt hørte til de grunnleggende minner i det hellige folks historie.

Fra gammel tid stod Egypt for Israel som bilde på verdensmakten. Men i Esekias' dager var det jo mye tale om å ha forbindelse med Egypt og søke støtte der. Jesaja hadde stadig kjempet i Herrens navn mot all tanke om støtte hos noen andre enn hos Herren.

Gjennom denne profetien ser vi hvor tåpelig det var å søke hjelp hos Egypt. For dette land skulle selv ligge under Herrens dom. Den eneste måten Egypt kunne reises, var å omvende seg til Herren, Israels Gud.

Kapitlet har to hovedavsnitt. I v. 1-15 forutsies Herrens dom over Egypt. v. 14-25 inneholder et løfte om nye tider for Egypt. Da vil folket der ydmyke seg, søke Herren og bli bønnhørt og velsignet av Herren.

"Se, Herren farer fram på en lett sky og kommer til Egypt." Slik begynner domsforkynnelsen (v. 1). At Herren kommer på "en lett sky" vil si at han kommer hurtig som den lette sky farer raskt avsted. Og han kommer med dom over alle Egyptens avguder.

Dommen vil vise seg på mange måter. Først (v. 2-4) viser den seg ved borgerkrig mellom egypterne innbyrdes. De søkte forgjeves til sine avguder. Denne innbyrdes krig vil ende med en hård herre (v. 4).

Slik pleier det alltid å gå i hvert rike som setter seg selv høyest der alle vil herske. Det ender med at en enkel mann kan være en voldsherre.

Man har gjettet på forskjellige hårde herrer, som etioperen Tirhaka, assyrerkongen Aserhaddon. Det kan også nevnes en som var konge senere, Neko. Han har hensynsløst benyttet en masse arbeidere ved kanalanlegget som han tenkte å ha mellom Middelhavet og Rødehavet. Der omkom det visst 120 000 ved dette arbeidet.

Men dommen skulle også vise seg i landeplager (v. 5-10). Denne hungersnød kom ved at Nilfloden ble borte, så landet ble tørket. Rør og siv visner (v. 5-7).

Dermed ville fiskeriet ta slutt og alt arbeid i de forskjellige håndverk. Grunnpillarene for arbeidet tørket bort når "havet" ble borte. Nilfloden ble den også kalt (v. 5).

Da skulle all Egyptens innbilte visdom ende i forvirring og bli til skamme. Det skulle ikke hjelpe de vise at de hevdet at de var av kongelig slekt, "ætlinger av fortidens konger".

Her nevnes særlig Soan i det østlige Nildelta og Noph. Med det menes Memphis, det gamle berømte sted ved Nilens vestre bredd som er det nåværende Kairo.

Når det tales om stammenes overhoder, så må det visst tenkes på de 44 distrikter Egypt var inndelt i.

Herren ville sende en "svimmelhets-ånd" inn blant de styrende (v. 14) så det hele skulle gå rundt for dem og alt bli mislykket både for høy og lav (v. 15). "Hode eller hale, palmegren eller siv" er just det som vi så det i Jes 9:14. Høy og lav, rik og fattig.

Slik lar Gud ofte dommen komme over selvklokskapen og den innbilte visdom. Han sender da forvirring over den og lar den kjenne sin avmakt.

Men når denne Guds dom går over Egypt, da vil de komme til å skjelve for Herren, hærskarenes Gud, for Judas Gud. Ja, bare noen minner dem om Juda land, vil Egyptens folk skjelve. For de vil forstå at deres trengsel kommer fra samme hånd som de knuste assyrerne. Da er Egyptens hovmod knekket (v. 16-17).

Ofte begynner et vantro menneskes omvendelse med at det lærer å frykte for Herrens makt.

Men Egypt skal ikke bli stående ved dette. Herrens verk skal skride fram. Profeten spår at det skulle bli "fem byer i landet Egypt som taler Kana'ans tungemål og sverger troskap til Herren, hærskarenes Gud" (v. 18).

Femtallet var et alminnelig brukt tall i Egypt. Det ble brukt til å vise en viss del. Kana'ans språk er her tegnet på landets språk. Hele ordet peker på at Guds rike skal begynne å få sin plass i Egypt. En av byene i v. 18 kalles Ir-Haheres, det betyr nedbrytningens by. Det peker også på at Egyptens avgudsalter skulle brytes ned.

Det skulle gå videre fram med Egypt. Herrens alter skulle reises midt i Egyptens land. "Og en støtte for Herren ved dets grense" (v. 19). Dette ord vil si at Guds rike skal seire i Egypt.

Støtten er tegn på at alle som kom nær til landet skal vite at her tjente de Herren. Det er som Guds folk noen ganger har en hustavle med innskriften: "Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren."

Bønnerop skal lyde til Herren fra Egyptens land (v. 20). Herren skal sende også Egypt "en frelser og stridsmann." En frelser som har makt til å fri dem ut fra alle deres fiender.

Igjen og igjen viser det Guds rikes seier i Egyptens land. Herren skal bli kjent og tjent av egypterne.

Da skulle de bringe offer til Herren, og ikke lenger til avgudene (v. 21). Da skulle også egypterne erfare Herrens faderlige omsorg, hans tukt og hans legedom (v. 22). "Den Herren elsker, den tukter han," står det. Og "Det er for tuktens skyld dere tåler lidelser. Gud handler med dere som med sønner" (Heb 12:6-7).

Det herlige løfte går enda lengre. På denne tid skal egypterne og assyrerne (disse gamle arvefiender), bli forenet med hverandre i Herren. Israel skal "på den tid" ikke lengre være et stridens eple mellom disse to verdensmakter, men en velsignelse midt iblant dem. "En velsignelse midt på jorden."

Herren hærskarenes Gud skal velsigne dem alle tre. "Han har velsignet det og sagt: Velsignet være mitt folk Egypt og mine henders verk Assyria og min arv Israel!" (v. 25).

Man kan ikke lese denne siste del av det Jes 19 uten å bli stille for de herlige framtidsutsikter som lyser imot oss gjennom disse løftene. Så sant man da har Åndens opplatte øye og øre ser man det. Hvorledes har det seg med oppfyllelsen av alle disse herlige løfter?

Ved midten av det 2 århundrede f. Kr. utvandret Onias, en sønn av en jødisk yppersteprest til Egypt. Det samme gjorde en del levitter. Han bad den egyptiske konge Ptolemeus Filemetor om tillatelse til å bygge et tempel for Herren.

Han viste nettopp til ordet her hos Jesaja, for å begrunne sin bønn. Han fikk også tillatelse. Og et tempel ble reist i Leontopolis. Dette tempel lignet mer på et tårn enn et tempel. Det ble stående i 230 år. År 72 etter Kr. lukket keiser Vespasian det.

Hermed har det selvfølgelig ikke skjedd noen oppfyllelse av spådommen her i Jes 19. Denne tempeltjenesten stred jo også imot loven. Men det var en sterk jødisk innvandring i Egypt etter jødelandets ødeleggelse ved kaldeerne. Dette bidrog dog meget til at det sanne og levende Guds navn begynte å bli omtalt i Egypt.

Så må vi også huske at den gamle greske oversettelsen av gamle testamente, Septuaginta, oppkalt etter de 70 oversetterne, ble også til i Egypt. Dermed ble det gamle testamente tilgjengelig for alle gresktalende. Jødiske synagoger ble spredt over hele Egypt.

Og allerede i kirkens første århundrede ble den kristne tro kjent i landet. Til Egyptens kirke i oldtiden knytter det seg slike navn som Origenes og Atanasius.

Også i de assyriske byer hadde Guds ord framgang. Den gamle hebreermenighet lå i midten, som om den sender velsignelsen til begge sider. Der finner vi atter en oppfyllelse av profetien her.

Men ordene her er for sterke til å være oppfylte fullt ut i oldtidskirken. Og den daværende velsignelse forsvant jo igjen. Den falske profet, Muhammed med sin halvmåne, fortrengte korset.

Nei det forestår en enda mer herlig oppfyllelse av disse ord. Egypt og assyrerne blir her samlet under ett, alle hedningemaktene. Det Jesaja så i det fjerne, vil bli oppfylt på den fineste måte, når en gang hedningenes tid er forbi, og forherdelsen er borte fra Guds folk.

Da skal som skrevet står, Israels antakelse, bringe et rikt liv i Gud. Det skal bli så rikt og velsignet som det aldri har vært (Rom 11:12, 15).

Da skal Israel være midtpunktet for de hellige, som Herrens utvalgte folk framfor noen annen. Da skal det åpenbares i sin herlighet at Kristi kors bryter ned skille mellom jøder og hedninger. Da det blir en hjord og en hyrde.

Hvilken jubel vil ikke da lyde fra de helliges samfunn! Det er det salige lys som skinner over alt misjonsarbeid, både blant jøder og hedninger. En gang skal målet være nådd. En gang skal jøder og hedninger forenes på jorden, og juble Herrens pris.

Gå til Jes 20:1-6
Jes 20:1-6
I Jes 18 lød ordet mot Etiopia, landet på den andre siden av elvene i Egypt. I Jes 19 lød det mot Egypt. Nå, i Jes 20 har vi en profeti som retter seg mot begge disse riker, som på denne tida var forenet til ett.

Hovedtanken i kapitlet er denne: Egypt og Etiopia skulle knekkes som rør under Assyrerkongens angrep. Dette skulle skje ikke bare til redsel for dem selv, men også for å advare jødene, - de hadde jo ventet på hjelp fra den siden. De hadde sett på sitt vennskap med Egypt som sin stolthet. De hadde ikke villet støtte seg til Gud Herren alene.

Kapitlet vil altså gi oss en alvorlig påminnelse om ikke å holde kjød for vår arm, for verdens hjelp vil i lengden bare bli en skuffelse. De mennesker som støtter seg til den store flokk og som prøver å berolige seg selv med at de har massene på sin side, bedrar seg selv.

Hvem som er for oss spiller ingen rolle dersom Gud er imot oss. Men "er Gud for oss, hvem er da imot oss" (Rom 8:31). Og vi skal huske at "vennskap med verden er fiendskap mot Gud."

I tre år skulle profeten gå "naken og barføtt." Det var tegnet på dommen over maktene som jødene i sin vantro og manglende tiltro hadde satt sitt håp til. Av v. 2 ser vi hva "naken" betyr: Han skulle gå bare i den indre kjortelen, uten den vanlige ytre kjortelen.

I v. 2 sies det at han skal løse "hårkjortelen av sine lender." Det viser oss at profeten ellers til daglig gikk i en sørgedrakt. Det var et klesplass som lignet den mørke hårkledning de sørgende i Østen brukte.

Døperen Johannes gikk i en slik kledning av kamelhår. På denne måten skulle profetene vise sitt alvorlige embete, som gikk ut på å vekke folket opp til syndserkjennelse og til sorg over synden.

Det har sikkert vakt stor oppsikt at profeten i tre år har gått uten den ytre kledningen og barføtt. Han har gått som en bedrøvet og beskjemmet mann, og mange vantro mennesker har sikkert hånet ham for det. Men profeten adlød Herrens ord, og han var tro mot kallet uten å bry seg om hva mennesker sa.

Herren lot ofte profetene foreta seg slike symbolske handlinger, det ytre tegn skulle innskjerpe profetien. Vi får se noe liknende i Jeremias' og Esekiels profetgjerning.

Hos Jesaja møter vi det sjeldnere, egentlig bare her og i Jes 8:1-2 der det sies at han skulle skrive noe på en stor tavle. Likevel var profetens eget navn og navnene på de to sønnene hans også til "tegn og forbilde" (se fortolkningen til Jes 7:3. 8:3, 18).

I v. 3-4 utlegges tegnet. Tegnet skulle også lyde for Judas barn. Kongen i Assyria skal på en vanærende måte føre bort som fanger både egyptere og etiopiere.

Denne profetien, som ble så klart gjort til kjenne både ved ord og handling, var et sterkt vitnesbyrd mot den verdslige, politiske tankegang. Og den har sikkert vært en torn i øyet for de vantro jødene. -

Det var jo en dom over deres vantro sinn. Men i tre år måtte de daglig ha denne dom over sitt håp til Egypt, til verden, for sine øyne, fordi de så Herrens trofaste tjener.

Når Herren taler, taler han tydelig. Det er ingen som skal behøve å være i tvil - om man bare vil se sannhetens lys.

Kapitlet begynner med å angi det historiske tidspunkt da Herren ga Jesaja befalingen om denne profeti. Det var "i det året da Tartan kom til Asdod, dit assyrerkongen Sargon sendte ham og han kjempet mot byen og inntok den."

De assyriske navn som brukes her er ikke kjent fra andre steder i Bibelen. Av den grunn har atskillige fortolkere ansett dem som feilaktige. Men "steinene roper" i våre dager. De assyriske innskriftene, som man har lært seg å tyde, har til fulle bekreftet Bibelens troverdighet også på dette punkt.

"Tartan" viser seg å ha vært et fellesnavn på de assyriske generaler. Av de minnesmerker som er gravd opp i Ninive, viser det seg at det har vært en hersker ved navn Sargon i tiden mellom Salmanassar og Sankerib. Han kalles i innskriftene for Sarrokin, det betyr "mektig konge".

Den begivenhet som omtales her, fortelles i de assyriske innskrifter slik: "Azori, kongen i Asdod, forherdet sitt hjerte og ville ikke svare skatt, og han sendte nabokongen oppfordring om å falle fra Assyria. Derfor tok jeg hevn og forandret herredømmet over innbyggerne i landet hans. Jeg satte Akimit, hans bror, til konge over dem i stedet for ham."

Lenger nede i Sargons innskrift fortelles det om hvordan han beleiret og inntok Asdod fordi de opprørske asdoditene hadde avsatt Akimit og innsatt en som het Jaman til konge.

I innskriften heter det: "Hans (d. v. s. asdodkongens) guder, hans gemalinne, hans sønner, hans skatter, eiendommer, kostbarhetene i hans palass, samt innbyggerne i hans land bestemte jeg til fangenskap." Dette skjedde i år 711:og det er denne begivenheten det siktes til her.

Når inntakelsen av Asdod nevnes akkurat her sammen med dommen over Egypt og Etiopia, er det fordi at assyrerne måtte dra til Egypt gjennom filistrenes land. Filisterbyenes småkonger hadde, som nesten alle små nasjoner rundt Jødeland, søkt støtte mot Assyria hos Egypt.

Dette var det også Israels barn stadig ville gjøre. Men profetordet til dem var at om de ville skikke seg lik med verden i dette, så måtte de også ta den samme dom som verden.

Det måtte ryste Judas folk da de så hvordan det gikk Etiopias og Egypts stormenn. De hadde gjort seg hovmodige i sine kostbare purpurdrakter og de hadde blitt lovprist av de vantro jødene som om de var de rette hjelperne.

Nå som de var blitt elendige fanger og blottet på en hånlig måte (v. 4), ble de ført gjennom områdene i Juda på vei til Assyria. Profeten gir uttrykk for deres redsel og skuffede forventning på følgende måte i det siste verset: "Og de som bor her i kystlandet på den tiden, skal si: Se, slik er det gått med dem vi satte vårt håp til, dem vi tok vår tilflukt til fra kongen i Assyria. Hvordan skal da vi komme unna?"

"Hvo ene lader Herren råde,

Og setter all sin lit til ham,

Den vil han fri fra allslags våde

Og redde av all nød og skam.

Hvo all sin lit til himlen slår,

hans hus på sandig grunn ei står." Gå til Jes 21:1-10
Jes 21:1-10
Det første avsnittet av dette kapitlet inneholder en profeti mot Babel som kalles med det billedlige uttrykket "Havørkenen". Babel får vel dette navnet spesielt fordi den var omgitt av Eufrats vann. Når denne elva gikk over sine bredder, kom det flate området i Babel til å likne et helt hav.

I de gamle assyriske innskriftene kalles Babel også for Havlandet. Men betegnelsen "ørken" inneholder også en profeti om at Babel, som en gang hadde ligget der som en øde myr, igjen skulle bli det det en gang hadde vært.

I malende bilder kunngjør profeten hvordan ødeleggelsen skal komme over denne verste av alle oldtidens verdensmakter. Ødeleggelsen skal komme som en virvelvind fra ørkenen. Ørkenstormene var nemlig det voldsomste man visste om.

Av den retningen som angis, ser vi at fienden måtte være ny. Det vil ikke være Assyria, for det riket er knekket på denne tid.

Sørøst for Babel lå Elams rike. Elam nevnes allerede i 1Mos 14:1 som et eget rike. Det skilte Babylon fra Persia, men den østlige delen av Elam hadde allerede i lang tid vært under persernes makt før Kyros i 549 ble herre også over Media.

Derfor betegnes de maktene Herren vil bruke som strafferedskaper over Babel som "Elam" og "Media" (v. 2).

Landet som ødeleggelsen over Babel skulle komme fra, kalles "det forferdelige landet" (v. 1). Dette var fordi folkene i Elam og Media ennå sto i sin rå naturkraft, de var ikke forfinet slik Babel var det.

Profeten skildrer i korte, malende trekk Babels onde ferd som nå skulle rammes av Guds gjengjeldelse: "Den svikefulle sviker og røveren herjer". Han hører Herrens befaling til Elam og Media: "Dra opp, Elam! Treng på, Media!"

Han ser seieren: alle de sukk som Babel ved sin ondskap har forvoldt hos de undertrykte, skal stilles, de skal opphøre ved at Babel, faller på Guds bud.

Men han kaller det for et "hårdt syn". Her som så ofte ellers, merker vi hvor dypt grepet profetene ble av de trengsler de så i ånden. Det var såvisst ikke med likegyldighet de forkynte dommen, - selv om det var en dom over deres verste fiender.

Jesaja skildrer her i v. 3-4 den gru som fylte ham ved synet av Babels undergang. Hjertet hans vrir seg formelig under det og han føyer til: "Kveldsskumringen som var min glede har han gjort til redsel for meg."

Aftentimene i skumringen var av stor betydning for ham. Da kunne han hvile ordentlig ut etter dagens byrde og hete i stille samvær med Herren. Nå voldte disse timene ham angst - fordi de mørke syner over Babel steg fram for hans sjel.

Det var mer enn 150 år til synene gikk i oppfyllelse. Likevel ser han det hele for seg. Han ser Babels sorgløse nattlige drikkelag, mens man som vanlig har satt ut enkelte vaktposter.

"De dekker bordet, vakten våker, de eter og drikker". Da med ett hører han alarmropet: "Opp høvdinger! Smør skjoldene!" Før kamp pleide man å gni skjoldet inn med fett eller olje - dels for at det skulle tåle både regn og tørke bedre, dels for at fiendens våpen lettere kunne prelle av på det.

Akkurat slik som profeten forutså det gikk det i året 538 før Kristus. Under et nattlig drikkelag ble Babel overrumplet (se Dan 5:30).

I v. 6-10 skildres det hvordan Herren i ånden lar profeten sette ut en vekter til å kunngjøre det han ser. På den tid hadde man alltid en tårnvakt som holdt utkikk.

Profetene sammenlikner seg ofte med slike vektere som lang tid i forveien så både faren og frelsen, og de skulle advare folket.

Profeten hører vaktmannen rope "som en løve" med mektig røst, slik tårnvekterne brukte det, at han var tro på sin post og holdt utkikk.

Så kom øyeblikket da han så "tog av ryttere, par etter par," - der en fiendens hær!

Nå vet han beskjed, det er skjedd, "falt er Babel," den store skjøge med alle dens gudebilder ligger knust (v. 9).

Også dette gikk slik for seg, da tiden kom. Her pekes det særlig på fiendens rytterhær. Kyros drog mot Babel med en, etter datidens forhold veldig rytterhær.

Men ropet "falt er Babel" møter oss igjen i Åp 14:8. 18:2. Det gamle Babels fall varsler om at verdensmakten i sin siste skikkelse her på jord under Antikrists ledelse, en gang skal ligge knust.

Babels fall blir Guds folks forløsning. Full av kjærlighet vender profeten seg til sitt forpinte folk som har vært under Babels harde press. "Du mitt knuste, mitt gjennomtreskede folk!", slik lyder Herrens ord gjennom profeten.

Røsten er full av medynk med det folk som er så slått av trengsler som ved tresking på låven. Herren ble ofte nødt til å føre sitt folk gjennom trengslenes låve for å få bort agnene. Men Herren ynkedes også "som en barmhjertig yppersteprest" (Heb 2:17).

Husk det Guds barn, når du ligger på tuktens treskeplass: forløsningen kommer. Profetordet (v. 10) gjelder Guds folk til alle tider. Herren elsker sitt folk mer enn en mor kan elske sitt syke barn. Han fører det gjennom lidelse til seier, det vitner hele den gamle pakts historie om.

Tenk på blodvitnenes dager. Da ble i sannhet Guds menighet gjennomtresket.

Tenk på hva evangeliets venner har måttet lide av den onde pave og hans kjetterdomsstoler! Og til tidenes ende vil verden hamre løs på Guds folk, hardest til slutt under Antikrist.

Men Babel skal falle og Guds folk skal føres hjem til himlen fra trengselens treskeplass.

"Hos Gud er idel glede,

men før jeg kommer der

jeg må blant torner trede

og bære byrder her.

Her trykker mange plager,

her strider Kristi brud,

her blandes fryd med klager,

kun glede er hos Gud.

Jeg bytter ei med dårer

som har sin glede her.

Jeg heller gjennom tårer

og sukk min utsæd bær.

Når jeg med fryd skal høste

ved enden av min vei,

La dåren seg forlyste,

med ham jeg bytter ei." Gå til Jes 21:11-12

Jes 21:11-12
Overskriften på avsnittet er: "Utsagn om Duma". Av sammenhengen går det fram at det er en profeti mot Edoms land. Se'ir som nevnes i v. 11 er Se'ir-fjellet, et skogbevokst fjell i Edom.

Når Skriften her gir Edom navnet "Duma" har det en profetisk betydning. Duma betyr "dødsstillhet". Profeten ser hvordan folket i Edom, som alt fra Esaus dager hadde vært bitre fiender av Israel, skal ende i dødsstillhet.

Han ser Edoms folk i trengselens nattemørke og fra det hardt trengte folket kommer ropet ham i møte: "Vekter! Hvor langt på natt? Vekter! Hvor langt på natt?

Profeten har ingen stor trøst å gi på dette engstelige spørsmål. Svaret fra den profetiske vekteren lyder: "Det kommer morgen, men også natt." Det skal nok komme lettere tider, men morgenrøden skal atter bli fulgt av mørke.

Under Akas hadde Edom løsrevet seg, men Nebukadnesar erobret det igjen. Makkabeerne, under Johannes Hyrkanus, slo Edom, men idumeeren Herodes' tid nådde Edom til og med opp på Davids trone. Likevel hvilte det bare forbannelse over Herodes og hele hans slekt.

Under romernes regime forsvant Edom etter hvert og nå er landet en ørken der dødens stillhet hersker. Nattemørket hviler over landet.

Profeten føyer noe til sitt svar: "Vil dere spørre, så spør. Kom igjen!" I dette utsagnet synes det å ligge en oppfordring til å komme med et annet sinn, ja, ikke bare med et sinn som gjerne vil være fri for straff, men med et sinn som ønsker å få del i Guds frelse.

I åndelig henseende står profetien mot Duma som et alvorlig forbilde. "Vekter! Hvor langt er det på natten?" - det er et spørsmål som skulle være brennende overalt der vi står overfor dødens mørke natt og stillhet.

Gud skje lov at vi i våre dager kan svare: det kommer en morgen. For den klare dag med nådens lys fra Herren har vantroens mørke natt måttet vike fra mange hjerter. Men vi har også grunn til å si med profeten: "Det kommer også natt".

Så mange tusen mennesker går omkring i nattemørke med hjerter som har lukket seg for Kristi lys! Og vantroens frekkhet vokser i våre dager. Ved siden av troens lyse morgen bryter det også et frafall fram og det varsler om Antikrists nattemørke.

Også i Guds barns hjerter er det ennå mange mørke kroker der dagslyset fra Jesu sol ikke helt har fått lov å lyse inn. Grunnen er at denne sol ikke står høyt nok på vårt livs himmel.

Når vi som tror ser inn i våre egne hjerter og spør: hvor langt er det på natt?, da må vi så lenge vi er her på jord stadig svare: det kommer morgen, men også natt.

Men vil vi ærlig stå på Herrens side i kampen mellom lys og mørke, om vi ærlig vil prøve oss selv og igjen og igjen spørre vår himmelske vekter som aldri sover: hvor langt er det på natt?, da skal vi helt sikkert en gang få høre dette svar fra Herren: Natten er forbi, en evig dag har grydd.

Vi skal ikke bare vende oss innover med dette gamle, hellige spørsmål, det skal også gå ut. Slik vekteren speider etter morgen, slik driver Kristi kjærlighet Guds barn til å speide etter om ikke flere vil omvende seg fra mørket til lyset, fra Satans makt til Gud (Apg 26:18).

Det er den indre misjons arbeid å bringe fram det spørsmål her hjemme blant de døpte: hvor langt er det på natten?

Alle Herrens venner må med i dette arbeidet. Vi må spørre, og så gå inn i vårt lønnkammer og be. Vi må be om at vi selv må være lysende vitner med vårt liv og vår munn, be om at denne forferdelige natt, som vantroen her hjemme er, må vike og at det må bli morgen. Og så må vi "komme igjen" (Jes 21:12) og spørre igjen: hvor langt er det på natten?

Men vi er ikke ferdige med det. Vi må spørre videre ut: hvor langt er det på natten? Vi må ikke lukke øynene for det grufulle syn som møter oss når vi ser ut mot den del av verden som ennå ligger i hedenskapets mørke.

Vi må ikke si med Kains sinn: skal jeg passe på min bror? Igjen og igjen må vi ha viljen til å spørre: hvor langt er det på natten der ute i hedenskapets "Duma"? Om bare det kunne bli et brennende spørsmål blant oss!

Med takk til Gud tør vi si at det også ute fra hedenskapets mørke klinger mot oss: det kommer morgen.

"Tungt ruger mulm over jorden så vide

langsomt i natten kun timene skride;

Hør, hvor det lyder fra hjerter i sukk og angst:

kommer dag ei snart?

Lidende broder i palmenes skygge

Morgenens perler alt spår deg lykke,

Nattens det rugende mørke forsvinne skal:

Kristus kommer snart! Gå til Jes 21:13-17
Jes 21:13-17
Fra Edom trekker dommens sky opp over Arabia. I det gamle Testamente betegner Arabia egentlig bare den nordlige delen av det som nå kalles Arabia, det omfattet beduinstammene mellom Syria og landene ved Eufrat.

Profeten ser en av disse beduinstammene på flukt, nemlig Dedans stamme. Dedanittene nedstammet fra Abraham og Ketura (se 1Mos 25:3). Dedanittene var handelsfolk og førte produkter fra Østen til kystbyene ved Middelhavet, særlig til Tyrus.

Nå kunne ikke de reisende dedanitterflokkene følge den alminnelige reiseruten, de måtte søke ly i skogen fordi de flyktet for "det dragne sverd og den spente bue og for krigens trykk" (v. 15).

Disse stolte beduiner som ellers var så uavhengige i sitt ørkenliv, måtte nå ta imot nådens brød fra innbyggerne i Temas land. Tema var en oase som tilhørte Edom.

Kedars herlighet skulle ta slutt før et år var gått fra den tid profeten forkynte denne profeti. Det skulle bli få våpenføre menn som kunne bruke bue (v. 17).

Da assyrerne drog mot Egypt, ble dette oppfylt. Assyrerne ødela alle de mellomliggende folk og for over landene som ødeleggende flammer. Det eneste sted assyrerne ble stanset, var foran Jerusalem.

Gå til Jes 22:1-14
Jes 22:1-14
Dette avsnittet inneholder en profeti mot Jerusalem som her kalles "Syne-dalen". Jerusalem lå ganske høyt, men var omgitt av fjell som raget over byen.

Når profeten kaller Jerusalem for "Syne-dalen", tenker han på alle de profetiske åpenbaringene som var blitt meddelt der.

At Jerusalem på denne måten fikk sin plass mellom profetiene mot de hedenske makter, hadde en vemodig grunn: Jerusalems hjertelag hadde blitt så hedensk og derfor ville byen stadig søke sin tilflukt hos hedenske makter istedet for hos Herren.

Jerusalem ville ikke oppfylle det den var bestemt til; nemlig å være en dal der profetene så syner, et sted som var avstengt fra verden. Dets ære skulle vært å stå i en forbindelse med Gud på en måte som ikke var mulig for noen annen by.

Nei, Jerusalem ville igjen og igjen med på livet i verden. Derfor ble den også rammet av den samme dom som verdensmaktene. Men først hadde Gud vist sin store langmodighet.

Profeten setter oss straks inn i stillingen. Jerusalem er omringet av fiender. Innbyggerne har i sin forferdelse gått opp på de flate takene. Byen, som før gjenlød av lettsindig støy og jubel, er dødsstille. Fyrstene er tatt til fange uten å ha satt seg til motverge (v. 2-3).

Profeten ser fiendene myldre fram, de begynner å rive ned murene. Imens roper de beleirede i angst opp mot fjellene som ligger omkring, men de får ikke annet svar enn det vemodige ekko.

Blant skaren av fiender ser profeten folk fra Elam (se Jes 21:2) og fra Kir, som ifølge 2Kong 16:9 en gang hørte til det assyriske riket.

Om det er hærene til assyrerkongen eller Nebukadnesars hær profeten ser, kan vi ikke si helt bestemt. Det er vel helst det siste, for det var jo da det ble alvor av Jerusalems ødeleggelse.

Det er en grufull dag han ser; "en dag med forferdelse og nedtramping og forvirring holder Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, i Syne-dalen" (v. 5).

Ja, fra Herren. Dette er det sørgeligste av alt for profeten. Dette er Herrens rettferdige dom, velfortjent etter mange års gjenstridighet.

Når profeten i ånden forutser dette, fylles hans sjel med den bitreste sorg. Vi hører hans klage, på samme måte som vi hører Jeremias klage i Klagesangene.

"Se bort fra meg!" sier han, han vil være i fred. "Treng ikke inn på meg for å trøste meg over mitt folks undergang!" (v. 4).

Det fryktelige syn vil ikke vike fra hans profetiske blikk. Han ser at fiendene avdekker skjoldet til kamp (ellers lå det gjemt i et lærhylster).

Han ser fiendene myldre fram i dalen med stridsvogner, "rytterne stiller seg opp mot porten" (v. 6-7).

Da, endelig kan "dekket" bli tatt bort fra Judas øyne (v. 8). Da først vil folket kunne se at det var sant det som var varslet ved profetens ord. I sin blinde vantro hadde de ikke villet se det.

Hva gjorde så Juda? Profeten ser hvor hvileløst de arbeider med å forsvare seg mot fienden. Han ser at de haster avsted til skoghuset. Det var en bygning der det var våpen og rustninger, antakelig et tilbygg på kongens slott. Navnet hadde huset fått fordi det var bygd av sedertre.

Han ser dem i arbeid med å utbedre revnene i muren rundt "Davids stad", det er den eldste delen av byen, det gamle Sion.

Han ser at de teller husene og at de tar en del av dem for å tette igjen revnene i bymuren. Og han ser dem i arbeid med å sørge for vannforsyningen under beleiringen (v. 8-11).

Alt dette ser profeten, men det er en ting han ikke kan se noe av. Han ser ingen ydmykelse for Herrens ansikt, de vil bare forsøke å hjelpe seg selv. "Dere ser ikke opp til ham som gjorde dette. Ham som uttenkte det for lang tid siden, ser dere ikke."

Nei, tvert imot. I stedet for å ydmyke seg, i stedet for å forstå at hele denne trengsel inneholdt Herrens sterkeste oppfordring til "gråt og veklage", til å iføre seg sørgedrakt og med smerte bekjenne sine overtredelser, ser profeten at folket i sin skrekkelige forblindelse slår seg løs i vill lystighet. De sier med hedningene: "La oss ete og drikke, for i morgen dør vi!"

Når det i v. 12 tales om å "rake hodet og binde sekk om dere", er det fordi dette i Østen ble brukt til tegn på dyp sorg.

Profeten ville ikke la seg trøste. Han så hvordan folket midt i trengselen turte fram med en grufull lettsindighet. Han visste at det ikke var noen redning, og derfor måtte han forkynne fra Herren: "Denne misgjerning skal dere ikke få sonet så lenge dere lever."

For den synder som vil vende om er det forsoning å finne. Men den som forherder seg må dø i sine synder.

Dette skulle være en svært alvorlig preken for oss også! Det gjelder å forstå Herrens tukt, å se hen til ham i alle ting og å ydmyke seg for ham. Fra Jerusalem høres denne vemodige prekenen.

Profeten "gråt bitter" over byen. Sju hundre år senere drog Frelseren inn i den samme by, og "da han så byen, gråt han over den." Også for hans øyne stod det en dag med forstyrrelse, nedtramping og forvirring. Fiender skulle ødelegge byen helt. Men også hans tårer ble foraktet. Derfor myldret romernes hærer fram og de brakte med seg Guds dom over Jerusalems forherdede barn.

Nå er Guds stad bygd opp i kristenheten. Men den dag i dag må Guds folk gråte bittert når de ser frafallet hos de mange som er døpt. Når Herren sender en alvorlig tukt som skulle oppfordre til alvorlig bot, blir denne tukt ofte møtt med den samme frekke spott som fra de vantro israelittene.

Man glemmer, eller forsøker å glemme alvoret og sier som det vantro Israel: "La oss ete og drikke, for i morgen dør vi!"

Men den samme dom venter også alle de døpte som har falt fra i vantro: "Denne misgjerning skal dere ikke få sonet, så lenge dere lever, sier Herren, Herren, hærskarenes Gud."

Vi vet at det var én profetens ord gjorde et mektig inntrykk på, det var kong Esekias. Han som ellers var en troende mann, hadde også latt seg beruse av de stolte planene om et forbund med Egypt.

Men profetens ord ble til hjelp for ham. Vi hører hvordan han befestet Davids by og stoppet til vannkildene utenfor byen, la skjulte vannledninger inn i byen og dannet en ny dam der.

Dette skjedde mest sannsynlig på grunnlag av dette profetordet. Han talte alvorlig til folket for å få dem til å sette sin lit til Herren (2Krøn 32). Folket fikk tillit til Esekias ord, står det samme sted i 2Krøn.

Profetens ord vendte altså ikke tomt tilbake i den slekt han talte det til. Men alt det han hadde sett med sine øyne ble sannhet allikevel, selv om dommen ble holdt tilbake en tid og ikke ble fullbyrdet ved assyrerne. Ordet roper til oss med et rystende alvor:

"Enden kommer, ve, å ve!

Fangne sjel, rykk av din lenke!

Kan du Jesu gråt ei se,

Kan du på din fred ei tenke?

Gråt forgjeves verdens dommer,

Ve, da ve, når Enden kommer!" Gå til Jes 22:15-25
Jes 22:15-25
I dette avsnittet har vi den eneste profetien vi finner i Jesaja-boken mot en enkelt mann. Hos Jeremias finner vi også en liknende profeti mot overtilsynsmannen i templet (Jer 20) og hos Amos har vi profetien mot presten Amasja (Amos 7:17).

Her vender Jesajas profeti seg mot rentemesteren Sebna, han kalles her "slottsforvalter". Det var en svært innflytelsesrik stilling Sebna hadde. Han hadde ikke bare oppsyn med hele kongens hus og det kongelige skattkammer, men han hadde også gitt ham stor makt. Det går fram av v. 22 der det er tale om nøkkelen til Davids hus.

Men Sebna brukte sin høye stilling på en meget dårlig måte. Han må ha vært en leder for de vantro og hovmodige menneskene i Jerusalem.

Det er nok derfor dommen over ham forkynnes her, umiddelbart etter dommen over den lettsindige byen som et hele. Vantroens ledende menn har et tyngre ansvar over seg.

Profeten skulle gå til Sebna mens denne var beskjeftiget med å hogge ut et gravkammer til seg selv. Sebna var ikke alvorlig opptatt med døden, men han gjorde det fordi han var stolt og forfengelig. Det vitner stedet han hadde valgt ut for seg om med all tydelighet.

"I høyden, i berget" skulle gravkammeret ligge, sannsynligvis på Sion i nærheten av kongegravene. At det utvalgte gravstedet var utslag av hovmodighet, går tydelig fram av at profeten spør gjentatte ganger: "Hva har du her, og hvem har du her, siden du her har hogd deg ut en grav?"

I 2Krøn 24:16 fortelles det om hvordan den gamle ypperstepresten Jojada ble begravet i "Davids stad hos kongene". Men det var "fordi han hadde gjort vel mot Israel og mot Gud og hans hus".

Sebna har kanskje hatt tanker om noe liknende, men i Guds lys hadde han vært "en skamflekk for sin herres hus". Esekias hans herre, ville på sin side tjene den levende Gud. Og dess styggere var derfor Sebnas innbilskhet og vantro hovmod.

I v. 17-19 lyder profetens dom over Sebna. Det er en dom som slår alle hans forhåpninger til jorda, og den vitner om at han må ha vært en ussel mann.

Profeten forkynte at Herren ville slynge ham langt fra seg på samme måte som man kaster fra seg en ball som man først har klemt sammen med hendene.

Han skal ikke begraves i en klippegrav, men i et "vidstrakt land", altså et sletteland. Det peker hen på at Sebna skulle føres som fange til Mesopotamia.

Også de "herlige vogner" som han hadde vært så stolt av skal føres dit. Og han skal miste sin stilling som hovmester. "Jeg vil støte deg bort fra din post, og fra din plass skal en kaste deg ned." Slik var Herrens ord.

Både Herren og kongen skal styrte Sebna. Herren sto bak når Esekias støtte ham ned fra hans høye embete. Det er vel i den tid da Esekias selv sto svakt at Sebna har kommet seg opp i denne høye verdighet.

Da Esekias rettet seg opp fra sin sløvhet kom også bruddet med Sebna. Sebnas ettermann var av en helt annen karakter, det hører vi om i det følgende.

Den hellige Skrift gir oss her igjen et levende eksempel på at Gud står de stolte imot. Den som opphøyer seg selv, skal fornedres.

I v. 20-25 tales det om Sebnas ettermann, Eljakim. Han ville Herren utvelge seg og gi Sebnas embete til. Han skal iføres Sebnas embedsdrakt.

Herren kaller Eljakim "min tjener". Og han gir ham et godt vitnesbyrd når han sier om ham: "Han skal være en far for Jerusalems innbyggere og for Judas hus". Mens Sebna nok også hadde vært en overmodig person overfor andre, skulle Eljakim altså ha en fars omsorg for folket.

I v. 22 har vi det ordet som i Åp 3 er brukt om vår Herre Jesus, ordet om Davids nøkkel. Den skulle legges på Eljakims skuldre slik at ingen andre enn han skulle kunne lukke opp kongens slott og ingen andre enn han skulle kunne lukke igjen.

Ordet lyder slik: "Jeg vil legge nøkkelen til Davids hus på hans skulder. Han skal lukke opp og ingen lukke igjen, og lukke igjen, og ingen lukke opp."

At det sies at nøkkelen skal legges på hans skuldre, peker kanskje hen på at den tids nøkler var svært store. Men spesielt peker det på den byrde og det ansvar som embetet innebar.

Eljakims embete betegnes her som mellommannen mellom kongen og folket. Utenom ham kunne ingen få adgang til kongen. På denne måten er denne Herrens tjener blitt et forbilde på den store, utvalgte Herrens tjener, vår store Frelser.

All makt i den himmelske fars hus er gitt til ham som har sagt: "Ingen kommer til Faderen uten ved meg" (Joh 14:6), og: "Jeg har nøklene til døden og til dødsriket" ([Åp 1:18).

Han har også brukt akkurat dette ord om seg selv i sendebrevet til menigheten i Filadelfia: "Dette sier den Hellige, den Sanndrue, han som har Davids nøkkel, han som lukker opp og ingen lukker igjen, og lukker igjen, og ingen lukker opp" (Åp 3:7)

Vår Frelser har nøklene til himlen. Derfor kan han også gi dem til mennesker som har en levende, bekjennende tro. Han ga dem til Simon Peter den dagen han i levende tro avla den største bekjennelse: "Du er Messias, den levende Guds Sønn" (Matt 16).

Og han ga dem til alle sine apostler med ordet: "Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt" (Joh 20:23).

Videre sies det om Eljakim at Herren ville "feste ham som en nagle på et sikkert sted". - Embetet skulle altså betros ham i lang tid. Slik skulle Eljakim bli "et æresete for sin fars hus". Han skulle kaste glans over sin slekt.

Og på samme måte som man kan henge en hel del på en knagg, så skulle også hele hans slekt henge fast ved ham for selv å bli hjulpet opp. -

Ikke bare de store i hans slekt skulle bli hjulpet, men også de små og ringe, de som her sammenliknes med "ville skudd", "småkarene", "fatene" og "krukkene".

Dette peker så fint hen på hvordan alle Guds barn, både de små og de store, er avhengige av Kristus. Kristus er den rette, faste nagle som Eljakim er et forbilde på.

Som den andre Adam er Kristus hodet for hele den frelste slekt, og alle vi som tror står og faller med ham. Men han skal aldri falle, han er i sannhet som "en fast nagle på et sikkert sted".

Derfor er vi som henger fast ved ham salige og jo mer vi lar alle vårt livs forhold både store og små, avhenge av ham, dess større lykke får vi oppleve.

Men samme dag som Eljakim skulle opphøyes, skulle Sebna, som før hadde vært festet som nagle, tas bort og styrtes ned som en løs søm sammen med alt det som hang fast ved ham. Alt skulle bli knust.

Mens Eljakim står som forbilde på Kristus, står Sebna som forbilde på verdens fyrste, denne verdens ånd. Denne ånd vil innbille menneskene at alt beror på og bæres av den.

Men det er løgn. Djevelens makt er som en nøkkel som ikke sitter fast i muren, derfor roper Guds Ord ve over alle dem som støtter seg til verden.

De vil gå under sammen med djevelens rike når det styrter sammen med all sin falske herlighet. Men Guds folk kan med fryd synge om ham som har Davids nøkkel:

"Uforsagt, Vær på vakt,

Jesus har det alt fullbragt!

Han har vunnet det store slag,

Satan bundet til dommedag,

Åpnet oss himmelriks port."

I Jes 36:3. 37:2 hører vi om Eljakim som slottshøvding, profetens ord var altså gått i oppfyllelse. Samtidig hører vi om en Sebna som kalles statsskriver, det vil vel si en slags skriver for kongen.

Er dette den samme som den Sebna som er nevnt her, kan det synes som om han foreløpig er blitt degradert. Det er jo heller ikke umulig at han har ydmyket seg under Guds veldige hånd og derved fått dommen tatt bort fra sitt hode.

Det ville i sannhet være skjønt om Sebna ikke bare hadde blitt et eksempel på hvordan Gud står de stolte imot, men også et vitnesbyrd om at Gud gir de ydmyke nåde.

Gå til Jes 23:1-14
Jes 23:1-14
Vi kalte avsnittet fra Jes 13-23 hedningenes bok eller folkeboken. Dette er den siste profeti i denne bok.

Profeten begynte med å profetere mot verdens mektigste sjø- og handelsnasjon. Tyrus lå som kjent i Fønikia, den smale kyststripen mellom Middelhavet og Libanon. Den begynner nord for Karmel og strekker seg ca. 30 mil nordover.

Fønikerne var alt i oldtiden kjent som verdens dyktigste handels- og sjøfartsfolk. De to største byene var Sidon og Tyrus. Sidon var kanskje den eldste.

Profeten Jesaja bruker her navnet Sidon om hele Fønikia. Men Tyrus fikk så avgjort et forsprang; egentlig bestod den av to byer: det gamle Tyrus som lå inne på fastlandet, og det nye Tyrus som lå ute på ei øy.

Den nyeste delen var nesten uinntakelig. Assyrerne, under ledelse av Salmanassar beleiret det forgjeves i fem år. Nebukadnesar beleiret den i tretten år, og enda synes det ikke som han har fått knust den. Likevel gikk byen så vidt man kan skjønne, med på å betale skatt til ham.

Først inntok Aleksander den store den ved at han la en demning ut til den. Han brente byen og solgte 30 000 av innbyggerne som slaver. Nå er det bare en ubetydelig by tilbake.

På Davids og Salomos tid stilte kongen i Tyrus, Hiram, seg vennlig til Herrens folk. Men kremmerånden seiret. Til slutt ble det slik som profeten Amos bebreider Tyrus: de har sviktet broderpakten og for vinnings skyld holder de med Israels fiender, - de har til og med drevet handel med jødiske krigsfanger.

Det er ikke få av Herrens profeter som av denne grunn framfører trusler mot byen og profeterer om dens undergang.

Profetien hos Jesaja faller i fire deler: v. 1-5, 6-9, 10-14, 15-18: men bare de tre første avsnittene inneholder trusler om dom. Det fjerde avsnittet (v. 15-18) inneholder et løfte om at Tyrus nok en gang skal få en oppreisning.

Gjennom nesten alle profetiene mot verdensmaktene har vi funnet en lysstripe ute i det fjerne. Det skal være et vitnesbyrd om at det også for disse rikene skulle komme en tid da de skulle gi seg inn under Herrens makt.

I det første avsnittet av kapitlet (v. 1-5), skildrer profeten klageropet som skal reise seg på de store handelsskipene når de vender hjem fra de mange koloniene Tyrus hadde ved Middelhavet. - Nå får de vite at byen er ødelagt.

Fønikerne hadde kolonier også ved Tarsis i Spania, derfor fikk alle store skip navnet Tarsisskip.

Allerede i Kittims land (øya Kypros) mottar skipene det budskap som blir så forferdelig for dem: deres hjemby er lagt i grus (v. 1). Hvor mye mer måtte ikke øyas innbyggere bli stumme av redsel!

Sidons kjøpmenn hadde som det sies fylt Tyrus med handelsvarer og rikdommer. Fra Egypt hadde de hentet korn, kornåkrene ved Nilens elv var allerede den gangen berømte. Sikor (v. 3) som egentlig betyr "den svarte", var hebreernes navn på den mørke Nilen.

Men nå var larmen fra den travle handelen forstummet, Tyrus skulle nå komme til å sitte som en barnløs kvinne, forlatt og øde, til spott og spe.

Tyrus kalles her i v. 4 ikke bare havets festning, men også "havet". Tyrus hadde vært havets dronning på samme måte som England har vært det i nyere tid.

Men nå var herligheten forbi. Og dette ville også få Egypt, som hadde vært så nært knyttet til Tyrus, til å skjelve. Den som kunne knuse Tyrus' makt, ville også være Egypts overmann.

I det neste avsnittet råder profeten beboerne som har blitt igjen til å flykte til Tarsis, den fjerneste kolonien de hadde. Byen hadde vært stolt og herlig. Den var stolt av sin alder.

For etter det historieskriveren Herodot meddeler skal den være bygd år 2750 før Kristus. Den hadde også vært herlig, den har "delt ut kroner", d.v.s. innsatt konger i de forskjellige koloniene som den hadde så mange av rundt omkring i det fremmede.

Hvor kommer ødeleggeren fra? spør profeten, og han svarer: det er Guds dom. "Herren, hærskarenes Gud, har besluttet det for å vanhellige all stolt prakt, for å vanære alle jordens store" (v. 9).

Profeten varsler så om (v. 10-14) at ved denne Guds dom over Kana'an (Kana'an betegner her Fønikia) skal de undertvungne koloniene som f.eks. Tarsia, bli Fønikisk koloni i Spania, bli frigjort.

Tyrus hadde mistet sin makt, den var blitt som en voldtatt jomfru, den hadde mistet sin ære (v. 12).

Nå må innbyggerne der trygle om ly der de kan, - i sine gamle kolonier. I v. 12 nevnes Kittin som et tilfluktssted, men "heller ikke der skal du finne ro", sier profeten.

I v. 13 sies det hvem som skal være det tuktende ris over Tyrus. Det skal ikke være Assyria, som alle på profetens tid fryktet mest for, men en ny verdensmakt.

"Kaldeernes land" skulle legge øksen inn til rota på Tyrus' gamle tre. Den 13-årige beleiringen under Nebukadnesar ble i virkeligheten begynnelsen på nedgangen for Tyrus. Nedgangen ble fullendt under Aleksander den store.

Kaldeerne kalles her "dette folk som før ikke var til". Meningen er at Kaldea som verdensmakt betraktet var ung da Tyrus ble beleiret. Men som folk var kaldeerne et av verdens eldste.

Når det står at "Assur har gjort det til bolig for ørkenens dyr" må meningen være den at "ørkenens dyr" (kaldeerne) ved erobringen av Ninive fikk makten over hele det verdensriket som Assyria hadde lagt grunnen til. Uten å ville det hadde assyrerne arbeidet for kaldeerne.

Det at Jesaja lenge før kaldeerne var blitt en verdensmakt, forutså den stilling de skulle få, har fått atskillige "fortolkere" til å anta at stedet er uekte. De mener det er umulig at Jesaja kunne vite dette på forhånd.

Der har vi nok et eksempel på hvordan visse mennesker "fortolker" Bibelen. De tror nemlig ikke på det underfulle i profetien: at Guds Ånd på forhånd viste profetene hva som skulle komme.

Alt skal forklares naturlig slik at mennesket med sin lille forstand kan forstå det uten å tro.

Men denne type skrifttolkning er fullstendig fremmed for Bibelens ånd. Vi kan trøstig tilbakevise den som betydningsløs.

Hele denne profeti mot Tyrus er nok et storslått vitnesbyrd om hvordan verdens herlighet synker sammen og visner, hvordan dens blomst faller av når "Herrens ånde blåser på det" (Jes 40:7).

Men vår Guds Ord består til evig tid.

Gå til Jes 23:15-18
Jes 23:15-18
Denne siste delen av kapitlet forteller oss at Tyrus, etter at en lang tid er gått, igjen skal komme til makt. Den ugudelige byen sammenliknes med en gammel skjøge som lenge har vært glemt, men som nå er kommet tilbake.

Tyrus hadde virkelig hatt kremmersinnet, skjøgesinnet. Det betyr at den ville gjøre alle til lags når de bare kunne tjene penger.

Den hadde også vært et sørgelig midtpunkt for Baals-dyrkelsen og den skjendige, vellystige Astarte-dyrkelsen. Bildet med skjøgen passet i sannhet godt på byen.

Det sies at Tyrus skal være glemt i sytti år. Hva siktes det til med dette? I bortimot sytti år sto byen under kaldeerne. Kanskje var det dette det ble tenkt på.

Uttrykket "én konges dager", d.v.s. at byen uavbrutt skulle være under et og samme styre, kan synes å peke i samme retning.

Likevel betegner tidsbestemmelsene i de profetiske skrifter ikke alltid det samme som i alminnelig tale.

Etter denne tid skulle Tyrus reise seg igjen, for å "drive utukt med alle verdens riker over den vide jord". Meningen er at Tyrus' handel igjen skulle bli stor. Uttrykket "drive utukt" er hentet fra bildet med skjøgen.

Men så kommer det vakre løftet, - det skal ende med at Tyrus' fortjeneste på handelen skal bli "helliget til Herren". Fortjenesten skal ikke legges opp, men komme Guds rike til gode. Det sies: "De som bor for Herrens åsyn skal få dets vinning". - Kjøpmennene der skulle komme til å tilhøre Herrens folk.

Dette gikk i oppfyllelse alt fra den lille begynnelse da folk fra Tyrus hjalp de hjemvendte jødene med tømmer til gjenoppbyggingen av templet (Esr 3:7).

Men da evangeliet om Frelseren begynte å lyde, fant det også veien til Tyrus. I Apg 21 hører vi at det var en kristen menighet i Tyrus. Den kananeiske kvinne var jo også fra Tyrus og Sidons egne, - hun - kvinnen med den store tro.

Likevel synes dette løfte å peke fram mot en enda større oppfyllelse. Det kan tenkes at det ligger en profeti om verdenshandelen i dette. Tyrus var jo et levende uttrykk for dette.

Og fortjenesten skal en gang komme Guds rike til gode. England har nå en liknende betydning for handelen som Tyrus hadde i gamle dager. Og vi ser hvordan de troende i landet anvender en hel del av sin rikdom til Guds rikes verk - både til indre og ytre misjon.

Det er godt å være dyktig til å tjene penger når målet ikke er å samle det opp, men å bruke det til Guds rike. Men det er en forutsetning også at pengene er tjent på en måte som er velbehagelig for Gud.

Tenk om alle troende forretningsfolk som tjener store summer virkelig kunne lære å hellige Herren en passende del av sin kapital. Slik kunne de få omsatt de timelige verdier i åndelige verdier.

At vedkommende selv måtte ha sin del av fortjenesten går fram av v. 18. At en rik forretningsmann som også er rik i Gud har lov til å føre et romsligere liv enn en arbeider f.eks. vil neppe noe fornuftig menneske finne på å bebreide ham. Allikevel kan man i vår tids sosiale klassehat av og til høre slike uttalelser som er beregnet på å hisse de fattige opp mot de rike.

Vi skal her legge nøye merke til hva Ordet her forstår med å hellige sitt kjøpmannsskap og sin fortjeneste til Herren. "Den skal ikke legges opp og ikke gjemmes". Man skal altså ikke karre sammen gods på samme måte som verdens kjøpmenn, men man skal anvende det som kan unnværes i Guds rikes tjeneste. Man "kjøpslår" med det for å omsette det i åndelige skatter.

Tanken om at jordens rikdom en gang skal underlegges Herrens tjeneste finner vi både hos profeten Jes 60:5 der det står at "havets rikdom" ("folkehavet") skal vende seg til Guds folk og i Åp 21:26 der det tales om at "de skal bære folkeslagenes herlighet og ære" inn i det nye Jerusalem.

Det tidspunkt som ligger nærmest å tenke på når det gjelder oppfyllelsen av dette løftet om at handelens rikdom skal helliges Herren, må vel ellers være tusenårsriket. Dette er en gyllen tid som det ofte pekes hen til i Det gamle testamentes profetier.

Da skal Guds rike og Guds folk få en avgjørende innflytelse på alle forhold på jorden. Nå er det tilsynelatende verdens egennyttige politikk og mammonstrev som regjerer. Og ofte må Guds folk sukke om at Herrens Ånd og Herrens lov måtte komme og rå i stedet for vold og urett.

Og de tider skal komme. Skjønne tider skal opprinne da, de "tusen år" (Åp 20:1-7). Da er Antikrist styrtet, djevelen bundet og de som led døden for Guds Ords skyld og de som ikke tok dyrets merke skal regjere med Kristus i den første oppstandelse.

Muligens vil også dette løftet til byen Tyrus oppfylles på en herlig måte som vi nå ikke kan tenke oss.

Ja, det står herlige ting foran. Bak de siste tiders forferdelige trengsler stråler en kommende herlighets glans fram. Gjennom lidelse til herlighet - slik er veien lagt for Herrens folk.

Gå til Jes 24:1-13
Åpenbaringsboken. Jes 24 - 27.
Dette er det fjerde avsnitt i den mektige boken fra profeten Jesaja. Vi har vært gjennom Forherdelsesboken (Jes 1-6) der profeten særlig dveler ved folkets forherdelse overfor Guds Ord. Deretter kom Immanuelsboken (Jes 7-12), der framtidshåpet om Immanuel sprer sine stråler gjennom en mørk sky.

I Folkeboken (Jes 13-23) har vi sett ut over hva det var som ventet alle de folk som var kommet i berøring med Herrens folk og som var dets fiender.

I dette avsnittet løftes profeten enda høyere opp på profetiens høyder. Han ser ut over de siste tider, ikke bare for Israel, men for hele denne jord.

Mens profetien i Folkeboken har beskjeftiget seg med det enkelte verdensrike og uttalt dom over dem enkeltvis, ser han nå verden som en helhet, som en samlet makt. Den skal knekkes for evig, mens Guds rike, som har en evig framtid, utmales i herlige, lyse bilder.

Dette avsnittet i Jesajaboken beveger seg i de samme tankebaner som vi møter i Åp. Derfor kan det med rette kalles en åpenbaringsbok. "Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene" (Åp 2:11).

---

Jes 24:1-13
"Se, Herren tømmer jorden og legger den øde", slik begynner dette alvorsfulle ordet.
Når det her tales om "jorden", tenkes det, som sammenhengen viser, ikke på noe bestemt land, men det er landene på jorden generelt det er tale om.

Videre sies det at Herren "omskifter dens skikkelse". Det minner oss om ordet i 1Kor 7:31: "Denne verdens skikkelse forgår". Han "adspreder dem som bor på den". Den gjenstridige slekt skal fjernes fra jorden. "Trellen blir ikke i huset til evig tid" (Joh 8:35).

Ingen ytre stilling kan beskytte mot dommen. Det skal gå alle vantro likt, for hos Gud er det ikke persons anseelse, det går på samme måte både med høye og lave, det går de rike og de fattige likt.

Det er veldig alvorlig at det andre verset som uttaler dommen over den falne menneskeverden, begynner med at "det går presten som folket".

De vantro prestene står vel øverst på lista fordi deres ansvar var så mye større. Ingen stilling som prest, prost eller biskop beskytter mot fortapelsen når de som har disse embeter er uten liv i Gud.

"Herren har talt dette ord" (v. 3). Dermed settes seglet fra Gud under dommen.

I v. 4-12 skildres så den nød de siste tider vil bringe på denne jord. Allverdens såkalte livsglede er forbi, "gleden ved trommenes lyd", "de jublendes larm", "gleden ved citarens klang". Landets fryd er dratt bort (v. 11).

Verden likner en ødelagt by. Nå er det larmen av ødeleggelse som høres, ledsaget av den dype jammer fra hele verden over at det er forbi med gleden over vin og lystighet.

Denne alvorstunge skildringen minner svært om Åp 18. Der utmales det også hvordan verden gråter og skjærer tenner fordi verdensbyen er falt.

Men grunnen til denne dom fortelles også: "Jorden er vanhelliget under dem som bor på den. For de har krenket lovene, overtrådt budet, brutt den evige pakt. Derfor fortærer forbannelsen jorden, og de som bor på den må bære sin straff" (v. 5-6). Nå er den bitre høst av vantroens utsæd kommet.

Dette ordet innskjerper så alvorlig: "Elsk ikke verden", - "kjødets lyst, øynenes lyst og storaktighet i levnet, er ikke av Faderen, men av verden.".... "og verden forgår og dens lyst".

"Men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid". Ifølge dette ordet skal noen bli igjen, men det er få (v. 6). "Det skal gå slik til blant folkene på jorden som når oliven blir slått ned, som ved efterhøsten, når vinhøsten er forbi" (v. 13).

"Mange er kalt, men få er utvalgt", det toner imot oss igjen og igjen. Kjære leser, har du søkt og funnet din plass i Herrens flokk, selv om den er liten? Hører du den alvorlige prekenen som lyder ut over verdens lettsindige lystighet?

Måtte den ytterste dags domsklokker få lov til å lyde slik for din sjel at du om du ikke allerede er på de helliges vei, ble redd for å gå et eneste skritt videre på den breie vei.

Da kunne dommen gå deg forbi og du kunne bli tilbake med den flokk som Herren kjennes ved når dommens høst river alle vantro hjerter bort!

Da valgte du den gode del, for Herrens flokk er en salig flokk. Og når verden legges øde og all dens lyst forsvinner, da rinner den fulle salighet for dem Herren fikk frelse.

Neste avsnitt begynner med å skildre denne salige lykke.

Gå til Jes 24:14-23
Jes 24:14-23
"Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft deres hoder! for deres forløsning stunder til" (Luk 21:28). Dette sa Herren til sine disipler, og det er denne forløsning profeten ser her, forløsningen for Herrens rettferdige (v. 14-16).

Med ører som er åpnet ved Ånden hører han en mektig lovsang; den høres fra Østen og den høres fra "havets øyer", d.v.s. landene i Vesten. Ja, fra "jordens ytterste kant" hører han lovsangen: "Ære være Den Rettferdige!"

De fra havet jubler over Herrens herlighet. For en motsetning til det bulder og den jammer ødeleggelsen har skapt!

"Fra de frelstes skare, som en mektig sjø,

Bruser jubelen: vi skal ikke dø!"

Dette hørte profeten tusener av år i forveien. Herren er stor! De ting framtiden skjuler kan han åpenbare for sitt folks ører og øyne for å trøste dem i trengselens dager. Den evige framtid for Guds folk males i lyse farger: herlighet og lovsang.

"Evangelium med lidelse" fører til "evangelium uten lidelse". Men kjødets evangelium, det som vil gå utenom korset, det fører til "lidelse uten evangelium".

Ja, lidelse uten en eneste dråpe fra den livskilde som evangeliet er, det blir dommens gru for hver den som vendte sitt hjerte til verden.

Dommens mørke bilder stiger igjen fram for profetens øye. Før herligheten blir født, blir det mange veer å gjennomgå, det vitner også Åp så mektig om. De hellige trenger tålmodighet og tro.

Han ser hvordan Guds folk skal ha trengsel i den siste tid og hjertet hans fylles med ve: "Jeg forgår! Jeg forgår, ve meg! Røvere røver, ja, røvere røver og plyndrer," (D.) (v. 16).

Han ser hvordan ondskapens hær, anført av den store røver fra helvete, kaster seg over de hellige. Men i samme øyeblikk rammes den av Guds dom. Han som kommer for å dømme levende og døde åpenbares, han skal fortære Antikrist "med sin munns ånde" (2Tess 2:8).

Han "tar hevn over dem som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium" (2Tess 1:8). Når domsrøsten lyder, kan de ikke unngå dommen - "den som flykter for den grusomme larm, skal falle i graven. Og den, som kommer opp av graven, skal fanges i garnet" (v. 17-18).

"Slusene i det høye" skal åpnes igjen, slik de ble det i syndflodens dager da "himmelens sluser ble åpnet" (1Mos 7:11). Men denne gang er det ild, ikke vann. "Jordens grunnvoll skjelver", ja, "den revner", den raver hit og dit "som den drukne".

Dette er den gamle jords siste krampetrekninger. Den kan ikke bestå, dens overtredelser er store, den har sett for mange redselsgjerninger, den har dukket de helliges blod.

Det ligger en så uhyggelig stor og mørk en syndegru over denne gamle jord, at den ikke kan være bolig for den frelste slekt. Jorden "skal falle og ikke reise seg mer" (v. 20).

På den dagen er det bare Herren som er høy, og alt som vil opphøye seg skal fornedres. Her nevnes "himmelens hær i det høye", med det må vi forstå "ondskapens ånde-hær i himmelrommet", de falne åndsmakter. "Jordens konger nede på jorden" er de jordiske makter som trosset Gud.

"De skal samles sammen som fanger i hulen og settes fast i fengslet. Og etter lang tid skal de få sin straff". Dette merkelige ordet synes å peke fram mot det som står i Åp 19. 20 om dommen over jordens konger (Åp 19:19) og over den gamle slange. Han ble først kastet i avgrunnen i tusen år deretter løst en tid før han ble hjemsøkt av den siste dom (Åp 20:3, 10).

Da skal Herrens herlighet åpenbares i sin evige glans og den skal herske "på Sions berg og i Jerusalem", det nye, himmelske Jerusalem. For Herrens glans må både sol og måne blekne (v. 23). "Og staden trenger ikke solen eller månen til å lyse for seg; for Guds herlighet opplyser den, og Lammet er dens lys" (Åp 21:23).

"Og Guds herlighet skal stå for hans eldstes øyne". De eldste betegner her, som i Åpenbaringen, den frelste menighet. Både i den gamle og den nye pakt betegner ordet "eldste" det å være "ordfører" og leder i menigheten. I Åpenbaringen får den gamle og den nye pakt sitt uttrykk i de 24 eldste, 12 for hver pakt.

Da Herrens herlighet ble åpenbart på Sinaifjellet, steg sytti eldste opp på fjellet sammen med Moses og Aron og hans sønner - disse steg fram for Herrens ansikt (2Mos 24:9-11).

Meningen er at alle de som er blitt frelst skal se herligheten. Selv har Herren sagt: "Fader! jeg vil at hvor jeg er, der skal også de som du har gitt meg, være hos meg, for at de skal se min herlighet, som du har gitt meg" (Joh 17:24).

Salig er den som med sannhet kan si:

"Jeg går til himlen, der er mitt hjem,

Der er ei synd eller smerte,

Der er det nye Jerusalem,

Der er mitt bevende hjerte".

