Bibelkommentarer Romerbrevet

Romerbrevets budskap BIND 1, kapittel 1

Romerbrevets

budskap

Kapittel 1-5

Forord.

Carl Olof Rosenius ble født 3.februar 1816 i Västerbotten i Sverige. Han døde 24/2-1868, bare 52 år gammel. En markert vekkelsesbevegelse ble skapt ved hans forkynnelse, både i Sverige, Danmark og Norge, og budskapet hans har satt dype spor etter seg i våre land.

C.O.Rosenius gav ut oppbyggelsesbladet "Pietisten", som bemerkelsesverdig nok på 1850-tallet hadde et tingertall som nærmet seg det dobbelte av den tids største avis i Sverige: Aftonbladet. Det understreker at "Guds ord hadde stor framgang og fikk makt" gjennom det budskap han fikk formidle.

Fra bladet "Pietisten" er så artiklene hans senere samlet og gitt ut i bøker. Mest kjent er vel hans store "Husandaktsbok", og "Veiledning til fred", som begge fremdeles leses og blir til stor velsignelse. Boka "Fader vår" kom 1989 i ny oversettelse. Også sanger han skrev har vi ennå i sangbøkene våre.

------------------

Da "Fader vår" kom ut på ny, ble det reist spørsmål om å få en ny oversettelse av C.O.Rosenius's tolkning av Romerbrevet. Nå foreligger de fem første kapitlene i ny utgave. Volumet tilsier at en måtte begrense seg til de første fem kapitlene i én bok. Men det passer også greit å stoppe opp her. Rosenius sier selv at "i de fem første kapitlene er den store læren om rettferdiggjørelsen ved tro omhandlet mer utførlig enn noe annet sted i Den Hellige Skrift". Om Gud vil kan det også bli aktuelt å oversette/utgi mer av hans Romerbrevs-tolkning. Derfor har vi i denne boka uavkortet tatt med Rosenius's forord som omtaler alle 16 kapitlene.Videre i Romerbrevet er jo ikke minst helliggjørelsen mer utførlig behandlet, og det er av meget stor betydning. Men alle vil, når de har lest denne boka, erkjenne at her har vi "alt vi trenger til liv og salighet". Her lærer synderen å kjenne Stedfortrederen, Kristus Jesus, "han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning".

Når dette nå gis ut i ny oversettelse, er den helt vesentlige årsaken at det i vårt land i dag er en markert mangel på Bibelens rene og klare lære. Bibelen advarer mot "en annen Jesus", "en annen ånd" og "et annet evangelium" (2Kor 11:3-4). For apostlene betød "lære", og det "å lære": forkynnelsen av evangeliets frelsesbudskap for menneskene. Jesus sa om Paulus at "han er et utvalgt redskap for meg". Om apostlene generelt sa Jesus at "den som hører dere, hører meg". Martin Luther sier om Romerbrevet, at "dette brevet er selve hovedsaken i Det nye testamente, og det aller reneste evangelium".

Rosenius sier i et annet skrift, under emnet "Guds hellige lov: "Men så sier du kanskje: Gud er jo dog for Kristi skyld nådig, så han forlater syndene, når jeg mislykkes i å holde hans bud. Nei, Gud er aldeles ikke nådig mot noe menneske som ikke til fullkommenhet oppfyller alle budene - ! Noe helt annet er det med dem som ved troen har Kristi rettferdighet. Disse skylder ikke loven noe som helst, for (merk) ved Jesus Kristus har de akkurat den rettferdighet som loven krever (Rom:4). "For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn" (Rom 8:3). Kort sagt: De er ikke under loven, men under nåden (Rom 6:14-15)".

Dette sitatet kunne stått som et konsentrat av det hovedbudskapet som går som en rød tråd gjennom hele denne boka, såvel som i Rosenius's skrifter generelt.

------------

Noen vil bemerke at Rosenius bruker svært mye gjentakelser. Noe av dette kunne vært kortet ned i en ny oversettelse, kunne noen mene. Vær da endelig klar over hvorfor det ikke er gjort. Vi skal nemlig ikke så snart tilskrive disse gjentakelsene hverken C.O.Rosenius's menneskelige, eller hans samtids mulige tendenser. F.eks. sier Luther at jo lenger han lever, jo mer erfarer han hvor vanskelig det er å fatte, og å holde fast ved, denne store hovedlæren: Rettferdigheten i Jesus Kristus alene. Den samme erfaring gjør ethvert menneske som lever med Gud i Kristus Jesus. De må stadig ha dette budskapet gjentatt og gjentatt for sitt hjertes ører. Det er nettopp disse sjelene fienden setter inn mot, for å ta skatten fra dem. De som sover, lar han være i fred.

Vi skal også huske på at det ofte vil bli slått opp i denne boka, for å lese begrensede avsnitt. Rosenius understreker det store i hvordan Gud har inngitt profetene og disiplene selve ordvalget i Bibelen, og variert dette, selv når samme emne gjentas. Han viser oss at det er gjort nettopp for å imøtegå misoppfatninger som kunne oppstå ut fra en enkelt uttrykksform. Da forstår vi at det også av den grunn kan være av stor betydning at enkelte ting stadig gjentas, og i varierte former, slik at mulighetene for ensidige oppfatninger hindres. Derfor har vi hele tiden over alt i boka grundig "forankring" i Skriften. Men det medfører gjentakelser.

Forøvrig bør en selvsagt generelt være meget tilbakeholden med å foreta beskjæringer av et budskap Gud har gitt gjennom en av sine tjenere - ! Det som betyr noe for den som tørster etter "den uforfalskede åndelige melk", er at budskapet ikke "forkynnes med ord som menneskelig visdom har lært oss, men med ord vi har lært av Ånden. At vi tolker åndelige ting med åndelige ord" (1Kor 2:13).

Å bevare og videreformidle dette Åndens budskap, har selvsagt vært målet ved oversettelsen, og som derfor måtte prioriteres framfor "lettere" og mer moderne norsk språkbruk.

Dette budskapet er en bibelhøyskole. Det er sjelesorg som setter mennesker i frihet, om Gud ved sin Ånd får slippe til og åpenbare det. Men les endelig boka sammenhengende, fra første til siste side! Først da får Bibelens budskap møte deg gjennom dette. Da blir det også en god oppslagsbok for deg senere. Les det i bønn om Guds åpenbarelse over ordene! Og du skal få oppleve Herren tale til deg om "Guds hemmelighet, som er Kristus".

Vi takker Gud for det han her har åpenbart gjennom denne tjeneren vi ikke har kjent - et budskap som er like aktuelt i dag som da det ble formidlet gjennom Carl Olof Rosenius.

Mandal, februar 1995.

Hermod Hogganvik

Tilføyelse til nytt opplag april 2004

Nå foreligger for lengst hele Rosenius’ ”Romerbrevets budskap” (3 bind) i ny oversettelse. Det samme gjelder ”Husandaktsboka”, ”Veiledning til fred”, ”I syndsforlatelsens rike” og ”I Åndens helliggjørelse”, så vel som ”Fader vår” som var nyoversatt før første bind av ”Romerbrevets budskap” kom ut.

Hermod Hogganvik

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Paulus's brev til romerne. *

Innledning.

Luther sier: "Dette brevet er selve hovedsaken i Det nye testamente, og det aller reneste evangelium. Det vil være av stor betydning for en kristen at han ikke bare kan dette ordrett utenat. Han bør også hver dag være opptatt med det, som sjelens daglige brød. Det kan aldri leses og granskes for grundig. Og jo mer det brukes, desto mer verdifullt blir det, og desto bedre smaker det."

Dette er dype sannheter. For dette brevet er som et kort sammendrag av alt det Gud har åpenbart for oss i sitt ord, om hans vilje, og om hva han har bestemt skal være den eneste veien til frelse for menneskene. Med et veldig Åndens budskap får vi her alt det viktigste Skriften lærer: Om hvordan Gud taler gjennom sitt verk i naturen, og i menneskenes hjerter, og deretter: nødvendigheten av Guds strenge dom på den ytterste dag. Vi ser hele menneskeslektens helt igjennom fordervede natur og fortapte tilstand. Vi ser den rette bruken av loven, Guds egentlige hensikt med loven, og hvordan den virker i en sann omvendelse. Framfor alt ser vi hvorfor Guds Sønn ble sendt til verden, den store gjerning han hadde å utføre, og om rettferdiggjørelsen ved troen på ham.

*All den kunnskap vi trenger om den hellige forfatteren av dette brevet, apostelen Paulus, har vi i Apostlenes gjerninger. Der leser vi i det niende kapittel om hans gudgitte omvendelse. I alle kapitlene f.o.m. det trettende hører vi om hans tid som apostel, hans reiser, forkynnelse, og de lidelsene han måtte igjennom. Dette brevet til romerne har apostelen skrevet i Korint, på et tidspunkt da han ennå ikke hadde vært i Rom, etter hva en antar i år 57, og helt sikkert før sitt første fangenskap i Rom. Dermed var der ennå ingen forsamling i Rom, som han hadde stiftet. Den første antydningen vi finner i Skriften om opprinnelsen til en forsamling i Rom, er den korte anmerkningen i Apg 2:10, at på den store pinsehøytiden, da Guds Ånd ble utgytt over apostlene, var der også "tilreisende fra Rom". Når disse kom tilbake til Rom, var det uten tvil de som ble førstegrøden til en Guds menighet i denne byen, som da var den hedenske verdens hovedstad. I de hilsener vi finner i dette brevets sekstende kapittel ser det likevel ut som om der var mange i Rom som Paulus kjente personlig. De var blitt omvendt ved hans forkynnelse i Hellas. Vi legger merke til at de fleste av disse hilsener går til personer med greske navn. Mennesker fra alle jordens kanter reiste jo stadig til verdens hovedstad, og da var det jo heller ikke underlig at kristendommens såkorn tidlig ble ført dit, og at man i slike forsamlinger fikk en blanding av jøder og grekere. Til disse i Rom skrev nå "hedningenes apostel" dette brevet, hvor han mer fullstendig enn i noe annet brev utlegger den kristne troens lære. Med tanke på det ønske vi ser Paulus har, om at han på sin reise til Spania måtte få komme til Rom og oppholde seg der en tid, sier dr.Philippi "at han har med dette brevet villet gi de kristne i Rom en erstatning for et personlig besøk og forkynnelse iblant dem. Det var dette som også var siktemålet med brevet hans, at de skulle få den forkynnelse de ville fått ved et besøk fra ham - konf. kap 1:15 -. Derfor finner vi i dette brevet en mer fullkommen utlegging enn i noe annet apostelbrev, om alt det vesentligste Skriften lærer om den kristne tro."

Her finner vi Skriftens lære om de viktigste spørsmålene: om menneskenes forsoning og helliggjørelse, om nåde og om gjerninger, om frelse og fordømmelse, om utvelgelse og forkastelse, om hvordan de troende kan stå fast og ha visshet om evig liv under de største trengsler. Vi undervises om hvordan motgang er nyttig, og om hvordan Gud på de herligste måter velsigner sitt folk nettopp i trengsler. Vi lærer om hvordan Gud har vendt seg til hedningene og kaller dem til sitt rike, om hvordan jødene ble forkastet, og om hvordan de til slutt på nytt skal "innpodes" i treet: Guds rike. Her finner vi grunnreglene for hvordan den sanne gudfryktighet skal leves ut i det daglige livet. Det omfatter alt det vi skylder Gud, oss selv, og vår neste, hele veien sterkt understreket av hva Guds ord sier må være selve drivkraften i alt dette.

I likhet med de fleste brevene Paulus har skrevet, finner vi at også dette brevet etter sitt innhold har to hoveddeler: den første delen utgjør selve læren om veien til salighet, om Kristus og rettferdigheten ved tro. Dette finner vi utlagt gjennom de første elleve kapitlene. Den andre delen inneholder formaningene til et kristent liv, og dekker de fem øvrige kapitlene. Gjennom den første delen legges grunnvollen i hjertene, for evig liv og helliggjørelse. På denne grunnvollen bygges så kristenlivets gull, sølv og edle stener, gjennom budskapet i den andre delen.

Når apostelen i den første delen forkynner troen på Guds Sønn som eneste vei til frelse for alle mennesker, så møter han selvsagt først de vanlige fornuftens motsigelser. Men ikke nok med det, den romerske forsamlingen bestod også tildels av omvendte jøder. En slik forkynnelse passet derfor ikke inn i deres forhold til den gamle pakt, som Herren Gud hadde opprettet med dem, og som de ennå hang fast ved.

Når han nå åpner himmerikets dør bare ved troen på Kristus, ikke bare for jøder, men også for hedningene, er det derfor helt nødvendig at han også kommer nærmere inn på jødenes situasjon. De mente jo Gud hadde anvist dem en annen vei til frelse. Dette er grunnen til at det i den første hoveddelen tales såvidt mye om jødene.

Når vi ved Guds nåde skal kunne utlegge budskapet i dette store og åndrike brevet, er det naturlig at vi begynner med å ta for oss selve tankegangen gjennom hele brevet. Det vil samtidig gjøre det mye lettere å oppfatte budskapet i brevets forskjellige deler.*

*Dessuten henviser vi til Luthers utlegging om de mest betydningsfulle ordene, i hans sterke og lærerike "Forord til Romerbrevet" .

I de fem første kapitlene er den store læren om rettferdiggjørelse ved tro omhandlet mer utførlig enn noe annet sted i Den Hellige Skrift.

I apostelens utlegging over dette emne går det først klart fram at menneskene bare har to veier å velge mellom, til saligheten: enten den veien som loven forkynner: gjennom våre gjerninger. Eller den veien evangeliet forkynner: gjennom nåde ved Jesus Kristus. Den første er for all evighet stengt for menneskene. Paulus sier i Rom 3:20: "Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger". For den som vil få evig liv hos Gud, gjenstår så bare den siste veien: gjennom troen på Jesus Kristus. Herren selv sier: "Jeg er veien...ingen kommer til Faderen uten gjennom meg" (Joh 14:6 svensk overs.). Dette er den ene hovedsannhet apostelen forkynner her.

Den andre store sannheten han innprenter, er at rettferdiggjørelsen av nåde, ved troen på Jesus Kristus, er for alle mennesker uten forskjell, både for jøder og hedninger, og at det skille som loven har satt mellom dem er fullkomment opphevd i spørsmålet om frelsen. Men han slår kraftig fast at jødene, såvel som hedningene, ligger under Guds dom, fordi alle er syndere og skyldige til døden. Ved egne gjerninger kan hverken den ene eller den andre unngå fordømmelsen. Paulus blottstiller begge. Han stiller hedningene overfor den grove urettferdighet og blindhet som rådet hos dem og deres vise menn, som de var så stolte av. Og han sønderknuser jødene ved å vise at de var belastet med de samme syndene som hedningene. På den måten river han egenrettferdighetens trøst vekk under ethvert menneske, og viser alle som én den samme redning: Kristus alene!

I det første kapitlet begynner apostelen straks å rette vår oppmerksomhet mot Guds Sønn, hans komme som menneske til vår jord, og hans guddomsvesen fra evighet av. Dette var hovedinnholdet i det evangelium han var kalt til å forkynne. Etter en kort innledning, som likevel har et mektig budskap, uttrykker han i v.16 summen av hans budskap: Kristi evangelium, Guds kraft til frelse for hver den som tror - for i det åpenbares Guds rettferdighet (v.17). Hvis ikke en slik rettferdighet var tilveiebrakt for oss, så ville alle mennesker ha måtte lide straffen for hver eneste synd de hadde begått, overensstemmende med hva den evige Gud har uttalt om hvordan hans vrede skulle komme over alle menneskers ugudelighet og urettferdighet. Dette er virkelighetens store sannheter, som apostelen så fortsetter å utdype.

Det første område apostelen omtaler er menneskenes fortapte tilstand. Han viser at alle mennesker totalt mangler enhver form for rettferdighet, og er av naturen fanget under syndens makt. Han overbeviser først hedningene om denne hjertets "ugudelighet", og dermed også "urettferdighet". De tilba ikke lenger Gud, på tross av at de bare gjennom den synlige skapningens verk hadde nok kunnskap om hans makt og guddom, så de måtte vite at de stod til ansvar overfor Gud. De hadde trampet på den lov som var skrevet i deres hjerter, og syndet mot sitt klare kjennskap til det som er Guds vilje. Derfor faller de alle under dommen som forkynner fortapelse over alle dem som var lydige mot urettferdigheten. Denne tilstand skal åpenbares for dem "på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene" (Rom 2:16).

Med samme tyngde holder han i andre kapittel fram for jødene deres overtredelser og skyld. Ja, faktisk med ennå større tyngde, fordi jødene hadde jo den fordel framfor hedningene at de hadde hatt Guds ord, slik det var gitt dem.

I de to første kapitlene har Paulus ved ugjendrivelige bevis latt oss få se at både hedningene og jødene, alle som én, står skyldige etter Guds rettferdige dom. I begynnelsen av tredje kapittel imøtegår han noen innvendinger når det gjelder forholdet med jødene. Så tar han videre i dette kapitlet alle mennesker under ett, og møter oss med en forferdelig oppsummering av hele menneskeslektens skyld og syndeforderv. Han viser at det finnes ingen som er rettferdig, ikke en eneste. Alle er veket av, i sin natur totalt fordervet, ugudelige og skilt fra Gud. På denne måten fastholder han som udiskutabel sannhet at ethvert menneske i sin naturlige tilstand, etter Guds rettferdige dom er dømt til fortapelse. Mennesket er gjort kjent med Guds lover gjennom ett eller flere av de tre områdene: skapningens verk, den lov som er skrevet i ethvert menneskes hjerte, eller det guddommelige ord. Men mennesket er opprørskt overfor alt som har med Gud og Guds lover å gjøre. Og han forklarer uttrykkelig at intet menneske kan bli rettferdig gjennom loven.

Gjennom denne forkynnelsen er så veien banet for det mektige budskapet om Kristus og hans fullbragte verk, som frelste menneskene så fullkomment at det holdt overfor lovens hellige krav, og slik at dens dommer fremdeles stod ved makt. Det loven ikke kunne utrette - ikke på grunn av noen mangel ved den, men på grunn av menneskenaturens udugelighet - det har Gud på alle områder fullkomment oppfylt ved sin Sønn. I seg selv har menneskene ingen som helst rettferdighet. Men Gud har tilveiebragt en rettferdighet for dem.

Denne rettferdigheten, som er uendelig høyere enn den mennesket opprinnelig eide før fallet, ble skjenket menneskeheten av bare nåde, og mottas bare ved tro. Den er tilveiebrakt og står fast for den troendes regning, uten noe som helst hensyn til hva han i fortid eller framtid kan oppvise av lydighet mot Gud. For Guds æres skyld er den gitt av bare nåde. For den samme Guds æres skyld skal den alltid være bare nåde. Hos den troende blir den også derfor den første kilde til takknemlighet og lydighet.

Denne rettferdiggjørelses-veien er ikke i strid med Guds rettferdighet. Den tvertimot på det sterkeste åpenbarer Guds rettferdighet. Den bygger jo ikke på at det er skjedd noen ettergivelse i forhold til lovens krav, men på at loven er fullbyrdet. Så langt fra å gjøre loven til intet, stadfester den tvertimot loven med all dens ære og hellighet.

Denne veien til frelse står like åpen for alle, både jøder og hedninger, mennesker av alle folkeslag, på alle utviklingstrinn og med hver sine egenskaper. "Det er ingen forskjell". For alle, uten unntak, er syndere. Og alle, uten noe som helst unntak, er gjenløst. Dette er det apostelen forkynner i det tredje kapitlet.

Det fjerde kapitlet handler om troen, og hvordan en tar imot, og eier, Guds rettferdighet ved troen. Når menneskene hører at vi skal bli rettferdige bare ved troen, uten gjerninger, har de alle denne innvendingen: "Hva skal så gode gjerninger tjene til?" Dette imøtegår Paulus ved å vise at selv Abraham, jødenes stamfar, ikke ble rettferdiggjort ved gjerninger, men ved tro. Dette var hemmeligheten som gjorde ham til alle troendes far, og mønster og forbilde på hvordan alle mennesker, både jøder og hedninger, blir rettferdiggjort.

For at rettferdiggjørelsen ved tro skal bli ennå mer opphøyet, viser apostelen i begynnelsen av det femte kapitlet noen av dens salige frukter: fred med Gud, visshet om evig salighet, trøst og frimodighet under alle slags prøvelser o.s.v. Deretter fører han oss like opp på forklarelsens berg, og utsynet åpner seg over Guds store plan om menneskenes frelse gjennom Kristus. Det gjør han ved å vise oss de to stamfedrene, eller urkildene, til både synd og rettferdighet, fordømmelse og salighet: Adam og Kristus. I begynnelsen, ved den første prøven Gud satte mennesket på, var det hele menneskehetens sak som sto og falt ved én stedfortreder: Adam. Ved hans fall kom dermed synden, døden og fordømmelsen over alle mennesker. Når det er forkynt, ligger det åpent for Paulus å vise selve hovedbudskapet i brevet hans: Guds nådefulle plan med å gi den falne verden en ny stedfortreder: Jesus Kristus. Gjennom ham skulle rettferdighet, liv og salighet bli gitt alle dem som ved troen blir forenet med ham.

Når det så er gjort klart at det bare er i Kristus rettferdighet, liv og salighet rekkes oss, så er det også nødvendig for Paulus å vise hvorfor da loven ble gitt oss. Det var Moses som kom med den pakt som ble gitt ved loven. Nå viser Paulus at Gud plasserte lovgiveren Moses mellom Adam og Kristus, for at syndens velde og makt skulle åpenbares gjennom den hellige loven. På den måten skulle frelsen som rekkes oss i Kristus, gjøres stor og herlig. Dermed ser vi i disse fem kapitlene en bestemt plan i Guds råd og husholdning med menneskene. En plan som ingen menneskeforstand noen gang har kunnet tenke ut.

--------

Men læren om rettferdiggjørelsen av bare nåde, fullstendig uavhengig av enhver gjerning, kan selvsagt misbrukes. Der vil være mennesker som i lettsindighet misbruker den til kjødelig fordel, og der vil være andre som beskylder selve læren for at den nettopp inviterer til den slags. Paulus møter både misbruket og beskyldningen på den rette måten. Det gjør han i det sjette og dels i det sjuende kapitlet. Han viser at denne læren så langt fra fører til lettsindighet og forakt for Guds lov. Tvertimot er det nettopp rettferdiggjørelsen i Kristi blod som skaper den rette grunn for helliggjørelse. Gjennom den rettferdiggjørende troen forenes vi med Frelseren. Da fødes ikke bare det nye livet i oss, men også lengten og kraften til å leve etter Guds lov.

Ved sine bud og forbud er det derimot loven som vekker all ondskapen som ligger i menneskehjertet, og hisser den til utbrudd. Samtidig fordømmer loven alle og enhver som fremdeles står under dens herredømme og dommersete. Men ved at de troende er forenet med Kristus, er disse fridd ut fra loven. Og ved at de står under nåden, som virker kjærlighet, er de troende satt istand til å bære frukt som behager Gud. Fremdeles står det fast at loven i seg selv er hellig, rettferdig og god. Slik er den gitt oss av Gud til å overbevise oss om synd, og lærer oss dermed hvor uendelig stor den frelsen er, som gis oss i evangeliet. Ved at den lar oss kjenne vårt hjertes konstant fordervede tilstand, skal loven også virke at vi holder oss sterkt knyttet til Herren. Gjennom en talende beskrivelse av sin egen erfaring, viser apostelen hvordan "dette dødens legeme" (7:24) fortsetter å utøve sin makt i de troende, og kjemper mot Ånden, så lenge de er på denne jord.

Som en generell konklusjon på alt som er sagt hittil, forkynner Paulus i begynnelsen av det åttende kapitlet de troendes fullkomne frihet fra fordømmelsen, og hvordan nettopp dette fører til et hellig sinn og vandel. Ingen av disse fruktene ville kunne oppnås gjennom loven, men tvertimot ved å bli løst fra den. Som motsetning til det kjødelige sinn, som er fiendskap mot Gud, kommer han videre inn på virkningen av at Den Hellige Ånd bor i de som har fått Guds nye sinn. Han taler om alle de rikdommene de dermed eier. Midt oppe i de prøvelser og lidelser som rammer dem i dette livet, har de mang en stor og evig trøst. Det har de i håpet om evig herlighet til slutt, den som hele skapningen sukker etter, i hvordan Ånden trøster i deres skrøpelighet, i hvor fast Guds evige utvelgelse står, og i den urokkelige Kristi kjærlighet. Alt sammen føder en triumferende trosvisshet, som dette kapitlet så slutter med.

Etter at Paulus har talt om disse store velsignelsene som de troende har del i, går tankene hans til den sørgelige tilstand hans egne landsmenn befinner seg i. Disse, som var benådet med alle mulige fordeler framfor alle andre folk, hadde likevel, ved sin vantro, mistet det aller største: den saliggjørende nåden. Dette er det apostelen tar opp i det niende kapitlet. Men gjennom en slik tanke og lære som han står for, kan det se ut som om han vil sette til side de løftene Gud hadde gitt jødefolket, og den pakt han jo hadde opprettet med dem. I dette kapitlet møter Paulus en slik innvending ved å vise at Skriftens løfter om åndeligevelsignelser gjaldt de troende, som er de sanne israelitter, den rette Abrahams ætt.

Med flere eksempler fra Skriften viser han at allerede blant de første slektleddene etter Abraham finner vi tilfeller av konkrete utvelgelser, grunnet på Guds eget frie valg. Disse utvelgelsene har samtidig betydd forkastelse av andre, hvor dermed alle menneskelige forutsetninger har vært satt til side*. Med denne harde og besynderlige tale angriper han på det sterkeste den oppfatning som sitter dypest i alle mennesker, ikke minst blant jødene: det forventes at Gud skal dømme ut fra menneskelige verdier, at han må ta hensyn til vår innsats, at vi "er aktive kristne". Ja, Paulus slår til og med fast at "så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud som viser miskunn".

* Jakob framfor Esau, Josef framfor de andre og eldre brødrene, på samme måte David, o.s.v.

Endelig gir han så, i v.30-33 svaret på sin underlige framstilling, og forklarer at alt det han har villet si, var at Gud bare hadde utvalgt dem som hadde tatt sin tilflukt til hans Sønn, hadde mottatt rettferdigheten ved troen på ham, og hadde forkastet dem som søkte rettferdigheten gjennom gjerninger - og dermed støtte an mot snublesteinen. Så fritt er Guds nådevalg. Slik forklarer apostelen sin tale om Guds frie utvelgelse. Dette er apostelens gudgitte budskap som bedre enn noe annet knuser enhver tanke på å oppnå noe etter kjødet, og forkynner Guds store nidkjærhet for sin Sønn og troen på ham.

I det tiende kapitlet er apostelen fortsatt opptatt med å forklare grunnen til utvelgelsen og forkastelsen. Han understreker sterkt at selv ikke de jødene som "hadde nidkjærhet for Gud", hadde del i rettferdigheten. Han sier: "Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet". Igjen framstiller han de to veiene: rettferdigheten gjennom loven, og - ved tro. Og han går videre til troens kilde og vesen: utelukkende å holde seg til Guds ord. At Israel er forkastet beror ene og alene på deres egen vantro. De har jo, i motsetning til hedningene, hatt Guds ord.

I det ellevte kapitlet avslutter han dette emnet ved å forklare ennå mer utførlig at ikke hele Israel,som folk, er forkastet. Herren hadde spart en "rest": de troende. Paulus nevner seg selv som eksempel. Men i sin tid skulle Israel på nytt få del i en stor nåde: når "hedningenes fylde er kommet inn". På grunn av vantroen hadde Gud latt Israel bli "avhogd", og dermed åpnet vei for hedningenes frelse. Men for at ikke, på den andre siden, hedningene skulle opphøye seg over det folk som nå er forkastet, så understreker apostelen på nytt at den nåde som var gitt dem, ikke hadde bakgrunn i deres fortjeneste, men var av bare nåde. Hvis de nå ikke voktet seg mot overmot, kunne også de bli forkastet på grunn av vantro - mens Gud i sin tid på nytt skulle "innpode" Israel i "treet", når de omvender seg til Herren. Paulus viser at slik handler Gud med utvelgelse og forkastelse, og med den endelige "innpoding" av Israel, for at det skal bli bare hans guddommelige ære som forherliges.

Her har vi derfor den mest trøsterike utsikt over Guds vei til frelse for menneskene. Det gjelder oss som lever idag, og det gjelder løftene om hvordan hedningene som ennå ikke har hørt budskapet, og til sist også Israel, skal bli omvendt. Paulus er grepet i beundring over Guds nåde og hellighet, som gjennomstråler alt det Gud gjør. Han slutter denne hoveddelen av sitt brev i tilbedelse og lovprisning til ham som er, og som var, den første og den siste, Den Allmektige.

-------

I den andre hoveddelen av sitt brev viser apostelen hvordan all denne Guds nåde skal virke i mennesket, og åpenbare seg i hele dets vesen, sinnelag, ord og gjerninger. I de kapitlene som følger nå, finner vi nemlig formaningene, og undervisning om den sanne gudsfrykt. I dette brevet har han jo henvendt seg "til alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Rom", og nå formaner han dem til, ved Guds barmhjertighet, å hengi seg helt og holdent til den gode Gud, som et levende og hellig offer til Guds behag. Den store hovedtonen i alle de formaningene apostelen nå gir oss, er at de som har fått det evige liv, utelukkende på grunn av Guds barmhjertighet, ikke mer skal leve for seg selv, men for ham som har frelst dem fra døden. De skal nå kunne kjenne "Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne".

Ikke noe annet kan være en mer "åndelig gudstjeneste" enn å gi seg helt til ham, og ofre alt for ham. Med dette for øye tar så apostelen for seg alle kristelige plikter. I tolvte kapittel lærer han hvordan den enkelte i sitt liv ikke bare skal ofre de grove lystene, men også den fine, skjulte innbilningen om hvor betydningsfulle vi er i oss selv, og i det vi kan utrette. Videre taler han om hvordan vi med omsorg skal utføre alt det vår jordiske stilling krever, - hvordan vi skal formane, forkynne, styre, tjene, gi, lide og virke.

I det trettende kapittel taler han om vårt forhold til myndighetene, og formaner oss til slutt til å leve edruelige og våkne, både åndelig og i menneskelig forstand. Det fjortende kapitlet taler om hvordan vi skal forholde oss overfor de svake og uforstandige brødre. Selv om vi har visdom, må vi ikke i utide misbruke vår frihet, så det fører til samvittighetskval for de som er svake i troen. Og i det femtende kapittel stiller han Kristus fram for oss som forbilde på denne kjærlighet og selvfornektelse.

Men over alt, flettet inn mellom formaningene, er det troen og kjærligheten Paulus framholder som hovedsak og drivkraften til alt sammen. Det blir klart for alle at det ikke er selve gjerningene som har betydning for Herren, men først og fremst den villige ånd. Samtidig blir det klart at troen og gjerningene hører uoppløselig sammen. Som kilden er, altså troen i hjertet, slik må også det som flyter ut fra hjertet bli, i ord og gjerninger. Bare så langt menneskene kjenner Gud, så langt rekker også deres tro, kjærlighet og gudsfrykt. Et sant og levende kjennskap til Gud er den eneste og rette kilde for et gudfryktig liv. Og når så apostelen viser hvordan denne kilden forplikter Jesu disipler til et hellig liv og tjeneste, kan vi straks se hvor lykkelige vi ville ha det, over alt hvor kjennskapet til Kristus og hans kjærlighet fikk makt i menneskene. Da ville verden bli noe annet enn den er i dag: en tumleplass for all mulig ondskap, urettferdighet, stolthet, gjerrighet, avguderi, svik og urenhet, - totalt blottet for kjærlighet. Vi ville oppleve den slik den var før synden trådte inn i verden: et paradis som både Gud og mennesker frydet seg i.

Det siste kapitlet inneholder hilsener med formaninger og ønsker som apostelen til slutt må gi dem, og lovprisning til Gud, slik han vanligvis avslutter brevene sine.

Dermed har vi nå tatt et overblikk over innholdet i brevet. Så skal vi fordype oss i dette hellige budskapet. Da er det en forutsetning at vi møter budskapet med den bevisste innstillingen at det er hellige ord, hvert enkelt, som vi har foran oss. Vi må la ordene arbeide med oss - det er ikke vi som skal arbeide med ordene - ! Da har vi også grunn til å vente oss all den oppbyggelse, og næring for troen og kjærligheten, som dette brevet har gitt så mange millioner Guds barn, både av de som ennå lever, og de som er gått inn til herligheten. Må Herren være med oss i dette, og lede oss med sin Ånd!

Første kapittel.

Dette kapitlet har tre deler. Først en alminnelig innledning. Der forklarer apostelen sitt kall til å forkynne evangeliet, og taler om Guds Sønn. At det er ham som er selve evangeliet, og det er ham evangeliet taler om. Videre finner vi her hvem han skriver til, og hilsener til dem (v.1-15). Bare to vers, 16-17, utgjør andre del. Der forteller apostelen konsentrert hva som er summen av alt det han vil forkynne i dette brevet. I siste del tar apostelen straks opp det han vil forkynne i brevet. Han begynner med å framstille menneskets fortapte tilstand, idet han viser til hedningenes liv i synden og under Guds dom, v.18-21.

1: Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utvalgt til å forkynne Guds evangelium,

2: det som han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter,

3: om hans Sønn, han som etter kjødet er kommet av Davids ætt,

4: og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre.

Med gjentatte bibelske sannheter begynner apostelen straks å vekke vår oppmerksomhet for hvor stor, og hvor troverdig, det budskapet er som han forkynner. Den som skriver er ikke bare en Paulus, det er en Jesu Kristi tjener. Det er Herrens ærend han går. Det er Herrens budskap han går med. Og han er en spesiell Kristi tjener. Han er nemlig "kalt til apostel". I et slikt kall ligger noe mer enn det andre Kristi tjenere har fått. Det "Guds evangelium" han var kalt til å forkynne, var ikke et øyeblikks tanke. Nei, gjennom en hel, lang verdens-tidsalder var det bebudet av Guds profeter i de hellige skriftene. Altså er det et fast og urokkelig Guds ord.

Og det dette evangelium handler om, hovedemnet og selve kjernen i det, er selve Guds Sønn, Jesus Kristus, vår Herre. Før vi leser noe som helst mer, har vi altså allerede med dette opplysninger som må vekke store forventninger, og den største oppmerksomhet hos oss. La oss nå se nærmere på teksten.

Paulus. Som vanlig i brever på den tiden, nevner apostelen først navnet sitt. Paulus betyr liten, og var det romerske navnet han stod fram med etter sin omvendelse, som "hedningenes apostel". Blant jødene het han tidligere Saulus.

Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, eller apostel etter et kall. Det er denne bakgrunnen som gjør at dette brevet må tillegges så stor vekt og betydning. Hvis Paulus er en Jesu Kristi apostel, da står vi her ikke bare overfor en hellig og opplyst manns tanker. Da er det hans store Herres beslutning om hvordan han vil frelse menneskene, vi leser om i dette brevet. Det er svært viktig å tenke nærmere over hva en apostel var. Ordet apostel betyr sendemann, delegat, eller utsending. Det ble også brukt i andre forhold enn når det gjaldt Kristi apostler. Men nå taler vi om den betydningen det hadde som Jesu Kristi utsending. Hvordan de hadde fått Jesu eget oppdrag om å gå ut til alle folkeslag i hele verden, og forkynne evangeliet, og kunngjøre de lover som gjaldt i Hans rike. Herren Kristus gav selv disse utsendingene navnet apostler (Luk 6:13). Alt det vi finner i Skriften om dette høye kall, viser at apostelembetet var for en bestemt tid, var kjennetegnet ved noen bestemte egenskaper, og grunnet på et oppdrag som var gitt dem direkte av Kristus selv. Derfor kunne det ikke tilsettes noen etterfølger av en apostel.

For det første måtte en apostel ha sett Jesus Kristus etter hans oppstandelse. Når apostlene skulle vitne for hele verden om Jesus Kristus, var det nødvendig at de kunne vitne om hans oppstandelse, som en stadfestelse på hele deres vitnesbyrd. Når Peter i Apg 1:21-22 med få ord beskriver de egenskaper en apostel må ha, er det denne han ser som mest vesentlig i dette embetet. Mange andre steder i Skriften finner vi det samme, f. eks. Apg 2:32, 3:15, 4:33, 5:30-32, 22:14-15, 26:13-14, 1Kor 9:1, 15:7-8.

For det andre: En markert Åndens kraft, og liknende spesielle tegn, kjennetegnet apostlene. Tegn en aldri senere så noe menneske utrustet med. Som nevnt hadde de da også sitt oppdrag direkte fra Jesus Kristus selv, ikke meddelt dem av, eller gjennom, noe menneske. De tjente med særlig kraft. Ved deres håndspåleggelse fikk f.eks. også andre Den Hellige Ånds gaver, og bare ved et ord brakte de Guds rettferdige dom over mennesker. F.eks. Ananias og Safira (Apg 5:1-11), blodskjenderen i Korint (1Kor 5:1-5) m.fl. Og sluttelig var Kristi lære, hans vilje og mening, blitt åpenbart for dem ved en direkte guddommelig meddelelse. For at dette skulle skje, fikk de befaling om å bli i Jerusalem, og "vente på det som Faderen hadde lovt" - om at den Hellige Ånd skulle bli utgytt over dem (Luk 24:48-49, Joh 14:26, 15:26-27, Apg 1:4 og kap. 2).

For det tredje: Det embete som ble gitt apostlene, bestod i at de skulle utbre evangeliet over hele verden. Men de skulle ikke ta på seg omsorgen for noen bestemt forsamling. Fullmakten til deres embete hadde denne ordlyd: "Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen" (Mark 16:15). De kunne nok være "eldste" og "hyrder", men da i en spesiell betydning. Hele Guds kirke, ja hele verden, var gitt dem som arbeidsfelt. Nøklene til himlenes rike var gitt dem (Mat 16:19 og Joh 20:20-23). De skulle forkynne det ord som skal dømme menneskene på den ytterste dag (Joh 12:48), og den lov som gjelder for himlenes rike. Slik at det de bandt på jorden, skulle være bundet i himmelen, og det de løste på jorden, skulle være løst i himmelen. Og Ånden som var i dem, veiledet dem til hele sannheten (Joh 16:13). Herren hadde uttrykkelig lovet om Talsmannen, Den Hellige Ånd, at "han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere" (Joh 14:26). Men ennå hadde de "denne skatt i leirkar, for at den rike kraft skal være av Gud og ikke fra oss selv" (2Kor 4:7). Det var slik Gud ville alt skulle være innenfor hans nådepakt for vår jord. Også disse, hans fremste tjenere, skulle være belastet med syndefallets fordervelse, så de ikke skulle bli nye guder. Men den Ånd som talte i dem, og den lære de forkynte, var fra Herren. Selv sa han jo: "..det er ikke dere som taler, men deres Fars ånd taler i dere" (Mat 10:20).

Alt dette viser at det kall apostlene hadde fått var helt spesielt. Også når det gjaldt deres helt spesielle utrustning, bl.a. den forutsetning at de måtte ha sett Kristus, så var det utelukket at noen kunne bli en konkret etterfølger i samme slag apostel-tjeneste som dem. At Mattias ble valgt i stedet for Judas, ble ikke noe unntak fra regelen. Det skjedde jo ved begynnelsen av deres virksomhet, og Peters ord i den anledning bekreftet også at en apostel måtte være et slikt vitne om Kristus, som hadde sett ham etter hans oppstandelse. Dette ville jo heller ikke kunne skje i senere tid. Det er nødvendig å huske på dette, for at alle og enhver kan vite at all den kunnskap som er nødvendig til vår frelse, allerede er gitt oss gjennom apostlene. Om noen legger noe til dette, eller trekker noe fra det vi har gjennom disse, så forfalsker han Guds ord (Gal 1:8).

Like klart står det dermed også at intet menneske, ingen kirke, og heller ikke noen lovgivende myndighet, som vil ha navn av å være kristne, kan forandre eller oppheve noe av det apostlene har lært eller foreskrevet for alle mennesker. Derfor formanes også alle kristne "..til å stride for den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige" (Jud v.3). Navnene til Lammets apostler er innskrevet på grunnvollene til det nye Jerusalem (Åp 21:14), og hele Guds menighet er "bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv" (Ef 2:20).

Så har vi nå sett hva en apostel er. Og alle de markerte kjennetegnene for dette høye kall finner vi spesielt fremtredende hos Paulus. Et vemodens sukk hører vi kan hende idet han uttaler: "Men sist av alle ble han sett av meg da jeg var som et ufullbåret foster" (1Kor 15:8). Tross dette ser vi ham påberope seg også det tegnet når han sier: "Er jeg ikke apostel? Har jeg ikke sett Jesus, vår Herre?" (1Kor 9:1). Men desto mer markert finner vi de andre kjennetegnene hos apostelen Paulus: Den måten han fikk oppleve Kristi direkte kall til apostel, og de store tegn og under som fulgte ham i hans vidstrakte tjeneste. Om dette kunne han uttale: "..jeg har arbeidet mer enn de alle - det vil si: Ikke jeg, men Guds nåde som er med meg" (1Kor 15:10). Den kunnskap som åpenbarer den guddommelige sannheten,hadde han fått, "ikke av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring" (Gal 1:12). Han hadde "en apostels tegn....ved tegn og under og kraftige gjerninger" (2Kor 12:12). Men det som er det mest markerte av alt dette, er selve det kall og de ord han mottok av Herren Kristus. Det viktigste av alt vi bør merke oss, er jo hva Kristus selv uttalte om ham.

Tenk igjennom det som skjedde da Paulus ble kalt til aposteltjenesten! Før dette levde han i den oppfatning at loven ble tilintetgjort av "nasareernes sekt". De lærte jo en ny salighetsvei ved troen på Jesus. I blind jødisk nidkjærhet for loven, var Saulus den mest aktive av dem som "trodde det var deres plikt" å drepe de hellige. Han var "en spotter og forfølger og voldsmann" (Gal 1:13), og kjempet mot Jesu, nasareerens navn (Apg 26:9).

Med denne holdning er han på vei til Damaskus for å gripe Guds hellige der også, og drepe dem. Nå er timen kommet da Herren vil åpenbare sin nåde og makt over ham, og gjøre sin bitreste fiende til sin mest trofaste tjener - skape en Paulus ut av en Saulus. Å, som vi burde lovprise den Gud vi har! Plutselig stråler et himmelsk lysskinn over den nidkjære fariseeren, og kaster ham til jorden. Han blir liggende ved Jesu føtter, og en røst høres som sier: "Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Det blir hårdt for deg å stampe mot brodden". Forskrekket spør han: "Hvem er du, Herre?" Da sier Herren: "Jeg er Jesus, han som du forfølger."

Tre dager senere åpenbarer Herren seg for Ananias, og befaler ham å gå til denne mannen som nå sitter og sukker i et mørke. Ananias kjenner til Saulus's nidkjære hat, og har store betenkeligheter. Hva er det nå Herren sier til ham? Jo, "Gå av sted! For et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og for konger og for Israels barn. For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld" (Apg 9). Dette er altså Herrens eget vitnesbyrd om denne sin tjener.

En røst fra himmelen vitnet over Jesu hode: "Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag. Hør ham!" (Mat 17:5). Senere sa Herren til sine apostler: "Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere." (Apg 20:21). På samme måten taler altså nå en himmelsk røst over Paulus, og utroper ham til et utvalgt redskap, som skal bringe Herrens navn til alle folkeslag. Å, for et under av Guds store, frie nåde! Et annet sted i Bibelen hører vi om en fisker fra Betsaida. Han ligger skjelvende for Jesu føtter og roper: "Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann!" Og i denne konkrete situasjonen er det han får ikke bare nåde, men også apostelkallet. Jesus sier: "Fra nå av skal du fange mennesker" (Luk 5). Slik ligger altså nå her den aller verste synder, en som myrder Jesu hellige. Han er slått ned og ligger for Jesu føtter hvor han får høre disse ordene: "..reis deg opp og stå på dine føtter! For derfor åpenbarte jeg meg for deg: for å utvelge deg til tjener og vitne.." (Apg 26:16).

Vi har nå også sett hvor mye som ligger i den korte betegnelsen: "Jesu Kristi tjener, kalt til apostel". Vi har sett Jesus selv uttrykkelig uttale at Paulus er hans utvalgte redskap. Ved mange store tegn og undergjerninger, og gjennom hans mange brever og misjonsreiser, går det tydelig fram at denne apostelen er den mest fremtredende blant alle Kristi apostler. Når vi så vet at det er gjennom sine apostler Kristus har gitt verden den fulle og hele kunnskap om sin lære, da må vi ta alvorlig inn over oss hvor stor betydning denne apostelens skrifter har for oss.

Kvelden før han døde sa Herren til sine disipler: "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten.." (Joh 16:12-13). Med disse ordene har Herren Kristus uttrykkelig forklart at så lenge han ennå ikke var død og stått opp igjen, kunne disiplene hans ikke fullt ut fatte en mer fullstendig utleggelse av hans lære om evangeliet, enn den han nå hadde gitt dem. Men han føyer til at senere vil han gi dem fullt lys over det alt sammen, ved at Ånden skulle bli utgytt. Den jødiske forventningen til en frelser som skulle redde dem fra ytre fienders overmakt, lå så dypt hos alle i Juda land, at ikke en gang Jesu nærmeste tolv disipler helt kunne fri seg fra denne oppfatningen så lenge han ennå levde iblant dem. De forstod ikke fullt ut at det var en åndelig frelser han var, for deres sjel. Derfor har Jesus selv bare gitt dem selve hovedtrekkene i læren om evangeliet. Senere, når de hadde sett hans død, hans oppstandelse og himmelfart, ville han gjennom Den Hellige Ånd gi dem det fulle lys over hans store gjerning, og over alle Skriftens vitnesbyrd om dette.

Derfor sier han: "Det er til gagn for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. ..når han kommer, skal han lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere." "Han skal overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom". Det vil si at Den Hellige Ånd skal gi ennå større klarhet og kraft i forkynnelsen om synd og rettferdighet m.m. Derfor ser vi at denne veldige læren om vantroens synd, og rettferdigheten i Kristus, blir forkynt med flere ord, og mer utførlig etter Kristi død gjennom hans apostler, enn fra ham selv tidligere. "For Ånden var ennå ikke gitt, fordi Jesus ennå ikke var herliggjort" (Joh 7:39). Derfor kunne heller ikke Kristi forkynnelse gjennom tre år, vinne så mange mennesker som en eneste preken av Peter på pinsedagen. Da var Jesus stått opp igjen, og det måtte skje før han kunne forherliges.

Ganske visst finner vi ikke noe nytt i apostlenes skrifter, når det gjelder læren. Der finnes ikke noe som Jesus ikke allerede hadde forkynt. Ånden minnet om og åpenbarte bare det Jesus allerede hadde talt til dem. Men denne lære som Herren i store trekk hadde gitt dem gjennom sin forkynnelse, sine liknelser og dommer, finner vi nå mer tydelig utlagt. Når Paulus skriver at menneskene "ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Jesus Kristus", så hadde jo Herren også selv tidligere vist at han fordømte de strengeste lovhelgener, mens han forkynte nåde over alle syndere som kom til ham i tro. Fra hans munn hører vi alltid slike ord: "Din tro har frelst deg" - "den som tror" - "dersom du tror", o.s.v. Paulus skriver at "den som har gjerninger (sv:som holder seg til gjerninger), får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent", men at "den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet" (Rom 4:4-5).

Det samme hadde også Kristus forkynt, ved hans tale om arbeiderne i vingården som vurderte ut fra sine gjerninger, som "hadde båret dagens byrde og hete". De fikk ingen nådegave, men bare hva de hadde fortjent, - mens de stakkars synderne, som hadde stått hele dagen forgjeves på torget, og med denne bakgrunn bare var avhengig av sin herres godhet, hvor mye han ville gi dem for dette - de fikk som gave noe de ikke hadde fortjent. Kort sagt: Alt det apostlene utførlig forkynner, det var noe Kristus hadde lært, og som Ånden nå forklarte for dem.*

*På dette grunnlag ser vi for en ynkelig dårskap de er falt i, de som, på tross av den udiskutable klarhet i Paulus's skrifter, bare avviser disse, og gir inntrykk av at de nok vil tro og følge Kristus, men ikke Paulus - som om han skulle forkynne en annen lære. Kristi lære og Pauli lære er den samme. Problemet er bare at menneskene får mye vanskeligere for å bortforklare eller omtolke den, når de står overfor en mer utførlig utleggelse av den hos Paulus. Og det faktiske forholdet er at i hjertet sitt hater de selve læren. Måtte de i tide stoppe opp for at Herren Jesus, som de altså vil bekjenne seg til, har gitt Paulus dette vitnesbyrd: "et utvalgt redskap er han for meg", og har sagt om apostlene at de gjennom Ånden skulle motta og gi videre til hele verden, den fullstendige utleggelse av hans egen lære!

Derfor sier også apostelen Paulus: "Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted.." (2Kor 5:20). Og Kristus sier: "Den som tar imot dere, tar imot meg" (Mat 10:40). Fordi han var Kristi sendebud, skulle også en apostel tas imot "som en Guds engel, som Kristus Jesus selv" (Gal 4:14). Akkurat som en jordisk konges budskap, båret fram av hans tjenestemann, alltid må tas imot som kongens eget ord - som det jo også er. Derfor sier apostelen: "Da dere fikk det ord som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som et menneske-ord, men som det i sannhet er, som Guds ord" (1Tess 2:13).

Det er ikke uten grunn vi har brukt så mange ord på dette punktet, for så høyt som vi akter Guds ord, så sterkt virker det på oss. Den som sover, så han ikke gir akt på den store sannheten: at det er Guds ord han leser eller hører fra de apostoliske skriftene, han vil heller ikke erfare noen saliggjørende virkning av budskapet. Apostelen sier videre om seg selv:

Utvalgt til å forkynne Guds evangelium. Dette ordet "utvalgt" (sv: avskild), eller "utsett" kan henspeile på at apostelen skriver i Gal 1:15, at "han utvalgte meg fra mors liv", til apostelembetet, på samme måte som Herren taler til profeten Jeremia: "Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg. Jeg satte deg til en profet for folkene" (Jer 1:5). Men det kan også ha sin bakgrunn i det som skjedde da Kristus åpenbarte seg for Paulus og kalte ham til apostel. Ellers kan det se ut som apostelen legger meningen "utskilt" i dette, og lar det henspeile litt på sitt gamle liv, da han var en fariseer som også betyr "utskilt". Også nå var han en utskilt, men på en helt annen måte. Tidligere var han blant de "utskilte" i stolthet og innbilt selvrettferdighet. Nå utskilt gjennom Guds nåde. Tidligere til å stride for menneskebud. Nå til å forkynne Guds evangelium.

Å, hvor mye som ligger i ordet "evangelium". Dette får vi utdype nærmere når vi kommer til v.16 og 17. Men når apostelen her kaller det "Guds evangelium", så er det fordi han på nytt vil minne oss om hvem som er den høyhellige kilde for den forkynnelsen han skal bære fram. Måtte vi alltid være våkne for at det er Guds evangelium vi skal motta her! Det er Guds evangelium, fordi det er Gud selv som er dets opphav, og den som først forkynte det. Gud er dets opphav fordi han i sitt evige råd først av alle ting besluttet å frelse oss gjennom sin Sønn - "For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt"(Ef 1:4).

Gud er også den første som forkynte evangeliet. Det var Gud selv som på syndefallets dag for første gang forkynte evangeliet. Derfor må det være helt rett å kalle det for "Guds evangelium". Ellers blir det også betegnet som "Kristi evangelium" (Rom 15:19), "Guds nådes evangelium" (Apg 20:24), "fredens evangelium" (Ef 6:15), "evangeliet om deres frelse" (Ef 1:13) og "et evig evangelium" (Åp 14:6). Men i tillegg til at Paulus med uttrykket "Guds evangelium" vil understreke dets evige opprinnelse og uforanderlighet, så kommer han med ennå en viktig tilføyelse med samme hensikt, og sier:

Det som han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter. Med disse ordene imøtegår apostelen den anklagen at evangeliet er en ny lære. Jødene var stolte av å eie de hellige skriftene, Moses og profetene. I særdeleshet når det gjaldt jødene, så var den eneste tenkelige holdning hos dem: å forakte forkynnelsen til Kristus og apostlene hans. De anså det som noe nytt. Da er det apostelen her klart uttaler at just disse hellige skriftene og profetene som jødene trøstet seg til, nettopp bar vitnesbyrd om Kristus og hans evangelium. Den forsoning som skjedde i Kristus, og som er evangeliets budskap, var bare oppfyllelsen av det løftet Gud gav Adam allerede på syndefallets dag.

Å, for en trøst og styrke det er for vår svake tro, at Gud alt fra verdens begynnelse, og under løftenes og forbildenes lange tidsalder, med utallige forutsigelser gav løfter om den Frelseren som skulle komme. Hele Det gamle testamente er jo fullt av hemmelighetsfulle antydninger, eller også uttrykkelige ord, om en mann som skulle komme i tidens fylde - kvinnens sæd, Abrahams velsignelse, Davids ætt, Forløseren, Herren i Israel, Sions konge, den store profeten, et skudd, en kvist av Isais stubb, alle hedningers trøst, folkenes fyrste og lovgiver, Herrens salvede, redningsmannen, o.s.v. Og han er beskrevet til den minste detalj. Ikke bare er det stedet han skal fødes forutsagt, men til og med at han skulle bli forrådt for tretti sølvpenger, og at disse til slutt skulle bli gitt til en pottemaker (Sak 11:12-13).

Videre forkynte også profetene at en ny og salig tid med et nådefullt budskap, skulle bli gitt verden. En "ny pakt", ikke som den første pakten, den som Gud stiftet med Israels folk ved Sinai (Jer 31:31flg.), men en "fredspakt" (Esek 34:25), når "rettferdighetens sol", etter en lang, dunkel gryingstid "skulle gå opp med legedom under sine vinger" (Mal 4:2) . En tid da forkynnelsen skulle være denne: "Trøst, trøst mitt folk! Tal vennlig til Jerusalem" (Jes 40:1-2). Da skulle han komme, Den Salvede, som var sendt "til å forkynne et godt budskap for de saktmodige, til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne, til å utrope et nådens år fra Herren" (Jes 61:1-2).

Bare dette at slike løfter er gitt av Gud alt fra verdens begynnelse - burde det ikke få oss til å tenke etter, om det ikke skulle være Guds alvorlige mening at vi virkelig skal frelses ved hans Sønn, av bare nåde? En hel lang tidsalder full av guddommelige løfter og forbilder på en frelser - ! Jovisst veier dette litt mer enn alle våre tanker og meninger. Så mye trøsterikt ligger det altså i disse ordene om at Gud forut har gitt løfte om evangeliet ved sine profeter i hellige skrifter.

Apostelen kaller Skriften, eller skriftene, "hellige", fordi det er Gud som har inngitt profetene det de har skrevet. Det var Den Hellige Gud som talte i dem, slik apostelen uttrykker det: "For aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd" (2Pet 1:21). Og nå forteller apostelen hva som var selve det hellige formål med Guds evangelium, hva som var kjernen og innholdet i det. Han sier at de løftene Gud har gitt, handler om et godt budskap:

om hans Sønn.

Hele Guds evangelium handler om hans Sønn. Han er Alfa og Omega, begynnelsen og enden, i Guds råd til vår frelse. "For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne". Det er denne store gaven som er midtpunkt, kjerne og hovedsak, i den himmelske Fars nådebudskap til de fortapte barna. "Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet" (1Joh 5:11-12). "Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved" (Apg 4:12). Derfor sa også Herren Kristus: "Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg" (Joh 14:6). Men Kristus er ikke bare gitt oss til vår benådning og rettferdighet, men også til vår helliggjørelse, til gjenopprettelse av Guds bilde i oss. Derfor ser vi også at dette er det andre store hovedpunkt hvor apostlene framholder Kristus som den som er alt sammen. Enten det er spørsmål om hva som er kallet til et hellig liv og drivkraften i dette, eller det gjelder måten, formen og rettesnoren for helliggjørelsen, alltid er det Kristus som forkynnes.

Han er hodet, og fra ham går kraften og ledelsen til alle lemmene. Han er rota, og fra ham strømmer all kraft og saft til grenene, og virker god frukt. Han er forbildet for vår lydighet, "for at Faderen skal bli herliggjort i Sønnen". Hele Skriften vitner altså om at både begynnelsen og fortsettelsen i det kristne livet, kommer til oss fra Kristus. De kristne skildres som "innpodet i ham", "begravet og oppstått med ham", som de som "vandrer i ham", og "levende og døde med ham". Over alt i Bibelen framstilles Guds kjærlighet i Kristus som den kilden som kan bevege våre hjerter til å elske ham og hele hans vilje. Også når det gjelder å elske vår neste. Når Ordet formaner slik: "Ingen må søke sitt eget, men heller det som er til gagn for nesten", så er det for at vi skal ha samme sinn som Jesus Kristus selv, "han som da han var i Guds skikkelse...gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg" (Fil 2:6-7).

Formanes vi til å gi til de fattige, så ser vi apostelen, som bakgrunn for dette, sier: "dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for deres skyld ble fattig da han var rik" (2Kor 8:9). Formanes vi, av hensyn til de som er svake i troen, å avstå fra en frihet som ellers kunne være uskyldig, så sier apostelen: "Du må ikke med din mat føre den i fortapelse som Kristus er død for" (Rom 14:15). Vi formanes til å ikke bli treller for menneskene. Som grunn nok sier apostelen at vi er "dyrt kjøpt" (1Kor 7:23). Vi formanes til å tilgi dem som har gjort oss urett. Som grunn sier apostelen: "likesom Gud har tilgitt dere i Kristus" (Ef 4:32). Vi formanes til et rent liv i våre legemer. Apostelen fortsetter: "Vet dere ikke at deres legemer er Kristi lemmer?" (1Kor 6:15).

Kort sagt: I alle de formaninger hvor Guds Ord taler om hvordan vi skal leve som kristne, så er alltid mønsteret det samme: Grunnen, drivkraften er Kristus som ble gitt for våre overtredelser. Kristus, alt i alle! Dette er den rette forkynnelsen av evangeliet. Det handler om Guds Sønn,

han som etter kjødet er kommet av Davids ætt. Mange profetier hadde forutsagt at Kristus skulle fødes av Davids ætt. Etter Guds visdom gjennom hele hans frelsesplan, skulle det på forhånd være kjent: først innen hvilket folk, og senere også innen hvilken stamme i dette folk, hans Sønn skulle bli født som menneske. Først fikk Abraham løftet om at "I deg (sv: i din sæd) skal alle jordens slekter velsignes". Gud åpenbarte til og med hvem av de tolv sønnene til Jakob som skulle bli stamfar og arving til løftet: "Juda, dine brødre skal prise deg!" (1Mos 49:8-10). Så kommer budskapet ennå klarere: en bestemt slekt innen Juda utpekes. Her skal det skje, det løftene taler om. Herren talte til David og sa: "Når dine dagers tall blir fullt, og du hviler hos dine fedre, da vil jeg etter deg oppreise en sønn".

Og Gud sa han ville grunnfeste kongedømmet til denne sønn til evig tid. "Jeg vil være hans far, og han skal være min sønn" (2Sam 7). Dette løftet om at Guds Sønn skulle fødes av Davids hus, finner vi også gjentatt i profetisk billedspråk, f.eks. i ordene fra Jes 11:1-2: "En kvist skal skyte fram av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt. Og Herrens Ånd skal hvile over ham". Isai var Davids far. Videre heter det samme sted i v.10: "På den tid skal hedningefolkene søke til Isais rotskudd, som står som et banner for folkeslag".

At Gud hadde bestemt at Kristus skulle fødes av Davids hus, var allment kjent blant jødene. Av den grunn var det også naturlig for dem å kalle Kristus for Davids sønn. Likevel ville de vantro ikke erkjenne at Jesus av Nasaret var denne de hadde ventet. Men Herren hadde igjen gitt nye kjennetegn på den rette Messias, til styrke for de troende, og til en ny dom over de vantro jødene, som forkastet ham og ville vente en annen Kristus. Denne holdningen satt de altså fast i, på tross av at de ikke lenger hadde sine egne slektsregistre i behold, så disse kunne bevist noen avstamming fra David. Og noen Davids slektslinje finnes heller ikke lenger på jorden. Men av dette kan vi også oppfatte hensikten med apostelens tilføyelse: "etter kjødet er kommet av Davids ætt". Det var for å styrke de troende, og til en advarsel for de vantro.

Og nå ser vi hele grunnen til at det nettopp måtte "utgå et bud fra keiser Augustus at all verden skulle innskrives i manntall" - nøyaktig på den tid Jesus skulle fødes. Bare for at den fattige ukjente jomfruen i Nasaret skulle bli nødt til å reise til "Davids by som heter Betlehem", så det kunne bli kjent og bekreftet at Jesus var født av Davids hus. Å, for en allmektig Gud! Og engelen som forkynte Kristi fødsel for hyrdene på marken: "I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren", måtte også føye til: "i Davids by". Så fortsetter aposten slik:

og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus vår Herre. Det ordet som er oversatt med godtgjort, har betydningen av at det er bestemt, avgjort, bekreftet, eller fastslått, at Jesus er Guds Sønn. At han "etter hellighets Ånd", eller den guddommelige natur, er Guds Sønn, det bekreftes ved hans oppstandelse fra de døde. Den samme som "etter kjødet er kommet av Davids ætt", d.v.s. har fått menneskelig natur, er altså samtidig "etter hellighets Ånd" Guds veldige Sønn. Og denne sannhet er en klippe som alle vantroens bølger både før og nå bryter mot - men som de også til alle tider selv har knust seg på. Der var ting som ikke var helt klart, selv for dem som trodde på ham, så lenge Kristus gikk her i sin fornedrelse. Men det ble åpenbart for dem når han stod opp fra de døde.

Fra da av ble også apostlenes hjerter fylt med en slik himmelsk kraft og frimodighet at de nå løp med fryd, selv om de visste at det grusomste martyrium ventet dem. Og de løp med dette vitnesbyrdet, at "Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet" (Apg 2:36). På tross av Pilatus's segl, og bestikkelsen de forskremte vaktene ved graven fikk, ble nyheten om Kristi oppstandelse kjent for alle. Og dette var den store menneskelige årsak til at den ene prekenen av Peter gav det veldige stikket i så mange hjerter."La oss glede oss og fryde oss og gi ham æren", han som så overbevisende er godtgjort å være Guds Sønn!

Egentlig tviler vi ikke på dette. Likevel innser vi at vår tro på denne store sannheten ofte er svak. Men ved å høre Ordet fra de mange vitnene, kan troen vekkes og styrkes. La oss derfor høre noen av de mest markerte vitnesbyrdene, som Herrens apostler har gitt oss om dette at han var selv den evige og sanne Gud.

I vår tekst bygger Paulus alle de store og viktige sannhetene han vil forkynne i brevet sitt, på den store hovedsannheten at Gud har sendt sin egen, evige Sønn til verden, født etter kjødet av Davids ætt. På samme måte finner vi også andre steder i brevet at Paulus bruker denne dokumentasjonen, f.eks. i kap.9 v.5: "Dem tilhører fedrene, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet, han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen."

Matteus begynner sitt evangelium på samme måten. Først gir han oss Kristi slektsregister som menneske. Umiddelbart etterpå viser han til hans guddommelige vesen, ved å minne om profetens ord om det tegn og under som skulle skje: "Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel - det betyr: Med oss er Gud" (Mat 1:23). Markus evangelium innledes med disse ordene: "Begynnelsen til Jesu Kristi, Guds Sønns evangelium", og fastslår dermed straks at denne er Guds Sønn. Men umiddelbart etterpå tilføyes: "Som det står skrevet hos profeten Jesaja: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde din vei. Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette". Og dette utlegger han på denne måten: "Slik stod døperen Johannes fram i ørkenlandet og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse". Legg merke til dette enkle, men sterke bevis på at Jesus var Jehova, eller Gud selv, den evige. Profetien om døperen Johannes var tydelig og udiskutabel. Men hvem var det han skulle berede vei for? Profeten sier "Herrens vei". Altså var Jesus Herren.

Det samme gjelder Lukas. I innledningen til evangeliet viser han straks til både Jesu guddommelige og hans menneskelige natur, ved å minne om engelens ord da døperen Johannes skulle bli født: "mange av Israels barn skal han omvende til Herren, deres Gud. Han (altså Johannes) skal gå foran ham". Johannes skulle stå fram før Jesus, som altså er Herren, deres Gud (Luk 1:16-17 og Jes 40:3). Apostelen Johannes begynner sitt evangelium med sin mektige tolkning om Ordet som i begynnelsen var hos Gud, som var Gud, og ved hvem alt er blitt til. Dermed har han både skildret de to personene (Faderen og Sønnen), og deres enhet i guddommen. Da har han samtidig sagt at Messias i sin guddommelige natur var Herren selv. Og han som i begynnelsen skapte allting, og som var Gud, - det var han som ble kjød og tok bolig iblant oss, sier han her uttrykkelig. "Og", legger han til, "vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin far."

I Apostlenes gjerninger henvender Paulus seg til forstanderne for forsamlingen i Efesus, og formaner dem slik: "Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod" (Apg 20:28). Her benyttes ikke Jesus-navnet, men "Guds menighet, som han (Gud) vant seg med sitt eget blod". Dermed sier apostelen at Gud vant den med sitt eget blod. Vi vet at løsepengen for våre sjeler er Jesu dyre blod. Her blir det altså kalt Guds blod. Ja, det er nettopp denne dype, hemmelighetsfulle forening mellom hans menneskelige og guddommelige natur, som gir dette blod dets evige verdi.

Alt det apostelen lærer i Hebreerbrevet om den nye pakts fullkommenhet - i forhold til den gamle - bygger han på Jesu guddommelige vesen, "han som er troens opphavsmann og fullender." Først forklarer han at Jesus er Guds Sønn. Deretter beviser han dette ved å sitere et ord fra Skriften som sikter på Kristus, og som tilegner ham den evige Guds navn, hans trone, rike, makt og tilbedelse: "Men om Sønnen sier han: Din trone, Gud, står i all evighet, og rettferds stav er ditt rikes kongestav". Og: "Du, Herre la i begynnelsen jordens grunnvoll, og himlene er dine henders verk" (Heb 1:8,10). Like etterpå imøtegår han den innvendingen som nå kunne ha sneket seg inn, at Jesus bare var et menneske, men kalte seg Menneskesønnen. Apostelen sier: "en kort tid stilte du ham lavere enn englene". Men hvorfor? "Da nå barna har del i kjød og blod , fikk også han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde. Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å sone folkets synder" (Heb 2).

I sin yppersteprestlige bønn (Joh 17) sier Herren Jesus til sin himmelske Far: "Og nå, herliggjør du meg, Far, hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg før verden ble til". Så er det noen som påstår de tror på Jesus, men de er likevel ikke sikre på at han var den evige Gud - og det på tross av at han altså selv har uttalt at han er det. Hva skal vi si om en slik tro? I Åp 1 viser Jesus seg for sin disippel Johannes og sier: "Jeg er Alfa og Omega..han som er og som var og som kommer, Den Allmektige" (v.8). Det er den samme som i Åp 5:5 kalles "Løven av Juda stamme" og "Davids rotskudd". Igjen stadfestelse på hvordan guddommen og mennesket er forenet.

Men hvorfor er alt dette så underlig og vanskelig å tro? Tenk, Den Allmektige, som har skapt alle verdener, vår jord, vår menneskehet, solen, månen og stjernene - ! - hvis det behaget ham å bli menneske, og se millioner menneskehjerter i tid og evighet smeltes ned overfor hans kjærlighet, og fylle himmelen i evighet med jubel og lovsang over hvordan han frelste dem. Hva var lettere for ham som skapte universet, enn å la dette skje? Herrens Ånd har forklart nådeunderet for apostelen Paulus, som sier at Herren Gud har gjort alt dette "etter sin viljes frie råd, til pris for sin nådes herlighet". Og det har skjedd "etter hans forsett som setter alt i verk etter sin viljes råd, for at vi skulle være til pris for hans herlighet" (Ef 1).

Men han, som altså "etter kjødet er kommet av Davids ætt, og "som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde", han har også av Gud fått det navn som er over alle navn (Fil 2:9). Apostelens skildring av Kristus som Guds Sønn, slutter slik:

Jesus Kristus, vår Herre. Jesus er det greske uttrykket for det hebraiske "Josua", som betyr Jehova er frelser, eller Jehova som frelser. Allerede fra himmelen, "før han ble unnfanget i mors liv", var det bestemt at dette skulle være Guds Sønns navn. Herren sendte sin engel og talte til Josef: "Du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder" (Mat 1:21). Å, for en frelse og trøst som dermed ligger i dette navnet! Det er noe for alle kristne hjerter å være opptatt med så lenge de lever, og deretter i all evighet. Bare tenk på den store omsorg Herren Gud hadde ved å gi englebud til Josef om det rette navnet: Jesus, og selv forklarte: "for han skal frelse sitt folk fra deres synder"! Går det ikke opp for oss alle hvor stor trøst det ligger i dette?

Kristus er den greske oversettelsen av det hebraiske Messias (den salvede, et navn som Gud også selv bruker om Sønnen. Se Heb 1:8-9, Sal 2:2, 45:8). Det sier oss at han var av Faderen, utvalgt og innvidd til sitt trefoldige embete: Å være den store profeten, ypperstepresten og kongen. Innvielse til disse tre embetene i Israel foregikk ved salvelse med den hellige oljen. Denne velluktende oljen var laget av skjønne krydderslag, og forestilte Den Hellige Ånd som Kristus var salvet med "framfor sine medbrødre" (Heb 1:9). Dette navnet (det som ligger i dette navnet) er, kort sagt, det segl Herren Gud har latt prege/gjennomsyre/kjennetegne alle hans elskede Sønns gjerninger for oss. "Kristus gav ikke seg selv den ære å bli yppersteprest, men han som sa til ham: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag. Likeså sier han også på et annet sted: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis" (Heb 5:5-6). Dette er det Kristus betyr. Og om Ånden får åpenbare det, så vi fornemmer den himmelske vellukt i dette navnet, så vil vi nok sikkert si med Salomos Høysang: "ditt navn er en utgytt salve" (Høys 1:3).

Apostelen bruker betegnelsen: Jesus, Kristus vår Herre. Han er vår herre. Det betyr at vi ikke er våre egne, men tilhører Kristus. "Dyrt kjøpt" (1Kor 7:23), "ikke med sølv eller gull, men med hans dyre blod" (1Pet 1:18-19). Derfor skal vi også være hans egne, og leve under ham som vår rette konge. Ordet for Herre (Kyrios) har en dyp betydning. De sytti oversetterne som oversatte Det gamle testamente fra hebraisk til gresk, oversatte alltid Jehova med dette ordet. Men da nå Herren selv, Jehova, ble et menneske som oss selv, og ble vår frelse, så er det som trøst for oss vi kan si "vår Herre". Han er vår - gitt oss som vår egen, og vår Herre, vår salighetshøvding og salighetskonge, som skal forsvare oss mot alle våre fiender, lede oss, regjere over oss etter sine egne lover, og selv sørge for oss i alle ting. Vår Herre er Jehova (den evige, uforanderlige) og dermed alltid den samme. Han er hos oss alle dager og tider. Hvor som helst og når som helst kan vi tale med ham, rope til ham og motta hans hjelp i alle forhold. Måtte vi få nåde til å virkelig tro dette, og benytte oss av det!

5: Ved ham har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, til ære for hans navn.

Av Jesus Kristus hadde Paulus først fått nåde, og deretter apostelembete. Dette er to dyrebare gaver. Så er da også dette den rekkefølgen Herren arbeider i: først nåde, og deretter embetet til å forkynne denne nåden.

Ordet nåde, i den hellige Skrift, betyr først og fremst Guds uforskyldte og evige barmhjertighet, kjærlighet, og hengivenhet overfor uverdige. Men med Guds nåde tenker en ofte mer på dens virkning i menneskene, som kilden til åndelig liv og lys. Det er den Guds nåde som virkes i oss gjennom Ånden.

Nåde er et viktig og sentralt ord i læren om vår frelse. Derfor må vi også studere dette nøye. Så lenge vi bare tenker og taler om det, kan det synes svært lett å forstå. Men så snart det blir tale om å anvende det, - når vår evige frelse eller fordømmelse avgjøres av nåde, - da er det ikke noe annet som er vanskeligere å fatte og tro, enn dette korte ordet nåde. Læren om nåden er en viktig del av læren om Gud. Og det å ha det rette kjennskap til Gud i hans nåde, det er evig liv (Joh 17:3).

Vi står først og fremst overfor det faktum at hele verden ligger i et tykt mørke når det gjelder spørsmålet om Guds nåde. Nådeblir oppfattet som at "Gud skal ikke være så nøyeregnende med menneskene som jo er svake og ikke kan leve et fullkomment liv". "Men Gud er jo nådig", sier en, og så siterer en Skriftens ord: "for Jesu skyld forlater han oss syndene". Dette er den nådeforkynnelsen den gamle slangen bruker for å bedra hele verden - så den fortsetter å sove. På denne måten blir Guds nåde en slags ettergivenhet, så en likesom bare kan se bort fra hans rettferdighetskrav og domsforkynnelse. Men det er noe ganske annet Skriften lærer om Guds nåde. Du vil få lære noe annet gjennom budskapet om at Kristus svettet blod, at han ble hudflettet, og om hans høye rop på korset. Også når du leser videre, og oppdager hvordan Jerusalem ble ødelagt, og alt det grusomme som dermed kom over Guds eiendomsfolk, mens ikke en fugl faller til jorden uten at deres Far vil det - .

Nei, Guds nåde er ikke ettergivenhet. Guds hjerte kjennetegnes sikkert og visst av en ubegripelig stor kjærlighet og barmhjertighet for oss. Men dette praktiserer han ikke i strid med den like store og fullkomne rettferdigheten han krever. "Rettferd og rett er din trones grunnvoll. Nåde og sannhet går fram for ditt åsyn" (Sal 89:15). Ingen kan få Guds nåde, uten at det skjer i fullkommen overensstemmelse med hans rettferdighetskrav. Kristus kunne gråte over Jerusalem, men han kunne ikke frelse dem, for de ville ikke høre på hans røst.

Taler vi om Guds tilgivende nåde, i betydningen av at menneskene kommer inn i hans pakt og vennskap, så må vi holde klart for oss at denne nåden aldri gis oss utenom Kristus. Det var utelukkende en fullkommen oppfyllelse av alt det loven krevde, som tilfredsstilte Den Hellige Gud. Og det er bare ett eneste forhold som gjør at et menneske får komme inn under Guds nåde, og får leve der. Det er at mennesket gjennom en levende tro er forenet med Kristus, og dermed ved ham har fått del i alt det han har gjort for oss. Ja, fått del i det som om mennesket selv skulle ha gjort det.

Det er ikke noe menneske som har Guds nåde,

hvis det ikke eier hele lovens fullbyrdelse i Kristus.

Men dersom du er i Ham med alt det han har gjort og er for oss, da eier du også en fullkommen nåde, og har Guds salige vennskap og kjærlighet.

For likesom det utenfor Kristus ikke gis noen nåde, men bare etter fortjeneste,

Nåde er den totale motsetning til alt som har med gjerninger og fortjeneste å gjøre. Det er det helt grunnleggende en må være klar over, om en vil komme til å fatte hva nåde er. Apostelen sier: "Er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde. Men er det av gjerninger, så er det ikke lenger nåde, ellers blir gjerningen ikke lenger gjerning" * (Rom 11:6). Og han sier videre: "Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent» (Rom 4:4). Her blir nåde og fortjeneste stilt opp mot hverandre som motsetninger. Og i Rom 4:16 leser vi: "Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde". Og i Ef 2:8-9 sier han: "Av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg". Av alle disse bibelstedene ser vi at nåde og gjerninger, nåde og fortjeneste, er totalt motsatte, slik at det ene nødvendigvis må utelukke det andre.

*Her sitert som i den gamle svenske bibelen. Dagens norske bibler har bare første del av verset. Men i gamle skandinaviske, også norske, Bibler, og i King James, finner vi at budskapet forkynnes "fra begge sider". Først: "Er det av nåde, da..". Dernest: "Men er det av gjerninger, så er det ikke lenger nåde..". Det kan være nødvendig å få se saken fra begge sidene. Hva er det vi lever på? Der er et enten - eller! (oversetters kommentar).

Når Skriften lærer at det er bare ved nåde et menneske blir rettferdig og salig, hva sier så det oss om de menneskene som lever under denne nåden? Jo, det forteller oss at det er mennesker som ikke har noen som helst rett til denne gaven. Men ikke nok med det, de fortjener tvert imot bare Guds straff og vrede, og så lenge de lever på jorden vil de ikke fortjene noe som helst annet - hvis Gud skulle handle med oss etter fortjeneste - ! Fordi Guds fullkomne rettferdighet krever en fullkommen hellighet, mens det i oss bestandig er synd, også etter vi er frelst - !

Ja, alt dette er lett å forstå, når det bare gjelder selve læren. Men når Gud besøker et menneske, og vekker det opp fra søvnen, da ser og kjenner det sitt dype, uendelige syndeforderv i sjelens innerste vesen, i tanker, begjær og alt som rører seg der inne. Det innser at det gamle hjertet alltid vil i syndig retning, og at kjødet er fullt av syndige tilbøyeligheter. Denne tilstanden blir bare mer og mer åpenbar og følbar, ved den Ånd som nå har tatt bolig i oss. Da blir det i alle fall vanskelig å fatte at nådens kjennetegn er dette: at all denne vår synd og våre lyster ikke hindrer eller rokker den noe som helst!

For når loven er skrevet i menneskets hjerte, og den store nåden som Gud har vist ham får ham til å se virkelig alvorlig på sin syndige natur, da vil han kjenne den indre anklagen over sin synd ennå sterkere. I samme grad som vi erfarer Guds uforskyldte nåde, vil vi erfare synden forferdelig. Og når fienden ikke lenger kan holde menneskene fast under søvn og sikkerhet, så vil han sette alt inn på å gi dem motløshet og uro. Til dette bruker han alle midler. Først og fremst vekker han stadig opp igjen synden som bor i deg. Deretter bruker han dette til å forskrekke og pine din sjel, ved at han trekker fram alle mulige dømmende Guds ord. Dermed vil han samtidig fordunkle ditt syn på Guds nåde, og stadig holde fram for deg Guds hellighet og vrede over all synd.

Å kunne beholde ordet nåde i sin sanne og fulle betydning i denne situasjonen, det er en visdom som overgår all menneskelig forstand. Måtte Gud bevare alle kristne fra en slik dårskap at de skulle komme til å tro de er utlært i dette emne - ! Til og med alle virkelig hellige mennesker har bare blitt spede lærlinger i dette emne så lenge de levde. Det ser vi i alle de sukk, den angst og nød, som vi leser om i Davids salmer og historiene om alle de hellige. Under v. 16 vil vi tale mer om den nåden som bor og virker i oss.

Nå vil vi se nærmere på hva mer apostelen har fått gjennom Kristus. I tillegg til nåden hadde han også fått apostelembetet. Som tidligere nevnt, er dette den rette rekkefølgen for den som får et forkynnerkall: først få nåden, deretter apostelembetet. Den evangeliske forkynners hovedoppdrag er: rett utleggelse av Guds nåde, som den eneste vei for syndere, både til rettferdighet og til helliggjørelse. Derfor omtaler også apostelen dette kall som "husholdningen med den Guds nåde som er meg gitt" (Ef 3:2). Da kan enhver tenke seg hvor viktig det er at Kristi tjenere selv eier den saliggjørende nådens verk i sitt hjerte, så de kan si som Paulus: "Men jeg fikk miskunn" (1Tim 1:16), "av Guds nåde er jeg det jeg er" (1Kor 15:10), "Jeg trodde, derfor talte jeg!" (2Kor 4:13).

Den som ikke selv lever som en fattig synder bare på nåden, kan ikke tale rett om nåden! Han vil aldri kunne tale om den med nidkjærhet og liv, hvis han ikke daglig selv lever i nåden. Uten erfaringens lys vil han ikke kunne tale om Guds skjulte veier, og om den kampen som vi da også opplever. Lysets barn, som lever i nåden og undervises av Ånden, kan ofte komme i fare for nesten å fare vill, når de opplever denne kampen. Hvordan skulle så disse kjempende sjelene kunne få hjelp, hvis ikke sjelesørgeren selv har erfart den kampen som oppstår.

Et Guds barn vet både fra Ordet og erfaring, at det er bare nåden som skaper en hellig iver og kraft i oss. Men når de opplever utslagene fra den mektige syndenaturen som bor i oss, kan mang en levende sjel komme i tvil om dette stemmer. Da er det ikke så rart om de som ikke har noen erfaring i dette, tenker at på dette området kan da ikke nåden utrette noe. At tvertimot kan nåden og evangeliet motvirke helliggjørelse og "oppheve loven" (Rom 3:31).

En forkynner uten denne erfaring i Åndens liv og kamp, han preker så godt han kan, men de tilhørerne som har opplevd åndskampen, får ikke den veiledning de trenger gjennom denne forkynnelsen. Da blir forkynneren lett frustrert over disse tilhørerne. Og hvis han ikke forstår at her er der hemmeligheter som bare det levende gudslivet kan lære oss, så konkluderer han med at det er tilhørernes manglende innsikt, eller dårlige smak, som gjør frustrasjonen i møtene. På den måten kan han, helt mot sin vilje, fullstendig komme på kollisjonskurs med dem som nettopp konkret opplever det gudslivet han trodde han forkynte. Ja, hvem kjenner alle de ulykkelige resultatene av at den som skulle fremme nådens verk, selv totalt manglet erfaringen av dette livet? For den som står i Guds nådes embete, er det en uomtvistelig nødvendighet å selv eie nåden i sitt hjerte!

Dette var målet med hans apostelembete. I grunnteksten står det:"apostelembete til troens lydighet". Sammenholder vi dette med andre steder hvor samme talemåte forekommer, vil vi se at uttrykket "troens lydighet" ikke taler om lydigheten til alt Guds ord, som er troens frukt, men om selve den lydigheten at en tror. Når den levende troen er født i en sjel, virker den et lydig sinn i alt. Det er klart. Men apostelens kall var først og fremst å bringe mennesker til i lydighet å motta (sv: anamma) evangeliet. Dette var hoved-lydigheten, og av denne fulgte så etter hvert all annen lydighet. Evangeliet omskaper dem som tror på det ! Men det ville på den andre siden være en fullstendig feil utlegging, om en sa at evangeliet kom for å omskape verden. Nei, det ble gitt for å frelse sjeler fra den evige døden.

Den lydighet det her snakkes om, er altså at hjertets øre hører og tar til seg evangeliet. Det er evangeliet som møter hjertet og åpner det, så det forenes med evangeliets budskap. Dette stemmer helt med de stedene samme uttrykk anvendes, som f.eks. Apg 6:7: "en stor flokk av prestene ble lydige mot troen". Peter oppfordret dem til å "la seg frelse" (Apg 2:40). Rom 16:25-26: "den hemmelighet..som nå er blitt kunngjort for alle folk for å virke troens lydighet", og 2Tess 1:8 der det står om Herren som skal hevne seg på "dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium". I Rom 10:3 gir apostelen uttrykk for sin bekymring over dem som "søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet". Og der tilføyer han at "de gav seg ikke inn under Guds rettferdighet." I v.16 i samme kapittel sier han: "Men ikke alle var lydige mot (sv:hørsammat) evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde vel det han hørte av oss?"

Det er nok mange mennesker som ikke forakter Guds ord, men tvertimot anser loven for Guds hellige vilje, og som mener at loven skal holdes. Men samtidig har de et totalt uforpliktende forhold til evangeliet. Sitt forhold til evangeliet anser de ikke for så alvorlig som sitt forhold til loven. Alt Guds ord vitner tvertimot om at den som bryter loven likevel kan frelses ved å fly til nåden i Kristus. Men den som ikke har det rette forhold til evangeliet, som ikke har "gitt seg inn under Guds rettferdighet", ikke omvender seg og "hyller Sønnen", - for slike er det "ikke lenger tilbake noe offer for synden" (Heb 10:26). "Har noen brutt Mose lov, da dør han uten barmhjertighet på to eller tre vitners ord. Hvor meget verre straff tror dere da den skal aktes verd, som har trådt Guds Sønn under føtter, og foraktet paktens blod?" (Heb 10:28-29).

Men hvem er det som trår Guds Sønn under fot? Det er de som hører, og kjenner godt til den store nåde og gave fra himmelen, men ikke er mer opptatt med den. De mener kanskje til og med at de "har jo tatt imot". De tror de er frelst. Men det er blitt noe selvsagt og uforpliktende - ! Å, der det tilbys stor nåde, der er det også stor fare! Der blir stor vrede, der den store nåden foraktes. Gud har gitt oss sin Sønn til soning for alle våre synder, og gitt oss et nådefullt tilbud om å få komme til ham, bli forenet med ham, og med ham få del i saligheten. Men som en selvsagt del av dette nådetilbudet er det også hans majestetiske vilje og bud at vi i takknemlighet "er lydige mot evangeliet"/"blir lydige mot troen".

Derfor sier også Johannes: "Dette er hans bud at vi skal tro på hans Sønns, Jesu Kristi navn" (1Joh 3:23). Og Herren Gud sier: "Kyss (hyll) Sønnen, for at han ikke skal bli vred og dere gå til grunne på veien!" (Sal 2:12). Å forakte Guds tilbud om nåde i Kristus, er et opprør mot hans majestetiske vesen. Dette er grunnen til at hvor som helst i Skriften vi leser om dommen, eller fordømmelse, over synd, så er det vantroen som er selve synden. Menneskene ser ikke Guds mening med evangeliet, men elsker mørket framfor lyset. De vil ikke omvende seg til Herren, som evangeliet forutsetter, men forblir borte fra Herren. Derfor sier Skriften: "Hør! Så skal deres sjel leve" (Jes 55:3).

Å få høre hva Gud har besluttet som den eneste vei til frelse for menneskene, at en bøyer seg for det, begynner å spørre etter den veien, og på tross av alle fornuftens innvendinger, vil la denne Guds frelse være nok for sitt hjerte, - det er å "gi seg inn under Guds rettferdighet". Det er dette vårt bibelvers kaller for "troens lydighet".

Blant alle hedningefolkene, skulle denne troens lydighet virkes, sier apostelen. I tidligere tider hadde Gud latt alle folkeslag, med unntak av jødene, vandre sine egne veier. Men vi skal da også huske på at Gud, iflg. hans eget ord, hadde gitt også dem sitt vitnesbyrd. Han hadde lagt det ned i hjertene deres, og vist dem det i skapelsen (Rom 1:20, 2:15). Men, sier apostelen, "etter at Gud har båret over med uvitenhetens tider, befaler han nå alle mennesker alle steder, at de skal omvende seg" (Apg 17:30). Nå hadde Herren gitt sine vitner dette kall: "Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen" (Mark 16,15). Og Paulus's spesielle kall var å være "hedningenes apostel" (Rom 1:13, 11:13, Apg 9:15, 22:21).

Til ære for hans navn, heter det til slutt. D.v.s.: for at hans navn skal bli forherliget. Hele verden ble skapt til Guds ære. Underet: synderes frelse, er først og fremst til Guds ære. All den nåde og barmhjertighet han viser sitt folk, gjør han for sitt eget navns skyld (Jes 43:25). Det samme gjelder hans straffedommer over hans fiender (se Rom 9:17). Som regel tenker vi ikke på at Gud skulle ha noe høyere mål ved det han virker i oss, enn at vi blir frelst. Men

over alt taler Skriften tydelig om at alt det Gud gjør, og har gjort, for menneskene,

I dette ligger en virkelig stor trøst for elendige syndere. Når jeg er kommet dit hen at all min skitne synd overskyller meg, så det eneste rette for en slik som meg synes å være å bli kastet i helvete. Når det er umulig å tro at Gud ville vende sitt øre til noen bønn fra så stor en synder, - da er det en stor trøst å vite at alt det Gud gjør, det gjør han først og fremst for sitt navns skyld.

Da kan vi si: Gud, bare ditt store prisverdige navn må få all ære. Skulle du bare se på meg, så måtte du kaste meg i helvete. Men til ditt store navns ære ber jeg deg gjøre det store og barmhjertige under at du frelser meg, elendige synder! På den måten er det Moses, David, og mange andre Guds hellige holder Guds navns ære fram i sine bønner. Ja, Herren skal få en veldig, uopphørlig lovprisning av syndere i all evighet. Videre sier apostelen at av Kristus hadde han fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene til hans navns ære. Ja, tenk som Kristi navn dermed skal æres av alle dem som fikk del i dette! Tenk for en uendelig lov og pris som engang skal bruse for Lammets trone, fra alle synderes hjerter, fra denne "store skaren som ingen kunne telle, av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål" (Åp 7:9).

I brevet sitt vender nå apostelen seg til en flokk hedningekristne som han ikke kjenner personlig. Han har allerede fortalt at hans apostelembete omfattet alle hedninger, som jo også inkluderer disse i Rom. Men nå går han nærmere inn på deres åndelige tilstand, som var ennå en bakgrunn for at han skrev til dem, nemlig at de allerede var kalt av Jesus Kristus, eller ordrett Jesu Kristi kalte. De hadde dermed allerede dette felles med apostelen. Men apostlenes kall var tosidig: Først at de skulle gjøre alle folk til disipler, eller virke "troens lydighet" hos dem. For det andre at de skulle lære dem å holde alt det Herren hadde befalt dem (Mat 28:19-20). De som han skrev til i Rom behøvde altså i alle fall det sistnevnte, og denne aposteltjenesten vil han nå oppfylle i dette brevet.

Vi bør ta lærdom av denne innledningen hans. Her har vi en apostel som hadde fått kall til å forkynne for "hver skapning under himmelen". Likevel forteller han dem den konkrete årsaken til at han nå vender seg mot dette nye stedet. Av dette lærer vi at ingen må trenge seg inn på mennesker med Guds ord, uten å kunne vise til at det har sin bakgrunn i at Gud har sendt eller kalt dem til det. (Dette taler Luther mye om i sine skrifter). Etter denne innledningen følger nå selve hilsenen:

7: Til alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Rom: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.

Etter at han har avsluttet den rike innskuddsetningen i v.2-6, fullfører apostelen her den egentlige overskriften og hilsenen i brevet: Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel - til alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Rom: Nåde være med dere..o.s.v.

Er det ikke en herlig måte apostelen omtaler de kristne på, i sine brever? Med disse ordene betegner han deres evighets-posisjon: "Guds elskede, kalte og hellige"! Dette taler ikke bare om Guds allmene kjærlighet, den han elsket verden med slik at han gav sin Sønn den enbårne. Det skildrer en spesiell kjærlighet, som overfor barn og fortrolige venner. Den vesentlige betegnelsen her er Guds elskede. Ordene som følger etterpå skildrer hvem disse elskede er, og hvorfor de er spesielt elsket. At de er kalte og hellige vil si at de er kalt til å være hellige, eller ved Guds kall utvalgt (sv:avsøndrade) fra andre mennesker til å være hans egne, være folket i hans nye pakt (Jes 48:12). Alle slike er hellige for Gud. Hva ligger det i alt dette? Hvordan skal dette oppfattes? Det må vi nå se nærmere på. For denne ordlyden kan ellers stå i temmelig sterk kontrasttil hva vi kjenner og erfarer hos oss selv.

Ordet hellige betegner slike som er utskilt til tjeneste for Gud, "helliget i Kristus Jesus". Dette er selve hovedsaken hos alt Guds folk, uten unntak. Vi vet ikke noe som helst om Guds rike, utover det vi finner i Skriften. Og hele Skriften vitner om at betegnelsen hellig er gitt enhver som er forenet med Kristus, eller "er i Kristus". Når det gjelder det gode og det onde i hvert enkelt menneske, så finnes der nok et uendelig mangfold av grader. Men det vil likevel alltid være to store hovedkategorier mennesker, med bakgrunn i de to maktene som kjemper om sjelene: Kristus og Bileam. Det er "kvinnens sæd" og "ormens sæd". Det finnes ingen "mellomklasse" av mennesker. Ethvert menneske er enten Guds barn, eller djevelens barn, sier Johannes (1Joh 3:10).

Videre sier han, når det gjelder ham selv og andre Guds barn: "Vi vet vi er av Gud. Men hele verden ligger i det onde" (1Joh 5:19). Disse som apostelen nå skriver til, er altså "hellige brødre som har fått del i et himmelsk kall" (Heb 3:1). I vårt brev tiltaler han dem også med disse ordene: "dere som var syndens tjenere, er nå av hjertet blitt lydige mot den læreform dere er overgitt til" (Rom 6:17). De hadde fått "syndenes forlatelse og arvedel blant dem som er helliget ved troen på Jesus" (Apg 26:18). Alle de som har opplevd dette og er blitt "forenet med ham" (Rom 6:5), Kristus, er altså hellige innfor Gud, og elsket av ham. Og det har utelukkende sin grunn i at de er ikledd Kristus, han som selv sa: "jeg helliger meg for dem" (Joh 17:19). Det grunner seg ikke på noen hellighet som er i oss, eller er virket i oss, men på selve kallet til Kristus, til å tre inn i det han har fullbragt, som en som er innsatt som arving til en fremmed, stor arv.

Derfor bruker heller ikke apostelen betegnelsen at de er "gjort" hellige, men "alle Guds elskede, kalte og hellige". For selv om du av Guds nåde er en helliggjort kristen, så vil du - så sant du ikke er blitt blendet av egen-rettferdighetens bedrag, alltid se at det fremdeles finnes mye synd og urenhet i deg. Derfor høres alltid sukket over disse ting, fra en hellig, kjempende ånd i deg. Nei, ikke engang de største helgener var hellige og syndfrie i seg selv. Luther sier i denne forbindelse: "Dette at jeg tror på en hellig, kristen kirke, er like så mye en trosartikkel som de andre." "En kristen er også skjult for seg selv, slik at han ikke ser sin hellighet. Det er stadig bare vanhellighet og synd han ser hos seg selv. Kort sagt: vår hellighet er i himmelen - i Kristus"*. I Skriften kalles alle troende for hellige, og de er hellige og velbehagelige innfor Guds øyne - utelukkende fordi Kristus er hellig og velbehagelig for Gud, og ved at de er ikledd Kristus. Alt dette bare fordi Kristi blod gjelder, og er en fullkommen forsoning innfor Guds øyne i himmelen. Alle som i tro har tvettet seg i Kristi blod, er dermed fullkommen hellige innfor Gud.

Derfor sa Kristus, henvendt til sine svake disipler: "Den som er badet..han er jo helt ren" (Joh 13,10). I himmelen er det bare Kristi blod som har verdi, - Gud være evig lovet! I himmelen betyr hans blod vår fullkomne renselse. I himmelen regnes vi derfor som fullkommen rene. I Guds øyne er vi hellige - men bare i hans elskede Sønn. I våre øyne er vi bare urene og vanhellige, fordi vi bare ser det som er i oss. Vi ser ikke det Kristus har gjort og er for oss. Men nå bør vi da sannelig la Guds dom råde, slik Peter fikk høre av den himmelske røsten: "Det som Gud har renset, skal ikke du kalle urent" (Apg 10:15). Dette var også åpenbart David da han kunne si: "Bevar min sjel, for jeg er from" (Sal 86:2).

De som ved troen er i Kristus Jesus, har Den Hellige Ånd i sine hjerter. Og Ånden arbeider på å hellige hele vår ånd, sjel og legeme. Men dette verk vil aldri oppnås fullkomment mens vi lever her i tiden. Det heter da også at da "har dere helliggjørelse ( ikke hellighet) som frukt, og til slutt evig liv" (Rom 6:22). Likeså heter det "For med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget" - det står ikke som er blitt hellige - (Heb 10:14). Det som gjelder som hellig innfor Gud, det er bare en fullkommen hellighet, nemlig Kristi egen! Og i denne mening er alle troende like hellige, og kalles alle for hellige, slik apostelen bruker det her: "alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Rom". Alle er de utvalgt av verden (Joh 15:19) og helliget Gud (Joh 17:19), og alle like rettferdiggjort i Kristi blod (Rom 3:23-24), selv om de enkelte troendes helliggjørelse ikke er kommet like langt. Noen er i så henseende barn, andre er unge, mens somme er blitt fedre i Kristus. Noen svake i troen, andre sterkere. Noen mer våkne Guds barn, andre mindre våkne. Men i Kristus er de alle like rettferdige og hellige.

På denne bakgrunn har vi nå forstått hva (hvem) det er som har gjort dem til Guds elskede, hans venner, og kjære barn. Det er altså ikke noen fullkommenhet eller dyd hos dem selv som virker dette. Nei, apostelen sier: "Han har benådet oss i den elskede" (sv. Ef 1:6). Vi kan også se Ef 1:4 hvor apostelen sier at "Gud har utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn". Guds kjærlighet til oss har sin bakgrunn i hans kjærlighet til Jesus Kristus, Faderens elskede. Og de som han ser i Kristus, er alle sammen for Kristi skyld, kjære og elsket av Gud, selv om de av naturen er vredens barn og ennå fulle av mye vondt. Dette forhold skildrer også Skriften ved å tale om Guds "øyesten" (Sak 2:12), "de du (Gud) elsker" (Sal 108:7), "I sin kjærlighet og sin store mildhet gjenløste han dem " (Jes 63:9), "Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne" (Åp 7:17), o.s.v.

Alle slike uttrykk vitner om Guds spesielle kjærlighet og ømhet overfor sine barn. Og den reduseres altså ikke ved at de faller. Men denne Guds kjærlighet gir seg også andre utslag, slik det skildres f.eks. i Åp 3:19: "Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg". Og apostelen sier: "Det er for tuktens skyld dere tåler lidelser. Gud handler med dere som med sønner" (Heb 12:7). På denne måten hater nok Gud sine barns synder, og straffer disse. Men barnet selv er hele tiden like kjært for ham, akkurat som den kjærlighet en jordisk far har til sitt barn er like stor, også når han tukter det fordi det var ulydig. På denne bakgrunn forstår vi apostelens ord: Guds elskede, kalte og hellige. Måtte nå også vårt hjerte virkelig få gripe disse herlige ordene!

Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus. Dette er den hilsen apostelen vanligvis bruker i brevene sine. Disse to ordene, nåde og fred , rommer da også hele det kristne livet med all dets salighet. Vi har tidligere sett på hva vi finner i ordet nåde: Først all den uforskyldte barmhjertighet Guds hjerte er fullt av, som virker all denne vennskap og kjærlighet til dem som er i Kristus, og som er så ubegripelig for oss. For det andre bærer det i seg alt det gode som Gud også virker i de troendes hjerter når han gir dem Den Hellige Ånd, som opplyser deres forstand og helliger deres sinn og gjerninger. Fra nådens kilde flyter alt som virker liv og gudfryktighet, den nåde som kaller og gjenføder, som helliggjør, styrker og befester i troen. Apostelen oppsummerer en hel rekke skjønne Åndens frukter: "Kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet" (Gal 5:22). Alt dette får vi gjennom dette ordet nåde.

Fred var det neste i apostelens ønske for dem. Ordet fred har en betydning som går på et begrenset "indre" område. Men også en betydning som står for et mer omfattende område. Ser vi på det begrensede, konkrete området som gjelder vårt forhold til Gud, betyr det først og fremst at fiendskapet er opphevet, at forlikelsen er skjedd. For det andre at dette er åpenbart for hjertet vårt, så vi har samvittighetens fred i sjelen, og et fortrolig forhold til Gud. Dette er den fred som har nærmest sammenheng med nåde, som apostelen også taler om i Rom 5:1 hvor han sier: "Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus." Slik utlegger også Luther disse to ordene, nåde og fred, i apostelens hilsen, når han sier: "I disse to korte ordene finner vi hele det kristne livet. Nåden: syndenes forlatelse. Freden: en glad og frimodig samvittighet."

Men i sin mer omfattende betydning av freden har vi også all den hjertelige trygghet og lykke som følger med dette gode forholdet til Gud. Derfor, sier apostelen, roser vi oss ikke bare av håp om Guds herlighet, med bakgrunn i nåden, men vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at når det gjelder oss som er frelst, så må til og med trengselen tjene til alt mulig godt. Ja, han sier til slutt, "vi roser oss også av Gud" (Rom 5) - vi roser oss av Gud selv, over at nå er han vår Far, og da må vi nødvendigvis ha alt godt, for "er Gud for oss, hvem er da imot oss?" (Rom 8:31). Tenk, Gud, "han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skal han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?" (Rom 8:32).

Alt dette ligger i ordet fred. Og tenk: Når så Gud har gjort det nådeverket i et menneske at han har åpnet dets åndelige sanser, slik at det ser hva det vil si at himmelens og jordens Herre er dets venn, - og det på en slik måte at intet av all den synd som ennå bor i dette mennesket på noen som helst måte kan rokke ved dette forholdet! - da må det jo bli en stor og salig fred. Når jeg så i tillegg får øynene opplatt for den sannhet at ikke et hår kan falle av mitt hode, uten at vår himmelske, kjærlige Far vil det, at det ikke finnes noe vondt hvor han ikke kan hjelpe, så snart det behager ham, og at han nå ikke kan la noe som helst vondt ramme meg - uten at det er noe som er helt nødvendig for meg - ! Jovisst gir dette en stor og salig fred.

Men denne freden heter med rette "fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus", slik apostelen uttrykker det her. Dette skal vi forstå slik at freden ikke bare er en gave som Gud gir oss. Det betyr også at Gud selv, hans vennskap og hans makt, er selve freden. Legg vel merke til dette! Han sier ikke: fred fra verden, for Kristus sier tvertimot: "i verden har dere trengsel", og: "verden hater dere", o.s.v. Han sier heller ikke: fred fra kjødet, for "kjødet begjærer imot Ånden". Han sier ikke: fred fra djevelen, for "djevelen er steget ned til dere i stor vrede" sier Johannes (Åp 12:12). Han sier heller ikke: fred på grunn av gode livsvilkår, fred fra gode venner, fred på grunn av et godt rykte, god helse o.s.v. Nei, fordi alt dette gir en ustadig fred. Men han sier: "fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus".

Det vil si at han ønsker oss en guddommelig og himmelsk fred, slik Kristus også uttrykker det: "Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere" (Joh 14:27). Den fred verden gir, består i at det onde som vi opplever i legemet, eller omkring oss, og som uroer oss, blir tatt bort. Likesom når en fiende har inntatt en by, da er der ufred, men fred igjen når fienden er borte. Slik er der også ufred når fattigdom eller sykdom tynger deg. Men når problemene er borte, da har du på nytt fred. Likeså når onde tunger angriper deg med løgn og baksnakkelse, da har du ufred. Men når baktalelsen opphører, da har du igjen fred. Slik svinger verdens fred.

Men Guds fred består i at selv om alt dette utvortes vonde ennå driver på og anfekter deg, så har du fremdeles fred i hjertet. Bare fordi Gud er din venn, at Gud er allmektig, at han hører dine bønner, teller dine tårer og kan når han vil, på et øyeblikk stille stormen, og på nytt gi deg hvile. Guds fred består i at selv mens ditt kjød ennå er fullt av synd, og djevelen anfekter med sine anklager mot din samvittighet, så vet du fremdeles at Kristus med sin rettferdighet og nåde veier mye mer enn alt dette, og er din sterke forsvarer hos Faderen. Guds fred består i at selv om alt vondt i verden kan plage deg, enten det er sykdom, fattigdom, baktalelse o.s.v., så vet du likevel at Gud og hans vennskap er tusen ganger større enn alt dette, og at han snart skal komme og hente deg fra denne jammerdal til seg i himmelen. Der skal du i all evighet være fri fra alt vondt, være trygg og salig med Gud og de hellige.

Dette er Guds fred. Men denne freden kommer fra nåden i hjertet. Derfor kan den øke og minke. Men hele vår kristendom beror på nåden og freden i hjertet. Da forstår vi hvor stor betydning det har, ikke bare å ønske hverandre nåde og fred, men også flittig å ta vare på dette. Og det middel som kan forøke nåden og freden, hører vi om i 2Pet 1:2: "Nåde og fred bli dere til del i rikt mål gjennom kunnskapen om Gud og Jesus, vår Herre." Jo mer vi kjenner Gud og vår Herre Jesus Kristus, desto mer nåde og fred får vi i hjertet. Måtte derfor hver kristen flittig la disse skattene tilføres hjertet! Ja, måtte Gud selv i sin nåde la dette skje!

Det som nå følger i v.8-15 er en strøm av det som ligger apostelen mest på hjertet. Det viser oss hva det vil si å være "brennende i ånden". Det kan være et speil for enhver kristen, i særdeleshet for sjelesørgere.

8: Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det talt om deres tro.

Det Paulus her sier, er med andre ord: Det første som griper meg når jeg tenker på dere, det er en hjertelig glede og takknemlighet til Gud, som har gjort så stor en gjerning i dere at det blir omtalt over hele den verden vi idag kjenner (det romerske riket). Dette som bl.a. har virket at i hovedstaden er de begynt å ta avstand fra avgudsdyrkelsen, og er blitt opptatt med Kristi evangelium. I takksigelse til Gud gledet apostelen seg over dette han har fått høre om evangeliets framgang i Rom. Her ser vi et klart eksempel på det rette åndelige sinn - i motsetning til den kyniske, mistenksomme ånd, som ikke kan tenke noe godt om en åndelig bevegelse som det høres om fra et annet sted, selv om den har Kristus og omvendelse til ham som mål. Og disse sistnevnte kan slett ikke fryde seg over noe slikt, men lar det i beste fall likesom kaldt bare "stå for hva det er", som det heter. Men slik er det altså ikke med Paulus. Vi ser at han til og med fryder seg over den Guds nåde han tross alt kjenner er virksom hos korinterne (1Kor 1:4-9), selv om han hos dem fant så mye han måtte påtale og straffe.

Dette er den rette Guds nådes ånd. Kjærligheten ser Guds verk, tror og håper det gode (1Kor 13), og fryder seg over at sjeler søker Jesus og omgåes ham, selv om det fremdeles er mange feil og mangler som henger ved dem. Det er mange som bare vil glede seg når de ser mer feilfrie kristne, og det er bare slike de anser for hellige. Måtte nå disse ta lærdom av apostelens rette sinn. Paulus sier jo her: Jeg takker min Gud "for dere alle". I v. 7 hadde han sagt hvem han adresserte dette til, nemlig de kalte og hellige. Men det måtte jo være stor forskjell på alle disse menneskene som brevet er adressert til. I kap 14 sier han at noen var svake, noen sterke, noen kommet kort, andre lengre på helliggjørelsens vei.

Men disse forholdene gjør altså ingen forskjell for apostelen. Han takker sin Gud for dem alle, for de var tross alt "Guds elskede, kalte og hellige". De var alle født av Gud, og den fødselen er hovedsaken. Slik er det jo også i et hjem. Det er ved fødselen alle blir barn og arvinger der. Og det er jo det som er grunnlaget for foreldrenes kjærlighet til dem, uansett hvor ulike de ellers er i alder og utvikling. Slik er det altså også med Guds barn, de er alle kjære for Gud - bare for Kristi skyld. Dette er et stort Guds underverk i dem alle, som vi må prise Gud for.

For denne nåde priser apostelen - ikke de omvendte sjelene, men Gud. Og han føyer til: "ved Jesus Kristus". Alle Guds gaver kommer til oss gjennom Kristus, likesom alle våre bønner og takksigelser går gjennom Kristus til Gud.

