Forsiden - Undervisningsblogg - Israel Blogg - Taler/undervisning - Artikler - Bibelkommentarer - Videoundervisning - Bøker & Linker - Om oss/Kontakt oss

Bibelkommentarer og bibeloversikt


Gamle testamentet - Engelsk:

1. Mosebok
2. Mosebok
3. Mosebok
4. Mosebok
5. Mosebok
Josvas bok
Dommernes bok
Ruts bok
1. Samuelsbok
2. Samuelsbok
1. Kongebok
2. Kongebok
1. Krønikebok
2. Krønikebok
Esras bok
Nehemjas bok
Esters bok
Jobs bok
Salmenes bok
Salomos ordspråk
Forkynneren
Høysangen
Jesajas bok
Jeremias bok
Klagesangene
Esekiels bok
Daniels bok
Hoseas bok
Joels bok
Amos' bok
Obadjas bok
Jonas bok
Mikas bok
Nahums bok
Habakkuks bok
Sefanjas bok
Haggais bok
Sakarjas bok
Malakis bok
 

Nye Testamentet - Norsk:

Evangeliet etter Matteus
Evangeliet etter Markus
Evangeliet etter Lukas
Evangeliet etter Johannes
Apostlenes gjerninger
Paulus' brev til romerne
Paulus' 1. brev til korinterne
Paulus' 2. brev til korinterne
Paulus' brev til galaterne
Paulus' brev til efeserne
Paulus' brev til filipperne
Paulus' brev til kolosserne
Paulus' 1. brev til tessalonikerne
Paulus' 2. brev til tessalonikerne
Paulus' 1. brev til Timoteus
Paulus' 2. brev til Timoteus
Paulus' brev til Titus
Paulus' brev til Filemon
Hebreerbrevet
Jakobs brev
Peters 1. brev
Peters 2. brev
Johannes' 1. brev
Johannes' 2. brev
Johannes' 3. brev
Judas
Johannes åpenbaring


Smyrna Oslo

Smyrna Oslo ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

+47 99 59 80 70
+47 95 12 06 60
+47 22 61 16 10

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Esekiels bok

Bibelkommentarer Esekiels bok

 

Veien igjennom bibelen 1719-1770-Ezek - Esekiel

 

 

Trykk her for å se bibel oversikt for Esekiels bok (bilde åpnes i nytt vindu)

se artikkel: Linjene i Esekiel 40-48

 

Navnet Esekiel betyr "Guds styrke" eller "Gud skal styrke". Og dette navnet passer godt på profeten Esekiel. Det er noe veldig over ham. Han er liksom en Samson blant profetene.

Esekiel var som en mann som svingte en veldig hammer mot en klippe med stor kraft. Eller han var som en som med veldige slag slo en nagle inn i en hard vegg.

Han var utrettelig i sin forkynnelse av Guds sannhet, han ville drive den inn i hjertene. Mens Jeremia av natur var myk og engstelig, synes Esekiel av natur å ha vært et uredd menneske. Ved Guds Ånd ble dette mot helliget til et profetisk heltemot.

Esekiel var med i den store skare av Juda rikes innbyggere som ble bortført i året 598 f. Kr. av kong Nebukadnesar. Samtidig ble kong Jojakin bortført. De fikk sin bolig ved Kebar, en sideelv til Eufrat i det nordlige Mesopotamia.

Den bortførte flokken bestod av de mest ansette slekter, og visstnok også en stor del av de troende i folket. Vi minnes liknelsen hos profeten Jeremia om de to kurver med fiken (Jer 24). Den gode fiken er der de bortførte.

Det var den beste del av folket som ble bortført den gangen. Men de fleste av disse var også fylt av den samme gjenstridighetens ånd som vi finner hos de som var igjen i landet.

De hadde de samme kjødelige forventninger om at de skulle få oppreisning ved en klok politikk. Men Herren kan og vil bare gi sitt folk den når han har ført folket til omvendelse ved først å refse synden.

Disse falske forventningene ble også styrket blant de bortførte ved løgnprofeter. De støttet seg særlig til at Jerusalem ennå ikke var ødelagt.

Jeremia fikk oppgaven å slå ned alle slike falske forhåpninger i Jerusalem. Nå fikk Esekiel den samme oppgaven blant de bortførte, og så vise Israel den rette vei til frelse.

Esekiel var av presteslekt, sønn av presten Busi.

Fem år etter at han var blitt bortført, ble han kalt til profet og fortsatte å virke som profet i 22 år. Han hadde ikke liten anseelse blant de bortførte.

De eldste blant jødene pleidde å samles i hans hus for å få vite Guds råd med det folk som var forkastet av Gud. Men den ærbødighet de viste Herren på denne måte, var for en stor del hykleri.

Boken kan inndeles i følgende deler: Først Esek 1-3 som er innledningen til boken og skildrer profetens kall og innvielse til embetet.

Dernest Esek 4-24 som inneholder profetier over Israels folk fra tiden før Jerusalems ødeleggelse. De går særlig ut på å bryte ned de falske forventninger om at folket skulle reise seg igjen uten Herren.

Profeten forutsier Jerusalems og Juda rikes undergang på grunn av deres troløshet.

Fra Esek 25 og resten av boken har profetier fra tiden etter Jerusalems ødeleggelse. Først Esek 25-32 som inneholder en rekke forutsigelser om dommen fra Gud over sju hedningefolk.

Deretter Esek 33-39 som igjen har profetier over Israels folk som særlig inneholder trøst. For folket var fristet til å gi opp alt håp etter Jerusalems fall.

Profeten peker på den herlige oppreisning som vil komme ved Messias. Da vil Herren gi sitt folk syndenes forlatelse og et nytt hjerte, og han vil gi dem en ny ånd i deres indre. Og det gjør han for sin egen trofasthets skyld, selv om folket ikke har fortjent noe av det.

Før hadde profeten særlig brukt den forestående dom som grunnlag for sin omvendelsesforkynnelse. Men i dette avsnittet ber Herren ham spesielt å tale til folket om Guds godhet, tålmodighet og langmodighets rikdom. På denne måten skulle han lede folket til omvendelse.

Det siste avsnittet er Esek 40-48. Der skildres livet i det nye Guds rike ved bildet av et nytt tempel som skulle reises i Jerusalem. Kanaans land skulle også inndeles på nytt til Isarels stammer.

Dette løfte må vi sikkert først og fremst forstå åndelig. Det gjelder altså det Åndens tempel som den Herre Jesus Kristus skulle bygge i sin menighet. Og det er den åndelige arv som hans folk fikk ved hans død.

 

Esek 1:1-28
Kapitlet begynner med (v. 1-3) å nevne tiden og stedet for den åpenbaring som profeten fikk.

Dette kapitlet begynner med: "Det skjedde". På denne måten setter Esekiel sin bok inn i den rekke av hellige bøker som finnes i Det gamle Testamentet.

Det er vel særlig profeten Jeremia Esekiel knytter seg til med sin bok. Det var ikke politikk, men omvendelse som var felles-nevneren for disse to store Guds menn.

v. 1 sier: "Det skjedde i det trettiende året." Her kan det neppe være tenkt på noe annet enn at profeten var tretti år på denne tid. For en mann av presteslekt var nettopp det trettiende året av spesiell betydning.

For det var først når de var tretti år at de ble regnet med blant dem som fullt ut var dyktig til tjeneste ved tabernaklet (4Mos 34).

Det trettiende år minner oss også om den tid døperen Johannes og Frelseren selv stod offentlig fram.

Merkelig nok er dette som omtales her "det femte året etter at kong Jojakin var blitt bortført" (v. 2). Og det var året 594 f. kr. Og det var nettopp tretti år etter at lovboken ble funnet på ny i templet under kong Josia. Det var altså på denne viktige tiden at profeten var født.

Stedet der "himmelen åpnet seg" for ham og der han "så syner fra Gud", var ved elven Kebar eller Kaboras i det nordlige Mesopotamia.

Det står at "Herrens hånd kom over ham der". Det betyr at Herrens hånd grep ham der og gjorde ham dyktig til å forberede folket åndelig. Da ville Herren kunne føre dem tilbake fra Babylon.

Esekiels gjerning ligner mye på Mose gjerning. Slik Moses skulle føre folket tilbake fra Egypt, skulle Esekiel føre dem tilbake til Jerusalem åndelig talt. Esekiel henviser også igjen og igjen til Mosebøkene.

Han bruker like så lite som Moses navnet Herren Sebaot (hærskarenes Gud) til å betegne Gud. Moses var Herrens redskap til å tale om det første tabernakel og Guds rikes ordning i den gamle pakt. Og slik skulle Esekiel male det nye templet og den kommende nye ordning i Guds rike (se særlig Esek 40-48).

I v. 4-28 skildrer han åpenbaringen av Herrens herlighet. Han ser først (v. 4) et stormvær som kom fra nord. Det var en sky "med stadig flammende ild". Midt i ilden var det noe som så ut som blankt metall.

Alle de jødiske skriftlærde var stumme når det gjaldt forklaringen av dette synet, som allerede den gamle Hieronymus sa. De sa at ingen jøde måtte lese begynnelsen eller slutten av Esekiels bok før han var 30 år gammel.

Men den nye pakts barn har fått lys fra Herren til å bedømme også dette synet. Stormen fra nord betyr sikkert den harde hjemsøkelse som skulle bryte inn over det hellige land ved stormakter fra Asia. Det gjaldt særlig kaldeerne som kom fra nord.

Stormen så ut som om den var gjennomglødet av ild. Det betyr at Guds hellighets dom var årsak til hjemsøkelsen. Vår Gud er en fortærende ild (Heb 12:29).

Men midt i den innerste strålende kjerne av skyen så han en underfull skikkelse. Den var liksom sammensatt av "fire livsvesener", og de hadde "et menneskes skikkelse".

Denne skikkelsen blir nå skildret i v. 5-15. Skildringen her er slik at det blir umulig å forsøke å anskueliggjøre den med et bilde.

Det er i det hele tatt alltid umulig å gi et bilde av det guddommelige på menneskelig vis med synlige trekk. Men skildringen av disse levende vesener peker ganske sikkert hen på kjerubene. I Det gamle Testamentet omtales de ikke mindre enn 85 ganger.

Der de blir åpenbart for mennesker, har de liksom hatt en skikkelse som et menneskeansikt, men som hadde trekk av løven, oksen og ørnens ansikt. Det må være for å vise dem som uttrykk for de sterkeste og edleste krefter i skapningen.

I v. 10 er det også sagt her at de fire ansiktene lignet kjerubene. Og de synes så langt vi forstår det, å være virkelig levende vesener. De var engleskapninger i symbolsk skikkelse som betegner at de hadde de livskrefter som fløt ut fra Gud.

Gud framstiller seg her som dommer og troner over kjerubene. Det vil gjøre det klart for oss at alle krefter i skapningen virker sammen for å fullføre Guds dom. Det minner oss om noe som står i en gammel, vakker salme:

Og hva du har for øye,

det skjer, o sterke Gud,

og allting seg må føye,

ditt råd å føre ut.

Kjerubene hadde ikke bare fire ansikt, men også fire vinger. det var to parder det ene (v. 11) "dekket deres legemer" og det andre par var utbredt over.

Beina lignet ikke menneskebein, men de var som søyler. Og føttene strakte seg ikke fram som en menneskefot, men var avrundet som "kloven på en kalv" (v. 7). Den var altså som en søylefot, og de skinte som blankt kobber.

Under vingene hadde de menneskehender. Vingene rørte ved hverandre, den ene vinge mot den andre (v. 8). Det betyr at den høyre vingespiss hos den ene rørte ved den venstre hos den andre. Sammen så de altså ut som en enhet.

De hadde altså ansikter til alle fire sider, og det står at "hvert av dem gikk rett fram. Dit hvor ånden ville gå, gikk de. De vendte seg ikke når de gikk".

Alle bevegelser gikk av seg selv uten å nøle det minste. menneskene må derimot bruke tid når man beveger seg. Og de gikk "dit hvor ånden ville gå", de ble altså styrt av Ånden fra Gud.

Vi merker at profeten liksom kjemper med språket for å finne de rette ord på disse underlige vesener. Menneskeord kan liksom ikke beskrive det eller få tak i det. Slik må det være, det menneskelige kan aldri bli et fullt uttrykk for det guddommelige, som vi har nevnt før.

Der var en uavbrutt bevegelse i disse levende vesener. Det var som en ild som for hit og dit med lysstråler til alle sider. Hele skildringen viser oss disse himmelske vesener i motsetning til det mer tunge menneskelegeme.

De utretter lynsnart det Guds Ånd driver dem til. De går til alle sider, som en lynstråle kan bryte fram like lett fra den ene som den andre side av en mørk sky.

Det er den uavbrutte virksomhet som foregår i den natur som er skapt av Gud. Dette har fått sitt åndelige uttrykk i den skikkelse som disse englene har.

Ofte står det i Skriften at Guds engler er Guds virksomme tjenere også for den skapte natur. "Om englene sier han: Han gjør sine engler til vinder og sine tjenere til flammende ild" (Heb 1:7).

Apostelen Johannes fikk akkurat det samme synet da Gud gav ham Åpenbaringen ( Åp 4:6-7). Ellers kan vi selvfølgelig ikke gjennomskue dette. For vårt dødelige øye hviler det ennå et dekke over denne herlighet.

I v. 15-21 er skildret hvorledes profeten videre så liksom fire hjul ved siden av hvert av disse levende vesen. Disse hjulene strålet også fram som edelsteiner, og de var helt like. Krysolitt er en edelstein som glinser som gull.

Hvert hjul så ut som om det var sammensatt av to hjul, der det ene hjulet var inni det andre. Og nettopp fordi de på denne måten var dobbelthjul, behøvde de ikke å snu seg når de skulle gå. De tilsvarte altså kjerubene som også vendte seg mot alle sider.

I v. 18 omtales hjulringene som høye og fryktinngytende og var fulle av øyne rundt omkring. Hjulene fulgte med livsvesenene og ble liksom båret av dem.

Når livsvesenene løftet seg opp fra jorden, løftet også hjulene seg. De var også helt under Åndens ledelse. For "livsvesenenes ånd var i hjulene", står det. (Dansk har: "Livets Ånd var i hjulene.")

Når vi spør hva disse hjulene er, kan det ikke være annet enn naturkreftene som omtales slik. Også de er helt ledet av Guds Ånd. De "høye og fryktinngytende" hjulringene er betegnelse for naturkreftenes mektige styrke.

Hjulringene var fulle av øyne rundt omkring. Det vitner om at naturkreftene ikke virker i blinde, men er ledet av Guds makt. Og vi ser at den samme Ånd beveget både livsvesenene og hjulene.

Det gir uttrykk for den tanken at en hellig Guds vilje er virksom i skapningens levende krefter, som her er uttrykt ved de fineste skikkelser. Men den er også virksom i de tilsynelatende døde naturkrefter. Dermed virker de harmonisk sammen mot det samme mål.

Hele synet av hjulene gav liksom inntrykk av en fyrstelig vogn for den himmelske konge. Og i slutten av kapitlet (v. 22-28) hører vi også om at profeten så Herrens herlighet over kjerubene med sine hjul.

"Over livsvesenenes hoder var det noe som lignet en hvelving, som blendende krystall å se til, utspent over hodene på dem" (v. 22). Når denne guddomsherligheten beveget seg framover, bruste kjerubenes vinger som lyden av store vann. Det var en larm "som larmen av en leir".

Men på et vink fra den Allmektige stod de igjen stille og lot vingene synke. Det var røsten fra ham som var over kjerubene som befalte.

Dette forteller oss at Herren har makt til å befale over de opprørte naturkreftene. Han kan si: Ti stille! slik Frelseren sa til storm og bølger en natt på Genesaretsjøen.

Det skal Guds barn alltid huske. Alle naturens veldige og ofte forferdelige krefter er likevel avmektige på det minste vink fra vår himmelske Far. Derfor er det ingen grunn til å frykte.

Profeten så liksom en trone som strålte som safir. Det er en edelstein av himmelblå farge. På samme måte så jo de eldste i Israel Gud ved Sinai. Slik står det i 2Mos 24:10: "Og de så Israels Gud. Under hans føtter var det likesomet gulv av gjennomsiktig safirsten, klart som selve himmelen."

Og endelig så profeten over tronen igjen "en skikkelse, som et menneske å se til" (v. 26). Det var en strålende skikkelse "som ild å se til, med en ring av lys omkring" (v. 27). Utenfor denne strålende skikkelsen var det som en regnbueglans.

Regnbuen var jo tegn på pakten med Noa (1Mos 9:13). Det var et nådetegn som viser at etter Guds dom kommer det til slutt nåde for hans folk.

Men hele synet peker først og fremst på dommen som nærmet seg. Det tilsvarer altså det synet Jeremia fikk (Jer 1:13), synet av en kokende gryte fra nord.

Guds vredes dom kom nå fram som et stormvær med toreskyer. Det var dette budskap profeten skulle forkynne folket. Dommen ville komme, og nå gjaldt detom å bøye seg i ydmykhet under den og ikke lytte til løgnprofetenes falske trøst.

Det profeten så her, kaller han "Herrens herlighet, slik den viste seg for meg" (v. 28). I hele den siste skildringen betoner profeten hele tiden at det han så, var "som" utseende av ild og "som" glødende metall.

Med dette "som" sier han at det bare var noe som lignet, noe billedlig. Han så ikke Guds herlighet slik den egentlig var. For det kan intet dødelig menneske se, som skrevet står: "Ingen har noensinne sett Gud."

Og allerede det Esekiel så, var nok til å bøye ham i støvet. "Og da jeg så det, falt jeg på mitt ansikt," sier han. Synderen kan ikke bestå for den hellige Gud, når ikke den hellige Gud får helliget synderen. Det er et alvorlig ord for den verden som ikke vil være hellig.

Hvilken forferdelig dag når verden skal stå for ham som har øyne som ildsluer. Men profeten var jo en av Herrens egne. Derfor hører vi i det følgende at Herren reiste sin venn ved sin hånd og gav ham nåde til å høre Guds røst.

Gå til Esek 2:1-10
Esek 2:1-10
"Menneskesønn! Stå opp på dine føtter, så jeg kan tale med deg!" Slik lød røsten fra tronen. Og det røsten bød ham å gjøre, gav han ham også kraft til.

"Og da han talte til meg, kom Ånden inn i meg. Han fikk meg til å stå på mine føtter." Slik skildrer profeten den erfaring han gjorde med Guds Ånds gjerning. Den skapte liv.

Slik er det den dag i dag. Herren gir det oppriktige hjerte kraft til det han befaler. Ingen kan unnskylde seg med at de ikke kan. Herren sørger for at de "kan" bare hjertet er villig.

"Menneskesønn" - denne tiltale fra Gud forekommer mer enn 80 ganger hos profeten Esekiel. Ellers møter vi ordet bare ett annet sted, nemlig hos Dan 8:17. Der sier engelen til Daniel: "Gi akt, menneskebarn!" (Dansk har: Menneskesønn.)

Hvilken betydning har dette ordet? Det må ha en spesiell betydning når Herren bruker det så ofte. Er det for å ydmyke eller for å oppmuntre han bruker dette navnet?

Det må være for å oppmuntre. For det lyder til Daniel og Esekiel ved slike anledninger når de lå dypt nedbøyd for Herren. Og ordet henger sikkert sammen med at Guds Sønn selv skulle ha dette navnet.

For Frelseren bruker selv dette navnet Menneskesønn over 80 ganger om seg selv. Og hos Dan 7:13 heter det om Messias: "Se en som lignet en menneskesønn kom med himmelens skyer." Nettopp dette at menneske ble så høyt opphøyet at Guds Sønn kunne bli et menneske, gir navnet Menneskesønn så stor herlighet.

Herren bruker dette navnet for å vise at menneskene er av hans slekt. De skal ikke ligge for hans føtter i stum tilbedelse. De må reise seg og tale med Herren som mann med mann.

Vi husker det som står i Sal 8:5-6: "Hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn at du ser til ham! Du gjorde ham lite ringere enn Gud, * med ære og herlighet kronte du ham." (*På dansk står: enn englene.)

Men på grunn av synden kan mennesket ikke selv reise seg opp. Det må skje ved Guds Ånd.

Deretter kommer utsendelsesordene (v. 3-7). Herren sier at han sender profeten til et frafalle folk, til mennesker med "frekke ansikter og hårde hjerter". Til dem skulle han bringe budskap fra Herren og være Herrens tolk.

I alle tilfelle skulle dette hårde folk vite at det hadde vært en profet iblant dem, enten de ville høre eller la det være (v. 5). Guds vitnesbyrd skulle lyde for dem, enten det så ble til frelse eller til et vitnesbyrd imot dem.

Og profeten skulle ikke være redd (v. 6-7). De skulle nok være mot ham som nesler og torner og som skorpioner - det er et kryp med giftbrodd. Men han skulle ikkevære redd.

Hans oppgave var bare dette å forkynne Ordet for dem. Og dette skulle han gjøre med troskap, uansett hvorledes folket ville stille seg til det.

På samme måte som for Jeremia var Herrens gjerning en vanskelig oppgave for ham. Han skulle nemlig forkynne Ordet for et hårdt og gjenstridig folk. I dette kapitlet er det sagt fire ganger at Israel var et gjenstridig folk.

Han kunne ikke vente mye frukt. Det kan bety mye for et Herrens vitne å se frukt av sin gjerning. Men av dette ordet til Esekiel lærer vi at Herren bare ser på at hans sendebud forkynner sannheten uten frykt. Hans tjenere skal ikke være redd for vantroens tornestikk og de onde løgnens giftbrodd.

Men vi hører også i slutten av kapitlet at Herren selv vil gjøre sine tjenere skikket til gjerningen, bar de vil være lydige mot ham.

Herren gav nemlig profeten en bokrull som var skrevet på begge sider. Og innholdet var klagesanger og sukk og ve-rop. Og profeten fikk befaling om å ete denne bokrullen (v. 8-10).

Det ligger en stor betydning i dette at han skulle tilegne seg Ordet. Det er bilde på at profeten selv skulle motta og erfare i sin innerste sjel det han skulle forkynne.

"Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn." Det gjelder alle Guds barn. Men på en ganske spesiell måte gjelder det de som skal forkynne Ordet.

Hver dag må de selv nyte og leve av Guds ord, og selv kjenne virkningen av det i sitt hjerte. Ingen burde tale Ordet uten å nyte det først.

Profeten fikk altså eie Ordet som sin indre eiendom. Her har vi forskjellen mellom forkynnelsen til troende og vantro prester. Uomvendte prester har ikke tatt imot og ett bokrullen.

Derfor kan de bare tale kunnskap og ikke av egen erfaring om hva omvendelse er.

Her kan vi også tenke på nattverden. Der får vi også Herrens liv ved å ete hans legeme og drikke hans blod.

Innholdet i bokrullen har vi her i profetens bok. Den er i sannhet fylt med klagesanger og sukk og ve-rop over fordervelsen i folket.

Men av dette lærer vi også at det ordet han taler ikke er oppfunnet av ham selv. Herren har gitt ham det og det lever i profeten selv.

Slik skal en Herrens tjener ha det. Han skal selv være gjennomtrengt på åndelig vis av Ordet, slik som den legemlige føde gjennomtrenger hele organismen. Han må selv leve ordet. Og Gud være lovet, Herrens hånd gir oss det. Vi kan bare åpne munnen og nyte det som han gir oss.

Gud fyller det ydmyke og lydige hjerte med sitt levende ord. Derfor lød det også til profeten: "Vær ikke gjenstridig som denne gjenstridige ætt!"

Verden vil ikke lukke opp sin munn for Guds ord. Men de kaster seg over det som djevelen gir menneskene på samme måte som ulveunger. Og de leser dårlige romaner og onde aviser som er fylt av gift og galde mot Guds rike.

I det følgende kapittel skildrer han virkningen av å nyte ordet.

Gå til Esek 3:1-15

Esek 3:1-15
Da profeten hadde tatt imot og ett bokrullen, smakte den som søt honning i hans munn. Det ser underlig ut ettersom bokrullen inneholdt klagesang, sukk og ve-rop. Men slik er det. Det er alltid søtt å fylle seg med Guds ord og å være et Herrens vitne.

Også de tyngste sannheter har en side som gjør helliger og oppreiser et menneske med et åndelig sinn. De fører oss inn i Guds rettferdighets dybder og drar hjertet inn i Guds fortrolighet.

Bak dommens stormsky viser alltid løftets regnbue seg. Noen ganger kan det være vanskelig å forkynne Ordet. Alle Herrens prester er sikkert enige om at det likevel var en herlig gjerning. Og vi kan ikke annet enn takke Herren fordi han viste oss verdige til å gå med hans bud.

I v. 4-7 peker Herren på at profeten ikke ville få ytre vanskeligheter. Det var ikke som om han ville sendt ham til hedningene der han ikke forstod språket. Israels folk forstod jo det han talte.

Men det ville bli en indre og meget vanskelig motstand for ham. "Men Israels folk vil ikke høre på deg, for de vil ikke høre på meg," sier Herren (v. 7).

Herrens profeter og prester er bare tjenere, men det gjør saken enda mer alvorlig for de vantro.Det er Herren de i virkeligheten er harde mot og har forherdet seg mot.

Men Herren selv vil gjøre sin tjener hard som en diamant, hardere enn en klippe (v. 8-9). Diamant er det hardeste man kjenner. "Se jeg gjør deres ansikt hårdt mot deres ansikt og din panne hård mot deres panne," sier Herren.

Det er ikke hjertet Herren gjør hardt. De harde hjerter skulle møte et hjerte fullt av kjærlighet, men på samme tid er det fast som en klippe.

Både Jeremia og Esekiel hadde kamp med et gjenstridig folk, og begge ble utrustet av Herren med denne fasthet. Av dette kan vi lære at dette behøver en Herrens tjener i denne syndens verden.

Man kan ikke gå i striden med et mykt og ettergivende sinn. Kampen mot mørkets krefter er alvor fra først til sist og krever et sinn hos Herrens tjenere som er forberedt på kamp.

Det er dette Herrens prester så ofte blir anklaget for. De blir beskyldt for å være harde. Og det skal vi sannelig være mot Satan og hans vesen.

Den harde panne som ikke er redd, men tør stå for noe, henger nettopp sammen med det hjerte som er varmt for synderes frelse. Så får verden si hva den vil.

Etter denne innvielse og dette løfte lar Herren profeten dra bort for denne gang. Han fikk til slutt en påminnelse om å ta imot alle disse ordene i sitt hjerte. Så skulle han bringe folketdette budskapet fra Herren uten å la seg rokke av om de tok imot det eller ikke.

"Så sier Herren, Herren." Med dette ordet skulle profeten Gå til dem. Med det var hans embetet angitt og der var også hans myndighet (v. 10-11).

Da Herren hadde sagt dette, rykket Herrens Ånd profeten bort. Og idet han ble bortrykket, hørte han bak seg "lyden av en stor larm".

Kjerubenes vinger bruste og hjulene drønnet. Gjennom hele landet hørte han ropet: "Lovet være Herrens herlighet." Det var Herren som brøt opp fra møtet, og tonene var som orgeltoner fra universets veldige harmoni.

Opp alle ting som Gud har gjort,

hans herlighet å prise.

Med disse ordene taler Brorson om den lovprisning som lyder gjennom hele skaperverket til skaperens ære. Det er tonen som møter oss her.

Det var underlig for profeten når Herren tok ham bort. Han sier: "Og jeg for av sted, bitter og harmfull i min ånd. Og Herrens hånd var sterk over meg."

Sjelen var blitt fylt av en blanding av smerte og hellig harme. Han hadde altså smerte over folkets dårlige sjelstilstand. Det hadde Gud åpenbart tydelig for ham. I tillegg hadde også Gud vist ham at folket var gjenstridige i sitt hjerte, og det var han harme over.

Men han var grepet av Herrens hånd. Han kunne ikke slippe, men måtte videre fram. Gud hadde tatt et sterkt tak i ham.

Slik har mange Herrens utvalgte redskap følt det i sitt innerste. Apostlene for det høye råd, Paulus overfor en rasende forsamling av jøder, Luther ved Riksdagen i Worms - alle disse hadde si sin sjel kjent kjærlighetens bitre sorg ved siden av en hellig harme over vantroen.

Vrede uten kjærlighet er fra djevelen og ikke fra Gud. Og kjærlighet som ikke kan bli vred, er heller ikke fra Gud, men av svakhet.

Den rette kjærlighet kjenner smerten og bitterheten og harmen. Men den kjenner seg grepet av Herrens hånd. Den kan ikke annet, den må fram.

I v. 15 er fortalt at profeten igjen kom til sine landsmenn etter denne henrykkelsen. Han satt stum blant dem i sju dager. Allerede dette var en begynnelse på hans virksomhet, og det var en forkynnelse uten ord.

De måtte nok merke at det var skjedd noe spesielt med ham. Det måtte bli et vitnesbyrd for dem. Han var kjent som en troende mann, og nå satt han slik for seg selv i sju dager uten å si et ord. Taushet kan noen ganger tale.

Gå til Esek 3:16-21
Esek 3:16-21
Disse sju dagene som profeten satt taus, minner om de sju dagene som etter loven gikk med til innvielse av prestene. Deretter kom igjen Herrens ord til Esekiel: "Menneskesønn! Til vekter har jeg satt deg for Israels hus. Når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg."

Og nå kommer et meget alvorlig ord. Det er alvorlig for alle Gud barn, for de troende er et hellig presteskap med vitneplikt. Men det er mest alvorlig for de som har det spesielle presteembete.

Herren sier: "Når jeg sier til den ugudelige: Du skal visselig dø! - og du ikke advarer ham, ikke taler og advarer den ugudelige for hans ugudelige ferd for å holde ham i live, da skal han, den ugudelige,dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd" (v. 18).

Det kommer altså ikke den ugudelige til gode om Herrens tjenere forsømmer sin plikt. Han kan ikke unnskylde seg med at presten forsømte seg.

Selv om det kirkelige embete ikke gjør sin plikt, er likevel Den hellige Skrift der. Folk i den gamle pakt hadde Moses og profetene. I den nye pakt har vi mer enn det, vi har hørt om Jesus fra vi var barn. Der er ingen unnskyldning.

Men til den utro tjener som unnlot å advare den ugudelige, lyder det et alvorlig ord: Jeg vil kreve hans blod av din hånd. Gud betrakter altså et slikt menneske som en morder.

Hvis et menneske ser en annen i legemlig livsfare og ikke advarer ham eller løfter en finger for å hjelpe ham, da blir han straffet av den borgerlige lov. Han er medskyldig i hans død.

Men det er mye verre i Guds øyne når man ser mennesker på fortapelsens vei og ikke forteller dem sannheten og ikke advarer dem.

En rett Herrens tjener skal både ved sitt liv og sitt vitnesbyrd stå som en advarsel for alle de ugudelige. Han skal være en brodd i samvittigheten deres.

Der en Herrens tjener lever slik, vil han kanskje ikke lykkes i å berge den ugudelige fra hans vei. Men han vil bevare sin sjel frelst (v. 19).

Men advarselen skal ikke bare lyde for de ugudelige, men også for de rettferdige hvis de vender seg bort fra sin rettferdighet (v. 20).

Det står i Sal 85:9: "Jeg vil høre hva Gud Herren taler: Han forkynner fred for sitt folk og for sine fromme - bare de ikke vender tilbake til dårskap."

Herren, den hellige Gud, ser ikke gjennom fingrene med sine hellige og tillater ikke at de synder på nåde. Det hjelper ikke at man er blitt omvendt og har vandret på rettferdighetens vei. Det hjelper ikke hva man har vært, nå man ikke lenger er i Herren.

"De rettferdige gjerninger som han har gjort, skal ikke kommes i hu." Ja, Herren sier endog at et slikt menneske som vender tilbake til sin dårskap, vil Herren legge en anstøtsstein i hans vei.

Det betyr at Gud styrer slik at den som gir rom for djevelen i sitt hjerte, vil også møte fristelsen på sin vei. Gud straffer synd med synd, han lar synderen smake syndens makt.

En alvorlig mann har sagt: "Det er lett å danse med lysten, men det er tungt når lysten til slutte danser med oss." Og slik ender det alltid hvis man ikke omvender seg.

Det er kanskje en fristelse for Herrens prester noen ganger å ta det mindre alvorlig med å advare de troende enn de vantro. man har jo samfunn med Guds barn på mange måter, og føler seg kanskje i noen grad også avhengig av dem.

Da går det ofte slik at man slår seg til ro med at de sikkert har det godt, selv om man oppdager mange tegn på åndelig tilbakegang.

Men det er ikke kjærlighet. Og Herrens ord feller den samme alvorlige dom i dette tilfelle på samme måte som med de ugudelige. En frafallen skal nok dø i sin synd, men hans blod vil Herren kreve av den utro tjeners hånd.

I v. 21 har vi et annet tilfelle der Herrens tjener har advart den rettferdige. Men her har vi den forskjellen at den rettferdige lar seg advare.

I v. 19 var det forutsatt at den ugudelige ble advart, men han omvendte seg ikke. Her er særlig tenkt på det gjenstridige Israels folk, men det passer dessverre også godt på mange andre mennesker.

Her er det forutsatt at den rettferdige vender seg bort fra sin synd. Han blir berget ved advarselen, og Herrens tjener har reddet sin sjel.

Her er det en fin forskjell. Et Guds barn glir ikke så lett bort fra Herren når han blir advart i tide. Han kan nok ikke gjøre krav på å bli advart, og heller ikke unnskylde seg for Herrens trone med at han ikke ble advart.

Men der Guds Ånd en gang har hatt makt, og hjertet en gang har kjent Guds røst, der er det alltid mer håp om at advarselen får lov til å virke. Men for en Herrens tjener blir det dobbelt alvorlig dersom han unnlater å advare.

Gå til Esek 3:22-27
Esek 3:22-27
Dette lille avsnittet er innledning til de profetiske talene som kommer nå om Judas og Jerusalems undergang. Profeten fikk beskjed om å gå ned i dalen. Det var i en fjelldal i nærheten av Tel-Abib ved elva Kebar. Der var Esekiel blant de bortførte jødene.

Profeten var lydig. Og da han kom ned i dalen, åpenbarte Herrens herlighet for ham som i det første synet nede ved elva Kebar.

På nytt falt han på sitt ansikt som da, og Herrens hånd reiste han opp (v. 22-24). Vi ser at Herren åpenbarte seg når profeten var i ensomhet, borte fra de andre.

Apostelen Johannes fikk også sin åpenbaring i ensomhet på øya Patmos da han var i landflyktighet for Guds ords skyld. Vi hører også at vår Frelser ofte gikk på ensomme steder for å være alene med sin himmelske Far.

Det minner Guds barn om å akte på Åndens vink når den drar oss til lønnkammeret. Vi behøver ofte å være i stillhet og ensomhet. Der kan Herren ofte tale best til oss og vise oss sin sannhet både om oss selv og om hele vår stilling blant våre medmennesker.

Herren befalte nå profeten om å foreløpig lukke seg inne i sitt hus. Deretter forutsa han at det gjenstridige folket ville binde ham med rep for å hindre ham i å være blant dem.

Herren forkynner ham at han ikke skulle kunne tale til dem men tie, uten når Gud ville gi ham makt til det (v. 26-27).

Herren kan lukke munnen på sine vitner og han kan åpne den. Det kjenner nok alle Herrens prester til. Det kan nok være tider da Gud vil at vi skal tale, og der djevelen lukker munnen vår.

Men Herren befaler oss noen ganger å være tause slik at man ikke kan vitne for mennesker. Og en ærlig Herrens tjener skal nok merke forskjell på hvem som vil lukke munnen vår.

Det kan noen ganger være best for vår egen skyld å tie en stund. Noen ganger kan også tausheten virke best på andre.

Det kan også være en dom fra Gud over de vantro når Herrens tjenere er tause. Frelseren var taus da han stod foran det jødiske råd og for Herodes.

Men så vet også alle Herrens tjenere hvordan det er når Ånden lukker opp vår munn, og Herren driver oss til å tale enten menneskene vil høre eller ikke. Esekiel var som leiret i Herrens hånd, og slik skulle alle Herrens prester være.

Tale klart når han det vil,

tie når han sier til.

Herren sier igjen til Esekiel: Den som vil høre, han får høre. Den som vil la det være, han får la det være. Profeten framhever at alle Herrens vitner må være klar over at vi først og fremst er Herrens tjenere.

Vi er helt avhengig av ham, og skal bare følge hans kall og la oss påvirke av om menneskene vil høre det vi forkynner eller ikke.

Menneskers mening om vitnesbyrdet må alltid være nummer to. For en Herrens tjener blir det alltid nummer en å stå fram som Herrens sendebud med denne hilsen: "Så sier Herren, Herren."

For en tjener er hovedsaken å avlevere sin herres budskap på rett måte. Det er hoveddrivkraften til å forkynne Guds ord i dypeste alvor, nøyaktig som Herren har sagt det.

Vi skulle tale for hans ansikt, som David sier i Sal 19:15: "La min munns ord og mitt hjertes tanke være til velbehag for ditt åsyn, Herre, du min klippe og min gjenløser."

Men vi skal ikke forakte de sjeldne vi taler til. De er jo dyrt kjøpt, og Herren vil så gjerne overtale dem ved sin tjener. Men vi når også best inn til menneskehjertene og vinner den rette myndighet når vi først og fremst taler for Guds åsyn.

Det sa også Herren her til sin profet: "Den som vil høre, han får høre. Den som vil la det være, han får la det være."

"Søker jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener" (Gal 1:10).

Med et slikt sinn som Paulus hadde, vil Herren at hans tjenere skal ha i sin forkynnelse. Vi skal ha en hellig likegyldighet for det mennesker mener om forkynnelsen. Og vi skal ha en hellig frigjorthet for det som mennesker ønsker å høre eller ikke.

Når Jesu kjærlighet

kun rett betraktes,

når verdens herlighet

for intet aktes,

når himlen er oss kjær

og søt og yndig,

da lyner Ordets sverd,

da bliver Herrens hær

i striden myndig.

Gå til Esek 4:1-17
Esek 4:1-17
Profeten får befaling om å tegne et bilde av en by på en murstein. Han skal tegne en beleiret by med fiendtlige voller, leirer, vakttårn og stormbukker omkring. Og byen skal være - Jerusalem. Ja, Jerusalem, den hellige stad. Dommens dag var kommet for den.

I Assyria og Babylonia var det skikk på den tid å prege tegn og skrift inn i murstein. Man finner ennå slike steiner i minnesmerker.

Deretter skulle profeten ta en jernpanne og sette den som en jernvegg mellom seg og byen. Her står profeten i Herrens sted. Og jernveggen skulle være bilde på den skillsmisse som Jerusalems synd hadde satt mellom den og Gud.

Så skulle han vende ansiktet mot byen til tegn på at slik skulle Herrens fiender vende sitt ansikt mot Jerusalem. Om kort tid skulle Herrens hånd bruke dem som redskaper for å straffe byen (v. 1-3).

Dette skulle profeten gjøre på den tid han ikke kunne tale til folket. Men ved dette tegnet skulle han likevel tale til dem. Folk i Østerland uttrykte seg nesten alltid i bilder. Og derfor forstod også meget godt slik billedtale. Dette var altså et domstegn.

Deretter skulle profeten gi dem ennå et annet tegn. Før hadde han opptrådt på vegne av Herren. Nå skulle han gjøre det på vegne av folket.

Herrens tjenere har jo en dobbelt oppgave. De skal både representere Herren overfor folket, og de tilhører selv folket, og på deres vegne kunne han så gå fram for Herrens ansikt.

Slik skulle nå profeten avbilde Israels og Judas folks misgjerning. Han skulle først legge seg ned på venstre side i 390 dager. Disse dagene representerte Israels "misgjerningsår".

Det hadde nemlig gått 390 år fra den tid de ti stammene i slutten av Salomos regjeringstid begynte å rive seg løs og ville være noe for seg selv.

I så mange år hadde de vært stive og harde mot Herren. I et tilsvarende antall dager skulle profeten ligge. Han skulle liksom bære vekten av deres misgjerning (v. 4-5).

Deretter skulle han ligge på høyre side i 40 dager og liksom bære Judas folks misgjerning. Også disse 40 dagene var bilde på 40 misgjerningsår.

Noen regner disse 40 år som den tid Manasse levde i sin grenseløse avgudsdyrkelse og ondskap.Han regjerte i 55 år, men de siste 15 år var han et omvendt menneske slik at de ikke skal medregnes.

Man henviser her til Jer 15:4 der Herren sier om Judas folk: "Jeg vil gjøre dem til skremsel for alle jordens riker på grunn av det som Judas konge Manasse, Hiskias sønn, gjorde i Jerusalem."

Andre regner disse 40 årene fra kong Josias' trettende år og fram til Jerusalem ble ødelagt. I denne tiden arbeidet Josias og Jeremias og forkynte omvendelse for folket. Men de møtte bare et gjenstridig sinn.

Profeten lå nå som om han hadde en tung byrde over seg og kunne ikke snu seg. På denne måten skulle han være et synlig bilde på hvordan det syndige folk var under syndebyrden og straffen.

Han skulle først ligge på sin venstre side og deretter på sin høyre side. Det skulle vise at Israels hus var det ringeste, og at Judas hus stod nærmere Herren på tross av sin synd. Høyre side ble regnet som den beste. På den store dag står de frelste på høyre side av tronen.

Mens profeten lå der, skulle han vende ansiktet og sin nakne arm mot det kringsatte Jerusalem. Det betyr vel at han lå mot den mursteinen som Jerusalem var tegnet på. Med alt dette skulle han profetere mot byen uten ord (v. 6-7).

Ved naturlige krefter kunne profeten neppe gjøre dette. Men Herren ville binde ham med rep til denne symbolske handlingen var utført (v. 8).

Repene som Herren ville legge på ham, er også et bilde på de bånd beleiringen var for Jerusalem. Byen skulle ikke kunne vri seg unna den.

Profeten skulle få dårlig og knapt tilmålt mat i denne tiden. Det var bilde på den store hungersnøden som skulle komme over Jerusalem.

I 390 dager skulle han leve av denne knappe maten, og så lenge skulle hungersnøden vare i Jerusalem. Beleiringen varte nok lenger, men selve hungersnøden varte i 390 dager (v. 9-17).

Maten blir nå skildret slik som man kan tenke seg at det har skjedd i Jerusalem ettersom hungeren ble større. Alt det som på noen måte kunne brukes til brød, ville bli blandet sammen. Det dårlige ble blandet sammen med det gode (hvete, bygg, bønner, linser, hirse og spelt).

Det skulle deles opp i små porsjoner etter vekt. Men det skulle ikke være mer enn 20 sekel brødvekt til mat hver dag. Det er ikke mer enn ca. 1/4 kg mat for dagen.

Vannet skulle også brukes etter mål. En sjettepart av en hin er 1 liter vann, eller 12 eggeskall fulle. 1/4 kg brød og 1 liter vann skulle fordeles på hele dagen, og det var i sannhet en fryktelig nødstilstand.

Profeten skulle heller ikke få bruke skikkelig brensel i denne tiden. Han skulle bruke tørka menneskegjødning som brensel. Og det førte selvsagt til smitte for det brødet han bakte (v. 12).

På denne måten skulle profeten vise hva som ventet Israels barn når de kom ut blant hedningene i landflyktigheten. Da skulle "Israels barn ete sitt brød urent".

Det betyr at de ikke kunne overholde lovens forskrifter når de levde blant hedningene. De ville få del i den samme urenhet som åndelig talt hvilte over hedningene.

Mose lov hadde jo en mengde bestemmelser for Israels barn. Ved hjelp av dem skulle de holde seg rene, og det betyr her at de var atskilt fra hedningenes liv.

Men det skulle også bli en plage for dem i landflyktigheten. For der måtte de gi avkald på de renselsesskikker med mere som var befalt i loven.

Profeten klaget over at han skulle gjøre denne symbolhandling og bake sitt brød av tørr menneskemøkk. Fra sin ungdom av hadde han voktet seg for alt det Moseloven kalte urent.

Da fritok Herren ham for dette og lot ham bruke brensel som ikke ble betraktet som urent. For i Østerland er tørket kumøkk alminnelig brensel for fattigfolk.

Men også dette ble en profeti om folkets framtid. Judas folk ble ikke så besmittet i Babel som f. eks. de ti stammene (Israel). Der ser det ut til at hedenskapet hadde fått makt over de fleste.

Herren gjorde det noe lettere for Juda og Jerusalem. Det skjedde delvis ved at Daniel var ved kongens hoff og hjalp fangene, og delvis ved at Herren gav dem Esekiel til profet.

Hvis ikke Herren hadde gitt folket disse to profetene, ville de ble smittet mer og ødeleggelsen blitt mye større. Folket skulle komme inn under hedenskapets urenhet, fordi de ikke hadde vandret hellig for Herren.

Men Herren gjorde det som sagt lettere. Og det skulle skje i samme grad som tørr kugjødsel var mindre urent enn menneskemøkk.

For oss som bor i vesten kan slik billedtale nok se underlig ut. Men i Østerland var billedlige handlinger nettopp skikket til å gjøre inntrykk.

Gå til Esek 5:1-17
Esek 5:1-17
Her har vi igjen en symbolhandling (v. 1-4). Profeten skulle rake av seg hår og skjegg med et skarpt sverd. Håret og skjegget skulle han legge på en vektskål og dele det i tre deler.

Den ene tredjedelen skulle han brenne oppå mursteinen med bildet av Jerusalem på. Dette skulle skje etter at de 390 og 40 dagene var over. Slik skulle han vise at beleiringen var over.

Den andre tredjedelen skulle han slå med sverdet på mursteinen, og den siste tredjedelen skulle han spre for vinden.

Men av den siste tredjedelen skulle han ta noen få hår og knytte dem inn i flikene på kappen sin. Han skulle så ta noen av disse og kaste dem i ilden.

Betydningen av alt dette er følgende: Sverdet som var skarpt som en rakekniv var bilde på Guds skarpe straffedom over folket. De tre delene som håret skulle deles i, forklarer Herren betydningen av i v. 12.

En tredjedel av folket skulle dø og fortæres av hunger midt i byen. Den andre tredjedelen skulle falle for sverdet og den siste bli spredt for alle vinder.

Likevel skulle det bli en levning igjen av den siste delen. Det var de som vendte tilbake til Jerusalem. Men av denne levningen skulle det igjen "skal det gå ut ild til hele Israels hus" (v. 4).

Det sikter til at de som vendte tilbake, til slutt skulle gjøre seg skyldig i det verste jødefolket ennå har gjort. Det var at de forkastet Messias og på den måtenbrakte en ny dommens ild over folket.

En Guds mann har sagt om dette skriftstedet: "Det er profetier som man må folde hendene over." Disse symbolhandlingene kan ofte se underlige ut for oss. Likevel har de dype framtidssyner i seg, og slik er de bevis på at de er kommet fra den Gud som kjenner alle ting og holder alle tråder i sin hånd.

Man har også tvilt på om profeten virkelig har utført denne symbolhandlingen og raket hår og skjegg med et skarpt sverd. Men vi bør ikke tvile på det. For hvilken betydning kunne et tegn ha om det ikke ble utført.

Herren lot profeten gjøre det, og folk i Babel forstod det nok. Herren lot jo hele tiden forklaringen følge med. Jødene var så vant med det symbolske i profetien at endog de falske profetene brukte det. De gjorde lignende symbolhandlinger for å få inngang i folket.

I 1Kong 22:11 hører vi om en falsk profet, Sidkia. Han laget jernhorn for å vise at Akab skulle overvinne syrerne.

I v. 5-14 har vi et ord fra Herren der han forklarer en del av disse tegn som vi allerede har nevnt her. Herren begynner med å peke på grunnen til at han var nødt til å holde dom over Jerusalem"for folkenes øyne" (v. 5-8).

Det var Jerusalems forferdelige gjenstridighet og ugudelighet. Den var endog større enn hedningenes. For profeten Jeremia hadde allerede sagt i Jer 2 at hedningene byttet ikke sine guder.

Men Israels folk hadde byttet sin herlighet ut med det som ikke kunne gagne. De hadde forlatt den levende vannkilde, den levende Gud.

Derfor skulle skrekkelige trengsler komme over Jerusalem (v. 9-17). Det var så store trengsler som ikke hadde vært før og heller ikke skulle komme.

Dette ordet minner tydelig om det Frelseren sa da han talte om Jerusalems ødeleggelse ved romerne (Matt 24:21). Det viser oss at Herren i dette ordet om trengselen over Jerusalem ikke bare tenker på den første ødeleggelse, men også den siste.

Profeten taler her domsord over Jerusalems barn, særlig i v. 10. Under de fryktelige redsler ved beleiringen skulle foreldrene ete sine barn og barna ete sine foreldre.

Dette peker tilbake på det som står skrevet i 5Mos 28:53-57. Der taler Moses i Herrens navn nettopp om slike trusler over folket, dersom de ikke fulgte Guds ord.

Her står vi nå ved oppfyllelsen som var forferdelig. Alle Herrens ord er trofaste og sanne. Hans løfter er ja og amen, men det er også hans trusler. Det bør vi alle legge oss på hjertet! Gå til Esek 6:1-14

Esek 6:1-14
I dette og det følgende kapittel har vi to profetier fra Herren. Den tid da Esekiel skulle være taus, var nå forbi. Nå skulle han tale. Han hadde jo allerede begynt da han utførte den alvorlige symbolhandlingen i forrige kapittel.

Både dette og det følgende kapittel fortsetter forklaringen av det tegnet Herren hadde pålagt profeten å gjøre (Esek 4. 5).

Profetien rettes først her i Esek 6 mot Israels fjell og hauger, elver og daler. De hadde vært vitne til så mye avgudsdyrkelse.

Avgudsalterne og solstøttene skulle knuses. Israels barn - både sårede og døde - skulle bli kastet foran alterne som de hadde ofret på. Deres bein skulle legges omkring alterne.

Dette ble høsten av den forferdelige sæd de hadde sådd ut i så mange år, og det var en hån mot deres egen Gud. "Og de skal kjenne at jeg er Herren," slik lød Herrens ord. Gud lar seg ikke spotte. Det er innholdet av v. 1-7.

I v. 8-10 lyser et løfte fram gjennom dommens mørke. Herren ville la det bli en levning tilbake, og de skulle bli omvendt ved trengslene.

"Deres utro hjerter" var veket av fra Herren og hadde vendt sine øyne "i utroskap" og fulgt de motbydelige avgudene. De skulle nå bli så knust at de ville vemmes ved seg selv over det de hadde gjort (v. 9).

Et vantro hjerte er et "utro hjerte". Det står i et ulovlig forhold til denne verden og er blitt utro mot sin Herre og Gud. Et slike hjerte skal bli "knust", sier Herren.

Det er ingen annen vei til omvendelse. Til en sann omvendelse hører også dette at man vemmes over seg selv og sitt gamle liv.

Slutten av kapitlet (v. 11-14) inneholder påbud fra Herren om å bevege hender og føtter for å understreke veropet over Israels hus. Det er i og for seg ganske naturlig. Å bevege legemet blir et uttrykk for det hjertet er fullt av.

Det profeten skulle gjøre etter Herrens bud, var å slå i hendene og trampe med foten. Det skulle vise redselen og harmen over de "onde styggedommer" som Israels hus hadde gjort.

Nå skulle de kjenne hvem de hadde hånet. Snart skulle de ligge adspredt og blø av sine sår der de før "lot en velbehagelig duft stige opp for alle sine motbydelige avguder".

Lystens tempel skulle nå bli vitne til deres krig i smerte, og landet skulle bli en ørken verre enn "Dibla-ørkenen". Dette skal antagelig være et øde sted øst for Moab-landet.

På forskjellige steder i Skriften er Diblata'im omtalt, f. eks. i Jer 48:22. Så øde skulle landet bli, og så øde har det vært i mange år. Det skjedde som Herren sa: De skal kjenne at jeg er Herren.

Gå til Esek 7:1-27
Esek 7:1-27
I korte, mektige setninger lyder domsforkynnelsen over Juda land. Enden kommer! Det er grunntonen i hele kapitlet. Dagen er nær (v. 7).* Den våkner opp og kommer til deg. (*Dansk: Forstyrrelsens dag.)

Beleiringen av Jerusalem skjedde jo om høsten. Da var det ellers sang på høydene av høstfolkene.

Det er som om domsklokkene ringer over folket i dette kapitlet. Igjen og igjen blir det samme forkynt: Enden kommer, ulykken kommer, dagen kommer.

Det er som dråper som uavbrutt faller på en stein, ja, på Israels steinhjerter. Vantroen har det slik at den slett ikke tror på noen straff. Eller så mener den i sin lettsindighet at det ikke vil bli så ille og ikke vare så lenge.

Derfor arbeider Herrens ord og hans Ånd på å gjøre det klart for syndere at deres synder en gang vil falle tilbake på dem selv. Herren "vil la deg bøte for din ferd".

"Jeg vil ikke vise skånsel og ikke spare deg" (v. 9). Dette Herrens ord danner en skjærende motsetning til det som verden alltid trøster seg med. De beroliger seg med at Gud ikke "har hjerte til" å straffe.

I v. 10 står det: "Riset blomstrer, hovmodet gror." Her er tenkt på Babel-kongen som reiste seg med stor kraft og kastet seg over Juda.

Ødeleggelsen skulle bli fullstendig, og hele folkets herlighet skulle gå til grunne (v. 11). Kjøp og salg skulle bli uten betydning (v. 12).

I loven var det bestemt at selgeren kunne få sin eiendom tilbake i jubelåret. Denne bestemmelsen ville miste sin kraft i tiden som kom, for fiende ville bli herre over alt (v. 13).

Og denne profetien kunne ikke tas tilbake. Dette gjenstridige folket hadde lenge nok styrket seg med å forherde seg i sin misgjerning. Men alle forsøk på å stå fienden imot skulle være forgjeves (v. 13-15).

De som unnslapp i fjellene, skulle sitte der som "kurrende duer" og frykte (v. 16-17). Full av redsel og skam skulle de sitte i sekk som en sørgedrakt og rive av seg håret i fortvilelse (v. 18).

Sølvet og gullet hadde før ledet dem til å synde. De hadde pyntet seg med det eller brukt det til å lage avgudsbilder av. Det skulle nå bli motbydelig for dem (v. 19-20).

Og dette er et alvorlig ord! Mammon har en fryktelig bedragerisk makt over det syndige menneskehjerte. Når enden kommer, vil man se at gull og sølv ikke makter å frelse noen fra vredens dag og død og dom.

Da skal dette sølvet og gullet som var hjertes avgud for så mange, bli motbydelig og en vemmelse for dem.

En rik mann hadde hele sitt liv arbeidet med å skrape sammen gull og sølv. Nå lå han for døden. Så stod han opp av sengen og gikk bort til pengeskapet.

Der tok han neven full av pengesedler og kastet dem fra seg og ropte: Rusk og rask! Med døden og evigheten for øye så han nå at han var blitt bedradd.

Godset til de gjenstridige jødene skulle bli gitt til "de fremmedes hånd som rov". Herren ville endog gi tempelskatten til fienden, for han hadde forkastet sitt folk (v. 21-22).

"Gjør lenken ferdig!" Slik lyder domsordet. Nå kom tiden som slaver i fangenskap. Hele skildringen er som et varsel om den evige dom. Den vil en gang bryte inn over alle de som ikke vil omvende seg til Herren.

Et evig fangenskap i helvete der sjelen skal bindes med de lenker de selv har lagd på jorden. Det er de fortaptes framtid.

Alle synder som et menneske elsker og lever i, blir til den lenke. Og sjelen blir hele tiden bundet sterkere med dem. Synderen klapper ofte disse lenkene og mener det er roser, og de elsker sine synder. Han ser ikke de djevelske krefter som bedrar ham og trellbinder ham.

"De skal søke frelse, men det er ingen å finne. (...) De skal søke etter syn hos profeten, og lov skal ikke være å finne hos presten eller råd hos de gamle" (v. 25-26).

Også dette passer meget godt på den tilstand de fortapte vil oppleve med evig fredløshet. I fortapelsen finnes ikke noe Guds ord mer, det er forsvunnet.

I nådens tid lød det mange ord til sjelen, som kunne blitt en Guds kraft til frelse ved troen. Men de skulle aldri i evighet lyde mer.

"Kan man ikke bli fri dette noe sted?" sa en mann i sinne da han ble tilbudt en liten traktat med et Guds ord. "Jo, i helvete," var svaret.

Og allerede her på jord kan Ordet bli borte for mennesker, når de igjen og igjen lukker øret for det. En troende prest på Sjælland stod for ett og et halvt hundre år siden på sin prekestol og sa: "Nå har jeg tilbudt dere evangeliet igjen og igjen, men dere vil ikke ta imot det. Nå tar Herren meg bort, og da skal dere få en vantro prest i stedet."

Noen få dager etter døde han. Og i nesten en mannsalder hadde dette soknet deretter en likegyldig prest. Han forkynte ikke Guds ord i sannhet.

Ja, slik lyder advarselen til oss både fra den gamle pakt og fra de tider som er oss nærmere: "I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter" (Heb 3:15).

Gå til Esek 8:1-18
Esek 8:1-18
Kapitlet begynner med å fortelle at profeten satt hjemme i sitt hus. Det skjedde på den 5. dag i den 6. måned i det 6. år, og det var ett år etter synet i [Dan 1.

De eldste i Juda satt hos ham, antagelig for å tale med ham om det var mulig å komme tilbake til jødenes land.

Da falt Herrens hånd på ham. Han så en skikkelse framfor seg som strålte av ild og glødende malm. Og skikkelsen rakte ut noe som lignet en hånd.

Denne hånden tok ham ved håret på hodet hans, og så ble han ført i ånden til Jerusalem. Han ble ledet "til inngangen av den indre forgårdens port". Det er porten i nord.

Det var et syn av samme slag som apostelen Paulus taler om i 2Kor 12. Der sier han i 2Kor 12:2: "Om han var i legemet, vet jeg ikke, eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det."

De eldste som satt hos profeten, har antagelig tenkt at han falt i en dyp søvn. Slik kunne de også merke at Herren talte med profeten.

Så stod han i ånden i sine fedres by. Og det han så var forferdelig. Det første hans øye møtte, var et fryktelig avgudsbilde som var reist ved porten i nord. "Nidkjærhetsbildet, det som vakte Guds nidkjærhet," kalles det i v. 3.

Dette betyr et avgudsbilde som måtte vekke Herrens nidkjærhet og bringe hans hellige vrede over folket. Men samtidig så han Israels Guds herlighet på samme måte som han hadde sett den første gang ved Kebar.

Og han hørte Herrens røst: "Han sa til meg: Menneskesønn! Ser du hva disse gjør? Store motbydeligheter er det Israels hus gjør her, så jeg må dra langt bort fra min helligdom" (v. 6).

Herren lar liksom få profeten få del i sin fortrolighet, og behandler ham ikke bare som en tjener men som en venn. Her minnes vi Herrens ord i Joh 15:15: "Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Men dere har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere."

Herren viser ham at det var nødvendig å vike bort fra helligdommen.

Men han skulle videre. Herren førte ham til inngangen av forgården. der lå tempelrommene, og der så han et hull i veggen. Da han gikk inn gjennom hullet, så han en dør. Og Herren befalte ham å gå gjennom den. Da skulle han se den gruelige styggedom de gjorde der (v. 7-9).

Han gikk inn og så et fryktelig syn: Avgudsbilder av alle slags ormer og andre dyr og i tillegg avgudsbilder inngravd på veggene. Foran alt dette stod 70 menn av de eldste i Israel. Hver av dem hadde et røkelseskar i hånden som det sted damp opp fra.

Midt blant disse mennene så profeten Ja'asanja, Safans sønn. Det var en familie som ellers (Jer 26:24) hadde vært vennlig innstilt mot Guds rike (v. 10-11).

Det var den egyptiske avgudsdyrkelsen med tilbedelse av slanger, firfisler, hunder, katter og andre dyr, som disse mennene tilbad i det skjulte. Derfor var inngangen skjult.

I Egypt skjedde avgudsdyrkelsen ofte i underjordiske huler der inngangen bare var et lite hull. Da ville ingen tro at det var noe spesielt innenfor det.

Dette var frukten av deres ønske om å ha kontakt med Egypt, og det hadde vart i mange år. Israel hadde fått avgudsdyrkelse med demoner derfra, men ingen hjelp hadde de fått.

De 70 eldste stod her som representanter for hele folket. Men de står i stor i motsetning til de 70 eldste som steg opp på fjellet på Sinai og stod for Herrens ansikt.

Igjen lød Herrens røst til Esekiel, om han så hva de eldste gjorde i mørket, "hver i det rommet hvor han har sitt bilde". Og så gav de også Herren skylden for dette og sa: "Herren ser oss ikke, Herren har forlatt landet" (v. 12). På denne måte ville de liksom unnskylde seg for at de vendte seg til andre guder.

Men Herren sa til profeten: "Ennå skal du får se flere store styggedommer som de driver med." Og han ledet ham til "inngangen av porten til Herrens hus". Det var visstnok den samme porten som er omtalt i v. 7.

Og der så profeten en del kvinner og gråt over Tammus. Det er det syriske navn på den greske Adonis, som altså var en avgud. Adnos var etter de hedenske gudesagn en vakker ung mann og høyt elsket av kjærlighetsguden Venus.

Det ble sagt at Adonis ble drept på en jakttur i Libanon. Derfor måtte han være halve året i underverden, men stod opp igjen det andre halvåret.

Festen bestod i at noen kvinner satt på jorden i sju dager og klaget over hans bortgang. De klippet av seg håret og drev utukt til ære for gudinnen Venus.

Den åttende dag utbrøt de med jubelrop: "Adonis lever, han er faret opp fra underverden og vil komme tilbake." Denne avgudsfesten skulle uten tvil tjene til å ta avskjed med den vakre sommertiden.

Klagesangene viste da frykten for vinteren, og jubelropet talte om håpet om en kommende vår. Israel hadde også fønikisk avgudsdyrkelse. Og de satte kronen på verket ved å føre den inn i selve forgården til Herrens hus.

Men Esekiel skulle få se det som var ennå verre. Herren førte ham inn i den innerste forgården. Like ved inngangen til selve helligdommen, mellom den og brennofferalteret, så han 25 menn. Men de "vendte ryggen mot Herrens tempel og ansiktet mot øst".

De var altså soltilbedere. Soltilbedelsen hører til hedenskapet i Persia. Disse mennene holdt en vinkvist opp til nasen. Det hørte med til soltilbedelsen. For vintreet ble betraktet som solens beste produkt.

De 25 mennene er åpenbart representanter for de 24 forstanderne for presteskapet med ypperstepresten i spissen. Det var jo i prestenes forgård Esekiel så dem. Synet viser da at hele presteskapet var falt fra Gud. De hadde vendt ham ryggen og overgitt seg til den styggeste avgudsdyrkelse.

På den tid da Herren viste Esekiel dette, talte jo også Jeremia for folket i Jerusalem og viste dem deres styggedom. Men Herren viste her Esekiel også det som skjedde i det skjulte. Hans øyne ser alle ting, også dybdene i Satans vesen.

Herren viste sin profet alt dette, at Jerusalem var fylt med avgudsdyrkelse og Herrens helligdom var vanæret på det styggeste. Og da var skånsel umulig, det skulle profeten forstå nå.

Kapitlet slutter derfor med dette ordet fra Herren: "Derfor vil da også jeg la min harme råde. Jeg vil ikke vise skånsel og ikke spare dem. Om de roper for mine ører med høy røst, vil jeg ikke høre dem."

De vendte ryggen mot Herren og hans helligdom, og ansiktet vendte de mot sin avgud. Slik er alle vantro mennesker. Men Guds barn har som kjennetegn at de vender ansiktet mot Herren og hans himmel og ryggen mot alle avguder.

Ja, må Herren hjelpe oss til å være slik. Djevelen kan noen ganger også få Guds barn til å tåle å ha noen små avgudsalter i det skjulte ved siden av Herrens høyalter.

Men selv en hemmelig tanke som ofres i smug ved et slikt lite avgudsalter, er åpenbar for Herren selv om det lenge kan være skjult for Herren. Det kan være på lystens alter, eller hovmodets alter, eller vredens alter.

Han som så disse 70 i deres mørke rom, han ser også inn i den mest skjulte krok av et menneskehjerte. Verdens tenker at "Herren ser oss ikke". Men Guds barn skal tenke slik: "Herren ser oss, og vi vil vandre for hans åsyn." Gå til Esek 9:1-11
Esek 9:1-11
Den dommen over Jerusalem og Juda som profeten nettopp hadde sett, får han nå se etter at den er utført. Han får se seks menn. De kom nordfra, og hver av dem hadde et ødeleggelsesvåpen i sin hånd.

Midt blant dem gikk det en mann som var kledt i linklær, altså i prestedrakt. Han hadde skriveredskaper i beltet, som var skikken i Østerland på den tid. De gikk så inn og stilte seg ved siden av kobberalteret, det vil si brennofferalteret.

"Israels Guds herlighet hevet seg opp fra kjerubene (her betyr det kjerubene på paktens ark), som den hvilte på, og flyttet seg til husets dørterskel." Den var altså nå ved inngangsdøren til helligdommen.

Det var vel i en sky, slik Herren så ofte hadde åpenbart seg i tabernaklet tidligere. Det skjedde også da templet ble innviet under Salomo.

Profeten hørte at Herren kalte på mannen i linklærne, han som hadde skriveredskapene. Han bad ham å sette et "tegn i pannen på de menn som sukker og jamrer over alle de motbydelige ting som skjer der".

Men de som ikke ble merket med dette tegnet, skulle bli slått i hjel uten å skåne noen. Både gamle og unge, ja også spebarna skulle drepes. Men de måtte ikke røre noen som hadde tegnet på seg (v. 1-6).

Når vi spør hva dette merkelige syndet betyr, kan de seks mennene ikke være noen andre enn engler fra Herren. De skulle utføre Guds dom over avgudsdyrkerne.

"Ødeleggelsesvåpenet" i deres hender er bilde på de jordiske fiender som Herren ville bruke som redskap til å straffe Juda og Jerusalem. Derfor kom de også nordfra, for Babylon lå jo nordøst for Jødeland.

Men den ene kledt i yppersteprestens klær hadde myndighet over de seks andre. Og han hadde også makt til å sette frelsestegnet på menneskene.

Det kan ikke være noen annen enn den såkalte Herrens engel (se bibelforklaringen til 1Mos 16:7). Men Herrens engel er over alle andre engler, og det er Guds enbårne sønn før han ble menneske.

Det er nok verd å legge nøye merke til hvem det var som skulle ha tegnet til frelse. Det var de sjeler som sukket og klaget over syndens vesen. Der setter Ordet skillet. Den som synden og vantroen er blitt en dyp sorg og smerte for, de er gjenstand for Guds nådes varetekt. De sørger over synden hvor de møter den, enten i sitt eget hjerte eller hos andre.

Det minner oss om Frelserens ord: "Salige er de som sørger, for de skal trøstes" (Matt 5:4). Denne hellige sorg er et vitnesbyrd om at Herrens lys er begynt å skinne i mørket hos dette menneske. Og der denne sorg er, der er Guds Ånd virksom.

Kjære leser, hører du til dem som sukker og klager over alle de styggedommer som skjer også blant de døpte? Og kjenner du klagen over fordervelsens avgrunn i ditt eget hjerte?

Hvis du er likegyldig overfor avgudsvesenet som også finnes i kristenheten, og som viser seg på utallige måter, og ikke omvender deg, da vil du ikke bli skånet.

Kan du være fornøyd med og glede deg i den verden som ligger i det onde? Stikker ikke vantroens vesen deg i hjertet, er du under Guds dom. Ve over din arme sjel!

Men salig er du som kjenner denne hellige sorg og nød. Du må ha lov å tro at fordømmelsen er veket fra deg.

Så kan vi spørre hva tegnet skal bety, det de skulle ha på sin panne. Det er de helliges tegn. Det betyr først og fremst at Herren kjenner sine.

Men her skal vi legge merke til at ordet "tegn" på hebraisk heter "Tav". Dette er også navnet på den siste bokstav i det hebraiske alfabetet.

Men i det eldste språket eller alfabetet hadde denne bokstaven form som et kors. Det store latinske T kommer fra denne bokstaven.

Det ser altså ut til at de åndelig talt skulle sette et kors på alle disse som sørget over vantroen. Dette peker liksom fram mot Kristi forsoningsdød. I Rom 3:25 står at Gud tilgav synden i den gamle pakt ved å se fram mot forsoningen som skulle komme ved Jesu blod.

Ved dette korstegn legger den himmelske yppersteprest den kraftige virkning av sin død på korset over på mennesker i den gamle pakt. Dette gjelder de som sørger over vantroen fordi de selv var blitt grepet av Herren.

Ja, det gjelder om at korset blir skrevet inn i din sjel slik at det ikke blir utslettet. Da vil dødens og dommens engel gå forbi deg.

Men dette betyr ikke at de troende går fri den trengsel som skal komme over jorden. Erfaringen viser at Herrens folk også må gå gjennom "torneris". Det betyr at de som Herren har utvalgt også får del i den fordervelsen som har bundet verden.

Men trengselen skal tjene til å rense Herrens folk. Det skal tjene til det gode, og de skal aldri gå under i trengselen. Herren har sagt til sine: "I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden" (Joh 16:33).

Profeten Jeremia er et eksempel på hvorledes Herren skåner sine. Han måtte lide på mange måter da Jerusalem ble beleiret. Men han berget sitt liv sammen med Baruk. Hans liv ble spart da undergangen kom.

Men dette er et fryktelig alvorlig ord for alle de som vil leve i synden. De betrakter Guds barns sorg over vantroen som pietisme og svart tungsindighet.

Blant de som skulle slås i hjel, er først nevnt de gamle (v. 6). For de gamle hadde et stort ansvar for de unge ved sitt eksempel. Og dommen begynte med de gamle menn som var foran huset, står det. Og det var de 25 prestene.

Deretter gikk dommen sin gang videre gjennom helligdommen. Den rammet også de kvinnene som drev avgudsdyrkelse og de sytti eldste i sine mørke avgudsrom.

Av dette ser vi at det å tilhøre prestestanden eller ha en ytre plass i Herrens hus ikke berger dem fra dommen når hjertet er vendt bort fra Gud. I dette tilfelle er religionen ingen lynavleder. Den er derimot det samme som et tre i tordenvær. Det trekker lynet til seg. Hyklerne vil først bli rammet av dommen.

Profeten ble grepet av redsel da han så hvorledes alt ble slått ned i templet. Deretter gikk domsenglene ut i byen. Ingen av dem var altså verdige til å bli merket med frelsens tegn.

Og nå begynner han å be til Herren for folket, på samme måte som Abraham hadde bedt for Sodoma (v. 8). Men Herren svarte omtrent på samme måte som til Sodoma. Bare en forsvinnende liten flokk kunne Herren skåne.

På Elias' tid var det 7000 som ikke hadde bøyd kne for Baal. Og slik har Herren alltid en liten flokk som blir trofast mot ham. Og ikke en av de som kan bli berget, skal gå fortapt.

Profeten hører at mannen med linklærne, den himmelske yppersteprest, til slutt kom tilbake til de som hadde sendt ham. Han sa: "Jeg har gjort som du befalte meg." Han hadde berget det som kunne berges, og latt dommen gå over de som ikke ville bli frelst.

I dette synet så profeten dommen som om den allerede var utført. Han så saken fra Guds synspunkt. Og for Gud er det som kommer allerede skjedd. I virkeligheten kom dommen først noen år etter.

Men hele denne dommen peker ennå lenger fram. Den peker mot den store verdensdom som vil komme over hele jorden i endens tid.

Også på Antikrists tid vil Herren ha en liten flokk hellige. Også de vil sukke og klage over styggedommen som vil være ennå verre og smitte jorden enn det var på Esekiels tid.

Men det vil komme en dag da Guds enbårne sønn vil stå fram for sin Fars trone. Da vil han i den siste av avsluttende betydning kunne si: Jeg har gjort som du befalte meg. Da skal alle de som er merket med korsets tegn, stå for Guds åsyn som frukten av den store yppersteprests gjerning.

Men de som ikke har sorgen etter Gud, skal ligge under for den evige dom og kjenne Guds vrede. De ropte kanskje: Gud, vær meg synder nådig, men i hjertet fortsatte de å glede seg i synden.

Dette er også en alvorlig forkynnelse for Guds barn! Det gjelder om å våke over hjertet, slik at den hellige sorg over synd og vantro ikke blir sløvet.

Det er sannelig ikke et godt når et Guds barn kan høre på banning og verdens lettsindige tale uten at det gjør ondt i hjertet. Da har søvnen lagt seg inn i hjertet, og det står smått til med gleden i Herren. For den henger nøye sammen med sorg over synd.

Herren har altså satt dette dype sukk over vantroen som skillet mellom verden og Guds barn. Og det er også godt for de troende. For følelsen av glede kan jo forsvinne. I alle tilfelle kan den være liten i lange tider for Guds barn.

Men sukket og smerten over mørkets vesen kan likevel være levende. Forsvinner også denne hellige sorg slik at hjertet igjen finner seg vel i denne verden, da er det siste forsvar falt. Da har fienden vunnet seier.

Må Herren hjelpe alle sine slik at vi bevarer det frelsende tegn til vår siste stund. Da må vi bære korsets merke. Og dette merket roper høyt om smerte og sukk over synden. Men det taler også om seier og triumf.

Gå til Esek 10:1-22
Esek 10:1-22
Esekiel får nå se andre del av Herrens dom. Det er at Jerusalem skal bli oppbrent med ild, og Gud vil forlate sitt tempel. Synet begynner med den samme åpenbaring her i prestenes forgård ved templet, som profeten hadde sett før. Det skjedde ved Kebar-elven over et år tidligere.

Og Herrens ord lød til mannen med linklærne. Det var han som hadde satt merke på pannen til de som skulle skånes. Nå skulle han fylle hendene med glør fra ilden mellom kjerubene og strø det ut over byen.

Mannen gikk inn mellom hjulene på Herrens tronvogn, og kjerubene stod den gang ved høyre siden av huset. Det var sør for brennofferalteret.

Da dette skjedde, fylte skyen den innerste forgården. Herrens herlighet fylte etter hvert hele helligdommen (v. 4).

Lyden av kjerubenes vinger kunne høres ut til den ytterste forgården. En av kjerubene rakte ut sin hånd og gav mannen i prestedrakten ild. Han tok den og gikk ut (v. 1-7).

I v. 8-17 blir kjerubene skildret på nytt på samme måte som i Esek 1. Likevel får en tilføyelse i v. 12: kjerubene liksom hjulene var fulle av øyne rundt omkring på hele deres legeme, på ryggen, hendene og vingene.

Disse åndsvesener er slik også bilde på Guds allvitenhet og kunnskap om hele skapningen. Hans øyne er nær over alt og holder alle ting oppe.

Profeten gjør oppmerksom på (v. 15) at disse kjerubene var det samme levende vesen som han hadde sett ved elven Kebar. Og der bar det Guds herlighets trone.

Det var blitt klart for ham selv at dette livsvesen var det samme som kjerubene i Israel. Han hørte at hjulene ble kalt virvel, som betyr å dreie seg rundt. Det var altså en befaling om sette seg i bevegelse (v. 13).

De rullende hjulene minner oss om det naturen viser oss at alle himmellegemene nettopp beveger seg framover ved å rulle framover gjennom universet.

De dreier seg rundt sin egen akse som hjul. Også dette viser til at hjulene er symbol på de mektige naturlovene og naturkreftene.

I v. 14 står det: "Det første var et kjerubansikt." Deretter hører vi at de andre hadde menneskeansikt, løveansikt og ørneansikt.

Her kan vi undre oss over at ikke det første hadde et okseansikt som i Esek 1:10. Kjerubene hadde jo vist seg som okse, menneske, løve og ørn. Hver kjerub hadde fire ansikt, og de vendte til hver sin side. Derfor så man bare det ene ansiktet på hver av dem.

Det at den førstes ansikt bare nevnes som kjerubens ansikt, kan neppe forklares på annen måte enn at dette var den kjeruben som hadde rakt ilden til mannen med ildklærne.

Derfor har han bestemt artikkel og kalles kjeruben, og er altså kjeruben i v. 7. Av sammenhengen ser vi så at det må være den kjeruben som så ut som en okse for profeten.

Men nå ser profeten at Herrens herlighet hadde fylt helligdommen og forgården. Men den begynte å fjerne seg fra husets dørterskel (v. 18). Den beveget seg til inngangen gjennom den østre tempelporten.

Profeten slutter med å si klart fra at det var det samme levende vesen som han hadde sett ved leven Kebar. Nå forstod han at det var kjeruber.

I det følgende kapittel hører vi at kjerubene og Herrens herlighet fjerner seg fra byen, bort fra Jerusalem. Det var et tegn på at byen ble overgitt til undergang.

Den gangen Jerusalem ble ødelagt for andre gang, under romerne, er det fortalt at levittene hørte en røst som sa kort før fienden kom inn i byen: "La oss gå herfra."

Der er forferdelig når Herren blir nødt til å forlate det stedet han før har velsignet. Det er forferdelig når et menneskehjerte blir forlatt av Guds Ånd og Guds herlighet!

Men Herren kan bli nødt til det. Han drar nok ikke bort uten der han blir oppsagt ved at hjertet blir fylt av alt det han ikke kan forenes med. Herren kan ikke bo sammen med avguder. Det kunne han ikke i templet i Jerusalem, og det kan han heller ikke gjøre i et menneskehjerte.

Herren din Gud skal du tilbe, ham alene skal du tjene. Slik lyder hans ord. Måtte dette "alene" bli innskrevet i våre hjerter slik at dette blir vår bønn til det siste:

La din Ånd ei fra oss vike,

til vi ser deg i ditt rike.

Gå til Esek 11:1-25
Esek 11:1-25
På det samme stedet der Herrens herlighet nå var etter at den hadde forlatt helligdommen, så profeten noe annet alvorlig. Profeten ble ført i ånden bort til det stedet ved den østre porten der han så 25 menn.

To av dem er nevnt ved navn, nemlig Ja'asanja og Pelatja. Men det står også at det var høvdinger blant folket, altså den verdslige myndighet. I templet hadde han derimot sett de 25 soltilbederne som representerte den øverste geistlighet.

Navnet Ja'asanja betyr Gud hører det, og Pelatja betyr Gud hjelper. Det er navn som passer dårlig på mennesker som uten omvendelse innbiller seg at det nok skal gå godt.

Med slike navn forsøkte man å berolige sin samvittighet.

Derimot betyr navnet Jeremia at Gud er stor, eller at han kaster bort. Det er et navn som inneholder sannheten, mens de andre navn taler om folkets selvbedrag.

Herren viser ham nå disse mennenes tanker og planer (v. 2-3). Deres ord var: "Det blir ikke så snart tale om å bygge hus." Dette sikter til Jeremias råd til folket i landflyktighet. Han sa de skulle bygge seg hus Babel og slå seg til ro.

De måtte ikke la seg bedra ved et falskt håp om at de snart skulle vende hjem (Jer 29:5f.). Det var dette ordet makthaverne hadde talt hånlig om og ville gjøre til løgn.

De stolte på sin gode og sterke by og sa: "Byen er gryten og vi er kjøttet." Som kjøttet er skjermet for å bli brent av ilden når det ligger i gryten, slik mente de at de selv var i god behold.

Profeten får nå befaling fra Gud om å profetere mot dem. Herrens ord kom til ham. Han skulle tale til dette gjenstridige folk om at Herren kjente tankene deres. Men de var også noen store mordere i Herrens øyne.

For med sitt onde råd ville de være årsak til at gatene i Jerusalem ble fylt av døde menn. Deres ord om gryten og kjøttet ville gå sørgelig i oppfyllelse på alle disse døde menneskene, selv om det ble på en helt annen måte enn de hadde tenkt.

Disse menneskene skulle nok på en måte bli i gryten i Jerusalem, fordi de skulle dø der. Men høvdingene selv som ikke ville ydmyke seg under Guds tukt, skulle føres ut av byen og falle for de fremmedes sverd ved grensen til Israel (v. 4-12).

Det gikk også bokstavelig i oppfyllelse. Etter at Jerusalem var inntatt, ble stormennene slept ut til Babel-kongen, til Nibla i Hamats land. Og der ble de slått i hjel (Jer 52:24-27).

Mens profeten nå talte disse ordene, ser han i synet at Pelatjastyrter død om. Hans brå død skulle være et forbilde på den skjebne som ventet alle de andre.

Det så han i synet. Men vi kan være viss på, selv om det ikke er fortalt, at det skjedde i Jerusalem på samme tid. Og budskapet om at det hadde skjedd, kom til Babel som bekreftelse på at profetens syn var sant.

Da profeten så det, ble han grepet av forferdelse. Han kunne ikke annet enn å rope til Herren: "Å, Herre, Herre! Vil du helt gjøre ende på det som er igjen av Israel?" (v. 13).

Da lød Herrens ord til ham med trøst for å vise han og alle andre som aktet på Herrens ord hvem som var det rette Israel. Det var slett ikke de "som er igjen av Israel", men tvert om de bortførte.