Gå til Jes 25:1-5
Jes 25:1-5
Her har vi igjen en hellig sang. Det skifter mellom lovsang og profeti. Vi får lyst til å synge når hjertet er fylt med Guds Ords sannhet og nåde, når det er fylt med lys fra himlen. I himlen skal det være sang; salig, evig lovsang.

I Jes 12 hører vi de frelstes lovsang, og slik er det også her. Det er den hvitkledde skare som står for Guds og Lammets trone som synger, den ser tilbake på den forunderlige frelse som ble den til del: "Herre, du er min Gud. Jeg vil opphøye deg, jeg vil prise ditt navn, for du har gjort underverk. Dine råd fra gammel tid er sannhet og trofasthet" (v. 1).

"Du har gjort underverk", det skal de frelste synge. Det er et Guds under at en trellbundet, syndig, fortapt synder kan nå fram til de helliges menighet og derved fram til det aller helligste i himlen.

At en synder blir omvendt er et under gjort av Gud. Hvordan ble øynene våre åpnet? Hvordan ble de båndene som holdt oss fast og drog oss bort fra Gud sprengt? Hvordan fant vårt hjerte fred og hvordan fikk det visshet om nåden? Hvordan blir vi bevart til enden, - tross alle onde angrep fra fienden?

Under, under, under, "vår store Gud gjør store under". "Å, tenk hvilket under, jeg er et Guds barn", slik høres sangen den dag i dag hos Guds folk. Og denne sangen skal aldri i evighet opphøre.

Videre lyder de saliges sang: "dine råd fra gammel tid er sannhet og trofasthet".

Frelsens under sprang ut fra den rådslutning som har sin grunn i Guds kjærlighet. Det har så dyp en bunn, derfor rekker det også så langt. Alle Guds råd er trofasthet og sannhet, han skuffer ingen. Sirak har rett når han sier: "Se på de gamle slekter og gi akt. Hvem trodde på Herren og ble til skamme? Eller hvem holdt ved å frykte ham og ble forlatt? (Jesu, Siraks sønns visdom 2:10)

I lengden vil alt som tilhører verden vise seg å være troløst og usant. Men det som er Guds, er trofasthet og sannhet. Hans løfter er ja og amen.

Derfor sank verdensmakten, dens faste by som så ofte truet Guds folk i den tid de levde på jord, er en "grushaug", "de skal aldri mer bli bygd opp igjen". Verdensmakten skal ikke reise seg mer. I det nye Jerusalem behøver ingen engste seg for fiender, for da er djevelens tid forbi.

I v. 3 pekes det på at en del av dem som en gang var fiender av Guds folk skal omvende seg og bli frelst fra dommen over verden. Men det som ikke ville bøye seg skal synke sammen i en evig undergang.

v. 4-5 er en minnesang. Den forteller om hvordan Herren var styrke og tilflukt for sine små og fattige venner i den tid som nå er borte, - trengselens dager. Han var "et ly mot regnskyll, en skygge mot hete".

Både regnet som pisker mot veggene i et hus og den brennende heten som liksom vil få alt friskt til å visne er slående bilder på hvordan verden angriper med makt og list.

Fra det nye Jerusalem skal de frelste en gang se tilbake på den forkullede jord, på kampen og striden. Det vil bli salig, hvert minne skal forvandles til lovsang, til ære for Gud.

Da skal det sees klart at alle sorger, hver strid og kamp var båret av Guds sterke nådehånd. Den førte det slik at "alle ting til sist måtte tjene oss til gavn".

"Voldsmenn fryser", "voldsmennenes sang" er spottesangen. "De fremmedes bråk", djevelens rasing, hån og spott skal bli som "regnskyll mot en vegg".

Herren ble en trøstende skygge for sitt folk under dagens byrde og hete. Derfor gikk det med troen som en troende mann sa på sitt dødsleie: "Den slo til", - han så på hvordan Gud hadde bevart hans svake tro.

"Ja, og for troen den lille bliver all ting åpenbart". Men æren tilhører Gud, han gjorde under, hans råd var bare trofasthet og sannhet. De frelstes sang skal lyde i det salige hjem, hvert "akk som toner på jord er forvandlet til lovsangens evige takk".

Da skal jeg få glemme den sorgfulle jord

Der mye jeg klaget og stred,

Den salighet kan ikke tolkes med ord,

Når alle Guds helgner ved Faderens bord

Skal sitte isammen i fred.

Gå til Jes 25:6-9
Jes 25:6-9
I dette avsnittet går sangen igjen over til profeti. Men for en herlig profeti! Det som males for våre øyne er det store gjestebudet som en gang skal samle alle Guds frelste fra øst og vest, fra sør og nord.

Saligheten skildres ofte både i den gamle og den nye pakt som et måltid. Slik fortelles det at de eldste som sammen med Moses fikk lov til å komme Herren nær "åt og drakk" for Herrens ansikt (2Mos 24:11).

Jesus selv brukte også dette bildet i sine liknelser, og i Åp sammenliknes som her den evige salighet med et gjestebud, "Lammets bryllups-nattverd" (Åp 19:9).

Fjellet der Guds folk skal samles er det himmelske Sion. "Et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin - med fete margfulle retter."

Dette betegner Åndens fylde og den himmelske velsignelse. Disse har allerede her på jord frydet Guds barn, men der skal de bli tusen ganger skjønnere.

Det himmelske gjestebud er for "alle folk", alle inviteres til kongesønnens bryllup. Den frelste skare skal komme fra alle folkeslag og tungemål, og den skal bestå av dem som ble arvinger til løftet på grunn av tro.

Som den neste herlighet nevnes at Herren skal ta bort "sløret" og "det dekke" som har hvilt over folkene. Dette er vantroens dekke og slør, det som skjuler Herrens herlighet for menneskene.

Det er dette dekket Paulus sier hviler over Israels barn når Moses leses, ellers ville løftene i Det gamle Testamente vise dem at løftene er oppfylt i Kristus (2Kor 3).

Først "når det omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort". Dette sløret hviler over alle vantro hjerter, de kan ikke se lyset og kjenner verken seg selv eller Herren.

Men det er et annet slør og dekke som også omvendte mennesker bærer på. Ordet sier i 1Kor 13:12: "For nå ser vi i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg selv er fullt ut kjent."

Så salig det skal bli å få se Jesus som han er, uten at noe som helst dekke av synd kan fordunkle hans herlighet.

Tenk når engang med utildekket øye

Jeg ham skal se som her jeg trodde på!

Tenk når jeg hist mitt kne for ham skal bøye,

Når jeg med takk skal for hans ansikt stå!

Da er alle gåter løst, "besvart hvert 'hvorfor' jeg grunnet på". Se Jesus - med et hjerte der den siste syndegnist er sluknet. - Det er salighetens fylde for Guds folk.

Og videre: døden skal da være oppslukt for evig, gråten skal være borte fra alles ansikt og vanæren er tatt bort fra Guds folk (v. 8). Da er de hellige kommet til ære.

Her gikk de under stor forakt,

Men se dem nå i deres prakt,

For tronen stå

Med kroner på

I himlens prestedrakt!

Lyset over de siste tider skinner så klart hos profeten, det er som om vi leste Åpenbaringen.

Alt dette skal skje, det er sikkert og visst, "for Herren har talt". Gud har satt sitt eget segl under disse salige løftene.

v. 9 møter oss med en triumfklang. De hellige skal få se ham som de trodde på. De får se sitt håp oppfylt - til tross for at så mye talte imot, til tross for at djevelen, verden og kjødet ikke ble trette av å rope at alt var fantasi og innbilning.

Da skal Guds folk si med seiersfryd: "Se, der er vår Gud. Dette er Herren som vi har ventet på, la oss fryde og glede oss i hans frelse!"

Med disse strålende løftene for øye har Guds barn såvisst ikke grunn til å klage eller henge med hodet. Nei, i mørke tider kan vi rope til hverandre:

"Det du har trodd skal synlig for deg stå,

På Gud kan du frimodig alltid bygge.

En kristen i en salig tilstand står

Hvordan det enn går, hvordan det enn går".

Gå til Jes 25:10-12
Jes 25:10-12
Til slutt i dette kapitlet settes dommen over Guds rikes fiender opp mot herligheten for Guds folk. I Guds Ord nevnes alltid fortapelsen ved siden av frelsen.

Jesus sa: "Den som tror og blir døpt, skal bli frelst," men han sluttet ikke med det, han la til: "den som ikke tror, skal bli fordømt". "Den som har Sønnen, har livet" (1Joh 5:12) står det, og det tilføyes: "Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet".

Menneskehjertet er sløvt. Om dommens alvor ikke blir forkynt, sover det rolig på nåden. Den gamle Adam har ingen ting imot å høre om saligheten i himlen - når det bare ikke settes skiller, når man tier om at vantro mennesker ikke får del i denne herlighet.

Men når den fulle sannhet lyder, når dommen over vantroen forkynnes - slik Guds Ord gjør det, da treffes det gamle menneske og da blir det forbitret.

Men her ligger muligheten til at den gamle vantro kan knekke sammen og at hjertet kan søke Herren for å finne frelse fra dommen.

"Herrens hånd skal hvile på dette fjell". I dette uttrykket sammenfattes lykken for de salige som bor i det himmelske Sion. At Herrens velsignede hånd hviler over Sion vil si at den aldri skal vike bort mer.

Men den samme hånd som med nåde hviler over det frelste folk, skal evig undertrykke de helliges fiender. Fiendene framtrer her under navnet Moab.

Som vi før har sagt, var Moab en av de bitreste fiendene Guds folk hadde. Moab var lumsk og ond til å skade, det var så vidt den lille styrke strakk til. Derfor fins det vel ikke noen bedre benevnelse for de krefter som til slutt skal forherde seg mot Gud enn akkurat navnet Moab.

På Herrens dag skal imidlertid ikke noen av Moabs listige påfunn kunne hjelpe. Følgen av Moabs toppmål av hovmod skal bli den dypeste fornedrelse.

"Moab skal bli tråkket ned i sitt eget land, likesom halm blir tråkket ned i gjødselvann." Dette er et slående bilde på hvordan all verdens glans skal forsvinne.

Moab skal forsøke å redde seg (v. 11), men det skal gå under i sin urenhet sammen med alle sine høye murer og festninger.

Verden har oppført mange festninger og den kan tilsynelatende utfolde stor makt. Vi kan bare tenke på den vantro presse, de mange bladene som har sånn uhyggelig makt, eller på de enorme hærer og fryktelige våpen verdensmaktene har.

Alt og alle ting skal Herren en gang "rive ned, omstyrte, jevne med jorden, så den ligger i støvet".

For en alvorspreken! På den ene siden den største herlighet, på den andre den skrekkeligste fornedrelse. La deg ikke blende av det gjøglerspill verden driver, av dens makt.

Og la deg heller ikke skremme av at Guds barn har en foraktet stilling her i verden. Følg din Frelser gjennom korset til kronen! Gå til Jes 26:1-7
Jes 26:1-7
Profeten hører igjen sang fra de gjenløste i det nye Jerusalem. Jubelsangen har før (Jes 25:1-5) dreid seg om frelsen ut fra verdens harde grep. Her er det jubelen over å være frelst inn i det himmelske Jerusalem vi hører.

Det sies at sangen synges "i Juda land". Det hellige land står som forbilde på det himmelske Kana'an med det nye Jerusalem.

Det er prisen til det himmelske Jerusalem som toner oss i møte her. "En sterk by har vi, frelse setter han til mur og vern". Det nye Jerusalem behøver ikke ytre forsvarsmidler, Herrens frelse står i stedet for mur og vern.

"Herren selv vil sine berge, han er deres skjold og verge." Og ordet sier i Sak 2:9: "Og jeg, sier Herren, vil være en ildmur rundt omkring det, og jeg vil åpenbare min herlighet der".

Allerede her på jord kan Guds folk synge: "En sterk by har vi". Herrens frelse er den sterkeste mur som kan nevnes. Er du innenfor den kan ingen Djevel overvinne deg.

Det var innenfor slike murer Martin Luther følte han var da han drog inn i Worms. Derfor fryktet han ikke ondskapens hær.

Og derfor skrev han også til kurfyrsten da han forlot Wartburg at han ikke behøvde kurfyrstens vern. Kurfyrsten var redd at han ikke kunne beskytte Luther, men Luther hadde et vern som var bedre enn kurfyrstens.

Når vi bare blir innenfor frelsens murer her på jord, da skal vi en gang også få dra inn i det nye Jerusalem.

Det er et herlig syn som åpenbares for profetens øye. Han ser de frelstes seierstog inn gjennom portene i det nye Jerusalem, perleportene.

Hvordan er så det folk som portene går opp for? "Et rettferdig folk - et folk som holder fast ved sin troskap."

Et rettferdig folk! Bare den som er blitt iført Guds rettferdighet, den som er kjøpt med Kristi blod og gitt oss i dåpen, kan komme inn i denne byen.

Ingen kan komme inn dit i sin egen rettferdighets drakt, den er full av flekker og hull. "Uten helliggjørelse skal ingen se Herren" (Heb 12:14). "Intet urent skal komme inn i staden" (Åp 21:27).

Men det folket som med fryd drar inn den dagen, ble ikke bare troende en gang, - de holdt fast ved sin troskap til enden. Det var nok dem som begynte så godt, men som ble liggende etter på veien. De ble ikke med, de bevarte ikke sin troskap.

Kjære venn, har du fått din plass blant det folk som av nåde er rettferdig ved troen? Om så er, så hold fast på din troskap! Begynt er ikke endt.

Men han som begynte den gode gjerning i sine hellige, han er trofast. Han vil fullføre den i de hjerter som kjemper for å bevare sin troskap.

Tenk for en dag det blir når Herren drar inn i det nye Jerusalem med sin frelste skare!

Tenk for en jubel det er i soldatenes hjerter når de etter en hard kamp på liv og død kan vende tilbake med seierssang, - de har vunnet!

Så salig skal det bli for Herrens stridsmenn - når de er kommet ut av den store trengsel og har vunnet evig seier ved ham som elsket oss! Den fryd kan ikke beskrives, den kan bare erfares.

Men det må bli forferdelig å stå blant de fortapte og å se de frelste gå inn gjennom perleporten. De ser den nest siste og den siste dra inn, ser porten bli lukket og selv stå igjen utenfor - utenfor for evig, med den forferdelige visshet om at det er for sent.

Venn! Ennå kan kronen vinnes! Men bare den som kjemper kan vinne seier. Det er nok verd å kjempe for en plass i seiersskaren, ikke sant?

La oss opp til Salem dra,

Kort er nådens tid.

La til Kristi kors oss dra

Stride troens strid.

Hast nå fremmad. Kronen blinker,

Seieren er nær!

Blikket oppad! Jesus vinker

Snart vi hjemme er!

Jerusalem betyr fredens by, og freden fra Gud er det som det himmelske Jerusalem skal eie for evig. "Den som har et grunnfestet sinn, han lar du alltid ha fred, for til deg setter han sin lit".

Ved troen har vi allerede her på jord fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus, når vi er rettferdiggjort. Men her blir vår sjelefred angrepet av sjelefienden.

Så forunderlig det skal bli å ha en evig, uforstyrret fred. Alt er bare harmoni, både innenfra og utenfra.

"Det gamle mennesket", "verden" og "djevelen" volder ingen smerte! Her på stridens jord kan vi ikke riktig fatte det, men slik er det hjemme. "Den som har et grunnfestet sinn ham lar du alltid ha fred, for til deg setter han sin lit".

Ja, den fullkomne fred hører den fullkomne tillit til, i Salems by hviler gudsbarnets hele liv i Gud, derfor er freden så stor.

Idet profeten hører de frelste synge om den fullkomne fred i den fullkomne tillit, vender han seg om til sin samtid. Han formaner dem til å forlate seg på Herren, den evige klippe, "til alle tider".

Ut fra det Herren har åpenbart ham om den evige framtid for Guds folk og verden, peker han på at de som åndelig talt "bodde i det høye", slik som Moabs lå høyt, de skal bli fornedret. Verdens by skal en gang åpenbare sin svakhet, sin avmakt, den skal tråkkes ned.

Men "de elendige og ringe" (de hjelpeløse), d.v.s. de foraktede Guds barn, skal en gang trå på ruinene av verdensbyen, de skal en gang stå med seier over dem som har hånet dem (v. 5-6).

Herren "jevner den rettferdiges sti" (v. 7). Den jevne sti betegner både det oppriktige sinn - i motsetning til verdens krokete veier, og det lykkelige liv.

Profeten formaner Guds folk inderlig til å stole på den evige klippe, fordi han så klart ser den evige seier. Han ville at lengselen etter å få en bolig i det nye Jerusalem skulle bli stor, han ville at håpet skulle bli levende og at Guds barns hjerter kunne se ut over alle trengsler og si med salmen:

"O, hellig Ånd, mitt hjerte

den stad så høyt attrår Jerusalem

det skjønne hjem

der all min nød og smerte

sitt pass og avskjed får." Gå til Jes 26:8-15
Jes 26:8-15
I dette avsnittet plasserer profeten seg i Guds folks stilling i forventningens tid, tida foran Herrens gjenkomst.

Både av dette ordet og av Herrens ord i evangeliene og Åbenbaringen går det fram at tiden før Herrens gjenkomst skal bli svært hard for hans folk.

Ugudeligheten skal bli så stor og så sterk under Antikrists ledelse at tidene da skal være verre enn noen gang i historien. Og da kan vi forstå at forventningen vil bli levende, og lengselen etter at Herren skal komme brenner. Herren skal komme "på sine dommers vei" og styrte de antikristelige krefter.

v. 10-11 inneholder ikke hevngjerrighet, men bare en berettiget lengsel etter at Herren skal knekke urettferdigheten og åpenbare seg som hevneren over alt det onde.

Om den ugudelige som ikke vil vende seg fra sin ugudelighet, blir benådet, lærer han ikke rettferdighet. Om han er i "rettvishets land", om han er omgitt av de ytre sett beste forhold, vil den ugudelige holde fram i sitt verk, all den tid han mener han kan gjøre det ustraffet.

Når Antikrist kommer, vil han håne Gud og pine de hellige på alle mulige måter. Han vil ikke se hvor høy Herrens hånd er og han vil late som om han selv er Gud.

Det er forståelig at det vil lyde et rop til den rettferdige dommer fra Guds plagede folk, et rop om at ham må gripe inn. "Med min sjel lengtet jeg etter deg om natten, og med min ånd søkte jeg deg", slik tolker profeten de helliges lengsel (v. 8-9).

"Skulle da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt?" sier Herren (Luk 18:7) og han legger til: "Jeg sier dere: Han skal skynde seg å hjelpe dem til deres rett".

Det samme sier profeten her: "De fikk se din nidkjærhet for folket og ble til skamme. Ja, ild fortærte dine fiender" (v. 11).

Det profeten her sier om ilden som skal fortære fienden, stemmer overens med ordet i Åp 20:9: "Men ild falt ned fra himmelen og fortærte dem".

Herren vil skaffe sitt forfulgte folk fred (v. 12) "for", sier profeten, "alt det vi har gjort, har du utrettet for oss". Han som hadde hjulpet til da, som hadde gjort alt for sitt folk, han vil hjelpe etter denne tid også.

Det er et dypt ord dette: "Alt det vi har gjort, har du utrettet for oss." Det er sagt til Guds folk og uttaler det samme som Ordet sier i Ef 2:10: "Vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem".

Ja, finnes noe godt i meg,

det alt jo virket er av deg.

Israel hadde prøvd å ha mange herrer over seg, men det var bare tjenesten for Herren som kunne bringe lovprisning fram i hjertet (v. 13). Nå var de andre herrer sunket i grav, rammet av Herrens dom, aldri skulle de stå opp for å plage Guds folk mer. Det er meningen med v. 14.

Det er ikke tanken å fornekte de dødes oppstandelse, oppstandelseshåpet uttales jo klart i v. 19. Ordet vil bare si at de helliges plageånder aldri mer skal komme igjen når Guds dom en gang har rammet dem.

Herren har vist seg å være Herrenes Herre og Kongenes Konge, han har til og med utslettet minnet om fiendene.

I ånden ser profeten hvordan dommen kommer mens de trange tider ebber ut for Guds folk. Han ser at Guds folk vokser, han ser hvordan den lille flokken "øker" i de siste tider (v. 15).

Av det profetiske ord i den nye pakt vet vi at det skal skje ved den første oppstandelse. Da skal de døde i Kristus (1Tess 4:16) forenes med den lille skare som har blitt igjen. "Du flytter alle landets grenser langt ut" - d.v.s. Guds rike skal bli utbredt over hele jorden.

Dette betegner sikkert tusenårsrikets dager, men tanken glir også over til den nye jord. For profetens blikk faller disse to åpenbaringer av herligheten fra Gud langt framme som regel sammen.

Da blir Ordet oppfylt: "Herre, du viser din herlighet," (v. 15). Og i 2Tess 1:10 står det: "da han kommer for å vise seg herlig i sine hellige og underfull i alle de som tror." Da er målet nådd.

Hele dette avsnittet om Guds folk som med lengsel venter og speider i trengselen og ser sin Herre i møte, minner oss om det som står i en sang:

"Som fugl som venter morgengry

Med lengsel

Så sitter jeg i natten her

I fengsel;

Min Jesus vende

Snart alt mitt elende

Til liv og salighet uten ende!"

Så kommer Herren. Sola bryter gjennom den svarte sky med en rettferdig dom over mørket og med frigjøring og herlighet for Guds folk. Og folket jubler den nye, evige dag i møte:

"Strål fram du frydefulle dag

Med fromme.

På hvilken alt så vel i lag

Skal komme.

Når englesangen

Og når harpeklangen

Skal hilse livets sol som er oppgangen!" Gå til Jes 26:16-21
Jes 26:16-21
Profeten ser igjen tilbake på de trange tider med tukt og angst som gikk foran seieren (v. 16). Han sammenlikner det med den fødendes angst under fødselsriene (v. 17-18).

Herrens folk maktet ikke noe selv. Ingen engstelse eller bekymring kunne skaffe frelse eller nytt liv i møtet med dødens mørke krefter (v. 18).

I alle sine trengsler har Guds folk bare et eneste våpen å ty til. Det sier profeten på denne måten: "Herre! I nøden søkte de deg, de sendte opp stille bønner da din tukt kom over dem" (v. 16).

Guds barn! Det er ditt våpen. Hjertets ydmyke bønn slik David sier det i ]Sal 141:5]: "Varer det enn ved, så setter jeg min bønn imot deres ondskap" (D.). NO-88 har her: "For ennå setter jeg min bønn imot..."

Bønnen er et seiersvåpen, "den henter hjelp i nøden, den henter trøst i døden." For det bedende hjerte blir håpets lys tent.

I v. 19 har vi et ord som klarere enn noe annet sted i den gamle pakt lyser oss i møte med påskemorgens lys. Profeten ser de helliges oppstandelse. "Dine døde skal bli levende. Mine lik skal oppstå," slik jubler profeten det ut for Herrens ansikt.

Dine døde! Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes Gud. Det som tilhører Herren kan ikke holdes av døden.

Mine lik, - ja det kan et Guds barn si om de kjære, de som var våre brødre og søstre i troen.

"Våkn opp og juble, dere som bor i støvet! For dugg over grønne urter er din dugg, og jorden gir døde tilbake til livet!"

Klarere kan ikke oppstandelseshåpet for Guds folk sies. Det slør av tåke som i den gamle pakt hvilte over dødsriket, må her vike for glansen fra påskesola.

Profeten roper til de avdøde, de som bor i støvet, at de skal fryde seg. For som dugget faller på plantene og gir dem nytt liv og ny friskhet, slik skal det bli på oppstandelsens morgen.

Fram fra gravene skal det gå et folk som synger lovsanger, og de skal forene sitt fryderop med dem som opplever Herrens gjenkomst.

Derfor skal du, Guds folk, ikke frykte når du har et slikt håp. Lytt til det Guds Ord roper til Guds folk den dagen hjemsøkelsen kommer, den dagen den rettferdige dommen åpenbares.

Da raser dommens storm over jorda, denne gamle jord går under med all sin synd, veene før den nye jord blir født, fyller jordens innbyggere med redsel og de helliges tålmodighet og tro settes på prøve.

Guds Ord roper: "Mitt folk, kom inn i dine kamre og lukk dørene etter deg! Skjul deg et lite øyeblikk, inntil vreden går over!"

Et vakkert ord! Det minner om Sal 27:5: "Han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag". Slik gjemte Gud Noah i arken på den dagen syndfloden kom. Han skjulte Israels barn bak påskelammets blod den natten i Egypt da dødsengelen gikk gjennom landet.

Og Jesu disipler ble gjemt i den lille fjellbyen Pella da romerørnen satte sin klo i det Jerusalem Gud hadde forlatt.

Slik skal også Guds folk bli skjult i de siste harde tider. "Inn i dine kamre", med de lukkede dører minner om Herrens ord (Matt 6:6): "Men du, når du ber, da gå inn i ditt lønnkammer, og lukk din dør."

Bønnen i lønndom er Guds barns innerste kammer. I stillhet og tillit skal Guds folk vente på Herren. De skal skjule seg et lite øyeblikk inntil vreden går over.

"I dine vingers skygge finner jeg ly inntil ødelggelsen har dratt forbi", sier David (Sal 57:2). "Et øyeblikk varer hans vrede, en levetid hans nåde. Om kvelden kommer gråt som gjest, og om morgenen er det frydesang" (Sal 30:6).

Ordet om å gå inn i sitt kammer et øyeblikk kommer etter det jublende ordet om de helliges oppstandelse. Det synes særlig å peke på den siste storm som skal gå over denne jord.

Da skal Satan etter å ha vært bundet i tusen år, bli løst og igjen "gå ut for å forføre folkeslagene ved jordens fire hjørner" og samle dem til strid mot "de helliges leir og den elskede stad" (Åp 20:9).

For en herlig trøst dette profetiske ord er for Guds folk til alle tider! Vi vet at "allting får en herlig ende, for vi har en fulltro venn".

Men i de siste, harde dager da vil det være særlig godt for Guds folk å ha dette ord som et håpets fyrtårn. Det skal sende sin glans ut over det opprørte hav og bringe bud om at Guds kirkeskip tross alt skal komme vel i havn.

Bi da blott,

Alt blir godt,

Herren lever,

O, glem ikke det! Gå til Jes 27:1-5
Jes 27:1-5
Profeten begynner med å se tilbake på dommen over verden. Herrens dom sammenliknes med et "sverd, det hårde og store og sterke" som ikke sparer verdensmakten representert ved Leviatan i en tredobbelt skikkelse.

I Job 40 betegner Leviatan krokodillen. Her er det også betegnelse for en drage. "Den raske drage" peker på elva Tigris med sitt hurtige løp og betegner verdensmakten Assyria.

Assyrias hovedstad Ninive lå ved Tigris. "Den buktende dragen" peker kanskje på Eufrat. Ved den lå Babel, og "uhyret som er i havet" skal antagelig betegne Egypt.

I Jes 25:10-12 ble verdensmaktene under ett betegnet som Moab. Her framstilles den under bildet av verdens tre største makter på den tida.

Det er betegnende at verden sammenliknes med et dyr. Den kjødelige verden som har vendt seg bort fra Gud er dyrisk, den følger sine naturlige lyster uten å søke det som er der oppe.

I Åbenbaringen står "dyret" fram som et utrykk for den antikristelige verdensmakt. Her finner vi rå grusomhet og hardhet.

I motsetning til dette står Frelseren, han som også kalles Menneskesønnen. I ham er den sanne menneskelighet igjen åpenbart på jorda.

Ved den siste store dom skal den gamle profeti fra Paradis i dypeste forstand oppfylles. Kvinnens sæd skal knuse slangens hode. Menneskesønnen skal seire over dyret fra avgrunnen, og da skal Paradiset bli ett med jorda.

Profeten hører nok en gang sang, denne gangen om "en edel vingård". I Jes 5 lød en klagesang over den vingården som hadde skuffet alle berettigede forventninger.

Her skjer det motsatte. Her er det frydesang. Herren gleder seg over sitt frelste folk. Allerede her i tiden har Herren hatt sin vingard, sin hage, i de helliges samfunn på jord.

Av og til kan Guds hage ha tørre tider. Men når dommen er over, da skal man aldri mer kjenne til tørre tider for Guds folk. "Hvert øyeblikk vanner jeg den", sier Herren. Den hellige Ånds vannstrøm gir liv og den skal strømme gjennom det nye Jerusalem. Slik skal alle de frelste til enhver tid kunne nyte all den nåde, fred, kraft og glede som hjertet kan romme.

Slangen skal aldri kunne trenge inn i dette Paradis, inn i denne edle vingård. "Herren er dens vokter" og alle vonde makter er nå under ildsjøens dom. Det er ikke fordi Gud er vred. Alle hans skapninger var fra først av gjenstand for hans inderlige kjærlighet.

Men der hans kjærlighet forkastes og foraktes, blir det bare plass for dommens ild. De "forherdede tistelgemytter, så stive som torner og støtter" møtte Herrens kjærlighet med skuffende kulde og hat.

De ville ikke fly inn i hans armer, de ville ikke slutte fred med ham. De skjenket vredens kalk i for seg selv og måtte gå under for glansen av Guds hellige majestet.

Det lyder så alvorlig imot oss: "Hadde jeg torner og tistler mot meg i krig, da ville jeg gå løs på dem og brenne dem opp alle sammen, dersom de da ikke skulle søke vern hos meg, og slutte fred med meg".

Vil du komme unna Guds vrede, så fly inn i Guds armer! Slutt fred med Herren, han vil jo slutte fred med deg! Dette ordet er liksom en gjenklang fra 2Kor 5:20: "La dere forlike med Gud".

Det er underlig å tenke på at det er Herren som strekker sin hånd ut mot synderen og tilbyr fred, - enda det er synderen som er den skyldige part!

Men det er mer underlig at synderne kan være så fiendsk mot Herren at de avviser hans kjærlighet og stiller seg på side med løgnens far.

Å, synder, hør Guds røst, hør hans ord: "Vrede har jeg ikke mot den". Ydmyk deg, oppgi torne- og tistelsinnet, slutt fred med Herren, da kan du få del i "de helliges arvelodd i lyset" (Kol 1:12), du får din plass i den "edle vingård".

Vil du ikke, skal Guds kjærlighet en gang omskiftes til vrede, "for vår Gud er en fortærende ild" (Heb 12:29).

Akk, kunne du - du kunne om du ville -

Dog gripe rett Guds milde hjerte fatt!

Nå kan det skje, nå før det er for sent,

Det mørkner alt mot evighetens natt.

Å hvilken glede Jesus fikk

Om du begynte nå, i dette øyeblikk! Gå til Jes 27:6-13
Jes 27:6-13
Etter sangen om den edle vingården kommer det nå et lyst løftesord for Israel. Til dagens ende skal dette folk beholde en særegen stilling i Guds frelsesråd, "for Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall" (Rom 11:29).

"I kommende dager skal Jakob skyte røtter, Israel blomstre og få skudd, og de skal fylle jorderike med frukt" (v. 6). Israel skal bli en velsignelse for hele jorda. Frelsen kom fra jødene, så ordet er oppfylt.

Men i de siste tider, når Israel som folk omvender seg, da skal det komme en enda herligere oppfyllelse av dette ordet. Det peker Paulus på i Rom 11:12.

Gud slapp aldri folket, i all hans tukt var det en dyp barmhjertighet. Dommen over Israel var alltid forskjellige fra dommen over verden (v. 7). "Med måte gikk du i rette med folket da du jaget det fra deg" (v. 8) står det.

Ja, "med måte", selv om Herren måtte jage fra seg sin utro brud for en tid. Straffen sammenliknes med "hårdt vær på østenvindens dag".

Fra øst kom de voldsomme stormene som svidde av alt. Fiendeskarene var jo hittil også kommet fra øst.

Det ligger en søt trøst i dette ordet for Guds folk til alle tider. Herren kan bli nødt til å tukte oss, kanskje hardt også, men det er alltid "med måte". Han vet så nøye hva som skal til for at malmen skal bli renset for slagg.

Omsider skal han også nå sitt mål med Israel. Gjennom tuktens strenge dom får Herren virke et nytt sinn hos Israel, et sinn som gjør det mulig "at hans synd blir tatt bort" og at "Jakobs misgjerning blir utsonet" (v. 9).

Synden sones ikke ved at mennesker lider under tukten. Vår lidelse kan aldri sone for synd.

Men ved å refse mennesket kan Herren få drevet det til å omvende seg, til å "fatte et annet sinn slik at syndene kan bli utslettet".

En frukt av syndsforlatelsen blir, som det står her, at alle avguder for evig skal være bannlyst. Når Israel tas til nåde skal de knuse alle altersteiner som kalksteiner.

Dette vil si at de i takknemlighet for Guds syndsforlatende nåde knuser alle sine avgudsaltere.

Der nåden virkelig blir mottatt blir alltid dette nådens frukt, - de gamle avgudene faller for bestandig.

Filisternes avgud Dagon falt på sitt ansikt til jorden foran Herrens ark da filistrene hadde satt Herrens ark inn i sitt tempel (1Sam 5:4).

Guds nåde opptukter oss til å fornekte ugudelighet (Tit 2:11-12). Alle som har smakt denne salige nåde som Gud gir ved sin syndsforlatelse, skal nok komme til å vitne:

"Av nåde fikk jeg kraft og mot

Å trosse fiendens verk,

Å tråkke Satan under fot.

Hvor nåden dog gjør sterk!"

Der denne frukt ikke inntrer, der avgudene blir stående, viser det seg at det er løgn når de sier at nåden er mottatt.

Før det kunne bli slik med Israel, måtte det gjennomgå en trengselsskole. I ånden ser profeten at "den faste by", Jerusalem, ligger øde (v. 10-11).

Han ser kveget som beiter i ruinene, byen er som en ås der kvinner skal komme og samle sammen tørre greiner til å gjøre opp ild med.

Straffen kan ikke avverges. Folket hadde handlet som dårer. De hadde skikket seg lik hedningene, og tilbedt avgudene.

Derfor kan ikke "dets skaper", "han som dannet det" skåne det for en hard straff.

Men det skal komme dager da et nytt Israel står fram på ruinene av det gamle Israel. Dommen over Israel er ofte sammenliknet med en høst. Her sammenliknes folkets oppreisning med en høstfest der fruktene blir slått ned og sanket opp, "én for én", står det.

Ja, hver enkelt synder er gjenstand for Guds spesielle barmhjertighet. Den enkelte blir aldri glemt, for Guds øyne forsvinner han aldri i mengden. Det er glede i himlen over én synder som omvender seg.

"Én for én" - dette ordet er så fint. Det gir oss en dyp innsikt i Guds farshjerte. Hans øye speider etter hver eneste fortapt sønn eller datter.

Om du fortsatt hører til de fordrevne som vandrer om i de verdens land som ligger langt borte, så speider han også etter deg, venn.

Herren vil samle opp Israels barn fra "Storelven til Egyptens bekk". Storelven er Eufrat, og det peker på Babel som det ene land der de landflyktige skulle være.

Egyptens bekk, eller El Arish som det heter nå, var den lille bekken som dannet grensen mot Egypt.

Babel og Egypt står her som utrykk for alle de land der Israels barn har vært atspredt i tidenes løp.

Herren skal la dem "støte i en stor basun" (v. 13), står det. Da skal de fortapte og fordrevne barn bli samlet fra de land der de har vært i landflyktighet tilbake til det hellige fjell i Jerusalem.

Dette skal få sin store og hele oppfyllelse i de siste tider. Basunen betegner at evangeliet skal forkynnes for Israel, kanskje innebærer den også det spesielle kallet som i den aller siste tid skal gå ut til folket.

I det gamle Israel ble jubelåret innledet med mektige basuntoner.

Slik skal også en Guds basun forkynne det evige jubelår. Da skal folket samles i tilbedelse, i evig lov og takk foran ham som nok tuktet, men "med måte", han som berget alt som kunne og ville bli frelst.

Det hellige fjellet i Jerusalem, Herrens Sion, er jo alle steder der Herren tilbes i ånd og sannhet. Det sa jo Herren selv i sin samtale med den samaritanske kvinne.

Men at Jerusalem nok en gang kan bli det hellige midtpunkt for Guds rike på jord, er jo ikke utelukket av den grunn. Men blikket til Guds Israel ser høyere opp enn til det jordiske Jerusalem.

I himlen kun vi finne kan

Vårt rette, skjønne fedreland

Der engleskaren synger glad

Guds pris i Salems skjønne stad.

Å, der, ja, der

Vårt land, vårt hjem, vår Jesus er.

Gå til Jes 28:1-13
Jes 27:6-13
Etter sangen om den edle vingården kommer det nå et lyst løftesord for Israel. Til dagens ende skal dette folk beholde en særegen stilling i Guds frelsesråd, "for Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall" (Rom 11:29).

"I kommende dager skal Jakob skyte røtter, Israel blomstre og få skudd, og de skal fylle jorderike med frukt" (v. 6). Israel skal bli en velsignelse for hele jorda. Frelsen kom fra jødene, så ordet er oppfylt.

Men i de siste tider, når Israel som folk omvender seg, da skal det komme en enda herligere oppfyllelse av dette ordet. Det peker Paulus på i Rom 11:12.

Gud slapp aldri folket, i all hans tukt var det en dyp barmhjertighet. Dommen over Israel var alltid forskjellige fra dommen over verden (v. 7). "Med måte gikk du i rette med folket da du jaget det fra deg" (v. 8) står det.

Ja, "med måte", selv om Herren måtte jage fra seg sin utro brud for en tid. Straffen sammenliknes med "hårdt vær på østenvindens dag".

Fra øst kom de voldsomme stormene som svidde av alt. Fiendeskarene var jo hittil også kommet fra øst.

Det ligger en søt trøst i dette ordet for Guds folk til alle tider. Herren kan bli nødt til å tukte oss, kanskje hardt også, men det er alltid "med måte". Han vet så nøye hva som skal til for at malmen skal bli renset for slagg.

Omsider skal han også nå sitt mål med Israel. Gjennom tuktens strenge dom får Herren virke et nytt sinn hos Israel, et sinn som gjør det mulig "at hans synd blir tatt bort" og at "Jakobs misgjerning blir utsonet" (v. 9).

Synden sones ikke ved at mennesker lider under tukten. Vår lidelse kan aldri sone for synd.

Men ved å refse mennesket kan Herren få drevet det til å omvende seg, til å "fatte et annet sinn slik at syndene kan bli utslettet".

En frukt av syndsforlatelsen blir, som det står her, at alle avguder for evig skal være bannlyst. Når Israel tas til nåde skal de knuse alle altersteiner som kalksteiner.

Dette vil si at de i takknemlighet for Guds syndsforlatende nåde knuser alle sine avgudsaltere.

Der nåden virkelig blir mottatt blir alltid dette nådens frukt, - de gamle avgudene faller for bestandig.

Filisternes avgud Dagon falt på sitt ansikt til jorden foran Herrens ark da filistrene hadde satt Herrens ark inn i sitt tempel (1Sam 5:4).

Guds nåde opptukter oss til å fornekte ugudelighet (Tit 2:11-12). Alle som har smakt denne salige nåde som Gud gir ved sin syndsforlatelse, skal nok komme til å vitne:

"Av nåde fikk jeg kraft og mot

Å trosse fiendens verk,

Å tråkke Satan under fot.

Hvor nåden dog gjør sterk!"

Der denne frukt ikke inntrer, der avgudene blir stående, viser det seg at det er løgn når de sier at nåden er mottatt.

Før det kunne bli slik med Israel, måtte det gjennomgå en trengselsskole. I ånden ser profeten at "den faste by", Jerusalem, ligger øde (v. 10-11).

Han ser kveget som beiter i ruinene, byen er som en ås der kvinner skal komme og samle sammen tørre greiner til å gjøre opp ild med.

Straffen kan ikke avverges. Folket hadde handlet som dårer. De hadde skikket seg lik hedningene, og tilbedt avgudene.

Derfor kan ikke "dets skaper", "han som dannet det" skåne det for en hard straff.

Men det skal komme dager da et nytt Israel står fram på ruinene av det gamle Israel. Dommen over Israel er ofte sammenliknet med en høst. Her sammenliknes folkets oppreisning med en høstfest der fruktene blir slått ned og sanket opp, "én for én", står det.

Ja, hver enkelt synder er gjenstand for Guds spesielle barmhjertighet. Den enkelte blir aldri glemt, for Guds øyne forsvinner han aldri i mengden. Det er glede i himlen over én synder som omvender seg.

"Én for én" - dette ordet er så fint. Det gir oss en dyp innsikt i Guds farshjerte. Hans øye speider etter hver eneste fortapt sønn eller datter.

Om du fortsatt hører til de fordrevne som vandrer om i de verdens land som ligger langt borte, så speider han også etter deg, venn.

Herren vil samle opp Israels barn fra "Storelven til Egyptens bekk". Storelven er Eufrat, og det peker på Babel som det ene land der de landflyktige skulle være.

Egyptens bekk, eller El Arish som det heter nå, var den lille bekken som dannet grensen mot Egypt.

Babel og Egypt står her som utrykk for alle de land der Israels barn har vært atspredt i tidenes løp.

Herren skal la dem "støte i en stor basun" (v. 13), står det. Da skal de fortapte og fordrevne barn bli samlet fra de land der de har vært i landflyktighet tilbake til det hellige fjell i Jerusalem.

Dette skal få sin store og hele oppfyllelse i de siste tider. Basunen betegner at evangeliet skal forkynnes for Israel, kanskje innebærer den også det spesielle kallet som i den aller siste tid skal gå ut til folket.

I det gamle Israel ble jubelåret innledet med mektige basuntoner.

Slik skal også en Guds basun forkynne det evige jubelår. Da skal folket samles i tilbedelse, i evig lov og takk foran ham som nok tuktet, men "med måte", han som berget alt som kunne og ville bli frelst.

Det hellige fjellet i Jerusalem, Herrens Sion, er jo alle steder der Herren tilbes i ånd og sannhet. Det sa jo Herren selv i sin samtale med den samaritanske kvinne.

Men at Jerusalem nok en gang kan bli det hellige midtpunkt for Guds rike på jord, er jo ikke utelukket av den grunn. Men blikket til Guds Israel ser høyere opp enn til det jordiske Jerusalem.

I himlen kun vi finne kan

Vårt rette, skjønne fedreland

Der engleskaren synger glad

Guds pris i Salems skjønne stad.

Å, der, ja, der

Vårt land, vårt hjem, vår Jesus er.

Gå til Jes 28:1-13

I de seks følgende kapitler har vi et avsnitt som inneholder en rekke profetier mot Judas folk i anledning av den utvikling de politiske forhold har tatt.

I innledningen til Jesajaboken hørte vi at det under kong Esekias våknet planer om å løsrive seg fra assyrernes overherredømme. Spesielt var disse tanker levende hos stormennene i Juda, og de ville ha hjelp av Egypt.

Det var ikke Herren man så til, man ville oppnå hjelp via de vanlige verdslige veier. Man spekulerte i det spente forhold som hersket mellom de to stormaktene Egypt og Assyria.

Profeten Jesaja advarte på det mest bestemte mot disse opprørsforsøkene. Han vitnet for dem at nå gjaldt det om å være stille under det åket som de under kong Akas selv hadde kalt over seg.

Det åket måtte bæres inntil Herrens time kom med dom over Assur. Jeremias talte, 100 år senere, på samme måte, mot å gjøre opprør mot Babel.

Hovedinnholdet i alle disse kapitlene er dette: Hjelpen er ikke å finne hos verden, bare hos Herren. Frelsen skal ventes fra Sion, ikke fra Egypt.

Gud søker av all makt å stanse mennesker som er på fordervelsens vei. Gjennom profeten hadde han villet stanse Akas som var i ferd med å søke hjelp hos assyrerne.

Nå forsøkte han å stanse Esekias og hans menn i å gjøre forbund med Egypt.

Men de ville ikke la seg stanse. Judas folk fikk se hvordan kongen i Samaria, Hoseas, som hadde søkt hjelp nettopp hos Egypt, ble knust av assyrerne.

Allikevel glemte de snart advarselen. De fikk se hvordan profetordet om Samarias ødeleggelse i Jes 28:1-4 gikk i oppfyllelse, men fortsatte halsstarrig med sine verdslige planer.

Hensikten kunne jo se så tiltalende ut: de ønsket frihet fra hedningenes overherredømme. Men hensikten helliger ikke midlet. Og midlet var jo opprør og pakt med Egypt.

Avsnittet består av fem forskjellige profetier, alle begynner med "ve". Alle berører også det samme punkt; folkets lyst til å inngå pakt med verden, men avsnittene er ikke fra samme tid.

Det første kapitlet (Jes 28) er, som vi hører av spådommen mot Samaria, framført før år 725 f.Kr., det året begynte assyrerne den beleiringen som sluttet med Samarias fall i 722.

De andre kapitlene ligger ca. 20 år fram i tid. Da hadde Judas folk virkelig sendt bud til Egypt om hjelp og de hadde søkt forbund med denne verdensmakten, med sin gamle fiende.

Det er svært nødvendig å være klar over disse historiske omstendigheter om man skal få den rette forståelsen og den rette lærdom ut av det som vi nå skal betrakte.

Gå til Jes 28:1-13

Jes 28:1-13
"Den stolte kransen om hodet på drankerne i Efra'im", - slik kalles Samaria, hovedstaden i tistammeriket. Og her ropes det ve over den.

Samaria ble bygd av den ugudelige kongen Omri (se 1Kong 16:24). Den lå fint til på et fjell som tronet over en vakker dal, full av fruktbarhet. Byen liknet en prektig blomst som foldet seg ut på toppen av fjellet "over den fete dal". Men folket kalles "drukne", "de raver av vin".

Samaria hadde glemt Gud. Derfor skal "hans fagre pryd", blomsten falme. Den skal tråkkes ned med hard fot av en veldig fiende.

Fienden skal komme som et redskap for Herren, og han skal være som "en haglskur, en ødeleggende storm".

På samme måte som man med begjærlighet tar og spiser en tidlig moden fiken, skal Samaria slukes av fienden.

Dette er innholdet av de fire første (versene. Det er i sannhet en alvorlig preken, den minner om ordet i Jes 40: "Alt kjød er gress, og all dets herlighet som blomst på marken." Men gresset blir tørt og blomsten faller av. Det er bare Guds ord og det som har sitt liv der som blir til evig tid.

Men også i dette mørket lar Herren det skinne et lys "for resten av sitt folk". Her tenkes det på den vesle flokken med troende som fantes i Judas rike.

Når Samaria, "Efraims stolte krone" falt, skulle Herren, hærskarenes Gud selv være "en fager krans og en herlig krone" for de som ble tilbake.

Herren vil la "en rettferds ånd for den som sitter til doms" og "styrke" bo hos dem, slik at krigen ikke skal overvelde dem.

Da Samaria falt, var Juda så heldige at de hadde en troende konge, Esekias. Hos ham var det doms ånd og Gud åpenbarte sin veldige styrke for ham på tross av hans skrøpelighet.

Tenk om Judas folk kunne la seg belære og la Herren være deres "fagre krone" og "herlige krans" for bestandig!

Men det så dårlig ut for Juda. Bildet av tilstanden i Juda maler profeten for oss og det er et sørgelig bilde. Også her rår drukkenskapen. Verdslige prester og falske profeter deltok i drikkelag, ja, de viste seg til og med drukne når de utførte sin embetsgjerning, "i sine syner" og "i sine dommer".

Med "syner" tenkes det på profetene. De lallet med stemmen og ga folket inntrykk av at de brakte et budskap fra Herren. Med "dommer" tenkes det på prestenes virksomhet. I det daglige liv lå rettspleien hos dem, i kraft av den kjennskap de hadde til Guds lov.

Nå fant den ødeleggende vederstyggelighet sted på det hellige sted.

Det er ikke bare de gamle dager som kan vise eksempler på en slik forferdelig tilstand. De har også vært å finne innenfor den såkalte kristenhet; prester ved spillebord og i drikkelag med utfordrende kvinner, stirrende blikk og lettsindig snakk. - En sørgelig tilstand som svarer til det vi leser om her (v. 7-8).

v. 9-10 gjengir hva de drukne menn sier. De hermer etter Herrens hellige profet og vil ha seg frabedt belæring og påminnelser fra ham. Han anså dem tydeligvis som diebarn som ikke visste noe!

"Bud på bud, bud på bud, regel på regel, regel på regel", slik gjentok de drukne menn det og stammet, og hånte dermed de påminnelser profeten kom med.

Profeten gir svar på tiltale. Der sitter de og stammer med sin munn og de snakker nesten uforståelig. Men snart skal Herren tale til dem - og da skal han tale til dem ved hjelp av "folk med stammende leber og i et annet tungemål" (her tenkes det på assyrernes og kaldeernes fremmede språk, i jødenes ører hørtes det ut som stamming).

De ville ikke gi akt på innbydelsen til hvile og styrke som Herren så kjærlig hadde sendt dem. Derfor må de nå få merke Herrens ord på en mer ettertrykkelig måte.

Gjennom assyrernes våpen skal bud på bud, regel på regel o.s.v. få dem til å "gå og falle baklengs og bli knust og bundet og fanget".

Av vantro mennesker har Guds evangelium blitt behandlet på samme måte som profetens ord ble det på denne tida. Man kaller det bud på bud og anser levende kristendom som en tvangstrøye. Slikt kan en opplyst tid ikke finne seg i.

Og mens verden jager avsted i sin rastløshet vil den ikke høre den kjærlige innbydelsen fra Frelseren: "Dette er ro, unn den mødige ro, og dette er hvile".

Ordet minner oss mye om det som står i Matt 11:28: "Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!"

"Men de ville ikke høre". Slik var det da og slik måtte Guds Sønn oppleve det da han levde. Og slik er det også med så mange i vår tid. Men den som ikke vil høre, må føle.

Gud intet ondt deg gjøre vil.

Men all din ve den gjør din egen vilje;

Byd Gud ditt arme, bange hjerte til,

Han skal det snart med trøst og glede stille,

Gi Gud din vilje, all din vilje snart!

Så er det klart, så er det klart.

Gå til Jes 28:14-22

Jes 28:14-22
I dette avsnittet taler profeten et mektig ord til stormennene i Jerusalem. Det er ikke noe tilslørt ord, men han taler rett ut, djervt og bestemt.

"Dere spottere" - slik tiltaler han dem. Spott er et av de våpen vantroen benytter seg mest av. Det skjuler den seg bak når sannheten blir for nærgående.

Profeten avslører de hemmelige tankene deres - som de selvsagt ikke ville formulert slik selv. Men i sitt hjerte hadde de sagt: "Vi har gjort en pakt med døden og et forbund med dødsriket". For en lettsindig og selvsikker tale.

En borgermester i Chicago uttalte noe liknende ved en utstilling der en gang. Han sa at når han skulle lede neste utstilling ville han.... o.s.v. Da noen sa til ham at han muligens ikke ville oppleve den, sa han spottende: Jeg har inngått kontrakt med døden - omtrent som stormennene i Jerusalem sa det.

Åtte dager etter lå han lik.

Profeten vitner for disse vantro politikerne at de har tatt sin tilflukt til løgn og tatt falskhet som et skjul for seg. Hele pakten med Egypt skal snart vise seg som et stort bedrag.

Slik er det med all tilflukt og alle skjul som ikke er av Gud, hvilke navn de enn har.

En søker å ha et skjul ved å ha verdens store hop på sin side, en annen finner skjul i sine gjerninger, en tredje i sin ytre gudsfrykt, en fjerde i å betrakte de helliges synder og feil.

Men alle disse skjul er falske, de er bedrag som stakkars mennesker mener de skal kunne klare seg med.

Profeten vitnet for den tids vantro mennesker at dommen som kom ikke kunne avverges av Egypt. Men de svarte ham: "Når den susende svepen farer fram, skal den ikke nå oss".

Slik svarer verden fortsatt: Det har ingen nød, den fortapelsen dere snakker om rammer ikke oss.

Verden er den samme til alle tider, lettsindig til dødens alvor og lettsindig når den bedrar seg selv.

Men Herrens profet talte ikke bare djervt mot de vantro stormenns løgnvesen. Han pekte også i Herrens navn på frelsens grunnvoll.

Guds Ord peker ikke bare på det som ikke kan frelse. Det peker også i sannhet på det som kan frelse. Her har vi et velsignet løfte fra Herren om den frelsen som han har beredt, sannheten - i motsetning til løgnen.

"Se, jeg har lagt i Sion en grunnstein", sier Herren, "en prøvet stein, en kostbar, fast hjørnestein" (v. 16).

Om vi spør hvem denne steinen er, svarer Det nye Testamente: Jesus. Ordet her peker på Sal 118:22: "Den stein som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein".

Herren anvender dette ordet om seg selv (Matt 21:42), og i Rom 9:33 og 1Pet 2:6 henvises det til dette ordet: "Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme".

Klippen er fast og urokkelig, den kan bære det som bygges på den. Slik er Herren. Han kalles til og med "en prøvet stein". Ved sin død og oppstandelse for oss har han vist seg å være en trofast Frelser. Ingen som bygde sitt liv på ham ble skuffet. "Han er prøvd av mange og funnet tro av alle."

Han er en "kostelig hjørnestein", dyrebar for Gud, fordi han var lydig til døden, ja, døden på korset, fordi han er den eneste Frelser, og aldri kan det bli noen annen.

Hen er "fast". Han har ved å iføre seg kjøtt og blod, og ved å ta tjenerskikkelsen på seg, gjort en pakt med sitt folk. Men først og fremst har han gitt sitt blod for oss.

Der er klippegrunnen. "Den som tror, haster ikke". Noen oversetter "flyr ikke". Meningen blir den samme.

Tanken er: den som tror har ikke uro og hast for å finne andre veier til frelse, han venter på Herren.

Tanken finner vi også i Det nye Testamentes gjengivelse av dette ordet: "Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme".

Enkelte tider har ordet om at "den som tror, haster ikke", blitt misbrukt. Det har blitt en sovepute for lunkenhet og dovenskap.

Og vil man misbruke Ordet, kan det selvsagt ikke forhindres, overfor Jesus brukte jo Satan også Guds Ord, og han lærer tjenerne sine det samme.

For Guds folk er dette et herlig løfte. Vi skal slippe å bekymre oss. Vi har lov til å være stille når vi bare setter vår lit til Herren og går på de veiene han anviser oss.

Fra v. 17-22 vitner profeten om hvordan alle de som gikk forbi Herrens grunnvoll og bygde på Egypt, verdens sandgrunn, skulle få merke at den ikke holdt.

Når de ikke ville søke nåden, eller bygge på Sions stein, skulle de knuses av denne stein, de skulle komme inn under Guds rettferdige dom.

Fiendeskaren skal som en brusende elv skylle bort deres faste tilflukt. Døden skal gripe dem til tross for deres lettsindige tale om at de har inngått pakt med den. Svepen skal ramme dem gang på gang (v. 18-19).

Bare ryktet om hjemsøkelsen skal vekke skrekk hos dem som hører om den. Deres stilling skal på pinlig vis bli lik deres som ikke kan finne hvile fordi "sengen er for kort og teppet for smalt" (v. 20). Herren selv skal bli deres motstander.

På Davids tid kjempet han for dem i kampen mot filisterne ved Perasim-fjellet. I Josvas dager hadde han vært med i kampen mot amorittene ved Gibeon.

Nå skal Herren kjempe mot dem, "en underlig gjerning", "et uhørt arbeid" (v. 21).

Han, som ellers var sitt folks vern, ville nå opptre som deres fiende. Og profeten oppfordrer dem alvorlig til ikke å spotte dette domsbudskap igjen, for da ville deres "bånd bli strammet" (v. 22).

Det profeten forkynner her har sin dype sannhet den dag i dag. "Vennskap med verden er fiendskap mot Gud" (Jak 4:4). Og "det er forferdelig å falle i den levende Guds hender" ([Heb 10:31).

Den lettsindige, overlegne slekt vil ikke høre snakk om noen dom. Den mener den kan ha Herren og likevel gå sine egne, verdslige veier. Derfor spotter de sannheten om den "prøvede stein", og den "kostelige hjørnestein".

Til disse må Herrens vitner si rett ut: "Spott ikke". Å spotte sannheten er det samme som å fordømme seg selv.

Nei, ydmyk deg. Gjør som Ninive gjorde overfor Jonas' forkynnelse; da kan dommen forvandles til frelse.

Gå til Jes 28:23-29

Jes 28:23-29
Liknelsen i dette avsnittet inneholder en vidunderlig dybde og rikdom. Profeten begynner med å oppfordre folket til å gi akt. For at en skal forstå en liknelse rett, kreves det at en følger nøye med. Det sier også Herren når han framsier sine liknelser: "Den som har ører, han høre" (Matt 13:9).

Profeten henter bildet fra jordbruket. Plogmannen pløyer jo ikke bare for å pløye, arbeidet har sin tid og skal forberede såingen. Slik har alt i naturen sin orden.

Gud har lagt forstand ned i mennesket, han har undervist ham om at han ikke kan så på upløyd mark, jorda må først vendes og forberedes.

Slik er det også med menneskehjertet. Du må gi Herren lov til å bearbeide ditt hjerte, du må høre hans Ord slik at lovens plog får skjære gjennom det harde og stive hjertet og hjertebunnen bli sønderbrutt og sønderknust.

Mennesker som sjelden eller aldri hører Guds Ord og ikke lar seg påvirke av det, mener ofte at troen godt kan trives hos dem. Disse oppfører seg like tåpelig som den som vil så uten å ha bearbeidet jorda først.

Men på den annen side: den plogmannen som slår seg til ro med å ha pløyd og ikke sår, han oppfører seg like tåpelig. I 2Tim taler Paulus om dem som alltid lærer, men som aldri kommer til sannhets erkjennelse (2Tim 3:7).

Det fins mennesker som nok vil la Herren arbeide på sin hjerteåker, men virkelig å ta imot sæden og gi den plass i hjertet, det vil de ikke.

Dette er dårskap. Bonden er jo omhyggelig og sår forskjellige sorter i jorda. "Spelt" (v. 25) er en kornsort som likner bygg.

Det er Herren selv som har gitt bonden den innsikt som han handler ut fra. Skulle ikke han også kunne bruke den samme visdom når han fører sitt folk?

Han vet også sikkert hva hvert enkelt hjerte trenger til enhver tid, hvilket arbeid som trengs. Han må såre, han må lege, han må bryte ned med den skarpe plogen. Han må så Evangeliets salige løfter i hjertet.

Det det gjelder, er at hjertet trygt overgir seg til hans behandling, for han vet alltid å finne den rette.

Profeten går over til et annet bilde fra samme område, nemlig treskearbeidet. Dette foretas på forskjellige måter med de forskjellige arter. Slik skal også de forskjellige Guds barn ikke alltid ha tukten på samme måte.

Bonden tresker ikke uten opphør. Med for mye tresking ødelegger han kornet og gjør det uskikket til brødkorn. Slik gjør også Herren med sin høst.

Han vil ikke tukte bestandig, da ville hans folk gå til grunne. Med treskingen vil han bare skille hveten fra agnene.

Alt dette fra jordbruket peker altså hen på høyere tanker. Det er de samme Guds tanker som møter oss i menneskehjertet som i naturen. Underfulle visdom! Vi må si som det står her: "Også dette kommer fra Herren, hærskarenes Gud. Han er underfull i råd, stor i visdom".

Herren har mange måter å oppdra sine hellige på. Men han finner alltid den rette måten. Hvert eneste ett av Guds barn skal nok gang på gang måtte bekjenne: "underfull i råd, stor i visdom".

Herren er den mester som vet nøyaktig hvordan hvert enkelt menneskehjerte skal behandles, han vet det rette i alle ting. Bare hos ham kan også Guds barn lære den rette måte og få den rette visdom overfor andre mennesker og de forskjellige forhold i livet.

I trengselens dager er det en trøst å vite at Herren ikke lar oss friste over evne, men at han skal gjøre både fristelsen og dens utgang slik at vi kan tåle den (1Kor 10:13).

Der han kan bruke de lette midler, bruker han ikke de tunge, på samme måte som bonden bruker forskjellige redskaper å treske med.

Men Guds underlige råd og store visdom viser seg enda mektigere i de store trekk, - hvordan han fører folkene slik at alle som vil bli frelst også blir frelst.

Som Paulus, i Rom 11:ser også profeten ofte inn i den underfulle framtid som skal komme for Israel.

Paulus ser hvordan Herren, gjennom mange tiders trengsel, omsider vil føre Israel til evig herlighet, og da utbryter han de ord som nesten nøyaktig svarer til det profeten her sier: "Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier!"

Vi må nok med profeten rope ut i verden "Spott ikke!", men ydmyk dere under Guds veldige hånd.

Derved skal det blive,

Jeg vil meg hengive,

Gud, å være din.

Som i liv, i døden,

Er jeg ufortrøden

Din, som du er min

Som du vil,

Med gråt og smil,

Skal jeg vitne og bekjenne

Gud vil godt det ende! Gå til Jes 29:1-8

 

Jes 29:1-8
Her begynner det med et ve over Ariel, som er et navn på Jerusalem, Davids by. Ariel kan bety, "Guds løve" og står da som et utrykk for at Gud beskyttet byen.

Men Ariel kan også bety "Guds alter", "Guds ildsted", - det er betydningen av ordet hos profeten Esek 43:15:der det betegner ildstedet på brennofferalteret.

Begge betydninger peker på at byen er en spesiell bolig for Gud, den var Guds by. Men nå vil Gud opptre som angriper på sin egen by, - et merkelig budskap.

Etter en tid vil Herren "gjøre det trangt for Ariel". Herren sier: "Jeg vil slå leir rundt omkring deg, og jeg vil kringsette deg med bolverk og bygge voller mot deg".

Herren sier at det er han som skal gjøre det. Her uttales det veldig klart: fiendene som Guds folk har, kan ikke gjøre noe på egen hånd.

De kommer ikke lenger enn Herren vil, - men så langt kommer de også. I virkeligheten har Guds barn alltid med Herren å gjøre. Det hele beror på vårt forhold til ham.

Når Herren skal gjøre det trangt for sin egen by, vil det bli "sorg og jammer". Men Guds farshjerte skinner igjennom i det ordet som tilføyes, "men så skal det bli meg et virkelig Ariel".

Dette kjærlige ordet viser hvordan Herren, selv når han skjuler seg for sitt folk, allikevel aldri glemmer at det er hans folk.

Da assyrerhæren som så mange andre, leiret seg for å knuse denne byen, ble dette ordet oppfylt. Jerusalem satt som en som var nesten motløs av angst. Tungen var lammet av skrekk (v. 4), der den var som en som nesten allerede var død, som et gjenferd.

Skildringen av hvordan Gud vil vende seg til kamp mot sin egen by, viser hvordan et menneske som er i en hard anfektelse har det. Det synes som om Gud har blitt forvandlet fra venn til fiende, som om han som verner vårt liv nå har forlatt oss og prisgitt oss til fienden.

Sangen forstummer og gudsbarnet tør nesten ikke heve stemmen. Det er tid for refselse og det ser ut som om man skal gå under. Men, Guds barn, hold fast ved det som står her også i slike tider: "men så skal det bli meg et virkelig Ariel".

Herren kan refse, til og med hardt, dem han har tatt til sine barn (Heb 12). Men så lenge vårt hjerte, tross all sin usselhet, holder fast ved ham, slipper han oss ikke.

En far tok en gang den lille jenta si og holdt henne ut over et rekkverk der det var temmelig dypt. Så sa han til henne: "Nå slipper jeg deg!" - "Nei, det gjør du ikke!" svarte hun smilende. - "Hvorfor ikke?" spurte faren. - "Fordi du er så glad i meg," sa hun.

Hvor mørkt det enn ser ut skal et Guds barn holde fast ved dette: han slipper meg ikke.

"Så skal det bli meg et virkelig Ariel", - la oss gjemme det ordet i våre hjerter.

v. 5-8 er Herrens tilsagn om hvordan hans time virkelig skal komme. Alle hedningefolk skal med ett blåse bort som agner. Fiendene skal forsvinne på samme måte som en drøm, et syn om natta, forsvinner.

Hele deres forhåpning om at Ariel, Guds by, skal komme under deres makt, skal bare bli en drøm uten virkelighet.

"Det skal gå som når den sultne drømmer og synes han spiser. Når han våkner, er han tom. Og som når den tørste drømmer og synes han drikker: Når han våkner, se, da er han matt, og hans sjel blir maktesløs."

