Forsiden - Undervisningsblogg - Israel Blogg - Taler/undervisning - Artikler - Bibelkommentarer - Videoundervisning - Bøker & Linker - Om oss/Kontakt oss

Bibelkommentarer og bibeloversikt


Gamle testamentet - Engelsk:

1. Mosebok
2. Mosebok
3. Mosebok
4. Mosebok
5. Mosebok
Josvas bok
Dommernes bok
Ruts bok
1. Samuelsbok
2. Samuelsbok
1. Kongebok
2. Kongebok
1. Krønikebok
2. Krønikebok
Esras bok
Nehemjas bok
Esters bok
Jobs bok
Salmenes bok
Salomos ordspråk
Forkynneren
Høysangen
Jesajas bok
Jeremias bok
Klagesangene
Esekiels bok
Daniels bok
Hoseas bok
Joels bok
Amos' bok
Obadjas bok
Jonas bok
Mikas bok
Nahums bok
Habakkuks bok
Sefanjas bok
Haggais bok
Sakarjas bok
Malakis bok
 

Nye Testamentet - Norsk:

Evangeliet etter Matteus
Evangeliet etter Markus
Evangeliet etter Lukas
Evangeliet etter Johannes
Apostlenes gjerninger
Paulus' brev til romerne
Paulus' 1. brev til korinterne
Paulus' 2. brev til korinterne
Paulus' brev til galaterne
Paulus' brev til efeserne
Paulus' brev til filipperne
Paulus' brev til kolosserne
Paulus' 1. brev til tessalonikerne
Paulus' 2. brev til tessalonikerne
Paulus' 1. brev til Timoteus
Paulus' 2. brev til Timoteus
Paulus' brev til Titus
Paulus' brev til Filemon
Hebreerbrevet
Jakobs brev
Peters 1. brev
Peters 2. brev
Johannes' 1. brev
Johannes' 2. brev
Johannes' 3. brev
Judas
Johannes åpenbaring


Smyrna Oslo

Smyrna Oslo ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

+47 99 59 80 70
+47 95 12 06 60
+47 22 61 16 10

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Salomos ordspråk

Bibelkommentarer Salomos ordspråk

 

Veien igjennom bibelen -1355-1404-Prov - Salemos Ordspråk

 

Trykk her for å se bibel oversikt for Salomos ordspråk (bilde åpnes i nytt vindu)

Bibelforklaringen går nå over fra de historiske bøker til de poetiske. Da er det på sin plass å ta med noen opplysninger om den hebraiske diktning.

De hebraiske dikt skilte seg nemlig ikke så mye fra den alminnelige prosa-form som vår tids dikting. Det å få versene til å ende på rim, var ukjent for hebreerne. De stod på samme stadium som andre folk i oldtiden. Og hos dem kom det ikke så mye an på de enkelte ord som på tankene. De ble kjedet sammen på en egen måte i et visst innbyrdes forhold ved hjelp av korte setninger.

To eller tre, sjelden flere, slike korte setninger ble føyet sammen for å danne et vers. I dette verset tjente den ene setning til å forklare den andre ved at samme tanke ble sagt med andre ord.

Setningene i verset var omtrent like lange, og dermed dannet de et eiendommelig tonefall. Det er selvsagt vanskelig å gjengi i en oversettelse.

Hebreernes poesi blir enda mer forskjellig fra den lette og flytende karakter som mange diktere i dag har. Men formen i de bibelske dikt passer utmerket til det alvorlige innhold som Guds Ånd har helliget i Skriften.

Skulle vi nevne noe som vi vet kan tilsvare den jødiske diktform, kan det være våre gamle, toleddede ordspråk. Et eksempel er: "Det som kommer med synden, går med sorgen."

Noen ganger er flere vers knyttet sammen til en helhet, de såkalte strofer. Slik finner vi at Sal 2 er delt i fire strofer som hver har 3 vers. Disse strofene begynner noen ganger med samme bokstav eller de kjennes igjen på et omkved.

Noen ganger er versene ordnet alfabetisk som i Sal 119. Der er alle vers samlet i 22 grupper etter de 22 bokstavene i det hebraiske alfabetet. Hver gruppe består av 8 vers og hvert vers i gruppen begynner med samme bokstav og følger alfabetet.

I den hellige Skrift finnes enkelte bruddstykker av sanger som vi ellers ikke kjenner. En av dem er "Sangen om Herrens kriger". Men det er likevel bare den spesielle hellige poesi som er bevart for oss ved Guds ledelse.

Den mer folkelige sangen har ikke hatt så stor betydning for Guds folks liv, selv om folkelivet i Israel også på en særlig måte hadde sin rot i Herren.

Også i de historiske bøker finnes spredte dikt. Vi har allerede møtt Mose lovsang (2Mos 15), og Mose avskjedssang (5Mos 32), samt Deboras lovsang (Dom 5) og Hannas lovsang (1Sam 2).

Noen av de hellige sangene har et mer belærende preg og går ut på å undervise leseren i en dikterisk form. Eksempler på dette er Jobs bok, Ordspråkene og Predikanten.

De andre hellige dikt, som Davids salmer, tolker mer hjertets dype bevegelse og lengsel i sorg og glede, kamp og seier. Men Guds Ånd lærer selvsagt hjertet noe også gjennom disse tonene, bare på en noe annen måte.
Denne boken har som overskrift: "Ordspråk av Salomo, Davids sønn, Israels konge." Det hebraiske ordet for ordspråk betyr egentlig tankespråk. Men disse korte tankespråk ble brukt som ordspråk.

I Østerland har det fra de aller eldste tider vært vanlig å gi undervisning gjennom slike kjernefulle tankespråk. Man har også samlinger av ordspråk samlet av hedninger, og de inneholder det beste som menneskelig erfaring og tanke kan frambringe av seg selv.

Men når vi sammenligner dem med Salomos ordspråk, finner vi en forskjell så stor som mellom himmel og jord. Salomo gikk i sine gode dager i den himmelske visdoms-skole. Det er denne visdommen som taler til oss gjennom hans ord.

Gud og hans vesen, menneskehjertet med alt det som finnes der, samt de utallige forhold i menneskelivet framstilles her i det rette, sanne lys. Veien til den sanne salighet og fred framstilles med klare og herlige ord.

Boken begynner med å lovprise den sanne visdom. Begynnelsen på den er "å frykte Herren" (Ord 1:7). Her er formaning til å holde fast ved den og fly dårskap som består i å følge kjødets lyst (Ord 1-9).

Deretter kommer en rekke ordspråk "av Salomo" (Ord 10:1-24:22) og noen ordspråk av andre vise menn (Ord 24:23-34).

Til denne opprinnelige samlingen er senere tilføyet: "Salomos ordspråk, som Judas konge Hiskias menn har samlet" (Ord 25-29), og "Ord og utsagn av Agur, Jakes sønn" (Ord 30) og "kong Lemuels ord" ([Ord 31).

Hvem Agur og Lemuel var vet vi ikke. Det var ingen konge i Israel som het Lemuel. Navnet er antagelig symbolsk, det vil si: "den gudhengivne".

Etter 1Kong 4:32 forfattet Salomo ikke mindre enn 3000 ordspråk. Bare en sjettedel eller ca. 500 av dem er bevart for Guds menighet i denne boken. De andre har uten tvil dreidd seg om rent jordiske ting.

Det står jo at Salomo talte "om trærne, fra sederen på Libanon til isopen som vokser ut på veggen. Han talte om dyrene og om fuglene og om krypet og om fiskene" (1Kong 4:33).

Men vi kan være sikker på at vi har fått bevart alt det som har vesentlig betydning for Guds menighet. Det er med rette sagt at Salomos Ordspråk burde være vår "daglige håndbok". Vi bruker den sikkert for lite.

Luther lovpriser denne boken med sterke ord og formaner oss særlig til å "gi de unge den tidlig og be de unge om å bruke den flittig hver dag".

Gjennom hele boken går det som alle andre steder i Den hellige skrift et klart, bestemt skille mellom liv og død, Herrens vei og verdens vei. Derfor er den god til å prøve seg selv på både for uomvendte og omvendte mennesker.

Vi kan i sannhet si med Herrens apostel også om dette verk i Den hellige skrift at den er "inspirert av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning" (2Tim 3:16-17).
Etter Bibelforklaringen til Den norske Lutherstiftelse, 1915-1916.

Arbeid og flid.
Fører til velstand og makt: Ord 12:11, 24. 13:4, 23. 14:4, 23.: 21:5. 22:29.

Forgjeves uten Herrens velsignelse: Ord 10:22.

Den flittige er en dyrebar skatt for andre: Ord 12:27.

Den flittiges vei er ryddet: Ord 15:19.

Baktalelse og sladder.
Er dårens og den ugudeliges gjerning: Ord 10:18. 11:12-13. 17:4.

Det volder trette og mye ondt: Ord 16:28. 25:23. 26:20. 30:10.

De onde lytter til den med begjær: Ord 18:8. 26:22.

Man skal fly den: Ord 24:28. 25:9-10.

Vi skal vokte oss for den som er åpenmunnet: Ord 20:19.

Bestikkelse.
Benyttes ikke av andre enn ugudelige: Ord 17:23.

Bedrar lett og leder til synd og ulykke: Ord 28:21. 29:4.

Borg. Om å være lettsindig med å låne (borge) til andre.
Er meget uforstandig: Ord 17:18.

Det går den ille som gjør det: Ord 11:15. 20:16. 27:13.

Har man gjort det, må man komme ut av det: Ord 6:1-5.

Advarsel mot: Ord 22:26-27.

Borgersamfunnet.
Det er et folks storhet og skam: Ord 14:34.

Oppløses uten guddommelig åpenbaring: Ord 29:18.

De rettferdiges betydning for det: Ord 11:10-11. 28:12. 29:2, 8, 16.

De ugudeliges innflytelse på det: [Ord 11:10-11. 28:12, 28. 29:2, 8, 16.

Nødvendig med styre og rådgivere: Ord 11:14. 15:22.

Bønn.
De oppriktiges bønn er velbehagelig for Herren og blir hørt av ham: Ord 15:8, 29.

De ugudeliges bønn er en styggedom for Herren, og han er langt borte fra den: Ord 15:29. 28:9.

Barn.
De skal lyde sine foreldre og lærere: Ord 1:8-9. 4:1-3. 6:20-23. 13:1. 23:15, 16, 22-25. 27:11.

De skal oppdras og tuktes tidlig: Ord 13:24. 19:18. 22:6, 15. 23:13-14. 29:15, 17.

Som barnet er blir det også som voksen: Ord 20:11.

Rettferdige foreldres barn er lykkelige: Ord 13:22. 14:26. 20:7.

Fromme og lydige barn: Ord 10:1. 15:20. 23:24-25. 28:7. 29:3.

Uforstandige barn: Ord 10:1. 13:1. 15:20. 17:21, 25. 19:13, 26. 20:20. 28:7, 24. 29:3. 30:11, 17.

Dårer.
De er selvgode og tankeløse i tale og handling: Ord 12:15, 23. 13:16. 14:7, 33. 15:2, 7, 28. 18:6-7. 20:3. 21:20. 22:3. 27:12. 29:11.

De har lyst til det onde: Ord 10:23. 13:19. 15:14, 21. 17:4. 26:11.

De er lettroende: Ord 14:15.

De er overmodige og trygge: Ord 14:16.

De tar ikke mot lærdom: Ord 15:5. 17:10, 16, 24. 18:2. 23:9. 26:7, 8, 11. 27:22. 29:9.

De er en plage for andre: Ord 17:12. 26:10. 27:3.

De må ikke bli betrodd noe verv: Ord 26:6.

De er hjemfalt til straff, skam og mange ulykker: Ord 10:8, 13. 11:29. 12:16. 14:3. 8-9, 18. 16:22. 19:10, 25, 29. 24:7. 26:1, 4, 5, 8, 11.

Drukkenskap.
Det fører til dårskap og elendighet: Ord 20:1. 21:17. 23:19-21. 29-35.

Det sømmer seg aller minst for konger: Ord 31:4-5.

Egenrettferdighet.
Settes ved siden av de groveste synder: Ord 30:12.

Den åndelig mette vraker Guds "honning": Ord 27:7.

Enker og faderløse.
Herren er deres beskytter og vokter: Ord 15:25. 23:10, 11.

Falskhet og ondskap.
De tenker på ulykke for nesten: Ord 12:20. 16:27. 24:8. 29:5.

De er en styggedom for Herren: Ord 6:17-18. 12:22.

Uforskyldt forbannelse rammer dem ikke: Ord 26:2.

Dømmes strengt også blant mennesker: Ord 12:8. 14:17.

Er forbundet med forakt for Gud: Ord 14:2.

Blir strengt straffet: Ord 6:12-15. 10:9-10. 13:15. 17:13. 24:15-16. 26:23-28. 27:14.

Familielivet.
Familie må ikke stiftes for tidlig: Ord 24:27.

En god hustrus verdi og betydning: Ord 12:4. 18:22. 19:14. 31:10-31.

En utro og dårlig hustru: Ord 5:1-14. 12:4.

Utroskap i ekteskapet: Ord 2:16-19. 5:5-23. 7:1-27. 30:20.

Man bør holde fast ved hjemmet: Ord 27:8.

Forfengelighet og skryt.
I form av forstilt rikdom: Ord 12:9. 13:7.

I tomme løfter: Ord 25:14.

Fører til fattigdom: Ord 13:11.

Vi må vokte oss for det: Ord 27:2. 30:8.

Forsonlighet.
Er en ros for et menneske: Ord 19:11.

Fred og enhet.
Et kostelig gode: [Ord 17:1.

De som skaper fred har glede: Ord 12:20.

Gamle.
Grå hår er en herlig krone: [Ord 16:31. 20:29.

Stort avkom er en pryd for de gamle: Ord 17:6.

Gjengjeldelse.
En lov i denne verden: Ord 12:14.

Gjerrighet og ubarmhjertighet.
Settes ved siden av de groveste synder: Ord 30:14.

Bringer mangel og forbannelse: Ord 11:17: 24: 26, 29. 21:13. 28:3, 8, 27.

Gode råd.
De er kjærkomne: Ord 27:9.

De burde man søke: Ord 24:6.

Den er vis som hører på dem: Ord 12:15. 13:10. 15:22. 20:18.

Den egensindige forakter dem: Ord 18:1.

Godhet og barmhjertighet.
Er vår plikt å gjøre: Ord 3:27-28.

Formaning til det: Ord 31:6-9.

Bringer rik velsignelse: Ord 3:9-10. 11:17. 24-26. 19:17, 22. 21:21. 22:9. 28:8, 27.

Gods og penger.
Kan ikke gjøre mennesket lykkelig: Ord 15:16-17. 23:5.

Rikdom fås ved visdom: Ord 24:4-5.

Skal ikke ettertraktes: Ord 23:4-5. 28:20, 22. 30:8.

Vi skal ikke sette vår lit til gods og penger: Ord 11:28.

Urettferdig gods er ingen velsignelse: Ord 10:16. 13:22. 15:27. 16:8. 20:17, 21. 21:6. 28:20, 22.

Herrens velsignelse gjør rik: Ord 10:22.

Skal brukes i Guds og nestekjærlighetens tjeneste: Ord 3:9, 10, 27, 28.

En timelig gave inntar hjertene: Ord 17:8. 18:16.

De stiller vrede: Ord 21:14.

Man vokter seg for gjeld: Ord 22:7.

Jordbruket: Ord 27:23-27.

Guds ord.
Er rent og hellig: Ord 30:5-6.

Den som holder det er salig: [Ord 29:18.

Gudstjenesten.
De ugudeliges offer er en vederstyggelighet for Herren: Ord 15:8. 21:27.

Dårens offer er et tomt formvesen: Ord 14:9.

Å gjøre rett og rettferdighet er mer kjært for Herren enn ytre offer: Ord 21:3.

Gud prøver menneskene.
Han ser oss og alle våre veier: Ord 5:21. 15:3, 11. 17:3.

Dømmer annerledes om våre veier enn vi: Ord 14:12. 16:2. 21:2.

Guds ledelse.
Gud bestemmer vår gang: Ord 16:1, 3, 9, 33. 19:21. 20:24. 21:31. 27:1.

Vi skal sette vår lit til ham: Ord 3:5-8. 16:3, 20. 18:10. 28:25, 26. 29:25, 26.

Guds tukt.
Skal aktes høyt: Ord 3:11, 12.

Motløshet i den: Ord 24:10.

Guds visdom.
Uendelig opphøyet: Ord 21:30.

Gudsfrykt.
Hva er den sanne gudsfrykt: Ord 8:13.

Bringer mye lykke: Ord 14:26-27. 16:6.

Å ære Gud.
Med vårt legeme: Ord 20:12.

Med vårt gods: Ord 3:9, 10.

Handel.
Onde knep i egennyttighet: Ord 20:14.

Uredelighet en styggedom for Herren og et inngrep i hans orden: Ord 11:1. 16:11. 20:10, 23.

Advarsel mot det og særlig mot å gjøre de hjelpeløse urett: Ord 22:28. 23:10-11.

Herskere og mennesker i høy stilling.
Det som er kongers ære og styrke: Ord 14:28. 16:12-13. 25:2, 4, 5. 29:4, 14.

Rettferdige herskere er en velsignelse, mens ugudelige er ulykke og straff: Ord 28:15, 16, 28. 29:2, 16.

Herskeres ansvar og makt: Ord 16:10, 14, 15. 19:12. 20:2. 25:3. 30:29-31.

En god konge øver rettferdighet: Ord 20:8, 26. 29:14. 31:5.

Han er mild og kjærlig: Ord 20:28. 31:6, 9.

Han elsker de gode og rettferdige: Ord 22:11.

Herskere vokter seg for drikke og usedelighet: Ord 31:1-5.

Gud har herskerne i sin makt: Ord 21:1. 29:26.

Vi bør vise dem ærefrykt: Ord 23:1-3.

Vi bør ikke sette oss opp mot dem: Ord 24:21, 22.

Som kongen er hans tjenere: Ord 29:12.

Ringe mennesker bør ikke ha høye stillinger: Ord 19:10. 30:21-23.

Ofte skifte på tronen er en straff for folkets synd: Ord 28:2.

Hevn og skadefryd.
Vi skal ikke hevne oss selv, men vente på Herren: Ord 20:22. 24:29.

Glede over en fiendes ulykke bringer Herrens straff over på oss selv: Ord 24:17-18.

Hovmod.
Er en styggedom for Herren: Ord 6:17. 16:5.

Det settes ved siden av de groveste synder: Ord 30:13.

Fører til trette og annen synd: Ord 13:10. 21:4. 28:25.

Må ikke forsvares: Ord 30:32-33.

Fører med seg fall og skam: Ord 11:2. 15:25. 16:18-19. 18:12. 25:6-7. 29:23.

Bønn om å bli bevart for det: Ord 30:8.

Kjærlighet.
Skjuler andres overtredelser: Ord 10:12. 11:12.

Forsøker å berge de ulykkelige: Ord 24:11-12.

Tar del i de ringes sak: Ord 29:7.

Gleder andre: Ord 15:30.

Er fredsommelig og stiller vrede: Ord 15:1. 17:9.

Skal også skje mot fienden: Ord 25:21-22.

Har stor lønn: Ord 16:6. 19:22.

Kvinnen.
Den yndige og fromme: Ord 11:16.

Den vakre men dårlige: [Ord 11:22.

Den vise og den dårlige: Ord 14:1.

Den trettekjære: Ord 19:13. 21:9, 19. 25:24. 27:15-16.

Den utuktige: Ord 2:16-19. 5:1-14. 7:1-27. 22:14. 23:26-28. 30:20.

Lathet, forsømmelse og tankeløshet.
Fører til armod: Ord 6:6-11. 10:4-5. 13:4. 14:23. 18:9. 19:15. 20:4, 13. 21:5, 25, 26. 24:30-34. 28:19.

Fører til undertrykkelse og forakt: Ord 12:24.

Er dårskap: [Ord 12:11.

Eksempel på lathet: [Ord 12:27. 19:24. 26:15.

Den dovne er en plage for andre: Ord 10:26.

Den dovnes vei er besværlig: Ord 15:19. 22:13. 26:13-16.

Går opp i tomme ønsker: Ord 21:25, 26.

Langmodighet.
Vitner om mye forstand og stort heltemot: Ord 14:29. 16:32. 19:11.

Er en ære for et menneske: Ord 19:11.

Har stor makt: Ord 25:15.

Den stiller trette: Ord 15:18.

Løgn.
Er uverdig for den høybårne: Ord 17:7.

Kan ikke unngå straff: Ord 19:5.

Bønn om å bli bevart fra den: Ord 30:7-8.

Måtehold.
Må brukes i alt: Ord 25:16-17.

Menneskets ånd.
Den er en Herrens lampe: Ord 20:27.

Unyttig grubling er farlig for den: Ord 25:27.

God mot sykdom og motløshet: Ord 18:14.

Menneskehjertet.
Gud ber mennesket om å få det: Ord 23:26.

Må som livets kilde bevares framfor alt: Ord 4:23.

Er med sin smerte og sin glede en lukket verden for andre: Ord 14:10, 13. 20:5.

Sorgen og gleden virker på det: Ord 12:25. 15:13, 15, 30. 17:22. 25:20, 25.

Langvarig forventning og oppfylt ønske: Ord 13:12.

Blir med urette vred på Herren for det som møter en: Ord 19:3.

Det ene menneskets hjerte et speil for andre: Ord 27:19.

Hjertet er upålitelig: Ord 28:26.

Intet menneskehjerte er rent for Herren: Ord 20:9.

Herren kjenner dets planer: Ord 15:26.

Dets beslutninger er fullførte handlinger for Gud: Ord 16:30.

Menneskets verdi.
Hva det skal prøves på: Ord 27:21.

Misunnelse.
En fryktelig makt: Ord 27:4.

Man skal vokte seg for misunnelige: Ord 23:6-8.

Navn og rykte.
Et godt rykte er bedre enn rikdom: Ord 22:1.

Rettferdige og oppriktige.
De flyr det vonde og vandrer ustraffelig: Ord 12:5. 13:5. 16:17. 20:7.

Frykter Herren og trøster seg til ham: Ord 14:2. 18:10.

Har sin lyst i å gjøre rett: Ord 21:15.

Hjelper og berger sin neste: Ord 12:6, 26.

Er vennlige også mot dyrene: Ord 12:10.

Ser på den urettferdige som en styggedom: Ord 29:27.

Må ikke vise seg svak overfor ugudelige: Ord 25:26.

Forstår alt: Ord 28:5.

Er elsket av Herren: Ord 12:22. 15:9.

Har stor lykke: Ord 10:2, 3, 6, 7, 9, 24, 25, 27-32. 11:3-8, 18-21, 23, 27, 28. 12:2, 3, 7, 12-14, 21, 28. 13:6, 9, 13, 21, 22, 25. 14:22. 22, 26, 27, 32. 15:6. 16:7. 19:23. 28:1, 10, 14, 18, 20, 25. 29:6.

Rettsvesenet.
Urettferdige dommer er en styggedom for Gud: Ord 17:15, 26. 18:5. 28:21.

Ikke å straffe den skyldige er en stor synd: Ord 24:24.

Den som straffer den skyldige er velsignet av Gud: Ord 24:25.

Straff er godt for den vonde: Ord 20:30.

Vi skal ikke raskt anlegge sak og føre den med heder: Ord 25:8-10.

Ærlige og falske vitner: Ord 12:17. 14:5, 25. 19:28. 21:28.

Falske vitner en styggedom for Gud og en plage for mennesker: Ord 6:19. 25:18.

Straffen for falske vitner: Ord 19:5: 9. 21:28.

Rik og fattig.
Herren har skapt både rike og fattige: Ord 22:2. 29:13.

De rikes makt og ære og de fattiges hjelpeløshet: Ord 10:15. 13:8. 14:24. 18:11. 22:7.

De rike har mange som smigrer seg og mange venner, de fattige er hatet: Ord 14:20. 19:4, 6, 7.

De rike er ofte harde mot de fattige: Ord 18:23. 22:7.

Bedre en uforstandig som er ustraffelig enn en rik dåre: Ord 12:9. 28:6, 11.

Hunger og undertrykkelse tvinger den fattige til å arbeide enda mer: Ord 16:26. 22:16.

De ringe og hjelpeløse.
Den som forakter dem, synder og håner sin skaper: Ord 14:21, 31. 17:5. 29:13.

Den som forbarmer seg over dem, er salig og ærer sin skaper: Ord 14:21, 31. 17:5.

Under et ringe ytre skjuler det seg ofte stor visdom og makt: Ord 30:24-28.

Man skal skaffe de elendige og fattige rett: Ord 31:8, 9.

Herren selv fører de elendiges sak: Ord 22:22, 23.

Saktmodighet.
Den virker meget velgjørende på en selv: Ord 14:30.

Og på andre: Ord 15:1, 4.

Lønnes rikelig av Gud: Ord 22:4.

Samvittigheten.
En vond samvittighet er en stor ulykke: Ord 28:17.

Overtredelse må bekjennes om vi vil ha lykke: Ord 28:13.

Å være selvklok.
Det er tåpelig: Ord 26:12.

Rikdom frister til det: Ord 28:11.

Spottere.
Er stolte og overmodige: Ord 21:24.

Umottakelige for visdom: Ord 14:6.

Hører ikke på advarsel og formaning: Ord 9:7, 8, 12. 13:1. 15:12. 19:25. 21:11.

Kiv og skam for dem: Ord 22:10. 29:8.

En styggedom blant folk: Ord 24:9.

Straffen er allerede fastsatt for dem: Ord 19:29.

Strid og trette.
Å begynne trette er en styggedom for Gud: [Ord 6:19.

Er en stor plage: Ord 17:1. 19:13. 21:9, 19. 25:24.

Vekkes ved hovmot: Ord 13:10: 28:25.

ved hat: Ord 10:12.

ved å være snar til vrede: Ord 29:22.

ved spott: Ord 22:10.

ved baktalelse: Ord 26:20-22.

Vi må vokte oss for strid: Ord 3:30. 17:19. 20:3. 26:17.

Egenkjærligheten gjør at alle mener de har rett: [Ord 18:17, 18.

Tjenere.
Blir ugudelige når herskeren akter på løgn: Ord 29:12.

Må ikke baktales: Ord 30:10.

Kloke og dårlige tjenere: Ord 14:35. 17:2. 27:18.

Trofasthet og pålitelighet.
Er velgjørende: Ord 13:17. 25:13.

Den er sjelden: Ord 20:6.

Velbehagelig for Herren: Ord 12:22.

Troløshet og upålitelighet.
Er bitter å oppleve: Ord 25:19. 27:6.

Er en grov synd og får sin straff: [Ord 11:3, 6. 22:12. 26:18-19.

Virknigene av den er vanskelig å utslette: Ord 18:19.

Tukt og tilrettevisning.
Er dyrebar: Ord 25:12. 27:5, 6. 28:23.

Å motta den gir stor lønn: Ord 10:17. 12:1. 13:13, 18. 15:5, 31, 32. 19:20.

Å forkaste den bringer ulykke: Ord 10:17. 12:1. 13:13, 18. 15:10, 32. 19:27.

Må avpasses etter ens åndelige standpunkt: Ord 17:10. 29:19.

Om tungen og dens bruk.
Betydningen av å bruke tungen: Ord 18:20, 21. 21:23.

Velsignelsen og kraften i god tale: Ord 10:11, 21, 31, 32. 12:13, 14, 18, 19, 25. 13:2. 14:3. 15:7, 23. 16:21, 23, 24. 18:4. 20:15. 24:26. 25:11-15.

Gode ord er fra Herren: Ord 16:1.

Forhastede svar: Ord 18:13. 29:20.

Det onde, sårende ord kan utrette: Ord 10:14, 32. 11:9, 11. 12:16, 18. 13:3. 14:3. 15:1. 18:6, 7.

Falske lepper er en styggedom for Herren: Ord 12:22.

Straffen for ond tale: Ord 10:11, 31. 12:19. 17:20. 18:7.

Tungens synd er en snare: Ord 12:13. 18:7.

Formaning til å vokte seg for falsk og ond tale: Ord 4:24. 13:3.

Mye tale fører lett til synd: Ord 10:19. 15:2.

Den forstandige tier: Ord 11:12. 12:16. 15:28. 17:27, 28.

Dåren lar det strømme ut av munnen: Ord 15:28.

Tyveri.
En tyv er hjemfalt til forakt og stor straff: Ord 6:30, 31.

Om den som deler med en tyv: Ord 29:24.

Ubetenksomhet og å være overilet.
Er farlig: Ord 19:2. 20:25. 29:22.

Ugudelige.
De mangler forstand på det som er rett: Ord 28:5.

Har lyst til det onde og spotter det gode: Ord 19:28. 21:10, 15. 28:4.

Hater de rettferdige: Ord 29:27.

Er frekke og overmodige: Ord 18:3. 21:29.

Handler ondt og skammelig: Ord 12:5, 6. 13:5. 17:4.

De leder andre til ulykke: Ord 12:12, 26. 16:29. 28:10.

Deres vei er en styggedom for Herren, som er langt fra dem: Ord 15:9, 26, 29.

Det går dem ondt og de straffes hardt: Ord 3:32, 35. 4:19. 5:21-23. 6:15. 10:2, 3, 6, 7, 9, 24, 25, 27, 32. 11:4-8, 18-21, 23, 27, 31. 12:2, 3, 5, 7, 13, 14, 21. 13:9, 13, 21-23, 25. 14:11, 14, 22, 32. 15:6. 16:4. 17:11, 13, 19, 20. 19:16. 21:7, 8, 12, 16, 18. 22:8, 18. 28:1, 10, 14, 18, 20. 29:1, 6.

Man må ikke følge dem : Ord 1:10-19. 4:14-17. 9:13-18.

Ikke misunne dem deres lykke: Ord 3:31. 23:17, 18. 24:19, 20.

Urent sedelig liv.
Dets forførelse og fare: Ord 2:16-19. 5:1-14. 6:24-35. 7:1-27. 22:14. 23:26-28. 29:3. 31:3.

Umettelighet.
Eksempler på det: Ord 30:15, 16.

Øynenes lyst umettelig: Ord 27:20.

Unge.
Ungdommens kraft er den unges pryd: Ord 20:29.

Undervisning i ungdommen fester seg dypt: Ord 22:6.

Vennskap og omgang med andre.
Å ha mange venner: Ord 18:24.

Rette og urette venner: Ord 17:17, 18. 19:4, 7.

Venner må behandles hensynsfullt: Ord 25:17.

Trofasthet mot venner: Ord 27:10.

Falskhet i vennskap: [Ord 26:18, 19.

Venners irettesettelse: Ord 27:6.

Omgang med andre former ens karakter: Ord 27:17.

Ikke ha omgang med onde men med gode: Ord 13:20. 22:24, 25. 24:1, 2.

Visdommen.
Dens høye verdi: Ord 1:33. 2:1-3, 26. 4:1-13, 22. 9:6. 13:14, 15. 16:16. 19:8. 22:17-21. 24:3-6, 13, 14. 28:5.

Dens forutsetning og kilde: Ord 1:7. 9:10. 15:33.

Formaning til å søke den: Ord 1:8. 3:1. 4:1, 5, 6, 10, 13, 20, 21. 5:1. 7:1-4.

Dens egen innbydelse: Ord 1:20-33. 8:1-9, 12.

Faren ved å forakte dens kall: Ord 1:24-33.

Man må strebe alvorlig etter den: Ord 2:1-4. 7:1-4. 16:16. 18:15.

Om de vise.
De elsker visdommen og går fram i den: Ord 9:9. 10:8, 23. 14:18. 15:14. 16:23. 17:24. 18:15.

Viser ikke fram sin visdom: Ord 9:12. 10:14. 12:23. 14:33.

Behersker seg: Ord 29:11.

Er forsiktige og hører på råd: Ord 12:15. 13:16. 14:3, 8, 15, 16. 15:5, 7, 28. 23:3. 27:12. 29:11.

Er oppriktige: Ord 15:21.

Fører forstandig tale: Ord 10:13. 15:2.

Får ære og stor makt over andre: Ord 11:30. 12:8. 14:19. 21:22.

Har stor lykke: Ord 15:24. 16:22. 21:20. 28:26.

Vrede og hissighet.
Er stor dårskap: Ord 14:29.

Ødelegger seg selv: Ord 14:30.

Fører til mye ondt: Ord 14:17. 15:18. 19:19. 25:28.

Ikke holde seg til venns med de som er snar til vrede: Ord 22:24.

Ydmykhet.
Krones med ære: Ord 15:33. 18:12. 29:23.

Følger med visdom: Ord 11:2.

Den ydmyke forakter ikke den ringe: Ord 16:19.

 

Ord 1:1-33
Dette verset (v. 7) inneholder som i en sum hovedinnholdet av Salomos Ordspråk. Troen settes altså som nøkkel til sann visdom. Det er i sannhet en sterk motsetning til det ord Djevelen har spredt blant verdens menensker, nemlig at troen fordummer.

Dette første kapittel begynner med en slags innledning (v. 1-6). Der nevnes formålet med boken. Deretter (v. 7) blir likesom tonen slått an for hele boken. v. 8-38 inneholder formaninger til ikke å følge syndere når de lokker, men visdommen som kaller til liv og fred.

I det første avsnittet (v. 1-6) finner vi formålet med Salomos Ordspråk. Det er dobbelt, dels å hjelpe oss til praktisk livsvisdom, og dels hjelpe oss til et dypere innsyn i "forstandige ord" (v. 2).

Dette omtales nærmere i v. 3-6. Salomo henvender seg her til alle mennesker, til de unge og uerfarne (v. 4) som særlig trenger å lære om fristelsens garn. De må ikke la seg blende av skinnet.

Men han henvender seg også til de vise. De må gå videre i lærdom, og de forstandige skal vinne "evne til å leve rett". Det betyr at de må bli dyktiggjort til å skikke seg rett i alle livets forhold og styre den rette kurs (v. 5).

I v. 3-5 tales det særlig om den praktiske livsvisdom. Men v. 6 understreker dette og fører tanken dypere inn i forståelse av visdommens dybder.

Men hvilken visdom som menes her får vi klarhet over i v. 7. Her er det ene og alene tenkt på den hellige trosvisdom. All annen såkalt visdom som bare hviler på det uomvendte menneskes fornuft, anerkjenner ikke Den hellige skrift som sann visdom.

Verdens vismenn kan tilsynelatende bygge vakre byggverk, men de hviler bare på sand. Etter en kort stund vil de styrte sammen. Den ene såkalte vismann river ned den andres "visdomsslott", og de kommer ingen vei.

Nei, bare den visdom som begynner med "å frykte Herren", har grunnvoll å stå på. Vil man være vis for Gud, må man begynne med å omvende seg og frykte Herren. Det mest alminnelige, troende menneske er i virkeligheten visere enn den mest lærde professor som ikke er troende.

Alle de som forakter denne visdommen som bygger på å frykte Herren, kalles i Guds ord for "dårer" (v. 7).

De egentlige ordspråk begynner først i Ord 10. De første kapitlene inneholder en del herlige formaningstaler i sammendrag. Alle går ut på å advare mot løgn og innskjerpe Guds rikes hellige visdom. De advarer med andre ord mot den breie vei, men peker på den smale som den lykkelige vei.

Formen som disse talene er skrevet i, er som en fars kjærlige formaning til sin sønn.

"Hør, min sønn, på din fars tilrettevisning, og forlat ikke din mors lære!" (v. 8). Slik begynner denne talen. Forutsetningen her er selvsagt at foreldrene selv vandrer i Herrens frykt.

Troende foreldres inderligste ønske er at barna må leve med Herren. Og det barnet er lykkelig som lytter til denne røsten. Lydighet mot troende foreldres formaninger er det beste smykke et barn kan ha. Da er de "en fager krans for ditt hode og kjeder om din hals" (v. 9).

Men de unge hører så mange lokkende røster gjennom dårlige kamerater. Og det aller sørgeligste er når de hører det fra vantro foreldre.

Derfor lyder det en alvorlig og kjærlig advarsel her: "Min sønn, når syndere lokker deg, da samtykk ikke!"

Det går som et angstrop gjennom dette ordet. Det er kjærligheten som forsøker å dra barnet bort fra avgrunnen. Det er den samme klang som går gjennom biskop Brorsons lille vers:

La verden ei med all sin makt

oss drage bort fra dåpens pakt,

Men gi, at all vår lengsel må

til deg, til deg alene stå.

"Samtykk ikke," står det her. Det betyr et klart og bestemt nei, og det jager bort de syndere som vil lokke oss. Et nølende nei får dem derimot til å fortsette å lokke.

I v. 11-19 finner vi et eksempel på hvorledes syndens tjenere forsøker å gjøre synden tillokkende, men også hvilken utgang som venter dem.

"De sier," står det. Alle de som ikke har den himmelske visdom, settes her i en gruppe: syndere. Guds folk har også synd. Men i Skriften kalles de rettferdige og hellige. For de hater synden og de har fått tilgivelse for den ved at de tror.

Med uttrykket "syndere" menes her de som lever i synden, utfører den uten å ville slippe den. Det er altså alle vantro mennesker.

Noen lever et ytre, grovt syndeliv. Men de er ikke de farligste til å friste oss. Den farligste fristelse kommer fra slike som gir det onde sinn et fint utseende. De rekker likesom giften i sukker.

Når de grove syndere tas fram her, er det for å avsløre synden.

Her står at de vil "sette feller for de uskyldige uten grunn". Det gjengir den onde tanken som kan ligge bak alle fine ord.

I v. 11-14 blir den ubarmhjertige voldsomhet og hensynsløshet skildret med sterke ord. Slik opptrer synderne. De forespeiler hjertet gull og grønne skoger, bare man vil følge dem.

Det bildet som males her, gjelder ikke bare alminnelige landeveisrøvere. Nei, i det såkalte forretningsliv og handel foregår det mange slags plyndringer. Flere kan gjøre felles sak for å plyndre andre. Det gjelder i sannhet om ikke å gi djevelen lillefingeren. Da tar han snart hele hånden.

"Hold din fot borte fra deres sti," lyder advarselen. I dette ligger det en antydning om at foten gjerne vil fram. Kjødet begjærer det verdslige.

"Deres føtter løper i hast til det onde," står det videre. Her får vi malt for oss hvorledes syndere likesom blir drevet fram av demoniske krefter.

v. 17-19 skildrer den forferdelige blindhet som syndens tjenere farer fram med. Det går med dem som med fuglene som ser garnet foran seg. Men de går likevel i det.

Slik setter djevelen sitt garn åpenlyst fram.

Der er advarsler nok. Guds ord advarer, samvittigheten og erfaringen advarer. Men alt er forgjeves. Den ene etter den andre farer likevel inn i snaren, selv om de har sett like for sine øyne hvordan det går med andre som gikk der.

Syndens tjener og slave blir slik på en måte sin egen drapsmann. De "lurer etter sitt eget blod, de setter feller for seg selv" (v. 18).

Måtte det alvorlige ordet i v. 19 bli skrevet for alles øyne: "Slik går det hver den som søker urettferdig vinning - den tar livet av sine egne herrer". Før eller senere går det slik hvis de ikke omvender seg.

Visdommens røst lyder også mot alle disse syndens røster. Ingen kan bli fri dens kall. Både i gater og på torgene lyder dette advarende ordet: Hvor lenge vil dere uforstandige elske uforstand, og spotterne ha lyst til spott og dårene hate kunnskap? Vend om og gi akt på min tilrettevisning! Da vil jeg la min Ånd velle fram for dere, jeg vil kunngjøre dere mine ord (v. 20-23).

I v. 22 har vi tre navn på visdommens fiender, og disse navn viser tre trinn. Først kommer uvitenhet (uforstand). Mange er i fullstendig uvitenhet. Dernest kommer spotten når sannheten møter uforstand hos dem som ikke vil omvende seg.

Til slutt ender spotten i fullstendig dårskap. Det skjer der den kjødelige forakt for den himmelske visdom fullstendig har fått makt i hjertet.

Legg også nøye merke til v. 23. Der ser vi at all omvendelse begynner med at man gir seg inn under Herrens tukt, at man lar Han dømme og tukte oss.

Men her lyser også løftet om at Guds Ånd skal komme over den som ydmyker seg. Hver den som er av sannheten skal høre Herrens røst.

Ordene i v. 20-21 om at visdommen lar sitt kall lyde alle steder, blir på en spesiell måte oppfylt i vår tid, i den store misjonstid vi lever i. Også på gater og streder møter innbydelsen oss i form av gatemisjon, midnattsmisjon og annet slikt.

Slutten av kapitlet (v. 24-33) inneholder en forkynnelse av dommen som skal komme over alle dårer som ler og spotter Herrens kall og den himmelske visdom.

Vil folk ikke ha med Herren å gjøre, vil Herren ha med dem. Du kan ikke unndra deg ditt personlige ansvar overfor den levende Gud.

"Fordi jeg ropte, og dere ikke ville høre, fordi jeg rakte ut min hånd, og ingen gav akt, fordi dere foraktet alle mine råd og ikke ville vite av min tilrettevisning, så vil også jeg le når ulykken rammer dere, jeg vil spotte når det kommer som dere gruer for."

Slik lyder visdommens tale (v. 24-26). Herren kan tåle at frekke mennesker spotter ham nokså lenge. Men en gang vender bladet seg. Sal 2 taler også om at han som bor i himmelen ler. Herren spotter dem, og vi viser til det bibelforklaringen sier der (Sal 2-4).

Likevel skal vi merke oss her: det står ikke: jeg vil le av deres ulykke, men: i deres ulykke. Den ulykke som tales om her er det trassige hjertes forsøk på å komme unna Gud og styrte ham fra tronen.

Men seieren og triumfen er på Herrens side. Det kommer en tid da ulykken skal komme som en "stormvind", når nådetiden er ute. "Da skal de kalle på meg, men jeg svarer ikke. De skal søke meg, men ikke finne meg."

Da skal de banke forgjeves på døren som er lukket for evig (Luk 13:25).

Og dette skal skje, fordi "de hatet kunnskap og ikke ville frykte Herren". De ville ikke høre Herrens råd, ikke kjenne hans sannhet, og de foraktet hans tukt.

Det lyder så alvorlig: "Derfor skal de ete frukten av sine gjerninger, og av sine onde planer skal de mettes." Deres frafall og falske trygghet skal ødelegge dem selv.

Men visdommens barn som adlyder hans røst, skal bo trygt og leve i ro uten frykt for det onde.

Det er et alvorlig bilde som blir malt for oss her av det som venter de som forakter Guds ord. Men det er også et vakkert bilde av den trygge bolig Guds folk har.

Visdommen som det tales om her, faller sammen med Frelseren, vår Herre Jesus Kristus, som er blitt oss visdom fra Gud (1Kor 1:30).

Det er som Guds Ånd gjennom dette ordet roper til alle mennesker: lukk ham inn, lukk ham inn! Om ikke det skjer, vil det gå som det står i et alvorlig (vers:

Da forgjeves vil du rope:

Herre, lukk meg inn!

Åpne for meg himmelporten,

jeg var alltid din.

Å, du dåre, ei den åpnes,

svunnet er hvert håp;

Lenge Jesus bad deg komme,

Nå han hører ei ditt rop.

Lukk ham inn, lukk ham inn!

Det er Åndens røst som sier:

gå og lukk din Frelser inn! Gå til Ord 2:1-22
Ord 2:1-22
I dette kapitlet begynner Salomo med å nevne betingelsen for å få velsignelse. Det er å ta imot ordet, gjemme det i hjertet og søke etter lyset fra Gud slik en som leter etter skjulte skatter (v. 1-4). Det betyr å lete av hele sitt hjerte.

Det er alltid vilkåret i Guds rike. Men dersom man søker slik, skal den første frukt bli at man kommer til sannhets erkjennelse og lyset går opp for en. Man ser det som man slett ikke kunne se så lenge man bare søkte halvhjertet.

Da skal du forstå Herrens frykt, for Herren er den som gir visdom. Han gir dem sin Ånd, de som ber ærlig om det (v. 5-6).

Herren "gjemmer frelse for de oppriktige" (d: varige goder) i motsetning til det forgjengelige verden kan gi. Herren er også "skjold for dem som lever ustraffelig", dvs. de som vandrer i oppriktighet etter Herrens vilje.

Han verner om sine hellige og skaffer dem rett. Ja, han lar visdommen bli en kilde i deres hjerte, slik Herren sa til den samaritanske kvinne: "Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv" (Joh 4:14).

Det er velsignelsen for den som søker av hele hjertet. Han skal finne visdommen, og visdommen skal bo i hans hjerte (v. 7-11).

I v. 12-20 er skildret den bevarende makt visdommen fra Gud har over det hjertet som tar imot den. Den setter skille mellom oss og de som "følger krokete stier og går seg vill på sine veier". Visdommen leder oss bort fra de som "gleder seg ved å gjøre ondt og jubler over alt som er galt og falskt" og som er Gud imot (v. 12-15).

Den er det sterkeste vern mot alt ondt, mot utukt og forførelse (v. 16-19). Vi har et eksempel på dette siste i Josefs historie. Han svarte Potifars hustru slik: "Hvordan skulle jeg da gjøre denne store ondskap og synde mot Gud?"

Ordet her skildrer det grufulle i en troløs, utuktig hustrus liv. Hun forsøker å innlate seg med andre menn. Hun "har forlatt sin ungdoms venn og glemt sin Guds pakt", står det (v. 17). Uttrykket "Guds pakt" peker på ekteskapet som er innstiftet av Gud.

"Hennes hus synker ned i dødsriket" - "de som går inn til henne, kommer aldri tilbake og når aldri livets stier." Slik blir utuktens dødbringende virkning på sjelen malt for oss.

Overfor denne fryktelige fiende som feller titusener, er det bare ett eneste sikkert vern. Det er å ha fått Guds visdom i sitt hjerte. Da blir man frelst både fra de ugudelige menn og fra de ugudelige kvinner. Guds ord er mektig til å holde oss borte fra syndens krokete veier og holde oss på de rettferdiges sti (v. 20).

Denne troens makt vil vokte over hjertet slik at det ikke viker av, men blir på sannhets vei. Apostelen Peter taler også om dette i 1Pet 1:5. Der står det om Guds barn at de "ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid".

Først da når et menneske er blitt troende og virkelig omvendt, har det et vern i seg som kan holde mørkets krefter borte.

Ja, det er to salige frukter av å følge Herren i sannhet. Det er å få lys over livets vei, og å få et frelsende vern omkring seg. Da blir vi befriet fra samfunnet med mørkets vesen, med denne verdens barn.

Og til slutt taler ordet om enda en salig frukt, et framtidshåp for Guds folk: "For de oppriktige skal bo i landet, og de ulastelige bli værende der" (v. 20).

"Landet" betyr her Kanaan. Men det står som et bilde på den nye jord som en gang skal komme. Der blir bare Herrens venner igjen.

Alle andre "ugudelige" og "troløse", de som svikter pakten med Herren, skal utryddes av landet og bli rykket bort derfra.

Dette siste ordet er alvorlig! En gang skal klinten ikke bare være sammen med hveten. Det er den jo også nå. Men da skal den lukes bort og kastes på ilden.

Tenk om de som står imot Guds visdom i egne tanker og vilje ville bøye seg i tide. Da får de del i de helliges lykke og del i den salige framtid som venter Guds folk. Det er å vandre på den nye jord hvor rettferdighet bor. Der er det ingen andre enn Jesu venner.

Hvor lutter milde blikk man får,

og hjerte imot hjerte slår

av kjærlighet og glede.

Ord 3:1-12
Med dette kapitlet begynner den tredje formaningstalen. To og to vers hører sammen. Det første verset inneholder selve formaningen, og det andre løftet til den som følger formaningen.

Løftet i v. 2 taler om et langt liv og om fred i rikt mål. Det er frukten av å følge formaningen av hjertet.

Ja, Guds folk får et langt liv, så langt at det varer evig. Hva gjør det så om livet her på jord ikke blir så langt? Men også her nede lyser Guds fred over et troende menneskes livstid. Lykke her og lykke der, det er Guds folks del.

I det andre vers lyder formaningen slik: "La ikke kjærlighet og trofasthet vike fra deg."* Det er Herrens sinn, kjærlighet og sannhet i forening. Og slik skal Guds barn være, det må vi be Herren om. (*Dansk: Miskundhed og sandhed.)

Forlater miskunnheten oss, blir vårt hjerte kaldt og bittert mot den kalde og bitre verden. Da har vi mistet vår indre kraft. Men det er like sant at vi mister den når vi svikter sannheten ved falskhet.

"Bind dem om din hals og skriv dem på ditt hjertes tavle." Denne formaningen til alltid å ha miskunnhet og sannhet for øye er nødvendig. "Så skal du finne velvilje og få god forstand i Guds og menneskers øyne." Det er løftet (v. 4). I lengden vil alltid sannheten og kjærligheten seire.

Også blant mennesker vinner dette respekt. Før eller senere vil det haltende sinn bli foraktet.

Det tredje verspar (v. 5-6) gir oss også en herlig påminnelse: "Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand."

Forstanden vil alltid se, derfor taper man motet eller blir overmodig hvis man stoler på den. Lykkelig den som slutter å ville gjennomskue alt og i stedet overgir seg i tro til Herren.

Det er langt bedre enn vi kan forstå når vi finner ham og hans vilje med oss på alle våre veier. Da gjør han våre stier rette og legger alt fram for oss.

Det er underlig at forstanden her stilles opp i motsetning til Herren. For Herren har jo selv gitt oss forstanden.

Men det er den kjødelige, opprørske forstand som ikke vil holde seg til Guds vei, det snakkes om.

Luther har med rette sammenlignet forstanden med en tjenestepike og troen med fruen i huset. Begge er gode hver på sin plass. Men det blir ille i huset når tjenestepiken vil være over fruen.

Det er omtrent den samme tanken som kommer igjen i det neste verseparet (v. 7-8). Der tales om ikke å være vis i egne øyne, men søke sin visdom i å frykte Herren og vike fra det onde, altså i forsakelse og tro av et ydmykt sinn.

v. 8 sier: "Det skal være helsebot for din kropp og gi ny styrke til dine ben." Det er bilde på det indre menneske etter østerlandsk tankegang.

Meningen med løftet er at den som vandrer i ydmykhet for Herren, skal få kraft og oppmuntring for sitt indre vesen. Og det skjer både åndelig og sjelelig. Og når vi føler oss oppmuntret i vårt indre, virker det også godt på legemet.

v. 9-10 taler om det rette forhold til det jordiske. Vi skal ære Herren ved vårt jordiske gods. Alt skal legges for hans føtter. Og det han behøver til sitt rike, skal vi gi ham med takk for at vi får lov å gi det.

I den gamle pakt bad Herren om tiende. I den nye pakt er dette ikke noe krav. Men Ordet sier at den som sår rikelig, også skal høste rikelig. Videre står det at den som gir skal få igjen.

Ingen blir fattig av å gi når Herren ber om det. Tvert imot. Det land som arbeider og ofrer mest for Guds rikes sak, England, er også det rikeste land timelig.(Dette var i 1898.)

I alle tilfelle blir man rik på glede og får det man behøver. Men den gamle Adams gjerrighet har ofte narret Guds barn slik at gaven til Herren ikke ble til ære for hans navn. En sparsom gave vanærer Herrens navn.

Dette løftet om velsignelse utelukker imidlertid ikke at Herren kan sette sine venner på prøve. Det er dette som kommer fram i det siste verspar:

"Min sønn! Forakt ikke Herrens tukt og vær ikke utålmodig når han refser deg! For den Herren elsker, den refser han, slik som en far gjør med den sønn han har kjær."

Man kan handle syndig overfor Herrens tukt på to måter. Man kan gjøre seg hard og likegyldig mot den og forakte det Herren vil si en gjennom tukten. Eller man kan knurre og rase mot den, og klage som om Herren behandlet en meget urettferdig og vilkårlig.

Det sinn vi skulle ha når Herren tukter oss, er å være ydmyk og erkjenne at han på denne måten vil oss noe. Og vi bør holde urokkelig fast ved troen på at han vil oss bare godt. Herren tukter oss av bare faderlig omsorg og kjærlighet.

Det er tegnet på at Gud ligger på vårt sinn. Derfor er det med rette sagt at det er bedre at Gud slår enn at Satan kysser og viser kjærtegn.

Når Gud er nødt til å slippe et menneske, kan det hende at dette menneske får lov å gå glad og lystig gjennom verden. Det får lov å nyte uforstyrret av verdens giftige kilder.

Men det mest forferdelige vil ramme et slikt menneske.

Nei, kors og trengsel fra Gud er også bare nåde. Det er og blir sant det Brorson synger i sin salme:

Oss fører korsets smerte

fra verdens dårlighet

og slår det stolte hjerte

i støv og aske ned.

I ydmykhet er hvile

og meget godt og bo,

så jager korsets piler

oss inn med makt til ro.

Gå til Ord 3:13-35

Ord 3:13-35
Salomo skildrer på nytt med herlige ord hvor godt det er å eie den sanne visdom fra Gud. Den er bedre enn sølv og gull, ja, "den er mer verdifull enn perler, og alle dine skatter kan ikke lignes med den".

Alt dette passer godt på Jesus. I ham er alle visdommens skatter skjult til stede (Kol 2:3). Vinner du ham, da vinner du alt, liv, rikdom og ære (v. 16). I alle tilfelle gjelder det åndelig og evig, om ikke alltid i timelig forstand.