Høvdingene i Jerusalem hadde spottet og sagt om dem: "Hold dere langt borte fra Herren! Landet er gitt oss til eiendom" (v. 15).

Nei, nettopp disse profetens brødre og slektninger som var med ham i Babel, nettopp disse skulle Herren en gang samle tilbake fra landflyktigheten for å få et hjemsted i Israels land. Herren ble "for en kort en helligdom for dem i de land de var kommet til".

Høvdingene som var igjen i landet skrøt av at de hadde templet. Derfor mente de at de var det rette Herrens folk, selv om de var smittet av den avskyelige avgudsdyrkelsen.

Men Herren hadde jo vist profeten at Herren hadde forlatt helligdommen i Jerusalem og overgitt den. De bortførte skulle ikke tape motet.

Selv om de ikke hadde noe tempel, var Herren i virkeligheten nærmere dem enn de andre. De hadde syndet stygt mot ham. Men Herren visste at de ville omvende seg når de var tuktet.

Og nettopp derfor hadde han ført dem bort så tidlig for å skåne dem. Han så at de tross alt var barn som en gang ville vende om.

Herren gir nå disse Esekiels brødre og venner herlig løfter. Han ville gi dem et nytt sinn slik at de skulle fjerne alle de avskyelige avgudene fra landet når de kom tilbake (v. 18).

Og videre sa Herren: "Og jeg vil gi dem et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i deres indre. Jeg vil ta bort stenhjertet av deres kjød og gi dem et kjødhjerte,

Så de skal følge mine bud og holde mine lover og leve etter dem. De skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud" (v. 19-20).

Ordet om at Herren skal gi dem ett hjerte, peker mot ordet i Apg 4:32 der det står at de troende hadde ett hjerte og en sjel. Så lenge synden rår over menneskene, blir de aldri ett, men alle vil søke sitt eget.

Bare Herren kan smelte hjertene sammen til ett. Og det gjør han ved at hans Ånd rår over dem. Da vil de mange hjertene slå i takt med Herrens store hjerte.

Dette kan bare skje ved Guds Ånd. Det viser tilføyelsen: "Og en ny ånd vil jeg gi i deres indre." "Stenhjertet" som Herren vil ta bort, er bilde på det hjerte som ikke vil ta imot Guds ord og la nåden virke på det. Kjødhjertet er derimot det bløte og mottagelige sinn.

Det var en god trøst Esekiel fikk til de bortførte. De som var igjen i Jerusalem fikk bare domsord. For deres hjerte vandret etter avgudene og styggedommen. Derfor ville Herren la deres gjerninger "komme over deres eget hode" (v. 21).

Det var altså ikke mer nåde for dem, og forbønn var forgjeves. Som bekreftelse på det så profeten nå at kjerubene løftet sine vinger, og Herrens herlighet forlot den dødsdømte byen og ble stående på Oljeberget (v. 22-23),

Hvorfor nettopp på Oljeberget? Jo, for beleiringen av Jerusalem skulle begynne der. Der skulle fienden snart slå leir for å være det guddommelige strafferis over den ugudelige byen.

Og straks var synet slutt. Esekiel ble igjen ført av Ånden tilbake tilKaldea til de bortførte. Hvor lenge denne bortrykkelsen varte etter vår tidsregning, vet vi ikke. Men den varte kanskje ikke så lenge.

Så var han igjen blant de eldste. De satt hos ham i huset hans, og han kunne nå fortelle dem alt det Herren hadde vist ham (v. 24-25).

Og Gud hadde vist ham veldige ting! Først hadde han sett hele avgudsdyrkelsens mørke, djevelske verksteder. Deretter fikk han se at Herrens herlighet hadde forlatt templet og byen.

Dette var for å vise at dommen allerede var falt over de som var igjen i landet, med unntak av enkelte menn som Herren hadde merket med et hemmelig tegn.

Disse synene var sannelig skikket til å motvirke de falske profetenes løgner. De profeterte at Jerusalem ikke skulle gå under, og de som var igjen i byen hadde fått den gode del.

Nei, det som Jeremia allerede hadde profetert i synet om de gode og dårlige fikener (Jer 24), det var sannheten. De bortførte kunne glede seg når de nå ville lytte til Herrens ord. De skulle vente alt av hans nådige hånd med ydmykhet.

Profeten Esekiel kunne nå gjennom sine syner kunne gi brødrene i Babel trøst. Og det minner om den trøst som hebreerbrevets forfatter senere gav de jødekristne.

Etter at de vantro jødene hadde myrdet Jakob, Herrens bror, var de blitt utelukket fra templet i Jerusalem. Også den gang pukket de gjenstridige jødene på at de var det rette Herrens folk.

De sa til de kristne omtrent det samme som jødene i Jerusalem sa til de bortførte: "Hold dere langt borte fra Herren! Landet er gitt oss til eiendom."

Men Herren hadde lovet Esekiels venner at han selv ville være en helligdom for dem (v. 16). Og nettopp det samme trøster hebreerbrevets forfatter de jødekristne med.

De hadde en bedre helligdom i den Herren Jesus Kristus, enn templet i Jerusalem som de hadde forlatt kunne ha vært for dem.

Når en gang folkekirkens tid er omme, vil denne trøst igjen få ny kraft for Guds folk. Noen vil da bli tilbake fordi de har det bra i den antikristelige kirken.

Og de vil si til Herrens sanne folk som må dra ut, at kirken er deres. De som forlater den ytre kirken er sekter som har mistet sin kirkelige rett.

Da skal det være Guds barns trøst at Herrens herlighet ikke er bundet til døde former. Men den følger med dit hjertet vil vandre omvendelsens vei.

Der blir da Herrens sanne kirke. Folkekirken som på den tid vil la seg beherske av antikrists ånd, vil være dømt til døden slik det gamle Jerusalem var. Det er dette Åp 18 peker på.

Gå til Esek 12:1-20
Esek 12:1-20
Det foregående kapittel slutter med at Esekiel forkynte de bortførte alt det Herren hadde latt ham se om at dommen måtte komme. Men det ser ut til at de ikke ville tro det.

Deres hjerter var sløve og harde mot Herrens sannhet. Og de fortsatte å sette sin lit til kongen i Jersualem. De hadde et falskt håp om at dommen ikke ville komme.

Derfor lot Herren foreta en symbolsk handling (v. 1-7). På en håndgripelig måte skulle dengjøre det klart for de bortførte at alle drømmer om befrielse uten omvendelse var forgjeves.

Herren befalte profeten å skaffe seg reiseklær andre nødvendige ting som om han skulle flytte til et annet sted. Om dagen skulle han ta sine ting ut av huset så alle kunne se hva han tenkte å gjøre. Men først om kvelden skulle han virkelig dra av sted, og da skulle han gå ut gjennom et hull i veggen (v. 5).

Når kveldsmørket falt på skulle han dra av sted med det han hadde på sine skuldre og tildekke sitt ansikt så han ikke "ser landet" (v. 6). Med denne handlingen ville Herren sette ham til et "varseltegn for Israels hus".

Profeten var lydig, tok tøyet med seg ut om dagen, brøt hull i veggen og tok så tingene med seg ut om kvelden når det var mørkt.

I v. 8-16 kommer forklaringen på synet. Det ville nødvendigvis vekke oppmerksomhet blant Israels folk det som profeten gjorde. Og de bortførte jødene var vant til å se slike symbolske tegn ved ham.

Spørsmålet ville selvfølgelig komme: "Hva gjør du?" (v. 9). Da skulle han si at dette tegn som her kalles en "byrde" på dansk,* fordi det var bilde på en tung dom. Det talte om kong Sidkia og ellers på hele Israels hus. (*NB-88 har: Dette profetiske ordet. NO-78 har: Dette domsordet.)

Slik som profeten hadde gjort det, skulle Judas høvding også liste seg av sted i nattemørket for å slippe fra fienden. Også han skulle ta reisetøyet på sine skuldre og komme ut gjennom et hull i muren. Han skulle tildekke ansiktet, og det var et tegn på sorg (v. 12).

Alt dette gikk jo i oppfyllelse den natta da Sidkia forsøkte å flykte fra Jersualem.Da brøt jødene et hull i bymuren. De gikk nok ut gjennom en port mellom de to murene (Jer 32:10).

Men enten har denne porten vært murt igjen under beleiringen, eller så har de gjort den større ved å bryte hull.

I v. 13 er det en merkelig profeti, nemlig at Sidkia nok skal føres til Babel, men han skal ikke se det. Allerede den jødiske historieskriver Josefus peker på dette profetordet.

Han forteller at Sidkia ikke trodde profetene fordi Esekiel hadde sagt at han ikke skulle se Babel. Jeremia hadde derimot sagt at han skulle komme dit. Det var ganske visst en gåte, og løsningen kunne bare den videre historie vise.

Men det ble oppfylt bokstavelig. For i Ribla stakk de ut øynene på Sidkia (2Kong 25:7). Han kom nok til Babel, men fikk ikke se byen fordi han var blind.

Slik gåter er det mange av i Guds ord. Og dette skal vise om hjerte helt vil tro Herren. Motstanderne av Ordet bruker tilsynelatendemotsigelser til å spotte og forkaste alt Guds ord.

De blir ledet inn i fristelse og faller i den, fordi de ikke vil se sannheten. Men den som søker sannheten, finner den også. Våre dagers bibelkritikk taler også om de mange motsigelser i Bibelen.

Men hvis man hadde levd på den tid ordet ble talt, og kjent de virkelige forhold, ville det gå med disse tilsynelatende motsigelsene som det gikk med ordet her. Alt har sitt rette forklaring.

Hadde vi ikke fått vite at Sidkias øyne ble stukket ut, ville man også ha ropt på motsigelse mellom disse to profetordene. Men en enkelt historisk begivenhet kaster lys over saken slik at alt viser seg å være rett. Guds ord skal nok stå sin prøve.

Herren forkynner videre at Sidkias hær skal bli spredt for alle vinder. Men de som ble i live etter beleiringen, skulle føres i fangenskap til Babel.

Der skulle de selv bli vitne til det som var årsak til dommen. Selv blant hedningene skulle de "fortelle om alle deresstyggedommer". Både jøder og hedninger skulle kjenne at det var Herrens hånd.

I v. 17-20 har vi ennå et symbolsk tegn. Profeten skulle nemlig ete sitt brød skjelvende og drikke sitt vann bevende med frykt. I det ytre skulle han altså tilkjennegi den bekymring og forskrekkelse som skulle fylle Jerusalems innbyggere under beleiringen og erobringen.

Disse symbolhandlingene minner mye om lignelsene Herren talte da han var på jord. Det kjødelige sinn har vanskelig for å forstå Guds rikes sannheter. Det skal ofte meget grovkornede bilder til for at man fatter hva saken gjelder.

Men dermed blir også slike symbolhandlinger som profeten gjør, også et uttrykk for Guds kjærlighet. Og den vil gjerne hjelpe et synderhjerte til sannhets erkjennelse.

Gå til Esek 12:21-28
Esek 12:21-28
Dette avsnittet taler Herrens ord særlig til de i Israel som gikk og sa: "Tiden blir lang, og hvert syn blir til intet" (v. 22).

Det var liksom blitt et munnhell blant de vantro i Jerusalem at de hellige profetenes syner ikke var annet enn vind. Det de truet med, ville aldri skje. Alt fortsatte jo være som før.

Dermed slo ordet tilbake. Dette "ordspråket" var selvfølgelig også nådd ut til de bortførte. Herren hadde vist langmodighet advart folket lenge før dommen kom. Dette brukte spotterne slik at de dermed ville slå sannheten i hjel.

Ordet her minner ganske om det som står i 2Pet 3. Der tales om spottere i de siste dager. Der vil det hete: "Hvor er det blitt av løftet om hans gjenkomst? For fra den tid fedrene sovnet inn, forblir alt slik det har vært fra skapningens begynnelse."

Til disse menneskene skulle profeten nå forkynne: "Nå er tiden nær da ordene i hvert syn skal bli oppfylt" (v. 23). Spotterne kalte profetens ord tomme syner og falske profetier. Og den slags syner og profetier var det også nok av, men de kom ikke fra Herrens profeter, men fra de falske profetene.

Herren sier at alle de falske profetene skal forsvinne. Men det Herren har latt sine profeter se, skal virkelig snart gå i oppfyllelse.

Vi ser noen ganger at Herren tar tilbake sine trusler hvis hjertet omvender seg. Men hvis de ikke omvender seg, blir ordet fra Herren bokstavelig oppfylt.

Knapt fem år etter at profeten talte dette ordet som vi finner her i slutten av Esek 12: lå Jerusalem og templet i ruiner.

Slik gikk det også da Jerusalem ble ødelagt av romerne. Og slik vil det skje i de siste dager. Det Herren har sagt, vil skje. Langmodigheten tar en gang slutt.

v. 26-28 er talt til de som nok trodde profetenes ord. De mente det var sant at dommen ville komme, men de trøstet seg med at det først ville skje om mange, mange år.

"Det syn han skuer, oppfylles først om mange dager, det er fjerne tider han profeterer om. Derfor skal du si til dem: Så sier Herren Herren: Ingen ting av alt det jeg har sagt, skal utsettes lenger. Det ord jeg taler, det skal skje, sier Herren Herren."

Ja, her har vi to standpunkt som likevel fører til samme sted. Det er å spotte og håne og si: Guds dom vil aldri oppfylles. Det er et frekt standpunkt.

Men å berolige seg med at det kanskje skjer en gang om lang tid, høres nok ikke ut som en frekk fornektelse. Men hjertet blir like lite påvirket av ordet her som i det første eksemplet. For man behøver ikke å bry seg noe om det.

Og vi ser det samme godt i vår tid. Navnkristendommen fornekter jo ikke ordet rett ut. Men de lar det stå uten på noen måte å gi det makt over hjertet og over livsvandringen.

Gå til Esek 13:1-16
Esek 13:1-16
Dette avsnittet inneholder et skarpt ord mot de falske profetene. De fantes ikke bare i Jerusalem, men også blant de bortførte i Babel. Profeten sier at de "spår etter sitt eget hjerte". Og han kaller dem "dårlige profeter, som følger sin egen ånd og syner som de ikke har sett" (v. 2-3).

Til alle tider gjelder dette ordet om de som forkynner sine egne tanker. De øser ikke av Guds ord og Åndens kilde, men av det de selv har tenkt ut med sin egen ånd og det de synes i sitt eget hjerte.

Hvor mye blir ikke kalt for Guds ord som slett ikke er det! Ordet her rammer alle uomvendte og vantro prester. De sammenlignes (v. 4) med "rever blant ruiner". Ørkenrevene oppholdt seg helst på øde steder i gamle ruiner.

Slik føler alle falske predikanter som ikke forkynner omvendelse og syndenes forlatelse, seg best på øde steder. Men i Høys 2 sies at revene ødelegger Herrens vingård. Og slik vil alle de som bare forkynner sin egen visdom, ødelegge menneskesjeler.

Slik profeter får ros av verden. En vantro prest roste seg en gang av at han var blitt valgt enstemmig av hele sognet. Dette kirkesogn var åndelig død, og derfor kom de så godt ut av det med hverandre, den døde prest og den døde forsamling.

På en måte har uomvendte prester det lett. Verden tror det de sier, i alle fall for en tid. Herrens sanne prester vil derimot møte motstand fra de kjødelige hjerter.

For kjødets lyst er fiendskap mot Gud og hans sannhetsord. Det kjødelige hjerte må knekkes i sin motstand, før Herrens ord kan bli til frelse for et menneske.

Ordet i v. 5 om de falske profeter er alvorlig: "Dere er ikke steget opp i murbruddene og har ikke bygd noen mur om Israels hus, så de kunne holde stand i striden på Herrens dag."

Lenger nede blir det nok sagt at de vantro bygde en vegg. Men det var selvbedragets vegg. Om de falske profeter sies det at de stryker kalk over den. Det betyr at de trøster de vantro i deres selvbedrag med gudfryktig snakk.

Men den rette muren bygger de ikke. Det er bare den som i sannhet kan verne sjelene mot mørkets makter. Og de vil ikke gå i bresjen for Herrens sak.

De falske profetene verken vil eller kan lide ondt som gode Jesu Kristi stridsmenn. Og de står ikke fast og kjemper for Herrens sak.

Når Ordet taler slik om de falske profetene, viser det også hvorledes en sann Herrens tjener er. Å bygge muren til vern er å forkynne Guds sanne ord for folket. Det er å tale omvendelse, for bare slik kan mennesker bli frelst fra den kommende vrede.

Å gå i bresjen eller stige opp i murbruddene, vil si å forkynne Herrens sannhet uten frykt. Vi skal ikke følge vårt eget naturlige hjertes følelser, stemninger og meninger. Vi må stå urokkelig fast på Herrens ord, det vil si å heise sannhetens flagg også når det ser farlig ut. Det må også skje der sannheten blir hatet.

Men Herrens prester skulle ikke bare gå i bresjen for å forkynne sannheten uten frykt. De skulle også føre en forbønnens kamp både for troende og vantro uten å bli trett. Slik blir de et vern for folket og et salt i folket.

I v. 6-16 blir de falske profetenes tomme tale skildret. Grunntonen hos dem er hele tiden dette: "Fred!" "Enda det ikke er noen fred" (v. 10), tilføyer profeten.

Deres gjerning vil gå til grunne når Guds dom blir åpenbart over vantroen. Da vil den lette, løse forkynnelse bli til intet. Det går som når den løse kalken faller av når regn og storm kommer over muren (v. 11-14).

Hele denne kalkstryking og oppussing er de tomme talemåtene, de har nok gudfryktighetens skinn, men fornekter dens kraft. De vil bli åpenbart i hele sin hulhet og falskhet en dag.

Og dommen over de som førte slik tale sies med følgende rystende ord: "I mitt folks råd skal de ikke være. I Israels folks bok skal de ikke skrives. Til Israels land skal de ikke komme" (v. 9).

Det står altså tre ting om dem. Først at de ikke mer skal være i Israels folks råd. De vil altså miste sin innflytelsesrike stilling i folket. Verdens barn skal også en gang vende seg bort fra dem og hate og forakte dem. For de forkynte ikke sannheten. I lys av dommen vil de se at de ble bedradd.

Dernest: Deres navn skulle utslettes blant de som skulle vende tilbake til det hellige land. Det betyr at en falsk veileders navn skal utslettes av Livets bok.

Og endelig sier profeten at de som følge av dette ikke skulle komme til Israels land. De falske profetene som forførte folket nådde aldri mer hjem. De måtte dø i landflyktighet i fangenskapet.

Det peker på at de som ikke selv elsker sannheten, heller ikke forkynner den for andre. Og de skal ende i evig fangenskap i helvete. Det er den evige landflyktighet borte fra Guds åsyn.

Det er et forferdelig alvor i dette. Det legger spørsmålet over alle prester, ja, over alle mennesker: Er du av sannheten, kjemper du for den? Eller ønsker du å stå deg godt med verden og liker du best den falske fred?

Må Herren gi oss her i vårt land mange prester som vil "stille seg i gapet". Slik ville de bli et vern for vårt folk, et frelsens vern ved Kristi kraft.

Og må Herren frelse oss fra de prester og falske profeter som bruker sitt liv til å pusse vantroens råtne vegg og stryke fin kalk over den!

Stå fast, min sjel, stå fast

I Herrens krige!

Tenk hvilken skam og last,

om Gud du sviker!

Tenk hvilken skjendig ting,

Først Gud å kjenne,

og så på stridens dag

deg atter feig og svak

til verden vende! Gå til Esek 13:17-23
Esek 13:17-23
Ikke bare de falske profeter, men også falske profetinner var det nok av i det falne, frafalne folket. Det hadde også vært sanne profetinner som Debora og Hulda (se Dom 4:4 og 2Kong 22:14). Det var kvinner som hadde Guds Ånd.

De falske etterlignet dem. Det er et merkelig ord Herren sier om disse kvinnene. Han sier: "Ve de kvinner som syr dekker over alle ledd på hendene og gjør hetter til hodet på folk etter størrelsen, for å fange sjeler" (v. 18).

De syr puter om alle Herrens armledd. Det betyr at de vil ta brodden av Guds ord. For de tilslørte Guds sannhet ved sin falske profeti. De gjorde også ordet behagelig slik at Herrens veldige arm ble skjult for folket.

Men det er et mektig ord og en treffende betegnelse på vantro forkynneres lyst til å hindre Guds bestemte sannhetsord å være gyldig. Og de "gjør hetter til hodet på folk etter størrelsen". Det vil si at de avpasser ordet etter det de forskjellige menneskene ønsker å høre. Dermed skjuler de sannheten så menneskene verken kan høre eller se hva Guds vei virkelig er. Da ser de ikke skillet mellom liv og død.

Puter og hetter er ord om fred og lykke, om himmel og salighet, uten at de taler omvendelse. Det er derfor ord som bedrar folket.

Og alt dette går ut på å fange sjeler. "Mitt folks sjeler fanger dere, og deres egne sjeler holder dere i live." Nei, det kan de ikke. Den som går inn for å dra sjelene bort fra den smale vei, kan ikke selv bli frelst.

v. 19 peker på at disse kvinnene vanhelliger Herren ved å forvanske hans ord for å få jordisk vinning. For å tjene litt, talte de gjerne løgn til menneskene. De dreper "sjeler som ikke skal dø".

Det betyr at de gikk løs på de hellige som Herren kjente, og dømte dem. Men de holdt sjeler i live som ikke skulle leve. Det vil si at de beroliget dem som gikk på fortapelsens vei, og de gav dem gode løfter om at de nok skulle få det godt.

Dette verset rammer mye av det som går for seg i vår tid i den såkalte kristenhet. Dessverre har det ikke skjedd sjelden at f. eks. taler ved begravelser rettet seg hvem som var til stede. Man ble så overbærende med dem. Og man var villig til å kalle de hellige fariseere og de vantro for ydmyke tollere.

En troende biskop kom en gang til en verdslig prest og viste ham et alvorlig ord i den hellige skrift. Deretter la han et gullstykke over ordet så det ble dekket av gullet. Så spurte han presten hva han så.

Å hvor mange alvorsord ble ikke lagt til side fordi gullet kom imellom. "Dere vanhelliger meg hos mitt folk for noen håndfull bygg og for noen stykker brød" (v. 19). Og man spurte ikke det minste etter om menneskene ble frelst eller gikk fortapt.

Men Herren sier at han vil rive sitt folk ut av disse falske profetinnenes makt (v. 20-23). De sjeler som de hadde fanget, skal "slippe fri som fugler". Herren vil rive i stykker deres puter og hetter.

Alt dette taler om hva som skjer når Guds sannhets ord seirer blant menneskene. Da makter ikke den døde forkynnelse å binde sjelene lenger.

Herren bruker bildet av fuglen som flyr ut av buret. Her tenker vi på ordet i Sal 124:7: "Vår sjel er sluppet fri som en fugl av fuglefangerens snare, snaren er revet i stykker og vi er unnsluppet."

Og det er godt når de frelste sjeler er utfridd fra den falske forkynnelsens snare og kan svinge seg opp mot himlen på Åndens vinger. Da jubler de og synger lovsang når den falske forkynnelse ikke lenger kan fange sjelene.

Da blir de dømt, alle de som ville hindre sjelene fra å bli omvendt og hellige. Det er denne dom Herren kommer med i de siste versene.

Herren stempler de falske profetinnenes skyld slik: "Ved løgn gjør dere den rettferdiges hjerte motløst, uten at jeg har bedrøvet ham, og dere styrker den ugudeliges hender, så han ikke vender om fra sin onde vei, så jeg kan la ham leve" (v. 22).

Hvor ofte har ikke en død forkynnelse gjort Guds barns hjerter bedrøvet og beklemt. Det skjedde enten ved de rett og slett angrep de hellige, eller ved forkynnelsen av frelsens vei.

Det ble forkynt slik at ingen kunne bli frelst. Man forkynte loven der evangeliet skulle lydt. Eller det motsatte: man forkynte evangeliet der lovens ord hadde vært på sin plass til de ugudelige.

Hvor ofte er ikke et Guds barn blitt utskjelt og tuktet på falsk måte - "uten at jeg har bedrøvet ham", sier Herren.

Herren vil trøste sine venner. Men den som skulle være Ordets forkynner, slo løs på dem med ubarmhjertighet. Og Herren vil så gjerne at de ugudelige skal bli omvendt for at han kan vinne et evig liv.

Men en falsk forkynnelse "styrket den ugudeliges hender" så han ikke omvendte seg. Ja, hvilke blodige synder blir ikke begått mot menneskesjelene ved den døde, falske forkynnelse!

Om de fleste av disse blinde veilederne gjelder det vel at de ikke vet hva de gjør. Men det er ingen unnskyldning. De kan vite det om de vil.

Når vi tenker på rasjonalismens mørke tider, må vi likevel fryde oss. For da satt mange sjeler fanget i deres snare. Men også i vårt land er Herrens løfte oppfylt: "Jeg vil utfri mitt folk av deres hånd. Og dere skal kjenne at jeg er Herren" (v. 23).

Men det nye livet er truet av en ny rasjonalisme. Det skjer dels gjennom en blomstrende moralpreken utenfor det sanne evangeliet. Her er fint oppbygde og estetisk tiltalende prekener om kjærlighet, men uten omvendelsens ord.

Og det skjer dels ved den bibelkritikk som behandler Skriften med overlegenhet, og en ny falsk profeti rykker fram.

Vi skal også legge merke til at utropet her i denne siste del er særlig rettet mot kvinnene. De går ofte foran i vekkelsen til sant liv. Slik går de også ofte foran når frafallsånden farer fram som en ond storm.

Eva forførte Adam, og mange kvinner har ved list og søte ord bidradd til å fange sjeler. Ofte har verdsliggjorte prester som kunne tale vakkert og rørende, hatt sine beste forsvarere blant kvinnene i menigheten.

Herren har altså i dette Esek 13 stilt oss overfor disse falske røster, enten de kommer fra menn eller kvinner. Må Herren hjelpe oss til å være på vakt.

Vi nærmer oss de siste tider hvor de falske profeter vil bli mange. Det sier Herrens ord. Og da vil "putene" som Guds hellige ord skal bindes inn i og innvikles i, bli finere og bløtere enn før. De vil lulle sjelen inn i søvn.

Og "hettene" blir avpasset etter de mange forskjellige mennesker med en "demonisk snillhet". De fattige får hetten på seg på en måte, og de rike på en annen. De lærde på en måte, og de ulærde på en annen.

Der er hetter som består i at man er kristelig innstilt. Man er kirkelig uten å ville omvende seg. Der er lærerhetter og prestehetter, grundtvigske hetter og indremisjonshetter så vel som høykirkehetter.

De falske profetånder er tusenkunstnere når det gjelder å bedra med et ytre navn og å ha skinn av gudfryktighet uten dens kraft. Men Herrens ord står fast den dag i dag: "Jeg vil utfri mitt folk av deres hånd. Og dere skal kjenne at jeg er Herren."

Guds Ånd er mektig til å bevare hvert eneste hjerte som er av sannheten.

Gå til Esek 14:1-23
Esek 14:1-23
Det kom en deputasjon av de eldste i Israel til profeten. Antagelig kom med de med spørsmål, men hjertet var fullt av hykleri. Derfor lar Herren dem slett ikke komme til orde, av lar profeten straks avsløre at hjertet var ondt.

Disse utsendingene skulle i det ytre forestille gudfryktige jøder, men i sitt indre var de fylt av den vantro verdens ånd. Og de fikk straks merke at den som talte gjennom profeten, kjente hjertet.

Herren lot dem vite at alle menn i Israels hus som gav avgudene plass i sitt hjerte, ville nok Herren svare. I stedet skulle de kaste bildene som var til anstøt og fikk dem til å synde. De stilte dem opp foran seg og kom til profeten under skinn av at de ville høre Guds ord.

Men Herrens svar skulle bli et alvorsord om at de måtte vike bort fra avgudene (v. 4-6). Og hvis ikke dette svaret om å omvende seg (v. 6), så skulle Herren svare i gjerning ved å legge ham øde (v. 7-8).

Herren avslørte altså deres hjertes sanne tilstand. Deretter tar han fatt på de innvendinger de hadde i det skjulte mot hans hellige profeter. Verden den gangen som nå en mengde innvendinger mot profetene som forkynte sannheten om den var ubehagelig.

Og en av de første innvendinger de satt med, var at det jo var så mange andre (såkalte) profeter som talte helt annerledes. De forkynte ikke så harde sannheter, men talte mildere og med trøst.

Denne innvendingen lyder like klar den dag i dag mot de hellige og sanne prestene. Mange sier det, og ennå flere tenker det i sitt hjerte at de hellige forkynnerne umulig kan ha rett i sin forkynnelse. Det er jo mange flere som taler på en annen måte.

Men Herren slår ned på denne innvending (v. 9-11). Han sier at de falske profetene har latt seg overtale av løgnens ånd. Og det er Herren som har latt det skje som en dom over dem fordi de ikke vil tjene ham.

Her møter vi igjen det samme som så ofte kommer igjen i Guds ord, nemlig at Gud straffer synd med synd. Gud kan gi et menneske over til deres hjertes lyster (Rom 1:24) som straff. For hjertet har vendt seg bort fra ham.

På samme måte står det at Gud vil sende dem "kraftig villfarelse" slik at de tror løgnen. De tar ikke "imot kjærlighet til sannheten så de kunne bli frelst" (2Tess 2:10-11).

En forkynner som ikke vil omvende seg i sitt hjerte, blir et bytte for løgnens ånd. Men det er Herrens dom. Og både han selv og de som lyttet til hans røst og spurte ham (v. 10), "de skal lide for sin misgjerning".

Men Herren lar dommen komme over de falske profetene og deres tilhørere, for at han vil rense sitt folk og dra det til seg igjen (v. 11).

Der fikk de svaret på denne innvending, nemlig at deres profeter som de holdt seg til, var under Guds vrede.

Den neste innvending de satt med var at Herren umulig kunne legge Jerusalem øde, slik profetene hadde forkynt det. For det måtte jo alltid være noen rettferdige. Og for deres skyld måtte Herren spare byen.

Slik hadde jo allerede Abraham bedt Herren om da Sodoma skulle ødelegges. Han sa: "Vil du da også rive bort den rettferdige sammen med den ugudelige?" (1Mos 18:23).

Abraham hadde bedt med et oppriktig sinn om at Herren måtte spare byen. Nå sa disse hyklerske jødene det samme. Men de brukte det som begrunnelse for at Esekiels profeti umulig kunne være sann.

Gud kan ikke tillate at så mange mennesker blir ødelagt. Det var deres tanker.

Og den samme innvending har ennå mange mennesker. Det de troende sier kan umulig være sant, nemlig at alle de som ikke vil omvende seg, vil gå fortapt. For da ville veldig mange mennesker gå fortapt, og det kan aldri Gud tillate.

Herrens svar kom også til dette. Og det gikk ut på at de troende vel skulle "berge sitt liv" ved "sin rettferdighet" når Guds dom kom. Det er den rettferdighet de hadde fått fra Gud.

Dommen kunne enten være hunger som Herren sendte dem, eller ville dyr eller krig eller pest. Men de ugudelige skulle på ingen måte gå fri.

Ja, selv om der i et land var tre menn som "Noah, Daniel og Job", så ville landet ikke bli spart om det var troløst mot Herren. Det ville ikke bli spart, ja heller ikke slike menns sønner eller døtre ville bli berget hvis de var vantroende. Bare mennene selv ville bli det.

Noah, Daniel og Job nevnes her som eksempel på særlig benådede menn. To av dem var fra fortiden mens Daniel var fra samtiden. Daniel hadde jo en stor plass ved Babel-kongens hoff. Og man kunne ikke nevne noe annet navn med bedre klang enn nettopp dette.

Vi lærer av dette blant annet at Job ikke har vært en sagnfigur som mange vil gjøre ham til. Han var et virkelig levende menneske. Ellers kunne ikke Herren stille ham sammen med Noah og Daniel her.

De kunne altså heller ikke av denne grunn forkaste hans profetier om den kommende dom. Gud var ikke en Gud som ikke våget å holde dom. Slik tenkte de. Men han var en hellig Gud som nok kjente sine. Men han kunne også ramme de gjenstridige uten å skåne noen.

Den gang Jerusalem ble ødelagt, sparte de Jeremia, Baruk og etioperen Ebed-Melek. Det var et vitnesbyrd om at Herren kjente sine. De andre ble rammet av dommen, og den kom på fire måter: "sverd, hungersnød, ville dyr og pest" (v. 21).

Og Herren tilføyer at selv om det ble en liten flokk tilbake som skulle bortføres i fangenskap, var det ikke for at de hadde fortjent det.

Men Herren ville la disse fangene komme til Babel for at de som var bortført tidligere kunne se "deres ferd og deres gjerninger". For da ville de som allerede var bortført, bli trøstet over ulykken som hadde rammet Jerusalem.

For de skulle erkjenne at Herren ikke hadde gjort det "uten årsak" av alt det han hadde gjort mot byen (v. 23). Disse som hadde unnsluppet ødeleggelsen i Jerusalem ville nok leve slik i landflyktigheten at de ville overbevise de andre om at Herren hadde vært nødt til å ødelegge byen.

Det var nok en sørgelig trøst. For de måtte erkjenne at dommen var nødvendig ut fra deres gjenstridighet. Men det var likevel en trøst når hjertet måtte gi Herren rett og erkjenne at han var nødt til å gjøre det han gjorde.

Det er langt verre å gå å knurre i sitt hjerte som om Herren hadde gjort urett og vært for hard. Det hjerte som gir Herren rett også i hans dom, er blitt stille for Herren.

Herren har forskjellige slags vitner. Der er vitner om hans nåde. Må du som leser og jeg tilhøre dem og alltid stå som levende vitnesbyrd om at Gud kan frelse syndere.

Men der er også de som ikke når lenger enn til å bli vitner for hans rettferdighet. De fortapte vil også bli nødt til å gi Herrens navn ære på den store dag.

Alle vil erkjenne at Gud ikke kunne gjøre noe annet enn å fordømme dem fordi de ikke ville bøye seg for Gud. Herren bruker altså de vantro jødene som ble i live ved Jerusalems ødeleggelse som forbilder på de fordømte.

Da de kom til Babel, kunne både hedningene og de rettferdigesom tidligere ble bortført kunne se hvordan de levde. Og de så at Guds dom var rettferdig. Det er i sannhet grufullt å måtte gi Guds rettferdighet ære på denne måten.

Ja, slik slår Herren ned alle innvendinger. Og en gang på den store dag vil intet vantro menneske ha den minste innvending å komme med. For da skal hver munn bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud (Rom 3:19).

Det er godt for den som i tide lar Guds sannhet seire i sitt hjerte. De verken beroliger seg med at der er mange som taler annerledes enn de troende prester og predikanter, eller med at Gud ikke våger å fordømme noen.

Det er godt for det menneske som i tide viser avgudene ut av sitt hjerte og lar Herren bli sin Gud! De vil stå i samme flokk som Noah, Daniel og Job.

Ett er nødvendig, Guds fiende forsake,

kaste på døren hans stol og hans bo;

ett er nødvendig, din brudgom mottage,

gi ham så hele ditt hjerte, sin tro.

Gå til Esek 15:1-8
Esek 15:1-8
Det vantro Israel kommer med en ny innvending mot profetens forkynnelse om den kommende dom. Det var at Israel fortsatte jo å være Guds utvalgte folk. De vantro jødene mente derfor at det ville ikke bli en så streng dom som profeten sa.

Også mens Jesus var på jord møter vi den samme kjødelighet. De stolte på at de var Abrahams barn i det ytre, og dermed avviste de omvendelsesforkynnelsen.

Man talte gjerne om Herrens vintre, men bare i ytre forstand som Sal 80 taler om og ikke om ydmykhet.

Et vintre er velsignet når det bærer frukt. Men like unyttig blir det når frukten mangler og den bare skal bedømmes etter den ved den gir.

Og når så vintreet til og med er ødelagt av ild, så duger det bare til en ting, nemlig å brennes opp. Det er dette Herrens profet taler til folket om i en lignelse i v. 1-5.

Og Herren forklarer nå lignelsen (v. 6-8). Slik skulle nå også Israels folk bli ødelagt. Fordi folket fornektet den åndelige utvelgelse, ble det ringere enn alle andre folk som her sammenlignes med skogens trær (v. 2). De fornektet kraften fra Gud og ville nøye seg med skinnet.

De hedenske folk hadde sin naturlige blomstring ved kunst, rikdom, mye folk og en stor krigsmakt m.m. Det var høye trær i skogen som alle hadde sitt blikk rettet mot.

Men Israel stod og falt med Guds nåde. Det var Israels høyhet. Forkastet de denne nådeplassen, da hadde de slett ingen ting igjen!

I v. 7 står det: "De har sluppet ut av ilden, men ilden skal fortære dem." Folket hadde allerede gått gjennom mange trengsler, og det var som en ild. Det lignet et vintre som var fortæret i begge ender. Ja, den var til og med ødelagt på midten.

Og likevel var det ennå ikke den siste dommen. Fordi folket fortsatte å bedra seg selv og fortsatte å være gjenstridig, ville ilden fortære dem helt.

Hele denne lignelsen er også en alvorlig preken for oss døpte. Mange hjerter trøster seg med at vi alle er kristne, alle er døpt og konfirmert. På den måten vil de unngå ordet om omvendelse.

De ser ikke at all den nåde de har mottatt, vil bli til en enda hardere dom når hjertet ligner et ufruktbart vintre. Da har man bare gudfryktighetens skinn, men fornekter dens kraft.

En slik navnkristen er i virkeligheten ingen ting. Og i Guds øyne blir han ringere enn de som aldri har hørt om Gud.

Og videre gjelder dette ordet et Guds barn som er glidd bort fra Herren. Og sannelig, han synker dypere ned enn de som aldri har kjent omvendelse til livet.

Må Herren hjelpe oss alle til å prøve oss selv. Må han hjelpe oss til å bære frukt til Herrens ære og bevare den høye nådestand Gud har gitt oss i Kristus Jesus. Og den fikk vi ved en levende tro.

Gå til Esek 16:1-14
Esek 16:1-14
Dette Esek 16 har to store grunntoner: Herrens nåde og folkets skammelige utakknemlighet.

I v. 1-14 skildres først den usigelige miskunnhet som folket hadde fått fra sin første begynnelse. Her brukes bildet av et lite, hjelpeløst, nyfødt barn. Det blir tatt opp og hjulpet fram.

Deretter skildres i det følgende folkets grenseløse utakknemlighet. Det er den profeten vil sette fram for folket i sin skarpe motsetning til hele Guds nåde.

Derfor begynner kapitlet slik: "Menneskesønn! Tal til Jerusalem så hun kjenner sine avskyelige gjerninger." Den største ugjerning er å lønne Gud med utakknemlighet for hans nåde. Og alle vantro mennesker gjør seg skyldig i denne avskyelige gjerning.

Herren begynner med å ikke kalle Jerusalem for Sions datter, men: "Ditt opphav og din avstamning er fra kana'aneernes land." Den høye adel som Jerusalem hadde fått gjennom pakten med Gud, hadde hun mistet ved å forkaste pakten.

Denne Sions datter hadde før vært Guds utvalgte. Men ved sitt frafall ble hun fornedret til en hedensk kvinne. Åndelig talt var Jerusalem blitt en kanaanitt, fordi hennes barn var sunket ned i kana'anittenes synder.

I det følgende (v. 4-5) er skildret hvordan folket ble født som folk, og det var jo i Egypt. Folket var en vemmelse for egypterne. De opplevde ingen omsorg, men derimot hat og forfølgelse av dem. De lignet et barn som var satt ut på marken da det ble født.

Blant araberne var det en gammel skikk å sette nyfødte jenter ut og la dem dø på åpen mark.

Jerusalems barn måtte altså unnvære alt det et slikt nyfødt barn opplever av kjærlighet. Her tenker man vel særlig på tiden i Egypt da Farao befalte at guttebarna skulle kastes i Nilen.

"Du ble ikke inngnidd med salt," står det. Det viser til en gammel og utbredt skikk i Østerland der man gnidde salt på barna for å gjøre huden mer tørr og fast. Det skulle kanskje også være et bilde på at de ønsket og håpet at barnet skulle bevare sin livskraft.

Videre blir Herren skildret som en barmhjertig samaritan. Han tok seg av det lille barnet som lå og sprellet i sitt blod og sa: "Du som ligger der i ditt blod: lev!" (v. 6). Lev, selv om du var innviet til døden!

Dette kraftige Guds ord: Lev! er et forbilde på det som skjer med det lille barnet i dåpen. Vår naturlige tilstand slik vi er når vi blir født, er å være vredens barn. Vi er syndens barn, og døden er syndens lønn.

Vi fødes til evig død, hvis ikke Gud i sin barmhjertighet griper inn. Og det er Guds nåde at Herren talte til oss nettopp dette: Lev - du som ligger der i ditt blod! Lev på tross av døden. Lev ved syndenes forlatelsepå grunn av blodet som rant på Golgata.

Videre er skildret at Herren tok seg av Jerusalems datter, lot henne vokse som markens grøde så hun ble stor og vakker. Men ennå var hun "naken og bar" av naturen. Slik har det ennå vært skikk blant ville hedningefolkene.

Dette peker mot den tid i Egypt da de ikke ennå hadde fått noen guddommelige åpenbaringer. De levde ennå uten Guds lov og utenfor pakten på Sinai.

Gud holdt folket oppe på en vidunderlig måte. På tross av at Egypt prøvde å utrydde dem på flere måter, vokste folket til tusener på tusener. Men folket hadde ikke ennå fått sin herlighet.

Igjen hører vi at Herren gikk forbi Jerusalems datter og så henne. Og nå kommer neste trinn. Herren går inn i ektepakt med henne (v. 8). Han sier de livssalige ordene: "Jeg tilsverget deg troskap og sluttet pakt med deg, sier Herren Herren, og du ble min."

Det skjedde ved Sinai. Da utvalgte Herren folket til å være hans eiendomsfolk, renset, salvet og smykket som en brud. Da ble Israel "overmåte fager og vel skikket til å være dronning".

Vi kan prøve å forklare de enkelte deler som skulle pryde bruden. Det urene blodet som ble skyldt av henne (v. 9), er bilde på den urenhet folket var blitt smittet av i Egypt.

Oljen de ble salvet med peker på Åndens guddommelige kraft som Israel fikk gjennom nådepakten.

Smykkene og den kostbare maten peker på den opphøyelse som Herren gav folket, særlig gjelder det under kong David og Salomo. Da strålte Jerusalems datter i sitt vakreste skrud.Hun ble omtalt blant alle folkene. Endog dronningen av Saba kom hit fra fjerne land for å se Jerusalem og Israels konge.

De to vakreste smykker som Israel eide, var dels Guds herlige lov som skilte folket fra hedningene, og dels Messiashåpet. Men hvem kan lese dette uten å se på den nye pakt som har en ennå større herlighet!

Det åndelige Jerusalem, Herrens hellige folk, er i sannhet også blitt "overmåte fager" og "vel skikket til å være dronning".* Og det er skjedd ved at de kostbare gavene som den himmelske brudgom har gitt bruden. (*Dansk har: "kongelig Verdighed".)

Det første nådeordet "lev!" kan peke på dåpens nåde. Og neste trinn da opphøyelsen til Herrens brud skjedde, kan vise til omvendelsen. Da gav mennesket seg av hele hjertet til Herren.

Slik ser et Guds barn ut i Guds øyne: overmåte fager. Men det er som v. 14 sier: "For den var fullkommen på grunn av de herlige prydelser som jeg har kledd deg i, sier Herren Herren."

Herrens brud er fager fordi den er kledd i sin Frelsers rettferdighet som er vakker brudekjole. Den streber også etter å være smykket med sin himmelske brudgoms dyder.

Det er alt sammen hans pryd, men bruden må få lov å smykke seg med det og fryde seg ved det. En brud kan sy sitt navn på brudeutstyret sitt. Slik kan også Herrens brud som er alle Guds barn, knytte sitt navn til alt det Frelseren er og har.

Bruden er fattig, hun har alt sitt utstyr fra sin rike brudgom. Og det er hennes lykke at hun kan sette sitt navn det. Hun har fått alt som nådegaver av hans hånd, og bærer Åndens herlige frukter (Gal 5).

"Ditt navn kom ut blant folkene på grunn av din skjønnhet," sier Herren omJerusalems datter.

Måtte man også kunne si det om den åndelige Jerusalems datter, om Jesu hellige folk. Måtte Herrens navn få ære blant hedningene og alle de vantro ved menigheten og dens herlighet!

Måtte det passe på Guds folk hver dag, ja, på deg Guds barn. For det står skrevet at skjønnheten ble fullkommen på grunn av de herlige prydelser Herren har kledt deg i. Det er ikke noe halvt, men fullkomment - slik fikk bruden sitt utstyr ferdig.

"Ikke allerede har grepet det eller allerede er fullkommen, men jeg jager etter det," slik vitner Herrens apostel. Og hans hjerte brann for den himmelske brudgom. Og det skal lykkes. En gang skal Herren "føre toppstenen fram under høye rop" (Sak 4:7).

Ja, det skal lykkes for hver ærlig brud som ikke svek sin brudgom. Og de svarte som det står i sangen:

Og når verden beiler, da skal den få nei;

Jesus har mitt hjerte, og hjertet deles ei.

Som en Jesu brud jeg fullende vil min vei,

evig for ham vil jeg leve.

Men slik var ikke Jerusalems datter. Resten av kapitlet er et verop over den utakknemlige brud. Hun ble en horkvinne og brøt pakten med sin herlige brudgom. Det er hennes skam.

Gå til Esek 16:15-52
Esek 16:15-52
I første avsnitt av dette kapitlet ble skildret Guds utvelgelse av Jerusalems datter. Og det skjedde av guds kjærlighet. I det følgende blir så skildret den skrekkelige og stygge utakknemligheten som bruden belønnet sin himmelske brudgom med. Hun var jo blitt oppreist fra smuss og fattigdom (v. 15-34).

Jerusalems datter betraktet Guds nåde mot henne som et fribrev til å synde og by seg fram til enhver (v. 15). "Du utøste ditt hor over hver den som gikk forbi." Hun ble altså som en alminnelig skjøge.

Den herlighet Gud hadde gitt henne, brukte hun til å tjene avgudene (v. 16-21). Alt ble gitt til avgudene fra det største til det minste.

Til og med små barn som hun hadde fått av Gud, ofret hun til Molok og andre avguder. Hun lot dem gå gjennom ilden for disse djevelske bildene.

Dette skjedde ofte i Jerusalem under de ugudelige kongene at barn ble ofret på denne måten. Ja, de satte også opp avgudsbilder inne i Herrens helligdom.

Og hun hadde glemt ungdomstiden da hun lå som et barn ute i ørkenen, i elendighet og avmakt, da hun var "naken og bar og lå og sprelte i sitt blod". Hun hadde også glemt all den nåde hun hadde fått (v. 22).

Slik har vantro mennesker det den dag i dag. Hvor mange ofrer ikke sine barn til avgudene når de oppdrar dem for verden, og dermed for djevelen som er denne verdens fyrste.

Og djevelen kan liksom ta hukommelsen fra menneskene. da glemmer de alt det de har fått av Guds nåde. Når Guds Ånd vekker et menneske opp av syndesøvnen, kan man ofte undre seg over at man har vært utakknemlige så lenge og har glemt Herren.

Noen ganger skjer det først når døden kommer. Da blir sløret dradd til side. Og da ser et vantro menneske med en forskrekkelig klarhet hvorledes de har behandlet sin Gud. De har gitt verden de som tilhørte Gud.

I det følgende (v. 23-34) blir nå skildret alt det sørgelige som skjedde "etter all denne ondskap", som Herren sier. Det blir først sammenfattet i ordet: "Ve, ve deg!" For alt det Jerusalems datter gjorde, bare fortjente et verop.

Jerusalems datter hadde laget avgudsalter alle steder, både ved veiskillene og på offerhaugene. Jerusalem er som en offentlig skjøge som innbyr sine elskere (v. 25.

Hun elsket med egypterne, med assyrerne og med Kaldea. Og likevel ble hun ikke trett. Og Jerusalem hadde gått enda lenger enn en offentlig skjøge. For de andre skjøgene gjorde det bare for betaling, men Jerusalem betalte sine elskere for å komme å drive utukt med henne.

Slik lyst hadde byen etter de fremmede avgudene. De ville heller støtte seg til de folkene som drev avgudsdyrkelse i stedet for til den levende Gud (v. 26-34).

Og nå lyder dommens ord: "Hør derfor Herrens ord, du horkvinne!" Jerusalem skulle få en horkvinnes dom. Og en horkvinne skulle etter loven bli stenet, og slik skulle Jerusalem bli lagt øde.

De som skulle legge henne øde, skulle være hennes gamle elskere. Det var de fremmede hedningefolk som Jerusalem hadde gitt sitt hjerte til i stedet for til sin himmelske herre (v. 35-40).

I v. 36 står det: "Fordi ditt kobber ble bortødslet."* Dette peker på de skattene som Jerusalem ødslet bort ved å drive utukt med verdens makter. Da betalte hun liksom for å bli skjendet. (*Slik er dansk og eldre norsk oversettelse. Nyere norsk har: ... du ødslet med din urenhet.)

I v. 41 står det at Jerusalems gamle elskere vil holde dom over henne "for mange kvinners øyne". Det betyr nabofolkene som bodde omkring Israel.

De hadde vært vitner til Jerusalems frafall, og det var et frafall man ikke en gang hørte maken til blant hedningene. De fortsatte å dyrke sine gamle avguder, men Jerusalem sviktet sin Gud.

Derfor står det også i v. 27 om "filistrenes døtre" at de skammet seg ved Jerusalems "utuktige ferd".

Men Herren ville gjøre slutt på alt det horeliv som Jerusalem hadde gjort seg skyldig i (v. 41-43). Og så laget man et ordspråk om Jerusalem: "Som moren, så datteren" (v. 44), eller som vi ville si det på norsk: Eplet faller ikke langt fra stammen.

Det frafalne Israels mor var Kanaans folk. Og dette folket "foraktet sin mann og sine barn". Det vil si at de avskydde den eneste sanne Gud som også hedningene skal gjøre regnskap for og skal være tro mot. De avskydde sine egne barn ved å gi dem over til ilden for avgudenes skyld (v. 44-45).

Og som Jerusalem i åndelig forstand var blitt Kanaans datter, var den også blitt søster til de to andre skjøgene, nemlig Sodoma og Samaria (v. 46).

Og disse to hadde forlatt den sanne Gud. Men han var deres rette ektemann, så sant de var hans skapninger.

Jerusalem hadde ikke bare gjort som Samaria og Sodoma, men noe som var mye verre. Hun hadde gjort noe som var dobbelt så ondt, fordi Jerusalem var blitt mye mer betrodd. Det hadde hatt templet, Herrens helligdom, og hadde hat mange troende konger. Derfor var skylden mye større.

Og Jerusalem hadde opphøyet seg både over samaria og Sodoma, og hadde "dømt til beste for dine søstre". Og så var begge disse nesten rettferdige i forhold til Jerusalem (v. 51-52).

Her kan vi minnes det frelseren sa til Korasin og Betsaida samt Kapernaum. I disse byene hadde han gjort de fleste kraftige gjerningene, og likevel hadde de ikke omvendt seg: "Sodomas land skal få det tåleligere enn du på dommens dag" (Matt 11:24). "Og den som har fått mye betrodd, av ham skal dess mer fordres" (Luk 12:48).

Du som er døpt, har du vært trofast mot din himmelske brudgom? Det hjelper ikke hva du har fått av Gud, hvis du har det samme troløse sinn som det gamle Jerusalem. Da blir din skyld og skam bare større.

Navnkristne opphøyer seg ofte over grove syndere. Men det skjer at tollere og syndere kommer før inn i Guds rike enn fariseerne. Herren forlanger hjertet, og han vil ha det helt. Den virkelige, ekte kjærlighet kan ikke nøye seg med mindre. Bare da har du det godt når du kan si som salmisten:

Jesus Kristus, Frelsermannen,

er mitt hjertes ett og alt,

Jesus, deg og ingen annen

hjertets dyp har brudgom kalt.

Gå til Esek 16:53-63
Esek 16:53-63
"Bær da også du din skam, du som har dømt til beste for dine søstre." Med dette ordet sluttet forrige avsnitt. Lange og trange tider med dom måtte gå over Jerusalem.

Det må i sannhet bære sin skam for å lære å skamme seg over seg selv. Og ennå den dag i dag bærer Jerusalem sin skam. Men kanskje tiden er nær da hennes barn vil skamme seg over sine avskyelige synder.

I dette siste avsnittet av dette kapitlet er det et underlig lyst håp om en kommende frelse, både for Sodoma, Samaria og Jerusalem (v. 53). Jerusalem skal komme siste, mens Sodoma og Samaria først.

Sodoma settes aller først. Dermed står denne byen som et forbilde på hele den falne og besmittede hedningeverden. Her står egentlig det samme som vi møter mange steder i Det nye Testamentet, nemlig at hedningenes fylde skal først gå inn til frelsen, mens Jerusalem skal komme sist.

"De siste skal bli de første, og de første de siste." Da skal Jerusalem endelig bli befriet. Men det skal skje på en slik måte at deres egen ros var helt utelukket. Og barna deres ville bare med skam kunne fryde seg over nåden (v. 54).

Paulus kunne aldri glemme at han hadde forfulgt Guds menighet. Dette mintes han med skam og fulgte ham alltid, og det holdt ham i den dypeste ydmykhet.

Slik skal det gå i de siste dager når Jerusalems barn vender om til ham som alene kan frelse dem. Det er Messias som de har forkastet.

Når Israels får nåde hos Ham, vil de kanskje som Paulus være på en framtredende plass i den frelste skare. Og i de siste tiders trengsel vil de "trøste" de andre troende. Da vil det skje med den dype, ydmyke bevissthet om sin skam og skjensel, som de ved sin vantro har påført seg.

Men det vil gi det frelste Jerusalems takkesang en dyp tone av ydmykhet. Og slik får den også den vakreste klang.

Her står at Sodoma skal vende tilbake til "sin tidligere tilstand". Det betyr at den skal bli vakker igjen, slik Sodoma opprinnelig lå i Jordan-dalen. Dette synes også å tale om selve byen Sodoma.

Men å tolke Sodoma bare som forbilde på hedningene og utelukke selve byen, kan neppe være en rett tolking. Det samme synes også å gå fram av Frelserens ord: det skal gå Sodoma tåleligere på dommens dag enn Israel og dets byer på hans tid.

Dette stedet ser ut til å peke på frelse også for Sodoma. Men det gamle Sodoma eksisterer slett ikke mer, men er fullstendig forsvunnet fra jorden. Derfor taler det vel heller om en kommende forkynnelse av evangeliet i området ved Dødehavet.

Men da er det vel ikke annen utvei enn å se på ordet i 1Pet 3:19-20. der tales det om at Kristus gikk bort og "prekte for åndene som var i varetekt, de som tidligere var ulydige, den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager".

Og da er dette ordet et motbilde på det som står i 1Pet 3:19. Men det er ikke lett å vite noe sikkert ut fra dette ordet. Likevel er det tydelig nok et løfte om en kommende frelse for Sodoma, Samaria og Jerusalem.

v. 56-57 peker på at Jerusalem ikke lot seg advare av Sodoma før skammen kom og "ditt overmots dag". Men ved sin tale hadde de ofte latt Sodoma være et "omkvede" og som fariseerne takket Gud for at de var mye bedre enn Sodoma.

Heller ikke da Jerusalem falt og ble til hån for "Syrias døtre" og for "filistrenes døtre", og for alle naboene, hadde Jerusalem ydmyket seg nok til å se at de var ringere enn Sodoma.

Først i den siste store straffedom (v. 58-59) og benådningen som ville komme i de siste tider (v. 60, 62), skulle Jerusalem bli grundig omvendt.

Når Jerusalem var omvendt og tok imot hedningene og de som var mindre enn jødefolket, først da ville målet med Jerusalem være nådd. Da ville pakten med Herren være opprettet på ny, og den skulle aldri mer bli brutt.

Det ville skje når Jerusalem i de siste tider ble forent med hedningene som før var omvendt og kom inn i nådepakten med Gud, selv om hedningene ikke tilhørte pakten fra Sinai (v. 61).

Vi forstår denne dype sannheten i det siste verset (v. 63): "Du skal komme din ferd i hu og skamme deg, og ikke mer opplate din munn for din skams skyld, når jeg tilgir deg alt det du har gjort, sier Herren Herren."

Intet menneske vil på den store dag kunne stå frelst av nåde uten å skamme seg i dyp ydmykhet. For denne store frelse er helt og holdent ufortjent, fordi vi bare fortjener straff.

Men de omvendte jødene vil på en særlig måte stå slik for Herren når dette ordet blir oppfylt: "Jeg tilgir deg alt det du har gjort." Det skjer når Kristi forsoningsblod kommer over jødefolket, ikke som en forbannelse, men som en evig velsignelse.

Jerusalem opphøyet seg over alle andre og mente de var mye bedre enn dem. De yndet å synge som fariseerne: "Jeg takker deg, Gud, at jeg ikke er som Sodoma."

Ja, til og med da Jerusalems ondskap "kom for dagen" (v. 57), ville det ikke bøye seg og erkjenne sin skyld. Og det ble til hån for alle nabofolkene under Guds straffedom.

Den dag i dag går Jerusalems barn omkring med et sinn som ikkevil erkjenne sin skyld og skam her. I aposteltiden ser vi at Jerusalems barn raste over at hedningene skulle få del i den samme frelse uten først å bli innlemmet i Israel ved omskjærelsen slik Mose lov sa (Apg 22:22).

Men i dette dype løftet i slutten av Esekiel 16 finner vi altså det samme. Det skinner igjennom mange steder i Den hellige Skrift: En gang vil det skje at Jerusalem blir helt ydmyket.

Da vil de med glede ta imot de hellige blant hedningene, og selv vil de være full av forundring og skam over Herrens nåde som de nå har fått.

Det er vidunderlig å møte disse store framtidssyner igjen og igjen i Skriften. Det blir sagt ved mange vitner, profeter og apostler, men lyset er det samme: Hedningene vil først komme, de som Jerusalem hadde foraktet da de var vantro.

Men til slutt vil Jerusalem komme som den største synder, men også med den mest ydmyke takknemlighet og lovsang. Men dette fikk de bare gjennom store trengsler.

Ordet i v. 58 vil bli oppfylt: "Du skal bære straffen for din utukt og dine avskyelige gjerninger, sier Herren."

Det er eiendommelig at de omvendte hedningene i forhold til Jerusalem først kalles "søstre", mens de i slutten av verset kalles "døtre" (v. 61). Også det har en dyp betydning. For alle de hedningekristne menighetene er likevel på en måte som døtre av det gamle eiendomsfolk. Frelsen kom fra jødene (Joh 4:32).

Ja, store og herlige ting er i vente. Salige er alle de som lærer å kjenne sin skam og ydmyker seg slik at de får høre disse store ord: "Jeg tilgir deg alt det du har gjort, sier Herren Herren."

"Du skal (...) ikke mer opplate din munn for din skams skyld." Slik står det om jødene som er omvendt til Gud ved hans nådes rikdom. Og slik vil alle de frelste være.

Der er en taushet som kan si mer enn mange ord. Vi vet det også fra vår erfaring i livet: en uventet og ufortjent nåde kan lukke vår munn slik at man knapt kan uttale ordet "takk", selv om det står skrevet i vårt hjerte og det viser tydelig i vårt ansikt.

Men til slutt skal det evige lovsangskor bryte gjennom, og det skal aldri forstumme. Det frelste Jerusalem skal prise Herren sammen med de frelste hedningene i all evighet. For Han angret ikke sine nådegaver og sitt kall (Rom 11:29).

Da stråler bruden i sin evige herlighetsdrakt, og da skal hun aldri mer være utro mot sin himmelske brudgom.

Det hviteste silke, det skjønneste skrud

med perler og krone av gull

skal brudgommen skjenke sin dyrkjøpte brud,

som gav ham sitt hjerte og fulgte hans bud,

var veien av torner enn full.

Gå til Esek 17:1-24
Esek 17:1-24
Profeten setter fram "en gåte" og "en lignelse". Han maler for oss et bilde av en mektig ørn "med store vinger og lange vingefjær", "med brokete farger".

Den svevde mot Libanon og tok bort "toppen av sederen", og "den brøt av den øverste kvisten". Deretter førte den sederen bort til "kjøpmannslandet" og satte den avi "kremmerstaden" (v. 3-4).

Men den tok også en plante av landets egen vekst og satte den på dyrket mark der det var mye vann. Planten vokste opp og ble til et vintre med kvister og greiner.

Men det var lavt av vekst og ikke bundet opp til sin egen stokk. For den skulle få støtte avden veldige ørnen. Den skulle strekke sine røtter og greiner mot den (v. 5-6). Det er første del av bildet.

Deretter så han en annen stor ørn, men den hadde ikke så spraglete fjær. Og nå så han at vintreet bøyde sine røtter mot denne andre ørnen i stedet for til den første. Men da ødela den sin utvikling.

Treet var bestemt til å være under vingene til den første ørn. Og det "kunne skyte grener og bære frukt og bli et herlig vintre". Men nå løsnet røttene ved at de vendte seg feil vei, og det visnet for vinden og ble til slutt rykket opp (v. 7-10).

Så kommer nå forklaringen på lignelsen i v. 11-21. Den første store ørnen er Babelkongen Nebukadnesar. Hans vinger var store og slagfjørene lange. For han hadde fløyet over mange land med seier. Og fjørene var spreglete fordi han hersket over mange folkeslag.

Sederen på Libanon er Davids kongehus i Jerusalem. Toppen av sedertreet med de øverste kvistene betyr kong Jojakin og hans sønner. Sammen med landets stormenn ble de ført bort til kremmerbyen Babel.

Planten er landets vekster som ørnen satte på et vannrikt sted i selve landet. Det er kong Sidkia som jo var et av landets egne barn, og som kong Nebukadnesar satte til konge over landet.

Han gav ikke landet en stattholder fra Babel. Han gav Juda en viss selvstendighet ved å gjøre Sidkia til konge. Sidkia sammenlignes med et vintre, lavt av vekst som skulle støtte seg til ørnen.

Det viser det avhengighetsforhold han skulle stå i til Babel-kongen. For "det skulle være et uanselig kongerike og ikke opphøye seg, men holde pakten med ham og bli stående" (v. 14).

Hvis Sidkia hadde bøyd seg under denne ordningen, og dermed under Herrens tukt, kunne landet ha fått en forholdsvis god utvikling.

Den andre ørnen var Egypt. Den hadde nok store vinger, men ikke så spraglete vinger. For kongen i Egypt hersket ikke over så mange forskjellige folk.

Vinranken strakte seg nå mot denne ørnen. Det betyr at Sidkia falt fra Babel og brøt pakten han hadde inngått med Nebukadnesar. Han ville ikke være ydmyk og leve i de kår han fikk. Han belønnet Nebukadnesars skånsomme behandling med forræderi og utakknemlighet.

Men det skulle ikke lykkes. "Hans skal ikke slippe unna," sier Herren. Østenvinden fikk vintreet til å visne. Det er kaldeerne som ville komme over den troløse kongen og rykke ham opp fra sitt sted.

Og Herrens dom lød slik over ham (v. 16): "Så sant jeg lever, sier Herren Herren: Han skal dø i Babel, i landet til den kongen som gjorde ham til konge, for han ringeaktet eden han gav ham, og brøt pakten han sluttet med ham."

Og håpet om hjelp fra Farao skulle bli til skamme (v. 17). Det skulle ikke komme noe hjelp fra den kanten når kaldeerne kom og kastet opp en vold og bygde skanser mot Jerusalem.

Hele denne lignelsen og forklaringen av den skulle slå ned den innvending som de gjenstridige jødene gjemte seg bak. De mente at det umulig kunne bli så alvorlig som profeten forkynte. For Gud kunne ikke la kongen gå til grunne.

Han hadde jo gitt Davids hus løfte om et evig kongedømme. Derfor måtte det være i orden at han prøvde å bli fri kaldeernes herredømme og søke støtte i Egypt.

Et menneskehjerte kan bruke mange knep for å begrunne sin vilje og lyst og slippe å ydmyke seg under Guds vilje. Det bedragelige hjertet finner tusen grunner for å bevise at det må være Guds vilje det de selv vil. Og det gjør de i stedet for ganske enkelt å bøye seg under Herren.

Det er så svært det ene punkt:

forlat de onde veier.

Det faller kjøtt og blod så tungt

kun himmelrik å eie.

Men slutten av kapitlet kaster med ett en himmelsk lysstråle inn i det mørke bildet. Det kommer en som er sterkere enn Babels veldige ørn. Det er den sterke helten, Herren selv.

Han tar en liten kvist av den avbrutte sedertoppen og planter det "på et høyt, høyt fjell". Det er på Israels fjell, på Sions berg. Av denne kvisten skulle det bli et veldig sedertre der alle slags fugler skulle bo og søke ly.

Løftet her gjelder Messias, den herlige Guds Sønn. Under hans vinger skal sjeler fra alle folkeslag finne ly.

Ordet her minner om profetien i Jes 11:1: "Men en kvist skal skyte fram av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt."

Det er et herlig Messias-løfte vi har her. Ja, i sannhet - Jesus Kristus er plantet på Sions berg som et herlig sedertre.

"Alle markens trær skal kjenne at jeg, Herren, har gjort et høyt tre lavt og et lavt tre høyt, et friskt tre tørt og et tørt tre grønt. Jeg, Herren, har sagt det, og jeg skal gjøre det" (v. 24).

Trærne på marken er hedningene som stod utenfor pakten. Det høye og grønne tre er kongeslekten fra Davids tid. Den skulle bli fornedret og visne bort under Guds dom.

Men det lave og tørre tre er bilder på Davids hus under straffedommen i Babel. Da ville Herren til slutt opphøye det som var fornedret og tilsynelatende nesten var blitt til intet.

Byggmesteren Josef fra Nasaret med sin hustru Maria lignet nok ikke mye på Davids prektige kongehus. Men det som er foraktet og ringeaktet i verden, har Gud utvalgt (1Kor 1:28).

Vi må likevel fryde oss over dette herlige løftet (v. 22-24). Nesten alle domsprofetier slutter med en lysstråle ute i horisonten. Her er store løfter om en kommende frelser med evig herlighet. Trengselen er aldri det siste ord fra Herren. Nei, det er nåde og atter nåde. Hans navn være lovet i all evighet.

Gå til Esek 18:1-24
Esek 18:1-24
Fra den lyse framtid som en gang skal komme for folket, vender nå profeten igjen blikket mot folket slik som det var på hans tid. Hva stod i veien for at Herrens herlige løfte kunne bli oppfylt?

Intet annet enn Israels gjenstridighet, at de ikke ville omvende seg. De tunge tider i landflyktighet hadde ingen virkning. Hjertet var like hardt.

Ved djevelens list og hjertets hardhet hadde Israels folk satt seg i hodet at trengselen var ufortjent. Det var på grunn av fedrenes synder at de nå hadde det så ondt. De ville ikke se sin egen skyld.

Hjemme i Jødeland hadde det endog oppstått et ordspråk: "Fedrene eter sure druer, og barna får såre tenner" (v. 2). Men Herren refser dem og sier dette ordet ikke er sant i den forstand de nå brukte det. Dette ordspråket nevnes forresten også av Jeremia (Jer 31:29).

Herren fordømmer ordspråket (v. 3) ved at han peker på at alle sjeler tilhørte ham og skulle gjøre regnskap for ham: "Se, alle sjeler hører meg til, både farens sjel og sønnens sjel. De tilhører meg" (v. 4).

Etter skapelsen tilhører alle skaperen og lever av hans livsånd. Ingen sjel kan unndra seg regnskapet for Herren. Men hvert menneske skal også dømmes for seg. Alle har en selvstendig stilling overfor Gud, fordi Gudsbildet ble en gang preget inn i oss.

Der er nok noe sant i dette ordet om at barna må lide for fedrenes misgjerning. Israels barn holdt seg til ordet i 2Mos 20:5 og ble egenrettferdig ved det: "For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd."

Men de utelot det siste uttrykket: "på dem som hater meg." Det er jo sannheten som ligger i dette ordet: For det første vil barn som følger sine foreldre i ugudelighet uten å akte på Guds advarsel, som regel bli ennå verre enn fedrene. De vil overgå fedrene ved å gjøre synden til sin egen.

For det andre vil de bitre fruktene av fedrenes onde gjerninger også ramme barn og barnebarn. Det vil bli til forbannelse for dem så sant de ikke lar seg advare og lede til omvendelse.

Til og med barn som ikke følger sine ugudelige fedre, men vil følge Herrens vei, må lide i sin sjel for slike fedres skyld. De må også ofte lide i det ytre, men Herren vil så la det tjene dem til det gode.

Denne side av saken at Herren vil vende det onde til det gode for de barna som går hans veier, ble fortiet av jødene. Det ble også fortiet at ugudelige barn av ugudelige foreldre selv eter "sure druer" slik at de får såre tenner.

Disse to siste punkt passet ikke for jødene når de ville framstille seg selv som uskyldige martyrer. De talte ikke om at de selv var ugudelige og verre enn fedrene. Saken hadde vært ganske annerledes hvis de selv hadde gått den rette veien.

Meningen med dette ordspråket var ikke å legge skylden på Gud, at han var vilkårlig og urettferdig. Det vantro hjerte knurrer ofte under lidelsene. Hva har jeg gjort som må lide så mye? Og så prøver de å legge skylden over på andre.

Jeremia taler om det på en ganske annen måte og i en helt annen ånd i Klag 5:7: "Våre fedre har syndet, de er ikke mer. Vi bærer straffen for deres misgjerninger."

Hos Jeremia er det ingen anklage mot Gud som hos de vantro jødene. Men det er et klagesukk fra et troende barnehjerte som føler byrden av fedrenes synder. Men selv hater de synden, og de bekjenner sin egen synd slik det står i Klag 5:16: "Ve oss, vi har syndet!"

I det følgende (v. 5-22) viser Herren nå med ugjendrivelig klarhet at hvert menneske står og faller med sitt eget regnskap.

Først (v. 5-9) taler Herren om et menneskes liv som vil vandre etter hans bud og befalinger og avsky synden. Uttrykket "rettferdig" i v. 5 betyr ikke syndfri. Men det har samme betydning som det står om gamle Simeon i Luk 2:25: han var rettferdig og gudfryktig.

Med dette menes altså det troende menneskes iver etter å gjøre Guds vilje. Ordet om at den rettferdige flyr syndens vesen taler om den enkelte synd og ikke bare om synden i sin alminnelighet.

Det skjer mange steder, f. eks. i Sal 15. Hvis man bare taler om synd i sin alminnelighet, går det sløve, harde menneskehjerte utenom og føler seg ikke truffet. Dermed fortsetter man i sin egenrettferdighet.

Et rett forkynnelse om synd må gå inn i de synder som skjer i dagliglivet. Her nevnes først å ete "på fjellene", som betyr å ta del i offermåltider i forbindelse med avgudsdyrkelsen.

Deretter nevnes begjæret, urederligheten og ubarmhjertigheten (v. 6-8). Å hate og sky slike synder er jo kjennetegn som ikke kan mangle hos de som vil tjene Herren.

Et uomvendt menneske kan nok også holde seg fra grove synder, men de gjør det ikke for Herrens skyld. I sitt hjerte tjener de avgudene.

Derfor er det første kjennetegn på et rettferdig menneske, at det ikke vil ha noe å gjøre med avgudene. Det vil bare tjene Herren.

Den som vandrer slik, sier Herren, "han skal for visst leve" (v. 9). Og han lever selvfølgelig ikke ved sine gjerninger, men ved Guds nåde.

Men skulle en rettferdig ha en sønn som "blir en voldsmann", "skulle så han få leve?" sier Herren. Det er nok om han bare bryter ett av disse budene, så er han skyldig i alle.

Den som bare lever i en synd, er jo syndens trell. Og han skal ikke få leve, selv om hans far hadde vært aldri så rettferdig i sin ferd (v. 10-13).

Og denne ugudelige sønn kan selv få en sønn, som så vil vandre slik bestefaren gjorde og ikke som faren. Da skal han sannelig få leve og ikke dø for farens misgjerning. Faren skal selv dø, men ikke sønnen (v. 14-18).

Når det sies at synderen skal dø, må vi ikke forstå det om den legemlige død, men den åndelige. Og det blir den evige død hvis man ikke omvender seg.

Uttrykket "den som synder" betyr altså her å leve i synden. Det ser vi av sammenhengen. Slik er også ordet brukt i apostelen Johannes første brev.

Ved alle disse eksemplene viser Herren oss sannheten om at hvert menneske skal gjøre regnskap for Gud for seg selv (v. 20). Israels folks historie har jo mange levende eksempler på dette. Den troende kongen Hiskia hadde den ugudelige sønnen Manasse. Men Hiskia var selv sønn av en ugudelig far, Akas.

Det er betegnende at de som gikk i rette med Herren, prøvde nå å begrunne sin påstand med Herrens eget ord. I v. 19 hører vi jødenes svar: "Hvorfor skal ikke sønnen bære farens misgjerning?"

Profeten hadde talt om Guds tanke for dem om at ingen skulle lide for fedrenes synder, men alltid for sin egen synd. Man skulle tro at jødene hilste en slik lære velkommen. Men det var den ikke, for da måtte de jo erklære seg selv skyldige til straff.

De egenrettferdige mente heller at de måtte bære andres skyld fordi Gud hadde bestemt det slik. De ville ikke bekjenne sin egen synd. De klaget heller over Guds urettferdighet enn å ydmykt bekjenne sin egen virkelige urettferdighet. Derfor tok de nå Guds ord og spurte hvorfor ikke loven skulle gjelde med hele sin domskraft.

Verden, ja djevelen selv, kan også bruke Guds ord. Men de anvender det alltid i en falsk betydning og tar bare enkelte ord ut av sin sammenheng.

Og det er ord som for øyeblikket ser ut til å passe deres uomvendte sinn. Verdens mennesker bruker ofte ordet "døm ikke" på denne måten for å tilbakevise enhver alvorlig sannhet.

I v. 21-24 fortsetter Herren med å vise hvor langt det var fra hans tanke at fedrenes synder utelukket barna fra å bli frelst. Herren sier at til og med et menneskes egne synder ikke skal fordømme ham hvis han bare omvender seg fra dem (v. 21).

"Ingen av de overtredelser han har gjort, skal tilregnes ham" (v. 22). Det er et ord fullt av nåde. "For den rettferdighets skyld som han har gjort, skal han leve", står det. Det betyr at han finner nåde ved å vende sitt sinn bort fra synden og mot Gud. Det er å leve av nåde ved sin tro.

Og dette vil Herren gjerne skal skje med alle de ugudelige. Han vil at de skal omvende seg slik at han ikke må dømme dem for evig for deres ugudelighet.

"Skulle jeg ha behag i den ugudeliges død? sier Herren Herren. Mon ikke heller i at han vender om fra sin vei og lever?"

Guds ords fiender sier ofte at Det gamle Testamentets Gud er en hjerteløs og kald Gud. Men den som ikke kan høre det inderlige og varme hjertelag i dette ordet, er ganske døv i sjelen.

Men Herren er også en hellig Gud. Han viser miskunn mot dem som omvender seg. Men han ser ikke gjennom fingrene med synden når de som en gang gikk på rettferdighetens vei, vender tilbake til sin gamle ugudelighet (v. 24).

Da vil et slikt menneskes "troløshet" utslette alle hans tidligere gode gjerninger. De vil Han ikke lenger minnes, men synderen må dø for sin synd fordi han sviktet sin Herre.

Ja, Guds nåde er usigelig stor, men vi kan ikke bruke den til å skjule vår ondskap med. "Men Guds faste grunnvoll står og har dette segl: Herren kjenner sine! og: Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra urett" (2Tim 2:19).

Gå til Esek 18:25-32
Esek 18:25-32
Dette avsnittet begynner med å legge et spørsmål på Israels folks samvittighet. Våget de virkelig å si at Herrens vei ikke var rett? Kunne de ikke se at det var deres egen vei som ikke var rett? (v. 25).

Gud var rettferdig og tok ikke hensyn til noe menneske, verken rettferdige eller ugudelige. Dersom den rettferdige falt fra, ble han dømt. Og hvis den ugudelige omvendte seg, fikk han livets nåde (v. 26-28). Slik er Guds rettferdighet.

Herren dømmer ikke den ene for de andres skyld. Det gjorde han bare på Golgata med det frivillige offerlam. Ellers går det som Herren sier her: "Derfor vil jeg dømme dere, Israels hus, hver etter hans veier, sier Herren Herren" (v. 30).

Men Herren vil så gjerne at det skal bli en frifinnelsesdom. Det ser vi i den advarsel som er knyttet til de samme vers: "Omvend dere og vend dere bort fra alle deres overtredelser, for at ikke noen misgjerning skal bli dere til fall!

Kast fra dere alle deres overtredelser, som dere har gjort dere skyldige i! Få dere et nytt hjerte og en ny ånd! Hvorfor vil dere dø, Israels hus? For jeg har ikke behag i at noen skal dø, sier Herren Herren. Så omvend dere da, så skal dere leve!"

Med uimotsigelig klarhet taler dette ordet om omvendelsens nødvendighet. Uten omvendelse, ingen nåde. Uten omvendelse er det bare død.

Ordet sier også like klart hva omvendelsen består i: nemlig å vende seg bort fra alle sine synder, ja, kaste dem bort. Den er først og fremst et hat til all synd, og å vende ryggen til synden som det står i en liten sang:

Vend da rygg av all din styrke

til Guds fiendes herlighet;

den er løgn og død og mørke,

som hvert synderhjerte vet.

Men dernest består omvendelsen også i å "få et nytt hjerte og en ny ånd". Den er ikke bare å legge av det gamle, men også å kle seg i det nye troens sinn og hellighetens Ånd.

Det kan høres underlig ut at Israels hus blir oppfordret til få et nytt hjerte og en ny ånd. Kan et menneske gi seg selv et nytt hjerte og en ny ånd?

Nei. Ved egen kraft kan synderen verken gi seg det ene eller det andre. Men likevel beror det på synderen selv om han noen gang skal få et nytt hjerte og en ny ånd.

Det er nok Herren alene som kan skape det og virke det ved sin Ånd. Men menneskene kan stå imot Guds Ånds gjerning, men det kan også gi Guds Ånd lov.

David ber i Sal 51:1 2: "Gud, skap i meg et rent hjerte." Og slik gjennom bønnen kan du få et nytt hjerte og en ny ånd. Sammenhengen mellom Guds gjerning og vår egen gjerning ser vi så klart i apostelens ord i Fil 2:12-13:

"Så arbeid på deres frelse med frykt og beven (...) For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag."

Men det så ut som om Israels hus ville stå imot Guds Ånds gjerning. Det er en bedrøvet klagesang av kjærlighet som møter oss i dette Guds ord: "Hvorfor vil dere dø, Israels hus?" (v. 31).

Dette ordet gjelder jo ikke bare det gjenstridige Israels folk, men alle de vantro. Ja, det er en underlig og sørgelig gåte at et menneske kan velge døden og forkaste livet. De velger ulykken og elendigheten og forkaster sin egen lykke.

Det vil bli forferdelig på den store dag og høre fra Herren: La det skje som du vil. Men det er for sent å se at man ville sin egen fordervelse.

Herrens hånd er rakt ut til menneskene. "Hele dagen rakte jeg ut mine hender til et ulydig og gjenstridig folk" (Rom 10:21). Livets nådegave ligger ferdig for alle syndere som vil ta imot den. Hvorfor vil du da dø, kjære synder?

Det er ikke etter Herrens vilje at du skal dø. En gang må han da kaste deg ut i det ytterste mørke. Omvend deg derfor, så skal du leve.

Be om et nytt hjerte og en ny ånd. Da kan du også en gang være med i skaren som det er sunget slik om:

Fra de frelstes skare lik en mektig sjø

bruser de: vi skal ikke dø.

Gå til Esek 19:1-14
Esek 19:1-14
Folket blir oppfordret til å klage over Israels fyrster, over de to som allerede var bortført. Det var Joakas i Egypt og Jojakim i Babel.

Jerusalem blir sammenlignet med en løvinne som hvilte blant andre løver og oppdrog sine unger til løver. De andre løvinnene som Israel bodde blant, var hedningene. Og de hadde kjærlighet til verden, var fylt av begjær og ønske om å få mer.

Jerusalem skulle ikke ligne dem, men det ville alltid skikke seg lik denne verden, og være som hedningene. Og som folket var, slik ble kongene. De var rå voldsmenn som ødela og raste i sine lyster etter sin ville natur (v. 2-3).

Den første som nevnes er Joakas. Han ble ført i lenker til Egypt som et vilt dyr (v. 4).

Den andre av løvinnens unger som hun gjorde til hersker, var enda verre. Han ble gjort til hersker da hun så at den første ikke kom tilbake. Han voldtok enkene og ødela byene i landet ved sine onde gjerninger (v. 5-7).

