Bibelkommentarer Romerbrevet
Veien igjennom bibelen - 0786-0856 Romerbrevet
Trykk her for å se bibel oversikt for Romerbrevet (bilde åpnes i nytt vindu)
Bind 1, kap. 1
Romerbrevets budskap BIND 1, kapittel 1
Romerbrevets
budskap
Kapittel 1-5
Forord.
Carl Olof Rosenius ble født 3.februar 1816 i Västerbotten i Sverige. Han døde 24/2-1868, bare 52 år gammel. En markert vekkelsesbevegelse ble skapt ved hans forkynnelse, både i Sverige, Danmark og Norge, og budskapet hans har satt dype spor etter seg i våre land.
C.O.Rosenius gav ut oppbyggelsesbladet "Pietisten", som bemerkelsesverdig nok på 1850-tallet hadde et tingertall som nærmet seg det dobbelte av den tids største avis i Sverige: Aftonbladet. Det understreker at "Guds ord hadde stor framgang og fikk makt" gjennom det budskap han fikk formidle.
Fra bladet "Pietisten" er så artiklene hans senere samlet og gitt ut i bøker. Mest kjent er vel hans store "Husandaktsbok", og "Veiledning til fred", som begge fremdeles leses og blir til stor velsignelse. Boka "Fader vår" kom 1989 i ny oversettelse. Også sanger han skrev har vi ennå i sangbøkene våre.
------------------
Da "Fader vår" kom ut på ny, ble det reist spørsmål om å få en ny oversettelse av C.O.Rosenius's tolkning av Romerbrevet. Nå foreligger de fem første kapitlene i ny utgave. Volumet tilsier at en måtte begrense seg til de første fem kapitlene i én bok. Men det passer også greit å stoppe opp her. Rosenius sier selv at "i de fem første kapitlene er den store læren om rettferdiggjørelsen ved tro omhandlet mer utførlig enn noe annet sted i Den Hellige Skrift". Om Gud vil kan det også bli aktuelt å oversette/utgi mer av hans Romerbrevs-tolkning. Derfor har vi i denne boka uavkortet tatt med Rosenius's forord som omtaler alle 16 kapitlene.Videre i Romerbrevet er jo ikke minst helliggjørelsen mer utførlig behandlet, og det er av meget stor betydning. Men alle vil, når de har lest denne boka, erkjenne at her har vi "alt vi trenger til liv og salighet". Her lærer synderen å kjenne Stedfortrederen, Kristus Jesus, "han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning".
Når dette nå gis ut i ny oversettelse, er den helt vesentlige årsaken at det i vårt land i dag er en markert mangel på Bibelens rene og klare lære. Bibelen advarer mot "en annen Jesus", "en annen ånd" og "et annet evangelium" (2Kor 11:3-4). For apostlene betød "lære", og det "å lære": forkynnelsen av evangeliets frelsesbudskap for menneskene. Jesus sa om Paulus at "han er et utvalgt redskap for meg". Om apostlene generelt sa Jesus at "den som hører dere, hører meg". Martin Luther sier om Romerbrevet, at "dette brevet er selve hovedsaken i Det nye testamente, og det aller reneste evangelium".
Rosenius sier i et annet skrift, under emnet "Guds hellige lov: "Men så sier du kanskje: Gud er jo dog for Kristi skyld nådig, så han forlater syndene, når jeg mislykkes i å holde hans bud. Nei, Gud er aldeles ikke nådig mot noe menneske som ikke til fullkommenhet oppfyller alle budene - ! Noe helt annet er det med dem som ved troen har Kristi rettferdighet. Disse skylder ikke loven noe som helst, for (merk) ved Jesus Kristus har de akkurat den rettferdighet som loven krever (Rom:4). "For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn" (Rom 8:3). Kort sagt: De er ikke under loven, men under nåden (Rom 6:14-15)".
Dette sitatet kunne stått som et konsentrat av det hovedbudskapet som går som en rød tråd gjennom hele denne boka, såvel som i Rosenius's skrifter generelt.
------------
Noen vil bemerke at Rosenius bruker svært mye gjentakelser. Noe av dette kunne vært kortet ned i en ny oversettelse, kunne noen mene. Vær da endelig klar over hvorfor det ikke er gjort. Vi skal nemlig ikke så snart tilskrive disse gjentakelsene hverken C.O.Rosenius's menneskelige, eller hans samtids mulige tendenser. F.eks. sier Luther at jo lenger han lever, jo mer erfarer han hvor vanskelig det er å fatte, og å holde fast ved, denne store hovedlæren: Rettferdigheten i Jesus Kristus alene. Den samme erfaring gjør ethvert menneske som lever med Gud i Kristus Jesus. De må stadig ha dette budskapet gjentatt og gjentatt for sitt hjertes ører. Det er nettopp disse sjelene fienden setter inn mot, for å ta skatten fra dem. De som sover, lar han være i fred.
Vi skal også huske på at det ofte vil bli slått opp i denne boka, for å lese begrensede avsnitt. Rosenius understreker det store i hvordan Gud har inngitt profetene og disiplene selve ordvalget i Bibelen, og variert dette, selv når samme emne gjentas. Han viser oss at det er gjort nettopp for å imøtegå misoppfatninger som kunne oppstå ut fra en enkelt uttrykksform. Da forstår vi at det også av den grunn kan være av stor betydning at enkelte ting stadig gjentas, og i varierte former, slik at mulighetene for ensidige oppfatninger hindres. Derfor har vi hele tiden over alt i boka grundig "forankring" i Skriften. Men det medfører gjentakelser.
Forøvrig bør en selvsagt generelt være meget tilbakeholden med å foreta beskjæringer av et budskap Gud har gitt gjennom en av sine tjenere - ! Det som betyr noe for den som tørster etter "den uforfalskede åndelige melk", er at budskapet ikke "forkynnes med ord som menneskelig visdom har lært oss, men med ord vi har lært av Ånden. At vi tolker åndelige ting med åndelige ord" (1Kor 2:13).
Å bevare og videreformidle dette Åndens budskap, har selvsagt vært målet ved oversettelsen, og som derfor måtte prioriteres framfor "lettere" og mer moderne norsk språkbruk.
Dette budskapet er en bibelhøyskole. Det er sjelesorg som setter mennesker i frihet, om Gud ved sin Ånd får slippe til og åpenbare det. Men les endelig boka sammenhengende, fra første til siste side! Først da får Bibelens budskap møte deg gjennom dette. Da blir det også en god oppslagsbok for deg senere. Les det i bønn om Guds åpenbarelse over ordene! Og du skal få oppleve Herren tale til deg om "Guds hemmelighet, som er Kristus".
Vi takker Gud for det han her har åpenbart gjennom denne tjeneren vi ikke har kjent - et budskap som er like aktuelt i dag som da det ble formidlet gjennom Carl Olof Rosenius.
Mandal, februar 1995.
Hermod Hogganvik
Tilføyelse til nytt opplag april 2004
Nå foreligger for lengst hele Rosenius’ ”Romerbrevets budskap” (3 bind) i ny oversettelse. Det samme gjelder ”Husandaktsboka”, ”Veiledning til fred”, ”I syndsforlatelsens rike” og ”I Åndens helliggjørelse”, så vel som ”Fader vår” som var nyoversatt før første bind av ”Romerbrevets budskap” kom ut.
Hermod Hogganvik
--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Paulus's brev til romerne. *
Innledning.
Luther sier: "Dette brevet er selve hovedsaken i Det nye testamente, og det aller reneste evangelium. Det vil være av stor betydning for en kristen at han ikke bare kan dette ordrett utenat. Han bør også hver dag være opptatt med det, som sjelens daglige brød. Det kan aldri leses og granskes for grundig. Og jo mer det brukes, desto mer verdifullt blir det, og desto bedre smaker det."
Dette er dype sannheter. For dette brevet er som et kort sammendrag av alt det Gud har åpenbart for oss i sitt ord, om hans vilje, og om hva han har bestemt skal være den eneste veien til frelse for menneskene. Med et veldig Åndens budskap får vi her alt det viktigste Skriften lærer: Om hvordan Gud taler gjennom sitt verk i naturen, og i menneskenes hjerter, og deretter: nødvendigheten av Guds strenge dom på den ytterste dag. Vi ser hele menneskeslektens helt igjennom fordervede natur og fortapte tilstand. Vi ser den rette bruken av loven, Guds egentlige hensikt med loven, og hvordan den virker i en sann omvendelse. Framfor alt ser vi hvorfor Guds Sønn ble sendt til verden, den store gjerning han hadde å utføre, og om rettferdiggjørelsen ved troen på ham.
*All den kunnskap vi trenger om den hellige forfatteren av dette brevet, apostelen Paulus, har vi i Apostlenes gjerninger. Der leser vi i det niende kapittel om hans gudgitte omvendelse. I alle kapitlene f.o.m. det trettende hører vi om hans tid som apostel, hans reiser, forkynnelse, og de lidelsene han måtte igjennom. Dette brevet til romerne har apostelen skrevet i Korint, på et tidspunkt da han ennå ikke hadde vært i Rom, etter hva en antar i år 57, og helt sikkert før sitt første fangenskap i Rom. Dermed var der ennå ingen forsamling i Rom, som han hadde stiftet. Den første antydningen vi finner i Skriften om opprinnelsen til en forsamling i Rom, er den korte anmerkningen i Apg 2:10, at på den store pinsehøytiden, da Guds Ånd ble utgytt over apostlene, var der også "tilreisende fra Rom". Når disse kom tilbake til Rom, var det uten tvil de som ble førstegrøden til en Guds menighet i denne byen, som da var den hedenske verdens hovedstad. I de hilsener vi finner i dette brevets sekstende kapittel ser det likevel ut som om der var mange i Rom som Paulus kjente personlig. De var blitt omvendt ved hans forkynnelse i Hellas. Vi legger merke til at de fleste av disse hilsener går til personer med greske navn. Mennesker fra alle jordens kanter reiste jo stadig til verdens hovedstad, og da var det jo heller ikke underlig at kristendommens såkorn tidlig ble ført dit, og at man i slike forsamlinger fikk en blanding av jøder og grekere. Til disse i Rom skrev nå "hedningenes apostel" dette brevet, hvor han mer fullstendig enn i noe annet brev utlegger den kristne troens lære. Med tanke på det ønske vi ser Paulus har, om at han på sin reise til Spania måtte få komme til Rom og oppholde seg der en tid, sier dr.Philippi "at han har med dette brevet villet gi de kristne i Rom en erstatning for et personlig besøk og forkynnelse iblant dem. Det var dette som også var siktemålet med brevet hans, at de skulle få den forkynnelse de ville fått ved et besøk fra ham - konf. kap 1:15 -. Derfor finner vi i dette brevet en mer fullkommen utlegging enn i noe annet apostelbrev, om alt det vesentligste Skriften lærer om den kristne tro."
Her finner vi Skriftens lære om de viktigste spørsmålene: om menneskenes forsoning og helliggjørelse, om nåde og om gjerninger, om frelse og fordømmelse, om utvelgelse og forkastelse, om hvordan de troende kan stå fast og ha visshet om evig liv under de største trengsler. Vi undervises om hvordan motgang er nyttig, og om hvordan Gud på de herligste måter velsigner sitt folk nettopp i trengsler. Vi lærer om hvordan Gud har vendt seg til hedningene og kaller dem til sitt rike, om hvordan jødene ble forkastet, og om hvordan de til slutt på nytt skal "innpodes" i treet: Guds rike. Her finner vi grunnreglene for hvordan den sanne gudfryktighet skal leves ut i det daglige livet. Det omfatter alt det vi skylder Gud, oss selv, og vår neste, hele veien sterkt understreket av hva Guds ord sier må være selve drivkraften i alt dette.
I likhet med de fleste brevene Paulus har skrevet, finner vi at også dette brevet etter sitt innhold har to hoveddeler: den første delen utgjør selve læren om veien til salighet, om Kristus og rettferdigheten ved tro. Dette finner vi utlagt gjennom de første elleve kapitlene. Den andre delen inneholder formaningene til et kristent liv, og dekker de fem øvrige kapitlene. Gjennom den første delen legges grunnvollen i hjertene, for evig liv og helliggjørelse. På denne grunnvollen bygges så kristenlivets gull, sølv og edle stener, gjennom budskapet i den andre delen.
Når apostelen i den første delen forkynner troen på Guds Sønn som eneste vei til frelse for alle mennesker, så møter han selvsagt først de vanlige fornuftens motsigelser. Men ikke nok med det, den romerske forsamlingen bestod også tildels av omvendte jøder. En slik forkynnelse passet derfor ikke inn i deres forhold til den gamle pakt, som Herren Gud hadde opprettet med dem, og som de ennå hang fast ved.
Når han nå åpner himmerikets dør bare ved troen på Kristus, ikke bare for jøder, men også for hedningene, er det derfor helt nødvendig at han også kommer nærmere inn på jødenes situasjon. De mente jo Gud hadde anvist dem en annen vei til frelse. Dette er grunnen til at det i den første hoveddelen tales såvidt mye om jødene.
Når vi ved Guds nåde skal kunne utlegge budskapet i dette store og åndrike brevet, er det naturlig at vi begynner med å ta for oss selve tankegangen gjennom hele brevet. Det vil samtidig gjøre det mye lettere å oppfatte budskapet i brevets forskjellige deler.*
*Dessuten henviser vi til Luthers utlegging om de mest betydningsfulle ordene, i hans sterke og lærerike "Forord til Romerbrevet" .
I de fem første kapitlene er den store læren om rettferdiggjørelse ved tro omhandlet mer utførlig enn noe annet sted i Den Hellige Skrift.
I apostelens utlegging over dette emne går det først klart fram at menneskene bare har to veier å velge mellom, til saligheten: enten den veien som loven forkynner: gjennom våre gjerninger. Eller den veien evangeliet forkynner: gjennom nåde ved Jesus Kristus. Den første er for all evighet stengt for menneskene. Paulus sier i Rom 3:20: "Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger". For den som vil få evig liv hos Gud, gjenstår så bare den siste veien: gjennom troen på Jesus Kristus. Herren selv sier: "Jeg er veien...ingen kommer til Faderen uten gjennom meg" (Joh 14:6 svensk overs.). Dette er den ene hovedsannhet apostelen forkynner her.
Den andre store sannheten han innprenter, er at rettferdiggjørelsen av nåde, ved troen på Jesus Kristus, er for alle mennesker uten forskjell, både for jøder og hedninger, og at det skille som loven har satt mellom dem er fullkomment opphevd i spørsmålet om frelsen. Men han slår kraftig fast at jødene, såvel som hedningene, ligger under Guds dom, fordi alle er syndere og skyldige til døden. Ved egne gjerninger kan hverken den ene eller den andre unngå fordømmelsen. Paulus blottstiller begge. Han stiller hedningene overfor den grove urettferdighet og blindhet som rådet hos dem og deres vise menn, som de var så stolte av. Og han sønderknuser jødene ved å vise at de var belastet med de samme syndene som hedningene. På den måten river han egenrettferdighetens trøst vekk under ethvert menneske, og viser alle som én den samme redning: Kristus alene!
I det første kapitlet begynner apostelen straks å rette vår oppmerksomhet mot Guds Sønn, hans komme som menneske til vår jord, og hans guddomsvesen fra evighet av. Dette var hovedinnholdet i det evangelium han var kalt til å forkynne. Etter en kort innledning, som likevel har et mektig budskap, uttrykker han i v.16 summen av hans budskap: Kristi evangelium, Guds kraft til frelse for hver den som tror - for i det åpenbares Guds rettferdighet (v.17). Hvis ikke en slik rettferdighet var tilveiebrakt for oss, så ville alle mennesker ha måtte lide straffen for hver eneste synd de hadde begått, overensstemmende med hva den evige Gud har uttalt om hvordan hans vrede skulle komme over alle menneskers ugudelighet og urettferdighet. Dette er virkelighetens store sannheter, som apostelen så fortsetter å utdype.
Det første område apostelen omtaler er menneskenes fortapte tilstand. Han viser at alle mennesker totalt mangler enhver form for rettferdighet, og er av naturen fanget under syndens makt. Han overbeviser først hedningene om denne hjertets "ugudelighet", og dermed også "urettferdighet". De tilba ikke lenger Gud, på tross av at de bare gjennom den synlige skapningens verk hadde nok kunnskap om hans makt og guddom, så de måtte vite at de stod til ansvar overfor Gud. De hadde trampet på den lov som var skrevet i deres hjerter, og syndet mot sitt klare kjennskap til det som er Guds vilje. Derfor faller de alle under dommen som forkynner fortapelse over alle dem som var lydige mot urettferdigheten. Denne tilstand skal åpenbares for dem "på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene" (Rom 2:16).
Med samme tyngde holder han i andre kapittel fram for jødene deres overtredelser og skyld. Ja, faktisk med ennå større tyngde, fordi jødene hadde jo den fordel framfor hedningene at de hadde hatt Guds ord, slik det var gitt dem.
I de to første kapitlene har Paulus ved ugjendrivelige bevis latt oss få se at både hedningene og jødene, alle som én, står skyldige etter Guds rettferdige dom. I begynnelsen av tredje kapittel imøtegår han noen innvendinger når det gjelder forholdet med jødene. Så tar han videre i dette kapitlet alle mennesker under ett, og møter oss med en forferdelig oppsummering av hele menneskeslektens skyld og syndeforderv. Han viser at det finnes ingen som er rettferdig, ikke en eneste. Alle er veket av, i sin natur totalt fordervet, ugudelige og skilt fra Gud. På denne måten fastholder han som udiskutabel sannhet at ethvert menneske i sin naturlige tilstand, etter Guds rettferdige dom er dømt til fortapelse. Mennesket er gjort kjent med Guds lover gjennom ett eller flere av de tre områdene: skapningens verk, den lov som er skrevet i ethvert menneskes hjerte, eller det guddommelige ord. Men mennesket er opprørskt overfor alt som har med Gud og Guds lover å gjøre. Og han forklarer uttrykkelig at intet menneske kan bli rettferdig gjennom loven.
Gjennom denne forkynnelsen er så veien banet for det mektige budskapet om Kristus og hans fullbragte verk, som frelste menneskene så fullkomment at det holdt overfor lovens hellige krav, og slik at dens dommer fremdeles stod ved makt. Det loven ikke kunne utrette - ikke på grunn av noen mangel ved den, men på grunn av menneskenaturens udugelighet - det har Gud på alle områder fullkomment oppfylt ved sin Sønn. I seg selv har menneskene ingen som helst rettferdighet. Men Gud har tilveiebragt en rettferdighet for dem.
Denne rettferdigheten, som er uendelig høyere enn den mennesket opprinnelig eide før fallet, ble skjenket menneskeheten av bare nåde, og mottas bare ved tro. Den er tilveiebrakt og står fast for den troendes regning, uten noe som helst hensyn til hva han i fortid eller framtid kan oppvise av lydighet mot Gud. For Guds æres skyld er den gitt av bare nåde. For den samme Guds æres skyld skal den alltid være bare nåde. Hos den troende blir den også derfor den første kilde til takknemlighet og lydighet.
Denne rettferdiggjørelses-veien er ikke i strid med Guds rettferdighet. Den tvertimot på det sterkeste åpenbarer Guds rettferdighet. Den bygger jo ikke på at det er skjedd noen ettergivelse i forhold til lovens krav, men på at loven er fullbyrdet. Så langt fra å gjøre loven til intet, stadfester den tvertimot loven med all dens ære og hellighet.
Denne veien til frelse står like åpen for alle, både jøder og hedninger, mennesker av alle folkeslag, på alle utviklingstrinn og med hver sine egenskaper. "Det er ingen forskjell". For alle, uten unntak, er syndere. Og alle, uten noe som helst unntak, er gjenløst. Dette er det apostelen forkynner i det tredje kapitlet.
Det fjerde kapitlet handler om troen, og hvordan en tar imot, og eier, Guds rettferdighet ved troen. Når menneskene hører at vi skal bli rettferdige bare ved troen, uten gjerninger, har de alle denne innvendingen: "Hva skal så gode gjerninger tjene til?" Dette imøtegår Paulus ved å vise at selv Abraham, jødenes stamfar, ikke ble rettferdiggjort ved gjerninger, men ved tro. Dette var hemmeligheten som gjorde ham til alle troendes far, og mønster og forbilde på hvordan alle mennesker, både jøder og hedninger, blir rettferdiggjort.
For at rettferdiggjørelsen ved tro skal bli ennå mer opphøyet, viser apostelen i begynnelsen av det femte kapitlet noen av dens salige frukter: fred med Gud, visshet om evig salighet, trøst og frimodighet under alle slags prøvelser o.s.v. Deretter fører han oss like opp på forklarelsens berg, og utsynet åpner seg over Guds store plan om menneskenes frelse gjennom Kristus. Det gjør han ved å vise oss de to stamfedrene, eller urkildene, til både synd og rettferdighet, fordømmelse og salighet: Adam og Kristus. I begynnelsen, ved den første prøven Gud satte mennesket på, var det hele menneskehetens sak som sto og falt ved én stedfortreder: Adam. Ved hans fall kom dermed synden, døden og fordømmelsen over alle mennesker. Når det er forkynt, ligger det åpent for Paulus å vise selve hovedbudskapet i brevet hans: Guds nådefulle plan med å gi den falne verden en ny stedfortreder: Jesus Kristus. Gjennom ham skulle rettferdighet, liv og salighet bli gitt alle dem som ved troen blir forenet med ham.
Når det så er gjort klart at det bare er i Kristus rettferdighet, liv og salighet rekkes oss, så er det også nødvendig for Paulus å vise hvorfor da loven ble gitt oss. Det var Moses som kom med den pakt som ble gitt ved loven. Nå viser Paulus at Gud plasserte lovgiveren Moses mellom Adam og Kristus, for at syndens velde og makt skulle åpenbares gjennom den hellige loven. På den måten skulle frelsen som rekkes oss i Kristus, gjøres stor og herlig. Dermed ser vi i disse fem kapitlene en bestemt plan i Guds råd og husholdning med menneskene. En plan som ingen menneskeforstand noen gang har kunnet tenke ut.
--------
Men læren om rettferdiggjørelsen av bare nåde, fullstendig uavhengig av enhver gjerning, kan selvsagt misbrukes. Der vil være mennesker som i lettsindighet misbruker den til kjødelig fordel, og der vil være andre som beskylder selve læren for at den nettopp inviterer til den slags. Paulus møter både misbruket og beskyldningen på den rette måten. Det gjør han i det sjette og dels i det sjuende kapitlet. Han viser at denne læren så langt fra fører til lettsindighet og forakt for Guds lov. Tvertimot er det nettopp rettferdiggjørelsen i Kristi blod som skaper den rette grunn for helliggjørelse. Gjennom den rettferdiggjørende troen forenes vi med Frelseren. Da fødes ikke bare det nye livet i oss, men også lengten og kraften til å leve etter Guds lov.
Ved sine bud og forbud er det derimot loven som vekker all ondskapen som ligger i menneskehjertet, og hisser den til utbrudd. Samtidig fordømmer loven alle og enhver som fremdeles står under dens herredømme og dommersete. Men ved at de troende er forenet med Kristus, er disse fridd ut fra loven. Og ved at de står under nåden, som virker kjærlighet, er de troende satt istand til å bære frukt som behager Gud. Fremdeles står det fast at loven i seg selv er hellig, rettferdig og god. Slik er den gitt oss av Gud til å overbevise oss om synd, og lærer oss dermed hvor uendelig stor den frelsen er, som gis oss i evangeliet. Ved at den lar oss kjenne vårt hjertes konstant fordervede tilstand, skal loven også virke at vi holder oss sterkt knyttet til Herren. Gjennom en talende beskrivelse av sin egen erfaring, viser apostelen hvordan "dette dødens legeme" (7:24) fortsetter å utøve sin makt i de troende, og kjemper mot Ånden, så lenge de er på denne jord.
Som en generell konklusjon på alt som er sagt hittil, forkynner Paulus i begynnelsen av det åttende kapitlet de troendes fullkomne frihet fra fordømmelsen, og hvordan nettopp dette fører til et hellig sinn og vandel. Ingen av disse fruktene ville kunne oppnås gjennom loven, men tvertimot ved å bli løst fra den. Som motsetning til det kjødelige sinn, som er fiendskap mot Gud, kommer han videre inn på virkningen av at Den Hellige Ånd bor i de som har fått Guds nye sinn. Han taler om alle de rikdommene de dermed eier. Midt oppe i de prøvelser og lidelser som rammer dem i dette livet, har de mang en stor og evig trøst. Det har de i håpet om evig herlighet til slutt, den som hele skapningen sukker etter, i hvordan Ånden trøster i deres skrøpelighet, i hvor fast Guds evige utvelgelse står, og i den urokkelige Kristi kjærlighet. Alt sammen føder en triumferende trosvisshet, som dette kapitlet så slutter med.
Etter at Paulus har talt om disse store velsignelsene som de troende har del i, går tankene hans til den sørgelige tilstand hans egne landsmenn befinner seg i. Disse, som var benådet med alle mulige fordeler framfor alle andre folk, hadde likevel, ved sin vantro, mistet det aller største: den saliggjørende nåden. Dette er det apostelen tar opp i det niende kapitlet. Men gjennom en slik tanke og lære som han står for, kan det se ut som om han vil sette til side de løftene Gud hadde gitt jødefolket, og den pakt han jo hadde opprettet med dem. I dette kapitlet møter Paulus en slik innvending ved å vise at Skriftens løfter om åndeligevelsignelser gjaldt de troende, som er de sanne israelitter, den rette Abrahams ætt.
Med flere eksempler fra Skriften viser han at allerede blant de første slektleddene etter Abraham finner vi tilfeller av konkrete utvelgelser, grunnet på Guds eget frie valg. Disse utvelgelsene har samtidig betydd forkastelse av andre, hvor dermed alle menneskelige forutsetninger har vært satt til side*. Med denne harde og besynderlige tale angriper han på det sterkeste den oppfatning som sitter dypest i alle mennesker, ikke minst blant jødene: det forventes at Gud skal dømme ut fra menneskelige verdier, at han må ta hensyn til vår innsats, at vi "er aktive kristne". Ja, Paulus slår til og med fast at "så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud som viser miskunn".
* Jakob framfor Esau, Josef framfor de andre og eldre brødrene, på samme måte David, o.s.v.
Endelig gir han så, i v.30-33 svaret på sin underlige framstilling, og forklarer at alt det han har villet si, var at Gud bare hadde utvalgt dem som hadde tatt sin tilflukt til hans Sønn, hadde mottatt rettferdigheten ved troen på ham, og hadde forkastet dem som søkte rettferdigheten gjennom gjerninger - og dermed støtte an mot snublesteinen. Så fritt er Guds nådevalg. Slik forklarer apostelen sin tale om Guds frie utvelgelse. Dette er apostelens gudgitte budskap som bedre enn noe annet knuser enhver tanke på å oppnå noe etter kjødet, og forkynner Guds store nidkjærhet for sin Sønn og troen på ham.
I det tiende kapitlet er apostelen fortsatt opptatt med å forklare grunnen til utvelgelsen og forkastelsen. Han understreker sterkt at selv ikke de jødene som "hadde nidkjærhet for Gud", hadde del i rettferdigheten. Han sier: "Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet". Igjen framstiller han de to veiene: rettferdigheten gjennom loven, og - ved tro. Og han går videre til troens kilde og vesen: utelukkende å holde seg til Guds ord. At Israel er forkastet beror ene og alene på deres egen vantro. De har jo, i motsetning til hedningene, hatt Guds ord.
I det ellevte kapitlet avslutter han dette emnet ved å forklare ennå mer utførlig at ikke hele Israel,som folk, er forkastet. Herren hadde spart en "rest": de troende. Paulus nevner seg selv som eksempel. Men i sin tid skulle Israel på nytt få del i en stor nåde: når "hedningenes fylde er kommet inn". På grunn av vantroen hadde Gud latt Israel bli "avhogd", og dermed åpnet vei for hedningenes frelse. Men for at ikke, på den andre siden, hedningene skulle opphøye seg over det folk som nå er forkastet, så understreker apostelen på nytt at den nåde som var gitt dem, ikke hadde bakgrunn i deres fortjeneste, men var av bare nåde. Hvis de nå ikke voktet seg mot overmot, kunne også de bli forkastet på grunn av vantro - mens Gud i sin tid på nytt skulle "innpode" Israel i "treet", når de omvender seg til Herren. Paulus viser at slik handler Gud med utvelgelse og forkastelse, og med den endelige "innpoding" av Israel, for at det skal bli bare hans guddommelige ære som forherliges.
Her har vi derfor den mest trøsterike utsikt over Guds vei til frelse for menneskene. Det gjelder oss som lever idag, og det gjelder løftene om hvordan hedningene som ennå ikke har hørt budskapet, og til sist også Israel, skal bli omvendt. Paulus er grepet i beundring over Guds nåde og hellighet, som gjennomstråler alt det Gud gjør. Han slutter denne hoveddelen av sitt brev i tilbedelse og lovprisning til ham som er, og som var, den første og den siste, Den Allmektige.
-------
I den andre hoveddelen av sitt brev viser apostelen hvordan all denne Guds nåde skal virke i mennesket, og åpenbare seg i hele dets vesen, sinnelag, ord og gjerninger. I de kapitlene som følger nå, finner vi nemlig formaningene, og undervisning om den sanne gudsfrykt. I dette brevet har han jo henvendt seg "til alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Rom", og nå formaner han dem til, ved Guds barmhjertighet, å hengi seg helt og holdent til den gode Gud, som et levende og hellig offer til Guds behag. Den store hovedtonen i alle de formaningene apostelen nå gir oss, er at de som har fått det evige liv, utelukkende på grunn av Guds barmhjertighet, ikke mer skal leve for seg selv, men for ham som har frelst dem fra døden. De skal nå kunne kjenne "Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne".
Ikke noe annet kan være en mer "åndelig gudstjeneste" enn å gi seg helt til ham, og ofre alt for ham. Med dette for øye tar så apostelen for seg alle kristelige plikter. I tolvte kapittel lærer han hvordan den enkelte i sitt liv ikke bare skal ofre de grove lystene, men også den fine, skjulte innbilningen om hvor betydningsfulle vi er i oss selv, og i det vi kan utrette. Videre taler han om hvordan vi med omsorg skal utføre alt det vår jordiske stilling krever, - hvordan vi skal formane, forkynne, styre, tjene, gi, lide og virke.
I det trettende kapittel taler han om vårt forhold til myndighetene, og formaner oss til slutt til å leve edruelige og våkne, både åndelig og i menneskelig forstand. Det fjortende kapitlet taler om hvordan vi skal forholde oss overfor de svake og uforstandige brødre. Selv om vi har visdom, må vi ikke i utide misbruke vår frihet, så det fører til samvittighetskval for de som er svake i troen. Og i det femtende kapittel stiller han Kristus fram for oss som forbilde på denne kjærlighet og selvfornektelse.
Men over alt, flettet inn mellom formaningene, er det troen og kjærligheten Paulus framholder som hovedsak og drivkraften til alt sammen. Det blir klart for alle at det ikke er selve gjerningene som har betydning for Herren, men først og fremst den villige ånd. Samtidig blir det klart at troen og gjerningene hører uoppløselig sammen. Som kilden er, altså troen i hjertet, slik må også det som flyter ut fra hjertet bli, i ord og gjerninger. Bare så langt menneskene kjenner Gud, så langt rekker også deres tro, kjærlighet og gudsfrykt. Et sant og levende kjennskap til Gud er den eneste og rette kilde for et gudfryktig liv. Og når så apostelen viser hvordan denne kilden forplikter Jesu disipler til et hellig liv og tjeneste, kan vi straks se hvor lykkelige vi ville ha det, over alt hvor kjennskapet til Kristus og hans kjærlighet fikk makt i menneskene. Da ville verden bli noe annet enn den er i dag: en tumleplass for all mulig ondskap, urettferdighet, stolthet, gjerrighet, avguderi, svik og urenhet, - totalt blottet for kjærlighet. Vi ville oppleve den slik den var før synden trådte inn i verden: et paradis som både Gud og mennesker frydet seg i.
Det siste kapitlet inneholder hilsener med formaninger og ønsker som apostelen til slutt må gi dem, og lovprisning til Gud, slik han vanligvis avslutter brevene sine.
Dermed har vi nå tatt et overblikk over innholdet i brevet. Så skal vi fordype oss i dette hellige budskapet. Da er det en forutsetning at vi møter budskapet med den bevisste innstillingen at det er hellige ord, hvert enkelt, som vi har foran oss. Vi må la ordene arbeide med oss - det er ikke vi som skal arbeide med ordene - ! Da har vi også grunn til å vente oss all den oppbyggelse, og næring for troen og kjærligheten, som dette brevet har gitt så mange millioner Guds barn, både av de som ennå lever, og de som er gått inn til herligheten. Må Herren være med oss i dette, og lede oss med sin Ånd!
Første kapittel.
Dette kapitlet har tre deler. Først en alminnelig innledning. Der forklarer apostelen sitt kall til å forkynne evangeliet, og taler om Guds Sønn. At det er ham som er selve evangeliet, og det er ham evangeliet taler om. Videre finner vi her hvem han skriver til, og hilsener til dem (v.1-15). Bare to vers, 16-17, utgjør andre del. Der forteller apostelen konsentrert hva som er summen av alt det han vil forkynne i dette brevet. I siste del tar apostelen straks opp det han vil forkynne i brevet. Han begynner med å framstille menneskets fortapte tilstand, idet han viser til hedningenes liv i synden og under Guds dom, v.18-21.
1: Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utvalgt til å forkynne Guds evangelium,
2: det som han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter,
3: om hans Sønn, han som etter kjødet er kommet av Davids ætt,
4: og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre.
Med gjentatte bibelske sannheter begynner apostelen straks å vekke vår oppmerksomhet for hvor stor, og hvor troverdig, det budskapet er som han forkynner. Den som skriver er ikke bare en Paulus, det er en Jesu Kristi tjener. Det er Herrens ærend han går. Det er Herrens budskap han går med. Og han er en spesiell Kristi tjener. Han er nemlig "kalt til apostel". I et slikt kall ligger noe mer enn det andre Kristi tjenere har fått. Det "Guds evangelium" han var kalt til å forkynne, var ikke et øyeblikks tanke. Nei, gjennom en hel, lang verdens-tidsalder var det bebudet av Guds profeter i de hellige skriftene. Altså er det et fast og urokkelig Guds ord.
Og det dette evangelium handler om, hovedemnet og selve kjernen i det, er selve Guds Sønn, Jesus Kristus, vår Herre. Før vi leser noe som helst mer, har vi altså allerede med dette opplysninger som må vekke store forventninger, og den største oppmerksomhet hos oss. La oss nå se nærmere på teksten.
Paulus. Som vanlig i brever på den tiden, nevner apostelen først navnet sitt. Paulus betyr liten, og var det romerske navnet han stod fram med etter sin omvendelse, som "hedningenes apostel". Blant jødene het han tidligere Saulus.
Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, eller apostel etter et kall. Det er denne bakgrunnen som gjør at dette brevet må tillegges så stor vekt og betydning. Hvis Paulus er en Jesu Kristi apostel, da står vi her ikke bare overfor en hellig og opplyst manns tanker. Da er det hans store Herres beslutning om hvordan han vil frelse menneskene, vi leser om i dette brevet. Det er svært viktig å tenke nærmere over hva en apostel var. Ordet apostel betyr sendemann, delegat, eller utsending. Det ble også brukt i andre forhold enn når det gjaldt Kristi apostler. Men nå taler vi om den betydningen det hadde som Jesu Kristi utsending. Hvordan de hadde fått Jesu eget oppdrag om å gå ut til alle folkeslag i hele verden, og forkynne evangeliet, og kunngjøre de lover som gjaldt i Hans rike. Herren Kristus gav selv disse utsendingene navnet apostler (Luk 6:13). Alt det vi finner i Skriften om dette høye kall, viser at apostelembetet var for en bestemt tid, var kjennetegnet ved noen bestemte egenskaper, og grunnet på et oppdrag som var gitt dem direkte av Kristus selv. Derfor kunne det ikke tilsettes noen etterfølger av en apostel.
For det første måtte en apostel ha sett Jesus Kristus etter hans oppstandelse. Når apostlene skulle vitne for hele verden om Jesus Kristus, var det nødvendig at de kunne vitne om hans oppstandelse, som en stadfestelse på hele deres vitnesbyrd. Når Peter i Apg 1:21-22 med få ord beskriver de egenskaper en apostel må ha, er det denne han ser som mest vesentlig i dette embetet. Mange andre steder i Skriften finner vi det samme, f. eks. Apg 2:32, 3:15, 4:33, 5:30-32, 22:14-15, 26:13-14, 1Kor 9:1, 15:7-8.
For det andre: En markert Åndens kraft, og liknende spesielle tegn, kjennetegnet apostlene. Tegn en aldri senere så noe menneske utrustet med. Som nevnt hadde de da også sitt oppdrag direkte fra Jesus Kristus selv, ikke meddelt dem av, eller gjennom, noe menneske. De tjente med særlig kraft. Ved deres håndspåleggelse fikk f.eks. også andre Den Hellige Ånds gaver, og bare ved et ord brakte de Guds rettferdige dom over mennesker. F.eks. Ananias og Safira (Apg 5:1-11), blodskjenderen i Korint (1Kor 5:1-5) m.fl. Og sluttelig var Kristi lære, hans vilje og mening, blitt åpenbart for dem ved en direkte guddommelig meddelelse. For at dette skulle skje, fikk de befaling om å bli i Jerusalem, og "vente på det som Faderen hadde lovt" - om at den Hellige Ånd skulle bli utgytt over dem (Luk 24:48-49, Joh 14:26, 15:26-27, Apg 1:4 og kap. 2).
For det tredje: Det embete som ble gitt apostlene, bestod i at de skulle utbre evangeliet over hele verden. Men de skulle ikke ta på seg omsorgen for noen bestemt forsamling. Fullmakten til deres embete hadde denne ordlyd: "Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen" (Mark 16:15). De kunne nok være "eldste" og "hyrder", men da i en spesiell betydning. Hele Guds kirke, ja hele verden, var gitt dem som arbeidsfelt. Nøklene til himlenes rike var gitt dem (Mat 16:19 og Joh 20:20-23). De skulle forkynne det ord som skal dømme menneskene på den ytterste dag (Joh 12:48), og den lov som gjelder for himlenes rike. Slik at det de bandt på jorden, skulle være bundet i himmelen, og det de løste på jorden, skulle være løst i himmelen. Og Ånden som var i dem, veiledet dem til hele sannheten (Joh 16:13). Herren hadde uttrykkelig lovet om Talsmannen, Den Hellige Ånd, at "han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere" (Joh 14:26). Men ennå hadde de "denne skatt i leirkar, for at den rike kraft skal være av Gud og ikke fra oss selv" (2Kor 4:7). Det var slik Gud ville alt skulle være innenfor hans nådepakt for vår jord. Også disse, hans fremste tjenere, skulle være belastet med syndefallets fordervelse, så de ikke skulle bli nye guder. Men den Ånd som talte i dem, og den lære de forkynte, var fra Herren. Selv sa han jo: "..det er ikke dere som taler, men deres Fars ånd taler i dere" (Mat 10:20).
Alt dette viser at det kall apostlene hadde fått var helt spesielt. Også når det gjaldt deres helt spesielle utrustning, bl.a. den forutsetning at de måtte ha sett Kristus, så var det utelukket at noen kunne bli en konkret etterfølger i samme slag apostel-tjeneste som dem. At Mattias ble valgt i stedet for Judas, ble ikke noe unntak fra regelen. Det skjedde jo ved begynnelsen av deres virksomhet, og Peters ord i den anledning bekreftet også at en apostel måtte være et slikt vitne om Kristus, som hadde sett ham etter hans oppstandelse. Dette ville jo heller ikke kunne skje i senere tid. Det er nødvendig å huske på dette, for at alle og enhver kan vite at all den kunnskap som er nødvendig til vår frelse, allerede er gitt oss gjennom apostlene. Om noen legger noe til dette, eller trekker noe fra det vi har gjennom disse, så forfalsker han Guds ord (Gal 1:8).
Like klart står det dermed også at intet menneske, ingen kirke, og heller ikke noen lovgivende myndighet, som vil ha navn av å være kristne, kan forandre eller oppheve noe av det apostlene har lært eller foreskrevet for alle mennesker. Derfor formanes også alle kristne "..til å stride for den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige" (Jud v.3). Navnene til Lammets apostler er innskrevet på grunnvollene til det nye Jerusalem (Åp 21:14), og hele Guds menighet er "bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv" (Ef 2:20).
Så har vi nå sett hva en apostel er. Og alle de markerte kjennetegnene for dette høye kall finner vi spesielt fremtredende hos Paulus. Et vemodens sukk hører vi kan hende idet han uttaler: "Men sist av alle ble han sett av meg da jeg var som et ufullbåret foster" (1Kor 15:8). Tross dette ser vi ham påberope seg også det tegnet når han sier: "Er jeg ikke apostel? Har jeg ikke sett Jesus, vår Herre?" (1Kor 9:1). Men desto mer markert finner vi de andre kjennetegnene hos apostelen Paulus: Den måten han fikk oppleve Kristi direkte kall til apostel, og de store tegn og under som fulgte ham i hans vidstrakte tjeneste. Om dette kunne han uttale: "..jeg har arbeidet mer enn de alle - det vil si: Ikke jeg, men Guds nåde som er med meg" (1Kor 15:10). Den kunnskap som åpenbarer den guddommelige sannheten,hadde han fått, "ikke av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring" (Gal 1:12). Han hadde "en apostels tegn....ved tegn og under og kraftige gjerninger" (2Kor 12:12). Men det som er det mest markerte av alt dette, er selve det kall og de ord han mottok av Herren Kristus. Det viktigste av alt vi bør merke oss, er jo hva Kristus selv uttalte om ham.
Tenk igjennom det som skjedde da Paulus ble kalt til aposteltjenesten! Før dette levde han i den oppfatning at loven ble tilintetgjort av "nasareernes sekt". De lærte jo en ny salighetsvei ved troen på Jesus. I blind jødisk nidkjærhet for loven, var Saulus den mest aktive av dem som "trodde det var deres plikt" å drepe de hellige. Han var "en spotter og forfølger og voldsmann" (Gal 1:13), og kjempet mot Jesu, nasareerens navn (Apg 26:9).
Med denne holdning er han på vei til Damaskus for å gripe Guds hellige der også, og drepe dem. Nå er timen kommet da Herren vil åpenbare sin nåde og makt over ham, og gjøre sin bitreste fiende til sin mest trofaste tjener - skape en Paulus ut av en Saulus. Å, som vi burde lovprise den Gud vi har! Plutselig stråler et himmelsk lysskinn over den nidkjære fariseeren, og kaster ham til jorden. Han blir liggende ved Jesu føtter, og en røst høres som sier: "Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Det blir hårdt for deg å stampe mot brodden". Forskrekket spør han: "Hvem er du, Herre?" Da sier Herren: "Jeg er Jesus, han som du forfølger."
Tre dager senere åpenbarer Herren seg for Ananias, og befaler ham å gå til denne mannen som nå sitter og sukker i et mørke. Ananias kjenner til Saulus's nidkjære hat, og har store betenkeligheter. Hva er det nå Herren sier til ham? Jo, "Gå av sted! For et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og for konger og for Israels barn. For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld" (Apg 9). Dette er altså Herrens eget vitnesbyrd om denne sin tjener.
En røst fra himmelen vitnet over Jesu hode: "Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag. Hør ham!" (Mat 17:5). Senere sa Herren til sine apostler: "Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere." (Apg 20:21). På samme måten taler altså nå en himmelsk røst over Paulus, og utroper ham til et utvalgt redskap, som skal bringe Herrens navn til alle folkeslag. Å, for et under av Guds store, frie nåde! Et annet sted i Bibelen hører vi om en fisker fra Betsaida. Han ligger skjelvende for Jesu føtter og roper: "Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann!" Og i denne konkrete situasjonen er det han får ikke bare nåde, men også apostelkallet. Jesus sier: "Fra nå av skal du fange mennesker" (Luk 5). Slik ligger altså nå her den aller verste synder, en som myrder Jesu hellige. Han er slått ned og ligger for Jesu føtter hvor han får høre disse ordene: "..reis deg opp og stå på dine føtter! For derfor åpenbarte jeg meg for deg: for å utvelge deg til tjener og vitne.." (Apg 26:16).
Vi har nå også sett hvor mye som ligger i den korte betegnelsen: "Jesu Kristi tjener, kalt til apostel". Vi har sett Jesus selv uttrykkelig uttale at Paulus er hans utvalgte redskap. Ved mange store tegn og undergjerninger, og gjennom hans mange brever og misjonsreiser, går det tydelig fram at denne apostelen er den mest fremtredende blant alle Kristi apostler. Når vi så vet at det er gjennom sine apostler Kristus har gitt verden den fulle og hele kunnskap om sin lære, da må vi ta alvorlig inn over oss hvor stor betydning denne apostelens skrifter har for oss.
Kvelden før han døde sa Herren til sine disipler: "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten.." (Joh 16:12-13). Med disse ordene har Herren Kristus uttrykkelig forklart at så lenge han ennå ikke var død og stått opp igjen, kunne disiplene hans ikke fullt ut fatte en mer fullstendig utleggelse av hans lære om evangeliet, enn den han nå hadde gitt dem. Men han føyer til at senere vil han gi dem fullt lys over det alt sammen, ved at Ånden skulle bli utgytt. Den jødiske forventningen til en frelser som skulle redde dem fra ytre fienders overmakt, lå så dypt hos alle i Juda land, at ikke en gang Jesu nærmeste tolv disipler helt kunne fri seg fra denne oppfatningen så lenge han ennå levde iblant dem. De forstod ikke fullt ut at det var en åndelig frelser han var, for deres sjel. Derfor har Jesus selv bare gitt dem selve hovedtrekkene i læren om evangeliet. Senere, når de hadde sett hans død, hans oppstandelse og himmelfart, ville han gjennom Den Hellige Ånd gi dem det fulle lys over hans store gjerning, og over alle Skriftens vitnesbyrd om dette.
Derfor sier han: "Det er til gagn for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. ..når han kommer, skal han lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere." "Han skal overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom". Det vil si at Den Hellige Ånd skal gi ennå større klarhet og kraft i forkynnelsen om synd og rettferdighet m.m. Derfor ser vi at denne veldige læren om vantroens synd, og rettferdigheten i Kristus, blir forkynt med flere ord, og mer utførlig etter Kristi død gjennom hans apostler, enn fra ham selv tidligere. "For Ånden var ennå ikke gitt, fordi Jesus ennå ikke var herliggjort" (Joh 7:39). Derfor kunne heller ikke Kristi forkynnelse gjennom tre år, vinne så mange mennesker som en eneste preken av Peter på pinsedagen. Da var Jesus stått opp igjen, og det måtte skje før han kunne forherliges.
Ganske visst finner vi ikke noe nytt i apostlenes skrifter, når det gjelder læren. Der finnes ikke noe som Jesus ikke allerede hadde forkynt. Ånden minnet om og åpenbarte bare det Jesus allerede hadde talt til dem. Men denne lære som Herren i store trekk hadde gitt dem gjennom sin forkynnelse, sine liknelser og dommer, finner vi nå mer tydelig utlagt. Når Paulus skriver at menneskene "ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Jesus Kristus", så hadde jo Herren også selv tidligere vist at han fordømte de strengeste lovhelgener, mens han forkynte nåde over alle syndere som kom til ham i tro. Fra hans munn hører vi alltid slike ord: "Din tro har frelst deg" - "den som tror" - "dersom du tror", o.s.v. Paulus skriver at "den som har gjerninger (sv:som holder seg til gjerninger), får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent", men at "den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet" (Rom 4:4-5).
Det samme hadde også Kristus forkynt, ved hans tale om arbeiderne i vingården som vurderte ut fra sine gjerninger, som "hadde båret dagens byrde og hete". De fikk ingen nådegave, men bare hva de hadde fortjent, - mens de stakkars synderne, som hadde stått hele dagen forgjeves på torget, og med denne bakgrunn bare var avhengig av sin herres godhet, hvor mye han ville gi dem for dette - de fikk som gave noe de ikke hadde fortjent. Kort sagt: Alt det apostlene utførlig forkynner, det var noe Kristus hadde lært, og som Ånden nå forklarte for dem.*
*På dette grunnlag ser vi for en ynkelig dårskap de er falt i, de som, på tross av den udiskutable klarhet i Paulus's skrifter, bare avviser disse, og gir inntrykk av at de nok vil tro og følge Kristus, men ikke Paulus - som om han skulle forkynne en annen lære. Kristi lære og Pauli lære er den samme. Problemet er bare at menneskene får mye vanskeligere for å bortforklare eller omtolke den, når de står overfor en mer utførlig utleggelse av den hos Paulus. Og det faktiske forholdet er at i hjertet sitt hater de selve læren. Måtte de i tide stoppe opp for at Herren Jesus, som de altså vil bekjenne seg til, har gitt Paulus dette vitnesbyrd: "et utvalgt redskap er han for meg", og har sagt om apostlene at de gjennom Ånden skulle motta og gi videre til hele verden, den fullstendige utleggelse av hans egen lære!
Derfor sier også apostelen Paulus: "Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted.." (2Kor 5:20). Og Kristus sier: "Den som tar imot dere, tar imot meg" (Mat 10:40). Fordi han var Kristi sendebud, skulle også en apostel tas imot "som en Guds engel, som Kristus Jesus selv" (Gal 4:14). Akkurat som en jordisk konges budskap, båret fram av hans tjenestemann, alltid må tas imot som kongens eget ord - som det jo også er. Derfor sier apostelen: "Da dere fikk det ord som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som et menneske-ord, men som det i sannhet er, som Guds ord" (1Tess 2:13).
Det er ikke uten grunn vi har brukt så mange ord på dette punktet, for så høyt som vi akter Guds ord, så sterkt virker det på oss. Den som sover, så han ikke gir akt på den store sannheten: at det er Guds ord han leser eller hører fra de apostoliske skriftene, han vil heller ikke erfare noen saliggjørende virkning av budskapet. Apostelen sier videre om seg selv:
Utvalgt til å forkynne Guds evangelium. Dette ordet "utvalgt" (sv: avskild), eller "utsett" kan henspeile på at apostelen skriver i Gal 1:15, at "han utvalgte meg fra mors liv", til apostelembetet, på samme måte som Herren taler til profeten Jeremia: "Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg. Jeg satte deg til en profet for folkene" (Jer 1:5). Men det kan også ha sin bakgrunn i det som skjedde da Kristus åpenbarte seg for Paulus og kalte ham til apostel. Ellers kan det se ut som apostelen legger meningen "utskilt" i dette, og lar det henspeile litt på sitt gamle liv, da han var en fariseer som også betyr "utskilt". Også nå var han en utskilt, men på en helt annen måte. Tidligere var han blant de "utskilte" i stolthet og innbilt selvrettferdighet. Nå utskilt gjennom Guds nåde. Tidligere til å stride for menneskebud. Nå til å forkynne Guds evangelium.
Å, hvor mye som ligger i ordet "evangelium". Dette får vi utdype nærmere når vi kommer til v.16 og 17. Men når apostelen her kaller det "Guds evangelium", så er det fordi han på nytt vil minne oss om hvem som er den høyhellige kilde for den forkynnelsen han skal bære fram. Måtte vi alltid være våkne for at det er Guds evangelium vi skal motta her! Det er Guds evangelium, fordi det er Gud selv som er dets opphav, og den som først forkynte det. Gud er dets opphav fordi han i sitt evige råd først av alle ting besluttet å frelse oss gjennom sin Sønn - "For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt"(Ef 1:4).
Gud er også den første som forkynte evangeliet. Det var Gud selv som på syndefallets dag for første gang forkynte evangeliet. Derfor må det være helt rett å kalle det for "Guds evangelium". Ellers blir det også betegnet som "Kristi evangelium" (Rom 15:19), "Guds nådes evangelium" (Apg 20:24), "fredens evangelium" (Ef 6:15), "evangeliet om deres frelse" (Ef 1:13) og "et evig evangelium" (Åp 14:6). Men i tillegg til at Paulus med uttrykket "Guds evangelium" vil understreke dets evige opprinnelse og uforanderlighet, så kommer han med ennå en viktig tilføyelse med samme hensikt, og sier:
Det som han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter. Med disse ordene imøtegår apostelen den anklagen at evangeliet er en ny lære. Jødene var stolte av å eie de hellige skriftene, Moses og profetene. I særdeleshet når det gjaldt jødene, så var den eneste tenkelige holdning hos dem: å forakte forkynnelsen til Kristus og apostlene hans. De anså det som noe nytt. Da er det apostelen her klart uttaler at just disse hellige skriftene og profetene som jødene trøstet seg til, nettopp bar vitnesbyrd om Kristus og hans evangelium. Den forsoning som skjedde i Kristus, og som er evangeliets budskap, var bare oppfyllelsen av det løftet Gud gav Adam allerede på syndefallets dag.
Å, for en trøst og styrke det er for vår svake tro, at Gud alt fra verdens begynnelse, og under løftenes og forbildenes lange tidsalder, med utallige forutsigelser gav løfter om den Frelseren som skulle komme. Hele Det gamle testamente er jo fullt av hemmelighetsfulle antydninger, eller også uttrykkelige ord, om en mann som skulle komme i tidens fylde - kvinnens sæd, Abrahams velsignelse, Davids ætt, Forløseren, Herren i Israel, Sions konge, den store profeten, et skudd, en kvist av Isais stubb, alle hedningers trøst, folkenes fyrste og lovgiver, Herrens salvede, redningsmannen, o.s.v. Og han er beskrevet til den minste detalj. Ikke bare er det stedet han skal fødes forutsagt, men til og med at han skulle bli forrådt for tretti sølvpenger, og at disse til slutt skulle bli gitt til en pottemaker (Sak 11:12-13).
Videre forkynte også profetene at en ny og salig tid med et nådefullt budskap, skulle bli gitt verden. En "ny pakt", ikke som den første pakten, den som Gud stiftet med Israels folk ved Sinai (Jer 31:31flg.), men en "fredspakt" (Esek 34:25), når "rettferdighetens sol", etter en lang, dunkel gryingstid "skulle gå opp med legedom under sine vinger" (Mal 4:2) . En tid da forkynnelsen skulle være denne: "Trøst, trøst mitt folk! Tal vennlig til Jerusalem" (Jes 40:1-2). Da skulle han komme, Den Salvede, som var sendt "til å forkynne et godt budskap for de saktmodige, til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne, til å utrope et nådens år fra Herren" (Jes 61:1-2).
Bare dette at slike løfter er gitt av Gud alt fra verdens begynnelse - burde det ikke få oss til å tenke etter, om det ikke skulle være Guds alvorlige mening at vi virkelig skal frelses ved hans Sønn, av bare nåde? En hel lang tidsalder full av guddommelige løfter og forbilder på en frelser - ! Jovisst veier dette litt mer enn alle våre tanker og meninger. Så mye trøsterikt ligger det altså i disse ordene om at Gud forut har gitt løfte om evangeliet ved sine profeter i hellige skrifter.
Apostelen kaller Skriften, eller skriftene, "hellige", fordi det er Gud som har inngitt profetene det de har skrevet. Det var Den Hellige Gud som talte i dem, slik apostelen uttrykker det: "For aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd" (2Pet 1:21). Og nå forteller apostelen hva som var selve det hellige formål med Guds evangelium, hva som var kjernen og innholdet i det. Han sier at de løftene Gud har gitt, handler om et godt budskap:
om hans Sønn.
Hele Guds evangelium handler om hans Sønn. Han er Alfa og Omega, begynnelsen og enden, i Guds råd til vår frelse. "For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne". Det er denne store gaven som er midtpunkt, kjerne og hovedsak, i den himmelske Fars nådebudskap til de fortapte barna. "Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet" (1Joh 5:11-12). "Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved" (Apg 4:12). Derfor sa også Herren Kristus: "Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg" (Joh 14:6). Men Kristus er ikke bare gitt oss til vår benådning og rettferdighet, men også til vår helliggjørelse, til gjenopprettelse av Guds bilde i oss. Derfor ser vi også at dette er det andre store hovedpunkt hvor apostlene framholder Kristus som den som er alt sammen. Enten det er spørsmål om hva som er kallet til et hellig liv og drivkraften i dette, eller det gjelder måten, formen og rettesnoren for helliggjørelsen, alltid er det Kristus som forkynnes.
Han er hodet, og fra ham går kraften og ledelsen til alle lemmene. Han er rota, og fra ham strømmer all kraft og saft til grenene, og virker god frukt. Han er forbildet for vår lydighet, "for at Faderen skal bli herliggjort i Sønnen". Hele Skriften vitner altså om at både begynnelsen og fortsettelsen i det kristne livet, kommer til oss fra Kristus. De kristne skildres som "innpodet i ham", "begravet og oppstått med ham", som de som "vandrer i ham", og "levende og døde med ham". Over alt i Bibelen framstilles Guds kjærlighet i Kristus som den kilden som kan bevege våre hjerter til å elske ham og hele hans vilje. Også når det gjelder å elske vår neste. Når Ordet formaner slik: "Ingen må søke sitt eget, men heller det som er til gagn for nesten", så er det for at vi skal ha samme sinn som Jesus Kristus selv, "han som da han var i Guds skikkelse...gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg" (Fil 2:6-7).
Formanes vi til å gi til de fattige, så ser vi apostelen, som bakgrunn for dette, sier: "dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for deres skyld ble fattig da han var rik" (2Kor 8:9). Formanes vi, av hensyn til de som er svake i troen, å avstå fra en frihet som ellers kunne være uskyldig, så sier apostelen: "Du må ikke med din mat føre den i fortapelse som Kristus er død for" (Rom 14:15). Vi formanes til å ikke bli treller for menneskene. Som grunn nok sier apostelen at vi er "dyrt kjøpt" (1Kor 7:23). Vi formanes til å tilgi dem som har gjort oss urett. Som grunn sier apostelen: "likesom Gud har tilgitt dere i Kristus" (Ef 4:32). Vi formanes til et rent liv i våre legemer. Apostelen fortsetter: "Vet dere ikke at deres legemer er Kristi lemmer?" (1Kor 6:15).
Kort sagt: I alle de formaninger hvor Guds Ord taler om hvordan vi skal leve som kristne, så er alltid mønsteret det samme: Grunnen, drivkraften er Kristus som ble gitt for våre overtredelser. Kristus, alt i alle! Dette er den rette forkynnelsen av evangeliet. Det handler om Guds Sønn,
han som etter kjødet er kommet av Davids ætt. Mange profetier hadde forutsagt at Kristus skulle fødes av Davids ætt. Etter Guds visdom gjennom hele hans frelsesplan, skulle det på forhånd være kjent: først innen hvilket folk, og senere også innen hvilken stamme i dette folk, hans Sønn skulle bli født som menneske. Først fikk Abraham løftet om at "I deg (sv: i din sæd) skal alle jordens slekter velsignes". Gud åpenbarte til og med hvem av de tolv sønnene til Jakob som skulle bli stamfar og arving til løftet: "Juda, dine brødre skal prise deg!" (1Mos 49:8-10). Så kommer budskapet ennå klarere: en bestemt slekt innen Juda utpekes. Her skal det skje, det løftene taler om. Herren talte til David og sa: "Når dine dagers tall blir fullt, og du hviler hos dine fedre, da vil jeg etter deg oppreise en sønn".
Og Gud sa han ville grunnfeste kongedømmet til denne sønn til evig tid. "Jeg vil være hans far, og han skal være min sønn" (2Sam 7). Dette løftet om at Guds Sønn skulle fødes av Davids hus, finner vi også gjentatt i profetisk billedspråk, f.eks. i ordene fra Jes 11:1-2: "En kvist skal skyte fram av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt. Og Herrens Ånd skal hvile over ham". Isai var Davids far. Videre heter det samme sted i v.10: "På den tid skal hedningefolkene søke til Isais rotskudd, som står som et banner for folkeslag".
At Gud hadde bestemt at Kristus skulle fødes av Davids hus, var allment kjent blant jødene. Av den grunn var det også naturlig for dem å kalle Kristus for Davids sønn. Likevel ville de vantro ikke erkjenne at Jesus av Nasaret var denne de hadde ventet. Men Herren hadde igjen gitt nye kjennetegn på den rette Messias, til styrke for de troende, og til en ny dom over de vantro jødene, som forkastet ham og ville vente en annen Kristus. Denne holdningen satt de altså fast i, på tross av at de ikke lenger hadde sine egne slektsregistre i behold, så disse kunne bevist noen avstamming fra David. Og noen Davids slektslinje finnes heller ikke lenger på jorden. Men av dette kan vi også oppfatte hensikten med apostelens tilføyelse: "etter kjødet er kommet av Davids ætt". Det var for å styrke de troende, og til en advarsel for de vantro.
Og nå ser vi hele grunnen til at det nettopp måtte "utgå et bud fra keiser Augustus at all verden skulle innskrives i manntall" - nøyaktig på den tid Jesus skulle fødes. Bare for at den fattige ukjente jomfruen i Nasaret skulle bli nødt til å reise til "Davids by som heter Betlehem", så det kunne bli kjent og bekreftet at Jesus var født av Davids hus. Å, for en allmektig Gud! Og engelen som forkynte Kristi fødsel for hyrdene på marken: "I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren", måtte også føye til: "i Davids by". Så fortsetter aposten slik:
og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus vår Herre. Det ordet som er oversatt med godtgjort, har betydningen av at det er bestemt, avgjort, bekreftet, eller fastslått, at Jesus er Guds Sønn. At han "etter hellighets Ånd", eller den guddommelige natur, er Guds Sønn, det bekreftes ved hans oppstandelse fra de døde. Den samme som "etter kjødet er kommet av Davids ætt", d.v.s. har fått menneskelig natur, er altså samtidig "etter hellighets Ånd" Guds veldige Sønn. Og denne sannhet er en klippe som alle vantroens bølger både før og nå bryter mot - men som de også til alle tider selv har knust seg på. Der var ting som ikke var helt klart, selv for dem som trodde på ham, så lenge Kristus gikk her i sin fornedrelse. Men det ble åpenbart for dem når han stod opp fra de døde.
Fra da av ble også apostlenes hjerter fylt med en slik himmelsk kraft og frimodighet at de nå løp med fryd, selv om de visste at det grusomste martyrium ventet dem. Og de løp med dette vitnesbyrdet, at "Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet" (Apg 2:36). På tross av Pilatus's segl, og bestikkelsen de forskremte vaktene ved graven fikk, ble nyheten om Kristi oppstandelse kjent for alle. Og dette var den store menneskelige årsak til at den ene prekenen av Peter gav det veldige stikket i så mange hjerter."La oss glede oss og fryde oss og gi ham æren", han som så overbevisende er godtgjort å være Guds Sønn!
Egentlig tviler vi ikke på dette. Likevel innser vi at vår tro på denne store sannheten ofte er svak. Men ved å høre Ordet fra de mange vitnene, kan troen vekkes og styrkes. La oss derfor høre noen av de mest markerte vitnesbyrdene, som Herrens apostler har gitt oss om dette at han var selv den evige og sanne Gud.
I vår tekst bygger Paulus alle de store og viktige sannhetene han vil forkynne i brevet sitt, på den store hovedsannheten at Gud har sendt sin egen, evige Sønn til verden, født etter kjødet av Davids ætt. På samme måte finner vi også andre steder i brevet at Paulus bruker denne dokumentasjonen, f.eks. i kap.9 v.5: "Dem tilhører fedrene, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet, han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen."
Matteus begynner sitt evangelium på samme måten. Først gir han oss Kristi slektsregister som menneske. Umiddelbart etterpå viser han til hans guddommelige vesen, ved å minne om profetens ord om det tegn og under som skulle skje: "Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel - det betyr: Med oss er Gud" (Mat 1:23). Markus evangelium innledes med disse ordene: "Begynnelsen til Jesu Kristi, Guds Sønns evangelium", og fastslår dermed straks at denne er Guds Sønn. Men umiddelbart etterpå tilføyes: "Som det står skrevet hos profeten Jesaja: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde din vei. Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette". Og dette utlegger han på denne måten: "Slik stod døperen Johannes fram i ørkenlandet og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse". Legg merke til dette enkle, men sterke bevis på at Jesus var Jehova, eller Gud selv, den evige. Profetien om døperen Johannes var tydelig og udiskutabel. Men hvem var det han skulle berede vei for? Profeten sier "Herrens vei". Altså var Jesus Herren.
Det samme gjelder Lukas. I innledningen til evangeliet viser han straks til både Jesu guddommelige og hans menneskelige natur, ved å minne om engelens ord da døperen Johannes skulle bli født: "mange av Israels barn skal han omvende til Herren, deres Gud. Han (altså Johannes) skal gå foran ham". Johannes skulle stå fram før Jesus, som altså er Herren, deres Gud (Luk 1:16-17 og Jes 40:3). Apostelen Johannes begynner sitt evangelium med sin mektige tolkning om Ordet som i begynnelsen var hos Gud, som var Gud, og ved hvem alt er blitt til. Dermed har han både skildret de to personene (Faderen og Sønnen), og deres enhet i guddommen. Da har han samtidig sagt at Messias i sin guddommelige natur var Herren selv. Og han som i begynnelsen skapte allting, og som var Gud, - det var han som ble kjød og tok bolig iblant oss, sier han her uttrykkelig. "Og", legger han til, "vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin far."
I Apostlenes gjerninger henvender Paulus seg til forstanderne for forsamlingen i Efesus, og formaner dem slik: "Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod" (Apg 20:28). Her benyttes ikke Jesus-navnet, men "Guds menighet, som han (Gud) vant seg med sitt eget blod". Dermed sier apostelen at Gud vant den med sitt eget blod. Vi vet at løsepengen for våre sjeler er Jesu dyre blod. Her blir det altså kalt Guds blod. Ja, det er nettopp denne dype, hemmelighetsfulle forening mellom hans menneskelige og guddommelige natur, som gir dette blod dets evige verdi.
Alt det apostelen lærer i Hebreerbrevet om den nye pakts fullkommenhet - i forhold til den gamle - bygger han på Jesu guddommelige vesen, "han som er troens opphavsmann og fullender." Først forklarer han at Jesus er Guds Sønn. Deretter beviser han dette ved å sitere et ord fra Skriften som sikter på Kristus, og som tilegner ham den evige Guds navn, hans trone, rike, makt og tilbedelse: "Men om Sønnen sier han: Din trone, Gud, står i all evighet, og rettferds stav er ditt rikes kongestav". Og: "Du, Herre la i begynnelsen jordens grunnvoll, og himlene er dine henders verk" (Heb 1:8,10). Like etterpå imøtegår han den innvendingen som nå kunne ha sneket seg inn, at Jesus bare var et menneske, men kalte seg Menneskesønnen. Apostelen sier: "en kort tid stilte du ham lavere enn englene". Men hvorfor? "Da nå barna har del i kjød og blod , fikk også han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde. Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å sone folkets synder" (Heb 2).
I sin yppersteprestlige bønn (Joh 17) sier Herren Jesus til sin himmelske Far: "Og nå, herliggjør du meg, Far, hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg før verden ble til". Så er det noen som påstår de tror på Jesus, men de er likevel ikke sikre på at han var den evige Gud - og det på tross av at han altså selv har uttalt at han er det. Hva skal vi si om en slik tro? I Åp 1 viser Jesus seg for sin disippel Johannes og sier: "Jeg er Alfa og Omega..han som er og som var og som kommer, Den Allmektige" (v.8). Det er den samme som i Åp 5:5 kalles "Løven av Juda stamme" og "Davids rotskudd". Igjen stadfestelse på hvordan guddommen og mennesket er forenet.
Men hvorfor er alt dette så underlig og vanskelig å tro? Tenk, Den Allmektige, som har skapt alle verdener, vår jord, vår menneskehet, solen, månen og stjernene - ! - hvis det behaget ham å bli menneske, og se millioner menneskehjerter i tid og evighet smeltes ned overfor hans kjærlighet, og fylle himmelen i evighet med jubel og lovsang over hvordan han frelste dem. Hva var lettere for ham som skapte universet, enn å la dette skje? Herrens Ånd har forklart nådeunderet for apostelen Paulus, som sier at Herren Gud har gjort alt dette "etter sin viljes frie råd, til pris for sin nådes herlighet". Og det har skjedd "etter hans forsett som setter alt i verk etter sin viljes råd, for at vi skulle være til pris for hans herlighet" (Ef 1).
Men han, som altså "etter kjødet er kommet av Davids ætt, og "som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde", han har også av Gud fått det navn som er over alle navn (Fil 2:9). Apostelens skildring av Kristus som Guds Sønn, slutter slik:
Jesus Kristus, vår Herre. Jesus er det greske uttrykket for det hebraiske "Josua", som betyr Jehova er frelser, eller Jehova som frelser. Allerede fra himmelen, "før han ble unnfanget i mors liv", var det bestemt at dette skulle være Guds Sønns navn. Herren sendte sin engel og talte til Josef: "Du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder" (Mat 1:21). Å, for en frelse og trøst som dermed ligger i dette navnet! Det er noe for alle kristne hjerter å være opptatt med så lenge de lever, og deretter i all evighet. Bare tenk på den store omsorg Herren Gud hadde ved å gi englebud til Josef om det rette navnet: Jesus, og selv forklarte: "for han skal frelse sitt folk fra deres synder"! Går det ikke opp for oss alle hvor stor trøst det ligger i dette?
Kristus er den greske oversettelsen av det hebraiske Messias (den salvede, et navn som Gud også selv bruker om Sønnen. Se Heb 1:8-9, Sal 2:2, 45:8). Det sier oss at han var av Faderen, utvalgt og innvidd til sitt trefoldige embete: Å være den store profeten, ypperstepresten og kongen. Innvielse til disse tre embetene i Israel foregikk ved salvelse med den hellige oljen. Denne velluktende oljen var laget av skjønne krydderslag, og forestilte Den Hellige Ånd som Kristus var salvet med "framfor sine medbrødre" (Heb 1:9). Dette navnet (det som ligger i dette navnet) er, kort sagt, det segl Herren Gud har latt prege/gjennomsyre/kjennetegne alle hans elskede Sønns gjerninger for oss. "Kristus gav ikke seg selv den ære å bli yppersteprest, men han som sa til ham: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag. Likeså sier han også på et annet sted: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis" (Heb 5:5-6). Dette er det Kristus betyr. Og om Ånden får åpenbare det, så vi fornemmer den himmelske vellukt i dette navnet, så vil vi nok sikkert si med Salomos Høysang: "ditt navn er en utgytt salve" (Høys 1:3).
Apostelen bruker betegnelsen: Jesus, Kristus vår Herre. Han er vår herre. Det betyr at vi ikke er våre egne, men tilhører Kristus. "Dyrt kjøpt" (1Kor 7:23), "ikke med sølv eller gull, men med hans dyre blod" (1Pet 1:18-19). Derfor skal vi også være hans egne, og leve under ham som vår rette konge. Ordet for Herre (Kyrios) har en dyp betydning. De sytti oversetterne som oversatte Det gamle testamente fra hebraisk til gresk, oversatte alltid Jehova med dette ordet. Men da nå Herren selv, Jehova, ble et menneske som oss selv, og ble vår frelse, så er det som trøst for oss vi kan si "vår Herre". Han er vår - gitt oss som vår egen, og vår Herre, vår salighetshøvding og salighetskonge, som skal forsvare oss mot alle våre fiender, lede oss, regjere over oss etter sine egne lover, og selv sørge for oss i alle ting. Vår Herre er Jehova (den evige, uforanderlige) og dermed alltid den samme. Han er hos oss alle dager og tider. Hvor som helst og når som helst kan vi tale med ham, rope til ham og motta hans hjelp i alle forhold. Måtte vi få nåde til å virkelig tro dette, og benytte oss av det!
5: Ved ham har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, til ære for hans navn.
Av Jesus Kristus hadde Paulus først fått nåde, og deretter apostelembete. Dette er to dyrebare gaver. Så er da også dette den rekkefølgen Herren arbeider i: først nåde, og deretter embetet til å forkynne denne nåden.
Ordet nåde, i den hellige Skrift, betyr først og fremst Guds uforskyldte og evige barmhjertighet, kjærlighet, og hengivenhet overfor uverdige. Men med Guds nåde tenker en ofte mer på dens virkning i menneskene, som kilden til åndelig liv og lys. Det er den Guds nåde som virkes i oss gjennom Ånden.
Nåde er et viktig og sentralt ord i læren om vår frelse. Derfor må vi også studere dette nøye. Så lenge vi bare tenker og taler om det, kan det synes svært lett å forstå. Men så snart det blir tale om å anvende det, - når vår evige frelse eller fordømmelse avgjøres av nåde, - da er det ikke noe annet som er vanskeligere å fatte og tro, enn dette korte ordet nåde. Læren om nåden er en viktig del av læren om Gud. Og det å ha det rette kjennskap til Gud i hans nåde, det er evig liv (Joh 17:3).
Vi står først og fremst overfor det faktum at hele verden ligger i et tykt mørke når det gjelder spørsmålet om Guds nåde. Nådeblir oppfattet som at "Gud skal ikke være så nøyeregnende med menneskene som jo er svake og ikke kan leve et fullkomment liv". "Men Gud er jo nådig", sier en, og så siterer en Skriftens ord: "for Jesu skyld forlater han oss syndene". Dette er den nådeforkynnelsen den gamle slangen bruker for å bedra hele verden - så den fortsetter å sove. På denne måten blir Guds nåde en slags ettergivenhet, så en likesom bare kan se bort fra hans rettferdighetskrav og domsforkynnelse. Men det er noe ganske annet Skriften lærer om Guds nåde. Du vil få lære noe annet gjennom budskapet om at Kristus svettet blod, at han ble hudflettet, og om hans høye rop på korset. Også når du leser videre, og oppdager hvordan Jerusalem ble ødelagt, og alt det grusomme som dermed kom over Guds eiendomsfolk, mens ikke en fugl faller til jorden uten at deres Far vil det - .
Nei, Guds nåde er ikke ettergivenhet. Guds hjerte kjennetegnes sikkert og visst av en ubegripelig stor kjærlighet og barmhjertighet for oss. Men dette praktiserer han ikke i strid med den like store og fullkomne rettferdigheten han krever. "Rettferd og rett er din trones grunnvoll. Nåde og sannhet går fram for ditt åsyn" (Sal 89:15). Ingen kan få Guds nåde, uten at det skjer i fullkommen overensstemmelse med hans rettferdighetskrav. Kristus kunne gråte over Jerusalem, men han kunne ikke frelse dem, for de ville ikke høre på hans røst.
Taler vi om Guds tilgivende nåde, i betydningen av at menneskene kommer inn i hans pakt og vennskap, så må vi holde klart for oss at denne nåden aldri gis oss utenom Kristus. Det var utelukkende en fullkommen oppfyllelse av alt det loven krevde, som tilfredsstilte Den Hellige Gud. Og det er bare ett eneste forhold som gjør at et menneske får komme inn under Guds nåde, og får leve der. Det er at mennesket gjennom en levende tro er forenet med Kristus, og dermed ved ham har fått del i alt det han har gjort for oss. Ja, fått del i det som om mennesket selv skulle ha gjort det.
Det er ikke noe menneske som har Guds nåde,
hvis det ikke eier hele lovens fullbyrdelse i Kristus.
Men dersom du er i Ham med alt det han har gjort og er for oss, da eier du også en fullkommen nåde, og har Guds salige vennskap og kjærlighet.
For likesom det utenfor Kristus ikke gis noen nåde, men bare etter fortjeneste,
så gjelder tvertimot ingen gjerning, ingen synd eller uverdighet,
hos dem som er i Kristus Jesus (Rom 8:1).
Det er dette som er nåde!
Nåde er den totale motsetning til alt som har med gjerninger og fortjeneste å gjøre. Det er det helt grunnleggende en må være klar over, om en vil komme til å fatte hva nåde er. Apostelen sier: "Er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde. Men er det av gjerninger, så er det ikke lenger nåde, ellers blir gjerningen ikke lenger gjerning" * (Rom 11:6). Og han sier videre: "Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent» (Rom 4:4). Her blir nåde og fortjeneste stilt opp mot hverandre som motsetninger. Og i Rom 4:16 leser vi: "Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde". Og i Ef 2:8-9 sier han: "Av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg". Av alle disse bibelstedene ser vi at nåde og gjerninger, nåde og fortjeneste, er totalt motsatte, slik at det ene nødvendigvis må utelukke det andre.
*Her sitert som i den gamle svenske bibelen. Dagens norske bibler har bare første del av verset. Men i gamle skandinaviske, også norske, Bibler, og i King James, finner vi at budskapet forkynnes "fra begge sider". Først: "Er det av nåde, da..". Dernest: "Men er det av gjerninger, så er det ikke lenger nåde..". Det kan være nødvendig å få se saken fra begge sidene. Hva er det vi lever på? Der er et enten - eller! (oversetters kommentar).
Når Skriften lærer at det er bare ved nåde et menneske blir rettferdig og salig, hva sier så det oss om de menneskene som lever under denne nåden? Jo, det forteller oss at det er mennesker som ikke har noen som helst rett til denne gaven. Men ikke nok med det, de fortjener tvert imot bare Guds straff og vrede, og så lenge de lever på jorden vil de ikke fortjene noe som helst annet - hvis Gud skulle handle med oss etter fortjeneste - ! Fordi Guds fullkomne rettferdighet krever en fullkommen hellighet, mens det i oss bestandig er synd, også etter vi er frelst - !
Ja, alt dette er lett å forstå, når det bare gjelder selve læren. Men når Gud besøker et menneske, og vekker det opp fra søvnen, da ser og kjenner det sitt dype, uendelige syndeforderv i sjelens innerste vesen, i tanker, begjær og alt som rører seg der inne. Det innser at det gamle hjertet alltid vil i syndig retning, og at kjødet er fullt av syndige tilbøyeligheter. Denne tilstanden blir bare mer og mer åpenbar og følbar, ved den Ånd som nå har tatt bolig i oss. Da blir det i alle fall vanskelig å fatte at nådens kjennetegn er dette: at all denne vår synd og våre lyster ikke hindrer eller rokker den noe som helst!
For når loven er skrevet i menneskets hjerte, og den store nåden som Gud har vist ham får ham til å se virkelig alvorlig på sin syndige natur, da vil han kjenne den indre anklagen over sin synd ennå sterkere. I samme grad som vi erfarer Guds uforskyldte nåde, vil vi erfare synden forferdelig. Og når fienden ikke lenger kan holde menneskene fast under søvn og sikkerhet, så vil han sette alt inn på å gi dem motløshet og uro. Til dette bruker han alle midler. Først og fremst vekker han stadig opp igjen synden som bor i deg. Deretter bruker han dette til å forskrekke og pine din sjel, ved at han trekker fram alle mulige dømmende Guds ord. Dermed vil han samtidig fordunkle ditt syn på Guds nåde, og stadig holde fram for deg Guds hellighet og vrede over all synd.
Å kunne beholde ordet nåde i sin sanne og fulle betydning i denne situasjonen, det er en visdom som overgår all menneskelig forstand. Måtte Gud bevare alle kristne fra en slik dårskap at de skulle komme til å tro de er utlært i dette emne - ! Til og med alle virkelig hellige mennesker har bare blitt spede lærlinger i dette emne så lenge de levde. Det ser vi i alle de sukk, den angst og nød, som vi leser om i Davids salmer og historiene om alle de hellige. Under v. 16 vil vi tale mer om den nåden som bor og virker i oss.
Nå vil vi se nærmere på hva mer apostelen har fått gjennom Kristus. I tillegg til nåden hadde han også fått apostelembetet. Som tidligere nevnt, er dette den rette rekkefølgen for den som får et forkynnerkall: først få nåden, deretter apostelembetet. Den evangeliske forkynners hovedoppdrag er: rett utleggelse av Guds nåde, som den eneste vei for syndere, både til rettferdighet og til helliggjørelse. Derfor omtaler også apostelen dette kall som "husholdningen med den Guds nåde som er meg gitt" (Ef 3:2). Da kan enhver tenke seg hvor viktig det er at Kristi tjenere selv eier den saliggjørende nådens verk i sitt hjerte, så de kan si som Paulus: "Men jeg fikk miskunn" (1Tim 1:16), "av Guds nåde er jeg det jeg er" (1Kor 15:10), "Jeg trodde, derfor talte jeg!" (2Kor 4:13).
Den som ikke selv lever som en fattig synder bare på nåden, kan ikke tale rett om nåden! Han vil aldri kunne tale om den med nidkjærhet og liv, hvis han ikke daglig selv lever i nåden. Uten erfaringens lys vil han ikke kunne tale om Guds skjulte veier, og om den kampen som vi da også opplever. Lysets barn, som lever i nåden og undervises av Ånden, kan ofte komme i fare for nesten å fare vill, når de opplever denne kampen. Hvordan skulle så disse kjempende sjelene kunne få hjelp, hvis ikke sjelesørgeren selv har erfart den kampen som oppstår.
Et Guds barn vet både fra Ordet og erfaring, at det er bare nåden som skaper en hellig iver og kraft i oss. Men når de opplever utslagene fra den mektige syndenaturen som bor i oss, kan mang en levende sjel komme i tvil om dette stemmer. Da er det ikke så rart om de som ikke har noen erfaring i dette, tenker at på dette området kan da ikke nåden utrette noe. At tvertimot kan nåden og evangeliet motvirke helliggjørelse og "oppheve loven" (Rom 3:31).
En forkynner uten denne erfaring i Åndens liv og kamp, han preker så godt han kan, men de tilhørerne som har opplevd åndskampen, får ikke den veiledning de trenger gjennom denne forkynnelsen. Da blir forkynneren lett frustrert over disse tilhørerne. Og hvis han ikke forstår at her er der hemmeligheter som bare det levende gudslivet kan lære oss, så konkluderer han med at det er tilhørernes manglende innsikt, eller dårlige smak, som gjør frustrasjonen i møtene. På den måten kan han, helt mot sin vilje, fullstendig komme på kollisjonskurs med dem som nettopp konkret opplever det gudslivet han trodde han forkynte. Ja, hvem kjenner alle de ulykkelige resultatene av at den som skulle fremme nådens verk, selv totalt manglet erfaringen av dette livet? For den som står i Guds nådes embete, er det en uomtvistelig nødvendighet å selv eie nåden i sitt hjerte!
For å virke troens lydighet.
Dette var målet med hans apostelembete. I grunnteksten står det:"apostelembete til troens lydighet". Sammenholder vi dette med andre steder hvor samme talemåte forekommer, vil vi se at uttrykket "troens lydighet" ikke taler om lydigheten til alt Guds ord, som er troens frukt, men om selve den lydigheten at en tror. Når den levende troen er født i en sjel, virker den et lydig sinn i alt. Det er klart. Men apostelens kall var først og fremst å bringe mennesker til i lydighet å motta (sv: anamma) evangeliet. Dette var hoved-lydigheten, og av denne fulgte så etter hvert all annen lydighet. Evangeliet omskaper dem som tror på det ! Men det ville på den andre siden være en fullstendig feil utlegging, om en sa at evangeliet kom for å omskape verden. Nei, det ble gitt for å frelse sjeler fra den evige døden.
Den lydighet det her snakkes om, er altså at hjertets øre hører og tar til seg evangeliet. Det er evangeliet som møter hjertet og åpner det, så det forenes med evangeliets budskap. Dette stemmer helt med de stedene samme uttrykk anvendes, som f.eks. Apg 6:7: "en stor flokk av prestene ble lydige mot troen". Peter oppfordret dem til å "la seg frelse" (Apg 2:40). Rom 16:25-26: "den hemmelighet..som nå er blitt kunngjort for alle folk for å virke troens lydighet", og 2Tess 1:8 der det står om Herren som skal hevne seg på "dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium". I Rom 10:3 gir apostelen uttrykk for sin bekymring over dem som "søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet". Og der tilføyer han at "de gav seg ikke inn under Guds rettferdighet." I v.16 i samme kapittel sier han: "Men ikke alle var lydige mot (sv:hørsammat) evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde vel det han hørte av oss?"
Det er nok mange mennesker som ikke forakter Guds ord, men tvertimot anser loven for Guds hellige vilje, og som mener at loven skal holdes. Men samtidig har de et totalt uforpliktende forhold til evangeliet. Sitt forhold til evangeliet anser de ikke for så alvorlig som sitt forhold til loven. Alt Guds ord vitner tvertimot om at den som bryter loven likevel kan frelses ved å fly til nåden i Kristus. Men den som ikke har det rette forhold til evangeliet, som ikke har "gitt seg inn under Guds rettferdighet", ikke omvender seg og "hyller Sønnen", - for slike er det "ikke lenger tilbake noe offer for synden" (Heb 10:26). "Har noen brutt Mose lov, da dør han uten barmhjertighet på to eller tre vitners ord. Hvor meget verre straff tror dere da den skal aktes verd, som har trådt Guds Sønn under føtter, og foraktet paktens blod?" (Heb 10:28-29).
Men hvem er det som trår Guds Sønn under fot? Det er de som hører, og kjenner godt til den store nåde og gave fra himmelen, men ikke er mer opptatt med den. De mener kanskje til og med at de "har jo tatt imot". De tror de er frelst. Men det er blitt noe selvsagt og uforpliktende - ! Å, der det tilbys stor nåde, der er det også stor fare! Der blir stor vrede, der den store nåden foraktes. Gud har gitt oss sin Sønn til soning for alle våre synder, og gitt oss et nådefullt tilbud om å få komme til ham, bli forenet med ham, og med ham få del i saligheten. Men som en selvsagt del av dette nådetilbudet er det også hans majestetiske vilje og bud at vi i takknemlighet "er lydige mot evangeliet"/"blir lydige mot troen".
Derfor sier også Johannes: "Dette er hans bud at vi skal tro på hans Sønns, Jesu Kristi navn" (1Joh 3:23). Og Herren Gud sier: "Kyss (hyll) Sønnen, for at han ikke skal bli vred og dere gå til grunne på veien!" (Sal 2:12). Å forakte Guds tilbud om nåde i Kristus, er et opprør mot hans majestetiske vesen. Dette er grunnen til at hvor som helst i Skriften vi leser om dommen, eller fordømmelse, over synd, så er det vantroen som er selve synden. Menneskene ser ikke Guds mening med evangeliet, men elsker mørket framfor lyset. De vil ikke omvende seg til Herren, som evangeliet forutsetter, men forblir borte fra Herren. Derfor sier Skriften: "Hør! Så skal deres sjel leve" (Jes 55:3).
Å få høre hva Gud har besluttet som den eneste vei til frelse for menneskene, at en bøyer seg for det, begynner å spørre etter den veien, og på tross av alle fornuftens innvendinger, vil la denne Guds frelse være nok for sitt hjerte, - det er å "gi seg inn under Guds rettferdighet". Det er dette vårt bibelvers kaller for "troens lydighet".
Blant alle hedningefolkene, skulle denne troens lydighet virkes, sier apostelen. I tidligere tider hadde Gud latt alle folkeslag, med unntak av jødene, vandre sine egne veier. Men vi skal da også huske på at Gud, iflg. hans eget ord, hadde gitt også dem sitt vitnesbyrd. Han hadde lagt det ned i hjertene deres, og vist dem det i skapelsen (Rom 1:20, 2:15). Men, sier apostelen, "etter at Gud har båret over med uvitenhetens tider, befaler han nå alle mennesker alle steder, at de skal omvende seg" (Apg 17:30). Nå hadde Herren gitt sine vitner dette kall: "Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen" (Mark 16,15). Og Paulus's spesielle kall var å være "hedningenes apostel" (Rom 1:13, 11:13, Apg 9:15, 22:21).
Til ære for hans navn, heter det til slutt. D.v.s.: for at hans navn skal bli forherliget. Hele verden ble skapt til Guds ære. Underet: synderes frelse, er først og fremst til Guds ære. All den nåde og barmhjertighet han viser sitt folk, gjør han for sitt eget navns skyld (Jes 43:25). Det samme gjelder hans straffedommer over hans fiender (se Rom 9:17). Som regel tenker vi ikke på at Gud skulle ha noe høyere mål ved det han virker i oss, enn at vi blir frelst. Men
over alt taler Skriften tydelig om at alt det Gud gjør, og har gjort, for menneskene,
har som sitt høyeste mål å forherlige hans navn.
I dette ligger en virkelig stor trøst for elendige syndere. Når jeg er kommet dit hen at all min skitne synd overskyller meg, så det eneste rette for en slik som meg synes å være å bli kastet i helvete. Når det er umulig å tro at Gud ville vende sitt øre til noen bønn fra så stor en synder, - da er det en stor trøst å vite at alt det Gud gjør, det gjør han først og fremst for sitt navns skyld.
Da kan vi si: Gud, bare ditt store prisverdige navn må få all ære. Skulle du bare se på meg, så måtte du kaste meg i helvete. Men til ditt store navns ære ber jeg deg gjøre det store og barmhjertige under at du frelser meg, elendige synder! På den måten er det Moses, David, og mange andre Guds hellige holder Guds navns ære fram i sine bønner. Ja, Herren skal få en veldig, uopphørlig lovprisning av syndere i all evighet. Videre sier apostelen at av Kristus hadde han fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene til hans navns ære. Ja, tenk som Kristi navn dermed skal æres av alle dem som fikk del i dette! Tenk for en uendelig lov og pris som engang skal bruse for Lammets trone, fra alle synderes hjerter, fra denne "store skaren som ingen kunne telle, av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål" (Åp 7:9).
6: Blant dem er også dere kalt til Jesus Kristus.
I brevet sitt vender nå apostelen seg til en flokk hedningekristne som han ikke kjenner personlig. Han har allerede fortalt at hans apostelembete omfattet alle hedninger, som jo også inkluderer disse i Rom. Men nå går han nærmere inn på deres åndelige tilstand, som var ennå en bakgrunn for at han skrev til dem, nemlig at de allerede var kalt av Jesus Kristus, eller ordrett Jesu Kristi kalte. De hadde dermed allerede dette felles med apostelen. Men apostlenes kall var tosidig: Først at de skulle gjøre alle folk til disipler, eller virke "troens lydighet" hos dem. For det andre at de skulle lære dem å holde alt det Herren hadde befalt dem (Mat 28:19-20). De som han skrev til i Rom behøvde altså i alle fall det sistnevnte, og denne aposteltjenesten vil han nå oppfylle i dette brevet.
Vi bør ta lærdom av denne innledningen hans. Her har vi en apostel som hadde fått kall til å forkynne for "hver skapning under himmelen". Likevel forteller han dem den konkrete årsaken til at han nå vender seg mot dette nye stedet. Av dette lærer vi at ingen må trenge seg inn på mennesker med Guds ord, uten å kunne vise til at det har sin bakgrunn i at Gud har sendt eller kalt dem til det. (Dette taler Luther mye om i sine skrifter). Etter denne innledningen følger nå selve hilsenen:
7: Til alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Rom: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.
Etter at han har avsluttet den rike innskuddsetningen i v.2-6, fullfører apostelen her den egentlige overskriften og hilsenen i brevet: Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel - til alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Rom: Nåde være med dere..o.s.v.
Er det ikke en herlig måte apostelen omtaler de kristne på, i sine brever? Med disse ordene betegner han deres evighets-posisjon: "Guds elskede, kalte og hellige"! Dette taler ikke bare om Guds allmene kjærlighet, den han elsket verden med slik at han gav sin Sønn den enbårne. Det skildrer en spesiell kjærlighet, som overfor barn og fortrolige venner. Den vesentlige betegnelsen her er Guds elskede. Ordene som følger etterpå skildrer hvem disse elskede er, og hvorfor de er spesielt elsket. At de er kalte og hellige vil si at de er kalt til å være hellige, eller ved Guds kall utvalgt (sv:avsøndrade) fra andre mennesker til å være hans egne, være folket i hans nye pakt (Jes 48:12). Alle slike er hellige for Gud. Hva ligger det i alt dette? Hvordan skal dette oppfattes? Det må vi nå se nærmere på. For denne ordlyden kan ellers stå i temmelig sterk kontrasttil hva vi kjenner og erfarer hos oss selv.
Ordet hellige betegner slike som er utskilt til tjeneste for Gud, "helliget i Kristus Jesus". Dette er selve hovedsaken hos alt Guds folk, uten unntak. Vi vet ikke noe som helst om Guds rike, utover det vi finner i Skriften. Og hele Skriften vitner om at betegnelsen hellig er gitt enhver som er forenet med Kristus, eller "er i Kristus". Når det gjelder det gode og det onde i hvert enkelt menneske, så finnes der nok et uendelig mangfold av grader. Men det vil likevel alltid være to store hovedkategorier mennesker, med bakgrunn i de to maktene som kjemper om sjelene: Kristus og Bileam. Det er "kvinnens sæd" og "ormens sæd". Det finnes ingen "mellomklasse" av mennesker. Ethvert menneske er enten Guds barn, eller djevelens barn, sier Johannes (1Joh 3:10).
Videre sier han, når det gjelder ham selv og andre Guds barn: "Vi vet vi er av Gud. Men hele verden ligger i det onde" (1Joh 5:19). Disse som apostelen nå skriver til, er altså "hellige brødre som har fått del i et himmelsk kall" (Heb 3:1). I vårt brev tiltaler han dem også med disse ordene: "dere som var syndens tjenere, er nå av hjertet blitt lydige mot den læreform dere er overgitt til" (Rom 6:17). De hadde fått "syndenes forlatelse og arvedel blant dem som er helliget ved troen på Jesus" (Apg 26:18). Alle de som har opplevd dette og er blitt "forenet med ham" (Rom 6:5), Kristus, er altså hellige innfor Gud, og elsket av ham. Og det har utelukkende sin grunn i at de er ikledd Kristus, han som selv sa: "jeg helliger meg for dem" (Joh 17:19). Det grunner seg ikke på noen hellighet som er i oss, eller er virket i oss, men på selve kallet til Kristus, til å tre inn i det han har fullbragt, som en som er innsatt som arving til en fremmed, stor arv.
Derfor bruker heller ikke apostelen betegnelsen at de er "gjort" hellige, men "alle Guds elskede, kalte og hellige". For selv om du av Guds nåde er en helliggjort kristen, så vil du - så sant du ikke er blitt blendet av egen-rettferdighetens bedrag, alltid se at det fremdeles finnes mye synd og urenhet i deg. Derfor høres alltid sukket over disse ting, fra en hellig, kjempende ånd i deg. Nei, ikke engang de største helgener var hellige og syndfrie i seg selv. Luther sier i denne forbindelse: "Dette at jeg tror på en hellig, kristen kirke, er like så mye en trosartikkel som de andre." "En kristen er også skjult for seg selv, slik at han ikke ser sin hellighet. Det er stadig bare vanhellighet og synd han ser hos seg selv. Kort sagt: vår hellighet er i himmelen - i Kristus"*. I Skriften kalles alle troende for hellige, og de er hellige og velbehagelige innfor Guds øyne - utelukkende fordi Kristus er hellig og velbehagelig for Gud, og ved at de er ikledd Kristus. Alt dette bare fordi Kristi blod gjelder, og er en fullkommen forsoning innfor Guds øyne i himmelen. Alle som i tro har tvettet seg i Kristi blod, er dermed fullkommen hellige innfor Gud.
* Luthers forord til Johannes Åpenbaring.
Derfor sa Kristus, henvendt til sine svake disipler: "Den som er badet..han er jo helt ren" (Joh 13,10). I himmelen er det bare Kristi blod som har verdi, - Gud være evig lovet! I himmelen betyr hans blod vår fullkomne renselse. I himmelen regnes vi derfor som fullkommen rene. I Guds øyne er vi hellige - men bare i hans elskede Sønn. I våre øyne er vi bare urene og vanhellige, fordi vi bare ser det som er i oss. Vi ser ikke det Kristus har gjort og er for oss. Men nå bør vi da sannelig la Guds dom råde, slik Peter fikk høre av den himmelske røsten: "Det som Gud har renset, skal ikke du kalle urent" (Apg 10:15). Dette var også åpenbart David da han kunne si: "Bevar min sjel, for jeg er from" (Sal 86:2).
De som ved troen er i Kristus Jesus, har Den Hellige Ånd i sine hjerter. Og Ånden arbeider på å hellige hele vår ånd, sjel og legeme. Men dette verk vil aldri oppnås fullkomment mens vi lever her i tiden. Det heter da også at da "har dere helliggjørelse ( ikke hellighet) som frukt, og til slutt evig liv" (Rom 6:22). Likeså heter det "For med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget" - det står ikke som er blitt hellige - (Heb 10:14). Det som gjelder som hellig innfor Gud, det er bare en fullkommen hellighet, nemlig Kristi egen! Og i denne mening er alle troende like hellige, og kalles alle for hellige, slik apostelen bruker det her: "alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Rom". Alle er de utvalgt av verden (Joh 15:19) og helliget Gud (Joh 17:19), og alle like rettferdiggjort i Kristi blod (Rom 3:23-24), selv om de enkelte troendes helliggjørelse ikke er kommet like langt. Noen er i så henseende barn, andre er unge, mens somme er blitt fedre i Kristus. Noen svake i troen, andre sterkere. Noen mer våkne Guds barn, andre mindre våkne. Men i Kristus er de alle like rettferdige og hellige.
På denne bakgrunn har vi nå forstått hva (hvem) det er som har gjort dem til Guds elskede, hans venner, og kjære barn. Det er altså ikke noen fullkommenhet eller dyd hos dem selv som virker dette. Nei, apostelen sier: "Han har benådet oss i den elskede" (sv. Ef 1:6). Vi kan også se Ef 1:4 hvor apostelen sier at "Gud har utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn". Guds kjærlighet til oss har sin bakgrunn i hans kjærlighet til Jesus Kristus, Faderens elskede. Og de som han ser i Kristus, er alle sammen for Kristi skyld, kjære og elsket av Gud, selv om de av naturen er vredens barn og ennå fulle av mye vondt. Dette forhold skildrer også Skriften ved å tale om Guds "øyesten" (Sak 2:12), "de du (Gud) elsker" (Sal 108:7), "I sin kjærlighet og sin store mildhet gjenløste han dem " (Jes 63:9), "Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne" (Åp 7:17), o.s.v.
Alle slike uttrykk vitner om Guds spesielle kjærlighet og ømhet overfor sine barn. Og den reduseres altså ikke ved at de faller. Men denne Guds kjærlighet gir seg også andre utslag, slik det skildres f.eks. i Åp 3:19: "Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg". Og apostelen sier: "Det er for tuktens skyld dere tåler lidelser. Gud handler med dere som med sønner" (Heb 12:7). På denne måten hater nok Gud sine barns synder, og straffer disse. Men barnet selv er hele tiden like kjært for ham, akkurat som den kjærlighet en jordisk far har til sitt barn er like stor, også når han tukter det fordi det var ulydig. På denne bakgrunn forstår vi apostelens ord: Guds elskede, kalte og hellige. Måtte nå også vårt hjerte virkelig få gripe disse herlige ordene!
Så skal vi se nærmere på hans konkrete ønske for dem. Apostelen sier:
Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus. Dette er den hilsen apostelen vanligvis bruker i brevene sine. Disse to ordene, nåde og fred , rommer da også hele det kristne livet med all dets salighet. Vi har tidligere sett på hva vi finner i ordet nåde: Først all den uforskyldte barmhjertighet Guds hjerte er fullt av, som virker all denne vennskap og kjærlighet til dem som er i Kristus, og som er så ubegripelig for oss. For det andre bærer det i seg alt det gode som Gud også virker i de troendes hjerter når han gir dem Den Hellige Ånd, som opplyser deres forstand og helliger deres sinn og gjerninger. Fra nådens kilde flyter alt som virker liv og gudfryktighet, den nåde som kaller og gjenføder, som helliggjør, styrker og befester i troen. Apostelen oppsummerer en hel rekke skjønne Åndens frukter: "Kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet" (Gal 5:22). Alt dette får vi gjennom dette ordet nåde.
Fred var det neste i apostelens ønske for dem. Ordet fred har en betydning som går på et begrenset "indre" område. Men også en betydning som står for et mer omfattende område. Ser vi på det begrensede, konkrete området som gjelder vårt forhold til Gud, betyr det først og fremst at fiendskapet er opphevet, at forlikelsen er skjedd. For det andre at dette er åpenbart for hjertet vårt, så vi har samvittighetens fred i sjelen, og et fortrolig forhold til Gud. Dette er den fred som har nærmest sammenheng med nåde, som apostelen også taler om i Rom 5:1 hvor han sier: "Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus." Slik utlegger også Luther disse to ordene, nåde og fred, i apostelens hilsen, når han sier: "I disse to korte ordene finner vi hele det kristne livet. Nåden: syndenes forlatelse. Freden: en glad og frimodig samvittighet."
Men i sin mer omfattende betydning av freden har vi også all den hjertelige trygghet og lykke som følger med dette gode forholdet til Gud. Derfor, sier apostelen, roser vi oss ikke bare av håp om Guds herlighet, med bakgrunn i nåden, men vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at når det gjelder oss som er frelst, så må til og med trengselen tjene til alt mulig godt. Ja, han sier til slutt, "vi roser oss også av Gud" (Rom 5) - vi roser oss av Gud selv, over at nå er han vår Far, og da må vi nødvendigvis ha alt godt, for "er Gud for oss, hvem er da imot oss?" (Rom 8:31). Tenk, Gud, "han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skal han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?" (Rom 8:32).
Alt dette ligger i ordet fred. Og tenk: Når så Gud har gjort det nådeverket i et menneske at han har åpnet dets åndelige sanser, slik at det ser hva det vil si at himmelens og jordens Herre er dets venn, - og det på en slik måte at intet av all den synd som ennå bor i dette mennesket på noen som helst måte kan rokke ved dette forholdet! - da må det jo bli en stor og salig fred. Når jeg så i tillegg får øynene opplatt for den sannhet at ikke et hår kan falle av mitt hode, uten at vår himmelske, kjærlige Far vil det, at det ikke finnes noe vondt hvor han ikke kan hjelpe, så snart det behager ham, og at han nå ikke kan la noe som helst vondt ramme meg - uten at det er noe som er helt nødvendig for meg - ! Jovisst gir dette en stor og salig fred.
Men denne freden heter med rette "fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus", slik apostelen uttrykker det her. Dette skal vi forstå slik at freden ikke bare er en gave som Gud gir oss. Det betyr også at Gud selv, hans vennskap og hans makt, er selve freden. Legg vel merke til dette! Han sier ikke: fred fra verden, for Kristus sier tvertimot: "i verden har dere trengsel", og: "verden hater dere", o.s.v. Han sier heller ikke: fred fra kjødet, for "kjødet begjærer imot Ånden". Han sier ikke: fred fra djevelen, for "djevelen er steget ned til dere i stor vrede" sier Johannes (Åp 12:12). Han sier heller ikke: fred på grunn av gode livsvilkår, fred fra gode venner, fred på grunn av et godt rykte, god helse o.s.v. Nei, fordi alt dette gir en ustadig fred. Men han sier: "fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus".
Det vil si at han ønsker oss en guddommelig og himmelsk fred, slik Kristus også uttrykker det: "Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere" (Joh 14:27). Den fred verden gir, består i at det onde som vi opplever i legemet, eller omkring oss, og som uroer oss, blir tatt bort. Likesom når en fiende har inntatt en by, da er der ufred, men fred igjen når fienden er borte. Slik er der også ufred når fattigdom eller sykdom tynger deg. Men når problemene er borte, da har du på nytt fred. Likeså når onde tunger angriper deg med løgn og baksnakkelse, da har du ufred. Men når baktalelsen opphører, da har du igjen fred. Slik svinger verdens fred.
Men Guds fred består i at selv om alt dette utvortes vonde ennå driver på og anfekter deg, så har du fremdeles fred i hjertet. Bare fordi Gud er din venn, at Gud er allmektig, at han hører dine bønner, teller dine tårer og kan når han vil, på et øyeblikk stille stormen, og på nytt gi deg hvile. Guds fred består i at selv mens ditt kjød ennå er fullt av synd, og djevelen anfekter med sine anklager mot din samvittighet, så vet du fremdeles at Kristus med sin rettferdighet og nåde veier mye mer enn alt dette, og er din sterke forsvarer hos Faderen. Guds fred består i at selv om alt vondt i verden kan plage deg, enten det er sykdom, fattigdom, baktalelse o.s.v., så vet du likevel at Gud og hans vennskap er tusen ganger større enn alt dette, og at han snart skal komme og hente deg fra denne jammerdal til seg i himmelen. Der skal du i all evighet være fri fra alt vondt, være trygg og salig med Gud og de hellige.
Dette er Guds fred. Men denne freden kommer fra nåden i hjertet. Derfor kan den øke og minke. Men hele vår kristendom beror på nåden og freden i hjertet. Da forstår vi hvor stor betydning det har, ikke bare å ønske hverandre nåde og fred, men også flittig å ta vare på dette. Og det middel som kan forøke nåden og freden, hører vi om i 2Pet 1:2: "Nåde og fred bli dere til del i rikt mål gjennom kunnskapen om Gud og Jesus, vår Herre." Jo mer vi kjenner Gud og vår Herre Jesus Kristus, desto mer nåde og fred får vi i hjertet. Måtte derfor hver kristen flittig la disse skattene tilføres hjertet! Ja, måtte Gud selv i sin nåde la dette skje!
Det som nå følger i v.8-15 er en strøm av det som ligger apostelen mest på hjertet. Det viser oss hva det vil si å være "brennende i ånden". Det kan være et speil for enhver kristen, i særdeleshet for sjelesørgere.
8: Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det talt om deres tro.
Det Paulus her sier, er med andre ord: Det første som griper meg når jeg tenker på dere, det er en hjertelig glede og takknemlighet til Gud, som har gjort så stor en gjerning i dere at det blir omtalt over hele den verden vi idag kjenner (det romerske riket). Dette som bl.a. har virket at i hovedstaden er de begynt å ta avstand fra avgudsdyrkelsen, og er blitt opptatt med Kristi evangelium. I takksigelse til Gud gledet apostelen seg over dette han har fått høre om evangeliets framgang i Rom. Her ser vi et klart eksempel på det rette åndelige sinn - i motsetning til den kyniske, mistenksomme ånd, som ikke kan tenke noe godt om en åndelig bevegelse som det høres om fra et annet sted, selv om den har Kristus og omvendelse til ham som mål. Og disse sistnevnte kan slett ikke fryde seg over noe slikt, men lar det i beste fall likesom kaldt bare "stå for hva det er", som det heter. Men slik er det altså ikke med Paulus. Vi ser at han til og med fryder seg over den Guds nåde han tross alt kjenner er virksom hos korinterne (1Kor 1:4-9), selv om han hos dem fant så mye han måtte påtale og straffe.
Dette er den rette Guds nådes ånd. Kjærligheten ser Guds verk, tror og håper det gode (1Kor 13), og fryder seg over at sjeler søker Jesus og omgåes ham, selv om det fremdeles er mange feil og mangler som henger ved dem. Det er mange som bare vil glede seg når de ser mer feilfrie kristne, og det er bare slike de anser for hellige. Måtte nå disse ta lærdom av apostelens rette sinn. Paulus sier jo her: Jeg takker min Gud "for dere alle". I v. 7 hadde han sagt hvem han adresserte dette til, nemlig de kalte og hellige. Men det måtte jo være stor forskjell på alle disse menneskene som brevet er adressert til. I kap 14 sier han at noen var svake, noen sterke, noen kommet kort, andre lengre på helliggjørelsens vei.
Men disse forholdene gjør altså ingen forskjell for apostelen. Han takker sin Gud for dem alle, for de var tross alt "Guds elskede, kalte og hellige". De var alle født av Gud, og den fødselen er hovedsaken. Slik er det jo også i et hjem. Det er ved fødselen alle blir barn og arvinger der. Og det er jo det som er grunnlaget for foreldrenes kjærlighet til dem, uansett hvor ulike de ellers er i alder og utvikling. Slik er det altså også med Guds barn, de er alle kjære for Gud - bare for Kristi skyld. Dette er et stort Guds underverk i dem alle, som vi må prise Gud for.
For denne nåde priser apostelen - ikke de omvendte sjelene, men Gud. Og han føyer til: "ved Jesus Kristus". Alle Guds gaver kommer til oss gjennom Kristus, likesom alle våre bønner og takksigelser går gjennom Kristus til Gud.
Vi har ikke noe som helst fellesskap med Gud,
uten gjennom denne eneste mellommann som finnes mellom Gud og mennesker.
Ikke engang våre takksigelser er velbehagelige for Gud, uten gjennom ham, som er den elskede.
Vi legger også merke til at apostelen ikke er redd for konkret å omtale det Guds verk som er skjedd ved dem. Apostlene begynner vanligvis brevene sine med oppmuntrende uttalelser om hva Gud har virket hos dem de skriver til. Og på denne nåde som de dermed allerede har fått, grunner de så sine formaninger. Slik talte også Herren Kristus selv. Se Mat 16:17, Åp 2:2, 3, 4, 13, 14, m.fl.
9 og 10: For Gud selv, som jeg tjener i min ånd i hans Sønns evangelium, han er mitt vitne på hvordan jeg stadig minnes dere i mine bønner, og ber om at det endelig en gang ved Guds vilje må lykkes for meg å komme til dere.
"Gud er mitt vitne". Apostelen går antakelig ut fra at de han skriver til i Rom ikke kunne tenke seg at han, en totalt fremmed, kunne ha en slik omsorg for dem. Når de møter en slik kjærlig nidkjærhet fra en de ikke kjenner, virker det en sterk vekkelse, og tjener dessuten til å åpne hjertene deres for Ordet. Vel vitende om dette tar apostelen Gud til vitne på hvordan han stadig minnes dem i sine bønner. Og for å understreke at det ikke var i noen slags lettsindighet han tok Gud til vitne, er det at han sier (om Gud selv): "som jeg tjener i min ånd i hans Sønns evangelium", d.v.s. i troen på ham, i kjærlighet til ham, og i nidkjærhet for hans ære.
Med Gud som vitne, han som han nå tjener, skriver han altså at han stadig tenker på dem, alltid minnes dem i sine bønner til Gud, og ber også om en lykkelig reise til dem. Igjen finner vi her et eksempel på den rette sjelesørger: Alltid i sine bønner opptatt med sjelenes vel. Ja, slik er det hver enkelt kristens plikt å be for hverandre. Enhver som tror på evangeliet er like forpliktet til å be for, som å arbeide for, dets utbredelse. Både bønn og arbeid må følge enhver kristen. Å be uten å arbeide, er å spotte Gud. Å arbeide uten å be, er å ta æren fra Gud. Hvis ikke begge disse to midlene går sammen, kan en ikke vente noen stor velsignelse.
I disse to versene ser vi både apostelens liv innfor Gud, og hans kjærlige nidkjærhet for sjelene. Alt sammen stemmer godt med de to hovedgavene han iflg. v.5 hadde mottatt: nåde og apostelembete. Det er som om han vil si: Gud har gitt meg nåde - jeg tjener ham i min ånd. Han har gitt meg apostelembete - og jeg tenker stadig på sjelenes vel. Apostelen ber også Gud at det må gå ham godt på veien til Rom. Ikke engang en slik praktisk sak ser han på som noe vi har makt over. Også apostelen Jakob lærer oss å gi Gud æren på den måten, så vi ikke en gang taler om at vi skal reise hit eller dit, uten å tilføye: "hvis Gud vil" (Jak 4:13-15).
11 og 12: For jeg lengter etter å se dere, så jeg kunne la dere få del med meg i noen åndelig gave, slik at dere kan bli styrket. Det vil si: at vi sammen hos dere kunne opplives ved vår felles tro, deres og min.
Det var for å styrke brødrene, for å dele noen åndelig gave med dem, at apostelen ville komme til dem. Hvordan de åndelige gaver skulle deles, og brødrene styrkes, det forklarer han ved tilføyelsen: Det vil si: at vi sammen hos dere kunne opplives ved vår felles tro, deres og min. All kristen erfaring bekrefter også at det styrker vår ånd, og forøker de vesentligste nådegavene, når en får oppleve troens ild brenne hos nådesøsken. I sterkest grad skjer dette når denne troens ild virker at det læres på bibelsk vis, at det bes o.l. Ved hans brennende ånds gjerning i tale, bønner og under, og spesielt ved hans forkynnelse og undervisning i evangeliets hemmeligheter, skulle de troende i Rom gjennom apostelens besøk få mer nåde, styrket tro, kjærlighet, og kraft. Men apostelen skulle også selv bli styrket og fornyet i sin ånd ved å oppleve Guds verk hos dem. Dette er en uimotsigelig sannhet, at de åndelige gaver meddeles gjensidig ved den åndelige styrkelse vi har i å oppleve hverandres tro. Det er som vi sier, at den ene glo oppgløder den andre.
Når flere troende kommer sammen i Jesu navn blir åndens liv sterkere. Likeså styrkes troen, kjærligheten, bønnen og bekjennelsen. Alle Åndens gaver fornyes og styrkes. Derfor har også slike sammenkomster av nådesøsken vært et velsignet nådemiddel helt fra menighetens første dager. Det taler også Lukas om i Apg 2:46-47: "Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i templet, og i hjemmene brøt de brødet, og holdt måltid med fryd og hjertets enfold. De lovet Gud". Når slike samvær mellom nådesøsken altså tjener til å styrke det åndelige livet, da er det jo et mistenkelig tegn om du har en ånd som ikke elsker slike samvær!
Men apostelen tilføyer:
13: Jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men helt til nå er jeg blitt hindret. Også hos dere ville jeg gjerne høste noen frukt av mitt arbeid, likesom blant de øvrige hedningefolk.
Med dette kommer det fram at den kjærlighetens nidkjærhet han hadde for disse som han skrev til, ikke var av ny dato. Det vil han de skal være klar over. For som det også er nevnt tidligere, så virker det vekkende og livgivende på sjelene, når de forstår de er gjenstand for gudfryktige menneskers omsorg. Det var for at han også hos dem kunne "høste noen frukt av sitt arbeid", sier apostelen. At uttrykket "høste" anvendes, sikter til at "det er Gud som gir vekst" (1Kor 3:7).
"Likesom blant de øvrige hedningefolk". Apostelens virksomhet hadde allerede gitt mye frukt blant andre hedningefolk, se Rom 15:19. I stort arbeid og under mange lidelser hadde han vandret gjennom en stor del av Syria, Asia og Grekenland. Men han ville ikke hvile ennå. Også i Rom ville han høste noen frukt. Hittil hadde han altså blitt forhindret. Det var på grunn av uunngåelig arbeid for andre steder, slik vi ser av Rom 15:22. Og på samme måte ble apostelen fortsatt stadig forhindret, helt til Herrens time var kommet. Da kom Paulus til Rom - men på en helt annen måte, og under ganske andre omstendigheter, enn han hadde i tankene da han ba om at det måtte "lykkes å komme til dem".
Han kom som fange til Rom, i lenker. Underveis hadde skipet de reiste med forlist, og etter ankomsten til Rom ble han holdt fengslet. Legg merke til hvor underlig Gud handler! Hans mest trofaste tjener hadde over lang tid bedt om en lykkelig reise, og så ble det på en slik måte. Ja, slik pleier Herren handle med sine mest trofaste venner. Men - Gud hadde hørt bønnen, reisen hadde lykkes for dem som fangen kom til ! Selv om han var bundet, så var Guds ord ikke bundet. Og ved Guds vidunderlige styrelse kom alt til å virke at hans rike ble utbredt. Men igjen går vi videre i teksten, hvor han forklarer hvorfor han ikke kunne slå seg til ro med den tjenesten han allerede hadde fått stå i.
14: Jeg står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise.
Han sier: "Jeg står i gjeld", er altså en skyldner. Dette taler han også om til korinterne: "for om jeg forkynner evangeliet, så er det ikke noe å rose meg for.....gjør jeg det nødtvunget, da er det en forvaltning som er betrodd meg" (1Kor 9:16-17). Måtte alle de som er forkynnere ha dette klart for seg, at de ikke er sine egne herrer, som kan gjøre som de vil! Den Herren som kalte dem, skal en dag kreve regnskap av dem, om hvordan de har utført hans oppdrag. Jeg står i gjeld "både til grekere og barbarer, både til vise og uvise", sier apostelen. Med datidens uttrykksmåte sier han dermed at han står i gjeld til alle mennesker. Apostelen skyldte dem alle sin tjeneste, og alle var avhengige av å få høre evangeliet, for å bli frelst. For når det gjelder det store spørsmålet om hvordan Gud vil frelse menneskene, så er alle mennesker "uvise", uansett hvilke folk og utviklingstrinn de tilhører.
15: derfor er jeg for min del rede til å forkynne evangeliet også for dere i Rom.
Fordi jeg skylder alle mennesker min tjeneste, så er jeg også innstilt på å komme til Rom, sier apostelen. Han ser på det som sin absolutte plikt. Dette er også noe alle kristne må være klar over. Vi tenker oftest mer på konsekvensene av det vi skal foreta oss, enn på hva Gud ber oss om. Vi glemmer hva som ventes av oss: Bare å gjøre det Gud har befalt. Vi er tvert imot opptatt med, og bekymrer oss for, det som er Guds egen sak, at det skal bli frukt og framgang. Men slik må det ikke være. Paulus så bare på at det var hans plikt å reise også til Rom. Og dette på tross av den situasjon som i virkeligheten rådet i Rom. Der hersket virkelig den mektige verdens ånd. Den hedenske keiseren hadde sitt sete der, og Rom var midtpunktet for den største hedenskap. Det var nok ingen tvil om at situasjonen måtte fortone seg særdeles problematisk for en apostel som bare hadde evangeliets dårskap å forkynne. Dette har han nok hatt i tankene når han så fortsetter slik:
16: For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker.
Her begynner et nytt avsnitt i brevet. De femten første versene har han brukt til innledning av brevet sitt. I et kort, men innholdsrikt språk, gir han oss i dette verset hovedemnet for de elleve første kapitlene: Selve læren om hvordan menneskene blir frelst.
For jeg skammer meg ikke ved evangeliet. En kan spørre seg hvorfor apostelen kommer med denne bemerkningen. For evangeliet er jo ikke noe å skamme seg over. Det er jo gitt oss fra himmelen av Gud, og dermed det meste ærefulle på jorden. Hvorfor sier da apostelen at han skammer seg ikke over det? Jo, uten tvil fordi menneskene vanligvis skammer seg over det. Nå vil sikkert mange bemerke at slikt kunne kanskje skje på apostelens tid, da vantro jøder og hedningene ikke kjente evangeliets herlige budskap, og dermed i sin uforstand foraktet det. Og slik var det riktignok på apostlenes tid. Guds evangelium var "for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap, for jøder krever tegn og grekere søker visdom" (1Kor 1:22-23).
Men på akkurat samme måte har vi det også idag. Til og med blant dem som er døpt til hans navn, er Kristi evangelium en forargelse og dårskap for de fleste. Den menneskelige natur vil til alle tider og på alle steder være den samme, uansett ytre omstendigheter. Derfor er også Guds ord en tale som treffer alle mennesker til alle tider, enten det er jøder eller hedninger, muhammedanere eller navnekristne. Det apostelen sier, det finner vi over alt: "et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det" (1Kor 2:14).
Og ikke bare det, men Kristi evangelium står på ethvert område i den hardeste strid imot alt det som ligger dypest i vår natur. Evangeliets budskap angriper det menneskene elsker aller mest: Sin uavhengighet. Det kreves nemlig at både forstand og vilje fullstendig underkastes Kristi ord. Der blir selve grunnvollen til all selvrettferdighet og stolt innbilning knust. Der er det bare Gud som blir stor, og mennesket bare en fattig tigger. Noe slikt kan selvsagt aldri behage den menneskelige natur, men blir tvertimot dens pine og død. Dette er grunnen til at Kristi ord, og Kristi sanne vitner, alltid vil bli hatet av alt som ikke er født av Gud. Derfor talte også Herren ofte til sine disipler om at de måtte forberede seg på å bli hatet av alle mennesker for hans navns skyld. Og han sa at det var ikke rett med dem, de var ikke hans sanne disipler, om de ikke fikk dette hans tegn, om det ikke gikk dem som Mesteren (Joh 15:20 og Luk 6:26). Det er ikke Kristi evangelium, forkynt sant og rent, hvis verden kan elske det, og hvis det ikke blir avvist og angrepet (Joh 15:19 og 1Joh 4:5-6).
Men evangeliets fiender er ikke mennesker som gir seg ut for å hate det gode og det rette. Derfor kommer alltid fiendskapen ikledd et skinn av nidkjærhet for sannheten. Med det utgangspunktet er det Kristi sak forkastes som dårskap, eller som noe falskt og ondt, som en må ta fullstendig avstand fra. Kristi disipler og venner utgjør jo alltid den minste flokken, bare noen få foraktede sjeler. Og hele verden, som forkaster dem, er den store toneangivende massen som er akseptert av de fleste. Da er det lett å forstå at det blir en stor fristelse å oppleve Kristus og hans ord som noe en skammer seg over.
Ja, da blir det for mang en kristen en utrolig hard kamp. For Kristi skyld ta farvel med det å bli akseptert av alle. Bli en dåre, se seg foraktet og forkastet av sine nærmeste og venner, ja av hele samfunnet. Vi må bare innrømme at vi har ikke noe så dyrebart på denne jord, som vennskap og fortrolighet fra mennesker som setter oss høyt. Og nå skal vi la alt dette fare! Det trengs et guddommelig verk i vår sjel til å holde ut under slike forhold. For her taler vi ikke om den kristendommen som verden kan akseptere og respektere, men om den sanne og ekte Kristi etterfølgelse som uunngåelig blir en forargelse og dårskap for hele verden. Kristus sa selv: "En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere" (Joh 15:20). Det er som om han vil si: Om de skulle begrunne sitt hat med at de ser at det er mye som mangler hos dere, f.eks. at dere ikke er saktmodige nok, mangler ydmykhet o.s.v., så husk at jeg var "saktmodig og ydmyk av hjertet" (Mat 11:29). Likevel hatet de meg.
Dette er den mest alminnelige situasjon og bakgrunn for fristelsen til å skamme seg for Kristus og hans ord. Men ennå har vi ikke sett på hva apostelen spesielt sikter til, og som de som forkynner evangeliet særlig kjenner på. Det forholdet går ennå dypere. Hvis vi legger merke til hvordan apostelen uttrykker seg, vil vi oppdage noe. Han sier: "jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror". Legg nøye merke til sammenhengen! Nettopp den tilføyelsen, at evangeliet er en Guds kraft til frelse, antyder hva han hadde i tankene, når han sier han ikke skammer seg ved det.
I likhet med Kristus hadde heller ikke Paulus store besværet med alle de som hverken brydde seg om, eller hadde, noen religion. Problemet fikk han med mennesker som var engasjert i sin skrifttroskap, de han skildrer i Rom 2:19-20. Han sier det er noen som "regner seg selv å være en veiviser for blinde, et lys for dem som er i mørket" o.s.v., og som hadde "den rette form for kunnskap og sannhet i loven". Legg merke til at det var alltid disse som kjempet mot evangeliet, mot Kristus og mot Paulus, og påstod at de "opphevet loven ved troen" (Rom 3:31), at evangeliet var både en svak og løsaktig lære som undergravde det rette alvor, og at det så langtfra gjorde mennesker hellige, men tvertimot løsaktige. Det var i alle fall en svak og løs lære, sammenliknet med loven, - evangeliet var et svakt budskap, sa de.
Det er ikke minst rettet mot denne holdning, og disse som ennå hadde høye tanker om loven og menneskenes egen kraft, at apostelen formulerer det slik: "det er en Guds kraft." Dette ser vi tydelig av hans ord i 1Kor 1, der han sier: "ordet om korset en vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft." "Vi forkynner Kristus, Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene." Han sier: "Guds svakhet". Selv kalte han det jo "Guds kraft". Det må altså være andre som anså det for en svakhet. Men til dem sier altså apostelen: Er evangeliet noen svakhet, så er det altså Guds svakhet, men "Guds svakhet er sterkere enn menneskene."
Evangeliet er en Guds kraft. "Opphever vi da loven ved troen? Langt derfra! Vi stadfester loven". Det er bare evangeliet som virker at et menneske virkelig begynner å holde loven. Det er bare gjennom evangeliet et menneske kan motta Guds kraft. Evangeliet beskyldes for å være noe svakt, men det er tvertimot en Guds kraft i menneskene, både til rettferdighet og helliggjørelse. Det har apostelen forklart så utførlig, spesielt i brevet til romerne og brevet til galaterne. Der kan hvem som helst få tilstrekkelig kunnskap om hva det er apostelen tenker på her. I disse brevene beviser han at loven ikke kan gjøre menneskene hverken rettferdige eller hellige. Nei, loven tvertimot fordømmer menneskene, fordi intet menneske i seg selv er rettferdig overfor loven. Derfor er alle de som holder seg til lovgjerninger, under forbannelse (Gal 3:10). Og når det gjelder helliggjørelse, så virker loven bare at "synden blir overmåte syndig ved budet". Den "vekker alle slags begjær i meg", og gjør at synden (sv:överflöda) blir stor. Loven virker ikke kjærlighet, men vrede. Ikke liv, men død. "Bare hvis det var gitt en lov som hadde kraft til å gjøre levende, kom rettferdigheten virkelig av loven."
Med disse ordene stadfester apostelen at loven ikke gjør noen hverken rettferdig eller hellig. Ved Adams fall i synd, har alle mennesker arvet den åndelige død, er fiender av Gud og hans vilje, og bærer i seg roten til alt ondt. De er "solgt til trell under synden" (Rom 7:14). I denne tilstand står så menneskene overfor loven, som krever av dem det de ikke formår. Og loven fordømmer den som ikke oppfyller hele loven. Da kan bare ett av to skje: Enten satser mennesket på å holde loven ved ytre gjerninger, alt det en selv kan gjøre og overholde. Da blir mennesket en hykler og fariseer, som glemmer det loven sier er størst, nemlig selve hjertets holdning, gudsfrykten og kjærligheten. Eller, menneskene kan bli dypere grepet og vakt, slik at Guds stemme og øyne forfølger synden i hjertet. De ser Guds dom over hver syndig tanke og lidenskap. Da står mennesket der, fortvilet og fortapt. Så langt kan loven virke, og det er akkurat det Gud ville bruke loven til.
Men kommer nå Kristi evangelium og forkynner mennesket all nåde og tilgivelse, nettopp når det ligger der i sin synd, sin ondskap og fortvilelse, da skapes det et helt nytt liv i hjertet, ett nytt syn på Gud, en inderlig tillit, kjærlighet og takknemlighet. Og dermed er det skapt i ham, dette som loven først og fremst krevde: Kjærlighet til Gud. Denne kjærligheten, dette livet i Gud, er jo også helliggjørelsens innerste grunn og vesen.
Men at evangeliet er en Guds kraft til menneskenes frelse, gjenfødelse og helliggjørelse, er en Guds hemmelighet. Gud "fant det for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap" (1Kor 1:21). Det skulle skje på en måte som virket helt dåraktig, sett med menneskelig fornuft. Menneskets syndefall gikk på dette at de ville bli slik som Gud, og kjenne godt og ondt. Nå skulle menneskets forstand på godt og ondt, totalt tilintetgjøres. Den gamle innbilningen i oss skulle dødes, og vi skulle lære å bare tro på Gud.
Men at mennesket så totalt skal tilintetgjøres, både når det gjelder forstand og kraft, og så bøye seg for noe som synes å være dårskap og svakt, det strider sterkt mot vår natur. Du som holder på med denne dåraktige forkynnelsen, at alt kjød er som gress: Hvis du fortsetter slik, og med et alvor som understreker at du virkelig mener dette, da kan du like godt instille deg på at du vil bli sett på, enten som en dåre det har gått rundt for, eller som en falsk ånd. Enkelte vil også oppfatte deg som en som ikke vil anstrenge seg det minste for å bekjempe synden, men bare la kjødet få fritt løp. Både fra ditt eget hjerte, og utenfra, fra de aktive gjerningsrettferdige, vil du stadig få høre dette: Vi har da fått styrke selv også. Vi er da ikke helt hjelpeløse. Bare vi tar oss alvorlig sammen, så skal vi da kunne stå imot synden. Deres løsning er å ikke vente på at Kristus skal være både vår rettferdighet og vår helliggjørelse, men istedet bryte opp fra denne svakhets-læren og foreta seg noe - . Vi må da tro det er noenkraft tilstede i oss selv, og gjøre bruk av den, så vi kan bli mer hellige enn bare å sitte og vente på at evangeliet skal virke dette også, sier de.
Dette er den sterkeste og fineste fristelse en kristen noen gang møter. En vesentlig grunn er at det ikke er noe som sitter så dypt rotfestet i vår natur, som det å tro på seg selv, og ikke på Kristus. Men det er heller ikke noen fristelse som har et sånn skinn av hellighet og alvor over seg, som dette. I tillegg unngår du på denne veien korsets dårskap, og blir tvert imot ansett som en alvorlig, gudfryktig, og respektabel person.
Ja, en kan frykte for at mange som én gang har forstått og smakt evangeliets kraft, skal gli over i en slik holdning. De holder ikke fast ved en klar bekjennelse, men viker i alle fall av på en litt finere måte, og legger ann en tone som smaker for menneskelig forstand. Men ofte er det nettopp dette, at da vil de unngå den konstante ydmykelsen, som frister dem til avviket, så de istedet kan bli ansett for forstandige og alvorlige personer. Etter hvert har de gått trøtt av å leve under korsets anstøt. Noe slikt antyder apostelen i Gal 5:11 og 6:12. Å skulle miste medmenneskers aktelse totalt, en aktelse som kan kjøpes med få ord, det koster et menneske ganske mye. Men Herren ser hva hjertet ditt vil. Han som vet hva som bor i mennesket, har formant alvorlig: "Den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved når han kommer i sin Fars herlighet" (Mark 8:38). Hvis du altså forkynner evangeliet på en slik måte at du ikke samtidig formaner de troende til å "leve et liv som er Kristi evangelium verdig", til å "våke og be" (Mat 26:41) og "ta Guds fulle rustning på" (Ef 6:13), da pådrar du deg straff fordi du ikke har forkynt alt Guds ord.
Men det som det tales om her, er at selv om du bruker loven som en tuktemester til Kristus, og formaner de troende til alt godt, så må du likevel bære korsets forsmedelse, - hvis du bare fremdeles for alvor tror og forkynner at alt kjød er gress, at vi i oss selv ingen kraft har til å gjøre Guds vilje, men at du utleder alt fra det Kristus gir oss, - og derfor først og fremst forkynner Kristus. Dette er nok til at du pådrar deg menneskenes foraktelse. Er det kanskje noen som vil påstå at Paulus ikke formante de kristne, eller ikke forkynte loven? Nei, han forkynte alvorlig læren om at hverken vi selv, eller loven, har noen kraft til å gjøre oss hellige. Men at loven tvertimot var gitt "for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud" (Rom 3:19), og at all rettferdighet og helliggjørelse kommer ved troen. Likevel ble han beskyldt for å "oppheve loven ved troen" (Rom 3:31). Ja, han ble til og med beskyldt for å ha sagt at vi da "like gjerne kan gjøre det onde for at det gode kan komme av det" (Rom 3:8). Dette er korsets dårskap! Og det pådro han seg bare fordi han alvorlig og utholdende forkynte dette dåraktige budskapet.
I evangeliene ser vi at det var nøyaktig de samme anklagene Kristus selv bestandig måtte tåle fra de gjerningshellige farsieerne. Så må vi stille oss spørsmålet: Skal ikke alle hans sanne tjenere lide samme skjebne? Det var jo ikke fra den avvisende massen, men nettopp dem som hadde nidkjærhet for Gud ut fra loven, og hadde de samme Guds ord som vi har, - at disse Guds høyeste tjenere fikk denne samme beskyldningen! Skulle vi da ikke innse at dette til alle tider er et viktig tegn på det sanne evangelium? Og legg merke til at når Paulus sier dette: "jeg skammer meg ikke ved evangeliet", så har han dermed gitt et fint kjennetegn og en avgjørende understreking av hva som er den rette veien: Det er den som bærer forsmedelsen i seg. Ikke på grunn av mange forskjellige forhold, men utelukkende fordi evangeliet forkynnes rett. Det er dette han mener når han sier at han tjener Gud etter den Veien som de kaller en sekt (Apg 24:14).
Det finnes mennesker som vil være noe helt annet enn verden. Vil være fromme og rette kristne, men på en forstandig og "riktig måte", så deres kristendom kan bli respektert og godtatt av folk flest. Og dette lykkes de også i. Men den veien de har gitt seg inn på har bare den betenkelige feilen at Kristus ikke aksepterer den - ! Han sier tvert imot: "Ve dere når alle mennesker taler vel om dere" (Luk 6:26). Eller er det mulig at din lære og ditt liv er mer bibelsk en Herren Kristus? Han oppnådde aldri å unngå beskyldninger om at han lærte i strid med loven. Skulle da ikke du frykte for at ditt hjerte og den listige fienden kan ha bedratt deg, når du rett og slett går en annen vei enn den Kristus og Paulus gikk? Måtte vi være alvorlig på vakt, så vi ikke tar feil av selve veien, men i all vår skrøpelighet likevel er på den rette Veien, "den som de kaller en sekt", og som en ofte fristes til å skamme seg over! Men da må vi ikke skamme oss over den, men bare prise Gud for nåden! Se 2Tim 1:8,12.
Igjen går vi tilbake til teksten. Når apostelen sier at evangeliet er en Guds kraft til frelse, så har han deretter en kort, men viktig tilføyelse. Han sier: "for hver den som tror." Han sier ikke at evangeliet er en Guds kraft til frelse for alle som hører det. Nei, han sier: for hver den som tror. Dette må en legge nøye merke til. Mange undrer seg over at de ikke finner noen Guds kraft i evangeliet. Men de har aldri noen sinne virkelig trodd. Har du det slik, da er du enten et sovende verdens barn. Eller du er et vakt menneske, men er alltid bare opptatt med deg selv, og hva du selv er og gjør. Flyktig kjenner du nok de store budskapene om evangeliet, og du mener du alltid har trodd - fordi du aldri har betvilt sannheten i budskapet. Men hjertet ditt har hele tiden traktet etter, og hatt sin trøst i, det du selv kunne utrette. Og så sukker du over at du ikke opplever at evangeliet er en Guds kraft! Nei, hvordan skulle det være mulig? Du har jo ennå ikke virkelig trodd at du var aldeles fri fra alle dine synder - bare gjenom Kristus. Fri fra all lovens dom! Og at du nå er Guds elskede barn! Når du aldri har trodd noe av dette - hvordan skulle du da kunne oppleve evangeliets kraft? Fremdeles står det uomtvistelig fast at evangeliet er det eneste som er en Guds kraft til frelse for hver den som tror.
Både for jøde først og så for greker. Grunnen til denne tilføyelsen: først jødene og dernest grekerne*, blir videre utførlig forklart i niende, tiende og ellevte kapittel. Der taler apostelen om Guds gamle pakt med Israel, som burde vært de første til å bli innpodet i sitt eget oljetre: Kristus (Rom 11). Men jødene hadde forkastet og drept sin konge, Kristus, som på tross av dette uttrykkelig gav apostelen beskjed om å begynne sin forkynnelse i Jerusalem (Luk 24:47, Apg 3:26, 13:46). Her har vi et rikt budskap. Slik Kristus dermed handlet, skulle ikke bare profetiene oppfylles (f.eks. Jes 2:2-3, Sal 68:16-17). Men dermed skulle Herren også vise hvor stor og tilgivende hans hjertes nåde og kjærlighet er, som forkynnes i evangeliet: Nettopp ved at denne nåden aller først skulle tilbys dem som hadde gjort at hans blod fløt, de som hadde "drept livets høvding". Med dette ville han vise at evangeliet skulle forkynnes for de største syndere, så det kunne vise rikdommen og det fullkomne i hans forsoning, når den også gjaldt mordere. Måtte så hver og en virkelig tro dette! Så skal de bli frelst. Og da skal de erkjenne at evangeliet er en Guds kraft til frelse "for hver den som tror" - hver og en. Ikke en éneste er unntatt.
*Etter at Alexanders generaler hadde grunnlagt hans rike i Egypt og Asia, ble også innbyggerne i disse landene betraktet som grekere, fordi de vanligvis talte gresk. Og fordi jødene praktisk talt ikke hadde omgang med andre hedninger, så kalte de alle hedninger for grekere. Derfor brukes altså uttrykket "grekere" som betegnelse for alle hedninger.
17: For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro skal leve.
Med dette verset forklarer apostelen hvorfor evangeliet er en Guds kraft til frelse. Han sier grunnen er at evangeliet åpenbarer Guds rettferdighet, som er det eneste grunnlag for at noen kan bli frelst. Men hva er det apostelen her mener med Guds rettferdighet? Det apostelen her, og mange andre steder i brevet hans, mener med "Guds rettferdighet", er noe fullstendig nytt og ukjent for de fleste mennesker, også innen den såkalte kristenhet. En må "være innvidd" i den hellige Skrifts uttrykksmåte i sin alminnelighet, og apostelens eget språk i særdeleshet, for å forstå dette uttrykket. De som ikke er kjent med denne talemåten, vil ut fra selve ordvalget oppfatte Guds rettferdighet som den egenskapen hos Gud som peker hen på hans rettferdighets-krav, og dermed er skrekkelig i sin dom over syndere. Men her, som så mange andre steder, har dette uttrykket en helt spesiell betydning, og står for noe ganske annet enn den sistnevnte Guds egenskap.
Det apostelen legger i dette uttrykket ser vi spesielt i Rom 3:21-22. Det er den Guds rettferdighet som åpenbares gjennom evangeliet. Det vil si Kristi stedfortredende, fullkomment rettferdige liv, som tilregnes alle troende, "så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus" (Rom 3:26). Den er en gave til oss fra Gud selv. Derfor kalles den Guds rettferdighet, og er dermed den eneste rettferdighet som gjelder for Gud.
Apostelen sier i Rom 3:21-24: "Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. - For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus". I femte kapittel blir denne Guds rettferdighet beskrevet ennå mer utførlig, som den store "nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, ..for de mange" (Rom 5:15). Og Guds store plan med nåden forklares der slik at "likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet" (v.19). Menneskene hadde ved syndefallet tapt all sin egen rettferdighet, og enhver mulighet til å bli rettferdige overfor Guds hellige lov. I denne tilstand ville menneskene for all evighet være fordømt. Derfor har Gud i sin store barmhjertighet fattet denne nådefulle beslutning, at han selv skulle gi mennesket en rettferdighet - en fullkommen oppfyllelse av loven, både av de ti bud og den straff som var uttalt for overtredelse av disse.
Denne rettferdighet står ferdig for menneskets regning, til å mottas i tro. Og når dette skjer, er mennesket ved denne rettferdighet fullkommen fri fra all skyld, og fra all den dom loven uttaler, og har navnet innskrevet i livsens bok fra verdens grunnvoll ble lagt, som arving til det evige liv. Om denne Guds rettferdighet er det engelen Gabriel taler i Daniels niende kap., når han sier om Kristi død: "..til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet". Det er denne Guds rettferdighet som skildres som "den beste kledningen" (Luk 15:22), som "bryllupsklær" (Mat 22:12), og som "rent og skinnende fint lin som er gjort hvite i Lammets blod" (Åp 7:14, 19:8).
Nå sier apostelen at denne Guds rettferdighet åpenbares i evangeliet. Han sier ikke at først når evangeliet ble forkynt, ble denne rettferdigheten tilbudt, og kunne tilegnes av menneskene. For innfor Gud var "Lammet slaktet fra verdens grunnvoll ble lagt" (Åp 13:8). Han sier heller ikke at denne rettferdigheten var ukjent i Det gamle testamente. Tvertimot har han nettopp i teksten henvist til en profets vitnesbyrd om rettferdiggjørelse ved tro (Hab 2:4). Og i fjerde kap. viser han at Abraham ble rettferdiggjort ved at den samme rettferdighet ble tilregnet ham. Nei, det han sier er bare at den største og mest fullkomne åpenbarelsen av denne rettferdigheten skjer gjennom evangeliet.
Når det gjelder denne Guds rettferdighet, ser vi dens historie gjennom tre store tidsavsnitt i Guds husholdning, som vi skal legge merke til. Først da Gud fattet den nådefulle beslutning om dette i sitt evige råd. Dernest da han i Det gamle testamentes forberedende tid gav løfte om den, og hvor alle de som i sannhet trodde på ham som skulle komme, ble tilregnet denne rettferdighet. For det tredje, når rettferdigheten fullt ut ble forkynt og åpenbart ved evangeliet. Herren Gud gav mange herlige løfter i GT om hvordan denne rettferdighet skulle åpenbares i evangeliets salige tid. F.eks. "min frelse kommer snart, og snart skal min rettferdighet åpenbares" (Jes 56:1). Men apostelen tilføyer:
Av tro til tro. Dette uttrykket kan virke underlig og tåket. Noen har villet tolke det dit hen at det betyr: fra den tro en i Det gamle testamente hadde på den kommende Frelseren, - til Det nye testamentes tro på den som allerede er kommet. Andre igjen mener det betyr: fra den ene grad av tro til den andre, o.s.v. Men de må uten tvil ha oppfattet det rett, de som ser at første del av dette uttrykket, altså "av tro", hører inn i sammenhengen slik:"Guds rettferdighet av tro". Det betyr jo ganske enkelt at i evangeliet åpenbares Guds rettferdighet ved tro - altså den rettferdighet som vi får ved tro (i motsetning til "ved gjerninger"). Siste del av dette uttrykket, "til tro", vil si at det virker troen. Rettferdigheten ved tro åpenbares altså i evangeliet, så mennesker kan komme til troen. Det stemmer også godt overens med v. 5, der apostelen sier han har fått apostelembetet for å virke troens lydighet. Det betyr, som vi tidligere har sett, den lydighet at vi tror. Apostelen mener sikkert også å si at evangeliet hadde samme mål som apostelembetet: altså å åpenbare rettferdigheten ved tro, for at troen kunne fødes i menneskene og de kunne bli frelst.
Som det står skrevet: "Den rettferdige av tro skal leve". Her viser han til GT's skrifter (Hab 2:4) som bekreftelse på det han nå har sagt og bevist, at dette ikke er noen ny lære han kommer med. Akkurat som han i v.2 antyder at Gud til alle tider har rettferdiggjort menneskene på samme måte. Alle som noen gang er blitt rettferdige og salige innfor Gud, har blitt det ved troen på Kristus. I Heb 11:4 sies dette allerede om Adams andre sønn, Abel. Betydningen blir helt klar når vi ser at det som sies, er at den som er rettferdig av/ved tro - han skal leve. D.v.s.: Ingen blir rettferdig uten gjennom tro. Og bare slike skal eie det evige liv. To andre steder finner vi de samme ordene. Først i Gal 3:11, der han er opptatt med å bevise at ingen kan bli rettferdige ved loven. Der bruker han dette uttrykket: "Den rettferdige av tro skal leve". I Heb 10:38 formaner han de han skriver til, å bli faste i troen. Der bruker han igjen denne formuleringen, og gir straks en fyldig forklaring på hva han mener med dette gjennom hele det ellevte kapitlet, hvor han viser at helt fra verden ble til, ble Guds rettferdighet bare tilregnet menneskene ved troen.
Når så denne eneste vei til rettferdiggjørelse og salighet, åpenbares gjennom evangeliet, da må det vel gå opp for oss hvorfor det er bare evangeliet som er Guds kraft til frelse. Mange mener at enhver trøstefull tale om Gud og hans nåde, er et evangelium. Straks noen hører en slik trøstefull forkynnelse, så sier de at talen var evangelisk. Dette er en farlig villfarelse. Utallige er de som nok lever på en viss trøst i Guds nåde, men som går til evig fordømmelse. Nei, evangeliet er et helt konkret budskap. Akkurat som loven inneholder noen konkrete Guds bud, så er også evangeliet konkrete ord om veien til frelse - et herlig budskap: "Det er fullbragt". Men også et konkret bud: "Hyll Sønnen". Evangeliet forkynner at "ingen kommer til Faderen uten gjennom Sønnen". Evangeliet holder fram for oss den rettferdighet som tilregnes den som tror på Ham, og lærer at dette er den eneste veien til frelse. Evangeliet lar Gud få beholde all sin fullkommenhet, og lærer at ingen blir frelst hvis han ikke eier en rettferdighet som fullt ut tilsvarer alle lovens krav. Og en slik rettferdighet har vi bare gjennom Kristus. Evangeliet forteller oss at "rettferd og rett er din trones grunnvoll. Nåde og sannhet går fram for ditt åsyn" (Sal 89:15). Det forkynner at bare den har evig liv, som alt her i livet er dømt for sine synder, men også alt her i livet er frikjent fra alle sine synder, har mottatt Guds benådning og blitt forenet med ham i én ånd.
En kan nok lykkes i å bygge opp et gudfryktig liv ved å gå en annen vei. Men bare på denne veien som evangeliet holder fram for oss, blir hjertet forvandlet. Bare ved evangeliet fødes det en ny skapning i menneskene, et himmelbarn som får leve i Guds salige velsignelse. Bare evangeliet er den uforgjengelige sæd ovenfra, som virker at vi fødes av Gud, som helliggjør og fornyer etter hans bilde. Alt dette forklarer oss hvorfor det bare er evangeliet som er Guds kraft til frelse for hver den som tror.
18: For Guds vrede blir åpenbart fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet.
Her begynner tredje avdeling i dette kapitlet. Nå har apostelen som mål å vise at alle mennesker er under synd (kap 3:9), og etter den rettferdighet Gud krever dermed dømt til fortapelse (kap 2:12). Ved å påvise dette forholdet forbereder apostelen brevets store hovedemne, og forbereder dermed også leserens sinn for det samme, nemlig evangeliets budskap om den eneste veien til frelse: Jesus Kristus og hans forsoning.
Det verset vi nå har for oss er blitt oppfattet på forskjellig vis. Noen vil ha det til at det betyr det samme som det foregående verset, altså at Guds rettferdighet blir åpenbart gjennom evangeliet. Men hele den utvikling av emnet som følger heretter, viser det urimelige i en slik oppfatning. For det apostelen uttaler i dette verset er jo hvilken tilstand som råder over dem som ikke har mottatt evangeliet. I v. 16 og 17 har apostelen sagt at evangeliet er en Guds kraft til frelse, fordi Guds rettferdighet, som kommer av troen, åpenbares i evangeliet. I dette nye verset viser han hva vi i motsatt fall har i vente, om vi ikke har Guds Sønn. Da har vi bare Guds vrede. Og det viser han for at vi skal se hvor nødvendig, ja uunnværlig denne Guds nåde er for menneskene. Det er tankegangen i disse versene.
Men når det gjelder uttrykket "Guds vrede blir åpenbart", er det igjen noen som mener dette bare er det som foregår i ethvert menneskes samvittighet. De mener at når apostelen har sagt at også hedningene har loven i sin samvittighet og i Guds skaperverk, så skulle også Guds vrede dermed være åpenbart. Men der er to forhold som viser at det ikke er det apostelen har ment. Først: Det ordet i grunnteksten som er brukt for "åpenbart", brukes ikke for naturlige åpenbarelser, som f.eks. gjennom vår samvittighet eller gjennom skapelsens verk. Det betegner det guddommelige og overnaturlige. Det har derfor uten tvil sammenheng med at Guds vrede skal åpenbares på den siste dag. Det andre som bekrefter dette, er at apostelen like nedenfor, i sin fortsettelse over emnet (kap 2:5), uttrykkelig taler om den dagen da Guds vrede og dom skal åpenbares. Han sier: "du hoper deg opp vrede til vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal bli åpenbart".
Vi må ikke oppfatte Guds vrede som et utbrudd av en sinnstilstand hos Gud, i likhet med det som skjer når et menneske "blir vred". Nei, Guds vrede betegner i Skriften først og fremst hans hellige og forferdelige hat overfor all synd, og hans alvorlige nidkjærhet og urokkelighet i at synden skal straffes (Sal 95:11, Joh 3:36 m.fl.). For det andre står uttrykket Guds vrede også for selve de straffedommene Herren hjemsøker syndere med (4Mos 16:46, Sal 78:38,49,50, Jes 5:25). Og denne Guds vrede har han jo gang på gang vist på jorden. Først skjedde det ved den dødsdom Gud uttalte over våre første fedre, Adam og Eva, hvis hans bud ble overtrådt. Så ser vi hvordan han forbannet jorden på grunn av deres synd, o.s.v. Senere ser vi det i mange forferdelige straffedommer, som f.eks. den store syndfloden, ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra ved ild fra himmelen, og hvordan Gud overgir hedninger i deres hjerters lyster til urenhet og skammelige lidenskaper (v.24-28). Vi ser det i Jerusalems ødeleggelse, hvordan jødene ble spredt ut over verden, og generelt hvordan alle brudd på loven i den gamle pakt ble straffet i ufravikelig strenghet.
Men spesielt ser vi Guds vrede over all synd manifistert i Stedfortrederens forskrekkelige lidelse og død, da han tømte den bitre kalk "Faderen hadde gitt ham". Når våre synder ble straffet på ham som var Guds elskede Sønn, på en så fryktelig måte, da må vel enhver fatte litt av Guds forferdelige nidkjærhet imot synden. Etter alt dette skal det likevel ennå en gang skje en Guds vredes åpenbarelse så stor, at når vi med tanken på Skriftens skildringer av hvordan det skal skje, kunne fristes til å si at hittil har Gud skjult sin vrede. Det skal komme en "vredens dag" da Guds vrede skal åpenbares i sin ytterste konsekvens. Det skjer "når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen med sin makts engler. Han kommer med flammende ild, og tar hevn over dem som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Den straff de skal lide blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet" (2Tess 1:7-9). Da skal dommeren si til disse: "Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild" o.s.v. (Mat 25:41). Herren Jesus Kristus, han som er Sannheten i all evighet, har selv forkynt dette til oss.
Nå sier apostelen at Guds vrede skal åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet. Her er noe som det er svært viktig at vi får gripe. Selvsagt hater Gud alle former for synd. Men det som Guds vrede altså skal åpenbares over, det begrenser seg til ugudelighet og urettferdighet. All synd er brudd på loven og mot Guds hellige vilje, men "ugudelighet" er likevel noe annet. Både ordet i grunnteksten, og vårt norske "ugudelighet", uttrykker at man ikke har aktelse for Gud, ikke verdsetter og frykter Gud, men rett og slett overser ham. En slik holdning gir seg igjen selvsagt utslag i all mulig urettferdighet, d.v.s. at en også i gjerning fritt bryter Guds bud, ikke gjør det en skylder Gud, seg selv og sin neste, men istedet gjør det som er synd. Det som da skjer er at en holder sannheten nede i urettferdighet, d.v.s. at vi undertrykker den sannhet vi kjenner til og som taler til vårt hjerte, og "holder den nede", så den ikke får herredømme i vår forstand og våre tanker. Alt sammen for at vi kan få handle fritt i synd og urettferdighet.
Dette er jo nettopp det Jesus sa var selve grunnen til fordømmelse. Han sa: "dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde. For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset" (Joh 3:19-20). At menneskene står til ansvar, og overfor en fordømmelse, det forutsetter, som vi også ser her, at de har et visst kjennskap til Gud og hans vilje, men med fullt overlegg bryter den. Og vår samvittighet bekrefter at dette er en rettferdig dom. Men så ville noen kunne spørre: Hva så med hedningene som ikke har Guds ord? Hvordan vil apostelen anvende denne uttalelsen på dem? Der har Paulus dette svaret:
19 og 20: For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning.
Her sier apostelen at selv hedningene hadde så mye kjennskap til Gud, at de var uten unnskyldning. Han bruker uttrykket "For det en kan vite om Gud", d.v.s. det menneskene kan forstå om Skaperen, bare ved å gi akt på alt det han har skapt rundt dem, slik det framstår for øynene deres. "Det ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem", sier han videre. For helt fra verden ble skapt, sier han, har både hans usynlige vesen, hans evige kraft, og hans guddommelighet, vært synlig. Det kjennes av hans gjerninger. Guds vesen, hans makt og guddom, ville vært usynlig for oss, om ikke dette usynlige likesom hadde fått skikkelse gjennom skapelsens verk. Gjennom skaperverket ble Gud på en måte synlig. Og denne åpenbarelsen av Guds usynlige fullkommenhet, som begynte ved skapelsen, har etter den tid alltid stått der for alle menneskers øyne. Derfor står ethvert menneske uten noen som helst unnskyldning, hvis de ikke dyrker Gud som en allmektig, vis, god og levende Gud bør dyrkes.
For disse Guds egenskaper kan jo alle se med sine egne øyne. Apostelen sier her at det vitnesbyrd om Gud som taler til oss gjennom de skapte tingene, er så tydelig at her har selv hedningene den kunnskap de trenger om hans egenskaper, hans makt og guddom, som står i motsetning til "ugudelighet og urettferdighet". Men det er denne kunnskap, eller sannhet som de holder nede i urettferdighet (v.18). Hadde de ikke gjort det, ville denne kunnskapen om Gud ført til at de hadde søkt ennå mer kunnskap om ham. Og da hadde den trofaste Gud, som vil være alle menneskers Fader, også gitt dem det saliggjørende lyset. Det apostelen taler om i dette kapitlet, er altså at hedningenes dype fornedrelse i blindhet, dårskap og synd, er Guds straff for denne deres ugudelighet at de ikke tok imot det lyset som var gitt dem - "ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap" (v.28), men "holdt sannheten nede i urettferdighet". Dette fortsetter han så å tale mer om i dette kapitlet.
Han har altså sagt at "de er uten unnskyldning". Men dermed har han ikke sagt at de har nok til å bli frelst, til gjenfødelse og helliggjørelse, - bare ved det lys de har i sin samvittighet, sin fornuft og gjennom det Gud har skapt i verden. Det han sier er: Det at de mangler selve Lyset, er Guds rettferdige straff for at de forakter det lyset som var gitt dem. På den andre side sier heller ikke apostelen at den skyld og dom som hviler over disse, skal bli like stor som for de
ubotferdige kristne som har evangeliets lys. (Dette taler også Jesus om i Mat 10:15, 11:22, 24, og Paulus antyder det samme i Rom 2:12). Men det Paulus sier, er at den Guds vrede som har hvilt over dem, noe som alltid vil skje over slike, den er rettferdig, fordi den sannhet som var åpenbart dem, har de holdt nede i ugudelighet og urettferdighet *. Dette understreker han ved at han sier: De er uten unnskyldning.
*Når apostelen ikke bare sier "ugudelighet", som klart innebærer at en ikke frykter Gud, men tilføyer at de "holder sannheten nede i urettferdighet", ser det ut til at han sikter til det som var tilfellet med hedningenes filosofer, lærere og lovgivere. Disse hadde jo vanligvis en viss oppfatning om den ene store Gud. Men det lys de dermed hadde, meddelte de nemlig ikke uten videre til folket, men nektet tvertimot sine disipler å la dette bli kjent. Selv Sokrates skjulte for folket det lys han hadde. Ikke bare bød han sine disipler å holde dette for seg selv, og i gudstjenesten rette seg etter landets ritualer, men han ofret også selv på de offentlige altre, og spurte det delfiske oraklet til råds. Også Platon lærte at "det ikke var viselig å avdekke hele lyset om all verdens Fader, for alminnelige mennesker". Mot bedre viten støttet de på denne måten opp under det mørke og den ugudelighet som dyrkelsen av de stumme avgudene stod for, og all den vederstyggelige synd og laster som fulgte denne avgudsdyrkelsen. Dette er også en måte det foregår på, å holde sannheten nede i urettferdighet.
21. For enda de kjente Gud, æret eller takket de ham ikke som Gud. I stedet ble de tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerter ble formørket.
Når apostelen gjentar at "de kjente Gud", så sikter han først til den kunnskap de hadde om Gud gjennom de ting han nettopp har nevnt (v.20), og gjennom den lov som var innskrevet i hjertene deres (Rom 2:15). Men han kan også ha tenkt på den åpenbarelse av sitt vesen, som Gud gav menneskene i paradis og etter syndfloden, da alle mennesker bare var en eneste familie. Hadde de adlydt og fulgt dette lys, så ville de beholdt lyset, og deres lys ville blitt større. Men, sier han, "de æret eller takket ham ikke som Gud. I stedet ble de tomme i sine tanker". Og så "er deres uforstandige hjerter blitt formørket". Her lærer vi at Gud alvorlig forventer av menneskene at de skal prise og forherlige ham, i den grad de kjenner ham. Om vi så bare kjenner ham som den vise og allmektige skaper, så venter han at vi skal tilbe og dyrke ham som en slik skaper. Bare på dette grunnlag skylder vi ham jo hele vårt hjertes kjærlighet, ærefrykt og lydighet.
De har heller ikke "takket ham", tilføyer apostelen. Uavlatelig bør vi minne oss selv om at Gud er kilden til alt det vi er og har. "I ham er det vi lever og rører oss og er til" (Apg 17:28). Derfor er det også en vesentlig del av vår gudsdyrkelse at vi alltid "takker ham", erkjenner vår avhengighet av ham, og gir ham æren i alt. Og tenk, når til og med hedningene, som mangler evangeliets lys, likevel er uten unnskyldning når de ikke takker Gud og forherliger ham - hvordan skal det da gå med oss, som han har talt til gjennom sine profeter og til sist gjennom Sønnen, om vi ikke forherliger og takker Gud (Heb 2:1-3)?
Men det som ligger i dette å ære ham som Gud, det er det all grunn til å tenke nærmere over. Det skjer nemlig ikke bare ved ord, holdninger og gode gjerninger. Nei, de som innser at Gud er ånd, de må også tilbe ham i ånd og sannhet. Som sagt ovenfor, så vil Gud at vi skal dyrke ham i samme grad som han har åpenbart seg for oss. Elske ham slik han har vist oss grunn til å elske. Frykte ham slik han har vist oss grunn til å frykte. Tro på ham slik han har vist oss å være trofast og sannferdig. Med andre ord: Lyde ham under alle forhold, fordi vi har sett at han har både makt og rett til å befale over oss i alle ting. Det er dette som heter å "ære ham som Gud". Hvis vi for alvor skal kunne prise og ære ham på denne måten, da går veien gjennom at vi sønderknuses innfor ham. For da får vi se alle mulige brist og synder hos oss selv, og vi må bare bekjenne at han dømmer aldeles rett om han kaster oss i helvete. Da ærer vi ham som Gud. Da får Gud på ny den ære han ble frarøvet i syndefallet, da slangen fikk menneskene inn på tanken: "Har Gud virkelig sagt", og "dere skal bli likesom Gud", o.s.v. Når vi nå erkjenner oss skyldige til døden, da ærer vi ham som Gud.
Men Gud har også åpenbart oss sitt råd til vår frelse, åpenbart sin Sønn for oss, og hvordan han virkelig vil frelse alle dem som tilber Sønnen. Da kreves det også at vi tar dette på alvor, så vi ikke kaster Guds nåde fra oss, men bøyer oss for hans ord, og tror på hans barmhjertighet. Dette er å "ære ham som Gud". Det er hans alvorlige vilje at de som ved hans Sønns soning er gjort levende, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppstod for dem" (2Kor 5,15), at de skal ta avskjed med alt som ikke behager Gud, og gjøre det som han har behag i. Har vi forstått dette - da kreves det at vi også med glade, takknemlige og villige hjerter gjør dette. Og om vi da ser at vi ennå har store mangler, skal vi fortsette i tro på den evige forlatelse som han har kjøpt oss så dyrt, og så alvorlig gitt oss i gave. Alt sammen hører med i det å ære ham som Gud. Hvis nå dette ikke skjer, men vi blir "tomme i våre tanker", og begynner å leve fritt og imot det vi vet om Gud og hans bud, da er følgene at Gud tar sitt lys fra oss, som en rettferdig straff. Da lar han våre uforstandige hjerter formørkes, og vi faller i all slags dårskap, slik apostelen taler her om hvordan det gikk hedningene.
Dette er den alvorlige lærdommen denne teksten gir oss, og som i særlig grad bør gripe oss som Gud har gitt sitt evangelium til. Gud har sett til oss i så stor nåde at han har stilt hele skapningen til skue for våre øyne, full av vitnesbyrd om hans usynlige egenskaper, både hans evige makt og hans guddom. Men ikke nok med det, han har også gitt oss sin egen elskede Sønn fra himmelen, som er blitt vår bror og trofaste stedfortreder. Han som ved å oppfylle loven og utgyte sitt blod, har løskjøpt oss fra syndens og lovens forbannelse. Videre har han gitt oss sitt ord om alt dette, og sender oss i tillegg daglig Den Hellige Ånd, som selv virker alt som tjener til liv og gudsfrykt. Som kaller, vekker, opplyser, tukter og velsigner oss - alt etter hva vi trenger.
Tenk, Gud har nå gitt oss alt dette, mens verden ennå bare går sin egen vei, sikker og ugudelig. Frykter ikke Gud, ærer og takker ham ikke for all hans nåde, men lever fritt i sine synder, sin forfengelighet og dyrkelse av sine avguder. Hvem vil forundres over at vår Gud i sin hellige rettferdighet da lar verden fare, ja lar dem til de grader forblindes og avstumpes, så de knapt et øyeblikk frykter for helvete?
Men hva så med oss, vi som til og med er blitt benådet med Åndens liv og lys, har smakt Guds godhet og begynt vandringen i Ånden? Hvis vi igjen faller fra, blir tomme i våre tanker og på nytt lever trygt i forsettlige synder - ! Hvor meget mer vil ikke da Guds rettferdige og forskrekkelige dom ramme oss?
Men hvis vi tvertimot kjemper med vår svakhet og våre synder, da gir vi bare ham æren, idet vi bekjenner innfor Gud vår synd og usselhet, dømmer oss selv og søker hans nåde. Da vil alt bli tilgitt. Men dersom vi forakter ham, misbruker og motstår det lys han har gitt oss, og begynner å holde sannheten nede i urettferdighet - vi gjentar: Hvem kan forundres over at Gud i sin majestetiske rettferdighet da handler med oss slik som denne bibelteksten taler? Men hvordan foregår det? Hva er det Herren da foretar seg? Han forlater oss (går fra oss)! Han foretar seg ikke noe merkbart ondt overfor oss - men han tier (Sal 50:21)! Og da er dette mennesket fortapt. Da kan det ikke lenger tenke og handle etter Herrens veier. Da er vårt hjerte blitt formørket, så nå kan vi falle i hvilken som helst dårskap.
Herren sier: "mitt folk hørte ikke min røst..så lot jeg dem fare i sitt hjertes hårdhet, for at de skulle vandre i sine egne onde råd" (Sal 81:12-13). Gud "forherdet Faraos hjerte" hele tiden mens Farao fikk de mange vekkende besøkene av Gud ved Moses og Aron (2Mos 4:21). Og "de som ikke tok imot kjærlighet til sannheten, dem sender Gud kraftig villfarelse, så de tror løgnen, for at de skal bli dømt, alle de som ikke har trodd sannheten, men hadde sitt behag i urettferdigheten" (2Tess 2:10-12). Dette taler så apostelen videre om i det følgende.
22: Mens de gav seg ut for å være vise, ble de dårer.
Mens de gav seg ut for å være vise. Det finnes ingen synd og ugudelighet som Gud reagerer med så stor vrede mot, som denne. Dette at det falne menneske innbiller seg at det har enten noen visdom, eller er rettferdig, det er dette som er selve opprørssynden mot Gud. Det var ingen synd i Israel som Herren Kristus førte så hard en strid mot, som de skriftlærdes og fariseernes innbilninger. I sannhet: "Gud står de stolte imot" (1Pet 5:5). Og når Gud står dem imot som gir seg ut for å være vise, da skjer det på den måten at han lar dem bli dårer. Historien bekrefter at de som var de mest skarpsindige og kloke på jorden, de mest lærde filosofer og tenkere både blant hedninger og kristne, de har alle sammen falt i største dårskap når de har forkastet gudsfrykt og Guds sannheter. Den ene visdomslæren har nedkjempet den andre, og mot sin vilje har de alle bare bidratt til å bekrefte sannheten i at mens de gav seg ut for å være vise, ble de dårer.
Det er Kristus som er menneskenes lys (Joh 1). Når menneskene ikke tar imot det lyset, straffer Gud dem med blindhet. Jødefolket står overfor hele verden som et stort, levende bevis på dette. Grunnen til dette ligger i Guds evige nidkjærhet for sin ære. Når menneskene faller fra Gud i sin streben etter "å bli slik som Gud og kjenne godt og ondt", så skal de også bare kunne komme tilbake til Gud ved å erkjenne sin dårskap. Jesus frydet seg i ånden over at det er slik Gud dømmer og regjerer, og sa: "Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbart det for de umyndige. Ja, Far, slik skjedde det som var deg til behag" (Mat 11:25-26).