Og Salomo sier videre om den sanne visdom: "Dens veier er fagre veier, og alle dens stier er fred. Den er et livets tre for den som griper den, lykkelig blir hver den som holder fast på den" (v. 17-18).

Og hvor sant og godt det er! Bare den er salig som "holder fast på den", gir akt på den. For begynt er ikke endt.

Disse ordene minner oss om et lite vers:

Vår Herrens vei er full av lifligheter,

når man den har i troen riktig kjent,

så hjertet er til veien trøstig vendt.

Når man seg dertil rett bereder,

så er vår vei og full av lifligheter.

Salomo peker på at både jord og himmel ble til ved Herrens visdom, v. 19-20. Også her stråler Guds visdom i sin herlighetsglans. Og denne Guds visdom er også ved skapelsen formidlet ved Kristus. Han er Guds levende ord som alle ting er blitt til ved (Joh 1:3).

Derfor innprenter Salomo igjen at vi alltid bør ha visdommen for øye som vår ledestjerne.

"Liv for din sjel og pryd for din hals." Slik taler Salomo om visdommens velsignelse. Bildet av smykket peker på at Guds visdom også gjør livet vakkert, der den er blitt liv for sjelen.

Med Guds ords visdom for øye kan vi leve og legge oss til hvile uten frykt (v. 23-26).

I v. 25 står det: "Du skal ikke engste deg for uventet skrekk, eller for uværet når det kommer over de ugudelige."

Dette ordet gjelder også for de siste tider når straffedommen kommer over jorden. Da skal Guds barn ikke frykte, men se opp. For som det står her: "Herren skal være din tillit, og han skal bevare din fot så den ikke blir fanget."

I slutten av kapitlet nevnes først at det hører med til den himmelske visdom å være villig til å hjelpe dem som trenger det, og å gjøre det snart (v. 27-28). Det hører også med å være trofast (v. 29), saktmodig (v. 30) og himmelvendt (v. 31).

Vi skulle for alvor legge merke til v. 27-28. For i oss har vi et gjerrig, gammelt menneske som stadig krymper seg for å gi. La oss ikke glemme at hurtig hjelp er dobbel hjelp. Å utsette hjelpen er ofte bare et skalkeskjul for gjerrighet. Les bare gjennom v. 27-28 et par ganger!

Legg også merke til v. 31 om ikke å misunne en voldsmann og ikke velge noen av hans veier. Verden er hensynsløs. Når den mener at den har fordel av det, bryr den seg ikke stort om at andre blir trakket ned samtidig.

Men Guds folk skal ikke la seg blende av den herlighet og storhet som man får på den måten. Og vi skal aldri la oss forlede til å bruke de samme kjødelige midler.

"For en falsk mann er en styggedom for Herren, men med de oppriktige har han fortrolig samfunn" (v. 32).

Og "Herrens forbannelse er over den ugudeliges hus, men de rettferdiges bolig velsigner han" (v. 33).

Å ha fortrolig samfunn med Herren og å eie Herrens velsignelse er mer verdt enn alt det andre som verden kaller sin herlighet.

De to veiene og de to slags mennesker og det mål de har, blir her tegnet for oss med forskjellige ord i de fire siste vers. Vi ser motsetningen mellom de kår som venter disse to slags mennesker.

På den ene side er de ugudelige og uomvendte, spottere og dårer. De har Herrens vrede og forbannelse over seg, med spott og skam som arv. På den andre side er de oppriktige, de rettferdige, de ydmyke og de vise. De har fortrolig samfunn med Herren, hans velsignelse, nåde og ære.

Ja, det er motsetninger, og det finnes ingen mellomvei. Det er et stort enten - eller som Ordet viser oss her. På hvilken side står du?

Hør advarselsrøsten mens det er tid,

det kunne jo bli for silde;

bøy kne for din frelser, han kaller deg hit,

nå nåden blir din, om du ville.

Gå til Ord 4:1-27

Ord 4:1-27
En ny og inntrengende formaning til å vandre på visdommens vei kommer nå (v. 1-13), og å fly alt samfunn med de ugudelige (v. 14-19), og framfor alt å bevare hjertet rett for Herren og dermed også la både lepper, øyne, føtter være underlagt Herrens makt (v. 20-27).

Salomo begynner med å vise til to grunner som skal bevege oss til å akte på denne faderlige formaningen. For det første er lærdommen god og prøvet (v. 2). For det andre hadde han selv fått den av sine egne foreldre (v. 3-4).

I v. 4-9 finner vi den lærdom vismannen selv hadde fått av sin far. "La ditt hjerte holde fast ved mine ord! Hold mine bud, så skal du leve" (v. 4). Slik begynner formaningen.

Ja, "leve" i sann betydning gjør man ikke før man lever av Guds ord. Før den tid har man bare navn av å leve, men er død.

"Kjøp visdom," står det i v. 5. Det minner oss om Herrens lignelse der han taler om en mann som solgte alt det han hadde for å kjøpe en kostbar perle.

Vår selvklokskap, vår egenrettferdighet og egenvilje må vi selge for å kjøpe den himmelske visdom. Og da får vi den for intet, for alt vårt eget er jo i seg selv verdiløst.

Og så står det så herlig hvorledes visdommen vil bevare, vokte, opphøye og ære den som har solgt sin visdom for å vinne Guds visdom i en levende tro.

Bare hjertet ikke "forlater" visdommen, men elsker den, setter den høyt og "favner" den, så skal den sette "en fager krans på ditt hode, den skal rekke deg en herlig krone".

Også av dette ser vi at Guds visdom betegner vår Frelser. For det som er sagt om visdommen, er også sagt om Herren selv. Han lover alle dem som er trofast, livets krone.

Legg også merke til det som står i v. 8: "Når du favner den." Det taler altså om et inderlig hjerteforhold til Guds visdom, ikke bare om vanlig kunnskap. Det minner oss om et salmevers:

O, Jesus er ennå å få,

men han vil favnetages,

har vi ei skjønnet rett derpå,

da skal det dypt beklages.

For sjelen finner ingen ro,

før den uti den sanne tro

sin Frelser ser og favner.

Men den som slik favner Guds visdom og har den "tro som Jesus favner", skal erfare at Herren fører ham fram "på rettvishets stier" (v. 11).

Selv om veien er smal, skal "ikke noe hindre dine skritt". Ja, du skal kunne løpe fram på den og "ikke snuble" (v. 12), bare du eier visdommen fra Gud. Den får deg til å ile med faste skritt.

Men vi kan ikke gå på to veier samtidig. Vi må ta bestemt avstand fra de ugudeliges vei (v. 14-15). Synden er blitt livsnødvendig for dem og lar dem ikke få fred før den bryter ut.

Ordet i (v. 16) passer også på alle de mange utuktige menn og kvinner som er drevet av lystens onde ånd til å føre både seg selv og andre til fall.

Men verdens vei uten Gud er "som det dype mørke, de vet ikke hva de snubler over". Det er en usikker vandring der ulykken kan komme når som helst, og den vil komme.

Det er ganske annerledes med "de rettferdiges sti"! Om den står det at den er som "et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag".

Når man blir omvendt, kommer man ut av verdens mørke og inn i troslivets klare dag. Blir du hos Herren, skal du erfare at det går fra klarhet til klarhet, på samme måte som dagslyset som stadig vokser til det er middag.

Solen i sin middagsglans. Det er bildet på den fullkomne klarhet på fullendelsens dag. Da skal vi skue Herren ansikt til ansikt. Dette har Guds folk lov å vente - vår vandring er fra lys til lys. Det kan nok legge seg tåke over veien vår noen ganger. Da kan hjertet lengte slik sangeren uttrykker det:

Å, du søte

Paradisets morgenrøde,

Når skal alle tåker svinne?

Når skal solen klart opprinne,

stråle i sin middagsglans?

Vi vet at vi skal nå fram til det. Ordet gir oss et velsignet løfte for det.

Hovedpunktet i siste avsnitt av kapitlet (v. 20-27) kan samles i v. 23: "Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet utgår fra det."

Kjøtthjertet er sentrum i hele det legemlige liv. Slik er også åndelig talt hjerteforholdet det avgjørende. Er det noe i veien der, vil det nok merkes på hele livet.

Derfor: bevar ditt hjerte framfor alt. Pass på hva du lukker inn der. Ta aldri mot noe uten at du vet at Jesus har med det å gjøre. Man kan også favne for vidt i falsk kjærlighet, slik at djevelen får smugle inn usannhet og kjødelighet.

Men lukk opp for alt det din Frelser vil, og la ham ha nøkkelen til ditt hjerte.

Er hjertehuset bevart for Herren som den eneste rette huseier, da skal det nok bli kjent at livet går ut fra det. Det hjertet flyter over med, taler munnen, har Herren sagt.

Bare når Jesus har hjertet og fyller det med sin Ånd, kan man bli frigjort "fra svikefulle ord" og "falske lepper" (v. 24). Bare da får øyet det frimodige blikk som ser fast mot målet (v. 25). Og bare da får foten den rette fasthet slik at den ikke bøyer av til høyre eller til venstre (v. 26-27).

Fra hjertet vil det gå ut legedom til "hele hans legeme" (v. 22). Og det menes ikke bare på den måte at legemet holdes under den rette tukt når hjertet er rett for Herren. Men Herren har sagt i sitt ord at det er et livets håp for vårt legeme når hjertet eier det evige liv.

Dette ser vi av Herrens ord i Joh 6:54: "Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv. Og jeg skal oppreise ham på den ytterste dag."

Og i Rom 8:11 står det: "Men dersom hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere, da skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere."

Så la ditt hjerte ha døren åpen for Herren, men la den være låst for Satan. Da skal du kjenne Herrens hellige kraft i ditt liv.

Si til Herren det som står i et lite, godt vers som passer så godt til det vi har for oss her:

Her har du mitt hjerte,

det være evig ditt,

å, rens det helt fra synden,

til det som sne er hvitt.

Her har du mine øyne,

må de din sannhet se,

her har du mine lepper,

din nåde priser de.

Her har du mine ører,

ditt ord å akte på;

her har du mine føtter

for på din vei å gå.

Her har du hu og sinne,

min lengsel, all min sjel,

Å, ta det, Jesus kjære,

du det bevare vel! Gå til Ord 5:1-23

Ord 5:1-23
Det er utukten vismannen her advarer mot med innstendige ord (v. 1-14). Denne synden er en ødeleggende djevelsk snare for sjel og legeme.

Han formaner til å søke sin glede i et trofast kjærlighetsliv med sin egen ektefelle (v. 15-19). Til slutt peker han enda en gang på Guds dom. Den vil sikkert komme over den ugudelige og binde ham i hans egne synder (v. 20-23).

Vismannen begynner (v. 1-2) med en inntrengende formaning til å gi akt. For det han vil tale om er en av de frykteligste fristelser, og særlig er det slik for de unge.

Med slående ord skildrer han den uktuktige kvinnes ord som kan forføre, og de er glatte og søte (v. 3). Men "til sist er hun besk som malurt, skarp som et tveegget sverd" (v. 4).

Når samvittigheten og skammen våkner etter rusen av de sanselige nytelser, når syndens bitre, onde følger blir åpenbart, oppfylles dette ord med rette.

Skjøgen med sin elskovstale, sine forførende øyne og sin skamløse blotting er en spesiell lokkefugl djevelen bruker. Men ve den som lar seg lokke og følger henne! "Hennes føtter går nedover til døden, til dødsriket fører hennes skritt" (v. 5).

Og ordet lyder videre så alvorlig: "Livets sti bryr hun seg ikke om, hennes veier går hit og dit, og hun vet det ikke" (v. 6).

Dette ordet sier oss hvem som står bak hele dette syndens liv. Skjøgen farer hit og dit drevet av lystens onde ånd uten at hun vet det, og lever i blinde. Det skjer for at hun ikke skal våkne og se sin fryktelige stilling som Satans lokkefugl og bytte.

Et uhyggelig bilde på alt dette har vi i vårt land. Danmarks hovedstad har ennå i året 1898 den skamplett på seg at den er den eneste by med lovordnede horehus.

Skildringen i v. 7-14 passer også på den elendighet de opplever som lar seg overtale av skjøgen. Du skal ikke "gi andre din kraft* og en grusom herre dine år. For da vil fremmede mette seg av det du eier". (*Dansk:sin Ære.)

Ofte blir det man tjente ved hardt arbeid sløst ut på utuktens alter. "Da må du stønne i din siste stund, når din kropp og ditt kjøtt tæres bort" (v. 11).

Det peker på alle de grusomme sykdommer som følger med et liv i utukt. De gjør mange menn til vrak, som lik som råtner.

Og hvilken samvittighetskval og fortvilelse kan ikke legge seg over en slik elendig horkar eller skjøge når døden nærmer seg med syndens lønn. Det er nesten ingen ting som er verre enn å se en slik sjel som er forlatt av både Gud og mennesker, når han nærmer seg døden etter et liv i utukt.

Her gjelder det å ta ordet til hjertet og la seg advare mot skjøgen: "La din vei være langt fra henne, og kom ikke nær døren til hennes hus, for at du ikke skal gi andre din kraft og en grusom herre dine år."

I vår fordervede natur er det så mye brannfarlig stoff, at det gjelder om ikke å komme den urene ild for nær. Vi er omgitt av utuktens giftige smittestoff på alle kanter.

Slibrige romaner, usedelige bilder, lettferdig skjemt og folk som farter omkring ser vi alle steder. Da gjelder det i sannhet å ikke leke med fristelsen.

Den som gir seg inn i denne synden, gir andre sin ære og en grusom herre sine år. Satan er en grusom herre. Og det skal nok bli bittert å angre alle de år av livet som ble gitt til ham. Det er vemodig når ungdommens kraft blir ofret på denne herres alter.

Ordet i v. 14 peker på den voldsomme død når noen ble steinet: "Nær var jeg kommet i den største ulykke midt i menigheten og i forsamlingen." Etter 3Mos 20:10 skulle det skje med en horkar.

I v. 15-19 settes ekteskapet som en Guds ordning opp som motsetning til det ville og ryggesløse liv. Det gjelder selvsagt i alle forhold at Herren må få lov å hellige alt for et Guds barn.

"La din kilde være velsignet. Gled deg i din ungdoms hustru" (v. 18). Slik lyder ordet. Samlivet mellom mann og hustru er ikke bare tillatt og velbehagelig for Gud. Det er også en plikt. Krenker den ene part ekteskapets krav ved å tilfredsstille kjønnslivet på forbudte veier, blir også den andre fristet.

Det er dette som nevnes i v. 16: "Skulle vel dine kilder strømme ut på gaten, og dine øyelokk vende rett fram for deg."

Vismannen stiller hustruen fram (v. 19) i et vakkert bilde. På østerlandsk vis blir hun sammenlignet med en hind og den vakre gasellen.

Han vil likesom fortelle mannen at han har fått en stor gave i hustruen. Det er skammelig å krenke den ekteskapelige kjærlighet ved utroskap.

Det er vakkert når ektefeller kan fortsette å leve sammen i den første, friske kjærlighet. Det er tydelig nok at v. 19 ikke taler om en sanselig, dyrisk og lidenskapelig lyst. En slik dyrisk "kjærlighet" er en sikker vei til å ødelegge samlivet.

Slutten av kapitlet inneholder enda en gang en alvorlig og hjertelig påminnelse mot utukt og hor. Vismannen ber de unge tenke på at intet unngår Guds øye.

"For en manns veier ligger åpne for Herrens øyne, og han gir nøye akt på alle hans fotspor" (v. 21). Guds ordning er at den som synder, blir straffet på samme måte. Synderen blir grepet og holdt fast i sin "egen synds snarer". Han må dø i sin synd hvis han ikke omvender seg.

Det fortelles om en tyrann i gamle dager i Østerland at han kalte en av sine undersåtter til seg og bad ham lage en lenke til bestemt tid. Da mannen kom med den, bad tyrannen at han skulle lage den dobbelt så lang, ellers skulle han dø.

Mannen slet og strevde. Og da han så kom med den lange lenken, sa tyrannen at mannen selv skulle bindes med den og kastes i fengsel. Slik bærer djevelen seg ad med alle sine slaver. Den som mener at han står, se til at han ikke faller.

Det er enda en ting i denne sammenheng vi må peke på. Her tales om kjønnslivet som Gud har tillatt og ordnet, og om det ødelagte og forgiftede kjønnsliv slik djevelen ordner det.

Skriften taler om disse ting i bilder for ikke å vekke urene tanker og gi anledning til spott. Men Skriften taler ganske tydelig om disse ting. Den nevner synden med sitt rette navn, men blir på samme tid en prøvesten for leserne på hjertets renhet og urenhet.

Det hjerte som er rett for Gud, tar denne alvorlige påminnelsen til hjertet i hellig alvor. Men der Skriftens alvorlige advarsler i stedet vekker urene tanker, er ikke hjertet rett for Gud.

Må Herrens Ånd hjelpe oss til å "hellige Herren i våre hjerter" alltid mens vi leser Guds hellige ord! Gå til Ord 6:1-11
Ord 6:1-11
De første fem vers i dette kapitlet advarer mot lettsindighet med hensyn til å gå i borgen for andre og gi løfter.

Israelittene hadde ikke lov til innbyrdes å låne ut penger for renter. De kunne bare ta renter av andre folkeslag (5Mos 23:19-20). Derfor tales det også her om å gi håndslag til den fremmede (v. 1).

Her advarer vismannen dem mot å være ubetenksom. For etter forholdene på den tid kunne det gå en kausjonist ille når den egentlige skyldneren ikke innfridde sine forpliktelser. Da kunne kausjonisten selv komme i fare for å bli solgt som slave når han hadde kausjonert for mer enn han kunne innfri.

Om noen var blitt overilet og gitt et tankeløst løfte (v. 2), gir vismannen det råd at han ikke skulle gi seg rast eller ro før han hadde fått sin neste til å klare sin forpliktelse. Eller han kunne også komme fri fra løftet på andre måter (v. 3-5).

Denne formaningen trenger også vår tid. Det er sant at vi skal være villige til å gi offer for å hjelpe vår neste. Men kausjonsvesenet er en stor fare, slik det ofte har vært praktisert når det var lett å få lån.

Det gjelder å tenke nøye over dette for Guds ansikt før man gir løfter. Man kan kanskje heller hjelpe med kontant lån så langt man kan, enn å sette sitt navn på noe som overstiger ens evner. Vi kan ikke tenke at vi vel aldri kommer til å måtte innfri løftet.

Vi skal også la oss veilede av Guds Hellige Ånd i pengesaker, slik at vi ikke faller i ukjærlighetens grøft. Men vi skal heller ikke av falske hensyn la oss lede til ubetenksomhet. Det vil senere være en tung byrde for sjelen.

I v. 6-11 blir vi advart mot dovenskap. Gud vil at hans barn skal være flittige og flinke også i det jordiske arbeid. Sjuskeri og dovenskap i det jordiske er en styggedom for Herren og bringer skam over hans navn.

Salomo lar den lille mauren tale til den late. Gud har ofte gjort menneskene til skam ved dyrene (se Jes 1:3).

Vi behøver ikke å si mye om hva verden gjør. Så lenge man er vantro, er jo alt omsnudd. Men Guds barn må ikke skamme seg for mye av den lille mauren. Det gjelder å stå tidlig opp og være rask i sin gjerning. Men først må man legge alt i Guds hånd.

Den lates dovenskap blir skildret med treffende ord (v. 9-10) og følgene av det i v. 11: "Da kommer armoden over deg som en landstryker, og nøden som en mann med skjold."

Landstrykeren innhenter oss med raske skritt før vi vet av det. Slik vil armoden innhente dovenskapen i en fart. Den vil komme over en med sterk og overveldende makt som en hard, bevæpnet fiende.

Dette gjelder ikke bare i det jordiske, men også i det åndelige. Det finnes mange åndelige dagdrivere som ikke bruker den kostbare nådetiden! En gang vil den forferdelige armod bli åpenbart, om ikke før i døden.

Hva hjalp det om man var nokså flittig i sin jordiske gjerning, når man ikke ville rekke en finger ut for å vinne de evige skatter.

Et vantro menneskes dødsleie er i sannhet et armodens sted, uten fred, uten håp, uten lys. Der er hele syndegjelden, og en står overfor den hårde, bevæpnede dødsfyrste. Og helvedes forferdelige fattiggård venter den.

Det er det skrekkelige bilde av armoden som raskt møter alle som forsømmer nådens dag og ikke vil arbeide på sin sjels frelse.

Arbeid, for natten kommer,

snart synker sol i hav.

Hva har du gjort for Herren,

som sitt liv deg gav?

Lev til hans pris, som kjøpte

deg ut fra Satans garn!

Arbeid for ham som døpte

deg til sitt himmelbarn.

Gå til Ord 6:12-35

Ord 6:12-35
Dette avsnittet begynner med (v. 12-19) å male et bilde av et falskt, ondt menneske. Det står i forbindelse med en tredje mann som "blunker med øynene" for å håne og bedra andre.

Og over et slikt menneske "kommer ulykken brått". "I et øyeblikk blir han knust og kan ikke bli legt" (v. 15).

Der hjertet er falskt og uærlig, finnes ingen frelse.

I v. 16-19 nevnes sju onde ting, og de blir innledet slik: "Seks ting er det Herren hater, sju er en styggedom for hans sjel." På denne måten blir det sjuende på en særlig måte understreket.

Denne listen begynner med "stolte øyne" og slutter med "den som volder strid mellom brødre". De fem andre finnes mellom disse to ledd, og sammen danner de en djevelens perlekrans.

Hovmodets stolte øyne ser med forakt på dem de mener står under dem. Men hovmodet tør også trosse Herren i det høye. Dette nevnes først fordi hovmodet er alle synders synd og mor.

Og i det siste punktet er det altså talt om de som "volder strid mellom brødre". Dette er også djevelens dypeste vesen, nemlig å forstyrre kjærlighetslivet blant åndelige brødre i de helliges samfunn. For djevelen volder ikke bare strid blant kjødelige brødre.

Å volde splid blant Guds barn er djevelens kjæreste verk, og ve dem som hjelper ham med det. Pass på, Guds barn, våk og be så det ikke blir deg!

I v. 20-35 har vi en ny advarsel mot skjøgens listige fristelser.

Salomo begynner med (v. 20-24) å peke på det som skal være vernet: "Din fars bud" og "din mors lære". Det gjelder om å binde "dem alltid til ditt hjerte", slik man legger et kostbart smykke om halsen.

Da skal ordet fra Gud vise sin kraft, veilede en på vandringen, våke over en som en himmelsk vakt. Da kan man hvile i fred. Og disse bud vil også tale til en så snart en våkner om morgenen (v. 22).

"For budet er en lykt og læren et lys. Tilrettevisning og tukt er en vei til livet" (v. 23). Det vil man også erfare ved det ukyske begjæret som rekker hånden fram. Det kan skje i en utvortes herlig, men innvortes motbydelig og forførende kvinne.

Da gjelder det straks å la Guds ords levende vannstrømmer kvele den onde gnist, ellers brenner man seg lett (v. 27-28). Og her gjelder det den kostbare sjelen.

Vi har sett hvordan mennesker kan sette alt over styr på grunn av en skjøge. Til slutt har han bare en "siste brødleiv" igjen, men vil ikke gi avkall på den urene lyst som har slavebundet hans sjel.

Men det koster mer enn timelig armod. Det kan koste din "dyrebare sjel". Særlig fryktelig blir utukten når det gjelder en "annen manns hustru" (v. 26, 29).

Og den som gjør dette, "ødelegger sin egen sjel" (v. 32). Det er ikke bare ekteskapets vrede og hevn han bringer over seg (v. 34-35). Og det er heller ikke bare forakt fra alvorlige mennesker eller skammen - men "hans vanære slettes aldri ut" (v. 33). Hans dyrebare sjel blir lagt øde, og hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?

Vi skal også legge merke til (v. 30-31) at den hellige Skrift her stiller utukt sammen med tyveri, ja setter endog utukten som en større synd. Det er et bevis på vår tids store moralske fordervelse at man nok anser tyveri for en stor synd, men ikke hor. Og lovene er langt strengere mot tyver enn mot overtredelse av det sjette bud.

Ja, ofte kan åpenbare utuktige personer få mange tillitsverv, som om utukt ikke var noe brennemerke.

I virkeligheten skjer det langt mindre skade ved tyveri enn ved utukt. For det man tar fra nesten ved utukt, er av langt høyere verdi enn jordisk eiendom.

Gud dømmer annerledes om utukt enn den vantro verden. Han har sagt til sitt folk: "For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet, heller ikke en som er pengegrisk - han er jo en avgudsdyrker - har arv i Kristi og Guds rike. La ingen bedra dere med tomme ord! For det er jo på grunn av disse ting at Guds vrede kommer over vantroens barn" (Ef 5:5-6).

Gå til Ord 7:1-27

Ord 7:1-27
Kapitlet begynner med en ny inntrengende formaning til de unge om å leve i sann troskap mot Herrens ord og visdommen. Her brukes flere vakre bilder.

I v. 2-4 sammenlignes loven med en "øyesten", så dyrebar skal den være for oss. Det står også: "Bind dem fast til dine fingrer, skriv dem på ditt hjertes tavle. Si til visdommen: Du er min søster."

Alt dette taler om det inderlige samfunn med ordet som et sterkt vern mot all synd. Det er spesielt et vern mot den fryktelige synden som heter utukt og hor (v. 5). Den ødelegger sjelen, og det blir her belyst ved et eksempel (v. 6-27).

Salomo skildrer hvorledes han fra sitt hus en kveld så en ungdom drive omkring ved skjøgens hus. Det var som møllen omkring lyset lokket av et urent begjær.

Vinduet kalles her gitter fordi det var brukt i Østerland. Det var lemmer med sprosser som man kunne lukke for sollyset uten å lukke den friske luften ute.

"I skumringen, da dagen var til ende, i dyp natt og mørke" listet den unge mannen seg av sted (v. 9). Mørket skulle dekke over mørkets vesen. Og den som søker fristelsen, skal nok også finne den.

I fortsettelsen ser vi hvordan den utuktige kvinne opptrer, i en lettsindig drakt (v. 10), "vill er hun og kåt" for å overdøve hjertets indre uro og anklage (v. 11-12).

Hele bildet som er malt for oss her, tilsvarer det som skjer i våre storbyer nå. De som arbeider blant dem om natten kan fortelle om det. Syndens vesen blir det samme om det ligger mange århundrer mellom.

Videre er skildret hvorledes djevelens lenke legges mer og mer omkring offeret. Ved siden av frekkheten viser det seg et underlig forsøk på å smykke synden med et gudfryktig skinn. "Jeg har fredsofferets kjøtt hjemme hos meg, for i dag har jeg innfridd mine løfter," sier skjøgen.

Med disse ordene vil hun både berolige sin egen samvittighet og ta bort betenkeligheten hos den som skal lokkes i snaren. Du behøver ikke å være redd, sier hun. Jeg har oppfylt mine religiøse forpliktelser. Jeg er ikke ugudelig. Kom derfor og la oss glede oss med det måltidet jeg har gjort i stand av fredsofferet.

Den som ofret fredsoffer* fikk en del av offerkjøttet tilbake, og med det skulle han holde et høytidsmåltid. Dette bruker hun nå til å smykke den stygge djevletjenesten med. (*Dansk og NO-30 har takkoffer.)

Det minner om en vertinne i et horehus i København for en del år siden. Hun ville at de jentene som bodde hos henne skulle gå til alters. Da presten avslo, erklærte hun at hun alltid holdt jentene til "gudsfrykt og god orden".

En slik umåtelig blindhet kan syndens treller ha. Noe lignende viser seg hos de mange navnekristne. Når de har vært en gang i Guds hus og kanskje til alters, mener de at de kan fortsette sitt gamle syndeliv på ny.

Men forførelsen er aldri farligere enn når den kler seg i gudfryktighetens skinn.

Skjøgen beskriver nå vellysten med alle sanselighetens gylne farger (v. 16-18). Hun strør roser over slangene, men til slutt kommer den frekke oppfordring utilslørt til syne. Og synden blir framstilt som om det ikke var noen risiko: hun forteller at mannen er borte på en lengre forretningsreise.

Snaren er lagt, og synden vil seire (v. 21).

Salomo skildrer med sterke bilder at det er en dødsgang å følge skjøgen. Det er som når oksen går til slakterbenken og som en tyv går med fotlenke, eller som en fugl fanget i snaren (v. 22-23).

Det er gripende og alvorlige bilder!

Kapitlet slutter med en inderlig formaning til å våke over sitt "hjerte", for fra det utgår livet (Ord 4:23).

De siste versene er alvorlige advarsler mot skjøgen: "For mange som har fått banesår, har hun felt, og tallrike er de hun har slått i hjel. Fra hennes hus går det veier til dødsriket, de fører ned til dødens mørke rom."

Ja, utukten dreper både åndelig og legemlig. Men vi skal merke oss vel at synden her bare blir framstilt i en skikkelse. Det er eksempel på alle de mange andre skikkelser som verdensskjøgen, det troløse sinn overfor Gud, kan ha. All vantro er jo hor, slik Skriften ofte taler om det.

Gå til Ord 8:1-36

Ord 8:1-36
Visdommen opptrer her som en person som taler, v. 4. I sterk motsetning til skjøgen i forrige kapittel er visdommen som en ren, edel kvinne. Med sannhetens hellige ord søker hun å dra menneskene inn på livets vei. Mørkets ånd og lysets ånd settes opp i skarp motsetning til hverandre i disse to kapitlene.

Vi kan dele innholdet i dette kapitlet inn i følgende deler:

v. 1-3: Visdommens røst lyder over alt slik at ingen kan unnskylde seg.

v. 4-5: Den henvender seg til alle mennesker, også de som forakter visdommen.

v. 6-11: Den taler bare sannhet. Alt det falske og vrange er en styggedom for den.

For alle de som søker sannheten, blir dens ord "likefremme" og "rette", en skatt bedre enn "utsøkt gull", bedre enn "perler". Derfor kan dens ord i sannhet kalles kongeord.

Alt dette minner om Herrens ord: "Hver den som er av sannheten, hører min røst" (Joh 18:37). Og visdommen som her blir framstilt som en person, peker på ham der "alle visdommens og kunnskapens skatter" er "skjult til stede" (Kol 2:3).

Ja, det taler om han som er sannheten. Og derfor kan bare de som er av sannheten finne ham. Hans ord har større rikdom for oss enn all verdens sølv og gull og annen herlighet.

I v. 12-21 blir visdommens herlige vesen og kostbare frukt skildret.

Den rette visdom har også den rette klokskap. Den lærer at "å frykte Herren er å hate det onde". Det betyr at å frykte Herren aldri kan skilles fra det å forsake alt ondt. Og som det verste av alt ondt nevnes her først "stolthet og overmot".

Det er aldri klokt å mene at en fremmer en sak ved onde og kjødelige midler. Derfor viser det seg i det lange løp at verdens såkalte klokskap er den største dårskap.

Bare det som er bygd på visdommen fra Gud er varig og har virkelig styrke (v. 14). Dette gjelder også alt politisk styre og regjering og dommere på jorden (v. 15-16). Der visdommen fra Gud er lukket ute og myndighetene bare bygger på egen kraft, vil snart skrøpeligheten vise seg.

Derfor gjelder det å komme når visdommen kaller. Den som elsker den og derfor søker den, skal møte en åpen favn.

"Jeg elsker dem som elsker meg, og de som søker meg, skal finne meg" (v. 17). Disse visdommens ord minner om ham som har sagt: "Den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut" (Joh 6:37).

I v. 18-21 vitner visdommen om at det gode som varer, den sanne og uforgjengelige rikdom og ære, bare finnes hos den. Og dette er bedre enn gull og edelt malm. Også dette peker så fint på ham som er vår Frelser. Med ham er all visdom kommet til jord.

I v. 22-31 vitner visdommen at den er evig og før alt det skapte. Dette minner også om det Skriften sier om Guds enbårne Sønn, i Joh 1:1: 3: "I begynnelsen var Ordet ... Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt det som er blitt til."

Dette passer nøye til det som står her: "Fra evighet er jeg blitt innsatt, fra begynnelsen, før jorden var til. Da dypene ennå ikke fantes, ble jeg født - da det ennå ikke var kilder fylt med vann... Da han bygde himmelen, var jeg der" (v. 23-24, 27]).

Og i v. 30-31 ligger også et dypt innhold: "Da var jeg hos ham som kunstner, jeg var hans glede dag etter dag, og jeg frydet meg alltid for hans åsyn. Jeg frydet meg på hele hans vide jord, og min lyst hadde jeg i menneskenes barn."

Alt er jo blitt til ved Ordet. Guds visdom var mellomledd da verden ble skapt. Hele den underfulle, kunstferdige skapelse var som en lek for den. Det var et gledesverk, og kronen på verket var menneskene. De var til fryd for visdommen mer enn noe annet, en avglans av Guds bilde.

Alt dette passer godt på Guds evige Sønn, som alt ble skapt ved.

Også disse ordene: "Jeg var hans glede dag etter dag" minner om Guds evige Sønn. Han var til glede for sin himmelske far, slik ordet sier: "Faderen elsker Sønnen, og alt har han gitt i hans hånd" (Joh 3:35).

Slutten av kapitlet (v. 32-36) er en inntrengende oppfordring fra visdommen til å akte på hans undervisning og holde fast ved den.

"Salig er det menneske som hører på meg, så han våker ved mine dører dag etter dag og holder vakt ved mine dørstolper" (v. 34).

Dette ordet taler om den rette, åndelige lengsel etter å få den himmelske visdom i tale. Slik skulle vi våke ved Herrens dør og hver dag spørre: "Herre, hva vil du at jeg skal gjøre?" Så vil han også veilede oss hver dag ved sin Hellige Ånd.

De to siste vers peker klart på de to veiene et menneske kan velge mellom. De har en nytestamentlig klang om vi her tenker på Jesus Kristus: "For den som finner meg, finner livet og får nåde hos Herren. Men den som ikke finner meg, skader seg selv. Alle de som hater meg, elsker døden" (v. 35-36).

Det siste verset peker på vantroen, og der er en utvikling i tanken her. Den går fra den vantro, som er av uvitenhet til den mer bevisste, forherdede vantro.

Å synde mot visdommen fra Gud fører alltid til skade for sjelen. Men å hate Guds visdom, er det samme som å spotte Guds Ånd. Og det er en synd til døden og det mest grusomme et menneske kan gjøre mot sin egen sjel.

Hvorfor vil du vandre fortapelsens vei

og dø så til sist i din brøde?

Hvor kan du da si denne kjærlighet nei,

som kommer deg i møte? Gå til Ord 9:1-18

Ord 9:1-18
Kapitlet begynner med å tale om innbydelsen fra visdommen (v. 1-12). Den blir sammenlignet med en dronning som bor i et herlig palass, som er grunnfestet på "sju søyler". Dette betyr Guds hellige sannhets grunnvoll som er urokkelig (v. 1).

Måltidet er ferdig (v. 2), og nå sender hun ut sine piker for å rope ut innbydelsen (v. 3-6).

Dette minner om Herrens lignelse i Matt 22 om kongesønnens bryllup. Innbydelsen fra visdommen vender seg spesielt til dem som ikke har visdom, til dem som vet de mangler visdom.

Det minner om Herrens ord: "Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt.... Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere" (Matt 9:12-13).

De som selv mener de er vise, de selvkloke, går visdommen forbi (v. 7-8). Av dette lærer vi at de beste vitnesbyrd for frekke, spottende syndere ofte er å gå forbi dem, i alle tilfelle foreløpig.

v. 7-8 inneholder nøyaktig den samme tanke som Herrens ord i Matt 7:6: "Gi ikke hundene det hellige, og kast ikke deres perler for svin. De vil bare tråkke dem ned med sine føtter, og snu seg mot dere og rive dere i stykker."

Det kan se ut som en motsigelse mellom det som stod i v. 4 om å la innbydelsen gå ut til dem som manglet visdom, og ordet i v. 8 om å henvende seg til den vise.

Men ser vi godt etter, er det nøye overensstemmelse mellom dem. For den sanne visdom består nettopp i å erkjenne sin egen mangel på visdom og i ydmykhet lukke opp sitt fattige hjerte for hele fylden av den himmelske visdom.

Det er disse hjerter som lengter etter Guds visdom som tar imot innbydelsen (v. 8-9). Det minner om lignelsen om den store nattverd i Luk 14. Der ser vi at de fattige, krøplinger, halte og blinde fylte huset som gjester.

Et hjerte må først bli fattig i ånden før det kan bli mottagelig for den himmelske innbydelse.

Derfor står det også i v. 10 at "å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å erkjenne den Hellige er forstand". Derfor kan vantro mennesker aldri nå den sanne visdom.

"På kne må du ned i ydmykhet."

v. 11-12 taler om de velsignede følger av å ta imot innbydelsen fra visdommen. Frukten av tro på Herren er liv. Noen ganger får de som tror på Herren leve lenger her på jord, fordi de ikke lar seg beherske av de ødeleggende lyster i kjødet.

Men i lyset fra den nye pakt betyr den jordiske levealder lite. For Herrens ord har lukket opp portene til herligheten i det evige liv bak graven. "Den som tror på meg, skal leve om han enn dør" (Joh 11:25).

Derfor er det i sannhet å være barmhjertig mot sin egen sjel når vi tar imot innbydelsen fra visdommen og lukker opp for Guds ords lys. "Er du vis, så er du vis til ditt eget gagn." Slik står det, og det er sant.

Men det er også rett det som følger etter: "Er du en spotter, skal du alene lide for det" (v. 12).

Det er et alvorlig ord! Herren vil bære hele syndebyrden for oss når vi lyder hans kall i ydmyk tro. Men syndebyrden til den som spotter vil tynge ham ned i helvetes dyp. Og den byrden må han bære alene. Herren kan ikke hjelpe den som spotter ham.

Med dette slutter visdommen sin tale til menneskesjelen. Den kaller og innbyr oss vennlig. Men den sier også hva følgen vil bli om vi forkaster ordet.

Slik skal den sanne forkynnelse være. Det er den tale som virkelig bringer Guds visdom og ikke en selvlaget menneskevisdom. Et menneske avgjør altså selv sin framtid.

I v. 13-18 finner vi innbydelsen fra dårskapen. Den er visdommens konkurrent, den vantro ånd i verden som frir til det kjødelige, sanselige vesen i mennesket. Dårskapen blir skildret så slående her: "Dårskapen er en kåt kvinne, bare uforstand og uvitenhet."

Slik kommer den forførende verden med uro og bråk, og er fullstendig uvitende om livets alvorlige mål.

Dårskapen framstiller seg selv som en forførende skjøge. Hun begynner med å bruke de samme ord som visdommen for å bedra mennesker. v. 16 er likt v. 4.

Hun utgir seg også for å kunne gi visdom til dem som søker den. Men hun verken kan eller vil veilede. Hun kan bare villede. Ganske snart stikker hestefoten fram, og den frekke løgnen kommer.

"Stjålet vann er søtt, og brød som en spiser i smug, smaker herlig" (v. 17). Slik er dårskapens falske tale, og med den blir den onde lyst i mennesket vekket.

Det verden kan tilby er tomt, men verdens gleder blir krydret med synden. Ta synden bort fra verdens fester og fornøyelser som ball og kortspill eller andre steder du søker hen til, så er hele gleden borte.

Ta bort de lettsindige ord, det urene vesen, det tøylesløse sinn, sladderen og ondskapen, og verdens barn har ingen glede.

Nei, nettopp det som er forbudt, det som mennesket stjeler seg til mot Guds vilje, nettopp det har en pirrende smak for det kjødelige mennesket. For kjødets attrå er fiendskap mot Gud.

Men ve den som følger dårskapens innbydelse, han kommer i et uhyggelig selskap. Slik taler ordet om denne sannheten om å være gjest hos dårskapen: "Men han vet ikke at der bor dødningene, at hennes gjester er i dødsrikets dyp" (v. 18).

Med disse ordene kaster Guds Ånd det sanne lys ut over det verdslige livet og kaller det et spøkelsesliv. Vantro mennesker er bare levende i navnet, de er i virkeligheten døde. Det sier også ordet i Åp 3:1: "Du har navn av at du lever, men du er død."

Skyggene fra den evige død ligger over hele verdens ytre glede. Verden danser fram over dødsrikets dyp.

Dette alvorlige ordet som denne delen av Ordspråkene slutter med, finner vi også i Grundtvigs salme: "Verden, o verden, hvi frister du meg?" Denne verden av dødninger som lever uten samfunn med livets Gud, er skildret så sant når det står slik:

Øde og tomt er det verdslige bryst,

når stormen og striden opphører,

et uttørret hav,

en vidåpen grav!

Du vet det, o verden, du priser din fred,

og gyser derved.

Å be som det står i salmens siste vers, er den sanne visdom:

Kjærlige Frelser, du ser min attrå

til det som er evig det beste;

mellom min sjel og som brått skal forgå,

et svelgende dyp du har festet,

så verden jeg ser,

meg frister ei mer,

men himlen jeg håper skal blive meg kjær

at hjertet er der.

Gå til Ord 10:1-21

De egentlige ordspråk
Ord 10:1-21
Med dette kapitlet begynner den første samling av de egentlige ordspråk. Det er korte setninger som består av to ledd der det siste er motsetning til innholdet i første ledd.

De to foregående kapitlene er innledningen til denne delen. Der er det pekt på de to veiene, og i ordspråkene kommer skillet mellom tro og vantro klart fram fra først til sist.

Ordspråkene er som regel ikke ordnet i større grupper etter noen bestemt plan.

Denne første samlingen går fra Ord 10:1-24:22.

Ordspråkene begynner med disse ordene: "En vis sønn gleder sin far, men en uforstandig sønn er sin mors sorg."

Dette er satt først med hensikt, hovedoppgaven med denne samlingen er å tale til de uerfarne. En vis sønn vil si det samme som en troende, for "å frykte Herren er begynnelsen til visdom" (Ord 9:10).

Skriftens uttrykk er her nøye avpasset etter slik menneskehjertet er i sitt indre. En fars glede over barnet krever som regel en dypere årsak enn en mors. Og morshjertet tåler mer og krever mindre enn en far.

v. 2-3 taler om den ugudeliges og den rettferdiges herlighet. "Ugudelighets skatter gagner ikke." Uten omvendelse blir alt gods bare en lenke for sjelen. Det kan ikke frelse fra døden og vekker et begjær som aldri blir tilfredsstilt.

"De ugudeliges ønske støter" Gud bort, står det. De får ikke den fulle glede av det de eier. Og lykken som de ventet på, kommer lenger og lenger bort fra dem som en hildring.

Men et Guds barn har sin glede og herlighet i den rettferdighet som redder fra døden. Og derfor lar Herren ikke den rettferdige sulte, men metter den med sin fred i visshet om syndenes forlatelse.

v. 4-5 taler om dovenskap og flid. Alt står og faller med Herrens velsignelse. Men betingelsen er vårt arbeid, og det gjelder ikke bare det jordiske, men også det åndelige.

Å forsømme nådens tid er det samme som å sove "i høsttiden". Den rike høsten står klar, etter det Guds Sønn har sådd med sin lidelse og død på korset.

Å, hvor mange mennesker som sover vantroens søvn uten å samle høsten hjem.

En døende mann som hadde motstått nådens kall, sa på dødsleiet ordene i Jer 8:20: "Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst." Dette minner om ordet her.

Men den som "sover i høsttiden", blir her kalt "en dårlig sønn". Arbeid på din sjels frelse mens det er dag.

v. 6-7 peker på velsignelsen med Gud og elendigheten uten Gud.

Den som er rettferdig ved troen, har velsignelser over seg. Alt skal tjene ham til det gode, også det som er tungt. Ja, også hans "minne lever i velsignelse".

"Men vold skjuler de ugudeliges munn." Deres vold mot Guds Ånd, Guds ord og Guds folk skal falle tilbake på dem selv. En gang vil munnen forstumme når Herren holder dom over dem.

Og deres "navn råtner bort". Det skal vise seg ikke å ha noen evighetsbetydning. Og det verste skal være å bli utslettet fra livsens bok på den store dag. Da er de glemt av Gud.

v. 8-11 taler om at visdommen bøyer seg oppriktig for Herrens bud og vandrer derfor "trygt". Han blir til velsignelse ved sitt vitnesbyrd, fordi den rettferdiges ord er hentet fra livsens kilde.

Men den som "har dårens lepper", går krokveier og bruker svik. Men han blir oppdaget og går til grunne på tross av alle sine store ord.

v. 12 sier: "Hat vekker trette, men kjærlighet dekker over alle overtredelser."

Der hjertet er fullt med bitterhet, finner man snart en anledning til trette uansett hvordan andre er. Kjærligheten derimot er ikke blind for andres feil, men roper dem ikke ut til andre. Den forsøker helt å tale den falne til rette i stillhet. Slik kan overtredelsen bli skjult under Guds tilgivende nåde.

v. 13-14: Den forstandige har et dypt innhold, og når han taler er det ikke tomme ord. Men den som er full av dum og dårlig tale, ligner en mur som holder på å falle. Den kan når som helst styrte over en.

En slik person "fremmer ødeleggelse", for hans tale er uberegnelig, og hans hjerte ledes ikke av visdommens ånd. Han fører også seg selv til undergang. Den eneste kur som hjelper, er ofte den at han må smake "stokken", som er Guds tukt.

Det finnes en kjent fortelling om en konge. Han ville gi staven til den største dåren i landet. Han gav den til sin hoffnarr. Kongene pleidde ha slike stakkere i gamle dager. De skulle oppmuntre hoffet ved sine narrestreker.

Men så kom dagen da kongen lå for døden. Da sa han til hoffnarren: "Hvor går jeg hen nå når jeg skal dø?"

"Har min konge aldri tenkt på det før," svarte narren.

Kongen sa: "Nei!"

"Da er kongen en større narr enn jeg," sa narren og leverte staven tilbake.

Den kjente pastor Harms i Hermannsburg pleidde å si: "En god porsjon pryl er en god Guds gave." Og Luther sa en gang til en som spurte hva Gud hadde gjort før han skapte verden: "Han satt i en skog og skar bjørkeris til alle dem som kom til å stille så uforstandige spørsmål."

Alt dette stemmer godt med det Salomo sier her: "Stokken er for den uforstandiges rygg."

v. 15-16 taler om å eie jordisk gods. "Rikmanns gods er hans faste borg." Slik står det. Men "de fattiges armod er deres ødeleggelse".

Å ha jordisk gods er nok et vern på mange måter her i verden, der en fattig lett kan bli knekket. Derfor skal vi takke Gud om han gir oss en timelig god stilling, og vi bør vise all mulig skånsomhet mot dem som har trange kår.

Vi bør huske at "det som den rettferdige vinner, blir ham til liv". Det betyr at vi skal bruke det Herren gir oss av nåde til livsopphold for oss selv og andre.

Ja, vi skal også bruke det til å fremme åndelig liv ved å gi til Guds rike. Men vi skal ikke gi "til synd". De ugudeliges inntekt brukes ofte til det.

Hvert år går det millioner til skjøger og alkohol, og vantro mennesker bruker mange penger til synd. Når vi tenker på dette, forstår vi hvor sant Salomos ord er: "Den ugudeliges inntekt leder ham til synd."

v. 17 taler om å la seg tukte. "Den som akter på tukt, er på vei til livet. Men den som forakter tilrettevisning, vil gå seg vill." Guds ord innskjerper ofte at det er nødvendig å ydmyke seg og bli tuktet.

Dersom vi dømmer oss selv, blir vi ikke dømt. Men hvis vi vil spare oss selv og ikke ta imot tilrettevisning, vil vi både fare vill og villede andre. Alle mennesker har innflytelse på andre. Enten leder vi andre til himmelen eller villeder dem.

I v. 18 ser vi at det skjulte hatet viser seg i falsk tale til nesten og i falskt vitnesbyrd om nesten. Det er lettere å spre et ondt rykte enn å gjøre det godt igjen.

Derfor gjelder det om å våke over sine lepper slik at intet usant skal komme over dem. Det er dette de følgende vers (v. 19-21) taler om. Der står det om å bruke tungen rett.

Vi blir advart mot å bruke mange ord, for "hvor det er mange ord, mangler det ikke på synd". Vi skal heller bruke få ord som har en vekt "som fineste sølv". De er til velsignelse og "gir næring til mange". Mange tomme ord uten vekt er til skade for dem som ikke forstår å bedømme dem.

"Den rettferdiges lepper gir næring til mange, men dårer dør, fordi de er uten forstand." Dette ordet har et alvorlig budskap særlig til alle prester.

Hvis en som selv er rettferdiggjort forkynner Herrens sanne ord, kan det bli til velsignet livsnæring for mange sjeler. Men djevelen har holdt mange stakkars uomvendte mennesker nede i åndelig død ved prester som selv ikke hadde forstand på gudslivet.

Gå til Ord 10:22-32

Ord 10:22-32
v. 22: "Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til." I dette ordet er det en fin trøst og en alvorlig advarsel.

Trøsten er at Herrens velsignelse er i stand til å legge rikdom inn i vårt fattige arbeid. Når vi arbeider ærlig i Herrens navn, skal vi hvile i denne trøsten og uten frykt glede oss over den. Herren tilføyer ingen smerte. (På dansk står det i teksten: "og han føyer ikke Smerte til den".)

Men det ligger også en advarsel til oss mennesker i dette, også til oss troende. For ettersom vi har et ondt, gammelt menneske i oss, kan vi falle for fristelsen til å legge en smerte til den velsignelse vi gir andre.

Det kan være ett eller annet ord som hadde en brodd som ikke var av det gode. Her har vi sikkert noe å lære av Herrens sinn. For han føyer ingen smerte til når han velsigner.

v. 23 sier: "Det er en lyst for dåren å gjøre skamløse gjerninger, men visdom er en glede for den forstandige mann."

Verden leker med synden og regner den ikke for noe. Det er i sannhet en forferdelig lek, en lek med slanger! Før dåren vet ordet av det, blir leken til alvor.

Det er sagt med sannhet: først danser dåren med lysten, og det synes å gå som en lek. Men det slutter med at lysten danser med ham og tvinger ham med sin jernhånd. Og da er det ikke lenger noen lek.

Det er sant som salmen sier:

Jesus gråter, verden ler,

vanvidd synger mellom graver,

syndens trell ei dypet ser,

døden danser med sin slave.

I v. 24-25 tales om Guds folks lykke og den ugudeliges elendighet. Den indre motsetning mellom dåren og den forstandige, mellom verden og Guds barn, har en parallell i deres ytre kår. "Det som den ugudelige er redd for, det skal komme over ham," står det.

En gang kommer "stormen", dødens og dommens vind, og river den ugudelige bort. Hele hans innbilte lykke farer bort som et vissent blad og er ikke mer.

Selv om verdens mennesker forsøker å glemme det som kommer og prøver å berolige seg selv, sitter likevel en hemmelig gru innerst i hjertet. Og det forferdelige er at det vil bli alvor, og en gang vil uværet rase.

Det er ganske annerledes for "de rettferdige". De lengter etter evig fred og salighet der de er uforstyrret av synd og djevel. Det skal "Gud oppfylle" og gi dem.

Når dødens og dommens storm kommer, skal man se at "den rettferdige har en evig grunnvoll". Den rettferdighet det tales om her er troens rettferdighet i samfunnet med Gud. Den som lever sitt liv i Herrens ord, bygger sitt hus på en klippe. Det har Herren fortalt om i slutten av Bergpreika.

v. 26 taler om smerten ved å ha med late mennesker å gjøre. Ordet forklarer seg selv, og vi erfarer det ofte i det daglige liv. All lathet, både åndelig og timelig, hos en troende blir til skam for Guds navn.

v. 27-30 taler om usikkerheten i verdens lykke og fastheten i Guds folks gode kår.

Her er det pekt på at et liv uten Gud vil føre til skuffelse og atter skuffelse, mens "de rettferdige har glede i vente". Dette ser vi ofte i det virkelige liv. Alt visner og forgår for dem som lever uten Gud.

Men et Guds barn kan aldri vente for mye av Guds nåde. Han vil likevel gjøre langt mer enn vi kan be om eller forstå.

v. 27 sier at "Herrens frykt forlenger livet, men de ugudeliges år forkortes". Dette taler om tiden i Det gamle testamentet. Mange levedager her på jorden hørte den gang med til den nådelønn Herren gav sine venner.

Den nye pakt har åpenbart for Herrens folk at nådelønnen rekker inn i evigheten. Men det ligger også en sannhet i dette for oss i den nye pakt. Å frykte Herren kan bevare oss mot at livet blir forkortet. For mennesker som lever uten Gud og uten fred, ødelegger ofte seg selv og skader ikke bare sjelen, men også legemet.

I v. 29 pekes på at den samme "Herrens vei" er en fast borg og et vern for den ustraffelige som vil det Herren vil. Men den blir også til "ødeleggelse for dem som gjør urett". "For den nåde som foraktes, hevner seg."

Korset og dåpens nåde er Guds folks faste borg. Men de blir til dom for dem som går sin egen vei. Ugudelige mennesker kan ofte holde fast ved at de har et håp om at det skal gå dem godt, selv om de lever uten omvendelse.

Det er det verste selvbedrag. Derfor står det også at de ugudeliges håp "går til grunne". Og de "skal ikke få bo i landet". De skal ikke bo i det himmelske Kana'an.

Kapitlet slutter med et par ordspråk som igjen peker på den forskjell det må være mellom den rettferdiges og den ugudeliges tale.

