Forsiden - Undervisningsblogg - Israel Blogg - Taler/undervisning - Artikler - Bibelkommentarer - Videoundervisning - Bøker & Linker - Om oss/Kontakt oss

Bibelkommentarer og bibeloversikt


Gamle testamentet - Engelsk:

1. Mosebok
2. Mosebok
3. Mosebok
4. Mosebok
5. Mosebok
Josvas bok
Dommernes bok
Ruts bok
1. Samuelsbok
2. Samuelsbok
1. Kongebok
2. Kongebok
1. Krønikebok
2. Krønikebok
Esras bok
Nehemjas bok
Esters bok
Jobs bok
Salmenes bok
Salomos ordspråk
Forkynneren
Høysangen
Jesajas bok
Jeremias bok
Klagesangene
Esekiels bok
Daniels bok
Hoseas bok
Joels bok
Amos' bok
Obadjas bok
Jonas bok
Mikas bok
Nahums bok
Habakkuks bok
Sefanjas bok
Haggais bok
Sakarjas bok
Malakis bok
 

Nye Testamentet - Norsk:

Evangeliet etter Matteus
Evangeliet etter Markus
Evangeliet etter Lukas
Evangeliet etter Johannes
Apostlenes gjerninger
Paulus' brev til romerne
Paulus' 1. brev til korinterne
Paulus' 2. brev til korinterne
Paulus' brev til galaterne
Paulus' brev til efeserne
Paulus' brev til filipperne
Paulus' brev til kolosserne
Paulus' 1. brev til tessalonikerne
Paulus' 2. brev til tessalonikerne
Paulus' 1. brev til Timoteus
Paulus' 2. brev til Timoteus
Paulus' brev til Titus
Paulus' brev til Filemon
Hebreerbrevet
Jakobs brev
Peters 1. brev
Peters 2. brev
Johannes' 1. brev
Johannes' 2. brev
Johannes' 3. brev
Judas
Johannes åpenbaring


Smyrna Oslo

Smyrna Oslo ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

+47 99 59 80 70
+47 95 12 06 60
+47 22 61 16 10

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Andre Kongebok

Bibelkommentarer Andre Kongebok

 

Veien igjennom bibelen - 0729-0785 1-2 Kongebok

 

Trykk her for å se bibel oversikt for Andre Kongebok (bilde åpnes i nytt vindu)

 

Begge kongebøkene var opprinnelig en bok på samme måte som Samuelsbøkene. Det er først den greske oversettelsen Septuaginta som har delt dem i to bøker hver. Innholdet i 2. Kongebok er dermed en direkte fortsettelse av 1. Kongebok.
2Kong 1:1-18
Akasja hadde sett Herrens mektige dommer i sin fars Akabs liv. Likevel stampet han mot brodden slik vi alt har sett. Og dermed falt også Herrens hånd tungt på ham.

Først mistet han Moabs land. Ved delingen av landet tilfalt det Israel, og nå falt det fra. Deretter styrtet han selv gjennom "gitteret" i sin sal i Samaria og ble syk.

Den elendige kongen kjente ikke noen annen å henvende seg til enn den såkalte Ba'al-Sebub. Han hadde sitt hovedsete i Ekron i Filisterland.

Ba'al-Sebub betyr "fluenes Ba'al", altså flueguden. Hedningene bad til ham mot den forferdelige plagen som fluer og insekter kunne forårsake i østerland. Det var dette navnet jødene senere forandret til Ba'alsebul eller Be'elsebul. Og det betyr "motting-guden". (Ordet kan også bety "boligens herre" (bibelsk oppslagsbok) og "Den opphøyede" (Navn i Bibelen).)

Men på veien møtte kongens sendebud Elias, som Herren hadde sendt for å møte dem. Akasjas handling ved å sende bud til filisterguden var en så opprørende hån mot Israels Gud, at Herren ikke lot det gå upåaktet hen.

Elias kunngjorde dem at kongen skulle dø. Og med denne beskjeden drog sendebudene tilbake. De kjente ikke Elias, men hans opptreden var med en slik myndighet at de måtte følge hans ord.

Men da de beskrev mannen for Akasja, forstod han straks at det var tisbitten Elias.

Kongen sendte en høvedsmann med femti soldater ut for å gripe profeten. Høvedsmannen fant profeten på "toppen av fjellet". Det var antakelig på Karmel, og han bad nå profeten om å stige ned av fjellet.

Men på Elias' ord falt det ild ned fra himmelen og fortærte ham og hans folk. Slik gikk det også neste gang kongen i sitt raseri sendte ut folk. Også denne gang brukte høvedsmannen skarpe ord mot profeten og sa: Kom ned!

Endelig kom den tredje troppen som den vanvittige kongen sendte ut. Han hadde før sett hvor avmektig han var mot profeten. Men denne høvedsmannen befalte ikke profeten om å komme ned. Han gikk selv opp til profeten, bøyde sine kne for ham og bad om nåde.

Det ikke på grunn av hevnlyst at Elias bad om at ild skulle falle ned fra himmelen og fortære dem. Men det var etter Herrens vilje en dom over den ugudelige frekkhet som både konge og folk var fylt av.

Herrens profet Elias var nøye knyttet til Herren og hadde fått en sterk befaling fra ham til hele folket. Derfor var forsøket på å behandle ham som en alminnelig fange, en fullstendig fornektelse av Herrens majestet.

Likevel må vi si at dette ikke lar seg overføre til den nye pakt. Her har vi Herrens ord til de to apostlene som ville det skulle falle ild fra himmelen over samaritanerne: "Dere vet ikke hva ånd dere er av" (Luk 9:55).

Den siste høvedsmannen er et fint vitnesbyrd om at det vi ikke kan oppnå ved trass og frekkhet, kan skje ved ydmyk bønn. Denne høvedsmannen og hans menn ble spart.

Han er altså en av de høvedsmenn som den Hellige Skrift taler om som hadde et ydmykt hjerte for Herren og hans sak.

Herrens engel sa til Elias at han ikke skulle frykte for å gå med denne mannen. Han gikk med ham og kunngjorde Akasja Herrens ord. Og Akasja døde.

I v. 17 står det at Akasjas sønn Joram ble konge i det andre år av Josafats sønn, Jorams regjeringsår i Juda. Og i 2Kong 3:1 står det at det skjedde i Josafats attende år.

Men dette behøver ikke være noen selvmotsigelse. Saken var nemlig den at Joram i Juda må ha regjert sammen med sin far i flere år før Josafat døde. Dermed er denne uoverstemmelsen løst.

Gå til 2Kong 2:1-25
2Kong 2:1-25
Vi ser to menn gå fra Gilgal til Betel. De gikk så stille ved siden av hverandre. Det var Herrens største menn i Israel, og de levde si liv i fortrolighet og samfunn med Gud, nemlig Elias og Elisa.

Herren hadde sagt til Elisa at dagen var kommet da han ville ta Elias bort. Også Elias var klar over at Herren ville gjøre noe stort for ham og ta ham bort fra denne jammerdalen. Han skulle bort fra stridens land, og det hadde Elias sukket etter ute i Beersebas ørken.

Drevet av Herrens Ånd drog Elias ennå en gang rundt om til profetskolene for å ta avskjed. Da de kom til Betel, hadde profetenes disipler også fått et himmelsk bud om at Elias skulle dø på en underfull måte. Han var jo deres store profet og åndelige far.

De talte ikke høyt om det. Det hvilte liksom et hellig dekke over det, som det står i ordet: "For over alt herlig er det et dekke" (Jes 4:5).

Elias ville at Elisa skulle bli igjen, men han kunne ikke det. Han måtte følge sin elskede Mester til siste slutt.

I Jeriko der veien går fra Betel kom profetdisiplene med det samme spørsmålet til Elisa. Visste han at Herren denne dag ville ta hans Mester bort? Elias svarte som før: "Ja, jeg vet det. Ti bare stille!"

Fra Jeriko tok Elias veien ned til Jordan, også nå drevet av Herrens Ånd. Det må ha vært vanskelig for Elisa når han visste at om et øyeblikk skulle han stå alene tilbake. Den mannen som hadde vært Israels veldige støtte, skulle være borte.

Likevel hadde Elisa Herren selv som arm og vern. Men Guds barn kjenner til alle tider en underlig tomhet når en av Herrens store redskaper blir kalt bort fra arbeidet og kampen inn til hvilen.

Elias's hjerte har vært så nær himmelen, og Guds hellige stillhet fylte hans sjel.

Han var fylt av lov og takk. For han hadde vært rundt om i profetskolene og opplevd at hans gjerning ikke hadde vært forgjeves.

Store skarer av menn ville løfte Guds banner. Han kunne fryde seg over å se det også i sitt livs siste aftenstund.

Da de gikk ned til Jordan, stod en hel del av profetdisiplene og så etter dem. Slik skulle Herrens disipler senere også stirre etter Jesus da han ble tatt opp til himmelen. Også de fikk se underlige ting.

Da Elias kom ned til Jordan, rørte han ved den med sin kappe. Og se, vannet delte seg slik at han og Elisa kunne gå over. Her har vi noe av den herskermakt over naturen som mennesket kunne hatt, hvis det ikke hadde falt i synd.

For Elisa var det liksom en innvielse til det underfulle liv i Guds under som han nå skulle ta opp.

Da de kom over, sa Elias til sin kjære venn at han kunne be om hva han ville i denne avskjedsstunden. Og Elias ville gi ham det.

Da bad Elisa om å få en "dobbelt del" av den åndskraft som var i Elias. Betydningen av dette var at han måtte få den førstefødtes rett. Den bestod i en dobbel arv i forhold til de andre arvingene (5Mos 21:17).

Man tenkte at Elias' åndskraft skulle deles mellom de profetene som var igjen. Men Elisa følte at han var nærmest til å ta opp arven etter Elias.

Elias våget ikke å si ja til denne bønnen med en gang. Bare Herren kunne oppfylle den. Likevel sa han at hvis Elisa fikk se ham da han ble tatt bort, skulle det være et vitnesbyrd om at Herren sa ja til hans bønn.

Så kom stunden. Herrens sendebud ble åpenbart i ild som en ildvogn og hester med en veldig storm. Og så var Elias borte.

Elias ble befridd fra å smake dødens bitterhet. Dermed beseglet Herren hans livsgjerning og forherliget sin pakt med folket.

Enok var den første som ble tatt bort på denne måten, og Elias den andre. Og de varslet om hans himmelfart som skulle oppfylle den gamle pakt.

Elias og Moses var virkelig den gamle pakts største troskjemper. For Israels folk skulle de være menn med åndskraft som ikke ble brutt. Derfor la Gud et dekke over Moses død, og derfor tok han bort Elias.

Slik skal også de som lever ved Herrens gjenkomst, bli forvandlet. De skal være gjennomstrålet av en så overveldet himmelsk livskraft at det forgjengelige forsvinner.

En veldig smerte grep Elisa i det øyeblikk da Elias ble tatt fra ham. Han ropte: "Min far, min far, Israels vogner og ryttere!" Med dette ville han si at Elias med rette kunne kalles Israels vern og krigsmakt.

Denne ene mannen hadde jo oppveiet langt mer enn en stor hær, fordi Guds kraft var i ham.

Elisa rev sundt sine klær, i østerland betyr det sorg. Men han ble ikke lenge i sorgen. Han visste at det lå en gjerning forna ham, og han hadde fått beseglingen på det. Han hadde sett Elias dra bort, og Elias hadde latt profetkappen bli tilbake.

Da Elisa kom ned til Jordan, gjorde han som Elias hadde gjort før: han rørte ved vannet med kappen. Og han bad om at Gud måtte være nær ham, slik han også hadde vært så mektig med Elias.

Og vannet delte seg. Da profetdisiplene på den andre siden så det, erkjente de at Elias' ånd hvilte over Elisa. Og de bøyde seg for ham.

Men de bad likevel om å få lov til å lete etter Elias. Han hadde jo ofte før blitt rykket bort, så de tenkte at det hadde skjedd på samme måte nå. Elisa visste bedre. Men da de fortsatte å be ham, gav han dem til slutt lov. Men de fant ham naturligvis ikke.

Elisas liv er fylt av en mengde under av forskjellig slag. Men alle gikk ut på å gi hjelp og legedom fra Herren, eller også dom.

Vi hører i slutten av dette kapitlet om to under. Vannet i byen Jeriko var usundt. Elisa gjorde det sundt ved å kaste salt i kilden der vannet kom fra.

Selvfølgelig kunne saltet i seg selv ikke gjøre noen slik forandring. Men saltet er alltid i Guds ord et bilde på friskhet. Det viser altså motsetningen til all fordervelse og forråtnelse.

Det er et bilde på hvorledes Guds sannhets skarpe, men helbredende salt skal inn i det fordervede menneskehjerte. Det er slik av natur og bringer død og ufruktbarhet med seg slik vannet gjorde i Jeriko.

Guds ords sannhet er mektig til å forvandle menneskehjertet og bringe liv og udødelighet fram.

Dette var et under til helbredelse. De siste vers (v. 23-25) taler om en dommens under. Da Elisa gikk fra Jeriko opp til Betel, kom noen unggutter i flokk ut av byen og hånte Elisa. De ropte: "Gå opp, din snauskalle!"

Betel var senter for kalvedyrkelsen og vantroen var stor. De eldre stod sikkert bak dette og tillot at guttene virkelig hånte den nye hellige profeten.

Det er alltid sørgelig å høre syndere spotte sin Gud. Og det er jo spott mot Gud når hans sendebud blir hånet. Men det er dobbelt sørgelig når halvvoksne barn fylles med stygg spott.

Vi ser det også i vår tid. Ungdom i flokkevis drar omkring og hisser hverandre opp med stygge ord og håner det hellige.

Men Gud lar seg ikke spotte. Elisas hjerte var ellers så mykt, men nå ble han drevet av Guds Ånd til å forbanne denne flokken. Og dommen kom.

Dommen kom som to bjørner, og de rev i stykker førti to av barna. Dette er ett av de mange vitnesbyrd om at Gud lar seg ikke spotte.

Gå til 2Kong 3:1-27
2Kong 3:1-27
Etter Akasjas død ble hans bror Joram konge i Israel. Han ikke helt så stygg som Akab og Jesabel, men fortsatte likevel med kalvedyrkelsen.

Etter Akabs død hadde moabittene løsrevet seg fra Israel under sin konge Mesa. Han hadde tidligere betalt skatt til Israels konge. Den var på hundre tusen lam og hundre tusen værer. Men nå var det som sagt slutt på dette.

I året 1869 fant man en stein i Dibon i Moabs land med innskrift på moabittisk. Her er nevnt nettopp denne Mesa at han bygde et alter for avguden Kamos i forbindelse med befrielsen av Israel. Det er underlig og fint å se at steinene roper og vitner om Bibelens sannhet.

Kong Joram i Israel tenkte at han ville prøve å ta makten over Joab og bad kong Josafat i Juda om å bli med i krigen. Han var også med, og de drog sør for Dødehavet gjennom Edoms ørken.

Edoms konge som var underlagt Juda, var også med. Men etter sju dagers marsj ble det stor nød blant folket på grunn av vannmangel. Stillingen var fortvilet.

Israels konge bare klaget over dette, men Josafat spurte om det ikke var en Herrens profet der. Svaret var at Elisa var til stede. Han "helte vann over Elias' hender" (v. 11), det betyr at han hadde tjent Elias.

Ja, Elisa var med, drevet av Herrens Ånd.

Så kom de tre kongene til ham for å få hjelp av ham. Men profeten ble ikke overveldet av denne ære de viste ham. Han var den himmelske konges frigjorte tjener, og for ham hadde verdens gull og glans liten betydning.

Han avla nå et alvorlig vitnesbyrd for Israels konge og frasa seg alt ansvar for ham. Bare for Josafats skyld ville Elisa ha noe med denne saken å gjøre. På tross av all sin svakhet i å ta stilling overfor Israels konger, ville likevel vandre på Herrens veier.

Profeten bad om at en harpespiller måtte komme. Han må ha elsket musikk og kjent til den velsignede innflytelse salmetoner kan ha på sjelen.

Også Luther fikk ofte hjelp ut av tungsinnet og åndelig mørke ved harpetoner. Når musikken brukes i Herrens tjeneste, er den en god og dyrebar gave fra Herren. Guds folk skal også fryde seg ved den i de himmelske boliger.

"Herrens Ånd"* kom da med sin kraft over profeten. Og så lød ordet at de skulle grave grøfter i den tørre dalen. For selv om det ikke skulle komme vind og regn, skulle dalen likevel bli fylt med vann både til mennesker og dyr. (*Dansk, NO'78/85 m.fl. har: Herrens hånd.)

Og han tilføyde: "Men dette er ikke nok i Herrens øyne. Han vil også gi Moab i deres hånd" (v. 18). Profeten så i Ånden at Herren skulle ødelegge Moab.

Neste morgen på den tid matofferet ble brakt i templet, kom det vann fra Edoms-siden. Alle grøftene ble fylt med det herlige, livgivende vannet.

Hvor veldig Herren er! Disse mange, mektige undergjerninger fra den gamle pakt skulle virkelig få lov til å fylle vårt hjerte med fast tillit til Gud. Ingen ting er umulig for ham.

Likevel er de under Guds folk er omgitt av i den nye pakt mye større, selv om de ser mindre ut for oss. For disse under foregår i Guds barns hjerter i den nye pakt ved den Hellige Ånds kraft.

Moabittene hadde imidlertid samlet seg til forsvar. Både unge og eldre var med, "så mange som på noen måte kunne bære våpen".

Da de så vannet om morgenen, så det i morgensolen rødt ut som blod. Da det ellers ikke var vann der, tenkte de at kongene var blitt uenige innbyrdes og gitt hverandre et blodbad.

De trodde de så blod der, og at det gjaldt om å gå bort og ta bytte. Men da de kom dit, fikk de merke noe annet, og de led et stort nederlag. Det vannet som Herren hadde sendt, ble altså et middel til å vinne seier.

Og alt var skjedd ved en Herrens tjener, Elisa. Ja, en rettferdig manns bønn makter mye når den er alvorlig. Et eneste bedende, troende menneske kan noen ganger være den skjulte årsak til mange store ting. Det vil Herrens dag en gang åpenbare i sin fulle klarhet.

Til slutt var bare hovedstaden i Moab igjen, og hærene omringet byen. Kongen i Moab prøvde først å slå seg igjennom hæren der kongen av Edom stod. Han trodde han skulle klare det lettest, men han lyktes ikke med det.

Da skjedde det noe forferdelig. Kongen i Moab tok sin førstefødte sønn og ofret ham til sine avguder oppe på muren mens Israel så på.

"Da kom det stor vrede over Israel," står det. De fleste forstår dette ordet slik at Israels folk ble grepet av en stor vrede over denne ugjerningen. Menneskeoffer var nemlig en avskyelighet i alle israelittenes øyne. Det var også strengt forbudt i loven.

Men de fryktet kanskje også for at Gud Herren ville la vrede komme over dem som på en måte var årsak til at det hadde skjedd. De forlot da hovedstaden og drog hjem.

Gå til 2Kong 4:1-7
2Kong 4:1-7
En av profetenes barn var død, og hans fattige enke var i nød og hadde gjeld. På den tid kunne kreditoren gjøre skyldneren og hans barn til treller. Det kunne nok bare være til jubelåret kom, men det kunne likevel bli en del år.

Kreditoren truet nå med å ta begge enkens sønner som sine treller. I sin nød gikk hun til Elisa. Han visste at hennes mann hadde vært troende og hadde altså kjent ham.

Enker og faderløse stod jo etter loven under Herrens spesielle varetekt. Derfor tok også profetene seg av dem, og hun møtte et åpent hjerte hos Elisa.

Alt hun eide var et krus olje. Profeten bad henne om å låne så mange kar som mulig hos naboene. Hun skulle låne hjem "noen tomme kar - bare ikke for få". Slik lød hans ord.

Så skulle hun lukke døren. I det skjulte for Herrens øyne skulle hun helle olje fra det lille kruset hun hadde i alle de andre karene.

Hun gjorde som profeten sa uten å forstå hvorledes det skulle gå til. Men da skjedde det store under at det lille krus med olje ble til en kilde som fortsatte å flyte.

Kar etter kar ble fylt, og enken bad stadig om flere kar. Men til slutt var det ikke flere kar, og da stanset oljen. Hadde hun hatt flere tomme kar å sette fram, hadde også de blitt fylt.

Så var all nød forbi. Hun kunne selge oljen og betale hele sin gjeld, og enda ha noe igjen å leve av.

Dette er en meget vakker fortelling. For det første ser vi at Herren ikke glemmer sine troende, men hjelper dem på sine underfulle veier.

Hvor mange ganger har ikke dette gjentatt seg i forskjellige former. Og hvor ofte har ikke Herren nettopp sendt hjelpen gjennom sine venner!

Han bruker sine venner til å skaffe andre hjelp. Også denne lille fortellingen vitner for oss det Jesus sa: "Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg" (Matt 6:33).

Men vi kan lære ennå mer av dette. Tomme kar, og la det ikke være for få. Slik lyder Herrens ord den dag i dag. Det er måten han vil hjelpe oss på.

Han har frelsens olje, all nådens fylde er hos Herren. Men han må ha tomme kar. Bare de tomme kar kan Herren fylle.

Det er ulykken at så mange hjerter ikke likner de tomme kar. De er fylt med alt sitt eget, fulle av egenrettferdighet og egen klokskap, fulle av selvtillit og egenvilje, fulle av innvendinger og forbehold.

Det aller første arbeid Guds Ånd har med et menneske er å få fram de tomme kar. Hjertet må bli tømt for all selvtillit slik at det lyder der inne i hjertet:

Jeg vet ingen ting, min egen klokskap er bare mørke når det gjelder Guds rikes veier. Det må lyde der inne: Jeg er ingen ting i meg selv og kan ingen ting av meg selv.

Først da når du intet vet og intet er og intet kan i deg selv, kan ditt hjerte bli fylt med frelsens olje. Det skjer bare når du kommer til Herren med et tomt, hungrig og tørstende hjerte.

Enken hadde jo bare det lille kruset med olje. Men det skulle også være med ved dette underet. Vi har også bare en eneste liten ting når det gjelder vår frelse: vår vilje.

Vår vilje er jo ingen ting og makter ingen ting i seg selv. Og likevel må denne vilje være med. Men kommer en synder med sitt tomme hjerte sammen med en ærlig vilje, skal det heller ikke mere til.

Herrens nåde er mektig nok til å gjøre alt. Vil du bare med det tomme hjerte gå til dåpens nåde, da strømmer det en rikdom fram, en rikdom av syndsforlatelse, av lys og fred og kraft.

Gå daglig til Ordet med et tomt hjerte. Om bare viljen er ærlig, vil det flyte en frelsesolje ut fra alle Guds mange løfter.

Og slik gjelder det også å gå til nattverden. Du skal ikke gjøre noe selv, men bare la ditt hjerte bli fylt av Herrens liv. Det er en salig sannhet for alle ærlige syndere.

Det har vi lov til under alle forhold i livet vårt, å gå til Herren med de tomme kar. Vi kan komme i alle våre sorger, fristelser og vanskeligheter. Vi kan bare komme som denne fattige enken og be om at han vil fylle oss med sin frelse i alle ting.

Det er hemmeligheten med livet i Gud: å sette de tomme kar fram for ham og ta imot, og igjen å ta imot. Det er et liv på nåde, et liv i rikdom.

Tomme kar, men du skal ikke la det bli få! Lukk din munn vidt opp, så skal jeg fylle den. Det sier Herren. Ikke få kar - det vitner for oss om at vi har en nådens Gud, en rik Gud.

Han vil gjerne gi langt mer enn han har gitt oss til nå, bar vi er mottakelige. Hadde enken hatt flere kar, hadde hun fått ennå mer.

La oss hver dag sette riktig mange kar fram for Herren i bønnen. La oss bære fram alle våre savn. Det heter jo i Guds ord: "Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk" (Fil 4:6).

Så fyller Herren karene på en av sine mange underfulle måter. Han vil gjerne at vi skal vente store ting av ham både for vårt eget trosliv og for andre.

Det er så ofte vi selv som setter grensene for det Gud vil gi. Men jo mer du får å be om, jo mer får du frimodighet til å vente store ting av Herren. Og du vil få ,se mer av hans herlighet.

Det står så fint om enken at hun ikke bare fikk betalt sin gjeld. Men hun fikk også nok å leve av for seg og sine sønner (v. 7). Slik er det med Herrens nåde. det er en dobbelt nåde.

Han gjør oss ikke bare skyldfri og gjeldfri i Jesus Kristus. Han gir oss også et nytt liv som nådebarn der vi har del i hans herlighet.

Gå til 2Kong 4:8-37
2Kong 4:8-37
Elisa kom ganske ofte forbi byen Sunem. Den lå på veien mot Karmelfjellet, der han ofte gikk for å finne hvile og ensomhet.

Ellers gikk han omkring i landet for å styrke Herrens troende, og han arbeidet for at folkets hjerte skulle vende seg bort fra avgudene til Herren.

I Sunem bodde det en rik kvinne. Men hennes største rikdom var at hun trodde på Herren og elsket de hellige. I hennes hjem tok alltid Elisa inn for å hvile også for legemet. Og kvinnen var inderlig glad for det.

Men hun ville gjerne gjøre det ennå bedre for ham og talte derfor med mannen sin om det: "La oss mure opp et lite takkammers og sette inn der en seng for ham og et bord og en stol og en lysestake" (v. 10). Da kunne profeten virkelig ha et hjem der når han drog forbi.

Det er velsignet for et hjem når de hellige kan gå ut og inn og være velkomne, nettopp fordi de tilhører Herrens hellige. Herren har jo selv sagt at den som gir en av hans disipler noe, han skal ikke miste sin lønn. Det gjelder også om det bare er et glass vann, og han gir det fordi han er en disippel,

Salig er det hjem som har et slikt "profetkammer". Det er en nåde for Herrens tjenere å få komme inn i et slikt hjem. Men det er ikke mindre nåde for selve hjemmet.

Denne sunamittiske kvinnen står som et godt eksempel på kjærligheten mellom de hellige. Der gikk hun og gjorde i stand for denne profeten på samme måte som de tre søsken i Betania gjorde for Herren selv.

Det er den dype grunn som all sann kjærlighet til de hellige hviler på, at Herren er blitt husket i vårt lille hjem.

Der det er et rom for Herren, der setter Guds Ånd også en innskrift over hjemmet: Velsignet være den som kommer i Herrens navn. Og jo større plass Herren selv har, jo tydeligere kommer denne innskriften fram.

Også hjemmet i Sunem fikk erfare at det fulgte velsignelse med at Herrens profet bodde der. Profeten ville så gjerne glede kvinnen for all hennes omsorg og kjærlighet mot ham. Og han spurte om det ikke var noe han kunne gjøre for henne.

Elisas navn var jo i denne tiden betydelig også i kongens øyne. Hans ord ville ha stor vekt om kvinnen ønsket noe.

Men da han talte til den kjære, troende kvinne om dette, svarte hun ydmykt: "Jeg bor jo her midt iblant mitt folk" (v. 13). Med dette mente hun at hun levde sitt stille liv uten å mangle noe. Hun syntes ikke hun hadde noen grunn til å be om noe hos de store i denne verden.

Det er godt når Herrens venner er tilfreds og takknemlige med de kår Herren gir dem.

Kvinnen hadde nok et ønske som lå gjemt dypt inne i hennes sjel. Men på dette punkt hadde hun bøyd seg under Herrens vilje. For hun trodde ikke Herren ville gi henne denne nåde.

Hun hadde nemlig ingen sønn. Og for en israelittisk mor var det den største glede å ha en sønn som kunne føre slekten videre.

Israels folk så jo stadig framover med forventning om at det ville komme en ny og herlig tid. Da skulle den velsignede komme, og fra ham skulle velsignelse spres til alle slekter på jorden.

Herren hadde jo gitt sitt folk mange løfter om dette. Og de troende i Israel ventet med lengsel til denne tiden.

Elisa hadde en tjener ved navn Gehasi. Det var en klok, ung mann, men dessverre hadde han sin tro mer i hodet enn i hjertet. Imidlertid talte han til Elisa om at de sikkert ikke kunne vise kvinnen større takk enn om hun fikk en sønn. Profeten kunne tale med himmelens konge om det.

Og Elisa fikk lov til å si til henne fra Herren at neste år på samme tid "skal du holde en sønn i armene".

Slik går det ofte i Guds barns liv. Når man først har lært å fornekte sin egen vilje, da kan Herren ofte komme en i møte. Han gir oss nettopp det hjertet lengter etter, og han gir langt mer enn det vi kan tenke oss.

Da kvinnen hørte dette, sa hun: "Nei, min herre, du som er en Guds mann! Lyv ikke for din tjenestekvinne!" Hun syntes at dette nådens under var altfor stort til at hun skulle oppleve det.

Hun ville nødig feste sitt hjerte ved denne tanken som hun allerede hadde kjempet fra seg, hvis det likevel ikke skulle bli noe av. Men det skjedde som profeten hadde sagt. Hun fikk en sønn, og barnet vokste og ble stort.

Så skjedde det en dag i høsttiden at barnet gikk ut til faren. han var ute på marken sammen med arbeidsfolket. Da sa barnet til faren: "Hodet mitt! Hodet mitt!"

Faren bad tjeneren bære gutten hjem til moren. Hun satt med barnet på sine kne, men ved middagstid døde det.

Vi kan forstå at en grenseløs sorg fylte morshjertet nå. Men midt i sorgen var det noe som hele tiden stod for henne: hun måtte tale med profeten. Han hadde jo lovet henne en sønn. Og hun måtte også legge denne store hjertesorg framfor ham.

Kanskje demret det i hennes sjel et visst håp om at profeten kunne hjelpe henne. Hun bad i alle fall mannen om å få et esel for å ri til profeten. Mannen synes ikke å ha samme tro som henne, og han forstod ikke hennes tanker her.

Hun hadde ofte reist til profeten når det var nymåne eller sabbat. Det var ingen prester i Israel på denne tiden. Profetene har så vidt vi kan forstå, holdt gudstjenester og møter på festdagene.

Men nå var det ingen slik dag, og mannen forstod ikke hvorfor hun ville avsted med det samme. Men hun fikk likevel lov og drog av sted. Først hadde hun lagt det døde barnet opp i profetkammeret på profetens seng.

Elisa var på denne tiden på Karmel-fjellet. Og da han så henne, sendte han Gehasi for å møte henne og høre om alt stod vel til.

Hun ville ikke si noe til Gehasi og svarte bare at det stod bra til. Men da hun kom til profeten, la hun seg ned på jorden og holdt hun fast om hans føtter. Da forstod han straks at en sorg tynget henne.

Men han visste ikke hva det var, for Gud hadde ikke åpenbart det for ham. Av dette ser vi at også profetene kunne få lys ved spesielle åpenbaringer fra Gud i hvert enkelt tilfelle.

Da hun fortalte hva som hadde skjedd, sendte han Gehasi av sted som et ilbud. Han fikk profetens stav med seg som han skulle legge over guttens ansikt.

Men kvinnen ville ikke la seg nøye med det. Det viste seg at morskjærligheten så klarere enn profeten i dette tilfelle. Gehasi kunne nemlig ikke få liv i gutten ved å legge profetens stav av ansiktet hans. Han kunne ikke overdra sin nådegave til en annen.

Kvinnen fikk ham til slutt med seg, og Gehasi møtte dem på veien med en nedslående nyhet. Gutten var fremdeles død.

Elisa gikk da opp på kammeret, slik Elias hadde gjort det med enkens sønn i Sarepta. Slik gjorde også Elisa her. Han la seg over gutten og kjempet en bønnekamp og vant seier.

Dette ble til enda større herlighet enn noen gang før. Nå hadde kvinnen i dobbel forstand fått sin sønn av Herrens hånd. Og med dette forlater vi foreløpig dette hjemmet, som var så fylt av Herrens kraft.

Denne ydmyke troens kvinne hadde i seg noe av den kananittiske kvinnes utholdenhet i troen. Derfor fikk hun også se Guds store kjærlighet. Men det som framfor alt har gjort denne beretning til et vakkert lyspunkt i den gamle pakt, er hennes inderlige kjærlighet til de hellige.

Vi skal møte denne kvinne ennå en gang i den hellige historie. Men vi tror at vi som kommer frelst hjem, skal en gang møte henne i den store, hellige skare av dem Herren hadde rom for i sin himmel. For hun hadde rom for ham og hans folk her på jord.

Dette er andre gang at vi hører om at noen blir oppvakt fra de døde i den gamle pakt. Vi legger merke til at det er forskjell på profetenes og vår Frelsers måte å få de døde tilbake på. Profetene gjorde det ved inderlig og vedholdende bønn. Herren gjorde det ved sitt ord.

Elisa hadde nå også på denne måten sett det samme under som hans store mester Elias.

Gå til 2Kong 4:38-44
2Kong 4:38-44
I slutten av kapitlet er fortalt om to andre under som Elisa gjorde. Først er fortalt om at han gjorde et giftig måltid mat spiselig. Maten ble giftig ved at man brukte giftig gresskar (mat-urter) i gryten i stedet for spiselig gresskar.

Dette skjedde i en tid det var hungersnød i landet, og da søkte folk etter føde hvor de kunne finne den. Den som plukket gresskarene, kjente ikke forskjellen mellom dem og den rette sorten. Men da de smakte på det som var i gryten, ropte de forskrekket: "Det er død i gryten, du Guds mann!"

Men da kastet Elisa noe mel i gryten, og så ble hele retten forvandlet. Giften var tatt bort.

Det var selvsagt ikke melet som gjorde det. Det var Guds velsignelse som brukte det ringe midlet til å fjerne dødens bitterhet.

Slik er det også med alle legemiddel som Herren lar oss bruke. For Guds folk blir det likevel Guds velsignelse som gjør det.

Det andre underet minner i høy grad om da Herren mettet de mange i ørkenen med litt mat. Profeten fikk nemlig som gave tjue byggbrød og noe mel i en pose som et offer av førstegrøden.

På den tid gikk profetene ofte i stedet for prestene der folk var avskåret fra tempeltjenesten i Juda. Derfor kom de få troende til dem med noe av det som skulle ofres i helligdommen til prestene.

Elisa sa da til sin tjener at han skulle gi de tjue byggbrød og kornet til folket som mat, og det var nesten hundre mann. Men tjeneren syntes ikke det ville hjelpe noe med så lite til så mange.

Men Elisa sa at han bare skulle gjøre det. For Herren sa: De skal ete og få til overs (v. 43). Og slik gikk det. Alle ble mette, og de fikk noe til overs "slik Herren hadde sagt".

Dette brødunderet som skjedde her er jo ganske lite i forhold til Herrens store brødunder. Likevel er det ene under like stort som det andre fordi det er like umulig for mennesker enten det er lite eller stort.

I Guds rikes historie kan vi fortelle om mange under som viser at Herren sørger for sine venner i det jordiske. De to under som er fortalt om i slutten av kapitlet her, gir oss et vakkert bilde på dette. Midt i det vantro Israel sørget Herren for den lille flokk, for "profetbarna" som de ble kalt.

Guds barn får alltid nok, ja mer enn nok. Selv det fattigste Guds barn får noe. Det beste levebrød er i sannhet å få plass som et barn ved Faderens bord. Da skal det gamle nådeord igjen og igjen lyde ved Guds folks vitnesbyrd som en takkesang til Herren: "Herren er min hyrde, jeg skal ikke mangle noe ting" (Sal 23:1).

Gå til 2Kong 5:1-14
2Kong 5:1-14
Dette kapitlet gir oss er meget vakkert bilde fra profeten Elisas historie. Vi får se hvor underlig Herrens veier kan gå. Trådene faller sammen slik at alt blir til Guds ære.

Hos kongen av Syria var det en høvedsmann ved navn Naaman. Han var mektig, høyt ansett og hadde vært til stor nytte for Syria. Men ved siden av dette var han - spedalsk.

Denne fryktelige sykdommen hadde med ett slag ødelagt hele hans herlighet. Hva hjalp all verdens herlighet nå? Han var blitt en stakkar som hadde en sørgelig, snarlig død foran seg. Nå var han ute av stand til å gjøre noe mer for sin konge.

Da skjedde det. Noen syriske tropper hadde angrep landet og blant annet tatt en liten unge pike til fange fra Israel. Denne piken ble antagelig solgt som slave etter skikken på den tiden. Slik kom hun som tjener i Naamans hus.

Alt dette så jo i og for seg ut som om det ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Og likevel var Herrens mektige hånd med i det. Herren ville gjøre store ting ut av det.

Men det er nettopp gjennom de såkalte småting at Herren ofte gjør store ting. Slik viser han hvor stor han er.

Hva kunne i og for seg være mer ubetydelig enn at en liten israelittisk pike ble tatt til fange av syriske soldater. Ingen har brukt mange ord på det, og likevel skulle det bli et middel til å gjøre noe stort: Guds rikes lys skulle skinne i hovedstaden i det hedenske Syria.

Det så mørkt ut i Naamans hjem. Hva hjalp all glimmer og glans, all rikdom og ære! Over hele hjemmet hvilte den mørke, tunge skygge: spedalsk, spedalsk.

Her minnes vi Herrens ord: "For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?" (Matt 16:26). Det finnes mange mennesker som det kanskje kan sies mye stort og godt om. Likevel - det kommer et "men", et sørgelig "men" som tar glansen fra herligheten.

Et slikt "men" lå det bak den rike mannens liv, som Herren forteller om. Hver dag levde han i herlighet og glede, men - vantro. Derfor endte det i helvete.

Hva hjelper det å kunne si: han er et dyktig menneske, velbegavet, ansett, æret, rik, kanskje hederlig, skikkelig i verden, kanskje gjør han godt og mye mer - når de må tilføye i himmelen: men - en vantro, uomvendt, uten livssamfunn med Herren, uten fred med Gud.

Bare en i Naamans sørgelig hjem gikk og tenkte på muligheten for å redde ham. Bare en så lys i alt dette mørke. Og det var den lille israelittiske piken som var fange der. Menneskelig talt var hun kanskje den minst betydelige i Naamans hjem.

Hun kunne ikke annet, hun måtte si det til sin frue: "Bare min herre var hos profeten i Samaria! Da skulle nok han fri ham fra spedalskheten" (v. 3).

Fruen sa det til Naaman, og disse to hjerter lukket ikke sitt hjerte for dette ordet. Mange hedninger ville vel vendt seg bort fra et slikt råd med forakt.

Med disse to lyttet til det. Til sist fikk den lille pikens ord så mye makt i Naamans hjerte at han gikk til kongen og fortalte hva piken hadde sagt.

Nå hadde den lille pikens ord fått så mye makt at det begynte å sette de høyeste i landet i bevegelse. Kongen lot straks Naaman dra av sted, og han fikk med seg brev til Israels konge.

Den lille pikens ord om profeten gav Syrias konge ikke akt på. Naaman drog nå til Israels konge og hadde med seg en del kostbare gaver: ti talenter sølv, seks tusen sekel gull og ti festkledninger.

Men Israels konge ble ganske forferdet da han leste syrerkongens brev. Det gikk kort og godt ut på om han ville hjelpe Naaman slik at han ble fri spedalskheten.

Han tenkte slett ikke på den Guds kraft som var i hans rike ved profeten Elisa. Han mente det bare var et påskudd slik at Benhadad kunne yppe til strid mot ham.

Imidlertid fikk Elisa høre det, og han sendte bud til kongen. Elisa sa at Naaman bare skulle sende mannen til ham. Da skulle han få erfare at det var en profet i Israel.

En dag kunne de se et praktfullt opptog utenfor Elisas hytte. Det var Syrias mektige general som i sin praktfulle vogn med sine tjenere stanset utenfor Elisas dør.

Han tenkte at profeten straks ville komme ut til ham, be til sin Gud og gjøre mange forskjellige under.

Men nei, intet av alt dette skjedde. Profeten kom slett ikke ut til ham med en gang. Han sendte bare bud til ham at han skulle vaske seg sju ganger i Jordan-elva. Da skulle han bli ren fra sin spedalskhet.

Det var første gang Naaman møtte en mann som hadde makt av et annet slag enn det han noen gang hadde kjent før. Det var noe annet enn de hedenske hof-profeter som smigret og krøp for jordens konger og stormenn.

Men det var en stor ydmykelse for Naamans hovmodige, gamle menneske. Og så fikk han til og med et så enkelt råd som å dukke seg ned i en slik liten, grumset elv som Jordan.

De hadde ganske andre elver ved Damaskus med klart og herlig vann. "Og han vendte seg om og drog bort i vrede," står det (v. 12).

Naaman skulle lære at den som vil ha nåde hos Gud, må bøye seg. Og på et hengende hår hadde han nå forspilt nåden på grunn av sitt hovmod.

Og det går på samme måte med mange den dag i dag. De føler seg fredløse og ulykkelige i det verdslige liv. De merker kanskje også synden i seg og føler at synder binder dem og gjør dem til sin slave. Og så kommer de til Herren og vil ha hjelp mot alt dette.

Men når de merker at Herren ikke gjør noen ære på dem, og at de nettopp må ydmyke seg, da sier de stopp. Når de får høre det råd Herrens tjenere gir dem om å omvende seg og å senke seg ned med hele sitt hjertes tro i den åpne kilde mot alle synd og urenhet, da er det mange som vender seg bort i vrede slik Naaman gjorde. For kilden er Jesu dyre blod.

De tenkte som Naaman på så mye, men det de hørte passet slett ikke med deres tanker.

De tenkte man skulle tal til dem på en helt annen måte. En tenkte at han måtte få mer kristelig opplysning, en annen tenkte han måtte bli mer gudfryktig innstilt.

En tredje tenkte at han måtte slutte med sine gamle synder først. Ja, alt slikt tenkte de måtte til. Og så kom bare det gamle, enfoldige råd: Omvend deg, kryp til korset på Golgata som du ble døpt til. Tro bare på Herren og la deg frelse av nåde.

Men Naaman fikk ikke lov til å reise bort på denne måten. I Damaskus var en liten tjenestepike som bad for ham. Og profeten Elisa bad sikkert også.

Så skjedde det at Naamans egne tjenere gikk til ham og sa: Hvis profeten hadde bedt ham om å gjøre noe stort, ville han sikkert gjort det. Skulle han ikke da gjøre det nå når han bare bad ham om en ting: vask deg, så skal du bli ren.