"Gud fant det for godt å frelse dem som tror ved forkynnelsens dårskap, og gjøre de vise til skamme". For det er skrevet: "Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandiges forstand vil jeg gjøre til intet. Hvor er en vismann? Hvor er en skriftlærd? Hvor er en forsker i denne verden? Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap? For, brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme" (1Kor 1). Hvordan dette foregår i praksis, det ser vi i det følgende. Paulus sier at da de i sin formørkede tilstand faktisk trodde de hadde visdom, så ble de dårer. De ble sløve og dumme i den grad at så skjer dette:
23: Og de byttet bort den uforgjengelige Guds herlighet mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og firbente dyr og krypdyr.
De hadde gjort seg guder av tre og stein, og formet dem så de ikke bare avbildet mennesker, men også dyr: okser, aper, ormer og padder. Ikke bare har de gitt disse figurene ut for å være sitt indre bilde av den eneste sanne, usynlige Gud, slik noen av dem vil ha det til. Men de har også demonstrert sin dypeste omsorg og ærbødighet for selve bildet. Og det var ikke bare de mer ville folkeslag som hadde synket ned i en slik dårskap, men også de menneskelig sett mer vise og fremtredende, som grekerne, egypterne m.fl. Spesielt Jesaia taler i malende språk om hvordan menneskenes forstand blir slått med denne tragiske forblindelsen. Han taler om hvordan hedningene går i skogen og velger seg ut trær. Noe av treet bruker de til brendsel for å få varme, og til å bake brød. Men det utvikler seg videre, slik at "resten av det gjør han til en gud, til sitt utskårne bilde. Han faller ned for det og tilber det. Han ber til det og sier: Frels meg, for du er min gud" (Jes 44, konf. 5Mos 4:16, 2Kong 17:16-20 m.fl.).
24 og 25: Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom. De byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret og dyrket skapningen framfor Skaperen, han som er lovprist i evighet.
Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet. Her hører vi på nytt hvordan Gud handler med dem som ikke følger det lys han har gitt dem. Han overgir dem til deres hjerters lyster, og snart fører disse deres lyster dem videre ut i et hav av urenhet - som nå blir deres fortjente lønn. "Gud blir ikke fristet av det onde, og selv frister han ingen" (Jak 1:13). Men ondskapens makt i menneskene er så stor, at hvis Gud bare forlater dem, så raser de straks ut i all mulig synd og skam. Ved syndefallet ble menneskenes natur fylt med den gamle slangens gift, synd og all mulig ondskap. Dette arbeider kontinuerlig, og trenger på i tanker, lyst og begjæringer, som en elv eller kilde som stadig gir flom. Tidlig klaget da også Herren Gud at "menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang" (1Mos 6:5). Om dette sier også Herren Kristus: "fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott" (Mat 15:19).
Hvis ikke Gud med sin allmakt, og mang en naturlig hindring, holdt denne syndfloden tilbake, så ville intet samfunn kunne bestå. Nei, hele menneskeslekten ville gått under av ondskapen med dens påtrengende kraft, som ville føre til at alle mennesker i hast ville ødelegge seg selv og hverandre. Selv der hvor nådens krefter ikke er tilstede og virker, har Gud i sin allmektige faderomsorg for menneskeslekten, lagt flere naturlige sperrer og bånd som holder denne ødeleggende ondskap tilbake. For eksempel naturlig klokhet, frykt for skammen og for skade, omsorg for hva som gagner dem selv og alt deres. Dessuten ligger det til Guds regjerende natur at han i sin allmakt vil holde tilbake denne påtrengende ondskapen.
Men, som den rettferdige straff for at menneskene forakter og vender seg bort fra hans kjærlige råd å regjere på, trekker altså Herren Gud - når han vil - vekk disse sperrer som hindret at syndeflommen brøt ut. Da overlater han mennesket til seg selv og alt det den onde inngir ham. Det som da skjer, er at ondskapens makt oversvømmer alle mål og skranker. Da får en se dette forferdelige bryte ut, slik apostelen her skildrer det fra hedningenes liv, og som en nok ofte også ser til og med innen kristenheten - disse ekstreme eksemplene hvor til og med mennesker som holdes for å være vise og forstandige, plutselig ligger der i all mulig synd og dårskap, slik at den ene er blitt en tyv eller bedrager, en annen morder, en tredje ligger i forferdelige laster, en fjerde tar livet av seg selv, o.s.v. Tidligere ble de kanskje ansett for å være kloke og hederlige mennesker, og nå ender det opp på denne sørgelige måten.
Da står verden der og undrer seg. De kan ikke forstå hvordan dette har gått til. For aldri var det noen som ville trodd disse kloke og gode menneskene ville finne på noe sånt, som en nå bare må innse at de har gjort. Hvordan kan slikt skje? Jo, bare på den måten apostelen selv forteller her: "De kjente Gud, men æret ham ikke som Gud". De kunne ikke avvise at de hadde kjent Guds røst, men de ville ikke bøye seg for den, men holdt istedet sannheten nede i urettferdighet. De gav seg ut for å være vise, og ville ikke tro på det Gud talte til dem. Alt dette er så grunnen til at Gud har overlatt dem til deres hjerters lyster. Slik er de blitt dårer.
Å, om hvert menneske som ennå er våken, i tide måtte tenke nøye over dette som Herrens apostel lærer oss! Av gode og opplyste foreldre eller lærere har mang en ung mann og kvinne tidlig fått høre Guds råd for livet her, og i evigheten. De hører og forstår at Gud er allmektig, og at de ikke må trosse denne Herren. De hører og forstår at denne allmektige Gud taler alvorlig til alle mennesker at de skal omvende seg til ham, frykte og elske ham, tro og følge ham gjennom livet o.s.v. Men dette Guds råd vil de ikke lyde. De vil fremdeles følge sine egne lyster og verden, og tror at de skal nok passe seg, så det ikke skal ende for grovt med dem, de skal nå ikke synke for dypt i syndens pøl. De tror de selv har makt til å sette grenser. Saken er at de vil ikke "være Herrens egne, forbli og leve under ham i hans rike", men bare være påpasselige så de ikke synker for dypt - ! Men dette vil aldri lykkes for dem. Det er da Herren velger å trekke seg tilbake, så lystene deres får makten med dem. De faller i all slags urenhet, grov urettferdighet, eller annen åpenbar dårskap. "Gud lar seg ikke spotte". Vil du ikke høre hans ord, og omvende deg til ham, så hjelper det deg ikke med klokskap og varsomhet. Du havner i dypet! Før eller senere, i dette liv eller i evigheten, vil du bittert erfare at det var her du gjorde ditt livs største feilvalg: Du adlød ikke denne Herren, men trosset istedet hans vilje og råd.
Det er dette apostelen forkynner oss her, og han tar det opp når han taler om hedningenes forhold til Gud. Ennå en gang gjentar han årsaken til at de ble overlatt i sine hjerters lyster til urenhet: "De byttet bort Guds sannhet med løgnen", sier han. D.v.s. at de ville ikke lyde sannheten om Gud og gudsdyrkelsen, så langt de forstod den. I stedet holdt de sannheten nede i urettferdighet, som tidligere omtalt. Deretter har de selv gjort seg opp falske meninger om Gud, for å kunne fortsette i sine synder. Følgen er at de blir åndelig blinde, deres hjerter forheredes, og de ærer og dyrker skapningen framfor Skaperen - som er en treffende beskrivelse av hvordan hele verden oppfører seg til alle tider, også idag. De ærer og dyrker de skapte ting framfor Skaperen, han som er høilovet i evighet. Amen!
Når apostelen kommer med dette tillegget/gjentagelsen, så er det dels et uttrykk for hans egen dype ærbødighet for Gud. Dels gir han med dette avgudsdyrkelsen ennå et slag, ettersom det er uttrykk for hvordan vi burde ære og tilbe Herren Gud, og ikke røve fra ham noe som helst av det som er hans ære. Heller ikke skal vi tale om ham, uten den dypeste ærbødighet, opphøyelse og lovprisning. Så fortsetter apostelen med å nevne hedningenes konkrete synder, og taler først om en av de mest forferdelige, som de var sunket ned i. Han sier:
26 og 27: Derfor overgav Gud dem til skammelige lidenskaper. Deres kvinner byttet om det naturlige samliv med et som er mot naturen. På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brente i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse.
Det er nok også denne unaturlige hedenske styggedom apostelen omtaler i Ef 5:12 slik: "For det slike mennesker driver med i det skjulte, er det en skam bare å tale om". Og dette har foregått, ikke bare i Sodoma, men også blant de mest dannede hedningene. En ser f.eks. grekernes og romernes mest anerkjente poeter, som vel hadde folkets største aktelse, ikke en gang skammet seg over å sværte sine dikt med samme slags urenhet. Til de grader ble de altså dårer, mens de gav seg ut for å være vise. Men vi står overfor den store, majestetiske Gud, og mildere straff kunne han ikke møte dem med, enn at han rett og slett gjorde dem til dårer, når de i sin innbilte visdom forakter hans sannheter. Når de hadde dratt Guds bilde ned på elendige menneskers og dyrs plan, så fikk de selv falle til dyrenes nivå og dyriske laster. Derfor sier apostelen at de fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse. Slik er det den store Gud pleier handle med menneskene. Han sier "den som ærer meg, vil jeg ære, og de som ringeakter meg, skal bli til skamme" (1Sam 2:30).
Men, er det bare hedningene som på denne måten er gjort til skamme, og overlatt til sine lysters makt? Ser vi ikke også innen kristenheten spor etter samme Guds straffedom over de som forakter ham? Mang en forferdelig avsløring, eller bekjennelse, forteller oss at til og med blant dem som er døpt til Jesu navn, og har mottatt hans legeme og blods sakrament, finnes det slike som ligger i samme slags hedensk styggedom. Vi bør legge merke til at disse ikke bare finnes blant de minst ansette menneskene. Nei, den store Gud lar også sine lærde og dannede foraktere synke ned i samme søle. Dette er et særdeles tankevekkende bevis på hvordan Guds straffedom rammer. For når en ser mennesker leve i vanlige, naturlige synder, så kan det bare være på grunn av menneskenes fall. Men når slik styggedom som vanlige syndere ville reagere med vemmelse på, har inntatt fornuftige og veloppdragne mennesker, da må der være sterkere forhold bak. Da ser en den forferdelige hevneren gjennom det som foregår. Da ser en at det er Guds straffedom, dette. Men når vi ser at Gud overlater menneskene til skammelige lyster her i livet, så er det likevel bare et forspill til det som er verre, som skal komme, såfremt ikke en radikal omvendelse og forsoning inntreffer først (3Mos 20:13).
Men apostelen tar for seg et helt register av hedenske synder, og gjentar ennå en gang årsaken til at slikt skjer. Han sier:
28 - 31: Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overgav Gud dem til et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. De er fulle av all slags urett, umoral, griskhet, ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst og strid, svik og falskhet. De ble ryktemakere, baktalere, gudshatere, voldsmenn, overmodige, storskrytere, oppfinnsomme til ondt, ulydige mot foreldre, uforstandige, upålitelige, uten naturlig kjærlighet, ubarmhjertige.
De brydde seg ikke om å eie Gud i kunnskap. Igjen det samme som er sagt tidligere. De hadde fått kunnskap om Gud. Men de hadde ikke brydd seg om å ta vare på den og følge den. Tvert imot hadde de holdt den nede i urettferdighet. Dette er alltid bakgrunnen for Guds dom.
Derfor overgav Gud dem til et udugelig sinn. Grunntekstens ord for "udugelig sinn" betegner til og med et sinn som ikke er i stand til å trekke sunne slutninger. Menneskene har ikke villet prøve, ikke sett noen grunn til å holde fast ved, Guds sannhet. Derfor har Gud gitt dem et sinn som ikke lenger kan prøve hva som er rett og galt. Dette viser oss Guds gjengjeldelsesformel. "Mot den rene viser du deg ren, mot den forvendte viser du deg vrang" (Sal 18:27 konf. Sal 18:13). Dette vi nå har talt om, har vi sett dokumentert i all hedensk dårskap. Vårt bibelord fortsetter å nevne eksempler på det.
De er fulle av all slags urett. Dette forteller oss at de synder og laster som nå oppsummeres, hadde fått makten med dem. Der var ingen som helst motvekt eller motstand lenger, fra noe bedre i deres sinn. Der var intet annet enn synd og urettferdighet. Det var dette som fylte både hjertet og deres daglige liv. Og så nevner apostelen en mengde konkrete former for denne urett. Umoral: Her anvendes ordet i videste mening, og betegner alle grader og former for synd mot vårt sjette bud. Vi vet også at hedningene alltid så på denne lasten som uskyldig. Men også idag må vi med stor sorg konstatere at i mange hedningeland utgjør denne styggedommen rett og slett en del av deres gudstjeneste. Så fullstendig fritt får djevelen regjere blant hedningene.
Griskhet: D.v.s. at menneskene beherskes og drives av et begjær etter bare dette å få tak i, få eie, - uten tanke på om det i deres konkrete livssituasjon er noe spesielt behov for det de er ute etter. Grunntekstens ord utledes fra ordet som betyr det å ha mer. Å ha mer - er gjerrighetens lyst og kjennetegn. Selve det å eie, og det å ha fått tak i, er den gjerriges mål. Derfor sier apostelen at pengegriskhet er avgudsdyrkelse (Kol 3:5).
Ondskap. Det er en bitterhet i vårt sinn som virker at vi er ute etter å påføre andre skade - altså uten noen som helst annen årsak enn selve trangen etter å skade noen. Fulle av misunnelse. Misunnelse er mørkets åndsmakt i mennesket, som gjør at det så langt fra å elske sin neste som seg selv, tvertimot lider når det ser at andre blir foretrukket, eller det går dem vel. Mordlyst: Det er tankevekkende at misunnelse og mord uttrykkes med samme ord i grunnteksten. Ved likheten i selve betegnelsen antydes slektskapet mellom begrepene. Så har da også Kristus, i sin forklaring av det femte bud, sagt at et hjerte som ikke elsker sin neste, men istedet forarges og hater ham, det begår mord (Mat 5:22-25, konf. 1Joh 3:15). Hedningenes liv er fulle av mord i deres gjerninger. Strid: Menneskene utkjemper en stadig strid i ord og gjerninger, for egen ære - og ikke for sannheten. Svik og falskhet: Under skinn av ærlighet og oppriktighet, søker man å bedra sin neste, til egen ære, eller annen vinning.
De ble ryktemakere: Det er slike som i tilgjort fortrolighet forteller noe negativt om sin neste. Det har ikke noe kjærlig mål. Det er bare for å skade andre, eller fremheve seg selv. Det er en av de meste giftige måter å frarøve sin neste hans gode navn og rykte på. Den som ryktet omtaler, kjenner jo ikke til dette, og er dermed ute av stand til å forsvare seg. Baktalere: Mens ryktemakerne oftest opererer i det stille, foregår baktalelsen mer åpenlyst, men er av samme art, bak ryggen på ofrene. Gudshatere: Egentlig de som hater Gud. Dette var selve hovedtrekket i hedningenes sinnelag. Det har vært omtalt tidligere i dette kapitlet. De elsket ikke Gud slik som de hadde lys nok til å skulle kunne kjenne ham, som hellig og rettferdig. Slik det her framstår, i en oppsummering av konkrete synder, sikter det uten tvil til disse mer opplyste syndens slaver. I sin samvittighet kjenner de godt til Guds lov og dommer, og det gjør at de hater Gud. Slik ser vi Rom 8:7 omtaler dette: "kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det". Akkurat dette at menneskene kjenner til hva Guds lov krever, men ikke makter å oppfylle det, vekker en bitterhet mot Gud som har gitt loven. Når det hater Gud, har menneskets ondskap nådd sitt høydepunkt. Det er på denne måten synden "ved det som er godt (loven) volder meg døden" (Rom 7:13).
Voldsmenn: Dette er mennesker som hever seg over andre, og behandler dem frekt og hardt. Men her har vi grunn til å anta at apostelen bruker sammenhengen: gudshatere - voldsmenn, særlig med tanke på det hat mot Gud som brøt ut i de romerske keiserne under forfølgelsene av de kristne. Da kristendommens lys begynte å spres, ble mange mennesker uroet i sin samvittighet. Dette var nok den største grunnen til den indre strid og bitterhet som oppstod mot Gud og evangeliets lys, og som gjorde dem til "voldsmenn" mot de hellige. En vesentlig bakgrunn for å oppfatte apostelens tankegang slik, er at han i 1Tim 1:13 taler om seg selv som en forfølger av Guds folk, og der bruker de samme ordene med betegnelsen "voldsmann". Overmodigehever seg over andre og bruker store ord for å dokumentere sin egen fortreffelighet. Storskrytere taler med store bokstaver om hva de selv er, har gjort eller opplevd, og overdriver som regel betraktelig. Oppfinnsomme til ondt: Det sier igrunnen alt om hvordan disse menneskene har en oppfinnsomhet som er utviklet og stilt til disposisjon i det ondes tjeneste. Historien forteller f.eks. om en grusom oppfinnsomhet blandt hedningene i Rom, når det gjaldt å torturere de kristne.
Ulydige mot foreldre: Her sier apostelen indirekte at lydighet mot foreldre er en plikt, som selve naturen hadde lært hedningene. De som brøt dette budet var derfor dømt, selv om de ikke konkret kjente det fjerde bud i den loven Gud hadde skrevet. Uforstandige: Slike som ikke tar imot råd fra noen, og ikke lar seg lede av visdoms eller sannhets ord, men som ufornuftige dyr raser fram etter som de finner for godt. Upålitelige: Mennesker en ikke kan stole på*. Uten naturlig kjærlighet. Slike som ikke har naturlig ømhet for noen. Ordet betegner egentlig dem som mangler den naturlige kjærlighet mellom foreldre og barn. Apostelen ser derfor her ut til å tenke på hedenskapen som bl.a. førte til at foreldre "satte sine barn ut", for å la dem omkomme. Og barna, når de vokste opp, satte sine gamle foreldre ut på samme vis. Ubarmhjertige mangler medlidenhet med andres nød, deres bekymringer og lidelser.
*I Rosenius's svenske bibel står det "trolösa", som han sier egentlig betyr pakts-bryter. De lever ikke i tro til pakten - Guds pakt.
For et forferdelig synderegister vi nå har gjennomgått! For en syndflod som har flommet ut fra det første syndefallet! Og så kommer apostelen nå med en tilføyelse som gjør at vi bare må erkjenne at Guds vrede fra himmelen er vel begrunnet og rettferdig. Han sier:
32: De kjenner godt til Guds rettferdige dom, at de som gjør slikt, fortjener døden. Likevel gjør de ikke bare slikt selv, men de holder også med dem som gjør det.
Ennå en gang gjentar apostelen dette som han så ofte har holdt fram, grunnene til at Guds dom over hedningene er rettferdig: De kjenner godt til Guds rettferdige dom, sier han. De har det naturlige lys over Guds vesen, og de har loven skrevet i sine hjerter (Rom 2:15). De vet at de som gjør slike synder som nå er regnet opp, er "skyldige til døden". Denne deres forstands kunnskap om Gud er det ene forholdet han så ofte har holdt fram. Det andre han nå nevner konkret, er at de også holder med dem som gjør det. Her er vi ved saken. De holder med det onde. Det er dette som alltid kjennetegner ugudelighet. De ikke bare motsetter seg syndens lov, som er i deres lemmer, og syndens makt i naturen, men de holder også med/gir seg selv rett i å gjøre disse syndene. Ja, det som mer er, de holder også med andre i å gjøre disse syndene. Det er et tydelig bevis på hva som foregår når Gud overgir noen til et udugelig sinn, slik det var skjedd med hedningene.
Et menneske som ikke totalt har overgitt seg til synd, vil som regel bevisst og utad ta klart avstand fra at slikt bør foregå, selv om det for egen del gjør samme synden. Men så utvikler det seg ofte til at mennesket også forsvarer de som lever i denne synden. Da er det et tegn på at mennesket totalt har reist seg mot Gud, og hans rett til å regjere. Da er det en forherdelse som viser hvor forferdelig den straffedommen er, å være overlatt til et udugelig sinn. Totalt motsatt er forholdet for de gudfryktige, som hater, ja forbanner sin synd, og likevel må lide under dette onde, som er deres største plage og bekymring. Dette taler apostelen om i Rom 7:15-25.
Det vesentligste apostelen ville lære oss i denne siste delen av første kapittel, blir nå tydelig: Guds vrede skal åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos de menneskene som kjenner Gud, men ikke ærer ham som Gud, og ikke bryr seg om å eie Gud i kunnskap. Disse som holder sannheten nede i urettferdighet, som kjenner Guds rettferdige dom og ikke bare selv gjør det onde, men også holder med de andre som gjør det. Slik fordømmelse er da også fullt ut rettferdig, og Guds vrede hviler over dem, - hvis ikke de flyr til fristaden, går inn gjennom den trange port, blir tvettet ren og får liv i det forsonings-blod Guds evangelium forkynner fra himmelen.
Bind 1, kap. 2
Romerbrevets budskap BIND 1, kap. 2
Andre kapittel.
Innhold: På samme måte som det første kapitlet handler om hvordan hedningenes sak står under synden og Guds dom, så tales det her om jødene, som hadde stor kunnskap om sannheten, og på den bakgrunnen dømte og fordømte andre. Dermed vil de i ennå større grad enn hedningene være "uten unnskyldning", når de gjør de samme syndene som de selv fordømte. Gud skal i sin rettferdighet dømme alle mennesker etter det mål av kunnskap hvert menneske har om ham, og etter de synder de med fullt overlegg har begått (v.1-16). I siste del av kapitlet (v.17-29) holder apostelen fram jødenes synder, og viser at deres utvortes liv, og den aktelse de fikk for dette, ikke gav dem noen frifinnelse fra den dom som hvilte over dem.
1: Derfor er du uten unnskyldning, du menneske, hvem du så er som dømmer. For idet du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo selv det samme.
For at vi skal kunne forstå hvilken sammenheng apostelens tale om det å dømme, kan ha med selve hovedemnet i dette kapitlet, er det nødvendig at vi er bevisst på følgende: Apostelen skriver til menigheten i Rom, og der var en blanding av hedninger og jøder. Jødene var de som hadde Guds skrevne lov, og kjennskapet til den sanne Gud. Denne deres posisjon gjorde at de suverent dømte, fordømte, og avskydde alle andre mennesker som ikke hadde samme kunnskap om Gud, og som levde fritt og åpent i synd. I det forrige kapitlet brettet apostelen åpent ut hedningenes grove blindhet og syndige liv. Det kunne lett vekke jødenes tradisjonelle dømmesyke. Nå ser Paulus det rette øyeblikk til å ta fatt i dette, og viser hvordan dømmesyken deres slår tilbake på dem selv. Ja, det blir bare et ennå sterkere bevis på at de er selv under fordømmelse. For med sin egen fordømmelse av andre, beviser de at de er kjent med hvordan loven fordømmer all synd, og likevel begår de selv synd - om enn ytre sett på en finere måte enn hedningene. Apostelen sier:
Derfor. D.v.s.: nå har jeg vist at det er nettopp kunnskapen om Gud og hans vilje, og om hvordan all synd er under fordømmelse (Rom 1:19,20,32), som gjør at synderen er uten unnskyldning. Da må jo du, som dømmer andre syndere, være uten unnskyldning, når du gjør de samme syndene som du fordømmer. For idet du uttaler dom over andre, har du selv gitt uttrykk for at du har kunnskap om Guds rettferdige dom over synden. Men Herrens Ånd, som taler gjennom apostelen i dette, så ikke bare på jødene, men på hvert menneske som i enhver framtid skulle komme til å lese Romerbrevet. Derfor sies det ikke her noe konkret om hvilket folk denne talen først og fremst sikter på. Det finner vi først i v.17. Paulus bruker uttrykket "du menneske, hvem du så er som dømmer". "Du menneske" - du som bare er et menneske - hvem du nå enn forøvrig er - ! Er du klar over at du som dømmer dem som synder, samtidig selv gjør samme syndene som dem - da må du være klar over at du er selv under fordømmelse - !
Det hyklerske menneskehjertet vil så gjerne være allvitende, tale og dømme - men ikke erkjenne Guds dom over seg selv. I dette budskapet vil Gud gjennom apostelen vekke slike opp. Nettopp denne hjertets falskhet, selvsikkerhet og formastelighet, er det som angripes her. Egentlig ikke selve det at de dømte, men hjertets selvsikkerhet, er det han er ute etter. En dom avsagt i kjødelig selvsikkerhet, over noe som Gud alene, i sin tid, skal dømme (1Kor 4:5, 1Tim 5:24), er i seg selv en synd, fordi mennesket dermed inntar den majestetiske Guds dommersete - han som alene har rett til å dømme (Rom 14:4, Jak 4:12). Men, som vi har sett av sammenhengen, apostelens egentlige mål med dette er å vekke og knuse syndere, slik at hjertene kunne åpnes for nådens budskap. I forrige kapittel har han bevist hvordan hedningene var "uten unnskyldning" (Rom 1:20). Nå begynner han altså med nøyaktig samme ordene, når han taler til jødene: "Derfor er du uten unnskyldning, hvem du så er som dømmer".
For idet du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo selv det samme. Eller kan du virkelig tenke deg at Guds dom ikke er den samme for alle mennesker som gjør den samme synd og har samme sinn? Én eneste forskjell skal gjøres mellom mennesker som gjør samme synd: Bare den at de som har fått et klarere lys, skal få desto hardere dom (Mat 10:14-15 og 11:21-22). Til deg som dømmer andre er kanskje mere gitt, og da skal det også kreves mer av deg (Luk 12:48). Måtte alle kristne tenke nøye over dette! Egenkjærligheten forblinder oss ofte sterkt. Da kan dette lett skje: Den synden andre begår, bedømmer vi helt korrekt som en fordømmelig synd innfor Gud. Men samtidig finner vi unntak når det angår oss selv - som om Gud ikke skulle dømme alle mennesker etter samme lov. Dette blir jo et stort selvbedrag.
2: Vi vet at Guds dom, i samsvar med sannheten, er over dem som gjør slikt.
Vi vet. D.v.s. at alle har vi kjennskap til dette forholdet, selv om vi p.g.a. egenkjærligheten ikke anvender det rett, når det gjelder oss selv. Men vi vet at Guds dom er rettferdig når den rammer dem som gjør slikt. I grunnteksten står det egentlig "at Guds dom er overensstemmende med sannheten". Det ordet som er oversatt med sannhet er rikt og går dypt. Med referanse til det som kommer etterpå, har det her uten tvil denne betydningen: Guds dom er alltid overensstemmende med det sanne forhold om ethvert menneske - hensyn tatt til hvert menneskes individuelle situasjon (v.12). Guds øyne følger hvert enkelt menneske, og prøver deres ulike indre forhold, deres sinn og sjels sanne tilstand. Ut fra dette veies gjerningene innfor Gud. Her har apostelen rettet søkelyset på denne falskheten, at menneskene innbiller seg at de likesom kan bedra Gud. Jødene trøstet seg til at de hadde Guds løfter til Abraham og Moses, samtidig som de hele tiden brøt de vilkårene Gud hadde satt som betingelser for at løftene skulle oppfylles. Men så trøstet de seg med at de var jo Abrahams barn, paktens folk, de hadde loven og den skjønne gudstjenesten. At de ikke holdt loven, at de brøt pakten, at deres gudstjeneste bare var et hykleri, det lot de som om de ikke forstod. At det er dette falske uvesenet apostelen sikter til, det ser vi av v.25-29, hvor han taler rett ut om det.
På nøyaktig samme måte er det også den store massen av navnekristne idag bedrar seg selv. De er døpt til Kristus, er undervist i Guds ord, går jevnlig til kirke og nattverd, gjør endel synlige gode gjerninger, tar avstand fra endel grove synder, o.s.v. Men daglig, ja mange ganger om dagen, trosser de Gud i de helligste bud og forskrifter han har gitt oss. De fortsetter å dyrke sine avguder. Uten noen omvendelse og gjenfødelse tror de likevel de skal få evig liv. De kan leve sitt liv uten noe forhold til Frelseren. Likevel regner de med å bli frelst. De kan bære på hemmelig hat og misunnelse overfor sin neste. Kan baktale og lyve om ham. De lever i sine kjødelige lyster, gjerrighet, fråtseri o.s.v. - . De later som om de ikke forstår at dette er synd. Det er som om Gud skulle kunne bedras med en utvortes gudstjeneste, og ikke så deres falskhet i liv og levnet. Men Guds dom skal en dag fullbyrdes "i samsvar med sannheten over dem som gjør slikt".
3: Men du, menneske, som dømmer disse som gjør slikt, og selv gjør det samme - mener du at du skal unnfly Guds dom?
Det ordet i grunnteksten som er oversatt her med mene, betyr egentlig: en beregnende konklusjon. Apostelen synes å ville si: Er dette din beregnende konklusjon, at du, nettopp gjennom din nidkjære dømming av andre, selv skal kunne unnfly Guds dom - skal likesom kunne fordreie Guds øyne bort fra deg selv, ved å tale og dømme om andres synder? Dette er nemlig ikke ulikt det falske menneskehjertet. Vi ser hvordan apostelen i v.17-29 nettopp angriper denne falskheten hos jødene. Vi kjenner også til at Kristus stadig omtalte deres hykleri og falske hjerter, når han så deres nidkjærhet i utvortes rettferdighet, og i å dømme åpenbare utskeielser (se Joh 8:7-9, Mat 5:21,22,27,28).
Som tidligere omtalt, støttet jødene sin kjødelige selvsikkerhet på deres posisjon i forhold til andre folkeslag. De var barn av våre åndelige fedre, det var dem som forvaltet loven, omskjærelsen, gudstjenesten, o.s.v. Men det de ikke var seg bevisst, var at i alt dette lå en enda større forpliktelse for dem til å frykte og elske en slik Gud, i samme grad som han hadde gjort dem så mye godt. Og at de i motsatt fall ville falle under en tilsvarende større dom - når så stor en nåde var vist dem. Dette er det da apostelen har i tankene når han fortsetter:
4: Eller forakter du hans rikdom på godhet og overbærenhet og tålmodighet? Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?
Her har vi et ord som burde vekke opp alle mennesker til ettertanke. Hvem kan tolke dybden i disse ordene: Guds rikdom på godhet og overbærenhet og tålmodighet? Her er en hel verden full av Guds velgjerninger og nådebevis, som evighetens lys en gang skal åpenbare.Tenk deg hvordan denne sannheten, som et forferdelig fjell skal falle over den sjelen som aldri lot seg bevege til omvendelse. Godhet er det sinn som bare ønsker å gjøre vel, og bestandig vil tjene mennesker, også ukjente og uverdige. Den godheten retter seg mot, kan være særdeles uverdig noen som helst form for kjærlighet. Godheten vil nemlig bare gjøre godt, uten hensyn til om den som godheten rettes mot er verdig eller uverdig. Guds godhet er den egenskap som gjør at han "lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige" (Mat 5,45). Guds godhet er det uuttømmelige kildespring, og fra dette flyter stadig alle hans velgjerninger til oss. Tenker vi på jødene, så var det nettopp Guds godhet som gjorde at han først utvalgte dem som sitt eiendomsfolk, åpenbarte seg for dem da de ennå ikke kjente ham, og gav dem det lys som satte dem i en særstilling framfor alle andre folkeslag.
Overbærenhet gjør at en til og med tåler utakknemlighet og mye vondt, uten straks å bli sint. Guds overbærenhet overfor jødene er tydelig bevist i hans holdning overfor dem, når de stadig brøt hans lover og bud, uten at han straks straffet eller gav dem opp. Istedet ventet han til det var tid for å vise dem hans nåde. Ordet tålmodighet henspeiler både på deres utakknemlighet og mange synder, og på hvordan han drøyet med å straffe dem. Ja, i årtusener tålte han dem. Og folkets stadige, fortsatte syndeliv i denne tiden kunne ikke utslukke hans tålmodighet. Om dette sier Herren selv: "Hele dagen rakte jeg mine hender ut til et ulydig og gjenstridig folk". Men det Paulus sier her er ikke bare at Gud har, eller virker med, sin godhet, overbærenhet og tålmodighet. Men at han er rik på disse egenskaper. Han taler om "Guds rikdom på godhet og overbærenhet og tålmodighet." Dette understreker hvor stor, hvor omfattende og uutslukkelig den godhet, overbærenhet og tålmodighet er, som bor i Guds hjerte. Hans rikdom på disse egenskaper beviser han i sannhet når han, Den Allmektige, som ikke på noen måte behøver oss små skapninger, likevel strever og arbeider over så lang tid med oss urettferdige, utakknemlige og gjenstridige menneskebarn. Og det bare for å gjøre oss godt!
Ja, Guds godhet, overbærenhet og tålmodighet er så stor, at menneskets forstand ikke kan fatte det. Det beste bevis på det, er at mange ofte rett og slett fristes til å tvile på om det finnes en Gud som hater synden, fordi de ser hvor lenge han unnlater å straffe menneskenes ondskap. En slik tvil kommer bare av at de ikke er i stand til å fatte Guds overbærenhet og tålmodighet. Men vi burde holde klart for oss at like stor som Gud viser seg i sitt skaperverk, like stor og rik er han også i sin nåde og barmhjertighet. Se opp mot himmelen! Kan du telle stjernene, disse store klodene i universet? Eller kan du måle opp vannet i havene, eller telle dråpene i ei svær elv? Likeså stor som Gud er i sitt skaperverk, likeså stor og rik er han også i sin godhet, overbærenhet og tålmodighet. Det er også grunnen til at han ikke ennå, i sin straffende rettferdighet har tilintetgjort hele verden, som er full av synd og utakknemlighet.
Hva så, når Guds nåde og barmhjertighet er så stor? Skal vi da desto dristigere kunne synde og trosse ham? Må Gud Herren i sin nåde bevare oss fra en slik tanke! Paulus spør: "forakter du hans rikdom på godhet og overbærenhet og tålmodighet? Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?" Bryr du deg ikke om dette? Da forakter du det! Det viser du når du lønner hans godhet med fortsatt å leve i synden, når du i tankeløshet skyver fra deg alt det gode du mottar av Gud, så det ikke får stanse deg opp og drive deg til omvendelse. Hvis Guds godhet og overbærenhet hadde en begrensning, så ville det vel også være en begrenset fare ved å forakte ham - . Men å forakte et guddommelig vesen som er særdeles mild og nådig, det må da få en særdeles grufull ende! Å være under en stor og nådefull Guds mishag, det er fullstendig uutholdelig.
Hva er da Guds egentlige hensikt og alvorlige vilje med å vise oss så stor overbærenhet? Apostelen sier han vil "drive deg til omvendelse". Det Gud har som mål med sin godhet og overbærenhet, er at du omvender deg. Omvendelse: en endring av ditt sinn, at du angrer hvordan du har syndet så mye mot en så nådig Gud. Angrer at du så lenge har foraktet ham, slik at du nå vender deg bort fra dine synder og villfarne veier, søker nåde og forlikelse med ham, og så blir hans for resten av ditt livs dager. Det er dette som er omvendelse. Men hvis nå ikke dette skjer - hva er det da du gjør? Apostelen sier du forakter Gud og hans store godhet, og du forstår ikke - . Ditt sinn er formørket og bedratt. Og dermed, på tross av all din kunnskap om Gud, ser du ikke - når det angår deg selv - at Guds godhet driver deg til omvendelse.
5: Med din hårdhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede til vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal bli åpenbart.
Din hårdhet og ditt ubotferdige hjerte. Profeten Esekiel bruker betegnelsen stenhjerte. Profeten Sakarias sier: "sitt hjerte gjorde de hårdt som en diamant, så de ikke hørte på loven". Disse bildespråkene forteller oss hvordan menneskehjertet er. Luther sier: "Ingen stein, intet stål eller diamant, kan være så hardt som det naturlige menneskets hjerte er overfor Guds ord". Mennesket kan være fullstendig overbevist om at det er Guds ord det leser og hører. Likeså at det er "utelukket at Gud kan lyve". Det ser Gud stadig gjentar at en evig fordømmelse sammen med djevelen og hans engler, venter den ubotferdige, mens en evig salighet hos Gud i himmlen venter den som omvender seg og tror. Det ser og hører at Jesus selv taler om hvordan han på den siste dag skal vise de urettferdige bort til en evig ild, men innby sine barn til å innta det rike som er beredt dem fra verdens grunnvoll ble lagt.
Dette mennesket burde nå være klar over at det er syndelivet som behersker ham, at han ikke har omvendt seg, og ikke er i samfunn, eller forlikt, med Gud - . Og på tross av alt dette frykter han neppe et øyeblikk for helvete. Han er innforstått med at livstråden når som helst kan klippes over. Likevel kan han ete og drikke, og sovne inn om kvelden, - selv om han ikke vet om han skal våkne igjen i nådens tid. Dette, som vi daglig ser omkring oss, er jo de sterkeste bevis på djevelens makt over de vantros sjeler. De står uten noen som helst mulighet til å reagere, uansett hva de så hører om Guds dommer. Ja, ikke engang om de selv erfarer hans nærvær, enten han møter dem i alvorlige hendelser, eller i stor nåde og godhet.
I jødenes historie har vi jo de alvorligste eksempler på en slik hardhet i hjertene. De hadde underbare erfaringer med Gud og hans makt og nåde mot dem. Han åpenbarte seg iblant dem, talte med dem, hjalp dem i nød ved store tegn og under, og rammet deres fiender med grufulle straffedommer. Han slo også Israels barn, og han benådet dem. Alt på en slik måte at de visste hva som var hans hensikt gjennom det han sendte dem. Han prøvde alt overfor dem, som han selv sier det: "Hva var det mer å gjøre med min vingård, som jeg ikke alt hadde gjort med den?" (Jes 5:4). Og etter alt dette kunne de fortsette å trosse ham. De foraktet de mest uttrykkelige budskap om hva som ville skje, både av nåde og vrede. Fortsatt bare trosset de ham. Alt dette ligger bak ordene "din hardhet og ditt ubotferdige hjerte". Vi ser det overalt mellom oss. Våre barn og andre mennesker formanes daglig til omvendelse. Men uansett hva de ser og hører av Guds ord, av åndelige ting og vekkende bevegelse i folket, så fortsetter de å sove, ubevegelige i sin ubotferdighet.
Hva er det da som skjer med slike mennesker? Apostelen sier at med en slik hardhet og ubotferdighet hoper du deg opp vrede til vredens dag. Grunntekstens ord for hoper eller samler, er meget uttrykksfullt. Det betyr egentlig å samle sammen en skatt. Slik hopes det altså etter hvert opp synder, og dermed hopes også Guds vrede og syndestraff opp over menneskene. Uttrykket antyder at syndene skal avstraffes etter deres mengde. Et menneske kalles rikt ettersom det har skatter - den ubotferdige skal bli straffet i forhold til hvor mye han, mot bedre viten, har stått imot nåden og syndet mot Gud. I v.4 og 5 setter Paulus to slags rikdommer opp mot hverandre. På den ene side: rikdommen i Guds godhet, overbærenhet og tålmodighet. På den andre siden: rikdommen i (omfanget av) Guds vrede og hevn over motstanderen.
Til vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal bli åpenbart. Den siste dag kalles her vredens dag, og den dag Guds rettferdige dom skal bli åpenbart. For da skal Guds vrede åpenbare seg over den ugudelige på en forferdelig måte. Inntil den dagen er Guds vrede og dom likesom forseglet under den guddommelige overbærenhet og tålmod. Men den dagen, som Herren Kristus har beskrevet så uttrykkelig, skal en stormflod av vrede bryte ut over de ugudelige. Dagen kalles "Guds rettferdige doms åpenbarelses dag", for nå er det bare den utøvende rettferdighet (Guds rettferdige håndhevelse av loven) som skal åpenbare seg. Det ville ikke være noen Guds dom, om den ikke var til fullkommenhet rettferdig.
Alle de troende blir den dagen ikledt Lammets hvite klær. Da er de like fullkomne som Lammet, og tilfredsstiller den samme Guds rettferdighet (i hans håndhevelse av loven) som på den andre siden er grunnlaget for de ubotferdiges fordømmelse. For den dagen skal det bli åpenbart at det ikke var tomme ord, men en guddommelig sannhet, at Kristus oppfylte loven for oss, og smakte døden for alle, og at dette Kristi fullbrakte verk så fullkomment er tilregnet de troende, som om de selv hadde gjort alt det Kristus gjorde. Ja, at Kristi forsoning fullkomment oppfylte loven, slik at den rettferdighet Gud krevde, dermed ble oppfylt. Det skal den dagen bli åpenbart.
Den Gud har rettferdiggjort - han er i sannhet rettferdig. Men den samme dagen skal det også bli åpenbart at "alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse", og at hvert menneske er forbannet hvis det "ikke holder fast ved alt som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det" (Gal 3:10). Men apostelen går videre i å utlegge denne Guds rettferdige dom, når han fortsetter slik:
6: For han skal gi enhver igjen etter hans gjerninger.
I dette verset, og den sammenhengen det står i, kan det se ut som om apostelen på dette stedet lar saligheten bli et resultat av våre egne gjerninger, - og ikke, slik vi alltid er vant til, at det er ut fra Kristi fortjeneste og troen på ham. Men ved en slik tolking av dette ville vi ikke bare sette apostelen i konflikt med seg selv, men også forkaste hele hovedlæren om Guds evangelium.
For å "være behjelpelig med å løse floken" har noen forklart at apostelen her framstiller dommen bare fra lovens synsvinkel, for å vise hvordan vår stilling hadde vært, om Kristus og evangeliet ikke var kommet til oss. For selve sakens skyld kunne nok dette la seg høre, men en slik forklaring ville ikke være tilstrekkelig til å hindre en falsk tydning av bibelverset. Dessuten forekommer det noen ord i teksten som på ingen måte passer inn i den nevnte, velmente utleggingen. Disse ordene viser istedet at det apostelen egentlig taler om her, det er dommen, slik Kristus skal håndheve den på den siste dagen. Heller ikke ordene i neste vers, om "dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet", gir uttrykk for lovens krav og betingelser. De gjelder helliggjørelsens liv for de troende, som deretter arver herligheten. Og nettopp her ligger det egentlige beviset på at apostelen ikke bare vil tale om lovens krav, men om den endelige dom, slik Herren Kristus har beskrevet den.
Beviset ligger i ordvalget som er brukt her, om våre gjerninger. Det gir slett ikke uttrykk for lovens krav. Loven sier aldri at bare vi "i utholdenhet i god gjerning søker herlighet", så skal vi få den (herligheten). Nei, det er noe ganske annet loven gir uttrykk for. Den sier: "det menneske som gjør disse ting (d.v.s. som fullkomment gjør alt det loven krever), skal leve ved dem" (Rom 10:5). Og: "forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det" (Gal 3:10, 5Mos 27:26). Dette viser at her framstiller ikke apostelen saken fra lovens synsvinkel. Dessuten sier han i v.16: "på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene, etter mitt evangelium, ved Jesus Kristus". Der sier han jo uttrykkelig at han taler om den dom som virkelig skal skje "ved Jesus Kristus". Og han gjør denne konkrete tilføyelsen: "etter mitt evangelium".
Men så spør noen: Hvordan skal vi unngå å oppfatte dette skriftstedet som om frelsen avhenger av våre gjerninger? Hele problemet er da at de ikke leser nøye nok hva der står. Apostelen sier aldri noe sted at vi blir rettferdiggjort, eller frelst, på grunn av våre gjerninger. Nei, det er jo dette han over alt avviser (se Rom 4:2-6, 11:6, Ef 2:9, Tit 3:5). Men at vi skal dømmes etter våre gjerninger, det er det Paulus og hele Skriften forkynner over alt (Jer 17:10, 32:19, Esek 18:30, Mat 16:27, 25:34-45, 2Kor 5:10, Åp 2:23, 20:12, 22:12). Selv om Gud kjenner alles hjerter, så har han likevel, helt fra verden ble skapt, fastsatt den ordning at vårt hjertes forhold skal bevises gjennom våre gjerninger.
De troendes far, Abraham, blir brukt som et klart eksempel på dette. "Han trodde på Herren", når det gjaldt løftet om den velsignede sæd. Og det står at "han (Gud) regnet ham det til rettferdighet" (1Mos 15:6). Nå var han rettferdig innfor Gud, og en Guds venn (Jak 2:23). Men dette skulle også bevises i utvortes handling. Gud satte Abraham på prøve, og da han adlød Gud, da talte Gud gjennom en engel: "Nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din sønn, din eneste, for meg" (1Mos 22:12). Dette forholdet er det Jakob sikter til, når han bruker uttrykket at han ble rettferdiggjort av gjerninger. Det vil altså egentlig si at hans rettferdighet ble stadfestet gjennom gjerninger (Jak 2:21).
Slik skal det også skje i den siste, store dommen. Ved enhver domstol må det være vitner. Det er det våre gjerninger skal tjene til. De skal vitne om den nåden som har vært virksom i de troende - eller om den ugudelighet som bor i de vantro. Kristus sier: "Sanker en vel druer av tornebusker, eller fiken av tistler? Slik bærer hvert godt tre god frukt, men et dårlig tre bærer dårlig frukt". "Hvert tre kjennes på sin egen frukt" (Mat 7:16-18 , Luk 6:44). De gode gjerningene gjør ikke mennesket godt, men de beviser at det er godt. Og, mennesket er ikke godt fordi det gjør godt. Men det gjør godt fordi det er godt. Og Gud må først gjøre dets hjerte godt - før det kan gjøre noe som han anser for godt.
Når Kristus skal dømme oss etter våre gjerninger, vil han ikke dømme etter gjerningenes ytre form eller omfang, men etter deres egentlige, indre verdi. D.v.s. etter kilden, det som gjerningene hadde sitt utspring fra. Dette er et forhold verden aldri vil kunne forstå, men som Herren Kristus så ofte og inntrengende framholdt. I Mat 6:1 sier han: "Ta dere i vare så dere ikke gjør deres gode gjerninger for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da har dere ingen lønn hos deres Far i himmelen". Hvorfor? Oppdager vi ikke hvordan Herren nettopp ser etter hva som er hensikten bak gjerningene? Gjerningene er jo i sin ytre form gode. Men bare fordi de ble gjort "for å bli sett av dem" (menneskene), så er de bortkastet.
I Mat 10:42 sier han: "Den som gir én av disse små om så bare et beger kaldt vann fordi han er en disippel, sannelig sier jeg dere: Han skal ikke miste sin lønn". Et beger kaldt vann er en særdeles liten gjerning/gave. Men beveggrunnen var "fordi han er en disippel", d.v.s. at det var egentlig for Kristi skyld. Da forsikrer Herren at den gjerningen skal ikke bli uten lønn, om den var aldri så liten i seg selv. I Mark 9,41 har Kristus talt ennå tydeligere om dette: "For den som gir dere et beger vann å drikke i mitt navn, fordi dere hører Kristus til, sannelig sier jeg dere: Han skal slett ikke miste sin lønn".
Slike bibelord sier oss hemmeligheten om hvordan Herren dømmer etter våre gjerninger. Selv taler han også klart om dette, når han taler om den ytterste dom. Den som vil vite hva det betyr når Skriften sier at "han skal gi enhver igjen etter hans gjerninger", kan aldri få noen mer tydelig og sikker forklaring enn den Kristus selv gir oss der, i Mat 25:31-46. Der sier han at når han kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone, og alle folkeslag skal samles foran ham. Det første som da skal skje, er at han skiller dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene. Han skal stille sauene ved sin høyre side, og geitene ved sin venstre. Det forteller oss at allerede før dette skjedde var det forskjell på dem (sauer - og geiter). Det neste som skjer er at han høytidelig, og i offentlighet innfor alle mennesker og ånder, henvender seg direkte til hver enkelt av disse to flokkene og trekker fram deres gjerninger. Så får vi høre hvordan han vil komme til å dømme etter gjerningene.
Kongen skal si til dem ved sin høyre side: "Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg", o.s.v. Det er bare gjerninger vi hører han taler om her. Men hva slags gjerninger? Jo, bare de som ble gjort med den hensikt Herren selv uttrykker slik: "dere har gjort det mot meg". Med dette har han også gitt tydelig uttrykk for at alt det som er gjort for hans navns skyld, det vil han se på med så stort velbehag, som om tjenesten var gjort overfor ham personlig. Men, legg merke til at det er utelukkende de gjerningene som er utført for hans skyld, som får denne mottakelsen av ham. Det er derfor han sier det slik: "Alt dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg". Det som var hovedsaken, var at gjerningene var gjort for hans skyld. Det har vi allerede sett i de skriftstedene vi har vist til like foran (Mat 6:1, 10:42, Mark 9:41). Men at gjerningene er gjort for hans skyld, det vitner igjen om et hjerte hvor Kristus er blitt dyrebar og kjær. Og hvordan det går til at han blir dyrebar for et hjerte, det har han selv gitt oss svaret på: "Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget" (Luk 7:41-47 m.fl.steder).
Slik ser vi hvordan Herren Kristus, også når han taler om hvordan han skal dømme etter gjerningene, ikke unnlater å bekrefte den store hovedlæren om nådens og troens vei, om syndenes forlatelse bare for hans skyld. Og samtidig at bare de som i ham har fått syndenes forlatelse, har et hjerte som er godt, og gjør gjerninger som er gode, innfor hans øyne. Når Kristus taler om hvordan han dømmer etter gjerningene, legger vi merke til at han aldri noen gang nevner alle de gjerningene som er gjort med noe annet formål enn for hans skyld. Han sier aldri: En som var sulten kom - og dere gav ham mat, en som var tørst - og dere gav ham å drikke, en fremmed - og dere tok imot ham, o.s.v. Nei, over alt sier han: Jeg, jeg - var sulten, og dere gav meg å ete, jeg var tørst, og dere gav meg å drikke o.s.v. Dere har gjort det mot meg. Det er det avgjørende.
Men så legger vi merke til at til de andre, på sin venstre side, de som ikke var frelst, har dommeren ikke en eneste god gjerning han nevner, men taler bare om den ene store mangelen: At de ikke elsket og tjente ham. Av denne ene grunnen var alle deres beste gjerninger onde, og under fordømmelse. Det foregår ikke slik som enkelte i sin vantro mener, at dommeren likesom skal ha to regnskap for menneskene: ett regnskap over deres synder, og ett over deres gode gjerninger. Og så skal han nærmest oppsummere disse to, og se hvilken som er størst - . Nei, den som er velsignet, han skal bare få ære og velsignelse. Og den som er forbannet, han skal bare forbannes og fordømmes. Dommeren hadde ingen god gjerning å trekke fram, når det gjaldt de som stod på hans venstre side.
På samme måte har han ingen ond gjerning, og ingen synd han nevner, når det gjelder de på hans høyre side, men taler bare om det gode de har gjort for hans skyld. "Du skal kaste alle deres synder i havets dyp" (Mika 7:19). "Jeg vil ikke lenger komme deres synd i hu" (Jer 31:34, Jes 43:25). Det samme sier også Kristus uttrykkelig: "Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom (d.v.s. en dom etter lovens krav, som alltid er en dom til fordømmelse), men er gått over fra døden til livet" (Joh 5:24). Skulle de frelstes synder fremdeles trekkes fram, og vi fortsatt dømmes etter loven, så var syndenes forlatelse bare tomme ord, og hele Guds evangelium et stort bedrag.
Nå har vi vel oppfattet selve saken. Men vi vil gå litt nærmere inn på apostelens ordvalg. Han sier at Gud "skal gi enhver igjen etter hans gjerninger". Det ordet som er oversatt her med gi, betyr egentlig å gi ut, betale, gjengjelde. Gud har likesom mottatt ondt eller godt fra menneskene. Og slik han har mottatt det, slik har han ført det opp på deres regning, for at han på den rettferdige doms dag kan gi det tilbake til hver enkelt, - vel og merke på den måten vi nå har sett Kristus forklare dette. Apostelen bruker videre uttrykket "enhver" - Gud skal gi enhver igjen. Her på jorden kan det være mange som tror de er nærmest bortgjemt i folkemengden, slik at Gud ikke følger dem så nøye med sitt øye. Men Gud er så stor at han til og med følger hver fugl (Mat 10:29). Han er mektig til å følge hver eneste én like nøye, som om det bare eksisterte det ene mennesket på jorden.
I den siste dommen skal hver og en stilles fram for dommerens øyne, som om de stod nakne og bare. Der skal de dømmes etter deres gjerninger. Og de som selv står ansvarlig for sine synder, d.v.s. som er under loven og dermed skal dømmes etter den, de vil ikke bli tilgitt et eneste unyttig ord, slik Kristus selv sier det (Mat 12:36): "Det sier jeg dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de gjøre regnskap for på dommens dag". Men i himmelen skal også de frelste gis forskjellig igjen, etter deres gjerninger. Det ser vi av Jesu tale i Mat.25:14-29 og flere bibelsteder, f.eks. 2Kor 9:6 og Dan 12:3 m.fl. Også dette ligger det i ordet "han skal gi enhver igjen etter hans gjerninger".
7: Til dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal han gi evig liv.
De som søker Gud og hans rike, de søker samtidig evig ære og herlighet, også om de ikke tenker på det selv engang. Det er det første vi skal merke oss her. Dessuten finner vi over alt i Skriften at den evige lønn stadig holdes fram som en oppmuntring til de troende, for at de utholdende må følge Jesus. Selvsagt er det bare Kristi kjærlighet som er den eneste drivkraften til alt godt. Men de som har denne drivkraften i hjertet, de vil Herren også styrke og oppmuntre til å holde ut, tålmodig i kampen, idet han holder fram kronen og den evige herlighet som venter dem ved målet. På samme måte vekker og advarer han oss mot søvnen, og mot slapphet i tjenesten, ved at han understreker faren for å tape kronen.
Herren sier: "Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone" (Åp 2:10). "Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone" (Åp 3:11). "Den som seirer, ham vil jeg gi å ete av livets tre" (Åp 2:7,11,17,26, 3:5,12). Når Paulus gjennom hele det femtende kapittel av første brev til korinterne taler om oppstandelsen, hvor stadfestet og sikker den er, og om dens herlighet, så avslutter han slik: "Derfor, mine elskede brødre, vær faste og urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren". I det bibelordet vi har for oss sier han at de som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, de skal virkelig Gud også gi evig liv. Og det er bare i dette evige liv vi har all den salighet, som en gang fullkomment skal åpenbares i himmelens og evighetens lys.
8 og 9: Men over dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten - over dem skal komme vrede og harme. Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, både jøde først og så greker.
Med tre markerte kjennetegn beskriver apostelen her de ubotferdige. Det første er at de er gjenstridige. D.v.s. at de stritter imot Guds arbeide på deres hjerter. De innser at Guds kall også vil føre til at de må gi avkall på noe. De stritter imot all Guds påvirkning. De vil maksimalt leve sin egen "gode" kristendom. Dernest er de ulydige mot sannheten. De både ser og forstår så mye av sannheten, at de helt bevisst må motstå sannhetens/Herrens røst for å kunne bli værende i sine synder. For en uhyggelig tilstand! Det tredje er: men lydige mot urettferdigheten. D.v.s. at de ikke bare voldelig tvinges av en ond makt, eller synder, på grunn av at de ikke makter holde seg våkne, men de har et sinn som holder med det onde. Det er et karakteristisk kjennetegn for et ubotferdig sinn, og et bevisst liv i synd. Det er dette Skriften kaller "den som gjør synd"
(1Joh:3,8,9. Konf. v.6 her).
Her er forskjellen mellom de troendes synder, og de vantro's. En troende makter ikke alltid være eller gjøre det han vil, men må ofte sukke med apostelen: "det jeg hater, det gjør jeg" (Rom 7:15-24). "Da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg" (v.17). Men de som "gjør synd", det er de som forsvarer sin synd, og de skal ikke arve Guds rike (1Kor 6:9,10, Gal 5:21). Han sier her at over dem skal det komme vrede og harme, nemlig Guds unåde og rettferdige straff, ja trengsel og angst. Over hver menneskesjel som gjør det onde, eller som lever i det onde, og selv står med disse gjerningene innfor Gud, uten Stedfortrederen, - over disse sjelene uttaler Kristus selv at de skal gråte og skjære tenner.
Både jøde først og så greker. Med denne tilføyelsen antyder apostelen på nytt hvordan ansvaret og straffen blir større, i samme grad som mennesket har hatt kunnskap om Gud og hans vilje. Når det gjaldt dette forholdet, så stod jødene høyt over grekerne, d.v.s. hedningene. Derfor ville de også "først", i forhold til hedningene, bli rammet sterkere av Guds vrede og harme, trengsel og angst, når Guds rettferdige dom blir åpenbart. Dette hadde også Herren tidlig talt til dem: "Bare dere ville jeg kjennes ved blant alle jordens ætter. Derfor vil jeg hjemsøke dere for alle deres misgjerninger" (Amos 3:2. konf.Mat 11:22, Luk 12:47). Men om enn dommen skal bli hardest over jødene, så skal heller ikke hedningene ansees uskyldige. Grunnen til det så vi i kapitlet foran, men også i dette.
Men jøde først -! Tenk nøye over dette, du som er født og oppvokset i lyset av Guds evangelium. Kan du tro det skal gå deg vel, hvis du fortsetter å forakte dette lyset, ved at du blir værende i synd og selvopptatthet, og ikke blir omvendt og frelst? Hvor stor vil ikke den vrede og harme, trengsel og angst være, som da istedet kommer over din sjel!
10: Men herlighet og ære og fred skal hver den få som gjør det gode, både jøde først og så greker.
For noen herlige løfter! Ikke bare nåde og forlatelse. Ikke skal vi bare slippe velfortjent straff for alle syndene. Men herlighet og ære skal de også få, de som tross alt har vært syndere, og bare fortjente Guds straff. Når de på tross av dette, likevel har latt seg føre til frelse, og er blitt ikledd Kristus, så skal de altså stå så fullkomne for Guds øyne som om de var hans elskede Sønn (Ef 1:4-6). De skal til og med ha herlighet og ære, så dommeren skal ære dem som om de ikke hadde gjort den minste synd, men bare levd rett og fullkomment. Så umåtelig stor er nåden over dem som er nådens barn. Det gode de har gjort, drevet av Guds nåde, hvor smått det enn er - som å gi noen et glass vann i Jesu navn -, det skal bli husket og priset i Kristi herlige dom, som om han selv hadde vært den som tørstet og hadde fått dette glass vann.
Men også i dette, hvis vi skal tale om belønning av gode gjerninger, så vil det bli et skille. De som har hatt mer lys, og derfor som troende vært "rik på Guds herlighet over miskunnhetens kar" (Rom 9:23-24), de skal også i dommen få mer pris, herlighet og ære, enn de som har hatt mindre. Det er dette det tales om i det gjentatte "jøde først, og så greker". Store og fullkomne er Herrens dommer. Måtte alle mennesker holde dette klart for seg!
11: For Gud gjør ikke forskjell på folk,
Å gjøre forskjell på folk, d.v.s. at dommeren ikke dømmer alle etter de samme prinsippene, men tar hensyn til personene. Det er en urettferdighet hos syndige mennesker, som aldri kan tenkes vil finne sted hos vår store Gud. Moses sier: "Herren deres Gud, han er gudenes Gud og herrenes Herre, den store, den mektige og den forferdelige Gud, som ikke gjør forskjell på folk og ikke tar imot gaver" (5Mos 10:17). Men jødene er ikke de eneste som går med en slik innbilning, at Gud i sin dom likesom skulle gjøre et unntak når det gjaldt dem, sitt eiendomsfolk, slik at de ikke blir straffet på samme måten som andre.
Dette finner vi også innen kristenheten. Endel mennesker som har erfart noen nåde, og opplevd Guds trofasthet, tror dermed at Gud elsker dem så høyt at de kan regne med at han vil overse om de faller tilbake i sin egen trygghet. Slik oppfører de seg i alle fall, og begynner å leve fritt og ubekymret etter kjødet, på lik linje med måten de ugudelige lever på. Det er mot en slik falsk innbilning Herren taler, når han sier: "Når en rettferdig vender om fra sin rettferdighet og gjør urett, gjør etter alle de motbydelige gjerninger som den ugudelige gjør, skulle han da få leve? Ingen av de rettferdige gjerninger som han har gjort, skal tilregnes ham. For den troløshet han har vist, og for den synd han har gjort, skal han dø" (Esek 18:24). Gud er stor og rettferdig. Han gjør ikke forskjell på folk.
Derfor formaner også Peter: "Når dere påkaller som Far ham som dømmer uten å gjøre forskjell, enhver etter hans gjerninger, da ferdes i frykt i deres utlendighets tid" (1Pet 1:17). D.v.s. at vi skal vandre i gudsfrykt. I motsatt fall vil dere enten pådra dere mye vondt, for Gud hjemsøker synden med ris og plager (Sal 89:31-35). Eller det som verre er: Ved lettsindig forakt overfor klare ord fra Gud, blir forherdet, "vender om fra deres første rettferdighet", faller til slutt helt fra, og kommer dermed igjen under loven. Da skal dere dømmes etter hele Guds strenge rettferdighet i loven.
Noe ganske annet er det at "det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus". Men disse "vandrer" da heller ikke "etter kjødet, men etter Ånden" (Rom 8:1,4). At disse ikke dømmes etter loven, at ingen synd blir tilregnet dem i dommen, det kommer av at Kristus har oppfylt loven for dem, og står overfor vår Far i himmelen i deres sted (Rom 10:4, Heb 9:24). Men disse blir også daglig "dømt, for at de ikke skal bli fordømt sammen med verden" (1Kor 11:31-32). I dette verset vi har foran oss, motsier ikke Paulus dette, de troendes, forhold. Her taler han bare om hvordan Gud dømmer etter loven. Det vil skje, i ubegrenset rettferdighet, over alle mennesker som ikke kan vise til at de har en fullbyrdelse av loven. Og det gjelder enten selve lovens innhold er åpenbaret for dem, eller ikke. Dette tar nå apostelen opp.
12-16: alle som syndet uten å ha loven, skal gå fortapt uten loven, og alle som har syndet under loven, skal dømmes ved loven. For ikke de som hører loven, er rettferdige for Gud, men de som gjør etter loven skal bli rettferdiggjort. For når hedninger, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse, som ikke har loven, seg selv en lov. De viser at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem - på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene, etter mitt evangelium, ved Jesus Kristus.
Noe av dette kan synes underlig. Men først ser vi Paulus uttaler, det han også nylig har sagt, at hos Gud gjøres det ingen forskjell på mennesker. Med samme guddommelige rettferdighet skal alle syndere, enten de er jøder eller hedninger, dømmes etter hvordan de har forholdt seg til det lys de har over Guds vilje. Han sier: Alle som syndet uten å ha loven, skal gå fortapt uten loven, og alle som har syndet under loven, skal dømmes ved loven - på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene, etter mitt evangelium, ved Jesus Kristus. Med dette vil apostelen gjøre én ting helt klart for alle mennesker: Uansett om de er kjent med loven slik den ble gitt gjennom Moses, når de likevel kjenner til og har forstått hva Guds vilje og krav er, så er de fordømt hvis de ikke fullkomment oppfyller loven.
Menneskehjertets unnskyldninger går i alle retninger. De som kjenner loven, og dermed har mer inngående kjennskap til Gud, de lever på dette forholdet, selv om de ikke oppfyller loven. Og de som ikke har dette nære forhold til Gud, og heller ikke er kjent med lovens formelle ordlyd, de trøster og unnskylder seg nettopp med hva de dermed mangler. Det samme hører vi ubotferdige sjeler unnskylde seg med idag: "Når jeg ikke forstår så mye av dette, så kan det vel heller ikke kreves så mye av meg". Men da er det apostelen sier her: Nei, du har ingen unnskyldning, uansett! For selv de som ikke kjenner lovens formelle ordlyd, har likevel fått åpenbart så mye av Guds vilje i sitt hjerte, at når de synder så må de bevisst gå imot Gud. Alle som gjør det skal dø. Og de som har hele loven, de har jo ingen som helst unnskyldning når de synder mot så klart lys. Dette er hovedtanken i vår tekst.
Det sistnevnte, at de som selv har loven, og synder, skal dømmes ved loven, det har apostelen utdypet nærmere i v.13. Der sier han: "For ikke de som hører loven, er rettferdige for Gud, men de som gjør etter loven skal bli rettferdiggjort". Her sier altså apostelen at "de som gjør etter loven" skal bli rettferdiggjort (sv: dømas rettferdiga). Men det er ikke apostelens mening at noe som helst menneske, etter syndefallet, virkelig kan bli rettferdig gjennom det han gjør etter loven. Heller ikke at noen fullkomment kan holde loven. Nei, det er jo nettopp det denne apostelen så hardnakket avviser (se Rom 3:19-20, Gal 3:10).
I Rom 3:9-10 forklarer han hva hensikten har vært med disse to første kapitlene. Der sier han: "Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synd, som det står skrevet: det er ikke én rettferdig, ikke en eneste". Men når apostelen sier her at ikke de som hører loven, men de som gjør etter loven skal bli rettferdiggjort, så er hensikten å imøtegå jødenes falske innbilning om at de stod i noen slags nåderik særstilling hos Gud. Deres bedrag bygde på at det var dem som forvaltet og praktiserte den hellige religion, og i så måte skilte seg ut fra alle andre folk. Og videre på at Gud jo hadde åpenbart seg iblant dem, og hadde gitt dem sitt ord og den rike gudstjenesten.
Men Paulus sier altså her: Ikke noe av dette kommer til å hjelpe dere, så lenge dere ikke til fullkommenhet oppfyller den hellige loven som er gitt til dere. Vil dere bli rettferdige gjennom loven, så må dere fullkomment oppfylle den. Den loven som dere selv har, sier jo uttrykkelig: "Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det" (5Mos 27:26, Gal 3:10). De som gjør etter loven, betegner her slett ikke dem som bare gjør et eller annet av det loven krever, som likesom praktiserer noen gode gjerninger etter loven, og avstår fra noen av syndene. Nei, det betegner dem som - slik selve loven krever - holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det. For det er intet mindre som kreves, for å bli rettferdig gjennom loven. Med dette har ikke apostelen bare angrepet jødenes, men også alle menneskers hykleri og falske innbilninger om at de skal kunne tekkes Gud ved et visst religiøst levesett, og god kunnskap om Guds ord. Det han vil ha fram, er jo at de står bare overfor en ennå større dom, hvis de ikke lever innfor Gud i overensstemmelse med det lys de har over hans vilje.
Hvem du enn er som leser dette: Tenk nøye over at nettopp den nåderike fordelen du har ved all din kunnskap om dette, det vil medføre den strengeste dom over deg, hvis du ikke oppriktig er og gjør det som loven krever. Vær klar over at loven ikke bare krever å bli forstått, men å bli oppfylt av deg! At det er et forferdelig skuespill innfor Gud, når du vet, taler og dømmer åndelig, men skyver fra deg det forhold at du samtidig selv ikke er og gjør overensstemmende med det du vet.
Glem aldri at det bare er noe den gamle løgneren innbiller deg, når du tror at Guds hellige krav skulle være tilfredsstilt, bare du gjør noe av det. Nei, bare den som fullkomment oppfyller alle Guds krav, skal dømmes rettferdig etter loven. Apostelen Jakob sier jo: "den som holder hele loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle" (Jak 2:10). Hvis du skal være ærlig: Kjenner du ikke innerst i din samvittighet at du er nok klar over at alt det Gud krever, det forutsetter en uavkortet lydighet overfor alt det han har befalt? At bare det minste avvik fra hans bud betyr en protest overfor hans kongemyndighet, og at det han derfor forventer, er en fullkommen oppfyllelse av sine bud? Kristus sier jo klart at du er skyldig under dommen, også om du ikke har gjort noen som helst ond gjerning, bare du skjuler noe ondt i ditt hjerte (Mat 5:28).
Men aller størst avsky og fordømmelse venter deg, hvis du i tillegg har syndet mot det "største og første bud", så du ikke har "elsket Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand" (Mat 22:37-38). Da har du ingen mulighet til å bli rettferdig. Da er du etter Guds hellige lov fordømt. Kan du da i tillegg skyve dette fra deg som mindre betydningsfullt, så du går der trøstefull og ubekymret? Da er du en gudsforakter. Da sier du egentlig: Jeg bryr meg ikke om hva Gud krever og dømmer. Måtte alle ha klart for seg at det er ikke de som hører loven, men de som gjør etter den, som skal bli rettferdiggjort innfor Gud! Og med dette har apostelen opplyst oss om hvilken dom som rammer dem som synder under loven, og skal dømmes ved loven (v.12).
I v.14 og 15 følger så forklaringen på den påstanden i v.12 som først kunne se noe merkelig ut. Der leste vi at de som syndet uten å ha loven, skal gå fortapt uten loven. Her har apostelen forutsett at denne innvendingen vil komme: Men hvordan kan Gud i rettferdighet dømme hedningene, når han ikke har gitt dem sin lov? Da svarer han at selv om de ikke hadde den formelt og konkret, slik den stod skrevet på steintavlene, så hadde de likevel loven skrevet i sine hjerter og samvittighet. Da var deres kjennskap til Guds vilje stor nok. Så da var de, når de syndet, bevisst ulydige mot sin Skaper, og pådrog seg dermed hans rettferdige straff. I v.14 og 15 sier apostelen: For når hedninger, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse, som ikke har loven, seg selv en lov. Det viser at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem.
Han viser til to forhold som beviser at hos hedningene finnes det et, om enn svakt, kjennskap til Guds lov. For det første, at de av naturen gjør det loven byder. Det beviser at de kjenner Guds påvirkning i sine hjerter. Det andre er at de har en samvittighet som gjør at de overveier med seg selv (anklager eller forsvarer)hva de skal gjøre. Det viser at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter, og derfor har de all mulighet til å skille mellom rett og galt.
Men når han sier at de av naturen gjør det loven byder, så vil han dermed selvsagt ikke si at hverken hedningene generelt, og heller ikke en eller annen spesielt, gjør alt det loven byder. I kapitlet foran har han jo ettertrykkelig bevist det motsatte. Nei, meningen er at de gjør mange gjerninger som er pålagt etter loven, og disse gjerningene er virket ut fra en indre lovisk bevissthet, som en plikt. Det beviser at de av naturen har et visst kjennskap til lovens krav, og at de dermed, når de synder bevisst, er ulydige mot Gud. Apostelen sier at dette viser at den gjerning loven krever er skrevet i deres hjerter. Han sier ikke lovens ord, eller lovens bokstav, og langt mindre lovens ånd, - men bare den gjerning loven krever. Den gjerning loven krever*, er de mer konkrete ytre gjerninger som loven enten krever eller forbyr. For lenger rekker ikke det naturlige kjennskapet til godt og ondt.
* Ordet i grunnteksten står her i entall, og er dermed et "kollektivt" uttrykk for alt det loven krever.
Om det vitner også deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem. I tillegg til at de gjør det loven byder, sier apostelen, så har de også en samvittighet som anklager eller forsvarer det de foretar seg. I deres tanker foregår det likesom en avveining, eller et oppgjør. I tankene anklages de for noe galt som de har i sinne å gjøre, eller allerede har gjort, - samtidig som det kommer en annen tanke inn og forsøker å unnskylde eller forsvare den samme gjerningen. Disse tankens overveininger er nok til å overbevise oss tydelig nok om at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter. Det samme kommer også tydelig fram når de taler seg imellom, og bedømmer hverandres gjerninger. Vi finner mange eksempler på det fra hedningenes skrifter. Ingen ville kunne anklage eller fordømme noen gjerning, hvis han ikke selv hadde et utgangspunkt, hadde regler for hva som er rett og galt. Heller ikke kunne noen forsvare en handling, uten å ha slikt grunnlag. Slik er det hedningenes tanker innbyrdes anklager eller forsvarer deres egne eller andres gjerninger. Slik er altså den gjerning loven krever, skrevet i deres hjerter.
Da sier det seg jo selv at de også har en viss oppfatning av at det finnes en høyeste dommer, og at det vil følge belønning eller straff for gode eller onde gjerninger. Og når en går nærmere inn på hedningene, når det gjelder deres avgudsdyrkelse, er det en kjennsgjerning at de også selv påstår at de har denne forstand på et høyeste vesen som har skapt alt, og som de forsøker å gi uttrykk for gjennom sine mange avgudsbilder. Vi husker at apostelen i forrige kapittel (v.19 og 20) viser til hvordan hedningene også gjennom Guds skaperverk har kjennskap til Gud. Vi kjenner også til hvordan hedningene kan oppleve Guds vrede over onde gjerninger, og hvordan de kan frykte for Guds dom. En ser det markert hos skrekkslagne sjeler som går inn i den ene botsøvelsen etter den andre. Ofte kan de gi de aller største offergaver, til og med sine barns eller eget liv, for å blidgjøre en guddom som er blitt vred.
Alt sammen vitner om at Herren heller ikke blant hedningene "lot seg uten vitnesbyrd" (Apg 14:17). Skaperverket står der for alles øyne, og vitner om sin Mester og Herre. Og den gjerning som loven krever, som er skrevet i menneskenes hjerter, den vitner i deres samvittighet om den samme Herre og hans vilje. Både det vi ser for våre øyne, og det som arbeider i hjerte og samvittighet, gir et samlet vitnesbyrd om Guds vesen, hans herredømme, visdom og godhet, og hvor mye menneskene skylder ham. Samvittighetens lys er i seg selv klart og guddommelig, og selv om det ble formørket ved syndefallet, så holder det ethvert menneske forpliktet under et konkret ansvar. Alle må erkjenne at dette lyset arbeider i dem, og nødvendigheten av å adlyde. Det kommer de ikke utenom, selv når lysten til synd i hjertene deres gjør at de forsøker å bortforklare alvoret i det. Dermed har apostelen vist hva dette tosidige vitnesbyrdet om Gud skal tjene til - og hva det derimot ikke fører til. Han viser at det ikke fører til at noen blir rettferdige, salige og trøstet, men bare til fortvilelse og fordømmelse.
På den dag da Gud skal dømme, o.s.v. Herren har åpenbart at det skal komme en konkret dag i verdenshistorien, en dag da Herrens siste, endelige dom skal fullbyrdes. Det er nødvendig at det skjer på et helt bestemt tidspunkt, at hans rettferdige dommer blir offentlig kjent. Ellers ville dette ikke bli vist den nødvendige aktsomhet, eller være tilbørlig kjent og lovprist. Da skal Guds dommer åpenbares for alle skapte vesener, mennesker og ånder - da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene. Det betyr ikke at Gud ikke også skal dømme de gjerningene som er åpenlyse, og kanskje kjent av alle. For der er ikke noe som helst som ikke skal fram for dommen. Da skal jo også de som "er i sine synder" dømmes etter loven, og skal til og med "gjøre regnskap for hvert unyttig ord" (Mat 12:36).
Nei, meningen er at Herrens dom skal skje gjennom et guddommelig oversyn som gjør at selv de mest hemmelige og skjulte ting vil bli stilt klart fram i lyset. Gud skal ikke bare åpenbare menneskenes ytre gjerninger, men også tanker og hjertelag. Det som innerst inne i oss egentlig var kilden til gjerningene. Kort sagt: Alt det vi har gjort, åpent eller i hemmelighet, skal komme for dommen. Men det at selv menneskenes hemmeligheter, eller skjulte ting, nå skal åpenbares, det er det som kjennetegner den siste dommen. For disse forholdene har ikke tidligere kunnet bli dømt. Hvis menneskene har lykkes i å skjule sine onde gjerninger, så kan de være trygge for menneskers dom. Men det gjelder ikke i vårt forhold overfor Herren på den store dag.
Apostelen sier dommen skal avsies etter mitt evangelium. Med uttrykket "mitt evangelium" vil apostelen bare la det bli klart hvor sikker og urokkelig hans forkynnelse var. I det første verset i dette brevet kaller han det "Guds evangelium". Når han nå sier "mitt evangelium", er det dette han vil ha fram: Det er bare en Kristi tjener jeg er, bare en som bærer Kristi eget budskap til dere. Det skal dere få se på den siste dag, når alt kommer til å skje på den måten jeg har forkynt. At det er dette Paulus mener, det kan vi se når en sammenlikner med liknende uttrykk, hvor han uttaler sin triumferende visshet om sin læres urokkelige sannhet, som f.eks. i Gal 1:8: "Men selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet". Og denne sterke sats uttaler han to ganger på rad ( i v.8 og 9).
Men apostelen sier altså at dommen skal utføres etter hans evangelium. Av dette vil apostelen gi oss den lærdom at hver gang vi leser noe om den siste dommen, så må vi aldri få noen annen oppfatning av dette, enn at det er den samme dommen som er beskrevet i evangeliet. Av enkelte korte, ensrettede uttrykk, kunne en ellers lett få en falsk oppfatning av Guds siste dom. En oppfatning som kanskje fullstendig tilintetgjorde evangeliets store hovedlære om hvordan de troende gjennom Kristus er frigjort fra sine synder. Derfor er det et viktig ord å holde fast på: Gud skal dømme menneskene etter mitt evangelium.
Ved Jesus Kristus. Han som første gang han kom til jorden, var i fornedrelsens dyp "foraktet av hver sjel, og avskydd av folkene". Han skal nå komme i sin makt og majestet, og sitte på herlighetens trone, og "tusen ganger tusen" av hans veldes engler skal "tjene ham". Han som i sin fornedrelse lot seg dømme til døden av mennesker, skal nå være dommer over alle folk på hele jorden, skal dømme alle sine fiender til den evige død, og ta sine venner opp til evig liv og salighet i sitt rike. Men så fortsetter teksten:
17-20: Men om du kaller deg jøde, og du setter din lit til loven og roser deg av Gud, og kjenner hans vilje og dømmer om de forskjellige ting, fordi du er opplært i loven, og regner deg selv å være en veiviser for blinde, et lys for dem som er i mørket, en oppdrager for uforstandige, en lærer for umyndige, siden du har den rette form for kunnskap og sannhet i loven:
Her begynner nå andre del av dette kapitlet. Hittil har apostelen bare med en viss varsomhet søkt å undergrave jødenes falske trøst, ved å ta fram de allmene grunnene for Guds rettferdige dom. Nå trenger han seg nærmere inn på livet deres. Nå tiltaler han dem direkte, og nevner konkret områder som var deres fortrinn framfor andre, og som de dermed trøstet seg til. Og han nevner de mest markerte trekk i deres personlige holdning til disse fortrinnene: hykleriet og ugudeligheten. I de versene vi nå har for oss, 17-20, lister han opp de fortrinn de hadde framfor andre. Han oppsummerer i seks konkrete punkter. 1: De bærer navnet jøder. 2: Det er dem som har Guds skrevne lov. 3: De har den sanne Gud som sin gud. 4: De kjenner hans vilje, 5: og kan dermed avgjøre konkret hva som er godt og ondt. 6: De kan være lærere og ledere for andre.
Men om du kaller deg jøde. Det første fortrinnet var at de ble kalt jøder*. For dem var dette et stort navn. Det kjennetegnet at de nedstammet fra patriarkene, og spesielt den patriark som verdens frelser skulle nedstamme fra, etter det Jakob, deres far, profetisk hadde uttalt (1Mos 49:8-12). Men i tillegg hadde selve navnet en betydning som viste til Guds mange utsagn om den store oppgaven de var tiltenkt på jorden. Navnet betyr "bekjennere og lovprisere". Og Herren Gud hadde sagt: "Det folk jeg har dannet meg, skal forkynne min pris" (Jes 43:21). Navnet jøde ble altså gitt en meget stor betydning, - slik vi også burde gjøre ved navnet kristen (konf. Åp 2:9, 3:9, Gal 2:15).
*Dette var det betydningsfulle navnet som etter hvert ble brukt på alle patriarken Jakobs etterkommere. Fra begynnelsen, og helt til kong Rehabeams tid, ble de kalt for Israel eller Israels barn, etter det nye navnet som denne patriarken, Jakob fikk. Senere ble det bare de ti stammene som fulgte Jeroboam, som ble kalt "Israel" eller "Israels hus". Og de to andre stammene: "Juda" eller "Judas hus". Men etter det babylonske fangenskap begynte alle tolv stammene å betegnes med ett felles navn, jøder, som var de som holdt fast ved sine fedres religion, enten de vendte tilbake til sitt land eller ikke.
Og du setter din lit til loven. Dette var jødenes andre fortrinn. I grunnteksten heter det egentlig: "Du hviler på loven", noe som meget treffende betegner den avslappede posisjon de hadde inntatt overfor loven. Det var de som hadde fått, og som forvaltet loven. Dette levde de på, og likeså på de gjerningene, ofringene og seremoniene de utførte, etter det som var foreskrevet dem i loven. I loven hadde de det høyeste lys over Gud og hans vilje. Ikke noe menneske på jorden skulle få komme og lære dem noe - ! Det var tvertimot deres oppgave å lære hele verden denne eneste guddommelige sannhet, deres religion, deres lov, deres gudstjeneste. Alt hadde jo Gud gitt dem - skulle ikke de da være dem som stod Gud nærmest? Med en slik trøst hvilte de på loven.
Og roser deg av Gud. Dette var det tredje fortrinnet. Alle andre folk på jorden holdt seg til stumme avguder, og var dermed i sannhet "uten Gud i verden". Jødene var det eneste folk som kjente og tilbad den sanne Gud, himmelens og jordens Skaper og Herre, som midt iblant dem hadde gjort så herlige under ved sin nåde og makt, hadde talt til dem og åpenbart seg for dem på så mange måter. Av sin frie nåde hadde han utvalgt og kalt dem til sitt eiendomsfolk. Med sterk arm hadde han fridd dem ut fra deres fiender. Han var den som hadde gitt dem loven, og var grunnleggeren av det samfunnssystem de fungerte i. Han var deres konge og beskytter. Og midt iblant dem hadde jødene det hus Herren hadde latt reise for seg. Der hadde han likesom sin bolig, og til denne hadde han knyttet den gudstjenesten han selv hadde gitt dem. De mente de hadde et solid grunnlag, så de kunne rose seg av ham, at han var deres Gud, og at de var hans folk.
Og kjenner hans vilje. D.v.s.: har en klar og bestemt kunnskap om hva som behager Gud, eller hva han tvertimot hater, hva han krever og hva han forbyr. Gjennom skaperverket og samvittighetens røst, hadde hedningene bare i visse store hovedtrekk fått åpenbart hva som var godt eller ondt. Jødene, derimot, hadde Guds konkrete ord som fortalte dem, selv i de minste saker, hva som behaget Gud, og hva han hatet. Dette taler også Salm 147 om: "Han kunngjorde for Jakob sitt ord, for Israel sine bud og sine lover. Slik har han ikke gjort mot noe hedningefolk".
Og dømmer om de forskjellige ting, fordi du er opplært i loven. Grunntekstens ord betyr dels å "prøve hva som er det beste", eller å "velge det fortreffelige". Men det kan også bety "prøve det forskjellige, det ulike", og antyder da at jødene, som var undervist i Guds lov, i store og tvetydige spørsmål arrangerte en grundig og nøyaktig prøving av hva som var rett og galt, hva en burde gjøre og ikke gjøre. En slik inngående prøving hadde ikke hedningene noen mulighet for å gjøre, fordi de ikke hadde Guds skrevne lov foran seg, men måtte dømme etter et mer tåkete skjønn, som bare var en skadet levning av selve lyset. Dermed hadde jødene også i dette stykke et markert fortrinn framfor hedningene.
Og regner deg selv å være en veiviser for blinde, et lys for dem som er i mørket. At de som hadde fått Guds lys i gave, kunne være veiviser for de blinde og et lys for dem som er i mørket, - det var det sjette fortrinn jødene smykket seg med. Disse billedspråkene: "veiviser for blinde", og "et lys for dem som er i mørket", er i seg selv lette å forstå. Ytterligere forklaring får vi når apostelen uttrykkelig tilføyer: en oppdrager for uforstandige, en lærer for umyndige. Ordet som er brukt for "uforstandige" betyr egentlig umyndige barn. Og her menes ikke de som etter sin alder, men som med bakgrunn i sin forstand er umyndige. Når jødene talte om hedningene, så omtalte de dem vanligvis nettopp med disse betegnelsene: "de blinde", "de som er i mørket", "de uforstandige". Det var for slike de kunne være lærere og lys, fordi de eide Guds skrevne og konkrete ord, som også apostelen sikter til når han tilføyer:
siden du har den rette form for kunnskap og sannhet i loven. Grunntekstens ord for "form" betyr at de i loven hadde et klart bilde, nærmest et avtrykk av den sanne kunnskap om Gud og hans vilje. Det apostelen her nevner, er det jødene selv klart roste seg av. Og det var altså ikke noe galt ved det de roste seg av, for de roste seg av de virkelige verdiene de hadde i sin lov. Dette forteller oss at i loven så de Guds vilje og tanker, og dermed den rette kunnskapen og sannheten synliggjort. I den loven de eide kunne de likesom ta og føle med hendene på Guds vilje og vesen.
Men det apostelen her taler om, er klart ikke bare de fortrinn jødene virkelig hadde. Det taler også om deres formastelige innbilninger om hvordan de, gjennom disse sine fortrinn framfor hedningene, hadde det aller beste forhold til Gud, hadde det saliggjørende lys og var utenfor all fare. Det er disse falske innbilningene han nå straks vil til livs. Legg merke til at han sier ikke:"du er en veiviser for blinde", men: du "regner deg selv å være" det. Du har sånn tillit til alt du har kunnskap om, at du mener du meget vel kan være en veiviser for blinde. I denne formastelige ånd var det fariseerne fór over hav og land for å kapre proselytter, eller nye medlemmer, ut av Herrens forsamling. Dette holdt de for å være sine aller beste gjerninger. Det skulle markere deres åndelige nidkjærhet for sjelene.
Herren Kristus bemerket til denne virksomheten deres, at når de selv var hyklere og helvetes barn, så gjorde de deres nye tilhengere bare til det som verre var (Mat 23:15). Men hvilken forestilling de selv gjorde seg om en slik virksomhet, det kan en lett fatte. Når en misjonær reiser ut til hedninger i mørket, for å gi dem Guds ord, måtte han da ikke bli sett på som et lys i deres mørke? Akkurat slik anså nå jødene seg å være. Og hvis en så samler i ett bilde alle de fortrinn jødene hadde, både virkelige og innbilte: deres herkomst, deres hellige lovsamling, deres kunnskap om Den sanne Gud, deres grunnlag for å dømme om hva som er godt og ondt, oppdraget: å lære og lede hele den øvrige verden - ! Da må det bli en forferdelig knusende tale for dem, de ordene apostelen nå retter mot dem i det følgende:
21-24: Du som altså lærer en annen, lærer du deg selv? Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du? Du som sier at en ikke skal drive hor, driver du hor? Du som har avsky for avgudene, raner du deres templer? Du som roser deg av loven, du vanærer Gud ved å bryte loven! For på grunn av dere blir Guds navn spottet blant hedningene, slik det står skrevet.
Den form grunnteksten uttrykker seg i, er meget sterk i disse fire versene, som sammen ugjør en slags tilføyelse til de fire versene foran. Satsene i disse fire versene kommer som sterke utrop. I det foregående hadde apostelen regnet opp jødenes mange og store fortrinn. Men på et øyeblikk rykker han nå hele denne skjønne trøstegrunnen ut under dem, samtidig som han blottstiller all den styggedom og hykleri de skjulte under alt sammen. Han sier: Du har et betydningsfullt navn. I loven har du den rette form for all Guds kunnskap og sannhet. Du har den sanne Gud, og kjenner hans vilje, slik at du kan lære hele verden, være en veiviser for blinde, et lys for dem som er i mørke. Men - lærer du deg selv? Du forkynner at en ikke skal stjele, men stjeler du? Du sier at en ikke skal drive hor, men driver du hor? Du har avsky for avgudsbildene, men raner du templene deres?* Dette var i sannhet forferdelige tordenslag mot den skinnfromhet og egenrettferdighet som nettopp var så karakteristisk for jødene.
* I Ros.'s svenske bibel stilles det ikke spørsmål ved, men konstateres, hvordan de lever, f.eks. Så lärer du ju icke dig själv, du som lärer andra. Du som predikar, at man icke skal stjäla, du stjäl. Du som säger, att man icke skall göra hor, du gör hor, osv.
De syndene apostelen her går inn på, var ikke bare tilfeldig valgte, for likesom bare å nevne motsetningene til deres fortrinn. Nei, dette var nemlig svært vanlige synder iblant dem. Den første synden han konkret stiller dem overfor, er: Stjeler du? Pengebegjær og gjerrighet har klekket ut mange metoder for å tilegne seg annen manns eiendom. Og det går fort over i rent tyveri, svikefull framferd, eller uredelighet i handel. Snart ved å undertrykke de fattige, men på en måte så det ikke formelt kan angripes. Eller slik Kristus selv sier om de skriftlærde og fariseerne, som for syns skyld holder lange bønner mens de "eter opp enkers hus" (Mat 23:14). Slik blir religiøse øvelser brukt til å dekke over tyveriet. Likeså var den kjødelige urenhetens synd mot det sjette bud svært utbredt blant jødene, i horelevnet og ekteskapsbrudd. Dette forholdet omtalte også Kristus ofte i sine straffetaler. Og dette foregikk altså på tross av at de hadde den strenge loven som sa at slike skulle stenes ( 3Mos 20:10, Joh 8:5). En tredje synd var at de indirekte ranet templet. Av profetenes budskap ser vi at når det gjaldt deres ofring og avgifter til templet, så drev de med svik og urettferdig framferd, slik at Gud (v/templet) altså ikke fikk det som tilkom ham (se f.eks.Mal 1:8-14, 3:8-10, Neh 13:10). Når apostelen nettopp nå konfronterer dem med slikt, så er det en helt dagsaktuell situasjon han tar opp. Hans siktemål er å vise hvordan jødenes fromhet er gjennomsyret av falskhet og hykleri.
Dette kunne han ha fortsatt å tale ennå mer om. Men nå samler Paulus alt det han har sagt i en eneste sønderknusende sluttsats:
Du som roser deg av loven, du vanærer Gud ved å bryte loven. D.v.s.:nettopp ved at du roser deg av loven, og likevel bryter loven i din framferd, så bringer du vanære over Gud og hans ord, "for på grunn av dere blir Guds navn spottet blant hedningene, slik det står skrevet". Han sier m.a.o.: Den måten dere lever på, gjør at når hedningene ser deres liv, og hører at dere roser dere av deres forhold til den eneste sanne Gud og hans lov, så må de jo tenke at denne guden og denne loven kan ikke være mye verdifull, når dere som er hans folk fører et slikt liv. "Slik det står skrevet", d.v.s. hos deres egne profeter hører vi jo Gud selv klage over akkurat dette, og sier: "Da de kom til de folk som de kom til, vanhelliget de mitt hellige navn, og det ble sagt om dem: Dette er Herrens folk" (Esek 36:20). Dette er selve tyngdepunktet i den knusende straffetalen Paulus gir jødene her.
Det å påføre Guds navn vanry, d.v.s. vanhellige Guds navn ved sitt liv, er en så fryktelig sak at et Guds barns hjerte fullstendig ville forgå, bare med tanken på muligheten av å skulle kunne begå en slik synd. Her sier altså apostelen at det var det jødene gjorde ved sitt liv. Og at det var så åpenbart at selv hedningene, i åndelig mørke, kunne bedømme dette, og av samme grunn kunne komme til å forkaste Herrens navn. La oss igjen se for oss hvor høyt en jøde mente han stod over hedningene, på grunn av de mange og vektige fortrinn en jøde hadde framfor dem. Hvordan så han ikke medlidende ned på disse han karakteriserte som "blinde", "som er i mørke", o.s.v. Nå anklager apostelen ham for at hans synder førte til at hedningene kom til å forakte og forkaste Gud. I sannhet et forferdelig knusende oppgjør, det Paulus tar med dem her.
Slik må ethvert menneskehjerte knuses og tilintetgjøres, hvis der skal bli en ny fødsel, et sant og salig trosliv, som er blitt til, og lever sitt liv, av den nåde evangeliet forkynner. Og det var det apostelen hadde som mål med denne knusende forkynnelsen: "å rydde vei for Herren", å "senke hvert fjell og hver haug". Derfor måtte han ved sin forkynnelse såre og bedrøve, for at hans herlige evangelium etterpå desto bedre kunne lege og opplive.
Men det apostelen her sier om jødene, det passer dessverre altfor godt på de fleste som går for å være kristne. Det gjelder ikke minst de skriftlærde blant oss. De som leder andre, men ikke seg selv. Som rett og slett lever et ubotferdig liv. Å, måtte hver og én som leser disse ord fra apostelen, ta dem til hjertet og tenke etter om det passer på meg! Ved den hellige dåp har Gud tatt deg inn i samfunn med seg. Du går kanskje til og med fram og tar imot Kristi legeme og blod i nattverden. Du har kanskje riktig god kunnskap om kristendommen, slik at du vitner for andre. Taler kanskje om hvor nødvendig det er å omvende seg, om en sann tro og et hellig liv. Men - hvordan er det med deg selv? Med ditt hjerte, og ditt liv? Dette er den rette måten å møte apostelens budskap på. Lever du selv i den omvendelsen som er av Gud? "Ingen skapning er skjult for ham". Han kjenner alt og alle. Lever du selv daglig helliggjørelsens liv, så du døder ditt eget kjøtt, dets lyster og begjæringer? Eller kanskje kristendommen din bare består i hva du vet, og kanskje taler?
Du sier kanskje: Selvsagt skal en frykte og elske Gud over alle ting. Men i praksis dyrker du ennå dine småguder. Det har ikke ført til at du kommer for nådestolen med frykt og klage over dette! Kanskje du holder fram Guds bud for andre, men selv misbruker du Guds navn i det daglige. Selv bryter du helligdagsbudet. Selv er du i det skjulte en dranker. Kanskje lever du i hat til et menneske (du kan ikke fordra ham/henne). Eller du har en hemmelig last? - Å, hele din kristendom er jo da et forskrekkelig hykleri! Men Herren, den allmektige og hellige, ser det. Han kjenner deg.
På denne måten "hoper du deg opp vrede til vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal bli åpenbart", - så sant Gud ikke lyver. Og på denne måten gir du andre, som ser deg, grunnlag for å forakte og forkaste den hellige læren du bekjenner deg til. Din ugudelige framferd blir til trøst for dine nærmeste og de du treffer i arbeid og fritid, så de ikke uroes i sin uomvendte tilstand. Du bidrar dermed til å forderve og forherde dem som Kristus gav sitt liv for. Dette skal han en dag kreve deg til ansvar for! Hvis du bare ikke bekjente deg til hans navn, så fikk din synd ikke følger for andre enn deg selv. Men nå synder du på Herrens hellige navn - og det rammer også dem han har kjøpt så dyrt. Om dette forholdet er det Herren sier: "Hva har du med å fortelle om mine lover og ta min pakt i din munn? Du hater jo tukt og kaster mine ord bak deg" (Sal 50:16-17).
Et hjerte som ikke vil Herrens vei, griper til enhver mulig unnskyldning for å kunne omgå den guddommelige sannheten som søker å vekke opp fra den ulykkelige søvnen. Om nå Herren arbeider på et slikt menneske, så det mister mange av disse unnskyldningene det klamret seg til, - men beholder en eneste som det ennå griper til. Da er det forgjeves, alt det som var virket i hjertet til dette menneskes frelse. Det blir da værende i sin synd, kommer aldri til en rett omvendelse, og får aldri erfare hva en sann tro og gjenfødelse vil si. Dette er grunnen til at apostelen så iherdig forfølger jødene i alt de forskanser seg i. Ved at han viser den skarpe kontrasten mellom det livet de levde - og deres kunnskap og alle deres fortrinn, har han nå forsøkt å rive ned de skansene de hadde bygd ved at de eide Guds ord og den mektige gudstjenesten, .
Men det stod ennå en skanse tilbake: De hadde omskjærelsen, det tegnet Gud hadde gitt dem, på hans pakt med dem. Skulle heller ikke det bety noe? Skulle vel Gud ha gjort en pakt med dem, og gitt dem så alvorlige bud som stadfestelse på dette - og så skulle det ikke bety noe? Skulle de stå der overfor Gud, på like fot med hedningene? Slike tanker møter nå apostelen med disse ordene:
25-27: For omskjærelsen er nok til nytte dersom du holder loven. Men er du en lov-bryter, da er din omskjærelse blitt til forhud. Om nå en uomskåren oppfyller lovens rettferds-krav, skulle ikke da denne uomskårne regnes som omskåret? Og den som i ytre forstand ikke er omskåret, men oppfyller loven, skal dømme deg, du som med bokstav og omskjærelse er en lov-bryter.
Selv om den forberedende pakts innsegl ikke har noe å gjøre med oss som lever i den nye pakt, så ligger det likevel en tankevekkende lærdom i det vi nå skal lære om omskjærelsen. Vi skal legge merke til at omskjærelsen enkelte steder i Skriften blir omtalt som et segl på rettferdigheten av tro (Rom 4:11), på nådepakten. På andre steder igjen som et innsegl på den første, lovens, pakt.
Først nevnes omskjærelsen som et segl på Herrens pakt med Abraham og hans etterkommere (1Mos 17). Og når det gjelder den åndelige betydningen, så var denne pakten selve den store nådepakten om rettferdiggjørelsen ved troen på Kristus. Derfor ser vi at Paulus i brevet til galaterne holder denne Guds pakt med Abraham opp mot loven. Han kaller den (pakten) "løftet"/"løftene", og bemerker at denne "blir ikke gjort ugyldig av loven, som ble gitt fire hundre og tretti år senere" (Gal 3:17). Guds pakt med Abraham bestod i at Gud gav denne hans venn løftet om den ætt (sv:sæd) i hvem alle jordens folk skulle velsignes. Og at Abraham trodde Guds løfte, trodde på den velsignede sæden ("og dette er Kristus" - Gal 3:16). "det ble tilregnet ham som rettferdighet" (Rom 4:3).
Med den helt bestemte måten (som det nå er redegjort for) pakten ble opprettet mellom Gud og Abraham, skulle Abraham bli et forbilde for hele verden på den eneste sanne frelsesvei, nemlig troen på Kristus. Derfor kalles også Abraham for "alle troendes far" (Rom 4:11,16). På samme måte kalles også alle de "som har tro", for "Abrahams barn" (Gal 3:7). Nå sier altså Herren Gud, når han innstifter omskjærelsen, at den skulle være et segl på denne hans pakt med Abraham (1Mos 17). Dermed ble den jo et segl på nådens pakt. Derfor heter det da også i Rom 4:11 at Abraham "fikk omskjærelsens tegn til segl på den rettferdighet av tro som han hadde fått da han var uomskåret". Dette er den første betydningen omskjærelsen har i Skriften. Men på andre steder omtales omskjærelsen i en fullstendig motsatt betydning, som lovpaktens segl. F.eks. når det sies at den som lar seg omskjære, han skylder å holde hele loven (Gal 5:3). Eller som i vår tekst, at omskjærelsen er nok til nytte dersom du holder loven. Men er du en lov-bryter, da er din omskjærelse blitt til forhud.
Her hører vi at omskjærelsen er lovpaktens segl. Hva kan dette bety, at samme pakts-tegn blir gitt så forskjellig omtale i Skriften? Jo, her er nettopp det lærerike som vi må tenke nøye over. Som en rød tråd gjennom hele Skriften finner vi to totalt ulike riker som eksisterer ved siden av hverandre. De menneskene som har nidkjærhet for Gud, vil en alltid finne vandrende på to forskjellige veier: Noen under nåde-pakten, andre under lov-pakten. Slik var det også i Det gamle testamente. Derfor hadde også pakts-tegnet deres disse to forskjellige betydningene. "Abraham hadde to sønner", sier apostelen, "én med trellkvinnen og én med den frie kvinne" (Sara). "I dette ligger en dypere mening. For disse kvinner er to pakter. Den ene er fra berget Sinai, og den føder barn til trelldom. Dette er Hagar. Den andre er fra det Jerusalem som er der oppe, som er fritt, som er dens mor, og som føder løftets barn likesom Isak" (Gal 4:22-31). Men disse to åndelige rikene har også Gud anskueliggjort ved to forskjellige tidsepoker. Dermed fikk omskjærelsen, som var pakts-tegnet gjennom hele Det gamle testamentes tid, denne tosidige betydningen.
Først var der en løftets tid, da loven ennå ikke var kommet. Denne tiden varte fra det aller første løftet ble gitt, og til den dagen Gud gav dem loven på Sinai. Da fikk hans pakt med Israel en ytre form, som en lov-pakt. Men vi husker hvordan apostelen sterkt påviser overfor galaterne at løftes-pakten "blir ikke gjort ugyldig ved loven" (Gal 3:17). Gjennom alle lovens strenge bud og trusler, var alltid et skinn av nåde-paktens sol synlig for dem som var innvidd i "troens hemmelighet". De som i offerdyrenes blod så forsoneren som var lovet, og som de ventet på, Israels forløser. I disse troendes historie, såvel som i Davids salmer og i Heb 11, ser vi at til alle tider fantes det noen rette israelitter blant folket. Disse rette "Abrahams barn", som vandret i Abrahams fotspor og "ventet på Israels trøst". Apostelen sier at alle disse ved troen "fikk vitnesbyrd om at de var rettferdige", og at "Gud hadde behag i dem" (Heb 11:4-5). For alle disse "løftets barn", som forstod at "loven var en tuktemester til Kristus", så var Guds pakt med dem en nåde-pakt. Og for dem var omskjærelsens tegn et "segl på rettferdigheten av tro som han (Abraham) hadde fått da han var uomskåret".
Men for dem som bare så på det utvortes, og søkte sin rettferdighet i lovens gjerninger, ble omskjærelsen et segl på lov-pakten. Disse stod under lovens vilkår. Og lovens vilkår er alltid den samme, nemlig at den som vil bli salig må fullkomment holde hele loven. Dette taler apostelen om i Rom 4:4-5: "Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet". Derfor ser vi hvordan de forskjellige menneskene har forskjellig holdning til ett og samme spørsmål, om veien til frelse. Når en skjelvende fangevokter i Filippi spør: "Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?", så får han dette svaret: "Tro på Herren Jesus" o.s.v. Men når en lovkyndig kommer til Herren og stiller nøyaktig samme spørsmål, så nevner ikke Herren ett eneste ord for ham om nåden og troen, men viser ham bare til lovens bud, og sier: "Gjør dette, så skal du leve!" Herren taler til menneskene etter hvilken holdning de selv har.
Vi har nå sett grunnen til at Paulus taler som han gjør til de jødene som "setter sin lit til loven" (v.17). De så på omskjærelsen som et segl på lov-pakten. Derfor sa han: "Omskjærelsen er nok til nytte dersom du holder loven. Men er du en lov-bryter, da er din omskjærelse blitt til forhud". Som det også er sagt i forb. med v.13, så har det aldri vært apostelens mening at noe menneske virkelig kunne "holde", d.v.s. fullkomment oppfylle, loven, og dermed stå rettferdig overfor den. Hans hovedbudskap er jo det motsatte (se Rom 3:9-19). Han vil bare understreke at: Vil du gå den veien, så må du oppfylle de vilkårene som gjelder! Og vilkårene for veien under lov-pakten er ikke bare å høre og vite om loven, men fullkomment å oppfylle alt det den krever. For slik lyder lovens dom: "Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det". Vil du ha trøst i lov-paktens segl, så må du oppfylle det lov-pakten innebærer. Hvis ikke, så bærer du seglet som en bedrager, som har skaffet deg en falsk legitimasjon som du viser fram for deg. Overfor Gud står du da bare som en uomskåret hedning.
For å forstå disse versene må vi alltid huske på at apostelens hensikt med dette budskapet, egentlig er å rive bort den falske trøsten i bare det å eie nådemidlene, de ytre hellige ting og seremonier. Han vil vise at den Gud vi møter i loven, bare ser etter hjertet og lydigheten, ikke etter utvortes ting. Derfor sier apostelen at det å være i Guds pakt, ikke avhenger av å eie seglet, men av å holde pakten. Derfor føyer han også til her, at om nå en uomskåren oppfyller lovens rettferds-krav, skulle ikke da denne uomskårne regnes som omskåren? Heller ikke her mener apostelen at hedningene hadde noen større mulighet enn jødene til å holde lovens rettferds-krav, men taler igjen bare ut fra den tenkte forutsetning. Bare for nok en gang å innprente den sannheten at Gud ikke ser etter ytre fortrinn og tegn, men etter hjertets lydighet.
Så går Paulus nå ennå lenger mot det mål han hadde med dette budskapet sitt, å vise jødene at Gud ikke ser etter det ytre, og at ikke noe av dette kan redde dem fra Guds rettferdige dom. Han tilføyer: Og den som i ytre forstand ikke er omskåret, men oppfyller loven, skal dømme deg, du som med bokstav og omskjærelse er en lov-bryter. Det han vil si er: Det er ikke bare det at din omskjærelse ikke teller i Guds dom. Men du skal tvertimot bli stilt overfor en desto hardere dom og bli fordømt, nettopp fordi du her i livet eide disse fortrinn at du hadde Guds ord m.m.m. Han vil m.a.o. si: Tenk deg at hedningene, som jo mangler alle de fortrinn du har, har holdt loven. Da skal de dermed forøke din skam og dommen over deg, fordi du i din tilfredsstillelse over alle dine fortrinn, har levd et liv der du har overtrådt loven. Det er langt fra at dine mange fortrinn framfor hedningene, skal føre til at du opplever noen mildere dom enn dem. På samme måte har også Kristus talt i Mat 12:41-42, hvor han sier at menn fra Ninive, og dronningen fra Syden, på den siste dag skal stå fram i dommen og fordømme denne slekt. Bare fordi
disse, som hadde et langt mer ufullkomment lys og kunnskap om Guds rike, likevel omvendte seg.
28-29: For ikke den er jøde som er det i det ytre. Heller ikke er det omskjærelse, det som gjøres i det åpenbare, på kjødet. Men den som er jøde i det skjulte, han er jøde. Og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven. En slik har sin ros, ikke av mennesker, men av Gud.
Her får vi apostelens egentlige mål med hans harde angrep på jødene. Han ville det skulle føre til at de ble oppriktige. Til selvransakelse, og deretter til den sønderknuselse som kunne virke at de ble nådesøkende og troende Abrahams barn i Ånden. Her viser han hva som egentlig skjer med en synder som blir omvendt og kommer til troen: Gjennom en indre åndens omskjærelse, eller nyskapelse, blir han nå et sant Abrahams barn, en rett israelitt. Et slikt menneske, troende og from i ånden, var Abraham. Og bare den som likner ham i dette, er et rett Abrahams barn, en rett "jøde".
Apostelen vil dermed bare kort ha sagt at alt "utenpå", alle ytre gjerninger og hva du kan få til ut fra Guds lov, er alt sammen bare bedrag. Det er bare hykleri, skuespill, fordi hjertet ikke er omskåret, er født på ny og lever innfor Gud i den sanne omvendelse og tro. Det er stor forskjell på jøde og jøde, "for ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel". De fleste ble bare utvortes jøder. Selvsagt var det jo en stor ting at de tilhørte det folk Gud hadde opprettet sin pakt med, at de hadde fått paktens tegn/segl, at Gud hadde åpenbart seg for dem, og de hadde Guds ord, den skjønne gudstjenesten og alle de hellige tingene der. Men på tross av alt dette, så "hadde de djevelen til far" (Joh 8:39-44), fordi de aldri hadde latt omvendelsens sannhet slippe til i hjertet, så de kunne oppleve en omskaping av deres innvortes menneske.
Men paralellen til oss nåtidens kristne ser vi lett. På kristen og kristen er det stor forskjell. Selvsagt er det stort at vi allerede i dåpen er kommet i samfunn med Gud, at vi har alt Guds ord, også Det nye testamentes lys, og kan ta til oss alt det som hører med til en rett gudstjeneste. Men selv med alt dette, så står det fast at "de har djevelen til far", alle de som aldri er blitt født på ny i sin ånd, blitt omvendt fra det forfengelige vesenet. De har ikke i sitt indre blitt fordømt av Guds lov, og gjennom nåden i Kristus blitt saliggjort, så de nå lever av ham og med ham. Dette er jo en klar og udiskutabel sannhet, som alt Guds ord.
Men likesom Paulus sier: "Omskjærelsen er nok til nytte dersom du holder loven", - så lyder det tilsvarende til oss: Din dåp er nok til nytte, dersom du lever det nye livet som dåpen betegner: d.v.s. gjennom Den Hellige Ånds fornyelse nå lever det nye livet i Kristus, samtidig som du døder det gamle menneske. Er det ikke det som har skjedd med deg, så er du likevel som en hedning innfor Gud - på tross av all din gudstjeneste, og med alle de nådens fortrinn du har fått. Det er bare én forskjell: Din dom blir mye hardere enn hedningenes, for "hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves". Vi må aldri glemme at Herrens øyne først og fremst ser etter det indre i menneskene. Og når det allerede i Det gamle testamente var det indre som var hovedsaken, hvor mye mer da i Det nye testamentes tid, slik Herren også sier: "Den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet".
Ikke noe som helst sakrament, eller noen religiøs gjerning, ikke noe som helst kristelig liv kan hjelpe deg, hvis du i ditt indre ikke lever med Gud. Og likesom omskjærelsen skildret dødelsen av selve det medfødte forderv, så taler den også om nødvendigheten av en ny fødsel, slik Jesus klart sa det: "Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike". Bare de som er "født av Gud" er Guds barn (Joh 1:12-13, Rom 8:14). Og skulle så noen mene at alt er i orden når de er døpt, så må han komme inn for Gud, og la hans ord og Ånd prøve seg.
Har du den nye fødsels klare kjennetegn: En ny skapning? "Om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se alt er blitt nytt" (2Kor 5:17). Allting nytt! Forstanden, hjertet, sinn og hug, tale, ja hele livet har fått en ny retning. Alt er helt annerledes enn hos de naturlige menneskene. Er det ikke det som er skjedd med deg, så hjelper dåpen deg like lite i Guds dom, som omskjærelsen hjalp de vantro jødene. Men er du blitt et slikt nytt menneske som skildret ovenfor, da har du all nytte av din dåp, som også apostelen sier her: "Omskjærelsen er nok til nytte dersom du holder loven".
Romerbrevets budskap BIND 1, kap. 3
Tredje kapittel.
Dette kapitlet har 3 deler. 1: v. 1-8, svar på en innvending noen kunne ha etter det som er forkynt like foran. 2: v.9-20, en oppsummering (stadfestet med ord fra Skriften), av hva vi hittil har lært om alle menneskers fortapte tilstand under synden, og at dermed ingen blir rettferdig gjennom loven. 3: v.21-31, den store hovedlæren om rettferdiggjørelsen ved troen på Kristus.
Det første Paulus hadde som mål, var å bevise at både jøder og grekere alle sammen er under synd (v.9). Det har han egentlig fullført. Nå kunne han gått direkte på en kort oppsummering, med Skriftens stadfestelse på det han har bevist, slik han gjør det i v.9-20. Men han innser at det er nødvendig at han først imøtegår en innvending som noen lett kunne sitte med etter det han har forkynt i kap.2. Budskapet hans, særlig i v.25-29, kunne lett misoppfattes derhen at han mente jødedommen overhodet ikke hadde noen som helst fortrinn framfor hedenskapen. Hvis det hadde vært meningen hans, så ville de jo hatt all grunn til å beskylde ham for å ringeakte verdien av Guds ord, såvel som alle Herrens åpenbarelser for sitt folk Israel. For å imøtegå en slik innvending, begynner han med spørsmålet:
1: Hva fortrinn har da jøden? Eller hva gagn er det i omskjærelsen?
Når en Herrens tjener, fordi han brenner for sjelenes frelse, taler til sjelene om det som den enkelte trenger mest å høre, blir han ofte misforstått. Det er som om han skulle ha lært dem noe som rett og slett var skadelig, en falsk lære. For jødene kunne det nå se ut som om Paulus foraktet og nedvurderte alt det Gud hadde gjort for dem, og gitt dem. Alt det største og herligste på jorden: Guds hellige ord, Guds lov, profetiene om Kristus, pakten med Israel, alle løftene til Israel, omskjærelsen. Lærer nå Paulus at der ikke er noe som helst av dette som har noen betydning? Skulle vi jøder i Guds øyne altså være på lik linje med hedningene? Ja, vår situasjon høres da ut til å være ennå verre enn hedningenes. Og denne situasjonen har Gud selv satt oss i, han som har gitt oss alle disse hellige ting? Paulus må være en som forkaster Gud! For Gud sier jo at han bare har gjort godt imot Israel. Paulus, derimot, sier jo nå at Gud har gjort ondt mot Israel - - .
Slik kunne hele hans utleggelse bli oppfattet fra jødenes side. Dermed var det tvingende nødvendig at han imøtegikk en slik misforståelse. Det gjør han ved først å stille spørsmålet: Hva fortrinn har da jøden? Eller hva gagn er det i omskjærelsen? Så begynner han oppklaringen:
2: Mye på alle vis! Først og fremst at Guds ord ble betrodd dem.
Her nevner apostelen bare det største av jødenes mange, store fortrinn. I Rom 9:4-5 regner han opp flere. Her sier han: Først og fremst at Guds ord* ble betrodd dem. Disse Guds egne ord omfatter alt det Gud har forkynt folket, og som vi finner i Det gamle testamente. Det gjelder budene på Sinai-fjellet, men også først og fremst de dyrebare løftene om en frelser, og de hellige åpenbarelsene om hvordan Gud ville frelse oss. Dette var jo et usigelig stort fortrinn hos jødene. Salmisten sier jo: "Han kunngjorde for Jakob sitt ord, for Israel sine bud og sine lover. Slik har han ikke gjort mot noe hedningefolk" (Sal 147:19-20).
*Apostelen bruker her ordet logia som betyr orakel, gudesvar. Dermed vil han ha sagt at jødene har mottatt virkelige gudesvar om det som er mest betydningsfullt for hele menneskeslekten, d.v.s. at Skriften virkelig inneholder Guds ord.
Alle andre folk famlet i et mørke av dunkle anelser. Deres egne hjerter og forstandens forderv angrep stadig den kunnskap de kunne ha fått gjennom skapelsens verk og samvittighetens stemme. Uavbrutt stod de overfor både løgner og bedragerier, som deres prester og trollmenn forsøkte å forville dem med. Men Israels folk eide tross alt den sanne Guds åpenbarelse i konkrete ord. Han viste seg for dem i store, underbare gjerninger, så de visste hvem han var, han som talte. Og senere forkynte han dem alt som var nødvendig til frelse. Gjennom sin tjener Moses lot han nedskrive for dem historien om menneskenes opprinnelige tilstand, og om hvordan synden kom inn i verden. Senere fikk de løftet om en frelser. Og ved så mange bilder og forutsigelser om dette at vi ikke har tall på dem, ble folket stadig fornyet og holdt oppe. Dernest lot Gud nedskrive hvordan han på så mange vis, gjennom alle år, hadde ledet og velsignet sitt folk. De kunne lese det alt sammen i deres hellige skrifter. Israels folk var utvalgt til å motta og ta vare på Guds ord på jorden, slik Jesaja sier det: "fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem" (Jes 2:3). Men alle disse ord som Gud hadde talt, og som var betrodd Israel å forvalte, var jo ikke noe bare alle andre folk skulle ta til seg. Nei, Israels folk skulle selv først og fremst bli velsignet gjennom dem, hvis de ville tro og følge det han hadde talt.
Spesielt var Guds mange budskap om den frelseren som skulle komme, noe bare jødene hadde fått. Dette var jo helt ukjent for hedningene, bortsett fra at noe av dette var blitt spredt ut fra Israel. Alt dette utgjorde jo usigelig store fortrinn som jødene hadde framfor hedningene. Og Paulus hadde aldri benektet dette. Nei, han hadde bare kommet med den tankevekkende bemerkningen at disse fortrinnene som de hadde, ikke ville mildne Guds rettferdige dom over dem, når de, på tross av hva de dermed visste om Guds vilje, levde et liv i vantro og uten vilje til bot. Han hadde uttalt at disse deres fortrinn da tvertimot ville gjøre at dommen ble hardere. Men på den andre siden ble selvsagt ikke gavenes egen verdi redusert, fordi om de ble misbrukt. Guds ord var jo fremdeles like sant og dyrebart. Og Gud var fra sin side like trofast og miskunnelig, om enn jødene i sin vantro gikk fortapt. Dette fortsetter så Paulus å tale videre om slik:
3: Hva så om noen var utro? Skulle vel deres utroskap gjøre Guds troskap til intet?
I det vi nettopp har sagt, ser vi sammenhengen og meningen med disse ordene. Paulus hadde sagt at jødene ikke måtte regne sine mange fortrinn i seg selv, som noen garanti for at de hadde Guds nåde og evig liv. Men så kunne jødene komme på slike tanker: Hvordan kan dette stemme med Guds trofasthet og den pakt han har gjort med oss? Hvorfor har han så gitt oss alle disse hellige ting: sin lov, sin gudstjeneste, sin pakt, - om ingen skulle ha noen nytte, men tverimot en bare større fordømmelse av det? Hva så med Guds trofasthet? Denne tanken møter apostelen på denne måten: Først bruker han ordet "noen" - at "noen var utro". Det antyder at blant dem var det tross alt også noen som trodde, og som Guds pakt dermed ble til velsignelse for. Det var ikke alle som i vantro kastet Guds frelsende budskap fra seg.
Riktignok var de fleste blant jødene vantro. Men, som det ellevte kapitlet viser, så har det både på den tiden og til alle tider, vært mange troende blant dem, sanne Abrahams barn som har blitt frelst i denne Guds pakt med Israel. Dette var det viktig å få fram nå, mot den innvendingen vi har nevnt. Det ville jo vanskelig kunne forenes med Guds visdom og trofasthet, at han hadde gitt en så stor og herlig åpenbarelse av seg selv, og en så omfattende gudstjeneste som den vi finner i Det gamle testamente, hvis han i sin allvitenhet forutså at ingen ville komme til å tro og få noen nytte av gaven hans. Der finner vi altså det første svaret: Noen trodde og ble frelst.
Men han spør videre: Om nå svært mange av dere ikke tror, og derfor ikke får evig liv, - hvilken slutning kan en da trekke av det? Er Gud av den grunn ikke trofast? Er det Herren Gud som da har sveket pakten? Langt derifra, sier han (v.4), Gud er fremdeles trofast. Det er bare menneskene som er troløse. Dette svarer apostelen i det følgende vers. Men før vi går videre må vi ikke overse det særdeles lærerike poenget som ligger i jødenes innvending, når de påberoper seg Abraham og Guds pakt med dem. Dette ser vi mange paraleller til i den evangeliske historie. Det er naturlig å tenke at jødene måtte da være klar over at Guds pakt med dem var gjort avhengig av deres tro og lydighet. Den betingelsen ser vi indirekte forutsatt allerede da Gud først opprettet pakten med Abraham (1Mos 18:19). Og når pakten senere ved Moses ble gjentatt, så ble alltid forutsetningen framholdt, at "de elsker meg og holder mine bud", "vandrer på hans veier og tar vare på hans bud og hans lover og hans forskrifter" o.s.v.
Så kan en forundre seg over at jødene var så forblindet at de ikke så dette. Men er det ikke nøyaktig samme måte det foregår på idag innen kristenheten? Fra Skriften, sanger og salmer, hører, leser og synger de sin egen dødsdom - ! Nemlig ved at tekstene/ordene forutsetter en omvendelse, at en blir født på ny, og at en vandrer i Ånden. De ser ikke at disse Guds ord fordømmer dem, når de selv har satt sin lit til de utvortes tingene, akkurat som jødene. Eller du påberoper deg Jesu gjerning for deg, dåpen og nattverden - og så er det just disse hellige ting som forøker dommen over deg, når du ikke har mottatt det alt sammen i sannhet, slik Skriften lærer (Heb 2:3, 10:28-29).
Men vi går til teksten igjen. Vanligvis ser vi hvordan Herren selv og hans apostler grunner hele sin domsforkynnelse over jødene på at de hadde forkastet Jesus. Paulus's bemerkning om jødenes generelle vantro omfatter selvsagt også denne forkastelse. Så kan en spørre hvorfor akkurat dette at de forkastet Jesus, kunne tilskrives dem som noen vantro overfor det Gud hadde talt. For de tvilte jo ikke på sannheten av sine hellige skrifter! Tvertimot ventet de ennå på at skriftene skulle oppfylles. De nektet bare for at Jesus var den Kristus skriftene lovet. Her skal vi på nytt få se hvordan Den Hellige Guds øyne gjennomskuer det falske menneskehjertet. At de forkastet Jesus var nemlig det samme som at de forkastet sine hellige skrifters vitnesbyrd om den frelser som skulle komme. For alt det som var skrevet om ham, var oppfyllt på Jesus så presist, at de måtte bevisst lukke øyene for Lyset om de ikke skulle gjenkjenne ham.
I tillegg kommer ennå flere avgjørende omstendigheter: Et av de mest avgjørende tegn, tiden for hans komme, var nå utløpt. Noen Messias kunne derfor ikke ventes etter denne tid, hvis de trodde sine hellige skrifter. Derfor hadde jødene i virkeligheten forkastet Den Hellige Guds eget ord (gudesvar - se siste fotnote), og det bare på grunn av deres kjødelige sinn, som gjorde at de ikke ville tro, ikke ville se og stoppe opp for det beviset som de hadde rett for øynene sine. Det var dette Herren selv uttrykte slik: "Dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde" (Joh 3:19). At de da ble forkastet og måtte "dø i sine synder" (Joh 8:24) hører fullkomment sammen med Guds troskap.
Med Guds troskap har enkelte her forstått uforanderligheten i Guds kjærlighet til jødene, som gjør at han ikke for alltid skal forkaste dem, men, selv om de nå er under Guds straffedom for sin vantro, på nytt vil gi dem mulighet for omvendelse, og kalle dem til nåden, slik ellevte kapittel går nærmere inn på. Men her dreier det seg om noe helt annet. Ordene må sees i sammenheng med spørsmålet som er reist like foran. Her er det ikke snakk om jødene på nytt skal kalles til omvendelse. Her tales det om hvordan jødene burde innse Guds trofasthet i hans pakt med dem, samtidig som de måtte innse at i hans rettferdige dom ville de av den grunn ikke få noen som helst fortrinn framfor hedningene, men tvertimot en hardere dom enn disse. Ordene "Guds troskap" betyr derfor her Guds klare og oppriktige mening i den pakt han har gjort med dem, i det han har talt til dem i deres hellige skrifter. Altså Guds troskap mot sitt ord. Og så sier apostelen at når de ved sin vantro, ubotferdighet og troløshet mot Herren blir fordømt, så står dette på ingen måte i noen motsetning til Guds trofasthet i hans pakt. Nei, sier han:
4: Langt derifra! La det stå fast at Gud er sannferdig, men hvert menneske er en løgner! Som det står skrevet: For at du må kjennes rettferdig i dine ord og vinne når du fører din sak.
Ordene Langt derifra! som apostelen ofte bruker, er et sterkt uttrykk. Det er noe han avviser, og det ligger avsky i hans avvisning. Det han vil si er at det ligger noe ugudelig, noe som krenker Guds hellige vesen, bare i det å sette spørsmålstegn ved om Gud ikke skulle være fullkommen trofast. Nei, tilføyer han: La det stå fast at Gud er sannferdig, men hvert menneske er en løgner. Gud er sannferdig i alle sine ord, løfter og advarsler. Og hvert menneske er en løgner, som bryter Guds pakt, fulle av falskhet og hykleri (Sal 62:10, 116:11). Det er alltid i sin trofasthet han kaller menneskene, og tar dem inn i sin pakt. Men om denne hans nåde fører til et økt ansvar, og til slutt resulterer i en hardere dom over mennesket, så har det bare sin grunn i mennesket selv, dets falskhet, vantro og motstand mot nåden. Hadde bare ikke jødene i sin vantro misbrukt sine fortrinn, nådemidlene, til kjødelig sikkerhet, så hadde disse fått føre dem til frelse. Når alle deres fortrinn ble snudd til ulykke, så måtte det bare tilskrives deres egen vantro og falskhet innfor Herren.
Som det står skrevet: For at du må kjennes rettferdig i dine ord og vinne når du fører din sak. Det er stor dybde i det språket han nå anvender. Det han dypest sett tenker på, er ikke lett å forstå. Men apostelen sier: "som det står skrevet", og henter Skriftens ord fra Sal 51:6, der David etter at Natan har oppsøkt ham, kom i dyp anger og ber Gud om tilgivelse for hans store synder mot Uria og hans hustru (2 Sam 12). Da forkynte profeten ham ikke bare syndenes forlatelse, men også de straffedommene som skulle komme over ham og hans hus. Sal 51:6 har en da forstått slik: Budskapet er at David ville erkjenne det rettmessige i Guds advarsler og dommer over ham. Derfor sier han: "Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne har jeg gjort - for at du skal være rettferdig når du taler", o.s.v. Det vil si: Du har all grunn til å avsi de dommer du har fokynt meg. I sannhet har jeg syndet så alvorlig. De ord som din profet har båret fram til meg, er sanne og rettferdige i ett og alt. Og så føyer han til: "være ren når du dømmer". Gud dømte, eller straffet David når han utførte disse dommene på ham og hans hus. Og David erkjente Guds rettferdighet gjennom dette, ved at han mottok den straff som dommen innebar, i ydmykhet og ærbødighet for Gud.
Ved sin bekjennelse erkjente David at Guds straffedommer, som Gud nå slo ham med, ikke stod i strid med de løftene han tidligere hadde gitt ham. Med dette har en forstått at apostelen vil minne jødene om at de burde erkjenne at Guds dommer var like rettferdige, når han handlet med dem på grunn av deres vantro og deres synder, som når han handlet med kong David. Ettersom nådeløftene forutsatte at de levde i tro og lydighet, så måtte de erkjenne at vantro og synd måtte påføre dem straff. Også denne forklaringen kan være god. Og det bør gi oss den lærdom at når Gud enten hjemsøker oss med straff og plager, eller om det er i Ordet og samvittigheten han anklager oss og minner oss om all den godhet han har vist oss, og all vår store utakknemlighet og synd, - så bør vi kjenne og erkjenne Guds rettferdighet i dette. Likeså at vi har vært troløse mot ham, og derfor vel fortjener hans straffedom. Det var også uten tvil noe slikt apostelen ville legge jødene på hjertet. Gud hadde jo utgytt all sin nåde over dem, men de hadde bare gjengjeldt ham med synd og vantro.
Men andre har ment at disse ordene av David, som er sitert fra Sal 51:6, først og fremst fokuserer på det han selv sier like foran. I sin sammenheng lyder jo verset slik: "Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort - for at du skal være rettferdig når du taler, være ren når du dømmer". Man har ment at det budskap dette verset av David først og fremst vil minne oss om, er følgende: De harde hjertene, som ikke har latt seg sønderknuse, vil ikke godta alt Guds ord, men går i rette med Gud, diskuterer og tilpasser det han gjør og taler. Dette betyr dypest sett, at den stakkars sjelen dermed setter seg opp imot det Gud har talt, først og fremst om vår syndige og fortapte tilstand. Jødene kunne ikke innse at de var syndere og lovbrytere innfor Gud. De ville ikke ydmyke seg innfor ham, men anså seg som rettferdige. Det var bakgrunnen for deres ubotferdighet. Dermed gjorde de også Gud til en løgner, ettersom Guds ord sier alle mennesker er syndere.
Nå var det jo akkurat denne læren apostelen også ville gå nærmere inn på i dette kapitlet. Dermed har man forstått apostelens henvisning til Davids ord slik: David erkjenner overfor Gud at det er mot ham han har syndet og gjort det som var ondt i Guds øyne. Men han tilføyer, som en ytterligere erkjennelse, at hans store synder dermed også har bekreftet sannheten i Guds ord om hvordan alle mennesker er syndere. Han sier: Jeg har syndet og gjort det som er ondt - for at du skal være rettferdig når du taler, være ren når du dømmer. Ikke så å forstå at han sier å ha syndet med vilje, med den hensikt at Guds ord om synden i menneskene skulle bli stadfestet. Men at hans forferdelige fall likevel hadde ført til en slik stadfestelse.
Benådede bibeltolkere (som f.eks. dr.Philippi, Hengstenberg, Gesenius m.fl.) har imidlertid i denne forbindelse også minnet om at syndens utbrudd i oss kan ha sammenheng med at Gud med bestemt hensikt tillater fienden å friste oss. Og deres bemerkninger om dette lyder nogenlunde slik: Det er mennesket selv som synder, men Gud regjerer over hvordan synden skal få slippe til. Om Gud ikke holdt fordervelsen tilbake, så ville alle mennesker komme til å gjøre de grufulleste synder (konf. vår utlegning av kap.1 v.24-28). Mange ubotferdige, som elsker synden, bestreber seg likevel på å holde seg innenfor visse grenser, når det gjelder syndens utbrudd, fordi store syndeutbrudd får alvorlige følger. Men da er det helt i pakt med Guds rettferdighet og visdom, når han av og til løsner på det som holder dem tilbake, så den iboende synden riktig får slippe til - som straff over synderen som dermed også får se at han råder ikke engang over grensesettingen.
Men på den andre siden: Også de troende, som elsker Gud og hater synden, kan nok av andre årsaker trenge liknende tukt, for at de ikke skal glemme at all lyst og kraft til et hellig liv er Guds gave, Guds verk og Guds ære. Ellers kan hovmodet som vi bærer i oss, lett utvikle seg, så vi innbiller oss at vi er sterkere enn andre i hellighet og kraft, slik tilfellet var med Peter da han forsikret Jesus om at han skulle nok være mer trofast og sterk enn de andre. Når slikt er på gang trekker Gud sin nåde og kraft tilbake, og lar helgenen falle, for at han kan reise seg igjen i større ydmykhet og gudsfrykt. Så kan han gi Gud æren for alt godt, og erkjenne at Gud har talt sant, når han sa at alle mennesker er syndere.
En har trodd det er noe slikt David har siktet til, når han sa: "Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort - for at du skal være rettferdig når du taler, være ren når du dømmer". Altså: Med mitt store fall er det bekreftet at du, Herre, dømmer rett om oss alle, når du taler om hvordan mennesket egentlig er. Det er spesielt god grunn til å oppfatte Paulus's henvisning til Davids tale slik, fordi denne oppfatningen av ordene stemmer best overens med det som følger like etter, i v.5: "Men dersom vår urettferdighet fremhever Guds rettferdighet, hva skal vi da si? Er Gud kanskje urettferdig når han fører sin vrede over oss?" o.s.v. En slik argumentasjon ville vel ikke oppstå, uten at apostelens ord i v.4 hadde den mening vi nå har gjengitt.
En annen from og benådet fortolker (Robert Haldane) av vår tekst sier: "Det var Gud som lot David, en så fullkommen mann etter Guds hjerte, falle så dypt. Og det skjedde for at alle skulle se sannheten i hans ord, om at alle mennesker er syndere og har en ond og fordervet natur, og at i dette er det ingen forskjell på menneskene. Om alle de lysende helgener, som vi leser om i Bibelen, var blitt bevart plettfrie, så ville hele verden trodd at slike mennesker var unntak fra den beskrivelse Gud hadde gitt om menneskene i sitt ord. De ville alltid holdt menneskenes natur for å være bedre enn den er. Men Abraham, Jakob, David, Salomo og Peter m.fl. fikk vise hva som bor i menneskets natur, og dermed ble Guds beskrivelse av menneskene stadfestet".
Guds ord stadfestes alltid når Gud går i rette med menneskene, d.v.s. at slike eksempler som Davids fall beviser at menneskene er akkurat slik som Gud har sagt at de er. Ugudelige mennesker frykter ikke for å sette seg til dommer over Guds ord. De bestrider hans sannferdighet, ved at de nekter for at menneskene er så onde som han sier i sitt ord. Men gjennom eksempler som nevnt blir Gud rettferdiggjort. Ja, må heller hvert menneske bli ansett for en løgner, enn at det stilles spørsmålstegn ved sannheten i Guds ord! Så er da også sannheten at hvert menneske av naturen virkelig er en løgner. Apostelen vil m.a.o. si: Når altså et menneske motsier Guds ord, så hold klart for deg at han er en løgner.
At det er i denne mening apostelen har henvist til Davids ord, det ser vi, som tidligere sagt, ut fra det han tilføyer i v.5, 6 og 7. Men denne meningen passer også svært godt inn i hele sammenhengen, og det hovedmål apostelen har på dette stedet, nemlig at jødene måtte bli sønderknust, og å undergrave deres egenrettferdighet, som gjorde at de ikke ville erkjenne at de var syndere. På dette området var de så forblindet, at når denne konfrontasjonen møtte dem, så var de mest innstilt på å ta opp spørsmålet om Gud var sannferdig, framfor om de var straffskyldige. Hvis de kunne stole på Guds pakt med dem, så måtte de også være selvskrevne arvinger til frelsen, mente de. At de hadde brutt pakten, tenkte de ikke på. Da er det altså apostelen svarer: Tvertimot er deres fall og straffen dere får, en bekreftelse på Guds sannferdighet - slik David bekjenner om sitt fall, at det var en stadfestelse på sannheten av Guds ord.
5: Men dersom vår urettferdighet fremhever Guds rettferdighet, hva skal vi da si? Er kanskje Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss? - Jeg taler på menneskelig vis.
Apostelen vil si: Jeg har nå vist at jødenes vantro og fall så langt fra kunne gjøre Guds troverdighet til intet, men tvertimot tjente til å stadfeste den (v.4). Likevel fortoner dette forholdet seg svært underlig og støtende for enkelte sinn. Det kunne også lett misforståes, så det fikk en svært skadelig mening, som om vår urettferdighet var både god og prisværdig, fordi den kunne bevirke at Guds sannhet og rettferdighet framstod i et mye klarere lys. Hvordan skal vi avklare dette? Det er dette spørsmålet Paulus nå tar opp. Apostelen sier: dersom vår urettferdighet fremhever Guds rettferdighet, hva skal vi da si? Er kanskje Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss - for slikt, som tjener til at hans egenskaper herliggjøres? Jeg taler på menneskelig vis, d.v.s. jeg taler som et naturlig menneske som i sin blindhet og kjødelige sinn ikke forstår Guds sannhet bedre.
Kjødelige mennesker fordreide slik lære og antydninger som vi ser i v.4, og det foregikk på to måter. Apostelen forkynner denne læren gjennom hele dette brevet. Han sier (v.4) at Guds sannferdighet stadfestes gjennom jødenes fall, og (i kap.5) at "der synden ble stor, ble nåden enda større"* o.s.v. Da var det naturlig at de religiøse og stolte jødene i sin "nidkjærhet for Gud" (Rom 10:2) og overbevisning om sin egen hellighet, kom i den største forbitrelse overfor en slik lære. Som om de ville si: Paulus lærer at jo mer vi synder, dess bedre er det. Han sier at vår urettferdighet bare fremhever Guds rettferdighet. Og dermed er det jo bare fint, for hva er bedre enn å forherlige Guds egenskaper? Hvordan skulle Gud kunne la sin vrede gå ut over slikt? Derfor bør vi jo drive med mye urettferdighet for å framheve Guds rettferdighet. For det er jo dette Paulus lærer!
*sv:"varest synden överflödade, där överflödade nåden ännu mer"
At apostelen virkelig er blitt møtt med den slags spott, det ser vi uttrykkelig i v.8, og vi skal komme tilbake til det nedenfor. Dette var jo en total fordreining av det han hadde talt. Så vil det, på den andre siden, også finnes mennesker som heller vil ha en kjødelig frihet, enn denne loviske strengheten. Og disse kunne misoppfatte apostelen slik at de virkelig tenkte at det er da ikke så farlig med synden, når vår urettferdighet fremhever Guds rettferdighet. Da kan jo Gud vende alt til sin ære og til vårt beste, o.s.v. For å imøtegå begge disse holdninger er det apostelen nå reiser spørsmålet: Er det slik det skal forståes, det jeg har sagt? Aksepterer jeg menneskers urettferdighet, når jeg sier at det bare kaster et ennå klarere lys over Guds rettferdighet? Hva er konklusjonen? Om vår urettferdighet bare stadfester Guds rettferdighet, er ikke Gud da urettferdig hvis han så hjemsøker oss med vrede? I neste vers avviser apostelen med avsky en slik tanke.
6: Langt derifra! Hvordan skulle da Gud kunne dømme verden?
Langt derifra! Gud bevare oss fra et så fryktelig vrengebilde! Apostelen vil her si: Jeg har aldri sagt at det er selve urettferdigheten som fremhever Guds rettferdighet. Det jeg har sagt er at Guds rettferdighet nettopp gjennom det motsatte, gjennom å straffe vår urettferdighet, stadfester seg selv. Dette er ikke å godta vår urettferdighet, ikke engang noen unnskyldning for noe slikt, for hvordan skulle da Gud kunne dømme verden? Jeg har slått fast at "Guds vrede blir åpenbart fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet" (Rom 1:18), at Guds dom er rett, i samsvar med sannheten (Rom 2:2), og dere er alle bevisst denne Guds rettferdige dom. Da kan ikke urettferdigheten som sådan unnskyldes og aksepteres. I motsatt fall ville jo Gud aldri kunne avsi noen dom over verden, som er full av urettferdighet. Nei, Gud er dommer over verden, og må dømme i majestetisk rettferdighet. Ellers ville hans dommer ikke være noen stadfestelse av hans lover, men bare en vilkårlig maktutøvelse. Her står apostelen på linje med Abraham da han sa: "Skulle ikke all jordens dommer gjøre rett?" (1Mos 18:25).
Med denne korte bemerkningen gjendriver apostelen enhver misforståelse. Det finnes nemlig ingen synd i verden som, ved at den jo representerer motsetningen til Guds fullkommenhet, ikke kan tjene til å herliggjøre Gud. Om dette forholdet gjorde at synden ikke skulle straffes like hardt, og at Gud var urettferdig når han i sin vrede straffet slikt, - ja så fantes det i virkeligheten ingen synd som Gud i rettferdighet kunne straffe. Og da kunne Gud heller ikke lenger være verdens dommer. Konsekvensen av den oppfatningen apostelen her gjendriver, er jo at om den ble gjort gjeldende, så ville all verdens religioner straks måtte avvises. Men det er et særdeles alvorlig faktum, at gjennom all den synd menneskene gjør, og som fører dem i evig pine, skal likevel Gud forherlige sin ære. Paulus forfølger spørsmålet videre med tilføyelsen:
7 og 8: Men hvis Guds sannferdighet ved min løgn viser seg større til hans ære, hvorfor blir jeg da likevel dømt som synder? Skal vi ikke da like godt gjøre det onde for at det gode kan komme av det - slik vi spottes for og som noen sier at vi lærer? Rettferdig er den dom som rammer slike!
Her sier apostelen klart nok indirekte at vår løgn ikke gjør Guds sannhet "større". Men hva er så sammehengen i alt dette? I v.4 sa han jo noe som at Guds sannhet og troverdighet ble bekreftet gjennom vår utroskap. Det vi skal lære her, er å ikke blande sammen og forveksle sannheter, så vi får en falsk mening i det.
Det han sa i v.4 var: "La det stå fast at Gud er sannferdig, men hvert menneske er en løgner! Som det står skrevet: For at du må kjennes rettferdig i dine ord" o.s.v. Her sier han: "Hvis Guds sannferdighet ved min løgn viser seg større" o.s.v.. Vi ser at han bruker samme framgangsmåten som i Rom 7:5-11, for å avklare begrepene. Der taler han først om hvordan loven vekker opp synden, og gjør at ditt gamle jeg "dør". Men så tilbakeviser han omgående at han dermed skulle ha lært at loven i seg selv var syndig, eller at "det som er godt (loven), voldte meg døden". Han bruker også samme uttrykkene: "Hva skal vi da si?", og "Langt derifra!" Han sier: "Hva skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra! Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt. Har da altså det som er godt, voldt meg døden? Langt derifra! Men synden gjorde det, for at den skulle vise seg som synd, ved at den benyttet det som er godt til å føre død over meg". På samme måte er det også han avklarer begrepene her.
Som vi snart skal se, så er tankegangen i v.7-8 denne: Dersom det var selve min gjerning i løgn og urettferdighet som fremhevet Guds sannhet og rettferdighet, da skulle jeg heller ikke kunne dømmes som en synder, hvis forkynnelsen min var løgn. Og da skulle jeg virkelig gjøre det som jeg av motstandere beskyldes for, at jeg sier: La oss gjøre det onde, for at det gode kan komme av det! Men akkurat det at dere forkaster en slik lære, beviser jo at dere er klar over at det heller ikke var rett å oppfatte den slik. Dette var svaret til dem som virkelig kunne mene at synden kunne unnskyldes på grunn av at Gud vendte det hele til noe godt. Og til dem som egentlig slett ikke hadde noen slik oppfatning, men bare i fiendtlig innstilling ville tillegge apostelen en slik mening, svarer han: Vi ble forkastet av dem som vil ha det til at vi sier: "Skal vi ikke da like gjerne gjøre det onde for at det gode kan komme av det".
Med ordene "min løgn" og "jeg" i v.7 er det klart at apostelen mener seg selv. Det er meningen i disse to versene, og det framgår av følgende to forhold: Først av et ord i grunnteksten, kago, som betyr "også jeg" - hvorfor blir da også jeg dømt som synder, hvis Guds sannferdighet ved min løgn (som dere kaller min lære) viser seg større til hans ære - da skulle også jeg kunne unnskyldes for min løgn. Det er det som ligger i de ordene som er brukt på dette stedet. Men det andre som viser at apostelen med ordene "også jeg" og "min løgn" sikter til ham selv og hans lære, er den klare sammenhengen mellom versene 7 og 8. Når det sies: Hvorfor blir jeg da likevel dømt som synder? Skal vi ikke da like gjerne gjøre - det vi spottes for, o.s.v., så må det jo være samme person som uttaler alt sammen. Også tidligere i dette brevet bruker apostelen samme måten: Han dømmer sine motstandere på samme måte som de dømmer. Det ser vi eksempel på i kap 2 v.1-3. Meningen hans med dette er altså: Dere avvsier meg med det argument at jeg skal ha sagt: La oss gjøre det onde for at det gode kan komme av det. Akkurat dette beviser at dere er klar over at det onde ikke kan unnskyldes ved at det kommer noe godt ut av det.
Rettferdig er den dom som rammer slike! Noen mener dette er sagt om disse som spotter og forkaster apostelens lære. Andre mener apostelen sikter til dem som "gjør det onde for at det gode kan komme av det". Helt klart er det at de som forkastet evangeliet, som om det lærte at vi skal gjøre det onde, de rammes med all grunn av Guds dom. Men ser vi på sammenhengen, eller det saken dreier seg om nettopp her, så vil vi finne at sistnevnte oppfatning er den riktige. Det saken dreier seg om, er jo om Gud er rettferdig, når han lar straffedom komme over det som kan tjene til at hans egenskaper blir fremhevet (v.5). Og så taler altså apostelen om de som gjør det onde for at det gode kan komme av det, og sier at den dom som rammer slike, den er rettferdig.
Hvis vi nå har oppfattet teksten, så la oss trekke den lærdom vi kan av dette. Den første lærdommen er at det onde i seg selv alltid faller under straffeskyld, selv om Gud kan gjøre det slik at det onde fremhever hans egenskaper, eller han bruker det til å tukte synden. For vi må huske at det onde som omtales her, er at menneskene trosser Gud og bryter hans vilje. Og noe slikt vil det aldri finnes noen unnskyldning for. Når Herren Kristus i strid med hvordan det tredje bud etter sin bokstav lød, tillot mennesker å gjør noe helt nødvendig på sabbaten (helbrede syke, trekke opp et dyr som holdt på å drukne i et dike - disiplene tok av kornåkeren de gikk gjennom for å stille sin sult), så var ikke dette å gjøre det onde - det var ikke imot budets ånd, som er kjærligheten, denne uforanderlige lov, - men bare imot budets bokstav - og nå var dens tid til ende (Rom 7:6). Å gjøre det ondebetyr å gjøre noe som strider mot selve ånden og meningen med Guds hellige bud - som aldri kan unnskyldes. Hvis det skulle være slik at en med forsett skulle kunne gjøre noe som virkelig var ondt, for at noe godt kunne komme ut av det, så ville jo en slik lære føre til at de mest forferdelige gjerninger ville kunne rettferdiggjøres. Historien har latt oss se skrekkeksempler på det.
Det andre som her gir grunn til ettertanke, er å se den forakt apostlene måtte oppleve fordi de forkynte Kristi evangelium. Når det ble påstått at deres lære gikk ut på å "la oss gjøre det onde, for at det gode kan komme av det", så hadde det bare sin grunn i den dyrebare forkynnelsen om Guds store nåde. Fordi de forkynte nåde for de største syndere, og at den største hellighet ble forkastet, hvis den ikke var av Kristus. Dette var en guddommelig lære, slik vi finner den i kap.5:20, 7:4, 9:30-31. Men dette ble nå tydet slik at den læren "opphever loven" (v.31), og bare måtte føre til at menneskene tenkte: "La oss da like gjerne gjøre det onde!".
Glem ikke dette, du som forkynner evangeliet! Glem ikke dette når du også opplever det samme som din Herre og hans apostler! Når du opplever at ditt budskap om nåden og troen tydes som om det tilintetgjør loven og helliggjørelsen, og setter døren vidåpen for all mulig synd. Glem ikke at det gikk ennå lenger i motstanden mot Paulus. Om ham sa de altså ikke bare at han ikke framholdt loven og straffet det onde nok, men rett ut at han lærte at de kunne "like gjerne gjøre det onde" o.s.v. Og igjen spør vi: Hvorfor? Forkynte han aldri loven? Jo, det manglet ikke på det. Tvertimot lærte han likesom Herren Kristus (Mat 5:21-48) strengere enn alle de skriftlærde, slik at også alle de skinnhellige ble stående som fordømte syndere. Men saken var den at han forkynte loven på en ganske annen måte enn de gjorde, slik at den ikke ble noen vei til frelse, men til fordømmelse. Han lærte at loven ikke gjorde mennesket hverken rettferdig eller hellig, men bare syndig og fordømt. Men for alle fortapte syndere forkynte han nåde og frelse i Kristus alene. Og dette, sa han, var fullbragt, slik at i Ham har vi både vår rettferdighet og helliggjørelse.
Den som i fullt alvor tror og holder fast på dette, skal til alle tider få erfare at enhver selvrettferdig sjel som Gud ikke har fått knust, skal ta anstøt overfor et slikt budskap.
Men, skulle du være av den oppfatning at loven nå overhodet ikke skal forkynnes lenger, da må du ikke la denne Paulus's skjebne bli noen trøst for deg. Både Kristus og Paulus forkynte jo loven, og loven er helt uunnværlig, om evangeliet skal kunne få komme til hos noen. Men selv om du nå har tatt til deg denne visdommen, og bærer den med deg i livet, så vil du fremdeles møte motstand, hvis du har en rett forkynnelse av lov og evangelium. Møter du ikke motstanden og forakten, så har du grunn til å tenke etter om din forkynnelse er rett. For "korsets anstøt" (Gal 5:11) er dypest sett til alle tider og over alt i verden det samme, og har bare én grunn. Og fra evangeliets historie ser vi hvem det alltid var som reiste seg mot evangeliet. Det var religiøse mennesker, som var nidkjære for Gud og for loven. De leste og hørte forkynt det samme Guds ord som vi. Og vi oppdager at menneskene den gang tenkte og talte også akkurat på samme måte som vi tenker og taler i våre dager. Sammenlikningen, når det gjelder menneskene, viser dette. Måtte vi da heller ikke glemme den lærdom Gud ville gi oss her!
9: Hva da? Har vi noe fortrinn? Nei, slett ikke! Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synd,
Her begynner nå andre del av kapitlet. Apostelen har nå imøtegått de innvendinger og misoppfatninger som kunne reise seg mot hans budskap. Så går han tilbake til det som var hans egentlige emne. I de to første kapitlene har han, hver for seg, behandlet hedningenes og jødenes åndelige situasjon. Nå tar han dem for seg samlet, taler til alle mennesker under ett, og understreker med klare vitnesbyrd fra Skriften at alle mennesker er underlagt synden. Han bruker den bevisførsel han anser nødvendig til å stadfeste og innskjerpe den viktige sannheten han konkluderer med i v.20, at "derfor blir intet kjød rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger". Og hvorfor forkynner han denne sannheten så sterkt og omfattende? Jo, det har bare ett eneste sikte: Å forberede og rydde vei for det store hovedbudskapet om hva som er menneskehetens frelse, hva Gud i sin barmhjertighet hadde beredt oss ved å sende sin Sønn. M.a.o. den store hovedlæren om rettferdiggjørelsen ved troen på Kristus (v.21-24), som Paulus alt kort har antydet i kap.1:17.
I det verset vi nå har foran oss viser han at selv om han erkjente at jødene hadde store ytre fortrinn framfor hedningene, så stod det likevel fast at de av den grunn ikke stod i noen særstilling overfor Gud i hans dom. Han sier: Hva da? D.v.s. hvordan er nå vår innerste holdning? Har vi noe fortrinn? Noen har oversatt grunntekstens ord slik: Kan vi påberope oss noe til vår fordel? Det som er sikkert, er at det spørsmålet som her tas opp, det er om hvordan vi står innfor Gud, om vi har noe som helst å vise til i Guds dom. Med henblikk på dette er det han, som den jøde han jo selv er, spør: Kan vi, overfor Gud, påberope oss noen som helst av de fortrinn vi har framfor hedningene? Og på dette spørsmålet er svaret: Nei, slett ikke! Grunntekstens ord for dette svaret er en sterk nektelse, slik det også er oversatt: Nei, slett ikke! Og grunnen er denne: Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synd. Han bruker betegnelsene jøder og grekere, og mener med dette alle mennesker. "De er alle under synd".
Dette betyr ikke at det finnes syndere mellom alle folk. Det hadde ikke jødene nektet for. Nei, her menes hver enkelt menneskesjel - alt det som har navn av menneske - er under synd, som vi vel skal bli klar over i det som følger. Apostelen vil bevise at i hele den menneskevrimmel som bor på jorden, finnes det ikke én eneste som ikke har brutt, og daglig bryter, Guds hellige lov, og derfor er skyldig til døden. Bare en eneste, "mennesket Jesus Kristus", har det vitnesbyrd i Skriften at han var "uten synd" (Heb 4,15). Derfor blir han i Skriften også kalt "den rettferdige" (Jes 53:11, 1Joh 2:1), og derved hadde "det fortrinn" som skilte ham fra alle andre mennesker.
Under synd - de "er alle under synd". Dette er også et sterkt uttrykk. Det betegner nemlig en underkuet, underdanig tilstand, under et herredømme. Som treller under sin herre, som undersåtter under eneherskeren. Det er samme ordet (under) som er brukt både her og f.eks. i Mat 8:9: "For jeg er selv en mann som står under overordnede". Det apostelen vil uttrykke, er at alle mennesker i den grad er i syndens vold - ikke bare under den skyld og fordømmelse synden medfører, men også under dens makt og herredømme - at
ingen kan selv frigjøre seg fra synden.
Der er ikke noe menneske som kan unngå å tjene synden,
om ikke en annen, som er sterkere, utfrir deg.
I kap.7:14 har apostelen betegnet denne vår naturs tilstand under synden, med ordet "solgt" - "solgt til trell under synden." Slik har også Herren Kristus skildret vår stilling, når han taler om mennesket som et hus, som den sterkt bevepnede har i sin besittelse, - men bare inntil en sterkere kommer og tar huset fra ham. For en treffende skildring! Og det av Herren Kristus selv! Men denne trelletilstanden under synden er fullstendig skjult for ethvert menneske - så lenge det er åndelig sovende, så lenge arbeidet med å utfri dem ikke er begynt. Kristus sier at så lenge den sterke alene har herredømme over huset, "får hans eiendom være i fred" (Luk 11:21). Der er helt stille, ikke noe som uroer, ingen antydning til noe som vitner om fangenskap og trelldom. Men hvis det kommer en som er sterkere, og begynner å kjempe om huset, ja da opplever det stakkars mennesket fangenskapet og makthaveren så sterkt, at det ofte kan bli i tvil om det noen gang skal kunne gjøres fri. Da kan det ofte gå så pass hardt for seg, at en tror huset kommer til å bryte sammen i kampen. Da blir der nødrop og sukk, tårer, bøyde knær, jammer og nød.
Om denne syndens makt over menneskenaturen skriver Melanchthon (hans forsvar for artikkelen om arvesynden, i Den Augsburgske Bekjennelse): "Den som bare har sin naturlige fødsel, ham frakjenner vi ikke bare selve verket (gudsfrykt, tro og kjærlighet), men også selve muligheten til på rett måte å frykte Gud og sette sin lit til ham. Vi slår fast at han begjærer bare det onde, og er ikke i stand til å frykte Gud". Og han sier videre: "Vi har sagt at det er menneskets natur å ikke tror på Gud, ikke frykte og elske ham. Det er ikke uten grunn vi sier dette. De skolastiske lærerne gjør arvesynden liten og ufarlig. De taler med mange ord om den onde begjæringen eller tilbøyeligheten - - men nevner ikke noen ting om at alt sammen har sin rot i arvesynden, og om de virkelig store brist i menneskenaturen, at mennesket ikke kjenner Gud, ja rett og slett fornekter Gud, at det ingen gudsfrykt har og aldri finner noen trøst i Ham, at det hater Guds dom, flyr for den Gud som skal dømme, hisser seg opp overfor Gud, trekker hans nåde i tvil, og finner all sin trøst bare i disse herværende og synlige tingene. Disse sykdomstegnene som i sterkeste grad strider mot Guds lov, er de ikke en gang klar over. Ja, de har til og med den tiltro til det naturlige menneske, at det skulle ha kraft til å kunne elske Gud over alle ting, kunne fullkomment oppfylle Guds bud, o.s.v. Men de ser ikke at dermed fornekter de det som er arvesynden".
Det er langt fra likegyldig hvor mye vi forstår av dette. Hver eneste én som vil bli en rett kristen, må virkelig tenke nøye over det apostelen lærer her, om dette at vi alle er under synd. En følge av at en ikke er godt nok kjent i dette, er ikke bare falsk visshet, og manglende frykt for Gud og kjennskap til hans nåde. Det er også grunnen til at en blir fortvilet og trøstelsløse, så snart en begynner å oppleve noe av denne syndens overmakt over oss.
Så lenge en tror at en ennå har en fri vilje, d.v.s. at en selv kan beherske og avlegge sine synder, holde Guds bud ettersom vi har behov, at vi har viljen i vår makt, har forstand til å vite hva som er vårt beste, vite hva som er Guds vilje, passe oss for det onde, o.s.v. - ja så har vi konstant en falsk visshet, og er ugudelige. Eller også havner vi som sagt i fortvilelse når vi begynner å erfare noe annet, dette at vi selv i all vår innbilte frihet fremdeles ligger i det onde - og selv ikke kan frigjøre oss.
Men situasjonen er en ganske annen for alle dem som forstår at dette er ethvert menneskes tilstand etter syndefallet. Vi er alle "solgt til trell under synden". Og når vi forstår at det er jo fra dette vårt trelleliv og fangenskap Gud selv vil frikjøpe oss, gjennom ham som er salvet og sendt til jord med dette ene mål: å "føre de bundne ut av fangehullet og føre dem som sitter i mørke, ut av fengslet" (Jes 42:7, 61:1). Ja, da søker vi nåde på den tid den tilbys, og begynnner å håpe på hans nåde og hjelp, hvor fortvilet saken enn måtte synes og kjennes i oss selv. Å, hvor viktig det er at vi alle nøye merker oss den sannheten apostelen forkynner her, og som han nå etter hvert lar Skriftens klare ord bekrefte.
10: som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste.
Både det som er sitert her og i de to følgende versene, er dels direkte sitat, dels gjengivelse av budskapet i noen av versene i Davids 14. og 53. salme. Her gir han oss summen av alt det apostelen har villet bevise, at det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. Slik står det til med hele menneske-slekten, og med hvert eneste medlem av denne slekten. Ikke ett eneste menneske på hele jorden er slik Gud i sin hellige lov krever. Hvert eneste menneske er overfor Gud en lovbryter, og etter Guds lov dermed dømt til den evige død. Skulle noen her bemerke at i de salmene det er referert til, der er det "dåren" det dreier seg om, og at det ikke vil være rett da å anvende ordene fra disse salmene på alle mennesker, da må vi være klar over følgende: David har selv i disse salmene uttrykkelig sagt at han taler om alle mennesker på jorden.
Nesten ordrett lyder det i begge salmene: "Gud skuer ned fra himmelen på menneskenes barn for å se om det er noen forstandig, noen som søker Gud. De er alle avveket, alle sammen fordervet. Det er ingen som gjør godt, ikke en eneste". Vi skal legge merke til slike ord. Profeten sier at Herren Gud har skuet ned fra himmelen over hele jordkloden, og søkt blant alle menneskenes barn, om han kunne finne noe menneske som var forstandig og søkte etter Gud og hans vilje. Men Guds øyne fant ikke en eneste. Han så at menneskeheten hadde forlatt rettferdighetens vei. Alle sammen vandret på onde stier som var i strid med hans bud. Gud fant ikke en eneste som gjorde det som er godt. En slik uttrykksform dokumenter at her tales det om den tilstand alle mennesker har av naturen.
Profeten benekter ikke at det også finnes mennesker som Herren har kalt og helliggjort ved sin Ånd. I de samme salmene uttrykker han de troende israelittenes lengt etter hjelpen fra Sion. Nei, det han taler om her, er hva menneskene i og av seg selver og gjør, hvor langt deres fromhet og rettferdighet rekker. Hva Herren Gud gjør gjennom menneskene, er en helt annen sak. Her tales det om menneskene selv. At Gud kaller, vekker og omvender noen mennesker, og gir dem sin Hellige Ånd, det er alt sammen Guds verk. Og det Gud gjør er alltid godt og hellig. Men alt det selv disse helliggjorte sjelene har igjen av sin gamle natur, det vil alltid være ondt og fordervet.
Det som sies i disse skriftstedene om menneskets natur, dens ondskap og tross mot Guds lov, det gjelder altså også om den natur de troende har i seg.
Om Gud skulle dømme sine hellige etter hva de er i seg selv,
da var det ikke en eneste sjel som ble frelst.
De hellige har all sin trøst i dette at Gud "vil forlate deres misgjerning, og ikke lenger komme deres synd ihu" (Jer 31:34). Våre synder henger alltid med oss, men Gud dømmer ikke sine nådebarn etter loven, som apostelen snart kommer inn på (v.20-24 og kap.4:6-8). I alt det teksten nå fortsetter å tale om, skal vi altså huske på at her kommer apostelen overhodet ikke inn på den forskjellen mellom mennesker, som Gud i sin nåde har virket. Han taler bare om hvordan vi av naturen er i oss selv. Om dette er det han nå sier at det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste. Og med ord fra skriften stadfester han dette. Legg merke til ordvalget: "Det er ikke én rettferdig" - en slik finnes altså ikke på jorden - "ikke en eneste". Det må sies å være klar tale!
Men alt det som finnes i et menneske reiser seg mot denne læren om at vi alle sammen skulle være så onde, udugelige og fortapte skapninger. Det er en altfor nedslående tanke, totalt uakseptabel for naturen. Derfor er det også mange tenkende og lærde som nok tror på Guds ord, men som likevel søker å omgå den sannhet og dokumentasjon vi finner på dette stedet i Bibelen. De har forsøkt seg på alle sider av sannheten. Bl.a. har de villet ha det til at her taler apostelen om jøder og grekere, som folkeslag betraktet - og altså ikke om hvert enkelt menneskes tilstand. Det er for hardt for dem å tenke seg at det ikke skulle være en eneste som var rettferdig.
Som svar på denne falske forklaringen har en Guds mann uttalt: "Hvis disse ord i Bibelen ikke klart nok uttrykker hvor ugudelig hvert menneske er innfor Herren, så er der ingen ord i Bibelen som gjør det. Jeg utfordrer hvem som helst til å påvise et eneste sted i Bibelen, fra første til siste side, hvor en finner det så ofte gjentatt, så sterke, så uttrykkelige og konkrete ord om hvor syndefullt hvert menneske er, som nettopp på dette stedet i Skriften. Skal det kunne utlegges som bare å gjelde folkeslagene som sådanne, og ikke enkeltmenneskene, ikke hver eneste én? - når det, som her, stadig og uttrykkelig gjentas ord som "de alle ", "alle", "hele verden". Det samme gjelder jo formuleringen i nektende form, som uttaler at ingen er rettferdig, så gjentas det også "det er ikke én", "Det er ikke noen", "intet kjød", "det er ingen forskjell, alle har syndet..". Og når apostelen sier: "for at hver munn skal bli lukket", - skulle vi da mene at det er disse to (jøder og grekere) som folkeslag han taler om, og i sin omtale av dem likesom gir dem hver sitt legeme og hver sin munn, og sikter til at disse to munner skulle bli lukket?"
Hvor tungt og nedslående det enn kjennes for vår natur, så må vi altså la det stå fast som Guds egen mening, at i Guds øyne bryter hver eneste en av oss hans lov, og er med rette dømt til døden - og vil også bli fordømt om det ikke skjer et forlik, og det et forlik som Gud har godtatt. Som en lovbryter overfor Gud kan ingen komme inn i hans himmel. Mens vi ennå er her i live må vi være rettferdiggjort og helliggjort. Hvis ikke, er vi evig fortapt. Gud hjelpe oss til å holde dette klart for oss!
Apostelen siterer fortsatt fra de samme salmene:
11 og 12: Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste.
Her tales det nå om spesielle sider ved vårt forderv. Først og fremst om denne ulykkelige drivkraften i alt i sjelen: kraft, forstand, hjerte og sinn. En så forskrekkelig fordreid forstand at mennesket "ikke søker Gud" som jo er selve kilden til menneskenes liv og salighet. Det mennesket istedet setter høyt, og søker, det er det som er usselt og elendig, det jordiske, sanselige og syndige, som bare gjør mennesket ulykkelig her i livet og i evigheten. Dette er den forskrekkelige dårskapen Gud så fra himmelen, hos alle mennesker, når han så at "det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud".
Alle gudfryktige sjeler sukker over denne hjertets ugudelighet, at de ikke søker Gud som de burde, men ofte tvertimot kjenner det som om de slett ikke brydde seg om ham. Titt vet de ikke hvor de skal gjøre av seg. De holder på å fortvile over denne stadige ondskapen: At Gud betyr så lite for dem, at de hverken frykter eller elsker ham som de burde. Dette er det de kjenner på, de som har Guds Ånd. Den arbeider nemlig med dem og åpenbarer hjertets ugudelighet. Hele verden, derimot, går der i sin sikkerhet, og kjenner ingen ting til denne nøden. De er sunket dypt ned i den ugudeligheten og dårskapen det er å ikke kjenne Gud. De "kaller det onde godt, og det gode ondt, gjør mørke til lys og lys til mørke" (Jes 5:20). Slik er den tilstanden som skildres med ordene: "Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud".
Alle er veket av, nemlig fra Guds sinn, Guds vilje og veier. Både deres hjerte og deres liv tar seg fram på en ond vei. Hele verdens vesen er bare et eneste stort vitnesbyrd om det. Alle sammen er blitt udugelige. D.v.s. udugelige til alt det Gud hadde skapt menneskene til: å kjenne, frykte og elske ham, til å gjøre hans vilje og prise hans nåde, til å elske og tjene sin neste i ord, gjerninger og tålmodighet. Menneskene er av naturen udugelige til alt godt. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste. Det kan ikke flyte friskt og godt vann fra en sur og bitter kilde. Når det ikke finnes gudsfrykt, tro og kjærlighet i hjertet, så er ingen gjerninger gode i Guds øyne. Alt er da ondt og forbannet. Det er Guds dom over alle mennesker.
Etter at apostelen nå på Skriftens grunn har vist alle menneskers indre forderv, tar han deretter opp det som er følgene av dette i det åpenbare, i menneskenes ord og gjerninger. Først omtaler han det onde i menneskenes tale:
13 og 14: Deres strupe er en åpnet grav, de bruker sin tunge til svik, ormegift er under deres lepper. Deres munn er full av forbannelse og bitterhet.
Disse to versene er tatt fra Sal 5:10, 140:4, 10:7. Her omtales alle organene vi bruker til å tale. Ordet sier at de er fulle av synd: Strupen, tungen, leppene og munnen. Det første er: Deres strupe er en åpnet grav. I dette skildres den ugudelige, ureine og på alle måter skadelige virkning som de ugudeliges tale har på alle deres medmennesker. Ingen ting kan virke mer vondt på sinnene enn en åpen grav, der liket begynner å gå i forråtnelse og sprer den forpestende stanken utover. Det som går ut fra de ugudeliges munn er likeså forgiftende. Og på samme måte som stanken stiger opp fra den åpne graven, og vitner om hva som finnes der inne, sånn er det også med menneskenes tale: "Det hjertet flyter over av, det taler munnen".