Ikke engang våre takksigelser er velbehagelige for Gud, uten gjennom ham, som er den elskede.

Vi legger også merke til at apostelen ikke er redd for konkret å omtale det Guds verk som er skjedd ved dem. Apostlene begynner vanligvis brevene sine med oppmuntrende uttalelser om hva Gud har virket hos dem de skriver til. Og på denne nåde som de dermed allerede har fått, grunner de så sine formaninger. Slik talte også Herren Kristus selv. Se Mat 16:17, Åp 2:2, 3, 4, 13, 14, m.fl.

9 og 10: For Gud selv, som jeg tjener i min ånd i hans Sønns evangelium, han er mitt vitne på hvordan jeg stadig minnes dere i mine bønner, og ber om at det endelig en gang ved Guds vilje må lykkes for meg å komme til dere.

"Gud er mitt vitne". Apostelen går antakelig ut fra at de han skriver til i Rom ikke kunne tenke seg at han, en totalt fremmed, kunne ha en slik omsorg for dem. Når de møter en slik kjærlig nidkjærhet fra en de ikke kjenner, virker det en sterk vekkelse, og tjener dessuten til å åpne hjertene deres for Ordet. Vel vitende om dette tar apostelen Gud til vitne på hvordan han stadig minnes dem i sine bønner. Og for å understreke at det ikke var i noen slags lettsindighet han tok Gud til vitne, er det at han sier (om Gud selv): "som jeg tjener i min ånd i hans Sønns evangelium", d.v.s. i troen på ham, i kjærlighet til ham, og i nidkjærhet for hans ære.

Med Gud som vitne, han som han nå tjener, skriver han altså at han stadig tenker på dem, alltid minnes dem i sine bønner til Gud, og ber også om en lykkelig reise til dem. Igjen finner vi her et eksempel på den rette sjelesørger: Alltid i sine bønner opptatt med sjelenes vel. Ja, slik er det hver enkelt kristens plikt å be for hverandre. Enhver som tror på evangeliet er like forpliktet til å be for, som å arbeide for, dets utbredelse. Både bønn og arbeid må følge enhver kristen. Å be uten å arbeide, er å spotte Gud. Å arbeide uten å be, er å ta æren fra Gud. Hvis ikke begge disse to midlene går sammen, kan en ikke vente noen stor velsignelse.

I disse to versene ser vi både apostelens liv innfor Gud, og hans kjærlige nidkjærhet for sjelene. Alt sammen stemmer godt med de to hovedgavene han iflg. v.5 hadde mottatt: nåde og apostelembete. Det er som om han vil si: Gud har gitt meg nåde - jeg tjener ham i min ånd. Han har gitt meg apostelembete - og jeg tenker stadig på sjelenes vel. Apostelen ber også Gud at det må gå ham godt på veien til Rom. Ikke engang en slik praktisk sak ser han på som noe vi har makt over. Også apostelen Jakob lærer oss å gi Gud æren på den måten, så vi ikke en gang taler om at vi skal reise hit eller dit, uten å tilføye: "hvis Gud vil" (Jak 4:13-15).

11 og 12: For jeg lengter etter å se dere, så jeg kunne la dere få del med meg i noen åndelig gave, slik at dere kan bli styrket. Det vil si: at vi sammen hos dere kunne opplives ved vår felles tro, deres og min.

Det var for å styrke brødrene, for å dele noen åndelig gave med dem, at apostelen ville komme til dem. Hvordan de åndelige gaver skulle deles, og brødrene styrkes, det forklarer han ved tilføyelsen: Det vil si: at vi sammen hos dere kunne opplives ved vår felles tro, deres og min. All kristen erfaring bekrefter også at det styrker vår ånd, og forøker de vesentligste nådegavene, når en får oppleve troens ild brenne hos nådesøsken. I sterkest grad skjer dette når denne troens ild virker at det læres på bibelsk vis, at det bes o.l. Ved hans brennende ånds gjerning i tale, bønner og under, og spesielt ved hans forkynnelse og undervisning i evangeliets hemmeligheter, skulle de troende i Rom gjennom apostelens besøk få mer nåde, styrket tro, kjærlighet, og kraft. Men apostelen skulle også selv bli styrket og fornyet i sin ånd ved å oppleve Guds verk hos dem. Dette er en uimotsigelig sannhet, at de åndelige gaver meddeles gjensidig ved den åndelige styrkelse vi har i å oppleve hverandres tro. Det er som vi sier, at den ene glo oppgløder den andre.

Når flere troende kommer sammen i Jesu navn blir åndens liv sterkere. Likeså styrkes troen, kjærligheten, bønnen og bekjennelsen. Alle Åndens gaver fornyes og styrkes. Derfor har også slike sammenkomster av nådesøsken vært et velsignet nådemiddel helt fra menighetens første dager. Det taler også Lukas om i Apg 2:46-47: "Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i templet, og i hjemmene brøt de brødet, og holdt måltid med fryd og hjertets enfold. De lovet Gud". Når slike samvær mellom nådesøsken altså tjener til å styrke det åndelige livet, da er det jo et mistenkelig tegn om du har en ånd som ikke elsker slike samvær!

13: Jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men helt til nå er jeg blitt hindret. Også hos dere ville jeg gjerne høste noen frukt av mitt arbeid, likesom blant de øvrige hedningefolk.

Med dette kommer det fram at den kjærlighetens nidkjærhet han hadde for disse som han skrev til, ikke var av ny dato. Det vil han de skal være klar over. For som det også er nevnt tidligere, så virker det vekkende og livgivende på sjelene, når de forstår de er gjenstand for gudfryktige menneskers omsorg. Det var for at han også hos dem kunne "høste noen frukt av sitt arbeid", sier apostelen. At uttrykket "høste" anvendes, sikter til at "det er Gud som gir vekst" (1Kor 3:7).

"Likesom blant de øvrige hedningefolk". Apostelens virksomhet hadde allerede gitt mye frukt blant andre hedningefolk, se Rom 15:19. I stort arbeid og under mange lidelser hadde han vandret gjennom en stor del av Syria, Asia og Grekenland. Men han ville ikke hvile ennå. Også i Rom ville han høste noen frukt. Hittil hadde han altså blitt forhindret. Det var på grunn av uunngåelig arbeid for andre steder, slik vi ser av Rom 15:22. Og på samme måte ble apostelen fortsatt stadig forhindret, helt til Herrens time var kommet. Da kom Paulus til Rom - men på en helt annen måte, og under ganske andre omstendigheter, enn han hadde i tankene da han ba om at det måtte "lykkes å komme til dem".

Han kom som fange til Rom, i lenker. Underveis hadde skipet de reiste med forlist, og etter ankomsten til Rom ble han holdt fengslet. Legg merke til hvor underlig Gud handler! Hans mest trofaste tjener hadde over lang tid bedt om en lykkelig reise, og så ble det på en slik måte. Ja, slik pleier Herren handle med sine mest trofaste venner. Men - Gud hadde hørt bønnen, reisen hadde lykkes for dem som fangen kom til ! Selv om han var bundet, så var Guds ord ikke bundet. Og ved Guds vidunderlige styrelse kom alt til å virke at hans rike ble utbredt. Men igjen går vi videre i teksten, hvor han forklarer hvorfor han ikke kunne slå seg til ro med den tjenesten han allerede hadde fått stå i.

14: Jeg står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise.

Han sier: "Jeg står i gjeld", er altså en skyldner. Dette taler han også om til korinterne: "for om jeg forkynner evangeliet, så er det ikke noe å rose meg for.....gjør jeg det nødtvunget, da er det en forvaltning som er betrodd meg" (1Kor 9:16-17). Måtte alle de som er forkynnere ha dette klart for seg, at de ikke er sine egne herrer, som kan gjøre som de vil! Den Herren som kalte dem, skal en dag kreve regnskap av dem, om hvordan de har utført hans oppdrag. Jeg står i gjeld "både til grekere og barbarer, både til vise og uvise", sier apostelen. Med datidens uttrykksmåte sier han dermed at han står i gjeld til alle mennesker. Apostelen skyldte dem alle sin tjeneste, og alle var avhengige av å få høre evangeliet, for å bli frelst. For når det gjelder det store spørsmålet om hvordan Gud vil frelse menneskene, så er alle mennesker "uvise", uansett hvilke folk og utviklingstrinn de tilhører.

15: derfor er jeg for min del rede til å forkynne evangeliet også for dere i Rom.

Fordi jeg skylder alle mennesker min tjeneste, så er jeg også innstilt på å komme til Rom, sier apostelen. Han ser på det som sin absolutte plikt. Dette er også noe alle kristne må være klar over. Vi tenker oftest mer på konsekvensene av det vi skal foreta oss, enn på hva Gud ber oss om. Vi glemmer hva som ventes av oss: Bare å gjøre det Gud har befalt. Vi er tvert imot opptatt med, og bekymrer oss for, det som er Guds egen sak, at det skal bli frukt og framgang. Men slik må det ikke være. Paulus så bare på at det var hans plikt å reise også til Rom. Og dette på tross av den situasjon som i virkeligheten rådet i Rom. Der hersket virkelig den mektige verdens ånd. Den hedenske keiseren hadde sitt sete der, og Rom var midtpunktet for den største hedenskap. Det var nok ingen tvil om at situasjonen måtte fortone seg særdeles problematisk for en apostel som bare hadde evangeliets dårskap å forkynne. Dette har han nok hatt i tankene når han så fortsetter slik:

16: For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker.

Her begynner et nytt avsnitt i brevet. De femten første versene har han brukt til innledning av brevet sitt. I et kort, men innholdsrikt språk, gir han oss i dette verset hovedemnet for de elleve første kapitlene: Selve læren om hvordan menneskene blir frelst.

For jeg skammer meg ikke ved evangeliet. En kan spørre seg hvorfor apostelen kommer med denne bemerkningen. For evangeliet er jo ikke noe å skamme seg over. Det er jo gitt oss fra himmelen av Gud, og dermed det meste ærefulle på jorden. Hvorfor sier da apostelen at han skammer seg ikke over det? Jo, uten tvil fordi menneskene vanligvis skammer seg over det. Nå vil sikkert mange bemerke at slikt kunne kanskje skje på apostelens tid, da vantro jøder og hedningene ikke kjente evangeliets herlige budskap, og dermed i sin uforstand foraktet det. Og slik var det riktignok på apostlenes tid. Guds evangelium var "for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap, for jøder krever tegn og grekere søker visdom" (1Kor 1:22-23).

Men på akkurat samme måte har vi det også idag. Til og med blant dem som er døpt til hans navn, er Kristi evangelium en forargelse og dårskap for de fleste. Den menneskelige natur vil til alle tider og på alle steder være den samme, uansett ytre omstendigheter. Derfor er også Guds ord en tale som treffer alle mennesker til alle tider, enten det er jøder eller hedninger, muhammedanere eller navnekristne. Det apostelen sier, det finner vi over alt: "et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det" (1Kor 2:14).

Og ikke bare det, men Kristi evangelium står på ethvert område i den hardeste strid imot alt det som ligger dypest i vår natur. Evangeliets budskap angriper det menneskene elsker aller mest: Sin uavhengighet. Det kreves nemlig at både forstand og vilje fullstendig underkastes Kristi ord. Der blir selve grunnvollen til all selvrettferdighet og stolt innbilning knust. Der er det bare Gud som blir stor, og mennesket bare en fattig tigger. Noe slikt kan selvsagt aldri behage den menneskelige natur, men blir tvertimot dens pine og død. Dette er grunnen til at Kristi ord, og Kristi sanne vitner, alltid vil bli hatet av alt som ikke er født av Gud. Derfor talte også Herren ofte til sine disipler om at de måtte forberede seg på å bli hatet av alle mennesker for hans navns skyld. Og han sa at det var ikke rett med dem, de var ikke hans sanne disipler, om de ikke fikk dette hans tegn, om det ikke gikk dem som Mesteren (Joh 15:20 og Luk 6:26). Det er ikke Kristi evangelium, forkynt sant og rent, hvis verden kan elske det, og hvis det ikke blir avvist og angrepet (Joh 15:19 og 1Joh 4:5-6).

Men evangeliets fiender er ikke mennesker som gir seg ut for å hate det gode og det rette. Derfor kommer alltid fiendskapen ikledd et skinn av nidkjærhet for sannheten. Med det utgangspunktet er det Kristi sak forkastes som dårskap, eller som noe falskt og ondt, som en må ta fullstendig avstand fra. Kristi disipler og venner utgjør jo alltid den minste flokken, bare noen få foraktede sjeler. Og hele verden, som forkaster dem, er den store toneangivende massen som er akseptert av de fleste. Da er det lett å forstå at det blir en stor fristelse å oppleve Kristus og hans ord som noe en skammer seg over.

Ja, da blir det for mang en kristen en utrolig hard kamp. For Kristi skyld ta farvel med det å bli akseptert av alle. Bli en dåre, se seg foraktet og forkastet av sine nærmeste og venner, ja av hele samfunnet. Vi må bare innrømme at vi har ikke noe så dyrebart på denne jord, som vennskap og fortrolighet fra mennesker som setter oss høyt. Og nå skal vi la alt dette fare! Det trengs et guddommelig verk i vår sjel til å holde ut under slike forhold. For her taler vi ikke om den kristendommen som verden kan akseptere og respektere, men om den sanne og ekte Kristi etterfølgelse som uunngåelig blir en forargelse og dårskap for hele verden. Kristus sa selv: "En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere" (Joh 15:20). Det er som om han vil si: Om de skulle begrunne sitt hat med at de ser at det er mye som mangler hos dere, f.eks. at dere ikke er saktmodige nok, mangler ydmykhet o.s.v., så husk at jeg var "saktmodig og ydmyk av hjertet" (Mat 11:29). Likevel hatet de meg.

Dette er den mest alminnelige situasjon og bakgrunn for fristelsen til å skamme seg for Kristus og hans ord. Men ennå har vi ikke sett på hva apostelen spesielt sikter til, og som de som forkynner evangeliet særlig kjenner på. Det forholdet går ennå dypere. Hvis vi legger merke til hvordan apostelen uttrykker seg, vil vi oppdage noe. Han sier: "jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror". Legg nøye merke til sammenhengen! Nettopp den tilføyelsen, at evangeliet er en Guds kraft til frelse, antyder hva han hadde i tankene, når han sier han ikke skammer seg ved det.

I likhet med Kristus hadde heller ikke Paulus store besværet med alle de som hverken brydde seg om, eller hadde, noen religion. Problemet fikk han med mennesker som var engasjert i sin skrifttroskap, de han skildrer i Rom 2:19-20. Han sier det er noen som "regner seg selv å være en veiviser for blinde, et lys for dem som er i mørket" o.s.v., og som hadde "den rette form for kunnskap og sannhet i loven". Legg merke til at det var alltid disse som kjempet mot evangeliet, mot Kristus og mot Paulus, og påstod at de "opphevet loven ved troen" (Rom 3:31), at evangeliet var både en svak og løsaktig lære som undergravde det rette alvor, og at det så langtfra gjorde mennesker hellige, men tvertimot løsaktige. Det var i alle fall en svak og løs lære, sammenliknet med loven, - evangeliet var et svakt budskap, sa de.

Det er ikke minst rettet mot denne holdning, og disse som ennå hadde høye tanker om loven og menneskenes egen kraft, at apostelen formulerer det slik: "det er en Guds kraft." Dette ser vi tydelig av hans ord i 1Kor 1, der han sier: "ordet om korset en vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft." "Vi forkynner Kristus, Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene." Han sier: "Guds svakhet". Selv kalte han det jo "Guds kraft". Det må altså være andre som anså det for en svakhet. Men til dem sier altså apostelen: Er evangeliet noen svakhet, så er det altså Guds svakhet, men "Guds svakhet er sterkere enn menneskene."

Evangeliet er en Guds kraft. "Opphever vi da loven ved troen? Langt derfra! Vi stadfester loven". Det er bare evangeliet som virker at et menneske virkelig begynner å holde loven. Det er bare gjennom evangeliet et menneske kan motta Guds kraft. Evangeliet beskyldes for å være noe svakt, men det er tvertimot en Guds kraft i menneskene, både til rettferdighet og helliggjørelse. Det har apostelen forklart så utførlig, spesielt i brevet til romerne og brevet til galaterne. Der kan hvem som helst få tilstrekkelig kunnskap om hva det er apostelen tenker på her. I disse brevene beviser han at loven ikke kan gjøre menneskene hverken rettferdige eller hellige. Nei, loven tvertimot fordømmer menneskene, fordi intet menneske i seg selv er rettferdig overfor loven. Derfor er alle de som holder seg til lovgjerninger, under forbannelse (Gal 3:10). Og når det gjelder helliggjørelse, så virker loven bare at "synden blir overmåte syndig ved budet". Den "vekker alle slags begjær i meg", og gjør at synden (sv:överflöda) blir stor. Loven virker ikke kjærlighet, men vrede. Ikke liv, men død. "Bare hvis det var gitt en lov som hadde kraft til å gjøre levende, kom rettferdigheten virkelig av loven."

Med disse ordene stadfester apostelen at loven ikke gjør noen hverken rettferdig eller hellig. Ved Adams fall i synd, har alle mennesker arvet den åndelige død, er fiender av Gud og hans vilje, og bærer i seg roten til alt ondt. De er "solgt til trell under synden" (Rom 7:14). I denne tilstand står så menneskene overfor loven, som krever av dem det de ikke formår. Og loven fordømmer den som ikke oppfyller hele loven. Da kan bare ett av to skje: Enten satser mennesket på å holde loven ved ytre gjerninger, alt det en selv kan gjøre og overholde. Da blir mennesket en hykler og fariseer, som glemmer det loven sier er størst, nemlig selve hjertets holdning, gudsfrykten og kjærligheten. Eller, menneskene kan bli dypere grepet og vakt, slik at Guds stemme og øyne forfølger synden i hjertet. De ser Guds dom over hver syndig tanke og lidenskap. Da står mennesket der, fortvilet og fortapt. Så langt kan loven virke, og det er akkurat det Gud ville bruke loven til.

Men kommer nå Kristi evangelium og forkynner mennesket all nåde og tilgivelse, nettopp når det ligger der i sin synd, sin ondskap og fortvilelse, da skapes det et helt nytt liv i hjertet, ett nytt syn på Gud, en inderlig tillit, kjærlighet og takknemlighet. Og dermed er det skapt i ham, dette som loven først og fremst krevde: Kjærlighet til Gud. Denne kjærligheten, dette livet i Gud, er jo også helliggjørelsens innerste grunn og vesen.

Men at evangeliet er en Guds kraft til menneskenes frelse, gjenfødelse og helliggjørelse, er en Guds hemmelighet. Gud "fant det for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap" (1Kor 1:21). Det skulle skje på en måte som virket helt dåraktig, sett med menneskelig fornuft. Menneskets syndefall gikk på dette at de ville bli slik som Gud, og kjenne godt og ondt. Nå skulle menneskets forstand på godt og ondt, totalt tilintetgjøres. Den gamle innbilningen i oss skulle dødes, og vi skulle lære å bare tro på Gud.

Men at mennesket så totalt skal tilintetgjøres, både når det gjelder forstand og kraft, og så bøye seg for noe som synes å være dårskap og svakt, det strider sterkt mot vår natur. Du som holder på med denne dåraktige forkynnelsen, at alt kjød er som gress: Hvis du fortsetter slik, og med et alvor som understreker at du virkelig mener dette, da kan du like godt instille deg på at du vil bli sett på, enten som en dåre det har gått rundt for, eller som en falsk ånd. Enkelte vil også oppfatte deg som en som ikke vil anstrenge seg det minste for å bekjempe synden, men bare la kjødet få fritt løp. Både fra ditt eget hjerte, og utenfra, fra de aktive gjerningsrettferdige, vil du stadig få høre dette: Vi har da fått styrke selv også. Vi er da ikke helt hjelpeløse. Bare vi tar oss alvorlig sammen, så skal vi da kunne stå imot synden. Deres løsning er å ikke vente på at Kristus skal være både vår rettferdighet og vår helliggjørelse, men istedet bryte opp fra denne svakhets-læren og foreta seg noe - . Vi må da tro det er noenkraft tilstede i oss selv, og gjøre bruk av den, så vi kan bli mer hellige enn bare å sitte og vente på at evangeliet skal virke dette også, sier de.

Dette er den sterkeste og fineste fristelse en kristen noen gang møter. En vesentlig grunn er at det ikke er noe som sitter så dypt rotfestet i vår natur, som det å tro på seg selv, og ikke på Kristus. Men det er heller ikke noen fristelse som har et sånn skinn av hellighet og alvor over seg, som dette. I tillegg unngår du på denne veien korsets dårskap, og blir tvert imot ansett som en alvorlig, gudfryktig, og respektabel person.

Ja, en kan frykte for at mange som én gang har forstått og smakt evangeliets kraft, skal gli over i en slik holdning. De holder ikke fast ved en klar bekjennelse, men viker i alle fall av på en litt finere måte, og legger ann en tone som smaker for menneskelig forstand. Men ofte er det nettopp dette, at da vil de unngå den konstante ydmykelsen, som frister dem til avviket, så de istedet kan bli ansett for forstandige og alvorlige personer. Etter hvert har de gått trøtt av å leve under korsets anstøt. Noe slikt antyder apostelen i Gal 5:11 og 6:12. Å skulle miste medmenneskers aktelse totalt, en aktelse som kan kjøpes med få ord, det koster et menneske ganske mye. Men Herren ser hva hjertet ditt vil. Han som vet hva som bor i mennesket, har formant alvorlig: "Den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved når han kommer i sin Fars herlighet" (Mark 8:38). Hvis du altså forkynner evangeliet på en slik måte at du ikke samtidig formaner de troende til å "leve et liv som er Kristi evangelium verdig", til å "våke og be" (Mat 26:41) og "ta Guds fulle rustning på" (Ef 6:13), da pådrar du deg straff fordi du ikke har forkynt alt Guds ord.

Men det som det tales om her, er at selv om du bruker loven som en tuktemester til Kristus, og formaner de troende til alt godt, så må du likevel bære korsets forsmedelse, - hvis du bare fremdeles for alvor tror og forkynner at alt kjød er gress, at vi i oss selv ingen kraft har til å gjøre Guds vilje, men at du utleder alt fra det Kristus gir oss, - og derfor først og fremst forkynner Kristus. Dette er nok til at du pådrar deg menneskenes foraktelse. Er det kanskje noen som vil påstå at Paulus ikke formante de kristne, eller ikke forkynte loven? Nei, han forkynte alvorlig læren om at hverken vi selv, eller loven, har noen kraft til å gjøre oss hellige. Men at loven tvertimot var gitt "for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud" (Rom 3:19), og at all rettferdighet og helliggjørelse kommer ved troen. Likevel ble han beskyldt for å "oppheve loven ved troen" (Rom 3:31). Ja, han ble til og med beskyldt for å ha sagt at vi da "like gjerne kan gjøre det onde for at det gode kan komme av det" (Rom 3:8). Dette er korsets dårskap! Og det pådro han seg bare fordi han alvorlig og utholdende forkynte dette dåraktige budskapet.

I evangeliene ser vi at det var nøyaktig de samme anklagene Kristus selv bestandig måtte tåle fra de gjerningshellige farsieerne. Så må vi stille oss spørsmålet: Skal ikke alle hans sanne tjenere lide samme skjebne? Det var jo ikke fra den avvisende massen, men nettopp dem som hadde nidkjærhet for Gud ut fra loven, og hadde de samme Guds ord som vi har, - at disse Guds høyeste tjenere fikk denne samme beskyldningen! Skulle vi da ikke innse at dette til alle tider er et viktig tegn på det sanne evangelium? Og legg merke til at når Paulus sier dette: "jeg skammer meg ikke ved evangeliet", så har han dermed gitt et fint kjennetegn og en avgjørende understreking av hva som er den rette veien: Det er den som bærer forsmedelsen i seg. Ikke på grunn av mange forskjellige forhold, men utelukkende fordi evangeliet forkynnes rett. Det er dette han mener når han sier at han tjener Gud etter den Veien som de kaller en sekt (Apg 24:14).

Det finnes mennesker som vil være noe helt annet enn verden. Vil være fromme og rette kristne, men på en forstandig og "riktig måte", så deres kristendom kan bli respektert og godtatt av folk flest. Og dette lykkes de også i. Men den veien de har gitt seg inn på har bare den betenkelige feilen at Kristus ikke aksepterer den - ! Han sier tvert imot: "Ve dere når alle mennesker taler vel om dere" (Luk 6:26). Eller er det mulig at din lære og ditt liv er mer bibelsk en Herren Kristus? Han oppnådde aldri å unngå beskyldninger om at han lærte i strid med loven. Skulle da ikke du frykte for at ditt hjerte og den listige fienden kan ha bedratt deg, når du rett og slett går en annen vei enn den Kristus og Paulus gikk? Måtte vi være alvorlig på vakt, så vi ikke tar feil av selve veien, men i all vår skrøpelighet likevel er på den rette Veien, "den som de kaller en sekt", og som en ofte fristes til å skamme seg over! Men da må vi ikke skamme oss over den, men bare prise Gud for nåden! Se 2Tim 1:8,12.

Igjen går vi tilbake til teksten. Når apostelen sier at evangeliet er en Guds kraft til frelse, så har han deretter en kort, men viktig tilføyelse. Han sier: "for hver den som tror." Han sier ikke at evangeliet er en Guds kraft til frelse for alle som hører det. Nei, han sier: for hver den som tror. Dette må en legge nøye merke til. Mange undrer seg over at de ikke finner noen Guds kraft i evangeliet. Men de har aldri noen sinne virkelig trodd. Har du det slik, da er du enten et sovende verdens barn. Eller du er et vakt menneske, men er alltid bare opptatt med deg selv, og hva du selv er og gjør. Flyktig kjenner du nok de store budskapene om evangeliet, og du mener du alltid har trodd - fordi du aldri har betvilt sannheten i budskapet. Men hjertet ditt har hele tiden traktet etter, og hatt sin trøst i, det du selv kunne utrette. Og så sukker du over at du ikke opplever at evangeliet er en Guds kraft! Nei, hvordan skulle det være mulig? Du har jo ennå ikke virkelig trodd at du var aldeles fri fra alle dine synder - bare gjenom Kristus. Fri fra all lovens dom! Og at du nå er Guds elskede barn! Når du aldri har trodd noe av dette - hvordan skulle du da kunne oppleve evangeliets kraft? Fremdeles står det uomtvistelig fast at evangeliet er det eneste som er en Guds kraft til frelse for hver den som tror.

Både for jøde først og så for greker. Grunnen til denne tilføyelsen: først jødene og dernest grekerne*, blir videre utførlig forklart i niende, tiende og ellevte kapittel. Der taler apostelen om Guds gamle pakt med Israel, som burde vært de første til å bli innpodet i sitt eget oljetre: Kristus (Rom 11). Men jødene hadde forkastet og drept sin konge, Kristus, som på tross av dette uttrykkelig gav apostelen beskjed om å begynne sin forkynnelse i Jerusalem (Luk 24:47, Apg 3:26, 13:46). Her har vi et rikt budskap. Slik Kristus dermed handlet, skulle ikke bare profetiene oppfylles (f.eks. Jes 2:2-3, Sal 68:16-17). Men dermed skulle Herren også vise hvor stor og tilgivende hans hjertes nåde og kjærlighet er, som forkynnes i evangeliet: Nettopp ved at denne nåden aller først skulle tilbys dem som hadde gjort at hans blod fløt, de som hadde "drept livets høvding". Med dette ville han vise at evangeliet skulle forkynnes for de største syndere, så det kunne vise rikdommen og det fullkomne i hans forsoning, når den også gjaldt mordere. Måtte så hver og en virkelig tro dette! Så skal de bli frelst. Og da skal de erkjenne at evangeliet er en Guds kraft til frelse "for hver den som tror" - hver og en. Ikke en éneste er unntatt.

*Etter at Alexanders generaler hadde grunnlagt hans rike i Egypt og Asia, ble også innbyggerne i disse landene betraktet som grekere, fordi de vanligvis talte gresk. Og fordi jødene praktisk talt ikke hadde omgang med andre hedninger, så kalte de alle hedninger for grekere. Derfor brukes altså uttrykket "grekere" som betegnelse for alle hedninger.

17: For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro skal leve.

Med dette verset forklarer apostelen hvorfor evangeliet er en Guds kraft til frelse. Han sier grunnen er at evangeliet åpenbarer Guds rettferdighet, som er det eneste grunnlag for at noen kan bli frelst. Men hva er det apostelen her mener med Guds rettferdighet? Det apostelen her, og mange andre steder i brevet hans, mener med "Guds rettferdighet", er noe fullstendig nytt og ukjent for de fleste mennesker, også innen den såkalte kristenhet. En må "være innvidd" i den hellige Skrifts uttrykksmåte i sin alminnelighet, og apostelens eget språk i særdeleshet, for å forstå dette uttrykket. De som ikke er kjent med denne talemåten, vil ut fra selve ordvalget oppfatte Guds rettferdighet som den egenskapen hos Gud som peker hen på hans rettferdighets-krav, og dermed er skrekkelig i sin dom over syndere. Men her, som så mange andre steder, har dette uttrykket en helt spesiell betydning, og står for noe ganske annet enn den sistnevnte Guds egenskap.

Det apostelen legger i dette uttrykket ser vi spesielt i Rom 3:21-22. Det er den Guds rettferdighet som åpenbares gjennom evangeliet. Det vil si Kristi stedfortredende, fullkomment rettferdige liv, som tilregnes alle troende, "så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus" (Rom 3:26). Den er en gave til oss fra Gud selv. Derfor kalles den Guds rettferdighet, og er dermed den eneste rettferdighet som gjelder for Gud.

Apostelen sier i Rom 3:21-24: "Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. - For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus". I femte kapittel blir denne Guds rettferdighet beskrevet ennå mer utførlig, som den store "nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, ..for de mange" (Rom 5:15). Og Guds store plan med nåden forklares der slik at "likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet" (v.19). Menneskene hadde ved syndefallet tapt all sin egen rettferdighet, og enhver mulighet til å bli rettferdige overfor Guds hellige lov. I denne tilstand ville menneskene for all evighet være fordømt. Derfor har Gud i sin store barmhjertighet fattet denne nådefulle beslutning, at han selv skulle gi mennesket en rettferdighet - en fullkommen oppfyllelse av loven, både av de ti bud og den straff som var uttalt for overtredelse av disse.

Denne rettferdighet står ferdig for menneskets regning, til å mottas i tro. Og når dette skjer, er mennesket ved denne rettferdighet fullkommen fri fra all skyld, og fra all den dom loven uttaler, og har navnet innskrevet i livsens bok fra verdens grunnvoll ble lagt, som arving til det evige liv. Om denne Guds rettferdighet er det engelen Gabriel taler i Daniels niende kap., når han sier om Kristi død: "..til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet". Det er denne Guds rettferdighet som skildres som "den beste kledningen" (Luk 15:22), som "bryllupsklær" (Mat 22:12), og som "rent og skinnende fint lin som er gjort hvite i Lammets blod" (Åp 7:14, 19:8).

Nå sier apostelen at denne Guds rettferdighet åpenbares i evangeliet. Han sier ikke at først når evangeliet ble forkynt, ble denne rettferdigheten tilbudt, og kunne tilegnes av menneskene. For innfor Gud var "Lammet slaktet fra verdens grunnvoll ble lagt" (Åp 13:8). Han sier heller ikke at denne rettferdigheten var ukjent i Det gamle testamente. Tvertimot har han nettopp i teksten henvist til en profets vitnesbyrd om rettferdiggjørelse ved tro (Hab 2:4). Og i fjerde kap. viser han at Abraham ble rettferdiggjort ved at den samme rettferdighet ble tilregnet ham. Nei, det han sier er bare at den største og mest fullkomne åpenbarelsen av denne rettferdigheten skjer gjennom evangeliet.

Når det gjelder denne Guds rettferdighet, ser vi dens historie gjennom tre store tidsavsnitt i Guds husholdning, som vi skal legge merke til. Først da Gud fattet den nådefulle beslutning om dette i sitt evige råd. Dernest da han i Det gamle testamentes forberedende tid gav løfte om den, og hvor alle de som i sannhet trodde på ham som skulle komme, ble tilregnet denne rettferdighet. For det tredje, når rettferdigheten fullt ut ble forkynt og åpenbart ved evangeliet. Herren Gud gav mange herlige løfter i GT om hvordan denne rettferdighet skulle åpenbares i evangeliets salige tid. F.eks. "min frelse kommer snart, og snart skal min rettferdighet åpenbares" (Jes 56:1). Men apostelen tilføyer:

Av tro til tro. Dette uttrykket kan virke underlig og tåket. Noen har villet tolke det dit hen at det betyr: fra den tro en i Det gamle testamente hadde på den kommende Frelseren, - til Det nye testamentes tro på den som allerede er kommet. Andre igjen mener det betyr: fra den ene grad av tro til den andre, o.s.v. Men de må uten tvil ha oppfattet det rett, de som ser at første del av dette uttrykket, altså "av tro", hører inn i sammenhengen slik:"Guds rettferdighet av tro". Det betyr jo ganske enkelt at i evangeliet åpenbares Guds rettferdighet ved tro - altså den rettferdighet som vi får ved tro (i motsetning til "ved gjerninger"). Siste del av dette uttrykket, "til tro", vil si at det virker troen. Rettferdigheten ved tro åpenbares altså i evangeliet, så mennesker kan komme til troen. Det stemmer også godt overens med v. 5, der apostelen sier han har fått apostelembetet for å virke troens lydighet. Det betyr, som vi tidligere har sett, den lydighet at vi tror. Apostelen mener sikkert også å si at evangeliet hadde samme mål som apostelembetet: altså å åpenbare rettferdigheten ved tro, for at troen kunne fødes i menneskene og de kunne bli frelst.

Som det står skrevet: "Den rettferdige av tro skal leve". Her viser han til GT's skrifter (Hab 2:4) som bekreftelse på det han nå har sagt og bevist, at dette ikke er noen ny lære han kommer med. Akkurat som han i v.2 antyder at Gud til alle tider har rettferdiggjort menneskene på samme måte. Alle som noen gang er blitt rettferdige og salige innfor Gud, har blitt det ved troen på Kristus. I Heb 11:4 sies dette allerede om Adams andre sønn, Abel. Betydningen blir helt klar når vi ser at det som sies, er at den som er rettferdig av/ved tro - han skal leve. D.v.s.: Ingen blir rettferdig uten gjennom tro. Og bare slike skal eie det evige liv. To andre steder finner vi de samme ordene. Først i Gal 3:11, der han er opptatt med å bevise at ingen kan bli rettferdige ved loven. Der bruker han dette uttrykket: "Den rettferdige av tro skal leve". I Heb 10:38 formaner han de han skriver til, å bli faste i troen. Der bruker han igjen denne formuleringen, og gir straks en fyldig forklaring på hva han mener med dette gjennom hele det ellevte kapitlet, hvor han viser at helt fra verden ble til, ble Guds rettferdighet bare tilregnet menneskene ved troen.

Når så denne eneste vei til rettferdiggjørelse og salighet, åpenbares gjennom evangeliet, da må det vel gå opp for oss hvorfor det er bare evangeliet som er Guds kraft til frelse. Mange mener at enhver trøstefull tale om Gud og hans nåde, er et evangelium. Straks noen hører en slik trøstefull forkynnelse, så sier de at talen var evangelisk. Dette er en farlig villfarelse. Utallige er de som nok lever på en viss trøst i Guds nåde, men som går til evig fordømmelse. Nei, evangeliet er et helt konkret budskap. Akkurat som loven inneholder noen konkrete Guds bud, så er også evangeliet konkrete ord om veien til frelse - et herlig budskap: "Det er fullbragt". Men også et konkret bud: "Hyll Sønnen". Evangeliet forkynner at "ingen kommer til Faderen uten gjennom Sønnen". Evangeliet holder fram for oss den rettferdighet som tilregnes den som tror på Ham, og lærer at dette er den eneste veien til frelse. Evangeliet lar Gud få beholde all sin fullkommenhet, og lærer at ingen blir frelst hvis han ikke eier en rettferdighet som fullt ut tilsvarer alle lovens krav. Og en slik rettferdighet har vi bare gjennom Kristus. Evangeliet forteller oss at "rettferd og rett er din trones grunnvoll. Nåde og sannhet går fram for ditt åsyn" (Sal 89:15). Det forkynner at bare den har evig liv, som alt her i livet er dømt for sine synder, men også alt her i livet er frikjent fra alle sine synder, har mottatt Guds benådning og blitt forenet med ham i én ånd.

En kan nok lykkes i å bygge opp et gudfryktig liv ved å gå en annen vei. Men bare på denne veien som evangeliet holder fram for oss, blir hjertet forvandlet. Bare ved evangeliet fødes det en ny skapning i menneskene, et himmelbarn som får leve i Guds salige velsignelse. Bare evangeliet er den uforgjengelige sæd ovenfra, som virker at vi fødes av Gud, som helliggjør og fornyer etter hans bilde. Alt dette forklarer oss hvorfor det bare er evangeliet som er Guds kraft til frelse for hver den som tror.

18: For Guds vrede blir åpenbart fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet.

Her begynner tredje avdeling i dette kapitlet. Nå har apostelen som mål å vise at alle mennesker er under synd (kap 3:9), og etter den rettferdighet Gud krever dermed dømt til fortapelse (kap 2:12). Ved å påvise dette forholdet forbereder apostelen brevets store hovedemne, og forbereder dermed også leserens sinn for det samme, nemlig evangeliets budskap om den eneste veien til frelse: Jesus Kristus og hans forsoning.

Det verset vi nå har for oss er blitt oppfattet på forskjellig vis. Noen vil ha det til at det betyr det samme som det foregående verset, altså at Guds rettferdighet blir åpenbart gjennom evangeliet. Men hele den utvikling av emnet som følger heretter, viser det urimelige i en slik oppfatning. For det apostelen uttaler i dette verset er jo hvilken tilstand som råder over dem som ikke har mottatt evangeliet. I v. 16 og 17 har apostelen sagt at evangeliet er en Guds kraft til frelse, fordi Guds rettferdighet, som kommer av troen, åpenbares i evangeliet. I dette nye verset viser han hva vi i motsatt fall har i vente, om vi ikke har Guds Sønn. Da har vi bare Guds vrede. Og det viser han for at vi skal se hvor nødvendig, ja uunnværlig denne Guds nåde er for menneskene. Det er tankegangen i disse versene.

Men når det gjelder uttrykket "Guds vrede blir åpenbart", er det igjen noen som mener dette bare er det som foregår i ethvert menneskes samvittighet. De mener at når apostelen har sagt at også hedningene har loven i sin samvittighet og i Guds skaperverk, så skulle også Guds vrede dermed være åpenbart. Men der er to forhold som viser at det ikke er det apostelen har ment. Først: Det ordet i grunnteksten som er brukt for "åpenbart", brukes ikke for naturlige åpenbarelser, som f.eks. gjennom vår samvittighet eller gjennom skapelsens verk. Det betegner det guddommelige og overnaturlige. Det har derfor uten tvil sammenheng med at Guds vrede skal åpenbares på den siste dag. Det andre som bekrefter dette, er at apostelen like nedenfor, i sin fortsettelse over emnet (kap 2:5), uttrykkelig taler om den dagen da Guds vrede og dom skal åpenbares. Han sier: "du hoper deg opp vrede til vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal bli åpenbart".

Vi må ikke oppfatte Guds vrede som et utbrudd av en sinnstilstand hos Gud, i likhet med det som skjer når et menneske "blir vred". Nei, Guds vrede betegner i Skriften først og fremst hans hellige og forferdelige hat overfor all synd, og hans alvorlige nidkjærhet og urokkelighet i at synden skal straffes (Sal 95:11, Joh 3:36 m.fl.). For det andre står uttrykket Guds vrede også for selve de straffedommene Herren hjemsøker syndere med (4Mos 16:46, Sal 78:38,49,50, Jes 5:25). Og denne Guds vrede har han jo gang på gang vist på jorden. Først skjedde det ved den dødsdom Gud uttalte over våre første fedre, Adam og Eva, hvis hans bud ble overtrådt. Så ser vi hvordan han forbannet jorden på grunn av deres synd, o.s.v. Senere ser vi det i mange forferdelige straffedommer, som f.eks. den store syndfloden, ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra ved ild fra himmelen, og hvordan Gud overgir hedninger i deres hjerters lyster til urenhet og skammelige lidenskaper (v.24-28). Vi ser det i Jerusalems ødeleggelse, hvordan jødene ble spredt ut over verden, og generelt hvordan alle brudd på loven i den gamle pakt ble straffet i ufravikelig strenghet.

Men spesielt ser vi Guds vrede over all synd manifistert i Stedfortrederens forskrekkelige lidelse og død, da han tømte den bitre kalk "Faderen hadde gitt ham". Når våre synder ble straffet på ham som var Guds elskede Sønn, på en så fryktelig måte, da må vel enhver fatte litt av Guds forferdelige nidkjærhet imot synden. Etter alt dette skal det likevel ennå en gang skje en Guds vredes åpenbarelse så stor, at når vi med tanken på Skriftens skildringer av hvordan det skal skje, kunne fristes til å si at hittil har Gud skjult sin vrede. Det skal komme en "vredens dag" da Guds vrede skal åpenbares i sin ytterste konsekvens. Det skjer "når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen med sin makts engler. Han kommer med flammende ild, og tar hevn over dem som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Den straff de skal lide blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet" (2Tess 1:7-9). Da skal dommeren si til disse: "Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild" o.s.v. (Mat 25:41). Herren Jesus Kristus, han som er Sannheten i all evighet, har selv forkynt dette til oss.

Nå sier apostelen at Guds vrede skal åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet. Her er noe som det er svært viktig at vi får gripe. Selvsagt hater Gud alle former for synd. Men det som Guds vrede altså skal åpenbares over, det begrenser seg til ugudelighet og urettferdighet. All synd er brudd på loven og mot Guds hellige vilje, men "ugudelighet" er likevel noe annet. Både ordet i grunnteksten, og vårt norske "ugudelighet", uttrykker at man ikke har aktelse for Gud, ikke verdsetter og frykter Gud, men rett og slett overser ham. En slik holdning gir seg igjen selvsagt utslag i all mulig urettferdighet, d.v.s. at en også i gjerning fritt bryter Guds bud, ikke gjør det en skylder Gud, seg selv og sin neste, men istedet gjør det som er synd. Det som da skjer er at en holder sannheten nede i urettferdighet, d.v.s. at vi undertrykker den sannhet vi kjenner til og som taler til vårt hjerte, og "holder den nede", så den ikke får herredømme i vår forstand og våre tanker. Alt sammen for at vi kan få handle fritt i synd og urettferdighet.

Dette er jo nettopp det Jesus sa var selve grunnen til fordømmelse. Han sa: "dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde. For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset" (Joh 3:19-20). At menneskene står til ansvar, og overfor en fordømmelse, det forutsetter, som vi også ser her, at de har et visst kjennskap til Gud og hans vilje, men med fullt overlegg bryter den. Og vår samvittighet bekrefter at dette er en rettferdig dom. Men så ville noen kunne spørre: Hva så med hedningene som ikke har Guds ord? Hvordan vil apostelen anvende denne uttalelsen på dem? Der har Paulus dette svaret:

19 og 20: For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning.

Her sier apostelen at selv hedningene hadde så mye kjennskap til Gud, at de var uten unnskyldning. Han bruker uttrykket "For det en kan vite om Gud", d.v.s. det menneskene kan forstå om Skaperen, bare ved å gi akt på alt det han har skapt rundt dem, slik det framstår for øynene deres. "Det ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem", sier han videre. For helt fra verden ble skapt, sier han, har både hans usynlige vesen, hans evige kraft, og hans guddommelighet, vært synlig. Det kjennes av hans gjerninger. Guds vesen, hans makt og guddom, ville vært usynlig for oss, om ikke dette usynlige likesom hadde fått skikkelse gjennom skapelsens verk. Gjennom skaperverket ble Gud på en måte synlig. Og denne åpenbarelsen av Guds usynlige fullkommenhet, som begynte ved skapelsen, har etter den tid alltid stått der for alle menneskers øyne. Derfor står ethvert menneske uten noen som helst unnskyldning, hvis de ikke dyrker Gud som en allmektig, vis, god og levende Gud bør dyrkes.

For disse Guds egenskaper kan jo alle se med sine egne øyne. Apostelen sier her at det vitnesbyrd om Gud som taler til oss gjennom de skapte tingene, er så tydelig at her har selv hedningene den kunnskap de trenger om hans egenskaper, hans makt og guddom, som står i motsetning til "ugudelighet og urettferdighet". Men det er denne kunnskap, eller sannhet som de holder nede i urettferdighet (v.18). Hadde de ikke gjort det, ville denne kunnskapen om Gud ført til at de hadde søkt ennå mer kunnskap om ham. Og da hadde den trofaste Gud, som vil være alle menneskers Fader, også gitt dem det saliggjørende lyset. Det apostelen taler om i dette kapitlet, er altså at hedningenes dype fornedrelse i blindhet, dårskap og synd, er Guds straff for denne deres ugudelighet at de ikke tok imot det lyset som var gitt dem - "ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap" (v.28), men "holdt sannheten nede i urettferdighet". Dette fortsetter han så å tale mer om i dette kapitlet.

Han har altså sagt at "de er uten unnskyldning". Men dermed har han ikke sagt at de har nok til å bli frelst, til gjenfødelse og helliggjørelse, - bare ved det lys de har i sin samvittighet, sin fornuft og gjennom det Gud har skapt i verden. Det han sier er: Det at de mangler selve Lyset, er Guds rettferdige straff for at de forakter det lyset som var gitt dem. På den andre side sier heller ikke apostelen at den skyld og dom som hviler over disse, skal bli like stor som for de
ubotferdige kristne som har evangeliets lys. (Dette taler også Jesus om i Mat 10:15, 11:22, 24, og Paulus antyder det samme i Rom 2:12). Men det Paulus sier, er at den Guds vrede som har hvilt over dem, noe som alltid vil skje over slike, den er rettferdig, fordi den sannhet som var åpenbart dem, har de holdt nede i ugudelighet og urettferdighet *. Dette understreker han ved at han sier: De er uten unnskyldning.

*Når apostelen ikke bare sier "ugudelighet", som klart innebærer at en ikke frykter Gud, men tilføyer at de "holder sannheten nede i urettferdighet", ser det ut til at han sikter til det som var tilfellet med hedningenes filosofer, lærere og lovgivere. Disse hadde jo vanligvis en viss oppfatning om den ene store Gud. Men det lys de dermed hadde, meddelte de nemlig ikke uten videre til folket, men nektet tvertimot sine disipler å la dette bli kjent. Selv Sokrates skjulte for folket det lys han hadde. Ikke bare bød han sine disipler å holde dette for seg selv, og i gudstjenesten rette seg etter landets ritualer, men han ofret også selv på de offentlige altre, og spurte det delfiske oraklet til råds. Også Platon lærte at "det ikke var viselig å avdekke hele lyset om all verdens Fader, for alminnelige mennesker". Mot bedre viten støttet de på denne måten opp under det mørke og den ugudelighet som dyrkelsen av de stumme avgudene stod for, og all den vederstyggelige synd og laster som fulgte denne avgudsdyrkelsen. Dette er også en måte det foregår på, å holde sannheten nede i urettferdighet.

21. For enda de kjente Gud, æret eller takket de ham ikke som Gud. I stedet ble de tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerter ble formørket.

Når apostelen gjentar at "de kjente Gud", så sikter han først til den kunnskap de hadde om Gud gjennom de ting han nettopp har nevnt (v.20), og gjennom den lov som var innskrevet i hjertene deres (Rom 2:15). Men han kan også ha tenkt på den åpenbarelse av sitt vesen, som Gud gav menneskene i paradis og etter syndfloden, da alle mennesker bare var en eneste familie. Hadde de adlydt og fulgt dette lys, så ville de beholdt lyset, og deres lys ville blitt større. Men, sier han, "de æret eller takket ham ikke som Gud. I stedet ble de tomme i sine tanker". Og så "er deres uforstandige hjerter blitt formørket". Her lærer vi at Gud alvorlig forventer av menneskene at de skal prise og forherlige ham, i den grad de kjenner ham. Om vi så bare kjenner ham som den vise og allmektige skaper, så venter han at vi skal tilbe og dyrke ham som en slik skaper. Bare på dette grunnlag skylder vi ham jo hele vårt hjertes kjærlighet, ærefrykt og lydighet.

De har heller ikke "takket ham", tilføyer apostelen. Uavlatelig bør vi minne oss selv om at Gud er kilden til alt det vi er og har. "I ham er det vi lever og rører oss og er til" (Apg 17:28). Derfor er det også en vesentlig del av vår gudsdyrkelse at vi alltid "takker ham", erkjenner vår avhengighet av ham, og gir ham æren i alt. Og tenk, når til og med hedningene, som mangler evangeliets lys, likevel er uten unnskyldning når de ikke takker Gud og forherliger ham - hvordan skal det da gå med oss, som han har talt til gjennom sine profeter og til sist gjennom Sønnen, om vi ikke forherliger og takker Gud (Heb 2:1-3)?

Men det som ligger i dette å ære ham som Gud, det er det all grunn til å tenke nærmere over. Det skjer nemlig ikke bare ved ord, holdninger og gode gjerninger. Nei, de som innser at Gud er ånd, de må også tilbe ham i ånd og sannhet. Som sagt ovenfor, så vil Gud at vi skal dyrke ham i samme grad som han har åpenbart seg for oss. Elske ham slik han har vist oss grunn til å elske. Frykte ham slik han har vist oss grunn til å frykte. Tro på ham slik han har vist oss å være trofast og sannferdig. Med andre ord: Lyde ham under alle forhold, fordi vi har sett at han har både makt og rett til å befale over oss i alle ting. Det er dette som heter å "ære ham som Gud". Hvis vi for alvor skal kunne prise og ære ham på denne måten, da går veien gjennom at vi sønderknuses innfor ham. For da får vi se alle mulige brist og synder hos oss selv, og vi må bare bekjenne at han dømmer aldeles rett om han kaster oss i helvete. Da ærer vi ham som Gud. Da får Gud på ny den ære han ble frarøvet i syndefallet, da slangen fikk menneskene inn på tanken: "Har Gud virkelig sagt", og "dere skal bli likesom Gud", o.s.v. Når vi nå erkjenner oss skyldige til døden, da ærer vi ham som Gud.

Men Gud har også åpenbart oss sitt råd til vår frelse, åpenbart sin Sønn for oss, og hvordan han virkelig vil frelse alle dem som tilber Sønnen. Da kreves det også at vi tar dette på alvor, så vi ikke kaster Guds nåde fra oss, men bøyer oss for hans ord, og tror på hans barmhjertighet. Dette er å "ære ham som Gud". Det er hans alvorlige vilje at de som ved hans Sønns soning er gjort levende, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppstod for dem" (2Kor 5,15), at de skal ta avskjed med alt som ikke behager Gud, og gjøre det som han har behag i. Har vi forstått dette - da kreves det at vi også med glade, takknemlige og villige hjerter gjør dette. Og om vi da ser at vi ennå har store mangler, skal vi fortsette i tro på den evige forlatelse som han har kjøpt oss så dyrt, og så alvorlig gitt oss i gave. Alt sammen hører med i det å ære ham som Gud. Hvis nå dette ikke skjer, men vi blir "tomme i våre tanker", og begynner å leve fritt og imot det vi vet om Gud og hans bud, da er følgene at Gud tar sitt lys fra oss, som en rettferdig straff. Da lar han våre uforstandige hjerter formørkes, og vi faller i all slags dårskap, slik apostelen taler her om hvordan det gikk hedningene.

Dette er den alvorlige lærdommen denne teksten gir oss, og som i særlig grad bør gripe oss som Gud har gitt sitt evangelium til. Gud har sett til oss i så stor nåde at han har stilt hele skapningen til skue for våre øyne, full av vitnesbyrd om hans usynlige egenskaper, både hans evige makt og hans guddom. Men ikke nok med det, han har også gitt oss sin egen elskede Sønn fra himmelen, som er blitt vår bror og trofaste stedfortreder. Han som ved å oppfylle loven og utgyte sitt blod, har løskjøpt oss fra syndens og lovens forbannelse. Videre har han gitt oss sitt ord om alt dette, og sender oss i tillegg daglig Den Hellige Ånd, som selv virker alt som tjener til liv og gudsfrykt. Som kaller, vekker, opplyser, tukter og velsigner oss - alt etter hva vi trenger.

Tenk, Gud har nå gitt oss alt dette, mens verden ennå bare går sin egen vei, sikker og ugudelig. Frykter ikke Gud, ærer og takker ham ikke for all hans nåde, men lever fritt i sine synder, sin forfengelighet og dyrkelse av sine avguder. Hvem vil forundres over at vår Gud i sin hellige rettferdighet da lar verden fare, ja lar dem til de grader forblindes og avstumpes, så de knapt et øyeblikk frykter for helvete?

Men hva så med oss, vi som til og med er blitt benådet med Åndens liv og lys, har smakt Guds godhet og begynt vandringen i Ånden? Hvis vi igjen faller fra, blir tomme i våre tanker og på nytt lever trygt i forsettlige synder - ! Hvor meget mer vil ikke da Guds rettferdige og forskrekkelige dom ramme oss?

Men hvis vi tvertimot kjemper med vår svakhet og våre synder, da gir vi bare ham æren, idet vi bekjenner innfor Gud vår synd og usselhet, dømmer oss selv og søker hans nåde. Da vil alt bli tilgitt. Men dersom vi forakter ham, misbruker og motstår det lys han har gitt oss, og begynner å holde sannheten nede i urettferdighet - vi gjentar: Hvem kan forundres over at Gud i sin majestetiske rettferdighet da handler med oss slik som denne bibelteksten taler? Men hvordan foregår det? Hva er det Herren da foretar seg? Han forlater oss (går fra oss)! Han foretar seg ikke noe merkbart ondt overfor oss - men han tier (Sal 50:21)! Og da er dette mennesket fortapt. Da kan det ikke lenger tenke og handle etter Herrens veier. Da er vårt hjerte blitt formørket, så nå kan vi falle i hvilken som helst dårskap.

Herren sier: "mitt folk hørte ikke min røst..så lot jeg dem fare i sitt hjertes hårdhet, for at de skulle vandre i sine egne onde råd" (Sal 81:12-13). Gud "forherdet Faraos hjerte" hele tiden mens Farao fikk de mange vekkende besøkene av Gud ved Moses og Aron (2Mos 4:21). Og "de som ikke tok imot kjærlighet til sannheten, dem sender Gud kraftig villfarelse, så de tror løgnen, for at de skal bli dømt, alle de som ikke har trodd sannheten, men hadde sitt behag i urettferdigheten" (2Tess 2:10-12). Dette taler så apostelen videre om i det følgende.

Mens de gav seg ut for å være vise. Det finnes ingen synd og ugudelighet som Gud reagerer med så stor vrede mot, som denne. Dette at det falne menneske innbiller seg at det har enten noen visdom, eller er rettferdig, det er dette som er selve opprørssynden mot Gud. Det var ingen synd i Israel som Herren Kristus førte så hard en strid mot, som de skriftlærdes og fariseernes innbilninger. I sannhet: "Gud står de stolte imot" (1Pet 5:5). Og når Gud står dem imot som gir seg ut for å være vise, da skjer det på den måten at han lar dem bli dårer. Historien bekrefter at de som var de mest skarpsindige og kloke på jorden, de mest lærde filosofer og tenkere både blant hedninger og kristne, de har alle sammen falt i største dårskap når de har forkastet gudsfrykt og Guds sannheter. Den ene visdomslæren har nedkjempet den andre, og mot sin vilje har de alle bare bidratt til å bekrefte sannheten i at mens de gav seg ut for å være vise, ble de dårer.

Det er Kristus som er menneskenes lys (Joh 1). Når menneskene ikke tar imot det lyset, straffer Gud dem med blindhet. Jødefolket står overfor hele verden som et stort, levende bevis på dette. Grunnen til dette ligger i Guds evige nidkjærhet for sin ære. Når menneskene faller fra Gud i sin streben etter "å bli slik som Gud og kjenne godt og ondt", så skal de også bare kunne komme tilbake til Gud ved å erkjenne sin dårskap. Jesus frydet seg i ånden over at det er slik Gud dømmer og regjerer, og sa: "Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbart det for de umyndige. Ja, Far, slik skjedde det som var deg til behag" (Mat 11:25-26).

"Gud fant det for godt å frelse dem som tror ved forkynnelsens dårskap, og gjøre de vise til skamme". For det er skrevet: "Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandiges forstand vil jeg gjøre til intet. Hvor er en vismann? Hvor er en skriftlærd? Hvor er en forsker i denne verden? Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap? For, brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme" (1Kor 1). Hvordan dette foregår i praksis, det ser vi i det følgende. Paulus sier at da de i sin formørkede tilstand faktisk trodde de hadde visdom, så ble de dårer. De ble sløve og dumme i den grad at så skjer dette:

23: Og de byttet bort den uforgjengelige Guds herlighet mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og firbente dyr og krypdyr.

De hadde gjort seg guder av tre og stein, og formet dem så de ikke bare avbildet mennesker, men også dyr: okser, aper, ormer og padder. Ikke bare har de gitt disse figurene ut for å være sitt indre bilde av den eneste sanne, usynlige Gud, slik noen av dem vil ha det til. Men de har også demonstrert sin dypeste omsorg og ærbødighet for selve bildet. Og det var ikke bare de mer ville folkeslag som hadde synket ned i en slik dårskap, men også de menneskelig sett mer vise og fremtredende, som grekerne, egypterne m.fl. Spesielt Jesaia taler i malende språk om hvordan menneskenes forstand blir slått med denne tragiske forblindelsen. Han taler om hvordan hedningene går i skogen og velger seg ut trær. Noe av treet bruker de til brendsel for å få varme, og til å bake brød. Men det utvikler seg videre, slik at "resten av det gjør han til en gud, til sitt utskårne bilde. Han faller ned for det og tilber det. Han ber til det og sier: Frels meg, for du er min gud" (Jes 44, konf. 5Mos 4:16, 2Kong 17:16-20 m.fl.).

24 og 25: Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom. De byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret og dyrket skapningen framfor Skaperen, han som er lovprist i evighet.

Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet. Her hører vi på nytt hvordan Gud handler med dem som ikke følger det lys han har gitt dem. Han overgir dem til deres hjerters lyster, og snart fører disse deres lyster dem videre ut i et hav av urenhet - som nå blir deres fortjente lønn. "Gud blir ikke fristet av det onde, og selv frister han ingen" (Jak 1:13). Men ondskapens makt i menneskene er så stor, at hvis Gud bare forlater dem, så raser de straks ut i all mulig synd og skam. Ved syndefallet ble menneskenes natur fylt med den gamle slangens gift, synd og all mulig ondskap. Dette arbeider kontinuerlig, og trenger på i tanker, lyst og begjæringer, som en elv eller kilde som stadig gir flom. Tidlig klaget da også Herren Gud at "menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang" (1Mos 6:5). Om dette sier også Herren Kristus: "fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott" (Mat 15:19).

Hvis ikke Gud med sin allmakt, og mang en naturlig hindring, holdt denne syndfloden tilbake, så ville intet samfunn kunne bestå. Nei, hele menneskeslekten ville gått under av ondskapen med dens påtrengende kraft, som ville føre til at alle mennesker i hast ville ødelegge seg selv og hverandre. Selv der hvor nådens krefter ikke er tilstede og virker, har Gud i sin allmektige faderomsorg for menneskeslekten, lagt flere naturlige sperrer og bånd som holder denne ødeleggende ondskap tilbake. For eksempel naturlig klokhet, frykt for skammen og for skade, omsorg for hva som gagner dem selv og alt deres. Dessuten ligger det til Guds regjerende natur at han i sin allmakt vil holde tilbake denne påtrengende ondskapen.

Men, som den rettferdige straff for at menneskene forakter og vender seg bort fra hans kjærlige råd å regjere på, trekker altså Herren Gud - når han vil - vekk disse sperrer som hindret at syndeflommen brøt ut. Da overlater han mennesket til seg selv og alt det den onde inngir ham. Det som da skjer, er at ondskapens makt oversvømmer alle mål og skranker. Da får en se dette forferdelige bryte ut, slik apostelen her skildrer det fra hedningenes liv, og som en nok ofte også ser til og med innen kristenheten - disse ekstreme eksemplene hvor til og med mennesker som holdes for å være vise og forstandige, plutselig ligger der i all mulig synd og dårskap, slik at den ene er blitt en tyv eller bedrager, en annen morder, en tredje ligger i forferdelige laster, en fjerde tar livet av seg selv, o.s.v. Tidligere ble de kanskje ansett for å være kloke og hederlige mennesker, og nå ender det opp på denne sørgelige måten.

Da står verden der og undrer seg. De kan ikke forstå hvordan dette har gått til. For aldri var det noen som ville trodd disse kloke og gode menneskene ville finne på noe sånt, som en nå bare må innse at de har gjort. Hvordan kan slikt skje? Jo, bare på den måten apostelen selv forteller her: "De kjente Gud, men æret ham ikke som Gud". De kunne ikke avvise at de hadde kjent Guds røst, men de ville ikke bøye seg for den, men holdt istedet sannheten nede i urettferdighet. De gav seg ut for å være vise, og ville ikke tro på det Gud talte til dem. Alt dette er så grunnen til at Gud har overlatt dem til deres hjerters lyster. Slik er de blitt dårer.

Å, om hvert menneske som ennå er våken, i tide måtte tenke nøye over dette som Herrens apostel lærer oss! Av gode og opplyste foreldre eller lærere har mang en ung mann og kvinne tidlig fått høre Guds råd for livet her, og i evigheten. De hører og forstår at Gud er allmektig, og at de ikke må trosse denne Herren. De hører og forstår at denne allmektige Gud taler alvorlig til alle mennesker at de skal omvende seg til ham, frykte og elske ham, tro og følge ham gjennom livet o.s.v. Men dette Guds råd vil de ikke lyde. De vil fremdeles følge sine egne lyster og verden, og tror at de skal nok passe seg, så det ikke skal ende for grovt med dem, de skal nå ikke synke for dypt i syndens pøl. De tror de selv har makt til å sette grenser. Saken er at de vil ikke "være Herrens egne, forbli og leve under ham i hans rike", men bare være påpasselige så de ikke synker for dypt - ! Men dette vil aldri lykkes for dem. Det er da Herren velger å trekke seg tilbake, så lystene deres får makten med dem. De faller i all slags urenhet, grov urettferdighet, eller annen åpenbar dårskap. "Gud lar seg ikke spotte". Vil du ikke høre hans ord, og omvende deg til ham, så hjelper det deg ikke med klokskap og varsomhet. Du havner i dypet! Før eller senere, i dette liv eller i evigheten, vil du bittert erfare at det var her du gjorde ditt livs største feilvalg: Du adlød ikke denne Herren, men trosset istedet hans vilje og råd.

Det er dette apostelen forkynner oss her, og han tar det opp når han taler om hedningenes forhold til Gud. Ennå en gang gjentar han årsaken til at de ble overlatt i sine hjerters lyster til urenhet: "De byttet bort Guds sannhet med løgnen", sier han. D.v.s. at de ville ikke lyde sannheten om Gud og gudsdyrkelsen, så langt de forstod den. I stedet holdt de sannheten nede i urettferdighet, som tidligere omtalt. Deretter har de selv gjort seg opp falske meninger om Gud, for å kunne fortsette i sine synder. Følgen er at de blir åndelig blinde, deres hjerter forheredes, og de ærer og dyrker skapningen framfor Skaperen - som er en treffende beskrivelse av hvordan hele verden oppfører seg til alle tider, også idag. De ærer og dyrker de skapte ting framfor Skaperen, han som er høilovet i evighet. Amen!

Når apostelen kommer med dette tillegget/gjentagelsen, så er det dels et uttrykk for hans egen dype ærbødighet for Gud. Dels gir han med dette avgudsdyrkelsen ennå et slag, ettersom det er uttrykk for hvordan vi burde ære og tilbe Herren Gud, og ikke røve fra ham noe som helst av det som er hans ære. Heller ikke skal vi tale om ham, uten den dypeste ærbødighet, opphøyelse og lovprisning. Så fortsetter apostelen med å nevne hedningenes konkrete synder, og taler først om en av de mest forferdelige, som de var sunket ned i. Han sier:

26 og 27: Derfor overgav Gud dem til skammelige lidenskaper. Deres kvinner byttet om det naturlige samliv med et som er mot naturen. På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brente i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse.

Det er nok også denne unaturlige hedenske styggedom apostelen omtaler i Ef 5:12 slik: "For det slike mennesker driver med i det skjulte, er det en skam bare å tale om". Og dette har foregått, ikke bare i Sodoma, men også blant de mest dannede hedningene. En ser f.eks. grekernes og romernes mest anerkjente poeter, som vel hadde folkets største aktelse, ikke en gang skammet seg over å sværte sine dikt med samme slags urenhet. Til de grader ble de altså dårer, mens de gav seg ut for å være vise. Men vi står overfor den store, majestetiske Gud, og mildere straff kunne han ikke møte dem med, enn at han rett og slett gjorde dem til dårer, når de i sin innbilte visdom forakter hans sannheter. Når de hadde dratt Guds bilde ned på elendige menneskers og dyrs plan, så fikk de selv falle til dyrenes nivå og dyriske laster. Derfor sier apostelen at de fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse. Slik er det den store Gud pleier handle med menneskene. Han sier "den som ærer meg, vil jeg ære, og de som ringeakter meg, skal bli til skamme" (1Sam 2:30).

Men, er det bare hedningene som på denne måten er gjort til skamme, og overlatt til sine lysters makt? Ser vi ikke også innen kristenheten spor etter samme Guds straffedom over de som forakter ham? Mang en forferdelig avsløring, eller bekjennelse, forteller oss at til og med blant dem som er døpt til Jesu navn, og har mottatt hans legeme og blods sakrament, finnes det slike som ligger i samme slags hedensk styggedom. Vi bør legge merke til at disse ikke bare finnes blant de minst ansette menneskene. Nei, den store Gud lar også sine lærde og dannede foraktere synke ned i samme søle. Dette er et særdeles tankevekkende bevis på hvordan Guds straffedom rammer. For når en ser mennesker leve i vanlige, naturlige synder, så kan det bare være på grunn av menneskenes fall. Men når slik styggedom som vanlige syndere ville reagere med vemmelse på, har inntatt fornuftige og veloppdragne mennesker, da må der være sterkere forhold bak. Da ser en den forferdelige hevneren gjennom det som foregår. Da ser en at det er Guds straffedom, dette. Men når vi ser at Gud overlater menneskene til skammelige lyster her i livet, så er det likevel bare et forspill til det som er verre, som skal komme, såfremt ikke en radikal omvendelse og forsoning inntreffer først (3Mos 20:13).

Men apostelen tar for seg et helt register av hedenske synder, og gjentar ennå en gang årsaken til at slikt skjer. Han sier:

28 - 31: Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overgav Gud dem til et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. De er fulle av all slags urett, umoral, griskhet, ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst og strid, svik og falskhet. De ble ryktemakere, baktalere, gudshatere, voldsmenn, overmodige, storskrytere, oppfinnsomme til ondt, ulydige mot foreldre, uforstandige, upålitelige, uten naturlig kjærlighet, ubarmhjertige.

De brydde seg ikke om å eie Gud i kunnskap. Igjen det samme som er sagt tidligere. De hadde fått kunnskap om Gud. Men de hadde ikke brydd seg om å ta vare på den og følge den. Tvert imot hadde de holdt den nede i urettferdighet. Dette er alltid bakgrunnen for Guds dom.

Derfor overgav Gud dem til et udugelig sinn. Grunntekstens ord for "udugelig sinn" betegner til og med et sinn som ikke er i stand til å trekke sunne slutninger. Menneskene har ikke villet prøve, ikke sett noen grunn til å holde fast ved, Guds sannhet. Derfor har Gud gitt dem et sinn som ikke lenger kan prøve hva som er rett og galt. Dette viser oss Guds gjengjeldelsesformel. "Mot den rene viser du deg ren, mot den forvendte viser du deg vrang" (Sal 18:27 konf. Sal 18:13). Dette vi nå har talt om, har vi sett dokumentert i all hedensk dårskap. Vårt bibelord fortsetter å nevne eksempler på det.

De er fulle av all slags urett. Dette forteller oss at de synder og laster som nå oppsummeres, hadde fått makten med dem. Der var ingen som helst motvekt eller motstand lenger, fra noe bedre i deres sinn. Der var intet annet enn synd og urettferdighet. Det var dette som fylte både hjertet og deres daglige liv. Og så nevner apostelen en mengde konkrete former for denne urett. Umoral: Her anvendes ordet i videste mening, og betegner alle grader og former for synd mot vårt sjette bud. Vi vet også at hedningene alltid så på denne lasten som uskyldig. Men også idag må vi med stor sorg konstatere at i mange hedningeland utgjør denne styggedommen rett og slett en del av deres gudstjeneste. Så fullstendig fritt får djevelen regjere blant hedningene.

Griskhet: D.v.s. at menneskene beherskes og drives av et begjær etter bare dette å få tak i, få eie, - uten tanke på om det i deres konkrete livssituasjon er noe spesielt behov for det de er ute etter. Grunntekstens ord utledes fra ordet som betyr det å ha mer. Å ha mer - er gjerrighetens lyst og kjennetegn. Selve det å eie, og det å ha fått tak i, er den gjerriges mål. Derfor sier apostelen at pengegriskhet er avgudsdyrkelse (Kol 3:5).

Ondskap. Det er en bitterhet i vårt sinn som virker at vi er ute etter å påføre andre skade - altså uten noen som helst annen årsak enn selve trangen etter å skade noen. Fulle av misunnelse. Misunnelse er mørkets åndsmakt i mennesket, som gjør at det så langt fra å elske sin neste som seg selv, tvertimot lider når det ser at andre blir foretrukket, eller det går dem vel. Mordlyst: Det er tankevekkende at misunnelse og mord uttrykkes med samme ord i grunnteksten. Ved likheten i selve betegnelsen antydes slektskapet mellom begrepene. Så har da også Kristus, i sin forklaring av det femte bud, sagt at et hjerte som ikke elsker sin neste, men istedet forarges og hater ham, det begår mord (Mat 5:22-25, konf. 1Joh 3:15). Hedningenes liv er fulle av mord i deres gjerninger. Strid: Menneskene utkjemper en stadig strid i ord og gjerninger, for egen ære - og ikke for sannheten. Svik og falskhet: Under skinn av ærlighet og oppriktighet, søker man å bedra sin neste, til egen ære, eller annen vinning.

De ble ryktemakere: Det er slike som i tilgjort fortrolighet forteller noe negativt om sin neste. Det har ikke noe kjærlig mål. Det er bare for å skade andre, eller fremheve seg selv. Det er en av de meste giftige måter å frarøve sin neste hans gode navn og rykte på. Den som ryktet omtaler, kjenner jo ikke til dette, og er dermed ute av stand til å forsvare seg. Baktalere: Mens ryktemakerne oftest opererer i det stille, foregår baktalelsen mer åpenlyst, men er av samme art, bak ryggen på ofrene. Gudshatere: Egentlig de som hater Gud. Dette var selve hovedtrekket i hedningenes sinnelag. Det har vært omtalt tidligere i dette kapitlet. De elsket ikke Gud slik som de hadde lys nok til å skulle kunne kjenne ham, som hellig og rettferdig. Slik det her framstår, i en oppsummering av konkrete synder, sikter det uten tvil til disse mer opplyste syndens slaver. I sin samvittighet kjenner de godt til Guds lov og dommer, og det gjør at de hater Gud. Slik ser vi Rom 8:7 omtaler dette: "kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det". Akkurat dette at menneskene kjenner til hva Guds lov krever, men ikke makter å oppfylle det, vekker en bitterhet mot Gud som har gitt loven. Når det hater Gud, har menneskets ondskap nådd sitt høydepunkt. Det er på denne måten synden "ved det som er godt (loven) volder meg døden" (Rom 7:13).

Voldsmenn: Dette er mennesker som hever seg over andre, og behandler dem frekt og hardt. Men her har vi grunn til å anta at apostelen bruker sammenhengen: gudshatere - voldsmenn, særlig med tanke på det hat mot Gud som brøt ut i de romerske keiserne under forfølgelsene av de kristne. Da kristendommens lys begynte å spres, ble mange mennesker uroet i sin samvittighet. Dette var nok den største grunnen til den indre strid og bitterhet som oppstod mot Gud og evangeliets lys, og som gjorde dem til "voldsmenn" mot de hellige. En vesentlig bakgrunn for å oppfatte apostelens tankegang slik, er at han i 1Tim 1:13 taler om seg selv som en forfølger av Guds folk, og der bruker de samme ordene med betegnelsen "voldsmann". Overmodigehever seg over andre og bruker store ord for å dokumentere sin egen fortreffelighet. Storskrytere taler med store bokstaver om hva de selv er, har gjort eller opplevd, og overdriver som regel betraktelig. Oppfinnsomme til ondt: Det sier igrunnen alt om hvordan disse menneskene har en oppfinnsomhet som er utviklet og stilt til disposisjon i det ondes tjeneste. Historien forteller f.eks. om en grusom oppfinnsomhet blandt hedningene i Rom, når det gjaldt å torturere de kristne.

Ulydige mot foreldre: Her sier apostelen indirekte at lydighet mot foreldre er en plikt, som selve naturen hadde lært hedningene. De som brøt dette budet var derfor dømt, selv om de ikke konkret kjente det fjerde bud i den loven Gud hadde skrevet. Uforstandige: Slike som ikke tar imot råd fra noen, og ikke lar seg lede av visdoms eller sannhets ord, men som ufornuftige dyr raser fram etter som de finner for godt. Upålitelige: Mennesker en ikke kan stole på*. Uten naturlig kjærlighet. Slike som ikke har naturlig ømhet for noen. Ordet betegner egentlig dem som mangler den naturlige kjærlighet mellom foreldre og barn. Apostelen ser derfor her ut til å tenke på hedenskapen som bl.a. førte til at foreldre "satte sine barn ut", for å la dem omkomme. Og barna, når de vokste opp, satte sine gamle foreldre ut på samme vis. Ubarmhjertige mangler medlidenhet med andres nød, deres bekymringer og lidelser.

*I Rosenius's svenske bibel står det "trolösa", som han sier egentlig betyr pakts-bryter. De lever ikke i tro til pakten - Guds pakt.

For et forferdelig synderegister vi nå har gjennomgått! For en syndflod som har flommet ut fra det første syndefallet! Og så kommer apostelen nå med en tilføyelse som gjør at vi bare må erkjenne at Guds vrede fra himmelen er vel begrunnet og rettferdig. Han sier:

32: De kjenner godt til Guds rettferdige dom, at de som gjør slikt, fortjener døden. Likevel gjør de ikke bare slikt selv, men de holder også med dem som gjør det.

Ennå en gang gjentar apostelen dette som han så ofte har holdt fram, grunnene til at Guds dom over hedningene er rettferdig: De kjenner godt til Guds rettferdige dom, sier han. De har det naturlige lys over Guds vesen, og de har loven skrevet i sine hjerter (Rom 2:15). De vet at de som gjør slike synder som nå er regnet opp, er "skyldige til døden". Denne deres forstands kunnskap om Gud er det ene forholdet han så ofte har holdt fram. Det andre han nå nevner konkret, er at de også holder med dem som gjør det. Her er vi ved saken. De holder med det onde. Det er dette som alltid kjennetegner ugudelighet. De ikke bare motsetter seg syndens lov, som er i deres lemmer, og syndens makt i naturen, men de holder også med/gir seg selv rett i å gjøre disse syndene. Ja, det som mer er, de holder også med andre i å gjøre disse syndene. Det er et tydelig bevis på hva som foregår når Gud overgir noen til et udugelig sinn, slik det var skjedd med hedningene.

Et menneske som ikke totalt har overgitt seg til synd, vil som regel bevisst og utad ta klart avstand fra at slikt bør foregå, selv om det for egen del gjør samme synden. Men så utvikler det seg ofte til at mennesket også forsvarer de som lever i denne synden. Da er det et tegn på at mennesket totalt har reist seg mot Gud, og hans rett til å regjere. Da er det en forherdelse som viser hvor forferdelig den straffedommen er, å være overlatt til et udugelig sinn. Totalt motsatt er forholdet for de gudfryktige, som hater, ja forbanner sin synd, og likevel må lide under dette onde, som er deres største plage og bekymring. Dette taler apostelen om i Rom 7:15-25.

Det vesentligste apostelen ville lære oss i denne siste delen av første kapittel, blir nå tydelig: Guds vrede skal åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos de menneskene som kjenner Gud, men ikke ærer ham som Gud, og ikke bryr seg om å eie Gud i kunnskap. Disse som holder sannheten nede i urettferdighet, som kjenner Guds rettferdige dom og ikke bare selv gjør det onde, men også holder med de andre som gjør det. Slik fordømmelse er da også fullt ut rettferdig, og Guds vrede hviler over dem, - hvis ikke de flyr til fristaden, går inn gjennom den trange port, blir tvettet ren og får liv i det forsonings-blod Guds evangelium forkynner fra himmelen.

Romerbrevets budskap BIND 1, kap. 2

Andre kapittel.

Innhold: På samme måte som det første kapitlet handler om hvordan hedningenes sak står under synden og Guds dom, så tales det her om jødene, som hadde stor kunnskap om sannheten, og på den bakgrunnen dømte og fordømte andre. Dermed vil de i ennå større grad enn hedningene være "uten unnskyldning", når de gjør de samme syndene som de selv fordømte. Gud skal i sin rettferdighet dømme alle mennesker etter det mål av kunnskap hvert menneske har om ham, og etter de synder de med fullt overlegg har begått (v.1-16). I siste del av kapitlet (v.17-29) holder apostelen fram jødenes synder, og viser at deres utvortes liv, og den aktelse de fikk for dette, ikke gav dem noen frifinnelse fra den dom som hvilte over dem.

1: Derfor er du uten unnskyldning, du menneske, hvem du så er som dømmer. For idet du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo selv det samme.

For at vi skal kunne forstå hvilken sammenheng apostelens tale om det å dømme, kan ha med selve hovedemnet i dette kapitlet, er det nødvendig at vi er bevisst på følgende: Apostelen skriver til menigheten i Rom, og der var en blanding av hedninger og jøder. Jødene var de som hadde Guds skrevne lov, og kjennskapet til den sanne Gud. Denne deres posisjon gjorde at de suverent dømte, fordømte, og avskydde alle andre mennesker som ikke hadde samme kunnskap om Gud, og som levde fritt og åpent i synd. I det forrige kapitlet brettet apostelen åpent ut hedningenes grove blindhet og syndige liv. Det kunne lett vekke jødenes tradisjonelle dømmesyke. Nå ser Paulus det rette øyeblikk til å ta fatt i dette, og viser hvordan dømmesyken deres slår tilbake på dem selv. Ja, det blir bare et ennå sterkere bevis på at de er selv under fordømmelse. For med sin egen fordømmelse av andre, beviser de at de er kjent med hvordan loven fordømmer all synd, og likevel begår de selv synd - om enn ytre sett på en finere måte enn hedningene. Apostelen sier:

Derfor. D.v.s.: nå har jeg vist at det er nettopp kunnskapen om Gud og hans vilje, og om hvordan all synd er under fordømmelse (Rom 1:19,20,32), som gjør at synderen er uten unnskyldning. Da må jo du, som dømmer andre syndere, være uten unnskyldning, når du gjør de samme syndene som du fordømmer. For idet du uttaler dom over andre, har du selv gitt uttrykk for at du har kunnskap om Guds rettferdige dom over synden. Men Herrens Ånd, som taler gjennom apostelen i dette, så ikke bare på jødene, men på hvert menneske som i enhver framtid skulle komme til å lese Romerbrevet. Derfor sies det ikke her noe konkret om hvilket folk denne talen først og fremst sikter på. Det finner vi først i v.17. Paulus bruker uttrykket "du menneske, hvem du så er som dømmer". "Du menneske" - du som bare er et menneske - hvem du nå enn forøvrig er - ! Er du klar over at du som dømmer dem som synder, samtidig selv gjør samme syndene som dem - da må du være klar over at du er selv under fordømmelse - !

Det hyklerske menneskehjertet vil så gjerne være allvitende, tale og dømme - men ikke erkjenne Guds dom over seg selv. I dette budskapet vil Gud gjennom apostelen vekke slike opp. Nettopp denne hjertets falskhet, selvsikkerhet og formastelighet, er det som angripes her. Egentlig ikke selve det at de dømte, men hjertets selvsikkerhet, er det han er ute etter. En dom avsagt i kjødelig selvsikkerhet, over noe som Gud alene, i sin tid, skal dømme (1Kor 4:5, 1Tim 5:24), er i seg selv en synd, fordi mennesket dermed inntar den majestetiske Guds dommersete - han som alene har rett til å dømme (Rom 14:4, Jak 4:12). Men, som vi har sett av sammenhengen, apostelens egentlige mål med dette er å vekke og knuse syndere, slik at hjertene kunne åpnes for nådens budskap. I forrige kapittel har han bevist hvordan hedningene var "uten unnskyldning" (Rom 1:20). Nå begynner han altså med nøyaktig samme ordene, når han taler til jødene: "Derfor er du uten unnskyldning, hvem du så er som dømmer".

For idet du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo selv det samme. Eller kan du virkelig tenke deg at Guds dom ikke er den samme for alle mennesker som gjør den samme synd og har samme sinn? Én eneste forskjell skal gjøres mellom mennesker som gjør samme synd: Bare den at de som har fått et klarere lys, skal få desto hardere dom (Mat 10:14-15 og 11:21-22). Til deg som dømmer andre er kanskje mere gitt, og da skal det også kreves mer av deg (Luk 12:48). Måtte alle kristne tenke nøye over dette! Egenkjærligheten forblinder oss ofte sterkt. Da kan dette lett skje: Den synden andre begår, bedømmer vi helt korrekt som en fordømmelig synd innfor Gud. Men samtidig finner vi unntak når det angår oss selv - som om Gud ikke skulle dømme alle mennesker etter samme lov. Dette blir jo et stort selvbedrag.

2: Vi vet at Guds dom, i samsvar med sannheten, er over dem som gjør slikt.

Vi vet. D.v.s. at alle har vi kjennskap til dette forholdet, selv om vi p.g.a. egenkjærligheten ikke anvender det rett, når det gjelder oss selv. Men vi vet at Guds dom er rettferdig når den rammer dem som gjør slikt. I grunnteksten står det egentlig "at Guds dom er overensstemmende med sannheten". Det ordet som er oversatt med sannhet er rikt og går dypt. Med referanse til det som kommer etterpå, har det her uten tvil denne betydningen: Guds dom er alltid overensstemmende med det sanne forhold om ethvert menneske - hensyn tatt til hvert menneskes individuelle situasjon (v.12). Guds øyne følger hvert enkelt menneske, og prøver deres ulike indre forhold, deres sinn og sjels sanne tilstand. Ut fra dette veies gjerningene innfor Gud. Her har apostelen rettet søkelyset på denne falskheten, at menneskene innbiller seg at de likesom kan bedra Gud. Jødene trøstet seg til at de hadde Guds løfter til Abraham og Moses, samtidig som de hele tiden brøt de vilkårene Gud hadde satt som betingelser for at løftene skulle oppfylles. Men så trøstet de seg med at de var jo Abrahams barn, paktens folk, de hadde loven og den skjønne gudstjenesten. At de ikke holdt loven, at de brøt pakten, at deres gudstjeneste bare var et hykleri, det lot de som om de ikke forstod. At det er dette falske uvesenet apostelen sikter til, det ser vi av v.25-29, hvor han taler rett ut om det.

På nøyaktig samme måte er det også den store massen av navnekristne idag bedrar seg selv. De er døpt til Kristus, er undervist i Guds ord, går jevnlig til kirke og nattverd, gjør endel synlige gode gjerninger, tar avstand fra endel grove synder, o.s.v. Men daglig, ja mange ganger om dagen, trosser de Gud i de helligste bud og forskrifter han har gitt oss. De fortsetter å dyrke sine avguder. Uten noen omvendelse og gjenfødelse tror de likevel de skal få evig liv. De kan leve sitt liv uten noe forhold til Frelseren. Likevel regner de med å bli frelst. De kan bære på hemmelig hat og misunnelse overfor sin neste. Kan baktale og lyve om ham. De lever i sine kjødelige lyster, gjerrighet, fråtseri o.s.v. - . De later som om de ikke forstår at dette er synd. Det er som om Gud skulle kunne bedras med en utvortes gudstjeneste, og ikke så deres falskhet i liv og levnet. Men Guds dom skal en dag fullbyrdes "i samsvar med sannheten over dem som gjør slikt".

3: Men du, menneske, som dømmer disse som gjør slikt, og selv gjør det samme - mener du at du skal unnfly Guds dom?

Det ordet i grunnteksten som er oversatt her med mene, betyr egentlig: en beregnende konklusjon. Apostelen synes å ville si: Er dette din beregnende konklusjon, at du, nettopp gjennom din nidkjære dømming av andre, selv skal kunne unnfly Guds dom - skal likesom kunne fordreie Guds øyne bort fra deg selv, ved å tale og dømme om andres synder? Dette er nemlig ikke ulikt det falske menneskehjertet. Vi ser hvordan apostelen i v.17-29 nettopp angriper denne falskheten hos jødene. Vi kjenner også til at Kristus stadig omtalte deres hykleri og falske hjerter, når han så deres nidkjærhet i utvortes rettferdighet, og i å dømme åpenbare utskeielser (se Joh 8:7-9, Mat 5:21,22,27,28).

Som tidligere omtalt, støttet jødene sin kjødelige selvsikkerhet på deres posisjon i forhold til andre folkeslag. De var barn av våre åndelige fedre, det var dem som forvaltet loven, omskjærelsen, gudstjenesten, o.s.v. Men det de ikke var seg bevisst, var at i alt dette lå en enda større forpliktelse for dem til å frykte og elske en slik Gud, i samme grad som han hadde gjort dem så mye godt. Og at de i motsatt fall ville falle under en tilsvarende større dom - når så stor en nåde var vist dem. Dette er det da apostelen har i tankene når han fortsetter:

4: Eller forakter du hans rikdom på godhet og overbærenhet og tålmodighet? Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?

Her har vi et ord som burde vekke opp alle mennesker til ettertanke. Hvem kan tolke dybden i disse ordene: Guds rikdom på godhet og overbærenhet og tålmodighet? Her er en hel verden full av Guds velgjerninger og nådebevis, som evighetens lys en gang skal åpenbare.Tenk deg hvordan denne sannheten, som et forferdelig fjell skal falle over den sjelen som aldri lot seg bevege til omvendelse. Godhet er det sinn som bare ønsker å gjøre vel, og bestandig vil tjene mennesker, også ukjente og uverdige. Den godheten retter seg mot, kan være særdeles uverdig noen som helst form for kjærlighet. Godheten vil nemlig bare gjøre godt, uten hensyn til om den som godheten rettes mot er verdig eller uverdig. Guds godhet er den egenskap som gjør at han "lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige" (Mat 5,45). Guds godhet er det uuttømmelige kildespring, og fra dette flyter stadig alle hans velgjerninger til oss. Tenker vi på jødene, så var det nettopp Guds godhet som gjorde at han først utvalgte dem som sitt eiendomsfolk, åpenbarte seg for dem da de ennå ikke kjente ham, og gav dem det lys som satte dem i en særstilling framfor alle andre folkeslag.

Overbærenhet gjør at en til og med tåler utakknemlighet og mye vondt, uten straks å bli sint. Guds overbærenhet overfor jødene er tydelig bevist i hans holdning overfor dem, når de stadig brøt hans lover og bud, uten at han straks straffet eller gav dem opp. Istedet ventet han til det var tid for å vise dem hans nåde. Ordet tålmodighet henspeiler både på deres utakknemlighet og mange synder, og på hvordan han drøyet med å straffe dem. Ja, i årtusener tålte han dem. Og folkets stadige, fortsatte syndeliv i denne tiden kunne ikke utslukke hans tålmodighet. Om dette sier Herren selv: "Hele dagen rakte jeg mine hender ut til et ulydig og gjenstridig folk". Men det Paulus sier her er ikke bare at Gud har, eller virker med, sin godhet, overbærenhet og tålmodighet. Men at han er rik på disse egenskaper. Han taler om "Guds rikdom på godhet og overbærenhet og tålmodighet." Dette understreker hvor stor, hvor omfattende og uutslukkelig den godhet, overbærenhet og tålmodighet er, som bor i Guds hjerte. Hans rikdom på disse egenskaper beviser han i sannhet når han, Den Allmektige, som ikke på noen måte behøver oss små skapninger, likevel strever og arbeider over så lang tid med oss urettferdige, utakknemlige og gjenstridige menneskebarn. Og det bare for å gjøre oss godt!

Ja, Guds godhet, overbærenhet og tålmodighet er så stor, at menneskets forstand ikke kan fatte det. Det beste bevis på det, er at mange ofte rett og slett fristes til å tvile på om det finnes en Gud som hater synden, fordi de ser hvor lenge han unnlater å straffe menneskenes ondskap. En slik tvil kommer bare av at de ikke er i stand til å fatte Guds overbærenhet og tålmodighet. Men vi burde holde klart for oss at like stor som Gud viser seg i sitt skaperverk, like stor og rik er han også i sin nåde og barmhjertighet. Se opp mot himmelen! Kan du telle stjernene, disse store klodene i universet? Eller kan du måle opp vannet i havene, eller telle dråpene i ei svær elv? Likeså stor som Gud er i sitt skaperverk, likeså stor og rik er han også i sin godhet, overbærenhet og tålmodighet. Det er også grunnen til at han ikke ennå, i sin straffende rettferdighet har tilintetgjort hele verden, som er full av synd og utakknemlighet.

Hva så, når Guds nåde og barmhjertighet er så stor? Skal vi da desto dristigere kunne synde og trosse ham? Må Gud Herren i sin nåde bevare oss fra en slik tanke! Paulus spør: "forakter du hans rikdom på godhet og overbærenhet og tålmodighet? Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?" Bryr du deg ikke om dette? Da forakter du det! Det viser du når du lønner hans godhet med fortsatt å leve i synden, når du i tankeløshet skyver fra deg alt det gode du mottar av Gud, så det ikke får stanse deg opp og drive deg til omvendelse. Hvis Guds godhet og overbærenhet hadde en begrensning, så ville det vel også være en begrenset fare ved å forakte ham - . Men å forakte et guddommelig vesen som er særdeles mild og nådig, det må da få en særdeles grufull ende! Å være under en stor og nådefull Guds mishag, det er fullstendig uutholdelig.

Hva er da Guds egentlige hensikt og alvorlige vilje med å vise oss så stor overbærenhet? Apostelen sier han vil "drive deg til omvendelse". Det Gud har som mål med sin godhet og overbærenhet, er at du omvender deg. Omvendelse: en endring av ditt sinn, at du angrer hvordan du har syndet så mye mot en så nådig Gud. Angrer at du så lenge har foraktet ham, slik at du nå vender deg bort fra dine synder og villfarne veier, søker nåde og forlikelse med ham, og så blir hans for resten av ditt livs dager. Det er dette som er omvendelse. Men hvis nå ikke dette skjer - hva er det da du gjør? Apostelen sier du forakter Gud og hans store godhet, og du forstår ikke - . Ditt sinn er formørket og bedratt. Og dermed, på tross av all din kunnskap om Gud, ser du ikke - når det angår deg selv - at Guds godhet driver deg til omvendelse.

5: Med din hårdhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede til vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal bli åpenbart.

Din hårdhet og ditt ubotferdige hjerte. Profeten Esekiel bruker betegnelsen stenhjerte. Profeten Sakarias sier: "sitt hjerte gjorde de hårdt som en diamant, så de ikke hørte på loven". Disse bildespråkene forteller oss hvordan menneskehjertet er. Luther sier: "Ingen stein, intet stål eller diamant, kan være så hardt som det naturlige menneskets hjerte er overfor Guds ord". Mennesket kan være fullstendig overbevist om at det er Guds ord det leser og hører. Likeså at det er "utelukket at Gud kan lyve". Det ser Gud stadig gjentar at en evig fordømmelse sammen med djevelen og hans engler, venter den ubotferdige, mens en evig salighet hos Gud i himmlen venter den som omvender seg og tror. Det ser og hører at Jesus selv taler om hvordan han på den siste dag skal vise de urettferdige bort til en evig ild, men innby sine barn til å innta det rike som er beredt dem fra verdens grunnvoll ble lagt.

Dette mennesket burde nå være klar over at det er syndelivet som behersker ham, at han ikke har omvendt seg, og ikke er i samfunn, eller forlikt, med Gud - . Og på tross av alt dette frykter han neppe et øyeblikk for helvete. Han er innforstått med at livstråden når som helst kan klippes over. Likevel kan han ete og drikke, og sovne inn om kvelden, - selv om han ikke vet om han skal våkne igjen i nådens tid. Dette, som vi daglig ser omkring oss, er jo de sterkeste bevis på djevelens makt over de vantros sjeler. De står uten noen som helst mulighet til å reagere, uansett hva de så hører om Guds dommer. Ja, ikke engang om de selv erfarer hans nærvær, enten han møter dem i alvorlige hendelser, eller i stor nåde og godhet.

I jødenes historie har vi jo de alvorligste eksempler på en slik hardhet i hjertene. De hadde underbare erfaringer med Gud og hans makt og nåde mot dem. Han åpenbarte seg iblant dem, talte med dem, hjalp dem i nød ved store tegn og under, og rammet deres fiender med grufulle straffedommer. Han slo også Israels barn, og han benådet dem. Alt på en slik måte at de visste hva som var hans hensikt gjennom det han sendte dem. Han prøvde alt overfor dem, som han selv sier det: "Hva var det mer å gjøre med min vingård, som jeg ikke alt hadde gjort med den?" (Jes 5:4). Og etter alt dette kunne de fortsette å trosse ham. De foraktet de mest uttrykkelige budskap om hva som ville skje, både av nåde og vrede. Fortsatt bare trosset de ham. Alt dette ligger bak ordene "din hardhet og ditt ubotferdige hjerte". Vi ser det overalt mellom oss. Våre barn og andre mennesker formanes daglig til omvendelse. Men uansett hva de ser og hører av Guds ord, av åndelige ting og vekkende bevegelse i folket, så fortsetter de å sove, ubevegelige i sin ubotferdighet.

Hva er det da som skjer med slike mennesker? Apostelen sier at med en slik hardhet og ubotferdighet hoper du deg opp vrede til vredens dag. Grunntekstens ord for hoper eller samler, er meget uttrykksfullt. Det betyr egentlig å samle sammen en skatt. Slik hopes det altså etter hvert opp synder, og dermed hopes også Guds vrede og syndestraff opp over menneskene. Uttrykket antyder at syndene skal avstraffes etter deres mengde. Et menneske kalles rikt ettersom det har skatter - den ubotferdige skal bli straffet i forhold til hvor mye han, mot bedre viten, har stått imot nåden og syndet mot Gud. I v.4 og 5 setter Paulus to slags rikdommer opp mot hverandre. På den ene side: rikdommen i Guds godhet, overbærenhet og tålmodighet. På den andre siden: rikdommen i (omfanget av) Guds vrede og hevn over motstanderen.

Til vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal bli åpenbart. Den siste dag kalles her vredens dag, og den dag Guds rettferdige dom skal bli åpenbart. For da skal Guds vrede åpenbare seg over den ugudelige på en forferdelig måte. Inntil den dagen er Guds vrede og dom likesom forseglet under den guddommelige overbærenhet og tålmod. Men den dagen, som Herren Kristus har beskrevet så uttrykkelig, skal en stormflod av vrede bryte ut over de ugudelige. Dagen kalles "Guds rettferdige doms åpenbarelses dag", for nå er det bare den utøvende rettferdighet (Guds rettferdige håndhevelse av loven) som skal åpenbare seg. Det ville ikke være noen Guds dom, om den ikke var til fullkommenhet rettferdig.

Alle de troende blir den dagen ikledt Lammets hvite klær. Da er de like fullkomne som Lammet, og tilfredsstiller den samme Guds rettferdighet (i hans håndhevelse av loven) som på den andre siden er grunnlaget for de ubotferdiges fordømmelse. For den dagen skal det bli åpenbart at det ikke var tomme ord, men en guddommelig sannhet, at Kristus oppfylte loven for oss, og smakte døden for alle, og at dette Kristi fullbrakte verk så fullkomment er tilregnet de troende, som om de selv hadde gjort alt det Kristus gjorde. Ja, at Kristi forsoning fullkomment oppfylte loven, slik at den rettferdighet Gud krevde, dermed ble oppfylt. Det skal den dagen bli åpenbart.

Den Gud har rettferdiggjort - han er i sannhet rettferdig. Men den samme dagen skal det også bli åpenbart at "alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse", og at hvert menneske er forbannet hvis det "ikke holder fast ved alt som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det" (Gal 3:10). Men apostelen går videre i å utlegge denne Guds rettferdige dom, når han fortsetter slik:

I dette verset, og den sammenhengen det står i, kan det se ut som om apostelen på dette stedet lar saligheten bli et resultat av våre egne gjerninger, - og ikke, slik vi alltid er vant til, at det er ut fra Kristi fortjeneste og troen på ham. Men ved en slik tolking av dette ville vi ikke bare sette apostelen i konflikt med seg selv, men også forkaste hele hovedlæren om Guds evangelium.

For å "være behjelpelig med å løse floken" har noen forklart at apostelen her framstiller dommen bare fra lovens synsvinkel, for å vise hvordan vår stilling hadde vært, om Kristus og evangeliet ikke var kommet til oss. For selve sakens skyld kunne nok dette la seg høre, men en slik forklaring ville ikke være tilstrekkelig til å hindre en falsk tydning av bibelverset. Dessuten forekommer det noen ord i teksten som på ingen måte passer inn i den nevnte, velmente utleggingen. Disse ordene viser istedet at det apostelen egentlig taler om her, det er dommen, slik Kristus skal håndheve den på den siste dagen. Heller ikke ordene i neste vers, om "dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet", gir uttrykk for lovens krav og betingelser. De gjelder helliggjørelsens liv for de troende, som deretter arver herligheten. Og nettopp her ligger det egentlige beviset på at apostelen ikke bare vil tale om lovens krav, men om den endelige dom, slik Herren Kristus har beskrevet den.

Beviset ligger i ordvalget som er brukt her, om våre gjerninger. Det gir slett ikke uttrykk for lovens krav. Loven sier aldri at bare vi "i utholdenhet i god gjerning søker herlighet", så skal vi få den (herligheten). Nei, det er noe ganske annet loven gir uttrykk for. Den sier: "det menneske som gjør disse ting (d.v.s. som fullkomment gjør alt det loven krever), skal leve ved dem" (Rom 10:5). Og: "forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det" (Gal 3:10, 5Mos 27:26). Dette viser at her framstiller ikke apostelen saken fra lovens synsvinkel. Dessuten sier han i v.16: "på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene, etter mitt evangelium, ved Jesus Kristus". Der sier han jo uttrykkelig at han taler om den dom som virkelig skal skje "ved Jesus Kristus". Og han gjør denne konkrete tilføyelsen: "etter mitt evangelium".

Men så spør noen: Hvordan skal vi unngå å oppfatte dette skriftstedet som om frelsen avhenger av våre gjerninger? Hele problemet er da at de ikke leser nøye nok hva der står. Apostelen sier aldri noe sted at vi blir rettferdiggjort, eller frelst, på grunn av våre gjerninger. Nei, det er jo dette han over alt avviser (se Rom 4:2-6, 11:6, Ef 2:9, Tit 3:5). Men at vi skal dømmes etter våre gjerninger, det er det Paulus og hele Skriften forkynner over alt (Jer 17:10, 32:19, Esek 18:30, Mat 16:27, 25:34-45, 2Kor 5:10, Åp 2:23, 20:12, 22:12). Selv om Gud kjenner alles hjerter, så har han likevel, helt fra verden ble skapt, fastsatt den ordning at vårt hjertes forhold skal bevises gjennom våre gjerninger.

De troendes far, Abraham, blir brukt som et klart eksempel på dette. "Han trodde på Herren", når det gjaldt løftet om den velsignede sæd. Og det står at "han (Gud) regnet ham det til rettferdighet" (1Mos 15:6). Nå var han rettferdig innfor Gud, og en Guds venn (Jak 2:23). Men dette skulle også bevises i utvortes handling. Gud satte Abraham på prøve, og da han adlød Gud, da talte Gud gjennom en engel: "Nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din sønn, din eneste, for meg" (1Mos 22:12). Dette forholdet er det Jakob sikter til, når han bruker uttrykket at han ble rettferdiggjort av gjerninger. Det vil altså egentlig si at hans rettferdighet ble stadfestet gjennom gjerninger (Jak 2:21).

Slik skal det også skje i den siste, store dommen. Ved enhver domstol må det være vitner. Det er det våre gjerninger skal tjene til. De skal vitne om den nåden som har vært virksom i de troende - eller om den ugudelighet som bor i de vantro. Kristus sier: "Sanker en vel druer av tornebusker, eller fiken av tistler? Slik bærer hvert godt tre god frukt, men et dårlig tre bærer dårlig frukt". "Hvert tre kjennes på sin egen frukt" (Mat 7:16-18 , Luk 6:44). De gode gjerningene gjør ikke mennesket godt, men de beviser at det er godt. Og, mennesket er ikke godt fordi det gjør godt. Men det gjør godt fordi det er godt. Og Gud må først gjøre dets hjerte godt - før det kan gjøre noe som han anser for godt.

Når Kristus skal dømme oss etter våre gjerninger, vil han ikke dømme etter gjerningenes ytre form eller omfang, men etter deres egentlige, indre verdi. D.v.s. etter kilden, det som gjerningene hadde sitt utspring fra. Dette er et forhold verden aldri vil kunne forstå, men som Herren Kristus så ofte og inntrengende framholdt. I Mat 6:1 sier han: "Ta dere i vare så dere ikke gjør deres gode gjerninger for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da har dere ingen lønn hos deres Far i himmelen". Hvorfor? Oppdager vi ikke hvordan Herren nettopp ser etter hva som er hensikten bak gjerningene? Gjerningene er jo i sin ytre form gode. Men bare fordi de ble gjort "for å bli sett av dem" (menneskene), så er de bortkastet.

I Mat 10:42 sier han: "Den som gir én av disse små om så bare et beger kaldt vann fordi han er en disippel, sannelig sier jeg dere: Han skal ikke miste sin lønn". Et beger kaldt vann er en særdeles liten gjerning/gave. Men beveggrunnen var "fordi han er en disippel", d.v.s. at det var egentlig for Kristi skyld. Da forsikrer Herren at den gjerningen skal ikke bli uten lønn, om den var aldri så liten i seg selv. I Mark 9,41 har Kristus talt ennå tydeligere om dette: "For den som gir dere et beger vann å drikke i mitt navn, fordi dere hører Kristus til, sannelig sier jeg dere: Han skal slett ikke miste sin lønn".

Slike bibelord sier oss hemmeligheten om hvordan Herren dømmer etter våre gjerninger. Selv taler han også klart om dette, når han taler om den ytterste dom. Den som vil vite hva det betyr når Skriften sier at "han skal gi enhver igjen etter hans gjerninger", kan aldri få noen mer tydelig og sikker forklaring enn den Kristus selv gir oss der, i Mat 25:31-46. Der sier han at når han kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone, og alle folkeslag skal samles foran ham. Det første som da skal skje, er at han skiller dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene. Han skal stille sauene ved sin høyre side, og geitene ved sin venstre. Det forteller oss at allerede før dette skjedde var det forskjell på dem (sauer - og geiter). Det neste som skjer er at han høytidelig, og i offentlighet innfor alle mennesker og ånder, henvender seg direkte til hver enkelt av disse to flokkene og trekker fram deres gjerninger. Så får vi høre hvordan han vil komme til å dømme etter gjerningene.

Kongen skal si til dem ved sin høyre side: "Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg", o.s.v. Det er bare gjerninger vi hører han taler om her. Men hva slags gjerninger? Jo, bare de som ble gjort med den hensikt Herren selv uttrykker slik: "dere har gjort det mot meg". Med dette har han også gitt tydelig uttrykk for at alt det som er gjort for hans navns skyld, det vil han se på med så stort velbehag, som om tjenesten var gjort overfor ham personlig. Men, legg merke til at det er utelukkende de gjerningene som er utført for hans skyld, som får denne mottakelsen av ham. Det er derfor han sier det slik: "Alt dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg". Det som var hovedsaken, var at gjerningene var gjort for hans skyld. Det har vi allerede sett i de skriftstedene vi har vist til like foran (Mat 6:1, 10:42, Mark 9:41). Men at gjerningene er gjort for hans skyld, det vitner igjen om et hjerte hvor Kristus er blitt dyrebar og kjær. Og hvordan det går til at han blir dyrebar for et hjerte, det har han selv gitt oss svaret på: "Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget" (Luk 7:41-47 m.fl.steder).

Slik ser vi hvordan Herren Kristus, også når han taler om hvordan han skal dømme etter gjerningene, ikke unnlater å bekrefte den store hovedlæren om nådens og troens vei, om syndenes forlatelse bare for hans skyld. Og samtidig at bare de som i ham har fått syndenes forlatelse, har et hjerte som er godt, og gjør gjerninger som er gode, innfor hans øyne. Når Kristus taler om hvordan han dømmer etter gjerningene, legger vi merke til at han aldri noen gang nevner alle de gjerningene som er gjort med noe annet formål enn for hans skyld. Han sier aldri: En som var sulten kom - og dere gav ham mat, en som var tørst - og dere gav ham å drikke, en fremmed - og dere tok imot ham, o.s.v. Nei, over alt sier han: Jeg, jeg - var sulten, og dere gav meg å ete, jeg var tørst, og dere gav meg å drikke o.s.v. Dere har gjort det mot meg. Det er det avgjørende.

Men så legger vi merke til at til de andre, på sin venstre side, de som ikke var frelst, har dommeren ikke en eneste god gjerning han nevner, men taler bare om den ene store mangelen: At de ikke elsket og tjente ham. Av denne ene grunnen var alle deres beste gjerninger onde, og under fordømmelse. Det foregår ikke slik som enkelte i sin vantro mener, at dommeren likesom skal ha to regnskap for menneskene: ett regnskap over deres synder, og ett over deres gode gjerninger. Og så skal han nærmest oppsummere disse to, og se hvilken som er størst - . Nei, den som er velsignet, han skal bare få ære og velsignelse. Og den som er forbannet, han skal bare forbannes og fordømmes. Dommeren hadde ingen god gjerning å trekke fram, når det gjaldt de som stod på hans venstre side.

På samme måte har han ingen ond gjerning, og ingen synd han nevner, når det gjelder de på hans høyre side, men taler bare om det gode de har gjort for hans skyld. "Du skal kaste alle deres synder i havets dyp" (Mika 7:19). "Jeg vil ikke lenger komme deres synd i hu" (Jer 31:34, Jes 43:25). Det samme sier også Kristus uttrykkelig: "Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom (d.v.s. en dom etter lovens krav, som alltid er en dom til fordømmelse), men er gått over fra døden til livet" (Joh 5:24). Skulle de frelstes synder fremdeles trekkes fram, og vi fortsatt dømmes etter loven, så var syndenes forlatelse bare tomme ord, og hele Guds evangelium et stort bedrag.