Da ble Naaman stille og drog ned til Jordanelva. Og da han kom opp etter å ha dykket seg sju ganger, var legemet rent igjen "som på en liten gutt". Spedalskheten var borte, han var berget.

Naaman fikk sikkert mye å tenke på etter dette. Han har nok fordømt sin egen vantro, fordømt sitt eget onde, hovmodige sinn. Det hadde nesten tatt den helsa fra ham som han nå hadde.

Men straks stod det også klart for ham at det bare var en levende Gud. Og det var den Gud som tjenestepiken og profeten tilhørte. Bare denne levende Gud hadde maktet å gjøre ham ren. Og det ble klart for Naaman: denne Gud skulle også være hans Gud.

Skamfull var han i sitt indre over seg selv og alle sine egne vantro tanker, men takknemlig, lykkelig og glad for den nåde som var blitt ham til del.

Naaman var altså frelst fra sin fryktelige plage, og full av jubel og glede. Slik er han et godt bilde på det menneske som omvender seg. Det er mennesker som går den rette, enkle vei gjennom den trange port og med tro senker seg ned i nådens kilde.

Denne lykke og salige glede kjenner alle Herrens sanne venner. Apostelen maler den for de hellige i Korint: "Dere er blitt helliget, dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd" (1Kor 6:11).

Det er denne lykke som toner oss i møte gjennom prestens ord - han ble omvendt til Herren og renset fra syndens spedalskhet og synger slik:

Jeg er fri, ved Jesu bryst jeg hviler

som hans lidelsers, hans smertes lønn!

Bort fra verdens narrespill jeg iler,

livet har jeg funnet i Guds Sønn.

Gå til 2Kong 5:15-27
2Kong 5:15-27
Naaman lignet ikke de ti spedalske som ble renset av Herren, men kom aldri tilbake til ham. Han reiste ikke til Syria, men med hele "sitt følge", alle sine tjenere, vendte han om og drog rett til Elisas hytte.

Denne gang fikk han se profeten. Og Elisa må ha frydet seg da han hørte Naamans bekjennelse: "Nå vet jeg at det ikke er noen Gud på hele jorden uten i Israel!" (v. 15).

Det var ikke bare Naamans legeme som var renset, men også hans sjel. Det viser ordene i v. 17-18 ganske tydelig: Han ville ikke lenger ofre brennoffer eller slaktoffer til noen avgud. Han ville nå bare ofre til Herren, den levende Gud.

Derfor bad han om å få med seg noe jord fra dette landet, som var utvalgt til å være bolig for den hellige og levende Gud. Han ville antagelig bruke jorden til å bygge et alter for Herren med.

Og sannheten i Naamans hjerte viste seg også på en annen måte. Han bad profeten om å be at Herren ville tilgi ham når han i kraft av sin stilling ved syrerkongens hoff, var nødt til å følge kongen inn i templet til avguden Rimmon.

Kongen i Syria pleidde nemlig å støtte seg til sin general. Når kongen bøyde seg for avgudsbildet, ble Naaman også nødt til å bøye seg ned. Dette uroet Naaman, men så ingen mulighet til å unngå det ennå.

Disse ordene fra Naaman vitner om en sjelden klarhet og utvikling på så kort tid. Det vitner om at det var alvor for ham å virkelig tilhøre den levende Gud.

"Hver den som er av sannheten hører min røst," sier Herren. Naaman har sikkert vært av sannheten, derfor ble det slik med ham.

Derfor kunne også Guds nåde hjelpe ham. Han var en hedning, men det var mange spedalske i Israel som ikke fikk hjelp. For de ville ikke ut av sin vantro.

Elisas svar er også full av visdom da Naaman bad om forbønn. Han forstod at det ikke gikk an å legge byrder på Naaman, byrder som han ikke klarte å bære. Men han visste at Herren ville vise ham den beste vei til å komme ut av det som pinte ham nå. Og det ville skje, hvis bare Naaman ville bli hos Herren.

Det er mange ting som nyomvendte mennesker ikke vet og ikke har fått full klarhet i å bedømme. Og da nytter det ikke å tvinge fram troens frukt, før de vokser fram innenfra, fra troslivet i mennesket.

Profeten sa kort til Naaman: "Dra bort i fred." Et slikt ord, eller: Tal med Herren om det, er det rette å si til slike mennesker.

Naaman ville gjerne vise sin kjærlighet til profeten ved å gi ham en gave, men profeten avviste den bestemt. Han hadde fått en gave som var stor nok, og det var gleden over at Naaman var berget på legeme og sjel.

Det viser oss også det storslåtte, frigjorte himmelsinn som bodde i disse Herrens profeter. Verdens gull og glans betydde ingen ting for dem.

Men Gehasi, Elisas tjener, hadde et annet sinn. Mens hedningen Naaman var blitt grepet av Herren, hadde Gehasi ennå sitt hjerte i Mammon. Og han hadde jo stadig vært i profetens nærhet og vært så nær Herrens hellige kraft. Det er en sørgelig likhet mellom Gehasi og Juda her.

Gehasi løp etter Naaman og lagde en historie om at et ungt par var kommet til profeten. Og de behøvde litt penger og klær. Naaman gav ham med glede det dobbelte av det han bad om.

Gehasi skjulte det, og da profeten spurte hvor han hadde vært, løy han og sa han ikke hadde vært noe sted. Men Herren åpenbarte det for Elisa, og nå lød dommens alvorlige ord for Gehasi.

"Er det nå tid til å ta imot sølv og få seg klær og oljetrær og vingårder og småfe og storfe og tjenere og tjenestepiker?" (v. 26).

Var det nå tid - nå da Guds rikes krefter hadde utfoldet seg så herlig for Naaman! Var det nå tid til å feste sitt hjerte til Mammon, husdyr og alt slikt!

Så lød dommen fra Gud over Gehasi. Naamans spedalskhet skulle nemlig gå over på Gehasi og hans slekt. Og i samme øyeblikk ble Gehasi spedalsk som snø. Råttenskapen var hvitfarget, og den viste seg på hele hans legeme.

Hva hadde han nå igjen av alt det Satan hadde lurt ham med! Han var blitt bedradd av løgnens far.

Er det nå tid til å binde sitt hjerte til alt det som er i verden? Slik må vi nok spørre blant verdens mennesker den dag i dag. Er det tid å gå til arbeid for Mammons skyld eller å styrte seg ut i fornøyelser i verden, når Herren kaller? Han vil nemlig tale sitt ord til ditt hjerte.

Guds ord lyder meget alvorlig: "Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke tror på Sønnen, skal ikke se livet, mens Guds vrede blir over ham" (Joh 3:36).

Det er den evige spedalskhet som skal henge over dem som har Gehasis verdslige sinn: Guds vrede blir over ham.

Dette kapitlet er meget rikt. Begge tonene lyder klart her: Det er om troen, om frelse, og om vantro og fortapelse. Naaman er bilde på den synder som omvender seg og med glede tar imot frelse fra Herren.

Gehasi er bilde på den synder som har hørt Guds ord så ofte og kjenner sannheten så godt. Men hans hjerte er tørt og kaldt og henger fast ved verden. Hvem ligner du, kjære venn? Gå til 2Kong 6:1-23
2Kong 6:1-23
I dette kapitlet hører vi om at profetskolen i Jeriko behøvde nytt hus. Den gamle ble for liten og trang, og det vitner om framgang for Guds rike i Israel.

Profetene tenkte derfor på å bygge seg nytt hus. De fleste av dem var fattige, og derfor ville de selv begynne arbeidet. De gikk ned til Jordan for å felle trær, og mens de arbeidet der, mistet en av dem en øks som han hadde lånt.

Han klagde sin nød for profeten, og han gjorde da et under: øksa fløt på vannet.

Det er fortalt om en mann som kom til en av våre troende prester og spurte om dette underet var mulig. Ja visst, sa presten, bare du tror det. Elisa hadde troen, derfor kunne det skje.

Alt er mulig for den som tror. Derfor skal det være Guds barns stadige bønn: Herre, øk min tro. Og det gjelder den dag i dag: Dersom du tror, skal du se Guds herlighet. Hvor mye mer ville vi ikke se av Guds herlighets under om vi bare trodde Herren mer.

I profetens liv ser vi under på under. I det følgende (]v. 8-23]) møter vi igjen Guds åpenbaring ved Elisa.

Syrerkongen hadde igjen erklært krig mot Israels folk. Han hadde lagt sine planer meget nøye for å få Israels konge inn i et bakhold. Men alltid ble planene oppdaget i forveien. Og han kunne ikke forstå hvordan det gikk til.

Han trodde at det måtte være en forræder blant dem. En av hans menn sa da til kongen at det var profeten Elisa som fortalte Israels konge om hans planer.

De sa til ham: "Det er Elisa, profeten i Israel, som åpenbarer for Israels konge hvert ord du taler i ditt sengekammer" (v. 12). Da sendte syrerkongen en hær om natten for å gripe profeten Elisa. De visste han var i byen Dotan, nord for Samaria.

Da profeten stod opp om morgenen, kom tjeneren skrekkslagen og sa at en hær med hester og vogner hadde omringet byen. Syrerkongens brennende vrede over profeten var godt kjent, så tjeneren visste at det gjaldt Elisa.

"Å, herre, hva skal vi gjøre?" sukket tjeneren i frykt. Dette var nok ikke Gehasi, men en annen som profeten hadde fått da Gehasi ble spedalsk. Han var trolig av et annet slag enn den første.

Elisa sa ganske rolig til ham disse vakre ordene fylt av tro: "Frykt ikke! De som er med oss, er flere enn de som er med dem."

Profeten så noe som tjeneren ikke kunne se. Men han bad for tjeneren at Herren ville opplate hans øyne. Da så han, og et underlig syn viste seg for ham.

Fjellet der han stod var fullt av en strålende hær, den strålte som med ild. Hæren omringet Elisa og stod vakt omkring ham mot syrerne.

Jeg går blant engler hvor jeg går,

de skal meg vel bevare,

slett intet Satans makt formår

mot slik en himmelskare.

Bort verdens sukk og sorg,

jeg går i engleborg,

og intet rører meg et hår -

jeg går blant engler hvor jeg går.

Slik har alle Guds barn lov til å synge. Den samme englevakt som leiret seg omkring profeten, omgir hvert lite Guds barn her på jord. Men det gjelder om å ha opplatte øyne, trosøyne, som kan se det.

Men ofte er også Guds barn slik som denne tjeneren og er redd. Vi skulle gjemme dette ordet dypt inne i vårt hjerte, det profeten sa: Frykt ikke, for det er flere med oss enn med dem.

Guds barn har nok mange fiender. Der er en hærskare av kjødelige lyster som strider mot sjelen (1Pet 2:11). Der er en hær av vantro mennesker som ikke vil oss noe godt. Og endelig har vi ondskapens åndehær i himmelrommet. Den gnistrer av hat mot alle mennesker og spesielt alle de hellige.

Men Gud være lovet. Det er likevel flere med oss enn med dem. Guds hellige engleskare er sendt ut for å hjelpe dem som skal arve frelse. Guds barn er våre brødre og søstre og medkrigere. Men først og fremst kan vi synge med glede: Vår Gud han er så fast en borg, han er vårt skjold og verge.

Immanuel er med oss, løven av Juda stamme, helten fra Golgata som knuste slangens hode. Derfor lyder ordet til Guds barn gjennom apostelen Johannes:

"Mine barn! Dere er av Gud, og har seiret over dem. For han som er i dere er større enn han som er i verden" (1Joh 4:4). Og vi har Guds Ånd, den mektige sannhetens ånd, og for den må hele mørket fly.

Derfor gjelder det for alle Guds barn å ha et fast sinn og være stille og stø slik Elisa gjorde midt i den truende faren. Gud hjelpe oss til det, for det vil ære Herrens navn. Frykt og uro hos Guds folk blir bare til skam for Herrens navn.

Syrerne kom imidlertid nærmere, og Elisa bad til Herren og sa: "Slå dette folket med blindhet" (v. 18).

Er ikke dette fint å lese: Elisa bad, og så gjorde Herren det. Slik står det gang etter gang: Elisa bad. Ja, han bad, og det var troens bønn han bad.

Derfor kunne han be om at tjeneren fikk åpne øyne, mens fienden ble slått med blindhet og ble forvirret. Som Herrens engel slo folket i Sodoma med blindhet slik at de ikke fant døren til Lots hus, slik ble også syrerne blinde og forvirret. Da kunne Elisa lede dem like til Samaria.

Det må ha vært et underlig syn for folk i Samaria og for Israels konge: Profeten kom gående med hele den syriske hær og ledet dem som om det var en flokk sauer.

Men da syrerne stod midt inne i Samaria, opplot Herren deres øyne. De så med forferdelse hvor de var kommet. Da så de også den mannen de lette etter: Profeten stod like foran dem.

Men profeten forbød Israels konge å slå dem i hjel. De fikk tvert om noe å spise og drikke, og de fikk lov til å dra tilbake til sin herre. Men det kom ingen syriske tropper mer til Israels land på lange tider.

Gå til 2Kong 6:24-33
2Kong 6:24-33
I v. 23 er det fortalt at syrerne ikke lenger drog inn i Israels land for å herje. Det var etter det under Elisa hadde gjort med dem. Freden ble likevel ikke så svært lang.

Kong Benhadad i Syria hadde et så inngrodd fiendskap til Israel, at han kunne ikke la dem være i fred. Han drog derfor opp med hele sin hær og beleiret Samaria.

Det varte ikke lenge så ble hungersnøden meget stor. Det står at et eselhode kostet åtti sekel sølv, og de mest urene ting ble betalt i dyre dommer. En kab er to liter, og en fjerdedel av en kab (1/2 liter) kostet fem sekel sølv.

Men fortvilelsen medførte enda verre ting. Da kongen en dag gikk forbi på muren, kom en kvinne til ham og forlangte at han skulle skaffe henne rett.

Hun og en annen kvinne hadde blitt enige om at begge skulle komme med hver sin sønn og slakte dem slik at de kunne leve. Det hadde de nå gjort med hennes sønn. Men den andre ville ikke komme med sin og hadde skjult ham.

Kongen fikk nå et bevis på hvor grenseløs grusom nøden var blitt. Folket så at kongen bar en sekk innerst på kroppen, dvs. en grov hårkledning. Denne drakten var bilde på bot for Herren, men det var sikkert mest i det ytre.

Den fryktelige elendighet som skjedde nå, hadde jo Gud truet med i sitt ord dersom folket var gjenstridig (5Mos 28:53 og 3Mos 26:29). Men i sitt raseri vender kongen seg nå mot profeten Elisa.

Elisa hadde jo så ofte forkynt at den som ydmyket seg for Herren, skulle få hjelp. Kong Joram syntes vel at profeten skulle hjelpe ham nå når kongen hadde båret botsdrakten på sitt legeme. Men ennå hadde det ikke skjedd.

Det er den gamle historien som gjentar seg på nytt. Når dommen kommer over verden, er det ingen de heller gir skylden enn nettopp de hellige. All mulig ulykke skal de ha skylden for.

Slik raste nå kongen mot Elisa og svor at hans hode skulle falle samme dag. Men Joram hadde ofte sett Herrens hånd i sin fars tid, uten det hadde ikke hjulpet ham.

Elisa satt i sitt hus sammen med noen venner da kongens bud kom. Men Elisa visste det ville komme på forhånd og påla de eldste som var hos ham å holde budet ute med makt et øyeblikk. For kongen var like bak ham.

Også dette hadde Gud åpenbart for profeten. Kongen hadde likevel angret sin befaling og kom i hast etter for å unnskylde seg. Han ville også spørre profeten hvordan det skulle gå med denne grenseløse nøden (v. 33).

 

Gå til 2Kong 7:1-20
2Kong 7:1-20
I forrige kapittel hørte vi hvordan kongen raste og halvt fortvilet stod hos profeten Elisa og spurte: "Hvorfor skulle jeg da vente på Herren lenger?"

Og Elisa gav ham et svar som var godt å høre for de som var truet av hungersnød. Neste dag skulle det være nok mat, og kornet skulle ikke koste mye.

Det så underlig ut for de vantro. For hvem kunne forstå hvordan det kunne gå til. Fienden lå tett omkring byen, så de kunne ikke få noe inn i byen.

Den vantro forstand gav seg straks til kjenne. Kongens høvedsmann, hans adjutant, spottet profeten og sa: "Om så Herren gjorde luker på himmelen, hvordan kunne slikt gå for seg?

Profeten svarte: "Du skal få se det med egne øyne, men ikke få ete av det" (v. 2).

Ut på natten stod det fire spedalske menn ved inngangen til porten. De var klar over at hvis de ble i Samaria, måtte de dø. Så mente de at de like godt kunne gå over til syrerne. Det kunne ikke gå dem verre der enn om de ble i Samaria.

Syrerne kunne ikke annet enn i verste fall å slå dem i hjel. I tussmørket tidlig om morgenen våget de seg over til syrernes leir, men de så ikke et menneske der.

Herren hadde stridt for folket og latt syrerne høre en lyd som av en stor hær. Syrerne trodde da at Israels konge hadde leid fremmede folk mot dem. Hetittene må her bety en kananittisk stamme utenfor Israel.

I alle tilfelle la Herren en slik frykt over dem at de flyktet hals over hode og etterlot seg alt de hadde i leiren. Der var både mat, klær og sølv og gull.

De spedalske åt seg mette og tok også noe av gullet og sølvet fra et par telt. Det må ha vært underlig for dem. De kunne ikke forstå det, men de kunne nyte det og fryde seg over det, og det gjorde de.

Men snart ble det klart for dem at de ikke hadde lov å tie lenger med denne nyheten. I byen Samaria var det stor nød, og de visste ikke at hjelpen var klar. Den rike leiren lå der med overflod på alt, og den var åpen og tilgjengelig for dem.

Da sa den ene til den andre: "Det er ikke rett det vi gjør. Dette er dagen da vi kan bringe et godt budskap. Tier vi stille og venter til morgenen gryr, så faller det skyld på oss" (v. 9).

Da skyndte de seg inn i byen og ropte på vakten og fortalte det de hadde sett. Og han fortalte det videre til kongen. Kongen trodde først at det var krigslist fra syrerne. Vi merker ikke at han hadde tro på det profeten hadde talt dagen i forveien.

Han fikk da råd fra sine tjenere og sendte et par vogner med hester for å følge etter syrerne. Tjenerne mente at det ikke var noe å spare på. For hestene ville likevel dø av hunger slik folket i Samaria ville det (v. 13).

Men budet fikk snart stadfestet at det var sant. Over alt fant de veien full av klær og tøy som syrerne hadde kastet fra seg for å komme fort fram.

Da dette ble kjent, strømmet de sultne over til syrerleiren. Trengselen ble ganske stor, og kongen bad høvedsmannen om å passe på ved porten. Men folket trakket ham ned så han døde. Slik omkom denne spotteren, og profetordet stod fast: Du skal få se det med dine egne øyne, men ikke få ete av det.

---

Den gamle pakts historie er hele tiden et forbilde på den nye pakt. Den inneholder mektige bilder som avspegler det åndelige som skjer i den nye pakt. Også i det som skjedde her ved Samaria er det mye som kan anvendes forbilledlig.

For det første: Byen i stor nød og folket nær døden som følge av hungersnøden, mens leiren lå åpen med overflod på alt - og det hadde skjedd ved Herrens nåde.

Og det er et bilde på den tilstand verden er i! På tross av all ytre glede er livet i verden likevel den frykteligste nød.

De vantro sjeler hungrer. Verden har ingen føde for sjelen. Nyheter fra nær og fjern, aviser, romaner, politikk og den slags er sannelig ingen føde for en menneskesjel. Det er ingen føde til å leve av, bare til å dø av.

Det går de vantro som det står his profeten Jes 29:8: "Det skal gå som når den sultne drømmer og synes at han spiser: Når han våkner, er han tom. Og som når den tørste drømmer og synes at han drikker: Når han våkner, se, da er han matt, og hans sjel blir maktesløs. Slik skal det gå med alle de mange hedningefolk som kjemper mot Sions berg."

En drøm er alt det verden kaller føde. Derfor kommer en følelse av tomhet så ofte over vantro mennesker. Den kommer ofte like etter at de har deltatt i det verden kaller fornøyelser, ofte midt i rikdom og alt det verden kaller sin herlighet.

Og når så døden kommer, hva føde er det i verdens trøst? De trøster hverandre med sine gode gjerninger, de har levd et skikkelig og ordentlig liv. Eller de trøster hverandre med å lyve for hverandre: Du kommer deg nok osv. Men den arme sjelen hungrer.

I Samaria måtte de betale fryktelig dyrt for den smule mat som kunne oppdrives. Slik er det også åndelig talt en forferdelig høy pris for den smule tilfredsstillelse som verden kan gi.

Se på drankeren. Den korte lyst han skaffer seg, må han betale med ikke bare betale med all sin jordiske glede. Men hvis han ikke omvender seg, kommer det til å koste ham han evige frelse.

Og det gjelder jo hvert eneste menneske i verden.

Et par menn kom forbi en vakker eiendom, og den ene spurte: Hva har den kostet eiermannen? Og den andre svarte med alvor: Hans sjel.

En ung døende pike bad sin mor om å hente den ballkjolen hun hadde fått sydd før hun ble syk. En gang hadde hun tenkt å søke Herren, men hennes ufrelste foreldre hadde ledet henne ut i et liv i verden. Og nå skulle hun dø. Da hun så ballkjolen, sa hun med fortvilet gråt: Dyrt betalt!

I slutten av forrige kapittel hørte vi at folket i Samaria sank ned i den frykteligste fortvilelse. Slik vil det også gå med hvert eneste menneske som ikke vil omvende seg.

Og imens ligger hele frelsen ganske nær dem. Herren har kjempet for sitt folk. Etter kampen på Golgata må fienden vike. Kristus har vunnet det store bytte for oss: Syndenes forlatelse, liv og salighet, rettferdighet, hellighet, alt ligger ferdig og venter på oss. Å, om verden bare visste det!

Men verdens er det ikke. Den ligger i sitt mørke slik Samaria lå denne natten.

Vi leste også at de fire spedalske menn våget å forlate Samaria, fordi de så at undergangen var sikker. Slik er det alltid noen syndere som våkner opp til erkjennelse av dette: hvis de fortsetter å leve som vantro, da vil de gå fortapt.

Men er du en av dem som har sett dette: hvis du fortsetter å leve som uomvendt, kommer du aldri inn i Guds rike? Da må du dø for evig.

Disse mennene våget det selv om det så truende ut. De gikk - og erfarte Guds nådes fylde. Våg det du også, du som leser dette og ennå ikke er omvendt. Forlat det gamle, vantro vesen! La deg ikke skremme av verdens og djevelens trusler. Vær ikke feig!

Det er en salig erfaring for alle de som våger det. Da fikk vi se: Herren har arbeidet for oss. Vi skal ikke gjøre det selv. Det er fullbrakt. Vi skal bare ta imot som disse spedalske gjorde. Apostelen Johannes vitner om dette: "For av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde" (Joh 1:16).

Men om du er blant de lykkelige som har fått nyte av nådens rike skatter ved tro, så husk det disse mennene sa: "Dette er dagen da vi kan bringe et godt budskap. Tier vi stille og venter til morgenen gryr, så faller det skyld på oss."

Ja, det er knyttet et ansvar med det å finne nåden. Dette ordet: Tier vi stille, er uttrykk for den kjærlighetens frykt for å holde tilbake evangeliets gode budskap. Og denne frykt har jo drevet både indre og ytre misjon fram.

Derfor heter det: Vi tror, derfor taler vi (2Kor 4:13). Derfor har Herren talt så alvorlig om å bekjenne hans navn for mennesker. Og det gjelder ikke bare for vår egen skyld, men også for deres skyld som trenger så sårt å møte sannhetens og nådens ord fra Herren. Derfor har han sagt til alle de frelste: Dere er mine vitner.

Vi har nok lov til å nyte det Gud av nåde gir oss slik disse mennene gjorde. Men det gjelder like mye å yte noe. Det som så ofte holder Guds barn tilbake fra å vitne, er den erfaring vi ofte gjør at folk ikke tror budskapet.

Det skjer nok ikke så ofte som denne gang at folk trengte på gjennom porten i Samaria. Ikke ofte kommer folk i store flokker for å få del i Guds nådes evangelium.

Men alle ærlige Herrens vitner skal likevel få erfare at vitnesbyrdet ikke ble forgjeves alle steder. Derfor la det lyde klart: Kom, kom, alt er ferdig.

Guds dom over vantroen står klart for oss her i det som rammet høvedsmannen som hadde spottet. "Du skal få se det, men du skal ikke få ete av det."

Det er nettopp den nød som skal bli mange til del en gang. Det gjelder alle som forsømte nådens tid og ble spottere.

Alle ufrelste mennesker som har hørt nådens kall, må bli spottere om de fortsetter å leve som uomvendte. For hver gang man sier nei i sitt hjerte, blir det mer og mer forherdet.

Men spotter vi hans kjærlighet

og vil ei ta imot hans fred,

da vender han seg sorgfull bort,

men vi går ned mot natten sort.

Og det blir nettopp den svarte fortvilelsens natt når de en gang skal se de frelstes lykke uten selv å få noe av den. Å måtte se Herrens folk gå inn til Herrens glede og selv være fortapt med en evig dom i vente, er helvetes kvaler. Da vil de kanskje se sin slekt gå inn uten selv å få være med.

Vel den som våger å ta skrittet fra den vantro verdens Samaria inn i de helliges rike leir omkring nådens herlighet. Vel den som kommer før det er for sent. Ja, denne begivenhet holder sin mektige preken om dette:

Dersom du tror, skal du se Guds herlighet.

Gå til 2Kong 8:1-6
2Kong 8:1-6
I det fjerde kapittel hørte vi om den troende sunamittiske kvinne. Hun viste sin kjærlighet til Herrens hellige, og hun fikk se rikelig av Guds herlighet.

Bibelen har ennå mer å fortelle om henne. Også dette viser oss hvor godt det er under alle forhold å bo i Herrens vingers skygge.

I kong Jorams regjeringstid var det hungersnød i Israel i sju år. Herren prøvde å dra den gjenstridige kongen til seg både ved sin nåde og med tuktens ris.

Da denne hungersnøden brøt løs, talte profeten Elisa til den sunamittiske kvinnen og påla henne å dra bort fra landet i sju år. Får nå skulle det komme uår og dermed stor nød.

Det var jo Herrens kjærlighet som på denne måte hadde omsorg for kvinnen. Så vidt vi kan forstå, var hun blitt enke. Kvinnen var også lydig og drog bort til filisterland, og der var hun i sju år.

Slik sørger Herren for sine venner, veileder dem og gir dem råd. Om vi bare ville la oss lede av Herren, skulle vi få erfare at det går etter Ordet: "Herren er min hyrde, jeg skal ikke mangle noen ting" (Sal 23:1).

Da de sju år var til ende, kom kvinnen tilbake. Men da hadde andre tatt hennes hus og åker. Hva skulle hun nå gjøre i sin nød? Hun gikk da til kongen, for han var den nærmeste som kunne skaffe henne rett. Også her viser det seg at Herren hadde ryddet vei for henne.

Straks før hun kom opp til kongen med sin bønn, hadde kongen kalt til seg Gehasi som før hadde vært tjener for Elisa. Kongen ville høre hvilke store gjerninger Elisa hadde gjort.

Gehasi var jo ikke lenger i tjeneste hos Elisa, men han var ikke mer spedalsk enn at kongen kunne tale med ham. Da han nå fortalte om alt dette, kom han også til det som hadde skjedd med den sunamittiske kvinnen. Profeten hadde jo gjort hennes sønn levende.

Og se, i samme øyeblikk som han fortalte dette, stod nettopp kvinnen der for å legge sin sak fram for kongen. Og hun hadde sønnen med seg. Den Gud som har alle tråder i sin hånd, knyttet dem sammen på denne fine måten.

Verden vil nok kalle det en tilfeldighet, et underlig sammentreff eller lignende. Men Guds barn ser i dette den gamle stadfestelse på det vi synger i salmen:

Hvor dyrebar er dog din miskunnhet, Gud,

hvor menneskebarnene bygger!

I mørke er kjærlighetsvingen bredt ut,

vi skjuler oss under dens skygge.

Så måtte kvinnen igjen fortelle kong Joram hele denne underlige historien om sønnens fødsel og oppvekkelse fra de døde. Dette må ha rørt Jorams hjerte, siden han var så ivrig etter å høre om alt dette. Han har sikkert merket Guds nærhet.

Slik har vantro mennesker mange besøkelsestider, mange flere enn de som blir åpenbart. Men det å bli rørt en gang imellom er ikke det samme som å bli omvendt. Kong Joram ble heller ikke omvendt.

Men en ting skjedde ved at Gud grep inn med sin nåde denne gangen. Han lot øyeblikkelig en av sine hoffolk følge enken og hjelpe henne til å få eiendommen tilbake.

Ja, det er trøsten som ligger i alt dette for Guds barn. Herren har oss og alle våre byrder og sorger skrevet i sitt hjerte. "Han bærer septeret og allting vel han gjør." Gå til 2Kong 8:7-29
2Kong 8:7-29
På Herrens ord drog profeten Elisa til Damaskus, og der lå Benhadad syk. Han var Israels gamle, onde fiende. Da han hørte at Elisa var kommet, sendte han Hasael til profeten med en stor gave. Han ville vite om han skulle bli frisk fra sykdommen. Hasael var trolig en av kongens generaler.

I dette spørsmålet lå jo også en bønn om at profeten skulle helbrede ham. Benhadad måtte nå bøye seg og søke hjelp hos den mannen som han hadde hatet så inderlig. Hvor underlig kan ikke alt vende seg!

Den samme Elisa som en gang var blitt hånet av noen soldater og hatet både av Israels og Syrias konge, ble nå mottatt med kongelig ære. Men verken det ene eller det andre klarte å rokke Elisa et steg bort fra veien.

"Verdens hat og verdens gunst er dog begge kun en dunst." Slik tenkte profeten, og alle Guds barn skulle ha det samme sinn. Profeten svarte at Herren hadde vist ham at Benhadad skulle dø. Og samtidig så han så stivt og lenge på Hasael at han ble ganske underlig til mote.

Til slutt begynte Elisa å gråte. Han så noe som Hasael ikke forstod. Med sitt profetiske seerblikk så han hvorledes Hasael skulle bli en fryktelig svøpe for Israels barn (v. 12). Han skulle endog knuse og slå i hjel spebarn og fruktsommelige kvinner.

Det var en usigelig smerte for profeten å se et slikt smertens redskap for folket. Likevel var han lydig mot Herrens Ånd og utførte det ærend Herren hadde gitt ham.

Man anklager ofte Herrens tjenere for å være harde, nettopp fordi Herrens sanne vitner er lydig mot Herren og forkynner hans dom. Elisa vek heller ikke av fra det Gud ville han skulle forkynne. Og likevel ser vi at hans hjerte blødde ved det.

Herren Jesus forkynte også dom over Jerusalem og gråt over byen. Og det samme gjorde Paulus over de som var fiender var Kristi kors. Slik skulle også vi, så mange som er Herrens levende vitner nå, forkynne Guds sannhets dom med tårer.

Hos profeten Elisa ser vi også tydelig hva den rette fedrelandskjærligheten er. Han elsket sitt folk, men det var med kjærlighet i Herren. Og derfor ville han gjerne dra Israels barn til Herren slik at de kunne bli frelst fra dommen.

Hasael avviste Elisas ord med en tilgjort forferdelse og ydmykhet. Skulle han kunne gjøre slike ting og vinne så store seire! Men han var en ulv i saueklær.

Det viste han tydelig, for det første ved å lyve for Benhadad. Han fordreide profetens ord til det motsatte. I profetens navn lovet han Benhadad helbredelse. Og det viste han ennå klarere neste dag ved å myrde sin konge.

Det står at han tok et teppe og dyppet det i vann og la det over ansiktet til den syke kongen. Det skjedde antagelig da han sov. Deretter oppkastet han seg til konge i Syria, som profeten Elisa hadde forutsagt.

---

I det følgende er det igjen fortalt noe om Juda rikes historie. Josafats sønn het også Joram liksom Akabs sønn. Han var medregent hos sin far før Josafats død (v. 16).

Denne Joram gikk ikke i Josafats fotspor, men i Israels kongers spor. Josafat hadde giftet sin sønn med en datter av Akab, og nå viste de bitre følger seg av dette feiltrinnet.

Akabs datter het Atalja, og hun lignet sin onde mor Jesabel på mange måter. Og hun ble til stor forbannelse for Joram. Joram forledet Judas folk til avguderi og Herrens vrede kom over ham.

Men Herren sparte Juda og ødela det ikke. Men det var for Davids skyld (v. 19). Men det kom straff over ham: edomittene falt fra, og han klarte ikke å tvinge dem tilbake.

Byen Libna falt fra, og til slutt ble han selv angrepet av en uhelbredelig sykdom i magen. Han døde av den med forferdelige smerter (2Krøn 21:17-19).

Samme sted (2Krøn 21:20) står det at han levde slik at ingen savnet ham. Og det er i sannhet en sørgelig gravskrift.

Etter ham kom sønnen Akasja som også kalles Asarja i 2 Krønikerbok. Han regjerte bare i ett år og vandret på samme vei som sin slekt i Israel. Sammen med Joram, Akabs sønn, gikk til krig mot Hasael, kongen i Syria. Han levde helt og holdent som sin onde mor.

Kong Joram ble imidlertid straks slått av syrerne og måtte dra såret hjem til Israel. Hæren fortsatte imidlertid kampen mot syrerne under ledelse av Jehu. Akasja fra Juda drog ned for å besøke Joram for å holde ham med selskap mens han var syk.

Gå til 2Kong 9:1-37
2Kong 9:1-37
Gud hadde tidligere befalt Elias å salve Elisa til profet i hans sted, og salve Hasael til konge over Syria og Jehu til konge over Israel ([1Kong 19:15-16).

Det var nå delvis fullført, selv om det ikke skjedde ved Elias, så skjedde det på hans vegne. Elias hadde selv salvet Elisa, og Elisa hadde kunngjort for Hasael at han skulle være konge (2Kong 8:12-13). Nå manglet bare det siste, at også Jehu skulle bli salvet.

Dette gjorde ikke Elisa selv. Han sendte en av de unge profetene av sted til Ramot i Gilead der Jehu lå med hæren. Den unge profeten skulle ikke ha mer med Jehu å gjøre enn å salve ham. Så skulle han skynde seg tilbake igjen.

Jehu var nok utvalgt til å være Herrens redskap i denne saken. Men han hadde likevel et kjødelig sinn på mange måter selv om han var motstander av baaldyrkelsen.

Da den unge profeten kom til leiren, satt Jehu blant sine menn. Jehu gikk straks inn med profeten da han sat at han hadde et ord til ham. Og nå salvet profeten ham og gav ham oppdraget å utføre dommen over Akabs hus.

Uttrykket "myndige og umyndige" (v. 8) ble brukt på den tid som et felles uttrykk for alle uten unntagelse, slik vi sier "rubb og stubb".

Da profeten hadde gjort dette, flyktet han av sted, sikkert også for at Jorams tilhengere ikke skulle drepe ham. Da Jehu kom ut til de andre offiserene, spurte de ham: "Er alt i orden? Hvorfor kom denne galne mannen til deg?" (v. 11).

Det skal ikke undre oss at de spurte slik, for verden var den gang som nå. Også på den tid ble de hellige kalt galne og dumme av mange i verden.

Jehus svarte dem først: "Dere kjenner jo mannen og vet hvordan han snakker." Han ville først undersøke om de alle visste hva besøket dreide seg om.

Men det benektet de og ville høre sannheten. Så fortalte Jehu dem det. Og nå viste det seg hvor misfornøyde folk var med Joram og hvor aktet Jehu var blant krigerne. For de utropte ham til konge uten videre.

Jehu var kjent som en mann som for fram med lynets fart i alt han gjorde. Og han spilte ikke tiden nå. Før noen annen fikk sagt det til Joram, for Jehu av sted med en flokk ryttere og skyndte seg til Jisreel.

I Jisreel satt imidlertid Joram og Akasja sammen, og den onde, gamle enkedronning Jesabel var der også. Mens de satt der, meldte vakten på vakttårnet at han så en flokk ryttere langt borte.

Joram gav straks ordre til en rytter å dra ut mot dem. Han trodde nemlig det var et bud fra krigen. Han lengtet etter å høre om det var fred eller hvordan det stod til.

Da rytteren nådde fram til Jehu og kom med sitt spørsmål, sa Jehu det var likegyldig om han kom med fred eller ikke. Han skulle bare følge med ham.

Vakten i tårnet meldte at rytteren ikke kom tilbake. Joram sendte da ennå en mann, men det gikk på samme måte med ham. Vakten mente likevel det måtte være Jehu som kom på grunn av den voldsomme farten troppen hadde.

For Jehu var kjent som en mann som "kjører som en gal" (v. 20). Da befalte Joram at de skulle spenne for hans egen vogn, og Akasja fulgte med i sin vogn.

Ved Nabots åker møtte de Jehu. Der skulle de nettopp møtes, det var Guds vilje. Det er underlig at det nettopp var Jehu og hans høvedsmann som tidligere hadde vært med Akab da Akab første gang gikk ut på Nabots åker for å se på den. Og nettopp disse to hadde hørt Herrens profeti om Akabs hus av profeten Elias.

Da Joram merket sammenhengen av det Jehu sa, ville han flykte. Men Jehu skjøt ham gjennom brystet og lot liket kaste ut på Nabots åker. Også Akasja ble drept. Han prøvde først å skjule seg, slik det er fortalt nærmere om i 2Krøn 22:9.

Så rykket Jehu inn i Israel. Den gamle kvinnen Jesabel var besatt av djevelen. Hun visste godt at hun kunne vente døden nå. Men hun brukte sin siste tid til å sminke seg og pynte seg. Og hun prøvde å opptre med verdighet overfor Jehu ved å tale hardt til ham, kledt i sin dronningdrakt.

Men det lyktes ikke. Hennes egne tjenere holdt med Jehu, og hun ble styrtet ut av vinduet og trakket ned av hestene.

Da man senere ville begrave liket, fant man intet igjen av henne uten panneskallen og føttene og hendene. Da kom Jehu i hu Elias' profeti (1Kong 21:23) og stadfestet at den var gått i oppfyllelse.

Ja, det skal skje til dagenes ende at Herrens ord er ja og amen. Det gjelder ikke bare hans nådeløfter, men også hans domsord. Gud lar seg ikke spotte, for det et menneske sår, det skal han og høste.

Gå til 2Kong 10:1-36
2Kong 10:1-36
Resten av Akabs etterkommere, hans "sytti sønner", bodde i Samaria. Dette betyr også hans sønnesønner. Dit hadde også de eldste i Jisreel flyktet av frykt for Jehus vrede.

Jehu skrev nå til de eldste fra Jisreel og til de menn som var formyndere for de umyndige av Akabs slekt. Han oppfordret dem til å velge den beste og den rette av Akabs slekt og sette ham på tronen og kjempe for Akabs hus. For de hadde jo den faste byen med stridsvogner og våpen i sin makt.

Hele brevet var jo skrevet i en hånlig, spottende ånd. Jehu ville med dette prøve deres innstilling til ham. Men han ville også la dem få vite at de ikke maktet noe mot ham.

Det lyktes ham også å gjøre dem redde. De sendte bud til ham at de ville ikke gjøre noen anne til konge, men være hans tjenere.

Da skrev han et nytt brev til dem og forlangte at de skulle sende hodene til de sytti etterkommerne etter Akab til ham. Og det gjorde de.

Jehu lot disse hodene stable opp i to hauger ved inngangen til Jisreels port. Han gikk ut i porten om morgenen og sa til alt folket at de var "rettferdige" og at han ville felle en rettferdig dom.

Nå kunne de selv se at Herren utførte sin dom av det som nå hadde skjedd. Ellers ville det ikke gått slik som de nå så at alle disse prinsene var blitt slått i hjel. Det var jo ikke skjedd av Jehu selv.

Deretter slo Jehu i hjel alle som var igjen av Akabs hus, alle hans stormenn, kjenninger og avgudsprester. Han lot ikke en bli igjen.

Deretter drog han til Samaria. På veien møtte han noen menn, brødrene til Judas konge Akasja, dvs. hans nærmeste slekt. De ville ned og besøke kong Joram og annen slekt. De visste ikke om at de var døde. Jehu drepte også disse.

Det var en fryktelig bloddom Jehu holdt over Akabs hus. Og måten han gjorde det på, var på mange måter rå og kjødelig. For Jehu var ikke noen Guds mann, men han var Guds svøpe og et fryktelig tuktens sverd til å utføre dommen over Akab.

På veien til Samaria møtte han en mann ved navn Jonadab. Han var etterkommer til Jetro, Moses' svigerfar, som han var glad i og satte pris på av et oppriktig hjerte.

Jonadab velsignet Jehu i den kampen mot Akabs hus. Den var også rettet mot baaldyrkelsen. Jehu stilte ham da et spørsmål: "Mener du det like så oppriktig med meg som jeg med deg?" (v. 15).

Jonadab svarte bare med ett ord: "Ja." Da tok Jehu ham i hånden og lot ham stige opp til seg i vognen, for at han kunne se Jehus nidkjærhet for Herren.

I dette møte mellom Jehu og Jonadab og de ord de sa til hverandre, noe som med rette kan anvendes forbilledlig. Hvor kjødelig og rå enn Jehu var, er han likevel i kampen mot Akabs hus et bilde på Kristus. Han skal en gang dømme alle Guds rikes fiender.

Vil vi vinne seier, må vi følge Herren i hans kamp mot mørkets vesen slik Jonadab fulgte Jehu. Men da lyder også det samme spørsmål til oss fra Herren som Jehu sa til Janadab: "Mener du det like oppriktig med meg som jeg med deg?"

Hvis Jehu kunne si til sin venn: mitt hjerte er oppriktig mot ditt hjerte, da kan vår Herre og konge, Jesus, si det til oss tusen ganger mer.

Jesu hjerte er sannelig oppriktig mot vårt hjerte. Det har han vist i Getsemane og viser det fremdeles dag for dag.