Bibelen taler ofte om dette. Og det er viktig for oss å sette den rette vakt ved våre leppers dør. Herren har selv sagt dette i Matt 12: og det gjelder det om å ha for øye alltid: "Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de gjøre regnskap for på dommens dag."

Vi har sannelig grunn til å be som det står i sangen:

Ta min tunge, tem dens tale,

gjør den til din sannhets tolk,

så den levende kan male

fredens budskap for ditt folk.

Gå til Ord 11:1-11

 

Ord 11:1-11
Dette ordet om vekten er brukt her som eksempel på at all falskhet og usannhet er en styggedom for Herren. Bare sannhet og oppriktighet er til behag for ham.

Herren veier nok rett på sin vektskål. Men på den store dag vil det vise seg en uendelig stor forskjell på Herrens og verdens vekter.

Djevelen som den store bedrager, har gitt verden sine falske vektskåler og undervektige lodd. Tro og hellighet veier intet på verdens vekt, mens penger og egenrettferdighet veier tungt.

Og mange lar seg narre til å bruke falsk vekt. Nei, la deg veie på Herrens vekt. Da vil du erfare at alt ditt eget blir for lett. Men en dråpe av Jesu blod tilegnet i tro, oppveier all synd.

v. 2 taler om at med hovmodet følger skam, som skyggen følger kroppen. Selv om menneskene anerkjenner hovmodet, vil nok skammen komme over dem i Herrens time. Nei, en synders plass er i ydmykhet.

I v. 3-11 tales om velsignelsen for dem som har et oppriktig sinn mot Gud, og om forbannelsen som hviler over de troløse hjertene.

De oppriktige eier en rettferdighet som frelser dem fra døden. Den gjør deres vei jevn og leder dem til velsignelse for mange andre.

De som har et troløst forvent sinn og ikke er ærlig overfor Herren, har ingen ting som kan frelse dem fra døden. For "gods hjelper ikke på vredens dag" (v. 4). Ingen kan kjøpe seg fri fra død og dom med mammon.

"De troløse fanges av sitt eget begjær" (v. 6). "Når et ugudelig menneske dør, blir hans håp til intet."

Den rettferdige kan nok også komme i nød. Men han blir alltid utfriet av nøden (v. 8). "Den ugudelige kommer i hans sted" - han kommer inn i en nød som aldri vil opphøre.

"Den gudløse" kan nok prøve å ødelegge sin neste med sin munn (v. 9). Verden øver seg spesielt i å ødelegge Guds barns navn og rykte ved alle slags løgner. Men det hjelper ikke den ugudelige.

"Ved sin kunnskap blir de rettferdige utfridd," slik står det. Herren gir alltid sine venner visdom og lys til å komme ut av løgnens snare. Løgnen faller bare tilbake på de ugudelige, men den skader ikke Guds folk.

Det er likevel Guds folk som bringer velsignelse til det stedet der de bor. Verden kan nok smigre for de ugudelige mens de lever. Men "når de ugudelige omkommer, lyder jubelrop" (v. 10). Det skjer kanskje ikke høylydt, men i stillhet.

De ugudelige blir ikke savnet. Verden bryr seg likevel ikke om dem, for det fulgte i virkeligheten ingen velsignelse med dem.

Derimot vil byen juble "når det går de rettferdige godt" (v. 10). Selv om mange av byens innbyggere hater de hellige, nyter de likevel godt av velsignelsen som kommer over byen på grunn av de hellige. Sodoma hadde ikke gått under hvis det hadde vært flere rettferdige der.

Lykkelig er det land der gudslivet blomstrer fram. Den kongen i Danmark hadde rett som sa til en av de hellige i landet: Be for meg, barn, jeg vet at dere er mine beste undersåtter.

De to slags veier og to slags mennesker stilles klart opp mot hverandre her. For det er bare to slags mennesker. De som ikke vil vite av dette skillet, må lese Bibelen på en underlig måte! Gå til Ord 11:12-31

Ord 11:12-31
v. 12-13 taler om en rett forstand. Det står: "En forstandig mann tier." Det hører også forstanden til å tie. Det er slett ikke alle Guds barn som har lett for det. Men kan man ikke tie, blir man lett en baktaler og kommer lett til å tale foraktelig om sin neste.

Det er ikke godt å være en slik sladdermunn. Den ligner et sold som alt går gjennom. Alt som blir betrodd et slikt menneske, går straks til videre andre.

Et Guds barn skal lære å være "trofast i ånden", å kunne tie om en sak der det ikke er til gagn å tale.

v. 14 peker på betydningen av et fast styre og av å søke råd hos andre. Flere ser mer enn en. Og skal man styre rett, må man derfor være villig til å søke råd. Det gjelder også blant Guds folk.

v. 15 advarer mot å være lettsindig med å borge for andre. Det var mer utførlig omtalt i Ord 6:1-5.

v. 16 taler om at "en elskelig kvinne vinner ære", mens voldsmannen bare bryr seg om å holde fast ved den rikdom han har tilranet seg.

v. 17 inneholder et meget vakkert ord: "En barmhjertig mann gjør vel mot sin egen sjel." Men ingen kan gjøre mer vel mot sin sjel enn å overgi den til Herren i en sann omvendelse. Men den som ødelegger seg selv er grusom. Her betyr det at han på en eller annen måte blir en djevelens trell.

Tenk hvor ubarmhjertig mange er mot sin sjel! De nekter den Guds ord, de overgir den til døden i et verdslig liv og blir åndelig talt selvmordere.

v. 18-19 taler om lønnen disse to slags mennesker skal få. Vi høster det vi sår. Det står at den lønn de ugudelige får, er falsk - den er i virkeligheten bedrag.

"De har alt fått sin lønn," sa Herren om fariseerne (Matt 6:2). Og hos profeten Haggai er talt om å få sin lønn i "en pung med hull i" (Hag 1:6). Syndens lønn er døden, og Guds nådegave er evig liv til dem som sår rettferdighet.

v. 20-21 taler om hvem som er en "styggedom for Herren". Disse vil han sannelig ikke anse som uskyldig. Han taler også om dem som er til velbehag for ham, og de skal unnfly dommen.

v. 22 sammenligner en fager kvinne uten forstand med en gullring i et svinetryne. Hun har altså ikke fått øyet opp for Herrens sannhet. Hva er ytre skjønnhet når sjelen er kjødelig og vantro overfor Herren? Bildet som brukes her, er meget slående. Ingen må la seg forblinde av et vakkert ansikt, men se etter om sjelen har den rette skjønnhet.

v. 23 peker på hvor forskjellig de rettferdiges og de ugudeliges lengsel er. Guds barn lengter etter det ene store: å leve i Herren, og det er bare godt. Men de ugudelige rammes av Guds vrede, fordi deres lengsel bæres av motstand mot Herren.

v. 24-26 peker på velsignelsen av en gavmild hånd som gjerne vil hjelpe og ikke er gjerrig med å gi av sitt eget. Ofte har de fattige sukket når de rike ikke gav dem noe, og det brakte forbannelse over de rike.

v. 27, 28, står i tilknytning til dette og peker på at rikdommen er en dårlig grunnvoll å bygge på. Den som leter etter mammon som sin gud, leter etter det onde. Han skal få merke at denne gud vil lønne ham med det onde.

Men de rettferdige som søker etter å være til behag for Herren, "skal grønnes som løvet". Dette er et vakkert bilde på Guds folk og finnes også andre steder i Skriften. Det skal bli grønt som løvet.

v. 29-30 taler om forholdet hjemme i huset i det daglige liv. "Den som setter sitt hus i ulag, skal arve vind." Slik står det, og det vil si: Den som gjør livet bittert for andre i hjemmet ved utskjelling, gjerrighet og overdrevne krav, vil erfare at gleden og solskinnet blir fordrevet fra hjemmet som av en stormvind.

De som gjør slikt, vil også få en låg plass i hjemmet. Et slikt sinn kan ikke respekteres av noen. Og den som har det, vil egentlig stå under de som er vis i hjertet.

Den som har et godt troens sinn, blir et "livsens tre" i hjemmet og "fanger sjeler".

Måtte vi være slik, hver i vårt hjem! Vi kan så lett forstyrre vårt hus og hjem ved mangel på årvåkenhet og bønn, eller ved å gi etter for dårlig humør og lignende. Slik kan vi bli en hindring for at barn og husfolk eller andre blir vunnet for Herren.

Hvor mye bedre er det ikke å være et livsens tre i hjemmet med Åndens frukt. Da kan vi spre det himmelske solskinn omkring oss ved å leve med en god, Herrens Ånd.

Det vil Herren vi skal gjøre, og Herren er ikke redd for å tukte sine barn. Han tar ikke parti når han refser oss og ser ikke gjennom fingrene med sine venner.

Dette er det talt om i det siste vers i kapitlet. Men verset peker også på at Herren ikke unnlater å beskjære det grønne treet når det skyter ville skudd. Men hvorledes vil det så gå med det tørre treet, med "den ugudelige og synderen"!

Det er den samme tanken som møter oss i 1Pet 4:17-18 der det står: "For tiden er kommet da dommen skal begynne med Guds hus. Men begynner den med oss, hvordan skal det da ende med dem som ikke vil tro Guds evangelium? Og er det med nød og neppe den rettferdige blir frelst, hvordan skal det da gå med den ugudelige og synderen?"

Ingen vinner fram til den evige ro,

som seg ei veldig framtrenger.

Sjelen må kjempe en kamp for den tro,

hvorav vår salighet henger.

Porten kalles trang, og veien heter smal.

Kronen venter deg i himlens gylne sal.

Men det gjelder trenge, ja trenge seg fram,

ellers ei himlen du vinner.

Gå til Ord 12:1-28

Ord 12:1-28
Dette kapitlet begynner med å tale om at veien til det sanne lys, går gjennom tukt og ydmykelse. Det står det ofte om i Ordspråkene.

Det kan være vanskelig å elske tukten og takke for den. Det er særlig vanskelig når den kommer gjennom andre mennesker som ikke alltid gjør det på den rette måten.

Men hvis tukten er berettiget, må vi la oss tukte. Da må vi si: "Jeg vet det, Gud, jeg trenger til din tukt." Når en troende opplever tukt, ser man best hvorledes alvoret i troslivet er i et menneske.

v. 2 og 3 stiller to slags mennesker opp mot hverandre. De går hver sin framtid i møte. Det "gode" settes i v. 2 som motsetning til "den som farer med svik". Vi ser altså at det å være god i Herrens øyne er å være oppriktig for ham, ikke å være syndfri.

v. 4 inneholder en gyllen sannhet om ekteskapet: "En god hustru er sin manns krone, men en dårlig er som råttenhet i hans ben."

Slik smerte i beinet undergraver kraften i beinet, virker en dårlig hustru nedbrytende på mannens liv og virksomhet.

Det er mye sant i det en gammel prest sa en gang: Når jeg hører om en udugelig prest, spør jeg alltid først etter hvordan hans kone er. Det er spesielt viktig for en prests liv og arbeid at prestekonen tilhører de hellige kvinner som setter "sitt håp til Gud" (1Pet 3:5).

Vantro prestekoner har ofte vært til stor forargelse for sine menn. Men det gjelder selvsagt i alle ekteskap.

Og hvilken velsignelse er ikke en "god hustru". Hun kan ikke bare skape et hyggelig hjem for sin mann, men også være til velsignelse når det gjelder det ene nødvendige.

I v. 5-8 tales først om to slags mennesker med motsatte tanker. Den rettferdiges tanker er under veiledning av Guds Ånd. Den peker mot Guds vilje. Som magnetnålen peker mot nord selv om det kan være en viss misvisning til stede, slik ber en troende som David: "Gi meg et udelt hjerte til å frykte ditt navn" (Sal 86:11).

v. 6 peker på to slags mennesker med forskjellig tale. "De ugudeliges ord" sikter mot død. Den går i virkeligheten alltid ut på å drepe troslivet. "Men de oppriktiges munn frelser dem", det sikter på å hjelpe andre til frelse.

Men disse to slags mennesker får også en meget forskjellig utgang. Ugudelighet fører til det store fall ned i den evige døds avgrunn.

Men "de rettferdiges hus står fast". Guds folk skal få sin ros i Herren, men "den som har et forvendt hjerte, blir til forakt". Det skjer om ikke før på Herrens store dag.

I v. 8 er det advart mot å gi sin jordiske stilling et falskt skinn, å late som om man har mer enn man i virkeligheten har. Å ære seg selv på denne måten er ganske alminnelig i verden.

Nei, det er langt bedre å holde seg der Herren har satt oss. Der kan vi nyte de goder Herren har beredt for oss nettopp der vi er, selv om det ser ringe ut i verdens øyne. En slik advarsel mot ikke å streve over evne i det jordiske, er sikkert nødvendig for alle tider.

I v. 10 pekes på at "den rettferdige har omsorg for sin buskap, men den ugudeliges hjerte er hårdt". Barmhjertighet mot dyrene hører altså med til et sant trosliv. I Mose lov er dette innskjerpet gang etter gang. Vi ser det også i profeten Jonas 4:11 at Herren har omsorg for dyrene. Den forgjengelighet som hele dyreverden ligger under, henger jo nøye sammen med menneskets fall i synd. Årsaken ligger hos mennesket, derfor er også mennesket skyldig til å vise barmhjertighet mot dyrene på alle måter. De kan jo heller ikke beklage seg.

Det er et alvorlig ord at "de ugudeliges hjerte er hårdt". Ja, denne syndens jord har eksempler nok på dyreplageri, både fra eldre og yngre.

I v. 11 pekes på velsignelsen som følger flid og troskap i den jordiske gjerning. "Men den som jager etter tomme ting, er uten forstand." Her er tenkt på de løse måter og spekulasjoner og andre slike foretak som noen vil tjene penger på, heller enn å arbeide i sitt ansikts sved.

v. 12 peker på hvorledes alt begjær som er uten Gud, blir en snare for et menneske. De rettferdige derimot gir Gud "fast rot", fordi deres begjær og vilje er overgitt til Herren.

I v. 13-14 er igjen talt om "leppenes synd" som er "en ondskapens snare". Det motsatte nevnes så når en mann "av sin munns frukt mettes" med det som er godt. Slik gjelder det her også at det et menneske sår, skal det også høste.

I v. 15 pekes på at "dårens vei er rett i hans egne øyne". Det er dårskap å anse seg selv for ufeilbar, men det er visdom å "høre på råd".

I v. 16 pekes på velsignelsen ved et behersket sinn. Vi kan i høy grad bedømme et menneskes forhold til Herren når det er i sterkt sinnsopprør.

v. 17-18 nevner igjen vår tale. Dette omtales ofte fordi det er meget alvorlig. Vi må legge merke til hva det står om at den "tankeløse tale stikker som sverd".

Det vrimler av den slags ord der det onde, gamle menneske fører sverdet. Der er nok betenksomme ord som bæres fram av Guds Ånd som kan ramme oss som sverdstikk i det gamle menneskes syndebyll. Men det sikter til helbredelse. Den sanne, trofaste tale består, mens all svikefull tale sannelig skal forgå.

v. 20 advarer mot å stole for mye på mennesker. Vi skal selv strebe etter å være pålitelige veiledere som "råder til fred" på den rette måten og har glede i det.

v. 21 inneholder en herlig trøst for Guds barn, nemlig at ikke "noe ondt" skal ramme dem. Alt skal tjene til det gode for dem, slik det står i et lite, vakkert vers:

Kunne noe hende seg,

som din fromme fader så,

at det ville skade deg,

måtte du vel bange gå,

men du vet, deg intet skjer,

som deg Gud ei tjenlig ser.

"Men de ugudelige får ulykke i fullt mål." Alt blir til ulykke for den som står Herren imot, også den ytre medgang.

v. 22 peker igjen på at all falskhet er en styggedom for Herren. Blant Åndens frukter er trofasthet ikke den ringeste (Gal 5).

v. 23 vitner også om meget stor menneskekunnskap og erfaring. Å kunne holde igjen sin kunnskap til rette tid er også et tegn på visdom. Dåren vil straks utbasunere alt det han vet, og nettopp derved røper han sin egen dårskap.

v. 24 peker på hvorledes flid og energi uvilkårlig gir innflytelse, mens lathet gjør en uselvstendig og man blir lett trellbunden.

Det gjelder også overfor de himmelske skatter. Den som samler seg skatter i himlen med flid, vinner allerede her i tiden den sanne frihet. Og man får en åndsmakt som de som er for late og lunkne til å jage etter Guds rikes frelse, vil miste. Slike åndelige lediggangere blir syndens treller og må betale sin skatt i et daglig trelleliv.

v. 25-26 peker på den store velsignelse til oppmuntring og veiledning som ligger i "et godt ord". Dette gjelder i aller høyeste grad om evangeliets glade budskap og om alle de ord som kommer fra denne kilden.

Vi skulle virkelig be Herren gi oss mange slike gode ord å dele ut til dem som vi lever sammen med. Vi kan så lett trykke hverandre ned med onde og ukjærlige ord. Ofte er vi ikke våkne for hva et eneste ord kan utrette til velsignelse, men også til skade.

"De ugudeliges vei fører dem vill." Det ligger et stort alvor i dette! Ordet i v. 28 kommer i tilslutning til dette. Der blir motsetningen framhevet om velsignelsen av å være på "rettferdighets sti".

v. 27 understreker igjen den store skatt som ligger i å ha å gjøre med flittige folk. "Den flittige får en kostelig skatt." Det kan nok alle bekrefte som har erfart både å ha flittige og late folk i sin tjeneste.

Guds ord er virkelig rikt! Den hellige Skrift er i sannhet "nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning" (2Tim 3:16-17).

Gå til Ord 13:1-25

Ord 13:1-25
Vi har i de foregående kapitler fulgt rekkefølgen i Salomos Ordspråk og tatt dem hver for seg i den orden de kommer i.

Slik har vi fått bekreftet at Ordspråkene er sammenknyttet, uten at det er lagt vekt på noen indre forbindelse mellom de ordspråk som kommer etter hverandre.

I det følgende vil vi nå forsøke å knytte sammen de ordspråk der innholdet peker i samme retning.

Vi vil nå ikke ta hensyn til den plass de står i i hvert kapittel. Slik er innholdet ordnet i overskriften til kapitlene i våre bibler.

Vi begynner da først med å sette sammen v. 1, 18, 24. Alle disse vers taler om velsignelsen ved å ta imot tukt og å utøve tukt. Her er særlig pekt på det innbyrdes forholdet mellom barn og foreldre.

I v. 24 er innskjerpet nødvendigheten av tukt overfor barna med meget kraftige ord: "Den som sparer sitt ris, hater sin sønn. Men den som elsker ham, tukter ham tidlig."

"Tidlig" står det. Greina må rettes ut i tide om den ikke skal bli kroket.

Det har skjedd mye elendighet ved at foreldrene var for ettergivende og moret seg for lenge over de små barnas fantestreker i stedet for å refse dem. Dommeren Eli er her et advarende eksempel.

Men det gjelder også for et barn å akte på foreldrenes tukt. "En klok sønn hører på sin fars tilrettevisning, men en spotter hører ikke på irettesettelse," står det.

Vi møter ofte dette selvkloke, ubøyelige sinn hos barn. Mange må betale dyrt senere i livet, nettopp fordi de ikke ville lære å bøye seg for irettesettelsen som barn.

I Amerika ble det en gang holdt en fest til ære for en mann som hadde blitt til hjelp og velsignelse for mange mennesker. Og det hadde vært et liv i alvorlig tro og utholdende flid.

Ved bordet reiste han seg opp og takket Herren, og særlig henvendte han seg til sin mor. Hennes formaninger hadde vært til så stor hjelp for ham.

Blant oppvarterne denne dagen var det en som hadde vært skolekamerat til denne mannen. Han sa med beveget hjerte hvor sant det var at denne mannen alltid hadde vært en lydig sønn.

"Vi andre var så ulydige," sa han, "og vi spottet fars og mors irettesettelse. Men vi fikk aldri ham til å være ulydig mot sin mor, verken med det gode eller det onde. Derfor har det gått så godt for ham," tilføyde han.

Denne vesle historien belyser sannheten i v. 18.

v. 2, 3, 5, 14 handler igjen om vår tale. Det er viktig å vokte sin munn hvis man vil bevare sin sjel, selv høste velsignelse og bli til velsignelse. "Den som lukker sine lepper vidt opp, for ham blir det til ulykke."

Mange onde tanker er som giftige frø og kan bli til ulykke også for andre når de blir til ord. Får de ikke lov å komme over leppene, blir skaden dog mindre.

v. 4, 11, 23 taler om velsignelsen ved flid og troskap, og om forbannelsen som følger med dovenskap og ugudelig forfengelighet også i det jordiske.

Selv om et menneske er lat, kan det ha begjær nok. Den late legger ikke begjæret bort, men den late og ugudelige får mindre og mindre.

Det er ikke slik med den fattige som i troskap arbeider flittig. Han får nok å leve av, om det så er udyrket land eller nybrott (v. 23).

Vi ser det ofte her på jord at verdens rikdom blir til intet ved at den ødsles bort i lettsindighet. Men i alle tilfelle mister verdens barn alt en gang.

Det ser vi i lignelsen om den rike bonde, som Herren taler om. Når døden kommer, har verden intet mer. Men Guds barn fikk nok her nede på jord og arver den evige rikdom i døden.

v. 6, 9, 21, 22, 25 peker på velsignelsen i å vandre oppriktig, men også forbannelsen ved å leve uten Gud.

Rettferdigheten fra Gud omgir det oppriktige hjerte som et skjold, mens "ugudelighet feller den som gjør synd". Og de "ugudelige slokner", det betyr at deres tilsynelatende lykke forsvinner i fortapelsens ulykke.

Derimot skal "de rettferdiges lys skinne klart". Det betyr at et Guds barn skal leve av nåde alene, det skal juble med takk for Herrens seier. Og velsignelsen skal også gå i arv til barnebarn. Og en bedre arv kan intet barn få enn troende foreldres og forfedres velsignelse.

"Herren gjør vel i tusen ledd mot dem som elsker ham," står det skrevet.

"Men synderens gods er gjemt til den rettferdige," det er i sannhet et alvorlig ord. En gang skal Guds frelste folk arve jorden, all den herlighet som verden nå tilber i stedet for ham som skapte det.

Da vil alle ugudelige være borte fra jorden. De vil være der hvor det ikke er tale om å bli mett, men bare om mangel. Der er det ikke en gang en dråpe vann å leske tungen med (v. 25).

Til denne gruppe av ordspråk kan vi føye v. 7-8. Der tales om at "den ene opptrer som rikmann, men har ingenting. Den andre viser seg som en fattig mann og har mye gods."

Det er en alminnelig erfaring i det jordiske livet at mennesker vil opptre høyere enn de har evne til. Andre gir på grunn av gjerrighet utseende av at de er fattige, selv om de kanskje er meget rike. Begge disse tilfeller viser hvor dypt mennesket er sunket.

Men i det åndelige bedrar alle uomvendte seg selv ved å innbille seg at de er rike og mangler ingen ting. De kan også mene de har et godt hjerte og være rik på dyder og gode egenskaper, selv om sjelen er i den dypeste fattigdom.

De som derimot har erkjent sin egen fattigdom og søkt Herren, er i virkeligheten kapitalister.

I v. 8 pekes på en av de ubehagelighetene som følger med den jordiske rikdom. For de rike er ettertraktet av bedragere og røvere, mens fattigfolk derimot blir fritatt for mye. De slipper blant annet alle de ukvemsord som de rike ofte må høre for pengenes skyld.

I hovedstaden i Frankrike bodde det for noen år siden en som arvet flere millioner. Dette ble omtalt i avisene. Men fra den stund av levde mannen i stadig angst, for mange forsøkte å ta livet hans på grunn av pengene.

Ordet her ble da oppfylt: "En manns rikdom er løsepenger for hans liv." Derfor skal vi ikke jage etter jordisk rikdom, men strebe etter å bli rik i Gud.

v. 10 peker på at hovmod fører til trette, fordi de hovmodige ikke tåler at andre har rett. Men det er visdom å være ydmyk nok til å ta imot råd.

v. 12, 19 taler om hvor vanskelig det kan være å vente når tiden trekker ut. En slik vanskelig ventetid har vært sammenlignet med "sjelens tannpine".

Et Guds barn vil ikke komme til å vente lenger enn det har godt av. Men det er godt for sjelen (v. 19) og et "livets tre" (v. 12) når ventetiden er slutt.

I v. 19 står et tillegg: "Å holde seg fra ondt, er motbydelig for dårer." Det peker på den onde lyst som bor i det gamle menneske. Det vil oppfylle lengselen på en kjødelig og selvlaget vei i stedet for å vente på Herren.

Vantro mennesker vil ikke gi slipp på slike kjødelige veier og i stedet overgi seg til Herren. De søker bare å nå sitt mål, og tenker ikke på måten de skal få det oppfylt på.

Men det er godt når håpet er oppfylt etter å ha ventet på Herren. Da forstår man også at Herren ikke er sen med oppfyllelsen (2Pet 3:9), men den kom nettopp i rett tid.

Vi mennesker kan ofte forhale noe som med rette kunne bli oppfylt, og det "gjør hjertet sykt" (v. 12). Det skal vi ikke gjøre. For det stammer enten fra likegyldighet for andres ønsker eller fra at man er vrang.

v. 13 peker på hvor skjebnesvangert det blir for et menneske som forakter Guds ord. v. 15-16 peker på velsignelsen ved å gå fram med god forstand, med den rette takt og finfølelse. "Men de troløses vei er hård," står det.

Den troløse ser bare på egen fordel. Men han skal nok få erfare at hans egen vei blir hård, og det er selvforskyldt.

Møter vi det harde for Herrens skyld, kan veien godt være god og herlig. Men er det selvforskyldt, blir veien i sannhet vanskelig.

v. 17 taler om trofaste og troløse sendebud. Dette gjelder de bud vi sender i småting i det daglige liv. Men det peker også på de mange slags sendebud som drar ut i politikkens tjeneste og mellom forskjellige land - og det som er størst, nemlig i Guds rikes misjon.

Uten Gud - eller med Gud. Hvilken usigelig forskjell er det ikke på resultatet av disse sendebudene. "Det følger legedom med en trofast budbærer."

Ja, det er en hvile for hjertet og en velsignelse for saken med et trofast bud, for eksempel en trofast misjonær.

v. 20 innskjerper en meget betydningsfull sannhet. Det er det samme som i det gamle ordspråket: Si meg hvem du omgås, så skal jeg si deg hvem du er.

"Søk omgang med de vise, og du skal bli vis. Men dårers venn går det ille." Derfor blir vennskap med verden også med nødvendighet fiendskap med Gud.

For man kan ikke være venn med dårer uten å slå av på Herrens sannhet.

Guds folk har fått visdommen fra Gud i Kristus Jesus. Vær derfor sammen med Guds barn, og du skal erfare sannheten av det som står i en liten sang om de helliges samfunnskjede:

Motvillig hjerte ledes her

på sannhets vei rett frem,

her fikk jeg Frelseren så kjær,

i dette lykkens hjem.

Gå til Ord 14:1-35

Ord 14:1-35
v. 1 peker på velsignelsen som følger med en vis husmor. Hun "bygger sitt hus," står det. Det vil si at hun gjør sitt hus til et virkelig hjem. Det er husmoren som må holde huset sammen, nettopp ved at hun har omsorg for selv de minste ting i huset.

Men en dårlig husmor "river det ned med sine hender". Hjemmet blir oppløst, selv om husfaren har den beste vilje. Luther sier om dette: "Den mann som har en hustru som ikke er huslig, vil komme på knærne."

I Tit 2:5 omtales også huslighet som noe Herrens Ånd vil ha fram i troende kvinner.

I v. 2, 14 settes hjertets oppriktighet i forhold til Herren opp mot det svikefulle hjerte som går krokveier i forakt for Ham.

Dernest er pekt på de ulike følger av en forskjellig hjerteinnstilling. Alle blir mettet av sitt, men der er bare virkelig tilfredsstillelse i det som Guds folk har i eie (v. 14).

v. 3-7 taler om dårlig og vis tale, hvorledes dåren binder et ris for sitt hovmot av sin egen tale, men den vises tale blir et vern for ham selv.

v. 4, 23 taler om arbeidets velsignelse.

Der noen ikke vil arbeide, blir heller ikke noe vunnet. Å spare på urette steder er tap. Det erfarer vi også i jordbruket. Den som ikke har arbeidsdyr, sparer nok på fôret.

Men han mister også den inntekt som skulle komme "ved oksens kraft". I Østerland ble oksene brukt som trekkdyr.

Dette ordet peker også på hvor tåpelig det er å spare på tiden slik at man ikke gir seg tid til å høre og lese Guds ord og dyrke sin hjerteåker.

Det skal alvorlig arbeid til både i det jordiske og først og fremst i det åndelige arbeid på sjelens frelse. Bare ord kan ikke gjøre det (v. 23).

v. 5, 25 taler om trofaste og falske vitner. Om det falske vitne sies at han "taler løgn". For hjertet er fylt med løgn. Men om det trofaste vitne står det to ting: først at det lyver ikke og dernest at det frelser liv.

Med uttrykket det trofaste og sanndrue vitne tenker vi også på Frelserens ord om seg selv (Åp 3:14): "Dette sier han som er Amen, det trofaste og sannferdige vitne, opphavet til Guds skaperverk."

Så gjelder det også for Herrens venner å være trofaste og sanndrue vitner. I martyrtiden kostet bekjennelsen som regel en pinefull død.

Da forstod man likevel at et trofast vitne ikke løy. Bødlene kunne ikke få de sanne Guds barn til å svikte bekjennelsen: jeg er en kristen. Må Herren hjelpe oss til å være trofaste vitner, samme hva det gjelder. Et slikt vitne får et stort løfte her i v. 25: "Et sanndru vitne frelser liv."

Dette løfte er en salig trøst for alle Guds barn, og særlig for alle Herrens prester. Ved å slå av på sannheten oppnår man bare at ikke en sjel blir frelst. Bare ved å være et sanndru vitne kan man redde sjeler.

Men det er en velsignet lønn det sanndrue vitne får ved Guds nåde. En synders frelse oppveier alt det fiendskap et sanndru vitnesbyrd medfører fra verden.

v. 6 inneholder et alvorlig ord om at den som spotter, søker visdommen forgjeves. "Men for den forstandige er kunnskap lett å vinne."

I dette ligger at den vantro vitenskapsmann aldri finner den sanne visdom. Den som derimot har et rett hjerte for Gud, har lett for å se lys i Guds lys.

v. 8, 9, 15, 18 viser at den sanne visdom består i å "kjenne sin vei, (og) gi akt på sine skritt". Det betyr å komme til selverkjennelse og eie kunnskap og ikke ha et kaldt forhold til det Guds ord man hører. Det vil si å ha et hjerteforhold som det står i et lite salmevers:

O Jesus, troens dyre skatt,

begynnelse og ende,

O søte Jesus, lær meg at

jeg troen rett kan kjenne,

Den tro som har deg selv i favn,

fra den som vel har troens navn,

men er dog død og intet.

"Det er dårers dårskap at de bedrar seg selv." Det er vantroens første dårskap at den bedrar seg selv. Det står så slående: "Dårer spottes av sitt eget skyldoffer."

Også i Israel kom de vantro med sine skyldoffer. Men det ble til spott over dem selv, fordi de fortsatte i den synd som de bragte skyldofferet for.

Dette minner oss om når vantro mennesker går til alters. Også det blir til spott for dem, fordi de går fra nattverdbordet ut i det gamle liv under synden.

Og det står om dem som ikke har noen erfaring av det som er sannhet, at de "tror hvert ord". Det betyr at de tror alle slags løgner men ikke sannheten. Derfor har de "fått dårskap i arv" og de vil høster agner.

v. 10 peker på den sannhet at det finnes bitterhet i hjertet som ingen andre enn Herren kan forstå fullt ut. Det kan nok være godt å utøse sitt hjerte for andre Guds barn.

Men der er sorger og gleder som ingen fremmed kan trenge inn i, og der må man være alene med sin Gud. Det lærer oss å være varsomme når vi møter et hjerte som er forpint av dyp sorg.

v. 11, 32 peker på to veier med forskjellige mål. "De ugudeliges hus skal ødelegges" og "den ugudelige kastes ned av sin egen ondskap".

Men "de oppriktiges telt skal blomstre" og "den rettferdige er frimodig i døden". Velsignelsen skal blomstre for dem, og de har et vakkert løfte, et lysglimt som peker ut over dette livet.

I den gamle pakt lå ellers tilværelsen etter døden som i en tåke. Men på mange forskjellige steder bryter noen lysglimt fram, slik som her.

v. 12-13 inneholder et alvorlig ord om verdens vei. Den kan "synes rett for en mann, men enden på det er dødens veier". Verden synes ofte å være overbevist om at deres liv i tillit til egne gjerninger og gode liv er det rette. Ja, de kan til og med håpe på Guds nåde som de vil ha uten omvendelse.

Det må være fryktelig å våkne opp av dette hvis man ikke i tide vender om! I sin sjels innerste har likevel en vantro ofte en bevissthet om at han er på feil vei.

Det står så alvorlig i (v. 13: "Selv under latter har hjertet smerte, og enden på gleden er sorg."

Et sukk igjennom verden går

ei verden selv det sukk forstår,

som klager fra dens hjerte.

Hvor høyt den ler og larmer, dog

der bor i hjertets syke krok

en svær, en lønnlig smerte.

Den vise (v. 16) "frykter og holder seg borte fra det onde". Han frykter for å bedra seg selv og søker derfor inn på Herrens vei. Dåren slår derimot det han kaller mørke tanker til side. Han er overmodig og trygg, til det hele ender med forskrekkelse.

En betraktning av spesielle vers i dette kapittel, - se kommentar til spesielle vers - Den som undertrykker en arming, håner hans skaper
Ord 14:17, 29, 30 inneholder en alvorlig advarsel mot å være "bråsint" og "hissig". Må vi aldri glemme at "hissighet i benene", virker nedbrytende på hele personen. Mange, mange fall og synder også hos en troende stammer fra et hissig sinn.

Men "den langmodige har stor forstand," og "et fredfullt hjerte gir legemet liv". Et fredfullt hjerte er velgjørende både for legeme og sjel, ikke bare for en selv men også for omgivelsene.

Det har også mye å si for barna i et hjem at de får en fast men blid oppdragelse. "For manns vrede virker ikke det som er rett for Gud" (Jak 1:20). Og heller ikke kvinnens.

I Ord 14:19 blir et framtidsbilde lukket opp: "De onde må bøye seg for de gode, og de ugudelige ved den rettferdiges porter." Ja, en gang skal alle kjenne at helvetes porter ikke skal få overhånd i det lange løp.

En gang vil den vantro verden stå skamfull ved portene til det nye Jerusalem og må se Guds folk dra inn uten selv å komme inn.

Noen ganger kan vi allerede nå se at verdslige mennesker går til de troende i nød og sier: be for oss. En troende bonde har fortalt om dette.

Under et meget sterkt tordenvær kom en vantro nabo til ham og bad om å få være der mens uværet raste. Han fryktet at dommedag var nær. Men til daglig hadde han gått og spottet de hellige.

Noen ganger kan vekkelsen være sterk og kristenlivet vokse på et sted. Da kan verden bli redd Guds Ånds makt og i alle tilfelle bøye seg ytre sett.

Men det vanlige her på jord er likevel at verden vil herske over Guds folk. Og ettersom verdens folk ofte er de fleste, føler de seg overlegne. Så er det godt å se at Ord 14:19 viser at Herren og hans folk skal seire til slutt.

Ord 14:20-22, 24, 31 taler om det rette forhold til fattige og rike. Det er stor synd å vise forakt og å være harde mot de fattige fordi de er fattige.

"Selv av sin venn blir den fattige hatet, men mange er de som elsker en rik." Dette er verdens alminnelige tankegang. "En fattig stakkar," sier verden om den som ikke eier mye av jordisk gods.

Men Guds ord sier: "Den som forakter sin neste, synder. Men salig er den som har medynk med arminger" (Ord 14:21), og i Ord 14:31: "Den som undertrykker en arming, håner hans skaper. Men den som har medynk med den fattige, ærer Skaperen."

Også i et Guds barns hjerte kan det komme stygge tanker med å gjøre forskjell på folk. Men Guds menighet skal nettopp kjennes på at de fattige på en særlig måte ligger dem på hjertet.

Vi skal se på dem som dyrekjøpte sjeler som har samme verdi overfor Gud som de rike.

I Guds ord finnes det også vitnesbyrd nok om hvorledes de fattige og elendige på en særlig måte er gjenstand for Guds barmhjertighet. Derfor skal all forakt for de fattige være motbydelig for et Guds barn. I v. 26, 27 tales om at frykten for Herren er en velsignet makt. Den er framstilt som et "sterkt vern" for et menneske. Den er som en fast borg også for den troendes barn og dermed som en livets kilde.

I Ord 14:28, 34, 35 tales om konge og folk. "Mye folk er kongens ære," står det, og "mangel på folk er fyrstens fall". Når det er vekst og oppblomstring i et folk vitner det om et godt og forstandig styre. Tilbakegang i folket skyldes ofte en dårlig regjering.

Tilstanden i folket henger nøye sammen med hvorledes kongen og hans regjering stiller seg til det Guds ord kaller rettferdighet og synd.

Hvis en regjering holder sin hånd over synden og f. eks. tar det lett med å straffe usedelighet, vil det snart gå ille med folket.

For Guds ord har rett: "Rettferdighet opphøyer et folk, men synden er folkenes vanære."

Derfor kommer det i høy grad an på hvilke rådgivere kongen har. Det gjelder om at det går etter ordet her: "En klok tjener vinner kongens yndest, men over en dårlig tjener kommer hans vrede."

Det er godt for den konge som søker rådgivere blant dem Herren har funnet.

Vi har nå Ord 14:33 igjen. Det er også et meget dypt ord. "I den forstandiges hjerte holder visdommen seg stille, men i dårenes indre gir den seg til kjenne."

Meningen er at der hjertet er rett, kan visdommen finne et hvilested, et hjem der den kan bo og hjelpe hjertet til å se mer og mer innover i sann selverkjennelse.

Hos dåren kan ikke visdommen komme til ro og finne seg en bolig, selv om den får lov å besøke hjertet iblant. Dåren snakker det som oftest bort, fordi hjertet ikke i sitt indre er blitt ydmyket for Herren.

I dette ordet har vi en betegnelse for den forskjell som ofte kommer tydelig fram mellom et vakt og et virkelig omvendt menneske.

Den vakte kan ofte tale så mye om det lille han har opplevd med Herren, at han kan snakke alvoret bort fra hjertet. Men det fører ikke fram.

Nei, da trenger man nettopp til å være stille til visdommen fra Gud er kommet til hvile i ens hjerte og har fått rotfeste. Da er det tid å tale.

Gå til Ord 15:1-12
Ord 15:1-12
v. 1, 2, 4, 7, 18, 23, 26, 28 handler om et menneskes tale, og innskjerper igjen hvor mye "en saktmodig tunge" har å bety (v. 2-4).

"Mildt svar demper vrede" - hvor sant er ikke det! Det finnes en liten bok med tittelen "Oljefjæren". Den viser hvorledes et mildt ord virker som olje på en knirkende lås.

Da går alt på den saktmodige måte, som ikke står i veien for det frimodige sannhetsord.

Et bittert ord som svar på bitre ord kaller fram det onde med dobbel styrke. Men det står ofte i vår makt å dempe vreden og avverge et dypt fall også hos andre, når Herrens Ånd kan få oss til å gi et midt svar.

Her gjelder det å ha en vis tunge og ikke dårens munn. "Hvor godt er et ord i rette tid!" (v. 23). "Milde ord er rene" (v. 26), står det også.

Det betyr at de ord som er milde for Gud kommer fra et ærlig hjerte, uten baktanker, men med ønske om å velsigne.

"Den rettferdiges hjerte tenker på hvordan en skal svare," for vi har ikke "milde ord" i vår natur. Vi må be Gud gi oss dem ved sin Hellige Ånd.

Verden kan nok bruke mange fagre ord, men de er ikke "rene". De tåler ikke å bli veide på sannhetens hellige vekt. Derfor sier vantroende ofte mye uten at de tenker på at der kan være onde ting i det. Man bryr seg ikke om at ordet kanskje gjør ondt verre eller bare er fine fraser.

Og ofte sier man mye i fullstendig blindhet. Man ser ikke at det er mye ondt i det, selv om man kunne sett det hvis man ville lytte til Guds Ånds røst.

v. 3, 11 peker på Guds allvitenhet. "Herrens øyne når alle steder." Han gjennomskuer menneskenes hjerter som hvert av dem er et dyp.

Men hva er det for ham som "dødsriket og avgrunnen ligger åpenbare for"(v. 11). "Avgrunnen" må bety det dypeste dyp, nemlig den evige fortapelse.

Alle kan prøve sitt forhold til Gud på dette om tanken på Guds allvitenhet forskrekker eller trøster ham. Er hjertet innerst inne ærlig for Herren, og helt med Herren (se 2Krøn 16:9), da er ordet om Guds allvitenhet en trøst. "Herren kjenner sine."

Så har vi igjen noen alvorlige ord om å "akte på tukt" og ikke hate den, nemlig v. 5, 10, 12, 31-33.

Det står blant annet i v. 10: "Hård straff rammer den som forlater den rette sti." Det gjelder verdens barn som har forlatt den vei som de ble satt inn på ved dåpen. Men det gjelder også et Guds barn som begynner å vike av fra Herrens vei.

I virkeligheten er jo den strenge tukt en stor nåde som søker å kalle den tapte tilbake. Derfor blir det meget ille for den som viser tukten fra seg. Det står så alvorlig: "Den som hater tilrettevisning, skal dø."

Ja, gudslivet er dødt i mange Guds barns hjerter fordi de ikke ville la seg tukte i sitt fall. "En spotter liker ikke å bli irettesatt, til de vise går han ikke."

Men en som vil til himmelen, må elske dem som irettesetter ham med Herrens alvor og kjærlighet. De er hans beste venner.

I gamle dager på riddertiden var det en utbredt oppfatning at når noen ble såret, skulle han kysse odden på det sverdet han var såret av. Da skulle han ikke dø av såret.

Det er et godt bilde på Ordets tukt. La oss kysse det ordet som tuktet oss i vårt fall. Da blir sjelen helbredet og vårt hjerte blir knyttet nærmere til Guds barn. Da blir vi oppreist fra fallet.

For det gir ikke ære om vi forakter tukten. For da forakter vi vår egen sjel og bringer den i stor livsfare og vil aldri vinne ære for Gud og blant Guds barn.

Nei, det er sant det kapitlet slutter med: "Ydmykhet går forut for ære." Djevelen hvisker ofte til et Guds barn når det er falt i synd: Det nytter ikke om du ydmyker deg og bekjenner sannheten. Da mister du all ære blant Guds barn.

Det er en svart løgn. Sannheten er nettopp at "ydmykhet går forut for ære". Først når den rette ydmykhet er kommet, kan den sanne æresoppreisning for Gud og hans folk komme. Slik går det i Herrens skole.

"Herrens frykt er tukt til visdom." Vil du vandre i Herrens frykt som et lydig barn, må du la deg tukte. Da skal du erfare at det leder inn i den himmelske visdom. Det fører deg oppover ydmykhetens stige til ære for Guds åsyn.

v. 6, 16-17 taler om hvor godt et Guds barn har det i det jordiske, fordi det har velsignelsen ovenfra. "I en rettferdig manns hus er det mye gods, men det den ugudelige tjener blir til plage for ham."

Det betyr ikke at den rettferdige har så mye gods etter verdens målestokk. Men den rettferdige har en uuttømmelig grunnkapital i Herren, mens den ugudeliges inntekt bygger på sandgrunn.

Et Guds barn har løfte om at den som søker Guds rike og hans rettferdighet, skal få alt dette i tillegg. Men den som lever uten Gud, har ingen løfter å støtte seg til.

Derfor sier ordet videre: "Bedre er lite med Herrens frykt enn en stor skatt med uro." Og det står videre: "Bedre er en rett grønt med kjærlighet enn en fet okse med hat."

Det hører med til det gode i samfunnet blant Guds barn at kjærlighet gjør alt søtt. Men verdens store, flotte gjestebud er ofte fylt av uro, hat og bitterhet bak de vakre, høflige ord.

Der er i alle tilfelle hat til Herren og hans folk og vei.

I v. 8-9, 29 er pekt på at alt som ikke er av tro, er synd. Både de ugudeliges offer og deres bønn er en styggedom for Herren.

Et vantro menneskes liv er synd helt igjennom. Den ytre gudsdyrkelsen de vantro kan utføre, er kainsoffer. Og det står at "Herren er langt borte fra de ugudelige", for Herren ser til hjertet (v. 29).

Men så står det på den andre side en stor trøst for Guds barn: "Herren hører de rettferdiges bønn," "de oppriktiges bønn er til behag for ham," og "han elsker den som jager etter rettferdighet".

I det siste ordet står det klart at når et Guds barn kalles rettferdig, er det ikke dermed sagt at han er rettferdig i seg selv.

Nei, Herren tilregner dem sin rettferdighet i Jesu blod, de som kommer til ham med et oppriktig hjerte. De overgir seg til Herren og streber etter rettferdighet, jager etter å bli fullkomne fordi hjertet er grepet av Herren (Fil 3:12).

Herren krever ikke noen annen verdighet for å ha behag i synderen. Og dette er i grunnen stort. Uten Gud er alt synd, mens med Gud er all synd dekket av bare nåde i Kristus.

Det var grunntonen i englesangen julenatt. Da lød det til hyrdene: "I mennesker Guds velbehag." Gå til Ord 15:13-33
Ord 15:13-33
I v. 13, 15 tales om et glad hjerte i motsetning til et bekymret hjerte.

Det glade hjerte gjør ansiktet lyst, står det, og det er et stadig gjestebud. Et menneskes lykke beror altså på hjertetilstanden.

"Hjertesorg bryter ånden ned," og "alle den ulykkeliges dager er onde".

Når hjertet er mismodig, blir dagene kalt onde selv om de i virkeligheten inneholder mange store velgjerninger fra Gud. Men det er synd å gå med et slikt mismodig og motløst hjerte.

I Jesu Siraks sønns visdom kap. 2:13 står det et alvorlig ord i denne sammenheng: "Ve det motløse hjerte! Fordi det ikke tror, skal det ikke finne vern."

For et Guds barn som lever under nåden, sømmer det seg å ha et glad hjerte. Alle Guds løfter stråler over et Guds barn. Derfor lyder det også til Herrens venner: "Gled dere i Herren" (Fil 4).

Det er et vakkert bilde som brukes når det står at "et glad hjerte er et stadig gjestebud". Er man sammen med glade mennesker, ikke med verdens overfladiskhet men med glede i Herren og et sinn fylt av lovsang, er det som daglig fest. Det glade hjerte er godt for en selv og velsignet for andre.

I v. 14, 21 tales om hvor fornøyd dåren er med sitt eget tåpelige vesen og snakk. Ofte ser vi at mennesker kan glede seg over fjas.

Men den som har fått en lysstråle fra himmelen, vandrer rett fram, står det. Han går forbi alt slikt gjøgl og fjas fordi han gjennomskuer det.

Verdens vesen er jo helt igjennom uforstand og tåpelighet. Det er sant det som står i salmeverset:

at de som hjertet hen til verden vender,

de ligner barn som etter boblen renner,

som sprenges nesten før man den kan se.

I v. 19 tales om "den lates vei". Den er som en "tornehekk", det vil si at den alltid ser uframkommelig ut. For den late mener at små vansker er store.

Og i tidens løp blir de stadig større, slik det blir vanskeligere å rydde tornebusker jo lenger de får vokse.

"Men de oppriktige har en ryddet vei," står det. Hjertet tar fatt på den gjerning som er en betrodd og sparer ikke seg selv. Med fullt alvor står man da for Herrens ansikt. Og da baner Herren veien og vanskelighetene blir overvunnet.

Også i åndelig forstand kan omvendelsens vei synes å være en tornehekk for den som er for lat og for lunken til å trenge gjennom den trange port og vandre på den smale vei.

Men for de oppriktige er den smale vei brei nok til Guds rike. Guds barn vil nok si som det står i salmeverset:

Vår Herres vei er full av herligheter,

når man den har i troen riktig kjent,

så hjertet er til veien trøstig vendt;

Når man seg dertil rett bereder,

så er vår vei og full av herligheter.

Ja, i virkeligheten blir det slik. For de vantro som ikke vil omvende seg og som stadig synes at porten er for trang, blir også den breie vei full av torner.

Den er i virkeligheten meget tyngre å gå enn den smale, fordi man vandrer uten Gud der.

Om v. 20 viser vi til tidligere ordspråk med samme innhold.

v. 22 peker på betydningen av å holde råd og ikke ringeakte rådgivere før man fatter en endelig plan. I den falne menneskenatur ligger en sterk lyst til å gå på egen hånd.

Det viser seg ikke bare i forholdet til Gud, men også i at man ikke vil være liten nok til å søke de rette råd hos andre.

Noen ganger bedrar mennesker seg selv ved bare å søke råd hos de som de vet har samme oppfatning og som vil holde med dem i det de har lyst til.

Her er noe å tenke over også for Guds barn! Det er et godt tegn på et Guds barns åndelige modenhet når det gjerne vil søke råd hos alvorlige Guds barn for at alt kan bli etter Guds vilje og ikke etter ens egen vilje.

Det ligger en velsignet hvile i det når man først har lagt saken fram for Herren og senere for alvorlige, modne Guds barn. Og det er nettopp den rette storhet å være liten nok til å søke råd.

Et slikt ydmykt sinn som ber om råd, hører med til vandringen på den veien som er omtalt i (v. 24: "livets vei oppover". Dødsriket er den gudsforlatte tilstand. Livets vei oppover er vår Herre Jesus selv. Han er veien (Joh 14:6).

Og slik veien går oppover for dem som går på den, bærer Herren sine trinn for trinn oppover. Gud være lovet! Guds folk vandrer på Herrens vei for å bli frelst.

Vi vil ikke dø. Vi vil leve med Herren, derfor følger vi ham. Det får koste hva det vil.

I v. 25, 27 tales om dommen som kommer over de overmodige som jager etter vinning uten å tenke på midlene de bruker. Deres hus "river Herren ned", står det. Men i virkeligheten er det de selv som ødelegger det ved sin vantro.

Hvor ofte viser det seg ikke allerede her i dette livet at slike verdslige hjem synker sammen i ruiner.

Derimot står det at Herren tar seg av den forlatte enke. Han "lar enkens merkesteiner stå fast". Det betyr at han verner om hennes eiendomsrett mot dem som vil benytte seg av hennes hjelpeløse stilling.

Derfor er det også til Guds velbehag når jordiske dommere er ubestikkelige og hater gaver (v. 27), men tar seg av den ringes sak uten å gjøre forskjell på folk.

Så har vi v. 30 igjen. Det henger noe sammen med det vi hørte i v. 13, 15 om det glade hjerte. Det taler nemlig om hvorledes vi kan få et glad hjerte: "Øynenes lys gleder hjertet. Et godt budskap gir marg i den."

Så la oss, Guds barn, ikke gjøre djevelen fornøyd med å stirre oss mismodige på alt det som er mørkt. Det er det nok av både inne i oss og ute i verden.

Men la oss stille lyset fram for oss. Og vi har lyset i ham, vår store Frelser, han som er verdens store lys.

La oss se på ham og all hans nåde, så har vi lys for øynene som gleder hjertet. Han har et godt budskap til alle oppriktige hjerter.

Det er evangeliets glade budskap, det gamle budskap "om Jesu makt og nåde, og om hans kjærlighet".

Det skal nok "gi marg i ben" og gjøre vandringen fast og frimodig. Slik vinner vi og bevarer vi gleden.

Gå til Ord 16:1-33
Ord 16:1-33
v. 1, 9, 33 peker på at Herren rår over alt, både et menneskes tale og gang, slik at ingen ting blir tilfeldig.

Det er bare en ting Herren ikke kan styre uten at mennesket selv gir ham lov til det, og det er hjertet. Det et menneske setter seg fore i hjertet, er opp til mennesket.

Men enn ikke "tungens svar" rår mennesket helt over selv. Herren kan jo gjøre et menneske stumt eller på annen måte påvirke talen.

Her har vi et godt eksempel i profeten Bileam. Han hadde bestemt seg for å forbanne Israels folk. Men tungen hans fikk ikke lov å si det. Selv om hjertet forbannet, måtte tungen velsigne Israel.

Det er fortalt fra Middelalderen om en lærer ved et universitet. Han hadde holdt noen søkte forelesninger der han ville bevise treenigheten.

I overmot sa han så: "Å, du lille Jesus, hva har jeg ikke gjort for å herliggjøre din lære. Men ville jeg være din motstander, kunne jeg vel finne enda sterkere grunner."

I samme øyeblikk mistet han målet.

Slik må vi forstå ordet her at "tungens svar kommer fra Herren", og at "Herren styrer hans gang".

Men så sant som at ordet inneholder en alvorlig advarsel, har det også en herlig trøst for Guds folk. Herren kan legge ordet til rette på vår tunge, og han kan veilede oss til det rette. Det gjør han både ved å stadfeste vår gang, og ved at han ikke gjør det.

v. 33 hentyder til en måte de ofte brukte i den gamle pakt for å finne Guds vilje, nemlig ved loddkastning. "Loddet blir ristet i kappens fold," står det, "men avgjørelsen kommer alltid fra Herren."

