Bibelkommentarer Nahums bok
Veien igjennom bibelen - 2265-2280-Nahums bok
Trykk her for å se bibel oversikt for Nahums bok (bilde åpnes i nytt vindu)
Navnet Nahum betyr "den trøstefulle", og profeten Nahum profeterte i Juda rike etter at Israels rike hadde gått under. Rimeligvis har det vært under kong Hiskia og neppe lenge etter at assyrerkongen Sankrib hadde foretatt sitt hærtog mot Jerusalem. Den gang ble Herrens makt åpenbart så herlig til frelse for byen, men til dom over fiendene. Det var da Herrens engel slo den store assyrerhæren med død utenfor portene av Jerusalem (2Kong 19).
Nahum kom altså med sin profeti omkring år 700 f.Kr. Han blir kalt for "elkositten", men hvor han hadde sitt hjemsted, er ingen riktig klar over. Noen har ment at det var en by i Assyria, og at Nahum hadde vært blant de jødene som ble bortført fra Israel av Salmanassar.
Men det er vel mer sannsynlig det som den gamle kirkefaderen Hieronnymus (fra det fjerde århundre e.Kr.) fastholder, nemlig at Elkos var en by i Galilea innen området for Assers stamme. I sin forklaring til Nahums bok forteller Hieronnymus hvordan han selv har besøkt denne byen.
Nahum og Jonas hadde en og samme adresse for sin profeti, nemlig Ninive. Begge skulle forkynne dom over Ninive selv om det skjedde med hundre års mellomrom. Men Nahums profeti forutsier at byen helt avgjort vil gå under. Det antydes ingen mulighet til at byen skulle kunne omvende seg og bli spart slik som hos Jonas.
Ninive hadde igjen sunket ned i synd og pønsket på å tilintetgjøre Guds rike i Det hellige land. Nahum skulle nå som trøst for Guds folk, forsikre dem om at den assyriske fienden ikke skulle få lov å angripe Jerusalem for annen gang. Assyrerkongen skulle selv ved Guds dom bli felt, og hans egen prektige by ville gå under.
Men betydningen av Nahums profeti er på ingen måte uttømt ved Ninives undergang. Som alltid hos profetene står de store verdensrikene som forbilder på verdensmakten i det hele, den antikristelige verdensmakten.
Nahum ser i Ånden verdensmaktens fullstendige fall og dermed den fullkomne befrielsen for Guds folk fra alle verdensmakters plager og trykkende bånd.
Det er en salig trøst for Guds folk at Herrens ord liksom ikke blir trøtt av å forkynne seier for Guds rike og nederlag for Guds fiender.
Guds barn merker den fiendtlige makten først og fremst i sitt eget hjerte, men dernest i omgivelsene overfor hele Guds menighet. Men kjødets og mørkets krefter skal ikke for alltid pine Guds folk. Nei, det profeten Nahum forkynner her, dommen over Guds rikes fiender og frelse for Herrens troende, er en trøst ikke bare for hans samtid, men for Guds folk til alle tider. Ja, Nahum svarer i sannhet til det navnet hans betyr. Han er den trøstefulle og trøsterike.
Hans bok faller i tre deler som svarer til de tre kapitlene. I det første kapitlet forkynnes Guds rådsslutning når det gjelder hevnens dag over Ninive. I det andre kapitlet forkynnes det med fryd at fienden har falt. "Den onde" skulle ikke mer dra over Juda. Profeten ser det hele i Ånden som om det allerede hadde skjedd.
I det tredje kapitlet blir Ninives store synd og skyld beskrevet som forklaring på at dommen var nødvendig. "For hvem har ikke lidd under din endeløse ondskap," slutter profeten Nahums bok med.
Herrens nidkjærhet både til å dømme motstanderne og til å frelse dem som stoler på han, blir beskrevet for oss i denne boken med kraftige farger i Åndens kraft.
Nahum er (blant de små profetene) den siste profeten i den assyriske perioden, det vil si mens Assyria var den truende verdensmakten.