Nå gjelder det hva vi kan svare når han spør oss om vårt hjerte er oppriktig mot ham. Han spør ikke om hvor mange gjerninger vi har, eller om hvor mye kunnskap vi har. Han spør heller ikke hvor langt vi er kommet på helliggjørelsens vei. Nei, han spør bare om dette ene, om vårt hjerte er oppriktig mot ham.

Måtte du, min leser, og jeg alltid kunne svare det ene ordet: Ja. Da gir han oss sin hånd, og så kan vi følge ham og se at han seirer.

Det gjelder ikke vår seier. For den seier vi enn vinner, seirer vi bare ved ham som elsket oss (Rom 8:37). Og hans nidkjærhet for Guds sak er hellig og ren, en dom med rettferdighet og uten svik.

Jehu var heller ikke redd for å bruke svik i sin framgangsmåte. For å komme baaldyrkelsen til livs, lot han utrope dette for hele folket: Akab tjente Baal lite, Jehu vil tjene ham mye.

Så samlet han alle Baalsprofetene, tjenerne og prestene under påskudd av å ville holde et stort slaktoffer for Baal. Og alle Baals tjenere gikk i fellen.

Man kan synes det var merkelig, men folket var så vant til forandringer og til Baalsdyrelsen at de ikke oppdaget Jehus egentlige hensikt.

Hele det store Baalstemplet i Samaria ble ganske fullt. Da gikk Jehu og Jonadab inn blant dem og bad dem se nøye etter at det ikke var noen av Herrens tjenere blant dem.

Deretter bød han åtti av sine krigere å slå hele flokken i hjel. Om noen unnslapp, skulle de bøte liv med liv. På den måten ble Baalsdyrkelsen med ett slag fullstendig utryddet.

Støttene i Baals hus ble revet ned og brent opp og hans hus jevnet med jorden. Det står at det ble bygd et offentlig avtrede på tomten. Dette gjorde de selvsagt for å virkelig føre skam over Baals navn.

Slik hadde Jehu utført Herrens dom over Akabs hus "til gagns" (v. 30). Men måten han gjorde det på var i høy grad preget av hans kjødelige personlighet.

Det står også uttrykkelig om ham at han ikke gav "akt på å vandre i Herrens, Israels Guds lov av hele sitt hjerte". Han fortsatte nemlig å tilbe kalven, den falske gudsdyrkelsen som Jeroboam hadde brakt ulykke over Israels folk med.

Derfor fikk han også bare løfte om at hans sønner i fjerde ledd skulle sitte på Israels trone, og ikke lenger. Herren begynte under hans regjeringstid å ta deler bort fra Israels land.

Ja, Syrias konge, Hasael, erobret hele landet øst for Jordan. Dermed begynte den dom som til slutt skulle føre til at hele Israels rike ble gitt til fienden og folket ble bortført i landflyktighet.

Gå til 2Kong 11:1-21
2Kong 11:1-21
Skildringen i dette kapitlet er igjen om Juda rike. Da Akasja var drept av Jehu, prøvde moren, enkedronning Atalja, å bli dronning. Hun var en verdig datter av Jesabel.

Som en drage falt hun over sine egne barnebarn og hele den kongeslekten som ennå var tilbake. Det var ikke mange, for Jehu hadde slått i hjel mange av dem. Etter 2Krøn 21:17 hadde araberne bortført kong Jorams sønner unntatt Akasja.

Det var altså nærmest bare Akasjas egne barn, og altså hennes egne barnebarn denne skrekkelige kvinnen myrdet nå. Det så ut til at Davids hus på denne måten skulle dø ut. Men Herren tillot ikke det.

En eneste ble berget, en liten gutt på ett år ved navn Joas. En halvsøster til Akasja, Joseba, var gift med ypperstepresten Jojada. Hun klarte å skjule barnet og ammen da de andre barna ble drept.

Først skjulte hun barnet i "et sengekammer". Det betyr vel et rom på slottet der sengklærne ble oppbevart. Siden tok de barnet over til templet. Her var de skjult i seks år, antagelig i en av bygningene i forgården.

Det er underlig å se at en dronning som dyrket av avguder, nå satt på Davids trone. Det var både første og siste gang at en kvinne styrte landet.

I det sjuende år gjorde likevel ypperstepresten Jojada slutt på dette uvesenet. Han inngikk pakt med livvaktens høvedsmenn. På sabbaten var det vaktskifte, og han avtalte med dem at en tredjedel av livvakten skulle vokte slottet slik at ingen skulle hjelpe Atalja.

De to andre delene av vakten skulle så stille seg opp ved templet for å verne den lille Joas. Så ville han utrope ham til konge.

Jojada hadde et rett hjerte for Gud. Han og hustruen ble til stor velsignelse i Herrens hånd. Jojada hadde også samlet en hel del levitter og folkets eldste i forgården til templet.

Nå førte han den lille Joas fram for dem, satte kronen på hans hode samt "overgav vitnesbyrdet til ham" (v. 12). Det betyr loven, slik det var befalt av Moses at kongen skulle ha (5Mos 17:19).

Under stor jubel ble den lille kongen salvet, og folket klappet i hendene og ropte: "Kongen leve!" Atalja hørte ropet og gikk inn i templet for å se hva det var.

Hun forstod vel ikke hvem det lille barnet var, som hadde krone på og lovboken ved sin side. Hun ante jo ikke at dette barnet var blitt bevart. Men hun forstod så mye at dette var et opprør mot henne. Nå ropte hun som besatt: "Opprør, opprør!"

Ypperstepresten hadde befalt at hun ikke skulle drepes i Herrens hus. Hun ble derfor ført ut. Ikke en løftet sin hånd for å forsvare henne. Hun gikk så ut av templet og inn i borgen den veien hestene gikk. Hun gikk altså ved stallen og der ble hun drept.

Dermed var den siste rest av Akabs hus utryddet. Og denne skrekkelige kvinnen fikk bare lønn som fortjent.

Nå begynte en ny tid. Pakten med Herren hadde vært brutt i lang tid, men ble nå igjen opprettet. Både konge og folk lovet Jojada for Herrens ansikt at de ville være Herrens folk. Og på dette hellige grunnlag ble nå igjen pakten mellom kongen og folket fastslått.

Jojada var Herrens nidkjære tjener og ordnet alt slik at alt var i og for Herren. Baals hus og tjenesten for ham ble straks revet ned. Men tjenesten i Herrens tempel ble igjen satte i den rette orden.

De ugudelige kongene, ja, endog den onde dronning Atalja, hadde ganske visst ikke våget å ødelegge Herrens tempel. Men det hadde bare stått til spott, mens Baals hus var blitt beriket på templets bekostning.

Da dette var ordnet, drog Jojada med den lille kongen inn gjennom hovedporten til kongens hus, og "hele folkemengden gledet seg".

Bildet av den sju år gamle barnekongen med kronen og bokrullen med Guds ord ved sin side minner om barnet fra Betlehem. Alle Guds ords fiender skal en dag falle på kne for dette lille barnet.

Atalja ble stilt framfor dette lille barnet her. Hun måtte med forferdelse se på ham som den rette kongen. Slik skal det også bli på Herrens store dag for alle mennesker. Herreveldet skal da være på Betlehemsbarnet, som profeten Jesaja har sagt (Jes 9:6). Men verden vil ikke tro det.

Gå til 2Kong 12:1-21
2Kong 12:1-21
Joas regjerte i Jerusalem i førti år. Og i mange år gikk det ganske godt, nemlig så lenge som ypperstepresten Jojada veiledet ham. Under denne gamle velsignede rådgiver vokste Joas opp som en nidkjær konge for Guds rike.

Det eneste som ikke ble gjennomført, var lovens krav om at de ikke skulle ofre andre steder enn i templet. "Men offerhaugene ble ikke nedlagt. Folket fortsatte med å ofre og brenne røkelse på haugene" (v. 3). Slik står det. Det noteres her som noe bedrøvelig og forkastelig.

Men Joas bestemte nå at alle inntekter til templet, skulle nå brukes til å sette Herrens hus i stand. Det gjaldt de penger som ble betalt inn når de mønstret på ved tjueårsalderen. Det var en halv sekel for hver slik loven bestemte det, 2Mos 30:12-16.

Det gjaldt også de penger som ble gitt av slike som gav løfter (3Mos 27), og alle frivillige gaver.

Men prestene forsømte det, og det gikk mange år uten at Herrens hus ble satt i stand. Da ble kongen lei av det og tok saken i sin egen hånd.

Han og Jojada fikk ordnet det slik at alle pengene som kom inn til Herrens hus, ble lagt i ei kiste. I lokket ble det boret et hull der folk kunne legge penger. Etter loven tilkom disse pengene prestene (v. 16).

Kisten ble satt på høyre side av brennofferalteret. Hver gang kisten ble fylt, kom kongens skriver og ypperstepresten og talte pengene og gav dem til bygningsmennene som arbeidet på templet.

De menn som stod for arbeidet med å sette huset i stand, fikk det vakre vitnesbyrdet at "de gikk ærlig fram". Ingen behøvde å holde regnskap med dem om hvorledes pengene ble brukt.

Så ble Herrens hus satt i stand. Det skjedde både utvendig og innvendig. Og slik vil det alltid bli. Vi ser det også i våre dager i vårt land. Kirker og bedehus blir reist mange steder fordi Herrens Ånd har bygd en levende menighet og tent lys i landet etter en mørk og vantro tid.

Men her blir vi igjen minnet om at det gjelder å være tro inntil enden. Det ble ikke Joas.

Ved en særlig Guds nåde slapp han å dele lodd med sine søsken. Og ved en særlig nåde ble han påvirket av Jojadas. Men da Jojada døde og han skulle være alene med Herren, vek hans hjerte bort fra Herren.

I 2Krøn 24:17-22 står det hvor skammelig og stygt han bar seg ad. Da helligdommens gamle, nidkjære vokter, Jojada, var død, kom straks stormennene i Juda og bad kongen om å innføre avgudsdyrkelsen på nytt.

Vantro mennesker som er fiender av Herrens vei, er det alltid nok av. De synes Guds vei blir for trang for det gamle menneske.

Da føyde kongen dem, står det. På samme måte som Pilatus gav han etter for verdens ånd. Da begynte igjen Astartedyrkelsen og alt det andre stygge vesen.

Herren sendte profeter til dem, men de ville ikke høre. Til slutt gikk kong Joas så langt i sin avgudsdyrkelse at han lot profeten Sakarja myrde i forgården til templet. Han var sønn av ypperstepresten Jojadas, som hadde gjort så mye godt for Joas.

Det var en svart, stygg utakknemlighet, og en virkelig djevelsk gjerning.

Men dommen uteble ikke. Først kom Syrias konge, Hasael, med en hær. Han hadde angrepet Filisterland, og en liten flokk av hans soldater fikk makt til å seire over en stor hær av Judas folk. Det var Herrens straffedom over Joas.

Joas kjøpte da fienden bort ved å sende Hasael alle de hellige ting og gullet som var i skattkammeret og i kongens slott. Det er underlig å høre (v. 18) at både kong Joram og kong Akasja, som begge var ugudelige konger, hadde gitt ganske mye til Herrens tempel.

De hadde antagelig gjort dette for å være til behag for de troende i folket. De gjorde det altså på grunn av politisk klokskap. En annen grunn var kanskje at de ikke ville bryte helt med Herren, men bevare litt av skinnet.

Denne lyst finner vi ikke sjelden hos verdens mennesker. Mange verdslige mennesker vil jo helst tjene to herrer, men det kan ingen.

Denne Herrens dom over Joas ble etterfulgt av en langt mer alvorlig dom. For han ble myrdet av to av sine tjenere mens han lå syk i sin seng.

Joas ble ikke en gang begravet i kongegraven. De fant han vel ikke verd til det. Han var den første konge i Juda som ble tatt av dage på en slik måte. Hvilken mørk ende på livet etter en så god begynnelse!

"Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller" (1Kor 10:12).

Gå til 2Kong 13:1-25
2Kong 13:1-25
Fortelling vender seg nå igjen til Israels folk. Etter Jehus død ble hans sønn Joakas konge i Israel i sytten år. Men han fortsatte i sin fars spor og tilbad kalven som gud. Jeroboam hadde fått Israel til å synde på denne måten.

Konge etter konge i Israel fortsatte å bite på den samme lokkemat, skjønt den ene etter den andre fikk oppleve Herrens dom.

Også Joakas fikk merke Herrens vrede. Hele hans regjeringstid plaget syrerne landet og hadde det i sin makt. Joakas lærte likevel av nøden til slutt å be ydmykt til Herren.

Han hadde ikke mer enn sytti ryttere og ti vogner samt ti tusen fotfolk. Alle hans andre tropper var fullstendig tilintetgjort av syrerkongen Hasael og hans sønn.

I Joakas dager ser det ut til at hjelpen ikke kom. Men Joakas ydmyke bønn til Herren var den beste arv han etterlot til sin sønn Joas.

Denne Joas var samtidig med Joas i Juda et par år. Og i hans regjeringstid kom hjelpen mot syrerne, selv om Joas selv ikke vek av fra fedrenes onde vei med kalvedyrkelsen. Det gjorde heller ikke Israels folk. Ja, Astartebildet stod fremdeles i Samaria.

Tross alt dette hjalp Herren likevel i sin langmodighet fordi Joakas bad i ydmykhet. Hvor stor makt har ikke Herren lagt ned i bønnen, den ydmyke hjertebønn!

Den blir aldri noen gang forgjeves, selv om vi ikke får se bønnesvaret i vår levetid. Det gjorde heller ikke kong Joakas.

Denne hjelpen mot syrerne ble knyttet sammen med en begivenhet ved profeten Elisas dødsleie (v. 14-21). Nå var timen kommet for den gamle profeten da han fikk hjemlov. En lang livsgjerning hadde Herren betrodd ham.

Fra Akabs død til Joas besteg tronen var det sju og femti år. Og Elisa begynte som profet før Akabs død og avsluttet den først i Joas regjeringstid. Han må derfor ha vært profet i minst seksti år.

Men hva hadde han ikke opplevd og fått gjort i denne lange tiden! Under Jehus og Joakas regjering hører vi ikke noe om ham. Men det som er fortalt om hans dødsleie, viser at han fortsatte sin virksomhet også da.

Da kong Joas hørte at Elisa lå for døden, ble han grepet av en stor sorg. Både han og hele folket visste at denne mannen hadde en kraft fra Gud som veidde mer enn mange vogner og ryttere.

Derfor gråt kong Joas da han satt ved hans dødsleie, og sa: "Min far, min far! Israels vogner og ryttere!" (v. 14). Det var akkurat de samme ord som Elisa ropte da Elias ble tatt bort fra ham. Når kongen kaller Elisa slik, ville han jo si at Elisa var Israels beste vern mot fiender.

Kongen ble meget beveget, og det var ærlig ment. Derfor fikk han også et godt minne med seg fra profetens dødsleie. Profeten sa til ham at han skulle ta hans bue og piler. Kongen gjorde det uten å vite hvorfor.

Profeten bad ham da lukke opp vinduet mot øst, og det var mot det sted syrerne kom fra når de kom for å plyndre. Kongen spente buen, og da la profeten sine hender på kongens hender og sa: "Skyt!" Og han skjøt.

Det at profeten la sine hender på kongens hender, er bilde på de mektige ord som profeten nå sa: "En frelsens pil fra Herren! En frelsens pil mot syrerne! (v. 17).

En frelsens pil fra Herren. Det behøvde Israels folk nå. Hva var alle de piler de selv kunne skyte mot fienden når Herren ikke var med dem. Men en frelsens pil fra Herren, den gav seier.

Det er disse frelsens piler fra Herren vi må be om når Guds ord blir forkynt. For de rammer synderhjertet så Herren kan vinne seier der inne.

Slik gikk det jo for så mange av oss da vi ble troende. Det var nettopp en slik frelsens pil som hjalp oss. Det var kanskje et eneste lite ord når alle andre ord hadde gått forbi oss.

Alle våre egne ord og alt vårt strev makter intet. Men en frelsens pil fra Herren kan felle fienden både inne i oss og utenfor oss.

Da kongen hadde skutt pilen ut, sa profeten til ham at han skulle ta de andre pilene og slå mot jorden. Kongen forstod nok betydningen av det. Det skulle også bety seier over syrerne. men han slo bare tre ganger, så stanset han.

Da ble Elisa vred på ham og sa: "Du burde ha slått fem eller seks ganger! Da hadde du slått syrerne og gjort ende på dem. Men nå skal du bare slå syrerne tre ganger" (v. 19).

Den gamle trossterke profeten ble harm over hvor lunken og lite troende kongen var. Han sluttet for tidlig i stedet for at han skulle ha fortsatt å slå.

Herren vil så gjerne se det sinn hos sine venner, det sinn som ikke slutter for tidlig. Han vil at vi skal fortsette og holde ut med hellig nidkjærhet i troens bønn.

Nå fikk kong Joas bare en delvis seier. Hadde troen på Herrens løfter vært større hos ham, kunne han ha fått en fullkommen seier.

Å, hvor ofte går det ikke de troende på samme måte den dag i dag! Hadde vi bare holdt ut i bønn og ikke gitt så snart opp, kunne vi hatt mye mer seier. Vi kunne ha seiret mer både over vårt gamle menneske og over andre mennesker.

Ja, vi kunne hatt seier over alle de ytre vanskeligheter som møter et Guds barn. Herren har gitt oss et godt løfte til oppmuntring: "Lukk din munn vidt opp, og jeg vil fylle den!" (Sal 81:11).

Så døde Elisa. Han gikk bort med dette frelsesbudskap fra Herren. Og helt til det siste var han utrettelig i arbeidet mot all lunkenhet. Fra hele Elisas liv roper det oss i møte: tro, tro bare tro på Herren. Vent store ting av ham, og du skal skue hans herlighet.

Et underlig tegn skjedde etter Elisas død. Det var som besegling av det løfte om seier han hadde gitt kongen. En tid etter at han var død og begravet holdt noen av Israels barn på å begrave en annen død.

Mens de arbeidet med dette, kom en flokk moabitter. De benyttet seg av Israels forkomne tilstand og angrep landet. Mennene som bar den døde, ble da slått av redsel for fienden. I stedet for å bringe mannen til graven som var tenkt til ham, kastet de ham ned i en grav like ved.

Gravene på den tid bestod jo i rom som var hogget inn i fjellet. Men den graven de kastet ham inn i, var nettopp profeten Elias grav. Og se, da mannens lik rørte ved Elisas ben, "ble han levende igjen og reiste seg opp på føttene" (v. 21).

Vi har ikke lov til å slutte fra dette underet at de helliges døde ben i og for seg har kraft til å gjøre mirakler. Det er en slik grov villfarelse den romerske kirke og den gresk-ortodokse kirke er i. Man tilber endog helgenenes ben og andre ting de har etterlatt seg.

Nei, dette var jo et ganske spesielt tegn fra Gud. Med det bekreftet Herren sin trofaste tjeners ord. Hele sitt liv hadde han levd for å forherlige Herrens navn.

Kort etter vant Joas seier over syrerne. Tre ganger slo han Hasaels sønn, Benhadad. Slik lyktes han i å ta de stedene tilbake som syrerne hadde tatt fra hans far.

Men en fullkommen seier ble det ikke, som vi har nevnt før.

Det står at Herren gav dem denne seier av nåde og barmhjertighet, "på grunn av den pakt som han hadde gjort med Abraham, Isak og Jakob". Derfor ville han ikke ødelegge dem, og "han kastet dem ennå ikke bort fra sitt åsyn" (v. 23).

Ennå ikke - ja, ennå ikke. Herren ventet i sin langmodighet og gav det ufruktbare fikentre utsettelse. Men til sist kom jo dommen fordi folket ikke ville omvende seg.

Ennå ikke - det er et ord fullt av nåde, men også fullt av alvor. Det taler høyt til oss på denne måten: "Se til at ikke noen forspiller Guds nåde" (Heb 12:15).

Gå til 2Kong 14:1-29
2Kong 14:1-29
Etter at kong Joas i Juda var drept, ble hans sønn, Amasja, konge. Han fulgte helt i sin fars fotspor. Han begynte godt slik faren hadde gjort, og endte dårlig som han.

Han viste i begynnelsen sin lydighet mot Herrens ord blant annet ved å spare barna til de som myrdet hans far. I Østen var det ganske alminnelig at ikke bare de skyldige, men også deres barn ble drept.

Men for Guds ords skyld gjorde han det han gjorde. For han kjente ordet i 5Mos 24:16: "Foreldre skal ikke lide døden for sine barns skyld, og barn skal ikke lide døden for sine foreldres skyld. Enhver skal dø for sin egen synd."

Herren velsignet ham også og gav ham seier over fienden i en krig med edomittene. Til denne krigen hadde han leid hundre tusen stridsmenn av Israel. Men etter råd fra en Guds mann, sendte han dem hjem igjen.

Profeten sa nemlig til ham at han ikke skulle ta Israels hær med seg. For Herren var ikke med Israel. Kongen tenkte nok noe på de mange penger han hadde gitt for dem. Men han ville heller være lydig mot Herrens røst enn for disse pengene få en hjelp som var mot Herren.

Amasja erobret edomittenes by Sela og kalte den for Jokte'el som betyr "den som er undertvunget av Gud". Dermed ville han si at han gav Gud æren for seieren.

Men menneskehjertet er likevel elendig og usselt, det tåler ikke gode dager! Amasjas hjerte ble snart overmodig kort etter at han hadde vunnet seieren. Og hovmod står for fall.

Det er vemodig å se hvor ofte Herren blir nødt til å ydmyke oss fordi vi ikke tåler å ta imot hans velgjerninger. Amasja rev seg helt løs fra Herren og viste en forferdelig grusomhet mot edomittene som var tatt til fange. Ja, han ofret endog røkelse til edomittenes avguder.

Og dermed var lykken forbi for ham. Herren tillot de onde ånder å gjøre han mer og mer hovmodig. Han sendte enda til bud til Israels konge og sa: "Kom, la oss prøve styrke med hverandre" (v. 8).

Joas, kongen i Israel, som nettopp hadde vunnet store seire over syrerne, følte seg større enn Amasja. Han tilkjennegav sin mening ved å fortelle en liknelse om tornebusken som mente den var like bra som sedertreet. Men den ble selv trakket ned av villdyra.

Han prøvde å gjøre Amasja mer edru ved å vise ham noen store sannheter. For kongen var så beruset av hovmod etter seieren.

"Du har slått Edom, og derfor er du blitt overmodig. Vær tilfreds med den æren og bli hjemme! Hvorfor vil du kalle ulykken ned over deg, så du går til grunne, både du og Juda med deg?" (v. 10).

Slik lød Joas ord til Amasja. Det var sannheten, og den rammet ham akkurat der den skulle, selv om den var sagt i stor overlegenhet og med hån.

Amasja skulle ha latt seg nøye med det Herren hadde gitt ham. Og hvor fote er det ikke slik at hjertet vil ha mer når det har fått mye. Og dermed mister man alt det man har fått.

"Men Amasja hørte ikke på ham."* Det var nettopp Guds dom over ham på grunn av hans hovmod: Han kunne ikke se hvor tåpelig han bar seg at. (*Gammeldansk: Men Amasja ville ikke høre.)

Gir man seg over til synden og blir dens trell, vil ordet i en salme passe godt: "Din synd den gjør deg blind og lam."

Jeg vil ikke - jeg kan ikke - jeg vet ikke. Det er trinnene nedover mot avgrunnen for det gjenstridige, vantro hjerte.

Den som seg selv opphøyer, skal fornedres. Det fikk Amasja merke i sannhet. Det var lett gjort for Israels konge å slå Amasja. Ja, han tok han også til fange. Og nå kom en veldig stor ydmykelse for Amasja.

Som seierherre rykket nemlig Joas nå inn i Jerusalem, og Amasja måtte være med i seierstoget som en stakkars fange. Israels konge rev ned et stort stykke av Jerusalems mur på nordsiden. Det var den side som vendte mot Israels rike.

Dermed var Jerusalem nesten helt i Israels makt. Joas tok også med seg alt gull og sølv både fra templet og fra kongens borg. Han tok også noen barn som skulle være gisler. Det var antagelig kongens barn.

Etter å ha ydmyket Amasja så grundig drog Joas bort. Men han lot Amasja beholde tronen. Det er virkelig sant at den som ikke vil høre, må erfare.

Denne gamle historien gjentar seg stadig gjennom hele Bibelen: Mennesket er gjenstridig mot Guds nåde. Herren hadde vært så god mot denne Amasja. Og som takk forlot han Herren.

Amasja fikk ennå lov til å leve femten år lenger enn Joas som vant over ham. Joas død var sikkert en lettelse for Amasja. Gud gav det ufruktbare fikentre ennå en nådetid.

Men heller ikke den ble benyttet. Dermed endte det med at dommen kom over ham i form av et opprør blant hans egne folk. Han flyktet da bort fra Jerusalem for å berge sitt liv, men han kunne ikke flykte fra Guds dom.

Opprørerne innhentet ham og drepte ham. I døden som i livet fulgte han altså i sin fars fotspor.

Etter hans død var hele folket enig om å ta Asarja til konge. Da var han bare seksten år I 2 Krønikerbok blir han kalt Ussias. Navnet Asarja betyr: Herren er min hjelp. Og Ussias betyr: Herren er min styrke. I virkeligheten er det altså samme navn.

Det gode håp folket satte til ham, ble heller ikke til skamme. Det skal vi høre om senere.

Under ham fikk Juda rike en blomstringstid, i alle tilfelle i det ytre. Og samtidig fikk også Israels rike en glansperiode.

I Israel hadde Jeroboam den andre etterfulgt sin far Joas. Han fortsatte i det samme onde spor med kalvedyrkelse som alle de andre siden den første Jeroboams tid.

Likevel lot Gud ham seire. Det skjedde ikke fordi han fortjente det, men fordi Herren ynkes over at "Israel var kommet i bitter nød" (v. 26). Herren hadde ennå ikke felt dommen om å utslette Israel. Ennå en gang ville han prøve å ta det gjenstridige folket med nåde.

De veldige seire folket fikk lov til å vinne over sine gamle undertrykkere i Syria, var en gave fra Gud. Det hadde Herren vist ved å la sin profet Jonas kunngjøre for ham.

Guds langmodighet og miskunnhet er altså ubegripelig stor. Men derfor blir dommen også større hvis Guds godhet, tålmodighet og langmodighets rikdom ikke får lede folket til omvendelse (Rom 2:4).

Under Jeroboams bestefar, Joakas, hadde syrerne hatt makt over hele landet og plaget det mye. Men Joas, far til Jeroboam, hadde likevel vunnet tre slag over syrerne slik profeten Elisa hadde sagt. Og nå ble befrielsen og seieren fullført under denne Jeroboam.

Hele landet øst for Jordan ble tatt tilbake, ja, like til Damaskus, hovedstaden i Syria, seiret Jeroboam. Riket mot nord og øst fikk nå den samme utstrekning som det hadde hatt under David Salomo.

Rikdom og velstand veltet inn over folket, men folket omvendte seg ikke. Det ble bare overmodig og trassig og foraktet Herrens lov under all denne Guds langmodighet og nåde.

At tilstanden var slik, ser vi av de profetene Gud hadde oppvakt på denne tiden. Profetene Amos og Hoseas var Herrens levende vitner I Israel. Midt i denne tid med ytre rikdom, med makt og seier som Israel aldri hadde hatt før, varslet de om dommen som ville komme fra Herren.

For deres profetiske øye var det klart: hele denne blomstringstid og herlighet bar ormen i seg og måtte derfor visne. "Foraktet nåde hevner seg strengt."

Jo høyere folket var oppreist ved nåden, jo dypere måtte fallet bli. For folket lønnet Herren med den verste utakknemlighet. Det belønnet ham med å følge avgudene og senke seg selv ned i synd og skam.

Det er forferdelig å se at slekt etter slekt har lignet de ti spedalske. Bare en liten flokk kjente Herren og Guds nåde og kjærlighet slik at det ble til velsignelse for dem.

Både hos Amos og Hoseas er dette klart i forkynnelsen: Herren kan ikke og vil ikke skåne dem lenger. Dommen over den trygge, overmodige og vantro slekt stod like for døren.

Det er også betegnende at Herren sendte den profet til dem som forkynte seier i Jeroboams første tid, bort fra Israel til hedningene, til Ninive.

Ordet ble liksom tatt bort fra Israel og gitt til hedningene. I alle tilfelle tok folket i Ninive bedre imot det enn det vantro Israel.

Det er et forbilde på det som senere i store trekk skulle gjenta seg etter at korset var reist for Guds sønn på Golgata. Han var Guds største nådegave som folket forkastet. Da gikk også ordet om omvendelse og syndenes forlatelse over fra jødene til hedningene.

På denne tid skjer det også forandring i den stilling profetien hadde i Israel og senere i Juda. Før hadde profetene forsøkt å gripe inn og stanse folket i Herrens navn.

Nå så de at det ikke lot seg gjøre mer. Derfor vender profeten seg mer mot framtida, mot lyset som skinte bak dommens mørke tid. For slekten de levde blant ble forkynnelsen et domsord. De fleste i samtida forstod ikke dette framtidshåpet. Det var slektene etterpå som kom til å hente lys og kraft fra disse profetiske løftene.

Dermed henger det også sammen at Herrens profeter nå ble drevet av Guds Ånd til å skrive ned sine ord. For framtida preget nettopp innholdet i deres forkynnelse nå.

Gå til 2Kong 15:1-38
2Kong 15:1-38
Vi hørte at Amasjas sønn Asarja eller Ussias ble konge etter faren. I Kongebøkene er det særlig Israels rikes historie som er fortalt utførlig om. I 2 Krønikerbok er særlig skrevet om Juda rike. Beretningene utfyller hverandre slik. Og her er Herrens ledelse åpenbart.

Under Asarja fikk Juda rike en fin blomstringstid, slik glansperioden i Israel ble omtalt i forrige kapittel. Også her gav Gud seier på seier både over filistere, arabere og mange andre.

Også innen nasjonen blomstret velstand og gode dager. Asarja tok seg mye av både åkerbruk og kvegavl, som det står i 2Krøn 26:10: "for jordbruket lå ham på hjerte".

I den første tiden lot han seg lede av en profet ved navn Sakarja, men det var ikke den Sakarja som levde senere og som vi har en bok av i Bibelen. I den tiden han søkte Herren, gav Gud ham lykke. Hans navn ble kjent vidt omkring, og han fikk god hjelp.

Men det gikk nå som det så ofte har gått både før og senere. Han ble overmodig og opphøyet seg selv. Han var ikke fornøyd med å være konge, han ville forene prestedømmet med kongedømmet som de hedenske kongene gjorde. Derfor gikk han inn i det hellige for å ofre røkelse på røkofferalteret.

Da slo Gud ham med spedalskhet mens han stod med røkelseskaret i hånden, full av vrede over prestene som ville holde ham tilbake. Samtidig brøt spedalskheten fram i pannen hans. I stor frykt kom han seg ut av helligdommen.

Fra den dag av måtte han bo i et spesielt hus helt atskilt fra de andre. Hans sønn Jotam måtte overta regjeringen av landet. Kongen var spedalsk til sin dødsdag. På grunn av dette ble han ikke begravd i kongegraven, men i en grav ved siden av.

I hans tid stod den veldige Guds-profeten Jesaja fram. Han forkynte alvorlige ord både om dommen som nærmet seg Juda rike ved den assyriske verdensmakt.

Men Jesaja forkynte også frelse fra synden. Og den skulle komme ved ham skulle ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger (Jes 53).

---

Så vender vi oss igjen til Israels rike. Vi ser her hvorledes dommen ruller ut over folket. All den glans og herlighet som hadde samlet seg i folket, forsvant nå og ble avløst av den dypeste elendighet.

Hvor fast og grunnfestet enn verdens herlighet kan ta seg ut, viser det seg likevel at alt er bygget på sand. Det var dette profeten Jesaja forkynte: "Alt kjød er gress, og all dets herlighet som blomst på marken. Gresset blir tørt, blomsten visner når Herrens ånde blåser på det. Ja, sannelig, folket er gress. Gresset blir tørt, blomsten visner. Men vår Guds ord står fast til evig tid" (Jes 40:6-8; Jfr. 1Pet 1:24).

Herrens dom for over gresset og dens herlighet, og alt sammen visnet og tørket inn.

Så vidt vi kan forstå etter de forskjellige opplysninger om tiden her i 2. Kongebok, kom det en tid med ødeleggelse noen år kort etter Jeroboams død.

Sønnen Sakarja rakk å bli konge, for Herrens ord står fast til evig tid. Og Herrens ord hadde lydt til Jehu om at hans slekt skulle sitte på tronen i fire slektsledd.

Det skjedde også. Men Sakarja var bare seks måneder på tronen, da ble han myrdet av en mann ved navn Sallum.

Etter dette kom det en redselsfull tid der den ene tyrann myrder den andre. Slik fortsatte det til undergangen kom for Israels rike.

Hoseas ord var sant for hele denne tiden: "De hadde valgt seg konger som ikke kom fra meg. De valgte høvdinger uten at jeg visste om det" (Hos 8:4).

Meningen med dette ordet er klar: De spurte ikke Gud til råds, men gikk sine egne veier. Derfor skjulte Herren sitt ansikt for dem og overgav dem til deres egne veier.

Sallum regjerte bare en måned. Da kom en annen over ham, Menahem. Det var en tyrann som fryktelig som bare de verste hedninger kan være.

Byen Tifsah ville ikke straks lukke opp sine porter for ham. Derfor ødela han den på den grusomste måte (v. 16).

Da kom for første gang den assyriske verdensmakt over Israel. Pul, kongen i Assyria, falt inn i landet. Men Menahem kjøpte seg fred med tusen talenter sølv. Dette skaffet Menahem seg ved å skattlegge de rike i Israel.

Etter Menahem ble hans sønn Pekaja konge i hans sted i to år. Han ble slått i hjel av en av sine høvdinger ved navn Pekah, som deretter regjerte i tjue år.

Alle disse kongene var fiender, den ene mot den andre. Men en ting var de likevel enige om: de trosset Herren og ble ved i den vonde, vantro kalvedyrkelsen.

Pekah hadde store planer. sammen med syrerkongen Reson ville han erobre Juda rike og trenge Davids ætt bort fra tronen. Men det ble annerledes.

Han ble nemlig selv rammet av Herrens dom. Kongen i Assyria, Tiglat-Pileser, kom over Israel, og denne gange gikk det for alvor hardt for seg. Han bortførte en mengde av innbyggerne til Assyria. Og deretter ble Pekah slått i hjel av Hosea.

Så langt vi kan forstå, kom ikke Hosea straks på tronen. Det gikk noen år med kamp og forvirring før han kunne svinge seg opp på tronen.

Slutten av dette kapittel fører oss igjen til Juda rike. Etter kong Asarja eller Ussuas ble hans sønn Jotam konge. Han gikk i sine fedres fotspor. Men i det ytre vek han ikke av fra Herrens lov slik fedrene hadde gjort.

Om ham står det at han, i alle fall i det ytre, ble ved med å tjene Herren. Faren hadde foregrepet seg på helligdommen. Men om Jotam står det at han "gikk ikke inn i Herrens helligdom" (2Krøn 27:2). Det vil si at han ikke trengte seg inn i det hellige.

Han holdt seg altså på sin plass som konge der Herren hadde satt ham. Han viste ærefrykt for Herrens helligdom blant annet også ved at han bygde den øverste porten i Herrens hus. Det vil si porten mellom den indre og den ytre forgården.

Det står om ham i 2Krøn 27:6: "Og Jotam ble mektig, for han vandret stadig for Herrens, sin Guds åsyn." Og det er fint at se at han ikke senere opphøyde seg selv i sitt hjerte, slik de foregående kongene hadde gjort.

Det ser ikke ut til at han har vært særlig nidkjær for Herren, selv om det ikke står noe om det. For han tillot folket å bli ved i sitt syndige liv uten å gå alvorlig imot det.

I Jotams dager talte foruten profeten Jesaja og profeten Mika.

I Jotams regjeringstid inntraff en begivenhet som han ikke ante noe om. men den skulle bli av stor betydning for jødefolket. Det var byggingen av byen Roma.

Det var et nytt tuktens ris over det gjenstridige folket som slik fikk sin første begynnelse. Det er underlig å se inn i de uendelig mange tråder som Herren styrer verden med, og det i de mange forskjellige forhold.

Vi ser altså at Herren forberedte tuktens ris til dom over en vantro slekt. Og det skjedde lang tid i forveien. På samme måte forberedte Herren frelse og la alt til rette inntil tidens fylde kom. Da sendte Gud sin sønn til verden.

Bare stykkevis kan vi makte å skue inn i Guds dom, den er som havets dyp. Men vi ser nok til å kunne bryte ut gang etter gang med apostelen: "Å, dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier" (Rom 11:33)! Gå til 2Kong 16:1-20
2Kong 16:1-20
Med Jotams sønn Akas nådde ugudeligheten en slik høyde som aldri før. Avgudsdyrkelsen og den frekke ånd overtok all makt, og verdslighet, æresyke og et liv i lyst vokste fram som ugress alle steder.

Vi får et inntrykk av hvordan tilstanden var ved å lese de første kapitler hos profeten Jesaja. Her sier han i Jes 1:3: "En okse kjenner sin eier, og et esel sin herres krybbe. Men Israel kjenner ingen ting, mitt folk har ikke forstått noe."

Ja, Akas gikk så langt at han ikke bare ofret til avgudene rundt om i landet. Men han lot også sin egen sønn "gå gjennom ilden". Det betyr at han ville ofre sin egen sønn til avgudene (se forklaringen til 3Mos 18:21).

Så langt var det ikke gått før, selv ikke i det ugudelige Israel. Vi har hørt hvilken frykt som gikk gjennom folket den gang Moabs konge ofret sin sønn (2Kong 3:27).

Å la barn gå gjennom ilden betyr også noen ganger at de bare gikk fort gjennom ilden uten at de ble drept. Men ofte ble barna også først slaktet og deretter brent som offerdyr til ære for avgudene.

Ved siden av alt dette djevelske vesen gikk kongen i de første årene også i Herrens tempel noen ganger. Først mot slutten av sitt liv dristet han seg til å lukke templet helt. (2Krøn 28:24).

Men dommen uteble ikke. Den kom ved kongene i Syria og Israel. De hadde inngått pakt med hverandre om å ødelegge Juda rike fullstendig. De kom fra hver sin siden og gav Akas fryktelige nederlag. Samtidig angrep både edomittene og filistrene landet (2Krøn 28:17-18).

Da skalv Akas og folkets hjerte "likesom trærne i skogen skjelver for vinden" (Jes 7:2). Men Herren var langmodig og nådig og sendte profeten Jesaja til kongen. Han skulle ikke frykte, Herren ville hjelpe, og Akas kunne be om et tegn på det.

Men Akas ville ikke ha noe tegn. Hans hjerte var kjødelig og bortvendt fra Herren. Han ventet hjelp fra en annen kant.

Hos profeten Jes 7 er fortalt mer om profetens svar til ham. Her i 2. Kongebok hører vi at Akas sendte bud til den mektige kongen i Assyria, Tiglat-Pileser, og sa: "Jeg er din tjener og din sønn.Kom og redd meg fra Syrias konge og Israels konge, som har overfalt meg!" (v. 7).

Men nettopp dette skulle han ha sagt til Herren, den levende Gud. Nå fikk han merke hvor dyrt han måtte betale for å få hjelp av kongen i Assyria.

Assyrerkongen tok imot gull og sølv fra Akas. Han angrep også Syria slik at det ikke ble noe av beleiringen av Jerusalem. Men Akas skulle snart få merke at den han støttet seg til, egentlig var hans fiende.

Skjønt kong Akas ilte opp til Damaskus for å oppvarte assyrerkongen, betraktet kongen i Assyria Juda rike som erobret land.

I 2Krøn 28:20 står det at kongen av Assyria kom til ham og "angrep ham istedenfor å støtte ham". I 2Kong 18:7 ser vi også at Akas måtte betale en årlig skatt til assyrerkongen (tjene ham).

Men på tross av alt dette fortsatte han likevel sin ugudelighet. Han lærte det alle vantro mennesker må erfare, nemlig at verdens kjærlighet er hat.

Da han så et avgudsalter som han likte i Damaskus, sendte han en tegning av det hjem til ypperstepresten Uria. Så skulle han bygge et liknende alter. Og den elendige ypperstepresten var lydig.

Han som skulle ha våket over helligdommen, forrådte den. Han er et bilde på alle verdslige prester som snur seg etter vinden. De går som stumme hunder.

Men det ble onde tider for de troende i landet.

Da kongen kom tilbake fra Damaskus, stod det nye alteret der sammen med brennofferalteret. Men kongen flyttet straks brennofferalteret til side. Det nye alteret skulle ha hovedplassen.

Det var også større enn Herrens alter. Etter kongens befaling skulle det daglige offer og alle andre offer ofres på det nye alteret. Det gamle brennofferalteret, kobberalteret som det kalles, ville han bruke "når jeg tar varsler" (v. 15).

Det skulle altså bare brukes i helt spesielle tilfeller. Meningen med dette var klar nok: Herrens alter skulle gjøres overflødig og settes til side.

Akas framgangsmåte minner oss om hvorledes vantro mennesker er den dag i dag. Til daglig ofrer man på verdens store, fine alter. der ofrer man sine evner og krefter, sin tid, ja liv og sjel. Men bortgjemt i en krok står Herrens alter.

Når det kniper for dem, vil de bruke det og "ta varsler". Slik er det med navnkristendommen: I nødens tid kan man nok kalle på Herren, men til daglig trenger man ikke ham.

Kong Akas gled lenger og lenger nedover på skråplanet. Han plyndret Herrens hus litt etter litt og tok de vakre prydegjenstandene som var igjen der. Herrens hus måtte nøye seg med det ringeste, noe bedre unte ikke Akas templet.

Han tok kobberhavet som stod på tolv kobberokser, ned og satte det på steingolvet. Det er ikke lett å vite hva "sabbatsgangen med tak over" betyr. Hovedbetydningen er klar nok: Alle forandringene Akas gjorde, gikk ut på å gjøre Guds tempel ringere.