De bruker sin tunge til svik. Dette skjer enten som bevisst falskhet, eller til og med i form av smiger. Det kan være smigrende tanker om seg selv, mennesket med sin tunge planter hos andre. Vi opplever stadig hvordan menneskene bruker sin tunge til svik (til å bedra andre med). Det er så langt fra bare ved kjøp og salg at slikt foregår. Vi hører det i menneskers tale i ethvert forhold over hele verden. Ormegift er under deres lepper. På samme måte som hoggormen dreper ved den giften han bærer med seg og sprøyter inn i såret/bittet, slik er det mange som forgifter sine medmennesker ved forførende snakk som unnskylder synden, og gir næring til vantro og bedrag. Hjertene deres er fulle av slik gift, og derfor er det også dette som strømmer ut når de taler. Så sier da også Herren selv: "Ormeyngel! Hvordan kan dere tale godt, dere som er onde?" (Mat 12:34).
Å, måtte både de unge og de mer erfarne virkelig ta denne advarselen alvorlig, hvordan deres sjeler kan utsettes for en dødelig forgiftning når de minst tenker det, bare ved å lytte til ugjenfødte menneskers tale! Du frykter for hoggormens bitt - den forgifter tross alt bare legemet ditt. Men her kan din udødelige sjel i hemmelighet bli så forgiftet, at det kanskje allerede her i livet påfører deg lidelser både på kropp og sjel gjennom mange år. Og om det ikke skjer en sann guddommelig omvendelse i tide, blir det en lidelse i evighet. Må Gud bevare ethvert menneske fra at slikt skulle skje! "Tungen er et lite lem, men taler likevel store ord" - den fører dødelig ild med seg, "og selv blir den satt i brann av helvede" (Jak 3). Deres munn er full av forbannelse og bitterhet. Ufrelste menneskers tale er til og med full av gudsbespottelse, forbannelse og bitre ord mot Gud og mennesker. Det opplever vi til stadighet - og over alt. Alt dette tegner jo et forferdelig bilde av den ormesæd som menneskets natur ble fylt med etter syndefallet. Hjertet kan jo umulig være godt - når så mye vondt strømmer ut fra det!
Dermed har apostelen tatt for seg det onde, slik det viser seg i menneskenes tale. Nå fortsetter han med å vise hvordan det samme slår ut i deres gjerninger.
15-17: Raske er deres føtter til å utøse blod. Ødeleggelse og elendighet er det på deres veier. Freds vei kjenner de ikke.
Disse ordene er hentet fra Jes 59:7-8 og beskriver det arge og morderiske hjertet, som alle onde gjerningene strømmer ut fra. Raske er deres føtter til å utøse blod. En ville sett dette slå ut i åpenbare gjerninger i langt større grad enn tilfellet er, hvis ikke fornuften og frykten for straff holdt menneskene tilbake. Se bare på historien, på folkeslag som lever temmelig fritt uten de ytre grenser i form av lovverk o.l. Har de ikke vært preget av stadige strider, mord og blodsutgytelse? Ødeleggelse og elendighet er det på deres veier. Hele livet deres er fullt av innbyrdes konflikter og gjensidige lidelser. Freds vei kjenner de ikke. Her tales det om den "freds vei" hvor fred, kjærlighet og godhet rår mellom menneskene. Når vi ser hvordan verden er full av kriger og opprør, hvordan innbyrdes hat hersker i hjem og naboskap, da skjønner vi hva disse ordene står for. Selv de mest glupske rovdyr ødelgger ikke så mange av sin slekt, som mennesket ødelegger av sin, bare gjennom den onde makten som arbeider i menneskehjertet.
Alt det apostelen nå har talt om menneskenes fordervelige ord og gjerninger, det har han gjort for å vise hva som bor i menneskene hjerter. Bevise at menneskene er onde, og lever fjernt fra den godhet og hellighet Gud krever i sin hellig lov. Og hvis vi nå har oppfattet rett de ytre kjennetegnene som er nevnt her, så er vi vel blitt overbevist om sannheten i Guds egen beskrivelse av hjertet: "Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet" (Jer 17:9), og det Herren Kristus selv sier: "For innenfra, fra menneskehjertet, er det de onde tankene kommer: utukt, tyveri, mord, hor, griskhet, ondskap, svik, utskeielser, ondt øye, spott, hovmod, uforstand" (Mark 7:21-22). Men når så faktum er at all denne grufulle ondskapen likevel er totalt skjult for menneskene, slik at enten ser de det ikke, eller så anser de det ikke for å være noe som helst problem, - hva er det da som gjør at det er slik? Kort og godt det apostelen nå tilføyer:
18: Gudsfrykt er det ikke for deres øyne.
Forkast Gud, hans hellige vilje og nærvær. Har en gjort det, så ser en ikke noe som helst ondt hos seg selv. Det blir ikke lenger noe som er synd. At hele verden lever i en falsk fred, det har bare denne ene grunn: Gudsfrykt er det ikke for deres øyne. Disse ordene er tatt fra Sal 36:2. Og med dette avslutter apostelen sin skildring av menneskenes fordervelse. Det er det indre, selve ugudeligheten, han både begynner og slutter med. For å bevise at "det er ikke én rettferdig, ikke en eneste" (v.10), begynner han med ordene fra Skriften om at "det er ikke én som er forstandig og søker Gud", og slutter med disse ordene: "Gudsfrykt er det ikke for deres øyne". Gudsfrykt er at en holder Gud for stor, hellig og rettferdig i sine dommer, og derfor frykter for å gå imot hans bud, frykter for at der er noe i hjertet, eller i våre ord og gjerninger, som er imot hans vilje.
Hvis en ikke lever på denne måten, med den veldige og hellige Gud for øye, da får hele syndelivet utfolde seg. Da får onde tanker, ord, gjerninger og begjær utfolde seg ubemerket i ens liv. En har ingen følelse av at det er galt, ingen kamp eller strid imot det. Det er dette Skriften kaller å være ugudelig. "Den ugudelige sier med hovmodig mine: Han hjemsøker ikke! Det er ingen plass for Gud i alle hans planer" (Sal 10:4). Det er jo et forferdelig resultat av vårt syndefall, at mennesker som både tror og opplever at det finnes en allmektig Gud som er oss nær, likevel ikke frykter for å gjøre ham imot, men tvertimot lever livet som de selv har lyst, på tross av at de kjenner Herrens bud og dommer.
Slik er altså alle mennesker av naturen. Apostelen har nå avsluttet sin stadfestelse av dette. Det første kjennetegnet i denne hans beskrivelse av menneskene, var (v.11-12) hjertets mørke, forakt for Gud og udugelighet til det gode. Det andre (v.13-14) var de onde og skadelige ordene. Det tredje (v.15-17) var de onde og skadelige gjerningene, og det siste (v.18) har sammenheng med det første, og går ut på at "Han (Gud) hjemsøker ikke". Når en betrakter hele dette bildet av menneskene, så har en grunn til å istemme med profeten: "Hvert hode er sykt, og hvert hjerte er svakt. Fra fotsåle til hode er ingenting helt. Her er bare sår, skrammer og åpne sår" (Jes 1:5-6).
Når så dette er bevist, da må tiden nå være inne til å tale om hva loven skal være til, og deretter om det eneste middel som finnes til frelse for fortapte skapninger: Gjenløsningen i Kristus Jesus. Dette tar nå Paulus opp i de følgende versene.
19: Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud.
I dette verset sier apostelen med klare ord hva Guds egentlige hensikt er med loven. Å, om hver sjel som søker frelse, ville legge nøye merke til det som forkynnes her! For et lys over alt Guds ord dette ville føre til! Her sier apostelen uttrykkelig at det store hovedmålet med alt det Gud sier i hele loven, det er ikke at vi gjennom lovens gjerninger skal bli rettferdige, og heller ikkepå den veien hellige. Nei, det som Gud vil virke gjennom alt det han taler i loven, det er at vi skal overbevises om vår synd og skyld overfor Gud - at hver munn skal bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud.
I det foregående har apostelen bevist at alle mennesker er under synd, at overfor Guds lov er ingen rettferdige, ikke én eneste. Og han har brukt Skriftens ord til å stadfeste dette (v.10-18). Men så stilles vi naturlig nok overfor spørsmålet: Hva er da Guds hensikt med loven, når det ikke er noe menneske som er, eller kan bli, rettferdig overfor dens krav? - I tillegg har vi jødene som tolket det dithen at slike harde beskrivelser av menneskene, som finnes i de bibelstedene det er referert til, umulig kunne være rettet mot dem, som jo hadde Guds ord og var et helligere folk. De mente det måtte bare gjelde hedningene, som levde et vilt og grovt syndeliv. Apostelen tar først opp sistnevnte forhold:
Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven. Like foran har han nå altså oppsummert den sønderknusende beskrivelsen av menneskene. Så fortsetter han straks sammenhengende: "Men vi vet at alt det loven sier" o.s.v. For med loven menes her, som så ofte, hele Det gamle testamente*, som vi snart skal kommentere nærmere. Meningen er følgende: Dette er Den Hellige Skrifts vitnesbyrd, at "det er ikke én rettferdig..Alle er veket av" o.s.v. Men vi vet, d.v.s. at dette er åpenbart for alle. Og så fortsetter Paulus: at alt det loven sier, - alt det som deres hellige skrift inneholder -, det taler den til dere jøder som loven er gitt til. Derfor må også de bibelord som det refereres til her, gjelde dere, ja først og fremst dere som jo har loven (egentlig: som har den lovens forfatning) som disse skriftene inneholder. Konf. kap 2:12-13.
*Som en noen steder vil finne, kalles hele Det gamle testamente for loven, og Det nye testamente for evangelium. Dette har sin bakgrunn i det grunnprinsipp at en gjenstand gis navn etter det som er hovedbestanddelen i gjenstanden. F.eks. kalller vi det et steinhus, på grunn av hovedmaterialet i huset, selv om det også finnes mye annet materiale enn stein i det samme huset. På samme måte er det også i Det gamle testamente mye annet enn bare loven, og i Det nye testamente også mye av loven. Men hovedinnholdet bestemmer altså betegnelsen.
Men uttrykket "er under loven" har også en betydning som gjelder til alle tider, også for oss kristne. Det er når uttrykket brukes som motsetning til å være under nåden (kap 6:14). At en "er under loven" betyr da at en med sitt innvortes menneske, sin samvittighet, sin tro og sitt håp om frelse, er under loven, d.v.s. søker sin frelse, sin rettferdighet og helliggjørelse gjennom lovens gjerninger. Det er dette apostelen kaller for å "ha gjerninger", eller "holde seg til lovgjerninger" (Rom 4:4, Gal 3:10). Ordene i vår tekst: "alt det loven sier", inkluderer også lovens dommer og forbannelse, som dermed også rammer disse som "er under loven". De får altså ingen nåde - bare etter fortjeneste! (Rom 4:4-5, Mat 20:10-16). De jødene som apostelen her først og fremst taler til, var i denne betydning under loven. Nettopp fordi de satte sitt håp til at de skulle bli rettferdige gjennom lovens gjerninger, er det at Paulus bruker så mye av brevet til å frata dem dette håpet, og bevise at også de med alle sine fortrinn, var "under synd" og Guds rettferdige dom. Når han på denne måten har bevist at de ord fra Skriften som er sitert, i særdeleshet må gjelde dem som hadde loven, går han så videre med å besvare spørsmålet om: hva er det da loven skal være til, når den ikke kan gjøre noe menneske rettferdig og salig?
Og da gir han oss denne særdeles viktige og dyrebare forklaringen, at loven skal virke "at hver munn skal bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud". Spørsmålet som alt dreier seg om er: hvordan skal et menneske bli frelst, bli rettferdig innfor Gud (v.20-24)? I den saken har loven ikke noe annet mål, ikke noe som helst annet den skal virke, enn å gjøre mennesket skyldig, tynget av sin synd, og nådesøkende. Loven skal overbevise mennesket om hvordan det er gjennomsyret av synd, og dermed er under fordømmelse. Loven er en regel for et rett liv, en guddommelig rettesnor for alt det som er godt. Men til å oppnå frelse har loven ingen annen hensikt enn, som apostelen sier her, at denne guddommelige rettesnor viser vårt avvik, våre lovbrudd innfor Gud. I det følgende, vers 20, forklarer han at etter syndefallet er det ikke noe menneske som kan oppfylle denne hellige rettesnor slik at det kan stå rettferdig overfor Gud.
Men om dette er lovens absolutt viktigste mål, så står det likevel fast at menneskene skal rette sitt liv etter lovens guddommelige regler. Dette av to grunner. Først for at loven kan få virke det samme på alle de vantro menneskene, som den borgerlige loven og dens straff: avholde dem fra grove synder og bevirke et bedre liv. De ufrelste, såvel som hedningene, kjenner tross alt ofte at loven taler til dem. De respekterer den og frykter for dens straff. Dernest har loven sin betydning som den gode levnetsregel også for de troende. Gjennom nåden har de fått en villig ånd, og gjennom denne hellige rettesnor kan de alltid vite hva det er Gud elsker eller hater, hva som er godt og hva som er ondt. Men straks spørsmålet dreier seg om hvordan vi blir frelst, blir rettferdige innfor Gud, da tjener bare loven til å knuse og fordømme menneskene, gjøre dem elendige så de strekker seg etter nåden. Noe mer har Gud Herren aldri tenkt loven skulle kunne utrette til vår frelse.
For at hver munn skal bli lukket. Uttrykket "for at" sikter mot et mål, en hensikt. Apostelen sier her at Herren Gud nettopp har hatt denne hensikt, dette mål med loven, at det falne menneske gjennom denne hellige rettesnor alltid skulle ydmykes innfor ham, og tvinges til å bøye seg for hans nådestol. Herren har aldri ment at menneskene etter syndefallet skulle kunne stå rettferdig overfor hans lov. Hvis det skulle kunne vært mulig, så hadde han selvfølgelig aldri gitt sin elskede Sønn inn under loven til en blodig død i vårt sted. Nei, sier apostelen, lovens hensikt er at hver munn skal bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud. Det samme sier han i Rom 5:20: "Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, der ble nåden enda større".*
*Originalteksten: Men lagen kom också in, på det att överträdelsen skulle överflöda. Men varest synden överflödade, der överflödade nåden ännu mer.
Så kan en innvende at det som her er sagt, må gjelde loven i dens egentlige betydning, nemlig den moralske loven i de ti budene, men at dette verset handler om hele Det gamle testamente og datidens forfatning etter loven, som tidligere omtalt. Men da skal vi merke oss at det er nettopp derfor Det gamle testamente benevnes som loven, fordi det er så fullt av Guds lover, forskrifter og forbud, som alt sammen egentlig er videreføring av de ti bud. Når en unntar seremonialloven, som var et speilbilde av Kristus og hans rike (Heb 8:5, 9:10-11), så går alt sammen ut på å utlegge og innskjerpe Guds hellige vilje, slik vi finner den konsentrert i de ti bud. Alle de forordinger vi finner for det jødiske samfunn, alle beretninger om gode eller onde mennesker, alle Guds straffedommer, alle forbud og løfter - alt viser oss Guds hellige vilje. Alt sammen forkynner Guds lov. Det opplever vi også når vi leser alt dette. Det taler til oss, stikker og brenner i vår samvittighet. Det holder Guds hellige vilje og krav opp for øynene våre.
Og alt dette som viser oss Guds hellighet, Guds vilje og Guds krav, Guds vrede over synden, Guds velbehag over det gode, er alt sammen loven. På denne omfattende måten, og gjennom levende eksempler, har Herren hatt som mål å anskueliggjøre sin lov, for om mulig å stanse opp vårt flakkende hjerte, så vi skal kjenne hans vilje i alle mulige forhold i livet. Og målet i alt er å føre oss igjennom til frelse. Men det målet når vi aldri uten at Herrens krav og dom virkelig treffer oss, så vi forskrekkes, utmattes, og blir nedslåtte syndere innfor ham.
Hver munn skal lukkes. Dette uttrykket er meget talende. Det er beskrivelsen av et menneske som først, overbevist om sin rettferdighet, av all makt har forsøkt å forsvare sin sak. Men som endelig er blitt så overbevist om at det er skyldig, at det ikke har ett eneste ord mer å si til sitt forsvar, men til slutt bare står der totalt stum, må anse seg skyldig, og bare ta den dom all rettferdighet tilsier. Slik gikk det til slutt med Job. Herren Gud lukket hans munn så han bare måtte utbryte: "Hva skulle jeg svare deg? Jeg legger min hånd på min munn" (Job 39:37). Og slik sier apostelen det skal gå med hver eneste én - vår munn må bli lukket.
Legg nøye merke til dette! Her har vi igjen et bevis på at det ikke finnes noe menneske som ikke er straffskyldig. For hvis det bare var ett eneste menneske som fullkomment oppfylte Guds lov, så skulle ikke munnen lukkes på det mennesket. Da hadde det jo noe å si til sitt forsvar. Ja, var til og med rettferdig og behøvde ikke nåden. Men slik stiller altså ikke saken seg for noe menneske, sier apostelen. Innfor Gud skal hvert menneske måtte slå sine øyne ned, fordi det har syndet mot hans lov. Vår munn skal bli lukket.
Og hele verden bli skyldig for Gud. Legg igjen nøye merke til dette: "hele verden". Hele verden, alt som har navn av menneske, til alle tider og slekter, uansett religion-tilhørighet eller ikke, kristne såvel som hedninger. Alle skal de overfor Guds lov måtte erkjenne seg skyldig til den samme dom: Skyldig for Gud! Eller hvem skulle kunne unntas? Det kan ikke være hedningene. For selv om de ikke har Guds skrevne lov, så har de likevel syndet mot Guds røst i deres samvittighet. Det kan heller ikke være jødene. For de har Herrens lov skrevet konkret for sine øyne, og mangler dermed i ennå større grad enhver unnskyldning for sine synder. Det kan ikke være de kristne. For ikke bare har de Guds skrevne lov, men de har den også åpenbart i evangeliets lys, og står under alle de forpliktelser som denne rike nådestand medfører. Ikke en gang de troende er altså unntatt, for før de ba om uforskyldt nåde, hadde de allerede overfor loven bekjent seg skyldige for Gud. Der er ikke noen mennesker som kjenner på synden så sterkt som de som har Guds Ånd i sine hjerter, og derfor stadig blir tuktet.
En slik omfattende betydning har derfor uttrykket "hele verden". Det inneslutter ethvert menneske. Enhver må overfor loven erkjenne seg "skyldig", d.v.s. skyldig under Guds dom. Ordet for "skyldig" betegner et menneske som overfor en domstol er blitt overbevist om skyld, og skyldig til den dom som loven uttaler for dennes konkrete skyld. Og slik er det hver og en skal kjenne sin tilstand overfor Gud - innfor hans øyne som ser det mest hemmelige, ser menneskets mest skjulte tanker, begjær og alt som rører seg i sinnet. Ja, som ennå mer kjenner alle dine ord og gjerninger. Han som med de øyne som ser absolutt alt, og følger deg hvert øyeblikk. Han som er Den Allmektige, som i tid og evighet kan hjemsøke synderen. "Ham som har makt til å slå ihjel og til deretter å kaste i helvete" (Luk 12:5). "Skyldig for ham", det skal bli hvert menneskes erkjennelse, stilt overfor loven.
20: Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd.
Her får vi årsaken til at loven virker at hver munn blir lukket og hele verden blir skyldig for Gud. Apostelen sier det kommer av at slik er alt kjød. Det kan ikke bli rettferdig gjennom lovgjerninger. Uttrykkene som brukes her er altomfattende. "Intet kjød" inkluderer alle mennesker. "Lovgjerninger" betegner gjerninger etter enhver lov, både den som jødene har uttrykkelig gjengitt i sine skrifter, såvel som den alle mennesker har innskrevet i hjertet, ettersom det i sammenhengen refererer seg til uttrykket "intet kjød".
Men grunnen til at intet kjød skal bli rettferdiggjort ved lovgjerninger, ligger ikke i noen slags ufullkommenhet i Guds lov. Det er ikke slik at en fullkommen oppfyllelse av loven ikke skulle være noen virkelig rettferdighet innfor Gud. Nei, loven er i sannhet "hellig og rettferdig og god". Og den som er fullkommen og gjør nøyaktig det Guds lov krever, er dermed selvsagt rettferdig og frelst, uten at det var nødvendig med noen mellommann til å gjøre det for ham. Men det hele skyldes at alt kjød etter syndefallet er så fordervet, at det ikke finnes noe menneske som er eller gjør det loven krever. På denne måten forklarer Paulus at "alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse". "For", sier han, "det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det" (Gal 3:10).
Rettferdig overfor loven er bare den som på ethvert område, og til enhver tid, både er og gjør nøyaktig det loven krever. Den som bare en eneste gang, på ett eneste punkt har brutt Den Hellige Guds bud, er straks dømt som lovbryter. Dermed er hans muligheter til å bli rettferdig gjennom loven, for alltid ødelagt - selv om han senere på alle områder og til enhver tid skulle vise seg å leve fullkomment. For når det gjelder et eventuelt senere fullkomment liv og levnet, så var han jo under enhver omstendighet etter loven skyldig til å leve slik. Det kunne ikke gjøre godt igjen hans tidligere synd, like lite som en tyv blir frikjent fordi han en tid ikke har stjålet. Han står ennå som tyv på grunn av det lovbrudd han en gang har begått.
En hykler, som ikke tar Herrens bud og dommer alvorlig, ikke tar dem som de lyder, han oppfører seg som om han tror at om han vel synder i ett og annet, så er det ikke så farlig når han på andre områder gjør mye godt. Spesielt hvis han ikke fullbyrder synden i utvortes gjerning. Da anser han seg slett ikke skyldig for Gud, på tross av at han degger for synden i sitt hjerte. Men det er på en ganske annen måte Herren kommer til å dømme ham. Herren Kristus uttaler uttrykkelig at den som aldri har vært en morder som lot blodet flyte, men har båret på vrede og hat, han skal dømmes som en morder. Og den som aldri fysisk har drevet hor, men bare "ser på en kvinne for å begjære henne", han skal dømmes som en horkar, for han "har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte". Dette taler Herren.
Slik er det Herren Gud dømmer i forholdet til hvert enkelt av hans bud. Derfor avslutter han også loven med disse ordene: "Du skal ikke begjære..". Til og med den som kjemper mot sitt onde begjær, er allerede dømt skyldig. For han skal ikke en gang ha noe ondt begjær. Men nå er altså hvert eneste menneske født med en natur hvor det alltid er syndige lyster og begjær, enten det vil det eller ikke. Da er det allerede i sin natur et "vredens barn" (Ef 2:3). Og bare på grunn av denne sin natur, er det dermed umulig for et menneske å bli rettferdig gjennom lovens gjerninger.
Intet kjød, sier apostelen - "intet kjød blir rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger". Han bruker ordet kjød fordi han refererer til den naturlige fødselen. Gjennom den har alt kjød sin natur, som Kristus sier det: "Det som er født av kjødet, er kjød" (Joh 3:6). Men nå er "alt kjød", alle menneskers natur, slik som den ble ved syndefallet. Den er alltid fullstendig fylt opp av den gamle slangens sæd, og død fra det liv som er av Gud. For Skaperen hadde bestemt at alt i naturen, gras, busker og trær, "hvert etter sitt slag", fisker, fugler og alle slags dyr, skulle ved sin forplantning beholde sin art, slik vi også ser at det har skjedd. Derfor ble det også av en slange født bare slanger. Leopardenes unger ble også leoparder. Slik er også alle menneskenes barn født med den samme natur som de første falne menneskene hadde, fylt opp av slangens sæd: fiendskap mot Gud, forakt for hans vesen og vilje, anlegg for alt mulig vondt, o.s.v. Slik beskriver også Gud menneskene allerede i Bibelens sjette kapittel: "Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang". Og slik er, av naturen, fremdeles "alt kjød", d.v.s. alt som har navn av menneske,
Men disse fromme og hellige, virkelig åndelige kristne, de må da være unntak når det gjelder dette medfødte forderv? Nåden har da ikke bare født en hellig Ånd i dem? Den har da også virket at de helt igjennom er rene, også når det gjelder det de bærer med seg fra sin naturlige fødsel? Skulle noen komme på slike tanker, så er det en så totalt feilaktig innbilning, så totalt i strid med sannheten, sier Luther, "som om noen sa at vår Herre Gud hadde falt i synd - som jo er umulig". Derfor sier også Skriften at kjød og blod aldri kan arve Guds rike, men at vi alle må "forvandles", også de som lever, når Herren kommer for å dømme verden (1Kor 15:44-52). Slik er alltid det som er født av kjødet, syndig og ureint. David sier at all hans elendighet og syndige tilstand fikk han i sin naturlige fødsel: "Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd" (Sal 51:7).
Når vi tenker over alt dette, har vi ingen vanskeligheter med å forstå at Paulus så bestemt kan slå fast at intet kjød kan bli rettferdiggjort gjennom noen slags gjerninger. For vår medfødte natur er så full av synd. Og opp mot den stiller Gud sin hellige lovs speil, som ikke en gang tåler den minste syndige tanke, den minste kjølighet i hjertet overfor Gud eller vår neste, men krever at vi skal elske Gud av hele vårt hjerte, ja av alle sjelens krefter, og elske hvert eneste menneske - ikke bare noen spesielle, men alt som kalles vår neste. Alt skal vi elske som oss selv - ! Og det skal ikke skje et eller annet øyeblikk, men hver stund i vårt liv. Hvordan kan da noe menneske i egen person tekkes Gud?
Til slutt må vi nevne ennå et forhold som forklarer hvorfor intet kjød kan bli rettferdiggjort gjennom lovens gjerninger. Det er få mennesker som har dette klart for seg. Dette at bare det faktum at loven ble gitt oss, og vårt behov for å leve etter den - er nok til å domfelle oss når Gud dømmer. Først dette at Gud har gitt oss en slik lov med dens krav, dommer og løfter. Det er jo allerede tilstrekkelig vitnesbyrd om at vi ikke er gode - når vi behøver slike bud og dommer. Og for det andre: at du gjør det gode og skyr det onde, bare på grunn av det budene taler til deg, på grunn av dens trusler og løfter. Bare det er jo en svart flekk på din fromhet. For det var jo bare vårt hjertes inderlige godhet som skulle drive oss til alt godt. Ellers må vi jo være roboter, som bare holdes tilbake av en ytre makt, fra å gjøre det onde som vi bærer på i vårt hjerte.
La oss tenke oss at noen overlater barnet sitt til deg for en ukes tid, og sier til deg: "Jeg må dessverre be deg være særskilt oppmerksom på barnet, så det ikke kommer til å stjele noe!" Senere bringer du barnet tilbake, og forteller foreldrene at det har ikke stjålet noe. Var det dermed en god attest om dette barnet? "Nei, det stakkars barnet!" sier du. Hvorfor det, det hadde jo ikke stjålet? "Nei", sier du, "men bare det faktum at barnet måtte voktes på den måten, er jo et sørgelig vitnesbyrd om tilstanden".
Akkurat sånn er det jo med oss. Er det ikke nettopp en sånn "vekter" loven er over oss, når den sier: "Du skal ikke stjele! Du skal ikke dyrke avguder! Du skal ikke slå ihjel! Du skal ikke drive hor! Du skal ikke lyve!" - ? Hva er det alle slike bud og påminnelser vitner om? Er det noe annet enn at de er gitt fordi vi er slike tyver, avgudsdyrkere, mordere, som driver hor, som er løgnere? F.eks. budet: "Du skal ikke stjele", det hvisker oss stille i øret: Du er jo en slik en som må voktes, men nå må du passe på at du ikke stjeler. Budet: "Du skal ikke drive hor", sier jo: du kjenner begjæret, men nå må du ikke la det slippe til! Budet: "Du skal ikke ha andre guder foruten meg", det sier jo inndirekte: Du elsker meg ikke, jeg må pålegge deg det! Slik ligger det i hvert bud en anklage. Og når det så ikke bare er syndens utbrudd Herren Gud forbyr, men også hver ond tendens, tanke, begjær - . Ikke bare at det onde han vil skal holdes tilbake, likesom stenges inne i hjertet, men at det rett og slett ikke skal finnes der. Når han tvertimot vil at du skal selv elske det gode, slik at du av deg selv, av ditt eget gode hjerte, gjør alt det som er godt - . Ja, da er bare det faktum at loven er gitt oss, med alle dens advarsler og løfter, vitnesbyrd nok om at vi ikke kunne bli rettferdige for Gud. Og bare det at vi gjør det gode og vokter oss for det onde, utelukkende fordi loven krever det av oss, er nok bevis for at vi ikke holder loven - som først og fremst krever et godt og hellig hjerte. I alt dette ser vi ennå klarere at "intet kjød blir rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger".
For ved loven kommer erkjennelse av synd. Det var dette loven skulle tjene til. Det er ikke bare det Paulus vil ha sagt, at vi gjennom loven får begrep om synden generelt. Ikke slik at hvis det ikke var gitt noen lov, så ville vi ikke kjenne til noen synd, ikke vite hva som var godt og ondt. Nei, meningen er at gjennom loven blir vi overbevist om at vi er syndere! For med disse ordene tar Paulus bare opp igjen det han sa i det foregående verset, at lovens endelige mål var at "hver munn skal bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud".
Men hvordan er det dette skjer, at vi gjennom loven lærer å kjenne synden? Det skjer spesielt på to måter: Først at loven taler til vår samvittighet. Den stiller oss overfor Guds hellige bud og formaninger, og vekker oss opp til å tenke alvorlig over om vi har vært og gjort det Guds hellige bud krever. Ved at vårt liv slik blir sammenliknet med Herrens bud, kan vi våkne opp av søvnen, og få se at ikke bare bryter vi budene, men, slik vi er, så er vi også dømt til døden. Nå ser vi våre mest markerte syndige gjerninger. Men ennå har vi ingen dypere erfaring av syndens makt i våre liv. Denne dypere syndserkjennelsen får vi vanligvis først når vi i noen tid alvorlig har forsøkt å leve helt og fullt etter Herrens bud, motstå og avlegge enhver synd, og i alle ting gjøre det vi vet er Herrens vilje. Får denne prosesen gå dypt nok, blir vi stående totalt avkledd. Syndens makt over naturen overvinner oss, og driver oss ut i nye overtredelser.
Først nå begynner mennesket å forskrekkes over seg selv. Det opplever at det rett og slett ligger under for syndens makt. At det er en trell, solgt under synden. Det får se at Gud vil ikke bare ha gjerninger, men først og fremst hjertets kjærlighet. Nå er vi ikke innstilt på noe hyklerisk vitnesbyrd overfor Gud, ved å si at vi elsker ham. Nå vil vi virkelig elske ham. Men da opplever vi at hjertet er helt kaldt i sitt forhold til Herren Gud, - men derimot fullt av kjærlighet til alt annet, så vi først og fremst tenker på oss selv, uten videre tanke for andres ve og vel. Når vi burde være opptatt med å inderlig våke og be, da er vårt sinn adspredt og uanfektet. Når jeg så burde være sønderknust og angrende over denne tilstanden, så er jeg istedet lettsindig, hard og sikker. På denne måten lærer menneskene gjennom loven å kjenne hvor fulle av synd de er - forutsatt at de ikke bare vil vite om Herrens vilje, men også i fullt alvor er innstilt på å leve etter den.
Først når menneskene opplever at de er fulle av synd, er ugudelige, harde, hyklerske, avmektige, bundet i synd, og dermed dømt til døden -. Ser at de ikke kan berge seg uten nåden, og heller ikke lenger kan trøste seg til sin omvendelse, men gir opp all mulighet for noen egen rettferdighet og kraft -. Først da har Gud oppnådd sitt endelige mål med loven. Da får samtidig den fortapte synderen del i Kristi fullkomne rettferdighet, og dermed alt det loven krevde. Dette går så apostelen nærmere inn på i det følgende.
21: Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven.
Her begynner kapitlets tredje del. Alt det Paulus har talt tidligere i brevet, har bare vært en forberedelse til dette, som er selve hovedbudskapet hans om hele Kristi evangelium: "Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus". Alt i kap 1:16-17 har Paulus sagt at Kristi evangelium "er en Guds kraft til frelse...for i det åpenbares Guds rettferdighet".
Denne Guds rettferdighet er det eneste middel til at syndere kan bli frelst.
Men det er ikke noe menneske som kan bli frelst, uten at de med en hungrende sjel strekker seg etter, og blir ikledt Guds rettferdighet. Derfor har apostelen i den foregående tekst gjort alt for å blottstille og tilintetgjøre alle andre trøstegrunner, for at menneskene skal drives til å søke sin frelse bare i denne Guds rettferdighet. Først har han vist at "Guds vrede blir åpenbart fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet" (kap 1:18). Videre har han lært at alle mennesker uten unntak "er under synd", og at "derfor blir intet kjød rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger". Når han så grundig har slått fast dette, da er tiden inne til å begynne forkynnelsen om den rettferdigheten som gjelder for Gud. Paulus sier:
Men nå, d.v.s. i evangeliets nådefulle tid (konf. Gal 4:1-4). Det er også et uttrykk for at nå er det noe nytt, - som motsetning til den tilstand han tidligere har skildret, hvor både jødene og hedningene i hjelpeløs fordømmelse ligger under synden og loven. Nå er det motsetningen til dette han vil forkynne dem: den nådens tid og frelsens dag som opprant med rettferdighetens sol, da han var kommet som skulle "utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne". Vi ser at det er på samme måte Johannes forkynner disse motsetningene: "Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus". I Skriften kan vi finne flere lovprisninger til denne nådefulle evangeliets tid. F.eks. i Jes 40:1-2, 43:18-19, 61:2, Rom 13:11-12, 2Kor 6:2.
Guds rettferdighet. Her har vi nå denne frelsens klippe. Bare på den kan våre sjeler reddes - eller gå evig fortapt. Men den er samtidig "forargelsesklippen", som alle vantroens stormer og bølger alltid har kastet seg mot. Den Guds rettferdighet det her tales om, er på én gang både det største Guds nådes under som noen gang er blitt åpenbart oss fra himmelen - og samtidig den hemmelighet som alle våre egne tanker har størst problemer med å fatte. For om jeg enn kan både lære og holde fast på alt annet, så kan jeg aldri riktig tro og beholde det jeg lærer om denne Guds rettferdighet. Den er av så ren himmelsk opprinnelse, og strider mot hele vår natur. I særdelshet mot vår dype og vidtrekkende innbilning om vår egen dugelighet og makt.
Av den grunn er det ikke bare de helt vantro som med all makt kjemper mot forkynnelsen om denne Guds rettferdighet. Men også mange andre, som er opplyste og velmenende mennesker, har mer eller mindre uklare eller falske oppfatninger av dette emnet. Og dette kommer ikke av at Skriftens ord om denne Guds rettferdighet på noen måte er tåkete eller tvetydig. Vi skal snart se på hvor konkret og tydelig Skriften taler om akkurat dette. Men det kommer av, slik vi just har nevnt, at selve saken strider så totalt mot hele vår natur, våre tanker og meninger. Og det er alltid svært vanskelig å frigjøre seg fra noe som ligger i selve vår natur.
Nå ligger det til all menneskenatur etter syndefallet at det alltid vil opphøye seg selv. I sitt forhold til Gud ser det alltid på seg selv, og går ikke i forventning av noen stor nåde fra Gud. I tillegg er vi, riktignok ofte ubevisst, svært opptatt med å vurdere ut fra egne meninger, og holde fast på dem. Og disse stemmer selvsagt overens med vår natur. Dermed blir vi gjennom alt dette satt ute av stand til å kunne se og gripe en forkynnelse som strider mot disse våre egne forestillinger. Slik gikk det f.eks. Jesu egne disipler da Herren forkynte dem at han skulle lide og dø. Jødene hadde denne bestemte mening at deres Messias slett ikke skulle overvinnes av fiendene og dø, men tvertimot få en jevnt stigende anseelse, og til slutt overvinne alle sine fiender. Dette satt selv Jesu disipler fast i. Evangelisten uttaler: "de forstod ikke noe av dette, og dette ord var skjult for dem, og de skjønte ikke det han sa" (Luk 18:34). Herren hadde ikke brukt noen fremmed eller tvetydig talemåte, bare helt vanlige og konkrete ord fra den måten de vanligvis talte på, og ellers alltid forstod - . "Spottes", "korsfestes", "drepes" var f.eks. ingen ukjente ord. Til vanlig visste disiplene godt hva disse ordene betød. Men nå kunne de ikke forstå dem. Og grunnen var altså bare deres egen innstilling, som sa at noe slikt ikke skulle skje med deres Messias.
Bibelens budskap om den Guds rettferdighet som her omtales, vil møte det samme problemet.
Til alle tider står de der, menneskene med den innstilling at vi kan ikke bli rettferdige overfor Gud gjennom det som en annen, helt utenfor oss, har gjort. De må på en eller annen måte selv, i egen person bli rettferdig. De anser det utenkelig at Gud selv i deres sted skulle oppfylle den loven han hadde gitt oss -. Mennesker med den holdningen vil ikke kunne forstå evangeliets budskap, selv om de i andre sammenheng oppfatter det samme ordvalget tydelig nok.
Det er Guds rettferdighet alene som er kilden til all sann kristendom,
alt liv og kraft, all fred, kjærlighet og helliggjørende nåde i hjertet.
Da er det jo en tragedie at selv mennesker som bekjenner seg som kristne, i altfor liten grad er opptatt med Guds rettferdighet, når den altså er det helt avgjørende i en kristens liv. Denne tragedien har selvsagt igjen sin bakgrunn i den generelle holdningen i vår natur, som motsetter seg alt som ikke samstemmer med den. Men i tillegg er det selvsagt også sjelefienden som setter inn. Han vet meget vel at dette er selve "løsenet", som rykker sjeler fra hans rike, og beholder dem hos Gud. Derfor må vi nøye merke oss dette aller herligste budskapet. Det er dette som blir alle de troendes liv og styrke her på jorden, og som de salige skal lovprise i all evighet i himmelen.
Hva er det så apostelen mener her med den Guds rettferdighet som er blitt åpenbart uten loven? Han tilføyer selv straks en kort forklaring: "det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus" (v.22), og "ved forløsningen i Kristus Jesus" (v.24). Men spesielt i det femte kapitlet har han den tydeligste forklaringen. Der sier han: "Likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik ble også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet" (v.18-19). Han sier det er den enes lydighet og rettferdighet som gjør oss rettferdige for Gud. Og den ene, med den lydighet og rettferdighet som gjør oss rettferdige for Gud, det var Gud selv, åpenbart i kjød som oss - Gud var Kristus - . Og derfor er det i dypeste forstand "Guds rettferdighet" vi får "ved tro på Jesus Kristus".
Bare det forhold at det er Gud selv som har frembragt den for oss, kunne gi grunnlag for å kalle den for Guds rettferdighet. Men både av det vi allerede har nevnt, og i det vi snart skal tale nærmere om, hvor det framgår ennå tydligere, skal vi se at det dypest sett virkelig er Guds rettferdighet. Det er Gud i Kristus som er "rettferdig for urettferdige". *
*Grunntekstens ord for "rettferdighet" kan bety to ting, og begge betyr overensstemmelse med loven. Men forskjellen er at i den ene betydningen står rettferdighet for lovens håndhevelse i å dømme, straffe eller belønne. Mens den andre betydningen av rettferdighet er overholdelsen/oppfyllelsen av loven ved å lyde og oppfylle dens bud. Og det er denne sistnevnte betydningen ordet har på dette stedet. Den som ikke holder forskjellen i disse betydningene klart for seg, vil stadig komme i mørke. Uttrykket "Guds rettferdighet" har også forskjellige betydninger i Skriften. Mange steder står det for den Guds egenskap, at han er hellig og skilt fra alt syndig. Andre steder betyr det hans hellige rettferdighet som han utøver i straff og dom over syndere, for å håndheve sin lov. Men hver gang det ikke bare går på en personlig egenskap hos Gud, men anvendes i forbindelse med menneskers frelse, betyr det, som i vår tekst, den fullkomne oppfyllelsen av loven, som Gud i sin evige barmhjertighet har tilveiebragt til synderes frelse. Den Guds rettferdighet som blir vår ved troen (v.22), må betegne noe som blir den troendes eiendom. Det kan ikke gå på rettferdighet som en Guds egenskap, for en Guds egenskap kan ikke bli vår -. Det må betegne et Guds verk som er utført av hans Sønn for vår regning. Dette som en ytterligere forklaring av hva ordet står for, i tillegg til hva vi finner av apostelens egne klare uttalelser.
Alt sammen er forkynt så klart og uttrykkelig i Guds ord. Og apostelen bruker i vår tekst formuleringen: "som loven og profetene vitner om", altså helt fra verdens begynnelse. Så har også alle de evangeliske kirker, Gud være lovet, dette punktet med i sin bekjennelse. Likevel har omtalte tilbøyelighet i vår natur gjort at mange forskjellige bibeltolkere ikke har kunnet fatte disse tydelige ordene i denne teksten. Én har ment at Guds rettferdighet her skulle oppfattes som den egenskap hos Gud, at hans dommer er rettferdige. En annen mener Guds rettferdighet her betegner Guds mildhet. En tredje at det skulle bety Guds måte å rettferdiggjøre oss på - og dermed ikke rettferdighet, men rettferdiggjørelsesmåte. En fjerde mener det betegner en rettferdighet som Gud virker i menneskene, en fullkommen overensstemmelse med loven, som vi skulle kunne oppnå, og som Kristus og Ånden skulle virke ved at de bor i våre hjerter. Det finnes flere liknende fortolkninger som vi her bare forbigår.
Men sistnevnte fortolkning vil vi gå nærmere inn på. Mange lærde og velmenende mennesker innen kirkene forfekter denne oppfatning. Og den er såre skinnfager når den utlegges grundig. Det er denne oppfatningen som Luther kaller "de skolastiske teologers", nemlig at Kristi rettferdighet, som skal være vår løsen innfor Gud, skulle være en rettferdighet som er virket i oss av Kristus og Ånden. Eller, som han uttrykker det: "Kristi rettferdighet inngytt i oss, og avspeilet i vårt vesen". Mange ser ikke noen stor fare i denne oppfatningen. Og grunnen til det er at det ikke kan nektes for at det i virkeligheten også finnes en slik rettferdighet. Men det som gjør denne oppfatningen så farlig, er at den rettferdigheten som er virket i oss, forveksles med den rettferdigheten som gjelder for Gud. Med den oppfatningen kan du nemlig komme til å havne i den største fortvilelse, hvis du kommer til den konklusjonen at det ikke finnes noe som helst av dette Åndens verk i ditt hjerte. Og hvis denne oppdagelsen skjer i den stund da du skal gå over terskelen til evigheten, kan fortvilelsen bli særdeles ille.
Legg derfor nøye merke til følgende: Det er et udiskutabelt faktum at det gjennom Kristus og Ånden virkes en rettferdighet i oss som overgår de skriftlærdes og fariseernes. D.v.s. en hjertets fromhet, en ånd som frykter Herren, og en glad og villig ånd, virket ved troen, til å følge Guds bud. Ikke bare i utvortes gjerninger, som fariseerne, men i hele vårt liv. Men dette er slett ikke en rettferdighet som består innfor Guds hellige øyne og dom. For den vil alltid være blandet med karets brister, og utgjør ikke en fullkommenhet overfor Guds lov. Derfor må vi også ha en annen rettferdighet, en fullstendig fullkommen rettferdighet, om vi skal bestå innfor Gud. Altså den som Paulus omtaler med disse ordene: "den enes lydighet", "én manns rettferdige gjerning". Den rettferdigheten som er virket i oss, hører til helliggjørelsen. Og det er altså ikke den Paulus omtaler her når han sier at vi blir rettferdiggjort "ved forløsningen i Kristus Jesus", og når han sier "ved den enes lydighet", gjennom "én manns rettferdige gjerning".
Det er et avgjørende tegn på at det er en falsk tolking av "Guds rettferdighet", hvis den tilskrives noe som helst annet enn Sønnens lydighet, - om den utlegges som noe som skulle finnes hos oss, eller kreves av oss. Gud taler jo i Skriften om vår frelse, som frambrakt ved en annens lidelse og verk, og som noe som skjenkes og "tilregnes" oss. Dette er den rettferdighet Ånden skulle overbevise verden om, slik Kristus uttrykker det: "om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen". Fordi jeg går til Faderen - jeg går som yppersteprest med mine offer av lydighet, bønner og blod til Faderen. Det er den rettferdighet som gjelder for ham. "En spesiell rettferdighet, som ikke består i noe hos oss. Ikke så mye som en tanke. Bare ene og alene i at Kristus gikk til Faderen" (Luther).
Guds rettferdighet stilles her opp som motsetning til menneskenes rettferdighet. Det samme ser vi i Rom 10:3 hvor Paulus sier at jødene søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, som bestod av deres egne gjerninger. Da må den Guds rettferdighet som han i samme verset stiller opp mot denne, også bestå av gjerninger, d.v.s. i Guds Sønns lydighet da han i vårt sted oppfylte loven. Det er også det som står i 10:4. Og i 2Kor 5:21 sies det at Kristus ble gjort til synd for oss, "for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud". Her ser vi også motsetningene: "Han som ikke visste av synd" ble en synder for oss alle - gjennom vår synd som ble tilregnet ham. Og da må også vi bli rettferdige gjennom hans oppfyllelse av loven - som tilregnes oss (konf. Rom 10:4). Denne hans rettferdighet kalles også i den sammenheng for "Guds rettferdighet" (10:3).
Konklusjon: Skal fortolkningen av uttrykket "Guds rettferdighet" både dekke grunnspråkets betydning, og samtidig den sammenheng det har her i teksten, så finnes det bare én eneste: det må bety den rettferdighet, eller oppfyllelse av loven, som Herren Kristus fullbyrdet for oss både gjennom hans gjerninger og hans lidelse. Enhver annen fortolkning fører bare til å formørke teksten. I tillegg finner vi de mange bibelstedene som viser at denne Guds rettferdighet, Kristi gjerning og lidelse, er det eneste som frelser en synder som overfor loven står skyldig og fordømt. Det er på denne Guds rettferdighet den troendes øye alltid må festes. På denne rettferdighet må han hvile gjennom livet. På den må han hvile i dødens stund. Og i denne rettferdighets drakt må han stå innfor dommen, om han ikke med all sin fromhet skal bli kastet i det ytterste mørke (Mat 22:11-13, Åp 19:8, 7:14).
Denne rettferdigheten skiller seg klart ut fra enhver annen rettferdighet som finnes noe sted eller til noen tid. Den er noe helt annet enn både menneskers og englers rettferdighet, fordi denne har et helt annet opphav enn mennesker og engler. Den er selve "Guds rettferdighet". Den rettferdigheten er ikke av skapte vesener, men av Skaperen selv. "Jeg, Herren, skaper dette", sier Herren selv uttrykkelig om den rettferdighet som fører til frelse (Jes 45:8). Den er en guddommelig og helt fullkommen rettferdighet, fordi den er et verk av Jehova selv, et verk av Gud for hele vår verden. Faderen har virket den gjennom Sønnen, på samme måte som han ved Sønnen skapte verden. Apostelen Peter sier i 2Pet 1:1: "..dem som har fått den samme dyrebare tro som vi ved vår Gud og frelser Jesu Kristi rettferdighet". Den rettferdighet som vår dyrebare tro hviler på, kalles altså her for "vår Gud og frelser Jesu Kristi rettferdighet".
Det var i "sitt kjøds dager" Guds Sønn "kjøpte" denne rettferdighet til oss. Før han kom til denne verden var han ikke bare et medlem eller en borger av Guds rike - han var dets hode. Han virket "i Guds skikkelse". Han var altså verdens skaper, og den som regjerte over verden, - men kom til jord i "en tjeners skikkelse" (Fil 2:6-7). Hans fullkomne hellighet, før han kom til jord, kunne ikke kalles "lydighet". Det var riktigere å si at loven da stemte overens med ham, enn at han stemte overens med loven. Hans guddommelige hellighet beviste han ved å innstifte loven, ikke ved å lyde loven.
Men da han kom i en tjeners skikkelse, stilte han seg selv under den loven han hadde stiftet for oss. Det var en ny situasjon han nå gikk inn i, som Guds Sønn, hvor han skulle "lære lydighet" (Heb 5:8). Hans rettferdighet, eller lydighet, var dermed en lydighet utvist av den mest ærefulle person som noen gang kunne stilles under loven: selve den store Herren som er "Gud over alle ting, velsignet i evighet". Det var en rettferdighet av Immanuel, "Gud med oss". Og denne lydighet av Guds Sønn i vår natur, har forherliget og tilfredsstilt loven på en langt mer fullkommen måte enn noe som helst skapt vesen kunne gjøre det. Ja, han gjorde også langt større ære på loven enn hele verdens overtredelser hadde vanæret den.
Når andre adlyder loven, så oppnår de selv ære gjennom dette. Når Guds Sønn levde etter loven, var det derimot loven som ble æret. Men det som ikke minst gir Kristi lydighet denne aller største betydning, er at det skjedde etter den evige Faders vilje og plan. Han var utvalgt og salvet av Faderen til dette embete. Herren var sendt av Herren. Vi kan lese tankevekkende ord om akkurat dette hos profeten Sakarias, kap 2:13-15: "Dere skal kjenne at Herren, hærskarenes Gud, har sendt meg. Fryd deg høylig og gled deg, du Sions datter! For se, jeg kommer og vil bo hos deg, sier Herren...og du skal kjenne at Herren, hærskarenes Gud, har sendt meg til deg". Konf. Jes 61:1, Luk 4:18-21. Vi leser mange steder i GT, hvordan Faderen taler om at han skal sende Sønnen, om hvordan han skal innsettes på det hellige berg, Sion, o.s.v. I tillegg ser vi jo hvordan slike ord stadig går ut av Kristi munn: "Faderen", "min Fars vilje", "hans vilje som har sendt meg", "Derfor elsker Faderen meg, fordi jeg setter mitt liv til ... Dette bud fikk jeg av min Far".
Han lot oss forstå at alt det han gjorde, det gjorde han i lydighet til Faderens vilje. Husk da på at den største og herligste Guds gjerning som noen tanke kan fatte, det at Guds Sønn ble menneske, hadde bare ett eneste mål: at loven gjennom hans liv og lidelse skulle fullbyrdes for oss, for at syndere skulle kunne frelses, og lovens ubrytelige suverenitet og ære samtidig opprettholdes. Da kan vi vel aldri gjøre oss for høye tanker om den betydning denne Kristi lydighet må ha i Faderens øyne. Guds rettferdighet har altså en opphavsmann som gjør at den skiller seg totalt fra all annen rettferdighet. Men ved sin egenart, sin natur, utstrekning, varighet, og dens virkninger, skiller den seg også vidt fra all annen rettferdighet.
Når det gjelder dens art og natur, består denne rettferdigheten av to ting: oppfyllelsen av alle lovens bud, og utsoningen av all den straff loven idømmer syndere. Summen av disse to forhold utgjør en tilstand intet skapt vesen har mulighet for å gjennomleve. Oppfyllelsen av budene er alt det som kunne kreves av jordiske skapninger i deres første syndfrie tilstand. Slik var englenes og de første menneskenes forhold. Men for "det andre mennesket som er av himmelen" (1Kor 15:47), var situasjonen en ganske annen. Kristus var født under loven, men denne loven var overtrådt. Det gjorde at han også var under lovens dom og forbannelse. Det ser vi ikke bare av Skriftens ord om at han var "født under loven". Men Apostelen sier også uttrykkelig at "han ble en forbannelse for oss" (Gal 3:13). Etter lovens rettferdighetskrav måtte han ikke bare oppfylle lovens bud, men også lide dens straff. En jordisk skapning må lyde lovens bud, eller også lide dens straff, men kan ikke gjøre begge deler. Om en jordisk skapning bryter Guds lov, kan han bli straffet med evig fortapelse bort fra Guds åsyn. Han er under Guds hellige vrede. Men i erkjennelsen av det bare avskyr og hater han den Gud som lar sin vrede ramme ham. Nå er han ikke åpen hverken for kjærlighet, anger eller lydighet.
Men Kristus er den som både led straffen som Gud sendte, og samtidig kunne lyde budet om å elske Gud. Dette skjedde under hele hans vandring på jorden, og understrekes av de kjente ordene han ropte ut på korset: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" Det profetiske ordet: "Sverd! Våkn opp mot min hyrde, mot den mann som er min neste!" (Sak 13:7), gikk nå i oppfyllelse - (konf. Mat 26:31). Den guddommelige rettferdighetens sverd gjennomboret hans sjel. Han led alt det Salme 22 antyder. Likevel utbryter han: "Min Gud, Min Gud". Mens han led under hele tyngden av sin Fars hellige vrede, over alle de synder han hadde tatt på seg, var hans hjerte likevel fylt av all den kjærlighet og tillit til Herren som denne salmen uttrykker. Hans rettferdighet, hans oppfyllelse av loven, var dermed en fullbyrdelse på to måter. Noe som aldri ville kunne skje hos noen annen jordisk skapning, enn ved ham.
Gjennom vår Herre Kristi lidelse var all den straff som den guddommelige rettferdighet krevde av syndere, fullkomment utsonet. Dette vil aldri kunne sies om en soning som noen jordisk skapning har fullført. Det menneske som er dømt til evig straff, kan aldri si det vår velsignede Herre ropte ut på korset: "Det er fullbrakt!" Bare han kunne ta bort synden ved sitt offer. Bare han alene kunne gjennom det han led, fullkomment tilfredsstille Guds rettferdighet (d.v.s. Guds rettferdige håndhevelse av loven). Derfor har Faderen "oppreist ham, idet han løste dødens veer", som et tegn på at nå var alt fullbrakt.
En vanlig jordisk skapning, derimot, ville måtte lide i all evighet, for å sone lovens rettferdighets straff for synd mot den evige Gud. Synd imot Gud er et uendelig onde, og medfører en uendelig straff, som ikke vil kunne utsones innenfor en begrenset tid, av skapninger som ikke er i stand til å lide straff i noen uendelig grad. Men når han som er uendelig, også er den som har lidd og har vært lydig, så gjelder dette innfor Gud som de jordiske skapningenes evige lydighet og evige lidelse. Og grunnen til denne forskjellen ligger, som tidligere sagt, i den uendelige betydning den personen hadde som sonet lidelsen i vårt sted.
Men om vår stedfortreder bare hadde sonet vår straff, men ikke på våre vegne oppfylt lovens hellige bud, så hadde vi nok vært fridd fra vår dødsdom, men hadde ikke kunnet motta lønnen for oppfyllelsen av loven: det evige livet. Derfor har Herren Kristus også gjennom sitt lydighets liv og gjerninger, til fullkommenhet oppfylt alle lovens bud for oss. Han har fullkomment elsket Gud, sin himmelske Far, av hele sitt hjerte og av all sin makt. Han har elsket sin neste som seg selv, elsket sine uvenner, og velsignet dem som forbannet ham. Ja, på den måten viste han hvert bud i loven den største respekt og ære.
Alt dette har han gjort for oss, slik apostelen sier det: "født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven". Dette var Guds rådsslutning: "For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet". Derfor har Kristus ved sin lydighet, både i sitt livs gjerninger og ved korsets lidelse, "fullført all rettferdighet". Denne rettferdigheten av vår Gud og Frelser, er dermed uendelig ærefull. Først er den selve lovgiverens rettferdighet. For det andre, slik vi nå har sett, er den både i sin art og sin natur, uendelig større enn noen annen rettferdighet, enten den nå var blitt til gjennom menneskers eller englers størst tenkelige fullkommenhet.
Denne rettferdigheten skiller seg fra all annen rettferdighet, også når det gjelder dens omfang. "En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham". Hvert enkelt menneske skylder Gud en total lovlydighet. Og har han brutt Guds lov, så er det bare sin egen rettmessige straff han kan sone. Men Gud forlikte verden med seg selv i Kristus. Lovgiveren gikk selv inn under loven for å oppfylle dens bud i vårt sted. Da ble det en rettferdighet som han selv slett ikke hadde behov for, men som var helt og holdent for oss. Og når den i tillegg hadde den uendelige verdien, så kan den skjule og oppveie hvert menneskes grueligste synder, slik Skriften så herlig utlegger.
Herren selv sier: "Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull". I denne nåde strekker Guds rettferdighet seg til hver eneste synder på jorden, hvor ille han enn har levd, hvor syndig, hyklersk og fordømt du enn måtte kjenne deg. Denne din tilstand bevirker ikke at Kristi rettferdighet ikke skulle strekke til også for deg. Også du er likevel en av dem Gud har forbarmet seg over, en av dem Gud har gitt sin enbårne Sønn til, med alt det han har fortjent.
Det er rett og slett utelukket at du ikke skulle bli frelst gjennom Kristi rettferdighet, hvis du kommer gjennom Ham til Gud, for å bli hans barn. Det er ikke mulig at du skulle ha kommet så langt bort, eller være sunket så dypt, at ikke Kristi rettferdighet mer enn oppveier all din urettferdighet og synd. Den strekker seg til alt som har navn av menneske. Det var jo derfor han ble menneske, for at han, som den andre Adam, kunne bestå prøven på alle menneskers vegne.
Det er bare ved å komme bort fra nådens rike,
at et menneske kan gå fortapt - !
Men Guds rettferdighet skiller seg fra all annen også gjennom dens varighet. Adam og englenes rettferdighet stod bare ved makt så lenge de holdt fast ved alt det som stod skrevet i lovens bok. De var forpliktet på loven hvert øyeblikk av deres liv. I det øyeblikk de hadde overtrådt loven, var det slutt på deres rettferdighet. Men Guds rettferdighet gjennom Sønnens lydighet er en "evig rettferdighet" (Dan 9:24). Så sier Herren: "Løft deres øyne til himmelen, og se på jorden her nede! For himmelen skal forsvinne som røk, og jorden skal eldes som et klede. De som bor på den, skal dø som mygg. Men min frelse skal vare til evig tid, og min rettferdighet skal ikke brytes. - min rettferdighet skal vare til evig tid" (Jes 51:6,8). "Kristus har med sitt eget blod gått inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning" (Heb 9:12).
Og dette gjør at den som i troen lever på Kristi rettferdighet, han har innfor Gud en konstant og urokkelig rettferdighet, hvor mye vår egen fromhet enn måtte svinge. For denne "evige rettferdighet's" skyld er ikke bare våre tidligere synder for alltid utslettet. Heller ikke de som ennå bor i vårt kjød, og fremdeles kan komme til å bryte ut, skal kunne føre oss under fordømmelse. For vi skal få leve under en evig nåde. Johannes sier jo: "hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige". Det apostelen vil si, er at da er han rettferdig i vårt sted. Dette er alle de helliges eneste trøst og frelsesgrunn. Luther sier det slik: "Da det i vårt kjød finnes en evig synd, var det nødvendig at vi i Kristus skulle ha en evig rettferdighet". Lovet være Gud til evig tid!
Sluttelig kan vi si at denne rettferdigheten også er skilt fra all annen rettferdighet gjennom det den virker. Kristi rettferdighet er ikke bare grunnlaget for alle synderes forlikelse med Gud, for rettferdiggjørelsen ved troen, og for de troendes urokkelige nådestand, slik vi nettopp har talt om. Men også for mye annet for tid og evighet, langt ut over det vi kan tenke, som gis oss av bare nåde. Kristi rettferdighet var kjøpesummen, når vår Herre og Konge kjøpte våre "nye himler og vår nye jord, hvor rettferdighet bor". Den var kjøpesummen for "det riket som er beredt fra verdens grunnvoll ble lagt" for dem som i Herrens dom blir stilt på dommerens høyre side. Det er et rike med en herlighet lik ham som kjøpte det til oss med sitt blod. Adam ble skapt til et paradis. Men det var på jorden. Det var forgjengelig. Det kunne besmittes med synden. Det paradis som vi gjenfødes til ved Kristi oppstandelse fra de døde, det er åpnet for oss ved Guds rettferdighet. Og det er "en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, og som er gjemt for dere i himlene".
Kristi rettferdighet er den store løsesummen. Syndere som fortjente helvete, er gjennom den befridd fra helvetes avgrunn, og gjeninnsatt i det barneforholdet hos Gud som menneskene fra begynnelsen var skapt til. Og med dette barneforholdet følger all Guds nåde og velsignelse, Den Hellige Ånds gave i våre hjerter, og de hellige englenes tjeneste og vennskap. I begynnelsen var englene høyere enn mennesket. Men denne rettferdighet har opphøyet mennesket over englene. Englene er "tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse". Guds gjenløste sjeler står nærmest tronen. Englene står rundt omkring dem (Åp 5:10-11). Og Kristi rettferdighet er det "rene og skinnende fine lin", som bruden, Lammets hustru, er ikledd. "For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger".
Enkelte er av den mening at Kristi rettferdighet bare er gjenopprettelsen av det som ble tapt ved syndefallet. Det er langt fra sannheten. Skriften vitner tvert imot at det ikke finnes noen som helst likhet mellom det som ble tapt ved den første Adam, og det vi fikk ved den andre Adam, Kristus. Paulus sier uttrykkelig at vi gjennom Kristus har fått "meget mer" - et uttrykk han til og med gjentar (Rom 5:15-17). Den rettferdighet Adam eide fra skapelsen av, gikk tapt for ham og hans etterkommere ved hans ulydighet. Alle arvet hans falne, syndige natur. Gjennom den andre Adams lydighet er denne første syndens skyld tatt bort, og forlatelse tilveiebrakt for alle Guds barns synder. Men i stedet for disse synder har vi ved den andre Adam også fått en rettferdighet som er uendelig herligere enn Adams var før fallet.
Ved skapelsen ble menneskene gitt en salig tilstand som de i uskyld skulle få leve sitt liv i, i denne verden. Da synden og døden kom inn i verden ble denne salige tilstanden tapt. Men gjennom den evige rettferdighets-gaven er himmelens herlighet gitt oss. "Men med nådegaven er det ikke som med fallet. For er de mange døde på grunn av den enes fall, så er meget mer Guds nåde og nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, blitt overmåte rik for de mange. For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus".
Som loven* og profetene vitner om. Som under kap 1:2 minner apostelen her om at han ikke forkynner noe nytt, men bare det samme som Gud hadde forkynt fra verdens begynnelse. Nå først er riktignok Guds rettferdighet i videste forstand "åpenbart". Men det er den loven og profetene "vitner om". Å, for en veldig styrke dette er for vår tro! Helt fra verden ble til, har Gud gjennom utallige bilder og forutsigelser åpenbart hvordan vi skulle frelses gjennom Kristus. Guds rettferdighet er allerede lovet oss i det løftet Gud gav om "kvinnens ætt som skulle knuse slangens hode". Senere sier Moses uttrykkelig at fordi Abraham trodde løftet om at gjennom hans ætt skulle alle jordens folk velsignes (frelsen i Kristus), så ble det regnet ham til rettferdighet. Og hele seremonialloven med sine påbud om offer for syndene, om hvordan syndene ble overført til offerdyrene, om yppersteprestens embete, forsoningsfestene og renselsene m.m. - alt sammen var vitnesbyrd om Kristi offer, Kristi lydighet og død for syndere (Heb 9:9, 10:1-7).
*Her betyr "loven" de fem Mosebøkene, overensstemmende med den vanlige inndelingen av Det gamle testamentes skrifter. Konf. Luk 24,44.
Steintavlene med loven ble oppbevart i paktens ark. Det var et tegn på at loven en gang skulle fullbyrdes av ham som denne arken var et forbilde på, han som sa: "Se, jeg kommer for å gjøre din (Guds) vilje" (Heb 10:7). På mange liknende måter vitner allerede loven om den Guds rettferdighet vi skulle få gjennom Kristus. Men hos profetene finner vi helt klare uttalelser om dette. Først sier Jesaja i kap.53 at Herren lot den skyld som lå på oss, ramme ham (v.6). Like nedenfor sier han (v.11): "Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære". Her tales det jo uttrykkelig om en rettferdiggjørelse som bare skjer ved at han bærer deres misgjerninger, og at de kjenner ham. D.v.s. at denne rettferdighet får vi ved troen. I Jes 56:1 sier Herren: "Akt på det som er rett, og gjør rettferdighet! For min frelse kommer snart, og snart skal min rettferdighet åpenbares". Budskapet i dette verset er nøyaktig det samme som hos døperen Johannes: "Guds rike er kommet nær. Omvend dere og tro på evangeliet!" Like herlig taler Herren om dette i Jer 23:5-6: "Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil la det stå fram for David en rettferdig spire. Han skal regjere som konge og gå fram med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet. - Dette er det navn som han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet".
Herrens engel talte like uttrykkelig til Daniel da han ba. Engelen sa at det skal "salves en Aller-Helligste". Og hva denne Aller-Helligste skal utrette, det sier han slik: "til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet" (Dan 9:24-26). Og i Mal 4:2 leser vi: "Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger". Og selve måten vår rettferdiggjørelse skal skje på, skildres i Det nye testamente med at vi avkles urene, og påkles rene klær: "rent og skinnende fint lin", "bryllupsklær", "den beste kledningen" (Åp 19:8, 7:14, 3:18, Mat 22:11, Luk 15:22).
Slik ser vi måten rettferdiggjørelsen skulle skje på er framstilt billedlig likt i GT og NT. Når Herren i Sak 3:4 hadde sagt til dem som stod foran Josva: "Ta de skitne klærne av ham!", så forklarer han dette til Josva slik: "Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og klær deg i høytidsklær". Og Jesaja synger om de samme nye klær: "Jeg vil glede meg i Herren, min sjel skal fryde seg i min Gud. For han har kledd meg i frelsens drakt, i rettferdighetens kappe har han svøpt meg - lik brudgommen, som setter på seg en lue prektig som prestens, og lik bruden, som pryder seg med sine smykker" (Jes 61:10). Slik vitner loven og profetene om Guds rettferdighet. Frelsens vei har vært nøyaktig den samme helt fra verden ble skapt (Heb 11:4). Å, for en veldig styrke dette er for vår tro!
Paulus sier at nå er Guds rettferdighet blitt åpenbart, d.v.s. blitt framstilt gjennom klar og konkret forkynnelse. Riktignok var den allerede blitt åpenbart gjennom skyggebilder i loven, og i profetenes skrifter, men da mere dunkelt. Gjennom evangeliet skulle derimot Guds rettferdighet framstilles i all sin herlighet, spesielt etter Kristi død og oppstandelse, da Ånden ble utgytt over apostlene fra Det høye. Da skulle Ånden overbevise verden om den rettferdighet vi fikk ved at Kristus gikk til Faderen (Joh 16:10). Dette var et så vesentlig emne i apostlenes forkynnelse, at deres embete rett og slett ble kalt "rettferdighetens tjeneste" (2Kor 3:9). For selv om de ikke alltid brukte uttrykket "rettferdighet", så var alltid Kristi stedfortredende liv, død og oppstandelse, hovedemnet i all deres forkynnelse (1Kor 2:2).
Uten loven. Paulus vil her si: Det er gjennom loven dere stadig søker å oppnå deres rettferdighet. Men den kan på ingen måte hjelpe dere i dette. Den kan ikke engang bidra til at dere får åpenbart hva den rette rettferdigheten er. Den er nemlig "Guds rettferdighet", og er totalt uavhengig av noen som helst lydighet overfor loven, stor eller liten, fra vår side. Og ettersom Guds rettferdighet er en fullkommen oppfyllelse av alt det loven krever, så kommer det selvsagt ikke på tale å "plusse på" noen lydighet fra vår side. Vår himmelske Far var ikke tilfreds med noe mindre enn sin enbårne Sønns fullkomne rettferdighet. Da er det lett å forstå at han ikke aksepterer noe bidrag, noen tilføyelse fra vår side.
Paulus har sterke uttalelser om dette: "Er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død forgjeves" (Gal 2:21). "Uten loven" betyr altså at det var utelukket at menneskene kunne bidra noe til Guds rettferdighet. Ikke engang de troendes nye lydighet skal kunne bidra i dette, for den vil alltid være ufullkommen. "Kristi rettferdighet måtte ikke bare skjule all vår synd, men også våre beste gjerninger" (Luther). Det er ikke nødvendig å diskutere om apostelen her sikter til den moralske eller den seremoniale loven. Det han har sagt, gjelder all Guds lov, all menneskenes lovlydighet. For her stiller han egentlig alle menneskenes gjerninger, og Guds rettferdighet, opp mot hverandre. Kristus har "fullført all rettferdighet" (Mat 3:15). Menneskets, lovbryterens, delaktighet var helt og holdent utelukket, når det gjaldt det store og høye oppdrag som Sønnen ble innvidd og sendt til: menneskenes rettferdiggjørelse.
Men apostelen går videre, og forklarer seg ennå tydeligere når han sier:
22: det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. - For det er ingen forskjell,
For å hindre mulig misoppfatning av hvilken Guds rettferdighet det er han har siktet til i ordene foran, tilføyer nå Paulus dette: det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus. Her skulle dermed all uvisshet og tvist være avskåret. Det han taler om, er den rettferdighet vi får "ved tro på Jesus Kristus".
Men i tillegg får vi her svar på et annet viktig spørsmål. Nådesøkende sjeler som har hørt mye om Guds frelsende rettferdighet, har ofte et viktig spørsmål på hjertet: Hvordan og når får da jeg denne Guds rettferdighet? Her ser du altså svaret. Og det er det samme svaret som hele Skriften gir. Her står det at Guds rettferdighet kommer gjennom troen på Jesus Kristus. Guds rettferdighet, sier Paulus, kommer til alle og over alle som tror. Dette er altså Guds svar. Hvordan du enn kjenner eller opplever det i ditt hjerte, så står Guds svar klart gjennom hele Skriften: "den som tror", "ved tro", "av tro", "tro på Herren Jesus" o.s.v.
Men så reiser det seg et nytt spørsmål: Troen, hva er det? Hva menes det med å tro på Jesus Kristus? Du får aldri noe sikrere svar på det spørsmålet, eller noen bedre beskrivelse av den saliggjørende troen, enn når du legger merke til de stedene i Bibelen der Kristus selv gir mennesker vitnesbyrd om at de har en saliggjørende tro. Se på alle de stedene der Jesus sier: "din tro har frelst deg", eller liknende. Når du legger merke til hvilke mennesker som fikk dette vitnesbyrd, og hva som kjennetegnet dem, så ser du hva en saliggjørende tro er. Hos alle disse vil du finne det samme kjennetegnet: De var alle syndere som hadde erfart at med alt de hadde strevd under loven, kunne de ikke bli rettferdige og finne fred. Tvert imot var de bare blitt ennå mer ulykkelige og rådløse. Men nå hadde de fått høre evangeliet om Kristus. Derfor kom de til ham og søkte uforskyldt nåde.
Folk var kjent med lovens og profetenes vitnesbyrd om Kristus. Senere kom også døperen Johannes og pekte på Guds lam. Og så trådte Kristus og hans apostler fram og forkynte evangeliet. Men alt dette hadde ikke noen som helst innvirkning på de som hadde trøst i sin egen rettferdighet. Bare åpenbare syndere, som gikk der rådløse, ble tiltrukket av Kristi liflige duft. Og da skjedde det Johannes sier: "Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn" (Joh 1:12). Gjennom en slik tro ble nå disse nye mennesker, helt forvandlet i hjerte og sinn. De var "født av Gud" (v.13), og det gjorde at de gjennom hele sitt liv holdt seg til Kristus, og ble hans etterfølgere.
Gjennom hele Skriften finner du vitnesbyrd om hvordan dette skjer. Og ut fra dette vet du hva den frelsende troen er: Ikke at du bare holder det for sant og kan tale om det. Men at du erfarer en syndenød. Du har gitt opp alle dine egne forsøk på å omvende deg. Du er fortvilt over hvor mangelfull din anger, din bønn, din gudsfrykt o.s.v., er. I denne din tilstand har så evangeliet om Kristus, og Guds rettferdighet i ham, inntatt deg. Nå ser du at du kan ikke berge deg uten denne Guds rettferdighet. Nå har du fått et hjerte som hungrer og tørster etter denne nåden. Og nå kan du også tro og ta imot den. Du får en inderlig trøst, glede, kjærlighet, lyst til Guds lov, en tillitsfull barnets ånd som nå roper "Abba, kjære Fader!" Når det så på nytt kan skje, at du ikke riktig kan tro at du eier Guds nåde, da blir du mismodig, og hungrer og tørster igjen etter nåden. Når du har det på den måten, da er du jo et helt annet menneske enn alle de vantro (2Kor 5:17).
Slik er den frelsende troen. Nå har du lyst til Guds lov, og all synd er en plage. I alle forhold vil du være hellig. Likevel kan det utvikle seg svært forskjellig videre i livet, så du til tider kan komme til å skrike av angst i din ånd, og er nær på å fortvile. Innimellom kjenner du deg helt kald og død. Men gjennom alt dette er du fremdeles rettferdig i Kristus, med selve Guds rettferdighet, - bare ved denne troen på Kristus, slik vi har skildret den. Vår rettferdighet i ham kalles derfor her en "rettferdighet ved tro på Jesus Kristus", og i kap 4:11: "den rettferdighet av tro". Den kalles aldri noen annen nådegaves rettferdighet, f.eks. omvendelsens rettferdighet, ydmykhetens rettferdighet, kjærlighetens rettferdighet. Nei, bare "rettferdigheten av tro". Dermed står det klart at rettferdigheten ikke er oppstått gjennom noen Åndens frukter, men er Guds Sønns egen rettferdighet, som vi bare kan motta ved tro. Den består dermed heller ikke av selve troen. Men den kalles "rettferdigheten av tro" fordi vi mottar den ved troen.
Denne rettferdigheten er kommet til alle, - d.v.s. den tilbys alle (Mark 16:15) - og over alle som tror. Ordet "over" står i sammenhengen "over alle som tror", og antyder at selv om rettferdigheten kommer gjennom evangeliet til alle, så er det bare de som tror, som får del i den. Den likesom senker seg over dem. Kristi rettferdighet er den rettferdighet han selv levde ut gjennom sitt liv, sin død og oppstandelse. Derfor kan den ikke være i de troende, på samme måte som helliggjørelsen virkes i oss, men er "over alle som tror". Og apostelen sier altså "over alle som tror" - hvem du enn er, ung eller gammel synder, stor eller liten, med mer eller mindre syndenød, anger, bønn og tro -.
Bare du har kommet dit hen at du ikke kan reddes uten Kristus og hans nåde, at du slik i det minste holder fast på ham med en hungrende tro, - så er Guds rettferdighet senket over deg. Du er satt fri, rettferdiggjort og frelst fra alle dine synder. For her står: "Over alle - alle - alle, som tror". Legg alltid godt merke til dette ordet "alle", for da må det jo omfatte deg også! Og nå må du da fryde deg -, ja, fryde deg og takke, og gi Ham æren. Hvis du til daglig virkelig gjør dette, da skal han nok stadig øke din tro. Men det vil kanskje skje på en måte du ikke hadde ventet, for at du skal lære hvor nødvendig det er å be disiplenes bønn til Herren: "Øk vår tro!".
For det er ingen forskjell. Disse ordene virker svært forskjellig på menneskene. For noen er de meget støtende. For andre derimot særdeles trøsterike. Her forsterker Paulus grunnlaget for det to ganger gjentatte ordet "alle". Han talte jo om "Guds rettferdighet til alle og over alle som tror". Og nå tilføyer han altså: "For det er ingen forskjell, alle har syndet, og de blir rettferdiggjort uforskyldt", - når de tror på Kristus. I begge disse forhold, både når det gjelder vår dom stilt overfor Guds lov, og vår adgang til Guds rettferdighet, så er det ingen forskjell mellom de ellers ulike menneskene (konf.v.29 og 30, og kap. 10:12). Det er nettopp dette Paulus så utførlig har vist i de to første kapitlene, og første halvdel av dette tredje kapitlet. Og nå gjentar han på ny i det følgende, kortfattet, årsaken til dette:
23 og 24: alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.
Alle har syndet. Og så snart én har syndet, da er han straks dømt av loven, straks under dommen, blant dødsdømte. Dette er uansett syndens størrelse og mengde, slik vi tidligere har sett fra Skriftens ord: "Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det" (Gal 3:10). Tidligere i kapitlet har Paulus også vist fra andre steder i Skriften at "det er ikke én rettferdig, ikke en eneste". Følgelig er vi alle overfor lovens dom, uten unntak, forbannet. I dette er vi alle like, "det er ingen forskjell, alle har syndet"
og står uten ære* for Gud. Ære eller berømmelse overfor Gud kan bare oppnås gjennom en fullkommen oppfyllelse av hans lov. Men fordi ingen kan oppfylle loven, så er det heller ikke noen som kan oppnå lønnen. Dermed står du, som sagt, overfor loven dømt som en overtreder, en lovbryter. I dette er alle mennesker like. Når det altså gjelder vår egen verdighet innfor Gud, blir det bare som Paulus sier det: "det er ingen forskjell".
*Grunntekstens ord, hystereistai, betyr egentlig "å bli liggende etter i løpet". I kap 9 taler Paulus om det folk som eide alle nådens midler, nemlig jødene. Han sier at "de som søkte rettferdighetens lov, kom ikke fram til denne lov" (v.31). I sitt løp og strev for å være Gud velbehagelig, så hadde de kommet til kort. Dette er det grunnteksten vil si. Og at ordene doxa tu Teu, Guds ære, må oppfattes som den ære Gud gir, er også klart bl.a. av sammenhengen.
Men at dette kan være vår tilstand, det er det ingen som får til å stemme med virkeligheten. Én synes da bestemt han er bedre enn mange andre, ja kanskje bedre enn alle andre. En annen synes at innfor Gud er han verre enn andre, og kan derfor ikke se at disse ordene stemmer. Og ett og samme menneske kan oppleve den ene av disse tilstandene i én periode, og den andre situasjonen til en annen tid. Forblindelsen er meget stor. Én tid opplever man at dette ordet rett og slett er forsmedelig, for grovt. En vet jo med seg selv hvordan en under stor kamp avsto fra synder som hele verden forøvrig drev med. En har da i årevis, ved bruk av alle nådens midler, kjempet og arbeidet for å stå imot all ugudelighet. Skulle en da nå dømmes likt med dem som har levd sitt frie syndeliv? Det ville da være urimelig, ja rett og slett forargelig tale. Da kunne en fristes til å svare at det hadde jo vært bedre om en hadde levd fritt i synden som de andre, - hvis det likevel ikke er noen som helst forskjell. Hvorfor skulle jeg da avstå fra syndens lyster? Slik knurrer alltid gjerningshelgnene overfor denne besynderlige Guds dom (Luk 15:28-30 og Mat 20:11-12).
Men når de samme menneskene gjennom Guds nåde blir mer vekket opp, da begynner de ikke bare å se på ytre gjerninger. Da begynner de også å kjempe mot hjertets ondskap, mot hver egennyttig tanke, hver minste likegyldighet overfor Gud og sin neste, o.s.v. Nå ønsker de hvert øyeblikk å være hellige innfor Guds ansikt. Og ved Kristi kors ser de hvordan de i all evighet burde elske og prise en slik kjærlighet som lider der, blør og dør. Ja, da kan det skje at de for fullt alvor synes at det ikke kan finnes mennesker som er så gjennom-fordervet som dem, så full av ondskap, hykleri, likegyldighet, ustadighet og hardhet i hjertet - ja, alt som nevnes kunne. Da sier de - men med omvendt fortegn: Det kan ikke stemme at her ikke skulle være noen forskjell. Jeg kjenner jo at jeg er så full av alt vondt, at ikke noe menneske kan være så syndig som jeg er.
Men hvordan skal så dette egentlig forståes? Riktignok er det klart at ingen er uten synd. Men uansett hvordan vi nå ser på oss selv, så er det jo litt urimelig at her ikke skulle være noen forskjell. Vi ser jo med våre egne øyne at forskjellen tvert imot er ganske stor. Den ene lever fritt i all mulig synd. Den andre lever hver dag et gudfryktig liv. Svar: Legg vel merke til sammenhengen, hva det er spørsmål om. Det er vår rettferdighet innfor Gud det hele dreier seg om. Om "ære" i spørsmålet om å bli salige. Det er bare i dette spørsmålet all forskjell på større eller mindre synder opphører. Når det igjen er spørsmål om det som avhenger av våre gjerninger, f.eks. ulike grader av salighet eller fordømmelse, da sier Skriften uttrykkelig at det er en forskjell. Da tales det om "tåleligere" og verre, og på den andre siden at "stjerne skiller seg fra stjerne i glans" (Dan 12:3, 1Kor 15:41, Mat 11:21-24). Men så snart det dreier seg om vår rettferdighet og "ære" innfor Gud, som her, (v.23,27 og kap.4,2), da er det straks "ingen forskjell". For da er der ingen mennneskers gjerninger som strekker til. Da er vi alle så fjernt fra rettferdighet, at all innbyrdes forskjell forsvinner.
Hør en lignelse (av doktor Chalmers) om dette: Når vi taler om ujevnheter på jorden, så sier vi at det er stor forskjell mellom de høyeste tindene og de dypeste dalene. Men så snart vi taler om jordens avstand fra solen, da regner vi ikke lenger med disse ujevnhetene på jorden. Da sier vi ikke: Fra solen til fjelltindene er det så og så langt, og fra solen til dalbunnene er det så og så langt. Nei, da sier vi at avstanden er så ufattelig at disse ujevnhetene på jorden ikke virker inn i det hele tatt, "det er ingen forskjell". På samme måte er det her nede: Mellom mennesker sant og visst stor forskjell når det gjelder synd og fromhet. Men når det beste står så uendelig langt fra noen rettferdighet, da blir det innfor Herren, og i spørsmålet om å være verdig til himmelen, "ingen forskjell".
Hvis vi tenker oss et fengsel med en flokk dødsdømte, hvor alle er banditter, mordere, ranere o.s.v. Skulle så disse begynne å diskutere hvem av dem som ville være verdig til en æresplass ved siden av kongen? Da ville vi jo si: Dere er alle sammen bare verdig et rettersted, det er ingen forskjell. Akkurat slik står det seg når vi taler om hvorvidt noe menneske har fortrinn i spørsmålet om rettferdighet innfor Gud. Vi er alle sammen store lovbrytere, som daglig synder mot Guds største bud. De mest alvorlige og helliggjorte kristne må jo hver dag be om forlatelse, og kjenner seg bare verdig Guds vrede, om han skulle dømme dem etter sin lov.
Selvsagt finnes det dem som synes de nok er litt bedre enn som så. De innbiller seg at de ved nådens midler, gjennom mye bønn, tro, gjennom våkenhet og alvor er kommet der hen at de ikke skal likestilles med andre skrøpelige kristne. De er selv blitt en hellig slekt. Men disse er bedratt av slangen. For om de hadde vært edrue og våkne, så skulle de kjent det den hellige David kjente på da han ba: "Gå ikke i rette med meg, din tjener! For ingen som lever er rettferdig for ditt åsyn". Og når det gjelder de uomvendte menneskene, så er selv deres beste gjerninger bare synd og hykleri, fordi deres hjerter ikke har det rett med Herren i tro og kjærlighet.
Det kan være stor forskjell på menneskene. De kan holde en høy moral, være edle og ærbare borgere av landet. De kan være samvittighetsfullt opptatt med sine menneskelige plikter. De kan til og med ha "nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand", for de "søker å grunnlegge sin egen rettferdighet". Eller de kan være frekke spottere som lever fritt i alle mulige synder og laster. Uansett, i begge kategorier står de alle under samme Guds dom (Gal 3:10), og behøver begge den samme nåde. Og nåden tilbys dem også begge likt, og skjenkes dem begge like fritt, når de søker den ved Kristi føtter. En gammel Guds mann synger slik om dette:
All den største dyd og ære
som stod fast i syndens storm,
og den største gudløshet
bare tjente helvets orm,
måtte samme nåde finne
om de skulle himlen vinne.
Den som mer enn tjue år
under Moses hadde slitt,
mange trellens bitre tårer
over kinnet trillet titt,
måtte i sin vantro lide.
Røver'n frelstes ved hans side.
Den som pløyde mange bøker,
var en aktiv, lærte mange.
Og en ussel, uthengt synder
dømt av alle, mange gange.
Begge må de, like usle,
sammen ned på kne for nåde.
Den som ved sitt ord, sitt verk,
her har såret Herrens små.
Den som Jesu lille flokk
mang en gang har fått velsigne.
Begge må for Herren ligge,
sammen bare nåde tigge.
Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Likesom de alle er like uverdige syndere, så blir de også alle like uforskyldt benådet og rettferdiggjort. Det er ingen forskjell. Høylovet være Herrens navn! De største syndere blir rettferdiggjort utelukkende ved forløsningen i Kristus Jesus. Priset være hans navn!
Rettferdiggjort. Hva det er Paulus legger i ordet "rettferdiggjort", kan en se av kap 8:33. Der sier han indirekte at den som er rettferdiggjort ikke kan "anklages". Der er ikke noe som kan påtales hos dette mennesket. Og det er innfor Gud at han er så rettferdig og ustraffelig. Paulus sier: "Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør". Rettferdiggjort kaller vi vanligvis det menneske som av domstolen, etter en rettergang, er blitt erkjent fri fra all skyld eller delaktighet i den ugjerning han var tiltalt for.
Rettferdiggjørelsen er en slik domsavgjørelse. Den Gud har rettferdiggjort er så totalt frifunnet for all skyld innfor loven, som om det aldri skulle ha finnes noen synd i hele hans vesen. Egentlig blir han dømt som om han var Kristus - altså hellig, ren og fullkommen som Kristus.
Vi kjenner jo hemmeligheten - rettferdiggjørelsens hemmelighet er den at det er Kristi rettferdighet som tilregnes synderen, - fordi hans synder, i likhet med hele verdens synd, ble tilregnet Kristus. Ordet sier: "Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud" (2Kor 5:21).
Uforskyldt. En slik rettferdiggjørelse, sier Paulus, den er alle troendes, uforskyldt. Grunntekstens ord betyr "for intet", "uforskyldt", eller egentlig "som gave". Å, for et dyrebart ord! Vi blir rettferdiggjort uforskyldt, som gave! "Gud har gitt oss evig liv". På samme måte som Gud skapte oss og gav oss livsvilkår, uten at vi i det hele tatt hadde bedt ham om det, så har han like fritt og uforskyldt gitt oss det evige liv. Ordet dorean, som gave, for intet, uforskyldt, forekommer ofte i Skriften når det gjelder det livsviktige spørsmålet om vår frelse. Kristus sier: "Jeg vil gi den tørste å drikke av livets vannkilde uforskyldt" (Åp 21:6). Og videre: "den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann uforskyldt" (Åp 22:17). Det samme sier Herrens Ånd tidlig gjennom profeten: "Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk" (Jes 55:1). For intet, uten penger - og for intet, uten betaling, og at Gud heller ikke gjør dette mot å få noen betaling en gang i framtiden - !
Slik taler Skriften om vår benådning. Du står der uten noe som helst godt. Du har ingen ting av alt det du burde hatt. Du har ingen rett anger, bønn, eller omvendelsestrang. Ikke en gang en virkelig alvorlig vilje. Og i tillegg til all denne din elendighet, så er du attpåtil lettsindig og selvsikker. Du føler deg hard og full av all mulig ugudelighet i hjertet. Hvordan kan da Gud være nådig mot meg? sier du. Det ville være helt utenkelig. Nei, det skjer så visst ikke på grunn av din egen verdighet. I sannhet har en annen måtte stå fram i ditt sted. Om du får nåden "uforskyldt", "for intet", så ble det ikke tilveiebrakt for intet - , men for en annens, den enes lydighets skyld. Du har kostet en annen ganske mye. Men derfor skal du nå få det uforskyldt. Det skal ikke koste deg noe. Du skal få det "uten penger og uten betaling". "Du skal komme din ferd i hu og skamme deg", og i din fattigdoms ydmykhet ikke holde opp med å lovprise ham som har gjort noe slikt.
Av hans nåde - d.v.s. av Guds nåde. Dette er bakgrunnen og selve kilden til alt det Gud har gjort fra tidenes morgen og til denne dag, og ennå daglig virker til vår frelse. Det er Guds nåde, Guds egen viljes frie nåde og faderlige hjertelag. "For så har Gud elsket verden". Det er umulig å finne noen annen bakgrunn, enn bare Guds egen frie og evige kjærlighet. Gud gjør alt for sin egen skyld. Det er ikke noe godt hos menneskene, ingen anger eller bønn som har påvirket Gud så han gjorde dette. "Men Gud, som er rik på miskunn, har på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus". "Vi som var døde ved våre overtredelser" (Ef 2:4-5), "da vi var fiender" (Rom 5:10). Ja, "utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt", og "forut bestemt oss til å få barnekår", "etter sin frie viljes råd", "etter hans forsett som setter alt i verk etter sin viljes råd" (Ef 1:4,5,11). Slike ord taler Skriften om Gud. Og det er dette som ligger i ordene "av hans nåde".
Men en synder har overtrådt loven. Synderen kan dermed ikke bli frelst uten at det har foregått en soning i forhold til den loven han har krenket, og overfor Guds rettferdighet i håndhevelse av loven, så dens bud og dommer kunne stå urokkelige, og overholdes. Så måtte den guddommelige nåden også ha en måte og et middel for at både respekten for loven, og synderes frelse, kunne forenes. Dette er det Paulus nå vil tale om.
Ved forløsningen i Kristus Jesus. Ordet apolytrosis, gjenløsning, forløsning, ble egentlig brukt når det gjaldt å kjøpe fri krigsfanger eller slaver, for en løsepenge eller kjøpesum de var kommet overens om. Et slikt ord er det altså Skriften bruker om vår forløsning gjennom Kristus. Da forstår vi hvordan det stod til med oss. Men da forstår vi også hva det var vår Herre Kristus gjorde. Menneskene hadde stått opp imot Gud, men hadde av den grunn også falt under hans hellige vrede, og under dommen av hans lov. I sin uendelige barmhjertighet har så Gud satt sin egen Sønn i de skyldiges sted, og lagt på ham den straffen de var dømt til, så han skulle lide og dø for deres synder - "en rettferdig for urettferdige" - for å forsone dem med Gud. Den guddommelige rettferdigheten krevde liv for deres liv. "Uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt". Slik lød dommen.
Om denne dyrebare løsepengen sier Kristus klart og tydelig at "Menneskesønnen er kommet for å gi sitt liv til en løsepenge i manges sted" (Mat 20:28). Og videre: "mitt blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse" (Mat 26:28). Så sier også Paulus: "I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse (Ef 1:7 og Kol 1:14). Det samme uttaler Peter: "For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam" (1Pet 1:18-19). De eldste synger for Lammet i himmelen om den samme forløsning og løsepenge: "Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud" (Åp 5:9).
I 3Mos 25:47-55 finner vi en omstendelig forordning om hvordan det skulle foregå når en israelitt hadde vært solgt til en fremmed, og så skulle kjøpes fri. "Han skal kunne løses ut etter at han har solgt seg". Og det skulle foregå ved at "en av hans brødre skal løse ham ut". Hvis ikke det skjedde, kunne noen i hans nærmeste slekt løse ham ut, "Eller om han får råd til det, da skal han løse seg selv ut". Gjennom vår forløsning fra den fremmede overmakten: synden, døden og djevelen, oppfylles denne forordning. Blant Adams barn fantes ingen som var i stand til å løse seg selv eller noen annen fra denne overmakten. "En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham - for utløsning av deres sjel er for dyr, og han må avstå fra det til evig tid" (Sal 49:8-9). Hvert eneste menneske var selv en fange under syndens og lovens forbannelse. Det var umulig at vi kunne blitt løst fra et slikt fangenskap, om ikke en som var sterkere hadde kommet. Han, Den Velsignedes Sønn, hadde fra evighet av påtatt seg å gjenløse de falne og fortapte barnene. Han, og bare han, var i stand til å gjøre det.
Det var "en av hans brødre"- eller nær slektning - som skulle løse ut den som var solgt. For at også dette skulle fullbyrdes etter loven, så kom han til verden som en av oss, ble virkelig vår bror og slektning, og tok på seg sine fattige og solgte slektningers skyld. Han var så fullstendig "under loven" (Gal 4:4), og bundet i våre synder (Jes 53), som om han selv hadde begått dem alle sammen. I Salme 22:7, 40:13, 41:5, 69:6 kaller Kristus gjennom David, vår synd og syndeskyld for sin: "Mine misgjerninger har grepet meg", "jeg har syndet mot deg" o.s.v. Og vi ser tydelig av teksten forøvrig i disse salmene, at det er Kristus som uttaler dette. Derfor var det han også måtte lide syndens fortjente lønn, og se sin Far vende seg bort fra ham. Men dermed betalte han også all vår skyld, fra den største til den minste, og vant en evig forløsning for oss. Som vi ser i nevnte 3Mos, så er der også forordning om gjenløsing av eiendom som tidligere, på grunn av skyld/gjeld, er gått tapt for Israel. Overensstemmende med den har da også vår Forløser ikke bare forløst/kjøpt oss selv tilbake, men også vår tapte arv til det evige liv og alle himmelens skatter.
Summér dette opp, og tenk nøye over hva forløsningen i Kristus innebærer! Ved sin lidelse og død på forbannelsens tre, har han ikke bare løst oss fra lovens forbannelse, slik at ingen synd skal kunne fordømme oss (Gal 3:13), og fra døden, slik at vi ikke skal forbli i dens vold (Heb 2:14,15, 1Kor 15:54-55, 2Tim 1:10), og fra djevelens rettighet over oss til et dødens offer (Jes 49:25). Men ved sin fullkomne lydighet har han også på nytt gitt oss alt det Guds vennskap som menneskene eide før fallet, og dermed barnerett hos Gud, Den Hellige Ånds gave, og evig herlighet i himmelen (Rom 8:1,4,17,18,31,32).
Nå sier Paulus at gjennom denne forløsningen i Kristus blir vi rettferdiggjort. Her kan vi igjen se hva det er som utgjør vår rettferdighet innfor Gud. Den består i det Kristus selv, i egen person gjorde for oss da han var på jorden, for at han gjennom sitt liv og sin lidelse i vårt sted skulle fullbyrde loven. Dette er uttalt så tydelig og klart i profetenes og apostlenes skrifter, at på dette punkt har alle evangeliske kristne og kirkesamfunn sett én og samme guddommelige sannhet. Enhver som i gudsfrykt har søkt inn for Herrens åsyn for å finne dette ordets egen mening, har alle sammen fått se at hvis en forutsetter at intet kjød kan bli rettferdig gjennom lovens gjerninger, og hvis en forutsetter at Gud har gitt oss sin Sønn under loven, så er det bare gjennom hans lydighet vi kan bli rettferdiggjort. Derfor har også alle evangeliske kirker på dette punkt sammenfallende tro og bekjennelse.
Vi skal bare nevne noen eksempler på dette her. F.eks. lyder én kirkes* bekjennelse slik: "Ved ordet rettferdiggjøre betegner apostelen det å frikjenne fra all skyld og straff, og erklære for rettferdig. Jesu Kristi egen rettferdighet tilregnes de troende. Vår frelser er belastet med verdens synder. Han har tatt bort deres skyld og straff. Han har tilfredsstilt det guddommelige rettferdighets-krav. Det er utelukkende på grunn av Jesu Kristi død og oppstandelse, at Gud vender seg i miskunn mot oss, ikke tilregner oss våre synder, men i stedet tilregner oss sin Sønns rettferdighet som om den var vår egen. Og fra den stund er vi ikke bare renset fra våre synder, men også i tillegg ikledd Kristi rettferdighet, og derved for alltid frie fra våre synders straff, fra døden og fordømmelsen, og regnet for rettferdige og det evige livs arvinger".
En annen kirkes** bekjennelse sier: "Rettferdiggjørelsen er ikke noe menneskes verk, men Guds. For det er ikke noe menneske som hverken helt eller delvis kan gjøre seg selv rettferdig. Det ville være den største formastelighet og blindhet som Anitkrist kunne få innbilt oss, å tro at et menneske selv, gjennom noe slags eget verk, kunne rense seg fra sine synder og gjøre seg rettferdig. Rettferdiggjørelsen er dermed et verk utelukkende av Gud, og er ikke noe vi gir ham, men som vi mottar av ham, av hans frie barmhjertighet, gjennom hans elskede Sønns, vår Forløser og Frelsers fortjeneste alene. Men når vi nå lærer at vi blir rettferdiggjort ved tro alene, så er den rette meningen dermed ikke at denne vår handling at vi tror på Kristus, d.v.s. selve troen, rettferdiggjør oss eller fortjener vår rettferdiggjørelse (for det ville i så fall igjen være å si at rettferdiggjørelsen var grunnet på noen handling eller dyd som fantes hos oss). Nei, den rette meningen er at om enn vi hører Guds ord og tror det, om enn det hos oss finnes både tro, håp, kjærlighet, helliggjørelse, anger, gudsfrykt, avsky fra synden, og vi gjør mange gode gjerninger - så må vi likevel bekjenne at alt dette, troen, håpet, kjærligheten og alle dydene, enten det nå er noe vi har gjort, eller noen gang kommer til å gjøre, alt sammen er saker som er altfor svake, utilstrekkelige og ufullkomne til å fortjene syndenes forlatelse og rettferdiggjørelse. Derfor må vi ha vår eneste trøst i Guds barmhjertighet og det offer som vår yppersteprest og frelser, Guds Sønn, én gang for alle bar fram for oss på korset. Denne lære har alle eldre og nyere Kristi tjenere med én munn bekjent. Denne lære opphøyer og fremmer Kristi ære, og slår ned all menneskelig berømmelse. Og den som ikke bekjenner denne lære må ikke regnes som en kristen, og som en som vil fremme Kristi ære, men som en motstander av Kristus og hans evangelium".
En tredje Kristi forsamlings*** bekjennelse lyder slik: "Gud rettferdiggjør oss fritt av nåde. Ikke gjennom å inngyte rettferdighet i oss, men ved å forlate våre synder og regne våre personer som rettferdige - ikke på grunn av noe som er virket i oss eller gjort av oss, men for Kristi skyld alene. Ikke ved at troen, den handlingen at vi tror, eller noen annen evangelisk dyd, regnes som vår rettferdighet. Men gjennom å tilregne oss Kristi lydighet og fullbrakte verk, som vi gjennom troen mottar - idet vi hele tiden hviler bare i hans rettferdighet".
*De evangeliske kirkene i Sveits.
**Englands statskirke.
***Westminster-menigheten. - (Oversetter kommenterer: Men, dette var bekjennelser disse kirkene hadde på 1850-tallet -!)
På denne måten har Kristi forsamlinger over alt på jorden en og samme tro i denne store hovedlæren. Og det er ganske bemerkelsesverdig at vi i den offentlige bekjennelsen til alle disse kristne menighetene, ser det fremhevet, som også Luther så ettertrykkelig gjorde, at vår rettferdighet innfor Gud ikke består i noe nådens verk i våre hjerter, i troen, eller i noe som helst annet som Gud har virker i oss, men er helt utenfor oss - i Kristi egen rettferdighet. Det er dette vi aldri riktig kan tro og holde fast på. For det står som en temmelig usannsynlig rettferdighet for meg, at jeg skal være rettferdig innfor Gud på en slik måte at i meg selv finnes det absolutt ikke noe som helst som tilfredsstiller Gud. Ingen gjerning, ingen egenskap, "ikke så mye som en tanke" (Luther). Men at min rettferdighet istedet helt og holdent skal bestå i det som Kristus har gjort og er for meg*.
*Se Luthers kommentar til Joh 16,10, Ev. Post. Ande juledag samt 19.søndag e.Tref., og særskilt Augsb. bekj., apologi, art. Rettferdiggjørelsen m.fl.steder.
Men nettopp derfor er det jo at vår rettferdighet er så fullt ut fullkommen, slik at vi innfor Guds øyne er rett og slett "opphøyde" (Sal 89:17), "er jo helt ren" (Joh 13:10), er "hellige og ulastelige og ustraffelige" (Kol 1:22). For hvis rettferdigheten hadde bestått i noe som var i oss, så hadde det straks vært mangler ved den, og den kunne aldri blitt fullkommen. Men nå består den så helt og holdent bare i Kristi rettferdighet, at Herren selv kunne si til sine skrøpelige disipler: "Den som er badet..er jo helt ren". Likeså sier også Paulus: "Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus". En så fullkommen rettferdighet ville vi ikke kunne oppnå, hvis den i noen som helst grad skulle bestå av noe nådens verk i oss.
Luther sier: "Jeg kan aldri få troen ren og saken klar, uten at jeg forestiller meg at jeg selv står uten noe som helst nådens verk i sjelen, - uten helliggjørelse, anger og tro -, og har all min trøst utelukkende i Kristus, at han har gjort, og fortsatt gjør, allting for meg".
Tenk derfor alltid over dette: Vår rettferdighet er fullkommen, just fordi den er bare i Kristus. Lovet være Herren, vår rettferdiggjørelse er et fullkomment verk! Og gjennom dette er vi erklært fri, ikke bare fra alle de synder vi har gjort, men også fra tilregnelsen av den synd som ennå bor i vårt kjøtt, og fremdeles, under vandringen, kan komme til å bryte ut. Men det Gud har utrettet, det holder. Er Kristus gjort til synd for oss, så hadde det sitt konkrete mål, i sannhet som apostelen sier: "for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud" (sv:at vi skola varda Guds rättferdighet i honom).
25 og 26: Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort. Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus (sv: den som er av Jesu tro).
Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol. "Stilte til skue" er et tydelig uttrykk for at
Guds hensikt var å holde noe fram så synlig at alle kunne se det. Gud har ikke bare gitt sin Sønn, men også for alles øyne stilt ham til skue i hans blod som en nådestol (sv: ett forsoningsoffer), på samme måte som slangen i ørkenen ble satt på en stang, så alle kunne se ham. Og apostelen bruker dette uttrykket "stilte til skue", fordi hensikten hans på dette stedet er nettopp å tale om hvordan Gud "offentlig", d.v.s. overfor all verden, ville vise fram Guds rettferdighet i og med vår benådning.
I hans blod, i hans eget blod. Denne ypperstepresten var selv også offeret, slik vi leser i Heb 9:12: "med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning". Når vi leser ordet "blod" skal vi selvsagt også huske på Kristi lidelse gjennom hele hans jordiske liv. Men det er vidunderlig, det Skriften sier om selve blodet. Tenk på hele den store offertjenesten Gud hadde påbudt, som et forbilde på det store forsoningsoffer/nådestolen i Kristus. Der var ingen ting det ble lagt så mye vekt på, som blodet. Skriften sier: "Etter loven blir nesten alt renset med blod. Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt" (Heb 9:22). Et bemerkelsesverdig Herrens ord leser vi også i 3Mos 17:11: "Blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det".
I verset foran har Paulus sagt at vi blir rettferdiggjort "ved forløsningen i Kristus Jesus". Det er denne forløsning/gjenløsning han nå forklarer grundigere, ved å si at Gud har stilt sin Sønn fram (til skue) som en nådestol (sv: forsoningsoffer), for å vise sin rettferdighet, fordi han hadde båret over med de synder som før, under Guds tålmodighet, var gjort. Nådestolen (2Mos 25) var lokket på arken. I arken ble loven, de ti bud, oppbevart. Likeså en krukke med manna, og Arons stav som hadde blomstret. Arken var laget av akasietre, kledd innvendig og utvendig med gull, og plassert i det aller helligste i tabernaklet, "hvor bare ypperstepresten gikk inn, én gang om året, og da ikke uten blod som han bærer fram for seg selv og for folkets forseelser". Blodet ble stenket på nådestolen som var av rent gull. Ser du det herlige budskapet i dette? Under vandringen skulle de bære med seg i arken: Loven (de ti bud) og minnene om at vi har en underets Gud som sørger for alt det vi trenger, først og fremst åndelig mat (mannaen), og selv peker ut sine åndelige ledere (Arons stav). Men selv disse guddommelige vitnesbyrd, bl.a.loven, gitt dem av Gud selv, var skjult av nådestolen (lokket) i rent gull, hvor soningsblodet for folkets synder ble stenket.
Ved troen*. Bare ved troen får vi del i all denne nåde, sier Paulus. D.v.s. ikke gjennom noen vår gjerning eller fortjeneste. Bare ved å ta imot.
*Grunnspråket viser tydelig hva midlet er, som vi mottar forløsningen ved. Ordene "i hans blod" hører klart sammen med "som en nådestol", og hører altså ikke sammen med ordene "ved troen". Gr.tekstens ord sier "gjennom hans eget blod". Dermed viser det, som i Heb 9:12, at på samme måte som forsoningsofferet i GT skjedde gjennom dyrenes blod, så var Kristus et forsoningsoffer, en nådestol, gjennom sitt eget blod.
For å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort. Det han her mener med Guds rettferdighet, forklarer Paulus straks i v.26, hvor han sier: "Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus" (sv: som er av Jesu tro). At Gud er rettferdig, samtidig som det er ham som rettferdiggjør dem som tror, det er denne Guds rettferdighet som skulle bevises ved at han stilte sin Sønn til skue som en nådestol, et forsoningsoffer. Her er dermed "Guds rettferdighet" den rettferdighet han utøver i lovens håndhevelse (som dommer). På denne måten har vi her det herlige budskapet om at Gud har gitt sin Sønn til en forsoning, en nådestol, til skue for alle mennesker og ånder, - så de kan se at det er i fullkommen overensstemmelse med hans guddommelige rettferdighet (som dommer) i håndhevelse av loven, når han benåder syndere. At det ikke skjer ved noen ettergivelse overfor noe som helst ord i loven, men med bakgrunn i en fullkommen oppfyllelse av loven.
Når Gud ville vise sin rettferdighet gjennom Kristi forsoning, så var det to forskjellige forhold han ville belyse. For det første (v.25): Guds langmodighet gjennom Det gamle testamentes tid. Eller som Paulus uttrykker det: "fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort". Det andre (v.26) var at han i den tid som nå er, fullkomment benåder og "rettferdiggjør" de syndere som tror på Kristus. Det er disse to forhold Paulus tenker på i disse to versene. Når det gjelder det første forholdet, er det som om apostelen vil si: Gud har i tidligere tider ikke møtt synderne med den fulle avstraffing etter loven. For om Gud skulle ha vist sin fulle dommer-rettferdighet, og dømt menneskene slik de fortjente etter loven, så ville han ha utryddet menneskene fra jorden. Ikke bare ville alle hedningefolk blitt tilintetgjort, men også Israel. Men dette ville ikke vært overensstemmende med den frelsesplan Gud hadde med hele menneskeheten, som lå skjult i hvordan Gud hadde handlet med Israel. I hele den tiden som gikk forut for Sønnens komme, synes hele verden å ha hvilt i skyggen av Guds langmodighet.
Men når Kristus kom, skulle denne tålmodighetens tid være slutt. Da skulle det åpenbares hva denne langmodigheten var grunnet på. Da skulle de få se den guddommelige rettferdighet avkreve alle synderes straff etter loven, gjennom den enbårne Sønns blodige død på korset. Dermed vil Paulus si til sine stolte jøder: Dere grunner deres kjødelige sikkerhet på et bedrag, en falsk tanke om Gud, som om han ikke skulle være så nøyeregnende, ettersom dere ikke har sett hans fullkomne sonings-krav over dere. Men i Kristi blodige død skulle dere få se hans fullkomne rettferdighet. Og at han ikke har utslettet dere, det har også bare sin grunn i den forsoning som var lovet. At dette er meningen med bibelordet, kan vi se av flere liknende ord fra apostlene, f.eks. Apg 17:30, 14:15, Rom 13:11-12.
Om det andre forholdet sier Paulus: Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus" (sv: den som er av Jesu tro). Her tales det om mer enn bare overbæren langmodighet. Her kommer vi til det som er av bare nåde, at han gjør den rettferdig som har troen på Jesus (som er av Jesu tro). Hvordan dette, å fullkomment rettferdiggjøre syndere, kan være guddommelig rettferdighet, det skulle Kristi grufulle og blodige død vise. Å, for noen frydefulle ord for vårt hjerte vi finner her! Paulus sier at Herren Gud har stilt sin Sønn til skue i hans eget blod, som en nådestol, for at alle skulle få se rettferdigheten ved at han rettferdiggjør de troende. Han har fremskaffet den forsoning loven krever, for at han både kunne "være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus".
Hadde han ikke fremskaffet en etter loven fullkommen godtgjørelse for alle våre synder, så hadde han ikke kunnet rettferdigjøre syndere - og samtidig selv opprettholde sin fullkomne rettferdighet i håndhevelse av loven. For denne rettferdigheten krevde at syndere skulle straffes, - ikke rettferdiggjøres. Men nå er en forsoning skjedd etter loven. Da kan han "selv være rettferdig og gjøre den rettferdig som er av Jesu tro", slik ordene i grunnteksten bokstavelig lyder. Rop av jubel, dere himler! Rop med fryd, dere jordens dybder! På denne måten skjer synderes benådning helt i samsvar med selve den guddommelige rettferdigheten. Og var det ikke slik, da kunne jeg ikke holde ut i troen på Guds nåde. Jeg ville alltid tenke at Gud måtte bli trøtt av min uendelighet av synder.
Men nå har den store Herren Gud fattet en evig frelsesplan, som er slik at selve rettferdigheten krever vår benådning. For det ville ikke være rettferdig å avkreve oppgjør to ganger for samme skyld - ! Er det sonet for våre synder med Jesu blod, så skal ikke soning kreves av oss - så lenge Gud er rettferdig, og ikke forkaster den løsepengen han selv har forordnet for våre synder (konf 1Joh 1:9).
Guds rettferdighet i dette at syndere benådes og rettferdiggjøres, er dermed framstilt i et strålende lys i Kristi forsoning: "nådestolen". "Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har forklart ham". Guds uendelige barmhjertighet, og fullkomne rettferdighet, de dypeste egenskaper i Gud, ser vi stråle fram i Kristus. Han gav rettferdigheten alt det den kunne kreve, slik at Han som er rettferdig kunne forkynne nåde og frelse, såvel som barmhjertighet, til hver troende synder. Nå skal vi få se at Gud ikke bare er så nådig, men også så "trofast og rettferdig, så han forlater syndene". I stedet for å nøye seg med et delvis oppgjør etter lovens krav, fordi det ikke var mer å hente hos den fortapte synder, har han nå vendt seg til den rike garantisten og fått fullt oppgjør. Og hvis vi kunne fatte den personens betydning, som har fremskaffet dette oppgjøret, så ville vi erkjenne at i hans død er den guddommelige rettferdigheten blitt fullkomment forherliget.
Jord och himlarna sig fröjde:
Gud och vi nu äro nöjde.
27: Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes lov? Nei, ved troens lov.
Hvor er så vår ros. Alle mennesker, uten unntak, "er under synd". Og vi blir rettferdiggjort bare "av hans nåde", bare "ved forløsningen i Kristus Jesus". Hvor er så din ros? Den er utelukket. Paulus sier ikke at vår ros er litt redusert, men totalt "utelukket", fullstendig avvist. For den som har utrettet og lidt mye for å forsake all synd, oppfylle sine plikter og gjøre mange gode gjerninger, er det selvefølgelig temmelig hardt at en til slutt ingen ros har. Men, som vi har sett under v.23, kan det ikke bli noen annen konklusjon. Slike fromme, alvorlige personer er jo fremdeles bare syndere innfor den store Herren Gud, og skulle etter loven kastes i helvete. Så må du da anse det for den største lykke at du kan stå der uten noen ros, sammen med andre store syndere, og få nåde.
Ved hvilken lov er da vår ros utelukket? Ikke ved gjerningenes lov. For den loven som krever våre gjerninger gir dog en viss ære til menneskene, ettersom den gir inntrykk av at de skal være istand til å kunne gjøre det loven krever. Men troens lov*, evangeliet, som sier: tro på Herren Jesus - denne loven bryter ned all vår ros. For den taler til oss: du duger ikke til noe som helst godt. Fall ned for Gud, søk bare nåde! Det samme har Paulus antydet gjennom selve de navn han har gitt loven og evangeliet. Når han kaller loven for "gjerningenes lov", antyder han hvor dypt menneskene tror loven går. De tror den kan oppfylles ved gjerninger - og dermed gi noe å rose seg av (Mat 5:22,28). Hvis ikke det var deres holdning, ville det jo ført til at "ved loven kommer syndens erkjennelse". Og når han så som en motsetning til "gjerningenes lov" kaller evangeliet for "troens lov", så sier han dermed indirekte at alle våre muligheter og ros avskrives. For ordet "tro!", det sier meg: forsøk nå ikke mer å hjelpe deg selv! Det er forbi med alt ditt. Ta nå bare imot!
* Ordet "lov" tilsvarer her ikke en juridisk lov e.l., men som en kjemisk el. fysisk lov som sier at hvis du foretar deg dette eller hint, så får du et gitt resultat. "Troens lov" betyr da den lovmessighet som gjelder for den som lever troens liv.
Slik oppsummerer Paulus endemålet i troens lov: "Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde" (Rom 4:16). Her merker vi at troen stilles opp som motsetning til noe vi kan fortjene. Og nettopp dette er det som forklarer at det er ved "troens lov" vår ros er utelukket. Hele Guds råd til vår frelse går ut på "at intet kjød skal rose seg for Gud", men at "den som roser seg, han rose seg i Herren!" (1Kor 1:29,31). Tenk grundig over dette. Så vil du forstå at dette er et budskap som utelukker all menneskelig fortjeneste.
28: For vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger.
Her oppsummeres alt det som er bevist foran. Paulus uttaler dette som en opp- og avgjort sak: "vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger". Og vi må bare lovprise Herren for dette. Men Paulus føyer ennå et bevis til, når han sier:
29-30: Eller er Gud bare jøders Gud? Er han ikke også hedningers? Jo, han er også hedningers Gud, så sant Gud er én, han som rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen*.
*At apostelen her bruker to forskjellige ord, av og ved - troen, kan bare ha den vanlige grunn at det lyder bedre å veksle på uttrykkene. Men en av reformatorene har anmerket ved dette: "Jeg tror det her ligger en ironisk liten brodd, som om apostelen hadde villet si : Om noen gjerne vil ha med seg forskjellen mellom jøder og hedninger, så har han det her, ved at de førstnevnte blir rettferdiggjort av troen, og de sistnevnte ved troen - som i sak er det samme". Og vi ser vel at det er i en slik tone Paulus har talt, f.eks. når han innledningsvis stiller spørsmålet om selve Skaperen er "bare jøders Gud".
Her anvender apostelen samme bevisførsel som når han i Galaterbrevets tredje kapittel viser at rettferdigheten ikke kunne komme av loven, som ble gitt firehundreogtretti år etter at Abraham fikk det vitnesbyrd at han ble rettferdiggjort ved tro. Bare det ene forhold at Gud ikke hadde gitt den skrevne loven til hedningene, beviser at rettferdigheten ikke kunne komme av loven - ettersom Gud ikke bare var jødenes Gud, men også hedningenes. Men, han sier at Gud "er også hedningenes Gud". Det er jo bare én Gud, og denne eneste Gud skal rettferdiggjøre både omskårne og uomskårne, ved troen.
31: Opphever vi så loven ved troen? Langt derifra! Vi stadfester loven.
Dette verset viser at Paulus allerede den gang fikk den beskyldningen mot seg, som de rette Guds forkynnere til alle tider vil oppleve. Det som går på at troens forkynnelse vil oppheve loven, og at menneskene ved en slik forkynnelse bare vil overse loven og gode gjerninger. I v.8 så vi at denne "spott" mot Paulus gikk så langt, at man til og med sa at han lærte at "man like gjerne kan gjøre det onde for at det gode kan komme av det". Vår utlegging der kan også være til belysning av dette verset. Men legg altså merke til at apostelen her, overfor denne beskyldningen sier: "Langt derifra! Vi stadfester loven".
Det er jo bare gjennom å forkynne evangeliet, at loven blir stadfestet, d.v.s. oppnår det den krever. I den rettferdighet som tilregnes oss gjennom Kristus, finner loven at vi er rettferdige. Men den vil også finne den samme lydighet, født av evangeliets nåde, i våre hjerter. Mens loven bare virker "erkjennelse av synd", og "virker vrede", så virker troens forkynnelse glade, salige og villige sjeler, som nå for første gang elsker Gud og det gode for hans egen skyld. Og en slik kjærlighet er "lovens oppfyllelse". Men dette må hvert eneste menneske som vil være frelst, ikke bare forstå og erkjenne, men selv erfare i sitt hjerte. Måtte den store nåderike Gud la oss alle få del i dette!
Tillegg til forklaringen av Rom 3,28.
Sikter Paulus bare til seremonialloven når han f.eks. sier "ved tro, uten lovgjerninger" ?
I Rom 3:20 uttaler Paulus uttrykkelig at "intet kjød blir rettferdiggjort ved lovgjerninger". Og lenger ute i samme kapittel (v.28) sier han "mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger". Så blir det et meget viktig spørsmål om det er hele Guds lov, også de ti budene, han sikter til her. Hvis han bare sikter til seremonialloven, da står vi ulykkelige tilbake. Da er det slutt på all vår trøst av nådens lære. Vi kjenner også til hvordan troens fiender til alle tider har forsøkt å omgå det beviset som ligger i disse ordene fra Paulus. Da har de vanligvis påstått at Paulus her bare skulle mene den lov-forfatning Gud gav Israels folk, og da spesielt seremonialloven som fikk sin slutt i og med den nye pakt. La oss derfor gå nærmere inn på dette spørsmålet.
Den hellige loven, som Moses hadde mottatt av Gud, bestod av tre deler: Den moralske, den seremonielle og den borgerlige. Sistnevnte var gitt spesielt for Israels folk, og var en lære om hvordan den moralske loven skulle praktiseres, tilpasset de spesielle forhold dette folket da levde under. Men seremonialloven var "en skygge" av Kristus og hans rike (forbilledlig), og disse "skyggebilder", dette forbilledlige, skulle opphøre så snart den avbildede virkelig selv kom*.
*Den levittiske seremonialloven foreskrev mye som skulle passes på. Det var renselser, ofringer m.m. Men den skulle samtidig skildre menneskenes syndighet, og den eneste veien til deres rettferdiggjørelse. Under den mosaiske forfatningen var jødene forpliktet til å kjenne seremoniallovens påbud. Og ved å etterleve den, oppnådde de lovens rett til den velsignelse som var lovet dem som folk, og som begrenset seg til å gjelde de sant troende israelittene. Men for dem som i ånd og sannhet dyrket Gud, var disse påbud et hjelpemiddel til at de i troen gjennom dette så det store offeret av Guds Lam. I begge disse henseender opphørte seremonialloven ved Kristi død. Evangeliet kom nå i dens sted. La oss føye til: Hvis en israelitt hadde sin trøst i å etterleve den moralske loven, men ikke etterlevde seremoniallovens forskrifter om ofring og renselser, så hadde han blitt utstøtt, ja "utryddet av sitt folk". Men det samme gjelder dem som bærer kristennavnet, og tror de etterlever Guds lov så de ikke behøver søke renselse i Kristi offerblod. Da går han evig fortapt, og det etter den lov som han søkte sin rettferdighet og frelse gjennom.
Disse deler av Guds lov, som var formet for disse spesielle omstendigheter, hadde altså sin begrensede tid. Men den moralske loven, som finnes i de ti bud, er en helt spesiell og uforanderlig lov for alle folk til alle tider. Allerede i den gamle pakts tid ser vi dette markert slik: De ti bud, som var gått ut fra Guds munn, og som han hadde skrevet med sin finger på steintavlene, ble oppbevart inne i selve paktens ark. Mens derimot de andre delene av loven lå ved siden av arken, som om de var bestemt til en gang å tas helt bort. I Det nye testamente bekreftes de ti buds uforanderlige gyldighet, som rettesnor for alle folk til alle tider. Det ser vi i Kristi og hans apostlers uttrykkelige ord. De utlegger og innskjerper dem som Guds uforanderlige vilje. Se Kristi bergpreken og apostlenes brever.
Den moralske loven var dermed ikke begrenset til den mosaiske forfatningen. Den var til før den gamle pakt, og skulle også overleve denne. Opprinnelig var den innskrevet i menneskenes hjerter, og helt fra verden ble til forkynt muntlig, og alvorlig innprentet. Overtredelse av denne loven var grunnen til at Kain ble bannlyst av Gud, og vist bort fra Herrens åsyn. Det samme var grunnen til at menneskeslekten ble utryddet ved syndfloden, og Sodoma og andre steder ødelagt ved at ild falt ned fra himmelen (1Mos 4:10-16, 6:5,11, 18:16-33). Overtredelse av denne loven, som er bindende for alle, er det Paulus i dette brevet holder opp for øynene til både hedninger og jøder, d.v.s. alle mennesker, når han påviser at de er alle "under synd". Det er denne loven Paulus taler om, når han sier om hedningene: "de viser at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter". Og det var den samme loven som hadde gjort ham selv til en synder. For han forteller at det var konkret dette budet: "Du skal ikke begjære" - altså ett av de ti bud - som har vekket opp og åpenbart synden i ham (Rom 7:7-12).
Også i det trettende kapitlet nevner han konkret noen av de ti budene. Og når vi ser på alle de formaningene til et rett kristent liv, som Herren og hans apostler understreket, legger vi merke til at alt sammen bare er en videreutvikling av de ti bud. Alt dette er tilstrekkelig dokumentasjon for den som vil se sannheten om hva som her menes med loven. Paulus sier at vi gjennom loven skal lære å kjenne synden, men ikke bli rettferdige. Dette er tilstrekkelig dokumentasjon for at Paulus hverken kan sikte til jødenes seremoniallov, eller til noen annen lov som bare har angått en viss tid og særskilte omstendigheter. Dette vil vi anskueliggjøre enda tydeligere med følgende:
1: Paulus mener her ikke seremoniallovens påbud, når han sier at "ved loven kommer erkjennelse av synd". Det blir spesielt klart når vi legger merke til profetene, Kristus, døperen Johannes og apostlene når de forkastet jødenes egenrettferdighet. I dette henviste de aldri til seremonialloven. Og det var tvertimot nettopp i å etterleve denne, jødene hadde sin trøst. De stod ikke hjelpeløse når det gjaldt å skaffe okser til sine ofringer. Den loven som avkrevde slikt, førte ikke til at noen "munn skulle bli lukket". Vi ser titt at profetene nettopp angrep jødene, fordi de hadde sin trøst i at de bar fram sine offer til templet, mens de derimot ikke ville avlegge syndene sine, og hellige sine hjerter for Gud (se f.eks. Jes 1:11-17, 66:2-3, Jer 6:19-20, Amos 5:22-23 m.fl.). Likeså sa også Kristus om fariseerne at de gav nøye akt på seremonialloven, å gi sin skatt av mynte og anis og karve o.s.v., men brydde seg ikke om det som var viktigere i loven, nemlig dommen, barmhjertigheten og troen. Altså var det ikke seremonialloven som virket at "hver munn ble lukket" og at "hele verden blir skyldig for Gud". Det var tvertimot på denne loven de grunnet sin falske trøst.
2: I det tredje kapitlet, fra v.22 til 28, stiller Paulus opp mot hverandre rettferdiggjørelsen ved tro, og rettferdiggjørelsen av gjerninger, for at menneskene skulle fratas enhver mulighet for noen egen "ros" (v.27). Men jeg ble jo ikke fratatt min ros, hvis jeg ble rettferdig ved å oppfylle en lov. Det er jo Guds hensikt at det ikke skal være noe menneske som skal ha æren og prisen for sin frelse (Gal 3:22, Ef 2:9). Den æren skal bare tilhøre "ham som ble slaktet og med sitt blod kjøpte oss til Gud". Men konsekvensen må da nødvendigvis bli at det ikke finnes noen lov som kan gjøre oss rettferdige.
3: Fjerde kapittel begynner med hvordan Abraham ble rettferdiggjort. Dette tar Paulus fram som et endelig, fullkomment bevis på den store sannheten han her har forkynt (rettferdiggjørelse ved tro, ikke ved gjerninger). Og det han der taler om gjendriver at han her, når han taler om loven og gjerninger, skulle mene den mosaiske seremonialloven. For vi må understreke at Abraham levde fire hundre år før Moses ble født, og ble "rettferdigjort ved tro, ikke ved gjerninger". Det fantes ingen seremoniallov da.
4: I kap 3:31 sier Paulus at gjennom hans lære om rettferdiggjørelse ved tro og ikke ved gjerninger, skulle loven så langt fra oppheves, men tvertimot stadfestes. Med dette viser han at han slett ikke taler om seremonialloven, eller den mosaiske forfatningen, som sikkert nok skulle opphøre gjennom evangeliet. For nå var jo den lovens endemål oppnådd. Dette uttaler jo apostelen mange steder. Når han skriver til de forsamlingene hvor de ennå var opptatt med seremoniallovens påbud, omskjærelsen o.l., så uttaler han at "den svake og fattige barnelærdom" nå var unyttig og opphevet (Gal 4:9, Kol 2:16,17, Heb 9:9, 10:1). I 2Kor 3:7-14 taler Paulus om hvordan denne loven forsvinner. Der bruker han tre ganger samme ord om dette som skal forsvinne, som han bruker her når han sier at loven ikke "oppheves" gjennom troen, men stadfestes.
Alt dette skulle være tilstrekkelige bevis for at når Paulus sier at "intet kjød blir rettferdiggjort ved lovgjerninger", og at vi "rettferdiggjøres ved tro, uten lovgjerninger", så tales det ikke om seremonialloven. Og det priser vi Herrens navn for.
Bind 1, kap. 4
Romerbrevets budskap BIND 1, kap. 4
Fjerde kapittel
Eksemplet med Abrahams rettferdiggjørelse ved tro, er hovedinnholdet i dette kapitlet. Først viser Paulus at den måten Abraham ble rettferdiggjort på, var at hans tro på Guds løfte ble tilregnet ham som rettferdighet. Og han tilføyer Davids vitnesbyrd om at menneskene blir frelst bare gjennom en tilregnet rettferdighet, v.1-8. Videre viser Paulus at Abraham ble rettferdiggjort ved tro før han ble omskåret, som bevis på at nåden og rettferdiggjørelsen ikke avhenger av lovpakten, men er den samme for alle mennesker, v.9-17. Med bakgrunn i Abrahams tro beskriver han sluttelig troens art og natur, lovpriser den høyt, og holder den fram som rettesnor for oss, v.18-25.
I forrige kapittel har Paulus båret fram et stort nådebudskap fra Gud: Det evige evangeliet. Først beviste han at som syndere innfor Gud er vi alle like, "det er ingen forskjell". Deretter at bare gjennom troen blir vi alle like rettferdige, "uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus". For en stakkars synder er dette så trøstefullt at det kan gjøre en syk frisk, og en død levende. Men hvordan går det så når vi skal praktisere det, når vi virkelig skal tro dette? Av naturen er hjertet ikke til å stole på. Menneskene dømmer ut fra deres egen tilstand til enhver tid, og finner helst det motsatte av denne læren.
Et egenrettferdig menneske, som ennå ikke har gitt opp sin egen kraft og sine egne forsøk på å omvende seg, tenker som så: Det kan da ikke stemme at vi alle sammen skal være like innfor Gud. Min oppfatning er da det motsatte. Jeg leser om hellige mennesker: gode, alvorlige, sterke i troen, i lydighet og forsakelse. Gud må da være tilfreds med slike! Og skal vi selv kunne få samme store nåde, må vi nok følge i deres spor.
Men så har vi en annen, én hvor hjertet er knust, hvor omvendelsen har vekket opp, hvor synden har slått mennesket ned. Der går hjertet etter sin natur i motsatt retning. Da finner en det sunket ned i all sin uverdighet. Og mens det var Guds nåde alene, mennesket skulle tro og leve på, så tenker denne sjel tvertimot: Nei, jeg ser den enorme forskjell det er mellom meg og de rette troende Guds hellige. Hvis jeg hadde en sånn tro og lydighet som Abraham, da han på Guds ord ofret sin kjæreste sønn, Isak. Hadde sånn inderlig kjærlighet til Gud og anger over synden, som David, slik jeg ser det av hans salmer og bønner - . Da kunne også jeg tro at jeg eide Guds vennskap. Men når jeg tvertimot vet hvor ulydig og kald jeg er overfor Gud, og så bundet til det jordiske. Hvor hard og selvsikker jeg er, - så kan jeg da umulig tro at Gud er glad i meg, slik han er i de som virkelig er hans.
Overfor slike tanker, som oppstår i ethvert menneskes hjerte, er det Herren i dette kapitlet holder opp for øynene våre disse største hellige: Abraham og David. Han viser at selv om de var langt mer trofaste, lydige, og mer helliggjorte enn vi, så har de innfor Gud likevel bare den samme rettferdigheten som vi har, nemlig "Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror".
Dette var spesielt nødvendig å slå fast overfor de som tilhørte den kristne forsamlingen i Rom. De var israelere, Guds eiendomsfolk, barn av de hellige fedrene og pakten. De var vokset opp med loven og den skjønne gudstjenesten. Det var helt nødvendig at deres innbilning om at de hadde noen fortrinn innfor Gud, ble knust. En slik forkynnelse var også nødvendig overfor dem som var hedninger, for å oppmuntre dem med at også de, bare gjennom troen, hadde samme adgang til nåden. Med dette for øye kunne ikke Paulus velge noe kraftigere middel, enn å ta jødenes store stamfar, Abraham, som eksempel og bevisførsel.
Abraham var så særdeles benådet og hellig, at Herren Gud talte med ham som venn til venn. Abraham var Israels folks overhode, og det var gjennom ham alle jordens slekter skulle velsignes. På grunn av alt dette var han alle jøders faste holdepunkt. Dette var da også bakgrunnen for at døperen Johannes, da han trådte fram i sitt spesielle kall til å sønderknuse dette egenrettferdige folk, blant annet uttalte: "Begynn ikke å si til dere selv: Vi har Abraham til far" o.s.v. (Luk 3:8). Og når Kristus talte til dem om deres vantro, hadde han samme bakgrunn når han sa: "Abraham, deres far, frydet seg til å se min dag. Og han så den og gledet seg" (Joh 8:56). Abraham var det største navn og forbilde en kunne holde fram som eksempel, for dem som ville vite hvordan en skulle leve for å bli from og tekkes Gud. Det gjaldt også overfor de hedningene som tilhørte forsamlingen, eller på annen måte hadde noen kjennskap til Israels folk. Det var overmåte viktig for alle sammen at Paulus fikk vist hvordan Abraham ble rettferdiggjort. For det måtte jo være samme vei som han hadde gått for å oppnå Guds nåde og velbehag, som alle mennesker måtte gå.
Nest etter Abraham stod profeten David høyest som benådet og hellig. David var "en mann etter Guds hjerte" (1Sam 13:14). Den hebraiske uttrykksformen her betyr: "en mann, slik Gud vil ha ham". David var en av stamfedrene til Kristus, og et forbilde på ham. Han talte i Den Hellige Ånd, så ikke bare alle hellige, men også Kristus selv brukte hans ord (se f.eks. Sal 22). For en nåde det da er å få se hva en slik mann sier er frelsens vei! Ja, for en nåde det er å få se hva Abrahams eksempel og Davids ord forkynner oss om den eneste veien til frelse!
Hvis Abraham ikke er blitt rettferdiggjort gjennom sine gjerninger, men gjennom en tilregnet rettferdighet. Og har David, idet han talte i Guds Ånd, forkynt at bare det menneske er salig "som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger". Så må vi spørre: Hvem vil da forsøke seg på noen annen vei til rettferdighet?
Med disse to eksemplene viser Paulus at rettferdiggjørelsens vei har vært den samme helt fra begynnelsen, både under den gamle og under den nye pakt. Dette har han også antydet tidligere i brevet (kap 3:21), da han sa at loven og profetene vitnet om den Guds rettferdighet som nå er blitt åpenbart. Må vi så alle holde fast på dette! Det er bare én vei til frelse! Helt fra verden ble til har det bare vært på én og samme vei alle Guds barn, hellige og profeter, har oppnådd Guds nåde og vennskap. Det var Abrahams vei til frelse, og den skal vi nå se nærmere på.
1: Hva skal vi da si at vår far Abraham oppnådde etter kjødet?
Paulus bruker et spesielt og egenartet språk, som han ikke har lært seg av jordiske språklærere. Det ligger en dyp åndelighet i det. For våre ører lyder det merkelig, når han spør hva Abraham har oppnådd etter kjødet. Men det han vil ha fram med dette spørsmålet, det finner vi alt i andre verset. Der forteller han i tydelig ordvalg hva han mener med dette: "Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger" o.s.v. Av dette forstår vi at med uttrykket "etter kjødet" mener Paulus menneskenes egne gjerninger. Men det ligger noe dypt lærerikt i dette uttrykket. Med det antyder apostelen først at han med ett eneste uttrykk vil inkludere alt det Abraham selv var og utrettet gjennom hele sitt liv, både i sitt innvortes og utvortes menneske. Ikke bare noen utvortes gjerninger, men også hele hans hjertes fromhet, lydighet og trofasthet. Hva har han oppnådd gjennom alt dette? Hadde noe av dette gitt ham rettferdighet innfor Gud?
For det andre antyder Paulus med uttrykket "etter kjødet" at alt det gode vi selv måtte være istand til å frambringe, alltid vil være besmittet av vår fordervede natur, våre brist og urenhet. Det er "kjød" (se Jes 40:6-7), og kan derfor ikke bestå innfor Guds øye. Dette taler også Herren Kristus om til Nikodemus. Når Herren med ett eneste ord ville fortelle ham hvorfor hans fromhet ikke holdt mål, sier han bare: "Det som er født av kjødet, er kjød".
At Paulus i uttrykket "etter kjødet" inkluderer alt det menneskene i seg selv er og gjør, finner vi spesielt bekreftet i Fil 3:3flg. Der bruker han samme uttrykk, og forklarer straks hva dette omfatter. Det er ikke bare det han er i kraft av sin jordiske posisjon, og at han er omskåret, men hele hans religiøsitet og fromhet, hans nidkjærhet for å leve etter loven, og hans gjerningers rettferdighet. Han sier: "Vi setter ikke vår lit til kjødet. Skjønt jeg har saktens det jeg kunne sette min lit til også i kjød! Om noen annen mener å kunne sette sin lit til kjød, da kan jeg det enda mer: Jeg er omskåret på den åttende dag, jeg er av Israels ætt, av Benjamins stamme, en hebreer født av hebreere, i forhold til loven en fariseer, i nidkjærhet en forfølger av menigheten (som jeg da anså for et skadelig parti), i rettferdighet etter loven uten lyte".
Det Paulus taler om her, er altså alt det Abraham var, også når det gjaldt hans hjertes fromhet, kjærlighet og lydighet. Dette må vi legge nøye merke til! For de tankene dukker stadig opp hos oss, at om vi ikke blir rettferdige gjennom noen slags ytre gjerninger, så betyr det likevel noe for Gud at der er noe godt inni oss, som en god vilje, anger, bønn o.s.v. Nei, sier apostelen, også dette inni oss hører inn under ordet "kjød". Det omfatter alt dette som mennesket er og gjør, og det er alt sammen det motsatte av Guds frie nåde og gave (Ef 2:8-9, Rom 11:6). Og det er dette spørsmålet konkret gjelder: Om vi blir rettferdiggjort gjennom noe som er i eller av oss - eller om det tvert imot er av Guds frie nåde, gjennom troen alene. Det er dette som ligger i apostelens spørsmål: "Hva skal vi da si at vår far Abraham oppnådde etter kjødet?". Og slik svarer han:
2 og 3: Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger, da har han jo noe å rose seg av. Men det har han ikke for Gud. For hva sier Skriften: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet.
Det kan se ut som om det ikke er noen god sammenheng i v.2. Paulus taler først ut fra den forutsetning at Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger, da har han jo noe å rose seg av. Men føyer så til: Men det har han ikke for Gud. Dette kan synes noe underlig. Å bli rettferdiggjort på grunn av gjerninger forutsetter og betyr at man til fullkommenhet har oppfylt hele Guds lov. Og en som har gjort det, må vel ha noe å rose seg av overfor Gud? Han må vel være rettferdig innfor Gud (kap 2:13, 10:5)? Apostelens korte avvisning om at Abraham på grunn av sine gjerninger skulle ha noen verdi innfor Gud, minner ikke om Paulus's vanlige sterke argumentasjon. Det kan se ut som om her mangler noe. Men vi skal snart se at sammenhengen er god, svaret er sterkt - og med en ganske skarp brodd ilagt.
Ordvalget avklares straks hvis vi leser det i sammenheng med v.3 som begynner med "For". Det heter da i sammenheng: "Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger, da har han jo noe å rose seg av. Men det har han ikke for Gud. For hva sier Skriften: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet". Ordene "Men det har han ikke for Gud", er ikke bare Paulus's påstand, men selve Skriftens svar på spørsmålet. Svaret er dermed sterkt og avgjørende. Det må oppfattes slik: Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger, da har han noe å rose seg av, d.v.s. noe han kunne ha rost seg av. Men overfor Gud har han ikke hatt det, det ser jeg i Skriften. For Skriften forteller at overfor Gud ble han rettferdig på en helt annen måte - nemlig bare ved at han trodde Guds løfte, og at Gud regnet ham det til rettferdighet (1Mos 15:6). Den rettferdighet han oppnådde på grunn av hans gjerninger, den gjaldt altså bare mellom mennesker. Den er Gud uvedkommende, Gud aksepterer den ikke. Gud har dømt annerledes. Dette er svaret. Og her ser vi brodden - . Abraham var i menneskers øyne rettferdig på grunn av sine gjerninger - men det gjaldt ikke innfor Gud! Tenk, rettferdig, - men likevel ville Abraham blitt fordømt, hvis han ikke hadde hatt den tilregnede rettferdighets bryllupsklær (Mat 22:12-13).
Men det er spesielt Filipperbrevets tredje kapittel som gir oss den beste forklaringen på disse to versene vi har foran oss. Der taler Paulus på samme måte som her. Spørsmålet som tas opp der er akkurat det samme som i vår tekst, om den rettferdighet som gjelder for Gud, og om hvordan de omskårne tror de har noen egen rettferdighet (Fil 3:2-3). Og i versene som følger (v.4-7) uttrykker Paulus seg også på samme måte som i vår tekst. Han taler om å rose seg, eller å "sette sin lit til kjød", og om en menneskelig rettferdighet som ikke gjelder for Gud (v.4-7). Og for det tredje sier han der om denne rettferdighet eller ros, ikke bare at den ikke gjelder for Gud, men at den tvert imot var en hindring for ham. Han anså det som "tap" og "skrap", for istedet "å bli funnet i Kristus" og delaktig i hans rettferdighet. Dette er det også han vil ha sagt i vår tekst, når han i v.4 tilføyer at "den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent". D.v.s. at det mennesket får ikke noe av nåde, bare etter hva det har fortjent. Det er rett og slett utestengt fra nåden - bare på grunn av at det har sin trøst i sine gjerninger.
Vi ser altså at ikke bare saken, men også ord og uttrykksmåte, er den samme i nevnte kapittel som i vår tekst. I Fil 3 bruker Paulus seg selv som eksempel, og sier. "Jeg har saktens det jeg kunne sette min lit til også i kjød, jeg som ikke bare var omskåren, og av Israels folk. Jeg var også en fariseer og i rettferdighet etter loven uten lyte. Men alle disse mine fortrinn, de anser jeg for tap - i forhold til det eneste som betyr noe: kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre. Ja, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus". Der bruker han altså seg selv som eksempel. Her bruker han et langt sterkere navn for jødene. Som den jøde han selv er, bruker han benevnelsen: "vår far Abraham". Han sier: Jeg anser vår far Abraham å ha vært den mest benådede og hellige mann på jorden. Men Skriften uttaler likevel at han ikke av den grunn var rettferdig for Gud, men at han ble rettferdiggjort utelukkende ved at han trodde Guds løfte. Dere må da tro deres egen hellige skrift, og rette dere etter vår far Abrahams eksempel!
Å, måtte vi alle legge nøye merke til et så karakteristisk eksempel! Når ikke en gang Abraham i all sin store trofasthet og lydighet mot Gud, med all sin fromhet i hjerte og det daglige liv, ikke kunne bestå for Gud, men måtte leve av bare nåde - ! Hvordan skulle da noen av oss, som aldri tåler sammenlikning med ham, kunne tro at vi var fullkomne overfor loven, og for Guds øyne?
Ved utvortes gjerninger kunne vi nok stå "ustraffelige" i menneskers øyne. Men innfor Guds øyne, som ser alt som finnes i oss, all likegyldighet og ondskap i hjertet, alle tanker og begjær, innfor ham i hvis øyne ikke en gang himlene er rene (Job 15:15) - ham serafene dekker sitt ansikt for (Jes 6,2) -. Overfor ham er vi bestandig urene og syndere. Men på samme vei som Abraham kom til rettferdighet og Guds vennskap, på samme vei skal også vi oppnå dette. Hva er det så som er rettferdiggjørelsens vei?
Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet.
"Skriften forkynte på forhånd dette evangelium for Abraham" (Gal 3:8). Det var det mektige løftet om at i hans ætt skulle alle jordens folk bli velsignet. Gjennom dette løftet fødtes den frelsende tro i Abrahams hjerte. Det var altså troen på Kristus som ble tilregnet ham som rettferdighet! Dette finner vi ikke klart uttalt i vår tekst, men det framgår klart både av de stedene Paulus sikter til i 1Mos (bl.a.12:3 og15:6), og av hans egen forklaring på dette i Gal 3:15-17. Hvis en ikke anvender slike skriftsteder til forklaring av tekstens ord, kan en få en både skadelig og villfarende tolkning, som f.eks. at det var Abrahams tro, og ikke hamhan trodde på, som virket Abrahams rettferdighet. Som om troen i seg selv var så verdifull at Gud bare for dens betydning rettferdiggjorde menneskene, - og dermed igjen på grunnlag av noe godt, virket i eller av selve mennesket. Mot denne falske og farlige oppfatning skal vi legge merke til følgende klare forhold:
Først: At det løftet Abraham trodde, det var selve Guds evige evangelium om Kristus. Tekstens ord: "Abraham trodde Gud" o.s.v. finner vi også i 1Mos 15:6. Riktignok ser vi der ikke mer enn løftet om en tallrik ætt. Men hva som lå skjult i dette løftet, det visste Abraham fra et løfte Gud hadde gitt ham tidligere (1Mos 12:3). Da hadde Gud lovet at "i deg skal alle jordens slekter velsignes". Dette var samme løftet, det opprinnelige om en frelser, som Gud hadde gitt våre første foreldre på syndefallets dag: Løftet om kvinnens ætt som skulle knuse slangens hode, om en forløser som skulle fødes av en kvinne og tilintetgjøre synden og djevelens gjerninger.
Det var dette løftet alle troende mennesker, helt fra den rettferdige Abel (Heb 11:4), hadde trodd og blitt rettferdige på. Det var dette løftet som gang på gang ble gjentatt for Abraham (se 1Mos 18:18, 22:18, 26:4, 28:14). Og selv om dette hovedpunktet, selve edelstenen i Guds løfte til Abraham, ikke ble uttalt hver gang, så lå det alltid der, som en underforstått forutsetning. Dette er apostelens forklaring, slik hver og en kan finne det i Gal 3:6,7,8,16,17,18,29. Og Kristus sier selv uttrykkelig hva det var Abrahams tros-øye hadde grepet, som han til og med i sin tro frydet seg over. Herren sier jo: "Abraham, deres far, frydet seg til å se min dag. Og han så den og gledet seg" (Joh 8:56).
For det andre: Hvis Paulus hadde villet si at det var selve troen, som en slags dyd hos menneskene, som var blitt tilregnet Abraham som rettferdighet, så hadde han med å antyde noe slikt, straks skåret over selve nerven i hele hans rettferdiggjørelses-lære. Hans hensikt med denne teksten er nettopp å vise at vi blir rettferdiggjort uten noen vår medvirkning eller verdighet, men bare av Guds nåde og ved forløsningen i Kristus. Og han sier uttrykkelig i neste kapittel at det er bare "ved den enes lydighet" vi blir rettferdige. Rettferdighet er intet mindre enn lovens oppfyllelse. Troen i seg selv kan ikke bevirke dette. Troen avskriver faktisk tvertimot vår fortjeneste. For den som tror på Kristus, hans bekjennelse er at han i seg selv står uten rettferdighet overfor Gud, fortapt og rådløs, - og griper derfor "Guds rettferdighet", den oppfyllelse av loven som er i Kristus.
Videre må troen ha et ord fra Gud som kan skape troen, og holde den levende. Og innholdet i dette ordet vil selvsagt være avgjørende for hva jeg får gjennom troen. Hvis en ikke holder dette klart for seg, vil en alltid misforstå ordene om troen og troens rettferdighet. Hør en liknelse om dette: En fortapt sønn lever langt borte i fremmed land. Der lider han nød. Faren hans lover ham en stor og fin eiendom, bare han vil komme hjem og ta imot den. Sønnen er lenge i tvil, og blir derfor værende i sin fattigdom. Men omsider begynner han å tro faren på ordet, og så skynder han seg hjem for å ta imot eiendommen sin. Senere sier han det slik: Jeg ble lenge værende i elendigheten, på grunn av min vantro. Men da jeg trodde min fars ord, ble jeg rik og lykkelig. Det at jeg trodde, gjorde meg rik. Hvis så noen bare hører slike ord, og ikke kjenner til det løftet som faren hadde sendt sønnen, så kunne de forstå uttalelsen som at det denne mannen var blitt belønnet for, det var en sønns tillit til sin fars ord. Da ville den som kjente til hele saken si: Nei, du må se på innholdet i det løftet han trodde. Det var jo dette som gjorde ham rik! Løftet gjaldt en stor eiendom, og det var jo i den selve rikdommen lå. Troen hans bevirket bare at han fikk nyte godt av eiendommen.
Slik skal vi forstå ordene: "Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet". At troen gjorde ham rettferdig, det skyldtes innholdet i det Guds løfte som virket troen. Og løftets innhold var Kristus. Hvis vi ikke skulle forstå denne teksten slik, ville det være det samme som å forkaste hele Skriftens store hovedlære. Det ville være å kaste fra seg og forakte alt det Gud har forkynt oss fra verden ble til, om en frelser og en forsoning i hans blod. Alt det Gud har forkynt både gjennom engler og profeter, men også gjennom den forbilledlige levittiske offertjenesten og alle dens blodige offer. Kort sagt: Hele Skriftens egentlige innhold, læren om Kristus, Kristi lydighet, Kristi lidelse, død og oppstandelse, ville alt sammen være om intet, hvis Gud kunne rettferdiggjøre oss bare på grunn av selve vår tro - dette at vi trodde at han var sannferdig.
Apostelen har altså på dette stedet ikke gitt en så inngående forklaring (som han gir i neste kapittel). Men vi må holde klart for oss at det er overfor Gud ingen som helst unnskyldning for et menneske som av den grunn finner på en ny tolking som strider mot hele Skriftens hovedlære. I dette ser vi også noe som gjennom hele Skriften viser Guds majestetiske storhet: Han gjentar ikke alltid det han har sagt tidligere, men forutsetter at vi husker på hva han har forklart, og at vi forstår ham!
Av alt dette ser vi at selv om troen i sannhet er den høyeste dyd og gudstjeneste som vi noen gang kan oppvise, så er det likevel ikke på grunn av disse troens egenskaper at Gud tilregner oss rettferdighet. Det kan ikke nektes for at troen i seg selv er den edleste dyd. Luther sier: "Vi kan ikke gi Gud noen større gudstjeneste, eller vise ham større ære og lydighet, ikke gi ham noe herligere og mer kjært offer, enn at vi tror på ham og venter oss alt godt fra ham". Det er troen som dypest sett gir Gud all ære, erkjenner sin egen og hele menneskehetens uverdighet, og opphøyer Gud som den som alene er rettferdig, hellig, barmhjertig, allmektig, trofast og sannferdig. Videre er også troen den fruktbare mor til alt annet som er godt og velbehagelig for Gud. Fordi troen på Gud gjør at mennesket, som ellers er kaldt, dødt og fientlig overfor Gud, for første gang begynner å elske Gud og hans hellige vilje. Det får lyst og glede i å følge Guds bud. Troen føder oss på nytt, og begynner å gjenopprette det ødelagte Guds-bildet i mennesket. Begynner å gjenopprette paradis-livet hvor menneskene fortrolig omgås og taler med Gud som et barn med sin far. Videre helliger troen hele mennesket: hjerte, sinn, gjerninger og vandring.
Alt dette er sant. Men fortsatt står den sannheten fast at det ikke er for troens egenverdi, eller for alt det gode den virker i oss, at Gud gjør oss rettferdige. Men bare for den kostelige skatten som troen lever på: Guds elskede Sønn. Troen er i seg selv alltid full av brist, så alle troende må be om tilgivelse for sin tro, og tre fram for Gud med ordene vi kjenner fra Skriften: "Herre, jeg tror! Hjelp min vantro!"
Likevel er det ved troen menneskene ikles en fullstendig guddommelig rettferdighet, og et uendelig velbehag for Guds øyne - d.v.s. med den enbårne Sønns rettferdighet og velbehag. Slik sett kan vi tenke oss troen som en ring av bly, men med en uendelig dyrebar innfatning: En edelsten av millionverdi. Da ville en jo med all mulig rett kunne si at den ringen er overmåte verdifull. Dens eier vil dermed være en rik person, bare på grunn av denne ene ringen. Men i sannhet ikke på grunn av det ringen i seg selv var laget av. Bare på grunn av verdien i den kostelige edelstenen. Slik er det med troen som lever på Kristus. I seg selv er den meget svak og elendig. Men fordi den bærer i seg den uendelig dyrebare edelstenen: Guds elskede Sønn, så er denne troen meget dyrebar, og gjør at hele mennesket er overmåte hellig og velbehagelig i Guds øyne. Såvisst ikke i seg selv, gjentar vi på nytt, men utelukkende på grunn av Kristus, som har tent troen, og som den bærer i seg.
Dette er grunnen til at slike mennesker som er rettferdiggjort ved troen, av Gud selv rett og slett kalles hellige og herlige (Sal 16:3), og at Kristus kunne kalle sine skrøpelige disipler "helt rene" (Joh 13:10, 15:3). Bare av den grunn var det også at Abraham hadde det fortrolige samfunnet med Gud, så Herren Gud var gjest i hans telt og talte til ham i så intimt ordvalg som dette: "Skulle jeg vel skjule for Abraham det jeg er i ferd med å gjøre?" (1Mos 18:17). Bare den dyrebare edelstenen, Kristus, som var gitt i det løftet Abraham trodde, var hele grunnlaget. For det står ikke: Abraham var så hellig, Abraham var så lydig, at Gud tilregnet ham det som rettferdighet. Men "Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet".
Å, om vi nå kunne holde dette klart for oss, at for Gud gjelder ikke menneskers fromhet, men bare hans Sønn! Der Gud finner ham, der finner han alt det han søker. Der tilregner han ingen synd, hvor omfattende og stor den enn måtte være i våre øyne. Luther sier: "Selv ser vi jo våre synder, og kjenner i samvittigheten hvordan de tynger oss. Men skade oss kan de ikke, når vi tror på Kristus. For i ham er vi fullkomne. Da anser Gud våre synder, som ennå henger ved vårt kjød, som om de ikke var til. De er skjult for Gud som sier: Fordi du tror på min Sønn, så forlater jeg deg dine synder som ennå tynger deg, helt til du gjennom døden til slutt blir løst og fri fra dem".
Ja, sier du, men hvordan kan det være mulig at jeg kan være rettferdig og hellig, når jeg fremdeles går og kjenner synden i meg? Jo, just derfor er det teksten uttaler at "Gud tilregnet ham det som rettferdighet". Gud fant ingen rettferdighet i Abraham. Heller ikke var den rettferdighet Gud hadde virket i ham, på noen måte fullkommen, så lenge han ennå var på jorden. Nei, med all sin lydighet og trofasthet var Abraham fremdeles én som måtte få en tilregnet rettferdighet. Men gjennom den stod han fullkommen rettferdig - for Gud (merk!) "som kaller det som ikke er til, som om det var til" (4:17). Så må da også vi være rettferdige - ikke på den måten at vi allerede eier den fulle rettferdigheten i oss selv. Men fordi troen, som lever på Kristus, blir tilregnet oss som rettferdighet. Og i denne tilregnede rettferdighet er vi fullkomment rettferdige innfor Gud. For når Gud erklærer noen å være rettferdig, så må det mennesket også ansees rettferdig overfor Gud og hele himmelen.
Men så kreves det da også virkelig å tro dette som Guds eget ord. Ja, tro det like sikkert som at Gud er sannferdig - uansett hvor ille det ser ut hos deg. Dette var Abrahams store visdom: "Mot håp trodde han med håp". Bare fordi Gud, Den Allmektige, hadde talt. Da trodde han det som fornuften og alle sanser anså som umulig. Slik må også alle andre som vil følge i sporene til Abrahams tro, gå med ham inn i troens skjulte og hemmelighetsfulle mørke. De må døde fornuften og si: Gud har sagt det. Noe mer vet jeg ikke. Hos meg ser det bare ille ut. Der er bare synd, død, mørke og kval. Men når Gud har gitt sin Sønn, sitt ord og sine innsegl, så kan jeg ikke tvile på at Kristus gjelder mer enn mine tanker og meninger.
Når du døder fornuften, og tror Guds ord på den måten - på tvers av det du finner, ser og kjenner hos deg selv, - da går du Abrahams vei. Da gir du Gud æren, at hans nåde er stor, og at hans ord er sannhet. Og da skal han frikjenne deg fra alle dine synder, slik at om de fremdeles lever i deg, plager og tynger deg, så skal de likevel ikke kunne fordømme deg. For Kristi skyld, han du tror på, skal de være deg forlatt, som om de ikke var til. Det er dette som er å være "rettferdig". Innfor Gud er dette den eneste sanne rettferdighet, og den eneste rettferdighet Abraham hadde overfor Gud.
Derfor må du lære deg å si det slik: Selv om jeg dessverre ikke er så trofast og lydig som Abraham, så er jeg likevel, lovet være Gud, like dyrt gjenløst som han. Og da gjelder også den samme rettferdighet overfor Gud, for meg som for ham. I dette står jeg da likt med ham. Skulle så Gud ville prøve meg hardt, som han prøvde ham, så vil jeg fremdeles tro at han elsker meg, slik som han elsket ham. Gud gi meg å tro dette like sikkert som Abraham trodde, så vil jeg også få mer av den samme tro og tillit! Men uansett hvordan det går meg, så vil jeg ikke la det vesentlige bli tatt fra meg: At jeg overfor Gud har den samme rettferdighet som Abraham - fordi jeg har samme Kristus som ham. Jeg vil ikke glemme selve hovedsaken: "Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet".
4 og 5: Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet.
Her ser du den høye, hemmelighetsfulle og underlige regjeringsformen som gjelder i Kristi rike. Et uverdig menneske får nåde! En som er verdig utelukkes! - Bare på grunn av at hjertet ser etter fortjeneste. Herren har selv framholdt denne underlige dom aller sterkest når han i Mat 20 sier at de som arbeidet hele dagen ikke fikk noen nådegave, men bare det de fortjente, bare fordi de "hadde gjerninger" (sv: hollo sig til gärningarna) -. "Vi har båret dagens byrde og hete", sa de. Men de som stod der og bare hadde arbeidet en eneste time, de hadde ingen krav. De visste at de kunne ikke vente å få noen full daglønn. Men av husbonden fikk de en hel dags lønn i gave. Slik er himmeriket, sier Herren. Slik er det Kristus regjerer og dømmer, stikk imot all fornuft og alle menneskers skikker og sedvaner. Og hva er grunnen til dette? Herren Kristus forklarer det i Mat 18. Først har han stilt et barn fram for dem, og sagt at et lite barn var større i himmeriket enn Peter og Johannes. Deretter sier han: "for Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt" (v.11).
Gud har gitt sin Sønn til et blodig offer for oss.
Det er grunnen til at det ikke er noe Gud tåler så lite som vår egenrettferdighet,
og at han, på den annen side, tar imot og rettferdiggjør den mest uverdige synder som tror på Sønnen.
Denne Gudsrikets grunnlov bruker nå Paulus som ennå en forklaring på hvorfor Abraham ikke ble rettferdiggjort på grunn av sine gjerninger, men bare ved troen. Først har han brukt Skriftens historiske bevis på dette. Nå vil han tilføye: Det er ikke mulig at Abraham holdt seg til gjerninger, og ble rettferdig på den måten. Nei, han må nødvendigvis ha trodd på Kristus, ettersom han ble rettferdiggjort. For i nådens rike er det en fastslått regel og dom at "den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent" (og dermed er han fortapt om han så bare har gjort den minste synd, Gal 3:10). "Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet". Dette finner vi er sammenhengen. Men hvis nå dette er en så avgjørende grunnregel i nådens rike, så la oss ikke ta lett på det, men gå enda grundigere inn i budskapet. Paulus sier altså:
Den som har gjerninger (sv: holder seg til gjerninger). Grunnteksten sier egentlig: "Den som virker", ergazomeno="som arbeider". Luther gjengir det treffende med: "som omgås med gjerninger". Paulus har med ordet "virker" gitt uttrykk for det mest markerte kjennetegnet hos slike mennesker. Man ser og hører svært mye om deres virksomhet. De "skal ut og virke", o.l.
Men disse kjenner læren godt nok. Derfor bekjenner de samtidig med munnen at vi bare blir rettferdiggjort ved troen alene. Likevel sirkler hele deres liv omkring hva de skal være eller gjøre. Og det er det deres "ikke-overveide" hjertespråk vitner om.
Grunnteksten sier altså: "den som virker". At det betyr hjertets fortrøstning til gjerningene, det forstår vi av det Paulus anvender som dets motsetning, i v.5. Der sier han: "Men den som ikke virker (har gjerninger), men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige" o.s.v. Da forstår vi at ordet "virker" her betegner at hjertet har satt sitt håp til det som virkes (virksomheten). Dessuten forstår vi at dersom hjertet var frigjort, var dødet fra loven og hadde troen på Kristus, så var det som ble virket ikke noe hinder for rettferdigheten innfor Gud, men tvertimot en frukt og en stadfestelse av denne.
Slik står saken: Hvordan din forstand og din bekjennelse enn er, så vil hjertet alltid ha sitt håp til en av disse to mulighetene: Enten på hva du selv er eller kan utvirke - eller på ham som gjør den ugudelige rettferdig. Vår fortjeneste, etter våre egne gjerninger, - og Guds nåde gjennom Jesus Kristus, er rake motsetninger (Rom 11:6). Setter jeg mitt håp til noe jeg selv er delaktig i, så kan jeg umulig ha satt mitt håp til Kristus. Da er det alltid min egen delaktighet som mitt hjerte og tanker er opptatt med, uansett hva forstanden og munnen sier. Og da kalles jeg altså her for en "som har gjerninger" (en som "virker"). Fra Guds side får jeg da bare det jeg fortjener, bare det som tilkommer meg.
Men med dette ordet "virke", "holde seg til gjerninger", har Paulus her også antydet hva som er grunnen til at de egenrettferdige setter sitt håp til at de i seg selv skal kunne tekkes Gud. Det er dette at de bare ser på gjerningene. De er ikke klar over at det kreves en hjertets fullkomne hellighet, men tenker bare på de utvortes gjerningene, på samme måte som fariseeren i Luk 18. Han sa: "Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener. Jeg er ikke en røver, en horkar", o.s.v. Her står han innfor Gud, men taler ikke et ord om sitt indre menneske. Han berøres ikke av spørsmålet om hans tanker er rene, om der er egenkjærlighet, om der er noen slags forakt for denne tolderen ved siden av ham, hvordan hans kjærlighet generelt er til andre mennesker, o.s.v.
Hvis Guds åsyns lys fikk vekke opp slike mennesker, så de for fullt alvor var åpne for alt Guds ord, og Guds syn på det indre menneske, hvordan Guds øye følger deres tanker og hva hjertet egentlig er opptatt med - da ville de ikke finne noen som helst hvile i sin egen kristendom. Da ville de ikke anse seg bedre enn andre. Da ville de på fullt alvor mene at det ikke kunne være noe menneske som var så ond som dem. Men de er travelt opptatt med hva de skal gjøre. Det kan være troen, andaktstunden, bibellesing, bønn, tjenesten i Guds hus, virksomhet for misjonen, vitnetjeneste, faste, o.s.v., - som fariseeren. Derfor kan de også som han prise Gud for at de ikke er som andre syndige mennesker. Slike, som er opptatt med å virke, er det Paulus taler dette om:
Disse - får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. Legg merke til at den som har gjerninger, som virker, - han får "lønn". Ikke nåde, men "lønn". Hvis han i alt har fullført det husbonden forlangte, så får han den lønnen som avtalen forutsatte. Da behøver han ikke takke for det som noen slags nådegave! Det er jo bare noe han selv har gjort nytte for, og fortjent - ! Men skulle det derimot være noe som helst som manglet i det han skylder etter avtalen, da blir han straffet. Han får ikke noe av nåde. Slik er loven. Den som holder seg til lovens vilkår, blir også dømt etter denne. Slik så vi hvordan Herren Kristus også forklarte det med arbeiderne i vingården. Og i denne Guds regjeringsform er det ingen unntak. Den som er opptatt med gjerninger skal bare lønnes etter fortjeneste, og får ikke noe av nåde. Men når et slikt menneske kan ha gjort mange flere gode gjerninger enn den som søker og får nåde, så kan dette synes å være svært hardt. Men det hjelper ikke. Tonen i Skriften om denne regjeringsform er streng og ubevegelig. Da en av arbeiderne i vingården knurret, så var der ingen unnfallenhet hos husbonden. Han vek ikke det minste på knurringen, men svarte bare: "Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta det som er ditt, og gå!"
På denne knusende måten taler også Paulus i Romerbrevets niende kapittel. Der gjelder det hans dype bekymring over jødenes tilstand. De lever i en blind, hardnakket egenrettferdighet, hvor dom og fortapelse er en uunngåelig konsekvens. Da taler han i denne tonen: Det hjelper ikke hvor mye dere løper og arbeider for å bli rettferdige. Dere har Guds utvelgelse mot dere. Gud har utvalgt bare dem som tror, og har forkastet dem som holder seg til gjerninger ("som har gjerninger"). Og det hele beror på Gud. I spørsmålet om hvem som skal bli frelst, "så beror det altså ikke på den som vil eller den som løper, men på Gud, som viser miskunn". De som søkte rettferdigheten, har ikke fått den. Men de som ikke jaget etter rettferdighet, de har funnet den. Og hvorfor går det slik? Jo, fordi de førstnevnte søkte rettferdigheten gjennom gjerninger - de fikk den ikke. Mens de andre, som søkte den i tro, de fikk den (kap 9:30-32).
På samme måte taler apostelen i Galaterbrevets fjerde kapittel. Der skiller han de som søker frelse, i to grupper som viser til Abrahams to sønner, trellkvinnens og den frie kvinnes. Deres barn er da enten treller - eller barn. De siste kaller han senere også for "løftets barn". Han forkynner da som en ufravikelig dom over de førstnevnte: "Driv ut trellkvinnen og hennes sønn! For trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes". Dette kan synes svært så hardt. På tross av at de har arbeidet og trellet lenge, så skal de til sist drives ut - ! Mennesker som har deltatt i himmerikets bryllup på jorden (Mat 22), og så blir opptatt med gjerninger og vandringen (sitt liv), som betegnes som "hender og føtter" (v.13), de står der til sist uten "bryllupsklær", og blir "kastet ut i mørket utenfor. Der skal de gråte og skjære tenner". Så stor er Herrens nidkjærhet for sin lovs rettferdighet og for sin Sønns ære!
Å, om alle mennesker som vil være eller bli kristne, måtte legge seg dette på hjertet: I dette spørsmålet går det ikke ann å sveve hit og dit med sine tanker, og gjøre seg opp en frelsesvei som vi selv synes om. Nei, her er en ufravikelig dom som intet menneske har besluttet, og som intet menneske kan forandre. Det er den evige Guds eget besluttede råd, at den som vil bli frelst må bli en fattig, fortapt synder, som har gitt opp all sin egen rettferdighet og muligheter, og som søker sin frelse bare i Kristi rettferdighet. Så fortsetter Paulus slik:
Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet. Her hører vi enkle og avgjørende ord om hvem det er som blir frelst: Den som ikke "virker", "ikke har gjerninger, men tror". Den som ikke gjør den minste gjerning for at det dermed skal stå bedre til med hans sak for Gud, endre hans syndeskyld, gjøre ham mer verdig til Guds nåde, - men bare flyr med all sin synd til ham som rettferdiggjør den ugudelige.
Men når Paulus her sier: "den som ikke virker, men tror" - har ikke da den selvsikre, sovende verdens barn truffet veien aller best? For når det gjelder å ikke anstrenge seg med noe som helst for å bli frelst, men bare ha tillit til Gud, så synes de å kunne den kunsten aller best. Det samme gjelder også de religiøse menneskene. De vil være noe helt annet enn det vi kaller verden, og de taler jo om at troen og nåden er deres eneste trøst. Men i sin drømaktige tanketro lever de et kjødelig liv. De er ikke knust, men tvertimot frie fra alt mulig besvær med å "virke" noe som helst for å tjene sin neste eller døde sitt kjød. Vil ikke slike mennesker i dette verset finne støtte for at de lever et rett kristent liv? Svar: Hør nå godt etter selve ordlyden: "tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige". Hører du? Paulus taler om en sjel som tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige! - som tror på Kristus i denne konkrete egenskap at han gjør den ugudelige rettferdig. Paulus taler om en sjel som nettopp trenger den trøsten at Kristus gjør den ugudelige rettferdig. Det gjelder altså en sjel som kjenner seg fullstendig ugudelig, og som i denne nød står overfor valget: Enten selv å arbeide og virke noe til sin frelse, eller også helt fortapt fly til den ugudeliges Frelser.
