Bibelkommentarer Klagesangene
Veien igjennom bibelen - 1675-1680-Lam - Klagesangen
Trykk her for å se bibel oversikt for Klagesangene (bilde åpnes i nytt vindu)
Jeremias' klagesanger er en klagesang eller rettere fem sammenhengende klagesanger over Jerusalems ødeleggelse. Han ber også om at Herren igjen vil se i nåde til sitt folk når straffens mål er nådd.
Det er en røst fra Jerusalems ruiner, og profeten legger fram for oss sin smerte fra hjertedypet. Han viser ennå en gang med uimotsigelig klarhet hvor inderlig han elsker sitt folk. Og det gjør han selv om Herren hadde bedt ham å forkynne en streng dom over folket på grunn av dets synd.
Jeremias ble ofte anklaget for å mangle fedrelandskjærlighet (Jer 38:4). Men også i hans Klagesanger viser det å være en stor løgn. Han elsket nettopp sitt folk med den rette kjærlighet.
Hadde det vært mangel på fedrelandskjærlighet som var drivkraften i hans virksomhet, ville han jo ha betraktet Jerusalems ødeleggelse som en seier for seg selv. Han kunne i alle tilfelle umulig ha vært fylt av den smerte som fyller Klagesangene. Det er det varme hjerte vi møter her. det hjerte som kan gråte med de gråtende, og lide med de lidende.
Også i disse klagetoner blir profeten et forbilde på ham som tok vår byrde på seg og bar våre smerter. Derfor har man noen ganger med rette skrevet under bilder av den korsfestede dette ordet fra Klagesangene (Klag 1:12): "Sku og se om det finnes en smerte lik den smerte som er voldt meg."
Profeten taler i disse klagesangene som oftest på vegne av hele Israels menighet. Her gir han det ødelagte Sion toner til å tolke sin klage.
For de troende jøder var denne boken meget verdifull i fangenskapstiden. Den tolket jo det som rørte seg i sanne israelitters hjerte. Her var både bekjennelsen av synd og et gryende håp om å finne barmhjertighet en gang.
Men framfor alt var klagesangene et uttrykk for den bitre, dype vemod og sorg som fylte folket som fanger. For de kunne aldri glemme Jerusalem.
For Kristi menighet har denne boken også en stor betydning. Det har vært mange tunge tider i Kristi kirke, og i de siste dager vil det komme trange tider. Også for det enkelte Guds barn kan få stor betydning når sjelen kommer i dyp anfektelse.
I sangene er det en stigning i klagen fram til midten av boken. Deretter legger liksom klagen seg og stilner av i siste del av boken.
Smerten blir mer stille, mer renset og den mørke fortvilelse og håpløshet. Hjertet kjemper seg gjennom bønnen etter hvert fram til nytt håp.
Den ytre form i sangene er utarbeidet slik at det er tjueto vers i de fire sangene. Og de er bygd opp etter det hebraiske alfabetet. Hvert vers begynner med en ny bokstav etter rekkefølgen i alfabetet. Denne ordningen er likevel ikke gjennomført i de to siste sangene.
Det hebraiske alfabetet hadde tjueto bokstaver, så det blir tjueto vers. Men den tredje klagesangen er på 66 vers. Her er hver bokstav brukt i tre vers etter hverandre. De tre første vers begynner altså med den første bokstaven, de tre neste med den andre og så videre.
Den gamle greske oversettelsen (Septuaginta) har et tillegg ved begynnelsen av første vers: "Og det skjedde etter at Israel var blitt ført bort som ganger og Jerusalem var ødelagt, da satt Jeremias og gråt og sang denne klagesangen."
Denne tilføyelsen hviler i alle tilfelle på en gammel, troverdig overlevering, og den nevner uttrykkelig Jeremias som forfatter. Men selv om denne tilføyelsen ikke er med, kan ingen være i tvil om at det er han som synger klagesangen. Både innhold og språk er så lik hans profetbok.
I 2Krøn 35:25 er fortalt at Jeremias sang en klagesang allerede da kong Josias døde. Sangene her vitner også om et friskt inntrykk av redselen ved Jerusalems undergang.
Derfor kan man anta at de er skrevet i de to månedene som Jeremia bodde hos Gedalja, mellom Jerusalems erobring og den ulykkelige reisen til Egypt.
Klag 1:1-22
Klagesangene begynner med å vise Jerusalem som en ensom, gråtende enke. Hennes elendige tilstand er først skildret i korte trekk (v. 1-7).
Herren hadde jo likesom forlatt Jerusalem og hennes barn var bortført. Fra å være en fyrstinne var hun sunket ned til å bli en trellkvinne som skyldte skatt.
Også om natten gråt hun. Gamle venner hadde sviktet henne, for hun hadde søkt etter venner hos sine vantro naboer: egyptere, moabitter, ammonitter, fønikere og edomitter (Jer 27:3).
Jerusalem hadde erfart det som mange enslige, bedrøvede mennesker erfarer, at verdens kjærlighet er hat (v. 2).
Det er merkelig at da Jerusalem neste gang ble ødelagt av den romerske hær under Titus, lot han prege en minnemynt. På denne var Judea nettopp framstilt som en sørgende kvinne som sitter under et palmetre.
Hennes barn måtte dra ut til hedningene, men der fant de aldri ro for forfølgerne. De veiene som før var fulle av mennesker når de store festene ble holdt, lå nå øde og liksom sørget. De prestene som var tilbake, sukket for templet lå i ruiner. Og de kunne ikke holde noen gudstjenester mer der (v. 4).
Byen ble ødelagt i den femte måned, og løvhyttefesten kom i den sjuende måned. derfor ligger det nær å anta at klagesangen ble skrevet i denne tiden da det ellers var en hellig feststemning i Jerusalem.
Mange israelitter hadde ikke forstått betydningen av de hellige festene mens de kunne ha vært med. Nå måtte de forgjeves sukke etter dem.
Verden vet den dag i dag ikke hvilken stor velgjerning Herren viser oss ved å tilby sitt ord. Vantro mennesker kan bo like ved en kirke eller bedehus der det levende ord blir forkynt, og likevel forakte det.
Det vil en gang bli en hard dom for de som fortsatte slik, for "foraktet nåde hevner seg strengt".
Videre er det skildret hvorledes fienden var blitt for stor for Jersualem. De gjorde med den som de ville og spottet den. Høvdingene ble drevet bort som kraftløse fanger. Ja, endog spebarna ble slept bort i fangenskap.
Blant ruinene i Ninive finnes bilder av slike fangetog der også ganske små barn er med.
Det eneste Jerusalem hadde igjen, var minnet om "all den herlighet som hun hadde fra gamle dager". Og dette minnet var bittert "for hennes mange overtredelsers skyld". Derfor har Herren "lagt sorg på henne".
I neste avsnitt (v. 8-19) tales videre om at Jerusalems store synd var årsak til all hennes elendighet. Hun kunne sammenliknes med en uren kvinne.
Hun som før var æret og sorgløs, var nå blitt en vemmelse for alle. Fienden hadde nå plyndret alle hennes herligheter og skjendet hennes helligdom.