Nå har vi vel oppfattet selve saken. Men vi vil gå litt nærmere inn på apostelens ordvalg. Han sier at Gud "skal gi enhver igjen etter hans gjerninger". Det ordet som er oversatt her med gi, betyr egentlig å gi ut, betale, gjengjelde. Gud har likesom mottatt ondt eller godt fra menneskene. Og slik han har mottatt det, slik har han ført det opp på deres regning, for at han på den rettferdige doms dag kan gi det tilbake til hver enkelt, - vel og merke på den måten vi nå har sett Kristus forklare dette. Apostelen bruker videre uttrykket "enhver" - Gud skal gi enhver igjen. Her på jorden kan det være mange som tror de er nærmest bortgjemt i folkemengden, slik at Gud ikke følger dem så nøye med sitt øye. Men Gud er så stor at han til og med følger hver fugl (Mat 10:29). Han er mektig til å følge hver eneste én like nøye, som om det bare eksisterte det ene mennesket på jorden.

I den siste dommen skal hver og en stilles fram for dommerens øyne, som om de stod nakne og bare. Der skal de dømmes etter deres gjerninger. Og de som selv står ansvarlig for sine synder, d.v.s. som er under loven og dermed skal dømmes etter den, de vil ikke bli tilgitt et eneste unyttig ord, slik Kristus selv sier det (Mat 12:36): "Det sier jeg dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de gjøre regnskap for på dommens dag". Men i himmelen skal også de frelste gis forskjellig igjen, etter deres gjerninger. Det ser vi av Jesu tale i Mat.25:14-29 og flere bibelsteder, f.eks. 2Kor 9:6 og Dan 12:3 m.fl. Også dette ligger det i ordet "han skal gi enhver igjen etter hans gjerninger".

7: Til dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal han gi evig liv.

De som søker Gud og hans rike, de søker samtidig evig ære og herlighet, også om de ikke tenker på det selv engang. Det er det første vi skal merke oss her. Dessuten finner vi over alt i Skriften at den evige lønn stadig holdes fram som en oppmuntring til de troende, for at de utholdende må følge Jesus. Selvsagt er det bare Kristi kjærlighet som er den eneste drivkraften til alt godt. Men de som har denne drivkraften i hjertet, de vil Herren også styrke og oppmuntre til å holde ut, tålmodig i kampen, idet han holder fram kronen og den evige herlighet som venter dem ved målet. På samme måte vekker og advarer han oss mot søvnen, og mot slapphet i tjenesten, ved at han understreker faren for å tape kronen.

Herren sier: "Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone" (Åp 2:10). "Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone" (Åp 3:11). "Den som seirer, ham vil jeg gi å ete av livets tre" (Åp 2:7,11,17,26, 3:5,12). Når Paulus gjennom hele det femtende kapittel av første brev til korinterne taler om oppstandelsen, hvor stadfestet og sikker den er, og om dens herlighet, så avslutter han slik: "Derfor, mine elskede brødre, vær faste og urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren". I det bibelordet vi har for oss sier han at de som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, de skal virkelig Gud også gi evig liv. Og det er bare i dette evige liv vi har all den salighet, som en gang fullkomment skal åpenbares i himmelens og evighetens lys.

8 og 9: Men over dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten - over dem skal komme vrede og harme. Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, både jøde først og så greker.

Med tre markerte kjennetegn beskriver apostelen her de ubotferdige. Det første er at de er gjenstridige. D.v.s. at de stritter imot Guds arbeide på deres hjerter. De innser at Guds kall også vil føre til at de må gi avkall på noe. De stritter imot all Guds påvirkning. De vil maksimalt leve sin egen "gode" kristendom. Dernest er de ulydige mot sannheten. De både ser og forstår så mye av sannheten, at de helt bevisst må motstå sannhetens/Herrens røst for å kunne bli værende i sine synder. For en uhyggelig tilstand! Det tredje er: men lydige mot urettferdigheten. D.v.s. at de ikke bare voldelig tvinges av en ond makt, eller synder, på grunn av at de ikke makter holde seg våkne, men de har et sinn som holder med det onde. Det er et karakteristisk kjennetegn for et ubotferdig sinn, og et bevisst liv i synd. Det er dette Skriften kaller "den som gjør synd"

Her er forskjellen mellom de troendes synder, og de vantro's. En troende makter ikke alltid være eller gjøre det han vil, men må ofte sukke med apostelen: "det jeg hater, det gjør jeg" (Rom 7:15-24). "Da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg" (v.17). Men de som "gjør synd", det er de som forsvarer sin synd, og de skal ikke arve Guds rike (1Kor 6:9,10, Gal 5:21). Han sier her at over dem skal det komme vrede og harme, nemlig Guds unåde og rettferdige straff, ja trengsel og angst. Over hver menneskesjel som gjør det onde, eller som lever i det onde, og selv står med disse gjerningene innfor Gud, uten Stedfortrederen, - over disse sjelene uttaler Kristus selv at de skal gråte og skjære tenner.

Både jøde først og så greker. Med denne tilføyelsen antyder apostelen på nytt hvordan ansvaret og straffen blir større, i samme grad som mennesket har hatt kunnskap om Gud og hans vilje. Når det gjaldt dette forholdet, så stod jødene høyt over grekerne, d.v.s. hedningene. Derfor ville de også "først", i forhold til hedningene, bli rammet sterkere av Guds vrede og harme, trengsel og angst, når Guds rettferdige dom blir åpenbart. Dette hadde også Herren tidlig talt til dem: "Bare dere ville jeg kjennes ved blant alle jordens ætter. Derfor vil jeg hjemsøke dere for alle deres misgjerninger" (Amos 3:2. konf.Mat 11:22, Luk 12:47). Men om enn dommen skal bli hardest over jødene, så skal heller ikke hedningene ansees uskyldige. Grunnen til det så vi i kapitlet foran, men også i dette.

Men jøde først -! Tenk nøye over dette, du som er født og oppvokset i lyset av Guds evangelium. Kan du tro det skal gå deg vel, hvis du fortsetter å forakte dette lyset, ved at du blir værende i synd og selvopptatthet, og ikke blir omvendt og frelst? Hvor stor vil ikke den vrede og harme, trengsel og angst være, som da istedet kommer over din sjel!

10: Men herlighet og ære og fred skal hver den få som gjør det gode, både jøde først og så greker.

For noen herlige løfter! Ikke bare nåde og forlatelse. Ikke skal vi bare slippe velfortjent straff for alle syndene. Men herlighet og ære skal de også få, de som tross alt har vært syndere, og bare fortjente Guds straff. Når de på tross av dette, likevel har latt seg føre til frelse, og er blitt ikledd Kristus, så skal de altså stå så fullkomne for Guds øyne som om de var hans elskede Sønn (Ef 1:4-6). De skal til og med ha herlighet og ære, så dommeren skal ære dem som om de ikke hadde gjort den minste synd, men bare levd rett og fullkomment. Så umåtelig stor er nåden over dem som er nådens barn. Det gode de har gjort, drevet av Guds nåde, hvor smått det enn er - som å gi noen et glass vann i Jesu navn -, det skal bli husket og priset i Kristi herlige dom, som om han selv hadde vært den som tørstet og hadde fått dette glass vann.

Men også i dette, hvis vi skal tale om belønning av gode gjerninger, så vil det bli et skille. De som har hatt mer lys, og derfor som troende vært "rik på Guds herlighet over miskunnhetens kar" (Rom 9:23-24), de skal også i dommen få mer pris, herlighet og ære, enn de som har hatt mindre. Det er dette det tales om i det gjentatte "jøde først, og så greker". Store og fullkomne er Herrens dommer. Måtte alle mennesker holde dette klart for seg!

Å gjøre forskjell på folk, d.v.s. at dommeren ikke dømmer alle etter de samme prinsippene, men tar hensyn til personene. Det er en urettferdighet hos syndige mennesker, som aldri kan tenkes vil finne sted hos vår store Gud. Moses sier: "Herren deres Gud, han er gudenes Gud og herrenes Herre, den store, den mektige og den forferdelige Gud, som ikke gjør forskjell på folk og ikke tar imot gaver" (5Mos 10:17). Men jødene er ikke de eneste som går med en slik innbilning, at Gud i sin dom likesom skulle gjøre et unntak når det gjaldt dem, sitt eiendomsfolk, slik at de ikke blir straffet på samme måten som andre.

Dette finner vi også innen kristenheten. Endel mennesker som har erfart noen nåde, og opplevd Guds trofasthet, tror dermed at Gud elsker dem så høyt at de kan regne med at han vil overse om de faller tilbake i sin egen trygghet. Slik oppfører de seg i alle fall, og begynner å leve fritt og ubekymret etter kjødet, på lik linje med måten de ugudelige lever på. Det er mot en slik falsk innbilning Herren taler, når han sier: "Når en rettferdig vender om fra sin rettferdighet og gjør urett, gjør etter alle de motbydelige gjerninger som den ugudelige gjør, skulle han da få leve? Ingen av de rettferdige gjerninger som han har gjort, skal tilregnes ham. For den troløshet han har vist, og for den synd han har gjort, skal han dø" (Esek 18:24). Gud er stor og rettferdig. Han gjør ikke forskjell på folk.

Derfor formaner også Peter: "Når dere påkaller som Far ham som dømmer uten å gjøre forskjell, enhver etter hans gjerninger, da ferdes i frykt i deres utlendighets tid" (1Pet 1:17). D.v.s. at vi skal vandre i gudsfrykt. I motsatt fall vil dere enten pådra dere mye vondt, for Gud hjemsøker synden med ris og plager (Sal 89:31-35). Eller det som verre er: Ved lettsindig forakt overfor klare ord fra Gud, blir forherdet, "vender om fra deres første rettferdighet", faller til slutt helt fra, og kommer dermed igjen under loven. Da skal dere dømmes etter hele Guds strenge rettferdighet i loven.

Noe ganske annet er det at "det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus". Men disse "vandrer" da heller ikke "etter kjødet, men etter Ånden" (Rom 8:1,4). At disse ikke dømmes etter loven, at ingen synd blir tilregnet dem i dommen, det kommer av at Kristus har oppfylt loven for dem, og står overfor vår Far i himmelen i deres sted (Rom 10:4, Heb 9:24). Men disse blir også daglig "dømt, for at de ikke skal bli fordømt sammen med verden" (1Kor 11:31-32). I dette verset vi har foran oss, motsier ikke Paulus dette, de troendes, forhold. Her taler han bare om hvordan Gud dømmer etter loven. Det vil skje, i ubegrenset rettferdighet, over alle mennesker som ikke kan vise til at de har en fullbyrdelse av loven. Og det gjelder enten selve lovens innhold er åpenbaret for dem, eller ikke. Dette tar nå apostelen opp.

12-16: alle som syndet uten å ha loven, skal gå fortapt uten loven, og alle som har syndet under loven, skal dømmes ved loven. For ikke de som hører loven, er rettferdige for Gud, men de som gjør etter loven skal bli rettferdiggjort. For når hedninger, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse, som ikke har loven, seg selv en lov. De viser at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem - på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene, etter mitt evangelium, ved Jesus Kristus.

Noe av dette kan synes underlig. Men først ser vi Paulus uttaler, det han også nylig har sagt, at hos Gud gjøres det ingen forskjell på mennesker. Med samme guddommelige rettferdighet skal alle syndere, enten de er jøder eller hedninger, dømmes etter hvordan de har forholdt seg til det lys de har over Guds vilje. Han sier: Alle som syndet uten å ha loven, skal gå fortapt uten loven, og alle som har syndet under loven, skal dømmes ved loven - på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene, etter mitt evangelium, ved Jesus Kristus. Med dette vil apostelen gjøre én ting helt klart for alle mennesker: Uansett om de er kjent med loven slik den ble gitt gjennom Moses, når de likevel kjenner til og har forstått hva Guds vilje og krav er, så er de fordømt hvis de ikke fullkomment oppfyller loven.

Menneskehjertets unnskyldninger går i alle retninger. De som kjenner loven, og dermed har mer inngående kjennskap til Gud, de lever på dette forholdet, selv om de ikke oppfyller loven. Og de som ikke har dette nære forhold til Gud, og heller ikke er kjent med lovens formelle ordlyd, de trøster og unnskylder seg nettopp med hva de dermed mangler. Det samme hører vi ubotferdige sjeler unnskylde seg med idag: "Når jeg ikke forstår så mye av dette, så kan det vel heller ikke kreves så mye av meg". Men da er det apostelen sier her: Nei, du har ingen unnskyldning, uansett! For selv de som ikke kjenner lovens formelle ordlyd, har likevel fått åpenbart så mye av Guds vilje i sitt hjerte, at når de synder så må de bevisst gå imot Gud. Alle som gjør det skal dø. Og de som har hele loven, de har jo ingen som helst unnskyldning når de synder mot så klart lys. Dette er hovedtanken i vår tekst.

Det sistnevnte, at de som selv har loven, og synder, skal dømmes ved loven, det har apostelen utdypet nærmere i v.13. Der sier han: "For ikke de som hører loven, er rettferdige for Gud, men de som gjør etter loven skal bli rettferdiggjort". Her sier altså apostelen at "de som gjør etter loven" skal bli rettferdiggjort (sv: dømas rettferdiga). Men det er ikke apostelens mening at noe som helst menneske, etter syndefallet, virkelig kan bli rettferdig gjennom det han gjør etter loven. Heller ikke at noen fullkomment kan holde loven. Nei, det er jo nettopp det denne apostelen så hardnakket avviser (se Rom 3:19-20, Gal 3:10).

I Rom 3:9-10 forklarer han hva hensikten har vært med disse to første kapitlene. Der sier han: "Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synd, som det står skrevet: det er ikke én rettferdig, ikke en eneste". Men når apostelen sier her at ikke de som hører loven, men de som gjør etter loven skal bli rettferdiggjort, så er hensikten å imøtegå jødenes falske innbilning om at de stod i noen slags nåderik særstilling hos Gud. Deres bedrag bygde på at det var dem som forvaltet og praktiserte den hellige religion, og i så måte skilte seg ut fra alle andre folk. Og videre på at Gud jo hadde åpenbart seg iblant dem, og hadde gitt dem sitt ord og den rike gudstjenesten.

Men Paulus sier altså her: Ikke noe av dette kommer til å hjelpe dere, så lenge dere ikke til fullkommenhet oppfyller den hellige loven som er gitt til dere. Vil dere bli rettferdige gjennom loven, så må dere fullkomment oppfylle den. Den loven som dere selv har, sier jo uttrykkelig: "Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det" (5Mos 27:26, Gal 3:10). De som gjør etter loven, betegner her slett ikke dem som bare gjør et eller annet av det loven krever, som likesom praktiserer noen gode gjerninger etter loven, og avstår fra noen av syndene. Nei, det betegner dem som - slik selve loven krever - holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det. For det er intet mindre som kreves, for å bli rettferdig gjennom loven. Med dette har ikke apostelen bare angrepet jødenes, men også alle menneskers hykleri og falske innbilninger om at de skal kunne tekkes Gud ved et visst religiøst levesett, og god kunnskap om Guds ord. Det han vil ha fram, er jo at de står bare overfor en ennå større dom, hvis de ikke lever innfor Gud i overensstemmelse med det lys de har over hans vilje.

Hvem du enn er som leser dette: Tenk nøye over at nettopp den nåderike fordelen du har ved all din kunnskap om dette, det vil medføre den strengeste dom over deg, hvis du ikke oppriktig er og gjør det som loven krever. Vær klar over at loven ikke bare krever å bli forstått, men å bli oppfylt av deg! At det er et forferdelig skuespill innfor Gud, når du vet, taler og dømmer åndelig, men skyver fra deg det forhold at du samtidig selv ikke er og gjør overensstemmende med det du vet.

Glem aldri at det bare er noe den gamle løgneren innbiller deg, når du tror at Guds hellige krav skulle være tilfredsstilt, bare du gjør noe av det. Nei, bare den som fullkomment oppfyller alle Guds krav, skal dømmes rettferdig etter loven. Apostelen Jakob sier jo: "den som holder hele loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle" (Jak 2:10). Hvis du skal være ærlig: Kjenner du ikke innerst i din samvittighet at du er nok klar over at alt det Gud krever, det forutsetter en uavkortet lydighet overfor alt det han har befalt? At bare det minste avvik fra hans bud betyr en protest overfor hans kongemyndighet, og at det han derfor forventer, er en fullkommen oppfyllelse av sine bud? Kristus sier jo klart at du er skyldig under dommen, også om du ikke har gjort noen som helst ond gjerning, bare du skjuler noe ondt i ditt hjerte (Mat 5:28).

Men aller størst avsky og fordømmelse venter deg, hvis du i tillegg har syndet mot det "største og første bud", så du ikke har "elsket Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand" (Mat 22:37-38). Da har du ingen mulighet til å bli rettferdig. Da er du etter Guds hellige lov fordømt. Kan du da i tillegg skyve dette fra deg som mindre betydningsfullt, så du går der trøstefull og ubekymret? Da er du en gudsforakter. Da sier du egentlig: Jeg bryr meg ikke om hva Gud krever og dømmer. Måtte alle ha klart for seg at det er ikke de som hører loven, men de som gjør etter den, som skal bli rettferdiggjort innfor Gud! Og med dette har apostelen opplyst oss om hvilken dom som rammer dem som synder under loven, og skal dømmes ved loven (v.12).

I v.14 og 15 følger så forklaringen på den påstanden i v.12 som først kunne se noe merkelig ut. Der leste vi at de som syndet uten å ha loven, skal gå fortapt uten loven. Her har apostelen forutsett at denne innvendingen vil komme: Men hvordan kan Gud i rettferdighet dømme hedningene, når han ikke har gitt dem sin lov? Da svarer han at selv om de ikke hadde den formelt og konkret, slik den stod skrevet på steintavlene, så hadde de likevel loven skrevet i sine hjerter og samvittighet. Da var deres kjennskap til Guds vilje stor nok. Så da var de, når de syndet, bevisst ulydige mot sin Skaper, og pådrog seg dermed hans rettferdige straff. I v.14 og 15 sier apostelen: For når hedninger, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse, som ikke har loven, seg selv en lov. Det viser at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem.

Han viser til to forhold som beviser at hos hedningene finnes det et, om enn svakt, kjennskap til Guds lov. For det første, at de av naturen gjør det loven byder. Det beviser at de kjenner Guds påvirkning i sine hjerter. Det andre er at de har en samvittighet som gjør at de overveier med seg selv (anklager eller forsvarer)hva de skal gjøre. Det viser at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter, og derfor har de all mulighet til å skille mellom rett og galt.

Men når han sier at de av naturen gjør det loven byder, så vil han dermed selvsagt ikke si at hverken hedningene generelt, og heller ikke en eller annen spesielt, gjør alt det loven byder. I kapitlet foran har han jo ettertrykkelig bevist det motsatte. Nei, meningen er at de gjør mange gjerninger som er pålagt etter loven, og disse gjerningene er virket ut fra en indre lovisk bevissthet, som en plikt. Det beviser at de av naturen har et visst kjennskap til lovens krav, og at de dermed, når de synder bevisst, er ulydige mot Gud. Apostelen sier at dette viser at den gjerning loven krever er skrevet i deres hjerter. Han sier ikke lovens ord, eller lovens bokstav, og langt mindre lovens ånd, - men bare den gjerning loven krever. Den gjerning loven krever*, er de mer konkrete ytre gjerninger som loven enten krever eller forbyr. For lenger rekker ikke det naturlige kjennskapet til godt og ondt.

* Ordet i grunnteksten står her i entall, og er dermed et "kollektivt" uttrykk for alt det loven krever.

Om det vitner også deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem. I tillegg til at de gjør det loven byder, sier apostelen, så har de også en samvittighet som anklager eller forsvarer det de foretar seg. I deres tanker foregår det likesom en avveining, eller et oppgjør. I tankene anklages de for noe galt som de har i sinne å gjøre, eller allerede har gjort, - samtidig som det kommer en annen tanke inn og forsøker å unnskylde eller forsvare den samme gjerningen. Disse tankens overveininger er nok til å overbevise oss tydelig nok om at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter. Det samme kommer også tydelig fram når de taler seg imellom, og bedømmer hverandres gjerninger. Vi finner mange eksempler på det fra hedningenes skrifter. Ingen ville kunne anklage eller fordømme noen gjerning, hvis han ikke selv hadde et utgangspunkt, hadde regler for hva som er rett og galt. Heller ikke kunne noen forsvare en handling, uten å ha slikt grunnlag. Slik er det hedningenes tanker innbyrdes anklager eller forsvarer deres egne eller andres gjerninger. Slik er altså den gjerning loven krever, skrevet i deres hjerter.

Da sier det seg jo selv at de også har en viss oppfatning av at det finnes en høyeste dommer, og at det vil følge belønning eller straff for gode eller onde gjerninger. Og når en går nærmere inn på hedningene, når det gjelder deres avgudsdyrkelse, er det en kjennsgjerning at de også selv påstår at de har denne forstand på et høyeste vesen som har skapt alt, og som de forsøker å gi uttrykk for gjennom sine mange avgudsbilder. Vi husker at apostelen i forrige kapittel (v.19 og 20) viser til hvordan hedningene også gjennom Guds skaperverk har kjennskap til Gud. Vi kjenner også til hvordan hedningene kan oppleve Guds vrede over onde gjerninger, og hvordan de kan frykte for Guds dom. En ser det markert hos skrekkslagne sjeler som går inn i den ene botsøvelsen etter den andre. Ofte kan de gi de aller største offergaver, til og med sine barns eller eget liv, for å blidgjøre en guddom som er blitt vred.

Alt sammen vitner om at Herren heller ikke blant hedningene "lot seg uten vitnesbyrd" (Apg 14:17). Skaperverket står der for alles øyne, og vitner om sin Mester og Herre. Og den gjerning som loven krever, som er skrevet i menneskenes hjerter, den vitner i deres samvittighet om den samme Herre og hans vilje. Både det vi ser for våre øyne, og det som arbeider i hjerte og samvittighet, gir et samlet vitnesbyrd om Guds vesen, hans herredømme, visdom og godhet, og hvor mye menneskene skylder ham. Samvittighetens lys er i seg selv klart og guddommelig, og selv om det ble formørket ved syndefallet, så holder det ethvert menneske forpliktet under et konkret ansvar. Alle må erkjenne at dette lyset arbeider i dem, og nødvendigheten av å adlyde. Det kommer de ikke utenom, selv når lysten til synd i hjertene deres gjør at de forsøker å bortforklare alvoret i det. Dermed har apostelen vist hva dette tosidige vitnesbyrdet om Gud skal tjene til - og hva det derimot ikke fører til. Han viser at det ikke fører til at noen blir rettferdige, salige og trøstet, men bare til fortvilelse og fordømmelse.

På den dag da Gud skal dømme, o.s.v. Herren har åpenbart at det skal komme en konkret dag i verdenshistorien, en dag da Herrens siste, endelige dom skal fullbyrdes. Det er nødvendig at det skjer på et helt bestemt tidspunkt, at hans rettferdige dommer blir offentlig kjent. Ellers ville dette ikke bli vist den nødvendige aktsomhet, eller være tilbørlig kjent og lovprist. Da skal Guds dommer åpenbares for alle skapte vesener, mennesker og ånder - da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene. Det betyr ikke at Gud ikke også skal dømme de gjerningene som er åpenlyse, og kanskje kjent av alle. For der er ikke noe som helst som ikke skal fram for dommen. Da skal jo også de som "er i sine synder" dømmes etter loven, og skal til og med "gjøre regnskap for hvert unyttig ord" (Mat 12:36).

Nei, meningen er at Herrens dom skal skje gjennom et guddommelig oversyn som gjør at selv de mest hemmelige og skjulte ting vil bli stilt klart fram i lyset. Gud skal ikke bare åpenbare menneskenes ytre gjerninger, men også tanker og hjertelag. Det som innerst inne i oss egentlig var kilden til gjerningene. Kort sagt: Alt det vi har gjort, åpent eller i hemmelighet, skal komme for dommen. Men det at selv menneskenes hemmeligheter, eller skjulte ting, nå skal åpenbares, det er det som kjennetegner den siste dommen. For disse forholdene har ikke tidligere kunnet bli dømt. Hvis menneskene har lykkes i å skjule sine onde gjerninger, så kan de være trygge for menneskers dom. Men det gjelder ikke i vårt forhold overfor Herren på den store dag.

Apostelen sier dommen skal avsies etter mitt evangelium. Med uttrykket "mitt evangelium" vil apostelen bare la det bli klart hvor sikker og urokkelig hans forkynnelse var. I det første verset i dette brevet kaller han det "Guds evangelium". Når han nå sier "mitt evangelium", er det dette han vil ha fram: Det er bare en Kristi tjener jeg er, bare en som bærer Kristi eget budskap til dere. Det skal dere få se på den siste dag, når alt kommer til å skje på den måten jeg har forkynt. At det er dette Paulus mener, det kan vi se når en sammenlikner med liknende uttrykk, hvor han uttaler sin triumferende visshet om sin læres urokkelige sannhet, som f.eks. i Gal 1:8: "Men selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet". Og denne sterke sats uttaler han to ganger på rad ( i v.8 og 9).

Men apostelen sier altså at dommen skal utføres etter hans evangelium. Av dette vil apostelen gi oss den lærdom at hver gang vi leser noe om den siste dommen, så må vi aldri få noen annen oppfatning av dette, enn at det er den samme dommen som er beskrevet i evangeliet. Av enkelte korte, ensrettede uttrykk, kunne en ellers lett få en falsk oppfatning av Guds siste dom. En oppfatning som kanskje fullstendig tilintetgjorde evangeliets store hovedlære om hvordan de troende gjennom Kristus er frigjort fra sine synder. Derfor er det et viktig ord å holde fast på: Gud skal dømme menneskene etter mitt evangelium.

Ved Jesus Kristus. Han som første gang han kom til jorden, var i fornedrelsens dyp "foraktet av hver sjel, og avskydd av folkene". Han skal nå komme i sin makt og majestet, og sitte på herlighetens trone, og "tusen ganger tusen" av hans veldes engler skal "tjene ham". Han som i sin fornedrelse lot seg dømme til døden av mennesker, skal nå være dommer over alle folk på hele jorden, skal dømme alle sine fiender til den evige død, og ta sine venner opp til evig liv og salighet i sitt rike. Men så fortsetter teksten:

17-20: Men om du kaller deg jøde, og du setter din lit til loven og roser deg av Gud, og kjenner hans vilje og dømmer om de forskjellige ting, fordi du er opplært i loven, og regner deg selv å være en veiviser for blinde, et lys for dem som er i mørket, en oppdrager for uforstandige, en lærer for umyndige, siden du har den rette form for kunnskap og sannhet i loven:

Her begynner nå andre del av dette kapitlet. Hittil har apostelen bare med en viss varsomhet søkt å undergrave jødenes falske trøst, ved å ta fram de allmene grunnene for Guds rettferdige dom. Nå trenger han seg nærmere inn på livet deres. Nå tiltaler han dem direkte, og nevner konkret områder som var deres fortrinn framfor andre, og som de dermed trøstet seg til. Og han nevner de mest markerte trekk i deres personlige holdning til disse fortrinnene: hykleriet og ugudeligheten. I de versene vi nå har for oss, 17-20, lister han opp de fortrinn de hadde framfor andre. Han oppsummerer i seks konkrete punkter. 1: De bærer navnet jøder. 2: Det er dem som har Guds skrevne lov. 3: De har den sanne Gud som sin gud. 4: De kjenner hans vilje, 5: og kan dermed avgjøre konkret hva som er godt og ondt. 6: De kan være lærere og ledere for andre.

Men om du kaller deg jøde. Det første fortrinnet var at de ble kalt jøder*. For dem var dette et stort navn. Det kjennetegnet at de nedstammet fra patriarkene, og spesielt den patriark som verdens frelser skulle nedstamme fra, etter det Jakob, deres far, profetisk hadde uttalt (1Mos 49:8-12). Men i tillegg hadde selve navnet en betydning som viste til Guds mange utsagn om den store oppgaven de var tiltenkt på jorden. Navnet betyr "bekjennere og lovprisere". Og Herren Gud hadde sagt: "Det folk jeg har dannet meg, skal forkynne min pris" (Jes 43:21). Navnet jøde ble altså gitt en meget stor betydning, - slik vi også burde gjøre ved navnet kristen (konf. Åp 2:9, 3:9, Gal 2:15).

*Dette var det betydningsfulle navnet som etter hvert ble brukt på alle patriarken Jakobs etterkommere. Fra begynnelsen, og helt til kong Rehabeams tid, ble de kalt for Israel eller Israels barn, etter det nye navnet som denne patriarken, Jakob fikk. Senere ble det bare de ti stammene som fulgte Jeroboam, som ble kalt "Israel" eller "Israels hus". Og de to andre stammene: "Juda" eller "Judas hus". Men etter det babylonske fangenskap begynte alle tolv stammene å betegnes med ett felles navn, jøder, som var de som holdt fast ved sine fedres religion, enten de vendte tilbake til sitt land eller ikke.

Og du setter din lit til loven. Dette var jødenes andre fortrinn. I grunnteksten heter det egentlig: "Du hviler på loven", noe som meget treffende betegner den avslappede posisjon de hadde inntatt overfor loven. Det var de som hadde fått, og som forvaltet loven. Dette levde de på, og likeså på de gjerningene, ofringene og seremoniene de utførte, etter det som var foreskrevet dem i loven. I loven hadde de det høyeste lys over Gud og hans vilje. Ikke noe menneske på jorden skulle få komme og lære dem noe - ! Det var tvertimot deres oppgave å lære hele verden denne eneste guddommelige sannhet, deres religion, deres lov, deres gudstjeneste. Alt hadde jo Gud gitt dem - skulle ikke de da være dem som stod Gud nærmest? Med en slik trøst hvilte de på loven.

Og roser deg av Gud. Dette var det tredje fortrinnet. Alle andre folk på jorden holdt seg til stumme avguder, og var dermed i sannhet "uten Gud i verden". Jødene var det eneste folk som kjente og tilbad den sanne Gud, himmelens og jordens Skaper og Herre, som midt iblant dem hadde gjort så herlige under ved sin nåde og makt, hadde talt til dem og åpenbart seg for dem på så mange måter. Av sin frie nåde hadde han utvalgt og kalt dem til sitt eiendomsfolk. Med sterk arm hadde han fridd dem ut fra deres fiender. Han var den som hadde gitt dem loven, og var grunnleggeren av det samfunnssystem de fungerte i. Han var deres konge og beskytter. Og midt iblant dem hadde jødene det hus Herren hadde latt reise for seg. Der hadde han likesom sin bolig, og til denne hadde han knyttet den gudstjenesten han selv hadde gitt dem. De mente de hadde et solid grunnlag, så de kunne rose seg av ham, at han var deres Gud, og at de var hans folk.

Og kjenner hans vilje. D.v.s.: har en klar og bestemt kunnskap om hva som behager Gud, eller hva han tvertimot hater, hva han krever og hva han forbyr. Gjennom skaperverket og samvittighetens røst, hadde hedningene bare i visse store hovedtrekk fått åpenbart hva som var godt eller ondt. Jødene, derimot, hadde Guds konkrete ord som fortalte dem, selv i de minste saker, hva som behaget Gud, og hva han hatet. Dette taler også Salm 147 om: "Han kunngjorde for Jakob sitt ord, for Israel sine bud og sine lover. Slik har han ikke gjort mot noe hedningefolk".

Og dømmer om de forskjellige ting, fordi du er opplært i loven. Grunntekstens ord betyr dels å "prøve hva som er det beste", eller å "velge det fortreffelige". Men det kan også bety "prøve det forskjellige, det ulike", og antyder da at jødene, som var undervist i Guds lov, i store og tvetydige spørsmål arrangerte en grundig og nøyaktig prøving av hva som var rett og galt, hva en burde gjøre og ikke gjøre. En slik inngående prøving hadde ikke hedningene noen mulighet for å gjøre, fordi de ikke hadde Guds skrevne lov foran seg, men måtte dømme etter et mer tåkete skjønn, som bare var en skadet levning av selve lyset. Dermed hadde jødene også i dette stykke et markert fortrinn framfor hedningene.

Og regner deg selv å være en veiviser for blinde, et lys for dem som er i mørket. At de som hadde fått Guds lys i gave, kunne være veiviser for de blinde og et lys for dem som er i mørket, - det var det sjette fortrinn jødene smykket seg med. Disse billedspråkene: "veiviser for blinde", og "et lys for dem som er i mørket", er i seg selv lette å forstå. Ytterligere forklaring får vi når apostelen uttrykkelig tilføyer: en oppdrager for uforstandige, en lærer for umyndige. Ordet som er brukt for "uforstandige" betyr egentlig umyndige barn. Og her menes ikke de som etter sin alder, men som med bakgrunn i sin forstand er umyndige. Når jødene talte om hedningene, så omtalte de dem vanligvis nettopp med disse betegnelsene: "de blinde", "de som er i mørket", "de uforstandige". Det var for slike de kunne være lærere og lys, fordi de eide Guds skrevne og konkrete ord, som også apostelen sikter til når han tilføyer:

siden du har den rette form for kunnskap og sannhet i loven. Grunntekstens ord for "form" betyr at de i loven hadde et klart bilde, nærmest et avtrykk av den sanne kunnskap om Gud og hans vilje. Det apostelen her nevner, er det jødene selv klart roste seg av. Og det var altså ikke noe galt ved det de roste seg av, for de roste seg av de virkelige verdiene de hadde i sin lov. Dette forteller oss at i loven så de Guds vilje og tanker, og dermed den rette kunnskapen og sannheten synliggjort. I den loven de eide kunne de likesom ta og føle med hendene på Guds vilje og vesen.

Men det apostelen her taler om, er klart ikke bare de fortrinn jødene virkelig hadde. Det taler også om deres formastelige innbilninger om hvordan de, gjennom disse sine fortrinn framfor hedningene, hadde det aller beste forhold til Gud, hadde det saliggjørende lys og var utenfor all fare. Det er disse falske innbilningene han nå straks vil til livs. Legg merke til at han sier ikke:"du er en veiviser for blinde", men: du "regner deg selv å være" det. Du har sånn tillit til alt du har kunnskap om, at du mener du meget vel kan være en veiviser for blinde. I denne formastelige ånd var det fariseerne fór over hav og land for å kapre proselytter, eller nye medlemmer, ut av Herrens forsamling. Dette holdt de for å være sine aller beste gjerninger. Det skulle markere deres åndelige nidkjærhet for sjelene.

Herren Kristus bemerket til denne virksomheten deres, at når de selv var hyklere og helvetes barn, så gjorde de deres nye tilhengere bare til det som verre var (Mat 23:15). Men hvilken forestilling de selv gjorde seg om en slik virksomhet, det kan en lett fatte. Når en misjonær reiser ut til hedninger i mørket, for å gi dem Guds ord, måtte han da ikke bli sett på som et lys i deres mørke? Akkurat slik anså nå jødene seg å være. Og hvis en så samler i ett bilde alle de fortrinn jødene hadde, både virkelige og innbilte: deres herkomst, deres hellige lovsamling, deres kunnskap om Den sanne Gud, deres grunnlag for å dømme om hva som er godt og ondt, oppdraget: å lære og lede hele den øvrige verden - ! Da må det bli en forferdelig knusende tale for dem, de ordene apostelen nå retter mot dem i det følgende:

21-24: Du som altså lærer en annen, lærer du deg selv? Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du? Du som sier at en ikke skal drive hor, driver du hor? Du som har avsky for avgudene, raner du deres templer? Du som roser deg av loven, du vanærer Gud ved å bryte loven! For på grunn av dere blir Guds navn spottet blant hedningene, slik det står skrevet.

Den form grunnteksten uttrykker seg i, er meget sterk i disse fire versene, som sammen ugjør en slags tilføyelse til de fire versene foran. Satsene i disse fire versene kommer som sterke utrop. I det foregående hadde apostelen regnet opp jødenes mange og store fortrinn. Men på et øyeblikk rykker han nå hele denne skjønne trøstegrunnen ut under dem, samtidig som han blottstiller all den styggedom og hykleri de skjulte under alt sammen. Han sier: Du har et betydningsfullt navn. I loven har du den rette form for all Guds kunnskap og sannhet. Du har den sanne Gud, og kjenner hans vilje, slik at du kan lære hele verden, være en veiviser for blinde, et lys for dem som er i mørke. Men - lærer du deg selv? Du forkynner at en ikke skal stjele, men stjeler du? Du sier at en ikke skal drive hor, men driver du hor? Du har avsky for avgudsbildene, men raner du templene deres?* Dette var i sannhet forferdelige tordenslag mot den skinnfromhet og egenrettferdighet som nettopp var så karakteristisk for jødene.

* I Ros.'s svenske bibel stilles det ikke spørsmål ved, men konstateres, hvordan de lever, f.eks. Så lärer du ju icke dig själv, du som lärer andra. Du som predikar, at man icke skal stjäla, du stjäl. Du som säger, att man icke skall göra hor, du gör hor, osv.

De syndene apostelen her går inn på, var ikke bare tilfeldig valgte, for likesom bare å nevne motsetningene til deres fortrinn. Nei, dette var nemlig svært vanlige synder iblant dem. Den første synden han konkret stiller dem overfor, er: Stjeler du? Pengebegjær og gjerrighet har klekket ut mange metoder for å tilegne seg annen manns eiendom. Og det går fort over i rent tyveri, svikefull framferd, eller uredelighet i handel. Snart ved å undertrykke de fattige, men på en måte så det ikke formelt kan angripes. Eller slik Kristus selv sier om de skriftlærde og fariseerne, som for syns skyld holder lange bønner mens de "eter opp enkers hus" (Mat 23:14). Slik blir religiøse øvelser brukt til å dekke over tyveriet. Likeså var den kjødelige urenhetens synd mot det sjette bud svært utbredt blant jødene, i horelevnet og ekteskapsbrudd. Dette forholdet omtalte også Kristus ofte i sine straffetaler. Og dette foregikk altså på tross av at de hadde den strenge loven som sa at slike skulle stenes ( 3Mos 20:10, Joh 8:5). En tredje synd var at de indirekte ranet templet. Av profetenes budskap ser vi at når det gjaldt deres ofring og avgifter til templet, så drev de med svik og urettferdig framferd, slik at Gud (v/templet) altså ikke fikk det som tilkom ham (se f.eks.Mal 1:8-14, 3:8-10, Neh 13:10). Når apostelen nettopp nå konfronterer dem med slikt, så er det en helt dagsaktuell situasjon han tar opp. Hans siktemål er å vise hvordan jødenes fromhet er gjennomsyret av falskhet og hykleri.

Dette kunne han ha fortsatt å tale ennå mer om. Men nå samler Paulus alt det han har sagt i en eneste sønderknusende sluttsats:

Du som roser deg av loven, du vanærer Gud ved å bryte loven. D.v.s.:nettopp ved at du roser deg av loven, og likevel bryter loven i din framferd, så bringer du vanære over Gud og hans ord, "for på grunn av dere blir Guds navn spottet blant hedningene, slik det står skrevet". Han sier m.a.o.: Den måten dere lever på, gjør at når hedningene ser deres liv, og hører at dere roser dere av deres forhold til den eneste sanne Gud og hans lov, så må de jo tenke at denne guden og denne loven kan ikke være mye verdifull, når dere som er hans folk fører et slikt liv. "Slik det står skrevet", d.v.s. hos deres egne profeter hører vi jo Gud selv klage over akkurat dette, og sier: "Da de kom til de folk som de kom til, vanhelliget de mitt hellige navn, og det ble sagt om dem: Dette er Herrens folk" (Esek 36:20). Dette er selve tyngdepunktet i den knusende straffetalen Paulus gir jødene her.

Det å påføre Guds navn vanry, d.v.s. vanhellige Guds navn ved sitt liv, er en så fryktelig sak at et Guds barns hjerte fullstendig ville forgå, bare med tanken på muligheten av å skulle kunne begå en slik synd. Her sier altså apostelen at det var det jødene gjorde ved sitt liv. Og at det var så åpenbart at selv hedningene, i åndelig mørke, kunne bedømme dette, og av samme grunn kunne komme til å forkaste Herrens navn. La oss igjen se for oss hvor høyt en jøde mente han stod over hedningene, på grunn av de mange og vektige fortrinn en jøde hadde framfor dem. Hvordan så han ikke medlidende ned på disse han karakteriserte som "blinde", "som er i mørke", o.s.v. Nå anklager apostelen ham for at hans synder førte til at hedningene kom til å forakte og forkaste Gud. I sannhet et forferdelig knusende oppgjør, det Paulus tar med dem her.

Slik må ethvert menneskehjerte knuses og tilintetgjøres, hvis der skal bli en ny fødsel, et sant og salig trosliv, som er blitt til, og lever sitt liv, av den nåde evangeliet forkynner. Og det var det apostelen hadde som mål med denne knusende forkynnelsen: "å rydde vei for Herren", å "senke hvert fjell og hver haug". Derfor måtte han ved sin forkynnelse såre og bedrøve, for at hans herlige evangelium etterpå desto bedre kunne lege og opplive.

Men det apostelen her sier om jødene, det passer dessverre altfor godt på de fleste som går for å være kristne. Det gjelder ikke minst de skriftlærde blant oss. De som leder andre, men ikke seg selv. Som rett og slett lever et ubotferdig liv. Å, måtte hver og én som leser disse ord fra apostelen, ta dem til hjertet og tenke etter om det passer på meg! Ved den hellige dåp har Gud tatt deg inn i samfunn med seg. Du går kanskje til og med fram og tar imot Kristi legeme og blod i nattverden. Du har kanskje riktig god kunnskap om kristendommen, slik at du vitner for andre. Taler kanskje om hvor nødvendig det er å omvende seg, om en sann tro og et hellig liv. Men - hvordan er det med deg selv? Med ditt hjerte, og ditt liv? Dette er den rette måten å møte apostelens budskap på. Lever du selv i den omvendelsen som er av Gud? "Ingen skapning er skjult for ham". Han kjenner alt og alle. Lever du selv daglig helliggjørelsens liv, så du døder ditt eget kjøtt, dets lyster og begjæringer? Eller kanskje kristendommen din bare består i hva du vet, og kanskje taler?

Du sier kanskje: Selvsagt skal en frykte og elske Gud over alle ting. Men i praksis dyrker du ennå dine småguder. Det har ikke ført til at du kommer for nådestolen med frykt og klage over dette! Kanskje du holder fram Guds bud for andre, men selv misbruker du Guds navn i det daglige. Selv bryter du helligdagsbudet. Selv er du i det skjulte en dranker. Kanskje lever du i hat til et menneske (du kan ikke fordra ham/henne). Eller du har en hemmelig last? - Å, hele din kristendom er jo da et forskrekkelig hykleri! Men Herren, den allmektige og hellige, ser det. Han kjenner deg.

På denne måten "hoper du deg opp vrede til vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal bli åpenbart", - så sant Gud ikke lyver. Og på denne måten gir du andre, som ser deg, grunnlag for å forakte og forkaste den hellige læren du bekjenner deg til. Din ugudelige framferd blir til trøst for dine nærmeste og de du treffer i arbeid og fritid, så de ikke uroes i sin uomvendte tilstand. Du bidrar dermed til å forderve og forherde dem som Kristus gav sitt liv for. Dette skal han en dag kreve deg til ansvar for! Hvis du bare ikke bekjente deg til hans navn, så fikk din synd ikke følger for andre enn deg selv. Men nå synder du på Herrens hellige navn - og det rammer også dem han har kjøpt så dyrt. Om dette forholdet er det Herren sier: "Hva har du med å fortelle om mine lover og ta min pakt i din munn? Du hater jo tukt og kaster mine ord bak deg" (Sal 50:16-17).

Et hjerte som ikke vil Herrens vei, griper til enhver mulig unnskyldning for å kunne omgå den guddommelige sannheten som søker å vekke opp fra den ulykkelige søvnen. Om nå Herren arbeider på et slikt menneske, så det mister mange av disse unnskyldningene det klamret seg til, - men beholder en eneste som det ennå griper til. Da er det forgjeves, alt det som var virket i hjertet til dette menneskes frelse. Det blir da værende i sin synd, kommer aldri til en rett omvendelse, og får aldri erfare hva en sann tro og gjenfødelse vil si. Dette er grunnen til at apostelen så iherdig forfølger jødene i alt de forskanser seg i. Ved at han viser den skarpe kontrasten mellom det livet de levde - og deres kunnskap og alle deres fortrinn, har han nå forsøkt å rive ned de skansene de hadde bygd ved at de eide Guds ord og den mektige gudstjenesten, .

Men det stod ennå en skanse tilbake: De hadde omskjærelsen, det tegnet Gud hadde gitt dem, på hans pakt med dem. Skulle heller ikke det bety noe? Skulle vel Gud ha gjort en pakt med dem, og gitt dem så alvorlige bud som stadfestelse på dette - og så skulle det ikke bety noe? Skulle de stå der overfor Gud, på like fot med hedningene? Slike tanker møter nå apostelen med disse ordene:

25-27: For omskjærelsen er nok til nytte dersom du holder loven. Men er du en lov-bryter, da er din omskjærelse blitt til forhud. Om nå en uomskåren oppfyller lovens rettferds-krav, skulle ikke da denne uomskårne regnes som omskåret? Og den som i ytre forstand ikke er omskåret, men oppfyller loven, skal dømme deg, du som med bokstav og omskjærelse er en lov-bryter.

Selv om den forberedende pakts innsegl ikke har noe å gjøre med oss som lever i den nye pakt, så ligger det likevel en tankevekkende lærdom i det vi nå skal lære om omskjærelsen. Vi skal legge merke til at omskjærelsen enkelte steder i Skriften blir omtalt som et segl på rettferdigheten av tro (Rom 4:11), på nådepakten. På andre steder igjen som et innsegl på den første, lovens, pakt.

Først nevnes omskjærelsen som et segl på Herrens pakt med Abraham og hans etterkommere (1Mos 17). Og når det gjelder den åndelige betydningen, så var denne pakten selve den store nådepakten om rettferdiggjørelsen ved troen på Kristus. Derfor ser vi at Paulus i brevet til galaterne holder denne Guds pakt med Abraham opp mot loven. Han kaller den (pakten) "løftet"/"løftene", og bemerker at denne "blir ikke gjort ugyldig av loven, som ble gitt fire hundre og tretti år senere" (Gal 3:17). Guds pakt med Abraham bestod i at Gud gav denne hans venn løftet om den ætt (sv:sæd) i hvem alle jordens folk skulle velsignes. Og at Abraham trodde Guds løfte, trodde på den velsignede sæden ("og dette er Kristus" - Gal 3:16). "det ble tilregnet ham som rettferdighet" (Rom 4:3).

Med den helt bestemte måten (som det nå er redegjort for) pakten ble opprettet mellom Gud og Abraham, skulle Abraham bli et forbilde for hele verden på den eneste sanne frelsesvei, nemlig troen på Kristus. Derfor kalles også Abraham for "alle troendes far" (Rom 4:11,16). På samme måte kalles også alle de "som har tro", for "Abrahams barn" (Gal 3:7). Nå sier altså Herren Gud, når han innstifter omskjærelsen, at den skulle være et segl på denne hans pakt med Abraham (1Mos 17). Dermed ble den jo et segl på nådens pakt. Derfor heter det da også i Rom 4:11 at Abraham "fikk omskjærelsens tegn til segl på den rettferdighet av tro som han hadde fått da han var uomskåret". Dette er den første betydningen omskjærelsen har i Skriften. Men på andre steder omtales omskjærelsen i en fullstendig motsatt betydning, som lovpaktens segl. F.eks. når det sies at den som lar seg omskjære, han skylder å holde hele loven (Gal 5:3). Eller som i vår tekst, at omskjærelsen er nok til nytte dersom du holder loven. Men er du en lov-bryter, da er din omskjærelse blitt til forhud.

Her hører vi at omskjærelsen er lovpaktens segl. Hva kan dette bety, at samme pakts-tegn blir gitt så forskjellig omtale i Skriften? Jo, her er nettopp det lærerike som vi må tenke nøye over. Som en rød tråd gjennom hele Skriften finner vi to totalt ulike riker som eksisterer ved siden av hverandre. De menneskene som har nidkjærhet for Gud, vil en alltid finne vandrende på to forskjellige veier: Noen under nåde-pakten, andre under lov-pakten. Slik var det også i Det gamle testamente. Derfor hadde også pakts-tegnet deres disse to forskjellige betydningene. "Abraham hadde to sønner", sier apostelen, "én med trellkvinnen og én med den frie kvinne" (Sara). "I dette ligger en dypere mening. For disse kvinner er to pakter. Den ene er fra berget Sinai, og den føder barn til trelldom. Dette er Hagar. Den andre er fra det Jerusalem som er der oppe, som er fritt, som er dens mor, og som føder løftets barn likesom Isak" (Gal 4:22-31). Men disse to åndelige rikene har også Gud anskueliggjort ved to forskjellige tidsepoker. Dermed fikk omskjærelsen, som var pakts-tegnet gjennom hele Det gamle testamentes tid, denne tosidige betydningen.

Først var der en løftets tid, da loven ennå ikke var kommet. Denne tiden varte fra det aller første løftet ble gitt, og til den dagen Gud gav dem loven på Sinai. Da fikk hans pakt med Israel en ytre form, som en lov-pakt. Men vi husker hvordan apostelen sterkt påviser overfor galaterne at løftes-pakten "blir ikke gjort ugyldig ved loven" (Gal 3:17). Gjennom alle lovens strenge bud og trusler, var alltid et skinn av nåde-paktens sol synlig for dem som var innvidd i "troens hemmelighet". De som i offerdyrenes blod så forsoneren som var lovet, og som de ventet på, Israels forløser. I disse troendes historie, såvel som i Davids salmer og i Heb 11, ser vi at til alle tider fantes det noen rette israelitter blant folket. Disse rette "Abrahams barn", som vandret i Abrahams fotspor og "ventet på Israels trøst". Apostelen sier at alle disse ved troen "fikk vitnesbyrd om at de var rettferdige", og at "Gud hadde behag i dem" (Heb 11:4-5). For alle disse "løftets barn", som forstod at "loven var en tuktemester til Kristus", så var Guds pakt med dem en nåde-pakt. Og for dem var omskjærelsens tegn et "segl på rettferdigheten av tro som han (Abraham) hadde fått da han var uomskåret".

Men for dem som bare så på det utvortes, og søkte sin rettferdighet i lovens gjerninger, ble omskjærelsen et segl på lov-pakten. Disse stod under lovens vilkår. Og lovens vilkår er alltid den samme, nemlig at den som vil bli salig må fullkomment holde hele loven. Dette taler apostelen om i Rom 4:4-5: "Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet". Derfor ser vi hvordan de forskjellige menneskene har forskjellig holdning til ett og samme spørsmål, om veien til frelse. Når en skjelvende fangevokter i Filippi spør: "Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?", så får han dette svaret: "Tro på Herren Jesus" o.s.v. Men når en lovkyndig kommer til Herren og stiller nøyaktig samme spørsmål, så nevner ikke Herren ett eneste ord for ham om nåden og troen, men viser ham bare til lovens bud, og sier: "Gjør dette, så skal du leve!" Herren taler til menneskene etter hvilken holdning de selv har.

Vi har nå sett grunnen til at Paulus taler som han gjør til de jødene som "setter sin lit til loven" (v.17). De så på omskjærelsen som et segl på lov-pakten. Derfor sa han: "Omskjærelsen er nok til nytte dersom du holder loven. Men er du en lov-bryter, da er din omskjærelse blitt til forhud". Som det også er sagt i forb. med v.13, så har det aldri vært apostelens mening at noe menneske virkelig kunne "holde", d.v.s. fullkomment oppfylle, loven, og dermed stå rettferdig overfor den. Hans hovedbudskap er jo det motsatte (se Rom 3:9-19). Han vil bare understreke at: Vil du gå den veien, så må du oppfylle de vilkårene som gjelder! Og vilkårene for veien under lov-pakten er ikke bare å høre og vite om loven, men fullkomment å oppfylle alt det den krever. For slik lyder lovens dom: "Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det". Vil du ha trøst i lov-paktens segl, så må du oppfylle det lov-pakten innebærer. Hvis ikke, så bærer du seglet som en bedrager, som har skaffet deg en falsk legitimasjon som du viser fram for deg. Overfor Gud står du da bare som en uomskåret hedning.

For å forstå disse versene må vi alltid huske på at apostelens hensikt med dette budskapet, egentlig er å rive bort den falske trøsten i bare det å eie nådemidlene, de ytre hellige ting og seremonier. Han vil vise at den Gud vi møter i loven, bare ser etter hjertet og lydigheten, ikke etter utvortes ting. Derfor sier apostelen at det å være i Guds pakt, ikke avhenger av å eie seglet, men av å holde pakten. Derfor føyer han også til her, at om nå en uomskåren oppfyller lovens rettferds-krav, skulle ikke da denne uomskårne regnes som omskåren? Heller ikke her mener apostelen at hedningene hadde noen større mulighet enn jødene til å holde lovens rettferds-krav, men taler igjen bare ut fra den tenkte forutsetning. Bare for nok en gang å innprente den sannheten at Gud ikke ser etter ytre fortrinn og tegn, men etter hjertets lydighet.

Så går Paulus nå ennå lenger mot det mål han hadde med dette budskapet sitt, å vise jødene at Gud ikke ser etter det ytre, og at ikke noe av dette kan redde dem fra Guds rettferdige dom. Han tilføyer: Og den som i ytre forstand ikke er omskåret, men oppfyller loven, skal dømme deg, du som med bokstav og omskjærelse er en lov-bryter. Det han vil si er: Det er ikke bare det at din omskjærelse ikke teller i Guds dom. Men du skal tvertimot bli stilt overfor en desto hardere dom og bli fordømt, nettopp fordi du her i livet eide disse fortrinn at du hadde Guds ord m.m.m. Han vil m.a.o. si: Tenk deg at hedningene, som jo mangler alle de fortrinn du har, har holdt loven. Da skal de dermed forøke din skam og dommen over deg, fordi du i din tilfredsstillelse over alle dine fortrinn, har levd et liv der du har overtrådt loven. Det er langt fra at dine mange fortrinn framfor hedningene, skal føre til at du opplever noen mildere dom enn dem. På samme måte har også Kristus talt i Mat 12:41-42, hvor han sier at menn fra Ninive, og dronningen fra Syden, på den siste dag skal stå fram i dommen og fordømme denne slekt. Bare fordi
disse, som hadde et langt mer ufullkomment lys og kunnskap om Guds rike, likevel omvendte seg.

28-29: For ikke den er jøde som er det i det ytre. Heller ikke er det omskjærelse, det som gjøres i det åpenbare, på kjødet. Men den som er jøde i det skjulte, han er jøde. Og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven. En slik har sin ros, ikke av mennesker, men av Gud.

Her får vi apostelens egentlige mål med hans harde angrep på jødene. Han ville det skulle føre til at de ble oppriktige. Til selvransakelse, og deretter til den sønderknuselse som kunne virke at de ble nådesøkende og troende Abrahams barn i Ånden. Her viser han hva som egentlig skjer med en synder som blir omvendt og kommer til troen: Gjennom en indre åndens omskjærelse, eller nyskapelse, blir han nå et sant Abrahams barn, en rett israelitt. Et slikt menneske, troende og from i ånden, var Abraham. Og bare den som likner ham i dette, er et rett Abrahams barn, en rett "jøde".

Apostelen vil dermed bare kort ha sagt at alt "utenpå", alle ytre gjerninger og hva du kan få til ut fra Guds lov, er alt sammen bare bedrag. Det er bare hykleri, skuespill, fordi hjertet ikke er omskåret, er født på ny og lever innfor Gud i den sanne omvendelse og tro. Det er stor forskjell på jøde og jøde, "for ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel". De fleste ble bare utvortes jøder. Selvsagt var det jo en stor ting at de tilhørte det folk Gud hadde opprettet sin pakt med, at de hadde fått paktens tegn/segl, at Gud hadde åpenbart seg for dem, og de hadde Guds ord, den skjønne gudstjenesten og alle de hellige tingene der. Men på tross av alt dette, så "hadde de djevelen til far" (Joh 8:39-44), fordi de aldri hadde latt omvendelsens sannhet slippe til i hjertet, så de kunne oppleve en omskaping av deres innvortes menneske.

Men paralellen til oss nåtidens kristne ser vi lett. På kristen og kristen er det stor forskjell. Selvsagt er det stort at vi allerede i dåpen er kommet i samfunn med Gud, at vi har alt Guds ord, også Det nye testamentes lys, og kan ta til oss alt det som hører med til en rett gudstjeneste. Men selv med alt dette, så står det fast at "de har djevelen til far", alle de som aldri er blitt født på ny i sin ånd, blitt omvendt fra det forfengelige vesenet. De har ikke i sitt indre blitt fordømt av Guds lov, og gjennom nåden i Kristus blitt saliggjort, så de nå lever av ham og med ham. Dette er jo en klar og udiskutabel sannhet, som alt Guds ord.

Men likesom Paulus sier: "Omskjærelsen er nok til nytte dersom du holder loven", - så lyder det tilsvarende til oss: Din dåp er nok til nytte, dersom du lever det nye livet som dåpen betegner: d.v.s. gjennom Den Hellige Ånds fornyelse nå lever det nye livet i Kristus, samtidig som du døder det gamle menneske. Er det ikke det som har skjedd med deg, så er du likevel som en hedning innfor Gud - på tross av all din gudstjeneste, og med alle de nådens fortrinn du har fått. Det er bare én forskjell: Din dom blir mye hardere enn hedningenes, for "hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves". Vi må aldri glemme at Herrens øyne først og fremst ser etter det indre i menneskene. Og når det allerede i Det gamle testamente var det indre som var hovedsaken, hvor mye mer da i Det nye testamentes tid, slik Herren også sier: "Den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet".

Ikke noe som helst sakrament, eller noen religiøs gjerning, ikke noe som helst kristelig liv kan hjelpe deg, hvis du i ditt indre ikke lever med Gud. Og likesom omskjærelsen skildret dødelsen av selve det medfødte forderv, så taler den også om nødvendigheten av en ny fødsel, slik Jesus klart sa det: "Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike". Bare de som er "født av Gud" er Guds barn (Joh 1:12-13, Rom 8:14). Og skulle så noen mene at alt er i orden når de er døpt, så må han komme inn for Gud, og la hans ord og Ånd prøve seg.

Har du den nye fødsels klare kjennetegn: En ny skapning? "Om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se alt er blitt nytt" (2Kor 5:17). Allting nytt! Forstanden, hjertet, sinn og hug, tale, ja hele livet har fått en ny retning. Alt er helt annerledes enn hos de naturlige menneskene. Er det ikke det som er skjedd med deg, så hjelper dåpen deg like lite i Guds dom, som omskjærelsen hjalp de vantro jødene. Men er du blitt et slikt nytt menneske som skildret ovenfor, da har du all nytte av din dåp, som også apostelen sier her: "Omskjærelsen er nok til nytte dersom du holder loven".

Dette kapitlet har 3 deler. 1: v. 1-8, svar på en innvending noen kunne ha etter det som er forkynt like foran. 2: v.9-20, en oppsummering (stadfestet med ord fra Skriften), av hva vi hittil har lært om alle menneskers fortapte tilstand under synden, og at dermed ingen blir rettferdig gjennom loven. 3: v.21-31, den store hovedlæren om rettferdiggjørelsen ved troen på Kristus.

Det første Paulus hadde som mål, var å bevise at både jøder og grekere alle sammen er under synd (v.9). Det har han egentlig fullført. Nå kunne han gått direkte på en kort oppsummering, med Skriftens stadfestelse på det han har bevist, slik han gjør det i v.9-20. Men han innser at det er nødvendig at han først imøtegår en innvending som noen lett kunne sitte med etter det han har forkynt i kap.2. Budskapet hans, særlig i v.25-29, kunne lett misoppfattes derhen at han mente jødedommen overhodet ikke hadde noen som helst fortrinn framfor hedenskapen. Hvis det hadde vært meningen hans, så ville de jo hatt all grunn til å beskylde ham for å ringeakte verdien av Guds ord, såvel som alle Herrens åpenbarelser for sitt folk Israel. For å imøtegå en slik innvending, begynner han med spørsmålet:

Når en Herrens tjener, fordi han brenner for sjelenes frelse, taler til sjelene om det som den enkelte trenger mest å høre, blir han ofte misforstått. Det er som om han skulle ha lært dem noe som rett og slett var skadelig, en falsk lære. For jødene kunne det nå se ut som om Paulus foraktet og nedvurderte alt det Gud hadde gjort for dem, og gitt dem. Alt det største og herligste på jorden: Guds hellige ord, Guds lov, profetiene om Kristus, pakten med Israel, alle løftene til Israel, omskjærelsen. Lærer nå Paulus at der ikke er noe som helst av dette som har noen betydning? Skulle vi jøder i Guds øyne altså være på lik linje med hedningene? Ja, vår situasjon høres da ut til å være ennå verre enn hedningenes. Og denne situasjonen har Gud selv satt oss i, han som har gitt oss alle disse hellige ting? Paulus må være en som forkaster Gud! For Gud sier jo at han bare har gjort godt imot Israel. Paulus, derimot, sier jo nå at Gud har gjort ondt mot Israel - - .

Slik kunne hele hans utleggelse bli oppfattet fra jødenes side. Dermed var det tvingende nødvendig at han imøtegikk en slik misforståelse. Det gjør han ved først å stille spørsmålet: Hva fortrinn har da jøden? Eller hva gagn er det i omskjærelsen? Så begynner han oppklaringen:

Her nevner apostelen bare det største av jødenes mange, store fortrinn. I Rom 9:4-5 regner han opp flere. Her sier han: Først og fremst at Guds ord* ble betrodd dem. Disse Guds egne ord omfatter alt det Gud har forkynt folket, og som vi finner i Det gamle testamente. Det gjelder budene på Sinai-fjellet, men også først og fremst de dyrebare løftene om en frelser, og de hellige åpenbarelsene om hvordan Gud ville frelse oss. Dette var jo et usigelig stort fortrinn hos jødene. Salmisten sier jo: "Han kunngjorde for Jakob sitt ord, for Israel sine bud og sine lover. Slik har han ikke gjort mot noe hedningefolk" (Sal 147:19-20).

*Apostelen bruker her ordet logia som betyr orakel, gudesvar. Dermed vil han ha sagt at jødene har mottatt virkelige gudesvar om det som er mest betydningsfullt for hele menneskeslekten, d.v.s. at Skriften virkelig inneholder Guds ord.

Alle andre folk famlet i et mørke av dunkle anelser. Deres egne hjerter og forstandens forderv angrep stadig den kunnskap de kunne ha fått gjennom skapelsens verk og samvittighetens stemme. Uavbrutt stod de overfor både løgner og bedragerier, som deres prester og trollmenn forsøkte å forville dem med. Men Israels folk eide tross alt den sanne Guds åpenbarelse i konkrete ord. Han viste seg for dem i store, underbare gjerninger, så de visste hvem han var, han som talte. Og senere forkynte han dem alt som var nødvendig til frelse. Gjennom sin tjener Moses lot han nedskrive for dem historien om menneskenes opprinnelige tilstand, og om hvordan synden kom inn i verden. Senere fikk de løftet om en frelser. Og ved så mange bilder og forutsigelser om dette at vi ikke har tall på dem, ble folket stadig fornyet og holdt oppe. Dernest lot Gud nedskrive hvordan han på så mange vis, gjennom alle år, hadde ledet og velsignet sitt folk. De kunne lese det alt sammen i deres hellige skrifter. Israels folk var utvalgt til å motta og ta vare på Guds ord på jorden, slik Jesaja sier det: "fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem" (Jes 2:3). Men alle disse ord som Gud hadde talt, og som var betrodd Israel å forvalte, var jo ikke noe bare alle andre folk skulle ta til seg. Nei, Israels folk skulle selv først og fremst bli velsignet gjennom dem, hvis de ville tro og følge det han hadde talt.

Spesielt var Guds mange budskap om den frelseren som skulle komme, noe bare jødene hadde fått. Dette var jo helt ukjent for hedningene, bortsett fra at noe av dette var blitt spredt ut fra Israel. Alt dette utgjorde jo usigelig store fortrinn som jødene hadde framfor hedningene. Og Paulus hadde aldri benektet dette. Nei, han hadde bare kommet med den tankevekkende bemerkningen at disse fortrinnene som de hadde, ikke ville mildne Guds rettferdige dom over dem, når de, på tross av hva de dermed visste om Guds vilje, levde et liv i vantro og uten vilje til bot. Han hadde uttalt at disse deres fortrinn da tvertimot ville gjøre at dommen ble hardere. Men på den andre siden ble selvsagt ikke gavenes egen verdi redusert, fordi om de ble misbrukt. Guds ord var jo fremdeles like sant og dyrebart. Og Gud var fra sin side like trofast og miskunnelig, om enn jødene i sin vantro gikk fortapt. Dette fortsetter så Paulus å tale videre om slik:

3: Hva så om noen var utro? Skulle vel deres utroskap gjøre Guds troskap til intet?

I det vi nettopp har sagt, ser vi sammenhengen og meningen med disse ordene. Paulus hadde sagt at jødene ikke måtte regne sine mange fortrinn i seg selv, som noen garanti for at de hadde Guds nåde og evig liv. Men så kunne jødene komme på slike tanker: Hvordan kan dette stemme med Guds trofasthet og den pakt han har gjort med oss? Hvorfor har han så gitt oss alle disse hellige ting: sin lov, sin gudstjeneste, sin pakt, - om ingen skulle ha noen nytte, men tverimot en bare større fordømmelse av det? Hva så med Guds trofasthet? Denne tanken møter apostelen på denne måten: Først bruker han ordet "noen" - at "noen var utro". Det antyder at blant dem var det tross alt også noen som trodde, og som Guds pakt dermed ble til velsignelse for. Det var ikke alle som i vantro kastet Guds frelsende budskap fra seg.

Riktignok var de fleste blant jødene vantro. Men, som det ellevte kapitlet viser, så har det både på den tiden og til alle tider, vært mange troende blant dem, sanne Abrahams barn som har blitt frelst i denne Guds pakt med Israel. Dette var det viktig å få fram nå, mot den innvendingen vi har nevnt. Det ville jo vanskelig kunne forenes med Guds visdom og trofasthet, at han hadde gitt en så stor og herlig åpenbarelse av seg selv, og en så omfattende gudstjeneste som den vi finner i Det gamle testamente, hvis han i sin allvitenhet forutså at ingen ville komme til å tro og få noen nytte av gaven hans. Der finner vi altså det første svaret: Noen trodde og ble frelst.

Men han spør videre: Om nå svært mange av dere ikke tror, og derfor ikke får evig liv, - hvilken slutning kan en da trekke av det? Er Gud av den grunn ikke trofast? Er det Herren Gud som da har sveket pakten? Langt derifra, sier han (v.4), Gud er fremdeles trofast. Det er bare menneskene som er troløse. Dette svarer apostelen i det følgende vers. Men før vi går videre må vi ikke overse det særdeles lærerike poenget som ligger i jødenes innvending, når de påberoper seg Abraham og Guds pakt med dem. Dette ser vi mange paraleller til i den evangeliske historie. Det er naturlig å tenke at jødene måtte da være klar over at Guds pakt med dem var gjort avhengig av deres tro og lydighet. Den betingelsen ser vi indirekte forutsatt allerede da Gud først opprettet pakten med Abraham (1Mos 18:19). Og når pakten senere ved Moses ble gjentatt, så ble alltid forutsetningen framholdt, at "de elsker meg og holder mine bud", "vandrer på hans veier og tar vare på hans bud og hans lover og hans forskrifter" o.s.v.

Så kan en forundre seg over at jødene var så forblindet at de ikke så dette. Men er det ikke nøyaktig samme måte det foregår på idag innen kristenheten? Fra Skriften, sanger og salmer, hører, leser og synger de sin egen dødsdom - ! Nemlig ved at tekstene/ordene forutsetter en omvendelse, at en blir født på ny, og at en vandrer i Ånden. De ser ikke at disse Guds ord fordømmer dem, når de selv har satt sin lit til de utvortes tingene, akkurat som jødene. Eller du påberoper deg Jesu gjerning for deg, dåpen og nattverden - og så er det just disse hellige ting som forøker dommen over deg, når du ikke har mottatt det alt sammen i sannhet, slik Skriften lærer (Heb 2:3, 10:28-29).

Men vi går til teksten igjen. Vanligvis ser vi hvordan Herren selv og hans apostler grunner hele sin domsforkynnelse over jødene på at de hadde forkastet Jesus. Paulus's bemerkning om jødenes generelle vantro omfatter selvsagt også denne forkastelse. Så kan en spørre hvorfor akkurat dette at de forkastet Jesus, kunne tilskrives dem som noen vantro overfor det Gud hadde talt. For de tvilte jo ikke på sannheten av sine hellige skrifter! Tvertimot ventet de ennå på at skriftene skulle oppfylles. De nektet bare for at Jesus var den Kristus skriftene lovet. Her skal vi på nytt få se hvordan Den Hellige Guds øyne gjennomskuer det falske menneskehjertet. At de forkastet Jesus var nemlig det samme som at de forkastet sine hellige skrifters vitnesbyrd om den frelser som skulle komme. For alt det som var skrevet om ham, var oppfyllt på Jesus så presist, at de måtte bevisst lukke øyene for Lyset om de ikke skulle gjenkjenne ham.

I tillegg kommer ennå flere avgjørende omstendigheter: Et av de mest avgjørende tegn, tiden for hans komme, var nå utløpt. Noen Messias kunne derfor ikke ventes etter denne tid, hvis de trodde sine hellige skrifter. Derfor hadde jødene i virkeligheten forkastet Den Hellige Guds eget ord (gudesvar - se siste fotnote), og det bare på grunn av deres kjødelige sinn, som gjorde at de ikke ville tro, ikke ville se og stoppe opp for det beviset som de hadde rett for øynene sine. Det var dette Herren selv uttrykte slik: "Dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde" (Joh 3:19). At de da ble forkastet og måtte "dø i sine synder" (Joh 8:24) hører fullkomment sammen med Guds troskap.

Med Guds troskap har enkelte her forstått uforanderligheten i Guds kjærlighet til jødene, som gjør at han ikke for alltid skal forkaste dem, men, selv om de nå er under Guds straffedom for sin vantro, på nytt vil gi dem mulighet for omvendelse, og kalle dem til nåden, slik ellevte kapittel går nærmere inn på. Men her dreier det seg om noe helt annet. Ordene må sees i sammenheng med spørsmålet som er reist like foran. Her er det ikke snakk om jødene på nytt skal kalles til omvendelse. Her tales det om hvordan jødene burde innse Guds trofasthet i hans pakt med dem, samtidig som de måtte innse at i hans rettferdige dom ville de av den grunn ikke få noen som helst fortrinn framfor hedningene, men tvertimot en hardere dom enn disse. Ordene "Guds troskap" betyr derfor her Guds klare og oppriktige mening i den pakt han har gjort med dem, i det han har talt til dem i deres hellige skrifter. Altså Guds troskap mot sitt ord. Og så sier apostelen at når de ved sin vantro, ubotferdighet og troløshet mot Herren blir fordømt, så står dette på ingen måte i noen motsetning til Guds trofasthet i hans pakt. Nei, sier han:

4: Langt derifra! La det stå fast at Gud er sannferdig, men hvert menneske er en løgner! Som det står skrevet: For at du må kjennes rettferdig i dine ord og vinne når du fører din sak.

Ordene Langt derifra! som apostelen ofte bruker, er et sterkt uttrykk. Det er noe han avviser, og det ligger avsky i hans avvisning. Det han vil si er at det ligger noe ugudelig, noe som krenker Guds hellige vesen, bare i det å sette spørsmålstegn ved om Gud ikke skulle være fullkommen trofast. Nei, tilføyer han: La det stå fast at Gud er sannferdig, men hvert menneske er en løgner. Gud er sannferdig i alle sine ord, løfter og advarsler. Og hvert menneske er en løgner, som bryter Guds pakt, fulle av falskhet og hykleri (Sal 62:10, 116:11). Det er alltid i sin trofasthet han kaller menneskene, og tar dem inn i sin pakt. Men om denne hans nåde fører til et økt ansvar, og til slutt resulterer i en hardere dom over mennesket, så har det bare sin grunn i mennesket selv, dets falskhet, vantro og motstand mot nåden. Hadde bare ikke jødene i sin vantro misbrukt sine fortrinn, nådemidlene, til kjødelig sikkerhet, så hadde disse fått føre dem til frelse. Når alle deres fortrinn ble snudd til ulykke, så måtte det bare tilskrives deres egen vantro og falskhet innfor Herren.

Som det står skrevet: For at du må kjennes rettferdig i dine ord og vinne når du fører din sak. Det er stor dybde i det språket han nå anvender. Det han dypest sett tenker på, er ikke lett å forstå. Men apostelen sier: "som det står skrevet", og henter Skriftens ord fra Sal 51:6, der David etter at Natan har oppsøkt ham, kom i dyp anger og ber Gud om tilgivelse for hans store synder mot Uria og hans hustru (2 Sam 12). Da forkynte profeten ham ikke bare syndenes forlatelse, men også de straffedommene som skulle komme over ham og hans hus. Sal 51:6 har en da forstått slik: Budskapet er at David ville erkjenne det rettmessige i Guds advarsler og dommer over ham. Derfor sier han: "Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne har jeg gjort - for at du skal være rettferdig når du taler", o.s.v. Det vil si: Du har all grunn til å avsi de dommer du har fokynt meg. I sannhet har jeg syndet så alvorlig. De ord som din profet har båret fram til meg, er sanne og rettferdige i ett og alt. Og så føyer han til: "være ren når du dømmer". Gud dømte, eller straffet David når han utførte disse dommene på ham og hans hus. Og David erkjente Guds rettferdighet gjennom dette, ved at han mottok den straff som dommen innebar, i ydmykhet og ærbødighet for Gud.

Ved sin bekjennelse erkjente David at Guds straffedommer, som Gud nå slo ham med, ikke stod i strid med de løftene han tidligere hadde gitt ham. Med dette har en forstått at apostelen vil minne jødene om at de burde erkjenne at Guds dommer var like rettferdige, når han handlet med dem på grunn av deres vantro og deres synder, som når han handlet med kong David. Ettersom nådeløftene forutsatte at de levde i tro og lydighet, så måtte de erkjenne at vantro og synd måtte påføre dem straff. Også denne forklaringen kan være god. Og det bør gi oss den lærdom at når Gud enten hjemsøker oss med straff og plager, eller om det er i Ordet og samvittigheten han anklager oss og minner oss om all den godhet han har vist oss, og all vår store utakknemlighet og synd, - så bør vi kjenne og erkjenne Guds rettferdighet i dette. Likeså at vi har vært troløse mot ham, og derfor vel fortjener hans straffedom. Det var også uten tvil noe slikt apostelen ville legge jødene på hjertet. Gud hadde jo utgytt all sin nåde over dem, men de hadde bare gjengjeldt ham med synd og vantro.

Men andre har ment at disse ordene av David, som er sitert fra Sal 51:6, først og fremst fokuserer på det han selv sier like foran. I sin sammenheng lyder jo verset slik: "Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort - for at du skal være rettferdig når du taler, være ren når du dømmer". Man har ment at det budskap dette verset av David først og fremst vil minne oss om, er følgende: De harde hjertene, som ikke har latt seg sønderknuse, vil ikke godta alt Guds ord, men går i rette med Gud, diskuterer og tilpasser det han gjør og taler. Dette betyr dypest sett, at den stakkars sjelen dermed setter seg opp imot det Gud har talt, først og fremst om vår syndige og fortapte tilstand. Jødene kunne ikke innse at de var syndere og lovbrytere innfor Gud. De ville ikke ydmyke seg innfor ham, men anså seg som rettferdige. Det var bakgrunnen for deres ubotferdighet. Dermed gjorde de også Gud til en løgner, ettersom Guds ord sier alle mennesker er syndere.

Nå var det jo akkurat denne læren apostelen også ville gå nærmere inn på i dette kapitlet. Dermed har man forstått apostelens henvisning til Davids ord slik: David erkjenner overfor Gud at det er mot ham han har syndet og gjort det som var ondt i Guds øyne. Men han tilføyer, som en ytterligere erkjennelse, at hans store synder dermed også har bekreftet sannheten i Guds ord om hvordan alle mennesker er syndere. Han sier: Jeg har syndet og gjort det som er ondt - for at du skal være rettferdig når du taler, være ren når du dømmer. Ikke så å forstå at han sier å ha syndet med vilje, med den hensikt at Guds ord om synden i menneskene skulle bli stadfestet. Men at hans forferdelige fall likevel hadde ført til en slik stadfestelse.

Benådede bibeltolkere (som f.eks. dr.Philippi, Hengstenberg, Gesenius m.fl.) har imidlertid i denne forbindelse også minnet om at syndens utbrudd i oss kan ha sammenheng med at Gud med bestemt hensikt tillater fienden å friste oss. Og deres bemerkninger om dette lyder nogenlunde slik: Det er mennesket selv som synder, men Gud regjerer over hvordan synden skal få slippe til. Om Gud ikke holdt fordervelsen tilbake, så ville alle mennesker komme til å gjøre de grufulleste synder (konf. vår utlegning av kap.1 v.24-28). Mange ubotferdige, som elsker synden, bestreber seg likevel på å holde seg innenfor visse grenser, når det gjelder syndens utbrudd, fordi store syndeutbrudd får alvorlige følger. Men da er det helt i pakt med Guds rettferdighet og visdom, når han av og til løsner på det som holder dem tilbake, så den iboende synden riktig får slippe til - som straff over synderen som dermed også får se at han råder ikke engang over grensesettingen.

Men på den andre siden: Også de troende, som elsker Gud og hater synden, kan nok av andre årsaker trenge liknende tukt, for at de ikke skal glemme at all lyst og kraft til et hellig liv er Guds gave, Guds verk og Guds ære. Ellers kan hovmodet som vi bærer i oss, lett utvikle seg, så vi innbiller oss at vi er sterkere enn andre i hellighet og kraft, slik tilfellet var med Peter da han forsikret Jesus om at han skulle nok være mer trofast og sterk enn de andre. Når slikt er på gang trekker Gud sin nåde og kraft tilbake, og lar helgenen falle, for at han kan reise seg igjen i større ydmykhet og gudsfrykt. Så kan han gi Gud æren for alt godt, og erkjenne at Gud har talt sant, når han sa at alle mennesker er syndere.

En har trodd det er noe slikt David har siktet til, når han sa: "Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort - for at du skal være rettferdig når du taler, være ren når du dømmer". Altså: Med mitt store fall er det bekreftet at du, Herre, dømmer rett om oss alle, når du taler om hvordan mennesket egentlig er. Det er spesielt god grunn til å oppfatte Paulus's henvisning til Davids tale slik, fordi denne oppfatningen av ordene stemmer best overens med det som følger like etter, i v.5: "Men dersom vår urettferdighet fremhever Guds rettferdighet, hva skal vi da si? Er Gud kanskje urettferdig når han fører sin vrede over oss?" o.s.v. En slik argumentasjon ville vel ikke oppstå, uten at apostelens ord i v.4 hadde den mening vi nå har gjengitt.

En annen from og benådet fortolker (Robert Haldane) av vår tekst sier: "Det var Gud som lot David, en så fullkommen mann etter Guds hjerte, falle så dypt. Og det skjedde for at alle skulle se sannheten i hans ord, om at alle mennesker er syndere og har en ond og fordervet natur, og at i dette er det ingen forskjell på menneskene. Om alle de lysende helgener, som vi leser om i Bibelen, var blitt bevart plettfrie, så ville hele verden trodd at slike mennesker var unntak fra den beskrivelse Gud hadde gitt om menneskene i sitt ord. De ville alltid holdt menneskenes natur for å være bedre enn den er. Men Abraham, Jakob, David, Salomo og Peter m.fl. fikk vise hva som bor i menneskets natur, og dermed ble Guds beskrivelse av menneskene stadfestet".

Guds ord stadfestes alltid når Gud går i rette med menneskene, d.v.s. at slike eksempler som Davids fall beviser at menneskene er akkurat slik som Gud har sagt at de er. Ugudelige mennesker frykter ikke for å sette seg til dommer over Guds ord. De bestrider hans sannferdighet, ved at de nekter for at menneskene er så onde som han sier i sitt ord. Men gjennom eksempler som nevnt blir Gud rettferdiggjort. Ja, må heller hvert menneske bli ansett for en løgner, enn at det stilles spørsmålstegn ved sannheten i Guds ord! Så er da også sannheten at hvert menneske av naturen virkelig er en løgner. Apostelen vil m.a.o. si: Når altså et menneske motsier Guds ord, så hold klart for deg at han er en løgner.

At det er i denne mening apostelen har henvist til Davids ord, det ser vi, som tidligere sagt, ut fra det han tilføyer i v.5, 6 og 7. Men denne meningen passer også svært godt inn i hele sammenhengen, og det hovedmål apostelen har på dette stedet, nemlig at jødene måtte bli sønderknust, og å undergrave deres egenrettferdighet, som gjorde at de ikke ville erkjenne at de var syndere. På dette området var de så forblindet, at når denne konfrontasjonen møtte dem, så var de mest innstilt på å ta opp spørsmålet om Gud var sannferdig, framfor om de var straffskyldige. Hvis de kunne stole på Guds pakt med dem, så måtte de også være selvskrevne arvinger til frelsen, mente de. At de hadde brutt pakten, tenkte de ikke på. Da er det altså apostelen svarer: Tvertimot er deres fall og straffen dere får, en bekreftelse på Guds sannferdighet - slik David bekjenner om sitt fall, at det var en stadfestelse på sannheten av Guds ord.

5: Men dersom vår urettferdighet fremhever Guds rettferdighet, hva skal vi da si? Er kanskje Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss? - Jeg taler på menneskelig vis.

Apostelen vil si: Jeg har nå vist at jødenes vantro og fall så langt fra kunne gjøre Guds troverdighet til intet, men tvertimot tjente til å stadfeste den (v.4). Likevel fortoner dette forholdet seg svært underlig og støtende for enkelte sinn. Det kunne også lett misforståes, så det fikk en svært skadelig mening, som om vår urettferdighet var både god og prisværdig, fordi den kunne bevirke at Guds sannhet og rettferdighet framstod i et mye klarere lys. Hvordan skal vi avklare dette? Det er dette spørsmålet Paulus nå tar opp. Apostelen sier: dersom vår urettferdighet fremhever Guds rettferdighet, hva skal vi da si? Er kanskje Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss - for slikt, som tjener til at hans egenskaper herliggjøres? Jeg taler på menneskelig vis, d.v.s. jeg taler som et naturlig menneske som i sin blindhet og kjødelige sinn ikke forstår Guds sannhet bedre.

Kjødelige mennesker fordreide slik lære og antydninger som vi ser i v.4, og det foregikk på to måter. Apostelen forkynner denne læren gjennom hele dette brevet. Han sier (v.4) at Guds sannferdighet stadfestes gjennom jødenes fall, og (i kap.5) at "der synden ble stor, ble nåden enda større"* o.s.v. Da var det naturlig at de religiøse og stolte jødene i sin "nidkjærhet for Gud" (Rom 10:2) og overbevisning om sin egen hellighet, kom i den største forbitrelse overfor en slik lære. Som om de ville si: Paulus lærer at jo mer vi synder, dess bedre er det. Han sier at vår urettferdighet bare fremhever Guds rettferdighet. Og dermed er det jo bare fint, for hva er bedre enn å forherlige Guds egenskaper? Hvordan skulle Gud kunne la sin vrede gå ut over slikt? Derfor bør vi jo drive med mye urettferdighet for å framheve Guds rettferdighet. For det er jo dette Paulus lærer!

At apostelen virkelig er blitt møtt med den slags spott, det ser vi uttrykkelig i v.8, og vi skal komme tilbake til det nedenfor. Dette var jo en total fordreining av det han hadde talt. Så vil det, på den andre siden, også finnes mennesker som heller vil ha en kjødelig frihet, enn denne loviske strengheten. Og disse kunne misoppfatte apostelen slik at de virkelig tenkte at det er da ikke så farlig med synden, når vår urettferdighet fremhever Guds rettferdighet. Da kan jo Gud vende alt til sin ære og til vårt beste, o.s.v. For å imøtegå begge disse holdninger er det apostelen nå reiser spørsmålet: Er det slik det skal forståes, det jeg har sagt? Aksepterer jeg menneskers urettferdighet, når jeg sier at det bare kaster et ennå klarere lys over Guds rettferdighet? Hva er konklusjonen? Om vår urettferdighet bare stadfester Guds rettferdighet, er ikke Gud da urettferdig hvis han så hjemsøker oss med vrede? I neste vers avviser apostelen med avsky en slik tanke.

Langt derifra! Gud bevare oss fra et så fryktelig vrengebilde! Apostelen vil her si: Jeg har aldri sagt at det er selve urettferdigheten som fremhever Guds rettferdighet. Det jeg har sagt er at Guds rettferdighet nettopp gjennom det motsatte, gjennom å straffe vår urettferdighet, stadfester seg selv. Dette er ikke å godta vår urettferdighet, ikke engang noen unnskyldning for noe slikt, for hvordan skulle da Gud kunne dømme verden? Jeg har slått fast at "Guds vrede blir åpenbart fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet" (Rom 1:18), at Guds dom er rett, i samsvar med sannheten (Rom 2:2), og dere er alle bevisst denne Guds rettferdige dom. Da kan ikke urettferdigheten som sådan unnskyldes og aksepteres. I motsatt fall ville jo Gud aldri kunne avsi noen dom over verden, som er full av urettferdighet. Nei, Gud er dommer over verden, og må dømme i majestetisk rettferdighet. Ellers ville hans dommer ikke være noen stadfestelse av hans lover, men bare en vilkårlig maktutøvelse. Her står apostelen på linje med Abraham da han sa: "Skulle ikke all jordens dommer gjøre rett?" (1Mos 18:25).

Med denne korte bemerkningen gjendriver apostelen enhver misforståelse. Det finnes nemlig ingen synd i verden som, ved at den jo representerer motsetningen til Guds fullkommenhet, ikke kan tjene til å herliggjøre Gud. Om dette forholdet gjorde at synden ikke skulle straffes like hardt, og at Gud var urettferdig når han i sin vrede straffet slikt, - ja så fantes det i virkeligheten ingen synd som Gud i rettferdighet kunne straffe. Og da kunne Gud heller ikke lenger være verdens dommer. Konsekvensen av den oppfatningen apostelen her gjendriver, er jo at om den ble gjort gjeldende, så ville all verdens religioner straks måtte avvises. Men det er et særdeles alvorlig faktum, at gjennom all den synd menneskene gjør, og som fører dem i evig pine, skal likevel Gud forherlige sin ære. Paulus forfølger spørsmålet videre med tilføyelsen:

7 og 8: Men hvis Guds sannferdighet ved min løgn viser seg større til hans ære, hvorfor blir jeg da likevel dømt som synder? Skal vi ikke da like godt gjøre det onde for at det gode kan komme av det - slik vi spottes for og som noen sier at vi lærer? Rettferdig er den dom som rammer slike!

Her sier apostelen klart nok indirekte at vår løgn ikke gjør Guds sannhet "større". Men hva er så sammehengen i alt dette? I v.4 sa han jo noe som at Guds sannhet og troverdighet ble bekreftet gjennom vår utroskap. Det vi skal lære her, er å ikke blande sammen og forveksle sannheter, så vi får en falsk mening i det.

Det han sa i v.4 var: "La det stå fast at Gud er sannferdig, men hvert menneske er en løgner! Som det står skrevet: For at du må kjennes rettferdig i dine ord" o.s.v. Her sier han: "Hvis Guds sannferdighet ved min løgn viser seg større" o.s.v.. Vi ser at han bruker samme framgangsmåten som i Rom 7:5-11, for å avklare begrepene. Der taler han først om hvordan loven vekker opp synden, og gjør at ditt gamle jeg "dør". Men så tilbakeviser han omgående at han dermed skulle ha lært at loven i seg selv var syndig, eller at "det som er godt (loven), voldte meg døden". Han bruker også samme uttrykkene: "Hva skal vi da si?", og "Langt derifra!" Han sier: "Hva skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra! Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt. Har da altså det som er godt, voldt meg døden? Langt derifra! Men synden gjorde det, for at den skulle vise seg som synd, ved at den benyttet det som er godt til å føre død over meg". På samme måte er det også han avklarer begrepene her.

Som vi snart skal se, så er tankegangen i v.7-8 denne: Dersom det var selve min gjerning i løgn og urettferdighet som fremhevet Guds sannhet og rettferdighet, da skulle jeg heller ikke kunne dømmes som en synder, hvis forkynnelsen min var løgn. Og da skulle jeg virkelig gjøre det som jeg av motstandere beskyldes for, at jeg sier: La oss gjøre det onde, for at det gode kan komme av det! Men akkurat det at dere forkaster en slik lære, beviser jo at dere er klar over at det heller ikke var rett å oppfatte den slik. Dette var svaret til dem som virkelig kunne mene at synden kunne unnskyldes på grunn av at Gud vendte det hele til noe godt. Og til dem som egentlig slett ikke hadde noen slik oppfatning, men bare i fiendtlig innstilling ville tillegge apostelen en slik mening, svarer han: Vi ble forkastet av dem som vil ha det til at vi sier: "Skal vi ikke da like gjerne gjøre det onde for at det gode kan komme av det".

Med ordene "min løgn" og "jeg" i v.7 er det klart at apostelen mener seg selv. Det er meningen i disse to versene, og det framgår av følgende to forhold: Først av et ord i grunnteksten, kago, som betyr "også jeg" - hvorfor blir da også jeg dømt som synder, hvis Guds sannferdighet ved min løgn (som dere kaller min lære) viser seg større til hans ære - da skulle også jeg kunne unnskyldes for min løgn. Det er det som ligger i de ordene som er brukt på dette stedet. Men det andre som viser at apostelen med ordene "også jeg" og "min løgn" sikter til ham selv og hans lære, er den klare sammenhengen mellom versene 7 og 8. Når det sies: Hvorfor blir jeg da likevel dømt som synder? Skal vi ikke da like gjerne gjøre - det vi spottes for, o.s.v., så må det jo være samme person som uttaler alt sammen. Også tidligere i dette brevet bruker apostelen samme måten: Han dømmer sine motstandere på samme måte som de dømmer. Det ser vi eksempel på i kap 2 v.1-3. Meningen hans med dette er altså: Dere avvsier meg med det argument at jeg skal ha sagt: La oss gjøre det onde for at det gode kan komme av det. Akkurat dette beviser at dere er klar over at det onde ikke kan unnskyldes ved at det kommer noe godt ut av det.

Rettferdig er den dom som rammer slike! Noen mener dette er sagt om disse som spotter og forkaster apostelens lære. Andre mener apostelen sikter til dem som "gjør det onde for at det gode kan komme av det". Helt klart er det at de som forkastet evangeliet, som om det lærte at vi skal gjøre det onde, de rammes med all grunn av Guds dom. Men ser vi på sammenhengen, eller det saken dreier seg om nettopp her, så vil vi finne at sistnevnte oppfatning er den riktige. Det saken dreier seg om, er jo om Gud er rettferdig, når han lar straffedom komme over det som kan tjene til at hans egenskaper blir fremhevet (v.5). Og så taler altså apostelen om de som gjør det onde for at det gode kan komme av det, og sier at den dom som rammer slike, den er rettferdig.

Hvis vi nå har oppfattet teksten, så la oss trekke den lærdom vi kan av dette. Den første lærdommen er at det onde i seg selv alltid faller under straffeskyld, selv om Gud kan gjøre det slik at det onde fremhever hans egenskaper, eller han bruker det til å tukte synden. For vi må huske at det onde som omtales her, er at menneskene trosser Gud og bryter hans vilje. Og noe slikt vil det aldri finnes noen unnskyldning for. Når Herren Kristus i strid med hvordan det tredje bud etter sin bokstav lød, tillot mennesker å gjør noe helt nødvendig på sabbaten (helbrede syke, trekke opp et dyr som holdt på å drukne i et dike - disiplene tok av kornåkeren de gikk gjennom for å stille sin sult), så var ikke dette å gjøre det onde - det var ikke imot budets ånd, som er kjærligheten, denne uforanderlige lov, - men bare imot budets bokstav - og nå var dens tid til ende (Rom 7:6). Å gjøre det ondebetyr å gjøre noe som strider mot selve ånden og meningen med Guds hellige bud - som aldri kan unnskyldes. Hvis det skulle være slik at en med forsett skulle kunne gjøre noe som virkelig var ondt, for at noe godt kunne komme ut av det, så ville jo en slik lære føre til at de mest forferdelige gjerninger ville kunne rettferdiggjøres. Historien har latt oss se skrekkeksempler på det.

Det andre som her gir grunn til ettertanke, er å se den forakt apostlene måtte oppleve fordi de forkynte Kristi evangelium. Når det ble påstått at deres lære gikk ut på å "la oss gjøre det onde, for at det gode kan komme av det", så hadde det bare sin grunn i den dyrebare forkynnelsen om Guds store nåde. Fordi de forkynte nåde for de største syndere, og at den største hellighet ble forkastet, hvis den ikke var av Kristus. Dette var en guddommelig lære, slik vi finner den i kap.5:20, 7:4, 9:30-31. Men dette ble nå tydet slik at den læren "opphever loven" (v.31), og bare måtte føre til at menneskene tenkte: "La oss da like gjerne gjøre det onde!".

Glem ikke dette, du som forkynner evangeliet! Glem ikke dette når du også opplever det samme som din Herre og hans apostler! Når du opplever at ditt budskap om nåden og troen tydes som om det tilintetgjør loven og helliggjørelsen, og setter døren vidåpen for all mulig synd. Glem ikke at det gikk ennå lenger i motstanden mot Paulus. Om ham sa de altså ikke bare at han ikke framholdt loven og straffet det onde nok, men rett ut at han lærte at de kunne "like gjerne gjøre det onde" o.s.v. Og igjen spør vi: Hvorfor? Forkynte han aldri loven? Jo, det manglet ikke på det. Tvertimot lærte han likesom Herren Kristus (Mat 5:21-48) strengere enn alle de skriftlærde, slik at også alle de skinnhellige ble stående som fordømte syndere. Men saken var den at han forkynte loven på en ganske annen måte enn de gjorde, slik at den ikke ble noen vei til frelse, men til fordømmelse. Han lærte at loven ikke gjorde mennesket hverken rettferdig eller hellig, men bare syndig og fordømt. Men for alle fortapte syndere forkynte han nåde og frelse i Kristus alene. Og dette, sa han, var fullbragt, slik at i Ham har vi både vår rettferdighet og helliggjørelse.

Den som i fullt alvor tror og holder fast på dette, skal til alle tider få erfare at enhver selvrettferdig sjel som Gud ikke har fått knust, skal ta anstøt overfor et slikt budskap.

Men, skulle du være av den oppfatning at loven nå overhodet ikke skal forkynnes lenger, da må du ikke la denne Paulus's skjebne bli noen trøst for deg. Både Kristus og Paulus forkynte jo loven, og loven er helt uunnværlig, om evangeliet skal kunne få komme til hos noen. Men selv om du nå har tatt til deg denne visdommen, og bærer den med deg i livet, så vil du fremdeles møte motstand, hvis du har en rett forkynnelse av lov og evangelium. Møter du ikke motstanden og forakten, så har du grunn til å tenke etter om din forkynnelse er rett. For "korsets anstøt" (Gal 5:11) er dypest sett til alle tider og over alt i verden det samme, og har bare én grunn. Og fra evangeliets historie ser vi hvem det alltid var som reiste seg mot evangeliet. Det var religiøse mennesker, som var nidkjære for Gud og for loven. De leste og hørte forkynt det samme Guds ord som vi. Og vi oppdager at menneskene den gang tenkte og talte også akkurat på samme måte som vi tenker og taler i våre dager. Sammenlikningen, når det gjelder menneskene, viser dette. Måtte vi da heller ikke glemme den lærdom Gud ville gi oss her!

9: Hva da? Har vi noe fortrinn? Nei, slett ikke! Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synd,

Her begynner nå andre del av kapitlet. Apostelen har nå imøtegått de innvendinger og misoppfatninger som kunne reise seg mot hans budskap. Så går han tilbake til det som var hans egentlige emne. I de to første kapitlene har han, hver for seg, behandlet hedningenes og jødenes åndelige situasjon. Nå tar han dem for seg samlet, taler til alle mennesker under ett, og understreker med klare vitnesbyrd fra Skriften at alle mennesker er underlagt synden. Han bruker den bevisførsel han anser nødvendig til å stadfeste og innskjerpe den viktige sannheten han konkluderer med i v.20, at "derfor blir intet kjød rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger". Og hvorfor forkynner han denne sannheten så sterkt og omfattende? Jo, det har bare ett eneste sikte: Å forberede og rydde vei for det store hovedbudskapet om hva som er menneskehetens frelse, hva Gud i sin barmhjertighet hadde beredt oss ved å sende sin Sønn. M.a.o. den store hovedlæren om rettferdiggjørelsen ved troen på Kristus (v.21-24), som Paulus alt kort har antydet i kap.1:17.

I det verset vi nå har foran oss viser han at selv om han erkjente at jødene hadde store ytre fortrinn framfor hedningene, så stod det likevel fast at de av den grunn ikke stod i noen særstilling overfor Gud i hans dom. Han sier: Hva da? D.v.s. hvordan er nå vår innerste holdning? Har vi noe fortrinn? Noen har oversatt grunntekstens ord slik: Kan vi påberope oss noe til vår fordel? Det som er sikkert, er at det spørsmålet som her tas opp, det er om hvordan vi står innfor Gud, om vi har noe som helst å vise til i Guds dom. Med henblikk på dette er det han, som den jøde han jo selv er, spør: Kan vi, overfor Gud, påberope oss noen som helst av de fortrinn vi har framfor hedningene? Og på dette spørsmålet er svaret: Nei, slett ikke! Grunntekstens ord for dette svaret er en sterk nektelse, slik det også er oversatt: Nei, slett ikke! Og grunnen er denne: Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synd. Han bruker betegnelsene jøder og grekere, og mener med dette alle mennesker. "De er alle under synd".

Dette betyr ikke at det finnes syndere mellom alle folk. Det hadde ikke jødene nektet for. Nei, her menes hver enkelt menneskesjel - alt det som har navn av menneske - er under synd, som vi vel skal bli klar over i det som følger. Apostelen vil bevise at i hele den menneskevrimmel som bor på jorden, finnes det ikke én eneste som ikke har brutt, og daglig bryter, Guds hellige lov, og derfor er skyldig til døden. Bare en eneste, "mennesket Jesus Kristus", har det vitnesbyrd i Skriften at han var "uten synd" (Heb 4,15). Derfor blir han i Skriften også kalt "den rettferdige" (Jes 53:11, 1Joh 2:1), og derved hadde "det fortrinn" som skilte ham fra alle andre mennesker.

Under synd - de "er alle under synd". Dette er også et sterkt uttrykk. Det betegner nemlig en underkuet, underdanig tilstand, under et herredømme. Som treller under sin herre, som undersåtter under eneherskeren. Det er samme ordet (under) som er brukt både her og f.eks. i Mat 8:9: "For jeg er selv en mann som står under overordnede". Det apostelen vil uttrykke, er at alle mennesker i den grad er i syndens vold - ikke bare under den skyld og fordømmelse synden medfører, men også under dens makt og herredømme - at

I kap.7:14 har apostelen betegnet denne vår naturs tilstand under synden, med ordet "solgt" - "solgt til trell under synden." Slik har også Herren Kristus skildret vår stilling, når han taler om mennesket som et hus, som den sterkt bevepnede har i sin besittelse, - men bare inntil en sterkere kommer og tar huset fra ham. For en treffende skildring! Og det av Herren Kristus selv! Men denne trelletilstanden under synden er fullstendig skjult for ethvert menneske - så lenge det er åndelig sovende, så lenge arbeidet med å utfri dem ikke er begynt. Kristus sier at så lenge den sterke alene har herredømme over huset, "får hans eiendom være i fred" (Luk 11:21). Der er helt stille, ikke noe som uroer, ingen antydning til noe som vitner om fangenskap og trelldom. Men hvis det kommer en som er sterkere, og begynner å kjempe om huset, ja da opplever det stakkars mennesket fangenskapet og makthaveren så sterkt, at det ofte kan bli i tvil om det noen gang skal kunne gjøres fri. Da kan det ofte gå så pass hardt for seg, at en tror huset kommer til å bryte sammen i kampen. Da blir der nødrop og sukk, tårer, bøyde knær, jammer og nød.

Om denne syndens makt over menneskenaturen skriver Melanchthon (hans forsvar for artikkelen om arvesynden, i Den Augsburgske Bekjennelse): "Den som bare har sin naturlige fødsel, ham frakjenner vi ikke bare selve verket (gudsfrykt, tro og kjærlighet), men også selve muligheten til på rett måte å frykte Gud og sette sin lit til ham. Vi slår fast at han begjærer bare det onde, og er ikke i stand til å frykte Gud". Og han sier videre: "Vi har sagt at det er menneskets natur å ikke tror på Gud, ikke frykte og elske ham. Det er ikke uten grunn vi sier dette. De skolastiske lærerne gjør arvesynden liten og ufarlig. De taler med mange ord om den onde begjæringen eller tilbøyeligheten - - men nevner ikke noen ting om at alt sammen har sin rot i arvesynden, og om de virkelig store brist i menneskenaturen, at mennesket ikke kjenner Gud, ja rett og slett fornekter Gud, at det ingen gudsfrykt har og aldri finner noen trøst i Ham, at det hater Guds dom, flyr for den Gud som skal dømme, hisser seg opp overfor Gud, trekker hans nåde i tvil, og finner all sin trøst bare i disse herværende og synlige tingene. Disse sykdomstegnene som i sterkeste grad strider mot Guds lov, er de ikke en gang klar over. Ja, de har til og med den tiltro til det naturlige menneske, at det skulle ha kraft til å kunne elske Gud over alle ting, kunne fullkomment oppfylle Guds bud, o.s.v. Men de ser ikke at dermed fornekter de det som er arvesynden".

Det er langt fra likegyldig hvor mye vi forstår av dette. Hver eneste én som vil bli en rett kristen, må virkelig tenke nøye over det apostelen lærer her, om dette at vi alle er under synd. En følge av at en ikke er godt nok kjent i dette, er ikke bare falsk visshet, og manglende frykt for Gud og kjennskap til hans nåde. Det er også grunnen til at en blir fortvilet og trøstelsløse, så snart en begynner å oppleve noe av denne syndens overmakt over oss.

Så lenge en tror at en ennå har en fri vilje, d.v.s. at en selv kan beherske og avlegge sine synder, holde Guds bud ettersom vi har behov, at vi har viljen i vår makt, har forstand til å vite hva som er vårt beste, vite hva som er Guds vilje, passe oss for det onde, o.s.v. - ja så har vi konstant en falsk visshet, og er ugudelige. Eller også havner vi som sagt i fortvilelse når vi begynner å erfare noe annet, dette at vi selv i all vår innbilte frihet fremdeles ligger i det onde - og selv ikke kan frigjøre oss.

Men situasjonen er en ganske annen for alle dem som forstår at dette er ethvert menneskes tilstand etter syndefallet. Vi er alle "solgt til trell under synden". Og når vi forstår at det er jo fra dette vårt trelleliv og fangenskap Gud selv vil frikjøpe oss, gjennom ham som er salvet og sendt til jord med dette ene mål: å "føre de bundne ut av fangehullet og føre dem som sitter i mørke, ut av fengslet" (Jes 42:7, 61:1). Ja, da søker vi nåde på den tid den tilbys, og begynnner å håpe på hans nåde og hjelp, hvor fortvilet saken enn måtte synes og kjennes i oss selv. Å, hvor viktig det er at vi alle nøye merker oss den sannheten apostelen forkynner her, og som han nå etter hvert lar Skriftens klare ord bekrefte.

Både det som er sitert her og i de to følgende versene, er dels direkte sitat, dels gjengivelse av budskapet i noen av versene i Davids 14. og 53. salme. Her gir han oss summen av alt det apostelen har villet bevise, at det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. Slik står det til med hele menneske-slekten, og med hvert eneste medlem av denne slekten. Ikke ett eneste menneske på hele jorden er slik Gud i sin hellige lov krever. Hvert eneste menneske er overfor Gud en lovbryter, og etter Guds lov dermed dømt til den evige død. Skulle noen her bemerke at i de salmene det er referert til, der er det "dåren" det dreier seg om, og at det ikke vil være rett da å anvende ordene fra disse salmene på alle mennesker, da må vi være klar over følgende: David har selv i disse salmene uttrykkelig sagt at han taler om alle mennesker på jorden.

Nesten ordrett lyder det i begge salmene: "Gud skuer ned fra himmelen på menneskenes barn for å se om det er noen forstandig, noen som søker Gud. De er alle avveket, alle sammen fordervet. Det er ingen som gjør godt, ikke en eneste". Vi skal legge merke til slike ord. Profeten sier at Herren Gud har skuet ned fra himmelen over hele jordkloden, og søkt blant alle menneskenes barn, om han kunne finne noe menneske som var forstandig og søkte etter Gud og hans vilje. Men Guds øyne fant ikke en eneste. Han så at menneskeheten hadde forlatt rettferdighetens vei. Alle sammen vandret på onde stier som var i strid med hans bud. Gud fant ikke en eneste som gjorde det som er godt. En slik uttrykksform dokumenter at her tales det om den tilstand alle mennesker har av naturen.

Profeten benekter ikke at det også finnes mennesker som Herren har kalt og helliggjort ved sin Ånd. I de samme salmene uttrykker han de troende israelittenes lengt etter hjelpen fra Sion. Nei, det han taler om her, er hva menneskene i og av seg selver og gjør, hvor langt deres fromhet og rettferdighet rekker. Hva Herren Gud gjør gjennom menneskene, er en helt annen sak. Her tales det om menneskene selv. At Gud kaller, vekker og omvender noen mennesker, og gir dem sin Hellige Ånd, det er alt sammen Guds verk. Og det Gud gjør er alltid godt og hellig. Men alt det selv disse helliggjorte sjelene har igjen av sin gamle natur, det vil alltid være ondt og fordervet.

Det som sies i disse skriftstedene om menneskets natur, dens ondskap og tross mot Guds lov, det gjelder altså også om den natur de troende har i seg.

De hellige har all sin trøst i dette at Gud "vil forlate deres misgjerning, og ikke lenger komme deres synd ihu" (Jer 31:34). Våre synder henger alltid med oss, men Gud dømmer ikke sine nådebarn etter loven, som apostelen snart kommer inn på (v.20-24 og kap.4:6-8). I alt det teksten nå fortsetter å tale om, skal vi altså huske på at her kommer apostelen overhodet ikke inn på den forskjellen mellom mennesker, som Gud i sin nåde har virket. Han taler bare om hvordan vi av naturen er i oss selv. Om dette er det han nå sier at det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste. Og med ord fra skriften stadfester han dette. Legg merke til ordvalget: "Det er ikke én rettferdig" - en slik finnes altså ikke på jorden - "ikke en eneste". Det må sies å være klar tale!

Men alt det som finnes i et menneske reiser seg mot denne læren om at vi alle sammen skulle være så onde, udugelige og fortapte skapninger. Det er en altfor nedslående tanke, totalt uakseptabel for naturen. Derfor er det også mange tenkende og lærde som nok tror på Guds ord, men som likevel søker å omgå den sannhet og dokumentasjon vi finner på dette stedet i Bibelen. De har forsøkt seg på alle sider av sannheten. Bl.a. har de villet ha det til at her taler apostelen om jøder og grekere, som folkeslag betraktet - og altså ikke om hvert enkelt menneskes tilstand. Det er for hardt for dem å tenke seg at det ikke skulle være en eneste som var rettferdig.