Gangen fra kongens borg til Herrens hus forandret han også, "av hensyn til assyrerkongen", står det. Meningen er vel at han skammet seg over å la assyrerkongen se at han hadde en gang til Herrens hus. Derfor snudde han om på alt dette da assyrerkongen kom. Akas skammet seg for Herren, og derfor skammer Herren seg også for ham.

Gå til 2Kong 17:1-23
2Kong 17:1-23
Med dette kapitlet vender vi oss igjen til Israels rike og til Israels siste konge, Hosea. Da var begeret fullt og dommen stod for døren.

Hosea gjorde også det som var ondt i Herrens øyne. Han omvendte seg heller ikke, selv om han ikke var som de Israels konger som hadde vært før ham.

Det var i hans tid at Esekias (Hiskia) ble konge i Juda og innbød også Israels barn til å feire påskefesten i Jerusalem. Vi hører ikke at Hosea satte seg imot dette. Men det frelser en jo ikke at man ikke er blant de verste.

Den ytre årsak til at Israels rike gikk under var at Hosea sluttet å betale skatt til assyrerkongen. Han sendte også bud til kongen i Egypt (Sa'is eller Seveh).

Da drog Assyrias konge opp mot Israel, beleiret Samaria i tre år og inntok den til slutt. Da var det forbi med Israels rike.

På assyriske innskrifter har man funnet følgende ord: "Ved guden Sanvas hjelp som gir kraft over mine fiender, har jeg inntatt byen samaria. Jeg har gjort 27280 innbyggere til slaver og bortført dem til landet Assur. De mennesker som min hånd har tatt til fange, har jeg latt bo midt blant mine undersåtter."

Tallet på de bortførte synes å være forholdsvis lite. Men vi må huske at en del allerede var blitt bortført tidligere, og en del ble jo også tilbake.

Men Israels rike var dermed utslettet som stat. De bortførte israelitter ble spredt omkring på forskjellige steder i det store assyriske rike. Og de er forsvunnet.

Utslettet av folket. Hvilken rystende dom! Den hellige forfatter stanser også et øyeblikk og ser tilbake på grunnen til denne forferdelige hendelse.

"Slik gikk det fordi Israels barn syndet mot Herren sin Gud." Det var den gud som førte dem opp fra Egypt. Denne Herrens store gjerning nevnes her som så ofte før. Utfrielsen fra Egypt var kjernepunktet og midtpunktet i alle Guds nådegjerninger med folket.

En mørk sky ser dobbelt så sort ut mot den strålende sol. Slik viste Israels barns vantro og utakknemlighet seg aller verst med tanke på Herrens store gjerning. Utfrielsen fra Egypt står i den gamle pakt i en liknende stilling som Kristi død i den nye pakt.

Intet sted viser vantroen seg verre den dag i dag, enn når en vantro står overfor den korsfestede, blødende Frelser.

I de følgende vers blir Israels barns fryktelige vantro og gjenstridighet skildret. De levde både i de hedenske skikker kananittene hadde og tilbad kalven som Gud hadde forbannet. Denne falske gudsdyrkelsen var like mye et brudd på pakten med Herren som å tilbe de hedenske gudene.

Ved dette brudd med Herren var Israels rike blitt som en løsrevet gren, og nå var grenen visnet.

Herren hadde ventet lenge i en ubegripelig langmodighet. Gang etter gang hadde han vitnet for dem ved sine profeter (v. 19), men alt var forgjeves. Israels barn skjulte noe som ikke var rett for Herren deres Gud.

Som Adam og Eva en gang skjulte seg mellom trærne i hagen, slik forsøkte de nå å unngå Herrens åsyn. Og samtidig reiste de avgudsstøtter alle steder, fra de minste steder og "vakttårnene" til de befestede byene.

Herren hadde sendt straff etter straff over dem. Han overgav dem igjen i røvernes hender. Men hans tukt var forgjeves så vel som hans nåde. Og så kom til slutt den siste dom.

Slik går det jo med alle vantro mennesker når Guds godhet, tålmodighet og langmodighets rikdom ikke får lov til å lede til omvendelse.

Herren kan vente lenge på det ufruktbare fikentre. Og verden vandrer rolig videre på sin vantro vei. Likevel vil dommen komme en gang.

Men førenn natt skal porten lukkes i,

kom du ei før, da er alt håp forbi;

Rom, rom, intet rom det finnes mer for deg.

Gå til 2Kong 17:24-41
2Kong 17:24-41
Det var blitt tomt på Israels fjell og sletter. Men andre skulle komme og bo her, det hadde Herren bestemt. Assyrerkongen sendte kolonister fra det indre av sitt store rike til landet. Og disse kolonistene dyrket sine avguder slik de hadde gjort i sitt gamle land.

"Da sendte Herren løver iblant dem, og de herjet mellom dem" (v. 25). Det gjorde inntrykk på dem, og de forstod meningen med det om enn på hedensk vis.

De erkjente at de ikke hadde tatt hensyn til "hvordan landets gud skal dyrkes". Slik taler de om Herren, Israels mektige Gud. De tenkte som hedningene gjør at hvert land hadde sin gud.

Derfor sendte de bud til kongen i Assyria og meldte hvordan det var gått. Han sendte da en av de bortførte prester til dem. Det må ha vært en av kalvetilbederne, andre prester var det ikke i Israel.

Han lærte nå "samaritanerne", som de ble kalt senere, "hvordan de skulle frykte Herren". Det var jo langt fra den sanne lærdom, derfor gjorde det heller ikke et dypt inntrykk på dem.

De etterliknet nok Israels barns måte å dyrke Herren på i det ytre. De gjorde de ytre seremonier, men samtidig tjent de sine egne guder med all sin hedenske styggedom. Kolonistene var fra forskjellige steder og hadde hver sine guder som de dyrket på sin måte.

Det står så betegnende om disse blandingsfolk: "De fryktet Herren, men dyrket også sine egne guder på samme vis som de hedningefolk de var bortført fra" (v. 33).

De forsøkte altså å gjøre det umulige: å tjene to herrer. Og mange mennesker her hjemme blant de døpte har det på samme måte! De har en viss ytre frykt for Herren. Derfor går de kanskje en enkelt gang til alters og holder kirkens skikker.

Men i det virkelige liv tjener de sine egne guder. Det er verden i dens forskjellige måter, som pengekjærhet, vellyst. Eller mennesket kan gjøre seg selv og sin egen rettferdighet og klokskap til sin avgud.

Men ingen kan tjene to herrer. Derfor står det også her: "De frykter ikke Herren" (v. 34). De holdt seg ikke etter hans ord, slik han hadde bundet Israels barn til å tjene og frykte ham (v. 35-39).

En selvlaget gudsdyrkelse har ingen verdi for Herren. Bare det som stemmer med hans ord, bringer hjertet i samfunn med ham. Uomvendte mennesker sier ofte at de tenker mye på Herren.

Men hva hjelper det når tankene er etter deres eget hode og det ikke er Herrens tanker. Man glemmer Herrens pakt, dåpspakten som forplikter til et brudd med hele djevelens vesen og til å gi seg helt til Herren.

Bare når man vil tjene Herren etter hans ord, har man rett til å ta imot løftet som også står her: "Men Herren deres Gud skal dere frykte, og han skal fri dere fra alle deres fienders hånd" (v. 39).

Ordet i den gamle pakt viser oss klart og inntrengende denne sannhet: bare den gudsfrykt som vil bryte med alle andre guder, har verdi for Gud.

Tusen og atter tusen taler om at de også tror. Og de blir vred når de ikke blir anerkjent som troende. Flokken blir liten når spørsmålet kommer: har du den tro som har brutt med verden både utenfor og inni deg.

Da vil det stå fast til tidenes ende det biskop Brorson synger om i sin salme:

Den tro som vil med lempe

og uten møye frem,

den tro som ei vil kjempe

seg gjennom verden hjem,

den tro er død og kold,

ei verd en tro å nevne,

har ingen kraft og evne

mot Satans pil og skjold.

Samaritanerne fortsatte i lang tid med sin "blandede" gudsfrykt. Som fedrene gjorde, slik gjorde også barna og barnebarna. Flere hundre år gikk til både den grove avgudsdyrkelsen og kalvetilbedelsen forsvant.

Da oppstod det blandingsfolk som kalles samaritanere, et mellomledd mellom hedninger og jøder. De æret Moseloven og hadde en avskrift av den som på visse punkt er feil.

De venter også på Messias. Det ser vi også av samtalen mellom den samaritanske kvinne og Herren ved Jakobs brønn i Sykar (Joh 4:25). Og de gjorde ofte skam på jødene ved å vøre mer mottagelige for evangeliet.

Vi hører jo om den barmhjertige samaritan, og en av de ti spedalske var samaritaner. Han var den eneste som vendte tilbake og gav Gud ære for helbredelsen.

Den samaritanske kvinne ved brønnen fant villige øre da hun forkynte budskapet om Messias for sine landsmenn. Og i Apg 8 er også fortalt om at samaritanerne tok imot Guds ord.

Den tomme plass som oppstod da Israel ble forkastet, ble omsider fylt av andre. Og slik vil det alltid være. Derfor gjelder det om å ikke la vår plass stå tom slik at andre får den. Vi må huske det som står i en liten sang:

Plass var beredt for hver og en som kom,

din står der også, la den ei stå tom.

Gå til 2Kong 18:1-37
2Kong 18:1-37
Den ugudelige Akas ble etterfulgt av sin sønn Hiskia (Esekias). Han var tjuefem år gammel da faren døde, og han var bare trettiseks år. Akas kan ikke ha vært mer enn ca 12 år da han fikk denne sønnen.

Dette er ikke uvanlig i Østerland der modenhetsalderen kommer mye tidligere enn i vårt land. Man kan finne mødre på ti-elleve år.

Men det var en himmelvid forskjell på far og sønn her. Denne gang falt eplet langt fra stammen. Kanskje har Hiskias mor vært av et annet sinn enn faren. Men i alle tilfelle har sikkert profetene Jesaja og Mika hatt stor innflytelse på ham.

Siden Davids tid hadde det ikke vært noen konge som i hele sin regjeringstid hadde vært så avgjort mot all avgudsdyrkelse. Han fikk enda til fjernet ofringene på haugene som ingen annen konge hadde klart å avskaffe.

Navnet hans betyr: "Herren er kraft." Med troens kraft og nidkjærhet gikk han fram uten å vise noe slags mildhet i å skåne ugudeligheten.

Han knuste til og med den kobberslangen som Moses hadde laget i ørkenen. For Israels barn hadde også drevet avgudsdyrkelse med den.

Man kan også drive avgudsdyrkelse med det hellige. På samme måte er nattverdbordet et ytre tryllemiddel for mange mennesker. Derfor vil uomvendte mennesker så ofte ha den i sin dødsstund. Og noen holder fram med altergangen selv om de ellers ikke vil ha noe med Herren å gjøre.

Men vi må ikke skåne noe av dette uåndelige vesenet, slik Hiskia heller ikke gjorde med kobberslangen. Han kalte den Nehustan, som betyr: Av kobber. Han gav den altså navn som et livløst stykke kobber. Det var det rette navnet, han kalte det dødt det som var dødt.

Hele denne nidkjærhet hos kongen sprang ut av en levende tro på Herren. Det står om han at "han satte sin lit til Herren" (v. 5), og "han holdt fast ved Herren. Han vek ikke av fra ham, og han holdt hans bud" (v. 6).

Hiskia er et godt bilde på den nidkjærhet som vi finner igjen hver gang en synder omvender seg til Herren. Da må avgudene falle, og Herren får den plass han skal ha.

"Og Herren var med ham," står det. Herren gav ham visdom og frimodighet i troen slik at han brøt tjenerforholdet til kongen i Assyria.

Slik er det også: Når man blir troende, behøver man ikke lenger å tjene verden. Man kan fritt bryte med verden, for Herren er vårt skjold. Og han frigjør alle sine venner. Herren gav også Hiskia seier over filistrene og ennå større ting som vi snart skal se.

I Hiskias sjette år erobret Salmanassar, kongen i Assyria, Samaria og bortførte Israels folk. Noen år senere drog assyrerkongen som da het Sankerib, også opp mot Juda. han var antagelig på vei til Egypt.

Det så truende ut. Alle Judas faste byer falt i assyrernes hånd. Til slutt var det nesten bare Jerusalem igjen. Det så ut som om det aldri kunne gå godt det Hiskia hadde gjort, nemlig å bryte med Assyria i tillit til Herren.

Stormennene i Juda hadde lenge sagt at man skulle søke hjelp i Egypt. Hiskia hadde vært svak nok til å gi etter og hadde send bud til det eneste rike som kunne trosse Assyria.

Kongen hadde neppe god samvittighet med å gjøre dette. Og profeten Jesaja talte sitt alvorsord mot dette forsøk på å holde kjød for sin arm. Den politikk som Jesaja forkynte, fikk uttrykk i dette ordet: "Dersom dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst. I stillhet og i tillit skal deres styrke være" (Jes 30:15).

Han hadde sagt at hjelp fra Egypt var unyttig, og han ropte ve over de som for ned til Egypt etter hjelp. De satte sin lit til hester og vogner og ryttere. Men de vendte ikke sine øyne til Israels Hellige og søkte ikke Herren (Jes 31:1).

Hver gang et troende menneske søker støtte og hjelp i noe utenfor Herren, vil tukten komme. Da må vi gjennom ydmykelsens smelteovn for at tvilens slagg kan bli renset ut.

Det fikk også Hiskia merke. Han måtte ydmyke seg og be assyrerkongen om tilgivelse, og han måtte betale en uhyrlig sum i bot, tre hundre talenter sølv og tretti talenter gull.

Han hadde store vansker med å skaffe denne summen. Han måtte ikke bare tømme sitt eget skattkammer, men også skattene i templet. Ja, han måtte enda til rive av det gullet som dørene og dørstolpene i templet var beslått med.

Men det skulle bli verre. Kongen i Assyria brøt straks sitt løfte og sendte en stor hær mot Jerusalem til tross for at boten var betalt.

Da hæren var kommet ganske nær Jerusalem, sendte de assyriske hærførerne bud etter kong Hiskia. Kongen sendte da tre av sine menn ut til dem, men den assyriske general Rabsake spottet og hånte nå Hiskia.

Først gikk spotten ut over den tillit han viste da han stolte på Egypt (v. 19-21). Og underlig nok måtte Hiskias stormenn nå ta imot den samme sannhet fra fienden som de ikke ville høre av Herrens profet Jesaja.

Hvor ofte hadde ikke Jesaja sagt dem at Egypt var en rørstav som brast når man ville støtte seg på den. Det samme hørte de nå med spott fra fienden.

Men spotten gikk lenger. De spottet også den tillit Hiskia hadde vist Herren. Selv om Hiskia hadde vært svak og gitt etter for sine stormenn og søkt hjelp i Egypt, var det likevel Herren som var hans hjertes faste klippegrunn.

Men han stod nokså alene med sin tro i det vantro folket. Det visste også Rabsake. Men underlig nok forsøkte han å benytte seg av den motstand han visste det var i folket mot Hiskias forbud mot å ofre på haugene.

Han framstilte dette for Hiskias stormenn som om Hiskia hadde innskrenket dyrkingen av Herren. Han mente altså at kongen hadde krenket den Gud han sa han stolte på.

Dette likner djevelens måte å forvanske sannheten på. Hvor ofte han ikke Satan forvrenge troen på Herren hos et Guds barn når anfektelsen kommer. Han framstiller det et Guds barn gjorde i tro som noe helt forkastelig og som synd mot Herren!

Assyrerne hevder i v. 25 at det er Herren som har sendt dem for å ødelegge Juda. Det minner om djevelens forsøk på å vise at det er Herren selv som taler gjennom ham, det er Herren som er vred og som nå forkaster et Guds barn.

Hiskias menn ble redd fordi Rabsake talte det jødiske språket. For folket på muren hørte det som ble sagt og kunne slik lett tape motet.

Men Rabsake ropte enda høyere til de jødiske krigerne på muren. Han fortsatte å tale hebraisk uten å bry seg om at Hiskias sendebud bad ham tale syrisk. De dannede forstod dette språket i hele Asia på den tid.

Først forsøkte Rabsake å få folket bort fra tilliten til Herren og til Hiskia. Så lovet han dem fred og gode dager bare de ikke var lydige mot Hiskia og hørte på ham når han sa: "Herren vil redde oss!"

Men til slutt (v. 33-35) ropte han høyt at ingen av de guder assyrerkongen hadde møtt på sin vei, hadde klart å berge noen fra hans hånd. Da ville heller ikke Herren, Israels Gud, klare det.

Før hadde han sagt at Herren hadde sendt ham. Men i dette ordet brøt hele den hedenske tross mot Herren fram med rene ord. Før hadde han sagt: Herren vil ikke hjelpe dere. Nå lød det slik: Herren kan ikke hjelpe dere.

Slik går også djevelen fram. Det er likegyldig for ham hvordan han fordreier sannheten om det er nokså selvmotsigende. Han ønsker bare at hjertet blir revet løs fra troen på Herren.

Men kongen hadde befalt folket at de ikke skulle svare fienden et eneste ord. Og det gjorde de heller ikke, de tidde.

Slik gjelder det også å være mot vår fiende, djevelen. Vi må aldri diskutere med ham eller svare ham på noe som helst. Vi har ingen ting å tale med ham om.

Å, hvor ofte blir ikke Guds barn narret i anfektelsens mørke tid. De ser på djevelens løgn som noe de må lytte til og tenke over. Så lykkes det altfor ofte for djevelen å forvirre et Guds barn for en tid. "Svar ham ikke," det rådet hadde Hiskia fått fra Herren.

Gå til 2Kong 19:1-37
2Kong 19:1-37
Vi hørte i forrige kapittel at kongen slett ikke ville svare fienden. Og det var rett.

I dette kapitlet viser kong Hiskia oss på en fin måte hvem vi skal tale med når fienden frister. Det første han gjorde var å gå inn i Herrens hus i botsdrakt. Han gikk altså til Herren og ville tale med ham om alt det fienden hadde sagt.

Det neste han gjorde var å sende bud til Herrens profet, Jesaja.

Slik skal nettopp en troende gjøre: Først til Herren og deretter til de hellige.

Vi skal ikke begynne med å legge saken fram for de hellige. Vi må først gå til Herren i bønn. Men fra lønnkammeret går veien ut til de helliges samfunn.

Herren gir oss ofte svar gjennom sine venner, slik han gjorde det her ved Jesaja. Lønnkammeret og samfunnslivet med Guds barn er nøye knyttet sammen.

Den som ikke har trang til å være sammen med Herrens hellige i sorg som i glede, har det heller ikke godt i lønnkammeret med Herren.

Men å bare søke de hellige og spare seg selv for bønnens kamp i lønnkammeret, fører inn i mennesketrelldom.

Nei, begge deler, og nettopp i den orden som den troende Hiskia viser oss her, skal vi gå. Da skal vi erfare Herrens velsignelse.

Kongens sendebud gikk i kongens navn til Jesaja og talte om situasjonen. Den så ganske håpløs ut for mennesker. Kongen kalte denne dagen for "en dag med trengsel, straff og vanære". Han forstod vel at nøden var tukt fra Herren. Men når Herren tukter, da spotter fienden.

De fleste Guds barn har opplevd slike tider der Guds hånd lå tungt på dem. Da spottet Satan, og stillingen så fortvilt ut. Den liknet en kvinne som skulle føde uten å ha kraft til å gjøre det. Og dette bildet som kongen brukte, viser virkelig hans hjelpeløse tilstand.

Nå bad han om at profeten skulle be til Herren for ham. Svaret kom raskt og gjorde godt for det engstelige hjertet: "Frykt ikke for de ord du hørte, de ord assyrerkongens menn hånte meg med!" (v. 6).

Slik lød Herrens ord. Hvor ofte lyder det ikke slik i Den hellige Skrift: Frykt ikke. Der alle dører synes lukket, er det alltid en vei for Herren. Han vet råd.

Herren ville gi ham "et slikt sinn at han vender tilbake til sitt land" (v. 7). Det betyr at han ville legge frykt i ham ved et rykte han skulle høre. Det var ryktet om kongen i Etiopia,* Tiraka, som regjerte i Egypt. Han skulle komme mot ham. (*Dansk: Morlands konge.)

På den måten ville han drive ham tilbake til sitt eget land, og der skulle han falle for sverdet. Med dette trøstefulle budskapet vendte kongens tjenere tilbake fra profeten.

Det gikk også slik. Assyrerkongen hørte et slikt rykte og ble redd. Han innså at slaget med Juda var nesten tapt. Men han forsøkte ennå en gang å ta motet fra ham ved å sende Hiskia et brev for å få ham til å overgi Jerusalem.

Slik går også djevelen ofte fram når han angriper Guds barn. Nettopp når han merker at et Guds barn er nær seier, presser han oftest mest på.

Men vi Guds barn bør nettopp lære av alt dette at vi aldri skulle kaste vår frimodighet fra oss. For når nøden er størst, er hjelpen nærmest.

Da kongen fikk brev fra assyrerkongen og hadde lest dem, gikk han rett opp i Herrens hus. Der bredte han brevene ut for Herrens ansikt.

Så bad han ydmykt til Herren, Israels Gud. Det er den Gud som troner over kjerubene og var Gud over alle riker på jorden. Han bad Herren om å legge merke til den hån kong Sankerib kom med.

Hiskia forsøkte ikke å gjøre assyrerkongens makt liten. Nei, han innrømmet at kongen i Assyria var blitt seierherre over alle de andre landene.

Men han bekjente også sin tro på at de andre land hadde lidd nederlag på grunn av sine avguder. De var bare tre og stein. Nå bad han Herren om å forherlige sitt navn, og at alle riker på jorden måtte kjenne at han alene var Gud (v. 15-19).

Ja, slik er det for alle Guds barn, vi skulle legge alt fram for Herren. Når fienden spotter, skulle vi bare legge det fram for Herren og fortelle ham det.

Vi skulle ikke late som om djevelen ikke hadde makt. Vi må si med kong Hiskia: "Det er sant" (v. 17). Fienden er sterk. Men det er også sant at Herren vår Gud er den sterkeste. Og ber vi om seier og frelse, ber vi aldri forgjeves. Men vi må ikke be for å vinne ære selv, men for at Herrens navn kan bli æret.

Svaret fra Herren kom også gjennom profeten Jesaja. I v. 21-34 finner vi det herlige svaret: "Jomfruen, Sions datter, forakter deg og spotter deg, Jerusalems datter rister på hodet av deg." Slik lød det profetiske ordet fra Herren over fienden.

Det understreker utrykkelig at Jerusalem skulle fortsette å være en jomfru, det betyr usmittet av hedenskapet. Assyrerkongen skulle ikke få lov til å legge sin hånd på henne og forføre Jerusalem.

Først taler han om assyrerkongens hovmot (v. 22-24). Han slo om seg med at ingen ting kunne stanse ham, verken fjell, ørken eller elver.

Deretter (v. 25-28) kommer Herrens ord til denne skrythalsen: Assyrerkongen måtte ha hørt at Herren hadde vist sin miskunnhet mot Israels folk i "fjerne tider".

Og slik skulle han nå erfare at Herren hadde makt til å gjøre de faste byer til grushauger, og å knuse menneskemakt. Hans fiender skulle bli som gress på marken, som det avsvidde og umodne korn.

Herren viste at det var mot Herren Sankerib raste i sitt hjerte. Men Herren ville behandle ham som en olm okse eller hest. Han ville legge krok i hans nese og bissel i hans munn og føre ham tilbake på den veien han kom.

Dette ord fra Herren fikk Sankerib ikke høre ordrett slik, men han fikk erfare det uttrykkelig når det ble oppfylt.

Guds folk skal også lære av alt dette at Herrens fiender ikke kommer lenger enn Herren vil. Djevelen selv er som en hund bundet i lenker. Han kan nok fare glupsk fram, men han kommer ikke lenger enn Herren gir ham lov til.

Slik er det også med alle hans håndlangere. Det er verden og dens fyrster som Herren bruker som riset han noen ganger må tukte sine hellige med. Det gir frimodighet når vi holder fast ved dette: Herren har makten, og fienden har ikke makt til å ødelegge det han vil.

Som tegn på Herrens makt til å innfri sitt løfte skulle Hiskia få se noe: Folket skulle leve av det som vokste opp på marken av seg selv i to år. For to ganger hadde de blitt hindret i å så på grunn av kongen i Assyria som var der. Men det tredje året skulle være som før med vår og høst (v. 29).

En rest av folket skulle bli igjen i landet, og den skulle slå rot og bære frukt. Dette siste løftet (v. 30-31) peker lenger en frelsen fra Assyria og mot den nye pakts tid.

Slutten av profetordet her (v. 32-34) taler ennå en gang om at assyrerkongen ikke skulle komme inn i Jerusalem. Ja, han skulle ikke en gang få lov til å kaste en pil inn der eller kaste opp en voll mot den.

"Jeg vil verne denne byen og frelse den, for min skyld, og for min tjener Davids skyld" (v. 34). Slik lød Herrens trofaste ord.

"For min skyld," sier Herren. Ja, ikke på grunn av våre egne gjerninger eller vår fortjeneste, men for sin egen skyld. Fordi Herren er den han er gjør han det, en trofast Gud som ikke glemmer sine nådeløfter.

Og her ligger det også et stort løfte for troende mennesker om deres etterkommere: for min tjeners Davids skyld! Davids tro hadde velsignelse med seg til alle hans etterkommere til alle tider.

Ja, Herren viser miskunnhet i tusen ledd. Og ikke bare vi selv, men også barna og etterslekten skal høste velsignelse når vi gir ham vårt hjerte og lever i samfunn med ham.

I de siste vers i kapitlet er fortalt om hvorledes Herrens hjelp kom med dom over fienden. Hiskia visste ikke i alle detaljer hvorledes Herren ville hjelpe. Og Herrens venner behøver ikke alltid å vite det.

"Det er meg nok hans ord å tro." Slik må det lyde i våre hjerter. Da skal vi nok i rett tid få se hva ordet lovet oss.

Neste morgen da assyrerkongen våknet, lå 185000 av hans stolte hær døde på jorden. Herrens engel som i gammel tid hadde slått de førstefødte i Egypt den første påskenatta, hadde også fullbyrdet Herrens vredes dom også her.

Med skam måtte assyrerkongen dra hjem til Ninive. Og i et avgudstempel der ble han slått i hjel av to av hans egne sønner.

De assyriske innskrifter man har funnet forteller nok om Sankeribs reise til Juda, og om det sølv og gull han fikk av Hiskia. Men da slutter fortellingen. Han nådde ikke å erobre Jerusalem.

Sal 46. 76 synes å hentyde til den mektige frelse vi har hørt om her. Et lite folk som var så hjelpeløs i seg selv, seiret over en mektig fiende ved Herrens kraft.

Men denne beretning i Bibelen gir hjertetrøst til alle Guds barn til alle tider. Og det lyder til oss fra en annen prøvet Guds mann i et lite salmevers:

Så kast da all din smerte

på Herrens sterke makt,

Og håp, o håp, mitt hjerte,

vær trøstig, uforsagt!

Du er dog ei den Herre,

som allting råde bør,

Gud selv må septret bær,

og allting vel han gjør.

Gå til 2Kong 20:1-11
2Kong 20:1-11
"På den tid," står det, ble Hiskia dødssyk. Om det var før assyrerkongen angrep eller etter, vet vi ikke sikkert. Men det var helst etter.

Hiskia ble nå satt på en ny trosprøve. Guds barn opplever jo den ene prøve etter den andre. Det er slik Herren oppdrar sine venner.

Da kongen lå der, fikk han et budskap gjennom Herrens profet, at sykdommen var til døden. Det er meningen med det alvorlige ordet som lød til ham: "Beskikk ditt hus! For du skal dø og ikke leve lenger."

Skulle han bli berget, måtte det skje ved et under. Men det var skjult i Guds råd om Herren ville gjøre et slikt under.

Dette ordet: "Beskikk ditt hus, for du skal dø og ikke leve lenger," lyder på mange måter til mennesker fra Herren den dag i dag.

Men det hus som må settes i stand, er ikke bare vårt ytre, jordiske hus, men først og fremst den husholdning Herren har betrodd oss da han sluttet en pakt med oss i dåpen. Det er godt for den som hører Herrens røst i tide og er rede når Herren kommer.

Da Hiskia hørte dette, ble han meget bedrøvet. Tilværelsen etter døden var meget uklar for de troende i den gamle pakt. Det var en slags skyggetilværelse der minnet om Herren var borte.

Det var ennå ikke kastet lys over dette, slik Gud har gitt det til kjenne i den nye pakt. Hos profeten Jes 38 finnes et skrift av kong Hiskia i forbindelse med denne sykdommen.

Her klager han bittert over at han ikke skulle få oppleve det løfte de troende hadde fått i den gamle pakt. Det var løftet om et langt liv på jorden. Han var bare trettini år og altså i sin beste alder.

Han følte det som om Herren hadde mistillit til ham ved dette. For han visste med seg selv at han hadde vandret for Herren av et ærlig og oppriktig hjerte og gjort det som var godt i Herrens øyne. Med alle krefter hadde han kjempet mot folkets vantro og avgudsdyrkelse.

I sin dypt nedbøyde tilstand gav han likevel ikke opp håpet om at Herren ville gripe inn. Det står at han vendte sitt ansikt mot veggen og bad til Herren. Han utøste sitt hjerte for ham og la dette fram for ham: Hvorfor - det pinte hans hjerte.

Han kunne ikke forstå det, og han minner om sin oppriktige vandring i troens lydighet (v. 3). Men han gjør det ikke i egenrettferdighet, men bare som et barnslig uttrykk for hvor vanskelig det var å forstå Herrens vei med ham i dette.

Når dette "hvorfor" trenger seg inn i Guds barns hjerte, gjelder det sannelig om å være våken. Lykkelig er den som bærer dette "hvorfor" fram for Herren i barnslig ydmykhet, selv om det skjer med bitter gråt slik kong Hiskia gjorde.

Kommer man ikke til Herren med det, kan et slikt "hvorfor" lett bli en gloende pil fra den Onde. Den kan reise en ond ild av knurring og gjøre en misfornøyd med Herrens vei. Og det kan gi troen et dødssår.

Herren hørte den syke kongens bønn. Profeten Jesaja var ikke kommet ut av kongsgarden før Herren sendte ham tilbake med et godt budskap til Hiskia:

"Så sier Herren, din far Davids Gud: Jeg har hørt din bønn, jeg har sett dine tårer. Jeg vil helbrede deg! I overmorgen skal du gå opp til Herrens hus" (v. 5).

Herren lovet ham ennå femten år å leve og forsikret ham om at han ville være hans bergingsmann og fremdeles beskytte ham mot assyrerne.

Deretter sa Jesaja at de skulle hente en fikenkake og legge den på byllen. Fikendeig ble på den tid brukt for å gjøre byller og svulster bløte.

Det var altså de naturlige legemidler profeten brukte. Vi kan lære av dette å ikke ringeakte slike midler. Men vi lærer også at de bare har legende kraft i seg når Herren liksom underskriver resepten.

Kongen bad imidlertid om å få et tegn på at han visselig skulle komme seg. Han tvilte vel egentlig ikke på Herrens ord. Men han visste han var svak i troen og lengtet etter en bekreftelse og stadfesting fra Herren.

I den nye pakt tales det bare om ett tegn: Kristus død og oppstanden for oss. I den gamle pakt tales det derimot ofte om tegn, for det var ennå i den umyndige tiden. Guds Ånd bodde ennå ikke på jorden med sin gjenfødende kraft.

Hiskias far, den vantro Akas, ville jo ikke en gang ta imot det tegn som han fikk lov å be om (Jes 7:11-12). Herren gav Hiskia lov å velge et tegn på en ganske eiendommelig måte.

Kong Akas hadde nemlig satt opp et solur, en slags solskive med streker på. Skyggen viste hvor langt på dag det var. Jesaja spurte nå kongen: Skal skyggen gå ti trinn fram eller ti trinn tilbake.

I og for seg var det et like stort under om skyggen straks gikk ti streker fram eller ti streker tilbake. Men det å gå fram var det naturlige, bad kongen om at skyggen skulle gå ti streker tilbake.

Så bad profeten til Herren, og Herren gjorde det. Skyggen gikk virkelig ti streker tilbake. Det kan jo være det samme hvorledes Herren gjorde dette underet.

For den Gud som har alle naturlover i sin hånd, var det lett å la det skje. Og vi skal ikke anstrenge oss for å finne på en eller annen forklaring.

Det var et mirakel, og dette underet ble kjent langt borte, helt ut til Babel. I det skriftet vi har omtalt før, som Hiskia skrev da han ble helbredet, sier han dette:

"Se, til fred ble meg det bitre, ja det bitre. I kjærlighet drog du min sjel ut fra ødeleggelsens grav. For du kastet alle mine synder bak din rygg" (Jes 38:17).

Gå til 2Kong 20:12-21
2Kong 20:12-21
Men nettopp da Hiskia var så glad i Herren på grunn av helbredelsen han hadde opplevd, falt han i en snare. Det er ikke bare i vanskelige tider at fristelsen ligger nær. Den kommer like mye og mer i lyse og lette tider, når Herren la oss bo på solsiden.

I medgangstider er det ofte vanskelig å holde fast på det ydmyke sinn, det som gir Herren hele æren. Man blir så lett selvsikker, og i en slik tilstand ligger fallet så nær. Ja, fallet er der allerede. Herren blir liksom nødt til å trekke seg noe tilbake og la oss få erfare vår avmakt.

Det gikk slik til Berodak Baladan, kongen i Babel, sendte brev og gaver til Hiskia da han var helbredet. Grunnen til denne store vennlighet mot kongen i det lille Juda, var nok nysgjerrighet om underet med skyggen (2Krøn 32:31).

Kongen og hans stormenn ville gjerne vite mer om det. Men grunnen var sikkert også at kongen i Babel ønsket å komme i forbindelse med Hiskia.

Babel arbeidet nå med å rive seg løs fra Assyria som de nå lå under. Dermed hadde de en felles fiende. Og etter seieren over den assyriske hæren, vurderte han Hiskia høyere enn før.

Men denne kongen kjente ikke Herren. Det var en fullstendig hedensk fyrste som Hiskia på ingen måte skulle gå i forbindelse med.

Hiskia følte seg imidlertid meget smigret ved denne oppmerksomheten. Hvor lite skal det ikke til for å få forfengeligheten til å stikke sitt stygge hode fram!

Det var til og med det svake punkt hos Hiskia å søke støtte uten for Herren, hos verdslige makter. Og det så ganske tiltalende ut for kjødet å være venner med en så mektig hersker som kongen i Babel.

Men troskraften svekkes i samme grad som hjertet søker støtte i noe som helst annet ved siden av Herren. Det som ser ut som en vinning, blir i virkeligheten til et stort tap.

Hiskia førte sine gjester omkring og lot dem se hele skattkammeret. Men da de reiste, fikk han besøk av Herrens gamle tjener, Jesaja.

Hiskia selv var knapt nok våken for at han var kommet ut på skråplanet. Også troende mennesker kan gli inn i et forhold som ikke er rett for Herren uten selv å være klar over det.

Man kan være klar over det og bør være det. Men når hjertet allerede er sløvt, blir man også sløv for å lodde dybden i sin egen sjel.

Det er likevel en som våker over sine venner som en hyrde, og han ser faren selv om vi ikke gir akt på den. Det var han, den trofaste hyrde og Israels Gud, som sendte profeten som en vekker til Hiskia.

Han hadde et alvorlig ord til kongen. Det var et budskap om at alt det kongen hadde vist til sendebudene fra Baal, en gang skulle føres dit som bytte. Ja, Hiskias etterkommere skulle varte opp i kongens palass i Babel som hoffmenn (v. 17-18).

Som kong David hadde bøyd seg under Natans alvorlige tukt, slik bøyde også Hiskia seg for rådet som Jesaja forkynte. "Det Herrens ord som du har talt, er godt," sa han ydmykt.

Ja, Herrens ord er godt, selv om det er et dommens ord. For ved sin dom renser Herren sitt folk selv om det er tungt og bittert for kjød og blod å gjennomgå en slik tukt.

Og Hiskia tilføyde: "Er det ikke godt hvis det skal være fred og trygghet i mine dager?" Hans hjerte takket med dette for den nåde at Gud ville spare ham selv fra å oppleve de tunge ydmykelsens dager.

Som vanlig slutter skildringen også her med en ganske kort om hva kongen ellers hadde gjort av jordiske ting. Forfatteren viser også til en krønike hvor alle disse ting var skrevet ned. Forfatteren sikter imidlertid her bare på det som har betydning for Guds rike i folket.

For troens øye blir alle disse andre jordiske ting små og ubetydelige. De hører nok med til menneskelivet, men de blir det eneste livsinnhold hos vantro mennesker.

Det viktigste Hiskia gjorde av jordisk arbeid var en ny vannledning fra en dam som lå høyt til en dam inne i selve byen. Den gamle åpne vannledning fikk han byttet om med et underjordisk rør eller tunnel.

Men det er ikke dette som har gjort Hiskias navn kjent og kjært i Guds menighets historie. Nei, det å kjenne den åndelige ledning har gjort hans navn stort.

Det er troens og bønnens underfulle ledning. Den leder Guds kraft og nådes vannstrømmer til velsignelse for Jerusalem og Juda folk. Det er bare dette som er stort for Herren vår Gud.

Gå til 2Kong 21:1-26
2Kong 21:1-26
Likeså forskjellig som Hiskias var fra sin ugudelige far Akas, likeså forskjellig var Manasse fra sin troende far Hiskia. Make til ugudelighet som kong Manasse gjorde seg skyld, var ikke skjedd før verken i Israel eller Juda.

Hiskia hadde vært temmelig alene med sin tro. I det ytre hadde nok folket sluttet med avgudsdyrkelsen, men det var likevel mye vantro i folket. Det kan vi tydelig se av profeten Jesajas skildring.

Slik står det hos Jes 29:13: "Dette folket holder seg nær til meg med munnen og ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg, og deres frykt for meg er et menneskebud som de har lært."

Og med den unge Manasse som nå bare var tolv år gammel, fikk dette vantro vesen en veldig makt. Offerhaugene og avgudsalterne som faren i nidkjærhet for Herren hadde revet ned, ble nå reist på nytt.

Ved siden av Baal og Astarte dyrket han også "hele himmelens hær". Det var den assyrisk-babylonske stjernedyrkelsen*, og med disse avgudsalterne fylte han begge forgårdene i templet. (*Dvs. Astrologien.)

Han lot sin egen sønn gå gjennom ilden til ære for avgudene. Og han satte inn alle mulige svartekunster og overtroen som var forbudt i Herrens lov.

Men toppmålet av frekkhet nådde han likevel da han satte et Astartebilde inn i selve Herrens hus, antagelig i det Hellige. Når vi tenker på at Astartedyrkelsen for en stor del bestod i motbydelige skikker og uren vellyst, da forstår vi også hvor stygg gudsbespottelsen var.

Manasse oppførte seg verre enn de gamle kananitter hadde gjort i gamle dager.

I tillegg utøste Manasse også "mye uskyldig blod". Vi forstår at det særlig måtte gå ut over de som bekjente Herren. Etter sagnet skal han ha latt den gamle profet Jesaja gjennomsage.

Men deretter lød også Herrens ord om dom som aldri før. På tross av at Manasse raste var det noen profeter som kunngjorde for ham at dommen nå var ugjenkallelig besluttet i Herrens råd.

Slik som det hadde gått med Samaria og Akabs hus, slik skulle det også gå med Jerusalem. Den skulle ødelegges fullstendig "fra ende til annen". Den skulle bli tømt som når man vender et fat helt om for å vite at det ikke er mer igjen i det (v. 13).

Men underlig nok ble dette uhyre et nådebarn til slutt. han ble et omvendt menneske. Det sies ikke her i 2. Kongebok, fordi hans omvendelse ikke fikk noen innflytelse på folket. Dommen over folket var ugjenkallelig besluttet.

Det ble uten betydning for rikets historie. Men det står som et velsignet vitnesbyrd om Guds usigelige langmodighet, og om hvor høy, brei, dyp og lang hans kjærlighet er. Manasses omvendelse står som et skinnende lys i den hellige historie.

I 2Krøn 33 er fortalt om at kongen av Assyrias hærførere kom over ham, fanget ham, bant ham i kobberlenker og førte ham til Babel. Og mens han satt i det mørke fengslet, bøyet under lenken, våknet han opp til sannhets erkjennelse.

Det står i 2Krøn 33:12: "Men da han var kommet i nød, bønnfalt han Herren sin Gud og ydmyket seg dypt for sine fedres Guds åsyn."

I de apokryfiske bøker er det også en som kalles "Manasses bønn" da han var fange i Babylon. Det som står i denne bønnen kan passe godt på det som rørte seg i hans hjerte (v. 9-12):

"For mine synder er flere enn sandkornene ved havet,

mine overtredelser er mange, Herre,

de er så uendelig mange.

Jeg er ikke verdig til å løfte mitt blikk

og se opp mot himmelen,

for mine misgjerninger tynger meg.

Jeg knuges ned av tunge jernlenker,

mine synder hindrer meg i å løfte hodet.

Jeg har ingen hvile,

for jeg har egget din vrede;

jeg har gjort det som var ondt i dine øyne.

Jeg stilte opp avskyelige gudebilder,

jeg laget dem i store mengder.

Men nå bøyer jeg kne i mitt hjerte

og bønnfaller deg om miskunn.

Jeg har syndet, Herre, jeg har syndet;

mine misgjerninger kjenner jeg."

Og Gud bønnhørte ham. Ja, det skulle gi håp selv for den groveste, dypest sunkne gudsbespotter, når vi ser at Manasse ble omvendt. Vår store Gud gjør store under. Det må Guds folk i sannhet bekjenne.

Guds nåde mot ham var så stor at Manasse også fikk lov til å komme tilbake til sitt land, til Jerusalem. Da måtte alle de fremmede guder, alterne. Astartebildene og alt sammen bort.

"Han kastet dem utenfor byen" (2Krøn 33:15). Men "så satte han Herrens alter i stand og ofret fredsoffer og takkoffer på det. Han befalte Juda å tjene Herren, Israels Gud."