"Slik", sier Ordet, "skal det gå alle de mange hedningefolk som kjemper mot Sions berg", altså med alle fiender av Guds rike.

Det er et godt bilde på hele verdens liv. Man drømmer at man får noe, at verdens glede fyller og fryder en.

Men man våkner alltid opp med bevisstheten om at det bare var en drøm. Hjertet er fortsatt tomt, med andre ord: man skuffes stadig av verden.

Men verst blir det til slutt for den synder som ikke omvender seg. Det vil bli fryktelig en gang å skulle våkne der den rike mann våknet og oppdage at man for evig har blitt narret, evig må man tørste og hungre, - verdens kjærlighet var hat. Det er sant det den gamle salmedikteren skrev om verden:

"Du skuffet enhver,

Som hadde deg kjær,

Du tidlig og sent dem skuffet forvisst,

Men grovest til sist." Gå til Jes 29:9-14
Jes 29:9-14
Det vitnesbyrdet profeten Jesaja kom med om Ariel, om dens fall og dens vidunderlige frelse, ble møtt med forvirring av den vantro flokken i Juda, hjertene deres var forblindet (v. 9).

De var beruset av sine egne planer og fattet slett ikke det han sa.

På samme måte som det er en åndelig beruselse er det også en åndelig edruelighet. Om man lar seg beruse av sitt eget og ikke vil se Herrens sannhet, ender det med at man heller ikke kan se.

Det sinn som ikke vil se, det skal få "en dyp søvns ånd", for Herren har "lukket deres øyne", det er dommen fra Gud. Det hele blir som "en forseglet bok", for den som kan lese, eller som en bok for den som "ikke skjønner skrift."

Slik er hele Guds rike lukket for den vantro verden. Hva omvendelse er, og forskjellen på tro og vantro, kan den ikke forstå. Jesaja taler om at det også lå et dekke over "profetene" og "seerne" d.v.s. dem som ga seg ut for å være det, men som manglet Guds Ånd.

Til alle tider har verden sine profeter og sine prester, men disse er like blinde som de menneskene de taler for. Så lenge man ikke ved Guds Hellige Ånd har fått den levende tro, blir all forkynnelse, hele synet, bare som når en blind skal lede en blind.

Ved profeten sier Herren selv her uttrykkelig at slik blindhet stammer fra et uomvendt hjerte. Her finner vi det ordet som Frelseren selv anvendte på den slekt som han vandret blant mens han levde: "Dette folk holder seg nær til meg med munnen og ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg, og deres frykt for meg er et menneskebud som de har lært."

Dette er en tro som sitter i munnen. De har gudsfryktens skinn, men fornekter dens kraft, og det avslører Herren her.

For disse menneskene står troen som en rekke bud mennesker har gitt. De har en gang lært dem, men deres tro er ikke noe de selv har opplevd, den er ikke deres personlige eiendom.

Kong Esekias var troende, og derfor var det nok mange som av hensyn til stemningen ved hoffet holdt seg til Herrens tempel i det ytre. Det skildret profeten inngående i det første kapitlet.

Men det hele var en formsak, en motesak. Hjertet var langt borte, - hos de planer de hadde lagt om vennskap og brorskap med Egypt.

Vi finner så mye av det samme sinn den dag i dag! Ved høytidelige anledninger i sitt liv kan de holde seg nær Herren, med munnen kan de kanskje lese en bønn eller synge en salme.

Men hjertet er langt borte, det har ikke noe med saken å gjøre. Når de møter en levende tro som setter sin lit til nåden, betraktes den som noe overspendt.

All tro som bare sitter i munnen, skal en gang rammes av Guds dom. Ordet fra Herren lyder fortsatt: "Se, derfor vil jeg fremdeles gå underlig fram mot dette folket, underlig og forunderlig. Deres vismenns visdom skal forgå, og deres forstandige menns forstand skal skjule seg" (v. 14).

En gang skal all vantro, hele den innbilte visdom, bli gjort til skamme, det skjer når alvorsdagen kommer. Det vil synes underlig for den vantro slekt når Guds dom rammer den.

De fleste vantro mennesker mener jo at de er troende. De kan slett ikke se at deres tro er død.

Når så Herren sender dem tukt for å vekke dem opp, spør de ofte med forundring og bitterhet: "Hva har vi gjort siden vi skal lide så mye? Har vi ikke alltid holdt oss til Vårherre?"

Så stor kan blindheten bli, - fordi man ikke ville se lys i Guds lys, men bygge på sin egen tanke og på verdens visdom.

Salig er hver den som fikk sine øyne åpnet og som med den blindfødte ved Siloadammen kan si: "Ett vet jeg: at jeg som var blind, nå ser" (Joh 9:25).

Rammes du av dette ordet, hører du med til det folket som bare er en kristen i navnet og ikke er et omvendt, hellig menneske?

Be da av et ærlig hjerte om Guds Ånd, og husk det Herren har satt som betingelse for at Guds Ånd kan åpne øynene. - Han sier (Joh 7:17): "Om noen vil gjøre hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv." Gå til Jes 29:15-24

Jes 29:15-24
Profeten begynner med å rope ve over dem som vil "skjule i det dype for Herren hva de har fore, de som gjør sine gjerninger i mørke, og som sier: Hvem ser oss, og hvem kjenner oss?"

De som syslet med planene om å slutte forbund med egypterne, visste nok at Herren ikke ville godta disse veiene. Men de ville dette, og så lot de være å spørre Herren. De forsøkte å liste seg fram med det og gjøre det i skjul.

Tenk noe så tåpelig: de mente at de kunne skjule noe for Herren! De trodde ikke han skulle se deres hemmelige råd! Derfor sier også profeten: "Hvor bakvendte dere er! - Skal pottemakeren aktes lik leiren?" (v. 16).

Skulle ikke han som har skapt dem kunne se og høre? Saken var at de ville rive seg løs fra avhengighetsforholdet til Gud.

De ville ikke være som leiren i pottemakerens hånd, de ville forstå seg bedre på dette enn Herren, - akkurat som leirkrukka skulle kritisere pottemakeren som hadde formet den.

Denne trang til falsk selvstendighet sitter dypt i vårt kjød. Det er Djevelens opprørske sinn. Han vil være noe for seg selv og denne gift har smittet oss også.

Djevelens onde vesen består i å ville gå sine egne veier, å ville være klokere enn Gud. Men dette må forsakes om det skal gå oss godt.

Vi merker det på de vantro mennesker i verden når de f.eks. river seg løs fra Guds Ord om hviledag og helligdag, eller søker sin egne vilje på andre måter. Da mener de at Herren ikke forstår seg på dette, de mener seg å vite bedre.

Også Guds barn merker denne underlige, men sørgelige lysten til å gå krokveier, uten å bringe planene helt fram i Guds lys.

Profeten holder så fram med å vise (v. 17-24) hvilken herlighet Herren ville gi om de bare ventet på hans kraft og ikke vendte seg til andre.

Herren har herlighet å gi til sitt folk, han har det beste gjemt for oss om vi vil vente på ham i stillhet og lydighet. Går vi våre egne veier, går vi også glipp av dette.

Nå maler profeten et nydelig bilde av den herlighet Gud omsider vil åpenbare for sitt folk. For profetens øye ser det ut som "bare en liten stund". Det er det jo i Guds øyne, for ham er tusen år som én dag.

I evangeliene taler også Frelseren om de siste tider, og også han som om de var ganske nær. Det samme gjør apostlene. "Alle tings ende er kommet nær", sier apostelen (1Pet 4:7). Guds ur går annerledes enn menneskenes ur.

Vi ser rettest på framtida når vi forstår at det vi rekner som store tidsrom bare er en dråpe for den evige Gud. "Se, som en håndsbredd har du satt mine dager, min livstid er som intet for deg", - slik taler David (Sal 39:6).

"Bare en liten stund" - la oss holde fast på det. Snart skal Guds herlighet åpenbares. La oss ikke søke andre steder, la oss bare søke ham!

Profeten begynner med å male et bilde av den herlighet som skal åpenbares i naturen. "Libanon skal bli til fruktbar mark". - Skogen på fjellet skal altså forvandles til fruktbar eng, og det som nå kalles fruktbar mark, skal ikke bli mer påaktet enn det som nå kalles skog.

Når forbannelsen viker fra jorda, skal jorda gi av sin fedme, da skal det bli en liknende herlighet som det var i Paradis.

Men Gud skal gi større ting enn dette: all døvhet og blindhet, både legemlig og sjelelig, skal forsvinne (v. 18). Guds barn på jord betegnes ved "de saktmodige" og "de fattige blant menneskene" - og disse skal "igjen glede seg i Herren" (v. 19).

Det skal bli en glede som er langt større enn den vi kan tenke oss her nede på den gamle, syndens jord. Et Guds barn har jo gleden i Herren allerede her på jord, men denne glede skal bli så mye større på den nye jord.

Men det er noen som ikke får plass på den nye jord, det er "voldsmannen" og "spotteren", alle som elsket urett og som lurte på det et menneske sa slik at de kunne forvende retten ved løgn (v. 20-21).

Ved Herrens nådekall ble Abraham utløst fra det hedenskap han fra barnsben hadde voks opp i i Kaldea. Han ble arving til løftet.

Dette skal også skje med "Jakob" - d.v.s. Guds sanne Israel, Guds menighet. Den skal for evig bli utfridd fra all redsel og angst. "Nå skal Jakob ikke bli til skamme. Nå skal hans åsyn ikke blekne" (v. 22).

Han skal få se alle sine barn, alle de frelste "mine henders gjerning", sier Herren, "midt iblant seg".

På samme måte som en far eller mor med fryd kan se på barneflokken omkring seg, slik skal alle de frelste likne en barneflokk. Alle skal gi den store mester, som har skapt dem til troende mennesker, evig ære og pris.

Da skal også den første bønnen i Fadervår være oppfylt. Guds navn skal være helliget fullt ut i Guds folk.

Det skal ikke være noen åndelige forvillelser mer, ikke noe svermeri, ingen villfarelser og heller ikke noe knurr (v. 23-24). Alt er bare klarhet, bare lydighet. Det apostelen formaner de hellige til i Fil 2:14-15:er oppfylt da: "Gjør alt uten knurr og tvil, så dere kan være uklanderlige og rene, Guds ulastelige barn."

Øynene skal ikke vendes til verden, ikke til Egypt. Men øynene skal vendes til Herren vår Gud. Han er den eneste som kan gjøre alt vel for sitt folk. Det var dette profeten så gjerne ville lede sitt folk til. Men de så stadig bort fra Herren.

Det gjorde de på profetens tid, og det fortsatte de med. De gjorde det da Herren selv sto blant dem også, da ordet ble kjød.

Av denne grunn har Herren måttet handle underlig med dette sitt folk, ja, så underlig at det ennå hviler en "dyp søvns ånd" over folket.

Men vi hedningekristne, som på grunn av Israels vantro kom før dem, vi skal huske det Herrens apostel minner om når han i Rom 11 sier: "Nåvel! på grunn av sin vantro ble de avbrutt. Men du står ved din tro. Vær ikke overmodig, men frykt! For sparte ikke Gud de naturlige grenene, vil han heller ikke spare deg. Se da Guds godhet og strenghet - Strenghet over dem som er falt, men over deg er Guds godhet, såsant du holder deg til hans godhet. Ellers skal også du bli hogd av. Men også de andre skal bli innpodet, såsant de ikke holder fast ved i sin vantro. For Gud er mektig til å pode dem inn igjen" (Rom 11:20-23).

Det omflakkende Israels ansikt har så ofte måttet blekne. Men det skal bli salig når dagen rinner.

Da skal Israel, sammen med de frelste hedningekristne se oppfyllelsen av det herlige bilde som profeten tegner for oss her. Men veien til dette er den ene: å vente sin hjelp fra Herren og ikke holde kjød for sin arm.

Så kast da all din smerte

På Herrens sterke makt.

Og håp, ja, håp mitt hjerte,

Vær trøstig, uforsagt!

Du er dog ei den Herre

Som allting råde bør

Gud monne septret bære,

Og allting vel han gjør.

Gå til Jes 30:1-14

Jes 30:1-14
Kapitlet begynner med å rope ve over "de gjenstridige barn". Judas barn viste sin gjenstridighet på tre måter: de utførte råd, men rådene var ikke fra Gud, det var deres egen vantro beregning.

De inngikk avtale, men uten Herrens Ånd. De la synd til synd. Med andre ord: de gikk fram på egenviljens løpebane. De onde, kjødelige tanker ble til virkelighet.

Der man lar synden rå, går det alltid slik. Den ene synd trekker den andre med seg. Gir man Djevelen lillefingeren, tar han hele hånden.

Det går som med snøballen som vokser når den rulles.

Derfor er synd, selv den minste, så forferdelig farlig. Mørkets makt står bak og hurtig river den mennesket mye lenger fram enn det selv hadde tenkt seg.

I v. 2 påpeker Herren hvordan sendebudene hadde dratt avsted til Egypt uten at "de har rådspurt meg."

De visste jo at Herren ville noe annet, derfor lot de være å spørre. Menneskehjertet er så listig. Det vil gjerne vite Guds vilje når den stemmer med egenviljen.

Men vil man gjøre sin egen vilje, går man utenom Herren og spør ikke for alvor om hva han vil.

En troende mann ville gjøre en ganske betydelig forandring i sin timelige stilling. Han hadde god lyst til det, men han var ikke sikker på at det var Guds vilje. Han var heller sikker på at det ikke var Guds vilje.

Han ville gjerne ha støtte for sine planer fra andre Guds barn, og han visste at blant dem som var mest alvorlige, var det atskillige som vil frarå ham saken.

Derfor gikk han til slike som han på forhånd visste ville holde med ham. -

Her viser menneskehjertet sin listighet igjen. Spør først Herren om alle ting! Ellers vil du komme til å angre - slik den omtalte mannen gjorde.

For Judas barn forutsier profeten hvordan "Vern hos Farao" og "Egypts skygge", det stormennene i Juda hadde satt sin lit til, skal bli til skam og vanære for dem (v. 3-5).

De to egyptiske hovedstedene der fyrstene i Juda hadde vært, var Soan i Nedre Egypt og Hanes i Mellom-Egypt.

I v. 6-7 har vi et utsagn om dyrene som drar mot sør, d.v.s. mot karavanene som drog til Egypt for å kjøpe Egypts gunst for kostbare gaver.

Det var en besværlig reise "til et land med nød og trengsel", gjennom fryktelige ørkenstrekninger med ville dyr, rovdyr og giftige slanger. Den "flyvende serafslange" som omtales her, er en slags giftige øgler.

Og alt dette slit var forgjeves og unyttig. Egypts hjelp var bare "tom og meningsløs". Det var en storskryter "som sitter stille". Det kunne nok gi store ord og løfter, men det holdt ikke det som ble lovt.

Egypt er et bilde på verden. Og verden er slik også den dag i dag. - Den gir store løfter, men holder dem ikke. Det er sant det en prest en gang har sunget om den tida han fulgte verden:

"Med så mange lokkelser den drog meg,

Lovet mye, og jeg fulgte glad,

Visste ikke at den dog bedro meg,

Visste ei dens kjærlighet var hat."

Judas Iskariot fikk erfare hva verdens hjelp er verd. Den lot som den var hans venn så lenge den hadde bruk for ham.

Men da han ble grepet av fortvilelse, ble han bare møtt med kalde ord: Det vedkommer ikke oss, du får ta deg av dette. Verden er troløs, bare Herren er trofast.

Herren pålegger profeten at han skal skrive ned beretningen om den gjenstridighet og vantro Judas barn har vist. Han skal skrive det opp i en bok "så det kan være for kommende dager, for alltid, til evig tid!"

Og det har blitt skrevet opp i Bibelen til advarsel for alle hjerter som søker å finne sin støtte i denne verden og ikke i den levende Gud.

I v. 9-11 avslører Herren at det vantro sinn har ulyst overfor sannheten, men lyst til å høre løgn. "Dere skal ikke skue for oss det som rett er! Tal smigrende ord til oss, sku synkvervinger ... få Israels Hellige bort fra vårt ansikt!"

Guds Ord treffer det vantro sinn så nøyaktig! Verden vil heller ha søt løgn enn bitter sannhet. La oss få fred, ta bort fra vårt åsyn all denne hellighet, det roper verden den dag i dag.

"Kan man ikke få slippe unna disse traktatene noe sted?" sa en sint mann da han ble tilbudt et blad med Guds Ord.

Og svaret lød: "Jo, i helvete finnes det ikke traktater, der kan man bli fri, der lyder ikke noe evangelium."

Ordet her minner om det som står i 2Tim 4:3: "For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg selv lærere i mengdevis, etter som det klør dem i øret."

Men av den grunn - fordi de forkastet Herrens sanne ord og støttet seg til krokveier, - skulle Herrens dom ramme dem (v. 12-14).

Det skal gå med dem som det går med en sprukken mur - revnen vil vide seg ut og medføre et plutselig fall. Deres vantro, det at de forkastet Herren til fordel for verden, var den revnen som måtte styrte dem.

Og det skal gå dem som det går med en krukke som blir slått i stykker i små biter. Ingen av dem er brukbare til noe som helst.

Ja, "foraktet nåde hevner seg strengt." For en dårskap det er å ville støtte seg til det som brister under en og gå forbi den faste klippe!

Kjære venn som leser dette, prøv deg selv! Menneskehjertet er bedragelig og selv om du ikke taler hånlig om Herren på en grov måte eller binder ditt hjerte til verden, så fins det utallige mer tilslørte former for dette, "å holde kjød for sin arm."

Men det kjennetegnes alltid ved at hjertet mister sin hvile, det bindes og lammes. Stans så snart Guds Ånd får overbevist deg om at du er i ferd med å søke din hvile i noe utenfor Gud.

Stans, selv om det kan se godt ut for ditt øye.

Brorson har i sin dype sang: "Akk, min rose visner bort," skildret en anfektet sjel for oss. Sjelen har latt seg narre inn i verdslig begjær og nå erfarer han det samme som Judas barn erfarte. Følgen ble skuffelse og skam.

Han avslører for den anfektede hva som er den dype årsaken til dens bekymring når hans sier:

"Sion! hele saken er:

Verden, verden du begjær

Hennes skjulte glød

Gnistrer i ditt kjød,

Brenn deg ei, det er din død."

Så gir han sjelen det rette råd:

"Verden, verden av ditt sinn!

Lukk din Jesus ene inn!

Favn ham i din tro,

La ham i deg bo.

Så får sjelen nok sin ro!"

Det er det samme rådet profeten nå igjen, i Herrens navn, gir folket.

Gå til Jes 30:15-18

Jes 30:15-18
I foregående avsnitt hørte vi hvordan profeten uten omsvøp sa til folket: hva følgen av forbundet med Egypt vil bli - bare skam og vanære, men ingen frelse.

Her peker han på Herrens vei til frelse for folket: Omvendelse og stillhet.

Ja, omvendelse er den første betingelsen for at et menneske skal bli frelst. Det lyder gjennom hele Bibelen. Hjertet må bryte med det uredelige, tvesinnede vesen.

Omvendelse betyr jo brudd med Satan, verden og kjødet. Den er det endelige brudd.

Men "holder dere rolige" er satt ved siden av omvendelsen. Det betegner det samme som å overgi seg i tro til Herren.

Stillhet i sjelen er følgende tilstand: synderen har arbeidet seg trett med egne krefter. Han kan ikke mer, han har blitt hjelpeløs i seg selv, Herren har fått komme til med sin nåde.

Omvendelse og stillhet viser oss den levende tro fra begge sider. Overfor mørkets makt på den ene siden og overfor Herren på den andre. Ved slik omvendelse og stillhet blir Guds frelsende kraft åpenbart.

I oss selv, i alle bestrebelser og anstrengelser fra vår side, i alle våre engstelige, bekymrede forsøk på å hjelpe oss selv, er det bare avmakt. Vår styrke er kun i stillhet og tillit. Den stille, rolige tillit til Herren sitter ikke med hendene i fanget.

Den arbeider også, men det er hvile over arbeidet. Vi hviler i at Herren vil gjøre alt for oss. Han vil legge det til rette og åpenbare sin frelse.

Det er noe annet enn det febrilske trellearbeidet man går i så lenge man vil hjelpe seg selv, bevisst eller mer ubevisst.

"I stillhet og tillit skal deres styrke være", sier Herren. Derfor sa han også om Maria at hun hadde valgt den gode del framfor Marta.

"Men dere ville ikke". Dette tillegget lyder så vemodig. Det er det samme som Frelseren, da han levde her på jord, selv sa til Jerusalems barn. Han minnet dem om hvor ofte han hadde villet samle Jerusalems barn på samme måte som en høne samler kyllingene under vingene sine (Matt 23:37).

Nei, de ville ikke, de ville ikke gå på Herrens vei. De ville gå sine egne veier. De ville hente lette hester fra Egypt for å dra avsted på, men det skal bli en flukt fra rappføttede forfølgere.

Den dårlige samvittigheten skal lamme motet deres, tusen av dem skal rømme for en eneste fiende. Det skal gå med dem som det gikk med kananittene i gamle dager. Under deres kamp mot Israel la Gud redsel over dem.

Bare få skal bli igjen, som enslige "flaggstenger" på fjellene.

Så lenge det sinn som ventet hjelp fra verden og ikke ville ydmyke seg for Herren var i dem, kunne Herren ikke forbarme seg. Han måtte vente, han måtte holde sin frelse tilbake (v. 18).

"For Herren er en dommens Gud", står det. Dommen må gå sin gang og synderen må underkaste seg dommen. Vil han ikke dømme seg selv og gi sannheten rett og heller ikke dømme sin vantro, da blir Gud nødt til å dømme ham.

Men salig er den som i nådens tid dømmer seg selv med sannhetens dom. Han erkjenner sin egen fallitt og overgir alt sitt til Herrens nådige behandling.

Fra en slik sjel blir dommen tatt bort. Dommen vender seg bare mot Guds fiender. Derfor sier Ordet: "Salige er alle de som venter på ham."

Vi skal merke oss v. 18 hvor det er tale om hvorfor Herren så ofte må vente før han kan benåde et menneske. Her har vi nøkkelen til å forstå ikke bare vantro menneskers elendighet, men også mange vakte menneskers tilstand.

Mange mennesker går og klager over at de ikke får fred, de finner ikke Herren til tross for at de, som de sier, så gjerne vil.

Grunnen til dette ligger i det som er skrevet her; "Herren er en dommens Gud". Det kan være at det vakte mennesket vil spare og ikke dømme til døden en eller annen syndelyst.

Det kan også være noe igjen av den gamle selvrettferdighet som Guds Ånd ikke får lov til å dømme. Men synden må få sin dom, også i synderens hjerte. Før kan ikke den fred som syndsforlatelsen gir, senke seg ned over sjelen.

Også i Guds barns liv må Herren ofte vente og holde sin hjelp og frelse tilbake fordi det er noe som først skal renses ut, noe som først må få sin dom.

Til tider ser ikke gudsbarnet riktig selv hva det sitter fast i. Da må Herren først arbeide med å vise oss hva som står i veien for ham, før han kan få det dømt i våre hjerter.

Men blir dommen ærlig felt, kan hjertet med full fortrøstning vente på Herren. Det er salig å vente på Herren på denne måten! Han skal så visst ikke svikte.

Bier han lenge - han kommer dog visst,

Gleder deg så desto mer.

I det følgende avsnittet utvikles dette ordet på en herlig måte: "Salige er alle de som venter på ham." Gå til Jes 30:19-26
Jes 30:19-26
Dette avsnittet er Herrens trøst til den troende flokk, til den sanne menighet, til Sions barn som ventet på Herren. "Du skal ikke bli ved å gråte", sier Herren. "Han vil være deg nådig når du roper. Når han hører det, svarer han deg."

Vel skulle det gå gjennom trengsel. "Herren skal gi dere nødens brød og trengselens vann", slik lyder Ordet her. Kanskje tenkes det her på de trange beleiringstidene.

Jerusalem skulle oppleve en trengsel og den skulle også Guds folk få merke. Guds Ord sier mange steder at det skal gå gjennom trengsler.

Veien kalles trang og porten den er smal. I verden skal dere ha trengsel, har Herren sagt (Joh 16:33).

Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler (Apg 14:33). Trengselen kan nok på en måte kalles Guds barns daglige brød. Og likevel er Guds folk et salig folk. "I all deres trengsel var det ingen trengsel", sier Ordet (Jes 63:9). For Guds folk skal aldri savne lys i trengselen. "Da skal dine lærere ikke mer skjule seg, men dine øyne skal se dine lærere".

Fra Guds nådige hånd skal Guds folk få trofaste veiledere, sanne hyrder, ikke leiesvenner. Der det er et ærlig Guds folk skal ikke den levende og sanne forkynnelse forstumme.

Men Guds folk skal ikke bare læres opp av mennesker. "De skal alle være lært av Gud" (Joh 6:45). Guds Ånds røst minner Guds barn om sannheten når vi viker av til høyre eller venstre. Han sier til oss: "Dette er veien, gå på den!" (v. 20-23).

Ja, alt dette kjenner Guds folk til. I vår trengsel her nede er det salig for oss at vi har "lykte for vår fot og et lys for vår sti".

Samtidig er det også salig for Guds folk at det har gått opp for oss at avgudene ikke er noe, at de bare er tomhet. Hjertet vemmes ved alt som vil ta Guds plass og ved alle avguder, ikke bare de grove, men også de finere.

Det er salig at øynene har blitt åpnet og hjertet frigjort. Derfor er det kamp mot all urett. Vi kan ikke ha fred når vi holder på den. Vi må si til alt djevelens vesen sånn som det står her: "Ut med deg" (v. 22).

Ja, slik skal det være i hjertet hos et ærlig Guds barn. Hver gang djevelen kommer med sitt urene vesen og vil lokke oss med all sin falske herlighet, skal det lyde et kraftig "Ut med deg!" Det gjelder enten man dyrker mammon eller syndig moro eller det er noe annet han bruker til å lokke vårt kjødelige, forfengelige Jeg med.

Profeten sier at de til og med skal akte det sølv og gull som avgudsbildene hadde vært kledd med som urent. Dette taler om et fullstendig brudd med alt djevelens verk, slik som det lyder i vår dåpspakt.

Den ærlige forsakelsen fortoner seg som en byrde for verden. Men alle Guds barn vet at det er salig å forsake syndens vesen. Det er jo syndens urene vesen som, forårsaker oss smerte hvis det får lov til å råde.

Med den salige forandring i hjertelaget følger det også omsider en salig forandring av den ytre tilstand. Gudsfrykten har løfter både for dette liv og for det som kommer (1Tim 4:8). "Søk først Guds rike, så skal dere få alt dette i tillegg", har jo Herren sagt.

Når hjertet blir omvendt, kommer det en ny lykke og velsignelse inn også i de timelige forhold. Men først på den nye jord vil dette åpenbares i sin fullkommenhet.

I slutten av dette avsnittet (v. 23-26) maler profeten i herlige bilder denne salige forandringen også av de ytre kår. Han skildrer hvordan jorden skal svulme av frodighet under himmelens regn, kveget skal få gode dager med kraftig fôr, "saltet blandingsfôr" som er tilberedt på beste måte. Det skal ikke være noen nød mer, verken for mennesker eller dyr.

Svært ofte peker den hellige Skrift på det samme som apostelen Paulus taler om i Rom 8. - Den sukkende skapning, som ikke kan si noe, skal en gang bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten.

Da skal alle ørkener forsvinne. Selv på "hvert høyt fjell og på hver høy bakke" skal det være vann som renner (v. 25).

"Og månens lys skal bli som solens lys, og solens lys skal bli sju ganger klarere, som lyset for sju dager, på den dag når Herren leger sitt folks skade og forbinder såret av det slag det fikk" (v. 26).

Alt mørke skal være forsvunnet for evig, natten som dagen og dagen som sju dagers lys. Det er evig legedom for alle de sår synden slo. - Så salige utsikter har folket i Sion! Vi har godt av å gå opp på Sions høyder og se ut mot det herlige framtidslandet, de helliges hjemland.

Men profeten ser også at denne kommende herlighet er knyttet til en stor dom fra Gud. Den evige oppreisning for Guds folk har sammenheng med dommen over denne verden. Verden ville opphøye seg selv, derfor fornedres den så dypt.

Profeten sier at hele den ytre forandring i kårene for Guds folk skal inntre "på det store slaktingens dag, når tårn faller" (v. 25).

Med tårn tenkes det på verden som har opphøyd seg selv, på alle de Babelstårn som djevelen, verden og vårt eget kjød har reist. I kapitlets siste avsnitt skildrer han nå denne dommens dag (v. 27-33).

Gå til Jes 30:27-33

 

Jes 30:27-33
Med flammende ord skildrer profeten her Guds majestets hellige vrede. Det står: "Herrens navn kommer fra det fjerne". Herrens navn betyr hans åpenbaring og særlig hans fullkomne åpenbaring i vår Herre Jesus Kristus, han som kalles hans vesens uttrykte bilde.

Gud vil dømme jorderiket ved sin enbårne Sønn. Han "har gitt Sønnen hele dommen" (Joh 5:22).

Derfor ser profeten at Herrens navn "kommer fra det fjerne" som en "fortærende ild", som en flod, en "overskyllende elv", med dommens "bissel" skal han tøyle de vantro folk og føre dem bort til den evige straffedom.

Videre skildres det hvordan "Herren skal la sin veldige røst høre". Herren skal senke sin arm med riset han har beregnet på Assur. Assyrerne fikk jo merke dommen den natten utenfor Jerusalem, men hele skildringen viser oss hvordan assyrerne her står som betegnelse for verdensmakten i sin alminnelighet.

Assyrerkongen er et forbilde på denne verdens fyrste, Djevelen. Her tales det om et "ildsted", som er beredt for denne verdens konge, et "ildsted, dypt og vidt. Bålet har ild og ved i mengde. Som en svovelstrøm tenner Herrens ånde det i brann."

Hele denne skildringen peker hen på det vi hører i Joh. åp. om sjøen som brenner med ild og svovel. Der skal djevelen ende for evig med alle dem som fulgte ham.

Det er som man hører hvordan ildbølgene fra dommen visler og drønner. Men midt gjennom bulderet fra dommen høres det sang, citartoner (v. 32) og fløytetoner, toner med seiers- og frydeklang.

Hvor kommer disse tonene fra? Fra det frelste Guds folk. "Da skal det lyde sang som i den natten når høytiden blir innviet. Det skal være hjertens glede, som når de går med fløytespill opp til Herrens berg, til Israels klippe" (v. 29).

Her siktes det til den hellige påskenatt, som ble innvidd med lovsang, og til de festreisene Israels barn foretok opp til Jerusalem i forbindelse med høytidene.

Da ble sangen ledsaget av blåseinstrumenter og av harpe og tromme.

Den siste dom peker tilbake på dommen over Egypt da dødsengelen bare skånet de som hadde gjemt seg bak dørstolper som var merket med lammets blod. Slik skal det bli på den store dag også. Dommens flammer går bare forbi dem som i sannhet kan istemme:

"Lammets blod har mitt dørtre tegnet,

Meg beseglet, meg beseglet, jeg er hans."

For en motsetning det er mellom brannstedet som er antent av flammene fra Guds vrede, den uutslukkelige ild, og den hellige sang som toner fra den frelste skare, i "hjertens glede".

Skaren har en salig forventning om at den nå skal dra opp til det himmelske Jerusalem, til "Herrens berg, til Israels klippe."

"Da skal det lyde sang hos dere", sier profeten. Han henvender seg til det frelste folk, i motsetning til verdens folk.

Guds Ord setter et skarpt skille alle steder. Derfor gjelder det å prøve seg selv på hvor din plass er, om du hører med til dem som profeten omtaler som "dere" her. Til dem skal det på den dag lyde:

"Reis opp dit hode, all kristenhet,

løft opp ditt øye, slå det ei ned,

I himlen har du hjemme!

Der er ditt hjerte, der er din skatt,

Derfra han kommer med æren bratt,

Han som du aldri kan glemme." Gå til Jes 31:1-9

Jes 31:1-9
Kapitlet begynner med nok en gang å rope ve over dem som stoler på Egypts hester, vogner og ryttere. Det var mange som gjorde sine kjødelige beregninger, og de vendte ikke sine øyne til Israels Hellige og søkte ikke Herren.

Vantro mennesker vil ikke ha noen hjelp fra Herren, for hans hjelp er betinget av omvendelse. Kunne man få hjelpen uten å omvende seg, hadde man selvfølgelig ikke noe imot det. Men fordi dette ikke lar seg gjøre, søker man så lenge som mulig til verden og går forbi Herren.

Men ingen kan narre Herren, for "også han er vis". Han gjennomskuer menneskenes kløktige vev, og hans Ord faller ikke tomt til jorden.

Djevelen vil også gjerne trøste menneskene med at det ikke er så strengt som Herrens Ord sier. Men djevelens ord blir løgn, like sikkert nå som da han sa i paradis: Dere skal ikke dø.

"Han lar ulykke komme, og sine ord tar han ikke tilbake", står det her. Guds ord er ja og amen, også når han truer (v. 2). Judas folk skulle nok komme til å merke at egypterne bare var "mennesker og ikke Gud", og "deres hester er kjøtt og ikke ånd". Herren skulle strekke ut sin hånd og støte alt dette menneskeverk ned. Både hjelperen og den som skulle hjelpes skulle falle om og omkomme sammen.

Innholdet av de tre første versene er: pakten med Egypt skal rammes av Guds dom. Verden kan ikke hjelpe en eneste sjel. Vil den ta en blind veileder, faller begge i grøften. Slik skulle både Judas folk og egypterne falle sammen.

Men like sikkert som de skulle gjøre denne ydmykende erfaringen, like sikkert skulle de komme til å erfare en ydmykelse som ikke var mindre: han som de hadde forkastet, Herren hærskarenes Gud, han skulle bli deres eneste hjelper i nøden.

Egypternes hjelp skulle ikke kunne frelse dem fra Guds tuktende hånd. Det anskueliggjøres ved et bilde i v. 4. Et dyr som allerede er i løvens klør kan ikke utfris selv om aldri så mange hyrder tilkalles for å hjelpe.

På samme måte vil det være umulig for Egypt å kunne rive Jerusalem ut av hånden til kongenes konge når han fór ned for å krige mot Sion. Han skulle nemlig sende Assyria mot dem.

Men - Herren ville likevel ikke slippe Jerusalem når den satt i fiendens snare. Hjelpen skulle komme fra ham, - når nøden var størst.

I v. 5 brukes det et vakkert bilde om Herrens skjermende kjærlighet. Han sammenliknes med en fuglemor som kretser omkring redet og ikke vil svikte det selv om fienden er aldri så glupsk.

Det er et liknende bilde Herren bruker når han sammenlikner seg med en høne som vil samle kyllingene under vingene sine.

Det ligger en inderlig kjærlighet i dette bilde!

En jeger fortalte at jakthunden hans en gang ble stående helt stille uten at han til å begynne med kunne oppdage hvorfor. Endelig så han et lite fuglerede med noen nakne unger, men mellom redet og hunden styrtet det plutselig fram en liten fugl. Øynene på den var stive av dødsangst, for den måtte den store hunden ta seg ut som et voldsomt uhyre.

Men den ville ikke svikte ungene sine, om det så var livet som sto på spill.

Så stort at Herren selv har brukt et slikt bilde på sin kjærlighet. Han har jo også makten til å skjerme.

Men skulle ikke en slik kjærlighet, som var så ufortjent, kunne smelte de dypt falne hjerter hos Israels barn? "Vend om til ham som dere er falt fra så dypt, dere Israels barn!" sier profeten.

Verdens barn erfarer hvordan verdens hjelp, den de satte hele sin lit til, svikter. Men de merker også Herrens langmodige kjærlighet. Den kommer dem til hjelp i nøden - selv om de har glemt ham.

En skulle tro at slike erfaringer måtte lede til omvendelse. Derfor lyder profetens inderlige formaning til å vende om til Herren. Han skjuler ikke sannheten for dem, "dere er falt fra så dypt", sier han. Syndesåret må blottlegges før det kan leges.

Omvendelsen må være sann, "hver av dere" som vil bli frelst, må "forkaste" sine avguder (v. 7). En halv omvendelse er ikke noen omvendelse. Helt for Herren, helt fra verden, bare med det sinn kan målet bli nådd.

Gid du ville! - det er det hjertesukk som går gjennom profetens ord her i v. 6-7.

De to siste (versene i kapitlet (v. 8-9) henviser til at Assyria skal falle "for et sverd som ikke er en manns", men ved Guds sverd. Assyrerne skulle flyte for Herrens sverd. "Og hans klippe skal rømme i redsel".

Med klippen må det her tenkes på assyrerkongen, rikets ytre støtte. Han skal ikke kunne stanse skarene som flykter. De flyktet fulle av redsel fra "sitt banner", det banner som Herren hadde reist blant dem ved sin veldige dom.

Herren skal nok vite å forsvare det folk som omvender seg til ham, på samme måte som en mann forsvarer sitt eget hjem. Det er meningen med ordet: Herren "har sin ild i Sion og sin ovn i Jerusalem". Det er salig å ha sitt hjem der Herren bor, å være de helliges nedborger og en av Guds husfolk ([Ef 2:19).

Hva nød er der,

Hvor du er nær,

O Herre kjær!

Deg kan jeg meg befale.

Gå til Jes 32:1-20

Jes 32:1-20
Dette vakre kapitlet maler for oss et lyst bilde av at alle ting skal gjenfødes. Det skal komme en ny og salig samfunnstilstand ovenfra, og den skal bringe med seg en tid med trøst og fornyelse.

Profeten ser fram mot Messiasriket, det riket som kom til jord med Kristus og som finnes blant oss ved Guds Ånd. Og en gang skal det utfolde seg i sin fulle herlighet.

Et rettferdig styre med ly og vern for alle, er det første ordet peker på. I Kristi rike skulle sannhet og rettferdighet seire i folkets liv.

Det skal foregå en åndelig forvandling (v. 3-4). Hjertene skal bli mottakelige. Blindhet og døvhet skal forsvinne, tungen skal ikke bare stamme på himmelspråket, den skal kunne tale lett og klart.

Her nede blir det bare stammende takk og stammende bekjennelse. Sannheten og rettferdigheten har en helt annen makt i de kristne land enn i de rent hedenske og muhammedanske land.

Men det er ennå alt for mye urettferdighet, synd og skam, åndelig blindhet og døvhet blant oss til at det bilde som males for oss her, kan sies å være oppfylt i Guds rikes kår. Herlighetsrikets spire finnes blant oss, men blomsten som det her tales om, har ikke foldet seg ut ennå.

v. 5-8 sier at alt en gang skal komme på rett plass, alt skal nevnes med sitt rette navn. "Dåren skal ikke lenger kalles edel, og den svikefulle skal ikke kalles fornem."

Her i verden hører vi ofte hvordan det snakkes om "edle" fritenkere, - selv om disse taler "forvendte ting om Herren". I stedet for å gi sjelen åndelig mat og drikke, gir de den gift.

Disse fritenkerne gjør jo slik som dåren som sier i sitt hjerte: Det er ingen Gud. Nei, der Guds Ord har tent et lys skal en dåre kalles en dåre, han skal ikke kalles edel.

"Den svikefulle" skal ikke kalles fornem. Den som har mammon til Gud (v. 7), skal i Guds rikes språk kalles fattig. "Rik er den som eier Jesus, fattig den som ei ham har". Og "edel" er bare den som i sinn og dåd vil tjene Herrens sannhet (v. 8).

Også et Guds barn kan lett bli smittet av verdens forvendte måte å bedømme tingene på. Nei, det gjelder om å tale rett om tingene og omtale alt etter den målestokk Guds Ånd gir.

Slik skal det være i Messiasriket. Så velgjørende det en gang skal bli når alt er kommet på sin rett plass! Det hører med til smerten for Guds barn mens de er på den forgjengelige jord, å se alt det forvendte og høre at løgn kalles sannhet og urett kalles rett.

I v. 9-14 lar profeten vekkelsesropet gå ut spesielt til kvinnene i Jerusalem, - det samme så vi i Jes 3:16-24. Som mange kvinner, både før og siden, gikk de trygge og sorgløse i en lettsindig tankeløshet.

Heller ikke de aktet på advarslene i Guds Ord, de moret og forlystet seg i sine vingårder og sine frukthager, de hadde all slags glede.

Profeten maler et rystende bilde av alvoret for dem og det skal komme snart. De skal iføre seg sørgedrakt, når fienden ødelegger "de fagre marker" og "det fruktbare vintre".

Den forferdelige ødeleggelsen skal bre seg til "alle glade hus i den jublende stad" (v. 13). Han ser for seg den ødelagte byen, palassene ligger i ruiner, dødens taushet ruger over dem (v. 14).

"Haugen" som omtales her, Ofel-haugen, var en høyde i den sydlige del av byen. Her hadde folket kanskje villaene og hagene sine. "Vakttårnet" er antakelig det samme tårnet som omtales i Neh 3:26-27.

For profetens øye viser det seg nå en flokk med villesler som beiter, der byens liv før gikk sin gang.

Jesajas røst må ha skurret i ørene på de lettsindige og tankeløse kvinnene i Jerusalem. De har nok sagt som så mange vantro, selvsikre kvinner i våre dager - at han var en domspredikant. Denne Jesaja var en skrekkelig hard og kald mann! Han kunne ikke unne dem fornøyelser, han skulle bare skremme dem med de dystre bildene sine.

Verden er den samme nå som da, men Guds ord er også det samme. Det er et domsord over alle som vandrer i kjødelig trygghet, men det er et sannhetens evangelium for hver eneste en som omvender seg til Herren.

Det blir så ofte sagt at Guds Ord er så strengt og hardt, men det er det bare for de harde hjerter. For de ydmyke er det et usigelig nådefullt budskap, nådens toner klinger alltid ved siden av dommens toner.

Verden vil ha nåden uten å høre dommen over sitt verdslige liv. Og om den hører slik forkynnelse, synes den godt om den. Men slik preker ikke noen av Guds sanne vitner. Derfor er det at dommen over den lystige, vantro by lyder her, midt i ordet om Messiasriket.

Kapitlet begynte med lys, og det slutter også med lys. Den forferdelige ødeleggelsen er ikke det siste bilde profeten ser.

Nei, det siste som viser seg for hans seerblikk er et vakkert fredens bilde. Han ser at Ånden blir utøst fra det høye, dermed blir "ørkenen" forvandlet til en "fruktbar mark", og "fruktbar mark aktes for skog".

Dette taler ikke bare om en fruktbarhet som har vært ukjent i naturen hittil. Her står det i forbindelse med at Ånden blir utøst fra det høye og det peker på hvordan livets velsignelse skal fortrenge dødens ufruktbarhet i menneskehjertene. Den skikkelse som troslivet har her på jord under de vilkår som er nå, skal bare bli en svak avglans av den Åndens makt og herlighet som skal fylle Guds barn da.

De områder som er mest levende nå, det vi nå kaller "fruktbar mark" skal ikke regnes som annet enn "skog", d.v.s. som noe fattig i forhold til den rike herlighet som skal åpenbares da.

Profeten ser hvordan rett og rettferdighet skal fylle alt og alle, og følgene skal bli fred, "ro og trygghet til evig tid" (v. 16-17).

Han ser sitt folk bo i "fredens bolig og i trygghets telter og på sorgfrie hvilesteder" (v. 18). Oppfyllelsen av dette har allerede begynt i den nye pakts tid i og med at Ånden kom på pinsedag.

Allerede her på jord bor Guds folk i fredens hytte. "Han er vår fred" (Ef 2:14), han, vår store frelser. Bak hans rettferdighets murer og under hans vinger er Guds fred.

Og likevel, - her på jord har vi bare "væpnet fred". Derfor sier Herrens apostel til de hellige i Kolossæ: "La Kristi fred råde i hjertene deres" (Kol 3:15). Vi må kjempe og våke for å bevare denne freden.

Før den evige fred kan senkes over jorden må først den store dom over verden holdes. Det er dommen profeten ser når han sier: "Det skal hagle når skogen styrter ned. Og dypt skal byen trykkes ned".

Under Guds vredes haglvær skal verdens stolte skog knekkes for evig. Og mens denne dommen holdes, skal også Guds stad være nedtrykt.

Dette peker fram mot trengslene i de siste tider, og på veer også for de hellige.

Men når dommen er ferdig, når haglskyen har drevet over, da skal nådesolen smile, mild og herlig, først i tusenårsriket og så evig på den nye jord. Det er dette profeten beskriver i det siste verset, han henter bildet fra bøndenes liv. Han sier: "Lykkelige er dere som sår ved alle vann, som slipper oksen og eselet på frifot! (v. 20).

Meningen i dette ordet er at landet skal fylles med levende bekker slik at alt skal gro og trives i overflod. Ja, overfloden skal bli så stor at dyrene løper fritt omkring, da er syndens forbannelse avløst av evig velsignelse.

På alle måter er det nok både til mennesker og dyr. I åndelig forstand vil det si: hvert sukk er stillet, hvert savn er fylt.

Ånden fra det høye er kommet til jord, men Guds folk må aldri bli trette av å rope til Gud om mer av Åndens nåderegn. Guds Ånd har utrettet store ting her på jord og i vårt fedreland den dag i dag.

Mang en åndelig ørken har blitt fruktbar mark, og likevel må Guds folk stadig sukke: Herre, få mer av din Ånd, få mer av din Ånd. Åndens store tid er ennå ikke kommet. Men Gud være takk, han har gitt hver eneste synder lov til å be med salmistens ord:

"Herre, du som lar det regne.

Med velsignelse så rik

For å leske tørre egne

La en dråpe leske meg!

Også meg, også meg!

La en dråpe leske meg!" Gå til Jes 33:1-12

 

Jes 33:1-12
I dette kapitlet går ve-ropet ut, - mot den fienden som måtte tjene som tuktens ris over de gjenstridige barn. Tiden for denne profetien må være det tidspunkt da kong Sankerib drog opp mot Juda (2Kong 18:13).

Alle planene med Egypt ble knekket. Hvor var egypternes hjelp nå? Den hadde jo de vantro stormennene i Jerusalem stadig skrytt av overfor Jesaja. Egypts hjelp var ikke noe sted, nå rullet fiendens hærskarer som skrekkelige bølger fram over landet.

Hiskia sendte nå et ydmykt bud til kongen i Assyria, til Lakis, der han hadde sitt hovedkvarter. Han lot si: "Jeg har syndet, vend tilbake fra meg! Hva du legger på meg, vil jeg bære."

Så idømte kongen i Assyria Hiskia en bot på trehundre talenter sølv og tretti talenter gull.

For å kunne svare for alt dette måtte Hiskia ta alt sølvet som fantes i Herrens hus og i skattkamrene i kongens hus. Ja, han tok til og med og brøt av alt gullet som var på dørene og dørstolpene i Herrens tempel for å klare å betale.

Den dagen måtte Jesajas fiender sanne at de hadde gjort rett om de hadde fulgt hans ord og lyttet til Herrens røst.

Men det ble enda verre. Da Assyrerkongen først hadde fått sølvet og gullet, brøt han uten videre pakten og sendte feltherrene sine med en veldig hær mot Jerusalem.

Aldri hadde stillingen vært så fortvilet. "Hadde vi bare, hadde vi bare -", det var setningen som klang i hjertene. Ja, hadde de bare villet høre sannheten i rett tid. Redselen smeltet all trass, særlig merker vi det hos Hiskia, han ble så nedbøyd.

Med disse historiske kjennsgjerningene for øyet, har vi nøkkelen til å forstå det ordet vi har her. Mens hele Jerusalem bever og skjelver, trer Jesaja fram med stor frimodighet.

Det er her en stor forskjell på Guds barn og verdens barn under skiftende forhold! Mens folket i vantro søkte hjelp hos Egypt, var Jesaja svært nedbøyd.

Nå, når håpet om hjelp fra Egypt var sloknet, når alle de vantro var sønderknust, nå lot profeten med troens frimodighet ve-ropet lyde over fienden: Du har snart fylt dine synders mål, du stolte ødelegger og røver. Nå skal du selv ødelegges og bli rov. Det er innholdet av det første vers i kapitlet.

Så kommer det en bønn til Herren fra Jesaja og den troende flokken (v. 2). Deretter en forvissning om bønnhørelse, forvissning om at Guds "tordenrøst" skal spre hedningene og snart gi Judas folk et mektig bytte. Som gresshopper skal de springe hit og dit og samle sammen (v. 3-4).

Det er en herlig bønn vi møter her i v. 2. Den er nok verd å bære fram for Herren hver eneste dag: "Herre, vær oss nådig! Vi venter på deg. Vær vår arm hver morgen, ja vår frelse i nødens tid!"

I v. 5-6 bryter trosvissheten ut i lovprisning til den opphøyde Herre og Gud. Han "fyller Sion med rett og rettferdighet."

Etter denne veldige dom fra Gud, ser profeten at det kommer nye tider for folket. Gjennom alt dette skal de lære, og den løshet og usikkerhet som vantroen har frambragt skal avløses av fasthet.

"Det skal komme trygge tider for deg, en fylde av frelse, av visdom og kunnskap. Herrens frykt skal være dets skatt."

Ja, når et menneske i sannhet får Herrens frykt som sin skatt og rikdom, da blir det trygge tider selv under vekslende kår. Tilhører man ham som har tidene i sin hånd, da står man på den evige klippe, midt i det bølgene hav. Og man kan si med fryd:

"La stormene kun suse,

De er i Herrens hånd,

La bølgene kun bruse,

De er i himlens bånd."

I v. 7-9 vender profeten blikket mot den nød som hersket akkurat nå. Den var stor. Fredsbudene, som hadde bragt assyrerkongen sølvet og gullet, gråt nå sårt. De hadde jo et sørgelig budskap å melde, nemlig at han likevel hadde brutt pakten.

Han hadde "foraktet byene", i og med at han fremdeles holdt de erobrede byene besatt. Og han har "ikke aktet noe menneske". Han holdt jo fremdeles på de fangene han hadde tatt. Det løftet han hadde gitt, hadde ikke noen betydning for ham.

Landet var herjet og utplyndret av de store masser med fiender. Libanon var gjort til skamme fordi de stolte skogene var hogd ned. Den vakre Sarons-sletta var forvandlet til en øde mark. Deretter nevnes Basan, stedet som var kjent for sin prektige bøkeskog og Karmel som hadde mange frukttrær. Det er som om selve landet tar del i klageropet.

Men så reiser Herren seg (v. 10). Han truer det brusende folkehavet (v. 11-12). Assyrernes harme skulle bare føre dem selv i undergangen. De skulle fortære seg selv som en ild.

Vi må huske at Jesajas profeti om hjelpen fra Herren ble framført før hjelpen på noen måte var kommet. Ødeleggeren var ennå ikke ødelagt, røveren hadde ikke blitt et rov (v. 1).

Og det er nettopp det store at troens visshet strålte i full klarhet mens nøden fremdeles var på sitt høyeste.

Den gamle tyske salmedikteren Paul Gerhardt var også en gang i stor nød, men han ble hjulpet ut av den på en vidunderlig måte. Men da nøden var størst, mener man, forfattet han den vakre salmen: "Velt alle dine veie." Og det var vel å merke før han hadde sett hjelpen. "Salige er de som ikke ser og dog tror." Gå til Jes 33:13-24

 

Jes 33:13-24
I dette avsnittet skildrer profeten den store virkningen som dommen over assyrerne skulle komme til å få. For de vantro i Jerusalem ville dette bli en stor forskrekkelse. De hadde jo stadig sagt at Egypt var den beste tilflukt.

Nå så de Herrens hellige majestet. Nå så de hva hans mektige hånd kunne gjøre, og de måtte si til seg selv at de hadde ringeaktet denne Gud.

Og når hans dom rammet fienden, hvordan ville det gå med dem som i navnet var Israels barn, men som hadde stått sammen med fienden i hjertet?

"Syndere bever på Sion, skjelving har grepet de gudløse: Hvem kan bo ved en fortærende ild? Hvem kan bo ved evige bål?"

"Evige bål" er i sannhet et betegnende navn på Guds evige hellighet. Evig skal den brenne mot all synd og all vantro.

Da profeten Jesaja ble kalt, ble han rykket inn i den himmelske helligdom og han måtte rope: "Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urne leber".

Slik blir det med alle syndere som våkner og erkjenner sannheten. Da ser de den fryktelige avstanden mellom synderen og den hellige Gud. Da forstår man at uten hellighet skal ingen se Herren.

For å kunne være hos Herren må hjertet være omvendt. Dette betoner profeten kraftig (v. 15-16). Når han taler om å omvende seg fra synden, nevner han ikke bare synden i sin alminnelighet.

Men han peker særlig på den synden som han aldri kunne bli trett av å nevne: mangelen på oppriktighet, dommernes urettferdige vinnesyke. De hadde tatt imot bestikkelser og for penger lukket de ører og øyne igjen for onde blodråd.

Om man vil bo hos Herren, må man bryte med all synd i alle dens forferdelige skikkelser. Det lyder her på samme måte som i Sal 15 og 24.

Bare den som ærlig bryter med synden, også med de spesielle syndevanene og skjødesyndene, bare den som overgir seg til Herren på en slik måte kan Herren ta imot.

Herren kan aldri vedkjennes et delt hjerte. Men han vil ta imot en engstelig synders hjerte, når det kommer helt og ærlig. Da vil Gud selv gi sjelen en trygg og sikker festning (v. 16).

Der skal den få alt den behøver. "Brød og vann" som nevnes her var det aller nødvendigste for de som var beleiret - om de skulle klare seg. Et menneske som er omvendt, har fått en trygg bolig og skal "fattes intet" (Sal 23:1).

I det følgende (v. 17-24) skildres befrielsen som folket skal få del i, den er ubeskrivelig. Men først må Guds dom over fiendene finne sted. I første rekke tenkes det på den lettelsen, både timelig og åndelig, som ville komme over Jerusalem når assyrerhæren var falt.

Men hele skildringen peker fram mot den salige befrielsen som Guds folk en gang skal få del i. Det skjer når Messiasriket åpenbares i sin herlighet og da er alle fiender mot Guds folk forsvunnet for evig.

"Dine øyne skal skue Kongen i hans herlighet, de skal se et vidstrakt land." Mens profeten uttalte dette løftet, gikk kong Hiskia nedbøyd og iført sørgedrakt. Han var innestengt i Jerusalem som en fugl i bur.

Profeten har løfter om at det snart skal bli annerledes. Om en liten stund skal kongen ha seiersdrakten på, han skal ha fritt løp til alle sider.

Tenk for en dag det skal bli når Guds frelste folk skal se Herren i hans herlighetskledning, når han kommer igjen for å dømme levende og døde! Tenk for en dag når den vakre, nye jord ligger åpen foran Guds barns øyne!

Jerusalems barn skulle snart ha fiendeskaren og assyrerkongens ondskap bare som et minne. Den skulle være som en fæl drøm som var borte.

Slik skal det en gang bli for Guds folk også. Trengselen på den gamle jord skal ligge bak en, som en drøm som er borte for bestandig.

"Hvor er han som skrev opp? Hvor er han som veide pengene? Hvor er han som tellet tårnene?" Slik skulle Israels barn snart kunne si, - med takk. Assyrerkongens skriver hadde notert og veid gullet og sølvet som Hiskia hadde prøvd å kjøpe seg fri med.

Assyrerkongens feltherre hadde talt tårnene i Jerusalem under beleiringsforberedelsene. Men nå var alt dette forsvunnet. "Det ville folk" med det fremmede språk var borte (v. 18-19).

På himmelens strand skal en gang Guds folk juble på samme måte. Djevelen, de helliges anklager, blir nå i tiden aldri trett av å skrive opp våre synder, og veie våre gjerninger for å anklage oss hos Gud.

Han er i stadig arbeid med å beleire vår tro, han speider etter svake punkt der tårnene ikke er så befestet. Men da skal han være forsvunnet for de helliges øyne for evig.

Og verdens "ville folk" kjente ikke Sions språk. De prøvde bare å undertrykke Guds folk. Men på den nye jord skal heller ikke de finnes mer. Den som ikke vil omvende seg, må følge denne verdens fyrste.

Når så Guds salige folk tenker tilbake på den tid som er borte på den gamle jord, der Djevelen og verden gjorde hjertet engstelig, da vil alle minner forvandles til takk.

Ingen syndig lyst trykker mer mitt bryst,

Ingen Djevel anfekter meg da

Skilt fra sorg og besvær jeg med brødrene der

Lever evig, å Jesus, med deg.

Jerusalem skal befries fra alle fiender, den skal ligge som "en trygg bolig, som et telt som ikke flyttes" (v. 20). Der skal Herren selv være "den Veldige" for sitt folk. Han skal være Jerusalems evige vern, bedre enn de elver og brede strømmer som Babel og Ninive hadde søkt sin tilflukt bak.

Skip kan segle opp elvene og gjøre dette vern til intet. Men intet kunne nå Jerusalem når Herren selv omgav byen.

I Sak 2 sammenliknes Herrens vern med en ildmur, og her med en bred strøm der ikke noe krigsskip kan fare (v. 21).

Med jubel lyder det fra profeten: "For Herren er vår dommer, Herren er vår lovgiver, Herren er vår konge, han skal frelse oss" (v. 22). Da skal Gud være alt i sine barn. For et lyst, livsalig framtidsbilde!

I v. 23 sammenliknes Jerusalem som nå er under beleiring, med et skip som har gått på grunn. - Tauene henger "slappe", masten svaier, seilet er ikke utspent lenger.

Men snart skal dette forandres. Snart er det fiendens makt som skal ligge som et vrak. Det skal bli bytte for Guds folk. Jerusalems barn fant et stort bytte i assyrernes leir, til og med "de lamme" som jo ikke kunne bevege seg så fort, kunne få sin del.

Slik skal det bli på Herrens dag også. Alt det verden og dens fyrste hadde revet til seg som om det var deres, skal bli bytte for Guds folk. Guds Ord sier jo at "de saktmodige skal arve jorden" (Matt 5:5).

Jorden og alle dens goder skal en gang underlegges av Guds folk. Da skal det som står skrevet bli åpenbart: "Alt hører dere til, men dere hører Kristus til, og Kristus hører Gud til" (1Kor 3:22-23).

"Ingen innbygger skal si: Jeg er syk! Det folk som bor der, har fått sin synd forlatt". Dette peker også tydelig fram til den nye jord. Der er all sykdom og nød forsvunnet, for folket som bor i det himmelske Jerusalem består utelukkende av mennesker som har funnet nåde for Gud.

Der skal det som Luther skriver i vår lille katekisme oppfylles i evig fylde: "Der syndenes forlatelse er, der er liv og salighet." Frukten av syndsforlatelsen er ikke bare at skylden tas bort, men omsider tas selve synden bort. Og når synden er borte, er også sykdom og død borte for evig.

Hele denne tilstanden: befrielsen fra fiendene, freden og tryggheten hos Guds, er noe som arbeider seg fram i Guds menighet allerede her på jorden.

Far til døperen Johannes, Sakarias, profeterte ved Ånden at Herren skal "fri oss ut av våre fienders hånd og gi oss å tjene ham uten frykt (Luk 1:74).

Dette erfarer vi allerede i de helliges samfunn på jorden. Men her angripes Guds folk uten avbrudd, her er det kampdager. Guds folk har større ting i vente, og det er disse større tingene som Guds Ånd maler for oss her, - til trøst og oppmuntring.

Å, hvor vakkert, stort, når en morgen klar

Jeg skal se den hellige stad,

Full av himmelsk glans, som går over all sans,

Å, så glad mitt hjerte skal bli.

Gå til Jes 34:1-8
Se også artikkelen Jesaia, Kapittel 34-35
Disse to kapitlene danner en storslått avslutning på den tidshistoriske profeti som vi har sett på nå (Jes 28-33). De taler ikke lenger om pakten med Egypt, eller om Assyria. De ser lenger fram, til de siste tider, fram mot det som kommer etter den siste store dom over verden.

I Jes 34 males den evige fortapelses grufulle land for oss, og i Jes 35 skildres den evige frelses livsalige land.

Evig fortapelse eller evig frelse, - det er det alt Guds ord, gjennom hele Bibelen, dreier seg om. Veien ender i evig frelse eller evig fortapelse, alt etter som man har gjort sitt valg.

Motsetningen mellom det himmelske hjemlands ynde og herlighet og helvetes mørke og gru males knapt noe annet sted i den hellige Skrift så sterkt som i de kapitlene vi har her.

Gå til Jes 34:1-8
Jes 34:1-8
Alle folk på jorden, alt som ånder og lever der, oppfordres til å gi akt. Det som kommer nå, gjelder hele verden, både menneskeverdenen og naturen, og det er varsel om dom (v. 1).

Vredens dag er kommet over hedningene, over alle de mennesker som hadde midtpunktet for sitt liv utenfor Gud. Han har slått dem med bann, det skjedde med kana'anittene (v. 2).

Av v. 4 ser vi klart at det er den siste dom det tales om, verset minner om Åp 6. Det sies at "hele himmelens hær skal smuldre bort. Himmelen blir rullet sammen som en bokrull".

"Himmelens hær" er her stjernehæren, den siste dom skal jo ledsages av tegn i sol og måne og stjerner. I gamle dager var bøkene skrevet på pergamentruller, de ble rullet sammen rundt en stokk.

Slik skal himmelhvelvingen en gang "rulles sammen" og omskiftes. Da skal stjernene kastes ut av sine baner, på samme måte som vissent løv blåser ned fra trærne under storm.

Herrens dom skildres med et bilde av et blodig slag. Verdensmakten framstilles her under navnet Edom, i Jes 25:10 under navnet Moab og i Jes 27:1 under navnet Assyria, Babel og Egypt.

Edom som var Esaus etterkommere, sto i gamle dager med en bitter misunnelse overfor Israel. Av den grunn finner vi mange spådommer mot Edom hos profetene. Her står Edom som et bilde på alle de folk som Guds forbannelse en gang skal utøses over.

"Mitt sverd er blitt drukkent i himmelen" sier Herren. Dommens sverd er dyppet i Guds hellige vrede, som ventet så lenge. Nå drar sverdet ut til den store "offerslakting" i Edoms land, i Bosra (en by i Edom).

Her (v. 5-7) sammenliknes dommen med en stor offerslakting, både av storfe og småkveg. Dette skal vise at dommen rammer både de av høy og de av lav rang.

"For det kommer en hevnens dag fra Herren, et gjengjeldelsens år for Sions sak" (v. 8).

"Sions sak" - det er den saken Guds menighet fører med verden og dens fyrste. Frelseren har framstilt dette i liknelsen om enken og den urettferdige dommer (Luk 18:1-8). Så lenge verden selv ikke har fått sin dom, får heller ikke Sion, Guds menighet, sin rett hos denne verden.

Det at de hellige har urett og ikke kan få rett, hvordan enn saken er, det er vedtatt av verdens domsstol.

Men Sions sak skal for høyesterett, og det skjer på "hevnens dag fra Herren." Når Sions sak kommer til den domsstolen, da skal Sion vinne saken. "Han skal hjelpe dem til deres rett", sier Herren (Luk 18:8).

Da taper verden saken. Den kommer i det evige fengsel, det forferdelige sted. Med rette er det sagt at dette stedet har som innskrift over porten: den som går inn her må la alt håp fare. I det følgende skildres dette fengselet.

Må hver eneste sjel tenke over at dagen kommer, den siste dag, den store dag.

Her oppad, dere døde,

For retten å møte,

Slik kommer vår dommer i himmelens sky.

Hva vil dere si,

Som hadde hans rike.

Og søker bak bøk og bak fjellene ly? Gå til Jes 34:9-17
Jes 34:9-17
Sodomas land ble til ild, til brennende bek. Slik skal også den evige fortapelsens land være. Det er et land i brann, som en sjø av ild og svovel (v. 9). Ilden i Sodoma ble slokt, men slik skal det ikke være med dette landet.

"Verken natt eller dag skal det slokne, til evig tid skal røken av det stige opp." Et evig øde skal ruge over dette landet.

Skildringen i det følgende henter bilder fra Edomørkenen. Det skildres som et land der det bare gror torner og tistler. Bare ville dyr føler seg hjemme der.

All menneskelig høyhet er forsvunnet. Alt ligger som en øde, grufull ruin. Mørkets ånder, de fredløse, urene åndene, skal ferdes der og søke ro der. Det grufulle øde blir søkt av de ånder som har falt og som er fylt av fortvilelse, for om mulig å finne hvile.