Som svar på denne falske forklaringen har en Guds mann uttalt: "Hvis disse ord i Bibelen ikke klart nok uttrykker hvor ugudelig hvert menneske er innfor Herren, så er der ingen ord i Bibelen som gjør det. Jeg utfordrer hvem som helst til å påvise et eneste sted i Bibelen, fra første til siste side, hvor en finner det så ofte gjentatt, så sterke, så uttrykkelige og konkrete ord om hvor syndefullt hvert menneske er, som nettopp på dette stedet i Skriften. Skal det kunne utlegges som bare å gjelde folkeslagene som sådanne, og ikke enkeltmenneskene, ikke hver eneste én? - når det, som her, stadig og uttrykkelig gjentas ord som "de alle ", "alle", "hele verden". Det samme gjelder jo formuleringen i nektende form, som uttaler at ingen er rettferdig, så gjentas det også "det er ikke én", "Det er ikke noen", "intet kjød", "det er ingen forskjell, alle har syndet..". Og når apostelen sier: "for at hver munn skal bli lukket", - skulle vi da mene at det er disse to (jøder og grekere) som folkeslag han taler om, og i sin omtale av dem likesom gir dem hver sitt legeme og hver sin munn, og sikter til at disse to munner skulle bli lukket?"

Hvor tungt og nedslående det enn kjennes for vår natur, så må vi altså la det stå fast som Guds egen mening, at i Guds øyne bryter hver eneste en av oss hans lov, og er med rette dømt til døden - og vil også bli fordømt om det ikke skjer et forlik, og det et forlik som Gud har godtatt. Som en lovbryter overfor Gud kan ingen komme inn i hans himmel. Mens vi ennå er her i live må vi være rettferdiggjort og helliggjort. Hvis ikke, er vi evig fortapt. Gud hjelpe oss til å holde dette klart for oss!

11 og 12: Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste.

Her tales det nå om spesielle sider ved vårt forderv. Først og fremst om denne ulykkelige drivkraften i alt i sjelen: kraft, forstand, hjerte og sinn. En så forskrekkelig fordreid forstand at mennesket "ikke søker Gud" som jo er selve kilden til menneskenes liv og salighet. Det mennesket istedet setter høyt, og søker, det er det som er usselt og elendig, det jordiske, sanselige og syndige, som bare gjør mennesket ulykkelig her i livet og i evigheten. Dette er den forskrekkelige dårskapen Gud så fra himmelen, hos alle mennesker, når han så at "det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud".

Alle gudfryktige sjeler sukker over denne hjertets ugudelighet, at de ikke søker Gud som de burde, men ofte tvertimot kjenner det som om de slett ikke brydde seg om ham. Titt vet de ikke hvor de skal gjøre av seg. De holder på å fortvile over denne stadige ondskapen: At Gud betyr så lite for dem, at de hverken frykter eller elsker ham som de burde. Dette er det de kjenner på, de som har Guds Ånd. Den arbeider nemlig med dem og åpenbarer hjertets ugudelighet. Hele verden, derimot, går der i sin sikkerhet, og kjenner ingen ting til denne nøden. De er sunket dypt ned i den ugudeligheten og dårskapen det er å ikke kjenne Gud. De "kaller det onde godt, og det gode ondt, gjør mørke til lys og lys til mørke" (Jes 5:20). Slik er den tilstanden som skildres med ordene: "Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud".

Alle er veket av, nemlig fra Guds sinn, Guds vilje og veier. Både deres hjerte og deres liv tar seg fram på en ond vei. Hele verdens vesen er bare et eneste stort vitnesbyrd om det. Alle sammen er blitt udugelige. D.v.s. udugelige til alt det Gud hadde skapt menneskene til: å kjenne, frykte og elske ham, til å gjøre hans vilje og prise hans nåde, til å elske og tjene sin neste i ord, gjerninger og tålmodighet. Menneskene er av naturen udugelige til alt godt. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste. Det kan ikke flyte friskt og godt vann fra en sur og bitter kilde. Når det ikke finnes gudsfrykt, tro og kjærlighet i hjertet, så er ingen gjerninger gode i Guds øyne. Alt er da ondt og forbannet. Det er Guds dom over alle mennesker.

Etter at apostelen nå på Skriftens grunn har vist alle menneskers indre forderv, tar han deretter opp det som er følgene av dette i det åpenbare, i menneskenes ord og gjerninger. Først omtaler han det onde i menneskenes tale:

13 og 14: Deres strupe er en åpnet grav, de bruker sin tunge til svik, ormegift er under deres lepper. Deres munn er full av forbannelse og bitterhet.

Disse to versene er tatt fra Sal 5:10, 140:4, 10:7. Her omtales alle organene vi bruker til å tale. Ordet sier at de er fulle av synd: Strupen, tungen, leppene og munnen. Det første er: Deres strupe er en åpnet grav. I dette skildres den ugudelige, ureine og på alle måter skadelige virkning som de ugudeliges tale har på alle deres medmennesker. Ingen ting kan virke mer vondt på sinnene enn en åpen grav, der liket begynner å gå i forråtnelse og sprer den forpestende stanken utover. Det som går ut fra de ugudeliges munn er likeså forgiftende. Og på samme måte som stanken stiger opp fra den åpne graven, og vitner om hva som finnes der inne, sånn er det også med menneskenes tale: "Det hjertet flyter over av, det taler munnen".

De bruker sin tunge til svik. Dette skjer enten som bevisst falskhet, eller til og med i form av smiger. Det kan være smigrende tanker om seg selv, mennesket med sin tunge planter hos andre. Vi opplever stadig hvordan menneskene bruker sin tunge til svik (til å bedra andre med). Det er så langt fra bare ved kjøp og salg at slikt foregår. Vi hører det i menneskers tale i ethvert forhold over hele verden. Ormegift er under deres lepper. På samme måte som hoggormen dreper ved den giften han bærer med seg og sprøyter inn i såret/bittet, slik er det mange som forgifter sine medmennesker ved forførende snakk som unnskylder synden, og gir næring til vantro og bedrag. Hjertene deres er fulle av slik gift, og derfor er det også dette som strømmer ut når de taler. Så sier da også Herren selv: "Ormeyngel! Hvordan kan dere tale godt, dere som er onde?" (Mat 12:34).

Å, måtte både de unge og de mer erfarne virkelig ta denne advarselen alvorlig, hvordan deres sjeler kan utsettes for en dødelig forgiftning når de minst tenker det, bare ved å lytte til ugjenfødte menneskers tale! Du frykter for hoggormens bitt - den forgifter tross alt bare legemet ditt. Men her kan din udødelige sjel i hemmelighet bli så forgiftet, at det kanskje allerede her i livet påfører deg lidelser både på kropp og sjel gjennom mange år. Og om det ikke skjer en sann guddommelig omvendelse i tide, blir det en lidelse i evighet. Må Gud bevare ethvert menneske fra at slikt skulle skje! "Tungen er et lite lem, men taler likevel store ord" - den fører dødelig ild med seg, "og selv blir den satt i brann av helvede" (Jak 3). Deres munn er full av forbannelse og bitterhet. Ufrelste menneskers tale er til og med full av gudsbespottelse, forbannelse og bitre ord mot Gud og mennesker. Det opplever vi til stadighet - og over alt. Alt dette tegner jo et forferdelig bilde av den ormesæd som menneskets natur ble fylt med etter syndefallet. Hjertet kan jo umulig være godt - når så mye vondt strømmer ut fra det!

Dermed har apostelen tatt for seg det onde, slik det viser seg i menneskenes tale. Nå fortsetter han med å vise hvordan det samme slår ut i deres gjerninger.

15-17: Raske er deres føtter til å utøse blod. Ødeleggelse og elendighet er det på deres veier. Freds vei kjenner de ikke.

Disse ordene er hentet fra Jes 59:7-8 og beskriver det arge og morderiske hjertet, som alle onde gjerningene strømmer ut fra. Raske er deres føtter til å utøse blod. En ville sett dette slå ut i åpenbare gjerninger i langt større grad enn tilfellet er, hvis ikke fornuften og frykten for straff holdt menneskene tilbake. Se bare på historien, på folkeslag som lever temmelig fritt uten de ytre grenser i form av lovverk o.l. Har de ikke vært preget av stadige strider, mord og blodsutgytelse? Ødeleggelse og elendighet er det på deres veier. Hele livet deres er fullt av innbyrdes konflikter og gjensidige lidelser. Freds vei kjenner de ikke. Her tales det om den "freds vei" hvor fred, kjærlighet og godhet rår mellom menneskene. Når vi ser hvordan verden er full av kriger og opprør, hvordan innbyrdes hat hersker i hjem og naboskap, da skjønner vi hva disse ordene står for. Selv de mest glupske rovdyr ødelgger ikke så mange av sin slekt, som mennesket ødelegger av sin, bare gjennom den onde makten som arbeider i menneskehjertet.

Alt det apostelen nå har talt om menneskenes fordervelige ord og gjerninger, det har han gjort for å vise hva som bor i menneskene hjerter. Bevise at menneskene er onde, og lever fjernt fra den godhet og hellighet Gud krever i sin hellig lov. Og hvis vi nå har oppfattet rett de ytre kjennetegnene som er nevnt her, så er vi vel blitt overbevist om sannheten i Guds egen beskrivelse av hjertet: "Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet" (Jer 17:9), og det Herren Kristus selv sier: "For innenfra, fra menneskehjertet, er det de onde tankene kommer: utukt, tyveri, mord, hor, griskhet, ondskap, svik, utskeielser, ondt øye, spott, hovmod, uforstand" (Mark 7:21-22). Men når så faktum er at all denne grufulle ondskapen likevel er totalt skjult for menneskene, slik at enten ser de det ikke, eller så anser de det ikke for å være noe som helst problem, - hva er det da som gjør at det er slik? Kort og godt det apostelen nå tilføyer:

Forkast Gud, hans hellige vilje og nærvær. Har en gjort det, så ser en ikke noe som helst ondt hos seg selv. Det blir ikke lenger noe som er synd. At hele verden lever i en falsk fred, det har bare denne ene grunn: Gudsfrykt er det ikke for deres øyne. Disse ordene er tatt fra Sal 36:2. Og med dette avslutter apostelen sin skildring av menneskenes fordervelse. Det er det indre, selve ugudeligheten, han både begynner og slutter med. For å bevise at "det er ikke én rettferdig, ikke en eneste" (v.10), begynner han med ordene fra Skriften om at "det er ikke én som er forstandig og søker Gud", og slutter med disse ordene: "Gudsfrykt er det ikke for deres øyne". Gudsfrykt er at en holder Gud for stor, hellig og rettferdig i sine dommer, og derfor frykter for å gå imot hans bud, frykter for at der er noe i hjertet, eller i våre ord og gjerninger, som er imot hans vilje.

Hvis en ikke lever på denne måten, med den veldige og hellige Gud for øye, da får hele syndelivet utfolde seg. Da får onde tanker, ord, gjerninger og begjær utfolde seg ubemerket i ens liv. En har ingen følelse av at det er galt, ingen kamp eller strid imot det. Det er dette Skriften kaller å være ugudelig. "Den ugudelige sier med hovmodig mine: Han hjemsøker ikke! Det er ingen plass for Gud i alle hans planer" (Sal 10:4). Det er jo et forferdelig resultat av vårt syndefall, at mennesker som både tror og opplever at det finnes en allmektig Gud som er oss nær, likevel ikke frykter for å gjøre ham imot, men tvertimot lever livet som de selv har lyst, på tross av at de kjenner Herrens bud og dommer.

Slik er altså alle mennesker av naturen. Apostelen har nå avsluttet sin stadfestelse av dette. Det første kjennetegnet i denne hans beskrivelse av menneskene, var (v.11-12) hjertets mørke, forakt for Gud og udugelighet til det gode. Det andre (v.13-14) var de onde og skadelige ordene. Det tredje (v.15-17) var de onde og skadelige gjerningene, og det siste (v.18) har sammenheng med det første, og går ut på at "Han (Gud) hjemsøker ikke". Når en betrakter hele dette bildet av menneskene, så har en grunn til å istemme med profeten: "Hvert hode er sykt, og hvert hjerte er svakt. Fra fotsåle til hode er ingenting helt. Her er bare sår, skrammer og åpne sår" (Jes 1:5-6).

Når så dette er bevist, da må tiden nå være inne til å tale om hva loven skal være til, og deretter om det eneste middel som finnes til frelse for fortapte skapninger: Gjenløsningen i Kristus Jesus. Dette tar nå Paulus opp i de følgende versene.

19: Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud.

I dette verset sier apostelen med klare ord hva Guds egentlige hensikt er med loven. Å, om hver sjel som søker frelse, ville legge nøye merke til det som forkynnes her! For et lys over alt Guds ord dette ville føre til! Her sier apostelen uttrykkelig at det store hovedmålet med alt det Gud sier i hele loven, det er ikke at vi gjennom lovens gjerninger skal bli rettferdige, og heller ikkepå den veien hellige. Nei, det som Gud vil virke gjennom alt det han taler i loven, det er at vi skal overbevises om vår synd og skyld overfor Gud - at hver munn skal bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud.

I det foregående har apostelen bevist at alle mennesker er under synd, at overfor Guds lov er ingen rettferdige, ikke én eneste. Og han har brukt Skriftens ord til å stadfeste dette (v.10-18). Men så stilles vi naturlig nok overfor spørsmålet: Hva er da Guds hensikt med loven, når det ikke er noe menneske som er, eller kan bli, rettferdig overfor dens krav? - I tillegg har vi jødene som tolket det dithen at slike harde beskrivelser av menneskene, som finnes i de bibelstedene det er referert til, umulig kunne være rettet mot dem, som jo hadde Guds ord og var et helligere folk. De mente det måtte bare gjelde hedningene, som levde et vilt og grovt syndeliv. Apostelen tar først opp sistnevnte forhold:

Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven. Like foran har han nå altså oppsummert den sønderknusende beskrivelsen av menneskene. Så fortsetter han straks sammenhengende: "Men vi vet at alt det loven sier" o.s.v. For med loven menes her, som så ofte, hele Det gamle testamente*, som vi snart skal kommentere nærmere. Meningen er følgende: Dette er Den Hellige Skrifts vitnesbyrd, at "det er ikke én rettferdig..Alle er veket av" o.s.v. Men vi vet, d.v.s. at dette er åpenbart for alle. Og så fortsetter Paulus: at alt det loven sier, - alt det som deres hellige skrift inneholder -, det taler den til dere jøder som loven er gitt til. Derfor må også de bibelord som det refereres til her, gjelde dere, ja først og fremst dere som jo har loven (egentlig: som har den lovens forfatning) som disse skriftene inneholder. Konf. kap 2:12-13.

*Som en noen steder vil finne, kalles hele Det gamle testamente for loven, og Det nye testamente for evangelium. Dette har sin bakgrunn i det grunnprinsipp at en gjenstand gis navn etter det som er hovedbestanddelen i gjenstanden. F.eks. kalller vi det et steinhus, på grunn av hovedmaterialet i huset, selv om det også finnes mye annet materiale enn stein i det samme huset. På samme måte er det også i Det gamle testamente mye annet enn bare loven, og i Det nye testamente også mye av loven. Men hovedinnholdet bestemmer altså betegnelsen.

Men uttrykket "er under loven" har også en betydning som gjelder til alle tider, også for oss kristne. Det er når uttrykket brukes som motsetning til å være under nåden (kap 6:14). At en "er under loven" betyr da at en med sitt innvortes menneske, sin samvittighet, sin tro og sitt håp om frelse, er under loven, d.v.s. søker sin frelse, sin rettferdighet og helliggjørelse gjennom lovens gjerninger. Det er dette apostelen kaller for å "ha gjerninger", eller "holde seg til lovgjerninger" (Rom 4:4, Gal 3:10). Ordene i vår tekst: "alt det loven sier", inkluderer også lovens dommer og forbannelse, som dermed også rammer disse som "er under loven". De får altså ingen nåde - bare etter fortjeneste! (Rom 4:4-5, Mat 20:10-16). De jødene som apostelen her først og fremst taler til, var i denne betydning under loven. Nettopp fordi de satte sitt håp til at de skulle bli rettferdige gjennom lovens gjerninger, er det at Paulus bruker så mye av brevet til å frata dem dette håpet, og bevise at også de med alle sine fortrinn, var "under synd" og Guds rettferdige dom. Når han på denne måten har bevist at de ord fra Skriften som er sitert, i særdeleshet må gjelde dem som hadde loven, går han så videre med å besvare spørsmålet om: hva er det da loven skal være til, når den ikke kan gjøre noe menneske rettferdig og salig?

Og da gir han oss denne særdeles viktige og dyrebare forklaringen, at loven skal virke "at hver munn skal bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud". Spørsmålet som alt dreier seg om er: hvordan skal et menneske bli frelst, bli rettferdig innfor Gud (v.20-24)? I den saken har loven ikke noe annet mål, ikke noe som helst annet den skal virke, enn å gjøre mennesket skyldig, tynget av sin synd, og nådesøkende. Loven skal overbevise mennesket om hvordan det er gjennomsyret av synd, og dermed er under fordømmelse. Loven er en regel for et rett liv, en guddommelig rettesnor for alt det som er godt. Men til å oppnå frelse har loven ingen annen hensikt enn, som apostelen sier her, at denne guddommelige rettesnor viser vårt avvik, våre lovbrudd innfor Gud. I det følgende, vers 20, forklarer han at etter syndefallet er det ikke noe menneske som kan oppfylle denne hellige rettesnor slik at det kan stå rettferdig overfor Gud.

Men om dette er lovens absolutt viktigste mål, så står det likevel fast at menneskene skal rette sitt liv etter lovens guddommelige regler. Dette av to grunner. Først for at loven kan få virke det samme på alle de vantro menneskene, som den borgerlige loven og dens straff: avholde dem fra grove synder og bevirke et bedre liv. De ufrelste, såvel som hedningene, kjenner tross alt ofte at loven taler til dem. De respekterer den og frykter for dens straff. Dernest har loven sin betydning som den gode levnetsregel også for de troende. Gjennom nåden har de fått en villig ånd, og gjennom denne hellige rettesnor kan de alltid vite hva det er Gud elsker eller hater, hva som er godt og hva som er ondt. Men straks spørsmålet dreier seg om hvordan vi blir frelst, blir rettferdige innfor Gud, da tjener bare loven til å knuse og fordømme menneskene, gjøre dem elendige så de strekker seg etter nåden. Noe mer har Gud Herren aldri tenkt loven skulle kunne utrette til vår frelse.

For at hver munn skal bli lukket. Uttrykket "for at" sikter mot et mål, en hensikt. Apostelen sier her at Herren Gud nettopp har hatt denne hensikt, dette mål med loven, at det falne menneske gjennom denne hellige rettesnor alltid skulle ydmykes innfor ham, og tvinges til å bøye seg for hans nådestol. Herren har aldri ment at menneskene etter syndefallet skulle kunne stå rettferdig overfor hans lov. Hvis det skulle kunne vært mulig, så hadde han selvfølgelig aldri gitt sin elskede Sønn inn under loven til en blodig død i vårt sted. Nei, sier apostelen, lovens hensikt er at hver munn skal bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud. Det samme sier han i Rom 5:20: "Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, der ble nåden enda større".*

*Originalteksten: Men lagen kom också in, på det att överträdelsen skulle överflöda. Men varest synden överflödade, der överflödade nåden ännu mer.

Så kan en innvende at det som her er sagt, må gjelde loven i dens egentlige betydning, nemlig den moralske loven i de ti budene, men at dette verset handler om hele Det gamle testamente og datidens forfatning etter loven, som tidligere omtalt. Men da skal vi merke oss at det er nettopp derfor Det gamle testamente benevnes som loven, fordi det er så fullt av Guds lover, forskrifter og forbud, som alt sammen egentlig er videreføring av de ti bud. Når en unntar seremonialloven, som var et speilbilde av Kristus og hans rike (Heb 8:5, 9:10-11), så går alt sammen ut på å utlegge og innskjerpe Guds hellige vilje, slik vi finner den konsentrert i de ti bud. Alle de forordinger vi finner for det jødiske samfunn, alle beretninger om gode eller onde mennesker, alle Guds straffedommer, alle forbud og løfter - alt viser oss Guds hellige vilje. Alt sammen forkynner Guds lov. Det opplever vi også når vi leser alt dette. Det taler til oss, stikker og brenner i vår samvittighet. Det holder Guds hellige vilje og krav opp for øynene våre.

Og alt dette som viser oss Guds hellighet, Guds vilje og Guds krav, Guds vrede over synden, Guds velbehag over det gode, er alt sammen loven. På denne omfattende måten, og gjennom levende eksempler, har Herren hatt som mål å anskueliggjøre sin lov, for om mulig å stanse opp vårt flakkende hjerte, så vi skal kjenne hans vilje i alle mulige forhold i livet. Og målet i alt er å føre oss igjennom til frelse. Men det målet når vi aldri uten at Herrens krav og dom virkelig treffer oss, så vi forskrekkes, utmattes, og blir nedslåtte syndere innfor ham.

Hver munn skal lukkes. Dette uttrykket er meget talende. Det er beskrivelsen av et menneske som først, overbevist om sin rettferdighet, av all makt har forsøkt å forsvare sin sak. Men som endelig er blitt så overbevist om at det er skyldig, at det ikke har ett eneste ord mer å si til sitt forsvar, men til slutt bare står der totalt stum, må anse seg skyldig, og bare ta den dom all rettferdighet tilsier. Slik gikk det til slutt med Job. Herren Gud lukket hans munn så han bare måtte utbryte: "Hva skulle jeg svare deg? Jeg legger min hånd på min munn" (Job 39:37). Og slik sier apostelen det skal gå med hver eneste én - vår munn må bli lukket.

Legg nøye merke til dette! Her har vi igjen et bevis på at det ikke finnes noe menneske som ikke er straffskyldig. For hvis det bare var ett eneste menneske som fullkomment oppfylte Guds lov, så skulle ikke munnen lukkes på det mennesket. Da hadde det jo noe å si til sitt forsvar. Ja, var til og med rettferdig og behøvde ikke nåden. Men slik stiller altså ikke saken seg for noe menneske, sier apostelen. Innfor Gud skal hvert menneske måtte slå sine øyne ned, fordi det har syndet mot hans lov. Vår munn skal bli lukket.

Og hele verden bli skyldig for Gud. Legg igjen nøye merke til dette: "hele verden". Hele verden, alt som har navn av menneske, til alle tider og slekter, uansett religion-tilhørighet eller ikke, kristne såvel som hedninger. Alle skal de overfor Guds lov måtte erkjenne seg skyldig til den samme dom: Skyldig for Gud! Eller hvem skulle kunne unntas? Det kan ikke være hedningene. For selv om de ikke har Guds skrevne lov, så har de likevel syndet mot Guds røst i deres samvittighet. Det kan heller ikke være jødene. For de har Herrens lov skrevet konkret for sine øyne, og mangler dermed i ennå større grad enhver unnskyldning for sine synder. Det kan ikke være de kristne. For ikke bare har de Guds skrevne lov, men de har den også åpenbart i evangeliets lys, og står under alle de forpliktelser som denne rike nådestand medfører. Ikke en gang de troende er altså unntatt, for før de ba om uforskyldt nåde, hadde de allerede overfor loven bekjent seg skyldige for Gud. Der er ikke noen mennesker som kjenner på synden så sterkt som de som har Guds Ånd i sine hjerter, og derfor stadig blir tuktet.

En slik omfattende betydning har derfor uttrykket "hele verden". Det inneslutter ethvert menneske. Enhver må overfor loven erkjenne seg "skyldig", d.v.s. skyldig under Guds dom. Ordet for "skyldig" betegner et menneske som overfor en domstol er blitt overbevist om skyld, og skyldig til den dom som loven uttaler for dennes konkrete skyld. Og slik er det hver og en skal kjenne sin tilstand overfor Gud - innfor hans øyne som ser det mest hemmelige, ser menneskets mest skjulte tanker, begjær og alt som rører seg i sinnet. Ja, som ennå mer kjenner alle dine ord og gjerninger. Han som med de øyne som ser absolutt alt, og følger deg hvert øyeblikk. Han som er Den Allmektige, som i tid og evighet kan hjemsøke synderen. "Ham som har makt til å slå ihjel og til deretter å kaste i helvete" (Luk 12:5). "Skyldig for ham", det skal bli hvert menneskes erkjennelse, stilt overfor loven.

20: Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd.

Her får vi årsaken til at loven virker at hver munn blir lukket og hele verden blir skyldig for Gud. Apostelen sier det kommer av at slik er alt kjød. Det kan ikke bli rettferdig gjennom lovgjerninger. Uttrykkene som brukes her er altomfattende. "Intet kjød" inkluderer alle mennesker. "Lovgjerninger" betegner gjerninger etter enhver lov, både den som jødene har uttrykkelig gjengitt i sine skrifter, såvel som den alle mennesker har innskrevet i hjertet, ettersom det i sammenhengen refererer seg til uttrykket "intet kjød".

Men grunnen til at intet kjød skal bli rettferdiggjort ved lovgjerninger, ligger ikke i noen slags ufullkommenhet i Guds lov. Det er ikke slik at en fullkommen oppfyllelse av loven ikke skulle være noen virkelig rettferdighet innfor Gud. Nei, loven er i sannhet "hellig og rettferdig og god". Og den som er fullkommen og gjør nøyaktig det Guds lov krever, er dermed selvsagt rettferdig og frelst, uten at det var nødvendig med noen mellommann til å gjøre det for ham. Men det hele skyldes at alt kjød etter syndefallet er så fordervet, at det ikke finnes noe menneske som er eller gjør det loven krever. På denne måten forklarer Paulus at "alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse". "For", sier han, "det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det" (Gal 3:10).

Rettferdig overfor loven er bare den som på ethvert område, og til enhver tid, både er og gjør nøyaktig det loven krever. Den som bare en eneste gang, på ett eneste punkt har brutt Den Hellige Guds bud, er straks dømt som lovbryter. Dermed er hans muligheter til å bli rettferdig gjennom loven, for alltid ødelagt - selv om han senere på alle områder og til enhver tid skulle vise seg å leve fullkomment. For når det gjelder et eventuelt senere fullkomment liv og levnet, så var han jo under enhver omstendighet etter loven skyldig til å leve slik. Det kunne ikke gjøre godt igjen hans tidligere synd, like lite som en tyv blir frikjent fordi han en tid ikke har stjålet. Han står ennå som tyv på grunn av det lovbrudd han en gang har begått.

En hykler, som ikke tar Herrens bud og dommer alvorlig, ikke tar dem som de lyder, han oppfører seg som om han tror at om han vel synder i ett og annet, så er det ikke så farlig når han på andre områder gjør mye godt. Spesielt hvis han ikke fullbyrder synden i utvortes gjerning. Da anser han seg slett ikke skyldig for Gud, på tross av at han degger for synden i sitt hjerte. Men det er på en ganske annen måte Herren kommer til å dømme ham. Herren Kristus uttaler uttrykkelig at den som aldri har vært en morder som lot blodet flyte, men har båret på vrede og hat, han skal dømmes som en morder. Og den som aldri fysisk har drevet hor, men bare "ser på en kvinne for å begjære henne", han skal dømmes som en horkar, for han "har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte". Dette taler Herren.

Slik er det Herren Gud dømmer i forholdet til hvert enkelt av hans bud. Derfor avslutter han også loven med disse ordene: "Du skal ikke begjære..". Til og med den som kjemper mot sitt onde begjær, er allerede dømt skyldig. For han skal ikke en gang ha noe ondt begjær. Men nå er altså hvert eneste menneske født med en natur hvor det alltid er syndige lyster og begjær, enten det vil det eller ikke. Da er det allerede i sin natur et "vredens barn" (Ef 2:3). Og bare på grunn av denne sin natur, er det dermed umulig for et menneske å bli rettferdig gjennom lovens gjerninger.

Intet kjød, sier apostelen - "intet kjød blir rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger". Han bruker ordet kjød fordi han refererer til den naturlige fødselen. Gjennom den har alt kjød sin natur, som Kristus sier det: "Det som er født av kjødet, er kjød" (Joh 3:6). Men nå er "alt kjød", alle menneskers natur, slik som den ble ved syndefallet. Den er alltid fullstendig fylt opp av den gamle slangens sæd, og død fra det liv som er av Gud. For Skaperen hadde bestemt at alt i naturen, gras, busker og trær, "hvert etter sitt slag", fisker, fugler og alle slags dyr, skulle ved sin forplantning beholde sin art, slik vi også ser at det har skjedd. Derfor ble det også av en slange født bare slanger. Leopardenes unger ble også leoparder. Slik er også alle menneskenes barn født med den samme natur som de første falne menneskene hadde, fylt opp av slangens sæd: fiendskap mot Gud, forakt for hans vesen og vilje, anlegg for alt mulig vondt, o.s.v. Slik beskriver også Gud menneskene allerede i Bibelens sjette kapittel: "Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang". Og slik er, av naturen, fremdeles "alt kjød", d.v.s. alt som har navn av menneske,

Men disse fromme og hellige, virkelig åndelige kristne, de må da være unntak når det gjelder dette medfødte forderv? Nåden har da ikke bare født en hellig Ånd i dem? Den har da også virket at de helt igjennom er rene, også når det gjelder det de bærer med seg fra sin naturlige fødsel? Skulle noen komme på slike tanker, så er det en så totalt feilaktig innbilning, så totalt i strid med sannheten, sier Luther, "som om noen sa at vår Herre Gud hadde falt i synd - som jo er umulig". Derfor sier også Skriften at kjød og blod aldri kan arve Guds rike, men at vi alle må "forvandles", også de som lever, når Herren kommer for å dømme verden (1Kor 15:44-52). Slik er alltid det som er født av kjødet, syndig og ureint. David sier at all hans elendighet og syndige tilstand fikk han i sin naturlige fødsel: "Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd" (Sal 51:7).

Når vi tenker over alt dette, har vi ingen vanskeligheter med å forstå at Paulus så bestemt kan slå fast at intet kjød kan bli rettferdiggjort gjennom noen slags gjerninger. For vår medfødte natur er så full av synd. Og opp mot den stiller Gud sin hellige lovs speil, som ikke en gang tåler den minste syndige tanke, den minste kjølighet i hjertet overfor Gud eller vår neste, men krever at vi skal elske Gud av hele vårt hjerte, ja av alle sjelens krefter, og elske hvert eneste menneske - ikke bare noen spesielle, men alt som kalles vår neste. Alt skal vi elske som oss selv - ! Og det skal ikke skje et eller annet øyeblikk, men hver stund i vårt liv. Hvordan kan da noe menneske i egen person tekkes Gud?

Til slutt må vi nevne ennå et forhold som forklarer hvorfor intet kjød kan bli rettferdiggjort gjennom lovens gjerninger. Det er få mennesker som har dette klart for seg. Dette at bare det faktum at loven ble gitt oss, og vårt behov for å leve etter den - er nok til å domfelle oss når Gud dømmer. Først dette at Gud har gitt oss en slik lov med dens krav, dommer og løfter. Det er jo allerede tilstrekkelig vitnesbyrd om at vi ikke er gode - når vi behøver slike bud og dommer. Og for det andre: at du gjør det gode og skyr det onde, bare på grunn av det budene taler til deg, på grunn av dens trusler og løfter. Bare det er jo en svart flekk på din fromhet. For det var jo bare vårt hjertes inderlige godhet som skulle drive oss til alt godt. Ellers må vi jo være roboter, som bare holdes tilbake av en ytre makt, fra å gjøre det onde som vi bærer på i vårt hjerte.

La oss tenke oss at noen overlater barnet sitt til deg for en ukes tid, og sier til deg: "Jeg må dessverre be deg være særskilt oppmerksom på barnet, så det ikke kommer til å stjele noe!" Senere bringer du barnet tilbake, og forteller foreldrene at det har ikke stjålet noe. Var det dermed en god attest om dette barnet? "Nei, det stakkars barnet!" sier du. Hvorfor det, det hadde jo ikke stjålet? "Nei", sier du, "men bare det faktum at barnet måtte voktes på den måten, er jo et sørgelig vitnesbyrd om tilstanden".

Akkurat sånn er det jo med oss. Er det ikke nettopp en sånn "vekter" loven er over oss, når den sier: "Du skal ikke stjele! Du skal ikke dyrke avguder! Du skal ikke slå ihjel! Du skal ikke drive hor! Du skal ikke lyve!" - ? Hva er det alle slike bud og påminnelser vitner om? Er det noe annet enn at de er gitt fordi vi er slike tyver, avgudsdyrkere, mordere, som driver hor, som er løgnere? F.eks. budet: "Du skal ikke stjele", det hvisker oss stille i øret: Du er jo en slik en som må voktes, men nå må du passe på at du ikke stjeler. Budet: "Du skal ikke drive hor", sier jo: du kjenner begjæret, men nå må du ikke la det slippe til! Budet: "Du skal ikke ha andre guder foruten meg", det sier jo inndirekte: Du elsker meg ikke, jeg må pålegge deg det! Slik ligger det i hvert bud en anklage. Og når det så ikke bare er syndens utbrudd Herren Gud forbyr, men også hver ond tendens, tanke, begjær - . Ikke bare at det onde han vil skal holdes tilbake, likesom stenges inne i hjertet, men at det rett og slett ikke skal finnes der. Når han tvertimot vil at du skal selv elske det gode, slik at du av deg selv, av ditt eget gode hjerte, gjør alt det som er godt - . Ja, da er bare det faktum at loven er gitt oss, med alle dens advarsler og løfter, vitnesbyrd nok om at vi ikke kunne bli rettferdige for Gud. Og bare det at vi gjør det gode og vokter oss for det onde, utelukkende fordi loven krever det av oss, er nok bevis for at vi ikke holder loven - som først og fremst krever et godt og hellig hjerte. I alt dette ser vi ennå klarere at "intet kjød blir rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger".

For ved loven kommer erkjennelse av synd. Det var dette loven skulle tjene til. Det er ikke bare det Paulus vil ha sagt, at vi gjennom loven får begrep om synden generelt. Ikke slik at hvis det ikke var gitt noen lov, så ville vi ikke kjenne til noen synd, ikke vite hva som var godt og ondt. Nei, meningen er at gjennom loven blir vi overbevist om at vi er syndere! For med disse ordene tar Paulus bare opp igjen det han sa i det foregående verset, at lovens endelige mål var at "hver munn skal bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud".

Men hvordan er det dette skjer, at vi gjennom loven lærer å kjenne synden? Det skjer spesielt på to måter: Først at loven taler til vår samvittighet. Den stiller oss overfor Guds hellige bud og formaninger, og vekker oss opp til å tenke alvorlig over om vi har vært og gjort det Guds hellige bud krever. Ved at vårt liv slik blir sammenliknet med Herrens bud, kan vi våkne opp av søvnen, og få se at ikke bare bryter vi budene, men, slik vi er, så er vi også dømt til døden. Nå ser vi våre mest markerte syndige gjerninger. Men ennå har vi ingen dypere erfaring av syndens makt i våre liv. Denne dypere syndserkjennelsen får vi vanligvis først når vi i noen tid alvorlig har forsøkt å leve helt og fullt etter Herrens bud, motstå og avlegge enhver synd, og i alle ting gjøre det vi vet er Herrens vilje. Får denne prosesen gå dypt nok, blir vi stående totalt avkledd. Syndens makt over naturen overvinner oss, og driver oss ut i nye overtredelser.

Først nå begynner mennesket å forskrekkes over seg selv. Det opplever at det rett og slett ligger under for syndens makt. At det er en trell, solgt under synden. Det får se at Gud vil ikke bare ha gjerninger, men først og fremst hjertets kjærlighet. Nå er vi ikke innstilt på noe hyklerisk vitnesbyrd overfor Gud, ved å si at vi elsker ham. Nå vil vi virkelig elske ham. Men da opplever vi at hjertet er helt kaldt i sitt forhold til Herren Gud, - men derimot fullt av kjærlighet til alt annet, så vi først og fremst tenker på oss selv, uten videre tanke for andres ve og vel. Når vi burde være opptatt med å inderlig våke og be, da er vårt sinn adspredt og uanfektet. Når jeg så burde være sønderknust og angrende over denne tilstanden, så er jeg istedet lettsindig, hard og sikker. På denne måten lærer menneskene gjennom loven å kjenne hvor fulle av synd de er - forutsatt at de ikke bare vil vite om Herrens vilje, men også i fullt alvor er innstilt på å leve etter den.

Først når menneskene opplever at de er fulle av synd, er ugudelige, harde, hyklerske, avmektige, bundet i synd, og dermed dømt til døden -. Ser at de ikke kan berge seg uten nåden, og heller ikke lenger kan trøste seg til sin omvendelse, men gir opp all mulighet for noen egen rettferdighet og kraft -. Først da har Gud oppnådd sitt endelige mål med loven. Da får samtidig den fortapte synderen del i Kristi fullkomne rettferdighet, og dermed alt det loven krevde. Dette går så apostelen nærmere inn på i det følgende.

21: Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven.

Her begynner kapitlets tredje del. Alt det Paulus har talt tidligere i brevet, har bare vært en forberedelse til dette, som er selve hovedbudskapet hans om hele Kristi evangelium: "Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus". Alt i kap 1:16-17 har Paulus sagt at Kristi evangelium "er en Guds kraft til frelse...for i det åpenbares Guds rettferdighet".

Denne Guds rettferdighet er det eneste middel til at syndere kan bli frelst.

Men det er ikke noe menneske som kan bli frelst, uten at de med en hungrende sjel strekker seg etter, og blir ikledt Guds rettferdighet. Derfor har apostelen i den foregående tekst gjort alt for å blottstille og tilintetgjøre alle andre trøstegrunner, for at menneskene skal drives til å søke sin frelse bare i denne Guds rettferdighet. Først har han vist at "Guds vrede blir åpenbart fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet" (kap 1:18). Videre har han lært at alle mennesker uten unntak "er under synd", og at "derfor blir intet kjød rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger". Når han så grundig har slått fast dette, da er tiden inne til å begynne forkynnelsen om den rettferdigheten som gjelder for Gud. Paulus sier:

Men nå, d.v.s. i evangeliets nådefulle tid (konf. Gal 4:1-4). Det er også et uttrykk for at nå er det noe nytt, - som motsetning til den tilstand han tidligere har skildret, hvor både jødene og hedningene i hjelpeløs fordømmelse ligger under synden og loven. Nå er det motsetningen til dette han vil forkynne dem: den nådens tid og frelsens dag som opprant med rettferdighetens sol, da han var kommet som skulle "utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne". Vi ser at det er på samme måte Johannes forkynner disse motsetningene: "Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus". I Skriften kan vi finne flere lovprisninger til denne nådefulle evangeliets tid. F.eks. i Jes 40:1-2, 43:18-19, 61:2, Rom 13:11-12, 2Kor 6:2.

Guds rettferdighet. Her har vi nå denne frelsens klippe. Bare på den kan våre sjeler reddes - eller gå evig fortapt. Men den er samtidig "forargelsesklippen", som alle vantroens stormer og bølger alltid har kastet seg mot. Den Guds rettferdighet det her tales om, er på én gang både det største Guds nådes under som noen gang er blitt åpenbart oss fra himmelen - og samtidig den hemmelighet som alle våre egne tanker har størst problemer med å fatte. For om jeg enn kan både lære og holde fast på alt annet, så kan jeg aldri riktig tro og beholde det jeg lærer om denne Guds rettferdighet. Den er av så ren himmelsk opprinnelse, og strider mot hele vår natur. I særdelshet mot vår dype og vidtrekkende innbilning om vår egen dugelighet og makt.

Av den grunn er det ikke bare de helt vantro som med all makt kjemper mot forkynnelsen om denne Guds rettferdighet. Men også mange andre, som er opplyste og velmenende mennesker, har mer eller mindre uklare eller falske oppfatninger av dette emnet. Og dette kommer ikke av at Skriftens ord om denne Guds rettferdighet på noen måte er tåkete eller tvetydig. Vi skal snart se på hvor konkret og tydelig Skriften taler om akkurat dette. Men det kommer av, slik vi just har nevnt, at selve saken strider så totalt mot hele vår natur, våre tanker og meninger. Og det er alltid svært vanskelig å frigjøre seg fra noe som ligger i selve vår natur.

Nå ligger det til all menneskenatur etter syndefallet at det alltid vil opphøye seg selv. I sitt forhold til Gud ser det alltid på seg selv, og går ikke i forventning av noen stor nåde fra Gud. I tillegg er vi, riktignok ofte ubevisst, svært opptatt med å vurdere ut fra egne meninger, og holde fast på dem. Og disse stemmer selvsagt overens med vår natur. Dermed blir vi gjennom alt dette satt ute av stand til å kunne se og gripe en forkynnelse som strider mot disse våre egne forestillinger. Slik gikk det f.eks. Jesu egne disipler da Herren forkynte dem at han skulle lide og dø. Jødene hadde denne bestemte mening at deres Messias slett ikke skulle overvinnes av fiendene og dø, men tvertimot få en jevnt stigende anseelse, og til slutt overvinne alle sine fiender. Dette satt selv Jesu disipler fast i. Evangelisten uttaler: "de forstod ikke noe av dette, og dette ord var skjult for dem, og de skjønte ikke det han sa" (Luk 18:34). Herren hadde ikke brukt noen fremmed eller tvetydig talemåte, bare helt vanlige og konkrete ord fra den måten de vanligvis talte på, og ellers alltid forstod - . "Spottes", "korsfestes", "drepes" var f.eks. ingen ukjente ord. Til vanlig visste disiplene godt hva disse ordene betød. Men nå kunne de ikke forstå dem. Og grunnen var altså bare deres egen innstilling, som sa at noe slikt ikke skulle skje med deres Messias.

Bibelens budskap om den Guds rettferdighet som her omtales, vil møte det samme problemet.

Til alle tider står de der, menneskene med den innstilling at vi kan ikke bli rettferdige overfor Gud gjennom det som en annen, helt utenfor oss, har gjort. De må på en eller annen måte selv, i egen person bli rettferdig. De anser det utenkelig at Gud selv i deres sted skulle oppfylle den loven han hadde gitt oss -. Mennesker med den holdningen vil ikke kunne forstå evangeliets budskap, selv om de i andre sammenheng oppfatter det samme ordvalget tydelig nok.

Da er det jo en tragedie at selv mennesker som bekjenner seg som kristne, i altfor liten grad er opptatt med Guds rettferdighet, når den altså er det helt avgjørende i en kristens liv. Denne tragedien har selvsagt igjen sin bakgrunn i den generelle holdningen i vår natur, som motsetter seg alt som ikke samstemmer med den. Men i tillegg er det selvsagt også sjelefienden som setter inn. Han vet meget vel at dette er selve "løsenet", som rykker sjeler fra hans rike, og beholder dem hos Gud. Derfor må vi nøye merke oss dette aller herligste budskapet. Det er dette som blir alle de troendes liv og styrke her på jorden, og som de salige skal lovprise i all evighet i himmelen.

Hva er det så apostelen mener her med den Guds rettferdighet som er blitt åpenbart uten loven? Han tilføyer selv straks en kort forklaring: "det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus" (v.22), og "ved forløsningen i Kristus Jesus" (v.24). Men spesielt i det femte kapitlet har han den tydeligste forklaringen. Der sier han: "Likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik ble også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet" (v.18-19). Han sier det er den enes lydighet og rettferdighet som gjør oss rettferdige for Gud. Og den ene, med den lydighet og rettferdighet som gjør oss rettferdige for Gud, det var Gud selv, åpenbart i kjød som oss - Gud var Kristus - . Og derfor er det i dypeste forstand "Guds rettferdighet" vi får "ved tro på Jesus Kristus".

Bare det forhold at det er Gud selv som har frembragt den for oss, kunne gi grunnlag for å kalle den for Guds rettferdighet. Men både av det vi allerede har nevnt, og i det vi snart skal tale nærmere om, hvor det framgår ennå tydligere, skal vi se at det dypest sett virkelig er Guds rettferdighet. Det er Gud i Kristus som er "rettferdig for urettferdige". *

*Grunntekstens ord for "rettferdighet" kan bety to ting, og begge betyr overensstemmelse med loven. Men forskjellen er at i den ene betydningen står rettferdighet for lovens håndhevelse i å dømme, straffe eller belønne. Mens den andre betydningen av rettferdighet er overholdelsen/oppfyllelsen av loven ved å lyde og oppfylle dens bud. Og det er denne sistnevnte betydningen ordet har på dette stedet. Den som ikke holder forskjellen i disse betydningene klart for seg, vil stadig komme i mørke. Uttrykket "Guds rettferdighet" har også forskjellige betydninger i Skriften. Mange steder står det for den Guds egenskap, at han er hellig og skilt fra alt syndig. Andre steder betyr det hans hellige rettferdighet som han utøver i straff og dom over syndere, for å håndheve sin lov. Men hver gang det ikke bare går på en personlig egenskap hos Gud, men anvendes i forbindelse med menneskers frelse, betyr det, som i vår tekst, den fullkomne oppfyllelsen av loven, som Gud i sin evige barmhjertighet har tilveiebragt til synderes frelse. Den Guds rettferdighet som blir vår ved troen (v.22), må betegne noe som blir den troendes eiendom. Det kan ikke gå på rettferdighet som en Guds egenskap, for en Guds egenskap kan ikke bli vår -. Det må betegne et Guds verk som er utført av hans Sønn for vår regning. Dette som en ytterligere forklaring av hva ordet står for, i tillegg til hva vi finner av apostelens egne klare uttalelser.

Alt sammen er forkynt så klart og uttrykkelig i Guds ord. Og apostelen bruker i vår tekst formuleringen: "som loven og profetene vitner om", altså helt fra verdens begynnelse. Så har også alle de evangeliske kirker, Gud være lovet, dette punktet med i sin bekjennelse. Likevel har omtalte tilbøyelighet i vår natur gjort at mange forskjellige bibeltolkere ikke har kunnet fatte disse tydelige ordene i denne teksten. Én har ment at Guds rettferdighet her skulle oppfattes som den egenskap hos Gud, at hans dommer er rettferdige. En annen mener Guds rettferdighet her betegner Guds mildhet. En tredje at det skulle bety Guds måte å rettferdiggjøre oss på - og dermed ikke rettferdighet, men rettferdiggjørelsesmåte. En fjerde mener det betegner en rettferdighet som Gud virker i menneskene, en fullkommen overensstemmelse med loven, som vi skulle kunne oppnå, og som Kristus og Ånden skulle virke ved at de bor i våre hjerter. Det finnes flere liknende fortolkninger som vi her bare forbigår.

Men sistnevnte fortolkning vil vi gå nærmere inn på. Mange lærde og velmenende mennesker innen kirkene forfekter denne oppfatning. Og den er såre skinnfager når den utlegges grundig. Det er denne oppfatningen som Luther kaller "de skolastiske teologers", nemlig at Kristi rettferdighet, som skal være vår løsen innfor Gud, skulle være en rettferdighet som er virket i oss av Kristus og Ånden. Eller, som han uttrykker det: "Kristi rettferdighet inngytt i oss, og avspeilet i vårt vesen". Mange ser ikke noen stor fare i denne oppfatningen. Og grunnen til det er at det ikke kan nektes for at det i virkeligheten også finnes en slik rettferdighet. Men det som gjør denne oppfatningen så farlig, er at den rettferdigheten som er virket i oss, forveksles med den rettferdigheten som gjelder for Gud. Med den oppfatningen kan du nemlig komme til å havne i den største fortvilelse, hvis du kommer til den konklusjonen at det ikke finnes noe som helst av dette Åndens verk i ditt hjerte. Og hvis denne oppdagelsen skjer i den stund da du skal gå over terskelen til evigheten, kan fortvilelsen bli særdeles ille.

Legg derfor nøye merke til følgende: Det er et udiskutabelt faktum at det gjennom Kristus og Ånden virkes en rettferdighet i oss som overgår de skriftlærdes og fariseernes. D.v.s. en hjertets fromhet, en ånd som frykter Herren, og en glad og villig ånd, virket ved troen, til å følge Guds bud. Ikke bare i utvortes gjerninger, som fariseerne, men i hele vårt liv. Men dette er slett ikke en rettferdighet som består innfor Guds hellige øyne og dom. For den vil alltid være blandet med karets brister, og utgjør ikke en fullkommenhet overfor Guds lov. Derfor må vi også ha en annen rettferdighet, en fullstendig fullkommen rettferdighet, om vi skal bestå innfor Gud. Altså den som Paulus omtaler med disse ordene: "den enes lydighet", "én manns rettferdige gjerning". Den rettferdigheten som er virket i oss, hører til helliggjørelsen. Og det er altså ikke den Paulus omtaler her når han sier at vi blir rettferdiggjort "ved forløsningen i Kristus Jesus", og når han sier "ved den enes lydighet", gjennom "én manns rettferdige gjerning".

Det er et avgjørende tegn på at det er en falsk tolking av "Guds rettferdighet", hvis den tilskrives noe som helst annet enn Sønnens lydighet, - om den utlegges som noe som skulle finnes hos oss, eller kreves av oss. Gud taler jo i Skriften om vår frelse, som frambrakt ved en annens lidelse og verk, og som noe som skjenkes og "tilregnes" oss. Dette er den rettferdighet Ånden skulle overbevise verden om, slik Kristus uttrykker det: "om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen". Fordi jeg går til Faderen - jeg går som yppersteprest med mine offer av lydighet, bønner og blod til Faderen. Det er den rettferdighet som gjelder for ham. "En spesiell rettferdighet, som ikke består i noe hos oss. Ikke så mye som en tanke. Bare ene og alene i at Kristus gikk til Faderen" (Luther).

Guds rettferdighet stilles her opp som motsetning til menneskenes rettferdighet. Det samme ser vi i Rom 10:3 hvor Paulus sier at jødene søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, som bestod av deres egne gjerninger. Da må den Guds rettferdighet som han i samme verset stiller opp mot denne, også bestå av gjerninger, d.v.s. i Guds Sønns lydighet da han i vårt sted oppfylte loven. Det er også det som står i 10:4. Og i 2Kor 5:21 sies det at Kristus ble gjort til synd for oss, "for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud". Her ser vi også motsetningene: "Han som ikke visste av synd" ble en synder for oss alle - gjennom vår synd som ble tilregnet ham. Og da må også vi bli rettferdige gjennom hans oppfyllelse av loven - som tilregnes oss (konf. Rom 10:4). Denne hans rettferdighet kalles også i den sammenheng for "Guds rettferdighet" (10:3).

Konklusjon: Skal fortolkningen av uttrykket "Guds rettferdighet" både dekke grunnspråkets betydning, og samtidig den sammenheng det har her i teksten, så finnes det bare én eneste: det må bety den rettferdighet, eller oppfyllelse av loven, som Herren Kristus fullbyrdet for oss både gjennom hans gjerninger og hans lidelse. Enhver annen fortolkning fører bare til å formørke teksten. I tillegg finner vi de mange bibelstedene som viser at denne Guds rettferdighet, Kristi gjerning og lidelse, er det eneste som frelser en synder som overfor loven står skyldig og fordømt. Det er på denne Guds rettferdighet den troendes øye alltid må festes. På denne rettferdighet må han hvile gjennom livet. På den må han hvile i dødens stund. Og i denne rettferdighets drakt må han stå innfor dommen, om han ikke med all sin fromhet skal bli kastet i det ytterste mørke (Mat 22:11-13, Åp 19:8, 7:14).

Denne rettferdigheten skiller seg klart ut fra enhver annen rettferdighet som finnes noe sted eller til noen tid. Den er noe helt annet enn både menneskers og englers rettferdighet, fordi denne har et helt annet opphav enn mennesker og engler. Den er selve "Guds rettferdighet". Den rettferdigheten er ikke av skapte vesener, men av Skaperen selv. "Jeg, Herren, skaper dette", sier Herren selv uttrykkelig om den rettferdighet som fører til frelse (Jes 45:8). Den er en guddommelig og helt fullkommen rettferdighet, fordi den er et verk av Jehova selv, et verk av Gud for hele vår verden. Faderen har virket den gjennom Sønnen, på samme måte som han ved Sønnen skapte verden. Apostelen Peter sier i 2Pet 1:1: "..dem som har fått den samme dyrebare tro som vi ved vår Gud og frelser Jesu Kristi rettferdighet". Den rettferdighet som vår dyrebare tro hviler på, kalles altså her for "vår Gud og frelser Jesu Kristi rettferdighet".

Det var i "sitt kjøds dager" Guds Sønn "kjøpte" denne rettferdighet til oss. Før han kom til denne verden var han ikke bare et medlem eller en borger av Guds rike - han var dets hode. Han virket "i Guds skikkelse". Han var altså verdens skaper, og den som regjerte over verden, - men kom til jord i "en tjeners skikkelse" (Fil 2:6-7). Hans fullkomne hellighet, før han kom til jord, kunne ikke kalles "lydighet". Det var riktigere å si at loven da stemte overens med ham, enn at han stemte overens med loven. Hans guddommelige hellighet beviste han ved å innstifte loven, ikke ved å lyde loven.

Men da han kom i en tjeners skikkelse, stilte han seg selv under den loven han hadde stiftet for oss. Det var en ny situasjon han nå gikk inn i, som Guds Sønn, hvor han skulle "lære lydighet" (Heb 5:8). Hans rettferdighet, eller lydighet, var dermed en lydighet utvist av den mest ærefulle person som noen gang kunne stilles under loven: selve den store Herren som er "Gud over alle ting, velsignet i evighet". Det var en rettferdighet av Immanuel, "Gud med oss". Og denne lydighet av Guds Sønn i vår natur, har forherliget og tilfredsstilt loven på en langt mer fullkommen måte enn noe som helst skapt vesen kunne gjøre det. Ja, han gjorde også langt større ære på loven enn hele verdens overtredelser hadde vanæret den.

Når andre adlyder loven, så oppnår de selv ære gjennom dette. Når Guds Sønn levde etter loven, var det derimot loven som ble æret. Men det som ikke minst gir Kristi lydighet denne aller største betydning, er at det skjedde etter den evige Faders vilje og plan. Han var utvalgt og salvet av Faderen til dette embete. Herren var sendt av Herren. Vi kan lese tankevekkende ord om akkurat dette hos profeten Sakarias, kap 2:13-15: "Dere skal kjenne at Herren, hærskarenes Gud, har sendt meg. Fryd deg høylig og gled deg, du Sions datter! For se, jeg kommer og vil bo hos deg, sier Herren...og du skal kjenne at Herren, hærskarenes Gud, har sendt meg til deg". Konf. Jes 61:1, Luk 4:18-21. Vi leser mange steder i GT, hvordan Faderen taler om at han skal sende Sønnen, om hvordan han skal innsettes på det hellige berg, Sion, o.s.v. I tillegg ser vi jo hvordan slike ord stadig går ut av Kristi munn: "Faderen", "min Fars vilje", "hans vilje som har sendt meg", "Derfor elsker Faderen meg, fordi jeg setter mitt liv til ... Dette bud fikk jeg av min Far".

Han lot oss forstå at alt det han gjorde, det gjorde han i lydighet til Faderens vilje. Husk da på at den største og herligste Guds gjerning som noen tanke kan fatte, det at Guds Sønn ble menneske, hadde bare ett eneste mål: at loven gjennom hans liv og lidelse skulle fullbyrdes for oss, for at syndere skulle kunne frelses, og lovens ubrytelige suverenitet og ære samtidig opprettholdes. Da kan vi vel aldri gjøre oss for høye tanker om den betydning denne Kristi lydighet må ha i Faderens øyne. Guds rettferdighet har altså en opphavsmann som gjør at den skiller seg totalt fra all annen rettferdighet. Men ved sin egenart, sin natur, utstrekning, varighet, og dens virkninger, skiller den seg også vidt fra all annen rettferdighet.

Når det gjelder dens art og natur, består denne rettferdigheten av to ting: oppfyllelsen av alle lovens bud, og utsoningen av all den straff loven idømmer syndere. Summen av disse to forhold utgjør en tilstand intet skapt vesen har mulighet for å gjennomleve. Oppfyllelsen av budene er alt det som kunne kreves av jordiske skapninger i deres første syndfrie tilstand. Slik var englenes og de første menneskenes forhold. Men for "det andre mennesket som er av himmelen" (1Kor 15:47), var situasjonen en ganske annen. Kristus var født under loven, men denne loven var overtrådt. Det gjorde at han også var under lovens dom og forbannelse. Det ser vi ikke bare av Skriftens ord om at han var "født under loven". Men Apostelen sier også uttrykkelig at "han ble en forbannelse for oss" (Gal 3:13). Etter lovens rettferdighetskrav måtte han ikke bare oppfylle lovens bud, men også lide dens straff. En jordisk skapning må lyde lovens bud, eller også lide dens straff, men kan ikke gjøre begge deler. Om en jordisk skapning bryter Guds lov, kan han bli straffet med evig fortapelse bort fra Guds åsyn. Han er under Guds hellige vrede. Men i erkjennelsen av det bare avskyr og hater han den Gud som lar sin vrede ramme ham. Nå er han ikke åpen hverken for kjærlighet, anger eller lydighet.

Men Kristus er den som både led straffen som Gud sendte, og samtidig kunne lyde budet om å elske Gud. Dette skjedde under hele hans vandring på jorden, og understrekes av de kjente ordene han ropte ut på korset: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" Det profetiske ordet: "Sverd! Våkn opp mot min hyrde, mot den mann som er min neste!" (Sak 13:7), gikk nå i oppfyllelse - (konf. Mat 26:31). Den guddommelige rettferdighetens sverd gjennomboret hans sjel. Han led alt det Salme 22 antyder. Likevel utbryter han: "Min Gud, Min Gud". Mens han led under hele tyngden av sin Fars hellige vrede, over alle de synder han hadde tatt på seg, var hans hjerte likevel fylt av all den kjærlighet og tillit til Herren som denne salmen uttrykker. Hans rettferdighet, hans oppfyllelse av loven, var dermed en fullbyrdelse på to måter. Noe som aldri ville kunne skje hos noen annen jordisk skapning, enn ved ham.

Gjennom vår Herre Kristi lidelse var all den straff som den guddommelige rettferdighet krevde av syndere, fullkomment utsonet. Dette vil aldri kunne sies om en soning som noen jordisk skapning har fullført. Det menneske som er dømt til evig straff, kan aldri si det vår velsignede Herre ropte ut på korset: "Det er fullbrakt!" Bare han kunne ta bort synden ved sitt offer. Bare han alene kunne gjennom det han led, fullkomment tilfredsstille Guds rettferdighet (d.v.s. Guds rettferdige håndhevelse av loven). Derfor har Faderen "oppreist ham, idet han løste dødens veer", som et tegn på at nå var alt fullbrakt.

En vanlig jordisk skapning, derimot, ville måtte lide i all evighet, for å sone lovens rettferdighets straff for synd mot den evige Gud. Synd imot Gud er et uendelig onde, og medfører en uendelig straff, som ikke vil kunne utsones innenfor en begrenset tid, av skapninger som ikke er i stand til å lide straff i noen uendelig grad. Men når han som er uendelig, også er den som har lidd og har vært lydig, så gjelder dette innfor Gud som de jordiske skapningenes evige lydighet og evige lidelse. Og grunnen til denne forskjellen ligger, som tidligere sagt, i den uendelige betydning den personen hadde som sonet lidelsen i vårt sted.

Men om vår stedfortreder bare hadde sonet vår straff, men ikke på våre vegne oppfylt lovens hellige bud, så hadde vi nok vært fridd fra vår dødsdom, men hadde ikke kunnet motta lønnen for oppfyllelsen av loven: det evige livet. Derfor har Herren Kristus også gjennom sitt lydighets liv og gjerninger, til fullkommenhet oppfylt alle lovens bud for oss. Han har fullkomment elsket Gud, sin himmelske Far, av hele sitt hjerte og av all sin makt. Han har elsket sin neste som seg selv, elsket sine uvenner, og velsignet dem som forbannet ham. Ja, på den måten viste han hvert bud i loven den største respekt og ære.

Alt dette har han gjort for oss, slik apostelen sier det: "født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven". Dette var Guds rådsslutning: "For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet". Derfor har Kristus ved sin lydighet, både i sitt livs gjerninger og ved korsets lidelse, "fullført all rettferdighet". Denne rettferdigheten av vår Gud og Frelser, er dermed uendelig ærefull. Først er den selve lovgiverens rettferdighet. For det andre, slik vi nå har sett, er den både i sin art og sin natur, uendelig større enn noen annen rettferdighet, enten den nå var blitt til gjennom menneskers eller englers størst tenkelige fullkommenhet.

Denne rettferdigheten skiller seg fra all annen rettferdighet, også når det gjelder dens omfang. "En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham". Hvert enkelt menneske skylder Gud en total lovlydighet. Og har han brutt Guds lov, så er det bare sin egen rettmessige straff han kan sone. Men Gud forlikte verden med seg selv i Kristus. Lovgiveren gikk selv inn under loven for å oppfylle dens bud i vårt sted. Da ble det en rettferdighet som han selv slett ikke hadde behov for, men som var helt og holdent for oss. Og når den i tillegg hadde den uendelige verdien, så kan den skjule og oppveie hvert menneskes grueligste synder, slik Skriften så herlig utlegger.

Herren selv sier: "Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull". I denne nåde strekker Guds rettferdighet seg til hver eneste synder på jorden, hvor ille han enn har levd, hvor syndig, hyklersk og fordømt du enn måtte kjenne deg. Denne din tilstand bevirker ikke at Kristi rettferdighet ikke skulle strekke til også for deg. Også du er likevel en av dem Gud har forbarmet seg over, en av dem Gud har gitt sin enbårne Sønn til, med alt det han har fortjent.

Det er rett og slett utelukket at du ikke skulle bli frelst gjennom Kristi rettferdighet, hvis du kommer gjennom Ham til Gud, for å bli hans barn. Det er ikke mulig at du skulle ha kommet så langt bort, eller være sunket så dypt, at ikke Kristi rettferdighet mer enn oppveier all din urettferdighet og synd. Den strekker seg til alt som har navn av menneske. Det var jo derfor han ble menneske, for at han, som den andre Adam, kunne bestå prøven på alle menneskers vegne.

Men Guds rettferdighet skiller seg fra all annen også gjennom dens varighet. Adam og englenes rettferdighet stod bare ved makt så lenge de holdt fast ved alt det som stod skrevet i lovens bok. De var forpliktet på loven hvert øyeblikk av deres liv. I det øyeblikk de hadde overtrådt loven, var det slutt på deres rettferdighet. Men Guds rettferdighet gjennom Sønnens lydighet er en "evig rettferdighet" (Dan 9:24). Så sier Herren: "Løft deres øyne til himmelen, og se på jorden her nede! For himmelen skal forsvinne som røk, og jorden skal eldes som et klede. De som bor på den, skal dø som mygg. Men min frelse skal vare til evig tid, og min rettferdighet skal ikke brytes. - min rettferdighet skal vare til evig tid" (Jes 51:6,8). "Kristus har med sitt eget blod gått inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning" (Heb 9:12).

Og dette gjør at den som i troen lever på Kristi rettferdighet, han har innfor Gud en konstant og urokkelig rettferdighet, hvor mye vår egen fromhet enn måtte svinge. For denne "evige rettferdighet's" skyld er ikke bare våre tidligere synder for alltid utslettet. Heller ikke de som ennå bor i vårt kjød, og fremdeles kan komme til å bryte ut, skal kunne føre oss under fordømmelse. For vi skal få leve under en evig nåde. Johannes sier jo: "hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige". Det apostelen vil si, er at da er han rettferdig i vårt sted. Dette er alle de helliges eneste trøst og frelsesgrunn. Luther sier det slik: "Da det i vårt kjød finnes en evig synd, var det nødvendig at vi i Kristus skulle ha en evig rettferdighet". Lovet være Gud til evig tid!

Sluttelig kan vi si at denne rettferdigheten også er skilt fra all annen rettferdighet gjennom det den virker. Kristi rettferdighet er ikke bare grunnlaget for alle synderes forlikelse med Gud, for rettferdiggjørelsen ved troen, og for de troendes urokkelige nådestand, slik vi nettopp har talt om. Men også for mye annet for tid og evighet, langt ut over det vi kan tenke, som gis oss av bare nåde. Kristi rettferdighet var kjøpesummen, når vår Herre og Konge kjøpte våre "nye himler og vår nye jord, hvor rettferdighet bor". Den var kjøpesummen for "det riket som er beredt fra verdens grunnvoll ble lagt" for dem som i Herrens dom blir stilt på dommerens høyre side. Det er et rike med en herlighet lik ham som kjøpte det til oss med sitt blod. Adam ble skapt til et paradis. Men det var på jorden. Det var forgjengelig. Det kunne besmittes med synden. Det paradis som vi gjenfødes til ved Kristi oppstandelse fra de døde, det er åpnet for oss ved Guds rettferdighet. Og det er "en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, og som er gjemt for dere i himlene".

Kristi rettferdighet er den store løsesummen. Syndere som fortjente helvete, er gjennom den befridd fra helvetes avgrunn, og gjeninnsatt i det barneforholdet hos Gud som menneskene fra begynnelsen var skapt til. Og med dette barneforholdet følger all Guds nåde og velsignelse, Den Hellige Ånds gave i våre hjerter, og de hellige englenes tjeneste og vennskap. I begynnelsen var englene høyere enn mennesket. Men denne rettferdighet har opphøyet mennesket over englene. Englene er "tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse". Guds gjenløste sjeler står nærmest tronen. Englene står rundt omkring dem (Åp 5:10-11). Og Kristi rettferdighet er det "rene og skinnende fine lin", som bruden, Lammets hustru, er ikledd. "For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger".

Enkelte er av den mening at Kristi rettferdighet bare er gjenopprettelsen av det som ble tapt ved syndefallet. Det er langt fra sannheten. Skriften vitner tvert imot at det ikke finnes noen som helst likhet mellom det som ble tapt ved den første Adam, og det vi fikk ved den andre Adam, Kristus. Paulus sier uttrykkelig at vi gjennom Kristus har fått "meget mer" - et uttrykk han til og med gjentar (Rom 5:15-17). Den rettferdighet Adam eide fra skapelsen av, gikk tapt for ham og hans etterkommere ved hans ulydighet. Alle arvet hans falne, syndige natur. Gjennom den andre Adams lydighet er denne første syndens skyld tatt bort, og forlatelse tilveiebrakt for alle Guds barns synder. Men i stedet for disse synder har vi ved den andre Adam også fått en rettferdighet som er uendelig herligere enn Adams var før fallet.

Ved skapelsen ble menneskene gitt en salig tilstand som de i uskyld skulle få leve sitt liv i, i denne verden. Da synden og døden kom inn i verden ble denne salige tilstanden tapt. Men gjennom den evige rettferdighets-gaven er himmelens herlighet gitt oss. "Men med nådegaven er det ikke som med fallet. For er de mange døde på grunn av den enes fall, så er meget mer Guds nåde og nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, blitt overmåte rik for de mange. For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus".

Som loven* og profetene vitner om. Som under kap 1:2 minner apostelen her om at han ikke forkynner noe nytt, men bare det samme som Gud hadde forkynt fra verdens begynnelse. Nå først er riktignok Guds rettferdighet i videste forstand "åpenbart". Men det er den loven og profetene "vitner om". Å, for en veldig styrke dette er for vår tro! Helt fra verden ble til, har Gud gjennom utallige bilder og forutsigelser åpenbart hvordan vi skulle frelses gjennom Kristus. Guds rettferdighet er allerede lovet oss i det løftet Gud gav om "kvinnens ætt som skulle knuse slangens hode". Senere sier Moses uttrykkelig at fordi Abraham trodde løftet om at gjennom hans ætt skulle alle jordens folk velsignes (frelsen i Kristus), så ble det regnet ham til rettferdighet. Og hele seremonialloven med sine påbud om offer for syndene, om hvordan syndene ble overført til offerdyrene, om yppersteprestens embete, forsoningsfestene og renselsene m.m. - alt sammen var vitnesbyrd om Kristi offer, Kristi lydighet og død for syndere (Heb 9:9, 10:1-7).

*Her betyr "loven" de fem Mosebøkene, overensstemmende med den vanlige inndelingen av Det gamle testamentes skrifter. Konf. Luk 24,44.

Steintavlene med loven ble oppbevart i paktens ark. Det var et tegn på at loven en gang skulle fullbyrdes av ham som denne arken var et forbilde på, han som sa: "Se, jeg kommer for å gjøre din (Guds) vilje" (Heb 10:7). På mange liknende måter vitner allerede loven om den Guds rettferdighet vi skulle få gjennom Kristus. Men hos profetene finner vi helt klare uttalelser om dette. Først sier Jesaja i kap.53 at Herren lot den skyld som lå på oss, ramme ham (v.6). Like nedenfor sier han (v.11): "Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære". Her tales det jo uttrykkelig om en rettferdiggjørelse som bare skjer ved at han bærer deres misgjerninger, og at de kjenner ham. D.v.s. at denne rettferdighet får vi ved troen. I Jes 56:1 sier Herren: "Akt på det som er rett, og gjør rettferdighet! For min frelse kommer snart, og snart skal min rettferdighet åpenbares". Budskapet i dette verset er nøyaktig det samme som hos døperen Johannes: "Guds rike er kommet nær. Omvend dere og tro på evangeliet!" Like herlig taler Herren om dette i Jer 23:5-6: "Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil la det stå fram for David en rettferdig spire. Han skal regjere som konge og gå fram med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet. - Dette er det navn som han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet".

Herrens engel talte like uttrykkelig til Daniel da han ba. Engelen sa at det skal "salves en Aller-Helligste". Og hva denne Aller-Helligste skal utrette, det sier han slik: "til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet" (Dan 9:24-26). Og i Mal 4:2 leser vi: "Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger". Og selve måten vår rettferdiggjørelse skal skje på, skildres i Det nye testamente med at vi avkles urene, og påkles rene klær: "rent og skinnende fint lin", "bryllupsklær", "den beste kledningen" (Åp 19:8, 7:14, 3:18, Mat 22:11, Luk 15:22).

Slik ser vi måten rettferdiggjørelsen skulle skje på er framstilt billedlig likt i GT og NT. Når Herren i Sak 3:4 hadde sagt til dem som stod foran Josva: "Ta de skitne klærne av ham!", så forklarer han dette til Josva slik: "Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og klær deg i høytidsklær". Og Jesaja synger om de samme nye klær: "Jeg vil glede meg i Herren, min sjel skal fryde seg i min Gud. For han har kledd meg i frelsens drakt, i rettferdighetens kappe har han svøpt meg - lik brudgommen, som setter på seg en lue prektig som prestens, og lik bruden, som pryder seg med sine smykker" (Jes 61:10). Slik vitner loven og profetene om Guds rettferdighet. Frelsens vei har vært nøyaktig den samme helt fra verden ble skapt (Heb 11:4). Å, for en veldig styrke dette er for vår tro!

Paulus sier at nå er Guds rettferdighet blitt åpenbart, d.v.s. blitt framstilt gjennom klar og konkret forkynnelse. Riktignok var den allerede blitt åpenbart gjennom skyggebilder i loven, og i profetenes skrifter, men da mere dunkelt. Gjennom evangeliet skulle derimot Guds rettferdighet framstilles i all sin herlighet, spesielt etter Kristi død og oppstandelse, da Ånden ble utgytt over apostlene fra Det høye. Da skulle Ånden overbevise verden om den rettferdighet vi fikk ved at Kristus gikk til Faderen (Joh 16:10). Dette var et så vesentlig emne i apostlenes forkynnelse, at deres embete rett og slett ble kalt "rettferdighetens tjeneste" (2Kor 3:9). For selv om de ikke alltid brukte uttrykket "rettferdighet", så var alltid Kristi stedfortredende liv, død og oppstandelse, hovedemnet i all deres forkynnelse (1Kor 2:2).

Uten loven. Paulus vil her si: Det er gjennom loven dere stadig søker å oppnå deres rettferdighet. Men den kan på ingen måte hjelpe dere i dette. Den kan ikke engang bidra til at dere får åpenbart hva den rette rettferdigheten er. Den er nemlig "Guds rettferdighet", og er totalt uavhengig av noen som helst lydighet overfor loven, stor eller liten, fra vår side. Og ettersom Guds rettferdighet er en fullkommen oppfyllelse av alt det loven krever, så kommer det selvsagt ikke på tale å "plusse på" noen lydighet fra vår side. Vår himmelske Far var ikke tilfreds med noe mindre enn sin enbårne Sønns fullkomne rettferdighet. Da er det lett å forstå at han ikke aksepterer noe bidrag, noen tilføyelse fra vår side.

Paulus har sterke uttalelser om dette: "Er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død forgjeves" (Gal 2:21). "Uten loven" betyr altså at det var utelukket at menneskene kunne bidra noe til Guds rettferdighet. Ikke engang de troendes nye lydighet skal kunne bidra i dette, for den vil alltid være ufullkommen. "Kristi rettferdighet måtte ikke bare skjule all vår synd, men også våre beste gjerninger" (Luther). Det er ikke nødvendig å diskutere om apostelen her sikter til den moralske eller den seremoniale loven. Det han har sagt, gjelder all Guds lov, all menneskenes lovlydighet. For her stiller han egentlig alle menneskenes gjerninger, og Guds rettferdighet, opp mot hverandre. Kristus har "fullført all rettferdighet" (Mat 3:15). Menneskets, lovbryterens, delaktighet var helt og holdent utelukket, når det gjaldt det store og høye oppdrag som Sønnen ble innvidd og sendt til: menneskenes rettferdiggjørelse.

22: det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. - For det er ingen forskjell,

For å hindre mulig misoppfatning av hvilken Guds rettferdighet det er han har siktet til i ordene foran, tilføyer nå Paulus dette: det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus. Her skulle dermed all uvisshet og tvist være avskåret. Det han taler om, er den rettferdighet vi får "ved tro på Jesus Kristus".

Men i tillegg får vi her svar på et annet viktig spørsmål. Nådesøkende sjeler som har hørt mye om Guds frelsende rettferdighet, har ofte et viktig spørsmål på hjertet: Hvordan og når får da jeg denne Guds rettferdighet? Her ser du altså svaret. Og det er det samme svaret som hele Skriften gir. Her står det at Guds rettferdighet kommer gjennom troen på Jesus Kristus. Guds rettferdighet, sier Paulus, kommer til alle og over alle som tror. Dette er altså Guds svar. Hvordan du enn kjenner eller opplever det i ditt hjerte, så står Guds svar klart gjennom hele Skriften: "den som tror", "ved tro", "av tro", "tro på Herren Jesus" o.s.v.

Men så reiser det seg et nytt spørsmål: Troen, hva er det? Hva menes det med å tro på Jesus Kristus? Du får aldri noe sikrere svar på det spørsmålet, eller noen bedre beskrivelse av den saliggjørende troen, enn når du legger merke til de stedene i Bibelen der Kristus selv gir mennesker vitnesbyrd om at de har en saliggjørende tro. Se på alle de stedene der Jesus sier: "din tro har frelst deg", eller liknende. Når du legger merke til hvilke mennesker som fikk dette vitnesbyrd, og hva som kjennetegnet dem, så ser du hva en saliggjørende tro er. Hos alle disse vil du finne det samme kjennetegnet: De var alle syndere som hadde erfart at med alt de hadde strevd under loven, kunne de ikke bli rettferdige og finne fred. Tvert imot var de bare blitt ennå mer ulykkelige og rådløse. Men nå hadde de fått høre evangeliet om Kristus. Derfor kom de til ham og søkte uforskyldt nåde.

Folk var kjent med lovens og profetenes vitnesbyrd om Kristus. Senere kom også døperen Johannes og pekte på Guds lam. Og så trådte Kristus og hans apostler fram og forkynte evangeliet. Men alt dette hadde ikke noen som helst innvirkning på de som hadde trøst i sin egen rettferdighet. Bare åpenbare syndere, som gikk der rådløse, ble tiltrukket av Kristi liflige duft. Og da skjedde det Johannes sier: "Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn" (Joh 1:12). Gjennom en slik tro ble nå disse nye mennesker, helt forvandlet i hjerte og sinn. De var "født av Gud" (v.13), og det gjorde at de gjennom hele sitt liv holdt seg til Kristus, og ble hans etterfølgere.

Gjennom hele Skriften finner du vitnesbyrd om hvordan dette skjer. Og ut fra dette vet du hva den frelsende troen er: Ikke at du bare holder det for sant og kan tale om det. Men at du erfarer en syndenød. Du har gitt opp alle dine egne forsøk på å omvende deg. Du er fortvilt over hvor mangelfull din anger, din bønn, din gudsfrykt o.s.v., er. I denne din tilstand har så evangeliet om Kristus, og Guds rettferdighet i ham, inntatt deg. Nå ser du at du kan ikke berge deg uten denne Guds rettferdighet. Nå har du fått et hjerte som hungrer og tørster etter denne nåden. Og nå kan du også tro og ta imot den. Du får en inderlig trøst, glede, kjærlighet, lyst til Guds lov, en tillitsfull barnets ånd som nå roper "Abba, kjære Fader!" Når det så på nytt kan skje, at du ikke riktig kan tro at du eier Guds nåde, da blir du mismodig, og hungrer og tørster igjen etter nåden. Når du har det på den måten, da er du jo et helt annet menneske enn alle de vantro (2Kor 5:17).

Slik er den frelsende troen. Nå har du lyst til Guds lov, og all synd er en plage. I alle forhold vil du være hellig. Likevel kan det utvikle seg svært forskjellig videre i livet, så du til tider kan komme til å skrike av angst i din ånd, og er nær på å fortvile. Innimellom kjenner du deg helt kald og død. Men gjennom alt dette er du fremdeles rettferdig i Kristus, med selve Guds rettferdighet, - bare ved denne troen på Kristus, slik vi har skildret den. Vår rettferdighet i ham kalles derfor her en "rettferdighet ved tro på Jesus Kristus", og i kap 4:11: "den rettferdighet av tro". Den kalles aldri noen annen nådegaves rettferdighet, f.eks. omvendelsens rettferdighet, ydmykhetens rettferdighet, kjærlighetens rettferdighet. Nei, bare "rettferdigheten av tro". Dermed står det klart at rettferdigheten ikke er oppstått gjennom noen Åndens frukter, men er Guds Sønns egen rettferdighet, som vi bare kan motta ved tro. Den består dermed heller ikke av selve troen. Men den kalles "rettferdigheten av tro" fordi vi mottar den ved troen.

Denne rettferdigheten er kommet til alle, - d.v.s. den tilbys alle (Mark 16:15) - og over alle som tror. Ordet "over" står i sammenhengen "over alle som tror", og antyder at selv om rettferdigheten kommer gjennom evangeliet til alle, så er det bare de som tror, som får del i den. Den likesom senker seg over dem. Kristi rettferdighet er den rettferdighet han selv levde ut gjennom sitt liv, sin død og oppstandelse. Derfor kan den ikke være i de troende, på samme måte som helliggjørelsen virkes i oss, men er "over alle som tror". Og apostelen sier altså "over alle som tror" - hvem du enn er, ung eller gammel synder, stor eller liten, med mer eller mindre syndenød, anger, bønn og tro -.

Bare du har kommet dit hen at du ikke kan reddes uten Kristus og hans nåde, at du slik i det minste holder fast på ham med en hungrende tro, - så er Guds rettferdighet senket over deg. Du er satt fri, rettferdiggjort og frelst fra alle dine synder. For her står: "Over alle - alle - alle, som tror". Legg alltid godt merke til dette ordet "alle", for da må det jo omfatte deg også! Og nå må du da fryde deg -, ja, fryde deg og takke, og gi Ham æren. Hvis du til daglig virkelig gjør dette, da skal han nok stadig øke din tro. Men det vil kanskje skje på en måte du ikke hadde ventet, for at du skal lære hvor nødvendig det er å be disiplenes bønn til Herren: "Øk vår tro!".

For det er ingen forskjell. Disse ordene virker svært forskjellig på menneskene. For noen er de meget støtende. For andre derimot særdeles trøsterike. Her forsterker Paulus grunnlaget for det to ganger gjentatte ordet "alle". Han talte jo om "Guds rettferdighet til alle og over alle som tror". Og nå tilføyer han altså: "For det er ingen forskjell, alle har syndet, og de blir rettferdiggjort uforskyldt", - når de tror på Kristus. I begge disse forhold, både når det gjelder vår dom stilt overfor Guds lov, og vår adgang til Guds rettferdighet, så er det ingen forskjell mellom de ellers ulike menneskene (konf.v.29 og 30, og kap. 10:12). Det er nettopp dette Paulus så utførlig har vist i de to første kapitlene, og første halvdel av dette tredje kapitlet. Og nå gjentar han på ny i det følgende, kortfattet, årsaken til dette:

23 og 24: alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.

Alle har syndet. Og så snart én har syndet, da er han straks dømt av loven, straks under dommen, blant dødsdømte. Dette er uansett syndens størrelse og mengde, slik vi tidligere har sett fra Skriftens ord: "Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det" (Gal 3:10). Tidligere i kapitlet har Paulus også vist fra andre steder i Skriften at "det er ikke én rettferdig, ikke en eneste". Følgelig er vi alle overfor lovens dom, uten unntak, forbannet. I dette er vi alle like, "det er ingen forskjell, alle har syndet"

og står uten ære* for Gud. Ære eller berømmelse overfor Gud kan bare oppnås gjennom en fullkommen oppfyllelse av hans lov. Men fordi ingen kan oppfylle loven, så er det heller ikke noen som kan oppnå lønnen. Dermed står du, som sagt, overfor loven dømt som en overtreder, en lovbryter. I dette er alle mennesker like. Når det altså gjelder vår egen verdighet innfor Gud, blir det bare som Paulus sier det: "det er ingen forskjell".

*Grunntekstens ord, hystereistai, betyr egentlig "å bli liggende etter i løpet". I kap 9 taler Paulus om det folk som eide alle nådens midler, nemlig jødene. Han sier at "de som søkte rettferdighetens lov, kom ikke fram til denne lov" (v.31). I sitt løp og strev for å være Gud velbehagelig, så hadde de kommet til kort. Dette er det grunnteksten vil si. Og at ordene doxa tu Teu, Guds ære, må oppfattes som den ære Gud gir, er også klart bl.a. av sammenhengen.

Men at dette kan være vår tilstand, det er det ingen som får til å stemme med virkeligheten. Én synes da bestemt han er bedre enn mange andre, ja kanskje bedre enn alle andre. En annen synes at innfor Gud er han verre enn andre, og kan derfor ikke se at disse ordene stemmer. Og ett og samme menneske kan oppleve den ene av disse tilstandene i én periode, og den andre situasjonen til en annen tid. Forblindelsen er meget stor. Én tid opplever man at dette ordet rett og slett er forsmedelig, for grovt. En vet jo med seg selv hvordan en under stor kamp avsto fra synder som hele verden forøvrig drev med. En har da i årevis, ved bruk av alle nådens midler, kjempet og arbeidet for å stå imot all ugudelighet. Skulle en da nå dømmes likt med dem som har levd sitt frie syndeliv? Det ville da være urimelig, ja rett og slett forargelig tale. Da kunne en fristes til å svare at det hadde jo vært bedre om en hadde levd fritt i synden som de andre, - hvis det likevel ikke er noen som helst forskjell. Hvorfor skulle jeg da avstå fra syndens lyster? Slik knurrer alltid gjerningshelgnene overfor denne besynderlige Guds dom (Luk 15:28-30 og Mat 20:11-12).

Men når de samme menneskene gjennom Guds nåde blir mer vekket opp, da begynner de ikke bare å se på ytre gjerninger. Da begynner de også å kjempe mot hjertets ondskap, mot hver egennyttig tanke, hver minste likegyldighet overfor Gud og sin neste, o.s.v. Nå ønsker de hvert øyeblikk å være hellige innfor Guds ansikt. Og ved Kristi kors ser de hvordan de i all evighet burde elske og prise en slik kjærlighet som lider der, blør og dør. Ja, da kan det skje at de for fullt alvor synes at det ikke kan finnes mennesker som er så gjennom-fordervet som dem, så full av ondskap, hykleri, likegyldighet, ustadighet og hardhet i hjertet - ja, alt som nevnes kunne. Da sier de - men med omvendt fortegn: Det kan ikke stemme at her ikke skulle være noen forskjell. Jeg kjenner jo at jeg er så full av alt vondt, at ikke noe menneske kan være så syndig som jeg er.

Men hvordan skal så dette egentlig forståes? Riktignok er det klart at ingen er uten synd. Men uansett hvordan vi nå ser på oss selv, så er det jo litt urimelig at her ikke skulle være noen forskjell. Vi ser jo med våre egne øyne at forskjellen tvert imot er ganske stor. Den ene lever fritt i all mulig synd. Den andre lever hver dag et gudfryktig liv. Svar: Legg vel merke til sammenhengen, hva det er spørsmål om. Det er vår rettferdighet innfor Gud det hele dreier seg om. Om "ære" i spørsmålet om å bli salige. Det er bare i dette spørsmålet all forskjell på større eller mindre synder opphører. Når det igjen er spørsmål om det som avhenger av våre gjerninger, f.eks. ulike grader av salighet eller fordømmelse, da sier Skriften uttrykkelig at det er en forskjell. Da tales det om "tåleligere" og verre, og på den andre siden at "stjerne skiller seg fra stjerne i glans" (Dan 12:3, 1Kor 15:41, Mat 11:21-24). Men så snart det dreier seg om vår rettferdighet og "ære" innfor Gud, som her, (v.23,27 og kap.4,2), da er det straks "ingen forskjell". For da er der ingen mennneskers gjerninger som strekker til. Da er vi alle så fjernt fra rettferdighet, at all innbyrdes forskjell forsvinner.

Hør en lignelse (av doktor Chalmers) om dette: Når vi taler om ujevnheter på jorden, så sier vi at det er stor forskjell mellom de høyeste tindene og de dypeste dalene. Men så snart vi taler om jordens avstand fra solen, da regner vi ikke lenger med disse ujevnhetene på jorden. Da sier vi ikke: Fra solen til fjelltindene er det så og så langt, og fra solen til dalbunnene er det så og så langt. Nei, da sier vi at avstanden er så ufattelig at disse ujevnhetene på jorden ikke virker inn i det hele tatt, "det er ingen forskjell". På samme måte er det her nede: Mellom mennesker sant og visst stor forskjell når det gjelder synd og fromhet. Men når det beste står så uendelig langt fra noen rettferdighet, da blir det innfor Herren, og i spørsmålet om å være verdig til himmelen, "ingen forskjell".

Hvis vi tenker oss et fengsel med en flokk dødsdømte, hvor alle er banditter, mordere, ranere o.s.v. Skulle så disse begynne å diskutere hvem av dem som ville være verdig til en æresplass ved siden av kongen? Da ville vi jo si: Dere er alle sammen bare verdig et rettersted, det er ingen forskjell. Akkurat slik står det seg når vi taler om hvorvidt noe menneske har fortrinn i spørsmålet om rettferdighet innfor Gud. Vi er alle sammen store lovbrytere, som daglig synder mot Guds største bud. De mest alvorlige og helliggjorte kristne må jo hver dag be om forlatelse, og kjenner seg bare verdig Guds vrede, om han skulle dømme dem etter sin lov.

Selvsagt finnes det dem som synes de nok er litt bedre enn som så. De innbiller seg at de ved nådens midler, gjennom mye bønn, tro, gjennom våkenhet og alvor er kommet der hen at de ikke skal likestilles med andre skrøpelige kristne. De er selv blitt en hellig slekt. Men disse er bedratt av slangen. For om de hadde vært edrue og våkne, så skulle de kjent det den hellige David kjente på da han ba: "Gå ikke i rette med meg, din tjener! For ingen som lever er rettferdig for ditt åsyn". Og når det gjelder de uomvendte menneskene, så er selv deres beste gjerninger bare synd og hykleri, fordi deres hjerter ikke har det rett med Herren i tro og kjærlighet.

Det kan være stor forskjell på menneskene. De kan holde en høy moral, være edle og ærbare borgere av landet. De kan være samvittighetsfullt opptatt med sine menneskelige plikter. De kan til og med ha "nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand", for de "søker å grunnlegge sin egen rettferdighet". Eller de kan være frekke spottere som lever fritt i alle mulige synder og laster. Uansett, i begge kategorier står de alle under samme Guds dom (Gal 3:10), og behøver begge den samme nåde. Og nåden tilbys dem også begge likt, og skjenkes dem begge like fritt, når de søker den ved Kristi føtter. En gammel Guds mann synger slik om dette:

Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Likesom de alle er like uverdige syndere, så blir de også alle like uforskyldt benådet og rettferdiggjort. Det er ingen forskjell. Høylovet være Herrens navn! De største syndere blir rettferdiggjort utelukkende ved forløsningen i Kristus Jesus. Priset være hans navn!

Rettferdiggjort. Hva det er Paulus legger i ordet "rettferdiggjort", kan en se av kap 8:33. Der sier han indirekte at den som er rettferdiggjort ikke kan "anklages". Der er ikke noe som kan påtales hos dette mennesket. Og det er innfor Gud at han er så rettferdig og ustraffelig. Paulus sier: "Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør". Rettferdiggjort kaller vi vanligvis det menneske som av domstolen, etter en rettergang, er blitt erkjent fri fra all skyld eller delaktighet i den ugjerning han var tiltalt for.

Rettferdiggjørelsen er en slik domsavgjørelse. Den Gud har rettferdiggjort er så totalt frifunnet for all skyld innfor loven, som om det aldri skulle ha finnes noen synd i hele hans vesen. Egentlig blir han dømt som om han var Kristus - altså hellig, ren og fullkommen som Kristus.

Vi kjenner jo hemmeligheten - rettferdiggjørelsens hemmelighet er den at det er Kristi rettferdighet som tilregnes synderen, - fordi hans synder, i likhet med hele verdens synd, ble tilregnet Kristus. Ordet sier: "Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud" (2Kor 5:21).

Uforskyldt. En slik rettferdiggjørelse, sier Paulus, den er alle troendes, uforskyldt. Grunntekstens ord betyr "for intet", "uforskyldt", eller egentlig "som gave". Å, for et dyrebart ord! Vi blir rettferdiggjort uforskyldt, som gave! "Gud har gitt oss evig liv". På samme måte som Gud skapte oss og gav oss livsvilkår, uten at vi i det hele tatt hadde bedt ham om det, så har han like fritt og uforskyldt gitt oss det evige liv. Ordet dorean, som gave, for intet, uforskyldt, forekommer ofte i Skriften når det gjelder det livsviktige spørsmålet om vår frelse. Kristus sier: "Jeg vil gi den tørste å drikke av livets vannkilde uforskyldt" (Åp 21:6). Og videre: "den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann uforskyldt" (Åp 22:17). Det samme sier Herrens Ånd tidlig gjennom profeten: "Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk" (Jes 55:1). For intet, uten penger - og for intet, uten betaling, og at Gud heller ikke gjør dette mot å få noen betaling en gang i framtiden - !

Slik taler Skriften om vår benådning. Du står der uten noe som helst godt. Du har ingen ting av alt det du burde hatt. Du har ingen rett anger, bønn, eller omvendelsestrang. Ikke en gang en virkelig alvorlig vilje. Og i tillegg til all denne din elendighet, så er du attpåtil lettsindig og selvsikker. Du føler deg hard og full av all mulig ugudelighet i hjertet. Hvordan kan da Gud være nådig mot meg? sier du. Det ville være helt utenkelig. Nei, det skjer så visst ikke på grunn av din egen verdighet. I sannhet har en annen måtte stå fram i ditt sted. Om du får nåden "uforskyldt", "for intet", så ble det ikke tilveiebrakt for intet - , men for en annens, den enes lydighets skyld. Du har kostet en annen ganske mye. Men derfor skal du nå få det uforskyldt. Det skal ikke koste deg noe. Du skal få det "uten penger og uten betaling". "Du skal komme din ferd i hu og skamme deg", og i din fattigdoms ydmykhet ikke holde opp med å lovprise ham som har gjort noe slikt.

Av hans nåde - d.v.s. av Guds nåde. Dette er bakgrunnen og selve kilden til alt det Gud har gjort fra tidenes morgen og til denne dag, og ennå daglig virker til vår frelse. Det er Guds nåde, Guds egen viljes frie nåde og faderlige hjertelag. "For så har Gud elsket verden". Det er umulig å finne noen annen bakgrunn, enn bare Guds egen frie og evige kjærlighet. Gud gjør alt for sin egen skyld. Det er ikke noe godt hos menneskene, ingen anger eller bønn som har påvirket Gud så han gjorde dette. "Men Gud, som er rik på miskunn, har på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus". "Vi som var døde ved våre overtredelser" (Ef 2:4-5), "da vi var fiender" (Rom 5:10). Ja, "utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt", og "forut bestemt oss til å få barnekår", "etter sin frie viljes råd", "etter hans forsett som setter alt i verk etter sin viljes råd" (Ef 1:4,5,11). Slike ord taler Skriften om Gud. Og det er dette som ligger i ordene "av hans nåde".

Men en synder har overtrådt loven. Synderen kan dermed ikke bli frelst uten at det har foregått en soning i forhold til den loven han har krenket, og overfor Guds rettferdighet i håndhevelse av loven, så dens bud og dommer kunne stå urokkelige, og overholdes. Så måtte den guddommelige nåden også ha en måte og et middel for at både respekten for loven, og synderes frelse, kunne forenes. Dette er det Paulus nå vil tale om.

Ved forløsningen i Kristus Jesus. Ordet apolytrosis, gjenløsning, forløsning, ble egentlig brukt når det gjaldt å kjøpe fri krigsfanger eller slaver, for en løsepenge eller kjøpesum de var kommet overens om. Et slikt ord er det altså Skriften bruker om vår forløsning gjennom Kristus. Da forstår vi hvordan det stod til med oss. Men da forstår vi også hva det var vår Herre Kristus gjorde. Menneskene hadde stått opp imot Gud, men hadde av den grunn også falt under hans hellige vrede, og under dommen av hans lov. I sin uendelige barmhjertighet har så Gud satt sin egen Sønn i de skyldiges sted, og lagt på ham den straffen de var dømt til, så han skulle lide og dø for deres synder - "en rettferdig for urettferdige" - for å forsone dem med Gud. Den guddommelige rettferdigheten krevde liv for deres liv. "Uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt". Slik lød dommen.

Om denne dyrebare løsepengen sier Kristus klart og tydelig at "Menneskesønnen er kommet for å gi sitt liv til en løsepenge i manges sted" (Mat 20:28). Og videre: "mitt blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse" (Mat 26:28). Så sier også Paulus: "I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse (Ef 1:7 og Kol 1:14). Det samme uttaler Peter: "For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam" (1Pet 1:18-19). De eldste synger for Lammet i himmelen om den samme forløsning og løsepenge: "Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud" (Åp 5:9).

I 3Mos 25:47-55 finner vi en omstendelig forordning om hvordan det skulle foregå når en israelitt hadde vært solgt til en fremmed, og så skulle kjøpes fri. "Han skal kunne løses ut etter at han har solgt seg". Og det skulle foregå ved at "en av hans brødre skal løse ham ut". Hvis ikke det skjedde, kunne noen i hans nærmeste slekt løse ham ut, "Eller om han får råd til det, da skal han løse seg selv ut". Gjennom vår forløsning fra den fremmede overmakten: synden, døden og djevelen, oppfylles denne forordning. Blant Adams barn fantes ingen som var i stand til å løse seg selv eller noen annen fra denne overmakten. "En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham - for utløsning av deres sjel er for dyr, og han må avstå fra det til evig tid" (Sal 49:8-9). Hvert eneste menneske var selv en fange under syndens og lovens forbannelse. Det var umulig at vi kunne blitt løst fra et slikt fangenskap, om ikke en som var sterkere hadde kommet. Han, Den Velsignedes Sønn, hadde fra evighet av påtatt seg å gjenløse de falne og fortapte barnene. Han, og bare han, var i stand til å gjøre det.

Det var "en av hans brødre"- eller nær slektning - som skulle løse ut den som var solgt. For at også dette skulle fullbyrdes etter loven, så kom han til verden som en av oss, ble virkelig vår bror og slektning, og tok på seg sine fattige og solgte slektningers skyld. Han var så fullstendig "under loven" (Gal 4:4), og bundet i våre synder (Jes 53), som om han selv hadde begått dem alle sammen. I Salme 22:7, 40:13, 41:5, 69:6 kaller Kristus gjennom David, vår synd og syndeskyld for sin: "Mine misgjerninger har grepet meg", "jeg har syndet mot deg" o.s.v. Og vi ser tydelig av teksten forøvrig i disse salmene, at det er Kristus som uttaler dette. Derfor var det han også måtte lide syndens fortjente lønn, og se sin Far vende seg bort fra ham. Men dermed betalte han også all vår skyld, fra den største til den minste, og vant en evig forløsning for oss. Som vi ser i nevnte 3Mos, så er der også forordning om gjenløsing av eiendom som tidligere, på grunn av skyld/gjeld, er gått tapt for Israel. Overensstemmende med den har da også vår Forløser ikke bare forløst/kjøpt oss selv tilbake, men også vår tapte arv til det evige liv og alle himmelens skatter.

Summér dette opp, og tenk nøye over hva forløsningen i Kristus innebærer! Ved sin lidelse og død på forbannelsens tre, har han ikke bare løst oss fra lovens forbannelse, slik at ingen synd skal kunne fordømme oss (Gal 3:13), og fra døden, slik at vi ikke skal forbli i dens vold (Heb 2:14,15, 1Kor 15:54-55, 2Tim 1:10), og fra djevelens rettighet over oss til et dødens offer (Jes 49:25). Men ved sin fullkomne lydighet har han også på nytt gitt oss alt det Guds vennskap som menneskene eide før fallet, og dermed barnerett hos Gud, Den Hellige Ånds gave, og evig herlighet i himmelen (Rom 8:1,4,17,18,31,32).

Nå sier Paulus at gjennom denne forløsningen i Kristus blir vi rettferdiggjort. Her kan vi igjen se hva det er som utgjør vår rettferdighet innfor Gud. Den består i det Kristus selv, i egen person gjorde for oss da han var på jorden, for at han gjennom sitt liv og sin lidelse i vårt sted skulle fullbyrde loven. Dette er uttalt så tydelig og klart i profetenes og apostlenes skrifter, at på dette punkt har alle evangeliske kristne og kirkesamfunn sett én og samme guddommelige sannhet. Enhver som i gudsfrykt har søkt inn for Herrens åsyn for å finne dette ordets egen mening, har alle sammen fått se at hvis en forutsetter at intet kjød kan bli rettferdig gjennom lovens gjerninger, og hvis en forutsetter at Gud har gitt oss sin Sønn under loven, så er det bare gjennom hans lydighet vi kan bli rettferdiggjort. Derfor har også alle evangeliske kirker på dette punkt sammenfallende tro og bekjennelse.

Vi skal bare nevne noen eksempler på dette her. F.eks. lyder én kirkes* bekjennelse slik: "Ved ordet rettferdiggjøre betegner apostelen det å frikjenne fra all skyld og straff, og erklære for rettferdig. Jesu Kristi egen rettferdighet tilregnes de troende. Vår frelser er belastet med verdens synder. Han har tatt bort deres skyld og straff. Han har tilfredsstilt det guddommelige rettferdighets-krav. Det er utelukkende på grunn av Jesu Kristi død og oppstandelse, at Gud vender seg i miskunn mot oss, ikke tilregner oss våre synder, men i stedet tilregner oss sin Sønns rettferdighet som om den var vår egen. Og fra den stund er vi ikke bare renset fra våre synder, men også i tillegg ikledd Kristi rettferdighet, og derved for alltid frie fra våre synders straff, fra døden og fordømmelsen, og regnet for rettferdige og det evige livs arvinger".

En annen kirkes** bekjennelse sier: "Rettferdiggjørelsen er ikke noe menneskes verk, men Guds. For det er ikke noe menneske som hverken helt eller delvis kan gjøre seg selv rettferdig. Det ville være den største formastelighet og blindhet som Anitkrist kunne få innbilt oss, å tro at et menneske selv, gjennom noe slags eget verk, kunne rense seg fra sine synder og gjøre seg rettferdig. Rettferdiggjørelsen er dermed et verk utelukkende av Gud, og er ikke noe vi gir ham, men som vi mottar av ham, av hans frie barmhjertighet, gjennom hans elskede Sønns, vår Forløser og Frelsers fortjeneste alene. Men når vi nå lærer at vi blir rettferdiggjort ved tro alene, så er den rette meningen dermed ikke at denne vår handling at vi tror på Kristus, d.v.s. selve troen, rettferdiggjør oss eller fortjener vår rettferdiggjørelse (for det ville i så fall igjen være å si at rettferdiggjørelsen var grunnet på noen handling eller dyd som fantes hos oss). Nei, den rette meningen er at om enn vi hører Guds ord og tror det, om enn det hos oss finnes både tro, håp, kjærlighet, helliggjørelse, anger, gudsfrykt, avsky fra synden, og vi gjør mange gode gjerninger - så må vi likevel bekjenne at alt dette, troen, håpet, kjærligheten og alle dydene, enten det nå er noe vi har gjort, eller noen gang kommer til å gjøre, alt sammen er saker som er altfor svake, utilstrekkelige og ufullkomne til å fortjene syndenes forlatelse og rettferdiggjørelse. Derfor må vi ha vår eneste trøst i Guds barmhjertighet og det offer som vår yppersteprest og frelser, Guds Sønn, én gang for alle bar fram for oss på korset. Denne lære har alle eldre og nyere Kristi tjenere med én munn bekjent. Denne lære opphøyer og fremmer Kristi ære, og slår ned all menneskelig berømmelse. Og den som ikke bekjenner denne lære må ikke regnes som en kristen, og som en som vil fremme Kristi ære, men som en motstander av Kristus og hans evangelium".

En tredje Kristi forsamlings*** bekjennelse lyder slik: "Gud rettferdiggjør oss fritt av nåde. Ikke gjennom å inngyte rettferdighet i oss, men ved å forlate våre synder og regne våre personer som rettferdige - ikke på grunn av noe som er virket i oss eller gjort av oss, men for Kristi skyld alene. Ikke ved at troen, den handlingen at vi tror, eller noen annen evangelisk dyd, regnes som vår rettferdighet. Men gjennom å tilregne oss Kristi lydighet og fullbrakte verk, som vi gjennom troen mottar - idet vi hele tiden hviler bare i hans rettferdighet".

***Westminster-menigheten. - (Oversetter kommenterer: Men, dette var bekjennelser disse kirkene hadde på 1850-tallet -!)

På denne måten har Kristi forsamlinger over alt på jorden en og samme tro i denne store hovedlæren. Og det er ganske bemerkelsesverdig at vi i den offentlige bekjennelsen til alle disse kristne menighetene, ser det fremhevet, som også Luther så ettertrykkelig gjorde, at vår rettferdighet innfor Gud ikke består i noe nådens verk i våre hjerter, i troen, eller i noe som helst annet som Gud har virker i oss, men er helt utenfor oss - i Kristi egen rettferdighet. Det er dette vi aldri riktig kan tro og holde fast på. For det står som en temmelig usannsynlig rettferdighet for meg, at jeg skal være rettferdig innfor Gud på en slik måte at i meg selv finnes det absolutt ikke noe som helst som tilfredsstiller Gud. Ingen gjerning, ingen egenskap, "ikke så mye som en tanke" (Luther). Men at min rettferdighet istedet helt og holdent skal bestå i det som Kristus har gjort og er for meg*.

*Se Luthers kommentar til Joh 16,10, Ev. Post. Ande juledag samt 19.søndag e.Tref., og særskilt Augsb. bekj., apologi, art. Rettferdiggjørelsen m.fl.steder.

Men nettopp derfor er det jo at vår rettferdighet er så fullt ut fullkommen, slik at vi innfor Guds øyne er rett og slett "opphøyde" (Sal 89:17), "er jo helt ren" (Joh 13:10), er "hellige og ulastelige og ustraffelige" (Kol 1:22). For hvis rettferdigheten hadde bestått i noe som var i oss, så hadde det straks vært mangler ved den, og den kunne aldri blitt fullkommen. Men nå består den så helt og holdent bare i Kristi rettferdighet, at Herren selv kunne si til sine skrøpelige disipler: "Den som er badet..er jo helt ren". Likeså sier også Paulus: "Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus". En så fullkommen rettferdighet ville vi ikke kunne oppnå, hvis den i noen som helst grad skulle bestå av noe nådens verk i oss.

Luther sier: "Jeg kan aldri få troen ren og saken klar, uten at jeg forestiller meg at jeg selv står uten noe som helst nådens verk i sjelen, - uten helliggjørelse, anger og tro -, og har all min trøst utelukkende i Kristus, at han har gjort, og fortsatt gjør, allting for meg".

Tenk derfor alltid over dette: Vår rettferdighet er fullkommen, just fordi den er bare i Kristus. Lovet være Herren, vår rettferdiggjørelse er et fullkomment verk! Og gjennom dette er vi erklært fri, ikke bare fra alle de synder vi har gjort, men også fra tilregnelsen av den synd som ennå bor i vårt kjøtt, og fremdeles, under vandringen, kan komme til å bryte ut. Men det Gud har utrettet, det holder. Er Kristus gjort til synd for oss, så hadde det sitt konkrete mål, i sannhet som apostelen sier: "for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud" (sv:at vi skola varda Guds rättferdighet i honom).

25 og 26: Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort. Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus (sv: den som er av Jesu tro).

Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol. "Stilte til skue" er et tydelig uttrykk for at

Guds hensikt var å holde noe fram så synlig at alle kunne se det. Gud har ikke bare gitt sin Sønn, men også for alles øyne stilt ham til skue i hans blod som en nådestol (sv: ett forsoningsoffer), på samme måte som slangen i ørkenen ble satt på en stang, så alle kunne se ham. Og apostelen bruker dette uttrykket "stilte til skue", fordi hensikten hans på dette stedet er nettopp å tale om hvordan Gud "offentlig", d.v.s. overfor all verden, ville vise fram Guds rettferdighet i og med vår benådning.

I hans blod, i hans eget blod. Denne ypperstepresten var selv også offeret, slik vi leser i Heb 9:12: "med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning". Når vi leser ordet "blod" skal vi selvsagt også huske på Kristi lidelse gjennom hele hans jordiske liv. Men det er vidunderlig, det Skriften sier om selve blodet. Tenk på hele den store offertjenesten Gud hadde påbudt, som et forbilde på det store forsoningsoffer/nådestolen i Kristus. Der var ingen ting det ble lagt så mye vekt på, som blodet. Skriften sier: "Etter loven blir nesten alt renset med blod. Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt" (Heb 9:22). Et bemerkelsesverdig Herrens ord leser vi også i 3Mos 17:11: "Blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det".

I verset foran har Paulus sagt at vi blir rettferdiggjort "ved forløsningen i Kristus Jesus". Det er denne forløsning/gjenløsning han nå forklarer grundigere, ved å si at Gud har stilt sin Sønn fram (til skue) som en nådestol (sv: forsoningsoffer), for å vise sin rettferdighet, fordi han hadde båret over med de synder som før, under Guds tålmodighet, var gjort. Nådestolen (2Mos 25) var lokket på arken. I arken ble loven, de ti bud, oppbevart. Likeså en krukke med manna, og Arons stav som hadde blomstret. Arken var laget av akasietre, kledd innvendig og utvendig med gull, og plassert i det aller helligste i tabernaklet, "hvor bare ypperstepresten gikk inn, én gang om året, og da ikke uten blod som han bærer fram for seg selv og for folkets forseelser". Blodet ble stenket på nådestolen som var av rent gull. Ser du det herlige budskapet i dette? Under vandringen skulle de bære med seg i arken: Loven (de ti bud) og minnene om at vi har en underets Gud som sørger for alt det vi trenger, først og fremst åndelig mat (mannaen), og selv peker ut sine åndelige ledere (Arons stav). Men selv disse guddommelige vitnesbyrd, bl.a.loven, gitt dem av Gud selv, var skjult av nådestolen (lokket) i rent gull, hvor soningsblodet for folkets synder ble stenket.