Den selvsikre verden, med all sin ugudelighet og sorgløshet, anser seg å være ganske gode, og setter sin lit til sine gode gjerninger. Men her taler Paulus tvert imot om fortapte syndere som kjenner seg rett og slett ugudelige. Til en slik erkjennelse kommer en ikke i sorgløshet, men bare ved at Herrens hellige krav får gripe fatt i oss og knuse oss, mens han arbeider på oss til omvendelse. Så sier da også Paulus allerede i kap 3:19-20 at det skjer ikke i lovløshet, men gjennom loven, at vår munn blir lukket - når vi lærer å kjenne synden og blir stående skyldige innfor Gud. I kap 5:20 sier han at det er gjennom loven at "synden ble stor" (sv: synden överflödade). Videre i kap.7:7-13 at det er "ved budet at synden blir overmåte syndig" og at "jeg derimot døde". Vi må holde klart for oss at det er slike sjeler det tales om her.
Den ugudelige. Paulus sier her at Kristus "rettferdiggjør den ugudelige". Hvordan skal vi så forstå dette? Er det dette vi nå har bevist, at de det her tales om, det er de som i virkeligheten ikke er ugudelige, men bare kjenner seg slik? Her står vi overfor følgende spørsmål: Når mennesker opplever den syndenød som virkes i dem ved lovens arbeide, og før de har troen på Kristus alene og er blitt rettferdiggjort. Er da disse rett kristne? Hvis de var det, da var ikke Paulus's ord her rett tale. Mange vil nok utlegge denne teksten slik: Når mennesker som har vært ugudelige omvender seg, da rettferdiggjør Gud dem. Men dette er ikke å forklare teksten, men å lage en ny tekst. Nei, her vil vi etter hvert finne at den syndserkjennelse og anstrengelse for å omvende seg, som bare loven har virket, er alt sammen bare et resultat av den skremte og plagede trellens selvoppholdelsesdrift - for å unngå å bli straffet. Men, er denne trellevirksomheten et sant Gudsforhold, før troen er kommet og rettferdiggjørelsen er et faktum? Anser Gud den for å være det? Hvis det skulle være tilfellet, da taler ikke Paulus sant, og da er det bare den fromme som blir rettferdig.
Riktignok er det forskjell på den frekke ugudeligheten, og den ugudelighet trellen befinner seg i mens han ennå bare står skyldbetynget overfor lovens dom. Men et sant gudsliv har alltid kjærlighet til Gud, og en trang til å gjøre det gode bare for Guds skyld. Dette mangler trellen, som bare er skremt opp av loven. Og dypest sett er han ikke noe annet enn en ugudelig. Klarest ser vi det overfor den sannheten at til og med et rett gudsliv består ikke innfor Guds øyne, hvis det ikke er skjult i Kristi rettferdighet.
Inntil Gud har kledt et menneske i sin Sønns rettferdighet, er dette mennesket, uansett alle andre omstendigheter, i Guds øyne en ugudelig, og "Guds vrede blir over ham" (Joh 3:36). I den tilstanden er det i Guds øyne intet godt hos menneskene. De kan derfor heller ikke gjøre noe som helst som bidrar til å mildne Guds dom over dem. Så lenge mennesket kjemper og strever med en slik hensikt, så strider det bare mot Guds nåde. Da er de i samme ulykkelige tilstand som jødene, som Paulus taler så sterkt om i kap 9 og 10:1-4.
Men i det øyeblikk et menneske oppgir alt håp om at det kan utrette noe i denne saken, og kaster seg som en fortapt synder utelukkende hen til Guds nåde, blir stille for Guds nådeord om den enbårne Sønnens rettferdighet, og lar dette få føde den nye troen i sitt hjerte - da blir det straks ikledd Sønnens fullkomne rettferdighet og velbehag for Gud. I samme stund får det et nytt hjerte som nå virkelig elsker Gud. Nå er dette mennesket både rettferdig og har det rette gudsliv. At det er slik, bekrefter alle Skriftens ord og eksempler. Når fangevokteren i Filippi forskrekket ropte: "Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?", da svarte apostlene straks: "Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst". Hvordan var denne fangevokterens forhold i Guds øyne inntil dette skjedde? Jo, til dette øyeblikk var han en ugudelig, men var blitt vekket kraftig opp gjennom Herrens under når fengslet ble åpnet. Og når han da straks erkjente sin ufrelste tilstand, søkte han veien til frelse, og lot ordet om Jesus få gripe hjertet sitt. Straks fikk han da rettferdigheten og det rette gudsliv. Lukas forteller at fangevokteren ikke bare trodde og frydet seg, men fikk også en sånn kjærlighet at han førte fangene sine, apostlene, inn i huset sitt, renset sårene deres og gav dem mat (Apg 16:27-34).
Når jødene spurte Jesus: "Hva skal vi gjøre for å gjøre Guds gjerninger", svarte han: "Dette er Guds gjerning at dere skal tro på ham som han har sendt". Det var som om han ville si: Dere kan ikke gjøre noen Guds gjerning før dere har fått troen (Joh 6:28-29). Forholdet er jo at menneskene, før de kommer til troen, er åndelig døde. De er Guds fiender og vredens barn (Ef 2:1-5, Rom 5:10, 8:7). Bare den som har Sønnen, han har livet (1Joh 5:12). Bare gjennom troen på ham fødes det noe guddommelig i mennesket. Noe som er virkelig godt og velbehagelig for Gud. Derfor står det fast som en urokkelig sannhet, at det er som ugudelige menneskene rettferdiggjøres. Det er dette apostelens ord vil ha fram. Og tenk hvor sterkt dette taler om hvor stor Guds nåde er. Hvem skulle ikke da driste seg til å tre fram for ham, - når han gjør den ugudelige rettferdig - om det ikke finnes det minste hos deg som er godt og velbehagelig for Gud, men bare synd og ugudelighet?
Men dette er da også en veldig trøst for hvert eneste troende Guds barn. For i den grad Åndens lys får arbeide med dem, vil de alltid se og kjenne den gamle slangens sæd i seg. Og det vil oftest konkret oppleves som ugudelighet. Det vil si at en ikke frykter Gud, ikke har sitt blikk festet på Gud, ikke har den rette frykt for å synde, ikke har den rette tillit til ham i motgang, men ofte kjenner det som om Gud ikke eksisterer. Melanchthon sier: "Selv om vi ikke bevisst har en slik holdning overfor Gud, så er det slett ikke uskyldig at vi tviler på Guds nåde og Guds ord, at vi ergrer oss over hvordan Gud dømmer, irriteres og er misfornøyde med at Gud ikke omgående frir oss ut av vanskelige situasjoner, at vi knurrer over at andre har mer lykke med seg enn oss, at vi lar oss oppegge til vrede, tennes opp til utukt og lettsindighet, ærgjerrighet, begjær etter rikdom, o.s.v. Alt dette er forhold som gudfryktige mennesker kjenner arbeider i sitt indre, slik det også klart framgår av salmene og profetenes skrifter" (Den Augsburgske bekjennelses apologi. Art. om arvesynden).
Da er det en stor trøst at Kristus rettferdiggjør den ugudelige. Bare av sin egen barmhjertighet søkte han oss opp og drog oss til seg, mens vi ennå ikke ville ha noe med ham å gjøre. Da skal han heller ikke bryte sin pakt med oss, om vi nå tynges av denne ugudeligheten, men selv være vår "talsmann hos Faderen". Derfor hviler det i sannhet en evig nåde over hver eneste én som har mistet troen på alt sitt eget, og bare tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige.
Han får sin tro tilregnet som rettferdighet. Hvordan dette skal forståes, at troen tilregnes oss som rettferdighet, det er alt forklart under v.3. Troen lever på den store skatten, Guds Sønn, som innfor Faderen gjelder mer enn himmel og jord. Derfor har den i Guds øyne denne betydningsfulle verdien. Utelukkende på grunn av den dyrebare skatten som har skapt troen, og som troen lever på. Og fordi Kristus oppfylte loven og tok over seg dens forbannelse, ikke for sin egen - men for vår skyld, så blir nå denne hans rettferdighet av Gud tilregnet den troende. Og da er den troende virkelig fullkommen rettferdig. Men i det følgende vil vi få se ennå mer om dette.
I v.4 og 5 har nå apostelen vist oss at vår egen fortjeneste - og: nåde ved troen, er så totalt motsatt, at den som har (holder seg til) gjerninger, får intet av nåde. Mens på den andre side, den som har mistet troen på alt hos seg selv, og tror på Kristus alene, ham tilregnes ikke noe av hva han selv er. Istedet tilregnes han en rettferdighet som ikke finnes hos ham. Alt er nå bare nåde. Dette stadfester så Paulus med et nytt vitnesbyrd fra Det gamle testamente, ved å tilføye:
6-8: Slik priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger: Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult. Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd.
Om denne trøsterike teksten sier Luther: "Overfor et slikt ord burde vi gå på våre knær til verdens ende". Helt i begynnelsen av dette brevet har Paulus bemerket at det han forkynner, det er "Guds evangelium". Det er ikke noe han selv hadde funnet opp. Det er ikke noe nytt, men noe som utførlig var lovet og forkynt i den hellige Skrift. Derfor siterer han nå fra Det gamle testamente først Abrahams eksempel, og deretter Davids ord. Dette var de to største Guds menn og kjæreste venner. Som nevnt tidligere var David en så stor profet at ikke bare alle hellige, men også Kristus under sine lidelser, brukte hans ord fra salmene. Og her forkynnes da Guds evangelium med denne profetens ord i Sal 32: "Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult".
Ordene i Sal 32 lyder egentlig slik: "Salig er den" o.s.v. Men her har Paulus endret det til flertall, og sier "Salige er de". Dette fordi han vil minne leseren om at dette var et budskap som gjaldt alle mennesker. Dermed synes han å ville forhindre at noen skulle lese disse ordene som om dette bare gjaldt en annen. Han vil at hver og en må la dette tale til seg selv, og selv søke å få del i denne nåde som forkynnes her. Her har vi jo de viktigste og mest trøsterike sannheter som finnes for hvert enkelt menneskes evige vel. Og apostelen fortsetter:
Slik priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger. Her, såvel som i de to følgende versene, hører vi med klare og utvetydige ord at et menneske kan være rettferdig innfor Gud, selv om det ennå sliter med synder. Her sies det nemlig uttrykkelig at når Gud rettferdiggjør et menneske, så skjer det ikke på den måten at han utsletter synden i mennesket, og gjør det syndfritt i seg selv. Men at det skjer ved en tilregning -. Her står det: "som Gud tilregnerrettferdighet uten gjerninger". Denne teksten sier at vår rettferdiggjørelse skjer på den måten at Gud tilregner mennesket en rettferdighet som ikke finnes hos mennesket, - og samtidig (v.7) "tilgir" og "skjuler" de synder som finnes hos mennesket. Ettersom ordet "rettferdiggjøre" kanskje kunne virke tvetydig for noen, så bruker Paulus her istedet uttrykket: "tilregne rettferdighet". Deretter stadfester han samme salige verk med Davids ord, at bare det menneske er salig "som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult", eller dekket over. Bare det menneske er salig "som Herren ikke tilregner synd".
Tenk nå over dette: Det mennesket er salig "som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger", og som han ikke tilregner syndene. Når den altså må tilregnes et menneske, så er det jo dermed også sagt at rettferdigheten ikke finnes hos det salige mennesket selv. For hadde den finnes der, så hadde det ikke vært nødvendig å "tilregne" oss den. På den andre side innebærer dette også at syndene finnes hos det salige mennesket. For ordene i denne teksten sier at syndene "ikke tilregnes" dem, men "skjules".
Her står vi med hele Skriftens store hovedlære, som vi finner i all Guds forkynnelse om Kristi stedfortredergjerning, og hvordan han tilregner rettferdighet. Det tales mer utførlig om dette i kap.3:21-26. Men her har vi dette uttalt i korte, men presise ord, som samtidig knuser den falske oppfatningen at vi skulle rettferdiggjøres på den måten at vi ble syndfrie i oss selv*. En slik oppfatning har nemlig sjelefienden av og til forvillet mennesker med. Nei, Paulus sier her uttrykkelig at Gud gjør oss rettferdige på den måten at han tilregner oss rettferdighet, uten at vi i oss selv er eller blir rettferdige eller syndfrie her på jorden. Derfor er det at syndene må "tilgis" og "skjules".
*Denne falske utleggelsen, at menneskene ved rettferdiggjørelsen blir syndfrie i seg selv, har noen ganger skyldtes at man bare har sett på sammensettingen av noen ord som brukes om rettferdiggjørelsen. Og disse er heller ikke Skriftens egne ord. Det gjelder f.eks. det latinske justifico og det svenske "rettferdiggøra". Når slike ord sammenholdes med liknende ord, som f.eks. sanctifico, vivifico, o.likn., kan det oppfatttes som om de skulle bety at vi gjøres rettferdige i oss selv. Men da ser vi betydningen av å kjenne grunnsprokets ord i NT, dikaioo, rettferdiggjøre, som ikke betyr å gjøre en sak eller person i seg selv rettferdig. For dette ordet betyr over alt der vi finner det, å regne for rettferdig, anse eller dømme noen for rettferdig - uansett om han i seg selv er det, eller ikke. F.eks. i Mat 11:19 heter det i gr.teksten: "Men visdommen er rettferdiggjort av sine barn". Der er ordet dikaioo benyttet, og det kan ikke bety at visdommen ble gjort rettferdig, men at visdommen ble ansett, dømt å være rett eller rettferdig. I Mat 12:37 sies det iflg. gr.teksten: "For etter dine ord skal du bli kjent rettferdig", dikaiotäsi, som ikke betyr gjort rettferdig, men bevist, dokumentert, å være rettferdig. Noe som også understrekes av motsetningen (i samme vers): "og etter dine ord skal du bli domfelt" (gr.teksten). I Luk 7:29 sies det iflg. gr.teksten: "Og de rettferdiggjorde Gud". Det var i sannhet ikke på den måten at de gjorde Gud rettferdig, men, slik vår Bibel også oversetter det: de "gav Gud rett", d.v.s. erkjente at Gud var rettferdig. Også i Rom 3:4 sies det til Gud: "For at du må kjennes rettferdig i dine ord" o.s.v. Disse, og flere andre liknende steder i Skriften viser hva ordet dikaioo betyr. Altså ikke gjøre rettferdig, men holde, anse, dømme for å være rettf.
Har vi nå gjennom dette forstått at vi ikke er rettferdige i den forstand at synden er slettet ut i oss selv, eller at vi i oss selv oppfyller loven fullkomment, men at det skjer ved en "tilregnelse"? Må vi da ikke falle i en like stor villfarelse på motsatt side, ved å tenke at Gud regner oss altså for rettferdige selv om vi egentlig ikke er det. Nei, lovet være Herren Kristi navn! Vi ervirkelig rettferdige ved ham. Hvis en ikke er blitt fullvåken til å se Guds barns fullkommenhet, da drømmer en om en slags rettferdiggjørelse hvor Gud likesom sier at nå fritas du for mine hellige bud og dommer, - uten at en på noen måte eier det som rettferdighet betyr: En fullkommen oppfyllelse overfor loven, slik at en ikke kan straffes etter den. En slik innstilling er jo en særdeles nedsettende tanke om Gud, som om han viser barmhjertighet på bekostning av sin rettferdighet. Det er noe ganske annet Paulus forkynner. Allerede i kap.3:25-26 har vi sett at han forkynner at "Ham (Sønnen) stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet" - fordi han skulle gjøre den rettferdig som tror. Slik lyder også fortsettelsen: "så han kunne (selv) være rettferdig", og videre: "og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus" (sv: som er av Jesu tro).
I kap 5 sier han uttrykkelig at det er "ved den enes lydighet", "én manns rettferdige gjerning", vi blir rettferdiggjort. Det skjer ikke ved at vi fritas fra en eneste bokstav eller tøddel av loven, men gjennom en hel og fullkommen oppfyllelse av alle lovens bud og dommer. Dette som Stedfortrederen gjorde så fullkomment for oss, og i vårt sted, som om vi selv hadde gjennomlevd alt dette. Et menneske kan gjøre opp for det en annen skylder, f.eks. betale sin brors gjeld, slik at den skyldige virkelig blir skyldfri og ikke kan kreves. Når det er gjort, så er han ikke bare å anse for skyldfri, men han er virkelig skyldfri ved at broren har gjort opp for hans gjeld. I hvor mye større grad må ikke da Herren Kristi fullbrakte oppgjør for oss, gjøre oss virkelig skyldfrie og rettferdige, på tross av at vi ikke selv er i stand til å oppfylle loven?
Derfor må vi ikke oppfatte ordene "tilregne rettferdighet" som om Gud skulle regne oss for rettferdige mens vi egentlig ikke er det. Nei, meningen er bare at det er en annens rettferdighet som er skjenket og tilregnet oss, men på et så sant og fullkomment vis at vi virkelig er rettferdige. Den hellige loven i sin majestetiske rett er ikke satt til side. Dens påbud og krav i sin fulle bredde er tvertimot fullbyrdet. Dens dom og straff er utsonet i all sin gru. På Golgata møttes på den ene siden barmhjertigheten, og på den andre siden rettferdighet og dom. Og fra dette møtet stråler det ut en uendelig herlighet. Når dette blir fullkomment åpenbart i himmelen for mennesker, engler og alle fornuftens skapninger, da skal de fylle evigheten med lovsang og pris til Gud.
Kort gjentatt: Gud er rettferdig når han rettferdiggjør den som tror. For det er ikke bare en tenkt eller diktet, men en virkelig rettferdighet han tilregner oss. Og på den siste dag skal han for øynene på hele verden kalle sine troende rettferdige (Mat 25:37-46), og i full overensstemmelse med det den fullkomne rettferdighet krever, gi dem "rettferdighetens krans" (2Tim 4:8).
Nå har vi altså sett at vår rettferdighet består ikke i at syndene ikke mer finnes i vårt liv, men at det er Kristi lydighet som er vår rettferdighet, og at vi i den på alle måter er rettferdige overfor loven. Slik forstår vi det underlige forholdet som teksten vår tydelig nok uttaler, at de troende samtidig er både syndere og rettferdige. Virkelige syndere i seg selv, og virkelig rettferdige i Kristus. Og at Gud aldri dømmer oss etter hva vi er i oss selv, men bare etter den fullkomne rettferdigheten i hans elskede Sønn. Ja, her står vi overfor et forhold som er så stort, så nådefullt og herlig, at de troende aldri fullt ut kan fatte det. Og for verden er denne hemmeligheten fullstendig skjult.
Saken er altså
at det finnes noen mennesker på jorden som Gud aldri tilregner syndene deres - !
Tror du dette?
Her sier David og Paulus uttrykkelig: "Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd". Hør! - "den mann som Herren ikke tilregner synd"! Finnes det noe slikt menneske på jorden? Hvor finnes han? Har du sett en slik en? Bekjenn at vi tror ikke fullt ut Guds ord!
En så lykkelig mann ville jeg gjerne få se. En som står i et slikt forhold til Gud at han aldri tilregner ham noen av hans synder. Og hvem er det som er så lykkelig? Det er samme person, sier Paulus, "som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger", og "som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult". Men hva er det som kjennetegner et så lykkelig menneske? sier du. Hva kan jeg gjenkjenne dem på? La meg vite det, om kanskje til og med jeg kunne være eller bli et så lykkelig menneske! Apostelen sier (v.5) at det er et menneske som kjenner seg fullstendig ugudelig, og derfor ikke har noen som helst gjerninger å holde seg til, men bare må "tro på ham som rettferdiggjør den ugudelige". Hva som ligger i dette, har vi allerede vist.
På samme måte beskriver også David den salige mann som Gud ikke tilregner synd (Sal 32). David skildrer ham slik: Den falskhet i ånden som har gjort at han først har tidd for Herren med sin synd, har nå måtte vike, og han er nå en som "vil bekjenne sine misgjerninger for Herren". Dette betyr for det første at her har vi ikke et stolt menneske, som Guds Ånd ikke har fått arbeide med, som trøster seg til hva det selv kan bidra med, og som ikke har bruk for å søke til nådestolen. Det er ikke en som kan føre et så falskt spill innfor Gud, at han bærer fram for ham sine offer av vakre gjerninger, bønner og hellig virksomhet m.m., men tier om sine synder, enten fordi han ikke har noen nød over dem, eller også fordi han bevisst omgår dette punktet, fordi han fortsatt vil leve i dem.
Vi ser hvordan David hadde det da han "tidde" med sine synder for Herren, og senere betegnet dette som "svik i sin ånd" (Sal 32). At dette "svik" er drevet bort, er det første som ligger i dette: "Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren". Men i denne bekjennelsen ligger det også en tillit til Guds nåde. For den som ikke har noen som helst tro på Guds nåde, flykter for Gud og skjuler sin synd. Kommer ikke fram for ham med noen bekjennelse. Dette er det Kristus forklarer når han til slike fattige syndere som skjelvende hadde søkt ham, likevel kunne si: "Din tro har frelst deg". Vi ser altså at det alltid er tro i det hjertet som ikke kan holde seg borte fra nådestolen.
Kjenner du deg igjen i dette? Er det slik du har det, du som leser dette? Da er du nettopp et slikt salig menneske som Gud ikke tilregner synd. Så elendig, syndig og uverdig du da enn måtte være, så står du i en urokkelig nåde og vennskap hos Gud. Du er et nådebarn som han aldri vil dømme etter loven, aldri tilregne syndene. Han ser dem nok, men han sier: Jeg tilregner deg dem ikke, fordi du tror på min elskede Sønn, og jeg har stilt ham fram som en nådestol, et soningsoffer. I gr.teksten finner vi i v.8 et uttrykk som står for en sterk nekting av at syndene tilregnes, tilsvarende "ikke tilregne noen synder", eller egentlig: "slett ikke tilregne synden". Det er det største alvor i den store guddommelige sannheten: At de troende er et folk som Gud ikke tilregner synd. Om du ennå kjenner på mye synd i deg, så glem aldri hva det er denne teksten taler til deg. Her sies ikke: salig er den mann som Gud ikke finner noen synd hos. Men: "salig er den mann som Herren ikke tilregner synd". Her sies ikke: Salige er de som ingen overtredelser har begått. Men: "Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt".
Som har fått sine overtredelser tilgitt. Du sier: ikke bare bærer jeg på fristelser til synd. Jeg handler også konkret mot Guds bud. Det er jo forferdelig! Svar: Dette er selvsagt ille, og noe du i nød må be Gud om å få nåde til å vende deg fra. Det er konkret overtredelse av Guds bud, som også er nevnt her i teksten. Det er dette som kalles overtredelse, synder, å bryte Guds bud, o.s.v. Og så sies det her at også dette skal bli tilgitt. Men, sier du, kan jeg være helt sikker på at Gud virkelig tilgir meg alle syndene? Svar: Hvem skulle du tro i et så avgjørende spørsmål - om ikke Gud selv? Ikke bare har Gud latt sine vitner stadfeste at han "ikke tilregner den synd" som tror på Sønnen. Men han har også selv i sin guddommelige majestet forsikret: "Så sant jeg lever: Jeg har ikke behag i den ugudeliges død". "Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull". "Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder komme jeg ikke i hu". Dette taler Gud selv om hvordan han tilgir syndene. Hvem skulle jeg tro, om ikke Gud selv?
Og teksten vår sier jo ikke bare at syndene blir tilgitt, men også at de er skjult. Med dette uttrykket synes Paulus å ville minne om "nådestolen" som soningsofrenes blod ble stenket på. Nådestolen var lokket på paktsarken, og skjulte dermed lovens to tavler som lå i arken, og som våre synder står skrevet på. Dette minner oss om hvorfor syndene våre ikke tilregnes oss: Det er for Kristi skyld og hans blodige forsoningsdød. Utelukkende på denne grunn har vi en evig nåde, så stor og sikker at Gud aldri ser de troendes synder slik de i virkeligheten (d.v.s. med deres skyld og fordømmende makt) er. Han ser dem som en øm far ser barnets feil og mangler, som bruker all sin makt for å oppdra barnet bedre, men aldri på grunn av feilene forkaster barnet. Nei, det er aldri hensikten når han straffer det på grunn av ulydighet. Om du kjenner i hjertet ditt, eller opplever gjennom ris og plager, at Herren vredes over synden, så vit at han likevel aldri i sin vrede vil forkaste deg - så lenge du blir værende ved nådestolen. Han arbeider bare på å døde dine fiender, syndene dine, som plager og utmatter deg. Det er ikke å fordømme deg han vil med dette. Det forsikrer denne teksten deg om.
Men her gjelder det nå at en med fast tro holder seg til Ordet, og ikke la seg forville av hva vi synes eller føler. De verste erfaringer av synden, og de forferdeligste stormer av innvortes nød og utvortes angrep, kan ikke forandre på denne Guds sannhet at Gud tilgir, og at han tilregner ikke synden, men lar sine små troende få leve under en evig nåde. Se nærmere på vitnesbyrdene til den mannen Paulus holder fram! Se på Davids historie! Se for en stor nåde han fikk erfare, - og hvilke forferdelige fall han opplevde. Se på det høye kallet han fikk, til å være Kristi forbilde og stamfar, fra gjetergutt - til Israels konge og profet! Og se så hvordan Guds vitnesbyrd om ham lyder (1Sam 13:14), og hva som strømmer fra hans hjerte i salmene. Der var det stor nåde og et hjerte som brant for Herren. Og likevel, - Satan siktet ham forferdelig.
Davids historie vitner om avskyelige utbrudd av synden, fall og overtredelser. Så fulgte anger og sønderknuselse innfor Gud. Senere: nye forfølgelser og bitter ydmykelse av mennesker. Og igjen stor anger og gråt innfor Herren, - "for min synds skyld" sier han. Likevel forkaster ikke Gud ham fullstendig. "Han går ikke alltid i rette", sier David, "og gjemmer ikke på vrede for evig. For så høy som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham". Det er David som uttaler dette. Derfor kunne han til slutt heller ikke love og prise Herren nok, men oppfordrer alt som er i himmelen og på jorden til å love og prise ham (Sal 103:9,11,20-22). Og hva var det som gjorde hjertet hans så brennende? Jo, det var akkurat denne evige tilgivelsen som var hovedsaken. For han sier: "Min sjel, lov Herren..Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer".
Paulus har nå brukt Abraham som eksempel, og Davids ord (v.1-8), for å bekrefte den store og grunnleggende sannheten: At menneskene blir frelst bare ved en tilregnet rettferdighet, og at Gud tilregner oss denne rettferdighet, når vi bare, som Abraham, i troen har all vår trøst i hans løftesord om Sønnen. Men dette er jo å gjøre all menneskelig fortjeneste til intet, og Guds frie nåde til alt. Og det er ikke noe annet som strider mer mot vår natur, som vrir seg til alle sider for å forsøke å finne noe hos menneskene som kan gi grunnlag for en slik nåde. I de versene som følger, går derfor Paulus inn for å gardere denne grunnleggende sannheten mot ethvert slikt forsøk. På nytt går han da inn på jødenes sterkeste støtte i selvsikkerheten, og sier at omskjærelsen gir slett ikke noe fortrinn (v.10-11). Heller ikke det at en tilhører Guds eiendomsfolk (v.11-12), og ikke en gang at en eier hele Guds lov (v.13-15). Vi frelses bare av Guds frie nåde, ved troen (v.16-17). Også her bruker han Abraham som eksempel. Han sier:
9 og 10: Gjelder nå denne saligprisning de omskårne, eller gjelder den også de uomskårne? Vi sier jo at troen ble regnet Abraham til rettferdighet. Hvordan ble den så tilregnet ham? Skjedde det etter at han var blitt omskåret, eller da han var uomskåret? Ikke da han var omskåret, men da han var uomskåret.
Det var nødvendig med en slik avklaring, både for dem som hadde omskjærelsens tegn, og for dem som ikke hadde denne. For selv om de kanskje kunne være overbevist om at Abraham ble rettferdiggjort ved tro, så kunne de likevel komme på tanken om at denne salighetsveien vel bare tilhørte dem som Herren Gud ved paktstegnets innsegl hadde valgt som sitt folk, og at den dermed ikke var for alle mennesker. Men nå viser Paulus på en overbevisende måte at slik var det ikke. Vi sier jo, skriver han, - d.v.s. dette er vi jo overbevist om, med bakgrunn i vår historie - at troen ble regnet Abraham til rettferdighet. Så spørs det: Hvordan ble den så tilregnet ham? Skjedde det etter at han var blitt omskåret, eller da han var uomskåret? Ikke da han var omskåret, men da han var uomskåret.
Abraham fikk omskjærelsens tegn da han var nittini år gammel (1Mos 17:24). Da var Ismael tretten år (v.25). Men Abrahams tro ble regnet ham til rettferdighet før Ismael ble født (Kap 15:6 og 16:16). Av dette ser vi at Abraham ble rettferdiggjort mer enn tretten år før omskjærelsen ble innstiftet. Og dermed var det også tilstrekkelig dokumentert at omskjærelsen ikke hadde bidratt til hans rettferdiggjørelse, at rettferdigheten gjennom troen dermed også gis til en hedning, så snart han kommer til troen på Kristus, og at frelsens vei dermed er den samme for alle mennesker. Den som har Abrahams tro, han er rettferdig og salig enten han er jøde eller greker. Men hvis omskjærelsen ikke hadde noen som helst betydning for at Abraham ble rettferdiggjort, hva skulle den så tjene til? Dette svarer nå apostelen på. Han sier:
11 og 12: Og han fikk omskjærelsens tegn til segl på den rettferdighet av tro som han hadde fått da han var uomskåret. Slik skulle han være far til alle de troende som er uomskårne, så rettferdigheten kunne bli tilregnet også dem, og likeså far til de omskårne som ikke bare har omskjærelsen, men også følger i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde da han var uomskåret.
Her sier Paulus at det var langt fra at omskjærelsen kunne ha bidratt til Abrahams rettferdiggjørelse. At den tvertimot har vært et "segl" på rettferdiggjørelsen som da allerede var skjedd. Og historien bekrefter dette, ved at Gud innstiftet omskjærelsen (1 Mos 17) som et tegn på den pakten han allerede hadde opprettet med Abraham. Men selve kjernen og herligheten i denne pakten var løftet om den velsignede ætten, Kristus, og rettferdiggjørelsen ved troen på ham.
Jo mer dyrebar og høyt over all fornuft denne gaven var, jo fastere og sikrere burde Abrahams tro kunne holde fast i den. Derfor har den omsorgsfulle og kjærlige Gud til sitt løftesord også knyttet et løftestegn i omskjærelsen. Gjennom omskjærelsens tegn lyder dette budskapet: Du er født i synd, og føder fortsatt syndige etterkommere. Men se, av deg Abraham, av din slekt, skal det på tross av alt dette fødes en mann som skal være uten synd. Og gjennom ham skal alle verdens synder tas bort. Gjennom ham skal du og alle dine sanne barn, d.v.s. de som har samme tro som deg, bli rettferdiggjort overfor meg, like fullkomment som om dere var født uten synd. Dette er det apostelen med sitt åndelige øye har sett i at Gud gav omskjærelsens tegn, for han sier at det ble gitt til et segl på rettferdigheten av tro.
Men hvordan skal vi forstå det at apostelen her omtaler omskjærelsen bare som et segl på troens rettferdighet, når den andre steder i Skriften (f.eks. 5Mos 10:16, 30:6, Rom 2:29) synes å skulle bety hjertets omskjærelse, eller den nye fødsel? Til dette kunne en jo svare at Paulus her bare så det som sin oppgave å vise at omskjærelsen ikke bidrog til rettferdiggjørelsen, og at det er derfor han sier at den bare utgjør en bekreftelse på den rettferdiggjørelsen som allerede er skjedd. Men det riktige svaret er: Akkurat fordi omskjærelsen var et segl på rettferdigheten av tro, så var den for de troende et nådemiddel til å virke en fornyelse i hjertet. Og det var dette omskjærelsen skulle være et bilde på (en hjertets omskjærelse - kap.2:29). Alt som styrker troen, styrker også helliggjørelsen. Rettferdigheten av tro, og hjertets fornyelse, henger så nøye sammen som treet og dets frukt. Og dette var grunn nok til at Paulus her bare omtaler det omskjærelsen dypest sett stod for: Et segl på rettferdigheten av tro.
Til et segl, Abraham fikk omskjærelsen som et innsegl på troens rettferdighet. Når en offisiell pakt settes opp, blir den til sist påført et bekreftende segl (rikets segl). Omskjærelsens tegn var et slikt segl. I dette har vi en dyrebar lærdom i hva sakramentene skal tjene til. Vi vet også at våre kirkefedre brukte disse formuleringene i trosbekjennelsene (om omskjærelsen som et innsegl på rettferdigheten av tro) når de ville gi en grunnleggende lære om sakramentene (Apologia art.7 og sämtl. W. XIX, s.76). Omskjærelsen var et tegn. Men ikke bare et tegn som satte skille mellom jøder og hedninger. Den var også et nådetegn, et Guds innsegl på det gode han hadde gitt i Ordet. Derfor var den også for de troende et nådemiddel. Den var et middel til at de stadig ble minnet om den nåde og det løfte som ble gitt til Abraham. De troende jødene, som kjente Guds vei med sitt folk, ble på den måten trøstet og styrket gjennom dette tegn/segl, på samme måte som evangeliet virket. Bare med den forskjell at her skjedde det gjennom et ytre tegn.
Slik er det også med Det nye testamentes sakramenter. De er ikke bare ytre sett kjennetegn på hvem som er kristne, men, som Augustin sier, "synlige nådeord". De er et segl, en stadfestelse overfor det enkelte menneske, om at det har del i den nåde som gjennom forkynnelsen tilbys hele verden. Gjennom sakramentene vil Gud likesom ta for seg det enkelte menneske og si til dem: Det er deg jeg mener, deg som jeg gir dette ytre tegn. Deg gir jeg denne usynlige, åndelige gaven som jeg ved mitt ord har knyttet til dette tegn.
Slik er det med dåpen. Da Kristus innstiftet dåpen, la han hele frelsens gave ned i den, når han uttalte disse ordene: "Den som tror og blir døpt, skal bli frelst". Det er ikke bare det naturlige vannet, men ved Guds ord: Det nåderike livets vann og et bad til gjenfødelse i Den Hellige Ånd. Det samme gjelder nattverdens sakrament. Jesus sier om brødet og vinen: "Dette er mitt legeme...Dette er mitt blod, som ble utgytt for dere til syndenes forlatelse". Så er det ikke bare det naturlige brødet og vinen, men, slik Paulus sier det: "Brødet er samfunn med Kristi legeme, og kalken er samfunn med Kristi blod" (1Kor 10:16, 11:27,29).
De vantro blant jødene hadde omskjærelsen bare som en lovgjerning. Og dermed ble den bare en falsk trøst og et bedrag for dem. Men på samme måte er også dåpen og nattverden i dag for de ugjenfødte, bare ytre seremonier, og fører bare til at de bedras.
Derfor må alltid troen være der, for at vi skal få noen velsignelse av Herrens ord og de sakramentene han har innstiftet. Luther sier:"Derav kommer sannheten i ordspråket: Ikke sakramentet, men troen på sakramentets løfte, rettferdiggjør". Så har heller ikke omskjærelsen rettferdiggjort Abraham og hans ætt. Men Paulus sier den er et segl på rettferdigheten av tro. For troen på det løftet som omskjærelsen var knyttet til, rettferdiggjorde og oppfylte det som omskjærelsen var et bilde på. Det er altså bare den som har troen, som får velsignelsen gjennom sakramentene. Dermed blir heller ikke sakramentene bare ytre tegn og vakre forbilder for vårt sinn. Og aller minst blir det, slik noen mener, rene lydighetsgjerninger eller noe vi foretar oss for å bekjenne vår tro.
Nei, det at sakramentene ikke blir til noen frelse for en vantro, det er noe som også gjelder alt det Gud har gjort eller gitt. For, som det er med evangeliet, slik er det også med hele Kristi verk: "Ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det" (Heb 4:2). Men det gjør jo ikke at vi sier at Ordet og hele Kristi verk er tomme tegn som ikke har noen nytte. Tvertimot sier vi at samme ord, som ikke ble til noen nytte for dem som ikke trodde, nettopp formidler Kristus og all hans fortjeneste til dem som tror. Dette ser vi bl.a. i Rom 10:6-8: "Men rettferdigheten av tro sier: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal fare opp til himmelen? - det vil si, for å hente Kristus ned. Eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen? - det vil si, for å hente Kristus opp fra de døde. Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte" o.s.v. Disse ordene sier oss: Du behøver ikke speide oppover mot himmelen, eller ned i avgrunnen, etter Kristus. Du har ham hos deg. Du har ham i Ordet: "Det er troens ord, det som vi forkynner". Har du troen i hjertet, så har du Ham i hjertet ditt.
Det samme gjelder sakramentene. De gjør at jeg ikke behøver å sveve omkring, hit og dit, men får ta imot ham gjennom hans synlige tegn, slik Augustin uttrykte det: "Sakramentene er synlige nådeord". Et slikt synlig nådeord/nådebudskap var også omskjærelsen. Og til slutt vil vi minne om at omskjærelsen, som altså var et segl på rettferdigheten av tro, etter Guds forordning skulle utføres på de nyfødte barna (på den åttende dag - 1Mos 17:12). Dermed er det sikkert at Gud også har villet vise at et nådetegn som mottas når vi er så små, også kan tjene til velsignelse. Men igjen går vi tilbake til teksten.
Apostelen sier videre at Abraham, som altså allerede var en troende, mottok omskjærelsen som et tegn også på at han "skulle være far til alle de troende", både for dem som er uomskårne, men også for de "omskårne som ikke bare har omskjærelsen, men også følger i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde". Abraham er i en særskilt betydning far til alle dem som tror på Kristus. En kan si at de troendes "slekt" på jorden er utgått fra Abraham. Den hellige ætt/sæd som skulle utgå fra Abraham, var Kristus. Og Kristus var det hellige hvetekornet som skulle bære mye frukt, og skulle forplante seg til en stor "ætte-åker" av Kristus-mennesker, d.v.s. de som tror på Kristus og derved er født av Gud. Dette er Abrahams åndelige ætt (Rom 9:7-8), som på denne måten er kommet fra Abraham. Derfor kalles også alle troende for "Abrahams barn/ætt" (Gal 3:7,29). Omskjærelsen skulle også vitne om dette.
På denne måten er alle folk og slekter på jorden gjenforenet til én familie i Kristus. Til søsken, til ett, som Paulus sier det i Gal 3:28: "Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus". Dette, å framstille denne alle Guds barns enhet gjennom troen på Kristus, har vært et av hovedemnene til Paulus (se kap.3:29,30, 9:8, Gal 3:28, Ef 2:13-22). Også denne enhet, eller fullstendige likhet innfor Gud, er et stort vitnesbyrd om at menneskers fortjeneste, deres vennlige sinn eller noen annen dyd, ikke betyr noe innfor Gud. Herren ser bare om vi har Abrahams tro (sv: er av Abrahams tro).
Tenk over hvilken stor forskjell som tross alt finnes mellom Guds paktsfolk og hedningene! Mellom dem som altså hadde alt Guds ord, gudstjenesten som var innstiftet av Gud, og alt det øvrige som fulgte med i deres gudstjeneste - . Og på den andre side dem som levde uten Gud i verden, på linje med de ville dyrene i skogen, i hele hedenskapens fordervelse. Og så gjøres begge disse folk til ett, så de ansees like innfor Gud, bare ved troen på Kristus - ! Da må vi bekjenne at i dette ligger det en sterk stadfestelse på at Guds nåde ikke er avhengig av noen som helst dyd eller gode egenskaper hos mennesket, men at Gud bare ser etter den hellige ætt, Kristus. Og der han finner ham, der finner han alt det som behager ham.
Og likeså far til de som også følger i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde da han var uomskåren. Disse ordene må vi nok legge merke til. "Troens spor" kjennetegnet Abrahams pilegrimsvei, helt fra han gikk ut fra sitt fedreland og til hans vandring sluttet på denne jord. Abraham har ikke bare vist et og annet eksempel på sin tro. Han vandret hele sitt liv med et himmelsk sinn, i troen. Selv under hans liv i det landet som helt konkret var gitt ham og hans etterkommere, levde han i tro, så han anså seg som en fremmed her, og søkte et bedre fedreland, det himmelske (Heb 11:9-16). Også dette ligger bak ordene "følger i fotsporene". Det er ingen som blir Abrahams barn ved å være from og ha "kraftige gjerninger" en gang i mellom, mens hjertet forøvrig bare er opptatt med å "vandre etter kjødet". Nei, med disse ordene: "følge i fotsporene av den tro.." menes at hele livet skal være en vandring i Ånden. Og det betinger en forvandling av hele mennesket, dets vei og dets vesen.
Det er egentlig dette som skiller de falske og de sanne kristne fra hverandre. De førstnevnte kan nok delta i kristelig aktivitet, tenke, tale og gjøre noe kristelig, og innimellom engasjere seg i et mer hellig liv -. Men det er ikke dette som er deres egentlige liv. For når de ikke er opptatt med kristelig engasjement, så viser det seg at det hjertet deres er opptatt med, er denne verdens ånd. Dette kommer jo av at de ikke er født til nye mennesker. Hjertet lever uten Kristus. Det er ikke Kristus og himmelen som er i hjertet deres. Derfor er der ingen Åndens tukt overfor all mulig forfengelighet, som nå tvertimot styrer livet deres. De troende, derimot, kan nok innimellom snuble, ja også falle, og vandringen blir ufullkommen. Men de reiser seg alltid opp igjen i anger og tro. De korrigerer sin vandring, og forblir år etter år de samme åndelige menneskene. Kristus og løftet om ham og hans evige rike, er deres store hovedskatt, deres sang og det mål de ser fram til.
Slik levde Abraham, og slik har de det, alle de som vandrer i fotsporene av den tro han hadde. Vi vet at det ikke er noen som helst ytre gjerninger, og heller ikke nådens verk i våre hjerter, som gjelder innfor Gud. All vår rettferdighet innfor Gud er hans Sønns lydighet. Likevel blir vi ikke arvinger til det himmelske Kanaan, hvis det ikke av vår tro følger noe nådens verk i våre hjerter, som også åpenbarer seg i våre ord og gjerninger i livet. Nåden er så stor, og er en gave, så der behøves det ingen som helst tilføyelse i form av noe som kan virkes i eller av oss. Men, måtte ingen av den grunn bedra seg selv - ! Derfor er du ikke frelst, hvis ikke Ånden har fått virke i hjertet ditt: først en ny fødsel, og så får fortsette å fornye hele mennesket. Dette er det vi skal ta inn over oss ved ordene "vandre i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde". Men Paulus fortsetter brevet med å bruke Abrahams eksempel til å understreke rettferdigheten av tro. Han sier:
13: For det var ikke ved loven Abraham eller hans ætt fikk det løftet at han skulle være arving til verden, men ved troens rettferdighet.
Der er en stor Åndens dybde i apostelens tanker og ord. Hvis vi ikke tenker nøyere etter, vil vi vanskelig forstå dette verset, og sammenhengen med verset foran. Av ordet "for" skjønner vi at her er en sammenheng. Her skal det tales mer om det som just er sagt. Men apostelen har jo nå forklart at omskjærelsen er et "tegn til segl på rettferdigheten av tro". Hvordan kan det da være at han, med klar referanse til den utleggelsen, nå begynner å tale om "loven"? Omskjærelsen var jo et segl på rettferdigheten av tro? Svar: de som har et lovisk sinn, ser alt loviskt. For de vantro jødene var omskjærelsen en lovgjerning og et segl på lovens pakt (dette er nærmere omtalt under Rom 2:25). Nå taler Paulus til sitt folk på den måten de hadde behov for.
Det andre, som er en dyp hemmelighet her, er uttrykket "arving til verden". "Det løftet at han skulle være arving til verden", hva betyr det? Løftet, som først ble gitt til Abraham og senere fornyet til Isak og Jakob, lød slik: "I deg skal alle jordens slekter velsignes" (1Mos 12:3), eller "i din ætt skal alle jordens folk velsignes" (1Mos 22:18). Forbannelsen, som på grunn av synden hvilte over hele jorden og alle dens barn (Gal 3:13-14), skulle gjennom denne "ætt", som var Kristus (Gal 3:16), tas bort. Og en ny, velsignet ætt, Abrahams åndelige barn, skulle utbre seg over jorden. Derved skulle Abraham bli en "far for mange folkeslag" (v.17-18 i vårt kap). Dette kan også betegnes med ordene "være arving til verden".
Men dette er visst ikke alt det apostelen legger i disse ordene. Legg derfor merke til at som et "tilleggspant" på dette store løftet, gav Herren Gud Abraham også løftet om at han og hans etterkommere skulle ta Kana'ans land i eie. Men dette jordiske Kana'an var bare et bilde på det himmelske hjemlandet. Alle de tre fedrene, Abraham, Isak og Jakob, betraktet det selv slik. Det ser vi av apostelens ord i Heb 11:9-10,13-16, hvor det tales om at de, i det land som var lovet dem, ved troen likesom levde i et fremmed land. De tok seg ikke noen fast bopel der, men bodde i flyttbare telt, mens de ventet på en "stad med faste grunnvoller, den som har Gud til byggmester og skaper". Derved "bekjente de at de var fremmede og utlendinger på jorden", og at de søkte et bedre fedreland, d.v.s. det himmelske. Bare i dette skulle de få et evig "eiendomsland", bare slik skulle de komme til "hvile" (Heb 4:8-9). Dette er den "kommende verden" (Luk 20:35) Abraham skulle bli arving til, når jorden gjennom hans velsingede ætt er befridd fra forbannelsen, slik at bare rettferdighet bor der (2Pet 3:13).
I Skriften blir dette himmelske fedreland ofte kalt en "arv" (Heb 9:15, 1Pet 1:4). Men det er ikke bare Abraham, men også hans åndelige ætt som er bestemt til å være arvinger av dette himmelske fedreland. "Alt hører dere til", sier Paulus (1Kor 3:21-23). "Den som seirer, skal arve alle ting" (Åp 21:7). Men Abraham ble på grunn av sin spesielle utvelgelse kalt alle troendes far, og derfor blir han også her omtalt som "arving", og samtidig "far for en mengde folk", slik løftet lød i 1Mos 17:5, og som det ofte siktes til i vårt kapittel.
Ordet "arving" har jo spesiell sammenheng med "barn", og de troende er jo Guds barn. Paulus sier: "Er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger" (Rom 8:17). Dermed minner han oss om at Guds barn har en rett til alt det gode Gud vil gi. Men også om at de har denne rett på grunn av at Gud har kalt dem og gjenfødt dem ved sin Ånd til sine barn, og ikke på grunn av noe de har kunnet foreta seg. Dette er en arverett som barnet eier, utelukkende noe det ble født til. Derved er det en naturlig arving til alt det faren eier.
Slik er barnet klart skilt fra alle dem som gjennom egen innsats har ervervet det de eier. Og slik blir dette et sterkt bilde på det Paulus her vil ha fram: At det er bare av nåde vi blir Guds barn. Når en altså på denne veien holder seg til sin rett som barn, så er enhver form for lønn etter fortjeneste utelukket. Gud hadde gitt Abraham og hans ætt en arv på jorden som aldri kunne tas fra dem, så lenge de ble værende i den pakten han hadde opprettet med dem. Slik er også den evige arvs eiendomsrett uryggelig fast for alle dem som er, og blir værende, åndelige barn. Og det store i denne vår arv er framstilt i Skriften med slike utrykk: et "kongerike" (gr.t. i Luk 12,32), en "krone" (Åp 2:10), og en "trone" (Åp 3:21). Tenk hva slike ord innebærer!
Ved loven. Det store løftet ble ikke gitt Abraham og hans ætt ved loven (ordrett etter gr.t.: "gjennom lov"). Tidligere har Paulus vist at omskjærelsen ikke kunne bidra til at Abraham ble rettferdiggjort. Han var jo rettferdiggjort ved troen lenge før han ble omskåret. Nå gjentar han at hele det store løftet til Abraham ikke berodde på noen lov eller gjerning, men var gitt ham fullstendig fritt, bare av Guds egen nåde og gode vilje. Abraham hadde bare tatt imot det i tro. I Gal 3:18 viser han at loven og løftet er to totalt motsatte ting. Han sier: "For dersom en får arven ved lov, da får en den ikke lenger ved løfte. Men Gud gav den i sin nåde til Abraham ved løfte".
Mange bekjenner med munnen at nåden og troen er frelsens vei, men legger likevel til en masse egne bidrag for å få nåden. De forstår ikke at de dermed fornekter hele nåde- og gavebegrepet. Alle de stedene Paulus setter loven opp mot løftene, gjerninger mot nåde, gjerning mot tro, o.s.v., er en påminnelse om dette faktum (f.eks.Rom 11:6, Ef 2:8-9 m.fl.). Men da han nå har vist at det store løftet ble gitt til Abraham og hans ætt uten lovens rettferdighet, så setter han i stedet for den en annen rettferdighet som grunnlag for den store gaven. Han sier:
Men ved troens rettferdighet. Tidligere har vi sett at vi med dette uttrykket ikke oppfatter troen i seg selv som noen rettferdighet. Nei, her tales det om en fullkommen rettferdighet som er troens kilde, en fullstendig oppfyllelse av loven, som tilregnes dem som tror. Det siste verset i dette kapitlet forkynner Kristi død for våre overtredelser, og hans oppstandelse til vår rettferdiggjørelse. Det er som en oppsummering av hele kapitlet, og uttrykker evangelisk tydelig hva det er troen hviler på, hos Abraham og hans barn. Og fordi deres tro er opptatt med Kristus, som har tatt bort synden og forbannelsen og oppfylt loven, så har de en virkelig rettferdighet. Det er "rettferdigheten av tro". Det er denne rettferdigheten som er selve grunnen til at de blir arvinger til det himmelske fedrelandet. Derfor heter det også ganske riktig: "De rettferdige skal arve landet og få bo i det for evig" (Sal 37:29). All makt i himmel og på jord er gitt Kristus, den rette "arving til alle ting" (Heb 1:2). Og han, "den førstefødte blant mange brødre" (Rom 8:29), gjør disse til sine "medarvinger" (V.17). Han, som er hodet for dette kongelige folk, herliggjør dem som han har rettferdiggjort (v.30). I det følgende viser Paulus på nytt at noe en har fortjent ved en lovgjerning - og en gave ifølge løftet, er så diametralt motsatte ting, at det ene utelukker det andre. Han sier nå:
14: For dersom de som holder seg til loven, er arvinger, da er troen blitt unyttig og løftet satt ut av kraft.
"De som holder seg til loven", d.v.s. de som går på den veien. Forholdet er jo hele tiden at det bare er to motsatte veier til frelse. Enten ved loven, og oppfylle den. Eller ved troen på løftet. Det kan ikke skje under loven, ved troen. For loven krever, mens løftet mottas ved tro. Det er to motsatte ting (Gal 3:12). Hvis de som lever etter loven, blir arvinger, da må læren om troen forkastes. Da er den en forførelse. Da er troen blitt unyttig, noe tomt og bedragerskt, og løftet satt ut av kraft, ugyldig og opphevet. Om altså arveretten oppnås gjennom lovens gjerninger, da er hele Kristi stedfortredergjerning, og alt det Gud selv og hans engler, profeter og evangelister har forkynt fra verden ble til, alt sammen falskt og et tragisk bedrageri. Det er det samme Paulus sier her, som i Gal 2:21: "Jeg forkaster ikke Guds nåde. For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død forgjeves". Måtte hver eneste én som leser dette, tenke nøye over det! Med det som følger vil Paulus vise hva de til slutt oppnår gjennom alt sitt strev, de som lever under loven (sv:er av loven)
15: For loven virker vrede. Men der det ikke er noen lov, der er det heller ikke noe lovbrudd.
Dette er i sannhet et helt vesentlig ord i Den hellige Skrift, som vi bør legge oss alvorlig på sinne, for å lære å skille rett mellom lov og evangelium, og, som Luther sier, "vokte oss for den freidighet å ville bruke våre fattige tiggergjerninger til å handle med den store guddommelige majestet, eller ville stanse ilden med halmstrå".
Loven virker vrede. Hva kan dette bety? Noen har trodd at "vrede" her sikter til menneskers vrede overfor Guds dom, eller den bitterhet mot Gud og hans lov, som oppstår i hjertet når den stakkars synderen opplever at han ikke kan holde loven. Selvsagt kan det nok oppstå en slik vrede. Men sammenhengen, og mange tilsvarende bibelsteder, viser at her må meningen være at loven tjener ikke til at vi får Guds nåde, men tvertimot hans vrede, mot oss. Da ser vi sammenhengen med verset foran. Paulus tilføyer også straks: Men der det ikke er noen lov, der er det heller ikke noe lovbrudd. Det viser at her tales det om en vrede på grunn av lovbrudd. Altså Guds vrede*.
*Doktor Philippi sier: "Med ordet "vrede" kan ikke her menes menneskers vrede overfor Guds dom. For vreden settes her opp mot nåden og løftet, og må derfor betegne noe hos Gud. Dessuten taler Skriften om "fiendskap" hos det syndige mennesket, i dets forhold til Gud (Kap 8:7, Kol 1:21), men aldri om "vrede". Derimot tales det om Guds vrede (kap.1:18, 2:5,8, 3:5, 5:9, o.s.v.). Orgä betyr vrede, og det betegner altså her intet annet enn Guds vrede i dens objektive virkelighet. Og grunnen til at loven bevirker denne guddommelige vrede, forstår vi av sammenhengen med siste del av dette verset. Det er jo loven som følger etter, nemlig at loven virker overtredelse. Men denne sannhet uttrykker altså apostelen negativt: "der det ikke er noen lov, der er det heller ikke noe lovbrudd". Selv om dette uttrykket ikke forutsetter noen logisk nødvendighet for at loven virker vrede, så ligger det likevel i sak en nødvendighet i dette, nemlig fordi det allerede er avgjort at det i all menneskenatur er synd imot loven, så må følgen også være at Guds vrede gjennom loven kommer over menneskene.
Det er en negativ "bakside" ved enhver lov, at den jo samtidig viser mulighetene - og frister til overtredelse. Og følgene blir jo vrede, dom og straff. Men hvor det ikke er noen lov, der kan det heller ikke være noen overtredelse av loven. Hvis en kunne tenke seg at et menneske levde i en situasjon hvor det ikke var underkastet noen lov, så kunne det jo heller aldri anklages for skyld eller vrede. For synd er jo overtredelse av en lov. Så ville dette mennesket da være uten synd - fordi det ikke hadde noen lov over seg. Det sier også Paulus i kap.5:13: "Men der det ikke er noen lov, blir synden ikke tilregnet". Guds lov krever jo fullkommen renhet i hjertet, og fullkommen kjærlighet og lydighet. Men en slik tilstand finnes ikke i menneskenaturen etter syndefallet. Da er det en uunngåelig konsekvens at loven blir overtrådt. Og på den måten kommer Guds vrede over oss.
Det er akkurat dette Paulus utførlig har bevist i de tre første kapitlene, at alle mennesker, av alle folk og ytre omstendigheter, "har syndet". "Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste". "Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger", men tvertimot "åpenbares Guds vrede over all ugudelighet og urettferdighet hos menneskene" (1:18). Dette er da den tilstand det naturlige menneske står overfor, at Guds lov så langt fra rettferdiggjør, men derimot gjør at du møter Guds vrede og straff. Dette viste seg allerede da loven ble gitt på fjellet Sinai. Ikke før hadde Gud begynt å gi dem sine hellige bud, så ble det en overtredelse av det første budet, og tre tusen falne understreket den Guds vrede som loven virker.
Men det er ikke nok at en lov samtidig viser mulighetene for overtredelser, og dermed frister til det, og at Guds lov nødvendigvis må bli overtrådt av det falne menneske. I tillegg er naturen så ond at den rett og slett oppegges til ennå mere synd når den møter forbudet. Dette taler Paulus om i kap.7:7-13. Der sier han at selve budet: "Du skal ikke begjære", vekte opp i ham all slags begjæring. Det virket at den synden han tidligere ikke hadde vært seg bevisst i sitt liv, nå virkelig ble levende og virksom, "ble ved budet overmåte syndig" i ham. Dette er ennå en forklaring på hvorfor loven alltid virker vrede.
Men apostelen sier altså ikke: "Der det er en lov, der er det også lovbrudd". Når han istedet sier det i den nektende formen: "der det ikke er noen lov, der er det heller ikke noe lovbrudd", så synes det å ha skjedd for å prise de troendes salighet, de som "ikke er under loven, men under nåden". Disse er i en slik nådestand, som om det ikke fantes noen lov, fordi "Herren ikke tilregner dem deres synd" (v.8). Derfor sier også Paulus i Rom 8:1 at det ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Hvis vi kunne tro dette slik det er vist oss hos Gud, at han ikke dømmer oss etter loven men bare ser oss i Kristus, så ville vi også "ha det slik i vår samvittighet, som om det ikke var gitt noen lov på jorden, hverken ett eller ti bud" (Luther). "For", sier Luther videre, "vår rettferdighet er intet annet, og består ikke av noe annet, enn at vi intet gjør, og ikke hører eller kjenner til hverken noen lov eller noen gjerninger. Men at vi vet og tror bare dette at Kristus er vår yppersteprest og er gått til Faderen, hvor han handler, taler og ber for oss, og regjerer over oss og i oss gjennom sin nåde".
Dette er da i sannhet en salig stilling. Derimot er det å være under loven alltid det motsatte av salig, om vi så er de beste mennesker. For da kan vi ikke unngå Guds vrede, fordi vi jo ikke er fullkomne og syndfrie. Og loven gir ikke noen nåde.
16 og 17: Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde, slik at løftet kunne stå fast for hele ætten, ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har Abrahams tro. Han er jo far til oss alle, slik det står skrevet: Til far for mange folkeslag har jeg satt deg. Han er vår far i Guds øyne - den Gud som han trodde på, han som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til.
Nå har altså Paulus i det trettende verset vist at løftet om arven ikke ble gitt Abraham på grunn av noen rettferdighet etter loven, men som en rettferdighet av tro. Deretter har han i versene 14 og 15 vist at det ikke kunne oppnåes gjennom loven. Så tar han nå for seg å vise hvorfor Herren Gud har gjort troen til frelsens vei. Han sier:
Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde. Legg nøye merke til disse ordene! De kaster et mektig lys over hele Guds råd til frelse. Paulus sier her at det evige livs arv ikke kan vinnes gjennom noen som helst vår lydighet eller rettferdighet overfor loven, men bare kan mottas ved troen. Og grunnen til dette er at det skulle gis av bare nåde. Her ser du hemmeligheten i dette underlige forhold som hele verden stiller seg spørrende til, og støter seg på. Dette at Skriften er full av dette lille ordet "tro", og hele veien knytter menneskenes frelse til troen. Over alt finnes disse uttrykkene: f.eks. "ved troen", "av tro", "hvis du tror", "han trodde", "tro", o.s.v.
Hemmeligheten er: "for at det kunne være av nåde". Menneskene var ved syndefallet så fortapt, at de kunne ikke frelses på noen som helst annen måte enn gjennom en total og uforskyldt nåde. Herren Gud ville forherlige sin nåde, og på nytt gi det evige livet like uforskyldt som han en gang hadde skapt menneskene til evig liv (se Ef 1:5-12). Men da må den store nådegaven også mottas på en slik måte at ikke menneskene kunne finne noe hos dem selv som fortjente dette, men måtte gi Gud hele æren i alt. Dette skjer bare ved troen.
Å tro er å fraskrive seg selv all verdighet og fortjeneste,
og all mulighet for selv å kunne bidra med noe som helst til sin frelse.
Det er som et lite avmektig barn, bare å la nåden strømme mot meg og innta meg som nåde. Derfor må det skje ved tro.
Det var ingen annen vei enn ved tro, at frelsen kunne komme til oss som nåde. Hvis den hadde blitt gitt på grunn av noe vi hadde utrettet, eller i alle fall til en viss grad gjort avhengig av noe hos oss, om enn bare så lite som en rett tanke, så hadde det ikke vært av nåde. Det er jo dette Paulus sier i Rom 11:6: "Er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde". (i C.O.R's og i gamle norske bibler fortsetter dette bibelverset slik: "Men er det av gjerninger, så er det ikke lenger av nåde. Ellers blir gjerningen ikke lenger gjerning". Slik settes "av nåde", og "av gjerninger" opp mot hverandre). Men allerede tidligere i brevet har Paulus vist at vi "blir rettferdiggjort uforskyldt", eller for intet, som en gave, "av Guds nåde". Og så fortsetter han også i det følgende å vise hvorfor det måtte skje gjennom troen, forat det skal være bare av nåde.
Slik at løftet kunne stå fast for hele ætten. Dette var den andre nådige hensikt som gjorde at løftet om det evige liv var grunnet bare på nåde, og skulle mottas bare ved troen: (sv: For at løftet kunne stå fast for hele hans ætt). Det vil si at ikke en eneste skrøpelig synder skulle behøve å bli utelukket fra det evige livs arv. Gud har selv hatt omsorg for å gjøre nådens gave sikker og urokkelig for hvert eneste menneske. Og nettopp derfor har han grunnet den på sin egen frie og mektige nåde gjennom Kristus - som ikke endres eller vakler slik som vår skrøpelige fromhet. "Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall", og han sier: "Mitt råd skal bli fullbyrdet, og alt det jeg vil, det gjør jeg" (Jes 46:10). Melanchthon utlegger vårt bibelvers slik: "Det er som om apostelen har villet si: Hvis vår frelse og rettferdighet skulle vært avhengig av hvor gode og fromme vi var, så ville Guds løfter aldri gitt oss noen visshet eller nytte. For vi ville aldri føle oss overbevist om når vi var gode og fromme nok. Og dette forstår troende hjerter så godt at de ikke, om de ble tilbudt tusen verdener, ville ønske at saligheten skulle bero på noe hos oss".
Hadde frelsen vært grunnet på noe vi kunne bidra med, eller hadde troen vært noe som helst annet enn bare det at jeg får ta imot Guds nådebudskap og leve livet på det, da hadde nåden ikke vært nåde. Det må være utelukkende og ren nåde som gjør oss salige, - ellers er vi fortapt. Derfor må nåden forbli bare nåde, og tro få være bare tro. Nåden få være den barmhjertighet som "rettferdiggjør den ugudelige" bare for Kristi skyld, og troen bare få være dette at jeg får leve med tillit på denne nåden. Det er da også den eneste måte en fattig synder kan bli sikker på sin frelse. Bare slik kan "løftet stå fast for hele ætten".
Ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har Abrahams tro. Han er jo far til oss alle. Les det slik som det også menes: "Ikke bare for dem (neml.ætten) som er av loven" - d.v.s. født og oppdratt under den loviske forfatning, slik som jødene - disse som i v.9 og 12 kalles "de omskårne" - "men også for dem (ætten) som har Abrahams tro" - altså uansett hvilke folk og religioner de enn måtte komme fra. At man er et sant Abrahams barn, avhenger utelukkende av troen på Kristus.
Og om denne Abraham står det skrevet: "du skal bli far til en mengde folk" - han er jo far til oss alle. I sin helhet lyder løftet slik, i 1Mos 17:4-5: "Se, jeg slutter min pakt med deg, og du skal bli far til en mengde folk. Ditt navn skal ikke mer være Abram, men ditt navn skal være Abraham, for jeg gjør deg til far for en mengde folk" (Abram betyr "min Far er stor". Abraham danner på hebraisk et ordspill med "en mengde folk"). Ifølge Paulus's utlegging over dette løftet, betyr det at Abraham skulle få en stor mengde åndelige barn, og et tallrikt naturlig avkom. Den tolkningen* Paulus gir her av dette løftet fra Herren, er en nøkkel til alt det Skriften inneholder om dette emnet. Det viser at Abraham skulle få en tosidig ætt, og at løftet hadde en dobbel mening. I begge meningene er løftet også konkret oppfylt.
*Denne tolkningen grunner seg ikke på det en kaller akkommodasjon, eller en tillemping, men er en sann tolkning av Guds egentlige mening med løftet, uavhengig av om Abraham forstod dette, eller ei.
Det var egentlig tre løfter Gud gav Abraham, og hvert av dem har sin doble oppfyllelse. Først løftet om en tallrik ætt, den naturlige og den åndelige. For det andre at i Abrahams ætt skulle alle jordens slekter bli velsignet, nemlig gjennom Kristus og via jødefolket, Guds vitner overfor alle mennesker. For det tredje om et fedreland, det jordiske og det himmelske. Denne Paulus's tolkning gir oss det rette bibelske grunnlag for å se begge disse sidene i Guds løfter til Abraham.
Han er vår far i Guds øyne - den Gud som han trodde på. Disse ordene: "i Guds øyne - den Gud som han trodde på" hører ikke inn under det som er sagt om løftet, men er apostelens ord. Meningen ser ut til å være denne: Gud hadde sagt: "Du skal bli en far" o.s.v. På det tidspunkt var det ikke noe som kunne tyde på at dette kunne skje. Abraham var jo barnløs. Det syntes tvertimot svært usannsynlig at Abraham skulle bli far til mange folk. Men uansett dette, så har det vært en urokkelig sannhet hos Gud, i Guds øyne - den Gud som han trodde på. Denne meningen stemmer også svært godt med det som videre tilføyes om Gud.
Han som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til. La oss se nærmere på ordvalget. "Han som gjør de døde levende", hva kan det bety? Har det bare den alminnelige og bokstavlige betydningen, at Gud skal vekke opp de døde til livet? Eller sikter det til det som sies i v.19 om Abrahams "utlevde legeme" og Saras "utdødde morsliv", som det nå likevel skulle komme så stor en ætt fra? Eller sikter det til Abrahams tro da han ofret Isak, "han tenkte at Gud også er mektig til å oppvekke fra de døde" (Heb 11:19)? Den første meningen er helt sikkert riktig. Men det dekker jo samtidig også de andre eksemplene og alle andre trosprøver. Abraham trodde på en allmektig Gud. Og den som tror på en Gud som kan vekke opp døde, han kan da videre i livet også tro at Gud kan gjøre alt det han noen gang kommer til å uttale. Hvis Gud oppvekker døde, hvorfor skulle han da ikke kunne gjøre den gamle Abraham og den ufruktbare Sara til foreldre for en tallrik ætt? Skulle det da være noen grunn for Abraham til å tvile på at Gud kunne oppfylle sitt løfte om en tallrik ætt gjennom Isak, om han så nå skulle ofret ham og brenne ham til aske? Gud kunne jo oppvekke ham! En slik tro er det Abraham har hatt.
"Gud gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til". D.v.s. at så snart Gud har besluttet å gjøre noe, så taler han om "det som ikke er til", d.v.s. det som ennå ikke er skjedd, "som om det var til", d.v.s. på samme måte som om det allerede var skjedd. På denne måten var det han talte til Abraham om det som ennå ikke var til, og gir ham nå straks navnet Abraham (far til en mengde folk), for han sier: "du skal bli far til en mengde folk". I Guds øyne var Abraham allerede det som var sagt i løftet.
Dette er et herlig skriftsted, fullt av lærdom og styrke for vår svake tro. Det er på denne måten vi alle må lære å tro og tenke om Gud. Da blir vi rette Abrahamitter. Han som med sitt ord skapte himmel og jord og "bød at lys skulle skinne fram i mørket" (2Kor 4:6), han er også mektig nok til å gjøre alt av intet, gjøre liv av døde, rettferdighet ut av synden, og løse mennesker og sette dem over i Guds barns herlige frihet, fra en tilstand i trelldom under djevelen. Profeten sier: "Løft øynene mot det høye og se: Hvem har skapt alt dette? Han er den som fører deres hær ut i fastsatt tall, og som kaller dem alle ved navn. På grunn av hans veldige kraft og hans mektige styrke savnes ikke én" (Jes 40:26). Likesom Gud nevner himmelens stjerner, som han har skapt, ved navn, slik kaller han også ved navn alle Abrahams barn, som skulle bli mange som himmelens stjerner, hver eneste én ved sitt navn, - før noen av dem ennå er født (konf. Sal 139:16: "Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet".
Abraham trodde på Guds allmakt. Og han trodde også det som han ennå ikke så. Ja, han trodde det som til de grader stred mot alt det han selv kunne se eller registrere. Slik må også enhver kristen tro det Herren taler til ham, uansett om det strider mot alt i ham. Det er bare dette som er virkelig tro. Tro på Guds allmakt og trofasthet, at han skal vende alt til det motsatte av hva vi i øyeblikket synes eller opplever. Til fattige kristnes trøst har Luther framholdt Abrahams tro og Abrahams Gud, som "kaller det som ikke er til, som om det var til", slik: "Når de kristne blir trampet ned og halshugget, ser det vel ikke ut som det skal bli noen ære og herlighet, men bare det motsatte. Men Gud sier: Jeg kan gjøre det som ikke er til, som om det er til, så det ut av all mulig bedrøvelse og hjertekval bare blir fryd. Jeg kan si: Du død og grav: bli liv! Helvete: bli himmel og salighet! Gift: bli til det sterkeste legemiddel! Djevel og verden: bli til mer hjelp for mine kristne enn de kjære englene og de fromme helgnene! For jeg både kan og vil plante og skjøtte min vingård, slik at den gjennom alle mulige ulykker og lidelser bare skal bli enda bedre".
Når en anfektet kristen bare kjenner det som om han skulle være totalt overlatt til djevelen, som har overdynget hele hans hjerte og tanker, ja hele livet, med bare synd, sorg og elendighet. Da sier fremdeles Gud: Du er hellig, ja du "er jo helt ren", du er mitt tempel. Og når jeg på grunn av mye synd kjenner meg fullstendig fortapt innfor Gud, så sier Gud: Du passer hos meg, du er elsket og dyrebar i mine øyne. Når jeg bare ser døden og forråtnelsen foran meg, da sier Gud: Jeg ser deg foran meg i himmelen, herlig og salig blant mine engler. Han "som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til", han skal også føre og trøste sine troende i disse tider, med slike ord, likeså sikkert som han oppfylte løftene han gav Abraham, slik at hans ætt nå finnes utover hele jorden. Måtte Gud bare gi oss mer av Abrahams tro!
Men du må søke denne dyrebare gaven med ennå større alvor enn det som vanligvis skjer. De som av hjertet begjærer denne gaven, titt og alvorlig ber Gud om den, og flittig studerer Guds ord og gjerninger, - de kommer til å vokse i troen, og blir sterke og brennende i Ånden. Men de som nøyer seg med det lille de selv synes passer, de forakter Guds dyreste gaver. Hos dem avtar troen, og kan til og med opphøre. De faller fra.
18: Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli mange folks far, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli. (sv.:Och der ingen förhåpning var, trodde han i förhåpning).
Gr.teksten sier: Og mot håp trodde han på håp. Det er en ekte Paulinsk talemåte. Etter det fornuften kunne se, og ifølge hele naturens vanlige gang, fantes det ikke noe håp for Abraham i dette spørsmålet. Så gamle som både han og Sara var - og så skulle han bli far! For ikke å snakke om at han skulle "bli far til en mengde folk". Men mot det menneskelige håpet, som alltid ser etter naturlige forklaringer, trodde han med det håp som ble plantet i ham ved Guds løftesord. Uttrykket "med håp" taler om holdningen og arten av Abrahams tro. Håpet lever på det en ser fram til, men som ennå er fjernt og usynlig (Rom 5:2, 1Kor 9:10, Tit 1:2). På samme måte har også Abraham tenkt i sitt hjerte: Jeg ser ingen tegn, ikke noe som tyder på at det skal skje, det Gud har lovet meg. Men jeg tar dette løftet på samme måte som "at Gud også er mektig til å oppvekke fra de døde".
Der er ingen synlige tegn, men "vi håper det vi ikke kan se" (Rom 8:25). Nøyaktig dette er det som kalles tro. Apostelen uttrykker det slik: "tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser" (Heb 11:1). Dette er den saliggjørende tro's daglige kamp og øvelse, at en "mot fornuftens håp, tror på løftets håp" (Bengel), imot alt det en synes og kjenner. Tror på det den allmektige og sannferdige Gud har uttalt. Hva er det som strider mer mot fornuftens vei til frelse, enn at jeg står rettferdig for Gud, får være hans fullkomne og elskede barn - når jeg samtidig daglig kjenner synden i meg? Eller at Gud allerede har gitt meg det evige livs gave - mens jeg med mine øyne selv bare ser det motsatte: død og elendighet, anfektelse, nød og jammer?
Men det Gud har talt, Guds løfter, vender mine øyne bort fra alt dette, og fester blikket på hans usvikelige sannhet i Ordet og sakramentene. Da kan jeg tro på en fullkommen rettferdighet innfor Gud - på tross av all synden i meg selv. Da kan jeg tro på det evige livet - midt i døden. Tro på en evig glede - midt oppe i all min lidelse. For et nådens under troen er - ! For en "Guds kraft til frelse" det ordet er, som kan skape den frelsende troen i oss mennesker, vi som av naturen bare tror det vi ser! Og tenk så på alt det herlige vi mottar ved troen! Hva ble ikke følgene av Abrahams tro? Det taler Paulus nå om:
For at han skulle bli mange folks far. Noen har oppfattet dette ordet som om det bare handler om det Abraham trodde, eller forventet, altså at han skulle bli mange folks far. Men ordet i
gr.teksten antyder at meningen er at han trodde (på det Gud hadde sagt), og at det var gjennom denne tro han skulle bli far til mange folk. Det vesentligste beviset for denne tolkningen ligger i det greske uttrykket (gr.teksten), men vi holder også klart for oss at det jo nettopp var ved denne troen at han ble en slik far. Hvis han ikke hadde trodd løftet, så hadde han ikke blitt mange folks far, han som er "den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden", også for hedninger som blir frelst. Men hvordan hadde Abraham fått så sterk en tro at han kunne overse all fornuftens tale, så han bare (sv:)där ingen förhåpning var" "trodde med håp"?
Etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli. Det var ham dette var sagt til! Det var et konkret løfte fra Den Allmektige som fødte en så dyrebar tro i hjertet hans. Disse ordene minner oss også om at troen ikke kommer ved at menneskene bearbeider hjertet, eller ved noe som helst annet mennesker kan bevirke, - men bare gjennom det Gud taler. Paulus sier jo at "troen kommer av forkynnelsen". Men nå må hver eneste én legge merke til at Abraham tok imot Herrens underlige løfte, nøyaktig slik som det ble talt til ham. Ikke slik mange av oss gjør: Når vi får problemer med å tro det som blir lovt, så søker vi å bortforklare det, eller reduserer løftet så det ikke blir fullt så underlig og urimelig. Nei, Abraham tok ordene slik som de lød, og trodde intet mindre enn det løftet inneholdt: "Slik skal din ætt bli" (1Mos 15:5-6), så herlig og like umulig å telle som himmelens stjerner. Han trodde dette budskapet. Og i tro til dette gikk han videre i livet, det ene året etter det andre. Han ventet og trodde, selv om han ikke så noe som helst tegn til at løftet skulle oppfylles.
Slik levde han bortimot et kvart århundre - bare i tro til løftet. For Skriften sier at da han begynte sin vandring etter at han første gang hadde fått løftet, da var han syttifem år gammel (1Mos 12:4), og løftet ble oppfylt ved den tiden han var hundre år. Det er dette som heter "å vandre i tro". Så lang tid har Abrahams trosprøve vart. Å, måtte vi også en gang lære hva tro er!
19: Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd.
Uten å bli svak i troen. Dette er en vanlig måte å uttrykke det motsatte på, og betyr dermed at han hadde en meget sterk tro (v.20). Men dette må ikke oppfattes som om Abraham aldri hadde noen kamp mot vantroen, eller at han aldri opplevde seg svak i troen, som jo andre hellige også plages med. Paulus kjente godt til at når løftet ble fornyet overfor Abraham (1Mos 17:15-18), så kunne heller ikke Abraham unngå at tanken streifet både hans og Saras høye alder, slik vi ser det bekreftet ved at Abraham lo, og i sitt hjerte sa han: "Skulle en som er hundre år gammel, få barn?" o.s.v. (v.17). Vi ser også, av v.18, hvordan hans framtidstanker på et senere tidspunkt bøyes mot Ismael, på samme måte som han tidligere (kap 15:2-3) tenkte Eliesers sønn skulle bli arvingen hans*.
*Det er noen som mener at i Abrahams tro fantes det hverken svakhet eller anfektelse. Hans latter, og tankene hans om sin og Saras høye alder, ser de bare på som et gledesutbrudd og undring, og ikke som noen som helst kamp med fornuften. Men da vil vi minne om det vi leser i 1Mos 12:11-13 og 20:2,11. Der ser vi to ganger at Abraham slett ikke var opphøyd over menneskelige svakheter, så han kunne slippe å frykte for at de skulle slå ham ihjel. Tvert imot ser vi at han tok ikke sin tilflukt til Guds løfter, men til sitt eget lureri. Og dette skjedde nettopp i den ventetiden, da han vandret i tro til løftet, og ennå ikke hadde sett det oppfylt.
Men når Paulus likevel sier: "uten å bli svak i troen", så gir han oss dermed en svært nyttig lærdom om troens egenskaper, dens styrke og dens svakheter. Vi tror nok vanligvis at troens styrke skal vises gjennom en konstant glad og frimodig ånd. Og at på den andre siden: følelsen av svakhet, frykt og bekymringer, viser en svak tro. Her lærer vi noe ganske annet. Abraham har hatt en sterk tro, og likevel ser vi hans menneskelige sider, frykt og egne tanker om hvordan løftet skal oppfylles, innimellom griper ham. Sannheten er at troens styrke nettopp viser seg under mørke og anfektelser. Ikke i glade og lyse dager. Et lettlivet og frimodig sinn kan ofte bare være et kjennetegn på dem som i lettsindighet hopper over hellige plikter og truende farer, eller også lever på salige nådefølelser. Men når et menneske ikke flykter fra virkeligheten, men ansvarsfullt tar del i bekymringsfulle forhold, da savner det kanskje samtidig enhver følelse av nåde. Når de da likevel kan holde fast på Herrens løfter, og på grunn av disse kan være frimodige og glade - da ser vi et sikkert tegn på en sterk tro. Men om vi så ikke kan være glade og frimodige mens vi er i mørke og kamp, men likevel får beholde tilliten til Guds makt og trofasthet, så er det ikke et mindre tegn på en sterk tro.
Når det sies her at Abraham ikke ble svak i troen, så betyr dette: Han hadde kampen mot fornuften, som jo ville røve håpet fra ham, men ved Guds kraft har han fått beholde seieren, slik at han likevel holdt ut i denne kampen, så han ikke gav opp Guds løfte og det håpet det hadde skapt i hjertet hans. Hvor usannsynlig den enn måtte se ut, så ventet han alltid på at løftet skulle oppfylles, inntil fornuftens latter ble avløst av en lykkelig latter da Saras barn lå der for øynene hans, og den lykkelig moren utbrøt: "Gud har gjort det så jeg må le!" o.s.v. (1Mos 21:6-7). Og Paulus fortsetter med å vise oss Abrahams trosstyrke. Han sier:
Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd. Han kjente nok på tyngden av sitt utlevde legeme og sine hundre år. Fienden og fornuften hadde nok samtidig minnet ham om Saras ufruktbarhet. Men trosstyrken hans var at han ikke ble svak i troen når han tenkte på alt dette. Han lot ikke blikket sitt stoppe opp ved disse nedslående forholdene, lot seg ikke ta til fange av dette, om han enn måtte kjempe mot tankene på slikt. Han holdt alltid Guds allmakt og sannferdighet foran seg - mot fornuftens protester. Styrken hans var dette: Gud har sagt det, han "som gjør de døde levende, og kaller på det som ikke er til, som om det var til". Gud har sagt det, han som har skapt universet av intet, og som ikke kan lyve. Dette gjaldt mer enn hans og Saras "utdødde" legemer. Det var ikke kraften i disse utdødde legemene, men Guds allmakt og sannferdighet han satte sin lit til.
For et avklarende eksempel på tro! Måtte så også vi etter hvert lære å leve slik! Ja, dette skal vi sannelig trenge å øve oss i, hvert menneske som vil være en kristen og holde ut i troen gjennom alt det underlige Gud måtte sende i vår vei. Ikke bli svak i troen når en tenker på sin "utdødde" kristendom, tro, kjærlighet og bønn, - men uten opphold feste blikket på noe som er utenfor oss: På Gud, hans løfter og alt det han står for. Blant det som da kreves, er at du ikke ser på din utdødde tro, men på Guds trofasthet. Ikke på din utdødde kjærlighet, men på Kristi kjærlighet. Ikke på din kalde og skrøpelige bønn, men på Guds urokkelige løfter. Ikke på din maktesløse kamp mot fristelsene, men på Herren, "hans veldes kraft" og Guds trofasthet "som ikke skal la oss bli fristet over evne".
Men vær klar over at dette kommer ikke til å bli noen lett vei. Det vil bli en hard troens kamp å døde fornuften som alltid dreier oppmerksomheten mot det vi selv er eller kan utrette. Luther sier: "Slik måtte Abraham konkret ta sin fornuft til fange og avvise den som død, fordi han ville tro Guds løfte om at han gjennom sin ufruktbare Sara skulle bli far til mange folk. For et slikt løfte har nok ikke omgående passet inn overfor fornuften. Nei, den har nok strittet imot og ansett dette at Sara skulle føde en sønn, for både dårskap og usannsynlig. Det er ingen tvil om at i denne saken har det i Abrahams hjerte stått en enorm kamp mellom troen og fornuften. Men til sist har troen seiret og beholdt makten, overvunnet og trådt ned fornuften, den aller verste og skadeligste av alle Guds fiender.
Alle troende mennesker må gjøre det samme, når det skjer at de som Abraham føres inn i troens skygge, eller det totale mørke. Du må nedkjempe fornuften, og si: "Hør nå her, fornuft: Du er blind og tåpelig! Du forstår ikke noe som helst av Guds verk! Finn derfor ikke på flere skuespill med dine parlamenteringer overfor meg! Hold nå opp med dette, og ti stille! Driv ikke på med å diskutere Guds ord! Sett deg heller ned og hør etter hva Ordet taler til deg!" På denne måten døder de troende dette villdyr som den øvrige verden står hjelpeløse overfor. Og med dette tjener de vår Herre og Gud med det mest velbehagelige offer og gudstjeneste som han noen gang kan få”. Og hva Paulus har ment med uttrykket "uten å bli svak i troen", det viser han ennå tydeligere når han tilføyer:
20 og 21: Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han gav Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han og mektig til å gjøre.
Fornuftens motstand og angrep klarte ikke å drive Abraham så langt at han "i vantro tvilte på Guds løfte". Han har nok fått oppleve vantroens angrep og fristelser, som omtalt tidligere, og han har nok uten tvil opplevd det hardere enn de fleste Guds barn. Likevel ble han ikke en av disse havsbølgene som drives og kastes av vinden (Jak 1:6), men istedet lik et hus som var bygd på fjell. Skyllregn og flom hadde nok støtt mot huset, men det hadde ikke rast sammen. Om det hadde ristet, så hadde det blitt stående der på fjellet (Mat 7:25). For det faste fjellet han bygde sin tro på, det var "Guds løfte" - tenk! - det den allmektige og sannferdige Gud hadde sagt.
Dette er virkelig et fjell. Derfor lot han seg ikke overbevise av fornuftens angrep og protester, så han kom i tvil, men "ble sterk i sin tro, idet han gav Gud ære". Han ble "sterk i sin tro", og det skjedde nettopp gjennom disse prøvelsene. Apostelen sier: (sv)"De har blivit starka efter svaghet" (Heb 11:34). Og Herrens ord til Paulus lød slik: "min kraft blir fullendt i svakhet" (2Kor 12:9). Det er krigen som skaper de rette krigsmenn. På samme måten styrkes også troen i prøvelser og anfektelser. For den som gjennom alt dette får holde seg til Gud og hans ord, får se mer og mer av Guds trofasthet og makt, og lærer å kjenne den. Slik har Abraham vokst fra den ene grad av tro til den andre, inntil han fikk en meget sterk tro.
Idet han gav Gud æren. Ved at Abraham ikke tvilte på Guds løfte, men fortsatte å tro og vente på at det skulle bli oppfylt, hvor utrolig det enn så ut for menneskets øye - så har han gjennom dette "gitt Gud ære", sier Paulus her. Dette er et ord vi har stor grunn til å tenke nøye over. Den som under store trosprøvelser fremdeles holder fast ved Guds sannferdighet i hans løfter, og fortsetter å håpe der det ikke er noe som helst håp - bare fordi det er Gud som har gitt løftet - han gir Gud ære. Det mennesket erkjenner i virkelig alvor at Gud er allmektig og sannferdig. Luther sier: "Å gi Gud den rette ære, er intet annet enn å holde ham for en trofast og sannferdig, vis, barmhjertig og allmektig Gud. Ja, kort sagt erkjenne at han er den eneste som skaper og gir alt det som er virkelig godt".
Dette er det bare troen som virker. Gjennom vantroen derimot, frarøver vi Gud hans ære, og gjør ham til et svakt og avmektig vesen som en ikke kan stole på. Johannes sier: "Den som ikke tror Gud, har gjort ham til en løgner" (1Joh 5:10). Og det er jo forferdelig. Men slik er vantroen. Derfor sier igjen Luther: "Gud krever ikke mer av oss mennesker enn at vi gir ham hans ære, og holder ham for vår Gud. D.v.s. at vi ikke holder ham for en innbilt og tom avgud, men for en virkelig, sannferdig Gud, som tar oss til seg, hører våre bønner, forbarmer seg over oss, og hjelper oss i all nød. Når han får denne tillit fra oss, da beholder han sin guddom hel og ukrenket. Ja, da har han alt det et troende hjerte har mulighet for å gi ham. Dette, av hjertet å gi Gud ære på en slik måte, det er sannelig den aller største viselighet, en (menneskets) rettferdighet over all (menneskelig) rettferdighet, en gudstjeneste over all annen gudstjeneste, et offer høyere enn alle andre offer".
Hvis vi tenkte nøyere over dette, ville vi nok strekke oss etter troens gave i langt større grad enn det som er vanlig. For det ville vel være en lyst for oss å kunne gi Gud noe han setter stor pris på? Det gjør vi altså hvis bare vi tror på hans ord og løfter, og dermed gir Gud ære. Og Paulus fortsetter å utdype dette at Abraham ved troen gav Gud æren. Han tilføyer:
Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han og mektig til å gjøre. Han var "fullt viss på", og gjennomtrengt av den sannheten at han som hadde gitt løftet, var også mektig til å gjennomføre det. Herren hadde stilt Abraham overfor spørsmålet: "Skulle noen ting være umulig for Herren?" (1Mos 18:14), og dermed ført Abraham til en dyp erkjennelse av at det Herren lovet, det var han også istand til å fullføre, fordi han var selve Skaperen, Den Allmektige. For ham kunne jo ikke noe være umulig. Engelen møtte jomfru Maria med den samme sannheten: "For ingenting er umulig for Gud" (Luk 1:37), og gjennom disse ordene ble også troen skapt i hennes hjerte, troen på at hun "som ikke visste av mann", skulle bli Guds Sønns mor.
Vi legger merke til at troen må leve på selve Guds allmakt. Troens vandring vil alltid føre gjennom forhold som ser fullstendig urimelige ut for fornuften, slik at det ikke er noe som helst mindre enn Guds allmakt som kan gi trygghet. Når en da jenker og omtolker Guds løfter på en slik måte at vi stakkars, maktesløse og blinde skapninger skal kunne begripe hvordan det skal kunne foregå, at det skal kunne oppfylles, da må vi ikke kalle det for "tro". Det er jo tvertimot å måle Guds makt og visdom med vår menneskelige målestokk. Vi drar Gud ned på vårt menneskelige, falne og dåraktige plan. Og det er jo rett og slett et hån mot Gud. Nei, har jeg bare et ord fra den allmektige Gud, la så det være nok for meg! Da lar troen seg ikke lenger svinge i takt med fornuftens angrep som sier:"Det kan da ikke være mulig!", - men avskjærer alle slike angrep med spørsmålet som ingen kan svare benektende på: "Skulle noen ting være umulig for Herren?"
Det var akkurat de samme bibelordene og tekstordet vårt (v.21) Luther og hans medstridere styrket seg med, i striden for den rette læren om sakramentene, imot dem som ikke så mer i sakramentene enn det fornuften kunne være med på. Vær oppmerksom på at det er spesielt slike prøvelser alle troende må forberede seg på. Det gjelder først og fremst å beholde troen på at vi lever under nåden - samtidig med at synd, fristelse og anfektelse er det eneste vi opplever. Kjenner vi ikke denne "tros-høyden", hjelper det ikke å øve seg i andre "kampformer". Dernest gjelder det også at vi må få nåde til å bli i troen på Guds bønnhørelse og hjelp i enhver nød, i vårt kristenliv her på jorden - prøvelser hvor det bare er Guds egen styrkes kraft som duger til å å holde troen oppe. Herren vil nok selv sørge for at vi kommer til å møte slike prøvelser, for at Guds ære og vår fullkommenhet under nåden, mer og mer skal vinne plass i våre hjerter.
Vi prøves kanskje så hardt at vi roper og skriker i både ytre og indre nød. Men jo hardere vi prøves - når bare Herren får lov å fri oss ut - jo mer vil hans makt og trofasthet bli forherliget. Selv sier han jo: "Jeg vil gå fram foran deg, og bakker vil jeg jevne. Dører av kobber vil jeg sprenge, og bommer av jern vil jeg hugge i stykker o.s.v...for at de både i øst og i vest skal vite at det er ingen foruten meg. Jeg er Herren, og det er ingen annen. Det er jeg som er lysets opphav og mørkets skaper, som gir lykken og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt dette". "Jeg gjør død og gjør levende. Jeg sårer, og jeg leger". "Herren fører ned i dødsriket og fører opp derfra". "Jeg, jeg er Herren, og foruten meg er det ingen frelser" (Jes 45:2-7, 5Mos 32:39, 1Sam 2:6, Jes 43:11).
Den som har en slik Gud, og har sin trøst og styrke bare i hans allmakt og trofasthet, han er trygg i sin frelse. Han står fast og urokkelig. En så trofast og allmektig Gud følger meg jo alltid og over alt, slik at jeg ikke en gang kan "unngå" ham, om jeg skulle ville det. Han ser jo mine hemmeligste tanker, min skjulte bekymring og hvert eneste sukk. Og når så han, som er sannferdig i evighet, selv sier: "Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg", - hvor trygg og salig er jeg ikke da, når jeg har en slik Gud?
Et slikt lykkelig menneske var Abraham. Men det var ikke bare Guds allmakt og sannferdighet han trodde på. Nei, det som gjorde at han stod frelst og rettferdig innfor Gud, det var hans tro på løftet om kvinnens ætt som skulle knuse slangens hode. Det var dette løftet de trodde på, alle de som ble frelst under den gamle pakt. Men dette kommer vi nærmere inn på senere.
22: Derfor ble det også regnet ham til rettferdighet.
Nå vender Paulus tilbake til sitt hovedemne: Rettferdiggjørelsen ved tro. Allerede to ganger tidligere i kapitlet (v.3 og 9) har han sagt at det var ved tro Abraham ble rettferdiggjort. Det er viktig å legge merke til at Paulus nå vil tilbake til dette på nytt. Og grunnen er tydelig: I versene 18-21 er det talt om Abrahams faste tro. Paulus vil nå ikke risikere at noen skal tro han avslutter med å lære at Abraham ble rettferdiggjort på grunn av noe han kunne bevirke, f.eks. hans faste tro. At Paulus bruker tilføyelsen "derfor ble det også regnet ham til rettferdighet", for på nytt å vende oppmerksomheten mot hovedemnet, ser vi av de versene som følger (23-25).
Overfor slike ord må en alltid holde klart for seg hva det var Abrahams tro var grunnet på, altså løftets innhold. Vi vet at løftets innhold var den Frelseren som ble lovet, og at Abraham var en av disse troende i den gamle pakt som "ventet på Israels trøst", som trodde på det første løftet om kvinnens ætt som skulle knuse slangens hode (1Mos 3:15). Og disse løftene var fornyet spesielt til ham med disse ordene: "I deg skal alle jordens slekter velsignes". Kristus taler også klart om hva Abrahams tro var opptatt med, når han sier: "Abraham, deres far, frydet seg til å se min dag. Og han så den og gledet seg" (Joh 8:56). Med alt dette klart i minne, blir meningen i verset vårt denne: Det var den Frelseren som var lovet, Abrahams tro klynget seg til. Det var dette troen var opptatt med og levde på. Og dette trodde han så visst og fast, at selve troen, eller noen annen form for egen fortjeneste, ikke kom på tale som noen rettferdighet innfor Gud. Han trodde så fast på denne kommende Forløseren, derfor ble det også regnet ham til rettferdighet. Men dette er utførlig omtalt under v.3.
Dessuten må vi huske på at den store hovedsaken i dette og forrige kapittel er denne: Blir mennesket rettferdiggjort på grunn av noe det selv er eller utretter, eller skjer det av nåde ved tro? Ut gjennom kapitlet har Paulus stadig stilt motsetningene opp mot hverandre. Allerede i v.2-3: vår fortjeneste og troen. I v.4: plikt og nåde. I v.5: gjerningene og troen. Og i v.16 sier han uttrykkelig: "Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde". Er det så fremdeles noen som vil kunne påstå at Paulus her skulle mene at det er selve troen, og at den var så fast og sikker, som bevirket at Gud rettferdiggjorde Abraham? Paulus har jo altså selv satt opp troen som motsetning til våre gjerninger/fortjeneste. Og når troen bare er å ta sin tilflukt til nåden, og leve på den (v.16), så kan meningen bare være det vi allerede har sagt: Bare fordi Abraham trodde på løftet som talte om Kristus, slik at troen var en tro på Kristus, så heter det at han ble rettfferdiggjort ved tro.
23 og 24: Men ikke bare for hans skyld er det skrevet at det ble tilregnet ham. Det er skrevet også for vår skyld som skal få rettferdigheten tilregnet, vi som tror på ham som oppvakte Jesus, vår Herre, fra de døde,
Her sier altså Paulus at alt det som er fortalt i Skriften om Abrahams rettferdighet, ikke bare er noe som gjelder ham. Det er skrevet og skal forkynnes som et budskap som gjelder alle mennesker. Apostelen vil hindre den tanken at denne veien til rettferdiggjørelse var gitt bare for Abraham, og forklarer her at det tvertimot var den samme troens vei for alle folk til alle tider. Første gang vi finner et klart uttrykt vitnesbyrd i Skriften om hvordan en synder rettferdiggjøres, er akkurat dette om Abraham. Riktignok hadde andre mennesker, helt fra verden ble til, blitt rettferdiggjort på samme måte. Men budskapet om Abrahams rettferdiggjørelse ved tro, er første gang vi finner det uttalt med så utvetydige ord i Skriften. Og så legger vi altså merke til at første gang Bibelen beskriver en synders rettferdiggjørelse, så sies det uttrykkelig at det skjer ved en tilregnelse, og at det mottas bare ved troen. Må nå hver eneste én merke seg dette!
Det er skrevet også for vår skyld som skal få rettferdigheten tilregnet, når også vi tror på Kristus. Må vi da ikke bare la andre tro og frelse sin sjel, mens vi selv fortapes til evig fordømmelse! Med disse ordene: "for vår skyld" inkluderer Paulus alle mennesker som til alle tider, inntil den siste dag, kommer til å søke Guds nåde. Også for vår skyld, din og min, er det skrevet at rettferdigheten skal tilregnes oss, såvel som Abraham, bare vi går samme veien som han, troens vei i Kristus alene.
Vi som tror på ham som oppvakte Jesus, vår Herre, fra de døde. Her omtales Gud bare som han som oppvakte Jesus fra de døde. Men dette er ikke noen "tilleggs-egenskap" hos Gud, som Paulus likesom bare benytter her, i tråd med hva han nylig har talt om at Abraham trodde at Gud kunne "gjøre de døde levende", og dermed oppfylle løftet om et tallrikt avkom, uavhengig av hans og Saras utdødde legemer. Nei, grunnen til at Paulus bruker denne betegnelsen, er at det nettopp er dette vår tro må hvile på, for at vi kan bli rettferdiggjort: At Gud oppreiste Kristus fra de døde. Det ser vi klart av neste vers. Den som skal bli frelst ved troen, må ikke bare tro på en allmektig Gud, men nettopp på at Kristus ble oppvekt fra de døde, d.v.s. tro på evangeliet og dets budskap om Kristi død og oppstandelse.
25: han som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse.
Den som skal bli frelst gjennom troen, må ikke bare tro på en allmektig Gud, men på Kristi oppstandelse fra de døde. Han må tro på evangeliet som forkynner Kristi død og oppstandelse.
Dette (v.25) kaller Luther "et knippe som inkluderer hele den kristne tro". Derfor brukte han også denne ordlyd som overskrift på de schmalkaldiske artiklene, som grunnlag for "den første og fornemste artikkel, fra hvilken ingen kristen kan vike eller tilføye noe, om enn himmel og jord og alt annet styrtet sammen". Apostelen har forfattet dette verset med dyp ettertanke. Da er det også stor grunn til at vi bør grunne på det vi leser her.
Som allerede sagt, er dette et meget kort sammendrag av det som skjedde i Kristi forsoningsverk. Spesielt tankevekkende er det hvordan det her deles opp i klare sammenhenger: At Kristus ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse. Når anvender disse uttrykkene: "ble gitt" og "oppreist", forstår vi at med "gitt" menes gitt i døden. Men vi vet at Skriften forøvrig omtaler Kristi død som grunn for vår rettferdiggjørelse (se kap.3:24,25, 5:9, 2Kor 5:21, Ef 1:7, 1Joh 1:7), og at hans forsoningsverk dermed var fullbyrdet. Det oppfatter en jo også ved at Kristus ropte ut på korset: "det er fullbrakt!" Så må det da være grunn til å granske nøyere hva Paulus legger i dette at Kristus "ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse".
Meningen er uten tvil denne at ved sin død bar Kristus all verdens synder, som han sonet for med sitt liv. I sin oppstandelse var han som vår stedfortreder rettferdiggjort, og "førte fram en evig rettferdighet" (Dan 9:24), liv og uforgjengelighet. I sin død ble han "gjort til synd for oss", og til en "forbannelse", og forløste oss da fra syndens skyld og lovens forbannelse, fordi han tilfredsstilte den guddommelige rettferdigheten ved døden, som er syndens lønn. Men hans oppstandelse var rettferdighetens og livets seier over synden og døden, og avsluttet og beseglet dermed for alle mennesker og ånder, hans fullbyrdede forsoningsverk. Som vår stedfortreder, den andre Adam, hadde han tatt på seg å sone for våre synder, lide den straffen vi fortjente, og fullbyrde det guddommelige rettferdighets-kravet. Alt dette gjorde han da han gav seg selv som et offer, og gjenløste oss med sitt blod.
Men ved sin oppstandelse har han ikke bare gitt alle mennesker et bevis på at han led og døde som Den Hellige, og Guds Sønn, for andres synder og ikke sin egen skyld. Ved oppstandelsen har han også vist at da han døde for våre synder, hadde Faderen godkjent dette som fullkommen soning. Skriften sier at han ble "levendegjort i Ånden", og "rettferdiggjort i ånd" (1Pet 3:18, 1Tim 3:16). Det vil si: Erklært fri fra all den skyld, straff og dom han, som menneskenes stedfortreder hadde tatt på seg - fordi vår stedfortreder så fullkomment stod i vårt sted innfor Guds dom, som om hele menneskeheten hadde gjort og lidt det han gjorde og led. For "vi har gjort det klart for oss: Når én er død for alle, så har de alle dødd" (2Kor 5:14). Så gjelder det samme om hans oppstandelse, innfor Guds øyne var vi alle i ham. Han oppstod altså rettferdiggjort - for alle, som om vi alle skulle stått opp rettferdiggjort. Derfor er dette "navnet han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet". Derfor har vi vår rettferdiggjørelse, dypest sett, i Kristi oppstandelse. Det er nok dette Paulus har villet si med disse ordene, at Kristus "ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse".
Men ved sin oppstandelse trådte også Kristus inn i det uforgjengelige presteembete. Og gjennom dette tjener han alltid i vårt sted, "for Guds åsyn for vår skyld", "en rettferdig for urettferdige", slik spesielt Hebreerbrevet forkynner det. Der framstilles Kristus som "yppersteprest etter Melkisedeks vis", d.v.s. med "et prestedømme som ikke kan forandres, fordi han blir ved til evig tid" (Heb 7:24). "Men", heter det i Hebr.br., "en hovedsak ved det vi her taler om, er dette: Vi har en slik yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene, en som gjør prestetjeneste ved helligdommen, det sanne tabernakel". "For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare er et bilde av den sanne helligdom. Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld" (Heb 8:1,2, 9:24).
Legg merke til: "for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld". Her ser vi klart vår fullkomne rettferdighet for Guds åsyn. Men, hva er det vi hører? Er Kristus nå for Guds åsyn for vår skyld, slik at vi står der i ham som hellige og ulastelige (Ef 1,4)? Er dette sant? Da betyr vi nok helt sikkert litt mer for Gud enn vi hadde tenkt oss - ! Da må vi jo ha en fullkommen rettferdighet framfor Gud! Ja, dette at Kristus alltid lever for Faderens åsyn i vårt sted, og der, som vår yppersteprest forretter vår gudstjeneste, - det, gjentar vi, er vår fullkomne rettferdighet. Så ser vi da at vår rettferdiggjørelse på alle måter har sin bakgrunn i Kristi oppstandelse.
La oss så tenke litt over hvilken nytte vi bør ha av dette ordet om Kristi død og oppstandelse. Først og fremst burde jo mennesker som ennå lever i synden vekkes til ettertanke, bare ved å høre om hans forferdelige død, og oppstandelsens mektige budskap. "Har noen brutt Mose lov", sier apostelen, "da dør han uten barmhjertighet på to eller tre vitners ord. Hvor meget verre straff tror dere da den skal aktes verd, som har trådt Guds Sønn under føtter og foraktet paktens blod?" Den som vet, tror og bekjenner at Gud har gitt sin Sønn i døden for våre synder, men selv fortsatt lever i synden, i verdens og djevelens tjeneste, ikke tilber Sønnen, og ikke blir hans barn for hele sitt liv, han "trår Guds Sønn under føtter", og står i sannhet uten ære for Gud. "Rettferdig er den dom som rammer slike". "For dersom vi holder på og synder med vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da er det ikke lenger tilbake noe offer for synder, men bare en forferdelig gru for dom, og en nidkjærhetens brann som skal fortære de gjenstridige" (Heb 10:26-31). Tenk på dette når du på nytt vender deg til dine synder - og etterpå, når du legger deg for å sove!
Den derimot som søker frelse for sin sjel, finner her alt han trenger til liv og salighet, om han så var den mest ulykkelige synder. For la oss se nærmere på hvilken trøst vi da finner i dette bibelordet. Du har kanskje en vond samvittighet. Gamle synder begynner å våkne opp og frister deg. Nye avstikkere fra rettferdighetens vei, kanskje etter at du har mottatt mye nåde, fordømmer deg. Hjertet er ikke oppriktig, men fullt av ondskap og falskhet. Innerst inne frykter du for den Gud som du istedet ville søkt nåde og frelse hos. Kom nå her og se hva Gud har gjort for all denne din elendighet! Hva slags sinn møter Gud deg med her? Her leser vi jo at den samme allmektige Gud som du nå frykter for, har gitt sin Sønn i døden for våre synder. Når Herodes, Pilatus og hedningene, sammen med Israels folk slo seg sammen mot Herren, så var det for at Guds råd og beslutning som er forutsagt i Skriften, skulle bli fullbyrdet, slik Kristus uttrykkelig hadde sagt: "Skulle jeg ikke drikke den kalk Faderen har gitt meg? Hvordan skulle da Skriftene bli oppfylt?" (Joh 18:11, Mat 26:54).
Og hvem var det han ble gitt i døden for? Sannelig ikke for sin egen skyld, for han var hellig og Guds Sønn. Heller ikke var det for englenes skyld, for de er selv gode og rettferdige. Nei, det var for vår skyld, slik bibelordet vårt sier. Var det da kanskje på grunn av at vi var gode og fromme? Nei, Paulus sier det var for våre overtredelser. For våre synder! Hvilke synder kan jeg så regne med at det gjelder, og hvor mange? Kristus sier selv: "Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn" o.s.v. Og videre: "mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv". Døperen Johannes sier også: "Se det Guds lam, som bærer (sv:borttager) verdens synd". Og til slutt Paulus: "Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens". Altså kan dette ikke bare gjelde for noen spesielle mennesker, men sikkert og visst for alle, også for deg.
Men så sier du kanskje: Bare jeg visste at dette gjelder meg. Eller: Selvfølgelig kunne jeg tro det, når bare livet mitt var mer slik en ser de hellige har levd. Med en slik holdning forteller du at du har ikke sett ordentlig på hva disse bibelordene sier. Her leste vi jo at han er en soning "for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens". Og hva mener så Skriften med synder? Ordet som er brukt i teksten vår betyr egentlig "fall til siden", "fall fra veien", fra veien etter Guds Ord. Slik betyr også synden i sin alminnelighet rett og slett at Guds hellige lov brytes (1Joh 3:4). Det er dette som gjør at synden trykker og piner samvittigheten så tungt, når en må erkjenne at en har overtrådt Guds hellige bud. En har kjent Guds vilje, men likevel ikke levd etter den. En har visst hva Gud har forbudt, og likevel gjort det. Hjertet kjæler for noe som er i strid med Guds ord. Det er dette som kalles synd.
Men så sier altså teksten vår at det nettopp er for vår synd, "våre overtredelser han ble gitt", som et soningsoffer, en nådestol, og gjennom det "funnet en evig forløsning", en evig nåde. Og dette var også eneste vei til frelse for menneskene.
"Ettersom det i vårt kjød er en evig synd,
så var det nødvendig at Kristus gjennom sin død gav oss en evig nåde" (Luther).
Lovet være Herrens navn!
Men ikke nok med at vi gjennom hans død for evig er fri fra våre synders og lovens forbannelse. Gjennom hans oppstandelse har vi også en fullkommen rettferdighet innfor Gud, fordi han er rettferdig og lever som vår stedfortreder "for Guds åsyn for vår skyld" (Heb 9:24). Dette må vi sterkt innprente i vårt hjerte, og holde fast ved i tro. For i oss selv vil vi bare oppleve det motsatte, bare synd og fordømmelse. Her må vi "følge i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde". På tross av hans "utlevde legeme" trodde han gjennom alle de årene han måtte vente, på ham "som gjør de døde levende", og "var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han og mektig til å gjøre". Det er slik vi også må vandre i tro, mens vi ser og kjenner all synden og styggedommen i oss, og får se vår skrøpelige kristendom. Men midt i alt dette holder vi fast ved det vi vet, at innfor Gud er vi fullstendig syndfrie og rettferdige, bare på grunn av Guds usvikelige ord om Sønnen.
Mot alle lovens, samvittighetens og djevelens anklager skal vi med Paulus's ord få bekjenne: "Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja mer enn det: som også er oppstått, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss". Lovet være Gud for hans uutsigelige gave, - ja, også for den lærdom og trøst han har gitt oss i dette kapitlet!
Tillegg.
Supplement til forklaringen av Rom 4:1-3.
Omtalen av Abrahams tro, i Jakobs brev.
Apostelen Jakob sier i kap 2:21-22: "Ble ikke Abraham, vår far, rettferdiggjort av gjerninger, da han ofret sin sønn Isak på alteret? Du ser at troen virket sammen med hans gjerninger, og at troen ble fullkommen ved gjerningene". Og så konkluderer Jakob i v.23: "Og Skriften ble oppfylt, som sier: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet". Deretter trekker han denne slutningen i v.24: "Dere ser at et menneske blir rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke bare av tro".
Her bruker altså Jakob ordene fra 1Mos 15:6, som Paulus også brukte i Rom 4. Men det kan jo se ut som om han anvender dem stikk i strid med det Paulus lærer ut fra de samme ordene. Dette har blitt et problem for enkelte som nok kan ha forstått hva som er Guds frelsesvei, men har oversett hva som har vært Jakobs målsetting med sitt budskap. Dermed har de trodd læren hans stred imot Skriftens store hovedlære. Dette skjedde med Luther som senere innså og erkjente at det var feil. Men det skjedde også med noen kirkelærere i det andre og tredje århundre. Derfor anså de Jakobs brev for uekte. Og slik skulle det også ansees, ja utelukkes fra den hellige Bibelen og fullstendig forkastes, - hvis det stred mot den store hovedlære som er forkynt fra verden ble skapt. "Selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium - han være forbannet!" (Gal 1:8). Men vi skal snart få se at Paulus og Jakob ikke er så uenige som det kan se ut til ved første øyekast. Vi skal finne at det er i uttrykksform, i bruken av ord, men ikke i sak, der er forskjell. Legg bare merke til følgende:
1:Paulus og Jakob sier begge som Moses, at "Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet". Jakob motsier altså ikke den sannheten. Men hva er det så han mener, når han sier at dette skriftordet ble oppfylt når Abraham ofret sin sønn? Vi må legge nøye merke til hvem det er Jakob taler til. Vi ser at helt fra v.14 sier han at han taler til hyklerne, "du uforstandige menneske", som "sier de har tro", men beviser det motsatte med sitt liv, sine
gjerninger. Kan en slik tro frelse noen? Det er dette han vil ha fram. Og i den sammenheng er det han viser til Abraham, og det bevis han gav på troens virkelighet når han gikk for å ofre sin sønn. Betydningen av dette understreket jo også Gud selv, da han sa: "Nå vet jeg at du frykter Gud".
Denne uttalelsen, denne stadfestelsen fra Gud, er det Jakob bruker og anser for "rettferdiggjørende", som den jo også er - men i en spesiell betydning. Jakob taler altså ikke om det som er beskrevet i 1Mos 15:6, Abrahams virkelige rettferdiggjørelse, men om det vi leser i 1Mos 22:1-19, og det vitnesbyrd han der fikk av Gud for det han hadde vist gjennom sin gjerning. Det er forklaringen på hva han mener med at Abraham ble "rettferdiggjort av gjerninger, da han ofret sin sønn Isak på alteret". Han mener ikke at Gud på grunn av denne gjerningen forlot Abraham syndene og tok ham inn i sin nåde. Det hadde skjedd tidligere (1Mos 15:6). Abraham var allerede "Guds venn". Med bakgrunn i det skriftordet han altså her holder seg til, mener Jakob bare at denne gjerningen virket Guds eget vitnesbyrd/stadfestelse.
2: Når Paulus og Jakob bruker samme ordet om Abraham, så har de hver sitt forskjellige siktepunkt med budskapet. Paulus strider mot den vantroen de selvrettferdige levde i, og håpet på å bestå innfor Gud med det de selv kunne utrette. Jakob kjemper imot den vantroen falske bekjennere lever i, som de tror de skal bli frelst ved, og som er den samme tro som de onde åndene har (v.19). En tro som ikke hjelper de som fryser og sulter, ved at en bare sier: "Gå bort i fred, varm dere og spis dere mette! - men ikke gir dem det legemet trenger" (v.16). Hos Paulus går ordet "rettferdiggjort" på selve rettferdiggjørelsen innfor Gud, som skjer når troen på Kristus tennes i hjertet, før det kommer noen som helst stadfestelse eller vitnesbyrd om dette gjennom gjerninger. Hos Jakob taler ordet "rettferdiggjort", som sagt, om det vitnesbyrd Gud gav Abraham om ektheten av hans tro, når han hadde bevist det gjennom sin gjerning.
Det er det samme Kristus gjør, når han i Joh 8:39 viser til Abraham og sier: "Var dere Abrahams barn, da gjorde dere Abrahams gjerninger". Abraham har ved sine gjerninger bevist at han var den Abraham som var rettferdiggjort ved tro. Vi vet også hvordan Kristus på den siste dag bare skal tale om gjerninger som har bevist at "de rettferdige" var mennesker som i tro elsket ham, og for hans skyld tjente hans minste skapninger. Når ikke noe som helst slikt følger av troen, da "er den død i seg selv". Det er bare dette Jakob vil slå fast. Og dette understreker Paulus like alvorlig, f.eks. i Rom 6 og andre steder. Han sier uttrykkelig at "i Kristus Jesus -- gjelder bare tro, virksom ved kjærlighet" (Gal 5:6). Tilsvarende sier også Jakob her: "troen virker sammen med hans gjerninger".
3: Når Jakob sier at "troen ble fullkommen ved gjerningene", så vil det ikke si at troen i seg selv ikke er fullkommen før den stadfestes gjennom gjerninger. Men Jakob har her hele "treet", og hele dets utvikling i tankene. Først når et tre står der i sin skrud av gode frukter, da først har det vist seg å være et godt tre - selv om det allerede på våren var det samme gode treet, fordi det var avlet av en god fruktart som bærer god frukt. Slik står det da alltid fast, at det er troen alene som frelser, fordi den gir Gud alene æren. Skal Gud alene få æren, så må det ikke føyes noe til som mennesker har deltatt i - ! Og en slik tro er av en slik "art"/tresort ("jeg er det sanne vintre" - Joh 15) at den bærer frukt (kjærlighet og gode gjerninger), og er altså en rett og frelsende tro - allerede før fruktene begynner å vise seg. Og sikkert er det, at de medvirker ikke til rettferdiggjørelsen.
Jakob har med dette på ingen måte lært at det er troen og gjerningene som samlet bevirker samme målsetting, - at troen likesom skulle utgjøre den ene halvdel, og gjerningene den andre. Nei, han har vist at de har hver sin oppgave. Han sier at "troen virket sammen med gjerningene" (v.22). Han sier ikke at gjerningene hadde medvirket til troen. Altså har troen vært tilstede før gjerningene. Evangeliets budskap om nåde og rettferdiggjørelse, har født troen på Kristus alene. Denne troen, som også bare holdes i live ved det samme nådebudskapet, har virket kjærlighet og gode gjerninger. Men disse fruktene har da selvsagt ikke vært noe grunnlag for troen - som var den store hovedsaken i det vi tok opp her.
Bind 1, kap. 5
Romerbrevets budskap BIND 1, kap. 5
Femte kapittel.
Dette kapitlet består av to hoveddeler. I den første lovpriser Paulus de rettferdiggjortes salige tilstand, at de har fred med Gud og et sikkert håp om den evige herlighet. At de derved også får åpenbart hvilke velsignelser trengslene her i livet skal tjene til. Og alt sammen bare på grunn av Guds uendelige kjærlighet, som han viste mot oss i Kristus og hans forsoning, som gjør at de er fridd ut fra verden, og kan rose seg av Gud (v.1-11). I den andre delen viser apostelen oss selve den store hovedhensikten i Guds store frelsesverk, når han stiller opp mot hverandre de to stamfedrene. Denne ene: stamfaren for synden og døden. Den andre: stamfaren for rettferdigheten og livet: Adam og Kristus. Han viser at loven på ingen måte tilintetgjør Guds store frelsesverk ved at den åpenbarer syndens makt. Men tvertimot opphøyer det, ved at rettferdigheten og nåden deretter virkelig blir stor for sjelene (v.12-21).
Tidligere har Paulus vist at alle mennesker er under synd, at ingen kan rettferdiggjøres gjennom loven, men at vi rettferdiggjøres bare av nåde, ved troen på Kristus. Så understreker og opphøyer han her enda sterkere denne rettferdigheten ved tro, og taler nå om dens herlige frukter. Men her kommer han bare kort inn på dette, som han behandler mer utførlig i det åttende kapitlet. Her taler han særlig om hvor lykkelig de menneskene er, som er blitt rettferdiggjort ved tro. Slik begynner han:
1 og 2: Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i. Og vi roser oss av håp om Guds herlighet.
Her nevner Paulus straks de to vesentligste følgene av at Gud gjenføder og rettferdiggjør et menneske: først evig nåde og samfunn med Gud allerede her i livet. Og videre: håpet om den herlighet Gud skal gi etter livet her på jorden. Paulus fortsetter den første delen av kapitlet med å tale om hvordan de troende kan rose seg av trengsler, av at Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter, at Den Hellige Ånd er oss gitt, og at vi kan rose oss av Gud selv. Men dette er alt sammen bare naturlige følger av disse to store hoved-skattene. Hvem er så det lykkelige menneske som eier alt dette? Det viser Paulus aller først. Han begynner slik:
Da vi nå er rettferdiggjort av tro. For det første merker vi oss at han sier ikke: Da vi nå har levd et best mulig liv, så vil ikke Gud kreve mer av oss, men gi oss sin nåde og fred. Nei, han sier først: "Da vi nå er rettferdiggjort". Vi må være helt og holdent rettferdige, d.v.s fullkomne overfor Guds hellige lov. Noe mindre kan ikke tilfredstille Gud. Det har Paulus ettertrykkelig bevist i det foregående. I kap 2:13 og Gal 3:10 uttaler han dette spesielt konkret. Videre sier heller ikke Paulus: Da vi nå selv er blitt slik vi bør være etter loven. Vi har etter hvert fått et hjerte og et helliggjort liv, så loven og samvittigheten ikke lenger anklager oss. Og på dette grunnlag er vi selv blitt rettferdige. Nei, Paulus sier: "Da vi nå er rettferdiggjort av tro". - Av tro, sier han. Altså rettferdige i en annens fullkommenhet. Hvordan det skjer, eller hva troen er, og hva det er troen lever på, det har han vist i forrige kapittel. Der sier han f.eks. i v.5: "Den som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige..", og i v.25: "han som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse".
Vi som er rettferdiggjort av tro, er altså mennesker som erkjenner at vi i oss selv er ugudelige, men har all vår trøst i "ham som rettferdiggjør den ugudelige". Som er fortapt med alt vårt eget strev med å omvende oss, ved vår anger, vår bønn og vår helliggjørelse, men til slutt fant all vår rettferdighet i ham som døde og oppstod for oss, "han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning" (1Kor 1:30). Hvem du så måtte være, og hvordan du så måtte ha det - er du bare en av disse fattige, og har du bare all ditt hjertes trøst overfor synden, i Kristus, så er også du en av disse Paulus taler om her. Og alt det han roser seg av, det tilhører også deg (se kap 4:24).
Fred med Gud. Dette er den første store hoved-skatten. "Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud", eller "hos Gud". Vi er kommet tilbake i hans nåde og samfunn. Krigen er slutt. Det er stiftet fred. Der er noen som tror det her tales om den indre freden, som en sjel får ved troen på syndenes forlatelse. Men slik det lyder i grunnteksten, ser vi at ordene "fred med Gud" her egentlig betegner det fredsforhold som oppstår mellom Gud og mennesker ved rettferdiggjørelsen. Da oppheves den Guds vrede som hviler over dem som ikke tror på Sønnen (Joh 3:36), og Guds evige vennskap og samfunn kommer på nytt til dem*.
*eiränän poieistai echein, agein pros betegner det fredsforhold som stiftes mellom to parter som tidligere har vært i strid med hverandre. Verdslig lektyre dokumenterer også dette. Sammelikn også om pros i Apg 2:47, 24:16. Hvis det menes sjelens indre fred, så står det enten konkret (kap 8:6, 14:17, 15:13), eller det heter "fred fra Gud" (kap 1:7), eller "Guds fred" (Fil 4:7), o.s.v. Men aldri som her: "fred med Gud". Her tales det altså om fredsforholdet mellom Gud og mennesker, som gjør at Guds vrede er opphørt (konf.v.9). Ordet brukes også i samme betydning i Ef 2:14-15. Men av dette fredsforhold med Gud må det alltid følge en indre fred i sjelen. Den førstsnevnte og sistnevnte freden står derfor i samme forhold til hverandre som rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen. (Olshausen, Meyer, Philippi m.fl.)
Men troens øye ser jo nettopp dette, og dermed kommer en salig fred i sjelen, som er en av troens første frukter, og som sammen med rettferdigheten er noe av Guds rike i mennesket. Skriften sier jo: "Guds rike er rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd" (Rom 14:17). Derfor er også kongen i dette riket skildret som Melkisedek i Salem, d.v.s. rettferdighetens konge i fredens rike (se Heb 7). Altså følger selvsagt også hjertets fred, når en har fått "hans rettferdighet som blir til evig tid". Derfor har vi nok omkring dette bibelordet også lov å tale om den freden. Men vi må holde klart for oss hva teksten egentlig taler om: freden hos Gud, det guddommelige vennskap og samfunn, som gjør at han ser på den troende som sitt elskede barn som er kommet tilbake til ham (Luk 15:20-24).
Også denne teksten viser at hvert menneske som ikke er blitt rettferdiggjort ved tro, er under Guds vrede og dødsdom. Mellom vreden og samfunn med Gud finnes det ikke noe ingenmannsland for noen som helst skapning. Er det sant, det apostelen sier, at bare de som er rettferdiggjort av tro, har fred med Gud, - ja så må konsekvensen være at den som ikke er blitt rettferdiggjort av tro, må være under Guds vrede, må stå i et krigs/kampforhold til sin Skaper. Og forholdet har sin bakgrunn i dette: Mennesket har falt fra Gud. Det har gjort opprør mot sin konge. Men denne synden, og alle de andre syndene dette mennesket bærer på, er nå utslettet i Stedfortrederens blod. Rettferdigheten som var krenket, er tilfredsstilt, og Gud selv er forsonet og står på nytt med farssinnet vendt mot alle mennesker. "Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv". "Vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender".
Men saken er at så lenge de som er fiender ikke vil legge ned våpnene og vende tilbake i lydighet mot kongen sin, vende tilbake til hans fullbrakte nådestol, så vil hans dom måtte hvile over dem. Legg merke til hvordan Jesus taler i Joh 3: "Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne", men han fortsetter: "for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv". Men den som ikke tror, skal altså "fortapes", slik Jesus også tilføyer i v.18: "Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn". Og i v.36 sier døperen Johannes: "Den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham". Vi merker hvordan alt følger av tro eller vantro. Gud er forsonet. "Han gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger". Han lengter og ser etter sin fortapte sønn. Det er bare én ting som mangler: at han kommer tilbake. Paulus sier det slik: "Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!". Det er bare dette som gjenstår.
Men hvis nå dette ikke skjer, at vi "kysser (d.v.s.hyller) Sønnen", da "blir han vred", "hans vrede blir opptent", og vi "går til grunne på veien" (Sal 2:12). De grove og frekke synderne har selvsagt Guds vrede over seg. At "foraktere", som ikke har noe som helst bruk for Herren, har Guds vrede over seg, det forstår vi også lett. Men dette gjelder så langtfra bare dem. Nei, Skriften taler like klart om dom selv over det mennesket som er uroet og vekket opp til frykt for Gud, men likevel ikke flyr til nådestolen og søker rettferdigheten av tro, men i strid med hans ord innbiller seg at de skal kunne opprette skaden gjennom sin kristendom, skal kunne minske sin skyld og redusere Guds vrede. Slike faller under samme dom, om de så kjemper seg til døde i egne gjerninger. Alt er forgjeves, så lenge de ikke "gir seg inn under Guds rettferdighet" og "kysser (hyller) Sønnen", men bare strever med å opprette sin egen rettferdighet gjennom sin anger, sin tro, bønn, bibellesning, avhold o.s.v. Alt er forgjeves. Den hellige Guds betingelser blir ikke tilfredsstilt. Deres kjærlighet til Gud blir aldri ekte, de elsker ham ikke fullkomment "av hele sitt hjerte". Det er ikke som det bør være med kjærligheten til sin neste. Det er alltid først og fremst seg selv. Det er ikke som det skal med renheten i hjertet, med oppriktigheten, de hater ikke syndene, o.s.v.
Og det som verre er, de kjemper mot Guds evige utvelgelse (Ef 1:4), kjemper mot Lammets ære, de "trår Guds Sønn under føtter og forakter paktens blod". Bare dette siste er jo nok til at de pådrar seg en forskrekkelig Guds vrede. Da blir det i sannhet "forferdelig å falle i den levende Guds hender" (Se Heb 10:28-31). Alle mennesker er altså under synden, vreden og dommen, så lenge de ikke har søkt forlikelsen gjennom Kristus alene.
Noe ganske annet er det med dem som har søkt denne forlikelsen, og "er rettferdiggjort av tro", har gitt opp alt sitt eget strev, ja anser det for skrap. De er blitt overbevist om at de er fortapt, og har gitt Gud ære ved å fly til forløsningen i Kristus Jesus. De er da, av Gud selv, rettferdiggjort, frikjent fra alle sine synder, og ikledd Kristi rettferdighet. Og i ham er Gud fullkomment tilfredsstilt. Han er den som fullkomment har oppfylt loven, "drept fiendskapet", og på nytt utbredt den evige nåden over menneskene. Nå er det fred med Gud. Nå er det slutt på all vrede, slutt på all tilregnelse av synder. Nå er det bare vennskap, samfunn, nå den beste kledningen, nå gjøkalven, nå gledesmåltid, nå på nytt barneforholdet.
Den troende sjelen er ikke mer sin egen, må aldri mer selv gjøre regnskap for Gud. Det gjør han som er "for Guds åsyn for vår skyld". All den synd som den troende enda, ja daglig, faller i, er utsonet av Ham. Han er rettferdiggjort "av tro", og er alltid rettferdig - bare i "Den Elskede". Å, tenk for et vennskap! Gud er i seg selv den evige kjærligheten, og han ser nå på nytt sitt barn ikledd all den rettferdighet og velbehag som han i skapelsen selv hadde gitt menneskene. Ja det de nå er ikledd er ennå større, for det er selve Sønnens velbehag for Faderen. Nå ser Gud oss bare i ham som i all sin guddommelige fullkommenhet er for Guds åsyn for vår skyld. Da passer det ikke å tale, slik vi ofte hører, som om Gud på grunn av våre synder bare aller nådigst tåler oss. Nei, det er tvertimot slik Skiften lærer oss, at han ikke en gang tilregner oss syndene (kap 4:8), men ser oss bare i Kristus, og derfor rett og slett har sin "lyst" og sin "glede" i oss (Jes 62:4-5). Vi er "Herrens elskede som skal bo trygt hos ham" (5Mos 33:12). For vår rettferdighet i Guds øyne er ikke vårt, men Guds eget verk. Og Gud er alltid tilfreds med det han selv har gjort!
Så blir da det store spørsmålet bare dette: Er vår rettferdighet helt og holdent Kristi verk - eller består den også noe av vårt eget? Består den i noe vi selv er eller gjør, da er det ikke noe en kan stole på. Da er der straks "flekker og rynker". Men skjuler bruden seg bare i ham, Den Elskede, da er hun, slik Paulus uttrykker det, virkelig "uten flekk eller rynke eller noe slikt" (Ef 5:27), og slik hun beskrives i Salomos høysang: "Alt er fagert ved deg, min kjæreste. Det er ikke noe lyte på deg". Slik må det jo også være, når Jesus selv kunne si: "Den som er badet, er jo helt ren". Og tenk da for en fred og samfunn vi har med Gud som er selve kjærligheten!
Her er det viktig at vi merker oss ordet "har" - "vi har fred med Gud". Paulus sier ikke: vi kjenner freden med Gud, men altså "vi har". Av sammenhengen det står i: "Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus", forstår vi at dette vi "har", det er noe vi har slått fast, om en sannhet utenfor oss, og som vi derfor i tro til Guds løfter må holde fast på. Og det blir en kamp, ofte under de største prøvelser, mens Gud kanskje for en tid skjuler seg for oss, og vi kan være i de bitreste anfektelser på grunn av synden. Loven anklager oss, samvittigheten dømmer oss skyldig, og djevelen skyter sine ildpiler i hjertet. Da er et slikt Guds samfunn og vennskap det vi minst av alt opplever - i oss selv! Dette er lidelser alle Guds barn helt sikkert vil måtte oppleve: at de ikke kjenner nåden i hjertet sitt, men bare mørke, tørke og død. Da er det om å gjøre at vi vet, og minner oss selv om, hva Gud har gjort, og løftene han har gitt oss. Og så må vi, som Abraham: "på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men ble sterk i sin tro, idet han gav Gud ære".
Her kunne noen tenke: Tidligere er det jo sagt at den striden vi har med Gud, den skal også føre til en salig fred og ro i samvittigheten. Hvordan kan det da være at det er det motsatte vi opplever, hvis vi virkelig eier denne freden med Gud? Det er viktig å få avklart et slikt spørsmål. Derfor vil vi gjerne gå litt nærmere inn på denne freden.
Først må vi da legge merke til at vår indre fred må være grunnet på et stort og salig forhold: at vi er under Guds nåde og vennskap. Men vissheten om dette må vi ha fra Guds urokkelige ord og løfter - altså totalt uavhengig av om vi kjenner noen stadfestelse på dette i hjertet vårt! Visst får vi også innimellom smake Guds velsignelse, når hans ord "kommer til oss", når han lar "fred komme over oss som en bekk" (Jes 66:12) og gir sitt følbare vitnesbyrd i sjelen: "du er min". Men vi må aldri tro at en slik opplevelse av nåden alltid skal gis oss. Tvertimot er det et kjennetegn på hvordan Gud øver oss i troen, når han fullstendig kan skjule sin nåde, og lar oss oppleve det som om han ikke vil ha noe med oss å gjøre.
Hvordan skulle vi da ha fred? Jo, da er det om å gjøre at vi med en fast tro hele tiden holder oss til hva Gud, på tross av alt dette vi erfarer, har gitt og lovet oss i sin elskede Sønn. Vite og grunne på Skriftens ord om at Gud er trofast, at nådepakten er en "evig pakt" (Jes 55:3, 54:8), uansett hvordan det skifter i det vi føler og erfarer. Det er jo disse ordene som er "Guds kraft til frelse", som altså virker den frelsende tro - men også holder den i live ("han er troens opphavsmann og fullender" Heb 12:2). På disse ord kan jeg tro at alle mine synder er forlatt, og at Gud er nådig mot meg. Da har jeg en mektig og salig fred i sjelen. Da taler jeg med Gud som med en forsonet og glad far. Da skjelver jeg ikke for dommen og evigheten, men er blitt overbevist om at min fred skal bli fullkommen, når jeg får se ham som skal komme i skyen på samme måte som han fór opp - med sine sår som han hadde vist disiplene sine, så de gikk fra tvil til visshet og fred (Joh 20:19-20). En slik fred har vi bare i at vi "er rettferdiggjort av tro".
Både vår rettferdighet og vår fred skal vi altså bare ha ved tro.
Denne freden på grunn av Kristi sår, er et sterkt tegn på en forsonet tilstand. Men når Herren kommer igjen, skal de samme sårene føre en rystelse over alle dem som ikke er forsonet med ham. "De skal se hen til ham som de har gjennomstunget". Da skal de fly fra hans åsyn og be om at fjellene skal falle over dem og skjule dem. Noe av dette opplever disse ofte allerede her i livet. Det er et tegn på hvordan det står til med sjelen. Luther sier: "En sannferdig og god samvittighet har fred når Gud er nær, men skjelver når Gud synes fjern". Den troende blir trøstet når Kristus åpenbarer seg. Men da blir den ufrelste uroet. Guds barn sier: når jeg kan tro at det er sant, alt det som er skrevet om Kristus, da er jeg trøstet. Den ufrelste, derimot, uroes nettopp ved tanken på om det var sant, alt det Skriften inneholder om Kristus.
Legg nøye merke til dette tegnet! Det forteller sannheten om ditt forhold til Gud og til dine synder. Det vitner om det er så at du har inngått forlik med dommeren, om du har din daglige plass ved nådestolen og tar dine synder fram der for at de kan bli tilgitt. Eller om du tvertimot holder deg unna Gud, og ikke taler med ham om syndene dine. Det stod ikke godt til med David, da han "tidde", og ikke bekjente sine synder for Gud (Sal 32:3-4). Når han derimot bekjente sine synder, og fikk forlatelse, da fikk han en fred så han kunne synge i hjertelig glede: "Salig er den som har fått sin overtredelse forlatt og sin synd skjult" (v.1). Han sier: "Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! - Og du tok bort min syndeskyld. Sela. Derfor, la hver from be til deg den tid du er å finne. Visselig, når store vannflommer kommer, til ham skal de ikke nå" (v.5-6). Dermed forkynner han at de hellige ikke er fri for synd, men at deres fred bare består i at de bekjenner syndene sine, og får tilgivelse.
Slik er altså fred i samvittigheten avhengig av om vi har fått forlatelse for syndene. Mens derimot en stadig redsel for Gud vitner om en uforsonet tilstand. Men det må ikke oppfattes som at all uro og frykt overfor Gud vitner om en slik tilstand. Både Davids salmer og alle de helliges historie vitner klart om at Gud kan bekymre og forskrekke sine hellige, så de ikke opplever noe som helst annet enn at Gud er vred på dem. Da skjelver de virkelig, og deres "hjerte stønner så de må skrike ut" (Sal 38:9). Men legg merke til forskjellen: dette er ikke deres egentlige liv. Det er noe som inntreffer, men går over. Deres egentlige liv er fred og et fortrolig samfunn med Gud (Sal 97:11). Paulus sier: "Åndens attrå er liv og fred" (Rom 8:6). Og i 8:15 sier han: "Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, far!" Men dels etter store Guds prøvelser, dels på grunn av synden som ennå henger fast ved oss, og svakheten i troen, så skjer det at også de hellige av og til skjelver*. Dette er da ikke tegn på noe fundamentalt galt, når vårt liv samlet sett er et liv i forsoningen og troen. Tvert imot ville det være et betenkelig tegn, om troen og freden aldri skulle ristes gjennom slike ting vi just har nevnt. De helliges historie er ikke slik.
*Men i tillegg finner vi også, her og der, noen mennesker som aldri synes å få fred. De går der uten noen som helst erfaring av livet med Gud. Noen også med en udefinerbar engstelse. Dette på tross av at de synes å ha søkt rettferdighet og fred, bare gjennom troen. En slik tilstand kan ha sin grunn i en eller annen fysisk eller psykisk sykdom i legemet.
Det er noe ganske annet når sannheten er at mennesket egentlig lever et liv fjernt fra Gud, og i frykt ved tanken på dommen. Dette vitner om en falsk, uforsonet ånd. Dette er grunnen til at "de ugudelige er som det opprørte hav. Det kan ikke være stille. Det er ingen fred" (Jes 57:20-21). Av disse sover de fleste så tungt, bedratt i en falsk fred, slik Job skildrer det: "de synger til tromme og sitar, og gleder seg ved fløytens låt. De lever sine dager i lykke, og i et øyeblikk farer de ned i dødsriket" (sv: til dødsriket fara de i frid) (21:12-13). Andre, derimot, er klar over sin uforsonte tilstand, og er urolig i sin ånd, eller har en skjult anelse om den dommen som hviler over dem. Et slikt menneske kan f.eks. kaste seg inn i gode gjerninger, enkeltvis eller gjennom organisasjoner, eller til og med i bønn og bibellesing. Men tanken på dommens dag og evigheten uroer dem alltid på nytt. De kan aldri bli overbevist om at det ikke fremdeles mangler noe for at de kan bli frelst. Men de håper at det skal rette på seg. At de skal finne fred slik de har det.
Mange omtolker Guds bud og krav så de blir mulige å oppfylle, og regner med at da er alt i orden. Slik svever sjelen deres på det stormende havets bølger, opp og ned. Det er alt sammen som Gud selv sier: "Det er ingen fred". Når de plutselig opplever at Herren er nær, kanskje gjennom åpenbare straffedommer fra Gud, eller de ser døden kreve sine ofre, da skjelver de. Slik var det også med fiskeren fra Betsaida (Luk 5). Han kunne tie om sine synder, så lenge Herren bare forkynte fra båten hans. Men den dagen Herren viste seg i sin allmakt, i den store fiskefangsten, da så Simon hvem denne Herren var som stod overfor ham. Da falt han ned for Jesu knær og sa: "Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann!" Slik er det med de fleste mennesker. De synes å ha fred, men bare så lenge de ikke opplever at Gud uroer dem. På et øyeblikk er det slutt på freden deres, når Herren er nær.
Måtte hver eneste én i hjertets oppriktighet spørre seg selv innfor Herren: Har jeg fred med Gud? Har jeg søkt, og funnet forsoning? Kan jeg her og nå møte Dommeren? Er min egentlige tilstand slik at jeg har mest fred når Gud synes å være nær meg, og at jeg merker tvilen når jeg savner hans nærvær? Eller er det heller slik at jeg har mer fred så lenge jeg kan skyve fra meg slike spørsmål som Gud og evigheten? Slik kan du vite hvordan det står til med samvittigheten din.
Nå har vi kanskje sett forskjellen på de troendes mer tilfeldige anfektelser, og uroen hos en som er uten livet med Gud. Men gjennom denne teksten vår må vi alltid huske den sannheten at det er bare når vi "er rettferdiggjort ved troen" at vi har en sann fred i sjelen. Det er to hovedårsaker til at menneskene ikke har fred med Gud. Vi nevner det på nytt: Noen lever ubotferdige. De vil ikke tale ut med Gud om sine synder, men vil leve i urettferdighet. Andre vil nok søke Guds nåde og fred, men finner den aldri. Og grunnen er at de ikke søker den "ved troen", men gjennom sitt eget strev med å omvende seg - som aldri kan bli fullkomment. Da går det som noen vitner om: "Jeg falt, stod opp, men falt på nytt. Jeg gjorde det jeg før hadde skydd, og kjøpte dyrt min kortvarige fred med en langvarig kamp".
Hvis du søker og bare venter på noe godt som du selv skal oppleve, - om det så er noe så rett som en riktig anger og tørst etter nåde, et åndelig liv i sjelen - og ikke gir opp alt sammen, og kommer som en "ugudelig" og "død", og får ta imot alt i Kristus alene - da vil du aldri få den rette freden i sjelen. Bare den som gir opp alt han selv er og kan, og anser seg fortapt, og så fester sin tro bare til det som er fullkomment: Kristi verk for oss. Bare den har fred. Det er å være rettferdiggjort "av tro", - gjennom en annen. Dette vil Paulus understreke, når han ikke bare sier at vi er blitt rettferdiggjort av tro, og derfor har fred med Gud, men også føyer til:
"Ved vår Herre Jesus Kristus". Det er ikke på grunn av noe som helst godt i eller av oss selv, at vi har fred med Gud, evig nåde, og Skaperens vennskap. Det har vi bare gjennom, eller "ved vår Herre Jesus Kristus". Uttrykket "ved" viser til en mellommann, en stedfortreder. Og det er viktig å holde klart for seg den situasjonen vi har når en mellommann, en stedfortreder opptrer på våre vegne. Vår Herre Kristus er "mellommannen mellom Gud og mennesker" (1Tim 2:5). Det var bare han som kunne inngå fred mellom Gud, som er hellig, og menneskene som er fulle av synd. Uten mellommann kan ikke en hellig Gud ha vennskap og samfunn, og en pakt med syndige mennesker.
Fra skapelsen av har Gud hatt tre pakter med menneskene, eller tre veier for menneskene til frelse og samfunn med ham. Den første pakten mennesket levde under med Gud, var det åpne samfunnet mellom Gud og mennesket, slik det var skapt av Gud, før det falt, fullstendig rent og uten synd. Den andre var lovens pakt. Og den tredje var nåde-pakten. For den første pakten behøvdes ingen mellommann eller stedfortreder, for menneskene var rene, uskyldige. De kunne selv oppfylle Guds vilje, og kunne tale åpent med Skaperen i fortrolig samfunn.
Under den andre pakten ble menneskene gitt en mellommann, men ikke til soning for overtredelsene. Bare som en ombudsmann mellom Gud og folket. Moses hadde ikke det som var nødvendig, den rettferdighet som loven krevde. Men han bar fram ord fra Gud til folket, og fra folket til Gud. Under den tredje pakten, nåde-pakten, er Jesus Kristus en sann mellommann til vår forsoning. En mellommann som ved sin fullkomne oppfyllelse av loven grunnla en evig fred mellom Gud og menneskene. "Han er vår fred" (Es 2:14). Han er mellommannen og fredsstifteren mellom Gud og menneskene. Det var ved denne "store yppersteprest" Gud "forlikte alle ting med seg selv da han gjorde fred ved hans blod på korset, - ved ham, enten det er de som er på jorden, eller de som er i himlene". Bare gjennom ham kunne syndere komme fram for den hellige Gud, få forlatelse, bli rettferdiggjort og dermed Guds elskede barn. Det er dette som heter å "ha fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus".
At det er utelukkende gjennom ham og i ham vi har fred med Gud, det er det helt avgjørende som vår tro og vårt sinn må være opptatt med. Både det å få bli i troen, og det å ha fred med Gud, avhenger av dette. Som sagt tidligere: om nåden og rettferdigheten til en viss grad skulle være avhengig av noe mennesket kunne bidra med, om enn aldri så lite, så ville det straks være noe ustadig, noe som vaklet, som en ikke kunne stole på. Derfor har apostelen her to ganger på rad minnet oss om at det er bare ved vår Herre Jesus Kristus vi har denne fred med Gud. Nå tilføyer han på nytt:
Ved ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i. Med disse ordene fortsetter Paulus å forklare det han sa i det første verset. Sammenhengen er: nå har vi fred med Gud gjennom/ved vår Herre Jesus Kristus. For ved ham har vi fått adgang til denne nåde som vi står i. Forklaringen på at vi har "fred med Gud", er altså at vi har fått adgang til en nådestand, et nåderike. Og denne adgangen til nåderiket har vi fått ved troen. Vi fikk den fra første stund vi trodde, tok vår tilflukt til Kristus, og så lenge vi blir værende i en slik tro. Det rettferdiggjorte menneskets nådestand, eller liv under nåden, er da en stor, sammenhengende helhet: Når det gjelder dens begynnelse sier altså Paulus: "vi har fått adgang". Når det gjelder fortsettelsen, i nådestanden her i livet, sier han: "Vi har fred med Gud". Og når det gjelder nådestanden etter dette liv, sier han: "Og vi roser oss av håp om Guds herlighet".
Ordet "adgang til denne nåde", er et ord som er fullt av himmelsk trøst for fattige syndere. Skriften lærer at vi har en vedvarende, en evig adgang til denne nåden. Paulus sier andre steder: "Gjennom ham har vi adgang til Faderen" (Ef 2:18, 3:12). Og i Heb 10:19-20 kaller han det "frimodighet i Jesu blod, til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød". Å, for en evig trøst dette er, at denne adgangen, denne frimodighet til å gå inn i helligdommen, denne nye og levende veien gjennom forhenget, alltid står åpen for oss! Det er dette som er trøsten i alt som skjer, hva jeg så enn måtte oppdage var galt med meg. Ja, om jeg så skulle oppdage at jeg til nå ikke har hatt den rette tro, men vært bedratt og falsk, som Judas eller trollmannen. Også han, som "lå i bitterhets galle og i urettferdighets lenker" hadde adgang til nåden. For Peter sa til ham: "Omvend deg - og be Herren om at kanskje ditt hjertes tanke måtte bli deg tilgitt!" (Apg 8). Også den som var "lunken", og som Herren talte så hardt til: "jeg vil spy deg ut av min munn", hadde likevel adgang til nåden. For Herren føyde til: "jeg råder deg at du kjøper av meg: Gull"..o.s.v.
Så lenge det ennå heter idag er det altså hjelp å få, fordi vi alltid har adgang til nåden. Idag kan vi begynne å søke til denne nåden. Fordi vi har denne adgangen, formaner apostelen oss: "La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid" (Heb 4:16). Grunnen til alt dette er at denne adgang har vi bare "ved vår Herre Jesus Kristus", en yppersteprest som kan ha medlidenhet med våre svakheter (v.14-15), en "yppersteprest til evig tid" (Heb 6:20). "Han har et prestedømme som ikke kan forandres, fordi han blir ved til evig tid. Derfor kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem" (Heb 7:24-25). At vi ved troen til enhver tid kan forbli i nåden, er dels fordi vi har denne vedvarende adgangen, dels fordi vi har nåden bare "ved vår Herre Jesus Kristus". Dette sier Paulus noe om gjennom de knappe ordene som nå følger:
Som vi står i - "denne nåde som vi står i". Dette korte uttrykket betyr egentlig "stå fast", "bli stående" (se 1Kor 15:1, 2Kor 1:24, Ef 6:13, 1Pet 5:12, Joh 8:44). At vi ved troen til enhver tid kan "stå", eller "bli stående", i nåden, det har jo sin grunn i hvor fastselve nåden er. Og den har igjen, som vi nylig sa, sin grunn i at vi har den bare "ved vår Herre Jesus Kristus". Hvis det var slik at nåden og rettferdigheten innfor Gud i noen som helst grad var avhengig av noe i eller av oss, da eide vi ikke lenger noen nådestand, ikke mer en "evig" nådepakt. Nei, vi ville ikke et øyeblikk være under Guds nåde - fordi vi aldri et øyeblikk er uten synd, eller er fullkommen overfor loven.
Legg nøye merke til dette! Var det slik at vi hadde Guds vennskap bare de gangene vi selv er mer kristelige og mindre skyldige til straff, men var derimot utenfor nåden når vi hadde syndet og falt, da måtte jo rettferdigheten være noe vi kunne oppnå gjennom loven. Nei, slik kan det ikke være. For hvis det var slik, og vi på et eller annet tidspunkt hadde oppnådd rettferdighet ved loven, så måtte vi jo på det tidspunkt være fullkomne etter loven. Vi måtte da være så fullkomne i hjertets kjærlighet til Gud og vår neste som loven krever. Men Paulus har jo gjennom de tre første kapitlene nettopp bevist at det ikke finnes ett eneste menneske på jorden som er rettferdig overfor loven.
Den tanken at vi i oss selv, når vi lever et best mulig kristelig liv, skulle behage Gud, men miste hans nåde når det går dårligere med vår kristendom, er den groveste villfarelse. For sannheten er at vi ikke et eneste øyeblikk er så hellige at vi kan behage ham, om han så på oss. Derfor må vi særdeles sterkt fastholde at Kristus ene og alene er vår rettferdighet innfor Faderen. At han "for vår skyld" fullkomment oppfylte alt det loven noen gang krever, og til slutt, i sin død, helt og holdent drepte fiendskapet, så vi fikk en evig fred hos Gud, slik Paulus sier det i Ef 2:14,16: "Han er vår fred - og har drept fiendskapet på korset". Krysostomus sier til dette: "Det kan ikke sies mer ettertrykkelig. Han sier ikke bare borttatt, eller oppløst, men det som er ennå mer ettertrykkelig: drept, eller avlivet, slik at det aldri mer kan komme til live igjen".
Så er det da slutt på Guds vrede for syndens skyld, - over dem som tror !
Den kjærlige fars vrede, som vi opplever når han oppdrar, riser og tukter oss for våre synder, må ikke forville noen. Den vreden er full av nåde. Det vi nå har talt om, er en vrede som gjør at han fordømmer og forkaster synderen. Denne vreden eksisterer ikke mer for dem som er i Kristus Jesus, som Paulus også uttrykkelig sier det i Rom 8:1. Vi lover og priser evindelig den velsignede Herrens navn, for dette. Alle som "er rettferdiggjort av tro", og blir værende i denne tro, har en evig fred hos Gud, et evig vennskap. Denne troen virker sannelig et herlig Guds verk i sjelen. Den gjør oss til nye mennesker, vi får Den Hellige Ånd, og den virker at vi angrer synden, elsker rettferdigheten og begynner å leve livet på en ny måte. Men det er ikke noe av dette som gjør at vi "står i" denne nåden, eller blir værende i samfunn med Gud. Grunnen er bare at vi ved troen er ikledd Kristus. Bare dette at Kristus i vårt sted står rettferdig innfor Faderen. Derfor er det bare ved troen på ham vi blir stående i nåden, i samfunn med Gud.
Peter formaner oss til å strebe etter troens frukter, og sier at gjennom disse "gjør vi vårt kall og utvelgelse fast" (2Pet 1:10). Med dette mener han at vi gjør vårt kall og utvelgelse fast - for oss selv, gjennom disse vitnesbyrd om at vår tro er ekte (se 1Joh 3:18-19). Men selve nådestanden hos Gud har vi bare gjennom Jesus Kristus. Dette taler våre kirkefedre så klart om i Konkordieformelen: "Det betyr ikke at det bare er i begynnelsen av vårt kristenliv, at troen holder seg til rettferdigheten og saligheten, og at så disse gjerningene etter hvert skulle være det som skulle bevare (conservare) troen og den rettferdigheten og saligheten vi hadde mottatt. Men for at vi skulle få en god stadfestelse, ikke bare på at vi hadde mottatt rettferdigheten og saligheten, men også at vi får beholde den, så sier Paulus i Rom 5 klart at det er bare ved troen vi ikke bare er kommet inn under nåden, men også at vi får stå i nåden og roser oss av håp om Guds herlighet hjemme i himmelen. Han sier m.a.o. at både begynnelsen, fortsettelsen og slutten får vi altså bare ved troen".
Så er da denne store og trøsterike sannheten viss, og bekreftet fra Skriften: Ingen fall eller skrøpeligheter, ingen skifting fra lysere til mørkere tilstand, kan oppheve eller rokke ved vår nådestand, - så lenge vi lever i troen på Kristus og ikke helt faller fra ham. Nei, all synd som kan tenkes å ramme oss gjennom livet, skal bli utslettet og oppveid i det guddommelige nåderiket, det som ble grunnlagt ved nådepakten i Kristus. Alt skal bli utslettet av den evige ypperstepresten. Det var jo for alle våre misgjerninger at han med sitt eget blod gikk inn i himmelen, for at han skulle være vår talsmann hos Faderen, som Johannes sier: "Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige". Denne talsmannen, og denne nådepakten, er sterkere enn alt det som kan tenkes å inntreffe gjennom hele vårt liv.
Når de troende opplever at Åndens lys åpenbarer all slags synd i deres liv, og anklager dem, da kan troen bli satt på mange og store prøver. Én er slått over ende i store fristelser. Nå kjenner han forferdelige anklager i samvittighen, og sukker: jeg har hatt et åpenbart fall. Jeg er falt ut av nåden. En annen klager under stadig press av fristelser: hjertet mitt er falskt. Det elsker jo synden. Det er vaklende og svakt. Jeg er ikke på vakt som jeg burde være, o.s.v. En tredje opplever en langvarig tørkeperiode. Innvortes kjenner han seg død, som om han sover. Han sukker og vet ikke hvordan han skal bli virkelig åndelig våken og gudfryktig. All den synd og fordervelse vi har arvet fra Adam, blir vi virkelig kjent med når Ånden kaster lys over det, og anklager.
Er det virkelig sant at all denne elendigheten helt kan bli skjult av nåden? Nei, hvis nåden var det aller minste avhengig av noe hos oss, da var det umulig. Men nå vil det vise seg om du tror disse ordene som sier at vi står i nåden - bare "ved vår Herre Jesus Kristus". Tviler du på at all denne elendigheten du hadde med deg til nådestolen, kan bli skjult av nåden? Da må jo din tro, i alle fall til en viss grad, være grunnet på noe du kan bidra med selv, og som du nå ser vakler på grunn av dine synder. Eller også må du mene at Guds Sønn ikke er noen fullkommen frelser og talsmann i Faderens øyne.
Nå er vi ved et særdeles viktig punkt: Hvor viktig det er å holde fast på disse ordene: "ved Jesus Kristus", og skrive dypt inn i hjertet denne sannheten at vår rettferdighet og fred hos Gud har vi bare i ham som er for Guds åsyn - for vår skyld. Hvis ikke, da er det forkastelig og løgn, alt det Skriften vitner om disse ting. Hvis rettferdigheten i aldri så liten grad skulle kunne oppnås gjennom loven, "da er altså Kristus død uten grunn" (Gal 2:21). "For dersom de som holder seg til loven, er arvinger, da er troen blitt unyttig, og løftet satt ut av kraft" (Rom 4:14). Så har vi da i sannhet en evig nåde hos Gud, - hvis vi har den bare "ved vår Herre Jesus Kristus".
Og vi roser oss av håp om Guds herlighet. Dette er nå den andre store hovedhensikten som uvilkårlig følger av den første. Vi er blitt rettferdiggjort av tro og har fred med Gud, fordi vi har samfunn med ham som er himmelens og jordens Skaper og Konge, og er hans barn. Da er det både helt naturlig og selvsagt at vi er hans arvinger, og skal innta det riket som er beredt oss fra verden ble til. Vi skal oppleve den herlighet og salighet som Gud i begynnelsen skapte menneskene til. Nå har han gjenløst oss så dyrt, og forbereder oss med sin Ånd til denne arven. "Er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger" sier Paulus i Rom 8:17. Det tales egentlig lite i Skriften om denne arven, den evige herligheten. Mens det derimot tales mye om hvordan vi kommer til nåden, og blir bevart i den. Og grunnen er uten tvil nettopp den, at denne arven er en helt naturlig følge av at vi har fått nådelivet. En annen grunn er nok at ingen mennesker på jord har opplevd den evige herligheten. Derfor kan heller ikke tanker eller ord skildre den herlighet Gud skal gi oss når han en gang feirer Lammets bryllup, og lar sine venner få oppleve den fullkomne gleden. Den herligheten "som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte".
Og vi roser oss av håp om Guds herlighet. Han sier vi roser oss av håpet. Han sier ikke bare at "vi har det håp", men at vi roser oss av det. Ordet betyr at vi har en triumferende visshet i vårt håp. En visshet som også gjør oss så glade og salige at vi ikke kan tie om dette, men synger og vitner om hvor lykkelige vi er, som har fått denne nåden og skal få oppleve Guds herlighet. Og denne vår ros bygger bare på Gud, på det Gud har gjort og på hans ord. Det er altså det motsatte av den ros, eller ære, Paulus taler om i Rom 3:23,27, som gjaldt kjødet, vår egen verdighet. Den ros det nå tales om, har sin grunn i at vi er blitt rettferdiggjort ved troen på ham som døde og oppstod for oss. Derfor er det både en rett og kristelig ros, for i den gir vi Gud ære. Ikke noe menneske har selv noe å rose seg av (Jer 9:23-24, Ef 2:9). "Ved Herren skal de få sin rett, og av ham skal de rose seg, hele Israels ætt" (Jes 45:25).
Den som aldri roser seg av ham, av den nåde og frelse som er Guds eget verk, han ærer ikke Gud, men oppfører seg tverimot som om han ville si: jeg vet ikke sikkert om en kan stole på det Gud har gjort og sagt. Jeg er ikke helt sikker på om Kristus er en fullkommen mellommann, om hans blod renser fra alle synder, så vi kan være velbehagelige for Gud. Jeg vet ikke om det er til å stole på at Gud til slutt skal gi oss sin herlighet. Med sin uvisshet gir dessverre også troende mennesker uttrykk for samme tvil om Guds verk, når deres tro er så svak at de ikke roser seg i Herren. Men vi bør i alle fall forstå at en slik uvisshet ikke gir Gud ære.
Men den som har gitt opp alt sitt eget, og nå bare setter sin lit til "ham som rettferdiggjør den ugudelige" - et slikt menneske ser ingen grunn til å leve i det uvisse og la være å tale om det som bare Gud har æren av: Guds nådegjerninger, som har gjort ham til Guds barn og arving til den evige herlighet. Kristus sier: "Gled dere over at navnene deres er innskrevet i himmelen!". "Vi roser oss", leser vi:
av håp om Guds herlighet. Dette uttrykket kan bety både den herlighet Gud selv har, og den herlighet han skal gi sine troende. Men dette er jo egentlig en og samme herlighet. Gud skal virkelig gi oss av sin egen herlighet, slik Kristus sa det: "den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett, jeg i dem og du i meg, for at de skal være fullkommet til ett" o.s.v. "Far, jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, forat de skal se min herlighet, som du har gitt meg" o.s.v. (Joh 17:22-24). Er det noen mennesketanke som kan fatte alt det slike ord innebærer? Og at dette gjelder alle troende, helt til verdens ende, det sier Herren uttrykkelig i v.20: "Jeg ber ikke bare for disse (apostlene), men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg". Og så følger disse Herrens ord om at "den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem". Hvem kan da fatte høyde og dybde i den herligheten Gud skal gi oss? Johannes sier at han ikke kan fatte det: "Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når Han åpenbares, da skal vi se ham som Han er".
Her må vi legge nøye merke til at når han sier at de roser seg av håpet om Guds herlighet, så uttaler Paulus dette før han har begynt å tale et eneste ord om helliggjørelse og gode gjerninger. Han viser at dette håpet grunner de ikke på helliggjørelsen, som følger av troen. Men sier at når "vi er rettferdiggjort av tro", så har vi straks både fred med Gud og håp om Guds herlighet. Nådebarna har (naturligvis) sin arv i himmelen straks de er født på ny. Det er jo denne arven de er født til. Vi ser også at de som den første pinsedagen fikk troen ved å høre Peters forkynnelse, straks deltok i det kristne samfunn i hjemmene hvor de "brøt brødet og holdt måltid med fryd og hjertets enfold" (Apg 2). Det samme leser vi om den etiopiske hoffmannen, og fangevokteren i Filippi.
Straks de hadde kommet til troen, kunne de fryde seg. De behøvde ikke først oppleve at de modnet i nåden, eller se fruktene som skal komme av troen. De hadde fått et frelst og glad hjerte, straks de hadde hørt forkynnelsen om den nåden de eide i Kristus. Og et slikt hjerte som lever på Guds nåde i Kristus Jesus, kan ingen ha uten at de tror de har nåden her i livet, og herligheten i himmelen. For hvis vi ikke skulle tro vi fikk herligheten i himmelen, hva skulle så nåden her i livet tjene til? Riktignok kunne vi gjennom Åndens frukter få større visshet om at vår tro var ekte (som apostelen tenker på i 2Pet 1:10-11), men selve troen og håpet må allerede før det kommer noen frukt, være grunnet utelukkende på akkurat det som Gud har lovet, d.v.s. ikke bare syndenes forlatelse, men også evig liv.
Må vi så alle vokte oss for den farlige villfarelsen, at et troende Guds barn ikke straks skulle være ferdig til å gå like inn i himmelen, men først måtte modnes i nåden og ha noen Åndens frukter. For det er en falsk og farlig oppfatning. Riktignok kan en slik modning føre til et større mål av herlighet, en større glans, som Skriften taler om noen steder (1Kor 15:41-42, Dan 12:3). Men selve riket, barneretten og arven, har vi bare ved troen alene. Og om vi så opplevde hundre år i nådens oppfostring og tilvekst, så ville vi med det ikke ha noe som helst større håp om Guds herlighet. I samme øyeblikk en synder kommer til troen og nåden, er han kledd i bryllupsklærne og kan gå inn i herligheten. Røveren på korset, og apostelen Johannes som hadde levd hele livet sitt i Kristi tjeneste, fikk begge - av samme nåde - det evige livs gave. I Kolosser-brevets tredje kapittel aner vi litt av tilstanden i denne menigheten, når vi ser hvor alvorlige formaninger Paulus mente de trengte. Likevel oppfordrer han dem i det første kapitlet i samme brev til "med glede å takke Faderen som gjorde dem skikket til å få del i de helliges arv i lyset".
Slik følger da håpet om frelse og Guds herlighet allerede med nåden, når troen fødes. Akkurat som en jordisk arverett bare beror på en fødsel. Måtte vi da ikke bare være fornøyd med å eie, men også "rose oss" av dette veldige håpet! Da gir vi Gud ære, og samtidig styrkes all vår åndelige kraft i striden. "Frelsens hjelm" er et viktig våpen (Ef 6:17). Vi kommer nok ikke bare til å oppleve at vi blir trøtte i livets motgang, men også å få mange sår, mange glødende piler, så sant vi virkelig kjemper striden for kronen. Da er det sannelig nødvendig at vi oppliver og styrker vår Ånd med håpet om Guds herlighet og evig liv. Sløres blikket ditt på det salige målet, den herlige kronen? Skynd deg da straks til de store, evige grunnvollene for det salige håpet! Gud er trofast og allmektig, derfor skal vårt håp ikke gjøres til skamme.
Får bare løftene i Skriften øke din tro, da ser du straks hvor umåtelig rik og salig du er. Se på alt det Gud har gjort fra verden ble skapt, og spør deg selv om det kunne være mulig at Gud ikke hadde noe større mål med å skape menneskene, enn at de etter en tids lidelse på jorden, til sist skulle bli til ingenting! Bare menneskesjelens evner er nok til å overbevise deg om noe annet. Og videre: skulle Gud ha gitt sin Sønn i en blodig martyrdød - bare for noe timelig godt? Har Gud sendt sin Ånd i våre hjerter for først å knuse oss, og deretter trøste og helliggjøre oss, har han gitt oss korset og all den tukt vi hver dag behøver - og fremdeles kan du være usikker på hva alt dette er forberedelser til? Til slutt: Gud har gitt oss alle løfter om evig liv, og så skulle han til slutt bedra oss? "Herre, øk vår tro!" Det er bønnen vi trenger å be for at vi "like til enden kan holde fast ved frimodigheten og det håp vi roser oss av".
3: Ikke bare det, men vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet,
4: tålmodigheten virker et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp,
5: Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt.
Å være i samfunn med Gud og ha hans vennskap er så stor en lykke, og vi får så herlig Åndens lys når Guds kjærlighet flyter til våre hjerter. Da opplever vi at selv lidelse og motgang, som vanligvis knuser alle menneskers trøst og mot, tvertimot gir oss en ny, rik og åndelig trøst. I dette kapitlet er Paulus opptatt med å vise at da det altså er ved troen vi blir rettferdiggjort, så er vi frelst og salige. Da er hele målet med livet vunnet. Da er alt vel for tid og evighet. Som han har sagt, så er vi da salige Guds barn og himmelens arvinger, - og da har vi fred med Gud, eller et evig vennskap, og roser oss av håp om Guds herlighet.
Men Paulus vil samtidig avklare forholdet med den store motsigelsen som ligger i alle de troendes lidelser på jorden. Hvordan kan jeg være salig, når alt mulig bittert treffer meg så hjertet mitt daglig må lide*? Da skynder Paulus seg å svare: det forholdet er tvertimot et nytt bevis på vår salighet. Det er et resultat av at vi oppdras for himmelen. Derfor ikke bare tåler vi dette, men vi "roser oss også av våre trengsler". Trengslene er et nytt stort og godt bevis på den kjærlighet vår Far i himmelen omgir oss med. Dette opplyser og trøster Ånden oss med, og derfor kan vi prise ham. Tidligere har Paulus sagt at da vi nå er rettferdiggjort av tro, og har Guds vennskap, "roser vi oss av håp om Guds herlighet". Nå tilføyer han:
*Dette at så mye lidelse rammet Jesu etterfølgere, at de var en forfulgt og elendig hop på jord, var spesielt jødenes innvendig mot troen på Jesus. En jøde hadde jo nemlig store problemer med å tenke seg Guds nåde og Messias's rike på jord annerledes enn i en jordisk seierrik sammenheng. Hedningene pleide også håne de kristne når de roste seg av sin salighet i troen, med å minne dem om deres elendige situasjon. I sin Octavius gjengir Minucius Felix deres uttalelser slik: "Se, dere er jo noen fattige og hjelpeløse mennesker, og slikt skulle deres Gud tillate? Enten vil han ikke, eller så kan han ikke hjelpe sine. Dere opplever jo bare forfølgelser, straff, pinebenker og kors. Hvor er deres Gud, som gjør de døde levende? Dere er jo bedratt! Dere kommer ikke til å oppstå til evig liv, og det liv dere kunne hatt her, det har dere forkastet!"
Ikke bare det, men vi roser oss også av våre trengsler. Med ordene "ikke bare det", taler Paulus som om det ikke var nok å rose seg av håpet om Guds herlighet. Selv om det jo slett ikke var noe smått eller ubetydelig! Håpet om selve Guds herlighet burde jo tusen ganger oppveie alle lidelser her i livet. Vi burde jo være villige til, om så var, å lide det bitreste martyrium i hundre år, når vi deretter skulle få oppleve en salighet som aldri skulle ta slutt, fordi den fortsetter i all evighet, og ingenting kan komme etterpå dette siste. Å vite noe slikt, ha et håp om evighetens herlighet som er grunnet på Guds sannferdighet, burde jo være nok til å stoppe all vår utålmodighet, og fylle oss med en stor, himmelsk fryd midt oppi all bedrøvelse.