Profeten nevner her de onde ånder med navn på den måten som var vanlig på folkemunne. Her kan vi bare henvise til det som er sagt om disse ting i Jes 13:21.

Raggete troll betegnet i folkebevisstheten onde ånder i kvinneskikkelser som var spesielt interessert i små barn. Det profeten vil si oss er at verdens evige hjemsted vil bli en bolig for alle urene ånder, en "djevelens bolig" (se Åp 18:2).

De dyrene som nevnes her hørte med til de urene arter. Pilormen som nevnes i v. 15 har fått navnet sitt fordi den styrter løs på byttet hurtig som en pil fra sitt bakhold.

Edom-ørkenen er i vår tid preget av en skrekkelig ensomhet og uhygge, men den er bare et svakt bilde på det som framstilles her.

Det bilde som males her peker tydelig nok på hvordan det vil bli i den evige fortapelse. Der skal de fortapte sjelene bo sammen med alt det urene.

Og alt skal bli slik som Herrens munn har talt det. Dette skal bli deres arv og lodd som foraktet "de helliges arvedel i lyset" (v. 16-17).

Verden kan rase mot de dommer som er skrevet i Herrens bok. Men den skal en gang erfare at det Herrens Ånd har talt, det oppfylles til punkt og prikke. Guds trusler er Ja og Amen, på samme måte som hans løfter.

Bibelen maler ofte helvedes redsler for oss på mange forskjellige måter. Dermed viser den seg å ha et annet syn på saken enn mange mennesker har, som ikke tåler at det tales om helvete.

Om vi vil tale som Guds Ord taler, må vi også tale om helvedes redsler. Enhver troende prest skal ikke bare være en "himmelpredikant", men også en "helvedespredikant".

Rett nok kan ikke mennesker komme til tro ved å høre om helvede, men de kan bli redde for å fortsette i vantro. Dermed kan de ledes til å spørre: "Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?" Gå til Jes 35:1-4
Jes 35:1-4
"Blomstre som en rosengard, skal de øde marker", slik har de vakre ordene vi møter her blitt gjengitt i en dansk salme. Her males paradis på jord for våre øyne. Ja, paradiset som var på jord etter at skapelsen var begynt skal få sin plass her igjen. Vår Frelser har lukket opp porten til paradis for oss. Ørkenen skal forvandles til en bærer av Guds herlighet.

Den gamle jord sammenliknes her med et tørt land, en øde mark. - Her bor synd og der den er, der er det øde og tomt for Guds øye. Derfor kan heller aldri Guds barn bli noe annet enn utlendinger her i verden. Den er med rette blitt kalt "Kedars hytter" (Kedar betegner ørkenen i Arabia).

Når den store dommen over verden har gått over denne jord, skal det bryte fram en ny jord gjennom ilden fra dommen. I profetiene tales det ofte om denne jord. Der er ørkenen forsvunnet, de øde markene blomstrer som liljer.

Der er jubel i Sarons prakt (Saron var den vakre sletten ved Middelhavet), og i Libanons og Karmels herlighet (Libanon og Karmel var dekt med fin skog). Det er ikke noe som visner mer, naturen jubler med, den skal også se "Herrens herlighet, vår Guds prakt".

Det vil bli skjønt for det folk Gud har frelst for evig å se en natur som er uten syndens forbannelse. Det blir et paradis uten noen slange. Der skal naturen juble om kapp med menneskene.

Når de har et slikt håp for øye, må ikke Herrens folk være mistrøstige i hjertet. "Styrk de slappe hender og gjør de vaklende knær sterke!" (v. 3). Det roper Herrens profet til de redde hjerter.

Motløsheten gjør så ofte hendene avmektige. De makter ikke å løfte seg til bønn, ikke holde fast på Guds løfter. De makter ikke å ta kraftig fatt på Herrens gjerning. Knærne vakler så ofte når det gjelder å gå fram på Herrens vei, forsakelsens og korsets vei.

Vi vakler når det gjelder å løpe ærender for Herren på jorden. Hjertet er så ofte mismodig, det gir så lett opp håpet, det kaster så fort bort frimodigheten.

Profetordet roper til alle mismodige hjerter slik: Se framover! Er hjertet mismodig blir også hendene avmektige og føttene snubler så lett. For livet utgår fra hjertet.

På Sions høyder må vi se fram mot lysningen i horisonten. Da kan motet som var falt reise seg. Vi kan gå med faste skritt og hendene kan bli styrket til å gjøre Herrens gjerning.

"Vær frimodige, frykt ikke! Se, der er deres Gud!", slik lyder ordet. Om djevelen, verden og kjødet plager oss, gjelder det dette alltid: se på Herren, "hevnen" og "gjengjeldelsen" hører ham til, han skal komme og frelse.

Herren kommer, Gud med oss,

Troen på ham bier,

Han skal byde fiendens tross,

Som sitt folks befrier;

Alt betales på et brett,

Fienden skjer sin fulle rett,

Folket dobbelt nåde.

"Se, der er deres Gud", det er rådet fra Guds Ånd til alle Guds barn. Se ikke så mye på alt det mørke i deg og omkring deg, men se på Gud. Se på hans makt og nåde, se, han kommer og frelser deg. Jo mer øyet ser på Herren, jo mer vil frykten forsvinne fra et Guds barn og frimodigheten vil bli større.

Det er dårlig gjort av oss som er Guds barn å tape motet. Vi som har en slik Herre og så mange og herlige løfter, så lyse framtidsutsikter. Vi ser alt for lite framover, vi lever ikke nok i håpet. Du Guds barn som er mismodig, hør hva en gammel sang roper til deg:

"Opp med ditt beklemte sinn,

Se kun i Guds himmel inn,

Hør hans englers sang,

Se hans helgners rang,

Der skal du og stå en gang."

Ja, se på Gud, se mer på Jesus, da blir alle akk forvandlet til jublende takk.

Gå til Jes 35:5-7

Jes 35:5-7
Skildringen av den gyldne tid som skal komme, fortsetter her, men den siste del av kapitlet peker mer hen på at menneskeslekten skal fornyes. "Da skal de blindes øyne åpnes, og de døves ører lukkes opp. Da skal den lamme springe som en hjort, og den stummes tunge juble."

Disse løftene ble oppfylt alt på Frelserens og apostlenes tid, de minner om Herrens ord til døperen Johannes: "Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser og lamme går omkring, spedalske blir renset, døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige" (Matt 11:4-5).

Men den fulle oppfyllelsen står igjen. Denne jord har ennå nok av stakkars mennesker som har legemlige skader. Men åndelig talt er løftet i ferd med å oppfylles.

Hver gang en synder bli omvendt, åpnes jo både øyne og ører, - synderen får se sin synd, men også frelsen i Kristi blod, den han er døpt til, og han får høre Herrens stemme.

Da blir også det halte legt, synderen får vandre på salighetens vei med glede. Den stumme får sin tunge løst, han kan synge med fryd om lammets vunder og sår.

Her på den gamle jord vrimler det av mennesker som åndelig talt er døvstumme, døve, blinde og halte! Det er vantroen som gjør denne verden til en "ørken", en "ødemark" og et "glødende sandhav".

Men løftet er at det skal bryte fram kilder i ørkenen. De skal forvandle det tørre landet, som var et sted for sjakaler, til en Guds hage.

Her pekes det på den nådevirkning evangeliet har. Det er en vidunderlig kilde som bryter fram på Golgata og over alt der den kommer blir jorden omskiftet. Ja, det skjer at

"imellom synkende graver,

og midt i ørkenens sand,

Oppvokser en Paradishage

Som er de levendes land."

"Det glødende sandhav" er et godt bilde på denne falske verden med dens lyster. De bedrar og verdens trøst er falsk, - på samme måte som "sandhavet" bedrar den tørste vandringsmannen med lokkende luftspeilinger av en leskende sjø. I disse tørre ørkenene finnes det drager og giftige slanger.

Dette inneholder en alvorlig liknelse, - de vantros hjerter er tilholdssted for mørkets ånder og urene lyster. Men dragen må flykte når den levende kilden trenger inn i sjelen.

Herren selv kalte fariseerne ormeyngel. Det samme ordet passer på alle falske kristne, på alle lunkne navnkristne. Der døden ruger over en kirke, der vil det nesten alltid framstå villedende ånder også innenfor kirkens ytre ramme.

Med hykleriets maske på vil de forsøke å gi de menneskene som lengter etter noe for sin sjel steiner for brød. Men om livet våkner, bryter de levende kilder fram og da må de urene sektåndene flykte.

Guds Ånd skaper liv og for så vidt oppfylles dette løftet uten avbrudd i Kristi kirke på jorden. Men for en salighet det skal bli når den fulle og hele oppfyllelsen finner sted!

Da skal kildene med liv, de som vannet det første paradis på jorden, sende ut sine bekker til hele jorden. All død er fortrengt, alle mørkets ånder har for evig måttet vike.

Da er alle ting blitt nye, paradiset har blitt ett med den nye jord. Dette er i sannhet et håp som nok kan få hjertet til å juble og øynene til å stråle når vantroens mørke ørkenland vil gjøre hjertet motløst.

En gang, en gang, ja, om en liten stund, skal livet og lyset fra Gud ha vunnet evig seier over død og mørke.

Da har det glødene sandhav blitt til en "sjø", fylt med levende kilder. La dette bli din bønn, kjære leser, det som salmedikteren synger ut som en hjertets bønn til Herren:

"Derfor beder jeg med tårer:

Led dem inn i mine årer,

Floden, som kan klipper velte,

Som isberget selv kan smelte

Som kan tvette hjertet rent." Gå til Jes 35:8-10
Jes 35:8-10
Profeten fortsetter med å skildre den herlighet som skal komme. Han sier at det skal være en "ryddet vei, og den skal kalles den hellige vei" (v. 8).

Det er den veien som Kristus, med sitt blod, banet gjennom det mørke som synden er.

Slik tales det også i Hebreerbrevet; "han har innvidd oss en ny og levende vei gjennom forhenget", derfor har vi "i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen" (Heb 10:19-20).

"Ingen uren skal gå på den, men den hører hans folk til". Det er en vei som ikke noen kan gå på uten at de har iført seg bryllupskledningen, - de som altså, i levende tro, har tatt imot Jesu Kristi rettferdighet, de har dømt sin egen rettferdighet som uren.

Det er mange som prøver å gå på denne "hellige vei" mens de har et urent, d.v.s. et delt, hjerte, de har ingen sann omvendelse. Men disse kan ikke gå på den hellige vei, det vil snart åpenbares at bare de med hjertet helt for Jesus kan vandre der.

Det blir også klart at det ikke er lærdom eller kunnskap som er det avgjørende for å få gå på denne veien. Nei, til og med de enfoldige kan vandre på den uten å fare vill. Guds Rike skal ikke først og fremst inn i hodet, men inn i hjertet.

Det er derfor det står her at "ingen veifarende, ikke engang dårer skal fare vill". Det minner oss om det Mesteren sier i Matt 11:25: "På den tid tok Jesus til orde og sa: Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, og åpenbart det for de umyndige."

De som kommer med sin egen visdom vil fare vill med en gang, de kan ikke se veien. Men de som barnslig og ydmyk tror på Herren, kan se alt sammen så klart.

Alle som vandrer på denne veien, er "gjenløste". De skal få erfare at Herrens mektige hånd er utbredt over alle dem som vandrer der. "Der skal det ingen løve være, og intet rovdyr skal komme opp på den."

Det er bare når et Guds barn våger seg bort fra veien at faren kommer, det som lokker er en av de prektige, men giftige blomstene, som djevelen stadig planter ved siden av den hellige vei.

Ja, djevelen lurer omkring ved siden av veien som en brølende løve som søker etter noen den kan sluke, eller han er som en ulv som vil ta et av lammene.

Guds barn! Hold deg på veien, avsky det urene, uærlige hjertet, ikke lek med noen synd, stå klart i forholdet til verden! Vær barnslig og enfoldig i din tro på Herrens Ord. Da skal du få erfare at det er sant det en omvendt prest har sunget:

"Himlens hær på veien meg beskytter,

Herrens sterke arm meg fører fram."

Hvor fører så denne veien? I det siste verset pekes det på det salige målet. Målet er å komme til Sion, det himmelske Sion. I dette siste verset hører vi de saligste himmeltoner: "Herrens forløste skal vende tilbake og komme til Sion med frydesang. Evig glede er det over deres hode. Fryd og glede skal de nå, sorg og sukk skal fly."

Ingen nød finnes der,

Ingen sorg skal hjerte brenne,

Ingen tårer mer i himlens land,

Nei, der skal vi bare glede kjenne!

Hele denne herlige skildringen av det som skulle komme har jo fått sin første oppfyllelse ved at Kristus kom til jord og ved at Kristi kirke ble opprettet på pinsedag.

Ved sin død banet han veien, ved sin Ånd fører han levende vannstrømmer ut over den ørken som denne verden er. Slik er det allerede oppfylt at den øde mark skal blomstre som en lilje.

Den neste oppfyllelsen er større og den vil komme med den nye pinsedag i tusenårsriket. Da skal de levende vannstrømmene bryte fram og bane seg vei ut over hele jorden i en grad som til nå ikke har vært kjent.

Den siste, og største, oppfyllelsen vil vi finne på den nye jord. Der skal sorg og sukk være borte for evig, ikke noe mørkets rovdyr skal nå det, der skal gleden være evig.

Gå til Jes 36:1-22
Jes 36:1-22
Se også artikkelen Jesaia, Kapittel 36-39

Se bibelforklaringen til [2Kong 18:13-37.

Gå til Jes 37:1-38
Kapitel 36-39 inneholder et historisk avsnitt, det er føyd til som en avslutning på denne første delen av profeten Jesajas bok. Jes 36-37 skildrer kong Sankeribs angrep på Jerusalem og assyrerkongens nederlag for Herrens mektige hånd.

Det er som et stort "Amen" til alt det profeten hadde forutsagt. Igjen og igjen hadde han sagt at hjelpen ville komme, ikke fra Egypt, men fra Herren og på en underlig måte. Alt skjedde slik han hadde sagt.

De historiske kjennsgjerningene føyes til her som en stadfestelse av det profetiske ord. Beretningen har vi også nesten ordrett i 2Kong 18. 19: her fortelles det om assyrerhærens angrep, om den assyriske general Rabsake som spottet og hånet Hiskia (Esekias) som hadde tillit til Herren.

Vi får også høre om den vidunderlige frelse som Gud ved profeten Jesaja tilsa Hiskia etter at han hadde bedt så inderlig.

Det går fram av 2Krøn 26:22 at Jesaja også begynte å skrive Judas kongers historie. Derfor kan vi gå ut fra at den opprinnelige beretningen om Sankeribs angrep og nederlag er av profeten Jesaja.

Forfatteren til kongebøkene har så brukt profetens beretning, derfor er de naturlig nok nesten like.

Her vil vi ikke gjennomgå Jes 36-37 i detalj, vi henviser til bibelforklaringen til 2Kong 18. 19. Men det er noen punkter vi vil peke på.

For det første at Jes 38. 39 også finnes i 2Kong 20: i beretningene om Hiskia sykdom og hans underfulle helbredelse og om sendebudene fra kongen i Babel.

Men i tid ligger dette forut for Jes 36-37: for av Jes 38:6 hører vi at frelsen fra assyrerne på den tid lå i framtida, og i Jes 39:2 ser vi at skattkamrene til Hiskia fremdeles er fulle. I 2Kong 18 ser vi at skattkammeret ble tømt da Hiskia forsøkte å kjøpe assyrerkongen bort.

Beretningen om Hiskias sykdom og helbredelse og om at kongen i Babel i anledning helbredelsen ønsket ham tillykke, er satt sist i dette historiske avsnittet, (Jes 36-39).

Årsaken er vel at Babel, som på den tid forsøkte å frigjøre seg fra assyrernes overherredømme, er nevnt her. Og Babel ble framtidens verdensmakt.

Det er Babel profeten vender blikket mot i det siste avsnittet av profeten Jesajas bok (Jes 40-66). Av den grunn er beretningen om besøket fra Babel satt umiddelbart foran avsnittet Jes 40-66. Det viser overgangen til disse profetiene, der Babel som verdensmakt er utgangspunktet.

Babylon var egentlig det eldste riket i Asia, men det ble undertrykt av Assyria. Men Merodak Baladan, som nevnes i Jes 39: besteg Babylons trone, og han hevet igjen dette riket slik at det ble en farlig makt for Assyria. Derfor søkte han også forbund med land i vest, og med kong Hiskia. Dette ble en fristelse for kong Hiskia.

Vi kjenner hans lyst til å slutte forbund med Egypt, og så kommer en så mektig mann som Babels konge og frir til Judas gunst. Hiskia viste dem alle herlighetene som han hadde i sitt skattkammer da han ga etter for sin lyst til å oppnå vennskap med Babel, han ville vise sendemennene fra Babel at han også hadde ikke lite herlighet.

Det var vennskap med verden, ikke med Gud, det bedragelige hjerte fant støtte hos. Derfor fikk også Hiskia ordet fra Herren ved profeten Jesaja om at Babel, som nå søkte hans vennskap, en gang skulle oppsluke Judas folk, Judas konge og herlighetene til Judas konge.

Hendingen med Babel fant sted det 14. år kong Hiskia regjerte. Det kan vi se av Jes 38:5 der det står at kongen fikk lagt 15 år til sin levetid. I alt regjerte han i 29 år (726-696 f.Kr.) derfor må sykdommen og det som fulgte den ha funnet sted i hans 14. regjeringsår.

Nå kommer det merkelige. Tidsangivelsen, "kong Hiskia fjortende år", settes ikke foran Jes 38]: der man skulle ventet den, men foran Jes 36. Dermed ser det ut som om assyrerkongens angrep på Jerusalem fant sted samme år.

Dette synes ikke å stemme med de assyriske beretningene som vi finner i kileinnskriftene fra Ninive. Her er det ingen tvil om at Sankeribs angrep på Jerusalem har funnet sted omkring år 700 f. Kr., i alle tilfelle etter 704.

Det er ikke lett å si hvordan denne uoverensstemmelsen med tidsangivelsen i de assyriske beretninger kan løses. Jes 38-39 hos Jesaja selv synes peke på å ligge noe foran assyrerkongens angrep og det stadfester kileinnskriftens beretning.

Ved utgravinger har en også funnet assyriske beretninger som stadfester Bibelens angivelser svært nøye. Den assyriske kongerekken er angitt på følgende måte:

Tiglat - Pileser regjerte 745-727. Akas søkte forbund med ham, ti-stammeriket begynner å oppløses. Deretter fulgte Salmanassar fra år 727-722. I 722 inntok han Samaria og han bortførte innbyggerne fra ti-stammeriket.

Etter ham igjen kom en mektig hersker, Sargon, han regjerte fra 722-705. Først etter ham kom Sankerib. Han omtales her i Jes 36-37 og hersket fra 705-608 f.Kr.

Fordi Hiskias 14. år ville bli år 713:altså før Sankerib, er det sannsynlig at tidsangivelsen (Jes 36:1) for Sankeribs hærtog er kommet på galt sted.

Opprinnelig har antagelig denne tidsangivelsen stått foran Jes 38. Den har kanskje blitt flyttet tilbake til Jes 36:1 av en som senere samlet profetiene fra Jesaja. Samleren har ikke tatt hensyn til at tallet "det fjortende år" ikke passet nøyaktig til alle fire kapitlene, det passer bare til de to siste.

Dette blir også enklere å forestille seg når en forstår at Jes 38. 39 opprinnelig har stått før Jes 36. 37. Innholdet i Jes 38. 39 viser seg jo ut fra innholdet å være før angrepet fra assyrerne.

Men av åndelige grunner som vi før har nevnt er Jes 38. 39 satt sist. Omtalen av Babel i Jes 39 passet best til den siste store delen av Jesajaboken. Når det gjelder verdensmakt er det jo der bare Babel som omtales.

Men det kan jo også tenkes at de assyriske beretningene om Sargon og Sankeribs regjeringstid ikke er fullstendige, og at det en gang vil vise seg at årstallet allikevel her står på rett plass.

Hvordan det nå henger sammen, - disse ytre forholdene har ikke noen innvirkning på innholdet. De som i tidens løp har ordnet de hellige skrifter har hatt sine skrøpeligheter. Men det skal nok vise seg at selve det åndelige innholdet ikke blir berørt av dem. Det har Herrens Ånd sørget for. Og det får Guds menighet tro, uten å rokkes.

Gå til Jes 36:1-22
Jes 37:1-38
Hiskia (Esekias) sender bud til profeten Jesaja (v. 1-4). Jesaja har et godt budskap fra Herren (v. 5-7). Sankerib sender et bud til Hiskia, budet har med seg brev som spotter Gud (v. 8-13). Hiskia legger brevene fram for Herrens ansikt og ber inderlig (v. 14-20). Herren svarer gjennom profeten Jesaja (v. 21-35). Herrens dom over assyrerne og Sankerib (v. 36-38).

Se bibelforklaringen til 2Kong 19:1-37.

Gå til Jes 38:1-9
Jes 38:1-9
Jes 38:21-22
Hiskia får budskapet om at han skal dø, men Herren legger, etter hans inderlige bønn, 15 år til hans liv (v. 1-5). Herren gir ham også løfte om at han skal bli frelst fra assyrerne og han får et tegn som stadfestelse på dette.

Se forklaringen til 2Kong 20:1-12.

De to siste versene i dette kapitlet hos profeten Jesaja står på en eiendommelig plass, i stedet for å stå på samme plass som i 2Kong 20. De er liksom føyd til etterpå. Her i Jes 38 burde de stått etter v. 6. I 2Kong 20 står disse to versene like etter løftet om at han skulle få femten år lagt til sitt liv og at han skulle bli frelst fra assyrerne.

En som senere har samlet profetiene fra Jesaja kan f.eks. ved avskrivningen, ha kommet til å utelate dem, men for ikke å hoppe over noe har han tilføyd dem nederst på siden.

Men i Jes 38 har vi også et herlig avsnitt som ikke finnes i [2Kong Det er et herlig skrift av Hiskia selv, kongen i Juda. Her forteller han om sin dødelige sykdom, men også om den nådefulle helbredelsen. Han avslutter med lovsang.

Gå til Jes 38:10-20
Jes 38:10-20
Sangen begynner med en dødsklage (v. 10-14). Han skildrer den angst som la seg over kongen da han fikk dødsbudskapet fra Herren. Nå hadde han endelig "rolige dager" etter at han hadde begynt sin regjeringstid med store kamper mot avgudsvesenet.

I tillegg kommer det at døden for den troende i den gamle pakt ikke er det samme som for Guds folk i den nye pakt. For oss er Kristus åpenbart som den som har overvunnet døden. Han har tatt bort dødens brodd.

Tilværelsen etter døden var for de troende i den gamle pakt som et "skyggerike". Man kunne ikke se riktige mennesker mer, bare "skygger", man kunne heller ikke se Herren (v. 11).

Kong Hiskia taler her om å "se Herren i de levendes land". Med det tenker han vel særlig på Herrens nærvær i templet. I den gamle pakt hadde jo Herren knyttet sin særlige åpenbaring til dette stedet.

Han sammenlikner sin levetid med "en hyrdes telt", det fikk jo ikke stå så lenge på samme sted, hyrdene var på stadig vandring med sin budskap. Videre sammenlikner han den med en vev der "trådene skjæres av".

På samme måte som en løve ligger stille når den fortærer byttet, slik arbeider også døden stille, men uavbrutt på ham, beina hans brytes ned. Hurtig, som "fra dag til natt", gjorde Herren ende på ham.

Han sammenlikner sitt eget dødssukk med den klagende lyden fugler kan utstøte når de er i nød (v. 14). "Matte så mine øyne mot det høye", sier han, og han sukket: "Herre! Jeg er redd, gå i borgen for meg!"

"Gå i borgen for meg", slik sukker også en synder som står for Gud. Der står vi ansikt til ansikt med vår synd, det er et regnskap og en strid vi ikke klarer selv. Det er en rett bønn som sømmer seg en synder.

Herren hørte Hiskias bønn om å få leve lenger. Man kunne nok komme til å spørre om det ikke hadde vært best at Hiskia hadde gått bort da.

I den siste delen av sitt liv henfalt han til forfengelighet, den fikk ham til å skryte av sine skatter til kongen i Babel (se Jes 39). Og han hadde også lyst til å slutte pakt med Egypt.

Vi må minnes beretningen om Luther. Etter påtrengende bønn fikk han drevet sin venn Melanchton ut av dødens vold. Det var etter denne tid at Melanchton begynte å stå mindre klart, og man kan fristes til å tenke at det kanskje hadde vært bedre om han var død den gangen det så ut som om Herrens time var kommet.

Imidlertid - Herren hører bønner, og for sine troende barns skyld kan han forandre tid og vei for noen av dem. Målet kan allikevel bli nådd. Men det blir kanskje mer besværlig.

I v. 15-20 har vi en takkesang for helbredelsen. Hiskia hadde stått foran dødens port, og det minnet hadde satt sitt merke på ham. Det hadde blitt til ydmykelse for ham.

Selv sier han: "Stille vil jeg vandre alle mine år på grunn av min sjels bitre smerte".

Han følte at han måtte vandre enda mer stille for Herren i den tid han hadde igjen. - Han hadde minnet om sin "sjels bitre smerte". Det fortalte ham hvor lite og ringe et menneske er når døden nærmer seg.

Men han hadde også erfart Herrens sterke makt til å holde i live. "Han har både sagt meg det, og han har gjort det".... "Ved dem (d.e. dine ord) lever mennesket."

Herrens ord og gjerning hadde gitt hans ånd liv igjen. Et ord fra Herren ga ham dødsbudskapet. Et ord fra Herren - og han ble kalt tilbake til livet igjen.

Dødens bitterhet ble forvandlet til fred, til et herlig minne om en nådig Gud. Kjærlig hadde han dratt hans sjel opp fra graven, alle hans synder hadde han kastet bak sin rygg.

Hiskia bekjenner i dette ordet at han egentlig hadde fortjent å dø på grunn av sine synder. Man han ble frelst fra døden var et verk av Guds nåde alene.

Vi bør merke oss de herlige ordene her i v. 17: "Se, til fred ble meg det bitre, ja, det bitre. I kjærlighet drog du min sjel opp av ødeleggelsens grav, for du kastet alle mine synder bak din rygg."

Dette ordet kan i høyeste grad anvendes også om den åndelige frelse, - fra den død som vantroen er. Så lenge man er åndelig død og uomvendt, sitter man i "ødeleggelsens grav". Med hensyn til spørsmålet om de evige ting er det i hjertet stille som i graven.

Og frelsen begynner med "bitterhet". For det er bittert for et vantro menneske å erkjenne sin sanne tilstand, og å dømme sin gamle Adam til døden. Det er bedrøvelsen etter Guds sinn som virker omvendelse og frelse.

Og når Herrens store syndsforlatende nåde går opp for hjertet, forvandles bitterheten til fred. En får erfare at han kjærlig tar imot vår syndige sjel, mens han kaster alle våre synder bak sin rygg.

At Herren kaster syndene bak sin rygg, betyr det samme som det som står i Mika 7:19; han kaster dem "i havets dyp". Det betyr at Gud ikke ser mer til dem.

Hvordan den hellige Gud kan gjøre det, har korset på Golgata kastet lys over. All syndsforlatelse både i den gamle og nye pakt, er betinget av at Gud ser på ham som bar all verdens synd.

Nå ville Hiskia bruke resten av sitt liv til å takke Herren og å undervise sine barn om Herrens trofasthet (v. 19). Det er ingen takk, lovprisning eller forventning til Herren i dødsriket, mener han (v. 18). Men "de levende" lovpriser Herren.

Vi i den nye pakt har fått et annet syn på tilværelsen på den andre siden av dødens Jordan. Men ett er iallfall sikkert. Bare for dem som har begynt å takke og prise her nede, kan det være tale om å takke og prise på den andre siden av floden.

Derfor må hver eneste sjel prøve seg om han kan si takk og pris sammen med Hiskia: "Herren står ferdig til å frelse meg. På mine strengeleker vil vi spille alle vårt livs dager i Herrens hus." Gå til Jes 38:21-22
Jes 38:21-22
Se under Jes 38:1-9 Gå til Jes 39:1-8
Jes 38:1-9
Jes 38:21-22
Hiskia får budskapet om at han skal dø, men Herren legger, etter hans inderlige bønn, 15 år til hans liv (v. 1-5). Herren gir ham også løfte om at han skal bli frelst fra assyrerne og han får et tegn som stadfestelse på dette.

Se forklaringen til 2Kong 20:1-12.

De to siste versene i dette kapitlet hos profeten Jesaja står på en eiendommelig plass, i stedet for å stå på samme plass som i 2Kong 20. De er liksom føyd til etterpå. Her i Jes 38 burde de stått etter v. 6. I 2Kong 20 står disse to versene like etter løftet om at han skulle få femten år lagt til sitt liv og at han skulle bli frelst fra assyrerne.

En som senere har samlet profetiene fra Jesaja kan f.eks. ved avskrivningen, ha kommet til å utelate dem, men for ikke å hoppe over noe har han tilføyd dem nederst på siden.

Men i Jes 38 har vi også et herlig avsnitt som ikke finnes i [2Kong Det er et herlig skrift av Hiskia selv, kongen i Juda. Her forteller han om sin dødelige sykdom, men også om den nådefulle helbredelsen. Han avslutter med lovsang.

Gå til Jes 38:10-20
Jes 38:10-20
Sangen begynner med en dødsklage (v. 10-14). Han skildrer den angst som la seg over kongen da han fikk dødsbudskapet fra Herren. Nå hadde han endelig "rolige dager" etter at han hadde begynt sin regjeringstid med store kamper mot avgudsvesenet.

I tillegg kommer det at døden for den troende i den gamle pakt ikke er det samme som for Guds folk i den nye pakt. For oss er Kristus åpenbart som den som har overvunnet døden. Han har tatt bort dødens brodd.

Tilværelsen etter døden var for de troende i den gamle pakt som et "skyggerike". Man kunne ikke se riktige mennesker mer, bare "skygger", man kunne heller ikke se Herren (v. 11).

Kong Hiskia taler her om å "se Herren i de levendes land". Med det tenker han vel særlig på Herrens nærvær i templet. I den gamle pakt hadde jo Herren knyttet sin særlige åpenbaring til dette stedet.

Han sammenlikner sin levetid med "en hyrdes telt", det fikk jo ikke stå så lenge på samme sted, hyrdene var på stadig vandring med sin budskap. Videre sammenlikner han den med en vev der "trådene skjæres av".

På samme måte som en løve ligger stille når den fortærer byttet, slik arbeider også døden stille, men uavbrutt på ham, beina hans brytes ned. Hurtig, som "fra dag til natt", gjorde Herren ende på ham.

Han sammenlikner sitt eget dødssukk med den klagende lyden fugler kan utstøte når de er i nød (v. 14). "Matte så mine øyne mot det høye", sier han, og han sukket: "Herre! Jeg er redd, gå i borgen for meg!"

"Gå i borgen for meg", slik sukker også en synder som står for Gud. Der står vi ansikt til ansikt med vår synd, det er et regnskap og en strid vi ikke klarer selv. Det er en rett bønn som sømmer seg en synder.

Herren hørte Hiskias bønn om å få leve lenger. Man kunne nok komme til å spørre om det ikke hadde vært best at Hiskia hadde gått bort da.

I den siste delen av sitt liv henfalt han til forfengelighet, den fikk ham til å skryte av sine skatter til kongen i Babel (se Jes 39). Og han hadde også lyst til å slutte pakt med Egypt.

Vi må minnes beretningen om Luther. Etter påtrengende bønn fikk han drevet sin venn Melanchton ut av dødens vold. Det var etter denne tid at Melanchton begynte å stå mindre klart, og man kan fristes til å tenke at det kanskje hadde vært bedre om han var død den gangen det så ut som om Herrens time var kommet.

Imidlertid - Herren hører bønner, og for sine troende barns skyld kan han forandre tid og vei for noen av dem. Målet kan allikevel bli nådd. Men det blir kanskje mer besværlig.

I v. 15-20 har vi en takkesang for helbredelsen. Hiskia hadde stått foran dødens port, og det minnet hadde satt sitt merke på ham. Det hadde blitt til ydmykelse for ham.

Selv sier han: "Stille vil jeg vandre alle mine år på grunn av min sjels bitre smerte".

Han følte at han måtte vandre enda mer stille for Herren i den tid han hadde igjen. - Han hadde minnet om sin "sjels bitre smerte". Det fortalte ham hvor lite og ringe et menneske er når døden nærmer seg.

Men han hadde også erfart Herrens sterke makt til å holde i live. "Han har både sagt meg det, og han har gjort det".... "Ved dem (d.e. dine ord) lever mennesket."

Herrens ord og gjerning hadde gitt hans ånd liv igjen. Et ord fra Herren ga ham dødsbudskapet. Et ord fra Herren - og han ble kalt tilbake til livet igjen.

Dødens bitterhet ble forvandlet til fred, til et herlig minne om en nådig Gud. Kjærlig hadde han dratt hans sjel opp fra graven, alle hans synder hadde han kastet bak sin rygg.

Hiskia bekjenner i dette ordet at han egentlig hadde fortjent å dø på grunn av sine synder. Man han ble frelst fra døden var et verk av Guds nåde alene.

Vi bør merke oss de herlige ordene her i v. 17: "Se, til fred ble meg det bitre, ja, det bitre. I kjærlighet drog du min sjel opp av ødeleggelsens grav, for du kastet alle mine synder bak din rygg."

Dette ordet kan i høyeste grad anvendes også om den åndelige frelse, - fra den død som vantroen er. Så lenge man er åndelig død og uomvendt, sitter man i "ødeleggelsens grav". Med hensyn til spørsmålet om de evige ting er det i hjertet stille som i graven.

Og frelsen begynner med "bitterhet". For det er bittert for et vantro menneske å erkjenne sin sanne tilstand, og å dømme sin gamle Adam til døden. Det er bedrøvelsen etter Guds sinn som virker omvendelse og frelse.

Og når Herrens store syndsforlatende nåde går opp for hjertet, forvandles bitterheten til fred. En får erfare at han kjærlig tar imot vår syndige sjel, mens han kaster alle våre synder bak sin rygg.

At Herren kaster syndene bak sin rygg, betyr det samme som det som står i Mika 7:19; han kaster dem "i havets dyp". Det betyr at Gud ikke ser mer til dem.

Hvordan den hellige Gud kan gjøre det, har korset på Golgata kastet lys over. All syndsforlatelse både i den gamle og nye pakt, er betinget av at Gud ser på ham som bar all verdens synd.

Nå ville Hiskia bruke resten av sitt liv til å takke Herren og å undervise sine barn om Herrens trofasthet (v. 19). Det er ingen takk, lovprisning eller forventning til Herren i dødsriket, mener han (v. 18). Men "de levende" lovpriser Herren.

Vi i den nye pakt har fått et annet syn på tilværelsen på den andre siden av dødens Jordan. Men ett er iallfall sikkert. Bare for dem som har begynt å takke og prise her nede, kan det være tale om å takke og prise på den andre siden av floden.

Derfor må hver eneste sjel prøve seg om han kan si takk og pris sammen med Hiskia: "Herren står ferdig til å frelse meg. På mine strengeleker vil vi spille alle vårt livs dager i Herrens hus." Gå til Jes 38:21-22
Jes 38:21-22
Se under Jes 38:1-9 Gå til Jes 39:1-8
Jes 39:1-8
Med hensyn til dette kapitlet henviser vi til bibelforklaringen i 2Kong 20:12-19. Der finnes det samme nesten ordrett.

Innholdet er følgende: Etter at Hiskia er blitt helbredet får han sendt gaver og brev med lykkeønskninger fra kongen i Babel. Meningen med dette var at Babel i virkeligheten søkte forbindelse med Juda. Babel ville på denne måten få med seg mange småstater for å sprenge assyrernes overherredømme.

For Hiskia lå det en fristelse i dette til å blande seg inn i verdens politiske forviklinger. Tenk - han kunne bli alliert med en så mektig fyrste som Babel. Han mottok til og med ros fra den mektige konge!

Forfengelighet og lyst til ære fra denne verden brøt fram i hans sjel. Og så viste han sendemennene fra Babel alt det han eide av rikdom, - og det for å ta seg godt ut i verdens øyne.

Menneskehjertet er usselt! Nylig hadde lov og pris til Herren tonet i hans hjerte. - Så kommer fristeren og han faller, han lar seg bedåre av forfengeligheten.

Akk kjødelig lyst,

Hvis giftige lebe så mangen har kyst!

Ditt fengende tunder,* din flyvende gnist

Blev mangen til evige luer til sist.

Din skål synes honning, men drikken er led (stygg) - Forfengelighet.

(*Til å tenne fyr med.)

Herrens straff melder seg snart (v. 3-7). Ved profeten Jesaja fikk han vite fra Herren at alt det herlige han eide en gang skal føres til Babel, og Babels konge skal ta etterkommere av Hiskia til hoffmenn.

Den første oppfyllelsen av dette skjedde da Manasse, sønn av Hiskia, ble ført til Babel, bundet i lenker. Men den store oppfyllelsen fant sted da Jerusalem ble ødelagt av Nebukadnesar.

Hiskia bøyde seg for Herrens ord, han bad bare om at dommen måtte drøye, om Herren ville vise langmodighet den tiden kongen levde. Dette ble jo også hørt.

Dette lille kapitlet taler kraftig mot den skjulte lyst som er i våre hjerter. Vi har lyst til ære fra verden og vennskap med den, vi ønsker å være store i verdens øyne.

Får først det sinn makt i hjertet til et Guds barn, da har verden seiret over hjertet. Må Herren hjelpe oss til å se klart den uekte glans som verden har og til å huske det som står i salmeverset:

"Turde jeg på verden trede

Med dens lyster, gull og glans

Inn jeg til min Herres glede

Gikk med brudens rosenkrans." Gå til Jes 40:1-2
Jes 40:1-2
Med dette kapittel begynner et helt nytt avsnitt, avslutningen av profeten Jesajas bok (Jes 40-66). Hele denne siste del i Jesajas profeti er blitt kalt for Trøsteboken.

Med profetisk klarsyn hadde profeten, som vi hørte i slutten av foregående kapittel, forutsagt Babels kommende stilling som verdensmakt, og hvorledes Guds folk skulle komme i trelldom. Grunntanken i dette siste avsnitt er denne: Hvor mørkt det enn kan se ut, skal Herrens sanne folk likevel få se Guds rikes herlige seier over verdensmaktene.

De moderne bibelkritikere vil nekte at Jesaja er forfatter til denne siste del. De påstår at dette avsnitt må være skrevet av en forfatter som levde under det babylonske fangenskap. Hovedgrunnen til dette er imidlertid, at det i dette avsnitt finnes forutsigelser om folkets utløsning fra det babylonske fangenskap. Det er så tydelig at endog perserkongen Kyros' navn er nevnt.

Dette at endatil denne konges navn, som levde et par hundre år senere, nevnes, er blitt for mye for denne kritikk. Men saken løses ved at man tror at profetien er av Gud og ikke bare et produkt av menneskelig klarsynthet og forutseenhet. For mennesketanken alene var det selvfølgelig umulig å forutse at en konge ved navn Kyros skulle befri jødene fra fangenskapet i Babel. Men for Guds øye lå alt dette i det klareste dagslys, og hans Ånd har vist profeten det.

Det er et under. Ja, for profetiene er heller ikke blitt fremførte av "menneskelig vilje", "de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd" (2Pet 1:21). Men en stor del av den moderne bibelkritiks påstander stammer fra frykt for underet. Den er altså egentlig vantro. Og denne kritikk har hatt dristighet nok til å fastholde sine påstander som om de var beviste. De har kalt alle innvendinger mot dette for mangel på "vitenskapelighet".

Det foreligger aldeles ingen virkelige grunner for at Jesaja ikke skulle være forfatteren. Tvert imot synes det umulig at dette kan være skrevet under landflyktigheten. "Trøsteboken" bærer tydelig preg av Jesajas ånd og språk. Den benyttes av profeten Jeremias, og Sakarias omtaler den som en av de gamle profeter.

Jesaja synes å ha fått denne siste del av sin profeti på sine siste dager. Mens hans tidligere profetier mer eller mindre henger sammen med den tids forhold han selv levde under, så ser han i dette siste avsnitt langt inn i framtiden. Han begynner ganske visst med å trøste Herrens folk med tanke på faren fra Babel, men ut fra dette maler han et billede av den kommende Frelser. Han er den gode hyrde som skulle samle sin hjord og dø for den, og så til sist gi den en evig herlighet.

Kapitlene fra Jes 40-66 faller i tre avsnitt og knytter seg nøye til den tredobbelte trøst som nevnes her i v. 2.

Herren pålegger profeten å trøste Guds folk: "Trøst, trøst", står der. Dette gjentas to ganger, og der tilføyes: "Tal vennlig til Jerusalem og rop til det". Hjertet er ofte så tunghørt når det gjelder å ta imot Herrens trøst. En bedrøvet sjel er ofte så nedsunket i sine egne mørke tanker at den liksom slett ikke hører Herrens trøstende ord. Derfor sier Herren: Rop til det. Så kjærlig, så inntrengende som mulig vil Herren legge sin rike trøst inn til sitt bedrøvede folk.

Men vi skal legge merke til at Herren bare taler om trøst til sitt folk, for "Jerusalem". Skillet er også satt her. Det er den troende flokk Herren her taler til. Verdens mennesker ønsker jo ikke Herrens trøst, for det kjenner ikke sorgen etter Gud. Verden ønsker i det høyeste bare å bli beroliget overfor den uro samvittigheten til sine tider kan vekke. Bare det folk, som kjenner den hellige sorg, som eier lengselen etter frigjørelse, erkjennelsen av sin skyld og som erkjenner å ha fortjent Guds dom, bare dette folk er mottakelig for Herrens trøst.

Dette fremgår også tydelig nok av selve trøstens innhold. Ordet sier: "Dets strid er endt, dets skyld er betalt, og at det av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder".

Altså for det første: Herren vil ende sitt folks strid. Her tenkes vel nærmest på den tunge strid som forestod under Babels trelleåk. Det var en bitter strid som folket skulle bli så kraftesløst og avmektig under. De skulle ligge i hårde lenker.

Men Herrens kraft ville føre dem ut av striden. De avguder hedningene stolte på, skulle vise seg som avmektige. De var som intet mot Israels levende allmektige og allvitende Gud. Han ville bruke selve verdensrikets konge, Kyros, som sin tjener til å gi Israels folk friheten. Dette er hovedinnholdet av Jes 40-48.

Likevel peker ordet: "Dets strid er endt" langt videre enn til utløsningen av striden under Babel. Ordet peker hen på den store seier som ble vunnet langfredag på Golgata. Da ble striden for Herrens folk endt, for da ble slangens hode knust. Og i Kristus er det nå frihet og seier for alle dem som sitter fanget, når bare hjertet vil høre Kristus til.

Utenfor Kristus er striden håpløs. Ingen synder kan sprenge sine lenker ved egen kraft, hvor meget man enn sliter i dem. Når en synder våkner opp, og merker at det er trælbundet, da begynner det gjerne med selv å ville stride seg igjennom. Men det er forgjeves. Loven i våre lemmer tar oss til fange under syndens lov (Rom 7:23).

Men til en slik stridende synder som sukker etter utfrielse fra syndens trelleåk, som er verre enn Babels, lyder Herrens trøst: "Din strid er endt". Tro på den Herre Jesus, så skal du bli "virkelig fri". Salige trøst!

Men Herrens trøst lød videre til Jerusalem: "Dets skyld er betalt". Dette ord får sin videre herlige utleggelse i Jes 40-57: hvor Guds ånd gjennom profeten forut viser oss vår store yppersteprest. Vi blir likesom stillet ved korsets fot langfredag og viser oss Frelserens sår og død for våre synders skyld så klart som ingen andre steder i den gamle pakt. Gjennom lidelsen går veien til seier!

Din skyld betalt, skyldbrevet naglet til korset (Kol 2:14). Det er Herrens trøst til hver angstfull synder, som har sett, at gjelden var uendelig stor, og at han ikke har noe som helst å betale med. Den store regningen som Guds lov krever av hver synder, er betalt med Jesu blod, og i dåpen har han gitt oss kvitteringen. Tro på ham, du synder! Lovpris Lammet, som blødde for deg! Lukk opp for Herrens trøst! Du selv kan intet gjøre godt igjen av det du forbrøt. All selvlaget beroligelse er en falsk trøst, men Herrens trøst er evig sann.

Og så til sist: "Dobbelt av Herrens hånd for alle sine synder". Dette ordet blir forklart på en herlig måte i det tredje avsnitt av Trøsteboken (Jes 58-66). Dobbelt nåde betegner jo ikke bare ettergivelse av straffen, men også opphøyelse i herlighet. Dødsskyldige forbrytere, det er vi alle i tusenfold overfor Guds lov. Å tenk, hvilket under at ikke bare er dødsdommen tatt bort, men forbryteren er utvalgt til å være den høyestes barn. Det er i sannhet nåde over nåde, dobbelt av Herrens hånd for all vår synd.

Den kommende herlighet skildres mektig i det tredje avsnittet av Trøsteboken.

Det er Herrens trøst, en trefoldig, uutsigelig gave. Guds folks lykkelige kår kommer oss i møte gjennom dette høyt velsignede ordet.

Men vil man ikke høre til Herrens folk, da er det ingen trøst. Den som ikke vil omvende seg, lider et evig nederlag og blir i sine synder. Han blir under dommen.

Lukk opp for Jesus, så lukker du opp for den evige trøst, den trøst som aldri visner.

Og finner du ham, så finner du alt

hva hjertet kan evig begjære.

Da reiser seg atter hvert håp som falt

og blekner så aldri mere.

Gå til Jes 40:3-11
Jes 40:3-11
Profeten hører liksom en røst av en som roper. Ropet lyder i ørkenen: "Rydd i ørkenen vei for Herren! Gjør i ødemarken en jevn vei for vår Gud!" Den ropende gir seg ikke til kjenne, han lar bare sin røst lyde. Det er forløperen for Herren, som oppfordrer alle til å ta imot Herren. Dette ord anvendes på Johannes døperen om den gjerningen Gud hadde gitt ham. Det var å berede folkets hjerter for den kommende Frelser.

Han stod jo i ørkenen i bokstavelig forstand. Men også åndelig liknet hjertene en ørken. Gjennom denne ørken skulle det nå ryddes vei for Herren. Ørkenen bestod ofte av lange flate strekninger. Likevel fantes det også i ørkenen daler og berg. Og nå lyder det: "Hver dal skal heves, og hvert fjell og hver haug skal senkes".

Bildet er tatt fra en jordisk konges reise gjennom ørkenlandet. Når veien skulle anlegges, måtte de dype dalene heves og utfylles og haugene senkes. Alt som hindrer Herren i å komme fram, må bort. De daler, som her nevnes som hindringer for Herren, kan ikke være ydmykheten. For da ville de ikke være hindringer. Men det må være verdslighetens daler, som her menes. Det er det lave sinn, som uavbrudt kretser om jorden og dens ting, det jordbundne, kjødelige sinn som ingen himmellengsel har.

Dalene betegner også det forsagte, mistrøstige sinn, som ingen tillit har. Disse dalene skulle heves oppad, opp mot det evige, opp i troens lyse rike.

Fjellene og høydene peker på hovmodssinnet, selvrettferdigheten, som hindrer Herren i å komme fram. I et selvtilfreds og selvbehagelig hjerte er der ingen vei for Herren. "På kne må vi ned i ydmykhet", bare da kan Herren komme fram.

Det er Johannes, døper-røsten, som klinger oss imøte med omvendelsens preken. Å, i så mange hjerter står der skrevet: Sperret for Jesus! Har du, kjære leser, gitt Guds ånd lov til å rydde veien for Jesus til ditt hjerte?

Det var det som hindret Herrens herlighet i å utfolde seg blant jødefolket. Det er det som hindrer Frelserens gjerning i så mange hjerter. Menneskehjertet er en underlig, sørgelig ting, som det er nå, fordervet av synden. Snart er det nede i motløshetens daler, snart opp på trassighetens og hovmodets høyder. Det skal et stort Åndens arbeide til for å rydde Herrens vei inn i et vantro hjerte.

Også i Guds barns hjerter er der ennå mange hindringer, som vanskeliggjør framgangen for Herren, meget er "bakket og knudret".

Men hvor Johannes-røsten trenger igjennom, der åpenbares Herrens herlighet, der drar den himmelske Herre fram gjennom ørkenen og forvandler den til et paradis. Og dette kan ikke skjules.

"Alt kjøtt skal se det". Hvor Jesus er kommet inn en syndersjel, der åpenbares hans herlighet i Åndens mange frukter. Slik er det med den tro som har sitt utspring fra Herrens munn. Den tro som ikke åpenbarer Herrens herlighet er død.

Dette var det første profeten hørte (v. 3-5): Folkets hjerter skulle først beredes. Før kunne herligheten ikke åpenbares. Og derfor måtte de gjennom trengselen for at de kjødelige forhåpninger kunne knekkes.

Det er dette som utvikles i de følgende vers (v. 6-8). Profeten hører Herren befale den omtalte røst å rope, og på spørsmålet: "Hva skal jeg rope?" er svaret: "Alt kjøtt er gress, og all dets herlighet som markens blomst." Ja, det skal ropes ut til alle folk. Alt som er av jordisk rot skal visne som markens blomst. All jordisk herlighet skal forsvinne, hva det så må være.

Det hyggelige hjem forsvinner en gang, det jordiske arbeide, den jordiske lyst, de legemlige krefter, alle jordiske planer, beregninger og forhåpninger, ungdom og skjønnhet. Alt, alt vil visne som gresset der ute, som markens blomst. Og som den hete, avsviende ørkenvind vil på Herrens bud i et øyeblikk kunne forvandle det friske grønne i Palestina til å visne. Slik kan Herren, den allmektige, med ett eneste pust blåse bort all den forgjengelige herlighet.

"Men vår Guds ord står fast til evig tid". Det er det som aldri visner.

Men Herren må ofte la svært mye visne, så vel for folkene som for det enkelte menneske, før det blir vei for hans evige ord. Der er mennesker som til det siste klynger seg fast til det forgjengelige og ikke vil la seg rettlede. Men lykkelig den som åpner øret for Herrens rop og vender hjertet fra det som visner, til det som evig består. Den lille rest av jødefolket, som lot seg lutre gjennom trengslene i Babel og som omvendte seg, fikk merke løftene.

I v. 9-11 hører vi hva Herren vil og det skal ropes til hans Sion, til hans hellige folk. "Stig opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Oppløft din røst med kraft, du Jerusalems gledesbud! Oppløft den, frykt ikke!" Ble dommens ord utropt med velde, skal visselig også evangeliets bud utropes høyt og klart. Fra "et høyt fjell", står der. Det vil si med åndens myndighet så det trenger igjennom og ikke blir uklar tale. Det skal ropes ut så mennesker kan forstå at det er Herrens alvor. "Med kraft" og uten frykt for at evangeliet skal bli misbrukt og tatt som en sovepute for uomvendte hjerter. Selvfølgelig skal evangeliet ikke forkynnes uten "betingelser", ellers ville det bli en falsk forkynnelse. Men det må ikke av hensyn til dem som muligens ville berolige seg med evangeliet uten å omvende seg, bli slått av på den fulltonende evangelieforkynnelse.

Evangeliets innhold er her samlet i tre ord: "Se deres Gud!" Ja, det er evangeliet for Guds folk. I vår Gud har vi alt. Derfor prekte jo også døperen Johannes: "Se det Guds lam!"

Se han kommer "med velde" som befrier for sitt folk. Han bringer gjengjeldelsen over alle dets fiender (v. 10). Men han er som en kjærlig hyrde for sin hjord (v. 11). Den samme Gud som i sine fienders øyne vil åpenbares som den fryktelige dommer, vil komme til sitt folk som den kjærligste og mest omsorgsfulle hyrde. Det er et salig nådeløfte at den gode hyrde vil "samle lammene i sin arm og bære dem i sitt fang". Alle Guds barn bæres av hans sterke, hans trofaste og hans nådefulle armer. Når det står: "de får som har lam, skal han lede" tenkes det vel særlig på alle dem som er kalt til å veilede sjelene på himmelveien. De som i særlig grad skal dele ut til andre av ordets uforfalskede melk. Dem tar Herren seg også særlig av.

Derfor i alle ting fest blikket på Herren!

Se, se, se og lev!

Der er liv i ett blikk på det blødende lam,

der er frelse o synder, for deg.

Gå til Jes 40:12-26
Jes 40:12-26
Innholdet av dette avsnittet slutter seg på det nøyeste til det foregående. Det er ordet: "Se deres Gud" (v. 9) som utvikles etter sitt dype innhold. Guds veldige makt, visdom og majestet står i motsetning til hedningenes avguder, og dermed var det gitt at Herrens folk ikke kunne bukke under. Med tillit til en slik Gud, ville kreftene aldri ta slutt. Det er hovedinnholdet av dette avsnittet.

Ordet begynner med (v. 12) å skildre Guds allmakt. "Hvem har målt vannene med sin hule hånd og utmålt himmelen med sine utspente fingrer og samlet jordens mold i skjeppe og veid fjell på vekt og hauger i vektskåler?" Hvert enkelt av disse spørsmål minner om Guds allmakt i motsetning til menneskenes avmakt og hvor små de er. Måle vannet som er umålelig, å måle himmelen med sine utspente fingrer, samle jordens mold, og å veie fjellene er en svimlende oppgave! Men alt dette holder Gud i sin hånd, kjenner det alt og vet alt!

Og ingen har lært ham visdom. Som allmektig er han også allvis (v. 13-14). Og hva er de mektigste folkeferd for ham? "Som intet og som tomhet". Når de prøver krefter med ham, ovenfor Hans Majestet, er all verdens brennoffer for intet å regne (v. 15-17). Derfor kan denne Majestetens Gud aldri fremstilles under noe bilde. La hedningene lage seg sine avgudsbilder av gull eller tre. Men hvor tåpelig for Herrens utvalgte folk å etterligne dem i dette.

Det var forkynt dem fra begynnelsen at hele jordens grunnvoll var lagt av den levende Gud (v. 18-21). Og likevel var Israels lyst til avguderi, lysten til å dyrke det synlige, så skrekkelig stor. Herren måtte nok spørre: "Skjønner dere ikke? Hører dere ikke?".

Israel måtte først kastes ut i landflyktigheten blant bare avgudsdyrkere, før avguderiets blendverk tapte sin glans for dem. Etter den Babylonske landflyktighets dager hører vi ikke mer om lyst til avgudsbilder og avgudsdyrkelse hos den hjemvendte flokk.

Ordet i v. 18: "Hvem vil dere da ligne Gud med? og hva for et bilde vil dere sette ved siden av ham?" ga den greske keiser Leo den femte i året 814 e. Kr. anledning til den såkalte bildestorm. Alle billedlige fremstillinger av Herren ble forbudt. Der var nemlig blitt en bildedyrkelse i kirken, et nytt avguderi i finere stil.

Dette finner vi dessverre også endel av i den Romersk-katolske kirke. Man påkaller bildene og tenner lys for dem, man hilser på dem o.s.v.

Ordet her i v. 18 sikter selvfølgelig bare til den avgudiske bruk av bilder. Herren hadde jo forbudt folket å gjøre noe utskåret bilde for å tilbe og tjene det. Men bilder til pryd, som skjønne altertavler eller liknende forbys verken av det første bud eller av ordet her. Så det er ingen grunn til å kaste alle bilder ut av kirken. Det vil likevel aldri lykkes noen kunstner å fremstille Herren på en rett og verdig måte. Det guddommelige kan ikke framstilles ved noe jordisk bilde. Der har ordet sikkert rett.

I v. 22-26 vises Herrens majestet ved å peke på himlene. De hvelver seg som et telt over oss, men er utspendt ved Herrens hånd. Stjernehimlen med de talløse stjernehærer som Herren "alle kaller ved navn" og har tall på, hvor vitner de ikke om en veldig Gud. Overfor ham er menneskene på jorden bare "som gresshopper" (v. 22). Videre peker ordet (v. 23-24) på Herrens makt. Han har makt over alle jordens fyrster og dommere, kan innsette, men også avsette dem, kan rive dem bort som den hete stormen fra øst river plantene med seg etter først å ha fått dem til å visne.

"Hvem vil dere da ligne meg med, så jeg skulle være ham lik? sier den Hellige" (v. 25). Er der noen som bare tilnærmelsesvis ligner denne Gud i kraft og majestet? Nei, der er ingen, han kan ikke lignes med noen skapning.

Herren kalles her "Den Hellige". Det er et kjent ord i Jesajas bok som profeten ofte bruker. Det viser til hva Jesaja hørte i himmelen, da han ble kalt til profet og serafene ropte: Hellig! Hellig! Hellig er Herren vår Gud.

Ja så stor, så veldig en Gud er "Israels Hellige".

Hva skal jeg si? - mine ord

vil ikke meget si -

O Gud, hvor er din visdom stor.

Din godhet, kraft og rike.

Gå til Jes 40:27-31
Jes 40:27-31
Vår Gud er den levende, allmektige, allvise Gud. Når det er slik, som ordet har vist oss i foregående avsnitt, hvorfor da tape motet? Hvorfor skal vi da være engstelige som om Guds folks vei var skjult for Herren, som om han kunne lukke sine øyne til, for det som var hans folks rett? Det ville jo være tåpelig å tenke seg, at denne Gud som kjenner alt, ikke skulle se når hans venner lider nød.

En berømt astronom talte gjennom en kjempekikkert de stjerner han kunne se på 1/250 del av den synlige himmelhvelvingen. Denne opptellingen ble 3400 ganger og førte til et tall på over tyve millioner stjerner.

Skulle da han som "fører deres hær ut i fastsatt tall", ikke kunne se hva som gikk for seg på en av disse kloder, på jorden!

Herren går i rette med sitt folk for slike tanker. "Hvorfor vil du si, Jakob, og tale så Israel: "Min vei er skjult for Herren, og min rett går min Gud forbi?"

Skapninger kan bli trette av å hjelpe og høre andre, men "en evig Gud er Herren". Skaperen "kan ikke bli trett" eller rådvill (v. 28). Nei, han har ikke bare styrke nok for seg selv men også nok til å gi andre kraft. Det er et livsalig løfte: "Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke". Just den trette, den kraftløse, kan Herren fylle med sin kraft.

"Min kraft fullendes i skrøpelighet", har Herren sagt. Derfor sier også Herrens apostel: "Når jeg er skrøpelig da er jeg sterk". Så lenge et menneske mener å kunne noe selv, blir Herrens kraft hindret i å komme til. Men er man først blitt dyktig trett av sitt eget, og så kommer til Herren, da oppfylles løftet: "Han gir den trette kraft".

Bare Guds kraft blir ikke borte, bare den kan holde ut og overvinne. All naturlig kraft, all menneskelig kraft vil det gå etter ordet (v. 30) "Gutter blir trette og mødige, og unge menn snubler".

"Men de som venter på Herren, får ny kraft". Slik står det (v. 31). Vent ikke noe av din egen kraft. Da blir du snart trett. Men vent på Herrens kraft - da blir du sterk. Forvent kraften fra ham både i kampen med ditt eget gamle menneske og i kampen utad mot Satan og verden! Vent på Herren i alle dine sorger og vanskeligheter.

Du skal aldri bli skuffet. Han skal fornye din åndelige vingekraft så du blir sterk som ørnen. Da kan du svinge deg opp fra det lave med alle dine kamper og sorger. Den tunge byrde skal ikke trekke deg ned, men din sjel skal få himmelske krefter til å svinge seg opp mot det høye. Til slutt skal byrden bli tatt bort og den frelste sjel svinger seg evig frigjort inn til sin evige Gud.

Ja, bare slik kan løpet bli fullendt, bare slik kan tilbakegang hindres. Det skjer ved at du stadig venter på Herren, forventer kraften fra ham når du går til hans ord, til hans bord, til samfunnet med hans venner, til bønnen i lønnkammeret.

Da skal han som begynte den gode gjerning i deg, begynte den i dåpens velsignede time, også fullende den. Du skal "løpe og ikke bli trett, gå og ikke bli mødig". Herren være evig priset! Gå til Jes 41:1-13
Jes 41:1-13
Herren går i rette med hedningefolkene. "La oss sammen trede fram for retten!" sier han. "De fjerne kyster" er særlig de hedenske land i vest, det nåværende Europa. Herren oppfordrer avgudsdyrkerne til enten å tie for den allmektige Gud, ydmyke seg for ham, eller å "iføre seg ny kraft", å oppby all sin styrke og vise hva de formår.

Men rettergangen vil bli kort, Herren vil nemlig fra Østen oppvekke en fyrste, som alle de andre folk tross deres avguder må bøye seg for, så han uhindret drar fram (v. 3-4). I Guds hånd skulle denne konge være rettferdighetens redskap. Det er perserkongen Kyros det tenkes på (se Jes 45:1).

Men dette kommer fra Herren (v. 4). Har han ikke vist seg som den som troner over de skiftende tider, den første og siste? Ordet her: "Jeg, Herren, er den første, og hos de siste er jeg også", finner vi igjen i Frelserens ord, som vi hører det oftere i Joh.åp. ("Jeg er den første og den siste"). Før verdens grunnvoll ble lagt var han. Og når denne verdens skikkelse forgår, sitter han ennå på tronen.

Når Herren gjennom dette sitt redskap, gjennom Kyros, kommer over verdensrikene som dyrker avguder, da skal deres avguder bli til intet. Forgjeves vil de prøve å oppmuntre hverandre i tillit til sine godt fabrikerte avgudsbilder (v. 6-7).

Ordet i v. 6 "Den ene hjelper den andre, og til sin bror sier han: vær frimodig!" minner om hvordan vantro mennesker den dag i dag forsøker å støtte hverandre i sin vantro, i tillit til deres eget.

Men når Herren ved sin dommer lar verdensmaktene føle sin elendige avmakt, da skal Herrens folk samtidig erfare hans frelsende kraft. Herren taler kjærlig til Israel, sin tjener! (v. 8-16). Det er som kjærligheten ikke kan finne nok navn for dette folk som Herren en gang utvalgte, og derfor tross all tukt ikke vil slippe.

Herren kaller her Abraham for sin "Venn". For utvelgelsens skyld, for Abrahams skyld vil Herren åpenbare sin frelse over dem. Hans folk skal ikke frykte. Herren hadde jo alltid hjulpet dem og holdt dem oppe. Han vil også gjøre det nå. Han vi gi folket seier over alle deres fiender (v. 11-12). Fienden skal bli til skamme, men Guds Israel skal fryde seg i Herren og prise seg salig i Israels hellige.

Men æren ble Herrens, for Jakob, Israel, var bare i seg selv "en makk", "en liten flokk". Hvilke livsalige løfter, hvilken himmelsk trøst ligger ikke i de velsignede ord i v. 10, 13. De er vel verd å merke seg for alle Guds barn i vanskelige tider. Sier ikke Herren: "Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud. Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd". - Her er ingen nød med en slik Gud og Herre.

Fryd deg da du lille skare,

Jakobs Gud vil deg bevare.

På hans minste vink må alle

fiender til jorden falle.

Gå til Jes 41:14-20
Jes 41:14-20
"Frykt ikke, Jakob, du usle makk, du Israels lille flokk! Jeg hjelper deg, sier Herren, og din gjenløser er Israels Hellige". - Slik trøster Herren sitt folk! "Du usle makk" sier Herren, hjelpeløs, foraktet og nedtrampet av hedningene.

Uttrykket er en betegnelse for hele Guds menighets tilstand i fornedrelsens dager her på denne jord. Det brukes også om vår Frelser i hans fornedrelse på korset (Sal 22:7).

Det gjelder nok for hver enkelt synder å erkjenne at vi er for Gud som makken i det lave, hjelpeløse i oss selv. Men her nevnes den gamle pakts folk ikke bare ved navnet Jakob, syndernavnet, men også ved navnet Israel, utvelgelsens navn. Det er nådenavnet. Slik antar Herren seg den dag i dag hver synder som erkjenner seg som en makk i støvet og påkaller hans navn.

En omvendt indianer i Nordamerika ville på billedlig måte vise hvordan han var blitt hjulpet av Herren. Han tok en orm og la den på jorden og la tørre ris og kvister omkring den. Deretter tente han på kvistene. Da ormen merket heten, krøp den til den andre siden. Men der var også ild, og han krøp til den tredje og fjerde side. Det var ild alle steder!