Deretter kommer de to profetene fra den kaldeiske tiden mens Babel hadde makten, nemlig Habakkuk og Sefanja. Og deretter kommer de tre profetene som virket etter at folket haddde kommet tilbake fra Babylon, nemlig Haggai, Sakarias og Malakias.
Nah 1:1-14
Dommen over Ninive innledes her hos profeten Nahum med henvisning til selve Guds vesen som en hellig og rettferdig Gud. Derfor må han også være "en nidkjær og hevnende Gud".
Riktignok er Herren "langmodig", men når han venter med straffen er det ikke fordi han ikke har makt til å hevne skyld og urett. Nei, i v. 26 beskriver profeten for oss den levende Gud i hans veldige majestet. Han er mektig i sin vrede, og det er forferdelig å ha han imot seg. "Havet" og "fjellene", alt må bøye seg for hans allmakt når han drar fram med sin dom.
Profeten peker på de historiske minnene om Herrens veldige gjerninger. Han peker på hvordan Det røde hav ble tørt, hvordan jorden og fjellene skalv "for hans åsyn" (ved Sinai og ved det store jordskjelvet under kong Ussia), og hvordan alt led da Herren holdt regnet tilbake på Elias' og Joels tid.
"Hvem holder stand mot hans harme," spør profeten (v. 6).
Men den samme Gud som lar sin vrede komme til uttrykk i ild over de gjenstridige, åpenbarer sin godhet og miskunnhet over dem som tar sin tilflukt til han.
Det ble en gang sagt om en misjonær: "Han er skarp som en kniv, men myk som en mor." Den mannen hadde Herrens sinn.
Herren er også skarp overfor dem som turer fram i sine synder. "En hevner er Herren mot sine motstandere, en som gjemmer på vrede mot sine fiender," står det i v. 2. Det vil si at hans vrede varer evig over dem som forherder seg.
Men på den andre siden er Herren full av miskunnhet mot den som overlater seg til han. "Herren er god, et vern på trengselens dag. Han kjenner dem som tar sin tilflukt til ham" (v. 7).
I v. 8-14 blir Guds råd til dom beskrevet videre. Dommen sammenlignes med "en ødeleggende flom" og det "mørket" som kom over egypterne da faraos hær forfulgte Israels barn ved Det røde hav. Den samme skyen som var mørke for egypterne, var et lys for Israels hær (2Mos 14:20). Lykkelig er den som er på lyssiden av skystøtten.
Uansett hva fienden måtte tenke om Herren. skulle de komme til å kjenne at han ville "gjøre fullstendig ende på" dem (v. 9). Selv om de var "sammenflettet som torner" og "så fulle som deres drukkenskap kunne gjøre dem", skulle de like fullt bli "fortært som tørr halm" (v. 10).
En gang hadde Ninives fyrste truet Jerusalem, Herrens by, med undergang og spottet den levende Gud (v. 11). Men likevel skulle han "bli slått ned", og Herren ville "bryte det åk" som han hadde lagt på Jerusalem (v. 12-13).
I v. 14 har vi en profeti om Ninives konge, og her tenkes det nok spesielt på Sankrib. Da han hadde kommet tilbake etter nederlaget ved Jerusalem, ble han drept av to av sine sønner i avguden Nisrochs tempel, og med hans sønn døde slekten ut.
Nettopp dette er det profetien taler om i v. 14. Både assyrerkongen og hans avgud skulle falle. "For du er funnet for lett," sier Herren.
Dette ordet minner om den hemmelighetsfulle skriften på veggen som Daniel tolket for den ugudelige kongen Belsasar (Dan 5:27).
Det er et alvorlig ord til selvprøvelse for hver sjel! Hva vi veier for verden har lite å si i forhold til hva vi veier for Gud.
Dette kapitlet er liksom fullt av utsagn om Guds mektige vrede over motstanderne. Men for Guds folk lyder likevel evangeliet gjennom det hele. Dommen over verden er til utfrielse for Guds folk. Det er herlig å kunne klynge seg i tillit til majestetens hellige Gud og ikke trenge å frykte. Ja, hvor stort er det ikke å ha en slik stor Gud som fiendene må skjelve for, til sin Far ved Kristus Jesus.