Nå satt hun fattig og vanmektig under Herrens "brennende vredes dag". Herrens vredes skildres som en ild som raste i hennes ben. Hun lå der bastet og bundet i fiendens hånd.
Ordene i v. 12-14 skildrer Israel under Guds vrede. De taler profetisk om den smerte Guds enbårne Sønn måtte gå gjennom da han lå på kne i Getsemane og på Golgata. Da bar han forbannelsen over all verdens synd.
"Går det dere ikke til hjerte, alle dere som går forbi på veien?" (v. 12). Også ved Frelserens kors stod det nok mennesker som ikke ble berørt det aller minste av hans lidelser.
Som druene blir trakket i vinpersen (v. 15), slik hadde Herren latt fienden trakke ned Jerusalem. Der lå hun, og hun kalte forgjeves på sine elskere, de hedningefolk hun hadde vært sammen med (v. 19).
De hadde bedratt henne, det var Jerusalems bitre erfaring. Prestene og de eldste var døde av sult. Det fantes ingen trøst noen steder blant mennesker.
Men i denne sin nød vender Sion sitt blikk oppover. "Se, Herre, jeg er i trengsel!... Se min smerte."
Det var disse toner Herren ikke kunne få fram i Jerusalem i de gode dagene. Nå kommer endelig bekjennelsen: "Herren er rettferdig, for jeg var gjenstridig mot hans bud" (v. 18).
Når hjertet først ydmyker seg og tar imot tukten av Herrens hånd, da spirer det et håp for fremtiden.
I slutten av kapitlet (v. 20-22) er anklagen i samvittigheten og bekjennelsen enda skarpere: "Jeg har vært gjenstridig." I det indre var samvittigheten fylt av angst. men også i det ytre var det angst. Sverd og død hadde gjort Jerusalem til en barnløs enke som måtte sukke i sin klage, mens fienden gledde seg over at Herren hadde forlatt henne (v. 21).
"Se, Herre." Det er det eneste som kan løfte et knust hjerte. Overfor alle fiender kan Sion heller ikke si noe annet enn dette: Se, Herre.
Hevnen hører ham til. La fienden erfare at dommens dag vil komme også for dem. Som så ofte i den gamle pakt finner vi også her en bønn om hevn over fienden. Er ikke dette en annen ånd enn hans som har sagt: "Elsk deres fiender"?
Til dette må vi svare: Det er to slags fiender. Gjelder fiendskapet bare vår person, da bør vi be for disse fiendene og prøve å overvinne det onde med det gode.
En annen sak er det når fiendskapet i virkeligheten er hat til den levende Gud. Da kommer fiendskapet til personene bare fordi man vil ramme Herren gjennom dem.
Og da skal vi sannelig også be,
Lik Abraham som for Sodoma bad,
så be du og for den store stad,
til selv han staven bryter.
Men de som fortsetter å trosse Herren kan hjertet ikke fortsette å be for, men vi må overlate dem til ham som dømmer rettferdig.
Herrens apostel Johannes sier et alvorlig ord om dette: "Det finnes synd som er til døden, det er ikke om den jeg sier at han skal be" (1Joh 5:16).
Men måten Herren dømmer sine fiender på i den gamle pakt, vitner selvsagt om at den gamle pakt var på forberedelses-stadiet. Kristus kom for å oppfylle loven.
Gå til Klag 2:1-22
Klag 2:1-22
Den andre klagesangen inneholder en ny og sterkere klage over Jerusalem og Juda rikes undergang. I den første klagesangen var grunntonen Jerusalems trengsel og elendige stilling. I denne er det her mer Herrens vredes dom som understrekes.
Det er som om sorgens nattemørke er blitt tettere, anfektelsen trenger seg mer fram i denne bevissthet at "Herren er blitt som en fiende" mot sitt eget folk.
I v. 1-13 skildres hvilke følger Herrens brennende vrede får. Sions datter sitter i mørke. En gang var hun opphøyet til himmelen da paktens ark var der. Hun var Herrens "fotskammel", men nå var hun kastet til jorden (v. 1-2).
"Hvert horn i Israel" (v. 3) betyr alle de vern som Israel hadde. Det var alle festninger, hver kampdyktig mann, og alt dette hadde Herrens vrede hogd av (v. 3).
"Som en fiende" hadde Herren vært mot Judas datter. Han hadde revet ned gjerdet omkring den menighet som hadde vært hans hage og vingard. Han hadde forkastet sitt alter og sin helligdom. Fienden hadde fått lov til å fylle Herrens hus og holde fryktelige fester.
"Målesnoren" var strakt ut over Jerusalem, ikke for å bygge den opp, men for å rive den ned fra den ene siden.Jerusalem var sunket i grus, dens konger og fyrster var landflyktige blant hedninger.
Loven med gudstjenesten var også opphevet og forsvunnet da templet falt. Og profetene fikk ikke lenger syner til trøst for folket, for dommen rullet ut over byen.
Både gamle og unge satt stumme i angst og frykt. Ja, endog småbarn og spebarn måtte klage forgjeves til sine mødre om mat. Folket var såret av fiendens ubarmhjertige sverd, de vansmektet av hunger og tørst og måtte klage sin nød.
Det er hjerteskjærende bilder profeten maler for oss fra tiden like før og under erobringen av byen. Og nå spør han: "Hva skal jeg vitne for deg? (...) Så jeg kan trøste deg. For stor som havet er din skade, hvem kan lege deg?" (v. 13).
Denne tilstand i Jerusalem skjedde fordi Herren liksom hadde blitt motstander av sitt eget folk. Og det har til alle tider vært et bilde på de tunge tider for Guds menighet med tukt og anfektelse. Også det enkelte Guds barn kan komme til å oppleve det.
I slike tider blir Guds lys liksom formørket for synderen. Det er som om det lå en tykk, mørk sky mellom han og oss. Følelsen av hans nådefulle nærhet er borte. Det er som om djevelen har lov til å tumle med Guds barn som han vil.
I Jobs bok møter vi denne tilstand. Vi ser der at Herren kan tillate at en slik tilstand kommer for en troende. Det skjer slett ikke fordi han er en større synder enn en annen.
Men han gjør det for å ydmyke og rense oss i vårt indre, slik at det kan bli rom for en langt større nåde.
Men slike tider kan også komme fordi store synder har sneket seg inn i Guds kirke eller i det enkelte Guds barns liv. Derfor blir Herren nødt til å skjule sitt ansikt og gi Satan makt som et siste middel for å vekke kirken eller det enkelte menneske opp fra syndesøvnen. Slik var det jo her i Jerusalem.
Men veien ut av mørket er alltid bare denne ene: å ydmyke seg under Guds veldige hånd. Så skal nok lyset bryte fram igjen og "solen skinne etter nattens skygge".
I v. 14-17 vil ordet vise Sion at årsaken til all elendigheten var synden. De hadde elsket de falske profetene som kom med smiger, men hadde talt "tomme og dårlige ting" til dem. "De åpenbarte ikke din misgjerning for å hindre ditt fangenskap," sier profeten.