Det må sikte til den onde kong Jojakim. Han var en ganske forferdelig konge. Han ble som den forrige, Joakas, fanget av hedningene i en grav. Det sikter til måten man fanget løver på. Man grov et dypt hull i jorda som de styrtet ned i.

Her står det at de satte Jojakim i lenker med krok i nesen, satte ham i et bur og førte ham til kongen i Babel, til "en fast borg".

Fra profeten Jeremia vet vi at han døde på veien og ble slengt hen på marken et stykke utenfor Jerusalem (Jer 22:19). Så han nådde ikke fram til Babel.

Noen fortolkere har ment at det var den unge kong Jojakin det er tale om her, at han virkelig kom som fange til Babel. Det kan også være slik.

Klagesangen her går jo bare ut på å vise at de som ville skikke seg lik med hedningene, ble overgitt i hedningenes vold.

Det er også noe profetisk i denne klagesangen. For det som var skjedd med de to før omtalte kongene, skulle også komme til å skje med Sidkia. Slutten av dette kapitlet (v. 10-14) sikter åpenbart til dommen over Sidkia.

Først skildres (v. 10-11) hvorledes Jerusalem lignet et herlig, fruktbart vintreså lenge folket "levde i ro" og var lydig. Det hadde sterke greiner som raget høyt mot sky. Greinene betyr her kongene i landet.

Men så ble vintreet rykket opp som om det var rammet av et lyn. Det ble kastet til jorden og tørket ut av ørkenstormen. Det er bilde på kaldeernes makt (v. 12).

Fra greinene gikk det ut ild. Det betyr kongen og stormennene, for kong Sidkia fortsatte å leve i ugudelighet. Og da nedkalte han Guds vredes ild over seg.

Nå ble vintreet plantet i "ørkenen, i et tørt og tørstende land". Det betyr her landflyktigheten midt i et hedningeland. Det vannet som treet stod i før (v. 10), er bilde på Guds velsignelse, den rike nådens elv.

Men det tørre, tørstende landet er den tilstand folket var i under landflyktigheten. Da var de utelukket fra mange av de hellige nådens kilder.

Og nå var det ikke noen sterk grein mer på det ødelagte treet, og som kunne brukes som hersker. Profeten ser at kongespiret er knekket og brutt av (v. 12).

Klagesangen her dreier seg altså om tre kongespirer. To herskere er allerede avbrutt og en skulle snart brytes av.

Kapitlet slutter med dette: "Dette er en klagesang, og til en klagesang skal det bli." Det var altså ikke bare en klagesang i fantasien, men at den siktet til en sørgelig virkelighet som snart skulle bli åpenbart.

Profetens klagemål var liksom sæden, og fra den ville det liksom vokse fram en stor høst av klagemål i folket. Ja, det ble sannelig klagesang, det vitner Sal 137 om. Den skildrer israelittene som gråter ved Babels elver.

Og det vil bli klagesang for hvert eneste menneske som ikke akter på den store salighet som tilbys. De lar sin egen natur råde, løven som bor i dem og slipper Barabbas fri.

Nå lyder også klagen fra alle Herrens vitner, de klager over vantroen. Denne klagesangen blir nå hånet og ofte betraktet som dømmesyke og tåpelighet. Men den vil en gang få gjenlyd i den fryktelige klagesang som skal lyde fra de fortapte med gråt og tenners gnissel.

Det er godt for den som i tide lar Herrens vitners klage få trenge inn i sin sjel. Slik kan de lære å klage over seg selv og sitt onde jeg!

Da kan klagesangen forvandles til en frydesang som aldri tar slutt. Det er frydesangen over ham, Sions sanne og hellige konge. han har legedom i sine sår for alle bedrøvede synderhjerter.

Denne sorgen etter Gud er en klagesang som ikke skal bli "til en klagesang", som det står her. Den skal bli til en jubelsang.Det gjelder jo klagen hos alle Guds sanne barn, den skal en gang bli til frydesang og jubel. Guds folk kan synge:

Under dine vingers skygge

la kun korsets byrde trykke,

klage lyde på vår gang;

Fader, dine visdomshender

kors til seirens palme vender,

klagerop til jubelsang! Gå til Esek 20:1-49
Esek 20:1-49
Esekiel fikk igjen besøk av noen av Israels eldste. De kom for "å spørre Herren". Men det de ville spørre om, var en styggedom for Herren. Det var alltid det samme de pønsket på tross alle klare ord de hadde fått fra Herren gjennom profeten.

De ville ha befrielse for folket uten å ta imot Herrens tukt og uten omvendelse. De ville ikke høre at det måtte skje en fullstendig forandring i folkets hjerte.

Men de ville gjerne høre trøsteord som kunne styrke dem i deres falske håp. De så ikke på Guds rikes sak, men ville bruke profeten som spåmann for å tilfredsstille sin egen nysgjerrighet om framtida.

Israels barn står som et sørgelig forbilde for alle de mange vantro menneskene. På tross av alle Guds klare ord om nødvendigheten av å vende om, håper de stadig på at det skal gå godt uten omvendelse og hellighet.

Men Herren ville slett ikke svare disse eldste. Vi hørte i Esek 14 at Herren sa til profeten at han skulle tale dom. Her skjer det samme. Han skulle tale dommens ord over slekta og vise dem fedrenes styggedommer og Guds langmodighet.

Og så gjennomgår Herren Israels historie for de eldste. Han viser dem at overskriften over deres historie med rette kan være slik: Gjenstridig fra slekt til slekt.

Herren begynner med å peke på sine velgjerninger mot folket fra den gang han førte dem ut av trelldommen i Egypt (v. 5-6). Men folket hadde vært gjenstridig og ville ikke skille seg fra avgudene i Egypt (v. 7-8).

I Jos 24:14 ser vi at folket hadde tjent avgudene allerede i Egypt. Bare på grunn av sitt hellige navn førte Herren dem ut av Egypt (v. 9).

Nå viser Herren dem videre hvorledes det hadde gått under ørkenvandringen. Herren hadde gitt dem sin hellige lov som en lykt for deres fot (v. 10-11).

Han hadde gitt dem sabbaten som det store paktstegnet mellom dem og ham. Det var tegnet på at de var helliget av Herren til å være hans eiendomsfolk i motsetning til alle andre folk (v. 12).

Men Israels hus hadde forkastet Herrens lov og vanhelliget hans sabbat (v. 13). Vi hører nok ikke noe om at folket vanhelliget sabbaten i Mosebøkene. Men de holdt den ikke etter dens ånd mens de var i ørkenen. Det kan bare den som virkelig i sannhet vil tjene Herren.

Herrens dag er ikke holdt hellig selv om man ikke arbeider. Med rette er det blitt sagt: Du skal holde opp med ditt arbeid, for at Gud kan ha sitt arbeid i deg.

Herren sparte folket bare for sitt navns skyld. Derfor gjorde han ikke ende på dem der ute i ørkenen, selv om mange av dem måtte død der ute (v. 14-17).

Den unge slekt fikk da lov til å nå det som de gamle ikke fikk nå på grunn av sin vantro. Herren gjentok på nytt sine lovbud for denne unge slekt. Hele femte Mosebok innprenter på nytt lovens bud for den unge slekt da folket stod i nærheten av Kanaan i Moabs land (v. 18-20).

Men barna vandret heller ikke etter Guds bud, men holdt sine fedres "bud" (v. 18). Ja, det er underlig nok at de ugudelige skikkene også kalles bud. Djevelen og verden har også sine statutter og faste skikker og sedvaner. Og verdens mennesker følger dem med stor nøyaktighet.

Bare på grunn av sitt hellige navn lot Herren dem komme inn i Kanaan (v. 21-22). For hans navn måtte ikke bli vanæret for øynene på hedningene.

I ørkenen hadde Herren truet med å spre dem blant hedningene. Og det ble alvor da de var kommet inn i Kanaans land. Dommen begynte med at Herren overgav dem til deres eget sinn.

Det er den frykteligste straff et menneske kan få å bli overgitt til den synd de har lyst til å tjene. Da vil de merke syndens trelleåk for alvor.

Det er betydningen av ordet i v. 25. Der sier Herren: "Derfor gav jeg dem også bud som ikke var gode, og lover som de ikke kunne leve ved."

Det er selvfølgelig ikke Mose lov som menes med dette. Det er avgudsdyrkelsens skikker og bud som djevelen styrte kanaanittene med. Gud overgav folket til dem for at de kunne styre sin lyst og kjenne hvem som var Herren (v. 23-26).

Deretter nevnes i v. 26 de forferdelige barneoffer. Israels folk lot sine førstefødte "gå gjennom ilden" til ære for Molok. Og denne avgudsdyrkelsen besmittet Israel. Og de fikk sannelig merke avgudsdyrkelsens jernhæl. Avgudenes øverste leder er en grusom herre.

I Rom 1:24 møter vi den samme tanke. Gud overgir de som elsker synden inn under syndens ødeleggende makt. Det står jo om hedningene: "Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom."

I v. 27-29 peker Herren på deres avgudsdyrkelse på haugene eller under trærne ute i det fri. Særlig var avgudsdyrkelsen på haugene alminnelig. Man kunne nesten ikke høre ordet "haug" uten å tenke på tilbedelse av avgudene.

Disse haugene førte i sannhet ikke menneskene oppover, men nedover i helvetes mørke. Den dag i dag finnes det mange hauger der menneskene tilber sine avguder.

Det kan være deres egne tanker og forstand der de tilber sitt eget jeg og blir egenrettferdig. Nei, de rette hauger er Sions berg, de himmelske fjell, og de løfter i sannhet oss oppover.

Slike falske hjerter vil Herren ikke svare. For spørsmålet fra dem er ikke en alvorlig lengsel etter sannheten. Men de har andre uedle motiv.

Derfor tidde Herren også da han stod for det høye råd og for Herodes denne smertens natt på veien fra Getsemane til Golgata.

Men de fikk likevel et svar om enn på en helt annen måte enn de hadde tenkt seg. For Herren vet hva de tenkte, nemlig dette: "Vi vil være som hedningene" (v. 32).

Ja, det uomvendte menneske å være som de andre. De vil være lik mengden og skikke seg lik med denne verden. Og det var det jødene alltid strebet etter. De ville bli som hedningene.

Så lite skjønte de av sin høye nådestand, at de hastet etter å komme ut i smusset.

Men Herren kommer nå (v. 33-37) med en merkelig profeti. Vi kjenner oppfyllelsen av den inntil denne dag: Jødene skulle aldri bli som hedningene. De skulle alltid være et folk for seg selv. De kunne aldri smelte sammen med de folkene de bodde sammen med.

Ordet i v. 34 sikter til dette. Jødene skulle alltid holdes borte fra de folk de bodde iblant. Og de skulle samles sammen fra disse folkene som et eget folk.

Også uttrykket: "Jeg vil føre dere til folkenes ørken" sikter til det. Det betyr at jødene skulle leve og bo midt iblant fremmede folk, men likevel skulle de være ensomme og alene som om de var midt i en ørken.

Det er denne ørkenen (mange av) jødefolket befinner seg i den dag i dag. Og det passer godt på jødefolket! Hvor de enn bor, er de alltid noe for seg selv. Mange jøder i våre dager har forsøkt på alle måter å smelte sammen med de folk de bodde iblant. Men det er forgjeves.

Ordet i v. 34 kan ikke bety Israels hjemkomst fra landflyktigheten i Babel eller andre ganger. Det ser vi av tilføyelsen: "med utøst harme".

Den hjemkomst fra folkene som omtales her, blir altså skildret som en guddommelig vredesdom. Men det ville hjemkomsten til deres gamle land ikke være.

Dette ser vi også i v. 35. Der står det hvor Herren ville føre dem til, nemlig til "folkenes ørken". Det var til den ensomme vandring blant de mange folkeslag. Og der i denne folkeørken ville Herren gå i rette med dem slik han gjorde det i ørkenen ved landet Egypt (v. 36).

Og de ville ikke slippe fra ham. Hans "hyrdestav" skulle lede dem også når Han tuktet dem. Og de skulle ikke komme seg ut av "paktens bånd".

Det bånd Gud hadde bundet mellom seg og Israels barn skulle de ikke kunne sprenge i stykker. Men i lange tider viste det seg som en forherdelsesdom på grunn av deres vantro. De skulle fortsette å være Israel, selv om det var et Israel etter kjødet.

Men Herren ville ikke slippe Israel hvor mye de så slet i båndet for å få det til ø løsne. For Herren fortsatte å holde på dem med sin sterke arm som han tuktet dem med. Men bak dette lå det en inderlig kjærlighet til folket.

Herren ville rense dem gjennom tukten, dra dem gjennom smelteovnen. Til slutt ville alt slagget være renset ut. De gjenstridige, frafalne jødene ville Herren en gang rense ut av folket.

Men det skulle ikke skje ved at de smeltet sammen med fremmede folk, slik de selv ønsket. Nei, det skulle stå fast til det siste det som står i v. 34 og som gjentas i v. 38. Herren ville føre dem ut av det land der de bor som fremmede. Han ville isolere dem og hindre dem i å bli en del av landet i dypere forstand.

Men ingen av dem skal komme til Israels land. Når Herren en gang fører det folk han har renset, hjem til landet, vil det bli et hellig folk som drar hjem.

Alle de frafalne jødene som spottet det hellige, må fortsette å vandre omkring i verdens ørken. De er fremmede og ensomme, og det er mange av dem i vår tid også.

Men Herren vil få et Israel til slutt, og det vil høre på ham og ikke lenger vanhellige hans hellige navn (v. 39). Det taler også de følgende vers om (v. 40-43).

Israel kan, sier Herren: "Gå av sted, dyrk hver sine motbydelige avguder!" Men "siden" skal Herrens tanker vinne seier. Hele det frelste, rensede Israel skal en gang samle seg på Sion.

Da vil Herren ha behag i deres offergaver, og da vil han føre dem ut fra folkene. Det skal ikke skje på den gamle måten ved å la dem gå ut som et eget folk i ørkenen. Da vil han lede dem hjemover og tilbake til Israels land.

Da skal deres hjerte være annerledes enn nå. "Der skal dere komme i hu deres ferd og alle de gjerninger som dere har gjort dere urene med, og dere skal vemmes ved dere selv for alle de onde gjerningene som dere har gjort" (v. 43).

"Dere skal kjenne at jeg er Herren." Men ikke bare jødene skal kjenne det. Nei, også hedningene skal undre seg og se det, som Herren sier: "Og jeg åpenbarer min hellighet på dere for alle hedningefolkenes øyne" (v. 41).

Ja, på tross av folkets lange og hårdnakkede motstand vil Herren likevel føre Israel til evig frelse. Men det vil skje av hans frie nåde. "For mitt navns skyld," sier Herren, "og ikke etter deres onde ferd og deres skamløse gjerninger, Israels hus."

De siste vers i kapitlet (v. 45-49) er begynnelsen på en ny profeti som Herren gav profeten. Han skulle vende sitt ansikt mot sør, det vil si mot Juda land. For profeten var i Kaldea som hele tiden kalles landet i nord.

Han skulle profetere mot "skoglandet i sør". Skogen er bilde på en folkemengde og betyr her Juda folk. Hans ord skulle falle som dråper, sier Herren.

De var som tunge regndråper, dels for å vise hvor de kom fra, nemlig ovenfra, fra Herren. Og dels skulle det vise den makt de hadde. Dråper kan jo til slutt makte å hule ut en stein.

Herren vil tenne ild på skogen, og ilden skal fortære både de grønne trær og de tørre. Han vil altså ødelegge både de rettferdige og de urettferdige.

Dommen over Jerusalem rammet jo alle jøder. Men dermed ble den store kløfta mellom de troende i folket og de mange vantroende ikke utslettet. Selv om to lir det samme, behøver det ikke å være på samme måten. For de som elsker Herren, må alle ting tjene til det gode.

"Den flammende ilden" er krigen fra kaldeerne. Og den skulle jødene ikke makte å slukke med alt sitt strev. For den var fra Herren. "Alt kjød skal se at jeg, Herren, har tent den. Den skal ikke slokne" (v. 48).

Menneskene har ofte hatt det så travelt med å slukke den evige vredes ild. Herren har sagt at den brenner i helvete. Også den er tent av Herrens hellige vrede og vil aldri slukkes.

Denne ilden skal "svi alle ansikter far sør til nord". Det betyr at krigen skal gå over hele folket fra den ene enden av jødeland til den andre.

Kapitlet slutter med at profeten klager til Herren over at Israels barn alltid sa: "Han taler jo bare i lignelser!" På den måten skjulte de seg og påstod at talen var uklar, og at de ikke forstod det han sa. Men de forstod det ganske godt. Ordet var tydelig nok, de ville bare ikke forstå det.

Verdens mennesker har alltid smutthull de kryper inn i når de stilles overfor Herrens ord. Taler man i lignelser og bilder, heter det at de ikke forstår det. Man vil ikke høre historier.

Men taler man med rene ord uten lignelser, heter det at man er altfor nærgående og for personlig.

Men når Esekiel måtte klage over at de vantro ikke tok imot hans forkynnelse, har Herrens tjenere nå til dags ingen grunn til å vente bedre kår.

Det hører med til de lidelser som Guds sanne tjenere må oppleve alle steder til alle tider. Den alvorlige sannheten er alltid vanskelig å høre. Men det er likevel bare den som har seieren med seg.

Gå til Esek 21:1-17
Esek 21:1-17
Forrige kapittel sluttet med at profeten var bedrøvet og talte om at folket avviste hans forkynnelse. De unnskyldte seg med at han talte i lignelser.

I dette kapitlet taler Herren uten lignelser. "Herrens sverd" er hovedinnholdet i hele dette avsnittet. Herren ville dra sitt sverd av sliren, og det skulle fare ut "mot alt kjød", både mot "rettferdige og ugudelige".

Det betyr at det ville bli en folkedom der også de rettferdige ville få sin del av trengslene. Men forskjellen blir at de rettferdige blir renset gjennom trengselen mens de ugudelige omkommer.

Slik vil det også bli i de siste dager. I 1Pet 4:17 står det: "For tiden er kommet da dommen skal begynne med Guds hus." Tanken om at de rettferdige skal slippe de siste tiders trengsler, er avgjort ubibelsk. Irvingianerne lærer det.

Sliren som Herrens sverd gjemmes i, er Guds langmodighet. Men det er Herrens sverd, selv om han bruker mennesker som sine redskaper. Det gjorde han mot Jerusalem ved at han først brukte kaldeerne og senere romerne.

Ordet om sverdet som Herren drar ut av sliren, ble dette ordet lagt i profetens munn (v. 1-5). Deretter ber han profeten om å stønne. Slik skulle han tilkjennegi sin bitre sjelesmerte med dype sukk slik man sukker under stor smerte.

Når Israels barn spurte ham hvorfor han sukket slik, skulle han forkynne at det kom en fryktelig dag. Det var ennå bare en "melding" om dagen, men han skulle tilføye: "Se, det kommer, det skal skje, sier Herren Herren" (v. 6-7).

Profeten skulle med sine dype sukk også i det ytre tale om den grufulle smertens dag som skulle komme over Jerusalem. Når Herren ville at profeten skulle sukke slik at alle kunne se det, betyr det at Herrens tjener ikke skulle skjule denne smerten. Han skulle åpenbare smerten over vantroen og den grusomme slutten på den.

Men det er ikke godt for de som er årsak til disse sukk. Heb 13:17 sier nettopp at når de åndelige veiledere må sukke når de gjør sin gjerning, da blir det ikke til gavn for dem de sukker over. For sukket fra Herrens tjenere blir en tung dom over de gjenstridige.

I det følgende (v. 8-17) blir det kvasse og blanke sverds domsgjerning malt for oss i et mektig språk. Det er som om man gjennom ordene kan se sverdet lyne og blinke. Og Herren oppfordrer profeten til å rope og hyle og slå seg på hoftene i den dypeste smerte (v. 12).

Det var sannelig ikke noe å glede seg over at Juda-kongen nå reiste seg som forræder til opprør med sitt septer mot det kongesepter Herren hadde satt ham under.

Her kaller Herren ham "min sønn". Etter utvelgelsen skulle han nå være et forbilde på Guds Sønn.

I v. 10 heter det: "Eller skulle vi glede oss, du min sønns stamme, du som forakter alt tre?" Den danske bibeloversettelsen forklarer uttrykket "alt tre" som hvert annet kongesepter.

Gud selv hadde jo lagt Babels septer som et åk over folket. Men det er ingen glede i å reise seg mot åket, hvor tungt vi enn føler det når Herren har lagt det der.

Men det er glede i å bøye seg under åket med et ydmykt og saktmodig hjerte. Da erfarer man at Herrens åk er gagnlig og han byrde er lett.

I v. 13 står det alvorlige ordet: "En prøvelse er for hånden!" Igjen og igjen hadde Herren forsøkt å lede folket til omvendelse ved å tukte dem flere ganger. Igjen og igjen hadde han også kalt dem ved sine profeter.

Nå var det siste prøve skjedd. Men den hadde bare åpenbart at folket på sin side hele tiden prøvde å riste av seg Herrens åk. I ukuelig selvtillit innbilte Jerusalem seg at deres septer nok skulle holde stand mot alle andre septer. Derfor opptrådte Sidkia med hån mot Babel og ville ikke ydmyke seg under Guds vilje.

Til dette svarer Herren: "Og hva skulle den ramme om ikke den stammen som forakter tukt, sier Herren Herren" (v. 13). Og svaret ligger i selve spørsmålet.

Det septeret som håner er opprøreren Sidkia, og han skulle ikke holde stand. Sverdet skulle bli "dobbelt, ja tredobbelt" og ramme til høyre og til venstre. Også den store skulle bli slått, og det var stormennene i Babel.

Og kongen selv skulle snart være en blind mann. Men først skulle han se sine barn bli slaktet for sine øyne.

I v. 17 sier Herren: " Og jeg vil slå hendene sammen og stille min harme. Jeg, Herren, har talt." Han hadde også bedt profeten om å "slå hendene sammen" (v. 14). Dette betyr den hellige vrede hos Herren og hos profeten en dyp frykt.

Det ligger en alvorlig lærdom for Guds folk til alle tider i dette ordet: En prøvelse er for hånden. Det minner oss om å akte på Herrens tukt i tide.

Alle Guds barn kjenner Åndens minnelse når vi gav etter for synden. Og Herren kan ha sverdet i sliren i lange tider. Vi har en langmodig Gud.

Men fortsetter hjertet å være lunkent og gi etter for synden på tross av Åndens minnelse og samvittigheten, da kommer en gang den siste prøve. Og ve det menneske når Guds langmodighet brister!

Det hjerte som slik prøver krefter med Guds langmodighet, kan ende i forherdelse.Synden blir til slutt herre i hjertet. Og det reiser sitt hånende septer mot Herrens åk og hans hellige vilje.

Herren vil hjelpe alle Guds barn til å ydmyke seg, og i tide bryte med det sinn som Herren ikke tåler. Ellers kommer sverdet en gang. Det er dommens kvasse og blanke sverd, og da er det for sent.

Gå til Esek 21:18-27
Esek 21:18-27
Profeten fikk beskjed om å tegne to veier på en murstein, antagelig i likhet med befalingen i Esek 4:1-2. Begge veiene skulle gå fra ett land. I begynnelsen skulle de altså gå parallelt, men senere skulle de gå hver sin vei.

Ved veiskillet skulle profeten tegne en hånd, det vil si en veiviser. Hånda skulle peke mot de to byene som Herrens sverd skulle komme. Den ene veiviseren skulle peke mot ammonittenes hovedstad, Rabba. Den andre skulle vise mot Jerusalem (v. 19-20).

Dette skulle tale om at "Babel-kongens sverd" var Herrens redskap. Det skulle komme fra Babel og dra fram til dette veiskillet. Der ser vi kongen av Babel stå, og han er i tvil.

Skulle han la sverdet først gå mot Rabba eller først mot Jerusalem. Profeten viser oss i ånden hvorledes Babel-kongen søker råd på forskjellige måter, som hedningene gjorde i tvilstilfeller. Her nevnes tre slike måter: "Han rister pilene, han spør husgudene, han ser på leveren" (v. 21).

Å riste piler bestod i å skrive de to navnene på hver sin pil, legge pilene i koggeret og så trekke en av dem. Denne loddtrekningen var meget alminnelig. Vi finner det lenge etter både hos arabere og grekere.

Å spørre husgudene var også en måte. Husguder var små bilder som hedningene hadde i sine hjem. Vi vet ikke hvorledes de bar seg åt når de spurte dem. Det var slike husguder Rakel tok med seg da Jakob flyktet bort fra Laban (1Mos 31:19).

Det tredje som nevnes var å se på leveren. Det bestod i å betrakte leveren av offerdyrene og slik bli klar over om noe skulle lykkes eller ikke. Da la man vekt på fargen på leveren, samt størrelse og form.

Men på alle tre måter skulle Babel-kongen få fram Jerusalem - den skulle rammes. Herren stod her bak den hedenske spådommen og ledet det slik at Babel-kongen kom til å gå den vei Herren ville.

Men Herren anerkjenner ikke med dette de tåpelige hedenske måter å spå på. Men han kan bruke sin makt. Han kunne tvinge Bileam til å velsigne mot sin vilje (4Mos 22:35). Han kunne få Kaifas til uten selv å vite det å forkynne det store evangelium om at en skal dø for alle (Joh 11:49). Han kunne selvfølgelig også lede Babel-kongen på rett vei.

I v. 22 har vi skildringen av hvorledes beleiringen av Jerusalem skjedde. Men det står også at Jerusalems barn ennå ikke ville tro at det var alvor.

De betraktet Babel-kongens loddkasting som en "tom spådom". Og de beroliget seg med de mange løfter Gud hadde gitt folket, at Gud hadde gitt dem "de helligste eder".

De ville ikke se at Guds løfter bare gjaldt det sanne Israel, de oppriktige av hjertet. Hadde deres hjerte vært rett for Herren, hadde de også hatt rett i at Babel-kongens varsel bare var en tom spådom. Da hadde de også hatt rett til å trøste seg med Herrens løfter.

Men nå stilte saken seg ganske annerledes. De hadde Gud mot seg, mens Gud var med Babel-kongen. For han var sverdet i Guds hånd.

Dette ville Herren minne dem om, ja han minnet dem om deres misgjerning ved at deres "overtredelser åpenbares". Og deres synder viste seg i alt de gjorde. Og det er ikke godt å bli minnet om synd og overtredelse (v. 24).

Og nå vender ordet seg direkte til Israels fyrste. Med tanke på dommen kalles han: "Du dødsdømte, du ugudelige, du Israels fyrste" (v. 25). Og den fryktelige dommen forkynnes nå for folket.

Begge de to grunnpillarene som det jødiske folk hvilte på som Guds utvalgte folk, skulle ødelegges. Det var ypperstepresten og Davids kongedømme (v. 26).

Tre ganger lyder profetordet: "Jeg vil vende opp ned" om folket (v. 27). Og det ble i sannhet vendt opp ned på en fryktelig måte. Og det var høsten etter den onde sæd folket hadde sådd.

Det jordiske kongedømme for Davids hus ble ikke opprettet igjen etter landflyktigheten. Og det jødiske embete som yppersteprest var etter hjemkomsten fra Babel bare en skygge av dens tidligere herlighet. Paktens ark var ikke i Serubabels tempel. Folkets høyhet lå nedtrykt i støvet.

Ordet forkynner: "Det høye skal fornedres." Men det forkynner også: "Det lave skal opphøyes" (v. 26).

I denne veldige profetien har vi igjen et mektig lysglimt fra det Messias-lyset som skal komme. Det er en stråle av hellig håp midt i mørket som snur opp ned på alt.

Løftets ord lyder slik: "Heller ikke med dette (opp ned) skal det bli, inntil han kommer som retten tilhører, og jeg gir ham den" (v. 27).

Vi behøver ikke å spørre hvem han er. Det er han som gjenreiste Davids falne hytte. Det er Messias, den store Davids Sønn. Ham tilhører retten. Herren har gitt den i hans hånd.

Slik vitnet senere apostelen Paulus i Aten (Apg 17:31): "For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet. Dette skal skje ved den mann som han har utvalgt til det."

Denne omveltningen skal en gang bli forvandlet til fred og himmelsk harmoni ved Messias, vår høylovede Frelser. Løftet her minner om den døende Jakobs profeti om fredsfyrsten Siloh som skulle komme (1Mos 49:10).

v. 26-27 peker ut over landflyktigheten i Babel og mot senere tider. I mange hundre år har Israel nå vært uten ypperstepresten og Davids kongetrone. Folket har opplevd en "omveltning" i nitten hundre år.

Men dette ordet har en herlig trøst for "det sanne Israel" om at denne omveltning ikke alltid skal vare ved. Messias kommer igjen, og da skal han endelig opphøye det nedtrykte Israel.

Og med Israels omvendelse begynner jubelåret på denne jord. Først kommer tusenårsriket der Messias skal regjere med sitt septer. Da vil kveldsfreden lyse ut over den gamle, syndige jord.

Deretter har vi den nye jord med evig fred. Det er når Messias har holdt dom for siste gang fra den store, hvite trone ( Åp 20:11). Det venter Guds folk på.

Jeg venter der Herre Jesus til dom,

hvert øyeblikk ser jeg meg om.

Hastig du komme kan og bratt

i hver en ting ved dag og natt.

La brenne mitt hjertes lampe beredt

i tro, i håp og i kjærlighet.

Jeg sover eller våker, da er jeg din,

jeg lever eller dør, da er du min.

Gå til Esek 21:28-32
Esek 21:28-32
Kapitlet slutter med å tale om dommen over Ammons barn. De frydet seg ved å le hånlig da Jerusalem falt. Dommen skulle begynne fra Guds hus. Jerusalem skulle først for sverdet.

Ammons barn står her som forbilde for verden, og de skulle også få sin lønn. Til slutt skulle det bli lys for Jerusalem og fred etter omveltningen. Men over Ammon lyder det bare dom.

Ammonittene så Babel-kongen først ta veien til Jerusalem. Han gjorde detfordi spådomstegnet viste det, men i virkeligheten var det Herren som ledet ham.

Da frydet Ammon seg og tok det som et fribrev for seg selv, selv om de også hadde vært med i opprørsplanene mot Babel. Sendebud fra Ammon hadde jo også vært til stede den gang Sidkia sammen med de andre små folk hadde lagt opp råd mot kong Nebukadnesar (Jer 27:3).

Den gang hadde Ammon vært vennlig mot Juda. Men da Jerusalem falt, viste det seg hvordan vennligheten var. For da frydet Ammon seg og beviste slik sannheten i ordet om at "verdens kjærlighet er hat".

Ammons barn hadde beroliget seg med "falske syner" og de som "spår løgn" (v. 29). Dette betyr at ammonittene trøstet seg med at Babel-kongen ble ledet mot Jerusalem ved tegnet.

Men Herren forkynner dem ved Esekiel at den tillit de hadde hatt til slike hedenske spådomstegn, skulle bli til skamme. For de så ikke at Herrens hånd var bak dette.

Det samme sverdet som slo i hjel de ugudelige israelittene, skulle felle Ammons barn, Det skulle slå dem til jorden, så likene skulle ligge "på halsen til de dødsdømte ugudelige" (v. 29). Det betyr at de skulle ligge side om side med de falne israelittene.

Ammons motstand var unyttig. "Stikk sverdet i sliren igjen!" Slik roperprofeten. Ammon skulle falle i sitt eget land (v. 30). "Jeg vil gi dere i ville menneskers hånd, de som er mestere i å ødelegge." Det er i sannhet en sørgelig ros for folket i Babel. (v. 31).

Og slutten for Ammons folk skulle bli slik etter Herrens ord: "Ingen skal mer komme deg i hu." Selv om Ammons barn ikke straks ble utryddet, skjedde det likevel etter hvert. I mange hundre år har navnet på dette folket vært utslettet, og ingen husker lenger landet hvor de bodde.

Guds ord viser oss alltid forskjellen i dommen mellom Israel og verden. For den siste kjenner ordet bare lys hvis de vil omvende seg og underordne seg Israels lys.

Alle andre har etter Guds ord bare dom i vente. For de vedblir å være Ammons barn eller bli i denne verden. Men Herrens Israel skal ikke gå til grunne, uten at det gjør seg til ett med verden.

For Israel lyser alltid løftet i det fjerne, også midt i dommens mørke trengselstid. Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall (Rom 11:29).

Gå til Esek 22:1-22
Esek 22:1-22
Profeten for befaling fra Herren om å regne opp "blodstadens" "styggedom" og å dømme byen på Herrens vegne. Herren nevner to hovedsynder, nemlig at de har utøst blod og avgudsdyrkelse.

Disse syndene førte til at målet ble fullt, og folket ble "til hån for folkene og til spott for alle landene" (v. 1-5).

Det som står i v. 5 er jo blitt oppfylt på Israels barn: "De land som er nær, og de som er langt borte fra deg, skal spotte deg, du med ditt utskjemte navn og din store forvirring!"

Og navnet "jøde" har vært et spottenavn, og det er det den dag i dag mange steder!

I v. 6-12 nevnes mange av disse fryktelige syndene som Israels barn gjorde med stor frekkhet på Esekiels tid. Fyrstene drev med blodig vold, de brukte "sin arm til å utøse blod" så langt de maktet (v. 6).

De ringeaktet alle Guds bud overfor de som hadde mest krav på ærefrykt og barmhjertighet. Det var foreldre, fremmede, farløse og enker (v. 7). De foraktet og vanhelliget Herrens helligdom og sabbaten (v. 8).

Løgn og baktalelse florerte, avgudsmåltider "på dine fjell" var dagligdagse begivenheter (v. 9). Man utførte all slags uanstendighet og utukt (v. 10-11). Dommerne tok imot bestikkelse. Pengefolk tok ågerrenter og bedrog sin neste (v. 12).

"Og meg glemte du, sier Herren Herren."

Det er fryktelige bilder profeten maler for oss her. Det er av syndens ville vesen, de frekkeste og råeste ytringer av det onde.

Herren sier liksom å slå hendene sammen i hellig harme over alt dette djevelskapet (v. 13). Nei, med slike hjerter og slike besmittede hender skulle de ikke "holde stand" i dommen (v. 14).

Ved å atspre dem blant hedningene ville Herren gjøre slutt på all urenhet, så de ikke lenger skulle leve i den som de ville (v. 15). "Du skal bli vanhelliget ved din egen skyld for folkenes øyne, og du skal kjenne at jeg er Herren" (v. 16).

Ja, man kan bare bli helliget ved Herren, men vanhelliget kan man bli ved seg selv. Fortapelsen kommer av seg selv, men frelsen kommer bare ved omvendelse til Herren. Det er dårens drøm at en synder kan gjøre seg selv skikket for himmelen. Nei, man kan bare gjøre seg selv rede til helvete.

I v. 16-22 skildrer Herren den kommende dom ved et bilde. Han ligner den med en smelteovn der han vil legge folket. Han vil puste vredens ild over dem, for de er slagg som det ikke er noe edelt metall i.

Ve det folk og ve det menneske som man bare kan ligne med slagg som blir gjort til intet i smelteovnen. Der kan bare det edle metallet bestå.

Men ordet her minner også Guds barn om at Herren ikke kan tåle slagget. Det må bort, og derfor må Guds barn også inn i smelteovnen. Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler (Apg 14:22).

Men for de sanne Guds barn som også pines av slagget vi finner hos oss, blir dette ordet et evangelium. Det er et budskap om utfrielse at slagget blir tilintetgjort. Det blir en lykkelig stund når Herren er ferdig med oss, og da blir Guds barn som det reneste sølv.

Den store Mester kommer,

som smelter sjel og sinn,

han sitter ved hjertegruen

og ser i sjelene inn.

Gå til Esek 22:23-31
Esek 22:23-31
Profeten fortsetter på Herrens bud å forkynne folket dets synder. Herrens ord lød til ham: "Menneskesønn! Si til henne: Du er et land som ikke er renset, som ikke har fått skyllregn på vredens dag" (v. 24).

Meningen med dette ordet er at folket på tross av dommens "skyllregn" så ut som om det ikke var kommet regn. De var ikke blitt renset, ellers vil et skyllregn gjøre det.

Men man kunne ikke merke det på folket at Herren hadde sendt dem tukt. De var like besmittet, som om de aldri hadde fått en dråpe av tuktens veldige regnbyger.

Landet var fullt av falske profeter, av djevelske profeter som "fortærer menneskeliv" og gikk omkring som "en brølende løve". Det samme bildet brukes jo i Det nye Testamentet om Satan selv (1Pet 5:8).

Landet var fullt av vantro prester. Disse prestene gjorde "ingen forskjell mellom hellig og vanhellig". De lærte heller ikke folket å "skjelne mellom urent og rent" (v. 25-26).

Stormennene i folket var som blodtørstige ulver (v. 27). Og mens alt dette skjedde, søkte de falske profetene å dekke over råttenskapen med å stryke over med løs kalk (v. 28).

De forsøkte å pynte på den fryktelig død i synden med falskhet og rope: Fred! Fred! De sa det var Herrens ord det han aldri hadde sagt (v. 28). Og dermed ble de medskyldige i den blodige undertrykkelsen (v. 29).

Blant disse profetene fant man ingen som ville "stille seg i gapet for mitt åsyn til vern for landet" (v. 30). Jeremia var der nok med sin mektige omvendelsesforkynnelse. Men dens slags profeter forkastet de.

Fordervelsen var så stor og alminnelig at Herren til og med forbød Jeremia å be for folket lenger. I hele den store flokken av profeter og prester fant Herren ingen som ville stille seg ved siden av Jeremia. Derfor måtte vredens skål øses ut over dem (v. 30-31).

Enden kommer, ve, å ve!

Fange sjel, rist av din lenke!

Kan du Jesu gråt ei se,

Kan du på din fred ei tenke?

Gråt forgjeves verdens dommer,

ve, da ve, når enden kommer! Gå til Esek 23:1-35
Esek 23:1-35
Her er en allegorisk skildring som på mange måter minner om Esek 16. Profeten legger ennå en gang fram Israels synd og store skyld for å overbevise folket om at den guddommelige straff var rettferdig.

Han bruker bildet av to søstre og skildrer Samaria og Jerusalem, eller Israels rike og Juda rike. De sammenlignes med to skjøger. Fra sin første ungdom gav de seg over til et uanstendig liv.

Deres navn er ganske viktige. Den eldste var Samaria som var hovedstad i tistammeriket, og hun kalles Ohola. Den yngste var tostammeriket Juda, og hun kalles Oholiba.

Ohola betyr "hennes eget telt". Slik ble tistammeriket kalt fordi de var gjenstridige og hadde laget seg selv et tabernakel. Jeroboam reiste jo opp to gullkalver, en i Betel i sør og en i Dan i nord.

Det gjorde han for å hindre de frafalne ti stammene å komme i forbindelse med Jerusalem (1Kong 12:28). Oholiba betyr "mitt telt er i henne". Det taler om Jerusalem som sete for den rette helligdommen.

Disse to var jo søstre, fordi de hadde felles opphav. Og i Egypt hadde de også i fellesskap på tross av sin ungdomlevd i hor. Det betyr at de hadde elsket med avgudene i Egypt. Det er innholdet av v. 1-4.

Først blir Ohola skildret, den store søsteren eller tistammeriket. Hun levde som uanstendig skjøge og ble opptent av brynde da hun så de praktfulle assyrerne. Og der ble hun smittet av assyrernes avguder.

Israel gav avkall på å være Guds folk for å bli lik den hedenske verden. Dermed bukket de helt og holdent under for hedenskapets forførende makt (v. 5-8).

Men derfor overgav Herren henne over til elskernes vold. De assyrerne som hun elsket, ødela og hånte henne. Og hun fikk et sørgelig rykte blant kvinnene. Nabofolkene talte om at Israels skjebne var å bli knust av assyrerne (v. 9-10).

Slik gikk det denne skjøgen. Det som blir sagt om Israels folk her, skjer også den dag i dag med mange kvinner. Mange unge kvinner får samme skjebne som det som er sagt om Ohola!

Hun mistet sin barnetro, hun lengtet etter livet i verden og endte med at hennes ungdomsliv ble besmittet. Og høsten ble til slutt et spark fra dem som hun hadde elsket med.

Hun gikk under i syndig smuss og skam, og hennes navn ble besmittet blant kvinnene - hun var den falne kvinne. Og det er mange unge jenters historie den dag i dag. Hun ble døpt til å være Herrens hellige brud, men ble likevel en verdens skjøge.

Ja, mange vil innrømme at dette passer på disse kvinnene som er nedsunket i utukt. Men det mange ikke vil innrømme er at det passer også på en annen måte på alle vantro mennesker.

Selv om verdens barn lever et fint ytre liv, svek du din brudgom. Du som ikke vil ha hans hellige navn, men elsker verden og de ting som er i verden mye mer enn du elsker Jesus.

Fra v. 11 går skildringen over til den andre søsteren, Oholiba. Der står at hun så søsteren falt, men lot seg ikke advare. Hun drev det enda verre enn søsteren hadde gjort.

Også hun drev hor med Assyria, og de flotte, praktfulle rytterne derfra beruset henne (v. 12). Dette er den vantro kong Akas som henvendte seg til assyrer-kongen Tiglat-Pilesar (2Kong 16:7).

Og videre blir Oholibas horeliv skildret. Da hun så bilder av kaldeere på veggen, fikk hun lyst på dem. De hadde belte om lendene og fargede luer på hodet (v. 14-17).

Profeten tenker sikkert på bilder av kaldeiske krigere som nettopp er malt med en eiendommelig lue. Også den greske historikeren Herodot omtaler det.

På veggene i de babylonske palasser finner vi mange slike bilder. Her er kanskje mest tenkt på det bildet som ryktet om kaldeernes herlighet skapte i jødenes tanke.

Men hvor ofte har ikke sanselige bilder vært midlet til å forgifte menneskehjerter. Ja, de har endog forberedt frafall fra Herren hos barn.

Djevelen tar ofte kunsten i sin tjeneste. Det skjer ikke minst i vår tid. Vantro kunstnere henvender seg til det dyriske i mennesket og lager pirrende malerier. Og det gjelder både maleri på lerret og i skitne romaner.

Tanken om en pakt med Babel var oppe til og med hos kong Hiskia (se Jes 39). Og det er som Herren sier, at den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte (Matt 5:8). Slik var Judas barns ønsker om å slutte pakt med hedningen et brudd på troskapen med Herren.

Judas skyld var så mye større enn Samarias, for Juda hadde fått større nåde ved at helligdommen var der. Og Juda hadde også hørt advarselen til Samaria.

Til slutt ble hun lei av Babels barn og vendte seg til andre som en offentlig skjøge. Og hun fikk også lyst på Egypt og dens avguder. De levde et dyrisk liv som - "deres kjøtt var som eslers kjøtt" og hadde "utflod som hesters utflod".

Juda elsket det dyrisk-kjødelige i stedet for å elske sin hellige Gud og Herre. Det var særlig dette at Jerusalems barn søkte til Egypt, som var en stor forbrytelse.

Det var jo i dette landet de en gang hadde vært treller. På grunn av dette måtte Herren vende seg bort fra henne på samme måte som fra søsteren (v. 18-21).

Derfor skulle også Oholiba få merke elskernes hat. Alle de "fagre unge menn" og stolte ryttere skulle en gang styrte seg over henne og legge henne øde.

Babelkongens menn skulle skjende henne ved å skjære av henne i nesen og ørene. Og de skulle plyndre henne for alt hun eide (v. 22-26).

Uttrykket å skjære av henne nese og øre ta fra henne hennes prydpeker mot at både kongedømmet og prestedømmet skulle de ta fra Jerusalem.

Ordet her maler et bilde av Jerusalem når det går under omringet av sine tidligere elskere. Og nå viste de seg som de grusomste fiender, og det er en alvorlig tanke.

Ved dødsleiet minnes vi ofte vår fortid, våre synder og de man syndet sammen med møter opp. De er usynlige for andre og bare synlig for den døende.

De samler seg rundt deg - de synder som en gang syntes å være så forlokkende og som hjertet så ofte gav etter for. De er nå forvandlet til grusomme anklagere og fiender som håner og spotter.

Husker du, å, husker du? Det vil brenne i mange menneskehjerter! Det vil ikke være noen utvei for dem som ikke i tide har søkt sin rette sjelebrudgom.

Også for mange Guds barn kan dødsleiet bli tungt på grunn av mange mørke minner da man var lettsindig og gav etter for kjødet. Djevelen skal nok sørge for å være der med alle sine anklager.

Måtte vi huske dette i tide og stå synden imot og leve et rett liv i vår Frelser. Vi må smelte sammen med ham slik at Satan ikke får så mye å pine sjelen med på dødsleiet. Der blir det nok likevel.

Et Guds barn er frelst av nåde. Men det er også sikkert at det Guds barn som våget seg langt ut på syndens skråplan, vil få det tungt ved slutten av livet. Det blir verre for dem enn det Guds barn som i ydmykhet med frykt og beven hadde øvd seg i å bli sterk i Herren og hans veldes kraft.

Herren sier at han skal nok få slutt på at Jerusalem driver hor med Egypt. For han vil overgi Jerusalem til de tidligere elskere som det på den tid hadde vendt seg fra. En av hennes tidligere elskere var Babel, og det kom nå med hevn over Oholiba og avgudsdyrkelsen hennes.

Men det er ikke godt å vente til Gud dømmer og med makt og drar sjelen bort fra synden og dens lyst. Det gjelder sannelig om å bryte med synden frivillig og i tide.

I v. 31-35 varsler Herren at Jerusalem skal drikke av det samme beger som Samaria - til forskrekkelse og ødeleggelse. Jerusalem skal tømme kalken til det ytterste. Hun skal skjære og rive seg selv med skårene av vredens beger og klage og fortvile (v. 34).

Ser vi på jødefolkets historie ser det ut til at skårene fra vredens beger skal volde stor smerte å peke på den elendighet jødene brakte over seg selv også etter Jerusalems ødeleggelse. Da ble Gedalja myrdet og resten av folket flyktet til Egypt (se Jer 41-43).

Herren slutter med å si: "Fordi du glemte meg og kastet meg bak din rygg, så bær da også du straffen for din utukt og ditt hor!" (v. 35).

Ohola var et bilde på den vantro verden som er utro mot Herren. Og da er Oholiba et sørgelig bilde på den sjel som en gang hadde et hellig trosliv og var omvendt, slik Herrens helligdom var i Jerusalem. Men til tross for dette kastet det seg igjen ut i verden.

Et frafalle Guds barn bærer på en langt større skyld enn et vantro verdensmenneske som aldri i sannhet har kjent livet med Herren.

Å, Guds barn som Herren har reist sin helligdom i, våk over din skatt. Hold fast ved det du har så det siste ikke skal bli verre enn det første.

Gå til Esek 23:36-49
Esek 23:36-49
I dette siste avsnittet av Esek 23 gjentas i en sum Oholas og Oholibas styggedom under ett. Først nevnes igjen deres avgudsdyrkelse (v. 37). Det var hor i forhold til deres ektepakt med den levende Gud.

Deretter nevnes i v. 38-39 hvorledes de hadde blandet sammen avgudsdyrkelsen med tjenesten i Herrens helligdom og vanhellighet den. "Samme dag" som de hadde "slaktet mine barn" for avgudene, gikk de inn i Herrens helligdom.

Men dette vanhelliget og besmittet det hellige. Den som vil tjene to herrer, vanhelliger Herrens navn. Det skjer ved å leve i synden og likevel bevare et skinn av gudfryktighet.

Endelig hadde de også drevet hor med fjerne hedninger og vært som en skjøge for dem. De hadde badet og sminket seg for dem, dekket bord for dem og satt fram den røkelse og olje som tilkommer Herren på bordet som var dekket for elskerne (v. 40-41).

Videre er skildret hvorledes de hedenske menn samlet seg om disse skjøger og drankere. For drukkenskap og utukt følges gjerne. Mennene gav nå smykker og pynt til de to skjøgene.

Slik er det jo den dag i dag når uanstendige menn kommer til løsaktige kvinner og tilfredsstiller dem med kjødelig vellyst. Så ble det stille (v. 42) når lystens beger ble tømt.

v. 42 gir oss et godt bilde av livet i utukt. Først ser vi drukne menn som bråker med kvinnene som de hadde pyntet med gull og pryd. Så kom stillheten, mens mørkets gjerninger skjedde i rommene.

Å, hvilken skam for Herrens brud! Og hun fortsatte med sin utukt, hvor gammel hun så ble. Hun lot horkarer komme til seg, akkurat som en offentlig skjøge (v. 43-44).

Men horkvinnens dom skulle også felles over disse "utuktige kvinnene". I Israel ble de trolovede eller gifte kvinner som drev hor, straffet med steining (5Mos 22:24). Slik ville Herren føre en forsamling opp mot disse to søstrene. De skulle "steine dem og hogge dem i stykker med sine sverd".

Denne domshandling skjedde da assyrerne og Babels hær slo leir i Samaria og Jerusalem. Disse hedningene var sendt av Herren for å utføre retten og dommen over skjøgene. Derfor kalles de "rettferdige menn" (v. 45). For de hadde fått en rett fra Gud til å dømme Ohola og Oholiba "slik horkvinner blir dømt".

Slik ville Herren sette disse to søstre som et advarende eksempel og la dem bære sin skam for de synder de hadde begått med avgudene. De skulle kjenne at Herren var en levende Gud som ikke lot seg spotte (v. 45-49).

Gå til Esek 24:1-14
Esek 24:1-14
Med dette kapitlet begynner en ny profeti. Tidspunktet som nevnes i v. 1 er den tidende dag i den tiende måned i det niende år etter at kong Jojakin var bortført. Og det var nettopp samme dag som kong Nebukadnesar begynte å beleire Jerusalem (2Kong 25:1 og Jer 52:4).

Dette var to år etter profetien i Esek 23. I mellomtiden hadde Esekiel vært stille slik Herren hadde befalt ham (Esek 3:26) og Herren ikke gav ham noe å si.

Men nå skulle han igjen tale når han hadde skrevet på datoen dette skjedde på. For Herren åpenbart for ham nå at kongen av Babel hadde begynt å beleire Jerusalem samme dag (v. 2).

Stedet ved Kebar der profeten var, lå over 100 mil fra Jerusalem. Profeten kunne umulig vite på alminnelig menneskelig vis at beleiringen om Jerusalem nettopp begynte den dag.

Det var ikke som i vår tid at telegram eller telefon kan nå fram i løpet av kort tid. Men den himmelske telegrafi var i orden også på Esekiels tid.

Gud viste ham det, og for at de bortførte ikke skulle tro det var tilfeldig, skulle han notere dagen. Denne dagen ble også en slags merkedag i folkets historie. Etter Sak 8:19 hørte den med til fastedagene.

I v. 3-14 skulle han så sette fram en lignelse for "dette gjenstridige folk". Da kunne de forstådet som nå foregikk i Jerusalem. Det de aldri hadde trodd ville skje, var nå blitt virkelighet.

Han skulle fortelle om en gryte som var satt over ilden. Gryten var fylt med gode kjøttstykker og "de beste ben". En veldig ild skulle tennes under den, - "la det koke til gagns". Varmen skulle bli så sterk at til og med beina skulle bli kokte ogmøre (v. 3-5).

Denne lignelsen viser til det kåte svar jødene i Jerusalem hadde kommet med ved profetenes advarsler. De hadde sagt (Esek 11:3): "Byen er gryten, og vi er kjøttet." Nå bruker profeten et lignende bilde, men på en helt annen måte.

Innholdet i gryten var innbyggerne i Jerusalem, gryten var selve byen, og ilden som var tent under gryten var beleiringen. Den veldige ilden som skulle tennes var bilde på den fryktelige trengsel som kom over folket. Det var Guds vredesild som ble åpenbart.

I v. 6-13 kommer et nytt punkt til i lignelsen. Det sies nemlig at gryten var besmittet med rust innvendig, og rusten ville ikke gå av. Dette betyr den frekke, utilslørte blodskyld som Jerusalem hadde gjort seg skyldig i (v. 7).

Frekkheten betegnes ved at Jerusalem hadde utøst blod på en solbrent klippe. Og det var synlig for alle. De hadde ikke utøst blodet på jorden der det kunne skjules av støv.

Med denne utilslørte, skamløse blodskyld menes kanskje de mange åpenbare mord som hadde skjedd med de som ikke aksepterte det kongen og de ugudelige stormennene gjorde.

Et eksempel på et slikt mord har vi i det som fortelles i Jer 26:20 om profeten Urias som ble myrdet av kong Jojakim.

Den ugudelige byen hadde ikke skjult sin blodskyld, og like lite var dens skyld skjult for Herrens øyne. Derfor skulle alt det som var i den blodige byen kastes ut( v. 6), slik man kaster ut det som ligger i en gryte.

Og han skulle gjøre forskjell på stykkene - "det blir ikke kastet lodd om det". Hele innholdet skulle ut. Det betyr at alle innbyggerne enten skulle dø eller føres bort i fangenskap (v. 6).

Når dette var skjedd, skulle man sette den tomme gryten på glørne "for at den kan bli het, og kobberet bli glødende, og urenheten smeltes bort og rusten fortæres" (v. 11).

Det siste betyr at selve byen skulle brennes opp. Det var den eneste måten at rusten kunne fjernes fra gryten. Herren hadde prøvd igjen og igjen å rense den fra urenhet og rust, men forgjeves.

"I ilden med rusten!" (v. 12). Bare vredens ild kunne rense bort Jerusalems skam. I denne vredens ild brenner jødefolket ennå.

Men for alle Guds barn er det i dette en alvorlig påminnelse: Herren skal ha urenheten bort, han skal ha sine barn helliget helt igjennom. Han kan ikke få bort rusten på noen annen måte. Derfor heter det: "I ilden med rusten!"

Men bak denne tuktens ild står en miskunnsam Gud. Han bruker dette siste middel for å frelse det som ligger ham så inderlig på hjerte.

Gå til Esek 24:15-27
Esek 24:15-27
Herren sier til profeten at han vil ta hans hustru fra ham ved død. "Se, jeg tar dine øynes lyst fra deg ved en brå død." Men profeten måtte ikke klage og ikke gråte over det. "Sukk i stillhet," det kunne han gjøre. Men han skulle ikke følge de mange sørgeskikker som var vanlig.

I Østerland sørget man over de døde ved å strø aske på sitt hode. Og man gikk barbent, tilhyllet ansiktet og særlig skjegget. Så holdt man sørgemåltid. Profeten skulle ikke gjøre noe av dette, men leve som vanlig (v. 16-17).

Herrens ord ble oppfylt. Etter at profeten om morgenen hadde forkynt folket lignelsen som står i avsnittet overfor (v. 3-14), døde hustruen om kvelden.

Folk fikk jo vite det. Og da de så profeten gikk uten sørgedrakt, undret de seg og spurte ham hva det skulle bety for dem. De visste nok at profeten var et tegn blant dem. I alt han gjorde hadde han alltid noe å forkynne dem fra Gud.

Og nå forkynte han dem Herrens ord: Slik som hustruen var død, skulle nå den byen dø som var "deres herlige stolthet, deres øynes lyst og deres sjels lengsel" (v. 21).

Og som profeten bare skulle sørge i taushet, skulle de også ble nødt til å bære sin sorg i det skjulte. Dels ville folk i Babel sikkert ikke tåle en offentlig sorg over at Jerusalem gikk under. Og dels var denne smerte så overveldende stor at ingen tåre eller klage kunne uttrykke den rett.

Vi vet at den bitreste og mest fortærende smerte kan stanse tårene og gjøre munnen stum. Tårer kan liksom lette smerten, men denne lindringen skulle de ikke få. "Men dere skal visne bort i deres misgjerninger og sukke med hverandre" (v. 23).

Når Herren lot profeten oppleve dette, var det smertefullt for Esekiel. Han ble gjort til et tegn på en smertefull måte. En god hustru er jo hans "herlige stolthet"* i god forstand. (*Dansk: Øjnes Lyst.)

Men profeten måtte lide dette som så mange andre lidelser som fulgte med profetgjerningen. Det fulgte lidelse med å være Herrens røst og redskap i de forferdelige forandringer som gikk over Israels folk.

Det følger alltid lidelse med å være en ærlig Herrens tjener. Den Herren elsker, den tukter han. Han sparer ikke sine hellige for smerte. Men i sin tid vil han gi dem hundre foll igjen for det de har mistet for hans navns skyld. Og han bærer dem selv ved sin nådemakt gjennom alle trange tider.

Vi hører ikke den minste klage fra profeten. Det vitner om at profeten selv hadde Herren mye mer kjær enn sin egen hustru. Han hadde lov å sukke i taushet, hvor tungt det var for ham, både at hustruen døde og om Jerusalems undergang.

Gud vil ikke kvele de følelser han selv har lagt ned i menneskehjertet. Vår Frelser gråt jo selv ved Lasarus' grav. Men han pålegger ofte sine barn å være stille og bære det tunge uten å gi det til kjenne på en ytre måte.

Folkets sorg over Jerusalems fall måtte bli mye bitrere. Der skulle mange av de bortførtes sønner og døtre lide døden. For de hadde selv skyld i denne smerten.

Den sorg man kan ta fra Herrens hånd fordi den kommer av tjenesten for Ham, kan nok smerte. Men det bitre er borte, og Guds fred lyser gjennom sorgens skyer.

Kapitlet slutter med at Herren forutsier at det skulle komme et bud til Babel når Jerusalem var falt. Det var en av de som var sluppet fri, og han ville stadfeste det profeten hadde forutsagt (v. 25-26).

Inntil denne dag skulle profetens munn være lukket, i alle tilfelle med hensyn til Israels folk. Først når dette budet nådde Babel for å fortelle om Jerusalems grusomme skjebne, først da skulle profeten igjen tale. Han skulle vise dem at Herrens ord var evig sannhet (v. 27).

Gå til Esek 25:1-17
Esek 25:1-17
Profeten var foreløpig ferdig med Israels folk. Det han igjen og igjen hadde forutsagt Israels folk, var begynt å bli virkelighet. Men de ville ikke tro at Jerusalem skulle gå under.

Men nå vender han seg til hedningene. Han skal også forkynne Herrens dom over dem. Dommen var begynt med Guds hus, men den ville sikkert ikke stanse der.

Sju hedningefolk taler han imot. Og disse spådommene strekker seg fra dette kapitlet til slutten av Esek 32.

Spådommer mot hedenskapet finner vi ofte i vår Bibel. Allerede Bileam kom til å spå mot hedningene da han ufrivillig profeterte (4Mos 24:17-24). Det samme gjorde profetene Obadja, Joel, Amos, Jesaja og Jeremia samt Sefanja.

En del av de folk disse profetene talte mot, er felles for dem alle. Edomittene er fra gammel tid et folk som hatet Israels barn, og alle profetene talte mot dem. De fleste gjorde det også mot filistrene, moabittene m. fl.

Grunnlaget for alle disse profetiene mot hedenskapet er at Gud en gang vil dømme denne verden. For verden har revet seg løs fra Gud, og den vil fortsette å være hedensk.

De folkene som nevnes ved navn står bare mer eller mindre som representanter for den hedenske verdensmakt i alminnelighet.

I dette kapitlet er det talt mot de fire folk som er nevnt i overskriften, nemlig Ammon, Moab, Edom og filistrene. Det var Israels nabofolk.

Felles for dem alle var at de hatet det utvalgte folk på en helt annen måte enn de andre folkene så var lenger borte. Disse fire små folk hatet nemlig Israels barn for Guds skyld.

De stod folket så nær at de ofte hadde erfart Israels levende Guds mektige hånd. Men i stedet for å slutte seg til det for å få del i pakten med Jahve, ble deres sjel fylt med hat. Det var i sitt vesen antikristelig.

Det finnes mye hat i denne verden, og mennesker hater av mange grunner. Men det hat som bringer størst skyld med seg, er verdens hat mot det hellige, nettopp fordi det er hellig. Men det var dette hatet som forenet disse fire små folkegruppene. Og de la det utilslørt fram i dagen ved Jerusalems undergang.

I v. 2-6 har vi spådommen mot Ammons barn. Den prektige og tett befolkede hovedstaden Rabba skulle i de kommende dager bli til "beitemark for kameler". Landet deres skulle bli beduinenes eiendom der disse folk fra øst skulle vandre omkring som nomader.

Landet skulle altså bli en ødemark. Og hvorfor skulle det det? "Så sier Herren Herren: Fordi du ropte: Ha, ha! over min helligdom, som er blitt vanhelliget, og over Israels land, som er blitt ødelagt, og over Judas hus, som er ført bort i fangenskap. (...) Fordi du klappet i hendene og stampet med føttene og gledet deg med dyp forakt av hele ditt hjerte over Israels land," - derfor skjedde det!

Ja, derfor ville Herren utrydde Ammons barn fra alle folkene. For deres hånlatter over at helligdommen falt og at Guds rike var skadet, var av djevelsk opprinnelse.

Man har funnet ruiner av Rabba, og de var slik det er sagt her. Ingen bor der fast. Her var bare omstreifende beduiner som bodde i telt med sine kameler og sauer.

"Du skal kjenne at jeg er Herren." Dette Herrens ord har ikke falt tomt til jorden.

I v. 8-11 har vi profetien som særlig rettes mot Moab ("Se'ir" i Edom og Ammons barn nevnes likevel med her). Folk fra øst skulle også ta Moabs land i eie. Det skulle altså bli til en ørken der arabiske nomader skulle leve.

Grunnen til denne dommen var: "Fordi Moab og Se'ir sa: Se, det er gått med Judas hus som med alle de andre folk." Også dette ordet er i sannhet djevelsk.

Det er jo alltid dette verden vil, å nekte forskjellen mellom deres og de helliges liv. De sier om de troende: de er akkurat lik oss andre, alt sammen er noe hykleri.

Men i slike ord ligger jo i virkeligheten en fornektelse av Herren. For Herren selv er forskjellen mellom Guds folk og verden.

Verden bruker gjerne en slik ond tale når f. eks. et Guds barn blir rammet av mye motgang og nød. Ofte lyder det da blant de vantro: Hvor er deres Gud? Alt det dere taler om, at dere har en levende Gud og Frelser på en annen måte enn vi, er fantasi og tomme ord. I beste forstand er det fromt selvbedrag.

Slik tale kan jo synes å være uskyldig ut fra et verdslig synspunkt. Verden mener slike ord er helt i orden, men Herren ser annerledes på det.

Det er for slike synder både folkeslag og enkeltpersoner går fortapt den dag i dag. Slik ord veier tungt på Guds vektskål.

I v. 12-14 lyder dommen over Edom, og den er tyngre enn over de andre folkene. Kanskje var ingen andre naboer så fylt av hat mot Israel som disse etterkommerne etter Esau. Snart viste det seg ved åpent fiendskap og snart ved falskt forræderi der Esaus barn kjempet mot Jakobs barn.

Edom var fylt av hevngjerrighetens ånd (v. 12). Men de skulle høste det de sådde, høste Herrens hevn over seg (v. 14). Herren sier her så eiendommelig: "Jeg vil fullbyrde min hevn på Edom ved mitt folk Israels hånd."

Dette ble oppfylt lenge etter hjemkomsten fra Babel, da makkabeerfyrsten Johannes Hyrkanus erobret Iduema i året 117 før Kristi fødsel.

Kapitlet slutter med en profeti mot filistrene. Det var folket lengst i vest som i fiendsk sinnelag lignet Edom mest. De hadde hatet Jerusalem i århundre etter århundre. Da denne byen ble ødelagt, hadde de sparket til den det de kunne, og hånet den med ondskapsfull glede.

Derfor sies det her at Herren ville tilintetgjøre dem som folk. Også det er gått i oppfyllelse. De som ble igjen etter at kaldeerne hadde lagt sin tunge hånd på dem, er forsvunnet etter hvert.

Ja, det er ikke godt å kjempe mot Gud. Og den som kjemper mot Herrens folk, kjempet mot Gud.

Gå til Esek 26:1-21

Esek 26:1-21
Tyrus var en stor og stolt handelsby i Fønikia. Profetien mot Tyrus strekker seg over hele tre kapitler (Esek 26. 27. 28). Allerede profeten Jesaja hadde forutsagt at Tyrus skulle bli beleiret av Kaldeerne og overvunnet (Jes 23).

Når også profeten Esekiel får så mange ord fra Herren mot denne byen, er det fordi Tyrus i denne sammenheng står som representant for det antikristelige vesen. Noen ganger er det Edom, noen ganger Babel, men her blir Tyrus brukt som bilde på verdensmakten og dommen over den.

Skildringen her minner i mangt og mye om det som Johannes Åpenbaring sier om verdens hovedstad på den tid, Rom, som der kalles Babel.

Kapitlet begynner med å angi tiden. "I det ellevte året, på den første dagen i måneden" (v. 1). Året er her regnet på samme måte som før, etter bortførelsen av kong Jojakin. Og det blir altså år 588 f. Kr.. Det er året da Jerusalem sank i grus etter to års beleiring.

Men her står bare "måneden", uten å si hvilken måned det er. Noen mener det er den første måned i året, andre den fjerde da Jerusalem ble ødelagt (2Kong 25:3). Andre igjen mener det er den tiende måned etter tidsbestemmelsen i Esek 24:1.

I alle tilfelle er året kjent som det året Jerusalem falt, og da turen kom til Tyrus. På sitt vis hadde den vært Jerusalems medbeiler.

Tyrus hadde dradd folk til seg ved sin store handel, sin verdslige glans og herlighet. Jerusalem var derimot kjent som den hellige byen. Og det hvilte en spesiell hemmelighetsfull majestet over den i hedningenes øyne.

Vi har ofte sett i Bibelen at hedningene tenkte at Jerusalem var uinntakelig. Den hadde en eiendommelig tiltrekningskraft på andre folk.

Dermed ble Jerusalem en medbeiler til Tyrus i å være kjent blant folk. Og derfor gledet Tyrus seg når Jerusalem var falt, som vi ser i v. 2. Vi hører Tyrus le: "Ha, ha! Den er brutt i stykker, denne folkenes port! Den er flyttet til meg, jeg blir rik, men den er ødelagt!" (v. 2).

Tyrus kaller Jerusalem "folkenes port", fordi mange kom strømmende til Jerusalem. Nå mente Tyrus at den var alene om det og hadde seiret med sin herlighet som handelsby.

Men midt i den triumf Tyrus gav uttrykk for lyder Herrens ord: "Se, jeg kommer over deg, Tyrus." Som bølgene skyllet opp på klippene ved Tyrus, skulle nå et hav av folkeslag reise seg mot byen. De skulle til slutt gjøre den til et nakent berg som ikke kunne brukes til noe annet enn "tørkeplass for fiskegarn" (v. 3-6).

I v. 7-14 er uttrykkelig sagt hvem som skal være Herrens redskap og utføre denne dommen. Det var nemlig Nebukadnesar som også hadde ødelagt Jerusalem. Han kalles "kongenes konge" fordi han hadde så mange konger under seg.

"Dine døtre på fastlandet" betyr de steder som tilhørte Tyrus og som lå på fastlandet. De skulle han ødelegge først. Deretter skulle turen komme til selve Tyrus.

Denne byen mente de selv var uovervinnelig fordi den lå på ei øy. Det opprinnelige gamle Tyrus lå nok ute ved kysten, men det "nye" Tyrus var bygget på ei øy lidt ute i havet. Og dette nye Tyrus på øya var hovedsetet for handelen.

I tretten år beleiret kong Nebukadnesar byen. Og her blir nøye skildret hvorledes denne beleiringen gikk for seg (v. 8-9). Men til slutt skulle han dra inn gjennom byportene med stor larm, slå i hjel, røve og ødelegge (v. 10-14).

Det nye Tyrus gikk rett nok ikke helt under den gang, men det fikk sitt dødsstøt. Herrens øyne ser ikke bare begynnelsen på dommen, men helt inn i framtida slik Tyrus ligger i dag.

En reisende i nyere tid fant ikke et eneste hus som det gikk an å bo i. Det var bare noen fisker som bodde i underjordiske grotter.* "For jeg, Herren, har talt, sier Herren Herren." (*Dette var skrevet i 1899.)

v. 15-18 skildrer det inntrykk som Tyrus' fall gjorde på folket på øyene og ved kysten. De ville klage over dette, ikke fordi de elsket Tyrus, men det fører alltid til frykt når sterke land og makter blir knust.

Det som rammer den ene i dag, kan jo ramme en annen i morgen. Når Gud dømmer, skjelver verden - også de som det ikke personlig skjedde med.

Her er vel helst tenkt på de mange kolonier Tyrus hadde rundt om på øyene og langs kysten.

I slutten av kapitlet (v. 19-21) er Tyrus' fall ført litt videre. Forhenget blir løftet til side for det som ligger bak døden. Herrens dom skulle følge Tyrus ikke bare her på jord. Men de stolte innbyggerne skulle sendes ned i dødsriket, "ned i graven, til fortidens folk".

Dette dødsriket skildres her som "ruiner fra eldgammel tid". Tyrus' barn skulle altså fare til det samme sted som lekten på syndflodens tid gikk.

Den gang var det en vannflom som tok slekten bort. Her betyr "vannmassene" først kong Nebukadnesars store hær, deretter Alexander den store og andre fremmede makter som i tidens løp gjorde det av med Tyrus.

Den siste oppfyllelse av spådommen her fant først sted den 19. mai i år 1291 e. Kr. Da jevnet den egyptiske sultanen Aschraf byen fullstendig med jorden. Da ble ordet oppfylt: "Til en forferdelse vil jeg gjøre deg, og du skal ikke mere være til. De skal lete etter deg, men aldri i evighet finne deg, sier Herren Herren.

Dødsskyggen hviler nå over Tyrus, og ingen skal lenger minnes den.

Et merkelig ord er tilføyet v. 20. Der sier Herren i motsetning til at Tyrus går under og synker ned i dødsriket: "Men jeg vil gjøre herlige ting i de levendes land."

Ordet synes å tale om Jerusalem, som nå var en ganske ødelagt by, og som Tyrus hadde talt hånlig om. De levendes land er der hvor Herrens folk bor. Ordet peker på at Jerusalem igjen skulle vokse fram til herlighet, men den kan bare framtida vise.

I virkeligheten er det jo verden og Guds menighet som her stilles opp mot hverandre. Vi har også her et løfte om at den stolte verden som ofte håner Guds menighet, en gang skal synke ned og bli knust i dødsriket. Men de hellige skal skinne som solen i sin fars rike. Lykkelig er den som har plass i de levendes land, som skal gå fram til herligheten på tross av alle mørke skyer.

Gå til Esek 27:1-36
Esek 27:1-36
I forrige kapittel er det folket på øyene og langs kysten som klager, mens i dette kapitlet er det profeten selv som klager over Tyrus' undergang.

Først maler ordet et storslått bilde av den prakt og rikdom Tyrus hadde (v. 3-25). Deretter kommer skildringen av det dype fall (v. 26-36).

Dette minner i høy grad om Åp 18 der byen kalles Babel, men som likevel er lik Tyrus. Det er verden og dens forgjengelige herlighet som males for oss ved forskjellige navn. Det er livet i denne verden der man glemmer Gud eller håner ham. Derfor må dommen komme her.

Tyrus gav seg selv æren for sin herlighet. Og profeten skulle si dette fra Herren: "Tyrus, du sier: Jeg er fullkommen i skjønnhet!" Hva hjelper all herlighet hvis man gir seg selv æren. Da er herligheten dødsdømt.

Først skildrer profeten (v. 4-11) hvor vakkert byen ligger, og hvor vakre og prektige bygningene er. I v. 5-9 bruker han bildet av et vakkert skip som er bygt av de fineste materialer for å skildre Tyrus.

Senir i v. 5 er Hermonfjellet. Kittims øyer i v. 6 er Kypros. Elisa-kysten er Peloponnes i Hellas. Elisa nevnes i 1Mos 10:4 som en sønnesønn av Jafet.

I v. 8 nevnes at innbyggerne i Sidon og Arvad var Tyrus' "rorkarer". Det betyr at de lå under Tyrus. Arvad var ei øy ved kysten av Fønikia med en by med samme navn. De "kloke menn" i Tyrus sammenlignes her med styrmenn.

Gebal (v. 9) var den gamle byen Byblus i Fønikia.

Alt måtte til å gi Tyrus prakt og velferd.

Tyrus hadde leiesoldater fra forskjellige nasjoner i sin tjeneste (v. 10). Put er Libya i Nord-Afrika. Dessuten hadde de også sine egne krigere (v. 11).

I v. 12-25 skildrer profeten de store handelsforbindelser Tyrus hadde. Tyrus kjøpte og solgte også mange slags varer som de ble rik ved.

Tarsis (v. 12) lå i Spania. Javan (v. 13) er Hellas og derav det greske navnet Jonia. Javan var en sønn av Jafet. Tubal og Mesek er folkeslag i det nåværende Russland.Disse tre drev med slavehandel og handlet med mennesker.

Togarma i v. 14 er det nåværende Armenia. Dedans sønner (v. 15) var arabere. Også Judas og Israels land (v. 17) hadde handlet med Tyrus. De handlet bl. a. med hvete fra Minnit, som er ammonittenerlandet).

I v. 18 nevnes Helbon som er det nåværende Aleppo. Vedan og Javan i v. 19 er arabiske steder. Javan betyr rett nok Hellas, men i det arabiske Yemen har det antagelig vært en gresk koloni. Derfor har vi navnet her.

Usal i v. 19 er det samme som Saana, hovedstaden i Yemen i Arabia. Kassia og kalmus var velluktende planter. Sjeba og Rama (v. 22) var også arabiske bynavn.

Derimot var Karan og Kanne og Eden mesopotamiske byer som Assur og Kilmad. Assur er visstnok det nåværende Essurieh ved Eufrat. I v. 23 finner vi altså handelsmenn fra Sjeba i Arabia midt mellom bynavn i Mesopotamia. Det betyr at de arabiske kjøpmennene drev handel med Tyrus også fra byer i Mesopotamia. De hadde filialer der.

Når man leser om all denne handel, får man et begrep om hvor stor handelsby Tyrus har vært. Der handlet man med varer fra mennesker og sauer til metall, edelsteiner, hvete, honning, olje, balsam, purpur, gull m.m.

Disse kjøpmennene hadde i sannhet forretningsånd og var for alvor vise på denne verdens ting. Slik var Tyrus som en verdens herskerinne på havet i all sin prakt og rikdom.

Og så kom braket. Tyrus falt, og fallet var stort. For de bygde på sand ved å bygge på sin egen visdom og rikdom. Det ser vi i v. 26-36: og profeten bruker igjen bildet av Tyrus som en stolt seiler.

Han ligner (v. 26-28) Tyrus' undergang med et skibbrudd i en storm fra øst. Kaldeerne kom fra øst. Alle fiender kom derfra da Tyrus lå på vestkysten av Fønikia.

Storm og bølger slo det i stykker så det falt "midt ute i havet" med hele sin herlighet. Vi hører de skibbrudnes skrik som lyder inn mot kysten og får "dine marker til å beve".

Fra v. 29 skildrer den bitre klagen fra alle de som hadde levd av Tyrus' herlighet og store handel. De roper bittert, tok på seg sørgedrakt og klaget over at Tyrus, "den byen som nå er blitt taust". Før var byen full av larm fra handelen der.

Den "mettet mange folkeslag", sa de, men nå er den "knust og sunket i havets dyp" (v. 29-35). Men de håner også byen. "Kjøpmennene rundt om blant folkene skal spotte over deg." (v. 36). Slik går det gjerne i verden. Spott og skade følges ad.

I Åp 18 tales på lignende måte om det store Babel. De samme handelsvarer er nevnt og klagen fra alle de som levde av det store byen. Dette tilsvarer ganske godt det som fortelles her.

Ja, slik går det til når denne verdens Tyrus eller Babel eller andre navn man bruker på livet i verden, styrter sammen. Alle de som i sitt hjerte har søkt verden med sølv og gull, i handel og forretning, i gods og annet, vil klage bittert når dommens ild brenner opp alt sammen.

Vi har grunn til å synge som salmisten:

Å, ve, da hver som dårlig bygger

sitt håp på støvets blomstertid

og gripe vil i jordens skygger,

det som i ånden kommer hit.

Å dåredrøm om evighet,

for det som ei kom fra oven ned.

Gå til Esek 28:1-19
Esek 28:1-19
Tyrus er den ugudelige verdensbyen, det viser dette kapitlet som taler mot kongen i Tyrus. Skildringen av denne kongen er profetisk og peker videre enn til han som levde på Esekiels tid. Gjennom hele denne skildringen ser vi liksom et bilde av denne verdens fyrste.

Først blir nevnt fyrstens forbrytelse (v. 2-6) og deretter dommen over ham (v. 7-10).

Hans forbrytelse bestod i en forferdelig selvopphøyelse og selvforgudelse. "Ditt hjerte opphøyer seg, og du sier: Jeg er gud! Jeg sitter på et gudesete midt ute i havet" (v. 2). Det er den forferdelige, djevelske hovmot som denne kongen er fylt av.

"Ja, du er visere enn Daniel," sier Herren. Slik mente nemlig denne kongen om seg selv. Daniel hadde da denne profetien lød, allerede vært en ansett mann i mange år. Han var ved Babel-kongens hoff og berømt for den guddommelige visdom som bodde i ham.

Kongen i Tyrus skryter nå av den visdom han hadde: den var mye mer verdifull enn Daniels. For han hadde forstand til å skaffe penger til hus og til å drive handel. (v. 4-5).

Verdens pengesterke menn vurderer den dag i dag sin visdom etter hvordan de kan gjøre store forretninger. De mener det er mye mer verdifullt enn det Kristi kirke taler om som verdier.

Denne verden regner det ikke for noe det vi har. Det er bare tomme fraser uten valuta. Det reelle er gull og sølv for den. Og det kaller verden visdom, mens det bare er verdslig visdom. Gud kaller det dårskap det å samle skatter uten å være rik i Gud.

Kongens ord: "Jeg er en Gud! Jeg sitter på et gudesete midt ute i havet!" sikter kanskje til et gammelt sagn. Tyrus lå på to klipper som opprinnelig skulle ha vært gudenes bolig. Kongen opphøyer seg av det nå.

Men ordet minner oss også om det apostelen Paulus sier om Antikrist (2Tess 2:4): "Han er den som står imot og som opphøyer seg over alt som blir kalt gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og utgir seg selv for å være Gud".

Og hvem kan la være å tenke på paven i Rom. Han sitter i en skarlagenskåpe og gir seg ut for å være Guds stedfortreder midt i folke-havet. Han mener også han er ufeilbarlig, og samtidig har han med stor visdom samlet gull og sølv i sitt skattkammer.

Men den som seg selv opphøyer, skal fornedres. "Fordi du har satt ditt hjerte likt med en guds hjerte," derfor, sier Herren, skal Herren kaste kongen i Tyrus ned i graven. Ja, han skal fare ned i dødsrikets hule. Der vil han erfare at det var løgn at han var gud. Han får merke at han bare er en kraftløs skapning (v. 9).

I v. 11-19 stemmer profeten i en klagesang over kongen i Tyrus. Han viser hva denne fyrsten opprinnelig hadde av nåde. Han skildrer for oss hvor herlig kongemakten er, og den er innstiftet av Gud.

"Du var seglet på den velordnede bygning." Det betyr at kongen hadde makt. Ingen ting kunne avgjøres uten hans navn. Og kongen kalles "en salvet kjerub" (v. 14) til vern og beskyttelse for andre. Det står også at han er "full av visdom og fullkommen i skjønnhet" (v. 12).

Alt dette sikter selvfølgelig til selve kongeverdigheten. Det er en ordning av Gud, som det står: "Jeg satte deg på det hellige fjell" (v. 14). Det er en stilling der Herrens visdom vil særlig åpenbare seg til hjelp den som har den. Det hviler en guddommelig skjønnhet over denne stillingen.

Alle farsforhold på jorden har den himmelske fra til forbilde, som Ef 3:15 sier: "Han som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden."

Slik har også all kongemakt sin grunnvoll i den himmelske kongemakten. Derfor kalles den "fullkommen i skjønnhet" slik den opprinnelig har vært.

Om Tyrus-kongen står det: "I Eden, Guds hage, bodde du." Det taler om den ytre herlighet og prakt Tyrus hadde, og det kastet sin glans over kongen der.

Gull og diamanter og "kostbare stener" (v. 14) prydet kongen. De dekket ham og han vandret omkring mellom dem. Ja, han hadde fått mye rikdom.

Og opprinnelig var hele herligheten i Tyrus en gave fra Gud. Av Guds nåde var Tyrus-kongen det han var, også i ytre forstand. Dessverre var det slik at all denne nåde var blitt helt forgjeves.

"Du var" - "du var" - du var"! Slik står det så vemodig når alt det Tyrus-kongen en gang hadde vært, blir oppregnet. Nå var hele denne herligheten borte, og grunnen var denne: "Det ble funnet urettferdighet hos deg." "Ditt indre ble fylt med urett, og du syndet."