Gå til Nah 2:1-14
Nah 2:1-14
"Se på fjellene hans føtter som bringer godt budskap - som forkynner fred." Slik begynner denne beskrivelsen av Ninives undergang. Profeten ser i Ånden budbæreren komme løpende over Judas fjell med det gode budskapet for Guds folk at "den onde" var utryddet.
Nå skulle Juda i fred kunne "holde dine høytider" og "innfri dine løfter" til Herren. Disse løftene hadde de gitt i trengslenes dager for å oppnå befrielse fra den onde fienden (v. 1).
Dette ordet minner den nye pakts folk om det gledesbudskapet som forkynnes for oss påskemorgen når seieren vår Frelser vant over den ondes makt, ropes ut til oss. På korset beseiret han "den onde" da han knuste slangens hode.
Profeten Jesaja bruker omtrent de samme ordene når han taler om Babels undergang (Jes 52:7). Dette ordet vil også få en mektig klang når Guds frelste folk kan synge det ut om Antikrists nederlag: "Aldri mer skal den onde gå igjennom ditt land, han er helt tilintetgjort" (v. 1).
Deretter begynner profeten å beskrive Ninives undergang. Han ser en mektig, kampdyktig hær rykke fram. Forgjeves samler Ninives hærer seg mot den. Men denne dommen over de "ransmenn" som "har plyndret" Guds folk, skal føre til gjenopprettelsen av "Jakobs høyhet" og "Israels høyhet".
Med dette menes ikke bare en ytre, verdslig herlighet, men også en åndelig, himmelsk herlighet i tilknytning til den dype betydningen av navnet "Israel" (v. 2-5).
Profeten betegner hæren som skulle ødelegge Ninive med det karakteristiske uttrykket "en som skal spre deg" (v. 2).
Han beskriver også utseendet som hæren har (v. 4-5). Den er kledd i "skarlagen" og har "røde skjold" mens stridsvognene er dekket med "flammende stål". Og idet de farer av sted i "susende fart" ser de ut som blinkende "lyn".
Det profeten så i Ånden gikk i oppfyllelse da babylonerne rykket inn i Ninive med sine rødmalte skjold og skarlagensklær. Den ildrøde fargen er i Den hellig skrift verdensmaktens farge.
I Åp 12:3 blir Satan beskrevet som en "stor, ildrød drage". På samme måte hører vi også i Åp 17:4 at den store skjøgen, den verdsliggjorte kirken, "var kledd i purpur og skarlagen". Den ildrøde fargen betegner altså hovmotets brautende vesen, sanseligheten og den rå grusomhets natur.
Det er som om profeten roper til Ninive for å vekke den til motstand: "Hold vakt i borgen! Se ut på veien! Spenn beltet om livet, samle alle dine krefter!" (v. 2).
Det er virkelig et godt råd som med god grunn kan ropes ut til alt Guds folk i den troskampen de står i både innad og utad. Det er et virkelig misjonsord.
Men uttalt til Ninive tjente det bare til å avsløre hvor fullstendig maktesløse de var, og hvor nytteløse alle deres anstrengelser var.
Dette blir beskrevet nærmere i v. 6-11.
Der beskrives de nytteløse forsøkene Ninives konge gjorde for å stå imot fienden ved hjelp av "sine stormenn". "Han kaller på sine stormenn," står det. Det er som han våkner opp fra sitt liv i sus og dus når han hører krigslarmen.
Men alt er forgjeves. Fiendenes "skjoldtak er satt opp". "Portene ut mot elven" er blitt "åpnet" (v. 6-7).
"Skjoldtak" var beskyttelsesverk som fienden hadde satt opp foran festningsmurene, og noen ganger var det bygget i høyde med murene slik at fiendene lett kunne ta seg inn i byen.