Dette er et alvorlig ord til alle som er satt til å forkynne Ordet. De rette spørsmål til alle prester og predikanter er dette: åpenbarer du også folkets misgjerning i din forkynnelse?
Igjen og igjen slår den hellige Skrift ned på den slags prester som holder såkalte milde prekener som beroliger verden. Men de er i virkeligheten stumme hunder.
De falske prestene i Juda forkynte folket inn i fangenskap. Og på samme måte forkynner slike prester den dag i dag folk inn i helvete.
Jeremias forkynte omvendelse. Og han ble hånet og kastet i fengsel. Men de falske profetene var en tid aktet og satt i høysetet. Men så kom dommen, og både de og tilhørerne gikk under. De siste hadde like stor skyld i det fordi de hadde elsket de falske røster.
I v. 15-16 er fiendens glede over Jerusalems fall skildret. Det er bildet på den glede alle mørkets ånder føler når de har fått et menneske styrtet ned i et dypt fall. Det skjer også når de får forføre en sjel til evig fortapelse.
"Er dette den byen de kalte skjønnhetens krone, all jordens glede?" "Vi har ødelagt henne! Ja, dette er den dagen vi har ventet på."
Slik talte fienden. De spottet, skar tenner og vrengte munnen til den byen som en gang var hellig.
Dette er som toner fra helvete. Det er vel slik djevelens spott må være over de sjeler han får i sin makt. En gang var de "skjønnhetens krone" da du var frelst. Og nå har vi deg likevel, nå har vi nådd målet. Slik vil vel djevelens hån lyde over de fortapte sjeler.
I tider med hard anfektelse kan djevelens hån også lyde i et troende hjerte, som om han allerede hadde makt over ham. Men der har han det ikke. Det er løgn de ulven tuter inn i hjertet.
Bare den samme vei som profeten her roper til det falne Sion, fører fram: gråt over deg selv, rop dag og natt til Herren, "utøs ditt hjerte som vann for Herrens åsyn" (v. 18-19).
Men igjen skuer Sion tilbake på alle redsler de har opplevd (v. 20-22). "Prest og profet - ung og gammel", alle ligger spredt omkring, slaktet ved sverdet.
Og alle redsler redsel: "Skal kvinner ete sin livsfrukt, de spede barn som bæres på armen?" Slik gikk det ved beleiringen under hungersnøden. Og noe lignende blir fortalt fra den andre beleiringen da romerne ødela Jerusalem under Titus.
Herren hadde sammenkalt alle redsler fra forskjellige kanter, som sverd, hunger, pest over folket. Det var som "på en høytidsdag" der Jerusalem var slaktoffer som skulle etes.
Det ødelagte Jerusalem viser oss et uhyggelig bilde på hvor "forferdelig det er å falle i den levende Guds hender" (Heb 10:31). Herrens brennende vrede - hvilken dybde av redsel ligger det ikke i dette ordet!
Det er forferdelig når han som er nådig, barmhjertig og full av miskunnhet, til slutt må slippe en sjel og la den smake den evige vrede.
Men ingen behøver å gå inn i en slik redsel. Herrens kall og alle hans tukt sikter jo mot å frelse fra vreden.
Så husk det gamle ordet av den prøvede mann Augustin: "Vil du fly fra Guds vrede, så fly inn i Guds armer." Hvis du bare søker denne veien hvor mørkt det enn kan se ut for deg, skal du sannelig ikke gå fortapt.
Gå til Klag 3:1-36
Klag 3:1-36
I begynnelsen av dette kapitlet vokser mørket i sjelen hos den hellige forfatter til fullstendig natt. Klagesangen blir til en dyp åndelig anfektelse. Sangerens hjerte føler seg en tid fullstendig forlatt av sin Gud, og ser mer på ham som en overlegen fiende og motstander enn som venn og frelser.
Det er den dype anfektelsens gåte at Herren ser ut til å være vår motstander. Han forfølger sjelen med sine vredes piler. Han er jo ikke slik i virkeligheten, men den som er anfektet føler det slik.
Dette avsnittet minner oss mye om Jobs bok. Selve ordene viser at forfatteren har kjent denne boken godt, for han bruker ofte de samme uttrykkene.
Sion står ikke lenger fram som en sorgfull enke og forlatt kvinne. Nå er hun bare den lidende Herrens tjener.
Vi kan forstå at de sanne Guds barn i Israel lett kunne bli fryktelig anfektet ved å se templet i ruiner og paktens ark tilintetgjort.
Det er betegnende for hele det første avsnittet (v. 1-18) at Herrens navn ikke er nevnt en eneste gang før i det siste verset (v. 18). Ellers står det bare "han".
De som er hardt anfektet våger noen ganger liksom ikke å nevne Herrens navn. Ved djevelens mørke kunster er den barmhjertige Gud blitt til en usynlig fiende. Djevelen kan binde tungen så den ikke kan nevne Herrens navn.
En anfektet, troende kvinne ble oppfordret til å nevne Jesu navn, men hun svarte: "Jeg kan ikke nevne det navnet."
Først etter en lang kamp i forbønn av et annet troende menneske, klarte hun å nevne Jesu-navnet. Og straks var djevelens makt brutt, og lyset trengte på nytt igjennom.
Vi ser at det er på samme måte her. Herrens lidende tjener nevner i v. 18 navnet "Herren". Og da begynner en lysstråle av håp og bønn å trenge igjennom. Og da begynner neste avsnitt (v. 19-36) der lyset seirer over mørket.
Når man leser v. 1-18: merker man fortvilelsen vers for vers. Den anfektede framstiller Gud som en som har sluppet ham helt. Han har kastet ham inn i mørket, vendt hånden mot ham.
Han bygde en "mur" mot ham og lukket sitt øre for hans bønn (v. 8). Han har lurt på ham som et rovdyr eller en bueskytter, og støtt hans sjel ut i fredløshet og avmakt.
Den hellige Skrift vitner om Gud på en annen måte. Talen av den anfektede her er mot Skriften. Men slik er det jo i det fortvilede Guds barns hjerte som ikke ser sin Gud rett. Det forveksler Herrens tukt med å bli utstøtt.
De som er evig fortapt i helvete vil vel kunne klage og skrike slik. For de har i virkeligheten fatt Gud til motstander. Men det er ikke sant når den anfektede sier det. Guds nådes sol er der selv om den er bak mørke skyer.
Bare de som har opplevd hva anfektelse er enten hos seg selv eller andre, kan forstå dette rett. Også Guds kjæreste barn kan noen ganger komme inn i slike tider. De far liksom smake helvetes kvaler. Alle andre prøvelser er intet mot dette, for her ser det ut som om Gud har forlatt en. Alle andre trengsler blir lettere ved at man kan klynge seg til Guds hjerte.
Men når han som er sjelens eneste trøst, forsvinner fra hjertet, da begynner den hemmelige, åndelige lidelse. Og det er den største angst.
Når Guds utvalgte, kjære barn kan oppleve slikt, hvorledes vil det da ikke bli for de harde, vantro hjerter? De har aldri vært redd for helvete, og så vil de en gang lukke opp sine øyne der og se sannheten.
Vi må heller ikke glemme den forskjell det er på Jobs anfektelse, og på den fortvilelse som senket seg over Jeremia og de troende israelitter da Jerusalem ble ødelagt.