Men når vi har så mye mer å rose oss av, enn det første vi nevner, om det er aldri så stort, så bruker vi betegnelsen "ikke bare det, men vi roser oss også av...." slik Paulus gjør her. Han sier altså: Ikke nok med at vi roser oss av dette salige håp. Men også selve trengslene, som vi opplever som det motsatte av salighet, blir bare et nytt emne for oss, til å love Gud, til å rose oss i Den Hellige Ånd. Vi har jo ikke bare den trøsten at våre trengsler en gang skal ta slutt og byttes om med herlighet, men at trengslene også i seg selv er et nytt tegn på vår himmelske Fars nåde og omtanke, fordi trengslene er et viktig legemiddel (sv: hälsomedel), og en betydningsfull oppdragelse - uten tvil for et annet liv enn dette.
For vi vet at trengselen virker tålmodighet. "Vi vet". En bør merke seg dette ordet nøye. Det er just dette en vet som helt og holdent avgjør om en kan rose seg av trengsler. Der er ikke noe menneske som er "sørgende, men alltid glade", uten at de kjenner noe til dette, vet noe mer enn det de synes og føler. Det er ingen trøst i selve trengselen, og de kristne er ikke gjort av stein, så de ikke skulle kunne kjenne hvordan trengsel smerter. Med bakgrunn i den trengsel som rammet ham i Asia, sier jo Paulus selv at "den var over all måte tung, tyngre enn vi var i stand til å bære, så vi til og med tvilte på at livet stod til å redde" (2Kor 1:8). Et annet sted (1Kor 2:3) framgår det at han har opplevd "svakhet, stor frykt og beven". Og hvor sterkt vitner ikke spesielt Davids salmer om hvordan de hellige led under trengslene? Skulle jeg så dømme etter hva vi synes eller føler under trengslene, da kunne jeg vel ikke rose meg av trengslene, men ville nok alltid bli sittende nedslått i fortvilelse. Derfor behøver vi å vite noe - om hvorfor vi har trengsler, og hva de virker i oss.
Noen kristne blir trøstesløse og mister helt motet, når de rammes av timelige bekymringer, motgang eller ulykke. Det kan se ut som om de ikke har mer kunnskap om trengsel enn det de ser og føler. Slik må det ikke være med oss. Kristne skal være mennesker som ser noe mer enn det de har foran øynene sine, som vet noe som de bare grunner på sin Fars ord. Hvis ikke vi ser noe trøstelig i trengslene, da kan vi ikke tro vår himmelske Fars ord om dette. La oss nå tenke litt over hva Herren Gud sier om trengsler. Først sier Herren Kristus uttrykkelig at ikke noe som helst kan hende oss, ikke en gang at det faller et hår av hodet vårt, uten at vår Far vil det. Hver lidelse, hver motgang, stor eller liten, er altså sendt oss av den omsorgsfulle og viselige Far. Kan vi ha noen bedre trøst?
Og hva sier han så videre om meningen, eller betydningen av alt det bitre han sender oss? Paulus taler i teksten vår om hva trengslene virker. Men først skal vi se på hvorfor vi får trengsler, hva Guds hensikt er når han tukter oss. Dette sier Herren: "Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg". Måtte vi legge nøye merke til det ordet! Slik taler også apostelen: "Det er for tuktens skyld dere tåler lidelser. Gud handler med dere som sønner". Ja, apostelen anser dette tegnet på barneretten så viktig, at han tilføyer disse tankevekkende ordene: "hvis dere er uten tukt, da er dere uekte barn, og ikke sønner" (Heb 12).
For en uutømmelig kilde med trøst som skjules i alle trengsler, bare vi kunne holde fast i disse to sannhetene: først at det vi møter, både godt og ondt, stort eller lite, er sendt oss av Faderen. For det andre: at alt det som tukter, knuser, skremmer og bekymrer oss, - oss som lever i troen på Kristus -, det vitner om Guds faderlige omsorg for oss. Det er et tegn på vårt barneforhold, og vitner om at det er en oppdragelse som foregår, med himmelen som mål. Hvis du derimot ennå er et uomvendt menneske, da er det bare "din egen ondskap som tukter deg" (Jer 2:19). Og da er du bare på veg til noe ennå verre, - hvis det ikke skjer en omvendelse! Men hvis du har søkt omvendelsens nåde, og rettferdighet av tro, da skal du vite at all din trengsel er bare faderlig omsorg. Det er en kilde til rik trøst, å vite dette.
Men her kunne noen bemerke: Alt dette ville nok også trøste meg, bare jeg visste at trengslene var en faderlig tukt, og ikke det motsatte: Guds vrede og straff for vantro og synd. Jovisst kan en rose seg om en lider uskyldig, for Kristi skyld. Men det er så visst ingen trøst i å lide for sine egne synder. Svar: det er sant, at å lide "som en ugjerningsmann", eller "straffes når en har syndet", det er ikke noe å rose seg av (1Pet 2:20, 4:15-16). Men samtidig er det klart at for Guds barn er det nåde også i disse lidelsene. Egentlig har det bare finnes én som har lidt uskyldig. Skriften vitner om at nettopp de som har fått nåde for sine synder, de skal likevel tuktes på grunn av disse syndene. Men Skriften sier det så trøstefullt om hvordan Guds miskunnhet/rettferdighet alltid står fast i Sønnen: "Dersom hans (Sønnens) barn forlater min lov og ikke vandrer etter mine bud, dersom de krenker mine forskrifter og ikke holder mine befalinger, da vil jeg hjemsøke deres synd med riset og deres misgjerning med slag. Men min miskunnhet vil jeg ikke ta fra ham (Sønnen), og min trofasthet skal ikke svikte" (Sal 89:31-34). "Dommen skal begynne med Guds hus" (1Pet 4:17).
Men Paulus forteller også oss hvorfor dette skjer: "Men når vi blir dømt, da er det Herren som refser oss, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden" (1Kor 11:32). Og selv om vi skulle oppleve at Gud i sin tukt tar fatt i helt konkrete synder hos oss, så er heller ikke det annet enn faderlig nidkjærhet for å døde synden. Bak dette står ikke vrede, men bare nåde og omsorg, slik det sies så mektig i 2Makab 6:13-16: "Det er jo egentlig et tegn på stor nåde at de som synder, ikke får gå fri i lang tid, men straffes straks. Når det gjelder andre folkeslag, venter Herren tålmodig med å straffe dem til de har fylt sine synders mål. Men med oss ville han det skulle være annerledes. Han ville ikke vente med å straffe oss helt til våre synder hadde nådd den ytterste grense. Derfor tar han aldri sin barmhjertighet fra oss, og selv om han tukter oss med ulykke, forlater han ikke sitt eget folk".
Når vår himmelske Far på denne måten, av bare kjærlighet, slår oss på grunn av vår synd, før "våre synder hadde nådd den ytterste grense", da må vi jo kunne rose oss også av de trengslene som er tukt for syndene våre. D.v.s. at midt i tukten trøstes vi med tanken på Guds nådefulle og kjærlige omsorg i dette. For det betyr jo at han stanser oss opp, for at vi ikke skal fortapes gjennom mer og mer synd. Hans faderlige øye følger oss fortsatt, og vitner om at hans mål er å føre oss til himmelen. Dette er det vi bør vite om meningen og betydningen av de trengslene Gud sender oss. Men der er også en rik trøstens kilde i de velsignelser trengslene gir vårt åndelige liv (sv: lidandets hälsosamma verkningar). Det er dette Paulus taler om i teksten vår. Han viser at virkningene av trengslene er som en sammenhengende kjede, som trinn for trinn bare virker til å styrke vårt håp om Guds herlighet. Og det vi "vet" om dette, som gir grunn til å "rose oss av våre trengsler", det taler han nå om:
Trengselen virker tålmodighet. Dette er den største salige virkningen de troende har av sine trengsler. Men ordet "tålmodighet" må ikke bare oppfattes som en stille underkastelse i trengselen. Grunntekstens ord betyr først og fremst standhaftighet, utholdenhet (i alt godt), modenhet og fasthet i kristenlivet, og utholdenhet inntil enden. Derfor er også verbet som svarer til dette ordet oversatt i Bibelen vår med "holde ut til enden" (Mat 10:22, 24:13). Det er altså dette trengslene virker hos sanne kristne. Verdens mennesker mister fatningen, knurrer og forbanner Gud, når trengslene møter dem. Og "de som tar imot ordet med glede når de hører det, men ikke har noen rot, de tror til en tid, men i prøvelsens stund faller de fra" (Luk 8:13). Mens altså de som virkelig har sin rot plantet i Kristus, bare blir fastere, alvorligere og går dypere i sitt Gudsforhold, gjennom trengslene. Det Paulus sier her, er noe en ofte ser hos mange, både vakte og troende sjeler.
Selv med et sant Åndens liv i hjertet, er likevel en ung kristen nokså vaklende og usikker før han har møtt prøvelser. Det sanselige og verden fører ham så langt fra den rette veien. Da sukker omsorgsfulle nådesøsken: hvordan skal dette ende? Men før en vet av det, kommer Gud med hjelpen. Han fester et tungt lodd til den lette og ustadige sjelen. Det kan være en langvarig lidelse, et bittert savn gjennom hele livet, en kronisk sykdom, fattigdom, eller en ydmykende og intens fristelse. Den sjelen som tidligere var usikker og vaklende, blir fra nå av mer gudfryktig og stø. Nå går han dypere i Ordet, kjemper alvorligere i bønnen, og blir mer og mer redd for sitt eget hjerte. Lidelsene skaper fasthet. Dermed virkes ikke minst tålmodighet. I medgangstider vil mange mennesker være utålmodige og fulle av krav. For den minste motstand klager og knurrer de mot Gud og mennesker. Men når langvarige trengsler har bearbeidet dem, blir de så tålmodig og fornøyd til sinns, at de ser bare godhet i både Gud og mennesker.
For at en alltid skal kunne følge Guds vei, kreves det en dyp erfaring i tålmodighet. Hvis vi skal holde ut gjennom alle prøvelsene i den åndelige striden, og i hele Guds husholdning, som alltid virker ukjent og fremmed for kjødet, har vi behov for en helt spesiell tålmodighet. Kristus bruker uttrykket "bære frukt i utholdenhet" (Luk 8:15). I Heb 12:1 heter det å "løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss". Herren Kristus sier også dette om utholdenhet/tålmodighet: "Hold ut, så skal dere vinne deres sjeler". Alle slike ord understreker jo at det trenges en særskilt tålmodighet, for at vi til enhver tid skal kunne holde ut i et godt og rett kristent liv. Men også denne dyrebare nåden virkes i oss gjennom trengslene.
Det skjer ved at hele vårt åndelige liv vokser, ved at trengslene driver oss til Gud og til nådemidlene. Så lettsindig er menneskehjertet, at så snart vi har hatt en tid uten noen som helst sorger og bekymringer, så har det ikke mye tanke for Gud. "Den dag jeg er i nød, søker jeg Herren". Hvor tom og kraftløs er ikke bønnen når alt er vel, når ingen nød, ingen bekymring driver oss? Det er nøden og bedrøvelsen som former alvorlige bønnemennesker. Hvor tørt og smakløst blir ikke Guds ord når alt er stille og greitt? Men når nød, fristelser, og bekymringer setter litt hardere inn på oss, da blir det om å gjøre å finne fram hva Gud selv har sagt. Da får en smak på Davids salmer, og på alt Guds ord. Ja, hva er troen - når vi ikke mangler noe, men alt er vel med oss, med helse og vår redning, vår kristendom og gudfryktighet, o.s.v.? Men når alt dette går i stykker, når troen og bønnen blir satt på prøve, - først da lutres, styrkes og vokser det åndelige livet. Det er da vi gjør erfaringer i tålmodighet og standhaftighet.
Det var dette apostelen Jakob tenkte på, da han skrev disse underlige ordene:"Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvet, virker det tålmodighet" (Jak 1:2-3). Av v.14 ser vi at han med disse "mange slags prøvelser" også regner dem som kommer av vår "egen lyst". I slike ting er det jo alltid noe syndig. Ja, er det noen større trengsler for Guds barn, enn nettopp deres egen lyst? (konf.Heb 12:4-5). Og likevel sier altså apostelen: "Akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser". Det er visst noe som synes temmelig fremmed for vår tankeverden? Men hvis forholdet er at dine fristelser til synd er blitt en trengsel, en lidelse for deg, en prøve for troen, - så må også dette tjene til en styrking av din gudsfrykt og tålmodighet.
Vi ville nok bli noen svært så lettlivede, stolte, blinde og døde sjeler, hvis det ikke lenger var noen fristelser som skremte oss. Luther skriver så treffende til sin venn Antonius: "Hvis det ikke fantes noen fristelser som satte den kristne tro på prøve, så kunne vi vel ane hva slags selvsikre, dovne og vellystige kristne vi skulle få se. Akkurat slik hele pavedømmet nå er blitt. Men når nå fristelsene er de kristnes myrra, aloë og motgift mot alle byller, sår og synd, så er det jo klart at vi må ikke forakte dette, men heller ta imot slikt, hvordan så enn Gud sender det. Slik at dette kan bli til nytte, hva skikkelse det enn måtte ha, og hvor tungt det enn måtte være". Tenk så over dette: Selv fristelsene, som vel er de mest knusende trengslene, må "ved Den Hellige Ånd som er oss gitt", tjene til vårt beste, d.v.s. til å virke tålmodighet og utholdenhet. Hvilke trengsler skulle vi da ikke kunne rose oss av - når til og med de trengslene som er virket av vår syndige natur, gjennom hele vårt liv er med på å skape tålmodighet og utholdenhet i vår kristendom?
Tålmodigheten virker et prøvet sinn. Gjennom trengslene har vi lært utholdenhet, tålmodighet og dette å bie på Herren. (Gr.sprokets ord som er oversatt med "bie" betyr egentlig å vente lenge og tilsynelatende forgjeves). Disse erfaringene har gitt oss et prøvet sinn. Vi har fått "prøve", d.v.s. gjøre erfaringer, ikke bare om hans trofasthet og makt til å hjelpe i all nød, men også kjennskap til, og erfaringer med, hvordan det verk som er virket i oss står seg. Grunntekstens ord som er oversatt med "et prøvet sinn", betyr dels (en) prøve, dels også noe som har bestått prøven, en prøvet egenskap. Og sammenhengen viser tydelig at her må ordet ha sistnevnte betydning. Dels fordi det sies at tålmodigheten virker et prøvet sinn. Dels fordi det forutsetter at også håp er en følge av dette.
Men både hykleren og den sanne kristne møter prøvelser i livets oppdragelse. Prøven i seg selv skiller dem ikke. Men av det som kommer ut av prøvelsene: tålmodigheten, utholdenheten i Guds nåde gjennom alle stormene, merker vi at det var et Guds verk i hjertet, og ikke et verk av kjøtt og blod. Når en kristen gjennomlever mange harde prøvelser, får vi erfare hvordan all kraft fra naturens hånd står maktesløs, hvor avguderiskt hjertet er, hvor trassig det er i medgangen, hvor forsagt i motgang. Men vi ser at vi likevel blir bevart av en ukjent makt, så vi ikke helt går til grunne, eller trekker oss unna den himmelske smelterens ild (Mal 3:3). Da skjønner vi at det må være Gud som virker dette. Selv under de veldigste syndens fristelser, og vår egen vaklende natur, kan vi ikke helt slippe Gud og Ordet. Når han ikke frir oss ut og gir oss den kraften og freden vi ba om, hender det nok at vi blir utålmodige, og ofte til og med fristes til å gi Gud opp. Men alltid kommer vi til anger og tro på nytt. Når vi likevel slik ikke helt kan forlate en så underlig Gud, men tvert imot ennå alltid holder fast ved ham, da forstår vi at her er det nok et Guds verk i vår skrøpelige kristendom. Her åpenbares nok litt av "Guds kraft som fullendes i svakhet" (2Kor 12:9).
Om vi ikke alltid selv skjønner slikt mens vi opplever prøvelsene, så er nok kjennetegnene på den nye fødselen mest framtredende nettopp under harde prøvelser og åndelig tørke, på samme måte som en ser stjernene best når det blir helt mørkt. Etter å ha mistet alt det han hadde, kunne Job fremdeles si: "Jeg holder fast på min rettferdighet og slipper den ikke" (Job 27:5-6). Og midt i motgangen synger Asaf: "Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd" (Sal 73:23). Disse ordene er langt sterkere bevis på troens ekthet og kraft, enn de langt lifligere ordene de talte i deres herligere dager. Til Jobs fromhet i hans gode dager, hadde den listige Satan denne bemerkningen overfor Herren: "Mon Job frykter Gud for intet? Har du ikke vernet om ham og hans hus og alt som hans er, på alle kanter? Men rekk bare din hånd ut og rør ved alt det som hans er! Da vil han for visst si deg farvel like opp i ansiktet" (1:9-11).
Slik skal ektheten av Guds herlige verk i sjelen prøves i lidelsens ild. Om vi ikke selv riktig ser dette mens prøvelsen pågår, skal vi nok senere, gjennom Åndens opplysning forstå det. Da blir det til en ny og herlig styrke for vårt håp om evig liv (se 2Pet 1:10-11, 1Joh 3:19). Da begynner vi å forstå at Gud er opptatt med å forme oss, at alt det vi opplever er bare forspill til et bedre liv. Og når Herren Gud er så opptatt med å arbeide med oss hele tiden her i livet, så vil han selvsagt ikke forlate oss når arbeidet er fullendt, når han henter oss hjem til seg. Det er slike erfaringer Paulus har talt om her. Derfor tilføyer han også noe som passer godt inn i sammenhengen:
Og det prøvede sinn (virker) håp. Som sagt tidligere: vi ser at vår tro og vår gudsfrykt, når de har bestått lidelsens prøve, må være Guds eget verk. Da styrkes vårt håp om den herlighet Gud skal gi sine utvalgte (Rom 8:30). Nå nevnes håpet for andre gang her. Tidligere har Paulus sagt at håpet om Guds herlighet kommer av troen på Kristi verk (v.1-2). Når det nå sies her at "det prøvede sinn virker håp", så må dette oppfattes som en styrkelse av vissheten i håpet. At ordvalget likevel kan være "og det prøvede sinn virker håp", som om håpet først nå kommer, så er det ikke en uvanlig talemåte. F.eks. i Joh 2:11, når Jesus gjorde vann til vin, står det at "han åpenbarte sin herlighet. Og hans disipler trodde på ham", selv om de jo hadde hatt tro på sin Mester også før dette skjedde. Men det betyr at de nå fikk en forøket, sterkere tro. Slik må vi altså også forstå disse ordene om håpet. At apostelen her mener det samme håp som i v.2, altså om himmelens herlighet, det ser vi ikke bare av sammenhengen, men også av flere andre steder i apostlenes brever.
Den bemerkningen Luther har omkring dette, er treffende og oppbyggelig. Han sier at den kristne som i tålmodighet holder ut i prøvelsene, og bier på Herrens hjelp, får derved et forøket håp om at da skal nok Gud også hjelpe på samme måte i framtida. Prøvelsene han har vært igjennom på denne måten, gjør at når nye trengsler kommer, så mister han ikke motet, men sier: jeg husker godt hvor umulig alt så ut den og den gangen. Jeg kunne ikke se noen mulighet for at jeg skulle kunne hjelpes i den saken jeg da stod oppe i. Men Herren sviktet ikke, Herren kom med sin hjelp. Og han, som var mektig nok til å hjelpe den gangen, så ille som det da så ut, han skal nok også kunne hjelpe nå. Også dette håpet er en dyrebar frukt av trengslene. Men som vi sa, så kan vi av sammenhengen skjønne at her mener Paulus håpet om den herlighet Gud skal gi oss i himmelen. Han sier altså at dette håpet styrkes gjennom trengslene, eller de bevis vi dermed får på troens ekthet. Og i 2Pet 1:10-11 finner vi nøyaktig samme mening som denne. Der sier Peter at når vi "gjør vårt kall og utvelgelse fast", d.v.s. får slike stadfestelser på dette, "skal det rikelig bli gitt oss inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike". Vi får en mer fri og åpen utsikt i vårt håp om Guds evige herlighet.
Apostelen Jakob sier det samme: "Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham" (Jak 1:12). Luther sier: "Altså virker korset, hos dem som vil bære det i tålmodighet og vil holde ut inntil enden, et stødig, fast og fullkomment håp. Men hos dem som støter an mot korset, og altså er udugelige, virker det bare fortvilelse. Under korset lærer menneskene at utenom Gud er der ikke noe som helst en kan fryde seg i, eller håpe og rose seg av. Om så trengslene tar fra oss absolutt alt, så står vi fremdeles tilbake med Gud. For de kan ikke ta Gud fra oss - de tvertimot trykker oss til Gud. Men når alt er tatt fra oss, selv våre gode og åndelige gjerninger, og vi fremdeles får nåde til å holde ut, da finner vi Gud, den eneste vi har satt vår lit til. Da opplever vi dette å være salige i håpet".
Og håpet gjør ikke til skamme. Dette håpet skal ikke svikte eller holde oss for narr, så vi til slutt, etter at vi har rost oss av håpet om Guds herlighet, skal stå overfor åndeverdenen og mennesker med skam, og ikke få denne herligheten. Nei, håpet har jo ikke sin grunn i oss selv, eller noe vi har fortjent, men i den store, trofaste Guds gjerninger og løfter. Og dette håpet kan ikke bedra oss. De menneskene som tror de er gode og fromme nok, eller som fariseerne, tror Gud har gitt dem det de trenger, slik at nå er de selv blitt det som trenges for å kunne håpe på Guds nåde og den evige saligheten, - de skal en dag stå der bedratt og bli skyldige innfor den rettferdige dommeren. Mens de som ser at de er så elendige og jammerlige at de knapt våger håpe på å nå fram, selv om Kristus og det han har gjort for verden er det eneste de har sett hen til, de skal oppleve uventede ting den dagen. De skal møte en nåde, en ære og en salighet langt utover alt de hadde ventet på, så de skal "bli som drømmende" (Sal 126), d.v.s. at de skal vanskelig kunne fatte at dette er sant, at de nå er så salige. At dette ikke bare er en lokkende innbilning, men at de troendes flokk virkelig har en stor og evig herlighet som venter dem, og ikke skal komme til skamme, det gir Paulus oss nå ennå mer grunn for i det han fortsetter å si.
For Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt. Uttrykket "Guds kjærlighet" kan etter det greske språket betegne enten den kjærlighet Gud elsker oss med, eller den kjærlighet vi elsker Gud med. Men vi behøver ikke være i tvil om hvilken av disse former for kjærlighet Paulus mener, når han straks (i v.6-8) tar opp dette store emnet, og taler om denne Guds kjærlighet. Det er altså Guds store kjærlighet til oss det tales om her. Den som gjorde at "Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere" (v.8). Ved at Ånden er utgytt i våre hjerter, forsikrer denne kjærlighet oss om at vi ikke skal bli til skamme i vårt håp. Det ville forøvrig blitt en altfor ustadig visshet vi skulle hatt om dette, hvis det skulle berodd på vår kjærlighet til Gud.
Riktignok er det sant at Gud har lovet livets krone til "dem som elsker ham" (1Kor 2:9, Jak 1:12). Det er også sant at de som har den frelsende tro på Guds kjærlighet og sine synders forlatelse, da også elsker ham som elsket oss først. Men hvor skjult er ikke ofte denne vår kjærlighet? Ofte oppleves den mer som et savn, en søken etter "ham som min sjel elsker". Hvordan skulle så dette kunne tjene til å overbevise oss om Guds kjærlighet? Mens derimot Guds kjærlighet til oss, stadfestet i Kristi død for syndere, er et virkelig fast håp for oss. Slik skildrer da også Paulus den like nedenfor.
Det Paulus sier, er egentlig at det er denne Guds kjærlighet utøst i våre hjerter, som overbeviser oss om at håpet ikke kommer til å bli gjort til skam. Dette bør en legge nøye merke til. Det sanne håpet er født av Guds kjærlighet. Selv om trengsler virker tålmodighet, og tålmodigheten et prøvet sinn, og prøvelsene styrker håpet, så må likevel håpet først være født av Ånden ved troen - hvis det skal ha med seg noen som helst trøst og visshet som består i nød og død. Håpet om frelse er sikkert og visst i seg selv en sterk hjelm (1Tess 5:8), men har ingen som helst nytte hvis stridsmannens indre liv er vekk. Livskraften er Guds kjærlighet, utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd. Vi vil alltid stå tilbake med denne konklusjonen: Om menneskene har all mulig kunnskap, og alle mulige åndelige erfaringer, så vil de alltid være like fredløse og ulykkelige, hvis de ikke har erfart dette, hvis ikke Gud har latt sin Ånd åpenbare Kristi kjærlighet i deres hjerte.
Akkurat slik er det med all mulig kunnskap om solen. Kunnskapen gir oss ikke noe lys og varme. Solen må selv la sine varme lysstråler treffe oss. På samme måte er alt det vi hører og vet om Guds kjærlighet, fruktesløst og dødt, helt til Gud selv ved sin Ånd gir oss sin kjærlighet i våre hjerter. Da inntar Guds kjærlighet oss, og gjennomtrenger alle vår sjels krefter. Så blir vi nye mennesker i hjerte og sinn, og får ny retning på hele vårt liv. Dette kan bare virkes gjennom Kristi evangelium (Gal 3:2-5, Rom 10:14). Men vi må ikke tro at vi, når som helst vi synes vi trenger det, likesom bare kan "motta" evangeliets kraft og livgivende lys og varme. Gud må sammen med Ordet sende oss Ånden fra Det Høye (1Kor 12:3, Ef 2:22, 2Kor 3:5). Fra naturens side finnes det ikke noe som helst åndelig liv eller lys, intet virkelig godt eller hellig i et menneske. Alt som er godt i oss er virket av Guds Ånd. Den minste søking etter Guds rike, anger overfor Gud, eller håp om Guds nåde gjennom Kristus, er det alltid bare Guds Ånd som har virket. For noe slikt finnes ikke hos et eneste av Adams barn, før Ånden har besøkt et hjerte gjennom evangeliets budskap, og så har fått virke noe der. Og det er heller ikke noen som kan beholde noe slikt i hjertet et øyeblikk lenger enn Ånden virker.
Når så et menneske ikke bare er ristet opp av søvnen, men også daglig kjenner hvordan Guds hellige lov dømmer hans gjerninger, da ser han at for sine talløse overtredelser fortjente han bare helvetes ild. Likevel tror han ikke bare at han har fred med Gud (v.1), men roser seg også av håp om Guds evige herlighet i himmelen (v.2), og tror dette så sikkert at alle trengsler og lidelser han opplever langtfra greier å kvele dette håpet, men tvertimot bidrar til å styrke det (v.3). At et slikt under kan skje, det må da i ennå større grad bare kunne være virket av Ånden!
Men hvordan kan det hete her at den kjærlighet Gud elsker oss med, "er utøst i våre hjerter"? Burde det ikke heller være tale om fornemmelsen av, eller en levende kunnskap om, Guds kjærlighet? Svar: det er sikkert en levende kunnskap om Guds kjærlighet, som er meningen, ettersom det tales om Guds kjærlighet til oss. Vi har tidligere sagt om solen, at vi ikke kan ha noen rett erfaring om dens lys og varme, uten at den selv lar dette lys og denne varme stråle ned til oss. Det kommer virkelig noe av solen selv på kroppen vår, når solstrålene treffer oss og varmer oss opp. På samme måte er det også med Guds kjærlighet. Vi får ikke noe levende kjennskap og erfaring med den, uten at noen av dens stråler får strømme inn i våre hjerter.
Når Guds kjærlighet utøses i våre hjerter, kan det av og til skje på en måte så vi opplever det følbart herlig, slik ordet "utøse" nettopp skildrer, d.v.s. at Guds kjærlighet strømmer utover, og inntar hele hjertet vårt, som en flom. Andre ganger er der ingen følelser som registrerer noe som helst. Likevel har vi Guds kjærlighet på en rett og virksom måte i hjertene våre. Det ser vi jo ved at den holder oss fast mot all syndenødens og anfektelsens stormfloder, så vi likevel alltid får bli i troen på ham. For det er jo bare denne Guds kjærlighet, utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som år etter år holder oss fast til ham, hvor mange og svære fristelsestormene enn er i våre liv. I slike tider får vi en grundig lærdom i at det guddommelige Ordet er det eneste middel som virker at vi får - og at vi beholder - Guds kjærlighet i våre hjerter. Men en slik virkning av Ordet kan ingen ta. Det kan bare gis oss ved Den Hellige Ånd.
Men så sier altså Paulus at det er denne Guds kjærlighet, utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som overbeviser oss om at "håpet gjør ikke til skamme". Igjen må vi først huske på at det er bare Guds kjærlighet i Kristi forsoning, som er grunnlaget for dette håpet vårt. For det andre er det bare denne kjærligheten, utøst ved Ånden i hjertene våre, som gir oss dette underfulle lys, at vi ikke bare roser oss av Guds herlighet, men også av alle mulige trengsler som dukker og dreper vår natur, men som samtidig bare styrker vårt håp om Guds herlighet. Gjennom dette forstår vi sammenhengen i apostelens ord. Og så vil han med tillegget "for Guds kjærlighet er utøst" o.s.v., vise grunnen til vår visshet om at håpet ikke gjør til skamme. En visshet som også gjør at vi kan "rose oss" av dette håp, så vel som av selve trengslene (v.2,3).
Nettopp i at Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter, ligger også det sterkeste bevis på at vårt håp ikke skal gjøres til skamme. Tenk, når Gud selv gjennom sin Hellige Ånd har utøst sin kjærlighet i våre hjerter -! Hvorfor skulle han ha noen som helst grunn til det, hvis han ikke hadde som mål å gi oss sin evige salighet? Opplevelsen av hans kjærlighet er det største i himmelens salighet. Skulle han nå gi oss en forsmak på denne salighet, hvis han likevel ikke ville gi oss selve saligheten i himmelen? Gud er selve kjærligheten og den evige trofastheten. Skulle han så forferdelig bedra dem som tror på ham, at han først gir dem en forsmak på sin salighet, og dermed jo vekker opp deres trang etter denne, og håpet -, og til sist skulle han så svike dem i håpet?
Det samme kan vi jo si om "Den Hellige Ånd som er oss gitt". Den kalles uttrykkelig en "pant på vår arv" (Ef 1:14, 2Kor 1:22). Skulle Gud, den evige trofastheten, gi oss pantet på vår arv, - og så skulle vi ikke få denne arven? Hvis vi bare av oss selv hadde tatt dette håpet til oss, på vår egen måte, slik de som ikke er gjenfødt har gjort, da ville vi oppleve at dette håpet nettopp gjør til skamme. "Den gudløses håp går til grunne" (Job 8:13). Vi som er blitt "rettferdiggjort av tro" (v.1), har dessverre en tilbøyelighet til å tvile på om vi eier Guds nåde og evig salighet, fordi vi er blitt stående til skamme overfor Guds lov, og fortsatt stadig tuktes av denne. Men Gud har ved sitt evangelium og sin Ånd overbevist oss, og ført oss til en tro som strir mot alt som er i oss: vår fornuft, samvittighet og følelser. Skulle likevel Gud svike oss i denne troen og det håp han selv gjennom sin Ånd hadde virket i oss?
Ser du for et sterkt bevis på at vårt håp ikke gjør til skamme, som ligger i dette at Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd? Så fortsetter Paulus i de følgene versene (6-11) å skildre Guds kjærlighet. Og i det ser vi ennå bedre hvor sterkt dette beviset er, og hvor fast grunn vi har for vårt håp om den evige salighet.
6: For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.
7: For knapt vil noen gå i døden for en rettferdig - skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø.
8: Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.
Det er storheten i Guds kjærlighet Paulus først skildrer i v.6-8, for å overbevise de troende om at de ikke vil bli sviktet i deres håp om saligheten. Men før vi tar for oss dette, selve hovedemnet i teksten vår, så la oss se litt nærmere på vårt forhold generelt til Guds kjærlighet. Ikke minst for at vi ikke skal møte hovedemnet mer eller mindre sovende. Gud og hans kjærlighet er ikke bare ord. Her tales det om den store Gud, som har vårt liv og og all vår ferd for tid og evighet i sin hånd! Han som har skapt alle ting, og som hvert øyeblikk ser deg, i enhver situasjon - når du er sterk, og når du faller! Han som du stadig trenger å be til, og som du vil overgi din sjel til i din dødsstund! Det er spørsmål om hva slags forhold denne store Gud har til oss! Jeg vet at han ser meg. Ser alle mine synder og mine tanker, og har makt til å kaste meg i helvete. Men har også makt til å gjøre meg uendelig mye godt.
Hvordan er denne allmektige Gud, som er nær hos alle mennesker? Hvordan er hans sinnelag mot oss? Det er i sannhet et viktig spørsmål. De fleste menneskene, disse sovende, lettsindige sjelene som aldri spør etter om Gud er vred eller nådig, er overhodet ikke innstilt på å la dette spørsmålet trenge inn på seg. Men der er også andre mennesker som nok kjenner synden, og de frykter. Men de tenker ikke mer grundig over dette spørsmålet. De går der urolige, eller med tomme og kalde hjerter, gjennom livet. Mens de tvert imot kunne vært frelst og salige i Guds kjærlighet. Selv de troende blir ofte så søvnige at de bare blir opptatt med gjerninger, og glemmer denne eneste sanne livskilde.
Må nå Gud hjelpe oss alle sammen! Vi trenger alle sterkt til å grunne på dette emnet. Vi får nok likevel ikke for mye av dette i hjertet vårt. Gjennom syndefallet er Guds kjærlighet så fullstendig fjernet fra hjertene våre, at selv med hele Guds mektige evangelium for våre øyne, har vi likevel vanskelig for å få noen rett tanke om dette. Hele vår natur er full av helt motsatte tanker om Gud. Det gjør at de fleste ikke vil ha noe med Gud å gjøre. Mens andre, når de får et møte med Gud, har den kalde forestillingen at Gud er imot oss, slik som vi fortjener. Hele vårt vesen er fullt av synd og uverdighet. Derfor vil dels vår samvittighet, dels vår anklager, djevelen, forfølge oss med forferdelige skrekkbilder av Guds rettferdige vrede. Dette gjør selvsagt også at vi ikke har store tanker om Guds kjærlighet.
Hvor fremmede vi står overfor denne kjærligheten, merker vi nok ikke når alt er stille og godt, og vi knapt kjenner noe behov for Gud. Men så snart en alvorlig nød møter oss, eller døden og evigheten trenger seg inn på oss, da blir det nødvendig å søke Gud. Da kjenner vi at vi har ikke store tanker om hans kjærlighet. Da er det vår uverdighet vi kjenner på. Eller vi kjenner bare den kalde vantroens tanke om at Gud ikke bryr seg om oss.
Vel er våre tanker altfor små og mørke til at vi noen gang kommer til å kjenne Guds kjærlighet fullt ut, fordi hjertene våre er altfor trange til det. Men det er nok en stor mangel hos dagens troende, og vi må ikke skyve den sannheten til side, at vi alle sammen må søke å få mye mer av Guds kjærlighet og fullkomne glede i hjertene våre. Det vil også skje hvis vi søker det på en langt inderligere måte enn hittil. "Så høyt vi vurderer og betrakter Ordet, så dypt fester det seg i hjertet" (Luther). Og Gud har fremdeles både vilje og makt til å utøse sin kjærlighet i våre hjerter ved Den Hellige Ånd.
Men hvis vi vil få mer tro og visshet om Guds kjærlighet, da må vi først og fremst se nærmere på det store beviset Paulus her gir oss på dette, nemlig at Kristus har dødd for oss mens vi ennå var syndere, ja, var "ugudelige" og uten noen forsoning. "Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere", sier Paulus. D.v.s.: Ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere, har Gud latt sin kjærlighet til oss skinne fram i det rette lys og uendelige storhet. Selvsagt bør vi også se Guds kjærlighet i alt det han har skapt. Det skyldes jo bare en total blindhet i vår natur, at vi ikke ser Guds faderlige kjærlighet i dette at da han skapte alt som finnes på jorden, så skapte han det til å tjene menneskene. Det er jo noe vi faktisk kan se med våre egne øyne. Selv fornuften erkjenner jo dette, at Gud gav hele jordens rikdommer til menneskene: "Legg jorden under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler" o.s.v. "Se, jeg har gitt dere alle planter som sår seg over hele jorden, og hvert tre med frukt som setter frø" o.s.v. Og vi ser jo at alt det som finnes på jorden tjener menneskene, og er skapt akkurat slik vi hadde behov for det. Taler ikke alt dette om Guds kjærlighet? "Jorden er full av hans miskunnhet". Alle fjell og daler, alle sjøer og elver, alt hav og alle kilder, alt taler om Guds omsorg for menneskene. Slik burde vi virkelig se Guds kjærlighet i hver minste ting han har skapt.
Likevel nevner ikke Paulus et eneste ord om alt dette, når han vil gi oss bevis på den kjærligheten som kan overbevise grove syndere om Guds nåde og evig salighet. Nei, han retter blikket vårt mot en helt annen bevisførsel. Og det er et bevis som i vår falne og fordervede tilstand virkelig kan virke trøst og salighet. Det han viser oss, er Guds kjærlighet i Kristi forsoning, som kunne frelse syndere uten at Guds hellige rettferdighet, og lovens krav, skulle gjøres til intet. Gud gav sin enbårne Sønn til å lide den bitre døden for oss. Da må vi vel erkjenne at dette er det største beviset på Guds kjærlighet. Det burde vel kunne varme hjertene våre! Måtte vi nå også virkelig dvele ved dette! Men, det forutsetter selvsagt at du har et behov, noen syndenød. Det forutsetter nok at du kjenner din blindhet og behovet for Herrens Ånd. Gud, vær oss nådig og åpenbar din kjærlighet for oss, når vi nå begynner å se nærmere på den herlige teksten!
For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Her sier Paulus at Kristus døde for oss på et tidspunkt da det ikke fantes noe godt hos oss, ikke engang så mye som litt anger eller gudsfrykt. Vi var tvertimot gudsforaktere, "ugudelige". Dette er tydelig tale. Selv om vi er syndere, d.v.s. er overtredere av loven, kunne vi vel hatt litt anger over synden, og en viss respekt for Gud. Men ordet "ugudelig" betegner slike som ikke vil ha noe med Gud å gjøre, men spotter og håner ham. Og slik er virkelig alle menneskers natur. Dette er jo forferdelig. Men også for slike er Kristus dødd, sier Paulus her. Også de første ordene: "mens vi ennå var skrøpelige", taler sterkt om dette, hvis vi bare forstår dem rett. Men nettopp med det for øye, vil vi nå se nærmere på selve ordene i teksten vår.
For mens vi ennå var skrøpelige. At vi var skrøpelige, taler om et forhold som gjaldt hele menneskeheten, ikke bare jødenes liv under loven. Kristus døde jo for hele verden. Det taler altså om den skrøpelighet vi fikk ved syndefallet, og som hadde vært hele menneskehetens tilstand i all evighet, om ikke Gud hadde forbarmet seg og sendt sin Sønn til vår frelse. Det taler om den hjelpeløse avmakten under djevelen, "solgt til trell under synden", i fortvilelse under Guds rettferdige dom. Luther sier om dette: "Jeg under Satan fanget lå, og kunne meg ei frelse. Og synden presset stadig på, den knuget sjelens helse. Min synd meg til fortvilels' drev, holdt opp for meg all dommens brev, og helvete stod åpent". Hele menneskenaturen var fordervet, forstanden tåkelagt, og hjertet fylt med onde lyster. Alt stemmer med skildringen i Jes 1:5-6: "Hvorfor vil dere bli slått enda mer? Hvorfor vil dere øke deres frafall? Hvert hode er sykt, og hvert hjerte er svakt. Fra fotsåle til hode er ingenting helt. Her er bare sår, skrammer og åpne sår" o.s.v.
Alle Guds bud og krav er til ingen nytte, når sykdommen er så alvorlig at det ikke mer finnes noen kraft til å oppfylle de hellige budene. Det er dette det betyr, det Herren talte gjennom Jes.1:5: Er det bare ennå flere slag dere vil ha, siden dere bare fortsetter i deres frafall? Slik viser også Paulus i dette brevet at loven så langtfra demper, men tvertimot vekker opp synden (7:5-13), ja til og med vekker opp fiendskap mot Gud. Kjødet er nemlig "ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det" (Rom 8:7). Loven krever først og fremst kjærlighet til Gud og hans vilje, og ingen bokstav eller tøddel i hans bud eller dommer kan endres for å gå i møte med vår ondskap. Den uunngåelige følge av dette ble da fordømmelsen, som det ikke i hele menneskeheten fantes noe som helst botemiddel eller hjelp mot. Dette er den "skrøpelighet" Paulus taler om her. Andre steder har han kalt det "død": "Dere var døde ved deres overtredelser og synder". Og så sies det, nøyaktig som i vår tekst, at akkurat i den tilstanden, at vi var døde, var det at Gud på grunn av sin store kjærlighet forbarmet seg over oss (Ef 2:1-5, Kol 2:13).
Men denne skrøpeligheten, at vi var fortapt under synden og ikke hadde noen mulighet for frelse, hvis ikke Gud hadde sendt sin Sønn, - det er nå en tid som ligger bak, antyder teksten. Nå har vi en Frelser og alt det som trenges til liv og gudsfrykt. Men den fordervede naturens svakheter følger oss så lenge vi er på jorden. Jesus sa: "Kjødet er skrøpelig". Derfor har vi ofte en hard strid for å beholde troen på Guds nåde, nettopp fordi vi kjenner på denne forferdelige skrøpeligheten i hele vårt vesen. Skrøpelighet i selve viljen, og skrøpelighet når gjerningen skal gjøres. Skrøpelighet i striden mot det onde, skrøpelighet i bønnen, i troen, o.s.v. Bortsett fra det Gud virker i oss, er hele livet for et Guds barn et stadig sukk over svakhet (2Kor 12:9).
I all denne skrøpelighet kommer også alltid følelsen av skyld og uverdighet, så vi synes Gud snart må gi oss opp. Men da må vi huske på hva det er Paulus vil ha sagt oss her: Vi var en gang i en slik skrøpelighet at det ikke fantes noen hjelp i hele verden. Da elsket Gud oss så høyt at han gav sin enbårne Sønn for oss.
Dermed er det også sterkt bevist at Guds kjærlighet ikke beror på noen vår kraft eller verdighet. Så skal Guds kjærlighet heller ikke kunne rokkes av vår svakhet eller uverdighet.
Vi vil nok måtte erkjenne at Guds kjærlighet ikke beror det aller minste på noe vi har eller gjør - hvis vi husker på det som skjedde "mens vi ennå var skrøpelige". Paulus sier at da
døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Her viser apostelen at Guds kjærlighet var den samme før vi kom med noen som helst gode eller dårlige egenskaper, d.v.s. før vi ennå var til. Før verdens grunnvoll ble lagt forutså Gud all vår synd og hjelpeløshet. Derfor utvalgte han oss allerede den gang i Kristus (Ef 1:4). Paulus sier "til fastsatt tid". Den tid Faderen på forhånd hadde bestemt. Disse ordene minner oss om Guds evige rådslutning, og om de tidlige og mangfoldige forutsigelsene om Kristi forsoning. Allerede samme dag de første menneskene falt i synd, gav han dem løftet om den velsignede kvinnens ætt, som skulle knuse slangens hode. Og senere, gjennom hele Det gamle testamentes forberedende tid, hadde Gud med utallige løfter og forbilder forberedt dem på den forsoningen som skulle komme. Dette er da en sterk grunn for vår tro! Kristi død var ingen tilfeldighet. Den var oppfyllelsen av en rådslutning fra evighet av, og etter en forutsigelse fra Gud gjennom hundrevis av år. Dette er også noe Paulus vil minne om, når han sier at Kristus døde for oss "til fastsatt tid". Og et annet sted sier Paulus: "Da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn".
Så har altså Guds kjærlighet ikke hatt sin grunn i våre bedre eller dårlige sider. Vår frelse er et resultat av Guds frie og evige beslutning. Og hva var det så Kristus har gjort til vår frelse? Teksten sier at han "døde for ugudelige". I vårt sted, for at vi skulle oppnå det han dermed oppnådde, led han døden til soning overfor all lovens forbannelse (5Mos 28). Han kjøpte oss fri fra lovens forbannelse (Gal 3:13). Dette har han ikke gjort for gode, fromme, og angrende - men for "ugudelige", for sine fiender, de som foraktet ham, som ikke i det hele tatt angret sin synd, og heller ikke ba om noen nåde. Det ser vi allerede i selve situasjonen da Gud forkynte det nådefulle løftet til Adam og Eva, - samme dag som de hadde syndet, og mens de stod der fulle av ondskap, selvforsvar og bitterhet mot Gud selv. Alt dette burde tale til oss om en fullstendig fri og uendelig stor kjærlighet, en vi ellers aldri ser maken til. Dette taler nå Paulus videre om:
For knapt vil noen gå i døden for en rettferdig - skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø. For å vise hvor stor Kristi kjærlighet er, når han døde for syndere og fiender, stiller Paulus her spørsmålet om det finnes noe menneske som er villig til å dø for et rettferdig menneske, som urettmessig blir dømt til døden. Og han konkluderer med at det skal bli meget vanskelig å finne en slik. Men muligens ville noen sette livet sitt i fare, eller dø, i stedet for en slik rettferdig, - hvis denne samtidig er et godt menneske - d.v.s. en som var kjent for sine gode gjerninger, og dermed ble ansett å være særlig verdifull for samfunnet*. For en slik kunne kanskje noen ta på seg å dø**. Men om noen ville være villig til å dø for en lovbryter, som på grunn av gjerningene sine fortjente dødsdom, - det stiller Paulus ikke en gang spørsmål om. Og ennå mindre grunn ville det være til å tro noen ville dø for en uvenn, eller en som baktalte ham. Nei, det er ikke en gang noe å stille spørsmål ved.
* Det er nettopp dette gr.tekstens ord antyder: Den gode, som er kjent for sin godhet.
** Romernes historie etterlater nettopp eksempler på dette. Derfor er denne framstilling meget vel tilpasset for brevet til romerne.
Men for et særdeles godt menneske kunne det kanskje tenkes at noen var villig til å dø. Og dette er så den aller høyeste form for menneskelig kjærlighet. Dette uttrykket (den gamle svenske bibelteksten sier: "För den gode torde någon verkligen hava mod att dö") "verkligen hava mod att dö", sier oss sannheten om at døden er noe mennesket skyr mer enn noe annet. Å bestemme seg for å dø, er noe som koster forferdelig mye. Å påta seg å dø for en annen, er dermed klart det største noen kan gjøre som bevis for kjærlighet, slik også Kristus sier det: "Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner" (Joh 15:13). Og så har altså Kristus gitt sitt liv for oss da vi var hans uvenner*. Vi var hverken rettferdige eller gode, men var "ugudelige" (v.6), ja "fiender" (v.10 og kap.8:7). Når Paulus har stilt spørsmål ved hvor langt menneskers kjærlighet kunne tenkes å rekke, så tilføyer han:
*Han forklarer straks hva det betyr at Kristus på samme sted kaller sine disipler for "venner" (v.14-15). I v.16 sier han: "Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere". Det er ikke dere som har vist meg vennskap. Det er meg som har vist dere det. Og dermed har jeg også inntatt deres hjerter, slik at dere også elsker meg.
Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. "Gud viser sin kjærlighet til oss ved at..", sier Paulus. D.v.s. Gud viser, og beviser overfor hele verden, sin kjærlighet, "gjør den så stor, så overbevisende og åpenbar, at det ikke er mulig at et eneste menneske (som tenker ordentlig over dette kjærlighetsbevis) vil kunne tvile på det" (Luther). De som ellers er fulle av tvil på Guds kjærlighet, som har en samvittighet som er full av uro, og skjelver for Guds vrede over synden, burde se nøye på dette beviset. Da ville de begynne å ane noe av Guds hjertelag. Begynne å forstå at på tross av Guds hellige nidkjærhet imot all synd, så må han likevel ha en uendelig kjærlighet og barmhjertighet overfor synderen. Vi ville aldri kunne uttenke det, hvis ikke Gud selv hadde åpenbart det gjennom et så stort bevis.
På denne måten, "ved at"..o.s.v., beviser Gud sin kjærlighet til oss. Kristus bruker også bare dette beviset, når han vil vise sin Fars kjærlighet til oss: "For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne" o.s.v. Også Johannes sier at dette er selve beviset: "På dette har vi lært kjærligheten å kjenne at han satte livet til for oss" (1Joh 3:16). Og i 1Joh 4:9: "Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham".
Som sagt, vi ville ellers aldri kunne tenke noe så stort om Guds hjertelag. Det er noe helt uten sidestykke, det Paulus nå har vist. Derfor heter det også med rette at på denne måten ("ved at") har Gud vist (sv: bevist) sin egen kjærlighet. Det er utelukkende Guds egen kjærlighet som kan bevises ved et slikt eksempel. Når vi elsker noen, må det være en venn, eller i det minste et godt, elskverdig menneske. Ser vi derimot dårlige sider ved et menneske, eller det er en uvenn, da pleier vi ikke elske slike, men hater dem tvertimot ofte. Slik står det til med den naturlige kjærligheten hos et menneske. Men Gud, som har det sterkeste hat til synden, og samtidig ser at vi alle sammen er fulle av synd, han har likevel en sånn kjærlighet til synderen, at han heller gav sin elskede Sønn i døden, enn at han skulle se synderen dø. "Gud viser sin kjærlighet til oss ved at...(sv: "Deruti bevisar Gud sin egen kärlek til oss").
Når vi virkelig tenker etter hva det er Paulus stadig gjentar, at dette har Gud gjort for "ugudelige", for "syndere", for "fiender", - så må vi vel i undring spørre: Å, du omsorgsfulle Gud, hvordan kan du ha en slik kjærlighet? Er det sant at du elsker oss så høyt? Og hva er det som har fått deg til å elske så høyt? En gammel tjener, vel kjent i himmerikets hemmeligheter, bekjenner at han lenge har sukket over disse spørsmålene. Hva kunne være den egentlige årsaken som drev Gud til en slik kjærlighet til synderne? Omsider, sier han, kom jeg til dette svaret: "Gud elsker. Derfor elsket han". Årsaken lå just i Guds egen kjærlighet. Han har et slikt hjerte som elsker. Derfor elsket han.
Gud har selv forklart sin kjærlighet med bildet av en mors kjærlighet. Du ser en mor bære og pleie sitt syke barn med utrettelig kjærlighet, den ene dagen etter den andre. Også om natten når alle de andre sover, våker hun like utrettelig ved barnets seng, eller bærer det i armene sine - dette barnet som ennå ikke har gjort noe annet enn å utmatte sin mor gjennom alle sine behov for hjelp, for mat og stell. Spør du henne hvorfor hun likevel elsker barnet så sterkt, så kan hun ikke gi annet svar enn at det er helt naturlig for henne. Hun blir forundret over spørsmålet ditt, og sier bare: det er jo barnet mitt! At hun elsker barnet sitt, er altså naturens lov i morshjertet. Hun behøver ikke ta seg sammen for å gjøre det. Det betegner heller ikke "en from mor", - bare "en mor" - !
Dette morshjertets natur er så sterk, at hvis barnet også videre i livet blir det en kaller "en belastning", som gjør lovbrudd, havner i rettsvesenets hender og må straffes, så kan en vanlig mor ikke se med likegyldighet på dette. Hun kommer i den bitreste lidelse over det. Slik er morshjertet. Tenk hvor stort, om Guds hjerte for oss i alle fall måtte være slik! Tenk om Gud kunne ha en like stor kjærlighet til oss, som en mor har til barnet sitt! Og så sier altså Herren selv at han har en ennå større kjærlighet. I Jes 49:15 leser vi: "Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg". Så har vi lært å kjenne Guds kjærlighet, ved at han gav sitt liv for oss.
Men dermed har vi berørt ennå et forhold som belyser Guds kjærlighet til menneskene: Det er kjærligheten til barnet. Dette minner jo Herren oss om selv. Han taler om seg selv, og spør: "Glemmer vel en kvinne sitt diende barn?" Hvor dypt falne barn vi enn er, og hvor langt bort vi er kommet i synd og ugudelighet, kan Gud likevel ikke glemme at menneskene er hans barn. Han sier han har en mors kjærlighet til oss. Herren Gud har jo skapt oss til sine barn og arvinger. Og selv da djevelen forførte oss, ville Gud likevel ikke la ham gå avsted med byttet. Gud ville fremdeles gjøre noe for å frelse barnet. Dette kaster også lys over denne ellers så ubegripelige Guds kjærlighet, som gjorde at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.
Å, om vi måtte lære å virkelig tro på denne Guds kjærlighet, og beholde den i våre hjerter! Ikke bare når alt er vel og vi opplever hans Ånd i våre liv, men også når vi bare ser oss som ugudelige syndere! Den eneste måten det kan skje på, er at vi flittig og alvorlig grunner på de ordene som stadig er gjentatt her: "mens vi ennå var syndere", "mens vi ennå var skrøpelige", "han som rettferdiggjør den ugudelige". Men uansett hvor mye vi har hørt og vet om dette, så har vi en innstilling som sitter rotfestet dypt i vår natur. Denne at Gud vil være nådig mot oss - hvis vi er fromme og slik han vil vi skal være. Derfor, så snart konkrete synder begynner å vise seg hos oss, så er det Guds evige vrede tankene våre kretser om. Av og til synes vi ikke noe er mer usannsynlig enn at Gud skulle elske oss, - når vi ikke ser annet hos oss enn synd og ugudelighet, når "synden blir overmåte syndig ved budet" (kap 7:8-13), og samvittigheten sier det er bare vrede og fordømmelse hos Gud.
Da gjelder det å huske på det Paulus sier her, at det er ikke for fromme og gode, men for "ugudelige" og "syndere", Kristus led døden. Ja, at det er avgjort at hos oss finnes ikke noen rettferdighet som holder. At innfor Gud er vi i oss selv alltid syndere og overtredere av loven (3:10-20), og at hele vår frelse bare er Guds frie nådegjerning i Kristus. Men også at gjennom den skal vi alltid kunne frelses, fordi Kristus døde nettopp for syndere. Dette må vi tenke grundig over, og alltid holde klart for oss.
I sin kommentar til Gal 1:4 sier Luther: "Tenk nå grundig over dette, så du ruster deg til strid, for at du alltid kan være rede når du kommer i største nød og fare. Det kan være kamp med døden, mens samvittigheten minner deg om dine konkrete synder. Med stor styrke går Satan helt innpå deg. Med byrden av dine store synder, som med en syndflod, prøver han å falle over deg og skremme deg, for å jage deg bort fra Kristus, og til slutt la deg bli liggende i fortvilelse. Forbered deg da godt, sier jeg, så du da med frimodig hjerte og sterk tro kan si: Kristus, Guds Sønn, er gitt - ikke for de helliges rettferdighet - men for elendige synderes urettferdighet! Hvorfor vil du da, du ugudelige Satan, på en så fordreid måte gjøre meg til en helgen, og kreve bare fullkommen rettferdighet av meg, når alt i meg bare er synd, - ikke oppdiktede, men virkelige synder? Ikke små og ubetydelige, men store, grove og forferdelige synder... For den som skal bli frelst, ligger derfor all kraft i at disse ordene virkelig blir innprentet og husket: "Han som gav seg selv for våre synder", eller: "mens vi ennå var syndere". Og dette har jeg all grunn til å uttale, for jeg har ofte opplevd det. Jo eldre jeg blir, desto mer opplever jeg det daglig, hvor forferdelig vanskelig det er å tro, spesielt når den elendige samvittigheten er i nød og svettebad, at det ikke er for hellige, rettferdige, og de som er hans venner, Kristus ble gitt, men for ugudelige syndere. For skrøpelige, og de som er hans fiender, som bare fortjente Guds vrede og evig fordømmelse."
Slik taler også Luther i en pasjonspreken over teksten vår: "Midt i vår fortvilelse over synden, den guddommelige vreden og straffen på grunn av synden, kommer disse ordene, at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere, og gir oss øyeblikkelig trøsten i at det var ikke for noen annen grunn, eller for noen andre slags mennesker, men for syndere - Kristus døde! Så faller du kanskje på nytt i synd, får dermed igjen en dårlig samvittighet, og opplever det som om du igjen har vekket opp Guds vrede mot deg. Ja, selv om du ikke er falt i åpenbare synder og fått en dårlig samvittighet, så skal du likevel straks holde klart for deg at Kristus døde for deg som for en synder. Og behold alltid denne trøsten at han altså ser deg som en synder - selv om du jo alltid skal leve med ham i tro og kjærlighet, så du blir helliggjort og kan bli stående i en god samvittighet".
Fordi vi her på jorden aldri lever uten synd, og synden alltid på en eller annen måte vil tynge oss, er det svært viktig å holde fast at
det er utelukkende som en synder du er forsonet ved Kristi død.
I de versene vi nå kommer til, taler Paulus om følgene av den store kjærlighet Gud har vist oss. På den bakgrunn, sier han, har vi en fast og urokkelig nådestad, som vi nå ved troen får lov å regne med at vi lever i, siden vi nå er forlikte og rettferdige. Han sier det slik:
9: Hvor meget mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden.
10: For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt.
Her har vi noen veldige ord (og nå bruker Rosenius så talende språk at det gjengis uten oversettelse) som "likasom med hävstångens* makt kunne bortvälta även de största stenar från de troendes hjärtan”.
*hävstången = en stang/stokk over et vippepunkt, som veier/velter bort store steiner - slik at en større kraft og arm/lengde på stokken, på den ene siden av vippepunktet, dermed får makten med steinen på den andre siden av vippepunktet.
Guds kjærlighet til oss var så stor - mens vi ennå var syndere, uten forsoning, uten rettferdiggjørelse, - at han, bare av sin egen kjærlighet, gav sin enbårne Sønn i døden for oss. Da, sier Ordet, skal vi meget mer bli frelst fra vreden, når vi nå er rettferdiggjort ved hans blod. Dette er virkelig en mektig, klar og trøstefull sluttsats. Det er også akkurat den trøst alle troende har mest behov for. For det er dette spørsmålet som vekker mest bekymring hos alle våkne sjeler som kjenner på sin synd. De frykter at de på nytt skal ha vekket opp Guds vrede over seg, så han til slutt fordømmer dem.
Da er det jo en veldig trøst når Paulus tar opp slike forhold, og møter bekymringene med stor frimodighet ved å stille oss overfor dette spørsmålet: Bare ut fra sitt eget kjærlighets sinnelag har Gud, på et tidspunkt da vi stod uten noen forsoner og uten rettferdighet, gitt sin enbårne, elskede Sønn til en blodig død for oss. Når Gud har gjort så mye for oss, er det da mulig at han nå, da vi er blitt rettferdiggjort i hans Sønns blod, skulle trekke tilbake denne nåden, og begynne å dømme og behandle oss etter vår fortjeneste, og etter loven? Hva skulle det da tjene til at han gav sin Sønn i døden for oss? Kristus sier: "For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham". Det var jo dette som var Guds mening og råd, da han gav sin Sønn, at vi skulle frelses gjennom ham, og på den måten ikke mer dømmes etter loven, hvis vi tror på ham. Det er helt umulig at Gud nå skulle handle på en måte som er i total strid med kjærligheten i hans egen natur, og hans evige råd til frelse i Kristus. Det er bare den gamle løgneren som skyter sine piler, så slike tanker om Guds vrede oppstår i vårt eget hjerte. I Guds hjerte, derimot, er det en evig nåde over dem som har fått troen på hans Sønn.
Etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod. Det er ikke nok at Gud har elsket oss så høyt da vi ingen forsoning hadde, at han gav sitt liv for oss, og derfor ennå mindre kan ha trukket tilbake sin kjærlighet mot oss, når vi nå er forsonet. Her vil apostelen understreke at alle de som tror, nå står for Gud i et helt annet lys, nemlig som "rettferdiggjort". Vi legger merke til at Paulus i disse versene stiller de to alternativene opp mot hverandre: "syndere" (v.8) - og de som er "rettferdiggjort" (v.9). Det er med bakgrunn i dette motsetningsforholdet han bruker uttrykket "meget mer". Paulus sier at når Gud elsket oss så høyt mens vi var syndere, at han gav sin Sønn for oss, "hvor meget mer skal vi da ved ham bli frelst fra vreden, - når vi nå er blitt rettferdiggjort ved hans blod".
På denne rettferdigjørelsen er det Paulus bygger alt det han forkynner i dette kapitlet, om de troendes salighet her i livet, og i evigheten. Vi ser hvordan han begynner v.1:"Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud". Legg merke til dette! Paulus sier: "Vi er nå rettferdiggjort av tro". Skulle da ikke Gud elske oss nå, han som elsket oss "mens vi ennå var syndere", slik vi har hørt? Nå er vi jo rettferdiggjort, d.v.s. ikke lenger syndere, men overfor loven ustraffelige, fullkomne! Hvordan vi er blitt det? Paulus sier "vi er blitt rettferdiggjort ved Kristi blod".
For det første har dette ikke skjedd gjennom noen god gjerning, eller noe som helst vi har kunnet bidra med. For det andre: heller ikke bare gjennom en Guds mildhet, at han har mildnet noen av lovens krav. Nei, "ved Kristi blod" sier Paulus. "Uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt" (Heb 9:22). Her krevdes ikke noe mindre enn Guds Sønns blod. Og når Paulus tidligere (v.1) uttrykte det slik: "rettferdiggjort av tro", og nå formulerer det slik: "rettferdiggjort ved hans (Kristi) blod", så merker vi gjennom ordvalget at det ikke er selve troen som rettferdiggjør, men bare ved det troen lever på*: forsoningen i Kristi blod. Noe mindre strekker ikke til.
*Guds visdom og omsorg for alle våre behov virker en stille beundring. Det gir seg til kjenne gjennom hvordan han har inngitt profetene og apostlene budskapet i Den Hellige Skrift. Det er ikke uten grunn Skriftens uttrykk om rettferdiggjørelsen veksler. Hver enkelt formulering har til hensikt å møte forskjellige, spesielle misforståelser av denne viktige læren. Så dypt i menneskehjertet sitter trangen etter egenrettferdighet, at når det må innse at Skriften ikke gir andre gjerninger den prisen at de rettferdiggjør oss, så vil man i alle fall det skal være selve troen som gjør at Gud for dens skyld forlater oss alle syndene og tilregner oss rettferdighet. Men resultatet er jo bare at når en så opplever at troen vakler, så har en ikke noe å tro på. Dette uttrykket i teksten vår: "rettferdiggjort ved hans blod", i tillegg til en masse liknende uttrykk, ja selve forsoningslæren i Skriften, har vi så fått for å møte, og veilede overfor en slik villfarelse. Men dette har vi talt mer om under kap.4:3.
På den andre side oppstår det av og til også villfarelser av motsatt art, når noen har fått den holdningen at vår rettferdiggjørelse skulle være helt og holdent uavhengig av troen, fordi den én gang for alle var gitt hele verden i Kristi død. De har altså konkludert med at da må alle som Kristus har utgytt sitt blod for, også bli frelst. Slik kastes de stakkars menneskene fra den ene villfarelsen til den andre, når de ikke i Herrens frykt gir akt på alle hans ord. Uttrykket "rettferdiggjort av tro" strir jo mot en slik villfarelse. Det gjør også hele Skriftens lære om omvendelse, om tro, gjenfødelse o.l. Troen er like nødvendig for vår rettferdiggjørelse som Kristi forsoningsoffer, men har en helt annen "funksjon". Kristi blod er løsepengen. Kristi lydighet i hele sitt liv og sin lidelse, er den egentlige rettferdigheten som gjelder for Gud. Det er evangeliets budskap om denne løsepengen som føder, og opprettholder troen (Heb 12:2). Troen tar imot, og tar vare på/ "oppbevarer" den dyrebare gaven. Gjennom troen ikles vi Kristi rettferdighet, så vi blir forenet med ham/født på nytt, og helliggjort. "Uten tro er det umulig å være til behag for Gud" (Heb 11).
En tredje villfarelse er denne: En innser, og vitner gjerne om at en blir rettferdiggjort bare ved troen på Kristi fullbragte verk. Men vissheten om at vi er blitt delaktige i dette fullbragte verk svinger hele tiden, avhengig av hvor vellykket eller mislykket vi er i vår kristelige aktivitet, vår bibellesning, vår tro, eller vår bønn. Denne villfarelsen finner vi ikke bare i den katolske kirken. Den forkynnes også i vår kirke, og den har en kime i hvert menneskehjerte. Mot denne villfarelsen strider Skriftens ord: "de blir rettferdiggjort uforskyldt (sv: egentlig "till skänks") av hans nåde" o.s.v., og mange andre ord, f.eks. Ef 2:8-9.
Slik har Ånden i Ordet villet forebygge alle villfarelsene. Men menneskehjertet vil alltid en annen vei, og lar seg ikke gjerne lede.
Måtte ingen tillate seg den tanken om Guds fullkomne vesen, at han skulle kalle noe menneske rettferdig som ikke virkelig er det. D.v.s. sette til side en eneste bokstav eller tøddel i sin hellige lov, og rettferdiggjøre et menneske uten at alt det loven krever var blitt fullkomment oppfylt for det mennesket. Nei, hans hellige lov og dommer er like urokkelige som hans kjærlighet. Disse ordene "ved hans blod", gir oss en alvorlig påminnelse om hvor forferdelig et onde synden er, og om Guds ufravikelige rettferdighet, som krevde soning i pakt med hans første dom: "når du eter av det, skal du visselig dø". Hvis ikke Kristus hadde utgytt sitt blod, og gått med det inn i det aller helligste, så hadde han ikke "funnet en evig forløsning" for synderne. "Sjelen er i blodet" (3Mos 17:11). Kristi blod gjelder altså på lik linje med hans død som han fullbyrdet sitt forsoningsverk med. Derfor er det "Kristi blod" og "Lammets blod" som over alt i Skriften brukes som uttrykk for vår forsoning.
Når nå den store Stedfortrederen og Ypperstepresten slik har oppfylt alt for oss, fullkomment etter loven, så la oss fryde oss og gi ham æren! Det gjør vi ved at vi oppriktig tror og bekjenner at da er vi virkelig rettferdige overfor loven, - men igjen: ikke med noen innbilt eller oppdiktet rettferdighet, men med en fullkommenhet tilsvarende lovens krav, slik ordet "rettferdig" betyr. "Jesu Kristi, Guds Sønns blod, renser oss fra all synd". De helliges rettferdighet omtales i Skriften som "rent og skinnende fint lin" som er "tvettet i Lammets blod". Og Kristus sier uttrykkelig: "Den som er badet, er jo helt ren".
Hvis vi slik ved Kristi blod virkelig er rettferdige, skulle ikke da hele Guds kjærlighet hvile over oss? Eller, hvorfor skulle Gud da ikke elske oss, han som, selv da vi var syndere, viste at han hadde en slik kjærlighet til oss som vi nå har hørt? Nå kan han elske oss uten at synden hindrer, fordi loven er oppfylt, og Guds krav etter hans guddommelige rettferdighet tilfredsstilt. Hvorfor skulle han ikke nå elske dem som han selv har rettferdiggjort? "Meget mer skal vi nå bli frelst fra vreden", slik at Gud ikke mer skal dømme oss etter loven.
Så kan nok hjertet mitt, i mine dager her på jorden, likevel bli skremt og uroet av trusler om Guds vrede. Da kommer det fra mitt vantro hjerte og fiendens gloende piler, som jeg må tåle. Men i Guds hjerte finnes ikke slike trusler, eller noen slik vrede. Der er det bare en evig og urokkelig nåde, kjærlighet og godhet over dem som tror på hans Sønn, selv når han hjemsøker våre synder med ris og plager. Nå er alt bare kjærlighet og nåde. Ingen fordømmende vrede mer - bare kjærlighet. Ingen forbannelse mer - bare velsignelse. Ingen død mer - bare liv og salighet. Hjelp oss, Gud, at vi må få en stadig sterkere tro på dette!
For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt. Paulus's hjerte flyter over mens han fortsetter å utlegge samme trøstefulle sak som i verset foran. Her tales det om motsetninger. Den ene siden i motsetningsforholdet går på mennesket: vår tilstand før - og vår tilstand nå. Og videre: "vi var fiender" - "vi ble forlikt". Den andre siden av motsetningsforholdet gjelder Guds Sønn: "Ved hans død" ble vi forsonet med Gud. "Ved hans liv" blir vi frelst, bevart til evig liv.
"Forlikt med Gud - mens vi var fiender"- ! Et virkelig trøsterikt budskap, uansett hvordan en måtte oppfatte ordet "fiender". Dette ordet har en tosidig betydning. Det kan bety at det er vi som er fientlige overfor Gud, slik vi finner det i kap 8:7 og Kol 1:21, hvor Paulus taler om det kjødelige sinnelaget. Men det kan også bety at det er Guds vrede som hviler over oss, slik Paulus taler om i Ef 2:3: "Vi var av naturen vredens barn". I begge disse betydningene er det klart at vi var Guds fiender. Men av det han setter opp som motsetning til "fiender", kan en se hvilken av disse betydningene han sikter til her. Motsetningen er: "vi ble forlikt" - "vi ble forsonet med Gud ved hans Sønns død". Dette uttrykket: "vi ble forlikt", taler altså om det som skjedde i Kristi død, ved at "Gud ble nådig overfor den urett vi hadde gjort " (Heb 8:12), ble tilfredsstilt gjennom blodet på hans kors. "Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtedelser" (2Kor 5:19). Og ettersom uttrykket "vi ble forlikt" har denne betydningen, og utgjør motsetningen til tidligere "var fiender", så må dette ordet her betegne det samme som uforlikt. Og som uforlikte står vi under Guds vrede, under "lovens forbannelse". Men alt mens vi var i det forholdet til Gud, ble vi forlikt/forsonet ved hans Sønns død. Meget mer, sier apostelen, skal vi nå, når vi slik er forlikt, bli frelst ved hans liv.
"Vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død". Dette er ord som krever dyp gjennomtenkning. Både for en elendig synder, om han skal komme til troen, - og for en troende kristen, for at han skal kunne forbli i troen, er det overmåte viktig at vi fatter hva det var som skjedde i Kristi død - og som alltid står fast og tilbys oss - enten vi er troende eller vantro - ! Ved Kristi død ble nemlig alle menneskers synder utslettet. Da "forlikte Gud verden med seg selv", og ble nådig overfor den urett vi hadde gjort. Slik Skriften uttrykkelig lærer: "Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre" (Gal 3:13).
Legg merke til når dette skjedde, at vi ble kjøpt fri fra lovens forbannelse! Apostelen sier det skjedde da Kristus hang på et tre. Det samme sa engelen til Daniel: "Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller-helligste (sv: En gräns skall sättes för överträdelsen, ock synderna få en ände, och missgärningen varda forsonad, och en evig rättferdighet framhevd) (Dan 9:24). Dette skulle skje på en bestemt tid, når sytti uker var gått, når en Aller-helligste ble salvet.
Så er dette altså skjedd, fullstendig uavhengig av om vi er fromme eller ugudelige, troende eller vantro. Johannes sier det slik: "Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens" (1Joh 2:2). Det samme ropte også døperen Johannes da han første gang fikk se Jesus: "Se der Guds lam, som bærer verdens synd". Dette skulle Kristus fullbyrde som et "lam"* gjennom sin død. Det samme sier altså også Paulus i det vi tidligere har sitert: "Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser" o.s.v. (2Kor 5:19). Dette er altså forsoningen. Den skjedde i Kristi død, og gjelder derfor overfor Gud lenge før vår omvendelse og tro, - ja, gjelder for alle mennesker, også de som ikke tror, og de frafalne.
*Uttrykket "Guds lam" refererer seg til Guds budskap gjennom Moses, om hvordan Israel skulle frelses/utfris fra Egypten (2Mos 12:3-23). "Hver husfar skal ta seg ut et lam, ett lam for hvert hus". Lammets blod skulle strykes på dørstolpene og den øverste dørbjelken til de hus hvor de åt lammet. Og blodet skulle være tegnet, så Gud skulle gå dem forbi, når han gikk gjennom hele landet for å slå ihjel alt førstefødt. Budskapet til oss nå er at nå har Gud, vår far, tatt seg ut sitt lam, for hele sitt hus/hele verden. Derfor er blodet av dette lyteløse lam, Kristus, vår eneste frelse, vår forløsning fra trellelandet.
Så gjenstår det bare at også synderen kommer tilbake, og lar seg forsone med Gud, slik Paulus tilføyer sistnevnte bibelsitat: "Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!" Dette er den del av forsoningen som ennå gjenstår. Bare når dette budskapet berører synderens hjerte, at Gud allerede er forsonet og ikke mer vil tilregne syndene, men rekker ut sin hånd full av nåde, til forsoning, - først da viker fiendskapen i synderens hjerte. Da angrer han sin ondskap mot en så nådig Gud. Da kan han aldri nok få ønske og be om å få være i hans vennskap for evig. Og da er synderen i en nådestand som ikke kan rokkes gjennom noe som helst, så lenge han er forenet med Gud i troen, og ikke helt gir Gud opp og blir "to ganger død" (Jud 12). Men også den vedvarende nåden er det vår levende yppersteprest som bevirker. Paulus sier dette:
"Skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt". Hvis vi er blitt forlikt ved hans død, da vi var fiender, så må det være mye mer sikkert at vi nå, når vi er forlikt, skal bli frelst til evig liv, gjennom/ved hans liv. Dette er også noe veldig trøstefullt. Det står fast at alt var fullkomment oppfylt for oss i Kristi død: Loven var oppfylt. All den straff vi fortjente for våre tidligere synder, og ennå daglig fortjener for våre synder, var sonet. I Kristi verk på jorden har vi en fullkommen rettferdighet innfor Gud. Men Skriften lærer at Kristus skal være en evig "yppersteprest etter Melkisedeks vis", at han "nå åpenbares for Guds åsyn for vår skyld", at han "alltid lever til å gå i forbønn for oss", o.s.v. Dette behøves også for at vi skal bli bevart i samfunnet med Gud. Riktignok kan vi ikke på nytt komme under vreden på grunn av syndene våre, så lenge vi ved troen er ikledd den fullkomne rettferdigheten. Men det kunne likevel skje at det forderv som ennå henger ved oss, og våre åndelige fienders makt, kunne føre oss bort fra troen, hvis vi ikke fremdeles hadde en aktiv yppersteprest innfor Gud.
Yppersteprestens embete i den gamle pakt var ikke bare å bære fram offer for syndene. Han skulle også daglig forrette gudstjenesten med røkelse, bønner for folket, og ved å utsi velsignelsen. Denne "daglige gudstjeneste", der ypperstepresten stod innfor Gud på hele folkets vegne, i sitt skjønne skrud, skildrer hva vi har gjennom Kristi liv. Hans offer for syndene er båret fram "en gang for alle". Det som nå skjer er at han lever overfor Faderen i vårt sted. Daglig skjøtter han gudstjenesten "for vår skyld", ber for oss, og deler ut de åndelige gavenes velsignelse. Kristus sa til Peter: "Jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte". Når vi er svake og avmektige i kampene, forsømmer bønnen og ikke våker som vi skal, når vår lydighet og troskap svikter, - da ville vi mange ganger falle i djevelens hender. Vi ville miste troens og Åndens liv, og dermed på nytt komme under vreden, - hvis ikke Kristus levde for Guds åsyn for vår skyld. Han er vår "talsmann hos Faderen" og virker fremdeles at Den Hellige Ånd kommer til oss, og hjelper oss i all vår skrøpelighet. Han våker når vi ikke er våkne nok. Han er rettferdig og hellig for oss urettferdige og vanhellige.
Når jeg er skrøpelig, kald og svak,
forvirret av alt det øyet møter,
da har jeg en som natt og dag
i himmelen min gudstjenst' skjøtter,
som for Guds åsyn står for meg,
er både frelse, liv og vei.
Her i livet vil vi aldri riktig kunne fatte hvor mangfoldig den hjelp og bevarelse er, som vi har hatt gjennom alle farene i livet, fra denne levende trofaste, våkende yppersteprest og hyrde. Det vil vi først forstå, og fullkomment kunne tale om, når hele skaren av frelste sjeler fra alle verdenshjørner er samlet for Lammets trone, og hver eneste en av dem nå fatter, og taler om hva han har erfart om dette at "Vi blir frelst ved hans liv".
11: Ja, ikke bare det, men vi roser oss også av Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi fått forlikelsen.
Her tar Paulus egentlig ikke opp et nytt emne som de troende kan rose seg av. Det er ikke slik at først har vi håpet om Guds herlighet (v.2), dernest trengslene, og så for det tredje: Gud, som vi skulle rose oss av. Nei, her gjentar og avslutter han det han begynte med (v.1), der han sa at da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud. For det å ha fred med Gud, og være overbevist om dette, er akkurat det samme som å "rose seg av Gud". Og innledningen til verset, "Ja, ikke bare det", viser jo tilbake til det som ble omtalt like foran: å bli "frelst fra vreden". Da stemmer Paulus igjen opp den triumferende tonen, og sier: "Ja, ikke bare det" (at vi frelses fra vreden), "men vi roser oss også av Gud". På grunn av Guds store kjærlighet (v.8), og forlikelsen som er skjedd (v.10), er vi så overbevist om at vi får være i hans vennskap, at vi også roser oss av at vi helt og holdent eier Gud og alt han er og formår. Luther gjengir dette så ypperlig slik: "Vi roser oss av Gud, det vil si at han er vår og vi er hans, at vi har allting i all evighet i fellesskapet med ham".
Hva det vil si å rose oss av Gud, det lærer vi av apostelens seierssang, kap.8:31-39: "Er Gud for oss, hvem er da imot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?" Her oppsummerer Paulus alt salig som nevnes kan, og sier: vi har Gud selv, Gud er selv vår venn og Far, og da må jo all salighet og trygghet følge. For det første er Gud selv mye mer enn alle hans gaver. Guds vennskap er mer enn himmelens salighet. Gud selv er solen og saligheten i himmelen, likesom hans vennskap allerede her på jorden er selve kilden til de troendes fryd. For det andre er alle gaver innbefattet i ham. I ham har vi all rettferdighet og styrke. I ham har vi vår fred og trøst. Gud er vår Far, og alle barnas rikdom og trygghet er i selve Faderen. "Er vi barn, da er vi også arvinger". "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?".
Tenk, du eier selve den store allmektige Guds vennskap! Da må du sannelig være lykkelig hvert øyeblikk. Om du så var den fattigste på jord - så er du jo den rikeste. Var du mest elendig og foraktet - du er jo den mest ærefulle. Var du den mest ensomme og forlatte - du har alltid det herligste selskap. Slik ser vi David og andre hellige fryde seg i Gud selv, som det eneste de kunne rose seg av, og som deres egentlige trøst: "Min sjel skal fryde seg i min Gud". Ja, hver eneste dag vil vi rose oss i Gud, at han er alt det vi behøver, slik at hjertet har en slik sang: "Herren er min klippe og min festning, min frelser. Min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg". Det er på denne måten alle rettferdiggjorte sjeler skulle kjenne sin Gud og rose seg av ham, slik profeten sier: "Ved Herren skal de få sin rett, og av ham skal de rose seg, hele Israels ætt".
Ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi fått forlikelsen. Paulus gjentar stadig at denne nåden, tryggheten og alt vi kan rose oss av, har vi bare ved vår Herre Jesus Kristus og hans forsoning/forlikelse. Det er virkelig nødvendig at vi stadig tar dette til oss. All vår trøst, ja alt vi kan rose oss av i Gud, hans vennskap og den evige salighet, er snart forsvunnet, straks vi vender øyet bort fra den eneste grunn og kilde, og begynner å se på oss selv. Da blir det snart vår synd og all uverdighet som krever oppmerksomhet. Og så mister vi frimodigheten. Det er slutt på gleden og det å rose oss av Gud. Tenk derfor uavlatelig og grundig over at all denne nåden som gjør at vi kan rose oss av Gud, at han er vår med alt hva han er og har, det har utelukkende sin grunn i forlikelsen ved Kristus, som Paulus framholder så sterkt her (v.6-10). Det har ikke sin grunn i noe vi har kunnet bidra med, men bare i den evige kjærligheten som gjorde at Gud gav sin Sønn mens vi ennå var "syndere", "ugudelige" og "fiender".
Tenk nå grundig over hva som ligger i dette, at Gud først skapte oss til sine barn og arvinger, og så selv gav oss sin Sønn som frelser - da vi var ugudelige og fiender -, og at vi da "ble forlikt ved hans Sønns død". Dette er en evig trøstens grunn for elendige syndere. Dette vakler og faller ikke sånn som vi vakler og faller. Det står alltid fast. For det er jo et enkelt regnestykke at han som har gjort det største, å gjøre venner av oss som var fiender, han skal meget mer kunne gjøre det som er mindre: d.v.s. når vi nå er så dyrekjøpt, vil han også behandle oss som slike. Nå vil han ikke se på syndene våre og dømme oss etter loven, men alltid være øm og nådig, og føre oss helt fram til den evige salighet som han først skapte oss til, og senere så dyrt gjenløste oss for.
Det er så nødvendig at vi alltid roser oss av Gud, d.v.s. at vi alltid beholder et tillitsfullt trosforhold, en glad og hjertelig tillit til ham som er kilden til hele den troendes åndelig liv. Men akkurat like nødvendig er det da selvsagt at vi alltid holder fast i hva dette innebærer: "ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi fått forlikelsen". Dette er spesielt nødvendig når hjertet vårt er fullstendig iskaldt i forholdet til Gud, slik det kan skje. Vi er kanskje blitt opptatt med alle andre ting, og er blitt fremmede for Gud. Men så skjer det noe vanskelig, noe som gjør at vi må be. Da synes vi Gud også er blitt iskald overfor oss, ikke bryr seg om oss, og ikke hører vår bønn. Da må vi være våkne, og skjønne at dette er et fullstendig falskt bilde av Gud. Det er en forferdelig vanskapning som bare er dannet i vårt eget hjerte, og ved djevelens innskytelser. For Herren Gud har jo selv tegnet et ganske annet bilde av seg selv: som en evig og ubegrenset kjærlighet, som gav sin Sønn for oss, og som nå i enhver situasjon elsker dem som tror på ham. Han er en øm Far som alltid er nær oss, som ser alle våre behov og bekymringer. Og om han skjuler seg og drøyer med hjelpen, så er han likevel alltid bare opptatt med å gjøre oss godt.
Gud kan aldri være kald og likegyldig overfor dem som jo er dyrt forlikt gjennom hans Sønn, han som er deres rettferdighet. Tvertimot er han mye sterkere knyttet til oss enn han var til Adam og Eva før fallet. Ikke et øyeblikk kan han glemme dem som han frelste ved sin elskede Sønns blod. Derfor bør vi rose oss av et evig vennskap med Gud, slik apostelen her også viser oss. Vi bør alltid rose oss av ham, ikke bare i våre gode stunder, men i enhver situasjon, ettersom Guds vennskap beror på "forlikelsen"/forsoningen ved Kristus. Paulus sier: "Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!"
Å, måtte Gud gi oss sin Ånds lys over de trøsterike ting vi har sett i denne teksten! Da vi ennå ikke var forlikt, da elsket Guds oss så høyt at han gav oss sin Sønn! Nå trenger vi ikke begjære at han på nytt gir sin Sønn, nei ikke en gang en engel, som offer. Bare at han skal la oss få del i den forlikelsen som er skjedd én gang for alle. Men når jeg ser syndene mine, blir jeg redd. Og når jeg ser mitt gamle hjertes ugudelighet, og mitt skrøpelige liv, så jeg tenker at nå må da Gud være vred på meg. Men da vil jeg se på denne teksten og be slik: Hellige Fader, du som elsket oss så høyt at du gav oss din Sønn, da vi ennå ikke hadde noen forlikelse eller forbeder i himmelen! Gi meg da også, for din elskede Sønns skyld, en evig forlatelse og hjelp i min elendige tilstand! Jeg ber ikke nå at du skal gi din Sønn på nytt. Bare at hans rettferdighet nå må behage deg, og at du hører hans bønn når han ber for oss! Du kan ikke forkaste meg, uten at du først forkaster din Sønn og alt han har gjort og gjør for meg. Men din elskede Sønn og hans verk vil du nok aldri forkaste. Derfor forblir også jeg i din nåde i all evighet. Amen.
/////////
Nå kommer vi til den andre delen av dette kapitlet, versene 12-19. I første og andre kapittel har Paulus beskrevet den fortapte tilstanden alle mennsker ligger i: under synden, men også den eneste veien til frelse: Forlikelsen/forsoningen ved Kristus, og rettferdiggjørelsen ved tro (kap.3). Dette har apostelen stadfestet med Skriftens egne bevis (kap 4). Så har han i første del av dette kapitlet kort antydet den salige tilstand, den evige nåden og tryggheten, som de eier, de som er rettferdiggjort av tro. Nå oppsummerer han alt dette i en eneste stor og herlig skildring av
Guds nåde i vår frelse. Han viser at ettersom synden, døden og fordømmelsen kom over alle mennesker, bare gjennom én: Adam, så skal også nåden, rettferdigheten og livet komme bare gjennom én: vår Herre Jesus Kristus.
Først (v.12) rettes vår oppmerksomhet mot den stamfaren vi arvet synden fra. Han viser at "på grunn av synden" kom døden inn i verden. Dette innebærer da selvsagt også at "syndens lønn er døden" (som han utlegger nærmere i kap 6:23) og derfor ikke kan ramme noe menneske som ikke har syndet. Dette er ikke bare en konklusjon vi har funnet på, men apostelens egne ord, at "døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle". Med dette har han uttalt tydelig og klart at alle de som er underkastet døden, er syndere. Men Paulus forutså jo at mange skulle oppfatte dette som meget hard tale, og at innvendigene spesielt skulle gå på at synden (som alltid er dette at en lov brytes) i alle fall ikke kunne tilregnes menneskene før loven ble gitt ved Moses. Derfor svarer Paulus straks på slikt (v.13-14) når han sier at det faktum at døden hersket over menneskene også før Moses, beviser at synden var i verden og ble tilregnet menneskene. Men av dette følger da også at en lov måtte være gitt dem. Dette er meningen og tankegangen i v.12-14.
I v.14 har han uttalt at Adam "er et forbilde på den som skulle komme". Dette sikter til at Adam var opphavet til synden og døden, likesom Kristus er opphavet til rettferdigheten og livet. Men så viser han i v.15-17 den store ulikheten som det samtidig er: Hvor langt større gaven er gjennom Kristus, enn det vi mistet gjennom Adam. Etter disse konklusjonene tar han opp igjen (v.18-19) den innledningen han begynte v.12 med: "Likesom synden kom inn i verden ved ett menneske". Og nå kommer den fortsettelsen en ventet på etter nevnte innledning: "slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker".
12: Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle -
Derfor, d.v.s. når vi nå er blitt forlikt med Gud ved Jesus Kristus, (v.10-11), slik at vi, som alle er under synd (kap.1 og 2), likevel er rettferdige ved troen på Kristus (kap.3 og 4)*, har fred med Gud og håpet om hans herlighet i himmelen, og roser oss av Gud selv - så er det på følgende måte det har skjedd, på følgende Guds råd det grunner seg: "Likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden", slik kommer også rettferdigheten, og på grunn av rettferdigheten: livet, gjennom ett menneske. Tilføyelsen har altså Paulus, som nevnt tidligere, ikke straks uttrykt her. Den antydes riktignok gjennom ordene om at Adam er et forbilde på den som skulle komme (v.14). Men i v.18-19 blir denne tilføyelsen klart uttalt.
*Det kunne nok se ut til å være mest naturlig å regne med at dia touto ("derfor") bare siktet til det som var sagt umiddelbart foran (v.10-11). Men det er klart at her oppsummerer Paulus absolutt alt han har forkynt hittil i brevet, altså både om menneskenes synd, og om frelsen gjennom Kristus. Da forstår en at han har alt det han tidligere har forkynt, i tankene, helt fra kap.1:18, før han i de tre neste kapitlene begynner å tale mer utførlig om det som følger av og med troen.
Våkn opp, alle dere som tørster! Kom hit og få vann! Her finner dere en uutsigelig, veldig trøst. Er dette Guds råd og mening, at likesom vi ble syndere, vredens og dødens barn, gjennom ett menneskes ulydighet, - så skal vi også gjennom ett menneskes lydighet motta rettferdighet, Guds vennskap og det evige liv? Ja, da er det slutt på lovpaktens vilkår - for den som tørster og mottar rettferdigheten i Kristus - ! Slutt på at vi lever et fryktsomt kristenliv bygd på vår egen lydighet og rettferdighet.
I denne teksten heter det over alt: "ved ett menneske". Ved ett menneske arvet vi synden og døden. Gjennom én har vi rettferdigheten og livet. Fordi det ikke heter gjennom hver og en, men gjennom én, da kan vi stakkars syndere begynne å fryde oss i håpet. Da er veien gjennom vår egen rettferdighet tilintetgjort. Akkurat som om et stort fjell styrtet ned over et lite skrøpelig bolighus, og knuste det fullstendig, slik knuser også dette budskapet hvert enkelt menneskes fortjeneste, og viser oss samtidig at vi må vende oss til en helt annen vei, så vi kan bli rettferdige og frelst gjennom én.
Ofte kjenner vi det både i sjel og legeme, at vi har arvet synden og døden gjennom Adam. Skal vi da, på samme måte motta rettferdigheten og livet bare gjennom én: Jesus Kristus? Da begynner vi å fryde oss i håpet. "Juble, dere himler! Fryd deg, du jord!" Da skal syndere bli himmelens arvinger, og i evighet bare lovprise én for det evige livets gave - . Men før vi studerer denne veldige trøst mer, vil vi først se hva denne teksten taler om hvordan synden og døden kom inn i verden. Paulus sier:
Synden kom inn i verden ved ett menneske. Med dette vil apostelen ikke bare si at synden begynte gjennom én, men at den "kom inn i verden" (d.v.s. er kommet i alle mennesker) gjennom denne ene. Bare når en forstår uttrykket slik, trer apostelens hovedtanke fram, når han sammenlikner Adams synd - som gav oss døden, med Kristi rettferdighet - som gav oss livet. Det at synden kom inn i verden gjennom én, nemlig menneskeslektens stamfar, er nettopp hovedsaken i dette budskapet. Derfor nevner ikke Paulus Eva, som egentlig var det første mennesket som syndet. Men vi skal straks tale nærmere om hvordan alle mennesker er blitt syndere gjennom én.
"Synden". Med synden menes her alt det som strir mot Guds vilje, i et menneske. Til og med den første tanken på noe ondt, som dukker opp. Før syndefallet, eller djevelens fristelse, var det ikke noe som helst i menneskene som stod i opposisjon til Den Allmektige. De visste ikke om noe ondt (1Mos 3:5,22). Men ved syndefallet var denne uskylden død og borte fra menneskene, som nå ble fylt av syndens gift i hele sitt vesen. Og når Paulus her taler om synden, som kom inn i verden gjennom ett menneske, så mener han hele denne Gudfientlige "massen" i menneskene, enten det nå bare gir seg utslag i anlegg eller tilbøyeligheter, tanker og begjær, - eller i ord og gjerninger. Det er alt det Skriften kaller for "synd", "synderoten, syndebrodden og syndefruktene samlet" (Melanchthon). Synden "kom inn i verden", d.v.s. menneskeverdenen, eller hele menneskeslekten. Synden strømmet inn i alt som hadde navn av menneske. Selv ikke det minste spebarn er unntatt, som vi snart skal se.
Og døden på grunn av synden. Det forteller oss at det ikke bare var synden selv, i sin natur og i sine utslag, men også syndens skyld og følger, som fra Adam kom over alle mennesker. Vi har allerede slått fast at ettersom det her tales om syndens kilde, og hvordan den kom inn i verden, så innbefatter ordet "synd" alt det Skriften kaller for synd. Men på samme måte må da også ordet "døden" innbefatte alt det Den Hellige Skrift kaller død.
Skriften taler uttrykkelig om tre slags død: Den legemlige død, som i Joh 11:4, 12:33, 18:32, Fil 1:20. Den åndelige død, som i 1Joh 3:14, Ef 2:1, Kol 2:13, Mat 8:22. D.v.s. at mennesket ikke lenger ved sin ånd lever i Gud og av Gud, som var kilden og livet for menneskets ånd (konf. Ef 4:18). Og endelig: den evige død, som er motsetningen til evig liv. Den kalles også den "annen død", som er fortsettelsen og fullendelsen av den åndelige døden, etter at livet på jorden er slutt. Det er den evige døden det tales om i Rom 1:32, 2Kor 2:16, 7:10, Jak 1:15, 5:20, 1Joh 5:16, Åp 2:11, o.s.v.
Gjennom synden kom døden i alle disse skikkelser over Adam og hans etterkommere. Den dommen som først av alle ble uttalt: "Den dag du eter av det, skal du visselig dø", ble omgående fullbyrdet. Hvordan Adams ånd var skilt fra Gud straks etter syndefallet, det ser vi av at han da forsøkte å skjule seg for Ham som ser alt. Og da Gud kalte ham fram, blir det gjennom mange forferdelige holdninger åpenbart at nå er det den åndelige døden som allerede hersker: Adam forsøker å bortforklare sin skyld, og i en bitter ånd skyver han skylden ikke bare på Eva, men på Gud selv som hadde gitt ham kvinnen (1Mos 3:12). Legemlig var også hans dødsprosess nå påbegynt, fordi legemet hans nå var overgitt den forgjengelighet som til sist skulle avslutte hans jordeliv. Men etter åndelig og legemlig død følger den evige død, hvis mennesket ikke gjennom en ny fødsel blir en ny skapning som lever i og av Kristus, han som alene er livet (Joh 1:4, 6:48-57, 1Joh 5:11-12).
Den legemlige døden er syndens lønn for alle syndere. Men da Gud tok Enok og Elias levende opp til himmelen, gav han oss samtidig et bilde på hvordan Guds barn til sist skal fare opp med forklarede legemer. Hvis ikke synden hadde kommet inn i verden, ville Adam og hans slekt vært i den salige tilstand at de hadde vært fri fra den legemlige døden og all lidelse. Både på jorden og i himmelens boliger ville de ha kunnet glede seg i en evig salighet. Døden er den sorte "grensegaten" som markerer at mennesket er skilt fra Gud. Et stående bevis på at mennesket av naturen er skilt fra livets kilde.
Og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle. "Og døden slik trengte gjennom til alle mennesker". At døden på grunn av synden er kommet til alle mennesker, det er tydelig. Både ordet vi leser, og all erfaring, forteller oss det. Men det Paulus mener med ordene "fordi de alle syndet", blir ofte misforstått. Vanligvis oppfattes det som at ettersom alle mennesker har syndet med sitt legeme, så vil døden "trenge gjennom" til/ramme dem. Men vi vil snart innse at det er ikke det som er apostelens mening her. For det første strider en slik oppfatning mot hovedmålet med denne teksten, hvor Paulus nettopp vil vise at ettersom vi har fått synden og døden gjennom én, så skal vi også få rettferdigheten og livet gjennom én. Tenker vi oss ordet gitt en slik (feilaktig) tolkning her, at ettersom vi alle har syndet, som jo er en følge av Adams fall, så dør vi bare på grunn av at vi selv har syndet, - så måtte det motsatte: frelsen i Kristus, lyde slik: ettersom vi alle er blitt rettferdige og har oppfylt loven ved Kristi verk i oss, så får vi det evige liv.
Alle vil se at dette er en stor motsigelse mot denne teksten (og hele frelsesbudskapet), som sier at det er "ved den enes lydighet", eller "én manns rettferdige gjerning", vi blir rettferdige. Så må da også det motsatte til dette, budskapet om Adam, lyde slik: "Ved det ene menneskes ulydighet", eller på grunn av "én manns overtredelse", er døden trengt gjennom til alle mennesker.
For det andre skulle jo også en slik oppfatning, at enhver dør som følge av sine egne åpenbare synder, medføre at de nyfødte barna ikke ble rammet av døden. For de har jo ennå ikke selv brutt Guds lov. Nei, meningen er tvertimot den at likesom vi alle var tilstede i Adam, og han, som slektens stamfar og stedfortreder syndet, så har vi alle, i og med hans fall, syndet. Dette er en tolkning som stemmer både med tekstens hovedbudskap, og med måten Paulus taler på andre steder. Når han f.eks. taler om motbildet, Kristus, i 2Kor 5:14, sier han at "vi har gjort det klart for oss: Når én er død for alle, så har de alle dødd". Det samme er det han her vil ha sagt om den første stedfortrederen for vår slekt. Med sitt åndelige blikk har Paulus sett oss alle tilstede i Adam. Og likesom Hebreerbrevet ser Levis slekt gjennom Abraham gi tiende til Melkisedek (Heb 7:9), utelukkende med bakgrunn i at Levi på det tidspunkt bare var tilstede i Abraham, så har Paulus sett oss alle synde - i Adam. I dette tilfellet desto mer, fordi Adam i fristelsens stund stod eller falt på vegne av hele menneskeslekten, slik vi alle ser det bevist gjennom de følgene det fikk.
Paulus sier også i Rom 11:16: "Er førstegrøden hellig, da er også deigen hellig. Og er roten hellig, da er grenene det også". Av slike ord kan vi forstå apostelens uttrykksmåte. Men det egentlige beviset ligger, som sagt, i hovedbudskapet: På dette stedet tales det om at både synden og rettferdigheten, som er det som er avgjørende for evig dom eller evig liv, det har vi i én. Og ikke nok med at det er hovedbudskapet i denne teksten, det er samme budskapet som Paulus ganske uttrykkelig, og mange ganger, legger i hvert eneste av de følgene versene. I v.15 sier han at "de mange er døde på grunn av den enes fall". I v.16: "dommen kom etter den enes synd og ble til fordømmelse". I v.17: "døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt". I v.18: "Én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker", o.s.v.
Paulus lærer altså her meget ettertrykkelig at Adam under den første pakt handlet i hele menneskeslektens navn, slik at vi alle syndet i og ved hans synd. Og, som sagt, kan vi alle merke dette, fordi følgene av fallet trengte gjennom til oss alle. Hvis vi ikke alle hadde syndet i vår stamfar, ville vi heller ikke alle måtte bære syndens følger, straffen og døden, både den åndelige og legemlige. Men vi opplever jo konkret at både den åndelige og den legemlige døden er noe vårt naturlige menneske bærer i seg, fullstendig uavhengig av, og før vi begynner å gjøre syndige gjerninger - fordi ingen av naturen lever i Gud, og heller ikke har et udødelig legeme.
Men vanskeligheten for vår tro, når det gjelder denne læren om at døden har trengt gjennom til oss på grunn av den énes synd, ligger i at vi dermed har støtt på den dypeste hemmeligheten i Guds råd, og ikke kan begripe dette. At vi stakkars, falne vesener ikke kan begripe Gud, den uendelige, - det er selve vanskeligheten - ! Men at vi av den grunn skulle gå i rette med Gud, og spørre: "Hva gjør du?" - spørre hvordan hans råd kan stemme med hans natur - "Ve den som tretter med sin Skaper" ( leiren og pottemakeren - Jes 45:9) - det er bare et nytt bevis på hvor dypt vi er falt. Herren sier: "Hvor var du da jeg grunnfestet jorden - mens alle morgenstjerner jublet?" o.s.v. (Job 38 og 39).
Det bør være nok for oss at det Ordet, som har bevist seg å være den store Guds ord, inneholder denne underlige læren om at likesom fordømmelsen kom over alle mennesker gjennom én overtredelse, slik skulle også rettferdighet og liv gis oss gjennom éns lydighet, "for at intet kjød skal rose seg for Gud". Himlene skal i evighet gjenlyde av lovprisning til denne éne, fordi hans lydighet inntil døden gav oss rettferdighetens lønn. Luther sier: "Vi må la dette stå fast at Adam etter dette bud (1Mos 2:17) har dratt oss alle med i det samme syndens fall, for vi er alle som én innplantet i ham og hans kjøtt og blod, så det måtte gå oss som det gikk med ham. For Gud hadde besluttet dette, at alle mennesker skulle nedstamme fra dette ene menneske, og vi er da også alle hans barn. Derfor, det han har gjort, og den forbannelse som ble lagt på ham, møter også uavkortet oss alle, slik at vi må regnes som én deig og kake med ham, alt som kalles for menneske" (W. III s.90).
Men selv om vi nå har funnet at Paulus med disse ordene: "fordi de syndet alle", egentlig taler om at vi syndet i og med Adam i hans fall, så må ingen glemme den andre siden av saken: at vi også arvet hans falne natur, og dermed er fulle av den samme syndens gift som også viste seg hos Adam straks fallet var et faktum. Også på denne måten er vi alle blitt syndere. Paulus taler mange steder om hvordan følgene av fallet fulgte arven og gikk over på Adams slekt. Vi ble altså også i virkeligheten, og i våre egne personer, alle syndere "ved ett menneske". Og om vi ikke alltid opplever det, og er oss det bevisst, så er likevel denne synden som er nedarvet i oss, en styggedom i Guds øyne, og noe som vekker Guds vrede. Vår samvittighet, selv om den bare er en etterlevning av den lov Gud i skapelsen skrev inn i mennesket, vitner klart om dette så snart vi på en eller annen måte står innfor Guds øyne. For da opplever vi alltid vår syndighet som skyld.
Fordi vi alle syndet i og med Adams fall, ble vi også i oss selv, alle, som han, syndere, og stilt under syndens lønn: døden -. Og det gjelder, selv for dem som måtte være ukjent med dette forholdet. Det er dette Paulus nå vil vise oss i det følgende. Han sier:
13 og 14: for vel var det synd i verden før loven kom, men der det ikke er noen lov, blir synden ikke tilregnet. Likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam - han som er et forbilde på den som skulle komme.
Med disse ordene vil Paulus nå forklare mer om, og bevise, det han just har sagt, at "synden kom inn i verden ved ett menneske". Han taler her som om han er forberedt på den innvendingen at når synd er at en lov blir brutt, så kan det ikke sies at alle var syndere i den lange tiden som gikk fra Adam til loven ble gitt ved Moses, hvis de da ikke, som Adam, hadde fått spesielle påbud av Gud, slik at de ved å bryte det "syndet ved et lovbrudd, slik som Adam". Det forhold at døden jo hersket over menneskene også før Moses, beviser at de måtte ha synd. Og når der var synd, beviser det at der også må ha vært en lov.
Han slår fast at der det ikke er noen lov, blir synden ikke tilregnet*. Men han beviser at synden virkelig må ha vært i verden, og blitt tilregnet menneskene, før loven ble gitt på steintavlene. Og det beviser han med det åpenbare forhold at døden hersket i verden. Hvis det faktum at døden hersket, beviser at der var synd, så følger uomtvistelig at det også har finnes en lov. I tillegg til den loven som er skrevet i samvittigheten, åpenbarte Gud også mer og mer sin vilje gjennom uttrykkelige ord til menneskene. Og synden har alltid vært tilregnet etter hvor stort lys menneskene har hatt om Guds vilje. Men Gud talte allerede til Adams første sønn så strengt for hans synd, at han skjulte seg for Herrens åsyn og ble "en flyktning og en vandrer på jorden" hele sitt liv. Det fantes altså både lov og synd i verden før Moses. Dette beviser Paulus bare med å slå fast at døden hersket jo da også. Tidligere hadde han sagt at det var gjennom synden, at døden trengte gjennom til alle mennesker. Og fordi døden hersket i verden såvel før Mose lov, som etter den ble gitt, må følgen være at synden var i verden, også før loven kom ved Moses.
* Fordi det her hele veien er tale om hvordan Gud handler som følge av synden, så må ellogeitai gå på hvordan Gud tilregnet menneskene synden, ikke hvordan menneskene selv vurderte sin situasjon ut fra synden.
Døden hersket, sier Paulus - regjerte som en konge - helt fra Adam inntil Moses. Vi ser at alle menneskene også i denne tiden døde den legemlige døden. Men ikke nok med det, vi vil også minne om hvordan Gud i denne tiden før Moses lot døden komme over hele verden på én gang, ved syndfloden som rammet alt levende, unge og gamle, til og med spebarna. Og Herren Gud uttaler uttrykkelig at dette skjedde bare på grunn av all den synd og ondskap som hadde fordervet alt kjød. Slik hersket altså døden også før loven kom ved Moses.
Også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam. Adam hadde overtrådt et bud Gud uttrykkelig hadde gitt ham. Dermed falt han under den dødsdom Gud hadde advart ham med. Nå minner Paulus om at døden hersket også over dem som ikke hadde syndet mot et slik uttrykkelig uttalt Guds bud, ja til og med over de små barna som ennå ikke hadde kunnet gjøre noe konkret lovbrudd. Av dette må nødvendigvis følge akkurat det Paulus ønsker å bevise, at synden er blitt tilregnet alle mennesker, også før vi fikk den skrevne loven på steintavlene. Dette at synden generelt er tilstede i alt kjøtt, som en følge av Adams fall, beviser da også det Paulus tidligere har forklart, og som hele hans forkynnelse sikter mot: At Adam, likesom Kristus, var en stedfortreder som stod og som falt på hele menneskeslektens vegne, slik at hele slekten måtte bære følgene av dette.
Og når da til og med spebarna, som selv ennå ingen lovbrudd hadde gjort, var undergitt samme syndens straff, altså døden, så har vi der ennå et bevis på at bare selve arvesynden, og den iboende syndens frø, er nok til at vi innfor Gud står i dødsskyld. Dermed har Paulus kort men sterkt bevist det han har sagt i v.12, at "synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden kom inn på grunn av synden". Og så kommer den tilføyelsen vi venter på, etter at den ble utelatt i v.12. Han taler om Adam:
han som er et forbilde på den som skulle komme. Da Herren Gud satte Adam til en "alles far" (sv: verdens far - Visd 10:1), som hode for en slekt som er lik ham, og dermed er underlagt synden og døden, da gjorde han det i nådig forutseenhet om ham som skulle komme, den "andre", eller "siste" Adam (1Kor 15:45, 47). Det er ham den første Adam er et "forbilde" (typos) på.
Den likheten det siktes til (ved at den første er et forbilde på den andre Adam), består i at
likesom Adam var en stamfar som brakte med seg det som tilhørte ham, til de han var en stedfortreder for - slik er også Kristus en ny stamfar som på samme måte bringer med seg det som tilhører ham, til de han er en stedfortreder for.
Eller som Krysostomus uttrykker det: "For alle dem som er av ham, ble Adam årsaken til døden, som trengte gjennom til dem på grunn av det han åt, selv om de ikke hadde ett av det forbudte treet. På samme måte ble Kristus for alle dem som er av ham, på tross av at de selv ikke er rettferdige, en stedfortreder til rettferdighet som han så nådig tilveiebrakte for oss alle på korsets tre". Å, evige nåde! Uuttømmelige trøst!
På samme måte som vi har fått synden og døden gjennom en annen, så skal vi også få rettferdigheten og livet gjennom en annen. Alle de som er født av Adam, d.v.s. som er mennesker, har allerede ved sin fødsel arvet hans forderv, synden og døden, og all den elendighet dette medfører. På samme måte har også alle de som er født på ny til Kristus, og er hans ætt (sv. er hans sæd), gjennom vår nye stamfars rettferdighet fått det evige liv med alt det innebærer. D.v.s. at vi allerede her i livet, nå, har gjenforeningen med Gud, en evig nåde, Den Hellige Ånd i hjertet, og i oppstandelsen himmelske legemer og en evig salighet. Paulus skriver til de troende i Korint, som var "helliget i Kristus Jesus", og sier: "likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus" (1Kor 15:22). "Det første mennesket var av jorden, jordisk. Det andre mennesket er av himmelen (sv.:den andra människan är Herren av himmelen). Som den jordiske var, slik er også de jordiske. Som den himmelske er, slik skal også de himmelske være. Og likesom vi har båret bildet av den jordiske, så skal vi også bære bildet av den himmelske" (1Kor 15:47-49).
Dette er jo en ubeskrivelig stor trøst. At vi bærer den jordiskes bilde, synden, døden og all elendighet, det kjenner vi, som sagt tidligere, i hele vårt vesen. Men nå sier altså Paulus at ved Guds nåde: "likesom vi har båret bildet av den jordiske, så skal vi også bære bildet av den himmelske", som er rettferdigheten og evig liv.
Selv om vi altså gjennom den første Adam har fått en stor ødeleggelse, så har vi likevel gjennom den andre Adam en ennå større lykke og velsignelse. Erstatningen er mye større enn tapet. Og det vil Paulus gå sterkt inn på i det følgende. Luther sier: "Gjennom ett menneske som hette Adam, er så mye ondt foregått at alle mennesker måtte dø, både han selv og alle oss andre. Det måtte skje, på tross av at vi ikke selv hadde gjort oss skyldige til det, men stod under synd og død bare fordi vi er hans etterkommere. For etter fallet er det ikke lenger en fremmed synd. Den er straks vi ble født blitt vår egen synd. Dette er jo en skrekkelig situasjon og en forferdelig Guds dom, selv om den jo ville vært ennå værre om vi alle skulle måtte forbli i døden. Men denne nød har Gud villet møte, ved at han nå har sendt et annnet menneske som heter Kristus. For den første Adams skyld skulle vi måtte dø, uansett om vi selv har påført oss noen synd. Så skal vi da nå, for den andre Adams, Kristi skyld, uten noen vår fortjeneste, motta livet. Og likesom vi i Adam må ta følgene av at vi er hans lemmer, er av hans kjøtt og blod, - så skal vi altså i Kristus, også allerede her på jord, bare få leve på at han er vårt hode, og er en nåde og gave, slik at vi ikke har noen som helst egen fortjeneste å rose oss av".
I tillegg til apostelens hovedemne har vi her også en svært viktig lærdom om synden. Paulus lar oss forstå at vi alle sammen er like fordømte syndere som Adam, at i dette er vi alle like, og at døden er et bevis på dette. Vi bør alle tenke grundig over dette. Det hører til ethvert menneskes natur at når vi ser hvordan synden hersker over alt rundt oss, så anser vi oss ikke selv å være i samme situasjon. Ufrelste, åndelig døde mennesker, men som lever et moralsk høyverdig liv, vil selvsagt ikke tro at de er like store syndere overfor Gud, som tyver og mordere, toldere og skjøger. Med denne holdningen har de dermed ikke bruk for Guds formaning til omvendelse, og står da imot alt det Gud bruker for å frelse dem.
Men også de Gud har fått vekke opp, og de som er kommet til troen, er smittet av samme holdning. Ved Guds arbeid på våre hjerter er vi blitt overbevist og forferdet over vår egen synd og skyld.
Vi har fått se frelsen i Kristus alene og er blitt Guds barn av bare nåde.
Men da skjer det for svært mange at vi glemmer at vi ennå bærer i oss den samme fordervede naturen som Adam.
Vår holdning er likesom at vi er av en bedre slekt enn de groveste syndere, toldere og skjøger. Når vi blir så forferdelig sørgmodige og nedslått hver gang synden våkner opp og blir virksom i oss, så er det det beste beviset på at det er denne holdningen vi lever i. Når det mørke dypet i hjertets forderv åpner seg, og det bryter ut virkelig skrekkelige ting, f.eks. slikt som Kristus sier går ut fra menneskenes hjerter: "utukt, tyveri, mord, hor, griskhet, ondskap, svik, utskeielser, ondt øye, spott, hovmod, uforstand" (Mark 7:21) - når vi kjenner noe så forferdelig i oss, da forskrekkes vi og holder på å fortvile - !
Der er kristne som i stor anfektelse, kanskje i bønnestunden, til og med opplever en motstand mot Gud. Eller vi kjenner hvor fullstendig kalde vi er overfor Gud, og kjenner på en altfor stor kjærlighet til synlige ting, ja, kjenner på sterk lyst til konkrete synder. Og vi kjenner at vi slett ikke er sønderknust over alt dette, men tvertimot er harde og lettsindige. Eller, når vi jo skulle elske vår neste som oss selv, istedet kjenner på misunnelse. Eller overfor en vennlig tilrettevisning kjenner ergrelse, ja til og med hat stige opp i hjertet. For ikke å snakke om den aller verste synden: at vi ikke setter Kristi lidelse høyere enn vi gjør. Vi kan høre at han ble pint, tornekront og naglet til korset, for vår frelse og salighet. Likevel er ikke vår kjærlighet til ham større! Vi har mer kjærlighet til små, unyttige ting. Å, når vi kjenner på dette, da blir vi skremt og redd.
Men hvorfor blir vi så overrasket over å oppleve dette i oss? Bare fordi vi ikke har trodd vi var så fordervet! Vi har sett andre Adams barn som er så åpenlyst bundet i synd. Sett at de likevel forsvarer seg og har ikke bruk for Guds ord, men forkaster og forfølger Kristus. Det har ikke overrasket oss. Men vi må altså ha regnet med at selv tilhørte vi en annen slekt - !
Nå er det klart at når vi er født av Gud, så har vi fått en ny og hellig Ånd. Men den delen i vårt vesen som er født av kjøtt, den er tross alt fremdeles kjøtt. Og dette er alltid like forgiftet og ondt. Slik vi også lærer gjennom hele Skriften, lærer Paulus her at synden er alle menneskers natur. Den er alle menneskers felles arv fra Adam, - enten vi vil det eller ei. "Det er ingen forskjell", alle sammen er vi syndere. "Herren skuer fra himmelen ned på menneskenes barn for å se om det er noen forstandig, noen som søker Gud. De er alle veket av, alle sammen er fordervet. Det er ingen som gjør godt, ikke en eneste" (Sal 14). Allerede på de første blad i Bibelen (1Mos 6) ser vi Gud klage over at "menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang". Slik er menneskene av naturen, d.v.s. i alt som stammer fra Adam.
Hvis vi trodde dette, og alltid holdt det klart for oss, da ville vi ikke bli forskrekket og fortvile når vi opplever at dette lever også i oss selv. Nei, da ville vi istedet love og prise Gud for hans store barmhjertighet, som nettopp for denne vår fortapte tilstand gav oss sin Sønn til frelse.
Hvis vi skal få bli i troen, er det meget viktig at vi holder dette for en avgjort, udiskutabel sannhet, og innprenter det sterkt i oss, at vi alle gjennom Adam er så fortapte skapninger, at det i vår natur ikke finnes annet enn synd, ondskap og avmakt, og at vår Herre Gud aldri har hatt noen annen tanke om oss. Med denne holdningen vil vi skynde oss fram til nådestolen når vi blir aller mest ydmyket i våre fall under synden, og si: Min Gud, se igjen dette nye, forferdelige utslag av at i meg selv er alt bare synd! Gud, se ikke på meg, se på din Sønn! Og så må vi alltid huske på at det er bare i sin Sønn Gud har alt sitt velbehag. At all vår rettferdighet er bare i ham, og at Guds vennskap derfor aldri endres det minste på grunn av den synd som er i oss, så lenge vi forblir i hans elskede Sønn. I ham har vi til og med mye større rettferdighet og velbehag for Gud enn Adam hadde før fallet.
Vi må aldri glemme hva som er hoved-budskapet i teksten vår: "ved den ene". Ved den ene er vi syndere. Ved den ene er vi rettferdige. Gud være lovet for hans usigelige gave!
15: Men med nådegaven er det ikke som med fallet. For er de mange døde på grunn av den enes fall, så er meget mer Guds nåde og nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, blitt overmåte rik for de mange.
I dette og i de to følgene versene går Paulus videre. Han sier at om vi fikk synden og døden i arv fra Adam, og like sikkert fikk rettferdighet og evig liv ved den enes lydighet, så er det ikke nok med det. Nei, det siste er til og med mye sikrere enn det første. Vi har fått mye mer nåde, rettferdighet og salighet gjennom Kristus, enn vi har hatt synd og død gjennom Adam. Nøden og hjelpen skal ikke stå og vippe likevektig mot hverandre på vekten. Det gode som vi har arvet fra Kristus, er mye større, og gjelder mye mer enn det onde vi arvet fra Adam. Dette er en sterk trøst. Når en arm synder ikke ser og kjenner noe som helst annet i seg, enn bare synd og elendighet i hjerte, tanker, ord og gjerninger, og derfor blir redd og tror Gud må være vred på ham, da sier altså Paulus her: bli ikke overrasket og redd. Du har langt mer rettferdighet og nåde ved det ene mennesket Jesus Kristus, enn du har synd og elendighet fra Adam.
Det er sant at ditt forderv og din ondskap er stor, og du kjenner på ugudelighet, hardhet, falskhet, ulydighet, o.s.v. Men alt dette, som er arven fra Adam, har likevel ikke mulighet for å oppveie den store "nådegaven": Kristi, Guds Sønns rettferdighet. Og så dyp er ikke vår fornedrelse i Adam, så sterk er ikke døden, at ikke den ære, det liv og uforgjengelighet Jesus har tilveiebrakt, rikelig erstatter alt sammen. Det er innholdet i den teksten vi nå skal se nærmere på.
Men, sier Paulus. Det viser klart tilbake til det han nylig har sagt (v.14), at "Adam er et forbilde på den som skulle komme". Hva likheten mellom Adam og Kristus besto i, det har vi allerede sett nærmere på, og det blir ytterligere utlagt i v.18 og 19. Men, tilføyer apostelen, i forbindelse med denne likheten er der også en ulikhet vi skal legge merke til. Med nådegaven (den nådeskatten vi fikk ved Kristus) er det ikke som med fallet (Adams fall og følgene det fikk). Det er en stor forskjell mellom den kraft som er virksom gjennom disse to, på samme måte som det var stor forskjell på de to menneskene: Adam og Kristus. For er de mange døde på grunn av den enes fall. Alle mennesker, konf.v.12 og 14, kalles her "de mange", i motsetning til "den ene" som var årsak til alles død. Så er meget mer Guds nåde og nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, blitt overmåte rik for de mange.
Meget mer. Et uendelig trøsterikt ord. Selv om vi tror - ikke bare på det vi kjenner: fordervet, synden og døden fra Adam - men også på det vi ikke kan kjenne og se hos oss selv: nådegaven ved Kristus, så svever vi likevel ofte i uvisshet om hva som til sist skal veie tyngst. Når vi kjenner på hjertets vantro og den følbare fordervelsen, så regner vi vel ofte - i alle fall ubevisst - som om dette gjør mer til at vi blir urene i Guds øyne, enn Kristi soningsverk gjør til at vi blir rettferdige og rene i Guds øyne. For denne rettferdigheten kan vi aldri se eller kjenne hos oss, fordi vi bare har den i "den enes", Kristi "lydighet".
Da er det et trøsterikt ord, det Paulus her gjentar så ofte: "meget mer". Hvis Adams synd har medført all den elendighet som skjuler seg her i ordet døden, så skal meget mer nåden og gaven i Kristus (sv:överflöda och gälla til vår rättfärdighet och frälsning) skjule alt sammen og gjelde innfor Gud som vår rettferdighet og frelse. Men ordene "meget mer" taler her egentlig ikke om storheten av Guds nåde og gave, men uttrykker vissheten om disse ting. For vi ser at på alle de stedene samme uttrykk anvendes, så er det for å uttrykke en vurdert visshet (v.9, 10, 17, konf.kap.11:24). At nåden og gaven i Kristus er mye større enn det vi tapte ved Adam, det har Paulus uttrykt med ordene "blitt overmåte rik" (sv.:överflödat). "Meget mer" sier oss altså at uansett hvor sikre vi kan være på vårt fall og vår synd gjennom Adam, noe vi alltid og på alle måter har sørgelige opplevelser av, så er vi likevel mye mer sikre på at nåden og gaven gjennom Kristus skal gjelde mer for Gud til vår frelse, enn fallet og synden til vår fordømmelse.
For gjennom det jeg ser og kjenner hos meg selv, kan jeg aldri bli så sikker på hvordan Gud ser på meg, som når jeg ser hva han selv har sagt. Guds ord gir en langt større visshet enn alle våre menneskelige registreringer. Dessuten kan ikke noe menneskehjerte fatte betydningen, høyden og storheten i det en guddomsperson har frembrakt. Nåden og gaven er jo ikke et menneskes verk, men hans verk som har skapt himmel og jord, han som profeten sier "har målt vannene med sin hule hånd og målt ut himmelen med sine utspente fingrer og samlet jordens muld i skjeppe..", og som har et hjerte som mest av alt vil gi stor nåde, slik han grundig har bevist gjennom hele sitt forsoningsverk. Da må en i sannhet også kunne trekke den slutning at det ene menneskets, Jesu Kristi, verk til vår frelse, må kunne overvinne det svake menneskets, Adams, verk til døden. Apostelen har altså her ikke bare gitt oss grunnlag for å kunne utlede hvor mye mer nådegaven må gjelde enn overtredelsene våre, slik noen bibeltolkere begrenser det til. Nei, ordene inneholder et konkret budskap om hvor mye mer nåden og gaven i Kristus veier enn hele fordervet vi har arvet ved Adam. Lovet være Herrens navn for dette!
Guds nåde og nådens gave. Disse to uttrykkene taler om hver sine forhold. "Guds nåde" er Guds hjertes kjærlige omsorg, Guds forsonende og nådige sinnelag overfor menneskene. Mens "nådens gave", slik vi ser det i v.16 og 17, viser "rettferdighets-gaven", eller at Gud har gitt oss Kristi lydighet til vår rettferdighet. Når en ser sammenhengen og hovedbudskapet i dette kapitlet, er det lett å skjønne at med "gaven" menes det her ikke noen spesiell Åndens gave, men selve den frelsende "nådens gave". Gaven er Kristi rettferdighet som holdes fram over alt her, og settes opp mot fallet og fordervelsen ved Adam, denne rettferdigheten som har evig liv som en uadskillelig følge, på samme måte som døden ble følgen av Adams fall.
I det ene mennesket Jesus Kristus. Denne tilføyelsen: "i det ene mennesket Jesus Kristus", er en del av sammenhengen, og minner oss om at Guds vennskap, og rettferdighetens, nådens gave, har vi utelukkende i det ene mennesket, Jesus Kristus. D.v.s. gjennom det Kristus i sin kjærlighet har gjort for oss. På samme måte som Guds vrede og døden kom over oss gjennom det som det første mennesket, Adam, førte med seg i sitt fall. Derfor kaller Paulus her Kristus for "det ene mennesket", for at hovedtanken i teksten skal komme best mulig fram, dette at vi har alt gjennom "den ene". Synden og døden gjennom én - nåden og gaven gjennom én. Dessuten, når det gjelder hans stedfortredergjerning, må vi alltid se på Kristus som mennesket(1Tim 2:5). For det var nettopp derfor han ble menneske, at han skulle gi sitt legeme, sitt blod og liv til forsoning/forlikelse, og "ved døden gjøre til intet den som hadde dødens velde" (Heb 2:14,15, 10:5,20, Mat 26:28, Joh 6:51).
Blitt overmåte rik for de mange. Uttrykket "de mange" må nødvendigvis ha samme betydning her som i første del av verset, og betyr altså alle mennesker. Av dette følger at Guds nådes, og nådens gaves, overmåte store rikdom her taler om den generelle nåde som Kristus tilveiebrakte for alle mennesker, og ikke om den nåden som virkes i hvert enkelt menneske ved troen*. I v.18 har Paulus brukt ordet "alle" både når det er tale om fordømmelsen ved Adam, og om nådegaven ved Kristus. Men, som sagt tidligere, bruker han her uttrykket "de mange" i motsetning til "den ene", om dem nåden ble gitt til. "Og hvem vil nekte for at alle mennesker skal kunne kalles mange?", sier Starke. Ulikheten mellom gaven og synden ligger altså ikke i menneskemassene (hvor mange o.s.v.) som de jo begge strakte seg ut over, men i verdien/omfanget av det tapte og det gjenkjøpte livet. Derfor er nettopp forskjellen skildret her med uttrykket "overmåte rik" (sv.:överflödat"). Et trøstefullt og talende uttrykk. Nådegaven gjennom Kristus har (överflödat) strømmet over på alle sider (over-måte= over målet, d.v.s. det strømmer på så det renner over det målet/kruset vi holder fram). Målet (måt-et) er ikke bare fullt, det renner over.
*Det er samme ordet i grunnspråket som i kap 3:22 er oversatt med "Guds rettferdighet..til alle og over alle som tror", altså med "til" - som her er oversatt med "for de mange". I 3:22 skiller jo Paulus meget sterkt mellom "til" og "over", idet han vil si at Guds rettferdighet "kommer til alle" (tilbys alle i evangeliet), "og over alle som tror" (ved Den Hellige Ånd åpenbart og kommet til den enkelte).
Det sier oss at Kristus ikke bare har godtgjort og erstattet det som var tapt ved Adam. Han har tilveiebrakt en mye større nåde, ære, og salighet, enn vi ville kunne oppnådd om vi selv hadde vært syndfrie. Ikke bare har han oppfylt loven, og gitt oss en rettferdighet som er lik den Adam hadde i sin syndfrie tilstand før fallet, d.v.s. en ren menneskelig rettferdighet. Men han har tilveiebrakt for oss selve "Guds rettferdighet", slik Paulus sier det i kap.3:21,25. Og Guds rettferdighet, selve Guds egenrettferdighet, må jo være uendelig mye større og herligere enn bare et menneskes rettferdighet. Dessuten har vi den ære og herlighet det medfører at Gud selv kom inn i vår slekt, at Guds Sønn har blitt menneske og vår bror. Og dette må jo være så uendelig mye større enn alt det vi mistet ved Adams fall, at det ikke er noen mennesketanke som kan fatte en slik ære og herliget. Vi forstår kirkefaderen som i sin åndelige fryd over dette sa: "Å, du herlige skyld - som førte med seg en sånn godtgjørelse!" (ord som selvsagt, hvis en tenker på syndefallet generelt, kan oppfattes blasfemisk).
Hvis en konge idømmer den skyldige en bot på ti tusen kroner, så må den skyldige betale dette beløpet. Men hvis kongen ønsker å vise stor nåde overfor den dømte, så kan han ikke bare betale de ti tusen kronene for ham, men kan gi ham hundre tusen kroner i tillegg. Da ville helt klart nådegaven være mye større enn skylden og skaden var. Slik er også den "nådegaven" (charisma) som Kristus tilveiebrakte for oss, uendelig mye større enn det vi mistet ved Adam. Gjennom Kristus er vi gjenkjøpt til en slik nåde og ære, at vi innfor Gud skal være høyere enn alle skapte vesener, også høyere enn englene, selv så høye og herlige de jo er. Dette tales det også om i Heb 2:16: "For det er jo ikke engler han tar seg av, men Abrahams ætt tar han seg av". I samme kapittel, v.11, sier apostelen: "både han som helliggjør, og de som blir helliggjort, er alle av én. Derfor skammer han seg ikke ved å kalle dem brødre". Å, det er nåde over nåde at de falne menneskene gjennom Kristus skulle reises opp igjen, ikke bare til sin opprinnelige ære innfor Gud, men til en ennå større. Det er dette som ligger i at nåden og gaven er blitt "overmåte rik".
Det Paulus her opphøyer og lovpriser, er altså nådens gave, slik den er åpenbart i Kristus og tilbudt hele skaren av fortapte syndere. Han lovpriser og opphøyer denne nådens herlige makt som strekker seg til syndens og dødens dypeste avgrunn, og er en uutømmelig kilde som alle nå kan drikke av, og i evighet stille sin tørst etter rettferdighet og liv. Ja, apostelens øye skuer uten tvil helt fram til de gjenløste sjelene har nådd himmelens frydesal som skal fylles i all evighet med et uendelig halleluja fra alle de gjenløste sjelene. Og de skal lovprise den overmåte rike nådens gave ennå sterkere enn Gud ble lovprist av Guds barn og morgenstjernene ved tidenes begynnelse (Job 38:7).
Etter at Paulus har talt om den generelle forskjellen på arven fra Adam og arven fra Kristus, dette at sistnevnte er så uendelig mye større, går apostelen nå over til å tale om en bestemt side av denne ulikheten. Han sier:
16: Og med gaven er det ikke som da den ene syndet. For dommen kom etter den enes synd og ble til fordømmelse, men nådegaven kom etter manges overtredelser og ble til frifinnelse.
Vi merker hva som er det vesentlige siktemålet ved at Paulus i dette verset bruker kontrasten i uttrykkene: "den enes synd", og "manges overtredelser". Dommen til fordømmelse ble gitt for den enes synd. Nådegaven til rettferdighet ble gitt for de manges overtredelser. Også på denne måten vil Paulus vise hvordan gaven ble "overmåte rik for de mange", d.v.s. i kraft og virkning langt overgikk arvesynden fra Adam. Ikke bare i seg selv er nådegaven større og herligere enn bare som en erstatning for det som var tapt (v.15). Også virkningene av dens frelsende kraft er langt større. Den strekker seg ut over de "manges overtredelser", som er i verden, og ikke bare til den "enes synd", som var nok til at dom ble avsagt til fordømmelse. Det er denne veldige forskjellen mellom disse to forhold Paulus taler om her.
Dommen kom etter den enes synd - nådegaven kom etter manges overtredelser. En eneste overtredelse av Adam var årsak og kilden som dommen til fordømmelse strømmer ut fra, til hele menneskeheten. Sammenliknet med dette ser Paulus her et desto større bevis på hvor stor Guds nåde er, når vi vet at årsaken og målet for Guds nådige råd til vår frelse var de "mange" overtredelsene. Når et barn har påført seg selv en uoverkommelig gjeld, så blir dette en ennå større anledning for en omsorgsfull far til å bevise sin faderlige kjærlighet, når han betaler gjelden. Og gaven blir større enn om det bare var en mindre gjeld som måtte gjøres opp. Utslettelsen av de mange syndene beviser på samme måte en større nåde, enn om syndene hadde vært få og beskjedne. Dette er dermed på nytt et bevis på at "med nådegaven er det ikke som med fallet" (v.15), men at gaven gjennom Kristus var uendelig mye større og sterkere enn synden og fordømmelsen ved Adam.
Men når Paulus sier at dommen kom etter den enes synd og ble til fordømmelse, så har vi her også den mest ettertrykkelige forklaring på at Adams synd er blitt vår, alle menneskers, synd. "Fordømmelsen" innkluderer alt det Paulus legger i ordet "døden" (v.12,14). Vi er alle "av naturen vredens barn" (Ef 2:3). Det heter at "dommen ble til fordømmelse". Og i v.18: "..til fordømmelse for alle mennesker". Dette viser at om enn det var bare den ene som syndet, så ble følgene av den enes synd, fordømmelse for alle mennesker. Vi må jo da alle ha del i denne samme synd som "den ene", Adam. For Gud, den rettferdige dommer, kan ikke fordømme uskyldige. Hvis en sa at straffen for Adams synd har rammet noen som egentlig var uskyldige, så ville det være å anklage den rettferdige Gud for å være urettferdig. Kan Gud tilregne et menneske noe som ikke virkelig er hans? Hvis Adams overtredelse ikke var vår, like sikkert som den var Adams, kunne da Gud tilregne oss den, og dømme oss etter det? Kan det tenkes at Gud behandler menneskene som syndere, hvis de ikke virkelig er det?
Hvis Gud behandler menneskene som syndere på grunn av Adams synd, da sier det seg selv at på dette grunnlag er de syndere. Gud, som er den rettferdige, kunne ikke anse menneskene som syndere, på grunn av noe som ikke gjorde dem til virkelige syndere. Men når vi sier at Adams synd like sikkert er vår, som den er hans, så innebærer det ikke at den er vår og hans på akkurat samme måten. Den er hans personlige gjerningssynd, men den er vår på grunn av at vi var i ham (hele menneskeslektens første stedfortreder), og at han på hele menneskeslektens vegne, etter den første pakt, sto overfor prøven - og falt. Og om vi ikke forstår dette, så rokker ikke det ved saken. Vi forstår ikke Gud, den evige og ubegripelige. Men vi ser det i Guds ord, og i følgene av Adams synd, som vi alle har arvet.
Her står vi overfor Guds store hemmelighet: Hvordan Gud tilregner
- så vel Adams synd, som Kristi rettferdighet - !
Det er etter denne guddommelige læren vår frelse står eller faller.
Er ikke Adams synd vår - så er heller ikke Kristi rettferdighet vår!
Men på samme måte som Adams synd var vår, bare fordi vi var i ham da han levde som hele slektens stamfar, og syndet mot Guds bud, - så er også Kristi rettferdighet vår, på nøyaktig samme grunnlag. Og likesom Gud ikke hadde kunnet tilregne oss Adams synd, om vi ikke hadde hatt denne synden, så kan han heller ikke tilregne oss Kristi rettferdighet, om den ikke virkelig er vår. Men Kristus har virkelig bestått prøven på våre vegne, gjort og lidt det loven krevde - for oss - ikke for seg selv, men for oss, slik at hans rettferdighet virkelig er vår. Det er dette denne teksten lærer oss.
Men nådegaven kom etter manges overtredelser og ble til frifinnelse. Den som tar imot nådegaven blir ikke bare fri fra all skyld og dom etter Adams synd, men får også frifinnelse fra sine mange overtredelser. Og nådegaven innebærer ikke bare en fullkommen frifinnelse og syndsforlatelse, men også "livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker" (v.18). D.v.s. at Gud dømmer menneskene som virkelig rettferdige, d.v.s. som en som aldri har syndet, men har oppfylt hele loven. At Gud virkelig rettferdiggjør den troende på denne måten, det beviser han ved å gi ham evig liv, likesom han med døden beviste at vi alle var syndere (v.12,14). Følgene av en virkelig tilregnet rettferdighet må dermed uomtvistelig bli frihet fra syndens evige lønn, som er døden, og evig liv og all den salighet som er rettferdighetens lønn. Dette skildrer nå Paulus med det herligste budskap i neste vers.
17: For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus.
Døden kom til å herske ved den ene. Allerede under v.12 og 14 så vi på hvordan døden, bare på grunn av ett menneskes synd, lik et statsoverhodes skrekkregime hersket over alle mennesker, unge og gamle, onde og gode, konger og keisere, profeter og hellige. Alle har de måtte bøye seg for dødens banner, til tegn på at de alle har hatt del i Adams synd. Men igjen vil vi straks minne om hvor strengt påpasselig Paulus er med å minne om at hele dette dødens velde over alle mennesker, kom bare gjennom "den ene". Han har ikke latt det stå bare med ordene døden kom til å herske ved den ene, men føyer straks til fordi denne ene falt. Han har denne gjentakelsen for å understreke den sannheten som er så viktig for selve hovedsaken i det budskapet vi har foran oss, atbåde døden og livet kommer til oss gjennom én. For
det store hovedspørsmålet er jo nettopp dette: Skal vi dømmes bare etter det vi selv har gjort - eller etter det en annen har gjort?
Loven sier: "hver den som..", d.v.s. at vi hver for oss skal erverve oss evig liv, eller evig død. Men evangeliet sier: "ved den ene". Gjennom én er døden kommet over alle mennesker, allerede før de selv ved egne gjerninger var skyldig til døden. På samme måte kommer rettferdighet og evig liv over alle dem som er Kristi ætt, uten at de ved egne gjerninger har oppnådd livet. Dette er jo summen av hele Skriftens budskap.
Hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus. "Meget mer" - Paulus sier: når det ene, svake mennesket gjorde den ene synd som førte døden over alle mennesker, så skal meget mer den langt større og overmåte rike gaven, gjennom det andre mennesket, Jesus Kristus, bringe liv og salighet over alle dem som tar imot denne gaven. At alle mennesker er underlagt døden, det er så udiskutabelt at det ikke en gang finnes noen vantro som vil betvile det. Men dette dødens herredømme er kommet gjennom én. Så sier altså Paulus at som den overmåte (sv:överflödande) rikdommen i nåden og gaven gjennom det andre mennesket er uendelig større enn arven fra Adam, så mye mer sikkert og visst er det at alle Guds barn skal leve evinnelig.
De som mottar. Her forklarer nå Paulus hvem de er som skal nyte godt av all denne rikdom som Kristus tilveiebragte for oss. Han sier "de som mottar", ordrett: "de mottakende" - "de som mottar nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom". Så spør du kanskje: Jeg har hørt om en stor og herlig gave, men hvordan skal jeg vite at den også tilhører meg? Jeg vet nok at Kristus er forsoningen for hele verdens synder (1Joh 2:2), men alle mennesker blir likevel ikke frelst. Hvem er så de som virkelig skal få nyte godt av denne store gaven? På dette spørsmålet svarer altså Paulus her: "De som mottar gaven". Ordet som er brukt her for å "motta", er det samme som er brukt i Joh 1:12, der det heter: "alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn (sv: dem gav han makt til å bli Guds barn), de som tror på hans navn".
Her møter vi samme urokkelige budskap som gjennom hele Den Hellige Skrift, nemlig at "alt er ferdig" (bl.a. Mat 22:4), og at det som gjenstår er bare at vi kommer og mottar frelsens gave. Vi kan gå gjennom alle de bud og forskrifter som Skriften lærer, men når det gjelder vår frelse, heter det bare: Å ta imot nåden og rettferdighets-gaven. Skriften bruker mange forskjellige uttrykk, men de går alltid ut på det samme i dette avgjørende spørsmålet. Et sted heter det "tro", "tro på Herren Jesus". Jesus sier "den som kommer til meg", "om noen tørster, han komme til meg", "den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham". Et annet sted kalles det at de har "tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod". Slik taler Skriften, og det er svært viktig at vi holder dette klart for våre hjerter.
Vi blir ofte svært opptatt med mange andre ting i Skriften, selv om de ikke har noen avgjørende betydning for liv og salighet. Skriften inneholder mang en lærdom, bud og formaninger. Åndelige menn oppstår og priser og opphøyer snart det ene, snart det andre vi bør være opptatt med og strebe etter. Og alt dette kan på sin måte være viktig og betydningsfullt, alt er kanskje hellig og godt, alt bør vi takke for og øve oss i. Men når det gjelder selve frelsen og barnekåret hos Gud - det avgjørende, store spørsmålet, - så er det bare én ting det gjelder: å ta imot gaven, nåden og rettferdighets-gaven i Kristus. "Den som har Sønnen, han har livet. Den som ikke har Guds Sønn, han har ikke livet, for livet er i Guds Sønn" (1Joh 5:11-12).
Men om dette er klart nok, så kan en oppriktig sjel fremdeles stå famlende: Kan jeg ikke likevel bedra meg selv, på selve troen min, eller måten jeg har mottatt gaven på? Kan jeg ikke få høre det ennå klarere, hva det er å "motta nåden og rettferdighets-gaven?" Også i dette spørsmålet må det bare være Guds ord som veileder oss. En kan fare vill både til høyre og til venstre. Mange tror de har mottatt Kristus, når de én konkret gang har uttalt at de tar imot ham, og så lever sitt liv etter Guds ord og alltid opphøyer det. Andre igjen er gått konkurs på alle sine egne gjerninger og forsøk på å omvende seg. De hungrer og tørster etter rettferdighet, men setter sitt håp utelukkende til lydighet mot Kristus. De sukker og tynges bestandig i uvisshet om de egentlig har tatt imot ham.
Det er umåtelig viktig at vi ser klart og tydelig hva Skriften selv mener med det å "motta" nåden og rettferdighets-gaven. Vé den som tar feil her! Men hvis jeg virkelig vil vite hva Åndens egen mening er i Skriften, da må jeg nok være alvorlig redd for min egen ånd, mitt falske hjerte og forfalskerens makt, og bare søke å motta sannheten, selv om det skulle velte all min tidligere kristendom.
Hva det er å motta gaven, ser vi dels av ordene som omtaler dette, dels av hvordan Skriften skildrer de menneskene som Jesus selv gav det vitnesbyrd at de trodde, og var Guds rette barn. Først vil vi da se nærmere på hvordan ordet "motta" er brukt. Vi går igjen til Joh 1:12-13, der evangelisten selv forklarer hvordan det foregår når gaven, Jesus Kristus, mottas på rett måte. Først sier han (v.11) om Herren Kristus: "Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham". Over alt i Skriften, og i den evangeliske historie, ser vi hvordan dette skjer, at de ikke tar imot ham. Ubotferdige jøder (navnekristne) forakter Jesus, og lever på samme måte som vi ser det over alt i verden den dag i dag. Enten bundet opp i et jordisk sinnelag, i synd og forfengelighet. Eller i en innbilt, egen rettferdighet, der de (som jødene den gang, så også nå) utøver sin religion på bestemte tider i templet, med faster, bønn m.m. Eller slik det ofte foregår idag, at sjelene holdes "varme" gjennom kristelig aktivitet. Men med all sin tro og aktivitet er de alle like uforandrede, - ikke født på ny! Slik er altså den store massen.
Men så sier evangelisten om noen andre: "Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til (sv:makt til) å bli Guds barn, de som tror på hans navn". Her har vi noen ganske andre slags mennesker. Disse som mottok ham, var de som ikke gjennom all sin kristelige aktivitet, gjennom lovens gjerninger, og heller ikke gjennom sine bønner, sin hunger eller sin tro, hadde funnet fred i sin urolige samvittighet. Men alltid, tynget under dommen, søkte og ventet de på Israels trøst. Da disse fikk høre det glade budskapet om Guds nåde gjennom Kristus, og Ånden åpenbarte dette for dem, at Jesus var Kristus, da ble de dratt så sterkt til ham at de ikke fikk ro før de hadde funnet ham. Så falt de ned for ham, bekjente sine synder, og søkte nåde. Og, legg merke til dette: Disse ble nå bundet til ham for hele livet. De ble hans disipler og etterfølgere, så totalt skilt fra den store massen i sinn og vesen, at de av den grunn ble kalt en sekt (Apg 24:5, 28:22).
Ved troen på Kristus ble de forvandlet. De ble en ny "skapning" (2Kor 5:17) som så etter hvert, mer og mer ble oppdratt for himmelen. Derfor stopper ikke Johannes med uttrykkene "dem som tok imot ham", og "de som tror på hans navn", men han tilføyer (v.13): "De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud". Legg endelig merke til dette - !
Dette var det avgjørende tegnet på at de hadde mottatt gaven riktig, at de var "født av Gud", var blitt en ny "skapning" som i hele sitt vesen var bundet til Jesus. Dette innebar ikke at de var blitt feilfrie og fullkomne i denne Kristi etterfølgelse. Nei, de som Kristus selv uttalte var Guds rette barn, og som han kalte for sine "brødre", de var ennå fulle av feil på så mange måter: i kunnskap, i tro, i det å våke, i ydmykhet, åndelig styrke, o.s.v.. Vi ser i deres historie at de falt på så mange områder, slik at Jesus stadig måtte irettesette og lære sine disipler. De trettet om hvem som var størst blant dem, de var sløve og sovnet lett inn, o.s.v.
Men det var noe som kjennetegnet dem: De var bundet så fast til ham, de lot seg refse, og de tok lærdom av refselsen og ønsket å ha hans ord som rettesnor for sitt liv, selv om de ikke alltid lyktes i å leve etter det. Og de kunne ikke gå fra ham. De kunne heller ikke tie om ham, men ble alltid værende hos ham som hans folk, uansett hvor underlig han førte dem. Selv når de hadde det forferdelig vondt, når Satan siktet dem som hvete, når det syntes som om troens siktepunkt ble rokket, deres mot og kraft ble slått ned, deres forstand forvirret - så hadde de fremdeles noe som viste hva som var deres egentlige liv: Det var Jesussom deres lengt, deres savn og sorg dreide seg om. Det var han de tenkte på, han de talte om. Når han var borte, da hadde de sorg (og verden gledet seg). Men da han på ny viste seg for dem, frydet de seg. Det er disse ting som kjennetegner selve hjertet hos en kristen, og omtales altså i Skriften med at de "hungrer og tørster", "sukke etter Herren", "påkalle Herren". Her kan du med dine egne øyne selv se hvordan det var de mottok ham (se mer om dette i omtalen av kap.3:22). Du ser altså Skriftens egen forklaring på hva det er å "motta" den frelsende gaven.
Prøv deg nå selv på dette! Tilhører du den flokken som Johannes sier disse ordene om: "hans egne tok ikke imot ham", så kjenner du straks Skriftens dom over deg. Ja, selv om du tilhører den lille flokken som har vendt verden ryggen, som kjenner Skriftens budskap godt og holder det for sant og hellig, og vil bevise din tro i gjerninger, du skyr synden og legger vinn på gudfryktighet - så er du likevel bedratt, hvis det er din kristendom, din gudfryktighet, bønn, tro e.l. som du - ofte helt ubevisst - trøster deg til! Da har du ikke en slik nød for syndene dine at du behøver ligge for Jesu føtter og be om tilgivelse hver eneste dag, for dine stadige fall, hungrende etter nåde og rettferdighets-gaven.
Her behøves ikke flere ord, dommen er forlengst falt: Den som ikke "tvetter sine kjortler i Lammets blod", den som ikke skjuler seg i "bryllupsklærne", om han enn er kommet til bryllupet (de troendes forsamling på jord), skal kastes ut i mørket utenfor. Men, på den andre siden, om du har mye og bekymringsfull synd du kjemper med, - bare du har dette at du ikke kan unnvære Frelseren og syndenes forlatelse, så er det like sikkert at du til enhver tid har en stor og evig nåde - selv om du av og til opplever at den er skjult for deg. Ja, selv om du til tider kjenner deg så død og likeglad som de sovende disiplene, så du sjokkeres og tenker at dette betyr vel bare at du ikke bryr deg noe som helst om din Frelser.
Bare du likevel har et sinn som gjør at du tross alt dømmer deg selv i dette, og aldri blir virkelig glad og salig mettet som når evangeliet om Kristus gjennom et eller annet ord får innpass i hjertet ditt, så du på nytt kan tro du har Guds vennskap. Dette er et usvikelig tegn på at din ånd mottar nådens gave (og dermed en sann nådestand). Så, selv om andre tegn bare gjør deg bekymret, så du ikke fatter hvordan alt henger sammen, så er dette sikkert. Uansett hva som ellers måtte være å rose eller klandre hos deg, så er du da i alle fall under nåden og blir frelst (1Kor 3:11-15).
Men troens hånd, som mottar gaven, kan være meget svak. Da blir alle nådens krefter, som en følge av det, også svake i deg (noe som alt sammen er beklagelig, og bør bli bedre). Men vi skal merke oss at på tross av dette er selve gaven, "nåden og rettferdighets-gaven", alltid like stor, og det eneste som kan frelse din sjel til evig liv. Dette vil nå Paulus tale videre om i det følgende:
Nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom. Dette sikter til det vi allerede har talt om under v.15, at den gaven vi har fått gjennom Kristus ikke bare er så stor at den motsvarer, men til og med er langt større enn - det vi tapte gjennom Adam. Dette kan være nokså lett å fatte og innse. Men vi bør tenke over hva det innebærer, - og så se om vi virkelig tror det.
Da bør vi tenke over at det store syndefordervet vi arvet gjennom Adam, ikke bare gjelder den store, generelle syndens elendighet i verdens mennesker, som ligger totalt fanget i syndens herskende makt. Nei, det viser seg jo også i den syndens elendighet som de troende har å kjempe med, og i all denne mangel på kunnskap om Guds vilje, på tro, på kjærlighet, lydighet, troskap og hellig kraft. At vi likevel gjennom Kristus har en ennå større nåde og rettferdighet, enn fordervet fra Adam, betyr altså at til og med alle disse fall og skrøpeligheter som vi sukker og kjemper under, ikke skal fordømme oss. Den nåden og rettferdighets-gaven vi har tatt imot, skal gjøre, som Paulus sier, at vi som mottok gaven likevel skal "leve og herske ved den ene, Jesus Kristus". Med alle disse syndene og kvalene fra Adam skal vi likevel ikke fortapes, men få evig liv.
For, la oss tenke litt grundigere over hva disse ordene innebærer: "nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom". Vi kan vel ikke fatte eller forklare hvor mye som ligger i dette, så lenge vi ennå er her på jorden. Men så mye vet vi i alle fall, at Gud i sin store barmhjertighet har gitt oss en så rik og mektig hjelp i Kristus, at den - under alle mulige omstendigheter - skal være tilstrekkelig til å frelse dem som tar imot nåden. Ja, i vår aller største nød og avmakt, under synd og alt det arvegods vi har fått fra Adam, skal den opphøye oss til den aller største ære og salighet.
Men Paulus nevner spesielt den overstrømmende rikdom som rekkes oss i nåden og rettferdighets-gaven. Dette betyr jo at vi gjennom Kristus har en nåde og en rettferdighet som ikke bare fyller det mål loven krever, eller er like stor som Adams rettferdighet før fallet, men at den er uendelig mye større. Og uttrykket som er brukt: "overstrømmende" rikdom, sier jo nettopp det, at rikdommen, storheten i nåden og rettferdighets-gaven strømmer over lovens "måleenhet" og alle andre sammenliknbare eller tenkelige "mål" (= "måt" - "overmåte rik" - v.15). Og det er ikke underlig, for den er jo selve Guds egen rettferdighet, slik vi har sett det under v.15.
Det som først og fremst følger av en slik rettferdighet, er jo at gjennom den står vi under en uendelig Guds kjærlighet og vennskap. En tilstand vi ikke ville kunne få gjennom noen rettferdighet som var oppnådd av noe som helst skapt vesen. For nå elsker Gud dem som eier hans Sønns rettferdighet. Han elsker dem altså ikke bare som rene, syndfrie mennesker. Han elsker dem slik som han elsker sin enbårne, kjære Sønn. Kristus sier selv: "jeg i dem og du i meg, for at de skal være fullkommet til ett, for at verden kan kjenne at du har utsendt meg og elsket dem, likesom du har elsket meg" (Joh 17:23). Men gjennom denne overstrømmende rike rettferdighet har vi ikke bare et Guds vennskap som er stort, men også ett venneskap som har en mye mer langtrekkende varighet enn hva noe annet skapt vesens rettferdighet ville kunne oppnå.
Hvis vi i oss selv var så rene og fullkomne som Adam og Eva var før fallet, men vår nådestand var avhengig av denne vår egen fullkommenhet, så ville vi, som tilfellet var med disse, kunne komme under vreden gjennom én eneste synd. Men nå har vi en rettferdighet som er altfor stor til at den skulle kunne skades eller reduseres gjennom våre fall. Kristi rettferdighet er en "evig rettferdighet", som da også er gitt oss nettopp for våre synder, så disse ikke skal kunne fordømme oss. Og tenk, når nåden og rettferdighets-gaven i Kristus er så overstrømmende rik at den frelser de verste syndere, straks de får ta imot den, og at disse da straks føres inn under Guds høyeste nåde, - det blodrøde blir snøhvitt, det som var under vreden blir elsket, det fordømte blir salig - ! Ja, da må sannelig også følgene bli at denne gaven også i all framtid skal skjerme oss for vreden, slik Luther omtaler det: At alle de synder og elendigheter som ennå henger ved oss, mot denne vår rettferdighet bare blir som gnister mot det veldige havet. Dette er nok også apostelens tanker, når han nå taler videre om disse som "mottar nådens og rettferdighets-gaven", at de ikke bare skal motta livet, og nyte dette nye livet, men også at de skal "leve og herske".
Leve og herske. Hva kan dette bety: "leve og herske"? Her menes uten tvil alt det som livet, og det å leve, kan omfatte. Og det siktes da selvsagt til all den herlige frukten av hele Kristi verk for oss. Likesom det fra Adam fulgte død, i alt som det innebar, så skal de som er i Kristus ha liv, i alt som det innebærer: allerede her i livet et guddommelig liv i sjelen, ved gjenforeningen med Gud, vår opprinnelse. Og til sist et udødelig legeme og en evig salighet i himmelen, der vi i dypeste forstand skal "leve og herske", "herske sammen med Kristus Jesus" (Åp 22:5, 2Tim 2:12, Rom 8:17, 1Kor 6:2). Men alt dette samler seg omkring ett konkret forhold, dette at de skal ha en evig nåde, og ikke mer på grunn av sine synder komme under vreden. Og alt dette bare ved å forbli i Kristus og hans rettferdighet.
Dette er det vesentlige innholdet i uttrykket "leve og herske". Denne tolkningen samstemmer da også best med det hele denne teksten taler om. Den som har en evig nåde og samfunn med Gud, den har alt som liv og salighet kan innbefatte. Og så sier altså Paulus at alt dette bare skal avhenge av dette ene: at vi "mottar nåden og rettferdighets-gaven". Hva som enn forøvrig måtte ramme et slikt menneske, så kan det ikke bli fordømt, for det har Kristus og det evige liv, som fås bare ved ham. Men disse menneskene kan falle. Og de kan siktes av djevelen så de kommer i en ynkelig forfatning. Ja, det kan se ut som om hele deres kristendom kan være ødelagt og tapt. Men de blir ikke forkastet og oppgitt av Gud, så lenge de ennå ligger ved nådestolen for å få "nåden og rettferdighets-gaven". Da har de fremdeles det evige liv. Og hemmeligheten i dette ligger i det som nå følger:
Ved den ene, Jesus Kristus. At de troende skal "leve og herske" som konger, dette har de også bare gjennom Kristus. For likesom de var ett med Adam i hans fall, slik er de ett med Kristus i hans seier og triumf. Fordi han er rettferdig, så er også de rettferdige. Fordi han er konge, så er også de konger (Åp 5:10). Fordi han har evig liv, så har også de evig liv. For de er ett med ham, slik som de var ett med Adam. "Jeg lever, og dere skal leve", sa Herren. Og videre: "Jeg er kommet for at dere skal ha liv og ha overflod". Men glem aldri at alt dette har vi utelukkende "ved den ene, Jesus Kristus".
Hvis du lever i en åndelig søvn, da har du ikke bruk for dette, det betyr ikke noe for deg. Men er du våken, så du kjenner synden, da blir det snart slutt på å "leve og herske", ja på all trøst - hvis du glemmer dette: "ved den ene", og istedet begynner å se på deg selv og det du kan finne, og kjenner, hos deg selv. For da finner du ingen rettferdighet, men bare synd. Ingen Guds kjærlighet, men bare rettferdig vrede. Intet liv, ingen kraft, men bare død og avmakt. Men hvis du i tro kan si det slik: Kristus er rettferdig, derfor er jeg rettferdig. Kristus eier Guds kjærlighet og velbehag, derfor eier også jeg Guds kjærlighet og velbehag, o.s.v. Da kan du i enhver situasjon, og i din største skrøpelighet, alltid "leve og herske".
For å få den rette oppfatning av ordet "motta", gikk vi til Skriften, som forklarte med levende bilder hva ordet betød. På samme måte vil vi også finne hva det betyr å "leve og herske ved den ene". Også dette skildres gjennom levende eksempler i Den Hellige Skrift. Men vi vil se på slike eksempler hvor det ser særdeles ille ut, hvor det har stått en hard kamp om selve livet. For ordet "herske" tyder på strid og kamp. Vi kan tenke på den salige skaren som stod med seierspalmer i hendene. En av de eldste (i himmelen) sa: "Dette er de som kommer ut av den store trengsel" (Åp 7:14). Og hele vår kraft til å seire i striden beskrives slik: "dette er den seier som har overvunnet verden: vår tro" (1Joh 5:4). Men troen har alltid å gjøre med ting som ikke sees, og lever under forhold hvor alt som det naturlige øye ser, er mørkt og motsatt av det som skal tros.
Å seire ved tro, å "leve og herske ved den ene", det er noe som ikke alle mennesker fatter noe av, eller i det hele tatt har behov for. Blant disse er igjen først og fremst de åndelig sovende, som tror de selv har kontroll over sin kristendom. Og dernest, de nådebarn som ennå står i sin første glede og kjærlighet, og er så lykkelige over å få ha brudgommen hos seg. Men dette er noe for disse hardt prøvede kristne. Disse som ikke ser og kjenner annet enn at synden og djevelen hersker over dem. Hos dem er ikke synden nå bare et ord, eller en tanke, men en forferdelig virkelighet. Slik er det når en kristen ikke bare kjenner på syndige tanker, lyster og begjær (som selvsagt i seg selv er forferdelig nok), men når hjertets bunnløse forderv bryter ut i syndige ord og gjerninger. Det er når sjeler som ikke har noe høyere ønske enn bare å få leve et hellig liv overfor Gud og mennesker, innimellom blir til de grader siktet av Satan, at det skjer virkelig store fall. Slike tragiske hendelser ser vi mange eksempler på i de helliges historie, og hvordan de sukker, klager og frykter for Guds vrede.
Når en kristen opplever slike ting, da blir det virkelig vanskelig for ham å fatte hvordan han skal "leve og herske"/bli frelst og salig. I en slik nød er det jeg trenger å se hva Guds ord sier. Jeg tør ikke bygge min sjels evige ve og vel på noe menneskes tanker og meninger, eller deres lærer. Jeg må høre hva Guds eget ord sier.
Hva er det Skriften sier om liknende, tragiske situasjoner? Vi vil ikke stanse ved slike tilfeller som vi oftest hører om, hvor Job, David, Peter m.fl. på tross av forferdelige fristelse-stormer og store fall i synd, likevel ble frelst "ved den ene", gjennom "nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom". Vi vil nå istedet se på hvordan vår apostel, Paulus, selv dømmer i slike situasjoner, for at vi best kan forstå den dype og rikeste meningen med det han skriver i brevet.
I det første brevet hans til "Guds menighet i Korint" finner vi mange avklarende ord. Allerede i tredje kapitlet har vi et tydelig vitnesbyrd om at selve livet, frelsen, bare avhenger av én ting: troen, uansett hvor ille det enn forøvrig kan se ut. Først sier han i v.11: "Ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus". Senere sier han at på denne eneste rette grunnvollen er det likevel svært forskjellig hvordan en bygger videre. Det gjelder både de som lærer (som det her synes å gjelde - konf.v.5-10), og videre også hvordan vi praktiserer det i vårt eget liv. Disse måtene vi bygger videre på, sier han, kan være så ulike som "gull, sølv og kostbare stener", - eller "tre, høy og strå". Men så sier han: "Om det byggverk som en har reist, blir stående (når det prøves i dommens ild, v.13), da skal han få lønn" . Men "brenner hans verk opp, da skal han miste lønnen. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild", d.v.s. gjennom nød og anfektelse.
Legg merke til dette! Dette gjelder altså til og med en lærer, som vi må regne med er frelst (ettersom det står at han "skal bli frelst"), men som på grunn av at han ikke lever ved nådestolen har bygget på en så feilaktig måte at det sammenliknes med "tre, høy og strå". D.v.s. at hans budskap har engasjert menigheten i saker som ikke er Guds hellige tale, men er menneskebud. En som har gjort bisaker til hovedsaker. "Slik dreper de sjeler som ikke skulle dø, og holder sjeler i live som ikke skulle leve" (Esek 13:17-23). Dette blir forferdelig for disse som har lært slik, når de en gang får se hva de har gjort. Men selv skal de blir frelst - hvis bare de har bygget på den rette grunnvollen.
Dette er noe av det som viser hva det vil si at det er bare ved "nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom vi kan leve og herske ved den ene, Jesus Kristus". Det kan nemlig bare skje "ved den ene, Jesus Kristus". I femte kapittel tales det om at en av forsamlingens medlemmer hadde begynt å leve i en synd så ille at den "ikke engang nevnes blant hedningene". Om denne som hadde pådratt seg blodskam dømmer Paulus slik: "han skal overgis til Satan til kjødets ødeleggelse". Satan skulle få lov å ta ham under sin voldsomme behandling. Men legg merke til hva apostelen tilføyer: "for at hans ånd kan bli frelst på den Herre Jesu dag". Så skulle altså også en slik kunne bli frelst! Og så ser vi i andre brev til samme menighet, hvordan Paulus formaner brødrene til at de, nå når mannen hadde angret, skulle "tilgi og trøste ham, for at han ikke skal gå til grunne i enda større sorg" (kap.2).
I 1Kor 6 ser vi at han taler til dem om at det i den samme forsamlingen gikk så ille for seg at de kristne (altså brødre i Kristus) gikk til rettsak mot hverandre, "og det for vantro dommere!" sier han. Disse urettferdige skulle løse de kristnes tvister. Paulus formaner dem alvorlig til ikke å drive med slikt. Men i den samme straffetalen ser vi ham uttale at de (kristne i menigheten i Korint) likevel var blant dem som skulle dømme både verden og engler (1Kor 6:2-3). Ennå gav han dem ikke opp, som fortapt, men formante dem til å vende om fra sine synder. Igjen et bevis på at vi frelses utelukkende "ved den ene", ofte gjennom den største trengsel.
Videre ser vi at Palus taler om at i den samme forsamlingen var det noen som var så ustyrlige, at de til og med drakk seg fulle når de kom sammen for å dele nattverden. Han gir disse en veldig refsende advarsel, og sier at svære straffedommer skal ramme dem for slike synder. "Men", tilføyer han, "når vi blir dømt, da er det Herren som refser oss, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden" (1Kor 11). Paulus gav dem altså ennå ikke opp, men mente de ennå skulle kunne frelses.
Alle disse eksemplene viser hvordan den "overstrømmende rike nådens gave", - men også bare den alene -, frelser "de som mottar nåden og rettferdighets-gaven", selv gjennom den største syndepøl. Det viser at frelsen er bare i "den ene, Jesus Kristus", og at de som tross alt av hjertet har mottatt nåden og rettferdighets-gaven, gjennom den, og bare gjennom den, skal "leve og herske". All vår egen rettferdighet er så totalt fortapt, at Gud i sin store barmhjertighet har lagt all vår frelse og salighet bare i "den ene". Måtte vi aldri glemme dette! Den som har Sønnen, han har livet!
18 og 19: Altså, likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet.
Her vender Paulus tilbake til selve hovedsaken i det budskapet han bærer fram f.o.m. v.12, hvor han sammenlikner Adam og Kristus. I de versene som ligger imellom her, har han vist hvor mye større og mektigere arven fra Kristus er, i forhold til arven fra Adam. Nå tar han opp igjen det uttrykket han har brukt fra v.12 for å understreke sammenlikningen: "ved ett menneske". Men han innleder med et ord som antyder at nå kommer det en sammenfatning og konklusjon på det han har tatt opp i det som ligger imellom. For v.18 begynner med ordet "Altså" - "Altså, likesom én manns overtredelse" o.s.v.
Her møter vi da på nytt det store og trøsterike budskapet om at på samme måte som synden og fordømmelsen er kommet over oss gjennom én bestemt overtredelse, så skal vi også få rettferdighet og det evige liv gjennom én bestemt rettferdighet. Uttrykkene som i denne teksten skildrer motsetningene, tjener på en særdeles avklarende måte til gjensidig å tegne et bilde av hverandre. Én manns rettferdige gjerning - motsvarer én manns overtredelser. Av dette forstår vi hva som ligger i uttrykket Kristi rettferdighet, nemlig det motsatte av overtredelse, en fullkommen oppfyllelse av loven, eller som det uttrykkes i v.19: "den enes lydighet".Herren sa selv det samme når han talte om hva Den Hellige Ånd skulle overbevise om: "Om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen" (Joh 16:10). Og videre ser vi livsens rettferdiggjørelse gjennom én rettferdig, - står som motsetningen til fordømmelsen gjennom én manns overtredelse.
av dette lærer vi at
rettferdiggjørelsen er en Guds domsavsigelse.
Gjennom den erklæres menneskene å være rettferdige, eller erklæres som de som fullkomment har oppfylt loven. Og alt dette bare på grunn av én manns rettferdige gjerning, den enes lydighet.Vi ser at uttrykket "livsens rettferdiggjørelse" står som motsetning til "fordømmelse for alle mennesker", og forteller oss med dette at det rettferdiggjorte mennesket dømmes fri fra døden - og berettiget til det evige livet. Dommen til fordømmelse, etter Adam, gjorde alle mennesker til dødens barn. Men ved rettferdiggjørelses-dommen blir de som er født og lever under denne dødsdommen, i Kristus gjort til det evige livs barn. Videre ser vi hvordan rettferdiggjørelsens omfang (alle mennesker) settes opp mot fordømmelsens omfang (alle mennesker). At nåden og rettferdighets-gaven er gitt til alle mennesker, er da like sikkert som at synden og fordømmelsen kom for å herske over alle mennesker.
Men hvordan skal vi forstå dette, når vi gjennom alt Guds ord ser at ikke alle mennesker blir frelst, at ikke alle blir delaktige i Kristi rettferdighet? Først må vi da holde uomtvistelig fast at uttrykket "alle" i siste del av v.18, må bety det samme som "alle" i første del av samme vers. Det sier seg selv, ettersom budskapet er en konkret sammenlikning av første og andre del av verset. Men da oppstår det jo et problem, da vi jo like sikkert vet, som vi nylig sa, at det ikke er alle mennesker som får del i Kristus, - mens derimot alle mennesker i sin natur har arven fra Adam. Augustin sier det så rett: "De mørklagte stedene i Skriften kommer av de mørklagte stedene i hjertene våre". Her er ingen motsigelser, ikke noe problem, hvis bare vi tror det Skriften lærer om Kristus og hans verk for oss.