Historieskrivere forteller at byen var beleiret i tre år. Den tredje sommeren flommet elven Tigris opp så mye at fjerdedelen av bymuren ble skylt bort av elven. Til vanlig virket jo elven og de mange forgreningene av den som et vern for byen. Det var Herren selv som kjempet mot byen.
"Hun blir stilt fram," sier profeten om byen. Dommen var blitt felt i Guds råd. Profeten sammenligner byen med en kvinne som blir blottstilt og overgitt til fienden. "Hun blir avkledd og ført bort," sier profeten, slik som en fører med seg det som har falt og er fanget (v. 8).
"Hennes piker klager" og sukker som duene kurrer. Alt skal bli jammer.
En dag var Ninive som "en dam full av vann". Det var en by med mange innbyggere. Men nå er det forbi med herligheten der. Krigerne flykter uten å se seg tilbake, og de hører ikke på hærførernes rop: "Stans, stans!" (v. 9).
Så hører han fiendenes rop: "Røv sølv! Røv gull!" (v. 10). Ninive var en rik by, fylt av sølv og gull i nesten utrolige mengder. Historieskriveren Ktesias forteller om disse utrolige skattene. Mederne og kaldeerne smykket ut hovedstedene sine (Ekbatana og Babylon) med gull og sølv fra Ninive slik at historien ikke kjenner maken.
I v. 11 beskriver profeten meget levende den angsten som var i Ninive: "Tømt! tømt! uttømt"- forferdede hjerter og vaklende knær. Alle hofter skjelver. Hvert ansikt er blussende rødt."
Ja, slik ser det ut i et gudsforlatt folk og i gudsforlatte hjerter når dommen kommer. Dette ordet er av og til brukt som et misjonsord når en skal beskrive den nøden de folk lever i som er "uten håp og uten Gud i denne verden" (Ef 1:12).
Profeten slutter med å beskrive Ninive med bildet av en løvehule, et gjemmested for mye rov, men som nå er lagt øde for bestandig (v. 12-14).
Ved å lese inskripsjonene på et par av de minnesmerkene som er gravd ut, kan vi få et inntrykk av hvordan assyrerne samlet bytte fra alle kanter. Der blir det sagt av en assyrisk konge: "Den tjueandre i måneden brøt jeg opp fra Kalah, Jeg satte over elven Tigris og mottok rik tributt (skatt og avgift). Deretter marsjerte jeg mot byen Schadikanni. Denne byen betalte sin tributt i gull, sølv, okser, sauer og så videre." Og slik fortsetter han i det uendelige å fortelle.
Men den store røver ble omsider selv til rov da syndens mål var fullt. Verdens historie vitner om sannheten i ordet: "Alt kjød er som gress, og all dets herlighet som blomsten på gresset. Gresset visnet, og blomsten på det falt av. Men Herrens ord blir til evig tid" (1Pet 1:24-25).
"Hvor er løvens bolig" spør profeten (v. 12). Ja, hvor er de store verdensbyene der millioner fikk skjelve under deres skrekkvelde? Alt sammen har visnet og blitt til en ruinhaug. Bare Herrens ord består som det gjorde den gang.
Gå til Nah 3:1-19
Nah 3:1-19
I dette siste avsnittet viser nå profeten hvordan Ninives og det assyriske rikes lodd var en rettferdig dom fra Herren på grunn av den ondskap og blodskyld byen hadde ført over seg.
I v. 1-7 trekker profeten fram Ninives forskjellige synder. Det er løgn og vold og griskhet. Han sammenligner den med en horkvinne som bruker sin skjønnhet til å forføre og fortrylle folkene (v. 1, 4).
Bildet av horkvinnen brukes ellers til å beskrive troløsheten Israels folk viser overfor Herren. Her brukes den om den store verdensmaktens hyklerske kunster overfor de mindre folkeslagene. Den ligner skjøgen på den måten at den først og fremst gjør seg tiltalende overfor de mindre folkeslagene og hykler fram en kjærlighet som bare bygger på en løgn.