Jobs anfektelse stammet fra en personlig lidelse. Men hos Jeremia og de hellige på hans tid kom anfektelsen av at Guds rike på jord så
ut til å være ødelagt. Og denne anfektelsen er sannelig den tyngste for ånden, og burde være det.
Så kommer vi til det nye avsnittet (v. 19-36). Det dyrebare navnet Herren (Jahve) i v. 18 tenner lys i mørket bare ved at profeten tar det på sine lepper. Profeten kan igjen be (v. 19).
Han begynner å vende blikket mot lyset. "Jeg vil håpe" - der begynner viljen igjen å reise seg opp fra det dype fallet i mørket. Han vil ikke bli liggende i den dype fortvilelse. Han begynner igjen å skimte Herrens miskunnhet her. Det var enda ikke "forbi" med Israels barn (v. 22).
Det er morgenrøden som bryter fram etter en mørk natt. Og det er som glansen vokser vers for vers (v. 22-27). Herrens trofasthet og barmhjertighet blir igjen åpenbart for det øye som før var tilslørt.
"Herren er min del," sier hans sjel. Jeg har jo ham selv om jeg har mistet ganske mye (v. 24). Det er som om selve solen stråler fram i det herlige v. 25: "Herren er god mot den som venter på ham, mot den sjel som søker ham."
Ja, nå ser han at Herren ikke er ond som fienden vil ha det til. Men han er god bare vi venter på ham og spør etter ham. Hjertet er blitt stille som havet etter stormen. Det er et velsignet ord om stillhet vi har i v. 26: "Det er godt at en er stille og venter på Herrens frelse."
Den fortvilede uro og utålmodighet som klager og knurrer, er en fryktelig pine for sjelen. Men den hellige stillhet gjør vidunderlig godt. Da kan himlen speile seg i hjertet som i et stille vann, og Guds fred kan bevare hjerte og tanker i Herren.
Han begynner å se velsignelsen av det tunge åket. "Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom" (v. 27). Det er godt for en selv å bli øvd opp til å kunne lide.
Og det er godt å besøke et erfarent og prøvet Guds barn. Det er mye trøst også for andre når man kan trøste andre med den trøst som man selv er blitt trøstet med (2Kor 1:4).
I v. 28-30 har vi en god veiledning fra en som selv er i trengsel til de som kommer inn under prøvelsens tunge åk. "Han sitter alene og tier, når han (Gud) legger byrden på ham, Han trykker sin munn i støvet og sier: Kanskje det ennå er håp - at han vender sitt kinn til den som slår ham, lar seg mette med vanære."
Det er sikkert nok godt å tale med troende venner når man er nedtrykt og anfektet. Men det kan også bli slik at Guds Ånd minner oss om å "sitte alene og tie". Da skal man være ganske stille og bare ydmyke seg i støvet for Herren i bønn og håp.
Å gjenta sin klage flere ganger selv for de mest forståelsesfulle venner kan lett føre til klage og knurr i hjertet og lede til egenrettferdighet. Og det gagner ikke.
Men er man ydmyk for Herren og bøyer seg dypere for hvert slag som kommer, da skal Herren selv sende duen med oljebladet. Slike oljeblad fulle av den rette trøst for knuste hjerter finner vi i v. 31-33:
"For Herren forkaster ikke til evig tid, men om han bedrøver, så forbarmer han seg igjen etter sin rike miskunn. For det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn."
Nei, Gud vil så gjerne velsigne. Han vil gjøre det så lett og godt for sine barn som vel mulig. Men han er ikke svak. Derfor må han ofte plage og bedrøve nettopp for å kunne velsigne rett.
Han må jo fa bort det som står i veien for hans velsignelse. Det er kjærlighetens hjerte som står bak også de hardeste prøvelser. Denne tanke at Herren ikke bedrøver menneskene av lys, finner vi mer om i v. 34-36. Nei, Herren skuer ikke ned for å "knuse", for å "bøye mannens rett for Den Høyestes åsyn".
Hvor skulle det deiligste hjerte
bøye den fattiges rett!
Den bitre anfektelsen er brutt. Stormen er over, og det angstfulle rop forsvunnet: "Herre, jeg forgår." Nå kan sjelslivet heller sammenlignes med dette verset:
Herre, nå er stormen over,
og vannet så stille er.
Min sjel nå din miskunnhet lover,
du har alle syndere kjær;
Herre, o led meg heretter,
la meg ei ene gå;
Men gi meg fornyede krefter
til himmelens land gå til Klag 3:37-66
Klag 3:37-66
Profeten begynner med å peke på at ingen ting hender Guds folk uten at Herren tillater det. Det er med andre ord det samme som står i
et lite salmevers:
Lykkens lunefulle spill leker ei med sjeler, allting hender som Gud vil, her er trygt å dvele.
Ja, hvor godt at Guds folk ikke er avhengig av en lunefull skjebne eller tilfeldigheter. Nei, "både de onde og de gode ting utgår" fra Den Høyestes munn (v. 38).
Derfor viser han hvor dårlig det er å klage over sin lodd i livet. Verden er full av den slags klager, men det er ingen trøst for en slik sorg.
Nei, vil man klage, sier profeten, så skal man klage over sine synder! "La hver klage over sin egen synd!" Da er man på det rette sporet, når klagen er over den synd som så ofte tvinger Herren til å ta hardt i oss. Og det er først og fremst ens egne synder man tenker på da.
Han har altså først vist hvordan man skal finne Herrens trøst (v. 37-39). Deretter oppfordrer han inderlig Israels barn til å gå denne ydmyke vei å bekjenne synden.
Det er å ransake våre veier, og løfte hjerte og hender i ydmyk bekjennelse til Gud i himmelen (v. 40-42). Men her erkjenner man også at Herrens tukt er nødvendig.
"Du har ikke tilgitt," sier profeten til Herren. Og så maler han Guds vredes tukt og stiller den liksom fram for Herren. Han viser at han har skjult sitt åsyn og slått ham uten å skåne ham (v. 42-47).
Det ydmyke hjerte som ser ned i sitt eget syndedyp og erkjenner at Gud ikke kunne spare, erkjenner: "Jeg vet det Gud, jeg trenger til din tukt." Han kan derfor uten bitterhet og klage se på sine trange kår og ta dem av Guds hånd. Det er ris av en kjærlig fars hånd.
Men uten bitterhet betyr ikke uten tårer. Gud er ikke imot at hjertet gråter. Frelserens hjerte gråt også over folkets elendighet. Det er som en gjenklang av vår Frelsers vemodige ord over Jerusalem: "Bekker av tårer renner fra mitt øye fordi mitt folks datter er gått til grunne" (v. 48).
Men øyet er vendt oppover mot Herren (v. 49-50). Herren skal se tårene, og det gråtende Sion venter legedom fra ham.
I v. 51-54 skildrer profeten Sions sjelesmerte. Som en jaget fugl er Sion blitt. Også nabofolkene kastet stein og vann over Sion. Og deres fiendskap var "uten årsak". Til slutt måtte Sion klage: "Jeg er fortapt."