Ved troen*. Bare ved troen får vi del i all denne nåde, sier Paulus. D.v.s. ikke gjennom noen vår gjerning eller fortjeneste. Bare ved å ta imot.

*Grunnspråket viser tydelig hva midlet er, som vi mottar forløsningen ved. Ordene "i hans blod" hører klart sammen med "som en nådestol", og hører altså ikke sammen med ordene "ved troen". Gr.tekstens ord sier "gjennom hans eget blod". Dermed viser det, som i Heb 9:12, at på samme måte som forsoningsofferet i GT skjedde gjennom dyrenes blod, så var Kristus et forsoningsoffer, en nådestol, gjennom sitt eget blod.

For å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort. Det han her mener med Guds rettferdighet, forklarer Paulus straks i v.26, hvor han sier: "Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus" (sv: som er av Jesu tro). At Gud er rettferdig, samtidig som det er ham som rettferdiggjør dem som tror, det er denne Guds rettferdighet som skulle bevises ved at han stilte sin Sønn til skue som en nådestol, et forsoningsoffer. Her er dermed "Guds rettferdighet" den rettferdighet han utøver i lovens håndhevelse (som dommer). På denne måten har vi her det herlige budskapet om at Gud har gitt sin Sønn til en forsoning, en nådestol, til skue for alle mennesker og ånder, - så de kan se at det er i fullkommen overensstemmelse med hans guddommelige rettferdighet (som dommer) i håndhevelse av loven, når han benåder syndere. At det ikke skjer ved noen ettergivelse overfor noe som helst ord i loven, men med bakgrunn i en fullkommen oppfyllelse av loven.

Når Gud ville vise sin rettferdighet gjennom Kristi forsoning, så var det to forskjellige forhold han ville belyse. For det første (v.25): Guds langmodighet gjennom Det gamle testamentes tid. Eller som Paulus uttrykker det: "fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort". Det andre (v.26) var at han i den tid som nå er, fullkomment benåder og "rettferdiggjør" de syndere som tror på Kristus. Det er disse to forhold Paulus tenker på i disse to versene. Når det gjelder det første forholdet, er det som om apostelen vil si: Gud har i tidligere tider ikke møtt synderne med den fulle avstraffing etter loven. For om Gud skulle ha vist sin fulle dommer-rettferdighet, og dømt menneskene slik de fortjente etter loven, så ville han ha utryddet menneskene fra jorden. Ikke bare ville alle hedningefolk blitt tilintetgjort, men også Israel. Men dette ville ikke vært overensstemmende med den frelsesplan Gud hadde med hele menneskeheten, som lå skjult i hvordan Gud hadde handlet med Israel. I hele den tiden som gikk forut for Sønnens komme, synes hele verden å ha hvilt i skyggen av Guds langmodighet.

Men når Kristus kom, skulle denne tålmodighetens tid være slutt. Da skulle det åpenbares hva denne langmodigheten var grunnet på. Da skulle de få se den guddommelige rettferdighet avkreve alle synderes straff etter loven, gjennom den enbårne Sønns blodige død på korset. Dermed vil Paulus si til sine stolte jøder: Dere grunner deres kjødelige sikkerhet på et bedrag, en falsk tanke om Gud, som om han ikke skulle være så nøyeregnende, ettersom dere ikke har sett hans fullkomne sonings-krav over dere. Men i Kristi blodige død skulle dere få se hans fullkomne rettferdighet. Og at han ikke har utslettet dere, det har også bare sin grunn i den forsoning som var lovet. At dette er meningen med bibelordet, kan vi se av flere liknende ord fra apostlene, f.eks. Apg 17:30, 14:15, Rom 13:11-12.

Om det andre forholdet sier Paulus: Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus" (sv: den som er av Jesu tro). Her tales det om mer enn bare overbæren langmodighet. Her kommer vi til det som er av bare nåde, at han gjør den rettferdig som har troen på Jesus (som er av Jesu tro). Hvordan dette, å fullkomment rettferdiggjøre syndere, kan være guddommelig rettferdighet, det skulle Kristi grufulle og blodige død vise. Å, for noen frydefulle ord for vårt hjerte vi finner her! Paulus sier at Herren Gud har stilt sin Sønn til skue i hans eget blod, som en nådestol, for at alle skulle få se rettferdigheten ved at han rettferdiggjør de troende. Han har fremskaffet den forsoning loven krever, for at han både kunne "være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus".

Hadde han ikke fremskaffet en etter loven fullkommen godtgjørelse for alle våre synder, så hadde han ikke kunnet rettferdigjøre syndere - og samtidig selv opprettholde sin fullkomne rettferdighet i håndhevelse av loven. For denne rettferdigheten krevde at syndere skulle straffes, - ikke rettferdiggjøres. Men nå er en forsoning skjedd etter loven. Da kan han "selv være rettferdig og gjøre den rettferdig som er av Jesu tro", slik ordene i grunnteksten bokstavelig lyder. Rop av jubel, dere himler! Rop med fryd, dere jordens dybder! På denne måten skjer synderes benådning helt i samsvar med selve den guddommelige rettferdigheten. Og var det ikke slik, da kunne jeg ikke holde ut i troen på Guds nåde. Jeg ville alltid tenke at Gud måtte bli trøtt av min uendelighet av synder.

Men nå har den store Herren Gud fattet en evig frelsesplan, som er slik at selve rettferdigheten krever vår benådning. For det ville ikke være rettferdig å avkreve oppgjør to ganger for samme skyld - ! Er det sonet for våre synder med Jesu blod, så skal ikke soning kreves av oss - så lenge Gud er rettferdig, og ikke forkaster den løsepengen han selv har forordnet for våre synder (konf 1Joh 1:9).

Guds rettferdighet i dette at syndere benådes og rettferdiggjøres, er dermed framstilt i et strålende lys i Kristi forsoning: "nådestolen". "Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har forklart ham". Guds uendelige barmhjertighet, og fullkomne rettferdighet, de dypeste egenskaper i Gud, ser vi stråle fram i Kristus. Han gav rettferdigheten alt det den kunne kreve, slik at Han som er rettferdig kunne forkynne nåde og frelse, såvel som barmhjertighet, til hver troende synder. Nå skal vi få se at Gud ikke bare er så nådig, men også så "trofast og rettferdig, så han forlater syndene". I stedet for å nøye seg med et delvis oppgjør etter lovens krav, fordi det ikke var mer å hente hos den fortapte synder, har han nå vendt seg til den rike garantisten og fått fullt oppgjør. Og hvis vi kunne fatte den personens betydning, som har fremskaffet dette oppgjøret, så ville vi erkjenne at i hans død er den guddommelige rettferdigheten blitt fullkomment forherliget.

27: Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes lov? Nei, ved troens lov.

Hvor er så vår ros. Alle mennesker, uten unntak, "er under synd". Og vi blir rettferdiggjort bare "av hans nåde", bare "ved forløsningen i Kristus Jesus". Hvor er så din ros? Den er utelukket. Paulus sier ikke at vår ros er litt redusert, men totalt "utelukket", fullstendig avvist. For den som har utrettet og lidt mye for å forsake all synd, oppfylle sine plikter og gjøre mange gode gjerninger, er det selvefølgelig temmelig hardt at en til slutt ingen ros har. Men, som vi har sett under v.23, kan det ikke bli noen annen konklusjon. Slike fromme, alvorlige personer er jo fremdeles bare syndere innfor den store Herren Gud, og skulle etter loven kastes i helvete. Så må du da anse det for den største lykke at du kan stå der uten noen ros, sammen med andre store syndere, og få nåde.

Ved hvilken lov er da vår ros utelukket? Ikke ved gjerningenes lov. For den loven som krever våre gjerninger gir dog en viss ære til menneskene, ettersom den gir inntrykk av at de skal være istand til å kunne gjøre det loven krever. Men troens lov*, evangeliet, som sier: tro på Herren Jesus - denne loven bryter ned all vår ros. For den taler til oss: du duger ikke til noe som helst godt. Fall ned for Gud, søk bare nåde! Det samme har Paulus antydet gjennom selve de navn han har gitt loven og evangeliet. Når han kaller loven for "gjerningenes lov", antyder han hvor dypt menneskene tror loven går. De tror den kan oppfylles ved gjerninger - og dermed gi noe å rose seg av (Mat 5:22,28). Hvis ikke det var deres holdning, ville det jo ført til at "ved loven kommer syndens erkjennelse". Og når han så som en motsetning til "gjerningenes lov" kaller evangeliet for "troens lov", så sier han dermed indirekte at alle våre muligheter og ros avskrives. For ordet "tro!", det sier meg: forsøk nå ikke mer å hjelpe deg selv! Det er forbi med alt ditt. Ta nå bare imot!

* Ordet "lov" tilsvarer her ikke en juridisk lov e.l., men som en kjemisk el. fysisk lov som sier at hvis du foretar deg dette eller hint, så får du et gitt resultat. "Troens lov" betyr da den lovmessighet som gjelder for den som lever troens liv.

Slik oppsummerer Paulus endemålet i troens lov: "Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde" (Rom 4:16). Her merker vi at troen stilles opp som motsetning til noe vi kan fortjene. Og nettopp dette er det som forklarer at det er ved "troens lov" vår ros er utelukket. Hele Guds råd til vår frelse går ut på "at intet kjød skal rose seg for Gud", men at "den som roser seg, han rose seg i Herren!" (1Kor 1:29,31). Tenk grundig over dette. Så vil du forstå at dette er et budskap som utelukker all menneskelig fortjeneste.

28: For vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger.

Her oppsummeres alt det som er bevist foran. Paulus uttaler dette som en opp- og avgjort sak: "vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger". Og vi må bare lovprise Herren for dette. Men Paulus føyer ennå et bevis til, når han sier:

29-30: Eller er Gud bare jøders Gud? Er han ikke også hedningers? Jo, han er også hedningers Gud, så sant Gud er én, han som rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen*.

*At apostelen her bruker to forskjellige ord, av og ved - troen, kan bare ha den vanlige grunn at det lyder bedre å veksle på uttrykkene. Men en av reformatorene har anmerket ved dette: "Jeg tror det her ligger en ironisk liten brodd, som om apostelen hadde villet si : Om noen gjerne vil ha med seg forskjellen mellom jøder og hedninger, så har han det her, ved at de førstnevnte blir rettferdiggjort av troen, og de sistnevnte ved troen - som i sak er det samme". Og vi ser vel at det er i en slik tone Paulus har talt, f.eks. når han innledningsvis stiller spørsmålet om selve Skaperen er "bare jøders Gud".

Her anvender apostelen samme bevisførsel som når han i Galaterbrevets tredje kapittel viser at rettferdigheten ikke kunne komme av loven, som ble gitt firehundreogtretti år etter at Abraham fikk det vitnesbyrd at han ble rettferdiggjort ved tro. Bare det ene forhold at Gud ikke hadde gitt den skrevne loven til hedningene, beviser at rettferdigheten ikke kunne komme av loven - ettersom Gud ikke bare var jødenes Gud, men også hedningenes. Men, han sier at Gud "er også hedningenes Gud". Det er jo bare én Gud, og denne eneste Gud skal rettferdiggjøre både omskårne og uomskårne, ved troen.

Dette verset viser at Paulus allerede den gang fikk den beskyldningen mot seg, som de rette Guds forkynnere til alle tider vil oppleve. Det som går på at troens forkynnelse vil oppheve loven, og at menneskene ved en slik forkynnelse bare vil overse loven og gode gjerninger. I v.8 så vi at denne "spott" mot Paulus gikk så langt, at man til og med sa at han lærte at "man like gjerne kan gjøre det onde for at det gode kan komme av det". Vår utlegging der kan også være til belysning av dette verset. Men legg altså merke til at apostelen her, overfor denne beskyldningen sier: "Langt derifra! Vi stadfester loven".

Det er jo bare gjennom å forkynne evangeliet, at loven blir stadfestet, d.v.s. oppnår det den krever. I den rettferdighet som tilregnes oss gjennom Kristus, finner loven at vi er rettferdige. Men den vil også finne den samme lydighet, født av evangeliets nåde, i våre hjerter. Mens loven bare virker "erkjennelse av synd", og "virker vrede", så virker troens forkynnelse glade, salige og villige sjeler, som nå for første gang elsker Gud og det gode for hans egen skyld. Og en slik kjærlighet er "lovens oppfyllelse". Men dette må hvert eneste menneske som vil være frelst, ikke bare forstå og erkjenne, men selv erfare i sitt hjerte. Måtte den store nåderike Gud la oss alle få del i dette!

Sikter Paulus bare til seremonialloven når han f.eks. sier "ved tro, uten lovgjerninger" ?

I Rom 3:20 uttaler Paulus uttrykkelig at "intet kjød blir rettferdiggjort ved lovgjerninger". Og lenger ute i samme kapittel (v.28) sier han "mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger". Så blir det et meget viktig spørsmål om det er hele Guds lov, også de ti budene, han sikter til her. Hvis han bare sikter til seremonialloven, da står vi ulykkelige tilbake. Da er det slutt på all vår trøst av nådens lære. Vi kjenner også til hvordan troens fiender til alle tider har forsøkt å omgå det beviset som ligger i disse ordene fra Paulus. Da har de vanligvis påstått at Paulus her bare skulle mene den lov-forfatning Gud gav Israels folk, og da spesielt seremonialloven som fikk sin slutt i og med den nye pakt. La oss derfor gå nærmere inn på dette spørsmålet.

Den hellige loven, som Moses hadde mottatt av Gud, bestod av tre deler: Den moralske, den seremonielle og den borgerlige. Sistnevnte var gitt spesielt for Israels folk, og var en lære om hvordan den moralske loven skulle praktiseres, tilpasset de spesielle forhold dette folket da levde under. Men seremonialloven var "en skygge" av Kristus og hans rike (forbilledlig), og disse "skyggebilder", dette forbilledlige, skulle opphøre så snart den avbildede virkelig selv kom*.

*Den levittiske seremonialloven foreskrev mye som skulle passes på. Det var renselser, ofringer m.m. Men den skulle samtidig skildre menneskenes syndighet, og den eneste veien til deres rettferdiggjørelse. Under den mosaiske forfatningen var jødene forpliktet til å kjenne seremoniallovens påbud. Og ved å etterleve den, oppnådde de lovens rett til den velsignelse som var lovet dem som folk, og som begrenset seg til å gjelde de sant troende israelittene. Men for dem som i ånd og sannhet dyrket Gud, var disse påbud et hjelpemiddel til at de i troen gjennom dette så det store offeret av Guds Lam. I begge disse henseender opphørte seremonialloven ved Kristi død. Evangeliet kom nå i dens sted. La oss føye til: Hvis en israelitt hadde sin trøst i å etterleve den moralske loven, men ikke etterlevde seremoniallovens forskrifter om ofring og renselser, så hadde han blitt utstøtt, ja "utryddet av sitt folk". Men det samme gjelder dem som bærer kristennavnet, og tror de etterlever Guds lov så de ikke behøver søke renselse i Kristi offerblod. Da går han evig fortapt, og det etter den lov som han søkte sin rettferdighet og frelse gjennom.

Disse deler av Guds lov, som var formet for disse spesielle omstendigheter, hadde altså sin begrensede tid. Men den moralske loven, som finnes i de ti bud, er en helt spesiell og uforanderlig lov for alle folk til alle tider. Allerede i den gamle pakts tid ser vi dette markert slik: De ti bud, som var gått ut fra Guds munn, og som han hadde skrevet med sin finger på steintavlene, ble oppbevart inne i selve paktens ark. Mens derimot de andre delene av loven lå ved siden av arken, som om de var bestemt til en gang å tas helt bort. I Det nye testamente bekreftes de ti buds uforanderlige gyldighet, som rettesnor for alle folk til alle tider. Det ser vi i Kristi og hans apostlers uttrykkelige ord. De utlegger og innskjerper dem som Guds uforanderlige vilje. Se Kristi bergpreken og apostlenes brever.

Den moralske loven var dermed ikke begrenset til den mosaiske forfatningen. Den var til før den gamle pakt, og skulle også overleve denne. Opprinnelig var den innskrevet i menneskenes hjerter, og helt fra verden ble til forkynt muntlig, og alvorlig innprentet. Overtredelse av denne loven var grunnen til at Kain ble bannlyst av Gud, og vist bort fra Herrens åsyn. Det samme var grunnen til at menneskeslekten ble utryddet ved syndfloden, og Sodoma og andre steder ødelagt ved at ild falt ned fra himmelen (1Mos 4:10-16, 6:5,11, 18:16-33). Overtredelse av denne loven, som er bindende for alle, er det Paulus i dette brevet holder opp for øynene til både hedninger og jøder, d.v.s. alle mennesker, når han påviser at de er alle "under synd". Det er denne loven Paulus taler om, når han sier om hedningene: "de viser at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter". Og det var den samme loven som hadde gjort ham selv til en synder. For han forteller at det var konkret dette budet: "Du skal ikke begjære" - altså ett av de ti bud - som har vekket opp og åpenbart synden i ham (Rom 7:7-12).

Også i det trettende kapitlet nevner han konkret noen av de ti budene. Og når vi ser på alle de formaningene til et rett kristent liv, som Herren og hans apostler understreket, legger vi merke til at alt sammen bare er en videreutvikling av de ti bud. Alt dette er tilstrekkelig dokumentasjon for den som vil se sannheten om hva som her menes med loven. Paulus sier at vi gjennom loven skal lære å kjenne synden, men ikke bli rettferdige. Dette er tilstrekkelig dokumentasjon for at Paulus hverken kan sikte til jødenes seremoniallov, eller til noen annen lov som bare har angått en viss tid og særskilte omstendigheter. Dette vil vi anskueliggjøre enda tydeligere med følgende:

1: Paulus mener her ikke seremoniallovens påbud, når han sier at "ved loven kommer erkjennelse av synd". Det blir spesielt klart når vi legger merke til profetene, Kristus, døperen Johannes og apostlene når de forkastet jødenes egenrettferdighet. I dette henviste de aldri til seremonialloven. Og det var tvertimot nettopp i å etterleve denne, jødene hadde sin trøst. De stod ikke hjelpeløse når det gjaldt å skaffe okser til sine ofringer. Den loven som avkrevde slikt, førte ikke til at noen "munn skulle bli lukket". Vi ser titt at profetene nettopp angrep jødene, fordi de hadde sin trøst i at de bar fram sine offer til templet, mens de derimot ikke ville avlegge syndene sine, og hellige sine hjerter for Gud (se f.eks. Jes 1:11-17, 66:2-3, Jer 6:19-20, Amos 5:22-23 m.fl.). Likeså sa også Kristus om fariseerne at de gav nøye akt på seremonialloven, å gi sin skatt av mynte og anis og karve o.s.v., men brydde seg ikke om det som var viktigere i loven, nemlig dommen, barmhjertigheten og troen. Altså var det ikke seremonialloven som virket at "hver munn ble lukket" og at "hele verden blir skyldig for Gud". Det var tvertimot på denne loven de grunnet sin falske trøst.

2: I det tredje kapitlet, fra v.22 til 28, stiller Paulus opp mot hverandre rettferdiggjørelsen ved tro, og rettferdiggjørelsen av gjerninger, for at menneskene skulle fratas enhver mulighet for noen egen "ros" (v.27). Men jeg ble jo ikke fratatt min ros, hvis jeg ble rettferdig ved å oppfylle en lov. Det er jo Guds hensikt at det ikke skal være noe menneske som skal ha æren og prisen for sin frelse (Gal 3:22, Ef 2:9). Den æren skal bare tilhøre "ham som ble slaktet og med sitt blod kjøpte oss til Gud". Men konsekvensen må da nødvendigvis bli at det ikke finnes noen lov som kan gjøre oss rettferdige.

3: Fjerde kapittel begynner med hvordan Abraham ble rettferdiggjort. Dette tar Paulus fram som et endelig, fullkomment bevis på den store sannheten han her har forkynt (rettferdiggjørelse ved tro, ikke ved gjerninger). Og det han der taler om gjendriver at han her, når han taler om loven og gjerninger, skulle mene den mosaiske seremonialloven. For vi må understreke at Abraham levde fire hundre år før Moses ble født, og ble "rettferdigjort ved tro, ikke ved gjerninger". Det fantes ingen seremoniallov da.

4: I kap 3:31 sier Paulus at gjennom hans lære om rettferdiggjørelse ved tro og ikke ved gjerninger, skulle loven så langt fra oppheves, men tvertimot stadfestes. Med dette viser han at han slett ikke taler om seremonialloven, eller den mosaiske forfatningen, som sikkert nok skulle opphøre gjennom evangeliet. For nå var jo den lovens endemål oppnådd. Dette uttaler jo apostelen mange steder. Når han skriver til de forsamlingene hvor de ennå var opptatt med seremoniallovens påbud, omskjærelsen o.l., så uttaler han at "den svake og fattige barnelærdom" nå var unyttig og opphevet (Gal 4:9, Kol 2:16,17, Heb 9:9, 10:1). I 2Kor 3:7-14 taler Paulus om hvordan denne loven forsvinner. Der bruker han tre ganger samme ord om dette som skal forsvinne, som han bruker her når han sier at loven ikke "oppheves" gjennom troen, men stadfestes.

Alt dette skulle være tilstrekkelige bevis for at når Paulus sier at "intet kjød blir rettferdiggjort ved lovgjerninger", og at vi "rettferdiggjøres ved tro, uten lovgjerninger", så tales det ikke om seremonialloven. Og det priser vi Herrens navn for.

Romerbrevets budskap BIND 1, kap. 4

Fjerde kapittel

Eksemplet med Abrahams rettferdiggjørelse ved tro, er hovedinnholdet i dette kapitlet. Først viser Paulus at den måten Abraham ble rettferdiggjort på, var at hans tro på Guds løfte ble tilregnet ham som rettferdighet. Og han tilføyer Davids vitnesbyrd om at menneskene blir frelst bare gjennom en tilregnet rettferdighet, v.1-8. Videre viser Paulus at Abraham ble rettferdiggjort ved tro før han ble omskåret, som bevis på at nåden og rettferdiggjørelsen ikke avhenger av lovpakten, men er den samme for alle mennesker, v.9-17. Med bakgrunn i Abrahams tro beskriver han sluttelig troens art og natur, lovpriser den høyt, og holder den fram som rettesnor for oss, v.18-25.

I forrige kapittel har Paulus båret fram et stort nådebudskap fra Gud: Det evige evangeliet. Først beviste han at som syndere innfor Gud er vi alle like, "det er ingen forskjell". Deretter at bare gjennom troen blir vi alle like rettferdige, "uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus". For en stakkars synder er dette så trøstefullt at det kan gjøre en syk frisk, og en død levende. Men hvordan går det så når vi skal praktisere det, når vi virkelig skal tro dette? Av naturen er hjertet ikke til å stole på. Menneskene dømmer ut fra deres egen tilstand til enhver tid, og finner helst det motsatte av denne læren.

Et egenrettferdig menneske, som ennå ikke har gitt opp sin egen kraft og sine egne forsøk på å omvende seg, tenker som så: Det kan da ikke stemme at vi alle sammen skal være like innfor Gud. Min oppfatning er da det motsatte. Jeg leser om hellige mennesker: gode, alvorlige, sterke i troen, i lydighet og forsakelse. Gud må da være tilfreds med slike! Og skal vi selv kunne få samme store nåde, må vi nok følge i deres spor.

Men så har vi en annen, én hvor hjertet er knust, hvor omvendelsen har vekket opp, hvor synden har slått mennesket ned. Der går hjertet etter sin natur i motsatt retning. Da finner en det sunket ned i all sin uverdighet. Og mens det var Guds nåde alene, mennesket skulle tro og leve på, så tenker denne sjel tvertimot: Nei, jeg ser den enorme forskjell det er mellom meg og de rette troende Guds hellige. Hvis jeg hadde en sånn tro og lydighet som Abraham, da han på Guds ord ofret sin kjæreste sønn, Isak. Hadde sånn inderlig kjærlighet til Gud og anger over synden, som David, slik jeg ser det av hans salmer og bønner - . Da kunne også jeg tro at jeg eide Guds vennskap. Men når jeg tvertimot vet hvor ulydig og kald jeg er overfor Gud, og så bundet til det jordiske. Hvor hard og selvsikker jeg er, - så kan jeg da umulig tro at Gud er glad i meg, slik han er i de som virkelig er hans.

Overfor slike tanker, som oppstår i ethvert menneskes hjerte, er det Herren i dette kapitlet holder opp for øynene våre disse største hellige: Abraham og David. Han viser at selv om de var langt mer trofaste, lydige, og mer helliggjorte enn vi, så har de innfor Gud likevel bare den samme rettferdigheten som vi har, nemlig "Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror".

Dette var spesielt nødvendig å slå fast overfor de som tilhørte den kristne forsamlingen i Rom. De var israelere, Guds eiendomsfolk, barn av de hellige fedrene og pakten. De var vokset opp med loven og den skjønne gudstjenesten. Det var helt nødvendig at deres innbilning om at de hadde noen fortrinn innfor Gud, ble knust. En slik forkynnelse var også nødvendig overfor dem som var hedninger, for å oppmuntre dem med at også de, bare gjennom troen, hadde samme adgang til nåden. Med dette for øye kunne ikke Paulus velge noe kraftigere middel, enn å ta jødenes store stamfar, Abraham, som eksempel og bevisførsel.

Abraham var så særdeles benådet og hellig, at Herren Gud talte med ham som venn til venn. Abraham var Israels folks overhode, og det var gjennom ham alle jordens slekter skulle velsignes. På grunn av alt dette var han alle jøders faste holdepunkt. Dette var da også bakgrunnen for at døperen Johannes, da han trådte fram i sitt spesielle kall til å sønderknuse dette egenrettferdige folk, blant annet uttalte: "Begynn ikke å si til dere selv: Vi har Abraham til far" o.s.v. (Luk 3:8). Og når Kristus talte til dem om deres vantro, hadde han samme bakgrunn når han sa: "Abraham, deres far, frydet seg til å se min dag. Og han så den og gledet seg" (Joh 8:56). Abraham var det største navn og forbilde en kunne holde fram som eksempel, for dem som ville vite hvordan en skulle leve for å bli from og tekkes Gud. Det gjaldt også overfor de hedningene som tilhørte forsamlingen, eller på annen måte hadde noen kjennskap til Israels folk. Det var overmåte viktig for alle sammen at Paulus fikk vist hvordan Abraham ble rettferdiggjort. For det måtte jo være samme vei som han hadde gått for å oppnå Guds nåde og velbehag, som alle mennesker måtte gå.

Nest etter Abraham stod profeten David høyest som benådet og hellig. David var "en mann etter Guds hjerte" (1Sam 13:14). Den hebraiske uttrykksformen her betyr: "en mann, slik Gud vil ha ham". David var en av stamfedrene til Kristus, og et forbilde på ham. Han talte i Den Hellige Ånd, så ikke bare alle hellige, men også Kristus selv brukte hans ord (se f.eks. Sal 22). For en nåde det da er å få se hva en slik mann sier er frelsens vei! Ja, for en nåde det er å få se hva Abrahams eksempel og Davids ord forkynner oss om den eneste veien til frelse!

Hvis Abraham ikke er blitt rettferdiggjort gjennom sine gjerninger, men gjennom en tilregnet rettferdighet. Og har David, idet han talte i Guds Ånd, forkynt at bare det menneske er salig "som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger". Så må vi spørre: Hvem vil da forsøke seg på noen annen vei til rettferdighet?

Med disse to eksemplene viser Paulus at rettferdiggjørelsens vei har vært den samme helt fra begynnelsen, både under den gamle og under den nye pakt. Dette har han også antydet tidligere i brevet (kap 3:21), da han sa at loven og profetene vitnet om den Guds rettferdighet som nå er blitt åpenbart. Må vi så alle holde fast på dette! Det er bare én vei til frelse! Helt fra verden ble til har det bare vært på én og samme vei alle Guds barn, hellige og profeter, har oppnådd Guds nåde og vennskap. Det var Abrahams vei til frelse, og den skal vi nå se nærmere på.

1: Hva skal vi da si at vår far Abraham oppnådde etter kjødet?

Paulus bruker et spesielt og egenartet språk, som han ikke har lært seg av jordiske språklærere. Det ligger en dyp åndelighet i det. For våre ører lyder det merkelig, når han spør hva Abraham har oppnådd etter kjødet. Men det han vil ha fram med dette spørsmålet, det finner vi alt i andre verset. Der forteller han i tydelig ordvalg hva han mener med dette: "Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger" o.s.v. Av dette forstår vi at med uttrykket "etter kjødet" mener Paulus menneskenes egne gjerninger. Men det ligger noe dypt lærerikt i dette uttrykket. Med det antyder apostelen først at han med ett eneste uttrykk vil inkludere alt det Abraham selv var og utrettet gjennom hele sitt liv, både i sitt innvortes og utvortes menneske. Ikke bare noen utvortes gjerninger, men også hele hans hjertes fromhet, lydighet og trofasthet. Hva har han oppnådd gjennom alt dette? Hadde noe av dette gitt ham rettferdighet innfor Gud?

For det andre antyder Paulus med uttrykket "etter kjødet" at alt det gode vi selv måtte være istand til å frambringe, alltid vil være besmittet av vår fordervede natur, våre brist og urenhet. Det er "kjød" (se Jes 40:6-7), og kan derfor ikke bestå innfor Guds øye. Dette taler også Herren Kristus om til Nikodemus. Når Herren med ett eneste ord ville fortelle ham hvorfor hans fromhet ikke holdt mål, sier han bare: "Det som er født av kjødet, er kjød".

At Paulus i uttrykket "etter kjødet" inkluderer alt det menneskene i seg selv er og gjør, finner vi spesielt bekreftet i Fil 3:3flg. Der bruker han samme uttrykk, og forklarer straks hva dette omfatter. Det er ikke bare det han er i kraft av sin jordiske posisjon, og at han er omskåret, men hele hans religiøsitet og fromhet, hans nidkjærhet for å leve etter loven, og hans gjerningers rettferdighet. Han sier: "Vi setter ikke vår lit til kjødet. Skjønt jeg har saktens det jeg kunne sette min lit til også i kjød! Om noen annen mener å kunne sette sin lit til kjød, da kan jeg det enda mer: Jeg er omskåret på den åttende dag, jeg er av Israels ætt, av Benjamins stamme, en hebreer født av hebreere, i forhold til loven en fariseer, i nidkjærhet en forfølger av menigheten (som jeg da anså for et skadelig parti), i rettferdighet etter loven uten lyte".

Det Paulus taler om her, er altså alt det Abraham var, også når det gjaldt hans hjertes fromhet, kjærlighet og lydighet. Dette må vi legge nøye merke til! For de tankene dukker stadig opp hos oss, at om vi ikke blir rettferdige gjennom noen slags ytre gjerninger, så betyr det likevel noe for Gud at der er noe godt inni oss, som en god vilje, anger, bønn o.s.v. Nei, sier apostelen, også dette inni oss hører inn under ordet "kjød". Det omfatter alt dette som mennesket er og gjør, og det er alt sammen det motsatte av Guds frie nåde og gave (Ef 2:8-9, Rom 11:6). Og det er dette spørsmålet konkret gjelder: Om vi blir rettferdiggjort gjennom noe som er i eller av oss - eller om det tvert imot er av Guds frie nåde, gjennom troen alene. Det er dette som ligger i apostelens spørsmål: "Hva skal vi da si at vår far Abraham oppnådde etter kjødet?". Og slik svarer han:

2 og 3: Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger, da har han jo noe å rose seg av. Men det har han ikke for Gud. For hva sier Skriften: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet.

Det kan se ut som om det ikke er noen god sammenheng i v.2. Paulus taler først ut fra den forutsetning at Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger, da har han jo noe å rose seg av. Men føyer så til: Men det har han ikke for Gud. Dette kan synes noe underlig. Å bli rettferdiggjort på grunn av gjerninger forutsetter og betyr at man til fullkommenhet har oppfylt hele Guds lov. Og en som har gjort det, må vel ha noe å rose seg av overfor Gud? Han må vel være rettferdig innfor Gud (kap 2:13, 10:5)? Apostelens korte avvisning om at Abraham på grunn av sine gjerninger skulle ha noen verdi innfor Gud, minner ikke om Paulus's vanlige sterke argumentasjon. Det kan se ut som om her mangler noe. Men vi skal snart se at sammenhengen er god, svaret er sterkt - og med en ganske skarp brodd ilagt.

Ordvalget avklares straks hvis vi leser det i sammenheng med v.3 som begynner med "For". Det heter da i sammenheng: "Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger, da har han jo noe å rose seg av. Men det har han ikke for Gud. For hva sier Skriften: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet". Ordene "Men det har han ikke for Gud", er ikke bare Paulus's påstand, men selve Skriftens svar på spørsmålet. Svaret er dermed sterkt og avgjørende. Det må oppfattes slik: Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger, da har han noe å rose seg av, d.v.s. noe han kunne ha rost seg av. Men overfor Gud har han ikke hatt det, det ser jeg i Skriften. For Skriften forteller at overfor Gud ble han rettferdig på en helt annen måte - nemlig bare ved at han trodde Guds løfte, og at Gud regnet ham det til rettferdighet (1Mos 15:6). Den rettferdighet han oppnådde på grunn av hans gjerninger, den gjaldt altså bare mellom mennesker. Den er Gud uvedkommende, Gud aksepterer den ikke. Gud har dømt annerledes. Dette er svaret. Og her ser vi brodden - . Abraham var i menneskers øyne rettferdig på grunn av sine gjerninger - men det gjaldt ikke innfor Gud! Tenk, rettferdig, - men likevel ville Abraham blitt fordømt, hvis han ikke hadde hatt den tilregnede rettferdighets bryllupsklær (Mat 22:12-13).

Men det er spesielt Filipperbrevets tredje kapittel som gir oss den beste forklaringen på disse to versene vi har foran oss. Der taler Paulus på samme måte som her. Spørsmålet som tas opp der er akkurat det samme som i vår tekst, om den rettferdighet som gjelder for Gud, og om hvordan de omskårne tror de har noen egen rettferdighet (Fil 3:2-3). Og i versene som følger (v.4-7) uttrykker Paulus seg også på samme måte som i vår tekst. Han taler om å rose seg, eller å "sette sin lit til kjød", og om en menneskelig rettferdighet som ikke gjelder for Gud (v.4-7). Og for det tredje sier han der om denne rettferdighet eller ros, ikke bare at den ikke gjelder for Gud, men at den tvert imot var en hindring for ham. Han anså det som "tap" og "skrap", for istedet "å bli funnet i Kristus" og delaktig i hans rettferdighet. Dette er det også han vil ha sagt i vår tekst, når han i v.4 tilføyer at "den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent". D.v.s. at det mennesket får ikke noe av nåde, bare etter hva det har fortjent. Det er rett og slett utestengt fra nåden - bare på grunn av at det har sin trøst i sine gjerninger.

Vi ser altså at ikke bare saken, men også ord og uttrykksmåte, er den samme i nevnte kapittel som i vår tekst. I Fil 3 bruker Paulus seg selv som eksempel, og sier. "Jeg har saktens det jeg kunne sette min lit til også i kjød, jeg som ikke bare var omskåren, og av Israels folk. Jeg var også en fariseer og i rettferdighet etter loven uten lyte. Men alle disse mine fortrinn, de anser jeg for tap - i forhold til det eneste som betyr noe: kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre. Ja, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus". Der bruker han altså seg selv som eksempel. Her bruker han et langt sterkere navn for jødene. Som den jøde han selv er, bruker han benevnelsen: "vår far Abraham". Han sier: Jeg anser vår far Abraham å ha vært den mest benådede og hellige mann på jorden. Men Skriften uttaler likevel at han ikke av den grunn var rettferdig for Gud, men at han ble rettferdiggjort utelukkende ved at han trodde Guds løfte. Dere må da tro deres egen hellige skrift, og rette dere etter vår far Abrahams eksempel!

Å, måtte vi alle legge nøye merke til et så karakteristisk eksempel! Når ikke en gang Abraham i all sin store trofasthet og lydighet mot Gud, med all sin fromhet i hjerte og det daglige liv, ikke kunne bestå for Gud, men måtte leve av bare nåde - ! Hvordan skulle da noen av oss, som aldri tåler sammenlikning med ham, kunne tro at vi var fullkomne overfor loven, og for Guds øyne?

Ved utvortes gjerninger kunne vi nok stå "ustraffelige" i menneskers øyne. Men innfor Guds øyne, som ser alt som finnes i oss, all likegyldighet og ondskap i hjertet, alle tanker og begjær, innfor ham i hvis øyne ikke en gang himlene er rene (Job 15:15) - ham serafene dekker sitt ansikt for (Jes 6,2) -. Overfor ham er vi bestandig urene og syndere. Men på samme vei som Abraham kom til rettferdighet og Guds vennskap, på samme vei skal også vi oppnå dette. Hva er det så som er rettferdiggjørelsens vei?

Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet.

"Skriften forkynte på forhånd dette evangelium for Abraham" (Gal 3:8). Det var det mektige løftet om at i hans ætt skulle alle jordens folk bli velsignet. Gjennom dette løftet fødtes den frelsende tro i Abrahams hjerte. Det var altså troen på Kristus som ble tilregnet ham som rettferdighet! Dette finner vi ikke klart uttalt i vår tekst, men det framgår klart både av de stedene Paulus sikter til i 1Mos (bl.a.12:3 og15:6), og av hans egen forklaring på dette i Gal 3:15-17. Hvis en ikke anvender slike skriftsteder til forklaring av tekstens ord, kan en få en både skadelig og villfarende tolkning, som f.eks. at det var Abrahams tro, og ikke hamhan trodde på, som virket Abrahams rettferdighet. Som om troen i seg selv var så verdifull at Gud bare for dens betydning rettferdiggjorde menneskene, - og dermed igjen på grunnlag av noe godt, virket i eller av selve mennesket. Mot denne falske og farlige oppfatning skal vi legge merke til følgende klare forhold:

Først: At det løftet Abraham trodde, det var selve Guds evige evangelium om Kristus. Tekstens ord: "Abraham trodde Gud" o.s.v. finner vi også i 1Mos 15:6. Riktignok ser vi der ikke mer enn løftet om en tallrik ætt. Men hva som lå skjult i dette løftet, det visste Abraham fra et løfte Gud hadde gitt ham tidligere (1Mos 12:3). Da hadde Gud lovet at "i deg skal alle jordens slekter velsignes". Dette var samme løftet, det opprinnelige om en frelser, som Gud hadde gitt våre første foreldre på syndefallets dag: Løftet om kvinnens ætt som skulle knuse slangens hode, om en forløser som skulle fødes av en kvinne og tilintetgjøre synden og djevelens gjerninger.

Det var dette løftet alle troende mennesker, helt fra den rettferdige Abel (Heb 11:4), hadde trodd og blitt rettferdige på. Det var dette løftet som gang på gang ble gjentatt for Abraham (se 1Mos 18:18, 22:18, 26:4, 28:14). Og selv om dette hovedpunktet, selve edelstenen i Guds løfte til Abraham, ikke ble uttalt hver gang, så lå det alltid der, som en underforstått forutsetning. Dette er apostelens forklaring, slik hver og en kan finne det i Gal 3:6,7,8,16,17,18,29. Og Kristus sier selv uttrykkelig hva det var Abrahams tros-øye hadde grepet, som han til og med i sin tro frydet seg over. Herren sier jo: "Abraham, deres far, frydet seg til å se min dag. Og han så den og gledet seg" (Joh 8:56).

For det andre: Hvis Paulus hadde villet si at det var selve troen, som en slags dyd hos menneskene, som var blitt tilregnet Abraham som rettferdighet, så hadde han med å antyde noe slikt, straks skåret over selve nerven i hele hans rettferdiggjørelses-lære. Hans hensikt med denne teksten er nettopp å vise at vi blir rettferdiggjort uten noen vår medvirkning eller verdighet, men bare av Guds nåde og ved forløsningen i Kristus. Og han sier uttrykkelig i neste kapittel at det er bare "ved den enes lydighet" vi blir rettferdige. Rettferdighet er intet mindre enn lovens oppfyllelse. Troen i seg selv kan ikke bevirke dette. Troen avskriver faktisk tvertimot vår fortjeneste. For den som tror på Kristus, hans bekjennelse er at han i seg selv står uten rettferdighet overfor Gud, fortapt og rådløs, - og griper derfor "Guds rettferdighet", den oppfyllelse av loven som er i Kristus.

Videre må troen ha et ord fra Gud som kan skape troen, og holde den levende. Og innholdet i dette ordet vil selvsagt være avgjørende for hva jeg får gjennom troen. Hvis en ikke holder dette klart for seg, vil en alltid misforstå ordene om troen og troens rettferdighet. Hør en liknelse om dette: En fortapt sønn lever langt borte i fremmed land. Der lider han nød. Faren hans lover ham en stor og fin eiendom, bare han vil komme hjem og ta imot den. Sønnen er lenge i tvil, og blir derfor værende i sin fattigdom. Men omsider begynner han å tro faren på ordet, og så skynder han seg hjem for å ta imot eiendommen sin. Senere sier han det slik: Jeg ble lenge værende i elendigheten, på grunn av min vantro. Men da jeg trodde min fars ord, ble jeg rik og lykkelig. Det at jeg trodde, gjorde meg rik. Hvis så noen bare hører slike ord, og ikke kjenner til det løftet som faren hadde sendt sønnen, så kunne de forstå uttalelsen som at det denne mannen var blitt belønnet for, det var en sønns tillit til sin fars ord. Da ville den som kjente til hele saken si: Nei, du må se på innholdet i det løftet han trodde. Det var jo dette som gjorde ham rik! Løftet gjaldt en stor eiendom, og det var jo i den selve rikdommen lå. Troen hans bevirket bare at han fikk nyte godt av eiendommen.

Slik skal vi forstå ordene: "Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet". At troen gjorde ham rettferdig, det skyldtes innholdet i det Guds løfte som virket troen. Og løftets innhold var Kristus. Hvis vi ikke skulle forstå denne teksten slik, ville det være det samme som å forkaste hele Skriftens store hovedlære. Det ville være å kaste fra seg og forakte alt det Gud har forkynt oss fra verden ble til, om en frelser og en forsoning i hans blod. Alt det Gud har forkynt både gjennom engler og profeter, men også gjennom den forbilledlige levittiske offertjenesten og alle dens blodige offer. Kort sagt: Hele Skriftens egentlige innhold, læren om Kristus, Kristi lydighet, Kristi lidelse, død og oppstandelse, ville alt sammen være om intet, hvis Gud kunne rettferdiggjøre oss bare på grunn av selve vår tro - dette at vi trodde at han var sannferdig.

Apostelen har altså på dette stedet ikke gitt en så inngående forklaring (som han gir i neste kapittel). Men vi må holde klart for oss at det er overfor Gud ingen som helst unnskyldning for et menneske som av den grunn finner på en ny tolking som strider mot hele Skriftens hovedlære. I dette ser vi også noe som gjennom hele Skriften viser Guds majestetiske storhet: Han gjentar ikke alltid det han har sagt tidligere, men forutsetter at vi husker på hva han har forklart, og at vi forstår ham!

Av alt dette ser vi at selv om troen i sannhet er den høyeste dyd og gudstjeneste som vi noen gang kan oppvise, så er det likevel ikke på grunn av disse troens egenskaper at Gud tilregner oss rettferdighet. Det kan ikke nektes for at troen i seg selv er den edleste dyd. Luther sier: "Vi kan ikke gi Gud noen større gudstjeneste, eller vise ham større ære og lydighet, ikke gi ham noe herligere og mer kjært offer, enn at vi tror på ham og venter oss alt godt fra ham". Det er troen som dypest sett gir Gud all ære, erkjenner sin egen og hele menneskehetens uverdighet, og opphøyer Gud som den som alene er rettferdig, hellig, barmhjertig, allmektig, trofast og sannferdig. Videre er også troen den fruktbare mor til alt annet som er godt og velbehagelig for Gud. Fordi troen på Gud gjør at mennesket, som ellers er kaldt, dødt og fientlig overfor Gud, for første gang begynner å elske Gud og hans hellige vilje. Det får lyst og glede i å følge Guds bud. Troen føder oss på nytt, og begynner å gjenopprette det ødelagte Guds-bildet i mennesket. Begynner å gjenopprette paradis-livet hvor menneskene fortrolig omgås og taler med Gud som et barn med sin far. Videre helliger troen hele mennesket: hjerte, sinn, gjerninger og vandring.

Alt dette er sant. Men fortsatt står den sannheten fast at det ikke er for troens egenverdi, eller for alt det gode den virker i oss, at Gud gjør oss rettferdige. Men bare for den kostelige skatten som troen lever på: Guds elskede Sønn. Troen er i seg selv alltid full av brist, så alle troende må be om tilgivelse for sin tro, og tre fram for Gud med ordene vi kjenner fra Skriften: "Herre, jeg tror! Hjelp min vantro!"

Likevel er det ved troen menneskene ikles en fullstendig guddommelig rettferdighet, og et uendelig velbehag for Guds øyne - d.v.s. med den enbårne Sønns rettferdighet og velbehag. Slik sett kan vi tenke oss troen som en ring av bly, men med en uendelig dyrebar innfatning: En edelsten av millionverdi. Da ville en jo med all mulig rett kunne si at den ringen er overmåte verdifull. Dens eier vil dermed være en rik person, bare på grunn av denne ene ringen. Men i sannhet ikke på grunn av det ringen i seg selv var laget av. Bare på grunn av verdien i den kostelige edelstenen. Slik er det med troen som lever på Kristus. I seg selv er den meget svak og elendig. Men fordi den bærer i seg den uendelig dyrebare edelstenen: Guds elskede Sønn, så er denne troen meget dyrebar, og gjør at hele mennesket er overmåte hellig og velbehagelig i Guds øyne. Såvisst ikke i seg selv, gjentar vi på nytt, men utelukkende på grunn av Kristus, som har tent troen, og som den bærer i seg.

Dette er grunnen til at slike mennesker som er rettferdiggjort ved troen, av Gud selv rett og slett kalles hellige og herlige (Sal 16:3), og at Kristus kunne kalle sine skrøpelige disipler "helt rene" (Joh 13:10, 15:3). Bare av den grunn var det også at Abraham hadde det fortrolige samfunnet med Gud, så Herren Gud var gjest i hans telt og talte til ham i så intimt ordvalg som dette: "Skulle jeg vel skjule for Abraham det jeg er i ferd med å gjøre?" (1Mos 18:17). Bare den dyrebare edelstenen, Kristus, som var gitt i det løftet Abraham trodde, var hele grunnlaget. For det står ikke: Abraham var så hellig, Abraham var så lydig, at Gud tilregnet ham det som rettferdighet. Men "Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet".

Å, om vi nå kunne holde dette klart for oss, at for Gud gjelder ikke menneskers fromhet, men bare hans Sønn! Der Gud finner ham, der finner han alt det han søker. Der tilregner han ingen synd, hvor omfattende og stor den enn måtte være i våre øyne. Luther sier: "Selv ser vi jo våre synder, og kjenner i samvittigheten hvordan de tynger oss. Men skade oss kan de ikke, når vi tror på Kristus. For i ham er vi fullkomne. Da anser Gud våre synder, som ennå henger ved vårt kjød, som om de ikke var til. De er skjult for Gud som sier: Fordi du tror på min Sønn, så forlater jeg deg dine synder som ennå tynger deg, helt til du gjennom døden til slutt blir løst og fri fra dem".

Ja, sier du, men hvordan kan det være mulig at jeg kan være rettferdig og hellig, når jeg fremdeles går og kjenner synden i meg? Jo, just derfor er det teksten uttaler at "Gud tilregnet ham det som rettferdighet". Gud fant ingen rettferdighet i Abraham. Heller ikke var den rettferdighet Gud hadde virket i ham, på noen måte fullkommen, så lenge han ennå var på jorden. Nei, med all sin lydighet og trofasthet var Abraham fremdeles én som måtte få en tilregnet rettferdighet. Men gjennom den stod han fullkommen rettferdig - for Gud (merk!) "som kaller det som ikke er til, som om det var til" (4:17). Så må da også vi være rettferdige - ikke på den måten at vi allerede eier den fulle rettferdigheten i oss selv. Men fordi troen, som lever på Kristus, blir tilregnet oss som rettferdighet. Og i denne tilregnede rettferdighet er vi fullkomment rettferdige innfor Gud. For når Gud erklærer noen å være rettferdig, så må det mennesket også ansees rettferdig overfor Gud og hele himmelen.

Men så kreves det da også virkelig å tro dette som Guds eget ord. Ja, tro det like sikkert som at Gud er sannferdig - uansett hvor ille det ser ut hos deg. Dette var Abrahams store visdom: "Mot håp trodde han med håp". Bare fordi Gud, Den Allmektige, hadde talt. Da trodde han det som fornuften og alle sanser anså som umulig. Slik må også alle andre som vil følge i sporene til Abrahams tro, gå med ham inn i troens skjulte og hemmelighetsfulle mørke. De må døde fornuften og si: Gud har sagt det. Noe mer vet jeg ikke. Hos meg ser det bare ille ut. Der er bare synd, død, mørke og kval. Men når Gud har gitt sin Sønn, sitt ord og sine innsegl, så kan jeg ikke tvile på at Kristus gjelder mer enn mine tanker og meninger.

Når du døder fornuften, og tror Guds ord på den måten - på tvers av det du finner, ser og kjenner hos deg selv, - da går du Abrahams vei. Da gir du Gud æren, at hans nåde er stor, og at hans ord er sannhet. Og da skal han frikjenne deg fra alle dine synder, slik at om de fremdeles lever i deg, plager og tynger deg, så skal de likevel ikke kunne fordømme deg. For Kristi skyld, han du tror på, skal de være deg forlatt, som om de ikke var til. Det er dette som er å være "rettferdig". Innfor Gud er dette den eneste sanne rettferdighet, og den eneste rettferdighet Abraham hadde overfor Gud.

Derfor må du lære deg å si det slik: Selv om jeg dessverre ikke er så trofast og lydig som Abraham, så er jeg likevel, lovet være Gud, like dyrt gjenløst som han. Og da gjelder også den samme rettferdighet overfor Gud, for meg som for ham. I dette står jeg da likt med ham. Skulle så Gud ville prøve meg hardt, som han prøvde ham, så vil jeg fremdeles tro at han elsker meg, slik som han elsket ham. Gud gi meg å tro dette like sikkert som Abraham trodde, så vil jeg også få mer av den samme tro og tillit! Men uansett hvordan det går meg, så vil jeg ikke la det vesentlige bli tatt fra meg: At jeg overfor Gud har den samme rettferdighet som Abraham - fordi jeg har samme Kristus som ham. Jeg vil ikke glemme selve hovedsaken: "Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet".

4 og 5: Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet.

Her ser du den høye, hemmelighetsfulle og underlige regjeringsformen som gjelder i Kristi rike. Et uverdig menneske får nåde! En som er verdig utelukkes! - Bare på grunn av at hjertet ser etter fortjeneste. Herren har selv framholdt denne underlige dom aller sterkest når han i Mat 20 sier at de som arbeidet hele dagen ikke fikk noen nådegave, men bare det de fortjente, bare fordi de "hadde gjerninger" (sv: hollo sig til gärningarna) -. "Vi har båret dagens byrde og hete", sa de. Men de som stod der og bare hadde arbeidet en eneste time, de hadde ingen krav. De visste at de kunne ikke vente å få noen full daglønn. Men av husbonden fikk de en hel dags lønn i gave. Slik er himmeriket, sier Herren. Slik er det Kristus regjerer og dømmer, stikk imot all fornuft og alle menneskers skikker og sedvaner. Og hva er grunnen til dette? Herren Kristus forklarer det i Mat 18. Først har han stilt et barn fram for dem, og sagt at et lite barn var større i himmeriket enn Peter og Johannes. Deretter sier han: "for Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt" (v.11).

Gud har gitt sin Sønn til et blodig offer for oss.

Det er grunnen til at det ikke er noe Gud tåler så lite som vår egenrettferdighet,

og at han, på den annen side, tar imot og rettferdiggjør den mest uverdige synder som tror på Sønnen.

Denne Gudsrikets grunnlov bruker nå Paulus som ennå en forklaring på hvorfor Abraham ikke ble rettferdiggjort på grunn av sine gjerninger, men bare ved troen. Først har han brukt Skriftens historiske bevis på dette. Nå vil han tilføye: Det er ikke mulig at Abraham holdt seg til gjerninger, og ble rettferdig på den måten. Nei, han må nødvendigvis ha trodd på Kristus, ettersom han ble rettferdiggjort. For i nådens rike er det en fastslått regel og dom at "den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent" (og dermed er han fortapt om han så bare har gjort den minste synd, Gal 3:10). "Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet". Dette finner vi er sammenhengen. Men hvis nå dette er en så avgjørende grunnregel i nådens rike, så la oss ikke ta lett på det, men gå enda grundigere inn i budskapet. Paulus sier altså:

Den som har gjerninger (sv: holder seg til gjerninger). Grunnteksten sier egentlig: "Den som virker", ergazomeno="som arbeider". Luther gjengir det treffende med: "som omgås med gjerninger". Paulus har med ordet "virker" gitt uttrykk for det mest markerte kjennetegnet hos slike mennesker. Man ser og hører svært mye om deres virksomhet. De "skal ut og virke", o.l.

Men disse kjenner læren godt nok. Derfor bekjenner de samtidig med munnen at vi bare blir rettferdiggjort ved troen alene. Likevel sirkler hele deres liv omkring hva de skal være eller gjøre. Og det er det deres "ikke-overveide" hjertespråk vitner om.

Grunnteksten sier altså: "den som virker". At det betyr hjertets fortrøstning til gjerningene, det forstår vi av det Paulus anvender som dets motsetning, i v.5. Der sier han: "Men den som ikke virker (har gjerninger), men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige" o.s.v. Da forstår vi at ordet "virker" her betegner at hjertet har satt sitt håp til det som virkes (virksomheten). Dessuten forstår vi at dersom hjertet var frigjort, var dødet fra loven og hadde troen på Kristus, så var det som ble virket ikke noe hinder for rettferdigheten innfor Gud, men tvertimot en frukt og en stadfestelse av denne.

Slik står saken: Hvordan din forstand og din bekjennelse enn er, så vil hjertet alltid ha sitt håp til en av disse to mulighetene: Enten på hva du selv er eller kan utvirke - eller på ham som gjør den ugudelige rettferdig. Vår fortjeneste, etter våre egne gjerninger, - og Guds nåde gjennom Jesus Kristus, er rake motsetninger (Rom 11:6). Setter jeg mitt håp til noe jeg selv er delaktig i, så kan jeg umulig ha satt mitt håp til Kristus. Da er det alltid min egen delaktighet som mitt hjerte og tanker er opptatt med, uansett hva forstanden og munnen sier. Og da kalles jeg altså her for en "som har gjerninger" (en som "virker"). Fra Guds side får jeg da bare det jeg fortjener, bare det som tilkommer meg.

Men med dette ordet "virke", "holde seg til gjerninger", har Paulus her også antydet hva som er grunnen til at de egenrettferdige setter sitt håp til at de i seg selv skal kunne tekkes Gud. Det er dette at de bare ser på gjerningene. De er ikke klar over at det kreves en hjertets fullkomne hellighet, men tenker bare på de utvortes gjerningene, på samme måte som fariseeren i Luk 18. Han sa: "Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener. Jeg er ikke en røver, en horkar", o.s.v. Her står han innfor Gud, men taler ikke et ord om sitt indre menneske. Han berøres ikke av spørsmålet om hans tanker er rene, om der er egenkjærlighet, om der er noen slags forakt for denne tolderen ved siden av ham, hvordan hans kjærlighet generelt er til andre mennesker, o.s.v.

Hvis Guds åsyns lys fikk vekke opp slike mennesker, så de for fullt alvor var åpne for alt Guds ord, og Guds syn på det indre menneske, hvordan Guds øye følger deres tanker og hva hjertet egentlig er opptatt med - da ville de ikke finne noen som helst hvile i sin egen kristendom. Da ville de ikke anse seg bedre enn andre. Da ville de på fullt alvor mene at det ikke kunne være noe menneske som var så ond som dem. Men de er travelt opptatt med hva de skal gjøre. Det kan være troen, andaktstunden, bibellesing, bønn, tjenesten i Guds hus, virksomhet for misjonen, vitnetjeneste, faste, o.s.v., - som fariseeren. Derfor kan de også som han prise Gud for at de ikke er som andre syndige mennesker. Slike, som er opptatt med å virke, er det Paulus taler dette om:

Disse - får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. Legg merke til at den som har gjerninger, som virker, - han får "lønn". Ikke nåde, men "lønn". Hvis han i alt har fullført det husbonden forlangte, så får han den lønnen som avtalen forutsatte. Da behøver han ikke takke for det som noen slags nådegave! Det er jo bare noe han selv har gjort nytte for, og fortjent - ! Men skulle det derimot være noe som helst som manglet i det han skylder etter avtalen, da blir han straffet. Han får ikke noe av nåde. Slik er loven. Den som holder seg til lovens vilkår, blir også dømt etter denne. Slik så vi hvordan Herren Kristus også forklarte det med arbeiderne i vingården. Og i denne Guds regjeringsform er det ingen unntak. Den som er opptatt med gjerninger skal bare lønnes etter fortjeneste, og får ikke noe av nåde. Men når et slikt menneske kan ha gjort mange flere gode gjerninger enn den som søker og får nåde, så kan dette synes å være svært hardt. Men det hjelper ikke. Tonen i Skriften om denne regjeringsform er streng og ubevegelig. Da en av arbeiderne i vingården knurret, så var der ingen unnfallenhet hos husbonden. Han vek ikke det minste på knurringen, men svarte bare: "Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta det som er ditt, og gå!"

På denne knusende måten taler også Paulus i Romerbrevets niende kapittel. Der gjelder det hans dype bekymring over jødenes tilstand. De lever i en blind, hardnakket egenrettferdighet, hvor dom og fortapelse er en uunngåelig konsekvens. Da taler han i denne tonen: Det hjelper ikke hvor mye dere løper og arbeider for å bli rettferdige. Dere har Guds utvelgelse mot dere. Gud har utvalgt bare dem som tror, og har forkastet dem som holder seg til gjerninger ("som har gjerninger"). Og det hele beror på Gud. I spørsmålet om hvem som skal bli frelst, "så beror det altså ikke på den som vil eller den som løper, men på Gud, som viser miskunn". De som søkte rettferdigheten, har ikke fått den. Men de som ikke jaget etter rettferdighet, de har funnet den. Og hvorfor går det slik? Jo, fordi de førstnevnte søkte rettferdigheten gjennom gjerninger - de fikk den ikke. Mens de andre, som søkte den i tro, de fikk den (kap 9:30-32).

På samme måte taler apostelen i Galaterbrevets fjerde kapittel. Der skiller han de som søker frelse, i to grupper som viser til Abrahams to sønner, trellkvinnens og den frie kvinnes. Deres barn er da enten treller - eller barn. De siste kaller han senere også for "løftets barn". Han forkynner da som en ufravikelig dom over de førstnevnte: "Driv ut trellkvinnen og hennes sønn! For trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes". Dette kan synes svært så hardt. På tross av at de har arbeidet og trellet lenge, så skal de til sist drives ut - ! Mennesker som har deltatt i himmerikets bryllup på jorden (Mat 22), og så blir opptatt med gjerninger og vandringen (sitt liv), som betegnes som "hender og føtter" (v.13), de står der til sist uten "bryllupsklær", og blir "kastet ut i mørket utenfor. Der skal de gråte og skjære tenner". Så stor er Herrens nidkjærhet for sin lovs rettferdighet og for sin Sønns ære!

Å, om alle mennesker som vil være eller bli kristne, måtte legge seg dette på hjertet: I dette spørsmålet går det ikke ann å sveve hit og dit med sine tanker, og gjøre seg opp en frelsesvei som vi selv synes om. Nei, her er en ufravikelig dom som intet menneske har besluttet, og som intet menneske kan forandre. Det er den evige Guds eget besluttede råd, at den som vil bli frelst må bli en fattig, fortapt synder, som har gitt opp all sin egen rettferdighet og muligheter, og som søker sin frelse bare i Kristi rettferdighet. Så fortsetter Paulus slik:

Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet. Her hører vi enkle og avgjørende ord om hvem det er som blir frelst: Den som ikke "virker", "ikke har gjerninger, men tror". Den som ikke gjør den minste gjerning for at det dermed skal stå bedre til med hans sak for Gud, endre hans syndeskyld, gjøre ham mer verdig til Guds nåde, - men bare flyr med all sin synd til ham som rettferdiggjør den ugudelige.

Men når Paulus her sier: "den som ikke virker, men tror" - har ikke da den selvsikre, sovende verdens barn truffet veien aller best? For når det gjelder å ikke anstrenge seg med noe som helst for å bli frelst, men bare ha tillit til Gud, så synes de å kunne den kunsten aller best. Det samme gjelder også de religiøse menneskene. De vil være noe helt annet enn det vi kaller verden, og de taler jo om at troen og nåden er deres eneste trøst. Men i sin drømaktige tanketro lever de et kjødelig liv. De er ikke knust, men tvertimot frie fra alt mulig besvær med å "virke" noe som helst for å tjene sin neste eller døde sitt kjød. Vil ikke slike mennesker i dette verset finne støtte for at de lever et rett kristent liv? Svar: Hør nå godt etter selve ordlyden: "tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige". Hører du? Paulus taler om en sjel som tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige! - som tror på Kristus i denne konkrete egenskap at han gjør den ugudelige rettferdig. Paulus taler om en sjel som nettopp trenger den trøsten at Kristus gjør den ugudelige rettferdig. Det gjelder altså en sjel som kjenner seg fullstendig ugudelig, og som i denne nød står overfor valget: Enten selv å arbeide og virke noe til sin frelse, eller også helt fortapt fly til den ugudeliges Frelser.

Den selvsikre verden, med all sin ugudelighet og sorgløshet, anser seg å være ganske gode, og setter sin lit til sine gode gjerninger. Men her taler Paulus tvert imot om fortapte syndere som kjenner seg rett og slett ugudelige. Til en slik erkjennelse kommer en ikke i sorgløshet, men bare ved at Herrens hellige krav får gripe fatt i oss og knuse oss, mens han arbeider på oss til omvendelse. Så sier da også Paulus allerede i kap 3:19-20 at det skjer ikke i lovløshet, men gjennom loven, at vår munn blir lukket - når vi lærer å kjenne synden og blir stående skyldige innfor Gud. I kap 5:20 sier han at det er gjennom loven at "synden ble stor" (sv: synden överflödade). Videre i kap.7:7-13 at det er "ved budet at synden blir overmåte syndig" og at "jeg derimot døde". Vi må holde klart for oss at det er slike sjeler det tales om her.

Den ugudelige. Paulus sier her at Kristus "rettferdiggjør den ugudelige". Hvordan skal vi så forstå dette? Er det dette vi nå har bevist, at de det her tales om, det er de som i virkeligheten ikke er ugudelige, men bare kjenner seg slik? Her står vi overfor følgende spørsmål: Når mennesker opplever den syndenød som virkes i dem ved lovens arbeide, og før de har troen på Kristus alene og er blitt rettferdiggjort. Er da disse rett kristne? Hvis de var det, da var ikke Paulus's ord her rett tale. Mange vil nok utlegge denne teksten slik: Når mennesker som har vært ugudelige omvender seg, da rettferdiggjør Gud dem. Men dette er ikke å forklare teksten, men å lage en ny tekst. Nei, her vil vi etter hvert finne at den syndserkjennelse og anstrengelse for å omvende seg, som bare loven har virket, er alt sammen bare et resultat av den skremte og plagede trellens selvoppholdelsesdrift - for å unngå å bli straffet. Men, er denne trellevirksomheten et sant Gudsforhold, før troen er kommet og rettferdiggjørelsen er et faktum? Anser Gud den for å være det? Hvis det skulle være tilfellet, da taler ikke Paulus sant, og da er det bare den fromme som blir rettferdig.

Riktignok er det forskjell på den frekke ugudeligheten, og den ugudelighet trellen befinner seg i mens han ennå bare står skyldbetynget overfor lovens dom. Men et sant gudsliv har alltid kjærlighet til Gud, og en trang til å gjøre det gode bare for Guds skyld. Dette mangler trellen, som bare er skremt opp av loven. Og dypest sett er han ikke noe annet enn en ugudelig. Klarest ser vi det overfor den sannheten at til og med et rett gudsliv består ikke innfor Guds øyne, hvis det ikke er skjult i Kristi rettferdighet.

Inntil Gud har kledt et menneske i sin Sønns rettferdighet, er dette mennesket, uansett alle andre omstendigheter, i Guds øyne en ugudelig, og "Guds vrede blir over ham" (Joh 3:36). I den tilstanden er det i Guds øyne intet godt hos menneskene. De kan derfor heller ikke gjøre noe som helst som bidrar til å mildne Guds dom over dem. Så lenge mennesket kjemper og strever med en slik hensikt, så strider det bare mot Guds nåde. Da er de i samme ulykkelige tilstand som jødene, som Paulus taler så sterkt om i kap 9 og 10:1-4.

Men i det øyeblikk et menneske oppgir alt håp om at det kan utrette noe i denne saken, og kaster seg som en fortapt synder utelukkende hen til Guds nåde, blir stille for Guds nådeord om den enbårne Sønnens rettferdighet, og lar dette få føde den nye troen i sitt hjerte - da blir det straks ikledd Sønnens fullkomne rettferdighet og velbehag for Gud. I samme stund får det et nytt hjerte som nå virkelig elsker Gud. Nå er dette mennesket både rettferdig og har det rette gudsliv. At det er slik, bekrefter alle Skriftens ord og eksempler. Når fangevokteren i Filippi forskrekket ropte: "Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?", da svarte apostlene straks: "Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst". Hvordan var denne fangevokterens forhold i Guds øyne inntil dette skjedde? Jo, til dette øyeblikk var han en ugudelig, men var blitt vekket kraftig opp gjennom Herrens under når fengslet ble åpnet. Og når han da straks erkjente sin ufrelste tilstand, søkte han veien til frelse, og lot ordet om Jesus få gripe hjertet sitt. Straks fikk han da rettferdigheten og det rette gudsliv. Lukas forteller at fangevokteren ikke bare trodde og frydet seg, men fikk også en sånn kjærlighet at han førte fangene sine, apostlene, inn i huset sitt, renset sårene deres og gav dem mat (Apg 16:27-34).

Når jødene spurte Jesus: "Hva skal vi gjøre for å gjøre Guds gjerninger", svarte han: "Dette er Guds gjerning at dere skal tro på ham som han har sendt". Det var som om han ville si: Dere kan ikke gjøre noen Guds gjerning før dere har fått troen (Joh 6:28-29). Forholdet er jo at menneskene, før de kommer til troen, er åndelig døde. De er Guds fiender og vredens barn (Ef 2:1-5, Rom 5:10, 8:7). Bare den som har Sønnen, han har livet (1Joh 5:12). Bare gjennom troen på ham fødes det noe guddommelig i mennesket. Noe som er virkelig godt og velbehagelig for Gud. Derfor står det fast som en urokkelig sannhet, at det er som ugudelige menneskene rettferdiggjøres. Det er dette apostelens ord vil ha fram. Og tenk hvor sterkt dette taler om hvor stor Guds nåde er. Hvem skulle ikke da driste seg til å tre fram for ham, - når han gjør den ugudelige rettferdig - om det ikke finnes det minste hos deg som er godt og velbehagelig for Gud, men bare synd og ugudelighet?

Men dette er da også en veldig trøst for hvert eneste troende Guds barn. For i den grad Åndens lys får arbeide med dem, vil de alltid se og kjenne den gamle slangens sæd i seg. Og det vil oftest konkret oppleves som ugudelighet. Det vil si at en ikke frykter Gud, ikke har sitt blikk festet på Gud, ikke har den rette frykt for å synde, ikke har den rette tillit til ham i motgang, men ofte kjenner det som om Gud ikke eksisterer. Melanchthon sier: "Selv om vi ikke bevisst har en slik holdning overfor Gud, så er det slett ikke uskyldig at vi tviler på Guds nåde og Guds ord, at vi ergrer oss over hvordan Gud dømmer, irriteres og er misfornøyde med at Gud ikke omgående frir oss ut av vanskelige situasjoner, at vi knurrer over at andre har mer lykke med seg enn oss, at vi lar oss oppegge til vrede, tennes opp til utukt og lettsindighet, ærgjerrighet, begjær etter rikdom, o.s.v. Alt dette er forhold som gudfryktige mennesker kjenner arbeider i sitt indre, slik det også klart framgår av salmene og profetenes skrifter" (Den Augsburgske bekjennelses apologi. Art. om arvesynden).

Da er det en stor trøst at Kristus rettferdiggjør den ugudelige. Bare av sin egen barmhjertighet søkte han oss opp og drog oss til seg, mens vi ennå ikke ville ha noe med ham å gjøre. Da skal han heller ikke bryte sin pakt med oss, om vi nå tynges av denne ugudeligheten, men selv være vår "talsmann hos Faderen". Derfor hviler det i sannhet en evig nåde over hver eneste én som har mistet troen på alt sitt eget, og bare tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige.

Han får sin tro tilregnet som rettferdighet. Hvordan dette skal forståes, at troen tilregnes oss som rettferdighet, det er alt forklart under v.3. Troen lever på den store skatten, Guds Sønn, som innfor Faderen gjelder mer enn himmel og jord. Derfor har den i Guds øyne denne betydningsfulle verdien. Utelukkende på grunn av den dyrebare skatten som har skapt troen, og som troen lever på. Og fordi Kristus oppfylte loven og tok over seg dens forbannelse, ikke for sin egen - men for vår skyld, så blir nå denne hans rettferdighet av Gud tilregnet den troende. Og da er den troende virkelig fullkommen rettferdig. Men i det følgende vil vi få se ennå mer om dette.

I v.4 og 5 har nå apostelen vist oss at vår egen fortjeneste - og: nåde ved troen, er så totalt motsatt, at den som har (holder seg til) gjerninger, får intet av nåde. Mens på den andre side, den som har mistet troen på alt hos seg selv, og tror på Kristus alene, ham tilregnes ikke noe av hva han selv er. Istedet tilregnes han en rettferdighet som ikke finnes hos ham. Alt er nå bare nåde. Dette stadfester så Paulus med et nytt vitnesbyrd fra Det gamle testamente, ved å tilføye:

6-8: Slik priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger: Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult. Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd.

Om denne trøsterike teksten sier Luther: "Overfor et slikt ord burde vi gå på våre knær til verdens ende". Helt i begynnelsen av dette brevet har Paulus bemerket at det han forkynner, det er "Guds evangelium". Det er ikke noe han selv hadde funnet opp. Det er ikke noe nytt, men noe som utførlig var lovet og forkynt i den hellige Skrift. Derfor siterer han nå fra Det gamle testamente først Abrahams eksempel, og deretter Davids ord. Dette var de to største Guds menn og kjæreste venner. Som nevnt tidligere var David en så stor profet at ikke bare alle hellige, men også Kristus under sine lidelser, brukte hans ord fra salmene. Og her forkynnes da Guds evangelium med denne profetens ord i Sal 32: "Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult".

Ordene i Sal 32 lyder egentlig slik: "Salig er den" o.s.v. Men her har Paulus endret det til flertall, og sier "Salige er de". Dette fordi han vil minne leseren om at dette var et budskap som gjaldt alle mennesker. Dermed synes han å ville forhindre at noen skulle lese disse ordene som om dette bare gjaldt en annen. Han vil at hver og en må la dette tale til seg selv, og selv søke å få del i denne nåde som forkynnes her. Her har vi jo de viktigste og mest trøsterike sannheter som finnes for hvert enkelt menneskes evige vel. Og apostelen fortsetter:

Slik priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger. Her, såvel som i de to følgende versene, hører vi med klare og utvetydige ord at et menneske kan være rettferdig innfor Gud, selv om det ennå sliter med synder. Her sies det nemlig uttrykkelig at når Gud rettferdiggjør et menneske, så skjer det ikke på den måten at han utsletter synden i mennesket, og gjør det syndfritt i seg selv. Men at det skjer ved en tilregning -. Her står det: "som Gud tilregnerrettferdighet uten gjerninger". Denne teksten sier at vår rettferdiggjørelse skjer på den måten at Gud tilregner mennesket en rettferdighet som ikke finnes hos mennesket, - og samtidig (v.7) "tilgir" og "skjuler" de synder som finnes hos mennesket. Ettersom ordet "rettferdiggjøre" kanskje kunne virke tvetydig for noen, så bruker Paulus her istedet uttrykket: "tilregne rettferdighet". Deretter stadfester han samme salige verk med Davids ord, at bare det menneske er salig "som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult", eller dekket over. Bare det menneske er salig "som Herren ikke tilregner synd".

Tenk nå over dette: Det mennesket er salig "som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger", og som han ikke tilregner syndene. Når den altså må tilregnes et menneske, så er det jo dermed også sagt at rettferdigheten ikke finnes hos det salige mennesket selv. For hadde den finnes der, så hadde det ikke vært nødvendig å "tilregne" oss den. På den andre side innebærer dette også at syndene finnes hos det salige mennesket. For ordene i denne teksten sier at syndene "ikke tilregnes" dem, men "skjules".

Her står vi med hele Skriftens store hovedlære, som vi finner i all Guds forkynnelse om Kristi stedfortredergjerning, og hvordan han tilregner rettferdighet. Det tales mer utførlig om dette i kap.3:21-26. Men her har vi dette uttalt i korte, men presise ord, som samtidig knuser den falske oppfatningen at vi skulle rettferdiggjøres på den måten at vi ble syndfrie i oss selv*. En slik oppfatning har nemlig sjelefienden av og til forvillet mennesker med. Nei, Paulus sier her uttrykkelig at Gud gjør oss rettferdige på den måten at han tilregner oss rettferdighet, uten at vi i oss selv er eller blir rettferdige eller syndfrie her på jorden. Derfor er det at syndene må "tilgis" og "skjules".

*Denne falske utleggelsen, at menneskene ved rettferdiggjørelsen blir syndfrie i seg selv, har noen ganger skyldtes at man bare har sett på sammensettingen av noen ord som brukes om rettferdiggjørelsen. Og disse er heller ikke Skriftens egne ord. Det gjelder f.eks. det latinske justifico og det svenske "rettferdiggøra". Når slike ord sammenholdes med liknende ord, som f.eks. sanctifico, vivifico, o.likn., kan det oppfatttes som om de skulle bety at vi gjøres rettferdige i oss selv. Men da ser vi betydningen av å kjenne grunnsprokets ord i NT, dikaioo, rettferdiggjøre, som ikke betyr å gjøre en sak eller person i seg selv rettferdig. For dette ordet betyr over alt der vi finner det, å regne for rettferdig, anse eller dømme noen for rettferdig - uansett om han i seg selv er det, eller ikke. F.eks. i Mat 11:19 heter det i gr.teksten: "Men visdommen er rettferdiggjort av sine barn". Der er ordet dikaioo benyttet, og det kan ikke bety at visdommen ble gjort rettferdig, men at visdommen ble ansett, dømt å være rett eller rettferdig. I Mat 12:37 sies det iflg. gr.teksten: "For etter dine ord skal du bli kjent rettferdig", dikaiotäsi, som ikke betyr gjort rettferdig, men bevist, dokumentert, å være rettferdig. Noe som også understrekes av motsetningen (i samme vers): "og etter dine ord skal du bli domfelt" (gr.teksten). I Luk 7:29 sies det iflg. gr.teksten: "Og de rettferdiggjorde Gud". Det var i sannhet ikke på den måten at de gjorde Gud rettferdig, men, slik vår Bibel også oversetter det: de "gav Gud rett", d.v.s. erkjente at Gud var rettferdig. Også i Rom 3:4 sies det til Gud: "For at du må kjennes rettferdig i dine ord" o.s.v. Disse, og flere andre liknende steder i Skriften viser hva ordet dikaioo betyr. Altså ikke gjøre rettferdig, men holde, anse, dømme for å være rettf.

Har vi nå gjennom dette forstått at vi ikke er rettferdige i den forstand at synden er slettet ut i oss selv, eller at vi i oss selv oppfyller loven fullkomment, men at det skjer ved en "tilregnelse"? Må vi da ikke falle i en like stor villfarelse på motsatt side, ved å tenke at Gud regner oss altså for rettferdige selv om vi egentlig ikke er det. Nei, lovet være Herren Kristi navn! Vi ervirkelig rettferdige ved ham. Hvis en ikke er blitt fullvåken til å se Guds barns fullkommenhet, da drømmer en om en slags rettferdiggjørelse hvor Gud likesom sier at nå fritas du for mine hellige bud og dommer, - uten at en på noen måte eier det som rettferdighet betyr: En fullkommen oppfyllelse overfor loven, slik at en ikke kan straffes etter den. En slik innstilling er jo en særdeles nedsettende tanke om Gud, som om han viser barmhjertighet på bekostning av sin rettferdighet. Det er noe ganske annet Paulus forkynner. Allerede i kap.3:25-26 har vi sett at han forkynner at "Ham (Sønnen) stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet" - fordi han skulle gjøre den rettferdig som tror. Slik lyder også fortsettelsen: "så han kunne (selv) være rettferdig", og videre: "og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus" (sv: som er av Jesu tro).

I kap 5 sier han uttrykkelig at det er "ved den enes lydighet", "én manns rettferdige gjerning", vi blir rettferdiggjort. Det skjer ikke ved at vi fritas fra en eneste bokstav eller tøddel av loven, men gjennom en hel og fullkommen oppfyllelse av alle lovens bud og dommer. Dette som Stedfortrederen gjorde så fullkomment for oss, og i vårt sted, som om vi selv hadde gjennomlevd alt dette. Et menneske kan gjøre opp for det en annen skylder, f.eks. betale sin brors gjeld, slik at den skyldige virkelig blir skyldfri og ikke kan kreves. Når det er gjort, så er han ikke bare å anse for skyldfri, men han er virkelig skyldfri ved at broren har gjort opp for hans gjeld. I hvor mye større grad må ikke da Herren Kristi fullbrakte oppgjør for oss, gjøre oss virkelig skyldfrie og rettferdige, på tross av at vi ikke selv er i stand til å oppfylle loven?

Derfor må vi ikke oppfatte ordene "tilregne rettferdighet" som om Gud skulle regne oss for rettferdige mens vi egentlig ikke er det. Nei, meningen er bare at det er en annens rettferdighet som er skjenket og tilregnet oss, men på et så sant og fullkomment vis at vi virkelig er rettferdige. Den hellige loven i sin majestetiske rett er ikke satt til side. Dens påbud og krav i sin fulle bredde er tvertimot fullbyrdet. Dens dom og straff er utsonet i all sin gru. På Golgata møttes på den ene siden barmhjertigheten, og på den andre siden rettferdighet og dom. Og fra dette møtet stråler det ut en uendelig herlighet. Når dette blir fullkomment åpenbart i himmelen for mennesker, engler og alle fornuftens skapninger, da skal de fylle evigheten med lovsang og pris til Gud.

Kort gjentatt: Gud er rettferdig når han rettferdiggjør den som tror. For det er ikke bare en tenkt eller diktet, men en virkelig rettferdighet han tilregner oss. Og på den siste dag skal han for øynene på hele verden kalle sine troende rettferdige (Mat 25:37-46), og i full overensstemmelse med det den fullkomne rettferdighet krever, gi dem "rettferdighetens krans" (2Tim 4:8).

Nå har vi altså sett at vår rettferdighet består ikke i at syndene ikke mer finnes i vårt liv, men at det er Kristi lydighet som er vår rettferdighet, og at vi i den på alle måter er rettferdige overfor loven. Slik forstår vi det underlige forholdet som teksten vår tydelig nok uttaler, at de troende samtidig er både syndere og rettferdige. Virkelige syndere i seg selv, og virkelig rettferdige i Kristus. Og at Gud aldri dømmer oss etter hva vi er i oss selv, men bare etter den fullkomne rettferdigheten i hans elskede Sønn. Ja, her står vi overfor et forhold som er så stort, så nådefullt og herlig, at de troende aldri fullt ut kan fatte det. Og for verden er denne hemmeligheten fullstendig skjult.

at det finnes noen mennesker på jorden som Gud aldri tilregner syndene deres - !

Her sier David og Paulus uttrykkelig: "Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd". Hør! - "den mann som Herren ikke tilregner synd"! Finnes det noe slikt menneske på jorden? Hvor finnes han? Har du sett en slik en? Bekjenn at vi tror ikke fullt ut Guds ord!

En så lykkelig mann ville jeg gjerne få se. En som står i et slikt forhold til Gud at han aldri tilregner ham noen av hans synder. Og hvem er det som er så lykkelig? Det er samme person, sier Paulus, "som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger", og "som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult". Men hva er det som kjennetegner et så lykkelig menneske? sier du. Hva kan jeg gjenkjenne dem på? La meg vite det, om kanskje til og med jeg kunne være eller bli et så lykkelig menneske! Apostelen sier (v.5) at det er et menneske som kjenner seg fullstendig ugudelig, og derfor ikke har noen som helst gjerninger å holde seg til, men bare må "tro på ham som rettferdiggjør den ugudelige". Hva som ligger i dette, har vi allerede vist.

På samme måte beskriver også David den salige mann som Gud ikke tilregner synd (Sal 32). David skildrer ham slik: Den falskhet i ånden som har gjort at han først har tidd for Herren med sin synd, har nå måtte vike, og han er nå en som "vil bekjenne sine misgjerninger for Herren". Dette betyr for det første at her har vi ikke et stolt menneske, som Guds Ånd ikke har fått arbeide med, som trøster seg til hva det selv kan bidra med, og som ikke har bruk for å søke til nådestolen. Det er ikke en som kan føre et så falskt spill innfor Gud, at han bærer fram for ham sine offer av vakre gjerninger, bønner og hellig virksomhet m.m., men tier om sine synder, enten fordi han ikke har noen nød over dem, eller også fordi han bevisst omgår dette punktet, fordi han fortsatt vil leve i dem.

Vi ser hvordan David hadde det da han "tidde" med sine synder for Herren, og senere betegnet dette som "svik i sin ånd" (Sal 32). At dette "svik" er drevet bort, er det første som ligger i dette: "Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren". Men i denne bekjennelsen ligger det også en tillit til Guds nåde. For den som ikke har noen som helst tro på Guds nåde, flykter for Gud og skjuler sin synd. Kommer ikke fram for ham med noen bekjennelse. Dette er det Kristus forklarer når han til slike fattige syndere som skjelvende hadde søkt ham, likevel kunne si: "Din tro har frelst deg". Vi ser altså at det alltid er tro i det hjertet som ikke kan holde seg borte fra nådestolen.

Kjenner du deg igjen i dette? Er det slik du har det, du som leser dette? Da er du nettopp et slikt salig menneske som Gud ikke tilregner synd. Så elendig, syndig og uverdig du da enn måtte være, så står du i en urokkelig nåde og vennskap hos Gud. Du er et nådebarn som han aldri vil dømme etter loven, aldri tilregne syndene. Han ser dem nok, men han sier: Jeg tilregner deg dem ikke, fordi du tror på min elskede Sønn, og jeg har stilt ham fram som en nådestol, et soningsoffer. I gr.teksten finner vi i v.8 et uttrykk som står for en sterk nekting av at syndene tilregnes, tilsvarende "ikke tilregne noen synder", eller egentlig: "slett ikke tilregne synden". Det er det største alvor i den store guddommelige sannheten: At de troende er et folk som Gud ikke tilregner synd. Om du ennå kjenner på mye synd i deg, så glem aldri hva det er denne teksten taler til deg. Her sies ikke: salig er den mann som Gud ikke finner noen synd hos. Men: "salig er den mann som Herren ikke tilregner synd". Her sies ikke: Salige er de som ingen overtredelser har begått. Men: "Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt".

Som har fått sine overtredelser tilgitt. Du sier: ikke bare bærer jeg på fristelser til synd. Jeg handler også konkret mot Guds bud. Det er jo forferdelig! Svar: Dette er selvsagt ille, og noe du i nød må be Gud om å få nåde til å vende deg fra. Det er konkret overtredelse av Guds bud, som også er nevnt her i teksten. Det er dette som kalles overtredelse, synder, å bryte Guds bud, o.s.v. Og så sies det her at også dette skal bli tilgitt. Men, sier du, kan jeg være helt sikker på at Gud virkelig tilgir meg alle syndene? Svar: Hvem skulle du tro i et så avgjørende spørsmål - om ikke Gud selv? Ikke bare har Gud latt sine vitner stadfeste at han "ikke tilregner den synd" som tror på Sønnen. Men han har også selv i sin guddommelige majestet forsikret: "Så sant jeg lever: Jeg har ikke behag i den ugudeliges død". "Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull". "Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder komme jeg ikke i hu". Dette taler Gud selv om hvordan han tilgir syndene. Hvem skulle jeg tro, om ikke Gud selv?

Og teksten vår sier jo ikke bare at syndene blir tilgitt, men også at de er skjult. Med dette uttrykket synes Paulus å ville minne om "nådestolen" som soningsofrenes blod ble stenket på. Nådestolen var lokket på paktsarken, og skjulte dermed lovens to tavler som lå i arken, og som våre synder står skrevet på. Dette minner oss om hvorfor syndene våre ikke tilregnes oss: Det er for Kristi skyld og hans blodige forsoningsdød. Utelukkende på denne grunn har vi en evig nåde, så stor og sikker at Gud aldri ser de troendes synder slik de i virkeligheten (d.v.s. med deres skyld og fordømmende makt) er. Han ser dem som en øm far ser barnets feil og mangler, som bruker all sin makt for å oppdra barnet bedre, men aldri på grunn av feilene forkaster barnet. Nei, det er aldri hensikten når han straffer det på grunn av ulydighet. Om du kjenner i hjertet ditt, eller opplever gjennom ris og plager, at Herren vredes over synden, så vit at han likevel aldri i sin vrede vil forkaste deg - så lenge du blir værende ved nådestolen. Han arbeider bare på å døde dine fiender, syndene dine, som plager og utmatter deg. Det er ikke å fordømme deg han vil med dette. Det forsikrer denne teksten deg om.

Men her gjelder det nå at en med fast tro holder seg til Ordet, og ikke la seg forville av hva vi synes eller føler. De verste erfaringer av synden, og de forferdeligste stormer av innvortes nød og utvortes angrep, kan ikke forandre på denne Guds sannhet at Gud tilgir, og at han tilregner ikke synden, men lar sine små troende få leve under en evig nåde. Se nærmere på vitnesbyrdene til den mannen Paulus holder fram! Se på Davids historie! Se for en stor nåde han fikk erfare, - og hvilke forferdelige fall han opplevde. Se på det høye kallet han fikk, til å være Kristi forbilde og stamfar, fra gjetergutt - til Israels konge og profet! Og se så hvordan Guds vitnesbyrd om ham lyder (1Sam 13:14), og hva som strømmer fra hans hjerte i salmene. Der var det stor nåde og et hjerte som brant for Herren. Og likevel, - Satan siktet ham forferdelig.

Davids historie vitner om avskyelige utbrudd av synden, fall og overtredelser. Så fulgte anger og sønderknuselse innfor Gud. Senere: nye forfølgelser og bitter ydmykelse av mennesker. Og igjen stor anger og gråt innfor Herren, - "for min synds skyld" sier han. Likevel forkaster ikke Gud ham fullstendig. "Han går ikke alltid i rette", sier David, "og gjemmer ikke på vrede for evig. For så høy som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham". Det er David som uttaler dette. Derfor kunne han til slutt heller ikke love og prise Herren nok, men oppfordrer alt som er i himmelen og på jorden til å love og prise ham (Sal 103:9,11,20-22). Og hva var det som gjorde hjertet hans så brennende? Jo, det var akkurat denne evige tilgivelsen som var hovedsaken. For han sier: "Min sjel, lov Herren..Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer".

Paulus har nå brukt Abraham som eksempel, og Davids ord (v.1-8), for å bekrefte den store og grunnleggende sannheten: At menneskene blir frelst bare ved en tilregnet rettferdighet, og at Gud tilregner oss denne rettferdighet, når vi bare, som Abraham, i troen har all vår trøst i hans løftesord om Sønnen. Men dette er jo å gjøre all menneskelig fortjeneste til intet, og Guds frie nåde til alt. Og det er ikke noe annet som strider mer mot vår natur, som vrir seg til alle sider for å forsøke å finne noe hos menneskene som kan gi grunnlag for en slik nåde. I de versene som følger, går derfor Paulus inn for å gardere denne grunnleggende sannheten mot ethvert slikt forsøk. På nytt går han da inn på jødenes sterkeste støtte i selvsikkerheten, og sier at omskjærelsen gir slett ikke noe fortrinn (v.10-11). Heller ikke det at en tilhører Guds eiendomsfolk (v.11-12), og ikke en gang at en eier hele Guds lov (v.13-15). Vi frelses bare av Guds frie nåde, ved troen (v.16-17). Også her bruker han Abraham som eksempel. Han sier:

9 og 10: Gjelder nå denne saligprisning de omskårne, eller gjelder den også de uomskårne? Vi sier jo at troen ble regnet Abraham til rettferdighet. Hvordan ble den så tilregnet ham? Skjedde det etter at han var blitt omskåret, eller da han var uomskåret? Ikke da han var omskåret, men da han var uomskåret.

Det var nødvendig med en slik avklaring, både for dem som hadde omskjærelsens tegn, og for dem som ikke hadde denne. For selv om de kanskje kunne være overbevist om at Abraham ble rettferdiggjort ved tro, så kunne de likevel komme på tanken om at denne salighetsveien vel bare tilhørte dem som Herren Gud ved paktstegnets innsegl hadde valgt som sitt folk, og at den dermed ikke var for alle mennesker. Men nå viser Paulus på en overbevisende måte at slik var det ikke. Vi sier jo, skriver han, - d.v.s. dette er vi jo overbevist om, med bakgrunn i vår historie - at troen ble regnet Abraham til rettferdighet. Så spørs det: Hvordan ble den så tilregnet ham? Skjedde det etter at han var blitt omskåret, eller da han var uomskåret? Ikke da han var omskåret, men da han var uomskåret.

Abraham fikk omskjærelsens tegn da han var nittini år gammel (1Mos 17:24). Da var Ismael tretten år (v.25). Men Abrahams tro ble regnet ham til rettferdighet før Ismael ble født (Kap 15:6 og 16:16). Av dette ser vi at Abraham ble rettferdiggjort mer enn tretten år før omskjærelsen ble innstiftet. Og dermed var det også tilstrekkelig dokumentert at omskjærelsen ikke hadde bidratt til hans rettferdiggjørelse, at rettferdigheten gjennom troen dermed også gis til en hedning, så snart han kommer til troen på Kristus, og at frelsens vei dermed er den samme for alle mennesker. Den som har Abrahams tro, han er rettferdig og salig enten han er jøde eller greker. Men hvis omskjærelsen ikke hadde noen som helst betydning for at Abraham ble rettferdiggjort, hva skulle den så tjene til? Dette svarer nå apostelen på. Han sier:

11 og 12: Og han fikk omskjærelsens tegn til segl på den rettferdighet av tro som han hadde fått da han var uomskåret. Slik skulle han være far til alle de troende som er uomskårne, så rettferdigheten kunne bli tilregnet også dem, og likeså far til de omskårne som ikke bare har omskjærelsen, men også følger i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde da han var uomskåret.

Her sier Paulus at det var langt fra at omskjærelsen kunne ha bidratt til Abrahams rettferdiggjørelse. At den tvertimot har vært et "segl" på rettferdiggjørelsen som da allerede var skjedd. Og historien bekrefter dette, ved at Gud innstiftet omskjærelsen (1 Mos 17) som et tegn på den pakten han allerede hadde opprettet med Abraham. Men selve kjernen og herligheten i denne pakten var løftet om den velsignede ætten, Kristus, og rettferdiggjørelsen ved troen på ham.

Jo mer dyrebar og høyt over all fornuft denne gaven var, jo fastere og sikrere burde Abrahams tro kunne holde fast i den. Derfor har den omsorgsfulle og kjærlige Gud til sitt løftesord også knyttet et løftestegn i omskjærelsen. Gjennom omskjærelsens tegn lyder dette budskapet: Du er født i synd, og føder fortsatt syndige etterkommere. Men se, av deg Abraham, av din slekt, skal det på tross av alt dette fødes en mann som skal være uten synd. Og gjennom ham skal alle verdens synder tas bort. Gjennom ham skal du og alle dine sanne barn, d.v.s. de som har samme tro som deg, bli rettferdiggjort overfor meg, like fullkomment som om dere var født uten synd. Dette er det apostelen med sitt åndelige øye har sett i at Gud gav omskjærelsens tegn, for han sier at det ble gitt til et segl på rettferdigheten av tro.

Men hvordan skal vi forstå det at apostelen her omtaler omskjærelsen bare som et segl på troens rettferdighet, når den andre steder i Skriften (f.eks. 5Mos 10:16, 30:6, Rom 2:29) synes å skulle bety hjertets omskjærelse, eller den nye fødsel? Til dette kunne en jo svare at Paulus her bare så det som sin oppgave å vise at omskjærelsen ikke bidrog til rettferdiggjørelsen, og at det er derfor han sier at den bare utgjør en bekreftelse på den rettferdiggjørelsen som allerede er skjedd. Men det riktige svaret er: Akkurat fordi omskjærelsen var et segl på rettferdigheten av tro, så var den for de troende et nådemiddel til å virke en fornyelse i hjertet. Og det var dette omskjærelsen skulle være et bilde på (en hjertets omskjærelse - kap.2:29). Alt som styrker troen, styrker også helliggjørelsen. Rettferdigheten av tro, og hjertets fornyelse, henger så nøye sammen som treet og dets frukt. Og dette var grunn nok til at Paulus her bare omtaler det omskjærelsen dypest sett stod for: Et segl på rettferdigheten av tro.

Til et segl, Abraham fikk omskjærelsen som et innsegl på troens rettferdighet. Når en offisiell pakt settes opp, blir den til sist påført et bekreftende segl (rikets segl). Omskjærelsens tegn var et slikt segl. I dette har vi en dyrebar lærdom i hva sakramentene skal tjene til. Vi vet også at våre kirkefedre brukte disse formuleringene i trosbekjennelsene (om omskjærelsen som et innsegl på rettferdigheten av tro) når de ville gi en grunnleggende lære om sakramentene (Apologia art.7 og sämtl. W. XIX, s.76). Omskjærelsen var et tegn. Men ikke bare et tegn som satte skille mellom jøder og hedninger. Den var også et nådetegn, et Guds innsegl på det gode han hadde gitt i Ordet. Derfor var den også for de troende et nådemiddel. Den var et middel til at de stadig ble minnet om den nåde og det løfte som ble gitt til Abraham. De troende jødene, som kjente Guds vei med sitt folk, ble på den måten trøstet og styrket gjennom dette tegn/segl, på samme måte som evangeliet virket. Bare med den forskjell at her skjedde det gjennom et ytre tegn.

Slik er det også med Det nye testamentes sakramenter. De er ikke bare ytre sett kjennetegn på hvem som er kristne, men, som Augustin sier, "synlige nådeord". De er et segl, en stadfestelse overfor det enkelte menneske, om at det har del i den nåde som gjennom forkynnelsen tilbys hele verden. Gjennom sakramentene vil Gud likesom ta for seg det enkelte menneske og si til dem: Det er deg jeg mener, deg som jeg gir dette ytre tegn. Deg gir jeg denne usynlige, åndelige gaven som jeg ved mitt ord har knyttet til dette tegn.

Slik er det med dåpen. Da Kristus innstiftet dåpen, la han hele frelsens gave ned i den, når han uttalte disse ordene: "Den som tror og blir døpt, skal bli frelst". Det er ikke bare det naturlige vannet, men ved Guds ord: Det nåderike livets vann og et bad til gjenfødelse i Den Hellige Ånd. Det samme gjelder nattverdens sakrament. Jesus sier om brødet og vinen: "Dette er mitt legeme...Dette er mitt blod, som ble utgytt for dere til syndenes forlatelse". Så er det ikke bare det naturlige brødet og vinen, men, slik Paulus sier det: "Brødet er samfunn med Kristi legeme, og kalken er samfunn med Kristi blod" (1Kor 10:16, 11:27,29).

De vantro blant jødene hadde omskjærelsen bare som en lovgjerning. Og dermed ble den bare en falsk trøst og et bedrag for dem. Men på samme måte er også dåpen og nattverden i dag for de ugjenfødte, bare ytre seremonier, og fører bare til at de bedras.

Derfor må alltid troen være der, for at vi skal få noen velsignelse av Herrens ord og de sakramentene han har innstiftet. Luther sier:"Derav kommer sannheten i ordspråket: Ikke sakramentet, men troen på sakramentets løfte, rettferdiggjør". Så har heller ikke omskjærelsen rettferdiggjort Abraham og hans ætt. Men Paulus sier den er et segl på rettferdigheten av tro. For troen på det løftet som omskjærelsen var knyttet til, rettferdiggjorde og oppfylte det som omskjærelsen var et bilde på. Det er altså bare den som har troen, som får velsignelsen gjennom sakramentene. Dermed blir heller ikke sakramentene bare ytre tegn og vakre forbilder for vårt sinn. Og aller minst blir det, slik noen mener, rene lydighetsgjerninger eller noe vi foretar oss for å bekjenne vår tro.

Nei, det at sakramentene ikke blir til noen frelse for en vantro, det er noe som også gjelder alt det Gud har gjort eller gitt. For, som det er med evangeliet, slik er det også med hele Kristi verk: "Ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det" (Heb 4:2). Men det gjør jo ikke at vi sier at Ordet og hele Kristi verk er tomme tegn som ikke har noen nytte. Tvertimot sier vi at samme ord, som ikke ble til noen nytte for dem som ikke trodde, nettopp formidler Kristus og all hans fortjeneste til dem som tror. Dette ser vi bl.a. i Rom 10:6-8: "Men rettferdigheten av tro sier: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal fare opp til himmelen? - det vil si, for å hente Kristus ned. Eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen? - det vil si, for å hente Kristus opp fra de døde. Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte" o.s.v. Disse ordene sier oss: Du behøver ikke speide oppover mot himmelen, eller ned i avgrunnen, etter Kristus. Du har ham hos deg. Du har ham i Ordet: "Det er troens ord, det som vi forkynner". Har du troen i hjertet, så har du Ham i hjertet ditt.

Det samme gjelder sakramentene. De gjør at jeg ikke behøver å sveve omkring, hit og dit, men får ta imot ham gjennom hans synlige tegn, slik Augustin uttrykte det: "Sakramentene er synlige nådeord". Et slikt synlig nådeord/nådebudskap var også omskjærelsen. Og til slutt vil vi minne om at omskjærelsen, som altså var et segl på rettferdigheten av tro, etter Guds forordning skulle utføres på de nyfødte barna (på den åttende dag - 1Mos 17:12). Dermed er det sikkert at Gud også har villet vise at et nådetegn som mottas når vi er så små, også kan tjene til velsignelse. Men igjen går vi tilbake til teksten.

Apostelen sier videre at Abraham, som altså allerede var en troende, mottok omskjærelsen som et tegn også på at han "skulle være far til alle de troende", både for dem som er uomskårne, men også for de "omskårne som ikke bare har omskjærelsen, men også følger i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde". Abraham er i en særskilt betydning far til alle dem som tror på Kristus. En kan si at de troendes "slekt" på jorden er utgått fra Abraham. Den hellige ætt/sæd som skulle utgå fra Abraham, var Kristus. Og Kristus var det hellige hvetekornet som skulle bære mye frukt, og skulle forplante seg til en stor "ætte-åker" av Kristus-mennesker, d.v.s. de som tror på Kristus og derved er født av Gud. Dette er Abrahams åndelige ætt (Rom 9:7-8), som på denne måten er kommet fra Abraham. Derfor kalles også alle troende for "Abrahams barn/ætt" (Gal 3:7,29). Omskjærelsen skulle også vitne om dette.

På denne måten er alle folk og slekter på jorden gjenforenet til én familie i Kristus. Til søsken, til ett, som Paulus sier det i Gal 3:28: "Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus". Dette, å framstille denne alle Guds barns enhet gjennom troen på Kristus, har vært et av hovedemnene til Paulus (se kap.3:29,30, 9:8, Gal 3:28, Ef 2:13-22). Også denne enhet, eller fullstendige likhet innfor Gud, er et stort vitnesbyrd om at menneskers fortjeneste, deres vennlige sinn eller noen annen dyd, ikke betyr noe innfor Gud. Herren ser bare om vi har Abrahams tro (sv: er av Abrahams tro).

Tenk over hvilken stor forskjell som tross alt finnes mellom Guds paktsfolk og hedningene! Mellom dem som altså hadde alt Guds ord, gudstjenesten som var innstiftet av Gud, og alt det øvrige som fulgte med i deres gudstjeneste - . Og på den andre side dem som levde uten Gud i verden, på linje med de ville dyrene i skogen, i hele hedenskapens fordervelse. Og så gjøres begge disse folk til ett, så de ansees like innfor Gud, bare ved troen på Kristus - ! Da må vi bekjenne at i dette ligger det en sterk stadfestelse på at Guds nåde ikke er avhengig av noen som helst dyd eller gode egenskaper hos mennesket, men at Gud bare ser etter den hellige ætt, Kristus. Og der han finner ham, der finner han alt det som behager ham.

Og likeså far til de som også følger i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde da han var uomskåren. Disse ordene må vi nok legge merke til. "Troens spor" kjennetegnet Abrahams pilegrimsvei, helt fra han gikk ut fra sitt fedreland og til hans vandring sluttet på denne jord. Abraham har ikke bare vist et og annet eksempel på sin tro. Han vandret hele sitt liv med et himmelsk sinn, i troen. Selv under hans liv i det landet som helt konkret var gitt ham og hans etterkommere, levde han i tro, så han anså seg som en fremmed her, og søkte et bedre fedreland, det himmelske (Heb 11:9-16). Også dette ligger bak ordene "følger i fotsporene". Det er ingen som blir Abrahams barn ved å være from og ha "kraftige gjerninger" en gang i mellom, mens hjertet forøvrig bare er opptatt med å "vandre etter kjødet". Nei, med disse ordene: "følge i fotsporene av den tro.." menes at hele livet skal være en vandring i Ånden. Og det betinger en forvandling av hele mennesket, dets vei og dets vesen.

Det er egentlig dette som skiller de falske og de sanne kristne fra hverandre. De førstnevnte kan nok delta i kristelig aktivitet, tenke, tale og gjøre noe kristelig, og innimellom engasjere seg i et mer hellig liv -. Men det er ikke dette som er deres egentlige liv. For når de ikke er opptatt med kristelig engasjement, så viser det seg at det hjertet deres er opptatt med, er denne verdens ånd. Dette kommer jo av at de ikke er født til nye mennesker. Hjertet lever uten Kristus. Det er ikke Kristus og himmelen som er i hjertet deres. Derfor er der ingen Åndens tukt overfor all mulig forfengelighet, som nå tvertimot styrer livet deres. De troende, derimot, kan nok innimellom snuble, ja også falle, og vandringen blir ufullkommen. Men de reiser seg alltid opp igjen i anger og tro. De korrigerer sin vandring, og forblir år etter år de samme åndelige menneskene. Kristus og løftet om ham og hans evige rike, er deres store hovedskatt, deres sang og det mål de ser fram til.

Slik levde Abraham, og slik har de det, alle de som vandrer i fotsporene av den tro han hadde. Vi vet at det ikke er noen som helst ytre gjerninger, og heller ikke nådens verk i våre hjerter, som gjelder innfor Gud. All vår rettferdighet innfor Gud er hans Sønns lydighet. Likevel blir vi ikke arvinger til det himmelske Kanaan, hvis det ikke av vår tro følger noe nådens verk i våre hjerter, som også åpenbarer seg i våre ord og gjerninger i livet. Nåden er så stor, og er en gave, så der behøves det ingen som helst tilføyelse i form av noe som kan virkes i eller av oss. Men, måtte ingen av den grunn bedra seg selv - ! Derfor er du ikke frelst, hvis ikke Ånden har fått virke i hjertet ditt: først en ny fødsel, og så får fortsette å fornye hele mennesket. Dette er det vi skal ta inn over oss ved ordene "vandre i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde". Men Paulus fortsetter brevet med å bruke Abrahams eksempel til å understreke rettferdigheten av tro. Han sier:

13: For det var ikke ved loven Abraham eller hans ætt fikk det løftet at han skulle være arving til verden, men ved troens rettferdighet.

Der er en stor Åndens dybde i apostelens tanker og ord. Hvis vi ikke tenker nøyere etter, vil vi vanskelig forstå dette verset, og sammenhengen med verset foran. Av ordet "for" skjønner vi at her er en sammenheng. Her skal det tales mer om det som just er sagt. Men apostelen har jo nå forklart at omskjærelsen er et "tegn til segl på rettferdigheten av tro". Hvordan kan det da være at han, med klar referanse til den utleggelsen, nå begynner å tale om "loven"? Omskjærelsen var jo et segl på rettferdigheten av tro? Svar: de som har et lovisk sinn, ser alt loviskt. For de vantro jødene var omskjærelsen en lovgjerning og et segl på lovens pakt (dette er nærmere omtalt under Rom 2:25). Nå taler Paulus til sitt folk på den måten de hadde behov for.

Det andre, som er en dyp hemmelighet her, er uttrykket "arving til verden". "Det løftet at han skulle være arving til verden", hva betyr det? Løftet, som først ble gitt til Abraham og senere fornyet til Isak og Jakob, lød slik: "I deg skal alle jordens slekter velsignes" (1Mos 12:3), eller "i din ætt skal alle jordens folk velsignes" (1Mos 22:18). Forbannelsen, som på grunn av synden hvilte over hele jorden og alle dens barn (Gal 3:13-14), skulle gjennom denne "ætt", som var Kristus (Gal 3:16), tas bort. Og en ny, velsignet ætt, Abrahams åndelige barn, skulle utbre seg over jorden. Derved skulle Abraham bli en "far for mange folkeslag" (v.17-18 i vårt kap). Dette kan også betegnes med ordene "være arving til verden".

Men dette er visst ikke alt det apostelen legger i disse ordene. Legg derfor merke til at som et "tilleggspant" på dette store løftet, gav Herren Gud Abraham også løftet om at han og hans etterkommere skulle ta Kana'ans land i eie. Men dette jordiske Kana'an var bare et bilde på det himmelske hjemlandet. Alle de tre fedrene, Abraham, Isak og Jakob, betraktet det selv slik. Det ser vi av apostelens ord i Heb 11:9-10,13-16, hvor det tales om at de, i det land som var lovet dem, ved troen likesom levde i et fremmed land. De tok seg ikke noen fast bopel der, men bodde i flyttbare telt, mens de ventet på en "stad med faste grunnvoller, den som har Gud til byggmester og skaper". Derved "bekjente de at de var fremmede og utlendinger på jorden", og at de søkte et bedre fedreland, d.v.s. det himmelske. Bare i dette skulle de få et evig "eiendomsland", bare slik skulle de komme til "hvile" (Heb 4:8-9). Dette er den "kommende verden" (Luk 20:35) Abraham skulle bli arving til, når jorden gjennom hans velsingede ætt er befridd fra forbannelsen, slik at bare rettferdighet bor der (2Pet 3:13).