Til slutt strakte den seg ut i midten for å dø. Da tok indianeren den og la den i noe fuktig gress. "Slik hjalp Herren min sjel", sa han. "Fra alle sider brente Guds vredes flammer imot min synd, og jeg kunne ikke finne noen utvei selv. Men da jeg hjelpeløs som en orm la meg ved Herrens føtter, da forbarmet han seg over meg."

Ja, bare vi ligger som ormen ved Herrens føtter, da gjør det intet om vi er avmektige, intet om vi bare er en "liten flokk". "Jeg hjelper deg, sier Herren, og din gjenløser er Israels Hellige". Og Herren lover sitt hjelpeløse folk, at det skal få seier over alle verdensmakter, som her liknes med fjell og hauger. Guds folk liknes med "en skarp, ny treskevogn med mange tagger."

I Kristus vinner Guds folk seier. I ham kan Guds folk utbryte i seierssang slik det står her i v. 16: "Du skal fryde deg i Herren, rose deg av Israels Hellige".

På to måter vinner Herren denne seier i sin menighet. Han sønderknuser verdens fjell og hauger ved evangeliets kraft, og slike sønderknuste hjerter blir da til "makk" som Herren kan oppreise og frelse. Men det Herren ikke kan sønderknuse ved sin kjærlighets makt, det vil han knuse med sin velde i dommen.

Lykkelig den som bøyer seg og ydmykt bekjenner for Herren:

"Jeg fattig er og full av plage

O nåderike Jesus, kom

og la mitt arme hjerte smake

din nådes evangelium."

For "de elendige" og "de fattige" lyder der atter et nytt løfte (v. 17-20). Herren vil sende dem levende vannstrømmer, når de er ved å omkomme i ørkenen (v. 17-18). Som Israels folk i ørkenen var plaget av tørst, slik kan også Herrens menighet snart her, snart der komme til å oppleve åndelig tørre tider med bare få troende prester og uten ytre oppmuntring. Det er tider da ordet oppfylles: "De elendige og fattige søker etter vann, men det er ikke noe, deres tunge brenner av tørst."

Men som Herren ga folket vann i ørkenen gjennom klippen, slik forbarmer Herren seg alltid over sitt folk. Der det er bedende sjeler som tørster etter de levende vann, skal Herren i rette tid la elver og kilder bryte fram. Selv på de "bare hauger, på de tørreste steder, kan Herren få kilder til å springe fram."

Igjen og igjen blir dette stadfestet i kirkens historie. Det så ut som en ørken under pavedømmets tyranni. Da var det vanskelig for ærlige sjeler! Men Herren hørte ropet. Han lot reformasjonens kildevell bryte fram. Og vi kan se på Valdensermenigheten.* Tross all pavedømmets onde vold har Gud likevel latt elver bryte fram på bare hauger. (*Valdensermenigheten begynte i Lyon i Sør-Frankrike i Middelalderen som møtte stor motstand.)

Det er i dette løftet en stor trøst for alle Guds barn i tørre tider, i døde distrikter, under døde prester. Rop til Herren om Ånden fra det høye, - det er et trofast råd. Herren skal visselig svare. Han skal stå ved hva han har lovet her: "Jeg Herren, jeg vil svare dem. Jeg Israels Gud, jeg vil ikke forlate dem."

Dette Herrens løfte vil i sin fulle herlighet stråle fram ved dagenes ende. Da skal, som vi hørte det i Jes 35: ørkenen forvandles til paradis, en herlig skog med edle trær (v. 19).

Tabernaklet var bygget av akasietre som nevnes her. Men meningen med dette fine bilde er tydelig nok. Det betegner gode Åndens tider for Guds folk der gudslivet skal blomstre frodig.

Dette vil Herren gjøre så hver tunge skal komme til å bekjenne at det er hans makt som har virket dette, "at Herrens hånd har gjort dette, og Israels Hellige skapte det" (v. 20). Verden kan allerede nå i disse Guds Rikes tider bli stillet overfor veldige vekkelser og nesten tvinges til å erkjenne at det er Herrens hånd og Ånd. Men en gang skal hvert øye komme til å se det Herren kan gjøre for sitt folk. Salig er den som da står midt i dette folk, som i nådens dager ble en "makk", ble elendig og fattig, ble en tigger for Herrens fot og dermed løftets arving.

Gå til Jes 41:21-29
Jes 41:21-29
Herren utfordrer avgudene og de som tilber dem til å måle seg med ham, til å gå fram for retten med ham. Han oppfordrer avgudene til å forkynne de tilkommende ting, til å vise sin makt til å gjøre vel eller gjøre ondt (v. 21-23).

Men svaret blir død og dum taushet. Derfor lyder Herrens dom over avgudene: "Dere er intet og deres gjerninger ingenting." Men dommen lyder også over hver den som dyrker avguder: En vederstyggelighet i Guds øyne er den, som knytter sitt hjerte til det døde, forgjengelige, som frykter, elsker og forlater seg på det skapte mer enn på skaperen.

Avguder finnes der nok av også midt i kristenheten. Den gjerrige er en avgudsdyrker, også den som gjør buken til sin Gud. I det hele ethvert verdensmenneske som gjør verden eller sitt eget til sin Gud, og trøster seg med at hver blir salig i sin tro. Å være en vederstyggelighet for Herren - hvor forferdelig er ikke det!

Måtte dette ord trenge inn i alle uomvendtes hjerter og vekke angst hos dem. Vekke dem til å se at alle verdens gjøglende avgudsskikkelser er "vind og tomhet."

Nei, bare Herren kjenner alle ting, og han har ikke behov for å spørre noen om råd (v. 26-28). Og han har "et gledesbud" å kunngjøre i Jerusalem. Han er den første som bringer budskapet om redning fra trelldommen i Babel; "Se, se, der er de" (v. 27). Slik skal Herren si når de ting han forutsa står lys levende for folkets øye. Og summen av Herrens forutsigelse her er dette: "Fra norden", "fra solens oppgang", vil Herren oppvekke en mektig fyrste. Alle andre fyrster skal segne for ham, nedtrådt som om "de var leire".

I dette ordet (v. 25) hentydes igjen til Kyros. Han var fører for Medere og Persere og skulle komme over Babel (se Jes 41:2-3).

Dette ordet er merkelig: "Han skal påkalle mitt navn." Men i 2Krøn 36:23 har vi en kunngjøring fra "Kyros, Kongen i Persien" som stadfester denne forutsigelsen.

Kyros kunngjorde nemlig over hele sitt rike: "Herren, himmelens Gud, har gitt meg alle jordens riker. Og han har pålagt meg å bygge et hus for ham i Jerusalem i Juda. Er det noen blant dere som hører til hans folk, må så hans Gud være med ham! Han kan dra opp til Jerusalem" (Esr 1:2-3).

Denne kunngjøring tyder på at Kyros i hvertfall for en tid har bøyd seg for den levende Gud, på samme måte som tidligere kong Nebukadnesar hadde ydmyket seg etter Herrens hjemsøkelse, og bekjent: "Nå priser og opphøyer og ærer jeg, Nebukadnesar, himmelens konge, for alle hans gjerninger er sannhet, og hans stier rettferdighet, og dem som ferdes i overmot, makter han å ydmyke." (Dan 4:37).

Og på liknende måte talte mederen Darius (Dan 6:27-28). Det fremgår herav at Guds Ånd kunne bøye hjerter midt i hedenskapets mørke.

Som seiersfyrste og som den som skulle skaffe Israel befrielse, står Kyros som et forbilde for den Herrens tjener, hvis bilde nå males for oss i et følgende kapittel.

Men alle disse tilkommende ting kunne Herren forutsi ved sin profet. Han beviste dermed at han var den eneste vise mot alle avgudene som intet er.

Gå til Jes 42:1-9
Jes 42:1-9
Dette kapittel begynner med en herlig skildring av en utvalgt Herrens tjener. Det er bare én denne skildring passer på, og det er vår høylovede Frelser, Israels Messias. Herren peker på ham.

"Se min tjener", slik lyder ordet. På ham skulle alle feste sine øyne. Han kalles Herrens "utvalgte". Den som Herrens sjel "har velbehag i". Ordet her minner om røsten på forklarelsens berg og ved Frelserens dåp: "Dette er min sønn, den elskede i hvem jeg har velbehag". "Jeg legger min Ånd på ham", sier Herren og i Joh 3:34 "Gud gir ikke Ånden etter mål".

Og som den store gjerning Gud betrodde ham nevnes: "Han skal føre rett ut til hedningefolkene". Det betyr som det står i v. 3: "På rette måte skal han føre retten ut til dem". Eller som dette ord gjengis i Matt 12:20: "ført retten fram til seier." Retten seirer når den føres fram i sannhet.

På den gamle syndens jord er det så mye som kalles rett, men ikke er rett i sannhet. Det er retten med makt, neveretten, spyd-retten. Den rett som grunner seg på kanoner og bajonetter. Det er sannelig ikke en rett i sannhet, men med løgn. Det er en rett etter penger og kapital.

En rett som kanskje etter jordens lover har gyldighet, men for Gud ofte er skjendig urett. For den lar egennytten seire ved pengemakten. Men Herrens utvalgte tjener skal bringe den sanne rett, retten fra Gud til seier.

Ingen skal kunne hindre ham i å fullføre denne gjerningen. "Han skal ikke bli mødig og hans kraft ikke bli knekket før han får grunnlagt retten på jorden." Hans navn skal bli lovprist på jord som intet annet. For den "lov" som han, den mektige Guds tjener, gir, er båret av den dypeste nåde og miskunnhet.

"På hans lov venter øyene". "Øyene" betyr her de folk som bor langt borte. Og det er en vakker tanke at det går som en forventning gjennom jorderikene at all den blodige urett denne jord er fylt med, ikke skal bli det siste. Men det skal komme et rettferdighetens rike. Både i den såkalte kristenhet, og i ennå høyere grad ute i hedningeverden skjer det daglig redselsfulle gjerninger av vold og urett. Det hele ligger liksom og venter og venter på utfrielse. Ikke bare menneskeverdenen, men "all skapningen til sammen sukker", og den "lenges og stunder etter Guds barns åpenbarelse". Den venter på frigjørelse "fra forgjengelighetens trelldom til Guds barns herlighets frihet" (Rom 8:19-22).

Det sies videre at denne Guds tjener vil stå fram (v. 2-3), ikke med brask og bram. Ikke med rop og skrik, men med den stille makt som en saktmodig konge med hjerte fylt av den inderligste kjærlighet til den elendige falne menneskeslekt.

Det står om ham, det gylne, livsalige ord: "Det knekkede rør skal han ikke knuse, og den rykende tande skal han ikke slukke."

"Det knekkede rør" betegner den falne slekt som er ganske og aldeles avmektig til å reise seg ved sin egen kraft. "Den rykende tande" betegner slekten som stinkende og vemmelig i sin syndelyst og urenhet.

Slik ser menneskeslekten ut for Gud etter syndefallet - en ruin av den herlige bygning fra Paradis.

Har du, kjære leser, sett deg selv i dette speil? Ser du, at du etter din natur er som det knekkede rør og den rykende tande? Gi at Guds Ånd måtte ha fått vist deg dette. Først da kan du rettelig erkjenne at du behøver Jesus for ikke å gå evig til grunne!

Djevelen vil så gjerne i sin ondskap knuse det knekkede rør, så det aldri mere skal kunne heles. Han vil så gjerne slukke den rykende tande, så det kan bli til et evig mørke. Men Jesu kjærlighet går ut på å oppreise deg, du stakkars, knekkede rør. Han vil ånde på deg du stakkars, rykende tande så du atter kan bli et brennende lys, atter kan få den levende, frelsende trosflamme inn i din sjel. Han kan det, han vil det, bare du overgir deg helt til ham.

Det er den nådepakt, som den allmektige Gud, himmelens og jordens skaper (v. 5) har opprettet for syndere på jord i sin utvalgte tjener, sin enbårne Sønn. Til det kalte Gud ham "i rettferd". Han tok ham ved hånden holdt ham oppe og bevarte ham, for at han kunne bli "en pakt for folket, til et lys for hedningene" (v. 6).

Og nå blir den nye nådetilstand skildret. Ved denne Guds rettferdige tjener skulle den komme. De blindes øyne skal åpnes, de bundne føres ut av fengslet og de som er satt i mørke skal føres ut av fangenskapet (v. 7).

Det er vår Jesu gjerning. Salig den som har erfart den på seg selv, og som kan si med ydmyk takk: "Jeg var blind, men Jesus åpnet mine blinde øyne så jeg fikk se sannheten, fikk se min fordervelse ved synden, men også syndenes forlatelse i Lammets blod. - Jeg fikk se mine lenker, men også han som kan løse hver syndebundet trell og føre ham ut fra syndelivets mørke fengsel".

Men den som har erfart dette, har også erfart en ting til, nemlig: At den Frelser som formådde å gjøre alt dette for en synder, tillater ikke synderen å dele sitt hjerte mellom ham og noe annet. Han tok oss som vi var, men han vil eie oss helt. Han sier i sitt ord: "Jeg er Herren, det er mitt navn, og jeg gir ikke noen annen min ære eller de utskårne bilder min pris."

Nei, Herren vil ikke dele sin ære verken med avgudsbildene fra gamle dager eller noen slags avguder innen kristenheten. Hans ære er det å ha kjøpt og vunnet oss. Derfor vil han ikke dele vårt hjerte med noen annen. Skriften kaller alle vantro og delte hjerter som vil tjene to herrer for "utro" (Jak 4:4).

Kjære leser, har du fått sagt til Herren din Frelser: "Jesus deg og ingen annen, hjertets dyp har brudgom kalt?" Det forlanger Herren, og det kan han ikke slå av på, just fordi han elsker deg med den sanne kjærlighet.

Den ekte kjærlighet kan aldri nøyes med mindre enn hele hjertet. Det kan bare den falske kjærlighet som ikke fortjener navnet kjærlighet. Vi ser det i de dårlige ekteskapene hvor hjertene er blitt kalde. Der kan man nøyes med det halve hjerte, men også bare der.

Herren, vår høylovede Frelser og Messias, har sagt det og det skal aldri rokkes: "Jeg gir ikke noen annen min ære". Enten vil han eie deg helt, eller slett ikke eie deg. Får han deg helt, da opprinner det et lykkelig liv for deg under løftenes solglans. Får han deg bare halvt da kommer du under vantroens dom, under Guds truslers tordenskyer.

Og det skjer som han har sagt. "De ting som er forkynt tidligere, de er kommet," sier Herren (v. 9). Han peker derved på alle de forutsigelser som allerede var oppfylt. Men alle oppfylte profetier er et sikkert vitne om at også "de nye ting" som Herren forkynner "før de spirer fram", vil oppfylles til punkt og prikke.

Vi vet at alt dette som Guds Ånd her har malt for oss, er blitt virkelighet. Det er bildet på Kristi makt og Kristi inderlige kjærlighet. Apostelen Johannes har vitnet: "Vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren sønn har fra sin far, full av nåde og sannhet."

Måtte det da også sies i våre hjerter det Luther sier som sitt hjertes bekjennelse: "I mitt hjerte hersker og skal alltid herske min elskede Herre Jesus Kristus, som har elsket meg og gitt seg selv for meg, og som er begynnelsen, midten og enden i alle mine gudelige betrakninger både ved dag og ved natt." Gå til Jes 42:10-17
Jes 42:10-17
Innholdet av dette avsnitt er først og fremst en lovsang for de mektige gjerninger, Herren vil vise verden ved den kommende Frelser, den utvalgte tjener.

Når det tales om å synge Herren en ny sang, menes en lovsang for nye opplevelser og erfaringer av hans nåde. Verden har stadig bare sin gamle klagesang med sine utilfredse, knurrende toner. Guds folk får stadig og daglig ny anledning til ny lovprisning. Og slik må det også være hvis ikke det går tilbake med troslivet. Det vi har erfart fra Herren er dyrebart, men bare å ville leve på de gamle erfaringer går ikke an.

Et par gamle framhevet overfor en troende prest som talte med dem om deres åndelige tilstand, at de var blitt omvendt for mange år siden. Den gang hadde de gjort så mange erfaringer med Gud. Da presten imidlertid ikke ville nøye seg med det, men stadig spurte hvordan de hadde det nå, om de virkelig levde med Herren, så løp den gamle kone opp på loftet og hentet noen skriftlige opptegnelser som hennes mann hadde skrevet for mange år tilbake. - Det var opplevelsene. Men da hun kom med dem viste det seg at rottene hadde spist en del av "erfaringene".

Også åndelig talt er der rotter som kan spise opp et Guds barns erfaringer. Sløvhet, lunkenhet, utroskap i livet med Herren, det er altsammen slike rotter sendt fra djevelen som kan ta kraften og livet bort. Tilsist blir bare den dom tilbake: "Du har navn av å leve og du er død."

Nei, livet med Herren må leves dag for dag, så man daglig opplever noe nytt fra Herren og daglig må synge en ny lovsang. Men i særlig grad vil sangen bli ny når den siste store herlighetstid opprinner, når de nye livsvilkår begynner på den nye jord. Profeten hører den nye lovsang klinge fra hele jorden (v. 10-12). Det er seiersjubel han hører, frydesangen om ham som fikk overhånd over sine fiender. Gjennom den veldige kamp på Golgata vant han en evig seier for sitt folk (v. 13).

Og slik skal også den siste nye sang bli en seierssang når Herren griper inn med sin dom på vredens dag. "Jeg har tidd fra eldgammel tid, jeg talte ikke, jeg holdt meg tilbake", så sier Herren. Guds langmodighet, som holder vredens dom tilbake, kan jo ofte ta seg ut som en underlig taushet fra Guds side. "På dine dommers vei, Herre, ventet vi deg også" (Jes 26:8). Slik sukker Guds folk ofte i trengselens tider, når verdens ondskap trykker hardt.

Men skjønt du lenges, o kristenhet,

så glem dog ikke, at godt du vet

hva Herren venter etter,

Og be ham aldri, før timen kom

til jordens gru og all verdens dom

å røre himlens krefter.

Men en gang kommer det, en gang vil Guds hellige harme bryte løs. Dommens vrede liknes med fødselsveer (v. 14). For gjennom verdensdommen lar Herren den nye jord bryte fram.

Mens herligheten som kommer for Guds folk, ofte betegnes ved at ørkenen skal bli til kildevell, så liknes dommen med uttørring av vannrike steder. Da skal alt visne under Guds vrede (v. 15). Da skal alle de som bandt hjertet til det synlige i stedet for å holde fast ved den usynlige "vike tilbake og bli storlig til skamme" (v. 17).

Men mens mørket vil legge seg over alle avgudsdyrkere, over vantroens barn, som det før la seg over Egyptens land, så skal lyset være hos Guds Israel, slik det lå over Gosens land i fordums dager. Det er dette lyse håp som stråler fram gjennom ordet i v. 16. De hjerter som ikke elsket mørke mer enn lyset men lengtet oppad, begjærte det himmelske lys, skal få det hjertet begjærte.

"Jeg vil føre blinde på en vei de ikke kjenner. På stier de ikke kjenner, vil jeg la dem ferdes. Jeg vil gjøre mørke steder for deres åsyn til lys, og bakker til sletteland," sier Herren (v. 16). Og han føyer til: "Dette er de ting jeg vil gjøre, jeg vil visselig ikke la det være."

Hver gang Herren opererer et vantro hjerteøye så det får se sin Frelsers kjærlighet, oppfylles det. Men når den evige herlighet åpenbares for Guds folk, når Herren jevner veien inn til det nye Jerusalem, da vil det igjen skje noe liknende som når den blinde får synet igjen. Veiene og stiene på den nye jord hører likevel til det som "intet øye har sett, intet øre hørt, og som ikke er oppkommet i noe menneskes hjerte". Langt skjønnere enn vi kunne tenke oss, vil det være som "Gud har beredt for dem som elsker ham" (1Kor 2:9).

Du kveger i ørkenen den tørstende sjel,

du berger den bevende due,

hos deg er livets det evige vell,

og lys i ditt lys skal vi skue.

Gå til Jes 42:18-25
Jes 42:18-25
Kapitlet slutter med en vemodig klage over den åndelige døvhet og blindhet, som Israel stillet seg overfor alle Guds herlige løfter så vel som overfor alle hans dommer og tuktelser. Herren hadde dog utkåret Israel til å gå "bud" for seg blant hedningene. Han hadde utrustet dette folk med utvelgelsens nåde fra først av, så det intet manglet. Det kunne i sannhet med hensyn til nådegaver kalles "den fullkomne" (v. 19).

Herren hadde bestemt det til å være sin "tjener", og likevel - Herren måtte si: "Hvem er blind uten min tjener, og døv som det bud som jeg sender?". "Du har sett meget, men du tar ikke vare på det! han har åpne ører, men han hører ikke" (v. 20).

Herren hadde sendt sitt ord så inntrengende til folket, at de ikke kunne bli fri for å høre det, og likevel hørte de ikke! Hjerteøret var lukket.

Dette ordet passer også på mange døpte mennesker, så døve og blinde tross alt det Gud har gitt av nåde og åpenbart av hellig tukt!

Hvor gjerne ville ikke Herren gjøre velsignelsen stor og herlig for menneskene, som det står skrevet (v. 21): "Det er Herrens vilje å gjøre loven stor og herlig for sin rettferdighets skyld". "For sin rettferdighets skyld", står det, nemlig for å oppfylle de løftene som ble gitt fedrene. Men han kan ikke for folkets vantros skyld. De herligste nådeløfter som de Herren her i dette kapittel utøste med rund hånd, ble møtt med sløv likegyldighet av den store mengde. "Hvem blant dere vil heretter vende øret til dette", sier Herren (v. 23).

Og når han tuktet dem, "ga Jakob hen til plyndring og Israel til røvere" (v. 24), "utøste over dem sin brennende vrede og en veldig krig" (v. 25), så forstod de heller ikke det, og la seg det ikke på hjerte at det var en tukt fra Herren fordi de ikke ville vandre på hans veier og ikke høre på hans lov.

Dette ord minner om hva Herren med tårer uttalt over Jerusalem: "Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. For de dager skal komme over deg da dine fiender skal kaste en voll opp om deg, og kringsette deg og trenge deg fra alle sider, og slå deg til jorden og dine barn i deg, og ikke levne sten på sten i deg, fordi du ikke kjente din besøkelsestid" (Luk 19:42-44).

Slik vil det ende med hvert menneske som ikke vil våkne opp, ikke vil høre og se sannheten. Den sjel blir til rov og bytte for djevelen, og skjer der ingen omvendelse, blir det for evighet. Da oppfylles det i all sin forferdelighet som her står skrevet: "De ble røvet, og ingen reddet dem, de ble plyndret, og ingen sa: Gi tilbake!" (v. 22). Til alle tider er det nødvendig å la ordet tale: "Dere døve hør, og dere blinde lukk øynene opp og se!" (v. 18).

Akk visste du som går i syndens lenker

hvor hårdt det er det sjelens slaveri,

du skulle deg ei et øyeblikk betenke

å søke ham som deg kan gjøre fri.

Å hvilken salig dag du fikk,

om du begynte nå i dette øyeblikk.

Gå til Jes 43:1-7
Jes 43:1-7
Det er nådens salige trøstetoner, som her lyder til Guds sanne folk, det folk som Herren har skapt og dannet. Når Herren ved ordet "skapte deg" bruker navnet "Jakob", med ved ordet "dannet deg" bruker navnet "Israel", har det sin dype grunn.

Gud kan skape seg et folk endog av stener, som han sa til de vantro jøder ved døperen Johannes (Matt 3:9).

Men danne hjertet kan han bare hvor hjertet vil gi seg inn i denne troskamp hvorved Jakob fikk navnet Israel. Han kan bare "danne" den som overgir seg helt i hans hånd.

Men for Guds sanne Israel som vet hva det er å ligge ved Herrens fot med bønnen: "Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg", lyder det herlige løftet: "Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min."

Når Herren kunne tale slik til sitt gamle eiendomsfolk, hvor mye mere gjelder da ikke dette ord den nye pakts barn. Fra Golgata lyder det: "Jeg gjenløser deg". Fra dåpens bad: "Jeg kaller deg ved (ditt) navn". I dåpen tok Herren imot oss hver især med navns nevnelse. Men fordi han kjøpte oss med sitt blod og døpte oss kan han også si: "Du er min".

Men med menneskesjelene er det ikke som med en annen eiendom man kan erverve seg. Gud har gitt mennesket en fri vilje. Derfor kan menneskesjelen gjøre opprør mot sin rette eiermann og nekte ham lydighet. Det gjør alle vantro mennesker. De vil være sine egne herrer. De vil høre verden til, og vil ikke være Herrens hellige. Derfor faller de også i tyvens og røverens hånd og blir evig ulykkelig og usalige. For det er sant og blir det i evighet det Augustin har sagt: "Herre, du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig, inntil det kommer til å hvile i deg."

Men salig er den for hvem det ble livets lykke å tilhøre Herren og fikk si av hjertet:

"Jesus alene mitt hjerte skal eie,

Jesus alene derinne skal bo."

Å være Herrens eiendom er å være under det tryggeste vern. En mann passer godt på eiendom, særlig når den er kostbar. Slik passer også Herren på sine dyrekjøpte som har overgitt seg til ham. Derfor lyder det atter og atter til Guds folk fra vår Gud: "Frykt ikke!".

Enten det går igjennom vannene eller igjennom ild, vil Herren være med sitt folk og føre det igjennom. "Elvene skal ikke overskylle deg". "Luene skal ikke brenne deg," sier Herren.

I bokstavelig forstand gikk Guds folk gjennom vannene ved Rødehavet og ved Jordanelva. Og Daniels tre venner i den gloende ovnen, kom uskadd ut av flammene. Men elvene og ilden peker særlig på de mange slags trengsler Guds folk har måttet gå gjennom. Hvor ofte er ikke Guds menighet blitt ført igjennom forfølgelsens ildovn og bølgebrott.

Tenk på blodvitnenes dager. På den grufulle forfølgelse som også paven i Rom med sine håndlangere har latt så mange av evangeliets bekjennere bli til del.

Både med list og med makt har mørkets fyrste prøvd seg, men helvetes porter har ikke fått overhånd. Alle trengslers følger måtte bare tjene til å lutre, alle forfølgelsens ildsluer til å brenne bort slagget. Guds menighet står den dag i dag som et levende vitne om at ham som vi tjener er Herren, den levende Gud. Han er "Israels hellige" (v. 3).

I v. 3, 4 sier Herren oss hvor dyrebar, ja høyt aktet og elsket Guds folk er i Guds øyne. Også høyt aktet" - et underlig stort ord. Det minner om Frelserens ord i Joh 12:26: "om noen er min tjener, ham skal Faderen ære". Og hvor høyt Herren elsker sitt folk, viser han oss også ved at verdensriker må synke for at Guds folk kan komme fram.

Det står: "Jeg gir Egypten til løsepenge for deg, Etiopia og Seba gir jeg i ditt sted" (v. 3) "folkeslag i stedet for ditt liv". Dette peker nærmest på hvordan andre folk skulle bli ødelagt av perserne, mens Israel ville bli frigitt av den samme makt.

De store verdensmakter, Egypten, Etiopia (Morland) og Seba (ved Seba forstås vistnok her det berømte Meroe i den sydlige del av Egypten ved den øvre Nil), ble likesom løsepenger for Israels frigivelse.

Under Kyros' etterfølger, Kambyses falt disse store riker i persernes makt. De ble trelbundne, mens Israel under Kyros ble løslatt fra sitt 430 årige fangenskap i Babel. Men sin dype oppfyllelse får dette ord om verdens riker som løsepenger for Guds folk, ved at alle de store verdensmakters skjebne i virkeligheten beror på hva som kan gagne Guds rike.

Verdens store riker står også i våre dager mot hverandre, og det tenkes lite på Guds menighet under alt dette. Og likevel skal alle historiens begivenheter en gang vise seg å være vendt slik av Gud Herren, at de bare ble midler til, å føre Guds folk fram til den evige herlighet. Ofte var det mot det menneskene ville.

Engang skal alle verdensriker synke i grus, men Guds rike alene skal fylle hele jorden. Og som jødene ble samlet sammen fra øst og vest, fra syd og nord etter den babyloniske landflyktighet, slik skal en gang hele Guds barneflokk samles sammen fra øst og vest, fra nord og syd. De skal dra inn gjennom det nye Jerusalems perleporter. Det er den dype oppfyllelse av det herlige løfte i v. 5-7. "Hver den som nevnes med mitt navn, og som jeg har skapt til ære, som jeg har dannet og gjort," sier Herren. Hver slik sjel skal være med i den lykkelige skare.

Det ender ikke i stridens verden,

der finnes vei, ja, Gud være pris!

Hva enn som møter på pilgrimsferden,

vi skal dog havne i Paradis!

Der finnes vei, om enn farer truer!

Der finnes vei tross hver jordisk nød.

I lys og mørke, tross vann og lue,

Der finnes vei gjennom liv og død!

Du lille hjord, til din faders rike

din sterke Frelser deg fører hjem,

og når til sist alle skygger viker

er vårt det nye Jerusalem! Gå til Jes 43:8-21
Jes 43:8-21
Herren kaller fram til rettergang både sitt utvalgte folk og alle hedningefolkene (v. 7-8). Israels folk kalles her "et blindt folk som dog har øyne og døve som dog har ører!" Herren hadde jo utrustet dette folk med evner til å se og høre gjennom de nådegaver som var dem betrodd. Men viljen til å bruke disse evner manglet hos så mange i folket.

På samme måte står den store hop av de døpte.

Herren oppfordrer hedningene til å føre vitner fram for å bevise om deres avguder kan forutsi de kommende ting. Det kunne de slett ikke. Og Herren vender seg til sitt folk og sier: "Dere er mine vitner". Hvor blinde og døve enn mange av Israels barn var, åndelig talt, så kunne de jo ikke annet enn bevitne at Herren var den levende Gud. Det hadde de så ofte erfart både gjennom tukt og trøst.

Det var just Israels bestemmelse å skulle stå som vitne og tjener med hensyn til den sannhet at det bare var en levende Gud, som Herren sier: "Før meg er ingen Gud blitt til, og etter meg skal det ingen komme. Jeg, jeg er Herren og foruten meg er det ingen frelser" (v. 10-11).

Hedenskapet måtte forstumme overfor dette spørsmål. I Aten oppreiste man et alter for en ukjent Gud i en dunkel bevisthet om at man tross alle sine avguder likevel ikke hadde fått med alt som skulle med. Hedenskapet kunne ikke gjennomtrenge mørket, men endte med Pilatus' spørsmål: "Hva er sannhet?".

Den hedenske vismannen, grekeren Platon har sagt: "O, gid Gud dog ville la meg høre et Guddomsord, så at jeg kunne fare på det som på et sikkert fartøy, trygg og glad hen over livets urolige hav".

Men denne åpenbarelsen som de alvorligste hedninger lengtet etter, den hadde Gud gitt Israel i rikelig mål både i sitt ord og ved sin mektige gjerning. "Jeg har forkynt det og frelst, jeg har kunngjort det, og der var ingen fremmed Gud blant dere. Dere er mine vitner, sier Herren, og jeg er Gud" (v. 12) og Herren føyer til: "Fra dag ble til, er jeg det, og det er ingen som redder av min hånd."

Herren alene hadde vært Israels frelser. Det var ikke Moses som kløyvde Rødehavet, ikke Moses som felte Egypterhæren. Det var ikke Josva, som nedrev Jerikos murer, og ikke Jesaja som slo assyrerne. Hver israelitt måtte vitne: Det var Herren og Herren alene.

Og denne, den levende Guds makt til frelse for Israel skulle folket også erfare overfor Babel i de kommende dager (v. 14): "For deres skyld sender jeg bud til Babel," sier Herren. For at Israel kunne gjenløses, skulle Babel få ødeleggelsens bud. Babels folk skulle, slik som de andre Kaldeere, bli nødt til å flykte fra deres by på de skip de før benyttet til lystseiling. Ned over Eufrats vann skulle de fly med redsel.

Men for Guds folk skulle det være et vitnesbyrd om at han som i tidligere dager "gjorde vei i havet og sti i mektige vann" (v. 16), han som lot Egypternes hester og vogner gå under og slukkes som en veik (v. 17), han var sannelig ennå den levende Gud. Ordet lyder: "Jeg er Herren deres Hellige, Israels skaper, deres konge" (v. 15).

Og ikke bare skulle de gamle ting som Herren før hadde gjort minnes. Nei, noe nytt ville Herren la bryte fram, noe herlig. En gjenfødelse av hele skapningen, så at ørkenen og de øde steder skulle bli som et paradis, hvor endog markens ville dyr skulle ære Herren (v. 19-20).

Det er herlighetsriket Herren peker fram i mot, der også hele skapningens sukk skal være forstummet. Guds barns herlige frihet er åpenbart. Det er den siste store, evige utløsning, som frelsen fra Babel og fra Egypt var et lite forbilde på. Da skal det lyde en evig lovprisning over hele den gjenfødte jord. "Det folk jeg har dannet meg, skal forkynne min pris".

"Danne" et folk kan Herren bare når det gir seg i hans hånd. En full overgivelse til Herren er betingelsen. Men det som har overgitt seg til ham, det vil han også fullføre sin gjerning med. Det vil han fortsette med å danne både gjennom tukt og trøst, inntil det står evig fullkomment som et herlig verk, som forkynner mesterens pris.

Hvert eneste troende, levende menneske er et vitne om den levende Gud. Hvor meget enn vantroen arbeider på å fordunkle Herrens pris, hvor mye verden later som om der ikke er noen levende Gud, er likevel hvert eneste Guds barn, hvert omvendt menneske, et levende vitnesbyrd for Herren. Men hvor mye mer vil det ikke være slik når en gang Guds folk er ferdig fra mesterens hånd og ikke lenger er bundet av syndens forgjengelighet og mange slags feil.

Kjære leser, får Herren lov å danne ditt hjerte? Skal han være din "forløsning", må han først være blitt din "visdom, rettferdighet og helliggjørelse". Han må være ditt hjertes bønn slik det står i salmeverset:

"O Jesus, morgenstjerne,

mitt lys, mitt liv, min lyst,

jeg takker deg så gjerne

for all din tukt og trøst!

Gjør sjel og legem så rene,

før jeg for dommen fremstår,

for gull og edle stene,

som solen så lys og klar!" Gå til Jes 43:22-28
Jes 43:22-28
"Det folk jeg har dannet meg, skal forkynne min pris!" Med dette Herrens ord slutter det foregående avsnitt., Men nå kom det vemodige: Jakob, Israel, var så uvillig til å la seg danne og gjorde sin Gud så mye møye og besvær. "Men meg har du ikke påkalt, Jakob, så du gjorde deg møye for meg, Israel!" (v. 22).

Hvor vemodig lyder ikke denne Herrens klage over det lunkne folk! Hvor underlig at det kan være tale om å bli trett av Gud. Det ville være mere forståelig om Gud ble trett av oss. Og likevel, så fordervet er menneskehjertet blitt at det blir trett av Gud, trett av hans dyrebare ord og nådeløfter så vel som ved hans påminnelser.

Gjelder det vinning i det timelige, da blir øret ikke trett av å høre om hvordan tap best kan unngås. Men overfor Herren blir det onde menneskehjerte fort trett. Det ser vi jo så tydelig på alle uomvendte mennesker. Men også Guds barn må titt med smerte erkjenne hvor vanskelig det er å våke bare en time med Herren.

Herren påviser Israels lunkenhet også med hensyn til ofrene. Det var så langt fra at alle de offer loven krevde var blitt gitt. Bare lite og av forholdsvis få ble lovens bestemmelser etterkommet i de mange og lange vantroens tider. Men Herren plaget dem ikke med dette. Det var ikke dette han hadde krevd først og fremst. Det var sjelden han gikk i rette med dem om dette.

Nei, det var hjertets lydighet og tro han ønsket å finne hos dem. Men de små offer var likevel et vitnesbyrd om hvor lite aktet Gud var, av så mange.

Med hensyn til de forskjellige offer, brennoffer, matoffer og røkelsesoffer, henviser Vi til det som er sagt til bibelforklaringen over Mosebøkene. I det vesentlige falt ofrene inn under to slag, nemlig sonofre og takkofre. Kalmus som nevnes her var en sterkt duftende plante. Det var kalmusroten, utvendig rødlig, innvendig hvit, som ble brukt dels som legemiddel, dels som røkelse.

Hvor lite ofres det ikke også innenfor den såkalte kristenhet. At vantro mennesker som ikke har gitt Gud sitt hjerte, helst vil være fri, er lett forståelig. Men hvor sjelden er selv Guds barns gaver virkelige offer. Som regel gir man ikke mere enn at man uten videre savn kan unnvære det. Det vitner ikke om brennende hjerter.

Nei, Herren har grunn til å si til sitt folk det samme som han sa til Israel: "Du har bare trettet meg med dine synder, voldt meg møye med dine misgjerninger."

Dette er et alvorlig ord. Like fra syndefallet av har det passet på den falne slekt. Fra Golgatas kors lyder dette ord, - for våre synders og misgjerningers skyld hang Frelseren der. Og hvilken møye og besvær gjør ikke synderen Herren før hjertet omvendes, om det i det hele tatt lar seg omvende. Hvilken møye før synderen vil erkjenne sannheten, vil erkjenne sin fortapte tilstand.

Og hvilken møye er det ikke når endelig synderen er kommet i syndenød, med å få hjertet til å tro den hele og fulle nåde. Hvilket besvær har Herren ikke med å få hjertet helt i sin hånd. Og når mennesket så er blitt troende, hvor mye møye og besvær gjør vi ikke Herren enda med våre synder og misgjerninger, hvor svært for ham å holde fast på oss.

Ser du det venn? Forstår du at du er mannen? Har du stått for din Guds ansikt med bekjennelsen: Det er meg Herre, det er meg som har gjort deg så mye besvær med mine synder, så mye møye med mine misgjerninger?

Men hva sier Herren så? Etter ordet: "Du gjør meg besvær med dine synder, du gjør meg møye med dine misgjerninger," kunne man vente: Og derfor bort med deg! Men hva står det: "Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu" (v. 25).

Hvilket guddommelig nådesord. "For min skyld", sier Herren, fordi han er den han er, ikke fordi Israel eller noe menneske har noe å framføre som fordring eller fortjeneste.

Nei, dersom Herren ville gå i rette med sitt folk da ville det ikke kunne svare ett av tusen. Herren oppfordrer folket til å komme fram om det har noe å si til sin rettferdiggjørelse. "Fortell du, for at du kan få rett", sier han (v. 26). Men nei, Israel har intet å framføre til sitt forsvar, intet å "fortelle" Gud om til sin ros, som han skulle ha glemt.

Abraham, Israels "første far" var en synder, hans barn var det også. Selv folkets "talsmenn", det vil si dets prester hadde falt fra Herren. Alle har syndet og fattes Guds ære, all vår ros er utelukket.

For sin egen skyld, av fri ufortjent kjærlighet har Herren latt nåde gå for rett. Ved sin enbårne Sønns blod har han utslettet verdens synd, og kastet den bak sin rygg.

Og nå kan synden ikke mere fordømme noen som søker sin tilflukt i Guds nådefavn i Kristus, under ydmyk bekjennelse av synden. Tross hjertets usselhet og sløvhet, tross alt det besvær og all den møye vi volder Herren, kan et troende hjerte likevel komme til å juble:

"Hvem vil meg anklage

og for dommen drage

hen til Sinai?

Synden jeg bekjenner,

meg til Jesus vender,

dermed er jeg fri!

Møt meg da på Golgata,

Jesus skal min sak antage,

Hvem vil meg anklage?

Men vil hjertet likevel bli ved å pukke på sin egen rettferdighet, enda saken er så klar, da kan det ikke tilegne seg nådens rettferdighet. Mennesket vil ofte regne med sine innbilte gode gjerninger og dyder, og gå løgnens og selvbedragets vei i stedet for å ydmyke seg under sannheten. Derfor måtte Herren igjen og igjen "vanhellige de hellige høvdinger, og hengi Jakob til bann og Israel til spott".

Med dette menes presteslekten, Arons ætt. Herren måtte overgi også prestene til fiendens forsmedelige, vanhellige behandling. Fordi hjertene tross deres usselhet, tross alt det besvær de voldte Herren, ble likevel ved å holde seg stive i sin egen rettferdighet.

Og derfor går mange av de døpte likevel evig fortapt, fordi de istedet for å ydmyke seg og ta imot Herrens ubegripelige, usigelige nåde. Den nåden utslettet syndene og rakte frelsen fram til disse hjerter, så onde, så døde, så kalde og harde som søker andre veier i stiv tillit til sitt eget.

Gjør ikke slik, kjære venn, da vil det gå deg som det gikk det gjenstridige Israel. Nei, bøy deg og bekjenn som det står i salmen:

"Onde vi var og døde som stene,

kolde som marmor og hårde som stål,

Det var din mektige styrke alene,

som oss fikk reddet og nådde sitt mål.

La oss ved ånden i ordet fornemme

Frelserens levendegjørende stemme!"

Men hvor vakkert er det ikke for alle de som har sett sin egen usselhet, at det står dette: "Jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld". På nåden i Guds hjerte har vi lov å bygge, og det er en bedre grunnvoll enn på nåden som den føles i vårt eget hjerte. Jesus alene det er salighetens klippegrunn.

"Den hviler på Guds hjerte

og på det gavebrev,

som under dødens smerte

Guds sønn med blodet skrev."

Men hver som kom til hvile der, vil også ved siden av takken for at synden er utslettet få det som sitt hjertes daglige bønn: Herre, hjelp meg å gjøre deg mindre besvær og mindre møye heretter. Denne frukt virker nåden i det troende hjerte.

Og ved nattverdbordet besvarer Herren den bønn. Der stadfester han det store dyrebare ord om at alle våre overtredelser virkelig er utslettet for hans øyne, så han ser på sine troende som hellige, rene og rettferdige. Der legger han sin kraft inn i oss, så målet kan nås og Herren få det lettere med å behandle og oppdra oss.

Gå til Jes 44:1-5
Jes 44:1-5
Kapitlet begynner med en herlig trøst for det sanne Israel. "Frykt ikke!" sier Herren og han nevner sitt troende folk med mange vennlige navn.

"Kjært barn har mange navn", sier det gamle ordtaket, og Guds folk er Guds kjære barn. Hos Sak 2:12 kaller Herren det for sin øyensten. Hvor stort at syndere kan være så elsket av Herren! Fordi vårt eget hjerte rommer så lite kjærlighet, har vi så vanskelig for å få øyet opplatt for Guds inderlige kjærlighet.

Navnet Jesjurun, kjent fra 5Mos 32:15 er et nådenavn for Israels folk. Det kan visst best gjengis med "de oppriktige".

Herren sier at han har dannet Israel "fra mors liv av", det vil si fra folkets begynnelse, fra patriarkenes dager. Som folk ble Israel født ved utgangen fra Egypt.

Og nå peker Herren på den store velgjerning han vil gjøre mot dette folket. Han vil utgyte sin ånd over de kommende slekter. "Jeg vil øse vann over de tørste, og strømmer over det tørre. Jeg vil utgyte min Ånd over din sæd og min velsignelse over dine spirer", sier Herren (v. 3). Et liknende løfte finner vi hos profeten Joel 3:1.

Dette herlige løfte fikk sin første oppfyllelse pinsedag da Guds ånd skapte en levende menighet i Israel, og velsignelsens strømmer fra Jerusalem fløt ut over denne tørre jorden. Som vannet bringer frodighet med seg, slik vil Åndens livsstrømmer bringe frodighet i Guds folk så det kommer til å likne trær "ved bekkene" (v. 4).

Hvor mange tørre hjerter finnes ikke alle steder og til alle tider. Men bare tørsten etter den levende Gud finnes i hjertedypet, vil Herren også oppfylle sitt løfte. Han har jo lovet alle dem Den hellige Ånd som ber om det.

I v. 5 har vi et løfte som peker på hvordan Israel skulle bli, ikke som hittil et folk som hedningene foraktet, men et æret folk. Israels Gud skulle bli mange folks Gud. Én skal si: "Jeg hører Herren til", og en annen skrive med sin hånd: "Jeg hører Herren til", slik som man tilskriver en annen en eiendom. Jakob og Israel skal da bli hedersnavnet.

Dette løftet ble oppfylt i den første menighet. Herrens apostler brakte den åndelige velsignelse ut også til hedningefolkene, og deres navn er blitt kjent og elsket alle vegne hvor Guds ord er kjent. Men i de siste tider, når den siste store åndsutgytelse over Israel vil finne sted og gjøre de tørre ben levende, da vil Israels navn komme til å stråle som det ypperste folkenavn. Sitt nådekall og sin utvelgelse "angrer Gud ikke" på.

Gud være lovet at det allerede nå rundt omkring på jord finnes skarer av hedningekristne. Deres ære er å kalles Guds Israel og å bekjenne: "Jeg er Herrens", jeg hører Herren til. De bibelske navn fra det gamle Guds folk er kjente og elsket også for hedningekristne. Det Gud her har lovet er skjedd. Åndens levende vannstrømmer er utgått fra Israel, og vil ikke stanse før de har nådd over alle jordens tørre steder. Det er skjedd som det står i sangen:

"Fjernt og tyst hos Israel

sprang et løftets kildevell.

Strømmer alltid lenger frem

mot de mørke hedninghjem.

Bringer liv og salighet

til en verden uten fred,

som til grunne måtte gå

kunne strømmen ei den nå." Gå til Jes 44:6-20
Jes 44:6-20
Dette avsnitt inneholder både en stor trøst for Guds folk, og en alvorlig formaning. Det peker på Herren som den evige "klippe", som "den første og den siste", den som er forut for all historie og blir når denne jords historie er forbi.

Han er den ene sanne Gud. Han kan skape noe (v. 7) der det intet var før, som den gang han sa: Bli lys, og så ble det lys. Eller som når han kaller en synder til å bli et nytt, hellig menneske. Han som vet alle ting, har i sine profetier kunngjort sitt folk fremtiden.

Derfor kalles også hans folk "et evig folk" (v. 7). Jordens konger dør, deres riker og folk kan forsvinne, men Herrens folk kan aldri forsvinne.

Også det vantro Israel er et vitne om at Israels konge er en evig konge. Derfor vanker folket ennå om som et folk for seg, og kan ikke smelte sammen med de andre folk.

Det er et gammelt sagn om den "evige jøde", Jerusalems skomaker, som for sin ondskap mot frelseren må vandre evig omkring. Men dette sagn har ikke bare sin sannhet med hensyn til dommen over Israel i forherdelsen, men også med hensyn til velsignelsen. Guds Israel er et evig folk, som aldri kan gå til grunne fordi det har en evig Gud til konge.

"Dere er mine vitner", sier Herren, "er det noen Gud foruten meg?" (v. 8). Og alt Guds folk skal nok bevitne det. Der er ingen klippe uten Herren, alt annet er som sandgrunn. Bare Herren er trofast, bare ham kan hjertet bygge på uten å bli skuffet.

Derfor lyder det også til Guds folk, vi som har en Gud som vet alt og makter alt: "Frykt ikke og forferdes ikke" (v. 8).

Denne verdens fyrste, den store bedrager, tilbyr mennesker byggegrunner nok til å bygge sitt livshus på. Han stiller opp avgud ved avgud for at hjertene kan bygge på dem istedet for på den levende Gud.

Herren viser i v. 9-20 hvilken uhyre tåpelighet det er å dyrke avguder. Han viser hvordan det hele er dødt menneskeverk (v. 12-14), hvordan hedningene av et og samme tre kan bruke noe til ved, til å bake brød eller steke kjøtt, "resten av det gjør han til en gud, til sitt utskårne bilde! Han faller ned for det og tilber det. Han ber til det og sier: Frels meg for du er min gud" (v. 17).

Denne verdens Gud som hedningene har overgitt seg til, har forblindet deres øyne og bedratt deres hjerte. Det er Herrens dom over all vantro at djevelen får makt til ganske å forblinde det vantro hjerte. For ellers skulle man tro det var umulig at mennesker ikke selv kunne oppdage hvilken tåpelighet og vederstyggelighet det er å "falle på kne for en trekloss" (v. 19). En trekloss som i ett nu kan forvandles til aske (v. 20).

Hedningemisjonærene forteller at når denne malende skildring av avgudsvesenets tåpelighet oppleses for hedninger gjør det svært ofte et dypt inntrykk på dem. De skammer seg og unders over at de ikke før har tenkt på dette.

Men det er ikke bare forstanden som er villedet, det er "hjertet" som er "bedratt" og under satans makt.

Derfor kan hedningen likevel fortsette med sine avguder av metall eller tre, eller som i India også av kugjødsel og annet og sier ikke: "Er det ikke løgn det jeg har i min høyre hånd?" (v. 20).

Her hjemme i kristenheten er det neppe noen som finner på å tilbe de grove avguder, men likevel er hvert eneste uomvendt menneske en avgudsdyrker. Det kan være den kalde mammon, eller flasken, eller verdens ære og vennskap, eller noe annet hjertet er bundet til som en avgud. Vantro består just i ikke å ha Gud på den første plass men noe annet. Så er det jo likegyldig hva det er. Men undre seg må man likevel over at sjelene ikke kan se bedraget de er bundet av, ikke kan se hvordan de skuffes atter og atter, hvordan avgudene lover meget, men ikke holder hva de lover. Og engang styrter det hele sammen i det store fall.

O, sjel er Herren din Gud? Er Jesus din skatt? Bygger du på klippen? Hør Herrens ord: "Der er ingen klippe uten Gud." Hør vitnesbyrdet fra alle Herrens hellige: "Herren var trofast han sviktet aldri." Måtte det lyde fra ditt hjerte slik det står i det lille vers:

"Du evige klippe hos deg er det ly

til deg i min trengsel jeg alltid vil fly.

Skjønt synd jeg kun eier, dog trøster du meg,

O, evige klippe jeg kommer til deg,

Kommer til deg!

Du evige klippe jeg kommer til deg!" Gå til Jes 44:21-28
Jes 44:21-28
Herren begynner med å minne sitt folk om det han har talt til dem i det foregående, om avgudenes avmakt og bedrag og avgudsdyrkernes elendighet. Men samtidig minner han sine troende om den lykkelige nådestilling de har fått ved å tjene Herren. Nådens herlighet blir større ved å stilles i motsetning til vantroens tomhet.

Herren benevner her i v. 21 sitt folk både med navnet Jakob og med navnet Israel på en gang. "Jakob" betegner Gudsfolket etter den naturlige stilling som syndere. "Israel" betyr jo den som har vunnet seier over Gud, og det navnet fikk Jakob etter den nattlige kamp ved Jabok, da han ropte: "Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg!" Derfor gjelder det å bli en Israel.

"Du er min tjener", sier Herren to ganger til sitt Israel. I dette ligger Guds folks lykke, for bedre herre å tjene finnes det ikke. "Du skal ikke bli glemt av meg", sier Herren. Et livsalig ord! Ikke en av Herrens tjenere, enn ikke den minste skal noensinne glemmes av ham.

"Våre hodehår han teller,

hver en tåre, som vi feller

han den beste venn blant venner

all vår trang og lengsel kjenner!"

Han har lovet: "Du skal ikke bli glemt av meg," og han er trofast som gav løftet. Hold fast ved ordet også når de tider kommer da Djevelen og verden spotter og sier: Hvor er din Gud? Da vil ditt eget forsakte hjerte innbille deg at Herren har glemt deg.

Det er likevel noe Herren vil glemme hos sine sanne tjenere, det er dine overtredelser og dine synder. Herren sier: "Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky". Han være evig takk!

Synden er som en mørk, kald tåke som ingen kan finne vei igjennom til det himmelske hjem.

Og synden er som en mørk sky, en tordensky, hvorfra dommens lyn kan komme før noen tenker. Men solen kan i et øyeblikk utslette tåken og skyen så disse fullstendig forsvinner.

Slik har Herren gjort det med våre synder. De er utslettet i hans blod. På Golgata brøt nådesolen gjennom syndens mørke tåke. På Golgata hang Guds sønn som den store lynavleder, som tok dommens lynstråle i vårt sted.

Hvilken dyp trøst for den engstelige synder ligger det ikke i de uttrykk Herren bruker for å betegne syndsforlatelsen med: "Dine synder kommer jeg ikke ihu" (Jes 43:25) - "Du kastet alle mine synder bak din rygg" (Jes 38:17) - "Du skal kaste alle deres synder i havets dyp" (Mika 7:19), og nå her: "Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky."

Men ett er nødvendig før hjertet kan finne fred og frelse i denne nåde, det er å adlyde ordet: "Vend om til meg for jeg gjenløser deg."

Herren skal ikke først forsones, nei han er forsonet og står med åpen favn mot synderen. Men synderen må vende om, ellers blir han fortsatt i tåke og under den mørke sky til tross for nåden, til tross for korset og dåpen.

Vend om slik som den spedalske samaritan, som ble renset av Herren. Vend om fra verdens avguders bedrag til ham din sjelevenn, da spredes alle tåker, da forsvinner den mørke sky, da skal både himmel og jord synge med fryd som det står skrevet: "Juble I himler for Herren utfører sitt verk. Rop med fryd, dere jordens dybder.... For Herren gjenløser Jakob, og på Israel vil han åpenbare sin herlighet" (v. 23).

Frydesang i himlen blant Guds engler og frydesang på jord ved en synders omvendelse. Har du erfart dette, venn? Har du omvendt deg til ham som har gjenløst deg? Går du ennå i tåken og har aldri kunnet synge med fryd i nådesolens glans? Så bøy dine kne og bed.

To småbarn var engang ute og gikk et stykke fra hjemmet. Da kom det en tett tåke og la seg over dem. De små kunne ikke se veien, men de kjente veien oppad og bøyde sine kne og bad om at tåken måtte lette. De reiste seg fra bønnen, men tåken var der ennå. Da sa den lille piken til sin bror: "Vi må be igjen!" De ba igjen, og så kunne de se veien.

Hver den som ber han får. Be og be igjen Jeremias' bønn: "Herre, omvend meg så blir jeg omvendt, leg meg, så blir jeg legt." Da skal alle tåker svinne, da skal solen klart opprinne, stråle i sin middagsglans."

Likevel vil tåke og skyer stadig skjule nådesolen for oss her på jorden. Hvor salig det vil bli når en gang Guds folk skal leve under en evig skyfri himmel på den nye jord! Da skal ordet her i v. 23 få sin fulle oppfyllelse, og både fjell og skog skal juble med.

Og Herren er mektig til å gjøre dette. Dette er grunntanken i de siste (versene (v. 24-28). "Jeg er Herren som gjør alle ting, som utspente himmelen alene, som bredte ut jorden uten hjelp fra noen", slik sier Herren. Han er den alene vise, som gjør all vantroens falske visdom evig til skamme (v. 25), og "stadfester sin tjeners ord".

Taler tjeneren som Guds ord (1Pet 4:11), da skal Herren nok besegle ordet ved de medfølgende tegn. Han gjorde det i den gamle pakt, idet han forut forkynte Jerusalems gjenreisning (v. 26). Han gjorde vei gjennom vannenes dyp, så hans tjeners ord ikke ble til skamme. Det ser vi både ved Rødehavet og ved Jordanelva (v. 27).

Men det håndgripeligste bevis på sin allvise makt gir Herren her ved å la sin tjener uttale løftet i v. 28 om kongen fra Østen som omtales i Jes 41:2. 25: som skal befri det fangne folk. Han nevnes ved navn. Ja, bortimot to århundre i forveien nevnes her navnet på den mektige perserfyrste som skulle knuse Babels makt og befri Israel. Det var Kyros. Herren sier her om ham: "Han er min hyrde, all min vilje skal han fullbyrde, og si om Jerusalem: Det skal bygges opp igjen, og templet skal bli grunnlagt".

I sannhet et veldig vitnesbyrd om at Herren kjenner alle ting, at hele fremtiden ligger åpent for hans blikk.

Herren stadfestet visselig denne vidunderlige profeti, og vi kan lese oppfyllelsen av den i Esr 1:1-4. Der står at perserkongen Kyros utstedte et kongebrev om at Herren, himlens Gud, hadde befalt ham å bygge Herren et hus i Jerusalem i Juda. Han ga alle Israels barn frihet til å dra opp til Jerusalem og befalte folkene i sitt rike rundt omkring å støtte Israels barn med gaver til dette Guds hus. Fremdeles sier han at Herren, himlens Gud, har gitt ham alle riker på jorden.

Vi kan forstå at denne vidunderlige forutsigelse som i den grad tar enkelthetene med, har vakt forundring hos dem som vil forstå alt med sin lille forstand. Det har også vakt påstanden om at forfatteren til dette ord må ha levet på Kyros' tid.

Profeten taler her om et ødelagt Jerusalems gjenreisning ved en navngitt konge og det skjønt Jerusalem den gang ennå slett ikke var ødelagt. Folket var heller ikke i fangenskap, og Babel var ennå ikke blitt den store verdensmakt.

Men troens øye ser Guds herlighet i alt dette. Profetien er et under, en åpenbarelse fra Gud, og hva skulle da være i veien for at Gud lar sine tjenere se enkelthetene ved de kommende begivenheter.

På samme måte hører vi hos profeten Sakarias, hvordan Herren ga denne sin tjener å forutsi Frelserens inntog i Jerusalem i alle enkeltheter: "Fryd deg storlig Sions datter!.... Se, din konge kommer til deg... Ridende på et asen, på aseninnens unge fole" (Sak 9:9).

Ja, på vår allmektige, allvise og allvitende Gud grunner Guds folk forvissningen om at alt hva han lover det skjer, at alle syndens tåker og skyer en gang skal være evig forsvunnet, og himmel og jord være forenet i evig jubelsang.

Når natten forsvinner fra skyggenes land

og evighetsmorgenen gryr,

jeg løfter mitt hode og vet at jeg kan

hans herlighet skue på sollyse strand

som jorden og himlen fornyer.

Gå til Jes 45:1-8
Jes 45:1-8
I dette avsnitt forutsier Herren hvordan han ville utruste Kyros med seierskraft for Israels skyld, sitt navn til ære. Kyros framstilles her som et redskap i Guds hånd. Herren ville ta ham ved hans høyre hånd, kaste hedningene ned for ham og åpne alle dører for ham, selv om det var "kobberdører". Når det står i v. 1 at Kyros skulle "løse beltet fra kongers lender" betyr det at han skulle avvæpne dem, ta fra dem sverdet som de var ombundet med.

Herren ville gi Kyros folkenes rikdommer, som nå lå gjemt i skattkamrene, kort sagt utruste ham med en ganske overordentlig makt (v. 1-3).

Til dette store navn som Kyros skulle få, hedersnavnet som Asias største konge, ville Herren opphøye ham for sitt folks skyld (v. 4), og for at alle skulle lære å kjenne hvilken Gud Herren var. Den eneste sanne, levende Gud, som ordet sier her: "Jeg er Herren, og det er ingen annen. Foruten meg er det ingen Gud." Altså ikke bare for Israels skyld, men også for alle folkenes skyld ville Herren handle slik med Kyros.

Det sies to ganger om Kyros: "Enda du ikke kjente meg". Kyros var jo en hedning, som vel levde i Persernes falske tro på to guder, en lysets gud og en like så mektig mørkets gud. Men Kyros skulle lære å kjenne den Gud som har makt både over lys og mørke, den eneste Gud som ikke har noen annen jevnbyrdig ved sin side. Det er meningen med ordet: "Det er jeg som er lysets opphav og mørkets skaper, som gir lykken og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt dette" (v. 4-7).

Alt som her står forutsagt om Kyros, gikk i oppfyllelse. Kyros overvant alle kjente konger i Asia på den tid. Babylons hundre porter kunne ikke lukkes for ham, og alle Babylons og Sardes' uhyre rikdommer tilfalt ham.

Den greske historieskriver Herodot forteller at bare guden Zevs' gullbilde hadde kostet 800 talenter gull, og en annen historieskriver forteller at Kyros fant 34000 pund gull i Babel foruten gullkar i store mengder. Man har regnet ut at han erobret rikdommer av en verdi på flere milliarder kroner. Det skjedde fordi Herren hadde sagt: "Jeg vil gi deg skatter".

Det må ha vært forunderlig for Kyros dersom han fikk se disse profetier, noe som han antakelig fikk, ettersom Gud dro hans hjerte mot Israel. Ett mirakel var det at denne verdenshersker bekjente Israels Gud som "himlens Gud" som hadde gitt ham "alle riker på jorden".

På samme måte avla Nebukadnesar sin bekjennelse ved Guds sterke inngrep. Det må ha hatt en mektig virkning midt i hedenskapets mørke, at to av jordens mektigste herskere ydmyket seg for den levende Gud. Det må ha bidratt til å bevare det minnet som ligger, om enn dunkelt, også i alle hedningehjerter, minnet om den ene sanne Gud.

Det ord som står i v. 2 om at Herren ville gå fram for Kyros' ansikt og "bakker vil jeg jevne. Dører av kobber vil jeg sprenge, og bommer av jern vil jeg hogge i stykker" inneholder en trøst også for alle Guds barn.

Det samme som Herren kunne gjøre for denne hedenske fyrste kan han også når det behøves, gjøre for sine venner. Der er mange "bakker", "kobberdører" og "jernbommer", som av mørkets ånder stilles i veien for et Guds barn, både i vårt eget indre gudsforhold og utad, hvor det gjelder andres frelse. Men vi behøver ikke frykte, for alle hindringer må vike for Herrens kraft bare vi tror ham.

Så stor er ingen nød å finne,

som ikke for hans kraft må svinne.

Det siste vers i dette avsnitt peker på den salige virkning som denne Herrens gjerning ved Kyros vil ha for Guds folk. Det er en strøm av velsignelse, et regn av "rettferdighet" som skal få jorderiket til å bære fram frelsens frukt. Ja, få rettferdigheten til å spire også på selve jorden.

Frelsen fra Babel som i hele dette avsnitt står for profetens øye, fyller hans sjel med jublende anelse om en enda herligere frelse. Hans håp er blitt oppfylt ved Jesus. Ved ham er rettferdighet i sannhet kommet til oss fra himlen som et guddomelig nåderegn.

Og i de hjerter, som har åpnet seg for dette nåderegn er frelsens frukt vokst fram med en ny rettferdighet over fortapte syndere, Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus for alle og over alle som tror (Rom 3:22).

Hvilket vakkert bilde! Velsignelsen strømmer ned ovenfra, og jorden som drikker den - ja, det er det vi ser hver gang et velgjørende regn får alle jordens vekster til å utfolde seg.

Slik skal rettferdigheten i Kristus mottas - som den tørre jord tar imot regnet. Slik er et Guds barns liv. Det kommer stadig an på å bli fylt med Jesus, og åpne hjertet for at hans velsignelse kan strømme inn. Så vokser frelsens frukt fram. Måtte vi kjenne vår rette plass: Å ta imot og atter ta imot.

Herre gi at vi med åpne hender

tar imot og atter tar imot

all den frelse, du så rikt tilsender

arme syndere ved korsets fot.

Gå til Jes 45:9-17
"Kan leiren si til ham som former den: Hva gjør du?"

Jes 45:9-17
Fra det lyse bilde som profeten så i den kommende rike velsignelse ovenfra, vender han sitt blikk med vemod mot folket slik det nå var. Han roper ve over den vantro dristighet som folket gikk i rette med Herren med og liksom ville tvinge ham. De ville gi ham befaling (v. 11) om hvordan han skulle handle med dem.

Han likner folket med et "skår" blant andre "potteskår av jord" og han spør: "Kan leiren si til ham som former den: Hva gjør du? Kan ditt verk si om deg: Han har ingen hender!"

For en tåpelig tanke at verket vil bebreide mesteren og klage over hans udyktighet. Det er like tåpelig som om et barn vil bebreide sine foreldre for sin tilblivelse.

Og slik bebreider det lille menneske den store veldige Gud som vet alle "de kommende ting". Han har skapt jorden, menneskene, himlen og dens hær (v. 11-12) og holder historiens tråder i sin hånd. Dette ville han også vise folket ved å kalle Kyros og bane veien for ham som folkets befrier (v. 13).

Gjennom alle sine gjerninger med folket har han bare ett for øye, nemlig sitt folks frelse. Hvor usselt da å bebreide denne mektige frelsens Gud.

Verdens barn bebreider Gud når han fører dem på mange underlige veier for å frelse deres sjel. De vil ikke forstå at han bare vil dem det beste av alt. Men også vi, Guds barn, har i oss det gamle menneske som ofte vil bebreide Herren, foreskrive ham veien, og gå i rette med ham når han fører oss på de underlige veier som kjøtt og blod ikke liker.