På samme måte som Adams synd og fordømmelsen kom over alle mennesker, - men alle mennesker likevel ikke blir evig fordømt - slik er Kristus og hans rettferdighet gitt til alle mennesker, mens likevel ikke alle mennesker blir frelst. Fra Guds side er rettferdigheten gitt til alle mennesker. Den er tilveiebragt for alle, og venter bare på å bli tatt imot. Men om denne rettferdigheten skal bli det enkelte menneskets personlige eie, det avhenger av at den mottas i tro. Dette er Skriftens gjennomgående lære, og Paulus sa da også dette uttrykkelig i verset foran: "de som mottar nåden og rettferdighets-gaven". Men hvordan det foregår, at den enkelte mottar gaven, hører ikke inn under dette verset (v.18) hvor budskapet er opptatt med urkjeldene til såvel døden som livet: "én manns overtredelse", og "én manns rettferdige gjerning".
Som allerede antydet, trenger vi bare huske på at selv om fordømmelsen fra Adam kom over alle mennesker, så blir likevel ikke alle mennesker fordømt. Bare de blir fordømt, som blir værende under døden fra Adam, og ikke ved en ny fødsel blir podet inn i Kristus. Hele den store skare av de frelste som er nådd fram til Lammets trone (Åp 7:9), er alle sammen Adams barn, og var etter sin første fødsel alle sammen under fordømmelsen. Men nå står de der likevel i sine hvite klær, og med palmer i hendene. Utgangen på vårt liv: saligheten - eller fordømmelsen i all evighet, avhenger altså bare av dette ene: Om menneskene blir værende under døden fra Adam, - eller tvertimot blir født på ny, forenet med Kristus og får del i hans rettferdighet.
Men på samme måte som Adam etterlot synden og døden som arv til alle mennesker, så har også Kristus etterlatt rettferdigheten og livet som arv til alle mennesker. Om vi skal bli værende under synden og døden til evig fordømmelse, beror på om vi blir værende i Adams åndelige død. På samme måte: Om vi skal få eie det evige liv, beror på innpodingen i Kristus.
Måtte vi tenke grundig over dette: At gaven er gitt til alle, uavhengig av om den blir mottatt eller ikke. Det var en klar og høyst smertelig kjennsgjerning for Paulus, at "ikke alle var lydige mot evangeliet" (sv: icke alla hörsamma evangelium). Men han våget ikke av den grunn å innskrenke nåden i Kristus, som gjelder for alle! Tvertimot, når han tar for seg det som var likheten mellom Adam og Kristus, så er det nettopp dette, at nåden gjelder alle, som er hovedsaken i budskapet. Dette forkynner han derfor uttrykkelig med de presise ordene "for alle mennesker". For éns skyld: fordømmelse, - og for éns skyld: rettferdiggjørelse til alle mennesker, ja til alt det som har navn av menneske.
Slik omfatter nåden alle. Når du ser de usleste treller under synden, som hele livet igjennom totalt er bundet i djevelens vold, - tenk da alltid: også disse er gjenløst i Kristus. Også deres skyldbrev har han utslettet og naglet til korset (Kol 2:14). Også for disse venter den beste kledningen, ferdig til å kles på dem - når bare de ville komme tilbake til sin Far (Luk 15:22). Når du ser deg selv så fortapt og fanget under synden, at du ikke lenger vet noe råd, - tenk da også selv grundig over at også for deg var det at den dyrebare løsepengen ble gitt. Også for deg er rettferdighetens kledning ferdig, og klar til å kles på, ettersom også du regnes blant "alle mennesker". Og hvis du så også er en av dem som "mottar nåden og rettferdighets-gaven" (v.17), så eier du også personlig rettferdigheten og livet. Slik forstår vi de dyrebare ordene i verset vårt. Men apostelen fortsetter med å forklare dem ennå tydeligere når han tilføyer:
For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet. Dette er apostelens avslutning på å forklare den vidunderlige liknelsen (v.12-19). "De mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet". Igjen sies det her at "de mange", d.v.s. alle Adams barn (se under v.15), ble syndere "ved det ene menneskes ulydighet". Det at vi arvet Adams natur, utgjorde i seg selv en straff, og et følbart bevis på at vi er delaktig i hans synd. Men det er ikke dette forholdet teksten vår sikter til. Som vi har sett tidligere, slik er det også her vår konkrete delaktighet i det første syndefallet, da vi alle syndet i og ved vår stamfar og stedfortreder, det tales om. Derfor ser vi også apostelens språkbruk: "de mange kom til å stå som syndere", skildrer hvordan vi, uten noen medvirkning fra vår side, bare "kom til å stå" - som syndere.
Det er svært viktig å merke seg at det er denne meningen Paulus har med disse ordene, for at vi ikke skal overse selve hovedbudskapet i teksten, hvor nettopp alt går ut på at
både synd og rettferdighet er kommet ved at vi har fått del i en annens gjerning.
Ellers var det egentlig ikke så viktig å vite om, og å tro, at vi var delaktige i Adams ulydighet, - hvis det ikke tjente til å åpne øynene våre for den andre store hovedsannheten: at på samme måten er det vi skal bli delaktige i Kristi lydighet, som er den eneste saliggjørende sannheten.
Det er altså den store læren om tilregnelsen vi har foran oss her. Den er av avgjørende betydning for hele kristendommen. Og det er imot denne hovedlæren både vantroen og fornuften alltid kjemper de hardeste kampene.
Derfor vil vi igjen minne om de mest avgjørende bevisene Paulus lærer oss om dette. Ikke bare at vi arvet Adams syndige natur, men at Adams største synd var alle menneskers synd. "Gjennom den nedsyndet han oss alle på én gang" sier Luther. De avgjørende bevisene på at det er dette forholdet Paulus konkret sikter til, ligger dels i selve hovedbudskapet i denne teksten, dels uttrykt i klare ordvalg. Når apostelen om og om igjen gjentar: "på grunn av den enes fall", "fordi den ene falt", - og opp mot dette setter "én manns rettferdige gjerning", "den enes lydighet", da er det lett å oppfatte hva som er tekstens hovedbudskap: Den store læren om delaktighet i en annens gjerning.
I v.16 sier han dessuten at "dommen kom etter den énes synd og ble til fordømmelse", og i v.18: "til fordømmelse for alle mennesker". Da er det klart og tydelig hvorfor menneskene er under fordømmelse. Det er ikke først og fremst på grunn av menneskenes iboende syndige natur. Nei, det han taler om her, er at det er et resultat av én konkret dom: dommen som var avsagt av Gud, og omgående ble fullbyrdet over menneskeheten gjennom dens stedfortreder, "etter den énes synd - og ble til fordømmelse". I v.17 sier han at "døden kom til å herske ved den ene, fordi den ene falt". Og dommen kom ikke bare over Adam, - men som det tales om i v.14 og 18: "til fordømmelse for alle mennesker", "også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam".
Da forstår vi at når han i denne teksten taler om synden, så er det med sikte på skyld og fordømmelse, - ikke om synden som bor i oss. I det nittende verset gjentar og sammenfatter han altså det han har talt om i de foregående versene. På den bakgrunn må ordene "de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet", ha samme betydning som gjennom de foregående versene, og bare sikte på syndens skyld, ikke synden i oss. Dette så meget mer som vi også ser ham bruke uttrykk som vi tidligere har bemerket: "de mange kom til å stå som syndere".
På denne bakgrunn er det han uttrykker motsetningen slik: at vi skal "stå som rettferdige ved den enes lydighet". Nå er det altså avklart at denne rettferdiggjørelsen ikke taler om at rettferdigheten er virket i oss, som ville være det samme som helliggjørelsen, men at Kristi rettferdighet tilregnes oss. Men da må ordene "kom til å stå som syndere" her heller ikke gå på at vi arvet Adams syndige natur, men bare gå på vår skyld og fordømmelse innfor Gud. Tolket vi det på noen annen måte, ville vi rokke ved bevisførselen, som dokumenteres ved de stadige sammenlikningene og tilsvarende motsetninger. Vi finner heller ikke noen antydning om at det nå er innført en ganske annen mening enn det som har vært gjennomgående i teksten hittil.
Dermed er det tilstrekkelig bevist at det Paulus taler om her, det er vår delaktighet i Adams synd, og vår skyld på denne bakgrunn. Men nettopp derfor må denne synd i sannhet også være vår synd, ellers kunne ikke denne syndens skyld tilregnes oss. Er nå dette tungt å fatte, fordi fornuften vår alltid innvender: hvordan kunne Gud tilregne oss Adams synd? - så er dette likevel, som vi ser her, Den Hellige Skrifts egen lære. I tillegg har vi alle sammen bekreftelsen på dette gjennom våre egne bitre opplevelser av at straffen og følgene av Adams synd har rammet oss.
At jeg ikke kan forstå Guds underligste veier og dommer, må da ikke få meg til å fornekte sannhetene i disse. Og fornekter vi den første tilregnelsen, vår delaktighet i Adams synd, - så må jeg også fornekte den andre tilregnelsen, at Kristi lydighet skal være vår rettferdighet. Men når Gud taler dette til meg, vil jeg heller i ydmykhet tro både den første og den andre tilregnelsen, og bare rope med apostelen, idet jeg tilber Guds visdom og råd: "Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier".
At Adams synd er alle menneskers synd, det er en hemmelighet som vi bare skal tro på Guds ord. Noen har villet gjøre den forståelig, gjennom liknende forhold i menneskelivet. Men det er ikke måten å gå fram på. Det Gud har forkynt oss er like sant, selv om vi aldri finner noe tilsvarende i våre menneskelige situasjoner. Og det er en meget farlig villfarelse, når kristne tror de skal være istand til å forstå og stadfeste alt det Gud gjør og sier i sitt ord. Da Abraham fikk befaling om å ofre sin sønn, fikk han ingen forklaring på hvorfor det måtte skje, eller på hvordan han da skulle kunne få et tallrikt avkom gjennom den samme Isak. Men han ble sterk i sin tro, "idet han gav Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han og mektig til å gjøre". Denne Abrahams tro er holdt fram for oss som et eksempel.
Når engelen forkynte for Maria at hun skulle bli mor til Guds Sønn, så var det fullstendig uforståelig for henne. Men hun bøyde seg ydmykt for sannheten i engelens budskap om at "ingenting er umulig for Gud".
Først å ville forstå, før vi kan tro, når vi står overfor Guds ord, er å vanære Gud forferdelig. I forhold til oss er Gud så altfor stor og ubegripelig i alt hans verk. Han vil bare ganske enkelt bli trodd - !
"Så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet". På samme måte som Adams barn ble dømt til syndere, bare på grunn av hans ulydighet, slik dømmes også hele Kristi ætt for rettferdige bare på grunn av hans lydighet. "Ved den enes lydighet" - her sier altså Paulus uttrykkelig hva Kristi rettferdighet består i. Han sier det var hans lydighet, hans egen personlige fullbyrdelse av hele Faderens vilje. Likesom syndefallet besto i "det ene menneskes ulydighet", slik skulle gjenopprettelsen skje "ved den enes lydighet". Hele Kristi liv på jorden, fra krybben til korset, var lydighet. "Kjærligheten er lovens oppfyllelse", sier Paulus (Rom 13:10).
Kristus hadde en fullkommen kjærlighet både til sin far og til oss mennesker. Av kjærlighet til oss, og lydighet mot sin far, kom han til jorden og ble vår bror. I den samme kjærlighet gikk han omkring og gjorde vel, og hjalp alle. Av kjærlighet til oss og lydighet mot sin far, ville han også "smake døden for alle". Han var "lydig til døden - ja, korsets død" (Fil 2:8). Det å være en lydig tjener var jo svært langt fra hans egentlige stilling, han som selv var lovgiveren og alle kongenes konge. Derfor heter det i Heb 5:8 at han i sitt liv på jorden "lærte lydighet av det han led". Og Herren Kristus sier selv at det var hans mat "å gjøre hans vilje som har sendt meg" (Joh 4:34).
At hele Kristi liv var lydighet, det har Herren ved sin Ånd talt klart og tydelig i Sal 40. Der ser vi Kristus tale gjennom David: "Slaktoffer og matoffer har du ikke lyst til - du har boret mine ører". Det siste henspeiler på det som den gang var vanlig, at livegne treller ble merket ved at ørene ble gjennomboret. På den måten vitner da Kristus om at han helt og holdent var blitt en lydig tjener, slik han også i v.9 tilføyer: "å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte". Intet mindre enn en så høy og fullkommen lydighet, kunne frelse menneskene fra den fordømmelsen som var kommet over oss på grunn av den enes ulydighet.
Men se nå nøye på denne Kristi fullkomne lydighet. Det er jo den som skjuler all vår stadige ulydighet - ! Alle de helliges åndelige nød og klage er jo akkurat dette at de ikke kan lyde Gud som de burde, men om og om igjen synder mot ham. Der ånden er villig og hellig, der oppleves det medfødte fordervet bare ennå mer følbart og tyngende, og det oppleves alltid som en ulydighet mot Gud. All synd i hjertet og i det åpenbare, i tanker, begjær, ord og gjerninger, er alt sammen, dypest sett, ulydighet mot Gud som gjennom sin hellige lov forbyr alt ondt. Da engstes og klager de troende, og blir redde, fordi de ser sin ulydighet mot Gud.
Men hør nå her! Mot all denne vår ulydighet har Gud satt sin Sønns lydighet. Hans lydighet skal være vår lydighet. Det er jo det teksten vår taler om: "så skal også de mange stå rettferdige ved den enes lydighet". Det var akkurat for dette, at Gud sendte sin Sønn under loven, sier apostelen, "for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven" (Gal 4:5). Fra evighet av så Gud alle mennesker ligge under synden og dommen, og så gjennom-fordervet at det ikke var en eneste som fullkomment kunne lyde eller oppfylle loven. I sin evige barmhjertighet besluttet han da, før verdens grunnvoll ble lagt, at han selv skulle gjenopprette dette "ved den ene". Hans Sønn skulle bli "kvinnens ætt", et virkelig menneske, men med en fullkommen lydighet. En ny stamfar og stedfortreder for oss, som skulle oppfylle loven, og gå inn under dens forbannelse. Alt sammen for at vi, som var blitt syndere gjennom den første stamfarens ulydighet, nå skulle bli rettferdige bare gjennom den andres lydighet.
Og det er nettopp denne Kristi fullkomne lydighet som egentlig utgjør selve rettferdigheten, som gjør at vi kan bestå innfor Gud. Konkordieformelen sier: "Derfor ser troen på Kristi person, som den som kom under loven for oss, har båret vår synd, og ved at han gikk til Faderen for oss arme syndere, har vist sin himmelse Fader den fullkomne lydighet, og dermed skjult all vår ulydighet som bor i vår natur og stikker seg fram i tanker, ord og gjerninger, slik at denne (vår ulydighet) ikke tilregnes oss til fordømmelse, men av ren nåde bare for Kristi skyld blir tilgitt oss og forlatt".
Derfor, vil du være en rett kristen og tro Guds nåde, men hindres og tynges av din egen stadige ulydighet, da skal du alvorlig gripe denne trøsten: Kristi lydighet er min lydighet. Skulle jeg stå for Gud bare med min egen lydighet, så måtte jeg fortvile og aldri mer tenke på å bli frelst. Da var jeg fortapt, hvis jeg skulle dømmes etter loven. Men derfor har Kristus vært under loven og levd et liv i fullkommen lydighet, for at han derved skulle "kjøpe dem fri som var under loven". For han behøvde sannelig ikke være under loven for sin egen skyld. Han gjorde det alt sammen for oss, i vårt sted, for at det skulle tilregnes oss. Så er dette min eneste rettferdighet: Altså ikke min lydighet, men hans lydighet. For også når det nye mennesket i meg vil være lydig, er likevel det gamle mennesket i meg full av ulydighet. Derfor er det bare dette jeg kan trøste meg til: At Kristus var lydig for oss. På denne måten skal vi ta til oss denne trøsterike teksten.
Noen sier: Hva hjelp er det for meg at Kristus var lydig, når jeg ikke selv kan være det? Så svarer vi: hvis ikke Kristi lydighet er din lydighet, så er du evig fortapt. Her taler Herrens apostel til oss at bare "ved den enes lydighet skal vi stå som rettferdige". Vi må i stort alvor innprente disse ordene i hjertene våre: "ved den ene", "ved én manns rettferdige gjerning", "ved den enes lydighet". Hvis ikke vi holder fast i slike sannheter, vil det vi kjenner på i vår natur, samvittigheten og vantroens påvirkning, drive oss i alle retninger som spon på det ville havet. Men derimot, hvilken salig trøst og trygghet er det ikke for en stakkars, utmattet synder, å få hvile på denne faste klippen: Guds evige beslutning, at på samme måte som vi alle ble syndere ved den enes ulydighet, slik skal vi også bli rettferdige bare ved den enes lydighet.
Den teksten vi nå har hatt foran oss (v.12-19) er av den aller største betydning for hele livet til en kristen, både som den rette lære, og for hjertets tro. Gjennom en herlig sammenlikning mellom Adam og Kristus, har apostelen her forkynt den store hovedsannheten i Kristi evangelium. Sannheten om at slik som all synd, død og fordømmelse er kommet over alle mennesker gjennom den enes ulydighet, på samme måte kommer også all rettferdighet og salighet bare gjennom den enes lydighet. Men han har også vist at det gode som vi arvet ved Kristus, ikke bare er like stort som det onde vi arvet fra Adam. Nei, nåden og rettferdighets-gaven har en overstrømmende rikdom, slik at den som mottar gaven ikke bare har full gjenopprettelse av det som var tapt, men også en mye større nåde, ære og herlighet enn menneskene kunne ha før syndefallet.
Summen, ikke bare av denne teksten, men også av alt det Paulus vil forkynne, fra syttende vers i første kapittel og til slutten av dette femte kapittel, går ut på at menneskene ikke blir rettferdiggjort gjennom lovens gjerninger, d.v.s. gjennom noe de selv kan være eller gjøre etter loven, men bare gjennom en fri gave i Kristus. Men da reiser det seg et naturlig spørsmål vi nødvendigvis bør ha svar på: Hva skulle da loven tjene til? Når hele lovens oppgave er å tale om synd og rettferdighet, skulle den ikke da virke rettferdighet? Dette svarer nå Paulus på i neste vers, men på en måte som sikkert virker uventet og støtende på mange.
20: Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større!
Her uttrykker apostelen i klare ord den hemmelighet som nok bare det åndelige øye vil ha sett (dels i den store forsoningslæren helt fra verden ble til, dels også konkret i Kristi tale og dommer): dette at Guds mening og siktemål med loven ikke var at menneskene gjennom den skulle bli rettferdige og hellige. Men tvertimot, at derved skulle den syndens sykdom som ligger i all menneskenatur, bryte ut og vise seg, og dermed gjøre at det ble skapt et behov og en lengt etter Israels store lege. Slik skulle det "ryddes vei for Herren". Alt skulle tjene ham, for bare i ham var livet. Det var dette loven skulle tjene til: Ikke forminske, men forøke synden.
Men det er denne hemmeligheten all fornuft reiser seg mot så lenge vi lever. Det mest nærliggende for oss å tro, er at loven må virke slik som den lærer og tilsikter. Når den forbyr synden, så må den også bevirke at synden dempes. Når den lærer og tilsikter det som er rett og hellig, så må den også virke rettferdighet og hellighet hos dem som tar loven alvorlig. Og denne tanken ligger så dypt i alle menneskers natur, at selv Guds barn, som både ofte og følbart har erfart at gjennom loven fikk bare synden liv og dobbel styrke, mens derimot bare nåden kunne hellige hjertet, - selv de faller stadig på nytt i samme grøft, at de skal forbedre seg selv eller andre ved loven. Måtte vi derfor i stort alvor gi nøye akt på det apostelen lærer oss her, når han sier at loven har en motsatt virkning. Den skal tvertimot bevirke at synden "blir stor"(sv: ett syndens överflödande), og at det er dette som er Guds siktemål med loven. Men la oss se nærmere på tekstens konkrete ordlyd.
Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. "Kom til", d.v.s. at i tillegg til den frelsesplanen som nå er forkynt og forklart gjennom Kristus, så har Herren Gud også gitt oss en lov, den som er skrevet i konkrete bud, og gitt gjennom Moses (se v.13-14). Og Guds dypeste mening og hensikt med denne loven var altså at "fallet skulle bli stort" (sv.överträdelsen skulle överflöda). Ennå mer konkret taler grunnteksten slik (sv.) "at överträdelsen måste förmeras eller bliva övermåtten stor".
Men hva betyr så dette? Først må en klart forstå teksten slik, at ikke bare var det slik det gikk, men at dette også har vært Guds egen hensikt med at loven ble gitt. Men dette er jo da altfor utrolig! Hvordan kunne det være Guds hensikt med loven, at synden bare skulle øke på, når Gud er hellig og gjennom loven nettopp forbyr synden? Svar: her sies det ikke at Gud gjennom denne loven tilførte synd, og gav synden livsvilkår. Nei, synden var i sannhet allerede tilstede i menneskene. Guds hensikt var bare at denne synden ikke skulle få være der skjult og ubevisst for menneskene, så synderen fortsatt kunne leve i et bedrag om at han var god og rettferdig. Derfor gav Gud oss en lov med bestemte bud og forbud, som satte grenser for friheten, og dermed lot syndens verk manifestere seg. Så kunne synden bli åpenbar, og virke sønderknuselse.
Før loven ble gitt ved Moses, var kjennskapet til Guds vilje svakt blant menneskene. Derfor var synden da mer en abstrakt ondskap. Ikke konkret synd, som når velkjente, konkrete bud ble overtrådt. Derfor gav Gud oss en lov med mange tydelige og bestemte bud, for at ondskapen alltid måtte framstå som konkret "synd". "For at fallet skulle bli stort", sier Paulus. Gjennom forbud vekkes og pirres også begjæringer (Rom 7:5-13), og derfor "ble synden stor" (överflödade), ble sterkere, som siste del av verset viser. Det er dette Paulus taler om her. Mange har villet legge en annen mening i dette, enn det som ligger i apostelens egne uttrykk. De sier: Meningen er ikke at synden, men bare synds-erkjennelsen skulle bli større. En følge av at synden blir stor, blir selvsagt at en også lærer å kjenne syndserkjennelsen. Men det er ikke det Paulus har talt om her. Han sier jo klart og tydelig at "fallet skulle bli stort", og "der synden ble stor".
I første vers i neste kapittel lar han oss dessuten klart og tydelig forstå at her er det ikke tale om synds-erkjennelsen, men om at synden ble stor. Der sier han: "Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli større?". Han regner ikke med at noen skal ha oppfattet det han her taler om (v.20), som om det skulle gå på syndserkjennelsen. Og hele hans forklaring i sjette kapittel viser tydelig at det han har talt om her, det er at selve synden skulle bli stor, på grunn av loven. Som nylig sagt, blir selvsagt også en av følgene at en lærer å kjenne synden i seg. Men teksten vår taler om et langt mer sørgelig og tankevekkende forhold: Dette at selve synden gjennom loven skulle markere seg, og vokse. Og dermed at hverken rettferdighet eller helliggjørelse kunne komme gjennom loven.
For at vi bedre skal forstå lovens siktemål, må vi minne om at den virker på tre forskjellige måter: Først på samme måte som det verdslige sverdet: Med bud og forbud hindre den vantro verden i laster og ugjerninger, som de ville ødelegge seg selv og sine medmennesker med. Men denne virkning av loven tjener ikke til sjelers frelse, men er bare for det timelige livet.
For det andre tjener loven også til menneskers omvendelse, men da på en helt annen måte. Da virker den ikke til å hindre synden og bidra til vår rettferdighet, men tvertimot til at synden i oss bare reiser seg og bryter ut, til vi må gi opp oss selv og alle våre muligheter for å frelses, og søke vår frelse bare i Kristi forsoning. Dette var det viktigste målet for lovens virkning.
Det tredje er at den jo også tjener Guds barn. Dels som en hellig rettesnor for deres liv, som alltid viser oss hva som er ondt eller godt i Guds øyne. Den er en hjelp mot alle hjertets og djevelens bedragerier i disse spørsmålene. Dels er den også et speil, som alltid viser oss vår synd og urenhet, som ydmyker og tukter oss.
Men fordi Paulus her er opptatt med selve den store hovedlæren om frelse for syndere, så må han tale om hvordan det kan skje at synderen knuses, modnes og åpnes for bare nåde. Da er det ikke lovens verk å minske synden, men tvertimot å tvinge fram dens omfang, mangfoldighet og grufullhet. Og dette kan bare foregå på den måten som nå er omtalt, ved at først fler og fler av budene blir klarere og klarere for menneskene. Da skjer det at desto større blir også fallet og synden. For når friheten innskrenkes for en skapning som er "solgt under synden", under et overmektig forderv, så skjer fallene i synd i samme grad sterkere. Og jo mer lys dette mennesket får over Guds vilje, desto verre fortoner synden og overtredelsene seg for ham.
I tillegg til dette har vi det forhold som apostelen tar opp i kap.7:5-13. Der taler han om naturens ondskap, som er så stor at selve forbudet bare hisser til overtredelse. Paulus taler om "da budet kom", og sier at han kjente ikke begjæret, dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! Og da, sier han, er det dette som skjer: "synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg". Det som skjer er jo at når mennesket opplever at det ikke kan oppfylle loven, så blir det bittert mot Gud og hans lov (kap.8:7). Luther sier: "så snart loven virkelig blir åpenbart for et menneske, så er der straks noen av disse "ulovlige" kreftene som reiser seg i mennesket. Disse kreftene hater selvsagt loven, som forbyr og plager menneskene. Så blir disse motstandskreftene forbitret og vrede. De reiser seg og øker i styrke. Altså er loven syndens kraft (1Kor 15:56), for den hisser og forsterker synden. Derfor kalles den også for "dødens lov", fordi den døder/dreper det gamle menneske når den har gjort synden større".
"Da er det overmåte viktig å vite", sier Luther videre, "at det er på denne måten en skal bruke loven. For et menneske som etter verdens målestokk ikke er en morder, en horkar eller tyv, men framstår som et virkelig fromt menneske, han ville gjerne sverge på at han virkelig er rettferdig og from. For djevelen har forblindet og befestet seg i ham, så han ikke hverken ser eller kjenner sin synd, sin nød og sin fortapthet. Derfor lever han i denne innbilning, bygd på sine gode gjerninger og fortjeneste. For at en slik helgen skal bli gjort myk og liten, så han erkjenner sin fortapthet og fordømte tilstand, har vår Herre Gud ikke noe annet middel som duger, enn loven. For loven er den rette klubbe eller hammer, det rette tordenslag og Guds vredes øks, som hugger inn, slår ned til jorden og knuser de blinde og forherdede hyklerne.
Dette er altså lovens eget og mest betydningsfulle verk, som den må få lov å utrette. Dette er den da også først og fremst sendt til, av Gud. Den skal forskrekke og vekke opp folket, på samme måte som Israels barn ble forskrekket av lyn, torden, og lyden av basuner ved berget Sinai, da de fikk loven. På denne måten rydder loven vei for nåden. For Gud er Gud for de som er elendige, bedrøvet, fattige, nedtrykte, og fortvilte. Til disse kommer Gud med sitt egentlige verk, det som er hans egen natur, hans eget vesen: Han opphøyer de elendige, metter de som hungrer, trøster og beriker de fattige og elendige, gjør syndere rettferdige, døde levende, de fortvilte og fordømte salige" (Luthers forklaring til Gal 3:19).
Men loven får dessverre ikke forøke synden og nøden på denne måten, hos alle som omgås med loven. Loven har alltid to slags disipler: Selvrettferdige gjerningskristne - og fortvilte syndere. De førstnevnte er de som blir opptatt med hva de skal gjøre, blir "aktive kristne" som det heter. De har ikke møtt lovens åndelige krav, men er som fariseeren i Luk 18:1-12. De har "tilpasset" loven, tatt ut deler av loven som passer dem. Deres fred og trygghet bygger, - ofte ubevisst -, på deres store avstand fra de åpenlyst store synderne. Og de takker Gud, og gir ham all æren for at de ikke ligger i synden, og for hele sitt liv og virksomhet. Deres indre liv har ennå ikke måtte stå til rette overfor Den Hellige Gud.
Slik foregår det hos de menneskene som opptrer som alvorlige kristne, men med all kraft kjemper mot denne Paulus's lære om at loven virker at fallet blir stort, og synden levende. De vet ikke at deres kristendom bare betyr at loven ennå ikke har fått gjøre sitt rette verk hos dem. Ennå har den ikke fått angripe deres indre ondskap. De har bare, som fariseerne, vært opptatt med visse sider av loven, vært opptatt med "tjenesten", med "virksomheten". Derfor er dette forholdet, hvordan loven har fått virke i et menneske, et helt avgjørende tegn som skiller, på den ene siden: de som bare bekjenner seg og lever som kristne - og på den andre siden: de som er kristne.
Men hva er det vi sier? Skal loven ikke hindre synden, men tvertimot bare øke den? Skal en ikke tale til lettsindige mennesker med lovens ord, og da i den hensikt at de må leve etter den, leve et bedre liv? Skal de derved tvertimot bli mer syndige? Skal en ikke med loven straffe, f.eks. en som er uærlig, en trettekjær o.s.v., i håp om at de skal avlegge synden? Svar: Hvis dette virkelig er lettsindige mennesker, enten uomvendte verdens barn som ikke bryr seg om hva synd er for noe, eller likeglade kristne mennesker som er blitt fristet bort fra sine hellige forpliktelser, så kan loven i begge disse tilfellene virkelig tjene til at det blir en positiv endring i deres liv.
Men hvis loven allerede har fått arbeide med dem, knust dem og dømt dem i samvittigheten, da blir det bare enda verre med dem når de møter loven. Da behøver de et annet ord som føder selve livet i dem, og gir dem den hjertelige tilliten, kjærligheten, lysten og kraften. Hvis det allerede er loven som arbeider på samvittighet og hjerte, da blir synden bare verre når loven treffer dem. Det er dette som ofte overrasker og bedrar oss, når endelig et menneske med alvor begynner å akte på Ordet og arbeide på sin omvendelse, at synden da bare blir ennå verre, slik at nå tar lystene og begjæringer virkelig fatt og driver dem, - noe de tidligere ikke har opplevd (Rom 7:5-13).
Kort sagt: Hvis et menneske ikke er kommet lenger enn at det fremdeles makter å gjennomføre det som det tror Guds ord forventer, så byd og pålegg ham alt det Gud krever i sin lov - ! Intet mindre! Og så lenge dette mennesket lykkes i å leve en tilfedsstillende kristendom, så lenge forblir det en gjerningskristen som ikke er knust. Men kommer så den dagen i dette menneskets liv at hele hans kristenliv mislykkes, når synden bare "blir overmåte syndig ved budet". Da mist ikke motet! Da har Gud begynt sitt verk i ham. Da skal han bli mer enn "et kristelig menneske". Da skal han bli født på ny. Og det skjer når han har gitt opp hele sitt arbeid med å omvende seg, og tar sin tilflukt bare til den uforskyldte nåden. Da blir han en kristen.
Men der synden ble stor, ble nåden enda større (sv: där synden överflödade, där överflödade nåden ännu mer). Du som nettopp er inne i denne bitre opplevelsen av at just når du virkelig ville bli en rett kristen, gudfryktig, lydig og ren, så har du virkelig fått se hvordan synden hersker i livet ditt. Ja, hersker og bryter ut i syndige gjerninger. Synden flyter over sine bredder! Til deg taler Ordet: Fortvil ikke! "Der synden ble stor, ble nåden enda større". Sterk og brennende i Ånden taler Paulus her om nådens overmektige regjeringsmakt, når den får slippe inn hos en synder. Av uttrykkene i grunnspråket ser vi hvordan Paulus presser språket til det maksimale, og drar to ord, som begge står for overflod, sammen til ett, for å gi uttrykk for det overstrømmende i nåden. De ordene gr.språket bruker her om nåden sier egentlig: "flyter over målene", eller "overmåte overflytende", "overflod" (se Mark 7:37, 1Tim 1:14, 2Kor 7:4).
Allerede i v.15 har han talt om hvordan nåden er blitt "overmåte rik", fløt ut over (eperisseuse -sv.överflödade), og dekket over all den skade vi har fått ved Adam. Og her føyer han så ennå et ord til, som antyder at der hvor synden har strømmet over, der strømmer nåden ennå rikeligere over den igjen (hypereperisseuse). Dette at nåden slik uovervinnelig strømmer til, sier han, det skjer ikke når du opplever at synden din ikke er så stor, men just når synden blir veldig stor - overmåte stor, og "strømmer over". Derfor må loven få komme til og gjøre synden stor og heslig, for at Guds nåde skal få bevise sin uovervinnelige makt.
Der skylden er veldig stor, der blir det å motta tilgivelse for den, en større nåde - enn om skylden hadde vært mindre (konf.Luk 7:41-42). Men det vi her taler om gir ingen trøst til de frekke, lettsindige synderne som forakter Guds lov, og fritt kaster seg ut i synden og urettferdigheten. For apostelen taler uttrykkelig om dem som, stilt overfor loven, har fått oppleve hvordan "synden ble stor". Der, sier Paulus, "der ble nåden større".
En sjel kan få erfare så grufullt hvordan synden herjer, at han er nær ved å fortvile. Hjertet skriker som Sal 38:9: "Jeg er kald og stiv og aldeles knust. Fordi mitt hjerte stønner, må jeg skrike ut" (Sal 38:9). Da er dette mennesket fullstendig rådløs. Men det er ikke Gud - ! Da er nettopp hans time kommet. Da taler han til deg: Vil du nå erkjenne at du er gått fallitt på din egen kristendom, eller din egen moral, og bare overgi deg betingelsesløst til meg? Da skal du få lære hva nåde er. "Da skal du komme din ferd i hu og skamme deg, og ikke mer opplate din munn for din skams skyld, når jeg tilgir deg alt det du har gjort, sier Herren Herren" (Esek 16:63). En synder som har opplevd dette, vet litt hva det vil si at "der synden ble stor, der ble nåden større".
21: Og likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.
Likesom. Her forkynnes på nytt hvordan Gud har besluttet å frelse menneskene. Det var Guds store råd og hensikt at synden skulle bli stor gjennom loven, for at nåden skulle få den prisen at den alene - uten noen bistand fra vår side, nei, nåden alene - skulle herske til evig liv, likesom synden hersket ved døden. Foran har vi forklart hva det vil si at "synden har hersket ved døden". "Evig liv" er her satt opp som motsetning til "døden", som her ikke bare betegner den legemlige døden, men alt, både det timelige og evige onde, som er syndens lønn. At synden hersker ved døden, er også mer enn sterkt nok bevist gjennom vår egen erfaring. Men nå sier altså Paulus at likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv.
Ved rettferdighet. Hvilken rettferdighet Paulus tenker på i denne teksten, det har han grundig nok forklart tidligere. Han har gjentatt uttrykkene "én manns rettferdige gjerning", "ved den enes lydighet". Dette er den eneste fullkomne rettferdighet som oppfyller Guds hellige lov, og tilfredsstiller hans rettferdighet. Utelukkende gjennom denne rettferdigheten hersker nåden over alle de troendes synder.
Til evig liv. Nåden skal herske og regjere slik at syndere, som hver eneste dag bare fortjener den evige død, skal få evig liv. Dette skjer bare gjennom den fullkomne Guds rettferdighet. Men om noen skulle komme i tanke om at dette skulle være vår egen rettferdighet, så tilføyer Paulus, for å gjøre det ennå klarere: ved Jesus Kristus. Glemmer vi dette, at vi har all denne nåde utelukkende ved Jesus Kristus, da er det snart slutt både på troen og tilliten. De mest hellige mennesker er bedratt, hvis de glemmer at all nåde, all rettferdighet og alt liv har vi bare i Jesus Kristus. To ganger i dette kapitlet har Paulus gjentatt disse ordene: "ved den ene, Jesus Kristus", "ved Jesus Kristus". Dermed vil han si: Med all vår rettferdighet er vi fortapt. Se ikke på deg selv, om du vil tro Guds nåde. Det er bare i Jesus Kristus vi har "nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom", som hersker over alle våre synder.
Slik har Paulus her innprentet at bare ved Kristi rettferdighet skal vi få nåde og evig liv. Legg merke til hvor likt apostelen begynner og slutter sin framstilling av læren om rettferdiggjørelsen. Han begynner i kap.1:17 med budskapet om at Kristi evangelium er en Guds kraft til frelse, fordi Guds rettferdighet åpenbares i evangeliet. Og her slutter han nå med å forkynne at nåden hersker ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.
I dette 21. verset sammenfatter Paulus på den skjønneste og mest slående måte alt det han hittil har lært oss i dette brevet, om frelse for syndere. Etter at han i kap 3:21-22 kortfattet har forklart hva "Guds rettferdighet" innebærer, fullfører han i dette kapitlet denne viktige læren, ved den herlige sammenlikningen av Adam og Kristus. I dette siste verset forkynner han igjen samme budskap, ved å sammenlikne måten synden og nåden hersker på.
Synden har et regjerende herredømme over alle Adams barn. Syndens makt skildres som måten en diktator regjerer på, og som ingen kan unndra seg. Synden "hersket", sier han. På samme måte, sier han, skal nåden "herske". Men med den forskjell at nåden skal herske som et overherredømme, d.v.s. over mennesker som ennå har synd i seg, hvor også "synden blir stor". Slik skal nåden gjelde mye sterkere enn, og over, alle synder. Og hva er det så som skal være grunnlaget for at nåden skal herske slik? Kan det være en Guds godlynte ettergivelse av lovens krav? Nei, sier Paulus, utelukkende "ved rettferdighet". Gjennom et lovmessig oppgjør. Gjennom en så fullkommen "lydighet" at den oppfylte alle Guds krav.
Nåden kunne ikke, og måtte ikke frigi lovlig dømte fanger, uten at en fullt gyldig løsepenge var lagt fram. Nåden tramper ikke over den fullkomne rettferdighet Gud krever gjennom loven. Nei, "nåden skal herske ved rettferdighet"! Ved denne, Jesu Kristi rettferdighet skal nåden også virkelig regjere, "herske". Over hva? Paulus stiller nåden opp mot "synden". Nåden skal herske - over synden.
Apostelen sier her at nåden hersker, og har et rike, en makt til alle synderes bestandige tilgivelse. Adams syndige natur bor ennå i vårt kjøtt, og bryter dessverre også i vårt liv ut i syndige tanker, ord og gjerninger. Men om vi da tenker at nå må vel Gud være blitt vred, og forkaster oss, så er det slett ikke det som skjer. Nei, nåden gjør at på grunn av den fullkomne rettferdigheten, så blir alt dette tilgitt, og vi får bli i Guds nådepakt. Dette er nåderiket som hersker over synden. Luther sier: "At nåden hersker, betyr at den utgjør et rike som er mektigere over oss enn all synd, all vrede og alt ondt. Dette ordet har aldri noen gjerningskristen forstått. Hjertene deres har samme innstilling som mitt da jeg var i samme situasjon: Når deres kristenliv var vellykket, så hadde de nåde. Men når de syndet, falt, eller kjente synden i seg, så svektes nåden i samme takt, og kunne forsvinne. Og så måtte de gjenvinne den med et bedre kristenliv. De hadde jo heller ikke grunnlag for å tenke annerledes. Men dette kan jo ikke kalles et nåderike som hersker over gjerningene, men et gjerningsrike som hersker over nåden".
Men så sier apostelen her at nåden skal herske over gjerningene, - til og med "der synden ble stor". Lovet være Guds evige barmhjertighet! Vi har et nåderike som hersker over gjerningene, til og med "til evig liv". Og alt dette: bare ved den ene, Jesus Kristus, - like sikkert som at vi har synden og døden ved den ene.
Dette er summen av dette store og trøsterike budskapet. Hele kristenlivet står eller faller med denne lære. Likeså all nåde i hjertet, all kraft, all helliggjørelse, all trøst og salighet i livet og i døden. La oss så alle be at dette aller viktigste hovedpunkt i Guds evangelium, for Guds barmhjertighets skyld mer og mer må bli åpenbart og bevart i våre hjerter, mot alle indre og ytre fristelser! Amen.
Bind 2, kap. 6
Romerbrevets budskap BIND 2, kap. 6
Forord
Når det gjelder C.O.Rosenius, hans forkynnelse og virksomhet, så er det omtalt i forord til det første bindet (Romerbrevets budskap - kapittel 1-5). Der er også Rosenius's egen omfattende innledning til hans tolking av hele Romerbrevet tatt inn. Der tar han opp selve tankegangen gjennom hele brevet, "Dette brevet som er selve hovedsaken i Det nye testamente, og det aller reneste evangelium"
(M.Luther).
Alle bibelsitat var i det første bindet hentet fra Norsk Bibel 1988. I mellomtiden er Det nye testamente kommet i ny oversettelse utgitt av Bibelforlaget, etter mønster av Den Nye King James. Den oversettelsen bygger på solid bibelsk teksttradisjon. Den taler Skriftens klare budskap i dagens språk, men beholder ord og uttrykk som lever i Guds folk, og hvor vi ikke har nyere ord som dekker. At Bibelforlagets Nytestamente er anvendt i denne boka, har ikke minst sin grunn i at denne oversettelsen ligger nærmere den bibelteksten C.O.Rosenius selv har brukt når han tolket Romerbrevet, enn andre norske bibeloversettelser som kunne vært aktuelle.
I dette Nytestamentet er alle navn og henvisninger til Guddommen gjennomført med stor bokstav, slik vi finner det i King James-oversettelsene. Men i denne tolkingen av Romerbrevet, hvor det veksler mellom direkte bibelsitat, og C.O.Rosenius's egne kommentarer som selv ofte er rene bibelsitat, ville dette voldt problemer. Det er derfor ikke gjennomført her.
Alle bibelsitat fra Det gamle testamente er fortsatt hentet fra Norsk Bibel 1988.
Mandal, april 1996.
Hermod Hogganvik
Sjette kapittel
Innhold: Først at nådens overstrømmende rikdom på ingen måte aksepterer synden, eller gjør oss mindre forpliktet til å leve et hellig liv. Nåden tvert imot forsterker denne forpliktelsen, fordi vi i Kristus har fått et liv hvor synden skal dødes og hvor vi skal øves i et nytt og hellig liv (v.1-11). Deretter en alvorlig formaning til de som tror, om å bruke denne sin frihet fra syndens herredømme, til å vise at de nå er Guds og rettferdighetens tjenere. Denne formaningen understrekes med sterke eksempler (v.12-23).
I en sterk Åndens kraft har apostelen nå gjennom de første fem kapitlene i brevet, tatt for seg og vist hva som er den eneste veien til frelse for den fortapte menneskeslekten. Først har han bevist at alle mennesker er under synd og fordømmelse. At det ikke finnes noe hos oss som kan kalles rettferdig. Men så har han deretter vist at vi like sikkert blir rettferdige og frelst bare av nåde, ved troen på Kristi rettferdighet. Det er på Kristi rettferdighet Gud har grunnlagt et nåderike som hersker og som skjuler all synd.
Nå vil han vise oss at denne store nåden slett ikke ikke går sammen med et syndig liv, men tvert imot døder synden. Dermed blir det åpenbart hvordan rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen alltid vil være knyttet levende og inderlig sammen hos de som tror. Paulus begynner med å ta opp og imøtegå en grov påstand, som er et misbruk av Guds ord om den store nåden. Noe kjødelige kristne svært lett, og svært ofte benytter seg av. De sier at når det er slik at vi blir rettferdiggjort bare av nåde, ved troen og uten gjerninger. Og når nåden bare blir ennå større, der synden blir stor. Bør vi ikke da bare fortsette å synde, for at nåden fortsatt kan vise seg større og større for oss - ? Å trekke en slik ugudelig konklusjon av den saliggjørende nåde-læren, blir kraftig imøtegått av Paulus. Det gjør han ved å peke på hvordan de som tror er forenet med Kristus, og dermed i ham er døde fra synden og oppreist til å vandre i et nytt liv. Dette er i korthet det første del av dette kapitlet handler om.
1: Hva skal vi da si? Skal vi fortsette i synden for at nåden kan bli så mye større?
Hva skal vi da si? Det betyr: Hvilken konklusjon skal vi så trekke av denne store læren vi nå har hørt om nåden? Først blir spørsmålet stilt slik, generelt. Deretter konkretiseres det nærmere: Skal vi fortsette i synden, for at nåden kan bli så mye større? Og av denne formuleringen forstår vi at Paulus har v.20 i forrige kapittel i tankene ("Men der synden ble stor, ble nåden enda større"). Paulus forutså at denne store trøst og sannhet både kunne mistydes og misbrukes. Noe som ville bli til stor skade for læren om nåden. Det ville evangeliets fiender, og uforstandige og sovende kristne, sørge for. Allerede i Rom 3:8 ser vi at evangeliets motstandere virkelig feiltolket apostelens lære om nåden slik. De sa at det Paulus lærte, det var at "vi kan like gjerne gjøre det onde for at det gode kan komme av det". Og i v.31 i samme kapittel møter Paulus denne fiendtlige argumentasjonen med disse ordene: "Opphever vi så loven ved troen? Langt ifra! Tvert imot stadfester vi loven."
Den samme forkastelige beskyldningen har til alle tider vært reist mot dem som med alvor og kraft forkynner Kristi evangelium. Det sies at "med en slik lære, hvor gjerningene ikke betyr noen ting, og hvor de største syndere skal få nåde, bare ved troen på Kristus, - så slår dere dørene vidt opp for all slags synd og skam. Da behøver en jo ikke lenger gjøre noe som helst godt. En kan jo leve fritt i synd, bare en tror! Nåden skjuler jo alt, og blir jo bare enda større, der synden blir stor! Riktig en uheldig og forkastelig lære!" Blinde i sin egen rettferdighet, eller i sin oppfatning av hvordan de selv kan bli rettferdige, forkaster de på denne måten Guds store nåde, og den eneste veien til at de selv kan bli frelst. Og dermed også selve middelet til en sann helliggjørelse. Men i tillegg til denne forferdelige forherdelsen, finner vi også, midt i flokken av dem som mener de tror på evangeliet, mange som konkret misbruker nådens lære til å leve fritt i sitt kjødelige liv.
For det første har vi de falske kristne, som altfor lett lar seg trøste i synden. Deres oppfatning av evangeliet er at alt hviler jo bare på nåden. Vi er jo alle syndere. Derfor skal vi ikke tale om å døde synden..... Og så fortsetter de å leve i sine synder, uten noen som helst anger. Dernest har vi også selv et falskt hjerte og en djevels list, som gjør at selv oppriktige kristne, når de blir trøtte i kampen mot synden, ofte blir slappe og lettsindige. De er ikke lenger på vakt, og i bønn. Da dukker det opp tanker om at når vi likevel alltid har synd, og frelses bare av nåde, så kan det da ikke være så nødvendig å døde synden. Det var derfor svært viktig at Paulus hadde et klart standpunkt mot en slik oppfatning av budskapet. Og det finner vi gjennom hele dette kapitlet. På det spørsmålet som er reist: "Skal vi fortsette i synden for at nåden kan bli så mye større?" svarer han først dette:
2: På ingen måte! Hvordan kan vi som døde fra synden, fortsette å leve i den?
På ingen måte! Paulus bruker sin vanlige, sterke uttrykksform i avsky for en så forferdelig forvrengning av Guds sannheter (konf. Rom 3:4: "Langt derifra!"). "På ingen måte", Gud bevare oss fra å nærme oss slike holdninger! Igjen tilbakeviser han altså et slikt syn. Nå med et nytt spørsmål som sier oss hvor fullstendig uforenlig det er med den kristnes nye liv, å bruke nåden til å skjule, eller til støtte for, fortsatt å leve i synd. Han spør: Hvordan kan vi som døde fra synden, ennå leve i den?
Vi som døde fra synden. Hva kan dette bety - "død fra synden"? Noen har ment at her siktes det til rettferdiggjørelsen, eller vår frihet fra syndens skyld, og fra å bli tilregnet synden. Og denne tilstanden er jo riktig nok den eneste fullkomne frihet fra synden vi får mens vi er her i livet. Med tanke på dette forholdet, kunne vi vel kalles "døde fra synden". Men her er spesielt to forhold som viser at Paulus tenker nok på noe annet. Noe som gir et mere direkte svar på det spørsmålet som er reist. Det første er at selve ordene som er brukt i dette "døde fra synden", anvendes om vårt personlige forhold til noen eller noe. Se f.eks. Rom 7:4: "døde fra loven", Gal 2:19: "ved loven døde jeg for loven, for at jeg skulle leve for Gud", og Gal 6:14: "verden er korsfestet for meg og jeg for verden". Men vi kan ikke finne at samme uttrykk som Paulus bruker her, blir brukt for å angi rettferdiggjørelsens nåde, eller vår frihet fra synden.
Det andre, som sier oss hva apostelen egentlig vil ha fram her, er den forklaringen han selv tilføyer i de versene som følger etterpå, 3-11. Han sier: "Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skulle også vi vandre i et helt nytt liv". Og videre (v.6): "Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at synde-legemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden". Med disse ordene får vi Paulus's mening med v.2. Og denne forklaringen innebærer selvsagt først og fremst at vi har del i forsoningen gjennom Kristi død. Dermed er vi fri fra syndens skyld og dom, som om vi selv hadde lidt døden for syndene våre. Men ikke bare det. Paulus taler her om selve det gamle mennesket, som "korsfestet med Kristus, for at synde-legemet skulle bli tilintetgjort".
Med disse ordene forklarer han både uttrykket: "døde fra synden", men også dette at vi da ikke lenger skal kunne "fortsette å leve i den". For her skjelner han mellom vårt "gamle menneske", og "synde-legemet". Med "det gamle menneske" menes hele vårt gamle jeg, vårt tidligere liv og levnet i synd og vantro. Mens derimot "synde-legemet" er selve den syndige naturen med alle dens onde lyster og begjær. Denne syndige naturen er der fremdeles hos den som er født på ny, men som ved nevnte "korsfestelse" skal undertvinges og dødes. Her har vi altså fått hele forklaringen på vårt 2.vers. For uttrykket at vi er "døde fra synden", forklares med at "vårt gamle menneske ble korsfestet". Og når det gjelder dette at vi "ikke lenger kan leve i synden", sies det altså her at synde-legemet skulle bli tilintetgjort, "så vi ikke lenger skal være slaver under synden".
At vi "døde fra synden", forklarer Paulus ved at vi i dåpen ble innpodet til samfunn med (v.5) Kristus, og dermed også fikk del i hans død, hans oppstandelse og nye liv. Vi "er blitt forenet med Kristus", sier han, "i en død som har likhet med hans død". Og hans død var en død fra synden (v.10). I sin død tok Kristus det endelige oppgjøret for våre synder, som han nå ikke mer skal bære, og la dem for evig bak seg. Slik har også alle Guds barn, "i en død som har likhet med hans død", lagt bak seg det gamle syndelivet, så vi ikke lenger skal være treller under synden.
Men mange av dem som ikke vet hva det er å bli født på ny, oppfatter dette som om det bare er tale om en pakt, et løfte i dåpen, som forplikter oss til å avdø fra synden og leve for Gud. Hvis vi oppfatter det slik, da har vi fremdeles slett ikke forstått apostelens mening med uttrykket: "døde fra synden". Sant nok handler det også om en pakt. Men dermed er slett ikke alt sagt. Vielsen og løftet som brud og brudgom gir hverandre, skaper ikke automatisk et godt ektepar. Det må være skapt noe i hjertet deres som heter kjærlighet. En prestevigsel, og løftet som avgis, skaper ikke uten videre en virkelig sjelesørger. Det kreves en ånd som har omsorg for sjelene. På samme måte gjør heller ikke bare dåpen og pakten at menneskene er "døde fra synden", hvis det ikke også skjer et guddommelig verk i sjelen.
Kristus taler om å "bli født av vann og Ånd" (Joh 3:5), og Paulus om "badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd". Slike ord viser oss hemmeligheten, og hele meningen med ordene: "vi som døde fra synden". Her taler nemlig Paulus ikke om falske kristne. Ikke om noen som er døpt, men fremdeles lever i vantro. Nei, han taler om dem som virkelig har "tatt imot nådens overflod og rettferdighetens gave" (Rom 5:17). Hos disse finnes et guddommelig liv, en Ånd, som ikke kan tåle synd. Og der blir det sannhet og virkelighet at de "døde fra synden" (konf.Rom 8:9-10).
Det skjedde et Åndens verk i sjelen, så vi ble født av Gud. Vi fikk et nytt hjerte, en ny ånd og et sinn som ikke kan leve i synden. Dette er den andre store og herlige gaven som gis oss ved troen. Det er bare vår egen erfaring som kan tolke dette best. Vi vet hvordan vi forgjeves kjempet under loven, for å få et hellig sinn. Men alltid opplevde vi at når det av og til lyktes at synden ble dempet, så vokste ondskapen inne i oss tilsvarende. Men så fikk vi tvert imot oppleve at når jeg endelig gav opp alt mitt eget strev, så ble jeg frelst av bare nåde og ingen ting annet. Jeg fikk se meg fri fra synden og lovens dom - bare i Kristus alene. Men da fikk jeg også straks en fullstendig ny, hellig Ånd og lyst i mitt hjerte, som var totalt ukjent for meg før. Jeg fikk et nytt, villig og hellig sinn som elsket Guds lov og hatet det onde som jeg kjente levde i meg. Det verdslige og syndige livet, som før hadde vært mitt liv og min lyst, ble nå en plage for meg.
Det er dette underets verk i sjelen Johannes taler om, når han sier at "hver den som er født av Gud, gjør ikke synd", og "han kan ikke synde, for han er født av Gud" (1Joh 3:9). "Han kan ikke synde", sier altså apostelen. Dette er det mest underlige vi opplever, at om så de forferdeligste fristelser plager oss, ja til og med overrumpler og kaster en kristen over ende, så kan han ikke fortsette å leve i synden, - så lenge "Guds sæd blir i ham". Han kan ikke gjøre synd, d.v.s. bevisst drive på å synde. Dette som Paulus her kaller å "leve i den". Vi kan, som vi sa, kastes over ende av synden, så vi likesom faller i både ild og vann. Men vi kan ikke leve i dette. Vi må reise oss fra dette, så fort vi kan. Slik er det med den som er "født av Gud": Et fall gjør bare at vi blir enda mer redd for synden. Vi begynner på nytt å gå på den rette veien. Nå er vi blitt ennå mer våkne og gudfryktige. Men alt sammen bare så lenge "Guds sæd blir i ham".
En kristen er slik at når han bare får være i fred for synden, og får leve med Gud etter hans bud, da har han det godt. Da lever han sitt egentlige liv. Men kommer synden over ham, da blir han redd. Han plages, er urolig, som om en fiende har overfalt ham. Av dette ser en klart at hans rette liv er et hellig liv - og at han altså er "død fra synden". Så sier da også Luther i sine velkjente ord: "Det er umulig at det mennesket som lider under synden (av å synde mot Gud), ikke skulle være hellig. For den ene djevelen driver ikke den andre ut". Det er dette guddommelige verket i sjelen som også gjør at til og med verdslige mennesker overraskes over dem som begynner å leve i Kristi evangelium. De ser at disse vender seg bort fra hele ånden i verden, og fra alt sitt gamle, egenrådige liv. De ser at nå lever de et helt annet liv i denne verden. Og det er vel dette som er den beste forklaringen på apostelens uttrykk: "vi som døde fra synden", dette store som alltid skjer: Vi fikk virkelig oppleve hva nåde er. Vi fikk et nytt sinn, som gjorde at vi begynte å leve et helt nytt liv, og tok farvel med det gamle.
Hvordan kan vi som døde fra synden, fortsette å leve i den? Med disse ordene gir apostelen uttrykk for hvor umulig det vil være at vi som er døde fra synden, ennå skulle kunne leve i den. Og det er dette å "leve" i den, han sier vi ikke kan. Han sier ikke: Hvordan skulle vi da kunne ha synd i oss, hvordan skulle vi da kunne kjenne dens fristelser? Nei, vi gjentar at det han sier, det er: "hvordan kan vi fortsette å leve i den?" D.v.s. "leke" med den i livet vårt, akseptere den, slik at den ikke uroer oss mer. Da er vi innstilt på å fortsette i bevisste synder. Fortsette med slike ting som vi vet strir mot Guds bud og vilje. Paulus lærer ikke noe sted at vi skulle være døde fra synden på en slik måte at den ikke lenger bor i vår gamle Adams natur. Heller ikke at vi aldri mer skal få oppleve synden. Han sier ikke at synden aldri mer skal kunne overrumple de som tror. Men han taler inngående og uttrykkelig i Rom 7 om at nettopp denne som "fryder seg i Guds lov etter det indre menneske" (v.22), likevel "ser en annen lov i lemmene sine" som ligger i strid med loven i hans sinn og tar ham til fange under syndens lov som er i lemmene hans".
Men den alvorlige formaningen Paulus allerede kommer med i dette sjette kapitlet, viser at han ikke så på de troende som syndfrie, når det gjaldt deres kjød og deres falne natur. Heller ikke anså han dem fullkomne når det gjaldt å være på vakt overfor synden. Ellers hadde han jo ikke behøvd å skrive slike formaninger - til dem som han betegner som "døde fra synden" og som "nå av hjertet er blitt lydige mot den lærdomsform som dere ble overgitt til" (v.17). Derfor må vi ikke tolke apostelens ord med noen slags egne meninger. Alle formaningene hans til de kristne viser at han ennå fant, eller regnet med, feil og mangler hos dem. I dette kapitlet, v.13, formaner ham dem til ikke å stille sine lemmer fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden. Så viser da dette tydelig nok at de ikke var fullkomne i sin hellighet, sin gudsfrykt eller årvåkenhet.
Den rette meningen med ordene: "hvordan kan vi som døde fra synden, fortsettte å leve i den?" er altså at vi ikke lenger, på linje med verden, kan leve i ro i synden. Vi kan ikke med hensikt og etter vår egen innstilling, tjene synden. Og aller minst i den hensikt og innstilling som ligger i det spørsmålet som er reist: "Skal vi fortsette i synden for at nåden kan bli så mye større?" Overhodet ikke! "På ingen måte!" sier Paulus.
3: Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død?
Eller vet dere ikke - et uttrykk som antyder sammenhengen med det som er sagt like foran. "Hvordan kan vi som døde fra synden, fortsette å leve i den? Eller vet dere ikke.." Med disse ordene henvender apostelen seg til dem som kunne komme på slike tanker, at vi på grunn av den overstrømmende nåden bare kunne bli værende i synden. Han forutsetter at de visste hva en kristen dåp innebærer. Derfor minner han dem bare kort om dette, på denne måten. Var de derimot ukjente med hva dåpen innebar, så var dette en uvitenhet som pådrog dem straff. Det er noe slikt som ligger i dette uttrykket.
alle vi som ble døpt til Kristus Jesus. Paulus sier vi er døpt til Kristus. Selv om dåpen, i overensstemmelse med Kristi forordning, skjer i (eller til) hele Den guddommelige treenighetens (Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds) navn (Mat 28:19), så kalles den likevel en dåp spesielt til Kristus (konf. Gal 3:27). Og vi vet hva grunnen til dette er: Frelsen er bare i ham. Han alene er veien. Han er døren. Ingen kommer til Faderen uten gjennom ham. Faderen har gjort Kristus til vår frelses høvding, vår yppersteprest, profet og konge. Faderen viser alt som er kjød hen til ham, og sier: "Kyss (hyll) Sønnen", "hør ham". Til ham skal vi døpes, og med ham skal vi forenes. For i ham er Livet.
Og ordet "til" (døpt til Kristus Jesus) uttrykker det inderligste samfunn og delaktigheten med Kristus i hele den arven vi får ved dåpen. Dette samfunnet og delaktigheten finner vi ennå sterkere uttrykt gjennom ordet "forenet med ham" (v.5). For et menneske som er døpt, og som tror, kan vi ikke lenger se på som en selvstendig person. Han er helt konkret en del av Kristus, en "gren på ham" (Joh 15:2,5), et "lem på hans legeme" (Rom 12:5, Kol 2:19). Slik at det som møter dette lemmet, det møter også hodet. Og det hodet eier, det eier også lemmet.
Men kan dette være sant? Kan det tenkes at her forkynner vi et altfor herlig budskap? Er det virkelig sant at dåpen innebærer et så inderlig samfunn med Kristus? At vi altså helt konkret "forenes" med ham? Er det helt sikkert at Paulus hadde en slik mening med dåpen? La oss da se hvordan han med helt klare ord taler om dette i Gal 3:27: "For så mange av dere som ble døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus". Legg merke til ordet "ikledd" - ! "Ikledd dere Kristus", svøpt dere inn i ham. Dette må jo helt klart tale om samme inderlige samfunn med Kristus som ordet "forenet" uttrykker.
Å "ikle seg Kristus" har to betydninger. Først, slik som her, å bli ett med hele hans person, hans fullbrakte verk og fullkommenhet innfor Faderen. Og for det andre: at vi i det dagligeviser oss i hans hellige og gode liv, "ikler oss inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og tålmodighet, o.s.v. (Kol 3:10-13). Rom 13:14, der det heter: "ikle dere Herren Jesus Kristus", har denne siste betydningen. Men at det her, i Gal 3:27, menes vår delaktighet i Kristi rettferdighet og fullbrakte verk, det ser vi av den sammenhengen disse ordene står i. Sammenhengen er jo denne: "For dere er alle Guds barn ved troen på Kristus Jesus (v.26). For så mange av dere som ble døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus". Her vil Paulus bevise at de kristne i Galatia virkelig var Guds barn. Og det gjør han på følgende måte: Først sier han at "ved troen på Kristus Jesus" var de Guds barn. Men, for at de liksom med egne øyne kan se at de virkelig er Guds barn, tilføyer han denne forklaringen: for i dåpen har dere ikledd dere Kristus.
Kristus er Guds evige Sønn. Når de da var ikledd ham, så var de dermed også "Guds sønner" (gl.svensk bibeltekst - i vår tekst: "Guds barn"), slik det da også helt klart lyder: "dere er alle Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For....dere har ikledd dere Kristus". Og dette at vi ble ikledd, sier han, det skjedde ved dåpen.
At dette virker så altfor stort og fremmed på oss, kommer bare av den uhyggelige vantroen i hjertet vårt, og djevelens sterke påvirkning. Han gjør alt for å hindre at vi skal få en sterk trøst, som kan skade hans rike. Alt vår store Gud gjør for oss mennesker, er fullt av hans kjærlighet. Og alt sammen er uendelig stort og høyt over alle våre tanker og meninger. Det burde vi tenke nøye over. Han har jo skapt oss til sine barn, og til arvinger av hele sitt rike. Så har han gitt sin enbårne evige Sønn til å være den førstefødte bror, vår slekts omsorgsfulle hode, og først og fremst vår Frelser, vår Forsoner og Forsvarer. Han har gitt, og gir oss daglig, sin Hellige Ånd. Den skaper et vidunderlig guddommelig verk i hjertene våre, som vi ikke kan bortforklare. Skulle det da være ulikt ham, være for mye å vente oss av hans kjærlighet, at han også gav oss et slikt middel som kunne forene oss med ham, som dåpen er? En ytre og synlig handling, som var det middel som gjorde at det enkelte menneske fikk del i all hans nåde, at de ble tatt opp og innvidd i hans nådepakt.
Vi ser hvordan apostlene omtaler dåpen. At i den er det vi "ikles Kristus", "forenes" med ham, "renses", og "frelses" (Ef 5:26, 1Pet 3:21, Tit 3:5). Da kan vi virkelig undres over at dette dyrebare Guds nådemiddel blir så foraktet, som det faktisk blir. Men grunnen til at dåpen ringeaktes, er den samme som når jødene foraktet Kristus: det ser så lite ut, gjør så lite av seg! Kristus ble født i en krybbe, var fattigere enn fuglene og revene, "han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham, en smertens mann, vel kjent med sykdom". Derfor "aktet vi ham for intet", sier Jesaja profetisk på jødenes vegne (Jes 53). På samme måte går det med dåpen. Luther sier: "Vi ser bare på vannet, med samme øyne som kyrne, som vet at det kan brukes til å drikke". Vi glemmer fullstendig at den store Herren Gud har knyttet sitt hellige løfte til vannet.
Det går med oss slik som det gikk med den syriske høvedsmannen Naaman, da profeten Elisa sa: "Gå og bad deg sju ganger i Jordan! Så skal ditt kjøtt bli frist igjen, og du skal bli ren". Men Naaman så bare på selve vannet, og sa at vannet i Jordan umulig kunne være bedre enn det vannet de hadde på hans eget hjemsted, Damaskus. Han var fullstendig blind for at løftet fra Guds profet bare var knyttet til vannet i Jordan. Vi ser hvor treffende og viktig Luthers bemerkning er, omkring dåpen. Den som har vært barnelærdommen i skolene våre: "Vannet virker visst nok ikke dette, men Guds ord, som er med og nær vannet. Og troen, som griper det ordet som er knyttet til vannet - og setter sin lit til det. For uten Guds ord er det bare vann, og ingen dåp. Men med Guds ord er det en dåp, et nåderikt livets vann, og et bad til gjenfødelse ved Den Hellige Ånd".
I sin visdom har Gud akkurat derfor knyttet vår frelse til de minste og mest uanselige midlene. For at vi nettopp skulle stilles overfor dette valget! Om vi ville holde oss til hans ord, - eller tvert imot heller se på det som skinner, som er stort og blir lagt merke til. Gud prøver oss på denne måten, gjennom forhold og saker som er små og uanselige. Han bruker dem som en slags sikt (såld). Gjennom denne sikten blir alt stort skilt ut fra hans gode hvete. Det er den trange port. Det er bare de som er virkelig små og enfoldige som kommer gjennom den, inn i hans rike. Det er de som har fått troen. Derfor sa han også om de små barna: "Guds rike hører slike til". Det er det som er "dåraktig", som er "svakt" og "står lavt i verden", og det som "blir foraktet". Det utvalgte Gud seg, "for å gjøre de vise til skamme" (1Kor 1:27-28).
La oss, i åndelige saker, akte oss vel for "det største skadedyret: fornuften!" (Luther). Vokt deg for å fortape deg i det du ser med øynene dine - så du i spørsmålet om dåpen bare blir stående med blikket festet til vannet, og glemmer helt at det var til dåpen den store, nåderike Herren knyttet sitt løfte om evig liv og salighet, da han innstiftet den (Mark 16:16, Joh 3:5).
Den kristne dåp er, slik Augustin uttrykker det, et "synlig nåde-ord". Gjennom dette kommer den kjærlige Gud og hjelper vår svake tro. Liksom rører ved det enkelte menneske, og sier: "Det er deg dette gjelder. Deg tar jeg opp i mitt rike. Deg gir jeg min Sønn og alt hans fullbrakte verk". Vi ser at Herren Gud ofte har gitt menneskene slike ytre og synlige tegn, som han har bundet hjelp og spesielle gaver til. Når Israels barn skulle utfries fra den egyptiske trelldommen, og skånes for dødsengelen, så skjedde det ved et synlig tegn. Blodet fra offerlammet skulle strykes på dørstolpene. Når de på sin vandring i ørkenen fikk dødelige bitt av seraf-slangene, skulle det lages en serafslange som skulle settes på en stang. Når menneskene som var bitt så på den, ble de frelst fra døden. Når Naaman skulle bli legt fra sin spedalskhet, skjedde det ved at han skulle bade seg sju ganger i Jordan, - o.s.v.
Et slikt merkelig, ytre nådemiddel er dåpen. Gjennom den er det Gud på en synlig måte oppretter sin pakt med det enkelte menneske. Pakten som hele hans evangelium forkynner: at han i Kristus vil være vår evige Fader, vil aldri dømme oss etter våre synder og etter loven, men etter sin elskede Sønns rettferdighet og fullbrakte verk. Gjennom denne pakten er det også vi tar farvel med et liv i synden, og at det gamle mennesket blir festet til korset.
Denne pakten kan nok brytes av menneskene. Og den som da for alltid blir borte fra pakten, er dermed fortapt. Men fordi Gud på sin side alltid er trofast imot pakten, så skal dåpen, hvis du har oppfattet den rett, kunne hjelpe og trøste deg i den aller vanskeligste tilstand. Store og nedbrytende stormer av fristelser har kanskje endevendt hele din kristendom. Du ligger der død og utslått. Du ser ikke noe som helst av Guds verk i deg, eller hans godhet mot deg. Da er det den evige, trofaste Gud fremdeles minnes sin pakt med deg. Da taler han til deg slik han taler gjennom profeten Jeremia til sitt falne folk, som han hadde opprettet sin pakt med. Han sier: "Er da Efra'im min dyrebare sønn og mitt kjæreste barn, siden jeg ennå må komme ham i hu, enda jeg så ofte har talt imot ham? Derfor røres mitt hjerte av medynk med ham, jeg må forbarme meg over ham, sier Herren" (Jer 31:20).
Legg merke til dette!: "jeg må komme ham i hu", jeg tenker på min gode pakt med ham, "derfor røres mitt hjerte av medynk med ham, jeg må forbarme meg over ham". Dette forteller deg at hva du enn har gjort, eller hvordan du enn har det akkurat nå, så vil Gud kanskje ennå komme i hu hva han talte til deg da han tok deg inn i sin pakt, og derfor ennå vil forbarme seg over deg. I dåpen har vi en ekte evangelisk trøst, som er opprettet totalt utenfor oss selv, bare på Guds egen nådige gjerning og evige trofasthet. Dette må alle kristne vite og huske på når de leser ordene: "alle vi som ble døpt til Kristus Jesus". *
*Dette forstod de to doktorene Luther og Weller. Når sistnevnte en morgen var særdeles nedslått, og sa at nå stod det ille til med hans kristendom, da spurte Luther ham bare: "Men er De ikke døpt?" Og dette ene spørsmålet, fortelles det, ble en sånn trøst for Weller, at en lang evangelisk preken ikke kunne trøstet ham mer. Og tenk på den trøsten Pretorius har hatt av dåpen! Å, hvor sørgelig det er at så mange kristne ikke kjenner dåpens rike betydning, eller rett og slett er forført fra sannheten om den, så de nå ikke ser annet i den enn en bekjennelse og en lydighetsgjerning! Paulus, og hele Det nye testamente, lærer oss noe ganske annet!
Men nå vil vi ta for oss den betydning dåpen har for vår helliggjørelse, eller for å døde kjødet. Og for å øve oss i vandre i det nye livet, som Kristi etterfølgere. Paulus sier om dette:
Vi ble døpt til Hans død. Vi har tidligere sett ham tale om forsoningen i Kristi død, som den eneste rettferdighet vi har overfor Gud. I kapitlet foran sa han f.eks. at "Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere", "vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død", o.s.v.
Ved at vi har fått del i hele Kristi døds betydning innfor Gud,
står vi for Gud like rettferdige som om vi selv hadde lidd døden for våre synder.
Det er først og fremst dette som er budskapet i at vi er døpt "til Kristi død". Altså at hans død skal være vår død, hans rettferdighet vår rettferdighet. Dette har Paulus talt om tidligere. Men nå taler han om ennå en annen side ved dette: At vi dermed også er døpt til en død som "har likhet med hans død" (v.5). Nå vil han si at på samme måte som Kristi død "den døde han for synden én gang for alle, men det livet han lever, det lever han for Gud", slik er også vi innvidd til samme veien. Til å dø fra synden og leve for Gud. At dette er Paulus's mening her, ser vi av v.4, 5, 6, 11 m.fl.
Disse to: syndenes forlatelse - og det å dø bort fra synden, står da også i den sterkeste sammenheng med hverandre. Det viser enhver kristens erfaring. Jeg har fått del i den store nåden Kristi død har oppnådd for meg, som stadfestes for meg gjennom Ordet og sakramentene. Og akkurat det at jeg har fått del i denne nåden, er det jo som gjør at jeg har fått en hellig Ånd i hjertet mitt. Og denne hellige Ånden kan ikke tåle synd. Dermed er jeg straks inne i denne likheten med Kristi død. Dåpen er på samme tid både et pakts-dokument og et skilsmisse-brev. I dåpen har Kristus så konkret bundet seg til oss, og vi til ham. Så vi overfor Gud skal både være og eie alt det han er og eier. Men i dette har vi dermed samtidig undertegnet skilsmisse-brev overfor synden. Om at vi aldri mer skal være i dens tjeneste, men tilhøre ham som har kjøpt oss med sitt blod. Det var dette som ble understreket i spørsmålet som tidligere ble stilt til dem som skulle døpes: "Fornekter du djevelen og alt hans verk og alt hans vesen?" Om dette spørsmålet blir uttalt, eller ei, så innebærer dåpen alltid en slik fornektelse av synden og alt djevelens verk.
Og her finner vi så apostelens dypeste argumentasjon imot den ugudelige innstillingen, at vi bare skulle kunne fortsette i synden, for at nåden kan bli større. Paulus vil her si: Tenk nå etter: Hva var det som førte til at dere ble kristne? Dere er jo døpt til Kristus! Vet dere ikke hva denne dåpen innebærer? Ikke bare at dere ved syndenes forlatelse er gjort helt rene. Men også at det syndige kjødet er fradømt livet og overgitt til døden, for at det skal dukkes under. Derfor skal det livet dere nå lever, alltid innebære dødelse av synden. Hver eneste én som blir en kristen og får del i nådepakten, har dermed tatt farvel med hele sitt tidligere liv i synden, for aldri mer å vende tilbake til den. Men i alle sitt livs dager være Den korsfestedes etterfølger, og døde sine synder. Det er slik denne pakten med Kristus er: "Vi ble døpt til hans død".
Men så må dette ikke bare bli vakre ord og tanker, men sannhet og virkelighet. Måtte hver eneste én som vil være en kristen, ha dette klart for seg! Det finnes alltid noen som bekjenner seg som kristne, men som likevel ikke har dette nye sinn som vil gjøre sin Herres vilje i alt som skjer. De kan ennå både støtte og forsvare forskjellige skjødesynder. De kan stå i et intimt forhold til noe som står i åpenbar strid mot Herrens bud og vilje. Men disse bedrar seg selv med en død og innbilt tro.
Når vi blir omvendt, kommer vi på ny inn i akkurat den pakten med Kristus som vi ble døpt til. Men vi er døpt "til hans død" - og hans død var en "død fra synden" (v.10 svensk bib.tekst). Hvis så noen er blitt slave f.eks. under gjerrighet, slik at det å tjene penger og å øke sitt jordiske gods er blitt hovedsaken. Eller lever i kjødets lyst av ethvert slag: urenhet i tanker, ord og gjerning, misbruk av stimulerende midler, hissighet, hat, misunnelse, løgnaktighet, eller uredelighet i liv og forretning, o.s.v. Hvis et slikt menneske søker til kristendommen, til Guds ord og Guds folk, og begynner å bekjenne sin tro på nåden - men holder fast ved sitt gamle forhold til sine synder - -. Å, la oss si det på nytt: Han bedrar seg selv med en falsk og innbilt tro! Og all hans kristendom, hans kirke- og nattverdsgang, er bare et forferdelig skuespill.
Pakten med Kristus er en hellig pakt. "Vi ble døpt til Hans død". Ganske riktig er Kristi rike fullt av synd og jammer. Den som tilhører dette riket får i sannhet kjenne på alt mulig vondt i sitt gamle hjerte. Kjenner på kjødets lyster og begjæringer, eller opplever at du faller og gjør synd. Men det er ikke det vi nå er opptatt med. Nei, her taler vi om det å bli værende i sitt gamle forhold til synden, og det hører ikke hjemme i Kristi rike. "Om noen er i Kristus, da er han en ny skapning". Alle Guds barn har fått et hellig sinn som gjør opprør mot synden. Men kan du da samtidig ha et avslappet og positivt forhold til din gjerrighet, til at du er æresyk, til din utukt, din hissighet eller hat -? Å stå i et åpent og godt forhold til noe slikt, ja rose og unnskylde det, det er dette som avgjort vitner mot deg. Å være så uheldig å falle og begå synd, er ennå ikke noe brudd på din pakt med Kristus. Men å gi synden frie tøyler, hylle og forsvare den, det er å bryte pakten. "Vi ble døpt til hans død".
Skal du så virkelig døde synden, da må du ha en villig ånd, selv om det er bittert for kjødet. Også Kristi menneskelige natur skalv vel for dødens gru. Men i sin ånd var han villig til å ta kalken fra sin Fars hånd. Slik talte han da også om sine barn som tror på ham: "Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig". Hvis den villige ånden har forlatt hjertet ditt, da er all kamp mot synden bare noe loven driver deg til. Da er det hykleri, for det er ikke av hjertets lyst du gjør det. Skal du beholde den villige ånden, da må du leve i troen. I denne salige trøst og visshet om at Gud forlater alle syndene dine. I tillegg er det nødvendig å holde klart for seg at hvordan det så enn går med deg i striden, enten det nå går bedre eller dårligere med å bekjempe synden, så står alltid nådepakten fast hos Gud. Når du lever i den pakten, og øver deg i å dekke deg helt med Kristi rettferdighet. For det er bare på Kristi rettferdighet nåderiket hviler - ja, "hersker" over alle synder.
Nettopp dette at du øver deg i å tro nåden, samtidig som du kjemper mot og døder synden, er et godt tegn. La det være det sikreste vitnesbyrd om at hvor ille det enn ofte ser ut, så lever du ennå i en sann nådestand. Og så lenge du av hjertet tror på en slik nåde, så skal du alltid opplives på nytt til å følge din trofaste Frelser og døde synden. Men for kjødet blir denne veien bitter. Det går jo også tydelig fram av at det heter "døpt til hans død". For Kristi død var en bitter død. Det hørtes sterke rop fra ham da han oppgav ånden. Når kjødet skal korsfestes, kan du komme til å oppleve det så bittert at du også må rope, når du i nød og angst påkaller Herren. Da er det om å gjøre at vi ikke blir så trøtte at vi gir opp. Djevelen vil helst utpine hver eneste kristen, så vi skulle gi opp i striden. Og rett og slett gi oss til å følge kjødet på nytt, og finne en eller annen unnskyldning for synden.
Da er det viktig å holde klart for deg at du er en kristen og lever i Guds pakt. At du eier en uendelig stor lykke, og er på vei mot en evig herlighet. Men da vil du også gjerne være villig til å lide litt for dette. Kronen venter med lønnen til alle framstormende, redelige stridsmenn. "Dette er et troverdig ord: For dersom vi døde med ham, skal vi også leve med ham. Hvis vi holder ut, skal vi også herske med ham". Snart kommer den tiden da vi ikke lenger skal ha noen kamp og nød for synden, ingen gråt, intet rop mer. Bare en evig frihet fra alt som er vondt og bittert. Dette skildres slik i Skriften: "Gud skal tørke bort hver tåre fra øynene deres, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg, eller gråt, eller smerte skal være mer; for de første ting er blitt borte".
4: Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skulle også vi vandre i et helt nytt liv.
Tidligere har Paulus sagt at vi ble døpt til Kristi død (v.3). Nå sier han det på denne måten: Vi ble begravet med ham ved dåpen til døden. Her viser apostelen oss dåpens store hemmelighet. Han sier at gjennom den ble vi begravet med Kristus. Og grunnspråket viser at han setter sammen et ord som skildrer hvordan vi ved dåpen får den inderligste forening med Kristus. Rett oversatt heter det egentlig: "Vi er blitt sammenbegravet med ham" (synetaphämen auto).D.v.s. at vi ved dåpen er blitt så fullstendig ett med Kristus, at det er som om vi selv var blitt død og begravet i og ved hans død og begravelse. Vi er, slik noen skildrer det, "vårt begravde hodes begravde lemmer".
Hvordan skulle vi da ennå kunne fortsette å leve i synden? Det er dette spørsmålet (v.2) apostelen sikter til. Nei, sier han, "vi er begravet med ham til døden", til hans død (v.5,10), slik at på samme måte som Kristus i sin død og begravelse tok avskjed med våre synder, slik skal også vi i denne forening med ham ta avskjed med livet i synden. Luther sier at "den som blir døpt, han blir dømt til døden. Det er som om presten, når han døper, skulle si: Du er jo av syndig kjøtt. Derfor drukner jeg deg i Guds navn og dømmer deg til døden, for at alle dine synder skal dø og gå under sammen med deg. Men først når et døpt menneske (legemlig) dør, er virkningen av deres dåp fullkomment oppfylt. For synden opphører ikke helt, så lenge det ennå er liv i dette legemet som er så fullstendig avlet i synd, at synden er dets naturlige liv".
At ordet "begravet" ikke innebærer, slik en kunne fristes til å tro, at det ikke lenger finnes noen synd i oss, det forklarer Paulus tydelig nok i v.6. Der sier han at vårt gamle menneske ble korsfestet med Kristus "for at syndelegemet skulle bli fratatt sin makt". "Syndelegemet" har vi altså fremdeles. Paulus sier ikke at det allerede er tilintetgjort. Men "for at det skulle bli fratatt sin makt". At vi er begravet med Kristus betegner dermed altså bare at vi i dåpen er blitt forenet med Kristus i en tilsvarende død. Derfor er det, som tidligere nevnt, at Paulus også tilføyer ordene "til døden". D.v.s. at synden skal dødes, på samme måte som Kristi død var en død fra synden, "ty hans død var en død från synden en gång for alla" (v.10).
Når Kristus bare på grunn av synden, døde og ble begravet, var dette et markert bevis på Guds dom og vrede over synden. Han vil selvsagt heller ikke tåle at synden lever og hersker i oss. Derfor har han gitt oss Kristus og dåpen, for at vi skal døde synden og ikke la den få utfolde seg og regjere i oss - som den ville gjort om vi gav den frihet til det. Så må da vår holdning overfor synden alltid være at den er død og begravet. Ja, derfor er det at Kristus har innstiftet en slik dåp, i forbindelse med at hans disipler ble tatt opp i pakten med ham. En dåp som i selve sin form også skulle skildre en begravelse, eller en innvielse til det forgjengelige liv. For desto bedre å minne oss om dette at vi, når vi er forenet med ham, ikke kan leve i synden. Men at det da skal være slutt på det gamle syndelivet, på samme måten som det er slutt med menneskets jordiske liv når det er dødt og begravet.
Den første tiden ble dåpen foretatt ved full neddykking i vann, og skildret dermed tydelig for øyet en fullstendig begravelse. Så har enkelte sjeler stilt spørsmål ved om de kan regne seg som virkelig døpt, når deres dåp bare har foregått ved noen håndfull vann, og ikke full neddykking. Å la seg forville bare på bakgrunn av ulike former, er egentlig bare et uttrykk for at en ikke hviler i det som særpreger Det nye testamentes budskap og ånd, i motsetning til Det gamle testamentes. GT bandt menneskene til former. I NT, derimot, går alt ut på at vi skal se på selve saken. I åndelig lys og kjærlighet skal vi se etter meningen med hvert enkelt bud. Og bare på den bakgrunn "tjene i Åndens nye vesen, og ikke i bokstavens gamle vesen" (Rom 7:6). Se også Jesu egne ord i Joh 4:21-24.
At en i den nytestamentlige tid skulle se etter ånden i et bud, etter hensikten og nytten av det, forstod den apostoliske forsamlingen. Det ser vi f.eks. når de begynte å feire søndagen som sabbat, isteden for lørdagen, selv om det tredje bud taler om lørdagen. Det samme når de under forfølgelsene begynte å døpe med bestenking, hvis hel neddykking i vann ikke var mulig. Eller i fengsler og ved sykeseng (Just. Apol. II pag.93. Cyprian Ep. ad. Magnes. pag.153). Kjærligheten er hele lovens oppfyllelse (Rom 13:10). Den som bare på grunn av bokstaven i et bud, eller kanskje bare fordi det passer bedre slik, gjør noe som strider mot kjærlighetsbudet, f.eks. legger sten til byrden for svake kristnes samvittigheter (Rom 14, konf. 1Kor 9:20), han bryter evangeliets ånd og den kjærlige Guds vilje og mening. Dette forstod Moses, da han, bare med bakgrunn i de store anstrengelsene reisen påførte folket, under hele vandringen i ørkenen lot være å foreta omskjærelsen. På tross av hvor alvorlig Guds bud talte om dette.
Hovedsaken er, så sant vi har fattet Kristi sinn og Det nye testamentes ånd, at vi vet at vi i dåpen er "begravet med Kristus", som Paulus lærer oss her. Men, som vi vel også la merke til da vi under vers 3 så på flere av de ordene vi finner i Skriften om dåpen, så skal det så visst ikke bare være et skyggebilde av denne åndelige død bort fra synden. Nei, dåpen innsetter oss i et virkelig Kristi døds- og livssamfunn. Og det er nettopp dermed vi skulle eie: ikke bare frihet fra syndens skyld, men også en ny, hellig kraft som døder synden og driver fram en ny livsstil med Kristus som forbilde. Det er dette som ligger i ordene: "Vi er blitt sammenbegravet med ham ved dåpen til døden"
For at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skulle også vi vandre i et helt nytt liv. Derfor er vi sammenbegravet med Kristus, sier apostelen: ikke bare for at vi skal være lik ham i hans død, men også i hans oppstandelse og liv. Og Kristus ble ikke liggende i graven, men oppstod fra de døde ved Faderens herlighet: Og nå, i sin opphøyde tilstand, befridd fra synden og døden, lever han et nytt og himmelsk liv. Slik skal også vi, ved den samme kraften, bli nye mennesker. Først, innfor Gud: Være nye mennesker, fullkomment fri fra synden, opphøyet til Guds barn, rettferdige og salige. Deretter: I våre hjerter eie et nytt åndelig liv, oppstått fra det gamle, døde livet under synd og vantro, og vandre i et nytt liv med Kristus som forbilde.
Dette skal ikke bare være en lov, og noe mennesket skal anstrenge seg for. Men et fullstendig guddommelig verk i alle dem som i sannhet er "født av vann og Ånd" (Joh 3:5). Paulus sier nemlig: "Slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet", d.v.s. oppreist av hans herlige makt. ("Faderens herlighet" kan nok bety summen av all guddommelig fullkommenhet. Men her betyr ordet hans allmakt. Se Ef 1:19-20). På samme måten skapes også det nye livet i en kristen, gjennom "Guds mektige krafts virkning. Den han lot virke i Kristus da Han reiste Ham opp fra de døde". En sann kristen er et Guds verk. Merk deg dette: En sann kristen er ikke et verk av menneskelig overbevisning og egne anstrengelser, som de uforstandige mener. Men et verk av guddommelige krefter. De er "født ovenfra", født "ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud" (Joh 1:13). "Gjenfødt av uforgjengelig sæd" (1Pet 1:23), vi "har fått del i guddommelig natur" (2Pet 1:4), "Guds sæd blir i ham" (1Joh 3:9).
Selvsagt måtte menneskene få en overbevisning ved at de fikk høre Ordet. Selvsagt vil det oppstå kamp og strid for å leve etter dette. Men den som står der bare med sin overbevisning og sine anstrengelser, er fremdeles bare kjød, "født av kjød" (Joh 3:6). Hvis du ikke har fått Guds Ånd, som har virket et nytt hjerte og sinn i deg, så er du fremdeles død. Skal du få det livet som tilhører Guds rike, så må Gud få komme til og gi deg sin Hellige Ånd. Det er den som skaper det nye livet i deg (2Kor 5:17): nytt syn og ny hørsel, nytt sinn, og nye åndelige krefter. Og det begynner med at han "tilintetgjør det slør som tilslører alle folkene" (Jes 25:7) - det åndelige dødsmørket. Og da våkner du opp som til en ny verden, og får se hvordan Jesus, Guds Sønn, ble gitt til vår frelse. Du får se at all din salighet* er bare i ham som døde og oppstod for oss.
*
En har valgt å beholde det gode, gamle uttrykket "salig/salighet" i en del tilfeller. Og grunnen er den helt spesielle betydning dette ordet har i Skriften, hvor det vanligvis, og mest tilnærmet betyr "velsignet/velsignelse". "Det greske ordet for vårt "salig" er makários, som i profangresken vesentlig ble brukt om gudenes oververdslige lykketilstand, høyt hevet over jordisk lidelse og bekymring. I NT skildrer ordet vanligvis den egenartede religiøse glede som gudsrikeborgerne (Messias-folket) får del i. Saligheten betinges og preges i NT helt av Guds siste og fullkomne åpenbaring i Kristus, og er av åndelig art. Det personlige trosforholdet til Kristus og hans evangelium er her av avgjørende betydning. Å leve i evangeliet om den uforskyldte nåde, gjør salig. Å få sitte til bords i Guds rike, er all salighets høydepunkt (Luk 14:15)" (Ill. Bibelleksikon). Oversetters tilføyelse.
Nå er det ikke bare en forstandens overbevisning. Det er gitt deg av Ånden å se hva du har i Kristus: En fullkommen rettferdighet, Guds vennskap og evig liv. Da strømmer så gudgitte livskrefter i sjelen, som ikke kan forklares - men erfares. Det er sant at vårt liv med Kristus i Gud ofte er svært skjult (Kol 3:3). Det er dekket av all elendigheten fra vår gamle natur. Men tross det er det ikke bare et tenkt og innbilt liv. Men en stor virkelighet som gir seg utslag i hele livet vårt, på jorden, på den måten apostelen sier det her:
Slik skulle også vi vandre i et helt nytt liv - egentlig "i livets nyhet". Ikke bare skal vi tenke og innbille oss et nytt liv. Ja, ikke bare skal vi eie det. Det skal også bevise at det lever i oss, altså ved at vi "vandrer i livets nyhet". Og da ikke bare i nye gjerninger, nye kristelige skikker. Men i et helt nytt vesen som fødes av Ånden. Vi skal jo forvandles "ved fornyelsen av deres sinn" (Rom 12:2). Der skal bli et nytt indre liv, et nytt sinn og en lyst til Guds lov. Nye tanker, ny smak og en ny måte å bedømme alt ut fra. Da vil vi av hjertet elske det som vi tidligere hatet, - og dermed hate det vi tidligere elsket. Riktignok beholder kjødet alltid sin egenart som elsker synden og forakter Gud. Noe som ofte fører oss i mørke og forvirring. Men tross alt dette kan ikke Ånden bestandig holdes skjult. Og den virker at vi fordømmer og tar avstand fra vår egen ondskap, og etter vårt nye sinn inderlig elsker alt det som Gud elsker.
Og legg merke til at i denne "livets nyhet" skal vi "vandre" - . Ikke bare tilfeldig oppflammes av en hellig lyst som snart forsvinner igjen. Men for hele det livet som ennå ligger foran oss "vandre" en helt annen vei enn hele verden. Slik at selv om vi svimler, snubler og faller, så reiser vi oss igjen, og begynner på nytt kampen mot synden. Og om det skjer at vi innimellom blir trøtte og forsømmer oss, så vekkes vi på nytt og gjenopplives i troen og kjærligheten. Begynner på nytt å be, og søker i Ordet for å samle nye krefter til å fortsette vandringen.
Det er dette som også virkelig skjer når vi er født av Gud. Det ene året og tiår etter det andre fortsetter vi i det samme liv og vandring. Uansett at vi har hele djevelens rike mot oss, og kjødets og verdens motstand. Og Gud handler også ofte underlig med oss - som om han fullstendig hadde overlatt oss til vår indre eller ytre nød, ja under djevelens herredømme. At vi da likevel aldri kan forlate denne underlige Gud og hans vei, men alltid må fortsette med det samme livet, i tro og bønn, o.s.v. -. Det, ja, det må da være et markert og tankevekkende bevis på at her ligger det ikke bare menneskelig strev bak, men et guddommelig liv i sjelen. Og denne vandringen i et nytt liv kommer utelukkende gjennom en inderlig forening med Kristus - en hemmelighetsfull, men virkelig nok forening. Dette taler så Paulus videre om:
5: For hvis vi er blitt forenet med ham i en død som har likhet med hans død, da skal vi også bli det i en oppstandelse som har likhet med hans oppstandelse.
Her taler Paulus mer tydelig og klart om hemmeligheten og grunnen til den nye vandringen. ("For", sier han, og det ordet gir løfter om en forklaring på det som er sagt like foran). Hemmeligheten er denne: Vi er blitt forenet med Kristus i en oppstandelse som har likhet med hans oppstandelse. Hovedtanken i dette er: Like foran har apostelen talt om at vi er "begravet med Kristus ved dåpen til døden". Dette er det samme som "forenet med ham i en død som har likhet med hans død". Nå sier han: Men vi er også, likeså sikkert (i
dåpen), forenet med ham i en oppstandelse som har likhet med hans oppstandelse. (Vi skal huske på at her tales det ikke om våre legemers oppstandelse, men, som sammenhengen viser, om den åndelige oppstandelsen fra synden). Det tales altså ikke bare om at det gamle menneske i oss skal dødes. Men det skal også fødes og stå fram et nytt menneske, som skal leve i hellighet og rettferdighet for Gud i all evighet. Men alt det som sies her om dåpen (at vi blir "begravet med Kristus" , "forenet med ham" o.s.v.), det blir levendegjort og erfares der "gjenfødelsen og fornyelsen ved Den Hellige Ånd" kommer til. Da blir dette livet vårt. Da dør vi fra synden og vandrer i ett nytt liv.
Og måtte nå hver eneste én her merke seg hva som er den sanne helliggjørelsens hemmelighet! Paulus sier ikke at vi bare skal strekke oss etter et liv som har likhet med Kristi død og oppstandelse. Nei, han sier at vi "er blitt forenet med Kristus i en død og en oppstandelse som har likhet med hans". Ordet "forenet" betegner da også den inderligste sammenføyning med Kristus. Å, for et under av Guds nåde! Herren Kristus har selv skildret foreningen mellom ham og de troende med bildet av grenene i vintreet (Joh 15). Der taler han om denne "sammenvoksingen" mellom ham og de troende. Han sier: "Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham," ..o.s.v. Samme kveld sa han også til sin himmelske Far uttrykkelig disse ordene: "Jeg i dem og du i meg, for at de kan bli gjort fullkomment til ett" (Joh 17:23).
Dette er virkelig et nådens under som er større enn alle våre tanker. Her holder altså apostelen fram denne inderlige foreningen med Kristus som grunnen til den rette helliggjørelsen, til å døde kjødet, og for å kunne vandre i det nye livet. Men slik sier altså også Herren Kristus: "Den som blir i meg, og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere slett ikke gjøre noen ting. Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten at den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt, uten at dere blir i meg".
Vi burde da tro Herren selv og hans apostel. Hvor mange hører vi ikke tale om helliggjørelse, men de har en ganske annen lære om disse tingene. Bare med bud, regler og formaninger vil de gjøre menneskene hellige. Uten å spørre om de i det hele tatt er forenet med Kristus, er "døde fra loven", og lever i troen. Måtte vi alle vokte oss vel for denne farlige forførelsen som bare skaper "hvitkalkede graver", hyklere og gjerningskristne! Og i tillegg bærer vi jo dette med oss i selve vår nedarvede natur: Vår tilbøyelighet til å tro at i oss selv har vi makt til å gjøre Guds vilje, bare vi bestreber oss på det.
Husk derfor på, så lenge du lever, at når apostelen taler de grunnleggende ord om helliggjørelse, så begynner han ikke med å gi bud og regler. Heller ikke med å formane eller påvirke. Nei, først taler han om grunnen og forutsetningen for all sann helliggjørelse: Denne inderlige forening med Kristus. Vi er "forenet", vi er "døde med Kristus", og videre: "begravet" og "oppstått". Dette må først ha skjedd, sier han. Også i brevet til kolosserne begynner han avsnittet med formaningen, med disse ordene: "Hvis dere da altså ble oppreist med Kristus", "Dere er jo døde" (Kol 3:1,3). Og når Herren selv forklarer hvordan vi skal kunne bære frukt, sier han: "Hvis dere blir i meg", "Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv", o.s.v.
Når skal vi egentlig bli ferdig med denne ulykkelige dårskapen, å vente på frukt - før treet ennå er plantet - ? Denne innbilningen som sitter så dypt, som om det skulle være noe i oss selv som kunne skape god frukt.
Hvis du ikke er forenet med Kristus, så har du ingen mulighet for å bære god frukt. Men det er samtidig like umulig at du vil bli uten frukt, hvis du lever i en virkelig forening med Kristus, slik som han selv sier: "Den som blir i meg, og jeg i ham, bærer mye frukt". Når han bruker uttrykket "hver gren på meg som ikke bærer frukt", da taler han om de som "har navn av å leve, men som er døde" (Åp 3:1). Men om alt som virkelig lever i ham, sier han at det "bærer frukt og gir avkastning: én hundre foll, én seksti foll, én tretti". Det er umulig at Kristus og hans Ånd, når de bor i oss, ikke skulle utrette noe!
Men lever du derimot bare for deg selv, på denne verdens vis. Bare gjør det som kjødet lyster, helt fremmed for det sinnet som elsker Guds lov og setter seg til motverge mot det gamle menneske. Ja, da må du vite at du ikke lever i noen forening med Kristus. At du da en gang i dåpen ble forenet med ham, eller at du nå bekjenner at du tror og tilhører ham, det hjelper deg ikke nå. Når du nå fortsetter å leve uten foreningen med Kristus. Da har du fornektet din dåpspakt. Du er en gren som er brukket av, og som da bare fortsetter å tørke inn. Men Gud, "som gjør de døde levende og kaller på det som ikke finnes, som om det finnes", han gjør ennå stadig store under. "Også vi som var døde i våre overtredelser og synder, har han gjort levende med Kristus". Han er "rik på barmhjertighet, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med". Han er den samme i dag, han står der og vil også gjøre det underet med deg som Kristus skildrer slik: "De døde skal høre Guds Sønns røst. Og de som hører, skal leve" (Joh 5:25).
Men selve betydningen av disse ordene: "forenet med ham i en død som har likhet med hans død, og en oppstandelse som har likhet med hans oppstandelse", får vi kanskje ennå mer treffende åpenbart gjennom bildet av Kristus, når han sammenlikner seg med et hvetekorn som må dø før det kan bære frukt (Joh 12:24). På samme måte må også vi først dø og bli til mold, når det gjelder all vår egen dugelighet og muligheter for å utrette noe. Før vi kan få et nytt, himmelsk liv, og bli en sæd etter den himmelske innhøsterens vilje. Noe han kan samle i sine låver. Så lenge menneskene ennå er og kan utrette noe, er alt det de gjør, selv deres frommeste liv, "født av kjødet" og en styggedom for Gud. Selv på sitt beste er det besmittet av selvforgudelsens last, og i tillegg; med all den forgiftede naturens styggedom.
"Hver plante som min himmelske Far ikke har plantet, skal bli rykket opp med roten", sier Kristus. All vår egen kraft og ressurser, klokskap og virksomhet må bli slått ned og tilintetgjort, hvis Gud skal få åpenbart sin kraft i oss. Den som skal bli vis og opplyst i Guds mening, må først bli som blind og en dåre. Den som skal bli rettferdig og salig, må først bli en fordømt synder. Den som skal få motta Guds kraft til helliggjørelse, må først bli svak, fullstendig maktesløs, og gjort udugelig. Først når synderen ligger der fullstendig fortapt, sønderknust, fordømt og rådløs, - men i denne sin fortapte tilstand får høre Guds Sønns røst forkynne hans barmhjertighet og nåde - først da fødes det sanne livet inni ham.
De som bare har sin loviske kunnskap, forstår ikke noe som helst av denne hemmeligheten. Det står som et svart mørke og en dårskap for dem. For de mener at når en bare går alvorlig inn for det, så må en da bli hellig. Kristi ord om at "uten Meg kan dere slett ikke gjøre noen ting", kaster de fra seg (Sal 50:17). Eller de oppfatter det ordet bare som en oppfordring til et slags bønnesamfunn med Gud. Men Herren sier ikke: Hvis dere ikke ber til meg. Nei, han sier "Hvis noen ikke blir i Meg, slik som grenen i vintreet, kan dere slett ikke gjøre noen ting. Bli i Min kjærlighet!" Ganske riktig kreves det jo også i dette, at vi ber. Men uansett alt det du ber, så blir det ingen sann helliggjørelse, hvis ikke også dette skjer, som Skriften lærer, at du dør. At du som en fortapt har mistet all tro på hva du kan utrette, og finner din frelse, ditt liv, bare i Kristus, - forenet med ham ved en død og en oppstandelse lik hans. For det kan bare gå for seg på denne måten: "Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye korn".
Dette er altså begynnelsen til en sann helliggjørelse. Før dette skjer, kan en nok være vakt og ha strevet med sin omvendelse. Men fullstendig fortapt og død er du ikke blitt. Og selv om en kanskje tror at alt det som står skrevet om Kristus er sant, men selv aldri er blitt frelst og frigjort fra loven, så er alt strev med å bli mer hellig, forgjeves. Det er det samme om det har foregått som et selvgjort skuespill, eller det har vært gjennom kamp og engstelse. Det er som det syvende kapitlet viser oss, at vi kan ikke "bære frukt for Gud", kan ikke "tjene i Åndens nye vesen", før vi er "løst fra loven", er "døde fra det som holdt oss fanget ". Men når det skjer, da er også den rette helliggjørelsen begynt i hjertet ditt. Når du har opplevd dette at "jeg har strevet og arbeidet så ærlig og oppriktig jeg kunne, for å bli rettferdig og hellig. Men i alt dette strevet er jeg bare blitt stående skamfull og hjelpeløs - overfor Ham som jeg omsider fikk se var hele min rettferdighet og helliggjørelse: min Herre Kristus.
Jeg var innstilt på å gjøre hva som helst, jeg kjempet, jeg ba, jeg satte meg høye mål. Men ble bare mer og mer ulykkelig, syndig og fordømt. Til slutt innså jeg at alt strevet mitt var forgjeves. Jeg bare lå der, og opplevde at jeg var fortapt. Da kom Herren og gjorde meg levende. Jeg ble frelst utelukkende gjennom hans nåde. Men jeg falt ofte på nytt i den samme innbilningen om at jeg hadde noen egen kraft og dugelighet. Jeg trodde at det måtte da være meg selv som måtte helliggjøre meg. Jeg begynte på nytt med eget strev. Jeg ble opptatt med å tro på den rette måten, med å be og kjempe. Jeg trodde jeg selv hadde kraft til å gjøre dette. Men så ble jeg på nytt maktesløs og fortapt. Jeg innså at jeg kunne ikke tro, ikke be, nei, ikke en gang tenke, mer enn akkurat det Herren hvert øyeblikk virket i meg. Og når jeg så på nytt ble slått ned, ble maktesløs og død, da kom Herren igjen med sitt evangelium og førte meg tilbake til klippen -som jeg hadde glidd bort fra. Igjen møtte han meg bare med sin nåde. Og da fikk jeg igjen lyst og kraft til det gode.
Når du har vært gjennom slike prosesser, da er det Kristus, og ham alene, som er blitt hele din rettferdighet og helliggjørelse, så du alltid og i alle ting ser at du er avhengig av ham. Da kjenner du hva som er den rette helliggjørelsen. Da døder du ditt gamle menneske på rett måte. Da ikke bare bremses det gamle mennesket i sine utbrudd. Men da dødes det indre, selve hjertet og livet i det gamle menneske: Den dype, uendelige selvopptattheten. Innbilningen om at det finnes noen som helst kraft og dugelighet i oss selv. Den er denne dype selviskheten som utgjør selve livet og hjertet i det gamle mennesket. Og fra denne kilden flyter så en forferdelig syndflod gjennom alle naturens krefter. Som stolthet, gudsforakt, selvsikkerhet, vantro, likegyldighet, ulydighet, selvrådighet, kjødets lyst, hissighet, utålmodighet, falskhet, løgnaktighet, og mange andre synder og elendighet.
Når så all denne ormegiften angripes og dødes, så må nok aller først den dype selviskheten, den innbilte egne kraften, blitt knust. Og dette må nok ikke bare skje én gang, i omvendelsen, men gang på gang gjennom hele vårt liv, i den daglige omvendelsen. På samme måte som vi første gang gjennom lovens arbeid ble stående hjelpeløse i alt vi prøvde oss på, for å bli rettferdige, slik må vi om og om igjen bli slått ned og ydmyket, så snart vi vil være noe, eller tror vi kan bevirke noe av oss selv. Dette skjer hele tiden, for at vi aldri skal få vår trøst og glede i oss selv, eller i noe som er i oss, men bare i Herren Kristus selv. For, som vi nylig har nevnt, er det på denne måten selve hjertet i det gamle mennesket blir gjennomboret og drept.
Men vi skal ikke bli liggende i vår usselhet, eller stoppe opp i trelldom og avmakt. Det nye mennesket, "Åndens sinnelag (attrå) er liv og fred", må hele tiden næres og holdes vedlike. Derfor er det så nødvendig at vi gjennom evangeliet alltid blir trøstet og renset i vår samvittighet, glade og salige i nåden. På denne måten blir det hele veien en sann og levende helliggjørelse i Ånden. Ikke noe selvgjort, dødt og overfladisk. Det er dette som er lærdommen vi må ta til oss gjennom apostelens ord om at vi er "forenet" med Kristus gjennom en død og en oppstandelse som har likhet med hans. Vi er sammenvokst med det hvetekornet som måtte dø og nedbrytes, måtte bli til mold, før det kunne bære frukt. Derfor er dette også vår vei, før vi kan få åndelig liv og kraft. Vi må dø og tilintetgjøres, for at Kristus alene kan få leve og virke i oss. Vi må være Kristi lemmer, og gå samme vei som hodet gikk.
6: For vi vet dette, at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham, for at syndelegemet skulle bli fratatt sin makt, så vi ikke lenger skal være treller under synden.
Vi vet dette - etter gr.teksten egentlig "vitende dette", "kjennende dette at vårt gamle menneske.." o.s.v. Grunntekstens ord for "vi vet" har en betydning som står for kjennskap bygget på erfaring. Med dette vil Paulus si: At vi er blitt forenet med Kristus gjennom en død og oppstandelse som har likhet med hans, det kan det ikke herske noen uvisshet om for oss som vet og erfarer at vårt gamle menneske er korsfestet med ham. Hvis vi ikke vet noe om dette, da kan vi ennå ikke være blitt nye mennesker. Dette å være forenet med Kristus er ikke noe vi bare opplever i tankene, men noe vi kjenner av erfaring.
Vårt gamle menneske..., og syndelegemet. Når apostelen her bruker to forskjellige uttrykk, "vårt gamle menneske", og "syndelegemet", forstår vi at med vårt gamle menneske menes hele vårt tidligere indre og ytre liv i synd og vantro. D.v.s. vårt gamle jeg, vår tidligere livsretning. Slik den var før den nye fødselen. Da vi ikke fryktet Gud, ikke hørte hverken på hans trusler eller hans nåde, men bare levde fritt etter vårt kjøds lyster og tidsånden i denne verden (Ef 2:2,3). Med vårt gamle menneske mener Paulus egentlig ikke selve vår falne natur. Men hele vårt tidligere liv og levnet. Det forstår vi av at han nettopp skjelner mellom "vårt gamle menneske" og "syndelegemet". Det kalles "vårt gamle menneske" i motsetning til det nye (Ef 4:22,24 og Kol 3:8,10). Og det må også kalles "vårt gamle menneske" fordi det var slik fra vår fysiske fødsel. Ja, helt tilbake fra syndefallet var det likt hos alle Adams barn.
Med "syndelegemet", som ved korsfestelsen av det gamle mennesket skal tilintetgjøres, menes det samme som "kjødet" andre steder i Skriften. Det er det samme som selve syndefordervet i oss, men skildret som et legeme. D.v.s. selve den syndige naturen med dens onde begjær og dens utbrudd i syndige ord og gjerninger. Denne virksomme synden som bor i oss, har Paulus i Kol 3:5 konkret skildret som et legeme, når han sier: "Overgi derfor deres jordiske lemmer til døden: hor, urenhet, syndig begjær, ond lyst og grådighet" o.s.v. Når han taler om disse syndige utbruddene som våre "lemmer", forstår vi at han omtaler synden som et legeme. Det er dette syndelegemet som skal bli "fratatt sin makt" gjennom den andre korsfestelsen*.
*
Noen har ment at med uttrykket "syndelegemet" skulle menes selve menneskets legeme "som sete og organ for synden" sier de. Og på den bakgrunn anser de det gamle menneskets korsfestelse å skulle ha som sitt endelige mål at (hina, "for at") menneskets legeme skulle "bli fratatt sin makt". Selv om vi tolket uttrykket "bli fratatt sin makt" i den mest tenkelig svake form, f.eks. "gjøres uvirksom", så ville vi likevel med denne tolkingen akseptere den tanken at syndens makt ligger i legemet, at en med "kjødet" bare skulle mene legemet. Men dette er klart ikke Skriftens mening. Skriften bruker jo uttrykkelig formuleringen "et sjeleligmenneske" (slik gr.språket konkret uttrykker det) om "det naturlige menneske" (1Kor 2:14). Og taler om "det kjødet ville" (Ef 2:3), om "kjødets sinnelag", og et "kjødelig sinn" (Rom 8:6 og Kol 2:18). Og disse ordene forteller oss jo at synden egentlig er et åndelig onde. Menneskets synd består jo ikke i at vårt legeme har syndige drifter på samme måte som dyrene. Nei, tvert imot er menneskets forhold at nettopp fordi vi er syndige, totalt fordervet i menneskets sjel, derfor blir også legemets drifter styrt til ulydighet mot Guds bud - det som synden egentlig består i.
I v.12 sier Paulus: "La derfor ikke synden ha herredømme i deres dødelige legeme". Han sier ikke: La ikke deres dødelige legeme ha herredømme. Vi legger merke til at det er synden som omtales her som den som har herredømme - og som altså ved korsfestelsen skal "bli fratatt sin makt". Men hos de gjenfødte er legemet en bolig for Ånden og dens frukter (1Kor 6:19), på samme måte som legemet altså også blir brukt av synden. Det ville være en utillatelig nedvurdering av apostelens budskap, om en tilla ham den meningen at korsfestelsen av vårt gamle menneske bare skulle bety en viss svekkelse av legemets kjødelige lyster. For vi ser og vet jo at det er synden i sin helhet som omtales over alt her. Det ville være å gi næring til en retning som Paulus spesielt brennemerker som falsk; dette: i sin nidkjærhet mot synden å vende seg mot legemet (se Kol 2:23, 1Tim 4:8). Til tider kan det være behov for å "speke" legemet gjennom faste og arbeide (Rom 13:14). Men at hele "vårt gamle menneskes korsfestelse" ikke skulle ha noe større siktepunkt enn en viss svekkelse av legemet, det er å skyte langt over mål i tolking av dette budskapet som jo gjelder synden i sin helhet. Og vi har allerede sett at Paulus også på et annet sted (Kol 3:5) skildrer synden som et legeme med dets "lemmer".
korsfestet med ham - eller "med-korsfestet, "korsfestet sammen med". Så inderlig er vi forenet med ham, at alt det som skjedde med Kristus i hans lidelse, død og oppstandelse, har sitt motbilde i den kristnes nye liv. Tidligere har Paulus sagt at vi er "døpt til Hans død", at vi er "begravet med Ham" og at vi er "forenet med Ham i en oppstandelse som har likhet med Hans oppstandelse". Og nå sier han altså at vi er "korsfestet med ham". Å være "korsfestet med Kristus" har to betydninger i det vi leser hos Paulus. Når han i Gal 2:20 sier: "Jeg er blitt korsfestet med Kristus", så betyr det at han har del i Kristi egen korsfestelse på Golgata. Der var vi alle, og stod i ham for Guds dom, og "vi har gjort det klart for oss: Når én døde for alle, da døde alle" (2Kor 5:14), om én er korsfestet for alle, så er de alle korsfestet. Sammenhengen viser at det er denne betydningen uttrykket har i Gal 2:19.
Men i vår tekst betyr det noe annet når Paulus sier at "vårt gamle menneske ble korsfestet med ham". Her betyr det at hele vårt tidligere liv, - slik det var arvet fra Adam, og som vi levde fritt ut i vantro og ondskap, - er nå ved foreningen med Kristus fengslet og døende. På samme måte som Kristi legeme ble festet til korset med nagler gjennom hender og føtter. Og på samme måte som et korsfestet menneske aldri mer kunne tenke på sin frihet, men bare så døden foran seg, slik er det også med en kristen, som jo er korsfestet med Kristus. Bundet til uavbrutt bare å dø mer og mer bort fra alt som ikke behager Gud. Og på samme måte som døden på korset var en langsom og bitter død, slik er også korsfestelsen av det gamle menneske en langsom dødsprosess, og svært bitter for vår natur. På samme måte som et korsfestet menneske etter loven var et forbannet menneske som ble avskydd av alle (5Mos 21:23), slik er også det korsfestede "gamle menneske" både i Guds og for vårt gjenfødte øye, forbannet og avskyelig.
Et korsfestet menneske døde ikke straks. De kunne leve mange dager i forferdelige smerter som gradvis tok livet av dem. Ja, de kunne til og med, på korset, bryte ut i bespottelse. Som den ene røveren på Golgata gjorde. På samme måte er heller ikke det gamle menneske straks helt død, når det er naglet til korset. Det kan ennå røre seg, spenne musklene og hisse seg opp overfor selve dødsstraffen, ved at det stanger og strir mot den villige ånd. Det er dette Luther har talt noenlunde slik om: "Ånden sier til synden: Du har å anse deg død, og ikke røre deg! Kjødet sier: Jeg er ikke død ennå. Jeg må bruke livet mitt mens jeg ennå har det! Ånden sier: Lovet være Gud for sin evige forlatelse! Kjødet sier: Hva kjenner jeg til Gud og hans nåde? Gud er slett ikke nådig! Ånden sier: Hans bud er ikke tunge; kjærlighet, langmodighet, mildhet, saktmodighet, avholdenhet - alt sammen bare dyrebare gaver. Kjødet sier: Hans bud er tunge. Jeg vil ikke være langmodig, mild, saktmodig og avholdende. Ånden sier: Gud skal gi deg en evig salighet i himmelen. I forakt svarer kjødet: Når sa jeg meg interessert i å snakke om himmelen? Hva er "salighet i himmelen" for noe? Jeg har ikke sans for slikt!" o.s.v.
Slik kjemper Ånden og kjødet mot hverandre når det gamle menneske er korsfestet, d.v.s. når den gamle livsformen er brutt. Et korsfestet menneske er festet til treet både med hender og føtter, gjennom både den høyre og den venstre hånden. I den åndelige korsfestelsen blir også alt som tilhører det gamle menneske tynt og dødet på samme måte. Og dette skjer også i forskjellige forhold i vårt gamle menneske, som til og med kan stå i strid med hverandre: Et selvrettferdig så vel som som et syndig vesen. Såvel gleden i verden som gleden i min egen fromhet. Såvel gjerrigheten som sløseriet. Såvel en syndig vrede som en syndig kjærlighet. Såvel selvsikkerheten som motløsheten, o.s.v.
Det er svært lærerikt å legge merke til hvordan dette virkelig skjer hos dem som er korsfestet med Kristus. La oss bare ta Peter som eksempel. Når han trofast fulgte sin Mester, ble hans gamle, jødiske sinn daglig dødet ved at slikt stadig ble refset av hans Herre som voktet ham. Men når han ble selvsikker, og derfor ble overlatt til Satan, så falt han og fornektet sin Herre. Og da ble han så sønderknust over dette, at han gikk ut og gråt bittert. Da han senere, overfor rådet i Jerusalem stod fast ved sannheten og bekjente Kristus, ble han hudstrøket av yppersteprestene. Også gjennom dette ble syndens lyster i ham drept (1Pet 4:1). Men når han så senere, i Antiokia hykler av menneskefrykt, da får han en alvorlig irettesettelse av Paulus (Gal 2:11-14). Kort sagt: Når han var trofast og sterk, da vokset selvtilliten i ham, og da måtte han lide. Men når han var svak og vaklende, da ble han også tuktet. Da måtte han også lide. Slik ser vi hvordan han er korsfestet, ved nagler gjennom både hans høyre og hans venstre hånd.
Så lenge en kristen står under Åndens tukt, skal han stadig renses og dødes, hvordan han enn er eller har det. Er jeg f.eks. rik på jordisk gods, da fristes jeg til å skape meg et Paradis på jorden, pleie kjødet og leve verdslig. Men da blir jeg snart så sterkt tuktet av Ånden at jeg blir redd for min rikdom og livslyst, og plages mer av det enn om jeg hadde levd i fattigdom. Er jeg på den annen side fattig, eller har legemlige plager, da dødes også mitt kjødelige og verdslige sinn. Er jeg åndelig begavet, og har en aktiv natur, da vil kjødet snart ha ære og ry for dette. Eller vi bare i stillhet inni oss "vokser" på dette. Men da tar Ånden fatt i meg og gjør meg virkelig redd. Han taler til meg: "Gud står de stolte imot". Holdes jeg på den annen side i åndelig fattigdom, kjenner på at jeg mangler både kraften, gavene og nåde, da dødes min egenrettferdighet også gjennom dette.
Så har vi tider da vi våker trofast i bønn. Vi strider mot synden og er villige til å avstå både fra synd og egen ære. Ja, vil virkelig gjerne få være en helliggjort kristen. Men da går det ikke lenge før en viss erkjennelse av dette begynner å vokse i hjertet mitt. Jeg får en hemmelig tilfredsstillelse i alt dette - midt oppi alt mitt alvor! Å, for en fare! Da er jeg på randen av det stupet som gjorde at engler falt fra himmelen til helvete. "Mange som er de første skal bli de siste" taler Ånden til meg. Men så gir jeg meg tvert imot over til større frihet og åndelig lettsindighet. Stor åndelighet ser jo bare ut til at jeg opphøyer meg, tenker jeg. Jeg begynner å ta avstand fra den alvorlige gudsfrykten og aktsomhet. Da blir snart min skyld og dom på nytt åpenbar. Da blir jeg igjen tuktet og vekket opp. Dette vil alltid være skjebnen for alle dem som er naglet til korset. Vi er naglet både med høyre og venstre hånd.
Sier du nå: Hva er det egentlig som foregår? Skal jeg tuktes og straffes fra alle kanter? Hvordan skal jeg oppføre meg i alt dette? Skal jeg ikke få hvile og fred i noe som helst? Da står nettopp Skriften der med svaret: "Du skal få ha din hvile og fred i Herren!" Men også dette er det gamle menneskes pine og død. Slik står det til med et korsfestet menneske. Uansett hvordan han oppfører seg, så drepes han. Er han stille og ydmyk, så drepes hans gamle liv. Det sliter og vrir seg urolig hit og dit. Og dermed lider han bare ennå mer. I alt som skjer får bare døden mer og mer makt.
For at syndelegemet skulle bli fratatt sin makt, så vi ikke lenger skal være treller under synden. Dette er det store målet for det gamle menneskes korsfestelse. Synden skal dødes, hvis vi virkelig står i samfunnet med Den Hellige Gud. Paulus sier ikke at synden i oss allerede er helt drept ved korsfestelsen av det gamle menneske. For den er ikke fullkommen død før mennesket dør legemlig. Men det han sier er at "syndelegemet skulle bli fratatt sin makt", ikke skal få slippe til, skal mer og mer miste sin makt "så vi ikke lenger skal være treller under synden". D.v.s. at synden skal ikke få herske mer.Vi skal ikke lenger være treller. Ikke lenger trelle i dens tjeneste. Dette virker denne korsfestelsen.
Og vi er både forpliktet og satt i stand til slik å ta avstand fra syndens slaveri. Det er skjedd på den måten Paulus tidligere har forkynt: Ved Kristi død og oppstandelse er vi døde fra vårt forrige liv i synden, og oppreist til et nytt åndelig liv. Da er hele vårt gamle forhold til synden brutt. Vi er satt fri fra trelletilstanden under den (jfr.v.16-18). Dette kommer apostelen nærmere inn på i neste vers, ved å bruke eksempelet med de som er døde. Han sier:
7: For den som er død, er rettferdiggjort fra synden.
Dette er en vanlig uttrykksform om de døde. Å oppfatte disse ordene på noen annen måte, ville føre til store motsetninger i forhold til den øvrige teksten og sammenhengen. Dette er en tilføyelse Paulus gir for å innprente ennå sterkere ordene foran, at vi "ikke lenger skal være slaver under synden". Som svar på det spørsmålet han stiller i v.1: "Skal vi fortsette i synden?", har han tidligere sagt: "Hvordan kan vi som døde fra synden, fortsette å leve i den?" Så har han videre, i v.3-6, gått nærmere inn på hvordan vi er døde fra synden ("døpt til Kristi død", "forenet med ham i en død som har likhet med hans død", "begravet med ham" o.s.v.). Her gjentar han så sitt første svar, og belyser det nå med en vanlig erkjennelse som gjelder for alle som er døde: "den som er død, er rettferdiggjort fra synden". D.v.s. at han er ikke lenger en synder. Nå er han fri fra synden, slik at også på denne bakgrunn må han erklæres rettferdig*
*
Uttrykket "rettferdiggjort fra synden" ser ut til å sikte til forbrytere som henrettes. Dermed ansees de å ha gjort opp med samfunnet gjennom sin død, og derfor ikke skal kunne dømmes mer. Men også i vanlig omtale sier vi om de døde at nå "gjør de ikke lenger noe vondt". På den måten kan de ansees å være rettferdige.
Slik skal også vi som nå er død fra synden, ikke lenger være slaver under den - for det er ikke de døde. At det er dette som er tankegangen, ser vi klart av v.11. Der sier Paulus: "Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus, vår Herre". Det er nettopp dette Paulus har som mål, at de kristne skal leve i denne holdning, ha denne innstilling: at de, akkurat som de som er døde, har tatt fullstendig avstand fra livet i synden, og nå er stått opp til en ny verden. Hvordan skulle vi ennå kunne leve i synden, eller "være slaver " under den? Nei, de kristnes liv er i Kristus, i samfunn med ham, og med ham som forbilde. Synden er ikke lenger vårt liv, men tvert imot vår plage og død. Denne holdningen er da også et tydelig bevis på at vi i vår ånd er døde fra synden.
Da bør vi også benytte oss av så stor en nåde, så vi trofast følger Den Hellige Ånd, og vokter oss vel for å bli forført av fienden, eller av "syndens bedrag". Vi må alltid vandre i det nye livet etter vårt salige kall og vår nye villige ånd. Må Gud hjelpe oss til det, i sin nåde!
8: Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham.
Dette er et ord som er fullt av trøst. Og sammenhengen med det vi nettopp har lest, er tydelig. Paulus gjentar her på nytt, det han nettopp har sagt i v.5, at så sant vi er blitt forenet med Kristus ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det gjennom en oppstandelse som er lik hans. Først gav han i v.6-7 en kort forklaring på ordet i v.5, om hvordan vi er blitt forenet med Kristus ved en død som er lik hans. Nå kommer han mer utførlig tilbake til dette. I v.6-7 gikk forklaringen ut på at denne vår forening med Kristus gjennom en død som er lik hans, ikke er ukjent for oss. Nei, det vet vi, sier han, "vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham", og at hensikten, målet, med denne korsfestelsen er at "vi ikke lenger skal være slaver under synden", "for den som er død, er rettferdiggjort fra synden" (v.7).
Etter at han har gitt oss denne korte forklaringen, gjentar han på nytt det han hadde sagt; om at vår forening med Kristus ikke bare strekker seg til hans død, men også til hans liv. Og nå bruker han denne uttrykksformen: "Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham". Når vi dermed innser sammenhengen, blir også meningen med de enkelte ordene tydelig. Noen har ment at med uttrykket "leve med ham", menes livet med Kristus i himmelen. Og det er selvsagt en følge av at vi i vårt liv her på jorden har vært delaktig i Kristi død og liv. Men vi ser likevel av sammenhengen at det Paulus har i tankene på dette stedet, nettopp er dette livsfellesskapet med Kristus mens vi ennå er her på jorden. Dette at vi i åndelig forstand er stått opp og nå lever et nytt, hellig liv for Gud. At det er dette som er meningen, ser vi ikke bare av sammenhengen med det vi leser foran, men også spesielt av apostelens oppsummering i v.11. Med disse ordene forteller han der hva som er hensikten hans med budskapet: "Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus, vår Herre".
Nå har vi slått fast at her tales det om det åndelige livet som vi allerede her på jorden lever med Kristus. Likevel er det mange som står spørrende overfor uttrykkene "da tror vi", og "vi skal" - "da tror vi at vi også skal leve med ham". Og mange sier, med tanke på det vi har talt om like foran, at det åndelige livet skulle vi jo oppleve, ikke bare tro. Men til dette må vi først si at ordet "tro" også har betydningen av å være overbevist om, noe som kan skje på grunnlag av erfaring/opplevelse. For det andre at Paulus klart nettopp taler om hva vi ofte følbart erfarer, dette at vi er døde med Kristus (det kjenner vi gjennom det gamle menneskes korsfestelse. Se sammenhengen mellom v.5 og 6), men at vi derimot ikke opplever selve det guddommelige livet i hjertene våre, dette livet med Kristus som Paulus omtaler slik: "deres liv er skjult med Kristus i Gud" (Kol 3:3).
Da blir vår visshet om dette skjulte liv med Kristus, en troens visshet. Fordi vi ikke kjenner/opplever det i oss. Samtidig bygger denne visshet på vår erkjennelse av at vi er korsfestet med Kristus (v.6), og at dette ikke kan skje uten at vi lever med ham. Av og til erfarer vi nok det guddommelige livet i hjertene våre. Og i tillegg ser vi av og til flere tegn på dette. Enten ved at vi lider under synden. Eller gjennom den nye hellige lengten etter alt som er av Gud, og hele den nye livsinnstillingen. Men så kommer det nok også andre tider, da alt dette er fullstendig skjult for oss. Når vi bare ser synd og troløshet, kjenner oss døde og likeglade med alt som er hellig. Da innser vi at også den tredje artikkel i vår apostoliske bekjennelse, om Den Hellige Ånd og hans verk i oss, er en trosartikkel, like så vel som den første og den andre.
Men under all denne vekslingen av hvordan vi opplever det, blir vårt gamle menneske hele tiden korsfestet med Kristus. Det beviser at vi er døde med ham. Så må vi da tro at vi ennå, i det skjulte, virkelig fortsatt er forenet med ham, og har et guddommelig liv i hjertet - uansett hvor ille det kan se ut. Ser vi så nærmere på sammenhengen mellom v.5 og 6, så vil vi her hos apostelen legge merke til noe som for prøvede kristne ofte blir en dyp trøst i spørsmålet om de i det hele tatt eier livet i Kristus, om han ennå bor i hjertene deres. Det er når de sier: Men midt oppe i alt dette mørke og elendighet, alt det som er tåkere og all svakheten, så er det nå merkelig at jeg likevel aldri mer kan gå tilbake til et liv som verden. At jeg ikke velger å bli fri og løst fra Kristi kors, fra denne veien som bare døder kjødet. Årene går, og fremdeles er det dette jeg er opptatt med: å strekke meg etter Gud og hans vilje. Midt oppi all denne naturens ugudelighet, så er altså min ånd og mitt sinn uforandret, så jeg lider under det onde, og har livet og freden utelukkende i Kristus, i hans nåde og hans veier. Da må det jo være en realitet, dette livet med Kristus, og som gjør alt dette - ! Selv om det er en hemmelighet -.
At Paulus sier: vi skal leve - "da tror vi at vi også skal leve med ham", er et uttrykk for noe som nødvendigvis må bli en følge (akkurat som i v.5): like så sikkert som at vi har dødd med Kristus, så må vi også leve med ham. Likevel er det sant, det noen har bemerket, at vårt liv med Kristus er en vedvarende helhet. Det er ikke noe som en gang for alle er fullbyrdet. Men noe som stadig skal få utvikles mer, og som først fullbyrdes når vi står hjemme i himmelen - så sant vi fortsatt lever i nåden, og ikke på nytt faller fra. Ved at vi er forenet med Kristus har vi allerede her og nå det evige liv. Det guddommelige, som er begynt her, i vår ånd, men som skal fortsette i evighet, og først der virkelig bli åpenbart. Apostelen sier det slik i Kol 3:4: "Når Kristus, som er vårt liv, åpenbares, da skal også dere bli åpenbart sammen med ham i herlighet".
Selv om altså Paulus i vår tekst egentlig taler om det livet med Kristus som vi lever allerede her på jord, så behøver vi ikke være i tvil om at han i dette budskapet samtidig også så fram til dette livets endelige fullbyrdelse i himmelen. Det er nettopp slik denne apostelen i sin rike tro ser på livet med Kristus. Det ser vi ikke bare av det ordet vi nå siterte fra Kol 3:4, men også fra flere andre steder, f.eks. Heb 12:22-23. Der sier han til dem som jo ennå vandrer på jorden: "Dere er kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til Gud, alles dommer, og til de fullendte rettferdiges ånder". Her ser vi hvordan Paulus ser på den levende menighet på jorden og de som er nådd fram til himmelen, som ett.
På det grunnlaget har vi også av vår tekst rett til å trekke denne trøst og slutning, slik han uttrykker det i 2Tim 2:11-12: "Dersom vi døde med ham, skal vi også leve med ham. Hvis vi holder vi ut, skal vi også herske med ham". Hvis vi allerede her på jorden har det guddommelige livet i hjertene våre, som gjør at vi også lider med Kristus, så skal vi ikke behøve være i tvil om at vi også skal leve med ham i evighet. Det ene følger uvilkårlig det andre, slik Paulus uttrykker det i Rom 8:17: "Hvis vi er barn, da er vi også arvinger - Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal bli herliggjort sammen med ham".
Tenk, når vi her i livet er kalt av Gud, blitt dratt av ham til Kristus og omskapt til et Guds barn. Og har så vært opptatt av å leve etter hans vilje, har kjempet og lidd for hans skyld, - så skal så visst ikke han til slutt forlate oss i dødens stund! Ofte kan kampen bli tung, og striden for het, når vi følger etter Jesus, mens hele verden er fullstendig fri for slike trengsler. Men da skal derimot vi ha den sikre trøsten at vi ikke forgjeves har kjempet og lidd med ham. Nei, vi har allerede nå "det evige liv" (Joh 6:47,54). Det er skapt, og dermed begynt i våre hjerter, ved Den Hellige Ånd som er "pantet på vår arv". Det åndelige livet er ikke noe som tilfeldigvis skapes gjennom våre egne anstrengelser, men er egentlig Kristus i oss (Rom 8:9,10. Kol 3:4). Selv sa han det slik: "dere i meg, og jeg i dere". Det er en virkelig delaktighet i Kristi liv. Og som grunnlag for vår tro på at vi også skal leve med ham, er det da nettopp også Paulus fortsetter slik, som en tilføyelse:
9: Fordi vi vet at etter at Kristus er oppreist fra de døde, dør han ikke mer. Døden hersker ikke lenger over ham.
Det apostelen her vil si, er at vi som har dødd med Kristus, tror at vi også skal leve med ham. Og at det har sin grunn i følgende: Vi vet at det er Kristus som egentlig er vårt liv, for vi er forenet med ham ved en død som er lik hans død, og en oppstandelse som er lik hans oppstandelse. Og vi vet at han dør aldri mer - han er den som lever evinnelig. Kristus er oppreist fra de døde, og han dør ikke mer, sier Paulus. Men han understreker det ennå en gang, liksom et seiersrop: døden hersker ikke lenger over ham - etter gr.teksten egentlig: "blir aldri mer herre over ham".
Denne tilføyelsen minner oss om den egentlige grunnen for vårt åndelige og evige liv. Døden har en gang vært herre over Kristus. Dette er grunnen til vårt liv. Kristus har frivillig gitt seg inn under dødens overmakt (Joh 10:18). Men det hadde en bestemt hensikt. Vi vet at døden bare har makt over syndere (v.23). Så har da Kristus virkelig vært en synder - men i sannhet ikke i seg selv, for i seg selv var han "hellig, uskyldig, ubesmittet, skilt fra syndere og som er blitt opphøyet over himlene". "Men han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss". Det var bare på dette grunnlaget døden da ble "herre" over ham. Den hadde lovlig rett over ham, fordi da var han en synder. Men nå er det altså slutt med dette dødens herrevelde over ham, sier Paulus: "døden hersker ikke lenger over ham". Og grunnen til dette utlegger han videre slik:
10: For den døden han døde, den døde han for synden én gang for alle, men det livet han lever, det lever han for Gud.
Hans død, eller den død han døde, den døde han - for synden. D.v.s. at han døde på grunn av synden. Det uttrykket Paulus bruker her, svarer til det han også anvender om oss i v.2 og 11; at vi, etter å være forenet med ham, også "døde fra synden". Men betydningen av Kristi død er selvsagt spesiell. Han døde for syndens skyld og tok bort synden, da han ved sin forsoningsdød tilintetgjorde dens fordømmende makt.
Én gang for alle, - slik at noen død for synden ikke er nødvendig mer! Derfor hersker døden ikke lenger over ham (v.9). Men sitt liv, eller det livet han lever, det lever han for Gud - d.v.s. for Guds regning. Han er Guds egen og til Guds tjeneste. Hans død var en synders død. Han døde for syndens skyld, men døde derved også fra synden, slik at han aldri mer skulle bære synden, aldri mer være en synder for oss. Og så stod han opp som rettferdig, for nå å leve for Gud, aldri mer som en syndebærer. I disse sannhetene ligger altså grunnen til at døden ikke lenger kan herske over Kristus. Men det er også i begge disse tilstandene vi skal være lik ham: "forenet med ham ved en død og en oppstandelse lik hans" (v.5). Slik overfører da også Paulus disse to tilstandene på oss, når han fortsetter slik:
11: Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus, vår Herre.
Her ser vi hva Paulus har hatt som siktemål for alt det han har talt, helt fra v.2. I v.10 har han minnet oss om at Kristi død var en død fra synden, og at hans liv er et liv for Gud. Nå overfører han straks dette på oss som er kristne, og som nettopp i disse forholdene skulle være lik Kristus (v.5). Han sier: Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud. Paulus har bevist at vi allerede i dåpen er blitt forenet med Kristus, slik at vi har fått del i hans død og liv (v.3-5). Og han har sagt at vi som har fått vårt gamle menneske korsfestet med Kristus, gjennom det også erfarer denne vår delaktighet i Kristi død, og at vi også tror at vi skal leve med ham (v.8).
Nå innprenter han oss hvor viktig det er at vi også regner oss, anser oss, for å være døde fra synden og stått opp til et nytt liv, et liv vi så lever for Gud. For han formaner oss jo til det, når han sier: "Slik skal også dere regne dere som..". Dette er da en særdeles viktig formaning. For det er slett ikke likegyldig hvordan vi "regner oss", anser oss, å være. Ser vi bare på oss selv slik vi av naturen er, altså elendige syndere, da er det lett å tro at vi bare kan leve et liv på linje med de andre, naturlige (ikke gjenfødte) menneskene. Men ser vi på oss selv som nye mennesker, som i Kristus er døde og oppstått til å leve for Gud, da kjenner vi at det passer ikke lenger å leve som denne verdens barn. I oss selv er vi bare elendige syndere - å, måte Herrens Ånd alltid bevare oss i en dyp erkjennelse av dette! Men straks vi er forenet med Kristus, og har fått del i hans død og liv, og dette ved Åndens virke nå er en levende virkelighet hos oss, så er vi da også noe ganske annet enn naturlige mennesker.
Da er vi nye mennesker som er stått opp fra de døde til en ny verden, for å leve med Kristus for Gud. Og da vi nå altså virkelig er nye mennesker, så bør vi da også "regne oss som slike", sier apostelen, så vi ikke glemmer hva vi er, etter å være blitt forenet med Kristus. Hvis ikke, ser vi jo bare på oss selv slik vi er av naturen, nedarvet fra Adam. Vi må alltid holde klart for oss vår nye tilstand, for at vi også må leve livet vårt overensstemmende med det.
Døde for synden - døde for synden og fra synden, som om vi én gang for alle har tatt avskjed fra dens tjeneste, og derfor ikke bør ha mer med den å gjøre. Slik det framgår under v.2, så lever nok synden fremdeles i kjødet vårt, og vil nok på nytt gjøre krav på at vi tar opp igjen vår gamle tjeneste. Men for det første lever vi nå i en pakt med en annen, som ikke tillater oss å tjene synden (v.3-5). Videre er vi også i vår ånd døde fra den. Etter den nye fødsel har vi fått et sinn som har en sterk avsky mot alt som ikke behager Gud, og har fått en sterk kjærlighet til alt som er velbehagelig for Gud. Og dette nye livet stadfestes i kraft og virkelighet ved at vårt gamle menneske er korsfestet, så vi ikke lenger kan tjene synden. Så lenge vi fortsatt blir i nåden, i vårt livsfellesskap med Kristus.
Men levende for Gud, d.v.s. levende til hans tjeneste og velbehag, som hans egne, med hjerte, sinn og alle krefter. På samme måte som Kristus hadde sitt liv og sin mat i å gjøre sin Fars vilje. Dette bør da også være alle troendes liv, så lenge de er på jorden: å leve til Guds ære, til Guds velbehag og tjeneste. Det er dette som er å "leve for Gud". I Kristus Jesus, vår Herre. Dette er bibelens eget uttrykk for Guds barns inderlige livsfellesskap med Kristus: at de "er i Kristus Jesus" (Rom 8:1), slik han også selv uttrykker det: "dere i meg, og jeg i dere". Bare i dette inderlige livssamfunnet med Kristus, lever vi for Gud. Det er dette Paulus mener med tilføyelsen: "i Kristus Jesus". Og så sier han altså: slik skal også dere regne/anse dere å være! Og mener da uten tvil: anse dere bestandig å være i denne stilling, - hvor dere enn er, hvem dere enn er sammen med, og til alle tider i deres liv. Regn dere som de som, etter å være forenet med Kristus, nå er døde for synden og lever for Gud. Da skal dere også få erfare at troen på den overstrømmende nåden ikke går sammen med et syndig liv. Nei, det som skjer er at når dere slik regner dere som døde og levende med Kristus, så vil dere også få en særskilt kraft til å motstå alle syndens fristelser.
Så har da apostelen nå kraftig forkastet den påstanden han tar fatt i, i v.1, om at læren om rettferdiggjørelse av nåde, skulle gi rom for synden. Nå har han vist at i dette døds- og livssamfunnet med Kristus ligger tvert imot både vår forpliktelse og vår kraft til et hellig liv. Dermed har også apostelen vist hva som er den første betingelsen og eneste kraft til den sanne helliggjørelse, nemlig dette inderlige livssamfunnet med Kristus. I resten av dette kapitlet går han så over til å formane de kristne til også i våre liv å bevise at vi er slik som vår pakt med Kristus, og våre nye, villige ånd krever.
12: La derfor ikke synden ha herredømme i deres dødelige legeme, så dere skulle lyde den i dets lyster.
Først bør vi her merke oss hvordan forholdet er med de hellige. Paulus har uttrykkelig lært at de som er rettferdiggjort ved troen, også er helliggjort i sin ånd. De står inderlig forenet med Kristus og er "døde for synden". Likevel ser han at det er nødvendig å formane dem på denne måten: "La ikke synden herske i deres dødelige legeme, så dere skulle lyde den i dets lyster", og liknende ord. Slik står det til med de hellige. "Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig", og "djevelen er kommet ned til dere med stor vrede". Gud utfører ikke sitt helliggjørende verk i oss med uimotståelig styrke, men arbeider som på åndelige skapninger, gjennom Ordet og Åndens påvirkning. Derfor må ingen tro at alt er i orden, anse seg trygg for alle fare, og forakte formaning. Nei, vi står ennå utsatt til, så lengte vi er på denne jord.
Vi må høre, legge merke til, og være lydige mot Herrens tale. Da skal vi frelses om vi er aldri så svake. Om vi så roper fra dypet når vi holder på å gi opp, fordi vi ikke makter å gjøre Herrens vilje. Han skal selv ta seg av vår tilstand, bare vi lytter lydig til hans tale. I motsatt fall vil vi, "forhekset" (Gal 3:1), sløve og lettsindige, forakte formaningen og falle i syndens og djevelens snarer. Kort sagt: disse inderlige formaningene og grunnene til at dette må skje, er fullkomment overensstemmende med det apostelen har talt om vår helliggjorte ånd, og hvordan vi er forenet med Kristus. Og dette er da de ytre midlene Gud bruker til å fremme helliggjørelsen i oss.
La derfor ikke synden ha herredømme. Legg merke til ordet: "derfor". Apostelen bygger sin formaning på det forholdet han har talt om tidligere i kapitlet. Her har vi et eksempel på den rette måte å formane på, til helliggjørelse og gode gjerninger. Paulus har først lagt den rette grunnvollen for gudsfrykt og helliggjørelse. Det har han gjort i de fem første kapitlene ved først å bryte ned all menneskelig rettferdighet, og så forkynne Kristus. Hvordan vi bare ved troen på ham blir rettferdige, og i bytte for den "överflödande" synd får "den mycket mer överflödande nåden". I det sjette kapitlet har han så fortsatt med å beskrive hvor inderlig vi er blitt forenet med Kristus. Først da, når han har lagt den rette grunnvollen, begynner han å formane til å døde synden, og til å leve ett nytt og hellig liv.
Han venter ikke noen god frukt av råtne trær. Han formaner ikke til helliggjørelse andre enn dem som først er blitt forenet med Kristus, er rettferdiggjort ved troen og helliggjort i ånden. På den store nåden - hos dem som har fått se hva nåde er, og har fått nåde til å motta nåden - er det han legger grunnen for sine formaninger. Det ser vi f.eks. i det tolvte kapittel, v.1, når han sier: "Jeg formaner dere derfor, brødre, ved Guds barmhjertighet", og i Ef 4:32: "vær gode mot hverandre, vær ømhjertet, og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus". På samme måte taler også Herren selv: "Bli i min kjærlighet. Den som blir i meg, og jeg i ham, bærer mye frukt". Måtte vi aldri glemme dette! Det er Guds barmhjertighet, det er syndenes forlatelse, det er Kristi kjærlighet som først må innta hjertene våre og gjøre oss lykkelige, levende, varme og villige. Hvis ikke, så er all vår fromhet innfor Gud bare skuespill, trellens tjeneste og "lovgjerninger", som er under forbannelse (Gal 3:10).
Det er dette vi på nytt lærer her, når apostelen begynner med "derfor". Det han vil si er dette: Dere som er forenet med Kristus slik jeg har skildret det, og har erfart Guds barmhjertighet. Dere som vet hvor salig det er istedenfor den "överflödande" synden å ha fått den "mycket mer överflödande" nåden. Dette som har gjort at den pakten med Gud som dere mottok allerede i dåpen, nå er blitt sannhet og liv i deres hjerter, så dere virkelig i ånden er "forenet" med Kristus. Dere som er så lykkelige og er forenet med Kristus: "La ikke synden ha herredømme i deres dødelige legeme, så dere skulle lyde den i dets lyster!" Synden vil stadig forsøke å gjenopprette sitt herredømme over dere. Våk nå, og hold fast på deres salige frelse: at dere er fri fra syndens herredømme, er døde fra synden og levende for Gud!
Deres dødelige legeme. Det er litt vanskelig å se hva apostelens konkrete siktemål har vært når han benytter akkurat dette uttrykket om legemet vårt, at det er "dødelig". Men étt er sikkert; han lager ikke noen menneskelig tilføyelse uten at også dette ordet skal bidra til å styrke formaningen ennå mer. At det er en svært markert egenskap ved vårt legeme, at det er dødelig*, det er klart nok. Men likevel; hvorfor er denne legemets egenskap nevnt her? Det enkleste ville nok være å anta at apostelen ved å minne om at vi er dødelige, vil gjøre oss mer på vakt overfor lettsindig syndeliv. At han likesom vil si: "Legemet deres er dødelig. Om et øyeblikk kan livstråden din bli klippet over. Vær derfor på vakt overfor synden!" Men når vi ser på sammenhengen, og Paulus's dypere tankegang, synes nok hensikten hans å være en annen.
*
At apostelen her taler om selve legemet, og ikke om hele mennesket med kropp og sjel, slik noen mener, det ser vi spesielt p.g.a. denne tilføyelsen: "deres dødelige legeme". For da kan jo ikke den udødelige sjelen være inkludert. Den andre oppfatningen, som nevnt, er man nok kommet fram til ved å resonnere som så: Skulle ikke apostelen i sin formaning inkludere alt i oss som ved Adams fall ble lagt under synd, og dermed også sjelen? Det er jo fra hjertet i sjelen alt vondt går ut og besmitter hele mennesket (Mat 15:18-19). Nå er det helt klart at Paulus ikke overser denne siden av ondskapen. Men vi skal komme i hu at alt det som er talt tidligere i vårt kapittel, egentlig handler om vårt indre menneske, om å være "døde fra synden", og at formaningen hans nå rettes mot syndens og lystenes herredømme over det utvortes menneske. Nå taler han her om "legemet", om "lemmene", at vi ikke må stille dem til rådighet for den synden som bor i oss. Derfor er det ingen grunn til at nevnte tilføyelse skulle få oss til å ikke ta ordene akkurat som de lyder, når apostelen sier "deres dødelige legeme.
Apostelen har just formant de kristne til å regne seg som "døde for synden" og "levende for Gud", og dette livet er begynnelsen på det evige liv. Når han så her formaner dem til å ikke la synden herske i deres "dødelige legeme", ligger det nærmest å anta at han dermed vil stille opp mot hverandre det evige livet og Den Hellige Ånd som de eier i Kristus, og som derfor bør herske. Og på den andre side, legemet deres, som for syndens skyld bærer døden i seg, og som med sine lyster ville komme til å herske over ånden, hvis det fikk frihet til å følge lystene som bor i legemet. Og da ville det jo være forferdelig om dette legemet, som for syndens skyld er dømt til døden, skulle få ha en slik frihet og makt at den kunne drepe eller skade den ånden som hadde sitt liv i Kristus. Ja, legemet er jo bolig for de sanselige lystene, og av disse høster vi utelukkende "fordervelse" (Gal 6:8). I v.21 i vårt kapittel sier da også Paulus at frukten av disse "har døden som mål". Så ville det da også være vanvittig å gi ære og makt til den del av vårt vesen som bærer døden i seg.
"La ikke synden ha herredømme!" Et slikt herredømme har synden over hele verden, ja over alle uomvendte mennesker. Det er årsaken til at de ofte bare fortsetter å ture fram i synder og laster. Selv om det ødelegger både sjel og legeme. Og selv om deres naturlige fornuft og samvittighet forteller dem at dette er galt. Synden regjerer altså som en eneveldig hersker. De som har liv i Gud er derimot løst ut fra denne overmakt, slik at synden ikke lenger kan diktere deres vei gjennom livet. Nå går de en helt ny vei, ledet av Guds Ånd. Men Paulus formaner oss her til (med nådens kraft og midler) også å bevare denne vår frihet fra syndens overmakt, så vi ikke i uforsiktighet på nytt lar synden få makt. Det er dette apostelen her vil advare Guds barn mot.
Han hadde nok ønsket at både han og alle Guds barn var helt fri fra synden. Slik at den hverken bodde i dem, eller rørte seg i dem i tanker eller begjær. Men den tiden er ennå ikke kommet. At synden bor i oss og har sine onde "lyster", det erkjenner han her. Men han sier: "La ikke synden ha herredømme i deres dødelige legeme, så dere skulle lyde den i dets lyster!" (altså: --så dere skulle lyde synden i legemets lyster). Guds barn kan jo ikke "lyde" synden, så de skulle "vandre etter kjødet" (kap.8:4), d.v.s. at hele deres liv og siktemål i livet skulle være diktert av kjødet. Selvsagt ikke. Det er jo det Ånden virker gjennom den nye fødselen, at det blir et nytt levesett, at hele livet rettes inn etter Kristus, selv om de ennå kjemper mot de onde lystene.
Det er over dette emnet Luther har talt følgende: "Merk: de hellige har ennå onde lyster i sitt kjød. Men de adlyder dem ikke!" Nei, de går en helt annen vei gjennom livet. Men fordi vi fremdeles ikke er fri fra disse lystene, og helliggjørelsen aldri blir fullkommen her i dette livet, så blir følgene at vi ikke alltid våker og ber slik som vi trenger. Isteden, ofte før vi selv vet av det, følger vi syndens lyster. I det samme kapitlet (v.17) sier Paulus at de "av hjertet er blitt lydige mot den lærdomsform de ble overgitt til". Også disse som han gir dette vitnesbyrdet, mener han altså det er nødvendig å formane på denne måten.
Hvor klar, hvor opplysende "och hälsosam" er ikke denne formaningen! Når apostelen sier: "La ikke synden ha herredømme i deres dødelige legeme, så dere skulle lyde den i dets lyster", så merker vi denne tanken bak dette: Om dere nå dessverre ikke får være helt fri fra synden, så la den da likevel ikke få herredømme over dere, slik at dere både i tanke og gjerning er slaver under den (konf.v.6). At synden bor i dere, og at dere fremdeles kjenner onde lyster, er selvsagt brudd på Guds hellige lov. Og om Gud skulle dømme dere etter dette, så var dere fordømt bare på grunn av syndens lyst. I dette livet er vi altså ikke helt fri fra synden. Den fullkomne renhet tilhører den nye himmel og den nye jord, hvor det bare er rettferdighet som rår. Men bruk da likevel den nåden som er gitt dere, til å gi synden motstand, så den ikke får herske i deres dødelige legeme og føre til at dere også i gjerning utfører syndens onde vilje. Men slik at dere isteden får vandre i Ånden, selv mens dere kjenner på syndens fristelser.
La oss se på noen praktiske eksempler. Noen har kanskje såret deg, ved ord eller gjerninger. Du kjenner at sinnet er i ferd med å reise seg i deg. La det da ikke få slippe til og utvikle seg, så du også bryter ut i vonde ord og oppførsel. Men følg Davids gode råd: "Om du blir harm, så synd ikke! Tenk etter i hjertet på deres leie og vær stille". Ja, "vær stille" i bønn til Herren om hans nåde og kraft. Be Fader Vår, og spesielt bønnen: "forlat oss vårt skyld, som vi og forlater.." "Vær stille" til det vonde et gått over! Det kan være gjerrighetens lyst som vil bedra deg til uærlighet i handel eller arbeid. Eller urenhetens lyst frister deg til uanstendige ord eller oppførsel. Kanskje ærgjerrighet frister deg til å bruke ytre ting som f.eks. klær eller andre midler, til å heve deg over det planet Gud hadde bestemt for deg i livet. Kort sagt: Våk og be, og bruk alle nådens midler til å døde alle mulige syndens lyster og fristelser, så dere ikke lyder og tjener synden!
Som allerede nevnt, så er selv den første syndige lyst forbudt og fordømt av Gud (2Mos 20:17, Mat 5:28). Derfor må synden dødes straks den begynner å røre på seg. Men dermed tar ikke all synd slutt mens vi ennå lever i dette syndens og dødens legeme. Og derfor må den bremses og stadig undertrykkes og dødes, så den ikke får herske og regjere. Luther sier at "vi har ikke fått forlatelse for synden, for at vi så skulle sovne inn i selvsikkerhet, eller gjøre det kjødet lyster.Tvert imot har vi fått forlatelse for synden for at den nettopp derfor også skulle bli undertrykt og dødet. Så den ikke lenger skal være herre, men tjener, og ikke skal kunne skade oss. Tvert imot skal nå du være herre, og si til kjøttet: Du stinker og er full av urenhet og ondskap, misunnelse, hat, hevntanker og ond lyst. Men du skal og må ligge bundet, og motvillig bøye deg under Ånden. Uren som du er, har du ikke noe å gjøre her. For her er Ånden herre i huset, og han skal også ha makten og holde deg og dine lyster i tømme. Ja, korsfeste og knuse deg".
Et så modig språk som Luther her bruker, er det ikke sikkert vi alltid er sterke nok til å bruke. Men når striden virkelig blir hard, må vi vel heller påkalle Herren med tårer og bønner. For vi vet vi er fortapt hvis han trekker sin hånd tilbake. Vi makter og eier til enhver tid ikke noe som helst mer enn det han gir oss. Men - ved ham skal vi da også få en slik makt over synden at vi ikke skal behøve tjene den, men isteden få vandre i Ånden.
13 Og still heller ikke lemmene deres fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden, men still dere selv fram til tjeneste for Gud som de som fra døde er blitt levende, og still lemmene deres fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud.
Paulus fortsetter sin formaning. Ovenfor har han skildret synden som en hersker, når han sa: "La ikke synden ha herredømme!" Her skildrer han synden som den som fører krig - han formaner oss til ikke å la den få våre lemmer til våpen. Synden fører krig mot Gud og rettferdighetens rike, for å beholde eller gjenerobre sitt gamle herredømme. Derfor formaner apostelen: "Still ikke lemmene deres fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden!" De som følger synden i dens lyster, og lever etter kjødet, de overgir sitt dødelige legemes lemmer til våpen for fienden. Og er de så en gang også blitt omvendt og helliget, så begår de dermed en desto større vold mot Herren, han som først har frikjøpt oss med sitt blod, og deretter har kalt oss og dradd oss til å være hans egne, og tjene ham i hellighet og rettferdighet. Dette taler apostelen særdeles tankevekkende ord om i 1Kor 6, der han sier: "Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere ble kjøpt for en høy pris!" "Vet dere ikke at legemene deres er et tempel for Den Hellige Ånd, som er i dere". "Gi derfor Gud ære i deres legeme og i deres ånd; for både legeme og ånd hører Gud til".
"lemmene deres". Som under v.12 taler Paulus her om vårt "dødelige legeme". Men viser straks, ved tilføyelsen: "still dere selv fram til tjeneste for Gud", at vi heller ikke må overlate vår sjels "redskaper" (tankene, kjærligheten, innbilningskraften) til synden. For vi skulle jo gi alt til Gud, og da kan vi ikke gi noe av dette til synden. Men som i v.12 ser vi også her at apostelens formaning går ut på at om vi ikke kan unngå at synden rører seg i oss, med onde tanker og lyster, så må vi ikke la det føre til at vårt legemes lemmer får utføre det onde. Men at de, tvert imot den indre ondskapen, taler og lever etter Guds ord. Derfor er det konkret nok vår dødelige kropp han taler om her, og dens lemmer: øynene, ører, tunge, hender, føtter o.s.v.
F.eks. fristes øyet ditt, enten av jordens forgjengelige skatter, av andres forførende legemer, eller av verdens stas og prakt. Disse synlige "magnetene" vil så dra deg mot synden. Da gjelder det å flykte fra lysten som holder på å vokse i deg. Dra straks blikket bort fra det som frister, så ikke øynene blir fanget av dette. Hvis ikke, da har du allerede stilt dette ditt lem fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden. Øret ditt fanger også opp fristelser gjennom syndig og villedende tale. Hvis du da stopper opp og lytter til slikt, da har du "lånt øre" til synden, som et urettferdighetens våpen. Når du blir sint, fristes du til å ramme ditt medmenneske med tungen din. Eller du fristes av hemmelig misunnelse, til å baktale din neste. Eller sette ut rykte om en som ikke er til stede, og fordreie til det ugjenkjennelige noe han skal ha sagt. Hvis du i slike fristelser lar tungen slippe til, da stiller du den fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden.
Paulus sier: "som våpen for urettferdigheten". Dermed antyder han at det all synd har som hovedformål, når den får ta rådighet over lemmene våre som våpen, det er urettferdighet. D.v.s. alle slags ord og gjerninger som strir mot Guds hellige lov.
Men still dere selv fram til tjeneste for Gud. For at ingen, av det som er talt ovenfor (som omhandler "legemet" og "lemmene") skal tenke at det greier seg bare vi i det utvortes menneske lever et fromt liv, bruker nå apostelen her denne klare formuleringen: "still dere selv fram", d.v.s. hele mennesket med sjel og legeme, "til tjeneste for Gud". Først og fremst gjelder det hjertets holdning, dets kjærlighet, tillit og frykt. Og dernest all vår lydighet og tjeneste i alt det vi gjør og det som møter oss. Dette er det vi skal gi til ("stille fram for") Gud. Vi skal gi ham oss selv med alt det vi er. Vi skal tilegne ham hele vårt liv med alt det vi eier. Vi skal ikke vike unna fra noe han vil ha oss til å gjøre, fra lidelser eller kors som han legger på oss. Når vi stilles overfor Guds vei med våre liv skal vi ikke holde vårt liv kjært, så vi unndrar oss. Å for en nåde, å få gi seg slik til Gud, at han vil ha oss til sine egne barn, at han vil si til en stakkars synder: "Min sønn! Gi meg ditt hjerte!"
Som de som fra døde er blitt levende. Med ordet "som" antyder apostelen det samme som han i v.11 uttrykker slik: "Slik skal også dere regne dere som...". Dere har en gang vært "døde i deres overtredelser og synder" (Ef 2:1), men er nå "gjort levende i Kristus", oppstått med ham, for å leve for Gud og være døde fra synden. Men da skal dere ikke fortsette å stille deres lemmer til tjeneste for synden, men hele tiden "stille dere selv fram for Gud", som hans egne, og derfor også hans tjenere.
Og still lemmene deres fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud. Når vi da har overgitt oss selv til Gud, med alt som finnes i oss, da må vi også stille alle lemmene våre til hans rådighet, som våpen for rettferdigheten. Her erkjenner vi at det er ikke den rette fromhet, når en bare gir Gud hjertets indre dyrkelse, og i tillegg passer på å ikke la lemmene sine synde - men for øvrig bli uvirksomme, og ingenting ville gjøre når Herren kaller til tjeneste. Her sier Paulus at vi skal også tjene Gud med vårt utvortes menneske. Han sier at vi skal "stille" ("överlemna") våre lemmer fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud". Vi skal ikke bare være fromme og ikke gjøre noe galt. Vi skal også være virksomme og bruke våre lemmer i Herrens tjeneste. "Som våpen" sier apostelen. Det taler om at vår Herre utfører et arbeid på jorden, der lemmene våre skulle brukes som redskap. Og han sier: som våpen for rettferdigheten. Vår konge skal "regjere" og "gå fram med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet", d.v.s. alt det som er sant, godt og hellig. Og dette skal så vi hjelpe til med, sier Paulus.
Det kan vi gjøre på mange forskjellige måter. "Ettersom enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den, som gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde". Vi skal bruke våre lemmer: øyne, ører, hånd og tunge i hans tjeneste. Det gjelder selvsagt i det vi vanligvis forbinder med gudstjeneste, hvor vi skal høre og ta til oss Guds ord, tilbe og bekjenne ham. Men det gjelder også alt det den rette kjærlighet krever i vårt daglige liv. Drevet av Kristi kjærlighet tjener vi med glede vår neste der vi ferdes i hjemmet og på arbeide. Når du for Herrens skyld arbeider tålmodig og ærlig, eller gavmildt deler ut av din jordiske formue, da byr du hendene dine fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud. Når du for Herrens store nådes skyld gjerne går kjærlighetens ærend, da byr du ham dine føtter. Når du i kjærlighet taler det som er godt og nyttig, da helliger du din tunge for Gud som et rettferdighetens våpen. Det kan være formaning, trøst, eller generelt å gi menneskene den rette lære. Eller du tar deg av barn, syke og sorgfulle.
Enten det er ute på åkeren eller i fabrikken, på kontoret eller på kjøkkenet - når de små Guds barn, drevet av Guds nåde utfører det de er satt til, og tålmodig holder ut i vanskeligheter uten å protestere, - da skal de ha den oppmuntringen at de ikke bare tjener mennesker, men Gud selv. For alle som i tro og kjærlighet for Kristi skyld, så langt det er mulig, tjener sin neste, - de skal på den store dag få høre den trofaste Herren si til dem: "Det gjorde dere mot meg".
Å for en stor trøst og oppmuntring det ville være, hvis vi alltid holdt dette klart for oss! Det er da et salig kall! Når hele verden tjener synden, så får vi overgi våre liv med all vår styrke og våre gaver, til den store Herrens tjeneste, og får være med i hans hellige arbeide på jorden! Det er da en veldig og herlig oppfordring for vår ånd å få høre: "still dere selv fram til tjeneste for Gud som de som fra døde er blitt levende, og still lemmene deres fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud". Salige er de som virkelig lever slik i troen at både deres ånd og deres liv svarer ja og amen til dette.
14: For synd skal ikke herske over dere, siden dere ikke er under lov, men under nåde.
Dette verset inneholder en forsikring, et løfte, fullt av trøst. Og i det gir Paulus oss grunnen til at han kunne formane Guds barn så sterkt som han har gjort i v.12 og 13. Derfor begynner også dette neste verset med "For". Samtidig styrker og oppmuntrer han dem som under formaningen kjente seg nedslått ved tanken på sin svakhet og syndens store makt. Apostelen vil si: Dere må ikke tro at dere alltid skal behøve mislykkes i kampen mot syndens herrevelde, så dere ikke makter å stille lemmene deres fram som våpen til tjeneste for Gud, som jeg formante dere til. Nei, dette er slett ikke noen umulig oppgave. For så lenge dere er under nåden, skal ikke synd herske over dere. Da skal dere eie, eller alltid på nytt få ta imot, Guds kraft til å undertvinge den, så dere kan bli værende i Herrens tjeneste.
Vi ser også tydelig av teksten at budskapet i dette verset er en slik forsikring, og ikke et bud eller krav. Det kan heller ikke være en slags form for attest han ønsker å gi de kristne i Rom. Noe han liksom kunne love dem, med bakgrunn i sitt kjennskap til dem. For da måtte det basere seg på et eller annet spesielt verdifullt som kjennetegnet disse. Nei, her taler Paulus om dem som er under nåde, og ikke under lov, sier han. Det gjelder altså alle Guds barn, det han taler om her. Og "det er en trøst, et løfte" sier Melanchthon om dette stedet. Ja, "den søteste trøst", føyer han til.
Men legg merke til hvordan denne trøsten lyder! Paulus sier ikke: Synd skal ikke bo i dere mer, ikke friste og plage dere! Han sier ikke en gang at synd aldri skal overrumple dere, og kaste dere over ende. Nei, det han sier, er at synd skal ikke herske over dere. Den skal ikke få herske over dere så dere må underkaste dere under den med deres tjeneste og deres liv, som tjenere under en herre. Men hvis dere innimellom lider nederlag og faller i striden, så skal dere på nytt få reise dere opp igjen, bare dere fortsatt "er under nåde". På nytt skal dere få stride mot synden, og alltid til slutt stå seirende på marken.
siden dere ikke er under lov, men under nåde. At dette er grunnlaget for at synden ikke skal få herredømme over oss, er så til de grader uforståelig. Ja, det er rett og slett anstøtelig for vår blinde fornuft. Og mange har vridd og vrengt på dette til alle kanter, for å finne en annen mening i denne teksten, enn det disse enkle ordene taler. Men hva det betyr å ikke være under lov, men under nåde, er så klart og enkelt for alle som gjennom egen erfaring og Åndens lys kjenner apostelens språk. De kan ikke forstå at det kan være mer enn én mening om dette. Men selve dette budskapet er en så herlig evangelisk sannhet, og et så veldig våpen mot dem som ennå ikke har fått brutt ned innbilningen om sin egen kraft, men tvert imot ennå lever i den. Derfor kan disse ikke la være å kjempe mot denne ellers så tydelige sannnheten.
Men hvis vi vil vite apostelens egen forklaring på hva han mener med det å "være under nåde og ikke under lov", så har han i neste kapittel gitt oss den klareste beskrivelsen av dette salige forholdet som han her bare kort antyder. I nevnte kapittel (det syvende) omtaler han først den fullkomne frihet en hustru har fra loven som bandt henne til mannen, når hennes mann er død. Så hun kan gifte seg med en annen mann (v.2 og 3). Så tilføyer han i v.4: "På samme måte, mine brødre, døde også dere bort fra loven ved Kristi legeme, for at dere skal tilhøre en annen - Ham som ble oppreist fra de døde" o.s.v. Og v.6: "Men nå er vi frigjort fra loven, siden vi er døde fra det som holdt oss fanget, slik at vi tjener i Åndens nye vesen" o.s.v.
Hvis så noen vil spørre hvilken lov det er Paulus taler om her, så finner han straks svaret i v.7. Der taler apostelen klart og presist om det aller dypeste, ja selve margen, i de ti bud: "Du skal ikke begjære!". Og dette beviser at han ikke taler om den ytre ceremonialloven, men om selve den moralske loven. For det er bare den moralske loven, eller de ti bud, som lærer oss å "kjenne synden" (v.7). Og som gjør at vi opplever at "vi døde" (v.10), og at vi er "overmåte syndige" (v.13). Alt sammen er uttrykk Paulus bruker i det syvende kapitlet. Jødene ble tvert imot trøstet, og vokste i egenrettferdighet av ceremonialloven. For denne kunne de greie å oppfylle. Så er det da om den moralske loven Paulus sier at Guds barn er "løst fra loven". I vår tekst ser vi at motsetningen til å være under lov, er å være under nåde. Av dette ser vi på hvilken måte, og hva det betyr, at vi er fri/løst fra loven. Det må bety at vi er ikke under lovens pakt, lovens frelsesvilkår, men under nådepakten - hvor alt er bare nåde og gave.