I Skriften blir dette himmelske fedreland ofte kalt en "arv" (Heb 9:15, 1Pet 1:4). Men det er ikke bare Abraham, men også hans åndelige ætt som er bestemt til å være arvinger av dette himmelske fedreland. "Alt hører dere til", sier Paulus (1Kor 3:21-23). "Den som seirer, skal arve alle ting" (Åp 21:7). Men Abraham ble på grunn av sin spesielle utvelgelse kalt alle troendes far, og derfor blir han også her omtalt som "arving", og samtidig "far for en mengde folk", slik løftet lød i 1Mos 17:5, og som det ofte siktes til i vårt kapittel.

Ordet "arving" har jo spesiell sammenheng med "barn", og de troende er jo Guds barn. Paulus sier: "Er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger" (Rom 8:17). Dermed minner han oss om at Guds barn har en rett til alt det gode Gud vil gi. Men også om at de har denne rett på grunn av at Gud har kalt dem og gjenfødt dem ved sin Ånd til sine barn, og ikke på grunn av noe de har kunnet foreta seg. Dette er en arverett som barnet eier, utelukkende noe det ble født til. Derved er det en naturlig arving til alt det faren eier.

Slik er barnet klart skilt fra alle dem som gjennom egen innsats har ervervet det de eier. Og slik blir dette et sterkt bilde på det Paulus her vil ha fram: At det er bare av nåde vi blir Guds barn. Når en altså på denne veien holder seg til sin rett som barn, så er enhver form for lønn etter fortjeneste utelukket. Gud hadde gitt Abraham og hans ætt en arv på jorden som aldri kunne tas fra dem, så lenge de ble værende i den pakten han hadde opprettet med dem. Slik er også den evige arvs eiendomsrett uryggelig fast for alle dem som er, og blir værende, åndelige barn. Og det store i denne vår arv er framstilt i Skriften med slike utrykk: et "kongerike" (gr.t. i Luk 12,32), en "krone" (Åp 2:10), og en "trone" (Åp 3:21). Tenk hva slike ord innebærer!

Ved loven. Det store løftet ble ikke gitt Abraham og hans ætt ved loven (ordrett etter gr.t.: "gjennom lov"). Tidligere har Paulus vist at omskjærelsen ikke kunne bidra til at Abraham ble rettferdiggjort. Han var jo rettferdiggjort ved troen lenge før han ble omskåret. Nå gjentar han at hele det store løftet til Abraham ikke berodde på noen lov eller gjerning, men var gitt ham fullstendig fritt, bare av Guds egen nåde og gode vilje. Abraham hadde bare tatt imot det i tro. I Gal 3:18 viser han at loven og løftet er to totalt motsatte ting. Han sier: "For dersom en får arven ved lov, da får en den ikke lenger ved løfte. Men Gud gav den i sin nåde til Abraham ved løfte".

Mange bekjenner med munnen at nåden og troen er frelsens vei, men legger likevel til en masse egne bidrag for å få nåden. De forstår ikke at de dermed fornekter hele nåde- og gavebegrepet. Alle de stedene Paulus setter loven opp mot løftene, gjerninger mot nåde, gjerning mot tro, o.s.v., er en påminnelse om dette faktum (f.eks.Rom 11:6, Ef 2:8-9 m.fl.). Men da han nå har vist at det store løftet ble gitt til Abraham og hans ætt uten lovens rettferdighet, så setter han i stedet for den en annen rettferdighet som grunnlag for den store gaven. Han sier:

Men ved troens rettferdighet. Tidligere har vi sett at vi med dette uttrykket ikke oppfatter troen i seg selv som noen rettferdighet. Nei, her tales det om en fullkommen rettferdighet som er troens kilde, en fullstendig oppfyllelse av loven, som tilregnes dem som tror. Det siste verset i dette kapitlet forkynner Kristi død for våre overtredelser, og hans oppstandelse til vår rettferdiggjørelse. Det er som en oppsummering av hele kapitlet, og uttrykker evangelisk tydelig hva det er troen hviler på, hos Abraham og hans barn. Og fordi deres tro er opptatt med Kristus, som har tatt bort synden og forbannelsen og oppfylt loven, så har de en virkelig rettferdighet. Det er "rettferdigheten av tro". Det er denne rettferdigheten som er selve grunnen til at de blir arvinger til det himmelske fedrelandet. Derfor heter det også ganske riktig: "De rettferdige skal arve landet og få bo i det for evig" (Sal 37:29). All makt i himmel og på jord er gitt Kristus, den rette "arving til alle ting" (Heb 1:2). Og han, "den førstefødte blant mange brødre" (Rom 8:29), gjør disse til sine "medarvinger" (V.17). Han, som er hodet for dette kongelige folk, herliggjør dem som han har rettferdiggjort (v.30). I det følgende viser Paulus på nytt at noe en har fortjent ved en lovgjerning - og en gave ifølge løftet, er så diametralt motsatte ting, at det ene utelukker det andre. Han sier nå:

14: For dersom de som holder seg til loven, er arvinger, da er troen blitt unyttig og løftet satt ut av kraft.

"De som holder seg til loven", d.v.s. de som går på den veien. Forholdet er jo hele tiden at det bare er to motsatte veier til frelse. Enten ved loven, og oppfylle den. Eller ved troen på løftet. Det kan ikke skje under loven, ved troen. For loven krever, mens løftet mottas ved tro. Det er to motsatte ting (Gal 3:12). Hvis de som lever etter loven, blir arvinger, da må læren om troen forkastes. Da er den en forførelse. Da er troen blitt unyttig, noe tomt og bedragerskt, og løftet satt ut av kraft, ugyldig og opphevet. Om altså arveretten oppnås gjennom lovens gjerninger, da er hele Kristi stedfortredergjerning, og alt det Gud selv og hans engler, profeter og evangelister har forkynt fra verden ble til, alt sammen falskt og et tragisk bedrageri. Det er det samme Paulus sier her, som i Gal 2:21: "Jeg forkaster ikke Guds nåde. For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død forgjeves". Måtte hver eneste én som leser dette, tenke nøye over det! Med det som følger vil Paulus vise hva de til slutt oppnår gjennom alt sitt strev, de som lever under loven (sv:er av loven)

15: For loven virker vrede. Men der det ikke er noen lov, der er det heller ikke noe lovbrudd.

Dette er i sannhet et helt vesentlig ord i Den hellige Skrift, som vi bør legge oss alvorlig på sinne, for å lære å skille rett mellom lov og evangelium, og, som Luther sier, "vokte oss for den freidighet å ville bruke våre fattige tiggergjerninger til å handle med den store guddommelige majestet, eller ville stanse ilden med halmstrå".

Loven virker vrede. Hva kan dette bety? Noen har trodd at "vrede" her sikter til menneskers vrede overfor Guds dom, eller den bitterhet mot Gud og hans lov, som oppstår i hjertet når den stakkars synderen opplever at han ikke kan holde loven. Selvsagt kan det nok oppstå en slik vrede. Men sammenhengen, og mange tilsvarende bibelsteder, viser at her må meningen være at loven tjener ikke til at vi får Guds nåde, men tvertimot hans vrede, mot oss. Da ser vi sammenhengen med verset foran. Paulus tilføyer også straks: Men der det ikke er noen lov, der er det heller ikke noe lovbrudd. Det viser at her tales det om en vrede på grunn av lovbrudd. Altså Guds vrede*.

*Doktor Philippi sier: "Med ordet "vrede" kan ikke her menes menneskers vrede overfor Guds dom. For vreden settes her opp mot nåden og løftet, og må derfor betegne noe hos Gud. Dessuten taler Skriften om "fiendskap" hos det syndige mennesket, i dets forhold til Gud (Kap 8:7, Kol 1:21), men aldri om "vrede". Derimot tales det om Guds vrede (kap.1:18, 2:5,8, 3:5, 5:9, o.s.v.). Orgä betyr vrede, og det betegner altså her intet annet enn Guds vrede i dens objektive virkelighet. Og grunnen til at loven bevirker denne guddommelige vrede, forstår vi av sammenhengen med siste del av dette verset. Det er jo loven som følger etter, nemlig at loven virker overtredelse. Men denne sannhet uttrykker altså apostelen negativt: "der det ikke er noen lov, der er det heller ikke noe lovbrudd". Selv om dette uttrykket ikke forutsetter noen logisk nødvendighet for at loven virker vrede, så ligger det likevel i sak en nødvendighet i dette, nemlig fordi det allerede er avgjort at det i all menneskenatur er synd imot loven, så må følgen også være at Guds vrede gjennom loven kommer over menneskene.

Det er en negativ "bakside" ved enhver lov, at den jo samtidig viser mulighetene - og frister til overtredelse. Og følgene blir jo vrede, dom og straff. Men hvor det ikke er noen lov, der kan det heller ikke være noen overtredelse av loven. Hvis en kunne tenke seg at et menneske levde i en situasjon hvor det ikke var underkastet noen lov, så kunne det jo heller aldri anklages for skyld eller vrede. For synd er jo overtredelse av en lov. Så ville dette mennesket da være uten synd - fordi det ikke hadde noen lov over seg. Det sier også Paulus i kap.5:13: "Men der det ikke er noen lov, blir synden ikke tilregnet". Guds lov krever jo fullkommen renhet i hjertet, og fullkommen kjærlighet og lydighet. Men en slik tilstand finnes ikke i menneskenaturen etter syndefallet. Da er det en uunngåelig konsekvens at loven blir overtrådt. Og på den måten kommer Guds vrede over oss.

Det er akkurat dette Paulus utførlig har bevist i de tre første kapitlene, at alle mennesker, av alle folk og ytre omstendigheter, "har syndet". "Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste". "Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger", men tvertimot "åpenbares Guds vrede over all ugudelighet og urettferdighet hos menneskene" (1:18). Dette er da den tilstand det naturlige menneske står overfor, at Guds lov så langt fra rettferdiggjør, men derimot gjør at du møter Guds vrede og straff. Dette viste seg allerede da loven ble gitt på fjellet Sinai. Ikke før hadde Gud begynt å gi dem sine hellige bud, så ble det en overtredelse av det første budet, og tre tusen falne understreket den Guds vrede som loven virker.

Men det er ikke nok at en lov samtidig viser mulighetene for overtredelser, og dermed frister til det, og at Guds lov nødvendigvis må bli overtrådt av det falne menneske. I tillegg er naturen så ond at den rett og slett oppegges til ennå mere synd når den møter forbudet. Dette taler Paulus om i kap.7:7-13. Der sier han at selve budet: "Du skal ikke begjære", vekte opp i ham all slags begjæring. Det virket at den synden han tidligere ikke hadde vært seg bevisst i sitt liv, nå virkelig ble levende og virksom, "ble ved budet overmåte syndig" i ham. Dette er ennå en forklaring på hvorfor loven alltid virker vrede.

Men apostelen sier altså ikke: "Der det er en lov, der er det også lovbrudd". Når han istedet sier det i den nektende formen: "der det ikke er noen lov, der er det heller ikke noe lovbrudd", så synes det å ha skjedd for å prise de troendes salighet, de som "ikke er under loven, men under nåden". Disse er i en slik nådestand, som om det ikke fantes noen lov, fordi "Herren ikke tilregner dem deres synd" (v.8). Derfor sier også Paulus i Rom 8:1 at det ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Hvis vi kunne tro dette slik det er vist oss hos Gud, at han ikke dømmer oss etter loven men bare ser oss i Kristus, så ville vi også "ha det slik i vår samvittighet, som om det ikke var gitt noen lov på jorden, hverken ett eller ti bud" (Luther). "For", sier Luther videre, "vår rettferdighet er intet annet, og består ikke av noe annet, enn at vi intet gjør, og ikke hører eller kjenner til hverken noen lov eller noen gjerninger. Men at vi vet og tror bare dette at Kristus er vår yppersteprest og er gått til Faderen, hvor han handler, taler og ber for oss, og regjerer over oss og i oss gjennom sin nåde".

Dette er da i sannhet en salig stilling. Derimot er det å være under loven alltid det motsatte av salig, om vi så er de beste mennesker. For da kan vi ikke unngå Guds vrede, fordi vi jo ikke er fullkomne og syndfrie. Og loven gir ikke noen nåde.

16 og 17: Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde, slik at løftet kunne stå fast for hele ætten, ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har Abrahams tro. Han er jo far til oss alle, slik det står skrevet: Til far for mange folkeslag har jeg satt deg. Han er vår far i Guds øyne - den Gud som han trodde på, han som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til.

Nå har altså Paulus i det trettende verset vist at løftet om arven ikke ble gitt Abraham på grunn av noen rettferdighet etter loven, men som en rettferdighet av tro. Deretter har han i versene 14 og 15 vist at det ikke kunne oppnåes gjennom loven. Så tar han nå for seg å vise hvorfor Herren Gud har gjort troen til frelsens vei. Han sier:

Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde. Legg nøye merke til disse ordene! De kaster et mektig lys over hele Guds råd til frelse. Paulus sier her at det evige livs arv ikke kan vinnes gjennom noen som helst vår lydighet eller rettferdighet overfor loven, men bare kan mottas ved troen. Og grunnen til dette er at det skulle gis av bare nåde. Her ser du hemmeligheten i dette underlige forhold som hele verden stiller seg spørrende til, og støter seg på. Dette at Skriften er full av dette lille ordet "tro", og hele veien knytter menneskenes frelse til troen. Over alt finnes disse uttrykkene: f.eks. "ved troen", "av tro", "hvis du tror", "han trodde", "tro", o.s.v.

Hemmeligheten er: "for at det kunne være av nåde". Menneskene var ved syndefallet så fortapt, at de kunne ikke frelses på noen som helst annen måte enn gjennom en total og uforskyldt nåde. Herren Gud ville forherlige sin nåde, og på nytt gi det evige livet like uforskyldt som han en gang hadde skapt menneskene til evig liv (se Ef 1:5-12). Men da må den store nådegaven også mottas på en slik måte at ikke menneskene kunne finne noe hos dem selv som fortjente dette, men måtte gi Gud hele æren i alt. Dette skjer bare ved troen.

Det er som et lite avmektig barn, bare å la nåden strømme mot meg og innta meg som nåde. Derfor må det skje ved tro.

Det var ingen annen vei enn ved tro, at frelsen kunne komme til oss som nåde. Hvis den hadde blitt gitt på grunn av noe vi hadde utrettet, eller i alle fall til en viss grad gjort avhengig av noe hos oss, om enn bare så lite som en rett tanke, så hadde det ikke vært av nåde. Det er jo dette Paulus sier i Rom 11:6: "Er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde". (i C.O.R's og i gamle norske bibler fortsetter dette bibelverset slik: "Men er det av gjerninger, så er det ikke lenger av nåde. Ellers blir gjerningen ikke lenger gjerning". Slik settes "av nåde", og "av gjerninger" opp mot hverandre). Men allerede tidligere i brevet har Paulus vist at vi "blir rettferdiggjort uforskyldt", eller for intet, som en gave, "av Guds nåde". Og så fortsetter han også i det følgende å vise hvorfor det måtte skje gjennom troen, forat det skal være bare av nåde.

Slik at løftet kunne stå fast for hele ætten. Dette var den andre nådige hensikt som gjorde at løftet om det evige liv var grunnet bare på nåde, og skulle mottas bare ved troen: (sv: For at løftet kunne stå fast for hele hans ætt). Det vil si at ikke en eneste skrøpelig synder skulle behøve å bli utelukket fra det evige livs arv. Gud har selv hatt omsorg for å gjøre nådens gave sikker og urokkelig for hvert eneste menneske. Og nettopp derfor har han grunnet den på sin egen frie og mektige nåde gjennom Kristus - som ikke endres eller vakler slik som vår skrøpelige fromhet. "Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall", og han sier: "Mitt råd skal bli fullbyrdet, og alt det jeg vil, det gjør jeg" (Jes 46:10). Melanchthon utlegger vårt bibelvers slik: "Det er som om apostelen har villet si: Hvis vår frelse og rettferdighet skulle vært avhengig av hvor gode og fromme vi var, så ville Guds løfter aldri gitt oss noen visshet eller nytte. For vi ville aldri føle oss overbevist om når vi var gode og fromme nok. Og dette forstår troende hjerter så godt at de ikke, om de ble tilbudt tusen verdener, ville ønske at saligheten skulle bero på noe hos oss".

Hadde frelsen vært grunnet på noe vi kunne bidra med, eller hadde troen vært noe som helst annet enn bare det at jeg får ta imot Guds nådebudskap og leve livet på det, da hadde nåden ikke vært nåde. Det må være utelukkende og ren nåde som gjør oss salige, - ellers er vi fortapt. Derfor må nåden forbli bare nåde, og tro få være bare tro. Nåden få være den barmhjertighet som "rettferdiggjør den ugudelige" bare for Kristi skyld, og troen bare få være dette at jeg får leve med tillit på denne nåden. Det er da også den eneste måte en fattig synder kan bli sikker på sin frelse. Bare slik kan "løftet stå fast for hele ætten".

Ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har Abrahams tro. Han er jo far til oss alle. Les det slik som det også menes: "Ikke bare for dem (neml.ætten) som er av loven" - d.v.s. født og oppdratt under den loviske forfatning, slik som jødene - disse som i v.9 og 12 kalles "de omskårne" - "men også for dem (ætten) som har Abrahams tro" - altså uansett hvilke folk og religioner de enn måtte komme fra. At man er et sant Abrahams barn, avhenger utelukkende av troen på Kristus.

Og om denne Abraham står det skrevet: "du skal bli far til en mengde folk" - han er jo far til oss alle. I sin helhet lyder løftet slik, i 1Mos 17:4-5: "Se, jeg slutter min pakt med deg, og du skal bli far til en mengde folk. Ditt navn skal ikke mer være Abram, men ditt navn skal være Abraham, for jeg gjør deg til far for en mengde folk" (Abram betyr "min Far er stor". Abraham danner på hebraisk et ordspill med "en mengde folk"). Ifølge Paulus's utlegging over dette løftet, betyr det at Abraham skulle få en stor mengde åndelige barn, og et tallrikt naturlig avkom. Den tolkningen* Paulus gir her av dette løftet fra Herren, er en nøkkel til alt det Skriften inneholder om dette emnet. Det viser at Abraham skulle få en tosidig ætt, og at løftet hadde en dobbel mening. I begge meningene er løftet også konkret oppfylt.

*Denne tolkningen grunner seg ikke på det en kaller akkommodasjon, eller en tillemping, men er en sann tolkning av Guds egentlige mening med løftet, uavhengig av om Abraham forstod dette, eller ei.

Det var egentlig tre løfter Gud gav Abraham, og hvert av dem har sin doble oppfyllelse. Først løftet om en tallrik ætt, den naturlige og den åndelige. For det andre at i Abrahams ætt skulle alle jordens slekter bli velsignet, nemlig gjennom Kristus og via jødefolket, Guds vitner overfor alle mennesker. For det tredje om et fedreland, det jordiske og det himmelske. Denne Paulus's tolkning gir oss det rette bibelske grunnlag for å se begge disse sidene i Guds løfter til Abraham.

Han er vår far i Guds øyne - den Gud som han trodde på. Disse ordene: "i Guds øyne - den Gud som han trodde på" hører ikke inn under det som er sagt om løftet, men er apostelens ord. Meningen ser ut til å være denne: Gud hadde sagt: "Du skal bli en far" o.s.v. På det tidspunkt var det ikke noe som kunne tyde på at dette kunne skje. Abraham var jo barnløs. Det syntes tvertimot svært usannsynlig at Abraham skulle bli far til mange folk. Men uansett dette, så har det vært en urokkelig sannhet hos Gud, i Guds øyne - den Gud som han trodde på. Denne meningen stemmer også svært godt med det som videre tilføyes om Gud.

Han som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til. La oss se nærmere på ordvalget. "Han som gjør de døde levende", hva kan det bety? Har det bare den alminnelige og bokstavlige betydningen, at Gud skal vekke opp de døde til livet? Eller sikter det til det som sies i v.19 om Abrahams "utlevde legeme" og Saras "utdødde morsliv", som det nå likevel skulle komme så stor en ætt fra? Eller sikter det til Abrahams tro da han ofret Isak, "han tenkte at Gud også er mektig til å oppvekke fra de døde" (Heb 11:19)? Den første meningen er helt sikkert riktig. Men det dekker jo samtidig også de andre eksemplene og alle andre trosprøver. Abraham trodde på en allmektig Gud. Og den som tror på en Gud som kan vekke opp døde, han kan da videre i livet også tro at Gud kan gjøre alt det han noen gang kommer til å uttale. Hvis Gud oppvekker døde, hvorfor skulle han da ikke kunne gjøre den gamle Abraham og den ufruktbare Sara til foreldre for en tallrik ætt? Skulle det da være noen grunn for Abraham til å tvile på at Gud kunne oppfylle sitt løfte om en tallrik ætt gjennom Isak, om han så nå skulle ofret ham og brenne ham til aske? Gud kunne jo oppvekke ham! En slik tro er det Abraham har hatt.

"Gud gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til". D.v.s. at så snart Gud har besluttet å gjøre noe, så taler han om "det som ikke er til", d.v.s. det som ennå ikke er skjedd, "som om det var til", d.v.s. på samme måte som om det allerede var skjedd. På denne måten var det han talte til Abraham om det som ennå ikke var til, og gir ham nå straks navnet Abraham (far til en mengde folk), for han sier: "du skal bli far til en mengde folk". I Guds øyne var Abraham allerede det som var sagt i løftet.

Dette er et herlig skriftsted, fullt av lærdom og styrke for vår svake tro. Det er på denne måten vi alle må lære å tro og tenke om Gud. Da blir vi rette Abrahamitter. Han som med sitt ord skapte himmel og jord og "bød at lys skulle skinne fram i mørket" (2Kor 4:6), han er også mektig nok til å gjøre alt av intet, gjøre liv av døde, rettferdighet ut av synden, og løse mennesker og sette dem over i Guds barns herlige frihet, fra en tilstand i trelldom under djevelen. Profeten sier: "Løft øynene mot det høye og se: Hvem har skapt alt dette? Han er den som fører deres hær ut i fastsatt tall, og som kaller dem alle ved navn. På grunn av hans veldige kraft og hans mektige styrke savnes ikke én" (Jes 40:26). Likesom Gud nevner himmelens stjerner, som han har skapt, ved navn, slik kaller han også ved navn alle Abrahams barn, som skulle bli mange som himmelens stjerner, hver eneste én ved sitt navn, - før noen av dem ennå er født (konf. Sal 139:16: "Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet".

Abraham trodde på Guds allmakt. Og han trodde også det som han ennå ikke så. Ja, han trodde det som til de grader stred mot alt det han selv kunne se eller registrere. Slik må også enhver kristen tro det Herren taler til ham, uansett om det strider mot alt i ham. Det er bare dette som er virkelig tro. Tro på Guds allmakt og trofasthet, at han skal vende alt til det motsatte av hva vi i øyeblikket synes eller opplever. Til fattige kristnes trøst har Luther framholdt Abrahams tro og Abrahams Gud, som "kaller det som ikke er til, som om det var til", slik: "Når de kristne blir trampet ned og halshugget, ser det vel ikke ut som det skal bli noen ære og herlighet, men bare det motsatte. Men Gud sier: Jeg kan gjøre det som ikke er til, som om det er til, så det ut av all mulig bedrøvelse og hjertekval bare blir fryd. Jeg kan si: Du død og grav: bli liv! Helvete: bli himmel og salighet! Gift: bli til det sterkeste legemiddel! Djevel og verden: bli til mer hjelp for mine kristne enn de kjære englene og de fromme helgnene! For jeg både kan og vil plante og skjøtte min vingård, slik at den gjennom alle mulige ulykker og lidelser bare skal bli enda bedre".

Når en anfektet kristen bare kjenner det som om han skulle være totalt overlatt til djevelen, som har overdynget hele hans hjerte og tanker, ja hele livet, med bare synd, sorg og elendighet. Da sier fremdeles Gud: Du er hellig, ja du "er jo helt ren", du er mitt tempel. Og når jeg på grunn av mye synd kjenner meg fullstendig fortapt innfor Gud, så sier Gud: Du passer hos meg, du er elsket og dyrebar i mine øyne. Når jeg bare ser døden og forråtnelsen foran meg, da sier Gud: Jeg ser deg foran meg i himmelen, herlig og salig blant mine engler. Han "som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til", han skal også føre og trøste sine troende i disse tider, med slike ord, likeså sikkert som han oppfylte løftene han gav Abraham, slik at hans ætt nå finnes utover hele jorden. Måtte Gud bare gi oss mer av Abrahams tro!

Men du må søke denne dyrebare gaven med ennå større alvor enn det som vanligvis skjer. De som av hjertet begjærer denne gaven, titt og alvorlig ber Gud om den, og flittig studerer Guds ord og gjerninger, - de kommer til å vokse i troen, og blir sterke og brennende i Ånden. Men de som nøyer seg med det lille de selv synes passer, de forakter Guds dyreste gaver. Hos dem avtar troen, og kan til og med opphøre. De faller fra.

18: Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli mange folks far, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli. (sv.:Och der ingen förhåpning var, trodde han i förhåpning).

Gr.teksten sier: Og mot håp trodde han på håp. Det er en ekte Paulinsk talemåte. Etter det fornuften kunne se, og ifølge hele naturens vanlige gang, fantes det ikke noe håp for Abraham i dette spørsmålet. Så gamle som både han og Sara var - og så skulle han bli far! For ikke å snakke om at han skulle "bli far til en mengde folk". Men mot det menneskelige håpet, som alltid ser etter naturlige forklaringer, trodde han med det håp som ble plantet i ham ved Guds løftesord. Uttrykket "med håp" taler om holdningen og arten av Abrahams tro. Håpet lever på det en ser fram til, men som ennå er fjernt og usynlig (Rom 5:2, 1Kor 9:10, Tit 1:2). På samme måte har også Abraham tenkt i sitt hjerte: Jeg ser ingen tegn, ikke noe som tyder på at det skal skje, det Gud har lovet meg. Men jeg tar dette løftet på samme måte som "at Gud også er mektig til å oppvekke fra de døde".

Der er ingen synlige tegn, men "vi håper det vi ikke kan se" (Rom 8:25). Nøyaktig dette er det som kalles tro. Apostelen uttrykker det slik: "tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser" (Heb 11:1). Dette er den saliggjørende tro's daglige kamp og øvelse, at en "mot fornuftens håp, tror på løftets håp" (Bengel), imot alt det en synes og kjenner. Tror på det den allmektige og sannferdige Gud har uttalt. Hva er det som strider mer mot fornuftens vei til frelse, enn at jeg står rettferdig for Gud, får være hans fullkomne og elskede barn - når jeg samtidig daglig kjenner synden i meg? Eller at Gud allerede har gitt meg det evige livs gave - mens jeg med mine øyne selv bare ser det motsatte: død og elendighet, anfektelse, nød og jammer?

Men det Gud har talt, Guds løfter, vender mine øyne bort fra alt dette, og fester blikket på hans usvikelige sannhet i Ordet og sakramentene. Da kan jeg tro på en fullkommen rettferdighet innfor Gud - på tross av all synden i meg selv. Da kan jeg tro på det evige livet - midt i døden. Tro på en evig glede - midt oppe i all min lidelse. For et nådens under troen er - ! For en "Guds kraft til frelse" det ordet er, som kan skape den frelsende troen i oss mennesker, vi som av naturen bare tror det vi ser! Og tenk så på alt det herlige vi mottar ved troen! Hva ble ikke følgene av Abrahams tro? Det taler Paulus nå om:

For at han skulle bli mange folks far. Noen har oppfattet dette ordet som om det bare handler om det Abraham trodde, eller forventet, altså at han skulle bli mange folks far. Men ordet i

gr.teksten antyder at meningen er at han trodde (på det Gud hadde sagt), og at det var gjennom denne tro han skulle bli far til mange folk. Det vesentligste beviset for denne tolkningen ligger i det greske uttrykket (gr.teksten), men vi holder også klart for oss at det jo nettopp var ved denne troen at han ble en slik far. Hvis han ikke hadde trodd løftet, så hadde han ikke blitt mange folks far, han som er "den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden", også for hedninger som blir frelst. Men hvordan hadde Abraham fått så sterk en tro at han kunne overse all fornuftens tale, så han bare (sv:)där ingen förhåpning var" "trodde med håp"?

Etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli. Det var ham dette var sagt til! Det var et konkret løfte fra Den Allmektige som fødte en så dyrebar tro i hjertet hans. Disse ordene minner oss også om at troen ikke kommer ved at menneskene bearbeider hjertet, eller ved noe som helst annet mennesker kan bevirke, - men bare gjennom det Gud taler. Paulus sier jo at "troen kommer av forkynnelsen". Men nå må hver eneste én legge merke til at Abraham tok imot Herrens underlige løfte, nøyaktig slik som det ble talt til ham. Ikke slik mange av oss gjør: Når vi får problemer med å tro det som blir lovt, så søker vi å bortforklare det, eller reduserer løftet så det ikke blir fullt så underlig og urimelig. Nei, Abraham tok ordene slik som de lød, og trodde intet mindre enn det løftet inneholdt: "Slik skal din ætt bli" (1Mos 15:5-6), så herlig og like umulig å telle som himmelens stjerner. Han trodde dette budskapet. Og i tro til dette gikk han videre i livet, det ene året etter det andre. Han ventet og trodde, selv om han ikke så noe som helst tegn til at løftet skulle oppfylles.

Slik levde han bortimot et kvart århundre - bare i tro til løftet. For Skriften sier at da han begynte sin vandring etter at han første gang hadde fått løftet, da var han syttifem år gammel (1Mos 12:4), og løftet ble oppfylt ved den tiden han var hundre år. Det er dette som heter "å vandre i tro". Så lang tid har Abrahams trosprøve vart. Å, måtte vi også en gang lære hva tro er!

19: Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd.

Uten å bli svak i troen. Dette er en vanlig måte å uttrykke det motsatte på, og betyr dermed at han hadde en meget sterk tro (v.20). Men dette må ikke oppfattes som om Abraham aldri hadde noen kamp mot vantroen, eller at han aldri opplevde seg svak i troen, som jo andre hellige også plages med. Paulus kjente godt til at når løftet ble fornyet overfor Abraham (1Mos 17:15-18), så kunne heller ikke Abraham unngå at tanken streifet både hans og Saras høye alder, slik vi ser det bekreftet ved at Abraham lo, og i sitt hjerte sa han: "Skulle en som er hundre år gammel, få barn?" o.s.v. (v.17). Vi ser også, av v.18, hvordan hans framtidstanker på et senere tidspunkt bøyes mot Ismael, på samme måte som han tidligere (kap 15:2-3) tenkte Eliesers sønn skulle bli arvingen hans*.

*Det er noen som mener at i Abrahams tro fantes det hverken svakhet eller anfektelse. Hans latter, og tankene hans om sin og Saras høye alder, ser de bare på som et gledesutbrudd og undring, og ikke som noen som helst kamp med fornuften. Men da vil vi minne om det vi leser i 1Mos 12:11-13 og 20:2,11. Der ser vi to ganger at Abraham slett ikke var opphøyd over menneskelige svakheter, så han kunne slippe å frykte for at de skulle slå ham ihjel. Tvert imot ser vi at han tok ikke sin tilflukt til Guds løfter, men til sitt eget lureri. Og dette skjedde nettopp i den ventetiden, da han vandret i tro til løftet, og ennå ikke hadde sett det oppfylt.

Men når Paulus likevel sier: "uten å bli svak i troen", så gir han oss dermed en svært nyttig lærdom om troens egenskaper, dens styrke og dens svakheter. Vi tror nok vanligvis at troens styrke skal vises gjennom en konstant glad og frimodig ånd. Og at på den andre siden: følelsen av svakhet, frykt og bekymringer, viser en svak tro. Her lærer vi noe ganske annet. Abraham har hatt en sterk tro, og likevel ser vi hans menneskelige sider, frykt og egne tanker om hvordan løftet skal oppfylles, innimellom griper ham. Sannheten er at troens styrke nettopp viser seg under mørke og anfektelser. Ikke i glade og lyse dager. Et lettlivet og frimodig sinn kan ofte bare være et kjennetegn på dem som i lettsindighet hopper over hellige plikter og truende farer, eller også lever på salige nådefølelser. Men når et menneske ikke flykter fra virkeligheten, men ansvarsfullt tar del i bekymringsfulle forhold, da savner det kanskje samtidig enhver følelse av nåde. Når de da likevel kan holde fast på Herrens løfter, og på grunn av disse kan være frimodige og glade - da ser vi et sikkert tegn på en sterk tro. Men om vi så ikke kan være glade og frimodige mens vi er i mørke og kamp, men likevel får beholde tilliten til Guds makt og trofasthet, så er det ikke et mindre tegn på en sterk tro.

Når det sies her at Abraham ikke ble svak i troen, så betyr dette: Han hadde kampen mot fornuften, som jo ville røve håpet fra ham, men ved Guds kraft har han fått beholde seieren, slik at han likevel holdt ut i denne kampen, så han ikke gav opp Guds løfte og det håpet det hadde skapt i hjertet hans. Hvor usannsynlig den enn måtte se ut, så ventet han alltid på at løftet skulle oppfylles, inntil fornuftens latter ble avløst av en lykkelig latter da Saras barn lå der for øynene hans, og den lykkelig moren utbrøt: "Gud har gjort det så jeg må le!" o.s.v. (1Mos 21:6-7). Og Paulus fortsetter med å vise oss Abrahams trosstyrke. Han sier:

Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd. Han kjente nok på tyngden av sitt utlevde legeme og sine hundre år. Fienden og fornuften hadde nok samtidig minnet ham om Saras ufruktbarhet. Men trosstyrken hans var at han ikke ble svak i troen når han tenkte på alt dette. Han lot ikke blikket sitt stoppe opp ved disse nedslående forholdene, lot seg ikke ta til fange av dette, om han enn måtte kjempe mot tankene på slikt. Han holdt alltid Guds allmakt og sannferdighet foran seg - mot fornuftens protester. Styrken hans var dette: Gud har sagt det, han "som gjør de døde levende, og kaller på det som ikke er til, som om det var til". Gud har sagt det, han som har skapt universet av intet, og som ikke kan lyve. Dette gjaldt mer enn hans og Saras "utdødde" legemer. Det var ikke kraften i disse utdødde legemene, men Guds allmakt og sannferdighet han satte sin lit til.

For et avklarende eksempel på tro! Måtte så også vi etter hvert lære å leve slik! Ja, dette skal vi sannelig trenge å øve oss i, hvert menneske som vil være en kristen og holde ut i troen gjennom alt det underlige Gud måtte sende i vår vei. Ikke bli svak i troen når en tenker på sin "utdødde" kristendom, tro, kjærlighet og bønn, - men uten opphold feste blikket på noe som er utenfor oss: På Gud, hans løfter og alt det han står for. Blant det som da kreves, er at du ikke ser på din utdødde tro, men på Guds trofasthet. Ikke på din utdødde kjærlighet, men på Kristi kjærlighet. Ikke på din kalde og skrøpelige bønn, men på Guds urokkelige løfter. Ikke på din maktesløse kamp mot fristelsene, men på Herren, "hans veldes kraft" og Guds trofasthet "som ikke skal la oss bli fristet over evne".

Men vær klar over at dette kommer ikke til å bli noen lett vei. Det vil bli en hard troens kamp å døde fornuften som alltid dreier oppmerksomheten mot det vi selv er eller kan utrette. Luther sier: "Slik måtte Abraham konkret ta sin fornuft til fange og avvise den som død, fordi han ville tro Guds løfte om at han gjennom sin ufruktbare Sara skulle bli far til mange folk. For et slikt løfte har nok ikke omgående passet inn overfor fornuften. Nei, den har nok strittet imot og ansett dette at Sara skulle føde en sønn, for både dårskap og usannsynlig. Det er ingen tvil om at i denne saken har det i Abrahams hjerte stått en enorm kamp mellom troen og fornuften. Men til sist har troen seiret og beholdt makten, overvunnet og trådt ned fornuften, den aller verste og skadeligste av alle Guds fiender.

Alle troende mennesker må gjøre det samme, når det skjer at de som Abraham føres inn i troens skygge, eller det totale mørke. Du må nedkjempe fornuften, og si: "Hør nå her, fornuft: Du er blind og tåpelig! Du forstår ikke noe som helst av Guds verk! Finn derfor ikke på flere skuespill med dine parlamenteringer overfor meg! Hold nå opp med dette, og ti stille! Driv ikke på med å diskutere Guds ord! Sett deg heller ned og hør etter hva Ordet taler til deg!" På denne måten døder de troende dette villdyr som den øvrige verden står hjelpeløse overfor. Og med dette tjener de vår Herre og Gud med det mest velbehagelige offer og gudstjeneste som han noen gang kan få”. Og hva Paulus har ment med uttrykket "uten å bli svak i troen", det viser han ennå tydeligere når han tilføyer:

20 og 21: Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han gav Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han og mektig til å gjøre.

Fornuftens motstand og angrep klarte ikke å drive Abraham så langt at han "i vantro tvilte på Guds løfte". Han har nok fått oppleve vantroens angrep og fristelser, som omtalt tidligere, og han har nok uten tvil opplevd det hardere enn de fleste Guds barn. Likevel ble han ikke en av disse havsbølgene som drives og kastes av vinden (Jak 1:6), men istedet lik et hus som var bygd på fjell. Skyllregn og flom hadde nok støtt mot huset, men det hadde ikke rast sammen. Om det hadde ristet, så hadde det blitt stående der på fjellet (Mat 7:25). For det faste fjellet han bygde sin tro på, det var "Guds løfte" - tenk! - det den allmektige og sannferdige Gud hadde sagt.

Dette er virkelig et fjell. Derfor lot han seg ikke overbevise av fornuftens angrep og protester, så han kom i tvil, men "ble sterk i sin tro, idet han gav Gud ære". Han ble "sterk i sin tro", og det skjedde nettopp gjennom disse prøvelsene. Apostelen sier: (sv)"De har blivit starka efter svaghet" (Heb 11:34). Og Herrens ord til Paulus lød slik: "min kraft blir fullendt i svakhet" (2Kor 12:9). Det er krigen som skaper de rette krigsmenn. På samme måten styrkes også troen i prøvelser og anfektelser. For den som gjennom alt dette får holde seg til Gud og hans ord, får se mer og mer av Guds trofasthet og makt, og lærer å kjenne den. Slik har Abraham vokst fra den ene grad av tro til den andre, inntil han fikk en meget sterk tro.

Idet han gav Gud æren. Ved at Abraham ikke tvilte på Guds løfte, men fortsatte å tro og vente på at det skulle bli oppfylt, hvor utrolig det enn så ut for menneskets øye - så har han gjennom dette "gitt Gud ære", sier Paulus her. Dette er et ord vi har stor grunn til å tenke nøye over. Den som under store trosprøvelser fremdeles holder fast ved Guds sannferdighet i hans løfter, og fortsetter å håpe der det ikke er noe som helst håp - bare fordi det er Gud som har gitt løftet - han gir Gud ære. Det mennesket erkjenner i virkelig alvor at Gud er allmektig og sannferdig. Luther sier: "Å gi Gud den rette ære, er intet annet enn å holde ham for en trofast og sannferdig, vis, barmhjertig og allmektig Gud. Ja, kort sagt erkjenne at han er den eneste som skaper og gir alt det som er virkelig godt".

Dette er det bare troen som virker. Gjennom vantroen derimot, frarøver vi Gud hans ære, og gjør ham til et svakt og avmektig vesen som en ikke kan stole på. Johannes sier: "Den som ikke tror Gud, har gjort ham til en løgner" (1Joh 5:10). Og det er jo forferdelig. Men slik er vantroen. Derfor sier igjen Luther: "Gud krever ikke mer av oss mennesker enn at vi gir ham hans ære, og holder ham for vår Gud. D.v.s. at vi ikke holder ham for en innbilt og tom avgud, men for en virkelig, sannferdig Gud, som tar oss til seg, hører våre bønner, forbarmer seg over oss, og hjelper oss i all nød. Når han får denne tillit fra oss, da beholder han sin guddom hel og ukrenket. Ja, da har han alt det et troende hjerte har mulighet for å gi ham. Dette, av hjertet å gi Gud ære på en slik måte, det er sannelig den aller største viselighet, en (menneskets) rettferdighet over all (menneskelig) rettferdighet, en gudstjeneste over all annen gudstjeneste, et offer høyere enn alle andre offer".

Hvis vi tenkte nøyere over dette, ville vi nok strekke oss etter troens gave i langt større grad enn det som er vanlig. For det ville vel være en lyst for oss å kunne gi Gud noe han setter stor pris på? Det gjør vi altså hvis bare vi tror på hans ord og løfter, og dermed gir Gud ære. Og Paulus fortsetter å utdype dette at Abraham ved troen gav Gud æren. Han tilføyer:

Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han og mektig til å gjøre. Han var "fullt viss på", og gjennomtrengt av den sannheten at han som hadde gitt løftet, var også mektig til å gjennomføre det. Herren hadde stilt Abraham overfor spørsmålet: "Skulle noen ting være umulig for Herren?" (1Mos 18:14), og dermed ført Abraham til en dyp erkjennelse av at det Herren lovet, det var han også istand til å fullføre, fordi han var selve Skaperen, Den Allmektige. For ham kunne jo ikke noe være umulig. Engelen møtte jomfru Maria med den samme sannheten: "For ingenting er umulig for Gud" (Luk 1:37), og gjennom disse ordene ble også troen skapt i hennes hjerte, troen på at hun "som ikke visste av mann", skulle bli Guds Sønns mor.

Vi legger merke til at troen må leve på selve Guds allmakt. Troens vandring vil alltid føre gjennom forhold som ser fullstendig urimelige ut for fornuften, slik at det ikke er noe som helst mindre enn Guds allmakt som kan gi trygghet. Når en da jenker og omtolker Guds løfter på en slik måte at vi stakkars, maktesløse og blinde skapninger skal kunne begripe hvordan det skal kunne foregå, at det skal kunne oppfylles, da må vi ikke kalle det for "tro". Det er jo tvertimot å måle Guds makt og visdom med vår menneskelige målestokk. Vi drar Gud ned på vårt menneskelige, falne og dåraktige plan. Og det er jo rett og slett et hån mot Gud. Nei, har jeg bare et ord fra den allmektige Gud, la så det være nok for meg! Da lar troen seg ikke lenger svinge i takt med fornuftens angrep som sier:"Det kan da ikke være mulig!", - men avskjærer alle slike angrep med spørsmålet som ingen kan svare benektende på: "Skulle noen ting være umulig for Herren?"

Det var akkurat de samme bibelordene og tekstordet vårt (v.21) Luther og hans medstridere styrket seg med, i striden for den rette læren om sakramentene, imot dem som ikke så mer i sakramentene enn det fornuften kunne være med på. Vær oppmerksom på at det er spesielt slike prøvelser alle troende må forberede seg på. Det gjelder først og fremst å beholde troen på at vi lever under nåden - samtidig med at synd, fristelse og anfektelse er det eneste vi opplever. Kjenner vi ikke denne "tros-høyden", hjelper det ikke å øve seg i andre "kampformer". Dernest gjelder det også at vi må få nåde til å bli i troen på Guds bønnhørelse og hjelp i enhver nød, i vårt kristenliv her på jorden - prøvelser hvor det bare er Guds egen styrkes kraft som duger til å å holde troen oppe. Herren vil nok selv sørge for at vi kommer til å møte slike prøvelser, for at Guds ære og vår fullkommenhet under nåden, mer og mer skal vinne plass i våre hjerter.

Vi prøves kanskje så hardt at vi roper og skriker i både ytre og indre nød. Men jo hardere vi prøves - når bare Herren får lov å fri oss ut - jo mer vil hans makt og trofasthet bli forherliget. Selv sier han jo: "Jeg vil gå fram foran deg, og bakker vil jeg jevne. Dører av kobber vil jeg sprenge, og bommer av jern vil jeg hugge i stykker o.s.v...for at de både i øst og i vest skal vite at det er ingen foruten meg. Jeg er Herren, og det er ingen annen. Det er jeg som er lysets opphav og mørkets skaper, som gir lykken og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt dette". "Jeg gjør død og gjør levende. Jeg sårer, og jeg leger". "Herren fører ned i dødsriket og fører opp derfra". "Jeg, jeg er Herren, og foruten meg er det ingen frelser" (Jes 45:2-7, 5Mos 32:39, 1Sam 2:6, Jes 43:11).

Den som har en slik Gud, og har sin trøst og styrke bare i hans allmakt og trofasthet, han er trygg i sin frelse. Han står fast og urokkelig. En så trofast og allmektig Gud følger meg jo alltid og over alt, slik at jeg ikke en gang kan "unngå" ham, om jeg skulle ville det. Han ser jo mine hemmeligste tanker, min skjulte bekymring og hvert eneste sukk. Og når så han, som er sannferdig i evighet, selv sier: "Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg", - hvor trygg og salig er jeg ikke da, når jeg har en slik Gud?

Et slikt lykkelig menneske var Abraham. Men det var ikke bare Guds allmakt og sannferdighet han trodde på. Nei, det som gjorde at han stod frelst og rettferdig innfor Gud, det var hans tro på løftet om kvinnens ætt som skulle knuse slangens hode. Det var dette løftet de trodde på, alle de som ble frelst under den gamle pakt. Men dette kommer vi nærmere inn på senere.

Nå vender Paulus tilbake til sitt hovedemne: Rettferdiggjørelsen ved tro. Allerede to ganger tidligere i kapitlet (v.3 og 9) har han sagt at det var ved tro Abraham ble rettferdiggjort. Det er viktig å legge merke til at Paulus nå vil tilbake til dette på nytt. Og grunnen er tydelig: I versene 18-21 er det talt om Abrahams faste tro. Paulus vil nå ikke risikere at noen skal tro han avslutter med å lære at Abraham ble rettferdiggjort på grunn av noe han kunne bevirke, f.eks. hans faste tro. At Paulus bruker tilføyelsen "derfor ble det også regnet ham til rettferdighet", for på nytt å vende oppmerksomheten mot hovedemnet, ser vi av de versene som følger (23-25).

Overfor slike ord må en alltid holde klart for seg hva det var Abrahams tro var grunnet på, altså løftets innhold. Vi vet at løftets innhold var den Frelseren som ble lovet, og at Abraham var en av disse troende i den gamle pakt som "ventet på Israels trøst", som trodde på det første løftet om kvinnens ætt som skulle knuse slangens hode (1Mos 3:15). Og disse løftene var fornyet spesielt til ham med disse ordene: "I deg skal alle jordens slekter velsignes". Kristus taler også klart om hva Abrahams tro var opptatt med, når han sier: "Abraham, deres far, frydet seg til å se min dag. Og han så den og gledet seg" (Joh 8:56). Med alt dette klart i minne, blir meningen i verset vårt denne: Det var den Frelseren som var lovet, Abrahams tro klynget seg til. Det var dette troen var opptatt med og levde på. Og dette trodde han så visst og fast, at selve troen, eller noen annen form for egen fortjeneste, ikke kom på tale som noen rettferdighet innfor Gud. Han trodde så fast på denne kommende Forløseren, derfor ble det også regnet ham til rettferdighet. Men dette er utførlig omtalt under v.3.

Dessuten må vi huske på at den store hovedsaken i dette og forrige kapittel er denne: Blir mennesket rettferdiggjort på grunn av noe det selv er eller utretter, eller skjer det av nåde ved tro? Ut gjennom kapitlet har Paulus stadig stilt motsetningene opp mot hverandre. Allerede i v.2-3: vår fortjeneste og troen. I v.4: plikt og nåde. I v.5: gjerningene og troen. Og i v.16 sier han uttrykkelig: "Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde". Er det så fremdeles noen som vil kunne påstå at Paulus her skulle mene at det er selve troen, og at den var så fast og sikker, som bevirket at Gud rettferdiggjorde Abraham? Paulus har jo altså selv satt opp troen som motsetning til våre gjerninger/fortjeneste. Og når troen bare er å ta sin tilflukt til nåden, og leve på den (v.16), så kan meningen bare være det vi allerede har sagt: Bare fordi Abraham trodde på løftet som talte om Kristus, slik at troen var en tro på Kristus, så heter det at han ble rettfferdiggjort ved tro.

23 og 24: Men ikke bare for hans skyld er det skrevet at det ble tilregnet ham. Det er skrevet også for vår skyld som skal få rettferdigheten tilregnet, vi som tror på ham som oppvakte Jesus, vår Herre, fra de døde,

Her sier altså Paulus at alt det som er fortalt i Skriften om Abrahams rettferdighet, ikke bare er noe som gjelder ham. Det er skrevet og skal forkynnes som et budskap som gjelder alle mennesker. Apostelen vil hindre den tanken at denne veien til rettferdiggjørelse var gitt bare for Abraham, og forklarer her at det tvertimot var den samme troens vei for alle folk til alle tider. Første gang vi finner et klart uttrykt vitnesbyrd i Skriften om hvordan en synder rettferdiggjøres, er akkurat dette om Abraham. Riktignok hadde andre mennesker, helt fra verden ble til, blitt rettferdiggjort på samme måte. Men budskapet om Abrahams rettferdiggjørelse ved tro, er første gang vi finner det uttalt med så utvetydige ord i Skriften. Og så legger vi altså merke til at første gang Bibelen beskriver en synders rettferdiggjørelse, så sies det uttrykkelig at det skjer ved en tilregnelse, og at det mottas bare ved troen. Må nå hver eneste én merke seg dette!

Det er skrevet også for vår skyld som skal få rettferdigheten tilregnet, når også vi tror på Kristus. Må vi da ikke bare la andre tro og frelse sin sjel, mens vi selv fortapes til evig fordømmelse! Med disse ordene: "for vår skyld" inkluderer Paulus alle mennesker som til alle tider, inntil den siste dag, kommer til å søke Guds nåde. Også for vår skyld, din og min, er det skrevet at rettferdigheten skal tilregnes oss, såvel som Abraham, bare vi går samme veien som han, troens vei i Kristus alene.

Vi som tror på ham som oppvakte Jesus, vår Herre, fra de døde. Her omtales Gud bare som han som oppvakte Jesus fra de døde. Men dette er ikke noen "tilleggs-egenskap" hos Gud, som Paulus likesom bare benytter her, i tråd med hva han nylig har talt om at Abraham trodde at Gud kunne "gjøre de døde levende", og dermed oppfylle løftet om et tallrikt avkom, uavhengig av hans og Saras utdødde legemer. Nei, grunnen til at Paulus bruker denne betegnelsen, er at det nettopp er dette vår tro må hvile på, for at vi kan bli rettferdiggjort: At Gud oppreiste Kristus fra de døde. Det ser vi klart av neste vers. Den som skal bli frelst ved troen, må ikke bare tro på en allmektig Gud, men nettopp på at Kristus ble oppvekt fra de døde, d.v.s. tro på evangeliet og dets budskap om Kristi død og oppstandelse.

25: han som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse.

Den som skal bli frelst gjennom troen, må ikke bare tro på en allmektig Gud, men på Kristi oppstandelse fra de døde. Han må tro på evangeliet som forkynner Kristi død og oppstandelse.

Dette (v.25) kaller Luther "et knippe som inkluderer hele den kristne tro". Derfor brukte han også denne ordlyd som overskrift på de schmalkaldiske artiklene, som grunnlag for "den første og fornemste artikkel, fra hvilken ingen kristen kan vike eller tilføye noe, om enn himmel og jord og alt annet styrtet sammen". Apostelen har forfattet dette verset med dyp ettertanke. Da er det også stor grunn til at vi bør grunne på det vi leser her.

Som allerede sagt, er dette et meget kort sammendrag av det som skjedde i Kristi forsoningsverk. Spesielt tankevekkende er det hvordan det her deles opp i klare sammenhenger: At Kristus ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse. Når anvender disse uttrykkene: "ble gitt" og "oppreist", forstår vi at med "gitt" menes gitt i døden. Men vi vet at Skriften forøvrig omtaler Kristi død som grunn for vår rettferdiggjørelse (se kap.3:24,25, 5:9, 2Kor 5:21, Ef 1:7, 1Joh 1:7), og at hans forsoningsverk dermed var fullbyrdet. Det oppfatter en jo også ved at Kristus ropte ut på korset: "det er fullbrakt!" Så må det da være grunn til å granske nøyere hva Paulus legger i dette at Kristus "ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse".

Meningen er uten tvil denne at ved sin død bar Kristus all verdens synder, som han sonet for med sitt liv. I sin oppstandelse var han som vår stedfortreder rettferdiggjort, og "førte fram en evig rettferdighet" (Dan 9:24), liv og uforgjengelighet. I sin død ble han "gjort til synd for oss", og til en "forbannelse", og forløste oss da fra syndens skyld og lovens forbannelse, fordi han tilfredsstilte den guddommelige rettferdigheten ved døden, som er syndens lønn. Men hans oppstandelse var rettferdighetens og livets seier over synden og døden, og avsluttet og beseglet dermed for alle mennesker og ånder, hans fullbyrdede forsoningsverk. Som vår stedfortreder, den andre Adam, hadde han tatt på seg å sone for våre synder, lide den straffen vi fortjente, og fullbyrde det guddommelige rettferdighets-kravet. Alt dette gjorde han da han gav seg selv som et offer, og gjenløste oss med sitt blod.

Men ved sin oppstandelse har han ikke bare gitt alle mennesker et bevis på at han led og døde som Den Hellige, og Guds Sønn, for andres synder og ikke sin egen skyld. Ved oppstandelsen har han også vist at da han døde for våre synder, hadde Faderen godkjent dette som fullkommen soning. Skriften sier at han ble "levendegjort i Ånden", og "rettferdiggjort i ånd" (1Pet 3:18, 1Tim 3:16). Det vil si: Erklært fri fra all den skyld, straff og dom han, som menneskenes stedfortreder hadde tatt på seg - fordi vår stedfortreder så fullkomment stod i vårt sted innfor Guds dom, som om hele menneskeheten hadde gjort og lidt det han gjorde og led. For "vi har gjort det klart for oss: Når én er død for alle, så har de alle dødd" (2Kor 5:14). Så gjelder det samme om hans oppstandelse, innfor Guds øyne var vi alle i ham. Han oppstod altså rettferdiggjort - for alle, som om vi alle skulle stått opp rettferdiggjort. Derfor er dette "navnet han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet". Derfor har vi vår rettferdiggjørelse, dypest sett, i Kristi oppstandelse. Det er nok dette Paulus har villet si med disse ordene, at Kristus "ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse".

Men ved sin oppstandelse trådte også Kristus inn i det uforgjengelige presteembete. Og gjennom dette tjener han alltid i vårt sted, "for Guds åsyn for vår skyld", "en rettferdig for urettferdige", slik spesielt Hebreerbrevet forkynner det. Der framstilles Kristus som "yppersteprest etter Melkisedeks vis", d.v.s. med "et prestedømme som ikke kan forandres, fordi han blir ved til evig tid" (Heb 7:24). "Men", heter det i Hebr.br., "en hovedsak ved det vi her taler om, er dette: Vi har en slik yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene, en som gjør prestetjeneste ved helligdommen, det sanne tabernakel". "For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare er et bilde av den sanne helligdom. Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld" (Heb 8:1,2, 9:24).

Legg merke til: "for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld". Her ser vi klart vår fullkomne rettferdighet for Guds åsyn. Men, hva er det vi hører? Er Kristus nå for Guds åsyn for vår skyld, slik at vi står der i ham som hellige og ulastelige (Ef 1,4)? Er dette sant? Da betyr vi nok helt sikkert litt mer for Gud enn vi hadde tenkt oss - ! Da må vi jo ha en fullkommen rettferdighet framfor Gud! Ja, dette at Kristus alltid lever for Faderens åsyn i vårt sted, og der, som vår yppersteprest forretter vår gudstjeneste, - det, gjentar vi, er vår fullkomne rettferdighet. Så ser vi da at vår rettferdiggjørelse på alle måter har sin bakgrunn i Kristi oppstandelse.

La oss så tenke litt over hvilken nytte vi bør ha av dette ordet om Kristi død og oppstandelse. Først og fremst burde jo mennesker som ennå lever i synden vekkes til ettertanke, bare ved å høre om hans forferdelige død, og oppstandelsens mektige budskap. "Har noen brutt Mose lov", sier apostelen, "da dør han uten barmhjertighet på to eller tre vitners ord. Hvor meget verre straff tror dere da den skal aktes verd, som har trådt Guds Sønn under føtter og foraktet paktens blod?" Den som vet, tror og bekjenner at Gud har gitt sin Sønn i døden for våre synder, men selv fortsatt lever i synden, i verdens og djevelens tjeneste, ikke tilber Sønnen, og ikke blir hans barn for hele sitt liv, han "trår Guds Sønn under føtter", og står i sannhet uten ære for Gud. "Rettferdig er den dom som rammer slike". "For dersom vi holder på og synder med vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da er det ikke lenger tilbake noe offer for synder, men bare en forferdelig gru for dom, og en nidkjærhetens brann som skal fortære de gjenstridige" (Heb 10:26-31). Tenk på dette når du på nytt vender deg til dine synder - og etterpå, når du legger deg for å sove!

Den derimot som søker frelse for sin sjel, finner her alt han trenger til liv og salighet, om han så var den mest ulykkelige synder. For la oss se nærmere på hvilken trøst vi da finner i dette bibelordet. Du har kanskje en vond samvittighet. Gamle synder begynner å våkne opp og frister deg. Nye avstikkere fra rettferdighetens vei, kanskje etter at du har mottatt mye nåde, fordømmer deg. Hjertet er ikke oppriktig, men fullt av ondskap og falskhet. Innerst inne frykter du for den Gud som du istedet ville søkt nåde og frelse hos. Kom nå her og se hva Gud har gjort for all denne din elendighet! Hva slags sinn møter Gud deg med her? Her leser vi jo at den samme allmektige Gud som du nå frykter for, har gitt sin Sønn i døden for våre synder. Når Herodes, Pilatus og hedningene, sammen med Israels folk slo seg sammen mot Herren, så var det for at Guds råd og beslutning som er forutsagt i Skriften, skulle bli fullbyrdet, slik Kristus uttrykkelig hadde sagt: "Skulle jeg ikke drikke den kalk Faderen har gitt meg? Hvordan skulle da Skriftene bli oppfylt?" (Joh 18:11, Mat 26:54).

Og hvem var det han ble gitt i døden for? Sannelig ikke for sin egen skyld, for han var hellig og Guds Sønn. Heller ikke var det for englenes skyld, for de er selv gode og rettferdige. Nei, det var for vår skyld, slik bibelordet vårt sier. Var det da kanskje på grunn av at vi var gode og fromme? Nei, Paulus sier det var for våre overtredelser. For våre synder! Hvilke synder kan jeg så regne med at det gjelder, og hvor mange? Kristus sier selv: "Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn" o.s.v. Og videre: "mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv". Døperen Johannes sier også: "Se det Guds lam, som bærer (sv:borttager) verdens synd". Og til slutt Paulus: "Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens". Altså kan dette ikke bare gjelde for noen spesielle mennesker, men sikkert og visst for alle, også for deg.

Men så sier du kanskje: Bare jeg visste at dette gjelder meg. Eller: Selvfølgelig kunne jeg tro det, når bare livet mitt var mer slik en ser de hellige har levd. Med en slik holdning forteller du at du har ikke sett ordentlig på hva disse bibelordene sier. Her leste vi jo at han er en soning "for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens". Og hva mener så Skriften med synder? Ordet som er brukt i teksten vår betyr egentlig "fall til siden", "fall fra veien", fra veien etter Guds Ord. Slik betyr også synden i sin alminnelighet rett og slett at Guds hellige lov brytes (1Joh 3:4). Det er dette som gjør at synden trykker og piner samvittigheten så tungt, når en må erkjenne at en har overtrådt Guds hellige bud. En har kjent Guds vilje, men likevel ikke levd etter den. En har visst hva Gud har forbudt, og likevel gjort det. Hjertet kjæler for noe som er i strid med Guds ord. Det er dette som kalles synd.

Men så sier altså teksten vår at det nettopp er for vår synd, "våre overtredelser han ble gitt", som et soningsoffer, en nådestol, og gjennom det "funnet en evig forløsning", en evig nåde. Og dette var også eneste vei til frelse for menneskene.

så var det nødvendig at Kristus gjennom sin død gav oss en evig nåde" (Luther).

Men ikke nok med at vi gjennom hans død for evig er fri fra våre synders og lovens forbannelse. Gjennom hans oppstandelse har vi også en fullkommen rettferdighet innfor Gud, fordi han er rettferdig og lever som vår stedfortreder "for Guds åsyn for vår skyld" (Heb 9:24). Dette må vi sterkt innprente i vårt hjerte, og holde fast ved i tro. For i oss selv vil vi bare oppleve det motsatte, bare synd og fordømmelse. Her må vi "følge i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde". På tross av hans "utlevde legeme" trodde han gjennom alle de årene han måtte vente, på ham "som gjør de døde levende", og "var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han og mektig til å gjøre". Det er slik vi også må vandre i tro, mens vi ser og kjenner all synden og styggedommen i oss, og får se vår skrøpelige kristendom. Men midt i alt dette holder vi fast ved det vi vet, at innfor Gud er vi fullstendig syndfrie og rettferdige, bare på grunn av Guds usvikelige ord om Sønnen.

Mot alle lovens, samvittighetens og djevelens anklager skal vi med Paulus's ord få bekjenne: "Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja mer enn det: som også er oppstått, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss". Lovet være Gud for hans uutsigelige gave, - ja, også for den lærdom og trøst han har gitt oss i dette kapitlet!

Apostelen Jakob sier i kap 2:21-22: "Ble ikke Abraham, vår far, rettferdiggjort av gjerninger, da han ofret sin sønn Isak på alteret? Du ser at troen virket sammen med hans gjerninger, og at troen ble fullkommen ved gjerningene". Og så konkluderer Jakob i v.23: "Og Skriften ble oppfylt, som sier: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet". Deretter trekker han denne slutningen i v.24: "Dere ser at et menneske blir rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke bare av tro".

Her bruker altså Jakob ordene fra 1Mos 15:6, som Paulus også brukte i Rom 4. Men det kan jo se ut som om han anvender dem stikk i strid med det Paulus lærer ut fra de samme ordene. Dette har blitt et problem for enkelte som nok kan ha forstått hva som er Guds frelsesvei, men har oversett hva som har vært Jakobs målsetting med sitt budskap. Dermed har de trodd læren hans stred imot Skriftens store hovedlære. Dette skjedde med Luther som senere innså og erkjente at det var feil. Men det skjedde også med noen kirkelærere i det andre og tredje århundre. Derfor anså de Jakobs brev for uekte. Og slik skulle det også ansees, ja utelukkes fra den hellige Bibelen og fullstendig forkastes, - hvis det stred mot den store hovedlære som er forkynt fra verden ble skapt. "Selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium - han være forbannet!" (Gal 1:8). Men vi skal snart få se at Paulus og Jakob ikke er så uenige som det kan se ut til ved første øyekast. Vi skal finne at det er i uttrykksform, i bruken av ord, men ikke i sak, der er forskjell. Legg bare merke til følgende:

1:Paulus og Jakob sier begge som Moses, at "Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet". Jakob motsier altså ikke den sannheten. Men hva er det så han mener, når han sier at dette skriftordet ble oppfylt når Abraham ofret sin sønn? Vi må legge nøye merke til hvem det er Jakob taler til. Vi ser at helt fra v.14 sier han at han taler til hyklerne, "du uforstandige menneske", som "sier de har tro", men beviser det motsatte med sitt liv, sine

gjerninger. Kan en slik tro frelse noen? Det er dette han vil ha fram. Og i den sammenheng er det han viser til Abraham, og det bevis han gav på troens virkelighet når han gikk for å ofre sin sønn. Betydningen av dette understreket jo også Gud selv, da han sa: "Nå vet jeg at du frykter Gud".

Denne uttalelsen, denne stadfestelsen fra Gud, er det Jakob bruker og anser for "rettferdiggjørende", som den jo også er - men i en spesiell betydning. Jakob taler altså ikke om det som er beskrevet i 1Mos 15:6, Abrahams virkelige rettferdiggjørelse, men om det vi leser i 1Mos 22:1-19, og det vitnesbyrd han der fikk av Gud for det han hadde vist gjennom sin gjerning. Det er forklaringen på hva han mener med at Abraham ble "rettferdiggjort av gjerninger, da han ofret sin sønn Isak på alteret". Han mener ikke at Gud på grunn av denne gjerningen forlot Abraham syndene og tok ham inn i sin nåde. Det hadde skjedd tidligere (1Mos 15:6). Abraham var allerede "Guds venn". Med bakgrunn i det skriftordet han altså her holder seg til, mener Jakob bare at denne gjerningen virket Guds eget vitnesbyrd/stadfestelse.

2: Når Paulus og Jakob bruker samme ordet om Abraham, så har de hver sitt forskjellige siktepunkt med budskapet. Paulus strider mot den vantroen de selvrettferdige levde i, og håpet på å bestå innfor Gud med det de selv kunne utrette. Jakob kjemper imot den vantroen falske bekjennere lever i, som de tror de skal bli frelst ved, og som er den samme tro som de onde åndene har (v.19). En tro som ikke hjelper de som fryser og sulter, ved at en bare sier: "Gå bort i fred, varm dere og spis dere mette! - men ikke gir dem det legemet trenger" (v.16). Hos Paulus går ordet "rettferdiggjort" på selve rettferdiggjørelsen innfor Gud, som skjer når troen på Kristus tennes i hjertet, før det kommer noen som helst stadfestelse eller vitnesbyrd om dette gjennom gjerninger. Hos Jakob taler ordet "rettferdiggjort", som sagt, om det vitnesbyrd Gud gav Abraham om ektheten av hans tro, når han hadde bevist det gjennom sin gjerning.

Det er det samme Kristus gjør, når han i Joh 8:39 viser til Abraham og sier: "Var dere Abrahams barn, da gjorde dere Abrahams gjerninger". Abraham har ved sine gjerninger bevist at han var den Abraham som var rettferdiggjort ved tro. Vi vet også hvordan Kristus på den siste dag bare skal tale om gjerninger som har bevist at "de rettferdige" var mennesker som i tro elsket ham, og for hans skyld tjente hans minste skapninger. Når ikke noe som helst slikt følger av troen, da "er den død i seg selv". Det er bare dette Jakob vil slå fast. Og dette understreker Paulus like alvorlig, f.eks. i Rom 6 og andre steder. Han sier uttrykkelig at "i Kristus Jesus -- gjelder bare tro, virksom ved kjærlighet" (Gal 5:6). Tilsvarende sier også Jakob her: "troen virker sammen med hans gjerninger".

3: Når Jakob sier at "troen ble fullkommen ved gjerningene", så vil det ikke si at troen i seg selv ikke er fullkommen før den stadfestes gjennom gjerninger. Men Jakob har her hele "treet", og hele dets utvikling i tankene. Først når et tre står der i sin skrud av gode frukter, da først har det vist seg å være et godt tre - selv om det allerede på våren var det samme gode treet, fordi det var avlet av en god fruktart som bærer god frukt. Slik står det da alltid fast, at det er troen alene som frelser, fordi den gir Gud alene æren. Skal Gud alene få æren, så må det ikke føyes noe til som mennesker har deltatt i - ! Og en slik tro er av en slik "art"/tresort ("jeg er det sanne vintre" - Joh 15) at den bærer frukt (kjærlighet og gode gjerninger), og er altså en rett og frelsende tro - allerede før fruktene begynner å vise seg. Og sikkert er det, at de medvirker ikke til rettferdiggjørelsen.

Jakob har med dette på ingen måte lært at det er troen og gjerningene som samlet bevirker samme målsetting, - at troen likesom skulle utgjøre den ene halvdel, og gjerningene den andre. Nei, han har vist at de har hver sin oppgave. Han sier at "troen virket sammen med gjerningene" (v.22). Han sier ikke at gjerningene hadde medvirket til troen. Altså har troen vært tilstede før gjerningene. Evangeliets budskap om nåde og rettferdiggjørelse, har født troen på Kristus alene. Denne troen, som også bare holdes i live ved det samme nådebudskapet, har virket kjærlighet og gode gjerninger. Men disse fruktene har da selvsagt ikke vært noe grunnlag for troen - som var den store hovedsaken i det vi tok opp her.

Romerbrevets budskap BIND 1, kap. 5

Femte kapittel.

Dette kapitlet består av to hoveddeler. I den første lovpriser Paulus de rettferdiggjortes salige tilstand, at de har fred med Gud og et sikkert håp om den evige herlighet. At de derved også får åpenbart hvilke velsignelser trengslene her i livet skal tjene til. Og alt sammen bare på grunn av Guds uendelige kjærlighet, som han viste mot oss i Kristus og hans forsoning, som gjør at de er fridd ut fra verden, og kan rose seg av Gud (v.1-11). I den andre delen viser apostelen oss selve den store hovedhensikten i Guds store frelsesverk, når han stiller opp mot hverandre de to stamfedrene. Denne ene: stamfaren for synden og døden. Den andre: stamfaren for rettferdigheten og livet: Adam og Kristus. Han viser at loven på ingen måte tilintetgjør Guds store frelsesverk ved at den åpenbarer syndens makt. Men tvertimot opphøyer det, ved at rettferdigheten og nåden deretter virkelig blir stor for sjelene (v.12-21).

Tidligere har Paulus vist at alle mennesker er under synd, at ingen kan rettferdiggjøres gjennom loven, men at vi rettferdiggjøres bare av nåde, ved troen på Kristus. Så understreker og opphøyer han her enda sterkere denne rettferdigheten ved tro, og taler nå om dens herlige frukter. Men her kommer han bare kort inn på dette, som han behandler mer utførlig i det åttende kapitlet. Her taler han særlig om hvor lykkelig de menneskene er, som er blitt rettferdiggjort ved tro. Slik begynner han:

1 og 2: Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i. Og vi roser oss av håp om Guds herlighet.

Her nevner Paulus straks de to vesentligste følgene av at Gud gjenføder og rettferdiggjør et menneske: først evig nåde og samfunn med Gud allerede her i livet. Og videre: håpet om den herlighet Gud skal gi etter livet her på jorden. Paulus fortsetter den første delen av kapitlet med å tale om hvordan de troende kan rose seg av trengsler, av at Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter, at Den Hellige Ånd er oss gitt, og at vi kan rose oss av Gud selv. Men dette er alt sammen bare naturlige følger av disse to store hoved-skattene. Hvem er så det lykkelige menneske som eier alt dette? Det viser Paulus aller først. Han begynner slik:

Da vi nå er rettferdiggjort av tro. For det første merker vi oss at han sier ikke: Da vi nå har levd et best mulig liv, så vil ikke Gud kreve mer av oss, men gi oss sin nåde og fred. Nei, han sier først: "Da vi nå er rettferdiggjort". Vi må være helt og holdent rettferdige, d.v.s fullkomne overfor Guds hellige lov. Noe mindre kan ikke tilfredstille Gud. Det har Paulus ettertrykkelig bevist i det foregående. I kap 2:13 og Gal 3:10 uttaler han dette spesielt konkret. Videre sier heller ikke Paulus: Da vi nå selv er blitt slik vi bør være etter loven. Vi har etter hvert fått et hjerte og et helliggjort liv, så loven og samvittigheten ikke lenger anklager oss. Og på dette grunnlag er vi selv blitt rettferdige. Nei, Paulus sier: "Da vi nå er rettferdiggjort av tro". - Av tro, sier han. Altså rettferdige i en annens fullkommenhet. Hvordan det skjer, eller hva troen er, og hva det er troen lever på, det har han vist i forrige kapittel. Der sier han f.eks. i v.5: "Den som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige..", og i v.25: "han som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse".

Vi som er rettferdiggjort av tro, er altså mennesker som erkjenner at vi i oss selv er ugudelige, men har all vår trøst i "ham som rettferdiggjør den ugudelige". Som er fortapt med alt vårt eget strev med å omvende oss, ved vår anger, vår bønn og vår helliggjørelse, men til slutt fant all vår rettferdighet i ham som døde og oppstod for oss, "han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning" (1Kor 1:30). Hvem du så måtte være, og hvordan du så måtte ha det - er du bare en av disse fattige, og har du bare all ditt hjertes trøst overfor synden, i Kristus, så er også du en av disse Paulus taler om her. Og alt det han roser seg av, det tilhører også deg (se kap 4:24).

Fred med Gud. Dette er den første store hoved-skatten. "Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud", eller "hos Gud". Vi er kommet tilbake i hans nåde og samfunn. Krigen er slutt. Det er stiftet fred. Der er noen som tror det her tales om den indre freden, som en sjel får ved troen på syndenes forlatelse. Men slik det lyder i grunnteksten, ser vi at ordene "fred med Gud" her egentlig betegner det fredsforhold som oppstår mellom Gud og mennesker ved rettferdiggjørelsen. Da oppheves den Guds vrede som hviler over dem som ikke tror på Sønnen (Joh 3:36), og Guds evige vennskap og samfunn kommer på nytt til dem*.

*eiränän poieistai echein, agein pros betegner det fredsforhold som stiftes mellom to parter som tidligere har vært i strid med hverandre. Verdslig lektyre dokumenterer også dette. Sammelikn også om pros i Apg 2:47, 24:16. Hvis det menes sjelens indre fred, så står det enten konkret (kap 8:6, 14:17, 15:13), eller det heter "fred fra Gud" (kap 1:7), eller "Guds fred" (Fil 4:7), o.s.v. Men aldri som her: "fred med Gud". Her tales det altså om fredsforholdet mellom Gud og mennesker, som gjør at Guds vrede er opphørt (konf.v.9). Ordet brukes også i samme betydning i Ef 2:14-15. Men av dette fredsforhold med Gud må det alltid følge en indre fred i sjelen. Den førstsnevnte og sistnevnte freden står derfor i samme forhold til hverandre som rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen. (Olshausen, Meyer, Philippi m.fl.)

Men troens øye ser jo nettopp dette, og dermed kommer en salig fred i sjelen, som er en av troens første frukter, og som sammen med rettferdigheten er noe av Guds rike i mennesket. Skriften sier jo: "Guds rike er rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd" (Rom 14:17). Derfor er også kongen i dette riket skildret som Melkisedek i Salem, d.v.s. rettferdighetens konge i fredens rike (se Heb 7). Altså følger selvsagt også hjertets fred, når en har fått "hans rettferdighet som blir til evig tid". Derfor har vi nok omkring dette bibelordet også lov å tale om den freden. Men vi må holde klart for oss hva teksten egentlig taler om: freden hos Gud, det guddommelige vennskap og samfunn, som gjør at han ser på den troende som sitt elskede barn som er kommet tilbake til ham (Luk 15:20-24).

Også denne teksten viser at hvert menneske som ikke er blitt rettferdiggjort ved tro, er under Guds vrede og dødsdom. Mellom vreden og samfunn med Gud finnes det ikke noe ingenmannsland for noen som helst skapning. Er det sant, det apostelen sier, at bare de som er rettferdiggjort av tro, har fred med Gud, - ja så må konsekvensen være at den som ikke er blitt rettferdiggjort av tro, må være under Guds vrede, må stå i et krigs/kampforhold til sin Skaper. Og forholdet har sin bakgrunn i dette: Mennesket har falt fra Gud. Det har gjort opprør mot sin konge. Men denne synden, og alle de andre syndene dette mennesket bærer på, er nå utslettet i Stedfortrederens blod. Rettferdigheten som var krenket, er tilfredsstilt, og Gud selv er forsonet og står på nytt med farssinnet vendt mot alle mennesker. "Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv". "Vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender".

Men saken er at så lenge de som er fiender ikke vil legge ned våpnene og vende tilbake i lydighet mot kongen sin, vende tilbake til hans fullbrakte nådestol, så vil hans dom måtte hvile over dem. Legg merke til hvordan Jesus taler i Joh 3: "Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne", men han fortsetter: "for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv". Men den som ikke tror, skal altså "fortapes", slik Jesus også tilføyer i v.18: "Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn". Og i v.36 sier døperen Johannes: "Den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham". Vi merker hvordan alt følger av tro eller vantro. Gud er forsonet. "Han gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger". Han lengter og ser etter sin fortapte sønn. Det er bare én ting som mangler: at han kommer tilbake. Paulus sier det slik: "Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!". Det er bare dette som gjenstår.

Men hvis nå dette ikke skjer, at vi "kysser (d.v.s.hyller) Sønnen", da "blir han vred", "hans vrede blir opptent", og vi "går til grunne på veien" (Sal 2:12). De grove og frekke synderne har selvsagt Guds vrede over seg. At "foraktere", som ikke har noe som helst bruk for Herren, har Guds vrede over seg, det forstår vi også lett. Men dette gjelder så langtfra bare dem. Nei, Skriften taler like klart om dom selv over det mennesket som er uroet og vekket opp til frykt for Gud, men likevel ikke flyr til nådestolen og søker rettferdigheten av tro, men i strid med hans ord innbiller seg at de skal kunne opprette skaden gjennom sin kristendom, skal kunne minske sin skyld og redusere Guds vrede. Slike faller under samme dom, om de så kjemper seg til døde i egne gjerninger. Alt er forgjeves, så lenge de ikke "gir seg inn under Guds rettferdighet" og "kysser (hyller) Sønnen", men bare strever med å opprette sin egen rettferdighet gjennom sin anger, sin tro, bønn, bibellesning, avhold o.s.v. Alt er forgjeves. Den hellige Guds betingelser blir ikke tilfredsstilt. Deres kjærlighet til Gud blir aldri ekte, de elsker ham ikke fullkomment "av hele sitt hjerte". Det er ikke som det bør være med kjærligheten til sin neste. Det er alltid først og fremst seg selv. Det er ikke som det skal med renheten i hjertet, med oppriktigheten, de hater ikke syndene, o.s.v.

Og det som verre er, de kjemper mot Guds evige utvelgelse (Ef 1:4), kjemper mot Lammets ære, de "trår Guds Sønn under føtter og forakter paktens blod". Bare dette siste er jo nok til at de pådrar seg en forskrekkelig Guds vrede. Da blir det i sannhet "forferdelig å falle i den levende Guds hender" (Se Heb 10:28-31). Alle mennesker er altså under synden, vreden og dommen, så lenge de ikke har søkt forlikelsen gjennom Kristus alene.

Noe ganske annet er det med dem som har søkt denne forlikelsen, og "er rettferdiggjort av tro", har gitt opp alt sitt eget strev, ja anser det for skrap. De er blitt overbevist om at de er fortapt, og har gitt Gud ære ved å fly til forløsningen i Kristus Jesus. De er da, av Gud selv, rettferdiggjort, frikjent fra alle sine synder, og ikledd Kristi rettferdighet. Og i ham er Gud fullkomment tilfredsstilt. Han er den som fullkomment har oppfylt loven, "drept fiendskapet", og på nytt utbredt den evige nåden over menneskene. Nå er det fred med Gud. Nå er det slutt på all vrede, slutt på all tilregnelse av synder. Nå er det bare vennskap, samfunn, nå den beste kledningen, nå gjøkalven, nå gledesmåltid, nå på nytt barneforholdet.

Den troende sjelen er ikke mer sin egen, må aldri mer selv gjøre regnskap for Gud. Det gjør han som er "for Guds åsyn for vår skyld". All den synd som den troende enda, ja daglig, faller i, er utsonet av Ham. Han er rettferdiggjort "av tro", og er alltid rettferdig - bare i "Den Elskede". Å, tenk for et vennskap! Gud er i seg selv den evige kjærligheten, og han ser nå på nytt sitt barn ikledd all den rettferdighet og velbehag som han i skapelsen selv hadde gitt menneskene. Ja det de nå er ikledd er ennå større, for det er selve Sønnens velbehag for Faderen. Nå ser Gud oss bare i ham som i all sin guddommelige fullkommenhet er for Guds åsyn for vår skyld. Da passer det ikke å tale, slik vi ofte hører, som om Gud på grunn av våre synder bare aller nådigst tåler oss. Nei, det er tvertimot slik Skiften lærer oss, at han ikke en gang tilregner oss syndene (kap 4:8), men ser oss bare i Kristus, og derfor rett og slett har sin "lyst" og sin "glede" i oss (Jes 62:4-5). Vi er "Herrens elskede som skal bo trygt hos ham" (5Mos 33:12). For vår rettferdighet i Guds øyne er ikke vårt, men Guds eget verk. Og Gud er alltid tilfreds med det han selv har gjort!

Så blir da det store spørsmålet bare dette: Er vår rettferdighet helt og holdent Kristi verk - eller består den også noe av vårt eget? Består den i noe vi selv er eller gjør, da er det ikke noe en kan stole på. Da er der straks "flekker og rynker". Men skjuler bruden seg bare i ham, Den Elskede, da er hun, slik Paulus uttrykker det, virkelig "uten flekk eller rynke eller noe slikt" (Ef 5:27), og slik hun beskrives i Salomos høysang: "Alt er fagert ved deg, min kjæreste. Det er ikke noe lyte på deg". Slik må det jo også være, når Jesus selv kunne si: "Den som er badet, er jo helt ren". Og tenk da for en fred og samfunn vi har med Gud som er selve kjærligheten!

Her er det viktig at vi merker oss ordet "har" - "vi har fred med Gud". Paulus sier ikke: vi kjenner freden med Gud, men altså "vi har". Av sammenhengen det står i: "Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus", forstår vi at dette vi "har", det er noe vi har slått fast, om en sannhet utenfor oss, og som vi derfor i tro til Guds løfter må holde fast på. Og det blir en kamp, ofte under de største prøvelser, mens Gud kanskje for en tid skjuler seg for oss, og vi kan være i de bitreste anfektelser på grunn av synden. Loven anklager oss, samvittigheten dømmer oss skyldig, og djevelen skyter sine ildpiler i hjertet. Da er et slikt Guds samfunn og vennskap det vi minst av alt opplever - i oss selv! Dette er lidelser alle Guds barn helt sikkert vil måtte oppleve: at de ikke kjenner nåden i hjertet sitt, men bare mørke, tørke og død. Da er det om å gjøre at vi vet, og minner oss selv om, hva Gud har gjort, og løftene han har gitt oss. Og så må vi, som Abraham: "på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men ble sterk i sin tro, idet han gav Gud ære".

Her kunne noen tenke: Tidligere er det jo sagt at den striden vi har med Gud, den skal også føre til en salig fred og ro i samvittigheten. Hvordan kan det da være at det er det motsatte vi opplever, hvis vi virkelig eier denne freden med Gud? Det er viktig å få avklart et slikt spørsmål. Derfor vil vi gjerne gå litt nærmere inn på denne freden.

Først må vi da legge merke til at vår indre fred må være grunnet på et stort og salig forhold: at vi er under Guds nåde og vennskap. Men vissheten om dette må vi ha fra Guds urokkelige ord og løfter - altså totalt uavhengig av om vi kjenner noen stadfestelse på dette i hjertet vårt! Visst får vi også innimellom smake Guds velsignelse, når hans ord "kommer til oss", når han lar "fred komme over oss som en bekk" (Jes 66:12) og gir sitt følbare vitnesbyrd i sjelen: "du er min". Men vi må aldri tro at en slik opplevelse av nåden alltid skal gis oss. Tvertimot er det et kjennetegn på hvordan Gud øver oss i troen, når han fullstendig kan skjule sin nåde, og lar oss oppleve det som om han ikke vil ha noe med oss å gjøre.

Hvordan skulle vi da ha fred? Jo, da er det om å gjøre at vi med en fast tro hele tiden holder oss til hva Gud, på tross av alt dette vi erfarer, har gitt og lovet oss i sin elskede Sønn. Vite og grunne på Skriftens ord om at Gud er trofast, at nådepakten er en "evig pakt" (Jes 55:3, 54:8), uansett hvordan det skifter i det vi føler og erfarer. Det er jo disse ordene som er "Guds kraft til frelse", som altså virker den frelsende tro - men også holder den i live ("han er troens opphavsmann og fullender" Heb 12:2). På disse ord kan jeg tro at alle mine synder er forlatt, og at Gud er nådig mot meg. Da har jeg en mektig og salig fred i sjelen. Da taler jeg med Gud som med en forsonet og glad far. Da skjelver jeg ikke for dommen og evigheten, men er blitt overbevist om at min fred skal bli fullkommen, når jeg får se ham som skal komme i skyen på samme måte som han fór opp - med sine sår som han hadde vist disiplene sine, så de gikk fra tvil til visshet og fred (Joh 20:19-20). En slik fred har vi bare i at vi "er rettferdiggjort av tro".

Både vår rettferdighet og vår fred skal vi altså bare ha ved tro.

Denne freden på grunn av Kristi sår, er et sterkt tegn på en forsonet tilstand. Men når Herren kommer igjen, skal de samme sårene føre en rystelse over alle dem som ikke er forsonet med ham. "De skal se hen til ham som de har gjennomstunget". Da skal de fly fra hans åsyn og be om at fjellene skal falle over dem og skjule dem. Noe av dette opplever disse ofte allerede her i livet. Det er et tegn på hvordan det står til med sjelen. Luther sier: "En sannferdig og god samvittighet har fred når Gud er nær, men skjelver når Gud synes fjern". Den troende blir trøstet når Kristus åpenbarer seg. Men da blir den ufrelste uroet. Guds barn sier: når jeg kan tro at det er sant, alt det som er skrevet om Kristus, da er jeg trøstet. Den ufrelste, derimot, uroes nettopp ved tanken på om det var sant, alt det Skriften inneholder om Kristus.

Legg nøye merke til dette tegnet! Det forteller sannheten om ditt forhold til Gud og til dine synder. Det vitner om det er så at du har inngått forlik med dommeren, om du har din daglige plass ved nådestolen og tar dine synder fram der for at de kan bli tilgitt. Eller om du tvertimot holder deg unna Gud, og ikke taler med ham om syndene dine. Det stod ikke godt til med David, da han "tidde", og ikke bekjente sine synder for Gud (Sal 32:3-4). Når han derimot bekjente sine synder, og fikk forlatelse, da fikk han en fred så han kunne synge i hjertelig glede: "Salig er den som har fått sin overtredelse forlatt og sin synd skjult" (v.1). Han sier: "Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! - Og du tok bort min syndeskyld. Sela. Derfor, la hver from be til deg den tid du er å finne. Visselig, når store vannflommer kommer, til ham skal de ikke nå" (v.5-6). Dermed forkynner han at de hellige ikke er fri for synd, men at deres fred bare består i at de bekjenner syndene sine, og får tilgivelse.

Slik er altså fred i samvittigheten avhengig av om vi har fått forlatelse for syndene. Mens derimot en stadig redsel for Gud vitner om en uforsonet tilstand. Men det må ikke oppfattes som at all uro og frykt overfor Gud vitner om en slik tilstand. Både Davids salmer og alle de helliges historie vitner klart om at Gud kan bekymre og forskrekke sine hellige, så de ikke opplever noe som helst annet enn at Gud er vred på dem. Da skjelver de virkelig, og deres "hjerte stønner så de må skrike ut" (Sal 38:9). Men legg merke til forskjellen: dette er ikke deres egentlige liv. Det er noe som inntreffer, men går over. Deres egentlige liv er fred og et fortrolig samfunn med Gud (Sal 97:11). Paulus sier: "Åndens attrå er liv og fred" (Rom 8:6). Og i 8:15 sier han: "Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, far!" Men dels etter store Guds prøvelser, dels på grunn av synden som ennå henger fast ved oss, og svakheten i troen, så skjer det at også de hellige av og til skjelver*. Dette er da ikke tegn på noe fundamentalt galt, når vårt liv samlet sett er et liv i forsoningen og troen. Tvert imot ville det være et betenkelig tegn, om troen og freden aldri skulle ristes gjennom slike ting vi just har nevnt. De helliges historie er ikke slik.

*Men i tillegg finner vi også, her og der, noen mennesker som aldri synes å få fred. De går der uten noen som helst erfaring av livet med Gud. Noen også med en udefinerbar engstelse. Dette på tross av at de synes å ha søkt rettferdighet og fred, bare gjennom troen. En slik tilstand kan ha sin grunn i en eller annen fysisk eller psykisk sykdom i legemet.

Det er noe ganske annet når sannheten er at mennesket egentlig lever et liv fjernt fra Gud, og i frykt ved tanken på dommen. Dette vitner om en falsk, uforsonet ånd. Dette er grunnen til at "de ugudelige er som det opprørte hav. Det kan ikke være stille. Det er ingen fred" (Jes 57:20-21). Av disse sover de fleste så tungt, bedratt i en falsk fred, slik Job skildrer det: "de synger til tromme og sitar, og gleder seg ved fløytens låt. De lever sine dager i lykke, og i et øyeblikk farer de ned i dødsriket" (sv: til dødsriket fara de i frid) (21:12-13). Andre, derimot, er klar over sin uforsonte tilstand, og er urolig i sin ånd, eller har en skjult anelse om den dommen som hviler over dem. Et slikt menneske kan f.eks. kaste seg inn i gode gjerninger, enkeltvis eller gjennom organisasjoner, eller til og med i bønn og bibellesing. Men tanken på dommens dag og evigheten uroer dem alltid på nytt. De kan aldri bli overbevist om at det ikke fremdeles mangler noe for at de kan bli frelst. Men de håper at det skal rette på seg. At de skal finne fred slik de har det.

Mange omtolker Guds bud og krav så de blir mulige å oppfylle, og regner med at da er alt i orden. Slik svever sjelen deres på det stormende havets bølger, opp og ned. Det er alt sammen som Gud selv sier: "Det er ingen fred". Når de plutselig opplever at Herren er nær, kanskje gjennom åpenbare straffedommer fra Gud, eller de ser døden kreve sine ofre, da skjelver de. Slik var det også med fiskeren fra Betsaida (Luk 5). Han kunne tie om sine synder, så lenge Herren bare forkynte fra båten hans. Men den dagen Herren viste seg i sin allmakt, i den store fiskefangsten, da så Simon hvem denne Herren var som stod overfor ham. Da falt han ned for Jesu knær og sa: "Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann!" Slik er det med de fleste mennesker. De synes å ha fred, men bare så lenge de ikke opplever at Gud uroer dem. På et øyeblikk er det slutt på freden deres, når Herren er nær.

Måtte hver eneste én i hjertets oppriktighet spørre seg selv innfor Herren: Har jeg fred med Gud? Har jeg søkt, og funnet forsoning? Kan jeg her og nå møte Dommeren? Er min egentlige tilstand slik at jeg har mest fred når Gud synes å være nær meg, og at jeg merker tvilen når jeg savner hans nærvær? Eller er det heller slik at jeg har mer fred så lenge jeg kan skyve fra meg slike spørsmål som Gud og evigheten? Slik kan du vite hvordan det står til med samvittigheten din.

Nå har vi kanskje sett forskjellen på de troendes mer tilfeldige anfektelser, og uroen hos en som er uten livet med Gud. Men gjennom denne teksten vår må vi alltid huske den sannheten at det er bare når vi "er rettferdiggjort ved troen" at vi har en sann fred i sjelen. Det er to hovedårsaker til at menneskene ikke har fred med Gud. Vi nevner det på nytt: Noen lever ubotferdige. De vil ikke tale ut med Gud om sine synder, men vil leve i urettferdighet. Andre vil nok søke Guds nåde og fred, men finner den aldri. Og grunnen er at de ikke søker den "ved troen", men gjennom sitt eget strev med å omvende seg - som aldri kan bli fullkomment. Da går det som noen vitner om: "Jeg falt, stod opp, men falt på nytt. Jeg gjorde det jeg før hadde skydd, og kjøpte dyrt min kortvarige fred med en langvarig kamp".

Hvis du søker og bare venter på noe godt som du selv skal oppleve, - om det så er noe så rett som en riktig anger og tørst etter nåde, et åndelig liv i sjelen - og ikke gir opp alt sammen, og kommer som en "ugudelig" og "død", og får ta imot alt i Kristus alene - da vil du aldri få den rette freden i sjelen. Bare den som gir opp alt han selv er og kan, og anser seg fortapt, og så fester sin tro bare til det som er fullkomment: Kristi verk for oss. Bare den har fred. Det er å være rettferdiggjort "av tro", - gjennom en annen. Dette vil Paulus understreke, når han ikke bare sier at vi er blitt rettferdiggjort av tro, og derfor har fred med Gud, men også føyer til:

"Ved vår Herre Jesus Kristus". Det er ikke på grunn av noe som helst godt i eller av oss selv, at vi har fred med Gud, evig nåde, og Skaperens vennskap. Det har vi bare gjennom, eller "ved vår Herre Jesus Kristus". Uttrykket "ved" viser til en mellommann, en stedfortreder. Og det er viktig å holde klart for seg den situasjonen vi har når en mellommann, en stedfortreder opptrer på våre vegne. Vår Herre Kristus er "mellommannen mellom Gud og mennesker" (1Tim 2:5). Det var bare han som kunne inngå fred mellom Gud, som er hellig, og menneskene som er fulle av synd. Uten mellommann kan ikke en hellig Gud ha vennskap og samfunn, og en pakt med syndige mennesker.

Fra skapelsen av har Gud hatt tre pakter med menneskene, eller tre veier for menneskene til frelse og samfunn med ham. Den første pakten mennesket levde under med Gud, var det åpne samfunnet mellom Gud og mennesket, slik det var skapt av Gud, før det falt, fullstendig rent og uten synd. Den andre var lovens pakt. Og den tredje var nåde-pakten. For den første pakten behøvdes ingen mellommann eller stedfortreder, for menneskene var rene, uskyldige. De kunne selv oppfylle Guds vilje, og kunne tale åpent med Skaperen i fortrolig samfunn.

Under den andre pakten ble menneskene gitt en mellommann, men ikke til soning for overtredelsene. Bare som en ombudsmann mellom Gud og folket. Moses hadde ikke det som var nødvendig, den rettferdighet som loven krevde. Men han bar fram ord fra Gud til folket, og fra folket til Gud. Under den tredje pakten, nåde-pakten, er Jesus Kristus en sann mellommann til vår forsoning. En mellommann som ved sin fullkomne oppfyllelse av loven grunnla en evig fred mellom Gud og menneskene. "Han er vår fred" (Es 2:14). Han er mellommannen og fredsstifteren mellom Gud og menneskene. Det var ved denne "store yppersteprest" Gud "forlikte alle ting med seg selv da han gjorde fred ved hans blod på korset, - ved ham, enten det er de som er på jorden, eller de som er i himlene". Bare gjennom ham kunne syndere komme fram for den hellige Gud, få forlatelse, bli rettferdiggjort og dermed Guds elskede barn. Det er dette som heter å "ha fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus".

At det er utelukkende gjennom ham og i ham vi har fred med Gud, det er det helt avgjørende som vår tro og vårt sinn må være opptatt med. Både det å få bli i troen, og det å ha fred med Gud, avhenger av dette. Som sagt tidligere: om nåden og rettferdigheten til en viss grad skulle være avhengig av noe mennesket kunne bidra med, om enn aldri så lite, så ville det straks være noe ustadig, noe som vaklet, som en ikke kunne stole på. Derfor har apostelen her to ganger på rad minnet oss om at det er bare ved vår Herre Jesus Kristus vi har denne fred med Gud. Nå tilføyer han på nytt:

Ved ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i. Med disse ordene fortsetter Paulus å forklare det han sa i det første verset. Sammenhengen er: nå har vi fred med Gud gjennom/ved vår Herre Jesus Kristus. For ved ham har vi fått adgang til denne nåde som vi står i. Forklaringen på at vi har "fred med Gud", er altså at vi har fått adgang til en nådestand, et nåderike. Og denne adgangen til nåderiket har vi fått ved troen. Vi fikk den fra første stund vi trodde, tok vår tilflukt til Kristus, og så lenge vi blir værende i en slik tro. Det rettferdiggjorte menneskets nådestand, eller liv under nåden, er da en stor, sammenhengende helhet: Når det gjelder dens begynnelse sier altså Paulus: "vi har fått adgang". Når det gjelder fortsettelsen, i nådestanden her i livet, sier han: "Vi har fred med Gud". Og når det gjelder nådestanden etter dette liv, sier han: "Og vi roser oss av håp om Guds herlighet".

Ordet "adgang til denne nåde", er et ord som er fullt av himmelsk trøst for fattige syndere. Skriften lærer at vi har en vedvarende, en evig adgang til denne nåden. Paulus sier andre steder: "Gjennom ham har vi adgang til Faderen" (Ef 2:18, 3:12). Og i Heb 10:19-20 kaller han det "frimodighet i Jesu blod, til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød". Å, for en evig trøst dette er, at denne adgangen, denne frimodighet til å gå inn i helligdommen, denne nye og levende veien gjennom forhenget, alltid står åpen for oss! Det er dette som er trøsten i alt som skjer, hva jeg så enn måtte oppdage var galt med meg. Ja, om jeg så skulle oppdage at jeg til nå ikke har hatt den rette tro, men vært bedratt og falsk, som Judas eller trollmannen. Også han, som "lå i bitterhets galle og i urettferdighets lenker" hadde adgang til nåden. For Peter sa til ham: "Omvend deg - og be Herren om at kanskje ditt hjertes tanke måtte bli deg tilgitt!" (Apg 8). Også den som var "lunken", og som Herren talte så hardt til: "jeg vil spy deg ut av min munn", hadde likevel adgang til nåden. For Herren føyde til: "jeg råder deg at du kjøper av meg: Gull"..o.s.v.

Så lenge det ennå heter idag er det altså hjelp å få, fordi vi alltid har adgang til nåden. Idag kan vi begynne å søke til denne nåden. Fordi vi har denne adgangen, formaner apostelen oss: "La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid" (Heb 4:16). Grunnen til alt dette er at denne adgang har vi bare "ved vår Herre Jesus Kristus", en yppersteprest som kan ha medlidenhet med våre svakheter (v.14-15), en "yppersteprest til evig tid" (Heb 6:20). "Han har et prestedømme som ikke kan forandres, fordi han blir ved til evig tid. Derfor kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem" (Heb 7:24-25). At vi ved troen til enhver tid kan forbli i nåden, er dels fordi vi har denne vedvarende adgangen, dels fordi vi har nåden bare "ved vår Herre Jesus Kristus". Dette sier Paulus noe om gjennom de knappe ordene som nå følger:

Som vi står i - "denne nåde som vi står i". Dette korte uttrykket betyr egentlig "stå fast", "bli stående" (se 1Kor 15:1, 2Kor 1:24, Ef 6:13, 1Pet 5:12, Joh 8:44). At vi ved troen til enhver tid kan "stå", eller "bli stående", i nåden, det har jo sin grunn i hvor fastselve nåden er. Og den har igjen, som vi nylig sa, sin grunn i at vi har den bare "ved vår Herre Jesus Kristus". Hvis det var slik at nåden og rettferdigheten innfor Gud i noen som helst grad var avhengig av noe i eller av oss, da eide vi ikke lenger noen nådestand, ikke mer en "evig" nådepakt. Nei, vi ville ikke et øyeblikk være under Guds nåde - fordi vi aldri et øyeblikk er uten synd, eller er fullkommen overfor loven.

Legg nøye merke til dette! Var det slik at vi hadde Guds vennskap bare de gangene vi selv er mer kristelige og mindre skyldige til straff, men var derimot utenfor nåden når vi hadde syndet og falt, da måtte jo rettferdigheten være noe vi kunne oppnå gjennom loven. Nei, slik kan det ikke være. For hvis det var slik, og vi på et eller annet tidspunkt hadde oppnådd rettferdighet ved loven, så måtte vi jo på det tidspunkt være fullkomne etter loven. Vi måtte da være så fullkomne i hjertets kjærlighet til Gud og vår neste som loven krever. Men Paulus har jo gjennom de tre første kapitlene nettopp bevist at det ikke finnes ett eneste menneske på jorden som er rettferdig overfor loven.

Den tanken at vi i oss selv, når vi lever et best mulig kristelig liv, skulle behage Gud, men miste hans nåde når det går dårligere med vår kristendom, er den groveste villfarelse. For sannheten er at vi ikke et eneste øyeblikk er så hellige at vi kan behage ham, om han så på oss. Derfor må vi særdeles sterkt fastholde at Kristus ene og alene er vår rettferdighet innfor Faderen. At han "for vår skyld" fullkomment oppfylte alt det loven noen gang krever, og til slutt, i sin død, helt og holdent drepte fiendskapet, så vi fikk en evig fred hos Gud, slik Paulus sier det i Ef 2:14,16: "Han er vår fred - og har drept fiendskapet på korset". Krysostomus sier til dette: "Det kan ikke sies mer ettertrykkelig. Han sier ikke bare borttatt, eller oppløst, men det som er ennå mer ettertrykkelig: drept, eller avlivet, slik at det aldri mer kan komme til live igjen".

Den kjærlige fars vrede, som vi opplever når han oppdrar, riser og tukter oss for våre synder, må ikke forville noen. Den vreden er full av nåde. Det vi nå har talt om, er en vrede som gjør at han fordømmer og forkaster synderen. Denne vreden eksisterer ikke mer for dem som er i Kristus Jesus, som Paulus også uttrykkelig sier det i Rom 8:1. Vi lover og priser evindelig den velsignede Herrens navn, for dette. Alle som "er rettferdiggjort av tro", og blir værende i denne tro, har en evig fred hos Gud, et evig vennskap. Denne troen virker sannelig et herlig Guds verk i sjelen. Den gjør oss til nye mennesker, vi får Den Hellige Ånd, og den virker at vi angrer synden, elsker rettferdigheten og begynner å leve livet på en ny måte. Men det er ikke noe av dette som gjør at vi "står i" denne nåden, eller blir værende i samfunn med Gud. Grunnen er bare at vi ved troen er ikledd Kristus. Bare dette at Kristus i vårt sted står rettferdig innfor Faderen. Derfor er det bare ved troen på ham vi blir stående i nåden, i samfunn med Gud.

Peter formaner oss til å strebe etter troens frukter, og sier at gjennom disse "gjør vi vårt kall og utvelgelse fast" (2Pet 1:10). Med dette mener han at vi gjør vårt kall og utvelgelse fast - for oss selv, gjennom disse vitnesbyrd om at vår tro er ekte (se 1Joh 3:18-19). Men selve nådestanden hos Gud har vi bare gjennom Jesus Kristus. Dette taler våre kirkefedre så klart om i Konkordieformelen: "Det betyr ikke at det bare er i begynnelsen av vårt kristenliv, at troen holder seg til rettferdigheten og saligheten, og at så disse gjerningene etter hvert skulle være det som skulle bevare (conservare) troen og den rettferdigheten og saligheten vi hadde mottatt. Men for at vi skulle få en god stadfestelse, ikke bare på at vi hadde mottatt rettferdigheten og saligheten, men også at vi får beholde den, så sier Paulus i Rom 5 klart at det er bare ved troen vi ikke bare er kommet inn under nåden, men også at vi får stå i nåden og roser oss av håp om Guds herlighet hjemme i himmelen. Han sier m.a.o. at både begynnelsen, fortsettelsen og slutten får vi altså bare ved troen".

Så er da denne store og trøsterike sannheten viss, og bekreftet fra Skriften: Ingen fall eller skrøpeligheter, ingen skifting fra lysere til mørkere tilstand, kan oppheve eller rokke ved vår nådestand, - så lenge vi lever i troen på Kristus og ikke helt faller fra ham. Nei, all synd som kan tenkes å ramme oss gjennom livet, skal bli utslettet og oppveid i det guddommelige nåderiket, det som ble grunnlagt ved nådepakten i Kristus. Alt skal bli utslettet av den evige ypperstepresten. Det var jo for alle våre misgjerninger at han med sitt eget blod gikk inn i himmelen, for at han skulle være vår talsmann hos Faderen, som Johannes sier: "Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige". Denne talsmannen, og denne nådepakten, er sterkere enn alt det som kan tenkes å inntreffe gjennom hele vårt liv.

Når de troende opplever at Åndens lys åpenbarer all slags synd i deres liv, og anklager dem, da kan troen bli satt på mange og store prøver. Én er slått over ende i store fristelser. Nå kjenner han forferdelige anklager i samvittighen, og sukker: jeg har hatt et åpenbart fall. Jeg er falt ut av nåden. En annen klager under stadig press av fristelser: hjertet mitt er falskt. Det elsker jo synden. Det er vaklende og svakt. Jeg er ikke på vakt som jeg burde være, o.s.v. En tredje opplever en langvarig tørkeperiode. Innvortes kjenner han seg død, som om han sover. Han sukker og vet ikke hvordan han skal bli virkelig åndelig våken og gudfryktig. All den synd og fordervelse vi har arvet fra Adam, blir vi virkelig kjent med når Ånden kaster lys over det, og anklager.

Er det virkelig sant at all denne elendigheten helt kan bli skjult av nåden? Nei, hvis nåden var det aller minste avhengig av noe hos oss, da var det umulig. Men nå vil det vise seg om du tror disse ordene som sier at vi står i nåden - bare "ved vår Herre Jesus Kristus". Tviler du på at all denne elendigheten du hadde med deg til nådestolen, kan bli skjult av nåden? Da må jo din tro, i alle fall til en viss grad, være grunnet på noe du kan bidra med selv, og som du nå ser vakler på grunn av dine synder. Eller også må du mene at Guds Sønn ikke er noen fullkommen frelser og talsmann i Faderens øyne.

Nå er vi ved et særdeles viktig punkt: Hvor viktig det er å holde fast på disse ordene: "ved Jesus Kristus", og skrive dypt inn i hjertet denne sannheten at vår rettferdighet og fred hos Gud har vi bare i ham som er for Guds åsyn - for vår skyld. Hvis ikke, da er det forkastelig og løgn, alt det Skriften vitner om disse ting. Hvis rettferdigheten i aldri så liten grad skulle kunne oppnås gjennom loven, "da er altså Kristus død uten grunn" (Gal 2:21). "For dersom de som holder seg til loven, er arvinger, da er troen blitt unyttig, og løftet satt ut av kraft" (Rom 4:14). Så har vi da i sannhet en evig nåde hos Gud, - hvis vi har den bare "ved vår Herre Jesus Kristus".

Og vi roser oss av håp om Guds herlighet. Dette er nå den andre store hovedhensikten som uvilkårlig følger av den første. Vi er blitt rettferdiggjort av tro og har fred med Gud, fordi vi har samfunn med ham som er himmelens og jordens Skaper og Konge, og er hans barn. Da er det både helt naturlig og selvsagt at vi er hans arvinger, og skal innta det riket som er beredt oss fra verden ble til. Vi skal oppleve den herlighet og salighet som Gud i begynnelsen skapte menneskene til. Nå har han gjenløst oss så dyrt, og forbereder oss med sin Ånd til denne arven. "Er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger" sier Paulus i Rom 8:17. Det tales egentlig lite i Skriften om denne arven, den evige herligheten. Mens det derimot tales mye om hvordan vi kommer til nåden, og blir bevart i den. Og grunnen er uten tvil nettopp den, at denne arven er en helt naturlig følge av at vi har fått nådelivet. En annen grunn er nok at ingen mennesker på jord har opplevd den evige herligheten. Derfor kan heller ikke tanker eller ord skildre den herlighet Gud skal gi oss når han en gang feirer Lammets bryllup, og lar sine venner få oppleve den fullkomne gleden. Den herligheten "som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte".

Og vi roser oss av håp om Guds herlighet. Han sier vi roser oss av håpet. Han sier ikke bare at "vi har det håp", men at vi roser oss av det. Ordet betyr at vi har en triumferende visshet i vårt håp. En visshet som også gjør oss så glade og salige at vi ikke kan tie om dette, men synger og vitner om hvor lykkelige vi er, som har fått denne nåden og skal få oppleve Guds herlighet. Og denne vår ros bygger bare på Gud, på det Gud har gjort og på hans ord. Det er altså det motsatte av den ros, eller ære, Paulus taler om i Rom 3:23,27, som gjaldt kjødet, vår egen verdighet. Den ros det nå tales om, har sin grunn i at vi er blitt rettferdiggjort ved troen på ham som døde og oppstod for oss. Derfor er det både en rett og kristelig ros, for i den gir vi Gud ære. Ikke noe menneske har selv noe å rose seg av (Jer 9:23-24, Ef 2:9). "Ved Herren skal de få sin rett, og av ham skal de rose seg, hele Israels ætt" (Jes 45:25).