Måtte dog det opprørske hjerte dø i oss! Han som ikke sparte sin egen sønn, men ga oss i ham en befrier som Kyros bare er et svakt forbilde på, skulle ikke alle hans tanker med oss være fredstanker?

Jo visselig! Herren har jo selv sagt: "For jeg vet de tanker jeg tenker om dere - - -. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp" (Jer 29:11). Derfor er det så syndig når det lille menneske vil gå i rette med sin skaper og Gud.

Det står i v. 13 om Kyros: "Han skal bygge opp min by og løslate mitt borførte folk, uten betaling og ikke for gave". Det viser hvordan Kyros var blitt påvirket av Gud så han friga og støttet Israel, ikke for å få fordeler, men av indre drift, - for Herrens skyld. Men i dette ligger også et bilde på hvordan frelsen ved Kristus er av Guds frie, uforskyldte nåde, ikke fordi noe menneske kunne å gi Gud vederlag.

Fra v. 14-17 har vi igjen et herlig løfte fra Herren for Guds Israel som i sannhet vitner om at han bare har sitt folks herliggjørelse for øye. Ordet vitner om hvordan de hedenske folkeslag, som så ofte har stått som veldige fiender overfor det lille jødefolket. En gang skal de komme med ydmyke hjerter, be og bekjenne: "Bare hos deg er Gud, og det er ingen annen, ingen annen Gud."

"Egypts formue og Etiopias vinning" blir nevnt. Med dette menes verdensmaktenes rikdom. Med uttrykket "sabeerne, de høyvoksne menn" menes antakelig beboerne i Meroe i øvre Egypt. Dette folk ble allerede av Herodot omtalt som de største og vakreste av alle folk. Hedningeverdenens rikdom og kraft skal altså bli underlagt Guds folk. "- - skal komme til deg. Og deg skal de tilhøre, deg skal de følge, i lenker skal de gå, og for deg skal de kaste seg ned", slik står det. Når her tales om "lenker", menes det åndelige lenker. De skal komme bundet og drevet av lengsel etter frelse, bundet med Kristi kjærlighets bånd.

Dette løfte oppfylles etter som Guds ord går seirende fram over jorden i hedningemisjonen. For hvert folk som kommer inn under evangeliets makt får Guds menighet en ny velsignelse, nye brødre og søstre, nye forbønner og nye opplevelser av Guds nådes makt.

Og når Israel opplever slike tider, da vil folket bøye seg i tilbedelse og bekjenne: "Sannelig, du er en Gud som skjuler seg". Det vil si en Gud som går fram på uransakelige veie, men likevel alltid er en frelser for sitt folk (v. 15).

Allerede mange hedningefolk, - og de som nevnes i v. 14 står jo bare som bilde på samtlige hedninger, er kommet til Israels Gud. Men i de siste tider, som vi nærmer oss med raske skritt, vil dette oppfylles i sin fulle herlighet. Da skal det kjennes at mens alle avgudsdyrkere, alle de som bandt sitt hjerte til de synlige ting, skal bli til skamme, da skal løftenes sol stråle igjennom alle tåker for Guds folk, og Guds Israel komme til å erfare at det er sant både for tid og evighet det som står skrevet her i v. 17: "Israel blir frelst ved Herren med en evig frelse. Dere skal i all evighet ikke bli til spott og skam."

Hvilke lykkelige kår og hvilken lykkelig framtid! Derfor: Fremad med Gud, selv om det stundom kan gå på underlige veier! Herren fører likevel alt til evig herlighet for sitt folk! Vi kan si med Sirak: "Hvem satte sin lit til Herren og ble beskjemmet? Og hvem holdt fast ved hans frykt og ble forlatt?" (Sirak 2). Det blir for Herrens hellige som Brorson synger:

"Her gikk de under stor forakt,

men se dem nu i deres prakt!

For tronen stå med kronen på

i himlens prestedrakt! Gå til Jes 45:18-25
Jes 45:18-25
Vi har her en herlig profeti om at frelsen også skal nå til hedningene. Det er en misjonspreken som kaller alle jordens folkeslag til omvendelse. Ordet i v. 14 - løftet om at hedningefolkene skal komme og søke hen til Israels Gud, - blir nå nærmere belyst.

Han skapte himmel og jord og dannet den til bolig for mennesker. Han har med dette vist: "Jeg er Herren, og det er ingen annen" (v. 18). Alle folkeslag er skapt av ham.

Og han har åpenbart seg, "ikke i det skjulte", men klart, så alle som vil må kunne se det. Hans folk har fått et vitnesbyrd, det folk som i sannhet ikke har søkt ham forgjeves. Det skal vitne om at han lønner dem som søker ham, og at "Jeg, Herren, taler rettferdighet, forkynner det som rett er."

Derfor skal Herrens ord forkynnes høyt og klart, for det har alltid vist seg å være en gyldig sannhet. Det er et ord som ikke behøver å skjule seg - som de falske profeters ord.

Men denne mektige og sanndru Gud kaller nå fram de "som er sluppet unna hedningefolkene" (v. 20). Disse "unnkomne av hedningene" må være den flokk av alle folkeslag som er av sannheten. Dem kaller Gud på og legger dem på hjertet at de skal tenke over hva de har å si mot ham som "fra fordums tid" forkynte alt som skulle skje.

Var det noen av deres "utskårne trebilder" som kunngjorde framtiden? Nei, det var Herren, den eneste sanne Gud, den eneste som kan frelse. "Det er ingen annen Gud foruten meg, en rettferdig Gud og en frelser - ingen uten meg."

Det er det Herren vil gjøre klart, ikke bare for menneskenes forstand men for deres hjerte, at det er bare en Gud. De grove avgudsdyrkerne må slippe sine avguder, og de som dyrker sine avguder på en finere måte slik alle uomvendte mennesker gjør, trenger like så meget til omvendelse. Å få Herren til sin Gud vil jo si at han virkelig får førsteplass i hjertet, og med dette blir verden og vårt eget jeg styrtet fra sin kongestol.

Det er dette som må skje med hvert menneske som skal nå livet. Derfor lyder Guds kall ute blant hedningene, ute blant alle de mange sjeler som ikke har funnet livet selv om de kanskje er døpte til det: "Vend dere til meg og bli frelst, alle jordens ender! For jeg er Gud og ingen annen" (v. 22).

Vi har i dette ord i sannhet et uttrykk for Guds kjærlighets bredde og lengde. Den omfatter alle, når ut til jordens fjerneste steder. Gud vil at alle skal bli salige, derfor lyder hans kjærlige nådekall: "Vend dere til meg og bli frelst, alle jordens ender!"

Og Herrens ord lyder i sin fulle kraft som et "sannhetsord er gått ut av min munn, et ord som ikke skal vende tilbake: For meg skal hvert kne bøye seg, hver tunge skal sverge meg troskap."

Det står altså evig fast at engang skal alle hedninger, sammen med Israel, det vil si alle folkeslag, hvert eneste menneske som ble født på jord, bøye kne for Herren og med sin tunge bekjenne ham som den eneste Gud og Herre. Bare i ham er det "rettferdighet og styrke". På den dag skal det lyde fra alle at "bare i Herren" var rettferdighet og styrke å finne.

Når Herren sier (v. 23): "Ved meg selv har jeg sverget," da taler det om den visse forsikring, det urokkelige løfte som ingen makt kan hindre oppfyllelsen av.

Ordet her er i Det Nye Testamente i Fil 2 brukt om vår Frelsers opphøyelse. Fordi han fornedret seg selv og ble lydig til korsets død, skal han en gang se alle dem han døde for ligge på kne for sin trone og bekjenne at det var sant at det ingen rettferdighet var for Gud utenfor Jesus, ingen styrke til å overvinne utenfor ham.

Men når det står at hvert kne skal bøye seg og hver tunge "sverge", det vil si å bekjenne Jesus som Herre. Men det betyr ikke at alle mennesker blir frelst. Å nei! Det sier også ordet tydelig nok her (v. 24). "Til ham skal de komme", slik lyder innbydelsen til ham. Bare i ham er det rettferdighet og styrke for urettferdige og avmektige syndere som vi.

Men her tales også om dem som brente av harme mot ham. De som her i jordelivet i nådens tid ikke ville bøye sine kne for Herren, ikke ville bekjenne ham med munnen, ikke ville høre tale om at all rettferdighet utenfor Jesus var løgn og bedrag, at all styrke utenfor ham var avmakt og slaveri under djevelen.

Å, hvor mange mennesker harmes ikke den dag i dag over Guds ord når det forkynnes klart og rent! Hvilken harme og bitterhet gir seg ikke tilkjenne både muntlig og skriftlig i bøker og blad mot denne sannhet: Bare i Herren er rettferdighet og styrke, når den virkelig blir tatt i sin fulle dybde og bekjent både ovenfor den enkelte og i forkynnelsen, også ved graven.

"Til skamme skal de bli alle de som brenner av harme mot ham." Ja, for også de som var fiender i hjertet - selv om de kanskje med munnen sa: Herre! Herre! - skal engang bøye kne for Herren og bekjenne ham som Herrenes Herre og eneste Frelser, men det blir med redsel og angst, med gråt og tenners gnissel.

Det blir dem til evig skam, for med det kommer de til å felle dommen over seg selv, fordi de ikke ville komme til ham i nådens tid.

Men "hele Israels folk", det vil si alle de som tok opp troens strid som Israel og vant seier, de skal da stå evig rettferdiggjort i Herren og "rose seg". Ja, de skal prise seg salig fordi Jesus ble deres skatt i nådens dager, fordi de i rette tid av hjertet kom og bøyde kne for ham og sverget ham troskap.

Dette ord taler usigelig alvorlig om at nå gjelder det om å komme til Herren, nå gjelder det om å søke sin rettferdighet og styrke i ham alene. Nå gjelder det om med frivillig sinn å bøye kne i Jesu navn og bekjenne ham, hva det så skal koste.

Akk, visste du at man seg ei kan drømme

i himlen inn - det ei så lett er gjort, -

hvor skulle du din lunkenhet fordømme

og lete om den rette snevre port,

Å, hvilken jammer ende fikk

om du begynte nå i dette øyeblikk.

Gå til Jes 46:1-4
Jes 46:1-4
"Bel synker sammen, Nebo faller om." Slik begynner dette kapittel. Bel og Nebo var kaldeernes øverste guder. Vi møter disse avgudenes navn ofte i Babels kongers navn som f.eks. i Beltsasar, Nebukadnesar. Bel var babylonernes solgud, og der fantes i det berømte Belustempel i Babel et gullbilde av ham, 40 fot høyt.

Når en by ble erobret, pleide seierherren å ta fra de beseirede deres gudebilder. Det gjorde de dels fordi de ofte hadde så stor metall- og kunstverdi, dels fordi man mente med dette å ta fra de overvundne deres vern.

Da Kyros erobret Babylon, ble også Bels og Nebos bilder slept bort som bytte. Disse gudene, som man mente var folkets bærere, ble nå selv lesset som en tung byrde på trette lastedyr. Det blir skildret her i disse vers, sannsynligvis først for at lastedyrene skulle bringe dem bort fra erobrernes hånd.

Men avgudene kunne ikke engang redde sine egne bilder. De sank sammen med dyrene som skulle bære dem, så de falt i fiendenes hånd og måtte gå i fangenskap. En ynkelig ende på disse avguders tilværelse! De kunne ikke engang berge seg selv, berge sine bilder, og ennå mindre de som stolte på dem.

Slik vil det gå med alt det verdens mennesker støtter seg til, hva navn det enn har. Alt vil synke sammen og styrte i dypet, og de som søkte støtte i disse ting må følge med i avgrunnen.

Å sjel, vend dog alle avguder ryggen! Det går med alle uomvendte mennesker som det ble sagt med sannhet av Søren Kirkegaard: Først danser mennesket med sin lyst, og det hele synes å gå så fornøyelig og lett, men til sist danser lysten med mennesket, og det blir en tung dans.

Syndens træl ei dypet ser,

døden danser med sin slave.

Sjelen seg i lenker gleder,

verden ler men Jesus gråter.

Hvor ganske annerledes med dem som har Herren til Gud. De som har gitt Herren hele sitt hjerte - "dere som er blitt igjen av Israels hus," (Jes 46:3), den hellige sæd (Jes 6:13).

Mens avgudene synker sammen og slepes bort uten å kunne bære seg selv, bærer Israels Gud sitt folk uten å bli trett. Han sier til sine: "Dere som er lagt på meg fra mors liv, som jeg har båret fra mors skjød!"

Israels moderskjød som folk betraktet var deres stamfar, Abrahams utvelgelse. Og hvor trofast hadde ikke Gud båret folket som en far bærer sitt barn! Tiltross for at folket ofte hadde prøvd krefter med hans langmodighet, hadde han likevel aldri oppgitt det, aldri helt sloppet det. Og som han hadde hjulpet hittil ville han i trofasthet fortsette å hjelpe.

Det er et herlig løfte vi leser her i v. 4: "Like til deres alderdom er jeg den samme, og til dere får grå hår, vil jeg bære dere. Jeg har gjort det, og jeg vil fremdeles løfte dere, jeg vil bære og redde dere."

Det er et lyst løfte for Israels folk, som gir dette folk "en framtid og et håp", også fram til våre dager, et håp om lys ved kveldstid (Sak 14:7). Men ikke bare til det gamle Israel, men også til den nye pakts Israel har dette ord en herlig trøst.

Båret av Herren - ja det er Guds folks lykkelige liv. Fra mors liv av bar han oss, og tok imot oss i dåpen hvor vi ble født på ny. Og hvor trofast har han så ikke vært. De fleste av oss som nå er Guds barn har jo også engang vært borte fra Herren og satt hans langmodighet på prøve.

Men Herren var trofast. Han fortsatte å dra inntil han fikk oss opp av den dype grav og det skitne dynn! Og nå lyder løftet også til oss. "Den samme" vil han fortsette å være, like trofast og miskunnelig og det inntil vår alderdom og de grå hår, til vår siste stund. "Jeg har gjort det", sier han "og jeg vil fremdeles løfte dere." Hans trofasthet i fortid og nåtid er det beste pant også for framtiden. Den gode hyrde som bar det tapte får på sine skuldre bort fra ørkenen vil også bære oss gjennom dødens skyggedal.

O du mitt lys og liv i dødens natt,

min venn i nød som ingen har forlatt,

min Jesus, du er trofast da som før,

og lukker opp meg templets skjønne dør.

Gå til Jes 46:5-13
Jes 46:5-13
Dette avsnittet inneholder en alvorlig oppfordring til Israel om helt å bryte med avgudene. Bare når Israels barn ville la seg bære av Herren alene, kunne løftet om at Gud ville bære dem inntil enden oppfylles på dem.

Herren begynner med å understreke forskjellen mellom ham, den levende Gud og de døde og maktesløse avgudene som er blitt formet av menneskehånd. Den stadige formaningen til å vende avgudene ryggen, som møter oss hos alle profetene i tiden før den babylonske landflyktighet, vitner om hvor umåtelig dypt denne fristelsen satt inngrodd i Israels folk.

Alle folk som bodde omkring dem dyrket jo avguder, og det kjødelige sinn har slik lyst til å skikke seg lik med denne verden. Det ligger i vår natur som er blitt forgiftet av djevelen, en opprørsk lyst til å søke støtte utenfor Gud.

Like fra den tid Aron støpte gullkalven og til den babylonske landflyktighets tid, var avgudsdyrkelsen en av folkets verste fristelser. Først gjennom den babylonske landflyktighets trange tider, fikk folket den rette avsmak på avgudene. Da måtte de leve omgitt på alle sider av hedningenes avgudsdyrkelse, og stadig ha den for øynene sine. Ordet her passer derfor ikke i en profets munn som levde etter den babylonske landflyktighet og vitner derfor om at Jesaja er forfatteren også til dette avsnitt.

I v. 8-11 oppfordrer Herren folket til å være mandig og stå fast og forkaste avgudsvesenet og tro på den eneste sanne Gud. Han kaller dem "dere overtredere" fordi de så ofte hadde vist seg så svake overfor fristelsen.

Hvor ofte hadde de ikke erfart at Gud talte sant i profetiene (v. 9-11). Bare den sanne levende Gud kunne kjenne framtiden og gjennomføre sitt råd.

Dette skulle de også få se med hensyn til profetien om en "rovfugl fra Østen". Med dette menes Kyros, - en mann som skulle komme "fra et land langt borte, en mann som skal fullbyrde mitt råd."

Når Kyros liknes med en rovfugl, som jo fortærer de mindre fuglene, peker dette på alle de mange folk han la under seg. Forøvrig fortelles det også hos den greske historieskriver Zenophon at Kyros selv valgte en gullørn til våpenmerke.

Ja, Herrens ord vil gå i oppfyllelse, - både hans nåderike løftesord og hans advarselsord. Derfor gjelder det i sannhet å ydmyke seg for at det kan bli rom for Herrens rettferdighet, for frelsen av nåde (v. 12-13).

"Hør på meg" sier Herren "dere stolte hjerter, dere som er langt borte fra rettferdighet!"

La oss gi akt på dette ord! Det å være stolt i hjerte er å være langt borte fra rettferdighet. Den stolte er en avgudsdyrker. Han har gjort sitt eget jeg til avgud og står derfor med sin egen rettferdighet. Og den er så usigelig langt borte fra å være en rettferdighet for Gud.

Men der hjertet ydmyker seg, er Guds rettferdighet ganske nær. Der er Frelserens time til å hjelpe kommet. Der oppfylles Herrens løfte: "Jeg gir frelse i Sion og min herlighet til Israel."

For den gamle pakts folk ble dette oppfylt da de gjennom smelteovnene i Babel, gjennom ydmykelsen var blitt ydmyke. Da opprant stunden da de fikk vende tilbake til Sion. Da opplevde de Guds trofasthet og rettferdighet og løftene ble oppfylt. Når de betingelsene Gud har satt er til stede, da er han ikke sen. "Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet" (1Joh 1:9).

Det ble i sannhet en Guds herlighet over Israel. Den store rovfugl fra Østen ødela så mange andre fugler. - Den store Kyros satte den lille fattige fugl fra Juda land i frihet og i kjærlighet lot den fly tilbake til sitt rede på Sion.

De ydmyke gir Gud nåde, de som i erkjennelsen av at de intet er og fra verdensgudenes troløshet søker sin frelse og vern i ham alene.

Men dette ord passer også nøye på de vilkår som er blitt satt for den nye pakts barn. Også til oss kan Herren si: "Jeg lar min rettferdighet komme nær, den er ikke langt borte". Rettferdigheten fra Golgata er jo blitt satt like foran oss som Guds dyrebare nådegave som skulle mottas i ydmyk takk. Vår Frelser står ganske nær oss og han drøyer ikke, så snart han hører ropet fra hjertedypet: Herre frels meg! Som han straks rakte hånden ut til den synkende Peter på Genesaretsjøen da han ropte om frelse, slik gjør han den dag i dag. Men er hjertet stolt og selvsikkert, går Frelseren med sin rettferdighet langt bort og synderen blir alene med sin fortapelse.

Så roper også dette ord til oss just det samme som Brorson synger:

Forherdede kvister og grener,

så hårde som torner og stener:

Tør ennå I stå der så ranke

I stolthets fordervede tanke?

Søk ned til de lavere steder:

Når ydmykt med tårer I beder,

da får I vår Jesus i tale,

for rosene vokser i dale.

Gå til Jes 47:1-15
Jes 47:1-15
Babel får her høre sin dom. Den stolte by liknes med en "kjælen" og "fin" kvinne (v. 1) som satt som "rikenes dronning".

Og nå sier ordet: "Stig ned og sett deg i støvet, du jomfru, Babels datter!" Og nå males bildet av en trælkvinnes liv (v. 2-3). Slik trælkvinnene i de dager måtte arbeide ved kvernen slik måtte nå Babels forkjælte folk tjene seiersherrene med trælarbeide.

Det var forbi med dronningdrakten.

Før hadde Babels datter gått som en fornem kvinne med slør og slep og lange klær. Nå ble det trælkvinnens korte klær som måtte brukes. Snart skulle Babel vasse over elvene i sin nakenhet, som fangene måtte det når de ble ført bort i fangenskap.

Det var hevnen fra Herren Sebaot, Israels Hellige og gjenløser.

Dette er innholdet av v. 1-15: Babels dype fall til skam fra dronning til trælkvinne. I "taushet og mørke" måtte Babels folk nå leve sine dager.

I v. 6-15 blir grunnen til denne dommen over Babel angitt. For det første, Babels grusomhet mot Israels folk da Gud brukte Babel som tuktens ris (v. 6). Selv "oldingen" ble ikke spart. At jødene ble hardt behandlet i Babylon går fram av Jeremias' ord: "Babels konge Nebukadnesar har fortært oss, har ødelagt oss" (Jer 51:34). Jeremias levde i landflyktighetstiden.

v. 7-8 skildrer Babels trygghet og overmot. "Jeg og ingen annen", det var Babels hovmodige sinn. Babel drømte om at herligheten aldri skulle få ende. Men "på én dag" sank det hele sammen (v. 9).

Babel hadde skrytt av aldri å skulle bli enke eller barnløs, men begge disse ting skulle komme over det "i fullt mål". "Barnløs" vil si at de ikke har framtid, - "enke" betegner den forlatte stilling.

Alle Babels trolldomskunster, all dets kløktige ondskap skulle ikke kunne avverge en brå ødeleggelse (v. 10-11). I Babel hadde stjernetydere som forutsa framtiden for hver måned (v. 13) hatt det store ord. Men alle Babels trollmenn skulle forgå som halm for ilden (v. 14). Ene og forlatt av alle sine tidligere hjelpere og gode venner (v. 15) skulle Babel gå under.

Babels undergang er et advarende eksempel for hele den vantro slekt i våre dager. Den etterfølger Babel i vellevnet og hovmod i en gudløs visdom. Som det gikk Judas da han hadde forrådt Herren, at verden overlot ham til hans elendighet, slik går det den dag i dag med alle verdens venner. De svikter en når fallet kommer. Bare Herren er den trofaste venn.

Vi lærer av dette at det ikke er Babels makt Herrens folk skal frykte, for den forgår. Men de skal frykte Babels sinn.

"Verden forgår og dens lyst, men den som gjør Guds vilje blir til evig tid." Gå til Jes 48:1-11
Jes 48:1-11
Med dette kapittel slutter det første avsnitt av profeten Jesajas boks siste hoveddel (Jes 48-66). Folket tenkes ennå å være i landflyktighet i Babel, og Herren forkynner ennå en gang hvordan han vil frelse det og sprenge deres lenker.

Men samtidig går det gjennom dette kapittel en vemodstone over folkets åndelige tilstand. Utvortes, med leppene hevdet folket at de var utvalgt (v. 1-2). De roste seg av å være "kalt med Israels navn" og "runnet av Judas kilde". Det var i motsetning til det tidligere tistammerike å ha Juda til stamfar, han som hadde fått det særlige løfte om Fredsfyrsten (1Mos 44:10). Med munnen roste Juda folk seg av Herren, kalte seg "etter den hellige stad" som Sions folk og etter leppenes bekjennelse stolte de fast på Herren hærskarenes Gud.

Men alt dette var bare utvortes. Hjertet var ikke bøyet og forholdet til Herren var "ikke i sannhet og rettskaffenhet". Hjertestillingen og forholdet i livet svarte ikke til bekjennelsen.

Det er den samme åndelige tilstand som vi kjenner så godt fra navnkristendommen i våre dager. Også nå kan mennesker påberope seg nåden, at de er døpt og konfirmert, men hjertet er uomvendt. Det er hykleri.

Herren vitner for folket at den utfrielse fra Babel som han ville gi dem, var blitt kunngjort av ham for lenge siden for at folket ikke skulle si: "Mitt gudebilde har gjort det! Mitt utskårne bilde og mitt støpte bilde har styrt det slik!" (v. 3-5).

Herren sier "Fordi jeg visste at du er hård, og din nakke en jernsene, og din panne av kobber" (v. 4). Ja, det naturlige hjerte er gruelig hårdt og vil så gjerne gi alt annet enn Gud æren.

Den dag i dag viser dette hårde hjerte seg innenfor kristenheten. Man gir menneskekraften, menneskeforstanden eller skjebnen og hellet æren i stedet for Gud.

I v. 6-8 peker Herren framdeles på hva han nå vil gjøre. Han vil la Kyros, perserkongen, bli en befrier for Israel. Ikke et eneste menneske kunne ha forutsett dette. Det var "noe nytt", det hadde vært "skjulte ting" i Guds råd. - Det hadde ikke stått i menneskemakt - enn ikke en eneste dag - på forhånd å forutse det som skulle skje.

Hadde man på noen måte kunnet gjette seg til det, eller ant det, ville det hårde menneskehjertet selvfølgelig ha sagt som det står: "Det visste jeg!" (v. 7), og Gud ville ikke få æren.

Vi forstår herav at Herrens hensikt med profetiene om de tilkommende ting ikke bare er bevis på at profetiene er Guds ord. Men det skal også hjelpe menneskehjertet til å se at hjelpen kommer fra Herren. Det skulle drive mennesker til å kunngjøre Herrens pris som her står skrevet: "Du har hørt det. Nå kan de se det alt sammen! Og dere, må dere ikke bekjenne det?"

Men Herren visste at kunne de gi sine avguder eller slumpelykken æren, da gjorde de heller det enn ga ham æren. "For jeg visste at du er troløs og er blitt kalt en overtreder fra mors liv av" (v. 8).

Slik var Israel, og slik er alle mennesker født i synd. Kjødets sans er fiendskap mot Gud. "Nakken er jernsener" og vil helst ikke bøye seg.

Og dog - dog er Herren langmodig, ikke fordi vi på noen måte har fortjent det. Men ordet her sier: "For mitt navns skyld er jeg langmodig. Og for min æres skyld legger jeg bånd på meg og skåner deg, så du ikke skal bli utryddet" (v. 9).

Og Herren sier videre: "For min skyld, for min skyld gjør jeg det. For hvordan skulle jeg kunne la mitt navn bli vanhelliget?" (v. 11).

Av dette framgår at all Herrens miskunnhet mot syndere, er bare ufortjent nåde. Vi har bare fortjent hans vrede og intet annet. Men for sin egen skyld, for sitt navns æres skyld, - for at hans frelsesråd kan fullbyrdes, holder Herren dommen tilbake.

Hvor mye langmodighet har ikke Guds barn fått for Herrens navns skyld! Når vi falt og snublet, da kunne Herrens kjærlighet skjule de mange synder for at hans navn ikke skulle bli vanhelliget, for at verden ikke skulle få anledning til å spotte som den lengter slik etter.

Guds folk er gjenstand for en meget stor barmhjertighet, men derfor er det også en vanhelligelse av Herrens navn når syndere gir seg selv og sine egne gjerninger æren. Herren har sagt: "Min ære gir jeg ikke til noen annen."

Men når Herren holder sin vrede tilbake i langmodighet da arbeider han jo samtidig på å rense synderen, for at det kan bli plass for hans nåde. Ordet sier også her (v. 10): "Se, jeg renser deg, men ikke som sølv. Jeg prøver deg i lidelsens ovn."

Herren taler ofte om at han vil rense sitt folk som man renser gullet og sølvet (Mal 3:3). Når her står: "Se, jeg renser deg, men ikke som sølv", peker dette sikkert på at det ikke skulle skje så voldsomt og hastig som når sølvet renses i smelteovnen, men gjennom en langvarig prøvelse og renselse i "lidelsens ovn".

I det babylonske fangenskap fant en slik renselse sted og den fortsetter framdeles under Israels nåværende tusenårige landflyktighet. Ennå er malmen ikke blitt klar, men vi vet at det vil skje engang. Da vil der stå et fornyet Israel og da skal nakken ikke lenger være som jern og pannen som kobber. Nei, da ligger Israel i støvet for korsets Herre og vil gi ham alene æren for at det ikke for lenge siden ble knust under vreden.

Dog ikke bare Israel, men hvert eneste menneske som skal nå himlen trenger å renses i Herrens smelteovn. Da gjelder det å ikke møte Herrens tukt med jernnakke og kobberpanne, men ydmyke seg under hans veldige hånd.

Den store mester kjenner så nøye hva hver av oss behøver for å bli renset fra for å nå himmelhjemmet. Verdens barn kan Herren ikke rense. De har jo ennå ikke gitt ham sitt hjerte. Det er bare Guds folk som kan være gjenstand for Guds rensende og prøvende kjærlighet. Akt da ikke Herrens refselse ringe, vær heller ikke forsakt når du tuktes av ham.

Den store mester kommer

som smelter sjel og sinn.

Han sitter ved hjertegruben

og ser i sjelen inn.

Og har i hjertedypet

sitt bilde klart han sett

så gledes den høye mester

så er hans gjerning alt skjedd.

Gå til Jes 48:12-22
Jes 48:12-22
På nytt en inderlig formaning til folket om å omvende seg. Ennå en gang peker Herren på seg selv som den evige, levende Gud (v. 12), - den allmektige (v. 13) og den allvitende Gud (v. 14).

Hvem uten Herren kunne forut ha forkynt om Herrens utvalgte og elskede fyrste som skulle være hans redskap til å bringe dommen over Babel? "Jeg, jeg har talt", sier Herren, "Jeg har også kalt ham, jeg har latt ham komme, og han har lykke på sin ferd" (v. 15).

Hva Herren her sier om Kyros stiller igjen denne som et forbilde for "Kongenes Konge og Herrenes Herre", som i dypeste forstand var Herrens elskelige. Ved ham vil han dømme ikke bare Babel men hele verden. Også hans komme som den største av alle befriere hadde Herren forutsagt århundreder, ja årtusener i forveien.

I v. 16 peker Herren på seg selv som opphav til alle de forutsagte begivenheter: "Fra den tid det kom, var jeg der." Herren er med i alt sammen fra den første rådslutning, og han følger med når profetiene blir oppfylt, når tidens fylde kommer.

Idet ordet peker på dette er det som det store "Nå" er kommet, da ikke bare Kyros var kommet, men han selv, - han som Kyros er det svake forbilde på.

I slutten av v. 16 taler en annen enn den som har talt i det foregående. "Og nå har Herren Herren sendt meg og sin Ånd", slik står det. Det kan ikke være Kyros som fører ordet her, heller ikke profeten for talen går jo umiddelbart over fra Herren selv.

Den som taler er en som er som Herren, kan tale på hans vegne, er lik ham og likevel er det en annen person. Dette kan bare være den annen person i treenigheten. Guds enbårne sønn taler her om det største "Nå" som i tidenes fylde ble virkeliggjort ved hans fødsel i Betlehem.

Det forekommer ikke sjelden i Det Gamle Testamente at Herren og den såkalte Herrens tjener, eller også "Herrens engel" (et navn for Guds sønn før han ble menneske), skiftet i talen uten at det gjøres forskjell på overgangen fra den ene til den annen.

Dette stemmer overens med vår Herres Jesu ord: "Jeg og Faderen er ett" (Joh 10:30). "Ett" sier Herren, men ikke en person.

Vi har her i slutten av v. 16 en åpenbarelse om hele den treeninge Gud. - Julens og pinsens evangelium.

Etter at Herren slik har vitnet for sitt folk at han er den evige, allmektige og allvitende Gud, framstiller han seg nå som Israels "Gjenløser" v. 17:- den som vil være sitt folks lys og veileder.

Dette er et kjærlig nådeord for oss som av naturen er formørkede og lamslåtte syndere: "Jeg er Herren din Gud, som lærer deg å gjøre det som er deg til gagn, som fører deg på den vei du skal gå."

Ja, Herren alene vet hva som tjener til vår fred alltid og alle vegne. Han holder ordets lykte for vår fot så vi i denne verdens mørke kan se Frelserens spor. Ingen behøver å gå i blinde.

Og ikke bare lærer han deg det som er nyttig, men han "fører" deg også på veien du skal gå. Som en fars eller mors sterke hånd fører det lille vaklende barn fram, slik vil Herren i sin barmhjertighet så gjerne føre oss på veien til det himmelske hjem.

Ja han vil, - - men vil du?

"Å, bare du ville akte på mine bud!" sier Herren. "Da skulle din fred bli som floden, og din rettferdighet som havets bølger" (v. 18).

Å, bare du ville -! Det er den stadige tone gjennom alle Guds ords påminnelser og kjærlige innbydelser både i den gamle og i den nye pakt. Underlig at menneskets egenvilje står som hindring for så mange menneskers lykke både i tid og evighet. Hvor godt, hvor godt kan ikke menneskesjelen ha det om den bare selv vil.

Det er freden Herren lover som den store velsignelse. En fred som lik en elv kan renne gjennom hele vårt daglige liv med friskhet og fornyelse og fruktbarhet. Ja, Guds fred er som en stille, dyp og mektig elv, med makt også til å rense syndens urenhet bort i vår daglige ferd. Guds fred kan ikke forenes med det som er urent, men motarbeider det med sin stille og veldige makt.

Og Herren lover rettferdighet, en "rettferdighet som havets bølger". Havets bølger skjuler både klipper og skjær, de dekker det alt sammen. Slik er det med Guds rettferdighet.

Som bølgen på syndflodens dager sto inntil 15 alen over de høyeste fjell, slik dekker Guds rettferdighet selv over de høyeste syndeberg. Guds rettferdighet er bygget på offeret på Golgata kors, på det blod som er nok til å veie opp mot all verdens synd. Det er denne rettferdighet Herren lover den som vil akte på hans bud.

Og ennå en velsignelse lover Herren, nemlig at folket skal vokse, så dets navn aldri skulle "utryddes og ikke bli utslettet for mitt åsyn" (v. 19).

Det står i Sal 10:7 at de ugudeliges navn råtner bort, mens det i Åp 3:5 loves den som seirer at Herren ikke vil utslette hans navn av livsens bok. Altså løftet lyder her på evig liv for Herrens ansikt i motsetning til utslettelse.

Jo mer Guds menighet vil akte på Herrens bud i alle deler, dess mer vil den bli å likne med en mor, - den skal føde åndelige barn så tallrike som sandkorn.

Men all denne velsignelsen beror altså på at man vil akte på Herrens bud. Hva er da dette bud?

Jo, i v. 20 sier ordet det slik: "Dra ut av Babel, flykt fra kaldeerne!" Det er Guds bud.

Men det er jo en nåde for Israel å komme ut fra Babels trældom. Ja visselig! Men alt som Herren byder er også samtidig en nådegave. Når Herren i ordet ber mennesket omvende seg fra mørket til lyset, fra Satans makt til Gud, da er dette bud også en usigelig nåde.

Ingenting er bedre enn å bli omvendt. Det er det samme som å komme ut av Babels træleåk. Etterfølgelsen av dette bud er jo igjen betingelsen for å kunne adlyde det bud som nevnes i 1Joh 3:23 hvor det står: "Dette er hans bud, at vi skal tro på hans Sønns, Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik han bød oss." Bare den som omvender seg, kan få troens velsignelse. Det samme sies oss i et ord fra den nye pakt: "Gå derfor ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren - - Da vil jeg ta imot dere" (2Kor 6:17).

Det er Herrens bud: Ut av Babel og inn i staden på berget, Guds menighets Jerusalem. Dette bud er bare nåde, frigjørelse og salighet. Derfor står det også: "Forkynn dette, fortell det med jubelrøst, utbre det helt til jordens ende, si: Herren har gjenløst sin tjener Jakob!"

Alle de omvendte som drog ut fra verdens Babel sier jo: "Herren har gjort store ting imot oss, og vi ble glade." Og går enn veien til himlens Kanaan gjennom ørkener her på jord, så har alle de som akter på Herrens bud likevel rike dager. Herren sørger for sitt folk nå slik som da han førte Israel fra Egypt. Det skal nok bli de helliges enstemmige vitnesbyrd når de en gang er ferdige med ørkenvandringen at det var sant: "De lider ingen tørst. Gjennom ørkenen fører han dem, vann av klippen lar han renne for dem. Han kløver klippen, og det flyter vann" (v. 21).

"Si ved min grav bare dette at Herren var så god, så god imot meg." Det var et døende Guds barns ønske til den troende prest som sto ved hans leie. Nei, Herren lar ikke sitt folk omkomme på veien.

Å, bare du ville - -! Ja slik må også hvert Guds barn som selv har smakt befrielsen fra Babel, omvendelsen fra verden til Gud rope ut til dem som ennå sitter i trælelandet.

Men for mange står dette Herrens bud om å vende tilbake til den hellige stad som en ubehagelig, en trykkende oppfordring. De vil nemlig bli i Babel. Og dermed går de glipp av hele Herrens velsignelse. De vinner aldri Guds fred eller Guds rettferdighet. De vinner ikke et evig liv, men deres navn blir utslettet for Herrens ansikt. Livet i Babel er tross all den tilsynelatende glede og ro likevel et fredløst liv. "Det er ingen fred, sier Herren, for de ugudelige."

"Gå synder gå fra Babels ørk i tide.

I dag i dag fra verdens træleland.

Du ønsker dog ei evig tørst og kvide,

i hete luer med den rike mann.

Inn synder inn iblant den lille skare

hvor gleden er med Jesus midt i krets,

der vil han for din sjel seg åpenbare

at salig du kan vandre alle steds."

Men Guds barn, du kan erfare ennå mer av fred som floden dersom du aktet bedre på din Herres bud. Herren ville jo så gjerne gjøre det godt for sine venner. Men ofte renner Guds fred bare gjennom vårt hjerte som en liten bekk i sommerens tørke med lite vann.

Dette er grunnen til at de matte tider kommer hvor friskheten er borte, hvor veksten er så liten og det urene vil samle seg der inne i hjertet. Herren ville så gjerne gi sine venner en stor fred. Men det henger på det nøyeste sammen med hvor stort alvoret er med å akte på hans bud.

"Sett deg nederst" det er Herrens bud. "Vær en velsignelse", det er også hans bud. Men først og fremst: be, frykt ikke, bare tro. Ja ville vi bare akte på Herrens bud, trøstig ta ham på ordet, ikke bare høre og kjenne ordet, men i dypere forstand gjøre ordet, - leve ordet - så skulle vi også erfare det som står skrevet i Sal 119:165: "Stor fred har de som elsker din lov". Gjennom troens lydighet vokser velsignelsen, som det står i salmen:

Med Guds kjærlighet her neden

vokser opp om kapp Gudsfreden.

Blive kan vi og med den,

ett med sjelens beste venn.

Gå til Jes 49:1-7
Jes 49:1-7
Vi begynner med dette kapittel på det annet avsnitt av trøsteboken. Ordet: "hennes strid er endt" (Jes 40:2), er nå blitt forklart. Befrielsen fra Babel ved Kyros omtales nå ikke mer. Motsetningen mellom Israels Gud og hedningenes guder stanser profeten nå ikke lenger ved.

Ordet går videre fram, det er det neste ledd i Herrens trøst: "hennes skyld er betalt", som nå kommer i forgrunnen. Den store yppersteprest med soning for våre synder males for vårt blikk.

Motsetningen settes her mellom Herrens tjeners lidelse og fornedrelse og så hans kommende herlighet. Det vakreste, vidunderligste kapittel i dette avsnitt er Jes 53 som er det midterste av trøstebokens kapitler. I dette kapittel pekes det på Golgata kors, så at Kristi kors altså danner sentrum i hele Jesajas trøstebok.

Vi hørte hvordan Herrens tjener i foregående kapittel Jes 16 en gang grep inn i Herrens tale. Her kommer nå den samme Herrens tjener med sitt vitnesbyrd.

Han retter ordet til hele menneskeheten (v. 1) og vitner om det frelseskall Herren lot gå ut til ham fra mors liv av.

Det er Jesus Kristus som her taler til oss før han ble menneske. Hvor passer det ikke nøye med det som senere ble virkeliggjort når Herrens tjener her sier: "Herren har kalt meg fra mors liv av, han har nevnt mitt navn fra min mors skjød." Herrens engel nevnte jo Jesunavnet før Kristus ble unnfanget i mors liv.

Og Herrens tjener nevner de våpen Herren hadde gitt ham (v. 2). "Han har gjort min munn til et skarpt sverd". Dette peker hen på det vi hører i Åp 1:16 hvor det står at et tveegget skarpt sverd utgikk av Herrens munn.

Dette skarpe sverd er Guds levende ord. Om dette står det i Heb 4:12: "Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd."

Herrens tjener likner seg også med "en blank pil", for Gudsordet rammer som pilen. Og han framstiller seg som en som er under Herrens varetekt med dette sitt ord. "Han har skjult meg i sin hånds skygge", han har "gjemt meg i sitt kogger." Disse ord peker hen på at han kom fra Gud og minner om ordet i Joh 1:18: "Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, - -".

I v. 3 sier han hva Gud hadde bestemt ham til: "Du er min tjener, du er Israel, på deg vil jeg åpenbare min herlighet." Til å utføre Guds råd var denne tjener bestemt. Han skulle åpenbare Guds herlighet på jord. I ham skulle Israels folk oppfylle sin bestemmelse: å være Guds rikets bærere på jord.

Alt det liv fra Gud som rørte seg i Israel var Kristus i hans før-menneskelige tilværelse. Derfor kunne Israel også kalles Guds sønn, som ordet sier det i Hos 11:1: "Fra Egypt kalte jeg min sønn."

Det sies i v. 5 at Herrens tjener skulle: "Føre Jakob tilbake til ham og samle Israel". Men Israel ville ikke la seg samle, så Herrens tjener utbryter: "Forgjeves har jeg arbeidet meg trett, og til ingen nytte har jeg fortært min kraft."

Og slik gikk det: "Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham" (Joh 1:11). Det så ut som Herrens verk i det gamle Israel var forgjeves for folket forherdet seg mot sin egen Messias.

Slik som her står har Herren, vår Frelser, i sin fornedrelsesstand måtte sukke til sin himmelske far. Og likevel kan han føye til: "Min rett er likevel hos Herren, og min lønn er hos min Gud" (v. 4) - - "og jeg er æret i Herrens øyne, og min Gud er blitt min styrke" (v. 5).

Frelseren anbefaler sin sak i sin himmelske fars hånd. Hans rett skal en gang åpenbares på den store dag når hvert kne skal bøye seg, og hver tunge skal bekjenne at han var Herre til Gud Faders ære.

Og "lønn" skal han jo også få. Han har jo selv sagt: "Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg, - - jeg skal ikke miste noe av alt det han har gitt meg" (Joh 6:37-39).

En utallig skare av alle folk, stammer og tungemål skal en gang stå for Guds og lammets trone som Kristi smertes lønn. Og blant disse skal det også være en stor flokk beseglede av Israels barn.

Også over den såkalte kristenhet har Frelseren grunn til å klage. Ofte synes det som alle nådens forberedelser og alt nådens arbeid for å opprette Guds rike på jorden, og på å frelse mennesker er forgjeves. Det er som om Kristi lidelse og død er uten nytte og spilt for nesten hele menneskeslekten. Og ofte kunne Herrens små tjenere her på jord utbryte i det samme sukk som kom fra Guds utvalgte tjener. Vi innbød til Kongesønnens bryllup, men de innbudne ville ikke komme. Ofte kan det se ut som om alt er lukket for Guds Ånds virkning.

Grønlands apostel, Hans Egede, holdt avskjedspreken på Grønland med dette vers(v. 4) som tekst. En koppe-epedemi hadde revet bort så meget av de synlige frukter av hans arbeid at han var ved å tape motet. Det har likevel vist seg at der var lønn også for hans arbeid. Arbeidet for Herren er aldri forgjeves. (1Kor 15:58). Det står urokkelig fast.

Men Herren hadde også en større gjerning for sin tjener enn bare blant Israels barn. Herrens tjener sier her i v. 6: det Herren sa til ham: "Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake. Så vil jeg da gjøre deg til et lys for hedningefolkene, for at min frelse må nå til jordens ende."

Her åpenbares altså Messias' store kall ikke bare som Israels Frelser og Konge, men som verdensfrelseren. Den frelser som Israel forkastet, som ble "foraktet av hver sjel" - - "ham som er avskydd av folkene" og gikk som en fattig tjener overfor denne verdens "herskere" (v. 7) (Herodes og Pontius Pilatus) - ham skal folkenes fyrster en gang komme til å "reise seg" for og "kaste seg ned" for. Det vil Herren som sendte denne sin tjener gjøre, for Herren er trofast (v. 7).

Med v. 7:er det atter Herren Sebaoth som taler til sin tjener, - ikke tjeneren selv som taler. Men hele denne skildringen passer nøyaktig på Frelserens skikkelse. Det er som man ser Jesus for sitt øye slik som han vandret om i sitt kjøds dager med ordets skarpe sverd og blanke pil. Han talte som den som hadde myndighet, men som også måtte gråte over Jerusalem og si: det er skjult for dine øyne hva som tjener til din fred. Men han bar også Langfredag, ble foraktet og avskydd av den store mengde fordi han hadde skuffet deres kjødelige forventninger, og stod som en trælbunden fange for jøders og hedningers domstol.

Men vi vet også at det er blitt sannhet som det står i v. 6 - Jesus er blitt hedningenes lys. Foruten en liten flokk av Israel har utallige frelste av hedningeslekt lovprist denne Herrens tjener med gledestårer og usigelig takknemlighet.

Vi kan forstå at jødene har følt seg ille berørt ved å lese ordet i v. 4: "Forgjeves har jeg arbeidet meg trett, og til ingen nytte har jeg fortært min kraft." Dagen vil komme da de vil gi ordet rett, og med sannhetens erkjennelse er frelsens dag for hånden.

Apostelen Paulus stanser ved dette i Rom 11 hvor han taler om at Israels forherdelse også måtte tjene Guds rike, idet evangeliet derved gikk ut til hedningene. Han sier: "ved deres fall er frelsen kommet til hedningene". Men han føyer også til: "Men hvis deres fall er blitt til en rikdom for verden, og er deres fåtallighet blitt til en rikdom for hedningene, hvor meget mer da deres fulltallighet!" (Rom 11:11-12).

Den herlige framtid som da vil opprinne skildres i slutten av profeten Jesajas bok (Jes 65:9-10).

Nei, Herrens tjeners gjerning ble ikke forgjeves det skal evighetens nye jord med den frelste slekt bære vitnesbyrd om. Så skal vi frimodig følge etter i sporet han har satt og være visse på at det går til herligheten.

Igjennom vanry, igjennom heder,

igjennom ros og igjennom spott

igjennom sorger, igjennom gleder

der finnes vei, o, tro det blott.

Gå til Jes 49:8-13
Jes 49:8-13
Herrens tale til hans utvalgte tjener fortsetter: "Så sier Herren: På den tid som behager meg, bønnhører jeg deg, og på frelsens dag hjelper jeg deg." For den himmelske fars øye sto hele forløsningsverket som om det allerede var fullbyrdet. Og det som her står skrevet det skjedde i sin tid.

I Getsemane og på Golgata ble Guds sønn bønnhørt som det står skrevet i Heb 5:7: "Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt."

Langfredag var den velbehagelige tid, da den evige kjærlighets største verk skulle fullbyrdes. Det var i sannhet "frelsens dag" for denne jord. Guds sønn fikk hjelp på denne dag til å fullføre verket. Han ble oppreist fra de døde og innsatt til mellommann mellom Gud og mennesker. I ham er Guds nådepakt opprettet med folket på jord "for at du skal gjenreise landet og utskifte de øde arvedeler". Den falne jord er som et øde land, men ved Jesus Kristus oppreises den og blir bolig for et frelst folk (v. 8).

Og videre skildres Herrens tjeners gjerning. Han løser ut fra fangenskap og mørke, og de som følger ham, den gode hyrde, skal ikke omkomme på veien, men finne både føde, kraft og beskyttelse. "De skal ikke sulte og ikke tørste. Verken det glødende sandhavet eller solen skal skade dem. For han som forbarmer seg over dem, skal føre dem og lede dem til kildevell" (v. 9-10).

Disse herlige ord minner om det som står i Sal 23. I Åp 7 er ordet anvendt på den evige salighet som blir de frelste til del en gang. Men alt her er Jesus livets brød for sitt folk, gir oss mat for vår sjel så vel som for vårt legeme. Selv på "de bare hauger" skal det være beitemark og vannkilder for Herrens folk.

Og Herren vil rydde bort alle hindringer for menneskesjelene: "Jeg vil gjøre alle mine fjell til veier, og mine ryddede veier skal bygges høyere." Fjellene skal senkes og dalene heves så intet menneske skal kunne unnskylde seg med at de ikke kunne komme (v. 11).

Og tårnet seg synder som fjell i sky

og sortnet enn alt for ditt øye,

og ble hvert et minne deg tungt som bly

og så du kun lyn i det høye.

Å higer din sjel mot sannhets Gud

og kaller på ham du der inne,

han vet dog vei for sitt nådebud,

din Frelser du visst skal finne.

Vi ser også hvordan de skal komme fra alle kanter, - fra alle verdens hjørner. Det nevnes "Sinims land" som visstnok betyr Kina. Man vet at det allerede århundreder før Kristus var en strekning i nåværende Kina som bar navnet Sin eller Tsin.

Hva Guds ord her peker på for så mange århundreder siden får sin herlige oppfyllelse nå i våre dager i Kinamisjonen. Hvor underlig stort at vår bibel maler det to og ett halvt tusen år i forveien. Vår bibel viser seg i sannhet å være gått ut fra ham som vet alle ting uten hensyn til tid og rom.

Det oppfordres til frydesang idet Guds rikes lyse utsikter males for våre øyne. "Himlene" oppfordres til å juble, de som er boliger for de fullkomne rettferdiges ånder som gleder seg til det tidspunkt da kampen på jord er ført til seier.

Jorden oppfordres til å istemme frydesangen som kampens, men også som seierens skueplass. Den er bolig for den del av menneskeheten som ennå ikke har fått sin endelige skjebne avgjort.

"Fjell" viser til den jordiske skapning som jo også skal få del i Guds barns herlige frigjørelse. Både himmel og jord skal fylles med frydesang.

"For Herren trøster sitt folk, han forbarmer seg over sine elendige." Den undertrykte, mishandlede, forhånede Guds menighet som nå strider sin hårde strid skal bli den seirende og triumferende kirke.

Det er Frelserens gjerning, hans store seiersverk som her i disse seks vers beskrives for oss. Salig er den som følger Herren gjennom lidelsen til herligheten og minnes det Herrens apostel minner om at for oss er "den behagelige tid og frelsens dag" nå (v. 8). Nå gjelder det om at vi "ikke forgjeves tar imot Guds nåde", Getsemanes og Golgatas nåde. (2Kor 6:1-2).

Kom hjerte il og ta

mot nådens søte bud.

I dag, i dag, i dag.

Gå til Jes 49:14-23
Jes 49:14-23
Profeten hører et klagerop. Det kommer fra Sion, fra Guds menighet i dens trengsels dager. "Sion sa: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg."

Hvor ofte har ikke denne klagetone lydt på jord, ikke bare fra det gamle Babel, hvor Guds folk med gråt lengtet etter den hellige stad, men til alle tider, så lenge menigheten vandrer i denne sin fornedrede skikkelse! Hvor ofte har det ikke lydt fra et anfektet hjerte: "Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg." De andre husker han på, meg glemmer han!

Men du Guds Sion bedrøver din Gud med slik klage. Hør hans kjærlige ord: "Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg."

Mors kjærlighet er stor. Rundt omkring høres om mødre som ga livet for sine barn, og likevel - morskjærligheten kan slå feil. I 2 Kong 6:28-29 fortelles om en mor som slaktet og åt sin sønn. Det samme fortelles om en mor da Jerusalem ble ødelagt av romerne.

Menneskehjertet kan skuffe, selv om mors kjærlighet er et av de største bilder på kjærlighet som kan nevnes. Men Herrens hjerte skuffer aldri. Han glemmer aldri sine små på jord.

"Se i begge mine hender har jeg tegnet deg", sier han. Hvert Guds barn står uavbrudt for Guds øye. Jerusalems murer lå nedbrudt, mens Sions folk satt fanget i Babel, og likevel sier Herren: "Dine murer står alltid for meg", hos ham hadde de en uforgjengelig tilværelse, og måtte derfor reise seg herlig av ruinene.

Jerusalems murer var forbilder for det vern Herren setter om sitt folk til alle tider, slik det står skrevet i lovsangen, Jes 26: "Frelse setter han til mur og vern."

Ettersom vi har slike løfter fra Herren, må vi ikke gi etter for de mismodige tanker, - dermed bedrøver vi Herren og synder mot vår trofaste Gud. Hvor mørkt det enn ser ut, skal nok solen skinne igjen. Etter hver fornedrelse følger opphøyelse for Guds folk.

Det er dette som skildres fra v. 17-23 under bildet av en mor som lenge satt barnløs og ensom, men så ser seg omgitt av en lykkelig barneflokk.

Dette ble oppfylt da menigheten i Jerusalem ble mor til de mange, mange, ikke bare jødekristne men framfor alt hedningekristne rundt om på jord. Fra Antiokia til Rom og derfra videre over Europa og videre og videre vrimler barneflokken fram. Alle ser de til Israels folk som sin mor. Det er Sions brudesmykke (v. 18) og det hellige land ville være for snevert for denne barneflokk, (v. 19-20).

Det så ikke slik ut da Israel satt som fange i Babel, "landflyktig og jaget bort", tilsynelatende uten mulighet for noen framtid (v. 21). Men fra hedningene skulle disse "sønner" og "døtre" komme. Herren ville løfte sin "hånd til hedningene og reise sitt banner for folkene." Banneret er korsets banner. For dette Davids-sønnens banner har også "konger" og "dronninger" bøyet seg i støvet. "Dine føtters støv skal de slikke" betegner den dypeste underdanighet.

De høye og mektige på jord som før undertrykte Guds Israel, skulle komme til å fremme dets vel som "fosterfedre" og "ammer" (v. 23). Bildet er her vendt om, idet Israel nå sees som barnet som blir tatt i pleie.

Dette oppfyltes ikke bare da Kyros tok seg av Israels folk, men viser også til all den støtte som Guds menighet har fått fra kongers og fyrsters side gjennom tidene.

I de første århundreder etter Kristi fødsel forsøkte denne verdens Babel igjen å knuse det hellige folk. Men saken tok den store vending da keiser Konstantin selv grep etter korsets banner. Guds menighet har igjen og igjen fått oppfylt hva Herren her lover: "Du skal kjenne at jeg er Herren, og at de som venter på meg, ikke skal bli til skamme" (v. 23).

Ofte har den vennlighet jordens konger viste Guds kirke, hatt den virkning at kirken ble overmodig og selv tok æren. Vi kan bare tenke på pavedømmet og dets gudløse selvopphøyelse. Ikke på åndelig, men på kjødelig måte tvang det jordens konger i kne.

Herren har ofte måttet tukte sitt Sion for å frelse det for denne snare, for å lære Sion at det ikke er ved makt og styrke, men ved Guds Ånd det skal seire. Herren har ofte måttet skjule sitt ansikt, så at Sion klaget: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.

Men at Herren aldri glemmer de ærlige sjeler som vil være hans egne, viser han ved å rense dem, men aldri la dem omkomme i smelteovnen.

Og en gang skal Guds Sion stråle i gylden glans når brudgommen kommer for å hente sin brud fra det fremmede land til sin Gud. Han kommer for å sette sin brud på tronen ved sin side. Da skal alle jordens slekter erkjenne at de som ventet på Herren ikke ble til skamme. Herren har aldri glemt eller forlatt sitt folk. Men her må vi vandre i tro, først i evigheten kommer beskuelsen.

Gå til Jes 49:24-26
Jes 49:24-26
"Kan vel noen ta hærfanget fra en kjempe, eller kan fangene slippe fra dem som de med rette tilhører?" Med dette spørsmål begynner kapitlets siste avsnitt.

I dette spørsmål ligger den dype grunn til Sions engstelige klage (v. 14). For Guds folks motløshet stammer fra vantro og tvil. Denne tvilen er som en gloende pil som haker seg fast i troslivet for å brenne det opp.

Hvem er "en kjempe" som det tales om her? Det er verdensmakten. Den får sitt personlige uttrykk i denne verdens fyrste og gud. Han har Frelseren selv kalt den sterke (Matt 12:29). Den brølende løve, som søker å oppsluke Herrens hellige (1Pet 5:8).

Han kommer i mange skikkelser, snart i Babels konges drakt, snart i paveskrud, ja utallige er hans skikkelser, men alltid går han ut for å røve det som er Herrens. Tilsist vil han komme i Antikrists uhyggelige skikkelse.

Og hvem er "den rettferdige" det tales om her (v. 24), hvis folk "den veldige" har tatt til fange? Den rettferdige er ham som levde og åndet allerede i den gamle pakts Israel, og som ble menneske for som Davids-sønnen å ta kampen opp mot den veldige

Goliat.

Kan man vel ta fra den veldige hva han har tatt? Dette spørsmål kan visselig dukke opp i Guds folks hjerter når vi ser den uhyre makt, denne veldige djevel har også innenfor den såkalte kristenhet. Det er "den rettferdiges fanger", det er visst. Alle vantro mennesker er jo også kjøpt og døpt av Herren til å skulle være hans egne. Men hvor fast sitter de ikke i djevelens mange slags lenker, både grovere og fine!

Når synderen våkner opp og ser seg som en fange hos den veldige, da kommer også dette spørsmål oftest fram: kan det vel lykkes at jeg blir frelst og hellig? Og den veldige roper inn i den angstfulle synders hjerte sitt ulvehyl: nei, det lykkes ikke, du kan like godt la være å tenke på det. Det er ingen som kan bli viss på sine synders forlatelse, du kan ikke bli annerledes enn du er.

Men hva sier Herren? Det er det vi skal lytte etter og ikke etter løgnerens ord. "Ja! For så sier Herren: Både skal fangene bli tatt fra kjempen, og voldsmannens hærfang skal slippe unna. Jeg vil gå i rette med din motpart, og dine barn vil jeg frelse" (v. 25).

Velsignet være dette salige "Ja!" La da Satan si nei. Herren vår sanndrue, mektige Gud sier ja. Hver sjel som går fram for Gud med det ærlige rop om frelse erkjenner at Gud er sanndru. Herrens mektige "Ja" som av Guds ånd skrives inn i synderhjertet, kan gjøre det av med alle djevelens nei og tvilende spørsmål.

Men også i et Guds barns hjerte kan denne tvil, reise seg på nytt. Det går smått med livets helliggjørelse. Det skjer fall, man bedrøver Herren. Og så hvisker djevelen: kan man ta fra den veldige det han har tatt? Kan den hjertets renhet, kjærlighet, ydmykhet du er blitt plyndret for ved den medfødte syndighet, ved vantroens makt virkelig noensinne bli tatt tilbake igjen.

Nei, hyler ulven, du når det aldri. Hvor mangt et Guds barn har ikke sittet i jammer og klage, pint av denne tvil, engstet av dette Djevelens "nei".

Hør nå Guds barn hva Herren sier: Ja, sier Herren, det en voldsmann har tatt skal rives fra ham. Bli bare ved å trenge deg inn til Gud. Hold deg nær til hans nådemidler, så skal Herren fylle din sjel med seiersglede. Han som var troens opphavsmann vil også være troens fullender.

Men selv om hjertet kan komme til hvile i dette at vi skal nå det, så reiser angsten seg ofte for våre kjæres vedkommende, når disse er uomvendte og sitter i den veldiges makt. Vi ber for dem, vitner også for dem, men det blir det samme med dem, - kanskje noen ganger tilsynelatende verre. Da kommer denne fryktelige tvil: kan man ta fra den veldige det han har tatt? Det kommer som en pil som vil lamme forbønnens vingekraft og vitnesbyrdets frimodighet. Og ulven hyler: nei de omvender seg aldri.

Kjære Guds barn, lytt ikke til løgnerens røst. Men hør det Herren sier: "Ja - fangene skal tas fra kjempen." Herrens løfter er ja og amen, hold fast ved dem og du skal se Guds herlighet.

Dette Herrens "Ja" må vi ha våre øyne festet på i alt vårt arbeide for Guds rike, både hjemme og ute, - både i indre- og ytremisjon. Ellers lammes frimodigheten overfor de fjell av vantro og hedenskap som møter oss.

Vi skal bare i troens lydighet gå omkring Jerikos murer og la forbønnens og vitnesbyrdets basun lyde. Så skal dagen komme da den veldiges festninger skal bryte sammen. Herren antar seg vår sak som var det hans: "Jeg vil gå i rette med din motpart", - det har han sagt.

Han vil gjøre det slik at de helliges fiender skal fortære seg selv (v. 26). Han vil bringe forvirring i deres rekker slik at "de tar fatt på hverandre og løfter hånd mot hverandre" (Sak 14:13).

Kirkens historie har ofte vist oss dette at Guds folks fiender vendte sverdet mot hverandre og ble på den måten kraftesløse! Slik gikk det jo mellom fariseerne og saduseerne da Paulus stod for rådet ([Apg 23:7-10).

Det er dommen fra Gud over Guds folks undertrykkere. Herrens "Ja" skal seire evindelig. "Alt kjød skal kjenne at jeg, Herren, er din frelser, og Jakobs Veldige din gjenløser" (v. 26).

Gå til Jes 50:1-11
Jes 50:1-11
Kapitlet begynner med at Herren viser folket at det ikke var hans kjærlighet som sviktet dem, men det var de som i vantro hadde sviktet Herren. "Hvor er deres mors skilsmissebrev, som jeg har jaget henne bort med?" sier Herren. Israels menighet er her sammenlignet med den Herrens hustru.

I 5Mos 24:1 tales om hvordan en mann som hos sin hustru "har funnet noe ved henne som byr ham imot", da skrev henne et skilsmissebrev. Det står ikke at Herren godkjenner det. Men Frelseren sier selv om dette i Matt 19:8: "Fordi dere har så hårdt et hjerte, tillot Moses at dere skiller dere fra deres hustruer. Men fra begynnelsen av var det ikke slik."

Herren framholder her at bruddet med jødefolket ikke var fra ham. Det var ikke for hans skyld at Sions barn var blitt solgt som træler. Herren var ikke som en skyldner som ikke kunne betale og derfor måtte selge sine barn til trældom.

Nei det var for "deres misgjerningers skyld, for deres overtredelsers skyld" Herren hadde måttet forkaste dem. De ville ikke komme til ham, ikke svare når han kalte. De betraktet Herren som en som ikke kunne utrette noe, enda Herren hadde vist dem sine store under i Egyptens land (v. 2-3).

Vantroen i våre dager er lik vantroen den gang. Man lar Herren stå og kalle. Herrens kraft er i virkeligheten bare et tomt begrep for verden, enda verdens historie vitner om hans makt.

Når det står (v. 3): "Jeg kler himmelen i sort og innhyller den i sørgedrakt", da viser vel dette først til underet i Egypten da det ble mørkt over hele landet unntatt i Gosen. Men det er også en profeti om hva som skulle skje den store langfredag da himlen også kledde seg i sørgedrakt, og hva som skal skje ved verdens ende (Åp 6:12): "Solen ble svart som en sekk av hår".

I det følgende (v. 4-9) trer Herrens tjener atter fram som den i hvem Herrens makt har vist seg på jord, som i ingen annen. Større vitnesbyrd har Gud ikke kunnet gi verden enn gjennom sin tjener. I ham skinner også frelsens lys for det elendige Israel.

Det er et vakkert ord om denne vår Frelser når det sies: "Herren Herren har gitt meg en disippeltunge, så jeg skal kunne styrke den trette med mine ord." Ja, Frelseren har mestertunge. Et eneste ord fra ham er nok til å fordrive all tretthet fra et menneskehjerte, og kan gi den kraftløse stor kraft.

"Herre til hvem skal vi gå? du har det evige livs ord", slik svarte disippelen Peter Mesteren.

Guds sønn sier at Herren Israels Gud (egentlig "Herren Jehovah") har gitt ham dette. "Men slik som Faderen har lært meg, slik taler jeg dette" (Joh 8:28). Sønnen levde i det uavbrutte fortrolige forhold til Faderen, og hørte alltid Guds røst som han sier det her i v. 4: "Han vekker mitt øre hver morgen, han vekker det for at jeg skal høre som disipler hører." Måtte vi Guds barn likne vår Frelser i dette at vi fra morgenstunden av kunne gå med det opplatte øre for Guds røst!