Men da nøden var størst, lød også ropet opp til Herren fra den dype graven. v. 55-56 inneholder en brennende bønn til Herren. Det var ikke en fortvilet bønn, men en tillitsfull bønn.
"Du hørte min røst. Lukk ikke ditt øre for mitt rop om hjelp. Du var nær den dag jeg kalte på deg, du sa: Frykt ikke."
Ordene i v. 56-59 er fylt av tillit til Herren. Og Sion legger nå sin sak i tro fram for Herren. Vi vet at kong Hiskia bredte ut fiendens brev på Herrens alter.
Og slik legger Sion nå fiendens hån fram for Guds øye og øre (v.
59-63). Og de legger hevnen i Herrens hånd (v. 64-66). Det minner
om den fattige enkens klage mot den urettferdige dommeren (Luk 18:1-18).
Ordet her er ikke hevngjerrighet, men nidkjærhet for Herrens ære overfor Guds forherdede og bestemte fiender. For det er slike det tales om her, om antikristelige fiender, djevelske fiender. For dem var Sions elendighet til stor glede.
Hele denne klagesangen på Jerusalems ruiner vil skje igjen når Antikrists tider kommer på jorden. Guds rike vil da se ut for menneskene som en ødelagt by, mens alle Guds fiender vil juble og triumfere.
Da vil sikkert nok anfektelsens mørke også komme over den lille,
forstått som aldri før. Men da skal det også stå urokkelig fast det som er skrevet her som Sions ord til sin Gud: "Du var nær den dag jeg kalte på deg, du sa: Frykt ikke" (v. 57).
Gå til Klag 4:1-22
Klag 4:1-22
I forrige kapittel så vi hvorledes anfektelsens mørke ble overvunnet. Profeten ble stille og han så klart at dommen var nødvendig for folkets skyld.
Hans klage ble renset for bitterhet, og håpet reiser seg igjen. Det er de samme toner vi møter her i den fjerde klagesangen. Folket hadde gjennomgått mye smerte på grunn av fienden. Denne dype smerte fyller både denne og neste klagesang.
Men smerten er helliget ved en oppriktig erkjennelse av synden og en viss tillit til at Herren ikke hadde ødelagt pakten med Israel for alltid.
De første elleve vers dveler ved den fryktelige lodd folket i Sion hadde, selv om de kunne sammenlignes med "det edleste gull" og "hellige steiner" etter sin utvelgelse. De var nå kastet bort som ødelagte leirkrukker (v. 1-2).
"Sions barn - de dyrebare" - dette minner oss om at menneskene er mye verd, "like i verd med det fineste gull". For en sjel har en evighet for seg, og det er satt en høy pris på den. Det ser vi på Golgata kors.
Dette ordet gjelder også alle døpte mennesker, som er utvalgt til å være Guds edelsten. Men mange akter ikke på denne herlighet og blir forkastet på grunn av vantro.
I v. 3-6 skildres den grufulle nød som også småbarna måtte lide. Ingen ting kunne hjelpe dem mot deres hunger og tørst. Mødrene hadde ingen ting å gi dem, og de ble sløve i denne store nøden. Mødrene sammenlignes med strutsen, for de er så likegyldige for sitt avkom. Nøden var blitt så stor at de som var vant til å gå i skarlagen og ete fine retter, nå "ligger på søppelhauger". De måtte både kle seg i urene filler og ete uren mat.
Det var blitt enda verre nå enn da Sodoma gikk under. Det var et vitnesbyrd om at Sions misgjeming var større enn synden i Sodoma.
I v. 7-9 skildres hvorledes hungersnøden vansiret nasireernes* ansikt. Nasireere var folk som skilte seg ut fra mengden. De hadde gitt et spesielt løfte til Herren (4Mos 6:1-8). (*Dansk har nasireer etter grunnteksten. NB og NO har høvdinger.)
Men her er neppe tenkt på dem. Her er det snarere ment som uttrykk for folkets høvdinger, som stod på en mer fremtredende plass. De egentlige nasireere hadde ikke en slik utvortes glans som v. 7 taler om.
Derfor må det bety høvdinger som hadde en særstilling i folket. Før hadde de strålt i sin herlighet og skjønnhet (v. 7). Nå hadde hungeren gjort dem til skinn og bein (v. 8-9).
v. 10 nevner et fryktelig tegn på dommens redsler. Mødrene som før hadde vist sin ømme kjærlighet til spebama, var nå blitt så følelsesløse ved nøden at de endog kokte sine egne barn og åt dem. Men av dette slutter også profeten (v. 11) at Herrens brennende vrede over Sion hadde nådd sitt høydepunkt.
I v. 12-20 ser vi at Jerusalem var tatt av fienden, og det hadde de hedenske kongene neppe trodd (v. 12). Det hadde nå likevel skjedd på grunn av deres profeters og presters misgjerning (v. 13). Etter Sankeribs nederlag mot Jerusalem da Hiskia var konge hadde hedningene hatt den forestilling at Herrens by ikke lot seg innta. Og hadde folket vært trofast mot Herren, skulle han nok ha vernet byen. Men deres misgjerning hadde gjort det umulig for Herren å bevare byen.
Vi skal legge merke til at profetenes og prestenes synder blir spesielt nevnt som grunn til byens undergang. De vantro prestene og profetene hadde blitt besmittet ved de rettferdiges blod, forfulgt de sanne Guds barn og vært de helliges verste fiender.
Det samme viste seg da Frelseren levde. Prestene og de skriftlærde var hans verste fiender. Og de samme har vist seg ofte i kirkens historie.
Johan Huss ble dømt til bålet, ikke av lekfolket men av de geistlige. Og Luther fikk også erfare det verste fiendskapet fra den siden. Ordet i v. 15 må Sikkert være et utrop fra de troende i Israel. De ville ikke ha noe med disse ugudelige prestene som forfulgte de hellige å gjøre. Den dag i dag forstår Guds sanne barn at det gjelder om å ta avstand fra slike prester som hater livet. For under deres forkynnelse kan sjelene lett dø både åndelig og evig. Profeten skildrer videre i v. 15 hvorledes endog hedningene sier at et slikt folk ikke kunne bli boende der. De måtte bli dømt av Gud. Så kom også tiden da de måtte flykte og vanke omkring. "Herrens åsyn har spredt dem", både de vantro prestene og de som hadde fulgt dem. Til slutt foraktet folket slike prester som ved falske råd hadde ledet dem til undergang.
En vantro og falsk prest har mye makt til å forstyrre. Men han ødelegger seg selv ved sin gjerning. Den prest som vil være verdens venn, høster til slutt bare verdens forakt, som her står: "Prester akter de ikke."
I v. 17 ser vi at folket speidet forgjeves etter hjelp hos hedningene. Det gjaldt særlig egypterne som de hadde søkt hjelp hos i stedet for hos Herren.
Snart måtte de fare av sted som jaget vilt for sine forfølgere. Og til slutt kom enden da også kongen ble fanget. Det er eiendommelig at de kaller kongen "vår livsånde, Herrens salvede" (v. 20).