Denne nåde var også stor, at han fikk lov til å vitne for sitt folk om den levende Gud. For Manasse hadde før vært til så stor forbannelse for folket!

I slutten av kapitlet (v. 19-26) er fortalt om Manasses sønn Amon. Dessverre fulgte han ikke i sin fars nye spor, men fortsatte på den ugudelige vei. Han hadde antagelig i sin barndom sett dette før faren ble omvendt.

Men han fikk ikke lov til å gå fram i sin vantro særlig lenge. Etter to år slo hans tjenere ham i hjel i hans eget hus. Men Amon hadde vært avholdt av folket, ser det ut til. For folket slo i hjel alle de som hadde gått mot ham.

Men nettopp dette er et sørgelig vitnesbyrd om tilstanden i folket, at en konge som Amon kunne vært elsket.

Gå til 2Kong 22:1-20
2Kong 22:1-20
Josia var bare åtte år gammel da han ble konge. Men det viste seg snart at han var meget forskjellig fra sin vantro, ugudelige far. I 2Krøn 34:3 står at han allerede begynte å søke sin far Davids Gud i det åttende år av sin regjering.

Da var han ganske ung, og han fant Herren. Derfor ble han også en konge etter Guds hjerte. Han gikk rett fram etter Herrens vilje uten å bøye av til høyre eller til venstre.

Da han var tjue år gammel, begynte han for alvor å kjempe mot alt avgudsvesen. Det var en kamp som fortsatte hele livet gjennom.

Han elsket Herrens helligdom. Men da den hadde vært mye forsømt i mange år, begynte han å sette den i stand på samme måte som kong Joas hadde gjort mange år tidligere.

Men Josias' hjerte var mye varmere og mer trofast mot Herren enn Joas hadde vært. Josia var en stor nådegave fra Gud til det elendige, falne folk. Han var som en utstrakt hand til hjelp for alle de som ville la seg omvende til Herren før dommen kom.

Mens de satte templet i stand, hendte noe som ble til stor hjelp for Josia. Da fant ypperstepresten Hilkia den lovboken som var oppbevart i Herrens hus. Det var et eksemplar av de fem Mosebøker som lå i templet.

Etter ordet i 5Mos 31:26 skulle lovboken ligge i helligdommen ved siden av paktens ark. Det har sikkert vært avskrifter av lovboken rundt om i folket, særlig ved profetskolene. I alle bøkene i Det gamle Testamentet ser vi at loven er kjent.

Men eksemplaret i templet var selvfølgelig det som hadde anseelse framfor alle de andre, en slags original som var sikret mot alle forandringer og forfalskninger.

Loven påla jo prestene å lese Guds ord for folket på løvsalsfesten, særlig i sabbatsåret (5Mos 31:11). Det er altså påfallende at lovboken skulle komme bort.

Det må likevel ikke undre oss når vi tenker på de mørke tider som hadde vært også i Juda. Under Akas, Manasse og de andre ugudelige kongene var Guds ord foraktet og hatet. Avgudsdyrkelsen var endog ført inn bak templets murer. Derfor kunne det godt skje at lovboken var tapt.

På samme vis var jo vår Bibel nesten helt skjult i pavedømmets tid før reformasjonen. Luther ble også forundret da han for første gang fant en fullstendig Bibel.

Da ypperstepresten Hilkia hadde funnet lovboken, ble saken så alvorlig for ham at han gav den til kongens statsskriver, Safan. Han var kongens fortrolige rådgiver og sikkert en troende mann. Han leste først boken for seg selv og deretter for kongen.

Av det som skjedde senere forstår vi at verken kongen eller Safan hadde hatt hele lovboken før. De hadde bare hatt den muntlige overlevering om hva Herrens vilje var og kanskje avskrifter av enkelte deler av loven.

Men her hadde de for seg de fullstendige Mosebøkene, også de avsnitt som talte om Herrens trusler. Det var alvorlige avsnitt som 3Mos 26 og 5Mos 28.

Det gjorde et veldig inntrykk på kongen da han hørte ordet. Det står at han "sønderrev sine klær" i dyp sorg og anger. Guds ords klare og fullkomne åpenbaring falt som et klart lys over tilstanden i folket.

Det viste en fordervelsens avgrunn langt verre enn kongen hadde sett det før. Etter ordene i lovboken var det jo den aller største fare for at Herrens trusler kunne komme straks. For folket hadde jo brutt Herrens bud på en fryktelig måte.

Det er fint å se at Josia hadde det sinn som ikke ville ta brodden av Guds alvorsord. Mange mennesker vil det og gjør det den dag i dag.

Herrens ord var blitt kongeordet for denne kongen. Og ut fra ordet begynte nå en hel reformasjon i folket.

Først sendte kongen ypperstepresten og flere andre av sine betrodde menn til en profetinne som bodde i Jerusalem. Hun hette Hulda og var gift med Sallum som hadde tilsyn med presteklærne som ble oppbevart i templet.

Det står at hun bodde i Jerusalem, i "den nye bydelen" (D.:den annen del), det betyr sikkert den del av byen som lå lavere enn resten av byen. Hos henne søkte kongen å få klarhet over hvordan Herren stilte seg til folket.

På denne tiden levde det flere Herrens profeter, som Jeremia, Habakuk og Sefanja. Men disse har ikke vært tilstede. Profetinnen Hulda er det tredje kvinne som den hellige Skrift omtaler som hadde profetgaven. Tidligere er nevnt Mose søster Mirjam, samt Debora i Dommertiden.

Gjennom profetinnen Hulda fikk nå Josia svar fra Herren. Den første del av svaret (v. 15-17) gjaldt folket og riket. Dommen over det ugudelige folket var ugjenkallelig besluttet i Herrens råd.

Men Herren hadde også et ord til kongen personlig (v. 18-20): "Men fordi ditt hjerte ble mykt, og du ydmyket deg for Herrens åsyn da du hørte hva jeg har talt mot dette sted og mot dets innbyggere - at de skal bli til ødeleggelse og forbannelse - og fordi de sønderrev dine klær og gråt for mitt åsyn, så har jeg også hørt, sier Herren" (v. 19).

Her hører vi hva Herren ser etter, det som er godt og rett for han: et mykt hjerte som hans ord kan gjøre et dypt inntrykk på, et ydmykt hjerte.

Herren overser aldri et slikt hjerte, men gir de ydmyke nåde. Derfor gav han også Josia nåde, den nåde at ulykken ikke skulle komme i hans levetid.

Gå til 2Kong 23:1-20
2Kong 23:1-20
Vi vet at det fikk stor og velsignet virkning at Luther fant Bibelen og brakte den fram i lyset. Slik gikk det også i Josias tid etter at lovboken var funnet.

Etter samråd med de eldste holdt kongen en stor festforsamling i forgården til templet. Her samlet han alle Judas og Jerusalems menn, prester og profeter, store og små. Og her "leste han opp for dem alt som stod skrevet i paktens bok, den som var funnet i templet" (v. 2).

Pakten mellom Herren og folket ble nå fornyet slik det også hadde skjedd under kong Asa og kong Joas. "Og hele folket trådte inn i pakten."

Den store folkemengden gjorde det likevel bare for kongens skyld, ikke for Herrens skyld. Det viste seg senere. Det gikk likevel en vekkelse over mange av dem. I alle tilfelle kan vi se begynnelsen til de jødiske skriftlærde her på Josias tid.

Etter denne fornyelse av pakten der folket liksom ble konfirmert og bekreftet i den gamle pakt med Herren, førte kongen kampen mot avgudene langt mer verdig enn før.

Nå skulle man ikke tåle det aller minste av det gamle avgudsvesen. Alt skulle være fullkomment etter loven, helt nøyaktig etter Herrens ord. Det kjempet Josia for på liv og død.

Denne kamp for å være fullkommen er nettopp det Herren kaller sine venner til. "Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen." Slik lød Frelserens ord til disiplene. Det skal være målet.

Men jo klarere et troende menneske setter seg dette mål å utrydde alt mørkets vesen i sitt hjerte og i det ytre, jo mer synd vil man se. Ja, mye av det som man før ikke aktet på, vil nå vise seg som mørkets frukter. Den lunkne overser så mye. Men den som brenner for Herrens sak vil oppdage det.

Da Josia ville få bort alt avgudsvesen til det aller minste, ble det åpenbart hvor uhyre mye det var i alle kroker. Det er et forferdelig mørkt bilde som avsløres for oss her (v. 4-14).

For det første fortelles det at kongen renset templet (v. 4-6). Ypperstepresten og "de prestene som var nest etter ham", altså de alminnelige prestene, og "vokterne ved dørterskelen" (levittene) fikk befaling å føre ut av templet alle de redskaper som var laget til Baal og Astarte.

De skulle brennes opp på Kedron-markene og støvet av dem ble ført til Betel. Avgudsdyrkelsen var kommet til Israel fra Betel. Og dit ville nå Josia at den skulle sendes, men nå var den knust.

Alle avgudsprestene ble avsatt, og støvet av Astarte-bildet som hadde stått i Herrens tempel, lot kongen strø ut på "folkets gravplass" (v. 6). Dette var vel bilde på at synden skulle vende tilbake til dem selv. Fordi de hadde dyrket avguder, skulle støvet av avgudsbildet gjøre deres graver urene.

Dyrkelsen av Baal og Astarte var sammenknytt med utskeielser. Derfor hadde en mengde skjøger bosatt seg like ved Herrens hus. Her var også kvinner "som vevde telt for Astarte". Dette betyr antagelig telt der horkarene og skjøgene drev hor ved Astartefestene.

At disse utuktshus lå like opp til Herrens hus, gir oss et forskrekkelig bilde av tilstanden. Men vi kan dessverre finne det samme i de såkalte kristne land. I Danmarks hovedstad lå det f. eks. omkring år 1900 et horehus like ved en kirke.

Josia rev disse skammelige hus ned uten å skåne noe. Han ødela også gudsdyrkelsen på haugene, som heller ikke var tillatt etter loven.

De prestene som hadde ofret på haugene, fikk ikke lov til å gjøre tjeneste ved Herrens tempel. Josia lot dem flytte til Jerusalem og gav dem del i offergavene som var bestemt for prestene. Men de måtte ete det hjemme i sin familie.

De ble også satt i samme stilling som prester med legemsfeil og kunne ikke gjøre tjeneste ved helligdommen (3Mos 21:17-23). Dette stempelet skulle disse prestene alltid ha på seg, og dermed hadde Josia satt et klart skille.

Dette var en meget grundig renselse. Noe slikt hadde aldri før skjedd i Israel, heller ikke under konger som Josafat og Hiskia.

De hadde tatt en del hensyn til de som ofret på haugene, og hadde ikke i den grad våget å ta skrittet helt ut. Men Josia tok ingen hensyn når saken gjaldt kampen mot Satans vesen.

I v. 14 står det at han fylte stedet der Astartebildene hadde stått, med menneskeben. Det betyr at han vanhelliget stedet, idet ben av døde ble på en særlig måte holdt for urene.

Josia nøyde seg ikke med å utrydde avgudsdyrkelsen i Juda. Han tok seg også av de som var igjen blant de ti stammene i Israel. Han hadde fått dem med til å gi bidrag til å utbedre templet (2Krøn 34:9). Nå begynte han også å rense landet deres.

Endelig falt det alteret og den haugen i Betel som Jeroboam hadde reist for kalvedyrkelsen. Også der tok Josia menneskeben fra gravene som han brente der alteret hadde stått. Slik vanhelliget han alteret.

Alle "offerhaug-prestene" (v. 20), de falske prestene i Israel som ikke hadde tilhørt Arons hus, lot han drepe. Også Elias hadde drept Baalsprestene. Dette var jo etter lovens befaling (5Mos 17:3, 5).

Det som skjedde nå med å brenne menneskeben og drepe offerhaug-prestene der alteret i Betel hadde stått, var oppfyllelse av en gammel profeti. I Jeroboams tid hadde en Guds mann fra Juda spådd mot alteret i Betel (1Kong 13).

Denne spådommen mot alteret i Betel hadde innprentet seg i folkets bevissthet, slik at de holdt gravstedet til denne Guds mann og den gamle profeten i ære.

Mennene i Betel kunne straks fortelle Josia om dette gravstedet. Og de to profetenes barn ble fredlyst, mens mange dødningeben ble brent på stedene der avgudsdyrkelsen hadde skjedd.

Ja, ikke ett av Herrens ord falt til jorden. "Bier han lenge, han kommer dog visst." Ikke bare hans løfter er ja og amen, men også hans trusler. Flere hundre år var gått siden dette ordet ble talt. Nå ble det oppfylt.

Hvor ofte går det ikke slik med Herrens ord! For de vantro og noen ganger også for troende med en svak tro, ser det ut som om det aldri skal oppfylles. Det ser ut som om det Gud sa er glemt.

Men på den store dag når hele verdenshistorien er fullendt, da skal alt det som ble talt i Herrens navn, være oppfylt til punkt og prikke.

Men når den hellige Skrift viser oss at Guds profetier går i oppfyllelse en for en, skal det tjene til å øke vår tro på at Guds ord er urokkelig. Slik kan vi bygge vår tillit på denne klippegrunn i alle livets forhold.

Josia kunne utrydde avgudsdyrkelsen uten hindring også i tistammeriket. Grunnen var at det assyriske riket på denne tid holdt på falle sammen.

 

Gå til 2Kong 23:21-37
2Kong 23:21-37
Så ble det holdt en herlig påske i Jerusalem. Den var ikke holdt så nøyaktig etter det som var skrevet i lovboken siden Dommertiden.

Josia får det skussmål i den hellige Skrift (v. 25) at det var ingen konge som ham. Det var ingen som tjente Herren så helt og udelt. Han bekjempet også den private avgudsdyrkelsen med husguder (v. 24) av all makt. Og det gjorde han "for å holde lovens ord som var skrevet i den boken som presten Hilkia hadde funnet i Herrens hus".

Slik er jo også vår pakt med Herren: å forsake djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen. Til dette hører også å forsake de små husgudene.

Vi ofrer på deres alter hver gang bekymring, griskhet, ukjærlighet og annet slikt får makt i et hjem. Disse husgudene er ikke de minst farlige for et Guds barns trosliv.

Josia ble til velsignelse for mange av de følgende slekter ved sin iver for å holde Guds lov så nøye. Han står som et lysende eksempel på et trosliv som både i smått og stort sa som Maria til engelen Gabriel: Meg skje etter ditt ord.

Men også her forsøkte Mørkets fyrste å forvandle velsignelsen til forbannelse. I tidens løp utviklet det seg blant jødene en bokstavtrelldom uten ånd. Man ville altså bli rettferdig ved å følge Skriften bokstavelig, men samtidig stod man imot Ånden i Ordet.

Slik var jo også fariseerne og de skriftlærde på Jesu tid, og slik er mange av de skrifttroende den dag i dag.

Men alt dette var jo et vrengebilde av Josias tro og lydighet. For djevelen er det likegyldig fra hvilken kant han angriper, bare han kan fange sjelene.

Han får mange til å forakte Guds ord. Men de som ikke vil forakte det, forsøker han å fange på andre måter. Svært ofte gjør han det, som vi har omtalt her, ved å ta bort kjernen i Ordet og la mennesket beholde skalle.

Josia arbeidet for Guds rike som statsmann og benyttet den innflytelse hans kongeverdighet gav ham, til å fjerne avgudsdyrkelsen. Samtidig arbeidet profetene på å omvende folk.

Profeten Sefanja, visstnok også Habakuk, og i alle tilfelle Jeremia var alle sammen på kongens side. De første kapitlene hos profeten Jeremia har taler som ble holdt i Josias tid.

Disse talene vitner om at de store mengde av folket var vantro i sitt hjerte og likegyldige. De bøyde seg bare for kongens ord og ikke for Herrens. Man nøyde seg i alle tilfelle med en ytre tilbedelse av Herren.

Dette framgår klart av et ord som vi finner i Jer 7:9-11: "Hva så? Dere stjeler, slår i hjel, driver hor, sverger falsk og brenner røkelse for Baal og følger andre guder, som dere ikke kjenner.

Og så kommer dere og står fram for mitt åsyn i dette hus som er kalt ved mitt navn, og sier: Vi er frelst! - og så vil dere fremdeles gjøre alle disse avskyelige ting!

Er da dette hus som er kalt med mitt navn, blitt en røverhule i deres øyne? Se, også jeg har sett det, sier Herren."

Vi skal aldri vente mye fra øvrigheten når det menneskers omvendelse, selv om den vil hjelpe. Det ser vi av dette ordet. Men det er likevel en meget stor velsignelse med konger som Josia som brente av nidkjærhet for Herren.Forkynnelsen av Ordet ble jo mye lettere på denne måten for Herrens profeter.

Men nettopp fordi folket var så stivnakket, måtte Herren ta sin nåde fra det. Det var også den nåde å ha en troende, hellig konge.

Josia falt i kamp for fedrelandet. Kongen i Egypt, Neko, var vasallkongen under den syriske kongen Asurbanipal som hadde erobret Egypt. Da det assyriske riket falt sammen, prøven kongen i Egypt å ta makten i Assyria.

Neko må ha tatt sjøveien og har antagelig landsatt sine tropper ved Akko, nord for Haifa i Israel, for å marsjere østover gjennom Jisreelsletten.

Neko ville ikke kjempe mot Josia og advarte ham. Men Josia forstod ikke at advarselen kom fra Gud (2Krøn 35:22). Dermed drog han ut mot Neko og falt i kamp ved Megiddo.

Det ble stor sorg over Josias død. Jeremia sang en klagesang over ham, som hadde vært en trofast venn for profetene. Og hele folket visste at de hadde mistet mye.

Sorgen var så stor at profeten Sakarja lang tid etterpå (Sak 12:11) brukte denne sorg som bilde på den sorg som en gang ville gripe jødefolket. Det skjer når de får øynene opp for at de har gjennomstunget sin frelser.

I Siraks bok blir også kong Josia minnet med gode ord. Han sammenliknet ham med David og Hiskia som styrket deres hjerte for Herren (Sir. 49:1-8).

Dermed var nådetiden slutt for folket, og det ufruktbare tre måtte felles.

Folket gjorde først Joakas til konge, han var den ene av Josias sønner. I 1Krøn 3:15 kalles han Sallum. Han har antagelig tatt navnet Joakas som tilnavn. Det betyr: Den Herren holder. Og det var et navn som passer dårlig til ham, for han hadde et vantro hjerte.

Nei, Herren holdt ham ikke. Neko kom straks over ham, la ham i lenker og gjorde en annen av Josias sønner til konge, nemlig Jojakim. Joakas førte han til Egypt der han døde.

Det står at farao Neko gav Jojakim dette navnet. Før hette han nemlig Eljakim. På den tid pleidde man å gi slaver nytt navn. Ved å gi ham et annet navn, viste kongen i Egypt at Judas konge var hans tjener.

Men Jojakim ville ikke være Herrens tjener. Han fortsatte også på den onde vei som broren hadde begynt på.

Profeten Jeremia har gitt oss en skildring av ham i sin profetbok Jer 22:13-17. Det var i sannhet også blitt andre tider for Jeremia. Josias sønner raste mot farens venn, for Jeremia forkynte sannheten uten menneskefrykt. Han forutsa Guds dom over Jojakim, og den uteble ikke.

Det er underlig å se at den troende Josias sønner ikke fulgte farens tro.

Gå til 2Kong 24:1-20
2Kong 24:1-20
Dommen kom i form av en ny verdensmakt. Det var Babylonia som profetene allerede hadde varslet om. Nå steg dette riket til maktens tinde på bekostning av Assyria.

Neko ville ha byttet, men ble slått av Nebukadnesar, kongen i Babel, som forfulgte ham og tok fra ham mye land. Også Juda rike måtte bøye seg for den nye herskeren. men etter tre år falt Jojakim fra.

Da drog Nebukadnesar opp mot ham, bant ham med to kobberlenker og ville føre ham til Babel. Men på veien da de slepte ham bort, døde han. Han ble ikke begravd i sine fedres grav etter Jeremias profeti (Jer 22:19). Han ble kastet bort som et dødt dyr.

Det blir uttrykkelig understreket i begynnelsen av dette kapitlet at de redsler som nå brøt inn over landet, var en Guds dom over folkets ugudelighet.

Hos profeten Jer 36 er fortalt et levende eksempel på kong Jojakims grenseløse frekkhet. Han hadde fått tak i en bokrull der Jeremias profeti var oppskrevet. Noe av den ble lest for ham mens han satt i vinterhuset og ildfatet med glør stod foran ham.

Da han hadde hørt litt, tok han kniven og skar bokrullen i stykker og kastet stykkene inn i ilden til hele rullen av oppbrent. Deretter sendte han bud for å gripe profeten Jeremia og hans venn, Baruk. Men det lyktes ikke for ham, for "Herren skjulte dem," som det står.

Men selv om den ugudelige konge forsøkte å ødelegge Herrens alvorsord, var de like virkningsfulle. Herrens ord står fast enten man trosser det eller ikke. Men ve over den som stamper mot brodden.

Etter Jojakim ble hans sønn Jojakin eller Konja konge (Jer 22:24). Landet var den gang i den verste elendighet, målet var snart fullt. Og likevel trosset Jojakin Herren og hans profet, Jeremia.

Da lød også profetordet fra Herren også mot ham: "Jeg vil gi deg i deres hånd som står deg etter livet, og i deres hånd som du gruer for, i Babels konge Nebukadnesars hånd og i kaldeernes hånd" (Jer 22:25).

Profeten spådde også at Jojakin og hans mor skulle føres til et fremmed land og aldri komme tilbake til hjemlandet.

Det skjedde også. Jojakin regjerte bare i tre måneder. Da kom Nebukadnesar igjen fordi Jojakin hadde gjort opprør. De ulydige kongene ville ikke bøye seg under Herrens tukt, skjønt Herren hadde tydelig nok sagt dem at dommen kom fra ham.

Selv deres vanvittige ulydighet og tross var også en dom fra Herren. Til slutt beleiret Nebukadnesar byen, og da bøyde Jojakin seg under Guds hånd. Han gikk ut til kongen av Babel med sin mor og alle sine tjenere og stormenn for å be om nåde.

Og Herren akter på den ydmyke av hjertet, og han gjorde det slik at Nebukadnesar lot ham beholde livet. Men han førte både ham og hele hans hus og alle stormennene, alle krigsdyktige menn, samt smedene og tømmermennene bort som fanger til Babel.

Videre tok han alle skattene i Herrens hus og kongens hus, "og han brøt gullet av alle de redskapene som Israels konge Salomo hadde fått laget i Herrens tempel" (v. 13).

Blant dem som ble bortført denne gang, var også presten Esekiel. Herren gav ham store synder og ble Herrens store profet blant de landflyktige. Profeten Daniel var allerede tidligere blitt bortført, da Nebukadnesar erobret Jerusalem første gang i Jojakims tid.

Herren lot altså slike menn følge med og være blant de bortførte i Babel. Det vitner om at Juda folk ikke skulle utslettes helt som Israels folk ble i Assyria. Men de skulle oppdras i ildovnens smelteild for å blir ført tilbake senere.

I Juda så det nå bart og tomt ut. Ingen var blitt tilbake "uten de fattigste av landets folk". Over dem satte Babels konge den yngste av Josias sønner til konge, Mattanja. Samtidig forandret han navnet til Sidkia. Som allerede nevnt ville han derved stemple ham som sin lydige tjener.

Så satt da Judas siste konge på tronen. Men heller ikke han ble klok av skade. Den blindhet som hvilte over disse kongene, var som før nevnt en dom fra Gud på grunn av deres gjenstridighet.

I stedet for å bøye seg under Babel, tenkte Sidkia straks på opprør. Han førte forhandlinger med folkene omkring ham (Jer 27:3). Han prøvde sikkert å danne et forbund mot Babel i tillit til Egypt.

Etter Jer 29:3. 51:59 har Sidkia både hatt sendebud hos Babels konge og selv vært der. Han ville antagelig skaffe seg gode betingelser.

Men da dette ikke førte fram, gjorde han til slutt opprør på tross av profeten Jeremias inntrengende advarsel. Dermed ble den endelige dom innledet.

Gå til 2Kong 25:1-21
2Kong 25:1-21
Babels konge, Nebukadnesar, var forbitret over de stadige opprør i Jødeland. Derfor kom han med sin veldige hær og beleiret Jerusalem. Han bygde et bolverk rundt muren å for å sulte folket ut. Beleiringen varte i ett og et halvt år.

Den ble avbrutt ved at en hær fra Egypt var dratt ut mot kaldeerne. Den gang kaldeerhæren drog bort for å møte hæren fra Egypt, var Sidkia og hæren sikker på seier.

Men Jeremia advarte dem mot å bedra seg selv og forkynte dem at kaldeerne ville komme tilbake. Han rådet dem hele tiden til å overgi seg, fordi dommen kom fra Herren.

Fyrstene til Sidkia fikk ham til å gjøre opprør. De raste mot Jeremias fordi han talte mot dem. Da kaldeerhæren var dratt mot egypterne, ville Jeremia gå ut i Benjamins land. Da beskyldte de ham for å gå over til kaldeerne og kastet ham ned i et fryktelig fangehull. Der ble han i mange dager (Jer 37).

Til slutt sendte kong Sidkia bud for å hente ham. Kongen og hans folk foraktet Herrens ord, likevel bad de Jeremia om å be for dem til Herren.

Ofte ser vi at vantro mennesker oppfører seg på samme måte den dag i dag! De vil ikke omvende seg, og likevel ber de om at man skal be for dem når de er i nød.

Nå var kongen likevel full av angst og frykt i sitt hjerte. Rådgiverne hadde hatt ham helt i sin makt. Likevel hadde han en hemmelig lengsel etter å høre et ord fra Herren, men det skulle naturligvis være et ord til trøst.

Vi forstår at det var en alvorlig prøve for Jeremia. Talte han sannheten, kunne han vente å bli sendt ned igjen i det fryktelige fangehullet der det nesten var umulig å leve. Djevelen har sikkert fristet ham og sagt han skulle skjule sannheten.

Men Jeremia hadde ikke for intet sagt til Herren: "Herre" Du overtalte meg, og jeg lot meg overtale" (Jer 20:7). Han svarte kongen: Det er et ord fra Herren, og ordet er dette: "Du skal bli gitt i Babel-kongens hånd" (Jer 37).

Jeremia er i sannhet et forbilde på trofaste sannhetsvitner til alle tider. Og Herren gjorde det slik at kongen likevel gjorde fengselsoppholdet lettere for en tid.

Senere lot han seg overtale av stormennene til å kaste Jeremia ned i en brønn med gjørme i. Der hadde han omkommet hvis det ikke hadde vært en mann ved kongens hoff som elsket de hellige, nemlig Ebed-Melek.

Han talte til kongen om det og fikk lov å dra Jeremia opp. Og det gjorde han på den ømmeste og beste måte. Sidkia kalte ennå en gang Jeremia til seg og spurte i all hemmelighet om sannheten.

Jeremia hadde da dette bud fra Herren: Hvis han frivillig ville gå ut til Babels konge og overgi seg, ville han skåne både byen og seg selv og sitt hus så de fikk leve.

Hvis ikke det skjedde, ville byen bli brent og han selv overgitt til fienden. Jeremia bad ham inntrengende om å lyde hans råd, men kongen verken turde eller ville gjøre det.

Fienden var imidlertid kommet tilbake. Endelig kom den fryktelige dag da de brøt seg inn i byen, mens folket holdt på å dø av hunger.

I dødsangst flyktet kongen med sine menn om natten. De drog ut av Jerusalem, men ble innhentet ved Jeriko. Hæren ble atspredt og han selv ble ført som fange fram for kongen av Babel.

Og nå kom det fryktelige. Først drepte de hans sønner for øynene hans, og senere drepte de hans rådgivere (v. 18-2). Deres råd hadde vært mer verdifulle enn Herrens ord for Sidkia.

Etter at Sidkia hadde sett sine egne sønner bli drept, ble han selv blindet. Å stikke øynene ut på fanger var en eldgammel skikk i Østen. Også filistrene stakk øynene ut av Samson.

På et assyrisk monument ser vi kongen med flere fanger foran seg. En av dem kneler foran ham. I sin venstre hånd holder kongen en snor med krok i som går gjennom fangens lepper (Jfr. Jes 37:29). I den høyre hånden holder han et spyd som han stikker fangens øyne ut med.

Hvilken fryktelig tilstand var ikke det for Sidkia. Men det verste for ham må likevel ha vært å tenke tilbake på at alt kunne ha vært annerledes om han hadde fulgt profetens råd.

Det fryktelige: Hadde jeg bare...! må ha lydt i hans sjel. Slik vil det en gang lyde med evighetens fryktelige alvor hos alle de fortapte.

Den elendige kongen ble ført til Babel i kobberlenker som et usselt vrak. I det Britiske Museum i London er det et par fotlenker som ble funnet i Ninive. De er 6,3 m lange og veier nesten 4,5 kg.

Ringene som omgir anklene er tynnere enn resten av lenken for at de kan bøyes sammen når de er satt på. Sidkia var sikkert bundet av slike lenker.

Erobringen av Jerusalem skjedde i år 588 f. Kr. på den niende dag i den fjerde måned. En måned etter kom Nebusaradan, Nebukadnesars general, og brente opp byen. Både templet og kongens slott og alle store hus ble brent opp med ild. Og muren omkring byen ble revet ned.

Alt det herlige som Salomo hadde samlet sammen i templet, var enten ført bort tidligere eller det ble tatt nå. De vakre kobberstøttene med granatepler, kobberhavet og alt det andre ble slått i stykker og ført bort til Babel.

Hele herligheten var forsvunnet og visnet som blomsten på marken. Jerusalem lå som en branntomt, bare de små og uanselige hus var igjen. Nebusaradan hadde nemlig latt de fattigste bli igjen i landet som vingårdsmenn og jordbrukere.

Nye kolonister fra fjerne land ble ikke ført inn i Juda. For Herren hadde sin frelsesplan med folket. Det skulle en gang føres tilbake.

Gå til 2Kong 25:22-30
2Kong 25:22-30
Davids kongedømme var med Sidkia sunket i graven ytre sett. Det hadde vart i fem hundre år i Juda rike, mens det i Israel hadde vært ni forskjellige kongeslekter i løpet av 250 år.

At kongedømmet hadde vart så lenge i Davids hus, var på grunn av løftet Herren hadde gitt David (2Sam 7).

Og samtidig med at det ytre kongedømmet sank i grus, lød det fra Herren ved profeten Jeremia et klart løfte om en ny konge av Davids hus: "Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil la det stå fram for David en rettferdig spire. Han skal regjere som konge og gå fram med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet.

I hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt. Dette er det navn som han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet" (Jer 23:5-6).

Samtidig med at den vantro Sidkia gikk under, kom det altså løfte om en ny Sidkia. For Sidkia betyr nettopp "Herrens rettferdighet".

Nebukadnesar satte en mann ved navn Gedalja over folket som ble tilbake. Gedalja var sønn av en av Josias' tjenere, Akikam. Gedalja har etter det vi kan forstå, vært Jeremias venn slik hans far hadde vært det.

Han tilhørte altså de som gjerne ville adlyde Jeremias råd om å bøye seg under tukten. Nettopp derfor hadde Nebukadnesar tillit til ham, slik han også hadde stor respekt for profeten Jeremia.

Jeremia fikk valget mellom å bli igjen eller å være med til Babel. Han valgte å bli og sang sine klagesanger på ruinene av den hellige by.

Gedalja bodde i Mispa. Og hit kom etter hvert høvdingene og hærflokkene fra Sidkias adspredte hær. Han gav dem tilgivelse såfremt de ville være lydige og bøye seg for det nåværende regime.

Men den umåtelige hårdnakkethet og stivsinnethet som alltid har særpreget de vantro jøder, viste seg også her. En mann ved navn Ismael, "en mann av kongelig ætt", myrdet Gedalja kort etter. Han mente antagelig at han var for god til å stå under en som ikke var av kongeætt. Ismaels onde og avskyelige grusomhet er skildret utførlig hos profeten Jer 41.

Etter at dette var skjedd fryktet folket for kaldeernes hevn og var usikre på om de skulle bli i landet eller ikke. De gikk da til Jeremia og bad om lys fra Herren hans Gud.

De uttrykte seg nemlig slik: "Be for oss til Herren din Gud" (Jer 42:2). Selv hadde de jo ikke noe med Herren å gjøre. Jeremia lovte å spørre Herren for dem, og de lovte å gjøre etter ordet.

Men Herrens ord gikk ut på at de skulle bli i landet og ikke frykte for kaldeerne ettersom Herren ville frelse dem. Da ville de likevel ikke følge dette rådet, men erklærte at Jeremias ord var løgn. De drog til Egypt og fortsatte å dyrke sine avguder og hadde et trassig sinn.

Så lå landet nesten folketomt igjen. Babylonerne bortførte flokk etter flokk. Den ubetydelige rest som var igjen kunne antagelig heller ikke holde seg i ro.

Gress og ukrutt grodde over tempelplassen og Jerusalem som før hadde vært en herlig by. Det var vitnesbyrd om at Gud lar seg ikke spotte. Som sæden er skal også innhøstningen bli.

Midt i alt dette mørke er det godt å se den lille lysstråle som Kongebøkene slutter med. Den forteller nemlig at den fangne Jojakin ble benådet etter tretti sju år som fange. Det skjedde ved kong Evil-Merodak i Babel, sønn av Nebukadnesar.

Det står at han talte vennlig med han og gav ham plass ved sitt bord. Og det var en høyere plass enn de andre kongene fikk.

Hvorfor han behandlet den fangne jødekongen slik, er ikke sagt. Men det var jo ikke skjedd uten Herrens vilje og medvirkning. Også dette var et nådeglimt som varslet om at Herren tross alt ikke hadde sluppet det elendige folket.

---

Av denne avslutningen på Kongebøkene er det klart at bøkene må ha blitt avsluttet i Babel. Vi kan ikke si med sikkerhet hvem som er forfatter. Men det er tydelig at det går en profetisk ånd gjennom bøkene.

Grunntanken i dem er hele tiden å vise den dype grunn til Guds dom over folket. Det gjelder også den siste dom som Kongebøkene omtaler, fangenskapet i Babel.

Grunnen til alle ulykkene var utroskap mot pakten på Sinai. Dette vil Kongebøkene hele tiden innprente leserne, men også at omvendelse til Herren var den eneste vei til redning.

Derfor stanser Kongebøkene like mye ved Israels og Judas historie. For i begge rikene var vantroen den tydelige årsak til undergangen.

Den samme forkynnelse møter oss i alle de hellige Skrifter, selv om det skjer i forskjellige former: Vantro fordømmer, troen frelser.

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

 

 

CHAPTER 1

2Ki 1:1. Moab Rebels.

1. Then Moab rebelled—Subdued by David (2Sa 8:2), they had, in the partition of Israel and Judah, fallen to the share of the former kingdom. But they took advantage of the death of Ahab to shake off the yoke (see on 2Ki 3:6). The casualty that befell Ahaziah [2Ki 1:2] prevented his taking active measures for suppressing this revolt, which was accomplished as a providential judgment on the house of Ahab for all these crimes.

2Ki 1:2-8. Ahaziah's Judgment by Elijah.

2-8. Ahaziah fell down through a lattice in his upper chamber—This lattice was either a part of the wooden parapet, or fence, which surrounds the flat roofs of houses, and over which the king was carelessly leaning when it gave way; or it might be an opening like a skylight in the roof itself, done over with lattice-work, which, being slender or rotten, the king stepped on and slipped through. This latter supposition is most probably the true one, as Ahaziah did not fall either into the street or the court, but "in his upper chamber."

inquire of Baalzebub—Anxious to learn whether he should recover from the effects of this severe fall, he sent to consult Baalzebub, that is, the god of flies, who was considered the patron deity of medicine. A temple to that idol was erected at Ekron, which was resorted to far and wide, though it afterwards led to the destruction of the place (Zec 9:5; Am 1:8; Zep 2:4). "After visiting Ekron, 'the god of flies' is a name that gives me no surprise. The flies there swarmed, in fact so innumerably, that I could hardly get any food without these troublesome insects getting into it" [Van De Velde].

3. the angel of the Lord—not an angel, but the angel, who carried on all communications between the invisible God and His chosen people [Hengstenberg]. This angel commissioned Elijah to meet the king's messengers, to stop them peremptorily on the idolatrous errand, and convey by them to the king information of his approaching death. This consultation of an idol, being a breach of the fundamental law of the kingdom (Ex 20:3; De 5:7), was a daring and deliberate rejection of the national religion. The Lord, in making this announcement of his death, designed that he should see in that event a judgment for his idolatry.

4. Thou shalt not come down from that bed—On being taken up, he had probably been laid on the divan—a raised frame, about three feet broad, extended along the sides of a room, covered with cushions and mattresses—serving, in short, as a sofa by day and a bed by night, and ascended by steps.

Elijah departed—to his ordinary abode, which was then at Mount Carmel (2Ki 2:25; 1Ki 18:42).

5. the messengers turned back—They did not know the stranger; but his authoritative tone, commanding attitude, and affecting message determined them at once to return.

8. an hairy man—This was the description not of his person, as in the case of Esau, but of his dress, which consisted either of unwrought sheep or goatskins (Heb 11:37), or of camel's haircloth—the coarser manufacture of this material like our rough haircloth. The Dervishes and Bedouins are attired in this wild, uncouth manner, while their hair flows loose on the head, their shaggy cloak is thrown over their shoulders and tied in front on the breast, naked, except at the waist, round which is a skin girdle—a broad, rough leathern belt. Similar to this was the girdle of the prophets, as in keeping with their coarse garments and their stern, uncompromising office.

2Ki 1:9-16. Elijah Brings Fire from Heaven on Ahaziah's Messengers.

9. Then the king sent unto him a captain of fifty—Any appearance of cruelty that there is in the fate of the two captains and their men will be removed, on a full consideration of the circumstances. God being the King of Israel, Ahaziah was bound to govern the kingdom according to the divine law; to apprehend the Lord's prophet, for discharging a commanded duty, was that of an impious and notorious rebel. The captains abetted the king in his rebellion; and they exceeded their military duty by contemptuous insults.

man of God—In using this term, they either spoke derisively, believing him to be no true prophet; or, if they regarded him as a true prophet, the summons to him to surrender himself bound to the king was a still more flagrant insult; the language of the second captain being worse than that of the first.

10. let fire come down—rather, "fire shall come down." Not to avenge a personal insult of Elijah, but an insult upon God in the person of His prophet; and the punishment was inflicted, not by the prophet, but by the direct hand of God.

15, 16. he arose, and went down with him—a marvellous instance of faith and obedience. Though he well knew how obnoxious his presence was to the king, yet, on receiving God's command, he goes unhesitatingly, and repeats, with his own lips, the unwelcome tidings conveyed by the messengers.

2Ki 1:17, 18. Ahaziah Dies, and Is Succeeded by Jehoram.

17. Jehoram—The brother of Ahaziah (see on 2Ki 3:1).

 

CHAPTER 2

2Ki 2:1-10. Elijah Divines Jordan.

1-7. when the Lord would take up Elijah—A revelation of this event had been made to the prophet; but, unknown to him, it had also been revealed to his disciples, and to Elisha in particular, who kept constantly beside him.

Gilgal—This Gilgal (Jiljil) was near Ebal and Gerizim; a school of the prophets was established there. At Beth-el there was also a school of the prophets, which Elijah had founded, notwithstanding that place was the headquarters of the calf-worship; and at Jericho there was another [2Ki 2:4]. In travelling to these places, which he had done through the impulse of the Spirit (2Ki 2:2, 4-6), Elijah wished to pay a farewell visit to these several institutions, which lay on his way to the place of ascension and, at the same time, from a feeling of humility and modesty, to be in solitude, where there would be no eye-witnesses of his glorification. All his efforts, however, to prevail on his attendant to remain behind, were fruitless. Elisha knew that the time was at hand, and at every place the sons of the prophets spoke to him of the approaching removal of his master. Their last stage was at the Jordan. They were followed at a distance by fifty scholars of the prophets, from Jericho, who were desirous, in honor of the great occasion, to witness the miraculous translation of the prophet. The revelation of this striking event to so many was a necessary part of the dispensation; for it was designed to be under the law, like that of Enoch in the patriarchal age, a visible proof of another state, and a type of the resurrection of Christ.

3. take away thy master from they head—an allusion to the custom of scholars sitting at the feet of their master, the latter being over their heads (Ac 22:3).

8. Elijah took his mantle, and wrapped it together, and smote the waters—Like the rod of Moses, it had the divinely operating power of the Spirit.

9. Elijah said unto Elisha, Ask what I shall do for thee—trusting either that it would be in his power to bequeath it, or that God, at his entreaty, would grant it.

let a double portion of thy spirit be upon me—This request was not, as is commonly supposed, for the power of working miracles exceeding the magnitude and number of his master's, nor does it mean a higher endowment of the prophetic spirit; for Elisha was neither superior to, nor perhaps equally great with, his predecessor. But the phrase, "a double portion," was applied to the first-born [De 21:17], and therefore Elisha's request was, simply, to be heir to the prophetic office and gifts of his master.

10. Thou hast asked a hard thing—an extraordinary blessing which I cannot, and God only, can give. Nevertheless he, doubtless by the secret directions of the Spirit, proposed to Elisha a sign, the observation of which would keep him in the attitude of an anxious waiter, as well as suppliant for the favor.

2Ki 2:11-18. He Is Taken Up to Heaven in a Chariot of Fire.

11. behold, there appeared a chariot of fire, and horses of fire—some bright effulgence, which, in the eyes of the spectators, resembled those objects.

went up by a whirlwind—a tempest or storm wind accompanied with vivid flashes of fire, figuratively used for the divine judgments (Isa 29:6).

12. Elisha saw it, and he cried, My father—that is, spiritual father, as the pupils of the prophets are called their sons.

the chariot of Israel, and the horseman thereof—that is, that as earthly kingdoms are dependent for their defense and glory upon warlike preparations, there a single prophet had done more for the preservation and prosperity of Israel than all her chariots and horsemen.

took hold of his own clothes and rent them—in token of his grief for his loss.

13. He took up also the mantle of Elijah—The transference of this prophetic cloak was, to himself, a pledge of his being appointed successor, and it was an outward token to others of the spirit of Elijah resting upon him.