Det hele gikk ut på å utnytte dem og få dem i sin makt. På denne måten har assyrerkongen oppført seg overfor kong Akas i Juda da denne sluttet en pakt med han. Akas ble undertrykt med det samme (2Krøn 28:20-21).
Som slangen kan trollbinde små fugler med sitt blikk, hadde også Ninive vært en mester med sine trolldomskunster og underlagt seg det ene folk etter det andre. Og så ble den skyldig til dommen.
Profeten skildrer det siste sammenstøtet mellom fienden og Ninive: "Svepesmell og larmende hjul, galopperende hester og hoppende vogner, framstormende ryttere, lynende sverd og blinkende spyd, drepte i mengde og dynger av lik. Det er ingen ende på døde kropper - en snubler over deres døde kropper" (v. 2-3). I sannhet er det kraftig kost.
I v. 5-6 blir den skammen og hånen som skulle komme over horkvinnen Ninive, beskrevet. Hun blir omtalt som "den fagre" (v. 4). Hennes skam skulle bli åpenbar. Skitt og "avskyelig smuss" skulle kastes på henne. Hun skulle stilles fram for alle i all sin elendighet til skrekk for dem som så henne. Men ingen ville ha noen medynk med denne byen som hadde vært til så mye plage for så mange andre.
I v. 8-9 stiller profeten den egyptiske byen No-Amon (Teben)
fram som et eksempel for Ninive. Det var en mektig by i ØvreEgypt. Den var omgitt av Nilens vann "til festningsvoll" og "bymur" (v. 8). Den hadde stolte krigere fra mange kanter til å verne seg. Put og Libya er landskap i Nord-Afrika. Put i vest og Libya i øst. Men også denne sterke byen var blitt overvunnet sannsynligvis av den assyriske kongen Sargon (v. 10).
At Nahum nevner denne byen som et eksempel, kommer vel av at denne hendelsen hadde forekommet ganske nylig og var godt kjent av alle på hans tid (se Jes 20:4).
"Er vel du bedre enn No-Amon?" sier profeten til Ninive. Nei, det nyttet ikke at Ninive stolte på murene og vannet som omgav den. Det hadde vært til liten nytte for No-Amon.
"Også du skal bli drukken," nemlig av Guds vredes beger, sier profeten (v. 11). Ninive skulle få erfare at den byen som hadde fått Herren imot seg, forgjeves søkte vern imot fiendene. Snart skulle Ninive bli skjult.
Og fiendene skulle innta og ødelegge byen med den største letthet fordi Herren kjempet mot byen og gjorde den lamslått (v. 12-15).
Byens festninger skulle falle i fiendenes vold så lett som modne frukter når en ryster frukttreet (v. 12). Krigerne skulle bli motløse og kraftløse som kvinner. Portene i landet, det er vel et uttrykk for fjellpassene, var til god hjelp når de skulle forsvare landet. Men de ville stå åpne for fiendene fordi assyrerne ikke lenger hadde mot til å ta kampen opp (v. 13).
Når det tales om "ild" som skulle fortære Ninives "portbommer", vet vi fra historien at den siste kongen brente seg selv inne på slottet sitt sammen med alle sine kvinner og rikdommer.
Alle de anstrengelsene som assyrerne gjorde for å styrke festningsverkene med mørtel og leire, skulle være forgjeves (v. 14). På samme måte som gresshopper fortærer alt de kommer over, skulle ild og sverd fortære Ninive (v. 15). Det skulle ikke hjelpe det minste at innbyggerne i Ninive møtte fram tallrike som gresshoppelarver og gresshoppesvermer.
I v. 16-18 beskrives hvordan alt det som hadde gjort Ninive til en stor by, skulle forsvinne på et øyeblikk.
Ninives "kjøpmenn som er flere enn himmelens stjerner", skulle omkomme. Stormenn og høvdinger like så. Byens ledere og voktere skulle alle forsvinne og dø. De skulle spres omkring. Like raskt som gresshoppesvermer som blir lammet av kulden og ligger stille, forsvinner når solen bryter fram og gir nytt liv og kraft til dem, skal alle disse forsvinne.