"Ditt hjerte opphøyet seg for din skjønnhets skyld. Du ødela din visdom på grunn av din glans." Ja, "du vanhelliget dine helligdommer. "Det betyr at han vanhelliget stillingen "på Guds hellige berg", at han var konge av Guds nåde.

Videre nevnes "dine mange misgjerninger, ved din urettferdige handel". Sirak sier at en kjøpmann kan vanskelig holde seg fri fra synd.

Og vi vet den dag i dag at det foregår mye synd i verdslige pengespekulasjoner. Her står også Tyrus som en sørgelig forbilde for kremmerånden til alle tider.

Klagemålet over kongen i Tyrus kan inndeles i to deler. Først skildrer profeten den herligheten som var før (v. 12-15). Deretter lyder klagesangen over at alt dette rammes av Guds dom (v. 16-19).

Men hele denne klagesangen bruker slike ord og uttrykk at den ikke bare kan gjelde denne kongen. I disse ordene hører vi liksom en skildring av det den falne djevlefyrsten var, før urettferdigheten ble funnet i ham.

Den "salvede kjerub" var bestem til å verne og beskytte. "Du bodde i Eden, Guds hage", og framfor alt ordet i v. 15: "Ustraffelig var du i din ferd fra den dag du ble skapt, til det ble funnet urettferdighet hos deg."

Alt dette peker utover Tyrus-kongen. Men de passer fullt ut på den mektige engleskapning som en gang var i Guds strålende himmel. Også den stråler av edelstenenes glans (se Åp 21:18-21).

Ordet i v. 16 passer godt på dommen over Satan: "Så vanhelliget jeg deg og drev deg bort fra Guds fjell. Jeg gjorde deg til intet, du salvede kjerub, så du ikke mer fikk være blant de skinnende stener."

Det er bare denne dype forståelse som gjør rett mot disse veldige profetordene. Tyrus er bilde på den falne verden i sin prangende prakt. I Jes 14 er det skrevet på den samme måte om Babel-kongen.

Alle verdslige konger som har løsrevet seg fra Gud og vil bruke sin kongemakt til å opphøye seg selv, blir i virkeligheten et bilde av Satan. De er et synlig uttrykk for hans herredømme på jorden, i stedet for at de skulle ha vært et synlig bilde på den evige, himmelske kongen.

Fallen storhet og forspilt herlighet. Alt dette som sies her har også et alvorlig budskap til Guds barn. Guds folk er jo et kongerike. Et troende menneske er blitt gjenstand for er veldig opphøyelse av Guds nåde. Han er blir "fullkommen i skjønnhet" for Gud ved å bli ikledd Frelserens snøkvite rettferdighets drakt.

Så gjelder det om å bevare denne herlighet, slik at Gud ikke en gang vil si: Du var herlig og skjønn, du var i Guds hage på jord, du var salvet med min Ånd, min nådeglans strålte om deg. Men nå - er du vanhelliget og ødelagt på grunn av deg selv. Du er fjernet fra Guds fjell.

Guds barn - tenk på hva det var som styrtet Tyrus-kongen ned. Det var hovmot og selvopphøyelse. Og det samme skjedde med han som kongen var et bilde av, nemlig djevlefyrsten som en gang var en salvet englefyrste.

Bli i ydmykhet! Det roper dette ordet til oss slik at du kan bevare din herlighet. Gi Gud æren og aldri deg selv! Gå til Esek 28:20-26
Esek 28:20-26
Sidon var den eldgamle handelsbyen i Fønikia, som hadde bygt Tyrus og kan kalles mor til Tyrus. Også denne byen skulle få oppleve hvem som er Herren.

"Jeg vil vise min herlighet på deg," sier Herren. For Guds hellighet og rettferdighet blir herliggjort i hans dom. Og slik skal også verden herliggjøre Gud på sin måte.

Sidon hadde deltatt i det samme verdslige livet som Tyrus. Den var behersket av den samme verdens ånd, og derfor fikk den også del i den samme dom som Tyrus. Vil vi leve vårt liv med verden, må vi også ta imot den samme lønn som den.

Når Sidon nevnes her, er det som representant for den verdslige makt i alminnelighet. Men som de andre av Israels naboer, er den representant for den verdensmakt som setter seg opp mot Herrens menighet.

Verden er jo verden alle steder. Men der verden er nær et hellig folk, vil alltid den del av verden som ikke omvender seg, være mer fiendsk og komme sterkere fram enn ellers. Da blir det åpenbart hvordan verden virkelig er.

Dette sinn var som alt nevnt, sterkt hos Israels naboer på denne tid. Deres vantro var mer bevisst enn hos de hedningene som bodde lenger borte. De satt som stikkende torner og tistler og var til smerte og pine for Israels hus.

Det er med tanke på dette at kapitlet slutter med et lyst løfte for Israels hus. Når dommen rammer verden, betyr det at Guds folk blir utfridd. Da blir de stikkende torner og tistler tatt bort. Det er dette Herren viser er framtida for hans folk.

En gang skal de befris fra alle smerter som den fiendske verden har gitt dem. "Det skal ikke mer være noen stikkende torn eller brennende tistel for Israels hus blant alle dem som borrundt omkring dem, og som forakter dem" (v. 24).

En gang vil Herren samle Israels hus hjem fra folkene og la dem bo "trygt" i sitt land (v. 25-26).

"Og de skal kjenne at jeg er Herren Herren." Dette ordet i v. 24 er til trøst for Guds folk. Både vantro og troende skal kjenne hvem som er Herren. Det vil bli til dom og skrekk for de vantro, men til frelse og trøst for de troende.

Både den gamle og den nye pakt vitner høyt om at hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Guds Faders ære (Fil 2).

Men salig er den som får kjenne Guds herremakt til frelse. Salig er den som får kjenne at Herren er mektig til å fjerne alle torner og tistler til slutt.

Her i verden stikker djevelen, verden og kjødet oss, men Guds folk skal en gang synge med glede:

Ingen syndig lyst trykker mer mitt bryst

ingen djevel anfekter nå meg,

skilt fra sorg og besvær

jeg med vennene der

lever evig - og Jesus med deg.

Gå til Esek 29:1-16
Esek 29:1-16
I de fire neste kapitlene kommer nå en rekke profetier mot farao og Egypt. I de foregående profeter var profetien rettet mot Judas naboer som var mot Babel. Her rettes profetien mot hodet og grunnvollen for dem, nemlig Egypt.

Tidspunktet for denne profetien er under beleiringen av Jerusalem i begynnelsen av januar år 588 f. Kr. etter vår tidsregning. Det var et halvt år før byen ble inntatt.

Fra andre kilder vet vi at Jerusalem hadde satt all sin tillit til å få hjelp fra Egypt. Men vi vet også at Herrens profeter hadde bekjempet dette som et falskt håp. Det gjaldt både Jesaja, Jeremia og nå også Esekiel.

Under beleiringen av Jerusalem sendte kongen i Egypt en hær for å hjelpe dem, men den ble fullstendig slått av kaldeerne.

Farao sammenlignes med en krokodille ("det store sjøuhyre"). Krokodillen regjerer i Nilen, og derfor brukes dette bilde her. På den tid pleide man å dra krokodillene av av elva ved hjelp av svære kroker.

Og slik ville Herren dra farao opp med alle de folk som hengte fast ved ham. Dette betyr folket i Egypt. Herren skulle la dem ligge og dø i ørkenen. Åtslet skulle bli til føde for jordens dyr og himmelens fugler (v. 3-5).

Nebukadnesar hadde vunnet en stor seier over farao Neko ved Circesium i året 606. Men Egypt hadde reist seg igjen under farao Hofra, og det er denne farao som profeten tenker på her.

Han var "rørstaven" som Israels folk stolte på. Men Herren skulle knekke ham når de ville støtte seg til ham. Og da ville Israel "brytes i stykker" (v. 6-7).

Derfor skulle dommen komme over Egypt, fordi folket og kongen var så hovmodige. Det er alltid selvopphøyelsen og selvforgudelsen som fører til at de store verdensrikene faller.

Farao sa i sitt hovmot om Nilen som er kilden til fruktbarheten i Egypt: "Elven hører meg til, jeg har skapt den!" (v. 9). Det var et forferdelig hovmot fordi han ville ta ære fra skaperen.

Derfor skulle Egypt bli til en øde ørken i 40 år, fra den ene enden av landet til den andre. Migdol lå i nord og Syene i sør (v. 10).

Den ødeleggelsen som skulle komme over Egypt (v. 8-12) må ha skjedd da kong Nebukadnesar drog til Egypt og tok hevn over landet. Det var etter at han hadde knekket Tyrus. Da ødela han det på en fryktelig måte. Egypterne ble spredt omkring på flukt eller som fanger, og landet lå øde.

I v. 13-15 har vi et ord om at når de 40 år var til ende, ville Herren igjen samle egypterne i deres land. Patros i v. 14 er Øvre Egypt. Men da skulle det være et "uanselig kongerike". Det skulle være "ringere enn andre kongeriker" og være så ubetydelig at det ikke skulle "herske over folkene".

Det ordet sier, er gått i oppfyllelse. Aldri har Egypt spilt rollen som en verdensmakt siden Herrens dom gikk over landet. Ødeleggelsen ved kong Nebukadnesar og senere ved perserne, var så gjennomgripende, at det aldri har reist seg igjen. Det har hatt mange herskere, men det har vært et ringe, ubetydelig rike.

Men dommen over egypterne skulle ikke bare være for deres egen skyld, men også for Israels skyld. Jødene skulle miste den støtte de stadig hadde søkt til synd og skyld for seg selv (v. 16).

Israels hus hadde gang på gang valgt egypterne i stedet for Israels hus. Alle verdens barn velger på samme måte den dag i dag. De støtter seg til de mange i verden, dens gunst og vennskap, dens visdom og makt.

Men det vil gå alle slike mennesker som det gikk med Israel. De vil få erfare at denne verden er som en rørstav som knekker sundt når man vil støtte seg til den for alvor. En rørstav ser ut som en stav, men innvendig er den hul og skjør.

Men den som sin lit til verden slår,

på troløs sand hans bygning står.

Gå til Esek 29:17-21
Esek 29:17-21
Profetien i slutten av dette kapitlet er for så vidt eiendommelig. Profeten fikk den 17 år senere. Den ble nemlig gitt i det 27. år (v. 17). Tiden regnes hele tiden fraJojakins bortførelse i året 599.

Da blir det altså i slutten av mars år 572. Jødenes første måned tilsvarer siste del av mars og første del av april. Det var på den tid Nebukadnesar hadde endt den langvarige beleiringen av byen Tyrus.

I v. 18 står det at det hadde vært et svært arbeid. Det var slitsomt for krigerne, og verken han eller hæren hadde fått lønn av Tyrus for sitt slit.

De som skriver historie har ikke klart vist hvorledes denne langvarige beleiringen av Tyrus sluttet. Byen fikk en voldsom knekk. Men som det står her, har ikke Nebukadnesar likevel ikke fått det ut av det som han hadde tenkt.

Man mener at det gamle Tyrus som lå inne på fastlandet, ble erobret, men at innbyggerne hadde berget seg ut på øya der det nye Tyrus lå. Da Nebukadnesar inntok byen, fant han ikke de skattene som han hadde tenkt seg.

Imidlertid ble denne beleiringen likevel en spiker i Tyrus' likkiste. Vi vet med sikkerhet at Alexander den store senere knuste også det nye Tyrus. Med mye strev bygde han en demning ut til byen. Så brente han byen ned og solgte 30000 av innbyggerne som slaver.

Her er et merkelig ord fra Herren. Han vil gi kong Nebukadnesar Egypt som lønn for hans arbeid med Tyrus: "Som lønn for det arbeid han har utført, gir jeg ham landet Egypt. For de har arbeidet for meg, sier Herren Herren" (v. 20).

Kong Nebukadnesar var altså Herrens tjener da Gud dømte Tyrus. Her får vi et glimt av hvordan Herren styrer verden. Han bruker det ene verdensrike mot det andre, "og allting seg må føye, hans råd å føre ut".

Verdens riker og hærer både i gamle dager og nå handler ikke på egen hånd. Også de verdslige stormaktene må tjene Guds råd. Han ordner det slik at alle ting til slutt må gagne hans rikes framtid.

Mange historikere aner ofte bare litt av de dype tråder som går gjennom historien. Men den hellige historie i vår Bibel gir oss et innblikk i dette.

Den viser oss den levende Gud bak alle de store begivenheter på jord. Vi må erkjenne med stille hjerte: "Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier."

Kapitlet slutter med et løfte for Israels hus. Når Guds dom slik ruller ut over de store verdensrikene, skulle det komme en ny tid for Israel.

Det står: "Den samme dag vil jeg la et horn vokse opp for Israels hus, og jeg vil gi deg en opplatt munn midt iblant dem."

Eter "horn" betyr et vern, og løftet peker altså på en ny framgang for Israels hus. Den første framgang fikk folket da de vendte tilbake til Israel fra fangenskapet i Babel. Men sin herligste oppfyllelse fikk dette ordet da Kristus kom til jord.

Da sang døperen Johannes' far en lovsang: "Lovet være Herren, Israels Gud, fordi han så til sitt folk og forløste det! Han oppreiste for oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus" (Luk 1:68-69).

Når Herren sier at han ville opplate profetens munn, betyr det at han skulle tale om oppfyllelsen av løftet. Det aller første gode tegn for Israel inntraff da Evil-Merodak benådet Jojakin i det 37. år etter at han var bortført. Og han fikk en høy stilling ved kongens hoff.

Dette vårtegnet har profeten Esekiel sikkert opplevd. Det skjedde jo bare 10 år etter det tidspunkt som er nevnt i v. 17 (se 2Kong 25:27-30). Da kunne han rope ut med glede at dommens natt var over og en ny morgen var nær.

"Og de skal kjenne at jeg er Herren." Dette gjentas igjen og igjen. Og det gjelder for hver enkelt å lære Herren å kjenne på en levende måte, og kjenne han slik han virkelig er. Han er en Gud som dømmer rettferdig, men han er også nådig og barmhjertig, langmodig og full av miskunnhet.

Gå til Esek 30:1-19
Esek 30:1-19
Når denne profetien ble gitt, vet vi ikke. Men innholdet stemmer helt med det foregående.

"Nær er Herrens dag!" Det er dommens dag for Egypt og de land som er alliert med Egypt (v. 1-5). Den kalles "en dag med skyer", fordi vredens skyer har trukket seg sammen som tordenskyer over det hovmodige Egypt.

Den kalles "en dommens tid for folkene", det er tiden for dommen over disse folkeslag i motsetning til dommen over Guds folk, over Jerusalem.

Navna i v. 5 er om forskjellige afrikanske folk. "Forbundslandets sønner" kan bare være krigere fra jødeland. Men vi vet også at etter Jerusalems undergang flyktet mange israelitter til Egypt, på tross av advarselen fra Jeremia.

De unge blant dem hadde sluttet seg til den egyptiske hær og falt med den da Babels hær også kom til Egypt. Dette hadde også Jeremia varslet om: Hvis de flyktet fra Babel på en måte som var mot Guds vilje, skulle de nettopp falle for Babels sverd.

I v. 6-9 er videre skildret ødeleggelsen av Egypt. Frykt skulle legge seg over Egypts forbundsfeller. Ja, skipene skulle seile langt inn i Morland oppover Nilen med budskap om at Egypt var falt.

Og det ville forferde alle. Herren sier (v. 9) at disse sendebudene skulle fra ham. Det vil si at han stod bak hele denne dommen.

I v. 10-12 er sagt hvem som skulle fullbyrde straffen over Egypt, nemlig Nebukadnesar med sin grusomme hær. Landet skulle også bli øde ved at "elvene" skulle bli tørre. Dette betyr vel nærmest vannledningen som forfalt da folket flyktet eller ble bortført som fanger.

v. 13-19 skildrer dommen som bestod i å ødelegge avgudsbildene i Egypt så vel som fyrstene der (v. 13).

Dette ble oppfylt. Perserne som senere ble herrer i Egypt, hånte deres guder. Særlig spottet perserkongen Kambyses ildguden Ptah. Han ble æret som den høyeste gud i Nordre Egypt. Og man hadde bygd en stor helligdom for den i Nof (Memfis).

Som før nevnt har Egypt aldri reist seg igjen etter denne tid. Den er stadig blitt styrt av fremmede. (Dette er skrevet i 1899 da engelskmennene styrte landet og før frigjøringen etter siste krig.)

I v. 15, 16 nevnes Sin, som er lik Pelusium ved den østre Nilarmen, en halv mil fra Middelhavet. Festningene og de unge soldatene skulle falle for sverd og ild (v. 14-17).

Profeten skildrer klart ødeleggelsen med bildet av en solformørkelse. Egypts herlighetssol gikk under i av en "sky" og mørke (v. 18).

Verdens herlighet kan lyse og stråle, som om den aldri kunne gå under! Men dagen kommer likevel når herligheten blekner og Herrens ord får rett: Den som seg selv opphøyer, skal fornedres.

Gå til Esek 30:20-26
Esek 30:20-26
Denne profetien stammer fra den tid da Jerusalem ble beleiret. En hjelpehær kom fra Egypt. Farao rakte ut sin arm for å stanse Babel, men Herrens hånd ved Babel brøt faraos arm i stykker (v. 21).

Den egyptiske hjelpehæren ble slått. Og det var langt fra at den sårede arm skulle forbindes og leges. Herren ville tvert imot slå den sterke armen, slik at sverdet skulle falle ut av faraos hånd.

Det skjedde da Nebukadnesar etter Tyrus' undergang rettet det drepende sverdet mot Egypt. Det er et ynkelig bilde som tegnes her av den tidligere mektige farao: begge armene var brukket, han var dødelig såret - og det betyr at hele faraos krigshær var knust.

Dette avsnittet slutter med det samme alvorlige ord som før: "Og de skal kjenne at jeg er Herren." Gå til Esek 31:1-18
Esek 31:1-18
Profetien i dette kapitlet kom en tid senere enn Esek 30:20. Det var knapt to måneder etter og godt en måned før Jerusalem ble inntatt.

"Hvem er du lik i din storhet?" Dette spørsmålet skulle profeten stille farao. Han ville antagelig svare i sitt hovmot: Ingen er lik meg. Men profeten maler nå et advarende bilde for ham. Det var om Assur som før var det stolte syriske riket. bare 40 år tidligere kneiset det som et veldig sedertre på Libanon.

Det stod som et tre på et sted med mye vann. Derfor vokste det høyere enn alle de andre trærne på marken. Vannet som fikk treet til å vokse, er jo bilde på store inntekter. Assyria hadde sugd dem ut av de folkene de hadde lagt under seg.

Store folkeslag bodde i skyggen av Assyria, slik himmelens fugler bygde reir i trærne og ville dyr kunne søke ly under et stort tre.

Det står at den kilde som vannet Assurs høye tre, også "sendte sine vannløp ut til alle markens trær" (v. 4). Dette peker på den rikdom som også andre land og riker fikk ved handel med Assyria og på andre måter.

"Guds hage" kalles dette mektigste land i verden. Det blir sammenlignes med trær, som Gud Herren har makt over ettersom han eier hagen.

Herren lot dem stå når han ville, og felte dem når han ville det. Assur var vakrere enn alle andre folk, og de andre rikene misunte dem.

Det er eiendommelig at disse folkeriker kalles "Edens trær" i v. 9 når de sammenlignes med trær av forskjellig størrelse. I Det nye Testamentet er himmelen målestokk for det som er herlig. Og på samme måte bruker Det gamle Testamentet Edens hage eller Paradis som uttrykk for det som er spesielt herlig.

Også hedningefolk fikk oppleve Guds godhet og velgjerninger. For Gud ville gjennom dette lede dem til å spørre etter ham som gav alle gode gaver.

Slik var Assur stolt av sin store makt (v. 3-9).

Og nå lå Assur som et nedhogd tre. Det var knekket og knust fordi Assur opphøyet seg og var hovmodig (v. 10). En annen hersker fikk makt over Assur, men det var Herren som gjorde det (v. 11).

I v. 12-13 tegnes den falne kongen som et bilde av et nedhogd kjempetre. Og v. 14 peker på den advarsel som alle de andre trærne eller rikene burde ta av dette. De måtte ikke opphøye seg og "bli overmodige av sin vekst". De må med andre ord ikke stole på seg selv.

Helle denne verdens herlighet ender jo i døden, "de er alle sammen overgitt til døden og må ned til dødsrikets land". Det er en kjent, men ofte glemt sannhet at også de store må dø.

Profeten Jesaja beskriver i Esek 15:15 hvorledes Babelkongen måtte fare ned i dødsriket. Her skriver han om assyrerkongens nedfart i dødsriket til stor skrekk for alle de som hadde vært knyttet til Assur, både som forbundsfelle og undersått.

Som en dikter skriver han om nedfarten til dødsriket. Det er Assurs veldige fall. Det er som en alminnelig sorg over hele naturen. Alt klær seg i sørgedrakt (v. 15), og alt skalv da det store treet styrtet.

Og han maler veldige bilder for oss av at Assur-kongen møter all dem i dødsriket, som hadde vært hans medhjelpere. Alle kongene i de store blomstrende rikene møtte han der.

Det var "Edens trær, de beste og fagreste på Libanon". Også de hadde vært ved vannkildene (v. 16) og ble "trøstet i dødsrikets land".

Deres trøst bestod i at også Assur nå var falt på samme måten som de selv. Men det er en fattig trøst å se mange andre ved sin side i dødsriket. Det er jo den trøst verden nyter i forveien når de sier: "Det kan vel ikke gå oss verre enn de andre."

Men det er en uhyggelig trøst som ikke er en egentlig trøst, men som en ny pine for sjelen. For de som syndet sammen på jorden og ikke omvendte seg, skal møtes på dette fryktelige stedet.

Det siste verset i kapitlet (v. 18) henvender seg til farao og bruker Assur som eksempel for ham. "Blant de uomskårne" betyr hedningene, og blant dem skulle farao snart bli styrtet ned i dødsrikets land.

Det er en eiendommelig tanke Guds ord ruller opp for oss her. Her er et møte i underverden eller dødsriket, mellom verdens store herrer som undertrykte hverandre her på jorden. Men nå er de like vanmektige.

De som ble undertrykt på jorden vil da håne sin tidligere herskere. De vil søke en trøst av samme slag som djevelens trøst. Den består i en gang å le hånlig over så mange fortapte sjeler som mulig.

En berømt engelsk predikant maler et fryktelig bilde av de vantro prestene som skikker seg lik med verden. De skal møte de sjelene som de ledet vill her på jorden og som de var venner med, men det var utenfor samfunnet med Jesus.

Han skildrer, og sikkert ikke med urette, hvorledes slike blinde veiledere vil bli møtte med hån av de fortapte sognebarna. Du er også her, og du ble som vi! vil de si.

Hvilken motsetning er ikke dette til det salige møte i himmelen for de frelste. Der er det også tale om en mottagelse. Frelseren taler jo om vennersom vil ta imot oss i de evige boliger (Luk 16:9). Men der vil det alltid være en evig jubelsang til Herrens ære.

Må hver av oss prøve sin egen vei, hvor den fører hen! Gå til Esek 32:1-16
Esek 32:1-16
Dette første avsnittet av Esek32 inneholder en klagesang, et verop over den falne fyrsten i Egypt. Jerusalem var da falt, og Israels barn søkte tilflukt i Egypt. Da fikk farao en ny advarsel fra Esekiel.

Farao var som en "ung løve blant folkene". Men ennå bedre passet bilde av krokodillen om ham, dragen i havet (Nilen) som gjør vannet urent med sine svære føtter. Bildet av en løve mener visst profeten er for fint om farao.

Faraos undergang blir nå skildret en krokodillefangst.Hans svære kropp er kongens krigshær, og hans blod skulle snart flyte i Egypt (v. 3-6).

Denne dommens dag fra Herren blir her skildret som i forrige kapittel ved lignelsen av en formørkelse av himmellegemene (v. 7-8). Store konger og riker blir ofte sammenlignet med stjerner som faller ved sol- og måneformørkelse. Skildringen minner om de tegn i sol og måne og stjerner som nevnes i Åpenbaringen og forskjellige andre steder der den siste dag blir skildret.

v. 9-10 skildrer angsten som vil gripe også andre konger når farao faller. Det er angsten for det samme veldige sverd som hadde felt egypterkongen. Hvis han kunne falle, hadde de også grunn til å frykte.

"De skal beve hvert øyeblikk, hver for sitt liv, på den dag du faller." Også i de land som lå langt borte som Egypt ikke selv kjente, skulle ryktet om Egypts fall skape frykt.

Og særlig en av de store blant dem får en brå død. Men det er en ting å bli skremt, og noe helt annet å bli vakt for sin synd.

v. 11-12 skildrer igjen den store ødeleggelsen, og det står tydelig at kongens av Babels sverd skulle være redskapet (v. 11). "De mange vann" som omtales i v. 13 er sikkert de store folkestrømmer.

Dyrene som gjorde vannet der grumset, er sikkert faraos stormenn. De skulle sammen med ham som er dragen i havet, grumse til vannet ved sin tøylesløse hovmod og trass.

Men gjennom dommen over Egypts kjødelige makt, skulle det komme nye tider for dette landet (v. 14-15). "Da vil jeg la vannene bli klare og elvene flyte med olje, sier Herren Herren." Det klare vannet og oljen er bilde på den himmelske velsignelse.

Vi kan spørre når dette løftet er blitt oppfylt? Vi vet at det kom en tid da Kristi evangelium også lød i Egypt. Og kristne menigheter ble dannet i landet.

Men landet måtte gjennomgå store dommer før det kom så langt med Egypt. Derfor slutter disse ordene igjen med en klagesang (v. 16).

Gå til Esek 32:17-32
Esek 32:17-32
Fjorten dager etter den forrige profetien fikk profeten igjen et ord fra Herren. Det var en dødssang over Egypt. Det er som en røst fra dødsriket og en sang fra graven.

"Menneskesønn! Syng en gravsang over den larmende hop i Egypt og la den fare ned. Hun og mektige folkeslags døtre, skal fare ned til jordens lavere deler sammen med dem som farer ned i graven."

"Mektige folkeslags døtre" er folket i landet, slik vi ofte kaller folket i et land for en kvinne. Sørgesangen over Egypt er ikke tomme ord. Profeten sender Egypt ned i dødsriket med sitt rod. For det er Herrens ord, og Herrens ord virker det som det sier.

Motsetningen mellom herligheten som Egypt briljerer med og det gravmørket som nå legger seg over landet, blir slående uttrykt i v. 19: "Overgår du noen i skjønnhet?" Og svaret blir : "Far ned og legg deg hos de uomskårne." Det er som forskjellen mellom en smilende, blomstrende tilværelse og dødens kalde, klamme mørke.

Tanken er den at Egypts skjønnhet ikke kan redde dem fra å dele lodd med alle de andre verdens makter som gjør opprør mot Gud. Egypt hadde ingen forrett framfor de andre.

"Legg deg hos de uomskårne!" Det taler om den plass hedningene skal ha i dødsriket. Hedningene hadde sitt sted der de var i forvaring. Men ellers er det skjult for oss hvilken vei Herren har med dem som ikke fikk høre hans ord her i livet.

Fra v. 20 er skildret den uhyggelige forsamling som er rede til å ta imot Egypt i dødsriket. Sju folk nevnes her. Først kommer Assur, og hans graver er lagt "i hulens dypeste bunn". Det er den dypeste fornedrelse som tilsvarer deres hovmodige selvopphøyelseher på jorden.

Videre nevnes Elam som svarer til det nåværende persiske område i sør og vestre del av Iran. Folket i Elam var i oldtiden fryktede bueskyttere, og "de hadde utbredt redsel for seg i de levendes land" (v. 24).

Deretter nevnes Mesek-Tubal, en krigsmakt i nord der søre del av Russland ligger nå. Profeten ser at de hadde en spesiell plass i dødsriket, fordi deres misgjerninger var meget store, v. 27: "Deres misgjerning tynget på deres ben, for som kjemper var de til redsel i de levendes land."

Videre nevnes Edom (v. 29), Nordens fyrster som vel er Syrias stormenn, og så sidonierne (v. 30).

En felle synd for alle disse folk var at de vakte frykt i de levendes land. De raste i grusomhet med sine sverd og skrøt av sin storhet. Nå møtes de som kraftløse skygger i de levendes land.

De ble også selv slått med sverd, og deres mordvåpen følger dem liksom i døden (v. 27). Dette sikter kanskje til en skikk blant mange av disse folkeslagene. De begravde nemlig sine krigere slik at de fikk med seg sine våpen i graven. Men for Gud blir deres mordvåpen et vitne mot dem.

Farao skulle fare ned til alle disse stormenn og få den bitre trøst å se alle de andre verdens makter samlet på dert samme mørke stedet (v. 31-32).

Ja, slik dømmer Guds ord om alle de store verdens riker og deres herskere som har ført så mange blodige kriger. I verdenshistorien blir de framstilt som store helter med store navn.

Her har vi den rette bedømmelse av alle slike ting. Hele den gudfiendske verden skal bli knust under Guds hånd i dødens mørke hule. Sangeren har rett når han synger slik:

Hva er dog alt,

som verden smykker med fager gestalt,

det er kun skygger og skinnende glar,

det er kun bobler og skrattende kar,

det er kun gynge-is, dynd og fortred,

forfengelighet.

Gå til Esek 33:1-20
Esek 33:1-20
Profeten har profetert mot de hedenske verdenskrefter som en gang skal vise seg for siste gang når Anti-Krist kommer. Nå avslutter han denne domsforkynnelsen med et ord til sitt eget folk. På en måte var deres skyld større enn hedningenes, fordi de hadde hatt Herrens røst iblant seg og hørt så mange advarsler fra Herren.

Men dette kapitlet innleder også overgangen til det nye verv profeten skulle få nå. Han skulle nemlig forkynne det glade budskap om oppreisning for Israel som var knuget under dommen. En gang skulle Gud gi dem det av sin nåde.

Før hadde han vesentlig forkynt dom. Nå skulle han bli en evangelist for det folk som lot seg rense gjennom trengselen.

I v. 2-6 framstiller ordet for oss bildet av et folk som krigsverdet nå truet og som hadde valgt en vekter for å advare folket med å blåse i basunen når fiendens hær viste seg.

Når denne vekteren gjorde sin plikt og blåste i basunen i tide, da har den som ikke aktet på advarselen hele ansvaret for at livet hans ikke blir berget.

Men forsømte vekteren sin plikt og ikke blåste i basunen og ikke advarte folket, da måtte folket likevel dø for sin misgjernings skyld. Men Herren ville kreve deres blod av vekterens hånd.

Dette er et alvorlig ord, særlig for alle prester som er satt til å være Sions vektere. Hvis ikke advarselen lyder og ikke ordet forkynnes i sannhet, da blir en slik prest skyldig i at de vantro går fortapt.

Denne skyld blir ikke mindre ved at alle de som går fortapt også selv er årsak til det. Ingen vantro kan jo med rette unnskylde seg med at presten forsømte sin plikt. Men det blir forferdelig for den vekteren det gjelder.

Når dette ordet blir framlagt med alvor, kan vi noen ganger høre denne innvendingen at det bare gjelder den gamle pakt. Det kan ikke gjelde den nye pakt.

Men det er bare en krokvei. For Herrens ord kan ikke rokkes. Og dette ordet henger jo ikke sammen med noe av det som skulle skje når Kristus kom. Han ble jo lovens oppfyllelse.

Nei, det gjelder sannelig å stille seg ansikt til ansikt med dette alvorlige ordet. La det bli et skarpt sverd over all lunkenhet og menneskefrykt. For det vil bare forføre en til å ikke la basunen gi en tydelig lyd.

Men vi må også si at hvis en lunken prest omvender seg til Herren, er det soning i Kristi blod for en slik blodskyld. Floden fra Golgata kors kan tvette blodskylden av. Men nåden gir ikke fribrev til å gå utenom Guds ords krav.

Alle troende prester og alle Guds barn vil forstå alvoret i dette ordet. Må Herren gjøre alle sine tjenere trofast i blåse i basunen og advare folket mot faren som truer. Det gjelder både prest og lekmann som skal advare mot den kommende vrede. Og faren kommer fra djevelen, verden og kjødet.

Fra v. 7 blir bildet av denne vekteren brukt på Esekiel og hans forhold til Israels folk. Det er ikke folket, men Herren selv som har satt ham til vekter for Israels hus. Herren hadde sagt til ham: "Når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg." Herren hadde lagt vekteransvaret over ham (v. 7-9).

Men ved at Herren taler for profeten om det embetet som er betrodd ham, er det et vitnesbyrd om at profeten hadde røktet sin embete med troskap. For det er bare folket som blir refset for sin gjenstridighet mot advarselen.

I v. 10 nevnes noe av det Israels hus bedrog seg med under straffedommen i stedet for å omvende seg. De talte slik: "Våre overtredelser og synder tynger på oss, og for deres skyld visner vi bort. Hvordan kan vi da leve?"

Når et menneske vekkes opp av sin åndelige søvn. er det ikke ualminnelig å høre dette: "Våre synder er så store at vi ikke kan bli frelst. Det nytter ikkehvor mye vi kjemper om å nå det. Vi kan ikke få tilgivelse for vi er så bundet av syndens makt at vi ikke kan."

Når et menneske taler slik, kan det være alvor og virkelig skjelve for synden. Og til slike ærlige sjeler som synes de er for store syndere, har Herren nettopp det svaret vi får i v. 11. Det er et herlig nådens ord:

"Så sant jeg lever, sier Herren Herren: Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever."

Dette sier Herren også til de aller største syndere som vil bli frelst. Ingen synder er så store at de ikke kan bli tilgitt for Kristi skyld. Ingen er så bundet i syndens lenker at ikke Herren kan løse sjelen ut.

Du som sukker over din synd og lengter etter utfrielse fra syndens lenker, kan gå frimodig til nådestolen. Herren vil ikke at du skal dø. Men han vil at du skal leve.

Og mange av jødene i landflyktigheten hadde det kanskje slik: De kunne ikke, for synden tynget dem, og det kom virkelig fra et sønderknust og anfektet hjerte.

Men en stor flokk av dem sa dette: hvorledes kan vi leve? med et helt annet sinn. Det ser vi i v. 20 der profeten sier: "Og enda sier dere: Herrens vei er ikke rett!"

Deres anklage var i virkeligheten en knurring mot Gud. De sa: Vi vil nok, men kan ikke. Gud svarer dem: Dere kan nok, men dere vil ikke. Dere vil ikke ha nåden på den eneste måten den kan oppnås, nemlig ved omvendelse.

Hvor ofte opplever vi ikke dette den dag i dag at mennesker sier: Vi kan ikke bli troende. Men sannheten er dette: de vil ikke.

Det er som om Gud skal få skylden for at det ikke lykkes. Men i virkeligheten er det å fortvile på denne måten i stedet for å omvende seg til Gud, bare en ny form for menneskehjertets trass mot Gud.

Til de hjerter som klaget over syndens dom som hvilte over dem, sier Herren: "Vend om, vend om fra deres onde veier! Hvorfor vil dere dø, Israels hus?" (v. 11).

Det er omvendelsens nødvendighet Herren sier er det avgjørende i v. 12-20. Det er en gjentagelse av det Herren tidligere hadde sagt til folket ved profeten (Esek 18).

Dersom den ugudelige omvender seg, er han frelst fra dommen samme dag som han vender om (v. 12, 14-16). Det er i sannhet et stort nådens ord. Hvor syndig et menneskeliv har vært, blir han likevel frelst så sant han omvender seg før nådens tid tar slutt.

Han har nok forspilt usigelig mye velsignelse i sitt liv. En ung mann som ble omvendt kort tid før sin død, ropte en dag i den dypeste smerte: "Forspilt, forspilt!"

Moren var en troende kone, og hun kom forferdet inn til ham. Hun fryktet at han hadde mistet sin tro. Men han svarte henne: "Nei, kjære mor, min sjel er frelst ved Jesu nåde. Men hele mitt liv er jo gått til spille."

Det er en usigelig nåde at det er frelse for den største synder. Det er håp også for en dødende røver på korset, bar han omvender seg i tide.

Verden spotter og har ofte hånet denne sannhet. De har prøvd å vise at det er urimelig: at et menneske har levd hele sitt liv i ondskap, og så bli omvendt på et øyeblikk og vinne hele frelsen.

"Så kommer en av de troende og vitner for dem og sier at de tror og så er de frelst. Men skikkelige mennesker skal gå evig fortapt bare fordi de ikke vil tro det de hellige vitner om. Nei, stans for det holder ikke, sier verden."

Men verden er blind. Den ser ikke hva det betyr å bli frelst av nåde. Den fatter ikke det veldige verk som skjer i en menneskesjel når det omvender seg. Det er så stort at himmelens engler fylles med jubel når en eneste sjel blir omvendt.

Det er omvendelsen det kommer an på. Det viser Herren også på en anne måte ved å peke på hva følgen blir om de ikke omvender seg.

Om den rettferdige, det vil si en troende, "setter sin lit til sin rettferdighet og gjør urett" og altså synder på nåde, da blir han likevel ikke frelst. For da er omvendelsens sinn borte (v. 12, 13).

Vi vet at Herrens ord på ingen måte er overflødig på dette punktet. Det kan stige opp slike tanker hos Guds barn at synden ikke lenger er så farlig for dem. De mener de kan våge å gå litt lenger uten å bli overvunnet av synden.

De kan få den tanken at man nok kan beholde troens rettferdighet og syndenes forlatelse, selv om man gir seg over til den eller den synden.

Ja, det kan komme tanker om at det bare er vårt gamle menneske som synder. Og da har vi ikke noe ansvar for det. Det hører vi også i våre dager.

En prest i vår tid har til og med sagt at man kan være spesielt nær Herren og ha det ganske utmerket med Gud midt i en brennevinsrus!

Men alt dette er jo tanker fra djevelen. Nei, sier Herren. Hvis et menneske har vært troende og rettferdig ved sin tro ganske lenge, da hjelper det ikke hvis han på ny vender tilbake til syndelivet og roser seg av det. For Gud gjelder det ikke hva man har vært, men at man er rettferdig i Kristus nå.

Sannheten kommer altså fram også om dette. Guds nåde kan aldri skilles fra det sinn som omvender seg og tar imot nåden. Dette gjentas ennå en gang i korthet i v. 18-19. Og dermed varIsraels ord om at de ikke kunne, dømt som løgn. "Det er deres egen vei som ikke er rett" (v. 17), sa Herren om dem.

Det var mer enn seks år siden profeten siste gang hadde gjendrevet dette som jødene talte om (Esek 18). Og likevel var folket ikke kommet et skritt videre. Men Gud er tolmodig og langmodig mot de gjenstridige synderne!

Og det gjelder for alle som vil veilede andre til Herren. Man må væpne seg med et slikt sinn så vi ikke går trett. Men vi må forkynne og vitne det gamle ordet om omvendelse og syndenes forlatelse. Herren har befalt at det skal forkynnes i hans navn (Luk 24:47).

Jo mer et Guds barn får øye opp for hvor langmodig Herren er med oss hver dag, jo bedre vil det lykkes å bli en trofast "vekter". Da blir vi også en langmodig og tolmodig vekter.

Gå til Esek 33:21-33
Esek 33:21-33
Med dette avsnittet begynner en ny rekke profetier, nemlig profetier etter Jerusalems ødeleggelse. Profeten hadde nå i lang tid vært stille overfor sitt eget folk.

Han hadde profetert mot hedningene, men lenge hadde ikke vært noe ord til Israels hus. Herren hadde lukket hans munn, så han måtte liksom være stum overfor Israels barn.

Herren hadde tidligere sagt hvor lenge denne tausheten skulle vare (Esek 24:26). Han måtte vente til det kom et sendebud som hadde unnsloppet fra Jerusalem. Han skulle komme med bud om at byen var ødelagt.

Underlig nok merket profeten allerede kvelden før bud kom en spesiell virkning fra Gud. "Herrens hånd var over meg om kvelden, før flyktingen kom," sier han. Da kunne han igjen begynne å tale til sitt folk.

Morgenen etter kom så sendebudet og stadfestet at for alle de bortførte det profeten ofte hadde sagt dem: "Byen er inntatt!" Dermed var alle falske forhåpninger skåret bort.

Nå kunne Israels barn ikke lenger se til det gamle Jerusalem. Nå måtte de se framover om de ville øyne håpets lysstråler. Og profetens munn var fra nå av opplatt for å peke framover mot en ny framtid. Det var som en oppstandelse fra den død de var sunket ned i.

I v. 21 får vi tidspunktet da profeten fikk bud om at byen av inntatt og han igjen kunne tale til folket. Det var nesten halvannet år etter at Jerusalem var ødelagt.

Det skjedde nemlig på den 7. dag i den 5. måned i det 11. år etter at Jojakin og profeten ble bortført. Og her nevnes det 12. år i den 10. måned på den 5. dag.

Men løsningen på dette er ikke vanskelig. For det første hadde budet selvfølgelig ikke kunne følge de alminnelige veier for å komme til Babel. For det andre lå stedet ved Kebar der profeten oppholdt seg, avsides og et stykke fra Babel. Derfor ville det gå så lang tid.

Vi ser av dette at profetien i Esek 32 og vel også i det første avsnitt av Esek 33 er senere enn den som nevnes fra Esek 35:21.

Profeten kunne ikke straks begynne å tenne håpets lys for folket. For ennå var det mange som på tross av den fryktelige straffen over Jerusalem, beroliget seg selv. De aktet ikke på dommen og ydmyket seg ikke for Herren.

Den store skaren av jøder som hadde fått lov til å bli igjen i det ødelagte hjemlandet, forherdet seg. De var hovmodige fariseere, og deres ord hadde også kommet ut blant de bortførte.

De trøstet seg nemlig med Abraham. Han hadde jo vært alene og likevel fått løftets land til eiendom. Da ville også de som var mange, få det. De kunne ikke tape landet, selv om de som Abraham måtte bo som fremmede der en tid.

Det naturlige hjerte kan finne på en mengde grunner for å trøste seg selv. Men djevelen står også bak dette og gir sjelene en ny falsk trøst når den gamle forsvinner.

"Vi er Abrahams barn!" Dette fikk vår Frelser alltid høre av de uomvendte, kjødelige jødene. De ville ikke se at løftet gjaldt troen og ikke vantroen.

Slik var det også etter Jerusalems ødeleggelse. Ja, man skulle ikke tro det var mulig etter at folket hadde opplevd denne Herrens tukt. Men likevel, det kjødelige hjertet griper hvert halmstrå for å holde seg oppe.

Herren dømmer dette som falsk tale. For de var uekte barn, det viste det onde livet de førte. De foraktet alle Guds bud. De åt kjøtt med blodet i og var likegyldige mot det forbud Mose lov hadde mot det (3Mos 17:10).

Dyreblodet ble jo brukt i den gamle pakt til ofring i templet. Det skulle gjøre soning for sjelene som et forbilde på det blod som skulle flyte langfredag da Guds Sønn døde.

Derfor var det forbudt å nyte blod i den gamle pakt. Men de trakket ikke bare på dette blodet. De fortsatte med avgudsdyrkelse, men vold og hor (v. 25-26). Det talte Herren til dem om, og han tilføyer: Dere skal ikke eie landet!

Nei, Herren forkynner dom over disse forherdede sjelene. De skal dø enten for sverdet eller for ville dyr eller av pest. Hvor de så flyktet, ville de møte dommen. Landet skulle bli en fullstendig ørken. De skulle kjenne hvem som var Herren. Han var en hellig Gud som ikke lot seg håne.

Dette gjaldt de som var blitt igjen. Men også de bortførte som var sammen med profeten, skulle han ikke tro for godt om. Nå hadde de hørt dommen over Jerusalem, og de ville nok i det ytre vise mer ærbødighet for Herren.

De ville høre nøyere på det han hadde å forkynne dem. Men han måtte ikke la seg bedra av dette og mene at de derfor hadde fått et annet sinn.

Det er alvorlig det som står her i slutten av kapitlet, v. 31-32. De ville høre profetens forkynnelse om oppreisningen som skulle komme, de ville høre som når man hører på en sanger som synger og spiller vakkert.

De ville ta det som en nytelse for øret når profeten forkynte. Men de ville bare gjøre det som de selv mente var behagelig for dem og var til deres egen fordel, men de gjorde ikke etter hans ord.

I begynnelsen av kapitlet oppmuntret Herren profeten til å forkynne ordet enten folket ville høre eller ikke. For da var hjertene uvillige og ørene lukket.

Nå derimot advarer Herren profeten mot å la seg narre av at mange strømmet sammen om hans ord.

Der er steder og tider der bare få vil høre. Der er også steder og tider der massene vil høre. Men det det kommer an på, er om de vil bli ordets gjørere. Hva nytter ellers en fullsatt kirke når hjertet bare hører og hører, men ikke vil omvende seg.

Hvor rammer ikke ordet i v. 32 oss den dag i dag! Det er ikke noe godt tegn når tilhørerne er opptatt av prestens taleorgan, hans velformede tale og gode tankeutvikling.

Da er det ikke mye håp om at man virkelig har hørt Frelserens tale til samvittigheten. Men verden er seg selv lik den dag i dag.

"Det var en glimrende preken!" Slik kan verdens mennesker også godt si om veltalende, troende presters forkynnelse. Man kan tale om "de herlige ord" og likevel ikke har hørt noe med hjertet.

"Men når det kommer - og komme skal det, da skal de kjenne at en profet har vært midt iblant dem" (v. 33).

"Når det kommer." Meningen er at det vil skje som ordet har forkynt, Herren kommer for å frelse sitt folk og oppfylle alle løfter. "Se, det kommer!" Alt det ordet lover, vil skje.

Og ve da dem som ikke tok det alvorlig. De vil derfor bli som de fem dårlige jomfruene med sine lamper, men uten troens olje. Da skal de kjenne at det har vært en profet blant dem.

Da skal de erkjenne at ordet ikke var en lyst for øret, men alvor. Det var det dypeste alvor helt igjennom. Det var Herrens røst til dem som skulle blitt til oppreisning og frelse. Men de aktet ikke på det, verken ordet om omvendelse eller ordet om syndenes forlatelse.

Må Herren hjelpe oss alle som hører ordet hans, at vi ikke må høre som dårer, men si som den lille Samuel: "Tal, Herre, din tjener høre!"

Å Herre, god og Frelser from

meg være la din eiendom,

meg selv ei mer tilhøre!

Ta bort, hva Adams er og mitt,

og for det nye, som er ditt,

gi hjertet øye, øre! Gå til Esek 34:1-10
Esek 34:1-10
Det siste avsnittet i foregående kapittel innleder en ny rekke av ord til Israels hus. Profeten fikk det for å gi det til folket etter at Jerusalem var ødelagt.

Og vi så at innledningen var en dom over det uomvendte sinn både på den grove måten med åpenbare synder, og på en finere måte der man hørte Guds ord i det ytre.

Ordet dømte slik det uomvendte sinn og fastslo på den måten at omvendelsen var nødvendig som grunnlaget for alle framtidige løfter om nåde. Herren kaster ikke sine løfter ut i fleng til menneskene. Men de er alltid betinget av omvendelse.

Etter denne innledningen kommer løftet om den gode hyrdes gjerning. Men han maler dette vakre bildet på en mørk bakgrunn. Det står nemlig i motsetning til alle de onde hyrdene som har brukt sin hyrdestav over Israels hjord.

Ordet peker tilbake på profeten Jeremias profeti (Jer 23:1-8) og er en videreføring av den. Men av den form Jeremia bruker, ser vi klart at han først og fremst tenker på Israels konger og myndighet.

Men ordet gjelder ikke bare dem. Men Jeremia går over til å tale om falske profeter og prester, og slik må vi forstå ordet her også.

Det handler altså ikke bare om at kongemakten kan brukes til det onde. Men det gjelder alle som står i en veiledende tjeneste overfor folket. Ordet er i sannhet også et prestespeil både i det mørke og det lyse.

I veropet over de onde hyrdene tales først om at de røktet "seg selv", og de røktet ikke hjorden (v. 2). Det vil si at de våket nøye over sin egen fordel, men brydde seg ikke om sauene.

Det er leiesvennens hjertelag som er beskrevet for oss her. Det er det ubarmhjertige, hårde sinn som bare ser på sitt eget.

Dette sinn er skildret videre i v. 3-4: "Dere eter fettet, og dere kler dere med ullen. Det fete slakter dere, hjorden røkter dere ikke. Det svake har dere ikke styrket, det syke har dere ikke legt. Det som er sønderbrutt har dere ikke forbundet, det bortdrevne har dere ikke ført tilbake, og det fortapte har dere ikke oppsøkt. Men med vold og med hardhet har dere hersket over dem."

På den ene side var de altså egenkjærlige og utnyttet hjorden. På den andre side ser vi den hårde likegyldighet overfor alle de som behøvde så mye pleie.

Slik hadde de dårlige kongene i Israel og Juda vært i de siste årtier før landflyktigheten og ofte før den tid også. Etter at de kom tilbake fra Babel måtte også folket ofte sukke under hårde og onde herskere.

Men hvilket uhyggelig og tydelig bilde er ikke dette også på alle falske profeter og prester! Med tanke på de falske profeter kan vi i vår tid tenke på mange onde hyrder som er i pressen. Mange gudfiendske blad og bøker vil lede folket på sin vei.

Det vrimler av den slags veiledere. De ønsker bare å male sin egen kake, selv tjene penger og kunne leve behagelig. Det gjør de ved å vekke den onde lyst i menneskene, vekke de sanselige lyster og det klagende, bitre og misunnelige sinn. De er likegyldige for følgen av sin påvirkning.

Om menneskene ledes bort fra Herren, fra den barmhjertige Gud, er likegyldig for dem. De bryr seg ikke om menneskene går under i syndens urenhet fordi de lever etter den veiledning de fikk.

De bruker mange forskjellige former, men har alltid det samme innhold: Plei ditt eget kjød og bry deg ikke om Guds bud.De onde hyrdene er likegyldige for alt dette bare de kan "ete fettet".

Utuktige romaner og skitne, vemmelige bøker spekulerer i dette. Man vet at folk liker å lese, og det kan de tjene penger på. Men man bryr seg lite om at sjelene går fortapt på denne måten.

Ja, veropet som lyder her hos profeten Esekiel, det lyder den dag i dag over alle de onde hyrder og falske røster. Men aller mest lyder det over alle vantro, likegyldige prester.

Verden har noen ganger spottet og med rette sagt at de bare går ut på å "klippe" sauene i stedet for å vokte dem. Ve over de prester som bare sitter der for å innkassere lønn og sikre seg selv et så behagelig levebrød som mulig.

Men de har ingen barmhjertighet med sjelene. De vil ikke og som oftest kan de heller ikke se nøden i hjorden. De lar det svake, syke og sårede ligge der og vil ikke ta opp kampen for å føre det fordrevne og tapte tilbake.

En geistlig, dannet mann erklærte en gang at han ikke ville søke prestekall. For den tid var forbi da presten var "konge" i sognet. Det var altså hans bilde av hyrdegjerningen.

En annen prest erklærte overfor en av de troende i sognet som i dyp smerte spurte ham om han ikke kunne se hvor dødt det var: "Det kan gjerne være slik, men jeg vil virkelig ikke ta den kampen opp."

Over slike hyrder roper Herrens ord et Ve! "Ve Israels hyrder som røkter seg selv!" Men det er også et alvorlig og advarende ord til troende prester.

De må også anklage seg selv for mye forsømmelse. De lyttet mange ganger til den onde, skjulte røst som sa: Spar deg selv! La oss bare speile oss selv i dette ordet, med ydmykhet og alvor.

v. 5-6 skildrer så følgene for hjorden av at disse onde hyrdene styrer. Sauene "ble spredt", og det ble ikke noe hellig samfunn. Hver av dem gikk sin egen vei. "De ble til rov for alle markens ville dyr, og ble spredt."

Dette betyr vel først at Israels barn var overgitt til ville hedninger. Men ordet peker jo mye lenger, på alle ville krefter som splitter hjorden når hyrden bare vokter seg selv.

I Guds kirke kan vi også tenke på de mange sekter og svermere som alltid pleier å innfinne seg når kirken har åndelig døde hyrder.

I staten kan vi tenke på alle oppløsende krefter som fører folkelivet inn i forråtnelse og gjør at staten kommer i strid med seg selv. Som eksempel fra vår tid kan vi bare se på et land som Frankrike. Folket der er så oppløst og splittet.

Men det er ti ganger mer vemodig med ødeleggelsen innen kirken. For der står ikke bare jordiske, men også evige verdier på spill. Det ligger en smerte i v. 6: "Så farer min hjord vill. På alle fjell og på hver høy bakke og over hele landet er min hjord spredt. Det er ingen som spør, og ingen som leter etter dem."

I dette ordet er den samme dype smerte som vi finner i Matt 9:36: der det står om Frelseren: "Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde."

Så lyder dommens ord (v. 7-10) over de onde hyrdene: "Hør derfor Herrens ord, dere hyrder!" Slik lyder det to ganger (v. 7, 9). Nå blir høyesterettsdommen forkynt dem.

Som i alle dommer kommer først forutsetningen, v. 8. Hyrdenes forbrytelse samles i en sum av fryktelige kjensgjerninger. De lot seg ikke gjendrive, og så lyder dommen:

"Så sier Herren, Herren: Se, jeg kommer over hyrdene og vil kreve min hjord av deres hånd og la dem slutte å røkte hjorden, så hyrdene ikke mer skal røkte seg selv. Jeg vil redde min hjord av deres munn, så de ikke skal være til føde for dem" (v. 10).

Regnskapsdagen er kommet. De dårlige hyrdene får avskjed fra sitt embete. De kan ikke lenger begjære noe til sin egen fordel, de får sin del blant de vantro.

Denne dommen lød over Israels konger, de falske profetene og de vantro prestene da Jerusalem sank i grus. Og de ble ført bort som fanger.

Men en gang på den store dag når Herren sitter på sin trone, skal denne dommen forkynnes for alle de onde hyrdene som har vært på denne jord. Da skal det bli gråt og tenners gnissel.

Løftet slutter likevel med et løfte for de sauene som er så mishandlet. Dommen over de onde hyrdene skal bli til redning for hjorden. Herren selv vil redde sine får fra deres hånd. Han vil selv komme og være den gode hyrde for de atspredte sauene.

Dermed går profeten over til å tale om det lyse og herlige bildet. Allerede i den gamle pakt finner vi bilde av ham som har sagt: "Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg" ([Joh 10:14).

Gå til Esek 34:11-15
Esek 34:11-15
I motsetning til de onde hyrdene står nå Herren selv fram for oss. Og han vil være den gode hyrde: "For så sier Herren Herren: Se, jeg kommer og vil spørre etter min hjord og se til dem" (v. 11).

"Jeg" står to ganger nevnt.* Herren selv i egen person, den store overhyrde, vil lete etter dem. Det er som husbonden selv tar seg av saken fordi tjenerne er utro og ubrukelige. (*Slik på dansk. NO-78 får det fram slik: Selv vil jeg ... NYN-38 har det samme, mens NO-30 og NB-88 mangler dette.)

Og nå får vi et bilde av en kjærlig, medlidende hyrde, og fårene ligger ham virkelig på hjerte. Når fårene er atspredt, kommer den gode hyrde og ser seg om: hvor er de blitt av? Og slik sier Herren at han vil gjøre.

Han lover å føre de atspredte får av Israels hus frelst hjem fra alle de steder de var atspredt. De onde hyrdene hadde ledet dem i de onde dagene, "den dagen det var skyer og skodde" (v. 12).

Ordet her minner oss om Frelserens ord til den kananeiske kvinne. Der taler han om at han var sendt til "de fortapte får av Israels hus" (Matt 15:24). Men det ligner først og fremst på lignelsen i Luk 15 om den trofaste hyrde som leter etter hvert eneste tapt får.

Og nå lyder løftet først om at Herren vil føre dem tilbake "ut fra folkene". Han vil "samle dem fra landene og føre dem til deres eget land". Der skal de ha det så godt, så godt. På "en fet beitemark skal de beite på Israels fjell". Nå skal de ikke lide noen mangel mer (v. 13-15).

Som den gode hyrde vil Herren selv vokte dem mot alle villdyrene, og han vil sørge for at de får hvile. "Jeg vil selv være hyrde for min hjord og selv la den hvile, sier Herren Herren.

Det er et herlig ord for Guds folk! Han vil selv være vår vokter, han vil selv stå midt i sin flokk. Og da må ulven flykte. Herren vil la dem hvile. Han vet hva tid fårene trenger hvile, og han vet også hvor de rette hvilesteder er.

Har du erfart det, kjære leser? Er du et Guds barn, kjenner du også den hvile Herren kan gi sine venner når de er trett. Denne underlige, gode hvile kan noen ganger komme ved et eneste lite Guds ord.

Herren kan noen ganger tale slik: "Herren Herren har gitt meg en disippeltunge, så jeg skal kunne styrke den trette med mine ord" (Jes 50:4).

Han kan også gjøre det når et Guds barn satt sammen med andre kjære venner i Herren. Og kanskje oftest gjør han det når en troende kneler ved nattverdbordet eller er i sitt lønnkammer. Ja, Herren vet hvordan han skal gi sine får hvile. Han vet å gi ny kraft til sine trette venner.

Vår fiende djevelen tilbyr også sine hvilesteder. Selvsikkerheten er ett av dem. Der heter det: Ta det litt rolig og tenk også litt på deg selv. Nå er du jo et gammelt Guds barn. La de unge være ivrige, men du kjenner den rette sindighet.

Ja, det er ikke godt å bli lokket inn i et slikt hvilested, for da stanser vandringen mot himmelen.

Djevelen har også et annet hvilested, mismodigheten. Der heter det: du når det likevel aldri, det nytter ikke noe. Du kan like godt gi opp alt sammen.

Men på djevelens hvilesteder får du ikke ny kraft. Der blir den drept og du blir lammet. Hvilen som Herren gir setter derimot fart i et Guds barn. Den fyller en med frimodighet og håp, men tolmodighet i trengsel, med utholdenhet i bønn og gir lyst og mot til kampen.

Tilhører du Herrens hjord skal du nok erfare at hvilen kommer om du er trett. Den kommer når du trenger den. Det er godt å hvile når man kan hvile i dette: det er min trofaste hyrde og Herren selv som lar meg hvile.

Og videre står det om hyrdesinnet: "De fortapte vil jeg oppsøke, og de bortdrevne vil jeg føre tilbake, og de sønderbrutte vil jeg forbinde, og de syke vil jeg styrke" (v. 16).

Rekkefølgen av den gode hyrdes gjerninger er den motsatte av den onde hyrdes gjerninger slik de nevnes i v. 4. Der sluttet det med: det som var tapt. Her begynner det med: det som er tapt.

For den onde hyrdes utroskap viser mest mot den del av hjorden som er nær ham. Den gode hyrde viser derimot størst troskap mot de som er kommet langt, langt bort.

Å elske det syke og sønderbrutte som er i hyrdens nærhet, kan se ut som det letteste. Men langt vanskeligere kan det være å elske de som har fjernet seg langt, langt bort i ørkenen.

Men så stor er hyrdens kjærlighet til fårene at de som er kommet lengst bort, ligger ham mest på hjerte. Det er som en kjærlig far og mor som tenker mest på det barnet som er tapt i verden, det som er kommet lengst bort fra dem.

Er niognitti ikke nok?

De har du jo, Herre, her.

Men hyrden svarte: Dere, min flokk

jeg savner dog en jeg har kjær,

og derfor jeg ut i ørkenen går,

og søker med flid mitt tapte får.

Her blir det gjort skille mellom "det fortapte" og "det bortdrevne". Forskjellen er vel at det "fortapte" er kommet helt ut av synskretsen. Det er helt skilt fra hjorden og tilsvarer vel nærmest vantro mennesker i sin alminnelighet.

Uttrykket "det bortdrevne" betyr at de ikke er kommet dit de er med sin vilje. Det er kommet dit på grunn av omstendighetene. Det tilsvarer i vår kirke de som er drevet inn i skeive spor fordi de ikke fikk pleie og stell.

Ja, på mange måter finnes det slike fordrevne får. Der de skulle finne hjelp, var det ingen hjelp å få. Hyrden kjente kanskje ikke selv livet og førte dem derfor ikke tilbake.

"Det svake" og "det syke" er troende mennesker som er bitt av ulven, falt i synd og skam eller angrepet av en eller annen sykdom. Det finnes mange slike sykdommer, som hovmodet eller mismodigheten, eller lunkenhet og sløvhetssykdommen.

Ja, på samme måte som der er tusener av sykdommen for legemet, er det også for sjelen.

Her er altså mange lidende og elendige får. Enten vandrer de vide omkring eller ligger syke og elendige. Men hyrden har et stort hjerte for dem. De kan romme alle, hvert eneste menneske med alle deres skrøpeligheter.

Vi minnes ordet i Heb 4:15. Her er ganske rett ikke bildet av hyrden brukt, men det er likevel hyrdesinnet vi møter: "For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd."

Men hans medlidenhet er ikke falsk. Verden setter den høyt, for den lar synden få lov til å bli i sin skrøpelighet. Nei, den gode hyrde vil nettopp hjelpe den tapte sauen ut av sin fortapthet og føre det fordrevne tilbake til det sanne, hellige samfunn. Han vil forbinde bruddet, styrke det syke for å hjelpe sjelen opp av sitt fall.

Løftet her gjelder først og fremst Israels folk. Men det gjelder ikke bare hjemkomsten fra Babel. Nei, den peker fram mot utfrielsen fra en dag med "skodde og skyer" som vil vare mye lenger.

Det er den utfrielse som Israels folk vi få i de siste dager. Da vil Israels skade endelig bli legt for alltid.

Men løftet gjelder derfor hele Herrens menighet, det folk som har Abraham til far i åndelig forstand. Slik leder jo Herren sitt folk til alle tider. Han leter etter oss når vi er tapt i denne verden. Han bar oss tilbake, forbinder oss og styrker oss.

Det er denne Herres hyrdetroskap som alle troende mennesker lever av og ved hver eneste dag.

Gå til Esek 34:16-22
Esek 34:16-22
I v. 16 får vi enda en tilføyelse, nemlig denne: "Men det fete og det sterke vil jeg ødelegge. Jeg vil røkte dem slik som rett er."

Hva mener Herren med det fete og det sterke? Det er åpenbart en annen slags vantro enn de som sammenlignes med det tapte. Det må være den vantro som ikke føler det spor av angst, men i overmodig selvtilfredshet og trass stoler de på seg selv.

Det er den vantro som ikke vil omvende seg. De fortsetter å holde seg unna den dom Herren har sagt i Åp 3:17: "Fordi du sier: jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød - og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken."

"Det fete og sterke" er de hjerter som tenker på samme måte som den rike bonde. De samler bare skatter i denne verden, og derfor kan de ikke fordra hellighet. Men de vil nok ha skinn av gudsfrykt og være kirkelige.

Vi minnes fariseerne på Jesu tid. Da ropte han ve over dem. Mange av dem tilhørte det "fete og det sterke".

Her gjør Herren ikke forskjell mellom hyrde og hjord, men innenfor selve hjorden. I lys av den nye pakt vil det si forskjell mellom de døpte.

"Og dere, min hjord! Så sier Herren Herren: Se, jeg dømmer mellom får og får, mellom værer og bukker" (v. 17). Og Herren skildrer nå de fete og de sterke får og værer, som "støter alle de svake bort med side og bog og stanger dem med hornene" (v. 21).

De ville dyr på marken (v. 8) var et bilde på hedningene. Men her er det tale om de forherdede jøder, eller i den nye pakt er det de forherdede døpte. De hater sauene som lir, de svake som er bilde på Herrens sanne venner.

Herren sa selv da han var på jord: "Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt" (Matt 9:12). Guds sanne barn lir her på jorden. De lir av sorg over sin egen og andres synd, og de møter også lidelse fra verden.

Ordet skildrer tydelig den verden som nok vil ha skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft. Den støter og stanger i sannhet de hellige, til de "får spredt dem og drevet dem ut" (v. 21).

Slik jaget de vantro jødene de kristne ut av synagogene. Og slik vil den vantro skare blant de døpte en gang jage Herrens hellige ut av folkekirken.

Herren skildrer videre hvordan "de fete lam" er mot "de magre". Det er den selvsikre navnkristendommen med den store flokk mot den lille, fattige flokk av hellige. Det gjør han slik:

"Er det ikke nok med at dere får beite på den beste beitemarken, siden dere trår ned resten av beitemarken med føttene? Er det ikke nok at dere får drikke det klare vannet, siden dere gjør resten grumset med føttene?" (v. 18).

De fete og sterke sauene ødelegger altså beitet og gjør vannet grumset for de svake og magre ved å bruke ytre vold. I det borgerlige liv skjer det ofte at Herrens folk settes til side. Navnkristendommen tar det lett med Guds bud er vel tilfreds med lover og ordninger som er mot Guds ord. De sanne kristne kan derimot nesten ikke leve med dem med uskadd samvittighet.

Hvor ofte viser ikke kirkens historie det! Vi behøver bare å tenke på hugenottenes historie i Frankrike. Forsøkte ikke franske myndigheter å ta fra dem alle mulige livsbetingelser? Til slutt ble de tvunget til å flykte og skaffe seg hjem andre steder.

Men dette Guds ord gjelder spesielt for det Guds barn trenger åndelig talt. Vantroen har også gjort det surt innen kirken for de hellige. De har forbudt dem å samles om Guds ord og bare gitt dem øde marker og grumset vann.

Vi kan ser et bilde på det i den gamle rasjonalismens tid i første halvdel av 1800-tallet. Den sanne kunnskap ble ofte grumset ved menneskelærdom, med falske og opprørske bortforklaringer og fornuftige tillegg.

Alle steder er det grumset vann. Det er læren om frelse ved egne gjerninger i stedet for det forfriskende ord om den uforskyldte nåde i Kristi blod.

Og det var noen dårlige beiter Herrens folk måtte nøye seg med - kunstige, svulstige blomsterprekener og tørre fornuftstaler. Det var i sannhet ikke mye igjen av beitemarkene.

Og vi tenker på hvor navnkristendommen den gang bredte seg og gjorde som den ville med de gode beitene og det klare vannet. Og Herrens venner levde i trange kår her i landet, før de fikk lov til å samles i hjemmene om Guds ord.

Her har vi et bilde på det Guds ord sier ved profeten. Når vantroen får lov å rå over de gode beitene, så trakker og tramper de bare beitet ned. De gjør Ordets klare vann grumset med sin egenrettferdighet og egen visdom.

Og så vil de til og med at de troende skal nøye seg med dette og ikke vil høre på deres klager.

Men hva sier Herren? Han sier i v. 19: "Og min hjord - skal den ete det som dere har trampet ned med føttene, og drikke det som er gjort grumset med føttene?"

Nei, sier Herren: "Så vil jeg frelse min hjord, og de skal ikke mer være til rov. Og jeg vil dømme mellom får og får" (v. 22).

Det fete og det sterke skal få merke Herrens "rettferdighet". "Jeg vil ødelegge det," sier Herren. Den verden som er fiendsk, overlegen og hard mot Guds folk, den skal få sin dom når saken kommer opp for Høyesterett. For verden mener den har retten på sin side, mens de troendes tilværelse er uberettiget.

Det magre lammet er det elendige, fattige og likevel hellige Guds folk (se Sal 86:1-2). Og de skal få rett. Det fete lammet skal derimot bli ødelagt og dømt.

Ja, en gang skal Guds folk få gode dager og bli fri for puff og støt fra de sterke og fete.

Her gikk de under stor forakt,

men se dem nu i lysets prakt,

i tronens glans,

med livets krans,

i himlens prestedrakt!*

(*Her er valgt den eldre, danske uttrykksmåte.)

Herren skal sannelig skaffe sine utvalgte rett (Luk 18:7). Den som har Herren som hyrde, skal komme til å sanne med David: "Jeg skal ikke mangle noen ting." Herren skal på tross av motstand fra verden, føre sine fattige små til de gode beitemarkene og til klart, rennende vann.

Han skal gjøre det allerede her. Men han skal gjøre det langt mer i evigheten. Der skal alle de frelste være samlet som en hjord om den ene hyrde.

Bli i ydmykhet. Fortsett å kjenne deg selv som elendig og fattig i deg selv. Vokt deg, Guds barn, for å bli som det fete og det sterke. Husk apostelens ord: Når jeg er svak, da er jeg sterk.

Vi har i oss selv et sinn som har lyst til å være stor. Må Herren gjøre oss årvåkne! Det er bedre at man støter og stanger oss her på jord enn å bli fet og sterk med verden. Det er mye bedre her på jord å være blant de magre og svake lam som trenger all den omsorg hyrden vil gi.

Herre, lær meg rett å blive lille,

da forstår jeg først at du er stor,

da jeg vandrer ved din hånd så stille,

om enn veien titt seg tvilsomt snor.

Gå til Esek 34:23-31
Esek 34:23-31
Herren sier nå hvorledes han nå vil utøve sin hyrdegjerning. Han vil nemlig "oppreise én hyrde". Og denne hyrde kaller Herren: "Min tjener David".

Herren hadde sagt at han selv ville vokte sine får. Når han så sier at han vil gjøre dette ved den ene hyrde, betyr det at denne hyrden er ett med ham selv.

Det er Sønnen, Guds Sønn, men han er også Davids sønn. Det er vår Frelser han peker på her. Når han kalles David, betyr det at Davids hus når sin høyeste fullkommenhet i denne Herrens tjener.

Kong David var i sin gjerning bare et forbilde for den kommende Davids-sønnen. Om ham er det sagt at han skulle være en "fyrste blant dem" (v. 24).

"Én" hyrde ville Herren gi sitt folk, og ikke flere. Folket hadde hatt mange hyrder, og de søkte sitt eget. Men denne ene hyrde alene ville bære alle fårene på sitt store hjerte. Han var mektig nok til å utøve hyrdegjerningen for hele sin flokk, fordi hans makt var fra Gud.

v. 25-30 skildrer nå de herlige tidene under hyrdens styre. I ham ville Gud slutte en fredspakt med folket, og han maler vakre bilder av denne fred (v. 25-29).

Landet skulle bli frigjort fra alle onde dyr, det skulle bli et fredens land der man kunne "bo trygt i ørkenen og sove i skogene". "Velsignelses regnstrømmer" skal falle i rett tid, og jorden skal gi sin grøde.

Herren vil bryte "stengene på deres åk" med sin hyrdehånd. Ingen fiender skal mer forferde dem, ingen hunger, intet hånsord. Kort sagt skal ingen plage finnes mer under denne trofaste hyrde.

"Og jeg vil skaffe dem en fruktbar jord som det står ry av," står det i v. 29. Dette bildet taler om et nytt paradis. Det blir en blomstrende tilstand for Herrens menighet, som det står ry av for ham som skapte den.

Vi kan si at denne tilstand begynte i det små med Kristi komme til jord og hans menighet ble opprettet pinsedag. Fredspakten er blitt opprettet på Golgatas grunnvold og sluttes med den enkelte ved den hellige dåp og troen.

Guds menighet kjenner også velsignelses regnstrømmer ved Den hellige Ånd. Den kan synge så mange ganger:

For Guds velsignelse oppstig

takksigelse til himmelrik,

velsignelsen da strømmer ned

i skybrudd til Guds menighet.

Herren bryter jo "stengene på deres åk" hver gang et menneske blir utfridd fra vantro og omvendt til tro. "Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri" (Joh 8:36). Ja, alt dette har fått sin åndelige oppfyllelse.

Og likevel er ikke skildringen av det som skjer i Guds rike uttømt med dette. Her ser vi en fredstilstand som umulig bare kan forstås åndelig. Den strekker seg også til naturen.

Det kan visst neppe være tenkt på noe annet enn Tusenårsriket og de salige tider da Sønnens rike i sannhet skal utfolde seg i sin vidunderlige herlighet.

Tusenårsriket er rett nok ikke det siste trinn i herligheten. For synd og død er ennå ikke forsvunnet i dette riket, selv om virkningene vil være lammet ganske mye. Men Tusenårsriket vil likevel svare til det som står her: "En fruktbar jord som det står ry av."

Dermed stemmer også det som står i v. 26: "Jeg vil gjøre den og landet omkring min haug til en velsignelse." Dette ordet ser ut til å bety at det frelste Israel omkring Sions berg skal være midtpunktet i den fredstid som skildres her.

Men alle profetiske løfter går jo ut på at det vil bli slik i Tusenårsriket.

Vi må selvfølgelig også mer nevne at Gud har lagt et dekke over disse ting. "For over alt herlig er det et dekke" (Jes 4:5). Men Gud har vist oss så mye at Kristi rike vil utfolde seg på en måte som aldri har skjedd før på denne jord. Og det vil skje ikke bare i det åndelige, men også i alle ytre forhold.

Kapitlet slutter med at Herren uttrykkelig sier at de får har han har talt om her, er mennesker. "Og at dere, min hjord, den hjord som jeg før, dere er mennesker" (v. 31).

Men dette betyr noe mer enn en forklaring av bildet han har brukt. For det er hele menneskeheten har tenker på, ikke bare Israels barn.

Det nye Paradis under den nye David gjelder ikke bare Israel. Det angår hele menneskeheten som det første Paradis. Løftene er derfor felles for alle de troende av hedninger og Guds Israel.

Herren har lovt sitt folk "framtid og håp". Og han skal ha takk og pris for hver gang han har latt håpets stråler bryte fram i sitt ord.

Han har vist oss de salige tider som kommer. Da vil konge-hyrden vokte sin hjord i et vidunderlig vakkert fredsrike. Det er mye å vinne for Guds folk, og målet er herlig.

Men det er også mye i tape! Måtte Guds barn tenke over begge deler i sin daglige strid.

At vi kan med lyst

og mot i vårt bryst

slik kjempe at kronen vi vinner! Gå til Esek 35:1-15
Esek 35:1-15
I foregående kapittel gav Herren Israels folk løftet om at de ikke lenger skulle være er rov for hedningene. Denne tanken føres klarere fram overfor Edom, dette folk med et eldgammelt hat mot Guds rike.

Den herlige oppreisning som venter Guds folk kan ikke skilles fra dommen over verden. Det er åpenbart at Edom bare står som et bilde på denne verden. Og den vil ikke bort fra sin gudfiendske stilling.

Verden hater de hellige fordi den følger ham som har fylt sitt hjerte med hat til Gud og hans rike.

Den første grunn til Herrens dom over Edom er dette: "Fordi du bærer på et evig fiendskap og overgav Israels barn i sverdets vold - i deres ulykkes tid, da den misgjerning skjedde som førte til undergang" (v. 5).

Edom var folket på "Se'ir-fjellet", og de hadde spesielt vist sitt giftige fiendskap da Jerusalem falt på grunn av sin misgjerning.

Dette er ikke nedskrevet i de historiske bøkene i Bibelen. Men vi hører om det igjen og igjen hos profetene. Hovedanklagen mot Edom var at de overlot de flyktende israelittene til kaldeerne.

De gjorde nøden så grusom for Israel som de maktet. Derfor, sier Herren, skal Se'ir-fjellet bli til blod, og blod og ødeleggelse skal forfølge det (v. 6-9).

Den neste anklagen mot Edom finner vi i v. 10: "Fordi du sa: De to folk og de to land skal bli mine, vi vil ta dem i eie, enda Herren har vært der."

Edom kunne aldri unne Guds folk det de hadde. De ville selv ha landet, selv om de visste at Herren var der, og at de derfor forgrep seg på hans eiendom.

Denne stadige trang etter å innta den plass Guds folk hadde, ble i virkeligheten en kamp mot Herren. Også på den måten er Edom et tydelig bilde på Antikrist. Han er hodet for den dyriske verdensmakten, og om ham står det at "han setter seg i Guds tempel og utgir seg selv for å være Gud" (2Tess 2:4).

Djevelen selv ville være som Gud. han ville ha hans guddomstrone. Og de som følger ham, har det samme sinn. Verden vil rå og herske og kaste de hellige til side. Men verden vet nok noe om at den kjemper mot mer enn mennesker når den kjemper mot de hellige.

Det er denne demoniske trang som også brennemerker pavedømmet når den vil ha den makt som bare tilhører Herren. Derfor har også pavedømmet i sannhet vist et edomittisk hat mot alle de sanne evangeliske venner.

Herren sier om denne Edoms forbrytelse: "Derfor vil jeg, så sant jeg lever, sier Herren Herren, gjøre med deg etter min* vrede og etter den misunnelse du har lagt for dagen i ditt hat mot dem." Med samme mål som Edom har målt Israel, vil Herren måle det igjen. (*Både Dansk, NO-30 og NO-78 har her: din vrede el.l., "etter den vrede og iver du viste i ditt hat.."NB-88 har: min vrede.)

Og Herren tilføyer: "Jeg skal bli kjent blant dem når jeg dømmer deg." Der har vi det igjen: åpenbaringen av Herrens herlighet i sitt folk går hand i hand med dommen over verden.

I v. 12-15 sier Herren at han har hørt all spott fra Edom, alle de store hånfulle ord som var sagt fra Se'ir-fjellet mot Israels fjell. Det var en triumf over at det så ut som om Israel var lagt øde for alltid.

Den dag i dag hører vi mange lignende spotteord fra den antikristelige verden. Med munn og penn blir det kunngjort at kristendommens dager er talte. Ingen fornuftige mennesker vil lenger tenke på å la seg binde av kristendommens dogmer og lovbud som hindrer kjødet i å utfolde seg.

Men Herren sier den dag i dag: "Jeg har hørt det!" Det er notert i Guds bok. Og alle spottord vil gi en stor høst av vrede over denne verden.

Kapitlet slutter med å stille disse to evige motsetningene opp mot hverandre når Herren sier til Edom: "Mens hele jorden gleder seg, vil jeg legge deg øde."

Edom gledet seg da Israels arv lå øde (v. 15). Verden gleder seg når den merker at Kristi sak går tilbake. Men en gang vil hele jorden glede seg, og det skjer når den har fått sin nye skikkelse der rettferdighet bor.

Men da vil det ligge et evig mørke over den gudfiendske verden.

v. 14 stadfester at Edom med Se'ir-fjellene overfor Israels fjell står som uttrykk for verden overfor Guds rike. Derfor tales det om hele jordens glede når Herren holder dom.

Nei, vi vil heller gråte og lide ondt med Guds by enn å glede seg med Edom. Guds folks tårer skal bli til frydesang, men Edoms triumf blir til en evig, bitter gråt.

Babel, Edom, kom i hu,

at vår Gud er til ennu,

og fra tronen styrtes du

ved Herrens hånd.

Gå til Esek 36:1-15
Esek 35:1-15
I foregående kapittel gav Herren Israels folk løftet om at de ikke lenger skulle være er rov for hedningene. Denne tanken føres klarere fram overfor Edom, dette folk med et eldgammelt hat mot Guds rike.

Den herlige oppreisning som venter Guds folk kan ikke skilles fra dommen over verden. Det er åpenbart at Edom bare står som et bilde på denne verden. Og den vil ikke bort fra sin gudfiendske stilling.

Verden hater de hellige fordi den følger ham som har fylt sitt hjerte med hat til Gud og hans rike.

Den første grunn til Herrens dom over Edom er dette: "Fordi du bærer på et evig fiendskap og overgav Israels barn i sverdets vold - i deres ulykkes tid, da den misgjerning skjedde som førte til undergang" (v. 5).

Edom var folket på "Se'ir-fjellet", og de hadde spesielt vist sitt giftige fiendskap da Jerusalem falt på grunn av sin misgjerning.

Dette er ikke nedskrevet i de historiske bøkene i Bibelen. Men vi hører om det igjen og igjen hos profetene. Hovedanklagen mot Edom var at de overlot de flyktende israelittene til kaldeerne.

De gjorde nøden så grusom for Israel som de maktet. Derfor, sier Herren, skal Se'ir-fjellet bli til blod, og blod og ødeleggelse skal forfølge det (v. 6-9).

Den neste anklagen mot Edom finner vi i v. 10: "Fordi du sa: De to folk og de to land skal bli mine, vi vil ta dem i eie, enda Herren har vært der."

Edom kunne aldri unne Guds folk det de hadde. De ville selv ha landet, selv om de visste at Herren var der, og at de derfor forgrep seg på hans eiendom.

Denne stadige trang etter å innta den plass Guds folk hadde, ble i virkeligheten en kamp mot Herren. Også på den måten er Edom et tydelig bilde på Antikrist. Han er hodet for den dyriske verdensmakten, og om ham står det at "han setter seg i Guds tempel og utgir seg selv for å være Gud" (2Tess 2:4).

Djevelen selv ville være som Gud. han ville ha hans guddomstrone. Og de som følger ham, har det samme sinn. Verden vil rå og herske og kaste de hellige til side. Men verden vet nok noe om at den kjemper mot mer enn mennesker når den kjemper mot de hellige.

Det er denne demoniske trang som også brennemerker pavedømmet når den vil ha den makt som bare tilhører Herren. Derfor har også pavedømmet i sannhet vist et edomittisk hat mot alle de sanne evangeliske venner.