Men han ser ikke på personen Hiskia, men på selve kongedømmet. Og blir kongen i et folk fanget, da er det snart forbi med folket også. I v. 21-22 kaster profeten først et blikk på Edom og spår at Herrens hevn kommer. Deretter vender han blikket mot Sions datter og profeterer at straffen skal få en ende. "Din straff er fullbyrdet, Sions datter! Han vil ikke mer bortføre deg."
Sion står her på tross av sitt fall som et bilde på Guds folk i motsetning til Edom som er bilde på verdensmakten. Dommen over Guds folk tar slutt, men dommen over det folk som hater de hellige, varer ved.
Gå til Klag 5:1-22
Klag 5:1-22
Hele den femte klagesangen er bønn. Det likner et barns klage som hviler ved mors hjerte og gråter ut sin smerte der. Hjertet er stille selv om sårene fremdeles er smertefulle.
Fra de første ordene i denne klagesangen er en bønn. I de andre klagesangene er det nok også bønn, men det var bare avbrutte bønnesukk.
Her blir derimot hele klagen båret fram for Guds åsyn. Og når klagen først er blitt forvandlet til bønn, er bitterheten borte. Og da er det råd for sorgen.
Det gjør så godt å gråte ut
sin hele sorg ved Jesu varme hjerte;
Det gjør så godt i verdens barske sludd
å kunne kaste der sin nød og smerte.
Å, sorgens barn, der er ei bedre sted,
der får man fred!
I v. 1-15 legger profeten fram for Herren folkets elendige tilstand. Herren kjenner jo alt sammen, men det bedrøvede hjerte behøver å tale ut med ham.
Sions "arv" var "gått over til fremmede". Hedningene var i det hellige land. Nå måtte de enda til betale for vann og ved, det fikk man før gratis fra kjelder og skoger. De hadde fienden på nakken alle steder.
Folket hadde søkt hjelp både i Egypt og Syria. Men også dette var synd, fordi de gjorde det i stedet for å omvende seg til Herren. Men følgen av alt dette var at treller hersket over dem.
Trelldom er alltid tungt, men å være treller av treller er dobbelt tungt. Trellene hos Babels konge satte nå foten på Sions nakke.
I kirkens historie ser vi ikke sjelden at kirken har vært underlagt slike mennesker som selv ikke kjente Guds barns herlige frihet. Ja, de hatet det sanne trosliv.
Vantro statsråder og kulturministre i statskirken har ofte regjert over kirken og på mange måter hindret livet i å utfolde seg. Det er Herrens tukt over kirken.
Videre skildrer profeten at det bortførte folket ofte bare med fare for sitt liv kunne skaffe seg daglig brød.. Hedningene var over dem, og hunger, vanære og arbeid over evne hadde gjort slutt på all glede (v. 9-15).
I v. 16-18 fortsetter han skildringen av den elendige tilstand folket var i. Men han roper ve over Sions synd. Det er den som er årsak til alt sammen.
"Kronen er falt av vårt hode" (v. 16). Det betyr at herligheten fra Gud er borte. Den høye nådestand var borte og Sions berg lå øde. Bare revene løp omkring der. "Derfor er vårt hjerte sykt, derfor er våre øyne blitt dimme." Slik sukker profeten om Sion.
Men så vender hjertet seg igjen oppover. De ser liksom Herren inn i øyet og bekjenner at han er anker for deres håp: "Du, Herre, troner til evig tid. Din trone blir fra slekt til slekt."
La så alt briste hva briste må, la alt være som sunket i grus -Herren lever! Til denne evige Gud sukker profeten så stille: "Hvorfor vil du glemme oss for evig, forlate oss for så lang en tid? (...) Eller har du rent forkastet oss? Er du blitt så brennende vred på oss?"
Det er som når et barn klager når det er blitt tuktet og vender sine tårefylte øyne opp mot far og mor. Det vil gjerne se et mildt ansikt og høre et ord om tilgivelse.
Et slikt barn love å alltid være snill bare far tar det i favnen nå. Slik ber også profeten på vegne av Sion: "Herre, vend oss igjen til deg, så vi kan komme tilbake! Fornye våre dager, så de blir som før i tiden."
Omvendelse er både en Herrens gjerning og menneskets. Det er Herren som fører tilbake. Men Herren tvinger oss ikke. Hjertet må ville vende om.
Lykkelig er den sjel som gjennom anfektelsens mørke kommer så langt at hjertetonen blir slik som her (v. 19-22). Da Herren førte sitt folk hjem, var Sion lykkelig og kunne synge med glede: "Store ting har Herren gjort mot oss, vi ble glade" (Sal 126:3). Og slik skal det gå med alle ydmyke som ber av hjertet.
Lys etter mørke, fred etter strid,
kraft etter svakhet, så er Guds tid.
Ventetid kort, så kommer Guds Krist,
stiller vår lengsel, amen, for visst.
Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer
Lamentations 1
1 1How doth the city sit solitary, that was full of people!
She is become as a widow, that was great among the nations!
She that was a princess among the provinces is become tributary!
2She weepeth sore in the night, and her tears are on her cheeks;
Among all her lovers she hath none to comfort her:
All her friends have dealt treacherously with her; they are become her enemies.
3Judah is gone into captivity because of affliction, and because of great servitude;
She dwelleth among the nations, she findeth no rest:
All her persecutors overtook her within the straits.
4The ways of Zion do mourn, because none come to the solemn assembly;
All her gates are desolate, her priests do sigh:
Her virgins are afflicted, and she herself is in bitterness.
5Her adversaries are become the head, her enemies prosper;
For Jehovah hath afflicted her for the multitude of her transgressions:
Her young children are gone into captivity before the adversary.
6And from the daughter of Zion all her majesty is departed:
Her princes are become like harts that find no pasture,
And they are gone without strength before the pursuer.
7Jerusalem remembereth in the days of her affliction and of her miseries all her pleasant things that were from the days of old:
When her people fell into the hand of the adversary, and none did help her,
The adversaries saw her, they did mock at her desolations.
8Jerusalem hath grievously sinned; therefore she is become as an unclean thing;
All that honored her despise her, because they have seen her nakedness:
Yea, she sigheth, and turneth backward.
9Her filthiness was in her skirts; she remembered not her latter end;
Therefore is she come down wonderfully; she hath no comforter:
Behold, O Jehovah, my affliction; for the enemy hath magnified himself.
10The adversary hath spread out his hand upon all her pleasant things:
For she hath seen that the nations are entered into her sanctuary,
Concerning whom thou didst command that they should not enter into thine assembly.
11All her people sigh, they seek bread;
They have given their pleasant things for food to refresh the soul:
See, O Jehovah, and behold; for I am become abject.
12Is it nothing to you, all ye that pass by?
Behold, and see if there be any sorrow like unto my sorrow, which is brought upon me,
Wherewith Jehovah hath afflicted me in the day of his fierce anger.
13From on high hath he sent fire into my bones, and it prevaileth against them;
He hath spread a net for my feet, he hath turned me back:
He hath made me desolate and faint all the day.
14The yoke of my transgressions is bound by his hand;
They are knit together, they are come up upon my neck; he hath made my strength to fail:
The Lord hath delivered me into their hands, against whom I am not able to stand.