Den som aldri roser seg av ham, av den nåde og frelse som er Guds eget verk, han ærer ikke Gud, men oppfører seg tverimot som om han ville si: jeg vet ikke sikkert om en kan stole på det Gud har gjort og sagt. Jeg er ikke helt sikker på om Kristus er en fullkommen mellommann, om hans blod renser fra alle synder, så vi kan være velbehagelige for Gud. Jeg vet ikke om det er til å stole på at Gud til slutt skal gi oss sin herlighet. Med sin uvisshet gir dessverre også troende mennesker uttrykk for samme tvil om Guds verk, når deres tro er så svak at de ikke roser seg i Herren. Men vi bør i alle fall forstå at en slik uvisshet ikke gir Gud ære.

Men den som har gitt opp alt sitt eget, og nå bare setter sin lit til "ham som rettferdiggjør den ugudelige" - et slikt menneske ser ingen grunn til å leve i det uvisse og la være å tale om det som bare Gud har æren av: Guds nådegjerninger, som har gjort ham til Guds barn og arving til den evige herlighet. Kristus sier: "Gled dere over at navnene deres er innskrevet i himmelen!". "Vi roser oss", leser vi:

av håp om Guds herlighet. Dette uttrykket kan bety både den herlighet Gud selv har, og den herlighet han skal gi sine troende. Men dette er jo egentlig en og samme herlighet. Gud skal virkelig gi oss av sin egen herlighet, slik Kristus sa det: "den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett, jeg i dem og du i meg, for at de skal være fullkommet til ett" o.s.v. "Far, jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, forat de skal se min herlighet, som du har gitt meg" o.s.v. (Joh 17:22-24). Er det noen mennesketanke som kan fatte alt det slike ord innebærer? Og at dette gjelder alle troende, helt til verdens ende, det sier Herren uttrykkelig i v.20: "Jeg ber ikke bare for disse (apostlene), men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg". Og så følger disse Herrens ord om at "den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem". Hvem kan da fatte høyde og dybde i den herligheten Gud skal gi oss? Johannes sier at han ikke kan fatte det: "Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når Han åpenbares, da skal vi se ham som Han er".

Her må vi legge nøye merke til at når han sier at de roser seg av håpet om Guds herlighet, så uttaler Paulus dette før han har begynt å tale et eneste ord om helliggjørelse og gode gjerninger. Han viser at dette håpet grunner de ikke på helliggjørelsen, som følger av troen. Men sier at når "vi er rettferdiggjort av tro", så har vi straks både fred med Gud og håp om Guds herlighet. Nådebarna har (naturligvis) sin arv i himmelen straks de er født på ny. Det er jo denne arven de er født til. Vi ser også at de som den første pinsedagen fikk troen ved å høre Peters forkynnelse, straks deltok i det kristne samfunn i hjemmene hvor de "brøt brødet og holdt måltid med fryd og hjertets enfold" (Apg 2). Det samme leser vi om den etiopiske hoffmannen, og fangevokteren i Filippi.

Straks de hadde kommet til troen, kunne de fryde seg. De behøvde ikke først oppleve at de modnet i nåden, eller se fruktene som skal komme av troen. De hadde fått et frelst og glad hjerte, straks de hadde hørt forkynnelsen om den nåden de eide i Kristus. Og et slikt hjerte som lever på Guds nåde i Kristus Jesus, kan ingen ha uten at de tror de har nåden her i livet, og herligheten i himmelen. For hvis vi ikke skulle tro vi fikk herligheten i himmelen, hva skulle så nåden her i livet tjene til? Riktignok kunne vi gjennom Åndens frukter få større visshet om at vår tro var ekte (som apostelen tenker på i 2Pet 1:10-11), men selve troen og håpet må allerede før det kommer noen frukt, være grunnet utelukkende på akkurat det som Gud har lovet, d.v.s. ikke bare syndenes forlatelse, men også evig liv.

Må vi så alle vokte oss for den farlige villfarelsen, at et troende Guds barn ikke straks skulle være ferdig til å gå like inn i himmelen, men først måtte modnes i nåden og ha noen Åndens frukter. For det er en falsk og farlig oppfatning. Riktignok kan en slik modning føre til et større mål av herlighet, en større glans, som Skriften taler om noen steder (1Kor 15:41-42, Dan 12:3). Men selve riket, barneretten og arven, har vi bare ved troen alene. Og om vi så opplevde hundre år i nådens oppfostring og tilvekst, så ville vi med det ikke ha noe som helst større håp om Guds herlighet. I samme øyeblikk en synder kommer til troen og nåden, er han kledd i bryllupsklærne og kan gå inn i herligheten. Røveren på korset, og apostelen Johannes som hadde levd hele livet sitt i Kristi tjeneste, fikk begge - av samme nåde - det evige livs gave. I Kolosser-brevets tredje kapittel aner vi litt av tilstanden i denne menigheten, når vi ser hvor alvorlige formaninger Paulus mente de trengte. Likevel oppfordrer han dem i det første kapitlet i samme brev til "med glede å takke Faderen som gjorde dem skikket til å få del i de helliges arv i lyset".

Slik følger da håpet om frelse og Guds herlighet allerede med nåden, når troen fødes. Akkurat som en jordisk arverett bare beror på en fødsel. Måtte vi da ikke bare være fornøyd med å eie, men også "rose oss" av dette veldige håpet! Da gir vi Gud ære, og samtidig styrkes all vår åndelige kraft i striden. "Frelsens hjelm" er et viktig våpen (Ef 6:17). Vi kommer nok ikke bare til å oppleve at vi blir trøtte i livets motgang, men også å få mange sår, mange glødende piler, så sant vi virkelig kjemper striden for kronen. Da er det sannelig nødvendig at vi oppliver og styrker vår Ånd med håpet om Guds herlighet og evig liv. Sløres blikket ditt på det salige målet, den herlige kronen? Skynd deg da straks til de store, evige grunnvollene for det salige håpet! Gud er trofast og allmektig, derfor skal vårt håp ikke gjøres til skamme.

Får bare løftene i Skriften øke din tro, da ser du straks hvor umåtelig rik og salig du er. Se på alt det Gud har gjort fra verden ble skapt, og spør deg selv om det kunne være mulig at Gud ikke hadde noe større mål med å skape menneskene, enn at de etter en tids lidelse på jorden, til sist skulle bli til ingenting! Bare menneskesjelens evner er nok til å overbevise deg om noe annet. Og videre: skulle Gud ha gitt sin Sønn i en blodig martyrdød - bare for noe timelig godt? Har Gud sendt sin Ånd i våre hjerter for først å knuse oss, og deretter trøste og helliggjøre oss, har han gitt oss korset og all den tukt vi hver dag behøver - og fremdeles kan du være usikker på hva alt dette er forberedelser til? Til slutt: Gud har gitt oss alle løfter om evig liv, og så skulle han til slutt bedra oss? "Herre, øk vår tro!" Det er bønnen vi trenger å be for at vi "like til enden kan holde fast ved frimodigheten og det håp vi roser oss av".

3: Ikke bare det, men vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet,

5: Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt.

Å være i samfunn med Gud og ha hans vennskap er så stor en lykke, og vi får så herlig Åndens lys når Guds kjærlighet flyter til våre hjerter. Da opplever vi at selv lidelse og motgang, som vanligvis knuser alle menneskers trøst og mot, tvertimot gir oss en ny, rik og åndelig trøst. I dette kapitlet er Paulus opptatt med å vise at da det altså er ved troen vi blir rettferdiggjort, så er vi frelst og salige. Da er hele målet med livet vunnet. Da er alt vel for tid og evighet. Som han har sagt, så er vi da salige Guds barn og himmelens arvinger, - og da har vi fred med Gud, eller et evig vennskap, og roser oss av håp om Guds herlighet.

Men Paulus vil samtidig avklare forholdet med den store motsigelsen som ligger i alle de troendes lidelser på jorden. Hvordan kan jeg være salig, når alt mulig bittert treffer meg så hjertet mitt daglig må lide*? Da skynder Paulus seg å svare: det forholdet er tvertimot et nytt bevis på vår salighet. Det er et resultat av at vi oppdras for himmelen. Derfor ikke bare tåler vi dette, men vi "roser oss også av våre trengsler". Trengslene er et nytt stort og godt bevis på den kjærlighet vår Far i himmelen omgir oss med. Dette opplyser og trøster Ånden oss med, og derfor kan vi prise ham. Tidligere har Paulus sagt at da vi nå er rettferdiggjort av tro, og har Guds vennskap, "roser vi oss av håp om Guds herlighet". Nå tilføyer han:

*Dette at så mye lidelse rammet Jesu etterfølgere, at de var en forfulgt og elendig hop på jord, var spesielt jødenes innvendig mot troen på Jesus. En jøde hadde jo nemlig store problemer med å tenke seg Guds nåde og Messias's rike på jord annerledes enn i en jordisk seierrik sammenheng. Hedningene pleide også håne de kristne når de roste seg av sin salighet i troen, med å minne dem om deres elendige situasjon. I sin Octavius gjengir Minucius Felix deres uttalelser slik: "Se, dere er jo noen fattige og hjelpeløse mennesker, og slikt skulle deres Gud tillate? Enten vil han ikke, eller så kan han ikke hjelpe sine. Dere opplever jo bare forfølgelser, straff, pinebenker og kors. Hvor er deres Gud, som gjør de døde levende? Dere er jo bedratt! Dere kommer ikke til å oppstå til evig liv, og det liv dere kunne hatt her, det har dere forkastet!"

Ikke bare det, men vi roser oss også av våre trengsler. Med ordene "ikke bare det", taler Paulus som om det ikke var nok å rose seg av håpet om Guds herlighet. Selv om det jo slett ikke var noe smått eller ubetydelig! Håpet om selve Guds herlighet burde jo tusen ganger oppveie alle lidelser her i livet. Vi burde jo være villige til, om så var, å lide det bitreste martyrium i hundre år, når vi deretter skulle få oppleve en salighet som aldri skulle ta slutt, fordi den fortsetter i all evighet, og ingenting kan komme etterpå dette siste. Å vite noe slikt, ha et håp om evighetens herlighet som er grunnet på Guds sannferdighet, burde jo være nok til å stoppe all vår utålmodighet, og fylle oss med en stor, himmelsk fryd midt oppi all bedrøvelse.

Men når vi har så mye mer å rose oss av, enn det første vi nevner, om det er aldri så stort, så bruker vi betegnelsen "ikke bare det, men vi roser oss også av...." slik Paulus gjør her. Han sier altså: Ikke nok med at vi roser oss av dette salige håp. Men også selve trengslene, som vi opplever som det motsatte av salighet, blir bare et nytt emne for oss, til å love Gud, til å rose oss i Den Hellige Ånd. Vi har jo ikke bare den trøsten at våre trengsler en gang skal ta slutt og byttes om med herlighet, men at trengslene også i seg selv er et nytt tegn på vår himmelske Fars nåde og omtanke, fordi trengslene er et viktig legemiddel (sv: hälsomedel), og en betydningsfull oppdragelse - uten tvil for et annet liv enn dette.

For vi vet at trengselen virker tålmodighet. "Vi vet". En bør merke seg dette ordet nøye. Det er just dette en vet som helt og holdent avgjør om en kan rose seg av trengsler. Der er ikke noe menneske som er "sørgende, men alltid glade", uten at de kjenner noe til dette, vet noe mer enn det de synes og føler. Det er ingen trøst i selve trengselen, og de kristne er ikke gjort av stein, så de ikke skulle kunne kjenne hvordan trengsel smerter. Med bakgrunn i den trengsel som rammet ham i Asia, sier jo Paulus selv at "den var over all måte tung, tyngre enn vi var i stand til å bære, så vi til og med tvilte på at livet stod til å redde" (2Kor 1:8). Et annet sted (1Kor 2:3) framgår det at han har opplevd "svakhet, stor frykt og beven". Og hvor sterkt vitner ikke spesielt Davids salmer om hvordan de hellige led under trengslene? Skulle jeg så dømme etter hva vi synes eller føler under trengslene, da kunne jeg vel ikke rose meg av trengslene, men ville nok alltid bli sittende nedslått i fortvilelse. Derfor behøver vi å vite noe - om hvorfor vi har trengsler, og hva de virker i oss.

Noen kristne blir trøstesløse og mister helt motet, når de rammes av timelige bekymringer, motgang eller ulykke. Det kan se ut som om de ikke har mer kunnskap om trengsel enn det de ser og føler. Slik må det ikke være med oss. Kristne skal være mennesker som ser noe mer enn det de har foran øynene sine, som vet noe som de bare grunner på sin Fars ord. Hvis ikke vi ser noe trøstelig i trengslene, da kan vi ikke tro vår himmelske Fars ord om dette. La oss nå tenke litt over hva Herren Gud sier om trengsler. Først sier Herren Kristus uttrykkelig at ikke noe som helst kan hende oss, ikke en gang at det faller et hår av hodet vårt, uten at vår Far vil det. Hver lidelse, hver motgang, stor eller liten, er altså sendt oss av den omsorgsfulle og viselige Far. Kan vi ha noen bedre trøst?

Og hva sier han så videre om meningen, eller betydningen av alt det bitre han sender oss? Paulus taler i teksten vår om hva trengslene virker. Men først skal vi se på hvorfor vi får trengsler, hva Guds hensikt er når han tukter oss. Dette sier Herren: "Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg". Måtte vi legge nøye merke til det ordet! Slik taler også apostelen: "Det er for tuktens skyld dere tåler lidelser. Gud handler med dere som sønner". Ja, apostelen anser dette tegnet på barneretten så viktig, at han tilføyer disse tankevekkende ordene: "hvis dere er uten tukt, da er dere uekte barn, og ikke sønner" (Heb 12).

For en uutømmelig kilde med trøst som skjules i alle trengsler, bare vi kunne holde fast i disse to sannhetene: først at det vi møter, både godt og ondt, stort eller lite, er sendt oss av Faderen. For det andre: at alt det som tukter, knuser, skremmer og bekymrer oss, - oss som lever i troen på Kristus -, det vitner om Guds faderlige omsorg for oss. Det er et tegn på vårt barneforhold, og vitner om at det er en oppdragelse som foregår, med himmelen som mål. Hvis du derimot ennå er et uomvendt menneske, da er det bare "din egen ondskap som tukter deg" (Jer 2:19). Og da er du bare på veg til noe ennå verre, - hvis det ikke skjer en omvendelse! Men hvis du har søkt omvendelsens nåde, og rettferdighet av tro, da skal du vite at all din trengsel er bare faderlig omsorg. Det er en kilde til rik trøst, å vite dette.

Men her kunne noen bemerke: Alt dette ville nok også trøste meg, bare jeg visste at trengslene var en faderlig tukt, og ikke det motsatte: Guds vrede og straff for vantro og synd. Jovisst kan en rose seg om en lider uskyldig, for Kristi skyld. Men det er så visst ingen trøst i å lide for sine egne synder. Svar: det er sant, at å lide "som en ugjerningsmann", eller "straffes når en har syndet", det er ikke noe å rose seg av (1Pet 2:20, 4:15-16). Men samtidig er det klart at for Guds barn er det nåde også i disse lidelsene. Egentlig har det bare finnes én som har lidt uskyldig. Skriften vitner om at nettopp de som har fått nåde for sine synder, de skal likevel tuktes på grunn av disse syndene. Men Skriften sier det så trøstefullt om hvordan Guds miskunnhet/rettferdighet alltid står fast i Sønnen: "Dersom hans (Sønnens) barn forlater min lov og ikke vandrer etter mine bud, dersom de krenker mine forskrifter og ikke holder mine befalinger, da vil jeg hjemsøke deres synd med riset og deres misgjerning med slag. Men min miskunnhet vil jeg ikke ta fra ham (Sønnen), og min trofasthet skal ikke svikte" (Sal 89:31-34). "Dommen skal begynne med Guds hus" (1Pet 4:17).

Men Paulus forteller også oss hvorfor dette skjer: "Men når vi blir dømt, da er det Herren som refser oss, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden" (1Kor 11:32). Og selv om vi skulle oppleve at Gud i sin tukt tar fatt i helt konkrete synder hos oss, så er heller ikke det annet enn faderlig nidkjærhet for å døde synden. Bak dette står ikke vrede, men bare nåde og omsorg, slik det sies så mektig i 2Makab 6:13-16: "Det er jo egentlig et tegn på stor nåde at de som synder, ikke får gå fri i lang tid, men straffes straks. Når det gjelder andre folkeslag, venter Herren tålmodig med å straffe dem til de har fylt sine synders mål. Men med oss ville han det skulle være annerledes. Han ville ikke vente med å straffe oss helt til våre synder hadde nådd den ytterste grense. Derfor tar han aldri sin barmhjertighet fra oss, og selv om han tukter oss med ulykke, forlater han ikke sitt eget folk".

Når vår himmelske Far på denne måten, av bare kjærlighet, slår oss på grunn av vår synd, før "våre synder hadde nådd den ytterste grense", da må vi jo kunne rose oss også av de trengslene som er tukt for syndene våre. D.v.s. at midt i tukten trøstes vi med tanken på Guds nådefulle og kjærlige omsorg i dette. For det betyr jo at han stanser oss opp, for at vi ikke skal fortapes gjennom mer og mer synd. Hans faderlige øye følger oss fortsatt, og vitner om at hans mål er å føre oss til himmelen. Dette er det vi bør vite om meningen og betydningen av de trengslene Gud sender oss. Men der er også en rik trøstens kilde i de velsignelser trengslene gir vårt åndelige liv (sv: lidandets hälsosamma verkningar). Det er dette Paulus taler om i teksten vår. Han viser at virkningene av trengslene er som en sammenhengende kjede, som trinn for trinn bare virker til å styrke vårt håp om Guds herlighet. Og det vi "vet" om dette, som gir grunn til å "rose oss av våre trengsler", det taler han nå om:

Trengselen virker tålmodighet. Dette er den største salige virkningen de troende har av sine trengsler. Men ordet "tålmodighet" må ikke bare oppfattes som en stille underkastelse i trengselen. Grunntekstens ord betyr først og fremst standhaftighet, utholdenhet (i alt godt), modenhet og fasthet i kristenlivet, og utholdenhet inntil enden. Derfor er også verbet som svarer til dette ordet oversatt i Bibelen vår med "holde ut til enden" (Mat 10:22, 24:13). Det er altså dette trengslene virker hos sanne kristne. Verdens mennesker mister fatningen, knurrer og forbanner Gud, når trengslene møter dem. Og "de som tar imot ordet med glede når de hører det, men ikke har noen rot, de tror til en tid, men i prøvelsens stund faller de fra" (Luk 8:13). Mens altså de som virkelig har sin rot plantet i Kristus, bare blir fastere, alvorligere og går dypere i sitt Gudsforhold, gjennom trengslene. Det Paulus sier her, er noe en ofte ser hos mange, både vakte og troende sjeler.

Selv med et sant Åndens liv i hjertet, er likevel en ung kristen nokså vaklende og usikker før han har møtt prøvelser. Det sanselige og verden fører ham så langt fra den rette veien. Da sukker omsorgsfulle nådesøsken: hvordan skal dette ende? Men før en vet av det, kommer Gud med hjelpen. Han fester et tungt lodd til den lette og ustadige sjelen. Det kan være en langvarig lidelse, et bittert savn gjennom hele livet, en kronisk sykdom, fattigdom, eller en ydmykende og intens fristelse. Den sjelen som tidligere var usikker og vaklende, blir fra nå av mer gudfryktig og stø. Nå går han dypere i Ordet, kjemper alvorligere i bønnen, og blir mer og mer redd for sitt eget hjerte. Lidelsene skaper fasthet. Dermed virkes ikke minst tålmodighet. I medgangstider vil mange mennesker være utålmodige og fulle av krav. For den minste motstand klager og knurrer de mot Gud og mennesker. Men når langvarige trengsler har bearbeidet dem, blir de så tålmodig og fornøyd til sinns, at de ser bare godhet i både Gud og mennesker.

For at en alltid skal kunne følge Guds vei, kreves det en dyp erfaring i tålmodighet. Hvis vi skal holde ut gjennom alle prøvelsene i den åndelige striden, og i hele Guds husholdning, som alltid virker ukjent og fremmed for kjødet, har vi behov for en helt spesiell tålmodighet. Kristus bruker uttrykket "bære frukt i utholdenhet" (Luk 8:15). I Heb 12:1 heter det å "løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss". Herren Kristus sier også dette om utholdenhet/tålmodighet: "Hold ut, så skal dere vinne deres sjeler". Alle slike ord understreker jo at det trenges en særskilt tålmodighet, for at vi til enhver tid skal kunne holde ut i et godt og rett kristent liv. Men også denne dyrebare nåden virkes i oss gjennom trengslene.

Det skjer ved at hele vårt åndelige liv vokser, ved at trengslene driver oss til Gud og til nådemidlene. Så lettsindig er menneskehjertet, at så snart vi har hatt en tid uten noen som helst sorger og bekymringer, så har det ikke mye tanke for Gud. "Den dag jeg er i nød, søker jeg Herren". Hvor tom og kraftløs er ikke bønnen når alt er vel, når ingen nød, ingen bekymring driver oss? Det er nøden og bedrøvelsen som former alvorlige bønnemennesker. Hvor tørt og smakløst blir ikke Guds ord når alt er stille og greitt? Men når nød, fristelser, og bekymringer setter litt hardere inn på oss, da blir det om å gjøre å finne fram hva Gud selv har sagt. Da får en smak på Davids salmer, og på alt Guds ord. Ja, hva er troen - når vi ikke mangler noe, men alt er vel med oss, med helse og vår redning, vår kristendom og gudfryktighet, o.s.v.? Men når alt dette går i stykker, når troen og bønnen blir satt på prøve, - først da lutres, styrkes og vokser det åndelige livet. Det er da vi gjør erfaringer i tålmodighet og standhaftighet.

Det var dette apostelen Jakob tenkte på, da han skrev disse underlige ordene:"Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvet, virker det tålmodighet" (Jak 1:2-3). Av v.14 ser vi at han med disse "mange slags prøvelser" også regner dem som kommer av vår "egen lyst". I slike ting er det jo alltid noe syndig. Ja, er det noen større trengsler for Guds barn, enn nettopp deres egen lyst? (konf.Heb 12:4-5). Og likevel sier altså apostelen: "Akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser". Det er visst noe som synes temmelig fremmed for vår tankeverden? Men hvis forholdet er at dine fristelser til synd er blitt en trengsel, en lidelse for deg, en prøve for troen, - så må også dette tjene til en styrking av din gudsfrykt og tålmodighet.

Vi ville nok bli noen svært så lettlivede, stolte, blinde og døde sjeler, hvis det ikke lenger var noen fristelser som skremte oss. Luther skriver så treffende til sin venn Antonius: "Hvis det ikke fantes noen fristelser som satte den kristne tro på prøve, så kunne vi vel ane hva slags selvsikre, dovne og vellystige kristne vi skulle få se. Akkurat slik hele pavedømmet nå er blitt. Men når nå fristelsene er de kristnes myrra, aloë og motgift mot alle byller, sår og synd, så er det jo klart at vi må ikke forakte dette, men heller ta imot slikt, hvordan så enn Gud sender det. Slik at dette kan bli til nytte, hva skikkelse det enn måtte ha, og hvor tungt det enn måtte være". Tenk så over dette: Selv fristelsene, som vel er de mest knusende trengslene, må "ved Den Hellige Ånd som er oss gitt", tjene til vårt beste, d.v.s. til å virke tålmodighet og utholdenhet. Hvilke trengsler skulle vi da ikke kunne rose oss av - når til og med de trengslene som er virket av vår syndige natur, gjennom hele vårt liv er med på å skape tålmodighet og utholdenhet i vår kristendom?

Tålmodigheten virker et prøvet sinn. Gjennom trengslene har vi lært utholdenhet, tålmodighet og dette å bie på Herren. (Gr.sprokets ord som er oversatt med "bie" betyr egentlig å vente lenge og tilsynelatende forgjeves). Disse erfaringene har gitt oss et prøvet sinn. Vi har fått "prøve", d.v.s. gjøre erfaringer, ikke bare om hans trofasthet og makt til å hjelpe i all nød, men også kjennskap til, og erfaringer med, hvordan det verk som er virket i oss står seg. Grunntekstens ord som er oversatt med "et prøvet sinn", betyr dels (en) prøve, dels også noe som har bestått prøven, en prøvet egenskap. Og sammenhengen viser tydelig at her må ordet ha sistnevnte betydning. Dels fordi det sies at tålmodigheten virker et prøvet sinn. Dels fordi det forutsetter at også håp er en følge av dette.

Men både hykleren og den sanne kristne møter prøvelser i livets oppdragelse. Prøven i seg selv skiller dem ikke. Men av det som kommer ut av prøvelsene: tålmodigheten, utholdenheten i Guds nåde gjennom alle stormene, merker vi at det var et Guds verk i hjertet, og ikke et verk av kjøtt og blod. Når en kristen gjennomlever mange harde prøvelser, får vi erfare hvordan all kraft fra naturens hånd står maktesløs, hvor avguderiskt hjertet er, hvor trassig det er i medgangen, hvor forsagt i motgang. Men vi ser at vi likevel blir bevart av en ukjent makt, så vi ikke helt går til grunne, eller trekker oss unna den himmelske smelterens ild (Mal 3:3). Da skjønner vi at det må være Gud som virker dette. Selv under de veldigste syndens fristelser, og vår egen vaklende natur, kan vi ikke helt slippe Gud og Ordet. Når han ikke frir oss ut og gir oss den kraften og freden vi ba om, hender det nok at vi blir utålmodige, og ofte til og med fristes til å gi Gud opp. Men alltid kommer vi til anger og tro på nytt. Når vi likevel slik ikke helt kan forlate en så underlig Gud, men tvert imot ennå alltid holder fast ved ham, da forstår vi at her er det nok et Guds verk i vår skrøpelige kristendom. Her åpenbares nok litt av "Guds kraft som fullendes i svakhet" (2Kor 12:9).

Om vi ikke alltid selv skjønner slikt mens vi opplever prøvelsene, så er nok kjennetegnene på den nye fødselen mest framtredende nettopp under harde prøvelser og åndelig tørke, på samme måte som en ser stjernene best når det blir helt mørkt. Etter å ha mistet alt det han hadde, kunne Job fremdeles si: "Jeg holder fast på min rettferdighet og slipper den ikke" (Job 27:5-6). Og midt i motgangen synger Asaf: "Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd" (Sal 73:23). Disse ordene er langt sterkere bevis på troens ekthet og kraft, enn de langt lifligere ordene de talte i deres herligere dager. Til Jobs fromhet i hans gode dager, hadde den listige Satan denne bemerkningen overfor Herren: "Mon Job frykter Gud for intet? Har du ikke vernet om ham og hans hus og alt som hans er, på alle kanter? Men rekk bare din hånd ut og rør ved alt det som hans er! Da vil han for visst si deg farvel like opp i ansiktet" (1:9-11).

Slik skal ektheten av Guds herlige verk i sjelen prøves i lidelsens ild. Om vi ikke selv riktig ser dette mens prøvelsen pågår, skal vi nok senere, gjennom Åndens opplysning forstå det. Da blir det til en ny og herlig styrke for vårt håp om evig liv (se 2Pet 1:10-11, 1Joh 3:19). Da begynner vi å forstå at Gud er opptatt med å forme oss, at alt det vi opplever er bare forspill til et bedre liv. Og når Herren Gud er så opptatt med å arbeide med oss hele tiden her i livet, så vil han selvsagt ikke forlate oss når arbeidet er fullendt, når han henter oss hjem til seg. Det er slike erfaringer Paulus har talt om her. Derfor tilføyer han også noe som passer godt inn i sammenhengen:

Og det prøvede sinn (virker) håp. Som sagt tidligere: vi ser at vår tro og vår gudsfrykt, når de har bestått lidelsens prøve, må være Guds eget verk. Da styrkes vårt håp om den herlighet Gud skal gi sine utvalgte (Rom 8:30). Nå nevnes håpet for andre gang her. Tidligere har Paulus sagt at håpet om Guds herlighet kommer av troen på Kristi verk (v.1-2). Når det nå sies her at "det prøvede sinn virker håp", så må dette oppfattes som en styrkelse av vissheten i håpet. At ordvalget likevel kan være "og det prøvede sinn virker håp", som om håpet først nå kommer, så er det ikke en uvanlig talemåte. F.eks. i Joh 2:11, når Jesus gjorde vann til vin, står det at "han åpenbarte sin herlighet. Og hans disipler trodde på ham", selv om de jo hadde hatt tro på sin Mester også før dette skjedde. Men det betyr at de nå fikk en forøket, sterkere tro. Slik må vi altså også forstå disse ordene om håpet. At apostelen her mener det samme håp som i v.2, altså om himmelens herlighet, det ser vi ikke bare av sammenhengen, men også av flere andre steder i apostlenes brever.

Den bemerkningen Luther har omkring dette, er treffende og oppbyggelig. Han sier at den kristne som i tålmodighet holder ut i prøvelsene, og bier på Herrens hjelp, får derved et forøket håp om at da skal nok Gud også hjelpe på samme måte i framtida. Prøvelsene han har vært igjennom på denne måten, gjør at når nye trengsler kommer, så mister han ikke motet, men sier: jeg husker godt hvor umulig alt så ut den og den gangen. Jeg kunne ikke se noen mulighet for at jeg skulle kunne hjelpes i den saken jeg da stod oppe i. Men Herren sviktet ikke, Herren kom med sin hjelp. Og han, som var mektig nok til å hjelpe den gangen, så ille som det da så ut, han skal nok også kunne hjelpe nå. Også dette håpet er en dyrebar frukt av trengslene. Men som vi sa, så kan vi av sammenhengen skjønne at her mener Paulus håpet om den herlighet Gud skal gi oss i himmelen. Han sier altså at dette håpet styrkes gjennom trengslene, eller de bevis vi dermed får på troens ekthet. Og i 2Pet 1:10-11 finner vi nøyaktig samme mening som denne. Der sier Peter at når vi "gjør vårt kall og utvelgelse fast", d.v.s. får slike stadfestelser på dette, "skal det rikelig bli gitt oss inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike". Vi får en mer fri og åpen utsikt i vårt håp om Guds evige herlighet.

Apostelen Jakob sier det samme: "Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham" (Jak 1:12). Luther sier: "Altså virker korset, hos dem som vil bære det i tålmodighet og vil holde ut inntil enden, et stødig, fast og fullkomment håp. Men hos dem som støter an mot korset, og altså er udugelige, virker det bare fortvilelse. Under korset lærer menneskene at utenom Gud er der ikke noe som helst en kan fryde seg i, eller håpe og rose seg av. Om så trengslene tar fra oss absolutt alt, så står vi fremdeles tilbake med Gud. For de kan ikke ta Gud fra oss - de tvertimot trykker oss til Gud. Men når alt er tatt fra oss, selv våre gode og åndelige gjerninger, og vi fremdeles får nåde til å holde ut, da finner vi Gud, den eneste vi har satt vår lit til. Da opplever vi dette å være salige i håpet".

Og håpet gjør ikke til skamme. Dette håpet skal ikke svikte eller holde oss for narr, så vi til slutt, etter at vi har rost oss av håpet om Guds herlighet, skal stå overfor åndeverdenen og mennesker med skam, og ikke få denne herligheten. Nei, håpet har jo ikke sin grunn i oss selv, eller noe vi har fortjent, men i den store, trofaste Guds gjerninger og løfter. Og dette håpet kan ikke bedra oss. De menneskene som tror de er gode og fromme nok, eller som fariseerne, tror Gud har gitt dem det de trenger, slik at nå er de selv blitt det som trenges for å kunne håpe på Guds nåde og den evige saligheten, - de skal en dag stå der bedratt og bli skyldige innfor den rettferdige dommeren. Mens de som ser at de er så elendige og jammerlige at de knapt våger håpe på å nå fram, selv om Kristus og det han har gjort for verden er det eneste de har sett hen til, de skal oppleve uventede ting den dagen. De skal møte en nåde, en ære og en salighet langt utover alt de hadde ventet på, så de skal "bli som drømmende" (Sal 126), d.v.s. at de skal vanskelig kunne fatte at dette er sant, at de nå er så salige. At dette ikke bare er en lokkende innbilning, men at de troendes flokk virkelig har en stor og evig herlighet som venter dem, og ikke skal komme til skamme, det gir Paulus oss nå ennå mer grunn for i det han fortsetter å si.

For Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt. Uttrykket "Guds kjærlighet" kan etter det greske språket betegne enten den kjærlighet Gud elsker oss med, eller den kjærlighet vi elsker Gud med. Men vi behøver ikke være i tvil om hvilken av disse former for kjærlighet Paulus mener, når han straks (i v.6-8) tar opp dette store emnet, og taler om denne Guds kjærlighet. Det er altså Guds store kjærlighet til oss det tales om her. Den som gjorde at "Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere" (v.8). Ved at Ånden er utgytt i våre hjerter, forsikrer denne kjærlighet oss om at vi ikke skal bli til skamme i vårt håp. Det ville forøvrig blitt en altfor ustadig visshet vi skulle hatt om dette, hvis det skulle berodd på vår kjærlighet til Gud.

Riktignok er det sant at Gud har lovet livets krone til "dem som elsker ham" (1Kor 2:9, Jak 1:12). Det er også sant at de som har den frelsende tro på Guds kjærlighet og sine synders forlatelse, da også elsker ham som elsket oss først. Men hvor skjult er ikke ofte denne vår kjærlighet? Ofte oppleves den mer som et savn, en søken etter "ham som min sjel elsker". Hvordan skulle så dette kunne tjene til å overbevise oss om Guds kjærlighet? Mens derimot Guds kjærlighet til oss, stadfestet i Kristi død for syndere, er et virkelig fast håp for oss. Slik skildrer da også Paulus den like nedenfor.

Det Paulus sier, er egentlig at det er denne Guds kjærlighet utøst i våre hjerter, som overbeviser oss om at håpet ikke kommer til å bli gjort til skam. Dette bør en legge nøye merke til. Det sanne håpet er født av Guds kjærlighet. Selv om trengsler virker tålmodighet, og tålmodigheten et prøvet sinn, og prøvelsene styrker håpet, så må likevel håpet først være født av Ånden ved troen - hvis det skal ha med seg noen som helst trøst og visshet som består i nød og død. Håpet om frelse er sikkert og visst i seg selv en sterk hjelm (1Tess 5:8), men har ingen som helst nytte hvis stridsmannens indre liv er vekk. Livskraften er Guds kjærlighet, utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd. Vi vil alltid stå tilbake med denne konklusjonen: Om menneskene har all mulig kunnskap, og alle mulige åndelige erfaringer, så vil de alltid være like fredløse og ulykkelige, hvis de ikke har erfart dette, hvis ikke Gud har latt sin Ånd åpenbare Kristi kjærlighet i deres hjerte.

Akkurat slik er det med all mulig kunnskap om solen. Kunnskapen gir oss ikke noe lys og varme. Solen må selv la sine varme lysstråler treffe oss. På samme måte er alt det vi hører og vet om Guds kjærlighet, fruktesløst og dødt, helt til Gud selv ved sin Ånd gir oss sin kjærlighet i våre hjerter. Da inntar Guds kjærlighet oss, og gjennomtrenger alle vår sjels krefter. Så blir vi nye mennesker i hjerte og sinn, og får ny retning på hele vårt liv. Dette kan bare virkes gjennom Kristi evangelium (Gal 3:2-5, Rom 10:14). Men vi må ikke tro at vi, når som helst vi synes vi trenger det, likesom bare kan "motta" evangeliets kraft og livgivende lys og varme. Gud må sammen med Ordet sende oss Ånden fra Det Høye (1Kor 12:3, Ef 2:22, 2Kor 3:5). Fra naturens side finnes det ikke noe som helst åndelig liv eller lys, intet virkelig godt eller hellig i et menneske. Alt som er godt i oss er virket av Guds Ånd. Den minste søking etter Guds rike, anger overfor Gud, eller håp om Guds nåde gjennom Kristus, er det alltid bare Guds Ånd som har virket. For noe slikt finnes ikke hos et eneste av Adams barn, før Ånden har besøkt et hjerte gjennom evangeliets budskap, og så har fått virke noe der. Og det er heller ikke noen som kan beholde noe slikt i hjertet et øyeblikk lenger enn Ånden virker.

Når så et menneske ikke bare er ristet opp av søvnen, men også daglig kjenner hvordan Guds hellige lov dømmer hans gjerninger, da ser han at for sine talløse overtredelser fortjente han bare helvetes ild. Likevel tror han ikke bare at han har fred med Gud (v.1), men roser seg også av håp om Guds evige herlighet i himmelen (v.2), og tror dette så sikkert at alle trengsler og lidelser han opplever langtfra greier å kvele dette håpet, men tvertimot bidrar til å styrke det (v.3). At et slikt under kan skje, det må da i ennå større grad bare kunne være virket av Ånden!

Men hvordan kan det hete her at den kjærlighet Gud elsker oss med, "er utøst i våre hjerter"? Burde det ikke heller være tale om fornemmelsen av, eller en levende kunnskap om, Guds kjærlighet? Svar: det er sikkert en levende kunnskap om Guds kjærlighet, som er meningen, ettersom det tales om Guds kjærlighet til oss. Vi har tidligere sagt om solen, at vi ikke kan ha noen rett erfaring om dens lys og varme, uten at den selv lar dette lys og denne varme stråle ned til oss. Det kommer virkelig noe av solen selv på kroppen vår, når solstrålene treffer oss og varmer oss opp. På samme måte er det også med Guds kjærlighet. Vi får ikke noe levende kjennskap og erfaring med den, uten at noen av dens stråler får strømme inn i våre hjerter.

Når Guds kjærlighet utøses i våre hjerter, kan det av og til skje på en måte så vi opplever det følbart herlig, slik ordet "utøse" nettopp skildrer, d.v.s. at Guds kjærlighet strømmer utover, og inntar hele hjertet vårt, som en flom. Andre ganger er der ingen følelser som registrerer noe som helst. Likevel har vi Guds kjærlighet på en rett og virksom måte i hjertene våre. Det ser vi jo ved at den holder oss fast mot all syndenødens og anfektelsens stormfloder, så vi likevel alltid får bli i troen på ham. For det er jo bare denne Guds kjærlighet, utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som år etter år holder oss fast til ham, hvor mange og svære fristelsestormene enn er i våre liv. I slike tider får vi en grundig lærdom i at det guddommelige Ordet er det eneste middel som virker at vi får - og at vi beholder - Guds kjærlighet i våre hjerter. Men en slik virkning av Ordet kan ingen ta. Det kan bare gis oss ved Den Hellige Ånd.

Men så sier altså Paulus at det er denne Guds kjærlighet, utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som overbeviser oss om at "håpet gjør ikke til skamme". Igjen må vi først huske på at det er bare Guds kjærlighet i Kristi forsoning, som er grunnlaget for dette håpet vårt. For det andre er det bare denne kjærligheten, utøst ved Ånden i hjertene våre, som gir oss dette underfulle lys, at vi ikke bare roser oss av Guds herlighet, men også av alle mulige trengsler som dukker og dreper vår natur, men som samtidig bare styrker vårt håp om Guds herlighet. Gjennom dette forstår vi sammenhengen i apostelens ord. Og så vil han med tillegget "for Guds kjærlighet er utøst" o.s.v., vise grunnen til vår visshet om at håpet ikke gjør til skamme. En visshet som også gjør at vi kan "rose oss" av dette håp, så vel som av selve trengslene (v.2,3).

Nettopp i at Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter, ligger også det sterkeste bevis på at vårt håp ikke skal gjøres til skamme. Tenk, når Gud selv gjennom sin Hellige Ånd har utøst sin kjærlighet i våre hjerter -! Hvorfor skulle han ha noen som helst grunn til det, hvis han ikke hadde som mål å gi oss sin evige salighet? Opplevelsen av hans kjærlighet er det største i himmelens salighet. Skulle han nå gi oss en forsmak på denne salighet, hvis han likevel ikke ville gi oss selve saligheten i himmelen? Gud er selve kjærligheten og den evige trofastheten. Skulle han så forferdelig bedra dem som tror på ham, at han først gir dem en forsmak på sin salighet, og dermed jo vekker opp deres trang etter denne, og håpet -, og til sist skulle han så svike dem i håpet?

Det samme kan vi jo si om "Den Hellige Ånd som er oss gitt". Den kalles uttrykkelig en "pant på vår arv" (Ef 1:14, 2Kor 1:22). Skulle Gud, den evige trofastheten, gi oss pantet på vår arv, - og så skulle vi ikke få denne arven? Hvis vi bare av oss selv hadde tatt dette håpet til oss, på vår egen måte, slik de som ikke er gjenfødt har gjort, da ville vi oppleve at dette håpet nettopp gjør til skamme. "Den gudløses håp går til grunne" (Job 8:13). Vi som er blitt "rettferdiggjort av tro" (v.1), har dessverre en tilbøyelighet til å tvile på om vi eier Guds nåde og evig salighet, fordi vi er blitt stående til skamme overfor Guds lov, og fortsatt stadig tuktes av denne. Men Gud har ved sitt evangelium og sin Ånd overbevist oss, og ført oss til en tro som strir mot alt som er i oss: vår fornuft, samvittighet og følelser. Skulle likevel Gud svike oss i denne troen og det håp han selv gjennom sin Ånd hadde virket i oss?

Ser du for et sterkt bevis på at vårt håp ikke gjør til skamme, som ligger i dette at Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd? Så fortsetter Paulus i de følgene versene (6-11) å skildre Guds kjærlighet. Og i det ser vi ennå bedre hvor sterkt dette beviset er, og hvor fast grunn vi har for vårt håp om den evige salighet.

6: For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.

7: For knapt vil noen gå i døden for en rettferdig - skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø.

8: Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.

Det er storheten i Guds kjærlighet Paulus først skildrer i v.6-8, for å overbevise de troende om at de ikke vil bli sviktet i deres håp om saligheten. Men før vi tar for oss dette, selve hovedemnet i teksten vår, så la oss se litt nærmere på vårt forhold generelt til Guds kjærlighet. Ikke minst for at vi ikke skal møte hovedemnet mer eller mindre sovende. Gud og hans kjærlighet er ikke bare ord. Her tales det om den store Gud, som har vårt liv og og all vår ferd for tid og evighet i sin hånd! Han som har skapt alle ting, og som hvert øyeblikk ser deg, i enhver situasjon - når du er sterk, og når du faller! Han som du stadig trenger å be til, og som du vil overgi din sjel til i din dødsstund! Det er spørsmål om hva slags forhold denne store Gud har til oss! Jeg vet at han ser meg. Ser alle mine synder og mine tanker, og har makt til å kaste meg i helvete. Men har også makt til å gjøre meg uendelig mye godt.

Hvordan er denne allmektige Gud, som er nær hos alle mennesker? Hvordan er hans sinnelag mot oss? Det er i sannhet et viktig spørsmål. De fleste menneskene, disse sovende, lettsindige sjelene som aldri spør etter om Gud er vred eller nådig, er overhodet ikke innstilt på å la dette spørsmålet trenge inn på seg. Men der er også andre mennesker som nok kjenner synden, og de frykter. Men de tenker ikke mer grundig over dette spørsmålet. De går der urolige, eller med tomme og kalde hjerter, gjennom livet. Mens de tvert imot kunne vært frelst og salige i Guds kjærlighet. Selv de troende blir ofte så søvnige at de bare blir opptatt med gjerninger, og glemmer denne eneste sanne livskilde.

Må nå Gud hjelpe oss alle sammen! Vi trenger alle sterkt til å grunne på dette emnet. Vi får nok likevel ikke for mye av dette i hjertet vårt. Gjennom syndefallet er Guds kjærlighet så fullstendig fjernet fra hjertene våre, at selv med hele Guds mektige evangelium for våre øyne, har vi likevel vanskelig for å få noen rett tanke om dette. Hele vår natur er full av helt motsatte tanker om Gud. Det gjør at de fleste ikke vil ha noe med Gud å gjøre. Mens andre, når de får et møte med Gud, har den kalde forestillingen at Gud er imot oss, slik som vi fortjener. Hele vårt vesen er fullt av synd og uverdighet. Derfor vil dels vår samvittighet, dels vår anklager, djevelen, forfølge oss med forferdelige skrekkbilder av Guds rettferdige vrede. Dette gjør selvsagt også at vi ikke har store tanker om Guds kjærlighet.

Hvor fremmede vi står overfor denne kjærligheten, merker vi nok ikke når alt er stille og godt, og vi knapt kjenner noe behov for Gud. Men så snart en alvorlig nød møter oss, eller døden og evigheten trenger seg inn på oss, da blir det nødvendig å søke Gud. Da kjenner vi at vi har ikke store tanker om hans kjærlighet. Da er det vår uverdighet vi kjenner på. Eller vi kjenner bare den kalde vantroens tanke om at Gud ikke bryr seg om oss.

Vel er våre tanker altfor små og mørke til at vi noen gang kommer til å kjenne Guds kjærlighet fullt ut, fordi hjertene våre er altfor trange til det. Men det er nok en stor mangel hos dagens troende, og vi må ikke skyve den sannheten til side, at vi alle sammen må søke å få mye mer av Guds kjærlighet og fullkomne glede i hjertene våre. Det vil også skje hvis vi søker det på en langt inderligere måte enn hittil. "Så høyt vi vurderer og betrakter Ordet, så dypt fester det seg i hjertet" (Luther). Og Gud har fremdeles både vilje og makt til å utøse sin kjærlighet i våre hjerter ved Den Hellige Ånd.

Men hvis vi vil få mer tro og visshet om Guds kjærlighet, da må vi først og fremst se nærmere på det store beviset Paulus her gir oss på dette, nemlig at Kristus har dødd for oss mens vi ennå var syndere, ja, var "ugudelige" og uten noen forsoning. "Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere", sier Paulus. D.v.s.: Ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere, har Gud latt sin kjærlighet til oss skinne fram i det rette lys og uendelige storhet. Selvsagt bør vi også se Guds kjærlighet i alt det han har skapt. Det skyldes jo bare en total blindhet i vår natur, at vi ikke ser Guds faderlige kjærlighet i dette at da han skapte alt som finnes på jorden, så skapte han det til å tjene menneskene. Det er jo noe vi faktisk kan se med våre egne øyne. Selv fornuften erkjenner jo dette, at Gud gav hele jordens rikdommer til menneskene: "Legg jorden under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler" o.s.v. "Se, jeg har gitt dere alle planter som sår seg over hele jorden, og hvert tre med frukt som setter frø" o.s.v. Og vi ser jo at alt det som finnes på jorden tjener menneskene, og er skapt akkurat slik vi hadde behov for det. Taler ikke alt dette om Guds kjærlighet? "Jorden er full av hans miskunnhet". Alle fjell og daler, alle sjøer og elver, alt hav og alle kilder, alt taler om Guds omsorg for menneskene. Slik burde vi virkelig se Guds kjærlighet i hver minste ting han har skapt.

Likevel nevner ikke Paulus et eneste ord om alt dette, når han vil gi oss bevis på den kjærligheten som kan overbevise grove syndere om Guds nåde og evig salighet. Nei, han retter blikket vårt mot en helt annen bevisførsel. Og det er et bevis som i vår falne og fordervede tilstand virkelig kan virke trøst og salighet. Det han viser oss, er Guds kjærlighet i Kristi forsoning, som kunne frelse syndere uten at Guds hellige rettferdighet, og lovens krav, skulle gjøres til intet. Gud gav sin enbårne Sønn til å lide den bitre døden for oss. Da må vi vel erkjenne at dette er det største beviset på Guds kjærlighet. Det burde vel kunne varme hjertene våre! Måtte vi nå også virkelig dvele ved dette! Men, det forutsetter selvsagt at du har et behov, noen syndenød. Det forutsetter nok at du kjenner din blindhet og behovet for Herrens Ånd. Gud, vær oss nådig og åpenbar din kjærlighet for oss, når vi nå begynner å se nærmere på den herlige teksten!

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Her sier Paulus at Kristus døde for oss på et tidspunkt da det ikke fantes noe godt hos oss, ikke engang så mye som litt anger eller gudsfrykt. Vi var tvertimot gudsforaktere, "ugudelige". Dette er tydelig tale. Selv om vi er syndere, d.v.s. er overtredere av loven, kunne vi vel hatt litt anger over synden, og en viss respekt for Gud. Men ordet "ugudelig" betegner slike som ikke vil ha noe med Gud å gjøre, men spotter og håner ham. Og slik er virkelig alle menneskers natur. Dette er jo forferdelig. Men også for slike er Kristus dødd, sier Paulus her. Også de første ordene: "mens vi ennå var skrøpelige", taler sterkt om dette, hvis vi bare forstår dem rett. Men nettopp med det for øye, vil vi nå se nærmere på selve ordene i teksten vår.

For mens vi ennå var skrøpelige. At vi var skrøpelige, taler om et forhold som gjaldt hele menneskeheten, ikke bare jødenes liv under loven. Kristus døde jo for hele verden. Det taler altså om den skrøpelighet vi fikk ved syndefallet, og som hadde vært hele menneskehetens tilstand i all evighet, om ikke Gud hadde forbarmet seg og sendt sin Sønn til vår frelse. Det taler om den hjelpeløse avmakten under djevelen, "solgt til trell under synden", i fortvilelse under Guds rettferdige dom. Luther sier om dette: "Jeg under Satan fanget lå, og kunne meg ei frelse. Og synden presset stadig på, den knuget sjelens helse. Min synd meg til fortvilels' drev, holdt opp for meg all dommens brev, og helvete stod åpent". Hele menneskenaturen var fordervet, forstanden tåkelagt, og hjertet fylt med onde lyster. Alt stemmer med skildringen i Jes 1:5-6: "Hvorfor vil dere bli slått enda mer? Hvorfor vil dere øke deres frafall? Hvert hode er sykt, og hvert hjerte er svakt. Fra fotsåle til hode er ingenting helt. Her er bare sår, skrammer og åpne sår" o.s.v.

Alle Guds bud og krav er til ingen nytte, når sykdommen er så alvorlig at det ikke mer finnes noen kraft til å oppfylle de hellige budene. Det er dette det betyr, det Herren talte gjennom Jes.1:5: Er det bare ennå flere slag dere vil ha, siden dere bare fortsetter i deres frafall? Slik viser også Paulus i dette brevet at loven så langtfra demper, men tvertimot vekker opp synden (7:5-13), ja til og med vekker opp fiendskap mot Gud. Kjødet er nemlig "ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det" (Rom 8:7). Loven krever først og fremst kjærlighet til Gud og hans vilje, og ingen bokstav eller tøddel i hans bud eller dommer kan endres for å gå i møte med vår ondskap. Den uunngåelige følge av dette ble da fordømmelsen, som det ikke i hele menneskeheten fantes noe som helst botemiddel eller hjelp mot. Dette er den "skrøpelighet" Paulus taler om her. Andre steder har han kalt det "død": "Dere var døde ved deres overtredelser og synder". Og så sies det, nøyaktig som i vår tekst, at akkurat i den tilstanden, at vi var døde, var det at Gud på grunn av sin store kjærlighet forbarmet seg over oss (Ef 2:1-5, Kol 2:13).

Men denne skrøpeligheten, at vi var fortapt under synden og ikke hadde noen mulighet for frelse, hvis ikke Gud hadde sendt sin Sønn, - det er nå en tid som ligger bak, antyder teksten. Nå har vi en Frelser og alt det som trenges til liv og gudsfrykt. Men den fordervede naturens svakheter følger oss så lenge vi er på jorden. Jesus sa: "Kjødet er skrøpelig". Derfor har vi ofte en hard strid for å beholde troen på Guds nåde, nettopp fordi vi kjenner på denne forferdelige skrøpeligheten i hele vårt vesen. Skrøpelighet i selve viljen, og skrøpelighet når gjerningen skal gjøres. Skrøpelighet i striden mot det onde, skrøpelighet i bønnen, i troen, o.s.v. Bortsett fra det Gud virker i oss, er hele livet for et Guds barn et stadig sukk over svakhet (2Kor 12:9).

I all denne skrøpelighet kommer også alltid følelsen av skyld og uverdighet, så vi synes Gud snart må gi oss opp. Men da må vi huske på hva det er Paulus vil ha sagt oss her: Vi var en gang i en slik skrøpelighet at det ikke fantes noen hjelp i hele verden. Da elsket Gud oss så høyt at han gav sin enbårne Sønn for oss.

Dermed er det også sterkt bevist at Guds kjærlighet ikke beror på noen vår kraft eller verdighet. Så skal Guds kjærlighet heller ikke kunne rokkes av vår svakhet eller uverdighet.

Vi vil nok måtte erkjenne at Guds kjærlighet ikke beror det aller minste på noe vi har eller gjør - hvis vi husker på det som skjedde "mens vi ennå var skrøpelige". Paulus sier at da

døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Her viser apostelen at Guds kjærlighet var den samme før vi kom med noen som helst gode eller dårlige egenskaper, d.v.s. før vi ennå var til. Før verdens grunnvoll ble lagt forutså Gud all vår synd og hjelpeløshet. Derfor utvalgte han oss allerede den gang i Kristus (Ef 1:4). Paulus sier "til fastsatt tid". Den tid Faderen på forhånd hadde bestemt. Disse ordene minner oss om Guds evige rådslutning, og om de tidlige og mangfoldige forutsigelsene om Kristi forsoning. Allerede samme dag de første menneskene falt i synd, gav han dem løftet om den velsignede kvinnens ætt, som skulle knuse slangens hode. Og senere, gjennom hele Det gamle testamentes forberedende tid, hadde Gud med utallige løfter og forbilder forberedt dem på den forsoningen som skulle komme. Dette er da en sterk grunn for vår tro! Kristi død var ingen tilfeldighet. Den var oppfyllelsen av en rådslutning fra evighet av, og etter en forutsigelse fra Gud gjennom hundrevis av år. Dette er også noe Paulus vil minne om, når han sier at Kristus døde for oss "til fastsatt tid". Og et annet sted sier Paulus: "Da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn".

Så har altså Guds kjærlighet ikke hatt sin grunn i våre bedre eller dårlige sider. Vår frelse er et resultat av Guds frie og evige beslutning. Og hva var det så Kristus har gjort til vår frelse? Teksten sier at han "døde for ugudelige". I vårt sted, for at vi skulle oppnå det han dermed oppnådde, led han døden til soning overfor all lovens forbannelse (5Mos 28). Han kjøpte oss fri fra lovens forbannelse (Gal 3:13). Dette har han ikke gjort for gode, fromme, og angrende - men for "ugudelige", for sine fiender, de som foraktet ham, som ikke i det hele tatt angret sin synd, og heller ikke ba om noen nåde. Det ser vi allerede i selve situasjonen da Gud forkynte det nådefulle løftet til Adam og Eva, - samme dag som de hadde syndet, og mens de stod der fulle av ondskap, selvforsvar og bitterhet mot Gud selv. Alt dette burde tale til oss om en fullstendig fri og uendelig stor kjærlighet, en vi ellers aldri ser maken til. Dette taler nå Paulus videre om:

For knapt vil noen gå i døden for en rettferdig - skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø. For å vise hvor stor Kristi kjærlighet er, når han døde for syndere og fiender, stiller Paulus her spørsmålet om det finnes noe menneske som er villig til å dø for et rettferdig menneske, som urettmessig blir dømt til døden. Og han konkluderer med at det skal bli meget vanskelig å finne en slik. Men muligens ville noen sette livet sitt i fare, eller dø, i stedet for en slik rettferdig, - hvis denne samtidig er et godt menneske - d.v.s. en som var kjent for sine gode gjerninger, og dermed ble ansett å være særlig verdifull for samfunnet*. For en slik kunne kanskje noen ta på seg å dø**. Men om noen ville være villig til å dø for en lovbryter, som på grunn av gjerningene sine fortjente dødsdom, - det stiller Paulus ikke en gang spørsmål om. Og ennå mindre grunn ville det være til å tro noen ville dø for en uvenn, eller en som baktalte ham. Nei, det er ikke en gang noe å stille spørsmål ved.

* Det er nettopp dette gr.tekstens ord antyder: Den gode, som er kjent for sin godhet.

** Romernes historie etterlater nettopp eksempler på dette. Derfor er denne framstilling meget vel tilpasset for brevet til romerne.

Men for et særdeles godt menneske kunne det kanskje tenkes at noen var villig til å dø. Og dette er så den aller høyeste form for menneskelig kjærlighet. Dette uttrykket (den gamle svenske bibelteksten sier: "För den gode torde någon verkligen hava mod att dö") "verkligen hava mod att dö", sier oss sannheten om at døden er noe mennesket skyr mer enn noe annet. Å bestemme seg for å dø, er noe som koster forferdelig mye. Å påta seg å dø for en annen, er dermed klart det største noen kan gjøre som bevis for kjærlighet, slik også Kristus sier det: "Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner" (Joh 15:13). Og så har altså Kristus gitt sitt liv for oss da vi var hans uvenner*. Vi var hverken rettferdige eller gode, men var "ugudelige" (v.6), ja "fiender" (v.10 og kap.8:7). Når Paulus har stilt spørsmål ved hvor langt menneskers kjærlighet kunne tenkes å rekke, så tilføyer han:

*Han forklarer straks hva det betyr at Kristus på samme sted kaller sine disipler for "venner" (v.14-15). I v.16 sier han: "Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere". Det er ikke dere som har vist meg vennskap. Det er meg som har vist dere det. Og dermed har jeg også inntatt deres hjerter, slik at dere også elsker meg.

Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. "Gud viser sin kjærlighet til oss ved at..", sier Paulus. D.v.s. Gud viser, og beviser overfor hele verden, sin kjærlighet, "gjør den så stor, så overbevisende og åpenbar, at det ikke er mulig at et eneste menneske (som tenker ordentlig over dette kjærlighetsbevis) vil kunne tvile på det" (Luther). De som ellers er fulle av tvil på Guds kjærlighet, som har en samvittighet som er full av uro, og skjelver for Guds vrede over synden, burde se nøye på dette beviset. Da ville de begynne å ane noe av Guds hjertelag. Begynne å forstå at på tross av Guds hellige nidkjærhet imot all synd, så må han likevel ha en uendelig kjærlighet og barmhjertighet overfor synderen. Vi ville aldri kunne uttenke det, hvis ikke Gud selv hadde åpenbart det gjennom et så stort bevis.

På denne måten, "ved at"..o.s.v., beviser Gud sin kjærlighet til oss. Kristus bruker også bare dette beviset, når han vil vise sin Fars kjærlighet til oss: "For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne" o.s.v. Også Johannes sier at dette er selve beviset: "På dette har vi lært kjærligheten å kjenne at han satte livet til for oss" (1Joh 3:16). Og i 1Joh 4:9: "Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham".

Som sagt, vi ville ellers aldri kunne tenke noe så stort om Guds hjertelag. Det er noe helt uten sidestykke, det Paulus nå har vist. Derfor heter det også med rette at på denne måten ("ved at") har Gud vist (sv: bevist) sin egen kjærlighet. Det er utelukkende Guds egen kjærlighet som kan bevises ved et slikt eksempel. Når vi elsker noen, må det være en venn, eller i det minste et godt, elskverdig menneske. Ser vi derimot dårlige sider ved et menneske, eller det er en uvenn, da pleier vi ikke elske slike, men hater dem tvertimot ofte. Slik står det til med den naturlige kjærligheten hos et menneske. Men Gud, som har det sterkeste hat til synden, og samtidig ser at vi alle sammen er fulle av synd, han har likevel en sånn kjærlighet til synderen, at han heller gav sin elskede Sønn i døden, enn at han skulle se synderen dø. "Gud viser sin kjærlighet til oss ved at...(sv: "Deruti bevisar Gud sin egen kärlek til oss").

Når vi virkelig tenker etter hva det er Paulus stadig gjentar, at dette har Gud gjort for "ugudelige", for "syndere", for "fiender", - så må vi vel i undring spørre: Å, du omsorgsfulle Gud, hvordan kan du ha en slik kjærlighet? Er det sant at du elsker oss så høyt? Og hva er det som har fått deg til å elske så høyt? En gammel tjener, vel kjent i himmerikets hemmeligheter, bekjenner at han lenge har sukket over disse spørsmålene. Hva kunne være den egentlige årsaken som drev Gud til en slik kjærlighet til synderne? Omsider, sier han, kom jeg til dette svaret: "Gud elsker. Derfor elsket han". Årsaken lå just i Guds egen kjærlighet. Han har et slikt hjerte som elsker. Derfor elsket han.

Gud har selv forklart sin kjærlighet med bildet av en mors kjærlighet. Du ser en mor bære og pleie sitt syke barn med utrettelig kjærlighet, den ene dagen etter den andre. Også om natten når alle de andre sover, våker hun like utrettelig ved barnets seng, eller bærer det i armene sine - dette barnet som ennå ikke har gjort noe annet enn å utmatte sin mor gjennom alle sine behov for hjelp, for mat og stell. Spør du henne hvorfor hun likevel elsker barnet så sterkt, så kan hun ikke gi annet svar enn at det er helt naturlig for henne. Hun blir forundret over spørsmålet ditt, og sier bare: det er jo barnet mitt! At hun elsker barnet sitt, er altså naturens lov i morshjertet. Hun behøver ikke ta seg sammen for å gjøre det. Det betegner heller ikke "en from mor", - bare "en mor" - !

Dette morshjertets natur er så sterk, at hvis barnet også videre i livet blir det en kaller "en belastning", som gjør lovbrudd, havner i rettsvesenets hender og må straffes, så kan en vanlig mor ikke se med likegyldighet på dette. Hun kommer i den bitreste lidelse over det. Slik er morshjertet. Tenk hvor stort, om Guds hjerte for oss i alle fall måtte være slik! Tenk om Gud kunne ha en like stor kjærlighet til oss, som en mor har til barnet sitt! Og så sier altså Herren selv at han har en ennå større kjærlighet. I Jes 49:15 leser vi: "Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg". Så har vi lært å kjenne Guds kjærlighet, ved at han gav sitt liv for oss.

Men dermed har vi berørt ennå et forhold som belyser Guds kjærlighet til menneskene: Det er kjærligheten til barnet. Dette minner jo Herren oss om selv. Han taler om seg selv, og spør: "Glemmer vel en kvinne sitt diende barn?" Hvor dypt falne barn vi enn er, og hvor langt bort vi er kommet i synd og ugudelighet, kan Gud likevel ikke glemme at menneskene er hans barn. Han sier han har en mors kjærlighet til oss. Herren Gud har jo skapt oss til sine barn og arvinger. Og selv da djevelen forførte oss, ville Gud likevel ikke la ham gå avsted med byttet. Gud ville fremdeles gjøre noe for å frelse barnet. Dette kaster også lys over denne ellers så ubegripelige Guds kjærlighet, som gjorde at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.

Å, om vi måtte lære å virkelig tro på denne Guds kjærlighet, og beholde den i våre hjerter! Ikke bare når alt er vel og vi opplever hans Ånd i våre liv, men også når vi bare ser oss som ugudelige syndere! Den eneste måten det kan skje på, er at vi flittig og alvorlig grunner på de ordene som stadig er gjentatt her: "mens vi ennå var syndere", "mens vi ennå var skrøpelige", "han som rettferdiggjør den ugudelige". Men uansett hvor mye vi har hørt og vet om dette, så har vi en innstilling som sitter rotfestet dypt i vår natur. Denne at Gud vil være nådig mot oss - hvis vi er fromme og slik han vil vi skal være. Derfor, så snart konkrete synder begynner å vise seg hos oss, så er det Guds evige vrede tankene våre kretser om. Av og til synes vi ikke noe er mer usannsynlig enn at Gud skulle elske oss, - når vi ikke ser annet hos oss enn synd og ugudelighet, når "synden blir overmåte syndig ved budet" (kap 7:8-13), og samvittigheten sier det er bare vrede og fordømmelse hos Gud.

Da gjelder det å huske på det Paulus sier her, at det er ikke for fromme og gode, men for "ugudelige" og "syndere", Kristus led døden. Ja, at det er avgjort at hos oss finnes ikke noen rettferdighet som holder. At innfor Gud er vi i oss selv alltid syndere og overtredere av loven (3:10-20), og at hele vår frelse bare er Guds frie nådegjerning i Kristus. Men også at gjennom den skal vi alltid kunne frelses, fordi Kristus døde nettopp for syndere. Dette må vi tenke grundig over, og alltid holde klart for oss.

I sin kommentar til Gal 1:4 sier Luther: "Tenk nå grundig over dette, så du ruster deg til strid, for at du alltid kan være rede når du kommer i største nød og fare. Det kan være kamp med døden, mens samvittigheten minner deg om dine konkrete synder. Med stor styrke går Satan helt innpå deg. Med byrden av dine store synder, som med en syndflod, prøver han å falle over deg og skremme deg, for å jage deg bort fra Kristus, og til slutt la deg bli liggende i fortvilelse. Forbered deg da godt, sier jeg, så du da med frimodig hjerte og sterk tro kan si: Kristus, Guds Sønn, er gitt - ikke for de helliges rettferdighet - men for elendige synderes urettferdighet! Hvorfor vil du da, du ugudelige Satan, på en så fordreid måte gjøre meg til en helgen, og kreve bare fullkommen rettferdighet av meg, når alt i meg bare er synd, - ikke oppdiktede, men virkelige synder? Ikke små og ubetydelige, men store, grove og forferdelige synder... For den som skal bli frelst, ligger derfor all kraft i at disse ordene virkelig blir innprentet og husket: "Han som gav seg selv for våre synder", eller: "mens vi ennå var syndere". Og dette har jeg all grunn til å uttale, for jeg har ofte opplevd det. Jo eldre jeg blir, desto mer opplever jeg det daglig, hvor forferdelig vanskelig det er å tro, spesielt når den elendige samvittigheten er i nød og svettebad, at det ikke er for hellige, rettferdige, og de som er hans venner, Kristus ble gitt, men for ugudelige syndere. For skrøpelige, og de som er hans fiender, som bare fortjente Guds vrede og evig fordømmelse."

Slik taler også Luther i en pasjonspreken over teksten vår: "Midt i vår fortvilelse over synden, den guddommelige vreden og straffen på grunn av synden, kommer disse ordene, at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere, og gir oss øyeblikkelig trøsten i at det var ikke for noen annen grunn, eller for noen andre slags mennesker, men for syndere - Kristus døde! Så faller du kanskje på nytt i synd, får dermed igjen en dårlig samvittighet, og opplever det som om du igjen har vekket opp Guds vrede mot deg. Ja, selv om du ikke er falt i åpenbare synder og fått en dårlig samvittighet, så skal du likevel straks holde klart for deg at Kristus døde for deg som for en synder. Og behold alltid denne trøsten at han altså ser deg som en synder - selv om du jo alltid skal leve med ham i tro og kjærlighet, så du blir helliggjort og kan bli stående i en god samvittighet".

Fordi vi her på jorden aldri lever uten synd, og synden alltid på en eller annen måte vil tynge oss, er det svært viktig å holde fast at

I de versene vi nå kommer til, taler Paulus om følgene av den store kjærlighet Gud har vist oss. På den bakgrunn, sier han, har vi en fast og urokkelig nådestad, som vi nå ved troen får lov å regne med at vi lever i, siden vi nå er forlikte og rettferdige. Han sier det slik:

9: Hvor meget mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden.

10: For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt.

Her har vi noen veldige ord (og nå bruker Rosenius så talende språk at det gjengis uten oversettelse) som "likasom med hävstångens* makt kunne bortvälta även de största stenar från de troendes hjärtan”.

*hävstången = en stang/stokk over et vippepunkt, som veier/velter bort store steiner - slik at en større kraft og arm/lengde på stokken, på den ene siden av vippepunktet, dermed får makten med steinen på den andre siden av vippepunktet.

Guds kjærlighet til oss var så stor - mens vi ennå var syndere, uten forsoning, uten rettferdiggjørelse, - at han, bare av sin egen kjærlighet, gav sin enbårne Sønn i døden for oss. Da, sier Ordet, skal vi meget mer bli frelst fra vreden, når vi nå er rettferdiggjort ved hans blod. Dette er virkelig en mektig, klar og trøstefull sluttsats. Det er også akkurat den trøst alle troende har mest behov for. For det er dette spørsmålet som vekker mest bekymring hos alle våkne sjeler som kjenner på sin synd. De frykter at de på nytt skal ha vekket opp Guds vrede over seg, så han til slutt fordømmer dem.

Da er det jo en veldig trøst når Paulus tar opp slike forhold, og møter bekymringene med stor frimodighet ved å stille oss overfor dette spørsmålet: Bare ut fra sitt eget kjærlighets sinnelag har Gud, på et tidspunkt da vi stod uten noen forsoner og uten rettferdighet, gitt sin enbårne, elskede Sønn til en blodig død for oss. Når Gud har gjort så mye for oss, er det da mulig at han nå, da vi er blitt rettferdiggjort i hans Sønns blod, skulle trekke tilbake denne nåden, og begynne å dømme og behandle oss etter vår fortjeneste, og etter loven? Hva skulle det da tjene til at han gav sin Sønn i døden for oss? Kristus sier: "For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham". Det var jo dette som var Guds mening og råd, da han gav sin Sønn, at vi skulle frelses gjennom ham, og på den måten ikke mer dømmes etter loven, hvis vi tror på ham. Det er helt umulig at Gud nå skulle handle på en måte som er i total strid med kjærligheten i hans egen natur, og hans evige råd til frelse i Kristus. Det er bare den gamle løgneren som skyter sine piler, så slike tanker om Guds vrede oppstår i vårt eget hjerte. I Guds hjerte, derimot, er det en evig nåde over dem som har fått troen på hans Sønn.

Etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod. Det er ikke nok at Gud har elsket oss så høyt da vi ingen forsoning hadde, at han gav sitt liv for oss, og derfor ennå mindre kan ha trukket tilbake sin kjærlighet mot oss, når vi nå er forsonet. Her vil apostelen understreke at alle de som tror, nå står for Gud i et helt annet lys, nemlig som "rettferdiggjort". Vi legger merke til at Paulus i disse versene stiller de to alternativene opp mot hverandre: "syndere" (v.8) - og de som er "rettferdiggjort" (v.9). Det er med bakgrunn i dette motsetningsforholdet han bruker uttrykket "meget mer". Paulus sier at når Gud elsket oss så høyt mens vi var syndere, at han gav sin Sønn for oss, "hvor meget mer skal vi da ved ham bli frelst fra vreden, - når vi nå er blitt rettferdiggjort ved hans blod".

På denne rettferdigjørelsen er det Paulus bygger alt det han forkynner i dette kapitlet, om de troendes salighet her i livet, og i evigheten. Vi ser hvordan han begynner v.1:"Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud". Legg merke til dette! Paulus sier: "Vi er nå rettferdiggjort av tro". Skulle da ikke Gud elske oss nå, han som elsket oss "mens vi ennå var syndere", slik vi har hørt? Nå er vi jo rettferdiggjort, d.v.s. ikke lenger syndere, men overfor loven ustraffelige, fullkomne! Hvordan vi er blitt det? Paulus sier "vi er blitt rettferdiggjort ved Kristi blod".

For det første har dette ikke skjedd gjennom noen god gjerning, eller noe som helst vi har kunnet bidra med. For det andre: heller ikke bare gjennom en Guds mildhet, at han har mildnet noen av lovens krav. Nei, "ved Kristi blod" sier Paulus. "Uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt" (Heb 9:22). Her krevdes ikke noe mindre enn Guds Sønns blod. Og når Paulus tidligere (v.1) uttrykte det slik: "rettferdiggjort av tro", og nå formulerer det slik: "rettferdiggjort ved hans (Kristi) blod", så merker vi gjennom ordvalget at det ikke er selve troen som rettferdiggjør, men bare ved det troen lever på*: forsoningen i Kristi blod. Noe mindre strekker ikke til.

*Guds visdom og omsorg for alle våre behov virker en stille beundring. Det gir seg til kjenne gjennom hvordan han har inngitt profetene og apostlene budskapet i Den Hellige Skrift. Det er ikke uten grunn Skriftens uttrykk om rettferdiggjørelsen veksler. Hver enkelt formulering har til hensikt å møte forskjellige, spesielle misforståelser av denne viktige læren. Så dypt i menneskehjertet sitter trangen etter egenrettferdighet, at når det må innse at Skriften ikke gir andre gjerninger den prisen at de rettferdiggjør oss, så vil man i alle fall det skal være selve troen som gjør at Gud for dens skyld forlater oss alle syndene og tilregner oss rettferdighet. Men resultatet er jo bare at når en så opplever at troen vakler, så har en ikke noe å tro på. Dette uttrykket i teksten vår: "rettferdiggjort ved hans blod", i tillegg til en masse liknende uttrykk, ja selve forsoningslæren i Skriften, har vi så fått for å møte, og veilede overfor en slik villfarelse. Men dette har vi talt mer om under kap.4:3.

På den andre side oppstår det av og til også villfarelser av motsatt art, når noen har fått den holdningen at vår rettferdiggjørelse skulle være helt og holdent uavhengig av troen, fordi den én gang for alle var gitt hele verden i Kristi død. De har altså konkludert med at da må alle som Kristus har utgytt sitt blod for, også bli frelst. Slik kastes de stakkars menneskene fra den ene villfarelsen til den andre, når de ikke i Herrens frykt gir akt på alle hans ord. Uttrykket "rettferdiggjort av tro" strir jo mot en slik villfarelse. Det gjør også hele Skriftens lære om omvendelse, om tro, gjenfødelse o.l. Troen er like nødvendig for vår rettferdiggjørelse som Kristi forsoningsoffer, men har en helt annen "funksjon". Kristi blod er løsepengen. Kristi lydighet i hele sitt liv og sin lidelse, er den egentlige rettferdigheten som gjelder for Gud. Det er evangeliets budskap om denne løsepengen som føder, og opprettholder troen (Heb 12:2). Troen tar imot, og tar vare på/ "oppbevarer" den dyrebare gaven. Gjennom troen ikles vi Kristi rettferdighet, så vi blir forenet med ham/født på nytt, og helliggjort. "Uten tro er det umulig å være til behag for Gud" (Heb 11).

En tredje villfarelse er denne: En innser, og vitner gjerne om at en blir rettferdiggjort bare ved troen på Kristi fullbragte verk. Men vissheten om at vi er blitt delaktige i dette fullbragte verk svinger hele tiden, avhengig av hvor vellykket eller mislykket vi er i vår kristelige aktivitet, vår bibellesning, vår tro, eller vår bønn. Denne villfarelsen finner vi ikke bare i den katolske kirken. Den forkynnes også i vår kirke, og den har en kime i hvert menneskehjerte. Mot denne villfarelsen strider Skriftens ord: "de blir rettferdiggjort uforskyldt (sv: egentlig "till skänks") av hans nåde" o.s.v., og mange andre ord, f.eks. Ef 2:8-9.

Slik har Ånden i Ordet villet forebygge alle villfarelsene. Men menneskehjertet vil alltid en annen vei, og lar seg ikke gjerne lede.

Måtte ingen tillate seg den tanken om Guds fullkomne vesen, at han skulle kalle noe menneske rettferdig som ikke virkelig er det. D.v.s. sette til side en eneste bokstav eller tøddel i sin hellige lov, og rettferdiggjøre et menneske uten at alt det loven krever var blitt fullkomment oppfylt for det mennesket. Nei, hans hellige lov og dommer er like urokkelige som hans kjærlighet. Disse ordene "ved hans blod", gir oss en alvorlig påminnelse om hvor forferdelig et onde synden er, og om Guds ufravikelige rettferdighet, som krevde soning i pakt med hans første dom: "når du eter av det, skal du visselig dø". Hvis ikke Kristus hadde utgytt sitt blod, og gått med det inn i det aller helligste, så hadde han ikke "funnet en evig forløsning" for synderne. "Sjelen er i blodet" (3Mos 17:11). Kristi blod gjelder altså på lik linje med hans død som han fullbyrdet sitt forsoningsverk med. Derfor er det "Kristi blod" og "Lammets blod" som over alt i Skriften brukes som uttrykk for vår forsoning.

Når nå den store Stedfortrederen og Ypperstepresten slik har oppfylt alt for oss, fullkomment etter loven, så la oss fryde oss og gi ham æren! Det gjør vi ved at vi oppriktig tror og bekjenner at da er vi virkelig rettferdige overfor loven, - men igjen: ikke med noen innbilt eller oppdiktet rettferdighet, men med en fullkommenhet tilsvarende lovens krav, slik ordet "rettferdig" betyr. "Jesu Kristi, Guds Sønns blod, renser oss fra all synd". De helliges rettferdighet omtales i Skriften som "rent og skinnende fint lin" som er "tvettet i Lammets blod". Og Kristus sier uttrykkelig: "Den som er badet, er jo helt ren".

Hvis vi slik ved Kristi blod virkelig er rettferdige, skulle ikke da hele Guds kjærlighet hvile over oss? Eller, hvorfor skulle Gud da ikke elske oss, han som, selv da vi var syndere, viste at han hadde en slik kjærlighet til oss som vi nå har hørt? Nå kan han elske oss uten at synden hindrer, fordi loven er oppfylt, og Guds krav etter hans guddommelige rettferdighet tilfredsstilt. Hvorfor skulle han ikke nå elske dem som han selv har rettferdiggjort? "Meget mer skal vi nå bli frelst fra vreden", slik at Gud ikke mer skal dømme oss etter loven.

Så kan nok hjertet mitt, i mine dager her på jorden, likevel bli skremt og uroet av trusler om Guds vrede. Da kommer det fra mitt vantro hjerte og fiendens gloende piler, som jeg må tåle. Men i Guds hjerte finnes ikke slike trusler, eller noen slik vrede. Der er det bare en evig og urokkelig nåde, kjærlighet og godhet over dem som tror på hans Sønn, selv når han hjemsøker våre synder med ris og plager. Nå er alt bare kjærlighet og nåde. Ingen fordømmende vrede mer - bare kjærlighet. Ingen forbannelse mer - bare velsignelse. Ingen død mer - bare liv og salighet. Hjelp oss, Gud, at vi må få en stadig sterkere tro på dette!

For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt. Paulus's hjerte flyter over mens han fortsetter å utlegge samme trøstefulle sak som i verset foran. Her tales det om motsetninger. Den ene siden i motsetningsforholdet går på mennesket: vår tilstand før - og vår tilstand nå. Og videre: "vi var fiender" - "vi ble forlikt". Den andre siden av motsetningsforholdet gjelder Guds Sønn: "Ved hans død" ble vi forsonet med Gud. "Ved hans liv" blir vi frelst, bevart til evig liv.

"Forlikt med Gud - mens vi var fiender"- ! Et virkelig trøsterikt budskap, uansett hvordan en måtte oppfatte ordet "fiender". Dette ordet har en tosidig betydning. Det kan bety at det er vi som er fientlige overfor Gud, slik vi finner det i kap 8:7 og Kol 1:21, hvor Paulus taler om det kjødelige sinnelaget. Men det kan også bety at det er Guds vrede som hviler over oss, slik Paulus taler om i Ef 2:3: "Vi var av naturen vredens barn". I begge disse betydningene er det klart at vi var Guds fiender. Men av det han setter opp som motsetning til "fiender", kan en se hvilken av disse betydningene han sikter til her. Motsetningen er: "vi ble forlikt" - "vi ble forsonet med Gud ved hans Sønns død". Dette uttrykket: "vi ble forlikt", taler altså om det som skjedde i Kristi død, ved at "Gud ble nådig overfor den urett vi hadde gjort " (Heb 8:12), ble tilfredsstilt gjennom blodet på hans kors. "Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtedelser" (2Kor 5:19). Og ettersom uttrykket "vi ble forlikt" har denne betydningen, og utgjør motsetningen til tidligere "var fiender", så må dette ordet her betegne det samme som uforlikt. Og som uforlikte står vi under Guds vrede, under "lovens forbannelse". Men alt mens vi var i det forholdet til Gud, ble vi forlikt/forsonet ved hans Sønns død. Meget mer, sier apostelen, skal vi nå, når vi slik er forlikt, bli frelst ved hans liv.

"Vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død". Dette er ord som krever dyp gjennomtenkning. Både for en elendig synder, om han skal komme til troen, - og for en troende kristen, for at han skal kunne forbli i troen, er det overmåte viktig at vi fatter hva det var som skjedde i Kristi død - og som alltid står fast og tilbys oss - enten vi er troende eller vantro - ! Ved Kristi død ble nemlig alle menneskers synder utslettet. Da "forlikte Gud verden med seg selv", og ble nådig overfor den urett vi hadde gjort. Slik Skriften uttrykkelig lærer: "Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre" (Gal 3:13).

Legg merke til når dette skjedde, at vi ble kjøpt fri fra lovens forbannelse! Apostelen sier det skjedde da Kristus hang på et tre. Det samme sa engelen til Daniel: "Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller-helligste (sv: En gräns skall sättes för överträdelsen, ock synderna få en ände, och missgärningen varda forsonad, och en evig rättferdighet framhevd) (Dan 9:24). Dette skulle skje på en bestemt tid, når sytti uker var gått, når en Aller-helligste ble salvet.

Så er dette altså skjedd, fullstendig uavhengig av om vi er fromme eller ugudelige, troende eller vantro. Johannes sier det slik: "Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens" (1Joh 2:2). Det samme ropte også døperen Johannes da han første gang fikk se Jesus: "Se der Guds lam, som bærer verdens synd". Dette skulle Kristus fullbyrde som et "lam"* gjennom sin død. Det samme sier altså også Paulus i det vi tidligere har sitert: "Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser" o.s.v. (2Kor 5:19). Dette er altså forsoningen. Den skjedde i Kristi død, og gjelder derfor overfor Gud lenge før vår omvendelse og tro, - ja, gjelder for alle mennesker, også de som ikke tror, og de frafalne.

*Uttrykket "Guds lam" refererer seg til Guds budskap gjennom Moses, om hvordan Israel skulle frelses/utfris fra Egypten (2Mos 12:3-23). "Hver husfar skal ta seg ut et lam, ett lam for hvert hus". Lammets blod skulle strykes på dørstolpene og den øverste dørbjelken til de hus hvor de åt lammet. Og blodet skulle være tegnet, så Gud skulle gå dem forbi, når han gikk gjennom hele landet for å slå ihjel alt førstefødt. Budskapet til oss nå er at nå har Gud, vår far, tatt seg ut sitt lam, for hele sitt hus/hele verden. Derfor er blodet av dette lyteløse lam, Kristus, vår eneste frelse, vår forløsning fra trellelandet.

Så gjenstår det bare at også synderen kommer tilbake, og lar seg forsone med Gud, slik Paulus tilføyer sistnevnte bibelsitat: "Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!" Dette er den del av forsoningen som ennå gjenstår. Bare når dette budskapet berører synderens hjerte, at Gud allerede er forsonet og ikke mer vil tilregne syndene, men rekker ut sin hånd full av nåde, til forsoning, - først da viker fiendskapen i synderens hjerte. Da angrer han sin ondskap mot en så nådig Gud. Da kan han aldri nok få ønske og be om å få være i hans vennskap for evig. Og da er synderen i en nådestand som ikke kan rokkes gjennom noe som helst, så lenge han er forenet med Gud i troen, og ikke helt gir Gud opp og blir "to ganger død" (Jud 12). Men også den vedvarende nåden er det vår levende yppersteprest som bevirker. Paulus sier dette:

"Skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt". Hvis vi er blitt forlikt ved hans død, da vi var fiender, så må det være mye mer sikkert at vi nå, når vi er forlikt, skal bli frelst til evig liv, gjennom/ved hans liv. Dette er også noe veldig trøstefullt. Det står fast at alt var fullkomment oppfylt for oss i Kristi død: Loven var oppfylt. All den straff vi fortjente for våre tidligere synder, og ennå daglig fortjener for våre synder, var sonet. I Kristi verk på jorden har vi en fullkommen rettferdighet innfor Gud. Men Skriften lærer at Kristus skal være en evig "yppersteprest etter Melkisedeks vis", at han "nå åpenbares for Guds åsyn for vår skyld", at han "alltid lever til å gå i forbønn for oss", o.s.v. Dette behøves også for at vi skal bli bevart i samfunnet med Gud. Riktignok kan vi ikke på nytt komme under vreden på grunn av syndene våre, så lenge vi ved troen er ikledd den fullkomne rettferdigheten. Men det kunne likevel skje at det forderv som ennå henger ved oss, og våre åndelige fienders makt, kunne føre oss bort fra troen, hvis vi ikke fremdeles hadde en aktiv yppersteprest innfor Gud.

Yppersteprestens embete i den gamle pakt var ikke bare å bære fram offer for syndene. Han skulle også daglig forrette gudstjenesten med røkelse, bønner for folket, og ved å utsi velsignelsen. Denne "daglige gudstjeneste", der ypperstepresten stod innfor Gud på hele folkets vegne, i sitt skjønne skrud, skildrer hva vi har gjennom Kristi liv. Hans offer for syndene er båret fram "en gang for alle". Det som nå skjer er at han lever overfor Faderen i vårt sted. Daglig skjøtter han gudstjenesten "for vår skyld", ber for oss, og deler ut de åndelige gavenes velsignelse. Kristus sa til Peter: "Jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte". Når vi er svake og avmektige i kampene, forsømmer bønnen og ikke våker som vi skal, når vår lydighet og troskap svikter, - da ville vi mange ganger falle i djevelens hender. Vi ville miste troens og Åndens liv, og dermed på nytt komme under vreden, - hvis ikke Kristus levde for Guds åsyn for vår skyld. Han er vår "talsmann hos Faderen" og virker fremdeles at Den Hellige Ånd kommer til oss, og hjelper oss i all vår skrøpelighet. Han våker når vi ikke er våkne nok. Han er rettferdig og hellig for oss urettferdige og vanhellige.

Her i livet vil vi aldri riktig kunne fatte hvor mangfoldig den hjelp og bevarelse er, som vi har hatt gjennom alle farene i livet, fra denne levende trofaste, våkende yppersteprest og hyrde. Det vil vi først forstå, og fullkomment kunne tale om, når hele skaren av frelste sjeler fra alle verdenshjørner er samlet for Lammets trone, og hver eneste en av dem nå fatter, og taler om hva han har erfart om dette at "Vi blir frelst ved hans liv".

11: Ja, ikke bare det, men vi roser oss også av Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi fått forlikelsen.

Her tar Paulus egentlig ikke opp et nytt emne som de troende kan rose seg av. Det er ikke slik at først har vi håpet om Guds herlighet (v.2), dernest trengslene, og så for det tredje: Gud, som vi skulle rose oss av. Nei, her gjentar og avslutter han det han begynte med (v.1), der han sa at da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud. For det å ha fred med Gud, og være overbevist om dette, er akkurat det samme som å "rose seg av Gud". Og innledningen til verset, "Ja, ikke bare det", viser jo tilbake til det som ble omtalt like foran: å bli "frelst fra vreden". Da stemmer Paulus igjen opp den triumferende tonen, og sier: "Ja, ikke bare det" (at vi frelses fra vreden), "men vi roser oss også av Gud". På grunn av Guds store kjærlighet (v.8), og forlikelsen som er skjedd (v.10), er vi så overbevist om at vi får være i hans vennskap, at vi også roser oss av at vi helt og holdent eier Gud og alt han er og formår. Luther gjengir dette så ypperlig slik: "Vi roser oss av Gud, det vil si at han er vår og vi er hans, at vi har allting i all evighet i fellesskapet med ham".

Hva det vil si å rose oss av Gud, det lærer vi av apostelens seierssang, kap.8:31-39: "Er Gud for oss, hvem er da imot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?" Her oppsummerer Paulus alt salig som nevnes kan, og sier: vi har Gud selv, Gud er selv vår venn og Far, og da må jo all salighet og trygghet følge. For det første er Gud selv mye mer enn alle hans gaver. Guds vennskap er mer enn himmelens salighet. Gud selv er solen og saligheten i himmelen, likesom hans vennskap allerede her på jorden er selve kilden til de troendes fryd. For det andre er alle gaver innbefattet i ham. I ham har vi all rettferdighet og styrke. I ham har vi vår fred og trøst. Gud er vår Far, og alle barnas rikdom og trygghet er i selve Faderen. "Er vi barn, da er vi også arvinger". "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?".

Tenk, du eier selve den store allmektige Guds vennskap! Da må du sannelig være lykkelig hvert øyeblikk. Om du så var den fattigste på jord - så er du jo den rikeste. Var du mest elendig og foraktet - du er jo den mest ærefulle. Var du den mest ensomme og forlatte - du har alltid det herligste selskap. Slik ser vi David og andre hellige fryde seg i Gud selv, som det eneste de kunne rose seg av, og som deres egentlige trøst: "Min sjel skal fryde seg i min Gud". Ja, hver eneste dag vil vi rose oss i Gud, at han er alt det vi behøver, slik at hjertet har en slik sang: "Herren er min klippe og min festning, min frelser. Min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg". Det er på denne måten alle rettferdiggjorte sjeler skulle kjenne sin Gud og rose seg av ham, slik profeten sier: "Ved Herren skal de få sin rett, og av ham skal de rose seg, hele Israels ætt".

Ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi fått forlikelsen. Paulus gjentar stadig at denne nåden, tryggheten og alt vi kan rose oss av, har vi bare ved vår Herre Jesus Kristus og hans forsoning/forlikelse. Det er virkelig nødvendig at vi stadig tar dette til oss. All vår trøst, ja alt vi kan rose oss av i Gud, hans vennskap og den evige salighet, er snart forsvunnet, straks vi vender øyet bort fra den eneste grunn og kilde, og begynner å se på oss selv. Da blir det snart vår synd og all uverdighet som krever oppmerksomhet. Og så mister vi frimodigheten. Det er slutt på gleden og det å rose oss av Gud. Tenk derfor uavlatelig og grundig over at all denne nåden som gjør at vi kan rose oss av Gud, at han er vår med alt hva han er og har, det har utelukkende sin grunn i forlikelsen ved Kristus, som Paulus framholder så sterkt her (v.6-10). Det har ikke sin grunn i noe vi har kunnet bidra med, men bare i den evige kjærligheten som gjorde at Gud gav sin Sønn mens vi ennå var "syndere", "ugudelige" og "fiender".

Tenk nå grundig over hva som ligger i dette, at Gud først skapte oss til sine barn og arvinger, og så selv gav oss sin Sønn som frelser - da vi var ugudelige og fiender -, og at vi da "ble forlikt ved hans Sønns død". Dette er en evig trøstens grunn for elendige syndere. Dette vakler og faller ikke sånn som vi vakler og faller. Det står alltid fast. For det er jo et enkelt regnestykke at han som har gjort det største, å gjøre venner av oss som var fiender, han skal meget mer kunne gjøre det som er mindre: d.v.s. når vi nå er så dyrekjøpt, vil han også behandle oss som slike. Nå vil han ikke se på syndene våre og dømme oss etter loven, men alltid være øm og nådig, og føre oss helt fram til den evige salighet som han først skapte oss til, og senere så dyrt gjenløste oss for.

Det er så nødvendig at vi alltid roser oss av Gud, d.v.s. at vi alltid beholder et tillitsfullt trosforhold, en glad og hjertelig tillit til ham som er kilden til hele den troendes åndelig liv. Men akkurat like nødvendig er det da selvsagt at vi alltid holder fast i hva dette innebærer: "ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi fått forlikelsen". Dette er spesielt nødvendig når hjertet vårt er fullstendig iskaldt i forholdet til Gud, slik det kan skje. Vi er kanskje blitt opptatt med alle andre ting, og er blitt fremmede for Gud. Men så skjer det noe vanskelig, noe som gjør at vi må be. Da synes vi Gud også er blitt iskald overfor oss, ikke bryr seg om oss, og ikke hører vår bønn. Da må vi være våkne, og skjønne at dette er et fullstendig falskt bilde av Gud. Det er en forferdelig vanskapning som bare er dannet i vårt eget hjerte, og ved djevelens innskytelser. For Herren Gud har jo selv tegnet et ganske annet bilde av seg selv: som en evig og ubegrenset kjærlighet, som gav sin Sønn for oss, og som nå i enhver situasjon elsker dem som tror på ham. Han er en øm Far som alltid er nær oss, som ser alle våre behov og bekymringer. Og om han skjuler seg og drøyer med hjelpen, så er han likevel alltid bare opptatt med å gjøre oss godt.

Gud kan aldri være kald og likegyldig overfor dem som jo er dyrt forlikt gjennom hans Sønn, han som er deres rettferdighet. Tvertimot er han mye sterkere knyttet til oss enn han var til Adam og Eva før fallet. Ikke et øyeblikk kan han glemme dem som han frelste ved sin elskede Sønns blod. Derfor bør vi rose oss av et evig vennskap med Gud, slik apostelen her også viser oss. Vi bør alltid rose oss av ham, ikke bare i våre gode stunder, men i enhver situasjon, ettersom Guds vennskap beror på "forlikelsen"/forsoningen ved Kristus. Paulus sier: "Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!"

Å, måtte Gud gi oss sin Ånds lys over de trøsterike ting vi har sett i denne teksten! Da vi ennå ikke var forlikt, da elsket Guds oss så høyt at han gav oss sin Sønn! Nå trenger vi ikke begjære at han på nytt gir sin Sønn, nei ikke en gang en engel, som offer. Bare at han skal la oss få del i den forlikelsen som er skjedd én gang for alle. Men når jeg ser syndene mine, blir jeg redd. Og når jeg ser mitt gamle hjertes ugudelighet, og mitt skrøpelige liv, så jeg tenker at nå må da Gud være vred på meg. Men da vil jeg se på denne teksten og be slik: Hellige Fader, du som elsket oss så høyt at du gav oss din Sønn, da vi ennå ikke hadde noen forlikelse eller forbeder i himmelen! Gi meg da også, for din elskede Sønns skyld, en evig forlatelse og hjelp i min elendige tilstand! Jeg ber ikke nå at du skal gi din Sønn på nytt. Bare at hans rettferdighet nå må behage deg, og at du hører hans bønn når han ber for oss! Du kan ikke forkaste meg, uten at du først forkaster din Sønn og alt han har gjort og gjør for meg. Men din elskede Sønn og hans verk vil du nok aldri forkaste. Derfor forblir også jeg i din nåde i all evighet. Amen.

Nå kommer vi til den andre delen av dette kapitlet, versene 12-19. I første og andre kapittel har Paulus beskrevet den fortapte tilstanden alle mennsker ligger i: under synden, men også den eneste veien til frelse: Forlikelsen/forsoningen ved Kristus, og rettferdiggjørelsen ved tro (kap.3). Dette har apostelen stadfestet med Skriftens egne bevis (kap 4). Så har han i første del av dette kapitlet kort antydet den salige tilstand, den evige nåden og tryggheten, som de eier, de som er rettferdiggjort av tro. Nå oppsummerer han alt dette i en eneste stor og herlig skildring av

Guds nåde i vår frelse. Han viser at ettersom synden, døden og fordømmelsen kom over alle mennesker, bare gjennom én: Adam, så skal også nåden, rettferdigheten og livet komme bare gjennom én: vår Herre Jesus Kristus.

Først (v.12) rettes vår oppmerksomhet mot den stamfaren vi arvet synden fra. Han viser at "på grunn av synden" kom døden inn i verden. Dette innebærer da selvsagt også at "syndens lønn er døden" (som han utlegger nærmere i kap 6:23) og derfor ikke kan ramme noe menneske som ikke har syndet. Dette er ikke bare en konklusjon vi har funnet på, men apostelens egne ord, at "døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle". Med dette har han uttalt tydelig og klart at alle de som er underkastet døden, er syndere. Men Paulus forutså jo at mange skulle oppfatte dette som meget hard tale, og at innvendigene spesielt skulle gå på at synden (som alltid er dette at en lov brytes) i alle fall ikke kunne tilregnes menneskene før loven ble gitt ved Moses. Derfor svarer Paulus straks på slikt (v.13-14) når han sier at det faktum at døden hersket over menneskene også før Moses, beviser at synden var i verden og ble tilregnet menneskene. Men av dette følger da også at en lov måtte være gitt dem. Dette er meningen og tankegangen i v.12-14.

I v.14 har han uttalt at Adam "er et forbilde på den som skulle komme". Dette sikter til at Adam var opphavet til synden og døden, likesom Kristus er opphavet til rettferdigheten og livet. Men så viser han i v.15-17 den store ulikheten som det samtidig er: Hvor langt større gaven er gjennom Kristus, enn det vi mistet gjennom Adam. Etter disse konklusjonene tar han opp igjen (v.18-19) den innledningen han begynte v.12 med: "Likesom synden kom inn i verden ved ett menneske". Og nå kommer den fortsettelsen en ventet på etter nevnte innledning: "slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker".

12: Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle -

Derfor, d.v.s. når vi nå er blitt forlikt med Gud ved Jesus Kristus, (v.10-11), slik at vi, som alle er under synd (kap.1 og 2), likevel er rettferdige ved troen på Kristus (kap.3 og 4)*, har fred med Gud og håpet om hans herlighet i himmelen, og roser oss av Gud selv - så er det på følgende måte det har skjedd, på følgende Guds råd det grunner seg: "Likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden", slik kommer også rettferdigheten, og på grunn av rettferdigheten: livet, gjennom ett menneske. Tilføyelsen har altså Paulus, som nevnt tidligere, ikke straks uttrykt her. Den antydes riktignok gjennom ordene om at Adam er et forbilde på den som skulle komme (v.14). Men i v.18-19 blir denne tilføyelsen klart uttalt.

*Det kunne nok se ut til å være mest naturlig å regne med at dia touto ("derfor") bare siktet til det som var sagt umiddelbart foran (v.10-11). Men det er klart at her oppsummerer Paulus absolutt alt han har forkynt hittil i brevet, altså både om menneskenes synd, og om frelsen gjennom Kristus. Da forstår en at han har alt det han tidligere har forkynt, i tankene, helt fra kap.1:18, før han i de tre neste kapitlene begynner å tale mer utførlig om det som følger av og med troen.

Våkn opp, alle dere som tørster! Kom hit og få vann! Her finner dere en uutsigelig, veldig trøst. Er dette Guds råd og mening, at likesom vi ble syndere, vredens og dødens barn, gjennom ett menneskes ulydighet, - så skal vi også gjennom ett menneskes lydighet motta rettferdighet, Guds vennskap og det evige liv? Ja, da er det slutt på lovpaktens vilkår - for den som tørster og mottar rettferdigheten i Kristus - ! Slutt på at vi lever et fryktsomt kristenliv bygd på vår egen lydighet og rettferdighet.

I denne teksten heter det over alt: "ved ett menneske". Ved ett menneske arvet vi synden og døden. Gjennom én har vi rettferdigheten og livet. Fordi det ikke heter gjennom hver og en, men gjennom én, da kan vi stakkars syndere begynne å fryde oss i håpet. Da er veien gjennom vår egen rettferdighet tilintetgjort. Akkurat som om et stort fjell styrtet ned over et lite skrøpelig bolighus, og knuste det fullstendig, slik knuser også dette budskapet hvert enkelt menneskes fortjeneste, og viser oss samtidig at vi må vende oss til en helt annen vei, så vi kan bli rettferdige og frelst gjennom én.

Ofte kjenner vi det både i sjel og legeme, at vi har arvet synden og døden gjennom Adam. Skal vi da, på samme måte motta rettferdigheten og livet bare gjennom én: Jesus Kristus? Da begynner vi å fryde oss i håpet. "Juble, dere himler! Fryd deg, du jord!" Da skal syndere bli himmelens arvinger, og i evighet bare lovprise én for det evige livets gave - . Men før vi studerer denne veldige trøst mer, vil vi først se hva denne teksten taler om hvordan synden og døden kom inn i verden. Paulus sier:

Synden kom inn i verden ved ett menneske. Med dette vil apostelen ikke bare si at synden begynte gjennom én, men at den "kom inn i verden" (d.v.s. er kommet i alle mennesker) gjennom denne ene. Bare når en forstår uttrykket slik, trer apostelens hovedtanke fram, når han sammenlikner Adams synd - som gav oss døden, med Kristi rettferdighet - som gav oss livet. Det at synden kom inn i verden gjennom én, nemlig menneskeslektens stamfar, er nettopp hovedsaken i dette budskapet. Derfor nevner ikke Paulus Eva, som egentlig var det første mennesket som syndet. Men vi skal straks tale nærmere om hvordan alle mennesker er blitt syndere gjennom én.

"Synden". Med synden menes her alt det som strir mot Guds vilje, i et menneske. Til og med den første tanken på noe ondt, som dukker opp. Før syndefallet, eller djevelens fristelse, var det ikke noe som helst i menneskene som stod i opposisjon til Den Allmektige. De visste ikke om noe ondt (1Mos 3:5,22). Men ved syndefallet var denne uskylden død og borte fra menneskene, som nå ble fylt av syndens gift i hele sitt vesen. Og når Paulus her taler om synden, som kom inn i verden gjennom ett menneske, så mener han hele denne Gudfientlige "massen" i menneskene, enten det nå bare gir seg utslag i anlegg eller tilbøyeligheter, tanker og begjær, - eller i ord og gjerninger. Det er alt det Skriften kaller for "synd", "synderoten, syndebrodden og syndefruktene samlet" (Melanchthon). Synden "kom inn i verden", d.v.s. menneskeverdenen, eller hele menneskeslekten. Synden strømmet inn i alt som hadde navn av menneske. Selv ikke det minste spebarn er unntatt, som vi snart skal se.

Og døden på grunn av synden. Det forteller oss at det ikke bare var synden selv, i sin natur og i sine utslag, men også syndens skyld og følger, som fra Adam kom over alle mennesker. Vi har allerede slått fast at ettersom det her tales om syndens kilde, og hvordan den kom inn i verden, så innbefatter ordet "synd" alt det Skriften kaller for synd. Men på samme måte må da også ordet "døden" innbefatte alt det Den Hellige Skrift kaller død.

Skriften taler uttrykkelig om tre slags død: Den legemlige død, som i Joh 11:4, 12:33, 18:32, Fil 1:20. Den åndelige død, som i 1Joh 3:14, Ef 2:1, Kol 2:13, Mat 8:22. D.v.s. at mennesket ikke lenger ved sin ånd lever i Gud og av Gud, som var kilden og livet for menneskets ånd (konf. Ef 4:18). Og endelig: den evige død, som er motsetningen til evig liv. Den kalles også den "annen død", som er fortsettelsen og fullendelsen av den åndelige døden, etter at livet på jorden er slutt. Det er den evige døden det tales om i Rom 1:32, 2Kor 2:16, 7:10, Jak 1:15, 5:20, 1Joh 5:16, Åp 2:11, o.s.v.

Gjennom synden kom døden i alle disse skikkelser over Adam og hans etterkommere. Den dommen som først av alle ble uttalt: "Den dag du eter av det, skal du visselig dø", ble omgående fullbyrdet. Hvordan Adams ånd var skilt fra Gud straks etter syndefallet, det ser vi av at han da forsøkte å skjule seg for Ham som ser alt. Og da Gud kalte ham fram, blir det gjennom mange forferdelige holdninger åpenbart at nå er det den åndelige døden som allerede hersker: Adam forsøker å bortforklare sin skyld, og i en bitter ånd skyver han skylden ikke bare på Eva, men på Gud selv som hadde gitt ham kvinnen (1Mos 3:12). Legemlig var også hans dødsprosess nå påbegynt, fordi legemet hans nå var overgitt den forgjengelighet som til sist skulle avslutte hans jordeliv. Men etter åndelig og legemlig død følger den evige død, hvis mennesket ikke gjennom en ny fødsel blir en ny skapning som lever i og av Kristus, han som alene er livet (Joh 1:4, 6:48-57, 1Joh 5:11-12).

Den legemlige døden er syndens lønn for alle syndere. Men da Gud tok Enok og Elias levende opp til himmelen, gav han oss samtidig et bilde på hvordan Guds barn til sist skal fare opp med forklarede legemer. Hvis ikke synden hadde kommet inn i verden, ville Adam og hans slekt vært i den salige tilstand at de hadde vært fri fra den legemlige døden og all lidelse. Både på jorden og i himmelens boliger ville de ha kunnet glede seg i en evig salighet. Døden er den sorte "grensegaten" som markerer at mennesket er skilt fra Gud. Et stående bevis på at mennesket av naturen er skilt fra livets kilde.

Og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle. "Og døden slik trengte gjennom til alle mennesker". At døden på grunn av synden er kommet til alle mennesker, det er tydelig. Både ordet vi leser, og all erfaring, forteller oss det. Men det Paulus mener med ordene "fordi de alle syndet", blir ofte misforstått. Vanligvis oppfattes det som at ettersom alle mennesker har syndet med sitt legeme, så vil døden "trenge gjennom" til/ramme dem. Men vi vil snart innse at det er ikke det som er apostelens mening her. For det første strider en slik oppfatning mot hovedmålet med denne teksten, hvor Paulus nettopp vil vise at ettersom vi har fått synden og døden gjennom én, så skal vi også få rettferdigheten og livet gjennom én. Tenker vi oss ordet gitt en slik (feilaktig) tolkning her, at ettersom vi alle har syndet, som jo er en følge av Adams fall, så dør vi bare på grunn av at vi selv har syndet, - så måtte det motsatte: frelsen i Kristus, lyde slik: ettersom vi alle er blitt rettferdige og har oppfylt loven ved Kristi verk i oss, så får vi det evige liv.

Alle vil se at dette er en stor motsigelse mot denne teksten (og hele frelsesbudskapet), som sier at det er "ved den enes lydighet", eller "én manns rettferdige gjerning", vi blir rettferdige. Så må da også det motsatte til dette, budskapet om Adam, lyde slik: "Ved det ene menneskes ulydighet", eller på grunn av "én manns overtredelse", er døden trengt gjennom til alle mennesker.

For det andre skulle jo også en slik oppfatning, at enhver dør som følge av sine egne åpenbare synder, medføre at de nyfødte barna ikke ble rammet av døden. For de har jo ennå ikke selv brutt Guds lov. Nei, meningen er tvertimot den at likesom vi alle var tilstede i Adam, og han, som slektens stamfar og stedfortreder syndet, så har vi alle, i og med hans fall, syndet. Dette er en tolkning som stemmer både med tekstens hovedbudskap, og med måten Paulus taler på andre steder. Når han f.eks. taler om motbildet, Kristus, i 2Kor 5:14, sier han at "vi har gjort det klart for oss: Når én er død for alle, så har de alle dødd". Det samme er det han her vil ha sagt om den første stedfortrederen for vår slekt. Med sitt åndelige blikk har Paulus sett oss alle tilstede i Adam. Og likesom Hebreerbrevet ser Levis slekt gjennom Abraham gi tiende til Melkisedek (Heb 7:9), utelukkende med bakgrunn i at Levi på det tidspunkt bare var tilstede i Abraham, så har Paulus sett oss alle synde - i Adam. I dette tilfellet desto mer, fordi Adam i fristelsens stund stod eller falt på vegne av hele menneskeslekten, slik vi alle ser det bevist gjennom de følgene det fikk.