Profeten slutter med å forkynne for Ninive at dets "sår" er "ulegelig" (v. 19). Og snart vil alle de som var blitt undertrykt av Ninive klappe i hendene av fryd over at byen var blitt ødelagt. Assyria hadde lenge vært en svøpe for andre. Nå var denne svøpen blitt kastet på ilden.
"For hvem har ikke lidd under din endeløse ondskap?" Slik spør profeten til slutt. Derfor måtte undergangen komme, for Herren er en rettferdig dommer.
Han kan nøle lenge før han setter den i verk. Ja, han kan vente så lenge at det ofte kan være anfektende for hans folk å se hvordan djevelen får lov til å utfolde seg tilsynelatende uten begrensninger. Men dommen kommer. Det er sikkert.
Guds folk ønsker bare å se frelse og salighet, men vi vet også at Guds dommer er nødvendige for at sannheten skal få triumfere over løgnens og ondskapens krefter. Dette er Ninive et advarende eksempel på.
Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer
INTRODUCTION
Nahum means "consolation" and "vengeance"; symbolizing the "consolation" in the book for God's people, and the "vengeance" coming on their enemies. In the first chapter the two themes alternate; but as the prophet advances, vengeance on the capital of the Assyrian foe is the predominant topic. He is called "the Elkoshite" (Na 1:1), from Elkosh, or Elkesi, a village of Galilee, pointed out to Jerome [Preface in Nahum] as a place of note among the Jews, having traces of ancient buildings. The name Capernaum, that is, "village of Nahum," seems to take its name from Nahum having resided in it, though born in Elkosh in the neighborhood. There is another Elkosh east of the Tigris, and north of Mosul, believed by Jewish pilgrims to be the birthplace and burial place of the prophet. But the book of Nahum in its allusions shows a particularity of acquaintance with Palestine (Na 1:4), and only a more general knowledge as to Nineveh (Na 2:4-6; 3:2, 3).
His graphic description of Sennacherib and his army (Na 1:9-12) makes it not unlikely that he was in or near Jerusalem at the time: hence the number of phrases corresponding to those of Isaiah (compare Na 1:8, 9, with Isa 8:8; 10:23; Na 2:10, with Isa 24:1; 21:3; Na 1:15, with Isa 52:7). The prophecy in Na 1:14 probably refers to the murder of Sennacherib twenty years after his return from Palestine (Isa 37:38). The date of his prophecies, thus, seems to be about the former years of Hezekiah. So Jerome thinks. He plainly writes while the Assyrian power was yet unbroken (Na 1:12; 2:11-13 Na 3:15-17). The correspondence between the sentiments of Nahum and those of Isaiah and Hezekiah, as recorded in Second Kings and Isaiah, proves the likelihood of Nahum's prophecies belonging to the time when Sennacherib was demanding the surrender of Jerusalem, and had not yet raised the siege (compare Na 1:2, &c., with 2Ki 19:14, 15; Na 1:7, with 2Ki 18:22; 19:19, 31; 2Ch 32:7, 8; Na 1:9, 11, with 2Ki 19:22, 27, 28; Na 1:14, with 2Ki 19:6, 7; Na 1:15; 2:1, 2, with 2Ki 19:32, 33; Na 2:13, with 2Ki 19:22, 23). The historical data in the book itself are the humiliation of Israel and Judah by Assyria (Na 2:2); the invasion of Judah (Na 1:9, 11); and the conquest of No-ammon, or Thebes, in Upper Egypt (Na 3:8-10). Tiglath-pileser and Shalmaneser had carried away Israel. The Jews were harassed by the Syrians, and impoverished by Ahaz' payments to Tiglath-pileser (2Ch 28:1-27; Isa 7:9). Sargon, Shalmaneser's successor, after the reduction of Phœnicia by the latter, fearing lest Egypt should join Palestine against him, undertook an expedition to Africa (Isa 20:1-6), and took Thebes; the latter fact we know only from Nahum, but the success of the expedition in general is corroborated in Isa 20:1-6. Sennacherib, Sargon's successor, made the last Assyrian attempt against Judea, ending in the destruction of his army in the fourteenth year of Hezekiah (713-710 B.C.). As Nahum refers to this in part prophetically, in part as matter of history (Na 1:9-13; 2:13), he must have lived about 720-714 B.C., that is, almost a hundred years before the event foretold, namely, the overthrow of Nineveh by the joint forces of Cyaxares and Nabopolassar in the reign of Chyniladanus, 625 or 603 B.C.