Uttrykket "ristet i kappens fold" hentyder til at man kastet loddet i den foldrike overdel på kjolen. Deretter lot man det falle ned igjen.

Selv om loddkastning ikke er foreskrevet noe sted i loven, benyttet Israel den som en måte til å finne Guds vilje på.

Vi hører om det i Jos 7:17: i 1Sam 14:40 (om Saul og Jonatan) og i Apg 1:26 ved valg av ny apostel.

Men det som var berettiget og som Herren tillot i den gamle pakt, kan ikke umiddelbart overføres til den nye pakt. Etter pinsefesten hører vi ikke om loddkastning.

For i den nye pakt har Herren gitt sitt folk en bedre måte å få kunnskap om Guds vilje på, nemlig ved Den Hellige Ånd.

Herrnhuterne er de eneste som har beholdt loddkastning, ellers brukes den ikke i Kristi kirke. Også de enkelte Guds barn skal være forsiktig med å bruke noe som ligner loddkastning i Guds rike.

Noen kristne bruker å "trekke skriftsteder" eller "peke på et ord". Det kan være godt nok når man leser det i sin sammenheng og ikke betrakter det som et orakelsvar gitt i et bestemt tilfelle. Men det har noen ganger skjedd og ført til beklagelige følger.

Grunntanken i v. 33 er den samme som i Frelserens ord: "Men uten deres Far faller ikke én (spurv) til jorden."

I v. 2, 25 tales om den falske selvtillit og selvtilfredshet, som ser alle sine egne veier rene og rette. "Men Herren veier åndene."

Vi minnes advarselen om falske vektskåler (Ord 11:1). Vi har godt av å komme på Herrens vektskål igjen og igjen, og la han komme med sin dom over oss.

I v. 3, 20 er talt om å sette sin lit til Herren i alt. Men da gjelder det å gi akt på Ordet. Å tro Herren vil jo si å tro hans ord og bygge på det hvordan det enn ser ut for oss.

v. 4 taler om at Herren har en hensikt med alt han har skapt. Ingen ting er vilkårlig, alt har sin bestemmelse. Det gjelder å huske dette i trengselen. Den har også sin hensikt.

Da Gud skapte mennesket, skapte han det til herlighet. "Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus."

Men når mennesket ikke vil vandre på frelsens vei og ikke vil oppfylle sin bestemmelse, må det likevel på ulykkens dag oppfylle sin bestemmelse.

Den som ikke vil forherlige Gud ved å la seg frelse, blir likevel nødt til på den store dag sammen med de som har levd uten Gud, å forherlige Guds rettferdighet. De må erkjenne at fordømmelsen er selvforskyldt.

Det er meningen med ordet: "Også den ugudelige til ulykkens dag." Det ligger ingen forutbestemmelse i dette, men bare at alle ting skal tjene til å ære Guds navn.

I v. 5, 18, 19 er et alvorlig ord mot hovmod. "Hver hovmodig mann er en styggedom for Herren," og videre: "En slik mann blir så visst ikke ustraffet."

Derfor står hovmod for fall, som det står så tydelig i v. 18. Og derfor er det "bedre å være ydmyk sammen med dem som er i nød, enn å dele bytte med de overmodige".

Vil man dele med den overmodige verden det den kaller sitt bytte, må man også dele med verden til slutt når det holdes dom. Da må man dele fortapelsen med den.

v. 6 sier: "Ved kjærlighet og trofasthet blir misgjerning sonet. Ved frykt for Herren, holder en seg fra det onde." Vi kan ikke gjøre godt igjen det vi har forbrutt.

For miskunnhet og sannhet er bare ufullkommen hos oss som har en syndig natur.

Men Menneskesønnen hadde den fullkomne miskunnhet og sannhet i seg. Han var også Guds Sønn, vår Herre Jesus Kristus. Han hadde en kjærlighet sterk som døden, og han fullbrakte verket.

Da ble ikke Guds rettferdighet og sannhet krenket da han bar straffen i synderes sted.

Kristus har sonet det vi forbrøt,

frelste vi er ved Jesu død.

Hvis vi tilhører ham i Herrens frykt, blir hans verk vår eiendom og vår misgjerning er sonet. Men forholdet til ham medfører nødvendigvis et brudd med det onde. Bare Herrens frykt er det vern der det onde mister sin trellbindende makt.

Ordet i v. 7 sier oss at endog fienden må holde fred med oss når vi har Gud på vår side. Det gjelder i alle tilfelle i det ytre.

Vi har et bilde på dette i Esaus forhold til Jakob. Jakob hadde kjempet en bønnekamp og vunnet seier ved Jabok. Herren kan ta brodden fra våre fiender når han vil det. "Er Gud for oss, hvem er da imot oss?"

Til v. 8 henviser vi til Ord 15:16.

v. 10-15 taler om kongens stilling og om det ansvar og den høyhet han har.

"Guddomsord er på kongens lepper," står det. En konges ord har meget stor makt. Han hadde det særlig i Østen der kongene var eneherskere. En konge har makt til å felle dødsdom.

Men i dette ligger nettopp et stort ansvar: "hans munn skal ikke forsynde seg når han dømmer."

Han må bruke "rett vekt" og "rette vektskåler" i alle sine dommer slik Herren bestemmer (v. 11). Bare ved rettferdighet blir tronen trygget.

Derfor gjelder det om at det som står i v. 10-15 passer på de jordiske konger, slik det og gjør på den himmelske konge.

Himmelens konge elsker "rettferdige lepper" og "den som taler det som rett er". Derfor skal ikke de jordiske kongene lytte til smiger, men sette sannheten høyest (v. 13).

Himmelens konges vrede ble forsonet ved den visdom som mannen fra Golgata har åpenbart, nemlig at en døde for alle. Også jordiske konger må være tilgjengelige for det som kan føres fram overfor deres vrede - av menn som har den rette visdom (v. 14).

Når det står i (v. 15 at kongens "velvilje er som en sky med senregn", må vi huske at senregnet om høsten har stor betydning for den kommende høst. Men det gjelder mye mer om den himmelske konge at "i lyset fra kongens åsyn er det liv".

Til v. 16 henviser vi til et lignende ord i Ord 3:14.

v. 17 peker på at de oppriktige skal kjennes på at deres "kongevei er å holde seg fra det onde". Et Guds barn må aldri tenke ut krokveier, men følge Herrens ord rett fram.

I v. 21-24 er talt om den vise og hans tale. "Milde ord er som en strøm av honning, søte for sjelen og en legedom for kroppen." Den rette visdomstale er velgjørende.

Når både innhold og form er behersket av Guds Ånd, er det godt å høre for ærlige hjerter. Slike ord kan virke legende og dempe de smerter som kjødelige ord er årsak til.

v. 26 taler om arbeiderens kår. Arbeidet er i og for seg en velsignelse. Allerede før syndefallet heter det at mennesket skulle dyrke Edens hage.

Etter syndefallet ble forbannelsen lagt til, at det skulle skje "med møye" og i "ansikts sved".

Derfor er det godt at arbeideren har en drivkraft som nevnes her, nemlig hungeren og nødvendigheten av å stille den. Hvis den ikke var der, ville dovenskapen gripe om seg mye mer.

Det ser vi ofte i varme land der de kan leve uten å arbeide så mye. Og det er til skade for mennesket selv.

v. 27-30 taler om mennesker som har lyst til å skape ulykke både ved sin tunge (v. 27-28) og ved annen forførelse (v. 29). Vi skal også legge merke til det som står i v. 30: "Den som lukker øynene for å tenke på svik, og den som kniper leppene sammen, han setter det onde i verk."

Det betyr å gå inn i sitt indre for å legge onde planer, han har allerede "fullbragt det Onde" (dansk). Den onde tanken og den onde beslutning er som en fullført gjerning for Herren.

Det minner om Herrens ord i Bergpreika: "Hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte" (Matt 5:28).

Videre skal vi legge merke til ordet i v. 28: "En falsk mann volder trette." Vil du bevare andres fortrolighet, må du vise at du er verdig til det.

Det skjer ved at du kan holde tett og ikke gå rundt med sladder om det som er deg betrodd. Det er en påminnelse som Guds barn også har behov for.

v. 31 innskjerper ærbødighet for alderdommen. I den gamle pakt var et langt liv på jorden et forbilde på det evige liv. Derfor var det som en nådelønn for de troende.

I den nye pakt er det evige liv tydelig åpenbart, og lengden på jordelivet har ikke lenger noen spesiell betydning.

Men så sant hver dag er en nådedag, gjelder det også nå at "grå hår er en fager krone". Men vi skal merke oss at den "finnes på rettferdighets vei".

Når hjertet ikke er omvendt, men er fylt av verdslighet og er blind for sannheten, da gjør de grå hår et enda mer vemodig inntrykk. Det vitner om at en lang nådetid er forsømt.

v. 32 peker på hvor viktig det er å ha et langmodig sinn, å ha herredømme over sin egen ånd ved Herrens kraft. Dette ordspråket er blitt godt kjent fordi det sier dype sannheter med få ord.

"Den langmodige er bedre enn en veldig helt, og den som styrer sitt sinn, er bedre enn den som inntar en by." Slik lyder ordet. Det kaster lys over all den tale om storhet som rår i verden.

Mange "veldige" har levd på jorden. De kunne overvinne andre og gjøre store erobringer, og de ble kalt "store" her i verden.

Men mange av dem var små i Guds øyne. Herren sier: "Den som vil være stor blant dere, han skal være de andres tjener, og den som vil være den første blant dere, skal være de andres trell" (Matt 20:26-27).

På den store dag skal den himmelske rangordning bli åpenbart. Da vil mye ta seg annerledes ut. Mange av dem som ble kalt store i verden, hadde slett ingen makt over seg selv. Det får man bare når man gir Herren makt over sitt hjerte.

Vi har nok grunn til å be som det står i en liten sang:

Herre, lær du meg at blive lille,

da forstår jeg først at du er stor,

da jeg vandrer ved din hånd så stille,

om enn veien titt seg villsomt snor.

Gå til Ord 17:1-28

Ord 17:1-28
Med hensyn til v. 1 viser vi til Ord 15:16. Det er et ord som det nok er verd å gi akt på. Det forklarer mye for oss om at lykken ofte bor i et fattig hjem framfor et rikt. Guds fred i et hjem er den største rikdom.

Ved v. 2 kan vi huske at "en klok tjener" kunne ha en betydningsfull stilling i et hjem. Det ser vi både i Abrahams tjener, Elieser, og i Josefs historie.

Slaver kunne ikke bare få friheten, men også vinne en slik plass hos sin herre at de endog fikk arv sammen med husets barn. I 1Krøn 2:34 hører vi f. eks. at en mann gav sin tjener datteren til hustru.

Her settes en slik tjener fram i motsetning til "en sønn som er årsak til vanære". Det ser vi ofte i dagliglivet at dårlige arvinger ødelegger sin arv, mens kloke, arbeidsomme tjenere kan nå stor velsignelse timelig. Slik kan rollene byttes om.

I åndelig forstand peker dette ordet på at hedninger som søker sannheten skulle komme foran (mange i) Israel, og at ærlige, uomvendte mennesker kan komme foran dårlige Guds barn som gjør skam på Guds navn.

Slik talte jo Herren til høvedsmannen: "Mange skal komme fra øst og vest og sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i himlenes rike, men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor" (Matt 8:11-12).

I v. 3 ligger et dypt alvor. Herren prøver hjertene slik sølv og gull prøves i ovnen.

Han lutrer oss i trengselens ild på mange forskjellige måter for å skille det ekte fra det uekte. Den store Mester lar seg aldri blende av det ytre.

Den store Mester kommer,

som smelter sjel og sinn,

han sitter ved hjertegruben,

han ser i sjelen inn.

Og tegnet på at malmen er blitt klar, er at Mesterens bilde stråler klart fram. Må Herren hjelpe oss ved sin Ånd til å sky alt det uekte, slik at det kan bli mer og mer av det som består for Gud.

v. 4, 7 taler om at det sømmer seg ikke med løgn og skryt og store ord. Og skaden blir størst når en høybåren, en av de fremste, fører slik tale eller lytter til den. Det kan være en borgerlig eller kirkelig "fyrste" (v. 7).

Det er løgnens forbannelse at den lytter til alt det som ligner den selv. Dermed blir den ført dypere og dypere inn i fordervelsen.

Derfor sier et gammelt ord: "Verden vil bedras." Det sinn som ikke elsker sannheten, blir et bytte for løgnen.

Dette er også en prøvesten for hjertet om du heller lytter til onde rykter om din neste enn til det gode som blir sagt om ham. Hva finner du mest behag i i ditt hjertes innerste?

Det er godt kjent at verden med glede noterer alt ondt den hører om de hellige, selv om det er mindre pålitelig. Men den farer ganske lett over den store glede som ligger i et menneskes omvendelse.

Til v. 5 viser vi til Ord 14:31. Hardhet og hån mot de fattige og skadefryd når andre kommer i ulykke, er djevelske vekster.

v. 6 taler om at barnebarn kan være "de gamles krone", mens omvendt at "barns pryd er deres fedre". Den vakreste krone for de gamle er likevel åndelige barn, slik Paulus kaller Titus sin ekte sønn i den felles tro. Og den vakreste pryd for barna er å ha troende foreldre.

v. 8, 23 taler om gaver og bestikkelse. De er som vakre edelsteiner som kan blende øyet hos de ugudelige slik at de "bøyer rettens gang".

Det er virkelig stor synd å bruke gaver på den måten. Men vi ser det ikke sjelden, og det er for en stor del nøkkelen til å forstå ordtaket: Man henger de små tyvene, men lar de store gå.

Noe av det samme viser seg når kirkens tjenere forsøker å gjøre frelsens vei breiere for de rike og mektige.

Ja, noen unnlater til og med å si sannheten til dem, påvirket av store offergaver eller en innflytelsesrik stilling.

v. 9 inneholder også en alvorlig formaning om hva en rett kjærlighet og rett tilgivelse er.

Når en stadig ripper opp i gamle krenkelser, skiller en hjertene fra hverandre. Den sanne Kristi kjærlighet "dekker over overtredelse", ikke sin egen men andres, ved tilgivelsens vakre dekke.

Her trenger vi selvfornektelse. For det gamle menneske har en ubendig lyst til å søke tilfredsstillelse i igjen og igjen å minne om det de kaller sin rett.

v. 10, 26 peker på tuktens forskjellige virkning. "Skjenn virker bedre på den forstandige enn hundre slag på dåren."

Også overfor barn merker vi det. På noen virker et eneste alvorlig ord mer enn riset gjør på andre.

Men å straffe urettferdig er ondt både overfor barn og voksne (v. 26). Vår Frelser måtte lide urettferdig straff her på jorden og mange av hans beste venner måtte også det.

v. 11 peker på det tilbakeslag som alltid kommer for dem som er onde og gjenstridige. "En ubarmhjertig engel sendes imot ham," står det. Hvor ofte har man ikke sett det i verdens og kirkens historie.

Vi behøver bare å minne om Galerius, som var en bitter forfølger av kristendommen i det fjerde århundre.

v. 12, 16, 21 taler om dåren med et ubehersket sinn. Slik blir han verre enn et rasende rovdyr (v. 12).

Og her hjelper det ikke med penger, for visdommen kan ikke kjøpes for Mammon når hjertet ikke vil bøye seg for sannheten (v. 16).

Derfor blir dåren bare til sorg. Det kommer ingen velsignelse fra den som ikke lar Guds Ånd råde.

v. 13 peker på forbannelsen som kommer over den som gjengjelder godt med ondt. Selv om mange synes den vei er for trang for dem, vil dog de fleste prøve å gjengjelde godt med godt. Men det skal det selvsagt ikke mye til.

"Om dere nå elsker dem som elsker dere, hva lønn har dere da?" (Matt 5:46). Men å gjengjelde godt med ondt vitner om at djevelen behersker sinnet. Mange gir sin Frelser en slik lønn.

v. 14, 19 peker på noe som vår tid i sannhet behøver: "Å begynne trette er som å åpne opp for vann. La så tretten fare, før den bryter løs."

I vår tid med de mange aviser og blad er det lett å komme i trette. Men det er som ordet her sier, som å åpne en sluse.

"Den som elsker trette, elsker synd" (v. 19). Men la oss legge merke til at hovmod og trette settes ved siden av hverandre her i v. 19.

Det ydmyke sinn demmer opp for det bitre, mens "den som gjør sin dør høy, søker sin egen undergang".

De overmodige som ikke vil bøye seg, men alltid og alle steder vil ha rett, er årsak til sin egen undergang.

v. 15 peker på at det å frikjenne den ugudelige er like stygt som å dømme den rettferdige skyldig. Det å dømme blir ofte forstått bare om å felle en for hard dom.

Men den som feller en for mild dom eller en usann dom, er like fullt en dommer.

I verden skjer det så ofte at ugudelige blir frikjent og rettferdige dømmes, så sant djevelen er denne verdens fyrste.

Og hvor ofte hører vi ikke at ugudelige, vantro mennesker blir frikjent i gravtaler og på andre måter får ros og blir anerkjent som kristne.

Men de troende blir ikke spart.

Å være for "mild" på bekostning av sannheten er en like stor styggedom i Herrens øyne som å være for hard.

I v. 17 står det: "En venn elsker alltid, og en bror fødes til hjelp i nød."

Det passer i sannhet på vår beste venn, synderes Frelser. Han ble vår bror og ble født som en hjelp i nøden.

Det er godt å ha gode venner, men bedre å ha brødre. Der er en enda dypere grunn for hjelp. Guds barn er ikke bare venner, men søsken. De er bundet sammen ved en åndelig fødsel.

Om v. 18 viser vi til Ord 6:1-5.

v. 20 peker igjen på at ulykken må ramme en som er vrang i sin tale, fordi det vitner om et falskt hjerte.

Her kan vi vise til v. 27-28 der det er talt om å være "sparsom med sine ord". Vi skal ikke forsnakke oss i hissighet, men være "kaldsindige" på en god måte. Det er å være behersket av Guds Ånd og heller tale få ord enn for mange.

Tungen er et lite lem, men et lem som vi må våke mye over. Det er like viktig å kunne tie som å kunne tale.

Det står også at en dåre kan regnes som vis om han tier. Slik er taushet blitt anerkjent som den rette visdoms følgesvenn.

Men dårens taushet kan likevel ikke vare lenge. Hans mål vil røpe ham.

Men la oss akte alvorlig på denne påminnelsen som her også er gitt til Guds barn. Det er mye i det gamle ordet: "Å tale er sølv, men å tie er gull."

v. 22 peker igjen på velsignelsen av å ha et glad hjerte: "Et glad hjerte gir god legedom, men en motløs ånd tar margen fra benene."

Et glad hjerte får man ved å se mye på Herren, på hans makt og nåde. For intet er umulig for Gud. Han kan flytte fjell.

Så stor er ingen nød å finne,

som ikke for hans kraft må svinne.

I denne sammenheng har vi godt av å minnes det som står i v. 24: "Den forstandige har visdommen for øye, men dårens øyne er ved jordens ende."

Det er visdom å feste sitt øye fast på Herren i alle ting. Og det er dårskap slik verden gjør å søke hjelp alle andre steder, bare ikke hos Herren der de burde søke den. Dessverre gjør også Guds barn det noen ganger.

Det er meningen med ordet om at "dårens øyne er ved jordens ende". De er alle steder unntatt der de skulle være.

Gå til Ord 18:1-24

Ord 18:1-24
Kapitlet begynner med å omtale en såkalt "egensindig". Om ham blir det sagt at han "følger bare sin egen lyst, og ypper til strid mot all sunn visdom".

Dette sinn er jo ikke ukjent i dagliglivet. Og vi skal være på vakt når vi merker noe av det hos oss selv. Det er et sinn som stadig bryter ned og kritiserer, men ikke har noe å bygge opp.

v. 2 sier at dåren stadig utbasunerer tomheten i sitt hjerte. I sin selvgodhet mener han å kunne gjøre hele verden salig.

v. 3 peker på at et merke på den ugudelige er at der han kommer, "kommer også forakt". Han kaster skam over andre og er ikke redd for å håne, fordi han i sitt hjerte er overmodig og forakter alt det som ikke behager ham.

v. 4 peker på Ordets velsignelse. Ordet kalles "dype vann, visdommens kilde er som en bekk som veller fram".

Så mye velsignelse er det i Ordet når det er hentet fra de himmelske høyder.

Om v. 5 viser vi til Ord 15:15.

v. 6-8 peker igjen på den fordervelse som strømmer ut fra dårens munn både for ham selv og for andre. "Hans munn roper etter pryl," står det. Det betyr at han skaffer seg selv slag ved sin dårlige tale.

Hvor sant er det ikke det som står i v. 8: "Baktalerens ord er som lekre retter, og de trenger ned i menneskets indre." Ja, mange giftige, onde ord er båret fram under en spøkefull maske. De lød så uskyldige, men trengte likevel inn som kvasse giftpiler.

Det er farlig å skjemte når Herren ikke helt og holdent får lov å ha makt over det. Ved kåthet og ap kan vi lett gå over grensen.

I v. 9 kalles den late en bror til ødeleggeren. "Den som altså vet hva godt han burde gjøre, men ikke gjør det, for ham er det synd" (Jak 4:17). Mange går fortapt på grunn av det de forsømte, like mye som det de gjorde galt.

I v. 10-11 settes Guds folks vern opp mot verdens vern. Verdens vern er dets gods, men Guds folks "faste tårn" er Herrens navn. Det er et herlig tårn å løpe til!

Herrens navn betegner hele hans herlige vesen, hele hans frelses og nådes åpenbaring. Og den møter oss mest av alt i Jesu-navnet.

Det står: "Til det løper den rettferdige og blir berget." Ja, det gjelder å løpe til Herrens navn, ikke vente, for bare der er det vern for den ondes brennende piler.

v. 12 er omtrent likt med Ord 15:33. 16:18. Men gjentagelsen er sannelig nødvendig. For er det noe vi har bruk for å minnes, er det nettopp at hovmod er veien til undergang, men ydmykhet er veien til ære.

I v. 13 får vi et godt, praktisk råd: først høre før vi svarer. Det motsatte er å tale før vi har hørt alt, og det er tegn på at hjertet ikke er stille for Herren.

v. 14 minner oss om ikke å kaste bort vår frimodighet. Den som går motløs i striden, vil ikke vinne seier.

v. 15 peker på et kjennetegn på sann visdom, nemlig at man stadig erkjenner sin dype trang etter mer lys. Og man er rede til å "kjøpe kunnskap", altså ofre noe for å nå videre. Å mene at man er fullt ferdig er et tegn på dårskap. Den vise går alltid i skole.

v. 16 omtaler vakre frukter av gavmildhet. Den lukker opp dør etter dør for et menneske og leder det framover også til innflytelse.

Dette sies her slik: det "fører ham fram for store herrer". Men denne veien til storhet er ikke mye ettertraktet. Den smaker ikke godt for den gamle, gjerrige Adam.

v. 17 oppfordrer oss til å høre begge parter i en sak. Ofte er det sant at den som først kommer til orde, kan synes å ha rett. "Men så kommer motparten og gransker hans ord."

Om v. 18 der avgjørelse ved loddkastning omtales, viser vi til Ord 16:33.

v. 19 peker på at strid mellom nære slektninger er det aller vanligste, nettopp fordi det er så unaturlig på alle måter.

Kjennetegnet på søsken, også Guds barn, skulle jo være innbyrdes kjærlighet. Hvert enkelt Guds barn må se det som sin hellige plikt å demme opp for trette. Om bare Herren kan komme til, vil også det sinn komme som hindrer uenighetens ild i å blusse opp.

v. 20-21 peker på at våre ord alltid vil bringe en høst med seg, enten til død eller til liv ettersom tungens sæd er. "Hver den som gjerne bruker den, skal ete dens frukt," det vil si den som bruker tungen mye.

Det minner oss om ordet i Matt 12:37: "For etter dine ord skal du bli kjent rettferdig, og etter dine ord skal du bli fordømt."

v. 22 er et meget betydningsfullt ord. Der står: "Den som har funnet en hustru, har funnet lykke, og har fått en god gave fra Herren."

Den som har funnet en hustru, står det, altså ikke tatt den selv, men funnet den kvinne som var bestemt av Herren. Slik ble Eva en gang gitt til Adam som en Herrens gave. Han har "funnet lykke, og fått en god gave fra Herren". Det vil si en nådegave.

En troende mann kalte en gang sin hustru for "et stort stykke nåde". Og slik er det når man har fått sin ektefelle som en gave fra Gud.

Alt det Gud gir er nåde, selv om det også kan følge trengsel med.

Helt annerledes er det når man ikke venter på Herren i denne saken for å finne den han har bestemt. Hvis man selv vil ta en i en kjødelig ånd, får man ofte ikke en lykke men en ulykke, slik det med rette er sagt.

Ved valg av hustru gjelder det virkelig å la seg lede av Herren. Og det gjelder ikke minst for dem som står i en prestegjerning.

Mange prestekoner har vært en hindring ikke bare for hele mannens gjerning, men også for hans frelse.

v. 23 taler om en sannhet som vi ofte ser i det daglige liv: "Den fattige kommer med ydmyke bønner, men den rike svarer med hårde ord."

Dette er en av vanskene ved å være rik. Det fører lett til hårdhet. En av godene ved de små kår er at man lettere blir holdt i ydmykhet.

Overfor Gud er det godt å være den fattige som taler med ydmyke bønner. Gud svarer ikke med harde ord, men han "gir alle, villig og uten bebreidelse" (Jak 1:5).

Det siste vers i kapitlet innskjerper at det ikke kommer an på hvor mange venner man har, men på hvordan de er. Det spørs ikke etter kvantiteten men etter kvaliteten.

De mange venner man kan vinne så lenge man er i verden, veier ikke mye mot de venner man får som et Guds barn. Og de er slett ingen ting mot den vennen som satte livet inn for oss, nemlig vår Jesus, som er prøvet av mange og funnet trofast av alle.

Gå til Ord 19:1-29
Ord 19:1-29
v. 1, 4, 7 taler om den fattiges kår i motsetning til den rikes.

Den fattige får ikke mange venner. Ja, når det går riktig tilbake for ham, kan endog hans egen slekt være kald og støte ham fra seg (v. 7).

"Han jager etter ord som ikke er å finne." Det er vennlige og kjærlige ord og ord om hjelp som forsvinner mer og mer hvor mye den fattige så "jager" etter dem.

Den rike får derimot mange venner på grunn av sitt gods. Men likevel lovpriser ordet her (v. 1) den fattige som "vandrer i ustraffelighet". Det betyr å vandre med Gud i troen, og han er mer lykkelig enn den som kanskje har denne verdens gods, men er fattig i Gud.

Herren har i lignelsen om den rike mann og Lasarus gitt oss et slående bilde på sannheten i dette.

v. 2 advarer mot ubetenksomt hastverk. Det blir lastverk og fører lett til beklagelige fall.

I v. 3 har vi en dyp sannhet som virkelig åpenbarer menneskehjertets skrekkelige fordervelse.

"Menneskets egen dårskap ødelegger hans vei, og hans hjerte raser mot Herren." Slik står det her. Når mennesket ødelegger for seg selv, får Herren likevel skylden. Det knurrer mot ham, og det er vitnesbyrd om at slangegiften har gjennomtrengt menneskesjelen.

v. 5, 9 lyder omtrent likt, og begge peker på at falskt vitnesbyrd ufravikelig fører straff med seg. Man kan ikke krenke Herrens navn ustraffet.

v. 6 peker på faren ved å være gavmild og overlegen i samfunnet. Mange kan da bli fristet til å smigre en av den grunn.

v. 8 taler om den sanne kjærlighet et menneske må ha til sin sjel og sitt liv ved å skaffe seg den rette innsikt og vandre i lyset. Den som hårdnakket vandrer i mørket, er ubarmhjertig og hard mot sitt eget liv.

v. 10 minner om hvor vanskelig det er for den som har vært underordnet både etter sin stilling og sin åndelige utvikling, å oppføre seg rett i en overordnet stilling.

Vi har det samme i et gammelt dansk ordtak: "Når snavs* kommer til ære, vet det ikke hvordan det vil være." (Snavs: skitt; det som lite er.)

v. 11 peker på noe som vi ikke nok kan ta oss til hjertet, nemlig at "et menneskes klokskap gjør ham langmodig, og det er en ære at han overser krenkelser".

Ja, det er både klokt og ærefullt i Guds øyne å vise langmodighet og ikke henge seg fast i en fornærmelse.

I v. 12 tales om kongens vrede og kongens nåde, hvor alvorlig den første er og hvor salig den siste er. Men gjelder dette en jordisk konge, hvor mye mer da den himmelske.

I v. 13 tales om to av de største ulykker på jorden, nemlig dårlige, ugudelige barn (se også v. 26) og en trettekjær hustru. Det står at "en kvinnes tretter er et stadig takdrypp".

Slike kvinner med bitre, ustoppelige tunger er jo ikke ukjent. Og de ligner i sannhet et takdrypp. Det blir sagt at det endog kan uthule en stein.

Som motsetning framheves den forstandige kvinne (v. 14). Mens man kan arve hus og gods etter foreldre, er en forstandig, saktmodig og blid kvinne en nådegave "fra Herren".

I v. 15, 25 blir dovenskapen refset. Ved den blir et menneske slapt både åndelig og timelig. Det står at "dovenskapen senker en i dyp søvn, og den late skal sulte".

Det gjelder sannelig også i Guds rike. De som ikke av hele hjertet trenger seg fram for å gå inn gjennom den trange porten, kommer til å falle i søvn. De drømmer kanskje om å bli mett i verden, men får ingen ting.

Det er godt for den som våkner opp i tide og søker livsens brød hos Jesus. Ordet i (v. 16 passer på en slik sovende, lat sjel: de akter ikke på "sin ferd" og er like glad hvor de går hen.

Det fører til evig død. Men vil man "bevare sin sjel" må man akte på budet og la Guds ord være lykt for foten. Og det krever kamp. "Til himlen går man ei uti sin rolig mak," slik står det i en salme, og det er en dyp sannhet.

Den tro som vil med lempe

og uten møye frem,

den tro som ei vil kjempe

seg gjennom verden hjem,

den tro er død og kold,

ei verd en tro å nevne,

har ingen kraft og evne

mot Satans pil og skjold.

I det vakre ordet i v. 17 pekes det på den beste bank vi kan sette våre jordiske midler i og endog få evige renter. "Den som forbarmer seg over den fattige, låner til Herren, og Herren skal gjengjelde ham hans velgjerning," står det.

Det må selvfølgelig skje med et ydmykt sinn og ikke som en fariseer. For fariseeren har "allerede fått sin lønn", sier ordet (Matt 6:1-2).

Men endog bare et glass kaldt vann som blir gitt i Jesu kjærlighet for Jesu skyld, skal etter Herrens løfte få sin nådelønn (Matt 10:42).

v. 18-20 taler om å øve tukt og å ta imot tukt. Det er ganske nødvendig. Det blir særlig lagt oss på sinne når det gjelder barna. De behøver tukt.

Men tukten må være i håp og ikke i lidenskapelig vrede, som likesom gir opp håpet for den man tukter.

Djevelen kan jage opp vreden på en slik måte, og særlig hos en far, at hjertet kan bli iskaldt mot det barnet som har faret vill. Ja, det kan også bli til hat, som i Guds øyne er det samme som mord.

"Manns vrede utretter ikke det som er rett for Gud," heter det. Men ofte er det ingen annen utvei enn å la den hissige bøte og betale de bitre lærepenger som alltid følger med når man lar den lidenskapelige vrede rå (v. 19).

v. 21 taler om de mange planer som kan finnes i et menneskehjerte. "Men Herrens råd skal stå fast," blir tilføyet. Vi skal være forsiktige med de mange planer som dukker opp i våre hjerter, og ikke gi dem for stort råderom.

Vi skal heller gå ned på kne og be om lys over Herrens råd.

Han har jo sagt: "Jeg er Herren din Gud som lærer deg å gjøre det som er deg til gagn, som fører deg på den vei du skal gå" (Jes 48:17).

I v. 22 pekes på hvorledes hjertets lys til å hjelpe er prøvestein på den sanne kjærlighet, selv om evnen til å hjelpe er liten.

En fattig med et barmhjertig sinn er bedre enn den som har evner, men mangler vilje. Derfor lyver han når han sier han ikke kan.

v. 23 peker på tryggheten og velsignelsen i å leve i Herrens frykt.

I v. 25 er pekt på hvorledes tukten over en spotter ofte kan hjelpe andre, selv om spotteren ikke vil høre. "Den uforstandige" (dansk: uerfarne) som var nær ved å bli forledet av spotteren, kan slik bli advart.

Derfor må vi aldri mene at et alvorlig sannhetens ord er forgjeves, selv om det kan se slik ut. Andre som vi kanskje tenkte minst på, kan ta ordet til seg og la det bli til frelse for sin sjel.

Men tukt er ikke bare nødvendig for spottere og uforstandige, men også for den forstandige som er opplyst av Guds Ånd. Slik gartneren alltid må bruke kniven på vintreets greiner, trenger også et Guds barn igjen og igjen irettesettelse for å bære mer og mer frukt.

Men lykkelig er det Guds barn som bøyer hjertet til å ta imot irettesettelse uten å bli vred. Det er et godt tegn på den sanne storhet for Gud.

v. 26-27 taler om en sønn som ikke vil høre på formaning. Derfor må han fare vill og knuser farens og morens hjerte.

v. 28-29 taler om spottere som har uretten som en nytelse. De "sluker" den med begjær. Men ordet er alvorlig: "Straff er fastsatt for spottere og pryl for dårenes rygg." Guds dom ligger ferdig og vil komme i sin tid. Gud lar seg ikke spotte.

Gå til Ord 20:1-30

Ord 20:1-30
Kapitlet begynner med å tale om den onde ånd som ligger gjemt i berusende drikk. Der den får makt over et menneske, følger spotten med samt en mengde andre synder og særlig utukt.

Hver synd har liksom en ond ånd med seg som spesielt leder angrepet. Drukkenskap settes opp som en slik demonisk ånd som forblinder et menneske.

I v. 2, 8, 26, 28 er talt om konger, om kongens vrede. Den er berettiget når den viser seg i rettferdighetens tjeneste overfor det onde (v. 8, 26). Men det tales også om miskunnhet og sannferdighet som grunnpillarer. Bare de kan bevare kongens trone rett (v. 28).

Uttrykket i v. 26 om at kongen lar hjulet gå over de ugudelige, henviser til en fryktelig straffemetode på den tid. Da lot man treskevognens hjul gå over forbryterne slik at de omkom.

v. 3 omtaler det som også ble nevnt i Ord 19:11: at "det er en ære for en mann at han holder seg borte fra trette," mens "enhver dåre ypper strid". (Dansk: velter seg inn i den.)

Verdens begrep om ære er forvent. Det framgår blant annet av de mange rettssaker som ofte har sitt opphav i rene bagateller.

Og vi kan også peke på det beryktede uvesen med dueller som florerer i vårt naboland i sør. Her regnes det nettopp som en ære ikke å tåle den minste antydning til fornærmelse.

Guds ord har andre begrep om ære.

I v. 4, 13 tales igjen om lathet. Den late vil ikke pløye om vinteren. Han gidder ikke. Han elsker søvn og makelighet. Men derfor får han heller ingen høst.

I Israel brukte man både å pløye og å så om vinteren, dvs. fra oktober til desember. Dette ordet peker også på den fryktelige skuffelsen som en gang vil møte mange vantro mennesker. De vil nok høste frelsen, men vil ikke arbeide på sin sjels frelse mens det er dag.

v. 5 peker på at "tankene i en manns hjerte er et dypt vann". Det er ofte vanskelig å komme til bunns i det et menneske pønsker på i sitt hjertes innerste.

"En forstandig mann kan dra det opp," står det. Det gjelder om å ha den rette menneskekunnskap. Den visdom må vi også be Gud om. Den er mye verd om man virkelig skal være til hjelp for mennesker.

Ordet i v. 6 vitner også om stor livserfaring, om enn av et vemodig slag. Det står: "Mange mennesker roper høyt, hver om sin kjærlighet. Men hvem finner vel en trofast mann?"

I nøden viser mange kjærlighetserklæringer seg å være uekte. Men Gud være takk! Én trofast mann har nå denne jord sett. I hans munn ble det ikke funnet svik.

Og trofasthet finnes i mennesker i samme grad som vår Herre Jesus har makt i oss, han som var det trofaste og sanndrue vitne.

v. 7 minner om det vi hørte i Ord 14:26 og Sal 112: og vi viser til det.

v. 9 er et alvorlig slag mot all selvrettferdighet, for det står: "Hvem kan si: Jeg har renset mitt hjerte, jeg er fri fra min synd?"

Nei, i den forstand er ingen ren at vi selv har renset vårt hjerte. Bare Jesu blod og rettferdighet kan gjøre en synder ren for Gud. Og det kan også rense fra all synd og gjøre en uren synder hvitere enn snø i Guds øyne.

v. 10, 23 advarer mot all falskhet og uærlighet. Det er en styggedom for Herren. Fullstendig ærlighet og redelighet også i handel må være målet i alt for en troende kjøpmann.

Ordet for "mål" i (v. 10 er "efa" på hebraisk, et hulmål for tørre ting, i likhet med vårt skjeppe.

v. 11 peker på hvorledes hjertelaget allerede ved oppdragelsen av de unge viser seg i gjerninger. Derfor må vi gi nøye akt på hvorledes barnet oppfører seg, for at ville skudd kan skjæres bort i tide.

v. 12 synger Herrens pris, for han har skapt det underfulle øre og øye.

v. 14 minner igjen Guds barn om å være våkne i handel og vandel. Vi må ikke gjøre som verden og si at varen er dårlig på forhånd, og senere rose oss av at vi har fått den billig.

v. 15 viser oss de sanne verdier. "Lepper som taler kunnskap", dvs. lepper som taler gode og sanne ord gjelder mer enn gull og mange perler for Gud.

v. 16 viser oss følgene av at man lettsindig borger for andre som man ikke kjente godt nok. Det må man betale for, og ofte mister man endog det mest nødvendige som klærne. Retten tillater den som har krav å gå til kausjonisten og "ta pant av ham". Se også Ord 6:1-5.

v. 17 vitner om at alt det vi tjener ved bedrag blir beskt i det lange løp.

v. 18 peker på betydningen av alvorlig rådslagning før man tar en beslutning (se Ord 15:22). Her nevnes spesielt krig - der kreves mye rådslagning.

Det minner om Herrens lignelse i Luk 14:31. Der taler han om å overveie nøye før man går inn i den store krigen som kommer, når man vil følge Jesus ærlig.

Det er noe av velsignelsen som Gud har lagt ned i det hellige samfunn. Det må vi ikke forsømme, men holde rett rådslagning. Slik kan Herrens krig føres etter den rette ledelse både i det enkelte Guds barns liv og i Guds barns arbeid i indre og ytre misjon.

v. 19 taler et alvorsord mot alle baktalere og alt sladder. Ordet legger oss på hjerte å være varsom med hvem vi betror oss til.

v. 20 er en meget alvorlig advarsel til barn som trosser foreldre. "Den som banner sin far og sin mor, hans lampe skal slokne i belgmørke."

Han skal altså overlates til vredens dom. Lampelyset brukes til å betegne den vennlige lykke og fred. At lampen blir slukket, betyr at Guds vredes dom kommer til å hvile over et menneskeliv. Vi har ikke få bevis på at dette ordet er sant.

v. 21 taler om at en arv som man river til seg, aldri kan bli til velsignelse. Det kan skje ved at man ønsker arvelateren skal dø, eller bruker falske midler for å få tak i arven.

Også dette ordet har bud til mange mennesker. Bare det vi får av Guds hånd, kan bli til velsignelse.

v. 22 har en advarsel mot å ta seg selv til rette, og en formaning til å overlate sin sak til Herren. Det gjorde vår store Herre og Mester (1Pet 2:23). I dette ordet er det en tukt, men også en velsignet trøst.

Vi må ikke forstå v. 24 slik som muslimene gjør, nemlig at alt er forutbestemt. Slik får Gud i virkeligheten skylden for alt det onde vi gjør.

Nei, meningen med dette ordet: "Herren styrer mannens skritt", er at Herren leder de ytre hendelser slik at hans vilje skjer, selv om ikke mennesket lever etter hans gode vilje. Også det onde som mennesket gjør blir slik nødt til å tjene Guds sak.

Dette ordet gir altså ingen frihet til å si: "Jeg skulle vel inn i dette. Det var bestemt slik for meg." Slik taler ofte vantro mennesker, endog når de er falt i hor eller annen elendighet som de selv er skyld i. Slik tale er spott mot Gud.

Men det er en salig trøst for Guds barn. Vi vet at vi kortsynte mennesker ikke styrer. "Hvordan skulle et menneske skjønne sin vei?" Herren vil lede sitt bedende barn ved sin sterke hånd.

v. 25 advarer mot å gi Herren løfter i tankeløshet. Det er farlig å vie noe til Herren og kalle det vi vil gi Herren for et offer, når vi senere angrer det. Da blir det lett et kainsoffer i stedet for et abelsoffer.

En troende mann hadde en gang bestemt at han ville gi verdien av et lam til Herren. Han hadde tenkt seg at han ville få 20 kr. for det når han solgte det.

Men han fikk 30 kr. Og straks begynte det gamle menneske i ham å diskutere med det nye menneske om at han egentlig hadde ment 20 kr. Samvittigheten sa nok at det var lammet han hadde lovet å gi til Guds rikes sak. Men det ble likevel til at han beholdt 10 kr. selv.

Neste dag fant han ett av sine lam dødt. Da forstod han hva Herren ville si til ham. Det han hadde lovet Herren, skulle han også gi.

Men gjennom alt dette lærte han at det gjelder å være varsom med det man lover. Og det kan også vi lære. For Gud elsker en glad giver.

Om hjertet ennå er for trangt til å gi større offer, må vi nøye oss med å gi mindre. Ellers kan vi lett bringe skam over Guds navn ved å love noe som vi senere angrer.

v. 27 peker på at menneskets ånd er av høy verdighet og adel. Her vises til dens opprinnelse som en "Herrens lampe". "Den ransaker alle kamrene i hans indre."

Det minner om ordet i 1Kor 2:11: "For hvem blant mennesker vet hva som bor i et menneske, uten menneskets egen ånd som er i ham?"

Menneskets ånd er den ånd Gud har blåst inn i vårt støv. Det er som lampen som lyser opp i vårt mørke lønnkammer i hjertet. Den er det indre øye, og med det kan vi se uavhengig av det ytre.

Men lampen brenner likevel matt på grunn av synden. Vi kjenner bare litt til oss selv, til den strålende lampe som heter Guds Ånd, kommer for å gjennomlyse vårt dunkle indre.

Da ser vi at det sannelig er gjemt mye stygt i hjertets mørke kroker.

Det er godt for den som lærer å kjenne sin misgjerning i tide. Guds lampe kaster da sitt strålelys over ham som døde på korset og bar vår straff.

v. 29 taler om at kraften er de unges pryd, mens de grå hår er de gamles ære.

De unge som har et rett hjerte for Herren, har kraft til å overvinne vansker. Og det er en herlig pryd også blant Guds barn. Det viser seg at det friske trosliv blant de unge har en ganske spesiell kraft til å gå på og vinne seier for Herren.

Derfor skriver også apostelen Johannes (1Joh 2:14): "Jeg har skrevet til dere unge, fordi dere er sterke, og Guds ord blir i dere, og dere har seiret over den onde."

Mens kraften er de hellige unges pryd, blir erfaringen de gamles smykke. Her omtales den som de grå hår. Erfaringen og de modne år har også en uunnværlig betydning for livet i Guds menighet.

Når de unges kraft og friskhet og de gamles erfaring og modenhet kan arbeide godt sammen, da blir alt en pryd og et smykke for Jesu navn.

Det siste vers i kapitlet, v. 30: har en sannhet som i alle fall myndighetene ikke må glemme. Det er at noen mennesker ikke kan bli hjulpet uten ved legemlig straff, det vil si en straff som de for alvor får merke i sin kropp. Det sier ordet her "renser bort det onde".

Der myndighetene blir ettergivne i straffelovene, vil nok råhet og ondskap løfte hodet høyt. Ordet her har rett i at myndighetene ikke må "bære sverdet forgjeves".

Gå til Ord 21:1-15

Ord 21:1-15
Det første vers i dette kapitlet har ofte vært til stor trøst for Guds folk. Herren kunne bøye Esaus hjerte til å være vennlig mot Jakob, selv om Esau ikke var omvendt.

Her tales særlig om at kongens hjerte er under Herrens makt. Det har sin spesielle grunn i at mange menneskers ve og vel avhenger av kongens beslutning. Det var særlig aktuelt under enevoldskonger, og de østerlanske konger hadde slik makt.

Selv om en konges hjerte ikke er omvendt, kan Herren på underlig vis bøye hans bestemmelser som "bekker". Slik gjør også bonden når han leder bekken i kanaler eller slanger for å vanne jorden der han vil.

I dette har vi en stor trøst og en sterk oppmuntring til å etterkomme Guds befaling om å be for konger og for alle dem som er i høy verdighet.

Menighetens historie har mange vitnesbyrd om dette. Keiser Augustus måtte befale at "all verden skulle innskrives i manntall". Da var tidens fylde kommet, og Guds Sønn skulle fødes i stallen i Betlehem.

Keiser Konstantins hjerte ble bøyet til å gi de kristne religionsfrihet m. m. Derfor er det med rette blitt sagt at den som ber flittig for landets konge, kan komme til å øve større innflytelse enn mange ministre i kongens råd.

Bare når det gjelder omvendelsen kan ikke Herren bøye hjertene med sin allmakt. Der må mennesket velge i frihet, selv om det også på dette punkt er hemmelighetsfulle dybder i forholdet mellom Guds allmakt og menneskets frihet. Vi makter ikke å forstå dette.

Om v. 2 viser vi til Ord16:2 som er nesten identisk.

v. 3 innskjerper en sannhet som igjen og igjen blir understreket i Guds ord. Det er at hjertet må være oppriktig og lydig mot Guds vilje. Det er mer velbehagelig for Gud enn et ytre offer uten et slikt sinnelag.

Vi minner her om Kains og Abels offer og om den gamle Samuels ord til Saul i 1Sam 15:22: "Har vel Herren like meget behag i brennoffer og slaktoffer som i lydighet mot Herrens ord? Nei, lydighet er bedre enn offer, lydhørhet er bedre enn fettet av værer."

Den samme tanken finner vi i v. 27 i dette kapitlet. Der står det klart at "de ugudeliges offer er en styggedom, og enda mer når de bærer det fram og har ondt i sinne".

Slik er det i den katolske kirkes avlatshandel blitt gitt mange offer med den tanke å berolige samvittigheten overfor en synd man levde i.

Og mye av altergangen som skjer av vane hos oss henger også sammen med den samme tanken. Med et slikt offer kan man rolig fortsette sitt gamle syndeliv.

v. 4, 24 taler om den oppblåste, hovmodige stolthet som et ugudelig menneske har. Ofte leder det ham til å spotte det Guds ord som setter ham på den ydmyke plass.

Her tales om "de ugudeliges lampe". Det betyr den medgang de kan ha for en tid og på det lys de kan spre om seg ved en eller annen naturlig god egenskap. Slik vil de vise sitt "gode hjerte" mot andre.

Alt dette er i virkeligheten bare "stolte øyne og overmodig hjerte". Det ser man når Guds Ånds lys lærer oss å kjenne vårt hjerte.

v. 5 innskjerper også en meget betydningsfull sannhet, nemlig at det er det flittige, stille og vedholdende arbeid det kommer an på. Hastverk fører ikke til noe.

Luther sier med rette om dette: "Hastverk blir trett og gir snart opp, men ro og iherdighet fullfører arbeidet."

v. 6-7 peker på forbannelsen som følger med et vantro menneskes jag etter mammon. Det hele er bare "et pust som blir borte i luften". Frukten av å bøye kne for verdens fyrste på denne måten er døden. Å jage etter verden er i virkeligheten å søke døden.

v. 8 peker på lysten til å gå krokveier som følger med en dårlig samvittighet. Den rene går derimot rett fram, og den rene er det oppriktige og ærlige sinn overfor Gud.

Om vi merker lysten til å gå krokveier hos oss selv og ikke veien rett fram, gjelder det sannelig å gi akt. For da må noe av djevelens vesen være med i spillet.

I v. 9 finner vi en bitter sannhet som vi finner mange eksempler på i det virkelige livet. I Østen var hustakene flate, og de kunne brukes til oppholdsrom. Om det ikke var behagelig i regn og kulde, var det likevel bedre enn å bo i hus sammen med en trettekjær kvinne, sier Salomo.

v. 10 peker på den ubarmhjertighet som ikke skåner noen. Dette sinn finner vi i verden. Verdens mennesker kan fortelle sladderhistorier og være bitende onde også mot dem som de ansikt til ansikt kaller sine venner.

Om v. 11 viser vi til Ord 19:25.

v. 12 peker på den tordensky som henger over de hus der man lever uten Gud. Et liv og et hjem uten Gud fører seg selv til sin egen undergang. Hvor ofte har ikke Guds folk sett dette.

v. 13 er et ve-rop over ubarmhjertighet og minner om ordet i Jak 2:13: "For dommen skal være uten barmhjertighet mot dem som ikke har vist barmhjertighet." Mye av Guds dom må vi se i lyset av dette ordet.

v. 14 peker på hvordan en gave kan "stille vrede". Også i arbeidet for Guds rike har en skjult gave gitt i kjærlighet ofte utrettet store ting for å åpne et lukket hjerte. Det skal Guds barn huske. En appelsin til en vrang syk person har noen ganger banet vei for Guds ord.

v. 15 peker på den indre glede som kommer ved å gjøre det som er rett for Gud. Det er en av Guds folks salige gleder.

Gå til Ord 21:16-31
Ord 21:16-31
v. 16 viser oss følgen av å "forville seg bort fra klokskapens vei". Klokskapens vei betyr her den sanne visdoms vei eller Guds vei. Da havner man "blant dødninger". Det er et vemodig, men betegnende navn for samfunnet i den vantro verden og for fortapelsen.

I v. 17 tales om å elske forlystelser. Av sammenhengen ser vi at det betyr verdens glede, den glede som beror på "vin og olje". I Østen ble gjestene salvet med olje.

Et slikt liv i verdslige forlystelser og selskap fører til armod. Det kan også føre til jordisk armod når man vil være med over evne. Men i alle tilfelle blir det en grenseløs åndelig armod og fattigdom, og det viser verdslige selskap.

Mer enn ett verdslige menneske har våknet når de virkelig ser tomheten og hulheten i de såkalte selskaper i verden.

Ordet i v. 18 sier oss at Guds dom en gang vil ramme de ugudelige og troløse til "løsepenger" for de oppriktige, dvs til utløsning for dem.

Dommen over verden blir inngangen til Guds folks evige frihet på den nye jord.

Allerede her på jord skjer noe lignende. Vi kan f. eks. peke på historien om Akan på Josvas tid. Da Akan ble dømt og det skjulte bann var tatt bort fra folket, ble det utløst fra vreden.

v. 19 peker på det samme som v. 9.

v. 20 peker på den jordiske velsignelse som følger med visdommen, ved at visdommen også lærer menneskene å forvalte de jordiske ting på en rett måte, uten overdådighet.

Det er fint når Guds barn kan bære denne visdommens frukt og være gode husholdere uten å være gjerrige.

Et par troende mennesker gikk en gang rundt for å samle inn til Guds rikes sak. De kom til et sted hvor de ventet å få en god gave, men de ble noe betenkt da de hørte mannen gikk i rette med tjeneren fordi han hadde latt et stykke tau ligge ute og bli ødelagt.

Likevel fikk de en stor gave, og de kunne ikke la være å si hva de tenkte da de hørte ham tale med tjeneren. Mannen smilte og sa: "Nettopp ved å se etter de minste ting og ikke la noe bli ødelagt, blir jeg i stand til å gi til Guds rike, som jeg gjerne vil."

Det er slik det skal være.

Det er nettopp denne dype tanken som ligger i dette ordet: "Kostbare skatter og olje er det i den vises bolig," og han tilføyer: "Men dåren gjør ende på det." Erfaringen i livet bekrefter dette mange ganger.

Mange penger blir ødelagt ved spekulasjoner, overdådighet og deltagelse i verdens tomme gleder. Mange millioner kroner blir f. eks. kastet bort i berusende drikk bare i vårt land.

v. 21 inneholder et rikt løfte om at den som søker de himmelske skatter, også skal finne dem, finne "liv, rettferdighet og ære". Ja, et evig liv, en fullkommen rettferdighet ved troen og ære for Gud - det er den kostbare perle den får som søker Gud av hele sitt hjerte.

v. 22 peker på at Åndens makt er større enn all menneskelig makt. Den sanne visdommen vinner til slutt seier, og ikke den ytre makt.

v. 23 taler om en dyp sannhet som det lønner seg å gi nøye akt på: "Den som vokter sin munn og sin tunge, frir sitt liv fra trengsler."

Bitre, ukjærlige ord, en tankeløs og ubetenksom tale har ofte medført en mengde ytre vanskeligheter, samt mange indre trengsler av bitterhet, ond samvittighet og mye annet.

v. 25-26 peker på hvor ufruktbar den lates ønsker er. Han skyr den møye og anstrengelse som må til for å nå målet. Derfor blir hans ønsker bare en pine, en tom lengsel og unyttig klage.