Og Herrens tjener lød Guds røst, selv om den viste ham inn i den dypeste fornedrelse. Det er denne lydighet under lidelsen som nå skildres her (v. 5-7), i trekk som viser begivenhetene langfredag så levende fram for våre øyne. Her sier den kommende Messias: "Min rygg bød jeg fram til dem som slo, og mine kinner til dem som rykket meg i skjegget. Mitt ansikt skjulte jeg ikke for hån og spytt."

Det er jo langfredags begivenhetene i detalj. Og hvor passer det ikke på vår Herre Jesus: "Jeg var ikke gjenstridig, jeg vek ikke tilbake" (v. 5). Ikke som jeg vil, men som du vil, det var Frelserens Getsemanebønn.

Når vi leser hva det står i v. 7 er det som vi kan se inn i Frelserens hjerte på hans lidelsesvandring: "Men Herren Herren vil hjelpe meg. Derfor blir jeg ikke til skamme. Derfor har jeg gjort mitt ansikt hårdt som stein. Jeg vet at jeg ikke skal bli skuffet."

Det er en hellig klippefasthet i lidelsens stund som er fra Gud. Verden har sin hårdhet, men den er av djevelen. Men Frelseren var fast som en klippe i dette: Ikke å spare seg selv, og på den måte skal alle de hellige være faste.

Seieren og retten er på Herrens tjeners side. Han vet at den Herre Sebaot skal føre hans sak fram til herlighet, og fiendene skal visne bort med alle sine beskyldninger og fordømmelser (v. 8-9).

Og som vår Frelser her taler om sin sak, slik har alle vi som er hans folk jo lov til å tale. Paulus utbryter i de samme ord i Rom 8:33-34: idet han sier: "Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør. Hvem er den som fordømmer?" Legemet følger sitt hode, vi seirer ved ham som elsket oss, han som vant den store sak for oss. Ja Gud være lovet at vi kan si det slik når den store anklager møter: "Han er nær, han som hjelper meg til min rett. Hvem vil stride mot meg? - - Se, Herren Herren vil hjelpe meg. Hvem er den som vil domfelle meg?" (v. 8-9).

Kapitlet slutter med å peke på den forskjellige stilling for og imot Herrens tjener som mennesker kan innta. Det lyses velsignelse over den som "frykter Herren, og hører på hans tjeners røst". Å høre på Jesu røst er uatskillelig bundet sammen med å frykte Herren. En gudsfrykt som ikke følger Jesus er intet, bare tomhet og bedrag. Herren vil være lyset for sine venner når de vandrer i mørke, - et lys som ikke slukkes. Han vil fylle deres hjerter med tillit til Herren i vanskelige tider (v. 10). Ordet her minner om Frelserens ord (Joh 8:12) "Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys."

Men så uttales også dommen over alle dem som vandrer med "ild" og "brann-piler" de selv har tent. Hvert menneske, selv om det er vantro, har jo tent seg selv et lys som det forsøker å klare seg gjennom livet med. Men med alle disse lys, ild og brannpiler, går det som med alle jordens lys de lyser bare i en liten omkrets og himmelen kan de ikke opplyse. - De slukkes lett og i alle tilfelle i døden, og så er alt bare mørke. Det er Herrens dom over alle selv-lagde lys som tennes fordi man ikke vil vandre i Herrens lys.

Hvor alvorsfullt er ikke ordet for alle disse mennesker som vandrer ved sitt eget lys, enten det nå er et selvrettferdighetens lys, et fritenkerlys, eller en falsk eller blandet gudsfrykts lys: "Fra min hånd skal dette skje dere. I pine skal dere komme til å ligge." Det er en Herrens dom.

Gå til Jes 51:1-8
Jes 51:1-8
Dette ord er en henvendelse til Herrens sanne venner, som kalles slik: "Dere som jager etter rettferdighet, dere som søker Herren!"

Det er de hjerter som er av sannhet som jager etter rettferdighet. En rettferdighet hvormed de kan bestå for Gud. I bergprekenen priser Herren de hjerter salige som hungrer og tørster etter rettferdighet og lover dem at de skal mettes. De skal finne rettferdigheten. Men den er bare å finne hos Herren. Derfor blir det å "jage etter rettferdighet" i virkeligheten det samme som å "søke Herren". Til ham må et slikt hjerte, for man finner ikke rettferdighet hverken hos verden eller hos seg selv.

Herren begynner med å henvise alle troende israelitter til deres stammefedres eksempel. Abraham og Sara var jo liksom "fjellet" som de var uthugget av og den "brønn" som de var gravet ut av, (v. 1-2). Abraham var "én", men han som er de troendes far ble til et stort folk ved sin tro, ved Herrens velsignelse (v. 2).

Men dette under som Gud gjorde med Abraham og Sara, idet han ga dem livsfrukt, skjønt de var så gamle, skulle være et tegn for folket, - et pant på at Herren ville vise barmhjertighet også med det ufruktbare og ødelagte Sion. "Herren trøster Sion" står det, "gjør ørkenen der lik Eden og ødemarken lik Herrens hage."

Ja slik gjør Herren den dag i dag. Også innenfor den såkalte kristenhet ser det ofte sørgelig ørkenaktig ut. Men Herren lever, han som fremdeles gjør paradis av en ørken. Han trøster sitt folk og fyller det med fryd og glede, takksigelse og lovsang.

I v. 4-6 uttaler Herren en ny trøst for sitt Israel, nemlig at Israels lys skulle bli verdens lys: "For lov skal gå ut fra meg, og min rett vil jeg sette til et lys for folkene."

Med "lov" og "rett" forstås her evangeliets lys i dets fulle klarhet, det Paulus kaller "troens lov", den lov som ikke avskaffer loven fra Sinai, men stadfester den (Rom 3:27-31). Troens rettferdighet grunner seg just på at lovens krav er oppfylt ved Kristus. I ham oppfyltes Herrens ord her i v. 5: "Min rettferdighet er nær, min frelse bryter fram". I ham strekker Gud sine armer ut til alle som søker rettferdighet.

Men Herren føyer til: "Mine armer skal hjelpe folkene til rett". Til dom blir det om Herren forgjeves skal strekke ut sine armer og åpne sin favn. Skynd deg da å ile i hans åpne favn. Slå deg til ro i Herrens arm (v. 5), den skuffer ingen. Alt annet forgår, - himmel og jord skal forgå. "Himmelen skal forsvinne som røk, og jorden skal eldes som et klede. De som bor på den, skal dø som mygg.", men Herrens ord skal ingenlunde forgå. "Men min frelse skal vare til evig tid, og min rettferdighet skal ikke brytes", sier Herren. Salig er hver den som bygger på denne klippe.

Ennå en gang, - for tredje gang, lyder Herrens trøst. Det er en framgang i beskrivelsen av Guds folk. I v. 1 omtales Guds folk som dem som jager etter rettferdighet og søker Herren. Dette er den gamle pakts forberedende standpunkt. Ordet i v. 7 fører oss inn i den nye pakt. "Hør på meg, dere som kjenner rettferdighet, du folk som har min lov i ditt hjerte!" Slik omtales Herrens folk. Jesu venner kjenner rettferdighet. Ja Gud skje pris og ære. Vi kjenner rettferdigheten for Gud i Lammets blod. Men la oss aldri glemme at det føyes til: "Du folk som har min lov i ditt hjerte!" Med dette beskrives Herrens folk som de som av hjerte gjerne vil gjøre Guds vilje. Det folk som ikke bare har Guds lov som en ytre tvang, men har tatt den inn i sin vilje. Ikke bare vandrer under dette: Du skal, men under dette: Jeg vil.

Bor Jesus virkelig i hjertet ved en levende tro, da går vi ikke fri for "menneskers hån og spott" (v. 7). Men da behøver vi visselig heller ikke å frykte for dem, for de som forfølger Guds folk skal selv forgå. På samme måte som møll fortærer et klesplagg (v. 8), skal de fortæres av dødens orm. Det sømmer seg ikke å reddes for slike forgjengelige skapninger når vi har en evig, levende Frelser.

Herrens trøst er stor og rik.

Frykt ei du lille flokk!

Er hyrdens ord ei nok?

Lytt til hans røst!

Den er så mild og søt,

den er i sorg og nød

så full av trøst.

Gå til Jes 51:9-16
Jes 51:9-16
"Våkn opp, våkn opp, kle deg i styrke, du Herrens arm! Våkn opp som i gamle dager, som i fordums tid!" Det er Guds folks rop til Herren i trengsels tider. Slik kalte disipplene i sin angst under stormen på Genesaret sjø (Matt 8:25). Den levende tro trenger inn på Herren. Og den levende tro holder seg fast under stormen i hva den har erfart av Herrens makt tidligere. Slik peker Guds Israel her i v. 9-10 tilbake på Herrens veldige gjerninger i Egypten. "Rahab" og "havuhyret" betyr Egypten. Det første betyr "storskryteren" - egentlig "støy", larm, slik som storskryteren gjerne oppfører seg. Med det annet, havuhyret, menes krokodillen som eiendommelig for Egypten.

Når vi ber, gjelder det å feste blikket bestemt på hva Herren før har gjort for sitt folk. Det gir hvile i hjertet, for ånden gir visshet om at han som har hjulpet hitinntil, han hjelper også heretter.

v. 11 er en gjentagelse av løftene i Jes 35:10. Her er ikke bare tale om å vende tilbake til det jordiske Jerusalem, men uttrykket "evig glede" peker hen på det himmelske Jerusalem. Det er troens håp. Det håp som legger seg med solglans over det hjertet som ber i sannhet.

Fra v. 12-16 har vi Herrens svar på hans folks bønn. Det er en kjærlig bebreidelse for fryktsomheten hos hans venner. "Jeg, jeg er den som trøster dere" sier Herren. "Hvem er du, at du frykter for et menneske som skal dø, for et menneskebarn som skal bli lik gress." Herrens frykt vil drive ut menneskefrykten. Å engstes og reddes for menneskers og djevlers trusler er å glemme at vår Herre er den som "utspente himmelen og grunnfestet jorden." Det er ikke rett av Guds folk å reddes, og alltid hele dagen engste seg for undertrykkerens vrede, når han legger pilen til rette for å ødelegge (v. 13).

"Undertrykkeren" betyr jo verdensmakten ledet av sin fyrste, og visst er det, at disse våre fiender "alltid hele dagen legger pilen til rette for å ødelegge". De gloende piler sikter stadig på oss. Men Guds ord lærer oss aldri at vi skal engstes og reddes for de mørke makter. Det er bare én vi skal frykte, og det er Herren vår Gud. Ham skal vi frykte for å synde imot, men ellers sømmer det seg for et Guds barn å være freidig og frimodig. Vi har jo ham som makter alt. Jo mindre troen er, dess mer frykt. Jo større tro, dess mindre frykt. Derfor sa Herren også: "Hvorfor er dere så redde, dere lite troende?" den natten på Gennesaretsjøen. Det varer bare en liten stund så skal verdensmakten bli nødt til å slippe den tvang, den legger på Guds folk, og "den som ligger i lenker, bli løst! Han skal ikke dø og gå i graven. Han skal ikke mangle sitt brød" (v. 14). Befrielse, liv og fornyelse skal bli Guds folk til del. Og snart skal det lyde med seiersjubel: "Hvor er undertrykkerens vrede?"

Ja, djevelen har bare sin tid, og han skal ikke få makt over Guds menighet. "Jeg la mine ord i din munn", sier Herren, og dette ord har makt til å overvinne Satan. "Og dekket deg med min hånds skygge". - Verdens iskalde stormer skal aldri makte å slukke Guds menighets lys. Hva Herren har bestemt for sitt folk og sin utvalgte tjener, nemlig "å plante himmelen og grunnfeste jorden". Det vil si å frambringe en ny tilstand med nye himler og en ny jord, det skal skje. Guds rike skal opprettes, og Guds folk skal komme vel igjennom tross all undertrykkerens vrede. På den store dag skal det stå et folk som har sin lykke i dette at Herren sier til det: "Du er mitt folk!"

Herren er den som hersker over hav og bølger (v. 15). Det viste han i fordums dager for sitt folk i Egypten, det viste han i Babel, og det vil han fortsette med å vise til det siste.

Ja vinde og bølger må lyde hans røst.

Ei truende bølge, ei opprørt hav,

ei død eller djevel, ei dypeste grav,

ei vann kan oppsluke det skib som har

ombord både vindens og stormens Gud.

Gå til Jes 51:17-23
Jes 51:17-23
"Våkn opp, våkn opp, stå opp, Jerusalem! - du som av Herrens hånd har fått hans vredes beger å drikke", slik begynner dette siste avsnitt av kapitlet. Jerusalem skal våkne og høre Herrens ord. Jerusalem tenkes å ligge som en som er drukken "men ikke av vin".

Herrens "vredes beger" betegner det bestemte mål av trengsler som Gud sendte Israel fordi det var det eneste middel folket kunne renses ved. Som et beger av sterke drikker får et menneske til å rave, må også den falle om, som tømmer Herrens vredes beger. Slik så profeten Jerusalem ligge slagen under fiendens ødeleggelse og undergang utad, under hungersnød og indre strid innad (v. 19). Slik gikk det da Jerusalem ble ødelagt av Kaldeerne, og ennå forferdeligere da det ble ødelagt av romerne. Som en "hjort i garnet" slik lå Jerusalems barn fanget av Herrens vredes dom (v. 20) og ingen av Jerusalems barn kunne hjelpe moderstaden (v. 18).

Men gledesbudskapet som nå kom til Jerusalem fra Herren var dette: "Se, jeg har tatt tumlebegeret ut av din hånd. Mitt store vredesbeger skal du ikke mer drikke av." Nå skulle det være forbi med trengselens dager. Dommen skulle nå komme over dem som har vært brukt som tuktens ris over Guds Israel. Nå ville Herren rekke fiendene vredens beger fordi de hadde trådt ned Jerusalem med ondskapsfullt sinn og hadde hatt lyst til å drive deres ondskap ennå lengre enn Herren hadde tillatt dem. Det står at de gikk over Jerusalem, - gikk over dens rygg som en gate.

Men nå skulle bladet vende seg. Nå ble det Babels tur til å drikke vredesbegeret. Gud kan sende hjemsøkelser over en kirke, og kirken har behov for å renses, men hjemsøkelsen får en ende. Når verdens store Babel skal til å drikke vredens kalk da varer det derimot evig. Det er helvedeskvaler evig å skulle drikke av Herrens vredes kalk som det står skrevet i Åp 14:9-11: "Dersom noen tilber dyret og dets bilde, og tar merket på sin panne eller sin hånd, da skal han også drikke av Guds vredes-vin, som er skjenket ublandet i hans harmes beger. Og han skal pines med ild og svovel for de hellige englers og for Lammets øyne. Røken av deres pine stiger opp i all evighet."

Og slik står det i 1Pet 4:17: "For tiden er kommet da dommen skal begynne med Guds hus. Men begynner den med oss, hvordan skal det da ende med dem som ikke vil tro Guds evangelium?"

Guds folk har her på jord evangeliet med lidelse, og vi behøver mye tukt. Men det skal ende med evangeliet uten lidelse. For den frafallne kristenhet, for dem som svikter den rette brudgom, Jesus, ender det med lidelse uten evangeliet.

Gå til Jes 52:1-6
Jes 51:17-23
"Våkn opp, våkn opp, stå opp, Jerusalem! - du som av Herrens hånd har fått hans vredes beger å drikke", slik begynner dette siste avsnitt av kapitlet. Jerusalem skal våkne og høre Herrens ord. Jerusalem tenkes å ligge som en som er drukken "men ikke av vin".

Herrens "vredes beger" betegner det bestemte mål av trengsler som Gud sendte Israel fordi det var det eneste middel folket kunne renses ved. Som et beger av sterke drikker får et menneske til å rave, må også den falle om, som tømmer Herrens vredes beger. Slik så profeten Jerusalem ligge slagen under fiendens ødeleggelse og undergang utad, under hungersnød og indre strid innad (v. 19). Slik gikk det da Jerusalem ble ødelagt av Kaldeerne, og ennå forferdeligere da det ble ødelagt av romerne. Som en "hjort i garnet" slik lå Jerusalems barn fanget av Herrens vredes dom (v. 20) og ingen av Jerusalems barn kunne hjelpe moderstaden (v. 18).

Men gledesbudskapet som nå kom til Jerusalem fra Herren var dette: "Se, jeg har tatt tumlebegeret ut av din hånd. Mitt store vredesbeger skal du ikke mer drikke av." Nå skulle det være forbi med trengselens dager. Dommen skulle nå komme over dem som har vært brukt som tuktens ris over Guds Israel. Nå ville Herren rekke fiendene vredens beger fordi de hadde trådt ned Jerusalem med ondskapsfullt sinn og hadde hatt lyst til å drive deres ondskap ennå lengre enn Herren hadde tillatt dem. Det står at de gikk over Jerusalem, - gikk over dens rygg som en gate.

Men nå skulle bladet vende seg. Nå ble det Babels tur til å drikke vredesbegeret. Gud kan sende hjemsøkelser over en kirke, og kirken har behov for å renses, men hjemsøkelsen får en ende. Når verdens store Babel skal til å drikke vredens kalk da varer det derimot evig. Det er helvedeskvaler evig å skulle drikke av Herrens vredes kalk som det står skrevet i Åp 14:9-11: "Dersom noen tilber dyret og dets bilde, og tar merket på sin panne eller sin hånd, da skal han også drikke av Guds vredes-vin, som er skjenket ublandet i hans harmes beger. Og han skal pines med ild og svovel for de hellige englers og for Lammets øyne. Røken av deres pine stiger opp i all evighet."

Og slik står det i 1Pet 4:17: "For tiden er kommet da dommen skal begynne med Guds hus. Men begynner den med oss, hvordan skal det da ende med dem som ikke vil tro Guds evangelium?"

Guds folk har her på jord evangeliet med lidelse, og vi behøver mye tukt. Men det skal ende med evangeliet uten lidelse. For den frafallne kristenhet, for dem som svikter den rette brudgom, Jesus, ender det med lidelse uten evangeliet.

Gå til Jes 52:1-6
Jes 51:17-23
"Våkn opp, våkn opp, stå opp, Jerusalem! - du som av Herrens hånd har fått hans vredes beger å drikke", slik begynner dette siste avsnitt av kapitlet. Jerusalem skal våkne og høre Herrens ord. Jerusalem tenkes å ligge som en som er drukken "men ikke av vin".

Herrens "vredes beger" betegner det bestemte mål av trengsler som Gud sendte Israel fordi det var det eneste middel folket kunne renses ved. Som et beger av sterke drikker får et menneske til å rave, må også den falle om, som tømmer Herrens vredes beger. Slik så profeten Jerusalem ligge slagen under fiendens ødeleggelse og undergang utad, under hungersnød og indre strid innad (v. 19). Slik gikk det da Jerusalem ble ødelagt av Kaldeerne, og ennå forferdeligere da det ble ødelagt av romerne. Som en "hjort i garnet" slik lå Jerusalems barn fanget av Herrens vredes dom (v. 20) og ingen av Jerusalems barn kunne hjelpe moderstaden (v. 18).

Men gledesbudskapet som nå kom til Jerusalem fra Herren var dette: "Se, jeg har tatt tumlebegeret ut av din hånd. Mitt store vredesbeger skal du ikke mer drikke av." Nå skulle det være forbi med trengselens dager. Dommen skulle nå komme over dem som har vært brukt som tuktens ris over Guds Israel. Nå ville Herren rekke fiendene vredens beger fordi de hadde trådt ned Jerusalem med ondskapsfullt sinn og hadde hatt lyst til å drive deres ondskap ennå lengre enn Herren hadde tillatt dem. Det står at de gikk over Jerusalem, - gikk over dens rygg som en gate.

Men nå skulle bladet vende seg. Nå ble det Babels tur til å drikke vredesbegeret. Gud kan sende hjemsøkelser over en kirke, og kirken har behov for å renses, men hjemsøkelsen får en ende. Når verdens store Babel skal til å drikke vredens kalk da varer det derimot evig. Det er helvedeskvaler evig å skulle drikke av Herrens vredes kalk som det står skrevet i Åp 14:9-11: "Dersom noen tilber dyret og dets bilde, og tar merket på sin panne eller sin hånd, da skal han også drikke av Guds vredes-vin, som er skjenket ublandet i hans harmes beger. Og han skal pines med ild og svovel for de hellige englers og for Lammets øyne. Røken av deres pine stiger opp i all evighet."

Og slik står det i 1Pet 4:17: "For tiden er kommet da dommen skal begynne med Guds hus. Men begynner den med oss, hvordan skal det da ende med dem som ikke vil tro Guds evangelium?"

Guds folk har her på jord evangeliet med lidelse, og vi behøver mye tukt. Men det skal ende med evangeliet uten lidelse. For den frafallne kristenhet, for dem som svikter den rette brudgom, Jesus, ender det med lidelse uten evangeliet.

Gå til Jes 52:1-6
Jes 52:1-6
Atter lyder det: Våkn opp, våkn opp!" Slik lød Sions rop i bønn til Herren (Jes 51:9). Og slik lød også Herrens ord til Jerusalem da han forkynte det at vredens tid nå var omme (Jes 51:17). Men Sion skulle våkne opp til ennå større herlighet. Ikke bare skulle vredens tid være forbi, men herlighetens tid opprinne. Det før så avmektige Sion skulle nå iføres styrke, det før nedtrådte og som var blitt vannhelliget av hedningene skulle nå, kle seg i "høytidsskrud", og "de uomskårne eller urene skal ikke komme inn i deg igjen."

Denne profeti sikter på det åndelige Jerusalem, på Kristi menighet. Den kan ikke bare peke på utfrielsen fra fangenskapet i Babel for ved den ble Israels barn ikke helt befridd fra det hedenske herredømme. Heller ikke i makkabeernes tid hadde de mere enn en kortvarig befrielse fra fremmed herredømme. Siden kom de under romeråket, og Jerusalem ble på nytt ødelagt. Løftet kan derfor bare peke hen på det åndelige Sion, Kristi levende menighet som er iført Herrens kraft og hans rettferdighets herlige kledning.

I dypeste forstand peker dette ordet hen på det himmelske Jerusalem, den fullendte menighet, om hvilke det også står i Åp.: "Intet urent skal komme inn i staden - - men bare de som er innskrevet i livsens bok hos Lammet." Renselsen fra synden framstilles her under bildet av omskjærelsen. Det er hjertet som skal omskjæres, det kjødelige sinn, som skal skjæres bort.

Fra å sitte i støvet som fange skal Jerusalem da sitte i høysete og herske med sin himmelske brudgom (v. 2).

Men Herren forutsier, at hele denne utløsningen ikke skulle skje ved sølv eller gull. "For intet" var de blitt solgt til hedningene for Herrens hellige navns skyld, som de hadde krenket. Hedningene hadde ikke gitt noe for Israel, de hadde bare undertrykt det, fått dets "herskere" til å "brøle", ved å gjøre dem til træller (v. 4-5) og spottet Herrens navn. Hedningene hadde ingen rett til Israels barn, derfor skulle disse heller ikke løskjøpes med penger. Nei, det skulle et annet sonoffer til, ikke for hedningenes skyld, ikke fordi Satan, verden eller kjødet har rett til løsepenger, men for Herrens hellige navns skyld. Ikke ved forgjenkelige ting, sølv eller gull, men med Kristi dyrebare blod (1Pet 1:18-19) er Guds Sion blitt utløst. Det er frelse uforskyldt av nåde. Slik skulle Sion lære sin Guds "navn å kjenne", få se at det var et ord fra den levende Gud som var kommen til dem og ville være midt iblant dem (v. 3-6).

Hele profetien her peker på Kristus i hvem ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, i hvem alle Guds løfter er blitt ja og amen. Av nåde for Herrens hellige navns skyld skulle folket utløses fra alle verdensmakter, enten de het Egypten, Asur eller Babel. Disse makter som ikke blir trette av å spotte Herrens navn hele dagen og spotte hans folk i fornedrelsestiden.

Fra alle disse makter er Guds folk kjøpt løs og behøver ikke et øyeblikk å være djevel, verden og kjød underdanig. Fra fornedrelse er vi kjøpte til den høyeste herlighet, men la oss aldri glemme hvor dyrt vi er kjøpt. Vi ga intet, men han ga alt.

Kjøpt jeg ble ditt navn skje ære,

dyrekjøpt, akk la det være

varsel ved hvert fotefjed.

Gå til Jes 52:7-10
Jes 52:7-10
I det foregående avsnitt ble det talt om Sions gjenløsning, her tales om de sendebud, som bærer evangeliets gledelige budskap til Sion. Evangelium betyr jo gledelig budskap, budskap om "fred" med Gud, om det som er "godt", om "frelse".

Over fjellene som omgir Sion, skulle disse fredsbud komme ilende og forkynne for menneskehjertet som er ødelagt av synden, men som likevel er bestemt til å være Guds Sion: "Din Gud er blitt konge!" Slangens hode er knust, verket er fullbragt, skylden betalt, du behøver ikke mere å være fange.

De første fredsbud var Herrens apostler, men fra da av har budskapet fortsatt å gå ut, og det skal aldri opphøre før det er gått ut over hele jorden. Guds rikes evangelium skal forkynnes i hele verden til et vitnesbyrd for alle folk.

I v. 8 tales om Sions vektere, hvordan de synger med fryd ved å se at Herren vender tilbake til Sion. Det betyr at Sions vektere er Herrens prester, som hever røsten til hans ære og er våkne for Herrens sak. Disse vektere skal både våkne og vekke og deres største fryd er å se Herren når han forvandler død til liv og besøker sitt folk. "For like for sine øyne ser de at Herren vender tilbake til Sion." (Eller som det stod i en gammel oversettelse, "med øye mot øye", deres øye vendt mot Herrens øye.)

Ja, "fryd og jubel" ble det, da folket kom tilbake fra Babel og atter bygget opp "Jerusalems ruiner". Fryd og jubel blir det hver gang "Herren avdekker sin hellige arm", det vil si åpenbarer sin herlighet ved synderes omvendelse og oppbyggelsen av et hellig samfunn så at til og med verden må erkjenne, at det ikke er menneskeverk. Men uten ende vil jubelen i Guds folk bli når budet engang lyder: Herren kommer igjen og oppretter riket, når Herren vender tilbake til Sion ved sin gjenkomst og hans folk skal se ham "øye mot øye", når "alle jordens ender får se vår Guds frelse."

Ja, et frydefullt budskap er det Kristi sendebud har å bringe. Det gamle budskap om Jesu makt og nåde, det ord om Jesu død og blod, som har så sterk en tone. Ordet om en evig utløsning for Guds folk fordi Sions Gud er blitt konge. Men skal dette budskap bli til fred og frelse for sjelen, da må hjertet omvende seg, - bort fra Babel og tro den Herrens tjener av hvis blod evangeliet har sin kraft. Det er dette som utvikles i slutten av kapitlet.

Hvor liflig og hvor yndig

er deres føtters lyd,

som kraftelig og fyndig

bebuder fred og fryd.

Og vitner for de arme

som føler syndens byll

at Gud vil seg forbarme

for Jesu pines skyld.

Gå til Jes 52:11-15
Jes 52:11-15
Herrens frelse er nær, men nå gjelder det å adlyde kallet: "Bryt opp, bryt opp. Dra ut derfra! Rør ikke ved noe urent!" Det er denne verdens Babel det tenkes på. Som Lot måtte fly ut fra Sodoma for ikke å gå under med det, slik må et Guds barn fly ut fra verdenslivet, ikke i ytre forstand som munkene og nonnene men i åndelig forstand, så hjertet bryter med alt urent vesen.

"Rens dere, dere som bærer Herrens kar!" Dersom Levittene som bar de jordiske tempelkar, ikke torde bære disse uten å rense seg og hellige seg, hvor mye mere skulle da ikke den hvis hjerte er bestemt til en helligdom for Herren, rense seg og hellige seg. "Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?" skriver Paulus (1Kor 3:16). Men hvis hjertet vil dele seg mellom Gud og verden, da besmittes Herrens "kar". En synder skal helliges for å kunne bo hos den hellige Gud. "Uten helliggjørelse skal ingen se Herren" (Heb 12:14). "Intet urent skal komme inn i staden" (Åp 21:27).

Men Guds folks vandring fra Babel til den hellige stad skal ikke være en redselslagen flukt, nei den skal være et seierstog. Dette sies så fint her i v. 12: "For dere skal ikke dra ut i hast og ikke fare bort som flyktninger. For Herren går foran dere, og Israels Gud danner baktroppen".

Slik skjedde det også ved utgangen fra det jordiske Babel (Esr 1:5-6). Det var ingen forvirret flukt, men Guds gode hånd omsluttet toget. Da apostelen Paulus i Antiokia i Pisidia vendte seg fra de spottende jøder til hedningene med evangeliets forkynnelse skjedde det også på en frimodig og verdig måte. Og slik skal det være hver gang et menneske omvender seg og forlater vantroens Babel.

"Dersom dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst" (Jes 30:15). Med et stille, fast sinn skal du som vil frelses dra bort fra ditt gamle verdensliv. Du har jo sannheten med deg, Herren går jo foran deg og fører til seier. Og han går også bak deg, så du skal ikke med angst og fryktsomhet se tilbake etter verden for å se hva den nå vil si til det. Hvor godt når dette faste og bestemte, for Gud stille sinn får makt i hjertet, så verden kan få det rette inntrykk av saken, - at det blir begynt på et seierstog.

Og det vil komme en tid da Guds barn ikke lenger kan være i folkekirkene, da disse er blitt et Babel. Men Guds barn skal vente til Herren selv gir signalet, og ikke fly ut i utide. Da vil også denne utgang bli et seierstog til Herrens ære.

Men idet ordet peker hen på Guds utvalgte utfrielse, trer atter bilde av Herrens utvalgte tjener fram. Guds ånd maler det for oss her i de siste vers. For et seierstog ut fra det åndelige Babel kan bare skje ved ham. Det sies (v. 13-15) hvordan denne Herrens tjener skal "gå fram med visdom". Med dette menes: gå fram i lydighet ovenfor Gud, for dette kaller den hellige skrift visdom. Herrens frykt er jo visdoms begynnelse, mens vantro ulydighet gjør et menneske til en dåre for Gud.

Det sies oss, hvordan denne tjener skal bli "opphøyet og være meget høy", "få mange folkeslag til å fare opp", (av forundring), "konger skal lukke sin munn for ham", det vil si bli hans ydmyke tjenere. Og det skal skje ved hva de skal se og erfare av denne Herrens tjenere: et underfullt budskap, som aldri er hørt av dem før.

Men det sies også allerede her (v. 14) at denne hans opphøyelse hang sammen med en dyp fornedrelse. Mange ble "forundret over deg", - hans utseende ville bli "så ille tilredt - at han ikke så ut som et menneske, og hans skikkelse ikke var som andre menneskebarn".

Når noen fortolkere har villet oppfatte dette ord som om Frelseren skulle framtre med et særlig stygt legemlig ytre, er det åpenbart en misforståelse. Nei, ordet har funnet sin oppfyllelse Langfredag, da endog Pilatus måtte utbryte: "Se dette menneske!"

Når det står: "Likesom mange var forundret over deg - - slik skal han bestenke mange folkeslag", (eller som det sto i en eldre oversettelse: "således skal han rense mange hedninger"), så viser disse ord tydelig at opphøyelsen sto i dypeste sammenheng med fornedrelsen, som det også blir fremhevet i Fil 2:9: "Derfor har og Gud høyt opphøyet ham". Han bøyde seg dypere enn noen annen, derfor ble han den største av alle. Gjennom lidelse til seier, det er kongeveien. Det er dette som nå i det følgende kapittel fremstilles for oss så vidunderlig, så gripende som ikke noe annet sted i den gamle pakt.

Gå til Jes 53:1-7
Jes 53:1-7
Jes 53 er vel kjent for de fleste Guds barn. Det har i seg en åndens fylde, en slik rikdom av nåde og sannhet, så det liksom klinger oss i møte fra det med dobbelt vekt: "Dra skoen av din fot! For det sted du står på er hellig."

Man må i sannhet si at Israels folk må være slått med blindhet, når de ikke av dette kunne se at Messias skulle gå inn til sin herlighet gjennom lidelse og trengsel. At det er Messias det her er tale om er åpenbart. Hvem skulle det ellers være? Alt dette kunne ikke gjelde profeten, han stiller seg jo selv sammen med folket, idet han vender sitt blikk på denne skikkelse, som Guds ånd maler for hans øye. Her tales jo om en som ble knust, ikke for sine egne, men for andres misgjerninger. Alt inntil de minste enkeltheter passer på Jesus Kristus.

"Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem ble Herrens arm åpenbart?"

Profeten legger folket dette ord i munnen, idet han i ånden plasserer seg i den tid, da Herrens tjener er stått fram for å gjennopprette Sion etter hjemkomsten fra Babel. "Herrens arm" vil her si den kraftige gjerning Gud har gjort for syndere, idet han sendte Kristus i hvem ordet fullt ut er oppfylt: "En hånd er utrakt fra Herrens trone!" (2Mos 17:16).

Profeten ser ham skyte fram som en "kvist for hans åsyn" som en som vokste opp under Guds særlige omsorg. Han kom "som et rotskudd av tørr jord", det vil si som et skudd som bryter fram fra den rot som er blitt tilbake av en ellers avhugget stamme. Det minner om ordet hos Jes 11:1: "En kvist skal skyte fram av Isais stubb". Davids hus syntes den gang nesten å være utryddet. Josef og Maria så ikke ut til å nestamme fra en kongeslekt. "Av tørr jord", det vil si av utvortes ringe kår sto han fram.

Han hadde ingen ytre kongelig herlighet eller anseelse "så vi kunne ha vår lyst i ham". Profeten teller seg selv med blant dem som foraktet denne Herrens tjener, - liksom senere Daniel da han ba for sitt folk innesluttet seg selv i den syndsbekjennelse han avla (Dan 9:4-10. 15-20). Det er den rette ydmykhet å gjøre så, for av naturen er også Gudsbarnet delaktig i slektens skyld.

Jødene ventet at Messias skulle opptre med kongelig prakt og verdslig seiersglans. De oppfattet alle de mange løfter på en uåndelig måte og mente at Messias skulle stille seg i spissen for hæren, overvinne fiendene og drive dem ut av landet. De visste av Sal 45:3 at Messias skulle være "den fagreste av alle menneskenes barn", og dette tok de på en utvortes måte.

Derfor ble de så bittert forarget da alt dette slo feil for dem. Ordet: "Hvem trodde det budskap vi hørte?" finner sin sørgelige gjenklang i fariseernes ord (Joh 7:48) "Har vel noen av rådsherrene trodd på ham, eller noen av fariseerne?" I Joh 12:38 drar apostelen fram just ordet her fra Jes 53:1:som oppfylt på de vantro jøder.

"Han hadde ingen herlighet", det er det vantro hjertes syn på Jesus, men det troende hjerte bekjenner: "Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet" (Joh 1:14).

Når man leser skildringen her av smertenes mann, kommer man til å tenke på Job, som er et forbilde på den lidende, forhånte, foraktede Messias. Som Job ble foraktet av sine venner, så ble Kristus foraktet av sitt eget folk. "En som folk skjuler sitt åsyn for", vil si med forakt å vende ansiktet bort fra ham (v. 3). Her i v. 3, 4 er det verdslige standpunkt ovenfor Kristus da han kom, så klart beskrevet. "Vi aktet ham for intet", slik har en av jødenes egne, deres store profet Jesaja, beskrevet sitt folks synd.

Når det her står om Messias at han var "vel kjent med sykdom" (v. 3) og: "Våre sykdommer har han tatt på seg", da kan dette synes som et underlig ord. Guds sønns legeme var jo fri for syndens og dødens orm i seg selv, så vi kan ikke tenke oss at Frelseren gikk omkring og var syk.

Det må tenkes på de smerter, som ble påført ham utenfra, da han ble hudstrøket, tornekronet, og naglet til korset. Ordet er blitt forstått som om Guds barn heretter slett ikke bør kjenne til sykdom og det vises til Matt 8:16-17 hvor det står at Herren helbredet alle de syke for at det skulle oppfylles som var talt ved profeten Jeasja: "Våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret."

Visselig har Herren, idet han bar våre synder for oss, også båret alle de syndens følger som ledsager synden som en fortjent straff. Og sannelig blir frukten av hans lidelse også den at for hans folk vil engang også alle syndens følger være utslettet. Det var dette Herren i sitt kjøds dager viste ved at han helbredet alle, som kom til ham med tillit.

Men likeså visst som selve synden ennå bor i vårt hjerte, selv om syndens skyld er betalt av Herren, likeså visst vil også sykdom følge med her på jord for Guds barn. Men Herren forvandler det til velsignelse, han oppdrar sine barn igjennom dette, som Paulus ble oppdratt ved den torn i kjødet som Herren hadde gitt ham. Gud kan bruke sykdom til å ydmyke sine barn med, til å ta glansen fra verdens herlighet for oss, til å fylle sine barns hjerter med dypere erkjennelse av at vi ennå er i fremmed land og oppflamme himmellengselen.

Slik vitner Paulus også i Rom 8:23: "Men også vi som har fått Ånden som førstegrøde, også vi sukker med oss selv, mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning."

Selvfølgelig kan Guds barn også allerede nå komme til å erkjenne at Herren har samme makt til å ta bort sykdom, som da han vandret her på jord. Han er jo en barmhjertig yppersteprest, som kan ha medlidenhet med våre skrøpeligheter fordi han selv er prøvet i alle ting (Heb 4:15). Hvor det derfor kan tjene vår sjel, og hvor han finner tro, kan han den dag i dag på forhånd vise den tilkommende herlighet også ved å ta bort sine venners legemlige sykdommer.

Men først og fremst kom Messias for å bortta det som skilte mennesket fra Gud og er kilden til all annen elendighet, slektens syndeskyld. Som mørke, høye fjell sto synden mellom den rettferdige, hellige Gud og den skyldige synder. Synden skal sones, hver eneste synd, som er syndet på jord i tanke, ord og gjerning. Lovens rettferdige dom måtte fullbyrdes. Gud kan ikke se igjennom fingrene med synden, som mange vantro mennesker mener, det forbyr hans hellighet. Lovens sverd ble hevet, men den uskyldige tok hugget for de skyldige. Han gikk i vårt sted, ikke tvunget men frivillig.

Når det står at Herren lot alle de forvillede fårs "misgjerninger ramme ham", når "Gud i Kristus forlikte verden med seg selv" (2Kor 5:19) da var det et frivillig offer av Guds sønn. Jeg setter mitt liv til "av meg selv", hadde den gode hyrde sagt (Joh 10:18) og dette vitner ordet her i v. 7 om: "Han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes og lik et får som tier når de klipper det". Denne tause kjærlighet taler høyere enn noe annet om at han kom fordi han ville være offerlammet, som bar all verdens synd.

På Moria berg gikk i fordums dager en far med sin sønn, og sønnen spurte: "Hvor er lammet til brennofferet?" Abraham svarte sin sønn: "Gud vil selv utse for seg lammet" (1Mos 22:7-8).

Isak ble ikke offerlammet, men Langfredag ble det åpenbart hvilket offerlam Gud hadde utsett seg.

Ja, det er skjedd, det er fullbrakt, hva ordet her i v. 5: det dyrebare, det dyrekjøpte ord, sier: "Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom."

Ja, det er veien. "Vi vendte oss hver til sin vei", men det ble ingen vei ved menneskeanstrengelse. Veien gjennom det mørke syndeberg er funnet alene i Jesu blod.

"Knust for våre misgjerninger" står det. Ja, byrden var tung. Millioner synder hos hvert eneste menneske, og det lever for tiden omkring 4, 5 milliarder mennesker på jorden, legg så til syndemassen for alle de slekter som har vært og ennå skulle komme, og tenk deg hele denne masse samlet fra alle siden over en eneste!

Syndens fulle forbannelse kjenner bare Gudslammet og så de sjeler som forakter ham og derfor selv må tømme kalken i all evighet. Men hvert såret synderhjerte som søker hen til Golgata med sine syndesår er det nå legedom for. Straffen er lagt på ham, for at vi skulle ha fred. Intet sted er Frelserens skikkelse vakrere å se for et sønderknust hjerte enn når han henger på korset, knust for våre misgjerninger.

O, du Guds lam!

Med korsets skam,

du bar all verdens synder,

dermed all fred begynner.

Av kjærlighet

gi oss din fred.

Gå til Jes 53:8-12
Jes 53:8-12
"Ved trengsel og ved dom ble han revet bort." Syndens dom ble ikke ved å hvile over ham, verket ble fullbrakt, og dermed var Guds sønn for evig ferdig med døden. "Sin død, den døde han én gang for synden. - Døden har ikke lenger noen makt over ham" (Rom 6:9-10). "Og hvem kan tale om hans slekt?"* med dette menes: Hvem kan utgrunne den framtid, som fulgte av Messias' død for folkets overtredelsers skyld? "Han ble utryddet av de levendes land". Ved korsets hårde død for derved å bli stamfar til en ny slekt. Hva den første Adam forbrøt, har den annen Adam sonet og dermed lukket opp for en ny framtid. (*Dansk overs. NB-88 har: hvem tenkte i hans tid...)

I v. 9 finner vi en merkelig spådom om hvordan "de gav ham hans grav blant ugudelige". Til dette hadde man bestemt ham ved å regne ham blant overtredere og korsfeste ham mellom to forbrytere. Det var den vantro verdens gave til ham, som "ingen urett hadde gjort, og det ikke var svik i hans munn." Men Gud vendte det så at han likevel i sin død fikk sin grav "hos en rik". Slik står det, og den hellige historie har gitt løsningen til dette merkelige ord, idet Josef av Arimatea jo la Jesu legeme i den klippegrav han eide i nærheten av Golgata.

I v. 10 fremheves det at denne Messias' lidelse og død var etter Guds rådslutning. "Det behaget Herren å knuse ham. Han slo ham med sykdom." Det var faderens og den enbårne sønns dype, brede, lange, høye kjærlighet, kjærligheten sterkere enn døden som sto bak forsoningsverket. "Sykdom" vil her si hele vår syndeskyld, for synden kan med rette betegnes som en skrekkelig sykdom, en åndelig spedalskhet.

Men her pekes også herlig hen på det samme som vår Herre Jesus, da han talte om sin lidelse, sa slik: "Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt" (Joh 12:24). "Når du gjør hans sjel til et skyldoffer, skulle han se etterkommere og leve lenge." Sæden som vokste fram etter Frelserens lidelse og død, er alle de syndere som lar seg frelse. Hele den hvitkledde skare som på den store dag skal stå for Guds og Lammets trone er frukten av Golgatas utsæd. Og Jesus lever i sin menighet og vil evig være livet for sitt folk. Hvert Guds barn vet at han som døde på Golgata, "har forlenget sine dager", er en oppstanden, levende Frelser.

Han fullbrakte skyldofferet, står her. Hans offer var ikke som tempelofrene, som stadig måtte bringes på ny, men med "For med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget" (Heb 10:14). Det tales både i v. 10 og v. 11 om at det var Frelserens sjel som fullbrakte offeret. Legemets lidelser var bare lite imot sjelekvalen. På sin sjel bar han den fryktelige byrde.

Men "fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes." Frelserens blod skal ikke ha flytt forgjeves. "Herrens vilje skulle ha framgang ved hans hånd." Hvert omvendt menneske er Jesu smertes lønn. Hver sjel som lærer sin Frelsers dyre kjærlighet å kjenne og ved korsets fot lovpriser hans dyre blod, metter sin Frelsers sjel.

Gud har sagt: "Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere" (v. 12).

Det sies ikke at Jesus skal få alle frelst, men at han skal få de mange til del. Og når det tales om, at de sterke skal bli hans bytte, må det tenkes på alle de sterke motstandere, som i tidens løp kom til å bøye seg ved korsets fot med sønderknuste, bedende hjerter.

Men betingelsen for at Jesu død kan bli mennesker til evig frelse er også tydelig sagt her. "Ved at de kjenner ham" står her "skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange" (v. 11).

Verden er altså ikke blitt rettferdig alene ved Kristi død, men til rettferdiggjørelsen hører også at Frelseren blir kjent av oss, at syndsforlatelsen i hans blod blir tilegnet i troen.

"At de kjenner ham" - - i dette ligger dommen over vantroen, men i dette ligger også håpet for hver den som kommer til Herren.

Rettferdiggjørelsen som Guds ånd her taler om forbindes på denne måten på det nøyeste med Frelserens forsoning. For det er jo troen på at han har båret vår synd, troen på at skylden er tatt fra oss, ved at han bar den for oss, som rettferdiggjør en synder.

Kapitlet slutter med liksom i en sum å samle hele Herrens yppersteprestelige gjerning, den han utførte da han hang på korset, knust for våre misgjerninger, og den han utfører den dag i dag ved Faderens høyre hånd, i dette ord: "Han som bar manges synd, og han bad for overtredere".

Ypperstepresten i den gamle pakt ofret for folkets synder, men trådte også fram i forbønn for folket. Dette antydes ved at han bar på sin embetsdrakt et brystsmykke, som besto av tolv edelstener. Disse betegner Israels tolv stammer. "Når Aron går inn i helligdommen, skal han bære navnene på Israels barn i doms-brystduken på sitt hjerte, slik skal han alltid minne om dem for Herrens åsyn" (2Mos 28:29).

Slik står også vår yppersteprest som talsmann ved Faderens høyre hånd. Han ba på sitt kors for dem som korsfestet ham, og han lever ennå for å gå i forbønn for oss (Heb 7:25 og Rom 8:34). Han ber for det ufruktbare fikentre at det må få stå ennå et år, han ber for sine venner når Satan krever å få oss i sin vold for å sikte oss som hvete, ber at vår tro ikke må svikte (Luk 22:32).

Kristus som vår yppersteprest er det bildet Ånden maler for oss her. O, kjenner du ham kjære sjel? Er de to små ord: "For meg" gått inn i ditt hjerte og blitt liv for deg?

Måtte sangerens ord lyde fra ditt hjerte:

"Kristus korsfestet er alt hva jeg vet,

både til visdom og rettferdighet,

samt helliggjørelse, frelse og fred.

Inntil i dag, til i dag!" Gå til Jes 54:1-10
Jes 54:1-10
Det er jubel i dette avsnittet som skildrer det benådede, med Gud forlikte Israels framtid. Israels menighet sees under bilde av en forlatt hustru. Nå er hun blitt tatt til nåde og skal sitte som en lykkelig mor omgitt av en stor barneflokk.

Israel er den "forlatte" og "ufruktbare" (v. 1), den i ånden bedrøvede kvinne, en forskutt ungdomshustru (v. 6). Det hadde Israel vært mens de var landflyktige i Babel.

Men nå skulle det bli annerledes. Den ufruktbare skal bli meget fruktbar: "strekk dine snorer langt ut" (v. 2), "bre deg ut både til høyre og til venstre" (v. 3), og "ta hedningefolk i eie".

Sion skal ikke lenger behøve å "bli skuffet" og "skamfull". I østerland mener man det er en skam å være barnløs, enten det nå var som jomfru eller enke. Israels "ungdoms skam" peker vel hen til trældomstiden i Egypten, da folket ennå ikke hadde inngått pakten med Herren. "Enkestands vanære" viser til tiden i Babel, da Sion satt som en forlatt kvinne.

Alt dette vonde skulle nå være forbi. "Et lite øyeblikk forlot jeg deg, men med stor barmhjertighet vil jeg samle deg". "Da min vrede strømmet over, skjulte jeg mitt åsyn for deg et øyeblikk, men med evig miskunnhet forbarmer jeg meg over deg, sier Herren, din gjenløser" (v. 7-8). Herren ville atter kjennes ved Sion som sin brud og ektehustru. Han som kalles "all jordens Gud", ville være Sions gjenløser, Sions Goel (v. 5).

Brorson bruker i sine salmer ofte uttykket "Goel", som ordrett betyr "gjenløser" (v. 5). Dette ord brukes derfor også i det hebraiske språk om ens nærmeste slektning, fordi denne var forpliktet til å løse og ta seg av den som trengte til beskyttelse. I påkommende tilfelle skulle han ekte sin avdøde slektnings enke for å oppreise den avdødes slekt. I Ruts bok hører vi hvordan Boas ble Ruts løser. Gud framstiller seg altså her som Israels nærmeste slektning som har forpliktet seg til å ta det til sin brud.

Og Herren sier at nå skal fredspakten mellom ham og hans brud aldri rokkes mere. Herren hadde engang forsikret det at jorden aldri mere skal ødelegges av syndflod og satt regnbuen i skyen som tegn på "at Noahs flom ikke mer skal gå over jorden." Slik sier Herren, "har jeg nå sverget at jeg ikke vil være vred på deg eller skjenne på deg" (v. 9). "For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, han som forbarmer seg over deg."

Opp, Sions datter! nå kan du kaste

din enkedrakt.

Fra sorgens kammer med glede haste

for Gud har sagt:

"Så sant jeg lever, jeg er din Gud,

og Sion er min utvalgte brud!"

Når dette jublende løfte møter oss her, da må vi legge merke til at det kommer like etter Jes 53. For velsignelsen har sin grunn i den utvalgte tjeners offerdød. Han bar de manges synd og har dermed tatt bort forbannelsen.

Når vi nå spør hvor vi finner oppfyllelsen på dette herlige løftet, da viser apostelen Paulus oss vei. Han anvender ordet her i Gal 4 på det åndelige Jerusalem, den del av Israel som hadde kjent Herrens rettferdige tjener og tatt imot Kristus. Den flokk i Israel som kjente sin besøkelsestid var forholdsvis liten og fattig i motsetning til Israel etter kjødet. Det er den store mengde som ville ha en kjødelig Messias.

Paulus sammenlikner derfor det troende Israel med Sara, Abrahams rette hustru. Hun er "den frie kvinne" (Gal 4:26) i motsetning til Hagar som han likner med det kjødelige, vantro Jerusalem. Da Hagar skulle føde Ismael, hovmodet hun seg overfor sin frue Sara, den ufruktbare. (1Mos 16:4).

Slik hovmodet Israel etter kjødet seg ovenfor den lille Kristi menighet i Jerusalem. De vantro jøder pukket på at de var Herrens rette menighet, mens de kristne ble kalt for en frafallen slekt.

Da trøster Paulus det troende Israel med løftet her. Som Sara fødte Isak og derved ble mor til et langt tallrikere folk enn Hagar, slik ble Kristi menighet snart langt tallrikere enn hele det gamle jødefolk. Den vokste utover i hedningeverden, og folk etter folk søkte ly under korsets skygge. Guds Israel har nok hatt grunn til å synge med fryd, for det tok løftet med seg (Gal 4:27). Mens Israel etter kjødet på nytt ble utstøtt i den store landflyktighet, som varer ennå.

Og på Kristi menighet passer det i sannhet det som står her i v. 9, 10 om den evige fredspakt, den urokkelige ektepakt. Den himmelske brudgom vil aldri bli vred på sin menighet og brud. For over det folk som flokkes om ham er det bare nåde. Han fullbrakte et evig skyldoffer en gang for alle.

Hvor lykkelig å høre til dette folk som Herren aldri mer vil "være vred på" eller "skjenne på" (v. 9). Han har tatt det til seg med stor barmhjertighet (v. 7), og forbarmet seg over det med evig miskunnhet (v. 8). Hans miskunnhet aldri skal vike fra dem, om enn alt annet på jord, også fjellene og høydene, skal vike og rokkes. Det er det mest faste denne jord ellers kjenner.

Det kan nok komme tider for Kristi sanne menighet, Guds levende flokk da den igjen kan komme til å likne Sara. Den kan se så liten og ufruktbar ut i motsetning til den store flokk av navnkristne. Den pukker på å være den rette Kristi kirke, mens den ringeakter den lille flokk av hellige. Slik kan det ofte se ut både i de enkelte sogn og i hele den såkalte kristenhet.

Men Guds levende Sion, de sanne hellige, har framtiden for seg. En prest som var fiendtlig innstilt mot den lille flokk av troende i hans sogn, sa med betydelig overlegenhet: Framtiden hører oss til. Men han får ikke rett. Det ser vi alle steder at velsignelsen følger Herrens sanne, levende menighet. Den verdslige kristendom, hvor storartet den enn kan synes å være i tall, kan aldri komme noen vei med sitt såkalte arbeide for Guds rike, men står avmektig ovenfor all åndelig nød.

Og hvor ofte har det ikke vist seg at den lille flokk av Sions sanne folk fikk lov til å utrette store ting for Herrens sak, både i indre- og ytre misjon. Den fikk lov til å spenne ut sine teltsnorer og utvide plassen for sitt telt lenger og lenger. De kunne synge med fryd over de mange barn som Herren ga sin menighet i vakte og omvendte sjeler! Det skal nok stå fast som Herrens ord til hans sanne folk:

"Så sant jeg lever er jeg din Gud,

og Sion er min utvalgte brud."

Også den enkelte sjel kan ha tider hvor det føler seg så ufruktbar og forlatt.

"I Babels land sitter Sions enke

så mangen gang

og gråter hver gang hun kun vil tenke

på Sions sang."

Men tap ikke motet anfektede sjel. Det Guds Lam med korsets skam er jo hjertets dyreste eie. Et øyeblikk kan Herren skjule sitt ansikt, men aldri slik at hans miskunnhet skal vike fra deg. Hører du til det Jerusalem som er ovenfra, til den lille flokk som verdens Ismael forfølger (Gal 4:29), så kom ihu: du er dog "løftets barn", som Isak var det (Gal 4:28). Du har det salige løfte: "For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, han som forbarmer seg over deg."

Og snart kommer stunden da Herrens brud skal hjem og fylle den nye jord, det himmelske Jerusalem, med evig lovsang. Det er dette herlighets håp det pekes på i neste avsnitt av dette kapittel.

"Snart han kommer og henter sin brud

fra det fremmede land til sin Gud,

hjem til sin himmelske fred." Gå til Jes 54:11-17
Jes 54:11-17
I dette velsignede avsnitt av Jes 54 skildres det nye Jerusalems herlighet både i det ytre (v. 11-12), og i det indre, den åndelige herlighet (v. 13). Det skildres fremdeles hvordan Sion aldri mere skal ha noe å frykte for, for Herren selv vil være byens vern og for evig skaffe sine utvalgte rett (v. 14-17).

"Du arming, du som er bortrevet av storm, du som ingen trøst har funnet!" Slik beskriver Herren sitt Sion etter den ytre stilling her på jord. "I verden skal dere ha trengsel," har Herren sagt til sitt folk. Og Herrens kirkeskip har i sannhet ofte vært omgitt av veldige stormer både i den gamle og den nye pakts dager. Med rette synger Kingo:

"Hva er det for en snekke

en liten flytebåt,

som bølgene omdekker

så den er uten råd?

O, se den store nød,

rett som den gikk til grunne

og just til havsens bunne

ned i en avgrunn fløt!

Det er Guds kirkesnekke,

hans lille menighet

som bølgene bedekke,

så den ei redning vet,

hvor Jesus later som

han ofte hardt mon sove,

og så for vind og vove

sitt skip lar tumle om."

Men den tiden skal komme, da den himmelske styrmann som alltid hadde hånd om roret vil styre skipet inn i havn, i fredens stad. Der skal Guds folk bli trøstet for evig. Her på jord er det nok glede for Guds folk. Men bedrøvelsen vandrer likevel alltid ved vår side (2Kor 6:10: "Som sørgende, men alltid glade"). Her må vi dog så med gråt, som Brorson synger om den store hvite flokk:

"Ofte var det i så mangen nød,

en tårestrøm på kinnen fløt.

Men Gud har dem,

straks de kom hjem,

avtørret på sitt skjød."

Der er alle sorgens minner forvandlet til lovprisning og takk.

Og nå maler Herrens Ånd et bilde av den hellige stad. Det svarer helt ut til det Johannes så i sin åpenbaring (Åp 21:19-21). Steinene i det nye Jerusalems murer legges "i blyglans" (en blyerts blandet med svovel og sølv), så at de skulle stråle. Grunnvollen vil Herren legge av Safirer, en skjønn edelsten av himmelblå farge, som ofte forekommer i den gamle pakt. Den gang Moses og de eldste steg opp på Sinai berg og "så Israels Gud", i den grad det er mulig for dødelige mennesker å se ham, så de også "under hans føtter var det likesom et gulv av gjennomsiktig safirsten, klart som selve himmelen" (2Mos 24:10). Den himmelblå farge er trofasthetens farge, paktens grunnfarge.

Stadens murtinder funkler av den røde rubin, blodets farge, som er bilde på livet, det evige liv. Portene var av karbunkelsteiner, også funklende edelsteiner. Ja, hele ringmuren omkring byen består av kostbare steiner

Det ligger en dyp betydning i denne beskrivelse i Skriften av de kostelige steinene i det nye Jerusalem. Edelsteinene som jo ikke kan etterliknes med kunst, er også gått fram av Guds skapertanke. Det eiendommelige ved dem er de herlige strålebrytninger som avspegler lyset. De taler dermed om de åndelige edelsteinene som er Guds frelste barn. En gang skal de være gjennomstrålet av Guds liv og lys i alle dets himmelske strålebrytninger.

Hver frelst sjel er allerede nå en juvel i Guds øyne. Men som juvelene må slipes for riktig å kunne stråle lyset ut, slik må også Guds barn dannes i Åndens verksted, for at Guds herlighet riktig kan gjennomstråle oss.

I det nye Jerusalem er målet nådd, alt er gjennomtrengt av Gud. Det er dette det pekes på i v. 13: hvor den endelige åndelige herlighetsglans beskrives med disse vakre ordene: "Alle dine barn skal være lært av Herren, og dine barns fred skal være stor." Guds barns vilje er da blitt fullstendig ett med Guds vilje. Det er intet mere i Guds folk som skal forstyrre freden.

Heller ikke utenfra skal freden kunne forstyrres. Det nye Jerusalem er befestet med en evig rettferdighet. Synden er borte, ingen mørkets makt har del i det folk som skal bo der. Derfor er også all "fortrykkelse" og all "forferdelse" evig fjernet fra Sions folk.

Og de folk, som før sto fremmede for Israel og fremmede for Herren skal nå ikke lenger være fjernt fra Herren (v. 15), men være blitt ett folk med det frelste Israel. Det tenkes sikkert på de mange hedninge-kristne og til disse hører jo også vi, og til de sier Herrens apostel Paulus: "Fremmede for paktene med deres løfte - - men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet" (Ef 2:12-14).

Men de som er blitt ved å stå som fiender, skal lammes i deres kamp mot Jerusalem. De ødeleggelsesredskaper som Herrens fiender ville bruke er jo også skapt av Herren, så det er klart at de fullstendig er i hans makt. Smeden som dannet dem er også bare en skapning, og ødeleggeren som ville bruke dem, kan bare gjøre dette så langt Herren tillater det. Han kan ikke komme lenger enn Herren har bestemt (v. 16). Derfor blir alle fiendske makters våpen uduelige og den kvasse tunge som stadig søkte å anklage Herrens folk skal ikke mere få rett over Guds folk, men må tie for evig (v. 17).

Verden bruker i sannhet også nå alle de våpen imot de hellige som den på noen måte kan anvende. Vi behøver bare å tenke på hvordan den fiendske presse særlig i vår tid kjemper med alle sine våpen for å få Gudslivet domfelt i menneskers øyne og gjort til spott.

Men alt dette får ende. Til det nye Jerusalem skal ingen av de fiendske makter, som ville bli ved å være hedninger, kunne komme. Der er freden evig. Ja, hvilket salig håp! Dersom vi er barn er vi og arvinger til all denne herlighet. "Dette er arven til Herrens tjenere, den rett de får av meg, sier Herren." Ja, det er Guds rettferdighet, ikke den falske rettferdighet, som er fra oss selv, men den rettferdighet som er gitt oss ved hans rettferdige tjener.

Fest ditt blikk, Guds barn, på denne hellige stad. En forsmak på den herlighet får Guds folk allerede her, men hvor skal det bli livsalig, når arven skal heves i sin fulle rikdom.

O Helligånd! Mitt hjerte

den stad jeg høyt attrår:

Jerusalem, det skjønne hjem,

hvor all min nød og smerte,

for evig avskjed får! Gå til Jes 55:1-5
Jes 55:1-5
I Jes 53 er grunnvollen lagt for den kommende herlighet ved Messias' lidelse og død for syndere. Deretter er rettferdigheten, freden og gleden i det nye Jerusalem framstilt i Jes 54. Så følger en inntrengende, kjærlig innbydelse til å komme og få del i nåden.

"Nå vel" - slik roper Herren til oss. For alt er lagt tilrette så stort og kjærlig som det er, så kom nå hit!

Det hebraiske ord for "nå vel" bestyr egentlig "akk". Det går en vemodstone igjennom det, fordi Herren så nøye ser menneskehetens dype elendighet, og vel også ser at mange ikke tar imot den nådefulle innbydelse.

"Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk!" Hele denne innbydelse minner mye om innbydelsen til kongesønnens bryllup (Matt 22). Den eneste betingelse som settes er tørsten. "Alle dere som tørster" står det.

I hvert eneste menneske er det en tørst etter lykke og glede, men de fleste vender seg med sin tørst dit hvor det bare er skuffelse. I ørkenen finnes luftspeilinger som framskaffer bilde av levende vannkilder, mens det hele bare blir en bitter skuffelse for den som skynder seg etter det. Slik er det også med alle verdens kilder. Måtte dog hjertene komme til å tørste etter Gud, den sanne, levende kilde! Når først denne tørst våkner, da er det råd, da får Herrens innbydelse klang. "Alle dere som tørster" står det, "kom".

Ordet her minner om Herrens vakre løfte i Åp 21:6: "Jeg vil gi den tørste å drikke av livets vannkilde uforskyldt." Herren vil bare gi det uforskyldt, "uten penger og uten betaling" står det. Selv den fattigste kan altså få del i denne nåde. Ja, man kan slett ikke få den, hvis man i det hele tatt vil betale den. Nåden gis bare uforskyldt. Vi har jo heller ingenting å betale med. Det er et stort evangelium dette ordet: "uten penger og uten betaling". Om noen som fikk tilbudt en gård, kanskje til en verdi av mange hundretusen kroner, som gave, ville det være tåpelig å si: Nei jeg vil gi ti øre for den. Jeg vil ikke ha den for ingenting. Så tåpelig oppfører alle seg som vil betale Gud.

Men det står jo likevel "kjøp". Ja, visselig er det noe vi skal gi fordi det ellers vil hindre oss i å drikke av livskilden. Vi må utlevere vår selvklokskap, vår egen rettferdighet, vår egen vilje. Men alt dette er jo bare verdiløse mynter og ingen betaling.

Som Guds gaver nevnes ikke bare det levende vann men også "vin og melk". Det er bilder på det som styrker og nærer. At dette skal forstås åndelig, framgår av at det tilbys uten penger og uten betaling.

Men hva gjør nå menneskene? I stedet for å komme til Herren og ta alt av nåde, forsøker de fleste mennesker på alle mulige måter å klare saken selv. "Hvorfor veier dere ut penger for det som ikke er brød og deres fortjeneste for det som ikke kan mette?" sier Herren.

Det er dette forgjeves som går igjennom alle vantro menneskers liv, som Herren her påpeker. Her arbeider og sliter og strider folk nok på jord. De gir livet, men utbyttet blir en skuffelse. Noen bygger på sine naturlige gode egenskaper, ytre borgerlig sømmelighet, andre på sitt pliktoppfyllende sinn, andre igjen på sine gaver, gode forsetter, ja bønner og tårer. Men alt dette er forgjeves.

"Hør på meg! Så skal dere ete det gode, og deres sjel skal glede seg ved de fete retter. Vend øret hit og kom til meg! Hør! Så skal deres sjel leve." Det er veien: Å bøye sitt øre ydmykt, og høre Herrens røst i tro. Så lever sjelen, den lever ved det ord, som går ut av Guds munn. I ordet og sakramentene rekker Herren oss den kraftige sjeleføde til et evig liv.

Det er lykken å gi seg over til nåden alene. Så får Herren visselig hele æren, men vi får den evige velsignelse. Det hovmodige sinn som stadig vil ha litt ære selv for hva man gjør, og ikke i tro lar Guds nåde være nok, må omkomme på veien. Men den sjel som hører og tror, har overflod.