The prophecy is remarkable for its unity of aim. Nahum's object was to inspire his countrymen, the Jews, with the assurance that, however alarming their position might seem, exposed to the attacks of the mighty Assyrian, who had already carried away the ten tribes, yet that not only should the Assyrian (Sennacherib) fail in his attack on Jerusalem, but Nineveh, his own capital, be taken and his empire overthrown; and this, not by an arbitrary exercise of Jehovah's power, but for the iniquities of the city and its people.
His position in the canon is seventh of the minor prophets in both the Hebrew and Greek arrangement. He is seventh in point of date.
His style is clear, elegant, and forcible. Its most striking characteristic is the power of representing several phases of an idea in the briefest sentences, as in the majestic description of God in the commencement, the conquest of Nineveh, and the destruction of No-ammon [Eichorn]. De Wette calls attention to his variety of manner in presenting ideas, as marking great poetic talent. "Here there is something sonorous in his language there something murmuring; with both these alternates something that is soft, delicate, and melting, as the subject demands." Excepting two alleged Assyrian words (Na 3:17), English Version, "crowned," or princes, and English Version, "captains," or satraps (used by Jer 51:27), the language is pure. These two, doubtless, came to be known in Judea from the intercourse with Assyria in the eighth and seventh centuries B.C.
Nahum 1
1 1The burden of Nineveh. The book of the vision of Nahum the Elkoshite. 2Jehovah is a jealous God and avengeth; Jehovah avengeth and is full of wrath; Jehovah taketh vengeance on his adversaries, and he reserveth wrath for his enemies. 3Jehovah is slow to anger, and great in power, and will by no means clear the guilty: Jehovah hath his way in the whirlwind and in the storm, and the clouds are the dust of his feet. 4He rebuketh the sea, and maketh it dry, and drieth up all the rivers: Bashan languisheth, and Carmel; and the flower of Lebanon languisheth. 5The mountains quake at him, and the hills melt; and the earth is upheaved at his presence, yea, the world, and all that dwell therein. 6Who can stand before his indignation? and who can abide in the fierceness of his anger? his wrath is poured out like fire, and the rocks are broken asunder by him. 7Jehovah is good, a stronghold in the day of trouble; and he knoweth them that take refuge in him. 8But with an over-running flood he will make a full end of her place, and will pursue his enemies into darkness. 9What do ye devise against Jehovah? he will make a full end; affliction shall not rise up the second time. 10For entangled like thorns, and drunken as with their drink, they are consumed utterly as dry stubble. 11There is one gone forth out of thee, that deviseth evil against Jehovah, that counselleth wickedness. 12Thus saith Jehovah: Though they be in full strength, and likewise many, even so shall they be cut down, and he shall pass away. Though I have afflicted thee, I will afflict thee no more. 13And now will I break his yoke from off thee, and will burst thy bonds in sunder. 14And Jehovah hath given commandment concerning thee, that no more of thy name be sown: out of the house of thy gods will I cut off the graven image and the molten image; I will make thy grave; for thou art vile. 15Behold, upon the mountains the feet of him that bringeth good tidings, that publisheth peace! Keep thy feasts, O Judah, perform thy vows; for the wicked one shall no more pass through thee; he is utterly cut off.