Herren sier om denne Edoms forbrytelse: "Derfor vil jeg, så sant jeg lever, sier Herren Herren, gjøre med deg etter min* vrede og etter den misunnelse du har lagt for dagen i ditt hat mot dem." Med samme mål som Edom har målt Israel, vil Herren måle det igjen. (*Både Dansk, NO-30 og NO-78 har her: din vrede el.l., "etter den vrede og iver du viste i ditt hat.."NB-88 har: min vrede.)

Og Herren tilføyer: "Jeg skal bli kjent blant dem når jeg dømmer deg." Der har vi det igjen: åpenbaringen av Herrens herlighet i sitt folk går hand i hand med dommen over verden.

I v. 12-15 sier Herren at han har hørt all spott fra Edom, alle de store hånfulle ord som var sagt fra Se'ir-fjellet mot Israels fjell. Det var en triumf over at det så ut som om Israel var lagt øde for alltid.

Den dag i dag hører vi mange lignende spotteord fra den antikristelige verden. Med munn og penn blir det kunngjort at kristendommens dager er talte. Ingen fornuftige mennesker vil lenger tenke på å la seg binde av kristendommens dogmer og lovbud som hindrer kjødet i å utfolde seg.

Men Herren sier den dag i dag: "Jeg har hørt det!" Det er notert i Guds bok. Og alle spottord vil gi en stor høst av vrede over denne verden.

Kapitlet slutter med å stille disse to evige motsetningene opp mot hverandre når Herren sier til Edom: "Mens hele jorden gleder seg, vil jeg legge deg øde."

Edom gledet seg da Israels arv lå øde (v. 15). Verden gleder seg når den merker at Kristi sak går tilbake. Men en gang vil hele jorden glede seg, og det skjer når den har fått sin nye skikkelse der rettferdighet bor.

Men da vil det ligge et evig mørke over den gudfiendske verden.

v. 14 stadfester at Edom med Se'ir-fjellene overfor Israels fjell står som uttrykk for verden overfor Guds rike. Derfor tales det om hele jordens glede når Herren holder dom.

Nei, vi vil heller gråte og lide ondt med Guds by enn å glede seg med Edom. Guds folks tårer skal bli til frydesang, men Edoms triumf blir til en evig, bitter gråt.

Babel, Edom, kom i hu,

at vår Gud er til ennu,

og fra tronen styrtes du

ved Herrens hånd.

Gå til Esek 36:1-15
Esek 36:1-15
Dette avsnittet er bare en videreføring av det vi allerede har hørt i det foregående. Der var ordet en dom over Se'ir-fjellene der Edoms folk bodde.

Men her vender profeten seg til "Israels fjell", som står som representanter for hele landet og folket. Og her kommer ordet med trøst.

Skammens tid er nå forbi (v. 2-7). Israel hadde vært til spott og hån blant folkene. Men nå skulle det være slutt.

Fiendens spott blir skildret for oss her, og det gjelder ikke bare tiden i Babel. Det gjelder enda mer den lange tid med hån og spott Israel har gjennomlevd i snart to tusen år.

Ordet i v. 3 passer godt på jødefolket både før og til dels den dag i dag: "De ødelegger og lengter etter å sluke dere fra alle kanter, så dere kan bli andre folks eiendom." Og her menes hedninger i senere tider som er blitt igjen etter dommen over de gamle hedningefolk.

Og videre står det: "Dere er kommet på tunger og lepper og i ondt rykte blant folk." Navnet "jøde" er i sannhet blitt brukt utallige mange ganger som hånsord.

Han skildrer Israels land som øde, det er "blitt til rov og til spott for de andre folk, som bor rundt omkring" (v. 4). Det passer sørgelig godt til det bilde som Jødeland har hatt til vår tid. (Dette er skrevet i 1900. I vårt århundre har dette forandret seg ved jødenes innvandring.)

I v. 2 hører vi gjenlyd av fiendens hån, når han sier: "Ha, ha!" - "De evige hauger er blitt vår eiendom." I fiendens munn er uttrykket "de evige hauger" selvfølgelig et hånsord. Slik har også navnet "de hellige" el. l. vært til han blant verdens barn, og derfor setter de det ofte i anførselstegn.

Ja, landet har vært øde, men det skal ta slutt. "Derfor", sier Herren ikke indre enn fem ganger (v. 5-7). "Derfor" - fordi Israels fiender selv "har gjort mitt land til sin eiendom med hjertens glede og inderlig forakt, for å drive ut dem som bor der, og plyndre det".

Derfor ville Herren i sin brennende nidkjærhet flytte forbannelsen fra Israel over på fienden. Og landet (Israels fjell) skulle ikke lenger være øde (v. 8, 15), men det skulle bli dyrket og tilsådd og "bære frukt for mitt folk Israel".

Menneskene skulle igjen bli mange, og folk skulle bo i byene. Det som var ødelagt skulle bygges opp igjen "som i gammel tid". Ja, Herren ville gjøre "enda mer vel" mot dem enn i "deres første tid".

Fienden hadde sagt om Israels land at det hadde ødelagt folket som bodde der. Det hadde vært en "menneskeeter" og gjort folket "barnløse". Men nå skulle landet få en befolkning så stor og tallrik som aldri før. Landet skulle bli hjemsted for hele Israels hus (v. 10).

Hvilken motsetning det er mellom dette herlige bildet av et frodig og tett befolket land med nytt liv over hele landet - og den tilstand landet har vært i i lang tid.

Men det vil bli herlig når alt dette blir forvandlet på Herrens bud. Kildene skal springe fram, og fjellene blir igjen grønne. Mange jublende mennesker vil fylle de øde plassene.

Dette ble oppfylt i liten målestokk da folket kom hjem fra Babel. Men den sanne oppfyllelse gjenstår. Men den vil komme, og den er nær etter Herrens tidsregning. Han sier: "For det skal snart komme" (v. 8), og for ham er tusen år som en dag.

Da skal gjenreisningen ikke være kortvarig men evig, og da skal det ikke lenger være noe "fall" (v. 14): "Derfor skal du aldri mer ete mennesker og ikke mer føre dine folk til fall, sier Herren Herren."

Slik lyder Herrens profeti over Israels land. Det som sies om Israel her, gjelder til en viss grad for hele Guds rike. Som Israel har vært til hån og spott for hedningene, har også den sanne, levende menighet vært det. Den lille, hellige flokk har også blitt foraktet blant verdens barn.

Verden vil overse Guds folk. Det er bare på ganske få steder at Guds rike har en slik makt over folket, at verden blir nødt til å erkjenne Guds kraft.

Flokkene er ofte så små rundt omkring. Derfor er det lett for verden å behandle Guds folk som noe de ikke behøver å ta hensyn til.

Men løftet over Israel kaster sin glans også ut over de hellige blant hedningene. Også for dem vil det komme en tid da verden vil bøye seg for Kristi herlighet. Men mange vil nok bare gjøre det i det ytre.

Den tid vil falle sammen med Israels gjenreisning. Det er det Herrens apostel Paulus peker på i Rom 11. Der taler han om at jødenes fall og skade ble til rikdom for hedningene.

For da jødene forkastet evangeliet, gikk det over til hedningene. Og da skal deres fylde bli mye større! Deres "antagelse" skal bringe med seg en ny rikdom av liv over den hedningekristne verden (Rom 11:12, 15).

Det vil bli store tider når Israels land igjen er grønt og fylles med Israels barn. Da blir det omvendte Israel landets "livgarde", som man har sagt.

Da vil det gå en strøm av åndelig velsignelse fra jødene igjen som i gammel tid. Verden vil stusse, men Guds folk vil juble. Og "det skal snart komme", sier Herren om disse tider.

Måtte Guds folk leve rett i hellig forventning, gi akt på tidens tegn og være glade i håpet.

 

Gå til Esek 36:16-38
Esek 36:16-38
Israel hadde opplevd nød og ulykke på sin syndige vei. Ennå en gang blir dette sagt til folket (v. 17-20). Den historiske virkelighet blir ved profetens ord opprullet for folket som i et speil.

Det skulle Israel se for å bøye seg dypt i ydmykhet. De gjorde landet urent, og samlet Guds vrede over seg. Derfor ble de atspredt blant hedningene.

Men vanhelliget også Guds hellige navn slik at til og med hedningene ble forundret og utbrøt om dem: "Dette er Herrens folk, og likevel måtte de dra ut av hans land" (v. 20). De mente visst at det var umulig.

Ja, det er ikke når de hellige lever slik at verden gleder seg med skadefryd. Og de sier med en viss forundring: Er dette de hellige, skal de være Herrens folk?

Israels folk hadde altså slett ikke noe krav på frelse fra Gud. De hadde ikke fortjent at Herren åpenbarte sin herlighet for dem. Men for sitt hellige navns skyld ville Herren gjøre det likevel, slik at hedningene skulle se at han var Herren.

Guds folk må alltid si: "Ikke oss, Herre, ikke oss, men ditt navn gi du ære for din miskunnhets og din trofasthets skyld" (Sal 115:1), og: "Vi må skamme oss" (Dan 9:7-9). Herrens store navn må alene ha all ære for frelsen.

Nå kommer en fylde av herlige løfter som sier hva Herren vil gjøre for folket. Han ville samle dem fra alle land og la dem komme tilbake til sitt eget land (v. 24). Han vil rense dem fra all deres urenhet, det vil si at han vil legge syndenes forlatelse over dem (v. 25).

Her brukes uttrykket: "Og jeg vil stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene." Det peker framover mot gjenfødelsesbadet i den nye pakt, dåpen. Mange renselser med vann i loven for tempeltjenesten og for hele folket, peker også framover mot dåpens rensende vann.

Det er Kristi blod som er dåpsvannets kraft til å rense. Men vannet hører med i Guds befaling. Derfor må ordet her også her være et løfte om en åpen kilde mot all synd og urenhet (Sak 13:1).

I Heb 10:22 finner vi nettopp et lignende uttrykk for dåpen: "Med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann."

Som det tredje store løftet som er en frukt av de to første, nevner Herren det nye hjertet og den nye ånd. Det skal folket få ved hans Ånd. De skal ikke lenger ha et stenhjerte, men et kjøtthjerte. Det betyr det myke, bøyelige og ydmyke sinn (v. 26-27).

Det er dette hellige liv som springer fram der hjertet har mottatt syndenes forlatelse av Herrens hånd. Men vi har også her et direkte løfte om pinsedagens store gave: "Min Ånd vil jeg gi inne i dere, og jeg vil gjøre det så at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem."

Helliggjørelseslivet blir her beskrevet som en virkning av Guds hellige Ånd. Og slik er det, ingen kan gi seg selv et nytt hjerte og en ny ånd. Bare Guds Ånd makter å omskape et menneske.

Derfor må Guds barn aldri slutte med å be om hans Ånd. "Bli fylt av Ånden," sier Guds apostel til de hellige (Ef 5:18). Det som er umulig i egen kraft, nemlig å få et nytt hjerte, det makter Guds Ånd.

Med våre egne krefter går det som når vi kaster en stein opp i luften. Den faller snart ned igjen. Bare Ånden fra Gud har vingekraft til å løfte hjertet opp fra den gamle hardhet og stivhet til å bli villig og ydmyk.

Det var et nytt folk som skulle bo i landet. På dette folket hadde Gud bud gått i oppfyllelse: "Dere skal være hellig, for jeg, Herrens deres Gud, er hellig."

Når Israel en gang blir tatt til nåde, da vil Israels menighet sannelig bli en mønstermenighet. Det blir en menighet med Åndens fylde i en grad som man ikke har sett det i noen menighet blant hedningene.

Det kommer av at intet folk når så dypt i ydmykhet og syndbekjennelse for Gud som Israels folk (v. 31-32). Derfor vil Herrens skikkelse bli stor og herlig i dette folket.

Herren minner dem uttrykkelig ennå en gang om at den herlige framtid han vil gi folket, er nåde over nåde.

"Ikke for deres skyld gjør jeg det, sier Herren Herren, det skal dere vite! Dere skulle skjems og skamme dere over deres ferd, Israels hus" (v. 32).

Men det vil også folket gjøre når det i sin tid vender om til Gud. Herren forutsier at de vil ha en slik dyp syndserkjennelse: "Da skal dere komme i hu deres onde ferd og deres gjerninger, som ikke var gode."

Og videre sier han: "Og dere skal vemmes ved dere selv for deres misgjerninger og for deres avskyelige gjerninger." Det blir i dypeste forstand et ydmyket og ydmykt folk. Og de vil gi Gud hele æren.

Men nettopp derfor vil de være størst i tro og takk og hellig liv etter grunnloven i Guds rike: Den som bøyer seg dypest ned for Herren, vil alltid bli den største.

Denne fornyelse i Ånden skal aldri mer bli fulgt av et tilbakefall. Også det vil Herren gjøre. "Jeg vil fri dere fra alle deres urenheter" (v. 29). Og alle de ytre forhold skal svare til den indre herlighet.

Det skal ikke være hunger mer. Hedningene skal aldri mer spørre: hvor er deres Gud? Det har de så ofte gjort før når ytre trengsler rammet Israel som hungersnød og annet.

"Jeg vil øke trærnes frukt og markens grøde" (v. 30), sier Herren. "Og de folkene som blir igjen rundt omkring dere, skal kjenne at jeg, Herren, har bygd opp igjen det som var revet ned, og plantet det landet som var ødelagt" (v. 36).

Uttrykket: "Folkene som blir igjen rundt omkring dere" synes å peke på at Guds rike vil få en slik makt at man snarere må lete etter hedninger enn etter kristne.

Det kan jo skje allerede nå på visse steder. En prest sa om en by i hans sogn der Guds Ånd hadde virket store ting: Jeg må faktisk tenke meg om hvor der ennå er uomvendte mennesker!

Men under de nåværende forhold er jo dette bare en ufullstendig unntagelse fra regelen. Det vanlige er at man må lete etter de hellige om der er noen.

I de siste tider ser det ut til at det vil bli slik over hele jorden, som presten sa. Dette strir ikke mot Jesu ord i Luk 18:8: "Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?"

For disse herlige tider som vi får løfte om her, forutsetter dommen over Antikrist. Dette kapitlet jo også etter Esek 35 med dommen over Edom.

Ordet sier at Israels land da skal bli kalt for Edens hage (v. 35). Og ordet bruker ennå et vakkert ord om det frelste Israel. Det sammenlignes i v. 37-38 med en "saueflokk", det er med tanke på hvor tallrike de blir. Det er ikke en vanlig saueflokk, men "som en hellig hjord, som Jerusalems hjord på dets høytider".

Hjordene i Jerusalem på høytidene var offerdyr. Kong Josia ofret f. eks. 30000 lam ifølge 2Krøn 35:7. Han gav nemlig folket hvert sitt offerlam.

Det er et vakkert bilde at de troende sammenlignes med disse lammene som skal ofres til Herren. "Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere framstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag" (Rom 12:1), sier apostelen.

De omvendte Guds barn i Israel skulle vandre i det nye, herlige landet med hjertet helt overgitt til Herren.

For alle Guds barn gjelder det jo om å være en hellig offergave til Herren. Må du, kjære leser, og jeg tilhøre denne hellige offerhjord. Fra vårt hjerte skal det da lyde slik:

Deg vil jeg Jesus give

meg med min sjel og alt;

du skal min eier blive,

du har meg og betalt.

Det er også verd å legge nøye merke til ordet i v. 37: der Herren sier: "Også i dette vil jeg bønnhøre Israels hus, så jeg gjør det for dem."

Her står altså at også Israels hus vil søke Herren for å vinne denne herlige frelse. Selv om Herrens hellige navn er den eneste årsak til frelse, så står betingelsen fast.

Og det var at Israels hus på sin side måtte søke Herren av hele sitt hjerte (se Jer 29:3). Men det er nåde fra Herren at han tar forherdelsen fra Israel. Den hviler nå over folket, og Israel får nåde til å søke Herren.

I det lange tidsrom som Israel var under dommen, har jo Herren bare kunne vise seg for enkeltpersoner i Israel. Men regelen har vært at hjertet var hardt og himmeldøren liksom lukket. Nådetiden var ikke ennå kommet for dette folket.

Luther sa om jødene at det var et folk så hardt som tre, stein og jern. Man kunne ikke overtale dem på noen måte. Men denne spesielle hardhet betyr at Herren ennå ikke har gitt dette folket nåde.

Når tiden først er inne, vil han ta bort forbannelsen over folket. Da vil de strømme fram mot Herren som tiggere, og han vil gi dem sin nåde. Ja, det er nåde over nåde.

Gå til Esek 37:1-14
Esek 37:1-14
Herren ville gi sin profet ennå en bekreftelse på alle de store løfter han hadde gitt folket. Disse nådeløfter var så veldige og herlige at det så ut som om det ikke kunne gå i oppfyllelse, særlig med tanke på Israels daværende stilling.

Israels folk lå den gang nedsunket i synder, i vantro og åndelig død. De var også i en slags borgerlig død, politisk død. For riket var oppløst, folket atspredt, landet ødelagt og templet lagt i grus.

Men ved et vidunderlig og mektig syn gjorde Herren det anskuelig for profeten og alle som hørte hans ord. For Herren "gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til" (Rom 4:17). Og intet troende menneske kan lese dette uten at det gjør et sterkt inntrykk på en.

Herrens Ånd kom over profeten, slik det hadde skjedd flere ganger før (se Esek 1:3-3:22. 8:1). I Ånden førte Herren ham ut midt i en dal "full av ben", dødningeben.

Herren lot profeten vandre omkring i dalen, og alle steder så han disse ben. De lå "i store mengder" og de var "helt tørre".

Da lød spørsmålet til ham: "Menneskesønn! Skal disse ben bli levende?" Det var jo dette spørsmålet som holdt på å gjøre hjertene fortvilt.

I v. 11 hører vi hva Israels folk sa: "Se, de sier: Våre ben er fortørket, og vårt håp er gått til grunne. Vi er fortapt."

Profeten svarer Herren: "Herre, Herre, du vet det." Dette svaret betyr omtrent det samme som å si: Etter menneskelig tankegang er det umulig, men for deg er alt mulig.

Så befalte Herren ham å tale Herrens ord over disse tørre ben. Han skulle kunngjøre for dem at Herren ville la det komme ånd i dem. De skulle bli levende igjen (v. 4-5). Det skulle likevel ikke skje på en gang, men gjennom en utvikling i likhet med fosteret i mors liv (v. 6).

Vi skal legge nøye merke til at disse tørre ben skulle vekkes til live ved Herrens ord. Gud kunne ha vekket dem til live ved sin makt og uten noe ord. Men han viser oss her den vei han vil gå for å gjøre det døde levende.

Ordet skal forkynnes hvor tørre og døde benene er.

Profeten var lydig, og Herren oppfylte sitt løfte. Han lot ordet bli forent med en levendegjørende Ånd. Det er Guds Ånd som gir åndelig liv. Der Herrens Ånd er borte, der er åndelig død.

Men også legemet kan bare få evig liv ved Guds Ånd, som det står i Rom 8:11: "Men dersom hans Ånd som reiste Jesus opp far de døde, bor i dere, da skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere."

Og nå får vi høre om den virkning guddomsordet har. Den døde stillhet i dødens dal opphørte. Det kom en lyd av en rasling, og benene begynte å nærme seg hverandre.

Det neste trinn var at det kom sener og kjøtt på dem, og det drog seg hud over dem (v. 8). "Men ånd var det ikke i dem," står det.

Og igjen lød Herrens ord: "Profeter og tal til Ånden! Profeter, menneskesønn, og si til Ånden: Så sier Herren Herren: Kom du Ånd fra de fire vinder og blås på disse drepte menn, så de kan bli levende!" (v. 9).

Profeten skulle altså kalle på Guds Ånd, og Ånden skulle komme fra alle sider. Og da skjedde det store under. Straks stod det en "meget, meget stor hær" der , en skare av levende sjeler (v. 10).

Og nå forklarer Herren synet. Det skulle ikke først og fremst bety de dødes oppstandelse i sin alminnelighet, selv om dette håpet blir stadfestet i synet.

Men synet taler om Israel, det skulle få nytt liv som om de var drepte barn. De skulle gå fram fra sine graver. Og gravene må her bety de mange forskjellige steder i fremmede land der jødene hadde vært i landflyktighet. Og Herren ville bringe dem tilbake til deres eget land.

"Dere skal kjenne at jeg, Herren, har sagt det, og at jeg også vil gjøre det, sier Herren" (v. 12-14). Hvilken mektig og inntrengende preken dette er om deres lyse framtid. Den kunne ikke misforstås.

Men vi skal legge merke til at det er liksom to hovedtrinn når de døde vekkes til nytt liv. I v. 7-8 har vi det første trinn, og i v. 9-10 det andre.

Etter det første trinn skulle det skje en samling av folket, men ennå var ikke Guds Ånd i dem. Og først da, når benene var samlet sammen og hadde fått sener og hud og kjøtt over seg, først da fikk de livet.

Hvem kommer ikke til å tenke på det som skjer i vår tid med jødefolket ved den såkalte Sionisme. Store møter er holdt i Basel i noen år. De har samlet jøder fra flere og flere steder over hele jorden. Siste gang var det representanter for nesten 700 forskjellige steder samlet der.

De samler seg, men det er ennå bare på verdslig vis. Det er ennå bare en nasjonal bevegelse, ennå er ikke Guds Ånd i det.* Men slik står det her, at det nettopp skal begynne. (*Her mener forfatteren at Guds Ånd til frelse ikke er i dem ennå.)

Alle sanne kristne i de forskjellige land fester sitt blikk på denne bevegelsen i jødefolket og spør om ikke det er oppfyllelsen av ordet her i Esek 37:7-8.

Og vi venter på neste trinn når Guds hellige Ånd skal komme over den nasjonale bevegelse. Da vil det store under skje. Da vil Israels folk som folk la seg frelse ved den korsfestedes nåde. Da vil hans blod komme over dem, ikke til forbannelse, men til frelse.

Ånden skulle komme fra "de fire vinder". Det betyr åpenbart at den skulle bryte fram fra alle sider der det var jøder, fra øst og vest, fra sør og nord. Og alle ting skulle forene seg i å fremme vekkelsen, "at all ting seg må bøye, hans råd å føre ut".

Dette er et tegn på de siste tider. Og det ser ut til å være ganske nær nå. Samtidig stikker det antikristelige vesen i den gamle kristenhet av hedninger hodet fram mer og mer.

I videre betydning er hele dette synet et trøsteord om at Herren har makt også over den åndelig død i alminnelighet. I vårt eget land er det mange steder som ligner denne dødningedal. Menneskene ser ut som døde ben i sitt forhold til Gud.

De lå "i store mengder" og var "helt tørre", slik er de vantro mange steder. Og Guds barn kan nok frykte og spørre seg selv: "Mon disse ben kan bli levende?"

Dette spørsmålet kan komme fra djevelen for å gjøre menneskene fortvilet. Han roper med sin ulverøst inn i hjertet: Nei, det kan aldri skje, deres håp er borte. Det er forbi med dere.

Men vi skal ta dette spørsmålet fra Herrens munn, slik som profeten fikk det her. Herren kommer nettopp med dette spørsmålet for å hjelpe den som har en svak tro.

På samme måte spurte han jo Filip i ørkenen da det var mange tusen uten mat. Hvor skal vi kjøpe brød til så mange? Og det blir tilføyd: Han sa dette for å prøve dem, for han visste selv hva han ville gjøre.

Så la oss svare Herren når han prøver vår tro med dette spørsmålet, slik profeten svarte ham: Herre, du vet det. La oss så ta imot den store og herlige trøst som ligger i dette synet.

Jo, Herren kan gjøre de tørreste ben til en levende hær av Kristi stridsmenn. Det har han vist ofte. Men vi må huske at det var en forberedelse i synet. Noe måtte skje først, før Herren gjorde det store underet.

Vi må først forkynne og vitne over de tørre ben, og da skal det nok komme en lyd, en rasling. Det kan bli røre, men det er ikke det samme som livet.

Det er ille når prester er fornøyd med at det er mange som hører Guds ord, eller at det er en velvillig stemning blant folk slik at det blir en røre.

Alt dette kan være gode tegn på det som skal komme. Men en slik røre er sannelig ikke det samme som liv. Det har også ofte vist seg.

Så gjelder det å følge videre med og kalle på Guds Ånd, ja ikke bli trett av å be som det står der: "Kom du Guds Ånd fra de fire vinder og blås på disse drepte menn, så de kan bli levende."

Djevelen er den store manndraper, og han har slått i hjel de vantro. Men Guds Ånd med sannhetens og nådens krefter kan ånde på de tørre hjerter så skorpen brister. Da vil synderen gråte over seg selv og sukke:

Jeg behøver deg, o Jesus,

for jeg har blott synd i meg;

hjertet er så mørkt og øde,

er så kaldt og dødt i seg.

Og vi har lov å kalle på Herrens levendegjørende Ånd i Herrens navn. Slik lød det til profeten: "Profeter, menneskesønn, og si til Ånden: Så sier Herren Herren: Kom du Ånd fra de fire vinder..." (v. 9). Herren har jo gitt oss lov til å be om Den hellige Ånd med visshet om bønnhørelse (Luk 11:13).

"Fra de fire vinder" kan etter den nye pakts orden peke på de fire livskilder som nevnes i Apg 2:42: Apostlenes lære betyr ordet, samfunnet, brødsbrytelsen og bønnene.

Fra alle disse fire nådekilder strømmer Guds Ånds friske pust ut over de tørre ben. De ånder på alle de døpte sjeler som er drept ved sin vantro. Da kan utvelgelsens livsspire i dem få makt til å seire over døden slik at vantroens graver kan åpnes og sjelene finne tilbake til det hellige land, de helliges samfunn.

Så la oss, Guds barn, ikke gi etter for fortvilelsen og sukke: "Vårt håp er gått til grunne. Vi er fortapt." Men la oss være glade i håpet, tolmodige i trengselen og utholdende i bønnen. "Gud er for oss en Gud til frelse, og hos Herren Herren er det utganger fra døden" (Sal 68:21).

Gå til Esek 37:15-28
Esek 37:15-28
Herren gav ennå et tegn til profeten og folket, et tegn til trøst og oppreisning. Han skulle først ta et stykke tre (en stav) og skrive på det: "For Juda og for Israels barn, hans medbrødre!"

Deretter skulle han ta en annen stav og skrive på den: "For Josef - en stav for Efraim og hele Israels hus, hans medbrødre!" (v. 16).

Josef betyr tistammeriket. Ved siden av Josef tilføyes: "En stav for Efraim." For Efraim var den ledende stammen blant de ti. På den første staven skulle de også skrive ved siden av Juda: "og for Israels barn, hans medbrødre".

Det betyr at Juda rike ikke bare bestod av Juda stamme, men også mesteparten av benjamin og Simeon samt Levi stamme. Og til forskjellige tider var det også troende israelitter fra tistammeriket som bodde der.

Men hva skulle profeten nå gjøre med disse to stavene? Han skulle føye dem sammen til ett stykke tre. Og slik skulle han vise at de to rikene som hadde vært atskilt så lenge, skulle forenes til ett Herrens rike (v. 17-19).

Han stod nå med stavene i sin hånd som et synlig pant på det ordet han talte. Nå gjentok han løftet om at Herren ville samle Israels barn fra hedningene og "gjøre dem til ett folk i landet, på Israels fjell, og én konge skal være konge for dem alle" (v. 20-22).

Herren vil rense dem fra alle de gamle styggedommer. Han lover at han vil utfri dem fra alle deres bosteder, der de hadde syndet. De skulle liksom la syndelivet bli igjen i de land de var landflyktige i.

De skulle være et nytt og hellig folk som drog inn i det hellige land. Der skulle de leve under Herrens tjener David som deres eneste konge og eneste hyrde (v. 24).

Og dette skulle vare til evig tid (v. 25). Herrens helligdom skulle da være hos dem til evig tid og aldri mer ødelegges, slik som de gamle templet ble.

"Min bolig skal være over dem, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. Og folkene skal kjenne at jeg er Herren, som helliger Israel, når min helligdom blir iblant dem til evig tid" (v. 27-28), så sier Herren.

Dette er igjen det samme herlige bilde av Israels folk som et renset og helliget folk. Og de tjener Davids Sønn, Jesus Kristus, med hele sitt hjerte hjemme i sitt gamle land.

Dette spørsmålet har det vært uenighet om blant bibeltolkerne. Skal vi ta det bokstavelig at Israels folk skal vende tilbake til sitt gamle land, eller skal vi bare forstå dette åndelig?

Til støtte for det siste har man hevdet at man umulig kan forstå de uttrykk som brukes, hvis hele det omvendte Israel skal bo i det hellige land. Man mener at landet umulig kan romme alle de jøder som finnes omkring i verden.

Og vi må innrømme at det ennå hviler et dekke over mangt og mye som angår de siste dager. Men ordene både hos Jeremia og særlig her hos profeten Esekiel er likevel så klare og bestemte. Man kan vanskelig komme bort fra at det er tale om en virkelig hjemkomst til landet. Det kan ikke bare være åndelig å forstå om at Israel blir troende og slutter seg til de hedningekristne i de land de bor i.

Så må vi også være klar over at ikke alle av jødisk ætt vil omvende seg. Det står nok i Romerbrevet at hele Israel skal bli frelst (Rom 11:26). Men det kan bare bety at det skal bli en folkeomvendelse, slik at Israel i det store og hele skal bli forvandlet.

Men Herren bruker selvfølgelig ikke tvang. Det gjør han aldri. Og det vil sikkert også på den tid være mange jøder som forherder seg og slutter seg til den antikristelige bevegelse innenfor kristenheten.

Den del av jødefolket som omvender seg, finner vi omtalt i Åp 6 som de 144000 beseglede av alle Israels barns stammer. Denne frelste menighet vil da bli sentrum for hele Kristi kirkes liv på jorden. Og det hellige land vil bli midtpunktet.

Guds rike blant de hedningekristne vil da synke i grus under Antikrist, selv om en rest av de hellige alltid vil bli igjen også der.

Men samtidig vil den israelittiske kristne menighet komme tilbake til sitt land. Der vil den vise et så inderlig og gjennomført liv i Kristus som man aldri har sett innen kirken på denne jord.

Etter ordet her ser det ut til at det frelste Israel ikke skal ha noen annen konge enn Herrens "tjener David" som er omtalt her. Selvfølgelig vil det være en øvrighet på samme måte som f. eks. Serubabel og Josva styrte landet etter hjemkomsten fra Babel.

Men Guds opprinnelige tanke med folket var at de ikke skulle ha noen jordisk konge. men de skulle la seg styre av hans Ånd og ord. Denne tanken ble på grunn av folkets synd aldri i sannhet virkeliggjort i det gamle Israel.

Men alle Guds tanker skal en gang bli virkeliggjort, hvor mye det enn kan hemmes av menneskets synd. Da skal også denne tanken forherlige hans navn.

Jødeland og jødefolket skal altså gjenreises både åndelig og jordisk. Og fra dem vil det gå en Kristi vellukt og herlighet som aldri før noe sted. Etter at Antikrist er falt, vil den jødiske menighet bli det herlige midtpunkt i Tusenårsriket.

Det er disse trekk i det store, herlige framtidsbildet som igjen og igjen møter oss i profetiene både i det nye og det gamle testamentet.

Da Paulus ved Guds Ånd så inn i dette store framtidsbildet, ble hans sjel fylt med tilbedelse til Gud. Menneskene kan ikke gjennomskue hans veier, men Han vet å føre sitt råd ut til seier på tross av alle hindringer fra mørkets makter.

La oss slutte med så si som Guds apostel: "Å, dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier. For hvem kjente vel Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver? Eller hvem gav ham noe først så han skulle få vederlag? For av ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham tilhører æren i all evighet. Amen." (Rom 11:33-36).

Gå til Esek 38:1-12
Esek 38:1-12
Dette og det følgende kapittel viser oss hvordan den hedenske verdensmakt vil være på den siste tid. Her er ikke lenger tale om fiender som Edom, filistrene og egyptere. De er alle tilintetgjort.

Vi befinner oss nå på de aller siste tider. Da vil nye folk langt borte gjøre seg gjeldende. De har ikke vært framme før i historien.

Profeten får befaling om å vende sitt ansikt mot en veldig fyrste som kalles Gog og bor i Magogs land. Så tilføyes noen navn på riker som denne fyrsten hersker over. Det er Ros, Mesek og Tubal som ligger i nord. Det er folk som var ukjent av atspredt på profetens tid.

Navnene Gog og Magog er sikkert symbolske betegnelser for verdensmakter. Deres virkelige historiske navn var den gang ikke kjent.

Når disse veldige profetiene en gang går i oppfyllelse, vil nok de historiske navn komme fram som forklaring på det Gog og Magog er.

I fortolkingen av profeten Jeremia omtalte vi navnet Sesak, og at i virkeligheten var Babel. I Østerland hadde man nemlig ved siden av det alminnelige alfabetet og et hemmelig system.

Enten begynte man med slutten av alfabetet og brukte bokstavene der som om de var fra begynnelsen. Den siste bokstaven "T" i det hebraiske alfabetet skulle altså bety "a" osv.

Eller man brukte bokstavenes tallverdi for å vise hva ordet var. På hebraisk brukes også bokstaver for tall.

Hvis man vil velge det siste systemet her, kan merkelig nok tallet 666 dannes av navnene Gog og Magog. Det er det samme tallet som i Åpenbaringen kalles dyrets (Antikrists) tall ( Åp 13:18).

Gog og Magog omtales jo i Åp 20:8: men der brukes de om forskjellige folkeslag. Her hos Esekiel står Gog derimot for selve fyrsten i Magogs land og herre over forskjellige andre nordiske land.

Skildringen av Gogs angrep på Israels fjell og dommen over ham kan nærmest tilsvare det som står i Åp 19:17-21. Der omtales det store slag der Antikrist og den falske profet med sin hær blir slått.

I Åp blir to forskjellige begivenheter skildret nøye. Først kommer Antikrist og hans nederlag, og deretter den siste kamp etter at Satan var løslatt. Da samler han folkene fra jordens fire hjørner, Gog og Magog, til kamp mot de hellige og den elskede byen. Dette er samlet i ett bilde hos Esekiel.

Herren viset Esekiel den antikristelige verdensmakt i det ene bilde. Men ved de navn han bruker om Antikrist, Gog og Magog, viser han at det også gjelder verdensmaktens aller siste angrep ( Åp 20:8).

Her har vi altså Det gamle Testamentets profeti om Antikrists nederlag.

Profetien mot fyrsten Gog begynner med at Herren sier han vil legge kroker i Gogs kjever. Han vil altså legge et bissel på ham som på en hest. Og Herren vil så føre ham ut med hele hans hær til det siste store nederlag.

Fiendens onde plan om å overfalle det hellige land med den hellige Israels menighet som da er der, er etter dette ordet utgått fra Herren selv.

Gog ønsker å dra ut mot Jahve og hans folk. Men i virkeligheten har Herren tøylene på ham. Han må dra dit Herren vil. Og det blir til hans egen fordervelse.

På samme måte kunne ikke farao i oldtiden gjøre Gud en strek i regningen ved å vegre seg for å la jødefolket fare. Men han handlet slik under innflytelse av en straffedom fra Gud som ville ramme ham på denne måten.

Det er en stor trøst for Guds folk at Herren ikke bare beseirer sine fiender. Men disse fiendske planer står under Guds ledelse. De kan ikke røre en hånd eller en fot i denne striden uten Guds tillatelse.

Djevelen selv er med rette blitt sammenlignet med en lenkehund. Hvor bisk og vred den enn er, kan den ikke nå lenger enn lenken rekker.

I v. 4-6 er Gogs hær skildret. Det er en praktfult utrustet krigshær. Mange folkeslag fulgte med i hans følge. Det var både persere og etiopere og folk fra Libya i Nord-Afrika. Her var Gomer som var folk ved Svartehavet, og Togarma-folket som var fra Armenia og mange andre folkeslag.

Denne fyrste synes altså å rå over Persia og det nåværende Tyrkia. Men de fleste synes å være europeiske folk. At Gog har så mange forskjellige folk i sin hær, både fra sør og nord, viser at han har en veldig makt. De aller fleste folkeslag har sluttet seg sammen med ham i et forbund.

Vi vet at det er mange slik forbund mellom stormakter og andre land i dag. Store militære avdelinger kan utrustes, og de har fryktelige mordvåpen.

Når vi ser på dette, kan det ikke være tvil om hvilken makt en slik verdenshersker kan få. Han kan også få med seg folk fra Asia og Afrika. (Gullgruben taler her om koloniveldet omkring 1900: som ikke lenger er aktuelt.)

Gog er tydelig nok den samme som i Åp kalles "dyret" og ellers i Skriften for Antikrist. Det ser altså ut til at han er en slik fryktelig verdenshersker. Ved djevelens makt og list har han kastet seg opp til å bli herre over folkene.

Han bruker sin makt på samme måte som de romerske keiserne i gamle dager. Han vil kjempe mot all levende kristendom. Men dette vil være langt mer djevelsk ondt enn før og kampen vil strekke seg mye lenger ut.

I v. 8 sies om Gog: "Når lang tid er gått, skal du bli mønstret." Gog vil altså ha spillerom i lang tid. Da vil han utfolde sine onde planer så langt han kan.

Over alt i den gamle kristenhet vil de hellige bli forfulgt. Gog vil selv sette seg i Guds sted, og det vil se forferdelig ut på jorden. Ugudeligheten vil bli forferdelig stor, og intet vitnesbyrd mot den vil lenger bli tålt.

Men når disse tider kommer over den gamle kristenheten blant hedningene, vil det imidlertid være skjedd at Israels folk er kommet tilbake til sitt land. Det har vi talt om ofte før. Da vil jødene leve et trosliv som man aldri har sett maken til før på denne jord.

Hele jødefolket som er kommet tilbake til landet, vil leve og ånde i sin frelser. Og det vil bli de mest skjærende motsetninger til forholdene i kristenheten der Antikrist regjerer på den tid.

De levende kristne fra alle land vil da se mot byen på Sions fjell som det store, lysende vitne midt i det antikristelige mørke.

Men også Antikrist vil rette sitt blikk mot dette underlige, hellige folket, som da vil bo på Israels fjell. Og de er samlet ut fra mange folkeslag (v. 8).

v. 8, 11 skildrer så den tilstand Israels land og folk vil være i. Det vil være et land med åpne byer. Folket bor trygt der i stille fred uten murer og porter, uten det minste forsvar mot krig.

I Jes 2 hørte vi at alle krigsvåpen skulle smeltes om til fredsvåpen. For denne Guds menighet vil bare ha Herren alene som sitt vern.

"Ved årenes ende" av den tid Heren har gitt Gog, begynner Gog å vende sine tanker mot dette lille landet med den eiendommelige menigheten.

"På den dag skal tanker stige opp i ditt hjerte, og du skal tenke ut en ond plan" (v. 10). Slik lyder ordet. Tanken er at han vil overfalle dette folket.

Fienden aner ikke hvem som bor midt i dette tilsynelatende vergeløse folket. Han aner ikke hvor folket har sin makt og styrke, og vil i alle tilfelle ikke ane det. For Gog vil ikke vite noe av en levende Gud.

Han er utgått fra Satan selv, og derfor hater han det hellige lys fra Israels land. Det skjærer i øynene på ham. Lenge gav han ikke akt på det. Men i sin kamp mot de hellige i andre land, blir det til slutt klart for ham: Palestina som har vært så lenge øde, er sentrum for den åndsmakt han hater mest av alt.

Det er eiendommelig at det hellige land blir kalt "jordens navle" i v. 12. Navlen er sett på som midtpunktet på legemet, og fosteret mottok livskraften fra moren der. Slik skal det hellige land være jordens åndelige midtpunkt på den tid. Mektige livskrefter skal flyte derfra ut til de troende i andre land.

Gå til Esek 38:13-23
Esek 38:13-23
Profeten har nå skildret Israels stilling og Gogs onde planer (v. 8-12). I v. 13 spør kjøpmennene på jorden om Gog vil overfalle det hellige land for å få bytte.

Spørsmålet kan nesten tyde på at de undrer seg over at han går til krig. Det er som om de vil si: Der kan du jo ikke vente å få stort bytte eller handelsfordeler.

Sjeba og Dedan er navn på arabiske handelsfolk, de drev særlig handel på land. Kjøpmenn fra Tarsis, en gammel koloni i Spania. er navnet på den tids handelsmenn på sjøen.

Disse kjøpmennene kalles "unge løver" fordi de er på jakt etter handelsbytte. Dette peker på våre dager der politikk og handelsfordeler er så nøye sammenvevd.

For en stor del er det handelsfordeler striden står mellom stormaktene i vår tid. Den ene tåler ikke at den andre har noen fordel.

Den tyske keiser selger sitt vennskap til Tyrkia mot rett til å bygge jernbaner i den asiatiske del av Tyrkia. På den måten kunne Tyskland få hand om handelen. England og Russland kjemper mot hverandre en pengekrig i det øvre Kina. (Gullgruben henviser til krig før og ved århundreskiftet 1900.)

Også den veldige verdenshersker Gog står i nøye forbindelse med handelsstanden. Hans sverd kjemper for å skaffe kjøpmennene og dermed ham selv både gull og sølv og stort handelsbytte. Men Israels land har jo ikke mye av dette.

Men det jødefolket som er omvendt til Kristus i de siste dager er blitt frigjort i sitt hjerte fra begjæret etter Mammon. Den handelsånd som før behersket folket, vil nå være en styggedom for dem.

Folket vil leve stille i sitt land av det landet gir. For nå gir landet igjen av sin fedme under Herrens velsignelse. Den frelste menighet i Israel søker nå bare Jesus Kristus med de himmelske skatter. Det er dens lyst og ære.

Likevel vil Gog ikke tåle dette folket for Jesu skyld. Og i v. 14-17 har vi skildringen av at han retter blikket mot det hellige folk. Og fra sitt sted i det ytterste norden drar han opp mot Israel som en veldig sky med sin mektige hær.

I sitt overmot mener han det er lett å knuse dette folket. Han aner ikke at dommen ligger rede for ham nettopp der. Og han vet ikke at han blir tvunget dit av Herrens hånd som med et bissel.

I v. 17 har vi igjen et av disse dype, underfulle spørsmål fra Herren. Og det kaster lys over den rette forståelse av verdens herskere i fortiden.

Herren vender seg til Gog og spør: "Er det deg jeg har talt om i fordums dager ved mine tjenere, Israels profeter, de som spådde i de dager, år etter år, at jeg ville la deg komme over dem?"

Gogs navn var aldri før blitt nevnt i Skriften. Men dette ordet betyr at alle de tidligere verdens makter var forløpere for ham og pekte framover mot ham. For han skulle sette kronen på den verdslige makts djevelske hovmot. Forløperne var Assur, Babel, Edom, Egypt og hva de nå het.

Vi minnes ordet hos apostelen Johannes: "Og likesom dere har hørt at Antikrist kommer, så er det alt nå stått fram mange antikrister" (1Joh 2:18). De overmodige verdens herskere var båret av en antikristelig ånd. Derfor peker de framover mot selve Antikristen.

I v. 18-23 taler Herren om den uhyre rystelse av verden som skulle komme ved at Gog skulle bli felt. Dommen over ham blir skildret som et jordskjelv som ryster både hav og land.

Bildet minner om skildringen i Åp 19: siste del. Der hører vi at Antikrists hær kommer inn under et sverd fra Herren. Det viser seg i at de myrder hverandre.

Vi har flere forbilder i Skriften på at fienden ødelegger hverandre: Vi hører om midianittenes nederlag i Gideons tid (Dom 7:22), beretningen fra Josafats dager (2Krøn 20:23) der amonitter og moabitter ødela edomittene, selv om de begge hadde dradd ut mot Israels barn.

Slik vil også nederlaget over Gog bli utført alene ved Guds hånd. Det ville ikke bli noen kamp for Herrens menighet.

I v. 21-22 skildres Gogs undergang. Det står at hvert menneske på jorden vil skjelve for Herrens ansikt når dette skjer. Også de hellige vil skjelve ved å se Guds majestet, men de vil skjelve med tilbedelse og frydefull takk for den store Gud de har.

Og summen av alt vil bli at Herren vil vise seg stor og hellig. Gogs navn vil bli slått ned i fordømmelsens avgrunn, men Herrens navn vil stråle i glans (v. 23).

Gud vil gi seg "til kjenne for mange folks øyne, og de skal kjenne at jeg er Herren". Slik lyder Ordet. Seieren er Herrens. Gled deg Guds folk!

La verden rase og skjelve i sitt velde og sitt overmot. Disse Bibelens ord lyder til Guds folk med guddomsmakt.

Forferdes ei, du lille hop,

skjønt dine fienders larm og rop

fra alle sider gjaller;

de jubler ved din undergang,

men deres fryd ei bliver land,

for la ei motet falle! Gå til Esek 39:1-8
Esek 39:1-8
Kapitlet inneholder en nærmere skildring av den knekk verdensmakten under gog hadde fått. Dermed er det gjort slutt på hele denne verdens hovmodige vesen for alltid.

Denne skildringen peker tydelig nok mot det nederlag for Antikrist som er skildret i Åp 19:17. Og det kommer før Tusenårsriket opprettes.

I Åpenbaringen er det videre fortalt om rytteren på den hvite hest. Han stod i spissen for himmelens hær og stred for sitt folk. Det er Kristus, Guds Sønn, som feller Antikrist.

Den mektige fienden som kom for å ta de hellige til fange, blir så selv tatt til fange av rovfugler og ville dyr. Han forløftet seg da han ville kjempe mot Herrens eiendomsfolk.

Det fortelles nok i Åpenbaringen om at djevelen vil forsøke ennå et siste stormløp mot Herrens folk. Det vil skje etter Tusenårsriket da Djevelen er løst fra fengslet der han var i tusen år ( Åp 20:8-9).

De folk han da vil samle, kalles også Gog og Magog, for de har den samme antikristelige ånd som den falne Gog. Men hele dette aller siste angrep vitner tilstrekkelig om at verdensmakten allerede var brutt ved Antikrists fall før Tusenårsriket.

Djevelens angrep er bare et siste avmektig utslag av hans rasende vrede. Derfor er skildringen av dette aller siste angrep ganske kortfattet. Den viser oss bare de siste krampetrekninger hos den gudfiendske verden og dens herre.

Det synes som om Antikrists angrep vesentlig har vært i spissen for kulturfolkene i Europa. Folk fra Asia og Afrika nevnes nærmest som en tillegg (Esek 38:5-6).

Djevelens aller siste angrep vil derimot foregå ved hjelp av folk som bor lenger borte. Det er folk fra jordens fire hjørner ( Åp 20:8), altså folkeslag som den dag i dag ennå ikke spiller noen rolle i historien.

I v. 7-8 understreker Herren igjen at denne dommen over Gog skal tjene til å forherlige Guds hellige navn både i hans eiendomsfolk Israel og blant hedningene. Herrens hellige navn skal aldri mer bli vanhelliget.

Og vi forstår at Tusenårsriket vil komme som et forståelig og selvfølgelig utslag av Antikrists uhyre nederlag. Da vil hendingene og alle vantro mennesker bøye seg ydmykt for Guds folk.

Hedningene vil bli rystet over å se at den levende Gud griper inn. Og det kunne de ikke nekte. For Herren alene hadde ført kampen der Gog og hans store hær ble knust.

Vi vet at assyrerhæren ble slått ned foran Jerusalem på Hiskias' tid. Hedningene som bodde omkring sendte gaver til Hiskia som tegn på at de hadde kjent Guds hånd i det som hadde skjedd. Slik vil det også bli i de siste dager.

"Se, det kommer! Det skjer, sier Herren. Det er dagen som jeg har talt om" (v. 8).

Ja, det kommer. Herren sier ikke når det kommer. Likevel har han bedt sitt folk om å gi akt på tidens tegn. Også troende mennesker har noen ganger hatt stor lyst til å beregne tid og time for de siste tider.

Igjen og igjen har man pekt på at alt dette ville skje i det århundre som begynner med 1900: Antikrist vil komme og ugudeligheten ville vokse innen den gamle kristenheten, jødene som folk ville bli omvendt og vende tilbake til sitt gamle land. (Nå i ettertid kan vi se at noe av dette faktisk har skjedd: den store ugudeligheten og jødenes hjemkomst til sitt land, Israel. Overs. anm.)

Til slutt ville den avgjørende dom over Gog eller Antkrist og hele hans stolte, fanatiske verdensherredømme. Alt dette skulle komme i løpet av det tjuende århundre, mellom år 1900 og 2000. Og deretter skulle tusenårsriket begynne.

Til alt dette må vi si at det er mye som tyder på at enden er ganske nær. Men vi må like bestemt avvise at man fastsetter bestemte årstall. Det må være nok for oss det Herren sier her: "Se, det kommer! Det skjer." Gå til Esek 39:9-29
Esek 39:9-29
Dette avsnittet skildrer hvorledes det vil se ut etter det slaget der Gog blir knust under Guds hånd. Profeten maler for oss en ytre krigsskueplass full av falne fiender.

I v. 9-19 skildrer han hvorledes fiendens rustning og våpen var nok til å forsyne innbyggerne i Israels land med brensel i sju år.

Vi kan ennå ikke si hvorledes vi skal forstå dette konkret. Dagen vil vise det når den kommer. Men den åndelige betydning er klar allerede nå.

Ordet vil si med dette at det som fienden brukte som våpen mot Guds folk, vil komme til å tjene Guds folk til det gode. Det vil tjene til å styrke den hellige troens ild i de helliges hjerter. Gud vil bruke alt det onde til det gode for sitt folk.

Det er herlig for de hellige å vite det. Alle de onde våpen verden lager og går til kamp mot Guds menighet med, skal til slutt være til gavn for menigheten.

Han fører det så,

at alle ting må

til gavn deg dog tjene til sist.

Videre skildrer profeten (v. 11-16) hvorledes Guds frelste folk renser landet for alle levninger av verdens hær. Det gamle Israel var så likegyldige overfor kana'anittene og tålte dens vesen iblant seg.

Israel på denne tid vil derimot være fylt av hellig nidkjærhet for å rense landet for alle spor av Gogs hær. De vil behøve sju måneder for å begrave alle de døde.

De skulle kalle stedet der de begravde dem for "Gog-hopens dal", og stedet var "de veifarendes dal øst for havet". Det skulle ha navnet "Hamona" (v. 16), som betyr mangfoldighet. Men hvor dette stedet er, er ikke ganske klart.

Noen tenker på Megiddos dal. Fra gammel tid var jo det hovedveien mellom Egypt og Syria. Andre tenker på den karavaneveien som gikk ved den sørøstlige enden på Dødehavet.

Folket i landet skulle akte det for en ros og ære og begrave sine fiender, men de ville gi Gud æren. "Og det skal bli til ære for dem på den dagen jeg åpenbarer min herlighet, sier Herren Herren" (v. 13).

Men arbeidet er ikke ferdig med det. Folket vil sende ut menn som skal gjennomsøke landet for å se om det skulle være flere fiendelik igjen som de ikke hadde begravd.

Fant de dødningebein av fienden, skulle de sette et merke ved stedet. Da kunne man bringe dem til den felles begravelsesplassen som var for Gogs hær.

Den åndelige betydningen av dette er jo tydelig nok. Det folk som da bor i Sions land, vil ikke tåle noe urent iblant seg. Men de vil at hele landet skal ha innskriften: "Helliget Herren!"

Det vil være et folk som betrakter det som en ære å få begrave all verdens urenhet. Ja, det gjelder for de troende den dag i dag å begrave den gamle Adams vesen.

Da kan det nye menneske vandre over graven til det gamle og avsky synden med sitt onde vesen.* Her står at de veifarende avskydde likene av Gogs hær som råtnet, slik at de stengte veien (v. 11). (*Eldre oversettelse har: "At de skulle komme dem, som går fordi, til å holde for nesen.")

Sions folk har som kjennemerke at de hater alt urent, alt dødens råtne vesen. Og det som står om disse menn som skulle søke gjennom landet om det var noen igjen av Gogs hær, det peker på den omsorg Guds barn skal vise her.

De skal nøye ransake hele sitt liv og ikke la noe råttent få lov til å ligge ubegravd der. Også nå skal Guds barn sette et merke der de finner noen døde ben eller urenhet i sitt hjerte. Og så skal de bringe det dit Herren vil ha det, gjemt i forsakelsens grav.

I v. 17-20 er et tilbakeblikk over slagmarken etter Antikrist. Alle himmelens fugler og ville dyr blir innbudt til å ete seg mett ved dette store slaktoffer.

Vi leser om det samme i Åp 19:17-18. Der kaller engelen ut alle fuglene under himmelen. Uttrykkene er så like at det ganske tydelig må sikte til den samme begivenheten.

De veldige fyrstene som fulgte Antikrist og var fylt av den samme onde ånd, sammenlignes med fete værer, lam, bukker og okser (v. 18).

I gammel tid het det fra Guds folk: "Vi er regnet som slaktefår" (Sal 44:23 og Rom 8:36). Nå har bladet snudd seg. Nå er det Guds rikes fiender som er blitt slaktefår.

I v. 21-29 nevnes det Herren får ut av denne dommen over Gog. Hans herlighet blir åpenbart blant hedningene så vel som blant Israels hus (v. 21-22). Men ved denne Herrens dom kommer Israels historie i sitt rette lys.

For nå kan også alle ikke-israelitter komme og se hvor vidunderlig dette folkets historie egentlig er. Da vil de forstå at dommen over Israels hus var fra Gud. For folket hadde vært troløse mot ham, og de vil forstå at Herren nå hadde tatt sitt gamle eiendomsfolk til nåde igjen som i gamle dager. De ville se at det var hans kraft som igjen hadde vendt seg mot hedningene.

Israels barn skulle bære sin skam og troløshet. Men dette var ikke lenger som en dom, men med erkjennelse av et ydmykt hjerte. Det ville fylle dem med dobbel takk for Herrens nåde. Den hadde nå ført dem tilbake og latt dem bo "trygt i sitt land" (v. 23-27).

Både landflyktigheten og hjemkomsten fra Babel til Israels land ville nå bli vitnesbyrd om at Herren var deres Gud. han var en Gud som sårer men også leger. Han tuktet dem, men han trøster også (v. 28).

Kapitlet slutter med et stort løfte om at nå vil Herren aldri mer skjule sitt åsyn for sitt folk. For nå ville han ytgyte sin "Ånd over Israels hus".

Ordet minner oss om det herlige løftet hos profeten Jesaja: "For Herren skal være et evig lys for deg, og dine sørgedager skal være til ende" (Jes 60:20). Det er salig når man kan si: Nå ligger all trengsel bak, nå er det bare lys.

Disse to kapitlene (Esek 38-39) med sine mektige profetier om Antikrist, gir løsningen på det store synet som profeten fikk om de døde ben i dalen (Esek 37). De fører oss inn i det aller siste tider med en nesten nytestamentlig klarhet.

Slik ville Herren gjøre de tørre ben levende. Dermed kunne han gjøre sitt navn evig, stort og hellig for både hedninger og Israel.

Vi venter, Herre, på din dag,

den kommer når du byder;

og når i undergangens brak

da domsbasunen lyder,

Vi med halleluja

lovprise må din makt

og med vår Gud i pakt

utrope: Herren leve! Gå til Esek 40:1-27
Esek 40:1-27
I disse siste ni kapitlene av profeten Esekiel blir løftene for Israel avslutte. Og det skjer ved en rekke syner Herren gav profeten. Det er Guds rikes herlige, fullkomne skikkelse profeten får se i form av et nytt tempel (Esek 40-42).

Herren gjør dette til sin bolig, og han beskriver brennofferalteret særlig nøye (Esek 43). Deretter følger en rekke bestemmelser om gudstjenesten som skulle skje i dette templet (Esek 44-46).

Fra helligdommen går det ut en bekk med vann, og den gir liv hvor den kommer (Esek 47:1-12). Dernest får vi et innblikk i grensene for landet og hvordan landet skal fordeles mellom Israels stammer. Til slutt sies hvordan den hellige byen, det nye Jerusalem, ser ut (Esek 47-48).

Alt dette er selvfølgelig bilder som har en dypere mening. Men det er ikke lett for oss å forstå betydningen av alle detaljer.

Det er den samme tredobbelte inndeling av templet som i tabernaklet vi finner her, i forgården, det hellige og det aller helligste.

At tabernaklet var inndelt slik, var etter Guds uttrykkelige anvisning. Og hele det jordiske tempel var som det står i Heb 8:5: bare "et avbilde og en skygge av den himmelske". Gud sa til Moses: Se til at du gjør alt etter det bilde som ble vist deg på fjellet.

Bak alle disse delene av templet står det altså et himmelsk forbilde, et åndelig tempel som dette jordiske skal være et bilde på. Men vi merker i sannhet at vi bare skjønner det stykkevis (1Kor 13).

Det vil vi også få merke når vi leser disse siste kapitlene hos profeten. Og vi vil si Gud takk for det vi får se. Der er nok til trøst og tukt og til å gjøre vårt håp rikere.

Men det er bare åpent for de som har Guds Ånd, for de som kan vitne med Guds apostel: "Men vi har ikke fått verdens ånd, men den Ånd som er fra Gud, for at vi skal kjenne det som Gud i sin nåde har gitt oss" (1Kor 2:12).

Kapitlet begynner med en kort innledning, som angir tid og sted for denne åpenbaringen. Det var det 25. år etter at folket var bortført, altså i år 574 f. Kr.

Vi får ikke vite hvilken måned det var i. Men det står "i begynnelsen av året". Og da kan det bare være den første måned, Abib eller Nisan. Den tilsvarer slutten av vår mars eller slutten av april.

I Esekiels bok er det bare en profeti som er gitt senere, nemlig profetien mot Egypt i Esek 29:17. Men den er bare en stadfestelse av tidligere profetier mot Egypt.

Vi må holde fast ved at Esekiels profetiske gjerning ble endelig avsluttet med dette avsnittet. Og det peker jo også mot avslutningen av Guds rike.

Herrens hånd førte ham på samme måte som tidligere omtalt. Han ble altså bortrykket til Israels land og satt på et "meget høyt fjell" (v. 2).

Det første profeten la merke til var en by som liksom var bygd på fjellet mot sør. Det viser seg senere at det var tempelberget profeten var ført til. Men det var ikke det gamle tempelberget på Moria fjell. Det var jo ikke et meget høyt fjell.

Man kan ikke annet enn å tenke på Herrens ord om "byen som ligger på et fjell" når vi leser dette. Og det er jo også det levende Guds tempel som blir skildret for oss her.

Det er ikke lett å si om det peker på den aller siste tid etter dommen, eller det taler om Tusenårsriket ( Åp 20:1-6). Men det ser helst ut til å tale om Guds rike slik det vil framstå i Tusenårsriket, det vi har for oss her.

Profeten fikk øye på en mann, og han var som kobber å se til. I Åp 1:15 fortelles også om at den himmelske kongens føtter var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn.

Det var altså en strålende skikkelse, og det kan ikke være noen annen enn den samme som Daniel så (Dan 10:5-6). Det var nemlig Herrens engel, vår Frelser i hans før-menneskelige skikkelse.

Mannen hadde en snor og en målestokk i sin hånd, og han stod i porten til den mektige tempelbygningen. Den strålte som en hel by oppe på fjellet.

Han sa til Esekiel: "Menneskesønn! Se med dine øyne og hør med dine ører og gi akt på alt det jeg vil la deg se!" (v. 4). Og han bød ham å forkynne for Israels hus alt det han så.

I det følgende kommer skildringen av det nye templet. Og det hadde to forgårder, en ytre og en indre. Dernest kom det hellige og det aller helligste. I tillegg var det mange tempelkammer og andre rom i likhet med Salomos tempel. Men dette var mye større.

Vi kan ikke forklare de enkelte delene av det, og vil derfor innskrenke oss til å peke på noen hovedpunkter i dette storslåtte bilde. En tegning av templet viser hvorledes det må ha sett ut, så langt ordet beskriver det.

Først gir vi en kortfattet skildring av den ytre muren av templet med porter kamre. Og her viser vi til grunnrisset av helligdommen.

Profeten så en mur på utsiden omkring huset. Mannen som fulgte med ham, hadde hele tiden målestangen i hånden, og målet på hver enkelt ting ble nøye notert.

Dette betyr for oss at Gud er en ordens og harmoniens Gud, og at alt er nøye oppmålt og tilpasset i Guds skaperverk. Ingen ting er vilkårlig og tilfeldig. Alt er vitnesbyrd om den store Mester som står bak skaperverket.

Dette går igjen i hele skapningen. Vi finner en tilpasset orden i de mektige himmellegemenes innbyrdes stilling, og vi finner det til og med i de aller minste forhold. Vi ser det f. eks. hos de små biene som bygger sine celler. Det er så nøyaktig at man blir forbauset ved å se det.

Men biene skal selvfølgelig ikke ha æren av det, men Han som skapte dem. Slik er det i hele skapningen. Her er ingen ting gjort i blinde. Alt er preget av en usigelig, guddommelig, overmenneskelig visdom og omsorg.

De som taler om en blind natur er dårer. De kan ikke se den levende Gud, at "hans evige kraft og hans guddommelighet har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning" (Rom 1:20).

Det er denne ordnede fullkommenhet vi møter over alt i skildringen av dette templet. Målestangen mannen hadde var på 6 "alen", men en hebraisk alen var ikke så lang som vår. Man regnet en alen fra albuen til den ytterste fingerspissen.

Noen ganger regnet de den litt lenger slik vi ser det her. Da var hver alen en håndsbredd mer enn en alminnelig alen. Herren måler ikke knapt i sin kjærlighet, men han målet rikelig for de hellige.

Målestangen har etter våre mål neppe vært mer enn bortimot 5 alen eller ca. 3:5 meter. Når vi her taler om alen, mener vi altså den hebraiske alen som hadde en håndsbredd i tillegg (dvs. i alt 58 cm).

Mannen med målestangen førte først profeten inn gjennom porten i øst (A). Der førte sju trappetrinn opp til porten (se v. 22, 26). Så kom man inn i en forhall og derfra inn i selve portrommet. På begge sider hadde den vaktstuer (h1 og h 2). Det var tre på hver side, og de var like store (v. 7-10).

Foran vaktstuene var det en avgrenset plass på en alen til hver side (v. 12). Portrommet var på hele 25 alen brei fra den ene vaktstuen til den andre, og den var 50 alen lang. Pilarene i denne forhallen mot forgården var 60 alen høye (v. 13-15).

Videre var det mange vinduer med fast gitter på vaktstuene og på pilarene. Slik var det klart lys i portrommet (v. 16).

v. 17-27 skildrer så den ytre forgården. Det profeten først la merke til, var steingolvet av en slags mosaikk. Det hadde samme bredde som portbygningene var lange og gikk rundt langs forgårdens ytre mur.

På dette steingolvet (O) var det mange rom som på tegningen har bokstaven C. Bredden på den ytre forgården var avstanden fra den ytre porten og til porten inn til den indre forgården, var 100 alen (v. 17-19). Den ytre porten ble også kalt den nedre porten, fordi den ytterste forgården lå lavere enn den innerste.

På samme måte som mot øst var det også en portbygning med vaktstuer mot nord. Og alt var like stort som på østsiden (v. 20-23). Og på samme måte var det en port mot sør (v. 24-27).

Det var altså tre store porten til den ytre forgården, og alle var like. På tegningen har porten i øst bokstaven A, den nordlige har D og den sørlige porten har E.

Det er eiendommelig at pilarene i alle tre portene var prydet med palmer (v. 16, 22, 26). Palmene er jo tegnet på seier. De vinket liksom til alle som gikk inn gjennom portene at det var inngangen til seier.

Gå til Esek 40:1-27 del 2
Esek 40:1-27
Når vi nå går over til forklaringen av det vi har sett til nå, legger vi først merke til den store ytre muren (a-b-c-d). Den avgrenset helligdommen.

Dette betyr åpenbart skillet mellom gudsriket og den verden som er utenfor. Det er jo ikke et ytre gjerde men en åndelig mur. Det sier også profeten Sak 2:9 der han taler om Jerusalem: "Og jeg, sier Herren, vil være en ildmur rundt omkring det."

I Guds rike er det et stort skille mellom Guds folk og verden, mellom det hellige og det vanhellige. Det er det første synet lærer oss.

Dernest er det fri adgang inn i Guds rike. De tre store portene mot øst og sør og vest vitner tydelig nok om det.

I porten her kan fritt inngå,

den som vil frelse ha,

som rik så fattig, store små,

av alle folkeslag.

At portene var helt like på alle tre sider betyr at det bare er en måte å komme inn i Guds rike på. Den trøster seg med den løgn at alle blir salig i sin tro. De mener at alle veier "fører til Rom", og på samme måte er det også til himmelen om de tror på en himmel.

Vår bibel kjenner bare en eneste vei, "en dåp, en tro". De sju trappetrinn som førte opp til porten og inngangen taler om de forskjellige utviklingstrinn som skjer i en menneskesjel før det står i porten til Guds rike.

Det er betegnende at det er trappetrinn. For man kan ikke gå opp en trapp uten å bøye kne. Det lærer oss at man bare kan komme inn i Guds rike med bøyde kne.

Og det taler om Herrens ord: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer det aldri inn i himlenes rike. Et annet sted står det: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal ikke komme inn i det.

Portrommet hadde vaktstuer, tre på hver side. Det taler om den åndelige ransakelse som skjer med alle de som vil inn i Guds rike. Man kan kanskje innbille folk at man er innenfor Guds rike, selv om man står utenfor. Men vi kan ikke bedra Gud.

Det er lys i portene. Vi hørte at det var vinduer på alle sider. Det er ingen mørk krokvei der man kan liste seg inn uten å omvende seg av hjertet. Herren kan nok skille mellom den ytre kirke og den sanne, hellige menighet.

Den store døpte, men vantro skare er ennå utenfor helligdommen. Dåpens nåde består i en åpen dør for dem og at alt er rede, bare de vil gå inn. Men de må gå inn med et ydmykt barnesinn og bøyede kne oppover trappene til Guds rike.

Men selve forgården i helligdommen dit man kom inn, er Herrens hellige menighet. Ettersom dette spesielt er talt til Israels menighet, må den ytre forgården nærmest peke på de frelste av hendingeætt. Den indre og høyere forgården vil da være det frelste Israel. Det var det eiendomsfolk Gud først utvalgte.

Hvis det templet Esekiel så skal være menigheten i Tusenårsriket, svarer bildet helt til det vi ellers igjen og igjen hører hos profetene. Da vil Israels menighet stå på en opphøyet plass i Guds menighet. Etter å ha vært dypt fornedret under alle folk, vil det liksom bli løftet et trinn høyere opp.

Portene er åpne inn til helligdommen. Hvis helligdommen er menigheten i Tusenårsriket, vil det bety at det også blir en misjonstid der uomvendte mennesker kan gå inn i riket.

Men de vil ikke komme inn som navnkristne lenger eller som et hykleri. For skillet vil på den tid være så klart at den synlige og den usynlige menighet vil da være ett. Herren selv er jo til stede blant sitt folk. Gudslivet vil være så utpreget, at enhver blir nødt til å kjenne sin egen plass.

Den kirketukt som det er umulig å holde in Statskirken og folkekirkene, vil da lykkes. Man har nok forsøkt dette i frikirkene, men det har mislykkes. Men i denne tid vil Herren selv være til stede i sitt folk på en åpenbar måte.

I den første menigheten i Jerusalem rammet kirketukten hyklerne Ananias og Safira. Dette vil skje i sin fulle, hellige kraft i Tusenårsriket, selv om det ikke har kunnet skje fra pinsedag til den tid. Som før nevnt taler vaktstuene om det.

Men portene vil også være åpne fra den ytre til den indre forgården. Ja, de vil være åpne helt inn til helligdommen, inn i det aller helligste som vi skal se senere.

I det templet som Esekiel så, var det intet forheng inn til det aller helligste. De åpne portene mellom den ytre og den indre forgården taler om oppfyllelsen av ordet i Ef 2:14-16. Der er sagt at Jesus, vår frelser, "gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet".

Det betyr at skillet mellom Israel og hedningekristne er borte, og han skapte de to til ett. Og dørene stod åpne helt inn i det allerhelligste. Det betyr at himmelen på en spesiell måte har åpnet seg med velsignelse og herlighet over Guds kirke.

Guds folk lever nok allerede her under en åpen himmel. Men Tusenårsriket vil liksom bli en særlig forgård til det evigheten vil føre med seg. Det blir en tilstand der himmel og jord er blitt ett.

Gå til Esek 40:28-49
Esek 40:28-49
Profeten blir nå ført inn til den indre forgården. Også den hadde tre porter med vaktstuer og pilarer og vinduer, på samme måte som til den ytre forgården. Størrelsen var også den samme. Det var også her palmer på pilarene.

Den eneste forskjell som nevnes, er at det var åtte trappetrinn opp til portene, mens det bare var sju trinn til de ytre portene.

I v. 28-31 blir først skildret den søre porten (I), i v. 32-34 den østre porten (H), og i v. 35-37 den nordre porten (G).

Ved pilarene som stod ved portene, var det et rom med dør. "Der skulle de skylle brennofferet" (v. 38). Dette taler om det som skjedde i det gamle tabernaklet og templet. Før brennofferet ble lagt på alteret, skulle det vaskes i vann. "Innvollene og føttene skal vaskes med vann" (3Mos 1:9). Det måtte renses før det kom på det hellige sted.

Videre stod det to bord i den indre forhallen, en på hver side. Der ble offerdyrene slaktet. I alt var det fire bord inne i forhallen.

Ved de ytre sideveggene stod det også fire bord (z1 og z3 m.m.), to på hver side (v. 40-41). I alt ble det åtte bord. Dessuten var det fire andre bord ved trappeoppgangen (tz1 og tz3 m.m.). De var av hegne steiner. På dem skulle de legge de redskapene som ble brukt når offerdyrene ble slaktet (v. 42).

De andre åtte bordene hadde vært av tre, mens disse altså var av stein. I alt var det altså tolv bord. Tolvtallet har også en symbolsk betydning. Det var f. eks. 12 stammer i Israel og 12 apostler osv.

Rundt omkring på huset var det festet dobbelte knagger. De skulle trolig brukes til å henge offerdyrene som var slaktet på mens de ble flådd. Slik var alt ordnet for at offergavene kunne bæres inn.

Det er også nevnt at i den indre forgården var det noen rom (10:11 og 12 på tegningen). De var for sangere og de prestene som tok vare på gudstjenesten ved røkofferalteret eller i forgården ved brennofferalteret (v. 44-46).

Disse prestene var av Sadoks barn. En tid hadde Itamars linje hatt yppersteprestedømmet. Men den mistet sin rettighet på grunn av Itamars opprørsplaner mot Salomo (se forklaringen til 1Kong 2:26). Da gikk yppersteprestedømmet over til Sadok som var av Eleasars slektslinje.

Til slutt er nevnt størrelsen på den indre forgården. Den var 100 alen lang og 100 alen brei. Den var altså kvadratisk.

Ordet i v. 48-49 fører oss inn i forhallen (æ) til selve helligdommen. Det var også en trapp opp dit, men det står ikke hvor mange trinn den hadde.

Her vil vi betrakte litt av den åndelige betydning av det som er sagt om denne indre forgården. Da kan vi først peke på at det var ett trappetrinn mer her enn ved oppgangen til det ytre portrommet.

Som vi har nevnt kan det bety at Israels menighet har en opphøyet stilling i de siste tider. Men det kan også bety at det betyr mer kamp å gå fram i helliggjørelse og bli bevart i troen inntil døden, enn å gå inn i Guds rike.

Guds barn erfarer vel ofte at det var vanskelig å begynne. men det kan være ennå verre å holde ut til døden. Var det stor nåde å bli omvendt, var det ennå større nåde å bli bevart.

Dernest skal vi legge merke til at bordene var foran portene til den indre forgården. De som ville gå inn med offergaver, skulle liksom først prøves.

Vaktstuene i de ytre portrommene talte om at Herren prøvde hjertet til alle de som gikk inn i helligdommen. Men disse siste vaktstuer i den indre forgården taler om den Åndens tukt som skjer inne i selve menigheten.

Selv om man er gått inn i Guds rike i ærlig omvendelse og tro, må vi alltid prøves på nytt. Og vi må særlig prøves med hensyn til de offergaver de troende bærer fra for Herren.

For Guds barn gjelder det om å bli renset og lutret for alt vårt eget. For det vil gjerne følge med oss, også når vi bærer fram vårt offer for Gud. Og det kan skje både i hjertets bønn eller ved å bekjenne med munnen eller også i ytre gaver til Guds rike.

Det vil så gjerne snike seg inn litt lyst til egen ære og mye annet.

Hvis templet her betegner menigheten i Tusenårsriket, vil Ånden være til stede med en særlig fylde. Da forstår vi også at den indre tukt i Guds menighet vil være der med hele den hellige kjærlighets kraft og den vil gå mektig i dybden.

De helliges samfunn i våre dager behøver sårt å bli lutret. Og vi vet at jo sterkere Guds Ånd er til stede i et samfunn, jo alvorligere vil det kjødelige bli tuktet.

På den måten vil den frelste menighet i Israel gå i spissen for alle. Den indre forgården representerer denne menigheten. Og nettopp slik vil den også ha en mektig innflytelse på alle hedningekristne. I Guds barns hjerter bor det jo også nå et sukk:

Mer hellighet gi meg, mer alvor og flid,

mer sorg over synden, mer troskap i strid,

mer kraft til å tjene mer trofast min Gud,

mer tålmod o motgang, mer lyst til ditt bud.

Men skal vi nå dette målet, må vi også gå opp de åtte trappetrinnene med bøyde kne. Og vi må inn gjennom den indre porten, forbi vaktstuene for å prøves og lutres.

Men dette skjer ikke ved egne former og gjerninger, det kan bare skje ved Guds Ånd. Først da når Herren i de siste tider utøser sin Ånd i dobbelt fylde, vil alt dette komme fram i sin dypeste sannhet.

Det vil bli herlige tider for Guds folk. Guds Ånd vil gjennomtrenge alt, og Herren blir stor i sin menighet som aldri før. Med tanke på denne herlige tiden sang profeten Jesaja sin lovsang (Esek 12:6): "Rop høyt og juble, dere som bor på Sion! Stor er Israels Hellige midt iblant dere!"

Det er noe annet enn den falske lære om fullkommenhet. Da prøver djevelen som en lysets engel å villede de hellige. Og da blir man tilsynelatende fullkommen på en lett måte, i en håndvending.

Nei, da har man ikke gått forbi vaktstuene i den indre forgården inn i forgården til helligdommen. Det skal mer til enn det som kan skje i en håndvending. Det er en vokster ved kamp og bønn, ikke en vokster til svermerisk overlegenhet. Det er en vekst til dyp ydmykhet som ser at en selv er den ringeste.

Slike ydmyke hjerter kan fylles med Åndens rensende kraft som kan bære dem fram fra den ytre og inn i den indre forgården. De kommer alltid nærmere Gud, "fra herlighet til herlighet" (2Kor 3:18).

I slutten av kapitlet tales om at prestenes rom samt sangernes rom var i den indre forgården. Dette bilde fra templet viser også at Guds barn er både et folk av prester og et folk med lovsang. I de siste tider vil dette bli åpenbart på en måte som aldri før.

Summen av alt det vi har sett i dette kapitlet, er at Guds folk vil være fylt av Guds Ånd etter Antikrists fall. De vil lyse som byen på fjellet. Det ytre skillet vil være så klart at det utelukker all falsk kristendom. Og blant de kristne vil det være en hellig saltkraft slik at intet selvisk vil trives i de troendes hjerter.

Da vil de hellige ikke lenger se så skrøpelige ut som det ofte er tilfelle nå. Da vil Guds kraft være fullkommen i de skrøpelige troende. Bildet av den store Mester vil da stå fram i "sølvspeilet", og ikke så matt som det ofte er nå.

Så gledes den høye Mester,

så er hans gjerning alt skjedd.

Gå til Esek 41:1-26
Esek 41:1-26
I slutten av forrige kapittel er forhallen inn til selve det hellige beskrevet. I dette kapitlet blir nå det indre av det hellige (ø) beskrevet (v. 1-4).

Dernest beskrives sidebygningen (Æ) som gikk omkring helligdommen (v. 5-11), og deretter bygningen som lå ved den bakerste enden av helligdommen lengst mot vest (S) (v. 12-14).

Og kapitlet slutter med (v. 16-26) forskjellige nærmere bestemmelser om selve tempelbygningen, utsmykning, alter m.m.

Vi legger merke til at selve helligdommen var nøyaktig like brei og lang som Salomos tempel, nemlig 20 og 40 alen. Ved inngangen stod det pillarer.

Deretter gikk mannen med målestangen til døren som førte inn til det Aller helligste (v. 3). "Han gikk inn", men det står ikke at profeten fulgte med ham her.

Ettersom profeten var av presteslekt, hadde han lov til å følge med inn i det hellige, men ikke lenger. Bare ypperstepresten hadde lov til å gå inn i det Aller helligste.

Dette taler om at mannen som gikk ved profetens side, var den store ypperstepresten, Guds evige Sønn, i hans menneskelige skikkelse. Det var han som senere skulle gå inn i helligdommen "med sitt eget blod" og finne en evig forløsning (Heb 9:12).

Også det Aller helligste hadde samme lengde og bredde som i Salomos tempel, nemlig 20 alen hver vei.

Deretter målte mannen "husveggen", dvs. muren som gikk omkring helligdommen (v. 5). Opp til denne tempelmuren og omkring stod det en sidebygning som var 4 alen brei. Denne bygningen hadde noen rom som lå over hverandre i tre etasjer. Det var tretti slike rom i hver etasje.

Fundamentet for disse rommene lå opp til tempelveggen, men det gikk ikke inn til "husets vegg". Siderommene hadde altså sitt holdepunkt like opp til tempelveggen. Meningen er kanskje at selve tempelmuren har hatt en avsats ned som var 4 alen brei. På den ble så siderommene bygd (v. 6).

Denne sidebygningen (v. 7) var breiere oppe enn nede. Den mellomste etasjen var større enn den nederste og den øverste større enn den mellomste.

Sokkelen (v. 8) som siderommene hvilte på var 6 alen. Muren på siderommene var også uvanlig tykke, nemlig 5 alen (se tegningen).

Utenom denne var det en gang (Esek 6:7), den såkalte "frie plassen" (v. 9, 11), og den var 5 alen brei. Dørene fra siderommene gikk ut til denne gangen.

Utenfor selve sidebygningen med gangen var det en plass som var 20 alen brei (8). Deretter nådde man til de rommene som er omtalt i neste kapittel (v. 10).

Bygningen (S) som er nevnt i v. 12 lå i gården ytterst mot vest ("den avstengte plassen") og var 70 alen brei, 90 alen lang og den hadde 5 alen tykke murer.

Selve tempelhuset med det som hørte til var 100 alen i kvadrat. Slik var også denne bygningen i vest med murene 100 alen lang, for rommet var 90 alen lang og murene 5 alen. Den var også 100 alen brei (v. 15). Bredden inne var rett nok bare 70 alen (v. 12). I tillegg kom de to siderommene som var 5 alen hver og svalgangene (v. 15) og den andre bygningen.

Så kan vi spørre om hva denne bygningen mot vest skulle brukes til. Man antar at den skulle brukes til å lagre avfall og smuss, slik at de hellige steder skulle være helt fri for all urenhet.

Den hellighet som tempelbygningen var uttrykk for, blir nettopp bekreftet av at all urenhet fikk sin bestemte plass, der den var for seg selv. Innenfor helligdommens bygninger hørte ikke det urene hjemme. Det skulle være på sitt sted.

Her er en preken om det samme som sies i Åp 21:27: at intet urent skulle komme inn i helligdommen. Bare de hjerter som var blitt helliget, hadde plass der. Men alle som ville bli i sin urenhet, skulle komme dit urenheten hørte hjemme, i fortapelsens avgrunn.

For Guds barn her på denne jord er det en alvorlig påminnelse om å rense seg fra all kjødelig og åndelig urenhet (2Kor 7:1). I Guds hus og hans hellige menighet må man ikke tåle noe urent.

I det følgende (v. 16-17) gjentas det at alle ting i helligdommen "var etter mål". Alt var viselig ordnet og innrettet i de minste detaljer slik at det var et hus til Guds ære.

Ingen ting var tilfeldig eller vilkårlig. Utsmykningen med kjeruber og palmer blir skildret i v. 18-20. Videre omtales i v. 22 røkofferalteret (nr. 6) og i v. 23-24 dørene inn til det Aller helligste. Flere ganger er det sagt at vinduene var smale (snevre på dansk)*, slik at det ikke var stor utsikt fra helligdommen. (*Norsk har her "vinduer med fast gitter".)

---

Vi kommer nå til spørsmålet om hva alt dette skal bety åndelig. Alt har jo sin åndelige betydning, selv om det er mye her som vi ennå ikke klan forstå fullt ut. Tiden vil komme da også det vil bli åpenbart for Guds folk.

Imidlertid er det også en del av den åndelige betydning som vi forstår og allerede nå kan bli til velsignelse for oss. Vi har før sagt at forgårdene var hele Guds menighet. Den ytre forgården peker nærmest på de hedningekristne, og den indre på de gjenfødt i Israels menighet.