15The Lord hath set at nought all my mighty men in the midst of me;
He hath called a solemn assembly against me to crush my young men:
The Lord hath trodden as in a winepress the virgin daughter of Judah.
16For these things I weep; mine eye, mine eye runneth down with water;
Because the comforter that should refresh my soul is far from me:
My children are desolate, because the enemy hath prevailed.
17Zion spreadeth forth her hands; there is none to comfort her;
Jehovah hath commanded concerning Jacob, that they that are round about him should be his adversaries:
Jerusalem is among them as an unclean thing.
18Jehovah is righteous; for I have rebelled against his commandment:
Hear, I pray you, all ye peoples, and behold my sorrow:
My virgins and my young men are gone into captivity.
19I called for my lovers, but they deceived me:
My priests and mine elders gave up the ghost in the city,
While they sought them food to refresh their souls.
20Behold, O Jehovah; for I am in distress; my heart is troubled;
My heart is turned within me; for I have grievously rebelled:
Abroad the sword bereaveth, at home there is as death.
21They have heard that I sigh; there is none to comfort me;
All mine enemies have heard of my trouble; they are glad that thou hast done it:
Thou wilt bring the day that thou hast proclaimed, and they shall be like unto me.
22Let all their wickedness come before thee;
And do unto them, as thou hast done unto me for all my transgressions:
For my sighs are many, and my heart is faint.
Lamentations 2
2 1How hath the Lord covered the daughter of Zion with a cloud in his anger!
He hath cast down from heaven unto the earth the beauty of Israel,
And hath not remembered his footstool in the day of his anger.
2The Lord hath swallowed up all the habitations of Jacob, and hath not pitied:
He hath thrown down in his wrath the strongholds of the daughter of Judah;
He hath brought them down to the ground; he hath profaned the kingdom and the princes thereof.
3He hath cut off in fierce anger all the horn of Israel;
He hath drawn back his right hand from before the enemy:
And he hath burned up Jacob like a flaming fire, which devoureth round about.
4He hath bent his bow like an enemy, he hath stood with his right hand as an adversary,
And hath slain all that were pleasant to the eye:
In the tent of the daughter of Zion he hath poured out his wrath like fire.
5The Lord is become as an enemy, he hath swallowed up Israel;
He hath swallowed up all her palaces, he hath destroyed his strongholds;
And he hath multiplied in the daughter of Judah mourning and lamentation.
6And he hath violently taken away his tabernacle, as if it were of a garden; he hath destroyed his place of assembly:
Jehovah hath caused solemn assembly and sabbath to be forgotten in Zion,
And hath despised in the indignation of his anger the king and the priest.
7The Lord hath cast off his altar, he hath abhorred his sanctuary;
He hath given up into the hand of the enemy the walls of her palaces:
They have made a noise in the house of Jehovah, as in the day of a solemn assembly.
8Jehovah hath purposed to destroy the wall of the daughter of Zion;
He hath stretched out the line, he hath not withdrawn his hand from destroying;
And he hath made the rampart and wall to lament; they languish together.
9Her gates are sunk into the ground; he hath destroyed and broken her bars:
Her king and her princes are among the nations where the law is not;
Yea, her prophets find no vision from Jehovah.
10The elders of the daughter of Zion sit upon the ground, they keep silence;
They have cast up dust upon their heads; they have girded themselves with sackcloth:
The virgins of Jerusalem hang down their heads to the ground.
11Mine eyes do fail with tears, my heart is troubled;
My liver is poured upon the earth, because of the destruction of the daughter of my people,
Because the young children and the sucklings swoon in the streets of the city.
12They say to their mothers, Where is grain and wine?
When they swoon as the wounded in the streets of the city,
When their soul is poured out into their mothers' bosom.
13What shall I testify unto thee? what shall I liken to thee, O daughter of Jerusalem?
What shall I compare to thee, that I may comfort thee, O virgin daughter of Zion?
For thy breach is great like the sea: who can heal thee?
14Thy prophets have seen for thee false and foolish visions;
And they have not uncovered thine iniquity, to bring back thy captivity,
But have seen for thee false oracles and causes of banishment.
15All that pass by clap their hands at thee;
They hiss and wag their head at the daughter of Jerusalem, saying,
Is this the city that men called The perfection of beauty, The joy of the whole earth?
16All thine enemies have opened their mouth wide against thee;
They hiss and gnash the teeth; they say, We have swallowed her up;
Certainly this is the day that we looked for; we have found, we have seen it.
17Jehovah hath done that which he purposed; he hath fulfilled his word that he commanded in the days of old;
He hath thrown down, and hath not pitied:
And he hath caused the enemy to rejoice over thee; he hath exalted the horn of thine adversaries.
18Their heart cried unto the Lord:
O wall of the daughter of Zion, let tears run down like a river day and night;
Give thyself no respite; let not the apple of thine eye cease.
19Arise, cry out in the night, at the beginning of the watches;
Pour out thy heart like water before the face of the Lord:
Lift up thy hands toward him for the life of thy young children, that faint for hunger at the head of every street.
20See, O Jehovah, and behold to whom thou hast done thus!
Shall the women eat their fruit, the children that are dandled in the hands?
Shall the priest and the prophet be slain in the sanctuary of the Lord?
21The youth and the old man lie on the ground in the streets;
My virgins and my young men are fallen by the sword:
Thou hast slain them in the day of thine anger; thou hast slaughtered, and not pitied.
22Thou hast called, as in the day of a solemn assembly, my terrors on every side;
And there was none that escaped or remained in the day of Jehovah's anger:
Those that I have dandled and brought up hath mine enemy consumed.
Lamentations 3
3 1I am the man that hath seen affliction by the rod of his wrath.
2He hath led me and caused me to walk in darkness, and not in light.
3Surely against me he turneth his hand again and again all the day.
4My flesh and my skin hath he made old; he hath broken my bones.
5He hath builded against me, and compassed me with gall and travail.
6He hath made me to dwell in dark places, as those that have been long dead.
7He hath walled me about, that I cannot go forth; he hath made my chain heavy.
8Yea, when I cry, and call for help, he shutteth out my prayer.
9He hath walled up my ways with hewn stone; he hath made my paths crooked.
10He is unto me as a bear lying in wait, as a lion in secret places.
11He hath turned aside my ways, and pulled me in pieces; he hath made me desolate.
12He hath bent his bow, and set me as a mark for the arrow.
13He hath caused the shafts of his quiver to enter into my reins.
14I am become a derision to all my people, and their song all the day.
15He hath filled me with bitterness, he hath sated me with wormwood.
16He hath also broken my teeth with gravel stones; he hath covered me with ashes.
17And thou hast removed my soul far off from peace; I forgat prosperity.
18And I said, My strength is perished, and mine expectation from Jehovah.
19Remember mine affliction and my misery, the wormwood and the gall.
20My soul hath them still in remembrance, and is bowed down within me.
21This I recall to my mind; therefore have I hope.
22It is of Jehovah's lovingkindnesses that we are not consumed, because his compassions fail not.
23They are new every morning; great is thy faithfulness.