Nahum 2
2 1He that dasheth in pieces is come up against thee: keep the fortress, watch the way, make thy loins strong, fortify thy power mightily. 2For Jehovah restoreth the excellency of Jacob, as the excellency of Israel; for the emptiers have emptied them out, and destroyed their vine-branches. 3The shield of his mighty men is made red, the valiant men are in scarlet: the chariots flash with steel in the day of his preparation, and the cypress spears are brandished. 4The chariots rage in the streets; they rush to and fro in the broad ways: the appearance of them is like torches; they run like the lightnings. 5He remembereth his nobles: they stumble in their march; they make haste to the wall thereof, and the mantelet is prepared. 6The gates of the rivers are opened, and the palace is dissolved. 7And it is decreed: she is uncovered, she is carried away; and her handmaids moan as with the voice of doves, beating upon their breasts. 8But Nineveh hath been from of old like a pool of water: yet they flee away. Stand, stand, they cry; but none looketh back. 9Take ye the spoil of silver, take the spoil of gold; for there is no end of the store, the glory of all goodly furniture. 10She is empty, and void, and waste; and the heart melteth, and the knees smite together, and anguish is in all loins, and the faces of them all are waxed pale. 11Where is the den of the lions, and the feeding-place of the young lions, where the lion and the lioness walked, the lion's whelp, and none made them afraid? 12The lion did tear in pieces enough for his whelps, and strangled for his lionesses, and filled his caves with prey, and his dens with ravin. 13Behold, I am against thee, saith Jehovah of hosts, and I will burn her chariots in the smoke, and the sword shall devour thy young lions; and I will cut off thy prey from the earth, and the voice of thy messengers shall no more be heard.
Nahum 3
3 1Woe to the bloody city! it is all full of lies and rapine; the prey departeth not. 2The noise of the whip, and the noise of the rattling of wheels, and prancing horses, and bounding chariots, 3the horseman mounting, and the flashing sword, and the glittering spear, and a multitude of slain, and a great heap of corpses, and there is no end of the bodies; they stumble upon their bodies;- 4because of the multitude of the whoredoms of the well-favored harlot, the mistress of witchcrafts, that selleth nations through her whoredoms, and families through her witchcrafts. 5Behold, I am against thee, saith Jehovah of hosts, and I will uncover thy skirts upon thy face; and I will show the nations thy nakedness, and the kingdoms thy shame. 6And I will cast abominable filth upon thee, and make thee vile, and will set thee as a gazing-stock. 7And it shall come to pass, that all they that look upon thee shall flee from thee, and say, Nineveh is laid waste: who will bemoan her? whence shall I seek comforters for thee? 8Art thou better than No-amon, that was situate among the rivers, that had the waters round about her; whose rampart was the sea, and her wall was of the sea? 9Ethiopia and Egypt were her strength, and it was infinite; Put and Lubim were thy helpers. 10Yet was she carried away, she went into captivity; her young children also were dashed in pieces at the head of all the streets; and they cast lots for her honorable men, and all her great men were bound in chains. 11Thou also shalt be drunken; thou shalt be hid; thou also shalt seek a stronghold because of the enemy. 12All thy fortresses shall be like fig-trees with the first-ripe figs: if they be shaken, they fall into the mouth of the eater. 13Behold, thy people in the midst of thee are women; the gates of thy land are set wide open unto thine enemies: the fire hath devoured thy bars. 14Draw thee water for the siege; strengthen thy fortresses; go into the clay, and tread the mortar; make strong the brickkiln. 15There shall the fire devour thee; the sword shall cut thee off; it shall devour thee like the canker-worm: make thyself many as the canker-worm; make thyself many as the locust. 16Thou hast multiplied thy merchants above the stars of heaven: the canker-worm ravageth, and fleeth away. 17Thy princes are as the locusts, and thy marshals as the swarms of grasshoppers, which encamp in the hedges in the cold day, but when the sun ariseth they flee away, and their place is not known where they are. 18Thy shepherds slumber, O king of Assyria; thy nobles are at rest; thy people are scattered upon the mountains, and there is none to gather them. 19There is no assuaging of thy hurt: thy wound is grievous: all that hear the report of thee clap their hands over thee; for upon whom hath not thy wickedness passed continually? |