Dette "dreper ham" og fører til at han går til grunne både legemlig og åndelig.

Luther sier om dette: "Der er late predikanter, herskere, husfedre som vil ha himmel, ære og gods uten å arbeide eller lide."

"Men den rettferdige gir og sparer ikke," står det. Den rettferdige er den som i troens lydighet ikke sparer seg selv. Han får velsignelse i sitt indre liv og over sin gjerning. Slik får han nok, ikke bare til seg selv, men også for å kunne gi til andre.

v. 28 taler om dommen over et løgnaktig vitne, men tilføyer: "Men en mann som hører etter, skal alltid få tale." Det betyr at den som undersøker en sak før han taler, vil få noe å si som har vekt. Han vil bli hørt igjen og igjen.

v. 29 viser at alle blir drevet fram på den vei de har valgt. Den ugudelige blir forherdet ved det samme ord som den oppriktige blir befestet ved.

I det åndelige hersker det aldri stillstand. Det går enten framover eller tilbake. Og det er et virkelig alvorlig ord å tenke på!

v. 30 peker på at all menneskelig visdom er intet i forhold til Guds evige, dype visdom. Den er bare som en dråpe i et hav som ikke kan måles. Det har Guds barn godt av å minnes for å bli ydmyke.

Ved denne tanken føres vi over til det neste vers, som er det siste. Det taler om at vi nok skal ta alle forholdsregler som visdom og forstand sier oss, men "seieren hører Herren til".

Slik gjelder det i alle de store ting som når konger fører krig, som ordet her hentyder til: "Hesten blir gjort ferdig til stridens dag."

Men det gjelder også i de små, daglige forhold. Vi må ikke forsømme noe av det vi kan gjøre. Men så skal vi også være stille og hvile i at "seieren hører Herren til".

Gå til Ord 22:1-16

Ord 22:1-16
Kapitlet begynner med å peke på velsignelsen av å ha et godt navn. Et godt navn slik verden liker det betyr dessverre ofte et dårlig navn hos Gud.

Men når vårt navn er knyttet sammen med Herrens navn, da kan vi glede oss om vårt navn har en god klang i Guds menighet. Ja, vi tør også glede oss når vårt navn vekker respekt i verden, selv om verden ikke elsker det.

Har Gud gitt oss et godt navn i Guds menighet, er det visselig "mer verd enn stor rikdom". Og vi bør våke over denne skatten og ikke sette den på spill ved lettsindighet.

Det beste ved et godt navn blir likevel når alt kommer til alt, dette: å ha sitt navn skrevet i livets bok.

v. 2, 7, 9, 16 taler om rik og fattig, denne motsetning som spiller så stor rolle her på jord. v. 2 har et meget stort innhold, selv om det er kort: "Rik og fattig møtes. Herren har skapt dem alle."

Dette sier ikke bare at Gud har skapt alle mennesker. Men han har også ordnet det slik i sin store visdom at noen har mer enn andre. For det er nødvendig for slektens utvikling at menneskene ikke kan unnvære hverandre. Den rike behøver den fattige like så mye som den fattige trenger den rike for sitt livs opphold.

Enda mer nødvendig er denne innbyrdes avhengigheten for på den ene side å vekke kjærlighet, hjelpsomhet og omsorg, og på den andre side takknemlighet og hengivenhet.

Slik har det vært Herrens hensikt at de forskjellige kår skal utjevne hverandre og bli til velsignelse. Men synden har også her satt sine dype spor. De rike har vist hardhet mot de fattige som vi ser i v. 7, 16. Mot andre rike kan de være nokså behagelige.

På den andre side er ofte de fattige fylt av misunnelse og bitterhet. Herrens ord dømmer her de rike som er harde. Den rikdom som bygger på hardhet mot de fattige, skal ikke vare ved.

Men det samme ord lyser velsignelse over den som har et godt øye til den ringe og gir ham av sin overflod.

Ja, hvilken velsignelse er det ikke når en rik arbeidsgiver har hjertelig omsorg for sine arbeidere! På den måten kan rikdom bli til stor velsignelse når Herren får lov til å rå.

v. 3 taler om den klokskap som vet å søke skjul i rette tid før ulykken kommer. De uerfarne farer fram i selvtillit og dumdristighet og må betale for det.

Om dette gjelder i de jordiske forhold, hvor mye mer ved sjelens frelse. Det kommer en ulykke over alle syndere som ikke vil omvende seg. Guds ord har advart oss. Det er godt for den som er klok nok til å se alvorlig på saken i rette tid og søke inn under den høyestes skjul, inn under Jesu vinger.

Men tenk hvor mange som går fram uten å ha gjort noen som helst erfaringer på Guds rikes vei, fordi de ikke ville. Det kan være i dorsk sløvhet eller i overmodig selvtillit. Det må de betale for.

v. 4 knytter sammen saktmodighet (ydmykhet) og Herrens frykt. Dette er verd å tenke på for Guds folk. Her er en stor og herlig lønn for dette, nemlig rikdom, ære og liv i den rette evighetsbetydning.

v. 5 peker på motsetningen til dette på den svikefulles vei. Der er gjemt mange torner og snarer selv om den er brei. I virkeligheten er den breie vei mye vanskeligere. De som vandrer på den, blir ikke båret av Herren men er under en grusom Herrens svøpe.

v. 6 peker på betydningen av å "lære den unge den vei han skal gå". Det betyr å gi ham den rette veiledning og tukt, og vise ham alt i det sanne lyset fra Guds ord.

Ordet her har den samme tanke som finnes i et gammel dansk ordtak: "Det man i barndommen lærer, glemmes ikke i alderdommen."

Derfor kan vi håpe på frukter av det arbeid som skjer ved troende foreldre, troende prester, troende lærere så vel som ved barnegudstjenester.

Selv om barnet kan kaste det fra seg i lang tid, vil inntrykket nok komme igjen i sin tid og bli til hjelp på besøkelsens dag.

v. 8 minner oss om det gamle ordet at strenge herrer regjerer ikke lenge.

v. 10 peker på at trette og kiv er spottens følgesvenner. Spott er et farlig våpen å håndtere for oss syndige mennesker, selv om vi bare vil bruke det mot det som virkelig er ondt.

Der Guds Ånd ikke får råde, vil spotten alltid virke som en brannpil og nettopp få det onde fram og dermed også kiv og skam.

v. 11 sier at "den som elsker hjertets renhet og taler vennlig," er kongens venn. Det er godt for den kongen som søker sine rådgivere blant slike som elsker Herrens renhet og taler fra et slikt sinn!

Og vi vet at Kongenes Konge kaller dem sine venner som hater alt urent og elsker Herrens sannhet, og som gjerne vil være oppriktige for Gud.

v. 12 peker på at "Herrens øyne holder vakt over den forstandige". Han bevarer det som er av sannheten og ikke lar hans vise råd gå til grunne blant de troløses mange ord. De går bare ut på å ødelegge den sanne kunnskapens kilde.

Sannheten i dette ordet har ofte vist seg i kirkens liv her på jord når kampen mot den sanne lære og det sunne Guds ord reiste seg.

Vi behøver bare å minne om kirkemøtet i Nikea for mange hundre år siden (i år 325). Der ville vranglæreren Arius forvanske Guds sannhet.

Da kullkastet Herren i sannhet den troløses ord og forstandsopprøret og lot den sanne kunnskap seire.

Og dette har skjedd igjen og igjen i kirkens historie både i større og mindre forhold. Hvor stort å ha en Gud som våker over den sannhet han har betrodd sitt folk! Derfor skal sannheten seire til slutt på tross av alle troløse.

v. 13 refser den late meget sterkt: "Det er en løve der ute, jeg kunne bli drept midt på gaten." Slik unnskylder han seg. For å skjule at viljen er slapp og hjertet lunkent, griper den late til de mest latterlige utflukter.

Med rette er det sagt: "Den som frykter og skyr møye på Kristi vei, kan se seg selv i speilet her. Hvor mange tusen unnskyldninger har man ikke når det heter: følg Kristus. Alle gater og landeveier er fulle av innbilte løver som man mener kan rive en sund."

I v. 14 blir vi advart mot hor og utukt. "Fremmed kvinnes munn er en dyp grav," står det. Fremmede kvinner må her bety andres hustruer. Deres munn, altså deres forførende tale, er som en fallgrav.

Og så tilføyes et meget alvorlig ord: "Den Herren er vred på, faller i den." Herrens vrede kan altså også vise seg på den måten at han slipper et menneske og overgir det til synden.

Men i all jordisk straff i nådetiden er det også et frelsesrop fra Herren. Slik er det også her. Den skal tjene til om mulig å åpne synderens øyne for det stygge ved synden.

v. 15 peker på hvor nødvendig det er å tukte de unge, fordi "dårskap er bundet fast til den unges hjerte".

Lidenskapen er vel særlig sterk i ungdommen, og dårskapen har jo dype røtter i vår medfødte natur.

Tukt er nødvendig, bare den ikke er vilkårlig og lunefull, men skjer i Herrens ånd og etter hans forbilde. Han oppdrar oss med en fast men likevel myk hånd.

Gå til Ord 22:17-29

Ord 22:17-29
Med v. 17 begynner etter manges mening et nytt avsnitt. Det er et tillegg til Salomos ordspråk, slik vi også finner det i Ord 24:23-34.

Etter dette syn skulle det altså finnes to tillegg til Salomos ordspråk, her fra Ord 22:17-24:22: og det andre tillegget fra Ord 24:23-24:34. I tillegg kommer den samling av Salomos ordspråk som kong Esekias (Hiskias) menn samlet (Ord 25-29).

Grunnen til at mange mener at det begynner et tillegg her i Salomos ordspråk skrevet av andre vismenn, er dels at det her i v. 17-21 finnes en slags innledning som begynner med: "Vend ditt øre til og hør på vismannens ord."

Dels er grunnen at formen i dette avsnittet er noe annerledes. Flere vers er knyttet sammen, mens vi tidligere hadde hvert ordspråk for seg i ett vers.

Om det er slik at dette er av Salomo selv eller noen av hans vismenn, kan vi ikke avgjøre sikkert. Salomos visdomsord har jo heller ikke alltid den samme form som vi så i begynnelsen (Ord 1-9) og i Ord 25-29.

Og overgangen her er ikke så brå, så man i og for seg behøver å se det som et nytt avsnitt. Når det tales om de vises ord, kan jo også Salomo i sin formaning henvise til å akte på andre vismenns tale.

Men i alle tilfelle er ordene stemplet av den samme visdomsånd som Gud gav Salomo.

v. 17-23 inneholder en inntrengende påminnelse om å akte på denne undervisning om sannheten. "For det er godt at du bevarer dem i ditt indre," står det. Det vil si hvis ordene skal bli din sjels eiendom.

Det er stor forskjell på å ha lært noe som en lekse, og så virkelig ha tilegnet seg det som sin personlige eiendom. Dette gjelder i aller høyeste grad om studiet av Guds ord.

Har en prest eller en lærer tilegnet seg det som en lekse, blir forkynnelsen eller undervisningen død. Det blir intet vitnesbyrd og vil heller ikke kunne unngå selvmotsigelse.

Det mest enfoldige Guds barn som virkelig har tilegnet seg ordet og opplevd det, har i seg en levende kilde. Han kan tale fordi han tror.

Da oppfylles det som står om det som virkelig er tilegnet: De har alltid ordet "på leppene".

Og det har vært hensikten med vismannens ord til sine disipler. Ordet skulle bli en levende eiendom for dem. Det framgår klart av (v. 19: "For at du skal sette din lit til Herren, lærer jeg deg i dag - nettopp deg."

Og det han hadde lært ham, var "sannhets ord". Vantro vismenn kan gi sine disipler sine meninger og tanker, men alt dette er usikkert. Der Guds Ånd taler, hører vi det som er sikkert:

Den faste grunn i hjertet lagt,

ved ordet om den nådepakt,

som er i Kristus stiftet.

Den Guds ords lærer er lykkelig som opplever at de unge tar imot det levende vitnesbyrdet som sin personlige eiendom. De kan svare dem som sendte dem at de hadde lært "sannhets ord".

Lykkelig er den professor som i Herrens hånd kan brukes til å utdanne framtidige prester på en så levende måte. Han sender dem ikke bort bare med en del teologisk kunnskap og kanskje med en hel del kritiske innvendinger mot Bibelen eller lignende.

v. 22-23 advarer mot å ikke gi den ringe og fattige sin del. For da skal en få merke at den ringe har en mektig sakfører og hevner i Herren. Det er godt at Herren tar seg av de elendiges sak.

Verdens herrer og stormenn har ofte nok prøvd å knuse Guds folks rett her på jord. Men de har også fått merke at bak dem stod en som var for sterk for dem.

v. 24-25 advarer mot å holde selskap med en vrang og hissig mann, "for at du ikke skal lære deg til å gå på hans veier og få satt en snare for ditt liv".

Man kan lett bli oppjaget og få det tomme sinn før man vet ordet av det. Da blir man behersket av vredens ånd, og det blir en farlig snare for sjelen.

v. 26-27 advarer som det ofte er gjort før mot lettsindig å kausjonere for andre. Det må være uforsvarlig å kausjonere når man ikke har evne til å innfri kravet. Slik setter man både seg selv og sitt hus i fare.

Men vi må ikke ta slike advarsler i Guds ord til inntekt for den gamle Adam, og bruke det som unnskyldning overfor dem som er i nød. Det skal vi heller ikke gjøre overfor de forskjellige deler av Guds rikes arbeid.

Det er bare den lettsindige kausjon Herrens ord advarer mot her.

v. 28 inneholder en innskjerpelse av det allerede Mose lov hadde forbudt i 5Mos 27:17. 19:14. Det gjelder å flytte grensesteinene mot nesten.

Grenselinjene mellom jordeiendommene i Israel pekte tilbake til de gamle fedres tid da landet ble delt mellom stammene. Og det ble uttrykkelig forbudt å forandre denne inndeling. Her er kanskje også tenkt på den svikefulle flytting av grensesteiner.

Men dette ordet har en dypere betydning. De grensesteinene som våre åndelige fedre, de hellige profeter og apostler, har satt i Herrens navn, må sannelig ikke flyttes. Det er grensen mellom Guds rike og verden.

Det er tre bedragere som arbeider uavbrutt for å flytte disse hellige grensesteiner. Det er djevelen, verden og kjødet. Og det går stadig ut på å bekjempe det sanne skillet mellom hellig og vanhellig, tro og vantro.

Våre sjelefiender vil gjøre dette skillet fullstendig usynlig og umulig å oppdage. Følgen av dette må nødvendigvis bli at ingen vil vite om man er innenfor eller utenfor grensene til det hellige land.

Da kunne vantro mennesker fritt kunne innbille seg at de var troende. Og de troende ville ikke ha visshet om at de tilhørte Herren.

Nei, la verken verden og dens fyrste utenfor deg, eller det gamle menneske inni deg få lov til å flytte de gamle landemerker.

Det er ikke vi som skal sette skillet. Det er satt i Guds hellige ord. Og det blir stående der det er satt hvor mange falske grenser som enn settes opp.

Det kan jo skje at troende mennesker vil sette grensene lenger inn i det hellige land enn Gud har satt dem. Det kan settes større krav enn Guds ord setter, og det kan gjøre et bevende hjerte engstelig når det gjerne vil over grensen inn i Guds rike.

Men når et menneske tror det Guds ord sier, er det frelst om det ennå ikke har full klarhet.

Faren er likevel langt større og skjer oftere at grensen flyttes inn i verden. Da får en mengde grensemennesker likesom attest på at de er troende. Men de er ikke frelst.

Må Herren hjelpe oss ved sin Ånd at det gamle ordet blir skrevet i vår sjel slik at det aldri blir slettet ut: "Flytt ikke de gamle grensesteiner som dine fedre har satt!"

v. 29 peker på en dyd som det er godt at Guds barn eier. Det er dyktighet og raskhet i sin gjerning. Det er varsel om at en slik mann bør ha sin plass på større områder der kreftene hans kan utfolde seg.

Det viser seg også at den som eier dyktighet og samtidig vel å merke ydmykhet, kan bli ledet fram på underfult vis av Herren. Og det skjer uten at han på noen måte trenger seg selv fram. Men ikke sjelden må Herren sette dyktige menn til side, fordi hjertet ikke var rett bøyet.

Herren kan nå en gang bare bruke det som ikke opphøyer seg selv. Den dyktige som er ydmyk må han derimot oppfordre og oppmuntre som ordet minner oss om her.

Gå til Ord 23:1-35

 

Ord 23:1-35
v. 1-3 gir påminnelser om hvordan man skal omgås rett med de store, og ordet advarer mot å glemme den rette respekt. Det kan nemlig være en fristelse når de som står over oss viser oss stor vennlighet.

Og dersom man glemmer denne ærbødighet, kan man lett gå glipp av den villighet man tidligere fikk.

Vismannen advarer imot å være for grådig når man eter ved herskerens bord. "Sett en kniv på din strupe, hvis du er grådig," står det. Meningen med dette er: tem din lyst og vær beskjeden.

Her tales om at herskerens mat "kan svike". Det betyr at den gode maten kan lede en vill, idet den frister til ikke å være måteholden.

Det er alltid klokt, ja, ikke bare klokt men også rett å tukte seg selv ved all nytelse. Lar man den kjødelige lyst få tøylene, vil man gå over streken. Dette gjelder også ved mat og drikke. Avholdenhet hører derfor med til Åndens frukter (Gal 5).

v. 4-5 advarer mot å anstrenge seg for å bli rik. Det er en ting at Gud gir rikdom, men noe annet at man selv jager etter å bli rik og til og med spekulerer.

Verdens rikdom og herlighet forsvinner så fort som en fugl. Man får ikke tak i lykken ved rikdom. Når man tror at man har grepet den, er den borte (v. 5).

v. 6-8 er en advarsel mot å søke selskap med den som er egennyttig, med den "misunnelige" (dansk: den som har et ondt øye). Han beregner og vurderer det han gir deg. Han ser etter hvor mye du eter og mener ikke noe med sin oppfordring når han sier: "Et og drikk!"

Meningen med v. 8 er: Du kommer til å angre det du har nytt hos ham, og de "vakre ord" du brukte for å takke, blir du lei for å ha sagt når du oppdager hvordan han virkelig er.

Alle disse påminnelsene skulle ikke bare tjene til å lære oss å være varsomme i vår omgang med andre. Men Guds Ånd vil her advare oss i det hele tatt å ha selskap med verden.

Enhver nytelse der blir besk når følgene kommer og vi må angre det bittert så snart Guds Ånd kaster sitt lys over det. Da viser han oss at verdens kjærlighet i virkeligheten er falsk.

v. 9 innskjerper at å tale på urett sted til urett tid kan bli til skade. Man må ofte vente med å tale til dåren, til Herren gir en beleilig tid. På en eller annen måte legger han da en demper på dåren.

v. 10-11 advarer mot å ta noe fra den farløses åker, for da får man å gjøre med Herren. Enker og farløse er under Herrens spesielle varetekt. "Deres løser er sterk", står det, og "han skal føre deres sak mot deg."

Ordet "løser" er hentet fra 3Mos 25. Der er sagt at den nærmeste slektning skal ta seg av den som var blitt fattig. Han skulle løse ham ut hvis han var blitt trell hos en fremmed.

v. 12-14 taler om å øve den rette tukt mot de unge og ikke spare riset. Når barna ikke blir oppdradd i tukt og Herrens formaning, vil det senere komme en fryktelig straff både over barna og foreldrene. Mangel på tukt kan føre til den strengeste straff på jord, ja til evig fortapelse.

v. 15-16 taler om den glede en trofast veileder får når disippelen følger Ordet med hjerte og munn. Det er ikke bare troende foreldre og venner som gleder seg, men også Guds engler. Det skjer når en ung sjel tar imot den himmelske visdom til omvendelse og frelse.

Slik skriver også apostelen Johannes i sitt tredje brev: "Større glede har jeg ikke enn dette at jeg hører mine barn vandrer i sannheten" (3Joh 4).

Uttrykket i v. 16 "mitt indre" er på dansk "mine nyrer".

v. 17-18 inneholder en nyttig og trøsterik påminnelse om ikke å la hjertet bli misunnelig over at de vantro har jordisk medgang. Vi må ikke ha begjær etter å få det samme.

Målet for Guds barn må bare være en ting, som det står så fint her: vær "alltid nidkjær for Herrens frykt".

Og selv om det kan komme vanskelige tider, vil det alltid være en "framtid". Da skal vi merke at det vi håpte på, ikke var gjort til intet, selv om det varte en tid før håpets frø vokste fram og utfoldet seg.

Vi minnes her de vakre ord hos profeten Jer 29:11: "For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp."

Denne påminnelsen her i v. 17-18 trenger vi å høre. For det kjødelige menneske i oss ser på livet i verden og vil lokke oss til å bli opptatt med det. Vi kan også bli bitter i hjertet over den jordiske lykke verdens mennesker har, som den eldre bror i lignelsen om den fortapte sønn.

Vi må bare fortsette livet med dette ene for øye: vær "alltid nidkjær for Herrens frykt." Da får vi dag for dag nåde over nåde til legeme og sjel. Og da behøver vi ikke som verden å være engstelig for den høsten som en gang vil komme.

Da kan vi fryde oss, for Guds siste ord til hans barn blir en evig velsignelse på den nye jord. Der skal hver tåre bli tørret av.

Så skal ditt lys igjen oppgå

og solen skinne etter nattens skygge,

det du har trodd, skal synlig for deg stå,

på Gud du kan frimodig alltid bygge!

En kristen i en salig tilstand står,

hvorhen det går, hvorhen det går.

I v. 19-21 blir vi advart mot å vike av fra veien og gå inn i et overdådigt liv. Dette ordet peker på det Herren har sagt om ikke å la hjertet være tynget av fråtseri og drikk.

For slikt gjør en fattig både til legeme og sjel. Det gjør hjertet søvnig og dorsk og fører ofte til at både legeme og sjel blir kledd "i filler".

I v. 22-25 blir barna formant til å være slik at far og mor kan glede seg over barnet, ved at det er lydig. En troende far og mor har ingen større glede enn når barnet lyder formaningen: "Kjøp sannhet og selg den ikke!"

Vi må kjøpe sannheten, men likevel får vi den for intet. For prisen er vår egen klokskap, vilje og vår egen rettferdighet. Dette er i virkeligheten bare skuebrød uten verdi.

Og om du har vunnet den kostbare perle, så selg den ikke. Det finnes de som selger den slik Esau solgte sin førstefødselsrett. De selger den frelsende tro for et liv i verdens tomme lyster.

Hvor mang en troende far og mor har ikke grått bitre tårer over slike sønner og døtre! Måtte alle barn som har den lykke å ha troende foreldre, høre denne påminnelsen her: "La din far og din mor glede seg, la henne juble, hun som fødte deg."

I v. 26 har vi et godt og velsignet ord fra Herren: "Min sønn! Gi meg ditt hjerte, og la dine øyne ha lyst til mine veier!"

"Gi meg ditt hjerte," sier Herren. Det må et menneske gi frivillig, ellers tar han det ikke. Men for en nåde at Herren vil ha dette usle hjerte! Og det vil han, bare han får det helt.

Og hvorfor vil han ha det? For å rense det, hellige det, gi det glede, gjøre det salig, styrke og trøste det. Med ett ord: han vil frelse det.

Djevelen sier også: gi meg ditt hjerte. Men han vil bare ha det for å sulke det til, plyndre det, vanhellige det og gjøre det skikket til helvete.

Hvem vil du så gi ditt hjerte?

Måtte svaret bli som det står i sangen:

Og når verden spør meg, da vil jeg svare nei,

Jesus har mitt hjerte, og hjertet deles ei;

Som en Jesu brud jeg fullføre vil min vei,

evig for ham vil jeg leve.

v. 27-28 advarer mot skjøgen. Hun sammenlignes med en dyp grav. Det er lett å falle ned i den, men vanskelig å komme opp igjen. Med begrepet "skjøge" kan vi med full rett tenke på hele verdensmakten som prøver å vende sjelen bort fra den rette brudgom. All vantro er jo åndelig hor.

v. 28 passer godt på denne verdens skjøge: "Ja, hun ligger på lur som en røver. Hun øker tallet på de troløse blant menneskene."

v. 29-33 inneholder en malende skildring av drukkenskapens elendighet. Den medfører mye av synd og skam, slagsmål, kiv, utukt samt den dyriske lathet som legger seg over den som er beruset.

v. 34-35 taler om at den berusede ser ikke den store fare han svever i, både til sjel og legeme. Han ligner en "som sover midt ute på havet, lik den som sover i toppen av en mast".

Og når så den elendige våkner opp av sin rus, ender det med at han sier: "Jeg vil se å få tak i enda mer." Han søker enda en gang til den ødeleggende makt slik møllen flyr til lyset, som en stakkars djevelens trell.

Denne vemodige skildring passer den dag i dag på drukkenskapens slaver!

Akk, visste du som går i syndens lenke,

hvor hårdt det er, det sjelens slaveri,

du skulle deg et øyeblikk betenke,

å søke ham som deg kan gjøre fri.

Å, hvilken salig stund du fikk,

om du begynte nå, i dette øyeblikk.

Gå til Ord 24:1-18

Ord 24:1-18
Kapitlet begynner med (v. 1-2) for det første å advare mot å være "misunnelig på onde mennesker". Ytre sett kan de ha stor lykke.

For det andre advares vi mot å ha lyst til å være hos dem. Det er farlig å ha for mye omgang med Herrens fiender. Deres hjerte og lepper er under innflytelse av den onde ånd (v. 2).

v. 3-7, 13-14 taler om velsignelsen ved visdommen, både for hus og hjem og all gjerning.

Det er blitt klart i ordet som ofte har lydt til oss hvilken visdom det menes her: Herrens frykt er begynnelsen til visdom.

Det er altså "visdommen ovenfra" (Jak 3:17) som det tales om her.

Det står at "ved visdom blir huset bygd". Ja, et virkelig hjem med det sanne solskinn finnes bare der den sanne visdom har gjort sitt inntog.

Videre står det at ved et slikt hjem "fylles rommene med all slags kostbart og herlig gods". Der er gods av mange slag, men det mest dyrebare og yndige gods i et hjem er likevel Guds fred og velsignelse.

Og visdommen gjør sterk, blant annet også av den grunn at den sanne visdom gjerne vil la seg veilede og søker råd. Dårskapen mener derimot at den er klok nok selv. Hva en vis ledelse har å bety, ser vi også klart i krig (v. 6), og det gjelder både den åndelige og den verdslige.

Der visdommen får ordet, tier dåren stille (v. 7). Og dette passer også godt på Guds ords himmelske visdom. Der må verdens mennesker bli stumme og stille.

Men lykkelig er den som har erfart at den himmelske visdom er søtere for sjelen enn honning for ganen (v. 13-14). Det håp som har sin grunn der, skal ikke bli til skamme.

v. 8-9 taler om syndens bedrag. Den bedrar den som gjør synd, og den skal nok en gang bli avslørt i sin vederstyggelighet og dårskap.

v. 10 inneholder en alvorlig sannhet til å prøve seg selv på. "Viser du deg motløs på trengselens dag, så er din kraft liten." På nødens dag skal det virkelig merkes hvilken kraft som bor i et menneske.

Men hvor ofte må vi ikke ydmykt erkjenne at vår kraft viste seg å være så liten da det virkelig stod på. Det var så mye av vår egen kraft i oss, og den knekket sammen. Bare Herrens kraft kan holde stand.

"Du har liten styrke," lyder Herrens ord i Åp 3:8. Og likevel forkaster ikke Herren den lille kraft så sant han kan tilføye: "Og har holdt fast på mitt ord og ikke fornektet mitt navn."

v. 11-12 inneholder en alvorlig formaning: "Frels dem som hentes til døden, og de som vakler hen for å drepes - måtte du kunne holde dem tilbake!"

Her tenkes kanskje mest på dem som ble uskyldig forfulgt og dømt. Og Ordet pålegger alle troende mennesker å gjøre alt de kan for å hjelpe dem som lir uskyldig.

Vi behøver bare å tenke på negerslaveriet og alle de redsler som var knyttet til det. Negerslavene ble slept mange mil bort fra sine hjem. Og de som vaklet og ikke kunne følge med, ble skånselsløst hogget ned eller etterlatt som bytte for de ville dyr. Slike redsler er det nok av i hedningeland.

Herren feier bort alle unnskyldninger som den lunkne kommer med. For han har ikke lyst til å hjelpe. (v. 12. Mange sier: "Se, vi visste ikke noe om det!" Og dermed mener de at de er unnskyldt når de lar det onde gå sin gang.

Men en slik unnskyldning er ikke god nok for Herren. Han gjennomskuer lunkenheten i hjertet, og hans ord sier: "Den som altså vet hva godt han burde gjøre, men ikke gjør det, for ham er det synd" (Jak 4:17).

Latskap og forsømmelse er altså en ond gjerning som vil få sin rettferdige lønn.

"Dem som hentes til døden, og de som vakler hen for å drepes." Å, det er mange flere å tenke på ved dette ordet enn de som bor i fjerne hedningeland.

Vi må tenke på de mange elendige kvinner, som ved den hemmelige og offentlige prostitusjon føres bort ikke bare bort til en timelig, men til en evig død. De føres av sted av mørkets makter som har støtte av onde lover. De farer og vakler ned over skråplanet.

Men dette ordet passer jo i virkeligheten på alle vantro mennesker som blir ledet av verdens fyrste til en evig død. De rives med av forskjellige lyster og begjær, og taper det evige liv som de var kjøpt til.

"Måtte du kunne holde dem tilbake," slik sier Kristi kjærlighet i alle troende mennesker. Og det er løsenet for alt misjonsarbeid både hjemme og ute.

Det var vår Herre Jesu Kristi sinn.

"Måtte du kunne holde dem tilbake" - det var det som drev ham til å komme hit ned til jord og fullende sitt løp som synderes frelser, som det står i salmeverset:

En liten sønn av Davids rot,

som og er Gud tillike,

for verdens synders skyld forlot

sitt lyse himmelrike.

Det var ham svært å tenke på,

at verden skulle under gå,

det skar ham i hans hjerte.

I slik en hjertens kjærlighet,

han kom til oss på jorden ned,

å lindre all vår smerte.

Og det samme sinn skal være i oss som var i Kristus Jesus, sier ordet. Måtte det virkelig brenne i våre hjerter, slik at vi med vårt vitnesbyrd, vår forbønn og med alle de midler Herren viser oss, kan arbeide på å holde mennesker borte fra dødens vei.

Og måtte alle unnskyldninger som ligner Kains, være bannlyst fra vår sjel. Han sa jo: Skal jeg være min brors vokter?

Det står et alvorlig ord til oss i profeten Esekiel, at Herren vil kreve den ugudeliges sjel av oss, dersom vi ikke advarer ham.

v. 15-16 inneholder en advarsel til de ugudelige om at de ikke må prøve å ødelegge den rettferdiges hjem. Så tilføyes en trøst til de rettferdige at den ugudelige ikke skal lykkes med det.

"For sju ganger faller den rettferdige og står opp igjen, men de ugudelige kastes over ende når ulykken kommer." Slik står det, og det kan nok sette mot i Guds folk.

Vil han oss enn trengsel sende,

sender han oss kraft med dem,

allting får en herlig ende,

for vi har en trofast venn.

Men når vi ved Guds Ånd får lov å vinne den endelige seier, så la oss også ta påminnelsen i v. 17 til oss. Vi skal ikke bli fylt av skadefryd når fienden faller. For et slikt sinn er ondt i Herrens øyne. Det kan skje at Herrens vrede vender seg mot oss, og vi til og med får større ansvar enn fienden.

Det skadefro sinn sitter dypt i det falne menneskehjertet. Det vitner klart om den djevelske gift som har gjennomtrengt vår natur.

Det er med rette blitt sagt som en sørgelig erfaring "at selv i vår beste venns ulykke er noe som vi ikke misliker".

Ja, det er uhyggelig at det er noe i oss som har lettere for å høre om andres ulykke enn om deres lykke. Det er sant at der er en fordervelsens avgrunn i vårt hjerte. Men det er også sant at en dråpe av Jesu blod kan rense fra all synd.

Gå til Ord 24:19-34
Ord 24:19-34
I v. 19-29 blir vi advart mot å bli misunnelig på de ugudelige når de tilsynelatende opplever lykke. For, står det, "de onde har ingen framtid, de ugudeliges lampe slokner".

"Ingen framtid!" Det er et forferdelig alvorlig ord. Verdens barn har fått sitt gode her nede. Derfor har de bare elendighet og håpløshet i vente. Guds barn kan derfor skamme seg når de ser på lykken i verden med misunnelse.

Selv om vi troende skulle ha bare trengsel her på jord, var det for intet å regne mot den herlighet som skal åpenbares på oss.

Men hva er verdens herlighet? Om en kort stund blir den ugudeliges lampe slukket. Å, det skulle bevege våre hjerter til inderlig medlidenhet med de stakkers menneskene og til større nidkjærhet for deres frelse.

v. 21-22 har også en formaning til oss. Det har stor betydning for vår tid med sterke politiske og sosiale bevegelser. Ordet gir Guds barn den rette plass når det sier: "Frykt Herren, min sønn, og kongen! Folk som setter seg opp mot dem, må du ikke ha noe å gjøre med."

Her er særlig tenkt på de bevegelser som setter seg opp mot Guds makt og mot kongens makt. Kampen mot Guds velde og mot kongens makt går ofte sammen, nettopp fordi myndighetene er innsatt av Gud.

Guds barn skulle aldri stille seg på opprørernes side. For opprørsånden vil alltid føre ulykke med seg. Både den jordiske og himmelske øvrighets dom vil ramme den. Det er bare tiden og måten for straffen som er usikker.

"Hvem kjenner den?" Ingen kjenner tiden og måten, men straffen vil komme.

La oss aldri glemme det Ordet minner oss om et annet sted. Det sømmer seg for Guds barn, står det, å gjøre "bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker", også for "konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet" (1Tim 2:1-12).

Slutten av kapitlet (v. 23-34) utgjør åpenbart et tillegg til Salomos ordspråk. Her er samlet ord av andre vismenn og tilføyet her ved Guds Ånds veiledning.

"Også disse ordspråk er av vismenn." Slik begynner dette avsnittet.

Og det første som blir understreket (v. 23-25) er forbannelsen som følger med en urettferdig dom der man har gjort forskjell på folk. Da kan den skyldige bli frikjent og ikke straffet.

Der retten ikke holdes i ære, blir ugudeligheten stor. Herrens ord sier at myndighetene bærer ikke sverdet forgjeves. Derfor må de ikke være ettergivende eller ta hensyn til mennesker på en falsk måte. I slike tilfelle vil myndighetene være uverdig sin stilling og forbannelse vil ramme dem.

v. 26 peker på velsignelsen av å kunne "gi et ærlig svar".

v. 27 minner oss om å la hver gjerning få sin rette plass. Meningen er visstnok den at man ikke skal "bygge sitt hus" og skape seg et hjem og inngå ekteskap før man har fått en verdslig stilling. Bare da kan vi ha utkomme til å klare våre forpliktelser.

Det er et visdomsord som det nok er verd å gi akt på. Troende mennesker må spørre om tre ting før de inngår ekteskap. Først om den de har tenkt på er en troende, dernest om de har den spesielle kjærlighet til ham eller henne som et ekteskap krever. Og før hjemmet blir bygget, må vi også spørre om Gud har gitt de nødvendige midler.

Hvis det siste ikke er i orden, bør man vente, som ordet legger oss på hjerte her. Også et Guds barn kan noen ganger inngå ekteskap i lettsindighet.

v. 28 minner om å ta det alvorlig når man skal vitne mot andre, for at man ikke skal vitne falsk.

v. 29 advarer mot å gjengjelde med samme mynt, eller ondt med ondt.

v. 30-34 forteller om den lærdom som vismannen fikk ved å gå over en lat manns åker og en uforstandig manns vingård. Alt var overgrodd med tistler og nesler, og steingjerdet omkring vingården var brutt ned.

Dette synet ble til en hel preken for ham. "Og jeg, jeg la merke til dette, jeg så det og tok lærdom av det," sier han (v. 32).

Det er godt når vi kan høre Herren tale til oss også gjennom det som møter oss i naturen, når øret og øyet er åpne.

Slik har jo Herren også gjennom sine lignelser latt klinten og hveten, sennepsfrøet og mye annet tale. Det er lærdom å få alle steder, om man bare kan og vil høre.

Og lærdommen som vismannen fikk, var den at dovenskap ikke bare hindrer vekst for oss. Den tar enda til fra oss det vi har, både åndelig og timelig.

Ellers viser vi til Ord 6:9-11 som hører nøye sammen med disse ordene. Det synes å være ett av Salomos ord som vismannen har brukt her da han så den lates åker.

Nei, "til himmelen går man ei i rolig mak". Vi skal trenge oss inn, benytte tiden og arbeide alvorlig på sjelens frelse. Ellers ender vi i evig, elendig fattigdom i helvete.

I denne lignelsen har vi en forklaring på Herrens ord: "For hver den som har, til ham skal det bli gitt, og han skal ha overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har" (Matt 25:29).

Det kommer an på å ha, ja ha den alvorlige vilje som ikke lar seg stanse. Den sier:

La komme hva som vil,

jeg bede vil og stride

og ei av annet vite

enn høre Jesus til.

Gå til Ord 25:1-28

Ord 25:1-28
Med dette kapitlet begynner den andre samlingen av Salomos ordspråk. Den går fra Ord 25:1-29:27.

Det står at Judas konge Hiskias menn hadde samlet dem. Hiskias hjerte brente for Herrens sak, og de menn han omgav seg med var av samme slag.

Han sørget for at disse ordspråk av Salomo er blitt bevart for oss. Men også Herren skal ha takk og ære for det.

Disse ordspråkene har en litt annen form, de er noe mindre sammentrengte.

v. 2 taler om Guds og kongers makt. Det er Guds ære å skjule en sak. Her peker han på Guds uutgrunnelige visdom som ingen skapning kan se inn i.

Kongers ære er derimot å "granske en sak". De skal avdekke urettferdighet og få kjennskap til det som har gått for seg i riket. Dermed kan de felle en rett dom.

v. 3 taler om det uransakelige menneskehjerte, som andre mennesker ikke kan gjennomskue. Det er særlig vanskelig å gjennomskue kongens hjerte, for han har så mange tråder i sin hånd.

v. 4-5 peker på at slik slagget må tas bort fra sølvet for at det kan brukes til et fint kar, må de ugudelige fjernes fra en konge. Bare da kan hans trone bli gjort fast ved rettferdighet.

Historien har vist mange eksempler på den fordervelse som følger med dårlige rådgivere. Mange konger har mistet sin trone ved å lytte til de ugudeliges råd.

I v. 6-7 har vi med andre ord Herrens påminnelse om å sette oss nederst. I disse to vers ligger en alvorlig advarsel mot å ville bli for høy og opphøye seg selv. Det fører til fordervelse.

På den store dommedag vil alt bli satt på sin rette plass. Da vil det bli kjent at verdens måte å rangere folk på er meget forskjellig fra Guds måte. Det som er ringe for verden, har Gud utvalgt for å gjøre de sterke og vise i denne verden til skamme (1Kor 1:27-29).

v. 8-10 advarer mot å begynne en trette. Det kan lett vise seg at vi har urett. Men er det nødvendig å føre sak som det kan bli på denne syndige jord, skal vi føre den på en hederlig måte for Gud. Vi skal ikke prøve å vinne den ved å åpenbare en hemmelighet som er betrodd oss av andre.

Vi må altså ikke benytte uhederlige midler for å vinne en sak. En troende kan være viss om at når han skyr alt det som smaker av forakt eller hevnlyst mot motstanderen, skal nok Herren føre sannheten fram til seier til slutt.

Og gjennom det skal Herrens navn bli æret. Den som derimot bruker uhederlige og verdslige midler skal få et "dårlig rykte".

Ordet i v. 11 peker på at et kostbart innhold krever en vakker form. Det finnes intet ord som vi bedre kan sammenligne "epler av gull" med enn Guds dyrebare ord.

Derfor skal også formen og måten det blir båret fram på, sammenlignes med "skåler av sølv". Det forutsetter et samvittighetsfullt arbeid av ordets forkynnere, først og fremst et arbeid på kne.

Vi skal legge merke til at det her nettopp tales om ord "talt i rette tid". Det samme ordet kan få ganske forskjellig virkning om det blir talt til rette tid eller til gal tid.

v. 12 taler om en vis irettesettelse, det vil si at den blir talt i rett tid på en rett måte. Det blir sammenlignet med et kostbart smykke av fint gull for "et hørende øre" ("en lydhør mann" - NO-78/85). Det betyr et ydmykt menneske som gjerne tar imot rettledning.

Her er noe vi bør gi akt på om samfunnslivet mellom Guds barn. Det gjelder både den som kommer med irettesettelsen, at den kan skje med visdom, og for den som skal ta imot den.

Hvis begge parter har det rett, vil det bli et godt minne og en fin stund for dem. Men ofte kommer ikke irettesettelsen med visdom, men kanskje på en kantet måte der det gamle menneske gjør seg sterkt gjeldende. Da blir det heller ikke lett for dem som skal ta imot den. Det kan lett bli til fall for dem.

Vi behøver å be om nåde til både å irettesette med visdom, og å kunne ta imot en irettesettelse selv om den ikke kommer på en fin måte.

I v. 13 finner vi lovprisning av et "pålitelig sendebud" som man trygt kan stole på. Han ligner denne forfriskning med en "kjølende snø i høstonna" en varm sommerdag.

I Østerland ble snøen brukt slik vi bruker is i vår drikk om sommeren. De kunne oppbevare snøen i mørke, dype fjellkløfter.

I v. 14 blir den som skryter av at han vil gi uten å gjøre det, refset. Det er som "skyer og vind uten regn".

Det er en smertefull skuffelse i tørketider å se skyene fare forbi uten at en dråpe regn faller ned. Slik er det også med mange av de løfter en møter i verden.

Alle djevelens løfter er slik. Og i grunnen er det bare Herrens løfter som aldri skuffer oss.

v. 15 taler om velsignelsen av en "mild tunge". Ved en langmodig, stille oppførsel som ikke straks vil gjengjelde skarpe ord med samme mynt, når man ofte lenger både overfor dem som står over oss og dem som er under oss.

v. 16 anbefaler måtehold og bruker honningen som bilde. Selv det søteste kan bli motbydelig når vi får for mye av det. Dette har vi sett mange ganger i vårt liv.

Summen av dette ordet er følgende: Bruk det så lenge du er herre over det. Men hold opp så snart du merker at det begynner å herske over deg.

Vi har en kjent fortelling om presten Oberlin. Han merket at han var blitt glad i snustobakken, som var mye brukt på hans tid. Da sa han: "Nå, nå, min kjære dåse, vil du spille mester, så skal du i kasjotten. Så låste han dåsen inne og brukte ikke snus i lang tid. Slik skal vi lære å bruke "verden som de som ikke bruker den" (1Kor 7:31).

v. 17 står i nokså nøye forbindelse med v. 16. For den samme tanken om at overdrivelse kan ta bort sødmen ved noe, møter oss også her.

Man kan besøke sin venn for ofte, slik at det blir kjedsommelig. På den måten kan man forsømme å besøke andre. Et arabisk ordtak sier: "Er din venn som honning for deg, så et ham ikke helt opp, ellers går han fra deg." Her gjelder det å ha den rette takt og finfølelse.

v. 18 vitner om at baktaleren blir sin egen bøddel. Et falskt vitnesbyrd, løs sladder og mistenkeliggjørelse kan slå, flenge og gjennombore et menneskehjerte.

v. 19 bruker meget treffende bilder for å beskrive den skuffelse man opplever når man har hatt tillit til en troløs mann på nødens dag. I nøden lærer man best sine venner å kjenne.

v. 20 gir oss et bilde på en taktløs person. Å "legge sine klær av" når det er kaldt, og å helle eddik på pottaske er dum oppførsel. For begge deler blir ødelagt.

Like dumt er det å synge "viser for et sorgfullt hjerte". Ordet i Romerbrevet 12:15 taler om å gråte med de gråtende.

v. 21-22 taler om hvorledes vi skal få våre fiender til å angre. Det er de smerter som fører mest velsignelse med seg, men de føler man også mest.

Det skjer ved at vi gjengjelder ondt med godt. Kjærlighetens glør kan ofte brenne alt fiendskap bort. Og det har, Gud være takk, ofte skjedd.

Men selv om vi ikke vinner fiendens hjerte, vil Herren gi nådelønn med en større indre fred og glede.

I v. 23 tales om "nordavind", den kommer gjerne med en mørk, truende himmel og kaldt, surt regnvær. Slik virker også den lumske tunge som i skjul baktaler andre: den bringer fram kalde og sure ansikt. Derfor skal vi heller tale rett ut.

Tanken i v. 24 har vi hørt før - i Ord 21:9: og v. 25 bruker samme bilde som v. 13.

v. 26 peker på noe som er meget vemodig, nemlig hvorledes det går når "en rettferdig mann" svikter sannheten og gir etter for de ugudelige. Da står han ikke lenger fast, men snubler. Det kan være av menneskefrykt eller av andre grunner.

Et menneske som begynte i Ånden og gled tilbake til kjødet, blir til samme skuffelse og forargelse som "en grumset kilde og en utskjemt brønn". Det er i sannhet bilder på en ødelagt herlighet.

Før var kilden og brønnen til velsignelse og oppmuntring. Nå var de ikke det lenger, nå var de bare til bitter vemod i hjertet.

Også et Guds barn opplever mange slike skuffelser, og det er noe av det mest bedrøvelige for hjertet.

v. 27 inneholder en nyttig påminnelse om ikke å gi seg av med å ransake sin egen ære. Det er ikke ærefullt å søke sin egen ære. Nei, det gjør sannelig ikke et menneske stor i andres øyne, når man har det så travelt med å verne om sin egen ære.

Det gir nettopp mistanke om at det ikke alltid står bra til med denne ære.

Det er ikke godt for legemet å ete mye honning. Slik er det også bare til skade for sjelen å fordype seg i søte betraktninger om egen ære og verdighet for det gamle menneske.

Vi må alle våke over vår sjel, for her er et ømt punkt.

Så slutter kapitlet med å tale om den som "ikke kan styre sitt sitt". Han er lik en ødelagt by med nedrevet mur, som ligger åpen for overfall fra fienden.

Hvor sant er ikke dette ordet! Det gjelder å ha muren i orden, å vandre stille for Herren med hjertet overgitt til ham. Da er Herren selv vårt skjold og faste vern. Og Guds fred skal bevare hjerte og tanke i Kristus Jesus.

Derfor er den som har kastet fra seg den levende tro på Herren og hans ord stilt på samme måten. Han er et vergeløst bytte for alle mørkets ånder, for alle de syndige lidenskapers ødeleggende makter.

Nei, vi kan ikke styre vårt sinn med egen kraft, da blir vi treller. Fri er bare den som tjener Herren. Det er Guds barns herlige frihet ved Herrens kraft å kunne sette foten på det gamle menneske.

Kjøt og blod

under fot!

da får kjempen kraft og mot! Gå til Ord 26:1-28

Ord 26:1-28
v. 1 og v. 3-11 taler om dåren, og i Guds ord betyr det det vantro, kjødelige sinn.

v. 1, 8 taler om hvor dårlig ære og verdighet passer til en dåre. I Guds øyne passer det like lite som regn i innhøstningen. Det regnet nesten aldri om høsten i det hellige land.

Og når man legger en stein i ei slynge (v. 8), gjør man det jo for å kaste den. Slik, sier Ordet, blir æren kastet bort når man gir den til en dåre.

Ikke ære og verdighet, men tukt trenger en dåre. Som svøpen for hesten passer "riset for dårens rygg" (v. 3).

Når det tales om den behandling som passer for en dåre, må vi ikke glemme at vi har en dåre i oss selv. Vårt gamle menneske er en slik dåre. Vi skal sannelig ikke gjøre ære på det, men det skal holdes under riset.

v. 4, 5 synes å motsi hverandre, men disse to vers er nettopp satt mot hverandre slik for å innskjerpe visdommen som ligger i dem.

"Svar ikke dåren etter hans dårskap, for at ikke også du selv skal bli ham lik." Det betyr: innlat deg ikke i samtale med en dåre om de tåpelige spørsmål han stiller. For da kan du bli innblandet i tåpelig snakk.

Nettopp ved en avvisende taushet og å være tilbakeholden gir du dåren det rette "svar etter hans dårskap". Da blir han ydmyket, og hans innbilte visdom får en knekk (v. 5).

Det nytter ikke å behandle dåren på annen måte. For selv om en dåre bruker dypsindige ord, f. eks. Guds ord, misbruker han det bare og det blir til fall for ham selv (v. 7).

Mot andre bruker han det bare for å såre dem og gjøre ondt, som når en drukken mann får en torn i hånden (v. 9).

Det er også et tegn på en dåre at han ikke bøyer seg for sannheten, men bare gjentar sin tåpelighet. Han er "lik hunden som vender tilbake til sitt eget spy". Dette siste ordtaket bruker apostelen Peter i 2Pet 2:22 om de frafalne kristne.

Derfor er det ille å få en dåre som tjener, det nevnes også i v. 6, 10. V. 6 sier at den som sender bud med en dåre, hogger føttene av seg. Det vil si å avskjære muligheten til å nå målet han ønsket og han må "tåle hard medfart".

Og videre står det at man like så godt kan leie en hvilken som helst veifarende som å leie en dåre til å arbeide. Et menneske med et kjødelig sinn skaper vansker alle steder, og er som en pil som sårer alt.

Guds ord minner oss sterkt om å passe på hvem vi kommer i forbindelse med.

Og likevel sier ordet her at det er noe som er enda verre enn å være et alminnelig kjødelig, vantro menneske. Det er når innbilt selvklokskap setter kronen på annen dårskap.

Det er med rette blitt sagt at blant alt det som hindrer Guds verk i et menneske, er egenrettferdigheten det verste. Det er denne sannhet som vi finner i v. 12: "Ser du en mann som er vis i egne øyne det er mer håp for dåren enn for ham."

I v. 2 nevnes at en uforskyldt forbannelse ikke vil etterlate seg noe spor, slik heller ikke en spurv eller en svale etterlater seg spor når de flyr. Det er en stor trøst.

Guds barn er ofte blitt forbannet i denne verden. Mangt et barn er forbannet av far og mor fordi det ville være en kristen.

Men en slik forbannelse skal ikke engste oss, selv om den nok kan være uhyggelig. Vi skal bare øve oss i å gjengjelde forbannelse med velsignelse, slik ordet sier (Matt 5:44).

v. 13-16 refser den late for hans latskap og mangel på mot og vilje. Men han har overflod av unnskyldninger. Den late kommer ingen vei, like lite som "døren dreier seg på sin hengsle".

Dovenskap er en usigelig ulykke, både åndelig og timelig. Og den er ofte forenet med en voldsom selvtillit og overlegenhet.

v. 17 bruker et bilde for å advare til forsiktighet med å blande seg inn i andres trette. Det går lett som når man vil skille et par hunder som slåss. Da oppnår man ofte bare at man selv blir bitt.

v. 18-19 sammenlikner den som vil leke med synden som om den bare var en spøk, med en gal mann som kaster ut brannpiler og dreper.

v. 20-28 taler om onde, trettekjære baktalere. De både tenner og holder vedlike ondskapens og trettens djevelske ild ved sin sladder. En eneste slik baktaler som strør om seg med mistenksomhetens giftige sæd, er nok til å gjøre uendelig mye skade.

Det kan lyde som skjemt, men i ordet ligger en giftig brodd, slik at ordene "trenger ned i menneskets indre". Talen kan lyde som det varmeste vennskap ("ildnende lepper"). Den ligner det som ligger og glimrer som om det var sølv. Men den er bare "et leirkar" med et uekte belegg på (v. 23).

"Når han gjør sin røst blid, så tro ham ikke! For det er sju slags styggedom i hans hjerte" (v. 25). Vi ser ofte i vårt daglige liv mennesker som rammes av dette ordet.

Men et slikt bedragerisk og hyklerisk sinn kan ikke skjules i lengden. Det skal nok åpenbares, og da kommer gjengjeldelsen. Det sinn som er fylt av hykleri og hat graver en grav til seg selv. "Den som graver en grav skal falle i den."

Det siste vers i kapitlet peker på en annen og uhyggelig djevelsk side ved slike mennesker med en ond og falsk tunge.

Det står nemlig: "En løgnaktig tunge hater dem som den har knust, og en falsk munn volder fall." Det har vi sett ofte. De som forførte andre på en skammelige måte til utukt og lignende, har senere kastet dem fra seg.

Utukt og hor ender som regel med gjensidig hat. En norsk prest har rett når han skildrer sin omvendelse i en sang. Der sier han om den falske, forførende verden:

Så ofte den lokket og drog meg,

lovet mye og jeg fulgte glad,

visste ikke at den dog bedrog meg,

visste ei dens kjærlighet var hat.

Gå til Ord 27:1-27

Ord 27:1-27
Kapitlet begynner med (v. 1-2) å minne oss om å ha et ydmykt og varsomt sinn. "Ros deg ikke av dagen i morgen, for du vet ikke hva dagen vil bringe."

Det er et sant ord. De kommende ting er uvisse, i hvert fall det som angår det jordiske. Og dette skal øve oss i ydmykhet for at vi ikke skal planlegge framtida altfor mye og binde vårt hjerte til det som skjer. Vi skal helst leve hver dag som om den var den siste.