Denne friheten har vi så innfor Gud og i vår egen samvittighet. For vi har lært å virkelig tro på denne nåden og friheten. Derfor er vi fridd ut fra lovens dom og regjering i vår samvittighet. Om dette sier Paulus: "Dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: Abba, Far!" (Rom 8:15). Vår frihet fra loven er i seg selv, eller innfor Gud, helt og holdent fullkommen. D.v.s. at hos Gud er det fullstendig avgjort at så lenge vi får leve i tro (gl.sv. så länge vi leva av tron), skal han aldri dømme oss etter loven, fordi "Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse, i det han ble en forbannelse for oss" (Gal 3:13). Men selv om vår frihet innfor Gud er helt og holdent fullkommen, så er den derimot hos oss, i vår samvittighet, svært så ufullkommen. Fordi vår tro er svak og haltende. Vi skuler ofte til lovens betingelser, og skremmes av dens dommer.
Men vi vil holde fast ved at vi én gang "ved loven døde for loven" (gl.sv.: genom lagen døtt bort från lagen). Og når så Ånden stadig opplyser våre hjerter og viser oss synden som bor i oss, så vi frykter vår egenrettferdighet og vantro, og bare i Kristus finner vår trøst og fred, så er vi da i vår ånd Guds barn. Og innfor Gud er vi derfor alltid "under nåde og ikke under lov". Og så sier altså Paulus at når det gjelder de som lever slik, under nåde og ikke under lov, så skal synd ikke herske over dem. Dette er jo et sterkt, men kanskje litt uforståelig løfte.
Hva er så hemmeligheten i dette ordet? Hva er grunnlaget for dette forholdet, at synden ikke skal få herske over oss fordi vi ikke er under lov, men under nåde? Jo, det har sin grunn i to forhold. Den første grunnen ligger i det hjertet som er født på ny ved nåden. Den andre ligger i Guds hjerte, og hans måte å handle med oss på. Når en sjel "ved loven er død for loven" og nå bare lever på nåde, har dette mennesket dermed også fått et nytt hjerte som virkelig elsker Gud og hans vilje, og som hater synden. Tidligere derimot, gikk han under lovens trelldomsåk, og kunne ikke tro sin fulle forlatelse. Han så bare Guds dom og vrede over sine synder. Og da hadde han ikke noen hjertets kjærlighet til Gud og hat til synden. Når han ble minnet om Guds alvorlige bud, kunne han nok frykte for synden og trykkes av den. Men hate og forbanne den kunne han ikke. Han forholdt seg til synden som en elsker som pikens far har jaget vekk: Han sliter seg vekk fra henne - men bare på grunn av den strenge faren.
Så lenge sjelens øye bare så en Gud med vrede og dom, kunne han ikke få noen kjærlighet, lyst og fryd i Gud. Derfor hang hans kjærlighet fast i den synden som Gud fordømte. Det er som en Åndens mann så viselig har sagt:
"Den synden som vi ikke har fått tilgivelse for, den elsker vi. Det er bare den tilgitte synden vi hater".
Men kjærligheten er den sterkeste kraften i menneskene. Det som jeg elsker - det er det som har makt over meg. Så lenge loven hersker i samvittigheten, går det som Paulus sier i det syvende kapitlet: "synden benyttet seg av budet og vakte all slags begjær i meg". For det andre: Så lenge jeg bare ser på Gud som en advarende dommer, kan jeg jo ikke få noen kjærlighet og glede i ham. Og det er gleden i Herren, og ingen ting annet, som er vår styrke (Neh 8:10).
Dette er forklaringen på at Paulus kan si at det å seire over synden, avhenger av at vi ikke er under lov, men under nåde. Men det er akkurat samme måte apostelen Johannes forklarer dette på, når han taler om hvilke mennesker det er som "ikke kan synde". Han sier: "Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, for Guds sæd blir i ham. Og han kan ikke synde, for han er født av Gud" (1Joh 3:9). Den kjærligheten og fryden i Herren, og det hat til synden som oppstår i den sjelen som føres over fra lovens trelldom til nådens rike, er nemlig ikke bare en naturlig gjenkjærlighet, men virkelig "Guds sæd" i den gjenfødte. Guds Hellige Ånd bor i hjertet hos den som har fått troen. Og det er bare denne sæden som overvinner, som behersker og som døder synden. Ja, den virker til og med at vi "ikke kan synde", som Johannes sier. Vi kan ikke trives i synden, og kan derfor heller ikke "stille oss fram som tjenere" for den. Og så lenge vi har det slik, får ikke synden herredømme i oss (se v.16 i vårt kap). Dette er det første vi skal merke oss, for å forstå verset vi har foran oss her.
Men her er også en annen hemmelighet. Når apostelen sier at "synd skal ikke herske over dem som ikke er under lov, men under nåde", så grunner dette løftet seg på noe mer enn vårt nye, hellige sinn. Det har også sin grunn i Gud selv. Hemmeligheten er denne: Når et menneske "ved loven er død for loven" og har all sin trøst bare i Gud og hans nåde, da lever han i den svake og avhengige barnets tilstand som Gud selv har påtatt seg å ta ansvaret for. Paulus sier i 2Kor 12:10: "når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk". Der gir han oss selve hemmeligheten. "Når jeg er skrøpelig, er svak - da er jeg sterk". Dette grunner seg nemlig på det Herren selv hadde talt til ham med disse ordene: "Min kraft blir fullendt i skrøpelighet" (v.9).
Guds kraft viser seg bare gjennom de svake. Gud vil ikke gi sin kraft til de sterke, de som ennå tror de selv makter noe som helst. Bare til dem som i alt sitt strev er "gått konkurs", er blitt "fortapt", og derfor nå lever bare av nåde.
De som er under loven derimot, de strever ennå i egen kraft. De er ennå ikke blitt utmattet og tilintetgjort. De tror ennå de kan utrette noe selv i kampen mot synden. Og selv om de kanskje samtidig ber til Gud om hans kraft, så strir de mot de lovene han i sin visdom har sagt skal gjelde i nådens rike. De tar feil når de venter at han skal la sin kraft strømme til noen som innerst inne ennå setter sin lit til egen kraft. Disse som ikke har opplevd at de "ved loven døde for loven" slik at de nå bare lever på nåden. Hvis en bare ser på den utvortes fromheten hos mennesker som i seg selv er sterke, så kan en lett komme til å tro at de også eier Guds kraft mot synden. Men Herren avslører dette, og viser at det er bare utvortes renhet og skjønnhet, på linje med hvitkalkede graver (Mat 23:25-28). Selve syndens indre makt er ennå ikke blitt åpenbart for dem, når de ennå kan ha tiltro til sine egne vurderinger og styrke. Kraften i den indre fordervelsen er ennå ikke brutt ned.
Ganske annerledes har den det som fortviler over seg selv, og har all sin rettferdighet og styrke i Kristus alene. Slike tilintetgjorte sjeler, disse svake og avhengige barna tar nå Herren selv seg av. Disse trøster han og sier: "Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i skrøpelighet". Dette er den andre årsaken til at Paulus kan love at synden ikke skal herske over dem som ikke er under lov, men under nåde".
Men tenk for en lærdom dette verset gir oss! Her sier altså apostelen at bare de som "ikke er under lov, men under nåde" skal få være fri fra syndens herredømme. Da er de jo fullstendig ukjent med evangeliets hemmelighet, de som tror helliggjørelsen bare kan virkes gjennom formaninger, uten hensyn til om sjelene i sin samvittighet lever under loven eller under nåden. På samme måte som hele Skriften forøvrig, bekrefter jo dette verset at bare når vi selv står der knust og avkledd alt vårt eget strev, og har funnet frelsen i Kristus alene, er blitt frigjort fra lovens regjering og nå lever i nåden som vårt rette livs element - bare da har vi vilje og kraft til å tjene Herren og døde synden.
De er helt ukjent med evangeliets sannhet, de som ikke tror forkynnelse av nåden hører hjemme i helliggjørelsesforkynnelsen, men at den snarere hemmer helliggjørelsen. De vet ikke at skal det bli en sann helliggjørelse, så må der først være frihet fra loven. De er heller ikke klar over at en helliggjørelse som er begynt rett, kan forstyrres gjennom loven - hvis loven får begynne å regjere i samvittigheten. For da blir sjelen "bundet under trelldommens åk". Og dermed mister han den gode viljen og kraften - som har sin grunn i troen og fryden i Herren. Paulus sier at vi må være fri fra loven, i vår samvittighet, for å kunne seire over synden. De andre tror vi må være forpliktet på loven, i vår samvittighet, for å kunne seire over synden.
Hele verden forstår at kjødelig lettsindighet, som ikke bryr seg om loven, er i strid med helliggjørelse. Men det er bare noen få som virkelig forstår at i en sjel som er blitt "bundet under trelldommens åk" kan loven drepe helliggjørelsen. Og når dette er en hemmelighet for hele vår fornuft, trenger vi virkelig å merke oss den lærdommen Paulus gir oss her; at bare når vi ikke er under lov, men under nåde, kan vi herske over synden. Og så trenger vi altså også den formaningen, at vi ikke gjennom loven gjør slutt på helliggjørelsen, men fremfor alt verner om selve Livet, hjertet og kraften i alt gudsliv ved at den guddommelige nåden alltid må herske i vår samvittighet.
Paulus har på ingen måte oversett at det er mange som hører og vet om denne nåden, men ikke lever i den. Og at disse nok i kjødelig lettsindighet kan misbruke nåden til trøst, mens de lever i synd. Dette tar han nå straks opp i neste vers. Men av den grunn viker han ikke det minste fra den store sannheten om at en sann helliggjørelse forutsetter først frihet fra loven. Så skal vi se hvordan han vil forebygge misbruket av denne sannheten. På samme måte som i v.1, tar han problemet opp gjennom et spørsmål som tar opp meningen og konsekvensene av hans forkynnelse. Nå sier han:
15: Hva da? Skal vi synde siden vi ikke er under lov, men under nåde? På ingen måte!
Hva da? D.v.s.: Hva er konsekvensen av det jeg nå sa, dette at dere ikke er under loven, men under nåden? Er konsekvensen av dette at vi kan fortsette i synden? På samme måte som tilsvarende spørsmål i v.1, så kan også dette her i vår tekst være ment å skulle imøtegå såvel en ondskapsfull mistydning, som et lettsindig misbruk av nåden. Fiender av evangeliet kan si som så: "Hva for noe? Er vi ikke under loven? En slik lære må jo da gi full frihet til å synde!" Men selv velmente sjeler kunne også misforstå og misbruke apostelens ord, så de i lettsindige øyeblikk ikke var så nøye med synden, på grunn av at vi ikke er under loven, men under nåden.
Her merker vi nå tydelig hvilken lov Paulus siktet til i v.14, når han sa at vi "ikke er under lov". Hvis det ikke var den moralske loven, de hellige ti bud, han hadde talt om, så hadde det ikke vært noe grunnlag for spørsmålet i vår tekst. Det at vi ikke er under den levittiske ceremonialloven, eller under Det gamle testamentes forfatning i sin helhet, kan aldri føre til at dette spørsmålet dukker opp: Skal vi da synde? Ikke noe menneske vil komme på den tanken, at når disse ytre seremoniene ble avskaffet, så skulle det gi dekning for å bryte de ti bud. Hva som helst annet omkring loven, som vi kunne tenke oss apostelen hadde siktet til, så kunne det aldri gi grunnlag for det spørsmålet vi nå taler om. Han må ha talt om vår frihet fra den moralske loven. Men frihet fra denne var det som stadig ble oppfattet som frihet til å synde.
Ja, en slik frihet, altså til å synde, var da også i sannhet gitt hvis friheten fra den moralske loven innebar at den ikke lenger skulle være rettesnor for hjertet og hele vårt liv. Men noe slikt læres aldri i Skriften. Som tidligere bevist, så er vår frihet fra den moralske loven bare en frihet fra loven som frelsesgrunn. Altså en frihet fra forpliktelsen til å oppfylle loven i egen person, for å bli rettferdiggjort. Og samtidig en frihet fra fordømmelsen over alle våre brudd på lydighet og hellighet. Men denne friheten hører fullkomment sammen med vår hellige forpliktelse til å ha loven som rettesnor for vårt liv. En forpliktelse som gjennom troen er både kjær og lett for oss, når vi vet at alle de feil og mangler som henger ved oss, ikke skal fordømme oss. Hvis loven derimot ikke lenger var den hellige rettesnoren for vårt liv, da var det virkelig gitt frihet til å synde. Men bare tanken på en slik situasjon er både avskyelig og ugudelig. Paulus avviser altså dette med et meget sterkt uttrykk: "På ingen måte!" (Langt derifra!). Et uttrykk han vanligvis bruker til å avvise særdeles hedenske og ugudelige tanker.
16: Vet dere ikke at når dere stiller dere fram som tjenere til lydighet mot noen, er dere tjenere under den dere lyder, enten det er under synden som fører til døden, eller det er under lydigheten som fører til rettferdighet?
Spørsmålet i forrige vers tok fatt i en ugudelig tanke. Derfor er svaret også temmelig kort og kvast. Så mange undrer seg på om dette verset virkelig inneholder svar på spørsmålet. Apostelens mening her er den samme som Kristus taler i Mat 6:24: "Ingen kan tjene to herrer". Det avhenger av hvem det er du tjener, vil Paulus si. Og du er blitt tjener hos den som du blindt og utvunget gir deg over til, og er lydig mot. Vil dere tjene synden, hvis lovens dommer og påminnelser tas bort, da er dere straks blitt syndens tjenere, og da er dere "fri fra rettferdigheten" (v.20). Da behøver dere ikke tjene den, eller spørre etter hva Gud vil. Er dere derimot Guds tjenere, d.v.s. at det er blitt ditt hjertes lyst og trang å få tjene ham, da vil dere ikke tjene synden - fordi om lovens dommer og påminnelser er tatt bort. For hvis det må trusler og tvang til, for å skape et hellig liv, da er du jo slett ikke noen rettferdighetens tjener! Dere vil alltid være blitt tjener under den dere fritt og utvunget lyder. Paulus sier:
Vet dere ikke. Det er vekkende og nesten bebreidende ord. Så ligger det da også både uforstand og blindhet i hele dette spørsmålet som er tatt opp: "Skal vi synde siden vi ikke er under lov?" Paulus vi si: Vet du ikke at det avhenger av ditt hjertes tilstand? Hvis dere fremdeles er syndens tjenere, så kan dere ikke annet enn å synde. Hvis dere nå på den andre side "av hjertet er blitt lydige" (v.17), da vil dere ikke synde, på grunn av den store nåden. Da har dere allerede stilt dere fram som rettferdighetens tjenere, og kan ikke tjene synden. "Vet dere ikke" - jeg utfordrer dere til å dømme etter deres forstand og kjennskap i helt naturlige forhold:
At når dere stiller dere fram som tjenere (eller treller) til lydighet mot noen, er dere tjenere - ikke lenger deres egen, og ikke hvem som helst annens heller, men bare tjener - under den dere lyder. Tilføyelsen: "den dere lyder", uttrykker bare det samme som ordene "for å lyde", men understreker betydningen av uttrykket: "stille seg fram som tjenere til lydighet mot noen". En skal være klar over at her er det ikke bare tale om tanker og ord. Det er snakk om en så markert hengivelse i tjeneste hos noen, at en virkelig lyder denne. En blir ikke uten videre tjener eller trell i forholdet til noen som en bare gjør en tilfeldig tjeneste. Det det dreier seg om, er om en stiller seg fram som tjener til lydighet mot noen, og altså for å "tjene under" denne gjennom hele tjenestetiden.
Videre er ordene "stille seg fram som tjenere til lydighet mot noen" uttrykk for en fri og utvungen handling. Dette understrekes også i v.17 med ordene: "av hjertet er blitt lydige". I dagens samfunn er det ikke vanlig at noen byr seg fram som trell for noen. I en vanlig stilling er det heller ikke alltid at den som er ansatt gjør arbeidet sitt av hjertets lyst, overfor arbeidsgiveren, men mer med henblikk på lønnen. I den åndelige verden derimot kommer det an på hjerteforholdet. Om du er en syndens eller rettferdighetens tjener kommer alltid av hjerteforholdet, ikke av noen tvunget innsats. Du er dens tjener som du har overgitt deg til, for å lyde og tjene.
Enten det er under synden som fører til døden, eller det er under lydigheten som fører til rettferdighet. Enten den enes eller den andres, sier apostelen, men ikke begges tjenere på én gang. Dere kan ikke av hjertet tjene to herrer som har så stor avstand fra hverandre som "synden" og "lydigheten", - bare den ene. (tjener) "under lydigheten" kan virke noe underlig og uvanlig. Men det har sin gode grunn at apostelen bruker det uttrykket. Først og fremst er ordet "lydigheten" den mest markerte motsetning til "synden", for her står synden for den indre ulydigheten. Det er selve den ondskapen vi har arvet fra Adam, og som så alle de onde gjerningene strømmer ut fra. "Lydigheten" er derfor her det lydige sinnet som er født av nåden hos en kristen, slik Paulus skildrer det i v.17: "av hjertet er blitt lydige", som igjen henspeiler på denne villige ånd som fødes av nåden. For det andre er det denne villige ånd, eller "lydighet", som leder Guds barn til alle gode gjerninger. På samme måte som ondskapen som bor i syndens tjenere, leder dem. Derfor bruker apostelen uttrykket (tjenere under) "lydigheten".
"som fører til døden", sier Paulus om syndens tjeneste. Her gjelder det den evige døden. For den legemlige er den samme for alle, også lydighetens tjenere. Og den åndelige døden er ikke en følge av syndens tjeneste, men årsaken til denne. Uttrykket "som fører til døden" sier altså det samme som det vi leser i v.23: "syndens lønn er døden". Der ser vi også at "evig liv" settes opp som motsetning til "døden". Og det er ennå et bevis på at her taler Paulus om den evige døden. Han vil si: Hvis du gir ditt liv i tjeneste for synden, så blir lønnen den gir deg: den evige døden, Guds vrede og all den straff Guds vrede i evighet medfører.
"som fører til rettferdighet". Når apostelen har sagt: "tjenere under synden som fører til døden", så ligger det nær å tenke at da ville det vært naturlig om han hadde sagt dette vi nå leser slik: "under lydigheten som fører til liv". Men han sier altså ikke det. Isteden sier han: "under lydigheten som fører til rettferdighet". Hva kan dette bety? Slik har altså Herrens Ånd voktet Paulus's ord. Det er jo f.eks. ganske karakteristisk nettopp for Paulus å anvende motsetninger, i det han skriver. Men overfor ordene "til døden" fikk han altså ikke bruke motsetningen "til liv". For da ville han nemlig gitt mulighet for en falsk tolking. Det kunne blitt oppfattet som at det evige liv var lønn for vår lydighet, slik som evig død er syndens lønn.
Nei, full av omsorg sier han i v.23: "Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre". Men ordene "til rettferdighet" går på at lydighetens mål, og det den skal virke, er rettferdighet - d.v.s. rettferdigheten i vårt liv. For den rettferdigheten som gjelder innfor Gud har vi "ved den enes lydighet" (kap 5:19). Det vil altså si at i den nye, villige lydighetens tjeneste formes vårt liv mer og mer samstemmig med Guds bud. Denne samstemmighet er det som her kalles rettferdighet.
På forskjellig vis har nå Paulus gjennom teksten gitt oss tanker om hva de to slags tjenesteforhold fører til. For at vi virkelig skal frykte tjenesten under synden, og oppmuntres til tjeneste under lydigheten. Men hovedsaken, som han stadig holder fram, er at "når dere stiller dere fram som tjenere til lydighet mot noen, er dere tjenere under den dere lyder". Hovedsaken er ditt sinns innstilling. For enten har det gitt seg hen til synden og som tjener for den, så du slipper den til. Ja, forsvarer den, og er helt med på å tjene den. Eller også det helt motsatte: inntatt av Kristi kjærlighet, elsker alt Herren setter fram for deg, men avskyr og forbanner all synd. Og dette skjer uten at du har lovens trusler og dom i tankene. Bare hjertets nye, hellige sinn virker dette.
Hovedtanken i verset vårt er som nevnt, at alt avhenger av hvem du tilhører. Er du "tjener under lydigheten", d.v.s. i din ånd villig til å tjene og lyde Gud, da synder du ikke - fordi du er fri fra loven. Er du derimot en som vil misbruke denne friheten til nettopp å følge synden, da er du av hjertet en syndens tjener, og tvinger bare fram en utvortes kristendom. Men de som av hjertet er lydige mot rettferdighetens ord, er selv ikke gjennom den villige ånd som er født i dem av nåden, blitt fullkomne tjenere. Nei, de behøver stadig formaninger, advarsler og oppmuntringer. Det ser vi tydelig av de formaningene Paulus gav i v.12 og 13, og de han fortsatt kommer med. Men apostelen holder altså hele tiden fram hva som er hovedsaken: Hvem det er vi tjener. Og det spørsmålet, sier han, avgjøres helt og holdent av ditt sinn. Han vil ikke være med og skape hyklere, som bare lever i lovisk religiøsitet.
Hans budskap er dette: Tjen den som virkelig er herre i ditt liv! Den du har gitt hjertet ditt til. Den du fritt og utvungent kan tjene. Han er din herre! Vil du tjene synden, så behøver du ikke tenke på et rettferdig liv. Det er du da fri for. Lovens tvang kan ikke gjøre deg til en Guds tjener. Behøver du tvinges, da er all din kristelighet falsk. Etter at Paulus på denne kvasse måten har avvist den forkastelige tanken at nåden, og friheten fra loven, skulle innebære tillatelse til å synde, så vender han seg til de kristne i Rom. Nå taler han om den virkelighet han mener de står i, at de nå ikke lenger er tjenere under synden, men under lydigheten.
17: Men Gud være takk. Selv om dere har vært slaver under synden, er dere nå av hjertet blitt lydige mot den lærdomsform som dere ble overgitt til.
Men Gud være takk! Med denne takksigelsen til Gud gir ikke Paulus bare uttrykk for sitt eget hjertes varme for sjelene. Det er spesielt det som har skjedd med dem, han har i tankene: Deres omvendelse og forvandling fra å være syndens tjenere til nå å være Guds lydige barn. At dette var et Guds verk. Ikke noe som hadde skjedd etter menneskelig innsats, men bare var Guds nåde og gave. Dernest at det var et veldig stort og nådefult verk, som Gud burde takkes og prises for. For å vekke de kristne opp til å holde dette mye mer klart for seg, minner Paulus dem på hvordan de var tidligere. Han sier:
Dere har vært slaver under synden. Både med sin glade takksigelse, og med denne påminnelsen om deres tidligere liv i synden, vil apostelen vekke dem til større takknemlighet og kjærlighet til Gud. Det var der all grunn til. For disse visste også godt selv at de hadde vært slaver under synden, men nå, gjennom Guds nåde var blitt hans lydige barn. Slik oppgløder apostelen de kristnes kjærlighet og takknemlighet. Og da vekker han den rette hellige kraften i dem, og avsky fra synden. Da skulle de også kjenne hvor forkastelig det ville være å synde. Nå som de var under nåde og ikke under lov. Over alt ser vi da også Paulus går fram på samme måte: Han minner Kristi forsamlinger om deres tidligere liv som ufrelste, for deretter desto mer å opphøye det frelsens liv de nå lever (se f.eks. 1Kor 6:11, Ef 2:1-22, 5:8, Tit 3:3-6 m.fl.).
De kristne i Rom hadde vært hedninger. Hvis vi nå bare leser det Paulus oppsummerer av hedningenes synderegister, i det første kapitlet, og så sammenlikner med hvordan de nå var, "av hjertet blitt lydige" og i nåden bøyde og helliggjorte sjeler, da forstår vi apostelens utrop: "Gud være takk!" Men selv blant oss som er født og oppvokst under kristendommens lys, bør en rett omvendelse til Gud vekke like stor lovprisning for Guds store nåde. Vekke like stor kjærlighet og takknemlighet. For i samme grad som mye har vært gitt oss, har det vært desto større grunn til å dømme og straffe vårt liv i synden. Likevel har Gud oppsøkt oss med sin nåde og sitt kall, har vekt oss opp, opplyst oss og helliggjort oss i sannhet.
Tenk over dette, alle dere som erkjenner at dere har hatt en fortid - da dere "var slaver under synden", men som nå lever et liv som med alle sine skrøpeligheter likevel har Kristus og hans vilje som mål! Du kjenner forandringen som er skjedd i selve hjertet ditt. Før hadde du ditt liv og din lyst i synden, som nå er det vi plages mest over. Nå er vårt egentlige liv å ha vår største lyst i Gud og det som tilhører ham. En slik forandring av hjertet kan jo umulig være noe vi selv har fått til. Det kan bare være Den Allmektiges skapergjerning! Dette, begynnelsen til det evige liv, er da også den aller største og mest nådefulle av alle hans gjerninger på jorden. Ja, visst vi virkelig tenkte grundig over dette, så ville vi sannelig ha noe å fryde oss over, og takke og prise Gud for. Og like sikkert skulle vi også se det grufulle i om vi nå begynne å tjene synden på nytt - mens vi forsøkte å dekke oss med at vi levde under så stor en nåde. Dette er apostelens hensikt når han minner dem om at "dere har vært slaver under synden".
Av hjertet blitt lydige. Legg nøye merke til disse ordene: "av hjertet blitt lydige"! Her er dette som skiller de kristne fra syndens tjenere: De er "av hjertet blitt lydige". De kristnes lydighet er en hjertets lydighet - i motsetning til en lydighet som er påtatt/tvunget. Hver gang et uomvendt menneske begynner å engasjere seg med lydighet, så har det alltid sin grunn. Enten i en form for egenkjærlighet, av frykt, eller i begjær for å oppnå noe. Men ikke av hjertet. At selve hjertet blir vunnet for Gud og hans vilje, det er det store verket som bare nåden kan virke ved den nye fødselen. Jo mer loven driver, skremmer og tvinger menneskene, desto mer uvillig, vrangt og bittert blir selve hjertet. Og jo mer utskeielsene forbys og bremses, desto mer vekkes lystene eller kampen, i hjertet. Slik er det loven virker, og det hører vi utførlig om i det syvende kapitlet.
At selve hjertet blir bøyet og villig til lydighet overfor Gud, og til å døde synden, det er utelukkende et nådens verk - når den forpinte sjelen får se at Gud vil forlate alt. At Gud ikke venter å få noe som helst av oss, men selv vil "gi det han krever". Overfor slik en nåde smelter hjertet. Og nå får det en slik lyst til alle Guds bud. Nå vil du ikke i din sjel unnvære et eneste av Guds bud, men sier av hele hjertet: "Jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske", "Herrens lover - er søtere enn honning, ja honning som drypper fra vokskakene".
Kan du da fatte hvordan slike sjeler skulle få lyst til å synde - på grunn av at de ikke er under loven, men under nåden - når det er nettopp denne nåden som gjorde hjertet villig til å følge Guds lov - ? Hvordan skulle den samme nåden kunne gjøre hjertet villig til å synde? Friheten fra tvangen tilintetgjør bare slavens tvungne tjeneste, men ikke en villig tjeners - ! Her ser vi sammenhengen. Dette syttende verset gir et levende eksempel på hva det vil si å "stille seg fram som tjenere til lydighet mot noen", eller "av hjertet bli lydige". Men det kommer vi snart nærmere inn på.
Den lærdomsform som dere ble overgitt til. "Den lærdomsform". Paulus har sett at de kristne gjennom den villige lydigheten er modnet og formet av den læren som nå har inntatt hjertene deres. Det er som om han med uttrykket "lærdomsform som dere ble overgitt til" tenker på hvordan metaller smeltes og omformes. Ofte påføres de også et stempel, når de tømmes over i nye former. Uttrykket som er brukt skildrer det karakteristiske kjennetegnet på den sanne troen og nåden i hjertet. Og det karakteristiske kjennetegnet ("stemplet") er at når vi elsker, og stadig og tar til oss av Kristi evangelium, - da er det den rette helliggjørelsen virkes i oss. Vi omskapes og formes etter den læren evangeliet inneholder, slik at Guds barn preges av Kristi sinn og lære i hele sitt vesen. Og fristes vi til å vike av fra denne, så møter Herren oss straks, og minner oss om at "dere har ikke fått lære Kristus slik, så sant dere virkelig har hørt om ham og er blitt opplært i ham". Loven er også et forbilde og redskap som Gud har gitt oss ("i loven har du fått den rette form for kunnskap og sannhet" - Rom 2:20).
Men i Kristi evangelium finner vi ikke bare selve bildet levende i Kristi person, i hans vesen og i hans gjerninger, men også selve den omskapende kraften. Legg også merke til at apostelen sier ikke: den lærdomsform dere har gitt dere over til, men: "Den lærdomsform dere ble overgitt til". Dermed forkynnes på nytt den store sannheten om at det er et Guds verk at vi er blitt hans barn. Det er Gud som føder det nye livet ved sin nåde, og oppholder det - når mennesket ikke setter seg imot Ånden og evangeliets frelsende sannhet. Jesus sier: "Du gav dem til meg", "dem som du har gitt meg" (Joh 17). Og videre: "Ingen kan komme til meg uten at Faderen, som har sendt meg, drar ham" (Joh 6). Så har da Paulus vist hva det vil si å "stille seg fram som tjenere for Gud" (v.16). Det er altså et Guds verk som, når det har løsgjort oss fra loven (v.14), også gir oss et lydig hjerte. I kortere formuleringer uttrykker han nå summen av det han har sagt:
18: Og etter at dere ble satt fri fra synden, ble dere tjenere for rettferdigheten.
Ikke minst den tydelige sammenhengen - og særlig motsetningen i v.20 - viser at den frihet fra synden som omtales her, er friheten fra syndens herredømme, slik at vi ikke lenger er dens treller. Det samme viser gr.tekstens ord for "satt fri" fra synden. I v.17 har Paulus talt om at de hadde "vært slaver under synden", og at de nå ikke var det lenger, men "av hjertet var blitt lydige". Dette gjentar han når han nå sier: "etter at dere ble satt fri fra synden". Men, sier han, dermed er dere også blitt "tjenere for rettferdigheten". Opp mot synden setter han altså rettferdigheten, som de kristnes hersker, og som de nå skal tjene. Det er det samme han taler om her, som når han bruker uttrykkene "tjenere under lydigheten" (v.16) og "tjenere for Gud" (v.22).
Men hovedsaken, som gjennom vekslende uttrykk skildres stadig rikere og skjønnere, er at det er skjedd en så vesentlig og avgjørende forandring med hele deres vesen: Nå tjener de ikke lenger synden, men er blitt tjenere for Gud og for rettferdigheten. Og dermed er også svaret gitt på spørsmålet som ble kastet fram (v.15). Nå, når de var blitt "Guds tjenere", var det selvsagt at de måtte tjene ham og ikke synden. Og når de "av hjertet er blitt lydige", kan de jo ikke ønske å tjene synden. Det er jo slett ingen grunn til å tjene den, når de ikke er under loven men under nåden! For hvis de på grunn av denne friheten ville tjene synden, så var de ikke lenger "av hjertet" Guds tjenere.
Har vi nå forstått selve ordene riktig i teksten vår, så la oss da også virkelig ta lærdom av disse viktige grunnsannhetene. Her har vi virkelig fått mulighet for å prøve oss i dette, hvem det er vi tjener. Er vi tjenere for synden, eller for rettferdigheten? Hver enkelt av oss må stille oss dette spørsmålet. Vi er bare én av delene. Paulus kjenner ikke til noen tredje slags mennesker, som skulle kunne tjene både synden og rettferdigheten. Kristus sier da også uttrykkelig at "Ingen kan tjene to herrer". Da burde det være viktig for meg å få avklart hvem det er jeg tjener. Hvis vi ser på alt det som trenger seg på og blander seg inn i livet vårt, da blir vi alltid forvirret, og kan ikke skjønne annet enn at vi tjener to herrer. Slik er det også mange vil ha det, for å kunne fortsette et tåkete og delt liv. Men for oppriktige sjeler oppleves det forferdelig, når det kan se ut som om en tjener to herrer.
Der finnes mennesker som er alvorlige og fromme, som omgås med Guds ord, men som i hjerte og sinn er fanget av verden og avgudstjeneste. Innimellom vil de likevel også tjene Gud, og mener at dette må da være godt og velbehagelig for Gud. Disse tjener selvsagt "to herrer". Guds barn kan nok av og til sukke, fordi de tenker at "jeg tjener jo ikke bare Gud, men synden også. Ja, jeg synes jeg tjener synden mye mer enn Gud. Og hvis jeg er syndens tjener - da er det til slutt bare en evig død som venter meg! Hvordan skal jeg kunne vite hvem det egentlig er jeg tjener?" Hele feilen som gjør at mange svever i dette mørket, er at de dømmer ut fra sine egne vurderinger, isteden for å holde seg til Herrens ord.
Først og fremst må vi da merke oss at både Kristus og apostlene uttrykkelig taler om at vi ikke kan tjene to herrer på én gang. Som vi nettopp sa, kan det riktignok ofte se ut som om vi tjener to herrer, når både godt og vondt blander seg sammen i oss. Hos syndens tjenere blander det seg ofte noe av en god ånd inn, når samvittigheten og nådens kall taler til dem. Mens Guds barn, på den annen side, kjenner på mye av den onde ånden, og at kjødet og verden trenger på. Men tjener vi dermed to herrer? Nei, sier Paulus. Det er ikke dette som avgjør spørsmålet, hvor mye vondt eller godt som rører seg i dere, eller tilfeldigvirker en ond eller god gjerning i dere. Det det tales om, er jo at "når dere stiller dere fram som tjenere til lydighet mot noen", så er dere dermed "tjenere under den dere lyder". Selve hjertet, eller sinnet, tilhører alltid bare én av to parter i striden. Det sier da også Herren som forklaring på hvorfor ingen kan tjene to herrer: "For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og forakte den andre". Legg merke til at det avhenger av hvem du "elsker" eller "hater", "holder deg til" eller "forakter".
Så synes vi nok kjærligheten og hatet både kan svinge og bytte plass. De kristne kan kjenne på at de ofte elsker synden og forakter Gud. Hvordan skal vi få avklart alt dette? Vi forstår godt at de er syndens tjenere, de som fritt og frekt driver på med kjødets åpenbare gjerninger, som gjerrighet, hor, fyll, uærlighet, hat, o.s.v. Og når de ikke tar imot formaning til å omvende seg, men bare avviser Guds ord. Det er lett å forstå at de er syndens og djevelens treller. Kristi ord om slike står klart: "Den som gjør synd, er syndens trell". Det er nettopp dette som er å "gjøre synd", når en åpent og bevisst synder. Men når falske kristne, som omgås både med Guds ord og Guds folk, vil forlike Kristus og Belial, tjene både Gud og verden, - eller når svake kristne kjemper med store fristelser og viser tvilsom oppførsel, da blir det vanskeligere å gå grensegang.
Men legg nå her nøye merke til hvordan Paulus taler: "Når dere stiller dere fram som tjenere til lydighet mot noen, er dere tjenere under den dere lyder". Alt avhenger altså av hvem dere "stiller dere fram...til lydighet mot", hvem dere "av hjertet er blitt lydige mot". Hvem du i ditt innerste vil tilhøre, og ikke bare liksom tvunget tjener. Vi ser hvordan de omtales, de som "av hjertet var blitt lydige mot den lærdomsform som de ble overgitt til". Vi ser at hele livet deres var blitt omvendt - "dere har vært slaver under synden, men er nå av hjertet blitt lydige", sier Paulus. Og vi husker hva vi har talt om forskjellen mellom lydighet og tvang. Den som tjener bare på grunn av lovens tvang og trusler, ikke drevet av nåden, er ikke "av hjertet blitt lydig". Den som derimot blir overrumplet av synden, mens hjertet elsker Guds lov for nådens skyld, er ikke av hjertet blitt lydig mot synden. Og derfor etter Paulus's mening, heller ikke noen "slave under synden". Alt avhenger av hva det er du "retter sinnet ditt mot" (konf.Rom 8:5).
Men fariseeren, som er nidkjær for loven, mener vel også at han bare elsker det som er rett? Ja, slik oppfatter han det selv. Men det er bare i egen interesse han elsker det han tror er rett, - for han ser fram til en "lønn". Det er ikke nåden som driver ham. Tvert imot anser han nådeforkynnelsen farlig for helliggjørelsen. Noe som beviser at han selv aldri har opplevd nådens kraft. Derfor er noen av disse ganske fromme sjeler, men de er ikke "av hjertet blitt lydige". For de er aldri "gått konkurs" på egne anstrengelser, blitt frelst bare i forlatelsens nåde, og gjennom dette fått den rette kjærligheten til Guds lov og hat til selve synden, som det ble talt nærmere om under v.14. En annen sak er de som er dødet av loven, som så ble frelst av bare nåde, og nå i sin ånd inderlig elsker rettferdigheten. De kjenner likevel også ofte på kjødets sterke begjæringer. Ja, de kan overrumple oss og føre til fall. Men det må ikke forville oss. For de som likevel av hjertet er blitt lydige, virkelig elsker rettferdigheten og er blitt tjenere for den, de er så menn ikke syndens tjenere.
Vi må aldri glemme hovedregelen: "Den dere stiller dere fram som tjenere til lydighet mot", den dere "av hjertet er lydige" - "så er dere dermed tjenere under den som dere lyder". Hele livet er når det gjelder Guds barn, rettet mot Kristus, uansettt hvordan så synden hindrer, overrumpler og plager dem. Så kan det nok skje at sinnet blir falskt. En begynner på nytt å tjene synden. Lever ikke lenger ved nådestolen for å få forlatelse og kraft mot det onde. En har overgitt seg - stilt seg fram - som tjener for synden. Har hemmelig gått i allianse med den, og følger nå syndens lyster. Da er det ulykkelige hendt som Peter omtaler slik: "Det en ligger under for, det er en også trell under" (2Pet 2:19). Det er ikke den som bare av og til lider nederlag, men likevel fortsetter å kjempe, det tales om i dette bibelverset. Men den som har overgitt seg og lagt ned våpnene. Det er de "som har vendt seg bort fra det hellige budet som ble overgitt til dem", slik Peter sier det videre, i v.21.
Men så lenge en ennå står i kampen, ikke som lovtrell, men med troens øye festet på Kristus, da er vi ikke overvunnet. Da har vi ikke stilt oss fram som tjener til lydighet mot synden. Måtte vi så ikke glemme at alt avhenger av hvem en stiller seg fram for.., og ...til lydighet mot. Og måtte Gud hjelpe oss alle til å beholde det sinn som ikke kan være borte fra nådestolen! At vi ikke må forkaste den eneste trøst som gir kraft til alt godt, - uansett hvor ille det kan synes å ville gå. Så kommer vi heller ikke til å stille oss fram som tjenere til lydighet mot synden. For synd skal ikke herske over oss, siden vi ikke er under lov, men under nåde
19: Jeg bruker menneskelige uttrykk på grunn av deres kjøds skrøpelighet. For på samme måte som dere før stilte lemmene deres fram som tjenere for urenheten, og for lovløsheten som bare førte til enda mer lovløshet, slik skal dere nå stille lemmene deres fram som tjenere for rettferdigheten til helliggjørelse.
Apostelen drives av en nidkjær kjærlighet til sjelene, som gjør at han anstrenger seg for å forme budskapet så de han skriver til kan fatte det. Han sier han "bruker menneskelige uttrykk". Da sikter han til at han uttrykker seg ved å sammenlikne med et bilde, tatt fra menneskelige forhold, det som gjelder mellom tjenere og deres herrer. Dette bildet anvender han både foran og etter dette verset. Dette å uttrykke seg klart gjennom sammenlikninger med menneskelige forhold, er det Paulus kaller å "bruke menneskelige uttrykk" (konf.Gal 3:15). Spesielt et uttrykk som er anvendt like foran, kunne virke noe sterkt og underlig. Det gjelder v.18 hvor det etter gr.teksten egentlig heter "rettferdighetens treller". Da kunne selvsagt noen tenke at vi tjener da rettferdigheten med glade og villige hjerter, ikke som tvungne treller.
Derfor sier nå Paulus: Jeg bruker menneskelige uttrykk når jeg taler om dette, for å gjøre meg forståelig. Mine ord om frihet fra loven (v.14) kunne misforståes dit hen at det var det samme som frihet til å synde (v.15). Derfor har jeg på grunn av svakheten i deres kjødelige forstand villet minne dere om et velkjent forhold når det gjelder et herskap som har slaver. Hvis en sammenlikner det forholdet med dere, som frivillig, bare drevet av Guds nåde, byr dere fram som tjenere for ham, så burde det overhodet ikke være aktuell konflikt, dette spørsmålet om dere, på grunn av at lovens tvang var tatt bort, nå skulle tjene synden. Dere har jo overgitt dere til tjenere for Gud helt frivillig. Og det er jo en selvfølge at da er det bare han dere skal tjene, og ikke synden. Det samme gjelder jo en slave. Det er bare den ene herren han tjener; den som han er tjener hos.
Men selv om ånden er villig til å tjene Gud, må tjenesten ikke bli vilkårlig og uten styringsregler. Den skal være bestemt, og like bundet til Herrens Ord som enhver tjener følger reglene han har i sin herres reglement. Kanskje min første utlegning var dyp, og vanskelig å gripe, når jeg lærte at vi ved dåpen er "forenet med Kristus", at "vårt gamle menneske ble (sv.: "har blivit") korsfestet med ham", at vi er "begravet" med ham, og "oppstått" med ham. Men nå bruker jeg jo en velkjent menneskelig framstilling, som dere vel kan forstå. Jeg taler jo om det velkjente forholdet med slavene. Om når en slave er kjøpt fri fra en grusom herre han har tjent hos, og nå tilhører den nye, kjærlige herren som har kjøpt ham fri - så vil han jo ikke tenke på å tjene den gamle herren mer. Hele sitt liv vil han gi til den nye herren, hvor han har sin tjeneste og sin lønn.
På grunn av deres kjøds skrøpelighet. Dette sikter til at vi totalt mangler evnen til å fatte noe som helst av det guddommelige. At vi mangler denne evnen skyldes ikke bare en forstand som er svekket etter syndefallet. Men også at viljen er ødelagt, og i tillegg alt det onde som er i oss. Med disse ordene behøver altså Paulus på ingen måte ha tenkt på noen spesiell mangel i de romerske kristnes vanlige fatteevne eller opplysning. I Rom 15:14 gir han dem det vitnesbyrd at de er "fylt med all kunnskap", og "i stand til også å formane hverandre". Nei, her taler han om den kjødelige skrøpelighet som alle mennesker har, på ethvert sted, uansett alder, og hvor utviklet og kunnskapsrike de enn måtte være. Ofte ser vi hvordan de mest skarpsindige menneskene, med den høyeste utdannelse, har de største problemer med å fatte det som har med Guds Ånd å gjøre, og med å la det få innta seg.
Det er altså en allmenn kjødelig skrøpelighet det tales om her, som gjelder alle mennesker. Det er derfor viktig at de som skal forkynne Ordet også anvender enkle formuleringer, og bruker vel kjente forhold i det daglige liv, til å gjøre budskapet lett fattelig. Vi ser hvordan både Jesus og disiplene praktiserte dette. Og på den måten blir ikke budskapet ofte bare lettere å fatte, men også lettere å bevare i minnet. Men ikke alle har denne gaven til å gjøre budskapet klarere gjennom bilder fra våre daglige forhold*. Måtte vi bare alle eie den kjærligheten som har sjelenes frelse som mål. At de, gjennom budskapet, må bli opplyst om budskapets hemmelighet. Så det ikke blir vår egen ære som opphøyes gjennom lærdommen, som nok av og til blir forkynt med høytidelige ord og former (1Kor 14:7-12).
*
Men her ligger en meget stor fare i bruken av dette "billedspråket". Ved at det, både av forkynner og tilhører, kan bli oppfattet som at dette billedspråket skal gjøre budskapet mere forståelig, og at budskapet dermed bare søkes fattet med vår forstand. I dagens Norge sies det da også ofte at "Jesus brukte lignelsene for at de skulle være lette å forstå" -. Men selv svarte han sine disipler, da de spurte hvorfor han talte i lignelser : "Til dere blir Guds rikes hemmeligheter gitt. Men til dem som er utenfor, blir alt sagt i lignelser, for at de skal se og se og ikke skjelne, og høre og høre og ikke forstå, for at de ikke skal omvende seg og få forlatelse". (Mat 13:10, Mark 4:10ff., Luk 8:9ff). Det er da også helt klart, at det hverken i hans forkynnelse generelt, eller i dette avsnittet av hans utleggelse av Romerbrevet, noen gang har vært C.O.Rosenius's mening at budskapet gjennom billedspråk bare skal legges til rette for å gripes med vår menneskelige fornuft. Skriftens budskap må åpenbares for hjertene våre. (oversetters kommentar).
For på samme måte som dere før stilte lemmene deres fram som tjenere for urenheten, og for lovløsheten. Her omtales hele det tidligere syndelivet til disse kristne, slik: "Dere stilte lemmene deres fram som tjenere for urenheten og lovløsheten". Uttrykkene "urenheten", og "lovløsheten", må derfor omfatte all mulig synd, bare skilt under to "overskrifter": Som moralsk urenhet - eller: som lovløshet. Det vi ville legge i "urenhet" er nok vanligvis den seksuelle synden i tanker, ord og gjerninger. Det er det "urenhet" i kap.1:24 betyr. Men finner vi ordet i en sammenheng hvor det står som én av to hovedgrupper synd, og hvor den andre er "lovløsheten". Og vi vet at urenhet i seksuell betydning, nettopp er synd mot konkrete bud, og dermed noe av "lovløsheten". Men når den seksuelle "urenhet" strir mot Guds lov, er den jo nettopp moralsk urenhet. Innledningsvis sa vi at "urenheten" og "lovløsheten" bare er de to "gruppene" Paulus ser all synd under. Da forstår vi at begge"overskriftene", også hver for seg, gjelder all synd. Den ene: det synden er i sitt indrevesen, menneskets moralske "urenhet". Det andre: Det synden er i forholdet til Gud, det som strir mot hans bud: "lovløsheten".
Og de syndene som de kristne i Rom i sitt tidligere hedenske liv hadde bydd sine lemmer fram til tjeneste for, var ikke bare to. Men hele synderegisteret som apostelen oppsummerer i kap.1:29-31. Kristus har da også selv forklart hva det er som gjør mennesket "urent". Ikke bare én synd, men alt det onde som går ut fra hjertet: "onde tanker, mord, hor, ekteskapsbrudd, tyveri, falskt vitnesbyrd, bespottelse" (Mat 15:19, Mark 7:21, 22). Og det er dette som har skjedd, vil apostelen her si: Dere har stilt lemmene deres fram: øyne, ører, hender, føtter, tunge o.s.v., som tjenere, eller "treller", slaver, for alt dette, i deres tidligere syndeliv. Det er synden som var herskeren, som hadde lemmene våre som slaver, så vi ble tvunget til å tjene den.
Sett fra én side, er syndens tjeneste frivillig og utvungent. Apostelen sier "dere stilte lemmene deres fram" som tjenere for synden. Dette sier ikke bare at det er mange som tjener synden med stor lyst og frimodighet. For det kan også sies selv om de syndetrellene som har frykten i seg. De stiller selv lemmene sine fram for synden, fordi de ikke vil høre på Guds røst og bli omvendt til ham. De vil fortsatt være borte fra ham - men vil samtidig ha hjelp mot syndene sine. Nei, sier Herren, først da den fortapte sønnen kom tilbake til sin far, fikk han "sko på føttene" - d.v.s. en ny vilje som styrer vandringen. Disse skoene ble ikke sendt ut til ham i det fremmede landet. Det er altså din egen skyld, din egen frie handling, at du tjener synden, når du ikke vil omvende deg til din Far.
Men sett fra den andre siden er din tjeneste i synden tvungen og ufrivillig. For som syndens slave har du ikke makt til selv å fri deg ut fra synden, så lenge du enda blir borte fra Gud. Riktignok kan trellen av og til velge mellom syndene, og avholde seg fra enkelte. Men det vil likevel alltid være synden han tvinges til å tjene, og ikke Gud. Så lenge det ikke skjer en total omvendelse. Av og til ser vi konkret hvordan trellen ikke har noe valg, men må tjene slike synder som i aller høyeste grad byr ham imot, og plager ham. Han gråter og bærer seg over dette slaveriet, men må stadig fortsette i det. Å, hvor ulykkelig en slike slave er, som må fortsette å tjene urenheten og lovløsheten!
som bare førte til enda mer lovløshet. Dette uttrykket skildrer akkurat det samme som vi finner i v.13, hvor Paulus taler om å ikke "stille sine lemmer fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden". Der ser vi hvordan han først taler om "synden" som en person, en hersker, som en stiller sine lemmer til tjeneste for. Med uttrykket "som våpen for urettferdigheten" antyder han så hva resultatet, det vi utretter med lemmene våre, blir: "urettferdighet". Det samme sier han altså også her: Dere har stilt lemmene deres fram som tjenere for den herskeren som heter "urenheten" og "lovløsheten". Resultatet, eller følgene, blir da også bare enda mer lovløshet. I deres tjeneste hos synden har dere bare arbeidet på ett eneste stort verk, som bare var lovløshet. Som den gamle (svenske) oversettelsen antydet, så følger da bare den ene urettferdigheten på den andre. For det er det som kjennetegner synden, den drar alltid ny synd med seg, eller vokser og utvikler seg selv. Det begynte med at Kain bar hat i sitt hjerte til broren, Abel. Men så fulgte mord, et kynisk sinn, løgn. Og deretter fortvilelse.
Når Judas begynte å slippe sin gjerrighet til, fulgte tyveri. Deretter forherdelse og forræderi mot hans Herre. Og til slutt fortvilelse og selvmord. Dette er syndens grufulle linje. Den øker stadig på. Det Paulus vil ha fram her, er tydeligvis dette: Deres tjeneste var alltid noe som stemte med den herren dere tjente. Under urettferdighten har dere bare gjort urettferdighet. Men så skal dere da også nå, i deres nye tjeneste, bare gjør det som deres nye herre elsker. Dermed skal dere selvsagt ikke tjene synden. Dere skal jo ikke tjene to herrer. Ennå er altså apostelen opptatt med å ta fatt i spørsmålet: "Skal vi synde siden vi ikke er under lov, men under nåde?"
slik skal dere nå stille lemmene deres fram som tjenere for rettferdigheten til helliggjørelse. Som vi nylig sa, går alt sammen ut på at vi ikke skal tjene to herrer. Før, når vi stod i syndens tjeneste, gjorde vi bare det synden krevde. Bare det som stod i strid med loven. Vi tjente ikke rettferdigheten. Når vi nå står i rettferdighetens tjeneste, skal vi da bare gjøre det som er i rettferdighetens ånd, og ikke tjene synden. Enhver kristen skal oppføre seg som en tjener som tidligere tjente i et annet hus, men nå er flyttet derfra og har tatt tjeneste hos en ny herre. Og dermed selvsagt nå skal tjene denne, og ikke den forrige. Paulus sier her at når vi nå har stilt oss fram som tjenere for rettferdigheten, så skal vi ikke bare av hjertet elske den, men også stille våre lemmer fram til å tjene den. Slik at øyne våre, ører, tunge, hender og føtter bare tjener rettferdigheten - og ikke synden. Mens vi tidligere gjerne så og hørte på urenheten og lovløsheten, skal vi nå bruke ørene og øynene våre på det som er hellig og godt. Mens vi tidligere gjerne talte forfengelige og syndige ord, skal vi nå tale det som er godt, sant og oppbyggelig, o.s.v. Det er dette som er å "stille lemmene våre fram soml tjenere for rettferdigheten".
"til helliggjørelse". Når Paulus tidligere i verset talte om at de hadde vært "tjenere for urenheten og lovløsheten", brukte han tilføyelsen "som bare førte til enda mer lovløshet". Da sa vi at det gav uttrykk for følgene av et liv i den tjenesten. Den tilføyelsen han nå bruker her, om en tjeneste for rettferdigheten, blir det helt motsatte. Han sier at det fører "til helliggjørelse". Men det kommer vi snart nærmere inn på, i v.22.
Hvis vi nå har oppfattet hva ordene står for, i dette verset, så må vi også merke oss vel den formaningen vi finner her. Paulus taler i en formanende tone. Av det skal vi selvsagt lære at her er det ikke nok at vi lærer og forstår dette. Men også at helliggjørelsen ikke er fullendt ved at den sanne nåden har tatt bolig i hjertet vårt. Og at vi er frigjort fra syndens herredømme og nå av hjertet er lydige og har "stilt oss fram som tjenere for rettferdigheten". Nei, vi skal også holde klart for oss at gjennom hele livet vårt skal helliggjørelsens verk få utvikle seg i oss. Det viser all formaning. Det skjer ved at vi legger nøye merke til hva Ordet og Ånden taler. Og at vi hele tiden legger vinn på å stille alle sjelens og legemets lemmer fram som tjenere for rettferdigheten. Vi må altså ikke tenke at når helliggjørelsen utelukkende er et Guds verk, så har ikke jeg noe med den å gjøre. Ånden skal jo virke alt....
Riktignok skal Ånden virke alt. Men det kan den bare få gjort når du vil høre Ordet og gjøre etter det. Ånden skal virke alt, men bare på den måten at den taler til deg gjennom Ordet og en indre røst, - og at du legger vinn på å leve etter det. For da skal du snart få kjenne din ynkelige svakhet, og syndens voldsomme makt, som tvinger deg så du fra hjertets dyp roper til Gud om hjelp, og alvorlig bruker alle nådens midler for å få den kraft du trenger. Hvis jeg derimot gir meg over til likegladhet, fordi jeg innbiller meg at dette skal Gud alene virke, så jeg altså ikke behøver ta formaningen inn over meg og bestrebe meg på å leve etter den, be, bruke Ordet, o.s.v., - så skjer det forferdelige at jeg glir over i et sløvt, løsaktig liv som har "mistet sitt salt". Med et slikt liv bedrøver jeg Den Hellige Ånd, som trekker seg bort, og til slutt forlater meg - hvis ikke det skjer en omvendelse.
Hvis du er benådet med Åndens lys og liv, så husk at du også en gang har vært en syndens trell. Legg da denne apostelens formaning alvorlig på hjertet, så du nå stiller lemmene dine, ja, all din sjels og legemes krefter, som tjenere for rettferdigheten. La nå den tid du ennå skal få leve på jorden, bli et liv som er overgitt til ham som har vist deg all denne nåden, og har kalt deg til sin tjeneste!
Men apostelens formaning går ikke bare på at vi skal tjene den herren vi har stilt oss fram som tjenere for. Den forutsetter også at vi bare skal tjene ham - og ikke den forrige. For når Paulus sier at vi tidligere, i syndens tjeneste, ikke gjorde annet enn lovløshet, så følger selvsagt at vi nå ikke skal gjøre annet enn det som tjener rettferdigheten. Slik er Guds barns nye, hellige sinn. De tåler ikke noen form for synd. Herrens vilje er deres rettesnor i alle spørsmål. Og alt som står i strid med dette, er en plage for deres ånd. Men så støtter altså Paulus opp om denne hellige og villige ånd, med sin formaning, når han sier: Slik skal dere da også bare være tjenere for rettferdigheten, på samme måte som dere tidligere bare tjente synden. Fordi dere nå er fri fra syndens herredømme. Det er nok dette han også sikter til, i det han så tilføyer:
20: For da dere var tjenere under synden, var dere frie for rettferdigheten.
Se hvor sterkt Paulus fortsatt skjærer igjennom til margen i spørsmålet han tok opp i v.1,2 og 15! Da dere var tjenere under synden, var dere frie for rettferdigheten. Da tjente dere aldri den i det hele tatt. Da tjente dere bare synden. Like helt og utelukkende skal dere nå også tjene rettferdigheten, slik at dere ikke gir noe som helst til synden*. Det er ikke det at de var fri fra forpliktelsen til å frykte, elske og tjene sin Skaper, Paulus vil ha sagt her. For alle mennesker lever jo under en slik forpliktelse, enten de er klar over det, eller ei. Til og med samvittighetens lover overbeviser dem om dette (Kap 1:19,20, 2:14,15). Men Paulus taler om deres personlige forhold overfor rettferdighetens krav, i deres tidligere liv i synden. De foraktet dem jo fullstendig, og levde et liv som om de ikke hadde noe som helst å gjøre med rettferdigheten. Som om de ikke skulle skylde den noen som helst tjeneste. Igjerning og sannhet hadde de den gang levd på avstand fra rettferdigheten.
*
Noen mener Paulus har uttalt dette med ironisk tilsikt overfor dem som var tilbøyelig til å oppfatte friheten fra loven som om det skulle være det samme som frihet til å synde (v.15). Som om han ville si: Den friheten hadde dere virkelig da dere var tjenere under synden. Da var dere fri fra rettferdigheten. Hvis det er det dere er ute etter, så bli bare på nytt tjenere under synden! Forsøk bare ikke å tjene to herrer, o.s.v. En slik måte å tale på ville heller ikke være helt ulikt Paulus. Men den tydelige sammenhengen med det som går foran, viser i retning av vår ovennevnte mening med ordene.
Men dette er jo en forferdelig frihet. Tenk over ordene: "frie for rettferdigheten" -! Det er jo som om apostelen skulle ha sagt: Frie fra Gud, himmel og salighet - "gjort ferdige til undergang", til helvete. For det er vel ikke noe som er sikrere, enn at det menneske som er skilt fra rettferdigheten, også er skilt fra frelsen. Se da her, du stakkars menneskebarn som vil være fri og ubundet fra rettferdighetens lover: Du er ganske riktig fri for rettferdigheten -! Men tenk da også over konsekvensen av dette! Det taler så Paulus om i de versene som gjenstår av kapitlet. Og det som nå følger går også ut på å vekke de kristne fra den lunkenheten som ofte er grunnen til at de ikke priser seg så lykkelige som de burde, over å få være tjenere for rettferdigheten. I stedet blir de ofte trøtte av å døde kjødet, og så blir de trege i løpet.
21: Hva slags frukt hadde dere den gang? Slik frukt som dere nå skammer dere over, frukt som har døden som mål.
Paulus sier nå: Hvordan synden enn smaker for kjødet, så tenk alltid på følgene! Hva slags frukt har dere vel hatt av at dere tidligere har vært tjenere under synden, - i dette forferdelige livet som dere nå skammer dere over, da dere var frie for rettferdigheten? Det livet har jo en særdeles bitter frukt, "som har døden som mål". Når Paulus gir svaret med ordene "slik frukt som dere nå skammer dere over", vil han vekke avsky fra en tjeneste under synden. Men selve svaret på spørsmålet i begynnelsen av verset, ligger i ordene: "som har døden som mål". Slik er alltid syndens tjeneste: Skammelig og fornedrende i seg selv, og ender med døden. Men Paulus sier: "nå skammer dere dere". Det hadde de ikke gjort tidligere. Det er noe en legger merke til over hele verden. Menneskene langt fra skammer seg, men tvert imot skryter av synden. Men de ser derimot på et alvorlig gudsliv som noe en må skamme seg over.
Men straks et menneske blir omvendt til Gud, får det et annet sinn og en annen dømmekraft. Da skjemmes det av hjertet over sitt tidligere liv. Da vemmes det over den svinematen som det tidligere satte til livs med god appetitt. Denne påminnelsen fra apostelen burde også vekke avsky fra synden. Men Paulus tar her fram en annen følge av synden, som er verre enn skammen. For en frekk synder kan nok riste skammen av seg. Den endelige frukten av synden, er derimot noe langt bitrere, "for det ender med død" - ! Med "død" menes her den evige døden. Det ser vi av at motsetningen i v.22 heter: "evig liv", mens den legemlige døden gjelder for alle mennesker. Og den evige døden, Guds evige unåde og straff, er syndens rette lønn (v.23). Derfor kan det nok skje at vi, som vi sa, kan riste skammen av oss, men den evige døden stikker dypere. Den kan du ikke riste av deg. Vel, dette var det syndens slaver hadde som frukt av sitt arbeide. En ganske annen frukt høster vi i rettferdighetens tjeneste, som vi nå skal høre om.
22: Men siden dere nå er blitt satt fri fra synden, og er blitt tjenere for Gud, da høster dere frukt som fører til helliggjørelse; en frukt som har evig liv som mål.
Som en fullstendig motsetning til hva som er situasjonen under syndens tjeneste, sier apostelen at de som er frigjort fra synden og er Guds tjenere, har først, her i livet, den frukten at de blir hellige. Og så, til sist evig liv. Ordene "satt fri fra synden" betyr fri fra dens tjeneste. For først ser vi at uttrykket er brukt som motsetning til "fri fra rettferdigheten". For det andre utledes det av tilføyelsen: "og er blitt tjenere for Gud". Vi ser det også tydelig av hele sammenhengen i dette kapitlet. La oss bare se nærmere på disse motsetningene. Syndens tjeneste fører allerede her i livet til gjerninger en vil skamme seg over. Frihet fra synden og tjeneste for Gud derimot, fører til helliggjørelse. Lønnen i syndens tjeneste var døden. Men tjenesten for Gud slutter med evig liv.
Paulus sier: Men siden dere nå er blitt satt fri fra synden, og er blitt tjenere for Gud, da høster dere frukt som fører til helliggjørelse. Åndens frukt er et nytt, hellig sinn. Eller som det står her: helliggjørelse, d.v.s. at vi blir mer og mer helliggjort. En frukt som har evig liv som mål. Her merker vi på nytt hvor forsiktig apostelen taler. Han sier ikke at den nye helliggjørende tjenestens lønn er evig liv, på samme måte som han i neste vers sier at "syndens lønn er døden. Nei, han unnlater å bruke den naturlige motsetningen i uttrykk, og sier nå isteden at frukten, resultatet, utgangen, er evig liv. Slik uttrykte han seg også i v.16: "tjenere under lydigheten som fører til rettferdighet", og ikke under lydigheten som fører til evig liv, selv om han i første del av samme vers hadde ordvalget: "tjenere under synden som fører til døden". Så forsiktig er Paulus for ikke å gi grunnlag for den tanken at det evige liv var en lønn for vår lydighet. Men at apostelen her virkelig har hatt denne falske oppfatningen i tankene, det framgår klart av neste vers, der han taler klart ut om dette:
23: For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.
Syndens lønn er døden. Her settes igjen døden opp som motsetning til "evig liv". Det viser at her tales det om den evige døden. Den legemlige døden regnes jo for å være det største onde som finnes i denne verden. Til sammenlikning kalles derfor den straffen som venter den ugudelige, også "den annen død" (Åp 21:8). Med det samme språkbruket taler også Skriften gjennom Herrens egne ord: "Jeg er livets brød. Deres fedre spiste manna i ørkenen og døde. Dette er brødet som kommer ned fra himmelen, for at man skal ete av det og slippe å dø. - Hvis noen eter av dette brødet, skal han leve evig". "Den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø", o.s.v.
Døden er syndens rettferdige gjengjeldelse. Men det evige liv er derimot ingen gjengjeldelse, eller lønn, for noen lydighet eller troskap hos oss. Det finnes ingen helgen som fortjener evig liv. Nei, Guds ord sier tvert imot her uttrykkelig at Guds nådegave er evig liv. Disse ordene forkynner to ting. Først at den gaven Gud gir oss, er evig liv, eller en uendelig salighet i himmelen. D.v.s. at noe mindre gir han ikke til noen som helst av sitt folk. Og dette er jo den aller største gaven som noen gang kan bli gitt. Dernest sier dette ordet oss at det evige liv er en gave, en nådegave! En foræring, en fri gave, er jo ingen lønn for noen innsats. En nådegave er da heller ikke noen fortjeneste for noe vi har gjort eller lidd som Kristi etterfølgere. Nei, det er, som ordet her sier, en nådegave. Her bemerker noen at den store nådegaven, som fører til evig liv, er Kristus og det han har utrettet, og at slutten på vår forening med ham og vår vandring ved troen, blir det evige liv. Alt dette er sant, men det er ikke det Paulus taler om på dette stedet.
Hans konkrete hensikt her er å presisere at hele det evige livet er en nådegave. Han vil ikke en gang skildre det som en følge av vår tro og etterfølgelse av Kristus. For da kunne noen straks blande inn noen fine tanker om en slags fortjeneste. Nei, apostelen sier klart og greit at "Guds nådegave er evig liv". Denne sannheten understreker han også sterkt når han i Ef 2:8-9 sier: "For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ikke noen skulle rose seg".
Slik holder Gud gjennom sitt ord, livet og døden fram for oss. På den ene siden: "vrede og harme, trengsel og angst". På den andre siden: "evig liv, herlighet og uforgjengelighet" (Kap 2:7-9). Hvert eneste Adams barn skal én gang til slutt komme til den ene eller den andre av disse evighets-tilstandene. Dette siste verset i kapitlet retter vår oppmerksomhet mot hver enkelt av disse utgangene på vårt liv. Og årsakene til en pine som aldri tar slutt, såvel som for en evig salighet, framgår klart. Det sier: "Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre". La oss tenke grundig over begge disse mulighetene for slutten på vårt liv!
Den døden som omtales her, er den første straff Gud advarte menneskene mot, hvis de overtrådte hans bud. Iflg. Skriften besto døden både i noe de skulle miste, og i en konkret, forferdelig tilstand. De som ikke blir frelst, skal ikke bare bli fratatt alt som er godt. De skal også bli oversvømmet av alt det som er vondt og forskrekkelig. Det største gode en jordisk skapning kan få, er å få leve under Guds kjærlighet. Hvor vond blir ikke da straffen ved å være fratatt muligheten for å oppleve denne kjærligheten, og isteden må leve under tyngden og vissheten av å være under Guds vrede! De fordømte vil ikke få se det minste tegn på omtanke eller mildhet fra Gud, men bare oppleve alle slags bevis på hans vrede og unåde. Etter apostelens forferdelige skildring skal de bli straffet med "en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og borte fra hans krafts herlighet, når Herren Jesus blir åpenbart fra himmelen med sine mektige engler. Da tar han hevn med flammende ild over dem som ikke kjenner Gud, og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu Kristi evangelium" (2Tess 1:7-9).
Denne straffen skulle altså ramme både menneskets sjel og legeme, og bærer i seg alt forferdelig. Den ruller opp for menneskene all fortid, nåtid og framtid. Når det gjelder fortiden, skal de ugudelige gjenoppleve syndene de har begått, alt det gode de misbrukte, den nåden de forkastet, og falske fornøyelser de lot seg bedåre av. I nåtid skal de får se de rettferdiges ære og salighet, som de selv nå er skilt fra i all evighet (Visd, kap.5) og isteden lever i det forferdelige samfunnet med djevelen og hans engler, dømt til deres grusomme tyranni i all evighet. Når det gjelder framtiden: Skrekken over deres uforanderlige tilstand skal bli desto mer uutholdelig når de får se at det aldri tar slutt. De vil også gripes av et raseri mot Gud, som de vil hate som fiende. Et hat som aldri vil kunne minskes eller forandres.
Det er helt klart at de ufrelstes straff skal være av forskjellig grad. Kristus har selv uttalt det, når han sier at Tyrus og Sidon skal få det lettere på dommens dag enn de jødene som hadde sett alle hans gjerninger, og likevel ikke omvendte seg. Denne straffen fullbyrdes av den guddommelige rettferdigheten. Da kan en være sikker på at lidelsene til fullkommenhet skal være avpasset etter brottsverket. Og brottsverket skal ikke bare bedømmes etter de syndene menneskene har begått, men også etter hvor opplyst om Guds rike den som dømmes har vært, og hvor bevisst de har turet fram i ubotferdighet. Når det gjelder selve syndene, så er de selvsagt, fra én side sett, alle like. For de er alle sammen brudd på den hellige og allmektige Guds lover. Sett fra andre sider, er de svært ulike, både når det gjelder den indre ondskapen, og når det gjelder selve gjerningen. Det gjøres med rette forskjell på i hvilken grad synden er utført. Det ser en også på Kristi egne ord om vrede overfor en bror (Mat 5:22).
Kristus gjør også forskjell på budene i Guds lov når han sier at budet om at vi skal elske Gud, er det største og mest betydningsfulle budet. Derfor må synd mot lovens første tavle være de største syndene. Men dernest blir også syndens skyld forskjellig etter hvor forskjellig grunnlag i kunnskap og opplysning menneskene har. Det viser også Herren når han roper sitt vé over de stedene han hadde gjort de største gjerningene, og de likevel ikke hadde omvendt seg (Mat 11:21-24). Men ulikheten i straff som disse vil oppleve, går selvsagt ikke på den del av straffen som gjelder det de ufrelste har mistet. For i det forholdet står alle de fortapte likt. Forskjellen går bare på avstraffelsene, som rammer dem individuelt, etter Guds rettferdighet og allmakt.
Noen mer fullstendig kjennskap til hvordan straffen over de fordømte er, har vi jo ikke, ut over det enkelte ord og bilder i Den Hellige Skrift gir oss anelse om. Og måtte så heller ikke noen blant oss oppleve nærmere kjennskap til dette - ! Både når det gjelder spørsmålet om hva slags, og om varigheten av de fordømtes straff, så vil de ubotferdige og vantro alltid forsøke å overse det Ordet forkynner om disse tingene. Men det ligger noe som vi rygger for med vår tanke, i slike ord fra den evige sannhetens munn som: "evig ild", og "en mark som ikke dør". Om ordet "evig" ikke alltid betyr en endeløs, men av og til bare et meget lang tid, så bør vi legge merke til andre uttrykk som forklarer ordets mening i denne forbindelsen. Tenk bare på at Kristus tre ganger i en eneste tale bruker denne fryktinngytende skildringen: "hvor deres mark ikke dør, og ilden ikke slokkes" (Mark 9:43-48).
Uansettt hvordan en så vil tyde uttrykket "den evige ild", så kan de nevnte ordene av Sannhetens egen munn ikke mistydes. Det kan ikke bety noe mindre enn en slik lidelse som et naturlig legeme opplever i en naturlig ild. Men en naturlig ild brenner opp emnet sitt, og så slokner den. Da må en ild "som ikke slokkes" bety at den fordømtes lidelse aldri skal opphøre. Den guddommelige rettferdigheten og allmaktens dom innebærer altså en evighets lidelse under hans vrede. Uttrykket: "hvor deres mark ikke dør", taler også om en uendelighet i pine. På samme måte som ilden slokner når emnet er brent opp, slik dør også marken når det han levde av er spist opp. Men her sier altså Kristus at denne marken aldri dør. Dette forteller også at den fortapte aldri skal oppleve noen slutt på lidelsene. Skriften sier også at Guds fiender skal kastes i "ildsjøen som brenner med svovel". En sjø med bølger, er skildringen av den kval og lidelser som skal oversvømme Guds fiender. Det blir forferdelig når denne sjøen ikke er av vann, men av flytende ild.
Men til sine gjentatte ord om "den mark som ikke dør, og ilden som ikke slokkes" , føyer Herren disse ordene, som en grunn og forklaring: "For enhver skal bli saltet med ild, og hvert offer skal saltes med salt". Med disse ordene avskjæres enhver tanke om at det som skjer, er en tilintetgjørelse, eller med en mulig framtidig gjenopprettelse til frelse. Ifølge den levittiske loven skulle offerdyrene som var slaktet, saltes med et salt som ble kalt "Guds paktssalt". Saltet er et bilde på uforgjengelighet, og betegnet i nevnte levittiske bruk, varigheten/uforgjengeligheten av Guds pakt med de troende. Men nå sier Herren her at hvert offer for hans rettferdige dom skal "saltes med ild". Hver fordømt synder skal bevares uforgjengelig ved selve ilden, for at den straffen som er bestemt for ham skal fortsette i all evighet. Guds rettferdige hevn skal gjøre vredens barn udødelige i deres elendighet, slik at dette ikke skal ha noen ende - på samme måte som de rettferdiges salighet.
Med klare ord, eller i skildrende bilder, taler altså Den Hellige Skrift om den forskrekkelige sannheten at de fordømtes straff skal vare evig, uten noen ende. Og at et stort svelg er festet mellom de frelstes himmel og stedet hvor de dømte er, slik at ingen kan komme over fra det ene stedet til det andre. At dette er vanskelig å fatte for oss, har flere årsaker. Først og fremst kommer det av at vi følelsesmessig ikke holder ut tanken på noe slikt. Og noen mennesker er så fullstendig styrt av sine følelser, at dette helt bestemmer over hva de tror. Dernest kommer det av at vi aldri fullt ut fatter Guds storhet, eller hva som blir resultatet når et menneske forakter eller støter den store, majestetiske Skaperen. Vårt falne, ugudelige hjerte frykter ikke Gud. Å synde mot Gud er likesom ikke noe alvorlig. Derfor kan vi ikke begripe at synd mot Gud fortjener noen evig straff.
I tillegg fatter vi aldri det store i den forsoningen Gud har gitt verden gjennom sin evige Sønns død, som gjør at ingen behøver gå fortapt for sine synder, bare han har sitt liv i Sønnen. Mens derimot det å ikke ha bruk for Guds Sønn er en så forferdelig forbrytelse at våre tanker ikke kan fatte det. Derfor vil ingen hedning få så stor straff som kristne som ikke angrer og vender om fra sine synder.
Til sist nevner vi tvilen, som også trenger seg inn, som et verk av den gamle bedrageren. Han som sa til kvinnen: "Dere kommer slett ikke til å dø", oversvømmer nå verden med den samme giften. Dette gjør at mange som ellers nok holder Skriften for sann, og ser at Kristus selv taler klart om den evige straffen, i dette spørsmålet forkaster Guds ord, fordi de synes det strir mot hans barmhjertighet. Overstrømmende nådig tar Gud imot alle som søker nåde, og forlater alle deres synder, forbrytelser og overtredelser. Men den gamle slangen skjuler nå fullstendig for dem, det alle andre Guds gjerninger viser, at Gud må være like sterk i sin straffende rettferdighet og makt over sine fiender, som i sin rettferdige barmhjertighet over de som søker ham. Dette tåkelegger altså nå fienden. Denne og flere andre grunner gjør at selv om menneskene tror at det de frelste oppnår er en evig tilstand, så er det mange som ikke vil være med på at de ufrelstes straff er evig.
Men tenk da alvorlig over at den samme Herren som har gitt oss, og lover Guds barn den evige saligheten, også selv har forkynt at en evig straff venter de som forkaster ham. Han bruker akkurat de samme ordene om fordømmelsens uendelighet, som om salighetens. Han sier: "Disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv" (Mat 25:46).
Hvordan skal Guds barn kunne prise Guds store nåde høyt nok, her i livet og i evigheten? Tenk, de er ført ut fra vantroens mørke, og fikk ta imot den frelsen som rekkes oss i Kristi evangelium! Så nå kan de fryde seg mens de venter Guds Sønn fra himmelen, han som har fridd oss fra vreden som kommer! Vi ærer og priser hans navn! Selv sier han uttrykkelig: "Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og skal ikke komme til dom, men er gått over fra døden til livet".
Evig liv. Dette er det som skal gis Guds folk den dagen Herren kommer for å forherliges i sine hellige. Men hva dette evige livet innebærer, vil vi nok ikke kunne gjøre oss opp noen klar formening om, mens vi er her i livet. Johannes sier: "Det er ennå ikke blitt åpenbart hva vi skal bli, men vi vet at når Han blir åpenbart, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er". Her i livet ser vi bare Herrens herlighet som i et speil. Men vi skal " bli forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd". Og fordi vi nå bare ser ham som gjennom et tåkete glass, så skjer også vår forvandling bare gradvis, litt etter litt. Men når vi ser ham "ansikt til ansikt", og "erkjenner slik som jeg også fullt ut er kjent", da skal bildet straks bli fullkomment.
I det evige liv skal Guds barn kjenne Gud og hans hemmeligheter klart. De skal oppleve hans kjærlighet fullkomment og uforanderlig. Da eier de en trøst og fred i sjelen som de nå ikke kan fatte. En fullkommen enhet og samdrektighet mellom legeme og ånd. Kort sagt: I samklang og sammensmeltet med alt som kan glede og fryde et hellig sinn. Alt dette blir gitt oss. Og det skal ikke tilmåles etter hvor mye en jordisk skapning er i stand til å motta - men etter hvor mye Den Allmektige Gud er i stand til å gi sine barn - ! Og etter hvor mye Kristi person og hans fullbrakte verk har fortjent. For denne frelse og salighet mottar de bare i kraft av at de er forenet med ham. Altså: på grunnlag av hans fortjeneste. For han har kjøpt denne frelsen med kraften av sitt blod.
Derfor: Bare så mye som vi kan fatte av vår Frelsers storhet, herskermakt og herlighet, - bare så mye kan vi fatte av storheten, herligheten og rikdommen i den evige salighet han vil gi sitt folk. Men med den forskjell det alltid vil være mellom denne verdens skapninger og selve Skaperen. Skriften taler om en "fylde av glede er det for ditt åsyn, livsalighet ved din høyre hånd i evighet". Den taler om "rettferdighetens krans", om å "sitte med Kristus på hans trone, slik han også har seiret og satt seg med sin Far på hans trone". Dette er sterke og vidunderlige antydninger om den likhet med Kristus som vi skal få når vi får se ham som han er. "Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid!"
Og denne saligheten skal bli evig og uten ende. For Gud gir denne saligheten på et overnaturlig grunnlag. Det er en nådegave. Det er av bare nåde. Og det er en gave. Følgelig er det også et grunnlag som er fri for alle forandringer som naturen er utsatt for. Slik var det ikke med Adams salighet, i Paradis. Den stod på en naturlig grunn, og kunne derfor forandres. Himmelens salighet skal være evig. For Gud gir den ikke som arbeidslønn til dagarbeidere, men som en arv uten betingelser, til barn. Herren Kristus sier: "Trellen blir ikke i huset til evig tid: Sønnen blir der til evig tid". Gud gir det evige livet som gave, en foræring, en nådegave, en ugjenkallelig gave. Det er dette som ligger i apostelens ord: "Guds nådegave er evig liv". Ikke noe som kan medføre forandringer, skal få komme til i himmelen. Ikke naturens forgjengelighet, for "dette forgjengelig må bli ikledd uforgjengelighet". Heller ikke synden, for den skal være helt borte. Ikke Satans fristelser, for han skal ikke få slippe inn der. Kort sagt: Gud har skapt og gjenløst menneskene til evig liv, og ettersom det er Gud, den evige, som har både gjort og sagt det, skal vår salighet ikke opphøre før Gud opphører å være Gud. "Guds nådegave er evig liv".
i Kristus Jesus, vår Herre. Det evige liv, når det gjelder vår side av saken, er sikkert og visst en fri gave. Det har ingenting kostet. Vi har ikke bidratt med noe til å fortjene eller motta Livet. Likevel får vi slett ikke denne gaven for intet. Den har kostet en annen ganske mye. Den gis oss bare "i Kristus Jesus". Bare gjennom ham er det skjedd en forsoning mellom Gud og mennesker. Det er stiftet fred, forsoning er gjenopprettet, og evig salighet er oppnådd. Både de minste og de største gavene blir gitt oss bare i ham. Selv ble han gitt oss av Faderen, til forsoning. Han har betalt løsesummen og kjøpt den evige nåden for alle mennesker. Som vår hyrde og salighetshøvding, har han også gjort at vi fikk del i denne nåden alt mens vi lever her på jorden. Slik taler han til Faderen: "Herliggjør din Sønn, for at din Sønn også kan herliggjøre deg, slik du har gitt ham makt over alt kjød, for at han skulle gi evig liv til alle dem som du har gitt ham". Videre sier han: "Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg". Og jeg gir dem evig liv".
Paulus tilføyer: "Vår Herre". Alle kristne bør alltid holde klart for seg at Jesus Kristus er deres Herre som har kjøpt dem fri fra synden og djevelens vold. For at de skal være hans egne, tjene og ære ham som deres rette herre både her i livet og i evigheten. Han er Herren både over levende og døde. For ham skal alle kne bøye seg, og for hans domstol skal alle en gang stå. Det er dette Paulus vil ha talt til oss gjennom ordene i dette verset.
Det er stor grunn til å legge merke til likheten mellom hvordan Paulus i siste vers i forrige kapittel avslutter læren om rettferdiggjørelsen, og hvordan han her avslutter læren om helliggjørelsen. Der sa han at "nåden skal herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre". Her sier han at "Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre". Alt er av nåde, alt er en fri gave. Alt er gitt oss gjennom og i "han som ble gitt for våre overtredelser, og som ble oppreist til vår rettferdiggjørelse" (Kap 4:25). Lovet være Gud for hans veldige gave!
Så har nå Paulus i dette kapitlet gått grensegang omkring den store læren om vår rettferdiggjørelse av nåde uten gjerninger. Han har reist en mur mot fiendtlige beskyldninger og misbruket om at denne læren skulle gi dekning for å fortsette et liv i synd. Han har vist at i rettferdiggjørelsen ligger tvert imot den eneste grunden, ja roten og kraften til en sann helliggjørelse. For i den samme troen blir vi inderlig forenet med Kristus. Det er også dåpen et ytre middel til. For i den ikles vi først Kristus og all hans fortjeneste. Og for det andre blir vi forenet med ham til en død lik hans død, og en oppstandelse lik hans oppstandelse. Når vi slik er forenet med ham, har vi hans Ånd i hjertet vårt. Dermed står vi ikke bare i hans pakt, og i hans tjeneste, men er "av hjertet blitt lydige", glade og villige til å leve for ham og med ham, og ikke lenger tjene synden.
Nei, det er langt fra at nåden skulle gi dekning for synd. For det er faktisk bare når vi "ikke er under lov, men under nåde" at synd ikke skal få herske over oss. Bare da er det vi har den villige ånden og frihet fra syndens herredømme. Bare da gir Herren oss sin kraft, som er sterk - bare i de som selv er svake. Men denne nåden må fremdeles stadig støttes med oppmuntringer og formaninger, som Paulus da også har gitt oss her. Samtidig har han til slutt skildret fruktene, både av å være tjener for synden, og av å være tjener for rettferdigheten. Av å være tjener for synden: Først et skammens liv, og deretter den evige død. Av å være tjener for rettferdigheten: Først helliggjørelse, og deretter evig liv. Men alt dette gode bare "i Kristus Jesus, vår Herre". Slik har vi nå den guddommelige læren klar. Måtte Herren selv gi oss den nåde at vi ikke bare vet om og forstår dette, men også har en levende erfaring og øvelse i det. Så skal vi sikkert nok også til slutt få det "frukten som fører til helliggjørelse" har "som mål": "evig liv" (v.22). Amen.
Forord
Når det gjelder C.O.Rosenius, hans forkynnelse og virksomhet, så er det omtalt i forord til det første bindet (Romerbrevets budskap - kapittel 1-5). Der er også Rosenius's egen omfattende innledning til hans tolking av hele Romerbrevet tatt inn. Der tar han opp selve tankegangen gjennom hele brevet, "Dette brevet som er selve hovedsaken i Det nye testamente, og det aller reneste evangelium"
(M.Luther).
Alle bibelsitat var i det første bindet hentet fra Norsk Bibel 1988. I mellomtiden er Det nye testamente kommet i ny oversettelse utgitt av Bibelforlaget, etter mønster av Den Nye King James. Den oversettelsen bygger på solid bibelsk teksttradisjon. Den taler Skriftens klare budskap i dagens språk, men beholder ord og uttrykk som lever i Guds folk, og hvor vi ikke har nyere ord som dekker. At Bibelforlagets Nytestamente er anvendt i denne boka, har ikke minst sin grunn i at denne oversettelsen ligger nærmere den bibelteksten C.O.Rosenius selv har brukt når han tolket Romerbrevet, enn andre norske bibeloversettelser som kunne vært aktuelle.
I dette Nytestamentet er alle navn og henvisninger til Guddommen gjennomført med stor bokstav, slik vi finner det i King James-oversettelsene. Men i denne tolkingen av Romerbrevet, hvor det veksler mellom direkte bibelsitat, og C.O.Rosenius's egne kommentarer som selv ofte er rene bibelsitat, ville dette voldt problemer. Det er derfor ikke gjennomført her.
Alle bibelsitat fra Det gamle testamente er fortsatt hentet fra Norsk Bibel 1988.
Mandal, april 1996.
Hermod Hogganvik
Sjette kapittel
Innhold: Først at nådens overstrømmende rikdom på ingen måte aksepterer synden, eller gjør oss mindre forpliktet til å leve et hellig liv. Nåden tvert imot forsterker denne forpliktelsen, fordi vi i Kristus har fått et liv hvor synden skal dødes og hvor vi skal øves i et nytt og hellig liv (v.1-11). Deretter en alvorlig formaning til de som tror, om å bruke denne sin frihet fra syndens herredømme, til å vise at de nå er Guds og rettferdighetens tjenere. Denne formaningen understrekes med sterke eksempler (v.12-23).
I en sterk Åndens kraft har apostelen nå gjennom de første fem kapitlene i brevet, tatt for seg og vist hva som er den eneste veien til frelse for den fortapte menneskeslekten. Først har han bevist at alle mennesker er under synd og fordømmelse. At det ikke finnes noe hos oss som kan kalles rettferdig. Men så har han deretter vist at vi like sikkert blir rettferdige og frelst bare av nåde, ved troen på Kristi rettferdighet. Det er på Kristi rettferdighet Gud har grunnlagt et nåderike som hersker og som skjuler all synd.
Nå vil han vise oss at denne store nåden slett ikke ikke går sammen med et syndig liv, men tvert imot døder synden. Dermed blir det åpenbart hvordan rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen alltid vil være knyttet levende og inderlig sammen hos de som tror. Paulus begynner med å ta opp og imøtegå en grov påstand, som er et misbruk av Guds ord om den store nåden. Noe kjødelige kristne svært lett, og svært ofte benytter seg av. De sier at når det er slik at vi blir rettferdiggjort bare av nåde, ved troen og uten gjerninger. Og når nåden bare blir ennå større, der synden blir stor. Bør vi ikke da bare fortsette å synde, for at nåden fortsatt kan vise seg større og større for oss - ? Å trekke en slik ugudelig konklusjon av den saliggjørende nåde-læren, blir kraftig imøtegått av Paulus. Det gjør han ved å peke på hvordan de som tror er forenet med Kristus, og dermed i ham er døde fra synden og oppreist til å vandre i et nytt liv. Dette er i korthet det første del av dette kapitlet handler om.
1: Hva skal vi da si? Skal vi fortsette i synden for at nåden kan bli så mye større?
Hva skal vi da si? Det betyr: Hvilken konklusjon skal vi så trekke av denne store læren vi nå har hørt om nåden? Først blir spørsmålet stilt slik, generelt. Deretter konkretiseres det nærmere: Skal vi fortsette i synden, for at nåden kan bli så mye større? Og av denne formuleringen forstår vi at Paulus har v.20 i forrige kapittel i tankene ("Men der synden ble stor, ble nåden enda større"). Paulus forutså at denne store trøst og sannhet både kunne mistydes og misbrukes. Noe som ville bli til stor skade for læren om nåden. Det ville evangeliets fiender, og uforstandige og sovende kristne, sørge for. Allerede i Rom 3:8 ser vi at evangeliets motstandere virkelig feiltolket apostelens lære om nåden slik. De sa at det Paulus lærte, det var at "vi kan like gjerne gjøre det onde for at det gode kan komme av det". Og i v.31 i samme kapittel møter Paulus denne fiendtlige argumentasjonen med disse ordene: "Opphever vi så loven ved troen? Langt ifra! Tvert imot stadfester vi loven."
Den samme forkastelige beskyldningen har til alle tider vært reist mot dem som med alvor og kraft forkynner Kristi evangelium. Det sies at "med en slik lære, hvor gjerningene ikke betyr noen ting, og hvor de største syndere skal få nåde, bare ved troen på Kristus, - så slår dere dørene vidt opp for all slags synd og skam. Da behøver en jo ikke lenger gjøre noe som helst godt. En kan jo leve fritt i synd, bare en tror! Nåden skjuler jo alt, og blir jo bare enda større, der synden blir stor! Riktig en uheldig og forkastelig lære!" Blinde i sin egen rettferdighet, eller i sin oppfatning av hvordan de selv kan bli rettferdige, forkaster de på denne måten Guds store nåde, og den eneste veien til at de selv kan bli frelst. Og dermed også selve middelet til en sann helliggjørelse. Men i tillegg til denne forferdelige forherdelsen, finner vi også, midt i flokken av dem som mener de tror på evangeliet, mange som konkret misbruker nådens lære til å leve fritt i sitt kjødelige liv.
For det første har vi de falske kristne, som altfor lett lar seg trøste i synden. Deres oppfatning av evangeliet er at alt hviler jo bare på nåden. Vi er jo alle syndere. Derfor skal vi ikke tale om å døde synden..... Og så fortsetter de å leve i sine synder, uten noen som helst anger. Dernest har vi også selv et falskt hjerte og en djevels list, som gjør at selv oppriktige kristne, når de blir trøtte i kampen mot synden, ofte blir slappe og lettsindige. De er ikke lenger på vakt, og i bønn. Da dukker det opp tanker om at når vi likevel alltid har synd, og frelses bare av nåde, så kan det da ikke være så nødvendig å døde synden. Det var derfor svært viktig at Paulus hadde et klart standpunkt mot en slik oppfatning av budskapet. Og det finner vi gjennom hele dette kapitlet. På det spørsmålet som er reist: "Skal vi fortsette i synden for at nåden kan bli så mye større?" svarer han først dette:
2: På ingen måte! Hvordan kan vi som døde fra synden, fortsette å leve i den?
På ingen måte! Paulus bruker sin vanlige, sterke uttrykksform i avsky for en så forferdelig forvrengning av Guds sannheter (konf. Rom 3:4: "Langt derifra!"). "På ingen måte", Gud bevare oss fra å nærme oss slike holdninger! Igjen tilbakeviser han altså et slikt syn. Nå med et nytt spørsmål som sier oss hvor fullstendig uforenlig det er med den kristnes nye liv, å bruke nåden til å skjule, eller til støtte for, fortsatt å leve i synd. Han spør: Hvordan kan vi som døde fra synden, ennå leve i den?
Vi som døde fra synden. Hva kan dette bety - "død fra synden"? Noen har ment at her siktes det til rettferdiggjørelsen, eller vår frihet fra syndens skyld, og fra å bli tilregnet synden. Og denne tilstanden er jo riktig nok den eneste fullkomne frihet fra synden vi får mens vi er her i livet. Med tanke på dette forholdet, kunne vi vel kalles "døde fra synden". Men her er spesielt to forhold som viser at Paulus tenker nok på noe annet. Noe som gir et mere direkte svar på det spørsmålet som er reist. Det første er at selve ordene som er brukt i dette "døde fra synden", anvendes om vårt personlige forhold til noen eller noe. Se f.eks. Rom 7:4: "døde fra loven", Gal 2:19: "ved loven døde jeg for loven, for at jeg skulle leve for Gud", og Gal 6:14: "verden er korsfestet for meg og jeg for verden". Men vi kan ikke finne at samme uttrykk som Paulus bruker her, blir brukt for å angi rettferdiggjørelsens nåde, eller vår frihet fra synden.
Det andre, som sier oss hva apostelen egentlig vil ha fram her, er den forklaringen han selv tilføyer i de versene som følger etterpå, 3-11. Han sier: "Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skulle også vi vandre i et helt nytt liv". Og videre (v.6): "Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at synde-legemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden". Med disse ordene får vi Paulus's mening med v.2. Og denne forklaringen innebærer selvsagt først og fremst at vi har del i forsoningen gjennom Kristi død. Dermed er vi fri fra syndens skyld og dom, som om vi selv hadde lidt døden for syndene våre. Men ikke bare det. Paulus taler her om selve det gamle mennesket, som "korsfestet med Kristus, for at synde-legemet skulle bli tilintetgjort".
Med disse ordene forklarer han både uttrykket: "døde fra synden", men også dette at vi da ikke lenger skal kunne "fortsette å leve i den". For her skjelner han mellom vårt "gamle menneske", og "synde-legemet". Med "det gamle menneske" menes hele vårt gamle jeg, vårt tidligere liv og levnet i synd og vantro. Mens derimot "synde-legemet" er selve den syndige naturen med alle dens onde lyster og begjær. Denne syndige naturen er der fremdeles hos den som er født på ny, men som ved nevnte "korsfestelse" skal undertvinges og dødes. Her har vi altså fått hele forklaringen på vårt 2.vers. For uttrykket at vi er "døde fra synden", forklares med at "vårt gamle menneske ble korsfestet". Og når det gjelder dette at vi "ikke lenger kan leve i synden", sies det altså her at synde-legemet skulle bli tilintetgjort, "så vi ikke lenger skal være slaver under synden".
At vi "døde fra synden", forklarer Paulus ved at vi i dåpen ble innpodet til samfunn med (v.5) Kristus, og dermed også fikk del i hans død, hans oppstandelse og nye liv. Vi "er blitt forenet med Kristus", sier han, "i en død som har likhet med hans død". Og hans død var en død fra synden (v.10). I sin død tok Kristus det endelige oppgjøret for våre synder, som han nå ikke mer skal bære, og la dem for evig bak seg. Slik har også alle Guds barn, "i en død som har likhet med hans død", lagt bak seg det gamle syndelivet, så vi ikke lenger skal være treller under synden.
Men mange av dem som ikke vet hva det er å bli født på ny, oppfatter dette som om det bare er tale om en pakt, et løfte i dåpen, som forplikter oss til å avdø fra synden og leve for Gud. Hvis vi oppfatter det slik, da har vi fremdeles slett ikke forstått apostelens mening med uttrykket: "døde fra synden". Sant nok handler det også om en pakt. Men dermed er slett ikke alt sagt. Vielsen og løftet som brud og brudgom gir hverandre, skaper ikke automatisk et godt ektepar. Det må være skapt noe i hjertet deres som heter kjærlighet. En prestevigsel, og løftet som avgis, skaper ikke uten videre en virkelig sjelesørger. Det kreves en ånd som har omsorg for sjelene. På samme måte gjør heller ikke bare dåpen og pakten at menneskene er "døde fra synden", hvis det ikke også skjer et guddommelig verk i sjelen.
Kristus taler om å "bli født av vann og Ånd" (Joh 3:5), og Paulus om "badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd". Slike ord viser oss hemmeligheten, og hele meningen med ordene: "vi som døde fra synden". Her taler nemlig Paulus ikke om falske kristne. Ikke om noen som er døpt, men fremdeles lever i vantro. Nei, han taler om dem som virkelig har "tatt imot nådens overflod og rettferdighetens gave" (Rom 5:17). Hos disse finnes et guddommelig liv, en Ånd, som ikke kan tåle synd. Og der blir det sannhet og virkelighet at de "døde fra synden" (konf.Rom 8:9-10).
Det skjedde et Åndens verk i sjelen, så vi ble født av Gud. Vi fikk et nytt hjerte, en ny ånd og et sinn som ikke kan leve i synden. Dette er den andre store og herlige gaven som gis oss ved troen. Det er bare vår egen erfaring som kan tolke dette best. Vi vet hvordan vi forgjeves kjempet under loven, for å få et hellig sinn. Men alltid opplevde vi at når det av og til lyktes at synden ble dempet, så vokste ondskapen inne i oss tilsvarende. Men så fikk vi tvert imot oppleve at når jeg endelig gav opp alt mitt eget strev, så ble jeg frelst av bare nåde og ingen ting annet. Jeg fikk se meg fri fra synden og lovens dom - bare i Kristus alene. Men da fikk jeg også straks en fullstendig ny, hellig Ånd og lyst i mitt hjerte, som var totalt ukjent for meg før. Jeg fikk et nytt, villig og hellig sinn som elsket Guds lov og hatet det onde som jeg kjente levde i meg. Det verdslige og syndige livet, som før hadde vært mitt liv og min lyst, ble nå en plage for meg.
Det er dette underets verk i sjelen Johannes taler om, når han sier at "hver den som er født av Gud, gjør ikke synd", og "han kan ikke synde, for han er født av Gud" (1Joh 3:9). "Han kan ikke synde", sier altså apostelen. Dette er det mest underlige vi opplever, at om så de forferdeligste fristelser plager oss, ja til og med overrumpler og kaster en kristen over ende, så kan han ikke fortsette å leve i synden, - så lenge "Guds sæd blir i ham". Han kan ikke gjøre synd, d.v.s. bevisst drive på å synde. Dette som Paulus her kaller å "leve i den". Vi kan, som vi sa, kastes over ende av synden, så vi likesom faller i både ild og vann. Men vi kan ikke leve i dette. Vi må reise oss fra dette, så fort vi kan. Slik er det med den som er "født av Gud": Et fall gjør bare at vi blir enda mer redd for synden. Vi begynner på nytt å gå på den rette veien. Nå er vi blitt ennå mer våkne og gudfryktige. Men alt sammen bare så lenge "Guds sæd blir i ham".
En kristen er slik at når han bare får være i fred for synden, og får leve med Gud etter hans bud, da har han det godt. Da lever han sitt egentlige liv. Men kommer synden over ham, da blir han redd. Han plages, er urolig, som om en fiende har overfalt ham. Av dette ser en klart at hans rette liv er et hellig liv - og at han altså er "død fra synden". Så sier da også Luther i sine velkjente ord: "Det er umulig at det mennesket som lider under synden (av å synde mot Gud), ikke skulle være hellig. For den ene djevelen driver ikke den andre ut". Det er dette guddommelige verket i sjelen som også gjør at til og med verdslige mennesker overraskes over dem som begynner å leve i Kristi evangelium. De ser at disse vender seg bort fra hele ånden i verden, og fra alt sitt gamle, egenrådige liv. De ser at nå lever de et helt annet liv i denne verden. Og det er vel dette som er den beste forklaringen på apostelens uttrykk: "vi som døde fra synden", dette store som alltid skjer: Vi fikk virkelig oppleve hva nåde er. Vi fikk et nytt sinn, som gjorde at vi begynte å leve et helt nytt liv, og tok farvel med det gamle.
Hvordan kan vi som døde fra synden, fortsette å leve i den? Med disse ordene gir apostelen uttrykk for hvor umulig det vil være at vi som er døde fra synden, ennå skulle kunne leve i den. Og det er dette å "leve" i den, han sier vi ikke kan. Han sier ikke: Hvordan skulle vi da kunne ha synd i oss, hvordan skulle vi da kunne kjenne dens fristelser? Nei, vi gjentar at det han sier, det er: "hvordan kan vi fortsette å leve i den?" D.v.s. "leke" med den i livet vårt, akseptere den, slik at den ikke uroer oss mer. Da er vi innstilt på å fortsette i bevisste synder. Fortsette med slike ting som vi vet strir mot Guds bud og vilje. Paulus lærer ikke noe sted at vi skulle være døde fra synden på en slik måte at den ikke lenger bor i vår gamle Adams natur. Heller ikke at vi aldri mer skal få oppleve synden. Han sier ikke at synden aldri mer skal kunne overrumple de som tror. Men han taler inngående og uttrykkelig i Rom 7 om at nettopp denne som "fryder seg i Guds lov etter det indre menneske" (v.22), likevel "ser en annen lov i lemmene sine" som ligger i strid med loven i hans sinn og tar ham til fange under syndens lov som er i lemmene hans".
Men den alvorlige formaningen Paulus allerede kommer med i dette sjette kapitlet, viser at han ikke så på de troende som syndfrie, når det gjaldt deres kjød og deres falne natur. Heller ikke anså han dem fullkomne når det gjaldt å være på vakt overfor synden. Ellers hadde han jo ikke behøvd å skrive slike formaninger - til dem som han betegner som "døde fra synden" og som "nå av hjertet er blitt lydige mot den lærdomsform som dere ble overgitt til" (v.17). Derfor må vi ikke tolke apostelens ord med noen slags egne meninger. Alle formaningene hans til de kristne viser at han ennå fant, eller regnet med, feil og mangler hos dem. I dette kapitlet, v.13, formaner ham dem til ikke å stille sine lemmer fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden. Så viser da dette tydelig nok at de ikke var fullkomne i sin hellighet, sin gudsfrykt eller årvåkenhet.
Den rette meningen med ordene: "hvordan kan vi som døde fra synden, fortsettte å leve i den?" er altså at vi ikke lenger, på linje med verden, kan leve i ro i synden. Vi kan ikke med hensikt og etter vår egen innstilling, tjene synden. Og aller minst i den hensikt og innstilling som ligger i det spørsmålet som er reist: "Skal vi fortsette i synden for at nåden kan bli så mye større?" Overhodet ikke! "På ingen måte!" sier Paulus.
3: Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død?
Eller vet dere ikke - et uttrykk som antyder sammenhengen med det som er sagt like foran. "Hvordan kan vi som døde fra synden, fortsette å leve i den? Eller vet dere ikke.." Med disse ordene henvender apostelen seg til dem som kunne komme på slike tanker, at vi på grunn av den overstrømmende nåden bare kunne bli værende i synden. Han forutsetter at de visste hva en kristen dåp innebærer. Derfor minner han dem bare kort om dette, på denne måten. Var de derimot ukjente med hva dåpen innebar, så var dette en uvitenhet som pådrog dem straff. Det er noe slikt som ligger i dette uttrykket.
alle vi som ble døpt til Kristus Jesus. Paulus sier vi er døpt til Kristus. Selv om dåpen, i overensstemmelse med Kristi forordning, skjer i (eller til) hele Den guddommelige treenighetens (Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds) navn (Mat 28:19), så kalles den likevel en dåp spesielt til Kristus (konf. Gal 3:27). Og vi vet hva grunnen til dette er: Frelsen er bare i ham. Han alene er veien. Han er døren. Ingen kommer til Faderen uten gjennom ham. Faderen har gjort Kristus til vår frelses høvding, vår yppersteprest, profet og konge. Faderen viser alt som er kjød hen til ham, og sier: "Kyss (hyll) Sønnen", "hør ham". Til ham skal vi døpes, og med ham skal vi forenes. For i ham er Livet.
Og ordet "til" (døpt til Kristus Jesus) uttrykker det inderligste samfunn og delaktigheten med Kristus i hele den arven vi får ved dåpen. Dette samfunnet og delaktigheten finner vi ennå sterkere uttrykt gjennom ordet "forenet med ham" (v.5). For et menneske som er døpt, og som tror, kan vi ikke lenger se på som en selvstendig person. Han er helt konkret en del av Kristus, en "gren på ham" (Joh 15:2,5), et "lem på hans legeme" (Rom 12:5, Kol 2:19). Slik at det som møter dette lemmet, det møter også hodet. Og det hodet eier, det eier også lemmet.
Men kan dette være sant? Kan det tenkes at her forkynner vi et altfor herlig budskap? Er det virkelig sant at dåpen innebærer et så inderlig samfunn med Kristus? At vi altså helt konkret "forenes" med ham? Er det helt sikkert at Paulus hadde en slik mening med dåpen? La oss da se hvordan han med helt klare ord taler om dette i Gal 3:27: "For så mange av dere som ble døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus". Legg merke til ordet "ikledd" - ! "Ikledd dere Kristus", svøpt dere inn i ham. Dette må jo helt klart tale om samme inderlige samfunn med Kristus som ordet "forenet" uttrykker.
Å "ikle seg Kristus" har to betydninger. Først, slik som her, å bli ett med hele hans person, hans fullbrakte verk og fullkommenhet innfor Faderen. Og for det andre: at vi i det dagligeviser oss i hans hellige og gode liv, "ikler oss inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og tålmodighet, o.s.v. (Kol 3:10-13). Rom 13:14, der det heter: "ikle dere Herren Jesus Kristus", har denne siste betydningen. Men at det her, i Gal 3:27, menes vår delaktighet i Kristi rettferdighet og fullbrakte verk, det ser vi av den sammenhengen disse ordene står i. Sammenhengen er jo denne: "For dere er alle Guds barn ved troen på Kristus Jesus (v.26). For så mange av dere som ble døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus". Her vil Paulus bevise at de kristne i Galatia virkelig var Guds barn. Og det gjør han på følgende måte: Først sier han at "ved troen på Kristus Jesus" var de Guds barn. Men, for at de liksom med egne øyne kan se at de virkelig er Guds barn, tilføyer han denne forklaringen: for i dåpen har dere ikledd dere Kristus.
Kristus er Guds evige Sønn. Når de da var ikledd ham, så var de dermed også "Guds sønner" (gl.svensk bibeltekst - i vår tekst: "Guds barn"), slik det da også helt klart lyder: "dere er alle Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For....dere har ikledd dere Kristus". Og dette at vi ble ikledd, sier han, det skjedde ved dåpen.
At dette virker så altfor stort og fremmed på oss, kommer bare av den uhyggelige vantroen i hjertet vårt, og djevelens sterke påvirkning. Han gjør alt for å hindre at vi skal få en sterk trøst, som kan skade hans rike. Alt vår store Gud gjør for oss mennesker, er fullt av hans kjærlighet. Og alt sammen er uendelig stort og høyt over alle våre tanker og meninger. Det burde vi tenke nøye over. Han har jo skapt oss til sine barn, og til arvinger av hele sitt rike. Så har han gitt sin enbårne evige Sønn til å være den førstefødte bror, vår slekts omsorgsfulle hode, og først og fremst vår Frelser, vår Forsoner og Forsvarer. Han har gitt, og gir oss daglig, sin Hellige Ånd. Den skaper et vidunderlig guddommelig verk i hjertene våre, som vi ikke kan bortforklare. Skulle det da være ulikt ham, være for mye å vente oss av hans kjærlighet, at han også gav oss et slikt middel som kunne forene oss med ham, som dåpen er? En ytre og synlig handling, som var det middel som gjorde at det enkelte menneske fikk del i all hans nåde, at de ble tatt opp og innvidd i hans nådepakt.
Vi ser hvordan apostlene omtaler dåpen. At i den er det vi "ikles Kristus", "forenes" med ham, "renses", og "frelses" (Ef 5:26, 1Pet 3:21, Tit 3:5). Da kan vi virkelig undres over at dette dyrebare Guds nådemiddel blir så foraktet, som det faktisk blir. Men grunnen til at dåpen ringeaktes, er den samme som når jødene foraktet Kristus: det ser så lite ut, gjør så lite av seg! Kristus ble født i en krybbe, var fattigere enn fuglene og revene, "han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham, en smertens mann, vel kjent med sykdom". Derfor "aktet vi ham for intet", sier Jesaja profetisk på jødenes vegne (Jes 53). På samme måte går det med dåpen. Luther sier: "Vi ser bare på vannet, med samme øyne som kyrne, som vet at det kan brukes til å drikke". Vi glemmer fullstendig at den store Herren Gud har knyttet sitt hellige løfte til vannet.
Det går med oss slik som det gikk med den syriske høvedsmannen Naaman, da profeten Elisa sa: "Gå og bad deg sju ganger i Jordan! Så skal ditt kjøtt bli frist igjen, og du skal bli ren". Men Naaman så bare på selve vannet, og sa at vannet i Jordan umulig kunne være bedre enn det vannet de hadde på hans eget hjemsted, Damaskus. Han var fullstendig blind for at løftet fra Guds profet bare var knyttet til vannet i Jordan. Vi ser hvor treffende og viktig Luthers bemerkning er, omkring dåpen. Den som har vært barnelærdommen i skolene våre: "Vannet virker visst nok ikke dette, men Guds ord, som er med og nær vannet. Og troen, som griper det ordet som er knyttet til vannet - og setter sin lit til det. For uten Guds ord er det bare vann, og ingen dåp. Men med Guds ord er det en dåp, et nåderikt livets vann, og et bad til gjenfødelse ved Den Hellige Ånd".
I sin visdom har Gud akkurat derfor knyttet vår frelse til de minste og mest uanselige midlene. For at vi nettopp skulle stilles overfor dette valget! Om vi ville holde oss til hans ord, - eller tvert imot heller se på det som skinner, som er stort og blir lagt merke til. Gud prøver oss på denne måten, gjennom forhold og saker som er små og uanselige. Han bruker dem som en slags sikt (såld). Gjennom denne sikten blir alt stort skilt ut fra hans gode hvete. Det er den trange port. Det er bare de som er virkelig små og enfoldige som kommer gjennom den, inn i hans rike. Det er de som har fått troen. Derfor sa han også om de små barna: "Guds rike hører slike til". Det er det som er "dåraktig", som er "svakt" og "står lavt i verden", og det som "blir foraktet". Det utvalgte Gud seg, "for å gjøre de vise til skamme" (1Kor 1:27-28).
La oss, i åndelige saker, akte oss vel for "det største skadedyret: fornuften!" (Luther). Vokt deg for å fortape deg i det du ser med øynene dine - så du i spørsmålet om dåpen bare blir stående med blikket festet til vannet, og glemmer helt at det var til dåpen den store, nåderike Herren knyttet sitt løfte om evig liv og salighet, da han innstiftet den (Mark 16:16, Joh 3:5).
Den kristne dåp er, slik Augustin uttrykker det, et "synlig nåde-ord". Gjennom dette kommer den kjærlige Gud og hjelper vår svake tro. Liksom rører ved det enkelte menneske, og sier: "Det er deg dette gjelder. Deg tar jeg opp i mitt rike. Deg gir jeg min Sønn og alt hans fullbrakte verk". Vi ser at Herren Gud ofte har gitt menneskene slike ytre og synlige tegn, som han har bundet hjelp og spesielle gaver til. Når Israels barn skulle utfries fra den egyptiske trelldommen, og skånes for dødsengelen, så skjedde det ved et synlig tegn. Blodet fra offerlammet skulle strykes på dørstolpene. Når de på sin vandring i ørkenen fikk dødelige bitt av seraf-slangene, skulle det lages en serafslange som skulle settes på en stang. Når menneskene som var bitt så på den, ble de frelst fra døden. Når Naaman skulle bli legt fra sin spedalskhet, skjedde det ved at han skulle bade seg sju ganger i Jordan, - o.s.v.
Et slikt merkelig, ytre nådemiddel er dåpen. Gjennom den er det Gud på en synlig måte oppretter sin pakt med det enkelte menneske. Pakten som hele hans evangelium forkynner: at han i Kristus vil være vår evige Fader, vil aldri dømme oss etter våre synder og etter loven, men etter sin elskede Sønns rettferdighet og fullbrakte verk. Gjennom denne pakten er det også vi tar farvel med et liv i synden, og at det gamle mennesket blir festet til korset.
Denne pakten kan nok brytes av menneskene. Og den som da for alltid blir borte fra pakten, er dermed fortapt. Men fordi Gud på sin side alltid er trofast imot pakten, så skal dåpen, hvis du har oppfattet den rett, kunne hjelpe og trøste deg i den aller vanskeligste tilstand. Store og nedbrytende stormer av fristelser har kanskje endevendt hele din kristendom. Du ligger der død og utslått. Du ser ikke noe som helst av Guds verk i deg, eller hans godhet mot deg. Da er det den evige, trofaste Gud fremdeles minnes sin pakt med deg. Da taler han til deg slik han taler gjennom profeten Jeremia til sitt falne folk, som han hadde opprettet sin pakt med. Han sier: "Er da Efra'im min dyrebare sønn og mitt kjæreste barn, siden jeg ennå må komme ham i hu, enda jeg så ofte har talt imot ham? Derfor røres mitt hjerte av medynk med ham, jeg må forbarme meg over ham, sier Herren" (Jer 31:20).
Legg merke til dette!: "jeg må komme ham i hu", jeg tenker på min gode pakt med ham, "derfor røres mitt hjerte av medynk med ham, jeg må forbarme meg over ham". Dette forteller deg at hva du enn har gjort, eller hvordan du enn har det akkurat nå, så vil Gud kanskje ennå komme i hu hva han talte til deg da han tok deg inn i sin pakt, og derfor ennå vil forbarme seg over deg. I dåpen har vi en ekte evangelisk trøst, som er opprettet totalt utenfor oss selv, bare på Guds egen nådige gjerning og evige trofasthet. Dette må alle kristne vite og huske på når de leser ordene: "alle vi som ble døpt til Kristus Jesus". *
*Dette forstod de to doktorene Luther og Weller. Når sistnevnte en morgen var særdeles nedslått, og sa at nå stod det ille til med hans kristendom, da spurte Luther ham bare: "Men er De ikke døpt?" Og dette ene spørsmålet, fortelles det, ble en sånn trøst for Weller, at en lang evangelisk preken ikke kunne trøstet ham mer. Og tenk på den trøsten Pretorius har hatt av dåpen! Å, hvor sørgelig det er at så mange kristne ikke kjenner dåpens rike betydning, eller rett og slett er forført fra sannheten om den, så de nå ikke ser annet i den enn en bekjennelse og en lydighetsgjerning! Paulus, og hele Det nye testamente, lærer oss noe ganske annet!
Men nå vil vi ta for oss den betydning dåpen har for vår helliggjørelse, eller for å døde kjødet. Og for å øve oss i vandre i det nye livet, som Kristi etterfølgere. Paulus sier om dette:
Vi ble døpt til Hans død. Vi har tidligere sett ham tale om forsoningen i Kristi død, som den eneste rettferdighet vi har overfor Gud. I kapitlet foran sa han f.eks. at "Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere", "vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død", o.s.v.
Ved at vi har fått del i hele Kristi døds betydning innfor Gud,
står vi for Gud like rettferdige som om vi selv hadde lidd døden for våre synder.
Det er først og fremst dette som er budskapet i at vi er døpt "til Kristi død". Altså at hans død skal være vår død, hans rettferdighet vår rettferdighet. Dette har Paulus talt om tidligere. Men nå taler han om ennå en annen side ved dette: At vi dermed også er døpt til en død som "har likhet med hans død" (v.5). Nå vil han si at på samme måte som Kristi død "den døde han for synden én gang for alle, men det livet han lever, det lever han for Gud", slik er også vi innvidd til samme veien. Til å dø fra synden og leve for Gud. At dette er Paulus's mening her, ser vi av v.4, 5, 6, 11 m.fl.
Disse to: syndenes forlatelse - og det å dø bort fra synden, står da også i den sterkeste sammenheng med hverandre. Det viser enhver kristens erfaring. Jeg har fått del i den store nåden Kristi død har oppnådd for meg, som stadfestes for meg gjennom Ordet og sakramentene. Og akkurat det at jeg har fått del i denne nåden, er det jo som gjør at jeg har fått en hellig Ånd i hjertet mitt. Og denne hellige Ånden kan ikke tåle synd. Dermed er jeg straks inne i denne likheten med Kristi død. Dåpen er på samme tid både et pakts-dokument og et skilsmisse-brev. I dåpen har Kristus så konkret bundet seg til oss, og vi til ham. Så vi overfor Gud skal både være og eie alt det han er og eier. Men i dette har vi dermed samtidig undertegnet skilsmisse-brev overfor synden. Om at vi aldri mer skal være i dens tjeneste, men tilhøre ham som har kjøpt oss med sitt blod. Det var dette som ble understreket i spørsmålet som tidligere ble stilt til dem som skulle døpes: "Fornekter du djevelen og alt hans verk og alt hans vesen?" Om dette spørsmålet blir uttalt, eller ei, så innebærer dåpen alltid en slik fornektelse av synden og alt djevelens verk.
Og her finner vi så apostelens dypeste argumentasjon imot den ugudelige innstillingen, at vi bare skulle kunne fortsette i synden, for at nåden kan bli større. Paulus vil her si: Tenk nå etter: Hva var det som førte til at dere ble kristne? Dere er jo døpt til Kristus! Vet dere ikke hva denne dåpen innebærer? Ikke bare at dere ved syndenes forlatelse er gjort helt rene. Men også at det syndige kjødet er fradømt livet og overgitt til døden, for at det skal dukkes under. Derfor skal det livet dere nå lever, alltid innebære dødelse av synden. Hver eneste én som blir en kristen og får del i nådepakten, har dermed tatt farvel med hele sitt tidligere liv i synden, for aldri mer å vende tilbake til den. Men i alle sitt livs dager være Den korsfestedes etterfølger, og døde sine synder. Det er slik denne pakten med Kristus er: "Vi ble døpt til hans død".
Men så må dette ikke bare bli vakre ord og tanker, men sannhet og virkelighet. Måtte hver eneste én som vil være en kristen, ha dette klart for seg! Det finnes alltid noen som bekjenner seg som kristne, men som likevel ikke har dette nye sinn som vil gjøre sin Herres vilje i alt som skjer. De kan ennå både støtte og forsvare forskjellige skjødesynder. De kan stå i et intimt forhold til noe som står i åpenbar strid mot Herrens bud og vilje. Men disse bedrar seg selv med en død og innbilt tro.
Når vi blir omvendt, kommer vi på ny inn i akkurat den pakten med Kristus som vi ble døpt til. Men vi er døpt "til hans død" - og hans død var en "død fra synden" (v.10 svensk bib.tekst). Hvis så noen er blitt slave f.eks. under gjerrighet, slik at det å tjene penger og å øke sitt jordiske gods er blitt hovedsaken. Eller lever i kjødets lyst av ethvert slag: urenhet i tanker, ord og gjerning, misbruk av stimulerende midler, hissighet, hat, misunnelse, løgnaktighet, eller uredelighet i liv og forretning, o.s.v. Hvis et slikt menneske søker til kristendommen, til Guds ord og Guds folk, og begynner å bekjenne sin tro på nåden - men holder fast ved sitt gamle forhold til sine synder - -. Å, la oss si det på nytt: Han bedrar seg selv med en falsk og innbilt tro! Og all hans kristendom, hans kirke- og nattverdsgang, er bare et forferdelig skuespill.
Pakten med Kristus er en hellig pakt. "Vi ble døpt til Hans død". Ganske riktig er Kristi rike fullt av synd og jammer. Den som tilhører dette riket får i sannhet kjenne på alt mulig vondt i sitt gamle hjerte. Kjenner på kjødets lyster og begjæringer, eller opplever at du faller og gjør synd. Men det er ikke det vi nå er opptatt med. Nei, her taler vi om det å bli værende i sitt gamle forhold til synden, og det hører ikke hjemme i Kristi rike. "Om noen er i Kristus, da er han en ny skapning". Alle Guds barn har fått et hellig sinn som gjør opprør mot synden. Men kan du da samtidig ha et avslappet og positivt forhold til din gjerrighet, til at du er æresyk, til din utukt, din hissighet eller hat -? Å stå i et åpent og godt forhold til noe slikt, ja rose og unnskylde det, det er dette som avgjort vitner mot deg. Å være så uheldig å falle og begå synd, er ennå ikke noe brudd på din pakt med Kristus. Men å gi synden frie tøyler, hylle og forsvare den, det er å bryte pakten. "Vi ble døpt til hans død".
Skal du så virkelig døde synden, da må du ha en villig ånd, selv om det er bittert for kjødet. Også Kristi menneskelige natur skalv vel for dødens gru. Men i sin ånd var han villig til å ta kalken fra sin Fars hånd. Slik talte han da også om sine barn som tror på ham: "Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig". Hvis den villige ånden har forlatt hjertet ditt, da er all kamp mot synden bare noe loven driver deg til. Da er det hykleri, for det er ikke av hjertets lyst du gjør det. Skal du beholde den villige ånden, da må du leve i troen. I denne salige trøst og visshet om at Gud forlater alle syndene dine. I tillegg er det nødvendig å holde klart for seg at hvordan det så enn går med deg i striden, enten det nå går bedre eller dårligere med å bekjempe synden, så står alltid nådepakten fast hos Gud. Når du lever i den pakten, og øver deg i å dekke deg helt med Kristi rettferdighet. For det er bare på Kristi rettferdighet nåderiket hviler - ja, "hersker" over alle synder.
Nettopp dette at du øver deg i å tro nåden, samtidig som du kjemper mot og døder synden, er et godt tegn. La det være det sikreste vitnesbyrd om at hvor ille det enn ofte ser ut, så lever du ennå i en sann nådestand. Og så lenge du av hjertet tror på en slik nåde, så skal du alltid opplives på nytt til å følge din trofaste Frelser og døde synden. Men for kjødet blir denne veien bitter. Det går jo også tydelig fram av at det heter "døpt til hans død". For Kristi død var en bitter død. Det hørtes sterke rop fra ham da han oppgav ånden. Når kjødet skal korsfestes, kan du komme til å oppleve det så bittert at du også må rope, når du i nød og angst påkaller Herren. Da er det om å gjøre at vi ikke blir så trøtte at vi gir opp. Djevelen vil helst utpine hver eneste kristen, så vi skulle gi opp i striden. Og rett og slett gi oss til å følge kjødet på nytt, og finne en eller annen unnskyldning for synden.
Da er det viktig å holde klart for deg at du er en kristen og lever i Guds pakt. At du eier en uendelig stor lykke, og er på vei mot en evig herlighet. Men da vil du også gjerne være villig til å lide litt for dette. Kronen venter med lønnen til alle framstormende, redelige stridsmenn. "Dette er et troverdig ord: For dersom vi døde med ham, skal vi også leve med ham. Hvis vi holder ut, skal vi også herske med ham". Snart kommer den tiden da vi ikke lenger skal ha noen kamp og nød for synden, ingen gråt, intet rop mer. Bare en evig frihet fra alt som er vondt og bittert. Dette skildres slik i Skriften: "Gud skal tørke bort hver tåre fra øynene deres, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg, eller gråt, eller smerte skal være mer; for de første ting er blitt borte".
4: Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skulle også vi vandre i et helt nytt liv.
Tidligere har Paulus sagt at vi ble døpt til Kristi død (v.3). Nå sier han det på denne måten: Vi ble begravet med ham ved dåpen til døden. Her viser apostelen oss dåpens store hemmelighet. Han sier at gjennom den ble vi begravet med Kristus. Og grunnspråket viser at han setter sammen et ord som skildrer hvordan vi ved dåpen får den inderligste forening med Kristus. Rett oversatt heter det egentlig: "Vi er blitt sammenbegravet med ham" (synetaphämen auto).D.v.s. at vi ved dåpen er blitt så fullstendig ett med Kristus, at det er som om vi selv var blitt død og begravet i og ved hans død og begravelse. Vi er, slik noen skildrer det, "vårt begravde hodes begravde lemmer".
Hvordan skulle vi da ennå kunne fortsette å leve i synden? Det er dette spørsmålet (v.2) apostelen sikter til. Nei, sier han, "vi er begravet med ham til døden", til hans død (v.5,10), slik at på samme måte som Kristus i sin død og begravelse tok avskjed med våre synder, slik skal også vi i denne forening med ham ta avskjed med livet i synden. Luther sier at "den som blir døpt, han blir dømt til døden. Det er som om presten, når han døper, skulle si: Du er jo av syndig kjøtt. Derfor drukner jeg deg i Guds navn og dømmer deg til døden, for at alle dine synder skal dø og gå under sammen med deg. Men først når et døpt menneske (legemlig) dør, er virkningen av deres dåp fullkomment oppfylt. For synden opphører ikke helt, så lenge det ennå er liv i dette legemet som er så fullstendig avlet i synd, at synden er dets naturlige liv".
At ordet "begravet" ikke innebærer, slik en kunne fristes til å tro, at det ikke lenger finnes noen synd i oss, det forklarer Paulus tydelig nok i v.6. Der sier han at vårt gamle menneske ble korsfestet med Kristus "for at syndelegemet skulle bli fratatt sin makt". "Syndelegemet" har vi altså fremdeles. Paulus sier ikke at det allerede er tilintetgjort. Men "for at det skulle bli fratatt sin makt". At vi er begravet med Kristus betegner dermed altså bare at vi i dåpen er blitt forenet med Kristus i en tilsvarende død. Derfor er det, som tidligere nevnt, at Paulus også tilføyer ordene "til døden". D.v.s. at synden skal dødes, på samme måte som Kristi død var en død fra synden, "ty hans død var en død från synden en gång for alla" (v.10).
Når Kristus bare på grunn av synden, døde og ble begravet, var dette et markert bevis på Guds dom og vrede over synden. Han vil selvsagt heller ikke tåle at synden lever og hersker i oss. Derfor har han gitt oss Kristus og dåpen, for at vi skal døde synden og ikke la den få utfolde seg og regjere i oss - som den ville gjort om vi gav den frihet til det. Så må da vår holdning overfor synden alltid være at den er død og begravet. Ja, derfor er det at Kristus har innstiftet en slik dåp, i forbindelse med at hans disipler ble tatt opp i pakten med ham. En dåp som i selve sin form også skulle skildre en begravelse, eller en innvielse til det forgjengelige liv. For desto bedre å minne oss om dette at vi, når vi er forenet med ham, ikke kan leve i synden. Men at det da skal være slutt på det gamle syndelivet, på samme måten som det er slutt med menneskets jordiske liv når det er dødt og begravet.
Den første tiden ble dåpen foretatt ved full neddykking i vann, og skildret dermed tydelig for øyet en fullstendig begravelse. Så har enkelte sjeler stilt spørsmål ved om de kan regne seg som virkelig døpt, når deres dåp bare har foregått ved noen håndfull vann, og ikke full neddykking. Å la seg forville bare på bakgrunn av ulike former, er egentlig bare et uttrykk for at en ikke hviler i det som særpreger Det nye testamentes budskap og ånd, i motsetning til Det gamle testamentes. GT bandt menneskene til former. I NT, derimot, går alt ut på at vi skal se på selve saken. I åndelig lys og kjærlighet skal vi se etter meningen med hvert enkelt bud. Og bare på den bakgrunn "tjene i Åndens nye vesen, og ikke i bokstavens gamle vesen" (Rom 7:6). Se også Jesu egne ord i Joh 4:21-24.
At en i den nytestamentlige tid skulle se etter ånden i et bud, etter hensikten og nytten av det, forstod den apostoliske forsamlingen. Det ser vi f.eks. når de begynte å feire søndagen som sabbat, isteden for lørdagen, selv om det tredje bud taler om lørdagen. Det samme når de under forfølgelsene begynte å døpe med bestenking, hvis hel neddykking i vann ikke var mulig. Eller i fengsler og ved sykeseng (Just. Apol. II pag.93. Cyprian Ep. ad. Magnes. pag.153). Kjærligheten er hele lovens oppfyllelse (Rom 13:10). Den som bare på grunn av bokstaven i et bud, eller kanskje bare fordi det passer bedre slik, gjør noe som strider mot kjærlighetsbudet, f.eks. legger sten til byrden for svake kristnes samvittigheter (Rom 14, konf. 1Kor 9:20), han bryter evangeliets ånd og den kjærlige Guds vilje og mening. Dette forstod Moses, da han, bare med bakgrunn i de store anstrengelsene reisen påførte folket, under hele vandringen i ørkenen lot være å foreta omskjærelsen. På tross av hvor alvorlig Guds bud talte om dette.
Hovedsaken er, så sant vi har fattet Kristi sinn og Det nye testamentes ånd, at vi vet at vi i dåpen er "begravet med Kristus", som Paulus lærer oss her. Men, som vi vel også la merke til da vi under vers 3 så på flere av de ordene vi finner i Skriften om dåpen, så skal det så visst ikke bare være et skyggebilde av denne åndelige død bort fra synden. Nei, dåpen innsetter oss i et virkelig Kristi døds- og livssamfunn. Og det er nettopp dermed vi skulle eie: ikke bare frihet fra syndens skyld, men også en ny, hellig kraft som døder synden og driver fram en ny livsstil med Kristus som forbilde. Det er dette som ligger i ordene: "Vi er blitt sammenbegravet med ham ved dåpen til døden"
For at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skulle også vi vandre i et helt nytt liv. Derfor er vi sammenbegravet med Kristus, sier apostelen: ikke bare for at vi skal være lik ham i hans død, men også i hans oppstandelse og liv. Og Kristus ble ikke liggende i graven, men oppstod fra de døde ved Faderens herlighet: Og nå, i sin opphøyde tilstand, befridd fra synden og døden, lever han et nytt og himmelsk liv. Slik skal også vi, ved den samme kraften, bli nye mennesker. Først, innfor Gud: Være nye mennesker, fullkomment fri fra synden, opphøyet til Guds barn, rettferdige og salige. Deretter: I våre hjerter eie et nytt åndelig liv, oppstått fra det gamle, døde livet under synd og vantro, og vandre i et nytt liv med Kristus som forbilde.
Dette skal ikke bare være en lov, og noe mennesket skal anstrenge seg for. Men et fullstendig guddommelig verk i alle dem som i sannhet er "født av vann og Ånd" (Joh 3:5). Paulus sier nemlig: "Slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet", d.v.s. oppreist av hans herlige makt. ("Faderens herlighet" kan nok bety summen av all guddommelig fullkommenhet. Men her betyr ordet hans allmakt. Se Ef 1:19-20). På samme måten skapes også det nye livet i en kristen, gjennom "Guds mektige krafts virkning. Den han lot virke i Kristus da Han reiste Ham opp fra de døde". En sann kristen er et Guds verk. Merk deg dette: En sann kristen er ikke et verk av menneskelig overbevisning og egne anstrengelser, som de uforstandige mener. Men et verk av guddommelige krefter. De er "født ovenfra", født "ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud" (Joh 1:13). "Gjenfødt av uforgjengelig sæd" (1Pet 1:23), vi "har fått del i guddommelig natur" (2Pet 1:4), "Guds sæd blir i ham" (1Joh 3:9).
Selvsagt måtte menneskene få en overbevisning ved at de fikk høre Ordet. Selvsagt vil det oppstå kamp og strid for å leve etter dette. Men den som står der bare med sin overbevisning og sine anstrengelser, er fremdeles bare kjød, "født av kjød" (Joh 3:6). Hvis du ikke har fått Guds Ånd, som har virket et nytt hjerte og sinn i deg, så er du fremdeles død. Skal du få det livet som tilhører Guds rike, så må Gud få komme til og gi deg sin Hellige Ånd. Det er den som skaper det nye livet i deg (2Kor 5:17): nytt syn og ny hørsel, nytt sinn, og nye åndelige krefter. Og det begynner med at han "tilintetgjør det slør som tilslører alle folkene" (Jes 25:7) - det åndelige dødsmørket. Og da våkner du opp som til en ny verden, og får se hvordan Jesus, Guds Sønn, ble gitt til vår frelse. Du får se at all din salighet* er bare i ham som døde og oppstod for oss.
*
En har valgt å beholde det gode, gamle uttrykket "salig/salighet" i en del tilfeller. Og grunnen er den helt spesielle betydning dette ordet har i Skriften, hvor det vanligvis, og mest tilnærmet betyr "velsignet/velsignelse". "Det greske ordet for vårt "salig" er makários, som i profangresken vesentlig ble brukt om gudenes oververdslige lykketilstand, høyt hevet over jordisk lidelse og bekymring. I NT skildrer ordet vanligvis den egenartede religiøse glede som gudsrikeborgerne (Messias-folket) får del i. Saligheten betinges og preges i NT helt av Guds siste og fullkomne åpenbaring i Kristus, og er av åndelig art. Det personlige trosforholdet til Kristus og hans evangelium er her av avgjørende betydning. Å leve i evangeliet om den uforskyldte nåde, gjør salig. Å få sitte til bords i Guds rike, er all salighets høydepunkt (Luk 14:15)" (Ill. Bibelleksikon). Oversetters tilføyelse.
Nå er det ikke bare en forstandens overbevisning. Det er gitt deg av Ånden å se hva du har i Kristus: En fullkommen rettferdighet, Guds vennskap og evig liv. Da strømmer så gudgitte livskrefter i sjelen, som ikke kan forklares - men erfares. Det er sant at vårt liv med Kristus i Gud ofte er svært skjult (Kol 3:3). Det er dekket av all elendigheten fra vår gamle natur. Men tross det er det ikke bare et tenkt og innbilt liv. Men en stor virkelighet som gir seg utslag i hele livet vårt, på jorden, på den måten apostelen sier det her:
Slik skulle også vi vandre i et helt nytt liv - egentlig "i livets nyhet". Ikke bare skal vi tenke og innbille oss et nytt liv. Ja, ikke bare skal vi eie det. Det skal også bevise at det lever i oss, altså ved at vi "vandrer i livets nyhet". Og da ikke bare i nye gjerninger, nye kristelige skikker. Men i et helt nytt vesen som fødes av Ånden. Vi skal jo forvandles "ved fornyelsen av deres sinn" (Rom 12:2). Der skal bli et nytt indre liv, et nytt sinn og en lyst til Guds lov. Nye tanker, ny smak og en ny måte å bedømme alt ut fra. Da vil vi av hjertet elske det som vi tidligere hatet, - og dermed hate det vi tidligere elsket. Riktignok beholder kjødet alltid sin egenart som elsker synden og forakter Gud. Noe som ofte fører oss i mørke og forvirring. Men tross alt dette kan ikke Ånden bestandig holdes skjult. Og den virker at vi fordømmer og tar avstand fra vår egen ondskap, og etter vårt nye sinn inderlig elsker alt det som Gud elsker.
Og legg merke til at i denne "livets nyhet" skal vi "vandre" - . Ikke bare tilfeldig oppflammes av en hellig lyst som snart forsvinner igjen. Men for hele det livet som ennå ligger foran oss "vandre" en helt annen vei enn hele verden. Slik at selv om vi svimler, snubler og faller, så reiser vi oss igjen, og begynner på nytt kampen mot synden. Og om det skjer at vi innimellom blir trøtte og forsømmer oss, så vekkes vi på nytt og gjenopplives i troen og kjærligheten. Begynner på nytt å be, og søker i Ordet for å samle nye krefter til å fortsette vandringen.
Det er dette som også virkelig skjer når vi er født av Gud. Det ene året og tiår etter det andre fortsetter vi i det samme liv og vandring. Uansett at vi har hele djevelens rike mot oss, og kjødets og verdens motstand. Og Gud handler også ofte underlig med oss - som om han fullstendig hadde overlatt oss til vår indre eller ytre nød, ja under djevelens herredømme. At vi da likevel aldri kan forlate denne underlige Gud og hans vei, men alltid må fortsette med det samme livet, i tro og bønn, o.s.v. -. Det, ja, det må da være et markert og tankevekkende bevis på at her ligger det ikke bare menneskelig strev bak, men et guddommelig liv i sjelen. Og denne vandringen i et nytt liv kommer utelukkende gjennom en inderlig forening med Kristus - en hemmelighetsfull, men virkelig nok forening. Dette taler så Paulus videre om:
5: For hvis vi er blitt forenet med ham i en død som har likhet med hans død, da skal vi også bli det i en oppstandelse som har likhet med hans oppstandelse.
Her taler Paulus mer tydelig og klart om hemmeligheten og grunnen til den nye vandringen. ("For", sier han, og det ordet gir løfter om en forklaring på det som er sagt like foran). Hemmeligheten er denne: Vi er blitt forenet med Kristus i en oppstandelse som har likhet med hans oppstandelse. Hovedtanken i dette er: Like foran har apostelen talt om at vi er "begravet med Kristus ved dåpen til døden". Dette er det samme som "forenet med ham i en død som har likhet med hans død". Nå sier han: Men vi er også, likeså sikkert (i dåpen), forenet med ham i en oppstandelse som har likhet med hans oppstandelse. (Vi skal huske på at her tales det ikke om våre legemers oppstandelse, men, som sammenhengen viser, om den åndelige oppstandelsen fra synden). Det tales altså ikke bare om at det gamle menneske i oss skal dødes. Men det skal også fødes og stå fram et nytt menneske, som skal leve i hellighet og rettferdighet for Gud i all evighet. Men alt det som sies her om dåpen (at vi blir "begravet med Kristus" , "forenet med ham" o.s.v.), det blir levendegjort og erfares der "gjenfødelsen og fornyelsen ved Den Hellige Ånd" kommer til. Da blir dette livet vårt. Da dør vi fra synden og vandrer i ett nytt liv.
Og måtte nå hver eneste én her merke seg hva som er den sanne helliggjørelsens hemmelighet! Paulus sier ikke at vi bare skal strekke oss etter et liv som har likhet med Kristi død og oppstandelse. Nei, han sier at vi "er blitt forenet med Kristus i en død og en oppstandelse som har likhet med hans". Ordet "forenet" betegner da også den inderligste sammenføyning med Kristus. Å, for et under av Guds nåde! Herren Kristus har selv skildret foreningen mellom ham og de troende med bildet av grenene i vintreet (Joh 15). Der taler han om denne "sammenvoksingen" mellom ham og de troende. Han sier: "Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham," ..o.s.v. Samme kveld sa han også til sin himmelske Far uttrykkelig disse ordene: "Jeg i dem og du i meg, for at de kan bli gjort fullkomment til ett" (Joh 17:23).
Dette er virkelig et nådens under som er større enn alle våre tanker. Her holder altså apostelen fram denne inderlige foreningen med Kristus som grunnen til den rette helliggjørelsen, til å døde kjødet, og for å kunne vandre i det nye livet. Men slik sier altså også Herren Kristus: "Den som blir i meg, og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere slett ikke gjøre noen ting. Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten at den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt, uten at dere blir i meg".
Vi burde da tro Herren selv og hans apostel. Hvor mange hører vi ikke tale om helliggjørelse, men de har en ganske annen lære om disse tingene. Bare med bud, regler og formaninger vil de gjøre menneskene hellige. Uten å spørre om de i det hele tatt er forenet med Kristus, er "døde fra loven", og lever i troen. Måtte vi alle vokte oss vel for denne farlige forførelsen som bare skaper "hvitkalkede graver", hyklere og gjerningskristne! Og i tillegg bærer vi jo dette med oss i selve vår nedarvede natur: Vår tilbøyelighet til å tro at i oss selv har vi makt til å gjøre Guds vilje, bare vi bestreber oss på det.
Husk derfor på, så lenge du lever, at når apostelen taler de grunnleggende ord om helliggjørelse, så begynner han ikke med å gi bud og regler. Heller ikke med å formane eller påvirke. Nei, først taler han om grunnen og forutsetningen for all sann helliggjørelse: Denne inderlige forening med Kristus. Vi er "forenet", vi er "døde med Kristus", og videre: "begravet" og "oppstått". Dette må først ha skjedd, sier han. Også i brevet til kolosserne begynner han avsnittet med formaningen, med disse ordene: "Hvis dere da altså ble oppreist med Kristus", "Dere er jo døde" (Kol 3:1,3). Og når Herren selv forklarer hvordan vi skal kunne bære frukt, sier han: "Hvis dere blir i meg", "Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv", o.s.v.
Når skal vi egentlig bli ferdig med denne ulykkelige dårskapen, å vente på frukt - før treet ennå er plantet - ? Denne innbilningen som sitter så dypt, som om det skulle være noe i oss selv som kunne skape god frukt.
Hvis du ikke er forenet med Kristus, så har du ingen mulighet for å bære god frukt. Men det er samtidig like umulig at du vil bli uten frukt, hvis du lever i en virkelig forening med Kristus, slik som han selv sier: "Den som blir i meg, og jeg i ham, bærer mye frukt". Når han bruker uttrykket "hver gren på meg som ikke bærer frukt", da taler han om de som "har navn av å leve, men som er døde" (Åp 3:1). Men om alt som virkelig lever i ham, sier han at det "bærer frukt og gir avkastning: én hundre foll, én seksti foll, én tretti". Det er umulig at Kristus og hans Ånd, når de bor i oss, ikke skulle utrette noe!
Men lever du derimot bare for deg selv, på denne verdens vis. Bare gjør det som kjødet lyster, helt fremmed for det sinnet som elsker Guds lov og setter seg til motverge mot det gamle menneske. Ja, da må du vite at du ikke lever i noen forening med Kristus. At du da en gang i dåpen ble forenet med ham, eller at du nå bekjenner at du tror og tilhører ham, det hjelper deg ikke nå. Når du nå fortsetter å leve uten foreningen med Kristus. Da har du fornektet din dåpspakt. Du er en gren som er brukket av, og som da bare fortsetter å tørke inn. Men Gud, "som gjør de døde levende og kaller på det som ikke finnes, som om det finnes", han gjør ennå stadig store under. "Også vi som var døde i våre overtredelser og synder, har han gjort levende med Kristus". Han er "rik på barmhjertighet, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med". Han er den samme i dag, han står der og vil også gjøre det underet med deg som Kristus skildrer slik: "De døde skal høre Guds Sønns røst. Og de som hører, skal leve" (Joh 5:25).
Men selve betydningen av disse ordene: "forenet med ham i en død som har likhet med hans død, og en oppstandelse som har likhet med hans oppstandelse", får vi kanskje ennå mer treffende åpenbart gjennom bildet av Kristus, når han sammenlikner seg med et hvetekorn som må dø før det kan bære frukt (Joh 12:24). På samme måte må også vi først dø og bli til mold, når det gjelder all vår egen dugelighet og muligheter for å utrette noe. Før vi kan få et nytt, himmelsk liv, og bli en sæd etter den himmelske innhøsterens vilje. Noe han kan samle i sine låver. Så lenge menneskene ennå er og kan utrette noe, er alt det de gjør, selv deres frommeste liv, "født av kjødet" og en styggedom for Gud. Selv på sitt beste er det besmittet av selvforgudelsens last, og i tillegg; med all den forgiftede naturens styggedom.
"Hver plante som min himmelske Far ikke har plantet, skal bli rykket opp med roten", sier Kristus. All vår egen kraft og ressurser, klokskap og virksomhet må bli slått ned og tilintetgjort, hvis Gud skal få åpenbart sin kraft i oss. Den som skal bli vis og opplyst i Guds mening, må først bli som blind og en dåre. Den som skal bli rettferdig og salig, må først bli en fordømt synder. Den som skal få motta Guds kraft til helliggjørelse, må først bli svak, fullstendig maktesløs, og gjort udugelig. Først når synderen ligger der fullstendig fortapt, sønderknust, fordømt og rådløs, - men i denne sin fortapte tilstand får høre Guds Sønns røst forkynne hans barmhjertighet og nåde - først da fødes det sanne livet inni ham.
De som bare har sin loviske kunnskap, forstår ikke noe som helst av denne hemmeligheten. Det står som et svart mørke og en dårskap for dem. For de mener at når en bare går alvorlig inn for det, så må en da bli hellig. Kristi ord om at "uten Meg kan dere slett ikke gjøre noen ting", kaster de fra seg (Sal 50:17). Eller de oppfatter det ordet bare som en oppfordring til et slags bønnesamfunn med Gud. Men Herren sier ikke: Hvis dere ikke ber til meg. Nei, han sier "Hvis noen ikke blir i Meg, slik som grenen i vintreet, kan dere slett ikke gjøre noen ting. Bli i Min kjærlighet!" Ganske riktig kreves det jo også i dette, at vi ber. Men uansett alt det du ber, så blir det ingen sann helliggjørelse, hvis ikke også dette skjer, som Skriften lærer, at du dør. At du som en fortapt har mistet all tro på hva du kan utrette, og finner din frelse, ditt liv, bare i Kristus, - forenet med ham ved en død og en oppstandelse lik hans. For det kan bare gå for seg på denne måten: "Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye korn".
Dette er altså begynnelsen til en sann helliggjørelse. Før dette skjer, kan en nok være vakt og ha strevet med sin omvendelse. Men fullstendig fortapt og død er du ikke blitt. Og selv om en kanskje tror at alt det som står skrevet om Kristus er sant, men selv aldri er blitt frelst og frigjort fra loven, så er alt strev med å bli mer hellig, forgjeves. Det er det samme om det har foregått som et selvgjort skuespill, eller det har vært gjennom kamp og engstelse. Det er som det syvende kapitlet viser oss, at vi kan ikke "bære frukt for Gud", kan ikke "tjene i Åndens nye vesen", før vi er "løst fra loven", er "døde fra det som holdt oss fanget ". Men når det skjer, da er også den rette helliggjørelsen begynt i hjertet ditt. Når du har opplevd dette at "jeg har strevet og arbeidet så ærlig og oppriktig jeg kunne, for å bli rettferdig og hellig. Men i alt dette strevet er jeg bare blitt stående skamfull og hjelpeløs - overfor Ham som jeg omsider fikk se var hele min rettferdighet og helliggjørelse: min Herre Kristus.
Jeg var innstilt på å gjøre hva som helst, jeg kjempet, jeg ba, jeg satte meg høye mål. Men ble bare mer og mer ulykkelig, syndig og fordømt. Til slutt innså jeg at alt strevet mitt var forgjeves. Jeg bare lå der, og opplevde at jeg var fortapt. Da kom Herren og gjorde meg levende. Jeg ble frelst utelukkende gjennom hans nåde. Men jeg falt ofte på nytt i den samme innbilningen om at jeg hadde noen egen kraft og dugelighet. Jeg trodde at det måtte da være meg selv som måtte helliggjøre meg. Jeg begynte på nytt med eget strev. Jeg ble opptatt med å tro på den rette måten, med å be og kjempe. Jeg trodde jeg selv hadde kraft til å gjøre dette. Men så ble jeg på nytt maktesløs og fortapt. Jeg innså at jeg kunne ikke tro, ikke be, nei, ikke en gang tenke, mer enn akkurat det Herren hvert øyeblikk virket i meg. Og når jeg så på nytt ble slått ned, ble maktesløs og død, da kom Herren igjen med sitt evangelium og førte meg tilbake til klippen -som jeg hadde glidd bort fra. Igjen møtte han meg bare med sin nåde. Og da fikk jeg igjen lyst og kraft til det gode.
Når du har vært gjennom slike prosesser, da er det Kristus, og ham alene, som er blitt hele din rettferdighet og helliggjørelse, så du alltid og i alle ting ser at du er avhengig av ham. Da kjenner du hva som er den rette helliggjørelsen. Da døder du ditt gamle menneske på rett måte. Da ikke bare bremses det gamle mennesket i sine utbrudd. Men da dødes det indre, selve hjertet og livet i det gamle menneske: Den dype, uendelige selvopptattheten. Innbilningen om at det finnes noen som helst kraft og dugelighet i oss selv. Den er denne dype selviskheten som utgjør selve livet og hjertet i det gamle mennesket. Og fra denne kilden flyter så en forferdelig syndflod gjennom alle naturens krefter. Som stolthet, gudsforakt, selvsikkerhet, vantro, likegyldighet, ulydighet, selvrådighet, kjødets lyst, hissighet, utålmodighet, falskhet, løgnaktighet, og mange andre synder og elendighet.
Når så all denne ormegiften angripes og dødes, så må nok aller først den dype selviskheten, den innbilte egne kraften, blitt knust. Og dette må nok ikke bare skje én gang, i omvendelsen, men gang på gang gjennom hele vårt liv, i den daglige omvendelsen. På samme måte som vi første gang gjennom lovens arbeid ble stående hjelpeløse i alt vi prøvde oss på, for å bli rettferdige, slik må vi om og om igjen bli slått ned og ydmyket, så snart vi vil være noe, eller tror vi kan bevirke noe av oss selv. Dette skjer hele tiden, for at vi aldri skal få vår trøst og glede i oss selv, eller i noe som er i oss, men bare i Herren Kristus selv. For, som vi nylig har nevnt, er det på denne måten selve hjertet i det gamle mennesket blir gjennomboret og drept.
Men vi skal ikke bli liggende i vår usselhet, eller stoppe opp i trelldom og avmakt. Det nye mennesket, "Åndens sinnelag (attrå) er liv og fred", må hele tiden næres og holdes vedlike. Derfor er det så nødvendig at vi gjennom evangeliet alltid blir trøstet og renset i vår samvittighet, glade og salige i nåden. På denne måten blir det hele veien en sann og levende helliggjørelse i Ånden. Ikke noe selvgjort, dødt og overfladisk. Det er dette som er lærdommen vi må ta til oss gjennom apostelens ord om at vi er "forenet" med Kristus gjennom en død og en oppstandelse som har likhet med hans. Vi er sammenvokst med det hvetekornet som måtte dø og nedbrytes, måtte bli til mold, før det kunne bære frukt. Derfor er dette også vår vei, før vi kan få åndelig liv og kraft. Vi må dø og tilintetgjøres, for at Kristus alene kan få leve og virke i oss. Vi må være Kristi lemmer, og gå samme vei som hodet gikk.
6: For vi vet dette, at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham, for at syndelegemet skulle bli fratatt sin makt, så vi ikke lenger skal være treller under synden.
Vi vet dette - etter gr.teksten egentlig "vitende dette", "kjennende dette at vårt gamle menneske.." o.s.v. Grunntekstens ord for "vi vet" har en betydning som står for kjennskap bygget på erfaring. Med dette vil Paulus si: At vi er blitt forenet med Kristus gjennom en død og oppstandelse som har likhet med hans, det kan det ikke herske noen uvisshet om for oss som vet og erfarer at vårt gamle menneske er korsfestet med ham. Hvis vi ikke vet noe om dette, da kan vi ennå ikke være blitt nye mennesker. Dette å være forenet med Kristus er ikke noe vi bare opplever i tankene, men noe vi kjenner av erfaring.
Vårt gamle menneske..., og syndelegemet. Når apostelen her bruker to forskjellige uttrykk, "vårt gamle menneske", og "syndelegemet", forstår vi at med vårt gamle menneske menes hele vårt tidligere indre og ytre liv i synd og vantro. D.v.s. vårt gamle jeg, vår tidligere livsretning. Slik den var før den nye fødselen. Da vi ikke fryktet Gud, ikke hørte hverken på hans trusler eller hans nåde, men bare levde fritt etter vårt kjøds lyster og tidsånden i denne verden (Ef 2:2,3). Med vårt gamle menneske mener Paulus egentlig ikke selve vår falne natur. Men hele vårt tidligere liv og levnet. Det forstår vi av at han nettopp skjelner mellom "vårt gamle menneske" og "syndelegemet". Det kalles "vårt gamle menneske" i motsetning til det nye (Ef 4:22,24 og Kol 3:8,10). Og det må også kalles "vårt gamle menneske" fordi det var slik fra vår fysiske fødsel. Ja, helt tilbake fra syndefallet var det likt hos alle Adams barn.
Med "syndelegemet", som ved korsfestelsen av det gamle mennesket skal tilintetgjøres, menes det samme som "kjødet" andre steder i Skriften. Det er det samme som selve syndefordervet i oss, men skildret som et legeme. D.v.s. selve den syndige naturen med dens onde begjær og dens utbrudd i syndige ord og gjerninger. Denne virksomme synden som bor i oss, har Paulus i Kol 3:5 konkret skildret som et legeme, når han sier: "Overgi derfor deres jordiske lemmer til døden: hor, urenhet, syndig begjær, ond lyst og grådighet" o.s.v. Når han taler om disse syndige utbruddene som våre "lemmer", forstår vi at han omtaler synden som et legeme. Det er dette syndelegemet som skal bli "fratatt sin makt" gjennom den andre korsfestelsen*.
*
Noen har ment at med uttrykket "syndelegemet" skulle menes selve menneskets legeme "som sete og organ for synden" sier de. Og på den bakgrunn anser de det gamle menneskets korsfestelse å skulle ha som sitt endelige mål at (hina, "for at") menneskets legeme skulle "bli fratatt sin makt". Selv om vi tolket uttrykket "bli fratatt sin makt" i den mest tenkelig svake form, f.eks. "gjøres uvirksom", så ville vi likevel med denne tolkingen akseptere den tanken at syndens makt ligger i legemet, at en med "kjødet" bare skulle mene legemet. Men dette er klart ikke Skriftens mening. Skriften bruker jo uttrykkelig formuleringen "et sjeleligmenneske" (slik gr.språket konkret uttrykker det) om "det naturlige menneske" (1Kor 2:14). Og taler om "det kjødet ville" (Ef 2:3), om "kjødets sinnelag", og et "kjødelig sinn" (Rom 8:6 og Kol 2:18). Og disse ordene forteller oss jo at synden egentlig er et åndelig onde. Menneskets synd består jo ikke i at vårt legeme har syndige drifter på samme måte som dyrene. Nei, tvert imot er menneskets forhold at nettopp fordi vi er syndige, totalt fordervet i menneskets sjel, derfor blir også legemets drifter styrt til ulydighet mot Guds bud - det som synden egentlig består i.
I v.12 sier Paulus: "La derfor ikke synden ha herredømme i deres dødelige legeme". Han sier ikke: La ikke deres dødelige legeme ha herredømme. Vi legger merke til at det er synden som omtales her som den som har herredømme - og som altså ved korsfestelsen skal "bli fratatt sin makt". Men hos de gjenfødte er legemet en bolig for Ånden og dens frukter (1Kor 6:19), på samme måte som legemet altså også blir brukt av synden. Det ville være en utillatelig nedvurdering av apostelens budskap, om en tilla ham den meningen at korsfestelsen av vårt gamle menneske bare skulle bety en viss svekkelse av legemets kjødelige lyster. For vi ser og vet jo at det er synden i sin helhet som omtales over alt her. Det ville være å gi næring til en retning som Paulus spesielt brennemerker som falsk; dette: i sin nidkjærhet mot synden å vende seg mot legemet (se Kol 2:23, 1Tim 4:8). Til tider kan det være behov for å "speke" legemet gjennom faste og arbeide (Rom 13:14). Men at hele "vårt gamle menneskes korsfestelse" ikke skulle ha noe større siktepunkt enn en viss svekkelse av legemet, det er å skyte langt over mål i tolking av dette budskapet som jo gjelder synden i sin helhet. Og vi har allerede sett at Paulus også på et annet sted (Kol 3:5) skildrer synden som et legeme med dets "lemmer".
korsfestet med ham - eller "med-korsfestet, "korsfestet sammen med". Så inderlig er vi forenet med ham, at alt det som skjedde med Kristus i hans lidelse, død og oppstandelse, har sitt motbilde i den kristnes nye liv. Tidligere har Paulus sagt at vi er "døpt til Hans død", at vi er "begravet med Ham" og at vi er "forenet med Ham i en oppstandelse som har likhet med Hans oppstandelse". Og nå sier han altså at vi er "korsfestet med ham". Å være "korsfestet med Kristus" har to betydninger i det vi leser hos Paulus. Når han i Gal 2:20 sier: "Jeg er blitt korsfestet med Kristus", så betyr det at han har del i Kristi egen korsfestelse på Golgata. Der var vi alle, og stod i ham for Guds dom, og "vi har gjort det klart for oss: Når én døde for alle, da døde alle" (2Kor 5:14), om én er korsfestet for alle, så er de alle korsfestet. Sammenhengen viser at det er denne betydningen uttrykket har i Gal 2:19.
Men i vår tekst betyr det noe annet når Paulus sier at "vårt gamle menneske ble korsfestet med ham". Her betyr det at hele vårt tidligere liv, - slik det var arvet fra Adam, og som vi levde fritt ut i vantro og ondskap, - er nå ved foreningen med Kristus fengslet og døende. På samme måte som Kristi legeme ble festet til korset med nagler gjennom hender og føtter. Og på samme måte som et korsfestet menneske aldri mer kunne tenke på sin frihet, men bare så døden foran seg, slik er det også med en kristen, som jo er korsfestet med Kristus. Bundet til uavbrutt bare å dø mer og mer bort fra alt som ikke behager Gud. Og på samme måte som døden på korset var en langsom og bitter død, slik er også korsfestelsen av det gamle menneske en langsom dødsprosess, og svært bitter for vår natur. På samme måte som et korsfestet menneske etter loven var et forbannet menneske som ble avskydd av alle (5Mos 21:23), slik er også det korsfestede "gamle menneske" både i Guds og for vårt gjenfødte øye, forbannet og avskyelig.
Et korsfestet menneske døde ikke straks. De kunne leve mange dager i forferdelige smerter som gradvis tok livet av dem. Ja, de kunne til og med, på korset, bryte ut i bespottelse. Som den ene røveren på Golgata gjorde. På samme måte er heller ikke det gamle menneske straks helt død, når det er naglet til korset. Det kan ennå røre seg, spenne musklene og hisse seg opp overfor selve dødsstraffen, ved at det stanger og strir mot den villige ånd. Det er dette Luther har talt noenlunde slik om: "Ånden sier til synden: Du har å anse deg død, og ikke røre deg! Kjødet sier: Jeg er ikke død ennå. Jeg må bruke livet mitt mens jeg ennå har det! Ånden sier: Lovet være Gud for sin evige forlatelse! Kjødet sier: Hva kjenner jeg til Gud og hans nåde? Gud er slett ikke nådig! Ånden sier: Hans bud er ikke tunge; kjærlighet, langmodighet, mildhet, saktmodighet, avholdenhet - alt sammen bare dyrebare gaver. Kjødet sier: Hans bud er tunge. Jeg vil ikke være langmodig, mild, saktmodig og avholdende. Ånden sier: Gud skal gi deg en evig salighet i himmelen. I forakt svarer kjødet: Når sa jeg meg interessert i å snakke om himmelen? Hva er "salighet i himmelen" for noe? Jeg har ikke sans for slikt!" o.s.v.
Slik kjemper Ånden og kjødet mot hverandre når det gamle menneske er korsfestet, d.v.s. når den gamle livsformen er brutt. Et korsfestet menneske er festet til treet både med hender og føtter, gjennom både den høyre og den venstre hånden. I den åndelige korsfestelsen blir også alt som tilhører det gamle menneske tynt og dødet på samme måte. Og dette skjer også i forskjellige forhold i vårt gamle menneske, som til og med kan stå i strid med hverandre: Et selvrettferdig så vel som som et syndig vesen. Såvel gleden i verden som gleden i min egen fromhet. Såvel gjerrigheten som sløseriet. Såvel en syndig vrede som en syndig kjærlighet. Såvel selvsikkerheten som motløsheten, o.s.v.
Det er svært lærerikt å legge merke til hvordan dette virkelig skjer hos dem som er korsfestet med Kristus. La oss bare ta Peter som eksempel. Når han trofast fulgte sin Mester, ble hans gamle, jødiske sinn daglig dødet ved at slikt stadig ble refset av hans Herre som voktet ham. Men når han ble selvsikker, og derfor ble overlatt til Satan, så falt han og fornektet sin Herre. Og da ble han så sønderknust over dette, at han gikk ut og gråt bittert. Da han senere, overfor rådet i Jerusalem stod fast ved sannheten og bekjente Kristus, ble han hudstrøket av yppersteprestene. Også gjennom dette ble syndens lyster i ham drept (1Pet 4:1). Men når han så senere, i Antiokia hykler av menneskefrykt, da får han en alvorlig irettesettelse av Paulus (Gal 2:11-14). Kort sagt: Når han var trofast og sterk, da vokset selvtilliten i ham, og da måtte han lide. Men når han var svak og vaklende, da ble han også tuktet. Da måtte han også lide. Slik ser vi hvordan han er korsfestet, ved nagler gjennom både hans høyre og hans venstre hånd.
Så lenge en kristen står under Åndens tukt, skal han stadig renses og dødes, hvordan han enn er eller har det. Er jeg f.eks. rik på jordisk gods, da fristes jeg til å skape meg et Paradis på jorden, pleie kjødet og leve verdslig. Men da blir jeg snart så sterkt tuktet av Ånden at jeg blir redd for min rikdom og livslyst, og plages mer av det enn om jeg hadde levd i fattigdom. Er jeg på den annen side fattig, eller har legemlige plager, da dødes også mitt kjødelige og verdslige sinn. Er jeg åndelig begavet, og har en aktiv natur, da vil kjødet snart ha ære og ry for dette. Eller vi bare i stillhet inni oss "vokser" på dette. Men da tar Ånden fatt i meg og gjør meg virkelig redd. Han taler til meg: "Gud står de stolte imot". Holdes jeg på den annen side i åndelig fattigdom, kjenner på at jeg mangler både kraften, gavene og nåde, da dødes min egenrettferdighet også gjennom dette.
Så har vi tider da vi våker trofast i bønn. Vi strider mot synden og er villige til å avstå både fra synd og egen ære. Ja, vil virkelig gjerne få være en helliggjort kristen. Men da går det ikke lenge før en viss erkjennelse av dette begynner å vokse i hjertet mitt. Jeg får en hemmelig tilfredsstillelse i alt dette - midt oppi alt mitt alvor! Å, for en fare! Da er jeg på randen av det stupet som gjorde at engler falt fra himmelen til helvete. "Mange som er de første skal bli de siste" taler Ånden til meg. Men så gir jeg meg tvert imot over til større frihet og åndelig lettsindighet. Stor åndelighet ser jo bare ut til at jeg opphøyer meg, tenker jeg. Jeg begynner å ta avstand fra den alvorlige gudsfrykten og aktsomhet. Da blir snart min skyld og dom på nytt åpenbar. Da blir jeg igjen tuktet og vekket opp. Dette vil alltid være skjebnen for alle dem som er naglet til korset. Vi er naglet både med høyre og venstre hånd.
Sier du nå: Hva er det egentlig som foregår? Skal jeg tuktes og straffes fra alle kanter? Hvordan skal jeg oppføre meg i alt dette? Skal jeg ikke få hvile og fred i noe som helst? Da står nettopp Skriften der med svaret: "Du skal få ha din hvile og fred i Herren!" Men også dette er det gamle menneskes pine og død. Slik står det til med et korsfestet menneske. Uansett hvordan han oppfører seg, så drepes han. Er han stille og ydmyk, så drepes hans gamle liv. Det sliter og vrir seg urolig hit og dit. Og dermed lider han bare ennå mer. I alt som skjer får bare døden mer og mer makt.
For at syndelegemet skulle bli fratatt sin makt, så vi ikke lenger skal være treller under synden. Dette er det store målet for det gamle menneskes korsfestelse. Synden skal dødes, hvis vi virkelig står i samfunnet med Den Hellige Gud. Paulus sier ikke at synden i oss allerede er helt drept ved korsfestelsen av det gamle menneske. For den er ikke fullkommen død før mennesket dør legemlig. Men det han sier er at "syndelegemet skulle bli fratatt sin makt", ikke skal få slippe til, skal mer og mer miste sin makt "så vi ikke lenger skal være treller under synden". D.v.s. at synden skal ikke få herske mer.Vi skal ikke lenger være treller. Ikke lenger trelle i dens tjeneste. Dette virker denne korsfestelsen.
Og vi er både forpliktet og satt i stand til slik å ta avstand fra syndens slaveri. Det er skjedd på den måten Paulus tidligere har forkynt: Ved Kristi død og oppstandelse er vi døde fra vårt forrige liv i synden, og oppreist til et nytt åndelig liv. Da er hele vårt gamle forhold til synden brutt. Vi er satt fri fra trelletilstanden under den (jfr.v.16-18). Dette kommer apostelen nærmere inn på i neste vers, ved å bruke eksempelet med de som er døde. Han sier:
7: For den som er død, er rettferdiggjort fra synden.
Dette er en vanlig uttrykksform om de døde. Å oppfatte disse ordene på noen annen måte, ville føre til store motsetninger i forhold til den øvrige teksten og sammenhengen. Dette er en tilføyelse Paulus gir for å innprente ennå sterkere ordene foran, at vi "ikke lenger skal være slaver under synden". Som svar på det spørsmålet han stiller i v.1: "Skal vi fortsette i synden?", har han tidligere sagt: "Hvordan kan vi som døde fra synden, fortsette å leve i den?" Så har han videre, i v.3-6, gått nærmere inn på hvordan vi er døde fra synden ("døpt til Kristi død", "forenet med ham i en død som har likhet med hans død", "begravet med ham" o.s.v.). Her gjentar han så sitt første svar, og belyser det nå med en vanlig erkjennelse som gjelder for alle som er døde: "den som er død, er rettferdiggjort fra synden". D.v.s. at han er ikke lenger en synder. Nå er han fri fra synden, slik at også på denne bakgrunn må han erklæres rettferdig*
*
Uttrykket "rettferdiggjort fra synden" ser ut til å sikte til forbrytere som henrettes. Dermed ansees de å ha gjort opp med samfunnet gjennom sin død, og derfor ikke skal kunne dømmes mer. Men også i vanlig omtale sier vi om de døde at nå "gjør de ikke lenger noe vondt". På den måten kan de ansees å være rettferdige.
Slik skal også vi som nå er død fra synden, ikke lenger være slaver under den - for det er ikke de døde. At det er dette som er tankegangen, ser vi klart av v.11. Der sier Paulus: "Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus, vår Herre". Det er nettopp dette Paulus har som mål, at de kristne skal leve i denne holdning, ha denne innstilling: at de, akkurat som de som er døde, har tatt fullstendig avstand fra livet i synden, og nå er stått opp til en ny verden. Hvordan skulle vi ennå kunne leve i synden, eller "være slaver " under den? Nei, de kristnes liv er i Kristus, i samfunn med ham, og med ham som forbilde. Synden er ikke lenger vårt liv, men tvert imot vår plage og død. Denne holdningen er da også et tydelig bevis på at vi i vår ånd er døde fra synden.
Da bør vi også benytte oss av så stor en nåde, så vi trofast følger Den Hellige Ånd, og vokter oss vel for å bli forført av fienden, eller av "syndens bedrag". Vi må alltid vandre i det nye livet etter vårt salige kall og vår nye villige ånd. Må Gud hjelpe oss til det, i sin nåde!
8: Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham.
Dette er et ord som er fullt av trøst. Og sammenhengen med det vi nettopp har lest, er tydelig. Paulus gjentar her på nytt, det han nettopp har sagt i v.5, at så sant vi er blitt forenet med Kristus ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det gjennom en oppstandelse som er lik hans. Først gav han i v.6-7 en kort forklaring på ordet i v.5, om hvordan vi er blitt forenet med Kristus ved en død som er lik hans. Nå kommer han mer utførlig tilbake til dette. I v.6-7 gikk forklaringen ut på at denne vår forening med Kristus gjennom en død som er lik hans, ikke er ukjent for oss. Nei, det vet vi, sier han, "vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham", og at hensikten, målet, med denne korsfestelsen er at "vi ikke lenger skal være slaver under synden", "for den som er død, er rettferdiggjort fra synden" (v.7).