14-18. smote the waters—The waving of the mantle on the river, and the miraculous division of the waters consequent upon it, was an evidence that the Lord God of Elijah was with him, and as this miracle was witnessed by the scholars of the prophets from Jericho, they forthwith recognized the pre-eminence of Elisha, as now the prophet of Israel.

16-18. fifty strong men, let them go, we pray thee, and seek thy master—Though the young prophets from Jericho had seen Elijah's miraculous passage of the Jordan, they had not witnessed the ascension. They imagined that he might have been cast by the whirlwind on some mountain or valley; or, if he had actually been admitted into heaven, they expected that his body would still be remaining somewhere on earth. In compliance with their importunity, he gave them permission, but told them what the result would be.

2Ki 2:19-25. Elisha Heals the Waters.

20. Bring me a new cruse, and put salt therein—The noxious qualities of the water could not be corrected by the infusion of salt—for, supposing the salt was possessed of such a property, a whole spring could not be purified by a dishful for a day, much less in all future time. The pouring in of the salt was a symbolic act with which Elisha accompanied the word of the Lord, by which the spring was healed [Keil].

23, 24. there came forth little children out of the city—that is, the idolatrous, or infidel young men of the place, who affecting to disbelieve the report of his master's translation, sarcastically urged him to follow in the glorious career.

bald head—an epithet of contempt in the East, applied to a person even with a bushy head of hair. The appalling judgment that befell them was God's interference to uphold his newly invested prophet.

 

CHAPTER 3

2Ki 3:1-3. Jehoram's Evil Reign over Israel.

1, 2. Jehoram the son of Ahab began to reign over Israel in Samaria the eighteenth year of Jehoshaphat—(compare 1Ki 22:51). To reconcile the statements in the two passages, we must suppose that Ahaziah, having reigned during the seventeenth and the greater part of the eighteenth year of Jehoshaphat, was succeeded by his brother Joram or Jehoram, in the end of that eighteenth year, or else that Ahaziah, having reigned two years in conjunction with his father, died at the end of that period when Jehoram ascended the throne. His policy was as hostile as that of his predecessors to the true religion; but he made some changes. Whatever was his motive for this alteration—whether dread of the many alarming judgments the patronage of idolatry had brought upon his father; or whether it was made as a small concession to the feelings of Jehoshaphat, his ally, he abolished idolatry in its gross form and restored the symbolic worship of God, which the kings of Israel, from the time of Jeroboam, had set up as a partition wall between their subjects and those of Judah.

2Ki 3:4, 5. Mesha, King of Moab, Rebels.

4-6. Mesha king of Moab, &c.—As his dominions embraced an extensive pasture country, he paid, as annual tribute, the wool of a hundred thousand lambs and a hundred thousand rams. It is still common in the East to pay custom and taxes in the fruits or natural produce of the land.

5. king of Moab rebelled—This is a repetition of 2Ki 1:1, in order to introduce an account of the confederate expedition for crushing this revolt, which had been allowed to continue unchecked during the short reign of Ahaziah.

2Ki 3:6-24. Elisha Promises Water and Victory over Moab.

6. King Jehoram … numbered Israel—made a levy from his own subjects, and at the same time sought an alliance with Jehoshaphat, which, as on the former occasion with Ahab, was readily promised (1Ki 22:4).

8-12. Which way shall we go up? And he answered, The way through the wilderness of Edom—This was a long and circuitous route, by the southern bend of the Dead Sea. Jehoshaphat however preferred it, partly because the part of the Moabite territory at which they would arrive, was the most defenseless; and partly because he would thereby enlist, in the expedition, the forces of the king of Edom. But, in penetrating the deep, rocky valley of Ahsy, which forms the boundary between Edom and Moab, the confederate army was reduced, both man and beast, to the greatest extremities for want of water. They were disappointed by finding the wady of this valley, the brook Zered (De 2:13-18) [Robinson], dry. Jehoram was in despair. But the pious mind of Jehoshaphat inquired for a prophet of the Lord; and, on being informed that Elisha was at hand, the three kings "went down to him"; that is, to his tent, which was either in the camp, or close by it. He had been directed thither by the Spirit of God for this special purpose. They went to him, not only as a mark of respect, but to supplicate for his assistance.

11. which poured water on the hands of Elijah—that is, was his servant—this being one of the common offices of a servant. The phrase is used here as synonymous with "a true and eminent prophet," who will reveal God's will to us.

13, 14. What have I to do with thee? &c.—Wishing to produce a deep spirit of humility and contrition, Elisha gave a stern repulse to the king of Israel, accompanied by a sarcastic sneer, in bidding him go and consult Baal and his soothsayers. But the distressed condition, especially the imploring language, of the royal suppliants, who acknowledged the hand of the Lord in this distress, drew from the prophet the solemn assurance, that solely out of respect to Jehoshaphat, the Lord's true servant, did he take any interest in Jehoram.

15. bring me a minstrel—The effect of music in soothing the mind is much regarded in the East; and it appears that the ancient prophets, before entering their work, commonly resorted to it, as a preparative, by praise and prayer, to their receiving the prophetic afflatus.

the hand of the Lord—a phrase significantly implying that the gift of prophecy was not a natural or inherent gift, but conferred by the power and grace of God.

16. Make this valley full of ditches—capable of holding water.

17. Ye shall not see wind—It is common in the East to speak of seeing wind, from the clouds of straw, dust, or sand, that are often whirled into the air, after a long drought.

20-24. when the meat offering was offered—that is, at the time of the morning sacrifice, accompanied, doubtless, with solemn prayers; and these led, it may be, by Elisha on this occasion, as on a similar one by Elijah (1Ki 18:36).

behold, there came water by the way of Edom—Far from the Israelitish camp, in the eastern mountains of Edom, a great fall of rain, a kind of cloudburst, took place, by which the wady was at once filled, but they saw neither the wind nor the rains. The divine interposition was shown by introducing the laws of nature to the determined end in the predetermined way [Keil]. It brought not only aid to the Israelitish army in their distress, by a plentiful supply of water, but destruction on the Moabites, who, perceiving the water, under the refulgent rays of the morning sun, red like blood, concluded the confederate kings had quarrelled and deluged the field with their mutual slaughter; so that, rushing to their camp in full expectation of great spoil, they were met by the Israelites, who, prepared for battle, fought and pursued them. Their country was laid waste in the way, which has always been considered the greatest desolation in the East (2Ki 3:24).

25. Kir-haraseth—(now Kerak)—Castle of Moab—then, probably, the only fortress in the land.

27. took his eldest son that should have reigned in his stead, and offered him for a burnt offering, &c.—By this deed of horror, to which the allied army drove the king of Moab, a divine judgment came upon Israel; that is, the besiegers feared the anger of God, which they had incurred by giving occasion to the human sacrifice forbidden in the law (Le 18:21; 20:3), and hastily raised the siege.

 

CHAPTER 4

2Ki 4:1-7. Elisha Augments the Widow's Oil.

1. there cried a certain woman of the wives of the sons of the prophets—They were allowed to marry as well as the priests and Levites. Her husband, not enjoying the lucrative profits of business, had nothing but a professional income, which, in that irreligious age, would be precarious and very scanty, so that he was not in a condition to provide for his family.

the creditor is come to take unto him my two sons to be bondmen—By the enactment of the law, a creditor was entitled to claim the person and children of the insolvent debtor, and compel them to serve him as bondmen till the year of jubilee should set them free.

2-4. a pot—or cruet of oil. This comprising her whole stock of domestic utensils, he directs her to borrow empty vessels not a few; then, secluding herself with her children, [the widow] was to pour oil from her cruse into the borrowed vessels, and, selling the oil, discharge the debt, and then maintain herself and family with the remainder.

6. the oil stayed—that is, ceased to multiply; the benevolent object for which the miracle had been wrought having been accomplished.

2Ki 4:8-17. Promises a Son to the Shunammite.

8. Elisha passed to Shunem—now Sulam, in the plain of Esdraelon, at the southwestern base of Little Hermon. The prophet, in his journey, was often entertained here by one of its pious and opulent inhabitants.

10. Let us make a little chamber—not build, but prepare it. She meant a room in the oleah, the porch, or gateway (2Sa 18:33; 1Ki 17:19), attached to the front of the house, leading into the court and inner apartments. The front of the house, excepting the door, is a dead wall, and hence this room is called a chamber in the wall. It is usually appropriated to the use of strangers, or lodgers for a night, and, from its seclusion, convenient for study or retirement.

13-16. what is to be done for thee?—Wishing to testify his gratitude for the hospitable attentions of this family, he announced to her the birth of a son "about this time next year." The interest and importance of such an intelligence can only be estimated by considering that Oriental women, and Jewish in particular, connect ideas of disgrace with barrenness, and cherish a more ardent desire for children than women in any other part of the world (Ge 18:10-15).

2Ki 4:18-37. Raises Her Dead Son.

19. My head, my head!—The cries of the boy, the part affected, and the season of the year, make it probable that he had been overtaken by a stroke of the sun. Pain, stupor, and inflammatory fever are the symptoms of the disease, which is often fatal.

22. she called unto her husband—Her heroic concealment of the death from her husband is not the least interesting feature of the story.

24. Drive, and go forward—It is usual for women to ride on asses, accompanied by a servant, who walks behind and drives the beast with his stick, goading the animal at the speed required by his mistress. The Shunammite had to ride a journey of five or six hours to the top of Carmel.

26-28. And she answered, It is well—Her answer was purposely brief and vague to Gehazi, for she reserved a full disclosure of her loss for the ear of the prophet himself. She had met Gehazi at the foot of the hill, and she stopped not in her ascent till she had disburdened her heavy-laden spirit at Elisha's feet. The violent paroxysm of grief into which she fell on approaching him, appeared to Gehazi an act of disrespect to his master; he was preparing to remove her when the prophet's observant eye perceived that she was overwhelmed with some unknown cause of distress. How great is a mother's love! how wondrous are the works of Providence! The Shunammite had not sought a son from the prophet—her child was, in every respect, the free gift of God. Was she then allowed to rejoice in the possession for a little, only to be pierced with sorrow by seeing the corpse of the cherished boy? Perish, doubt and unbelief! This event happened that "the works of God should be made manifest" in His prophet, "and for the glory of God."

29-31. take my staff … and lay … upon the face of the child—The staff was probably an official rod of a certain form and size. Necromancers used to send their staff with orders to the messengers to let it come in contact with nothing by the way that might dissipate or destroy the virtue imparted to it. Some have thought that Elisha himself entertained similar ideas, and was under an impression that the actual application of his staff would serve as well as the touch of his hand. But this is an imputation dishonorable to the character of the prophet. He wished to teach the Shunammite, who obviously placed too great dependence upon him, a memorable lesson to look to God. By sending his servant forward to lay his staff on the child, he raised [the Shunammite's] expectations, but, at the same time, taught her that his own help was unavailing—"there was neither voice, nor hearing." The command, to salute no man by the way, showed the urgency of the mission, not simply as requiring the avoidance of the tedious and unnecessary greetings so common in the East (Lu 10:1), but the exercise of faith and prayer. The act of Gehazi was allowed to fail, in order to free the Shunammite, and the people of Israel at large, of the superstitious notion of supposing a miraculous virtue resided in any person, or in any rod, and to prove that it was only through earnest prayer and faith in the power of God and for His glory that this and every miracle was to be performed.

34. lay upon the child, &c.—(see 1Ki 17:21; Ac 20:10). Although this contact with a dead body would communicate ceremonial uncleanness, yet, in performing the great moral duties of piety and benevolence, positive laws were sometimes dispensed with, particularly by the prophets.

35. the child sneezed seven times, and the child opened his eyes—These were the first acts of restored respiration, and they are described as successive steps. Miracles were for the most part performed instantaneously; but sometimes, also, they were advanced progressively towards completion (1Ki 18:44, 45; Mr 8:24, 25).

2Ki 4:38-41. Purifies Deadly Pottage.

38. there was a dearth in the land—(see on 2Ki 8:1).

the sons of the prophets were sitting before him—When receiving instruction, the scholars sat under their masters. This refers to their being domiciled under the same roof (compare 2Ki 6:1).

Set on the great pot—As it is most likely that the Jewish would resemble the Egyptian "great pot," it is seen by the monumental paintings to have been a large goblet, with two long legs, which stood over the fire on the floor. The seethed pottage consisted of meat cut into small pieces, mixed with rice or meal and vegetables.

39. went out into the field to gather herbs—Wild herbs are very extensively used by the people in the East, even by those who possess their own vegetable gardens. The fields are daily searched for mallow, asparagus, and other wild plants.

wild vine—literally, "the vine of the field," supposed to be the colocynth, a cucumber, which, in its leaves, tendrils, and fruit, bears a strong resemblance to the wild vine. The "gourds," or fruit, are of the color and size of an orange bitter to the taste, causing colic, and exciting the nerves, eaten freely they would occasion such a derangement of the stomach and bowels as to be followed by death. The meal which Elisha poured into the pot was a symbolic sign that the noxious quality of the herbs was removed.

lap full—The hyke, or large cloak, is thrown loosely over the left shoulder and fastened under the right arm, so as to form a lap or apron.

2Ki 4:42-44. Satisfies a Hundred Men with Twenty Loaves.

43. They shall eat, and shall leave thereof—This was not a miracle of Elisha, but only a prediction of one by the word of the Lord. Thus it differed widely from those of Christ (Mt 15:37; Mr 8:8; Lu 9:17; Joh 6:12).

 

CHAPTER 5

2Ki 5:1-7. Naaman's Leprosy.

1. Naaman, captain of the host of the king of Syria, was a great man with his master—highly esteemed for his military character and success.

and honourable—rather, "very rich."

but he was a leper—This leprosy, which, in Israel, would have excluded him from society, did not affect his free intercourse in the court of Syria.

2-5. a little maid—who had been captured in one of the many predatory incursions which were then made by the Syrians on the northern border of Israel (see 1Sa 30:8; 2Ki 13:21; 24:2). By this young Hebrew slave of his wife, Naaman's attention was directed to the prophet of Israel, as the person who would remove his leprosy. Naaman, on communicating the matter to his royal master, was immediately furnished with a letter to the king of Israel, and set out for Samaria, carrying with him, as an indispensable preliminary in the East, very costly presents.

5. ten talents of silver—£3421; 6000 shekels of gold; a large sum of uncertain value.

ten changes of raiment—splendid dresses, for festive occasions—the honor being thought to consist not only in the beauty and fineness of the material, but on having a variety to put on one after another, in the same night.

7. when the king of Israel had read the letter, that he rent his clothes—According to an ancient practice among the Eastern people, the main object only was stated in the letter that was carried by the party concerned, while other circumstances were left to be explained at the interview. This explains Jehoram's burst of emotion—not horror at supposed blasphemy, but alarm and suspicion that this was merely made an occasion for a quarrel. Such a prince as he was would not readily think of Elisha, or, perhaps, have heard of his miraculous deeds.

2Ki 5:8-15. Elisha Sends Him to Jordan, and He Is Healed.

8-12. when Elisha the man of God had heard that the king of Israel had rent his clothes, that he sent to the king, saying, … let him come now to me—This was the grand and ultimate object to which, in the providence of God, the journey of Naaman was subservient. When the Syrian general, with his imposing retinue, arrived at the prophet's house, Elisha sent him a message to "go and wash in Jordan seven times." This apparently rude reception to a foreigner of so high dignity incensed Naaman to such a degree that he resolved to depart, scornfully boasting that the rivers of Damascus were better than all the waters of Israel.

11. strike his hand over the place—that is, wave it over the diseased parts of his body. It was anciently, and still continues to be, a very prevalent superstition in the East that the hand of a king, or person of great reputed sanctity, touching, or waved over a sore, will heal it.

12. Abana and Pharpar—the Barrady and one of its five tributaries—uncertain which. The waters of Damascus are still highly extolled by their inhabitants for their purity and coldness.

14. Then went he down, and dipped himself seven times in Jordan—Persuaded by his calmer and more reflecting attendants to try a method so simple and easy, he followed their instructions, and was cured. The cure was performed on the basis of God's covenant with Israel, by which the land, and all pertaining to it, was blessed. Seven was the symbol of the covenant [Keil].

2Ki 5:15-19. Elisha Refuses Naaman's Gifts.

15, 16. he returned to the man of God—After the miraculous cure, Naaman returned to Elisha, to whom he acknowledged his full belief in the sole supremacy of the God of Israel and offered him a liberal reward. But to show that he was not actuated by the mercenary motives of the heathen priests and prophets, Elisha, though he accepted presents on other occasions (2Ki 4:42), respectfully but firmly declined them on this, being desirous that the Syrians should see the piety of God's servants, and their superiority to all worldly and selfish motives in promoting the honor of God and the interests of true religion.

17. two mules' burden of earth—with which to make an altar (Ex 20:24) to the God of Israel. What his motive or his purpose was in this proposal—whether he thought that God could be acceptably worshipped only on his own soil; or whether he wished, when far away from the Jordan, to have the earth of Palestine to rub himself with, which the Orientals use as a substitute for water; or whether, by making such a request of Elisha, he thought the prophet's grant of it would impart some virtue; or whether, like the modern Jews and Mohammedans, he resolved to have a portion of this holy earth for his nightly pillow—it is not easy to say. It is not strange to find such notions in so newly a converted heathen.

18. goeth into the house of Rimmon—a Syrian deity; probably the sun, or the planetary system, of which a pomegranate (Hebrew, Rimmon) was the symbol.

leaneth on my hand—that is, meaning the service which Naaman rendered as the attendant of his sovereign. Elisha's prophetic commission not extending to any but the conversion of Israel from idolatry, he makes no remark, either approving or disapproving, on the declared course of Naaman, but simply gives the parting benediction (2Ki 5:19).

2Ki 5:20-27. Gehazi, by a Lie, Obtains a Present, but Is Smitten with Leprosy.

20-25. I will run after him, and take somewhat of him—The respectful courtesy to Elisha, shown in the person of his servant, and the open-handed liberality of his gifts, attest the fulness of Naaman's gratitude; while the lie—the artful management is dismissing the bearers of the treasure, and the deceitful appearance before his master, as if he had not left the house—give a most unfavorable impression of Gehazi's character.

23. in two bags—People in the East, when travelling, have their money, in certain sums, put up in bags.

27. leper as white as snow—(See on Le 13:3). This heavy infliction was not too severe for the crime of Gehazi. For it was not the covetousness alone that was punished; but, at the same time, it was the ill use made of the prophet's name to gain an object prompted by a mean covetousness, and the attempt to conceal it by lying [Keil].

 

CHAPTER 6

2Ki 6:1-7. Elisha Causes Iron to Swim.

1. the place where we dwell with thee—Margin, "sit before thee." The one points to a common residence—the other to a common place of meeting. The tenor of the narrative shows the humble condition of Elisha's pupils. The place was either Beth-el or Jericho, probably the latter. The ministry and miracles of Elisha brought great accessions to his schools.

2. Let us go, we pray thee, unto Jordan—whose wooded banks would furnish plenty of timber.

5. it was borrowed—literally, "begged." The scholar's distress arose from the consideration that it had been presented to him; and that, owing to his poverty, he could not procure another.

6. cut down a stick, and cast it in thither—Although this means was used, it had no natural adaptation to make the iron swim. Besides, the Jordan is at Jericho so deep and rapid that there were one thousand chances to one against the stick falling into the hole of the axe-head. All attempts to account for the recovery of the lost implement on such a theory must be rejected.

the iron did swim—only by the miraculous exertion of Elisha's power.

2Ki 6:8-17. Discloses the King of Syria's Counsel.

8-12. the king of Syria warred against Israel—This seems to have been a sort of guerrilla warfare, carried on by predatory inroads on different parts of the country. Elisha apprised King Jehoram of the secret purpose of the enemy; so, by adopting precautionary measures, he was always enabled to anticipate and defeat their attacks. The frequency of his disappointments having led the Syrian king to suspect some of his servants of carrying on a treacherous correspondence with the enemy, he was informed about Elisha, whose apprehension he forthwith determined to effect. This resolution was, of course, grounded on the belief that however great the knowledge of Elisha might be, if seized and kept a prisoner, he could no longer give information to the king of Israel.

13. Dothan—or, "Dothaim," a little north of Samaria (see on Ge 37:17).

15. his servant said unto him, Alas, my master! how shall we do?—When the Syrian detachment surrounded the place by night, for the apprehension of the prophet, his servant was paralyzed with fear. This was a new servant, who had only been with him since Gehazi's dismissal and consequently had little or no experience of his master's powers. His faith was easily shaken by so unexpected an alarm.

17. Elisha prayed, and said, Lord, I pray thee, open his eyes, that he may see—The invisible guard of angels that encompass and defend us (Ps 34:7). The opening of the eyes, which Elisha prayed for, were those of the Spirit, not of the body—the eye of faith sees the reality of the divine presence and protection where all is vacancy or darkness to the ordinary eye. The horses and chariots were symbols of the divine power (see on 2Ki 2:12); and their fiery nature denoted their supernatural origin; for fire, the most ethereal of earthly elements, is the most appropriate symbol of the Godhead [Keil].

2Ki 6:18-23. His Army Smitten with Blindness.

18. Smite this people, I pray thee, with blindness—not a total and material blindness, for then they could not have followed him, but a mental hallucination (see Ge 19:11) so that they did not perceive or recognize him to be the object of their search.

19-23. This is not the way, neither is this the city—This statement is so far true that, as he had now left the place of his residence, they would not have got him by that road. But the ambiguity of his language was purposely framed to deceive them; and yet the deception must be viewed in the light of a stratagem, which has always been deemed lawful in war.

he led them to Samaria—When they were arrived in the midst of the capital, their eyes, at Elisha's request, were opened, and they then became aware of their defenseless condition, for Jehoram had received private premonition of their arrival. The king, so far from being allowed to slay the enemies who were thus unconsciously put in his power, was recommended to entertain them with liberal hospitality and then dismiss them to their own country. This was humane advice; it was contrary to the usage of war to put war captives to death in cold blood, even when taken by the point of the sword, much more those whom the miraculous power and providence of God had unexpectedly placed at his disposal. In such circumstances, kind and hospitable treatment was every way more becoming in itself, and would be productive of the best effects. It would redound to the credit of the true religion, which inspired such an excellent spirit into its professors; and it would not only prevent the future opposition of the Syrians but make them stand in awe of a people who, they had seen, were so remarkably protected by a prophet of the Lord. The latter clause of 2Ki 6:23 shows that these salutary effects were fully realized. A moral conquest had been gained over the Syrians.

2Ki 6:24-33. Ben-hadad Besieges Samaria.

24. Ben-hadad … besieged Samaria—This was the predicted accomplishment of the result of Ahab's foolish and misplaced kindness (1Ki 20:42).

25. an ass's head was sold for fourscore pieces of silver—Though the ass was deemed unclean food, necessity might warrant their violation of a positive law when mothers, in their extremity, were found violating the law of nature. The head was the worst part of the animal. Eighty pieces of silver, equal to £5 5s.

the fourth part of a cab—A cab was the smallest dry measure. The proportion here stated was nearly half a pint for 12s. 6d.

dove's dung—is thought by Bochart to be a kind of pulse or pea, common in Judea, and still kept in the storehouses of Cairo and Damascus, and other places, for the use of it by pilgrim-caravans; by Linnæus, and other botanists, it is said to be the root or white bulb of the plant Ornithogalum umbellatum, Star of Beth-lehem. The sacred historian does not say that the articles here named were regularly sold at the rates described, but only that instances were known of such high prices being given.

26. as the king was passing—to look at the defenses, or to give some necessary orders for manning the walls.

29. we boiled my son, and did eat him—(See on De 28:53).

30. had sackcloth within upon his flesh—The horrid recital of this domestic tragedy led the king soon after to rend his garment, in consequence of which it was discovered that he wore a penitential shirt of haircloth. It is more than doubtful, however, if he was truly humbled on account of his own and the nation's sins; otherwise he would not have vowed vengeance on the prophet's life. The true explanation seems to be, that Elisha having counselled him not to surrender, with the promise, on condition of deep humiliation, of being delivered, and he having assumed the signs of contrition without receiving the expected relief, regarded Elisha who had proved false and faithless as the cause of all the protracted distress.

32. But Elisha sat in his house, and the elders sat with him—The latter clause of 2Ki 6:33, which contains the king's impatient exclamation, enables us to account for the impetuous order he issued for the beheading of Elisha. Though Jehoram was a wicked king and most of his courtiers would resemble their master, many had been won over, through the prophet's influence, to the true religion. A meeting, probably a prayer-meeting, of those was held in the house where he lodged, for he had none of his own (1Ki 19:20, 21); and them he not only apprised of the king's design against himself, but disclosed to them the proof of a premeditated deliverance.

 

CHAPTER 7

2Ki 7:1-16. Elisha Prophesies Incredible Plenty in Samaria.

1. Hear ye the word of the Lord—This prediction, though uttered first to the assembled elders, was intimated to the king's messengers, who reported it to Jehoram (2Ki 7:18).

To-morrow about this time shall a measure of fine flour be sold for a shekel, &c.—This may be estimated at a peck of fine flour for 2s. 6d., and two pecks of barley at the same price.

in the gate of Samaria—Vegetables, cattle, all sorts of country produce, are still sold every morning at the gates of towns in the East.

2. a lord on whose hand the king leaned—When an Eastern king walks or stands abroad in the open air, he always supports himself on the arm of the highest courtier present.

if the Lord would make windows in heaven—The scoffing infidelity of this remark, which was a sneer against not the prophet only, but the God he served, was justly and signally punished (see 2Ki 7:20).

3. there were four leprous men—The account of the sudden raising of the siege and the unexpected supply given to the famishing inhabitants of Samaria, is introduced by a narrative of the visit and discovery, by these poor creatures, of the extraordinary flight of the Syrians.

leprous men at the entering in of the gate—living, perhaps, in some lazar house there (Le 13:4-6; Nu 5:3).

5. they rose up in the twilight—that is, the evening twilight (2Ki 7:12).

the uttermost part of the camp of Syria—that is, the extremity nearest the city.

6, 7. the Lord had made the host of the Syrians to hear a noise of chariots—This illusion of the sense of hearing, whereby the besiegers imagined the tramp of two armies from opposite quarters, was a great miracle which God wrought directly for the deliverance of His people.

8-11. these lepers … did eat and drink—After they had appeased their hunger and secreted as many valuables as they could carry, their consciences smote them for concealing the discovery and they hastened to publish it in the city.

10. horses tied, and asses tied, and the tents as they were—The uniform arrangement of encampments in the East is to place the tents in the center, while the cattle are picketed all around, as an outer wall of defense; and hence the lepers describe the cattle as the first objects they saw.

12-15. the king … said unto his servants, I will now show you what the Syrians have done—Similar stratagems have been so often resorted to in the ancient and modern wars of the East that there is no wonder Jehoram's suspicions were awakened. But the scouts, whom he despatched, soon found unmistakable signs of the panic that had struck the enemy and led to a most precipitate flight.

2Ki 7:17-20. The Unbelieving Lord Trodden to Death.

17. the king appointed the lord on whose hand he leaned,—&c. The news spread like lightning through the city, and was followed, as was natural, by a popular rush to the Syrian camp. To keep order at the gate, the king ordered his minister to keep guard; but the impetuosity of the famishing people could not be resisted. The lord was trodden to death, and Elisha's prophecy in all respects accomplished.

 

CHAPTER 8

2Ki 8:1-6. The Shunammite's Land Restored.

1. Then spake Elisha unto the woman—rather "had spoken." The repetition of Elisha's direction to the Shunammite is merely given as an introduction to the following narrative; and it probably took place before the events recorded in chapters 5 and 6.

the Lord hath called for a famine—All such calamities are chastisements inflicted by the hand of God; and this famine was to be of double duration to that one which happened in the time of Elijah (Jas 5:17)—a just increase of severity, since the Israelites still continued obdurate and incorrigible under the ministry and miracles of Elisha (Le 26:21, 24, 28).

2. she … sojourned in the land of the Philistines seven years—Their territory was recommended to her from its contiguity to her usual residence; and now that this state had been so greatly reduced, there was less risk than formerly from the seductions of idolatry; and many of the Jews and Israelites were residing there. Besides, an emigration thither was less offensive to the king of Israel than going to sojourn in Judah.

3. she went forth to cry unto the king for her house and for her land—In consequence of her long-continued absence from the country, her possessions were occupied by her kindred, or had been confiscated by the crown. No statute in the law of Moses ordained that alienation. But the innovation seems to have been adopted in Israel.

4-6. the king talked with Gehazi—Ceremonial pollution being conveyed by contact alone, there was nothing to prevent a conference being held with this leper at a distance; and although he was excluded from the town of Samaria, this reported conversation may have taken place at the gate or in one of the royal gardens. The providence of God so ordained that King Jehoram had been led to inquire, with great interest, into the miraculous deeds of Elisha, and that the prophet's servant was in the act of relating the marvellous incident of the restoration of the Shunammite's son when she made her appearance to prefer her request. The king was pleased to grant it; and a state officer was charged to afford her every facility in the recovery of her family possession out of the hands of the occupier.

2Ki 8:7-15. Hazael Kills His Master, and Succeeds Him.

7, 8. Elisha came to Damascus—He was directed thither by the Spirit of God, in pursuance of the mission formerly given to his master in Horeb (1Ki 19:15), to anoint Hazael king of Syria. On the arrival of the prophet being known, Ben-hadad, who was sick, sent to inquire the issue of his disease, and, according to the practice of the heathens in consulting their soothsayers, ordered a liberal present in remuneration for the service.

9. forty camels' burden—The present, consisting of the rarest and most valuable produce of the land, would be liberal and magnificent. But it must not be supposed it was actually so large as to require forty camels to carry it. The Orientals are fond of display, and would, ostentatiously, lay upon forty beasts what might very easily have been borne by four.

Thy son Ben-hadad—so called from the established usage of designating the prophet "father." This was the same Syrian monarch who had formerly persecuted him (see 2Ki 6:13, 14).

10. Go, say … Thou mayest certainly recover—There was no contradiction in this message. This part was properly the answer to Ben-hadad's inquiry [2Ki 8:9]. The second part was intended for Hazael, who, like an artful and ambitious courtier, reported only as much of the prophet's statement as suited his own views (compare 2Ki 8:14).

11. he settled his countenance stedfastly until he was ashamed—that is, Hazael. The steadfast, penetrating look of the prophet seemed to have convinced Hazael that his secret designs were known. The deep emotions of Elisha were justified by the horrible atrocities which, too common in ancient warfare, that successful usurper committed in Israel (2Ki 10:32; 13:3, 4, 22).

15. took a thick cloth, &c.—a coverlet. In the East, this article of bedding is generally a thick quilt of wool or cotton, so that, with its great weight, when steeped in water, it would be a fit instrument for accomplishing the murderous purpose, without leaving any marks of violence. It has been supposed by many doubtful that Hazael purposely murdered the king. But it is common for Eastern people to sleep with their faces covered with a mosquito net; and, in some cases of fever, they dampen the bedclothes. Hazael, aware of those chilling remedies being usually resorted to, might have, with an honest intention, spread a refreshing cover over him. The rapid occurrence of the king's death and immediate burial were favorable to his instant elevation to the throne.

2Ki 8:16-23. Jehoram's Wicked Reign.

16. Jehoram the son of Jehoshaphat … began to reign—(See on 2Ki 3:1). His father resigned the throne to him two years before his death.

18. daughter of Ahab—Athaliah, through whose influence Jehoram introduced the worship of Baal and many other evils into the kingdom of Judah (see 2Ch 21:2-20). This apostasy would have led to the total extinction of the royal family in that kingdom, had it not been for the divine promise to David (2Sa 7:16). A national chastisement, however, was inflicted on Judah by the revolt of Edom, which, being hitherto governed by a tributary ruler (2Ki 3:9; 1Ki 22:47), erected the standard of independence (2Ch 21:9).

2Ki 8:24. Ahaziah Succeeds Him.

24. Ahaziah his son reigned in his stead—(See on 2Ch 22:1).

 

CHAPTER 9

2Ki 9:1-23. Jehu Is Anointed.

1. Ramoth-gilead—a city of great importance to the Hebrew people, east of Jordan, as a fortress of defense against the Syrians. Jehoram had regained it (2Ki 8:29). But the Israelitish army was still encamped there, under the command of Jehu.

Elisha … called one of the children of the prophets—This errand referred to the last commission given to Elijah in Horeb (1Ki 19:16).

box of oil—(See 1Sa 10:1).

2. carry him to an inner chamber—both to ensure the safety of the messenger and to prevent all obstruction in the execution of the business.

3. I have anointed thee king over Israel—This was only a part of the message; the full announcement of which is given (2Ki 9:7-10).

flee, and tarry not—for fear of being surprised and overtaken by the spies or servants of the court.

4-6. So the young man … went to Ramoth-gilead—His ready undertaking of this delicate and hazardous mission was an eminent proof of his piety and obedience. The act of anointing being done through a commissioned prophet, was a divine intimation of his investiture with the sovereign power. But it was sometimes done long prior to the actual possession of the throne (1Sa 16:13); and, in like manner, the commission had, in this instance, been given also a long time before to Elijah [1Ki 19:16], who, for good reasons, left it in charge to Elisha; and he awaited God's time and command for executing it [Poole].

10. in the portion of Jezreel—that is, that had formerly been the vineyard of Naboth.

11. Is all well? &c.—Jehu's attendants knew that the stranger belonged to the order of the prophets by his garb, gestures, and form of address; and soldiers such as they very readily concluded such persons to be crackbrained, not only from the sordid negligence of their personal appearance and their open contempt of the world, but from the religious pursuits in which their whole lives were spent, and the grotesque actions which they frequently performed (compare Jer 29:26).

13. they hasted, and took every man his garment—the upper cloak which they spread on the ground, as a token of their homage to their distinguished commander (Mt 21:7).

top of the stairs—from the room where the prophet had privately anointed Jehu. That general returned to join his brother officers in the public apartment, who, immediately on learning his destined elevation, conducted him to the top of the stairs leading to the roof. This was the most conspicuous place of an Oriental structure that could be chosen, being at the very top of the gate building, and fully in view of the people and military in the open ground in front of the building [Kitto]. The popularity of Jehu with the army thus favored the designs of Providence in procuring his immediate and enthusiastic proclamation as king, and the top of the stairs was taken as a most convenient substitute for a throne.

14, 15. Joram had kept Ramoth-gilead—rather, "was keeping," guarding, or besieging it, with the greater part of the military force of Israel. The king's wounds had compelled his retirement from the scene of action, and so the troops were left in command of Jehu.

16. So Jehu rode in a chariot, and went to Jezreel—Full of ambitious designs, he immediately proceeded to cross the Jordan to execute his commission on the house of Ahab.

17-24. there stood a watchman on the tower of Jezreel—The Hebrew palaces, besides being situated on hills had usually towers attached to them, not only for the pleasure of a fine prospect, but as posts of useful observation. The ancient watchtower of Jezreel must have commanded a view of the whole region eastward, nearly down to the Jordan. Beth-shan stands on a rising ground about six or seven miles below it, in a narrow part of the plain; and when Jehu and his retinue reached that point between Gilboa and Beth-shan, they could be fully descried by the watchman on the tower. A report was made to Joram in his palace below. A messenger on horseback was quickly despatched down into the plain to meet the ambiguous host and to question the object of their approach. "Is it peace?" We may safely assume that this messenger would meet Jehu at the distance of three miles or more. On the report made of his being detained and turned into the rear of the still advancing troops, a second messenger was in like manner despatched, who would naturally meet Jehu at the distance of a mile or a mile and a half down on the plain. He also being turned into the rear, the watchman now distinctly perceived "the driving to be like the driving of Jehu, the son of Nimshi; for he driveth furiously." The alarmed monarch, awakened to a sense of his impending danger, quickly summoned his forces to meet the crisis. Accompanied by Ahaziah, king of Judah, the two sovereigns ascended their chariots to make a feeble resistance to the impetuous onset of Jehu, who quickly from the plain ascended the steep northern sides of the site on which Jezreel stood, and the conflicting parties met "in the portion of Naboth the Jezreelite," where Joram was quickly despatched by an arrow from the strong arm of Jehu. We were impressed with the obvious accuracy of the sacred historian; the localities and distances being such as seem naturally to be required by the incidents related, affording just time for the transactions to have occurred in the order in which they are recorded [Howe].

25. cast him in the portion of the field of Naboth the Jezreelite, &c.—according to the doom pronounced by divine authority on Ahab (1Ki 21:19), but which on his repentance was deferred to be executed on his son.

26. the blood of Naboth, and the blood of his sons, saith the Lord—Although their death is not expressly mentioned, it is plainly implied in the confiscation of his property (see 1Ki 21:16).

2Ki 9:27-35. Ahaziah Is Slain.

27. Ahaziah—was grandnephew to King Joram, and great-grandson to King Ahab.

Ibleam—near Megiddo, in the tribe of Issachar (Jos 17:11; Jud 1:27); and Gur was an adjoining hill.

30. Jezebel painted her face—literally, "her eyes," according to a custom universal in the East among women, of staining the eyelids with a black powder made of pulverized antimony, or lead ore mixed with oil, and applied with a small brush on the border, so that by this dark ligament on the edge, the largeness as well as the luster of the eye itself was thought to be increased. Her object was, by her royal attire, not to captivate, but to overawe Jehu.

35. found no more of her than the skull, and the palms of her hands, &c.—The dog has a rooted aversion to prey on the human hands and feet.

2Ki 9:36, 37. Jezebel Eaten by Dogs.

36. This is the word of the Lord—(See 1Ki 21:23). Jehu's statement, however, was not a literal but a paraphrased quotation of Elijah's prophecy.

 

CHAPTER 10

2Ki 10:1-17. Jehu Causes Seventy of Ahab's Children to Be Beheaded.

1-4. Ahab had seventy sons in Samaria—As it appears (2Ki 10:13), that grandsons are included it is probable that this number comprehended the whole posterity of Ahab. Their being all assembled in that capital might arise from their being left there on the king's departure for Ramoth-gilead, or from their taking refuge in some of the strongholds of that city on the news of Jehu's conspiracy. It may be inferred from the tenor of Jehu's letters that their first intention was to select the fittest of the royal family and set him up as king. Perhaps this challenge of Jehu was designed as a stroke of policy on his part to elicit their views, and to find out whether they were inclined to be pacific or hostile. The bold character of the man, and the rapid success of his conspiracy, terrified the civic authorities of Samaria and Jezreel into submission.

5. he that was over the house—the governor or chamberlain of the palace.

the bringers-up of the children—Anciently, and still also in many Eastern countries, the principal grandees were charged with the support and education of the royal princes. This involved a heavy expense which they were forced to bear, but for which they endeavored to find some compensation in the advantages of their connection with the court.

6. take ye the heads of the men, your master's sons—The barbarous practice of a successful usurper slaughtering all who may have claims to the throne, has been frequently exemplified in the ancient and modern histories of the East.

8. Lay ye them in two heaps at the entering in of the gate, &c.—The exhibition of the heads of enemies is always considered a glorious trophy. Sometimes a pile of heads is erected at the gate of the palace; and a head of peculiarly striking appearance selected to grace the summit of the pyramid.

9-11. said to all the people, Ye be righteous, &c.—A great concourse was assembled to gaze on this novel and ghastly spectacle. The speech which Jehu addressed to the spectators was artfully framed to impress their minds with the idea that so wholesale a massacre was the result of the divine judgments denounced on the house of Ahab; and the effect of it was to prepare the public mind for hearing, without horror, of a similar revolting tragedy which was soon after perpetrated, namely, the extinction of all the influential friends and supporters of the dynasty of Ahab, including those of the royal house of Judah.

13, 14. We are the brethren of Ahaziah—that is, not full, but step-brothers, sons of Jehoram by various concubines. Ignorant of the revolution that had taken place, they were travelling to Samaria on a visit to their royal relatives of Israel, when they were seized and put to death, because of the apprehension that they might probably stimulate and strengthen the party that still remained faithful in their allegiance to Ahab's dynasty.

children of the queen—that is, of the queen mother, or regent, Jezebel.

15-18. Jehonadab the son of Rechab—(See 1Ch 2:55). A person who, from his piety and simple primitive manner of life (Jer 35:1-19), was highly esteemed, and possessed great influence in the country. Jehu saw in a moment the advantage that his cause would gain from the friendship and countenance of this venerable man in the eyes of the people, and accordingly paid him the distinguished attention of inviting him to a seat in his chariot.

give me thine hand—not simply to aid him in getting up, but for a far more significant and important purpose—the giving, or rather joining hands, being the recognized mode of striking a league or covenant, as well as of testifying fealty to a new sovereign; accordingly, it is said, "he [Jehonadab] gave him [Jehu] his hand."

2Ki 10:18-29. He Destroys the Worshippers of Baal.

19. call unto me all the prophets of Baal—The votaries of Baal are here classified under the several titles of prophets, priests, and servants, or worshippers generally. They might be easily convened into one spacious temple, as their number had been greatly diminished both by the influential ministrations of Elijah and Elisha, and also from the late King Joram's neglect and discontinuance of the worship. Jehu's appointment of a solemn sacrifice in honor of Baal, and a summons to all his worshippers to join in its celebration, was a deep-laid plot, which he had resolved upon for their extinction, a measure in perfect harmony with the Mosaic law, and worthy of a constitutional king of Israel. It was done, however, not from religious, but purely political motives, because he believed that the existence and interests of the Baalites were inseparably bound up with the dynasty of Ahab and because he hoped that by their extermination he would secure the attachment of the far larger and more influential party who worshipped God in Israel. Jehonadab's concurrence must have been given in the belief of his being actuated solely by the highest principles of piety and zeal.

22. Bring forth vestments for all the worshippers of Baal—The priests of Baal were clad, probably, in robes of white byssus while they were engaged in the functions of their office, and these were kept under the care of an officer in a particular wardrobe of Baal's temple. This treacherous massacre, and the means taken to accomplish it, are paralleled by the slaughter of the Janissaries and other terrible tragedies in the modern history of the East.

 

29. Howbeit from the sins of Jeroboam … Jehu departed not from after them—Jehu had no intention of carrying his zeal for the Lord beyond a certain point, and as he considered it impolitic to encourage his subjects to travel to Jerusalem, he re-established the symbolic worship of the calves.