Alle de jordiske forhåpninger kan jo visne i et nu. Derfor gjelder det for Guds folk å ikke ha "det synlige for øye, men det usynlige" (2Kor 4:18).

Til ydmykhet hører også det å ikke rose seg selv. "Selvros stinker," sier et gammelt ord. En gammel kirkefader har sagt: Den som roser seg selv, klandrer seg selv. For ved sin selvros legger han klart i dagen at han mangler dydens og blyghetens skjønne glans.

Da apostelen Paulus ble nødt til å framheve de fortrinn Gud hadde gitt ham framfor vranglærerne (2Kor 11), ber han også om at ingen måtte akte ham for en dåre.

I v. 3 er pekt på en byrde som er tyngre enn stein og sann. Det er "dårens harme". Dårlig humør, mismodighet og vranghet er en tung byrde både for den som tar den på seg selv, og for mange andre.

Også Guds barn har grunn til å gi akt på dette ordet. Brorson synger om et slikt mismodig Guds barn:

Så man før en Kristi brud

se så misfornøyet ut?

Slett bestilt, at man

ikke bedre kan

skjønne på sin edle stand.

Det gjelder å kaste denne stygge byrde langt bort. Og det vil Herren hjelpe et Guds barn med som ber. For dette kommer ikke fra Herren, men fra djevelen.

Men så gjelder det også om at vi stenger de kanalene som mismotets bitre strømmer kommer gjennom. Mye dårlig humør kommer av at man ikke benytter tiden rett, at man er for sent oppe om morgenen, og at man ikke har skikkelig orden i det man gjør.

Jo mer Herren får lov til å rå over hvert øyeblikk av dagen, jo mindre vil det vrange sinn få makt. For det henger ofte sammen med at samvittigheten anklager oss.

v. 4 peker på noe som er enda verre enn den stygge hissighet og vrede. Det er skinnsyke og misunnelse, som er en av djevelens verste giftplanter med lange, seige røtter.

Skinnsyken er en djevelsk måte å kjempe for sin egen ære på, og den fører alltid til det motsatte av det man vil kjempe for.

v. 5 inneholder også en alvorlig sannhet, nemlig at "åpenlys irettesettelse er bedre enn kjærlighet som holdes skjult", det vil si kjærlighet som ikke gir seg til kjenne.

Der er dessverre så mye "skjult kjærlighet" både i familieliv og blant Guds barn innbyrdes, ja, også overfor de dyrekjøpte, vantro sjeler.

Kjærligheten kan nok være inne i hjertet på en måte, men den blir ofte altfor lite virksom. Den gir så lite renter når man er sparsom med vennlige ord, milde blikk og de mange små og store kjærlighetsbevis. Gjennom dem får kjærligheten skikkelse og blir utviklet og sterk.

Også v. 6 inneholder en dyp sannhet, nemlig at vi kan få sår av de som elsker oss, og kyss kan komme fra den hatefulle. Det ser vi om Judas.

Augustin sier om dette: "Ikke alle som skåner, er en venn, og ikke alle som slår er en fiende. Det er bedre å elske med strenghet enn å bedra med mildhet. Hvem kan elske oss mer enn Gud?

Men han lærer oss likevel med vennlighet og samtidig sender oss trengsel, alt til vårt eget gavn. Han trøster oss og legger forbinding på oss, men også forener det med trengselens medisin."

Ordet i v. 7 inneholder også en sannhet som igjen og igjen blir stadfestet av livet, ikke bare i det legemlige, men også i det åndelige. En sjel som er "mett" og fylt med verdens vesen og verdens lyst, vraker Guds ords "honning".

Men for den som hungrer etter sannhet og rettferdighet, er det ordet søtt som det naturlige menneske synes er bittert.

Også Guds barn kan noen ganger bli mett av Guds ord på en urett måte. Da vil de bare høre de beste predikanter og blir likegyldige for det enkle livets brød.

v. 8 peker på kjærligheten som Gud har lagt ned i menneskehjertet til hjemmet og til fedrelandet. Noen har prøvd å kvele den, slik noe fritenkere gjør. De kaller seg europeere og verdensborgere, men taler hånlig om det hjemlige og nasjonale.

Nei, når selv den lille, fattige spurven elsker sitt rede, så er det en skam når et menneske ikke elsker sitt barndomshjem. I all god hjemlengsel er der noe fra Gud.

v. 9-10 taler om hvilken velsignelse og hjelp en hjertevenn er. Ofte er gode venner og trofaste naboer mer verd i nøden enn den kjødelige slekt.

v. 11 peker på hvilken kraft det gir overfor dem som håner en, når barna går fram med visdom til vår glede. Hvilken kraft for en ordets forkynner overfor fienden, når hans åndelige barn, de troende, lever rett med Herren.

På den andre side kommer det mye skam over Guds navn når hans barn ikke lever rett. Herren hjelpe oss til å leve slik at munnen blir lukket på de vantro.

Til v. 12 viser vi til Ord 22:3.

Til v. 13(om å gå i borgen for andre) viser vi til Ord 20:16. Her tilføyes et ord om et spesielt forhold når noen går i borgen for en fremmed kvinnes skyld, altså i forbindelse med et urett forhold.

Det må bøtes for det ansvar lettsindige mennesker tar på seg uten å tenke på følgene. Ofte hører vi mennesker si til andre som de vil forlede til å være med på noe betenkelig: "Jeg tar ansvaret på meg." Eller de sier: "Den synden tar jeg på meg."

Det er også en måte å gå i borgen på. Slik ropte jødene under Kristi kors: Hans blod komme over oss og våre barn. De gikk i borgen for det deres ledere hadde gjort.

På den andre side kan mennesker noen ganger også ta andre mennesker som pant for sin frelse. Uomvendte prester skulle bare vite hvorledes mennesker i hopetall sover trygt i sin syndesøvn på grunn av presten. De forsøker i alle tilfelle å skyve ansvaret over på presten.

Det gjorde en klokker som ble alvorlig minnet om å tenke på sin sjels frelse. Han svarte: "Prosten er min mann. Så lenge han ikke sier oss at vi behøver å omvende oss, får han bære ansvaret, for han er jo sjelesørger."

v. 14 refser den hyklerske vennlighet som ofte nettopp taler med høy røst for liksom å overdøve all mistanke om at hjertet taler et annet språk.

v. 15-16 gjentar det som ofte før er sagt at en trettekjær kvinne er vanskelig. Hun har en bitter tunge som ikke er til å stoppe, men fortsetter ustanselig som "takdrypp på en regnværsdag".

Hun er som vinden som ikke kan holdes tilbake eller skjules. Hun gir seg alltid til kjenne og kan ikke dy seg. Det er like umulig å tale henne til rette som å "gripe i olje". Den raske tungen glir fra det ene angrep til det andre.

En trettekjær kvinne kan tappe en mann for kraft. Men livet sammen med forskjellige slags mennesker kan derimot virke oppdragende på et menneskes karakter.

Denne sannheten nevnes i v. 17: "Jern skjerpes ved jern, og en mann slipes ved å omgås andre." Gud har ikke bestemt oss til å være eneboere, fordi også den kristne karakter kan utvikles og oppdras, styrkes og stålsettes ved samlivet med andre, også ved dem som slår oss.

v. 18 peker på velsignelsen av å være tro i det kall og den gjerning vi har fått. Den som passer frukttrærne, får også lov å nyte frukten av dem. Slik er det også med all annen tjeneste.

I dypeste forstand gjelder det i forholdet til Herren, at "den som tar vare på sin herre, vinner ære". Herren har selv i en lignelse sagt hva denne ære består i.

Den består i det ord Herren vil hilse sin ærlige tjener med: "Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din herres glede" (Matt 25:23.

v. 19 peker på at som vannet avspeiler et menneskes ansikt, slik kan det ene menneske likesom bli et speil for det andre. Dette forklarer til dels den likhet som finnes innen familier og hele folk.

Men dette verset minner oss også om at alle mennesker i noen grad ser sitt eget hjertes speilbilde i andre. Det naturlige hjerte er i det alt vesentlige likt hos alle.

Derfor kan bare den som kjenner sitt eget hjerte grundig, i sannhet forstå andre mennesker. Og omvendt kan han lære seg selv bedre å kjenne gjennom andre mennesker.

v. 20 peker på hvor umettelig øynenes lyst er. Når hjertets øye ikke mettes med Jesus, men søker det som verden kan by som øynenes lyst, da blir sjelen selv som en bunnløs avgrunn. Den får aldri nok, for "verden eier ingen lyst, som kan fylle dette bryst".

I v. 21 nevnes en prøvestein som et menneske kan vurderes etter. Det er hva det roser. Det vil nok også slå til. Vi vil merke den dype forskjell mellom verden og Guds barn, når vi legger merke til det de roser.

v. 22 peker på at enn ikke den skarpeste tukt er nok til å helbrede en dåre for hans dårskap. Dette ordet vitner også om at det ikke nytter å forbedre det gamle menneske i oss. For det er den store dåre som heter den gamle Adam.

Også han blir den samme, uforbederlige gamle Adam. Her må en ny skapelse til. Et nytt liv må plantes i oss, som Herren har gjort i den hellige dåp, i gjenfødelsens bad.

Vår frelse avhenger av at dette nye livet seirer over det gamle. Men vantro mennesker mener at kristendom bare er dette: å forbedre det naturlige liv, og gjøre den gamle Adam god. Men det kan aldri lykkes.

I v. 23-27 peker Salomo på hvor lykkelig bonden er. Dyr og beitemarker er bedre goder enn det gods som består i penger og en kongekrone.

Også Luther priser bonden som den lykkeligste. Og det er sant at bonden, når han vel å merke lever med Herren, på en særlig måte er avhengig av Herrens velsignelse med regn og fruktbare tider.

Og hele bondens gjerning med å arbeide med jorden, med sæd og høst, er lignelser på Guds rikes vesen i det åndelige.

Gå til Ord 28:1-28

Ord 28:1-28
Kapitlet begynner med å tale om angsten i den onde samvittighet. Men det er også tale om det løvemot som kan fylle et ydmykt hjerte som hviler i rettferdigheten fra Gud.

v. 2 taler om hvorledes et langt liv for en konge også kan være en spesiell velsignelse fra Gud på grunn av lydige borgere. Men motsatt kan hyppige regjeringsskifter være en dom over landet på grunn av folkets synd.

I politiske trengselstider gjelder det derfor om at borgerne går til selverkjennelse og ydmyker seg for Herren. Det er alltid den rette vei å gå for et Guds barn når det kommer trengsel.

Vi har all grunn til å bekjenne som i salmen: "Jeg vet det, Gud, jeg trenger til din tukt."

Derfor blir det også alltid feil når man går sammen med verden i den politiske kampen. For verden går ikke til selverkjennelse, men legger bare skylden på motstanderne.

v. 3 peker på den mulighet at kongen kommer fra fattige kår og får makt. Verdenshistorien viser oss at slike ledere som kanskje kom til makten ved folkets gunst, ofte blir de verste tyranner.

Ordet her sammenligner dem med et skyllregn som skyller bort jordens grøde. For slike ledere ødelegger frukten av folkets arbeid.

I den franske revolusjonen som i så mange andre perioder med omveltning, er dette ordet blitt stadfestet som en alvorlig virkelighet.

I v. 4 finner vi også en dyp sannhet, nemlig at den store ros til mange ugudelige, ofte kommer fra folk som selv har forlatt Guds lov. Nå søker de støtte for sitt lovløse liv ved å lovprise de ugudelige ledere. Det kan være diktere, politikere eller rikfolk.

Det er godt for det landet som har menn som våger å stå opp mot slike mennesker. Bare det er en liten flokk i et land som vil bevare loven, kan en slik liten flokk bli et kraftig salt mot fordervelsen. Det er slike som løfter sin røst mot lovprisningen av det Herren fordømmer.

I dette ordet ligger også den store betydningen en kristen presse har, når den uforferdet går løs på all forvansking av sannheten i den verdslige presse.

v. 5 henger nøye sammen med v. 4. Det peker på at alle begrep om det som er rett for Gud, blir forvansket av "onde mennesker". De står Guds Ånd imot, mens "de som søker Herren, skjønner alt".

Guds folk ser lys i Guds lys. Slik blir de satt i stand til å kunne bedømme rett det som er rett for Gud og det som ikke er det.

Det er dette Herrens apostel peker på i 1Kor 2:14-15: "Men et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis. Den åndelige derimot kan dømme om alle ting, men om ham selv kan ingen dømme."

v. 6 peker på den målestokk et menneske skal bedømmes etter. Det er ikke etter penger, men etter hjertelaget, om hjertet er helt for Herren eller om det er delt.

v. 7 peker på at bare Guds ord kan bevare et barn på den rette vei. Men den som søker dårlig selskap med slike som har buken til gud, "fører skam over sin far". Guds ord har ingen makt over dem.

v. 8 peker på at gods som er vokst ved rente og åger, til slutt skal komme den ringe til gode. Men det blir til forbannelse for den som handler slik.

v. 9 har også en dyp og alvorsfull sannhet: "Om en vender seg bort og ikke vil høre loven, da er til og med hans bønn en styggedom."

Vi skal legge merke til at det er tale om å vende seg bort fra loven her. For det er nettopp Guds ords alvorlige tukt det gamle menneske ikke kan fordra.

Men den som vil ha et evangelium uten lov, får et kjødets evangelium. Og da nytter det ikke om man ber med leppene. Det er bare et Kainsoffer. Dette ordet inneholder en veldig dom over alle uomvendte menneskers navnekristendom.

I v. 10 finner vi den dom som skal ramme alle forførere. De forsøkte med sin munn, penn eller liv å lede "de oppriktige vill på en ond vei".

v. 11 peker på at rikdom lett kan bedra eieren ved å lede ham til å mene at han er vis. Den rike mener ofte at han selv har skaffet seg rikdommen. Han blir smigret av mange, og få er de som sier ham sannheten.

Han kan hjelpe mange med sine penger, noe andre ikke kan. Og alt dette får ham til å bli stor i egne øyne. Men han blir likevel gjennomskuet av den som har den rette visdom om han har lite av penger og gods.

Visdom fra Gud er mer verd enn all verdens rikdom. For mens jordisk gods lett forblinder oss, lukker rikdommen fra Gud øyet opp for de sanne verdier.

v. 12 peker på at når det skjer som skaper glede blant de rettferdige, blir det gode dager. For da får Guds Ånd makt og sprer lykke og velsignelse omkring seg.

Men får de ugudelige makt, kommer frykt og mistenksomhet over hjertene. Man skal "lete etter folk", står det. Det betyr at folk holder seg borte av frykt for de onde som styrer landet.

I v. 13 har vi en gyllen sannhet: "Den som skjuler sine overtredelser, har ingen lykke. Men den som bekjenner dem og vender seg fra dem, finner miskunnhet."

Og det er så sant! Det bringer aldri lykke å skjule sine overtredelser. Gud fører dem fram, ofte her i livet, men i alle tilfelle på den store dag.

I Sal 32 skildrer David sine kvaler så lenge han tidde.

Nei, bekjenne og vende seg fra synden, det er veien til den sanne lykke. Det er en smal vei, men likevel den frigjørende vei.

Dette verset minner oss om det vakre ordet i 1Joh 1:9: "Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet."

I v. 14 står det slik: "Salig er det menneske som alltid frykter." Og denne frykten settes i motsetning til å forherde sitt hjerte.

Men her menes ikke trelldomsfrykten, men den barnslige frykt og beven for å bedrøve Herren. En slik hellig frykt må alltid være i en troendes hjerte, også mens han gleder seg i Gud.

Derfor heter det også i Sal 2:11: "Juble med beven." Å miste denne frykten er det samme som å forherde sitt hjerte for Herren.

v. 15-16 peker på den forbannelsen som følger en tyrann som utsuger sine undersåtter. Slik er også djevelen mot sine undersåtter. Han plyndrer dem. Derfor er verdens mennesker et fattig folk.

v. 17 peker på den samvittighetsangst som følger en morder like til graven. Den indre angst lar seg ikke stanse på ytre vis. Kain står som et sørgelig bilde på en sjel som er jaget av samvittighetskvaler.

Vi kan også bli skyldig i en menneskesjels undergang på andre måter. Men der er likevel en kilde som kan rense bort blodskylden. Jesus kan gi hvile også til den mest bekymringsfulle synder.

v. 18 inneholder et trofast løfte for den som vandrer oppriktig. Han skal bli frelst, står det. Gud skje lov for det.

Men den falske som vandrer på to veier med et svikefullt hjerte - og det er det verste Guds ord kjenner - han "skal falle på den ene av dem". Slik står det. Han skal bli rammet av Guds dom enten han hykler sammen med Guds folk, eller han er ute i verden.

Til v. 19 henviser vi til Ord 12:11.

v. 20 peker på hvor umulig det er å unngå fall for den "som løper etter å bli rik". Men "en trofast mann" skal få "rik velsignelse". Det er den som jager etter å vandre med Herren. Han skal bli velsignet av Herren, slik Peter fikk sin fiskefangst på Gennesaretsjøen.

Det er og blir som det står i et lite vers:

Og finner du ham, da finner du alt,

hva hjertet kan evig begjære;

da reiser seg atter hvert håp som falt,

og blekner så aldri mere.

Det ene nødvendige både for sjel og legeme er å være trofast mot Herren.

v. 21 taler mot å gjøre forskjell på folk, og hvor lett hjertet lar seg bedra av gaver, selv om gaven er nokså liten. Det er et sørgelig vitnesbyrd om hvordan det naturlige hjertet er.

v. 22 taler om den iver "en mann med ondt øye" har. Det betyr den misunnelige. For det misunnelige hjerte kan aldri hvile. Det vil alltid engste seg for at andre skal få mer. Og andre får også ofte mer, fordi Guds forbannelse ligger over misunnelsen. Den er en av Satans giftigste piler.

v. 23 peker på at den som irettesetter andre i lengden skal bli mer velsett enn den som smigrer. Man vinner alltid ved å følge sannheten.

I v. 24 finner vi dommen over den som stjeler fra sin egen far eller mor. Det har ikke få gjort og trøstet seg med det som sies her, at "det er ingen synd".

Stolthet og tillit til egen kraft bringer bare forbannelse med seg, men den saktmodige som har tillit til Herren får velsignelse (v. 25).

v. 26 peker på hvor dåraktig det er å sette sin lit til sitt eget hjerte. Det er jo så lett påvirkelig av stemninger og følelser.

Nei, det gjelder om å "vandre i visdom", det vil si vandre i Herrens ord. Ordet er den faste klippegrunn, like urokkelig ved natt som ved dag, i motgang som i medgang.

Vi skal bare si til vakte mennesker at de stemninger og den glede vi kan føle i hjertet, er ikke det største ved denne saken. Men det største er å ha Guds uforanderlige løfter.

Og alle Guds barn må til sin siste stund øve seg i ikke å bygge på nåden slik den føles i vårt eget hjerte, men på nåden i Guds hjerte.

Her er det sant det som står i sangen:

På nåden i mitt hjerte

en tid jeg støttet meg,

men snart ved syndens smerte

min trygghet tapte seg.

Jeg var da vel fornøyet

når rørt jeg hjertet fant,

men var jeg mindre bøyet,

min tro med ett forsvant.

Men Gud skje takk som sa meg

min feil så den jeg så,

og bedre grunnvoll gav meg

å bo og bygge på:

På nåden i Guds hjerte

som Jesus frem har bragt

ved krosets død og smerte,

som han for oss har smakt.

Vel skifter sol og skyer

i hjertet ofte om,

snart Ordet meg fornyer,

snart kald jeg er og tom.

Men jeg har lært betrakte:

Hos Gud det skifter ei!

Jeg har nå lært forakte

mitt hjertes ja og nei.

v. 27 peker på velsignelsen som følger det gavmilde hjerte. Men her nevnes også forbannelsen som følger den som lukker sine øyne for andres nød.

Til v. 28 viser vi til v. 12.

Gå til Ord 29:1-27
Ord 29:1-27
v. 1 taler om den dom som vil komme over den som "gjør sin nakke stiv" i stedet for å bøye den og ydmyke seg.

v. 2, 4, 12, 14, 16 taler om velsignelsen ved en konge "som dømmer småfolk rettferdig". Men de taler også om forbannelsen som kommer over landet "når en hersker akter på løgnens ord". Ved sitt eksempel åpner han alle sluser for ugudeligheten. Derfor er Guds folk et lykkelig folk, for vår konge er rettferdig og miskunnelig.

v. 3, 15, 17 taler om barn som gleder sin far, men også om dem som lever som den fortapte sønn. Det er et elendig liv. Her blir det også pekt på at tukt i barndommen fører til en velsignet frukt. Derimot vil "den som er overlatt til seg selv, gjøre sin mor skam".

Guds ord minner oss i sannhet om ikke å gi barna en slapp oppdragelse.

v. 5 peker på at smiger er som et garn for vår fot. Smiger er til behag for det gamle menneske, men en gift for det nye. Dette må vi minnes!

v. 6 taler om at synden bringer den til fall som lar seg fange av den. Men ærlig kamp mot synden bringer fryd og glede.

v. 7 peker på at det hører med til et Guds barns liv å kjenne til hvordan de ringe har det og sette seg inn i deres kår og ta del i deres trengsel. Den rette vurdering av et menneske kommer først når man ser hvor dyrekjøpt hver enkelt er.

Men "den ugudelige skjønner seg ikke på noe" og har ingen sann erkjennelse av menneskelivet. Dette viser seg også ofte i den hardhet og mangel på dannelse som vantro mennesker ofte har overfor de som er under dem og har trange kår i samfunnet.

Her møter vi igjen velsignelsen ved de kristne blader som kan tale om de ringes sak med Kristi kjærlighet og sinn.

Tanken i v. 10 er noe lignende, men der tenkes mer på den blodige hardhet som den onde verden viser de rettsindige. Det vil si den urett Guds små barn her på jord må tåle av verden.

Den som er rettskaffen elsker derimot Herrens små og har omsorg for å frelse og hjelpe mennesker både til legeme og sjel.

v. 8-9, 11 peker på at spottere som selv ikke vil advares og avviser all formaning med vrede og latter, også kan egge opp en hel by. Det ser man også i våre dager, at spotten kommer i løgnens ånd og har makt til å hisse folket opp. Vi møter det i blader og bøker og på mange andre måter.

"Men vismenn stiller vreden," står det.

Ja, om spotten har makt, har også sannhetens ord en veldig makt til å slå spotteren på munnen. Herren skal ha takk for alle som har fått visdom til å ta kampen opp offentlig både i skrift og tale.

Et frimodig alvorsord i Herrens navn er som steinen i Davids slynge. Den kan slå spotteren Goliat i pannen.

"Den fattige og den som undertrykker ham, skal møtes," står det i v. 13. Begge skylder Herren alt det gode de kan nyte. Derfor skal de begge stå til regnskap for ham. Det burde undertrykkeren huske på, men også de fattige.

Ingen er likevel så fattig at han ikke har del i utallige goder fra Gud. Solen skinner over den fattige så vel som over den rike.

De kan puste i den samme friske luft, og først og fremst sender Guds evangeliums nådesol sine velsignede stråler like mye til den fattige, og det uten penger og uten betaling.

Den fattige har ofte lettere for å ta imot nåden enn den rike og mektige. Det skal den fattige minnes.

v. 18 peker på den veldige betydning Guds ord har for et folk. I Israels folk kom ordet fra Gud særlig gjennom "åpenbaring" (D: profetiske syner). Og når Guds ord ikke lød blant folket, ble det "tøylesløst".

Det samme viser seg den dag i dag. Ringeakt for Guds ord og for Herrens dag er et ulykkestegn for et folk. Ta Guds ord bort, og folket synker. Det er en kjensgjerning som vi ser både på visse steder i vårt eget land og i de store verdensriker.

Men det folk "som holder loven" er salig. Den beste fedrelandskjærlighet er derfor å arbeide for Guds rike i det folk man tilhører.

v. 19, 21 peker på at det ikke er nok bare med ord for å tukte en trell. Trellene i gamle dager var vanligvis vantro og likegyldige. Derfor behøvde de kraftig tukt.

Denne behandling behøver alle syndens treller, og ikke minst den trell som vi alle bærer på i vårt indre, det gamle syndens menneske. Degger man for den gamle Adam, går det som det står i v. 21 om trellen. Da vil han være "din arving" som en sønn og sitte til bords og ha alle mulige rettigheter.

Den gamle Adam er hardhudet og lumsk. Vi må ikke spare ham med falsk medynk. Vi skal holde ham under fot som en trell, ellers tar han makten og vil selv være herre.

v. 20, 22 peker på all den synd som følger med et hastig og vredefullt sinn. Ordet her stempler et slikt sinn som en særlig stor hindring for en menneskesjel. Den er en av djevelens verste trellelenker.

Derfor står "baktalere" midt mellom drankere og røvere som ikke skal arve Guds rike.

Det sinn som er snar til vrede har sin grunn i hovmod, det sinn som ikke vil tåle noe av andre. Vi må ha det ydmyke sinn for å kunne være saktmodig. Derfor henger (v. 23 sammen med v. 22 når det står: "Et menneskes stolthet fører ham til fall, men den ydmyke vinner ære."

v. 24 sier at heleren ødelegger sin sjel like så mye som den som stjeler. "Han hører oppropet til ed og gir likevel ingen opplysning," står det. Her er tenkt på dommerens oppfordring til vitnene om å si det de vet om et tyveri. Men heleren tier og blir dermed medskyldig.

v. 25 er et alvorlig ord om den sjelefare som ligger i menneskefrykt. Man blir da ført inn i en snare. På grunn av falske hensyn til mennesker blir man enten forledet til å unnlate å gjøre sin plikt, eller å gå med på noe som Guds Ånd ikke tillater.

Menneskefrykt er noe som alle Guds barn skulle be om å bli frelst fra. Man blir så frigjort og har det så godt når det eneste man sikter etter er dette: å ha det rett med Herren. Det er ikke denne verdens stormenn, men Herren alene som kan legge alt til rette for oss (v. 26).

Kapitlet slutter med å sette opp et klart og tydelig skille i siste vers. Dette skille må alltid være mellom de rettferdige og de ugudelige, mellom Guds barn og verden, mellom hellige og vantro.

Guds barn er en styggedom for de vantro. For et Guds barns vei går rett fram etter Guds ord, mens de vantros vei er kroket og følger verdens meninger og skikker og sin egen lyst.

Det motsatte er også sant: "En urettferdig mann er en styggedom for de rettferdige."

Disse to slags mennesker kan ikke og skal ikke være sammen.

Derfor heter det i ordet: "Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med urett? Eller hva samfunn har lys med mørke?" (2Kor 6:14).

Grøften mellom den breie og den smale vei må være der, og den må ikke bli fylt i slik at Guds folk og verden glir sammen i en "blandet gudsfrykt".

Nei, det må koste et omvendelsens sprang å komme over på den rette side. Slik sier Guds ord.

Gå til Ord 30:1-9

Ord 30:1-9
I disse to siste kapitlene har vi noen tillegg til Salomos Ordspråk. De er skrevet av andre vismenn som vi ikke vet noe om. Ord 30 er av en vismann som kalles Agur og var sønn av Jakes. Hans ord er rettet til en som kalles Itiel og en som kalles Ukkal. Disse to er antagelig enten hans sønner eller hans disipler.

Det første verset har voldt en del vanskeligheter, fordi det ikke er lett å oversette. Man har ment at navnene Itiel og Ukkal kanskje skulle forstås på en annen måte. Men det er likevel rimelig å anta at det er navn på Agurs sønner eller disipler.

Innholdet i disse to kapitlene (Ord 30-31) er på mange måter spesielt dypt og vakkert. I Ord 30 er det ord som henspiller på Salmene og 5. Mosebok. Agur må altså ha vært en israelitt som kjente Skriften.

v. 2-6 inneholder en ydmyk erkjennelse av egen udyktighet overfor de åndelige ting, om "kunnskap om Den Hellige". Agur står spørrende og grublende. Han ser virkningene av Herrens makt i naturen (v. 4).

Han ser den ubegrensede virksomhet av den hellige Gud. Han ser han likesom fare opp til himmelen og der styrer han alt fra det høye.

Men så ser han Gud fare ned til jorden og gripe inn med sin kraft selv i de minste ting. Og han spør: Hvem er han? "Hva er hans navn?" Han spør videre: "Hva er hans Sønns navn?"

Det var bare svake åpenbaringer om Guds Sønn i den gamle pakt. Vi kan derfor si at det ligger stor visdom i disse enkle spørsmålene. Og Agur hadde små tanker om seg selv, derfor blir disse ordene enda større. For de ydmyke gir Gud nåde.

Grunntonen i disse versene (v. 2-4) er den samme som møter oss i Luthers forklaring til den tredje artikkel: "Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham."

I v. 2 bekjenner Agur slik: "Jeg er for ufornuftig til å kalles en mann! Et menneskes forstand har jeg ikke." Det betyr først en ydmyk erkjennelse av at han følte seg som den ringeste. Men det betyr kanskje også at han erkjente at den opprinnelige forstand hos mennesket var blitt formørket av synden.

Men det er nettopp den sanne visdoms begynnelse å erkjenne at man ingen visdom har. Dåren tror at han vet alt.

Svaret på alt det han selv aldri kunne tenke ut med sin forstand, finner han i Guds ord. "Alt Guds ord er rent." Der er intet mørke, derfor gjelder det om ikke å spekulere, men tro Ordet.

Det er den eneste, den gylne vei til å erkjenne sannheten, som Agur peker på her. Ved å tro Ordet lærer man å kjenne hvem Gud er. Man erfarer at "han er et skjold for dem som tar sin tilflukt til ham".

Men derfor gjelder det også om å la Guds ord få stå i sin velde. "Legg ikke noe til hans ord, for at han ikke skal straffe deg, og du stå som en løgner!"

Det er en alvorlig formaning om å holde sin egen visdom og egne tanker utenfor. For da blir sannheten fordunklet. Det er virkelig et alvorlig ord, særlig for alle forkynnere.

v. 7-9 inneholder en dobbel bønn fra Agurs ydmyke hjerte. Det er en bønn som inneholder alt det et menneske behøver til sjel og legeme.

Først kommer bønnen om å bli bevart fra forfengelighet og løgnens ord, fra all falsk selvopphøyelse og bedrag. Agur ber om at dette må være langt borte fra ham.

Dernest har vi en bønn for det jordiske liv: "Gi meg ikke armod og heller ikke rikdom! La meg ete mitt tilmålte brød." Han ber altså også om å være fri rikdom. Det krever et godt sinn å kunne be slik oppriktig.

Og at bønnen kom fra et rett sinn, ser vi i v. 9. Han fryktet for at hans gudsforhold skulle lide skade av selvtillit og overmot hvis han fikk for mye. Og han kunne ta skade av uredelighet eller knurr mot Gud hvis han fikk for lite.

Hele denne bønnen vitner om et inderlig og ydmykt trosliv med Gud. Å leve i ordet med barnlig tro og så være fornøyd med sitt daglige brød er slik et oppriktig sinn. Da er frelsen blitt det største av alt.

Om dette sier Agur: "To ting ber jeg deg om, nekt meg dem ikke, før jeg dør." Og vi kan være sikker på at det gleder Guds faderhjerte å høre slike bønner.

Vi ei meget vil begjære

av det jorden hører til;

la oss rett tilfredse være

med det du oss sende vil.

Daglig brød til vår død,

det nok, o Fader god.

Blott vi står hos deg i nåde

i den lille troens flokk,

da er døden oss en fordel,

i vår Jesus har vi nok.

Når vi da går herfra,

jubler vi Halleluja! Gå til Ord 30:10-33

Ord 30:10-33
Dette avsnittet begynner med å advare mot å baktale en tjener for hans herre. Trellens stilling i gamle dager kunne være forferdelig hvis hans herre fikk noe imot ham.

Men også i dag etter våre forhold gjelder det å våke over at man ikke forstyrrer tillitsforholdet mellom tjenere og herskap. Et lite uforsiktig ord, en liten spydig bemerkning, kan kanskje ødelegge tjenerens stilling for lange tider. Slik kan man føre en forferdelig skyld over seg.

I v. 11-14 blir den falne menneskeslekt beskrevet i all sin usselhet. Den er ødelagt av djevelen. Felles for disse fire vers er beskrivelsen av en bunnløs egenkjærlighet.

Den viser seg i frekkhet mot far og mor (v. 11), i stor egenrettferdighet midt i sin urenhet (v. 12), i hovmod og stolthet overfor andre (v. 13), i en ubarmhjertig opptreden mot de fattige og elendige.

Dette bildet er tatt fra menneskeslekten og ligner dessverre altfor godt. Slik er den falne slekt når all ytre stas er plukket fra den.

I v. 15-16 får vi nye bilder av syndens elendighet. Den sammenlignes med blodsugeren (v. 15), det vil si blodiglen. Dens vesen blir her lignet med "to døtre" som roper: hit - hit. Slik er det med synden.

Når synden hersker i hjertet, blir hjertet umettelig. Og vi får nå fire bilder på denne umetteligheten, nemlig: Dødsriket som sluker alt levende, det ufruktbare morsliv, den tørre jorden som ikke får nok vann, og den brennende ild.

Det er et veldig bildespråk som viser klart det falne menneskes brennende begjær, og likevel er det et forgjeves i dette begjær.

v. 17 har en fryktelig forbannelse over den som skammelig trår det fjerde bud under fot. Dette ordet er ofte gått bokstavelig i oppfyllelse når en ond sønn hang i galgen dømt som forbryter eller begikk selvmord under trykket av sin onde gjerning.

I v. 18-20 nevner vismannen fire forunderlige ting som man ikke kan forstå. Vi møter denne uttrykksmåten flere ganger: først nevnes tre ting og deretter en fjerde. Det må bety at man særlig vil understreke den fjerde.

Her nevnes fire ting som man ikke kan forstå fullt ut. Først: ørnens flukt på himmelen, som ikke etterlater seg det minste spor. Slik er det også med slangens vei over steinen der han snur fram, og skipets vei på havet som bølgene straks utsletter sporet etter.

Endelig nevnes en manns vei til en jomfru, som også synes å gå sporløst hen. Likevel er det så stor synd og kan ha stor betydning for et menneskes evighet.

Horkvinnen tar det imidlertid lett. Hennes frekkhet nevnes med slike ord: "Hun eter og tørker seg om munnen og sier: Jeg har ikke gjort noe ondt!"

Her er kanskje særlig tenkt på en gift kone som lever i hor, men tar på seg en uskyldig mine i tillit til at ingen kan bevise hennes skyld.

Hele dette stedet har vel til hensikt, som Gerlach sier i sin bibelforklaring, å vekke forundring over at en så stor synd kan være skjult for mennesker. Men verset leder også tanken hen på at Gud vil straffe den desto mer.

v. 21-23 nevner fire slags mennesker som det ikke er lett å omgås. Alle fire har det felles at de er kommet høyere opp enn det så ut til at de skulle nå.

Her er nevnt en trell når han blir herre, en dåre når han kan leve i ubunden nytelse, en forsmådd kvinne som på grunn av sitt vesen i lang tid ikke er blitt gift og endelig blir gift og lar bitterheten uhindret bryte fram. Til slutt er nevnt en trellkvinne som arver sin frue og går inn i hennes plass.

Særlig kan dette siste bilde peke på hvorledes det går når livet i kirken dør. Da kan verden som skulle være lydig mot kirkens lære, kaste seg opp til herre over Guds menighet ikke bare i det ytre men også i det indre liv. Under slike forhold kommer landet til å ryste i sin grunnvoll eller skjelve, som det står her.

I v. 24-28 omtales fire små skapninger. Deres liv og ferd kan likevel være en mektig visdomsforkynnelse for mennesker. Guds visdom taler også til oss gjennom dyrenes liv. Og de gjør ofte skam på oss.

De fire små predikantene som møter oss her er først mauren, som kan lære mennesket å bruke tiden rett. Mange mennesker gjør ikke det. Hvor mange mennesker er det ikke som går dødens vinter i møte uten å sørge for at deres sjel er frelst. Men Herren har kalt på dem igjen og igjen.

Og når så døden kommer, har de intet å dø på. "Se til at ikke noen forspiller Guds nåde" (Heb 12:15). Den forkynnelsen møter oss i møte med mauren.

De neste er fjellgrevlingene, som "ikke er noe kraftig folk". Men de har likevel sine hus i det sterkeste av alt, i klippene. Disse fjellgrevlingene finnes i Libanon, Horeb og Sinais fjellområder. De forkynner oss at også de aller svakeste kan få det sterkeste vern.

Vi mennesker er også svake i oss selv. Men vi har en klippe vi kan få bolig i, og klippen er Kristus. Gud gi at alle mennesker ville være like kloke som grevlingene og søke sin bolig i denne klippen, som det står i sangen:

Klippe, du som brast for meg,

la meg gjemme meg i deg.

"Gresshoppene (v. 27) har ingen konge, og enda drar de alle ut, skare etter skare." De har samfunnsfølelse, og ved den forkynner de for Guds barn.

Vi har en konge som er stor og herlig. Ham skulle vi følge i samlet flokk med ett hjerte og en sjel. Når Guds barn er splittet, blir vi gjort til skamme også av gresshoppene.

Endelig nevnes firfislen. Den kan "du gripe med hendene, og likevel finnes den i kongelige palasser". Det er et lite, ringeaktet dyr. Likevel kan det ha sin plass i kongens slott, i alle fall i Østen.

Det er også en preken full av trøst for alle Guds små barn. Den vitner om den store opphøyelse til en æresplass i Guds himmel som venter det ringeaktede Guds folk i verden.

v. 29-32 gir oss igjen fire bilder, og de tre første skulle framheve det siste.

Den veldige løven, den stolte og pyntede krigshesten og den kloke bukken som går fram i spissen for sin hjord. De er bilder på en konge i sin makt og ære, en konge som svarer til sitt navn og er en pryd for sitt folk.

v. 32-33 innskjerper at vi ikke må forsvare vår synd når vi har gjort galt mot noen. Vi skal tie med alt selvforsvar og alle unnskyldninger. Da skal vi bekjenne: jeg har syndet.

Men hvor ofte skjer det ikke når man kommer for å be den man har syndet mot, om tilgivelse, at man da begynner å forsvare seg og unnskylde seg med at den andre også hadde skyld i det.

Følgen av dette blir ofte at man slett ikke nådde den forsoning man tenkte, men at den siste vrede ble langt verre enn den første. Det er dette v. 33 er bilde på.

Men denne formaningen er meget nyttig, og man får ofte bruk for den i dagliglivet. Luther har sagt om dette: "Forsvar deg ikke når du har gjort feil. For å feile er menneskelig, men å forsvare sine feil er djevelsk."

Det er sørgelig at det er menneskelig å feile. Det var ikke slik opprinnelig, men slik har Satan ødelagt mennesket. Men det er dobbelt sørgelig når mennesket vil forsvare synden og dermed stiller seg på djevelens side.

 

Gå til Ord 31:1-31

Ord 31:1-31
Dette kapitlet har overskriften: Kong Lemuels ord, den lærdom som hans mor innprentet ham.

Lemuel betyr egentlig det samme som "innviet av Gud", den som er gitt til Gud. Det kan jo godt være et navn for Salomo, et navn som hans mor har gitt ham.

Innholdet av kapitlet er først (v. 1-9) en inntrengende formaning som Lemuel hadde tatt imot av sin mor og gir videre her.

Dernest (v. 10-31) kommer en lovprisning over en duelig og velsignet hustru. Denne siste del har en mer poetisk språkdrakt. Hvert av de 22 vers begynner med bokstavene etter rekkefølgen i det hebraiske alfabetet. Det samme finner vi i flere av salmene.

Ordene som innleder morens formaninger til sønnen, er meget inntrengende. De vitner om hvor dypt en troende mor elsker sitt barn.

Hun kan liksom ikke finne inderlige ord nok til å vise forholdet mellom henne og sønnen. "Min sønn - mitt livs sønn - mine løfters sønn." Slik taler morshjertet (v. 2) til den sønnen hun har bedt om å få ved mange løfter.

Den første advarsel er mot lysten. Det var en fristelse som i alle tilfelle i Østen på en særlig måte lå nær for konger. Der var det vanlig at kongene hadde mange kvinner rundt seg.

Moren advarer sønnen mot lystens vei "som fører til ødeleggelse for konger". Ja, den kan ødelegge både sjel og legeme.

Den neste advarsel (v. 4-7) er mot sterk drikk. Vellyst og bruk av sterk drikk hører ofte nøye sammen. Den som mangler kraft, søker å flamme den opp igjen ved bruk av sterk drikk.

Det er forferdelig for alle, og særlig for konger, når de gir seg over til sterk drikk. For manges ve og vel avhenger av kongen. Derfor er ansvaret større om det skjer bare for et øyeblikk, da kan de "glemme hva som er lov, og forvende retten for arminger".

Med dette vil ikke Lemuels mor si at vin er forkastelig i alle tilfeller. Nei, ordet lyder: "Gi sterk drikk til den som er sin undergang nær, og vin til den som er bedrøvet i sjelen."

Dette er ikke en tillatelse for noe menneske til å bli beruset eller la andre bli det. Det er bare et ord om at sterk drikk kan ha sin plass som styrkemiddel og leskedrikk når man er svak.

Så må vi også huske at når det tales om vin her, menes bare druesaften og ikke alle de berusende drikker som mennesker senere har funnet på å lage på mange forskjellige måter.

I tråd med disse vers laget barmhjertige kvinner sterk leskedrikk til dødsdømte forbrytere. Vår Frelser ville ikke ta imot den fordi han ville lide dødens bitterhet som en gjenløsning for syndere.

I v. 8-9 formaner moren sin sønn til som konge særlig å ta seg av dem som ikke hadde noen forsvarer, de enslige og fattige. Han skulle ta seg av dem og skaffe dem rett. "Den stumme" i (v. 8) betyr vel her den som ikke våget eller klarte å tale sin sak.

Den gamle. hellige biskop Krysostomus i Konstantinopel har sagt at en rett fyrste kan kjennes på at "han støtter de svake, forbedrer deres vanskelige kår, er våken for de urettferdige og tillater ikke de mektige å forandre retten til de elendige".

Slik lød altså formaningen: Sky syndens berusende vesen, men følg sannhetens og kjærlighetens vei! Dette var det om å gjøre for moren å si til den unge kongen.

Hun hadde altså advart sønnen så inderlig hun kunne mot å ha forhold til kvinner. Men hun lovpriser like høyt det en rett hustru er verd. Dette avsnittet inneholder en vakker skildring av en troende, omsorgsfull, flittig og dyktig hustru.

"En god hustru - hvem finner henne? Langt mer enn perler er hun verd."

Slik begynner dette avsnittet som med rette er kalt den gylne ABC for kvinner. Det er et speil for en god husmor. Avsnittet gir oss et fint innblikk i en troende, israelittisk families husliv.

Dette avsnittet kan deles inn i følgende grupper. I v. 10-12 er en skildring av en slik hustrus store verdi for mannen. Hun er til støtte for ham både åndelig og jordisk og gjør hans dager søte.

I v. 13-24 skildres hennes flid og huslige virksomhet. Hun arbeider med sine hender og sammenlignes med "en kjøpmanns skip" som hentet brød langveis fra. Det betyr at hun med omtanke forstår å dra nytte av selv de ubetydeligste ting som mange andre husmødre kaster.

Hun er tidlig oppe for å ordne alt i huset og legger alt til rette for hver enkelt. Hun er fylt med arbeidslyst og kraft (v. 17) og tar kvelden til hjelp (v. 18).

Hun frykter ikke om det skulle komme en kald vinter. Det kunne være plagsomt i Israel, da de ikke hadde ovner som vi, og som regel heller ikke glassruter. Hele hennes hus er nemlig forsynt med gode ullklær (v. 21) - "i skarlagenfarget ull".

Hun pryder og pynter også sitt hus med det hun lager (v. 22). En dyktig husmor som forstår å bruke sine hender kan ofte gjøre sitt hjem både hyggelig og vakkert uten store utgifter til kjøpmannen.

Ja, noen ganger kan hun enda til selge det hun har laget til kjøpmannen, slik det står her.

Hun ser inn i framtida med glede og frimodighet (v. 25), og har den indre tilfredsstillelse som følger med å ha orden i huset (v. 18, 27).

Men det hører mer til et bilde av en slik god hustru. "Hun åpner sin munn med visdom," står det, og "kjærlig formaning er på hennes tunge" (v. 26).

Hun kan irettesette og oppmuntre i rett tid og på rett sted. Og hun makter å håndheve husets regler på en vennlig måte. "Kjærlig formaning" er et fint uttrykk for den milde bestemthet som må til for at alt kan gå godt i hjemmet.

Det finnes mange husmødre som arbeider mye, men er urolige i hele sin ferd. Hele gleden ved husmorens flid og arbeid går tapt, når hennes skarpe tunge driver hyggen bort fra hjemmet.

Men en rett husmor har ikke bare sin virksomhet i hjemmet, skjønt der er hovedstedet for hennes virksomhet. Nei, hun har også en gjerning utenfor hjemmet som det står i v. 20: "Hun åpner sin hånd for den trengende og rekker ut sine hender til den fattige."

Hennes flid er ikke sprunget ut av ønske om vinning. Men hun arbeider også for å hjelpe andre.

Det er godt når det går ut en slik kjærlighets ånd fra et hjem for å hjelpe andre som trenger det. De fattige vet at de ikke kommer forgjeves for å søke om hjelp, råd og støtte der.

Den kjente pastor Funcke i Bremen forteller om hvorledes hans mor sendte ham ut til de fattige i byen. Han gikk med mat og samtidig gav han dem et ord med fra Skriften som en ekstra hilsen til dem.

Når vi ser på dette bildet av en glad, flittig og dyktig husmor, merker vi også at mange husmødre ikke ligner det. Det gjelder særlig i vår tid når husarbeidet og flid ikke holdes så høyt i ære.

Vi ser at mange husmødre overlater alt til tjenere. De har ikke selv lyst til å gjøre det eller forstår seg på det. De kan også føre et stort hus med store utgifter, ofte til ruin for mann og familie.

I mange hjem mangler hyggen nettopp fordi husmoren så langt fra ligner dette bilde vi har sett her.

Men kraften til å bli en så god hustru finner vi også her, i ordet: "Ynde svikter og skjønnhet forgår, men en kvinne som frykter Herren, hun skal roses."

Der har vi kilden til alt. Det er den indre sjelens ynde og skjønnhet i Herren. Der er betingelsen for at en hustru virkelig kan skape et velsignet hjem. Herrens frykt er kilden, fra den kommer all velsignelse.

En slik hustru skal "roses", står det. Hun roser seg ikke selv, men hennes sønner og hennes mann gjør det. I v. 29 har vi husbondens ros som lyder slik: "Mange dyktige kvinner finnes,* men du overgår dem alle!" (På dansk står: Mange Døtre forhverve Formue.)

Meningen er at det kunne være mange andre av landets døtre som hadde formue til å skaffe seg hus. Men pengene gjør ikke utslaget. Derfor tar han sin kvinne i favn og sier: Du overgår dem alle.

Velsignelsen som kommer fra en slik hustru, blir av umåtelig stor betydning for hele mannens gjerning. Derfor står det også: "Hennes gjerninger skal prise henne i byens porter." Det vil si at hennes innflytelse skal være kjent helt ut i det offentlige liv.

Hennes gode råd og veiledning bringer mannen ære "i byens porter, der han sitter sammen med landets eldste". I Østerland pleidde man å føre offentlige forhandlinger i byporten.

Men den som er til velsignelse, høster selv mest velsignelse av det. Slik er Guds ordning. Derfor står det også: "Gi henne av hennes arbeids frukt" (v. 31). Hun skal selv smake de gode frukter som kommer fra hennes liv i Herren.

Man har ment at dette siste, vakre avsnittet om en velsignet hustru ikke hørte med til det Lemuels mor hadde sagt til sønnen. Det skulle være et spesielt tillegg til Salomos ordspråk. Formen er som allerede nevnt noe forskjellig fra de første ni vers.

Enten det er kommet ved Lemuels mor eller ved en annen, så er det av Guds Ånd, og et velsignet blad på den hellige Skrifts livstre.

Det skal ikke bare være et speil for kvinner men også for menn. Det skal minne mannen om at en slik hustru er en velsignet nådegave som han skal holde høyt i ære. Og det skal veilede alle troende menn når de skal velge ektefelle.

En kvinne som frykter Herren. Det må være det første hensyn. Et vakkert og yndig ytre har sannelig bedradd mange.

En huslig, flittig, mild og hyggelig kvinne. La det være det andre - en kvinne som ikke vil spare seg selv.

Alle troende menn skulle tenke på dette ved valg av ektefelle. Ved siden av den kjærlighet som knytter hjertene sammen, bør man også gi akt på disse to ting som Guds ord understreker som hovedstøtter for et velsignet hjem. Tenkte man på det, ville det bli mange gode hjem.

"En god hustru - hvem finner henne?"

På dette spørsmålet kan man gi et sikkert svar: Herren kan finne en slik skatt til dem som ber ham om det. Og han vil gjerne gi alle som ber, gode gaver.

Så bed da Herren gi deg en slik hustru, du troende mann. Og du troende hustru, be om at du må ligne det vakre bildet som Guds ord har malt for deg her!

 

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

 

 

INTRODUCTION

I. The Nature and Use of Proverbs.—A proverb is a pithy sentence, concisely expressing some well-established truth susceptible of various illustrations and applications. The word is of Latin derivation, literally meaning for a word, speech, or discourse; that is, one expression for many. The Hebrew word for "proverb" (mashal) means a "comparison." Many suppose it was used, because the form or matter of the proverb, or both, involved the idea of comparison. Most of the proverbs are in couplets or triplets, or some modifications of them, the members of which correspond in structure and length, as if arranged to be compared one with another. They illustrate the varieties of parallelism, a distinguishing feature of Hebrew poetry. Compare Introduction to Poetical Books. Many also clearly involve the idea of comparison in the sentiments expressed (compare Pr 12:1-10; 25:10-15; 26:1-9). Sometimes, however, the designed omission of one member of the comparison, exercising the reader's sagacity or study for its supply, presents the proverb as a "riddle" or "dark saying" (compare Pr 30:15-33; 1:6; Ps 49:4). The sententious form of expression, which thus became a marked feature of the proverbial style, was also adopted for continuous discourse, even when not always preserving traces of comparison, either in form or matter (compare Pr 1:1-9:18). In Eze 17:1; 24:3, we find the same word properly translated "parable," to designate an illustrative discourse. Then the Greek translators have used a word, parabola ("parable"), which the gospel writers (except John) employ for our Lord's discourses of the same character, and which also seems to involve the idea of comparison, though that may not be its primary meaning. It might seem, therefore, that the proverbial and parabolic styles of writing were originally and essentially the same. The proverb is a "concentrated parable, and the parable an extension of the proverb by a full illustration." The proverb is thus the moral or theme of a parable, which sometimes precedes it, as in Mt 19:30 (compare Pr 20:1); or succeeds it, as in Mt 22:1-16; Lu 15:1-10. The style being poetical, and adapted to the expression of a high order of poetical sentiment, such as prophecy, we find the same term used to designate such compositions (compare Nu 23:7; Mic 2:4; Hab 2:6).

Though the Hebrews used the same term for proverb and parable, the Greek employs two, though the sacred writers have not always appeared to recognize a distinction. The term for proverb is, paroimia, which the Greek translators employ for the title of this book, evidently with special reference to the later definition of a proverb, as a trite, sententious form of speech, which appears to be the best meaning of the term. John uses the same term to designate our Saviour's instructions, in view of their characteristic obscurity (compare Pr 16:25-29, Greek), and even for his illustrative discourses (Pr 10:6), whose sense was not at once obvious to all his hearers. This form of instruction was well adapted to aid the learner. The parallel structure of sentences, the repetition, contrast, or comparison of thought, were all calculated to facilitate the efforts of memory; and precepts of practical wisdom which, extended into logical discourses, might have failed to make abiding impressions by reason of their length or complicated character, were thus compressed into pithy, and, for the most part, very plain statements. Such a mode of instruction has distinguished the written or traditional literature of all nations, and was, and still is, peculiarly current in the East.

In this book, however, we are supplied with a proverbial wisdom commended by the seal of divine inspiration. God has condescended to become our teacher on the practical affairs belonging to all the relations of life. He has adapted His instruction to the plain and unlettered, and presented, in this striking and impressive method, the great principles of duty to Him and to our fellow men. To the prime motive of all right conduct, the fear of God, are added all lawful and subordinate incentives, such as honor, interest, love, fear, and natural affection. Besides the terror excited by an apprehension of God's justly provoked judgments, we are warned against evil-doing by the exhibition of the inevitable temporal results of impiety, injustice, profligacy, idleness, laziness, indolence, drunkenness, and debauchery. To the rewards of true piety which follow in eternity, are promised the peace, security, love, and approbation of the good, and the comforts of a clear conscience, which render this life truly happy.

II. Inspiration and Authorship.—With no important exception, Jewish and Christian writers have received this book as the inspired production of Solomon. It is the first book of the Bible prefaced by the name of the author. The New Testament abounds with citations from the Proverbs. Its intrinsic excellence commends it to us as the production of a higher authority than the apocryphal writings, such as Wisdom or Ecclesiasticus. Solomon lived five hundred years before the "seven wise men" of Greece, and seven hundred before the age of Socrates, Plato, and Aristotle. It is thus very evident, whatever theory of his sources of knowledge be adopted, that he did not draw upon any heathen repositories with which we are acquainted. It is far more probable, that by the various migrations, captivities, and dispersions of the Jews, heathen philosophers drew from this inspired fountain many of those streams which continue to refresh mankind amid the otherwise barren and parched deserts of profane literature.