Selve helligdommen synes å være et bilde på de enkelte troendes hjerteliv. Det er den innerste helligdom i et menneske. Vi minnes Frelserens ord til disiplene i Joh 14:23: "Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham."

"Kristus bor ved troen i deres hjerter," skriver Paulus til de kristne i Efesus. Og til de hellige i Korint skriver han: "Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?" (1Kor 3:16).

Det Aller helligste (a) er derimot bilde på den himmelske helligdom. Profeten fikk ikke lov til å følge med inn dit, mens mannen med målestangen fortalte likevel noe om dette rommet til ham (v. 4).

Paulus skriver om de himmelske ting at vi forstår det stykkevis (1Kor 13). Og apostelen Johannes sier: "Det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli" (1Joh 3:2). Likevel har Herren sagt oss det vi behøver å vite om den himmelske helligdom.

I Esekiels tempel var det som før nevnt, intet forheng mellom det hellige og det Aller helligste. Forhenget ble sprengt i to på Golgata.

Helgen her og helgen hisset

er i samme menighet.

Derom har han gitt oss visshet

ham som alle dybder vet.

Røkofferalteret i Esekiels tempel er bilde på de helliges lovprisning og takkesang. Derimot hører vi ikke noe om bordet med skuebrød eller den sjuarma lysestaken i dette templet.

Bordet med skuebrød er jo bilde på de gode gjerningene som kommer av troen, og lysestaken er bilde på Guds Ånds nådegaver med ordets lys.

Men alt dette vil til slutt gå opp i den store takkesangen som gir Gud og lammet ære. Derfor hører vi bare om røkofferalteret som nettopp taler om lovsangen som stiger opp fra Guds menighet til menighetens herre.

I v. 16 står at vinduene var dekket. Allerede Luther har tolket dette slik at Herrens menighet verken har tid eller lyst til å stirre ut i livet i verden og være glad i den verdslige travelheten.

Det er en påminnelse for alle de hellige om ikke å blande "seg inn i dagliglivets sysler" (2Tim 2:4). Og denne formaning bør vi legge nøye merke til, vi som lever så nær de siste tider. For da vil alt som skjer i verden lede fram mot at Antikrists rike.

Derfor må Guds barn være på vakt slik at de ikke bli innblandet i noe som er preget av Antikrists ånd. Dette gjelder både i forretningslivet og i alle politiske og sosiale forhold i vår tid.

Jo nærmere vi kommer Antikrists dager, jo dypere vil skillet mellom Guds folk og verden bli på alle områder. For den antikristelige ånd utfolder seg stadig sterkere.

Det merkes i forretningslivet med all den svindel som foregår. Nei, Guds folk må ha "små" vinduer ut til verden. Det er bedre å gå enøyd og med en hånd eller en fot inn til livet, enn å bli kastet i helvetes ild med to øyne, to hender og to føtter (Matt 18:8-9).

I Esek 47:1-12 skal vi høre nærmere om hvordan Guds folk skal være i denne verden. Der er fortalt om en bekk som strømmer langt ut fra helligdommen. Og alle steder der den kom, hadde den liv og god helbred med seg.

Vi skulle gi den døende verden Åndens levende vannstrømmer. Og det skjer best når hvert enkelt Guds barn er nidkjært for å skille ut alt urent og egennyttig. Det har vi alt har hørt om i talen om den bygningen der alt det urene skulle kastes.

Også inne i selve bygningen var vegger m.m. prydet med kjeruber og palmer slik som i forgården. Det taler om at ikke bare menigheten som sådan skal være prydet. Også hver enkelt medlem av menigheten vil i de siste tider kjempe med dobbelt iver for å "være en pryd for Guds, vår frelsers lære" (Tit 2:10).

Om kjerubene står det at de bare hadde to ansikter, som menneske og løve (v. 18-19). Det ligger i sakens natur at de ikke kunne lages med mer enn to ansikter her på veggene. Oksens og ørnens ansikter var altså ikke med her. Kjerubene hadde jo ellers fire ansikter.

Grunnen til at menneskets og løvens ansikt var valgt, kan være at begge disse to på en særlig måte peker fram mot Frelseren. Han skulle jo få navnet Menneskesønn, men han skulle også kalles løven av Juda ( Åp 5:5).

At flere rom var kvadratiske i Esekiels tempel, er en betegnelse for den fullkomne harmoni. Vi kan hente en åndelig lærdom i alt det som er fortalt her. Alt er profetisk og peker fram mot de lykkelige tider som skulle komme for Guds folk.

Det vil først skje i Tusenårsriket etter Antikrists fall, og til slutt vil det skje på den nye jord når Satans siste angrep er forbi ( Åp 20:9).

"Store ting har Herren gjort mot oss, vi ble glade" (Sal 126:3). Slik kan Guds folk juble allerede nå. Men hvor stor vil ikke jubelen bli når dette en gang skal bli åpenbart! Da vil vi se hvor usigelig store ting Herren har i vente for det folk som ble trofast mot ham! Gå til Esek 42:1-20
Esek 42:1-20
Mannen med målestangen førte nå profeten ut igjen til den ytre forgården over til en stor bygning (Q, P og U på tegningen). Den lå parallelt med selve tempelbygningen og med bygningen i den vestre plassen, bak helligdommen.

Også denne bygningen var i tre etasjer slik sidebygningen til templet var. Mens de øverste etasjene i sidebygningen var større enn det nederste, var det omvendt her.

I v. 4 står det at gangen foran rommene var 10 alen brei. Og i tillegg var det en vei på "en alen". Det siste skal vel bety at murene var så tykke, slik at man gikk inn til dørene gjennom en fordypning i muren på en alen.

Bygningen med siderommene var (v. 7-8) 100 alen lang og 50 alen brei (v. 2). Den var bygd slik at det lå en liten gårdsplass i midten. Gårdsrommet var dekket av en mur (T på tegningen).

v. 10-12 beskriver siderommene mot øst (U på tegningen) og sør som før på nordsiden. Disse rommene var bestemt for prestene som skulle ete offerkjøttet. Der skulle de også ligge sine hellige presteklær før de igjen gikk ut til folket (v. 13-14).

I v. 13 er det tale om "det høyhellige". Det betyr de offer som bare prestene kunne ete. Det var jo andre offer, slaktoffer, som også deres familier kunne ete av.

Prestene skulle altså gå fra helligdommen over den lille åpne plassen og inn i siderommene. Der skulle de hold offermåltid på embets vegne. De skulle ete den del av offerkjøttet som tilfalt dem. Og så skulle de ta av seg sine embetsklær før de gikk ut i den ytre forgården.

Prestene skulle altså nyte offeret. Det taler profetisk om Herrens folk som et folk av prester skal leve av å nyte Kristi offer. De skal leve ved Kristus som er vårt slaktede påskelam, vi skal ha livet i troen på hans blod.

Og prestene skulle ta av seg sin embetsdrakt før de gikk ut i den ytre forgården til folket. Det betyr ikke at en prest når han er ferdig med sin embetsgjerning, skal være selskapsmann og slå seg løs med verden.

Nei, det gjelder å være prest enten man har prestekjolen på eller ikke. Men meningen er å innskjerpe at embetet er hellig. Embetsdrakten er i seg selv en særlig påminnelse om å akte sitt høye kall hellig.

Slutten av kapitlet (v. 15-20) forteller oss at mannen med målestangen deretter førte profeten utenfor helligdommen. De gikk ut gjennom den første porten mot øst (A) og deretter målte han området der. Det var 500 stenger på hver side. Hver stang var 6 alen (Esek 40:5) a 50 cm. Det er 3000 alen eller 1500 meter. Det ble altså en ganske stor forgård utenfor det andre på 1500 i kvadrat.

Denne ytterste forgården skulle tjene til "å skille mellom det hellige og det som ikke var hellig". Den skulle liksom verne om templets hellighet og hindre smitten fra verden i å komme for nær helligdommen.

Vi vet at templet i Jerusalem hadde handelsmenn og pengevekslere inne i forgården på Jesu tid. De hadde gjort det om til en handelsbo og en røverhule.

Dette var utelukket her. Og det taler om at skillet mellom tro og vantro alltid vil bli sterkere og tydeligere fram mot de siste tider. Til slutt vil det bli et evig svelg mellom dem som ingen kan overskride fra noen side.

Gå til Esek 43:1-12
Esek 43:1-12
Profeten ble nå ført tilbake til inngangen i øst av sin himmelske fører. "Og se, Israels Guds herlighet kom fra øst. Lyden av den var som lyden av store vann, og jorden lyste av hans herlighet" (v. 2).

Det var Herren som nå drog inn i det nye templet. Og han kom i den samme skikkelse som profeten hadde sett ham første gang ved elven Kebar (Esek 1). Senere hadde han sett ham da Herrens herlighet forlot templet og byen før Jerusalems undergang (Esek 11).

Men denne gangen drog Herren inn for aldri mer å dra ut.

Herrens herlighet kom fra øst. For solen står opp i øst, og Herrens herlighet sammenlignes med rettferdighetens sol med legedom under sine vinger (Mal 4:2).

Det står i v. 2 at jorden lyste av hans herlighet, altså ikke bare det hellige land. Dette ordet peker framover mot det gode tider som skal komme over hele den gamle jord etter Antikrists fall.

Lyset fra Gud vil da skinne fra Herrens helligdom ut over menigheten av jødekristne og hedningekristne. Ordet minner også om løftet i Åp 21:23. Der står det om det nye Jerusalem at "staden trenger ikke lys fra solen eller månen. For Guds herlighet opplyser staden, og Lammet er dens lys."

Vi synger i en sang: "Julenatt, da vår frelser ble født, da tente han lyset i mørkets skjød." Men hvor salig vil det ikke da bli når en gang alt mørke er forbi. All tåke er svunnet bort og hele jorden stråler i Guds herlighets lys.

"Ånden" løftet profeten og førte ham inn i den indre forgården (v. 5). Nå hørte han en røst som talte til ham fra selve helligdommen: "Menneskesønn!" Slik lød ordet. "Dette er stedet for min trone, det sted hvor mine føtter skal stå. Der vil jeg bo blant Israels barn til evig tid. Og Israels hus skal ikke mer gjøre mitt hellige navn urent" (v. 6-7).

I det gamle templet bare vært til stede ved paktens ark og nådestolen. Men her hos Esekiel hører vi ingen ting om arken og nådestolen. Alle de ytre former er bare skygger av det som skal komme. Nei, nå er det Herren personlig som vil bygge og bo i sitt folk.

Profeten så at den som talte til ham som så ut som "en mann" (v. 6). Det må være den samme som mannen med målestangen. Det var Menneskesønnen og Guds Sønn, vår Herre Kristus.

Herren sa videre til profeten hvorfor han nå ville bo blant Israels barn for evig. For nå ville det ikke mer finnes noe urent og vanhellig der (v. 6-7).

Herren peker tilbake på de gamle, onde syndige dagene. Da måtte han vike fra dem i sin vrede, og han minner dem om den gamle, onde avgudsdyrkelsen og om noe som ikke var blitt nevnt før. Det var at kongene hadde bygd sine hus og endog sine gravsteder like opp mot templet.

Etter Mose lov var likene urene ettersom de var setet for uforgjengeligheten. Derfor var det i den gamle pakt stor skam at kongene ble begravd like opp mot templet.

Uttrykket "sine kongers døde kropper" betyr kanskje de døde avgudene som noen ganger var plassert like ved selve helligdommen. Det var "bare veggen" mellom dem og den avskyelige avgudsdyrkelsen som kongene drev og selve Helligdommen (v. 8).

Herren hadde jo selv viste profeten Esekiel den fryktelige styggedom som foregikk i templets forgård (se Esek 8:4-16).

Men alt dette var nå forbi og skulle aldri komme igjen. Det skulle bare tjene til å gjøre takksigelsen større hos de hellige. For Herren ville nå bo blant dem.

Og takken ville bli større når de minnes sine misgjerninger og betraktet den herlighet Gud nå hadde gitt dem i sin store barmhjertighet. Den vakre tempelbygningen var bilde på denne herligheten (v. 10-11).

Profeten skulle allerede nå forkynne Israels hus om den evige, herlige helligdommen som Herren en gang ville bygge for dem. Det skulle lære dem "å skamme seg over sine misgjerninger" (v. 10). Det er ingen ting som ydmyker Guds barn i den grad som å se inn i Guds ubegripelige nåde.

Den formaning profeten skulle gi Israels folk som nå angret, minner om apostelen Paulus' formaning til de hellige i Efesus. De skulle måle bygningen og se på "husets ytre og dens innredning", "dets utganger og innganger", ja "hele dets form og alle lovene om det" (v. 11).

Og Paulus skriver om "å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er, og at dere må kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, så dere kan bli fylt til hele Guds fylde" (Ef 3:18-19).

Denne helligdommen er jo Guds rike som ble fullbrakt ved Kristi død på Golgata og ved Den Hellige Ånds verk i menigheten fra pinsedag av.

Å skue inn i denne mektige bygningen, "å skue Herrens liflighet" (Sal 27:4), det er herlig for et Guds barn. Det både bøyer oss ned i ydmykhet og reiser oss opp i lovprisning.

"Skriv det opp for deres øyne," sier Herren (v. 11). Ja, må sjelens øyne alltid være vendt mot det herlige Guds rike. Da vil Guds barn daglig kunne si som David i Sal 27: "Én ting har jeg bedt Herren om, det stunder jeg etter: At jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager for å skue Herrens herlighet og grunne i hans tempel" (Sal 27:4).

Og la det alltid være skrevet for våre øyne, det som er "loven om huset" (v. 12): "På toppen av fjellet skal hele området rundt det være høyhellig. Se, dette er loven om huset," sier Herren.

Ja, allerede nå er dette loven om huset, om Guds hus og menighet. På toppen av fjellet skal Guds menighet bo. Den skal være byen på fjellet som lyser ut i verden med en klar bekjennelse med livet og munnen.

Grensene omkring skal være "høyhellige", og intet urent må tåles blant Guds folk. Det står skrevet: "For ditt hus sømmer seg hellighet, Herre, til dagenes ende" (Sal 93:5).

Ja, glem det aldri, Guds barn, at dette er loven om Herrens hus. Her kjenner vi ennå at det er ufullkomment. Men der når alt er fullendt skal det stråle i sin fulle herlighet, det som Gud har vist oss her i Esekiels tempel.

Gå til Esek 43:13-27
Esek 43:13-27
Kapitlet slutter med en utførlig skildring av brennofferalteret. Vi hører om alterets mål (v. 13-17), innvielsen (v. 18-26) og om den fremtidige bruk (v. 27).

Beskrivelsen av brennofferalterets mål begynner med målene nede. Først var det en fot som alteret stod på. Den var en alen høy, dernest kom en list over foten som målte "et spann", som tilsvarer 1/2 fot eller 25 cm.

Over denne foten hevet alteret seg i tre trappeformige avsatser. Den nederste avsatsen var to alen høy (1 m), og den ble kalt "den lille avsatsen" (v. 14).

Den andre avsatsen var fire alen høy og den øverste 4 alen. Den øverste ble kalt "Harel" som betyr "Guds fjell". Over denne avsatsen var så offerstedet, der ilden fortærte offerdyret.

Dette ildstedet ble kalt "Ariel" som enten betyr "Guds arne", eller "Guds løve". Begge betydningene sier noe fint. "Guds arne" kan tale om det stedet der Gud hadde slått opp sin bolig. "Guds løve" taler om at fienden nok skulle bli til skamme, for Gud Herren ville verne om sitt folk som en løve.

Sankerib hadde merket det tidligere, og i de siste dager vil Antikrist, den store fyrsten Gog som vi hørte om i Esek 38-39: også få merke det.

Når Ariel, ildstedet, var 12 alen i firkant mens avsatsen var 14 alen i firkant (v. 17), ser vi at alteret var formet som en trapp. Selve trappen opp til den øverste del, vendte mot øst.

Brennofferealteret beskrives utførlig her. Og grunnen er at alteret var forbilde på Kristi kors, det alter der blodet av Guds lam skulle flyte. Dette alteret var derfor et avgjørende punkt i hele folkets gudsdyrkelse.

Da jødene kom tilbake fra fangenskapet i Babylon, begynte de straks å bygge et brennofferalter. Og det gjorde de før selve grunnvollen til templet var lagt (se Esr 3). Slik står Kristi kors som midtpunktet i Guds folks gudsforhold.

Korset er vårt brennofferalter. Derfor vitner apostelen for korinterne: "For jeg ville ikke vite noe blant dere, uten Jesus Kristus og ham korsfestet" (1Kor 2:2). Og Guds menighet synger med takk:

Den grunn hvorpå jeg bygger,

er Kristus og hans død;

i Kristi korsets skygger

forsvinner all min nød.

Der har jeg funnet livet,

selv er jeg intet verd;

hva Jesus har meg givet,

gjør meg for Gud så kjær.

I v. 18-26 har vi bestemmelser om innvielsen av brennofferalteret. De offer som omtales her, minner mye om måten det første brennofferalteret ble innviet på (3Mos 8). Alteret skulle helliges og innvies med offerdyrets blod. Slik skulle de ofre i sju dager i trekk for å innvie alteret.

Det er vanskelig for oss å forstå dette. Men vi tar ikke feil ved å peke på det offerblod som rant langfredag på korset. Det var det store syndoffer på Golgata. Dette offeret må vi stadig tilegne oss på ny om vi vil bli frelst.

I v. 23, 24 er det også tale om et brennoffer. Syndofferet skulle sone for synden, men brennofferet viser hjertets fulle hengivelse til Gud i lydighet.

Prestene skulle kaste salt på brennofferet, og det taler om den hellige oppriktighet som må være til stede når vi gir oss til Herren.

Dette sinn kan ikke tjene to herrer. Og det vil ha en god virkning også på sine omgivelser. Herren bruker bildet av saltet i denne betydning når han sammenligner sine disipler med "jordens salt".

I v. 26 står det om alteret at de skulle "fylle sine hender".* Det er et uttrykk fra innvielsen av prestene. De deler av offerdyret som prestene skulle ofre, ble lagt i deres hånd. "Å fylle hånden" vil altså si å innvie det ved offer. (*Slik dansk og eldre norsk. I nyere norsk er det tolket som: "og innvie det".)

Når innvielsen var over, skulle prestene senere bare ofre brennoffer og takkoffer (fredsoffer). Dette taler om at etter det store offer på Golgata, skal man aldri mer ofre syndoffer. "Det er fullbrakt."

"For med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget" (Heb 10:14). Guds folks offer i den nye pakt skal bare være brennoffer og takkoffer. Det første er den fulle hengivelse til Herren, og det andre en hjertelig takk for blodet på Golgata og alt det han har gitt oss i og med sitt offer.

Der disse offer blir gitt, der er hans nåde og velbehag, slik det står skrevet: "Og når disse dagene er til ende, da skal prestene på den åttende dagen og alltid senere ofre deres brennoffer og fredsoffer på alteret, og jeg vil ha behag i dere, sier Herren Herren." Gå til Esek 44:1-9
Esek 44:1-9
Kapitlet begynner med at profeten ble ført tilbake fra den indre forgården til den ytre porten mot øst. Han så da at den var "lukket". Og Herrens ord kom til ham og sa at den heretter skulle være lukket for alle, fordi Herren hadde gått inn gjennom den (v. 2).

Likevel skulle "fyrsten" ha lov å gå inn gjennom portens forhall fra forgården og holde offermåltid der. Men også han måtte gå ut igjen gjennom forgården. Selve porten skulle være lukket for alle. Fyrsten kunne altså være i portrommet, men ikke komme ut gjennom porten.

Hva betyr dette? Én ting er tydelig for den troende. Det er at hjertet som er Guds tempel, skal være lukket for alt det som ikke er av Herren. Djevelen og verden skal finne døren lukket. Bare Herren skal ha adgang.

Der brudgommen er gått inn, der lukkes døren til brudehuset og ingen kan komme inn mer. Det er den samme tanke som møter oss i Salomos Høysang når det heter om bruden: "En lukket hage er min søster, min brud - et avstengt oppkomme, en forseglet kilde" (Høys 4:12).

Fyrsten som omtales skulle ha adgang til å være i forhallen og holde offermåltid der. Men også han måtte gå inn fra forgården. Det må sikkert være den samme fyrste som vi hørte om i Esek 34:24. Det er den gode hyrde, vår frelser.

Han ferdes fritt inne i det hjerte som er blitt Guds tempel. Han holder nattverd med det hjerte (v. 3). Dette minner oss om ordet i Åp 3:20. Der sier Herren at han vil gå inn og holde nattverd med den sjel som hører hans røst og åpner døren.

Men det er fint at han ikke går ut gjennom porten. Nei, Jesus Kristus går ikke ut igjen av et hjerte der Guds kjærlighet er kommet inn, bare hjertet vil være trofast og oppriktig.

"Bli i meg, så blir jeg i dere," har han sagt (Joh 15). "Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg," slik lyder fremdeles hans ord (Heb 13:5).

Fra den østre porten ble profeten igjen ført til porten i nord som førte inn til den indre forgården. Han så igjen Herrens herlighet fylle huset, "og jeg falt på mitt ansikt," sier han.

Fra den ydmyke plass i støvet hører vi best det Herren vil si til oss. Herren bad ham å gi akt (v. 5). Han bad ham først om å forkynne for de gjenstridige, nemlig Israels hus, om den styggedommen de hadde gjort i helligdommen. For de hadde latt "fremmede med uomskåret hjerte og uomskåret kjød" komme inn i templet (v. 6-7).

Det var jo alltid en del fremmede blant Israels folk. Men bare de som var omskåret, hadde adgang til helligdommen. Israels barn hadde ikke gitt akt på at Gud satte skille mellom dem. Men de hadde uten videre tatt fremmede inn til sine offerfester.

Ja, de hadde endog satt fremmede til å vareta tjenesten i helligdommen, slik det står i v. 8. De gjorde antagelig det grove arbeidet der, som visse prester selv hadde vært for fornemme til å gjøre. Og så satte de fremmede til det.

Men de hadde vært skamløse og satt uomskårne til å gjøre det. Og de hadde slett ikke adgang til helligdommen eller til å gjøre noe arbeid der.

"Det får være nok med alle deres styggedommer, Israels hus!" sier Herren.

Men alt dette gamle, mørke syndens vesen skal være borte når denne helligdommen som Esekiel så, er reist. Da skal det store "enten-eller" virkeliggjøres i hele sin kraft.

Og da skal han ikke bare kreve en omskjærelse på kjøttet, men da gjelder det å være omskåret på hjertet. Ingen "halvveis hellige" skal da være i helligdommen når disse tider kommer.

Også i våre dager er det mange som bare er med i det utvortes. de har kanskje brutt med verden i det ytre som tilsvarer omskjærelsen på kjøttet. Men de er ikke omvendt i sitt hjerte og ikke omskåret der.

I de siste tider vil derimot skillet bli ganske annerledes åndelig og klart. Da heter det: enten i helligdommen som omvendte mennesker eller også helt utenfor.

Ingen blanding vil bli tålt. Ingen som bare vil være brødkristen vil komme inn i helligdommen. Nei, da vil skillet mellom det som er helt med Herren og det som ikke vil være det, bli klart åpenbart også i det ytre.

Den samme tanken om en ganske klarere kirketukt enn det vi har nå, møtte oss også ved skildringen av vaktrommene i porten til den ytre forgården (Esek 40).

Herrens ord i v. 9 er tydelig: "Ingen fremmed med uomskåret hjerte og uomskåret kjød skal komme inn i min helligdom, ingen av alle de fremmede som bor blant Israels barn."

Dette sier det samme som ordet i den nye pakt: "For uten helliggjørelse skal ingen se Herren" (Heb 12:14), og: "Intet urent skal komme inn i staden" ( Åp 21:27).

Gå til Esek 44:10-16
Esek 44:10-16
Kapitlet begynner med en dom over en stor del av Levis stamme. For da folket gikk etter avgudene og gikk på de onde veier, tjente levittene folket og ikke Herren. Derfor skulle de bare få gjøre vanlig arbeid ved helligdommen og ikke tjene Herren som prester (v. 10-14).

Det er altså en tukt som vil følge Levi stamme i de siste tider når Israels folk igjen samles i det hellige land om den nye helligdommen.

Den eneste slekt av levi stamme som Gud fant verdig til å gjøre prestetjeneste, var Sadoks barn. De nedstammet fra Arons sønn Eleasar.

Herren sier om Sadoks barn at de var trofaste og nidkjære på den tid da Israels barn for vill (v. 15). I det store og hele har Sadoks barn etter dette ordet alltid vært trofaste. De hadde vært yppersteprester helt fra Salomos tid.

Herrens tukt rammet særlig de andre etterkommerne etter Aron, for alle aronittene hadde jo hatt presteembetet før. Det var altså de fleste av det tidligere presteskapet som fikk denne Herrens dom over seg.

For det er jo alltid forferdelig å være et vantro menneske, men ansvaret blir dobbelt stort når prestene er vantro. Også disse aronittene kunne hatt en plass innenfor helligdom dersom de hadde omvendt seg.

Men de ble altså ydmyket og fikk den ringeste plassen. De som hadde vært trofaste, fikk derimot plassen nærmest Herren i hans tjeneste.

Det er så ofte blitt sagt hos profetene, at de ville ydmyke seg dypere enn andre folk når de en gang ble tatt til nåde igjen. For de vil nettopp erkjenne at deres skyld er så mye større fordi de var det utvalgte folk.

Men på samme måte vil Arons etterkommere bøye seg i ydmykhet og erkjennelse på grunn av deres skyld som er dobbelt stor. For de gikk etter avgudene selv om de var satt til å være prester i det utvalgte folk.

De vil være ydmyke og ta imot tukt av Herrens hånd. De vil takke ham inderlig for at de får en liten plass inne i helligdommen.

Grunntanken i alt dette som Herrens ord taler om er dette: Presteskapet i de siste tiders menighet skal bare bestå av slike som i sannhet er verdige til det. Det vil altså bare være hellige prester. Slik kan det jo aldri bli i stats-og folkekirker slik det er nå.

Men i dette ordet ser vi også at det er en velsignelse å være trofast mot Herren gjennom hele livet. Det gjorde Sadoks barn. Der er nok frelse også for den største synder når han omvender seg før nådetiden er slutt.

Men dype fall i synd og et lengre liv i syndens tjeneste vil likevel alltid sette sine spor. Vi ser det ofte i Guds menighet. Mennesker som har vært lenge i syndepølen, vil nok kunne bli brødre i Herren. Men fortiden gjør det ofte vanskelig å ha spesielle stillinger i Guds menighet.

Og det har slike Guds barn selv som regel en ydmyk erkjennelse av. Nei, det er størst velsignelse ved å være trofast mot Herren fra barndommen av. Sadoks barn stod fast i onde dager når så mange andre falt. Det er den slags prøvede mennesker Herren kan betro en stilling i sitt rike (v. 15-16).

Men ordet viser oss også den velsignelse som troende forferde bringer over etterslekten i motsetning til forbannelsen fra vantro forfedre. Forbannelsen viker nok bort når etterslekten omvender seg. Men det blir likevel alltid en skygge igjen. Den går ikke bort, selv om den på sin måte kan tjene til oppdragelse.

Men det blir alltid en velsignelse igjen fra troende forfedre. Og den kaster dobbelt lys over en troende etterslekt. Denne grunnlov i Guds rike møter vi ofte i Bibelen, og den blir stadfestet her.

Gå til Esek 44:17-31
Esek 44:17-31
Fra v. 17 nevnes forskjellige bestemmelser om disse prestene. Vi hører om presteklærne de skulle ha (v. 17-18), og vi henviser til 2Mos 28 som disse bestemmelsene knytter seg til.

De skulle bære linklær, for den rene, hvite lindrakten skulle være et bilde på den åndelige hellighetsdrakt en Herrens prest skulle ha på seg. Men de skulle ikke har ullklær på seg, "ikke binde om seg noe som gjør at de svetter". For de mente svetten brakte urenhet med seg.

Disse bestemmelsene i loven hadde jo sin åndelig betydning og skulle minne om at Herrens prester skulle være troende. De skulle være hellige mennesker der alt urenhet var en styggedom.

v. 19 taler om at når prestene igjen gikk ut i den ytre forgården, skulle de la embetsklærne ligge "i de hellige rommene" (se Esek 42). De skulle ha på seg andre klær, og "ikke gjøre folket hellige med sine klær," står det.

Meningen er at de ikke skulle blande seg med de hellige klær mellom folket. For forskjellen mellom det hellige og det vanhellige ville dermed uunngåelig svekkes.

Vi kan forstå dette forbudet ganske alminnelig ved å tenke oss en prest gikk i ornat til daglig. Det hellige høytidspreg som denne drakten burde ha blant folk, ville dermed viskes ut.

I dypere mening peker jo dette på at en rett Herrens tjener ikke må svekke den verdighet han har fått av Gud. Men i all sin ferd må han våke over det som kan tjene til å ære Herrens sak og tjenesten for ham.

Deretter kommer bestemmelser om prestene, og de er av forskjellig slag. men alle har en dyp åndelig betydning. I v. 20 står det f. eks. at prestene ikke skulle rake seg på hodet, og heller ikke la det vokse fritt. De skulle klippe håret sømmelig.

Det betyr nok at de ikke skulle gjøre som munkene og klippe det unaturlig av og ikke drive munkeaskese. Men på den andre side skulle de holde naturen i age.

Det var nettopp dette Martin Luther betonte overfor katolikkene. Den rette evangeliske stilling består ikke i en selvgjort forsakelse. Men det er å la de naturlige forhold som Gud har gitt oss, få sin utfoldelse under Åndens herredømme.

Bestemmelsen i v. 21 om at prestene ikke må drikke vin når han gikk inn til tjeneste i den indre forgården, taler om den åndelige edruelighet som en Herrens tjener bør ha.

Bestemmelsen i v. 22 er mer skjerpet enn i den gamle Moseloven. Det som da bare gjaldt ypperstepresten, blir her utvidet til å gjelde alle prester.

Den åndelige betydning blir innskjerpet igjen og igjen som her i v. 23: "De skal lære mitt folk å skjelne mellom hellig og vanhellig og forklare dem forskjellen mellom urent og rent."

Der har vi den indre åndelige tanke som går igjennom alt sammen: Prestene skal ved hele sin ferd lære folket å sette skille.

Det er underlig å tenke på at i vår tid er det mange prester som ikke vil høre snakk om å skille mellom hellig og vanhellig. Men dette ordet sikter mot skillet endog i de tilsynelatende alminnelig forhold.

Ja, må alle Herrens prester lære bedre og bedre i Den Hellige Ånds skole å skille mellom urent og rent. Kunne vi lære dette både i småting og i større ting, og at det alltid viste klart i hele vår ferd.

Slik ble de rette dommere (v. 24) slik vår Herre Jesus selv var det. Selv om Jesus ikke kom for å dømme, blir han likevel til dom for alle de mennesker som elsker mørket mer enn lyset (Joh 3:19).

I v. 25-27 har vi bestemmelser som ligner på Moseloven når den taler om prestenes forhold til lik. I Moseloven var det forbudt for ypperstepresten å komme nær endog faren og moren lik.

For prestene var det bestemt omtrent som her. De kunne nok komme til de aller nærmestes dødsbåre. Men her blir det innskjerpet at de skulle ha en sju dagers renselse etterpå.

Hva er den åndelige betydning av dette? Det er åpenbart dette at prestene ikke må ha noe å gjøre med dødens vesen. For Gud hadde bestemt dem til å være sendebud for livet.

Herren refset fariseerne og de skriftlærde fordi de lignet kalkede graver. I det indre var de fulle av døde ben og all slags urenhet.

Ja, den døde vantro er en styggedom alle steder. Men dødens styggedom er verst når den viser seg på det hellige sted, i prestekjole, på prekestolen eller for Herrens alter.

Når prestene var blitt urene ved de døde, skulle de gjennomgå en renselse. Deretter skulle de ofre syndoffer før de igjen kunne gjøre tjeneste i helligdommen.

Det taler om at prester som er kommet den døde vantroen for nær i sitt hjerte, må bli omvendt. De må gå til det sture syndoffer på Golgata og bli helliget ved en levende tro på det blod som renser fra all synd. Først da kan de tjene i Herrens helligdom på en rett måte.

Kapitlet slutter med å peke på prestenes underhold. Herren selv skal være deres arv og eiendom, og de skal få sin føde av offergavene som folket gav til Herren.

Den dype grunntanke i dette er at prestene ikke skal leve sitt jordiske liv på samme måte som resten av folket. De skulle ikke gods og eiendom. "Jeg er deres eiendom," sier Herren.

Men også her i de jordiske forhold gjaldt det for prestene å skille mellom hellig og vanhellig. Det siste vers i kapitlet taler sterkt om det (v. 31).

Ingen inntekt som det er noe råttent ved ("selvdøde", "åtsel" på dansk), skal prestene ha noe å gjøre med. De skulle bare ha det som består for Herrens hellige åsyn, det de kunne få av hans hånd.

Når prester som var til behag for den døde vantroen, skaffet seg større inntekter, blir de rammet av dette ordet.

Nei, for Herrens prester gjelder det også i de jordiske ting å står for Herren. De skal være hellige i hele sin ferd, og da lyser løftet klart: Søk først Guds rike og dens rettferdighet, "så skal dere få alt dette i tillegg" (Matt 6:33).

Gå til Esek 45:1-25
Esek 45:1-25
I slutten av forrige kapittel ble det sagt at Herren selv vil sørge for prestene. Nå tales om den bolig som skulle velges i det hellige land for helligdommen og prestene. Dette stykke av landet skulle ha en lengde på 25000 stenger (ca. 9 mil) og bredden var 10000 stenger (ca. 4 mil).

Området for selve helligdommen skulle er allerede omtalt i Esek 42. Den skulle ha et omfang på 500 stenger i firkant. Utenom det store rommet som skulle legges utenfor den ytre forgården som et vern for helligdommen (Esek 42:20), skulle de legge til enda 50 alen utenfor den ytre muren.

Helligdommen skulle være i midten. Deretter skulle prestene ha sin del av landet der de kunne bo (v. 4). Så skulle levittene ha et lignende stykke av landet.

Det står at levittene skulle ha "byer å bo i".* Det betyr kanskje lagerrom på forskjellige steder omkring i deres distrikt. Dette har også en åndelig betydning som først vil bli klar når oppfyllelsens time kommer. (*På dansk og eldre norsk står: "tyve kammere".)

De skulle ta enda et stykke land til den hellige byen. Det skulle være like langt som området til helligdommen og levittene, ca. 9 norske mil. Men det skulle bare være halvparten bredt. Lengden gikk fra øst til vest og bredden fra nord til sør.

Det var altså tre stykker av landet, prestenes del med helligdommen, levittenes del og den hellige byen. Langs disse områdene skulle "fyrsten" ha to stykker land (se kartskissen). Dette skulle være fyrstens spesielle eiendom som han skulle ha sitt opphold av (v. 7-8).

Fyrsten kan i dette kapitlet ikke bety den gode hyrde eller Messias. Men i v. 9 ser vi at det må bety den øvrighet som skal lede folket når Messias styrer. Det framgår også av flertallsformen i v. 8 der Herren sier "mine fyrster".

Rett og rettferdighet skal herske i landet. All undertrykkelse av fyrstene skal være over. Det var vanlig før. Fyrstene vil være fornøyd med den del de har fått av Herren. Dette blir også sagt ved at alle "vektskåler" skal være rette, og mynten ha sin rette vekt (v. 8-12).

Målene "efa" var omtrent 36:4 liter og "bat" var lik en efa. Men bat ble brukt til flytende varer som olje og vin, mens efa ble brukt til tørre varer. En "mine" skulle gjelde for i alt 60 sekel, og altså holde den rette vekt.

Folket skulle gi fyrsten offergaver (v. 13-16). Men de skulle han ikke bruke til seg selv, men til helligdommen. Av korn skulle det være en sjettedel efa av en homer.

Det gikk ti efa på en homer. Gaven ble da en sekstidel av grøden. Av olje skulle avgiften til offergaver derimot bare være en hundredel. Det målet som kalles "kor" er det samme som en homer. Begge inneholder like mange bat eller like mange efa. Av husdyr skulle de gi et lam for hver to hundre dyr.

Fyrsten skulle ha plikt til å gi disse gavene til Herren som offer (v. 17). Og i v. 18-25 påviser nærmere hva tid de skulle gi disse ofrene. Disse offergavene er ikke like de som er fastsatt i Moseloven, det gjør heller ikke festene. Den store forsoningsdagen mangler helt, derimot finner vi påske-og løvsalsfesten omtalt her.

Når vi nå skal se på den åndelige betydningen av dette, kan vi bare peke på enkelte hovedpunkter. Helligdommen lå ikke i den søre del av landet slik som i den gamle pakt. Det ser vi av [Dan 48.

Men den lå omtrent midt i landet. Den er liksom et sentrum i hele landet. Det taler om at i den gjenfødte menighet i Israel, vil Herren og hans tjeneste, hans sak og hans rike være midtpunktet i alt.

Slik er det jo langt fra tilfelle nå blant folk, selv om staten kaller seg kristen. Men slik vil det bli i det hellige statsliv som skal utfolde seg når det frelste Israel er kommet hjem. Guds rike vil være det viktigste i alle forhold.

Det samme ser en ved at fyrstene skulle ha sitt land på begge sider av helligdommen, altså i nøye tilknytning til den.

Den hellige byen skal ligge sør for templet og prestenes område. Og den "skal tilhøre hele Israels hus" (v. 6) og altså være et felleseie for hele folket.

Dette blir framhevet i motsetning til det som skjedde da riket var delt i den gamle pakt. Da var Samaria hovedstad i tistammeriket, og av misunnelse prøvde de å gjøre Jerusalem rangen stridig.

Dette viser at all innbyrdes strid vil være borte i det gjenfødte Jødeland. Folket vil være ett og hjertet en sjel om den hellige byen. Dette hadde Herren også sagt tidligere i Esek 37:15-28. Der er nevnt en symbolhandling med to trestykker som ble sammenføyd til ett.

Offergavene skulle de gi fyrsten for at han kunne bære dem fram for Herren. Det peker på det offervillige sinn i Guds rike som vil gjennomstrømme hele det frelste Israel.

Gavene synes små i forhold til den rikdom Herren ville gi dem. Men slik vil det alltid være for de frelste. Det Herren ber oss om å gi ham er ikke verd å nevne mot den rikdom han gir oss. En sanger bekjenner det slik:

Hva kom fra disse fjelle

navnet verd til å gjengjelde,

frelsermann, din kjærlighet!

Men det lykkelige Guds folk kan likevel ikke annet enn å bære fram sin takk, selv om den er liten i forhold til den nåde de fikk.

Vår takk vi vil frembære da,

selv om den er så ringe;

Hosianna og halleluja

skal alle steder klinge.

Ja, slik vil det lyde i det frelste Israel, og folket vil fryde seg i Herren som styrer med rettferdighet og fred.

Festene og ofrene som omtales i slutten av kapitlet, har nok et gammeltestamentlig preg slik det måtte være i en profeti som særlig gjaldt Israel.

Men alle disse festene peker framover mot det store syndoffer som ble gitt på Golgata. De kristne fester er minnefester om det som er skjedd. Men samtidig er de et middel til å hjelpe fram en inderlighet i de troendes hjerter. Slik får vi se hva han gjorde for oss.

Slik må vi også forstå disse festene og høytidene i menigheten i Israel i de siste dager. Ellers vil som vi før har sagt, fremtiden best vise den rette oppfyllelsen her, nemlig at Kristus har oppfylt loven fullkomment.

I v. 20 er det tale om de som "har syndet av vanvare eller uvitenhet". Dette viser at det ennå ikke er tale om den nye jord med det himmelske Jerusalem. Hele skildringen viser, som vi ofte har sagt før, fram mot Tusenårsrikets tid. Da vil nok synd og død finnes på jord men med betydelig svakere ytringer.

I v. 20 tales bare om slike som syndet av vanvare eller i uvitenhet. Alle de som ville synde og elsket synden, er utelukket fra denne hellige menighet. Der vil troslivet ha nådd en slik fylde og kraft som aldri før på denne gamle jord.

Så lenge den gamle jord står vil de hellige dessverre også synde. De kan synde av vanvare eller uvitenhet, eller av mangel på å våke eller de mangler klarhet.

Men Gud være takk for syndofferet på Golgata. Der vil den synder som så nødig ville synde, alltid finne hvile for sin sjel. Annerledes er det med den som synder med vilje i bevisst gjenstridighet mot Gud (Heb 10:26-27). Så lenge hjertet er slik, er det ikke "lenger tilbake noe offer for synder".

Gå til Esek 46:1-10
Esek 46:1-10
Kapitlet begynner med et ord fra Herren om at den østre porten til den indre forgården skulle være lukket de seks arbeidsdagene. Den skulle bare åpnes på sabbaten og på nymånedagen.

"Fyrsten" må også her være den borgerlige myndighet i Israels rike som i forrige kapittel. Han skulle på disse høytidsdagene gå inn gjennom denne porten med sine offergaver. Men han måtte ikke komme lenger enn til dørterskelen. Der skulle prestene ta imot hans offer.

Han måtte altså selv ikke gå inn i den indre forgården. "Folket i landet" måtte på disse høytidsdagene "tilbe for Herrens åsyn ved inngangen til denne porten". Derfor skulle porten ikke lukkes før om kvelden.

Likevel måtte de ikke komme så langt som selve fyrsten. Han kunne jo gå til dørterskelen. Men folket kunne gjennom den åpne porten se inn i den indre forgården der brennofferet var (v. 1-3).

Fyrst har altså her en rett framfor folket. Han blir satt foran folket på førsteplassen. Denne bestemmelsen minner oss om den apostoliske formaning om å ære myndighetene (1Pet 2:17).

Men på den andre siden trekker man her en skarp grenselinje mellom den borgelige myndighet og den kirkelige. I det nye riket vil dette forholdet bli rett.

Hvor ofte har ikke dette forholdet blitt krenket på det groveste, både i det gamle Israel og særlig i kirkens historie! I den katolske kirke har overgrepet kommet fra kirken ved at paven vil herske og regjere på verdslig vis over staten.

I den protestantiske kirke har statsmakten alltid ønsket å være herre over kirken. Den vil gjøre kirken umyndig og gjøre seg selv til dens formynder.

Det er f. eks. tilfelle hos oss der en bekjennelsesløs riksdag (Storting) skal ordne kirkens saker. Og i regjeringen krever man ikke tro, og den skal på alle måter styre også de åndelige saker i kirken.

Men i Israels hellige stat vil Den hellige Ånd lyse gjennom alt, og det viser her det rette forholdet. Fyrsten blir æret i kraft av sin stilling. Men han kommer ikke inn på de enemarker som tilhører helligdommens indre forgård, og slett ikke inn i selve helligdommen.

Fyrsten bærer offergaver til helligdommen. Det betyr at staten har en hjelpende hånd for å fremme Guds rike der den kan. Men prestene tok imot offergavene og laget dem i stand. Det betyr at kirken selv står for å ordne sine saker, slik at alt kan skje på åndelig vis.

I denne sammenheng må vi huske at i denne framtidige menigheten vil alle prestene og hele den kirkelige myndighet være ledet av Guds Ånd (se Esek 44).

I v. 4-7 nevnes nå de offergaver som fyrsten skulle gi Herren på sabbaten og på nymånefesten. Offerdyrene skulle være fri for lyte, fordi de var offer til den hellige Gud.

På visse områder overlates det til fyrsten å bestemme hvor mye han ville ofre (v. 7). Ellers vil det Guds lov fastsetter og det troen ønsker å gi av fri vilje være likt. Det ser vi ikke mye av i våre dager. For vi var sett at Israels frelste menighet vil på en ganske annen måte være fylt av Guds Ånd.

I v. 7 omtales målet "hin". Det var for flytende varer og var ca. 6 liter. Når det gjelder betydningen av matoffer og brennoffer henviser vi til bibelforklaringen av Mosebøkene.

Fyrsten hadde altså ikke lov til å komme inn i den indre forgården, og han måtte selvfølgelig gå tilbake samme vei som han kom inn "gjennom forhallen til porten". Der på dørterskelen til selve forgården ville han bringe sine offergaver.

Folket hadde frihet til å være i den ytre forgården når de kom til høytidene. Men de skulle ikke gå ut gjennom den samme porten som de kom inn (v. 8-9). Den østre porten var jo lukket (Esek 44:1-2).

De kunne bare gå inn gjennom den søre og den nordre porten. Men de som gikk inn gjennom den søre porten, måtte gå ut gjennom den nordre og omvendt.

Denne bestemmelsen kan ikke bare være gitt for at alt kunne gå for seg med orden uten å skape trengsel. Det ligger sikkert en lærdom i det, nemlig at man ikke skal gå tilbake i Guds rike. Det gjelder om å gå framover:

Tilbake vender livet ei,

tilbakegang er dødens vei.

Et Guds barn skal bare gå tilbake når det liksom har våget seg lenger enn det i sannhet kunne.

I v. 10 står det at fyrste skulle gå ut og inn med folket på de store høytidene. Han skulle altså ferdes midt i den glade festskaren. Det er fint når de som har stillinger i myndighetene kan være blant de troende uten å gjøre forskjell på folk. Da blir Herren det båndet som binder høy og låg sammen!

Da vil alt klassehat, alt det som ofte gjør det ondt blant folk være borte. Det kan f. eks. være hovmot fra de store, misunnelse blant de låge i samfunnet.

Vi kan allerede nå se noe av dette i Guds menighet. Der kan rik og fattig, arbeidsgiver og arbeider finne hverandre. Herren river ikke ned den ordning som er nå, men han bøyer hjertene sammen i et åndelig fellesskap.

Gå til Esek 46:11-24
Esek 46:11-24
I v. 11-12 tales om at fyrsten vil gjøre et frivillig offer, altså på en hverdag. Da skulle østporten inn til den indre forgården lukkes opp for ham på samme måte som på sabbaten.

I v. 13-15 tales om de daglige offer. de skilte seg fra ofrene i den gamle pakt ved at aftenofferet slett ikke omtales her. Kanskje det betyr at alt som heter natt skal være borte når den evige fullkommenhet inntrer. Da skal natten vike for dag og lys.

Oppfyllelsens tider vil vise hvorledes disse daglige offergaver skal fortolkes. Da skal folket bringe sin Gud étt offer, nemlig lov-og takkofferet.

I v. 16-18 tales om fyrstens private eiendom. Her blir igjen satt et skarpt grenseskille mellom det som var fyrstens egen eiendom som han fritt kunne rå over for seg og sine, og det som tilhørte folket.

Vi har sett at fyrsten hadde fått sin del av landet til sitt underhold. Da ville det ikke bli en fristelse for ham å undertrykke folket.

Dette blir fastslått her endog slik at om fyrsten ville gi en av sine tjenere en gave "av sin arv". Så skulle det komme tilbake til fyrsten når "frihetsåret" kom. Dette var jubelåret som kom hvert 50. år (se 3Mos 25:10).

Kapitlet slutter med (v. 19-24) at mannen med målestaven viste profeten en kjøkkenplass (R på tegningen). Den lå ved prestenes bolig, på "en plass ytterst mot vest".

Der kunne prestene "koke skyldofferet og syndofferet" som de skulle ete i helligdommen. Der kunne de også "bake matofferet" uten at de behøvde å komme ut i den ytre forgården.

Denne bestemmelsen sikter til å forebygge at skillet mellom det hellige og vanhellige ble utslettet. Det skulle også bestemmelsen om at prestene skulle legge sine hellige klær av seg før de gikk ut i den ytre forgården. Det hellige skal holdes hellig, og dets hellige preg skal man ikke viske ut eller fordunkle på noen måte.

Her kan vi også minne om at vi bør være varsomme med de hellige, dype erfaringer som Herren gir oss i lønnkammeret. De skal vi også holde innenfor en viss hellig grense og ikke uten videre bære dem ut til folket.

Der kan det hellige og herlige preg lett viskes ut, på samme måte som blomstens blader mister sitt vakre og rene preg når man tar på dem igjen og igjen. Det hellige hører hjemme innenfor helligdommen.

De kan nok øve en viss innflytelse og et visst høytidelig inntrykk på mange ved å bære dem ut i "den ytre forgården". Men det vil ikke vare lenge før tilbakeslaget kommer. Da vil man kjenne at det helligste var blitt satt på feil plass. Og der kunne det ikke holdes hellig på rett måte.

Folket hadde også sine kokeplasser (K på tegningen). De lå i de fire hjørnene av den ytre forgården. Der kunne de koke sine slaktoffer med hjelp av levittene. Der fikk folket ete det hellige på en plass som tilsvarte offeret.

Dette peker på at det hellige ikke skal være for den store mengde av folket, men bare på sin rette plass og sin rette måte. Vi kan i denne sammenheng minne om den forskjell Herren gjør når han taler. Han talte på en annen måte til disiplene i en mindre krets, enn til de store folkeskarene.

I en mindre gruppe av disipler kunne han liksom dra dekket mer til side for det høyhellige. Til de store folkeskarene talte han oftest i lignelser. Det var det samme hellige innhold, men det var liksom tilpasset de forskjellige forhold.

Slik er det også med prestenes og folkets kokeplass. Der ble de hellige gaver tilberedt for de åt det. Men alle skulle være innenfor sitt område med rett skille mellom det som hørte hjemme i den indre forgården og det som tilhørte den ytre.

Gå til Esek 47:1-12
Esek 47:1-12
Mannen med målestaven førte profeten fra den ytre forgården "tilbake til husets inngang". Det var døren inn til helligdommen, og han så der at det rann vann ut under husets dørterskel mot øst. Vannet rant sør for brennofferalteret. Mannen førte profeten ut gjennom porten i nord (D) for at han skulle se hvor det rant.

Han kom altså nå ut av den ytterste forgården og ut omkring muren til den østre porten (A). Denne porten var jo lukket igjen (Esek 44:1-2). Derfor måtte man gå denne omveien gjennom en av de andre portene for å komme til yttersiden.

Men da profeten kom utenfor østporten, hovedporten, så han vannet igjen. Det var gjennom denne porten Herren gjorde sitt inntog i helligdommen. Og nå vellet vannet fram "fra den høyre siden" (v. 1-2).

Mannen med målesnoren førte nå profeten tusen alen fram og lot profeten gå gjennom vannet. Da var det vann til "anklene". Og mannen målte tusen nye alen og førte profeten gjennom vannet. Og da var det blitt dypere og det gikk "til knærne" på profeten.

Og igjen gikk de tusen alen fram, og vannet nådde "til hoftene". Og de gikk nye tusen alen fram. da var vannet blitt så dypt at man ikke lenger kunne gå der. Da var vannet så høyt at en "måtte svømme der - det var som en elv som ikke lot seg vade" (v. 3-5).

Og mannen sa til profeten: "Har du sett det, menneskesønn?" Det var altså noe han skulle lære av dette syndet, noe av betydning.

Så gikk de tilbake langs bekken, og på tilbakeveien så profeten at det på elvebredden stod "en stor mengde trær på begge sider". Og mannen fortalte ham nå at dette vannet strømmet ut mot grenselandet i øst og "videre ned til ødemarken og faller så i havet".

Det rant altså over låglandet ved Jordandalen og til slutt ut i Dødehavet. Og han tilføyde at denne kilden hadde kraft i seg til å gjøre det sure vannet friskt igjen.

Alle steder der bekken kom, skulle det bli liv og vrimle med fisk. Fiskerne kunne sette sine garn fra nord til sør i Dødehavet. En-Gedi lå ved sørsiden av Dødehavet og En-Egla'im var i nord (v. 7-10).

Dødehavet var den gang og er ennå slik at det kan ikke være noe levende i det. Vannet er så salt og svovelholdig at alt som kommer i det, vil dø.

Ved hjelp av denne bekken skulle det altså skje en hel forvandling med havet. Det skulle igjen bli fylt av herlig friskhet og liv. "Det store havet" som nevnes i v. 10 er Middelhavet.

Likevel skulle det være noen myrer og sumper nær Dødehavet, og de skulle aldri bli friske. De ble ikke hjulpet av den friske bekken. "De skal bare være til å utvinne salt av" (v. 11).

I motsetning til disse øde sumpområdene stod nå de frodige elvebreddene langs bekken. Det var trær med friske blader og fulla av frukt. Bladene visnet ikke og frukten falt ikke av.

Ja, de skulle bære ny frukt hver måned. Frukten skulle være til mat, mens bladene til legedom for folk. Og alt dette ble slik fordi trærne fikk vann fra helligdommen (v. 12).

Hva betyr så hele dette vakre synet? Allerede hos profeten Joel er det tale om at en kilde "veller fram fra Herrens hus". Og senere sa profeten Sak 14:8: "På den dag skal levende vann strømme ut fra Jerusalem."

Vannet er her åpenbart et bilde på velsignelsen fra Gud. Den strømmer ut fra hans helligdom til den døde verden og dens ørken. Og her bringer den liv og gjør den frodig.

Vannet strømmet ut fra helligdommen og den gikk omkring alteret. Det peker på de levende vannstrømmer fra Golgata kors. Det er alteret der Guds lam ble slaktet. Gjennom ordet og sakramentene flyter det ut til en fallen slekt. Vi synger om dette i salmen:

O, du Guds lam!

Med korsets skam,

du bar allverdens synder,

derfra vårt liv begynner:

vår død til tross,

oppliv du oss!

Vi så at vannet vokste fort og ble dypere og dypere. Det er et bilde på hvor vidunderlig Guds ord er. Jo mer man senker seg ned i det, blir det dypere og dypere. Med rette kan vi si at det er en bekk som et lam kan vade i, men som også en elefant kan svømme i.

Guds barn har ofte erfart at et eneste Guds ord kan lukke seg opp før oss selv om man ikke fikk noe ut av det i begynnelsen. Men det kan bli en veldig rikdom for oss.

Det at bekken vokste viser at Herren kan føre sine venner dypere inn i samfunnet med seg. Da lærer man seg selv å kjenne på en dypere måte, og lærer også å kjenne Herren og hans nåde bedre. Slik formaner jo Paulus de hellige i Efesus til å trenge inn i høyden, dybden, lengden og bredden av Kristi kjærlighet.

Vi har også et annet bilde her. Å gå ned i dybden i vannet er også et bilde på at en synder omvender seg til Herren. Først når han det overflatiske forholdet til nåden med vann til anklene. Dernest en dypere lengsel etter frelse som er vannet til knærne. Og så den rette, alvorlige vekkelse med vann til hoftene. Til slutt kommer den fulle overgivelse til nåden i Kristus i troen. Det er spranget ut på nådens dyp der man ikke når bunnen. Det synger vi om i et lite vers:

Å, lær meg Jesus, Mester kjær,

ja, like til min grav,

å leve, ånde, svømme her

i dette nådens hav.

Gå til Esek 47:1-12 del 2
Esek 47:1-12
Over alt der bekken kom, ble det liv, selv det salte, bitre Dødehavet fult av svovel ble friskt. Det er et herlig bilde på hvorledes en fordervet, syndig og død menneskeverden, kan bli frisk og sunn.

Den kan få legedom og liv ved sannhetens ord og Den Hellige Ånds nådestrøm. Alt det som får liv i dette livets vann, får del i det evige liv. I dåpen blir mennesket for første gang senket ned i nådens livsflod.

Og alle som blir der eller ved en sann omvendelse kommer tilbake til kilden ved Kristi blods kraft, skal leve evig. Dødens krefter overvinnes av livsfloden fra Herrens helligdom.

Her er også bildet av fisken som vrimler i det friske vannet, og fiskerne som drar sin fangst opp med garnet. Vår Frelser bruker jo dette bildet flere ganger. Han sammenligner himlenes rike med en not som blir kastet i vannet og samler fisken. Og han sa til Peter: Du skal bli en menneskefisker.

Vi skal også gi akt på at den hellige flod først strømmet ned mot grenselandet, deretter ut i Dødehavet. Grenselandet minner oss om den del av menneskeheten som på mange måter står nær Guds rike. Men de har ikke gjort alvor av det og overgitt seg til Herren.

Det hjelper ikke å være et grensemenneske hvis det ikke blir alvor og man senker seg ned i livets elv. Men hvor ofte har ikke livselven fra Jesus forvandlet et grensemenneske til levende, friske Guds barn! Kom bare til kilden, for bare slik får du liv.

Og du som står ennå lenger ute og lever ditt liv i verdens død hav som et dødt verdens barn: lukk opp for bekken som gjør levende og si med sangeren:

Derfor beder jeg med tårer:

led den inn i mine tårer,

floden som kan klipper velte,

floden som kan isberg smelte,

som kan blodskyld rense av.

Trærne som stod langs elvebredden. Det var herlige, friske frukttrær som stadig ble fornyet av de levende vannstrømmene fra helligdommen. Dette peker på det hellige samfunn som danner seg der bekken kommer.

Det er små og større samfunn av hellige mennesker. Men alle springer de ut fra helligdommen, fra den levende forkynnelse, fra ordet og sakramentene. Disse frukttrærne taler også om all den virksomhet som kommer i gang der Herrens ord og Ånd får makt.

Det er indremisjonen med all dens virksomhet blant unge og gamle, blant de dypest falne og elendige så vel som ytremisjonsarbeidet. Bekken er i sannhet omkranset av slike vakre frukttrær.

Det viser kirkehistorien oss. Tenk bare på Franckes store barnehjem i pietismens tid, og senere arbeid blant barn, på høyskolene, ungdomsforeninger og alle bedehus og misjonshus. Tenk også på sjømannsmisjon, Israelsmisjon og hedningemisjon. Dette er sannelig frukttrær som har mat for sjelene og bladene gir legedom.

I v. 12 står at det var frukt hver måned. Det minner om Åp 22:2 der det står om det evige fullkomne rike. Men i dette ordet er det neppe bare tenkt på den nye himmel og den nye jord.

Ordet må også gjelde velsignelsen over hele Guds kirke, særlig den frelste menighet i Israel. Og den skal ha en vidunderlig, hellig livskraft.

Apostelen Paulus sier at Israels omvendelse er en meget stor velsignelse for resten av verden. Han sier: "For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse, hva annet vil da deres antakelse bli enn liv av døde?" (Rom 11:15).

Vi må også se på det som er skrevet i v. 11 om myrene og sumpene i nærheten av Dødehavet. Kilden nådde ikke til dem, og det står slik: "De skal bare være til å utvinne salt av."

Dette alvorlige ordet taler om den del av menneskeheten som forherder seg mot livskilden fra helligdommen, som er Kristi evangelium. Derfor overgis de til den evige død og ufruktbarhet.

Den slags mennesker er det nok av både blant hedninger og Israels folk. Det er forferdelig å overgis til en evig ørkentilværelse når den levende Gud straffer oss.

Dette ordet minner om det som står i Jer 17. Der taler han om de som holder kjød for sin arm og deres hjerte viker av fra Herren: "Han skal være som en busk i ødemarken og får ikke se at det kommer noe godt. Men han skal bo på avsvidde steder i ørkenen, i et saltland der ingen bor" (Jer 17:6).

Å, lukk ikke igjen ditt hjerte for den eneste kilde som kan gi deg liv! Må tørsten våkne etter helligdommens vann, den tørst som kan stilles hos Gud. Den tørst verdens barn har kan aldri stilles. For det verden gir, er som når den tørste får drikke saltvann. Tørsten blir bare større.

Men enhver som drukket har

av den kilde dyp og klar,

skal i herlighetens land

bo ved selve elvens rand,

der all gråt er utelukt,

der all sjeletørst er slukt,

der Guds folk av livsens vann

evig sundhet øse kan.

Gå til Esek 47:13-23
Esek 47:13-23
Landet som Israels folk skulle ta i arv når landflyktigheten en gang tok slutt, får her sine grenser oppgitt på alle sider. Først nevnes at hver av stammene skulle ha like mye. Josefs etterkommere skulle ha to parter. Det skulle stå fast - en for Manasse og en for Efraim.

Levi skulle ha sin spesielle del ved siden av helligdommens del. Derfor skulle resten av landet deles i 12 like store parter. Ved delingen under Josva i gamle dager hadde delene vært svært forskjellige. For stammene var ikke like store.

Men her framtrer stammene som om de var like store. Det samme ser vi i Åp 7 der 12000 av hver stamme ble beseglet. Hvorledes vi skal forstå dette, vil vi først få fullt lys over når oppfyllelsen skjer.

I v. 14 gir Herren ennå en gang en bestemt forsikring om at de skulle få landet som arv, "fordi jeg har løftet min hånd og sverget å gi deres fedre det". Herren svikter aldri sitt ord. Han er trofast som gav løftet, selv om det ligger mange hundre år mellom løftet og oppfyllelsen.

I v. 15-17 er oppgitt grensen i nord, fra Middelhavet (det store havet) og til Damaskus og Havran. Forskjellige stedsnavn er nevnt her.

Grense mot øst ble Jordan med Dødehavet. Ingen skulle altså bo på østsiden av Jordan. Slik var også den opprinnelige grense. bare landet vest for Jordan ble regnet til Kana'an (se 4Mos 32:29-30 og Jos 22:9).

I v. 19, 20 har vi grensene mot sør og vest. Om Meribots vann ved Kades viser vi til 4Mos 20:13. For der trettet Israels barn med Herren om vann.

I de siste vers, v. 21-23:tales om de fremmede som ville komme til å bosette seg midt blant Israels stammer. De skulle ha samme rett som de innfødte og få samme arv som Israels barn.

Dette peker på at de hedningekristne i den siste tid ville være en stor menighet. Sammen med det frelste Israel skulle de få del i den store, åndelige velsignelsen.

Da skal det bli en hjord og en hyrde. Men av dette ordet er det også klart at Israels folk etter omvendelsen vil bli midtpunktet i den hellige kirke på jorden.

At grensene for landet blir oppgitt skal sikkert tjene til på peke på at folket skal få hele arven uten noen reduksjon. Det Herren har lovet, vil han også holde.

Gå til Esek 48:1-35
Esek 48:1-35
Først blir nå skildret (v. 1-7) de sju nordlige stammenes arvedel. Fordelingen er noe annerledes enn den var i gamle dager. I nord var Dans stamme, som altså lå lengst borte fra helligdommen.

Avstanden fra helligdommen taler gjerne om større eller mindre åndelige verdi som stammene hadde. Men det taler også om et guddommelig nådevalg som den himmelske konge har forbeholdt seg selv.

Av de stammene som før bodde i nord, savner vi her Sebulon og Isakar. Ruben og Juda derimot får nå plass nord for helligdommen, og Juda lå nærmest.

Dernest skildrer profeten (v. 8-22) helligdommen og omgivelsene. Hver av stammene hadde sin part i rette avskårne deler etter hverandre. På samme måte kommer nå helligdommens del med samme lengde fra øst til vest som de foregående stammene (25000 mål eller stenger, eller alen*). Men bredden er betydelig større, nemlig 25000 mål (stenger). (*NO-78 har: alen.)

Den delen som helligdommen skulle ha, var altså en regelrett firkant. Men innenfor denne delen skulle så første selve templet med prestenes del være 10000 stenger.

Deretter skulle levittene ha i bredde fra nord til sør 10000 stenger. Lengden fra øst til vest er fremdeles 25000 stenger. De 5000 stenger som var igjen av bredden (v. 15), skulle være "til bruk for byen, til hus og til jorder".

Selve byen skulle likevel ha 4500 stenger i bredde og like mye i lengden. Utenom byen skulle det være friplass på 250 stenger til alle sider. Det utgjorde et rom på 5000 stenger brei og 5000 stenger langt.

Resten av byens del (den hadde jo en 25000 stenger langt stykke) var to deler. Ett lå i øst og et mot vest, hver på 10000 stenger langt mens bredden var 5000 stenger hele veien.

Dette landet skulle et v. 18 være til "mat for byens arbeidere". Og disse arbeiderne sier v. 19 var av alle "Israels stammer".

Vi finner her et underlig fingerpek med hensyn til Guds ords syn på at storbyenes behov. Det ser vi av tilføyelsen om at byens arbeidere skulle ha land de kunne dyrke. Det står i stor kontrast til storbyene i vår tid. Etter bestemmelsen i ordet her ville hver arbeider få leve en tid på landet og ikke bare i byen. Det var i sannhet til gavn både for legeme og sjelen.

Det synes å peke på at det i denne mønsterstaten vil være lykkelige arbeidsforhold. Og det ville det omvendte Israel bli med helligdommen som sentrum.

Med andre betyr det: Der Guds ord blir sentrum i alt, der finner man den rette løsning på alle spørsmål, også det store arbeiderspørsmålet.

Meningen med v. 20 er etter grunnteksten tydelig nok å gjenta at hele gaven skulle være 25000 stenger i en regelrett firkant, dvs. like brei som den var lang.

Byen skulle da ha en fjerdedel i forhold til det prestene og levittene fikk tildelt, nemlig 5000 stenger. Prestelodden var derimot på 20000 stenger.

I v. 21-22 er igjen omtalt kongens område. Det var en strimmel av den hellige gave på hver side. Det ser vi best på tegningen over området. Det viser så noenlunde de rette mål etter det ordet viser oss her.

I v. 23-28 har vi de fem siste stammenes arvedel, de som lå i sør.

Etter å ha fastslått denne fordelingen (v. 29) skildrer ordet fra v. 30-34 byportene. Det var tre porter mot hvert verdenshjørne, en for hver stamme. Men her er Levi regnet med blant stammene, og Manasse og Efraims stammer er slått sammen under Josefs stamme.

Dette viser oss at fordelingen av landet mellom de enkelte stammene ikke betyr at hver stamme skal leve for seg selv. Men byen skal være et stort fellespunkt der stammene forenes til ett. Det samme er jo antydet i v. 19 der det står at arbeiderne i byen var av alle Israels stammer.

I v. 35 nevnes ennå en gang byens omkrets - 4500 stenger på hver siden som blir 18000 stenger til sammen.

De "mål" eller "stenger" som brukes her for å angi lengde og bredde, var ifølge Esek 40:5 på seks alen. Den var av den såkalte "konge-alen" som var en håndsbredd større enn en vanlig hebraisk alen.

En "stang" er da omtrent 2:907 meter. Etter geografisk mål vil det framtidige hellige land bli 12 geografiske mil breitt og 36 mil langt. Hver stamme ville ha 27 kvadratmil landområde.

Kongens område var like stort som hver av stammene, altså 27 kvadratmil. "Den hellige gave" midt i landet var på 81 kvadratmil i alt, det var like mye som det tre stammer hadde. Hele det hellige framtidsland blir da først 12 x 27 kvadratmil + 27 til kongen + 81 til den hellige gave. Det blir i alt 432 kvadratmil.

Av den hellige gave utgjorde altså de to femtedelene tempel-området og prestenes del. To femtedeler var levittenes del og en femtedel den hellige byen med tilhørende område.

Den hellige byens område blir i alt 9 mil fra øst til vest, 1 4/5 mil fra nord til sør. Selve byen med den frie plass utenom blir 1 4/5 mil både i lengde og bredde. Det blir 3 6/25 kvadratmil.

Tar vi den frie plassen foran byen (se Esek 48:17) fra, blir selve byen på 2 3/5 kvadratmil. Det jordområdet som tilhørte byen (Esek 48:8-12) blir godt over 12 kvadratmil.

Så langt vi kan forstå vil templet da ligge midt i det hellige land. Det er 18 mil både fra grensa i nord og fra sør, og 6 mil fra grensa i øst og fra vest.

Etter dette ser det ut til at det templet som er omtalt her, ikke vil ligge på Sions berg. Det ligger jo mye lenger sør. Men denne helligdommen vil ligge på fjellet Garisim. Det var her Herren befalte (5Mos 11:29) at velsignelsen skulle lyses fra over dem som ville vandre i Herrens bud.

Den hellige framtidsbyen vil slik ikke ligge der Jerusalem lå. Etter dette stedet vil den ligge omtrent der Betel lå. Og det var det stedet hvor Jakob så himmelstigen og der Jakob sa: Dette er Guds hus og himmelens port.

Dette svarer godt til det navnet som denne byen skulle ha (v. 35): "Herren er der."

Ja, med dette vakre ordet slutter kapitlet: "Og byens navn skal fra den dag være: Herren er det." Dette herlige navnet betyr at byen er et hellig sted der Gud bor. Og det peker mot ordet i Åp 21:11. Der innledes skildringen av byen nettopp med dette: Den hadde Guds herlighet.

Byen som Esekiel så er altså et herlig forbilde på det himmelske Jerusalem. Alt det vi hører her om arvedelene som de omvendte stammene i Israel skal få, peker på en fin måte framover. Det er alle de helliges arvedel i lyset, og på de mange rom i Faderhuset.

Hvorledes vi skal forstå alt dette i detaljer, er det ennå umulig å vite. Hvor mye som vil gå bokstavelig i oppfyllelse, og hvor mye vi skal forstå åndelig, vet vi ikke nå.

Vi har sagt det ofte før at det vil først åpenbares når oppfyllelsen skjer. Og det skjer når Israels folk vender tilbake til sitt land og blir midtpunket for Guds rike her på jord.

Hele skildringen sikter vel nærmest til Tusenårsrikets glanstid. Men den er igjen profetisk og forbilledlig for den kommende evige herlighet på den nye jord.

Når vi betrakter disse underfulle framtidsbildene som Guds Ånd maler for oss i det hellige ord, må vi vende tilbake til det som lød fra Paulus' hjerte da han så inn i dette. Han skriver: "Å, dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud!" (Rom 11:33).

 

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

 

 

Ezekiel 1

1 1Now it came to pass in the thirtieth year, in the fourth month, in the fifth day of the month, as I was among the captives by the river Chebar, that the heavens were opened, and I saw visions of God. 2In the fifth day of the month, which was the fifth year of king Jehoiachin's captivity, 3the word of Jehovah came expressly unto Ezekiel the priest, the son of Buzi, in the land of the Chaldeans by the river Chebar; and the hand of Jehovah was there upon him. 4And I looked, and, behold, a stormy wind came out of the north, a great cloud, with a fire infolding itself, and a brightness round about it, and out of the midst thereof as it were glowing metal, out of the midst of the fire. 5And out of the midst thereof came the likeness of four living creatures. And this was their appearance: they had the likeness of a man. 6And every one had four faces, and every one of them had four wings. 7And their feet were straight feet; and the sole of their feet was like the sole of a calf's foot; and they sparkled like burnished brass. 8And they had the hands of a man under their wings on their four sides; and they four had their faces and their wings thus: 9their wings were joined one to another; they turned not when they went; they went every one straight forward. 10As for the likeness of their faces, they had the face of a man; and they four had the face of a lion on the right side; and they four had the face of an ox on the left side; they four had also the face of an eagle. 11And their faces and their wings were separate above; two wings of every one were joined one to another, and two covered their bodies. 12And they went every one straight forward: whither the spirit was to go, they went; they turned not when they went. 13As for the likeness of the living creatures, their appearance was like burning coals of fire, like the appearance of torches: the fire went up and down among the living creatures; and the fire was bright, and out of the fire went forth lightning. 14And the living creatures ran and returned as the appearance of a flash of lightning. 15Now as I beheld the living creatures, behold, one wheel upon the earth beside the living creatures, for each of the four faces thereof. 16The appearance of the wheels and their work was like unto a beryl: and they four had one likeness; and their appearance and their work was as it were a wheel within a wheel. 17When they went, they went in their four directions: they turned not when they went. 18As for their rims, they were high and dreadful; and they four had their rims full of eyes round about. 19And when the living creatures went, the wheels went beside them; and when the living creatures were lifted up from the earth, the wheels were lifted up. 20Whithersoever the spirit was to go, they went; thither was the spirit to go: and the wheels were lifted up beside them; for the spirit of the living creature was in the wheels. 21When those went, these went; and when those stood, these stood; and when those were lifted up from the earth, the wheels were lifted up beside them: for the spirit of the living creature was in the wheels. 22And over the head of the living creature there was the likeness of a firmament, like the terrible crystal to look upon, stretched forth over their heads above. 23And under the firmament were their wings straight, the one toward the other: every one had two which covered on this side, and every one had two which covered on that side, their bodies. 24And when they went, I heard the noise of their wings like the noise of great waters, like the voice of the Almighty, a noise of tumult like the noise of a host: when they stood, they let down their wings. 25And there was a voice above the firmament that was over their heads: when they stood, they let down their wings. 26And above the firmament that was over their heads was the likeness of a throne, as the appearance of a sapphire stone; and upon the likeness of the throne was a likeness as the appearance of a man upon it above. 27And I saw as it were glowing metal, as the appearance of fire within it round about, from the appearance of his loins and upward; and from the appearance of his loins and downward I saw as it were the appearance of fire, and there was brightness round about him. 28As the appearance of the bow that is in the cloud in the day of rain, so was the appearance of the brightness round about. This was the appearance of the likeness of the glory of Jehovah. And when I saw it, I fell upon my face, and I heard a voice of one that spake.

 

Ezekiel 2

2 1And he said unto me, Son of man, stand upon thy feet, and I will speak with thee. 2And the Spirit entered into me when he spake unto me, and set me upon my feet; and I heard him that spake unto me. 3And he said unto me, Son of man, I send thee to the children of Israel, to nations that are rebellious, which have rebelled against me: they and their fathers have transgressed against me even unto this very day. 4And the children are impudent and stiffhearted: I do sent thee unto them; and thou shalt say unto them, Thus saith the Lord Jehovah. 5And they, whether they will hear, or whether they will forbear, (for they are a rebellious house,) yet shall know that there hath been a prophet among them. 6And thou, son of man, be not afraid of them, neither be afraid of their words, though briers and thorns are with thee, and thou dost dwell among scorpions: be not afraid of their words, nor be dismayed at their looks, though they are a rebellious house. 7And thou shalt speak my words unto them, whether they will hear, or whether they will forbear; for they are most rebellious. 8But thou, son of man, hear what I say unto thee; be not thou rebellious like that rebellious house: open thy mouth, and eat that which I give thee. 9And when I looked, behold, a hand was put forth unto me; and, lo, a roll of a book was therein; 10And he spread it before me: and it was written within and without; and there were written therein lamentations, and mourning, and woe.

 

Ezekiel 3

3 1And he said unto me, Son of man, eat that which thou findest; eat this roll, and go, speak unto the house of Israel. 2So I opened my mouth, and he caused me to eat the roll. 3And he said unto me, Son of man, cause thy belly to eat, and fill thy bowels with this roll that I give thee. Then did I eat it; and it was in my mouth as honey for sweetness. 4And he said unto me, Son of man, go, get thee unto the house of Israel, and speak with my words unto them. 5For thou art not sent to a people of a strange speech and of a hard language, but to the house of Israel; 6not to many peoples of a strange speech and of a hard language, whose words thou canst not understand. Surely, if I sent thee to them, they would hearken unto thee. 7But the house of Israel will not hearken unto thee; for they will not hearken unto me: for all the house of Israel are of hard forehead and of a stiff heart. 8Behold, I have made thy face hard against their faces, and thy forehead hard against their foreheads. 9As an adamant harder than flint have I made thy forehead: fear them not, neither be dismayed at their looks, though they are a rebellious house. 10Moreover he said unto me, Son of man, all my words that I shall speak unto thee receive in thy heart, and hear with thine ears. 11And go, get thee to them of the captivity, unto the children of thy people, and speak unto them, and tell them, Thus saith the Lord Jehovah; whether they will hear, or whether they will forbear. 12Then the Spirit lifted me up, and I heard behind me the voice of a great rushing, saying, Blessed be the glory of Jehovah from his place. 13And I heard the noise of the wings of the living creatures as they touched one another, and the noise of the wheels beside them, even the noise of a great rushing. 14So the Spirit lifted me up, and took me away; and I went in bitterness, in the heat of my spirit; and the hand of Jehovah was strong upon me. 15Then I came to them of the captivity at Tel-abib, that dwelt by the river Chebar, and to where they dwelt; and I sat there overwhelmed among them seven days. 16And it came to pass at the end of seven days, that the word of Jehovah came unto me, saying, 17Son of man, I have made thee a watchman unto the house of Israel: therefore hear the word at my mouth, and give them warning from me. 18When I say unto the wicked, Thou shalt surely die; and thou givest him not warning, nor speakest to warn the wicked from his wicked way, to save his life; the same wicked man shall die in his iniquity; but his blood will I require at thy hand. 19Yet if thou warn the wicked, and he turn not from his wickedness, nor from his wicked way, he shall die in his iniquity; but thou hast delivered thy soul. 20Again, when a righteous man doth turn from his righteousness, and commit iniquity, and I lay a stumblingblock before him, he shall die: because thou hast not given him warning, he shall die in his sin, and his righteous deeds which he hath done shall not be remembered; but his blood will I require at thy hand. 21Nevertheless if thou warn the righteous man, that the righteous sin not, and he doth not sin, he shall surely live, because he took warning; and thou hast delivered thy soul. 22And the hand of Jehovah was there upon me; and he said unto me, Arise, go forth into the plain, and I will there talk with thee. 23Then I arose, and went forth into the plain: and, behold, the glory of Jehovah stood there, as the glory which I saw by the river Chebar; and I fell on my face. 24Then the Spirit entered into me, and set me upon my feet; and he spake with me, and said unto me, Go, shut thyself within thy house. 25But thou, son of man, behold, they shall lay bands upon thee, and shall bind thee with them, and thou shalt not go out among them: 26and I will make thy tongue cleave to the roof of thy mouth, that thou shalt be dumb, and shalt not be to them a reprover; for they are a rebellious house. 27But when I speak with thee, I will open thy mouth, and thou shalt say unto them, Thus saith the Lord Jehovah: He that heareth, let him hear; and he that forbeareth, let him forbear: for they are a rebellious house.

 

Ezekiel 4

4 1Thou also, son of man, take thee a tile, and lay it before thee, and portray upon it a city, even Jerusalem: 2and lay siege against it, and build forts against it, and cast up a mound against it; set camps also against it, and plant battering rams against it round about. 3And take thou unto thee an iron pan, and set it for a wall of iron between thee and the city: and set thy face toward it, and it shall be besieged, and thou shalt lay siege against it. This shall be a sign to the house of Israel. 4Moreover lie thou upon thy left side, and lay the iniquity of the house of Israel upon it; according to the number of the days that thou shalt lie upon it, thou shalt bear their iniquity. 5For I have appointed the years of their iniquity to be unto thee a number of days, even three hundred and ninety days: so shalt thou bear the iniquity of the house of Israel. 6And again, when thou hast accomplished these, thou shalt lie on thy right side, and shalt bear the iniquity of the house of Judah: forty days, each day for a year, have I appointed it unto thee. 7And thou shalt set thy face toward the siege of Jerusalem, with thine arm uncovered; and thou shalt prophesy against it. 8And, behold, I lay bands upon thee, and thou shalt not turn thee from one side to the other, till thou hast accomplished the days of thy siege. 9Take thou also unto thee wheat, and barley, and beans, and lentils, and millet, and spelt, and put them in one vessel, and make thee bread thereof; according to the number of the days that thou shalt lie upon thy side, even three hundred and ninety days, shalt thou eat thereof. 10And thy food which thou shalt eat shall be by weight, twenty shekels a day: from time to time shalt thou eat it. 11And thou shalt drink water by measure, the sixth part of a hin: from time to time shalt thou drink. 12And thou shalt eat it as barley cakes, and thou shalt bake it in their sight with dung that cometh out of man. 13And Jehovah said, Even thus shall the children of Israel eat their bread unclean, among the nations whither I will drive them. 14Then said I, Ah Lord Jehovah! behold, my soul hath not been polluted; for from my youth up even till now have I not eaten of that which dieth of itself, or is torn of beasts; neither came there abominable flesh into my mouth. 15Then he said unto me, See, I have given thee cow's dung for man's dung, and thou shalt prepare thy bread thereon. 16Moreover he said unto me, Son of man, behold, I will break the staff of bread in Jerusalem: and they shall eat bread by weight, and with fearfulness; and they shall drink water by measure, and in dismay: 17that they may want bread and water, and be dismayed one with another, and pine away in their iniquity.