 

CHAPTER 11

2Ki 11:1-3. Jehoash Saved from Athaliah's Massacre.

1. Athaliah—(See on 2Ch 22:2). She had possessed great influence over her son, who, by her counsels, had ruled in the spirit of the house of Ahab.

destroyed all the seed royal—all connected with the royal family who might have urged a claim to the throne, and who had escaped the murderous hands of Jehu (2Ch 21:2-4; 22:1; 2Ki 10:13, 14). This massacre she was incited to perpetrate—partly from a determination not to let David's family outlive hers; partly as a measure of self-defense to secure herself against the violence of Jehu, who was bent on destroying the whole of Ahab's posterity to which she belonged (2Ki 8:18-26); but chiefly from personal ambition to rule, and a desire to establish the worship of Baal. Such was the sad fruit of the unequal alliance between the son of the pious Jehoshaphat and a daughter of the idolatrous and wicked house of Ahab.

2. Jehosheba—or Jehoshabeath (2Ch 22:11).

daughter of King Joram—not by Athaliah, but by a secondary wife.

stole him from among the king's sons which were slain—either from among the corpses, he being considered dead, or out of the palace nursery.

hid him … in the bedchamber—for the use of the priests, which was in some part of the temple (2Ki 11:3), and of which Jehoiada and his wife had the sole charge. What is called, however, the bedchamber in the East is not the kind of apartment that we understand by the name, but a small closet, into which are flung during the day the mattresses and other bedding materials spread on the floors or divans of the sitting-rooms by day. Such a slumber-room was well suited to be a convenient place for the recovery of his wounds, and a hiding-place for the royal infant and his nurse.

2Ki 11:4-12. He Is Made King.

4. the seventh year—namely, of the reign of Athaliah, and the rescue of Jehoash.

Jehoiada sent and fetched the rulers, &c.—He could scarcely have obtained such a general convocation except at the time, or on pretext, of a public and solemn festival. Having revealed to them the secret of the young king's preservation and entered into a covenant with them for the overthrow of the tyrant, he then arranged with them the plan and time of carrying their plot into execution (see on 2Ch 22:10-23:21). The conduct of Jehoiada, who acted the leading and chief part in this conspiracy, admits of an easy and full justification; for, while Athaliah was a usurper, and belonged to a race destined by divine denunciation to destruction, even his own wife had a better and stronger claim to the throne; the sovereignty of Judah had been divinely appropriated to the family of David, and therefore the young prince on whom it was proposed to confer the crown, possessed an inherent right to it, of which a usurper could not deprive him. Moreover, Jehoiada was most probably the high priest, whose official duty it was to watch over the due execution of God's laws, and who in his present movement, was encouraged and aided by the countenance and support of the chief authorities, both civil and ecclesiastical, in the country. In addition to all these considerations, he seems to have been directed by an impulse of the Divine Spirit, through the counsels and exhortations of the prophets of the time.

2Ki 11:13-16. Athaliah Slain.

13. Athaliah heard the noise of the guard and of the people—The profound secrecy with which the conspiracy had been conducted rendered the unusual acclamations of the vast assembled crowd the more startling and roused the suspicions of the tyrant.

she came … into the temple of the Lord—that is, the courts, which she was permitted to enter by Jehoiada's directions (2Ki 11:8) in order that she might be secured.

14. the king stood by a pillar—or on a platform, erected for that purpose (see on 2Ch 6:13).

15. without the ranges—that is, fences, that the sacred place might not be stained with human blood.

2Ki 11:17-20. Jehoiada Restores God's Worship.

17, 18. a covenant between the Lord and the king and the people—The covenant with the Lord was a renewal of the national covenant with Israel (Ex 19:1-24:18; "to be unto him a people of inheritance," De 4:6; 27:9). The covenant between the king and the people was the consequence of this, and by it the king bound himself to rule according to the divine law, while the people engaged to submit, to give him allegiance as the Lord's anointed. The immediate fruit of this renewal of the covenant was the destruction of the temple and the slaughter of the priests of Baal (see 2Ki 10:27); the restoration of the pure worship of God in all its ancient integrity; and the establishment of the young king on the hereditary throne of Judah [2Ki 11:19].

 

CHAPTER 12

2Ki 12:1-18. Jehoash Reigns Well while Jehoiada Lived.

2. Jehoash did that which was right in the sight of the Lord—so far as related to his outward actions and the policy of his government. But it is evident from the sequel of his history that the rectitude of his administration was owing more to the salutary influence of his preserver and tutor, Jehoiada, than to the honest and sincere dictates of his own mind.

3. But the high places were not taken away—The popular fondness for the private and disorderly rites performed in the groves and recesses of hills was so inveterate that even the most powerful monarchs had been unable to accomplish their suppression; no wonder that in the early reign of a young king, and after the gross irregularities that had been allowed during the maladministration of Athaliah, the difficulty of putting an end to the superstitions associated with "the high places" was greatly increased.

 

4. Jehoash said to the priests, &c.—There is here given an account of the measures which the young king took for repairing the temple by the levying of taxes: 1. "The money of every one that passeth the account," namely, half a shekel, as "an offering to the Lord" (Ex 30:13). 2. "The money that every man is set at," that is, the redemption price of every one who had devoted himself or any thing belonging to him to the Lord, and the amount of which was estimated according to certain rules (Le 27:1-8). 3. Free will or voluntary offerings made to the sanctuary. The first two were paid annually (see 2Ch 24:5).

7-10. Why repair ye not the breaches of the house?—This mode of collection not proving so productive as was expected (the dilatoriness of the priests was the chief cause of the failure), a new arrangement was proposed. A chest was placed by the high priest at the entrance into the temple, into which the money given by the people for the repairs of the temple was to be put by the Levites who kept the door. The object of this chest was to make a separation between the money to be raised for the building from the other moneys destined for the general use of the priests, in the hope that the people would be more liberal in their contributions when it was known that their offerings would be devoted to the special purpose of making the necessary repairs. The duty of attending to this work was no longer to devolve on the priests, but to be undertaken by the king.

11, 12. they gave the money, being told, into the hands of them that did the work—The king sent his secretary along with an agent of the high priest to count the money in the chest from time to time (2Ch 24:11), and deliver the amount to the overseers of the building, who paid the workmen and purchased all necessary materials. The custom of putting sums of certain amount in bags, which are labelled and sealed by a proper officer, is a common way of using the currency in Turkey and other Eastern countries.

13-16. Howbeit there were not made … bowls, &c.—When the repairs of the temple had been completed, the surplus was appropriated to the purchase of the temple furniture. The integrity of the overseers of the work being undoubted, no account was exacted of the way in which they applied the money given to them, while other moneys levied at the temple were left to the disposal of the priests as the law directed (Le 5:16; Nu 5:8).

17, 18. Then Hazael … fought against Gath—(See on 2Ch 24:23).

2Ki 12:19-21. He Is Slain.

20. his servants arose … and slew Joash in the house of Millo—(See on 2Ch 24:25).

 

CHAPTER 13

2Ki 13:1-7. Jehoahaz's Wicked Reign over Israel.

1-3. Jehoahaz … reigned seventeen years—Under his government, which pursued the policy of his predecessors regarding the support of the calf-worship, Israel's apostasy from the true God became greater and more confirmed than in the time of his father Jehu. The national chastisement, when it came, was consequently the more severe and the instruments employed by the Lord in scourging the revolted nation were Hazael and his son and general Ben-hadad, in resisting whose successive invasions the Israelitish army was sadly reduced and weakened. In the extremity of his distress, Jehoahaz besought the Lord, and was heard, not on his own account (Ps 66:18; Pr 1:28; 15:8), but that of the ancient covenant with the patriarchs (2Ki 13:23).

4. he saw the oppression of Israel—that is, commiserated the fallen condition of His chosen people. The divine honor and the interests of true religion required that deliverance should be granted them to check the triumph of the idolatrous enemy and put an end to their blasphemous taunts that God had forsaken Israel (De 32:27; Ps 12:4).

5. a saviour—This refers neither to some patriotic defender nor some signal victory, but to the deliverance obtained for Israel by the two successors of Jehoahaz, namely, Joash, who regained all the cities which the Syrians had taken from his father (2Ki 13:25); and Jeroboam, who restored the former boundaries of Israel (2Ki 14:25).

6. there remained the grove—Asherah—the idol set up by Ahab (1Ki 16:33), which ought to have been demolished (De 7:5).

7. made them like the dust in threshing—Threshing in the East is performed in the open air upon a level plot of ground, daubed over with a covering to prevent, as much as possible, the earth, sand, or gravel from rising; a great quantity of them all, notwithstanding this precaution, must unavoidably be taken up with the grain; at the same time the straw is shattered to pieces. Hence it is a most significant figure, frequently employed by Orientals to describe a state of national suffering, little short of extermination (Isa 21:10; Mic 4:12; Jer 51:33). The figure originated in a barbarous war custom, which Hazael literally followed (Am 1:3, 4; compare 2Sa 18:31; Jud 8:7).

2Ki 13:8-25. Joash Succeeds Him.

8. his might—This is particularly noticed in order to show that the grievous oppression from foreign enemies, by which the Israelites were ground down, was not owing to the cowardice or imbecility of their king, but solely to the righteous and terrible judgment of God for their foul apostasy.

12, 13. his might wherewith he fought against Amaziah—(See on 2Ki 14:8-14). The usual summary of his life and reign occurs rather early, and is again repeated in the account given of the reign of the king of Judah (2Ki 14:15).

14-19. Elisha was fallen sick of his sickness whereof he died—Every man's death is occasioned by some disease, and so was Elisha's. But in intimating it, there seems a contrast tacitly made between him and his prophetic predecessor, who did not die.

Joash the king of Israel came down unto him, and wept over his face—He visited him where he was lying ill of this mortal sickness, and expressed deep sorrow, not from the personal respect he bore for the prophet, but for the incalculable loss his death would occasion to the kingdom.

my father, my father! &c.—(See on 2Ki 2:12). These words seem to have been a complimentary phrase applied to one who was thought an eminent guardian and deliverer of his country. The particular application of them to Elisha, who, by his counsels and prayer, had obtained many glorious victories for Israel, shows that the king possessed some measure of faith and trust, which, though weak, was accepted, and called forth the prophet's dying benediction.

15-18. Take bow and arrows—Hostilities were usually proclaimed by a herald, sometimes by a king or general making a public and formal discharge of an arrow into the enemy's country. Elisha directed Joash to do this, as a symbolical act, designed to intimate more fully and significantly the victories promised to the king of Israel over the Syrians. His laying his hands upon the king's hands was to represent the power imparted to the bow shot as coming from the Lord through the medium of the prophet. His shooting the first arrow eastward—to that part of his kingdom which the Syrians had taken and which was east of Samaria—was a declaration of war against them for the invasion. His shooting the other arrows into the ground was in token of the number of victories he was taken to gain; but his stopping at the third betrayed the weakness of his faith; for, as the discharged arrow signified a victory over the Syrians, it is evident that the more arrows he shot the more victories he would gain. As he stopped so soon, his conquests would be incomplete.

20, 21. Elisha died—He had enjoyed a happier life than Elijah, as he possessed a milder character, and bore a less hard commission. His rough garment was honored even at the court.

coming in of the year—that is, the spring, the usual season of beginning campaigns in ancient times. Predatory bands from Moab generally made incursions at that time on the lands of Israel. The bearers of a corpse, alarmed by the appearance of one of these bands, hastily deposited, as they passed that way, their load in Elisha's sepulchre, which might be easily done by removing the stone at the mouth of the cave. According to the Jewish and Eastern custom, his body, as well as that of the man who was miraculously restored, was not laid in a coffin, but only swathed; so that the bodies could be brought into contact, and the object of the miracle was to stimulate the king's and people of Israel's faith in the still unaccomplished predictions of Elisha respecting the war with the Syrians. Accordingly the historian forthwith records the historical fulfilment of the prediction (2Ki 13:22-25), in the defeat of the enemy, in the recovery of the cities that had been taken, and their restoration to the kingdom of Israel.

 

CHAPTER 14

2Ki 14:1-6. Amaziah's Good Reign over Judah.

3-6. He did that which was right in the sight of the Lord, yet not like David his father—The beginning of his reign was excellent, for he acted the part of a constitutional king, according to the law of God, yet not with perfect sincerity of heart (compare 2Ch 25:2). As in the case of his father Joash, the early promise was belied by the devious course he personally followed in later life (see 2Ch 20:14), as well as by the public irregularities he tolerated in the kingdom.

5. as soon as the kingdom was confirmed in his hand—It was an act of justice no less than of filial piety to avenge the murder of his father. But it is evident that the two assassins must have possessed considerable weight and influence, as the king was obliged to retain them in his service, and durst not, for fear of their friends and supporters, institute proceedings against them until his power had been fully consolidated.

6. But the children of the murderers he slew not—This moderation, inspired by the Mosaic law (De 24:16), displays the good character of this prince; for the course thus pursued toward the families of the regicides was directly contrary to the prevailing customs of antiquity, according to which all connected with the criminals were doomed to unsparing destruction.

2Ki 14:7. He Smites Edom.

7. He slew of Edom in the valley of salt ten thousand—In the reign of Joram the Edomites had revolted (see 2Ki 8:20). But Amaziah, determined to reduce them to their former subjection, formed a hostile expedition against them, in which he routed their army and made himself master of their capital.

the valley of salt—that part of the Ghor which comprises the salt and sandy plain to the south of the Dead Sea.

Selah—literally, "the rock"; generally thought to be Petra.

Joktheel—that is, "given" or "conquered by God." See the history of this conquest more fully detailed (2Ch 25:6-16).

2Ki 14:8-16. Joash Defeats Him.

8. Amaziah sent messengers to Jehoash, the son of Jehoahaz, son of Jehu, king of Israel—This bold and haughty challenge, which was most probably stimulated by a desire of satisfaction for the outrages perpetrated by the discharged auxiliaries of Israel (2Ch 25:13) on the towns that lay in their way home, as well as by revenge for the massacre of his ancestors by Jehu (2Ki 9:1-37) sprang, there is little doubt, from pride and self-confidence, inspired by his victory over the Edomites.

9. Jehoash the king of Israel sent to Amaziah—People in the East very often express their sentiments in a parabolic form, especially when they intend to convey unwelcome truths or a contemptuous sneer. This was the design of the admonitory fable related by Joash in his reply. The thistle, a low shrub, might be chosen to represent Amaziah, a petty prince; the cedar, the powerful sovereign of Israel, and the wild beast that trampled down the thistle the overwhelming army with which Israel could desolate Judah. But, perhaps, without making so minute an application, the parable may be explained generally, as describing in a striking manner the effects of pride and ambition, towering far beyond their natural sphere, and sure to fall with a sudden and ruinous crash. The moral of the fable is contained in 2Ki 14:10.

11-14. But Amaziah would not hear—The sarcastic tenor of this reply incited the king of Judah the more; for, being in a state of judicial blindness and infatuation (2Ch 25:20), he was immovably determined on war. But the superior energy of Joash surprised him ere he had completed his military preparations. Pouring a large army into the territory of Judah, he encountered Amaziah in a pitched battle, routed his army, and took him prisoner. Then having marched to Jerusalem [2Ki 14:13], he not only demolished part of the city walls, but plundered the treasures of the palace and temple. Taking hostages to prevent any further molestation from Judah, he terminated the war. Without leaving a garrison in Jerusalem, he returned to his capital with all convenient speed, his presence and all his forces being required to repel the troublesome incursions of the Syrians.

2Ki 14:17-20. He Is Slain by a Conspiracy.

19, 20. they made a conspiracy against him in Jerusalem—Amaziah's apostasy (2Ch 25:27) was followed by a general maladministration, especially the disastrous issue of the war with Israel. The ruinous condition of Jerusalem, the plunder of the temple, and the loss of their children who were taken as hostages [2Ki 14:13, 14], lost him the respect and attachment not of the grandees only, but of his subjects generally, who were in rebellion. The king fled in terror to Lachish, a frontier town of the Philistines, where, however, he was traced and murdered. His friends had his corpse brought without any pomp or ceremony, in a chariot to Jerusalem, where he was interred among his royal ancestors.

2Ki 14:21, 22. Azariah Succeeds Him.

21. all the people of Judah took Azariah—or Uzziah (2Ki 15:30; 2Ch 26:1). The popular opposition had been personally directed against Amaziah as the author of their calamities, but it was not extended to his family or heir.

22. He built Elath—fortified that seaport. It had revolted with the rest of Edom, but was now recovered by Uzziah. His father, who did not complete the conquest of Edom, had left him that work to do.

2Ki 14:23-29. Jeroboam's Wicked Reign over Israel.

23. Jeroboam, the son of Joash king of Israel—This was Jeroboam II who, on regaining the lost territory, raised the kingdom to great political power (2Ki 14:25), but adhered to the favorite religious policy of the Israelitish sovereigns (2Ki 14:24). While God granted him so great a measure of national prosperity and eminence, the reason is expressly stated (2Ki 14:26, 27) to be that the purposes of the divine covenant forbade as yet the overthrow of the kingdom of the ten tribes (see 2Ki 13:23).

 

CHAPTER 15

2Ki 15:1-7. Azariah's Reign over Judah.

1-7. In the twenty and seventh year of Jeroboam—It is thought that the throne of Judah continued vacant eleven or twelve years, between the death of Amaziah and the inauguration of his son Azariah. Being a child only four years old when his father was murdered, a regency was appointed during Azariah's minority.

began Azariah … to reign—The character of his reign is described by the brief formula employed by the inspired historian, in recording the religious policy of the later kings. But his reign was a very active as well as eventful one, and is fully related (2Ch 26:1-23). Elated by the possession of great power, and presumptuously arrogating to himself, as did the heathen kings, the functions both of the real and sacerdotal offices, he was punished with leprosy, which, as the offense was capital (Nu 8:7), was equivalent to death, for this disease excluded him from all society. While Jotham, his son, as his viceroy, administered the affairs of the kingdom—being about fifteen years of age (compare 2Ki 15:33)—he had to dwell in a place apart by himself (see on 2Ki 7:3). After a long reign he died, and was buried in the royal burying-field, though not in the royal cemetery of "the city of David" (2Ch 26:23).

2Ki 15:8-16. Zechariah's Reign over Israel.

8-10. In the thirty and eighth year of Azariah king of Judah did Zechariah the son of Jeroboam reign over Israel—There was an interregnum from some unknown cause between the reign of Jeroboam and the accession of his son, which lasted, according to some, for ten or twelve years, according to others, for twenty-two years, or more. This prince pursued the religious policy of the calf-worship, and his reign was short, being abruptly terminated by the hand of violence. In his fate was fulfilled the prophecy addressed to Jehu (2Ki 10:30; also Ho 1:4), that his family would possess the throne of Israel for four generations; and accordingly Jehoahaz, Joash, Jehoram, and Zechariah were his successors—but there his dynasty terminated; and perhaps it was the public knowledge of this prediction that prompted the murderous design of Shallum.

13-17. Shallum … reigned a full month—He was opposed and slain by Menahem, who, according to Josephus, was commander of the forces, which, on the report of the king's murder, were besieging Tirzah, a town twelve miles east of Samaria, and formerly a seat of the kings of Israel. Raising the siege, he marched directly against the usurper, slew him, and reigned in his stead.

16. Menahem … smote Tiphsah—Thapsacus, on the Euphrates, the border city of Solomon's kingdom (1Ki 4:24). The inhabitants refusing to open their gates to him, Menahem took it by storm. Then having spoiled it, he committed the most barbarous excesses, without regard either to age or sex.

2Ki 15:17-21. Menahem's Reign.

17. reigned ten years in Samaria—His government was conducted on the religious policy of his predecessors.

19. Pul the king of Assyria—This is the first Assyrian king after Nimrod who is mentioned in biblical history. His name has been recently identified with that of Phalluka on the monuments of Nineveh, and that of Menahem discovered also.

came against the land—Elsewhere it is said "Ephraim [Israel] went to the Assyrian" [Ho 5:13]. The two statements may be reconciled thus: "Pul, of his own motion, induced, perhaps, by the expedition of Menahem against Thapsacus, advanced against the kingdom of Israel; then Menahem sent him a thousand talents in order not only to divert him from his plans of conquest, but at the same time to purchase his friendship and aid for the establishment of his own precarious sovereignty. So Menahem did not properly invite the Assyrian into the land, but only changed the enemy when marching against the country, by this tribute, into a confederate for the security of his usurped dominion. This the prophet Hosea, less concerned about the historical fact than the disposition betrayed therein, might very well censure as a going of Ephraim to the Assyrians (Ho 5:13; 7:1; 8:9), and a covenant-making with Asshur" (2Ki 12:1) [Keil].

a thousand talents of silver—Equal to £262,200. This tribute, which Menahem raised by a tax on the grandees of Israel, bribed Pul to return to his own country (see on 1Ch 5:26).

2Ki 15:22-24. Pekahiah's Reign.

23. Pekahiah … son of Menahem began to reign—On comparing the date given with Azariah's reign, it seems that several months had intervened between the death of Menahem and the accession of Pekahiah, probably owing to a contest about the throne.

25. with Argob and Arieh, &c.—Many commentators view these as the captain's accomplices. But it is more probable that they were influential friends of the king, who were murdered along with him.

2Ki 15:27-31. Pekah's Reign.

29. in the days of Pekah king of Israel came Tiglath-pileser—This monarch, who succeeded Pul on the throne of Assyria, is the only one of all the kings who does not give his genealogy, and is therefore supposed to have been an usurper. His annals have been discovered in the Nimroud mound, describing this expedition into Syria. The places taken are here mentioned as they occurred and were conquered in the progress of an invasion.

30. Hoshea the son of Elah made a conspiracy … and slew him—He did not, however, obtain possession of the kingdom till about nine or ten years after the perpetration of this crime [Hales].

in the twentieth year of Jotham—Jotham's reign lasted only sixteen years, but the meaning is that the reign of Hoshea began in the twentieth after the beginning of Jotham's reign. The sacred historian, having not yet introduced the name of Ahaz, reckoned the date by Jotham, whom he had already mentioned (see 2Ch 27:8).

2Ki 15:32-38. Jotham's Reign over Judah.

33. Five and twenty years was he when he began to reign—that is, alone—for he had ruled as his father's viceroy [2Ki 15:5].

35. the higher gate of the house of the Lord—not the temple itself, but one of its courts; probably that which led into the palace (2Ch 23:20).

37. the Lord began to send against Judah Rezin the king of Syria, &c.—This is the first intimation of the hostile feelings of the kings of Israel and Syria, to Judah, which led them to form an alliance and make joint preparations for war. [See on 2Ch 27:5.] However, war was not actually waged till the reign of Ahaz.

 

CHAPTER 16

2Ki 16:1-16. Ahaz' Wicked Reign over Judah.

1-4. Ahaz … did not that which was right in the sight of the Lord—[See on 2Ch 28:1.] The character of this king's reign, the voluptuousness and religious degeneracy of all classes of the people, are graphically portrayed in the writings of Isaiah, who prophesied at that period. The great increase of worldly wealth and luxury in the reigns of Azariah and Jotham had introduced a host of corruptions, which, during his reign, and by the influence of Ahaz, bore fruit in the idolatrous practices of every kind which prevailed in all parts of the kingdom (see 2Ch 28:24).

3. walked in the way of the kings of Israel—This is descriptive of the early part of his reign, when, like the kings of Israel, he patronized the symbolic worship of God by images but he gradually went farther into gross idolatry (2Ch 28:2).

made his son to pass through the fire—(2Ki 23:10). The hands of the idol Moloch being red hot, the children were passed through between them, which was considered a form of lustration. There is reason to believe that, in certain circumstances, the children were burnt to death (Ps 106:37). This was strongly prohibited in the law (Le 18:21; 20:2-5; De 18:10), although there is no evidence that it was practised in Israel till the time of Ahaz.

5. Then Rezin king of Syria and Pekah son of Remaliah king of Israel came up to Jerusalem—Notwithstanding their great efforts and military preparations, they failed to take it and, being disappointed, raised the siege and returned home (compare Isa 7:1).

6. Rezin … recovered Elath—which Azariah had got into his possession (2Ki 14:22).

the Syrians came to Elath, and dwelt there unto this day—The Septuagint version has "the Edomites," which the most judicious commentators and travellers [Robinson] prefer.

7-9. So Ahaz sent messengers to Tiglath-pileser—In spite of the assurance given him by Isaiah by two signs, the one immediate, the other remote (Isa 7:14; 8:4), that the confederate kings would not prevail against him, Ahaz sought aid from the Assyrian monarch, to purchase which he sent the treasures of the palace and temple. Tiglath-pileser marched against Damascus, slew Rezin the king, and carried the people of Damascus into captivity to Kir, which is thought to have been the city Karine (now Kerend), in Media.

10-16. And king Ahaz went to Damascus to meet Tiglath-pileser—This was a visit of respect, and perhaps of gratitude. During his stay in that heathen city, Ahaz saw an altar with which he was greatly captivated. Forthwith a sketch of it was transmitted to Jerusalem, with orders to Urijah the priest to get one constructed according to the Damascus model, and let this new altar supersede the old one in the temple. Urijah, with culpable complaisance, acted according to his instructions (2Ki 16:16). The sin in this affair consisted in meddling with, and improving according to human taste and fancy, the altars of the temple, the patterns of which had been furnished by divine authority (Ex 25:40; 26:30; 27:1; 1Ch 28:19). Urijah was one of the witnesses taken by Isaiah to bear his prediction against Syria and Israel (Isa 8:2).

 

2Ki 16:17-19. He Spoils the Temple.

17. cut off the borders of the bases, &c.—It is thought that he did this to use the elaborate sculpture in adorning his palace.

18. the covert for the Sabbath—the portico through which the priests entered the temple on the Sabbath.

the king's entry without—a private external entrance for the king into the temple. The change made by Ahaz consisted in removing both of these into the temple from fear of the king of Assyria, that, in case of a siege, he might secure the entrance of the temple from him.

 

CHAPTER 17

2Ki 17:1-6. Hoshea's Wicked Reign.

1. In the twelfth year of Ahaz king of Judah, began Hoshea … to reign—The statement in 2Ki 15:30 may be reconciled with the present passage in the following manner: Hoshea conspired against Pekah in the twentieth year of the latter, which was the eighteenth of Jotham's reign. It was two years before Hoshea was acknowledged king of Israel, that is, in the fourth of Ahaz, and twentieth of Jotham. In the twelfth year of Ahaz his reign began to be tranquil and prosperous [Calmet].

2. he did evil … but not as the kings of Israel—Unlike his predecessors from the time of Jeroboam, he neither established the rites of Baal, nor compelled the people to adhere to the symbolic worship of the calves. [See on 2Ch 30:1.] In these respects, Hoshea acted as became a constitutional king of Israel. Yet, through the influence of the nineteen princes who had swayed the scepter before him (all of whom had been zealous patrons of idolatry, and many of whom had been also infamous for personal crimes), the whole nation had become so completely demoralized that the righteous judgment of an angry Providence impended over it.

3. Against him came up Shalmaneser—or Shalman (Ho 10:14), the same as the Sargon of Isaiah [Isa 20:1]. Very recently the name of this Assyrian king has been traced on the Ninevite monuments, as concerned in an expedition against a king of Samaria, whose name, though mutilated, Colonel Rawlinson reads as Hoshea.

4. found conspiracy in Hoshea—After having paid tribute for several years, Hoshea, determined on throwing off the Assyrian yoke, withheld the stipulated tribute. Shalmaneser, incensed at this rebellion, proclaimed war against Israel. This was in the sixth year of Hoshea's reign.

he had sent messengers to So, king of Egypt—the Sabaco of the classic historians, a famous Ethiopian who, for fifty years, occupied the Egyptian throne, and through whose aid Hoshea hoped to resist the threatened attack of the Assyrian conqueror. But Shalmaneser, marching against [Hoshea], scoured the whole country of Israel, besieged the capital Samaria, and carried the principal inhabitants into captivity in his own land, having taken the king himself, and imprisoned him for life. This ancient policy of transplanting a conquered people into a foreign land, was founded on the idea that, among a mixed multitude, differing in language and religion, they would be kept in better subjection, and have less opportunity of combining together to recover their independence.

6. carried Israel away—that is, the remaining tribes (see on 2Ki 15:29).

and placed them, &c.—This passage Gesenius renders thus, omitting the particle by, which is printed in italics to show it is not in the original: "and placed them in Halah, and on the Chabor, a river of Gozan, and in the cities of the Medes."

Halah—the same as Calah (Ge 10:11, 12), in the region of the Laycus or Zab river, about a day's journey from the ruins of Nineveh.

Chabor—is a river, and it is remarkable that there is a river rising in the central highlands of Assyria which retains this name Khabour unchanged to the present day.

Gozan—("pasture") or Zozan, are the highlands of Assyria, which afford pasturage. The region in which the Chabor and the Zab rise, and through which they flow, is peculiarly of this character. The Nestorians repair to it with their numerous flocks, spending the summer on the banks or in the highlands of the Chabor or the Zab. Considering the high authority we possess for regarding Gozan and Zozan as one name, there can be no doubt that this is the Gozan referred to in this passage.

cities of the Medes—"villages," according to the Syriac and Vulgate versions, or "mountains," according to the Septuagint. The Medish inhabitants of Gozan, having revolted, had been destroyed by the kings of Assyria, and nothing was more natural than that they should wish to place in it an industrious people, like the captive Israelites, while it was well suited to their pastoral life [Grant, Nestorians].

2Ki 17:7-41. Samaria Taken, and Israel for Their Sins Carried Captive.

7. For so it was, that the children of Israel had sinned—There is here given a very full and impressive vindication of the divine procedure in punishing His highly privileged, but rebellious and apostate, people. No wonder that amid so gross a perversion of the worship of the true God, and the national propensity to do reverence to idols, the divine patience was exhausted; and that the God whom they had forsaken permitted them to go into captivity, that they might learn the difference between His service and that of their despotic conquerors.

24-28. the king of Assyria brought men from Babylon, etc.—This was not Shalmaneser, but Esar-haddon (Eze 4:2). The places vacated by the captive Israelites he ordered to be occupied by several colonies of his own subjects from Babylon and other provinces.

 

from Cuthah—the Chaldee form of Cush or Susiana, now Khusistan.

Ava—supposed to be Ahivaz, situated on the river Karuns, which empties into the head of the Persian Gulf.

Hamath—on the Orontes.

Sepharvaim—Siphara, a city on the Euphrates above Babylon.

placed them in the cities of Samaria, &c.—It must not be supposed that the Israelites were universally removed to a man. A remnant was left, chiefly however of the poor and lower classes, with whom these foreign colonists mingled; so that the prevailing character of society about Samaria was heathen, not Israelite. For the Assyrian colonists became masters of the land; and, forming partial intermarriages with the remnant Jews, the inhabitants became a mongrel race, no longer a people of Ephraim (Isa 7:6). These people, imperfectly instructed in the creed of the Jews, acquired also a mongrel doctrine. Being too few to replenish the land, lions, by which the land had been infested (Jud 14:5; 1Sa 17:34; 1Ki 13:24; 20:36; So 4:8), multiplied and committed frequent ravages upon them. Recognizing in these attacks a judgment from the God of the land, whom they had not worshipped, they petitioned the Assyrian court to send them some Jewish priests who might instruct them in the right way of serving Him. The king, in compliance with their request, sent them one of the exiled priests of Israel [2Ki 17:27], who established his headquarters at Beth-el, and taught them how they should fear the Lord. It is not said that he took a copy of the Pentateuch with him, out of which he might teach them. Oral teaching was much better fitted for the superstitious people than instruction out of a written book. He could teach them more effectually by word of mouth. Believing that he would adopt the best and simplest method for them, it is unlikely that he took the written law with him, and so gave origin to the Samaritan copy of the Pentateuch [Davidson, Criticism]. Besides, it is evident from his being one of the exiled priests, and from his settlement at Beth-el, that he was not a Levite, but one of the calf-worshipping priests. Consequently his instructions would be neither sound nor efficient.

29. Howbeit every nation made gods of their own—These Assyrian colonists, however, though instructed in the worship, and acknowledging the being of the God of Israel, did not suppose Him to be the only God. Like other heathens, they combined His worship with that of their own gods; and as they formed a promiscuous society from different nations or provinces, a variety of idols was acknowledged among them.

30. Succoth-benoth—that is, the "tents" or "booths of the daughters," similar to those in which the Babylonian damsels celebrated impure rites (Am 2:8).

Nergal—The Jewish writers say this idol was in the form of a cock, and it is certain that a cock is often associated with a priest on the Assyrian monuments [Layard]. But modern critics, looking to the astrological character of Assyrian idolatry, generally consider Nergal as the planet Mars, the god of war. The name of this idol formed part of the appellation of two of the king of Babylon's princes (Jer 39:3).

Ashima—an idol under the form of an entirely bald he-goat.

31. Nibhaz—under that of a dog—that Egyptian form of animal-worship having prevailed in ancient Syria, as is evident from the image of a large dog at the mouth of the Nahr-el-Kelb, or Dog river.

Tartak—According to the rabbis, it was in the form of an ass, but others understand it as a planet of ill-omen, probably Saturn.

Adrammelech—supposed by some to be the same as Molech, and in Assyrian mythology to stand for the sun. It was worshipped in the form of a mule—others maintain in that of a peacock.

Anammelech—worshipped in the form of a hare; others say in that of a goat.

34. Unto this day—the time of the Babylonian exile, when this book was composed. Their religion was a strange medley or compound of the service of God and the service of idols. Such was the first settlement of the people, afterwards called Samaritans, who were sent from Assyria to colonize the land, when the kingdom of Israel, after having continued three hundred fifty-six years, was overthrown.

 

CHAPTER 18

2Ki 18:1-3. Hezekiah's Good Reign.

1, 2. Hezekiah … began to reign. Twenty and five years old—According to this statement (compare 2Ki 16:2), he must have been born when his father Ahaz was no more than eleven years old. Paternity at an age so early is not unprecedented in the warm climates of the south, where the human frame is matured sooner than in our northern regions. But the case admits of solution in a different way. It was customary for the later kings of Israel to assume their son and heir into partnership in the government during their lives; and as Hezekiah began to reign in the third year of Hoshea (2Ki 18:1), and Hoshea in the twelfth year of Ahaz (2Ki 17:1), it is evident that Hezekiah began to reign in the fourteenth year of Ahaz his father, and so reigned two or three years before his father's death. So that, at the beginning of his reign in conjunction with his father, he might be only twenty-two or twenty-three, and Ahaz a few years older than the common calculation makes him. Or the case may be solved thus: As the ancient writers, in the computation of time, take notice of the year they mention, whether finished or newly begun, so Ahaz might be near twenty-one years old at the beginning of his reign, and near seventeen years older at his death; while, on the other hand, Hezekiah, when he began to reign, might be just entering into his twenty-fifth year, and so Ahaz would be near fourteen years old when his son Hezekiah was born—no uncommon age for a young man to become a father in southern latitudes [Patrick].

2Ki 18:4-37. He Destroys Idolatry.

4. He removed the high places and brake the images, &c.—The methods adopted by this good king for extirpating idolatry, and accomplishing a thorough reformation in religion, are fully detailed (2Ch 20:3; 31:19). But they are indicated very briefly, and in a sort of passing allusion.

brake in pieces the brazen serpent—The preservation of this remarkable relic of antiquity (Nu 21:5-10) might, like the pot of manna and Aaron's rod, have remained an interesting and instructive monument of the divine goodness and mercy to the Israelites in the wilderness: and it must have required the exercise of no small courage and resolution to destroy it. But in the progress of degeneracy it had become an object of idolatrous worship and as the interests of true religion rendered its demolition necessary, Hezekiah, by taking this bold step, consulted both the glory of God and the good of his country.

unto those days the children of Israel did burn incense to it—It is not to be supposed that this superstitious reverence had been paid to it ever since the time of Moses, for such idolatry would not have been tolerated either by David or by Solomon in the early part of his reign, by Asa or Jehoshaphat had they been aware of such a folly. But the probability is, that the introduction of this superstition does not date earlier than the time when the family of Ahab, by their alliance with the throne of Judah, exercised a pernicious influence in paving the way for all kinds of idolatry. It is possible, however, as some think, that its origin may have arisen out of a misapprehension of Moses' language (Nu 21:8). Serpent-worship, how revolting soever it may appear, was an extensively diffused form of idolatry; and it would obtain an easier reception in Israel because many of the neighboring nations, such as the Egyptians and Phœnicians, adored idol gods in the form of serpents as the emblems of health and immortality.

5, 6. He trusted in the Lord God of Israel—without invoking the aid or purchasing the succor of foreign auxiliaries like Asa (1Ki 15:18, 19) and Ahaz (2Ki 16:17; Isa 7:1-25).

so that after him was none like him among all the kings of Judah—Of course David and Solomon are excepted, they having had the sovereignty of the whole country. In the petty kingdom of Judah, Josiah alone had a similar testimony borne to him (2Ki 23:25). But even he was surpassed by Hezekiah, who set about a national reformation at the beginning of his reign, which Josiah did not. The pious character and the excellent course of Hezekiah was prompted, among other secondary influences, by a sense of the calamities his father's wicked career had brought on the country, as well as by the counsels of Isaiah.

7, 8. he rebelled against the king of Assyria—that is, the yearly tribute his father had stipulated to pay, he, with imprudent haste, withdrew. Pursuing the policy of a truly theocratic sovereign, he was, through the divine blessing which rested on his government, raised to a position of great public and national strength. Shalmaneser had withdrawn from Palestine, being engaged perhaps in a war with Tyre, or probably he was dead. Assuming, consequently, that full independent sovereignty which God had settled on the house of David, he both shook off the Assyrian yoke, and, by an energetic movement against the Philistines, recovered from that people the territory which they had taken from his father Ahaz (2Ch 28:18).

13. Sennacherib—the son and successor of Shalmaneser.

all the fenced cities of Judah—not absolutely all of them; for, besides the capital, some strong fortresses held out against the invader (2Ki 18:17; 2Ki 19:8). The following account of Sennacherib's invasion of Judah and the remarkable destruction of his army, is repeated almost verbatim in 2Ch 32:1-33 and Isa 36:1-37:38. The expedition seems to have been directed against Egypt, the conquest of which was long a leading object of ambition with the Assyrian monarchs. But the invasion of Judah necessarily preceded, that country being the key to Egypt, the highway through which the conquerors from Upper Asia had to pass. Judah had also at this time formed a league of mutual defense with Egypt (2Ki 18:24). Moreover, it was now laid completely open by the transplantation of Israel to Assyria. Overrunning Palestine, Sennacherib laid siege to the fortress of Lachish, which lay seven Roman miles from Eleutheropolis, and therefore southwest of Jerusalem on the way to Egypt [Robinson]. Among the interesting illustrations of sacred history furnished by the recent Assyrian excavations, is a series of bas-reliefs, representing the siege of a town, which the inscription on the sculpture shows to be Lachish, and the figure of a king, whose name is given, on the same inscription, as Sennacherib. The legend, sculptured over the head of the king, runs thus: "Sennacherib, the mighty king, king of the country of Assyria, sitting on the throne of judgment before the city of Lachish [Lakhisha], I give permission for its slaughter" [Nineveh and Babylon]. This minute confirmation of the truth of the Bible narrative is given not only by the name Lachish, which is contained in the inscription, but from the physiognomy of the captives brought before the king, which is unmistakably Jewish.

 

14-16. Hezekiah … sent to Lachish, saying, … that which thou puttest on me will I bear—Disappointed in his expectations of aid from Egypt, and feeling himself unable to resist so mighty a conqueror who was menacing Jerusalem itself, Hezekiah made his submission. The payment of 300 talents of silver, and 30 talents of gold—£351,000—brought a temporary respite; but, in raising the imposed tribute, he was obliged not only to drain all the treasures of the palace and the temple, but even to strip the doors and pillars of the sacred edifice of the gold that adorned them.

2Ki 18:17-37. Sennacherib Besieges Jerusalem.

17. king of Assyria sent Tartan—general (Isa 20:1).

Rab-saris—chief of the eunuchs.

Rab-shakeh—chief cupbearer. These were the great officers employed in delivering Sennacherib's insulting message to Hezekiah. On the walls of the palace of Sennacherib, at Khorsabad, certain figures have been identified with the officers of that sovereign mentioned in Scripture. In particular, the figures, Rab-shakeh, Rab-saris, and Tartan, appear as full-length portraits of the persons holding those offices in the reign of Sennacherib. Probably they represent the very individuals sent on this embassy.

with a great host to Jerusalem—Engaged in a campaign of three years in Egypt, Sennacherib was forced by the king of Ethiopia to retreat, and discharging his rage against Jerusalem, he sent an immense army to summon it to surrender. (See on 2Ch 32:30).

the conduit of the upper pool—the conduit which went from the reservoir of the Upper Gihon (Birket et Mamilla) to the lower pool, the Birket es Sultan.

the highway of the fuller's field—the public road which passed by that district, which had been assigned them for carrying on their business without the city, on account of the unpleasant smell [Keil].

18. when they had called to the king—Hezekiah did not make a personal appearance, but commissioned his three principal ministers to meet the Assyrian deputies at a conference outside the city walls.

Eliakim—lately promoted to be master of the royal household (Isa 22:20).

Shebna—removed for his pride and presumption (Isa 22:15) from that office, though still royal secretary.

Joah … the recorder—that is, the keeper of the chronicles, an important office in Eastern countries.

19. Rab-shakeh said—The insolent tone he assumed appears surprising. But this boasting [2Ki 18:19-25], both as to matter and manner, his highly colored picture of his master's powers and resources, and the impossibility of Hezekiah making any effective resistance, heightened by all the arguments and figures which an Oriental imagination could suggest, has been paralleled in all, except the blasphemy, by other messages of defiance sent on similar occasions in the history of the East.

27. that they may eat, &c.—This was designed to show the dreadful extremities to which, in the threatened siege, the people of Jerusalem would be reduced.

 

CHAPTER 19

2Ki 19:1-5. Hezekiah in Deep Affliction.