As, however, the Psalms are ascribed to David, because he was the leading author, so the ascription of this book to Solomon is entirely consistent with the titles of the thirtieth and thirty-first chapters, which assign those chapters to Agur and Lemuel respectively. Of these persons we know nothing. This is not the place for discussing the various speculations respecting them. By a slight change of reading some propose to translate Pr 30:1: "The words of Agur, the son of her who was obeyed Massa," that is, "the queen of Massa"; and Pr 31:1: "The words of Lemuel, king of Massa"; but to this the earliest versions are contradictory, and nothing other than the strongest exegetical necessity ought to be allowed to justify a departure from a well-established reading and version when nothing useful to our knowledge is gained. It is better to confess ignorance than indulge in useless conjectures.

It is probable that out of the "three thousand proverbs" (1Ki 4:32) which Solomon spoke, he selected and edited Pr 1:1-24:34 during his life. Pr 25:1-29:27 were also of his production, and copied out in the days of Hezekiah, by his "men," perhaps the prophets Isaiah, Hosea, and Micah. Such a work was evidently in the spirit of this pious monarch, who set his heart so fully on a reformation of God's worship. Learned men have endeavored to establish the theory that Solomon himself was only a collector; or that the other parts of the book, as these chapters, were also selections by later hands; but the reasons adduced to maintain these views have never appeared so satisfactory as to change the usual opinions on the subject, which have the sanction of the most ancient and reliable authorities.

III. Divisions of the Book.—Such a work is, of course, not susceptible of any logical analysis. There are, however, some well-defined marks of division, so that very generally the book is divided into five or six parts.

1. The first contains nine chapters, in which are discussed and enforced by illustration, admonition, and encouragement the principles and blessings of wisdom, and the pernicious schemes and practices of sinful persons. These chapters are introductory. With few specimens of the proper proverb, they are distinguished by its conciseness and terseness. The sentences follow very strictly the form of parallelism, and generally of the synonymous species, only forty of the synthetic and four (Pr 3:32-35) of the antithetic appearing. The style is ornate, the figures bolder and fuller, and the illustrations more striking and extended.

2. The antithetic and synthetic parallelism to the exclusion of the synonymous distinguish Pr 10:1-22:16, and the verses are entirely unconnected, each containing a complete sense in itself.

3. Pr 22:16-24:34 present a series of admonitions as if addressed to a pupil, and generally each topic occupies two or more verses.

4. Pr 25:1-29:27 are entitled to be regarded as a distinct portion, for the reason given above as to its origin. The style is very much mixed; of the peculiarities, compare parts two and three.

5. Pr 30:1-33 is peculiar not only for its authorship, but as a specimen of the kind of proverb which has been described as "dark sayings" or "riddles."

6. To a few pregnant but concise admonitions, suitable for a king, is added a most inimitable portraiture of female character. In both parts five and six the distinctive peculiarity of the original proverbial style gives place to the modifications already mentioned as marking a later composition, though both retain the concise and nervous method of stating truth, equally valuable for its deep impression and permanent retention by the memory.

 

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

 

 

CHAPTER 1

Pr 1:1-33. After the title the writer defines the design and nature of the instructions of the book. He paternally invites attention to those instructions and warns his readers against the enticements of the wicked. In a beautiful personification, wisdom is then introduced in a most solemn and impressive manner, publicly inviting men to receive its teachings, warning those who reject, and encouraging those who accept, the proffered instructions.

1-4. (See Introduction, Part I).

2. To know … instruction—literally, "for knowing," that is, such is the design of these writings.

wisdom—or the use of the best means for the best ends, is generally employed in this book for true piety.

instruction—discipline, by which men are trained.

to perceive—literally, "for perceiving," the design (as above)

understanding—that is, words which enable one to discern good and evil.

3. To receive … of wisdom—For receiving that discipline which discretion imparts. The Hebrew for "wisdom" differs from that of Pr 1:2, and denotes rather discreet counsel. Compare the opposite traits of the fool (Pr 16:22).

justice … equity—all the attributes of one upright in all his relations to God and man.

4. simple—one easily led to good or evil; so the parallel.

young man—one inexperienced.

subtilty—or prudence (Pr 3:21; 5:21).

discretion—literally, "device," both qualities, either good or bad, according to their use. Here good, as they imply wariness by which to escape evil and find good.

5, 6. Such writings the wise, who pursue right ends by right means, will value.

learning—not the act, but matter of it.

wise counsels—or the art and principles of governing.

6. To understand—so as to … such will be the result.

interpretation—(Compare Margin).

words of the wise—(Compare Pr 1:2).

dark sayings—(Compare Ps 49:4; Joh 16:25; and see Introduction, Part I).

7. The fear of the Lord—the principle of true piety (compare Pr 2:5; 14:26, 27; Job 28:28; Ps 34:11; 111:10; Ac 9:31).

beginning—first part, foundation.

fools—the stupid and indifferent to God's character and government; hence the wicked.

8. My son—This paternal form denotes a tender regard for the reader. Filial sentiments rank next to piety towards God, and ensure most distinguished rewards (compare Pr 6:20; Eph 6:2, 3).

9. On the figures of Pr 1:9, compare Ge 41:42; So 1:10; 4:9.

10-19. A solemn warning against temptation.

entice—literally, "open the way."

consent … not—Sin is in consenting or yielding to temptation, not in being tempted.

11-14. Murder and robbery are given as specific illustrations.

lay wait … lurk privily—express an effort and hope for successful concealment.

swallow … grave—utterly destroy the victim and traces of the crime (Nu 16:33; Ps 55:15). Abundant rewards of villainy are promised as the fruits of this easy and safe course.

15, 16. The society of the wicked (way or path) is dangerous. Avoid the beginnings of sin (Pr 4:14; Ps 1:1; 119:101).

17-19. Men warned ought to escape danger as birds instinctively avoid visibly spread nets. But stupid sinners rush to their own ruin (Ps 9:16), and, greedy of gain, succeed in the very schemes which destroy them (1Ti 6:10), not only failing to catch others, but procuring their own destruction.

20-33. Some interpreters regard this address as the language of the Son of God under the name of Wisdom (compare Lu 11:49). Others think that wisdom, as the divine attribute specially employed in acts of counsel and admonition, is here personified, and represents God. In either case the address is a most solemn and divine admonition, whose matter and spirit are eminently evangelical and impressive (see on Pr 8:1).

Wisdom—literally, "Wisdoms," the plural used either because of the unusual sense, or as indicative of the great excellency of wisdom (compare Pr 9:1).

streets—or most public places, not secretly.

21. The publicity further indicated by terms designating places of most common resort.

22. simple ones—(Compare Pr 1:4).

simplicity—implying ignorance.

scorners—(Ps 1:1)—who despise, as well as reject, truth.

fools—Though a different word is used from that of Pr 1:7, yet it is of the same meaning.

23. reproof—implying conviction deserving it (compare Joh 16:8, Margin).

pour out—abundantly impart.

my spirit—whether of wisdom personified, or of Christ, a divine agent.

24. stretched … hand—Earnestness, especially in beseeching, is denoted by the figure (compare Job 11:13; Ps 68:31; 88:9).

25. set at naught—rejected as of no value.

would none of—literally, "were not willing or inclined to it."

26, 27. In their extreme distress He will not only refuse help, but aggravate it by derision.

27. fear—the object of it.

desolation—literally, "a tumultuous noise," denoting their utter confusion.

destruction—or calamity (Pr 1:26) compared to a whirlwind, as to fatal rapidity.

distress—(Ps 4:1; 44:11).

anguish—a state of inextricable oppression, the deepest despair.

28. Now no prayers or most diligent seeking will avail (Pr 8:17).

29, 30. The sinner's infatuated rejection brings his ruin.

31. fruit … way—result of conduct (Isa 3:10; Eze 11:21; Ro 6:21; Ga 6:7, 8).

be filled—even to repletion (Ps 123:4).

32. turning away—that is, from the call of Pr 1:23.

simple—as in Pr 1:22.

prosperity—quiet, implying indifference.

33. dwell safely—literally, "in confidence" (De 12:10).

be quiet—or at ease, in real prosperity.

from fear—without fear.

 

 

CHAPTER 2

Pr 2:1-22. Men are invited to seek wisdom because it teaches those principles by which they may obtain God's guidance and avoid the society and influence of the wicked, whose pernicious courses are described.

1-5. Diligence in hearing and praying for instruction must be used to secure the great principle of godliness, the fear of God.

hide … with thee—lay up in store (compare Pr 7:1).

2. Listen attentively and reflect seriously (Pr 1:24; Ps 130:2).

understanding—right perception of truth.

3. Yea, if—literally, "When if," that is, in such a case.

knowledge—or, "discrimination."

understanding—as in Pr 2:2.

4. There must be earnest prayer and effort.

5. understand—or, "perceive intelligently."

find—obtain.

6. For—God is ready (Jas 1:5; 4:8).

out of his mouth—by revelation from Him.

7. sound wisdom—literally, "substance," opposed to what is fictitious. According to the context, this may be assistance, as here corresponding with

buckler—or safety, or wisdom, which procures it (compare Pr 3:21; 8:14; 18:1; Job 6:13; 12:13).

layeth up—provides, ever ready.

8. keepeth … way—God defends the right way, and those in it.

saints—objects of favor (compare Ps 4:3, &c.). He guides and guards them.

9. Then—emphatic, in such a case.

righteousness … path—all parts of duty to God and man.

10, 11. Idea of Pr 2:9, amplified; on terms, compare Pr 2:2 and Pr 2:4.

12-15. To deliver—as from great danger (Pr 6:5).

way … man—(Ps 1:1).

froward things—perversity (Pr 6:14; 23:23), what is opposed to truth.

13. paths of uprightness—or, "plainness."

walk—habitually act;

14. and that with pleasure, in ignorance of good and pursuit of evil.

frowardness—Not only their own perversity, but that of others is their delight. They love most the worst things.

15. crooked—tortuous, unprincipled.

froward—literally, (they) are going back, not only aside from right, but opposite to it.

16-19. Deliverance from another danger.

the strange woman—This term is often used for harlot, or loose woman (Jud 11:1, 2), married (Pr 7:5, 19) or not (1Ki 11:1), so called, because such were, perhaps at first, foreigners, though "strange" may also denote whatever is opposed to right or proper, as "strange fire" (Nu 3:4); "strange incense" (Ex 30:9).

flattereth—literally, "smooths."

her words—(Ps 5:9).

17. guide … youth—lawful husband (Jer 3:4).

covenant … God—of marriage made in God's name.

18. inclineth—sinks down (compare Nu 13:31).

the dead—or shades of the departed (Ps 88:10).

19. that is, such as remain impenitent (compare Ec 7:26).

paths of life—(Ps 16:11), opposed to paths unto the dead.

20. That … way of good—that is, Such is the object of these warnings.

21, 22. (Compare Ps 37:3, 9, 22, 27).

22. transgressors—or impious rebels (compare Jer 9:2).

rooted out—utterly destroyed, as trees plucked up by the roots.

 

 

CHAPTER 3

Pr 3:1-35. The study of truth commended. God must be feared, honored, and trusted, and filial submission, under chastisement, exhibited. The excellence of wisdom urged and illustrated by its place in the divine counsels. Piety enforced by a contrast of the destiny of the righteous and the wicked.

1. law [and] commandments—all divine instructions (see on Ps 119:1 and Ps 119:4).

let thine heart keep—or sincerely observe (Pr 4:13; 5:2).

2. length … life—often promised as blessings (Ps 21:4; 91:16).

peace—includes prosperity (Ps 125:5).

add—abound to thee.

3. mercy and truth—God's faithfulness to His promises is often expressed by these terms (Ps 25:10; 57:3). As attributes of men, they express integrity in a wide sense (Pr 16:6; 20:28).

bind … write … heart—outwardly adorn and inwardly govern motives.

4. favour—grace, amiability (Pr 22:11; Ps 45:2); united with this,

a good understanding—(Compare Margin), a discrimination, which secures success.

in the sight … man—such as God and man approve.

5. Trust … heart—This is the center and marrow of true wisdom (Pr 22:19; 28:25). The positive duty has its corresponding negation in the admonition against self-confidence.

6. ways—(Ps 1:1).

acknowledge—by seeking His wise aid (Pr 16:3; Ps 37:5; Jer 9:23, 24).

direct—literally, "make plain" (compare Heb 12:13).

7. (Compare Pr 27:2; Ro 12:16).

fear … evil—reverentially regarding His law.

8. It—This conduct.

health—(Compare Margin).

to thy navel—for all the organs of nourishment.

marrow—(Compare Margin).

bones—frame of body. True piety promotes bodily health.

9, 10. (Compare Pr 11:25; Ex 23:19; De 18:4; Isa 32:8; 2Co 9:13).

10. presses—or wine fats (Joe 2:24; 3:13).

11, 12. The true intent of afflictions considered; they do not contradict the assertion of the blessed state of the pious (Job 5:17; Heb 12:5, 6).

12. he delighteth—or receiveth as denoting reconciliation regarding the offense which produced chastisement.

13. findeth—literally, "reaches," or "obtains by seeking."

getteth—literally, "draws out," as metals by digging.

14, 15. The figure of Pr 3:13 carried out.

it—that is, wisdom.

merchandise of silver—acquisition by trading.

fine gold—dug gold, solid as a nugget.

15. rubies—gems, or pearls.

16, 17. Wisdom personified as bringing the best blessings (compare Mt 6:33; 1Ti 4:8).

17. Her ways—such as she directs us to take.

18. Wisdom allegorized as

a tree of life—(Ge 2:9; 3:22) whose fruit preserves life, gives all that makes living a blessing.

19, 20. The place of wisdom in the economy of creation and providence commends it to men, who, in proportion to their finite powers, may possess this invaluable attribute, and are thus encouraged by the divine example of its use to seek its possession.

21. sound wisdom—(compare Pr 2:7).

let … eyes—that is, these words of instruction.

22-24. assign reasons in their value for happiness and ornament, guidance and support in dangers, both when waking and sleeping.

25. Be not—or, "You shall not be."

sudden fear—what causes it (Pr 1:27), any unlooked-for evil (Ps 46:3; 91:12; 1Pe 3:14).

desolation—(Pr 1:27).

26. The reason; such as are objects of God's favor.

be thy confidence—literally, "in thy confidence," in the source of thy strength (compare Na 3:9, for the same construction, Hebrew).

27, 28. Promptly fulfil all obligations both of justice and charity (compare Jas 2:15, 16).

29, 30. Do not abuse confidence and avoid litigation.

31. oppressor—or man of mischief. The destiny of successful evildoers warns against desiring their lot (Ps 37:1, 2, 35, 36).

32-35. Reasons for the warning.

froward—(Pr 2:15).

secret … righteous—in their communion (Am 3:7).

33. curse … wicked—It abides with them, and will be manifested.

34. The retribution of sinners, as in Ps 18:26.

35. inherit—as a portion.

shame—or disgrace, as opposed to honor.

promotion—(Compare Margin); as honor for well-doing makes men conspicuous, so fools are signalized by disgrace.

 

 

CHAPTER 4

Pr 4:1-27. To an earnest call for attention to his teachings, the writer adds a commendation of wisdom, preceded and enforced by the counsels of his father and teacher. To this he adds a caution (against the devices of the wicked), and a series of exhortations to docility, integrity, and uprightness.

1, 2. (Compare Pr 1:8).

to know—in order to know.

doctrine—the matter of learning (Pr 1:5), such as he had received (La 3:1).

3. father's son—emphatic, a son specially regarded, and so called tender, as an object of special care (compare 1Ch 22:7; 29:1); an idea further expressed by

only beloved—or, "as an only son" (Ge 22:2), though he had brothers (see on 1Ch 3:5).

4. He taught—or directed me.

retain—as well as receive.

keep … and live—observe, that you may live (Pr 7:2).

5. Get—as a possession not to be given up.

neither decline—that is, from obeying my word.

6. Not only accept but love wisdom, who will keep thee from evil, and evil from thee.

7. (Compare Job 28:28).

getting—or possession; a desire for wisdom is wise.

8. As you highly esteem her, she will raise you to honor.

embrace her—with fond affection.

9. ornament—such as the chaplet or wreath of conquerors.

deliver—(Compare Ge 14:20). The allusion to a shield, contained in the Hebrew, suggests protection as well as honor (compare Pr 4:6).

10. (Compare Pr 2:1; 3:2).

11, 12. way of wisdom—which it prescribes.

led thee—literally, "caused thee to tread," as a path (Ps 107:7).

not be straitened—have ample room (Ps 18:36).

13. (Compare Pr 3:18). The figure of laying hold with the hand suggests earnest effort.

14. (Compare Ps 1:1). Avoid all temptations to the beginning of evil.

16, 17. The reason is found in the character of sinners, whose zeal to do evil is forcibly depicted (Pr 6:4; Ps 36:5). They live by flagrant vices (Pr 1:13). Some prefer to render, "Their bread is wickedness, their drink violence" (compare Job 15:16; 34:7).

18, 19. As shining light increases from twilight to noonday splendor, so the course of the just increases in purity, but that of the wicked is as thickest darkness, in which one knows not on what he stumbles.

20-22. (Compare Pr 4:10, 13; Pr 3:8, &c.).

22. health … flesh—by preserving from vices destructive of health.

23. with all diligence—or, "above," or "more than all," custody (compare Margin), all that is kept (compare Eze 38:7), because the heart is the depository of all wisdom and the source of whatever affects life and character (Mt 12:35; 15:19).

24. a froward mouth—that is, a mouth, or words of ill nature. The Hebrew word differs from that used (Pr 2:15; 3:32).

perverse—or, "quarreling."

lips—or, "words."

25. Let … before thee—that is, pursue a sincere and direct purpose, avoiding temptations.

26. Ponder—Consider well; a wise course results from wise forethought.

27. (Compare Pr 4:25). Avoid all by-paths of evil (De 2:27; 17:11). A life of integrity requires attention to heart, speech, eyes, and conduct.

 

 

CHAPTER 5

Pr 5:1-23. A warning against the seductive arts of wicked women, enforced by considering the advantages of chastity, and the miserable end of the wicked.

1. This connection of wisdom and understanding is frequent (Pr 2:2; 3:7); the first denotes the use of wise means for wise ends; the other, the exercise of a proper discrimination in their discovery.

2. regard—or, "observe."

keep—preserve constantly.

3. (Compare Pr 2:16). Her enticing promises are deceitful.

4. her end—literally, "her future," in sense of reward, what follows (compare Ps 37:37; 73:17). Its nature is evinced by the use of figures, opposite those of Pr 5:3. The physical and moral suffering of the deluded profligate are notoriously terrible.

5. feet … , steps—that is, course of life ends in death.

6. her ways … know—Some prefer, "that she may not ponder the path of life," &c.; but perhaps a better sense is, "her ways are varied, so as to prevent your knowledge of her true character, and so of true happiness."

8, 9. Avoid the slightest temptation.

9. thine honour—in whatever consisting, strength (Pr 3:13) or wealth.

thy years—by cutting them off in dissipation.

unto the cruel—for such the sensual are apt to become.

10. wealth—literally, "strength," or the result of it.

labours—the fruit of thy painful exertions (Ps 127:2). There may be a reference to slavery, a commuted punishment for death due the adulterer (De 22:22).

11. at the last—the end, or reward (compare Pr 5:4).

mourn—roar in pain.

flesh and … body—the whole person under incurable disease.

12-14. The ruined sinner vainly laments his neglect of warning and his sad fate in being brought to public disgrace.

14. evil—for affliction, as in Ge 19:20; 49:15.

15-20. By figures, in which well, cistern, and fountain [Pr 5:15, 18] represent the wife, and rivers of waters [Pr 5:16] the children, men are exhorted to constancy and satisfaction in lawful conjugal enjoyments. In Pr 5:16, fountains (in the plural) rather denote the produce or waters of a spring, literally, "what is from a spring," and corresponds with "rivers of waters."

17. only thine own—harlots' children have no known father.

18. wife … youth—married in youth.

19. loving … roe—other figures for a wife from the well-known beauty of these animals.

breasts—(Compare So 1:13; Eze 23:3, 8).

ravished—literally, "intoxicated," that is, fully satisfied.

21. The reason, God's eye is on you,

22, 23. and He will cause sin to bring its punishment.

23. without instruction—literally, "in want of instruction," having refused it (compare Job 13:18; Heb 11:24).

go astray—literally, "be drunken." The word "ravished" (Pr 5:19) here denotes fulness of punishment.

 

 

CHAPTER 6

Pr 6:1-35. After admonitions against suretyship and sloth (compare Pr 6:6-8), the character and fate of the wicked generally are set forth, and the writer (Pr 6:20-35) resumes the warnings against incontinence, pointing out its certain and terrible results. This train of thought seems to intimate the kindred of these vices.

1, 2. if—The condition extends through both verses.

be surety—art pledged.

stricken … hand—bargained (compare Job 17:3).

with a stranger—that is, for a friend (compare Pr 11:15; 17:18).

3. come … friend—in his power.

humble … sure thy friend—urge as a suppliant; that is, induce the friend to provide otherwise for his debt, or secure the surety.

4, 5. The danger requires promptness.

6-8. The improvident sluggards usually want sureties. Hence, such are advised to industry by the ant's example.

9, 10. Their conduct graphically described;

11. and the fruits of their self-indulgence and indolence presented.

as … travelleth—literally, "one who walks backwards and forwards," that is, a highwayman.

armed man—that is, one prepared to destroy.

12. A naughty person—literally, "A man of Belial," or of worthlessness, that is, for good, and so depraved, or wicked (compare 1Sa 25:25; 30:22, &c.). Idleness and vice are allied. Though indolent in acts, he actively and habitually (walketh) is ill-natured in speech (Pr 4:24).

13, 14. If, for fear of detection, he does not speak, he uses signs to carry on his intrigues. These signs are still so used in the East.

14. Frowardness—as in Pr 2:14.

deviseth—literally, "constructs, as an artisan."

mischief—evil to others.

discord—especially litigation. Cunning is the talent of the weak and lazy.

15. Suddenness aggravates evil (compare Pr 6:11; 29:1).

calamity—literally, "a crushing weight."

broken—shivered as a potter's vessel; utterly destroyed (Ps 2:9).

16-19. six … seven—a mode of speaking to arrest attention (Pr 30:15, 18; Job 5:19).

17. proud look—literally, "eyes of loftiness" (Ps 131:1). Eyes, tongue, &c., for persons.

19. speaketh—literally, "breathes out," habitually speaks (Ps 27:12; Ac 9:1).

20-23. (Compare Pr 1:8; 3:3, &c.).

22. it—(compare Pr 6:23); denotes the instruction of parents (Pr 6:20), to which all the qualities of a safe guide and guard and ready teacher are ascribed. It prevents the ingress of evil by supplying good thoughts, even in dreams (Pr 3:21-23; Ps 19:9; 2Pe 1:19).

23. reproofs—(Pr 1:23) the convictions of error produced by instruction.

24. A specimen of its benefit. By appreciating truth, men are not affected by lying flattery.

25. One of the cautions of this instruction, avoid alluring beauty.

take—or, "ensnare."

eyelids—By painting the lashes, women enhanced beauty.

26. The supplied words give a better sense than the old version: "The price of a whore is a piece of bread."

adulteress—(Compare Margin), which the parallel and context (Pr 6:29-35) sustain. Of similar results of this sin, compare Pr 5:9-12.

will hunt—alluding to the snares spread by harlots (compare Pr 7:6-8).

precious life—more valuable than all else.

27-29. The guilt and danger most obvious.

30, 31. Such a thief is pitied, though heavily punished.

31. sevenfold—(compare Ex 22:1-4), for many, ample (compare Ge 4:24; Mt 18:21), even if all his wealth is taken.

32. lacketh understanding—or, "heart"; destitute of moral principle and prudence.

33. dishonour—or, "shame," as well as hurt of body (Pr 3:35).

reproach … away—No restitution will suffice;

34, 35. nor any terms of reconciliation be admitted.

regard—or, "accept" any ransom.

 

 

CHAPTER 7

Pr 7:1-27. The subject continued, by a delineation of the arts of strange women, as a caution to the unwary.

1-4. Similar calls (Pr 3:1-3; 4:10, &c.).

2. apple … eye—pupil of eye, a custody (Pr 4:23) of special value.

3. Bind … fingers—as inscriptions on rings.

5. The design of the teaching (compare Pr 2:16; 6:24).

6. For—or, "Since," introducing an example to illustrate the warning, which, whether a narrative or a parable, is equally pertinent.

window—or, "opening"

looked—literally, "watched earnestly" (Jud 5:28).

casement—or, "lattice."

7. simple—as in Pr 1:4.

void of, &c.—(Compare Pr 6:32).

8. her corner—where she was usually found.

went … house—implying, perhaps, confidence in himself by his manner, as denoted in the word

went—literally, "tread pompously."

9. The time, twilight, ending in darkness.

black … night—literally, "pupil," or, "eye," that is, middle of night.

10. attire—that of harlots was sometimes peculiar.

subtile—or, "wary," "cunning."

11, 12. loud—or, "noisy," "bustling."

stubborn—not submissive.

without … streets, … corner—(Compare 1Ti 5:13; Tit 2:5).

13-15. The preparations for a feast do not necessarily imply peculiar religious professions. The offerer retained part of the victim for a feast (Le 3:9, &c.). This feast she professes was prepared for him whom she boldly addresses as one sought specially to partake of it.

16, 17. my bed—or, "couch," adorned in the costliest manner.

17. bed—a place for sleeping.

18-20. There is no fear of discovery.

20. the day appointed—perhaps, literally, "a full moon," that is, a fortnight's time (compare Pr 7:19).

21. caused … yield—or, "inclines."

flattering—(Compare Pr 5:3).

forced him—by persuasion overcoming his scruples.

22. straightway—quickly, either as ignorant of danger, or incapable of resistance.

23. Till—He is now caught (Pr 6:26).

24. The inferential admonition is followed (Pr 7:26, 27), by a more general allegation of the evils of this vice.

26, 27. Even the mightiest fail to resist her deathly allurements.

 

 

CHAPTER 8

Pr 8:1-36. Contrasted with sensual allurements are the advantages of divine wisdom, which publicly invites men, offers the best principles of life, and the most valuable benefits resulting from receiving her counsels. Her relation to the divine plans and acts is introduced, as in Pr 3:19, 20, though more fully, to commend her desirableness for men, and the whole is closed by an assurance that those finding her find God's favor, and those neglecting ruin themselves. Many regard the passage as a description of the Son of God by the title, Wisdom, which the older Jews used (and by which He is called in Lu 11:49), as Joh 1:1, &c., describes Him by that of Logos, the Word. But the passage may be taken as a personification of wisdom: for, (1) Though described as with God, wisdom is not asserted to be God. (2) The use of personal attributes is equally consistent with a personification, as with the description of a real person. (3) The personal pronouns used accord with the gender (feminine) of wisdom constantly, and are never changed to that of the person meant, as sometimes occurs in a corresponding use of spirit, which is neuter in Greek, but to which masculine pronouns are often applied (Joh 16:14), when the acts of the Holy Spirit are described. (4) Such a personification is agreeable to the style of this book (compare Pr 1:20; 3:16, 17; 4:8; 6:20-22; 9:1-4), whereas no prophetical or other allusions to the Saviour or the new dispensation are found among the quotations of this book in the New Testament, and unless this be such, none exist. (5) Nothing is lost as to the importance of this passage, which still remains a most ornate and also solemn and impressive teaching of inspiration on the value of wisdom.

1-4. The publicity and universality of the call contrast with the secrecy and intrigues of the wicked (Pr 7:8, &c.).

5. wisdom—literally, "subtilty" in a good sense, or, "prudence."

fools—as Pr 1:22.

6. excellent things—or, "plain," "manifest."

opening … things—upright words.

7. For … truth—literally, "My palate shall meditate," or (as Orientals did) "mutter," my thoughts expressed only to myself are truth.

wickedness—specially falsehood, as opposed to truth.

8. in righteousness—or, "righteous" (Ps 9:8,11:7).

froward—literally, "twisted," or contradictory, that is, to truth.

9. plain … understandeth—easily seen by those who apply their minds.

that find—implying search.

10. not silver—preferable to it, so last clause implies comparison.

11. (Compare Pr 3:14, 15).

12. prudence—as in Pr 8:5. The connection of "wisdom" and "prudence" is that of the dictates of sound wisdom and its application.

find … inventions—or, "devices," "discreet ways" (Pr 1:4).

13. For such is the effect of the fear of God, by which hatred to evil preserves from it.

froward mouth—or, "speech" (Pr 2:12; 6:14).

14. It also gives the elements of good character in counsel.

sound wisdom—(Pr 2:7).

I … strength—or, "As for me, understanding is strength to me," the source of power (Ec 9:16); good judgment gives more efficiency to actions;

15, 16. of which a wisely conducted government is an example.

17. early—or, "diligently," which may include the usual sense of early in life.

18. durable riches … righteousness—Such are the "riches," enduring sources of happiness in moral possessions (compare Pr 3:16).

19. (Compare Pr 8:11; 3:16).

20, 21. The courses in which wisdom leads conduct to a true present prosperity (Pr 23:5).

22-31. Strictly, God's attributes are part of Himself. Yet, to the poetical structure of the whole passage, this commendation of wisdom is entirely consonant. In order of time all His attributes are coincident and eternal as Himself. But to set forth the importance of wisdom as devising the products of benevolence and power, it is here assigned a precedence. As it has such in divine, so should it be desired in human, affairs (compare Pr 3:19).

possessed—or, "created"; in either sense, the idea of precedence.

in the beginning—or simply, "beginning," in apposition with "me."

before … of old—preceding the most ancient deeds.

23. I was set up—ordained, or inaugurated (Ps 2:6). The other terms carry out the idea of the earliest antiquity, and illustrate it by the details of creation [Pr 8:24-29].

24. brought forth—(Compare Ps 90:2).

abounding—or, "laden with water."

25. settled—that is, sunk in foundations.

26. fields—or, "out places," "deserts," as opposite to (habitable) "world."

highest part—or, "sum," all particles together,

27. when he set … depth—marked out the circle, according to the popular idea of the earth, as circular, surrounded by depths on which the visible concave heavens rested.

28. established … deep—that is, so as to sustain the waters above and repress those below the firmament (Ge 1:7-11; Job 26:8).

29. commandment—better, the shore, that is, of the sea.

foundations—figuratively denotes the solid structure (Job 38:4; Ps 24:2).

30, 31. one brought up—an object of special and pleasing regard. The bestowal of wisdom on men is represented by its finding a delightful residence and pleasing God.

32-36. Such an attribute men are urged to seek.

34. watching … waiting—literally, "so as to watch"; wait, denoting a most sedulous attention.

35. (Compare Lu 13:23, 24).

36. sinneth … me—or better, "missing me," as opposed to "finding" [Pr 8:35].

love death—act as if they did (compare Pr 17:9).

 

 

CHAPTER 9

Pr 9:1-18. The commendation of wisdom is continued, under the figure of a liberal host, and its provisions under that of a feast (compare Lu 14:16-24). The character of those who are invited is followed by a contrasted description of the rejectors of good counsel; and with the invitations of wisdom are contrasted the allurement of the wicked woman.

1. house—(compare Pr 8:34).

her—or, "its" (the house).

seven pillars—the number seven for many, or a sufficiency (Pr 6:31).

2. mingled—to enhance the flavor (Pr 23:30; Isa 5:22).

furnished—literally, "set out," "arranged."

3. maidens—servants to invite (compare Ps 68:11; Isa 40:9).

highest places—ridges of heights, conspicuous places.

4-6. (Compare Pr 1:4; 6:32). Wisdom not only supplies right but forbids wrong principles.

7, 8. shame—(Compare Pr 3:35).

a blot—or, "stain on character." Both terms denote the evil done by others to one whose faithfulness secures a wise man's love.

9. The more a wise man learns, the more he loves wisdom.

10. (Compare Pr 1:7).

of the holy—literally, "holies," persons or things, or both. This knowledge gives right perception.

11. (Compare Pr 3:16-18; 4:10).

12. You are mainly concerned in your own conduct.

13. foolish woman—or literally, "woman of folly," specially manifested by such as are described.

clamorous—or, "noisy" (Pr 7:11).

knoweth nothing—literally, "knoweth not what," that is, is right and proper.

14. on a seat—literally, "throne," takes a prominent place, impudently and haughtily.

15, 16. to allure those who are right-minded, and who are addressed as in Pr 9:4, as

simple—that is, easily led (Pr 1:4) and unsettled, though willing to do right.

17. The language of a proverb, meaning that forbidden delights are sweet and pleasant, as fruits of risk and danger.

18. (Compare Pr 2:18, 19; 7:27).

 

 

CHAPTER 10

Pr 10:1-32. Here begins the second part of the book, Pr 10:1-22:16, which, with the third, Pr 22:16-25:28, contains series of proverbs whose sense is complete in one or two verses, and which, having no logical connection, admit of no analysis. The parallelisms of Pr 10:1-15:33 are mostly antithetic; and those of Pr 16:1-22:16, synthetic. The evidences of art in the structure are very clear, and indicate, probably, a purpose of facilitating the labor of memorizing.

1. wise [and] foolish—as they follow or reject the precepts of wisdom.

maketh … father—or, "gladdens a father."

heaviness—or, "grief."

2. Treasures … nothing—that is, Ill-gotten gains give no true happiness (compare Pr 4:17; Mt 6:19).

righteousness—especially beneficence (Ps 112:9).

death—the greatest of all evils.

3. (Compare Ps 37:16-20). The last clause is better: "He will repel the greedy desires of the wicked."

4. slack—literally, "deceitful," failing of its purpose (compare Ho 7:16).

maketh rich—(compare Pr 10:22).

5. son—as Pr 1:8, 10, and often.

sleepeth—in indolence, and not for rest.

causeth shame—literally, "is base" (compare Pr 14:35; 17:2).

6. Blessings—literally, "Praises." The last clause is better: "The mouth of the wicked covereth (or concealeth) violence (or mischievous devices)" to be executed in due time (Ps 5:9; 10:7; Ro 3:14), and hence has no praises (compare Pr 10:11).

7. blessed—literally, "for a blessing," or praise.

shall rot—literally, "be worm-eaten," useless and disgusting.

8. wise, &c.—(compare Pr 9:8, 9, 16), opposed to

prating fool—or, "fool of lips of wicked language."

fall—headlong, suddenly.

9. perverteth his ways—acts deceitfully.

known—discovered and punished.

10. Two vices contrasted; hypocrisy, or insinuating evil against one (Pr 6:13; Ps 35:19), and rashness of speech. In each case, the results are on the evildoers.

11. a well—or, "source" of good to himself and others (Joh 7:37, 38). On last clause, see on Pr 10:6.

12. strifes—or, "litigations."

covereth—by forgiveness and forbearance.

13. In the lips … found—hence, not beaten, as the wicked-speaking fool.

void of understanding—(Pr 6:32; 7:7).

14. lay up knowledge—that is, as treasures for good use.

mouth … destruction—or, "as to the mouth," &c., destruction is near; they expose themselves to evil by prating.

15. Both by trusting in "uncertain riches" (1Ti 6:17), or by the evils of poverty (Pr 30:9), men, not fearing God, fall into dangers.

16. The industry of the righteous is alone truly successful, while the earnings of the wicked tempt and lead to sin.

17. keepeth—observes (Pr 3:18; 4:22).

refuseth—or, "turns from reproof," which might direct him aright.

18. Both vices must one day be known and punished, and hence their folly.

19. Much speech involves risk of sin; hence the wisdom of restraining the tongue (Ps 39:1; Jas 1:26).

20. Right speech is the fruit of a good heart, but the wicked show theirs to be useless.

21. Fools not only fail to benefit others, as do the righteous, but procure their own ruin (compare Pr 10:11, 17; Ho 4:6).

22. it maketh, &c.—"it" is emphatic. Riches from God are without the sorrow of ill-gotten wealth (compare Ec 2:21-23; 1Ti 6:9, 10, 17).

23. Sin is the pleasure of the wicked; wisdom that of the good.

24. it—the very thing. The wicked get dreaded evil; the righteous, desired good.

25. (Compare Ps 1:4; 37:9, 10, 36).

righteous … foundation—well laid and firm (Mt 7:24, 25).

26. that is, causes vexation.

27. (Compare Pr 9:11; Ps 55:23).

28. gladness—in confidence of realizing it.

expectation … perish—in disappointment.

29. The way, &c.—that is, God's providence sustains the righteous and overthrows the wicked (Ho 14:9).

30. (Compare Pr 12:3; Ps 37:9-11; 102:28).

earth—or, "land of promise."

31. bringeth forth—literally, "germinates" as a plant.

froward—(Compare Pr 2:12, 14).

cut off—as an unproductive plant.

32. know—regard and provide for (Ps 1:6).

frowardness—all kinds of deceit and ill-nature. The word is plural.

 

 

CHAPTER 11

Pr 11:1-31.

1. (Compare Margin). The Hebrews used stones for weights.

just—complete in measure.

2. Self-conceit is unteachable; the humble grow wise (compare Pr 16:18; 18:12).

3. guide—to lead, as a shepherd (Pr 6:7; Ps 78:52).

perverseness—ill-nature.

destroy—with violence.

4. (Compare Pr 10:2).

wrath—that is, of God.

5. direct—or, "make plain"; wicked ways are not plain (Pr 13:17).

6. deliver them—that is, from evil, which the wicked suffer by their own doings (Pr 5:22; Ps 9:16).

7. expectation … perish—for death cuts short all his plans (Lu 16:25).

hope of unjust—better, "hope of wealth," or "power" (compare Isa 40:29, Hebrew). This gives an advance on the sentiment of the first clause. Even hopes of gain die with him.

8. Perhaps the trouble prepared by the wicked, and which he inherits (compare Pr 11:6).

9. (Compare Ps 35:16; Da 11:32). The just is saved by superior discernment.

10, 11. The last may be a reason for the first. Together, they set forth the relative moral worth of good and bad men.

11. By the blessing—implying active benevolence.

12. despiseth—or, "reviles," a course contrasted with the prudent silence of the wise.

holdeth his peace—as if neither hearing nor telling.

13. tale-bearer—(Compare Margin), one trading as a peddler in scandal, whose propensity to talk leads him to betray confidence.

14. counsel—the art of governing (Pr 1:5).

counsellors—literally, "one giving counsel"; the participle used as a collective.

15. (Compare Pr 6:1).

suretiship—(Compare Margin), the actors put for the action, which may be lawfully hated.

16. retaineth—or literally, "lay hold of as a support." Honor is to a feeble woman thus as valuable as riches to men.

17. merciful—kind to others; opposed to cruel. Such benefit themselves by doing good to others (compare Pr 24:5), while the cruel injure themselves as well as others.

flesh—that is, his body, by penuriousness (Col 2:23).

18. a deceitful work—or, "wages," which fail to satisfy, or flee away (Pr 10:2; 23:5).

sure reward—or, "gain," as from trading (Ho 10:12; Ga 6:8, 9).

19. Inference from Pr 11:18 (compare Pr 11:5, 6; 10:16).

20. (Compare Pr 11:5).

froward—as in Pr 2:15, opposed to the simplicity and purity of the upright.

in their way—or, "conduct."

21. The combined power of the wicked cannot free them from just punishment, while the unaided children of the righteous find deliverance by reason of their pious relationship (Ps 37:25, 26).

22. Jewels were often suspended from the nose (Ge 24:47; Isa 3:21). Thus adorned, a hog disgusts less than a fair and indiscreet woman.

23. (Compare Pr 10:28).

wrath—is that of God.

24-31. The scope of the whole is a comment on Pr 11:23. Thus liberality, by God's blessing, secures increase, while penuriousness, instead of expected gain, procures poverty.

25. liberal soul—(Compare Margin).

made fat—prospers (Pr 28:25; De 32:15; Lu 6:38).

watereth … watered—a common figure for blessing.

26. Another example of the truth of Pr 11:23; the miser loses reputation, though he saves corn.

selleth it—that is, at a fair price.

27. good [and] mischief—that is, of others.

procureth … seeketh—implying success.

28. (Compare Pr 10:15; Ps 49:6; 1Ti 6:17).

righteous … branch—(Ps 1:3; Jer 17:8).

29. troubleth—as Pr 15:27 explains, by greediness for gain (compare Pr 11:17).

inherit … wind—Even successful, his gains are of no real value. So the fool, thus acting, either comes to poverty, or heaps up for others.

30. a tree of life—Blessings to others proceed from the works of the righteous (Pr 3:18).

winneth souls—(Compare Margin) to do them good as opposed to Pr 6:25; Eze 13:18 (compare Lu 5:10).

31. Behold—Thus calling attention to the illustrations (compare Pr 11:23), the sentiment of which is confirmed even in time, not excluding future rewards and punishments.

 

 

CHAPTER 12

Pr 12:1-28.

1. loveth knowledge—as the fruit of instruction or training (Pr 1:2).

hateth reproof—(Pr 10:17).

brutish—stupid, regardless of his own welfare (Ps 49:10; 73:22).

3. Wickedness cannot give permanent prosperity.

root … not be moved—firm as a flourishing tree—(Ps 1:3; 15:5; Jer 17:8).

4. A virtuous woman—in the wide sense of well-disposed to all moral duties (Pr 31:10).

maketh ashamed—that is, by misconduct.

rottenness—an incurable evil.

5. thoughts—or, "purposes."

are right—literally, "are judgment," that is, true decisions.

counsels—(Compare Pr 11:14).

deceit—contrary to truth and honesty.

6. The words—or, "expressed designs" of the wicked are for evil purposes.

the mouth—or, "words" of the righteous delivering instead of ensnaring men.

7. Such conduct brings a proper return, by the destruction of the wicked and well-being of the righteous and his family.

8. despised—as opposed to commended (Pr 11:12).

perverse heart—or, "wicked principles," as opposed to one of wisdom.

9. despised—held in little repute, obscure (1Sa 18:23; Isa 3:5).

hath a servant—implying some means of honest living.

honoureth himself—is self-conceited.

10. regardeth—literally, "knoweth" (Ps 1:6).

mercies … cruel—as acts of compassion ungraciously rendered to the needy. The righteous more regards a beast than the wicked a man.

11. The idler's fate is the result of indolence and want of principle (Pr 6:32; 7:7).

12. the wicked … evil—They love the crafty arts of deception.

the root … fruit—their own resources supply them; or, it may be rendered: "He (God) giveth, or, sets (Eze 17:22) the root of the righteous," and hence it is firm: or, the verb is impersonal; "As to the root … it is firm" (Pr 17:19).

13, 14. The wicked is snared, &c.—The sentiment expanded. While the wicked, such as liars, flatterers, &c., fall by their own words, the righteous are unhurt. Their good conduct makes friends, and God rewards them.

15. The way … eyes—The fool is self-conceited (compare Pr 12:1; 1:32; 10:17; Jas 3:17).

16. prudent … shame—He is slow to denounce his insulters (Jas 1:19).

18. speaketh—literally, "speaketh hastily," or indiscreetly (Ps 106:33), as an angry man retorts harsh and provoking invectives.

tongue … health—by soothing and gentle language.

19. Words of truth are consistent, and stand all tests, while lies are soon discovered and exposed.

20. that imagine—or, "plan" (Pr 3:29). They design a deceitful course, to which, with all its evils and dangers to others and themselves, the happiness of peace-makers is opposed (compare Mt 5:9; Ro 12:18).

21. no evil—(as in Ps 91:10), under God's wise limitations (Ro 8:28).

mischief—as penal evil.

22. deal truly—or, "faithfully," that is, according to promises (compare Joh 3:21).

23. concealeth—by his modesty (Pr 10:14; 11:13).

heart … proclaimeth—as his lips speak his thoughts (compare Ec 10:3).

24. slothful—(Compare Margin), so called because he fails to meet his promises.

under tribute—not denoting legal taxes, but the obligation of dependence.

25. a good word—one of comfort.

26. more excellent—(Compare Margin); or, "more successful," while the wicked fail; or, we may read it: "The righteous guides his friend, but," &c., that is, The ability of the righteous to aid others is contrasted with the ruin to which the way of the wicked leads themselves.

27. (Compare Pr 12:24).

took in hunting—or, "his venison." He does not improve his advantages.

the substance … precious—or, "the wealth of a man of honor is being diligent," or "diligence."

precious—literally, "honor" (Ec 10:1).

28. (Compare Pr 8:8, 20, &c.). A sentiment often stated; here first affirmatively, then negatively.

 

 

CHAPTER 13

Pr 13:1-25.

1. (Compare Pr 6:1-5; 10:1, 17).

2. shall eat—that is, obtain (Pr 12:14).

transgressors—as in Pr 2:22.

violence—or, "mischief" to themselves.

3. He … mouth … life—because evil speeches may provoke violence from others.

he that openeth wide his lips shall have destruction—On last clause, compare Pr 10:14.

4. (Compare Pr 12:11, 27).

5. loathsome … shame—better, causeth shame and reproach (compare Pr 19:26), by slander, &c., which the righteous hates.

6. A sentiment of frequent recurrence, that piety benefits and sin injures.

7. In opposite ways men act hypocritically for gain of honor or wealth.

8. Riches save some from punishment, while others suffer because they will not heed the rebuke of sloth, which makes and keeps them poor.

9. light … lamp—prosperity; the first, the greater, and it

rejoiceth—burns brightly, or continues, while the other, at best small, soon fails.

10. The obstinacy which attends self-conceit, produces contention, which the well-advised, thus evincing modesty, avoid.

11. by vanity—or, "nothingness," that is, which is vain or useless to the public (as card playing or similar vices).

gathereth … labour—(Compare Margin), little by little, laboriously.

12. desire cometh—is realized.

a tree of life—or, "cause of happiness."

13. the word—that is, of advice, or, instruction (compare Pr 10:27; 11:31).

14. (Compare Pr 10:11).

fountain—or, "source of life."

to depart—(compare Pr 1:2-4), or, "for departing," &c., and so gives life.

15. Right perception and action secure good will, while evil ways are difficult as a stony road. The wicked left of God find punishment of sin in sinning.

hard—or, "harsh" (compare Hebrew: De 21:4; Jer 5:15).

16. dealeth—acts with foresight.

a fool … folly—for want of caution.

17. A wicked—or, "unfaithful"

messenger falleth into mischief—or, "by mischief," or "evil," and so his errand fails. Contrasted is the character of the faithful, whose faithfulness benefits others.

18. (Compare Pr 10:17; 12:1).

19. Self-denial, which fools will not endure, is essential to success.

20. The benefits of good and evil of bad society are contrasted.

21. (Compare Pr 11:31).

good … repaid—or, "He (God) will repay good."

22. wealth … just—While good men's estates remain in their families, God so orders that the gains of sinners enure to the just (compare Pr 28:8; Ps 37:18, 22, 26, &c.).

23. The laboring poor prosper more than those who injudiciously or wickedly strive, by fraud and violence, to supersede the necessity of lawful labor.

24. spareth—or, "withholds."

rod—of correction.

hateth—or, acts as if he hated him (compare Pr 3:12; 8:36).

chasteneth … betimes—or, "diligently seeks for him all useful discipline."

25. The comparative temporal prosperity of the righteous and wicked, rather than contentment and discontent, is noted.

 

 

CHAPTER 14

Pr 14:1-35.

1. Every wise, &c.—literally, "The wisdoms" (compare Pr 9:1) "of women," plural, a distributive form of speech.

buildeth … house—increases wealth, which the foolish, by mismanagement, lessen.

2. uprightness—is the fruit of fearing God, as falsehood and ill-nature (Pr 2:15; 3:32) of despising Him and His law.

3. rod of pride—that is, the punishment of pride, which they evince by their words. The words of the wise procure good to them.

4. crib is clean—empty; so "cleanness of teeth" denotes want of food (compare Am 4:6). Men get the proper fruit of their doings (Ga 6:7).

5. A faithful witness, &c.—one tested to be such.

utter lies—or, "breathe out lies"—that is, habitually lies (Pr 6:19; compare Ac 9:1). Or the sense is, that habitual truthfulness, or lying, will be evinced in witness-bearing.

6. An humble, teachable spirit succeeds in seeking (Pr 8:9; Joh 7:17; Jas 1:5, 6).

7. Avoid the society of those who cannot teach you.

8. Appearances deceive the thoughtless, but the prudent discriminate.

9. Fools make a mock at sin—or, "Sin deludes fools."

righteous … favour—that is, of God, instead of the punishment of sin.

10. Each one best knows his own sorrows or joys.

11. (Compare Pr 12:7). The contrast of the whole is enhanced by that of house and tabernacle, a permanent and a temporary dwelling.

12. end thereof—or, "reward," what results (compare Pr 5:4).

ways of death—leading to it.

13. The preceding sentiment illustrated by the disappointments of a wicked or untimely joy.

14. filled … ways—receive retribution (Pr 1:31).

a good man … himself—literally, "is away from such," will not associate with him.

15. The simple … word—He is credulous, not from love, but heedlessness (Pr 13:16).

16. (Compare Pr 3:7; 28:14).

rageth—acts proudly and conceitedly.

17. He … angry—literally, "short of anger" (compare Pr 14:29, opposite idea).

man … hated—that is, the deliberate evildoer is more hated than the rash.

18. inherit—as a portion (compare Pr 3:35).

are crowned—literally, "are surrounded with it," abound in it.

19. Describes the humbling of the wicked by the punishment their sins incur.

20. This sad but true picture of human nature is not given approvingly, but only as a fact.

21. For such contempt of the poor is contrasted as sinful with the virtuous compassion of the good.

22. As usual, the interrogative negative strengthens the affirmative.

mercy and truth—that is, God's (Ps 57:3; 61:7).

23. labour—painful diligence.

talk … penury—idle and vain promises and plans.

24. (Compare Pr 3:16).

foolishness … folly—Folly remains, or produces folly; it has no benefit.

25. Life often depends on truth-telling.

a deceitful … lies—He that breathes out lies is deceit, not to be trusted (Pr 14:5).

26. The blessings of piety descend to children (Pr 13:22; 20:7; Ex 20:6).

27. (Compare Pr 13:14).

fear of the Lord—or, "law of the wise," is wisdom (Ps 111:10).

28. The teaching of a true political economy.

29. slow … understanding—(Compare Pr 14:17).

hasty—(Compare Pr 14:17).

exalteth folly—makes it conspicuous, as if delighting to honor it.

30. A sound heart—both literally and figuratively, a source of health; in the latter sense, opposed to the known effect of evil passions on health.

31. reproacheth his Maker—who is the God of such, as well as of the rich (Pr 22:2; Job 31:15; and specially 1Sa 2:8; Ps 113:7).

32. driven—thrust out violently (compare Ps 35:5, 6).

hath hope—trusteth (Pr 10:2; 11:4; Ps 2:12), implying assurance of help.

33. resteth—preserved in quietness for use, while fools blazon their folly (Pr 12:23; 13:16).

34. Righteousness—just principles and actions.

exalteth—raises to honor.

is a reproach—brings on them the ill-will of others (compare Pr 13:6).

35. wise—discreet or prudent.

causeth shame—(Pr 10:5; 12:4) acts basely.

 

 

CHAPTER 15

Pr 15:1-33.

1. soft—tender or gentle.

turneth … wrath—from any one.

stir up—as a smouldering fire is excited.

2. useth … aright—commends knowledge by its proper use.

poureth out—utters abundantly (Pr 12:23), and so disgusts others.

3. beholding—watching (compare Pr 5:21; Ps 66:7).

4. A wholesome tongue—(Compare Margin), pacifying and soothing language.

tree of life—(Pr 3:18; 11:30).

perverseness therein—cross, ill-natured language.

breach … spirit—(compare Isa 65:14, Hebrew), grieves, instead of appeasing.

5. (Compare Pr 4:1; 10:17; 13:1-18).

is prudent—acts discreetly.

6. treasure—implying utility.

trouble—vexation and affliction.

7. (Compare Pr 10:20, 21).

heart … not so—not right, or vain.

8, 9. The sacrifice [and] prayer—are acts of worship.

way … followeth … righteousness—denote conduct. God's regard for the worship and deeds of the righteous and wicked respectively, so stated in Ps 50:17; Isa 1:11.

10. (Compare Pr 10:17).

the way—that in which God would have him to go (Pr 2:13; Ps 119:1).

11. Hell—(Ps 16:10).

destruction—or, "Abaddon," the place of the destroyer. All the unseen world is open to God, much more men's hearts.

12. (Compare Pr 9:8).

go unto the wise—to be instructed.

13. maketh … countenance—or, "benefits the countenance."

spirit is broken—and so the countenance is sad.

14. (Compare Pr 10:21, 22). The wise grow wiser, the fools more foolish (Pr 9:9).

15. The state of the heart governs the outward condition.

evil—sad, contrasted with the cheerfulness of a feast.

16. trouble—agitation, implying the anxieties and perplexities attending wealth held by worldlings (Pr 16:18; 1Ti 6:6).

17. dinner—or, "allowance" (2Ki 25:30)—

of herbs—and that the plainest.

and hatred—(compare Pr 10:12, 18).

18. (Compare Pr 14:29; 16:32).

19. The difficulties of the slothful result from want of energy; the righteous find a

plain [and open] way—literally, "a highway," by diligence (1Sa 10:7; Ps 1:3).