 

Ezekiel 5

5 1And thou, son of man, take thee a sharp sword; as a barber's razor shalt thou take it unto thee, and shalt cause it to pass upon thy head and upon thy beard: then take thee balances to weigh, and divide the hair. 2A third part shalt thou burn in the fire in the midst of the city, when the days of the siege are fulfilled; and thou shalt take a third part, and smite with the sword round about it; and a third part thou shalt scatter to the wind, and I will draw out a sword after them. 3And thou shalt take thereof a few in number, and bind them in thy skirts. 4And of these again shalt thou take, and cast them into the midst of the fire, and burn them in the fire; therefrom shall a fire come forth into all the house of Israel. 5Thus saith the Lord Jehovah: This is Jerusalem; I have set her in the midst of the nations, and countries are round about her. 6And she hath rebelled against mine ordinances in doing wickedness more than the nations, and against my statutes more than the countries that are round about her; for they have rejected mine ordinances, and as for my statutes, they have not walked in them. 7Therefore thus saith the Lord Jehovah: Because ye are turbulent more than the nations that are round about you, and have not walked in my statutes, neither have kept mine ordinances, neither have done after the ordinances of the nations that are round about you; 8therefore thus saith the Lord Jehovah: Behold, I, even I, am against thee; and I will execute judgments in the midst of thee in the sight of the nations. 9And I will do in thee that which I have not done, and whereunto I will not do any more the like, because of all thine abominations. 10Therefore the fathers shall eat the sons in the midst of thee, and the sons shall eat their fathers; and I will execute judgments on thee; and the whole remnant of thee will I scatter unto all the winds. 11Wherefore, as I live, saith the Lord Jehovah, surely, because thou hast defiled my sanctuary with all thy detestable things, and with all thine abominations, therefore will I also diminish thee; neither shall mine eye spare, and I also will have no pity. 12A third part of thee shall die with the pestilence, and with famine shall they be consumed in the midst of thee; and a third part shall fall by the sword round about thee; and a third part I will scatter unto all the winds, and will draw out a sword after them. 13Thus shall mine anger be accomplished, and I will cause my wrath toward them to rest, and I shall be comforted; and they shall know that I, Jehovah, have spoken in my zeal, when I have accomplished my wrath upon them. 14Moreover I will make thee a desolation and a reproach among the nations that are round about thee, in the sight of all that pass by. 15So it shall be a reproach and a taunt, an instruction and an astonishment, unto the nations that are round about thee, when I shall execute judgments on thee in anger and in wrath, and in wrathful rebukes; (I, Jehovah, have spoken it;) 16when I shall send upon them the evil arrows of famine, that are for destruction, which I will send to destroy you: and I will increase the famine upon you, and will break your staff of bread; 17and I will send upon you famine and evil beasts, and they shall bereave thee; and pestilence and blood shall pass through thee; and I will bring the sword upon thee: I, Jehovah, have spoken it.

 

Ezekiel 6

6 1And the word of Jehovah came unto me, saying, 2Son of man, set thy face toward the mountains of Israel, and prophesy unto them, 3and say, Ye mountains of Israel, hear the word of the Lord Jehovah: Thus saith the Lord Jehovah to the mountains and to the hills, to the watercourses and to the valleys: Behold, I, even I, will bring a sword upon you, and I will destroy your high places. 4And your altars shall become desolate, and your sun-images shall be broken; and I will cast down your slain men before your idols. 5And I will lay the dead bodies of the children of Israel before their idols; and I will scatter your bones round about your altars. 6In all your dwelling-places the cities shall be laid waste, and the high places shall be desolate; that your altars may be laid waste and made desolate, and your idols may be broken and cease, and your sun-images may be hewn down, and your works may be abolished. 7And the slain shall fall in the midst of you, and ye shall know that I am Jehovah. 8Yet will I leave a remnant, in that ye shall have some that escape the sword among the nations, when ye shall be scattered through the countries. 9And those of you that escape shall remember me among the nations whither they shall be carried captive, how that I have been broken with their lewd heart, which hath departed from me, and with their eyes, which play the harlot after their idols: and they shall loathe themselves in their own sight for the evils which they have committed in all their abominations. 10And they shall know that I am Jehovah: I have not said in vain that I would do this evil unto them. 11Thus saith the Lord Jehovah: Smite with thy hand, and stamp with thy foot, and say, Alas! because of all the evil abominations of the house of Israel; for they shall fall by the sword, by the famine, and by the pestilence. 12He that is far off shall die of the pestilence; and he that is near shall fall by the sword; and he that remaineth and is besieged shall die by the famine: thus will I accomplish my wrath upon them. 13And ye shall know that I am Jehovah, when their slain men shall be among their idols round about their altars, upon every high hill, on all the tops of the mountains, and under every green tree, and under every thick oak, the places where they offered sweet savor to all their idols. 14And I will stretch out my hand upon them, and make the land desolate and waste, from the wilderness toward Diblah, throughout all their habitations: and they shall know that I am Jehovah.

 

Ezekiel 7

7 1Moreover the word of Jehovah came unto me, saying, 2And thou, son of man, thus saith the Lord Jehovah unto the land of Israel, An end: the end is come upon the four corners of the land. 3Now is the end upon thee, and I will send mine anger upon thee, and will judge thee according to thy ways; and I will bring upon thee all thine abominations. 4And mine eye shall not spare thee, neither will I have pity; but I will bring thy ways upon thee, and thine abominations shall be in the midst of thee: and ye shall know that I am Jehovah. 5Thus saith the Lord Jehovah: An evil, an only evil; behold, it cometh. 6An end is come, the end is come; it awaketh against thee; behold, it cometh. 7Thy doom is come unto thee, O inhabitant of the land: the time is come, the day is near, a day of tumult, and not of joyful shouting, upon the mountains. 8Now will I shortly pour out my wrath upon thee, and accomplish mine anger against thee, and will judge thee according to thy ways; and I will bring upon thee all thine abominations. 9And mine eye shall not spare, neither will I have pity: I will bring upon thee according to thy ways; and thine abominations shall be in the midst of thee; and ye shall know that I, Jehovah, do smite. 10Behold, the day, behold, it cometh: thy doom is gone forth; the rod hath blossomed, pride hath budded. 11Violence is risen up into a rod of wickedness; none of them shall remain, nor of their multitude, nor of their wealth: neither shall there be eminency among them. 12The time is come, the day draweth near: let not the buyer rejoice, nor the seller mourn; for wrath is upon all the multitude thereof. 13For the seller shall not return to that which is sold, although they be yet alive: for the vision is touching the whole multitude thereof, none shall return; neither shall any strengthen himself in the iniquity of his life. 14They have blown the trumpet, and have made all ready; but none goeth to the battle; for my wrath is upon all the multitude thereof. 15The sword is without, and the pestilence and the famine within: he that is in the field shall die with the sword: and he that is in the city, famine and pestilence shall devour him. 16But those of them that escape shall escape, and shall be on the mountains like doves of the valleys, all of them moaning, every one in his iniquity. 17All hands shall be feeble, and all knees shall be weak as water. 18They shall also gird themselves with sackcloth, and horror shall cover them; and shame shall be upon all faces, and baldness upon all their heads. 19They shall cast their silver in the streets, and their gold shall be as an unclean thing; their silver and their gold shall not be able to deliver them in the day of the wrath of Jehovah: they shall not satisfy their souls, neither fill their bowels; because it hath been the stumblingblock of their iniquity. 20As for the beauty of his ornament, he set it in majesty; but they made the images of their abominations and their detestable things therein: therefore have I made it unto them as an unclean thing. 21And I will give it into the hands of the strangers for a prey, and to the wicked of the earth for a spoil; and they shall profane it. 22My face will I turn also from them, and they shall profane my secret place; and robbers shall enter into it, and profane it. 23Make the chain; for the land is full of bloody crimes, and the city is full of violence. 24Wherefore I will bring the worst of the nations, and they shall possess their houses: I will also make the pride of the strong to cease; and their holy places shall be profaned. 25Destruction cometh; and they shall seek peace, and there shall be none. 26Mischief shall come upon mischief, and rumor shall be upon rumor; and they shall seek a vision of the prophet; but the law shall perish from the priest, and counsel from the elders. 27The king shall mourn, and the prince shall be clothed with desolation, and the hands of the people of the land shall be troubled: I will do unto them after their way, and according to their deserts will I judge them; and they shall know that I am Jehovah.

 

Ezekiel 8

8 1And it came to pass in the sixth year, in the sixth month, in the fifth day of the month, as I sat in my house, and the elders of Judah sat before me, that the hand of the Lord Jehovah fell there upon me. 2Then I beheld, and, lo, a likeness as the appearance of fire; from the appearance of his loins and downward, fire; and from his loins and upward, as the appearance of brightness, as it were glowing metal. 3And he put forth the form of a hand, and took me by a lock of my head; and the Spirit lifted me up between earth and heaven, and brought me in the visions of God to Jerusalem, to the door of the gate of the inner court that looketh toward the north; where was the seat of the image of jealousy, which provoketh to jealousy. 4And, behold, the glory of the God of Israel was there, according to the appearance that I saw in the plain. 5Then said he unto me, Son of man, lift up thine eyes now the way toward the north. So I lifted up mine eyes the way toward the north, and behold, northward of the gate of the altar this image of jealousy in the entry. 6And he said unto me, Son of man, seest thou what they do? even the great abominations that the house of Israel do commit here, that I should go far off from my sanctuary? but thou shalt again see yet other great abominations. 7And he brought me to the door of the court; and when I looked, behold, a hole in the wall. 8Then said he unto me, Son of man, dig now in the wall: and when I had digged in the wall, behold, a door. 9And he said unto me, Go in, and see the wicked abominations that they do here. 10So I went in and saw; and behold, every form of creeping things, and abominable beasts, and all the idols of the house of Israel, portrayed upon the wall round about. 11And there stood before them seventy men of the elders of the house of Israel; and in the midst of them stood Jaazaniah the son of Shaphan, every man with his censer in his hand; and the odor of the cloud of incense went up. 12Then said he unto me, Son of man, hast thou seen what the elders of the house of Israel do in the dark, every man in his chambers of imagery? for they say, Jehovah seeth us not; Jehovah hath forsaken the land. 13He said also unto me, Thou shalt again see yet other great abominations which they do. 14Then he brought me to the door of the gate of Jehovah's house which was toward the north; and behold, there sat the women weeping for Tammuz. 15Then said he unto me, Hast thou seen this, O son of man? thou shalt again see yet greater abominations than these. 16And he brought me into the inner court of Jehovah's house; and behold, at the door of the temple of Jehovah, between the porch and the altar, were about five and twenty men, with their backs toward the temple of Jehovah, and their faces toward the east; and they were worshipping the sun toward the east. 17Then he said unto me, Hast thou seen this, O son of man? Is it a light thing to the house of Judah that they commit the abominations which they commit here? for they have filled the land with violence, and have turned again to provoke me to anger: and, lo, they put the branch to their nose. 18Therefore will I also deal in wrath; mine eye shall not spare, neither will I have pity; and though they cry in mine ears with a loud voice, yet will I not hear them.

 

Ezekiel 9


9 1Then he cried in mine ears with a loud voice, saying, Cause ye them that have charge over the city to draw near, every man with his destroying weapon in his hand. 2And behold, six men came from the way of the upper gate, which lieth toward the north, every man with his slaughter weapon in his hand; and one man in the midst of them clothed in linen, with a writer's inkhorn by his side. And they went in, and stood beside the brazen altar. 3And the glory of the God of Israel was gone up from the cherub, whereupon it was, to the threshold of the house: and he called to the man clothed in linen, who had the writer's inkhorn by his side. 4And Jehovah said unto him, Go through the midst of the city, through the midst of Jerusalem, and set a mark upon the foreheads of the men that sigh and that cry over all the abominations that are done in the midst thereof. 5And to the others he said in my hearing, Go ye through the city after him, and smite: let not your eye spare, neither have ye pity; 6slay utterly the old man, the young man and the virgin, and little children and women; but come not near any man upon whom is the mark: and begin at my sanctuary. Then they began at the old men that were before the house. 7And he said unto them, Defile the house, and fill the courts with the slain: go ye forth. And they went forth, and smote in the city. 8And it came to pass, while they were smiting, and I was left, that I fell upon my face, and cried, and said, Ah Lord Jehovah! wilt thou destroy all the residue of Israel in thy pouring out of thy wrath upon Jerusalem? 9Then said he unto me, The iniquity of the house of Israel and Judah is exceeding great, and the land is full of blood, and the city full of wrestling of judgment: for they say, Jehovah hath forsaken the land, and Jehovah seeth not. 10And as for me also, mine eye shall not spare, neither will I have pity, but I will bring their way upon their head. 11And behold, the man clothed in linen, who had the inkhorn by his side, reported the matter, saying, I have done as thou hast commanded me.

 

Ezekiel 10

10 1Then I looked, and behold, in the firmament that was over the head of the cherubim there appeared above them as it were a sapphire stone, as the appearance of the likeness of a throne. 2And he spake unto the man clothed in linen, and said, Go in between the whirling wheels, even under the cherub, and fill both thy hands with coals of fire from between the cherubim, and scatter them over the city. And he went in in my sight. 3Now the cherubim stood on the right side of the house, when the man went in; and the cloud filled the inner court. 4And the glory of Jehovah mounted up from the cherub, and stood over the threshold of the house; and the house was filled with the cloud, and the court was full of the brightness of Jehovah's glory. 5And the sound of the wings of the cherubim was heard even to the outer court, as the voice of God Almighty when he speaketh. 6And it came to pass, when he commanded the man clothed in linen, saying, Take fire from between the whirling wheels, from between the cherubim, that he went in, and stood beside a wheel. 7And the cherub stretched forth his hand from between the cherubim unto the fire that was between the cherubim, and took thereof, and put it into the hands of him that was clothed in linen, who took it and went out. 8And there appeared in the cherubim the form of a man's hand under their wings. 9And I looked, and behold, four wheels beside the cherubim, one wheel beside one cherub, and another wheel beside another cherub; and the appearance of the wheels was like unto a beryl stone. 10And as for their appearance, they four had one likeness, as if a wheel have been within a wheel. 11When they went, they went in their four directions: they turned not as they went, but to the place whither the head looked they followed it; they turned not as they went. 12And their whole body, and their backs, and their hands, and their wings, and the wheels, were full of eyes round about, even the wheels that they four had. 13As for the wheels, they were called in my hearing, the whirling wheels. 14And every one had four faces: the first face was the face of the cherub, and the second face was the face of a man, and the third face the face of a lion, and the fourth the face of an eagle. 15And the cherubim mounted up: this is the living creature that I saw by the river Chebar. 16And when the cherubim went, the wheels went beside them; and when the cherubim lifted up their wings to mount up from the earth, the wheels also turned not from beside them. 17When they stood, these stood; and when they mounted up, these mounted up with them: for the spirit of the living creature was in them. 18And the glory of Jehovah went forth from over the threshold of the house, and stood over the cherubim. 19And the cherubim lifted up their wings, and mounted up from the earth in my sight when they went forth, and the wheels beside them: and they stood at the door of the east gate of Jehovah's house; and the glory of the God of Israel was over them above. 20This is the living creature that I saw under the God of Israel by the river Chebar; and I knew that they were cherubim. 21Every one had four faces, and every one four wings; and the likeness of the hands of a man was under their wings. 22And as for the likeness of their faces, they were the faces which I saw by the river Chebar, their appearances and themselves; they went every one straight forward.

 

Ezekiel 11

11 1Moreover the Spirit lifted me up, and brought me unto the east gate of Jehovah's house, which looketh eastward: and behold, at the door of the gate five and twenty men; and I saw in the midst of them Jaazaniah the son of Azzur, and Pelatiah the son of Benaiah, princes of the people. 2And he said unto me, Son of man, these are the men that devise iniquity, and that give wicked counsel in this city; 3that say, The time is not near to build houses: this city is the caldron, and we are the flesh. 4Therefore prophesy against them, prophesy, O son of man. 5And the Spirit of Jehovah fell upon me, and he said unto me, Speak, Thus saith Jehovah: Thus have ye said, O house of Israel; for I know the things that come into your mind. 6Ye have multiplied your slain in this city, and ye have filled the streets thereof with the slain. 7Therefore thus saith the Lord Jehovah: Your slain whom ye have laid in the midst of it, they are the flesh, and this city is the caldron; but ye shall be brought forth out of the midst of it. 8Ye have feared the sword; and I will bring the sword upon you, saith the Lord Jehovah. 9And I will bring you forth out of the midst thereof, and deliver you into the hands of strangers, and will execute judgments among you. 10Ye shall fall by the sword; I will judge you in the border of Israel; and ye shall know that I am Jehovah. 11This city shall not be your caldron, neither shall ye be the flesh in the midst thereof; I will judge you in the border of Israel; 12and ye shall know that I am Jehovah: for ye have not walked in my statutes, neither have ye executed mine ordinances, but have done after the ordinances of the nations that are round about you. 13And it came to pass, when I prophesied, that Pelatiah the son of Benaiah died. Then fell I down upon my face, and cried with a loud voice, and said, Ah Lord Jehovah! wilt thou make a full end of the remnant of Israel? 14And the word of Jehovah came unto me, saying, 15Son of man, thy brethren, even thy brethren, the men of thy kindred, and all the house of Israel, all of them, are they unto whom the inhabitants of Jerusalem have said, Get you far from Jehovah; unto us is this land given for a possession. 16Therefore say, Thus saith the Lord Jehovah: Whereas I have removed them far off among the nations, and whereas I have scattered them among the countries, yet will I be to them a sanctuary for a little while in the countries where they are come. 17Therefore say, Thus saith the Lord Jehovah: I will gather you from the peoples, and assemble you out of the countries where ye have been scattered, and I will give you the land of Israel. 18And they shall come thither, and they shall take away all the detestable things thereof and all the abominations thereof from thence. 19And I will give them one heart, and I will put a new spirit within you; and I will take the stony heart out of their flesh, and will give them a heart of flesh; 20that they may walk in my statutes, and keep mine ordinances, and do them: and they shall be my people, and I will be their God. 21But as for them whose heart walketh after the heart of their detestable things and their abominations, I will bring their way upon their own heads, saith the Lord Jehovah. 22Then did the cherubim lift up their wings, and the wheels were beside them; and the glory of the God of Israel was over them above. 23And the glory of Jehovah went up from the midst of the city, and stood upon the mountain which is on the east side of the city. 24And the Spirit lifted me up, and brought me in the vision by the Spirit of God into Chaldea, to them of the captivity. So the vision that I had seen went up from me. 25Then I spake unto them of the captivity all the things that Jehovah had showed me.

 

Ezekiel 12

12 1The word of Jehovah also came unto me, saying, 2Son of man, thou dwellest in the midst of the rebellious house, that have eyes to see, and see not, that have ears to hear, and hear not; for they are a rebellious house. 3Therefore, thou son of man, prepare thee stuff for removing, and remove by day in their sight; and thou shalt remove from thy place to another place in their sight: it may be they will consider, though they are a rebellious house. 4And thou shalt bring forth thy stuff by day in their sight, as stuff for removing; and thou shalt go forth thyself at even in their sight, as when men go forth into exile. 5Dig thou through the wall in their sight, and carry out thereby. 6In their sight shalt thou bear it upon thy shoulder, and carry it forth in the dark; thou shalt cover thy face, that thou see not the land: for I have set thee for a sign unto the house of Israel. 7And I did so as I was commanded: I brought forth my stuff by day, as stuff for removing, and in the even I digged through the wall with my hand; I brought it forth in the dark, and bare it upon my shoulder in their sight. 8And in the morning came the word of Jehovah unto me, saying, 9Son of man, hath not the house of Israel, the rebellious house, said unto thee, What doest thou? 10Say thou unto them, Thus saith the Lord Jehovah: This burden concerneth the prince in Jerusalem, and all the house of Israel among whom they are. 11Say, I am your sign: like as I have done, so shall it be done unto them; they shall go into exile, into captivity. 12And the prince that is among them shall bear upon his shoulder in the dark, and shall go forth: they shall dig through the wall to carry out thereby: he shall cover his face, because he shall not see the land with his eyes. 13My net also will I spread upon him, and he shall be taken in my snare; and I will bring him to Babylon to the land of the Chaldeans; yet shall he not see it, though he shall die there. 14And I will scatter toward every wind all that are round about him to help him, and all his bands; and I will draw out the sword after them. 15And they shall know that I am Jehovah, when I shall disperse them among the nations, and scatter them through the countries. 16But I will leave a few men of them from the sword, from the famine, and from the pestilence; that they may declare all their abominations among the nations whither they come; and they shall know that I am Jehovah. 17Moreover the word of Jehovah came to me, saying, 18Son of man, eat thy bread with quaking, and drink thy water with trembling and with fearfulness; 19and say unto the people of the land, Thus saith the Lord Jehovah concerning the inhabitants of Jerusalem, and the land of Israel: They shall eat their bread with fearfulness, and drink their water in dismay, that her land may be desolate, and despoiled of all that is therein, because of the violence of all them that dwell therein. 20And the cities that are inhabited shall be laid waste, and the land shall be a desolation; and ye shall know that I am Jehovah. 21And the word of Jehovah came unto me, saying, 22Son of man, what is this proverb that ye have in the land of Israel, saying, The days are prolonged, and every vision faileth? 23Tell them therefore, Thus saith the Lord Jehovah: I will make this proverb to cease, and they shall no more use it as a proverb in Israel; but say unto them, The days are at hand, and the fulfilment of every vision. 24For there shall be no more any false vision nor flattering divination within the house of Israel. 25For I am Jehovah; I will speak, and the word that I shall speak shall be performed; it shall be no more deferred: for in your days, O rebellious house, will I speak the word, and will perform it, saith the Lord Jehovah. 26Again the word of Jehovah came to me, saying, 27Son of man, behold, they of the house of Israel say, The vision that he seeth is for many day to come, and he prophesieth of times that are far off. 28Therefore say unto them, Thus saith the Lord Jehovah: There shall none of my words be deferred any more, but the word which I shall speak shall be performed, saith the Lord Jehovah.

 

Ezekiel 13

13 1And the word of Jehovah came unto me, saying, 2Son of man, prophesy against the prophets of Israel that prophesy, and say thou unto them that prophesy out of their own heart, Hear ye the word of Jehovah: 3Thus saith the Lord Jehovah, Woe unto the foolish prophets, that follow their own spirit, and have seen nothing! 4O Israel, thy prophets have been like foxes in the waste places. 5Ye have not gone up into the gaps, neither built up the wall for the house of Israel, to stand in the battle in the day of Jehovah. 6They have seen falsehood and lying divination, that say, Jehovah saith; but Jehovah hath not sent them: and they have made men to hope that the word would be confirmed. 7Have ye not seen a false vision, and have ye not spoken a lying divination, in that ye say, Jehovah saith; albeit I have not spoken? 8Therefore thus saith the Lord Jehovah: Because ye have spoken falsehood, and seen lies, therefore, behold, I am against you, saith the Lord Jehovah. 9And my hand shall be against the prophets that see false visions, and that divine lies: they shall not be in the council of my people, neither shall they be written in the writing of the house of Israel, neither shall they enter into the land of Israel; and ye shall know that I am the Lord Jehovah. 10Because, even because they have seduced my people, saying, Peace; and there is no peace; and when one buildeth up a wall, behold, they daub it with untempered mortar: 11say unto them that daub it with untempered mortar, that it shall fall: there shall be an overflowing shower; and ye, O great hailstones, shall fall; and a stormy wind shall rend it. 12Lo, when the wall is fallen, shall it not be said unto you, Where is the daubing wherewith ye have daubed it? 13Therefore thus saith the Lord Jehovah: I will even rend it with a stormy wind in my wrath; and there shall be an overflowing shower in mine anger, and great hailstones in wrath to consume it. 14So will I break down the wall that ye have daubed with untempered mortar, and bring it down to the ground, so that the foundation thereof shall be uncovered; and it shall fall, and ye shall be consumed in the midst thereof: and ye shall know that I am Jehovah. 15Thus will I accomplish my wrath upon the wall, and upon them that have daubed it with untempered mortar; and I will say unto you, The wall is no more, neither they that daubed it; 16to wit, the prophets of Israel that prophesy concerning Jerusalem, and that see visions of peace for her, and there is no peace, saith the Lord Jehovah. 17And thou, son of man, set thy face against the daughters of thy people, that prophesy out of their own heart; and prophesy thou against them, 18and say, Thus saith the Lord Jehovah: Woe to the women that sew pillows upon all elbows, and make kerchiefs for the head of persons of every stature to hunt souls! Will ye hunt the souls of my people, and save souls alive for yourselves? 19And ye have profaned me among my people for handfuls of barley and for pieces of bread, to slay the souls that should not die, and to save the souls alive that should not live, by your lying to my people that hearken unto lies. 20Wherefore thus saith the Lord Jehovah: Behold, I am against your pillows, wherewith ye there hunt the souls to make them fly, and I will tear them from your arms; and I will let the souls go, even the souls that ye hunt to make them fly. 21Your kerchiefs also will I tear, and deliver my people out of your hand, and they shall be no more in your hand to be hunted; and ye shall know that I am Jehovah. 22Because with lies ye have grieved the heart of the righteous, whom I have not made sad; and strengthened the hands of the wicked, that he should not return from his wicked way, and be saved alive: 23Therefore ye shall no more see false visions, nor divine divinations: and I will deliver my people out of your hand; and ye shall know that I am Jehovah.

 

Ezekiel 14

14 1Then came certain of the elders of Israel unto me, and sat before me. 2And the word of Jehovah came unto me, saying, 3Son of man, these men have taken their idols into their heart, and put the stumblingblock of their iniquity before their face: should I be inquired of at all by them? 4Therefore speak unto them, and say unto them, Thus saith the Lord Jehovah: Every man of the house of Israel that taketh his idols into his heart, and putteth the stumblingblock of his iniquity before his face, and cometh to the prophet; I Jehovah will answer him therein according to the multitude of his idols; 5that I may take the house of Israel in their own heart, because they are all estranged from me through their idols. 6Therefore say unto the house of Israel, Thus saith the Lord Jehovah: Return ye, and turn yourselves from your idols; and turn away your faces from all your abominations. 7For every one of the house of Israel, or of the strangers that sojourn in Israel, that separateth himself from me, and taketh his idols into his heart, and putteth the stumblingblock of his iniquity before his face, and cometh to the prophet to inquire for himself of me; I Jehovah will answer him by myself: 8and I will set my face against that man, and will make him an astonishment, for a sign and a proverb, and I will cut him off from the midst of my people; and ye shall know that I am Jehovah. 9And if the prophet be deceived and speak a word, I, Jehovah, have deceived that prophet, and I will stretch out my hand upon him, and will destroy him from the midst of my people Israel. 10And they shall bear their iniquity: the iniquity of the prophet shall be even as the iniquity of him that seeketh unto him; 11that the house of Israel may go no more astray from me, neither defile themselves any more with all their transgressions; but that they may be my people, and I may be their God, saith the Lord Jehovah. 12And the word of Jehovah came unto me, saying, 13Son of man, when a land sinneth against me by committing a trespass, and I stretch out my hand upon it, and break the staff of the bread thereof, and send famine upon it, and cut off from it man and beast; 14though these three men, Noah, Daniel, and Job, were in it, they should deliver but their own souls by their righteousness, saith the Lord Jehovah. 15If I cause evil beasts to pass through the land, and they ravage it, and it be made desolate, so that no man may pass through because of the beasts; 16though these three men were in it, as I live, saith the Lord Jehovah, they should deliver neither sons nor daughters; they only should be delivered, but the land should be desolate. 17Or if I bring a sword upon that land, and say, Sword, go through the land; so that I cut off from it man and beast; 18though these three men were in it, as I live, saith the Lord Jehovah, they should deliver neither sons nor daughters, but they only should be delivered themselves. 19Or if I send a pestilence into that land, and pour out my wrath upon it in blood, to cut off from it man and beast; 20though Noah, Daniel, and Job, were in it, as I live, saith the Lord Jehovah, they should deliver neither son nor daughter; they should but deliver their own souls by their righteousness. 21For thus saith the Lord Jehovah: How much more when I send my four sore judgments upon Jerusalem, the sword, and the famine, and the evil beasts, and the pestilence, to cut off from it man and beast! 22Yet, behold, therein shall be left a remnant that shall be carried forth, both sons and daughters: behold, they shall come forth unto you, and ye shall see their way and their doings; and ye shall be comforted concerning the evil that I have brought upon Jerusalem, even concerning all that I have brought upon it. 23And they shall comfort you, when ye see their way and their doings; and ye shall know that I have not done without cause all that I have done in it, saith the Lord Jehovah.

 

Ezekiel 15

15 1And the word of Jehovah came unto me, saying, 2Son of man, what is the vine-tree more than any tree, the vine-branch which is among the trees of the forest? 3Shall wood be taken thereof to make any work? or will men take a pin of it to hang any vessel thereon? 4Behold, it is cast into the fire for fuel; the fire hath devoured both the ends of it, and the midst of it is burned: is it profitable for any work? 5Behold, when it was whole, it was meet for no work: how much less, when the fire hath devoured it, and it is burned, shall it yet be meet for any work! 6Therefore thus saith the Lord Jehovah: As the vine-tree among the trees of the forest, which I have given to the fire for fuel, so will I give the inhabitants of Jerusalem. 7And I will set my face against them; they shall go forth from the fire, but the fire shall devour them; and ye shall know that I am Jehovah, when I set my face against them. 8And I will make the land desolate, because they have committed a trespass, saith the Lord Jehovah.

 

Ezekiel 16

16 1Again the word of Jehovah came unto me, saying, 2Son of man, cause Jerusalem to know her abominations; 3and say, Thus saith the Lord Jehovah unto Jerusalem: Thy birth and thy nativity is of the land of the Canaanite; the Amorite was thy father, and thy mother was a Hittite. 4And as for thy nativity, in the day thou wast born thy navel was not cut, neither wast thou washed in water to cleanse thee; thou wast not salted at all, nor swaddled at all. 5No eye pitied thee, to do any of these things unto thee, to have compassion upon thee; but thou wast cast out in the open field, for that thy person was abhorred, in the day that thou wast born. 6And when I passed by thee, and saw thee weltering in thy blood, I said unto thee, Though thou art in thy blood, live; yea, I said unto thee, Though thou art in thy blood, live. 7I caused thee to multiply as that which groweth in the field, and thou didst increase and wax great, and thou attainedst to excellent ornament; thy breasts were fashioned, and thy hair was grown; yet thou wast naked and bare. 8Now when I passed by thee, and looked upon thee, behold, thy time was the time of love; and I spread my skirt over thee, and covered thy nakedness: yea, I sware unto thee, and entered into a covenant with thee, saith the Lord Jehovah, and thou becamest mine. 9Then washed I thee with water; yea, I thoroughly washed away thy blood from thee, and I anointed thee with oil. 10I clothed thee also with broidered work, and shod thee with sealskin, and I girded thee about with fine linen, and covered thee with silk. 11And I decked thee with ornaments, and I put bracelets upon thy hands, and a chain on thy neck. 12And I put a ring upon thy nose, and ear-rings in thine ears, and a beautiful crown upon thy head. 13Thus wast thou decked with gold and silver; and thy raiment was of fine linen, and silk, and broidered work; thou didst eat fine flour, and honey, and oil; and thou wast exceeding beautiful, and thou didst prosper unto royal estate. 14And thy renown went forth among the nations for thy beauty; for it was perfect, through my majesty which I had put upon thee, saith the Lord Jehovah. 15But thou didst trust in thy beauty, and playedst the harlot because of thy renown, and pouredst out thy whoredoms on every one that passed by; his it was. 16And thou didst take of thy garments, and madest for thee high places decked with divers colors, and playedst the harlot upon them: the like things shall not come, neither shall it be so. 17Thou didst also take thy fair jewels of my gold and of my silver, which I had given thee, and madest for thee images of men, and didst play the harlot with them; 18and thou tookest thy broidered garments, and coveredst them, and didst set mine oil and mine incense before them. 19My bread also which I gave thee, fine flour, and oil, and honey, wherewith I fed thee, thou didst even set it before them for a sweet savor; and thus it was, saith the Lord Jehovah. 20Moreover thou hast taken thy sons and thy daughters, whom thou hast borne unto me, and these hast thou sacrificed unto them to be devoured. Were thy whoredoms a small matter, 21that thou hast slain my children, and delivered them up, in causing them to pass through the fire unto them? 22And in all thine abominations and thy whoredoms thou hast not remembered the days of thy youth, when thou wast naked and bare, and wast weltering in thy blood. 23And it is come to pass after all thy wickedness, (woe, woe unto thee! saith the Lord Jehovah,) 24that thou hast built unto thee a vaulted place, and hast made thee a lofty place in every street. 25Thou hast built thy lofty place at the head of every way, and hast made thy beauty an abomination, and hast opened thy feet to every one that passed by, and multiplied thy whoredom. 26Thou hast also committed fornication with the Egyptians, thy neighbors, great of flesh; and hast multiplied thy whoredom, to provoke me to anger. 27Behold therefore, I have stretched out my hand over thee, and have diminished thine ordinary food, and delivered thee unto the will of them that hate thee, the daughters of the Philistines, that are ashamed of thy lewd way. 28Thou hast played the harlot also with the Assyrians, because thou wast insatiable; yea, thou hast played the harlot with them, and yet thou wast not satisfied. 29Thou hast moreover multiplied thy whoredom unto the land of traffic, unto Chaldea; and yet thou wast not satisfied herewith. 30How weak is thy heart, saith the Lord Jehovah, seeing thou doest all these things, the work of an impudent harlot; 31in that thou buildest thy vaulted place at the head of every way, and makest thy lofty place in every street, and hast not been as a harlot, in that thou scornest hire. 32A wife that committeth adultery! that taketh strangers instead of her husband! 33They give gifts to all harlots; but thou givest thy gifts to all thy lovers, and bribest them, that they may come unto thee on every side for thy whoredoms. 34And thou art different from other women in thy whoredoms, in that none followeth thee to play the harlot; and whereas thou givest hire, and no hire is given unto thee, therefore thou art different. 35Wherefore, O harlot, hear the word of Jehovah: 36Thus saith the Lord Jehovah, Because thy filthiness was poured out, and thy nakedness uncovered through thy whoredoms with thy lovers; and because of all the idols of thy abominations, and for the blood of thy children, that thou didst give unto them; 37therefore behold, I will gather all thy lovers, with whom thou hast taken pleasure, and all them that thou hast loved, with all them that thou hast hated; I will even gather them against thee on every side, and will uncover thy nakedness unto them, that they may see all thy nakedness. 38And I will judge thee, as women that break wedlock and shed blood are judged; and I will bring upon thee the blood of wrath and jealousy. 39I will also give thee into their hand, and they shall throw down thy vaulted place, and break down thy lofty places; and they shall strip thee of thy clothes, and take thy fair jewels; and they shall leave thee naked and bare. 40They shall also bring up a company against thee, and they shall stone thee with stones, and thrust thee through with their swords. 41And they shall burn thy houses with fire, and execute judgments upon thee in the sight of many women; and I will cause thee to cease from playing the harlot, and thou shalt also give no hire any more. 42So will I cause my wrath toward thee to rest, and my jealousy shall depart from thee, and I will be quiet, and will be no more angry. 43Because thou hast not remembered the days of thy youth, but hast raged against me in all these things; therefore, behold, I also will bring thy way upon thy head, saith the Lord Jehovah: and thou shalt not commit this lewdness with all thine abominations. 44Behold, every one that useth proverbs shall use this proverb against thee, saying, As is the mother, so is her daughter. 45Thou art the daughter of thy mother, that loatheth her husband and her children; and thou art the sister of thy sisters, who loathed their husbands and their children: your mother was a Hittite, and your father an Amorite. 46And thine elder sister is Samaria, that dwelleth at thy left hand, she and her daughters; and thy younger sister, that dwelleth at thy right hand, is Sodom and her daughters. 47Yet hast thou not walked in their ways, nor done after their abominations; but, as if that were a very little thing, thou wast more corrupt than they in all thy ways. 48As I live, saith the Lord Jehovah, Sodom thy sister hath not done, she nor her daughters, as thou hast done, thou and thy daughters. 49Behold, this was the iniquity of thy sister Sodom: pride, fulness of bread, and prosperous ease was in her and in her daughters; neither did she strengthen the hand of the poor and needy. 50And they were haughty, and committed abomination before me: therefore I took them away as I saw good. 51Neither hath Samaria committed half of thy sins; but thou hast multiplied thine abominations more than they, and hast justified thy sisters by all thine abominations which thou hast done. 52Thou also, bear thou thine own shame, in that thou hast given judgment for thy sisters; through thy sins that thou hast committed more abominable than they, they are more righteous that thou: yea, be thou also confounded, and bear thy shame, in that thou hast justified thy sisters. 53And I will turn again their captivity, the captivity of Sodom and her daughters, and the captivity of Samaria and her daughters, and the captivity of thy captives in the midst of them; 54that thou mayest bear thine own shame, and mayest be ashamed because of all that thou hast done, in that thou art a comfort unto them. 55And thy sisters, Sodom and her daughters, shall return to their former estate; and Samaria and her daughters shall return to their former estate; and thou and thy daughters shall return to your former estate. 56For thy sister Sodom was not mentioned by thy mouth in the day of thy pride, 57before thy wickedness was uncovered, as at the time of the reproach of the daughters of Syria, and of all that are round about her, the daughters of the Philistines, that do despite unto thee round about. 58Thou hast borne thy lewdness and thine abominations, saith Jehovah. 59For thus saith the Lord Jehovah: I will also deal with thee as thou hast done, who hast despised the oath in breaking the covenant. 60Nevertheless I will remember my covenant with thee in the days of thy youth, and I will establish unto thee an everlasting covenant. 61Then shalt thou remember thy ways, and be ashamed, when thou shalt receive thy sisters, thine elder sisters and thy younger; and I will give them unto thee for daughters, but not by thy covenant. 62And I will establish my covenant with thee; and thou shalt know that I am Jehovah; 63that thou mayest remember, and be confounded, and never open thy mouth any more, because of thy shame, when I have forgiven thee all that thou hast done, saith the Lord Jehovah.

 

Ezekiel 17

17 1And the word of Jehovah came unto me, saying, 2Son of man, put forth a riddle, and speak a parable unto the house of Israel; 3and say, Thus saith the Lord Jehovah: A great eagle with great wings and long pinions, full of feathers, which had divers colors, came unto Lebanon, and took the top of the cedar: 4he cropped off the topmost of the young twigs thereof, and carried it unto a land of traffic; he set it in a city of merchants. 5He took also of the seed of the land, and planted it in a fruitful soil; he placed it beside many waters; he set it as a willow-tree. 6And it grew, and became a spreading vine of low stature, whose branches turned toward him, and the roots thereof were under him: so it became a vine, and brought forth branches, and shot forth sprigs. 7There was also another great eagle with great wings and many feathers: and, behold, this vine did bend its roots toward him, and shot forth its branches toward him, from the beds of its plantation, that he might water it. 8It was planted in a good soil by many waters, that it might bring forth branches, and that it might bear fruit, that it might be a goodly vine. 9Say thou, Thus saith the Lord Jehovah: Shall it prosper? shall he not pull up the roots thereof, and cut off the fruit thereof, that it may wither; that all its fresh springing leaves may wither? and not by a strong arm or much people can it be raised from the roots thereof. 10Yea, behold, being planted, shall it prosper? shall it not utterly wither, when the east wind toucheth it? it shall wither in the beds where it grew. 11Moreover the word of Jehovah came unto me, saying, 12Say now to the rebellious house, Know ye not what these things mean? tell them, Behold, the king of Babylon came to Jerusalem, and took the king thereof, and the princes thereof, and brought them to him to Babylon: 13and he took of the seed royal, and made a covenant with him; he also brought him under an oath, and took away the mighty of the land; 14that the kingdom might be base, that it might not lift itself up, but that by keeping his covenant it might stand. 15But he rebelled against him in sending his ambassadors into Egypt, that they might give him horses and much people. Shall he prosper? shall he escape that doeth such things? shall he break the covenant, and yet escape? 16As I live, saith the Lord Jehovah, surely in the place where the king dwelleth that made him king, whose oath he despised, and whose covenant he brake, even with him in the midst of Babylon he shall die. 17Neither shall Pharaoh with his mighty army and great company help him in the war, when they cast up mounds and build forts, to cut off many persons. 18For he hath despised the oath by breaking the covenant; and behold, he had given his hand, and yet hath done all these things; he shall not escape. 19Therefore thus saith the Lord Jehovah: As I live, surely mine oath that he hath despised, and my covenant that he hath broken, I will even bring it upon his own head. 20And I will spread my net upon him, and he shall be taken in my snare, and I will bring him to Babylon, and will enter into judgment with him there for his trespass that he hath trespassed against me. 21And all his fugitives in all his bands shall fall by the sword, and they that remain shall be scattered toward every wind: and ye shall know that I, Jehovah, have spoken it. 22Thus saith the Lord Jehovah: I will also take of the lofty top of the cedar, and will set it; I will crop off from the topmost of its young twigs a tender one, and I will plant it upon a high and lofty mountain: 23in the mountain of the height of Israel will I plant it; and it shall bring forth boughs, and bear fruit, and be a goodly cedar: and under it shall dwell all birds of every wing; in the shade of the branches thereof shall they dwell. 24And all the trees of the field shall know that I, Jehovah, have brought down the high tree, have exalted the low tree, have dried up the green tree, and have made the dry tree to flourish; I, Jehovah, have spoken and have done it.

 

Ezekiel 18

18 1The word of Jehovah came unto me again, saying, 2What mean ye, that ye use this proverb concerning the land of Israel, saying, The fathers have eaten sour grapes, and the children's teeth are set on edge? 3As I live, saith the Lord Jehovah, ye shall not have occasion any more to use this proverb in Israel. 4Behold, all souls are mine; as the soul of the father, so also the soul of the son is mine: the soul that sinneth, it shall die. 5But if a man be just, and do that which is lawful and right, 6and hath not eaten upon the mountains, neither hath lifted up his eyes to the idols of the house of Israel, neither hath defiled his neighbor's wife, neither hath come near to a woman in her impurity, 7and hath not wronged any, but hath restored to the debtor his pledge, hath taken nought by robbery, hath given his bread to the hungry, and hath covered the naked with a garment; 8he that hath not given forth upon interest, neither hath taken any increase, that hath withdrawn his hand from iniquity, hath executed true justice between man and man, 9hath walked in my statutes, and hath kept mine ordinances, to deal truly; he is just, he shall surely live, saith the Lord Jehovah. 10If he beget a son that is a robber, a shedder of blood, and that doeth any one of these things, 11and that doeth not any of those duties, but even hath eaten upon the mountains, and defiled his neighbor's wife, 12hath wronged the poor and needy, hath taken by robbery, hath not restored the pledge, and hath lifted up his eyes to the idols, hath committed abomination, 13hath given forth upon interest, and hath taken increase; shall he then live? he shall not live: he hath done all these abominations; he shall surely die; his blood shall be upon him. 14Now, lo, if he beget a son, that seeth all his father's sins, which he hath done, and feareth, and doeth not such like; 15that hath not eaten upon the mountains, neither hath lifted up his eyes to the idols of the house of Israel, hath not defiled his neighbor's wife, 16neither hath wronged any, hath not taken aught to pledge, neither hath taken by robbery, but hath given his bread to the hungry, and hath covered the naked with a garment; 17that hath withdrawn his hand from the poor, that hath not received interest nor increase, hath executed mine ordinances, hath walked in my statutes; he shall not die for the iniquity of his father, he shall surely live. 18As for his father, because he cruelly oppressed, robbed his brother, and did that which is not good among his people, behold, he shall die in his iniquity. 19Yet say ye, Wherefore doth not the son bear the iniquity of the father? when the son hath done that which is lawful and right, and hath kept all my statutes, and hath done them, he shall surely live. 20The soul that sinneth, it shall die: the son shall not bear the iniquity of the father, neither shall the father bear the iniquity of the son; the righteousness of the righteous shall be upon him, and the wickedness of the wicked shall be upon him. 21But if the wicked turn from all his sins that he hath committed, and keep all my statutes, and do that which is lawful and right, he shall surely live, he shall not die. 22None of his transgressions that he hath committed shall be remembered against him: in his righteousness that he hath done he shall live. 23Have I any pleasure in the death of the wicked? saith the Lord Jehovah; and not rather that he should return from his way, and live? 24But when the righteous turneth away from his righteousness, and committeth iniquity, and doeth according to all the abominations that the wicked man doeth, shall he live? None of his righteous deeds that he hath done shall be remembered: in his trespass that he hath trespassed, and in his sin that he hath sinned, in them shall he die. 25Yet ye say, The way of the Lord is not equal. Hear now, O house of Israel: Is not my way equal? are not your ways unequal? 26When the righteous man turneth away from his righteousness, and committeth iniquity, and dieth therein; in his iniquity that he hath done shall he die. 27Again, when the wicked man turneth away from his wickedness that he hath committed, and doeth that which is lawful and right, he shall save his soul alive. 28Because he considereth, and turneth away from all his transgressions that he hath committed, he shall surely live, he shall not die. 29Yet saith the house of Israel, The way of the Lord is not equal. O house of Israel, are not my ways equal? are not your ways unequal? 30Therefore I will judge you, O house of Israel, every one according to his ways, saith the Lord Jehovah. Return ye, and turn yourselves from all your transgressions; so iniquity shall not be your ruin. 31Cast away from you all your transgressions, wherein ye have transgressed; and make you a new heart and a new spirit: for why will ye die, O house of Israel? 32For I have no pleasure in the death of him that dieth, saith the Lord Jehovah: wherefore turn yourselves, and live.

 

Ezekiel 19

19 1Moreover, take thou up a lamentation for the princes of Israel, 2and say, What was thy mother? A lioness: she couched among lions, in the midst of the young lions she nourished her whelps. 3And she brought up one of her whelps: he became a young lion, and he learned to catch the prey; he devoured men. 4The nations also heard of him; he was taken in their pit; and they brought him with hooks unto the land of Egypt. 5Now when she saw that she had waited, and her hope was lost, then she took another of her whelps, and made him a young lion. 6And he went up and down among the lions; he became a young lion, and he learned to catch the prey; he devoured men. 7And he knew their palaces, and laid waste their cities; and the land was desolate, and the fulness thereof, because of the noise of his roaring. 8Then the nations set against him on every side from the provinces; and they spread their net over him; he was taken in their pit. 9And they put him in a cage with hooks, and brought him to the king of Babylon; they brought him into strongholds, that his voice should no more be heard upon the mountains of Israel. 10Thy mother was like a vine, in thy blood, planted by the waters: it was fruitful and full of branches by reason of many waters. 11And it had strong rods for the sceptres of them that bare rule, and their stature was exalted among the thick boughs, and they were seen in their height with the multitude of their branches. 12But it was plucked up in fury, it was cast down to the ground, and the east wind dried up its fruit: its strong rods were broken off and withered; the fire consumed them. 13And now it is planted in the wilderness, in a dry and thirsty land. 14And fire is gone out of the rods of its branches, it hath devoured its fruit, so that there is in it no strong rod to be a sceptre to rule. This is a lamentation, and shall be for a lamentation.

 

Ezekiel 20

20 1And it came to pass in the seventh year, in the fifth month, the tenth day of the month, that certain of the elders of Israel came to inquire of Jehovah, and sat before me. 2And the word of Jehovah came unto me, saying, 3Son of man, speak unto the elders of Israel, and say unto them, Thus saith the Lord Jehovah: Is it to inquire of me that ye are come? As I live, saith the Lord Jehovah, I will not be inquired of by you. 4Wilt thou judge them, son of man, wilt thou judge them? Cause them to know the abominations of their fathers; 5and say unto them, Thus saith the Lord Jehovah: In the day when I chose Israel, and sware unto the seed of the house of Jacob, and made myself known unto them in the land of Egypt, when I sware unto them, saying, I am Jehovah your God; 6in that day I sware unto them, to bring them forth out of the land of Egypt into a land that I had searched out for them, flowing with milk and honey, which is the glory of all lands. 7And I said unto them, Cast ye away every man the abominations of his eyes, and defile not yourselves with the idols of Egypt; I am Jehovah your God. 8But they rebelled against me, and would not hearken unto me; they did not every man cast away the abominations of their eyes, neither did they forsake the idols of Egypt. Then I said I would pour out my wrath upon them, to accomplish my anger against them in the midst of the land of Egypt. 9But I wrought for my name's sake, that it should not be profaned in the sight of the nations, among which they were, in whose sight I made myself known unto them, in bringing them forth out of the land of Egypt. 10So I caused them to go forth out of the land of Egypt, and brought them into the wilderness. 11And I gave them my statutes, and showed them mine ordinances, which if a man do, he shall live in them. 12Moreover also I gave them my sabbaths, to be a sign between me and them, that they might know that I am Jehovah that sanctifieth them. 13But the house of Israel rebelled against me in the wilderness: they walked not in my statutes, and they rejected mine ordinances, which if a man keep, he shall live in them; and my sabbaths they greatly profaned. Then I said I would pour out my wrath upon them in the wilderness, to consume them. 14But I wrought for my name's sake, that it should not be profaned in the sight of the nations, in whose sight I brought them out. 15Moreover also I sware unto them in the wilderness, that I would not bring them into the land which I had given them, flowing with milk and honey, which is the glory of all lands; 16because they rejected mine ordinances, and walked not in my statutes, and profaned my sabbaths: for their heart went after their idols. 17Nevertheless mine eye spared them, and I destroyed them not, neither did I make a full end of them in the wilderness. 18And I said unto their children in the wilderness, Walk ye not in the statutes of your fathers, neither observe their ordinances, nor defile yourselves with their idols. 19I am Jehovah your God: walk in my statutes, and keep mine ordinances, and do them; 20and hallow my sabbaths; and they shall be a sign between me and you, that ye may know that I am Jehovah your God. 21But the children rebelled against me; they walked not in my statutes, neither kept mine ordinances to do them, which if a man do, he shall live in them; they profaned my sabbaths. Then I said I would pour out my wrath upon them, to accomplish my anger against them in the wilderness. 22Nevertheless I withdrew my hand, and wrought for my name's sake, that it should not be profaned in the sight of the nations, in whose sight I brought them forth. 23Moreover I sware unto them in the wilderness, that I would scatter them among the nations, and disperse them through the countries; 24because they had not executed mine ordinances, but had rejected my statutes, and had profaned my sabbaths, and their eyes were after their fathers' idols. 25Moreover also I gave them statutes that were not good, and ordinances wherein they should not live; 26and I polluted them in their own gifts, in that they caused to pass through the fire all that openeth the womb, that I might make them desolate, to the end that they might know that I am Jehovah. 27Therefore, son of man, speak unto the house of Israel, and say unto them, Thus saith the Lord Jehovah: In this moreover have your fathers blasphemed me, in that they have committed a trespass against me. 28For when I had brought them into the land, which I sware to give unto them, then they saw every high hill, and every thick tree, and they offered there their sacrifices, and there they presented the provocation of their offering; there also they made their sweet savor, and they poured out there their drink-offerings. 29Then I said unto them, What meaneth the high place whereunto ye go? So the name thereof is called Bamah unto this day. 30Wherefore say unto the house of Israel, Thus saith the Lord Jehovah: Do ye pollute yourselves after the manner of your fathers? and play ye the harlot after their abominations? 31and when ye offer your gifts, when ye make your sons to pass through the fire, do ye pollute yourselves with all your idols unto this day? and shall I be inquired of by you, O house of Israel? As I live, saith the Lord Jehovah, I will not be inquired of by you; 32and that which cometh into your mind shall not be at all, in that ye say, We will be as the nations, as the families of the countries, to serve wood and stone. 33As I live, saith the Lord Jehovah, surely with a mighty hand, and with an outstretched arm, and with wrath poured out, will I be king over you: 34and I will bring you out from the peoples, and will gather you out of the countries wherein ye are scattered, with a mighty hand, and with an outstretched arm, and with wrath poured out; 35and I will bring you into the wilderness of the peoples, and there will I enter into judgment with you face to face. 36Like as I entered into judgment with your fathers in the wilderness of the land of Egypt, so will I enter into judgment with you, saith the Lord Jehovah. 37And I will cause you to pass under the rod, and I will bring you into the bond of the covenant; 38and I will purge out from among you the rebels, and them that transgress against me; I will bring them forth out of the land where they sojourn, but they shall not enter into the land of Israel: and ye shall know that I am Jehovah. 39As for you, O house of Israel, thus saith the Lord Jehovah: Go ye, serve every one his idols, and hereafter also, if ye will not hearken unto me; but my holy name shall ye no more profane with your gifts, and with your idols. 40For in my holy mountain, in the mountain of the height of Israel, saith the Lord Jehovah, there shall all the house of Israel, all of them, serve me in the land: there will I accept them, and there will I require your offerings, and the first-fruits of your oblations, with all your holy things. 41As a sweet savor will I accept you, when I bring you out from the peoples, and gather you out of the countries wherein ye have been scattered; and I will be sanctified in you in the sight of the nations. 42And ye shall know that I am Jehovah, when I shall bring you into the land of Israel, into the country which I sware to give unto your fathers. 43And there shall ye remember your ways, and all your doings, wherein ye have polluted yourselves; and ye shall loathe yourselves in your own sight for all your evils that ye have committed. 44And ye shall know that I am Jehovah, when I have dealt with you for my name's sake, not according to your evil ways, nor according to your corrupt doings, O ye house of Israel, saith the Lord Jehovah. 45And the word of Jehovah came unto me, saying, 46Son of man, set thy face toward the south, and drop thy word toward the south, and prophesy against the forest of the field in the South; 47and say to the forest of the South, Hear the word of Jehovah: Thus saith the Lord Jehovah, Behold, I will kindle a fire in thee, and it shall devour every green tree in thee, and every dry tree: the flaming flame shall not be quenched, and all faces from the south to the north shall be burnt thereby. 48And all flesh shall see that I, Jehovah, have kindled it; it shall not be quenched. 49Then said I, Ah Lord Jehovah! they say of me, Is he not a speaker of parables?

 

Ezekiel 21


21 1And the word of Jehovah came unto me, saying, 2Son of man, set thy face toward Jerusalem, and drop thy word toward the sanctuaries, and prophesy against the land of Israel; 3and say to the land of Israel, Thus saith Jehovah: Behold, I am against thee, and will draw forth my sword out of its sheath, and will cut off from thee the righteous and the wicked. 4Seeing then that I will cut off from thee the righteous and the wicked, therefore shall my sword go forth out of its sheath against all flesh from the south to the north: 5and all flesh shall know that I, Jehovah, have drawn forth my sword out of its sheath; it shall not return any more. 6Sigh therefore, thou son of man; with the breaking of thy loins and with bitterness shalt thou sigh before their eyes. 7And it shall be, when they say unto thee, Wherefore sighest thou? that thou shalt say, Because of the tidings, for it cometh; and every heart shall melt, and all hands shall be feeble, and every spirit shall faint, and all knees shall be weak as water: behold, it cometh, and it shall be done, saith the Lord Jehovah. 8And the word of Jehovah came unto me, saying, 9Son of man, prophesy, and say, Thus saith Jehovah: Say, A sword, a sword, it is sharpened, and also furbished; 10it is sharpened that it may make a slaughter; it is furbished that it may be as lightning: shall we then make mirth? the rod of my son, it contemneth every tree. 11And it is given to be furbished, that it may be handled: the sword, it is sharpened, yea, it is furbished, to give it into the hand of the slayer. 12Cry and wail, son of man; for it is upon my people, it is upon all the princes of Israel: they are delivered over to the sword with my people; smite therefore upon thy thigh. 13For there is a trial; and what if even the rod that contemneth shall be no more? saith the Lord Jehovah. 14Thou therefore, son of man, prophesy, and smite thy hands together; and let the sword be doubled the third time, the sword of the deadly wounded: it is the sword of the great one that is deadly wounded, which entereth into their chambers. 15I have set the threatening sword against all their gates, that their heart may melt, and their stumblings be multiplied: ah! it is made as lightning, it is pointed for slaughter. 16Gather thee together, go to the right, set thyself in array, go to the left, whithersoever thy face is set. 17I will also smite my hands together, and I will cause my wrath to rest: I, Jehovah, have spoken it. 18The word of Jehovah came unto me again, saying, 19Also, thou son of man, appoint thee two ways, that the sword of the king of Babylon may come; they twain shall come forth out of one land: and mark out a place, mark it out at the head of the way to the city. 20Thou shalt appoint a way for the sword to come to Rabbah of the children of Ammon, and to Judah in Jerusalem the fortified. 21For the king of Babylon stood at the parting of the way, at the head of the two ways, to use divination: he shook the arrows to and fro, he consulted the teraphim, he looked in the liver. 22In his right hand was the divination for Jerusalem, to set battering rams, to open the mouth in the slaughter, to lift up the voice with shouting, to set battering rams against the gates, to cast up mounds, to build forts. 23And it shall be unto them as a false divination in their sight, who have sworn oaths unto them; but he bringeth iniquity to remembrance, that they may be taken. 24Therefore thus saith the Lord Jehovah: Because ye have made your iniquity to be remembered, in that your transgressions are uncovered, so that in all your doings your sins do appear; because that ye are come to remembrance, ye shall be taken with the hand. 25And thou, O deadly wounded wicked one, the prince of Israel, whose day is come, in the time of the iniquity of the end, 26thus saith the Lord Jehovah: Remove the mitre, and take off the crown; this shall be no more the same; exalt that which is low, and abase that which is high. 27I will overturn, overturn, overturn it: this also shall be no more, until he come whose right it is; and I will give it him. 28And thou, son of man, prophesy, and say, Thus saith the Lord Jehovah concerning the children of Ammon, and concerning their reproach; and say thou, A sword, a sword is drawn, for the slaughter it is furbished, to cause it to devour, that it may be as lightning; 29while they see for thee false visions, while they divine lies unto thee, to lay thee upon the necks of the wicked that are deadly wounded, whose day is come in the time of the iniquity of the end. 30Cause it to return into its sheath. In the place where thou wast created, in the land of thy birth, will I judge thee. 31And I will pour out mine indignation upon thee; I will blow upon thee with the fire of my wrath; and I will deliver thee into the hand of brutish men, skilful to destroy. 32Thou shalt be for fuel to the fire; thy blood shall be in the midst of the land; thou shalt be no more remembered: for I, Jehovah, have spoken it.

 

Ezekiel 22


22 1Moreover the word of Jehovah came unto me, saying, 2And thou, son of man, wilt thou judge, wilt thou judge the bloody city? then cause her to know all her abominations. 3And thou shalt say, Thus saith the Lord Jehovah: A city that sheddeth blood in the midst of her, that her time may come, and that maketh idols against herself to defile her! 4Thou art become guilty in thy blood that thou hast shed, and art defiled in thine idols which thou hast made; and thou hast caused thy days to draw near, and art come even unto thy years: therefore have I made thee a reproach unto the nations, and a mocking to all the countries. 5Those that are near, and those that are far from thee, shall mock thee, thou infamous one and full of tumult. 6Behold, the princes of Israel, every one according to his power, have been in thee to shed blood. 7In thee have they set light by father and mother; in the midst of thee have they dealt by oppression with the sojourner; in thee have they wronged the fatherless and the widow. 8Thou hast despised my holy things, and hast profaned my sabbaths. 9Slanderous men have been in thee to shed blood; and in thee they have eaten upon the mountains: in the midst of thee they have committed lewdness. 10In thee have they uncovered their fathers' nakedness; in thee have they humbled her that was unclean in her impurity. 11And one hath committed abomination with his neighbor's wife; and another hath lewdly defiled his daughter-in-law; and another in thee hath humbled his sister, his father's daughter. 12In thee have they taken bribes to shed blood; thou hast taken interest and increase, and thou hast greedily gained of thy neighbors by oppression, and hast forgotten me, saith the Lord Jehovah. 13Behold, therefore, I have smitten my hand at thy dishonest gain which thou hast made, and at thy blood which hath been in the midst of thee. 14Can thy heart endure, or can thy hands be strong, in the days that I shall deal with thee? I, Jehovah, have spoken it, and will do it. 15And I will scatter thee among the nations, and disperse thee through the countries; and I will consume thy filthiness out of thee. 16And thou shalt be profaned in thyself, in the sight of the nations; and thou shalt know that I am Jehovah. 17And the word of Jehovah came unto me, saying, 18Son of man, the house of Israel is become dross unto me: all of them are brass and tin and iron and lead, in the midst of the furnace; they are the dross of silver. 19Therefore thus saith the Lord Jehovah: Because ye are all become dross, therefore, behold, I will gather you into the midst of Jerusalem. 20As they gather silver and brass and iron and lead and tin into the midst of the furnace, to blow the fire upon it, to melt it; so will I gather you in mine anger and in my wrath, and I will lay you there, and melt you. 21Yea, I will gather you, and blow upon you with the fire of my wrath, and ye shall be melted in the midst thereof. 22As silver is melted in the midst of the furnace, so shall ye be melted in the midst thereof; and ye shall know that I, Jehovah, have poured out my wrath upon you. 23And the word of Jehovah came unto me, saying, 24Son of man, say unto her, Thou art a land that is not cleansed, nor rained upon in the day of indignation. 25There is a conspiracy of her prophets in the midst thereof, like a roaring lion ravening the prey: they have devoured souls; they take treasure and precious things; they have made her widows many in the midst thereof. 26Her priests have done violence to my law, and have profaned my holy things: they have made no distinction between the holy and the common, neither have they caused men to discern between the unclean and the clean, and have hid their eyes from my sabbaths, and I am profaned among them. 27Her princes in the midst thereof are like wolves ravening the prey, to shed blood, and to destroy souls, that they may get dishonest gain. 28And her prophets have daubed for them with untempered mortar, seeing false visions, and divining lies unto them, saying, Thus saith the Lord Jehovah, when Jehovah hath not spoken. 29The people of the land have used oppression, and exercised robbery; yea, they have vexed the poor and needy, and have oppressed the sojourner wrongfully. 30And I sought for a man among them, that should build up the wall, and stand in the gap before me for the land, that I should not destroy it; but I found none. 31Therefore have I poured out mine indignation upon them; I have consumed them with the fire of my wrath: their own way have I brought upon their heads, saith the Lord Jehovah.

 

Ezekiel 23


23 1The word of Jehovah came again unto me, saying, 2Son of man, there were two women, the daughters of one mother: 3and they played the harlot in Egypt; they played the harlot in their youth; there were their breasts pressed, and there was handled the bosom of their virginity. 4And the names of them were Oholah the elder, and Oholibah her sister: and they became mine, and they bare sons and daughters. And as for their names, Samaria is Oholah, and Jerusalem Oholibah. 5And Oholah played the harlot when she was mine; and she doted on her lovers, on the Assyrians her neighbors, 6who were clothed with blue, governors and rulers, all of them desirable young men, horsemen riding upon horses. 7And she bestowed her whoredoms upon them, the choicest men of Assyria all of them; and on whomsoever she doted, with all their idols she defiled herself. 8Neither hath she left her whoredoms since the days of Egypt; for in her youth they lay with her, and they handled the bosom of her virginity; and they poured out their whoredom upon her. 9Wherefore I delivered her into the hand of her lovers, into the hand of the Assyrians, upon whom she doted. 10These uncovered her nakedness; they took her sons and her daughters; and her they slew with the sword: and she became a byword among women; for they executed judgments upon her. 11And her sister Oholibah saw this, yet was she more corrupt in her doting than she, and in her whoredoms which were more than the whoredoms of her sister. 12She doted upon the Assyrians, governors and rulers, her neighbors, clothed most gorgeously, horsemen riding upon horses, all of them desirable young men. 13And I saw that she was defiled; they both took one way. 14And she increased her whoredoms; for she saw men portrayed upon the wall, the images of the Chaldeans portrayed with vermilion, 15girded with girdles upon their loins, with flowing turbans upon their heads, all of them princes to look upon, after the likeness of the Babylonians in Chaldea, the land of their nativity. 16And as soon as she saw them she doted upon them, and sent messengers unto them into Chaldea. 17And the Babylonians came to her into the bed of love, and they defiled her with their whoredom, and she was polluted with them, and her soul was alienated from them. 18So she uncovered her whoredoms, and uncovered her nakedness: then my soul was alienated from her, like as my soul was alienated from her sister. 19Yet she multiplied her whoredoms, remembering the days of her youth, wherein she had played the harlot in the land of Egypt. 20And she doted upon their paramours, whose flesh is as the flesh of asses, and whose issue is like the issue of horses. 21Thus thou calledst to remembrance the lewdness of thy youth, in the handling of thy bosom by the Egyptians for the breasts of thy youth. 22Therefore, O Oholibah, thus saith the Lord Jehovah: Behold, I will raise up thy lovers against thee, from whom thy soul is alienated, and I will bring them against thee on every side: 23the Babylonians and all the Chaldeans, Pekod and Shoa and Koa, and all the Assyrians with them; desirable young men, governors and rulers all of them, princes and men of renown, all of them riding upon horses. 24And they shall come against thee with weapons, chariots, and wagons, and with a company of peoples; they shall set themselves against thee with buckler and shield and helmet round about; and I will commit the judgment unto them, and they shall judge thee according to their judgments. 25And I will set my jealousy against thee, and they shall deal with thee in fury; they shall take away thy nose and thine ears; and thy residue shall fall by the sword: they shall take thy sons and thy daughters; and thy residue shall be devoured by the fire. 26They shall also strip thee of thy clothes, and take away thy fair jewels. 27Thus will I make thy lewdness to cease from thee, and thy whoredom brought from the land of Egypt; so that thou shalt not lift up thine eyes unto them, nor remember Egypt any more. 28For thus saith the Lord Jehovah: Behold, I will deliver thee into the hand of them whom thou hatest, into the hand of them from whom thy soul is alienated; 29and they shall deal with thee in hatred, and shall take away all thy labor, and shall leave thee naked and bare; and the nakedness of thy whoredoms shall be uncovered, both thy lewdness and thy whoredoms. 30These things shall be done unto thee, for that thou hast played the harlot after the nations, and because thou art polluted with their idols. 31Thou hast walked in the way of thy sister; therefore will I give her cup into thy hand. 32Thus saith the Lord Jehovah: Thou shalt drink of thy sister's cup, which is deep and large; thou shalt be laughed to scorn and had in derision; it containeth much. 33Thou shalt be filled with drunkenness and sorrow, with the cup of astonishment and desolation, with the cup of thy sister Samaria. 34Thou shalt even drink it and drain it out, and thou shalt gnaw the sherds thereof, and shalt tear thy breasts; for I have spoken it, saith the Lord Jehovah. 35Therefore thus saith the Lord Jehovah: Because thou hast forgotten me, and cast me behind thy back, therefore bear thou also thy lewdness and thy whoredoms. 36Jehovah said moreover unto me: Son of man, wilt thou judge Oholah and Oholibah? then declare unto them their abominations. 37For they have committed adultery, and blood is in their hands; and with their idols have they committed adultery; and they have also caused their sons, whom they bare unto me, to pass through the fire unto them to be devoured. 38Moreover this they have done unto me: they have defiled my sanctuary in the same day, and have profaned my sabbaths. 39For when they had slain their children to their idols, then they came the same day into my sanctuary to profane it; and, lo, thus have they done in the midst of my house. 40And furthermore ye have sent for men that come from far, unto whom a messenger was sent, and, lo, they came; for whom thou didst wash thyself, paint thine eyes, and deck thyself with ornaments, 41and sit upon a stately bed, with a table prepared before it, whereupon thou didst set mine incense and mine oil. 42And the voice of a multitude being at ease was with her: and with men of the common sort were brought drunkards from the wilderness; and they put bracelets upon the hands of them twain, and beautiful crowns upon their heads. 43Then said I of her that was old in adulteries, Now will they play the harlot with her, and she with them. 44And they went in unto her, as they go in unto a harlot: so went they in unto Oholah and unto Oholibah, the lewd women. 45And righteous men, they shall judge them with the judgment of adulteresses, and with the judgment of women that shed blood; because they are adulteresses, and blood is in their hands. 46For thus saith the Lord Jehovah: I will bring up a company against them, and will give them to be tossed to and fro and robbed. 47And the company shall stone them with stones, and despatch them with their swords; they shall slay their sons and their daughters, and burn up their houses with fire. 48Thus will I cause lewdness to cease out of the land, that all women may be taught not to do after your lewdness. 49And they shall recompense your lewdness upon you, and ye shall bear the sins of your idols; and ye shall know that I am the Lord Jehovah.

 

Ezekiel 24

24 1Again, in the ninth year, in the tenth month, in the tenth day of the month, the word of Jehovah came unto me, saying, 2Son of man, write thee the name of the day, even of this selfsame day: the king of Babylon drew close unto Jerusalem this selfsame day. 3And utter a parable unto the rebellious house, and say unto them, Thus saith the Lord Jehovah, Set on the caldron, set it on, and also pour water into it: 4gather the pieces thereof into it, even every good piece, the thigh, and the shoulder; fill it with the choice bones. 5Take the choice of the flock, and also a pile of wood for the bones under the caldron; make it boil well; yea, let the bones thereof be boiled in the midst of it. 6Wherefore thus saith the Lord Jehovah: Woe to the bloody city, to the caldron whose rust is therein, and whose rust is not gone out of it! take out of it piece after piece; No lot is fallen upon it. 7For her blood is in the midst of her; she set it upon the bare rock; she poured it not upon the ground, to cover it with dust. 8That it may cause wrath to come up to take vengeance, I have set her blood upon the bare rock, that it should not be covered. 9Therefore thus saith the Lord Jehovah: Woe to the bloody city! I also will make the pile great. 10Heap on the wood, make the fire hot, boil well the flesh, and make thick the broth, and let the bones be burned. 11Then set it empty upon the coals thereof, that it may be hot, and the brass thereof may burn, and that the filthiness of it may be molten in it, that the rust of it may be consumed. 12She hath wearied herself with toil; yet her great rust goeth not forth out of her; her rust goeth not forth by fire. 13In thy filthiness is lewdness: because I have cleansed thee and thou wast not cleansed, thou shalt not be cleansed from thy filthiness any more, till I have caused my wrath toward thee to rest. 14I, Jehovah, have spoken it: it shall come to pass, and I will do it: I will not go back, neither will I spare, neither will I repent; according to thy ways, and according to thy doings, shall they judge thee, saith the Lord Jehovah. 15Also the word of Jehovah came unto me, saying, 16Son of man, behold, I take away from thee the desire of thine eyes with a stroke: yet thou shalt neither mourn nor weep, neither shall thy tears run down. 17Sigh, but not aloud, make no mourning for the dead; bind thy headtire upon thee, and put thy shoes upon thy feet, and cover not thy lips, and eat not the bread of men. 18So I spake unto the people in the morning; and at even my wife died; and I did in the morning as I was commanded. 19And the people said unto me, Wilt thou not tell us what these things are to us, that thou doest so? 20Then I said unto them, The word of Jehovah came unto me, saying, 21Speak unto the house of Israel, Thus saith the Lord Jehovah: Behold, I will profane my sanctuary, the pride of your power, the desire of your eyes, and that which your soul pitieth; and your sons and your daughters whom ye have left behind shall fall by the sword. 22And ye shall do as I have done: ye shall not cover your lips, nor eat the bread of men. 23And your tires shall be upon your heads, and your shoes upon your feet: ye shall not mourn nor weep; but ye shall pine away in your iniquities, and moan one toward another. 24Thus shall Ezekiel be unto you a sign; according to all that he hath done shall ye do: when this cometh, then shall ye know that I am the Lord Jehovah. 25And thou, son of man, shall it not be in the day when I take from them their strength, the joy of their glory, the desire of their eyes, and that whereupon they set their heart, their sons and their daughters, 26that in that day he that escapeth shall come unto thee, to cause thee to hear it with thine ears? 27In that day shall thy mouth be opened to him that is escaped, and thou shalt speak, and be no more dumb: so shalt thou be a sign unto them; and they shall know that I am Jehovah.

 

Ezekiel 25

25 1And the word of Jehovah came unto me, saying, 2Son of man, set thy face toward the children of Ammon, and prophesy against them: 3and say unto the children of Ammon, Hear the word of the Lord Jehovah: Thus saith the Lord Jehovah, Because thou saidst, Aha, against my sanctuary, when it was profaned; and against the land of Israel, when it was made desolate; and against the house of Judah, when they went into captivity: 4therefore, behold, I will deliver thee to the children of the east for a possession, and they shall set their encampments in thee, and make their dwellings in thee; they shall eat thy fruit, and they shall drink thy milk. 5And I will make Rabbah a stable for camels, and the children of Ammon a couching-place for flocks: and ye shall know that I am Jehovah. 6For thus saith the Lord Jehovah: Because thou hast clapped thy hands, and stamped with the feet, and rejoiced with all the despite of thy soul against the land of Israel; 7therefore, behold, I have stretched out my hand upon thee, and will deliver thee for a spoil to the nations; and I will cut thee off from the peoples, and I will cause thee to perish out of the countries: I will destroy thee; and thou shalt know that I am Jehovah. 8Thus saith the Lord Jehovah: Because that Moab and Seir do say, Behold, the house of Judah is like unto all the nations; 9therefore, behold, I will open the side of Moab from the cities, from his cities which are on his frontiers, the glory of the country, Beth-jeshimoth, Baal-meon, and Kiriathaim, 10unto the children of the east, to go against the children of Ammon; and I will give them for a possession, that the children of Ammon may not be remembered among the nations. 11and I will execute judgments upon Moab; and they shall know that I am Jehovah. 12Thus saith the Lord Jehovah: Because that Edom hath dealt against the house of Judah by taking vengeance, and hath greatly offended, and revenged himself upon them; 13therefore thus saith the Lord Jehovah, I will stretch out my hand upon Edom, and will cut off man and beast from it; and I will make it desolate from Teman; even unto Dedan shall they fall by the sword. 14And I will lay my vengeance upon Edom by the hand of my people Israel; and they shall do in Edom according to mine anger and according to my wrath; and they shall know my vengeance, saith the Lord Jehovah. 15Thus saith the Lord Jehovah: Because the Philistines have dealt by revenge, and have taken vengeance with despite of soul to destroy with perpetual enmity; 16therefore thus saith the Lord Jehovah, Behold, I will stretch out my hand upon the Philistines, and I will cut off the Cherethites, and destroy the remnant of the sea coast. 17And I will execute great vengeance upon them with wrathful rebukes; and they shall know that I am Jehovah, when I shall lay my vengeance upon them.

 

Ezekiel 26

26 1And it came to pass in the eleventh year, in the first day of the month, that the word of Jehovah came unto me, saying, 2Son of man, because that Tyre hath said against Jerusalem, Aha, she is broken that was the gate of the peoples; she is turned unto me; I shall be replenished, now that she is laid waste: 3therefore thus saith the Lord Jehovah, Behold, I am against thee, O Tyre, and will cause many nations to come up against thee, as the sea causeth its waves to come up. 4And they shall destroy the walls of Tyre, and break down her towers: I will also scrape her dust from her, and make her a bare rock. 5She shall be a place for the spreading of nets in the midst of the sea; for I have spoken it, saith the Lord Jehovah; and she shall become a spoil to the nations. 6And her daughters that are in the field shall be slain with the sword: and they shall know that I am Jehovah. 7For thus saith the Lord Jehovah: Behold, I will bring upon Tyre Nebuchadrezzar king of Babylon, king of kings, from the north, with horses, and with chariots, and with horsemen, and a company, and much people. 8He shall slay with the sword thy daughters in the field; and he shall make forts against thee, and cast up a mound against thee, and raise up the buckler against thee. 9And he shall set his battering engines against thy walls, and with his axes he shall break down thy towers. 10By reason of the abundance of his horses their dust shall cover thee: thy walls shall shake at the noise of the horsemen, and of the wagons, and of the chariots, when he shall enter into thy gates, as men enter into a city wherein is made a breach. 11With the hoofs of his horses shall he tread down all thy streets; he shall slay thy people with the sword; and the pillars of thy strength shall go down to the ground. 12And they shall make a spoil of thy riches, and make a prey of thy merchandise; and they shall break down thy walls, and destroy thy pleasant houses; and they shall lay thy stones and thy timber and thy dust in the midst of the waters. 13And I will cause the noise of thy songs to cease; and the sound of thy harps shall be no more heard. 14And I will make thee a bare rock; thou shalt be a place for the spreading of nets; thou shalt be built no more: for I Jehovah have spoken it, saith the Lord Jehovah. 15Thus saith the Lord Jehovah to Tyre: shall not the isles shake at the sound of thy fall, when the wounded groan, when the slaughter is made in the midst of thee? 16Then all the princes of the sea shall come down from their thrones, and lay aside their robes, and strip off their broidered garments: they shall clothe themselves with trembling; they shall sit upon the ground, and shall tremble every moment, and be astonished at thee. 17And they shall take up a lamentation over thee, and say to thee, How art thou destroyed, that wast inhabited by seafaring men, the renowned city, that was strong in the sea, she and her inhabitants, that caused their terror to be on all that dwelt there! 18Now shall the isles tremble in the day of thy fall; yea, the isles that are in the sea shall be dismayed at thy departure. 19For thus saith the Lord Jehovah: When I shall make thee a desolate city, like the cities that are not inhabited; when I shall bring up the deep upon thee, and the great waters shall cover thee; 20then will I bring thee down with them that descend into the pit, to the people of old time, and will make thee to dwell in the nether parts of the earth, in the places that are desolate of old, with them that go down to the pit, that thou be not inhabited; and I will set glory in the land of the living: 21I will make thee a terror, and thou shalt no more have any being; though thou be sought for, yet shalt thou never be found again, saith the Lord Jehovah.

 

Ezekiel 27

27 1The word of Jehovah came again unto me, saying, 2And thou, son of man, take up a lamentation over Tyre; 3and say unto Tyre, O thou that dwellest at the entry of the sea, that art the merchant of the peoples unto many isles, thus saith the Lord Jehovah: Thou, O Tyre, hast said, I am perfect in beauty. 4Thy borders are in the heart of the seas; thy builders have perfected thy beauty. 5They have made all thy planks of fir-trees from Senir; they have taken a cedar from Lebanon to make a mast for thee. 6Of the oaks of Bashan have they made thine oars; they have made thy benches of ivory inlaid in boxwood, from the isles of Kittim. 7Of fine linen with broidered work from Egypt was thy sail, that it might be to thee for an ensign; blue and purple from the isles of Elishah was thine awning. 8The inhabitants of Sidon and Arvad were thy rowers: thy wise men, O Tyre, were in thee, they were thy pilots. 9The old men of Gebal and the wise men thereof were in thee thy calkers: all the ships of the sea with their mariners were in thee to deal in thy merchandise. 10Persia and Lud and Put were in thine army, thy men of war: they hanged the shield and helmet in thee; they set forth thy comeliness. 11The men of Arvad with thine army were upon thy walls round about, and valorous men were in thy towers; they hanged their shields upon thy walls round about; they have perfected thy beauty. 12Tarshish was thy merchant by reason of the multitude of all kinds of riches; with silver, iron, tin, and lead, they traded for thy wares. 13Javan, Tubal, and Meshech, they were thy traffickers; they traded the persons of men and vessels of brass for thy merchandise. 14They of the house of Togarmah traded for thy wares with horses and war-horses and mules. 15The men of Dedan were thy traffickers; many isles were the mart of thy hand: they brought thee in exchange horns of ivory and ebony. 16Syria was thy merchant by reason of the multitude of thy handiworks: they traded for thy wares with emeralds, purple, and broidered work, and fine linen, and coral, and rubies. 17Judah, and the land of Israel, they were thy traffickers: they traded for thy merchandise wheat of Minnith, and pannag, and honey, and oil, and balm. 18Damascus was thy merchant for the multitude of thy handiworks, by reason of the multitude of all kinds of riches, with the wine of Helbon, and white wool. 19Vedan and Javan traded with yarn for thy wares: bright iron, cassia, and calamus, were among thy merchandise. 20Dedan was thy trafficker in precious cloths for riding. 21Arabia, and all the princes of Kedar, they were the merchants of thy hand; in lambs, and rams, and goats, in these were they thy merchants. 22The traffickers of Sheba and Raamah, they were thy traffickers; they traded for thy wares with the chief of all spices, and with all precious stones, and gold. 23Haran and Canneh and Eden, the traffickers of Sheba, Asshur and Chilmad, were thy traffickers. 24These were thy traffickers in choice wares, in wrappings of blue and broidered work, and in chests of rich apparel, bound with cords and made of cedar, among thy merchandise. 25The ships of Tarshish were thy caravans for thy merchandise: and thou wast replenished, and made very glorious in the heart of the seas. 26Thy rowers have brought thee into great waters: the east wind hath broken thee in the heart of the seas. 27Thy riches, and thy wares, thy merchandise, thy mariners, and thy pilots, thy calkers, and the dealers in thy merchandise, and all thy men of war, that are in thee, with all thy company which is in the midst of thee, shall fall into the heart of the seas in the day of thy ruin. 28At the sound of the cry of thy pilots the suburbs shall shake. 29And all that handled the oar, the mariners, and all the pilots of the sea, shall come down from their ships; they shall stand upon the land, 30and shall cause their voice to be heard over thee, and shall cry bitterly, and shall cast up dust upon their heads, they shall wallow themselves in the ashes: 31and they shall make themselves bald for thee, and gird them with sackcloth, and they shall weep for thee in bitterness of soul with bitter mourning. 32And in their wailing they shall take up a lamentation for thee, and lament over thee, saying, Who is there like Tyre, like her that is brought to silence in the midst of the sea? 33When thy wares went forth out of the seas, thou filledst many peoples; thou didst enrich the kings of the earth with the multitude of thy riches and of thy merchandise. 34In the time that thou wast broken by the seas in the depths of the waters, thy merchandise and all thy company did fall in the midst of thee. 35All the inhabitants of the isles are astonished at thee, and their kings are horribly afraid; they are troubled in their countenance. 36The merchants among the peoples hiss at thee; thou art become a terror, and thou shalt nevermore have any being.