Herren sier at han vil gjøre en slik nådepakt med mennesker - "gi dere Davids rike nåde, den visse."* Disse løfter gikk jo ut på at Gud av hans sæd ville oppreise en evig konge. Det er denne Davids sønn, Herren i det følgende først taler om (v. 4). Han sier at han har satt ham "til et vitne for folkeslag, - - til en fyrste og en hersker over folkeslag." Deretter taler han til ham (v. 5), idet han sier at han skal kalle et folk han ikke før har kjent som sitt eget. Og dette folk som heller ikke har kjent ham før, skal løpe til ham, fordi de ser Guds herlighet i ham. (*NO-78 oversetter her slik: "og vise dere varig troskap, slik jeg gjorde mot David.")

Talen går her fra David rett over til Davidssønnen. Flere steder i den hellige skrift kalles han for David, som i Hos 3:5. Der står det at Israels barn i de siste dager skal vende om og søke Herren, deres Gud og David, deres konge. Likeså hos profeten Esek 34:23: "Jeg vil oppreise én hyrde over den, og han skal røkte dem - min tjener David."

Ordet her inneholder et løfte om at Messias skal være fyrste ikke bare for Israel, men også for alle folkeslagene som ennå stod utenfor pakten. Men han skal herske ved å være vitne for dem, altså ikke ved ytre makt men ved sitt ords makt.

"Han herliggjør deg," slik tales det om Herrens forhold til denne sin tjener, og dette ord tar jo Frelseren opp i sin yppersteprestlige bønn (Joh 17:1). Der ber han: "Herliggjør din Sønn for at din Sønn kan herliggjøre deg".

Ja, i Kristus er all Guds nåde og herlighet gitt oss. I ham er de trofaste løfter til David herlig oppfylt. Han selv er jo den levende vannkilde som har sagt: "Om noen tørster, han komme til meg og drikke!" (Joh 7:37). Hele den nådefulle innbydelse blir derfor en innbydelse til ham, vår Jesus, vår Konge.

Kom nå til kilden,

kom nå til kilden god.

Kom og drikk av livets flod

så får du kraft og mot! Gå til Jes 55:6-13
Jes 55:6-13
I dette avsnitt lyder det et alvorlig kall til omvendelse mens det ennå er nådens tid. Og det stårart og tydelig at all Guds store nåde og barmhjertighet forutsetter omvendelse (v. 6-9). Men det pekes også på hvordan Herren selv ved sitt mektige ord kan virke omvendelse og dermed bringe evig glede og fred inn i synderhjerter, til ære for sitt store navn (v. 10-13).

"Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær!" slik høres den alvorlige tone fra Guds basun. Menneskene søker etter så mye, etter penger, etter ære, etter verdslig visdom og dyktighet. Men hvor mange søker Herren? Og dog er hjertet urolig inntil det finner ham, som hver menneskesjel er bestemt for.

Men vil du finne Herren da må du søke ham. Det er bare dem som søker Herren som har løfte om å finne ham. Og vi må søke Herren av hele vårt hjerte.

En troende hustru sa en gang til sin mann, da han spurte henne om hvordan han skulle finne Herren: du skal søke etter ham slik som du forleden søkte etter den hundrekroneseddelen som du hadde mistet. Det slo mannen. Han hadde nemlig noen dager i forveien mistet en hundrekroneseddel ute i låven, og de hadde måtte lete lenge. Men han holdt urokkelig fast ved: vi skal finne den, og de fant den også.

Ja, slik skal vi søke Herren, med det fulle alvor, men også i rett tid.

"Mens han er å finne", "den stund han er nær". Dette taler til oss om at det er en besøkelsestid, som vi ikke må forsømme. Det kan bli for sent.

Men førenn natt skal porten lukkes i

kom ei du før da er alt håp forbi,

Rom, rom, intet rom

da finnes mer for deg.

Men ingen kan søke Herren av hele sitt hjerte uten å forlate sine egne veier og sine egne tanker. Så lenge et menneske lever uten omvendelse, er dets vei uten Gud og dets tanker uten rettferdighet og sannhet. "Verdens barn har mange veie," står det i salmen. Og de har mange tanker, men alt sammen er galt. De går alt for lavt ned i det kjødelige og faller aldeles ikke sammen med Herrens tanker og veier, som går så meget høyere - "som himlen er høyere enn jorden."

Gud verken vil eller kan frelse mennesker på den måten det naturlige menneske tenker. Det uomvendte menneske tenker jo at det kan skje i all stillhet og ro uten omvendelse, uten hellighet, utenom Kristi kors og Kristi forsmedelse.

Guds tanker og veier til frelse er også meget høyere enn det vakte mennesket tenker, som er tynget av sine synder. Det synes at syndene er for store til å kunne tilgis og hjertet for urent til å kunne bli et Guds tempel.

Omvendelsen består just i å slippe sine egne selvlagde tanker og veier, og overgi seg helt til Guds tanker og veier, å bryte med sitt eget og verden og helt betro seg til Herren.

Det volder visselig smerte i det gamle menneske, men ingen sjel vil angre det. For med disse to skritt, fra verden til Gud, når man inn i Guds barmhjertighet. Slik står det skrevet: "Omvende seg til Herren, så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han vil gjerne forlate alt" (v. 7).

Ja, Herren er ingen karrig Gud, han gir oss ikke syndsforlatelse i små porsjoner. Men fra vår dåp av er det tilveiebrakt for oss en hel og full syndsforlatelse for hele vårt liv, en syndsforlatelse, som kan gjøre de mest blodrøde synder hvite som snø. Og denne syndsforlatelse tar Gud aldri fra oss så lenge hjertet holder seg på omvendelsens vei, så lenge vi ikke vil sette våre egne tanker og veier opp mot Gud.

Det må være et Guds barns daglige øvelse å bøye alle sine egne planer, all sin egen lyst og tanke inn under troens lydighet. Og hver dag gå Herren imøte med Samuels ord: "Tal Herren, din tjener hører!", og med Paulus' ord: "Hva vil du Herre, at jeg skal gjøre?"

Men hvordan skal omvendelsen virkeliggjøres i et menneskehjerte? Det står velsignet klart og kraftig i v. 10-11. Vi kan ikke tenke oss hvordan det skal gå til. Mennesker sier også så ofte: Vi begriper ikke hvordan vi skal bli annerledes. Men der hjertet i sannhet er villig og lengselsfullt, der vet Herren vei.

"Ja, likesom regnet og snøen faller ned fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å bære og gro, så den gir såkorn til såmannen og brød til den som eter, slik skal mitt ord være, det som går ut av min munn. Det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og ha framgang med alt som jeg sender det til."

For et herlig bilde vår store Gud bruker! Likesom regnet og snøen aldri vender virkningsløst tilbake til skyene, men vanner og gjødsler jorden så den bærer og gror, slik er det også med Guds ord. Det er ikke en tom klang i luften eller en død bokstav som verden mener. Men det inneholder den levende Guds ånd og liv og har derfor alltid en virkning, enten til frelse eller til dom.

Vi må legge merke til at her taler ikke profeten om alt det som kalles Guds ord. For slik kalles mye som slett ikke er annet enn tomme mennesketanker.

Men her tales om det levende Guds ord, ordet med ånds og krafts bevis. Det kan ingen høre uten at det virker til en av sidene. Får det ikke lov å omvende, så forherdet det. Det trenger inn på hjertet, Jesus selv er i det. Han kalles jo selv "Guds ord" (Åp 19:13). Derfor må man enten lukke opp for det eller gjør seg hard og sløv.

Men der det mottas i et ydmykt, oppriktig sinn, der bringer det grøde i hjerteåkeren. Der vokser det nye liv fram, omvendelsens nye liv, det liv som Gud plantet hos oss døpte allerede i dåpens stund.

Slik blir en synder omvendt ved Guds levende, kraftige ord. "Avlegg derfor all urenhet og enhver rest av ondskap, og ta ydmykt imot Ordet som er innplantet i dere, og som er mektig til å frelse deres sjeler" (Jak 1:21).

Til Herrens prester vil dette Guds ord si: Tal som Herrens ord, ta ikke fra og legg ikke til. Ta ikke brådden fra det, men la det lyde i all sin nådes fylde og i all sin hellige skarphet, så skal Guds kraft visselig vise seg virksom.

Kanskje det ikke merkes straks. Ordet liknes jo ikke bare med regn men også med snø. Snøen kan ligge en tid på den frosne jord, før den kan trenge inn, og slik kan også ordet ligge lenge på et menneskes samvittighet. Det er liksom bundet av hjertets vinterkulde, og så i sin tid kan det likevel gjøre sin gjerning.

De to siste vers beskriver omvendelsens salige følger for oss. Under Guds rike syndsforlatelse kan man dra sin vei med glede (Apg 8:39), dra ut fra vantroens fengsel for så å "føres fram i fred". Et Guds barn føres fram veiledet av Guds ånd og ord.

Og nå males det videre et herlig bilde av hvordan selve naturen liksom skal juble med og omskapes. Slik skal det jo bli, når Guds frelste engang blir ført inn i det himmelske Jerusalem. Da vil den nye jords herlighet juble om kapp med Herrens gjenløste. "Det skal være til et navn for Herren, til et evig tegn som ikke skal bli utslettet." Hele den forløste skapnings jublende takk skal bli et evig minnesmerke til ære for Herrens navn, og minne oss om hva hans nåde kan gjøre for oss og i oss.

Men allerede her på jord kan den første kjærlighets jublende glede hos et omvendt menneske liksom forandre hele den ytre verden for hjertet. Hele den ytre natur kan ofte synes å stråle en i møte med en ny herlighet etter at man er blitt omvendt. Himlens stjerner, skogens trær og markens blomster synes dobbelt vakre, og alt synes å tilskynde hjertet til å juble enn mere. Det er en forsmak på det som engang skal komme for å vare evig. Med alt dette for øyet har Guds omvendte folk nok grunn til å synge, som en hellig prinsesse har sunget:

"Å hvilken lykke å deg tilhøre!

Takk, takk at jeg fikk også være med!

Din gode gjerning du selv fullføre,

til jeg står fri og frelst i evighet.

Gå til Jes 56:1-8
Jes 56:1-8
Ordet dette kapittel begynner med minner i høy grad om det ord døperen Johannes begynte sin preken med. Det minner også om det Frelseren begynte å forkynne: "Omvend dere, for Guds rike er kommet nær." Det er nemlig meningen med ordet her: "Akt på det som er rett, og gjør rettferdighet! For min frelse kommer snart, og snart skal min rettferdighet åpenbares."

Herrens rettferdighet finner bare rom med sin nåde der hjertet er begynt å lengte etter å komme ut fra synden og gjøre Guds vilje. En slik hunger og tørst etter rettferdighet, selv om hjertet ennå ikke kjenner nådens rettferdighet, bereder vei for Herren. Der det ikke er noe brudd med synden, er det heller ikke plass for nåden. Døperen Johannes' preken gikk nettopp ut på å få hjertene inn i et arbeide for å holde loven.

I v. 2 framheves at å helligholde sabbaten er tegn på at hjertet vil gjøre Guds vilje. Herren hadde gjort overholdelse av sabbaten som paktstegnet mellom seg og folket (2Mos 31:13). Et brudd med Herrens helligdag er i virkeligheten et brudd med Herren. Menneskers vantro gir seg meget ofte til kjenne ved at Herrens dag ikke er hellig for dem.

Men i v. 3-8 tales om hvordan frelse skulle omfatte alle folkeslag, alle dem som lengter etter Herren. Og den var nær. Apostelen Peter sier det slik til høvedsmannen Kornelius (Apg 10:34-35): "Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk, men blant hvert folk tar han imot dem som frykter ham og gjør rettferdighet."

Tidligere hadde det vært en skillevegg mellom de fremmede og Israel. Det hadde også vært adskillige som var utelukket fra folkets gudstjeneste som f.eks. gjeldinger (se forklaringen til 5Mos 23:1).

Men løftet her peker hen på at det kommende Guds rike skulle bryte ned alle disse ytre skillevegger. I det riket skulle det bare sees etter hjertets innstilling (v. 4, 6). Gud være takk! Etter den nye åndens pakt i Kristus, forkaster Herren ingen for feil, men han vil bare ha frivillige folk. Der hjertet vil gjøre Guds vilje og holde fast ved hans pakt, skal ingen behøve å engstes for å bli vist tilbake. Gjeldingen hadde vært som det tørre, visne tre, ikke bare legemlig men også åndelig. Han var utelukket fra Guds menighets forsamling. Nå skal han ikke behøve å beklage seg mer. Herren gir et stort løfte til disse forskutte: "Dem vil jeg i mitt hus og innenfor mine murer, gi et minne og et navn som er bedre enn sønner og døtre. Et evig navn vil jeg gi dem, som ikke skal slettes ut" (v. 5).

I den gamle pakts tid gjorde sønner og døtre en manns navn ansett. Men selv om gjeldingene ikke kunne avle barn, så kunne de likevel få et navn, som var meget bedre enn det, nemlig et evig navn skrevet i himlene.

I Apg 8 hører vi jo om en gjelding, menlig Kandakes skattmester fra Etiopia. Han ble et lykkelig Guds barn.

I v. 6-7 finner vi løftet til de fremmede som slutter seg til Herren for å tjene ham (det tenkes vel særlig på de såkalte proselyter), hedninger, som har sluttet seg til Israels folk og dets Gud. De hadde tidligere stadig hatt den engstelse i seg: "Herren vil visst skille meg fra sitt folk!" (v. 3).

De hørte jo ikke legemlig med til Abrahams ætt. Men nå lover Herren hver av disse som ærlig ville holde fast ved Herrens pakt: "Dem vil jeg føre til mitt hellige berg og la dem glede seg i mitt bønnehus."

Herrens hellige berg og bønnehus er nå hans hellige kirke og menighet. Dit vil han føre også alle de fremmede, de hedninger som lengter etter frelse. Og han vil "glede dem", fylle dem med fryd over den uforskyldte nåde. Herren vil selv glede seg over de offergaver de bringer ham, fordi han ser at de kommer fra hjertet.

"Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk", sier Herren. Kristi kirke er den hellige alminnelige kirke, som har rom for alle, som vil høre ham til.

Så vide om land som sol mon gå,

ei menneskesjel er å finne

som Herrens nåde ei vet å nå,

når hjertet ham gjerne vil vinne.

Ordet i v. 8 hvor Herren sier han vil samle ennå flere enn de fordrevne av Israel, minner om Frelserens ord i Joh 10:16: "Jeg har også andre får, som ikke hører til i denne kveen. Også dem skal jeg lede, og de skal høre min røst."

For et vakkert navn Herren gir sitt hus. Han kaller det et bønnens hus, altså et hus hvor bønnens ånd råder. "Be uten opphold!" sier Herrens apostel (1Tess 5:17). Troslivet begynner med bønn og kan bare leves i bønn. Bønnen er med rette blitt kalt troens åndedrett. "Stanset åndedrett" er et av dødstegnene på våre dødsattester. Og som åndedrettets regelmessighet gir vitnesbyrd om at livet er sundt, slik er det med rette blitt sagt: Si meg hvordan det står til med din bønn så skal jeg si deg hvordan det står til med din tro.

Men når Herren sier: "Jeg vil la dem glede seg i mitt bønnehus", da peker dette hen på at Guds barn kan vente sine beste timer på kne for Herren i lønnkammeret.

Ennå skal vi legge merke til at sabbatens helligholdelse nevnes tre ganger i dette avsnitt (v. 2, 4, 6). Når Herren stadig innskjerper dette så alvorlig i den gamle pakt er det sikkert nødvendig også for den nye pakts folk å gi akt på dette. Selvfølgelig er det en utvortes måte å holde Herrens dag hellig på. Hvis det ikke blir mer, gagner det ikke noe. Men det er håp for dem som helligholder hviledagen og hører Guds ord. Det er langt større enn for dem som overmodig vanhelliger Herrens dag.

Det er vel intet land hvor troslivet rører seg sterkere enn i England.* Det er heller intet land hvor Herrens dag blir holdt slik i ære. Det Guds ord her framhever skal nok vise seg å være rett: Troslivet vil alltid gi seg til kjenne også i måten hvordan man stiller seg til Herrens dag. (*Dette er skrevet kort før århundreskiftet, utgitt i 1899.)

Da Herren renset Jerusalems tempel for all den vanhelligelse pengevekslerne og duekremmerne hadde brakt inn, siterte han også ordet her om at Herrens hus skulle kalles et bønnens hus (Matt 21:13). Men å vanhellige søndagen med verdslig handel og slit er nettopp et forsøk fra djevelen på å gjøre Herrens hus til en "røverhule". Måtte Herren i vårt land drive ut alle de skammeligheter som fører til at søndagen gjøres til en syndedag, så de sjeler kan bli flere og flere som med sannhet kan si:

Hyggelig rolig

Gud! er din bolig,

underlig skjønn.

Tusene dager,

verdslig, med arbeid,

gyldne for kjød,

kan de vel ligne

en dag av dine

som vi dem nøt.

Når under sang med ditt vingende ord,

sjelen av by over stjernene fór? Gå til Jes 56:9-12
Jes 56:9-12
Fra de lyse framtidsbilder vendes profetens blikk tilbake til nåtiden, til hans egen tid. Vi har omtalt at denne siste del av profeten Jesajas bok er fra hans aller siste levetid. Da den troende kong Esekias var død og den ugudelige Manasse kom til roret, da brøt hedenskapet som var blitt tilbaketrengt under Esekias på nytt fram med voldsom makt. Det er denne mørke tilstand profeten skildrer i slutten av dette kapittel og i den første del av det neste.

Folket liknet i hans øyne nesten et åtsel. Slik hadde den åndelige død med alt sitt råtne vesen bredt seg. Men "hvor åtselet er der vil gribbene samles". Det er meningen med v. 9 her: "Alle dere markens dyr! Kom og et, alle dyr i skogen!" Folket var snart modent til at villdyrene, de hedenske folk skulle falle over det. Dommen begynte jo også allerede i Manasses dager.

Men at det så dårlig ut i folket hang på det nøyeste sammen med at folkets vektere, prestene og de skriftlærde selv lå i samme død, blinde, uten å se faren, uten å forstå eller bryr seg om at ulven tok fårene - - - "stumme hunder", som ikke "kan gjø", men helst ville ligge i ro og sove og drømme.

Når vekterne her liknes med hunder, tenkes det på hyrdehunden som skulle våke over hjorden og advare mot fare. Men disse var bare årvåkne når det gjaldt om å rive til seg (v. 11).

Dette er en voldsom alvorlig advarsel til alle dem som er satt til prester i Guds menighet! Hvor forferdelig å høre til de "stumme hunder" som av likegyldighet eller menneskefrykt ikke våger å preke klart imot synd og vantro, ikke advarer sjelene mot å gå på den brede vei. De vil bevare verdens vennskap, derfor tør de ikke ta kampen opp mot døden.

En stakkars prest sa en gang til en troende mann i sitt sogn: "Jeg vet nok at her er dødt, men jeg vil virkelig ikke ta den kampen opp."

Ikke helt med urette finnes det en hel del prestehistorier om presters begjærlighet etter vinning, om liktaler til forskjellige takster o.s.v. Med slike ting er fattiges hjerter så ofte blitt forbitret og vendt bort fra kirken og de rikes fylt med forakt for embetet.

Det siste verset peker på den lyst verdslige, utro tjenere i Herrens kirke så ofte har vist til å gjøre embetet til et makelig levebrød. Hvilken fordervelse har ikke deltakelsen i middagsselskaper med vin og andre sterke drikker vært for mange prester.

I sannhet har vi her et prestespeil holdt fram for oss av Guds Ånd. Den dag i dag kan mangen prest finne sitt eget bilde i dette. Gud gi oss som fikk stilling som Herrens prester å stå med troskap, bære Kristi kors, og aldri legge an på å tekkes mennesker. I alle ting skal vi vise oss som "Kristi tjenere!" (Gal 1:10).

Verdslige prester har til alle tider vært de helliges verste fiender. Profeten Jeremias måtte kjempe en fryktelig kamp med de falske prester og profeter! Hør hans klage (Jer 6:13-14): "Både profet og prest farer med svik. De leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er ingen fred."

Dog har dette alvorlige ord om de "stumme hunder" og "blinde vektere" ikke bare ærend til de ansatte prester, men i den nye pakt er jo alle Herrens troende et presteskap. "Den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller!" (1Kor 10:12).

La ikke din munn bli tilstoppet så din bekjennelse forstummer. Bli ikke søvnig, ha ikke lyst til megen vinning eller til vellevnet. Husk at disippelen ikke er større enn sin mester, men mesterens ord sier: "Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg" (Matt 16:24).

Under korset gikk sin død imøte

Herren til Gud Faders herlighet,

og på korset lå en verdens brøde,

og han bar det til en verdens fred.

Under korset skal hans venner trede,

følge tro ham gjennom kamp og nød;

O, thi veien til en evig glede

går igjennom egenviljens død.

 

Gå til Jes 57:1-13
Jes 57:1-13
I dette avsnitt har vi en meget alvorlig preken om den åndelige død i folket. Herrens gamle profeter hørte slett ikke til de "stumme hunder" som ikke kunne gjø. Heller ikke til de "blinde vektere". Hva ville vår slekt si, dersom den hadde Jesaja iblant seg?

Den slekt som raser mot hvert sant vitne ville også rase imot Jesaja. De som levde på samme tid som profeten, raste ikke imot ham. For han sa dem sannheten rett ut.

Men vi har jo enda Jesaja iblant oss. Hans ord slår ned i verdens ufrelste folk, den dag i dag.

Profeten peker i de to første vers på hvorledes fordervelsen i folket også ville vise i den likegyldighet folket stod i overfor de rettferdiges død. Han taler om at "fromme menn rykkes bort", og "den rettferdige omkommer". Kanskje det er som følge av de ugudeliges ondskap. Men ikke noen aktet på det.

Dette at Herren således rykker sine fromme bort, hadde en alvorlig betydning for folket. "Den rettferdige blir rykket bort før ulykken kommer", står det. Det var tegn på at straffedommene nærmet seg.

Da Lot var tatt bort fra Sodoma, brøt stormen løs. Slik går det ofte. Slik er det også med Guds barn. De kommer ofte gjennom trengslene. Men ofte gjør Herren det slik med sine venner fordi han vil verne om dem. Enten av den grunn at de allerede var ferdige å fare her fra. Eller fordi trengslene ville bli for harde for dem.

Når mange av Guds barn blir tatt brått bort, eller fort etter hverandre, da bør man gi akt på det. Og se om det kan være noe Gud vil med det.

For et herlig ord i v. 2! Det lyser fred over de helliges graver, De som ved Kristus har mistet sin frykt. Om dette står det i Brorsons påskesalme:

Min grav som var et fangehus,

er nå et sovekammer.

Alle spe, sukk, ve,

dødens fakter jeg forakter,

gravens hvile

synes nå til meg å smile.

Men etter først å ha peket på de hellige, som Guds gode hånd hviler over. Nå sier han det ugudelige folk sannheten rett i øynene. Han tiltaler dem som "barn av trollkvinnen, dere yngel av horkar og horkvinne!" Avguderi nevnes jo ofte i Guds ord, som hor. For det var troløshet mot Herren, den rette ektemann. Benevnelsen "barn av trollkvinnen", peker på de hemmelige kunster som brukes ved avgudsdyrkelsen.

I sannhet en sørgelig slekt. De lukket munnen opp og rakte tungen ut. "Overtredelsens yngel, løgnens avkom."

Han skildrer deres motbydelige avgudsdyrkelse. Den drev de så vidt at de ofret sine egne barn (v. 5).

Til bekkens glatte stener ofret de. Herren blottet det usle, ved å si til folket: "De glatte steiner i bekken er din del." I stedet ville Herren være deres del. Noen glatte stener i stedet for den levende Gud - det var i sannhet et dårlig bytte. Både under "hvert grønt tre" så vel som "på høye mektige fjell redet du ditt leie" sier Herren.

Hele avgudsdyrkelsen ser vi under bilde av utukt. "Minnetegn" (v. 8) betyr de ord som Herren hadde befalt Israels barn å skrive på dørstolpene. Det var dette: "Hør Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Og du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt" (5Mos 6:4-5). Disse ord satte de ugudelige folk nå "bak døren og dørstolpen" i stedet for på dørstolpene. Det var besværlig for dem å ha dette Herrens ord for øye. Derfor ble det satt i skammekroken.

Hvor ofte viser ikke verden seg på samme måte den dag i dag! Det skjedde en gang i et hjem hvor man ville ha litt skinn av gudfryktighet. Det hang et bilde av den korsfestede Frelser i den stuen der de skulle ha selskapet. Dette måtte helst skjules. Det passet ikke riktig til selskapet.

En ung dame som stod nær Guds rike ble ved denne anledning omvendt. Usselheten og troløsheten i det halvhjertede gikk opp for henne. Ja, slik er verden. Også den utvortes gudfryktige verden er i sannhet avgudsdyrkelse.

Når det i v. 9 står: "Du drog til kongen med olje, og du kom med mange velluktende salver" kan det her tenkes på avgudsbildet. Det kan også tenkes på de hedenske konger. Israelsfolket søkte stadig vennskap ved å sende dem gaver. Slik hadde folket sendt sine bud til Egypten (Jes 30). Det var jo også å søke makt hos avgudene, da disse konger var avgudsdyrkere. Det eneste folket oppnådde ved dette, var selv å bli senket dypt ned. "Like til dødsriket." Disse forbund med mørkets makter førte med seg undergang for folket, både utvortes og innvortes.

Folket hadde nok av skuffelser når de dyrket avgudene. Verdensmaktene hadde stadig sviktet. Sløvheten hadde lagt seg over folket. De holdt ved i sin vantro. De sa ikke: "Jeg gir tapt! Du fant ny livskraft for din hånd, derfor ble du ikke svak", (v. 10) sier Herren.

Folket innbilte seg at det gikk nok an å leve på nåde, uten Gud. Derfor ville de ikke erkjenne sin dødssykdom.

Hvor ofte gjentar det seg ikke at ugudelige mennesker merker hvor elendige avguder de tjener. Likevel blir de værende i det gamle liv. De lar det stå til!

Jeg minnes en eldre mann, et fullstendig verdensmenneske. Han led av vattersot og var døden nær. Men han søkte de gamle steder der han kunne more seg like til det siste. Det var ikke håp for ham lenger for han var svært dårlig. Men han ville ikke gi opp. Slik går det med så mange av syndens slaver.

Meningen med spørsmålet i v. 11 er å vise folket hvor tåpelig det var å sette sin lit til verdensmakten og deres avguder. Det kostet dem ikke noe å lyve mot Herren. Når de med dette kunne vinne verdens fyrsters gunst. Hva var vel verdens største fyrste, og hva var deres guder i sammenligning med den levende Gud? Men han kom de ikke i hug, og ham ville de ikke frykte.

Herren hadde lenge tiet til alt dette grusomme. Men etter en tid med langmodighet ville det ta slutt. "Jeg vil kunngjøre din rettferdighet og dine gjerninger, og de skal ikke gagne deg" (v. 12). Da skulle Israel i sin nød få se hva flokkene av avguder og verdenskrefter som de satte sin lit til, ville formå. "Nei, et vindpust skal feie dem bort" (v. 13).

Men når vantroen ble til skamme, da skulle det vise seg at de som tar sin tilflukt til Herren - "han skal arve landet og ta mitt hellige berg i eie." Dette siste løftet peker kanskje på den flokk av troende isralitter som fikk lov å komme hjem fra Babel. Det peker også på løftet i Matt 5:5: "Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden." Guds folk er arvinger til den nye jord.

Hvor mye avguderi er det ikke også iblant de som kaller seg kristne. Hvor mye frykt er det for å blande seg inn i verdens skikker? Hvor mye hykleri det er i forholdet til Gud. Verdslige foreldre ofrer endog sine barn til avgudene, med det at de innpoder verdens lyst og fordervelse inn i dem. Hvor er ikke Herrens dag blitt til en dag full av avgudsdyrkelse. Man kan endog se vantro mennesker fare inn på dansesalene om aftenen, men de var kanskje gjester ved Herrens bord om formiddagen. Hvor stor er ikke frekkheten også i våre dager med hensyn til spott overfor det hellige! Hvor lykkelig er hver den som "gir tapt" i rette tid. Og med all sin håpløshet og tretthet, sank ned ved korsets fot. Der vant de evig seier! Mange mennesker holdt fast ved bedraget til det siste. Det endte med evig fortapelse.

Kom heim, kom heim,

Du villfarande barn!

For din veg han er mørk,

Full av freistarens garn.

Du villfarande barn,

du villfarande barn,

Kom heim, å kom heim! Gå til Jes 57:14-21
Jes 57:14-21
"Det skal bli sagt: Bygg, bygg, rydd vei! Ta hver anstøt bort fra mitt folks vei!" Slik begynner dette siste avsnitt i trøstebokens andre del. Herren vil nå rydde vei for sitt folk, rydde hindringene til side. Her i denne verden ligger det så mye som er "anstøt" for Guds folk. Ikke bare hele den verdsliggjorte kirkes forargelser, men også stundom imellom Guds folk. De helliges vei ligner som oftest den vei en hær må gå. Der legger fienden stadig hindringer over veien.

For Guds barn gjelder det å ikke hindre veien for Guds folk. De skal i hele sin ferd være våkne for alt som er til hinder for Herrens navn, så ikke verden river ned noe for de hellige.

Både den gamle og den nye pakts folk har måttet kjempe seg fram på veien mot hindring etter hindring. Men de må også rydde veien. For hvert ærlig Guds barn er jo Herrens bolig, og derfor under hans kjærlige hand. "Den Høye, Den Opphøyede, han som troner for evig, han som bærer navnet Hellig", han bor også "hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerter levende" (v. 15).

En prest som omvendte seg har sunget slik:

"Akk, søte Herre Jesus,

Jeg kan deg neppe tro,

Akk, kan kan du vel, du fagre blomst,

I dette hjerte bo."

Det er nettopp i et slik hjerte Herren vil bo. Et slikt hjerte, som synest så altfor ringe og uverdig. Der vil han bo med sin rike nåde. Et trøstens ord for alle fattige hjerter! Det minner om ordet i Joh 14:23. "Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham." Et sønderknust hjerte som lengter etter frelse er Guds helligdom på jord.

Så lenge et menneske er i syndenød, har det det vondt ved tanken på Guds vrede over synden. Det blir dømt i sitt indre. Dette må være slik en stund så det egenrettferdige, selvkloke og egenrådige kan bli grundig knust.

I v. 17 nevner Herren særlig en bestemt synd, nemlig begjærlighet. "På grunn av Israels syndige begjær ble jeg harm og slo ham." Begjærligheten nevnes som en av syndens dypeste røtter i menneskesjelen. Den har lyst til å ville være eier og herre. I dette ligger nettopp den onde lyst til å være uavhengig av Gud. Den vil være som han. Samme hva retning havesyken gir seg utslag i, er den en rot til alt ondt.

Da rammes hjertet av tukt fra Gud. Men ofte går det som det her står om Israel: "Han gikk bortvendt på sitt eget hjertes vei." Et menneske kan lenge drive hit og dit når det er under Herrens tukt. Det gikk den vei det selv ville. Men er det ærlig, vil det omsider bli bøyet og erkjenne sin skyld. Da smelter hjertet. Da blir det nød for alvor. Da lyder også Herrens ord: "For ikke til evig tid går jeg i rette, og ikke for alle tider er jeg vred. For da måtte ånden vansmekte for mitt åsyn, de sjeler som jeg har skapt" (v. 16).

Herrens hjelp kommer i rett tid. Hans øye følger det nedbøyde hjerte. Han venter på det rette øyeblikk da han kan bøye seg ned og lege det sårede hjerte med sin fred. "Hans veier har jeg sett, og jeg vil lege ham. Jeg vil lede ham og gi ham og hans sørgende trøst" (v. 18).

Ikke bare synderen selv skal finne trøst og liv i Herrens rike nåde, men også de som "sørger med ham". Så lenge han var uomvendt, var det kanskje mange som hadde bedt for ham. Har du kjent nøden for et vantro menneske og lagt det på ditt hjerte? Da blir også du delaktig i trøsten og fryden, når målet er nådd. Da blir dette ord oppfylt: "Herren skaper leppers grøde. Fred, fred for fjern og nær" (v. 19). "Leppers grøde" er den glade bekjennelse og den store takk for hjertefreden. Herrens fredstanker sikter på alle "fjern og nær", hedninger så vel som jøder.

Men ikke alle blir nådd. "Det er ingen fred for de ugudelige" (v. 21). De blir lignet med det opprørte hav. Likesom himmelen ikke kan speile seg i det urolige hav, kan ikke Guds fred senke seg ned i det urolige hjerte. Den som lar sitt eget jeg være midtpunktet, og ikke lar seg dømme av Gud og ikke vil bøye seg i ånden og bli sønderknust, opplever ikke Guds fred.

Det sies to ting om det vantro hjerte, som blir sammenlignet med det opprørte hav. For det første: Det kan ikke være rolig. Selv om overflaten hos et vantro menneske kan smile og se bra ut, så har det aldri fred i dypet av sitt hjerte.

Da det store dampskipet Austria gikk under i rom sjø, var det en ung troende student blant de som ble reddet. Han fortalte hvilken uhyggelig tilstand det var blant folkene da de var klar over at de gikk under. Fortvilelse, rop og hyl lød over alt. Da ble det åpenbart det hvor sant dette ordet er: "Det er ingen fred for de ugudelige."

Nei, et uomvendt menneske har ikke fred. For forholdet til han som bor i det høye og hellige er ikke i orden. Det har ingen frelsesvisshet. Mørkets ånder rår i det. Det kan være dødsens ro, men ikke en sann fred.

For det andre står det også om dette hjerte: "Bølgene skyller opp gjørme og mudder." Havet er urent når det er urolig. Slik er det også med det uomvendte hjerte. Urene tanker, lyst til det onde og havesyke kommer opp fra hjertedypet. Det hjerte er fylt av, taler munnen. Hvor passer ikke dette ord "gjørme og mudder" på den verdslige presse, bøker og blad som stadig fylles av det. Når ikke Kristi blod får rense hjertet, kan det ikke bli fylt med annet enn "gjørme og mudder." Når ikke han som kalles hellig for bo der, blir det slik.

Den som ydmyker seg og omvender seg får fred i hjertet. Det hjerte som ikke vil bøye seg er den store motsetning. Guds Ånd viser oss alltid det.

Gå til Jes 58:1-7
Jes 58:1-7
Slik lød Herrens ord til hans tjener og til alle Herrens tjenere, til alle tider. De skal tale rett fram om synden. Høyt, klart og tydelig og ikke tvetydig. Skjer ikke dette, blir dette ordet en dom over den utro tjener.

Dersom ikke syndserkjennelsen blir vakt, blir det aldri omvendelse. Det er en omvendelsespreken vi hører her. En preken uten menneskefrykt. Men derfor er den også fylt med sann kjærlighet.

Herrens Ånd begynner med å refse den utvortes gudfryktighet. Med dette bedrar de seg selv (v. 2-5). I v. 6, 7, 9, 10, 13 peker han på den sanne tro. I v. 8, 12, 14 er det ti herlige løfter for den som omvender seg og gjør Guds vilje.

Skildringen i v. 2-5 river sløret av de selvrettferdige og selvbedraget i Israel. På samme måten rammer det også navnkristendommen. I egenrettferdighet og blindhet trodde de at de var Guds eiendomsfolk som hadde rett til å vente alt godt av ham på grunn av sine gode gjerninger. Når Herren tuktet dem for deres synder, knurret de. Det var som om Gud gjorde dem en stor urett.

På samme måte er det med alle som vil kalle seg kristne, men ikke vil omvende seg. De vet kanskje noe om Herrens veier, og kanskje vil de granske dem og holde fast ved kirkegang og slikt (v. 2). Og med dette mener de at alt i orden.

Jødene fastet og roste seg av dette overfor Gud, som om Gud måtte lønne dem for deres iver. Etter Guds lov skulle de bare faste på den store forsoningsdagen. Men mange gjorde det oftere og noen ganger bare som vi hører det her for å se spesielt gudfryktige ut både i egnes og andres øyne.

Slik kunne mennesker også blant de kristne danne seg en selvlaget forsakelse, som bare gikk ut på ytre ting. Men i sitt hjerte er de harde og uten kjærlighet. De var strenge i å kreve sin rett av andre og hadde vanskelig for å tilgi. For de mente de selv hadde rett. I virkeligheten stilte de sin vilje høyere enn Guds.

Ordet her viser det falske i denne verdslige Gudsfrykt. "Se, på den dag dere faster, gjør dere som dere lyster og utbytter deres arbeidsfolk. Se, for å trette og strides faster dere, for å slå med ugudelighets neve" (v. 3-4). Et hjerte fylt av havesyke rådde bak fasaden. Også det kjærlighetsløse sinn bodde der. Hva hjelper det "at en bøyer sitt hode som et siv", å ha skinn av gudsfrykt i det ytre, når hjerte er som før. Når det i v. 5 tales om "og rer sin seng i sekk og aske", taler det om Østerlandets måte å vise sorgen på. Man kledde seg i sekkestrie og strødde aske på sitt hode.

Profeten Sakarias peker på dette ordet hos Jesaja, i Sak 7:5-7. Der nevner han uttrykkelig at det var ord som Herren hadde forkynt "ved de tidligere profeter, da Jerusalem lå der i ro og fred". I dette ligger enda et vitnesbyrd om at bibelkritikere tok feil. De ville ha det til at Jesaja ikke hadde skrevet denne siste del av sin bok. De mente at det var skrevet i den Babylonske landflyktighets tid.

Ordet her hvor Herren slår ned på den falske Gudsfrykt, får oss til å tenke på Herrens ord til fariseerne (Matt 23:23): "Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som gir tiende av mynte og anis og karve, men lar ugjort det som veier tyngre i loven: Rettferd, barmhjertighet og troskap." Det er en alvorlig påminnelse til alle Guds barn om ikke å bygge på noe i det ytre. Det er "sannhet i hjertets innerste" Herren ser etter.

Så peker Herren på den sanne troens frukter som den rette faste. Det har Herren behag i. Det er nemlig et brudd med alle syndens lenker. "Sprenger åkets bånd", står det. Altså bryte det onde bort med kraft og makt. Verken selv gå under syndens åk eller legge det på andre (v. 6).

Troens frukter består videre i: "at du bryter ditt brød til den som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus - når du ser en naken, at du da kler ham, og at du ikke drar deg bort fra dem som er av ditt eget kjøtt og blod" (v. 7).

"Ditt eget kjøtt" vil si vår neste, for Gud har jo gjort det slik at "han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike" (Apg 17:26). Enda mer gjelder dette dem som hører til vårt folk, vår kjødelige slekt, men aller mest de som er våre søsken i troen. "Men den som har jordisk gods og ser sin bror lide nød og likevel lukker sitt hjerte for ham, hvordan kan kjærligheten til Gud bli værende i ham?" (1Joh 3:17).

I v. 10 Står at de "tar fram til den sultne det som du selv har lyst til". Det taler nettopp om at den hjelp som krever selvfornektelse, er en av troens vakre frukter som Herren har behag i. Det er én ting å gi noe av sin overflod, men noe annet å gi så det blir et virkelig offer.

I v. 13 taler Herren videre om frukter som er omvendelsen verdig. Den rette måten å ære ham på er at "du ikke går dine egne veier, ikke gjør din gjerning, eller fører tomt snakk." Man spør altså ikke som verden: Hva har jeg selv lyst til og hva gjør de andre? Men vi spør: Hva vil Herren jeg skal gjøre? Det er den sanne lydighet, som ikke består i tomme ord, som Herren ser på. I dette verset peker Herren særlig på det å holde hviledagen hellig.

"Når du holder din fot tilbake på sabbaten, så du ikke driver ditt yrke på min hellige dag, og du kaller sabbaten en lyst, kaller Herrens hellige dag ærverdig" (v. 13).

Meningen er jo at man hviler den dagen og ikke går i sitt daglige arbeid og heller ikke gjøre det man selv har lyst til. Det er jo de som hviler fra arbeidet, men gjør den til en fullstendig fornøyelsesdag. Dermed blir den ofte til den største syndedag. Nei, hviledagen er Herrens dag. Det er bare Herrens gjerning, det som han har behag i, som denne dag er bestemt til.

Dette gjelder ikke bare i den gamle pakt, men også i den nye. Hvordan man bruker hvildagen er kjennetegn på hvordan det står til med kristenlivet i et land som bærer kristennavnet. Den åndelige død viser seg også i vårt land ved den store misbruk av Herrens dag. Den som elsker Herren "kaller sabbaten en lyst, kaller Herrens hellige dag ærverdig."

For den som bærer omvendelsens frukter, har Herren mange herlige løfter. Hvor godt kunne ikke menneskene ha det om de omvendte seg til Herren. Her nevnes ti herlige løfter som vi nå skal betrakte.

Gå til Jes 58:8-14
Jes 58:8-14
Gud er ingen gjerrig Gud. Han vil gjerne forlate, står det (Jes 55:7). Og han vil gjerne gi.

Derfor strør han sine løfter ut til sitt folk med villig hånd. Men disse løftene er ikke tomme ønsker som menneskene ofte gir. Nei, Herrens løfter er ja og amen, de er full virkelighet alle sammen.

"Da skal ditt lys bryte fram som morgenrøden." Trengselens natt skal være forbi og nådesolen bryter fram når hjertet blir ærlig for Herren.

"Din legedom skal spire fram." Helbredelsen skal nok komme når hjertet gir seg helt over i den store leges hånd. Når syndebyllen blir stukket hull på, blir hjertet helbredet. Da spirer legedommen "snart" fram, sier Herren.

Så snart hjertet ydmyker seg, erkjenner og bekjenner sin skyld, blir det fri sin smerte.

"Din retteferdighet skal gå fram for ditt åsyn." Foran de troende går den rettferdighet Gud tilregner troen. Den dekker den troendes synd og gjør ham velbehagelig for Gud. Lykkelig er den som har en slik rettferdighet foran seg som sitt skjul!

Kristi blod og rettferdighet

Det er mitt smykke, min herlighet,

Dermed kan jeg for Gud bestå,

Når jeg til himlen skal inngå.

"Herrens herlighet skal danne din baktropp." For et velsignet ord! For Herrens folk skal det alltid ende med herlighet.

Vil han oss trengsler enn sender,

Gir han oss kraft med dem,

Allting får en herlig ende,

For vi har en trofast venn.

"Da skal du påkalle Herren, og han skal svare. Da skal du rope, og han skal si: Se, her er jeg!" Det er igjen et herlig løfte! Et omvendt menneske skal leve sitt liv i stadig bønn og bønnhørelse. Det skal leve under Herrens "Amen", der vår Gud og Far alltid er nær når barnet roper. Da svarer han straks: "Se her er jeg."

"Herren skal lede deg hele tiden." Et Guds barn blir ledet av en sterk hånd. Esra vitner slik. Esra vitner: "Vår Gud holdt sin hånd over oss" (Esr 8:31).

Hvor Gud meg fører, vil jeg gå

om foten skulle brenne,

kan jeg det forut ei forstå,

til sist jeg dog skal kjenne,

at det er bare trofasthet

hvor Han meg fører opp og ned.

Det er mitt troens anker.

"Herren skal lede deg hele tiden. Han skal mette deg midt i ødemarken, og dine ben skal han styrke" (v. 11). Han vil ikke la oss gå til grunne på veien. Vi skal ikke mangle noe. Vår livsvei kan av og til bli ført igjennom ødemarken, men vi skal ikke mangle noe der heller. Han vil styrke våre ben, så vi ikke faller selv om tunge byrder skulle ligge på oss.

"Du skal bli som en vannrik hage, som et kildevell der vannet aldri svikter." Dette løfte minner om Herrens ord i ]Joh 4:14]: "Det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv." I et ærlig Guds barns hjerte skal kilden aldri bli tørr.

"Sønner av deg skal bygge opp igjen ruinene fra gammel tid" (v. 12). Dette løfte lover velsignelse over kommende slekter. Troende mennesker har ikke bare løfter for seg selv, men også for sine barn. Hvor ofte fikk ikke Judas folk velsignelse for Davids skyld! Løftet for de kommende slekter går ut på at de skulle bygge opp igjen det ødelagte Jerusalem, lege Jerusalems skade og bygge vei mellom ruinene.

Men som gjenoppbyggingen av Jerusalem etter den babylonske landflyktighet, er et bilde på opprettelsen av det åndelige Jerusalem. De øde grunnvollene som har ligget der fra slekt til slekt, peker på alle de hedenske ruiner som fyller denne jord. Hedenskapet er en ruin av den opprinnelige herlige bygning, Gudsbildet. Disse ruiner skulle også en gang bygges opp til en Guds stad. Dette løfte er stadig i oppfyllelse gjennom misjonen blant hedninger og muhammedanere.

"Da skal du glede deg i Herren, og jeg vil la deg fare fram over landets høyder og la deg nyte Jakobs, din fars arv" (v. 14). Guds folk skal arve det himmelske Kanaan. I hjertets glede skal de fryde seg på Sions høyder. Dette er det siste av de ti løfter. Den avslutter også Guds barns utsikter i en herlig solglans.

Hvor lykkelig er den som hører til løftenes barn (Gal 4:28). Hvor rike vi er! for Herrens munn har talt. "Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri noensinne forgå" (Matt 24:35).

Vær stille, min sjel,

for Herren din Gud,

hos ham ei omskiftelse er!

Han er, hva han var,

han blir hva han er.

Og alt, hva han lover, det skjer.

Gå til Jes 59:1-8
Jes 59:1-8
I det foregående kapittel pekte Herren på de lyse utsikter det ville bli. Bare folket ville slippe den falske gudsfrykt og omvende seg. Men at løftet ikke var blitt oppfylt på folket, var ikke Herrens skyld. "Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke tunghørt så han ikke kan høre" (v. 1).

Blir ikke et menneske frelst, er det ikke fordi Herrens makt ikke var stor nok. Heller ikke fordi han ikke skulle eller kunne høre ropet om frelse. Nei, grunnen er en helt annen. Den er, som det her står: "Men deres misgjerninger skiller mellom dere og deres Gud, og deres synder har skjult hans åsyn for dere, så han ikke hører" (v. 2).

Det forblinda folket spør trassig (Jes 58:3) hvorfor Herren ikke aktet på deres faste og deres utvortes gudsfrykt. Her kommer svaret.

Visst er der nåde, selv for den største synder. Men det er bare når synderen bekjenner sine synder, vender seg fra dem og hater dem. Der ikke dette sinn er til stede, kan ikke Herrens Ånd virke. Hans øre kan ikke høre bønnen fra et slikt menneske.

Men folket levde i synd, vold og løgn (v. 3-4, 7-8). "For deres hender er flekket av blod" står det. "Det er ingen som spør etter rettferdighet." "Deres føtter haster til det onde."

Et menneske kan ha mye blodskyld på sin samvittighet uten å ha begått noe mord. "Hver den som hater sin bror, er en morder" (1Joh 3:15). Så lenge et menneske lever i synden, blir selv bønnen en løgn. Denne gudfryktige tale blir falsk. "Det er ødeleggelse og undergang på deres veier. Fredens vei kjenner de ikke." Hver den som går på krokete veier, og vil hjelpe seg fram på løgnens veier, kjenner ikke "fredens vei." For slike mennesker må Gud skjule sitt ansikt.

Dette liv i synd og bedrag skildres her under to eiendommelige bilder: "Basilisk-egg klekker de ut, og spindelvev vever de." Vi skal se litt på disse to bilder. De inneholder i sannhet en alvorlig preken.

Basilisken er en giftig orm, som er omtrent en halv alen lang. På hodet har den liksom ligner to små horn. Disse holder den fram når den lurer på sitt bytte. Resten av kroppen holder den skjult i sanden. Den er slik et slående bilde på lumsk svik, og et godt bilde på den gamle slange fra helvede.

I et menneskehjerte er det av naturen en mengde basilisk-egg, som den gamle slange har lagt. Herren nevner dem ved navn: (Mark 7:21-22: Matt 15:19) "Onde tanker: utukt, tyveri, mord, hor, griskhet, ondskap, svik, utskeielser, ondt øye, spott, hovmod, uforstand, falskt vitnesbyrd." - - Men det fordømmer ikke noen om alle disse basilisk-egg finnes i hjertet. Det er kraft nok i Kristi blod, bare vi ikke ruger ut basilisk-eggene.

Når hønen ruger over sine egg, brer den vingene over dem. Slik bærer alle uomvendte mennesker seg at med disse basilisk-eggene. De holder hånden over dem. De tåler ikke at noen rører ved deres synder. De vil ikke høre Guds ords dom over sine syndige lyster og verdslighet. Deres liv i synd og last, deres giftige romaner, deres tomme og verdslige selskaper, deres hovmod og forfengelighet. Alt dette ruger de over.

Alle mennesker må prøve seg selv! Selv om det bare er et eneste basilisk-egg du ruger over, en eneste synd du ikke vil slippe, da må Gud skjule sitt ansikt for deg. Da setter denne synd en uoverkommelig skillevegg mellom deg og Gud. Og en gang, når basilisk-egget er ruget ut, da kommer hoggormen ut av det. Da farer djevelen fram og drar de som tjener synden med seg til helvede.

Vil du bli frelst, da må du sannelig ikke ruge ut basilisk-egg. Dette må bli din bønn: Herre knus dem, knus dem alle sammen.

Alt, hva ditt hjerte vil

fra himlen vende,

som mørkets onde pil

overvinnes skal, inntil

all krig har ende.

"Den som eter av deres egg, må dø", står det. Det vil si: Hvis vi blir som verden og gjør synd, da blir man selv forgiftet og troen dør. "Og trykkes et i stykker, bryter det fram en hoggorm." Det vil si: Går man til kamp imot basilisk-eggene, og avslører djevelens vesen, som ofte gjemmer seg, bak et tiltalende skall som verden vet å smykke sine syndige tanker med, da må man være beredt på strid med den giftige slange.

Hvor tydelig ser vi det ikke i våre dager i den skitne litteratur. Den kommer ofte i fint innbundne bøker, men inneholder giftige basilisk-egg i tusentall. Tar troende mennesker kampen opp mot alt dette giftige vesen, da kommer hoggormen fram med all løgnens ondskap.

Hvor lykkelig det er å være blant dem som i sin livskamp går inn for å knuse disse basilisk-eggene både i oss selv, og hvor vi møter dem. Da er skilleveggen borte mellom oss og Gud. Da lyser hans ansikt over oss. Og vi skal erfare at hans hånd ikke er for kort, og hans øre ikke for tunghørt.

"Spindelvev vever de." Slik vev som edderkoppen spinner ut av seg selv er et treffende bilde på all egenrettferdighet og all visdom som en lager seg selv. Menneskene kunne veve seg en rettferdighet på så mange måter. En gjør det av sine borgerlige innbilte fortjenester. En annen av sine kirkelige interesser, av pengegaver til det ene og det andre. Noen av fromme følelser, og blir rørt så tårene kommer. "Deres vev blir ikke til klær, og en kan ikke dekke seg med deres gjerninger" (v. 6). For Gud gjelder bare Kristi rettferdighets drakt. Den kan man ikke bli ikledd, så lenge man vever sitt eget spindelvev.

O, sjel, vil du bli frelst? Skal ikke Gud for evig skjule sitt ansikt for deg, så riv all spindelvev av deg. Bedra deg ikke med en selvlaget tro. Kom fram for Gud med din synd, slik den er, som en fattige og fortapte synder! Da, først kan han høre din bønn, og frelse deg med sin sterke hånd. Du blir iført "hvite klær, for at du kan være ikledd dem og din nakenhets skam ikke skal bli stilt til skue" (Åp 3:18).

Du Guds barn, husk på at ditt liv skal daglig være under Guds Ånds makt. Knus basilisk-eggene. Riv alt selvbehagets spindelvev av deg, det som løgnens far vil henge på deg. Rug aldri over basilisk-eggene! Pass på hver uren tanke, hvert bittert minne og hver lyst som er med å føre deg på avveier. Hvor ofte har det ikke blitt til skade for sjelen og et dypt fall at man ventet med å knuse disse eggene.

En tanke, som

i hjertet kom,

Og som man litt lot råde,

Har så titt gjort sjelen tom

på Guds dyre nåde.

Og husk at ditt hjerte er utvalgt til å være Guds helligdom, den Høyestes bolig. Men ser det ille ut i våre små hjem når spindelveven henger på loft og vegg, hvor mye verre ser det da ikke ut i hjertets tempel når selvtilfredshetens og selvsikkerhetens spindelvev finnes der. Eller for å bruke et annet bilde: Hva ville du si om du så spindelvev på brudens hvite kjole? Men det er mye styggere å se selvbeundringens eller selvklokskapens spindelvev sitte på Kristi bruds hvite bryllupskledning.

Opp, opp på vakt

av all din makt,

og våk med alle fromme!

Våk og bed, har Jesus sagt,

til du ser ham komme! Gå til Jes 59:9-21
Jes 59:9-21
Dette avsnitt begynner med en ydmyk syndsbekjennelse. Først bekjenner profeten på folkets vegne den elendige tilstand de var kommet i på grunn av deres misgjerning (v. 9-11). Dernest bekjenner han selve synden og vantroen (v. 12-15).

Derfor gjelder det jo at synderen kan se sin elendighet. Han må bekjenne den som den fortapte sønn i lignelsen i Luk 15 gjorde det. Han sa: "Jeg setter livet til her av sult."

"Derfor er retten langt borte fra oss, og rettferdigheten når oss ikke." Med dette mener profeten at Guds rettferdige inngrep ikke kunne nå til dem så de kunne bli frelst fra sine fiender. For folket oppfylte ikke de krav Gud måtte stille, så han fikk frelse dem. De oppdaget at deres håp ble til skamme. Og deres forventning skuffet dem (v. 9). Verdens barn har jo også et håp. De håpe på at de skal få det godt når de dør. De venter lys, men det blir mørkt. Fordi deres håp hadde ikke sin rot i omvendelse og tro.

Skjønt middagslyset skinner, famler vi "som de blinde etter en vegg", sier profeten (v. 10). Slik er stillingen også i våre dager. Midt i vår rene og herlige evangeliske læres middagsglans, famler døpte menneskene omkring som døde i blindhet og mørke. Fordi den åndelige død regjerer og gjør hjertet øde og kaldt. Som hungrige dyr sender ut sin klagelyd, slik blir hjertet fylt med klage når man ikke har sin sak i orden med Gud (v. 11).

Men hvor godt det er når et menneske begynner å erkjenne sin sanne stilling og vil se det røveren på korset bekjente. Vi ser det våre gjerninger har fortjent.

Denne bekjennelse lyder også her (v. 12-15). Det er ikke en billig bekjennelse der man er tilfreds med å bekjenne synden i alminnelighet og ikke vil være ved de enkelte synder. Men profeten tar alt det stygge fram uten å skåne noe: "Vi er falt fra Herren og har fornektet ham, vi har gått bort fra vår Gud. Vi har talt om undertrykkelse og frafall. Vi har unnfanget løgnens ord i våre hjerter og sagt dem ut."

Det er altså frafall og løgn (v. 13), urettferdighet på tingstedet og dårlig framferd (v. 14) og forfølgelse av de troende (v. 15).

Slik skal synden bekjennes. Ikke med en halvt tilslørt bekjennelse. Jo skarpere dommen over synden i våre hjerter er, dess hurtigere kan han reise oss opp.

Fra mennesker kom det ingen hjelp. "Han så at ingen trådte fram, og han undret seg over at ingen førte hans sak" (v. 16). Meningen med dette ser vi hos profeten Esek 22:30:der Herren sier: "Jeg lette blant dem etter en mann som ville mure opp en mur og stille seg i gapet for mitt åsyn til vern for landet, så jeg ikke skulle ødelegge det. Men jeg fant ingen."

Vår Frelser er en slik mann. Men det står dårlig til i slike tider når Frelserens sinn ikke er sterk nok i noen, til at man tør gå fram mot fordervelsen og lede kampen.

Da er sannelig ødeleggelsen blitt stor.

De tider som profeten skildrer for oss her, finnes jo ofte på denne jord. Men deres styggeste utvikling ville de få i de siste dager, før den siste store verdensdom. Dette peker Herren på i Luk 18:8. Han sier der: "Når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?"

Da er tiden moden for dom. Og denne dom vil Herren utføre med sin egen arm.

I v. 17-18 skildrer profeten hvorledes Herren ruster seg som en kriger. Hans rustning peker på en dobbelt hensikt. Han har på seg både "hevnens klær" og "rettferdighet som en brynje", men også "frelsens hjelm".

Han vil gå til hevn mot sine fiender. Det står to ganger at han vil gjengjelde dem etter deres gjerninger. Men å få gjengjeldelse av Herren, etter sine gjerninger, er det samme som evig fordømmelse. Blant fiendene nevnes særlig de "fjerne kyster". Med dette menes de Vesterlandske folk, Europas folk. Mot endetiden vil fiendskapet mot Herren sannelig reise seg sterkest fra de som kaller seg kristne, fra Europas folk som har hatt lyset lengst.

Han kommer som en Frelser for alle dem som frykter Herrens navn. Av dem skal det komme noen både fra Vesterland og Østerland (v. 19). Gjenløseren skal komme for alle de omvendte i Israel (v. 20). Med Sion og Jakob må man ikke forstå at det gjelder bare de frelste i det gamle Israel. Paulus peker særlig på det i Rom 11. Men det gjelder hele Guds menighet, alle folk som bekjenner sin synd og skyld.

Det folk som ydmyket seg og gikk samme veg som den fortapte sønn, som tolleren og som røveren på korset, de skal ikke behøve å frykte.

"Når fienden kommer som en flod, skal Herrens Ånd drive ham tilbake."

Herrens Ånd skal altså føre krigen for Guds folk mot mørkets makter. "Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud" (Sak 4:6). Korsets banner skal demme opp mot den brølende stormflod fra djevelens. Hit og ikke lenger, slik skal Guds ord lyde hver gang den urene flod kommer for å skylle bort livet i Gud.

Kom i hu det, Guds barn, at det er bare Herrens Ånd som kan stanse fienden. Derfor gjelder det at man blir fyldt med Guds Ånd. Da er demningen i orden.

For å gi det omvendte folk en trøst, slutter Herren med å stadfeste det som en urokkelig pakt: "Min Ånd, som er over deg, og mine ord, som jeg har lagt i din munn, de skal ikke vike fra din munn eller fra dine barns munn eller fra dine barnebarns munn, sier Herren, fra nå av og til evig tid" (v. 21).

Herren har med dette gitt Ordet og Ånden til sitt folk til evig tid, også for våre barn. Hvor stort det er for Guds barn, at løftene ikke bare er for oss selv. Men de gjelder også for våre kjære etter oss. Får Guds Ånd virke gjennom Ordet, da får man mot og styrke. Det kan holde oppe Guds folk og gi det seier over fienden.

Da ikke får den onde noen makt over Guds menighet. "Et ord kan nå ham felle" og "det ord skal stå fast", slik sier Luther det, den gamle stridsmann som igjen og igjen fikk erfare Herrens Åndsmakt til å drive den onde bort.

Så la oss folde våre hender over dette nådefulle løfte og be:

"La din Ånd ei fra oss vike,

Til vi ser deg i ditt rike." Gå til Jes 60:1-9
Jes 60:1-9
Dette kapittel er et stort misjonsevangelium. Det peker fram mot Sions kall til å være en lysbærer for hele verden.

Profeten ser i ånden hvorledes Sions "lys" er kommet og "Herrens herlighet" går opp over det. Løftet i Jes 58:8: "Da skal ditt lys bryte fram som morgenrøden," er oppfylt. Solen er stått opp, Betlehemssolen, vår Herre Jesus Kristus.

Da lyder ropet til Sion: "Stå opp, bli lys!" Det vil si: Bli først et brennende lys selv. Fryd deg selv i lyset. Det er gått opp. Bring det også videre. Det å være et brennende lys fører også med seg å bringe det videre. Et tent lys kan ikke bare lyse omkring seg, langt ut i nattemørke. En virkelig levende kristen kan slett ikke la være å drive misjon.

Slik som det gikk med så mange i det gamle Israel, slik er det også i kristenflokken. Herlighetslyset gikk opp for dem, men det fikk ikke tenne troen i deres hjerte.

Mange av de døpte vandrer omkring som lys i mørke uten å være tent. De kan derfor ikke bringe lyset videre. Slike lys kan ikke lyse så mye som en eneste liten fyrstikk som er i flamme. Derfor får dette ord først sin gjerning her hjemme i de såkalte kristne land. "Stå opp, bli lys! For ditt lys kommer". Dette ordet må stadig lyde blant de vantro.

Men det skal også lyde til Guds barn. Da kan de bli tent i brann og lyse klart. Da kan lysstrålene lyse langt av sted. Det er mørke nok å lyse opp i. "Se, mørke dekker jorden, og det er belgmørke over folkene" (v. 2).

Det gamle Sion skulle bringe lyset ut til hedningene. Det samme skal også det nye Sion gjøre, Guds Israel, Kristi menighet. Virkningen av dette skal omsider bli vidunderlig. Herren skal la det lykkes. Det er de lyse løfter som skinner imot oss i hele dette kapittel.

I v. 3-4 skildres hvorledes hedningene, endog deres konger, skulle søke til Sions lys. De skulle komme til Sion fra alle kanter, disse nyfødte barn fra hedningene. Dette ordet fikk sin første oppfyllelse da de vise menn fra Østerland kom til Betlehemsbarnet. Og det går fremdeles i oppfyllelse.

I vår tid får dette ordet en særlig oppfyllelse. Arbeidet for hedningenes frelse går framover som en mektig flodbølge. Vi går sannelig store ting i møte i tiden framover. Guds Sion skal få noe stort å glede seg over.

Ordet i v. 5 nærmer seg sin oppfyllelse: "Da skal du se det og stråle av glede, og ditt hjerte skal banke og utvide seg."

Under bilder hentet fra den gamle pakt skildres hvorledes hedningenes makt og rikdom skal legges under Guds plan (v. 5-9). De skulle komme med offergaver, "gull og virak", får og værer. "Herrens pris skal de forkynne."

De navn som nevnes i v. 6-7 var Israels naboer i den syriske-arabiske ørken, Abrahams etterkommere ved Ketura og Hagar. Dette ord gir et lyst håp for misjon blant muslimer. For de folk som er nevnte her, er jo for tiden under den falske profets lære.

Havets rikdom som nevnes i v. 5: peker fram mot landene omkring Middelhavet. Det samme utgjør uttrykket "øyene" og Tarsis-skipene i v. 9. (Tarsis lå i det nåværende Spania.)

Det er folkene fra Vesterland, det romerske rike, som det her er forutsagt skulle legges under Sion.

Vi vet at det store romerske rike dog måtte bøye seg for korsets banner. Da Konstantin den store selv tok korset opp som hærmerke var seieren vunnet ytre sett der.

Men enda venter mange "øyer" på evangeliet. De store skip i vår tid kunne i sannhet kalles Tarsis-skip. (Oldtidens uttrykk for alle store skip.) Dette må også komme misjonsarbeidet til gode, så stadig flere kommer til troen.

Tiden gir svar på spørsmålet i v. 8: "Hvem er disse som kommer flyvende som skyer, som duer til sine dueslag?" Bibelen, eller deler av den, er alt oversatt til flere språk. Flere hundre folkeslag er kommet til troen.

Når det står at kameler og kamelføll skulle bringe offergaver til Herrens alter, er det selvfølgelig ikke meningen at den gamle altertjenesten i Jerusalem skal opprettes igjen.

Skildringen er et bilde fra datidens forhold. De offergaver som bringes til det åndelige Sion er alle de som blir innlemmet blant de troende. De gir først og fremst sitt hjerte over i Herrens hånd. Slik blir også alt annet lagt ned for Herrens fot. Et sant Guds barn vil legge seg selv og alt sitt ned for Herrens fot og ikke kalle noe for sitt eget.

Dette herlige løfte vi har her, finnes i vårt Hellig-tre kongers evangelium. Som sagt, den siste store oppfyllelse av dette ord nærmer seg.

Alt store hedningskarer

har bøyet kne for Gud,

Og tusen frelste hjerter

I lovsang bryter ut;

Men med det samme skynder

Seg flokk på flokk til ham,

Som ene frelsen eier,

Det seirende Guds lam.

Bli ved, bli ved å stige

Du sterke livsens flod

Med lys av Jesu nåde,

Med kraft av Jesu blod!

Stig høyt til Herren kommer,

Stig høyt som aldri før,

Til hele verden åpner

For Jesus Krist sin dør! Gå til Jes 60:10-22
Jes 60:10-22
Det er hedningemisjon i sin helhet, og særdeles de siste tiders misjon som ordet i v. 1-9 hadde for øye. Det går tydelig