20. (Compare Pr 10:1).

21. walketh uprightly—and so finds his joy (Pr 3:6; 10:23).

22. Without counsel—or, "deliberation," implying a wise deference to the opinions of the wise and good, contrasted with rashness.

23. Good advice blesses the giver and receiver.

24. (Compare Col 3:2). Holy purposes prevent sinning, and so its evils.

25. The most desolate who have God's aid have more permanent good than the self-reliant sinner (Pr 2:22; 12:7).

border—or, "boundary for possessions" (Ps 78:54).

26. are pleasant words—that is, pleasing to God (Pr 8:8, 9).

27. (Compare Pr 11:17). Avarice brings trouble to him and his.

hateth gifts—or, "bribes" (Ex 23:8; Ps 15:5), and is not avaricious.

28. (Compare Pr 15:14; 10:11). Caution is the fruit of wisdom; rashness of folly.

29. far … wicked—in His love and favor (Ps 22:11; 119:155).

30. light of the eyes—(Pr 13:9). What gives light rejoiceth the heart, by relieving from anxiety as to our course; so

good report—or, "doctrine" (Isa 28:9; 53:1),

maketh … fat—or, "gives prosperity" (Pr 3:13-17; 9:11). The last clause is illustrated by the first.

31, 32. (Compare Pr 10:17).

reproof of life—which leads to life.

abideth … wise—is numbered among them.

32. refuseth—or, "neglects," "passes by" (Pr 1:25; 4:15).

despiseth … soul—so acts as if esteeming its interests of no value.

33. The fear … wisdom—Wisdom instructs in true piety.

before … humility—(compare Lu 24:26; 1Pe 1:11); opposite (compare Pr 16:18).

 

 

CHAPTER 16

Pr 16:1-33.

1. preparations—schemes.

in man—or literally, "to man," belonging, or pertaining to him.

the answer … Lord—The efficient ordering is from God: "Man proposes; God disposes."

2. clean—or, "faultless."

weigheth—or, "tries," "judges," implying that they are faulty (Pr 21:2; 24:12).

3. (Compare Margin). Rely on God for success to your lawful purposes.

4. for himself—"for its answer," or "purpose," that is, according to God's plan; the wicked are for the day of evil (Ps 49:5; Jer 17:18); sinning and suffering answer to each other, are indissolubly united.

5. (Compare Pr 3:32).

6. By mercy and truth—that is, God's (Ps 85:10); He effects the atonement, or covering of sin; and the principles of true piety incline men to depart from evil; or, "mercy" and "truth" may be man's, indicative of the gracious tempers which work instrumentally in procuring pardon.

purged—expiated (as in Le 16:33; Isa 27:9, Hebrew).

7. Persecutions, of course, excepted.

8. (Compare Pr 15:6, 16, 17).

9. (Compare Pr 16:3).

directeth—establisheth.

10. The last clause depends on the first, expressing the importance of equity in decisions, so authoritative.

11. are the Lord's … his work—that is, what He has ordered, and hence should be observed by men.

12. Rulers are rightly expected, by their position, to hate evil; for their power is sustained by righteousness.

13. A specification of the general sentiment of Pr 16:12.

14. This wrath, so terrible and certain, like messengers of death (1Ki 2:25), can be appeased by the wise.

15. light of … countenance—favor (Ps 4:6).

life—preserves it, or gives blessings which make it valuable.

the latter rain—fell just before harvest and matured the crop; hence specially valuable (De 11:14).

16. (Compare Pr 3:16; 4:5).

17. The highway—A common, plain road represents the habitual course of the righteous in departing from evil.

keepeth—observes.

18, 19. (Compare Pr 15:33). Haughtiness and pride imply self-confidence which produces carelessness, and hence

a fall—literally, "sliding."

19. divide the spoil—that is, conquer. Avoid the society of the proud (Jas 4:6).

20. handleth a matter—wisely considers "the word," that is, of God (compare Pr 13:13).

trusteth—(Compare Ps 2:12; 118:8, 9).

21. wise in heart—who rightly consider duty.

sweetness of the lips—eloquent discourse, persuades and instructs others.

22. Understanding—or, "discretion," is a constant source of blessing (Pr 13:14), benefiting others; but fools' best efforts are folly.

23. The heart is the source of wisdom flowing from the mouth.

24. (Compare Pr 15:26). Gentle, kind words, by soothing the mind, give the body health.

25. (Compare Pr 14:2).

26. Diligence is a duty due to one's self, for his wants require labor.

27. ungodly man—(Compare Pr 6:12).

diggeth up evil—labors for it.

in his lips … fire—His words are calumniating (Jas 3:6).

28. (Compare Pr 6:14; 10:31).

whisperer—prater, talebearer (Pr 18:8; 26:20).

29. violent man—or, "man of mischief" (Pr 3:31).

enticeth—(Pr 1:10).

30. He shutteth his eyes—denoting deep thought (Ps 64:6).

moving his lips—or, "biting his lips"—a determined purpose (Pr 6:13).

31. (Compare Pr 20:29).

if—or, which may be supplied properly, or without it the sense is as in Pr 3:16; 4:10, that piety is blessed with long life.

32. (Compare Pr 14:29).

taketh a city—that is, by fighting.

33. Seemingly the most fortuitous events are ordered by God.

 

 

CHAPTER 17

Pr 17:1-28.

1. sacrifices—or, "feasts" made with part of them (compare Pr 7:14; Le 2:3; 7:31).

with—literally, "of."

strife—its product, or attendant.

2. (Compare Pr 14:35).

causeth shame—(Pr 10:5).

shall … inheritance—that is, share a brother's part (compare Nu 27:4, 7).

3. God only knows, as He tries (Ps 12:6; 66:10) the heart.

4. Wicked doers and speakers alike delight in calumny.

5. (Compare Pr 14:31).

glad at calamities—rejoicing in others' evil. Such are rightly punished by God, who knows their hearts.

6. Prolonged posterity is a blessing, its cutting off a curse (Pr 13:22; Ps 109:13-15), hence children may glory in virtuous ancestry.

7. Excellent speech—(Compare Margin). Such language as ill suits a fool, as lying (ought to suit) a prince (Pr 16:12, 13).

8. One so corrupt as to take a bribe evinces his high estimate of it by subjection to its influence (Pr 18:16; 19:6).

9. seeketh love—(Compare Margin). The contrast is between the peace-maker and tale-bearer.

10. Reproof more affects the wise than severe scourging, fools.

11. Such meet just retribution (1Ki 2:25).

a cruel messenger—one to inflict it.

12. They are less rational in anger than wild beasts.

13. (Compare Ps 7:4; 35:12).

evil—injury to another (Pr 13:21).

14. letteth … water—as a breach in a dam.

before … meddled with—before strife has become sharp, or, by an explanation better suiting the figure, before it rolls on, or increases.

15. abomination … Lord—as reversing His method of acting (Pr 3:32; 12:2).

16. Though wealth cannot buy wisdom for those who do not love it, yet wisdom procures wealth (Pr 3:16; 14:24).

17. To the second of these parallel clauses, there is an accession of meaning, that is, that a brother's love is specially seen in adversity.

18. (Compare Pr 6:1-5; 11:15).

in the presence, &c.—that is, he either fails to consult his friend, or to follow his advice.

19. strife—contention is, and leads to, sin.

he that exalteth his gate—gratifies a vain love of costly building.

seeketh—or, "findeth," as if he sought (compare "loveth death," Pr 8:36).

20. The second clause advances on the first. The ill-natured fail of good, and the cavilling and fault-finding incur evil.

21. (Compare Pr 23:24). Different words are rendered by "fool," both denoting stupidity and impiety.

22. (Compare Pr 14:30; 15:13). The effect of the mind on the body is well known.

medicine—or, "body," which better corresponds with "bone."

drieth—as if the marrow were exhausted.

23. a gift … bosom—Money and other valuables were borne in a fold of the garment, called the bosom.

to pervert—that is, by bribery.

24. Wisdom … him—ever an object of regard, while a fool's affections are unsettled.

25. a grief—or cross, vexation (compare Pr 17:21; 10:1).

26. Also—that is, Equally to be avoided are other sins: punishing good subjects, or resisting good rulers.

27, 28. Prudence of speech is commended as is an excellent or calm spirit, not excited to vain conversation.

 

 

CHAPTER 18

Pr 18:1-24.

1. Through desire … seeketh—that is, seeks selfish gratification.

intermeddleth … wisdom—or, "rushes on" (Pr 17:14) against all wisdom, or what is valuable (Pr 2:7).

2. that his heart … itself—that is, takes pleasure in revealing his folly (Pr 12:23; 15:2).

3. So surely are sin and punishment connected (Pr 16:4).

wicked, for "wickedness," answers to

ignominy, or the state of such; and

contempt, the feeling of others to them; and to

reproach, a manifestation of contempt.

4. Wise speech is like an exhaustless stream of benefit.

5. accept the person—(Compare Ps 82:2). "It is not good" is to be supplied before "to overthrow."

6, 7. The quarrelsome bring trouble on themselves. Their rash language ensnares them (Pr 6:2).

8. (Compare Pr 16:28).

as wounds—not sustained by the Hebrew; better, as "sweet morsels," which men gladly swallow.

innermost … belly—the mind, or heart (compare Pr 20:27-30; Ps 22:14).

9. One by failing to get, the other by wasting wealth, grows poor.

waster—literally, "master of washing," a prodigal.

10. name of the Lord—manifested perfections (Ps 8:1; 20:2), as faithfulness, power, mercy, &c., on which men rely.

is safe—literally, "set on high, out of danger" (Ps 18:2; 91:4).

11. contrasts with Pr 18:10 (compare Pr 10:15). Such is a vain trust (compare Ps 73:6).

12. (Compare Pr 15:33; 16:18).

13. Hasty speech evinces self-conceit, and ensures shame (Pr 26:12).

14. infirmity—bodily sickness, or outward evil. The spirit, which sustains, being wounded, no support is left, except, as implied, in God.

15. (Compare Pr 1:5, 15, 31).

16. (Compare Pr 17:8, 23). Disapproval of the fact stated is implied.

17. One-sided statements are not reliable.

searcheth—thoroughly (Pr 17:9, 19).

18. The lot—whose disposal is of God (Pr 16:13), may, properly used, be a right mode of settling disputes.

19. No feuds so difficult of adjustment as those of relatives; hence great care should be used to avoid them.

20. (Compare Pr 12:14; 13:2). Men's words are the fruit, or, increase of his lips, and when good, benefit them.

satisfied with—(Compare Pr 1:31; 14:14).

21. Death and life—or, the greatest evil and good.

that love it—that is, the tongue, or its use for good or evil.

eat … fruit—(Compare Pr 18:19; Jas 1:19).

22. The old versions supply "good" before the "wife," as the last clause and Pr 19:14 imply (compare Pr 31:10).

23. the rich … roughly—He is tolerated because rich, implying that the estimate of men by wealth is wrong.

24. A man … friendly—better, "A man … (is) to, or, may triumph (Ps 108:9), or, shout for joy (Ps 5:11), that is, may congratulate himself." Indeed, there is a Friend who is better than a brother; such is the "Friend of sinners" [Mt 11:19; Lu 7:34], who may have been before the writer's mind.

 

 

CHAPTER 19

Pr 19:1-29.

1. (Compare Pr 28:6). "Rich" for fool here. Integrity is better than riches (Pr 15:16, 17; 16:8).

2. The last illustrates the first clause. Rashness, the result of ignorance, brings trouble.

3. perverteth … way—turns him back from right (Pr 13:6; Jas 1:13); and he blames God for his failures.

4. (Compare Pr 14:20). Such facts are often adduced with implied disapprobation.

5. Compare Pr 19:9, where perish explains not escape here (compare Ps 88:9, 10).

8. (Compare Margin; Pr 15:32).

loveth … soul—or, "himself," which he evinces by regarding his best interests.

keepeth—or, "regards."

10. (Compare Pr 17:7). The fool is incapable of properly using pleasure as knowledge, yet for him to have it is less incongruous than the undue elevation of servants. Let each abide in his calling (1Co 7:20).

11. (Compare Pr 14:29; 16:32). This inculcation of a forgiving spirit shows that true religion is always the same (Mt 5:22-24).

12. (Compare Pr 16:14, 15; 20:2). A motive to submission to lawful authority.

13. calamity—literally, "calamities," varied and many.

continual dropping—a perpetual annoyance, wearing out patience.

14. A contrast of men's gifts and God's, who, though author of both blessings, confers the latter by His more special providence.

and—or, "but," implying that the evils of Pr 19:13 are only avoided by His care.

15. a deep sleep—a state of utter indifference.

idle soul—or, "person" (compare Pr 10:4; 12:24).

16. (Compare Pr 10:17; 13:13).

despiseth … ways—opposed to keeping or observing, neglects (Pr 16:17) (as unworthy of regard) his moral conduct.

17. (Compare Pr 14:21; Ps 37:26).

hath pity—shown by acts (compare Margin).

18. (Compare Pr 13:24; 23:13).

let not … spare—literally, "do not lift up thy soul" (Ps 24:4; 25:1), that is, do not desire to his death; a caution to passionate parents against angry chastisement.

19. Repeated efforts of kindness are lost on ill-natured persons.

20. (Compare Pr 13:18-20).

latter end—(Pr 5:11). In youth prepare for age.

21. (Compare Pr 16:1, 9; Ps 33:10, 11). The failure of man's devices is implied.

22. desire—that is, to do good, indicates a kind disposition (Pr 11:23); and the poor thus affected are better than liars, who say and do not.

23. The fear … life—(Compare Pr 3:2).

abide—or, "remain contented" (1Ti 4:8).

not visited with evil—(Pr 10:3; Ps 37:25), as a judgment, in which sense visit is often used (Ps 89:32; Jer 6:15).

24. bosom—literally, a wide dish in which the hand was plunged in eating (Mt 26:23). Compare Pr 26:15, the sentiment expressed with equal irony and less exaggeration.

25. Such is the benefit of reproof; even the simple profit, much more the wise.

26. Unfilial conduct often condemned (Pr 17:21-25; 20:20; De 21:18, 21).

27. Avoid whatever leads from truth.

28. ungodly witness—(Compare Margin), one false by bad principles (compare Pr 6:12).

scorneth judgment—sets at naught the dictates of justice.

devoureth—literally, "swalloweth," as something delightful.

29. Their punishment is sure, fixed, and ready (compare Pr 3:34; 10:13).

 

 

CHAPTER 20

Pr 20:1-30.

1. mocker—scorner. Such men are made by wine.

strong drink—made by spicing wine (compare Isa 5:11, 22); and it may include wine.

raging—or boisterous as a drunkard.

deceived—literally, "erring," or reeling.

2. (Compare Pr 19:12). Men who resist authority injure themselves (Ro 13:2).

3. to cease from strife—or, better, "to dwell from or without strife," denoting the habit of life.

fool … meddling—(Pr 17:14).

4. shall … beg—literally, "ask" (in this sense, Ps 109:10).

5. Counsel … water—that is, deeply hidden (Pr 18:4; Ps 13:2). The wise can discern well.

6. Boasters are unreliable.

goodness—or, "kind disposition."

7. The conduct of good men proclaims their sound principles. God's covenant and their good example secure blessing to their children (Pr 4:26; Ps 112:1, 2).

8. As in Pr 14:35; 16:10, 15, this is the character of a good king, not of all kings.

9. The interrogation in the affirmative strengthens the implied negation (compare Job 15:14; Ec 7:20).

10. Various measures, implying that some are wrong (compare Pr 11:1; 16:11).

11. The conduct of children even is the best test of principle (compare Mt 7:16).

12. Hence, of course, God will know all you do (Ps 94:9).

13. Activity and diligence contrasted with sloth (Pr 6:9; 10:11).

lest … poverty—literally, "be deprived of inheritance."

14. when … his way—implying that he goes about boasting of his bargains.

15. The contrast denotes the greater value of knowledge (compare Pr 3:14-16).

16. Take his garment—implies severe exaction, justified by the surety's rashness.

a strange woman—by some readings "strangers," but the former here, and in Pr 27:13, is allowable, and strengthens the sense. The debauchee is less reliable than the merely careless.

17. Bread … sweet—either as unlawfully (Pr 9:17) or easily obtained.

mouth … gravel—well expresses the pain and grief given at last.

18. (Compare Pr 15:22). Be careful and considerate in important plans.

19. Those who love to tell news will hardly keep secrets.

flattereth … lips—(compare Margin; Pr 1:10).

meddle … him—literally, "join," or "associate with."

20. his lamp—(Compare Pr 13:9; 24:20).

21. gotten hastily—contrary to God's providence (Pr 28:20), implying its unjust or easy attainment; hence the man is punished, or spends freely what he got easily (compare Pr 20:17).

22. (Compare Ps 27:14; Ro 12:17-19).

23. (Compare Pr 20:10; 11:1).

24. Man's goings—literally, "Stately steppings of a strong man."

a man—any common man.

understand—or, "perceive."

25. devoureth … holy—or, better, "who rashly speaks promises," or "devotes what is holy," consecrating any thing. This suits better the last clause, which expresses a similar view of the results of rashly vowing.

26. (Compare Pr 20:8).

bringeth … over them—The wheel was used for threshing grain. The figure denotes severity (compare Am 1:3).

27. The spirit … Lord—Men's minds are God's gifts, and thus able to search one another (compare Pr 20:5; Pr 18:8, 17; 1Co 2:11).

28. (Compare Pr 3:3; 16:6, 12).

29. The glory of young men … the beauty of old men—Each age has its peculiar excellence (Pr 16:31).

30. blueness—literally, "joining," the process of uniting the edges of a wound throws off purulent matter.

stripes … belly—So punishment provides healing of soul (Pr 18:8), by deterring from evil courses.

 

 

CHAPTER 21

Pr 21:1-31.

1. rivers—irrigating channels (Ps 1:3), whose course was easily turned (compare De 11:10). God disposes even kings as He pleases (Pr 16:9; Ps 33:15).

2. (Compare Pr 14:2; 16:2-25).

3. (Compare Ps 50:7-15; Isa 1:11, 17).

4. high look—(Compare Margin; Ps 131:1).

proud heart—or, "heart of breadth," one that is swollen (compare Ps 101:5).

ploughing—better "lamp," a frequent figure for prosperity (Pr 20:20); hence joy or delight.

5. The contrast is between steady industry and rashness (compare Pr 19:2).

6. The getting—or, "what is obtained" (compare Job 7:2; Jer 22:13, Hebrew).

vanity … to and fro—as fleeting as chaff or stubble in the wind (compare Pr 20:17-21; Ps 62:10). Such gettings are unsatisfactory.

them … death—act as if they did (Pr 8:36; 17:19).

7. robbery—or, "destruction," especially oppression, of which they are authors.

shall destroy—literally, "cut with a saw" (1Ki 7:9), that is, utterly ruin them. Their sins shall be visited on them in kind.

to do judgment—what is just and right.

8. of man—any one; his way is opposed to truth, and also estranged from it. The pure proves himself such by his right conduct.

9. corner—a turret or arbor on the roof.

brawling—or contentious.

wide house—literally, "house of fellowship," large enough for several families.

10. So strongly does he desire to do evil (Ps 10:3; Ec 8:11), that he will not even spare his friend if in his way.

11. (Compare Pr 19:25). That which the simple learn by the terrors of punishment, the wise learn by teaching.

12. (Compare Ps 37:35-38; 73:17, 20).

house—family or interests.

overthroweth—either supply "God" (compare Pr 10:24), or the word is used impersonally.

13. The principles of retribution, often taught (compare Ps 18:26; Mt 7:1-12).

14. The effect of bribery (Pr 17:23) is enhanced by secrecy, as the bribed person does not wish his motives made known.

15. But the just love right and need no bribes. The wicked at last meet destruction, though for a time happy in concealing corruption.

16. the way of understanding—(Compare Pr 12:26; 14:22).

remain—that is, rest as at a journey's end; death will be his unchanging home.

17. Costly luxuries impoverish.

18. (Compare Pr 11:8). By suffering what they had devised for the righteous, or brought on them, the wicked became their ransom, in the usual sense of substitutes (compare Jos 7:26; Es 7:9).

19. (Compare Pr 21:9).

wilderness—pasture, though uninhabitable ground (Ps 65:12).

20. The wise, by diligence and care, lay up and increase wealth, while fools

spend—literally, "swallow it up," greedily.

21. He who tries to act justly and kindly (Ps 34:14) will prosper and obtain justice and honor.

22. "Wisdom is better than strength" (Ec 7:19; 9:15).

strength … thereof—that in which they confide.

23. (Compare Pr 13:2, 3; Jas 3:6-10).

24. The reproachful name is deserved by those who treat others with anger and contempt.

25. desire—that is, of ease and idleness brings him to starvation.

26. The sin of covetousness marks the sluggard, as the virtue of benevolence the righteous.

27. God regards the heart, and hypocrisy is more odious than open inconsistency.

wicked mind—or, "design" (Pr 1:4).

28. (Compare Pr 19:5).

that heareth—or heeds instruction, and so grows wise.

speaketh constantly—or sincerely (compare Hab 1:5), and hence is believed (Pr 12:19; Jas 1:19).

29. hardeneth his face—is obstinate.

directeth … way—considers it, and acts advisedly.

30, 31. Men's best devices and reliances are vain compared with God's, or without His aid (Pr 19:21; Ps 20:7; 33:17).

 

 

CHAPTER 22

Pr 22:1-29.

1. A good name—(Job 30:8, Hebrew); "good" is supplied here from Ec 7:1.

loving favour—kind regard, that is, of the wise and good.

2. Before God all are on the same footing (Pr 14:31; 17:5).

3. are punished—that is, for their temerity; for the evil is not necessarily punitive, as the prudent might otherwise be its objects.

4. humility and the fear of the Lord—are in apposition; one produces the other. On the results, compare Pr 3:16; 8:18.

5. he that … them—Those who properly watch over their own souls are thus preserved from the dangers which attend the way of perverse men (Pr 16:17).

6. Train—initiate, or early instruct.

the way—literally, "his way," that selected for him in which he should go; for early training secures habitual walking in it.

7. The influence of wealth sets aside moral distinctions is implied, and, of course, disapproved (compare Pr 19:6; 21:14, &c.).

8. (Compare Pr 11:18; Ps 109:16-20; Ga 6:7, 8).

the rod … fail—His power to do evil will be destroyed.

9. a bountiful eye—that is, a beneficent disposition.

for he giveth … poor—His acts prove it.

10. Cast out—or drive away. Scorners foster strife by taunts and revilings.

11. (Compare Margin).

pureness of heart—and gentle, kind words win favor, even from kings.

12. preserve—or guard.

knowledge—its principles and possessors.

overthroweth—utterly confounds and destroys the wicked.

13. Frivolous excuses satisfy the indolent man's conscience.

14. The mouth—or flattering speeches (Pr 5:3; 7:5) ensnare man, as pits, beasts. God makes their own sin their punishment.

15. is bound—or firmly fixed. Chastisement deters from crime and so leads to reformation of principle.

16. These two vices pertain to the same selfish feeling. Both are deservedly odious to God and incur punishment.

17. Here begins another division of the book, marked by those encouragements to the pursuit of wisdom, which are found in the earlier chapters. It will be observed that at Pr 22:22-24:12, the proverbs are generally expressed in two verses instead of one (see Introduction).

18. These lessons must be laid up in the mind, and

fitted—or better, "fixed" in the lips so as to be ever ready.

19. That … Lord—This is the design of the instruction.

20. excellent things—or probably of former times.

counsels and knowledge—both advice and instruction.

21. Specially he desires to secure accuracy, so that his pupil may teach others.

22, 23. Here follow ten precepts of two verses each. Though men fail to defend the poor, God will (Pr 17:5; Ps 12:5).

in the gate—place of public gathering (Job 5:4; Ps 69:12).

24, 25. (Compare Pr 2:12-15; 4:14).

25. a snare … soul—The unsuspecting are often misled by bad company.

26, 27. (Compare Pr 6:1; 17:18).

27. should he take, &c.—that is, the creditor.

28. (Compare Pr 23:10). Do not entrench on others (De 19:14; 27:17).

29. Success rewards diligence (Pr 10:4; 21:5).

 

 

CHAPTER 23

Pr 23:1-35.

1. Avoid the dangers of gluttony.

2. put a knife—an Eastern figure for putting restraint on the appetite.

3. are deceitful meat—though well tasted, injurious.

4, 5. (Compare 1Ti 6:9, 10).

thine own wisdom—which regards riches intrinsically as a blessing.

5. Wilt … eyes—As the eyes fly after or seek riches, they are not, that is, either become transitory or unsatisfying; fully expressed by their flying away.

6-8. Beware of deceitful men, whose courtesies even you will repent of having accepted.

evil eye—or purpose (Pr 22:9; De 15:9; Mt 6:23).

8. The morsel … words—that is, disgusted with his true character, all pleasant intercourse will be destroyed.

9. (Compare Pr 9:8). "Cast not your pearls before swine" (Mt 7:6).

10, 11. (Compare Pr 22:22, 23).

11. redeemer—or avenger (Le 25:25, 26; Nu 35:12), hence advocate (Job 19:25).

plead … thee—(Compare Job 31:21; Ps 35:1; 68:5).

12. Here begins another series of precepts.

13, 14. While there is little danger that the use of the "divine ordinance of the rod" will produce bodily harm, there is great hope of spiritual good.

15, 16. The pleasure afforded the teacher by the pupil's progress is a motive to diligence.

16. my reins—(Compare Ps 7:9).

17, 18. (Compare Margin). The prosperity of the wicked is short.

18. an end—or, "hereafter," another time, when apparent inequalities shall be adjusted (compare Ps 37:28-38).

19-21. guide … way—or direct thy thoughts to a right course of conduct (compare Pr 4:4; 9:6).

20. riotous … flesh—prodigal, or eating more than necessary. Instead of "their flesh" (compare Margin), better, "flesh to them," that is, used for pleasure.

21. drowsiness—the dreamy sleep of the slothful.

22. Hearken—that is, obey (Pr 1:8; Eph 6:1).

despise … old—Adults revere the parents whom, as children, they once obeyed.

23. Buy—literally, "get" (Pr 4:5).

truth—generally and specially as opposed to errors of all kinds.

24, 25. (Compare Pr 10:1; 17:21, 25).

26-35. A solemn warning against whoredom and drunkenness (Ho 4:11).

give me—This is the address of that divine wisdom so often presented (Pr 8:1; 9:3, &c.).

heart—confidence.

observe—keep.

my ways—such as I teach you (Pr 3:17; 9:6).

27, 28. deep ditch—a narrow pit, out of which it is hard to climb.

lieth in wait—to ensnare men into the pit, as hunters entrap game (compare Pr 22:14).

28. increaseth … transgressors—(Pr 5:8-10). The vice alluded to is peculiarly hardening to the heart.

29, 30. This picture is often sadly realized now.

mixed wine—(Compare Pr 9:2; Isa 5:11).

31. when … red—the color denoting greater strength (compare Ge 49:11; De 32:14).

giveth … cup—literally, "gives its eye," that is, sparkles.

moveth … aright—Perhaps its foaming is meant.

32. The acute miseries resulting from drunkenness contrasted with the temptations.

33, 34. The moral effects: it inflames passion (Ge 19:31, 35), lays open the heart, produces insensibility to the greatest dangers, and debars from reformation, under the severest sufferings.

35. awake—that is, from drunkenness (Ge 9:24). This is the language rather of acts than of the tongue.

 

 

CHAPTER 24

Pr 24:1-34.

1, 2. (Compare Pr 23:3, 17; Ps 37:1).

2. studieth—meditateth.

talk … mischief—Their expressed purposes are to do evil.

3, 4. (Compare Pr 14:1; Isa 54:14).

house—including the family.

4. by knowledge … riches—(Pr 8:18; 21:20).

5, 6. The general statement (Ec 9:16, 18) is specially illustrated (compare Pr 21:22; Ps 144:1).

7. (Compare Pr 14:16).

in the gate—(Compare Pr 22:22).

8. So called even if he fails to do evil.

9. Same thought varied.

10. Literally, "If thou fail in the day of straits (adversity), strait (or, small) is thy strength," which is then truly tested.

11, 12. Neglect of known duty is sin (Jas 4:17).

ready—literally, "bowing down"

to be slain—that is, unjustly. God's retributive justice cannot be avoided by professed ignorance.

13, 14. As delicious food whets the appetite, so should the rewards of wisdom excite us to seek it.

14. reward—literally, "after part," the proper result (compare Pr 23:18; Ps 37:37, 38).

15, 16. The plots of the wicked against the good, though partially, shall not be fully successful (Ps 37:24); while the wicked, falling under penal evil, find no help.

16. seven times—often, or many (Pr 6:16, 31; 9:1).

17, 18. Yet let none rejoice over the fate of evildoers, lest God punish their wrong spirit by relieving the sufferer (compare Pr 17:5; Job 31:29).

19, 20. (Ps 37:1, 38; 18:28).

20. candle—or, "prosperity"; it shall come to an end (Pr 13:9; 20:20).

21, 22. A warning against impiety and resistance to lawful rule (Ro 13:1-7; 1Pe 2:17).

meddle … change—(Compare Margin), literally, "mingle not yourself," avoid the society of restless persons.

22. their calamity, &c.—either what God and the king inflict, or what changers and their company suffer; better the first.

23. These … wise—literally, "are of the wise," as authors (compare "Psalms of David," Hebrew). "These" refers to the verses following, Pr 24:24-34.

to have respect—literally, "to discern faces," show partiality,

24, 25. of which an example is justifying the wicked, to which is opposed, rebuking him, which has a blessing.

26. kiss his lips—love and obey, do homage (Ps 2:12; So 8:1).

right answer—literally, "plain words" (compare Pr 8:9), opposed to deceptive, or obscure.

27. Prepare … in the field—Secure, by diligence, a proper support, and then build; provide necessaries, then comforts, to which a house rather pertained, in a mild climate, permitting the use of tents.

28. Do not speak even truth needlessly against any, and never falsehood.

29. Especially avoid retaliation (Mt 5:43-45; Ro 12:17).

30, 31. A striking picture of the effects of sloth.

32-34. From the folly of the sluggard learn wisdom (Pr 6:10, 11).

 

 

CHAPTER 25

Pr 25:1-28.

1. The character of these proverbs sustains the title (see Introduction).

also—refers to the former part of the book.

copied out—literally, "transferred," that is, from some other book to this; not given from memory.

2. God's unsearchableness impresses us with awe (compare Isa 45:15; Ro 11:33). But kings, being finite, should confer with wise counsellors;

3. Ye wisely keeping state secrets, which to common men are as inaccessible heights and depths.

4, 5. As separating impurities from ore leaves pure silver, so taking from a king wicked counsellors leaves a wise and beneficent government.

5. before—or, "in presence of," as courtiers stood about a king.

6, 7. Do not intrude into the presence of the king, for the elevation of the humble is honorable, but the humbling of the proud disgraceful (Lu 14:8-10).

8. (Compare Pr 3:30).

lest … shame—lest you do what you ought not, when shamed by defeat, or "lest thou art shut out from doing any thing."

9, 10. (Compare Mt 5:25, Margin).

secret—that is, of your opponent, for his disadvantage, and so you be disgraced, not having discussed your difficulties with him.

11. a word fitly—literally, "quickly," as wheels roll, just in time. The comparison as apples … silver gives a like sense.

apples, &c.—either real apples of golden color, in a silver network basket, or imitations on silver embroidery.

12. Those who desire to know and do rightly, most highly esteem good counsel (Pr 9:9; 15:31). The listening ear is better than one hung with gold.

13. Snow from mountains was used to cool drinks; so refreshing is a faithful messenger (Pr 13:17).

14. clouds—literally, "vapors" (Jer 10:13), clouds only in appearance.

a false gift—promised, but not given.

15. Gentleness and kindness overcome the most powerful and obstinate.

long forbearing—or, "slowness to anger" (Pr 14:29; 15:18).

16, 17. A comparison, as a surfeit of honey produces physical disgust, so your company, however agreeable in moderation, may, if excessive, lead your friend to hate you.

18. A false witness is as destructive to reputation, as such weapons to the body (Pr 24:28).

beareth … witness—literally, "answereth questions," as before a judge, against his neighbor.

19. Treachery annoys as well as deceives.

20. Not only is the incongruity of songs (that is, joyful) and sadness meant, but an accession of sadness, by want of sympathy, is implied.

21, 22. (Compare Mt 5:44; Ro 12:20). As metals are melted by heaping coals upon them, so is the heart softened by kindness.

23. Better, "As the north wind bringeth forth (Ps 90:2) or produces rain, so does a concealed or slandering tongue produce anger."

24. (Compare Pr 21:9, 19).

25. (Compare Pr 25:13).

good news—that is, of some loved interest or absent friend, the more grateful as coming from afar.

26. From troubled fountains and corrupt springs no healthy water is to be had, so when the righteous are oppressed by the wicked, their power for good is lessened or destroyed.

27. Satiety surfeits (Pr 25:16); so men who are self-glorious find shame.

is not glory—"not" is supplied from the first clause, or "is grievous," in which sense a similar word is used (Pr 27:2).

28. Such are exposed to the incursions of evil thoughts and successful temptations.

 

 

CHAPTER 26

Pr 26:1-28.

1. The incongruities of nature illustrate also those of the moral world. The fool's unworthiness is also implied (Pr 17:7; 19:10).

2. Though not obvious to us,

the bird—literally, "sparrow"—and

swallow—have an object in their motions, so penal evil falls on none without a reason.

3. The rod is as much needed by fools and as well suited to them, as whips and bridles are for beasts.

4, 5. Answer not—that is, approvingly by like folly.

5. Answer—by reproof.

6. A fool fails by folly as surely as if he were maimed.

drinketh damage—that is, gets it abundantly (Job 15:16; 34:7).

7. legs … equal—or, "take away the legs," or "the legs … are weak." In any case the idea is that they are the occasion of an awkwardness, such as the fool shows in using a parable or proverb (see Introduction; Pr 17:7).

8. A stone, bound in a sling, is useless; so honor, conferred on a fool, is thrown away.

9. As vexatious and unmanageable as a thorn in a drunkard's hand is a parable to a fool. He will be as apt to misuse is as to use it rightly.

10. Various versions of this are proposed (compare Margin). Better perhaps—"Much He injures (or literally, "wounds") all who reward," &c., that is, society is injured by encouraging evil men.

transgressors—may be rendered "vagrants." The word "God" is improperly supplied.

11. returneth … folly—Though disgusting to others, the fool delights in his folly.

12. The self-conceited are taught with more difficulty than the stupid.

13. (Compare Pr 22:13).

14. (Compare Pr 6:10; 24:33).

15. (Compare Pr 19:24).

16. The thoughtless being ignorant of their ignorance are conceited.

17. meddleth—as in Pr 20:19; 24:21; as either holding a dog by the ears or letting him go involves danger, so success in another man's strife or failure involves a useless risk of reputation, does no good, and may do us harm.

18, 19. Such are reckless of results.

20, 21. The talebearers foster (Pr 16:28), and the contentious excite, strife.

22. (Compare Pr 18:8).

23. Warm professions can no more give value to insincerity than silver coating to rude earthenware.

24. dissembleth—though an unusual sense of the word (compare Margin), is allowable, and better suits the context, which sets forth hypocrisy.

25. Sentiment of Pr 26:24 carried out.

seven abominations in his heart—that is, very many (compare Pr 24:16).

26, 27. Deceit will at last be exposed, and the wicked by their own arts often bring on retribution (compare Pr 12:13; Ps 7:16; 9:17, &c.).

28. Men hate those they injure.

A lying tongue—"lips" for the persons (compare Pr 4:24; Ps 12:3).

 

 

CHAPTER 27

Pr 27:1-27.

1. Do not confide implicitly in your plans (Pr 16:9; 19:21; Jas 4:13-15).

2. Avoid self-praise.

3. heavy—The literal sense of "heavy," applied to material subjects, illustrates its figurative, "grievous," applied to moral.

a fool's wrath—is unreasonable and excessive.

4. envy—or, "jealousy" (compare Margin; Pr 6:34), is more unappeasable than the simpler bad passions.

5, 6. secret love—not manifested in acts is useless; and even, if its exhibition by rebukes wounds us, such love is preferable to the frequent (compare Margin), and hence deceitful, kisses of an enemy.

7. The luxury of wealth confers less happiness than the healthy appetite of labor.

8. Such are not only out of place, but out of duty and in danger.

9. rejoice the heart—the organ of perceiving what pleases the senses.

sweetness … counsel—or, "wise counsel is also pleasing."

10. Adhere to tried friends. The ties of blood may be less reliable than those of genuine friendship.

11. The wisdom of children both reflects credit on parents and contributes to their aid in difficulties.

12, 13. (Compare Pr 20:16; 22:3).

14. Excessive zeal in praising raises suspicions of selfishness.

15. (Compare Pr 19:13).

very … day—literally, "a day of showers."

16. hideth—or, "restrains" (that is, tries to do it); is as fruitless an effort, as that of holding the wind.

the ointment of his right hand—the organ of power (Ps 17:7; 18:35). His right hand endeavors to repress perfume, but vainly. Some prefer: "His right hand comes on oil," that is, "cannot take hold." Such a woman cannot be tamed.

17. a man sharpeneth … friend—that is, conversation promotes intelligence, which the face exhibits.

18. Diligence secures a reward, even for the humble servant.

19. We may see our characters in the developed tempers of others.

20. Men's cupidity is as insatiable as the grave.

21. Praise tests character.

a man to his praise—according to his praise, as he bears it. Thus vain men seek it, weak men are inflated by it, wise men disregard it, &c.

22. The obstinate wickedness of such is incurable by the heaviest inflictions.

23, 24. flocks—constituted the staple of wealth. It is only by care and diligence that the most solid possessions can be perpetuated (Pr 23:5).

25-27. The fact that providential arrangements furnish the means of competence to those who properly use them is another motive to diligence (compare Ps 65:9-13).

The hay appeareth—literally, "Grass appeareth" (Job 40:15; Ps 104:14).

27. household—literally, "house," the family (Ac 16:15; 1Co 1:16).

 

 

CHAPTER 28

Pr 28:1-28.

1. A bad conscience makes men timid; the righteous are alone truly bold (Pr 14:26; Ps 27:1).

2. Anarchy producing contending rulers shortens the reign of each.

but by a man … prolonged—or, "by a man of understanding—that is, a good ruler—he who knows or regards the right, that is, a good citizen, shall prolong (his days)." Good rulers are a blessing to the people. Bad government as a punishment for evil is contrasted with good as blessing to the good.

3. A poor man, &c.—Such, in power, exact more severely, and so leave subjects bare.

4. They that forsake … wicked—Wrongdoers encourage one another.

5. (Compare Joh 7:17). Ignorance of moral truth is due to unwillingness to know it.

6. (Compare Pr 10:6). Riches cannot compensate for sin, nor the want of them affect integrity.

7. (Compare Pr 17:25).

riotous men—or, "gluttons" (Pr 23:20, 21).

8. usury … unjust gain—(Compare Margin). The two terms, meaning nearly the same, may denote excessive interest. God's providence directs the proper use of wealth.

9. (Compare Pr 15:8; 21:27).

hearing—that is, obeying. God requires sincere worshippers (Ps 66:18; Joh 4:24).

10. (Compare Pr 26:27).

11. A poor but wise man can discover (and expose) the rich and self-conceited.

12. great glory—or, cause for it to a people, for the righteous rejoice in good, and righteousness exalts a nation (Pr 14:34).

a man … hidden—that is, the good retire, or all kinds try to escape a wicked rule.

13. (Compare Ps 32:3-5). Concealment of sin delivers none from God's wrath, but He shows mercy to the humble penitent (Ps 51:4).

14. feareth—that is, God, and so repents.

hardeneth his heart—makes himself insensible to sin, and so will not repent (Pr 14:16; 29:1).

15. The rapacity and cruelty of such beasts well represent some wicked men (compare Ps 7:2; 17:12).

16. The prince … understanding—that is, He does not perceive that oppression jeopards his success. Covetousness often produces oppression, hence the contrast.

17. doeth violence … blood, &c.—or, that is oppressed by the blood of life (Ge 9:6), which he has taken.

to the pit—the grave or destruction (Pr 1:12; Job 33:18-24; Ps 143:7).

stay him—sustain or deliver him.

18. (Compare Pr 10:9; 17:20). Double dealing is eventually fatal.

19. (Compare Pr 10:4; 20:4).

vain persons—idle, useless drones, implying that they are also wicked (Pr 12:11; Ps 26:4).

20. maketh haste … rich—implying deceit or fraud (Pr 20:21), and so opposed to "faithful" or reliable.

21. respect of persons—(Pr 24:23). Such are led to evil by the slightest motive.

22. (Compare Pr 28:20).

evil eye—in the general sense of Pr 23:6, here more specific for covetousness (compare Pr 22:9; Mt 20:15).

poverty … him—by God's providence.

23. (Compare Pr 9:8, 9; 27:5). Those benefited by reproof will love their monitors.

24. (Compare Mt 15:4-6). Such, though heirs, are virtually thieves, to be ranked with highwaymen.

25. of a proud heart—literally, "puffed up of soul"—that is, self-confident, and hence overbearing and litigious.

made fat—or, "prosperous" (Pr 11:25; 16:20).

26. (Compare Pr 3:6-8).

walketh wisely—that is, trusting in God (Pr 22:17-19).

27. (Compare Pr 11:24-26).

hideth his eyes—as the face (Ps 27:9; 69:17), denotes inattention.

28. The elevation of the wicked to power drives men to seek refuge from tyranny (compare Pr 28:12; 11:10; Ps 12:8).

 

 

CHAPTER 29

Pr 29:1-27.

1. hardeneth … neck—obstinately refuses counsel (2Ki 17:14; Ne 9:16).

destroyed—literally, "shivered" or "utterly broken to pieces."

without remedy—literally, "without healing" or repairing.

2. (Compare Pr 11:10; 28:28).

in authority—(Compare Margin), increased in power.

3. (Compare Pr 4:6, 7; 10:1, &c.).

4. by judgment—that is, righteous decisions, opposed to those procured by gifts (compare Pr 28:21), by which good government is perverted.

land—for nation.

5. (Compare Pr 26:28).

spreadeth … feet—By misleading him as to his real character, the flatterer brings him to evil, prepared by himself or others.

6. In—or, "By"

the transgression—he is brought into difficulty (Pr 12:13), but the righteous go on prospering, and so sing or rejoice.

7. considereth—literally, "knows," as Ps 1:6.

the cause—that is, in courts of justice (compare Pr 29:14). The voluntary neglect of it by the wicked (Pr 28:27) occasions oppression.

8. Scornful men—those who contemptuously disregard God's law.

bring—(Compare Margin), kindle strife.

turn away wrath—that is, "abate wrath."

9. contendeth—that is, in law.

whether … laugh—The fool, whether angry or good-humored, is unsettled; or referring the words to the wise man, the sense is, that all his efforts, severe or gentle, are unavailing to pacify the fool.

10. bloodthirsty—(Compare Margin), murderers (Ps 5:6; 26:9).

hate, &c.—(Pr 1:11; Ge 3:4).

seek … soul—that is, to preserve it.

11. (Compare Pr 12:16; 16:32).

mind—or, "spirit," for anger or any ill passion which the righteous restrain.

12. His servants imitate him.

13. (Compare Pr 22:2).

deceitful man—literally, "man of vexations," an exactor.

the Lord … their eyes—sustains their lives (1Sa 14:27; Ps 13:3); that is, both depend on Him, and He will do justice.

14. (Compare Pr 20:28; 25:5). Such is the character of the King of kings (Ps 72:4, 12).

15. (Compare Pr 13:24; 23:13).

16. (Compare Pr 29:2, 12; Ps 12:1-8).

shall see … fall—and triumph in it (Ps 37:34-38; 58:10, 11).

17. (Compare Pr 29:3, 15; Pr 19:18).

give thee rest—peace and quiet (compare Pr 29:9).

18. no vision—instruction in God's truth, which was by prophets, through visions (1Sa 3:1).

people perish—(Compare Margin), are deprived of moral restraints.

keepeth the law—has, and observes, instruction (Pr 14:11, 34; Ps 19:11).

19. A servant—who lacks good principle.

corrected—or discovered.

will not answer—that is, will not obey.

20. (Compare Pr 21:5).

hasty in … words?—implying self-conceit (Pr 26:12).

21. become his son—assume the place and privileges of one.

22. (Compare Pr 15:18). Such are delighted by discord and violence.

23. (Compare Pr 16:18; 18:12).

honour … spirit—or, "such shall lay hold on honor" (Pr 11:16).

24. hateth … soul—(Compare Pr 8:36).

heareth cursing—(Le 5:1), risks the punishment, rather than reveal truth.

25. The fear … snare—involves men in difficulty (compare Pr 29:6).

shall be safe—(Compare Margin; Pr 18:10).

26. (Compare Margin; Ps 27:8). God alone will and can do exact justice.

27. (Compare Pr 3:32). On last clause, compare Pr 29:16; Ps 37:12.

 

 

CHAPTER 30

Pr 30:1-33.

1. This is the title of this chapter (see Introduction).

the prophecy—literally, "the burden" (compare Isa 13:1; Zec 9:1), used for any divine instruction; not necessarily a prediction, which was only a kind of prophecy (1Ch 15:27, "a song"). Prophets were inspired men, who spoke for God to man, or for man to God (Ge 20:7; Ex 7:14, 15, 16). Such, also, were the New Testament prophets. In a general sense, Gad, Nathan, and others were such, who were divine teachers, though we do not learn that they ever predicted.

the man spake—literally, "the saying of the man"; an expression used to denote any solemn and important announcement (compare 2Sa 23:1; Ps 36:1; 110:1; Isa 1:24, &c.). Ithiel and Ucal were perhaps pupils.

2-4. brutish—stupid, a strong term to denote his lowly self-estimation; or he may speak of such as his natural condition, as contrasted with God's all-seeing comprehensive knowledge and almighty power. The questions of this clause emphatically deny the attributes mentioned to be those of any creature, thus impressively strengthening the implied reference of the former to God (compare De 30:12-14; Isa 40:12; Eph 4:8).

5. (Compare Ps 12:6; 119:140).

6. Add … words—implying that his sole reliance was on God's all-sufficient teaching.

reprove thee—or, "convict thee"—and so the falsehood will appear.

7-9. A prayer for exemption from wickedness, and the extremes of poverty and riches, the two things mentioned. Contentment is implied as desired.

8. vanity—all sorts of sinful acts (Job 11:11; Isa 5:18).

9. be full … deny—that is, puffed up by the pride of prosperity.

take the name … vain—This is not (Hebrew) the form (compare Ex 20:7), but "take" rather denotes laying violent hold on any thing; that is, lest I assail God's name or attributes, as justice, mercy, &c., which the poor are tempted to do.

10. Accuse not—Slander not (Ps 10:7).

curse … guilty—lest, however lowly, he be exasperated to turn on thee, and your guilt be made to appear.

11-14. Four kinds of hateful persons—(1) graceless children, (2) hypocrites, (3) the proud, (4) cruel oppressors (compare on Pr 30:14; Ps 14:4; 52:2)—are now illustrated; (1) Pr 30:15, 16, the insatiability of prodigal children and their fate; (2) Pr 30:17, hypocrisy, or the concealment of real character; (3 and 4) Pr 30:18-20, various examples of pride and oppression.

15, 16. horse leech—supposed by some to be the vampire (a fabulous creature), as being literally insatiable; but the other subjects mentioned must be taken as this, comparatively insatiable. The use of a fabulous creature agreeably to popular notions is not inconsistent with inspiration.

There are three … yea, four—(Compare Pr 6:16).

17. The eye—for the person, with reference to the use of the organ to express mockery and contempt, and also as that by which punishment is received.

the ravens … eagles … eat—either as dying unnaturally, or being left unburied, or both.

18-20. Hypocrisy is illustrated by four examples of the concealment of all methods or traces of action, and a pertinent example of double dealing in actual vice is added, that is, the adulterous woman.

20. she eateth … mouth—that is, she hides the evidences of her shame and professes innocence.

21-23. Pride and cruelty, the undue exaltation of those unfit to hold power, produce those vices which disquiet society (compare Pr 19:10; 28:3).

23. heir … mistress—that is, takes her place as a wife (Ge 16:4).

24-31. These verses provide two classes of apt illustrations of various aspects of the moral world, which the reader is left to apply. By the first (Pr 30:25-28), diligence and providence are commended; the success of these insignificant animals being due to their instinctive sagacity and activity, rather than strength. The other class (Pr 30:30, 31) provides similes for whatever is majestic or comely, uniting efficiency with gracefulness.

26. conies—mountain mice, or rabbits.

28. spider—tolerated, even in palaces, to destroy flies.

taketh … hands—or, uses with activity the limbs provided for taking prey.

32. As none can hope, successfully, to resist such a king, suppress even the thought of an attempt.

lay … hand upon thy mouth—"lay" is well supplied (Jud 18:19; Job 29:9; 40:4).

33. That is, strife—or other ills, as surely arise from devising evil as natural effects from natural causes.

 

 

CHAPTER 31

Pr 31:1-31.

1. On the title of this, the sixth part of the book, see Introduction.

prophecy—(See on Pr 30:1).

2. What, my son?—that is, What shall I say? Repetitions denote earnestness.

son of my womb—as our phrase, "my own son," a term of special affection.

son of my vows—as one dedicated to God; so the word "Lemuel" may mean.

3-9. Succinct but solemn warnings against vices to which kings are peculiarly tempted, as carnal pleasures and oppressive and unrighteous government are used to sustain sensual indulgence.

strength—mental and bodily resources for health and comfort.

thy ways—or course of life.

to that … kings—literally, "to the destroying of kings," avoid destructive pleasures (compare Pr 5:9; 7:22, 27; Ho 4:11).

4, 5. Stimulants enfeeble reason, pervert the heart, and do not suit rulers, who need clear and steady minds, and well-governed affections (compare Pr 20:1; 22:29).

pervert … afflicted—They give unrighteous decisions against the poor.

6, 7. The proper use of such drinks is to restore tone to feeble bodies and depressed minds (compare Ps 104:15).

8, 9. Open … cause—Plead for those who cannot plead for themselves, as the orphan, stranger, &c. (compare Ps 72:12; Isa 1:17).

appointed to destruction—who are otherwise ruined by their oppressors (compare Pr 29:14, 16).

10-31. This exquisite picture of a truly lovely wife is conceived and drawn in accordance with the customs of Eastern nations, but its moral teachings suit all climes. In Hebrew the verses begin with the letters of the Hebrew alphabet in order (compare Introduction to Poetical Books).

Who … woman—The question implies that such are rare, though not entirely wanting (compare Pr 18:22; 19:14).

virtuous—literally, "of strength," that is, moral courage (compare Pr 12:4; Ru 3:11).

her price, &c.—(compare Pr 3:15).

11. heart … trust in her—He relies on her prudence and skill.

no need of spoil—does not lack profit or gain, especially, that obtained by the risk of war.

12. do … good—contribute good to him.

13, 14. Ancient women of rank thus wrought with their hands; and such, indeed, were the customs of Western women a few centuries since. In the East also, the fabrics were articles of merchandise.

15. She diligently attends to expending as well as gathering wealth;

16. and hence has means to purchase property.

17, 18. To energy she adds a watchfulness in bargains, and a protracted and painful industry. The last clause may figuratively denote that her prosperity (compare Pr 24:20) is not short lived.

19. No work, however mean, if honest, is disdained.

20. Industry enables her to be charitable.

21. scarlet—or, "purple," by reason of the dyes used, the best fabrics; as a matter of taste also; the color suits cold.

22. coverings of tapestry—or, "coverlets," that is, for beds.

silk—or, "linen" (compare Ex 26:1; 27:9)

and purple—that is, the most costly goods.

23. in the gates—(compare Pr 22:22). His domestic comfort promotes his advancement in public dignity.

24. fine linen—or, "linen shirts," or the material for them.

girdles—were often costly and highly valued (2Sa 18:11).

delivereth—or, "giveth as a present" or "to sell."

25. Strength and honour—Strong and beautiful is her clothing; or, figuratively, for moral character, vigorous and honorable.

shall rejoice … come—in confidence of certain maintenance.

26. Her conversation is wise and gentle.

27. (Compare 1Ti 5:14; Tit 2:5). She adds to her example a wise management of those under her control.

28. She is honored by those who best know her.

29. The words are those of her husband, praising her.

virtuously—(Compare Pr 31:10).

30. Favour—or, "Grace" of personal manner.

beauty—of face, or form (compare Pr 11:22). True piety alone commands permanent respect and affection (1Pe 3:3).

31. The result of her labor is her best eulogy. Nothing can add to the simple beauty of this admirable portrait. On the measure of its realization in the daughters of our own day rest untold results, in the domestic, and, therefore, the civil and religious, welfare of the people.

 

 

Les bibelen her:
https://biblehub.com/

Les
Det største mennesket
Nye testamentet

Israel blog
Israel Blogg

Justismord blog
Justismord

Jan Hanvolds Blog Usminket
Jan Hanvolds blogg  Usminket

Himmelske blog
Himmelske blog

Undervisningsblog
Undervisningsblog

The Heavenly blog (engelsk)
The heavenly blog engelsk

Kontonummer i DNB:
0535 06 05845


Søk i vårt nettsted med Google


Oversett denne siden med Google-translate

 

Copyright © 2009-2018 Smyrna Oslo. Ansvarlig redaktør: Jan Kåre Christensen.
Laget av Webmaster Bjerke