 

Ezekiel 28

28 1The word of Jehovah came again unto me, saying, 2Son of man, say unto the prince of Tyre, Thus saith the Lord Jehovah: Because thy heart is lifted up, and thou hast said, I am a god, I sit in the seat of God, in the midst of the seas; yet thou art man, and not God, though thou didst set thy heart as the heart of God;- 3behold, thou art wiser than Daniel; there is no secret that is hidden from thee; 4by thy wisdom and by thine understanding thou hast gotten thee riches, and hast gotten gold and silver into thy treasures; 5by thy great wisdom and by thy traffic hast thou increased thy riches, and thy heart is lifted up because of thy riches;- 6therefore thus saith the Lord Jehovah: Because thou hast set thy heart as the heart of God, 7therefore, behold, I will bring strangers upon thee, the terrible of the nations; and they shall draw their swords against the beauty of thy wisdom, and they shall defile thy brightness. 8They shall bring thee down to the pit; and thou shalt die the death of them that are slain, in the heart of the seas. 9Wilt thou yet say before him that slayeth thee, I am God? but thou art man, and not God, in the hand of him that woundeth thee. 10Thou shalt die the death of the uncircumcised by the hand of strangers: for I have spoken it, saith the Lord Jehovah. 11Moreover the word of Jehovah came unto me, saying, 12Son of man, take up a lamentation over the king of Tyre, and say unto him, Thus saith the Lord Jehovah: Thou sealest up the sum, full of wisdom, and perfect in beauty. 13Thou wast in Eden, the garden of God; every precious stone was thy covering, the sardius, the topaz, and the diamond, the beryl, the onyx, and the jasper, the sapphire, the emerald, and the carbuncle, and gold: the workmanship of thy tabrets and of thy pipes was in thee; in the day that thou wast created they were prepared. 14Thou wast the anointed cherub that covereth: and I set thee, so that thou wast upon the holy mountain of God; thou hast walked up and down in the midst of the stones of fire. 15Thou wast perfect in thy ways from the day that thou wast created, till unrighteousness was found in thee. 16By the abundance of thy traffic they filled the midst of thee with violence, and thou hast sinned: therefore have I cast thee as profane out of the mountain of God; and I have destroyed thee, O covering cherub, from the midst of the stones of fire. 17Thy heart was lifted up because of thy beauty; thou hast corrupted thy wisdom by reason of thy brightness: I have cast thee to the ground; I have laid thee before kings, that they may behold thee. 18By the multitude of thine iniquities, in the unrighteousness of thy traffic, thou hast profaned thy sanctuaries; therefore have I brought forth a fire from the midst of thee; it hath devoured thee, and I have turned thee to ashes upon the earth in the sight of all them that behold thee. 19All they that know thee among the peoples shall be astonished at thee: thou art become a terror, and thou shalt nevermore have any being. 20And the word of Jehovah came unto me, saying, 21Son of man, set thy face toward Sidon, and prophesy against it, 22and say, Thus saith the Lord Jehovah: Behold, I am against thee, O Sidon; and I will be glorified in the midst of thee; and they shall know that I am Jehovah, when I shall have executed judgments in her, and shall be sanctified in her. 23For I will send pestilence into her, and blood into her streets; and the wounded shall fall in the midst of her, with the sword upon her on every side; and they shall know that I am Jehovah. 24And there shall be no more a pricking brier unto the house of Israel, nor a hurting thorn of any that are round about them, that did despite unto them; and they shall know that I am the Lord Jehovah. 25Thus saith the Lord Jehovah: When I shall have gathered the house of Israel from the peoples among whom they are scattered, and shall be sanctified in them in the sight of the nations, then shall they dwell in their own land which I gave to my servant Jacob. 26And they shall dwell securely therein; yea, they shall build houses, and plant vineyards, and shall dwell securely, when I have executed judgments upon all those that do them despite round about them; and they shall know that I am Jehovah their God.

 

Ezekiel 29

 

29 1In the tenth year, in the tenth month, in the twelfth day of the month, the word of Jehovah came unto me, saying, 2Son of man, set thy face against Pharaoh king of Egypt, and prophesy against him, and against all Egypt; 3speak, and say, Thus saith the Lord Jehovah: Behold, I am against thee, Pharaoh king of Egypt, the great monster that lieth in the midst of his rivers, that hath said, My river is mine own, and I have made it for myself. 4And I will put hooks in thy jaws, and I will cause the fish of thy rivers to stick unto thy scales; and I will bring thee up out of the midst of thy rivers, with all the fish of thy rivers which stick unto thy scales. 5And I will cast thee forth into the wilderness, thee and all the fish of thy rivers: thou shalt fall upon the open field; thou shalt not be brought together, nor gathered; I have given thee for food to the beasts of the earth and to the birds of the heavens. 6And all the inhabitants of Egypt shall know that I am Jehovah, because they have been a staff of reed to the house of Israel. 7When they took hold of thee by thy hand, thou didst break, and didst rend all their shoulders; and when they leaned upon thee, thou brakest, and madest all their loins to be at a stand. 8Therefore thus saith the Lord Jehovah: Behold, I will bring a sword upon thee, and will cut off from thee man and beast. 9And the land of Egypt shall be a desolation and a waste; and they shall know that I am Jehovah. Because he hath said, The river is mine, and I have made it; 10therefore, behold, I am against thee, and against thy rivers, and I will make the land of Egypt an utter waste and desolation, from the tower of Seveneh even unto the border of Ethiopia. 11No foot of man shall pass through it, nor foot of beast shall pass through it, neither shall it be inhabited forty years. 12And I will make the land of Egypt a desolation in the midst of the countries that are desolate; and her cities among the cities that are laid waste shall be a desolation forty years; and I will scatter the Egyptians among the nations, and will disperse them through the countries. 13For thus saith the Lord Jehovah: At the end of forty years will I gather the Egyptians from the peoples whither they were scattered; 14and I will bring back the captivity of Egypt, and will cause them to return into the land of Pathros, into the land of their birth; and they shall be there a base kingdom. 15It shall be the basest of the kingdoms; neither shall it any more lift itself up above the nations: and I will diminish them, that they shall no more rule over the nations. 16And it shall be no more the confidence of the house of Israel, bringing iniquity to remembrance, when they turn to look after them: and they shall know that I am the Lord Jehovah. 17And it came to pass in the seven and twentieth year, in the first month, in the first day of the month, the word of Jehovah came unto me, saying, 18Son of man, Nebuchadrezzar king of Babylon caused his army to serve a great service against Tyre: every head was made bald, and every shoulder was worn; yet had he no wages, nor his army, from Tyre, for the service that he had served against it. 19Therefore thus saith the Lord Jehovah: Behold, I will give the land of Egypt unto Nebuchadrezzar king of Babylon; and he shall carry off her multitude, and take her spoil, and take her prey; and it shall be the wages for his army. 20I have given him the land of Egypt as his recompense for which he served, because they wrought for me, saith the Lord Jehovah. 21In that day will I cause a horn to bud forth unto the house of Israel, and I will give thee the opening of the mouth in the midst of them; and they shall know that I am Jehovah.

 

Ezekiel 30

30 1The word of Jehovah came again unto me, saying, 2Son of man, prophesy, and say, Thus saith the Lord Jehovah: Wail ye, Alas for the day! 3For the day is near, even the day of Jehovah is near; it shall be a day of clouds, a time of the nations. 4And a sword shall come upon Egypt, and anguish shall be in Ethiopia, when the slain shall fall in Egypt; and they shall take away her multitude, and her foundations shall be broken down. 5Ethiopia, and Put, and Lud, and all the mingled people, and Cub, and the children of the land that is in league, shall fall with them by the sword. 6Thus saith Jehovah: They also that uphold Egypt shall fall; and the pride of her power shall come down: from the tower of Seveneh shall they fall in it by the sword, saith the Lord Jehovah. 7And they shall be desolate in the midst of the countries that are desolate; and her cities shall be in the midst of the cities that are wasted. 8And they shall know at I am Jehovah, when I have set a fire in Egypt, and all her helpers are destroyed. 9In that day shall messengers go forth from before me in ships to make the careless Ethiopians afraid; and there shall be anguish upon them, as in the day of Egypt; for, lo, it cometh. 10Thus saith the Lord Jehovah: I will also make the multitude of Egypt to cease, by the hand of Nebuchadrezzar king of Babylon. 11He and his people with him, the terrible of the nations, shall be brought in to destroy the land; and they shall draw their swords against Egypt, and fill the land with the slain. 12And I will make the rivers dry, and will sell the land into the hand of evil men; and I will make the land desolate, and all that is therein, by the hand of strangers: I, Jehovah, have spoken it. 13Thus saith the Lord Jehovah: I will also destroy the idols, and I will cause the images to cease from Memphis; and there shall be no more a prince from the land of Egypt: and I will put a fear in the land of Egypt. 14And I will make Pathros desolate, and will set a fire in Zoan, and will execute judgments upon No. 15And I will pour my wrath upon Sin, the stronghold of Egypt; and I will cut off the multitude of No. 16And I will set a fire in Egypt: Sin shall be in great anguish, and No shall be broken up; and Memphis shall have adversaries in the day-time. 17The young men of Aven and of Pibeseth shall fall by the sword; and these cities shall go into captivity. 18At Tehaphnehes also the day shall withdraw itself, when I shall break there the yokes of Egypt, and the pride of her power shall cease in her: as for her, a cloud shall cover her, and her daughters shall go into captivity. 19Thus will I execute judgments upon Egypt; and they shall know that I am Jehovah. 20And it came to pass in the eleventh year, in the first month, in the seventh day of the month, that the word of Jehovah came unto me, saying, 21Son of man, I have broken the arm of Pharaoh king of Egypt; and, lo, it hath not been bound up, to apply healing medicines, to put a bandage to bind it, that it be strong to hold the sword. 22Therefore thus saith the Lord Jehovah: Behold, I am against Pharaoh king of Egypt, and will break his arms, the strong arm, and that which was broken; and I will cause the sword to fall out of his hand. 23And I will scatter the Egyptians among the nations, and will disperse them through the countries. 24And I will strengthen the arms of the king of Babylon, and put my sword in his hand: but I will break the arms of Pharaoh, and he shall groan before him with the groanings of a deadly wounded man. 25And I will hold up the arms of the king of Babylon; and the arms of Pharaoh shall fall down; and they shall know that I am Jehovah, when I shall put my sword into the hand of the king of Babylon, and he shall stretch it out upon the land of Egypt. 26And I will scatter the Egyptians among the nations, and disperse them through the countries; and they shall know that I am Jehovah.

 

Ezekiel 31

31 1And it came to pass in the eleventh year, in the third month, in the first day of the month, that the word of Jehovah came unto me, saying, 2Son of man, say unto Pharaoh king of Egypt, and to his multitude: Whom art thou like in thy greatness? 3Behold, the Assyrian was a cedar in Lebanon with fair branches, and with a forest-like shade, and of high stature; and its top was among the thick boughs. 4The waters nourished it, the deep made it to grow: the rivers thereof ran round about its plantation; and it sent out its channels unto all the trees of the field. 5Therefore its stature was exalted above all the trees of the field; and its boughs were multiplied, and its branches became long by reason of many waters, when it shot them forth. 6All the birds of the heavens made their nests in its boughs; and under its branches did all the beasts of the field bring forth their young; and under its shadow dwelt all great nations. 7Thus was it fair in its greatness, in the length of its branches; for its root was by many waters. 8The cedars in the garden of God could not hide it; the fir-trees were not like its boughs, and the plane-trees were not as its branches; nor was any tree in the garden of God like unto it in its beauty. 9I made it fair by the multitude of its branches, so that all the trees of Eden, that were in the garden of God, envied it. 10Therefore thus said the Lord Jehovah: Because thou art exalted in stature, and he hath set his top among the thick boughs, and his heart is lifted up in his height; 11I will even deliver him into the hand of the mighty one of the nations; he shall surely deal with him; I have driven him out for his wickedness. 12And strangers, the terrible of the nations, have cut him off, and have left him: upon the mountains and in all the valleys his branches are fallen, and his boughs are broken by all the watercourses of the land; and all the peoples of the earth are gone down from his shadow, and have left him. 13Upon his ruin all the birds of the heavens shall dwell, and all the beasts of the field shall be upon his branches; 14to the end that none of all the trees by the waters exalt themselves in their stature, neither set their top among the thick boughs, nor that their mighty ones stand up on their height, even all that drink water: for they are all delivered unto death, to the nether parts of the earth, in the midst of the children of men, with them that go down to the pit. 15Thus saith the Lord Jehovah: In the day when he went down to Sheol I caused a mourning: I covered the deep for him, and I restrained the rivers thereof; and the great waters were stayed; and I caused Lebanon to mourn for him, and all the trees of the field fainted for him. 16I made the nations to shake at the sound of his fall, when I cast him down to Sheol with them that descend into the pit; and all the trees of Eden, the choice and best of Lebanon, all that drink water, were comforted in the nether parts of the earth. 17They also went down into Sheol with him unto them that are slain by the sword; yea, they that were his arm, that dwelt under his shadow in the midst of the nations. 18To whom art thou thus like in glory and in greatness among the trees of Eden? yet shalt thou be brought down with the trees of Eden unto the nether parts of the earth: thou shalt lie in the midst of the uncircumcised, with them that are slain by the sword. This is Pharaoh and all his multitude, saith the Lord Jehovah.

 

Ezekiel 32

32 1And it came to pass in the twelfth year, in the twelfth month, in the first day of the month, that the word of Jehovah came unto me, saying, 2Son of man, take up a lamentation over Pharaoh king of Egypt, and say unto him, Thou wast likened unto a young lion of the nations: yet art thou as a monster in the seas; and thou didst break forth with thy rivers, and troubledst the waters with thy feet, and fouledst their rivers. 3Thus saith the Lord Jehovah: I will spread out my net upon thee with a company of many peoples; and they shall bring thee up in my net. 4And I will leave thee upon the land, I will cast thee forth upon the open field, and will cause all the birds of the heavens to settle upon thee, and I will satisfy the beasts of the whole earth with thee. 5And I will lay thy flesh upon the mountains, and fill the valleys with thy height. 6I will also water with thy blood the land wherein thou swimmest, even to the mountains; and the watercourses shall be full of thee. 7And when I shall extinguish thee, I will cover the heavens, and make the stars thereof dark; I will cover the sun with a cloud, and the moon shall not give its light. 8All the bright lights of heaven will I make dark over thee, and set darkness upon thy land, saith the Lord Jehovah. 9I will also vex the hearts of many peoples, when I shall bring thy destruction among the nations, into the countries which thou hast not known. 10Yea, I will make many peoples amazed at thee, and their kings shall be horribly afraid for thee, when I shall brandish my sword before them; and they shall tremble at every moment, every man for his own life, in the day of thy fall. 11For thus saith the Lord Jehovah: The sword of the king of Babylon shall come upon thee. 12By the swords of the mighty will I cause thy multitude to fall; the terrible of the nations are they all: and they shall bring to nought the pride of Egypt, and all the multitude thereof shall be destroyed. 13I will destroy also all the beasts thereof from beside many waters; neither shall the foot of man trouble them any more, nor the hoofs of beasts trouble them. 14Then will I make their waters clear, and cause their rivers to run like oil, saith the Lord Jehovah. 15When I shall make the land of Egypt desolate and waste, a land destitute of that whereof it was full, when I shall smite all them that dwell therein, then shall they know that I am Jehovah. 16This is the lamentation wherewith they shall lament; the daughters of the nations shall lament therewith; over Egypt, and over all her multitude, shall they lament therewith, saith the Lord Jehovah. 17It came to pass also in the twelfth year, in the fifteenth day of the month, that the word of Jehovah came unto me, saying, 18Son of man, wail for the multitude of Egypt, and cast them down, even her, and the daughters of the famous nations, unto the nether parts of the earth, with them that go down into the pit. 19Whom dost thou pass in beauty? go down, and be thou laid with the uncircumcised. 20They shall fall in the midst of them that are slain by the sword: she is delivered to the sword; draw her away and all her multitudes. 21The strong among the mighty shall speak to him out of the midst of Sheol with them that help him: they are gone down, they lie still, even the uncircumcised, slain by the sword. 22Asshur is there and all her company; her graves are round about her; all of them slain, fallen by the sword; 23whose graves are set in the uttermost parts of the pit, and her company is round about her grave; all of them slain, fallen by the sword, who caused terror in the land of the living. 24There is Elam and all her multitude round about her grave; all of them slain, fallen by the sword, who are gone down uncircumcised into the nether parts of the earth, who caused their terror in the land of the living, and have borne their shame with them that go down to the pit. 25They have set her a bed in the midst of the slain with all her multitude; her graves are round about her; all of them uncircumcised, slain by the sword; for their terror was caused in the land of the living, and they have borne their shame with them that go down to the pit: he is put in the midst of them that are slain. 26There is Meshech, Tubal, and all their multitude; their graves are round about them; all of them uncircumcised, slain by the sword; for they caused their terror in the land of the living. 27And they shall not lie with the mighty that are fallen of the uncircumcised, that are gone down to Sheol with their weapons of war, and have laid their swords under their heads, and their iniquities are upon their bones; for they were the terror of the mighty in the land of the living. 28But thou shalt be broken in the midst of the uncircumcised, and shalt lie with them that are slain by the sword. 29There is Edom, her kings and all her princes, who in their might are laid with them that are slain by the sword: they shall lie with the uncircumcised, and with them that go down to the pit. 30There are the princes of the north, all of them, and all the Sidonians, who are gone down with the slain; in the terror which they caused by their might they are put to shame; and they lie uncircumcised with them that are slain by the sword, and bear their shame with them that go down to the pit. 31Pharaoh shall see them, and shall be comforted over all his multitude, even Pharaoh and all his army, slain by the sword, saith the Lord Jehovah. 32For I have put his terror in the land of the living; and he shall be laid in the midst of the uncircumcised, with them that are slain by the sword, even Pharaoh and all his multitude, saith the Lord Jehovah.

 

Ezekiel 33


33 1And the word of Jehovah came unto me, saying, 2Son of man, speak to the children of thy people, and say unto them, When I bring the sword upon a land, and the people of the land take a man from among them, and set him for their watchman; 3if, when he seeth the sword come upon the land, he blow the trumpet, and warn the people; 4then whosoever heareth the sound of the trumpet, and taketh not warning, if the sword come, and take him away, his blood shall be upon his own head. 5He heard the sound of the trumpet, and took not warning; his blood shall be upon him; whereas if he had taken warning, he would have delivered his soul. 6But if the watchman see the sword come, and blow not the trumpet, and the people be not warned, and the sword come, and take any person from among them; he is taken away in his iniquity, but his blood will I require at the watchman's hand. 7So thou, son of man, I have set thee a watchman unto the house of Israel; therefore hear the word at my mouth, and give them warning from me. 8When I say unto the wicked, O wicked man, thou shalt surely die, and thou dost not speak to warn the wicked from his way; that wicked man shall die in his iniquity, but his blood will I require at thy hand. 9Nevertheless, if thou warn the wicked of his way to turn from it, and he turn not from his way; he shall die in his iniquity, but thou hast delivered thy soul. 10And thou, son of man, say unto the house of Israel: Thus ye speak, saying, Our transgressions and our sins are upon us, and we pine away in them; how then can we live? 11Say unto them, As I live, saith the Lord Jehovah, I have no pleasure in the death of the wicked; but that the wicked turn from his way and live: turn ye, turn ye from your evil ways; for why will ye die, O house of Israel? 12And thou, son of man, say unto the children of thy people, The righteousness of the righteous shall not deliver him in the day of his transgression; and as for the wickedness of the wicked, he shall not fall thereby in the day that he turneth from his wickedness; neither shall he that is righteous be able to live thereby in the day that he sinneth. 13When I say to the righteous, that he shall surely live; if he trust to his righteousness, and commit iniquity, none of his righteous deeds shall be remembered; but in his iniquity that he hath committed, therein shall he die. 14Again, when I say unto the wicked, Thou shalt surely die; if he turn from his sin, and do that which is lawful and right; 15if the wicked restore the pledge, give again that which he had taken by robbery, walk in the statutes of life, committing no iniquity; he shall surely live, he shall not die. 16None of his sins that he hath committed shall be remembered against him: he hath done that which is lawful and right; he shall surely live. 17Yet the children of thy people say, The way of the Lord is not equal: but as for them, their way is not equal. 18When the righteous turneth from his righteousness, and committeth iniquity, he shall even die therein. 19And when the wicked turneth from his wickedness, and doeth that which is lawful and right, he shall live thereby. 20Yet ye say, The way of the Lord is not equal. O house of Israel, I will judge you every one after his ways. 21And it came to pass in the twelfth year of our captivity, in the tenth month, in the fifth day of the month, that one that had escaped out of Jerusalem came unto me, saying, The city is smitten. 22Now the hand of Jehovah had been upon me in the evening, before he that was escaped came; and he had opened my mouth, until he came to me in the morning; and my mouth was opened, and I was no more dumb. 23And the word of Jehovah came unto me, saying, 24Son of man, they that inhabit those waste places in the land of Israel speak, saying, Abraham was one, and he inherited the land: but we are many; the land is given us for inheritance. 25Wherefore say unto them, Thus saith the Lord Jehovah: Ye eat with the blood, and lift up your eyes unto your idols, and shed blood: and shall ye possess the land? 26Ye stand upon your sword, ye work abomination, and ye defile every one his neighbor's wife: and shall ye possess the land? 27Thus shalt thou say unto them, Thus saith the Lord Jehovah: As I live, surely they that are in the waste places shall fall by the sword; and him that is in the open field will I give to the beasts to be devoured; and they that are in the strongholds and in the caves shall die of the pestilence. 28And I will make the land a desolation and an astonishment; and the pride of her power shall cease; and the mountains of Israel shall be desolate, so that none shall pass through. 29Then shall they know that I am Jehovah, when I have made the land a desolation and an astonishment, because of all their abominations which they have committed. 30And as for thee, son of man, the children of thy people talk of thee by the walls and in the doors of the houses, and speak one to another, every one to his brother, saying, Come, I pray you, and hear what is the word that cometh forth from Jehovah. 31And they come unto thee as the people cometh, and they sit before thee as my people, and they hear thy words, but do them not; for with their mouth they show much love, but their heart goeth after their gain. 32And, lo, thou art unto them as a very lovely song of one that hath a pleasant voice, and can play well on an instrument; for they hear thy words, but they do them not. 33And when this cometh to pass, (behold, it cometh,) then shall they know that a prophet hath been among them.

 

Ezekiel 34

34 1And the word of Jehovah came unto me, saying, 2Son of man, prophesy against the shepherds of Israel, prophesy, and say unto them, even to the shepherds, Thus saith the Lord Jehovah: Woe unto the shepherds of Israel that do feed themselves! should not the shepherds feed the sheep? 3Ye eat the fat, and ye clothe you with the wool, ye kill the fatlings; but ye feed not the sheep. 4The diseased have ye not strengthened, neither have ye healed that which was sick, neither have ye bound up that which was broken, neither have ye brought back that which was driven away, neither have ye sought that which was lost; but with force and with rigor have ye ruled over them. 5And they were scattered, because there was no shepherd; and they became food to all the beasts of the field, and were scattered. 6My sheep wandered through all the mountains, and upon every high hill: yea, my sheep were scattered upon all the face of the earth; and there was none that did search or seek after them. 7Therefore, ye shepherds, hear the word of Jehovah: 8As I live, saith the Lord Jehovah, surely forasmuch as my sheep became a prey, and my sheep became food to all the beasts of the field, because there was no shepherd, neither did my shepherds search for my sheep, but the shepherds fed themselves, and fed not my sheep; 9therefore, ye shepherds, hear the word of Jehovah: 10Thus saith the Lord Jehovah: Behold, I am against the shepherds; and I will require my sheep at their hand, and cause them to cease from feeding the sheep; neither shall the shepherds feed themselves any more; and I will deliver my sheep from their mouth, that they may not be food for them. 11For thus saith the Lord Jehovah: Behold, I myself, even I, will search for my sheep, and will seek them out. 12As a shepherd seeketh out his flock in the day that he is among his sheep that are scattered abroad, so will I seek out my sheep; and I will deliver them out of all places whither they have been scattered in the cloudy and dark day. 13And I will bring them out from the peoples, and gather them from the countries, and will bring them into their own land; and I will feed them upon the mountains of Israel, by the watercourses, and in all the inhabited places of the country. 14I will feed them with good pasture; and upon the mountains of the height of Israel shall their fold be: there shall they lie down in a good fold; and on fat pasture shall they feed upon the mountains of Israel. 15I myself will be the shepherd of my sheep, and I will cause them to lie down, saith the Lord Jehovah. 16I will seek that which was lost, and will bring back that which was driven away, and will bind up that which was broken, and will strengthen that which was sick: but the fat and the strong I will destroy; I will feed them in justice. 17And as for you, O my flock, thus saith the Lord Jehovah: Behold, I judge between sheep and sheep, the rams and the he-goats. 18Seemeth it a small thing unto you to have fed upon the good pasture, but ye must tread down with your feet the residue of your pasture? and to have drunk of the clear waters, but ye must foul the residue with your feet? 19And as for my sheep, they eat that which ye have trodden with your feet, and they drink that which ye have fouled with your feet. 20Therefore thus saith the Lord Jehovah unto them: Behold, I, even I, will judge between the fat sheep and the lean sheep. 21Because ye thrust with side and with shoulder, and push all the diseased with your horns, till ye have scattered them abroad; 22therefore will I save my flock, and they shall no more be a prey; and I will judge between sheep and sheep. 23And I will set up one shepherd over them, and he shall feed them, even my servant David; he shall feed them, and he shall be their shepherd. 24And I, Jehovah, will be their God, and my servant David prince among them; I, Jehovah, have spoken it. 25And I will make with them a covenant of peace, and will cause evil beasts to cease out of the land; and they shall dwell securely in the wilderness, and sleep in the woods. 26And I will make them and the places round about my hill a blessing; and I will cause the shower to come down in its season; there shall be showers of blessing. 27And the tree of the field shall yield its fruit, and the earth shall yield its increase, and they shall be secure in their land; and they shall know that I am Jehovah, when I have broken the bars of their yoke, and have delivered them out of the hand of those that made bondmen of them. 28And they shall no more be a prey to the nations, neither shall the beasts of the earth devour them; but they shall dwell securely, and none shall make them afraid. 29And I will raise up unto them a plantation for renown, and they shall be no more consumed with famine in the land, neither bear the shame of the nations any more. 30And they shall know that I, Jehovah, their God am with them, and that they, the house of Israel, are my people, saith the Lord Jehovah. 31And ye my sheep, the sheep of my pasture, are men, and I am your God, saith the Lord Jehovah.

 

Ezekiel 35

35 1Moreover the word of Jehovah came unto me, saying, 2Son of man, set thy face against mount Seir, and prophesy against it, 3and say unto it, Thus saith the Lord Jehovah: Behold, I am against thee, O mount Seir, and I will stretch out my hand against thee, and I will make thee a desolation and an astonishment. 4I will lay thy cities waste, and thou shalt be desolate; and thou shalt know that I am Jehovah. 5Because thou hast had a perpetual enmity, and hast given over the children of Israel to the power of the sword in the time of their calamity, in the time of the iniquity of the end; 6therefore, as I live, saith the Lord Jehovah, I will prepare thee unto blood, and blood shall pursue thee: since thou hast not hated blood, therefore blood shall pursue thee. 7Thus will I make mount Seir an astonishment and a desolation; and I will cut off from it him that passeth through and him that returneth. 8And I will fill its mountains with its slain: in thy hills and in thy valleys and in all thy watercourses shall they fall that are slain with the sword. 9I will make thee a perpetual desolation, and thy cities shall not be inhabited; and ye shall know that I am Jehovah. 10Because thou hast said, These two nations and these two countries shall be mine, and we will possess it; whereas Jehovah was there: 11therefore, as I live, saith the Lord Jehovah, I will do according to thine anger, and according to thine envy which thou hast showed out of thy hatred against them; and I will make myself known among them, when I shall judge thee. 12And thou shalt know that I, Jehovah, have heard all thy revilings which thou hast spoken against the mountains of Israel, saying, They are laid desolate, they are given us to devour. 13And ye have magnified yourselves against me with your mouth, and have multiplied your words against me: I have heard it. 14Thus saith the Lord Jehovah: When the whole earth rejoiceth, I will make thee desolate. 15As thou didst rejoice over the inheritance of the house of Israel, because it was desolate, so will I do unto thee: thou shalt be desolate, O mount Seir, and all Edom, even all of it; and they shall know that I am Jehovah.

 

Ezekiel 36

36 1And thou, son of man, prophesy unto the mountains of Israel, and say, Ye mountains of Israel, hear the word of Jehovah. 2Thus saith the Lord Jehovah: Because the enemy hath said against you, Aha! and, The ancient high places are ours in possession; 3therefore prophesy, and say, Thus saith the Lord Jehovah: Because, even because they have made you desolate, and swallowed you up on every side, that ye might be a possession unto the residue of the nations, and ye are taken up in the lips of talkers, and the evil report of the people; 4therefore, ye mountains of Israel, hear the word of the Lord Jehovah: Thus saith the Lord Jehovah to the mountains and to the hills, to the watercourses and to the valleys, to the desolate wastes and to the cities that are forsaken, which are become a prey and derision to the residue of the nations that are round about; 5therefore thus saith the Lord Jehovah: Surely in the fire of my jealousy have I spoken against the residue of the nations, and against all Edom, that have appointed my land unto themselves for a possession with the joy of all their heart, with despite of soul, to cast it out for a prey. 6Therefore prophesy concerning the land of Israel, and say unto the mountains and to the hills, to the watercourses and to the valleys, Thus saith the Lord Jehovah: Behold, I have spoken in my jealousy and in my wrath, because ye have borne the shame of the nations: 7therefore thus saith the Lord Jehovah: I have sworn, saying, Surely the nations that are round about you, they shall bear their shame. 8But ye, O mountains of Israel, ye shall shoot forth your branches, and yield your fruit to my people Israel; for they are at hand to come. 9For, behold, I am for you, and I will turn into you, and ye shall be tilled and sown; 10and I will multiply men upon you, all the house of Israel, even all of it; and the cities shall be inhabited, and the waste places shall be builded; 11and I will multiply upon you man and beast; and they shall increase and be fruitful; and I will cause you to be inhabited after your former estate, and will do better unto you than at your beginnings: and ye shall know that I am Jehovah. 12Yea, I will cause men to walk upon you, even my people Israel; and they shall possess thee, and thou shalt be their inheritance, and thou shalt no more henceforth bereave them of children. 13Thus saith the Lord Jehovah: Because they say unto you, Thou land art a devourer of men, and hast been a bereaver of thy nation; 14therefore thou shalt devour men no more, neither bereave thy nation any more, saith the Lord Jehovah; 15neither will I let thee hear any more the shame of the nations, neither shalt thou bear the reproach of the peoples any more, neither shalt thou cause thy nation to stumble any more, saith the Lord Jehovah. 16Moreover the word of Jehovah came unto me, saying, 17Son of man, when the house of Israel dwelt in their own land, they defiled it by their way and by their doings: their way before me was as the uncleanness of a woman in her impurity. 18Wherefore I poured out my wrath upon them for the blood which they had poured out upon the land, and because they had defiled it with their idols; 19and I scattered them among the nations, and they were dispersed through the countries: according to their way and according to their doings I judged them. 20And when they came unto the nations, whither they went, they profaned my holy name; in that men said of them, These are the people of Jehovah, and are gone forth out of his land. 21But I had regard for my holy name, which the house of Israel had profaned among the nations, whither they went. 22Therefore say unto the house of Israel, Thus saith the Lord Jehovah: I do not this for your sake, O house of Israel, but for my holy name, which ye have profaned among the nations, whither ye went. 23And I will sanctify my great name, which hath been profaned among the nations, which ye have profaned in the midst of them; and the nations shall know that I am Jehovah, saith the Lord Jehovah, when I shall be sanctified in you before their eyes. 24For I will take you from among the nations, and gather you out of all the countries, and will bring you into your own land. 25And I will sprinkle clean water upon you, and ye shall be clean: from all your filthiness, and from all your idols, will I cleanse you. 26A new heart also will I give you, and a new spirit will I put within you; and I will take away the stony heart out of your flesh, and I will give you a heart of flesh. 27And I will put my Spirit within you, and cause you to walk in my statutes, and ye shall keep mine ordinances, and do them. 28And ye shall dwell in the land that I gave to your fathers; and ye shall be my people, and I will be your God. 29And I will save you from all your uncleannesses: and I will call for the grain, and will multiply it, and lay no famine upon you. 30And I will multiply the fruit of the tree, and the increase of the field, that ye may receive no more the reproach of famine among the nations. 31Then shall ye remember your evil ways, and your doings that were not good; and ye shall loathe yourselves in your own sight for your iniquities and for your abominations. 32Nor for your sake do I this, saith the Lord Jehovah, be it known unto you: be ashamed and confounded for your ways, O house of Israel. 33Thus saith the Lord Jehovah: In the day that I cleanse you from all your iniquities, I will cause the cities to be inhabited, and the waste places shall be builded. 34And the land that was desolate shall be tilled, whereas it was a desolation in the sight of all that passed by. 35And they shall say, This land that was desolate is become like the garden of Eden; and the waste and desolate and ruined cities are fortified and inhabited. 36Then the nations that are left round about you shall know that I, Jehovah, have builded the ruined places, and planted that which was desolate: I, Jehovah, have spoken it, and I will do it. 37Thus saith the Lord Jehovah: For this, moreover, will I be inquired of by the house of Israel, to do it for them: I will increase them with men like a flock. 38As the flock for sacrifice, as the flock of Jerusalem in her appointed feasts, so shall the waste cities be filled with flocks of men; and they shall know that I am Jehovah.

 

Ezekiel 37

37 1The hand of Jehovah was upon me, and he brought me out in the Spirit of Jehovah, and set me down in the midst of the valley; and it was full of bones. 2And he caused me to pass by them round about: and, behold, there were very many in the open valley; and, lo, they were very dry. 3And he said unto me, Son of man, can these bones live? And I answered, O Lord Jehovah, thou knowest. 4Again he said unto me, Prophesy over these bones, and say unto them, O ye dry bones, hear the word of Jehovah. 5Thus saith the Lord Jehovah unto these bones: Behold, I will cause breath to enter into you, and ye shall live. 6And I will lay sinews upon you, and will bring up flesh upon you, and cover you with skin, and put breath in you, and ye shall live; and ye shall know that I am Jehovah. 7So I prophesied as I was commanded: and as I prophesied, there was a noise, and, behold, an earthquake; and the bones came together, bone to its bone. 8And I beheld, and, lo, there were sinews upon them, and flesh came up, and skin covered them above; but there was no breath in them. 9Then said he unto me, Prophesy unto the wind, prophesy, son of man, and say to the wind, Thus saith the Lord Jehovah: Come from the four winds, O breath, and breathe upon these slain, that they may live. 10So I prophesied as he commanded me, and the breath came into them, and they lived, and stood up upon their feet, an exceeding great army. 11Then he said unto me, Son of man, these bones are the whole house of Israel: behold, they say, Our bones are dried up, and our hope is lost; we are clean cut off. 12Therefore prophesy, and say unto them, Thus saith the Lord Jehovah: Behold, I will open your graves, and cause you to come up out of your graves, O my people; and I will bring you into the land of Israel. 13And ye shall know that I am Jehovah, when I have opened your graves, and caused you to come up out of your graves, O my people. 14And I will put my Spirit in you, and ye shall live, and I will place you in your own land: and ye shall know that I, Jehovah, have spoken it and performed it, saith Jehovah. 15The word of Jehovah came again unto me, saying, 16And thou, son of man, take thee one stick, and write upon it, For Judah, and for the children of Israel his companions: then take another stick, and write upon it, For Joseph, the stick of Ephraim, and for all the house of Israel his companions: 17and join them for thee one to another into one stick, that they may become one in thy hand. 18And when the children of thy people shall speak unto thee, saying, Wilt thou not show us what thou meanest by these? 19say unto them, Thus saith the Lord Jehovah: Behold, I will take the stick of Joseph, which is in the hand of Ephraim, and the tribes of Israel his companions; and I will put them with it, even with the stick of Judah, and make them one stick, and they shall be one in my hand. 20And the sticks whereon thou writest shall be in thy hand before their eyes. 21And say unto them, Thus saith the Lord Jehovah: Behold, I will take the children of Israel from among the nations, whither they are gone, and will gather them on every side, and bring them into their own land: 22and I will make them one nation in the land, upon the mountains of Israel; and one king shall be king to them all; and they shall be no more two nations, neither shall they be divided into two kingdoms any more at all; 23neither shall they defile themselves any more with their idols, nor with their detestable things, nor with any of their transgressions; but I will save them out of all their dwelling-places, wherein they have sinned, and will cleanse them: so shall they be my people, and I will be their God. 24And my servant David shall be king over them; and they all shall have one shepherd: they shall also walk in mine ordinances, and observe my statutes, and do them. 25And they shall dwell in the land that I have given unto Jacob my servant, wherein your fathers dwelt; and they shall dwell therein, they, and their children, and their children's children, for ever: and David my servant shall be their prince for ever. 26Moreover I will make a covenant of peace with them; it shall be an everlasting covenant with them; and I will place them, and multiply them, and will set my sanctuary in the midst of them for evermore. 27My tabernacle also shall be with them; and I will be their God, and they shall be my people. 28And the nations shall know that I am Jehovah that sanctifieth Israel, when my sanctuary shall be in the midst of them for evermore.

 

Ezekiel 38

38 1And the word of Jehovah came unto me, saying, 2Son of man, set thy face toward Gog, of the land of Magog, the prince of Rosh, Meshech, and Tubal, and prophesy against him, 3and say, Thus saith the Lord Jehovah: Behold, I am against thee, O Gog, prince of Rosh, Meshech, and Tubal: 4and I will turn thee about, and put hooks into thy jaws, and I will bring thee forth, and all thine army, horses and horsemen, all of them clothed in full armor, a great company with buckler and shield, all of them handling swords; 5Persia, Cush, and Put with them, all of them with shield and helmet; 6Gomer, and all his hordes; the house of Togarmah in the uttermost parts of the north, and all his hordes; even many peoples with thee. 7Be thou prepared, yea, prepare thyself, thou, and all thy companies that are assembled unto thee, and be thou a guard unto them. 8After many days thou shalt be visited: in the latter years thou shalt come into the land that is brought back from the sword, that is gathered out of many peoples, upon the mountains of Israel, which have been a continual waste; but it is brought forth out of the peoples, and they shall dwell securely, all of them. 9And thou shalt ascend, thou shalt come like a storm, thou shalt be like a cloud to cover the land, thou, and all thy hordes, and many peoples with thee. 10Thus saith the Lord Jehovah: It shall come to pass in that day, that things shall come into thy mind, and thou shalt devise an evil device: 11and thou shalt say, I will go up to the land of unwalled villages; I will go to them that are at rest, that dwell securely, all of them dwelling without walls, and having neither bars nor gates; 12to take the spoil and to take the prey; to turn thy hand against the waste places that are now inhabited, and against the people that are gathered out of the nations, that have gotten cattle and goods, that dwell in the middle of the earth. 13Sheba, and Dedan, and the merchants of Tarshish, with all the young lions thereof, shall say unto thee, Art thou come to take the spoil? hast thou assembled thy company to take the prey? to carry away silver and gold, to take away cattle and goods, to take great spoil? 14Therefore, son of man, prophesy, and say unto Gog, Thus saith the Lord Jehovah: In that day when my people Israel dwelleth securely, shalt thou not know it? 15And thou shalt come from thy place out of the uttermost parts of the north, thou, and many peoples with thee, all of them riding upon horses, a great company and a mighty army; 16and thou shalt come up against my people Israel, as a cloud to cover the land: it shall come to pass in the latter days, that I will bring thee against my land, that the nations may know me, when I shall be sanctified in thee, O Gog, before their eyes. 17Thus saith the Lord Jehovah: Art thou he of whom I spake in old time by my servants the prophets of Israel, that prophesied in those days for many years that I would bring thee against them? 18And it shall come to pass in that day, when Gog shall come against the land of Israel, saith the Lord Jehovah, that my wrath shall come up into my nostrils. 19For in my jealousy and in the fire of my wrath have I spoken, Surely in that day there shall be a great shaking in the land of Israel; 20so that the fishes of the sea, and the birds of the heavens, and the beasts of the field, and all creeping things that creep upon the earth, and all the men that are upon the face of the earth, shall shake at my presence, and the mountains shall be thrown down, and the steep places shall fall, and every wall shall fall to the ground. 21And I will call for a sword against him unto all my mountains, saith the Lord Jehovah: every man's sword shall be against his brother. 22And with pestilence and with blood will I enter into judgment with him; and I will rain upon him, and upon his hordes, and upon the many peoples that are with him, an overflowing shower, and great hailstones, fire, and brimstone. 23And I will magnify myself, and sanctify myself, and I will make myself known in the eyes of many nations; and they shall know that I am Jehovah.

 

Ezekiel 39

39 1And thou, son of man, prophesy against Gog, and say, Thus saith the Lord Jehovah: Behold, I am against thee, O Gog, prince of Rosh, Meshech, and Tubal: 2and I will turn thee about, and will lead thee on, and will cause thee to come up from the uttermost parts of the north; and I will bring thee upon the mountains of Israel; 3and I will smite thy bow out of thy left hand, and will cause thine arrows to fall out of thy right hand. 4Thou shalt fall upon the mountains of Israel, thou, and all thy hordes, and the peoples that are with thee: I will give thee unto the ravenous birds of every sort, and to the beasts of the field to be devoured. 5Thou shalt fall upon the open field; for I have spoken it, saith the Lord Jehovah. 6And I will send a fire on Magog, and on them that dwell securely in the isles; and they shall know that I am Jehovah. 7And my holy name will I make known in the midst of my people Israel; neither will I suffer my holy name to be profaned any more: and the nations shall know that I am Jehovah, the Holy One in Israel. 8Behold, it cometh, and it shall be done, saith the Lord Jehovah; this is the day whereof I have spoken. 9And they that dwell in the cities of Israel shall go forth, and shall make fires of the weapons and burn them, both the shields and the bucklers, the bows and the arrows, and the handstaves, and the spears, and they shall make fires of them seven years; 10so that they shall take no wood out of the field, neither cut down any out of the forests; for they shall make fires of the weapons; and they shall plunder those that plundered them, and rob those that robbed them, saith the Lord Jehovah. 11And it shall come to pass in that day, that I will give unto Gog a place for burial in Israel, the valley of them that pass through on the east of the sea; and it shall stop them that pass through: and there shall they bury Gog and all his multitude; and they shall call it The valley of Hamon-gog. 12And seven months shall the house of Israel be burying them, that they may cleanse the land. 13Yea, all the people of the land shall bury them; and it shall be to them a renown in the day that I shall be glorified, saith the Lord Jehovah. 14And they shall set apart men of continual employment, that shall pass through the land, and, with them that pass through, those that bury them that remain upon the face of the land, to cleanse it: after the end of seven months shall they search. 15And they that pass through the land shall pass through; and when any seeth a man's bone, then shall he set up a sign by it, till the buriers have buried it in the valley of Hamon-gog. 16And Hamonah shall also be the name of a city. Thus shall they cleanse the land. 17And thou, son of man, thus saith the Lord Jehovah: Speak unto the birds of every sort, and to every beast of the field, Assemble yourselves, and come; gather yourselves on every side to my sacrifice that I do sacrifice for you, even a great sacrifice upon the mountains of Israel, that ye may eat flesh and drink blood. 18Ye shall eat the flesh of the mighty, and drink the blood of the princes of the earth, of rams, of lambs, and of goats, of bullocks, all of them fatlings of Bashan. 19And ye shall eat fat till ye be full, and drink blood till ye be drunken, of my sacrifice which I have sacrificed for you. 20And ye shall be filled at my table with horses and chariots, with mighty men, and with all men of war, saith the Lord Jehovah. 21And I will set my glory among the nations; and all the nations shall see my judgment that I have executed, and my hand that I have laid upon them. 22So the house of Israel shall know that I am Jehovah their God, from that day and forward. 23And the nations shall know that the house of Israel went into captivity for their iniquity; because they trespassed against me, and I hid my face from them: so I gave them into the hand of their adversaries, and they fell all of them by the sword. 24According to their uncleanness and according to their transgressions did I unto them; and I hid my face from them. 25Therefore thus saith the Lord Jehovah: Now will I bring back the captivity of Jacob, and have mercy upon the whole house of Israel; and I will be jealous for my holy name. 26And they shall bear their shame, and all their trespasses whereby they have trespassed against me, when they shall dwell securely in their land, and none shall make them afraid; 27when I have brought them back from the peoples, and gathered them out of their enemies' lands, and am sanctified in them in the sight of many nations. 28And they shall know that I am Jehovah their God, in that I caused them to go into captivity among the nations, and have gathered them unto their own land; and I will leave none of them any more there; 29neither will I hide my face any more from them; for I have poured out my Spirit upon the house of Israel, saith the Lord Jehovah.

 

Ezekiel 40

40 1In the five and twentieth year of our captivity, in the beginning of the year, in the tenth day of the month, in the fourteenth year after that the city was smitten, in the selfsame day, the hand of Jehovah was upon me, and he brought me thither. 2In the visions of God brought he me into the land of Israel, and set me down upon a very high mountain, whereon was as it were the frame of a city on the south. 3And he brought me thither; and, behold, there was a man, whose appearance was like the appearance of brass, with a line of flax in his hand, and a measuring reed; and he stood in the gate. 4And the man said unto me, Son of man, behold with thine eyes, and hear with thine ears, and set thy heart upon all that I shall show thee; for, to the intent that I may show them unto thee, art thou brought hither: declare all that thou seest to the house of Israel. 5And, behold, a wall on the outside of the house round about, and in the man's hand a measuring reed six cubits long, of a cubit and a handbreadth each: so he measured the thickness of the building, one reed; and the height, one reed. 6Then came he unto the gate which looketh toward the east, and went up the steps thereof: and he measured the threshold of the gate, one reed broad; and the other threshold, one reed broad. 7And every lodge was one reed long, and one reed broad; and the space between the lodges was five cubits; and the threshold of the gate by the porch of the gate toward the house was one reed. 8He measured also the porch of the gate toward the house, one reed. 9Then measured he the porch of the gate, eight cubits; and the posts thereof, two cubits; and the porch of the gate was toward the house. 10And the lodges of the gate eastward were three on this side, and three on that side; they three were of one measure: and the posts had one measure on this side and on that side. 11And he measured the breadth of the opening of the gate, ten cubits; and the length of the gate, thirteen cubits; 12and a border before the lodges, one cubit on this side, and a border, one cubit on that side; and the lodges, six cubits on this side, and six cubits on that side. 13And he measured the gate from the roof of the one lodge to the roof of the other, a breadth of five and twenty cubits; door against door. 14He made also posts, threescore cubits; and the court reached unto the posts, round about the gate. 15And from the forefront of the gate at the entrance unto the forefront of the inner porch of the gate were fifty cubits. 16And there were closed windows to the lodges, and to their posts within the gate round about, and likewise to the arches; and windows were round about inward; and upon each post were palm-trees. 17Then brought he me into the outer court; and, lo, there were chambers and a pavement, made for the court round about: thirty chambers were upon the pavement. 18And the pavement was by the side of the gates, answerable unto the length of the gates, even the lower pavement. 19Then he measured the breadth from the forefront of the lower gate unto the forefront of the inner court without, a hundred cubits, both on the east and on the north. 20And the gate of the outer court whose prospect is toward the north, he measured the length thereof and the breadth thereof. 21And the lodges thereof were three on this side and three on that side; and the posts thereof and the arches thereof were after the measure of the first gate: the length thereof was fifty cubits, and the breadth five and twenty cubits. 22And the windows thereof, and the arches thereof, and the palm-trees thereof, were after the measure of the gate whose prospect is toward the east; and they went up unto it by seven steps; and the arches thereof were before them. 23And there was a gate to the inner court over against the other gate, both on the north and on the east; and he measured from gate to gate a hundred cubits. 24And he led me toward the south; and, behold, a gate toward the south: and he measured the posts thereof and the arches thereof according to these measures. 25And there were windows in it and in the arches thereof round about, like those windows: the length was fifty cubits, and the breadth five and twenty cubits. 26And there were seven steps to go up to it, and the arches thereof were before them; and it had palm-trees, one on this side, and another on that side, upon the posts thereof. 27And there was a gate to the inner court toward the south: and he measured from gate to gate toward the south a hundred cubits. 28Then he brought me to the inner court by the south gate: and he measured the south gate according to these measures; 29and the lodges thereof, and the posts thereof, and the arches thereof, according to these measures: and there were windows in it and in the arches thereof round about; it was fifty cubits long, and five and twenty cubits broad. 30And there were arches round about, five and twenty cubits long, and five cubits broad. 31And the arches thereof were toward the outer court; and palm-trees were upon the posts thereof: and the ascent to it had eight steps. 32And he brought me into the inner court toward the east: and he measured the gate according to these measures; 33and the lodges thereof, and the posts thereof, and the arches thereof, according to these measures: and there were windows therein and in the arches thereof round about; it was fifty cubits long, and five and twenty cubits broad. 34And the arches thereof were toward the outer court; and palm-trees were upon the posts thereof, on this side, and on that side: and the ascent to it had eight steps. 35And he brought me to the north gate: and he measured it according to these measures; 36the lodges thereof, the posts thereof, and the arches thereof: and there were windows therein round about; the length was fifty cubits, and the breadth five and twenty cubits. 37And the posts thereof were toward the outer court; and palm-trees were upon the posts thereof, on this side, and on that side: and the ascent to it had eight steps. 38And a chamber with the door thereof was by the posts at the gates; there they washed the burnt-offering. 39And in the porch of the gate were two tables on this side, and two tables on that side, to slay thereon the burnt-offering and the sin-offering and the trespass-offering. 40And on the one side without, as one goeth up to the entry of the gate toward the north, were two tables; and on the other side, which belonged to the porch of the gate, were two tables. 41Four tables were on this side, and four tables on that side, by the side of the gate; eight tables, whereupon they slew the sacrifices. 42And there were four tables for the burnt-offering, of hewn stone, a cubit and a half long, and a cubit and a half broad, and one cubit high; whereupon they laid the instruments wherewith they slew the burnt-offering and the sacrifice. 43And the hooks, a handbreadth long, were fastened within round about: and upon the tables was the flesh of the oblation. 44And without the inner gate were chambers for the singers in the inner court, which was at the side of the north gate; and their prospect was toward the south; one at the side of the east gate having the prospect toward the north. 45And he said unto me, This chamber, whose prospect is toward the south, is for the priests, the keepers of the charge of the house; 46and the chamber whose prospect is toward the north is for the priests, the keepers of the charge of the altar: these are the sons of Zadok, who from among the sons of Levi come near to Jehovah to minister unto him. 47And he measured the court, a hundred cubits long, and a hundred cubits broad, foursquare; and the altar was before the house. 48Then he brought me to the porch of the house, and measured each post of the porch, five cubits on this side, and five cubits on that side: and the breadth of the gate was three cubits on this side, and three cubits on that side. 49The length of the porch was twenty cubits, and the breadth eleven cubits; even by the steps whereby they went up to it: and there were pillars by the posts, one on this side, and another on that side.

 

Ezekiel 41

41 1And he brought me to the temple, and measured the posts, six cubits broad on the one side, and six cubits broad on the other side, which was the breadth of the tabernacle. 2And the breadth of the entrance was ten cubits; and the sides of the entrance were five cubits on the one side, and five cubits on the other side: and he measured the length thereof, forty cubits, and the breadth, twenty cubits. 3Then went he inward, and measured each post of the entrance, two cubits; and the entrance, six cubits; and the breadth of the entrance, seven cubits. 4And he measured the length thereof, twenty cubits, and the breadth, twenty cubits, before the temple: and he said unto me, This is the most holy place. 5Then he measured the wall of the house, six cubits; and the breadth of every side-chamber, four cubits, round about the house on every side. 6And the side-chambers were in three stories, one over another, and thirty in order; and they entered into the wall which belonged to the house for the side-chambers round about, that they might have hold therein, and not have hold in the wall of the house. 7And the side-chambers were broader as they encompassed the house higher and higher; for the encompassing of the house went higher and higher round about the house: therefore the breadth of the house continued upward; and so one went up from the lowest chamber to the highest by the middle chamber. 8I saw also that the house had a raised basement round about: the foundations of the side-chambers were a full reed of six great cubits. 9The thickness of the wall, which was for the side-chambers, on the outside, was five cubits: and that which was left was the place of the side-chambers that belonged to the house. 10And between the chambers was a breadth of twenty cubits round about the house on every side. 11And the doors of the side-chambers were toward the place that was left, one door toward the north, and another door toward the south: and the breadth of the place that was left was five cubits round about. 12And the building that was before the separate place at the side toward the west was seventy cubits broad; and the wall of the building was five cubits thick round about, and the length thereof ninety cubits. 13So he measured the house, a hundred cubits long; and the separate place, and the building, with the walls thereof, a hundred cubits long; 14also the breadth of the face of the house, and of the separate place toward the east, a hundred cubits. 15And he measured the length of the building before the separate place which was at the back thereof, and the galleries thereof on the one side and on the other side, a hundred cubits; and the inner temple, and the porches of the court; 16the thresholds, and the closed windows, and the galleries round about on their three stories, over against the threshold, ceiled with wood round about, and from the ground up to the windows, (now the windows were covered), 17to the space above the door, even unto the inner house, and without, and by all the wall round about within and without, by measure. 18And it was made with cherubim and palm-trees; and a palm-tree was between cherub and cherub, and every cherub had two faces; 19so that there was the face of a man toward the palm-tree on the one side, and the face of a young lion toward the palm-tree on the other side. thus was it made through all the house round about: 20from the ground unto above the door were cherubim and palm-trees made: thus was the wall of the temple. 21As for the temple, the door-posts were squared; and as for the face of the sanctuary, the appearance thereof was as the appearance of the temple. 22The altar was of wood, three cubits high, and the length thereof two cubits; and the corners thereof, and the length thereof, and the walls thereof, were of wood: and he said unto me, This is the table that is before Jehovah. 23And the temple and the sanctuary had two doors. 24And the doors had two leaves apiece, two turning leaves: two leaves for the one door, and two leaves for the other. 25And there were made on them, on the doors of the temple, cherubim and palm-trees, like as were made upon the walls; and there was a threshold of wood upon the face of the porch without. 26And there were closed windows and palm-trees on the one side and on the other side, on the sides of the porch: thus were the side-chambers of the house, and the thresholds.

 

Ezekiel 42

42 1Then he brought me forth into the outer court, the way toward the north: and he brought me into the chamber that was over against the separate place, and which was over against the building toward the north. 2Before the length of a hundred cubits was the north door, and the breadth was fifty cubits. 3Over against the twenty cubits which belonged to the inner court, and over against the pavement which belonged to the outer court, was gallery against gallery in the third story. 4And before the chambers was a walk of ten cubits' breadth inward, a way of one cubit; and their doors were toward the north. 5Now the upper chambers were shorter; for the galleries took away from these, more than from the lower and the middlemost, in the building. 6For they were in three stories, and they had not pillars as the pillars of the courts: therefore the uppermost was straitened more than the lowest and the middlemost from the ground. 7And the wall that was without by the side of the chambers, toward the outer court before the chambers, the length thereof was fifty cubits. 8For the length of the chambers that were in the outer court was fifty cubits: and, lo, before the temple were a hundred cubits. 9And from under these chambers was the entry on the east side, as one goeth into them from the outer court. 10In the thickness of the wall of the court toward the east, before the separate place, and before the building, there were chambers. 11And the way before them was like the appearance of the way of the chambers which were toward the north; according to their length so was their breadth: and all their egresses were both according to their fashions, and according to their doors. 12And according to the doors of the chambers that were toward the south was a door at the head of the way, even the way directly before the wall toward the east, as one entereth into them. 13Then said he unto me, The north chambers and the south chambers, which are before the separate place, they are the holy chambers, where the priests that are near unto Jehovah shall eat the most holy things: there shall they lay the most holy things, and the meal-offering, and the sin-offering, and the trespass-offering; for the place is holy. 14When the priests enter in, then shall they not go out of the holy place into the outer court, but there they shall lay their garments wherein they minister; for they are holy: and they shall put on other garments, and shall approach to that which pertaineth to the people. 15Now when he had made an end of measuring the inner house, he brought me forth by the way of the gate whose prospect is toward the east, and measured it round about. 16He measured on the east side with the measuring reed five hundred reeds, with the measuring reed round about. 17He measured on the north side five hundred reeds with the measuring reed round about. 18He measured on the south side five hundred reeds with the measuring reed. 19He turned about to the west side, and measured five hundred reeds with the measuring reed. 20He measured it on the four sides: it had a wall round about, the length five hundred, and the breadth five hundred, to make a separation between that which was holy and that which was common.

 

Ezekiel 43

43 1Afterward he brought me to the gate, even the gate that looketh toward the east. 2And, behold, the glory of the God of Israel came from the way of the east: and his voice was like the sound of many waters; and the earth shined with his glory. 3And it was according to the appearance of the vision which I saw, even according to the vision that I saw when I came to destroy the city; and the visions were like the vision that I saw by the river Chebar; and I fell upon my face. 4And the glory of Jehovah came into the house by the way of the gate whose prospect is toward the east. 5And the Spirit took me up, and brought me into the inner court; and, behold, the glory of Jehovah filled the house. 6And I heard one speaking unto me out of the house; and a man stood by me. 7And he said unto me, Son of man, this is the place of my throne, and the place of the soles of my feet, where I will dwell in the midst of the children of Israel for ever. And the house of Israel shall no more defile my holy name, neither they, nor their kings, by their whoredom, and by the dead bodies of their kings in their high places; 8in their setting of their threshold by my threshold, and their door-post beside my door-post, and there was but the wall between me and them; and they have defiled my holy name by their abominations which they have committed: wherefore I have consumed them in mine anger. 9Now let them put away their whoredom, and the dead bodies of their kings, far from me; and I will dwell in the midst of them for ever. 10Thou, son of man, show the house to the house of Israel, that they may be ashamed of their iniquities; and let them measure the pattern. 11And if they be ashamed of all that they have done, make known unto them the form of the house, and the fashion thereof, and the egresses thereof, and the entrances thereof, and all the forms thereof, and all the ordinances thereof, and all the forms thereof, and all the laws thereof; and write it in their sight; that they may keep the whole form thereof, and all the ordinances thereof, and do them. 12This is the law of the house: upon the top of the mountain the whole limit thereof round about shall be most holy. Behold, this is the law of the house. 13And these are the measures of the altar by cubits (the cubit is a cubit and a handbreadth): the bottom shall be a cubit, and the breadth a cubit, and the border thereof by the edge thereof round about a span; and this shall be the base of the altar. 14And from the bottom upon the ground to the lower ledge shall be two cubits, and the breadth one cubit; and from the lesser ledge to the greater ledge shall be four cubits, and the breadth a cubit. 15And the upper altar shall be four cubits; and from the altar hearth and upward there shall be four horns. 16And the altar hearth shall be twelve cubits long by twelve broad, square in the four sides thereof. 17And the ledge shall be fourteen cubits long by fourteen broad in the four sides thereof; and the border about it shall be half a cubit; and the bottom thereof shall be a cubit round about; and the steps thereof shall look toward the east. 18And he said unto me, Son of man, thus saith the Lord Jehovah: These are the ordinances of the altar in the day when they shall make it, to offer burnt-offerings thereon, and to sprinkle blood thereon. 19Thou shalt give to the priests the Levites that are of the seed of Zadok, who are near unto me, to minister unto me, saith the Lord Jehovah, a young bullock for a sin-offering. 20And thou shalt take of the blood thereof, and put it on the four horns of it, and on the four corners of the ledge, and upon the border round about: thus shalt thou cleanse it and make atonement for it. 21Thou shalt also take the bullock of the sin-offering, and it shall be burnt in the appointed place of the house, without the sanctuary. 22And on the second day thou shalt offer a he-goat without blemish for a sin-offering; and they shall cleanse the altar, as they did cleanse it with the bullock. 23When thou hast made an end of cleansing it, thou shalt offer a young bullock without blemish, and a ram out of the flock without blemish. 24And thou shalt bring them near before Jehovah, and the priests shall cast salt upon them, and they shall offer them up for a burnt-offering unto Jehovah. 25Seven days shalt thou prepare every day a goat for a sin-offering: they shall also prepare a young bullock, and a ram out of the flock, without blemish. 26Seven days shall they make atonement for the altar and purify it; so shall they consecrate it. 27And when they have accomplished the days, it shall be that upon the eighth day, and forward, the priests shall make your burnt-offerings upon the altar, and your peace-offerings; and I will accept you, saith the Lord Jehovah.

 

Ezekiel 44

44 1Then he brought me back by the way of the outer gate of the sanctuary, which looketh toward the east; and it was shut. 2And Jehovah said unto me, This gate shall be shut; it shall not be opened, neither shall any man enter in by it; for Jehovah, the God of Israel, hath entered in by it; therefore it shall be shut. 3As for the prince, he shall sit therein as prince to eat bread before Jehovah; he shall enter by the way of the porch of the gate, and shall go out by the way of the same. 4Then he brought me by the way of the north gate before the house; and I looked, and, behold, the glory of Jehovah filled the house of Jehovah: and I fell upon my face. 5And Jehovah said unto me, Son of man, mark well, and behold with thine eyes, and hear with thine ears all that I say unto thee concerning all the ordinances of the house of Jehovah, and all the laws thereof; and mark well the entrance of the house, with every egress of the sanctuary. 6And thou shalt say to the rebellious, even to the house of Israel, Thus saith the Lord Jehovah: O ye house of Israel, let it suffice you of all your abominations, 7in that ye have brought in foreigners, uncircumcised in heart and uncircumcised in flesh, to be in my sanctuary, to profane it, even my house, when ye offer my bread, the fat and the blood, and they have broken my covenant, to add unto all your abominations. 8And ye have not kept the charge of my holy things; but ye have set keepers of my charge in my sanctuary for yourselves. 9Thus saith the Lord Jehovah, No foreigner, uncircumcised in heart and uncircumcised in flesh, shall enter into my sanctuary, of any foreigners that are among the children of Israel. 10But the Levites that went far from me, when Israel went astray, that went astray from me after their idols, they shall bear their iniquity. 11Yet they shall be ministers in my sanctuary, having oversight at the gates of the house, and ministering in the house: they shall slay the burnt-offering and the sacrifice for the people, and they shall stand before them to minister unto them. 12Because they ministered unto them before their idols, and became a stumblingblock of iniquity unto the house of Israel; therefore have I lifted up my hand against them, saith the Lord Jehovah, and they shall bear their iniquity. 13And they shall not come near unto me, to execute the office of priest unto me, nor to come near to any of my holy things, unto the things that are most holy; but they shall bear their shame, and their abominations which they have committed. 14Yet will I make them keepers of the charge of the house, for all the service thereof, and for all that shall be done therein. 15But the priests the Levites, the sons of Zadok, that kept the charge of my sanctuary when the children of Israel went astray from me, they shall come near to me to minister unto me; and they shall stand before me to offer unto me the fat and the blood, saith the Lord Jehovah: 16they shall enter into my sanctuary, and they shall come near to my table, to minister unto me, and they shall keep my charge. 17And it shall be that, when they enter in at the gates of the inner court, they shall be clothed with linen garments; and no wool shall come upon them, while they minister in the gates of the inner court, and within. 18They shall have linen tires upon their heads, and shall have linen breeches upon their loins; they shall not gird themselves with anything that causeth sweat. 19And when they go forth into the outer court, even into the outer court to the people, they shall put off their garments wherein they minister, and lay them in the holy chambers; and they shall put on other garments, that they sanctify not the people with their garments. 20Neither shall they shave their heads, nor suffer their locks to grow long; they shall only cut off the hair of their heads. 21Neither shall any of the priests drink wine, when they enter into the inner court. 22Neither shall they take for their wives a widow, nor her that is put away; but they shall take virgins of the seed of the house of Israel, or a widow that is the widow of a priest. 23And they shall teach my people the difference between the holy and the common, and cause them to discern between the unclean and the clean. 24And in a controversy they shall stand to judge; according to mine ordinances shall they judge it: and they shall keep my laws and my statutes in all my appointed feasts; and they shall hallow my sabbaths. 25And they shall go in to no dead person to defile themselves; but for father, or for mother, or for son, or for daughter, for brother, or for sister that hath had no husband, they may defile themselves. 26And after he is cleansed, they shall reckon unto him seven days. 27And in the day that he goeth into the sanctuary, into the inner court, to minister in the sanctuary, he shall offer his sin-offering, saith the Lord Jehovah. 28And they shall have an inheritance: I am their inheritance; and ye shall give them no possession in Israel; I am their possession. 29They shall eat the meal-offering, and the sin-offering, and the trespass-offering; and every devoted thing in Israel shall be theirs. 30And the first of all the first-fruits of every thing, and every oblation of everything, of all your oblations, shall be for the priest: ye shall also give unto the priests the first of your dough, to cause a blessing to rest on thy house. 31The priests shall not eat of anything that dieth of itself, or is torn, whether it be bird or beast.

 

Ezekiel 45

45 1Moreover, when ye shall divide by lot the land for inheritance, ye shall offer an oblation unto Jehovah, a holy portion of the land; the length shall be the length of five and twenty thousand reeds, and the breadth shall be ten thousand: it shall be holy in all the border thereof round about. 2Of this there shall be for the holy place five hundred in length by five hundred in breadth, square round about; and fifty cubits for the suburbs thereof round about. 3And of this measure shalt thou measure a length of five and twenty thousand, and a breadth of ten thousand: and in it shall be the sanctuary, which is most holy. 4It is a holy portion of the land; it shall be for the priests, the ministers of the sanctuary, that come near to minister unto Jehovah; and it shall be a place for their houses, and a holy place for the sanctuary. 5And five and twenty thousand in length, and ten thousand in breadth, shall be unto the Levites, the ministers of the house, for a possession unto themselves, for twenty chambers. 6And ye shall appoint the possession of the city five thousand broad, and five and twenty thousand long, side by side with the oblation of the holy portion: it shall be for the whole house of Israel. 7And whatsoever is for the prince shall be on the one side and on the other side of the holy oblation and of the possession of the city, in front of the holy oblation and in front of the possession of the city, on the west side westward, and on the east side eastward; and in length answerable unto one of the portions, from the west border unto the east border. 8In the land it shall be to him for a possession in Israel: and my princes shall no more oppress my people; but they shall give the land to the house of Israel according to their tribes. 9Thus saith the Lord Jehovah: Let it suffice you, O princes of Israel: remove violence and spoil, and execute justice and righteousness; take away your exactions from my people, saith the Lord Jehovah. 10Ye shall have just balances, and a just ephah, and a just bath. 11The ephah and the bath shall be of one measure, that the bath may contain the tenth part of a homer, and the ephah the tenth part of a homer: the measure thereof shall be after the homer. 12And the shekel shall be twenty gerahs; twenty shekels, five and twenty shekels, fifteen shekels, shall be your maneh. 13This is the oblation that ye shall offer: the sixth part of an ephah from a homer of wheat; and ye shall give the sixth part of an ephah from a homer of barley; 14and the set portion of oil, of the bath of oil, the tenth part of a bath out of the cor, which is ten baths, even a homer; (for ten baths are a homer;) 15and one lamb of the flock, out of two hundred, from the well-watered pastures of Israel; -for a meal-offering, and for a burnt-offering, and for peace-offerings, to make atonement for them, saith the Lord Jehovah. 16All the people of the land shall give unto this oblation for the prince in Israel. 17And it shall be the prince's part to give the burnt-offerings, and the meal-offerings, and the drink-offerings, in the feasts, and on the new moons, and on the sabbaths, in all the appointed feasts of the house of Israel: he shall prepare the sin-offering, and the meal-offering, and the burnt-offering, and the peace-offerings, to make atonement for the house of Israel. 18Thus saith the Lord Jehovah: In the first month, in the first day of the month, thou shalt take a young bullock without blemish; and thou shalt cleanse the sanctuary. 19And the priest shall take of the blood of the sin-offering, and put it upon the door-posts of the house, and upon the four corners of the ledge of the altar, and upon the posts of the gate of the inner court. 20And so thou shalt do on the seventh day of the month for every one that erreth, and for him that is simple: so shall ye make atonement for the house. 21In the first month, in the fourteenth day of the month, ye shall have the passover, a feast of seven days; unleavened bread shall be eaten. 22And upon that day shall the prince prepare for himself and for all the people of the land a bullock for a sin-offering. 23And the seven days of the feast he shall prepare a burnt-offering to Jehovah, seven bullocks and seven rams without blemish daily the seven days; and a he-goat daily for a sin-offering. 24And he shall prepare a meal-offering, an ephah for a bullock, and an ephah for a ram, and a hin of oil to an ephah. 25In the seventh month, in the fifteenth day of the month, in the feast, shall he do the like the seven days; according to the sin-offering, according to the burnt-offering, and according to the meal-offering, and according to the oil.

 

Ezekiel 46

46 1Thus saith the Lord Jehovah: The gate of the inner court that looketh toward the east shall be shut the six working days; but on the sabbath day it shall be opened, and on the day of the new moon it shall be opened. 2And the prince shall enter by the way of the porch of the gate without, and shall stand by the post of the gate; and the priests shall prepare his burnt-offering and his peace-offerings, and he shall worship at the threshold of the gate: then he shall go forth; but the gate shall not be shut until the evening. 3And the people of the land shall worship at the door of that gate before Jehovah on the sabbaths and on the new moons. 4And the burnt-offering that the prince shall offer unto Jehovah shall be on the sabbath day six lambs without blemish and a ram without blemish; 5and the meal-offering shall be an ephah for the ram, and the meal-offering for the lambs as he is able to give, and a hin of oil to an ephah. 6And on the day of the new moon it shall be a young bullock without blemish, and six lambs, and a ram; they shall be without blemish: 7and he shall prepare a meal-offering, an ephah for the bullock, and an ephah for the ram, and for the lambs according as he is able, and a hin of oil to an ephah. 8And when the prince shall enter, he shall go in by the way of the porch of the gate, and he shall go forth by the way thereof. 9But when the people of the land shall come before Jehovah in the appointed feasts, he that entereth by the way of the north gate to worship shall go forth by the way of the south gate; and he that entereth by the way of the south gate shall go forth by the way of the north gate: he shall not return by the way of the gate whereby he came in, but shall go forth straight before him. 10And the prince, when they go in, shall go in in the midst of them; and when they go forth, they shall go forth together. 11And in the feasts and in the solemnities the meal-offering shall be an ephah for a bullock, and an ephah for a ram, and for the lambs as he is able to give, and a hin of oil to an ephah. 12And when the prince shall prepare a freewill-offering, a burnt-offering or peace-offerings as a freewill-offering unto Jehovah, one shall open for him the gate that looketh toward the east; and he shall prepare his burnt-offering and his peace-offerings, as he doth on the sabbath day: then he shall go forth; and after his going forth one shall shut the gate. 13And thou shalt prepare a lamb a year old without blemish for a burnt-offering unto Jehovah daily: morning by morning shalt thou prepare it. 14And thou shalt prepare a meal-offering with it morning by morning, the sixth part of an ephah, and the third part of a hin of oil, to moisten the fine flour; a meal-offering unto Jehovah continually by a perpetual ordinance. 15Thus shall they prepare the lamb, and the meal-offering, and the oil, morning by morning, for a continual burnt-offering. 16Thus saith the Lord Jehovah: If the prince give a gift unto any of his sons, it is his inheritance, it shall belong to his sons; it is their possession by inheritance. 17But if he give of his inheritance a gift to one of his servants, it shall be his to the year of liberty; then it shall return to the prince; but as for his inheritance, it shall be for his sons. 18Moreover the prince shall not take of the people's inheritance, to thrust them out of their possession; he shall give inheritance to his sons out of his own possession, that my people be not scattered every man from his possession. 19Then he brought me through the entry, which was at the side of the gate, into the holy chambers for the priests, which looked toward the north: and, behold, there was a place on the hinder part westward. 20And he said unto me, This is the place where the priests shall boil the trespass-offering and the sin-offering, and where they shall bake the meal-offering; that they bring them not forth into the outer court, to sanctify the people. 21Then he brought me forth into the outer court, and caused me to pass by the four corners of the court; and, behold, in every corner of the court there was a court. 22In the four corners of the court there were courts inclosed, forty cubits long and thirty broad: these four in the corners were of one measure. 23And there was a wall round about in them, round about the four, and boiling-places were made under the walls round about. 24Then said he unto me, These are the boiling-houses, where the ministers of the house shall boil the sacrifice of the people.

 

Ezekiel 47

47 1And he brought me back unto the door of the house; and, behold, waters issued out from under the threshold of the house eastward; (for the forefront of the house was toward the east;) and the waters came down from under, from the right side of the house, on the south of the altar. 2Then he brought me out by the way of the gate northward, and led me round by the way without unto the outer gate, by the way of the gate that looketh toward the east; and, behold, there ran out waters on the right side. 3When the man went forth eastward with the line in his hand, he measured a thousand cubits, and he caused me to pass through the waters, waters that were to the ankles. 4Again he measured a thousand, and caused me to pass through the waters, waters that were to the knees. Again he measured a thousand, and caused me to pass through the waters, waters that were to the loins. 5Afterward he measured a thousand; and it was a river that I could not pass through; for the waters were risen, waters to swim in, a river that could not be passed through. 6And he said unto me, Son of man, hast thou seen this? Then he brought me, and caused me to return to the bank of the river. 7Now when I had returned, behold, upon the bank of the river were very many trees on the one side and on the other. 8Then said he unto me, These waters issue forth toward the eastern region, and shall go down into the Arabah; and they shall go toward the sea; into the sea shall the waters go which were made to issue forth; and the waters shall be healed. 9And it shall come to pass, that every living creature which swarmeth, in every place whither the rivers come, shall live; and there shall be a very great multitude of fish; for these waters are come thither, and the waters of the sea shall be healed, and everything shall live whithersoever the river cometh. 10And it shall come to pass, that fishers shall stand by it: from En-gedi even unto En-eglaim shall be a place for the spreading of nets; their fish shall be after their kinds, as the fish of the great sea, exceeding many. 11But the miry places thereof, and the marshes thereof, shall not be healed; they shall be given up to salt. 12And by the river upon the bank thereof, on this side and on that side, shall grow every tree for food, whose leaf shall not whither, neither shall the fruit thereof fail: it shall bring forth new fruit every month, because the waters thereof issue out of the sanctuary; and the fruit thereof shall be for food, and the leaf thereof for healing. 13Thus saith the Lord Jehovah: This shall be the border, whereby ye shall divide the land for inheritance according to the twelve tribes of Israel: Joseph shall have two portions. 14And ye shall inherit it, one as well as another; for I sware to give it unto your fathers: and this land shall fall unto you for inheritance. 15And this shall be the border of the land: On the north side, from the great sea, by the way of Hethlon, unto the entrance of Zedad; 16Hamath, Berothah, Sibraim, which is between the border of Damascus and the border of Hamath; Hazer-hatticon, which is by the border of Hauran. 17And the border from the sea, shall be Hazar-enon at the border of Damascus; and on the north northward is the border of Hamath. This is the north side. 18And the east side, between Hauran and Damascus and Gilead, and the land of Israel, shall be the Jordan; from the north border unto the east sea shall ye measure. This is the east side. 19And the south side southward shall be from Tamar as far as the waters of Meriboth-kadesh, to the brook of Egypt, unto the great sea. This is the south side southward. 20And the west side shall be the great sea, from the south border as far as over against the entrance of Hamath. This is the west side. 21So shall ye divide this land unto you according to the tribes of Israel. 22And it shall come to pass, that ye shall divide it by lot for an inheritance unto you and to the strangers that sojourn among you, who shall beget children among you; and they shall be unto you as the home-born among the children of Israel; they shall have inheritance with you among the tribes of Israel. 23And it shall come to pass, that in what tribe the stranger sojourneth, there shall ye give him his inheritance, saith the Lord Jehovah.

 

Ezekiel 48

48 1Now these are the names of the tribes: From the north end, beside the way of Hethlon to the entrance of Hamath, Hazar-enan at the border of Damascus, northward beside Hamath, (and they shall have their sides east and west,) Dan, one portion. 2And by the border of Dan, from the east side unto the west side, Asher, one portion. 3And by the border of Asher, from the east side even unto the west side, Naphtali, one portion. 4And by the border of Naphtali, from the east side unto the west side, Manasseh, one portion. 5And by the border of Manasseh, from the east side unto the west side, Ephraim, one portion. 6And by the border of Ephraim, from the east side even unto the west side, Reuben, one portion. 7And by the border of Reuben, from the east side unto the west side, Judah, one portion. 8And by the border of Judah, from the east side unto the west side, shall be the oblation which ye shall offer, five and twenty thousand reeds in breadth, and in length as one of the portions, from the east side unto the west side: and the sanctuary shall be in the midst of it. 9The oblation that ye shall offer unto Jehovah shall be five and twenty thousand reeds in length, and ten thousand in breadth. 10And for these, even for the priests, shall be the holy oblation: toward the north five and twenty thousand in length, and toward the west ten thousand in breadth, and toward the east ten thousand in breadth, and toward the south five and twenty thousand in length: and the sanctuary of Jehovah shall be in the midst thereof. 11It shall be for the priests that are sanctified of the sons of Zadok, that have kept my charge, that went not astray when the children of Israel went astray, as the Levites went astray. 12And it shall be unto them an oblation from the oblation of the land, a thing most holy, by the border of the Levites. 13And answerable unto the border of the priests, the Levites shall have five and twenty thousand in length, and ten thousand in breadth: all the length shall be five and twenty thousand, and the breadth ten thousand. 14And they shall sell none of it, nor exchange it, nor shall the first-fruits of the land be alienated; for it is holy unto Jehovah. 15And the five thousand that are left in the breadth, in front of the five and twenty thousand, shall be for common use, for the city, for dwelling and for suburbs; and the city shall be in the midst thereof. 16And these shall be the measures thereof: the north side four thousand and five hundred, and the south side four thousand and five hundred, and on the east side four thousand and five hundred, and the west side four thousand and five hundred. 17And the city shall have suburbs: toward the north two hundred and fifty, and toward the south two hundred and fifty, and toward the east two hundred and fifty, and toward the west two hundred and fifty. 18And the residue in the length, answerable unto the holy oblation, shall be ten thousand eastward, and ten thousand westward; and it shall be answerable unto the holy oblation; and the increase thereof shall be for food unto them that labor in the city. 19And they that labor in the city, out of all the tribes of Israel, shall till it. 20All the oblation shall be five and twenty thousand by five and twenty thousand: ye shall offer the holy oblation four-square, with the possession of the city. 21And the residue shall be for the prince, on the one side and on the other of the holy oblation and of the possession of the city; in front of the five and twenty thousand of the oblation toward the east border, and westward in front of the five and twenty thousand toward the west border, answerable unto the portions, it shall be for the prince: and the holy oblation and the sanctuary of the house shall be in the midst thereof. 22Moreover from the possession of the Levites, and from the possession of the city, being in the midst of that which is the prince's, between the border of Judah and the border of Benjamin, it shall be for the prince. 23And as for the rest of the tribes: from the east side unto the west side, Benjamin, one portion. 24And by the border of Benjamin, from the east side unto the west side, Simeon, one portion. 25And by the border of Simeon, from the east side unto the west side, Issachar, one portion. 26And by the border of Issachar, from the east side unto the west side, Zebulun, one portion. 27And by the border of Zebulun, from the east side unto the west side, Gad, one portion. 28And by the border of Gad, at the south side southward, the border shall be even from Tamar unto the waters of Meribath-kadesh, to the brook of Egypt, unto the great sea. 29This is the land which ye shall divide by lot unto the tribes of Israel for inheritance, and these are their several portions, saith the Lord Jehovah. 30And these are the egresses of the city: On the north side four thousand and five hundred reeds by measure; 31and the gates of the city shall be after the names of the tribes of Israel, three gates northward: the gate of Reuben, one; the gate of Judah, one; the gate of Levi, one. 32And at the east side four thousand and five hundred reeds, and three gates: even the gate of Joseph, one; the gate of Benjamin, one; the gate of Dan, one. 33And at the south side four thousand and five hundred reeds by measure, and three gates: the gate of Simeon, one; the gate of Issachar, one; the gate of Zebulun, one. 34At the west side four thousand and five hundred reeds, with their three gates: the gate of Gad, one; the gate of Asher, one; the gate of Naphtali, one. 35It shall be eighteen thousand reeds round about: and the name of the city from that day shall be, Jehovah is there.

 

Les bibelen her:
https://biblehub.com/

Les
Det største mennesket
Nye testamentet

Israel blog
Israel Blogg

Justismord blog
Justismord

Jan Hanvolds Blog Usminket
Jan Hanvolds blogg  Usminket

Himmelske blog
Himmelske blog

Undervisningsblog
Undervisningsblog

The Heavenly blog (engelsk)
The heavenly blog engelsk

Kontonummer i DNB:
0535 06 05845


Søk i vårt nettsted med Google


Oversett denne siden med Google-translate

 

Copyright © 2009-2018 Smyrna Oslo. Ansvarlig redaktør: Jan Kåre Christensen.
Laget av Webmaster Bjerke