1-3. when king Hezekiah heard it, he rent his clothes—The rending of his clothes was a mode of expressing horror at the daring blasphemy—the assumption of sackcloth a sign of his mental distress—his entrance into the temple to pray the refuge of a pious man in affliction—and the forwarding an account of the Assyrian's speech to Isaiah was to obtain the prophet's counsel and comfort. The expression in which the message was conveyed described, by a strong figure, the desperate condition of the kingdom, together with their own inability to help themselves; and it intimated also a hope, that the blasphemous defiance of Jehovah's power by the impious Assyrian might lead to some direct interposition for the vindication of His honor and supremacy to all heathen gods.

4. the living God—"The living God" is a most significant expression taken in connection with the senseless deities that Rab-shakeh boasted were unable to resist his master's victorious arms.

2Ki 19:6, 7. Comforted by Isaiah.

6. Isaiah said … Be not afraid—The prophet's answer was most cheering, as it held out the prospect of a speedy deliverance from the invader. The blast, the rumor, the fall by the sword, contained a brief prediction that was soon fulfilled in all the three particulars—namely, the alarm that hastened his retreat, the destruction that overtook his army, and the violent death that suddenly ended his career.

2Ki 19:8-13. Sennacherib Sends a Blasphemous Letter to Hezekiah.

8. So Rab-shakeh … found the king of Assyria warring against Libnah—Whether Lachish had fallen or not, is not said. But Sennacherib had transferred his battering-rams against the apparently neighboring fortress of Libnah (Jos 10:29; compare Jos 10:31; 15:42), where the chief-cup-bearer reported the execution of his mission.

9-13. when he heard say of Tirhakah …, Behold, he is come out to fight against thee, &c.—This was the "rumor" to which Isaiah referred [2Ki 19:7]. Tirhakah reigned in Upper Egypt, while So (or Sabaco) ruled in Lower Egypt. He was a powerful monarch, another Sesostris, and both he and Sabaco have left many monuments of their greatness. The name and figure of Tirhakah receiving war captives, are still seen in the Egyptian temple of Medinet Abou. This was the expected succor which was sneered at by Rab-shakeh as "a bruised reed" (2Ki 18:21). Rage against Hezekiah for allying himself with Egypt, or the hope of being better able to meet this attack from the south, induced him, after hearing the rumor of Tirhakah's advance, to send a menacing letter to Hezekiah, in order that he might force the king of Judah to an immediate surrender of his capital. This letter, couched in the same vaunting and imperious style as the speech of Rab-shakeh, exceeded it in blasphemy, and contained a larger enumeration of conquered places, with the view of terrifying Hezekiah and showing him the utter hopelessness of all attempts at resistance.

2Ki 19:14-34. Hezekiah's Prayer.

14-19. Hezekiah received the letter … and went up into the house of the Lord—Hezekiah, after reading it, hastened into the temple, spread it in the childlike confidence of faith before the Lord, as containing taunts deeply affecting the divine honor, and implored deliverance from this proud defier of God and man. The devout spirit of this prayer, the recognition of the Divine Being in the plenitude of His majesty—so strikingly contrasted with the fancy of the Assyrians as to His merely local power; his acknowledgment of the conquests obtained over other lands; and of the destruction of their wooden idols which, according to the Assyrian practice, were committed to the flames—because their tutelary deities were no gods; and the object for which he supplicated the divine interposition—that all the kingdoms of the earth might know that the Lord was the only God—this was an attitude worthy to be assumed by a pious theocratic king of the chosen people.

20. Then Isaiah … sent—A revelation having been made to Isaiah, the prophet announced to the king that his prayer was heard. The prophetic message consisted of three different portions:—First, Sennacherib is apostrophized (2Ki 19:21-28) in a highly poetical strain, admirably descriptive of the turgid vanity, haughty pretensions, and presumptuous impiety of the Assyrian despot. Secondly, Hezekiah is addressed (2Ki 19:29-31), and a sign is given him of the promised deliverance—namely, that for two years the presence of the enemy would interrupt the peaceful pursuits of husbandry, but in the third year the people would be in circumstances to till their fields and vineyards and reap the fruits as formerly. Thirdly, the issue of Sennacherib's invasion is announced (2Ki 19:32-34).

33. shall not come into this city—nor approach near enough to shoot an arrow, not even from the most powerful engine which throws missiles to the greatest distance, nor shall he occupy any part of the ground before the city by a fence, a mantelet, or covering for men employed in a siege, nor cast (raise) a bank (mound) of earth, overtopping the city walls, whence he may see and command the interior of the city. None of these, which were the principal modes of attack followed in ancient military art, should Sennacherib be permitted to adopt. Though the army under Rab-shakeh marched towards Jerusalem and encamped at a little distance with a view to blockade it, they delayed laying siege to it, probably waiting till the king, having taken Lachish and Libnah, should bring up his detachment, that with all the combined forces of Assyria they might invest the capital. So determined was this invader to conquer Judah and the neighboring countries (Isa 10:7), that nothing but a divine interposition could have saved Jerusalem. It might be supposed that the powerful monarch who overran Palestine and carried away the tribes of Israel, would leave memorials of his deeds on sculptured slabs, or votive bulls. A long and minute account of this expedition is contained in the Annals of Sennacherib, a translation of which has recently been made into English, and, in his remarks upon it, Colonel Rawlinson says the Assyrian version confirms the most important features of the Scripture account. The Jewish and Assyrian narratives of the campaign are, indeed, on the whole, strikingly illustrative of each other [Outlines of Assyrian History].

2Ki 19:35, 36. An Angel Destroys the Assyrians.

35. in the morning … they were all dead corpses—It was the miraculous interposition of the Almighty that defended Jerusalem. As to the secondary agent employed in the destruction of the Assyrian army, it is most probable that it was effected by a hot south wind, the simoon, such as to this day often envelops and destroys whole caravans. This conjecture is supported by 2Ki 19:7 and Jer 51:1. The destruction was during the night; the officers and soldiers, being in full security, were negligent; their discipline was relaxed; the camp guards were not alert, or perhaps they themselves were the first taken off, and those who slept, not wrapped up, imbibed the poison plentifully. If this had been an evening of dissolute mirth (no uncommon thing in a camp), their joy (perhaps for a victory), or "the first night of their attacking the city," says Josephus, became, by its effects, one means of their destruction [Calmet, Fragments].

36. So Sennacherib king of Assyria … went and returned—the same way as he came (2Ki 19:33). The route is described (Isa 10:28-32). The early chariot track near Beyrout is on the rocky edge of Lebanon, which is skirted by the ancient Lycus (Nahr-el Kelb). On the perpendicular face of the limestone rock, at different heights, are seen slabs with Assyrian inscriptions, which having been deciphered, are found to contain the name of Sennacherib. Thus, by the preservation of these tablets, the wrath of the Assyrian invaders is made to praise the Lord.

dwelt at Nineveh—This statement implies a considerable period of time, and his Annals carry on his history at least five years after his disastrous campaign at Jerusalem. No record of his catastrophe can be found, as the Assyrian practice was to record victories alone. The sculptures give only the sunny side of the picture.

2Ki 19:37. Sennacherib Slain.

37. as he was worshipping in the house of Nisroch—Assarae, or Asshur, the head of the Assyrian Pantheon, represented not as a vulture-headed figure (that is now ascertained to be a priest), but as a winged figure in a circle, which was the guardian deity of Assyria. The king is represented on the monuments standing or kneeling beneath this figure, his hand raised in sign of prayer or adoration.

his sons smote him with the sword—Sennacherib's temper, exasperated probably by his reverses, displayed itself in the most savage cruelty and intolerable tyranny over his subjects and slaves, till at length he was assassinated by his two sons, whom, it is said, he intended to sacrifice to pacify the gods and dispose them to grant him a return of prosperity. The parricides taking flight into Armenia, a third son, Esar-haddon, ascended the throne.

 

CHAPTER 20

2Ki 20:1-7. Hezekiah's Life Lengthened.

1. In those days was Hezekiah sick—As his reign lasted twenty-nine years (2Ki 18:2), and his kingdom was invaded in the fourteenth (2Ki 18:13), it is evident that this sudden and severe illness must have occurred in the very year of the Syrian invasion. Between the threatened attack and the actual appearance of the enemy, this incident in Hezekiah's history must have taken place. But according to the usage of the sacred historian, the story of Sennacherib is completed before entering on what was personal to the king of Judah (see also Isa 37:36-38:1).

Set thine house in order—Isaiah, being of the blood royal, might have access to the king's private house. But since the prophet was commissioned to make this announcement, the message must be considered as referring to matters of higher importance than the settlement of the king's domestic and private affairs. It must have related chiefly to the state of his kingdom, he having not as yet any son (compare 2Ki 20:6 with 2Ki 21:1).

for thou shall die, and not live—The disease was of a malignant character and would be mortal in its effects, unless the healing power of God should miraculously interpose.

2. he turned his face to the wall—not like Ahab (1Ki 21:4), in fretful discontent, but in order to secure a better opportunity for prayer.

3. remember now how I have walked before thee, &c.—The course of Hezekiah's thoughts was evidently directed to the promise made to David and his successors on the throne (1Ki 8:25). He had kept the conditions as faithfully as human infirmity admitted; and as he had been all along free from any of those great crimes by which, through the judgment of God, human life was often suddenly cut short, his great grief might arise partly from the love of life, partly from the obscurity of the Mosaic dispensation, where life and immortality had not been fully brought to light, and partly from his plans for the reformation of his kingdom being frustrated by his death. He pleaded the fulfilment of the promise.

4. afore Isaiah was gone out into the middle court—of the royal castle.

5. Thus saith … the God of David thy father—An immediate answer was given to his prayer, containing an assurance that the Lord was mindful of His promise to David and would accomplish it in Hezekiah's experience, both by the prolongation of his life, and his deliverance from the Assyrians.

on the third day—The perfect recovery from a dangerous sickness, within so short a time, shows the miraculous character of the cure (see his thanksgiving song, Isa 38:9). The disease cannot be ascertained; but the text gives no hint that the plague was raging then in Jerusalem; and although Arab physicians apply a cataplasm of figs to plague-boils, they also do so in other cases, as figs are considered useful in ripening and soothing inflammatory ulcers.

2Ki 20:8-20. The Sun Goes Ten Degrees Backward.

8-11. Hezekiah said unto Isaiah, What will be the sign that the Lord shall heal me—His recovery in the course of nature was so unlooked for, that the king asked for some token to justify his reliance on the truth of the prophet's communication; and the sign he specified was granted to him. The shadow of the sun went back upon the dial of Ahaz the ten degrees it had gone down. Various conjectures have been formed as to this dial. The word in the original is "degrees," or "steps," and hence many commentators have supposed that it was a stair, so artfully contrived, that the shadows on the steps indicated the hours and course of the sun. But it is more probable that it was a proper instrument, and, from the Hebrews having no term to designate it, that it was one of the foreign novelties imported from Babylon by Ahaz. It seems to have been of such magnitude, and so placed in the court, that Isaiah could point to it, and the king see it, from his chamber. The retrogression of the sun's shadow on the dial was miraculously accomplished by the omnipotent power of God; but the phenomenon was temporary, local, confined to the notice, and intended for the satisfaction, only of Hezekiah and his court.

12-19. Berodach-baladan—(Isa 39:1), the first king of Babylon mentioned in sacred history; formerly its rulers were viceroys of the Assyrian monarchs. This individual threw off the yoke, and asserting his independence, made with varying success, a long and obstinate resistance [Rawlinson, Outlines]. The message of congratulation to Hezekiah, was, in all likelihood, accompanied with proposals for a defensive alliance against their common Assyrian enemy. The king of Judah, flattered with this honor, showed the ambassadors all his treasures, his armory and warlike stores; and his motive for this was evidently that the Babylonian deputies might be the more induced to prize his friendship.

13, 14. the silver, and the gold—He paid so much tribute to Sennacherib as exhausted his treasury (compare 2Ki 18:16). But, after the destruction of Sennacherib, presents were brought him from various quarters, out of respect to a king who, by his faith and prayer, saved his country; and besides, it is by no means improbable that from the corpses in the Assyrian camp, all the gold and silver he had paid might be recovered. The vain display, however, was offensive to his divine liege lord, who sent Isaiah to reprove him. The answer he gave the prophet (2Ki 22:14) shows how he was elated by the compliment of their visit; but it was wrong, as presenting a bait for the cupidity of these rapacious foreigners, who, at no distant period, would return and pillage his country, and transfer all the possessions he ostentatiously displayed to Babylon, as well as his posterity to be court attendants in that country—(see on 2Ch 32:31).

19. Good is the word of the Lord which thou hast spoken—indicating a humble and pious resignation to the divine will. The concluding part of his reply was uttered after a pause and was probably an ejaculation to himself, expressing his thankfulness, that, though great afflictions should befall his descendants, the execution of the divine judgment was to be suspended during his own lifetime.

20. pool and a conduit—(See on 2Ch 32:30).

 

CHAPTER 21

2Ki 21:1-18. Manasseh's Wicked Reign, and Great Idolatry.

1-3. Manasseh was twelve years old when he began to reign—He must have been born three years after his father's recovery; and his minority, spent under the influence of guardians who were hostile to the religious principles and reforming policy of his father, may account in part for the anti-theocratic principles of his reign. The work of religious reformation which Hezekiah had zealously carried on was but partially accomplished. There was little appearance of its influence on the heart and manners of the people at large. On the contrary, the true fear of God had vanished from the mass of the people; corruption and vice increased, and were openly practised (Isa 28:7, &c.) by the degenerate leaders, who, having got the young prince Manasseh into their power, directed his education, trained him up in their views, and seduced him into the open patronage of idolatry. Hence, when he became sovereign, he introduced the worship of idols, the restoration of high places, and the erection of altars or pillars to Baal, and the placing, in the temple of God itself, a graven image of Asherah, the sacred or symbolic tree, which represented "all the host of heaven." This was not idolatry, but pure star-worship, of Chaldaic and Assyrian origin [Keil]. The sun, as among the Persians, had chariots and horses consecrated to it (2Ki 23:11); and incense was offered to the stars on the housetops (2Ki 23:12; 2Ch 33:5; Jer 19:13; Zep 1:5), and in the temple area with the face turned toward the sunrise (Eze 8:16).

5. the two courts of the house of the Lord—the court of the priests, and the large court of the people.

6. made his son pass through the fire—(See on 2Ki 16:3).

observed times—from an observation of the clouds.

used enchantments—jugglery and spells.

dealt with familiar spirits—Septuagint, "ventriloquists," who pretended to ask counsel of a familiar spirit and gave the response received from him to others.

and wizards—wise or knowing ones, who pretended to reveal secrets, to recover things lost and hidden treasure, and to interpret dreams. A great influx of these impostors had, at various times, poured from Chaldea into the land of Israel to pursue their gainful occupations, especially during the reigns of the latter kings; and Manasseh was not only their liberal patron, but zealous to appear himself an adept in the arts. He raised them to be an influential class at his court, as they were in that of Assyria and Babylon, where nothing was done till they had ascertained the lucky hour and were promised a happy issue.

7. And he set a graven image—The placing of the Asherah within the precincts of the temple, which was dedicated to the worship of the true God, is dwelt upon as the most aggravated outrage of the royal idolater.

8. Neither will I make the feet of Israel move … out of the land which I gave their fathers—alluding to the promise (2Sa 7:10).

only if they will observe, &c.—This condition was expressed from the first plantation of Israel in Canaan. But that people not only did not keep it, but through the pernicious influence of Manasseh, were seduced into greater excesses of idolatrous corruption than even the original Canaanites.

10-17. And the Lord spake by his servants the prophets—These were Hosea, Joel, Nahum, Habakkuk, and Isaiah. Their counsels, admonitions, and prophetic warnings, were put on record in the national chronicles (2Ch 33:18) and now form part of the sacred canon.

12. whosoever heareth of it, both his ears shall tingle—a strong metaphorical form of announcing an extraordinary and appalling event (see 1Sa 3:11; Jer 19:3; also Hab 1:5).

13. the line of Samaria, and the plummet of the house of Ahab—Captives doomed to destruction were sometimes grouped together and marked off by means of a measuring-line and plummet (2Sa 8:2; Isa 34:11; Am 7:7); so that the line of Samaria means the line drawn for the destruction of Samaria; the plummet of the house of Ahab, for exterminating his apostate family; and the import of the threatening declaration here is that Judah would be utterly destroyed, as Samaria and the dynasty of Ahab had been.

I will wipe Jerusalem, &c.—The same doom is denounced more strongly in a figure unmistakably significant.

14. I will forsake the remnant of mine inheritance—The people of Judah, who of all the chosen people alone remained. The consequence of the Lord's forsaking them would be their fall into the power of their enemies.

16. Moreover Manasseh shed innocent blood—Not content with the patronage and the practice of idolatrous abomination, he was a cruel persecutor of all who did not conform. The land was deluged with the blood of good men; among whom it is traditionally said Isaiah suffered a horrid death, by being sawn asunder (see on Heb 11:37).

2Ki 21:19-26. Amon's Wicked Reign.

19-24. Amon was twenty and two years old when he began to reign—This prince continued the idolatrous policy of his father; and, after an inglorious reign of two years, he was massacred by some of his own domestics. The people slew the regicide conspirators and placed his son Josiah on the throne.

 

CHAPTER 22

2Ki 22:1, 2. Josiah's Good Reign.

1, 2. Josiah was eight years old when he began to reign—Happier than his grandfather Manasseh, he seems to have fallen during his minority under the care of better guardians, who trained him in the principles and practice of piety; and so strongly had his young affections been enlisted on the side of true and undefiled religion, that he continued to adhere all his life, with undeviating perseverance, to the cause of God and righteousness.

2Ki 22:3-7. He Provides for the Repair of the Temple.

3, 4. in the eighteenth year of king Josiah—Previous to this period, he had commenced the work of national reformation. The preliminary steps had been already taken; not only the builders were employed, but money had been brought by all the people and received by the Levites at the door, and various other preparations had been made. But the course of this narrative turns on one interesting incident which happened in the eighteenth year of Josiah's reign, and hence that date is specified. In fact the whole land was thoroughly purified from every object and all traces of idolatry. The king now addressed himself to the repair and embellishment of the temple and gave directions to Hilkiah the high priest to take a general survey, in order to ascertain what was necessary to be done (see on 2Ch 34:8-15).

2Ki 22:8-15. Hilkiah Finds the Book of the Law.

8-11. Hilkiah said … I have found the book of the law in the house of the Lord, &c.—that is, the law of Moses, the Pentateuch. It was the temple copy which, had been laid (De 31:25, 26) beside the ark in the most holy place. During the ungodly reigns of Manasseh and Amon—or perhaps under Ahaz, when the temple itself had been profaned by idols, and the ark also (2Ch 35:3) removed from its site; it was somehow lost, and was now found again during the repair of the temple [Keil]. Delivered by Hilkiah the discoverer to Shaphan the scribe [2Ki 22:8], it was by the latter shown and read to the king. It is thought, with great probability, that the passage read to the king, and by which the royal mind was so greatly excited, was a portion of Deuteronomy, the twenty-eighth, twenty-ninth, and thirtieth chapters, in which is recorded a renewal of the national covenant, and an enumeration of the terrible threats and curses denounced against all who violated the law, whether prince or people. The impressions of grief and terror which the reading produced on the mind of Josiah have seemed to many unaccountable. But, as it is certain from the extensive and familiar knowledge displayed by the prophets, that there were numbers of other copies in popular circulation, the king must have known its sacred contents in some degree. But he might have been a stranger to the passage read him, or the reading of it might, in the peculiar circumstances, have found a way to his heart in a manner that he never felt before. His strong faith in the divine word, and his painful consciousness that the woeful and long-continued apostasies of the nation had exposed them to the infliction of the judgments denounced, must have come with overwhelming force on the heart of so pious a prince.

12-15. the king commanded … Go, inquire of the Lord for me, &c.—The agitated feelings of the king prompted him to ask immediate counsel how to avert those curses under which his kingdom lay; and forthwith a deputation of his principal officers was sent to one endowed with the prophetic spirit.

Ahikam—a friend of Jeremiah (Jer 26:24).

14. Achbor—or Abdon (2Ch 34:20), a man of influence at court (Jer 26:22). The occasion was urgent, and therefore they were sent—not to Zephaniah (Zep 1:1), who was perhaps young—nor to Jeremiah, who was probably absent at his house in Anathoth, but to one who was at hand and known for her prophetic gifts—to Huldah, who was probably at this time a widow. Her husband Shallum was grandson of one Harhas, "keeper of the wardrobe." If this means the priestly wardrobe, [Harhas] must have been a Levite. But it probably refers to the royal wardrobe.

she dwelt … in the college—rather, "in the Misnah," taking the original word as a proper name, not a school or college, but a particular suburb of Jerusalem. She was held in such veneration that Jewish writers say she and Jehoiada the priest were the only persons not of the house of David (2Ch 24:15, 16) who were ever buried in Jerusalem.

15-20. she said unto them, Thus saith the Lord God of Israel, Tell the man that sent you to me—On being consulted, she delivered an oracular response in which judgment was blended with mercy; for it announced the impending calamities that at no distant period were to overtake the city and its inhabitants. But at the same time the king was consoled with an assurance that this season of punishment and sorrow should not be during his lifetime, on account of the faith, penitence, and pious zeal for the divine glory and worship which, in his public capacity and with his royal influence, he had displayed.

 

CHAPTER 23

2Ki 23:1-3. Josiah Causes the Law to Be Read.

1-3. the king sent, and they gathered unto him all the elders—This pious and patriotic king, not content with the promise of his own security, felt, after Huldah's response, an increased desire to avert the threatened calamities from his kingdom and people. Knowing the richness of the divine clemency and grace to the penitent, he convened the elders of the people, and placing himself at their head, accompanied by the collective body of the inhabitants, went in solemn procession to the temple, where he ordered the book of the law to be read to the assembled audience, and covenanted, with the unanimous concurrence of his subjects, to adhere steadfastly to all the commandments of the Lord. It was an occasion of solemn interest, closely connected with a great national crisis, and the beautiful example of piety in the highest quarter would exert a salutary influence over all classes of the people in animating their devotions and encouraging their return to the faith of their fathers.

2. he read in their ears—that is, "caused to be read."

3. all the people stood to the covenant—that is, they agreed to the proposals made; they assented to what was required of them.

2Ki 23:4-28. He Destroys Idolatry.

4. the king commanded Hilkiah, &c.—that is, the high priest and other priests, for there was not a variety of official gradations in the temple.

all the vessels, &c.—the whole apparatus of idol-worship.

burned them without Jerusalem—The law required them to be consigned to the flames (De 7:25).

in the fields of Kidron—most probably that part of the valley of Kidron, where lies Jerusalem and the Mount of Olives. It is a level, spacious basin, abounding at present with plantations [Robinson]. The brook winds along the east and south of the city, the channel of which is throughout a large portion of the year almost or wholly dry, except after heavy rains, when it suddenly swells and overflows. There were emptied all the impurities of the temple (2Ch 29:15, 16) and the city. His reforming predecessors had ordered the mutilated relics of idolatry to be thrown into that receptacle of filth (1Ki 15:13; 2Ch 15:16; 30:14); but Josiah, while he imitated their piety, far outstripped them in zeal; for he caused the ashes of the burnt wood and the fragments of the broken metal to be collected and conveyed to Beth-el, in order thenceforth to associate ideas of horror and aversion with that place, as odious for the worst pollutions.

5. put down the idolatrous priests—Hebrew, chemarim, "scorched," that is, Guebres, or fire-worshippers, distinguished by a girdle (Eze 23:14-17) or belt of wool and camel's hair, twisted round the body twice and tied with four knots, which had a symbolic meaning, and made it a supposed defense against evil.

them also that burned incense unto Baal, to the sun, and to the moon, &c.—or Baal-shemesh, for Baal was sometimes considered the sun. This form of false worship was not by images, but pure star-worship, borrowed from the old Assyrians.

and—rather, "even to all the host of heaven."

6. brought out the grove—that is, Asherah, the mystic tree, placed by Manasseh in the temple [2Ki 21:5; 2Ch 33:5], removed by him after his conversion [2Ch 33:15], but replaced in the sanctuary by his wicked son Amon [2Ki 21:20, 21]. Josiah had it taken to Kidron, burnt the wood, ground the metal about it to powder, and strewed the ashes "on the graves of the children of the people." The poor were buried in a common on part of the valley of Kidron. But reference is here made to the graves "of those that had sacrificed" (2Ch 34:4).

7. brake down the houses of the sodomites—not solid houses, but tents, called elsewhere [2Ki 17:30] Succoth-benoth, "the booths of the young women," who were devoted to the service of Asherah, for which they made embroidered hangings, and in which they gave themselves to unbridled revelry and lust. Or the hangings might be for Asherah itself, as it is a popular superstition in the East to hang pieces of cloth on trees.

8, 9. he brought all the priests out of the cities of Judah, and defiled the high places, &c.—Many of the Levitical order, finding in the reigns of Manasseh and Amon the temple-worship abolished and the tithes and other offerings alienated, had been betrayed into the folly of officiating on high places, and presenting such sacrifices as were brought to them. These irregularities, even though the object of that worship was the true God, were prohibited in the law (De 12:11). Those who had been guilty of this sin, Josiah brought to Jerusalem. Regarding them as defiled, he debarred them from the service of the temple, but gave them an allowance out of the temple revenues, like the lame and disabled members of the priesthood (Le 21:21, 22).

from Geba to to Beer-sheba—the most northern and the most southern places in Judah—meaning all parts of the kingdom.

the high places … which were in the entering in of the gate of Joshua—The governor's house and gate were on the left of the city gate, and close by the entrance of that civic mansion house were public altars, dedicated, it might be, to the true God, but contrary to His own ordinance of worship (Isa 57:8).

10. Topheth—so called from Toph—a "drum." It is the prevailing opinion among Jewish writers that the cries of the terrified children made to pass through the fire in that place of idolatrous horror were drowned by the sound of that instrument.

11. took away the horses that the kings of Judah had given to the sun—Among the people who anciently worshipped the sun, horses were usually dedicated to that divinity, from the supposed idea that the sun himself was drawn in a chariot by horses. In some cases these horses were sacrificed; but more commonly they were employed either in the sacred processions to carry the images of the sun, or for the worshippers to ride in every morning to welcome his rise. It seems that the idolatrous kings, Ahaz, Manasseh, and Amon, or their great officers, proceeded on these horses early on each day from the east gate of the temple to salute and worship the sun at his appearing above the horizon.

12. the altars that were on the top of the upper chamber of Ahaz—Altars were reared on the flat roofs of houses, where the worshippers of "the host of heaven" burnt incense (Zep 1:5; Jer 19:13). Ahaz had reared altars for this purpose on the oleah, or upper chamber of his palace, and Manasseh on some portion of the roof of the temple. Josiah demolished both of these structures.

13, 14. the high places … which Solomon … had builded—(See on 1Ki 11:5).

the right hand of the mount of corruption—The Mount of Olives is a hilly range on the east of Jerusalem. This range has three summits, of which the central one is the Mount of Corruption, so called from the idol temples built there, and of course the hill on the right hand denotes the southernmost peak. Josiah is said not to have destroyed, but only defiled, "the high places on the hill of corruption." It is most probable that Hezekiah had long before demolished the idolatrous temples erected there by Solomon but, as the superstitious people continued to regard the spot as consecrated ground, Josiah defiled it.

14. filled their places with the bones of men—Every monument of idolatry in his dominion he in like manner destroyed, and the places where they stood he defiled by strewing them with dead men's bones. The presence of a dead carcass rendered both persons and places unclean in the eyes both of Jews and heathens.

15-20. Moreover the altar that was at Beth-el, &c.—Not satisfied with the removal of every vestige of idolatry from his own dominion, this zealous iconoclast made a tour of inspection through the cities of Samaria and all the territory formerly occupied by the ten tribes, destroying the altars and temples of the high places, consigning the Asherim to the flames, putting to death the priests of the high places, and showing his horror at idolatry by ransacking the sepulchers of idolatrous priests, and strewing the burnt ashes of their bones upon the altars before he demolished them.

16. according to the word of the Lord which the man of God proclaimed, &c.—In carrying on these proceedings, Josiah was prompted by his own intense hatred of idolatry. But it is remarkable that this act was predicted three hundred twenty-six years before his birth, and his name also was expressly mentioned, as well as the very place where it should be done (1Ki 13:2). This is one of the most most remarkable prophecies in the Bible.

17. What title is that that I see?—The king's attention probably, had been arrested by a tombstone more conspicuous than the rest around it, bearing on an inscription the name of him that lay beneath; and this prompted his curiosity to make the inquiry.

the men of the city—not the Assyrian colonists—for they could know nothing about the ancient transactions of the place—but some of the old people who had been allowed to remain, and perhaps the tomb itself might not then have been discoverable, through the effects of time and neglect, had not some "Old Mortality" garnished the sepulcher of the righteous.

21-23. the king commanded all the people, saying, Keep the passover unto the Lord your God, &c.—It was observed with great solemnity and was attended not only by his own subjects, but by the remnant people from Israel (see on 2Ch 35:1-19). Many of the Israelites who were at Jerusalem might have heard of, if they did not hear, the law read by Josiah. It is probable that they might even have procured a copy of the law, stimulated as they were to the better observance of Jehovah's worship by the unusual and solemn transactions at Jerusalem.

26. Notwithstanding, the Lord turned not from the fierceness of his wrath,—&c. The national reformation which Josiah carried on was acquiesced in by the people from submission to the royal will; but they entertained a secret and strong hankering after the suppressed idolatries. Though outwardly purified, their hearts were not right towards God, as appears from many passages of the prophetic writings; their thorough reform was hopeless; and God, who saw no sign of genuine repentance, allowed His decree (2Ki 21:12-15) for the subversion of the kingdom to take fatal effect.

29. In his days Pharaoh-nechoh—(See 2Ch 35:20-27).

 

CHAPTER 24

2Ki 24:1-7. Jehoiakim Procures His Own Ruin.

1, 2. Nebuchadnezzar—the son of Nabopolassar, the founder of the Chaldee monarchy. This invasion took place in the fourth year of Jehoiakim's, and the first of Nebuchadnezzar's reign (Jer 25:1; compare Jer 46:2). The young king of Assyria being probably detained at home on account of his father's demise, despatched, along with the Chaldean troops on his border, an army composed of the tributary nations that were contiguous to Judea, to chastise Jehoiakim's revolt from his yoke. But this hostile band was only an instrument in executing the divine judgment (2Ki 24:2) denounced by the prophets against Judah for the sins of the people; and hence, though marching by the orders of the Assyrian monarch, they are described as sent by the Lord (2Ki 24:3).

4. the Lord would not pardon—(see on 2Ki 23:26; Jer 15:1).

6. Jehoiakim slept with his fathers—This phraseology can mean nothing more than that he died; for he was not buried with his royal ancestors; and whether he fell in battle, or his body was subjected to posthumous insults, he was, according to the prediction (Jer 22:19), not honored with the rites of sepulture (Jer 36:30).

Jehoiachin his son reigned in his stead—The very brief reign of this prince, which lasted only three months, during which he was a humble vassal of the Assyrians, is scarcely deserving to be taken into account, and therefore is in no way contradictory to the prophetic menace denounced against his father (Jer 36:30).

7. the king of Egypt—that is, Pharaoh-nechoh.

2Ki 24:8, 9. Jehoiachin Succeeds Him.

8. Jehoiachin—that is, "God-appointed," contracted into Jeconiah and Coniah (Jer 22:24).

eighteen years old when he began to reign—At the age of eight his father took him into partnership in the government (2Ch 36:9). He began to reign alone at eighteen.

9. he did that which was evil in the sight of the Lord—Untaught by experience, and deaf to the prophetic warnings, he pursued the evil courses which had brought so many disasters upon the royal family as well as the people of Judah. This bad character is figuratively but strongly depicted (Eze 19:5-7).

2Ki 24:10-16. Jerusalem Taken.

10-13. At that time—within three months after his accession to the throne. It was the spring of the year (2Ch 36:10); so early did he indicate a feeling hostile to the interests of his Assyrian liege lord, by forming a league with Egypt. Nebuchadnezzar sent his generals to besiege Jerusalem, as Jeremiah had foretold (Jer 22:28; 34:20), and soon after he followed in person. Convinced of the hopelessness of making any effectual resistance, Jehoiachin, going to the camp of the besiegers, surrendered (2Ki 24:12), in the expectation, probably, of being allowed to retain his throne as a vassal of the Assyrian empire. But Nebuchadnezzar's clemency towards the kings of Judah was now exhausted, so that Jehoiachin was sent as a captive to Babylon, according to Jeremiah's prediction (Jer 22:24), accompanied by the queen mother (the same who had held that dignity under Jehoahaz) (2Ki 23:31), his generals, and officers. This happened in the eighth year of Nebuchadnezzar's reign, computing from the time when he was associated with his father in the government. Those that were left consisted chiefly of the poorer sort of people and the unskilled workmen. The palace and the temple were ransacked. The smaller golden vessels had been taken on the first capture of Jerusalem and placed by Nebuchadnezzar in the temple of his god as tokens of victory. They were used by Belshazzar at his impious feast [Da 5:2], for the purpose of rewarding his army with these trophies, among which were probably the golden candlesticks, the ark, &c. (compare 2Ch 36:7; Da 1:2). Now the gold plating was torn off all the larger temple furniture.

13-16. as the Lord had said—(compare 2Ki 20:17; Isa 39:6; Jer 15:13; 17:3). The elite of the nation for rank, usefulness, and moral worth, all who might be useful in Babylon or dangerous in Palestine, were carried off to Babylon, to the number of ten thousand (2Ki 24:14). These are specified (2Ki 24:15, 16), warriors, seven thousand; craftsmen and smiths, one thousand; king's wives, officers, and princes, also priests and prophets (Jer 29:1; Eze 1:1), two thousand; equal to ten thousand captives in all.

2Ki 24:17-20. Zedekiah's Evil Reign.

17-19. the king of Babylon made Mattaniah, his father's brother, king in his stead—Adhering to his former policy of maintaining a show of monarchy, Nebuchadnezzar appointed the third and youngest son of Josiah (1Ch 3:15), full brother of Jehoahaz, and uncle of the captive Jehoiachin. But, according to the custom of conquerors, who changed the names of the great men they took captives in war, in token of their supremacy, he gave him the new name of

Zedekiah—that is, "The righteous of God." This being a purely Hebrew name, it seems that he allowed the puppet king to choose his own name, which was confirmed. His heart towards God was the same as that of Jehoiakim, impenitent and heedless of God's word.

20. through the anger of the Lord … he cast them out from his presence—that is, in the course of God's righteous providence, his policy as king would prove ruinous to his country.

Zedekiah rebelled against the king of Babylon—instigated by ambassadors from the neighboring states who came to congratulate him on his ascension to the throne (compare Jer 17:3, with Jer 28:1), and at the same time get him to join them in a common league to throw off the Assyrian yoke. Though warned by Jeremiah against this step, the infatuated and perjured (Eze 17:13) Zedekiah persisted in his revolt.

 

CHAPTER 25

2Ki 25:1-3. Jerusalem Again Besieged.

1. Nebuchadnezzar … came … against Jerusalem—Incensed by the revolt of Zedekiah, the Assyrian despot determined to put an end to the perfidious and inconstant monarchy of Judea. This chapter narrates his third and last invasion, which he conducted in person at the head of an immense army, levied out of all the tributary nations under his sway. Having overrun the northern parts of the country and taken almost all the fenced cities (Jer 34:7), he marched direct to Jerusalem to invest it. The date of the beginning as well as the end of the siege is here carefully marked (compare Eze 24:1; Jer 39:1; 52:4-6); from which it appears, that, with a brief interruption caused by Nebuchadnezzar's marching to oppose the Egyptians who were coming to its relief but who retreated without fighting, the siege lasted a year and a half. So long a resistance was owing, not to the superior skill and valor of the Jewish soldiers, but to the strength of the city fortifications, on which the king too confidently relied (compare Jer 21:1-14; 37:1-38:28).

pitched against it, and … built forts—rather, perhaps, drew lines of circumvallation, with a ditch to prevent any going out of the city. On this rampart were erected his military engines for throwing missiles into the city.

3. on the ninth day of the fourth month the famine prevailed—In consequence of the close and protracted blockade, the inhabitants were reduced to dreadful extremities; and under the maddening influence of hunger, the most inhuman atrocities were perpetrated (La 2:20, 22; 4:9, 10; Eze 5:10). This was a fulfilment of the prophetic denunciations threatened on the apostasy of the chosen people (Le 26:29; De 28:53-57; Jer 15:2; 27:13; Eze 4:16).

2Ki 25:4-30. Zedekiah Taken.

4. the city was broken up—that is, a breach was effected, as we are elsewhere informed, in a part of the wall belonging to the lower city (2Ch 32:5; 33:14).

the men of war fled by night by the way of the gate between two walls, which is by the king's garden—The king's garden was (Ne 3:15) at the pool of Siloam, that is, at the mouth of the Tyropæon. A trace of the outermost of these walls appears to be still extant in the rude pathway which crosses the mouth of the Tyropæon, on a mound hard by the old mulberry tree, which marks the traditional spot of Isaiah's martyrdom [Robinson]. It is probable that the besiegers had overlooked this pass.

the king went … toward the plain—that is, the Ghor, or valley of Jordan, estimated at five hours' distance from Jerusalem. The plain near Jericho is about eleven or twelve miles broad.

6, 7. they took the king, and brought him … to Riblah—Nebuchadnezzar, having gone from the siege to oppose the auxiliary forces of Pharaoh-hophra, left his generals to carry on the blockade, he himself not returning to the scene of action, but taking up his station at Riblah in the land of Hamath (2Ki 23:33).

they gave judgment upon him—They, that is, the council (Jer 39:3, 13; Da 6:7, 8, 12), regarding him as a seditious and rebellious vassal, condemned him for violating his oath and neglecting the announcement of the divine will as made known to him by Jeremiah (compare Jer 32:5; 34:2; 38:17). His sons and the nobles who had joined in his flight were slain before his eyes (Jer 39:6; 52:10). In conformity with Eastern ideas, which consider a blind man incapable of ruling, his eyes were put out, and being put in chains, he was carried to perpetual imprisonment in Babylon (Jer 52:11), which, though he came to it, as Ezekiel had foretold, he did not see (Jer 32:5; Eze 12:13; 17:16).

8-18. on the seventh day of the month … came Nebuzar-adan—(compare Jer 52:12). In attempting to reconcile these two passages, it must be supposed either that, though he had set out on the seventh, he did not arrive in Jerusalem till the tenth, or that he did not put his orders in execution till that day. His office as captain of the guard (Ge 37:36; 39:1) called him to execute the awards of justice on criminals; and hence, although not engaged in the siege of Jerusalem (Jer 39:13), Nebuzar-adan was despatched to rase the city, to plunder the temple, to lay both in ruins, demolish the fortifications, and transport the inhabitants to Babylon. The most eminent of these were taken to the king at Riblah (2Ki 25:27) and executed, as instigators and abettors of the rebellion, or otherwise obnoxious to the Assyrian government. In their number were Seraiah, the high priest, grandfather of Ezra (Ezr 7:1), his sagan or deputy, a priest of the second order (Jer 21:2; 29:25, 29; 37:3).

18. the three keepers of the door—not mere porters, but officers of high trust among the Levites (2Ki 22:4; 1Ch 9:26).

19. five men of them that were in the king's presence—that is, who belonged to the royal retinue. It is probable that there were five at first, and that other two were found afterwards (Jer 52:25).

22-26. Nebuchadnezzar … made Gedaliah … ruler—The people permitted to remain were, besides the king's daughters, a few court attendants and others (Jer 40:7) too insignificant to be removed, only the peasantry who could till the land and dress the vineyards. Gedaliah was Jeremiah's friend (Jer 26:24), and having, by the prophet's counsel, probably fled from the city as abandoned of God, he surrendered himself to the conqueror (Jer 38:2, 17), and being promoted to the government of Judea, fixed his provincial court at Mizpeh. He was well qualified to surmount the difficulties of ruling at such a crisis. Many of the fugitive Jews, as well as the soldiers of Zedekiah who had accompanied the king in his flight to the plains of Jericho, left their retreats (Jer 40:11, 12) and flocked around the governor; who having counselled them to submit, promised them on complying with this condition, security on oath that they would retain their possessions and enjoy the produce of their land (Jer 40:9).

25. Ishmael … of the seed royal, came, and ten men with him, and smote Gedaliah—He had found refuge with Baalis, king of the Ammonites, and he returned with a bad design, being either instigated by envy of a governor not descended from the house of David, or bribed by Baalis to murder Gedaliah. The generous governor, though apprised of his intentions, refused to credit the report, much less to sanction the proposal made by an attached friend to cut off Ishmael. The consequence was, that he was murdered by this same Ishmael, when entertaining him in his own house (Jer 41:1).

26. and all the people … came to Egypt—In spite of Jeremiah's dissuasions (Jer 43:7, 8) they settled in various cities of that country (Jer 44:1).

27. seven and thirtieth year of the captivity of Jehoiachin—corresponding with the year of Nebuchadnezzar's death, and his son Evil-merodach's ascension to the throne.

Evil-merodach … did lift up the head of Jehoiachin … and spake kindly—gave him liberty upon parole. This kindly feeling is said to have originated in a familiar acquaintance formed in prison, in which Evil-merodach had lain till his father's death, on account of some malversation while acting as regent during Nebuchadnezzar's seven years' illness (Da 4:32, 33). But doubtless the improvement in Zedekiah's condition is to be traced to the overruling providence and grace of Him who still cherished purposes of love to the house of David (2Sa 7:14, 15).

29. Jehoiachin … did eat … continually before him—According to an ancient usage in Eastern courts, had a seat at the royal table on great days, and had a stated provision granted him for the maintenance of his exiled court.

Les bibelen her:
https://biblehub.com/

Les
Det største mennesket
Nye testamentet

Israel blog
Israel Blogg

Justismord blog
Justismord

Jan Hanvolds Blog Usminket
Jan Hanvolds blogg  Usminket

Himmelske blog
Himmelske blog

Undervisningsblog
Undervisningsblog

The Heavenly blog (engelsk)
The heavenly blog engelsk

Kontonummer i DNB:
0535 06 05845


Søk i vårt nettsted med Google


Oversett denne siden med Google-translate

 

Copyright © 2009-2018 Smyrna Oslo. Ansvarlig redaktør: Jan Kåre Christensen.
Laget av Webmaster Bjerke