Paulus sier også i Rom 11:16: "Er førstegrøden hellig, da er også deigen hellig. Og er roten hellig, da er grenene det også". Av slike ord kan vi forstå apostelens uttrykksmåte. Men det egentlige beviset ligger, som sagt, i hovedbudskapet: På dette stedet tales det om at både synden og rettferdigheten, som er det som er avgjørende for evig dom eller evig liv, det har vi i én. Og ikke nok med at det er hovedbudskapet i denne teksten, det er samme budskapet som Paulus ganske uttrykkelig, og mange ganger, legger i hvert eneste av de følgene versene. I v.15 sier han at "de mange er døde på grunn av den enes fall". I v.16: "dommen kom etter den enes synd og ble til fordømmelse". I v.17: "døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt". I v.18: "Én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker", o.s.v.

Paulus lærer altså her meget ettertrykkelig at Adam under den første pakt handlet i hele menneskeslektens navn, slik at vi alle syndet i og ved hans synd. Og, som sagt, kan vi alle merke dette, fordi følgene av fallet trengte gjennom til oss alle. Hvis vi ikke alle hadde syndet i vår stamfar, ville vi heller ikke alle måtte bære syndens følger, straffen og døden, både den åndelige og legemlige. Men vi opplever jo konkret at både den åndelige og den legemlige døden er noe vårt naturlige menneske bærer i seg, fullstendig uavhengig av, og før vi begynner å gjøre syndige gjerninger - fordi ingen av naturen lever i Gud, og heller ikke har et udødelig legeme.

Men vanskeligheten for vår tro, når det gjelder denne læren om at døden har trengt gjennom til oss på grunn av den énes synd, ligger i at vi dermed har støtt på den dypeste hemmeligheten i Guds råd, og ikke kan begripe dette. At vi stakkars, falne vesener ikke kan begripe Gud, den uendelige, - det er selve vanskeligheten - ! Men at vi av den grunn skulle gå i rette med Gud, og spørre: "Hva gjør du?" - spørre hvordan hans råd kan stemme med hans natur - "Ve den som tretter med sin Skaper" ( leiren og pottemakeren - Jes 45:9) - det er bare et nytt bevis på hvor dypt vi er falt. Herren sier: "Hvor var du da jeg grunnfestet jorden - mens alle morgenstjerner jublet?" o.s.v. (Job 38 og 39).

Det bør være nok for oss at det Ordet, som har bevist seg å være den store Guds ord, inneholder denne underlige læren om at likesom fordømmelsen kom over alle mennesker gjennom én overtredelse, slik skulle også rettferdighet og liv gis oss gjennom éns lydighet, "for at intet kjød skal rose seg for Gud". Himlene skal i evighet gjenlyde av lovprisning til denne éne, fordi hans lydighet inntil døden gav oss rettferdighetens lønn. Luther sier: "Vi må la dette stå fast at Adam etter dette bud (1Mos 2:17) har dratt oss alle med i det samme syndens fall, for vi er alle som én innplantet i ham og hans kjøtt og blod, så det måtte gå oss som det gikk med ham. For Gud hadde besluttet dette, at alle mennesker skulle nedstamme fra dette ene menneske, og vi er da også alle hans barn. Derfor, det han har gjort, og den forbannelse som ble lagt på ham, møter også uavkortet oss alle, slik at vi må regnes som én deig og kake med ham, alt som kalles for menneske" (W. III s.90).

Men selv om vi nå har funnet at Paulus med disse ordene: "fordi de syndet alle", egentlig taler om at vi syndet i og med Adam i hans fall, så må ingen glemme den andre siden av saken: at vi også arvet hans falne natur, og dermed er fulle av den samme syndens gift som også viste seg hos Adam straks fallet var et faktum. Også på denne måten er vi alle blitt syndere. Paulus taler mange steder om hvordan følgene av fallet fulgte arven og gikk over på Adams slekt. Vi ble altså også i virkeligheten, og i våre egne personer, alle syndere "ved ett menneske". Og om vi ikke alltid opplever det, og er oss det bevisst, så er likevel denne synden som er nedarvet i oss, en styggedom i Guds øyne, og noe som vekker Guds vrede. Vår samvittighet, selv om den bare er en etterlevning av den lov Gud i skapelsen skrev inn i mennesket, vitner klart om dette så snart vi på en eller annen måte står innfor Guds øyne. For da opplever vi alltid vår syndighet som skyld.

Fordi vi alle syndet i og med Adams fall, ble vi også i oss selv, alle, som han, syndere, og stilt under syndens lønn: døden -. Og det gjelder, selv for dem som måtte være ukjent med dette forholdet. Det er dette Paulus nå vil vise oss i det følgende. Han sier:

13 og 14: for vel var det synd i verden før loven kom, men der det ikke er noen lov, blir synden ikke tilregnet. Likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam - han som er et forbilde på den som skulle komme.

Med disse ordene vil Paulus nå forklare mer om, og bevise, det han just har sagt, at "synden kom inn i verden ved ett menneske". Han taler her som om han er forberedt på den innvendingen at når synd er at en lov blir brutt, så kan det ikke sies at alle var syndere i den lange tiden som gikk fra Adam til loven ble gitt ved Moses, hvis de da ikke, som Adam, hadde fått spesielle påbud av Gud, slik at de ved å bryte det "syndet ved et lovbrudd, slik som Adam". Det forhold at døden jo hersket over menneskene også før Moses, beviser at de måtte ha synd. Og når der var synd, beviser det at der også må ha vært en lov.

Han slår fast at der det ikke er noen lov, blir synden ikke tilregnet*. Men han beviser at synden virkelig må ha vært i verden, og blitt tilregnet menneskene, før loven ble gitt på steintavlene. Og det beviser han med det åpenbare forhold at døden hersket i verden. Hvis det faktum at døden hersket, beviser at der var synd, så følger uomtvistelig at det også har finnes en lov. I tillegg til den loven som er skrevet i samvittigheten, åpenbarte Gud også mer og mer sin vilje gjennom uttrykkelige ord til menneskene. Og synden har alltid vært tilregnet etter hvor stort lys menneskene har hatt om Guds vilje. Men Gud talte allerede til Adams første sønn så strengt for hans synd, at han skjulte seg for Herrens åsyn og ble "en flyktning og en vandrer på jorden" hele sitt liv. Det fantes altså både lov og synd i verden før Moses. Dette beviser Paulus bare med å slå fast at døden hersket jo da også. Tidligere hadde han sagt at det var gjennom synden, at døden trengte gjennom til alle mennesker. Og fordi døden hersket i verden såvel før Mose lov, som etter den ble gitt, må følgen være at synden var i verden, også før loven kom ved Moses.

* Fordi det her hele veien er tale om hvordan Gud handler som følge av synden, så må ellogeitai gå på hvordan Gud tilregnet menneskene synden, ikke hvordan menneskene selv vurderte sin situasjon ut fra synden.

Døden hersket, sier Paulus - regjerte som en konge - helt fra Adam inntil Moses. Vi ser at alle menneskene også i denne tiden døde den legemlige døden. Men ikke nok med det, vi vil også minne om hvordan Gud i denne tiden før Moses lot døden komme over hele verden på én gang, ved syndfloden som rammet alt levende, unge og gamle, til og med spebarna. Og Herren Gud uttaler uttrykkelig at dette skjedde bare på grunn av all den synd og ondskap som hadde fordervet alt kjød. Slik hersket altså døden også før loven kom ved Moses.

Også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam. Adam hadde overtrådt et bud Gud uttrykkelig hadde gitt ham. Dermed falt han under den dødsdom Gud hadde advart ham med. Nå minner Paulus om at døden hersket også over dem som ikke hadde syndet mot et slik uttrykkelig uttalt Guds bud, ja til og med over de små barna som ennå ikke hadde kunnet gjøre noe konkret lovbrudd. Av dette må nødvendigvis følge akkurat det Paulus ønsker å bevise, at synden er blitt tilregnet alle mennesker, også før vi fikk den skrevne loven på steintavlene. Dette at synden generelt er tilstede i alt kjøtt, som en følge av Adams fall, beviser da også det Paulus tidligere har forklart, og som hele hans forkynnelse sikter mot: At Adam, likesom Kristus, var en stedfortreder som stod og som falt på hele menneskeslektens vegne, slik at hele slekten måtte bære følgene av dette.

Og når da til og med spebarna, som selv ennå ingen lovbrudd hadde gjort, var undergitt samme syndens straff, altså døden, så har vi der ennå et bevis på at bare selve arvesynden, og den iboende syndens frø, er nok til at vi innfor Gud står i dødsskyld. Dermed har Paulus kort men sterkt bevist det han har sagt i v.12, at "synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden kom inn på grunn av synden". Og så kommer den tilføyelsen vi venter på, etter at den ble utelatt i v.12. Han taler om Adam:

han som er et forbilde på den som skulle komme. Da Herren Gud satte Adam til en "alles far" (sv: verdens far - Visd 10:1), som hode for en slekt som er lik ham, og dermed er underlagt synden og døden, da gjorde han det i nådig forutseenhet om ham som skulle komme, den "andre", eller "siste" Adam (1Kor 15:45, 47). Det er ham den første Adam er et "forbilde" (typos) på.

Den likheten det siktes til (ved at den første er et forbilde på den andre Adam), består i at

likesom Adam var en stamfar som brakte med seg det som tilhørte ham, til de han var en stedfortreder for - slik er også Kristus en ny stamfar som på samme måte bringer med seg det som tilhører ham, til de han er en stedfortreder for.

Eller som Krysostomus uttrykker det: "For alle dem som er av ham, ble Adam årsaken til døden, som trengte gjennom til dem på grunn av det han åt, selv om de ikke hadde ett av det forbudte treet. På samme måte ble Kristus for alle dem som er av ham, på tross av at de selv ikke er rettferdige, en stedfortreder til rettferdighet som han så nådig tilveiebrakte for oss alle på korsets tre". Å, evige nåde! Uuttømmelige trøst!

På samme måte som vi har fått synden og døden gjennom en annen, så skal vi også få rettferdigheten og livet gjennom en annen. Alle de som er født av Adam, d.v.s. som er mennesker, har allerede ved sin fødsel arvet hans forderv, synden og døden, og all den elendighet dette medfører. På samme måte har også alle de som er født på ny til Kristus, og er hans ætt (sv. er hans sæd), gjennom vår nye stamfars rettferdighet fått det evige liv med alt det innebærer. D.v.s. at vi allerede her i livet, nå, har gjenforeningen med Gud, en evig nåde, Den Hellige Ånd i hjertet, og i oppstandelsen himmelske legemer og en evig salighet. Paulus skriver til de troende i Korint, som var "helliget i Kristus Jesus", og sier: "likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus" (1Kor 15:22). "Det første mennesket var av jorden, jordisk. Det andre mennesket er av himmelen (sv.:den andra människan är Herren av himmelen). Som den jordiske var, slik er også de jordiske. Som den himmelske er, slik skal også de himmelske være. Og likesom vi har båret bildet av den jordiske, så skal vi også bære bildet av den himmelske" (1Kor 15:47-49).

Dette er jo en ubeskrivelig stor trøst. At vi bærer den jordiskes bilde, synden, døden og all elendighet, det kjenner vi, som sagt tidligere, i hele vårt vesen. Men nå sier altså Paulus at ved Guds nåde: "likesom vi har båret bildet av den jordiske, så skal vi også bære bildet av den himmelske", som er rettferdigheten og evig liv.

Selv om vi altså gjennom den første Adam har fått en stor ødeleggelse, så har vi likevel gjennom den andre Adam en ennå større lykke og velsignelse. Erstatningen er mye større enn tapet. Og det vil Paulus gå sterkt inn på i det følgende. Luther sier: "Gjennom ett menneske som hette Adam, er så mye ondt foregått at alle mennesker måtte dø, både han selv og alle oss andre. Det måtte skje, på tross av at vi ikke selv hadde gjort oss skyldige til det, men stod under synd og død bare fordi vi er hans etterkommere. For etter fallet er det ikke lenger en fremmed synd. Den er straks vi ble født blitt vår egen synd. Dette er jo en skrekkelig situasjon og en forferdelig Guds dom, selv om den jo ville vært ennå værre om vi alle skulle måtte forbli i døden. Men denne nød har Gud villet møte, ved at han nå har sendt et annnet menneske som heter Kristus. For den første Adams skyld skulle vi måtte dø, uansett om vi selv har påført oss noen synd. Så skal vi da nå, for den andre Adams, Kristi skyld, uten noen vår fortjeneste, motta livet. Og likesom vi i Adam må ta følgene av at vi er hans lemmer, er av hans kjøtt og blod, - så skal vi altså i Kristus, også allerede her på jord, bare få leve på at han er vårt hode, og er en nåde og gave, slik at vi ikke har noen som helst egen fortjeneste å rose oss av".

I tillegg til apostelens hovedemne har vi her også en svært viktig lærdom om synden. Paulus lar oss forstå at vi alle sammen er like fordømte syndere som Adam, at i dette er vi alle like, og at døden er et bevis på dette. Vi bør alle tenke grundig over dette. Det hører til ethvert menneskes natur at når vi ser hvordan synden hersker over alt rundt oss, så anser vi oss ikke selv å være i samme situasjon. Ufrelste, åndelig døde mennesker, men som lever et moralsk høyverdig liv, vil selvsagt ikke tro at de er like store syndere overfor Gud, som tyver og mordere, toldere og skjøger. Med denne holdningen har de dermed ikke bruk for Guds formaning til omvendelse, og står da imot alt det Gud bruker for å frelse dem.

Men også de Gud har fått vekke opp, og de som er kommet til troen, er smittet av samme holdning. Ved Guds arbeid på våre hjerter er vi blitt overbevist og forferdet over vår egen synd og skyld.

Vi har fått se frelsen i Kristus alene og er blitt Guds barn av bare nåde.

Men da skjer det for svært mange at vi glemmer at vi ennå bærer i oss den samme fordervede naturen som Adam.

Vår holdning er likesom at vi er av en bedre slekt enn de groveste syndere, toldere og skjøger. Når vi blir så forferdelig sørgmodige og nedslått hver gang synden våkner opp og blir virksom i oss, så er det det beste beviset på at det er denne holdningen vi lever i. Når det mørke dypet i hjertets forderv åpner seg, og det bryter ut virkelig skrekkelige ting, f.eks. slikt som Kristus sier går ut fra menneskenes hjerter: "utukt, tyveri, mord, hor, griskhet, ondskap, svik, utskeielser, ondt øye, spott, hovmod, uforstand" (Mark 7:21) - når vi kjenner noe så forferdelig i oss, da forskrekkes vi og holder på å fortvile - !

Der er kristne som i stor anfektelse, kanskje i bønnestunden, til og med opplever en motstand mot Gud. Eller vi kjenner hvor fullstendig kalde vi er overfor Gud, og kjenner på en altfor stor kjærlighet til synlige ting, ja, kjenner på sterk lyst til konkrete synder. Og vi kjenner at vi slett ikke er sønderknust over alt dette, men tvertimot er harde og lettsindige. Eller, når vi jo skulle elske vår neste som oss selv, istedet kjenner på misunnelse. Eller overfor en vennlig tilrettevisning kjenner ergrelse, ja til og med hat stige opp i hjertet. For ikke å snakke om den aller verste synden: at vi ikke setter Kristi lidelse høyere enn vi gjør. Vi kan høre at han ble pint, tornekront og naglet til korset, for vår frelse og salighet. Likevel er ikke vår kjærlighet til ham større! Vi har mer kjærlighet til små, unyttige ting. Å, når vi kjenner på dette, da blir vi skremt og redd.

Men hvorfor blir vi så overrasket over å oppleve dette i oss? Bare fordi vi ikke har trodd vi var så fordervet! Vi har sett andre Adams barn som er så åpenlyst bundet i synd. Sett at de likevel forsvarer seg og har ikke bruk for Guds ord, men forkaster og forfølger Kristus. Det har ikke overrasket oss. Men vi må altså ha regnet med at selv tilhørte vi en annen slekt - !

Nå er det klart at når vi er født av Gud, så har vi fått en ny og hellig Ånd. Men den delen i vårt vesen som er født av kjøtt, den er tross alt fremdeles kjøtt. Og dette er alltid like forgiftet og ondt. Slik vi også lærer gjennom hele Skriften, lærer Paulus her at synden er alle menneskers natur. Den er alle menneskers felles arv fra Adam, - enten vi vil det eller ei. "Det er ingen forskjell", alle sammen er vi syndere. "Herren skuer fra himmelen ned på menneskenes barn for å se om det er noen forstandig, noen som søker Gud. De er alle veket av, alle sammen er fordervet. Det er ingen som gjør godt, ikke en eneste" (Sal 14). Allerede på de første blad i Bibelen (1Mos 6) ser vi Gud klage over at "menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang". Slik er menneskene av naturen, d.v.s. i alt som stammer fra Adam.

Hvis vi trodde dette, og alltid holdt det klart for oss, da ville vi ikke bli forskrekket og fortvile når vi opplever at dette lever også i oss selv. Nei, da ville vi istedet love og prise Gud for hans store barmhjertighet, som nettopp for denne vår fortapte tilstand gav oss sin Sønn til frelse.

Hvis vi skal få bli i troen, er det meget viktig at vi holder dette for en avgjort, udiskutabel sannhet, og innprenter det sterkt i oss, at vi alle gjennom Adam er så fortapte skapninger, at det i vår natur ikke finnes annet enn synd, ondskap og avmakt, og at vår Herre Gud aldri har hatt noen annen tanke om oss. Med denne holdningen vil vi skynde oss fram til nådestolen når vi blir aller mest ydmyket i våre fall under synden, og si: Min Gud, se igjen dette nye, forferdelige utslag av at i meg selv er alt bare synd! Gud, se ikke på meg, se på din Sønn! Og så må vi alltid huske på at det er bare i sin Sønn Gud har alt sitt velbehag. At all vår rettferdighet er bare i ham, og at Guds vennskap derfor aldri endres det minste på grunn av den synd som er i oss, så lenge vi forblir i hans elskede Sønn. I ham har vi til og med mye større rettferdighet og velbehag for Gud enn Adam hadde før fallet.

Vi må aldri glemme hva som er hoved-budskapet i teksten vår: "ved den ene". Ved den ene er vi syndere. Ved den ene er vi rettferdige. Gud være lovet for hans usigelige gave!

15: Men med nådegaven er det ikke som med fallet. For er de mange døde på grunn av den enes fall, så er meget mer Guds nåde og nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, blitt overmåte rik for de mange.

I dette og i de to følgene versene går Paulus videre. Han sier at om vi fikk synden og døden i arv fra Adam, og like sikkert fikk rettferdighet og evig liv ved den enes lydighet, så er det ikke nok med det. Nei, det siste er til og med mye sikrere enn det første. Vi har fått mye mer nåde, rettferdighet og salighet gjennom Kristus, enn vi har hatt synd og død gjennom Adam. Nøden og hjelpen skal ikke stå og vippe likevektig mot hverandre på vekten. Det gode som vi har arvet fra Kristus, er mye større, og gjelder mye mer enn det onde vi arvet fra Adam. Dette er en sterk trøst. Når en arm synder ikke ser og kjenner noe som helst annet i seg, enn bare synd og elendighet i hjerte, tanker, ord og gjerninger, og derfor blir redd og tror Gud må være vred på ham, da sier altså Paulus her: bli ikke overrasket og redd. Du har langt mer rettferdighet og nåde ved det ene mennesket Jesus Kristus, enn du har synd og elendighet fra Adam.

Det er sant at ditt forderv og din ondskap er stor, og du kjenner på ugudelighet, hardhet, falskhet, ulydighet, o.s.v. Men alt dette, som er arven fra Adam, har likevel ikke mulighet for å oppveie den store "nådegaven": Kristi, Guds Sønns rettferdighet. Og så dyp er ikke vår fornedrelse i Adam, så sterk er ikke døden, at ikke den ære, det liv og uforgjengelighet Jesus har tilveiebrakt, rikelig erstatter alt sammen. Det er innholdet i den teksten vi nå skal se nærmere på.

Men, sier Paulus. Det viser klart tilbake til det han nylig har sagt (v.14), at "Adam er et forbilde på den som skulle komme". Hva likheten mellom Adam og Kristus besto i, det har vi allerede sett nærmere på, og det blir ytterligere utlagt i v.18 og 19. Men, tilføyer apostelen, i forbindelse med denne likheten er der også en ulikhet vi skal legge merke til. Med nådegaven (den nådeskatten vi fikk ved Kristus) er det ikke som med fallet (Adams fall og følgene det fikk). Det er en stor forskjell mellom den kraft som er virksom gjennom disse to, på samme måte som det var stor forskjell på de to menneskene: Adam og Kristus. For er de mange døde på grunn av den enes fall. Alle mennesker, konf.v.12 og 14, kalles her "de mange", i motsetning til "den ene" som var årsak til alles død. Så er meget mer Guds nåde og nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, blitt overmåte rik for de mange.

Meget mer. Et uendelig trøsterikt ord. Selv om vi tror - ikke bare på det vi kjenner: fordervet, synden og døden fra Adam - men også på det vi ikke kan kjenne og se hos oss selv: nådegaven ved Kristus, så svever vi likevel ofte i uvisshet om hva som til sist skal veie tyngst. Når vi kjenner på hjertets vantro og den følbare fordervelsen, så regner vi vel ofte - i alle fall ubevisst - som om dette gjør mer til at vi blir urene i Guds øyne, enn Kristi soningsverk gjør til at vi blir rettferdige og rene i Guds øyne. For denne rettferdigheten kan vi aldri se eller kjenne hos oss, fordi vi bare har den i "den enes", Kristi "lydighet".

Da er det et trøsterikt ord, det Paulus her gjentar så ofte: "meget mer". Hvis Adams synd har medført all den elendighet som skjuler seg her i ordet døden, så skal meget mer nåden og gaven i Kristus (sv:överflöda och gälla til vår rättfärdighet och frälsning) skjule alt sammen og gjelde innfor Gud som vår rettferdighet og frelse. Men ordene "meget mer" taler her egentlig ikke om storheten av Guds nåde og gave, men uttrykker vissheten om disse ting. For vi ser at på alle de stedene samme uttrykk anvendes, så er det for å uttrykke en vurdert visshet (v.9, 10, 17, konf.kap.11:24). At nåden og gaven i Kristus er mye større enn det vi tapte ved Adam, det har Paulus uttrykt med ordene "blitt overmåte rik" (sv.:överflödat). "Meget mer" sier oss altså at uansett hvor sikre vi kan være på vårt fall og vår synd gjennom Adam, noe vi alltid og på alle måter har sørgelige opplevelser av, så er vi likevel mye mer sikre på at nåden og gaven gjennom Kristus skal gjelde mer for Gud til vår frelse, enn fallet og synden til vår fordømmelse.

For gjennom det jeg ser og kjenner hos meg selv, kan jeg aldri bli så sikker på hvordan Gud ser på meg, som når jeg ser hva han selv har sagt. Guds ord gir en langt større visshet enn alle våre menneskelige registreringer. Dessuten kan ikke noe menneskehjerte fatte betydningen, høyden og storheten i det en guddomsperson har frembrakt. Nåden og gaven er jo ikke et menneskes verk, men hans verk som har skapt himmel og jord, han som profeten sier "har målt vannene med sin hule hånd og målt ut himmelen med sine utspente fingrer og samlet jordens muld i skjeppe..", og som har et hjerte som mest av alt vil gi stor nåde, slik han grundig har bevist gjennom hele sitt forsoningsverk. Da må en i sannhet også kunne trekke den slutning at det ene menneskets, Jesu Kristi, verk til vår frelse, må kunne overvinne det svake menneskets, Adams, verk til døden. Apostelen har altså her ikke bare gitt oss grunnlag for å kunne utlede hvor mye mer nådegaven må gjelde enn overtredelsene våre, slik noen bibeltolkere begrenser det til. Nei, ordene inneholder et konkret budskap om hvor mye mer nåden og gaven i Kristus veier enn hele fordervet vi har arvet ved Adam. Lovet være Herrens navn for dette!

Guds nåde og nådens gave. Disse to uttrykkene taler om hver sine forhold. "Guds nåde" er Guds hjertes kjærlige omsorg, Guds forsonende og nådige sinnelag overfor menneskene. Mens "nådens gave", slik vi ser det i v.16 og 17, viser "rettferdighets-gaven", eller at Gud har gitt oss Kristi lydighet til vår rettferdighet. Når en ser sammenhengen og hovedbudskapet i dette kapitlet, er det lett å skjønne at med "gaven" menes det her ikke noen spesiell Åndens gave, men selve den frelsende "nådens gave". Gaven er Kristi rettferdighet som holdes fram over alt her, og settes opp mot fallet og fordervelsen ved Adam, denne rettferdigheten som har evig liv som en uadskillelig følge, på samme måte som døden ble følgen av Adams fall.

I det ene mennesket Jesus Kristus. Denne tilføyelsen: "i det ene mennesket Jesus Kristus", er en del av sammenhengen, og minner oss om at Guds vennskap, og rettferdighetens, nådens gave, har vi utelukkende i det ene mennesket, Jesus Kristus. D.v.s. gjennom det Kristus i sin kjærlighet har gjort for oss. På samme måte som Guds vrede og døden kom over oss gjennom det som det første mennesket, Adam, førte med seg i sitt fall. Derfor kaller Paulus her Kristus for "det ene mennesket", for at hovedtanken i teksten skal komme best mulig fram, dette at vi har alt gjennom "den ene". Synden og døden gjennom én - nåden og gaven gjennom én. Dessuten, når det gjelder hans stedfortredergjerning, må vi alltid se på Kristus som mennesket(1Tim 2:5). For det var nettopp derfor han ble menneske, at han skulle gi sitt legeme, sitt blod og liv til forsoning/forlikelse, og "ved døden gjøre til intet den som hadde dødens velde" (Heb 2:14,15, 10:5,20, Mat 26:28, Joh 6:51).

Blitt overmåte rik for de mange. Uttrykket "de mange" må nødvendigvis ha samme betydning her som i første del av verset, og betyr altså alle mennesker. Av dette følger at Guds nådes, og nådens gaves, overmåte store rikdom her taler om den generelle nåde som Kristus tilveiebrakte for alle mennesker, og ikke om den nåden som virkes i hvert enkelt menneske ved troen*. I v.18 har Paulus brukt ordet "alle" både når det er tale om fordømmelsen ved Adam, og om nådegaven ved Kristus. Men, som sagt tidligere, bruker han her uttrykket "de mange" i motsetning til "den ene", om dem nåden ble gitt til. "Og hvem vil nekte for at alle mennesker skal kunne kalles mange?", sier Starke. Ulikheten mellom gaven og synden ligger altså ikke i menneskemassene (hvor mange o.s.v.) som de jo begge strakte seg ut over, men i verdien/omfanget av det tapte og det gjenkjøpte livet. Derfor er nettopp forskjellen skildret her med uttrykket "overmåte rik" (sv.:överflödat"). Et trøstefullt og talende uttrykk. Nådegaven gjennom Kristus har (överflödat) strømmet over på alle sider (over-måte= over målet, d.v.s. det strømmer på så det renner over det målet/kruset vi holder fram). Målet (måt-et) er ikke bare fullt, det renner over.

*Det er samme ordet i grunnspråket som i kap 3:22 er oversatt med "Guds rettferdighet..til alle og over alle som tror", altså med "til" - som her er oversatt med "for de mange". I 3:22 skiller jo Paulus meget sterkt mellom "til" og "over", idet han vil si at Guds rettferdighet "kommer til alle" (tilbys alle i evangeliet), "og over alle som tror" (ved Den Hellige Ånd åpenbart og kommet til den enkelte).

Det sier oss at Kristus ikke bare har godtgjort og erstattet det som var tapt ved Adam. Han har tilveiebrakt en mye større nåde, ære, og salighet, enn vi ville kunne oppnådd om vi selv hadde vært syndfrie. Ikke bare har han oppfylt loven, og gitt oss en rettferdighet som er lik den Adam hadde i sin syndfrie tilstand før fallet, d.v.s. en ren menneskelig rettferdighet. Men han har tilveiebrakt for oss selve "Guds rettferdighet", slik Paulus sier det i kap.3:21,25. Og Guds rettferdighet, selve Guds egenrettferdighet, må jo være uendelig mye større og herligere enn bare et menneskes rettferdighet. Dessuten har vi den ære og herlighet det medfører at Gud selv kom inn i vår slekt, at Guds Sønn har blitt menneske og vår bror. Og dette må jo være så uendelig mye større enn alt det vi mistet ved Adams fall, at det ikke er noen mennesketanke som kan fatte en slik ære og herliget. Vi forstår kirkefaderen som i sin åndelige fryd over dette sa: "Å, du herlige skyld - som førte med seg en sånn godtgjørelse!" (ord som selvsagt, hvis en tenker på syndefallet generelt, kan oppfattes blasfemisk).

Hvis en konge idømmer den skyldige en bot på ti tusen kroner, så må den skyldige betale dette beløpet. Men hvis kongen ønsker å vise stor nåde overfor den dømte, så kan han ikke bare betale de ti tusen kronene for ham, men kan gi ham hundre tusen kroner i tillegg. Da ville helt klart nådegaven være mye større enn skylden og skaden var. Slik er også den "nådegaven" (charisma) som Kristus tilveiebrakte for oss, uendelig mye større enn det vi mistet ved Adam. Gjennom Kristus er vi gjenkjøpt til en slik nåde og ære, at vi innfor Gud skal være høyere enn alle skapte vesener, også høyere enn englene, selv så høye og herlige de jo er. Dette tales det også om i Heb 2:16: "For det er jo ikke engler han tar seg av, men Abrahams ætt tar han seg av". I samme kapittel, v.11, sier apostelen: "både han som helliggjør, og de som blir helliggjort, er alle av én. Derfor skammer han seg ikke ved å kalle dem brødre". Å, det er nåde over nåde at de falne menneskene gjennom Kristus skulle reises opp igjen, ikke bare til sin opprinnelige ære innfor Gud, men til en ennå større. Det er dette som ligger i at nåden og gaven er blitt "overmåte rik".

Det Paulus her opphøyer og lovpriser, er altså nådens gave, slik den er åpenbart i Kristus og tilbudt hele skaren av fortapte syndere. Han lovpriser og opphøyer denne nådens herlige makt som strekker seg til syndens og dødens dypeste avgrunn, og er en uutømmelig kilde som alle nå kan drikke av, og i evighet stille sin tørst etter rettferdighet og liv. Ja, apostelens øye skuer uten tvil helt fram til de gjenløste sjelene har nådd himmelens frydesal som skal fylles i all evighet med et uendelig halleluja fra alle de gjenløste sjelene. Og de skal lovprise den overmåte rike nådens gave ennå sterkere enn Gud ble lovprist av Guds barn og morgenstjernene ved tidenes begynnelse (Job 38:7).

Etter at Paulus har talt om den generelle forskjellen på arven fra Adam og arven fra Kristus, dette at sistnevnte er så uendelig mye større, går apostelen nå over til å tale om en bestemt side av denne ulikheten. Han sier:

16: Og med gaven er det ikke som da den ene syndet. For dommen kom etter den enes synd og ble til fordømmelse, men nådegaven kom etter manges overtredelser og ble til frifinnelse.

Vi merker hva som er det vesentlige siktemålet ved at Paulus i dette verset bruker kontrasten i uttrykkene: "den enes synd", og "manges overtredelser". Dommen til fordømmelse ble gitt for den enes synd. Nådegaven til rettferdighet ble gitt for de manges overtredelser. Også på denne måten vil Paulus vise hvordan gaven ble "overmåte rik for de mange", d.v.s. i kraft og virkning langt overgikk arvesynden fra Adam. Ikke bare i seg selv er nådegaven større og herligere enn bare som en erstatning for det som var tapt (v.15). Også virkningene av dens frelsende kraft er langt større. Den strekker seg ut over de "manges overtredelser", som er i verden, og ikke bare til den "enes synd", som var nok til at dom ble avsagt til fordømmelse. Det er denne veldige forskjellen mellom disse to forhold Paulus taler om her.

Dommen kom etter den enes synd - nådegaven kom etter manges overtredelser. En eneste overtredelse av Adam var årsak og kilden som dommen til fordømmelse strømmer ut fra, til hele menneskeheten. Sammenliknet med dette ser Paulus her et desto større bevis på hvor stor Guds nåde er, når vi vet at årsaken og målet for Guds nådige råd til vår frelse var de "mange" overtredelsene. Når et barn har påført seg selv en uoverkommelig gjeld, så blir dette en ennå større anledning for en omsorgsfull far til å bevise sin faderlige kjærlighet, når han betaler gjelden. Og gaven blir større enn om det bare var en mindre gjeld som måtte gjøres opp. Utslettelsen av de mange syndene beviser på samme måte en større nåde, enn om syndene hadde vært få og beskjedne. Dette er dermed på nytt et bevis på at "med nådegaven er det ikke som med fallet" (v.15), men at gaven gjennom Kristus var uendelig mye større og sterkere enn synden og fordømmelsen ved Adam.

Men når Paulus sier at dommen kom etter den enes synd og ble til fordømmelse, så har vi her også den mest ettertrykkelige forklaring på at Adams synd er blitt vår, alle menneskers, synd. "Fordømmelsen" innkluderer alt det Paulus legger i ordet "døden" (v.12,14). Vi er alle "av naturen vredens barn" (Ef 2:3). Det heter at "dommen ble til fordømmelse". Og i v.18: "..til fordømmelse for alle mennesker". Dette viser at om enn det var bare den ene som syndet, så ble følgene av den enes synd, fordømmelse for alle mennesker. Vi må jo da alle ha del i denne samme synd som "den ene", Adam. For Gud, den rettferdige dommer, kan ikke fordømme uskyldige. Hvis en sa at straffen for Adams synd har rammet noen som egentlig var uskyldige, så ville det være å anklage den rettferdige Gud for å være urettferdig. Kan Gud tilregne et menneske noe som ikke virkelig er hans? Hvis Adams overtredelse ikke var vår, like sikkert som den var Adams, kunne da Gud tilregne oss den, og dømme oss etter det? Kan det tenkes at Gud behandler menneskene som syndere, hvis de ikke virkelig er det?

Hvis Gud behandler menneskene som syndere på grunn av Adams synd, da sier det seg selv at på dette grunnlag er de syndere. Gud, som er den rettferdige, kunne ikke anse menneskene som syndere, på grunn av noe som ikke gjorde dem til virkelige syndere. Men når vi sier at Adams synd like sikkert er vår, som den er hans, så innebærer det ikke at den er vår og hans på akkurat samme måten. Den er hans personlige gjerningssynd, men den er vår på grunn av at vi var i ham (hele menneskeslektens første stedfortreder), og at han på hele menneskeslektens vegne, etter den første pakt, sto overfor prøven - og falt. Og om vi ikke forstår dette, så rokker ikke det ved saken. Vi forstår ikke Gud, den evige og ubegripelige. Men vi ser det i Guds ord, og i følgene av Adams synd, som vi alle har arvet.

Her står vi overfor Guds store hemmelighet: Hvordan Gud tilregner

Men på samme måte som Adams synd var vår, bare fordi vi var i ham da han levde som hele slektens stamfar, og syndet mot Guds bud, - så er også Kristi rettferdighet vår, på nøyaktig samme grunnlag. Og likesom Gud ikke hadde kunnet tilregne oss Adams synd, om vi ikke hadde hatt denne synden, så kan han heller ikke tilregne oss Kristi rettferdighet, om den ikke virkelig er vår. Men Kristus har virkelig bestått prøven på våre vegne, gjort og lidt det loven krevde - for oss - ikke for seg selv, men for oss, slik at hans rettferdighet virkelig er vår. Det er dette denne teksten lærer oss.

Men nådegaven kom etter manges overtredelser og ble til frifinnelse. Den som tar imot nådegaven blir ikke bare fri fra all skyld og dom etter Adams synd, men får også frifinnelse fra sine mange overtredelser. Og nådegaven innebærer ikke bare en fullkommen frifinnelse og syndsforlatelse, men også "livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker" (v.18). D.v.s. at Gud dømmer menneskene som virkelig rettferdige, d.v.s. som en som aldri har syndet, men har oppfylt hele loven. At Gud virkelig rettferdiggjør den troende på denne måten, det beviser han ved å gi ham evig liv, likesom han med døden beviste at vi alle var syndere (v.12,14). Følgene av en virkelig tilregnet rettferdighet må dermed uomtvistelig bli frihet fra syndens evige lønn, som er døden, og evig liv og all den salighet som er rettferdighetens lønn. Dette skildrer nå Paulus med det herligste budskap i neste vers.

17: For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus.

Døden kom til å herske ved den ene. Allerede under v.12 og 14 så vi på hvordan døden, bare på grunn av ett menneskes synd, lik et statsoverhodes skrekkregime hersket over alle mennesker, unge og gamle, onde og gode, konger og keisere, profeter og hellige. Alle har de måtte bøye seg for dødens banner, til tegn på at de alle har hatt del i Adams synd. Men igjen vil vi straks minne om hvor strengt påpasselig Paulus er med å minne om at hele dette dødens velde over alle mennesker, kom bare gjennom "den ene". Han har ikke latt det stå bare med ordene døden kom til å herske ved den ene, men føyer straks til fordi denne ene falt. Han har denne gjentakelsen for å understreke den sannheten som er så viktig for selve hovedsaken i det budskapet vi har foran oss, atbåde døden og livet kommer til oss gjennom én. For

det store hovedspørsmålet er jo nettopp dette: Skal vi dømmes bare etter det vi selv har gjort - eller etter det en annen har gjort?

Loven sier: "hver den som..", d.v.s. at vi hver for oss skal erverve oss evig liv, eller evig død. Men evangeliet sier: "ved den ene". Gjennom én er døden kommet over alle mennesker, allerede før de selv ved egne gjerninger var skyldig til døden. På samme måte kommer rettferdighet og evig liv over alle dem som er Kristi ætt, uten at de ved egne gjerninger har oppnådd livet. Dette er jo summen av hele Skriftens budskap.

Hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus. "Meget mer" - Paulus sier: når det ene, svake mennesket gjorde den ene synd som førte døden over alle mennesker, så skal meget mer den langt større og overmåte rike gaven, gjennom det andre mennesket, Jesus Kristus, bringe liv og salighet over alle dem som tar imot denne gaven. At alle mennesker er underlagt døden, det er så udiskutabelt at det ikke en gang finnes noen vantro som vil betvile det. Men dette dødens herredømme er kommet gjennom én. Så sier altså Paulus at som den overmåte (sv:överflödande) rikdommen i nåden og gaven gjennom det andre mennesket er uendelig større enn arven fra Adam, så mye mer sikkert og visst er det at alle Guds barn skal leve evinnelig.

De som mottar. Her forklarer nå Paulus hvem de er som skal nyte godt av all denne rikdom som Kristus tilveiebragte for oss. Han sier "de som mottar", ordrett: "de mottakende" - "de som mottar nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom". Så spør du kanskje: Jeg har hørt om en stor og herlig gave, men hvordan skal jeg vite at den også tilhører meg? Jeg vet nok at Kristus er forsoningen for hele verdens synder (1Joh 2:2), men alle mennesker blir likevel ikke frelst. Hvem er så de som virkelig skal få nyte godt av denne store gaven? På dette spørsmålet svarer altså Paulus her: "De som mottar gaven". Ordet som er brukt her for å "motta", er det samme som er brukt i Joh 1:12, der det heter: "alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn (sv: dem gav han makt til å bli Guds barn), de som tror på hans navn".

Her møter vi samme urokkelige budskap som gjennom hele Den Hellige Skrift, nemlig at "alt er ferdig" (bl.a. Mat 22:4), og at det som gjenstår er bare at vi kommer og mottar frelsens gave. Vi kan gå gjennom alle de bud og forskrifter som Skriften lærer, men når det gjelder vår frelse, heter det bare: Å ta imot nåden og rettferdighets-gaven. Skriften bruker mange forskjellige uttrykk, men de går alltid ut på det samme i dette avgjørende spørsmålet. Et sted heter det "tro", "tro på Herren Jesus". Jesus sier "den som kommer til meg", "om noen tørster, han komme til meg", "den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham". Et annet sted kalles det at de har "tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod". Slik taler Skriften, og det er svært viktig at vi holder dette klart for våre hjerter.

Vi blir ofte svært opptatt med mange andre ting i Skriften, selv om de ikke har noen avgjørende betydning for liv og salighet. Skriften inneholder mang en lærdom, bud og formaninger. Åndelige menn oppstår og priser og opphøyer snart det ene, snart det andre vi bør være opptatt med og strebe etter. Og alt dette kan på sin måte være viktig og betydningsfullt, alt er kanskje hellig og godt, alt bør vi takke for og øve oss i. Men når det gjelder selve frelsen og barnekåret hos Gud - det avgjørende, store spørsmålet, - så er det bare én ting det gjelder: å ta imot gaven, nåden og rettferdighets-gaven i Kristus. "Den som har Sønnen, han har livet. Den som ikke har Guds Sønn, han har ikke livet, for livet er i Guds Sønn" (1Joh 5:11-12).

Men om dette er klart nok, så kan en oppriktig sjel fremdeles stå famlende: Kan jeg ikke likevel bedra meg selv, på selve troen min, eller måten jeg har mottatt gaven på? Kan jeg ikke få høre det ennå klarere, hva det er å "motta nåden og rettferdighets-gaven?" Også i dette spørsmålet må det bare være Guds ord som veileder oss. En kan fare vill både til høyre og til venstre. Mange tror de har mottatt Kristus, når de én konkret gang har uttalt at de tar imot ham, og så lever sitt liv etter Guds ord og alltid opphøyer det. Andre igjen er gått konkurs på alle sine egne gjerninger og forsøk på å omvende seg. De hungrer og tørster etter rettferdighet, men setter sitt håp utelukkende til lydighet mot Kristus. De sukker og tynges bestandig i uvisshet om de egentlig har tatt imot ham.

Det er umåtelig viktig at vi ser klart og tydelig hva Skriften selv mener med det å "motta" nåden og rettferdighets-gaven. Vé den som tar feil her! Men hvis jeg virkelig vil vite hva Åndens egen mening er i Skriften, da må jeg nok være alvorlig redd for min egen ånd, mitt falske hjerte og forfalskerens makt, og bare søke å motta sannheten, selv om det skulle velte all min tidligere kristendom.

Hva det er å motta gaven, ser vi dels av ordene som omtaler dette, dels av hvordan Skriften skildrer de menneskene som Jesus selv gav det vitnesbyrd at de trodde, og var Guds rette barn. Først vil vi da se nærmere på hvordan ordet "motta" er brukt. Vi går igjen til Joh 1:12-13, der evangelisten selv forklarer hvordan det foregår når gaven, Jesus Kristus, mottas på rett måte. Først sier han (v.11) om Herren Kristus: "Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham". Over alt i Skriften, og i den evangeliske historie, ser vi hvordan dette skjer, at de ikke tar imot ham. Ubotferdige jøder (navnekristne) forakter Jesus, og lever på samme måte som vi ser det over alt i verden den dag i dag. Enten bundet opp i et jordisk sinnelag, i synd og forfengelighet. Eller i en innbilt, egen rettferdighet, der de (som jødene den gang, så også nå) utøver sin religion på bestemte tider i templet, med faster, bønn m.m. Eller slik det ofte foregår idag, at sjelene holdes "varme" gjennom kristelig aktivitet. Men med all sin tro og aktivitet er de alle like uforandrede, - ikke født på ny! Slik er altså den store massen.

Men så sier evangelisten om noen andre: "Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til (sv:makt til) å bli Guds barn, de som tror på hans navn". Her har vi noen ganske andre slags mennesker. Disse som mottok ham, var de som ikke gjennom all sin kristelige aktivitet, gjennom lovens gjerninger, og heller ikke gjennom sine bønner, sin hunger eller sin tro, hadde funnet fred i sin urolige samvittighet. Men alltid, tynget under dommen, søkte og ventet de på Israels trøst. Da disse fikk høre det glade budskapet om Guds nåde gjennom Kristus, og Ånden åpenbarte dette for dem, at Jesus var Kristus, da ble de dratt så sterkt til ham at de ikke fikk ro før de hadde funnet ham. Så falt de ned for ham, bekjente sine synder, og søkte nåde. Og, legg merke til dette: Disse ble nå bundet til ham for hele livet. De ble hans disipler og etterfølgere, så totalt skilt fra den store massen i sinn og vesen, at de av den grunn ble kalt en sekt (Apg 24:5, 28:22).

Ved troen på Kristus ble de forvandlet. De ble en ny "skapning" (2Kor 5:17) som så etter hvert, mer og mer ble oppdratt for himmelen. Derfor stopper ikke Johannes med uttrykkene "dem som tok imot ham", og "de som tror på hans navn", men han tilføyer (v.13): "De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud". Legg endelig merke til dette - !

Dette var det avgjørende tegnet på at de hadde mottatt gaven riktig, at de var "født av Gud", var blitt en ny "skapning" som i hele sitt vesen var bundet til Jesus. Dette innebar ikke at de var blitt feilfrie og fullkomne i denne Kristi etterfølgelse. Nei, de som Kristus selv uttalte var Guds rette barn, og som han kalte for sine "brødre", de var ennå fulle av feil på så mange måter: i kunnskap, i tro, i det å våke, i ydmykhet, åndelig styrke, o.s.v.. Vi ser i deres historie at de falt på så mange områder, slik at Jesus stadig måtte irettesette og lære sine disipler. De trettet om hvem som var størst blant dem, de var sløve og sovnet lett inn, o.s.v.

Men det var noe som kjennetegnet dem: De var bundet så fast til ham, de lot seg refse, og de tok lærdom av refselsen og ønsket å ha hans ord som rettesnor for sitt liv, selv om de ikke alltid lyktes i å leve etter det. Og de kunne ikke gå fra ham. De kunne heller ikke tie om ham, men ble alltid værende hos ham som hans folk, uansett hvor underlig han førte dem. Selv når de hadde det forferdelig vondt, når Satan siktet dem som hvete, når det syntes som om troens siktepunkt ble rokket, deres mot og kraft ble slått ned, deres forstand forvirret - så hadde de fremdeles noe som viste hva som var deres egentlige liv: Det var Jesussom deres lengt, deres savn og sorg dreide seg om. Det var han de tenkte på, han de talte om. Når han var borte, da hadde de sorg (og verden gledet seg). Men da han på ny viste seg for dem, frydet de seg. Det er disse ting som kjennetegner selve hjertet hos en kristen, og omtales altså i Skriften med at de "hungrer og tørster", "sukke etter Herren", "påkalle Herren". Her kan du med dine egne øyne selv se hvordan det var de mottok ham (se mer om dette i omtalen av kap.3:22). Du ser altså Skriftens egen forklaring på hva det er å "motta" den frelsende gaven.

Prøv deg nå selv på dette! Tilhører du den flokken som Johannes sier disse ordene om: "hans egne tok ikke imot ham", så kjenner du straks Skriftens dom over deg. Ja, selv om du tilhører den lille flokken som har vendt verden ryggen, som kjenner Skriftens budskap godt og holder det for sant og hellig, og vil bevise din tro i gjerninger, du skyr synden og legger vinn på gudfryktighet - så er du likevel bedratt, hvis det er din kristendom, din gudfryktighet, bønn, tro e.l. som du - ofte helt ubevisst - trøster deg til! Da har du ikke en slik nød for syndene dine at du behøver ligge for Jesu føtter og be om tilgivelse hver eneste dag, for dine stadige fall, hungrende etter nåde og rettferdighets-gaven.

Her behøves ikke flere ord, dommen er forlengst falt: Den som ikke "tvetter sine kjortler i Lammets blod", den som ikke skjuler seg i "bryllupsklærne", om han enn er kommet til bryllupet (de troendes forsamling på jord), skal kastes ut i mørket utenfor. Men, på den andre siden, om du har mye og bekymringsfull synd du kjemper med, - bare du har dette at du ikke kan unnvære Frelseren og syndenes forlatelse, så er det like sikkert at du til enhver tid har en stor og evig nåde - selv om du av og til opplever at den er skjult for deg. Ja, selv om du til tider kjenner deg så død og likeglad som de sovende disiplene, så du sjokkeres og tenker at dette betyr vel bare at du ikke bryr deg noe som helst om din Frelser.

Bare du likevel har et sinn som gjør at du tross alt dømmer deg selv i dette, og aldri blir virkelig glad og salig mettet som når evangeliet om Kristus gjennom et eller annet ord får innpass i hjertet ditt, så du på nytt kan tro du har Guds vennskap. Dette er et usvikelig tegn på at din ånd mottar nådens gave (og dermed en sann nådestand). Så, selv om andre tegn bare gjør deg bekymret, så du ikke fatter hvordan alt henger sammen, så er dette sikkert. Uansett hva som ellers måtte være å rose eller klandre hos deg, så er du da i alle fall under nåden og blir frelst (1Kor 3:11-15).

Men troens hånd, som mottar gaven, kan være meget svak. Da blir alle nådens krefter, som en følge av det, også svake i deg (noe som alt sammen er beklagelig, og bør bli bedre). Men vi skal merke oss at på tross av dette er selve gaven, "nåden og rettferdighets-gaven", alltid like stor, og det eneste som kan frelse din sjel til evig liv. Dette vil nå Paulus tale videre om i det følgende:

Nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom. Dette sikter til det vi allerede har talt om under v.15, at den gaven vi har fått gjennom Kristus ikke bare er så stor at den motsvarer, men til og med er langt større enn - det vi tapte gjennom Adam. Dette kan være nokså lett å fatte og innse. Men vi bør tenke over hva det innebærer, - og så se om vi virkelig tror det.

Da bør vi tenke over at det store syndefordervet vi arvet gjennom Adam, ikke bare gjelder den store, generelle syndens elendighet i verdens mennesker, som ligger totalt fanget i syndens herskende makt. Nei, det viser seg jo også i den syndens elendighet som de troende har å kjempe med, og i all denne mangel på kunnskap om Guds vilje, på tro, på kjærlighet, lydighet, troskap og hellig kraft. At vi likevel gjennom Kristus har en ennå større nåde og rettferdighet, enn fordervet fra Adam, betyr altså at til og med alle disse fall og skrøpeligheter som vi sukker og kjemper under, ikke skal fordømme oss. Den nåden og rettferdighets-gaven vi har tatt imot, skal gjøre, som Paulus sier, at vi som mottok gaven likevel skal "leve og herske ved den ene, Jesus Kristus". Med alle disse syndene og kvalene fra Adam skal vi likevel ikke fortapes, men få evig liv.

For, la oss tenke litt grundigere over hva disse ordene innebærer: "nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom". Vi kan vel ikke fatte eller forklare hvor mye som ligger i dette, så lenge vi ennå er her på jorden. Men så mye vet vi i alle fall, at Gud i sin store barmhjertighet har gitt oss en så rik og mektig hjelp i Kristus, at den - under alle mulige omstendigheter - skal være tilstrekkelig til å frelse dem som tar imot nåden. Ja, i vår aller største nød og avmakt, under synd og alt det arvegods vi har fått fra Adam, skal den opphøye oss til den aller største ære og salighet.

Men Paulus nevner spesielt den overstrømmende rikdom som rekkes oss i nåden og rettferdighets-gaven. Dette betyr jo at vi gjennom Kristus har en nåde og en rettferdighet som ikke bare fyller det mål loven krever, eller er like stor som Adams rettferdighet før fallet, men at den er uendelig mye større. Og uttrykket som er brukt: "overstrømmende" rikdom, sier jo nettopp det, at rikdommen, storheten i nåden og rettferdighets-gaven strømmer over lovens "måleenhet" og alle andre sammenliknbare eller tenkelige "mål" (= "måt" - "overmåte rik" - v.15). Og det er ikke underlig, for den er jo selve Guds egen rettferdighet, slik vi har sett det under v.15.

Det som først og fremst følger av en slik rettferdighet, er jo at gjennom den står vi under en uendelig Guds kjærlighet og vennskap. En tilstand vi ikke ville kunne få gjennom noen rettferdighet som var oppnådd av noe som helst skapt vesen. For nå elsker Gud dem som eier hans Sønns rettferdighet. Han elsker dem altså ikke bare som rene, syndfrie mennesker. Han elsker dem slik som han elsker sin enbårne, kjære Sønn. Kristus sier selv: "jeg i dem og du i meg, for at de skal være fullkommet til ett, for at verden kan kjenne at du har utsendt meg og elsket dem, likesom du har elsket meg" (Joh 17:23). Men gjennom denne overstrømmende rike rettferdighet har vi ikke bare et Guds vennskap som er stort, men også ett venneskap som har en mye mer langtrekkende varighet enn hva noe annet skapt vesens rettferdighet ville kunne oppnå.

Hvis vi i oss selv var så rene og fullkomne som Adam og Eva var før fallet, men vår nådestand var avhengig av denne vår egen fullkommenhet, så ville vi, som tilfellet var med disse, kunne komme under vreden gjennom én eneste synd. Men nå har vi en rettferdighet som er altfor stor til at den skulle kunne skades eller reduseres gjennom våre fall. Kristi rettferdighet er en "evig rettferdighet", som da også er gitt oss nettopp for våre synder, så disse ikke skal kunne fordømme oss. Og tenk, når nåden og rettferdighets-gaven i Kristus er så overstrømmende rik at den frelser de verste syndere, straks de får ta imot den, og at disse da straks føres inn under Guds høyeste nåde, - det blodrøde blir snøhvitt, det som var under vreden blir elsket, det fordømte blir salig - ! Ja, da må sannelig også følgene bli at denne gaven også i all framtid skal skjerme oss for vreden, slik Luther omtaler det: At alle de synder og elendigheter som ennå henger ved oss, mot denne vår rettferdighet bare blir som gnister mot det veldige havet. Dette er nok også apostelens tanker, når han nå taler videre om disse som "mottar nådens og rettferdighets-gaven", at de ikke bare skal motta livet, og nyte dette nye livet, men også at de skal "leve og herske".

Leve og herske. Hva kan dette bety: "leve og herske"? Her menes uten tvil alt det som livet, og det å leve, kan omfatte. Og det siktes da selvsagt til all den herlige frukten av hele Kristi verk for oss. Likesom det fra Adam fulgte død, i alt som det innebar, så skal de som er i Kristus ha liv, i alt som det innebærer: allerede her i livet et guddommelig liv i sjelen, ved gjenforeningen med Gud, vår opprinnelse. Og til sist et udødelig legeme og en evig salighet i himmelen, der vi i dypeste forstand skal "leve og herske", "herske sammen med Kristus Jesus" (Åp 22:5, 2Tim 2:12, Rom 8:17, 1Kor 6:2). Men alt dette samler seg omkring ett konkret forhold, dette at de skal ha en evig nåde, og ikke mer på grunn av sine synder komme under vreden. Og alt dette bare ved å forbli i Kristus og hans rettferdighet.

Dette er det vesentlige innholdet i uttrykket "leve og herske". Denne tolkningen samstemmer da også best med det hele denne teksten taler om. Den som har en evig nåde og samfunn med Gud, den har alt som liv og salighet kan innbefatte. Og så sier altså Paulus at alt dette bare skal avhenge av dette ene: at vi "mottar nåden og rettferdighets-gaven". Hva som enn forøvrig måtte ramme et slikt menneske, så kan det ikke bli fordømt, for det har Kristus og det evige liv, som fås bare ved ham. Men disse menneskene kan falle. Og de kan siktes av djevelen så de kommer i en ynkelig forfatning. Ja, det kan se ut som om hele deres kristendom kan være ødelagt og tapt. Men de blir ikke forkastet og oppgitt av Gud, så lenge de ennå ligger ved nådestolen for å få "nåden og rettferdighets-gaven". Da har de fremdeles det evige liv. Og hemmeligheten i dette ligger i det som nå følger:

Ved den ene, Jesus Kristus. At de troende skal "leve og herske" som konger, dette har de også bare gjennom Kristus. For likesom de var ett med Adam i hans fall, slik er de ett med Kristus i hans seier og triumf. Fordi han er rettferdig, så er også de rettferdige. Fordi han er konge, så er også de konger (Åp 5:10). Fordi han har evig liv, så har også de evig liv. For de er ett med ham, slik som de var ett med Adam. "Jeg lever, og dere skal leve", sa Herren. Og videre: "Jeg er kommet for at dere skal ha liv og ha overflod". Men glem aldri at alt dette har vi utelukkende "ved den ene, Jesus Kristus".

Hvis du lever i en åndelig søvn, da har du ikke bruk for dette, det betyr ikke noe for deg. Men er du våken, så du kjenner synden, da blir det snart slutt på å "leve og herske", ja på all trøst - hvis du glemmer dette: "ved den ene", og istedet begynner å se på deg selv og det du kan finne, og kjenner, hos deg selv. For da finner du ingen rettferdighet, men bare synd. Ingen Guds kjærlighet, men bare rettferdig vrede. Intet liv, ingen kraft, men bare død og avmakt. Men hvis du i tro kan si det slik: Kristus er rettferdig, derfor er jeg rettferdig. Kristus eier Guds kjærlighet og velbehag, derfor eier også jeg Guds kjærlighet og velbehag, o.s.v. Da kan du i enhver situasjon, og i din største skrøpelighet, alltid "leve og herske".

For å få den rette oppfatning av ordet "motta", gikk vi til Skriften, som forklarte med levende bilder hva ordet betød. På samme måte vil vi også finne hva det betyr å "leve og herske ved den ene". Også dette skildres gjennom levende eksempler i Den Hellige Skrift. Men vi vil se på slike eksempler hvor det ser særdeles ille ut, hvor det har stått en hard kamp om selve livet. For ordet "herske" tyder på strid og kamp. Vi kan tenke på den salige skaren som stod med seierspalmer i hendene. En av de eldste (i himmelen) sa: "Dette er de som kommer ut av den store trengsel" (Åp 7:14). Og hele vår kraft til å seire i striden beskrives slik: "dette er den seier som har overvunnet verden: vår tro" (1Joh 5:4). Men troen har alltid å gjøre med ting som ikke sees, og lever under forhold hvor alt som det naturlige øye ser, er mørkt og motsatt av det som skal tros.

Å seire ved tro, å "leve og herske ved den ene", det er noe som ikke alle mennesker fatter noe av, eller i det hele tatt har behov for. Blant disse er igjen først og fremst de åndelig sovende, som tror de selv har kontroll over sin kristendom. Og dernest, de nådebarn som ennå står i sin første glede og kjærlighet, og er så lykkelige over å få ha brudgommen hos seg. Men dette er noe for disse hardt prøvede kristne. Disse som ikke ser og kjenner annet enn at synden og djevelen hersker over dem. Hos dem er ikke synden nå bare et ord, eller en tanke, men en forferdelig virkelighet. Slik er det når en kristen ikke bare kjenner på syndige tanker, lyster og begjær (som selvsagt i seg selv er forferdelig nok), men når hjertets bunnløse forderv bryter ut i syndige ord og gjerninger. Det er når sjeler som ikke har noe høyere ønske enn bare å få leve et hellig liv overfor Gud og mennesker, innimellom blir til de grader siktet av Satan, at det skjer virkelig store fall. Slike tragiske hendelser ser vi mange eksempler på i de helliges historie, og hvordan de sukker, klager og frykter for Guds vrede.

Når en kristen opplever slike ting, da blir det virkelig vanskelig for ham å fatte hvordan han skal "leve og herske"/bli frelst og salig. I en slik nød er det jeg trenger å se hva Guds ord sier. Jeg tør ikke bygge min sjels evige ve og vel på noe menneskes tanker og meninger, eller deres lærer. Jeg må høre hva Guds eget ord sier.

Hva er det Skriften sier om liknende, tragiske situasjoner? Vi vil ikke stanse ved slike tilfeller som vi oftest hører om, hvor Job, David, Peter m.fl. på tross av forferdelige fristelse-stormer og store fall i synd, likevel ble frelst "ved den ene", gjennom "nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom". Vi vil nå istedet se på hvordan vår apostel, Paulus, selv dømmer i slike situasjoner, for at vi best kan forstå den dype og rikeste meningen med det han skriver i brevet.

I det første brevet hans til "Guds menighet i Korint" finner vi mange avklarende ord. Allerede i tredje kapitlet har vi et tydelig vitnesbyrd om at selve livet, frelsen, bare avhenger av én ting: troen, uansett hvor ille det enn forøvrig kan se ut. Først sier han i v.11: "Ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus". Senere sier han at på denne eneste rette grunnvollen er det likevel svært forskjellig hvordan en bygger videre. Det gjelder både de som lærer (som det her synes å gjelde - konf.v.5-10), og videre også hvordan vi praktiserer det i vårt eget liv. Disse måtene vi bygger videre på, sier han, kan være så ulike som "gull, sølv og kostbare stener", - eller "tre, høy og strå". Men så sier han: "Om det byggverk som en har reist, blir stående (når det prøves i dommens ild, v.13), da skal han få lønn" . Men "brenner hans verk opp, da skal han miste lønnen. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild", d.v.s. gjennom nød og anfektelse.

Legg merke til dette! Dette gjelder altså til og med en lærer, som vi må regne med er frelst (ettersom det står at han "skal bli frelst"), men som på grunn av at han ikke lever ved nådestolen har bygget på en så feilaktig måte at det sammenliknes med "tre, høy og strå". D.v.s. at hans budskap har engasjert menigheten i saker som ikke er Guds hellige tale, men er menneskebud. En som har gjort bisaker til hovedsaker. "Slik dreper de sjeler som ikke skulle dø, og holder sjeler i live som ikke skulle leve" (Esek 13:17-23). Dette blir forferdelig for disse som har lært slik, når de en gang får se hva de har gjort. Men selv skal de blir frelst - hvis bare de har bygget på den rette grunnvollen.

Dette er noe av det som viser hva det vil si at det er bare ved "nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom vi kan leve og herske ved den ene, Jesus Kristus". Det kan nemlig bare skje "ved den ene, Jesus Kristus". I femte kapittel tales det om at en av forsamlingens medlemmer hadde begynt å leve i en synd så ille at den "ikke engang nevnes blant hedningene". Om denne som hadde pådratt seg blodskam dømmer Paulus slik: "han skal overgis til Satan til kjødets ødeleggelse". Satan skulle få lov å ta ham under sin voldsomme behandling. Men legg merke til hva apostelen tilføyer: "for at hans ånd kan bli frelst på den Herre Jesu dag". Så skulle altså også en slik kunne bli frelst! Og så ser vi i andre brev til samme menighet, hvordan Paulus formaner brødrene til at de, nå når mannen hadde angret, skulle "tilgi og trøste ham, for at han ikke skal gå til grunne i enda større sorg" (kap.2).

I 1Kor 6 ser vi at han taler til dem om at det i den samme forsamlingen gikk så ille for seg at de kristne (altså brødre i Kristus) gikk til rettsak mot hverandre, "og det for vantro dommere!" sier han. Disse urettferdige skulle løse de kristnes tvister. Paulus formaner dem alvorlig til ikke å drive med slikt. Men i den samme straffetalen ser vi ham uttale at de (kristne i menigheten i Korint) likevel var blant dem som skulle dømme både verden og engler (1Kor 6:2-3). Ennå gav han dem ikke opp, som fortapt, men formante dem til å vende om fra sine synder. Igjen et bevis på at vi frelses utelukkende "ved den ene", ofte gjennom den største trengsel.

Videre ser vi at Palus taler om at i den samme forsamlingen var det noen som var så ustyrlige, at de til og med drakk seg fulle når de kom sammen for å dele nattverden. Han gir disse en veldig refsende advarsel, og sier at svære straffedommer skal ramme dem for slike synder. "Men", tilføyer han, "når vi blir dømt, da er det Herren som refser oss, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden" (1Kor 11). Paulus gav dem altså ennå ikke opp, men mente de ennå skulle kunne frelses.

Alle disse eksemplene viser hvordan den "overstrømmende rike nådens gave", - men også bare den alene -, frelser "de som mottar nåden og rettferdighets-gaven", selv gjennom den største syndepøl. Det viser at frelsen er bare i "den ene, Jesus Kristus", og at de som tross alt av hjertet har mottatt nåden og rettferdighets-gaven, gjennom den, og bare gjennom den, skal "leve og herske". All vår egen rettferdighet er så totalt fortapt, at Gud i sin store barmhjertighet har lagt all vår frelse og salighet bare i "den ene". Måtte vi aldri glemme dette! Den som har Sønnen, han har livet!

18 og 19: Altså, likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet.

Her vender Paulus tilbake til selve hovedsaken i det budskapet han bærer fram f.o.m. v.12, hvor han sammenlikner Adam og Kristus. I de versene som ligger imellom her, har han vist hvor mye større og mektigere arven fra Kristus er, i forhold til arven fra Adam. Nå tar han opp igjen det uttrykket han har brukt fra v.12 for å understreke sammenlikningen: "ved ett menneske". Men han innleder med et ord som antyder at nå kommer det en sammenfatning og konklusjon på det han har tatt opp i det som ligger imellom. For v.18 begynner med ordet "Altså" - "Altså, likesom én manns overtredelse" o.s.v.

Her møter vi da på nytt det store og trøsterike budskapet om at på samme måte som synden og fordømmelsen er kommet over oss gjennom én bestemt overtredelse, så skal vi også få rettferdighet og det evige liv gjennom én bestemt rettferdighet. Uttrykkene som i denne teksten skildrer motsetningene, tjener på en særdeles avklarende måte til gjensidig å tegne et bilde av hverandre. Én manns rettferdige gjerning - motsvarer én manns overtredelser. Av dette forstår vi hva som ligger i uttrykket Kristi rettferdighet, nemlig det motsatte av overtredelse, en fullkommen oppfyllelse av loven, eller som det uttrykkes i v.19: "den enes lydighet".Herren sa selv det samme når han talte om hva Den Hellige Ånd skulle overbevise om: "Om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen" (Joh 16:10). Og videre ser vi livsens rettferdiggjørelse gjennom én rettferdig, - står som motsetningen til fordømmelsen gjennom én manns overtredelse.

Gjennom den erklæres menneskene å være rettferdige, eller erklæres som de som fullkomment har oppfylt loven. Og alt dette bare på grunn av én manns rettferdige gjerning, den enes lydighet.Vi ser at uttrykket "livsens rettferdiggjørelse" står som motsetning til "fordømmelse for alle mennesker", og forteller oss med dette at det rettferdiggjorte mennesket dømmes fri fra døden - og berettiget til det evige livet. Dommen til fordømmelse, etter Adam, gjorde alle mennesker til dødens barn. Men ved rettferdiggjørelses-dommen blir de som er født og lever under denne dødsdommen, i Kristus gjort til det evige livs barn. Videre ser vi hvordan rettferdiggjørelsens omfang (alle mennesker) settes opp mot fordømmelsens omfang (alle mennesker). At nåden og rettferdighets-gaven er gitt til alle mennesker, er da like sikkert som at synden og fordømmelsen kom for å herske over alle mennesker.

Men hvordan skal vi forstå dette, når vi gjennom alt Guds ord ser at ikke alle mennesker blir frelst, at ikke alle blir delaktige i Kristi rettferdighet? Først må vi da holde uomtvistelig fast at uttrykket "alle" i siste del av v.18, må bety det samme som "alle" i første del av samme vers. Det sier seg selv, ettersom budskapet er en konkret sammenlikning av første og andre del av verset. Men da oppstår det jo et problem, da vi jo like sikkert vet, som vi nylig sa, at det ikke er alle mennesker som får del i Kristus, - mens derimot alle mennesker i sin natur har arven fra Adam. Augustin sier det så rett: "De mørklagte stedene i Skriften kommer av de mørklagte stedene i hjertene våre". Her er ingen motsigelser, ikke noe problem, hvis bare vi tror det Skriften lærer om Kristus og hans verk for oss.

På samme måte som Adams synd og fordømmelsen kom over alle mennesker, - men alle mennesker likevel ikke blir evig fordømt - slik er Kristus og hans rettferdighet gitt til alle mennesker, mens likevel ikke alle mennesker blir frelst. Fra Guds side er rettferdigheten gitt til alle mennesker. Den er tilveiebragt for alle, og venter bare på å bli tatt imot. Men om denne rettferdigheten skal bli det enkelte menneskets personlige eie, det avhenger av at den mottas i tro. Dette er Skriftens gjennomgående lære, og Paulus sa da også dette uttrykkelig i verset foran: "de som mottar nåden og rettferdighets-gaven". Men hvordan det foregår, at den enkelte mottar gaven, hører ikke inn under dette verset (v.18) hvor budskapet er opptatt med urkjeldene til såvel døden som livet: "én manns overtredelse", og "én manns rettferdige gjerning".

Som allerede antydet, trenger vi bare huske på at selv om fordømmelsen fra Adam kom over alle mennesker, så blir likevel ikke alle mennesker fordømt. Bare de blir fordømt, som blir værende under døden fra Adam, og ikke ved en ny fødsel blir podet inn i Kristus. Hele den store skare av de frelste som er nådd fram til Lammets trone (Åp 7:9), er alle sammen Adams barn, og var etter sin første fødsel alle sammen under fordømmelsen. Men nå står de der likevel i sine hvite klær, og med palmer i hendene. Utgangen på vårt liv: saligheten - eller fordømmelsen i all evighet, avhenger altså bare av dette ene: Om menneskene blir værende under døden fra Adam, - eller tvertimot blir født på ny, forenet med Kristus og får del i hans rettferdighet.

Men på samme måte som Adam etterlot synden og døden som arv til alle mennesker, så har også Kristus etterlatt rettferdigheten og livet som arv til alle mennesker. Om vi skal bli værende under synden og døden til evig fordømmelse, beror på om vi blir værende i Adams åndelige død. På samme måte: Om vi skal få eie det evige liv, beror på innpodingen i Kristus.

Måtte vi tenke grundig over dette: At gaven er gitt til alle, uavhengig av om den blir mottatt eller ikke. Det var en klar og høyst smertelig kjennsgjerning for Paulus, at "ikke alle var lydige mot evangeliet" (sv: icke alla hörsamma evangelium). Men han våget ikke av den grunn å innskrenke nåden i Kristus, som gjelder for alle! Tvertimot, når han tar for seg det som var likheten mellom Adam og Kristus, så er det nettopp dette, at nåden gjelder alle, som er hovedsaken i budskapet. Dette forkynner han derfor uttrykkelig med de presise ordene "for alle mennesker". For éns skyld: fordømmelse, - og for éns skyld: rettferdiggjørelse til alle mennesker, ja til alt det som har navn av menneske.

Slik omfatter nåden alle. Når du ser de usleste treller under synden, som hele livet igjennom totalt er bundet i djevelens vold, - tenk da alltid: også disse er gjenløst i Kristus. Også deres skyldbrev har han utslettet og naglet til korset (Kol 2:14). Også for disse venter den beste kledningen, ferdig til å kles på dem - når bare de ville komme tilbake til sin Far (Luk 15:22). Når du ser deg selv så fortapt og fanget under synden, at du ikke lenger vet noe råd, - tenk da også selv grundig over at også for deg var det at den dyrebare løsepengen ble gitt. Også for deg er rettferdighetens kledning ferdig, og klar til å kles på, ettersom også du regnes blant "alle mennesker". Og hvis du så også er en av dem som "mottar nåden og rettferdighets-gaven" (v.17), så eier du også personlig rettferdigheten og livet. Slik forstår vi de dyrebare ordene i verset vårt. Men apostelen fortsetter med å forklare dem ennå tydeligere når han tilføyer:

For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet. Dette er apostelens avslutning på å forklare den vidunderlige liknelsen (v.12-19). "De mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet". Igjen sies det her at "de mange", d.v.s. alle Adams barn (se under v.15), ble syndere "ved det ene menneskes ulydighet". Det at vi arvet Adams natur, utgjorde i seg selv en straff, og et følbart bevis på at vi er delaktig i hans synd. Men det er ikke dette forholdet teksten vår sikter til. Som vi har sett tidligere, slik er det også her vår konkrete delaktighet i det første syndefallet, da vi alle syndet i og ved vår stamfar og stedfortreder, det tales om. Derfor ser vi også apostelens språkbruk: "de mange kom til å stå som syndere", skildrer hvordan vi, uten noen medvirkning fra vår side, bare "kom til å stå" - som syndere.

Det er svært viktig å merke seg at det er denne meningen Paulus har med disse ordene, for at vi ikke skal overse selve hovedbudskapet i teksten, hvor nettopp alt går ut på at

både synd og rettferdighet er kommet ved at vi har fått del i en annens gjerning.

Ellers var det egentlig ikke så viktig å vite om, og å tro, at vi var delaktige i Adams ulydighet, - hvis det ikke tjente til å åpne øynene våre for den andre store hovedsannheten: at på samme måten er det vi skal bli delaktige i Kristi lydighet, som er den eneste saliggjørende sannheten.

Det er altså den store læren om tilregnelsen vi har foran oss her. Den er av avgjørende betydning for hele kristendommen. Og det er imot denne hovedlæren både vantroen og fornuften alltid kjemper de hardeste kampene.

Derfor vil vi igjen minne om de mest avgjørende bevisene Paulus lærer oss om dette. Ikke bare at vi arvet Adams syndige natur, men at Adams største synd var alle menneskers synd. "Gjennom den nedsyndet han oss alle på én gang" sier Luther. De avgjørende bevisene på at det er dette forholdet Paulus konkret sikter til, ligger dels i selve hovedbudskapet i denne teksten, dels uttrykt i klare ordvalg. Når apostelen om og om igjen gjentar: "på grunn av den enes fall", "fordi den ene falt", - og opp mot dette setter "én manns rettferdige gjerning", "den enes lydighet", da er det lett å oppfatte hva som er tekstens hovedbudskap: Den store læren om delaktighet i en annens gjerning.

I v.16 sier han dessuten at "dommen kom etter den énes synd og ble til fordømmelse", og i v.18: "til fordømmelse for alle mennesker". Da er det klart og tydelig hvorfor menneskene er under fordømmelse. Det er ikke først og fremst på grunn av menneskenes iboende syndige natur. Nei, det han taler om her, er at det er et resultat av én konkret dom: dommen som var avsagt av Gud, og omgående ble fullbyrdet over menneskeheten gjennom dens stedfortreder, "etter den énes synd - og ble til fordømmelse". I v.17 sier han at "døden kom til å herske ved den ene, fordi den ene falt". Og dommen kom ikke bare over Adam, - men som det tales om i v.14 og 18: "til fordømmelse for alle mennesker", "også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam".

Da forstår vi at når han i denne teksten taler om synden, så er det med sikte på skyld og fordømmelse, - ikke om synden som bor i oss. I det nittende verset gjentar og sammenfatter han altså det han har talt om i de foregående versene. På den bakgrunn må ordene "de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet", ha samme betydning som gjennom de foregående versene, og bare sikte på syndens skyld, ikke synden i oss. Dette så meget mer som vi også ser ham bruke uttrykk som vi tidligere har bemerket: "de mange kom til å stå som syndere".

På denne bakgrunn er det han uttrykker motsetningen slik: at vi skal "stå som rettferdige ved den enes lydighet". Nå er det altså avklart at denne rettferdiggjørelsen ikke taler om at rettferdigheten er virket i oss, som ville være det samme som helliggjørelsen, men at Kristi rettferdighet tilregnes oss. Men da må ordene "kom til å stå som syndere" her heller ikke gå på at vi arvet Adams syndige natur, men bare gå på vår skyld og fordømmelse innfor Gud. Tolket vi det på noen annen måte, ville vi rokke ved bevisførselen, som dokumenteres ved de stadige sammenlikningene og tilsvarende motsetninger. Vi finner heller ikke noen antydning om at det nå er innført en ganske annen mening enn det som har vært gjennomgående i teksten hittil.

Dermed er det tilstrekkelig bevist at det Paulus taler om her, det er vår delaktighet i Adams synd, og vår skyld på denne bakgrunn. Men nettopp derfor må denne synd i sannhet også være vår synd, ellers kunne ikke denne syndens skyld tilregnes oss. Er nå dette tungt å fatte, fordi fornuften vår alltid innvender: hvordan kunne Gud tilregne oss Adams synd? - så er dette likevel, som vi ser her, Den Hellige Skrifts egen lære. I tillegg har vi alle sammen bekreftelsen på dette gjennom våre egne bitre opplevelser av at straffen og følgene av Adams synd har rammet oss.

At jeg ikke kan forstå Guds underligste veier og dommer, må da ikke få meg til å fornekte sannhetene i disse. Og fornekter vi den første tilregnelsen, vår delaktighet i Adams synd, - så må jeg også fornekte den andre tilregnelsen, at Kristi lydighet skal være vår rettferdighet. Men når Gud taler dette til meg, vil jeg heller i ydmykhet tro både den første og den andre tilregnelsen, og bare rope med apostelen, idet jeg tilber Guds visdom og råd: "Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier".

At Adams synd er alle menneskers synd, det er en hemmelighet som vi bare skal tro på Guds ord. Noen har villet gjøre den forståelig, gjennom liknende forhold i menneskelivet. Men det er ikke måten å gå fram på. Det Gud har forkynt oss er like sant, selv om vi aldri finner noe tilsvarende i våre menneskelige situasjoner. Og det er en meget farlig villfarelse, når kristne tror de skal være istand til å forstå og stadfeste alt det Gud gjør og sier i sitt ord. Da Abraham fikk befaling om å ofre sin sønn, fikk han ingen forklaring på hvorfor det måtte skje, eller på hvordan han da skulle kunne få et tallrikt avkom gjennom den samme Isak. Men han ble sterk i sin tro, "idet han gav Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han og mektig til å gjøre". Denne Abrahams tro er holdt fram for oss som et eksempel.

Når engelen forkynte for Maria at hun skulle bli mor til Guds Sønn, så var det fullstendig uforståelig for henne. Men hun bøyde seg ydmykt for sannheten i engelens budskap om at "ingenting er umulig for Gud".

Først å ville forstå, før vi kan tro, når vi står overfor Guds ord, er å vanære Gud forferdelig. I forhold til oss er Gud så altfor stor og ubegripelig i alt hans verk. Han vil bare ganske enkelt bli trodd - !

"Så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet". På samme måte som Adams barn ble dømt til syndere, bare på grunn av hans ulydighet, slik dømmes også hele Kristi ætt for rettferdige bare på grunn av hans lydighet. "Ved den enes lydighet" - her sier altså Paulus uttrykkelig hva Kristi rettferdighet består i. Han sier det var hans lydighet, hans egen personlige fullbyrdelse av hele Faderens vilje. Likesom syndefallet besto i "det ene menneskes ulydighet", slik skulle gjenopprettelsen skje "ved den enes lydighet". Hele Kristi liv på jorden, fra krybben til korset, var lydighet. "Kjærligheten er lovens oppfyllelse", sier Paulus (Rom 13:10).

Kristus hadde en fullkommen kjærlighet både til sin far og til oss mennesker. Av kjærlighet til oss, og lydighet mot sin far, kom han til jorden og ble vår bror. I den samme kjærlighet gikk han omkring og gjorde vel, og hjalp alle. Av kjærlighet til oss og lydighet mot sin far, ville han også "smake døden for alle". Han var "lydig til døden - ja, korsets død" (Fil 2:8). Det å være en lydig tjener var jo svært langt fra hans egentlige stilling, han som selv var lovgiveren og alle kongenes konge. Derfor heter det i Heb 5:8 at han i sitt liv på jorden "lærte lydighet av det han led". Og Herren Kristus sier selv at det var hans mat "å gjøre hans vilje som har sendt meg" (Joh 4:34).

At hele Kristi liv var lydighet, det har Herren ved sin Ånd talt klart og tydelig i Sal 40. Der ser vi Kristus tale gjennom David: "Slaktoffer og matoffer har du ikke lyst til - du har boret mine ører". Det siste henspeiler på det som den gang var vanlig, at livegne treller ble merket ved at ørene ble gjennomboret. På den måten vitner da Kristus om at han helt og holdent var blitt en lydig tjener, slik han også i v.9 tilføyer: "å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte". Intet mindre enn en så høy og fullkommen lydighet, kunne frelse menneskene fra den fordømmelsen som var kommet over oss på grunn av den enes ulydighet.

Men se nå nøye på denne Kristi fullkomne lydighet. Det er jo den som skjuler all vår stadige ulydighet - ! Alle de helliges åndelige nød og klage er jo akkurat dette at de ikke kan lyde Gud som de burde, men om og om igjen synder mot ham. Der ånden er villig og hellig, der oppleves det medfødte fordervet bare ennå mer følbart og tyngende, og det oppleves alltid som en ulydighet mot Gud. All synd i hjertet og i det åpenbare, i tanker, begjær, ord og gjerninger, er alt sammen, dypest sett, ulydighet mot Gud som gjennom sin hellige lov forbyr alt ondt. Da engstes og klager de troende, og blir redde, fordi de ser sin ulydighet mot Gud.

Men hør nå her! Mot all denne vår ulydighet har Gud satt sin Sønns lydighet. Hans lydighet skal være vår lydighet. Det er jo det teksten vår taler om: "så skal også de mange stå rettferdige ved den enes lydighet". Det var akkurat for dette, at Gud sendte sin Sønn under loven, sier apostelen, "for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven" (Gal 4:5). Fra evighet av så Gud alle mennesker ligge under synden og dommen, og så gjennom-fordervet at det ikke var en eneste som fullkomment kunne lyde eller oppfylle loven. I sin evige barmhjertighet besluttet han da, før verdens grunnvoll ble lagt, at han selv skulle gjenopprette dette "ved den ene". Hans Sønn skulle bli "kvinnens ætt", et virkelig menneske, men med en fullkommen lydighet. En ny stamfar og stedfortreder for oss, som skulle oppfylle loven, og gå inn under dens forbannelse. Alt sammen for at vi, som var blitt syndere gjennom den første stamfarens ulydighet, nå skulle bli rettferdige bare gjennom den andres lydighet.

Og det er nettopp denne Kristi fullkomne lydighet som egentlig utgjør selve rettferdigheten, som gjør at vi kan bestå innfor Gud. Konkordieformelen sier: "Derfor ser troen på Kristi person, som den som kom under loven for oss, har båret vår synd, og ved at han gikk til Faderen for oss arme syndere, har vist sin himmelse Fader den fullkomne lydighet, og dermed skjult all vår ulydighet som bor i vår natur og stikker seg fram i tanker, ord og gjerninger, slik at denne (vår ulydighet) ikke tilregnes oss til fordømmelse, men av ren nåde bare for Kristi skyld blir tilgitt oss og forlatt".

Derfor, vil du være en rett kristen og tro Guds nåde, men hindres og tynges av din egen stadige ulydighet, da skal du alvorlig gripe denne trøsten: Kristi lydighet er min lydighet. Skulle jeg stå for Gud bare med min egen lydighet, så måtte jeg fortvile og aldri mer tenke på å bli frelst. Da var jeg fortapt, hvis jeg skulle dømmes etter loven. Men derfor har Kristus vært under loven og levd et liv i fullkommen lydighet, for at han derved skulle "kjøpe dem fri som var under loven". For han behøvde sannelig ikke være under loven for sin egen skyld. Han gjorde det alt sammen for oss, i vårt sted, for at det skulle tilregnes oss. Så er dette min eneste rettferdighet: Altså ikke min lydighet, men hans lydighet. For også når det nye mennesket i meg vil være lydig, er likevel det gamle mennesket i meg full av ulydighet. Derfor er det bare dette jeg kan trøste meg til: At Kristus var lydig for oss. På denne måten skal vi ta til oss denne trøsterike teksten.

Noen sier: Hva hjelp er det for meg at Kristus var lydig, når jeg ikke selv kan være det? Så svarer vi: hvis ikke Kristi lydighet er din lydighet, så er du evig fortapt. Her taler Herrens apostel til oss at bare "ved den enes lydighet skal vi stå som rettferdige". Vi må i stort alvor innprente disse ordene i hjertene våre: "ved den ene", "ved én manns rettferdige gjerning", "ved den enes lydighet". Hvis ikke vi holder fast i slike sannheter, vil det vi kjenner på i vår natur, samvittigheten og vantroens påvirkning, drive oss i alle retninger som spon på det ville havet. Men derimot, hvilken salig trøst og trygghet er det ikke for en stakkars, utmattet synder, å få hvile på denne faste klippen: Guds evige beslutning, at på samme måte som vi alle ble syndere ved den enes ulydighet, slik skal vi også bli rettferdige bare ved den enes lydighet.

Den teksten vi nå har hatt foran oss (v.12-19) er av den aller største betydning for hele livet til en kristen, både som den rette lære, og for hjertets tro. Gjennom en herlig sammenlikning mellom Adam og Kristus, har apostelen her forkynt den store hovedsannheten i Kristi evangelium. Sannheten om at slik som all synd, død og fordømmelse er kommet over alle mennesker gjennom den enes ulydighet, på samme måte kommer også all rettferdighet og salighet bare gjennom den enes lydighet. Men han har også vist at det gode som vi arvet ved Kristus, ikke bare er like stort som det onde vi arvet fra Adam. Nei, nåden og rettferdighets-gaven har en overstrømmende rikdom, slik at den som mottar gaven ikke bare har full gjenopprettelse av det som var tapt, men også en mye større nåde, ære og herlighet enn menneskene kunne ha før syndefallet.

Summen, ikke bare av denne teksten, men også av alt det Paulus vil forkynne, fra syttende vers i første kapittel og til slutten av dette femte kapittel, går ut på at menneskene ikke blir rettferdiggjort gjennom lovens gjerninger, d.v.s. gjennom noe de selv kan være eller gjøre etter loven, men bare gjennom en fri gave i Kristus. Men da reiser det seg et naturlig spørsmål vi nødvendigvis bør ha svar på: Hva skulle da loven tjene til? Når hele lovens oppgave er å tale om synd og rettferdighet, skulle den ikke da virke rettferdighet? Dette svarer nå Paulus på i neste vers, men på en måte som sikkert virker uventet og støtende på mange.

20: Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større!

Her uttrykker apostelen i klare ord den hemmelighet som nok bare det åndelige øye vil ha sett (dels i den store forsoningslæren helt fra verden ble til, dels også konkret i Kristi tale og dommer): dette at Guds mening og siktemål med loven ikke var at menneskene gjennom den skulle bli rettferdige og hellige. Men tvertimot, at derved skulle den syndens sykdom som ligger i all menneskenatur, bryte ut og vise seg, og dermed gjøre at det ble skapt et behov og en lengt etter Israels store lege. Slik skulle det "ryddes vei for Herren". Alt skulle tjene ham, for bare i ham var livet. Det var dette loven skulle tjene til: Ikke forminske, men forøke synden.

Men det er denne hemmeligheten all fornuft reiser seg mot så lenge vi lever. Det mest nærliggende for oss å tro, er at loven må virke slik som den lærer og tilsikter. Når den forbyr synden, så må den også bevirke at synden dempes. Når den lærer og tilsikter det som er rett og hellig, så må den også virke rettferdighet og hellighet hos dem som tar loven alvorlig. Og denne tanken ligger så dypt i alle menneskers natur, at selv Guds barn, som både ofte og følbart har erfart at gjennom loven fikk bare synden liv og dobbel styrke, mens derimot bare nåden kunne hellige hjertet, - selv de faller stadig på nytt i samme grøft, at de skal forbedre seg selv eller andre ved loven. Måtte vi derfor i stort alvor gi nøye akt på det apostelen lærer oss her, når han sier at loven har en motsatt virkning. Den skal tvertimot bevirke at synden "blir stor"(sv: ett syndens överflödande), og at det er dette som er Guds siktemål med loven. Men la oss se nærmere på tekstens konkrete ordlyd.

Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. "Kom til", d.v.s. at i tillegg til den frelsesplanen som nå er forkynt og forklart gjennom Kristus, så har Herren Gud også gitt oss en lov, den som er skrevet i konkrete bud, og gitt gjennom Moses (se v.13-14). Og Guds dypeste mening og hensikt med denne loven var altså at "fallet skulle bli stort" (sv.överträdelsen skulle överflöda). Ennå mer konkret taler grunnteksten slik (sv.) "at överträdelsen måste förmeras eller bliva övermåtten stor".

Men hva betyr så dette? Først må en klart forstå teksten slik, at ikke bare var det slik det gikk, men at dette også har vært Guds egen hensikt med at loven ble gitt. Men dette er jo da altfor utrolig! Hvordan kunne det være Guds hensikt med loven, at synden bare skulle øke på, når Gud er hellig og gjennom loven nettopp forbyr synden? Svar: her sies det ikke at Gud gjennom denne loven tilførte synd, og gav synden livsvilkår. Nei, synden var i sannhet allerede tilstede i menneskene. Guds hensikt var bare at denne synden ikke skulle få være der skjult og ubevisst for menneskene, så synderen fortsatt kunne leve i et bedrag om at han var god og rettferdig. Derfor gav Gud oss en lov med bestemte bud og forbud, som satte grenser for friheten, og dermed lot syndens verk manifestere seg. Så kunne synden bli åpenbar, og virke sønderknuselse.

Før loven ble gitt ved Moses, var kjennskapet til Guds vilje svakt blant menneskene. Derfor var synden da mer en abstrakt ondskap. Ikke konkret synd, som når velkjente, konkrete bud ble overtrådt. Derfor gav Gud oss en lov med mange tydelige og bestemte bud, for at ondskapen alltid måtte framstå som konkret "synd". "For at fallet skulle bli stort", sier Paulus. Gjennom forbud vekkes og pirres også begjæringer (Rom 7:5-13), og derfor "ble synden stor" (överflödade), ble sterkere, som siste del av verset viser. Det er dette Paulus taler om her. Mange har villet legge en annen mening i dette, enn det som ligger i apostelens egne uttrykk. De sier: Meningen er ikke at synden, men bare synds-erkjennelsen skulle bli større. En følge av at synden blir stor, blir selvsagt at en også lærer å kjenne syndserkjennelsen. Men det er ikke det Paulus har talt om her. Han sier jo klart og tydelig at "fallet skulle bli stort", og "der synden ble stor".

I første vers i neste kapittel lar han oss dessuten klart og tydelig forstå at her er det ikke tale om synds-erkjennelsen, men om at synden ble stor. Der sier han: "Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli større?". Han regner ikke med at noen skal ha oppfattet det han her taler om (v.20), som om det skulle gå på syndserkjennelsen. Og hele hans forklaring i sjette kapittel viser tydelig at det han har talt om her, det er at selve synden skulle bli stor, på grunn av loven. Som nylig sagt, blir selvsagt også en av følgene at en lærer å kjenne synden i seg. Men teksten vår taler om et langt mer sørgelig og tankevekkende forhold: Dette at selve synden gjennom loven skulle markere seg, og vokse. Og dermed at hverken rettferdighet eller helliggjørelse kunne komme gjennom loven.

For at vi bedre skal forstå lovens siktemål, må vi minne om at den virker på tre forskjellige måter: Først på samme måte som det verdslige sverdet: Med bud og forbud hindre den vantro verden i laster og ugjerninger, som de ville ødelegge seg selv og sine medmennesker med. Men denne virkning av loven tjener ikke til sjelers frelse, men er bare for det timelige livet.

For det andre tjener loven også til menneskers omvendelse, men da på en helt annen måte. Da virker den ikke til å hindre synden og bidra til vår rettferdighet, men tvertimot til at synden i oss bare reiser seg og bryter ut, til vi må gi opp oss selv og alle våre muligheter for å frelses, og søke vår frelse bare i Kristi forsoning. Dette var det viktigste målet for lovens virkning.

Det tredje er at den jo også tjener Guds barn. Dels som en hellig rettesnor for deres liv, som alltid viser oss hva som er ondt eller godt i Guds øyne. Den er en hjelp mot alle hjertets og djevelens bedragerier i disse spørsmålene. Dels er den også et speil, som alltid viser oss vår synd og urenhet, som ydmyker og tukter oss.

Men fordi Paulus her er opptatt med selve den store hovedlæren om frelse for syndere, så må han tale om hvordan det kan skje at synderen knuses, modnes og åpnes for bare nåde. Da er det ikke lovens verk å minske synden, men tvertimot å tvinge fram dens omfang, mangfoldighet og grufullhet. Og dette kan bare foregå på den måten som nå er omtalt, ved at først fler og fler av budene blir klarere og klarere for menneskene. Da skjer det at desto større blir også fallet og synden. For når friheten innskrenkes for en skapning som er "solgt under synden", under et overmektig forderv, så skjer fallene i synd i samme grad sterkere. Og jo mer lys dette mennesket får over Guds vilje, desto verre fortoner synden og overtredelsene seg for ham.

I tillegg til dette har vi det forhold som apostelen tar opp i kap.7:5-13. Der taler han om naturens ondskap, som er så stor at selve forbudet bare hisser til overtredelse. Paulus taler om "da budet kom", og sier at han kjente ikke begjæret, dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! Og da, sier han, er det dette som skjer: "synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg". Det som skjer er jo at når mennesket opplever at det ikke kan oppfylle loven, så blir det bittert mot Gud og hans lov (kap.8:7). Luther sier: "så snart loven virkelig blir åpenbart for et menneske, så er der straks noen av disse "ulovlige" kreftene som reiser seg i mennesket. Disse kreftene hater selvsagt loven, som forbyr og plager menneskene. Så blir disse motstandskreftene forbitret og vrede. De reiser seg og øker i styrke. Altså er loven syndens kraft (1Kor 15:56), for den hisser og forsterker synden. Derfor kalles den også for "dødens lov", fordi den døder/dreper det gamle menneske når den har gjort synden større".

"Da er det overmåte viktig å vite", sier Luther videre, "at det er på denne måten en skal bruke loven. For et menneske som etter verdens målestokk ikke er en morder, en horkar eller tyv, men framstår som et virkelig fromt menneske, han ville gjerne sverge på at han virkelig er rettferdig og from. For djevelen har forblindet og befestet seg i ham, så han ikke hverken ser eller kjenner sin synd, sin nød og sin fortapthet. Derfor lever han i denne innbilning, bygd på sine gode gjerninger og fortjeneste. For at en slik helgen skal bli gjort myk og liten, så han erkjenner sin fortapthet og fordømte tilstand, har vår Herre Gud ikke noe annet middel som duger, enn loven. For loven er den rette klubbe eller hammer, det rette tordenslag og Guds vredes øks, som hugger inn, slår ned til jorden og knuser de blinde og forherdede hyklerne.

Dette er altså lovens eget og mest betydningsfulle verk, som den må få lov å utrette. Dette er den da også først og fremst sendt til, av Gud. Den skal forskrekke og vekke opp folket, på samme måte som Israels barn ble forskrekket av lyn, torden, og lyden av basuner ved berget Sinai, da de fikk loven. På denne måten rydder loven vei for nåden. For Gud er Gud for de som er elendige, bedrøvet, fattige, nedtrykte, og fortvilte. Til disse kommer Gud med sitt egentlige verk, det som er hans egen natur, hans eget vesen: Han opphøyer de elendige, metter de som hungrer, trøster og beriker de fattige og elendige, gjør syndere rettferdige, døde levende, de fortvilte og fordømte salige" (Luthers forklaring til Gal 3:19).

Men loven får dessverre ikke forøke synden og nøden på denne måten, hos alle som omgås med loven. Loven har alltid to slags disipler: Selvrettferdige gjerningskristne - og fortvilte syndere. De førstnevnte er de som blir opptatt med hva de skal gjøre, blir "aktive kristne" som det heter. De har ikke møtt lovens åndelige krav, men er som fariseeren i Luk 18:1-12. De har "tilpasset" loven, tatt ut deler av loven som passer dem. Deres fred og trygghet bygger, - ofte ubevisst -, på deres store avstand fra de åpenlyst store synderne. Og de takker Gud, og gir ham all æren for at de ikke ligger i synden, og for hele sitt liv og virksomhet. Deres indre liv har ennå ikke måtte stå til rette overfor Den Hellige Gud.

Slik foregår det hos de menneskene som opptrer som alvorlige kristne, men med all kraft kjemper mot denne Paulus's lære om at loven virker at fallet blir stort, og synden levende. De vet ikke at deres kristendom bare betyr at loven ennå ikke har fått gjøre sitt rette verk hos dem. Ennå har den ikke fått angripe deres indre ondskap. De har bare, som fariseerne, vært opptatt med visse sider av loven, vært opptatt med "tjenesten", med "virksomheten". Derfor er dette forholdet, hvordan loven har fått virke i et menneske, et helt avgjørende tegn som skiller, på den ene siden: de som bare bekjenner seg og lever som kristne - og på den andre siden: de som er kristne.

Men hva er det vi sier? Skal loven ikke hindre synden, men tvertimot bare øke den? Skal en ikke tale til lettsindige mennesker med lovens ord, og da i den hensikt at de må leve etter den, leve et bedre liv? Skal de derved tvertimot bli mer syndige? Skal en ikke med loven straffe, f.eks. en som er uærlig, en trettekjær o.s.v., i håp om at de skal avlegge synden? Svar: Hvis dette virkelig er lettsindige mennesker, enten uomvendte verdens barn som ikke bryr seg om hva synd er for noe, eller likeglade kristne mennesker som er blitt fristet bort fra sine hellige forpliktelser, så kan loven i begge disse tilfellene virkelig tjene til at det blir en positiv endring i deres liv.

Men hvis loven allerede har fått arbeide med dem, knust dem og dømt dem i samvittigheten, da blir det bare enda verre med dem når de møter loven. Da behøver de et annet ord som føder selve livet i dem, og gir dem den hjertelige tilliten, kjærligheten, lysten og kraften. Hvis det allerede er loven som arbeider på samvittighet og hjerte, da blir synden bare verre når loven treffer dem. Det er dette som ofte overrasker og bedrar oss, når endelig et menneske med alvor begynner å akte på Ordet og arbeide på sin omvendelse, at synden da bare blir ennå verre, slik at nå tar lystene og begjæringer virkelig fatt og driver dem, - noe de tidligere ikke har opplevd (Rom 7:5-13).

Kort sagt: Hvis et menneske ikke er kommet lenger enn at det fremdeles makter å gjennomføre det som det tror Guds ord forventer, så byd og pålegg ham alt det Gud krever i sin lov - ! Intet mindre! Og så lenge dette mennesket lykkes i å leve en tilfedsstillende kristendom, så lenge forblir det en gjerningskristen som ikke er knust. Men kommer så den dagen i dette menneskets liv at hele hans kristenliv mislykkes, når synden bare "blir overmåte syndig ved budet". Da mist ikke motet! Da har Gud begynt sitt verk i ham. Da skal han bli mer enn "et kristelig menneske". Da skal han bli født på ny. Og det skjer når han har gitt opp hele sitt arbeid med å omvende seg, og tar sin tilflukt bare til den uforskyldte nåden. Da blir han en kristen.

Men der synden ble stor, ble nåden enda større (sv: där synden överflödade, där överflödade nåden ännu mer). Du som nettopp er inne i denne bitre opplevelsen av at just når du virkelig ville bli en rett kristen, gudfryktig, lydig og ren, så har du virkelig fått se hvordan synden hersker i livet ditt. Ja, hersker og bryter ut i syndige gjerninger. Synden flyter over sine bredder! Til deg taler Ordet: Fortvil ikke! "Der synden ble stor, ble nåden enda større". Sterk og brennende i Ånden taler Paulus her om nådens overmektige regjeringsmakt, når den får slippe inn hos en synder. Av uttrykkene i grunnspråket ser vi hvordan Paulus presser språket til det maksimale, og drar to ord, som begge står for overflod, sammen til ett, for å gi uttrykk for det overstrømmende i nåden. De ordene gr.språket bruker her om nåden sier egentlig: "flyter over målene", eller "overmåte overflytende", "overflod" (se Mark 7:37, 1Tim 1:14, 2Kor 7:4).

Allerede i v.15 har han talt om hvordan nåden er blitt "overmåte rik", fløt ut over (eperisseuse -sv.överflödade), og dekket over all den skade vi har fått ved Adam. Og her føyer han så ennå et ord til, som antyder at der hvor synden har strømmet over, der strømmer nåden ennå rikeligere over den igjen (hypereperisseuse). Dette at nåden slik uovervinnelig strømmer til, sier han, det skjer ikke når du opplever at synden din ikke er så stor, men just når synden blir veldig stor - overmåte stor, og "strømmer over". Derfor må loven få komme til og gjøre synden stor og heslig, for at Guds nåde skal få bevise sin uovervinnelige makt.

Der skylden er veldig stor, der blir det å motta tilgivelse for den, en større nåde - enn om skylden hadde vært mindre (konf.Luk 7:41-42). Men det vi her taler om gir ingen trøst til de frekke, lettsindige synderne som forakter Guds lov, og fritt kaster seg ut i synden og urettferdigheten. For apostelen taler uttrykkelig om dem som, stilt overfor loven, har fått oppleve hvordan "synden ble stor". Der, sier Paulus, "der ble nåden større".

En sjel kan få erfare så grufullt hvordan synden herjer, at han er nær ved å fortvile. Hjertet skriker som Sal 38:9: "Jeg er kald og stiv og aldeles knust. Fordi mitt hjerte stønner, må jeg skrike ut" (Sal 38:9). Da er dette mennesket fullstendig rådløs. Men det er ikke Gud - ! Da er nettopp hans time kommet. Da taler han til deg: Vil du nå erkjenne at du er gått fallitt på din egen kristendom, eller din egen moral, og bare overgi deg betingelsesløst til meg? Da skal du få lære hva nåde er. "Da skal du komme din ferd i hu og skamme deg, og ikke mer opplate din munn for din skams skyld, når jeg tilgir deg alt det du har gjort, sier Herren Herren" (Esek 16:63). En synder som har opplevd dette, vet litt hva det vil si at "der synden ble stor, der ble nåden større".

21: Og likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.

Likesom. Her forkynnes på nytt hvordan Gud har besluttet å frelse menneskene. Det var Guds store råd og hensikt at synden skulle bli stor gjennom loven, for at nåden skulle få den prisen at den alene - uten noen bistand fra vår side, nei, nåden alene - skulle herske til evig liv, likesom synden hersket ved døden. Foran har vi forklart hva det vil si at "synden har hersket ved døden". "Evig liv" er her satt opp som motsetning til "døden", som her ikke bare betegner den legemlige døden, men alt, både det timelige og evige onde, som er syndens lønn. At synden hersker ved døden, er også mer enn sterkt nok bevist gjennom vår egen erfaring. Men nå sier altså Paulus at likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv.

Ved rettferdighet. Hvilken rettferdighet Paulus tenker på i denne teksten, det har han grundig nok forklart tidligere. Han har gjentatt uttrykkene "én manns rettferdige gjerning", "ved den enes lydighet". Dette er den eneste fullkomne rettferdighet som oppfyller Guds hellige lov, og tilfredsstiller hans rettferdighet. Utelukkende gjennom denne rettferdigheten hersker nåden over alle de troendes synder.

Til evig liv. Nåden skal herske og regjere slik at syndere, som hver eneste dag bare fortjener den evige død, skal få evig liv. Dette skjer bare gjennom den fullkomne Guds rettferdighet. Men om noen skulle komme i tanke om at dette skulle være vår egen rettferdighet, så tilføyer Paulus, for å gjøre det ennå klarere: ved Jesus Kristus. Glemmer vi dette, at vi har all denne nåde utelukkende ved Jesus Kristus, da er det snart slutt både på troen og tilliten. De mest hellige mennesker er bedratt, hvis de glemmer at all nåde, all rettferdighet og alt liv har vi bare i Jesus Kristus. To ganger i dette kapitlet har Paulus gjentatt disse ordene: "ved den ene, Jesus Kristus", "ved Jesus Kristus". Dermed vil han si: Med all vår rettferdighet er vi fortapt. Se ikke på deg selv, om du vil tro Guds nåde. Det er bare i Jesus Kristus vi har "nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom", som hersker over alle våre synder.

Slik har Paulus her innprentet at bare ved Kristi rettferdighet skal vi få nåde og evig liv. Legg merke til hvor likt apostelen begynner og slutter sin framstilling av læren om rettferdiggjørelsen. Han begynner i kap.1:17 med budskapet om at Kristi evangelium er en Guds kraft til frelse, fordi Guds rettferdighet åpenbares i evangeliet. Og her slutter han nå med å forkynne at nåden hersker ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.

I dette 21. verset sammenfatter Paulus på den skjønneste og mest slående måte alt det han hittil har lært oss i dette brevet, om frelse for syndere. Etter at han i kap 3:21-22 kortfattet har forklart hva "Guds rettferdighet" innebærer, fullfører han i dette kapitlet denne viktige læren, ved den herlige sammenlikningen av Adam og Kristus. I dette siste verset forkynner han igjen samme budskap, ved å sammenlikne måten synden og nåden hersker på.

Synden har et regjerende herredømme over alle Adams barn. Syndens makt skildres som måten en diktator regjerer på, og som ingen kan unndra seg. Synden "hersket", sier han. På samme måte, sier han, skal nåden "herske". Men med den forskjell at nåden skal herske som et overherredømme, d.v.s. over mennesker som ennå har synd i seg, hvor også "synden blir stor". Slik skal nåden gjelde mye sterkere enn, og over, alle synder. Og hva er det så som skal være grunnlaget for at nåden skal herske slik? Kan det være en Guds godlynte ettergivelse av lovens krav? Nei, sier Paulus, utelukkende "ved rettferdighet". Gjennom et lovmessig oppgjør. Gjennom en så fullkommen "lydighet" at den oppfylte alle Guds krav.

Nåden kunne ikke, og måtte ikke frigi lovlig dømte fanger, uten at en fullt gyldig løsepenge var lagt fram. Nåden tramper ikke over den fullkomne rettferdighet Gud krever gjennom loven. Nei, "nåden skal herske ved rettferdighet"! Ved denne, Jesu Kristi rettferdighet skal nåden også virkelig regjere, "herske". Over hva? Paulus stiller nåden opp mot "synden". Nåden skal herske - over synden.

Apostelen sier her at nåden hersker, og har et rike, en makt til alle synderes bestandige tilgivelse. Adams syndige natur bor ennå i vårt kjøtt, og bryter dessverre også i vårt liv ut i syndige tanker, ord og gjerninger. Men om vi da tenker at nå må vel Gud være blitt vred, og forkaster oss, så er det slett ikke det som skjer. Nei, nåden gjør at på grunn av den fullkomne rettferdigheten, så blir alt dette tilgitt, og vi får bli i Guds nådepakt. Dette er nåderiket som hersker over synden. Luther sier: "At nåden hersker, betyr at den utgjør et rike som er mektigere over oss enn all synd, all vrede og alt ondt. Dette ordet har aldri noen gjerningskristen forstått. Hjertene deres har samme innstilling som mitt da jeg var i samme situasjon: Når deres kristenliv var vellykket, så hadde de nåde. Men når de syndet, falt, eller kjente synden i seg, så svektes nåden i samme takt, og kunne forsvinne. Og så måtte de gjenvinne den med et bedre kristenliv. De hadde jo heller ikke grunnlag for å tenke annerledes. Men dette kan jo ikke kalles et nåderike som hersker over gjerningene, men et gjerningsrike som hersker over nåden".

Men så sier apostelen her at nåden skal herske over gjerningene, - til og med "der synden ble stor". Lovet være Guds evige barmhjertighet! Vi har et nåderike som hersker over gjerningene, til og med "til evig liv". Og alt dette: bare ved den ene, Jesus Kristus, - like sikkert som at vi har synden og døden ved den ene.

Dette er summen av dette store og trøsterike budskapet. Hele kristenlivet står eller faller med denne lære. Likeså all nåde i hjertet, all kraft, all helliggjørelse, all trøst og salighet i livet og i døden. La oss så alle be at dette aller viktigste hovedpunkt i Guds evangelium, for Guds barmhjertighets skyld mer og mer må bli åpenbart og bevart i våre hjerter, mot alle indre og ytre fristelser! Amen.

Bibelkommentarer og bibeloversikt

Gamle testamentet - Engelsk:

Nye Testamentet - Norsk:

Bind 1, kap. 1

Bind 1, kap. 2

Bind 1, kap. 4

Bind 1, kap. 5

Bind 2, kap. 6

Sjette kapittel