24Jehovah is my portion, saith my soul; therefore will I hope in him.
25Jehovah is good unto them that wait for him, to the soul that seeketh him.
26It is good that a man should hope and quietly wait for the salvation of Jehovah.
27It is good for a man that he bear the yoke in his youth.
28Let him sit alone and keep silence, because he hath laid it upon him.
29Let him put his mouth in the dust, if so be there may be hope.
30Let him give his cheek to him that smiteth him; let him be filled full with reproach.
31For the Lord will not cast off for ever.
32For though he cause grief, yet will he have compassion according to the multitude of his lovingkindnesses.
33For he doth not afflict willingly, nor grieve the children of men.
34To crush under foot all the prisoners of the earth,
35To turn aside the right of a man before the face of the Most High,
36To subvert a man in his cause, the Lord approveth not.
37Who is he that saith, and it cometh to pass, when the Lord commandeth it not?
38Out of the mouth of the Most High cometh there not evil and good?
39Wherefore doth a living man complain, a man for the punishment of his sins?
40Let us search and try our ways, and turn again to Jehovah.
41Let us lift up our heart with our hands unto God in the heavens.
42We have transgressed and have rebelled; thou hast not pardoned.
43Thou hast covered with anger and pursued us; thou hast slain, thou hast not pitied.
44Thou hast covered thyself with a cloud, so that no prayer can pass through.
45Thou hast made us an off-scouring and refuse in the midst of the peoples.
46All our enemies have opened their mouth wide against us.
47Fear and the pit are come upon us, devastation and destruction.
48Mine eye runneth down with streams of water, for the destruction of the daughter of my people.
49Mine eye poureth down, and ceaseth not, without any intermission,
50Till Jehovah look down, and behold from heaven.
51Mine eye affecteth my soul, because of all the daughters of my city.
52They have chased me sore like a bird, they that are mine enemies without cause.
53They have cut off my life in the dungeon, and have cast a stone upon me.
54Waters flowed over my head; I said, I am cut off.
55I called upon thy name, O Jehovah, out of the lowest dungeon.
56Thou heardest my voice; hide not thine ear at my breathing, at my cry.
57Thou drewest near in the day that I called upon thee; thou saidst, Fear not.
58O Lord, thou hast pleaded the causes of my soul; thou hast redeemed my life.
59O Jehovah, thou hast seen my wrong; judge thou my cause.
60Thou hast seen all their vengeance and all their devices against me.
61Thou hast heard their reproach, O Jehovah, and all their devices against me,
62The lips of those that rose up against me, and their device against me all the day.
63Behold thou their sitting down, and their rising up; I am their song.
64Thou wilt render unto them a recompense, O Jehovah, according to the work of their hands.
65Thou wilt give them hardness of heart, thy curse unto them.
66Thou wilt pursue them in anger, and destroy them from under the heavens of Jehovah.
Lamentations 4
4 1How is the gold become dim! how is the most pure gold changed!
The stones of the sanctuary are poured out at the head of every street.
2The precious sons of Zion, comparable to fine gold,
How are they esteemed as earthen pitchers, the work of the hands of the potter!
3Even the jackals draw out the breast, they give suck to their young ones:
The daughter of my people is become cruel, like the ostriches in the wilderness.
4The tongue of the sucking child cleaveth to the roof of his mouth for thirst:
The young children ask bread, and no man breaketh it unto them.
5They that did feed delicately are desolate in the streets:
They that were brought up in scarlet embrace dunghills.
6For the iniquity of the daughter of my people is greater than the sin of Sodom,
That was overthrown as in a moment, and no hands were laid upon her.
7Her nobles were purer than snow, they were whiter than milk;
They were more ruddy in body than rubies, their polishing was as of sapphire.
8Their visage is blacker than a coal; they are not known in the streets:
Their skin cleaveth to their bones; it is withered, it is become like a stick.
9They that are slain with the sword are better than they that are slain with hunger;
For these pine away, stricken through, for want of the fruits of the field.
10The hands of the pitiful women have boiled their own children;
They were their food in the destruction of the daughter of my people.
11Jehovah hath accomplished his wrath, he hath poured out his fierce anger;
And he hath kindled a fire in Zion, which hath devoured the foundations thereof.
12The kings of the earth believed not, neither all the inhabitants of the world,
That the adversary and the enemy would enter into the gates of Jerusalem.
13It is because of the sins of her prophets, and the iniquities of her priests,
That have shed the blood of the just in the midst of her.
14They wander as blind men in the streets, they are polluted with blood,
So that men cannot touch their garments.
15Depart ye, they cried unto them, Unclean! depart, depart, touch not!
When they fled away and wandered, men said among the nations, They shall no more sojourn here.
16The anger of Jehovah hath scattered them; he will no more regard them:
They respected not the persons of the priests, they favored not the elders.
17Our eyes do yet fail in looking for our vain help:
In our watching we have watched for a nation that could not save.
18They hunt our steps, so that we cannot go in our streets:
Our end is near, our days are fulfilled; for our end is come.
19Our pursuers were swifter than the eagles of the heavens:
They chased us upon the mountains, they laid wait for us in the wilderness.
20The breath of our nostrils, the anointed of Jehovah, was taken in their pits;
Of whom we said, Under his shadow we shall live among the nations.
21Rejoice and be glad, O daughter of Edom, that dwellest in the land of Uz:
The cup shall pass through unto thee also; thou shalt be drunken, and shalt make thyself naked.
22The punishment of thine iniquity is accomplished, O daughter of Zion; he will no more carry thee away into captivity:
He will visit thine iniquity, O daughter of Edom; he will uncover thy sins.
Lamentations 5
5 1Remember, O Jehovah, what is come upon us:
Behold, and see our reproach.
2Our inheritance is turned unto strangers,
Our houses unto aliens.
3We are orphans and fatherless;
Our mothers are as widows.
4We have drunken our water for money;
Our wood is sold unto us.
5Our pursuers are upon our necks:
We are weary, and have no rest.
6We have given the hand to the Egyptians,
And to the Assyrians, to be satisfied with bread.
7Our fathers sinned, and are not;
And we have borne their iniquities.
8Servants rule over us:
There is none to deliver us out of their hand.
9We get our bread at the peril of our lives,
Because of the sword of the wilderness.
10Our skin is black like an oven,
Because of the burning heat of famine.
11They ravished the women in Zion,
The virgins in the cities of Judah.
12Princes were hanged up by their hand:
The faces of elders were not honored.
13The young men bare the mill;
And the children stumbled under the wood.
14The elders have ceased from the gate,
The young men from their music.
15The joy of our heart is ceased;
Our dance is turned into mourning.
16The crown is fallen from our head:
Woe unto us! for we have sinned.
17For this our heart is faint;
For these things our eyes are dim;
18For the mountain of Zion, which is desolate:
The foxes walk upon it.
19Thou, O Jehovah, abidest for ever;
Thy throne is from generation to generation.
20Wherefore dost thou forget us for ever,
And forsake us so long time?
21Turn thou us unto thee, O Jehovah, and we shall be turned;
Renew our days as of old.
22But thou hast utterly rejected us;
Thou art very wroth against us.
|