Etter at han har gitt oss denne korte forklaringen, gjentar han på nytt det han hadde sagt; om at vår forening med Kristus ikke bare strekker seg til hans død, men også til hans liv. Og nå bruker han denne uttrykksformen: "Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham". Når vi dermed innser sammenhengen, blir også meningen med de enkelte ordene tydelig. Noen har ment at med uttrykket "leve med ham", menes livet med Kristus i himmelen. Og det er selvsagt en følge av at vi i vårt liv her på jorden har vært delaktig i Kristi død og liv. Men vi ser likevel av sammenhengen at det Paulus har i tankene på dette stedet, nettopp er dette livsfellesskapet med Kristus mens vi ennå er her på jorden. Dette at vi i åndelig forstand er stått opp og nå lever et nytt, hellig liv for Gud. At det er dette som er meningen, ser vi ikke bare av sammenhengen med det vi leser foran, men også spesielt av apostelens oppsummering i v.11. Med disse ordene forteller han der hva som er hensikten hans med budskapet: "Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus, vår Herre".
Nå har vi slått fast at her tales det om det åndelige livet som vi allerede her på jorden lever med Kristus. Likevel er det mange som står spørrende overfor uttrykkene "da tror vi", og "vi skal" - "da tror vi at vi også skal leve med ham". Og mange sier, med tanke på det vi har talt om like foran, at det åndelige livet skulle vi jo oppleve, ikke bare tro. Men til dette må vi først si at ordet "tro" også har betydningen av å være overbevist om, noe som kan skje på grunnlag av erfaring/opplevelse. For det andre at Paulus klart nettopp taler om hva vi ofte følbart erfarer, dette at vi er døde med Kristus (det kjenner vi gjennom det gamle menneskes korsfestelse. Se sammenhengen mellom v.5 og 6), men at vi derimot ikke opplever selve det guddommelige livet i hjertene våre, dette livet med Kristus som Paulus omtaler slik: "deres liv er skjult med Kristus i Gud" (Kol 3:3).
Da blir vår visshet om dette skjulte liv med Kristus, en troens visshet. Fordi vi ikke kjenner/opplever det i oss. Samtidig bygger denne visshet på vår erkjennelse av at vi er korsfestet med Kristus (v.6), og at dette ikke kan skje uten at vi lever med ham. Av og til erfarer vi nok det guddommelige livet i hjertene våre. Og i tillegg ser vi av og til flere tegn på dette. Enten ved at vi lider under synden. Eller gjennom den nye hellige lengten etter alt som er av Gud, og hele den nye livsinnstillingen. Men så kommer det nok også andre tider, da alt dette er fullstendig skjult for oss. Når vi bare ser synd og troløshet, kjenner oss døde og likeglade med alt som er hellig. Da innser vi at også den tredje artikkel i vår apostoliske bekjennelse, om Den Hellige Ånd og hans verk i oss, er en trosartikkel, like så vel som den første og den andre.
Men under all denne vekslingen av hvordan vi opplever det, blir vårt gamle menneske hele tiden korsfestet med Kristus. Det beviser at vi er døde med ham. Så må vi da tro at vi ennå, i det skjulte, virkelig fortsatt er forenet med ham, og har et guddommelig liv i hjertet - uansett hvor ille det kan se ut. Ser vi så nærmere på sammenhengen mellom v.5 og 6, så vil vi her hos apostelen legge merke til noe som for prøvede kristne ofte blir en dyp trøst i spørsmålet om de i det hele tatt eier livet i Kristus, om han ennå bor i hjertene deres. Det er når de sier: Men midt oppe i alt dette mørke og elendighet, alt det som er tåkere og all svakheten, så er det nå merkelig at jeg likevel aldri mer kan gå tilbake til et liv som verden. At jeg ikke velger å bli fri og løst fra Kristi kors, fra denne veien som bare døder kjødet. Årene går, og fremdeles er det dette jeg er opptatt med: å strekke meg etter Gud og hans vilje. Midt oppi all denne naturens ugudelighet, så er altså min ånd og mitt sinn uforandret, så jeg lider under det onde, og har livet og freden utelukkende i Kristus, i hans nåde og hans veier. Da må det jo være en realitet, dette livet med Kristus, og som gjør alt dette - ! Selv om det er en hemmelighet -.
At Paulus sier: vi skal leve - "da tror vi at vi også skal leve med ham", er et uttrykk for noe som nødvendigvis må bli en følge (akkurat som i v.5): like så sikkert som at vi har dødd med Kristus, så må vi også leve med ham. Likevel er det sant, det noen har bemerket, at vårt liv med Kristus er en vedvarende helhet. Det er ikke noe som en gang for alle er fullbyrdet. Men noe som stadig skal få utvikles mer, og som først fullbyrdes når vi står hjemme i himmelen - så sant vi fortsatt lever i nåden, og ikke på nytt faller fra. Ved at vi er forenet med Kristus har vi allerede her og nå det evige liv. Det guddommelige, som er begynt her, i vår ånd, men som skal fortsette i evighet, og først der virkelig bli åpenbart. Apostelen sier det slik i Kol 3:4: "Når Kristus, som er vårt liv, åpenbares, da skal også dere bli åpenbart sammen med ham i herlighet".
Selv om altså Paulus i vår tekst egentlig taler om det livet med Kristus som vi lever allerede her på jord, så behøver vi ikke være i tvil om at han i dette budskapet samtidig også så fram til dette livets endelige fullbyrdelse i himmelen. Det er nettopp slik denne apostelen i sin rike tro ser på livet med Kristus. Det ser vi ikke bare av det ordet vi nå siterte fra Kol 3:4, men også fra flere andre steder, f.eks. Heb 12:22-23. Der sier han til dem som jo ennå vandrer på jorden: "Dere er kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til Gud, alles dommer, og til de fullendte rettferdiges ånder". Her ser vi hvordan Paulus ser på den levende menighet på jorden og de som er nådd fram til himmelen, som ett.
På det grunnlaget har vi også av vår tekst rett til å trekke denne trøst og slutning, slik han uttrykker det i 2Tim 2:11-12: "Dersom vi døde med ham, skal vi også leve med ham. Hvis vi holder vi ut, skal vi også herske med ham". Hvis vi allerede her på jorden har det guddommelige livet i hjertene våre, som gjør at vi også lider med Kristus, så skal vi ikke behøve være i tvil om at vi også skal leve med ham i evighet. Det ene følger uvilkårlig det andre, slik Paulus uttrykker det i Rom 8:17: "Hvis vi er barn, da er vi også arvinger - Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal bli herliggjort sammen med ham".
Tenk, når vi her i livet er kalt av Gud, blitt dratt av ham til Kristus og omskapt til et Guds barn. Og har så vært opptatt av å leve etter hans vilje, har kjempet og lidd for hans skyld, - så skal så visst ikke han til slutt forlate oss i dødens stund! Ofte kan kampen bli tung, og striden for het, når vi følger etter Jesus, mens hele verden er fullstendig fri for slike trengsler. Men da skal derimot vi ha den sikre trøsten at vi ikke forgjeves har kjempet og lidd med ham. Nei, vi har allerede nå "det evige liv" (Joh 6:47,54). Det er skapt, og dermed begynt i våre hjerter, ved Den Hellige Ånd som er "pantet på vår arv". Det åndelige livet er ikke noe som tilfeldigvis skapes gjennom våre egne anstrengelser, men er egentlig Kristus i oss (Rom 8:9,10. Kol 3:4). Selv sa han det slik: "dere i meg, og jeg i dere". Det er en virkelig delaktighet i Kristi liv. Og som grunnlag for vår tro på at vi også skal leve med ham, er det da nettopp også Paulus fortsetter slik, som en tilføyelse:
9: Fordi vi vet at etter at Kristus er oppreist fra de døde, dør han ikke mer. Døden hersker ikke lenger over ham.
Det apostelen her vil si, er at vi som har dødd med Kristus, tror at vi også skal leve med ham. Og at det har sin grunn i følgende: Vi vet at det er Kristus som egentlig er vårt liv, for vi er forenet med ham ved en død som er lik hans død, og en oppstandelse som er lik hans oppstandelse. Og vi vet at han dør aldri mer - han er den som lever evinnelig. Kristus er oppreist fra de døde, og han dør ikke mer, sier Paulus. Men han understreker det ennå en gang, liksom et seiersrop: døden hersker ikke lenger over ham - etter gr.teksten egentlig: "blir aldri mer herre over ham".
Denne tilføyelsen minner oss om den egentlige grunnen for vårt åndelige og evige liv. Døden har en gang vært herre over Kristus. Dette er grunnen til vårt liv. Kristus har frivillig gitt seg inn under dødens overmakt (Joh 10:18). Men det hadde en bestemt hensikt. Vi vet at døden bare har makt over syndere (v.23). Så har da Kristus virkelig vært en synder - men i sannhet ikke i seg selv, for i seg selv var han "hellig, uskyldig, ubesmittet, skilt fra syndere og som er blitt opphøyet over himlene". "Men han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss". Det var bare på dette grunnlaget døden da ble "herre" over ham. Den hadde lovlig rett over ham, fordi da var han en synder. Men nå er det altså slutt med dette dødens herrevelde over ham, sier Paulus: "døden hersker ikke lenger over ham". Og grunnen til dette utlegger han videre slik:
10: For den døden han døde, den døde han for synden én gang for alle, men det livet han lever, det lever han for Gud.
Hans død, eller den død han døde, den døde han - for synden. D.v.s. at han døde på grunn av synden. Det uttrykket Paulus bruker her, svarer til det han også anvender om oss i v.2 og 11; at vi, etter å være forenet med ham, også "døde fra synden". Men betydningen av Kristi død er selvsagt spesiell. Han døde for syndens skyld og tok bort synden, da han ved sin forsoningsdød tilintetgjorde dens fordømmende makt.
Én gang for alle, - slik at noen død for synden ikke er nødvendig mer! Derfor hersker døden ikke lenger over ham (v.9). Men sitt liv, eller det livet han lever, det lever han for Gud - d.v.s. for Guds regning. Han er Guds egen og til Guds tjeneste. Hans død var en synders død. Han døde for syndens skyld, men døde derved også fra synden, slik at han aldri mer skulle bære synden, aldri mer være en synder for oss. Og så stod han opp som rettferdig, for nå å leve for Gud, aldri mer som en syndebærer. I disse sannhetene ligger altså grunnen til at døden ikke lenger kan herske over Kristus. Men det er også i begge disse tilstandene vi skal være lik ham: "forenet med ham ved en død og en oppstandelse lik hans" (v.5). Slik overfører da også Paulus disse to tilstandene på oss, når han fortsetter slik:
11: Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus, vår Herre.
Her ser vi hva Paulus har hatt som siktemål for alt det han har talt, helt fra v.2. I v.10 har han minnet oss om at Kristi død var en død fra synden, og at hans liv er et liv for Gud. Nå overfører han straks dette på oss som er kristne, og som nettopp i disse forholdene skulle være lik Kristus (v.5). Han sier: Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud. Paulus har bevist at vi allerede i dåpen er blitt forenet med Kristus, slik at vi har fått del i hans død og liv (v.3-5). Og han har sagt at vi som har fått vårt gamle menneske korsfestet med Kristus, gjennom det også erfarer denne vår delaktighet i Kristi død, og at vi også tror at vi skal leve med ham (v.8).
Nå innprenter han oss hvor viktig det er at vi også regner oss, anser oss, for å være døde fra synden og stått opp til et nytt liv, et liv vi så lever for Gud. For han formaner oss jo til det, når han sier: "Slik skal også dere regne dere som..". Dette er da en særdeles viktig formaning. For det er slett ikke likegyldig hvordan vi "regner oss", anser oss, å være. Ser vi bare på oss selv slik vi av naturen er, altså elendige syndere, da er det lett å tro at vi bare kan leve et liv på linje med de andre, naturlige (ikke gjenfødte) menneskene. Men ser vi på oss selv som nye mennesker, som i Kristus er døde og oppstått til å leve for Gud, da kjenner vi at det passer ikke lenger å leve som denne verdens barn. I oss selv er vi bare elendige syndere - å, måte Herrens Ånd alltid bevare oss i en dyp erkjennelse av dette! Men straks vi er forenet med Kristus, og har fått del i hans død og liv, og dette ved Åndens virke nå er en levende virkelighet hos oss, så er vi da også noe ganske annet enn naturlige mennesker.
Da er vi nye mennesker som er stått opp fra de døde til en ny verden, for å leve med Kristus for Gud. Og da vi nå altså virkelig er nye mennesker, så bør vi da også "regne oss som slike", sier apostelen, så vi ikke glemmer hva vi er, etter å være blitt forenet med Kristus. Hvis ikke, ser vi jo bare på oss selv slik vi er av naturen, nedarvet fra Adam. Vi må alltid holde klart for oss vår nye tilstand, for at vi også må leve livet vårt overensstemmende med det.
Døde for synden - døde for synden og fra synden, som om vi én gang for alle har tatt avskjed fra dens tjeneste, og derfor ikke bør ha mer med den å gjøre. Slik det framgår under v.2, så lever nok synden fremdeles i kjødet vårt, og vil nok på nytt gjøre krav på at vi tar opp igjen vår gamle tjeneste. Men for det første lever vi nå i en pakt med en annen, som ikke tillater oss å tjene synden (v.3-5). Videre er vi også i vår ånd døde fra den. Etter den nye fødsel har vi fått et sinn som har en sterk avsky mot alt som ikke behager Gud, og har fått en sterk kjærlighet til alt som er velbehagelig for Gud. Og dette nye livet stadfestes i kraft og virkelighet ved at vårt gamle menneske er korsfestet, så vi ikke lenger kan tjene synden. Så lenge vi fortsatt blir i nåden, i vårt livsfellesskap med Kristus.
Men levende for Gud, d.v.s. levende til hans tjeneste og velbehag, som hans egne, med hjerte, sinn og alle krefter. På samme måte som Kristus hadde sitt liv og sin mat i å gjøre sin Fars vilje. Dette bør da også være alle troendes liv, så lenge de er på jorden: å leve til Guds ære, til Guds velbehag og tjeneste. Det er dette som er å "leve for Gud". I Kristus Jesus, vår Herre. Dette er bibelens eget uttrykk for Guds barns inderlige livsfellesskap med Kristus: at de "er i Kristus Jesus" (Rom 8:1), slik han også selv uttrykker det: "dere i meg, og jeg i dere". Bare i dette inderlige livssamfunnet med Kristus, lever vi for Gud. Det er dette Paulus mener med tilføyelsen: "i Kristus Jesus". Og så sier han altså: slik skal også dere regne/anse dere å være! Og mener da uten tvil: anse dere bestandig å være i denne stilling, - hvor dere enn er, hvem dere enn er sammen med, og til alle tider i deres liv. Regn dere som de som, etter å være forenet med Kristus, nå er døde for synden og lever for Gud. Da skal dere også få erfare at troen på den overstrømmende nåden ikke går sammen med et syndig liv. Nei, det som skjer er at når dere slik regner dere som døde og levende med Kristus, så vil dere også få en særskilt kraft til å motstå alle syndens fristelser.
Så har da apostelen nå kraftig forkastet den påstanden han tar fatt i, i v.1, om at læren om rettferdiggjørelse av nåde, skulle gi rom for synden. Nå har han vist at i dette døds- og livssamfunnet med Kristus ligger tvert imot både vår forpliktelse og vår kraft til et hellig liv. Dermed har også apostelen vist hva som er den første betingelsen og eneste kraft til den sanne helliggjørelse, nemlig dette inderlige livssamfunnet med Kristus. I resten av dette kapitlet går han så over til å formane de kristne til også i våre liv å bevise at vi er slik som vår pakt med Kristus, og våre nye, villige ånd krever.
12: La derfor ikke synden ha herredømme i deres dødelige legeme, så dere skulle lyde den i dets lyster.
Først bør vi her merke oss hvordan forholdet er med de hellige. Paulus har uttrykkelig lært at de som er rettferdiggjort ved troen, også er helliggjort i sin ånd. De står inderlig forenet med Kristus og er "døde for synden". Likevel ser han at det er nødvendig å formane dem på denne måten: "La ikke synden herske i deres dødelige legeme, så dere skulle lyde den i dets lyster", og liknende ord. Slik står det til med de hellige. "Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig", og "djevelen er kommet ned til dere med stor vrede". Gud utfører ikke sitt helliggjørende verk i oss med uimotståelig styrke, men arbeider som på åndelige skapninger, gjennom Ordet og Åndens påvirkning. Derfor må ingen tro at alt er i orden, anse seg trygg for alle fare, og forakte formaning. Nei, vi står ennå utsatt til, så lengte vi er på denne jord.
Vi må høre, legge merke til, og være lydige mot Herrens tale. Da skal vi frelses om vi er aldri så svake. Om vi så roper fra dypet når vi holder på å gi opp, fordi vi ikke makter å gjøre Herrens vilje. Han skal selv ta seg av vår tilstand, bare vi lytter lydig til hans tale. I motsatt fall vil vi, "forhekset" (Gal 3:1), sløve og lettsindige, forakte formaningen og falle i syndens og djevelens snarer. Kort sagt: disse inderlige formaningene og grunnene til at dette må skje, er fullkomment overensstemmende med det apostelen har talt om vår helliggjorte ånd, og hvordan vi er forenet med Kristus. Og dette er da de ytre midlene Gud bruker til å fremme helliggjørelsen i oss.
La derfor ikke synden ha herredømme. Legg merke til ordet: "derfor". Apostelen bygger sin formaning på det forholdet han har talt om tidligere i kapitlet. Her har vi et eksempel på den rette måte å formane på, til helliggjørelse og gode gjerninger. Paulus har først lagt den rette grunnvollen for gudsfrykt og helliggjørelse. Det har han gjort i de fem første kapitlene ved først å bryte ned all menneskelig rettferdighet, og så forkynne Kristus. Hvordan vi bare ved troen på ham blir rettferdige, og i bytte for den "överflödande" synd får "den mycket mer överflödande nåden". I det sjette kapitlet har han så fortsatt med å beskrive hvor inderlig vi er blitt forenet med Kristus. Først da, når han har lagt den rette grunnvollen, begynner han å formane til å døde synden, og til å leve ett nytt og hellig liv.
Han venter ikke noen god frukt av råtne trær. Han formaner ikke til helliggjørelse andre enn dem som først er blitt forenet med Kristus, er rettferdiggjort ved troen og helliggjort i ånden. På den store nåden - hos dem som har fått se hva nåde er, og har fått nåde til å motta nåden - er det han legger grunnen for sine formaninger. Det ser vi f.eks. i det tolvte kapittel, v.1, når han sier: "Jeg formaner dere derfor, brødre, ved Guds barmhjertighet", og i Ef 4:32: "vær gode mot hverandre, vær ømhjertet, og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus". På samme måte taler også Herren selv: "Bli i min kjærlighet. Den som blir i meg, og jeg i ham, bærer mye frukt". Måtte vi aldri glemme dette! Det er Guds barmhjertighet, det er syndenes forlatelse, det er Kristi kjærlighet som først må innta hjertene våre og gjøre oss lykkelige, levende, varme og villige. Hvis ikke, så er all vår fromhet innfor Gud bare skuespill, trellens tjeneste og "lovgjerninger", som er under forbannelse (Gal 3:10).
Det er dette vi på nytt lærer her, når apostelen begynner med "derfor". Det han vil si er dette: Dere som er forenet med Kristus slik jeg har skildret det, og har erfart Guds barmhjertighet. Dere som vet hvor salig det er istedenfor den "överflödande" synden å ha fått den "mycket mer överflödande" nåden. Dette som har gjort at den pakten med Gud som dere mottok allerede i dåpen, nå er blitt sannhet og liv i deres hjerter, så dere virkelig i ånden er "forenet" med Kristus. Dere som er så lykkelige og er forenet med Kristus: "La ikke synden ha herredømme i deres dødelige legeme, så dere skulle lyde den i dets lyster!" Synden vil stadig forsøke å gjenopprette sitt herredømme over dere. Våk nå, og hold fast på deres salige frelse: at dere er fri fra syndens herredømme, er døde fra synden og levende for Gud!
Deres dødelige legeme. Det er litt vanskelig å se hva apostelens konkrete siktemål har vært når han benytter akkurat dette uttrykket om legemet vårt, at det er "dødelig". Men étt er sikkert; han lager ikke noen menneskelig tilføyelse uten at også dette ordet skal bidra til å styrke formaningen ennå mer. At det er en svært markert egenskap ved vårt legeme, at det er dødelig*, det er klart nok. Men likevel; hvorfor er denne legemets egenskap nevnt her? Det enkleste ville nok være å anta at apostelen ved å minne om at vi er dødelige, vil gjøre oss mer på vakt overfor lettsindig syndeliv. At han likesom vil si: "Legemet deres er dødelig. Om et øyeblikk kan livstråden din bli klippet over. Vær derfor på vakt overfor synden!" Men når vi ser på sammenhengen, og Paulus's dypere tankegang, synes nok hensikten hans å være en annen.
*
At apostelen her taler om selve legemet, og ikke om hele mennesket med kropp og sjel, slik noen mener, det ser vi spesielt p.g.a. denne tilføyelsen: "deres dødelige legeme". For da kan jo ikke den udødelige sjelen være inkludert. Den andre oppfatningen, som nevnt, er man nok kommet fram til ved å resonnere som så: Skulle ikke apostelen i sin formaning inkludere alt i oss som ved Adams fall ble lagt under synd, og dermed også sjelen? Det er jo fra hjertet i sjelen alt vondt går ut og besmitter hele mennesket (Mat 15:18-19). Nå er det helt klart at Paulus ikke overser denne siden av ondskapen. Men vi skal komme i hu at alt det som er talt tidligere i vårt kapittel, egentlig handler om vårt indre menneske, om å være "døde fra synden", og at formaningen hans nå rettes mot syndens og lystenes herredømme over det utvortes menneske. Nå taler han her om "legemet", om "lemmene", at vi ikke må stille dem til rådighet for den synden som bor i oss. Derfor er det ingen grunn til at nevnte tilføyelse skulle få oss til å ikke ta ordene akkurat som de lyder, når apostelen sier "deres dødelige legeme.
Apostelen har just formant de kristne til å regne seg som "døde for synden" og "levende for Gud", og dette livet er begynnelsen på det evige liv. Når han så her formaner dem til å ikke la synden herske i deres "dødelige legeme", ligger det nærmest å anta at han dermed vil stille opp mot hverandre det evige livet og Den Hellige Ånd som de eier i Kristus, og som derfor bør herske. Og på den andre side, legemet deres, som for syndens skyld bærer døden i seg, og som med sine lyster ville komme til å herske over ånden, hvis det fikk frihet til å følge lystene som bor i legemet. Og da ville det jo være forferdelig om dette legemet, som for syndens skyld er dømt til døden, skulle få ha en slik frihet og makt at den kunne drepe eller skade den ånden som hadde sitt liv i Kristus. Ja, legemet er jo bolig for de sanselige lystene, og av disse høster vi utelukkende "fordervelse" (Gal 6:8). I v.21 i vårt kapittel sier da også Paulus at frukten av disse "har døden som mål". Så ville det da også være vanvittig å gi ære og makt til den del av vårt vesen som bærer døden i seg.
"La ikke synden ha herredømme!" Et slikt herredømme har synden over hele verden, ja over alle uomvendte mennesker. Det er årsaken til at de ofte bare fortsetter å ture fram i synder og laster. Selv om det ødelegger både sjel og legeme. Og selv om deres naturlige fornuft og samvittighet forteller dem at dette er galt. Synden regjerer altså som en eneveldig hersker. De som har liv i Gud er derimot løst ut fra denne overmakt, slik at synden ikke lenger kan diktere deres vei gjennom livet. Nå går de en helt ny vei, ledet av Guds Ånd. Men Paulus formaner oss her til (med nådens kraft og midler) også å bevare denne vår frihet fra syndens overmakt, så vi ikke i uforsiktighet på nytt lar synden få makt. Det er dette apostelen her vil advare Guds barn mot.
Han hadde nok ønsket at både han og alle Guds barn var helt fri fra synden. Slik at den hverken bodde i dem, eller rørte seg i dem i tanker eller begjær. Men den tiden er ennå ikke kommet. At synden bor i oss og har sine onde "lyster", det erkjenner han her. Men han sier: "La ikke synden ha herredømme i deres dødelige legeme, så dere skulle lyde den i dets lyster!" (altså: --så dere skulle lyde synden i legemets lyster). Guds barn kan jo ikke "lyde" synden, så de skulle "vandre etter kjødet" (kap.8:4), d.v.s. at hele deres liv og siktemål i livet skulle være diktert av kjødet. Selvsagt ikke. Det er jo det Ånden virker gjennom den nye fødselen, at det blir et nytt levesett, at hele livet rettes inn etter Kristus, selv om de ennå kjemper mot de onde lystene.
Det er over dette emnet Luther har talt følgende: "Merk: de hellige har ennå onde lyster i sitt kjød. Men de adlyder dem ikke!" Nei, de går en helt annen vei gjennom livet. Men fordi vi fremdeles ikke er fri fra disse lystene, og helliggjørelsen aldri blir fullkommen her i dette livet, så blir følgene at vi ikke alltid våker og ber slik som vi trenger. Isteden, ofte før vi selv vet av det, følger vi syndens lyster. I det samme kapitlet (v.17) sier Paulus at de "av hjertet er blitt lydige mot den lærdomsform de ble overgitt til". Også disse som han gir dette vitnesbyrdet, mener han altså det er nødvendig å formane på denne måten.
Hvor klar, hvor opplysende "och hälsosam" er ikke denne formaningen! Når apostelen sier: "La ikke synden ha herredømme i deres dødelige legeme, så dere skulle lyde den i dets lyster", så merker vi denne tanken bak dette: Om dere nå dessverre ikke får være helt fri fra synden, så la den da likevel ikke få herredømme over dere, slik at dere både i tanke og gjerning er slaver under den (konf.v.6). At synden bor i dere, og at dere fremdeles kjenner onde lyster, er selvsagt brudd på Guds hellige lov. Og om Gud skulle dømme dere etter dette, så var dere fordømt bare på grunn av syndens lyst. I dette livet er vi altså ikke helt fri fra synden. Den fullkomne renhet tilhører den nye himmel og den nye jord, hvor det bare er rettferdighet som rår. Men bruk da likevel den nåden som er gitt dere, til å gi synden motstand, så den ikke får herske i deres dødelige legeme og føre til at dere også i gjerning utfører syndens onde vilje. Men slik at dere isteden får vandre i Ånden, selv mens dere kjenner på syndens fristelser.
La oss se på noen praktiske eksempler. Noen har kanskje såret deg, ved ord eller gjerninger. Du kjenner at sinnet er i ferd med å reise seg i deg. La det da ikke få slippe til og utvikle seg, så du også bryter ut i vonde ord og oppførsel. Men følg Davids gode råd: "Om du blir harm, så synd ikke! Tenk etter i hjertet på deres leie og vær stille". Ja, "vær stille" i bønn til Herren om hans nåde og kraft. Be Fader Vår, og spesielt bønnen: "forlat oss vårt skyld, som vi og forlater.." "Vær stille" til det vonde et gått over! Det kan være gjerrighetens lyst som vil bedra deg til uærlighet i handel eller arbeid. Eller urenhetens lyst frister deg til uanstendige ord eller oppførsel. Kanskje ærgjerrighet frister deg til å bruke ytre ting som f.eks. klær eller andre midler, til å heve deg over det planet Gud hadde bestemt for deg i livet. Kort sagt: Våk og be, og bruk alle nådens midler til å døde alle mulige syndens lyster og fristelser, så dere ikke lyder og tjener synden!
Som allerede nevnt, så er selv den første syndige lyst forbudt og fordømt av Gud (2Mos 20:17, Mat 5:28). Derfor må synden dødes straks den begynner å røre på seg. Men dermed tar ikke all synd slutt mens vi ennå lever i dette syndens og dødens legeme. Og derfor må den bremses og stadig undertrykkes og dødes, så den ikke får herske og regjere. Luther sier at "vi har ikke fått forlatelse for synden, for at vi så skulle sovne inn i selvsikkerhet, eller gjøre det kjødet lyster.Tvert imot har vi fått forlatelse for synden for at den nettopp derfor også skulle bli undertrykt og dødet. Så den ikke lenger skal være herre, men tjener, og ikke skal kunne skade oss. Tvert imot skal nå du være herre, og si til kjøttet: Du stinker og er full av urenhet og ondskap, misunnelse, hat, hevntanker og ond lyst. Men du skal og må ligge bundet, og motvillig bøye deg under Ånden. Uren som du er, har du ikke noe å gjøre her. For her er Ånden herre i huset, og han skal også ha makten og holde deg og dine lyster i tømme. Ja, korsfeste og knuse deg".
Et så modig språk som Luther her bruker, er det ikke sikkert vi alltid er sterke nok til å bruke. Men når striden virkelig blir hard, må vi vel heller påkalle Herren med tårer og bønner. For vi vet vi er fortapt hvis han trekker sin hånd tilbake. Vi makter og eier til enhver tid ikke noe som helst mer enn det han gir oss. Men - ved ham skal vi da også få en slik makt over synden at vi ikke skal behøve tjene den, men isteden få vandre i Ånden.
13 Og still heller ikke lemmene deres fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden, men still dere selv fram til tjeneste for Gud som de som fra døde er blitt levende, og still lemmene deres fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud.
Paulus fortsetter sin formaning. Ovenfor har han skildret synden som en hersker, når han sa: "La ikke synden ha herredømme!" Her skildrer han synden som den som fører krig - han formaner oss til ikke å la den få våre lemmer til våpen. Synden fører krig mot Gud og rettferdighetens rike, for å beholde eller gjenerobre sitt gamle herredømme. Derfor formaner apostelen: "Still ikke lemmene deres fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden!" De som følger synden i dens lyster, og lever etter kjødet, de overgir sitt dødelige legemes lemmer til våpen for fienden. Og er de så en gang også blitt omvendt og helliget, så begår de dermed en desto større vold mot Herren, han som først har frikjøpt oss med sitt blod, og deretter har kalt oss og dradd oss til å være hans egne, og tjene ham i hellighet og rettferdighet. Dette taler apostelen særdeles tankevekkende ord om i 1Kor 6, der han sier: "Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere ble kjøpt for en høy pris!" "Vet dere ikke at legemene deres er et tempel for Den Hellige Ånd, som er i dere". "Gi derfor Gud ære i deres legeme og i deres ånd; for både legeme og ånd hører Gud til".
"lemmene deres". Som under v.12 taler Paulus her om vårt "dødelige legeme". Men viser straks, ved tilføyelsen: "still dere selv fram til tjeneste for Gud", at vi heller ikke må overlate vår sjels "redskaper" (tankene, kjærligheten, innbilningskraften) til synden. For vi skulle jo gi alt til Gud, og da kan vi ikke gi noe av dette til synden. Men som i v.12 ser vi også her at apostelens formaning går ut på at om vi ikke kan unngå at synden rører seg i oss, med onde tanker og lyster, så må vi ikke la det føre til at vårt legemes lemmer får utføre det onde. Men at de, tvert imot den indre ondskapen, taler og lever etter Guds ord. Derfor er det konkret nok vår dødelige kropp han taler om her, og dens lemmer: øynene, ører, tunge, hender, føtter o.s.v.
F.eks. fristes øyet ditt, enten av jordens forgjengelige skatter, av andres forførende legemer, eller av verdens stas og prakt. Disse synlige "magnetene" vil så dra deg mot synden. Da gjelder det å flykte fra lysten som holder på å vokse i deg. Dra straks blikket bort fra det som frister, så ikke øynene blir fanget av dette. Hvis ikke, da har du allerede stilt dette ditt lem fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden. Øret ditt fanger også opp fristelser gjennom syndig og villedende tale. Hvis du da stopper opp og lytter til slikt, da har du "lånt øre" til synden, som et urettferdighetens våpen. Når du blir sint, fristes du til å ramme ditt medmenneske med tungen din. Eller du fristes av hemmelig misunnelse, til å baktale din neste. Eller sette ut rykte om en som ikke er til stede, og fordreie til det ugjenkjennelige noe han skal ha sagt. Hvis du i slike fristelser lar tungen slippe til, da stiller du den fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden.
Paulus sier: "som våpen for urettferdigheten". Dermed antyder han at det all synd har som hovedformål, når den får ta rådighet over lemmene våre som våpen, det er urettferdighet. D.v.s. alle slags ord og gjerninger som strir mot Guds hellige lov.
Men still dere selv fram til tjeneste for Gud. For at ingen, av det som er talt ovenfor (som omhandler "legemet" og "lemmene") skal tenke at det greier seg bare vi i det utvortes menneske lever et fromt liv, bruker nå apostelen her denne klare formuleringen: "still dere selv fram", d.v.s. hele mennesket med sjel og legeme, "til tjeneste for Gud". Først og fremst gjelder det hjertets holdning, dets kjærlighet, tillit og frykt. Og dernest all vår lydighet og tjeneste i alt det vi gjør og det som møter oss. Dette er det vi skal gi til ("stille fram for") Gud. Vi skal gi ham oss selv med alt det vi er. Vi skal tilegne ham hele vårt liv med alt det vi eier. Vi skal ikke vike unna fra noe han vil ha oss til å gjøre, fra lidelser eller kors som han legger på oss. Når vi stilles overfor Guds vei med våre liv skal vi ikke holde vårt liv kjært, så vi unndrar oss. Å for en nåde, å få gi seg slik til Gud, at han vil ha oss til sine egne barn, at han vil si til en stakkars synder: "Min sønn! Gi meg ditt hjerte!"
Som de som fra døde er blitt levende. Med ordet "som" antyder apostelen det samme som han i v.11 uttrykker slik: "Slik skal også dere regne dere som...". Dere har en gang vært "døde i deres overtredelser og synder" (Ef 2:1), men er nå "gjort levende i Kristus", oppstått med ham, for å leve for Gud og være døde fra synden. Men da skal dere ikke fortsette å stille deres lemmer til tjeneste for synden, men hele tiden "stille dere selv fram for Gud", som hans egne, og derfor også hans tjenere.
Og still lemmene deres fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud. Når vi da har overgitt oss selv til Gud, med alt som finnes i oss, da må vi også stille alle lemmene våre til hans rådighet, som våpen for rettferdigheten. Her erkjenner vi at det er ikke den rette fromhet, når en bare gir Gud hjertets indre dyrkelse, og i tillegg passer på å ikke la lemmene sine synde - men for øvrig bli uvirksomme, og ingenting ville gjøre når Herren kaller til tjeneste. Her sier Paulus at vi skal også tjene Gud med vårt utvortes menneske. Han sier at vi skal "stille" ("överlemna") våre lemmer fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud". Vi skal ikke bare være fromme og ikke gjøre noe galt. Vi skal også være virksomme og bruke våre lemmer i Herrens tjeneste. "Som våpen" sier apostelen. Det taler om at vår Herre utfører et arbeid på jorden, der lemmene våre skulle brukes som redskap. Og han sier: som våpen for rettferdigheten. Vår konge skal "regjere" og "gå fram med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet", d.v.s. alt det som er sant, godt og hellig. Og dette skal så vi hjelpe til med, sier Paulus.
Det kan vi gjøre på mange forskjellige måter. "Ettersom enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den, som gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde". Vi skal bruke våre lemmer: øyne, ører, hånd og tunge i hans tjeneste. Det gjelder selvsagt i det vi vanligvis forbinder med gudstjeneste, hvor vi skal høre og ta til oss Guds ord, tilbe og bekjenne ham. Men det gjelder også alt det den rette kjærlighet krever i vårt daglige liv. Drevet av Kristi kjærlighet tjener vi med glede vår neste der vi ferdes i hjemmet og på arbeide. Når du for Herrens skyld arbeider tålmodig og ærlig, eller gavmildt deler ut av din jordiske formue, da byr du hendene dine fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud. Når du for Herrens store nådes skyld gjerne går kjærlighetens ærend, da byr du ham dine føtter. Når du i kjærlighet taler det som er godt og nyttig, da helliger du din tunge for Gud som et rettferdighetens våpen. Det kan være formaning, trøst, eller generelt å gi menneskene den rette lære. Eller du tar deg av barn, syke og sorgfulle.
Enten det er ute på åkeren eller i fabrikken, på kontoret eller på kjøkkenet - når de små Guds barn, drevet av Guds nåde utfører det de er satt til, og tålmodig holder ut i vanskeligheter uten å protestere, - da skal de ha den oppmuntringen at de ikke bare tjener mennesker, men Gud selv. For alle som i tro og kjærlighet for Kristi skyld, så langt det er mulig, tjener sin neste, - de skal på den store dag få høre den trofaste Herren si til dem: "Det gjorde dere mot meg".
Å for en stor trøst og oppmuntring det ville være, hvis vi alltid holdt dette klart for oss! Det er da et salig kall! Når hele verden tjener synden, så får vi overgi våre liv med all vår styrke og våre gaver, til den store Herrens tjeneste, og får være med i hans hellige arbeide på jorden! Det er da en veldig og herlig oppfordring for vår ånd å få høre: "still dere selv fram til tjeneste for Gud som de som fra døde er blitt levende, og still lemmene deres fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud". Salige er de som virkelig lever slik i troen at både deres ånd og deres liv svarer ja og amen til dette.
14: For synd skal ikke herske over dere, siden dere ikke er under lov, men under nåde.
Dette verset inneholder en forsikring, et løfte, fullt av trøst. Og i det gir Paulus oss grunnen til at han kunne formane Guds barn så sterkt som han har gjort i v.12 og 13. Derfor begynner også dette neste verset med "For". Samtidig styrker og oppmuntrer han dem som under formaningen kjente seg nedslått ved tanken på sin svakhet og syndens store makt. Apostelen vil si: Dere må ikke tro at dere alltid skal behøve mislykkes i kampen mot syndens herrevelde, så dere ikke makter å stille lemmene deres fram som våpen til tjeneste for Gud, som jeg formante dere til. Nei, dette er slett ikke noen umulig oppgave. For så lenge dere er under nåden, skal ikke synd herske over dere. Da skal dere eie, eller alltid på nytt få ta imot, Guds kraft til å undertvinge den, så dere kan bli værende i Herrens tjeneste.
Vi ser også tydelig av teksten at budskapet i dette verset er en slik forsikring, og ikke et bud eller krav. Det kan heller ikke være en slags form for attest han ønsker å gi de kristne i Rom. Noe han liksom kunne love dem, med bakgrunn i sitt kjennskap til dem. For da måtte det basere seg på et eller annet spesielt verdifullt som kjennetegnet disse. Nei, her taler Paulus om dem som er under nåde, og ikke under lov, sier han. Det gjelder altså alle Guds barn, det han taler om her. Og "det er en trøst, et løfte" sier Melanchthon om dette stedet. Ja, "den søteste trøst", føyer han til.
Men legg merke til hvordan denne trøsten lyder! Paulus sier ikke: Synd skal ikke bo i dere mer, ikke friste og plage dere! Han sier ikke en gang at synd aldri skal overrumple dere, og kaste dere over ende. Nei, det han sier, er at synd skal ikke herske over dere. Den skal ikke få herske over dere så dere må underkaste dere under den med deres tjeneste og deres liv, som tjenere under en herre. Men hvis dere innimellom lider nederlag og faller i striden, så skal dere på nytt få reise dere opp igjen, bare dere fortsatt "er under nåde". På nytt skal dere få stride mot synden, og alltid til slutt stå seirende på marken.
siden dere ikke er under lov, men under nåde. At dette er grunnlaget for at synden ikke skal få herredømme over oss, er så til de grader uforståelig. Ja, det er rett og slett anstøtelig for vår blinde fornuft. Og mange har vridd og vrengt på dette til alle kanter, for å finne en annen mening i denne teksten, enn det disse enkle ordene taler. Men hva det betyr å ikke være under lov, men under nåde, er så klart og enkelt for alle som gjennom egen erfaring og Åndens lys kjenner apostelens språk. De kan ikke forstå at det kan være mer enn én mening om dette. Men selve dette budskapet er en så herlig evangelisk sannhet, og et så veldig våpen mot dem som ennå ikke har fått brutt ned innbilningen om sin egen kraft, men tvert imot ennå lever i den. Derfor kan disse ikke la være å kjempe mot denne ellers så tydelige sannnheten.
Men hvis vi vil vite apostelens egen forklaring på hva han mener med det å "være under nåde og ikke under lov", så har han i neste kapittel gitt oss den klareste beskrivelsen av dette salige forholdet som han her bare kort antyder. I nevnte kapittel (det syvende) omtaler han først den fullkomne frihet en hustru har fra loven som bandt henne til mannen, når hennes mann er død. Så hun kan gifte seg med en annen mann (v.2 og 3). Så tilføyer han i v.4: "På samme måte, mine brødre, døde også dere bort fra loven ved Kristi legeme, for at dere skal tilhøre en annen - Ham som ble oppreist fra de døde" o.s.v. Og v.6: "Men nå er vi frigjort fra loven, siden vi er døde fra det som holdt oss fanget, slik at vi tjener i Åndens nye vesen" o.s.v.
Hvis så noen vil spørre hvilken lov det er Paulus taler om her, så finner han straks svaret i v.7. Der taler apostelen klart og presist om det aller dypeste, ja selve margen, i de ti bud: "Du skal ikke begjære!". Og dette beviser at han ikke taler om den ytre ceremonialloven, men om selve den moralske loven. For det er bare den moralske loven, eller de ti bud, som lærer oss å "kjenne synden" (v.7). Og som gjør at vi opplever at "vi døde" (v.10), og at vi er "overmåte syndige" (v.13). Alt sammen er uttrykk Paulus bruker i det syvende kapitlet. Jødene ble tvert imot trøstet, og vokste i egenrettferdighet av ceremonialloven. For denne kunne de greie å oppfylle. Så er det da om den moralske loven Paulus sier at Guds barn er "løst fra loven". I vår tekst ser vi at motsetningen til å være under lov, er å være under nåde. Av dette ser vi på hvilken måte, og hva det betyr, at vi er fri/løst fra loven. Det må bety at vi er ikke under lovens pakt, lovens frelsesvilkår, men under nådepakten - hvor alt er bare nåde og gave.
Denne friheten har vi så innfor Gud og i vår egen samvittighet. For vi har lært å virkelig tro på denne nåden og friheten. Derfor er vi fridd ut fra lovens dom og regjering i vår samvittighet. Om dette sier Paulus: "Dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: Abba, Far!" (Rom 8:15). Vår frihet fra loven er i seg selv, eller innfor Gud, helt og holdent fullkommen. D.v.s. at hos Gud er det fullstendig avgjort at så lenge vi får leve i tro (gl.sv. så länge vi leva av tron), skal han aldri dømme oss etter loven, fordi "Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse, i det han ble en forbannelse for oss" (Gal 3:13). Men selv om vår frihet innfor Gud er helt og holdent fullkommen, så er den derimot hos oss, i vår samvittighet, svært så ufullkommen. Fordi vår tro er svak og haltende. Vi skuler ofte til lovens betingelser, og skremmes av dens dommer.
Men vi vil holde fast ved at vi én gang "ved loven døde for loven" (gl.sv.: genom lagen døtt bort från lagen). Og når så Ånden stadig opplyser våre hjerter og viser oss synden som bor i oss, så vi frykter vår egenrettferdighet og vantro, og bare i Kristus finner vår trøst og fred, så er vi da i vår ånd Guds barn. Og innfor Gud er vi derfor alltid "under nåde og ikke under lov". Og så sier altså Paulus at når det gjelder de som lever slik, under nåde og ikke under lov, så skal synd ikke herske over dem. Dette er jo et sterkt, men kanskje litt uforståelig løfte.
Hva er så hemmeligheten i dette ordet? Hva er grunnlaget for dette forholdet, at synden ikke skal få herske over oss fordi vi ikke er under lov, men under nåde? Jo, det har sin grunn i to forhold. Den første grunnen ligger i det hjertet som er født på ny ved nåden. Den andre ligger i Guds hjerte, og hans måte å handle med oss på. Når en sjel "ved loven er død for loven" og nå bare lever på nåde, har dette mennesket dermed også fått et nytt hjerte som virkelig elsker Gud og hans vilje, og som hater synden. Tidligere derimot, gikk han under lovens trelldomsåk, og kunne ikke tro sin fulle forlatelse. Han så bare Guds dom og vrede over sine synder. Og da hadde han ikke noen hjertets kjærlighet til Gud og hat til synden. Når han ble minnet om Guds alvorlige bud, kunne han nok frykte for synden og trykkes av den. Men hate og forbanne den kunne han ikke. Han forholdt seg til synden som en elsker som pikens far har jaget vekk: Han sliter seg vekk fra henne - men bare på grunn av den strenge faren.
Så lenge sjelens øye bare så en Gud med vrede og dom, kunne han ikke få noen kjærlighet, lyst og fryd i Gud. Derfor hang hans kjærlighet fast i den synden som Gud fordømte. Det er som en Åndens mann så viselig har sagt:
"Den synden som vi ikke har fått tilgivelse for, den elsker vi. Det er bare den tilgitte synden vi hater".
Men kjærligheten er den sterkeste kraften i menneskene. Det som jeg elsker - det er det som har makt over meg. Så lenge loven hersker i samvittigheten, går det som Paulus sier i det syvende kapitlet: "synden benyttet seg av budet og vakte all slags begjær i meg". For det andre: Så lenge jeg bare ser på Gud som en advarende dommer, kan jeg jo ikke få noen kjærlighet og glede i ham. Og det er gleden i Herren, og ingen ting annet, som er vår styrke (Neh 8:10).
Dette er forklaringen på at Paulus kan si at det å seire over synden, avhenger av at vi ikke er under lov, men under nåde. Men det er akkurat samme måte apostelen Johannes forklarer dette på, når han taler om hvilke mennesker det er som "ikke kan synde". Han sier: "Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, for Guds sæd blir i ham. Og han kan ikke synde, for han er født av Gud" (1Joh 3:9). Den kjærligheten og fryden i Herren, og det hat til synden som oppstår i den sjelen som føres over fra lovens trelldom til nådens rike, er nemlig ikke bare en naturlig gjenkjærlighet, men virkelig "Guds sæd" i den gjenfødte. Guds Hellige Ånd bor i hjertet hos den som har fått troen. Og det er bare denne sæden som overvinner, som behersker og som døder synden. Ja, den virker til og med at vi "ikke kan synde", som Johannes sier. Vi kan ikke trives i synden, og kan derfor heller ikke "stille oss fram som tjenere" for den. Og så lenge vi har det slik, får ikke synden herredømme i oss (se v.16 i vårt kap). Dette er det første vi skal merke oss, for å forstå verset vi har foran oss her.
Men her er også en annen hemmelighet. Når apostelen sier at "synd skal ikke herske over dem som ikke er under lov, men under nåde", så grunner dette løftet seg på noe mer enn vårt nye, hellige sinn. Det har også sin grunn i Gud selv. Hemmeligheten er denne: Når et menneske "ved loven er død for loven" og har all sin trøst bare i Gud og hans nåde, da lever han i den svake og avhengige barnets tilstand som Gud selv har påtatt seg å ta ansvaret for. Paulus sier i 2Kor 12:10: "når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk". Der gir han oss selve hemmeligheten. "Når jeg er skrøpelig, er svak - da er jeg sterk". Dette grunner seg nemlig på det Herren selv hadde talt til ham med disse ordene: "Min kraft blir fullendt i skrøpelighet" (v.9).
Guds kraft viser seg bare gjennom de svake. Gud vil ikke gi sin kraft til de sterke, de som ennå tror de selv makter noe som helst. Bare til dem som i alt sitt strev er "gått konkurs", er blitt "fortapt", og derfor nå lever bare av nåde.
De som er under loven derimot, de strever ennå i egen kraft. De er ennå ikke blitt utmattet og tilintetgjort. De tror ennå de kan utrette noe selv i kampen mot synden. Og selv om de kanskje samtidig ber til Gud om hans kraft, så strir de mot de lovene han i sin visdom har sagt skal gjelde i nådens rike. De tar feil når de venter at han skal la sin kraft strømme til noen som innerst inne ennå setter sin lit til egen kraft. Disse som ikke har opplevd at de "ved loven døde for loven" slik at de nå bare lever på nåden. Hvis en bare ser på den utvortes fromheten hos mennesker som i seg selv er sterke, så kan en lett komme til å tro at de også eier Guds kraft mot synden. Men Herren avslører dette, og viser at det er bare utvortes renhet og skjønnhet, på linje med hvitkalkede graver (Mat 23:25-28). Selve syndens indre makt er ennå ikke blitt åpenbart for dem, når de ennå kan ha tiltro til sine egne vurderinger og styrke. Kraften i den indre fordervelsen er ennå ikke brutt ned.
Ganske annerledes har den det som fortviler over seg selv, og har all sin rettferdighet og styrke i Kristus alene. Slike tilintetgjorte sjeler, disse svake og avhengige barna tar nå Herren selv seg av. Disse trøster han og sier: "Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i skrøpelighet". Dette er den andre årsaken til at Paulus kan love at synden ikke skal herske over dem som ikke er under lov, men under nåde".
Men tenk for en lærdom dette verset gir oss! Her sier altså apostelen at bare de som "ikke er under lov, men under nåde" skal få være fri fra syndens herredømme. Da er de jo fullstendig ukjent med evangeliets hemmelighet, de som tror helliggjørelsen bare kan virkes gjennom formaninger, uten hensyn til om sjelene i sin samvittighet lever under loven eller under nåden. På samme måte som hele Skriften forøvrig, bekrefter jo dette verset at bare når vi selv står der knust og avkledd alt vårt eget strev, og har funnet frelsen i Kristus alene, er blitt frigjort fra lovens regjering og nå lever i nåden som vårt rette livs element - bare da har vi vilje og kraft til å tjene Herren og døde synden.
De er helt ukjent med evangeliets sannhet, de som ikke tror forkynnelse av nåden hører hjemme i helliggjørelsesforkynnelsen, men at den snarere hemmer helliggjørelsen. De vet ikke at skal det bli en sann helliggjørelse, så må der først være frihet fra loven. De er heller ikke klar over at en helliggjørelse som er begynt rett, kan forstyrres gjennom loven - hvis loven får begynne å regjere i samvittigheten. For da blir sjelen "bundet under trelldommens åk". Og dermed mister han den gode viljen og kraften - som har sin grunn i troen og fryden i Herren. Paulus sier at vi må være fri fra loven, i vår samvittighet, for å kunne seire over synden. De andre tror vi må være forpliktet på loven, i vår samvittighet, for å kunne seire over synden.
Hele verden forstår at kjødelig lettsindighet, som ikke bryr seg om loven, er i strid med helliggjørelse. Men det er bare noen få som virkelig forstår at i en sjel som er blitt "bundet under trelldommens åk" kan loven drepe helliggjørelsen. Og når dette er en hemmelighet for hele vår fornuft, trenger vi virkelig å merke oss den lærdommen Paulus gir oss her; at bare når vi ikke er under lov, men under nåde, kan vi herske over synden. Og så trenger vi altså også den formaningen, at vi ikke gjennom loven gjør slutt på helliggjørelsen, men fremfor alt verner om selve Livet, hjertet og kraften i alt gudsliv ved at den guddommelige nåden alltid må herske i vår samvittighet.
Paulus har på ingen måte oversett at det er mange som hører og vet om denne nåden, men ikke lever i den. Og at disse nok i kjødelig lettsindighet kan misbruke nåden til trøst, mens de lever i synd. Dette tar han nå straks opp i neste vers. Men av den grunn viker han ikke det minste fra den store sannheten om at en sann helliggjørelse forutsetter først frihet fra loven. Så skal vi se hvordan han vil forebygge misbruket av denne sannheten. På samme måte som i v.1, tar han problemet opp gjennom et spørsmål som tar opp meningen og konsekvensene av hans forkynnelse. Nå sier han:
15: Hva da? Skal vi synde siden vi ikke er under lov, men under nåde? På ingen måte!
Hva da? D.v.s.: Hva er konsekvensen av det jeg nå sa, dette at dere ikke er under loven, men under nåden? Er konsekvensen av dette at vi kan fortsette i synden? På samme måte som tilsvarende spørsmål i v.1, så kan også dette her i vår tekst være ment å skulle imøtegå såvel en ondskapsfull mistydning, som et lettsindig misbruk av nåden. Fiender av evangeliet kan si som så: "Hva for noe? Er vi ikke under loven? En slik lære må jo da gi full frihet til å synde!" Men selv velmente sjeler kunne også misforstå og misbruke apostelens ord, så de i lettsindige øyeblikk ikke var så nøye med synden, på grunn av at vi ikke er under loven, men under nåden.
Her merker vi nå tydelig hvilken lov Paulus siktet til i v.14, når han sa at vi "ikke er under lov". Hvis det ikke var den moralske loven, de hellige ti bud, han hadde talt om, så hadde det ikke vært noe grunnlag for spørsmålet i vår tekst. Det at vi ikke er under den levittiske ceremonialloven, eller under Det gamle testamentes forfatning i sin helhet, kan aldri føre til at dette spørsmålet dukker opp: Skal vi da synde? Ikke noe menneske vil komme på den tanken, at når disse ytre seremoniene ble avskaffet, så skulle det gi dekning for å bryte de ti bud. Hva som helst annet omkring loven, som vi kunne tenke oss apostelen hadde siktet til, så kunne det aldri gi grunnlag for det spørsmålet vi nå taler om. Han må ha talt om vår frihet fra den moralske loven. Men frihet fra denne var det som stadig ble oppfattet som frihet til å synde.
Ja, en slik frihet, altså til å synde, var da også i sannhet gitt hvis friheten fra den moralske loven innebar at den ikke lenger skulle være rettesnor for hjertet og hele vårt liv. Men noe slikt læres aldri i Skriften. Som tidligere bevist, så er vår frihet fra den moralske loven bare en frihet fra loven som frelsesgrunn. Altså en frihet fra forpliktelsen til å oppfylle loven i egen person, for å bli rettferdiggjort. Og samtidig en frihet fra fordømmelsen over alle våre brudd på lydighet og hellighet. Men denne friheten hører fullkomment sammen med vår hellige forpliktelse til å ha loven som rettesnor for vårt liv. En forpliktelse som gjennom troen er både kjær og lett for oss, når vi vet at alle de feil og mangler som henger ved oss, ikke skal fordømme oss. Hvis loven derimot ikke lenger var den hellige rettesnoren for vårt liv, da var det virkelig gitt frihet til å synde. Men bare tanken på en slik situasjon er både avskyelig og ugudelig. Paulus avviser altså dette med et meget sterkt uttrykk: "På ingen måte!" (Langt derifra!). Et uttrykk han vanligvis bruker til å avvise særdeles hedenske og ugudelige tanker.
16: Vet dere ikke at når dere stiller dere fram som tjenere til lydighet mot noen, er dere tjenere under den dere lyder, enten det er under synden som fører til døden, eller det er under lydigheten som fører til rettferdighet?
Spørsmålet i forrige vers tok fatt i en ugudelig tanke. Derfor er svaret også temmelig kort og kvast. Så mange undrer seg på om dette verset virkelig inneholder svar på spørsmålet. Apostelens mening her er den samme som Kristus taler i Mat 6:24: "Ingen kan tjene to herrer". Det avhenger av hvem det er du tjener, vil Paulus si. Og du er blitt tjener hos den som du blindt og utvunget gir deg over til, og er lydig mot. Vil dere tjene synden, hvis lovens dommer og påminnelser tas bort, da er dere straks blitt syndens tjenere, og da er dere "fri fra rettferdigheten" (v.20). Da behøver dere ikke tjene den, eller spørre etter hva Gud vil. Er dere derimot Guds tjenere, d.v.s. at det er blitt ditt hjertes lyst og trang å få tjene ham, da vil dere ikke tjene synden - fordi om lovens dommer og påminnelser er tatt bort. For hvis det må trusler og tvang til, for å skape et hellig liv, da er du jo slett ikke noen rettferdighetens tjener! Dere vil alltid være blitt tjener under den dere fritt og utvunget lyder. Paulus sier:
Vet dere ikke. Det er vekkende og nesten bebreidende ord. Så ligger det da også både uforstand og blindhet i hele dette spørsmålet som er tatt opp: "Skal vi synde siden vi ikke er under lov?" Paulus vi si: Vet du ikke at det avhenger av ditt hjertes tilstand? Hvis dere fremdeles er syndens tjenere, så kan dere ikke annet enn å synde. Hvis dere nå på den andre side "av hjertet er blitt lydige" (v.17), da vil dere ikke synde, på grunn av den store nåden. Da har dere allerede stilt dere fram som rettferdighetens tjenere, og kan ikke tjene synden. "Vet dere ikke" - jeg utfordrer dere til å dømme etter deres forstand og kjennskap i helt naturlige forhold:
At når dere stiller dere fram som tjenere (eller treller) til lydighet mot noen, er dere tjenere - ikke lenger deres egen, og ikke hvem som helst annens heller, men bare tjener - under den dere lyder. Tilføyelsen: "den dere lyder", uttrykker bare det samme som ordene "for å lyde", men understreker betydningen av uttrykket: "stille seg fram som tjenere til lydighet mot noen". En skal være klar over at her er det ikke bare tale om tanker og ord. Det er snakk om en så markert hengivelse i tjeneste hos noen, at en virkelig lyder denne. En blir ikke uten videre tjener eller trell i forholdet til noen som en bare gjør en tilfeldig tjeneste. Det det dreier seg om, er om en stiller seg fram som tjener til lydighet mot noen, og altså for å "tjene under" denne gjennom hele tjenestetiden.
Videre er ordene "stille seg fram som tjenere til lydighet mot noen" uttrykk for en fri og utvungen handling. Dette understrekes også i v.17 med ordene: "av hjertet er blitt lydige". I dagens samfunn er det ikke vanlig at noen byr seg fram som trell for noen. I en vanlig stilling er det heller ikke alltid at den som er ansatt gjør arbeidet sitt av hjertets lyst, overfor arbeidsgiveren, men mer med henblikk på lønnen. I den åndelige verden derimot kommer det an på hjerteforholdet. Om du er en syndens eller rettferdighetens tjener kommer alltid av hjerteforholdet, ikke av noen tvunget innsats. Du er dens tjener som du har overgitt deg til, for å lyde og tjene.
Enten det er under synden som fører til døden, eller det er under lydigheten som fører til rettferdighet. Enten den enes eller den andres, sier apostelen, men ikke begges tjenere på én gang. Dere kan ikke av hjertet tjene to herrer som har så stor avstand fra hverandre som "synden" og "lydigheten", - bare den ene. (tjener) "under lydigheten" kan virke noe underlig og uvanlig. Men det har sin gode grunn at apostelen bruker det uttrykket. Først og fremst er ordet "lydigheten" den mest markerte motsetning til "synden", for her står synden for den indre ulydigheten. Det er selve den ondskapen vi har arvet fra Adam, og som så alle de onde gjerningene strømmer ut fra. "Lydigheten" er derfor her det lydige sinnet som er født av nåden hos en kristen, slik Paulus skildrer det i v.17: "av hjertet er blitt lydige", som igjen henspeiler på denne villige ånd som fødes av nåden. For det andre er det denne villige ånd, eller "lydighet", som leder Guds barn til alle gode gjerninger. På samme måte som ondskapen som bor i syndens tjenere, leder dem. Derfor bruker apostelen uttrykket (tjenere under) "lydigheten".
"som fører til døden", sier Paulus om syndens tjeneste. Her gjelder det den evige døden. For den legemlige er den samme for alle, også lydighetens tjenere. Og den åndelige døden er ikke en følge av syndens tjeneste, men årsaken til denne. Uttrykket "som fører til døden" sier altså det samme som det vi leser i v.23: "syndens lønn er døden". Der ser vi også at "evig liv" settes opp som motsetning til "døden". Og det er ennå et bevis på at her taler Paulus om den evige døden. Han vil si: Hvis du gir ditt liv i tjeneste for synden, så blir lønnen den gir deg: den evige døden, Guds vrede og all den straff Guds vrede i evighet medfører.
"som fører til rettferdighet". Når apostelen har sagt: "tjenere under synden som fører til døden", så ligger det nær å tenke at da ville det vært naturlig om han hadde sagt dette vi nå leser slik: "under lydigheten som fører til liv". Men han sier altså ikke det. Isteden sier han: "under lydigheten som fører til rettferdighet". Hva kan dette bety? Slik har altså Herrens Ånd voktet Paulus's ord. Det er jo f.eks. ganske karakteristisk nettopp for Paulus å anvende motsetninger, i det han skriver. Men overfor ordene "til døden" fikk han altså ikke bruke motsetningen "til liv". For da ville han nemlig gitt mulighet for en falsk tolking. Det kunne blitt oppfattet som at det evige liv var lønn for vår lydighet, slik som evig død er syndens lønn.
Nei, full av omsorg sier han i v.23: "Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre". Men ordene "til rettferdighet" går på at lydighetens mål, og det den skal virke, er rettferdighet - d.v.s. rettferdigheten i vårt liv. For den rettferdigheten som gjelder innfor Gud har vi "ved den enes lydighet" (kap 5:19). Det vil altså si at i den nye, villige lydighetens tjeneste formes vårt liv mer og mer samstemmig med Guds bud. Denne samstemmighet er det som her kalles rettferdighet.
På forskjellig vis har nå Paulus gjennom teksten gitt oss tanker om hva de to slags tjenesteforhold fører til. For at vi virkelig skal frykte tjenesten under synden, og oppmuntres til tjeneste under lydigheten. Men hovedsaken, som han stadig holder fram, er at "når dere stiller dere fram som tjenere til lydighet mot noen, er dere tjenere under den dere lyder". Hovedsaken er ditt sinns innstilling. For enten har det gitt seg hen til synden og som tjener for den, så du slipper den til. Ja, forsvarer den, og er helt med på å tjene den. Eller også det helt motsatte: inntatt av Kristi kjærlighet, elsker alt Herren setter fram for deg, men avskyr og forbanner all synd. Og dette skjer uten at du har lovens trusler og dom i tankene. Bare hjertets nye, hellige sinn virker dette.
Hovedtanken i verset vårt er som nevnt, at alt avhenger av hvem du tilhører. Er du "tjener under lydigheten", d.v.s. i din ånd villig til å tjene og lyde Gud, da synder du ikke - fordi du er fri fra loven. Er du derimot en som vil misbruke denne friheten til nettopp å følge synden, da er du av hjertet en syndens tjener, og tvinger bare fram en utvortes kristendom. Men de som av hjertet er lydige mot rettferdighetens ord, er selv ikke gjennom den villige ånd som er født i dem av nåden, blitt fullkomne tjenere. Nei, de behøver stadig formaninger, advarsler og oppmuntringer. Det ser vi tydelig av de formaningene Paulus gav i v.12 og 13, og de han fortsatt kommer med. Men apostelen holder altså hele tiden fram hva som er hovedsaken: Hvem det er vi tjener. Og det spørsmålet, sier han, avgjøres helt og holdent av ditt sinn. Han vil ikke være med og skape hyklere, som bare lever i lovisk religiøsitet.
Hans budskap er dette: Tjen den som virkelig er herre i ditt liv! Den du har gitt hjertet ditt til. Den du fritt og utvungent kan tjene. Han er din herre! Vil du tjene synden, så behøver du ikke tenke på et rettferdig liv. Det er du da fri for. Lovens tvang kan ikke gjøre deg til en Guds tjener. Behøver du tvinges, da er all din kristelighet falsk. Etter at Paulus på denne kvasse måten har avvist den forkastelige tanken at nåden, og friheten fra loven, skulle innebære tillatelse til å synde, så vender han seg til de kristne i Rom. Nå taler han om den virkelighet han mener de står i, at de nå ikke lenger er tjenere under synden, men under lydigheten.
17: Men Gud være takk. Selv om dere har vært slaver under synden, er dere nå av hjertet blitt lydige mot den lærdomsform som dere ble overgitt til.
Men Gud være takk! Med denne takksigelsen til Gud gir ikke Paulus bare uttrykk for sitt eget hjertes varme for sjelene. Det er spesielt det som har skjedd med dem, han har i tankene: Deres omvendelse og forvandling fra å være syndens tjenere til nå å være Guds lydige barn. At dette var et Guds verk. Ikke noe som hadde skjedd etter menneskelig innsats, men bare var Guds nåde og gave. Dernest at det var et veldig stort og nådefult verk, som Gud burde takkes og prises for. For å vekke de kristne opp til å holde dette mye mer klart for seg, minner Paulus dem på hvordan de var tidligere. Han sier:
Dere har vært slaver under synden. Både med sin glade takksigelse, og med denne påminnelsen om deres tidligere liv i synden, vil apostelen vekke dem til større takknemlighet og kjærlighet til Gud. Det var der all grunn til. For disse visste også godt selv at de hadde vært slaver under synden, men nå, gjennom Guds nåde var blitt hans lydige barn. Slik oppgløder apostelen de kristnes kjærlighet og takknemlighet. Og da vekker han den rette hellige kraften i dem, og avsky fra synden. Da skulle de også kjenne hvor forkastelig det ville være å synde. Nå som de var under nåde og ikke under lov. Over alt ser vi da også Paulus går fram på samme måte: Han minner Kristi forsamlinger om deres tidligere liv som ufrelste, for deretter desto mer å opphøye det frelsens liv de nå lever (se f.eks. 1Kor 6:11, Ef 2:1-22, 5:8, Tit 3:3-6 m.fl.).
De kristne i Rom hadde vært hedninger. Hvis vi nå bare leser det Paulus oppsummerer av hedningenes synderegister, i det første kapitlet, og så sammenlikner med hvordan de nå var, "av hjertet blitt lydige" og i nåden bøyde og helliggjorte sjeler, da forstår vi apostelens utrop: "Gud være takk!" Men selv blant oss som er født og oppvokst under kristendommens lys, bør en rett omvendelse til Gud vekke like stor lovprisning for Guds store nåde. Vekke like stor kjærlighet og takknemlighet. For i samme grad som mye har vært gitt oss, har det vært desto større grunn til å dømme og straffe vårt liv i synden. Likevel har Gud oppsøkt oss med sin nåde og sitt kall, har vekt oss opp, opplyst oss og helliggjort oss i sannhet.
Tenk over dette, alle dere som erkjenner at dere har hatt en fortid - da dere "var slaver under synden", men som nå lever et liv som med alle sine skrøpeligheter likevel har Kristus og hans vilje som mål! Du kjenner forandringen som er skjedd i selve hjertet ditt. Før hadde du ditt liv og din lyst i synden, som nå er det vi plages mest over. Nå er vårt egentlige liv å ha vår største lyst i Gud og det som tilhører ham. En slik forandring av hjertet kan jo umulig være noe vi selv har fått til. Det kan bare være Den Allmektiges skapergjerning! Dette, begynnelsen til det evige liv, er da også den aller største og mest nådefulle av alle hans gjerninger på jorden. Ja, visst vi virkelig tenkte grundig over dette, så ville vi sannelig ha noe å fryde oss over, og takke og prise Gud for. Og like sikkert skulle vi også se det grufulle i om vi nå begynne å tjene synden på nytt - mens vi forsøkte å dekke oss med at vi levde under så stor en nåde. Dette er apostelens hensikt når han minner dem om at "dere har vært slaver under synden".
Av hjertet blitt lydige. Legg nøye merke til disse ordene: "av hjertet blitt lydige"! Her er dette som skiller de kristne fra syndens tjenere: De er "av hjertet blitt lydige". De kristnes lydighet er en hjertets lydighet - i motsetning til en lydighet som er påtatt/tvunget. Hver gang et uomvendt menneske begynner å engasjere seg med lydighet, så har det alltid sin grunn. Enten i en form for egenkjærlighet, av frykt, eller i begjær for å oppnå noe. Men ikke av hjertet. At selve hjertet blir vunnet for Gud og hans vilje, det er det store verket som bare nåden kan virke ved den nye fødselen. Jo mer loven driver, skremmer og tvinger menneskene, desto mer uvillig, vrangt og bittert blir selve hjertet. Og jo mer utskeielsene forbys og bremses, desto mer vekkes lystene eller kampen, i hjertet. Slik er det loven virker, og det hører vi utførlig om i det syvende kapitlet.
At selve hjertet blir bøyet og villig til lydighet overfor Gud, og til å døde synden, det er utelukkende et nådens verk - når den forpinte sjelen får se at Gud vil forlate alt. At Gud ikke venter å få noe som helst av oss, men selv vil "gi det han krever". Overfor slik en nåde smelter hjertet. Og nå får det en slik lyst til alle Guds bud. Nå vil du ikke i din sjel unnvære et eneste av Guds bud, men sier av hele hjertet: "Jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske", "Herrens lover - er søtere enn honning, ja honning som drypper fra vokskakene".
Kan du da fatte hvordan slike sjeler skulle få lyst til å synde - på grunn av at de ikke er under loven, men under nåden - når det er nettopp denne nåden som gjorde hjertet villig til å følge Guds lov - ? Hvordan skulle den samme nåden kunne gjøre hjertet villig til å synde? Friheten fra tvangen tilintetgjør bare slavens tvungne tjeneste, men ikke en villig tjeners - ! Her ser vi sammenhengen. Dette syttende verset gir et levende eksempel på hva det vil si å "stille seg fram som tjenere til lydighet mot noen", eller "av hjertet bli lydige". Men det kommer vi snart nærmere inn på.
Den lærdomsform som dere ble overgitt til. "Den lærdomsform". Paulus har sett at de kristne gjennom den villige lydigheten er modnet og formet av den læren som nå har inntatt hjertene deres. Det er som om han med uttrykket "lærdomsform som dere ble overgitt til" tenker på hvordan metaller smeltes og omformes. Ofte påføres de også et stempel, når de tømmes over i nye former. Uttrykket som er brukt skildrer det karakteristiske kjennetegnet på den sanne troen og nåden i hjertet. Og det karakteristiske kjennetegnet ("stemplet") er at når vi elsker, og stadig og tar til oss av Kristi evangelium, - da er det den rette helliggjørelsen virkes i oss. Vi omskapes og formes etter den læren evangeliet inneholder, slik at Guds barn preges av Kristi sinn og lære i hele sitt vesen. Og fristes vi til å vike av fra denne, så møter Herren oss straks, og minner oss om at "dere har ikke fått lære Kristus slik, så sant dere virkelig har hørt om ham og er blitt opplært i ham". Loven er også et forbilde og redskap som Gud har gitt oss ("i loven har du fått den rette form for kunnskap og sannhet" - Rom 2:20).
Men i Kristi evangelium finner vi ikke bare selve bildet levende i Kristi person, i hans vesen og i hans gjerninger, men også selve den omskapende kraften. Legg også merke til at apostelen sier ikke: den lærdomsform dere har gitt dere over til, men: "Den lærdomsform dere ble overgitt til". Dermed forkynnes på nytt den store sannheten om at det er et Guds verk at vi er blitt hans barn. Det er Gud som føder det nye livet ved sin nåde, og oppholder det - når mennesket ikke setter seg imot Ånden og evangeliets frelsende sannhet. Jesus sier: "Du gav dem til meg", "dem som du har gitt meg" (Joh 17). Og videre: "Ingen kan komme til meg uten at Faderen, som har sendt meg, drar ham" (Joh 6). Så har da Paulus vist hva det vil si å "stille seg fram som tjenere for Gud" (v.16). Det er altså et Guds verk som, når det har løsgjort oss fra loven (v.14), også gir oss et lydig hjerte. I kortere formuleringer uttrykker han nå summen av det han har sagt:
18: Og etter at dere ble satt fri fra synden, ble dere tjenere for rettferdigheten.
Ikke minst den tydelige sammenhengen - og særlig motsetningen i v.20 - viser at den frihet fra synden som omtales her, er friheten fra syndens herredømme, slik at vi ikke lenger er dens treller. Det samme viser gr.tekstens ord for "satt fri" fra synden. I v.17 har Paulus talt om at de hadde "vært slaver under synden", og at de nå ikke var det lenger, men "av hjertet var blitt lydige". Dette gjentar han når han nå sier: "etter at dere ble satt fri fra synden". Men, sier han, dermed er dere også blitt "tjenere for rettferdigheten". Opp mot synden setter han altså rettferdigheten, som de kristnes hersker, og som de nå skal tjene. Det er det samme han taler om her, som når han bruker uttrykkene "tjenere under lydigheten" (v.16) og "tjenere for Gud" (v.22).
Men hovedsaken, som gjennom vekslende uttrykk skildres stadig rikere og skjønnere, er at det er skjedd en så vesentlig og avgjørende forandring med hele deres vesen: Nå tjener de ikke lenger synden, men er blitt tjenere for Gud og for rettferdigheten. Og dermed er også svaret gitt på spørsmålet som ble kastet fram (v.15). Nå, når de var blitt "Guds tjenere", var det selvsagt at de måtte tjene ham og ikke synden. Og når de "av hjertet er blitt lydige", kan de jo ikke ønske å tjene synden. Det er jo slett ingen grunn til å tjene den, når de ikke er under loven men under nåden! For hvis de på grunn av denne friheten ville tjene synden, så var de ikke lenger "av hjertet" Guds tjenere.
Har vi nå forstått selve ordene riktig i teksten vår, så la oss da også virkelig ta lærdom av disse viktige grunnsannhetene. Her har vi virkelig fått mulighet for å prøve oss i dette, hvem det er vi tjener. Er vi tjenere for synden, eller for rettferdigheten? Hver enkelt av oss må stille oss dette spørsmålet. Vi er bare én av delene. Paulus kjenner ikke til noen tredje slags mennesker, som skulle kunne tjene både synden og rettferdigheten. Kristus sier da også uttrykkelig at "Ingen kan tjene to herrer". Da burde det være viktig for meg å få avklart hvem det er jeg tjener. Hvis vi ser på alt det som trenger seg på og blander seg inn i livet vårt, da blir vi alltid forvirret, og kan ikke skjønne annet enn at vi tjener to herrer. Slik er det også mange vil ha det, for å kunne fortsette et tåkete og delt liv. Men for oppriktige sjeler oppleves det forferdelig, når det kan se ut som om en tjener to herrer.
Der finnes mennesker som er alvorlige og fromme, som omgås med Guds ord, men som i hjerte og sinn er fanget av verden og avgudstjeneste. Innimellom vil de likevel også tjene Gud, og mener at dette må da være godt og velbehagelig for Gud. Disse tjener selvsagt "to herrer". Guds barn kan nok av og til sukke, fordi de tenker at "jeg tjener jo ikke bare Gud, men synden også. Ja, jeg synes jeg tjener synden mye mer enn Gud. Og hvis jeg er syndens tjener - da er det til slutt bare en evig død som venter meg! Hvordan skal jeg kunne vite hvem det egentlig er jeg tjener?" Hele feilen som gjør at mange svever i dette mørket, er at de dømmer ut fra sine egne vurderinger, isteden for å holde seg til Herrens ord.
Først og fremst må vi da merke oss at både Kristus og apostlene uttrykkelig taler om at vi ikke kan tjene to herrer på én gang. Som vi nettopp sa, kan det riktignok ofte se ut som om vi tjener to herrer, når både godt og vondt blander seg sammen i oss. Hos syndens tjenere blander det seg ofte noe av en god ånd inn, når samvittigheten og nådens kall taler til dem. Mens Guds barn, på den annen side, kjenner på mye av den onde ånden, og at kjødet og verden trenger på. Men tjener vi dermed to herrer? Nei, sier Paulus. Det er ikke dette som avgjør spørsmålet, hvor mye vondt eller godt som rører seg i dere, eller tilfeldigvirker en ond eller god gjerning i dere. Det det tales om, er jo at "når dere stiller dere fram som tjenere til lydighet mot noen", så er dere dermed "tjenere under den dere lyder". Selve hjertet, eller sinnet, tilhører alltid bare én av to parter i striden. Det sier da også Herren som forklaring på hvorfor ingen kan tjene to herrer: "For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og forakte den andre". Legg merke til at det avhenger av hvem du "elsker" eller "hater", "holder deg til" eller "forakter".
Så synes vi nok kjærligheten og hatet både kan svinge og bytte plass. De kristne kan kjenne på at de ofte elsker synden og forakter Gud. Hvordan skal vi få avklart alt dette? Vi forstår godt at de er syndens tjenere, de som fritt og frekt driver på med kjødets åpenbare gjerninger, som gjerrighet, hor, fyll, uærlighet, hat, o.s.v. Og når de ikke tar imot formaning til å omvende seg, men bare avviser Guds ord. Det er lett å forstå at de er syndens og djevelens treller. Kristi ord om slike står klart: "Den som gjør synd, er syndens trell". Det er nettopp dette som er å "gjøre synd", når en åpent og bevisst synder. Men når falske kristne, som omgås både med Guds ord og Guds folk, vil forlike Kristus og Belial, tjene både Gud og verden, - eller når svake kristne kjemper med store fristelser og viser tvilsom oppførsel, da blir det vanskeligere å gå grensegang.
Men legg nå her nøye merke til hvordan Paulus taler: "Når dere stiller dere fram som tjenere til lydighet mot noen, er dere tjenere under den dere lyder". Alt avhenger altså av hvem dere "stiller dere fram...til lydighet mot", hvem dere "av hjertet er blitt lydige mot". Hvem du i ditt innerste vil tilhøre, og ikke bare liksom tvunget tjener. Vi ser hvordan de omtales, de som "av hjertet var blitt lydige mot den lærdomsform som de ble overgitt til". Vi ser at hele livet deres var blitt omvendt - "dere har vært slaver under synden, men er nå av hjertet blitt lydige", sier Paulus. Og vi husker hva vi har talt om forskjellen mellom lydighet og tvang. Den som tjener bare på grunn av lovens tvang og trusler, ikke drevet av nåden, er ikke "av hjertet blitt lydig". Den som derimot blir overrumplet av synden, mens hjertet elsker Guds lov for nådens skyld, er ikke av hjertet blitt lydig mot synden. Og derfor etter Paulus's mening, heller ikke noen "slave under synden". Alt avhenger av hva det er du "retter sinnet ditt mot" (konf.Rom 8:5).
Men fariseeren, som er nidkjær for loven, mener vel også at han bare elsker det som er rett? Ja, slik oppfatter han det selv. Men det er bare i egen interesse han elsker det han tror er rett, - for han ser fram til en "lønn". Det er ikke nåden som driver ham. Tvert imot anser han nådeforkynnelsen farlig for helliggjørelsen. Noe som beviser at han selv aldri har opplevd nådens kraft. Derfor er noen av disse ganske fromme sjeler, men de er ikke "av hjertet blitt lydige". For de er aldri "gått konkurs" på egne anstrengelser, blitt frelst bare i forlatelsens nåde, og gjennom dette fått den rette kjærligheten til Guds lov og hat til selve synden, som det ble talt nærmere om under v.14. En annen sak er de som er dødet av loven, som så ble frelst av bare nåde, og nå i sin ånd inderlig elsker rettferdigheten. De kjenner likevel også ofte på kjødets sterke begjæringer. Ja, de kan overrumple oss og føre til fall. Men det må ikke forville oss. For de som likevel av hjertet er blitt lydige, virkelig elsker rettferdigheten og er blitt tjenere for den, de er så menn ikke syndens tjenere.
Vi må aldri glemme hovedregelen: "Den dere stiller dere fram som tjenere til lydighet mot", den dere "av hjertet er lydige" - "så er dere dermed tjenere under den som dere lyder". Hele livet er når det gjelder Guds barn, rettet mot Kristus, uansettt hvordan så synden hindrer, overrumpler og plager dem. Så kan det nok skje at sinnet blir falskt. En begynner på nytt å tjene synden. Lever ikke lenger ved nådestolen for å få forlatelse og kraft mot det onde. En har overgitt seg - stilt seg fram - som tjener for synden. Har hemmelig gått i allianse med den, og følger nå syndens lyster. Da er det ulykkelige hendt som Peter omtaler slik: "Det en ligger under for, det er en også trell under" (2Pet 2:19). Det er ikke den som bare av og til lider nederlag, men likevel fortsetter å kjempe, det tales om i dette bibelverset. Men den som har overgitt seg og lagt ned våpnene. Det er de "som har vendt seg bort fra det hellige budet som ble overgitt til dem", slik Peter sier det videre, i v.21.
Men så lenge en ennå står i kampen, ikke som lovtrell, men med troens øye festet på Kristus, da er vi ikke overvunnet. Da har vi ikke stilt oss fram som tjener til lydighet mot synden. Måtte vi så ikke glemme at alt avhenger av hvem en stiller seg fram for.., og ...til lydighet mot. Og måtte Gud hjelpe oss alle til å beholde det sinn som ikke kan være borte fra nådestolen! At vi ikke må forkaste den eneste trøst som gir kraft til alt godt, - uansett hvor ille det kan synes å ville gå. Så kommer vi heller ikke til å stille oss fram som tjenere til lydighet mot synden. For synd skal ikke herske over oss, siden vi ikke er under lov, men under nåde
19: Jeg bruker menneskelige uttrykk på grunn av deres kjøds skrøpelighet. For på samme måte som dere før stilte lemmene deres fram som tjenere for urenheten, og for lovløsheten som bare førte til enda mer lovløshet, slik skal dere nå stille lemmene deres fram som tjenere for rettferdigheten til helliggjørelse.
Apostelen drives av en nidkjær kjærlighet til sjelene, som gjør at han anstrenger seg for å forme budskapet så de han skriver til kan fatte det. Han sier han "bruker menneskelige uttrykk". Da sikter han til at han uttrykker seg ved å sammenlikne med et bilde, tatt fra menneskelige forhold, det som gjelder mellom tjenere og deres herrer. Dette bildet anvender han både foran og etter dette verset. Dette å uttrykke seg klart gjennom sammenlikninger med menneskelige forhold, er det Paulus kaller å "bruke menneskelige uttrykk" (konf.Gal 3:15). Spesielt et uttrykk som er anvendt like foran, kunne virke noe sterkt og underlig. Det gjelder v.18 hvor det etter gr.teksten egentlig heter "rettferdighetens treller". Da kunne selvsagt noen tenke at vi tjener da rettferdigheten med glade og villige hjerter, ikke som tvungne treller.
Derfor sier nå Paulus: Jeg bruker menneskelige uttrykk når jeg taler om dette, for å gjøre meg forståelig. Mine ord om frihet fra loven (v.14) kunne misforståes dit hen at det var det samme som frihet til å synde (v.15). Derfor har jeg på grunn av svakheten i deres kjødelige forstand villet minne dere om et velkjent forhold når det gjelder et herskap som har slaver. Hvis en sammenlikner det forholdet med dere, som frivillig, bare drevet av Guds nåde, byr dere fram som tjenere for ham, så burde det overhodet ikke være aktuell konflikt, dette spørsmålet om dere, på grunn av at lovens tvang var tatt bort, nå skulle tjene synden. Dere har jo overgitt dere til tjenere for Gud helt frivillig. Og det er jo en selvfølge at da er det bare han dere skal tjene, og ikke synden. Det samme gjelder jo en slave. Det er bare den ene herren han tjener; den som han er tjener hos.
Men selv om ånden er villig til å tjene Gud, må tjenesten ikke bli vilkårlig og uten styringsregler. Den skal være bestemt, og like bundet til Herrens Ord som enhver tjener følger reglene han har i sin herres reglement. Kanskje min første utlegning var dyp, og vanskelig å gripe, når jeg lærte at vi ved dåpen er "forenet med Kristus", at "vårt gamle menneske ble (sv.: "har blivit") korsfestet med ham", at vi er "begravet" med ham, og "oppstått" med ham. Men nå bruker jeg jo en velkjent menneskelig framstilling, som dere vel kan forstå. Jeg taler jo om det velkjente forholdet med slavene. Om når en slave er kjøpt fri fra en grusom herre han har tjent hos, og nå tilhører den nye, kjærlige herren som har kjøpt ham fri - så vil han jo ikke tenke på å tjene den gamle herren mer. Hele sitt liv vil han gi til den nye herren, hvor han har sin tjeneste og sin lønn.
På grunn av deres kjøds skrøpelighet. Dette sikter til at vi totalt mangler evnen til å fatte noe som helst av det guddommelige. At vi mangler denne evnen skyldes ikke bare en forstand som er svekket etter syndefallet. Men også at viljen er ødelagt, og i tillegg alt det onde som er i oss. Med disse ordene behøver altså Paulus på ingen måte ha tenkt på noen spesiell mangel i de romerske kristnes vanlige fatteevne eller opplysning. I Rom 15:14 gir han dem det vitnesbyrd at de er "fylt med all kunnskap", og "i stand til også å formane hverandre". Nei, her taler han om den kjødelige skrøpelighet som alle mennesker har, på ethvert sted, uansett alder, og hvor utviklet og kunnskapsrike de enn måtte være. Ofte ser vi hvordan de mest skarpsindige menneskene, med den høyeste utdannelse, har de største problemer med å fatte det som har med Guds Ånd å gjøre, og med å la det få innta seg.
Det er altså en allmenn kjødelig skrøpelighet det tales om her, som gjelder alle mennesker. Det er derfor viktig at de som skal forkynne Ordet også anvender enkle formuleringer, og bruker vel kjente forhold i det daglige liv, til å gjøre budskapet lett fattelig. Vi ser hvordan både Jesus og disiplene praktiserte dette. Og på den måten blir ikke budskapet ofte bare lettere å fatte, men også lettere å bevare i minnet. Men ikke alle har denne gaven til å gjøre budskapet klarere gjennom bilder fra våre daglige forhold*. Måtte vi bare alle eie den kjærligheten som har sjelenes frelse som mål. At de, gjennom budskapet, må bli opplyst om budskapets hemmelighet. Så det ikke blir vår egen ære som opphøyes gjennom lærdommen, som nok av og til blir forkynt med høytidelige ord og former (1Kor 14:7-12).
*
Men her ligger en meget stor fare i bruken av dette "billedspråket". Ved at det, både av forkynner og tilhører, kan bli oppfattet som at dette billedspråket skal gjøre budskapet mere forståelig, og at budskapet dermed bare søkes fattet med vår forstand. I dagens Norge sies det da også ofte at "Jesus brukte lignelsene for at de skulle være lette å forstå" -. Men selv svarte han sine disipler, da de spurte hvorfor han talte i lignelser : "Til dere blir Guds rikes hemmeligheter gitt. Men til dem som er utenfor, blir alt sagt i lignelser, for at de skal se og se og ikke skjelne, og høre og høre og ikke forstå, for at de ikke skal omvende seg og få forlatelse". (Mat 13:10, Mark 4:10ff., Luk 8:9ff). Det er da også helt klart, at det hverken i hans forkynnelse generelt, eller i dette avsnittet av hans utleggelse av Romerbrevet, noen gang har vært C.O.Rosenius's mening at budskapet gjennom billedspråk bare skal legges til rette for å gripes med vår menneskelige fornuft. Skriftens budskap må åpenbares for hjertene våre. (oversetters kommentar).
For på samme måte som dere før stilte lemmene deres fram som tjenere for urenheten, og for lovløsheten. Her omtales hele det tidligere syndelivet til disse kristne, slik: "Dere stilte lemmene deres fram som tjenere for urenheten og lovløsheten". Uttrykkene "urenheten", og "lovløsheten", må derfor omfatte all mulig synd, bare skilt under to "overskrifter": Som moralsk urenhet - eller: som lovløshet. Det vi ville legge i "urenhet" er nok vanligvis den seksuelle synden i tanker, ord og gjerninger. Det er det "urenhet" i kap.1:24 betyr. Men finner vi ordet i en sammenheng hvor det står som én av to hovedgrupper synd, og hvor den andre er "lovløsheten". Og vi vet at urenhet i seksuell betydning, nettopp er synd mot konkrete bud, og dermed noe av "lovløsheten". Men når den seksuelle "urenhet" strir mot Guds lov, er den jo nettopp moralsk urenhet. Innledningsvis sa vi at "urenheten" og "lovløsheten" bare er de to "gruppene" Paulus ser all synd under. Da forstår vi at begge"overskriftene", også hver for seg, gjelder all synd. Den ene: det synden er i sitt indrevesen, menneskets moralske "urenhet". Det andre: Det synden er i forholdet til Gud, det som strir mot hans bud: "lovløsheten".
Og de syndene som de kristne i Rom i sitt tidligere hedenske liv hadde bydd sine lemmer fram til tjeneste for, var ikke bare to. Men hele synderegisteret som apostelen oppsummerer i kap.1:29-31. Kristus har da også selv forklart hva det er som gjør mennesket "urent". Ikke bare én synd, men alt det onde som går ut fra hjertet: "onde tanker, mord, hor, ekteskapsbrudd, tyveri, falskt vitnesbyrd, bespottelse" (Mat 15:19, Mark 7:21, 22). Og det er dette som har skjedd, vil apostelen her si: Dere har stilt lemmene deres fram: øyne, ører, hender, føtter, tunge o.s.v., som tjenere, eller "treller", slaver, for alt dette, i deres tidligere syndeliv. Det er synden som var herskeren, som hadde lemmene våre som slaver, så vi ble tvunget til å tjene den.
Sett fra én side, er syndens tjeneste frivillig og utvungent. Apostelen sier "dere stilte lemmene deres fram" som tjenere for synden. Dette sier ikke bare at det er mange som tjener synden med stor lyst og frimodighet. For det kan også sies selv om de syndetrellene som har frykten i seg. De stiller selv lemmene sine fram for synden, fordi de ikke vil høre på Guds røst og bli omvendt til ham. De vil fortsatt være borte fra ham - men vil samtidig ha hjelp mot syndene sine. Nei, sier Herren, først da den fortapte sønnen kom tilbake til sin far, fikk han "sko på føttene" - d.v.s. en ny vilje som styrer vandringen. Disse skoene ble ikke sendt ut til ham i det fremmede landet. Det er altså din egen skyld, din egen frie handling, at du tjener synden, når du ikke vil omvende deg til din Far.
Men sett fra den andre siden er din tjeneste i synden tvungen og ufrivillig. For som syndens slave har du ikke makt til selv å fri deg ut fra synden, så lenge du enda blir borte fra Gud. Riktignok kan trellen av og til velge mellom syndene, og avholde seg fra enkelte. Men det vil likevel alltid være synden han tvinges til å tjene, og ikke Gud. Så lenge det ikke skjer en total omvendelse. Av og til ser vi konkret hvordan trellen ikke har noe valg, men må tjene slike synder som i aller høyeste grad byr ham imot, og plager ham. Han gråter og bærer seg over dette slaveriet, men må stadig fortsette i det. Å, hvor ulykkelig en slike slave er, som må fortsette å tjene urenheten og lovløsheten!
som bare førte til enda mer lovløshet. Dette uttrykket skildrer akkurat det samme som vi finner i v.13, hvor Paulus taler om å ikke "stille sine lemmer fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden". Der ser vi hvordan han først taler om "synden" som en person, en hersker, som en stiller sine lemmer til tjeneste for. Med uttrykket "som våpen for urettferdigheten" antyder han så hva resultatet, det vi utretter med lemmene våre, blir: "urettferdighet". Det samme sier han altså også her: Dere har stilt lemmene deres fram som tjenere for den herskeren som heter "urenheten" og "lovløsheten". Resultatet, eller følgene, blir da også bare enda mer lovløshet. I deres tjeneste hos synden har dere bare arbeidet på ett eneste stort verk, som bare var lovløshet. Som den gamle (svenske) oversettelsen antydet, så følger da bare den ene urettferdigheten på den andre. For det er det som kjennetegner synden, den drar alltid ny synd med seg, eller vokser og utvikler seg selv. Det begynte med at Kain bar hat i sitt hjerte til broren, Abel. Men så fulgte mord, et kynisk sinn, løgn. Og deretter fortvilelse.
Når Judas begynte å slippe sin gjerrighet til, fulgte tyveri. Deretter forherdelse og forræderi mot hans Herre. Og til slutt fortvilelse og selvmord. Dette er syndens grufulle linje. Den øker stadig på. Det Paulus vil ha fram her, er tydeligvis dette: Deres tjeneste var alltid noe som stemte med den herren dere tjente. Under urettferdighten har dere bare gjort urettferdighet. Men så skal dere da også nå, i deres nye tjeneste, bare gjør det som deres nye herre elsker. Dermed skal dere selvsagt ikke tjene synden. Dere skal jo ikke tjene to herrer. Ennå er altså apostelen opptatt med å ta fatt i spørsmålet: "Skal vi synde siden vi ikke er under lov, men under nåde?"
slik skal dere nå stille lemmene deres fram som tjenere for rettferdigheten til helliggjørelse. Som vi nylig sa, går alt sammen ut på at vi ikke skal tjene to herrer. Før, når vi stod i syndens tjeneste, gjorde vi bare det synden krevde. Bare det som stod i strid med loven. Vi tjente ikke rettferdigheten. Når vi nå står i rettferdighetens tjeneste, skal vi da bare gjøre det som er i rettferdighetens ånd, og ikke tjene synden. Enhver kristen skal oppføre seg som en tjener som tidligere tjente i et annet hus, men nå er flyttet derfra og har tatt tjeneste hos en ny herre. Og dermed selvsagt nå skal tjene denne, og ikke den forrige. Paulus sier her at når vi nå har stilt oss fram som tjenere for rettferdigheten, så skal vi ikke bare av hjertet elske den, men også stille våre lemmer fram til å tjene den. Slik at øyne våre, ører, tunge, hender og føtter bare tjener rettferdigheten - og ikke synden. Mens vi tidligere gjerne så og hørte på urenheten og lovløsheten, skal vi nå bruke ørene og øynene våre på det som er hellig og godt. Mens vi tidligere gjerne talte forfengelige og syndige ord, skal vi nå tale det som er godt, sant og oppbyggelig, o.s.v. Det er dette som er å "stille lemmene våre fram soml tjenere for rettferdigheten".
"til helliggjørelse". Når Paulus tidligere i verset talte om at de hadde vært "tjenere for urenheten og lovløsheten", brukte han tilføyelsen "som bare førte til enda mer lovløshet". Da sa vi at det gav uttrykk for følgene av et liv i den tjenesten. Den tilføyelsen han nå bruker her, om en tjeneste for rettferdigheten, blir det helt motsatte. Han sier at det fører "til helliggjørelse". Men det kommer vi snart nærmere inn på, i v.22.
Hvis vi nå har oppfattet hva ordene står for, i dette verset, så må vi også merke oss vel den formaningen vi finner her. Paulus taler i en formanende tone. Av det skal vi selvsagt lære at her er det ikke nok at vi lærer og forstår dette. Men også at helliggjørelsen ikke er fullendt ved at den sanne nåden har tatt bolig i hjertet vårt. Og at vi er frigjort fra syndens herredømme og nå av hjertet er lydige og har "stilt oss fram som tjenere for rettferdigheten". Nei, vi skal også holde klart for oss at gjennom hele livet vårt skal helliggjørelsens verk få utvikle seg i oss. Det viser all formaning. Det skjer ved at vi legger nøye merke til hva Ordet og Ånden taler. Og at vi hele tiden legger vinn på å stille alle sjelens og legemets lemmer fram som tjenere for rettferdigheten. Vi må altså ikke tenke at når helliggjørelsen utelukkende er et Guds verk, så har ikke jeg noe med den å gjøre. Ånden skal jo virke alt....
Riktignok skal Ånden virke alt. Men det kan den bare få gjort når du vil høre Ordet og gjøre etter det. Ånden skal virke alt, men bare på den måten at den taler til deg gjennom Ordet og en indre røst, - og at du legger vinn på å leve etter det. For da skal du snart få kjenne din ynkelige svakhet, og syndens voldsomme makt, som tvinger deg så du fra hjertets dyp roper til Gud om hjelp, og alvorlig bruker alle nådens midler for å få den kraft du trenger. Hvis jeg derimot gir meg over til likegladhet, fordi jeg innbiller meg at dette skal Gud alene virke, så jeg altså ikke behøver ta formaningen inn over meg og bestrebe meg på å leve etter den, be, bruke Ordet, o.s.v., - så skjer det forferdelige at jeg glir over i et sløvt, løsaktig liv som har "mistet sitt salt". Med et slikt liv bedrøver jeg Den Hellige Ånd, som trekker seg bort, og til slutt forlater meg - hvis ikke det skjer en omvendelse.
Hvis du er benådet med Åndens lys og liv, så husk at du også en gang har vært en syndens trell. Legg da denne apostelens formaning alvorlig på hjertet, så du nå stiller lemmene dine, ja, all din sjels og legemes krefter, som tjenere for rettferdigheten. La nå den tid du ennå skal få leve på jorden, bli et liv som er overgitt til ham som har vist deg all denne nåden, og har kalt deg til sin tjeneste!
Men apostelens formaning går ikke bare på at vi skal tjene den herren vi har stilt oss fram som tjenere for. Den forutsetter også at vi bare skal tjene ham - og ikke den forrige. For når Paulus sier at vi tidligere, i syndens tjeneste, ikke gjorde annet enn lovløshet, så følger selvsagt at vi nå ikke skal gjøre annet enn det som tjener rettferdigheten. Slik er Guds barns nye, hellige sinn. De tåler ikke noen form for synd. Herrens vilje er deres rettesnor i alle spørsmål. Og alt som står i strid med dette, er en plage for deres ånd. Men så støtter altså Paulus opp om denne hellige og villige ånd, med sin formaning, når han sier: Slik skal dere da også bare være tjenere for rettferdigheten, på samme måte som dere tidligere bare tjente synden. Fordi dere nå er fri fra syndens herredømme. Det er nok dette han også sikter til, i det han så tilføyer:
20: For da dere var tjenere under synden, var dere frie for rettferdigheten.
Se hvor sterkt Paulus fortsatt skjærer igjennom til margen i spørsmålet han tok opp i v.1,2 og 15! Da dere var tjenere under synden, var dere frie for rettferdigheten. Da tjente dere aldri den i det hele tatt. Da tjente dere bare synden. Like helt og utelukkende skal dere nå også tjene rettferdigheten, slik at dere ikke gir noe som helst til synden*. Det er ikke det at de var fri fra forpliktelsen til å frykte, elske og tjene sin Skaper, Paulus vil ha sagt her. For alle mennesker lever jo under en slik forpliktelse, enten de er klar over det, eller ei. Til og med samvittighetens lover overbeviser dem om dette (Kap 1:19,20, 2:14,15). Men Paulus taler om deres personlige forhold overfor rettferdighetens krav, i deres tidligere liv i synden. De foraktet dem jo fullstendig, og levde et liv som om de ikke hadde noe som helst å gjøre med rettferdigheten. Som om de ikke skulle skylde den noen som helst tjeneste. Igjerning og sannhet hadde de den gang levd på avstand fra rettferdigheten.
*
Noen mener Paulus har uttalt dette med ironisk tilsikt overfor dem som var tilbøyelig til å oppfatte friheten fra loven som om det skulle være det samme som frihet til å synde (v.15). Som om han ville si: Den friheten hadde dere virkelig da dere var tjenere under synden. Da var dere fri fra rettferdigheten. Hvis det er det dere er ute etter, så bli bare på nytt tjenere under synden! Forsøk bare ikke å tjene to herrer, o.s.v. En slik måte å tale på ville heller ikke være helt ulikt Paulus. Men den tydelige sammenhengen med det som går foran, viser i retning av vår ovennevnte mening med ordene.
Men dette er jo en forferdelig frihet. Tenk over ordene: "frie for rettferdigheten" -! Det er jo som om apostelen skulle ha sagt: Frie fra Gud, himmel og salighet - "gjort ferdige til undergang", til helvete. For det er vel ikke noe som er sikrere, enn at det menneske som er skilt fra rettferdigheten, også er skilt fra frelsen. Se da her, du stakkars menneskebarn som vil være fri og ubundet fra rettferdighetens lover: Du er ganske riktig fri for rettferdigheten -! Men tenk da også over konsekvensen av dette! Det taler så Paulus om i de versene som gjenstår av kapitlet. Og det som nå følger går også ut på å vekke de kristne fra den lunkenheten som ofte er grunnen til at de ikke priser seg så lykkelige som de burde, over å få være tjenere for rettferdigheten. I stedet blir de ofte trøtte av å døde kjødet, og så blir de trege i løpet.
21: Hva slags frukt hadde dere den gang? Slik frukt som dere nå skammer dere over, frukt som har døden som mål.
Paulus sier nå: Hvordan synden enn smaker for kjødet, så tenk alltid på følgene! Hva slags frukt har dere vel hatt av at dere tidligere har vært tjenere under synden, - i dette forferdelige livet som dere nå skammer dere over, da dere var frie for rettferdigheten? Det livet har jo en særdeles bitter frukt, "som har døden som mål". Når Paulus gir svaret med ordene "slik frukt som dere nå skammer dere over", vil han vekke avsky fra en tjeneste under synden. Men selve svaret på spørsmålet i begynnelsen av verset, ligger i ordene: "som har døden som mål". Slik er alltid syndens tjeneste: Skammelig og fornedrende i seg selv, og ender med døden. Men Paulus sier: "nå skammer dere dere". Det hadde de ikke gjort tidligere. Det er noe en legger merke til over hele verden. Menneskene langt fra skammer seg, men tvert imot skryter av synden. Men de ser derimot på et alvorlig gudsliv som noe en må skamme seg over.
Men straks et menneske blir omvendt til Gud, får det et annet sinn og en annen dømmekraft. Da skjemmes det av hjertet over sitt tidligere liv. Da vemmes det over den svinematen som det tidligere satte til livs med god appetitt. Denne påminnelsen fra apostelen burde også vekke avsky fra synden. Men Paulus tar her fram en annen følge av synden, som er verre enn skammen. For en frekk synder kan nok riste skammen av seg. Den endelige frukten av synden, er derimot noe langt bitrere, "for det ender med død" - ! Med "død" menes her den evige døden. Det ser vi av at motsetningen i v.22 heter: "evig liv", mens den legemlige døden gjelder for alle mennesker. Og den evige døden, Guds evige unåde og straff, er syndens rette lønn (v.23). Derfor kan det nok skje at vi, som vi sa, kan riste skammen av oss, men den evige døden stikker dypere. Den kan du ikke riste av deg. Vel, dette var det syndens slaver hadde som frukt av sitt arbeide. En ganske annen frukt høster vi i rettferdighetens tjeneste, som vi nå skal høre om.
22: Men siden dere nå er blitt satt fri fra synden, og er blitt tjenere for Gud, da høster dere frukt som fører til helliggjørelse; en frukt som har evig liv som mål.
Som en fullstendig motsetning til hva som er situasjonen under syndens tjeneste, sier apostelen at de som er frigjort fra synden og er Guds tjenere, har først, her i livet, den frukten at de blir hellige. Og så, til sist evig liv. Ordene "satt fri fra synden" betyr fri fra dens tjeneste. For først ser vi at uttrykket er brukt som motsetning til "fri fra rettferdigheten". For det andre utledes det av tilføyelsen: "og er blitt tjenere for Gud". Vi ser det også tydelig av hele sammenhengen i dette kapitlet. La oss bare se nærmere på disse motsetningene. Syndens tjeneste fører allerede her i livet til gjerninger en vil skamme seg over. Frihet fra synden og tjeneste for Gud derimot, fører til helliggjørelse. Lønnen i syndens tjeneste var døden. Men tjenesten for Gud slutter med evig liv.
Paulus sier: Men siden dere nå er blitt satt fri fra synden, og er blitt tjenere for Gud, da høster dere frukt som fører til helliggjørelse. Åndens frukt er et nytt, hellig sinn. Eller som det står her: helliggjørelse, d.v.s. at vi blir mer og mer helliggjort. En frukt som har evig liv som mål. Her merker vi på nytt hvor forsiktig apostelen taler. Han sier ikke at den nye helliggjørende tjenestens lønn er evig liv, på samme måte som han i neste vers sier at "syndens lønn er døden. Nei, han unnlater å bruke den naturlige motsetningen i uttrykk, og sier nå isteden at frukten, resultatet, utgangen, er evig liv. Slik uttrykte han seg også i v.16: "tjenere under lydigheten som fører til rettferdighet", og ikke under lydigheten som fører til evig liv, selv om han i første del av samme vers hadde ordvalget: "tjenere under synden som fører til døden". Så forsiktig er Paulus for ikke å gi grunnlag for den tanken at det evige liv var en lønn for vår lydighet. Men at apostelen her virkelig har hatt denne falske oppfatningen i tankene, det framgår klart av neste vers, der han taler klart ut om dette:
23: For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.
Syndens lønn er døden. Her settes igjen døden opp som motsetning til "evig liv". Det viser at her tales det om den evige døden. Den legemlige døden regnes jo for å være det største onde som finnes i denne verden. Til sammenlikning kalles derfor den straffen som venter den ugudelige, også "den annen død" (Åp 21:8). Med det samme språkbruket taler også Skriften gjennom Herrens egne ord: "Jeg er livets brød. Deres fedre spiste manna i ørkenen og døde. Dette er brødet som kommer ned fra himmelen, for at man skal ete av det og slippe å dø. - Hvis noen eter av dette brødet, skal han leve evig". "Den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø", o.s.v.
Døden er syndens rettferdige gjengjeldelse. Men det evige liv er derimot ingen gjengjeldelse, eller lønn, for noen lydighet eller troskap hos oss. Det finnes ingen helgen som fortjener evig liv. Nei, Guds ord sier tvert imot her uttrykkelig at Guds nådegave er evig liv. Disse ordene forkynner to ting. Først at den gaven Gud gir oss, er evig liv, eller en uendelig salighet i himmelen. D.v.s. at noe mindre gir han ikke til noen som helst av sitt folk. Og dette er jo den aller største gaven som noen gang kan bli gitt. Dernest sier dette ordet oss at det evige liv er en gave, en nådegave! En foræring, en fri gave, er jo ingen lønn for noen innsats. En nådegave er da heller ikke noen fortjeneste for noe vi har gjort eller lidd som Kristi etterfølgere. Nei, det er, som ordet her sier, en nådegave. Her bemerker noen at den store nådegaven, som fører til evig liv, er Kristus og det han har utrettet, og at slutten på vår forening med ham og vår vandring ved troen, blir det evige liv. Alt dette er sant, men det er ikke det Paulus taler om på dette stedet.
Hans konkrete hensikt her er å presisere at hele det evige livet er en nådegave. Han vil ikke en gang skildre det som en følge av vår tro og etterfølgelse av Kristus. For da kunne noen straks blande inn noen fine tanker om en slags fortjeneste. Nei, apostelen sier klart og greit at "Guds nådegave er evig liv". Denne sannheten understreker han også sterkt når han i Ef 2:8-9 sier: "For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ikke noen skulle rose seg".
Slik holder Gud gjennom sitt ord, livet og døden fram for oss. På den ene siden: "vrede og harme, trengsel og angst". På den andre siden: "evig liv, herlighet og uforgjengelighet" (Kap 2:7-9). Hvert eneste Adams barn skal én gang til slutt komme til den ene eller den andre av disse evighets-tilstandene. Dette siste verset i kapitlet retter vår oppmerksomhet mot hver enkelt av disse utgangene på vårt liv. Og årsakene til en pine som aldri tar slutt, såvel som for en evig salighet, framgår klart. Det sier: "Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre". La oss tenke grundig over begge disse mulighetene for slutten på vårt liv!
Den døden som omtales her, er den første straff Gud advarte menneskene mot, hvis de overtrådte hans bud. Iflg. Skriften besto døden både i noe de skulle miste, og i en konkret, forferdelig tilstand. De som ikke blir frelst, skal ikke bare bli fratatt alt som er godt. De skal også bli oversvømmet av alt det som er vondt og forskrekkelig. Det største gode en jordisk skapning kan få, er å få leve under Guds kjærlighet. Hvor vond blir ikke da straffen ved å være fratatt muligheten for å oppleve denne kjærligheten, og isteden må leve under tyngden og vissheten av å være under Guds vrede! De fordømte vil ikke få se det minste tegn på omtanke eller mildhet fra Gud, men bare oppleve alle slags bevis på hans vrede og unåde. Etter apostelens forferdelige skildring skal de bli straffet med "en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og borte fra hans krafts herlighet, når Herren Jesus blir åpenbart fra himmelen med sine mektige engler. Da tar han hevn med flammende ild over dem som ikke kjenner Gud, og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu Kristi evangelium" (2Tess 1:7-9).
Denne straffen skulle altså ramme både menneskets sjel og legeme, og bærer i seg alt forferdelig. Den ruller opp for menneskene all fortid, nåtid og framtid. Når det gjelder fortiden, skal de ugudelige gjenoppleve syndene de har begått, alt det gode de misbrukte, den nåden de forkastet, og falske fornøyelser de lot seg bedåre av. I nåtid skal de får se de rettferdiges ære og salighet, som de selv nå er skilt fra i all evighet (Visd, kap.5) og isteden lever i det forferdelige samfunnet med djevelen og hans engler, dømt til deres grusomme tyranni i all evighet. Når det gjelder framtiden: Skrekken over deres uforanderlige tilstand skal bli desto mer uutholdelig når de får se at det aldri tar slutt. De vil også gripes av et raseri mot Gud, som de vil hate som fiende. Et hat som aldri vil kunne minskes eller forandres.
Det er helt klart at de ufrelstes straff skal være av forskjellig grad. Kristus har selv uttalt det, når han sier at Tyrus og Sidon skal få det lettere på dommens dag enn de jødene som hadde sett alle hans gjerninger, og likevel ikke omvendte seg. Denne straffen fullbyrdes av den guddommelige rettferdigheten. Da kan en være sikker på at lidelsene til fullkommenhet skal være avpasset etter brottsverket. Og brottsverket skal ikke bare bedømmes etter de syndene menneskene har begått, men også etter hvor opplyst om Guds rike den som dømmes har vært, og hvor bevisst de har turet fram i ubotferdighet. Når det gjelder selve syndene, så er de selvsagt, fra én side sett, alle like. For de er alle sammen brudd på den hellige og allmektige Guds lover. Sett fra andre sider, er de svært ulike, både når det gjelder den indre ondskapen, og når det gjelder selve gjerningen. Det gjøres med rette forskjell på i hvilken grad synden er utført. Det ser en også på Kristi egne ord om vrede overfor en bror (Mat 5:22).
Kristus gjør også forskjell på budene i Guds lov når han sier at budet om at vi skal elske Gud, er det største og mest betydningsfulle budet. Derfor må synd mot lovens første tavle være de største syndene. Men dernest blir også syndens skyld forskjellig etter hvor forskjellig grunnlag i kunnskap og opplysning menneskene har. Det viser også Herren når han roper sitt vé over de stedene han hadde gjort de største gjerningene, og de likevel ikke hadde omvendt seg (Mat 11:21-24). Men ulikheten i straff som disse vil oppleve, går selvsagt ikke på den del av straffen som gjelder det de ufrelste har mistet. For i det forholdet står alle de fortapte likt. Forskjellen går bare på avstraffelsene, som rammer dem individuelt, etter Guds rettferdighet og allmakt.
Noen mer fullstendig kjennskap til hvordan straffen over de fordømte er, har vi jo ikke, ut over det enkelte ord og bilder i Den Hellige Skrift gir oss anelse om. Og måtte så heller ikke noen blant oss oppleve nærmere kjennskap til dette - ! Både når det gjelder spørsmålet om hva slags, og om varigheten av de fordømtes straff, så vil de ubotferdige og vantro alltid forsøke å overse det Ordet forkynner om disse tingene. Men det ligger noe som vi rygger for med vår tanke, i slike ord fra den evige sannhetens munn som: "evig ild", og "en mark som ikke dør". Om ordet "evig" ikke alltid betyr en endeløs, men av og til bare et meget lang tid, så bør vi legge merke til andre uttrykk som forklarer ordets mening i denne forbindelsen. Tenk bare på at Kristus tre ganger i en eneste tale bruker denne fryktinngytende skildringen: "hvor deres mark ikke dør, og ilden ikke slokkes" (Mark 9:43-48).
Uansettt hvordan en så vil tyde uttrykket "den evige ild", så kan de nevnte ordene av Sannhetens egen munn ikke mistydes. Det kan ikke bety noe mindre enn en slik lidelse som et naturlig legeme opplever i en naturlig ild. Men en naturlig ild brenner opp emnet sitt, og så slokner den. Da må en ild "som ikke slokkes" bety at den fordømtes lidelse aldri skal opphøre. Den guddommelige rettferdigheten og allmaktens dom innebærer altså en evighets lidelse under hans vrede. Uttrykket: "hvor deres mark ikke dør", taler også om en uendelighet i pine. På samme måte som ilden slokner når emnet er brent opp, slik dør også marken når det han levde av er spist opp. Men her sier altså Kristus at denne marken aldri dør. Dette forteller også at den fortapte aldri skal oppleve noen slutt på lidelsene. Skriften sier også at Guds fiender skal kastes i "ildsjøen som brenner med svovel". En sjø med bølger, er skildringen av den kval og lidelser som skal oversvømme Guds fiender. Det blir forferdelig når denne sjøen ikke er av vann, men av flytende ild.
Men til sine gjentatte ord om "den mark som ikke dør, og ilden som ikke slokkes" , føyer Herren disse ordene, som en grunn og forklaring: "For enhver skal bli saltet med ild, og hvert offer skal saltes med salt". Med disse ordene avskjæres enhver tanke om at det som skjer, er en tilintetgjørelse, eller med en mulig framtidig gjenopprettelse til frelse. Ifølge den levittiske loven skulle offerdyrene som var slaktet, saltes med et salt som ble kalt "Guds paktssalt". Saltet er et bilde på uforgjengelighet, og betegnet i nevnte levittiske bruk, varigheten/uforgjengeligheten av Guds pakt med de troende. Men nå sier Herren her at hvert offer for hans rettferdige dom skal "saltes med ild". Hver fordømt synder skal bevares uforgjengelig ved selve ilden, for at den straffen som er bestemt for ham skal fortsette i all evighet. Guds rettferdige hevn skal gjøre vredens barn udødelige i deres elendighet, slik at dette ikke skal ha noen ende - på samme måte som de rettferdiges salighet.
Med klare ord, eller i skildrende bilder, taler altså Den Hellige Skrift om den forskrekkelige sannheten at de fordømtes straff skal vare evig, uten noen ende. Og at et stort svelg er festet mellom de frelstes himmel og stedet hvor de dømte er, slik at ingen kan komme over fra det ene stedet til det andre. At dette er vanskelig å fatte for oss, har flere årsaker. Først og fremst kommer det av at vi følelsesmessig ikke holder ut tanken på noe slikt. Og noen mennesker er så fullstendig styrt av sine følelser, at dette helt bestemmer over hva de tror. Dernest kommer det av at vi aldri fullt ut fatter Guds storhet, eller hva som blir resultatet når et menneske forakter eller støter den store, majestetiske Skaperen. Vårt falne, ugudelige hjerte frykter ikke Gud. Å synde mot Gud er likesom ikke noe alvorlig. Derfor kan vi ikke begripe at synd mot Gud fortjener noen evig straff.
I tillegg fatter vi aldri det store i den forsoningen Gud har gitt verden gjennom sin evige Sønns død, som gjør at ingen behøver gå fortapt for sine synder, bare han har sitt liv i Sønnen. Mens derimot det å ikke ha bruk for Guds Sønn er en så forferdelig forbrytelse at våre tanker ikke kan fatte det. Derfor vil ingen hedning få så stor straff som kristne som ikke angrer og vender om fra sine synder.
Til sist nevner vi tvilen, som også trenger seg inn, som et verk av den gamle bedrageren. Han som sa til kvinnen: "Dere kommer slett ikke til å dø", oversvømmer nå verden med den samme giften. Dette gjør at mange som ellers nok holder Skriften for sann, og ser at Kristus selv taler klart om den evige straffen, i dette spørsmålet forkaster Guds ord, fordi de synes det strir mot hans barmhjertighet. Overstrømmende nådig tar Gud imot alle som søker nåde, og forlater alle deres synder, forbrytelser og overtredelser. Men den gamle slangen skjuler nå fullstendig for dem, det alle andre Guds gjerninger viser, at Gud må være like sterk i sin straffende rettferdighet og makt over sine fiender, som i sin rettferdige barmhjertighet over de som søker ham. Dette tåkelegger altså nå fienden. Denne og flere andre grunner gjør at selv om menneskene tror at det de frelste oppnår er en evig tilstand, så er det mange som ikke vil være med på at de ufrelstes straff er evig.
Men tenk da alvorlig over at den samme Herren som har gitt oss, og lover Guds barn den evige saligheten, også selv har forkynt at en evig straff venter de som forkaster ham. Han bruker akkurat de samme ordene om fordømmelsens uendelighet, som om salighetens. Han sier: "Disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv" (Mat 25:46).
Hvordan skal Guds barn kunne prise Guds store nåde høyt nok, her i livet og i evigheten? Tenk, de er ført ut fra vantroens mørke, og fikk ta imot den frelsen som rekkes oss i Kristi evangelium! Så nå kan de fryde seg mens de venter Guds Sønn fra himmelen, han som har fridd oss fra vreden som kommer! Vi ærer og priser hans navn! Selv sier han uttrykkelig: "Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og skal ikke komme til dom, men er gått over fra døden til livet".
Evig liv. Dette er det som skal gis Guds folk den dagen Herren kommer for å forherliges i sine hellige. Men hva dette evige livet innebærer, vil vi nok ikke kunne gjøre oss opp noen klar formening om, mens vi er her i livet. Johannes sier: "Det er ennå ikke blitt åpenbart hva vi skal bli, men vi vet at når Han blir åpenbart, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er". Her i livet ser vi bare Herrens herlighet som i et speil. Men vi skal " bli forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd". Og fordi vi nå bare ser ham som gjennom et tåkete glass, så skjer også vår forvandling bare gradvis, litt etter litt. Men når vi ser ham "ansikt til ansikt", og "erkjenner slik som jeg også fullt ut er kjent", da skal bildet straks bli fullkomment.
I det evige liv skal Guds barn kjenne Gud og hans hemmeligheter klart. De skal oppleve hans kjærlighet fullkomment og uforanderlig. Da eier de en trøst og fred i sjelen som de nå ikke kan fatte. En fullkommen enhet og samdrektighet mellom legeme og ånd. Kort sagt: I samklang og sammensmeltet med alt som kan glede og fryde et hellig sinn. Alt dette blir gitt oss. Og det skal ikke tilmåles etter hvor mye en jordisk skapning er i stand til å motta - men etter hvor mye Den Allmektige Gud er i stand til å gi sine barn - ! Og etter hvor mye Kristi person og hans fullbrakte verk har fortjent. For denne frelse og salighet mottar de bare i kraft av at de er forenet med ham. Altså: på grunnlag av hans fortjeneste. For han har kjøpt denne frelsen med kraften av sitt blod.
Derfor: Bare så mye som vi kan fatte av vår Frelsers storhet, herskermakt og herlighet, - bare så mye kan vi fatte av storheten, herligheten og rikdommen i den evige salighet han vil gi sitt folk. Men med den forskjell det alltid vil være mellom denne verdens skapninger og selve Skaperen. Skriften taler om en "fylde av glede er det for ditt åsyn, livsalighet ved din høyre hånd i evighet". Den taler om "rettferdighetens krans", om å "sitte med Kristus på hans trone, slik han også har seiret og satt seg med sin Far på hans trone". Dette er sterke og vidunderlige antydninger om den likhet med Kristus som vi skal få når vi får se ham som han er. "Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid!"
Og denne saligheten skal bli evig og uten ende. For Gud gir denne saligheten på et overnaturlig grunnlag. Det er en nådegave. Det er av bare nåde. Og det er en gave. Følgelig er det også et grunnlag som er fri for alle forandringer som naturen er utsatt for. Slik var det ikke med Adams salighet, i Paradis. Den stod på en naturlig grunn, og kunne derfor forandres. Himmelens salighet skal være evig. For Gud gir den ikke som arbeidslønn til dagarbeidere, men som en arv uten betingelser, til barn. Herren Kristus sier: "Trellen blir ikke i huset til evig tid: Sønnen blir der til evig tid". Gud gir det evige livet som gave, en foræring, en nådegave, en ugjenkallelig gave. Det er dette som ligger i apostelens ord: "Guds nådegave er evig liv". Ikke noe som kan medføre forandringer, skal få komme til i himmelen. Ikke naturens forgjengelighet, for "dette forgjengelig må bli ikledd uforgjengelighet". Heller ikke synden, for den skal være helt borte. Ikke Satans fristelser, for han skal ikke få slippe inn der. Kort sagt: Gud har skapt og gjenløst menneskene til evig liv, og ettersom det er Gud, den evige, som har både gjort og sagt det, skal vår salighet ikke opphøre før Gud opphører å være Gud. "Guds nådegave er evig liv".
i Kristus Jesus, vår Herre. Det evige liv, når det gjelder vår side av saken, er sikkert og visst en fri gave. Det har ingenting kostet. Vi har ikke bidratt med noe til å fortjene eller motta Livet. Likevel får vi slett ikke denne gaven for intet. Den har kostet en annen ganske mye. Den gis oss bare "i Kristus Jesus". Bare gjennom ham er det skjedd en forsoning mellom Gud og mennesker. Det er stiftet fred, forsoning er gjenopprettet, og evig salighet er oppnådd. Både de minste og de største gavene blir gitt oss bare i ham. Selv ble han gitt oss av Faderen, til forsoning. Han har betalt løsesummen og kjøpt den evige nåden for alle mennesker. Som vår hyrde og salighetshøvding, har han også gjort at vi fikk del i denne nåden alt mens vi lever her på jorden. Slik taler han til Faderen: "Herliggjør din Sønn, for at din Sønn også kan herliggjøre deg, slik du har gitt ham makt over alt kjød, for at han skulle gi evig liv til alle dem som du har gitt ham". Videre sier han: "Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg". Og jeg gir dem evig liv".
Paulus tilføyer: "Vår Herre". Alle kristne bør alltid holde klart for seg at Jesus Kristus er deres Herre som har kjøpt dem fri fra synden og djevelens vold. For at de skal være hans egne, tjene og ære ham som deres rette herre både her i livet og i evigheten. Han er Herren både over levende og døde. For ham skal alle kne bøye seg, og for hans domstol skal alle en gang stå. Det er dette Paulus vil ha talt til oss gjennom ordene i dette verset.
Det er stor grunn til å legge merke til likheten mellom hvordan Paulus i siste vers i forrige kapittel avslutter læren om rettferdiggjørelsen, og hvordan han her avslutter læren om helliggjørelsen. Der sa han at "nåden skal herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre". Her sier han at "Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre". Alt er av nåde, alt er en fri gave. Alt er gitt oss gjennom og i "han som ble gitt for våre overtredelser, og som ble oppreist til vår rettferdiggjørelse" (Kap 4:25). Lovet være Gud for hans veldige gave!
Så har nå Paulus i dette kapitlet gått grensegang omkring den store læren om vår rettferdiggjørelse av nåde uten gjerninger. Han har reist en mur mot fiendtlige beskyldninger og misbruket om at denne læren skulle gi dekning for å fortsette et liv i synd. Han har vist at i rettferdiggjørelsen ligger tvert imot den eneste grunden, ja roten og kraften til en sann helliggjørelse. For i den samme troen blir vi inderlig forenet med Kristus. Det er også dåpen et ytre middel til. For i den ikles vi først Kristus og all hans fortjeneste. Og for det andre blir vi forenet med ham til en død lik hans død, og en oppstandelse lik hans oppstandelse. Når vi slik er forenet med ham, har vi hans Ånd i hjertet vårt. Dermed står vi ikke bare i hans pakt, og i hans tjeneste, men er "av hjertet blitt lydige", glade og villige til å leve for ham og med ham, og ikke lenger tjene synden.
Nei, det er langt fra at nåden skulle gi dekning for synd. For det er faktisk bare når vi "ikke er under lov, men under nåde" at synd ikke skal få herske over oss. Bare da er det vi har den villige ånden og frihet fra syndens herredømme. Bare da gir Herren oss sin kraft, som er sterk - bare i de som selv er svake. Men denne nåden må fremdeles stadig støttes med oppmuntringer og formaninger, som Paulus da også har gitt oss her. Samtidig har han til slutt skildret fruktene, både av å være tjener for synden, og av å være tjener for rettferdigheten. Av å være tjener for synden: Først et skammens liv, og deretter den evige død. Av å være tjener for rettferdigheten: Først helliggjørelse, og deretter evig liv. Men alt dette gode bare "i Kristus Jesus, vår Herre". Slik har vi nå den guddommelige læren klar. Måtte Herren selv gi oss den nåde at vi ikke bare vet om og forstår dette, men også har en levende erfaring og øvelse i det. Så skal vi sikkert nok også til slutt få det "frukten som fører til helliggjørelse" har "som mål": "evig liv" (v.22). Amen.
Bind 2, kap. 7
Romerbrevets budskap BIND 2, kap. 7
Sjuende kapittel.
Dette kapitlet består av tre deler: Det første handler om Guds barns frihet fra loven (v.1-6). Det andre handler om hvordan loven virker når den angriper ondskapen som bor i oss (v.7-13). Det tredje taler om striden mellom ånden og kjødet (v.14-25).
I det forrige kapitlet var Paulus opptatt med å vise at nåden ikke gir plass for synden. Der sier han, som et løfte, at synd ikke skal få herske over de som har liv i Gud. Og grunnen til det er at de "ikke er under lov, men under nåde" (v.14). I dette kapitlet tar han så dette emnet opp på nytt, og går nærmere inn på begge sider av saken: Han taler om friheten fra loven og hvordan vi kan få den. Men også om dens følger og hvordan den virker; nemlig at da først er vi satt i stand til å tjene Gud i ånd og sannhet.
Men så lærer også apostelen her at til en sann gudfryktighet hører frihet fra loven. Spesielt taler han i v.5 og 6 om at "de syndige lystene ble vekket ved loven". Da kunne det kanskje se ut som om han fremstiller loven som et onde, en kilde til synd. Derfor gir han en ny forklaring på hvor god og hellig loven er. Dermed viser han at det er lovens virkning som gjør at den oppegger og åpenbarer alt det onde som bor i mennesket. Samtidig blir det da en forklaring på det verk loven gjør, og den nytte den har, i et menneskes omvendelse. Og det viser at loven med all sitt lys og makt, sine bud og forbud, ikke på noen måte makter å bremse, langt mindre utrydde, synden. Det som skjer er at tvert imot setter loven hele det naturlige menneskes ondskap i opprør, og dermed knuser og døde den mennesket. Dette er tankegangen og innholdet i v.1-13.
I forbindelse med at Paulus tar opp syndens makt, der loven hersker, beskriver han videre menneskenaturens generelle forderv, også hos de som er født på ny. Denne beskrivelsen kan en gjerne se som en tilføyelse til det forrige kapitlet. Der skildret han de kristne som "døde for synden", som de som hadde forlatt dens tjeneste, dens herredømme. Men samtidig hadde han alvorlige formaninger til disse kristne, om at nå måtte de ikke tjene synden. Dermed lot han dem tydelig nok forstå at de ikke var helt fri fra den, men ennå stadig ble utsatt for syndens fristelser. Denne side av saken går han nå nærmere inn på gjennom en levende skildring av hvordan han selv opplevde syndens makt. I en tid da han samtidig hadde fått en villig ånd og "fryder seg i Guds lov etter det indre menneske". Ved at han skildrer sin indre kamp mot synden på denne måten, og hvordan han kom til kort overfor lovens bud, viser han hvor nødvendig det er å være fri fra loven som frelsesgrunn. For både han og alle andre opplever at den gamle naturen (som han kaller kjødet) alltid blir værende i oss, og arbeider også i Guds barn. (v.14-25).
I de første seks versene skildrer altså Paulus Guds barns frihet fra loven; hvordan vi er blitt fri fra loven, og hva som er følger og virkninger. Han viser at denne friheten fra loven bare oppstår ved at mennesket dør og dødes. Han sier:
1: Eller vet dere ikke, brødre - jeg taler jo til dem som kjenner loven - at loven har herredømme over et mennesket den tiden det lever?
Eller vet dere ikke, brødre. Paulus begynner med et spørsmål i en utfordrende tone. Han vil vekke oppmerksomheten og få dem til å tenke grundig over dette. For nå gjelder det et særdeles viktig forhold om friheten fra loven han skal tale til dem om: Dette at denne friheten får vi bare gjennom å dø,eller å dødes/overgis til døden (v.4). Da er det også særdeles viktig å ha dette forholdet klart for seg for at vi virkelig mer kunne tro denne friheten. Men også for å kunne fatte hva den innebærer. Det er først og fremst totalt urimelig, et tomt ord og et bedrag for alle menneskers vantros mørke, dette at vi skulle være fullstendig fri fra lovens krav og dommer.
Å nei, heter det alltid i hjertet, fri fra loven, det kan jeg umulig være. Jeg kjenner jo alltid på lovens krav og dom i hjertet mitt. Nei, var jeg fri fra loven, - da var jeg jo salig frelst! Da hadde jeg jo ingen synd innfor Gud! Hvis jeg var sikker på at Gud ikke dømmer etter loven, da var jeg også så sikker på at jeg eide hans nåde, akkurat som de som alt er hjemme i himmelen. Nei, det er å gå for langt! Slik taler vantroen i hjertet vårt. Da kommer Paulus her og sier: Kjære brødre! Akkurat så fri fra lovens krav og dommer er dere, når dere er døde fra den og forenet med ham som ble oppreist fra de døde. Just så fri fra loven som frelsesgrunn, som de som alt er hjemme i himmelen - ! Ja så fri som om det aldri var gitt noen lov på jorden, hverken med ett eller ti bud. For denne friheten har dere fått ved at dere har dødd. Dere har dødd fra loven og oppstått i en ny tilstand, liksom i en ny verden. En slik fast grunn for vår trøst er det apostelen legger her, når han sier at vi "døde bort fra loven", eller at "loven har herredømme over et menneske den tiden det lever".
Men der er mange lettsindige mennesker som tilegner seg trøstelige ting altfor lett og hastig, uten at de virkelig eier dette. Luther sier de "bare tar skummet av evangeliet, men har aldri drukket av den sterke vinen". Slike mennesker kan ofte, i sitt kjødelige sinn, si: "Hør her! Er vi ikke fri fra loven? Hva behøver vi bry oss om loven? Overfor den kan jo likevel ingen stå ren". Gjennom denne teksten svarer da Paulus: Nei, stopp nå litt! Det er ikke min mening at alle mennesker er fri fra loven. Det kommer an på om du har dødd fra den. Du må ikke selv løse deg fra loven. Det er ikke slik det foregår. Hver eneste kvinne er ikke fri fra ektepakten (mannens lov). Det avhenger av et dødsfall om hun skal bli fri. Vet dere ikke, kjære brødre, hvordan det er med loven - jeg taler jo til dem som kjenner loven- jeg taler jo ikke til blinde hedninger, men til dem som er blitt undervist i Herrens lov. Vet dere ikke:
at loven har herredømme over et menneske den tiden det lever. Dette er et forhold med loven som gjelder generelt. Uttrykksformen er den samme som apostelen anvender i kap.6:7, der han sier at "den som er død, er rettferdiggjort fra synden", han synder ikke mer. På samme måte er det med vårt forhold til loven. Den som har dødd, har ikke mer noen lov over seg. Loven hersker jo bare over mennesket den tiden det lever - ordrett: "så lang tid det lever", hverken kortere eller lengere tid. Hva som menes med dette, kan belyses med massevis av eksempler. For enhver stilling gjelder en bestemt stillings-avtale, et reglement, en "lov". Hver enkelt slik "lov" gjelder for/"har herredømme over" mennesket bare så lenge det er i den bestemte stillingen. I forrige kapittel talte Paulus om tjenerstanden. Så lenge jeg tjener en herre, gjelder den herrens stillings-reglement som en lov så lenge jeg tjener under den avtalen. Men når jeg går inn i tjeneste for en annen herre, da er jeg fri fra avtalen med den forrige herren. Da hersker ikke han over meg lenger. Så bruker apostelen et annet kjent eksempel; det forholdet som gjelder i ekteskapet:
2: Den kvinnen som har en ektemann er ved ekteskapsloven bundet til sin ektemann så lenge han lever. Men hvis ektemannen dør, er hun løst fra ekteskapsloven som bandt henne til ektemannen.
3: Hvis hun da gifter seg med en annen mann mens hennes ektemann lever, skal hun kalles en horkvinne. Men hvis hennes ektemann dør, er hun fri fra ekteskapsloven, slik at hun ikke er en horkvinne, selv om hun gifter seg med en annen mann.
Det som er hovedsaken i det Paulus vil lære oss med dette eksemplet, er at det er bare gjennom en død vi befries fra loven. Det var mannens død som gjorde at kvinnen var fri fra "ekteskapsloven". Dette eksemplet har apostelen valgt for å belyse hans mer generelle budskap i v.1. Og han bruker det for å gi de kristne i Rom en forestilling om den "store hemmeligheten" (Ef 5:32); menigheten og Kristus, som lemmer på legemet, som bruden og brudgommen. Dette forholdet bruker han også i v.4.
Men det disse versene først og fremst vil lære oss, er det vi allerede har nevnt; at det er bare gjennom en konkret død vi oppnår frihet fra loven. Vi lærer hvor fullstendig falskt og urettmessig det er å innbille seg at en eier nåden i Kristus, hvis en ikke er "død bort fra loven", men fremdeles egentlig trøster seg til den. Og trøste seg til den gjør alle som ennå treller under den, forsøker å leve etter den, - med et underforstått håp om å oppnå evig liv på den måten. Mange tenker nok på nåde som noe vi får når vår egen rettferdighet ikke strekker til. Dette er nok det mange mener med "å tro på Kristus". Men det er ganske konkret bare et åndelig ekteskapsbrudd. Så lenge ektemannen lever, er hustruen bundet i henhold til ekteskapsloven, og har da konkret gjort lovbrudd om hun gir seg hen til en annen mann.
Slik blandes to årsaker til trøst sammen. Og det til og med to forhold som strir rakt mot hverandre: Det både å skulle bli rettferdig gjennom loven, og det å eie nåden i Kristus, er åndelig utukt, et åndelig ekteskapsbrudd. Det er å svike sitt forhold til loven, som en er skyldig å oppfylle fullkomment - hvis en vil bli rettferdig gjennom den (Gal 3:10). Det er å være troløs mot lovpakten, som hvert menneske står under - hvis de søker rettferdighet gjennom loven. Nåde og frihet fra lovens dommer tilhører et helt annet folk: De som er døde fra loven og søker all sin rettferdighet i han som er stått opp fra de døde. Hele verden lever i dette mørket. De vet ikke at her er to vidt adskilte åndelige riker, med sine helt forskjellige lover og rettigheter - "to pakter" (Gal 4:24). To helt forskjellige veier til rettferdighet og frelse: Lovens og nådens, gjerningenes og troens. I det tiende kapitlet i Romerbrevet kaller Paulus disse to veiene "den rettferdighet som er av loven" og "rettferdigheten av tro". Der lærer han oss også grundigere hva hver av disse innebærer.
I Gal 4 skildrer han de to veiene, i budskapet om Abrahams to sønner, tjenestekvinnens og den frie kvinnes. I Heb 12 skildrer han dem med de to fjellene, Sinai og Sion, som var så velkjente og betydningsfulle. "For den som arbeider, blir ikke lønnen regnet som nåde, men som fortjeneste. Men den som ikke arbeider, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham blir hans tro tilregnet som rettferdighet". I Mat 20 ser vi også Kristus taler om at den som viste til sin egen innsats, fikk ingen nådegave, mens derimot den som bare var avhengig av landeierens godhet, fikk alt av nåde. Og i Gal 3:10 taler Paulus sterkt mot dem som trodde de skulle få nåde på gjerningenes vei. Han sier: "Så mange som bygger på lovgjerninger - ordrett: "som er av lovens gjerninger"- , er under forbannelse. For det står skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast på alle de ord som er skrevet i lovens bok, slik at han gjør dem". Det vil si at på denne veien må en fullkomment oppfylle alt, - eller være forbannet. I den ulykkelige tilstanden er altså de som lever i den villfarelsen at de tror de kan oppnå nåde, samtidig med at de ennå lever under loven. Dette skildres altså med den dommen som rammer en hustru hvis hun har forhold til en annen mann, mens hennes rette mann lever.
Det andre vi lærer her, er hvor fullkomment fri fra lovens dommer de menneskene er, som er døde fra loven og forenet med Kristus. Paulus sier de er like så fri som en kvinne er fri fra ekteskapsloven som bandt henne til mannen, når hun har sett sin ektemann dø og begravet. Ekteskapets band er oppløst og helt bortfalt ved at mannen døde. Så nå kan kvinnen fritt og uten synd ekte en annen mann. Akkurat så lite som den døde og begravne mannen har noen rett eller makt over henne, så lite gjelder lovens bud, forbud og dommer over den kristne som ved troen lever forenet med Kristus. Loven kan verken rettferdiggjøre eller fordømme en slik sjel. Dette forholdet bygger han så videre på, når han fortsetter:
4: På samme måte, mine brødre, døde også dere bort fra loven ved Kristi legeme, for at dere skal tilhøre en annen - ham som ble oppreist fra de døde, for at vi skal bære frukt for Gud.
I det forholdet han sammenliknet med ovenfor, var det mannen som døde, og hustruen levde videre, fri til å gifte seg med/"tilhøre" en annen. Men når Paulus her går konkret inn på saken, må han si det slik: "Dere døde bort fra loven", for å bli forstått rett. For akkurat det at han sier "dere døde bort fra loven", og ikke: loven døde fra dere, beviser at her taler han om det som skjer i oss ved troen. Ikke om det som skjedde i Kristi død, da han kjøpte oss fri fra lovens forbannelse (Gal 3:13), - selv om den forløsningen som da skjedde jo er selve grunnen for den friheten vi får gjennom troen. Som allerede nevnt, er det dette som er selve saken apostelen vil ha fram her; at vi bare ved å "dø fra loven" er fri fra lovpakten og alt som hørte til denne. Paulus sier innledningsvis:
På samme måte, mine brødre, "døde også dere bort fra loven". Av det som er sagt i v.1-3 følger altså at det er ved å dø eller dødes fra loven, at dere blir fri fra lovpakten. Det skjer ikke gjennom noen innsats fra deres side. Vi skjønner dette er meningen, når vi ser på det som står foran. Der sier Paulus først at loven hersker over mennesket bare "den tiden det lever". Og deretter, at bare ved mannens død settes kvinnen fri fra loven som bandt henne til mannen.
"På samme måte, mine brødre, døde også dere bort fra loven". Hvordan dette foregår, at vi dør fra loven, fatter vi når vi ser på ordene som følger etter: "ved Kristi legeme". Men først vil vi på nytt forsikre oss om at vi vet hvilken lov det er apostelen taler om her. Som tidligere nevnt vil nok de vantro tolke disse ordene bare til å gjelde den loven som var gitt spesielt for jødene. Men apostelen sikter her til den loven alle hans trosbrødre én gang hadde vært fengslet under; moralloven, eller de ti bud. Dette går klart fram av at han i v.7 uttrykkelig siterer fra ett av budene i den loven han taler om, nemlig: "Du skal ikke begjære". Og ikke bare er det ett av de ti budene, men også det mest åndelige, det som stikker aller dypest i vårt indre menneske. Den levittiske loven derimot inneholder bare "kjødelige forskrifter". Senere sier Paulus at "da budet kom, ble synden vekket opp til liv", at "det gav meg bare død", "slik at synden kunne bli grenseløst syndig ved budet" (v.9-13). Da skjønner vi at noe slikt aldri vil komme til å skje gjennom de levittiske forskriftene som ganske lett kunne oppfylles, og gjorde derfor slett ikke at en fariseer ble en synder, men virket det stikk motsatte.
Når apostelen mot slutten av kapitlet sier: "Jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske", er det da godt nok avklart hvilken lov det er han taler om (se mer om dette under tolkingen av v.14). Det er den loven som er like forpliktende for jøder som for hedninger. Den gjerning denne loven krever, i dens videste betydning, er skrevet i alle menneskers hjerter, uansett på hvilken måte det er blitt åpenbart for dem. Enten det er samvittighetens erfaring av hva som er rett og galt, eller det som er skrevet av Guds finger på de to steintavlene. Alle de Paulus her skriver til, hadde før sin omvendelse levd på denne lovens frelsesvei. Men de av dem som var omvendte hedninger, hadde aldri vært under den jødiske seremonialloven. Altså er det bare om moralloven apostelen taler, her og gjennom hele kapitlet.
Men hvis det altså er moralloven det tales om, den som hver dag og stund anklager oss, så står vi jo her overfor en underlig lære. Hvis vi som tror er fri fra denne loven, hva innebærer da denne friheten? Hvordan, og på hvilke områder, er vi fri? Skal lovens bud heller ikke være vår rettesnor? Måtte Gud bevare oss fra å trekke en slik konklusjon! Herren Kristus sier i sin første preken som er skrevet ned: "Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven". Gjennom hele prekenen fortsetter han så å gi oss den aller dypeste forklaring av lovens bud. Og i brevene sine til de kristne holder alle apostlene nettopp lovens bud fram som rettesnor for deres liv (se f.eks. Rom 13:8-10, Gal 5:14, Jak 2:8, 1Joh 2:7 m.fl.).
Nei, som apostelen selv forklarer, så er meningen denne: "Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse" (Gal 3:13), Kristus har "befridd dem som av frykt for døden hadde vært under trelldom hele sitt liv" (Heb 2:15). Det er fra "lovens forbannelse", det er fra "frykten for døden" vi er fri. Det er lovens pakt, som frelsesgrunn, vi er befridd fra. Det er den friheten at Gud ikke skal dømme oss etter loven, fordi vi ved troen er forenet med hans Sønn - og på grunn av Sønnens lydighet erklært rettferdige. Gud skal aldri fordømme oss for alle de fall, overtredelser og synder som ennå henger ved oss, og river og pisker oss mens vi ennå er her på jorden. Han skal bevare oss i en evig nåde.
Det er en slik frihet fra loven vi eier, at som Guds barn står vi ikke lenger under dens retts- og domsområde. Der kreves det at vår egen lydighet og oppfyllelse av loven må være fullkommen, hvis vi skal oppnå evig liv. Av naturen er alle mennesker fra fødselen under en slik lovpakt, den Gud opprettet med Adam. Han stod der som slektsoverhode for hele menneskeheten, og levde under Guds ord om at hvis han syndet, skulle han "visselig dø" (som omtalt under kap.5). Av naturen lever vi alle under denne pakten. Den loven som er skrevet i vår samvittighet bekrefter stadig dette. Denne pakten ble stadfestet på Sinai, og fra den befries vi bare ved at vi blir forenet med Kristus. Han som er den nye pakts grunnlegger og hode. Alle som er i ham, er like så fri fra den første pakten som en kvinne er fra ekteskapet med sin tidligere mann, når han er død og begravet.
Men her kunne noen spørre: Hvis vi er fri fra lovens domsrett - hvor mye kan da lovens bud bety for oss? Hvilken makt har en lov, når de som har overtrådt den ikke skal rammes av den? Svar: I Kristi pakt er det som driver til et liv etter Guds bud, langt sterkere enn lovens trusler. For det første: "Sterk som døden er kjærligheten". Loven har aldri vært i stand til å virke det hele Kristi kirkes historie vitner om at troen og kjærligheten har virket. Les Heb 11, og millioner hellige martyrers historie. "Kristi kjærlighet tvinger oss". I tillegg er storheten i forløsningen, og Den Helliges nærvær, noe som vekker langt sterkere til lydighet, enn alle lovens bud, forbud og trusler. Når Paulus legger stor vekt på å påvirke de troende til lydighet, taler han slik: "Dere ble kjøpt for en høy pris", eller også: "Dere er Guds tempel, og Guds Ånd bor i dere".
Og det slike påminnelser ikke makter å bevirke i oss, det gjør Herren med sin daglige tukt, innvortes og utvortes, slik alle troende erfarer. Slik regjerer Herren Kristus i sine. Han døder det gamle mennesket i oss, uten at han noen gang sier: Dere skal fordømmes i synden, selv om dere lever i troen på meg. Noe slikt hører vi aldri fra Herrens munn. Dødsdommen rammer bare dem som helt og holdent "faller fra. For de korsfester Guds Sønn for seg selv på ny", bare dem som "er under loven". Så lenge vi "blir i Kristus", eier vi en evig nåde. Gud vil nok straffe og forskrekke oss. Men aldri oppheve pakten, aldri fordømme oss. Slik er det å være fri fra loven.
Lovpaktens betingelser var slik: "det menneske som gjør etter dem, skal leve ved dem", eller: "Vil du gå inn til livet, så hold budene", og videre: "Forbannet være den som ikke holder ordene i denne lov og ikke gjør etter dem" (5Mos 27:26). Denne pakten krever altså en fullkommen oppfyllelse av budene, for å oppnå evig liv. Og den forkynner forbannelse over den som feiler, om enn bare i ett av budene. Det er denne loven som framstilles her som menneskenes første ektemann. Men denne loven er nå overtrådt. Først har vi alle syndet i Adam. Senere har også hvert enkelt menneske selv syndet. Derfor er vi også alle av naturen under lovens forbannelse. Og denne forbannelses-dom må fullbyrdes over alle mennesker. Enten over hver enkelt av oss, eller fullbyrdes over en ny pakts overhode eller mellommann.
En slik mellommann var Kristus, "født av en kvinne, født under loven, for å kjøpe dem fri som var under loven". Dette ble oppfylt i hans død. "Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse, i det han ble en forbannelse for oss". Hver eneste én som nå er forenet med ham, som et lem på hans legeme, har også del i alt det han har gjort. I hans død har de dødd fra loven. Det er dette Paulus vil ha sagt, når han nå tilføyer:
ved Kristi legeme. For et mørkt og ubegripelig ord for vår forstand! Men lyset går opp for oss, når vi i tro tenker over hva Kristus har gjort i vårt sted. Paulus sier ikke: ved Kristi død, men "ved Kristi legeme". Med dette ene ordet retter han blikket vårt mot alt det som har skjedd, for at vi skulle bli kjøpt fri fra loven: At Guds Sønn ble menneske, hans lydighet og hans død. Vi ser det også gjennom apostelens ord om at Guds Sønn nettopp derfor ble "født av en kvinne" - d.v.s. fikk et legeme, fordi han både i gjerning og lidelser skulle oppfylle loven og oppleve dens forbannelse. Se Gal 4:4, Heb 2:14, 10:5, "et legeme har du forberedt for meg", og v.10: "--ved ofringen av Jesu Kristi legeme --". Paulus sier også i Ef 2:14-15 at Kristus "i sitt kjød avskaffet fiendskapet, det vil si: budenes lov som er i forskriftene" (konf.Kol 2:14).
Det Paulus spesielt vil ha fram her, er at vår forløsning fra loven ble fullbyrdet "ved at Jesu Kristi legeme ble ofret" da "han hang på et tre". I denne dødsstraffen lå all lovens forbannelse. Dette holder han opp for øynene våre. Derfor nevner han ikke en gang vår tro, men bare selve forløsningen i Kristi død, - selv om han så i kap 4:4-5 uttrykkelig sier det som er hele Bibelens budskap, at den som holder seg til gjerninger og ikke tror, får ikke noe av nåde, men står under lovens krav. Men vi ser jo av sammenhengen (spesielt av v.5, "da vi levde etter kjødet") at her taler han om den frihet fra loven vi nå har mottatt ved troen. Den friheten som også er samvittighetens frihet. Over denne teksten uttaler Luther: "Loven er mannen, samvittigheten er hustruen". Men den friheten vi mottok ved troen er den samme som ble skapt ved Kristi død. For det var da vår forløsning fra loven egentlig skjedde, - selv for den som ikke trodde det, og derfor ble værende i sitt fengsel.
Men når vi tror, da blir vi virkelig fri. Da blir også samvittigheten fri og salig. Men, merk: utelukkende gjennom den forløsning som skjedde i Kristi død! For når en sjel gir opp all sin egen rettferdighet og kamp, da er han tilintetgjort og hjelpeløs. Da hindrer han ikke lenger ordet om at Jesu Kristi legeme ble ofret, men tar imot det. Da brytes lovens trelldomsbånd i samvittigheten. Nå ser han at Kristi død var hans død. Slik blir han frigjort nettopp ved Kristi død. Vårt tekstord betyr derfor at: Dere døde bort fra loven da Kristi legeme døde fra loven. Det har dere nå trodd. Derfor opplever dere friheten også i samvittigheten. Kristi død er deres død.
Det er på denne bakgrunn Guds barn er fullkommen fri fra lovpakten og dens vilkår. De er fri både fra lovens forbannelse og fra dens lønn. Den kan hverken rettferdiggjøre eller fordømme dem. De kan ikke bli rettferdige gjennom loven, fordi de mislyktes i en fullkommen lydighet mot den. Og de kan ikke bli fordømt gjennom den, fordi de ved Kristi død har dødd fra loven. Ved mannens død er en kvinne løst fra ekteskapet med ham. På samme måte er Guds barn, som "er døde bort fra loven", løst fra lovpakten, og lever nå på en helt annen frelsesgrunn. Loven medvirker også selv til at vi i vår samvittighet etter hvert dør bort fra loven. Med sine stadige bud og dommer dukker og utmatter den sjelen, slik at resultatet blir som Paulus sier i v.10: "det gav meg bare død". D.v.s. at du gir opp ethvert håp og anstrengelser på å oppfylle loven i egen kraft.
Men denne utmattingen og overbevisningen du etter hvert får om at du selv ikke makter noe som helst, er ikke nok til å gjøre deg fri fra loven.
Selv om jeg er blitt overbevist om jeg ikke er i stand til å betale gjelden min, er jeg ikke dermed gjeldfri - ! Nei, det jeg skylder må betales! Den eneste utveien er at en annen betaler gjelden for meg. Da først blir jeg rettmessig gjeldfri.
Derfor er det utelukkende "ved Kristi legeme" vi blir virkelig fri fra lovens påkrav. Og det kjenner hver eneste våken sjel, at der ikke er noe som helst annet som kan gi samvittigheten den rette freden, enn en fullkommen oppfyllelse av loven. Men her skal vi samtidig holde klart for oss, at om denne samvittighetens frihet ikke er fullkommen, på grunn av vår svake tro, så er likevel vår frihet fra loven alltid fullkommen innfor Gud. Det vil si at det fremdeles alltid er sikkert at Gud ikke skal dømme oss etter loven, når vi tror på hans Sønn. Gud er fullkommen tilfredsstilt gjennom blodet på hans kors.
Men hva er det nå vi sier? Er det helt sikkert at Gud ikke dømmer de som tror, etter loven? Da er vi jo fullstendig fri fra all synd! En kunne fristes til å spørre: Er det virkelig sant, det apostelen lærer oss her, eller er det hele bare en herlig drøm? Skal Gud aldri dømme meg etter loven? Hvordan er jeg kommet i en slik særstilling? Ja, noe slikt har ganske visst bare skjedd "ved Kristi legeme", gjennom alt det Kristus gjorde, og hans lydighet og lidelse. Hvor full av synd jeg enn måtte se meg selv, så kan jeg ikke annet enn tro det som er hele Skriftens store hovedlære, fra det første løftet på syndefallets dag og til Kristi rop på korset: "Det er fullbrakt!"
Dette er Skriftens hovedlære i alle profetiske forutsigelser, og gjennom alle de levittiske ofringene: En stedfortreder skulle oppfylle loven i vårt sted, ta inn over seg og lide gjennom hele lovens forbannelse. Bare på dette grunnlag er det Guds alvorlige mening at vi skal være fri fra alle lovens bud og dommer. Ja, så fri som om ingen lov var gitt på denne jord. Hvordan skulle vi, på jorden eller i evigheten, kunne prise Gud nok for slik en nåde og gave?
For at dere skal tilhøre en annen - ham som ble oppreist fra de døde. En kristen sjel er altså død bort fra loven, som var dens (brudens) første mann. Vi har fått del i Kristi død. Da er vi samtidig på rett måte forenet med ham og har fått del i hans oppstandelse. Kristus er nå vår (brudens) lovlige/rette ektemann, iflg. apostelens sammenlikning med forholdet i ekteskapet. Så nå er det ikke noe galt i at bruden regner seg for fri fra pakten med sin forrige mann (loven), og dens betingelser. For den pakten er nå oppløst gjennom døden. Den som tror får ofte disse pilene skutt mot hjertet sitt: Er det riktig, er det helt sikkert, at jeg kan være fri fra lovens bud og dommer? Kan jeg leve og tro på dette? Her sier altså Paulus i vår tekst, at vi skal få være helt trygge på dette. Likeså sikkert som kvinnen har frihet til å gifte seg med en annen mann, etter at den første er død. For gjennom en død er vi på samme måte lovmessig befridd fra den første pakten med alle dens bud og dommer.
De som tror er flyttet over fra Adams pakt, eller lovpakten, og over i Kristi pakt, eller nådepakten. Kristus er menighetens hode og ektemann. Og dette bildet er det som svært ofte er brukt i Skriften om forholdet mellom Kristus og de som tror. Det tales om "bruden" og "brudgommen", "mannen og hustruen". På samme måte som Adam skulle få en kvinne som var skapt av hans ribben, så skulle også Kristus få en brud som var skapt "ved Kristi legeme". I Salomos høysang og i den førtifemte Salme synges det om bruden og brudgommen. Men det tales også ofte om denne "brudgommen" i Det nye testamente. Der framstilles menigheten som "bruden", og som "Lammets hustru". I Ef 5 taler Paulus om "mannen" og "hustruen". Der sier han til slutt: "Dette er en stor hemmelighet; jeg taler her om Kristus og menigheten".
Men vi skal likevel holde klart for oss at selv om de som tror, på grunn av at de er rett forenet med Kristus, ikke mer er under loven når det gjelder dens vei til frelse, så er vi, som apostelen sier: "icke utan Guds lag, men ero Kristi lag undergivna" (en bedre gjengivelse av 1Kor 9:21 enn våre norske oversettelser). Glade og lykkelige over hans kjærlighet, mottar de som tror likesom loven av Guds hånd. Nå har de "sin lyst i Herrens lov", og sier av hjertet: "Hans bud er ikke tunge", "hans åk er gagnlig, og hans byrde er lett". Men dette kan de bare synge når den tyngste byrden; syndens og forbannelsens byrde er tatt vekk. Når Luther fikk se forskjellen mellom loven som en pakt, og loven som en rettesnor for livet, gav det ham en slik indre lettelse og fryd at han "følte han gikk på Paradisets gater". Tenk, når jeg vet at på tross av alle de synder, feil og mangler som ennå tynger meg, så har jeg likevel en evig nåde og frihet fra lovens krav og dom - hvor glade blir vi ikke da i hans bud!
for at vi skal bære frukt for Gud. Her møter vi igjen det fornuften dømmer som det veldige kjetteriet. I en tale over Gal 2:19 sier Luther at "om fornuften fikk dømme, så har det ikke gått noen verre kjetter på jord, enn den hellige Paulus, som lærer at vi må være døde fra loven, for å kunne bære frukt for Gud". Hele verden mener jo det stikk motsatte; at en må være sterkt bundet til loven, for å kunne bære frukt for Gud, og gjøre virkelig gode gjerninger. De mener frihet fra loven vil ødelegge alt som heter helliggjørelse. Men her ser vi at Paulus lærer det motsatte. Han sier at først når vi er døde fra loven, kan vi bære frukt for Gud. Det samme lærte han under kap 6:14, at nettopp derfor skulle ikke synd få herske over oss, fordi vi "er ikke under lov, men under nåde". Dette er et særdeles viktig punkt i læren. Alle kristne, spesielt de unge og uerfarne, bør legge vel merke til dette; at så usannsynlig det enn er for fornuften, så er det helt nødvendig for en sann helliggjørelse at vi er frigjort fra loven. I vår samvittighet må vi være frigjort fra lovens bud og herredømme. Vi må leve i den frie nåden.
Dette har spesielt sin grunn i to forhold. Først at alt det gode vi gjør mens loven ennå regjerer i samvittigheten, det gjør vi ikke for Gud, men for oss selv. Det er bare egeninteressen som driver oss. For å oppnå lønn, og for å unngå dom. Og noe slikt kan jo aldri være noen helliggjørelse, eller behage Gud. Vi ser sammenligningen med mann og hustru: Det hun gjør for ham, bare fordi hun synes hun bør gjøre det for å være en rett hustru, varmer ikke mannens hjerte. Det han først og fremst vil ha, er hennes kjærlighet til ham. For det andre skal vi lenger ute i dette kapitlet også få lære at når loven hersker i samvittigheten, så virker den slett ikke kjærlighet og hellighet, som den krever. Den virker tvert imot at syndens lyster bare øker. Når loven regjerer i samvittigheten, døder den ikke synden, men vekker den tvert imot opp til liv og kraft. Dette taler apostelen nærmere om nedenfor.
Se nå bare nærmere på det vi nevnte først. Alt det vi gjør før vi er blitt befridd fra loven og kommet til frelsende tro gjennom foreningen med Kristus, er bare "døde gjerninger" (Heb 9:14), uansett hvor godt og fromt det ser ut. Det er bare egenkjærlighet, egenrettferdighet og trang etter ros, stolthet og all mulig annen kjødelig drivkraft bak alt sammen. Og bare at slike motiver er drivkraften bak det hele, gjør at de ellers så gode gjerningene blir forferdelige i Guds øyne. For han ser til hjertene, og vil først og fremst ha deres kjærlighet og frie lyst til hans vilje. Men det er jo umulig for oss å se med kjærlighet og lyst på loven, så lenge den truer og fordømmer oss. Når vi derimot er fri fra lovens trusler, benådet og frelst ved troen, da blir Gud og hans lov kjær for oss. Da gjør vi Guds vilje av hjertens lyst og kjærlighet til ham. Da tenker vi hverken på himmel eller helvete, men gjør alt bare for å glede vår gode, forsonte Far.
Det er dette som er å "bære frukt for Gud". Alt det gode vi tenker, vil og gjør, er en frukt av at vi er forenet med Frelseren. Selv sier han: "Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten at den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt, uten at dere blir i meg". Det apostelen har sagt i dette verset, henger derfor meget godt sammen: Først at vi er døde fra loven og forenet med Kristus, på samme måte som bruden med sin mann. Og for det andre at i denne forening bærer vi frukt for Gud. Dette er sikkert og visst den eneste rette veien både til frelse og til helliggjørelse. Gud hjelpe oss til at vi stadig mer og mer tror og erfarer dette!
5: For da vi levde etter kjødet, virket de syndige lystene, de som ble vekket ved loven, i våre lemmer slik at vi bar frukt for døden.
I v.4 hadde Paulus sagt at først da bærer vi frukt for Gud, når vi er "døde bort fra loven". For å understreke denne sannheten ennå mer, tar han her fram den motsatte situasjonen, slik det var da vi levde under loven. Han sier at da "bar vi frukt for døden".
For da vi levde etter kjødet. Etter sammenhengen kunne en vente at apostelen skulle sagt: "Da vi levde under loven". Men vi skal snart innse at det uttrykket han bruker: "Da vi levde etter kjødet", har akkurat den meningen. Vi kan sammenlikne det uttrykket han bruker her, med kap 4:1-2. Spørsmålet er: "Hva skal vi da si at vår far Abraham har oppnådd etter kjødet?". Og svaret begynner med: "Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger.." Videre ser vi i Fil 3:3 at uttrykket "sette vår lit til kjød" er motsetningen til å "rose oss i Kristus Jesus". Da ser vi at det stemmer helt med den måten Paulus vanligvis formulerer seg, når han med uttrykket "da vi levde etter kjødet" taler om det livet vi levde da vi ikke var døde fra loven, men ennå trøstet oss til det et menneske er og makter, - altså på lovens vei og premisser.
For loven vender seg mot menneskene; krever av menneskene, taler om hva menneskene selv skal være og gjøre. Men menneskene, i seg selv, d.v.s. i sin naturlige tilstand, er kjød etter Skriftens ord. Herren sier: "Det som er født av kjødet, er kjød". Disse ordene: "da vi levde etter kjødet" er dermed bare et uttrykk vi kjenner godt fra Paulus's tankegang, og taler om da vi ennå ikke var døde fra loven. Og det er sant at da var vi også "kjødelige" i hele vårt vesen. I våre tanker, vår forstand og vårt strev. Alt var bare et resultat av den falne menneskenaturen, som Skriften kaller "kjød". Slik at vi ikke hadde mulighet for å tenke, tale og handle annerledes enn etter vår natur. Men her skildrer altså Paulus det motsatte av det han sa like foran; at vi "døde bort fra loven ved Kristi legeme". Derfor tenker han først og fremst på det naturlige menneskes vei i spørsmålet om frelse. Dette at menneskene søker alt gjennom egen innsats. Mener at de skal greie det, at de skal være rettferdige i seg selv, og dermed at de skal bli rettferdige gjennom loven.
I tillegg er jo også alle mennesker fra fødselen virkelig under lovpakten. Jøder og hedninger, så vel som de som er døpt til Kristus. Så lenge vi bare lever det naturlige livet, er vi alle under lovens premisser. Vi har alle bare en lovisk oppfatning om Gud og veien til frelse. Så lenge vi ikke er døde fra loven og har fått et nytt liv, der vi lever bare på nåden i Kristus. Derfor er apostelens ord: "da vi levde etter kjødet" et dypt og talende uttrykk om alle mennesker som ikke er døde fra loven. Et uttrykk hvor han inkluderer seg selv og alle de kristne i Rom, både av jøder og hedninger. For nå taler han om den tilstanden de var i før de ble frelst. Og hvordan ville det gått for dem, om de skulle søkt rettferdighet og evig liv på denne lovens vei? Nei, Paulus sier at
da virket de syndige lystene, de som ble vekket ved loven, i våre lemmer slik at vi bar frukt for døden. "De syndige lystene" - ordrett: "syndenes lyster", d.v.s. lyster som fører til synder (hadde her stått "syndens", så hadde det betegnet arvesynden. Men "syndene", i flertall, betegner gjernings-synder). Dette svarer til Jak 1:15: "Når så begjæret har unnfanget, føder det synd". Dessuten kan "syndenes lyster" sikte til det forhold at for hver synd som loven forbyr, så finnes det et tilsvarende begjær i menneskene. Meningen er i alle fall at det tales om begjæringer etter ting som strir mot loven. Derfor er de også i seg selv allerede synd. Ja loven sier selv: "Du skal ikke begjære", ikke begjære noe som er en annens, eller begjære noe galt.
Mange mener de ikke har syndet, når de har seiret over et syndig begjær, så det ikke iverksettes. Men da tar de ikke Den Store Guds ord alvorlig. For han forbyr like sterkt det syndige begjæret, som den syndige gjerningen. Herren Kristus sier uttrykkelig: "Hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ektekapsbrudd med henne i sitt hjerte". Den som bare har et syndig begjær, selv om han ikke setter det ut i livet, er allerede fortapt etter loven. Men la oss nå se hva apostelen sier om disse syndige lystene. Han sier at de
ble vekket ved loven. Her kommer vi til den læren som virker størst anstøt overfor loven. Paulus sier jo at de syndige lystene ble vekket av loven. Ordrett heter det: "Syndenes lyster som (var) ved loven". Her taler apostelen som om loven skulle være opphavet og årsak til de syndige lystene. (Derfor er det også at han i v.7 straks kaster fram spørsmålet: Er loven synd? Men han forklarer i v.13 at det er synden som bor i oss (konf.v.17) som gjør at lystene vekkes ved lovens bud. Syndens utslag, eller de syndige lystene; begjær og tanker, blir både fler og sterkere ved at de blir forbudt av Gud. At naturen virkelig er så ond at dens begjæringer opphisses og egges gjennom selveste forbudet, det viser all erfaring. Det samme ble tidlig sagt av en hedning: "Vi streva alltid till det förbjudna och hava begär till det som nekas oss".
I v.7-13 får vi denne sannheten forklart nærmere. Derfor vil vi nå bare understreke det Paulus her uttrykkelig lærer; at lovens forbud og trusler langt fra begrenser synden. At det tvert om er gjennom disse bud og forbud synden vekkes til mer liv og kraft. Jo sterkere loven forbyr det onde, desto mer lyst får vi til å gjøre dette som forbys. Og det er mange som med en viss skrekk opplever, men ikke tør tro dette; at det er loven som vekker våre syndige begjæringer. Men uansett hvor mye fornuften grubler over dette, så vil du nok bittert få erfare det. Forutsatt at lovens åndelige krav virkelig angriper ondskapen din så sterkt at du ville fortvile, - hvis ikke du gir opp overfor sannheten, så du alvorlig tror og bekjenner at så fullstendig fortapt er vi, at alt som kreves for at vi skal bli frelst, både rettferdighet og helliggjørelse, rett og slett må bli gitt oss, helt og holdent som en gave.
Det er egentlig dette det hele står om: Om vi er så til de grader onde og fordervet, at vi ikke kan lyde loven og bremse ondskapen i oss, når Gud forbyr den. Og at denne ondskapen i oss tvert imot bare tennes ennå mer opp på denne måten. Det er dette Paulus vil ha fram i dette kapitlet. Og i det åttende kapitlet føyer han også til at "kjødets sinnelag" til og med er "fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke inn under Guds lov, og har heller ikke evne til å gjøre det". Når mennesket kjenner at det ikke er i stand til å være lydig mot loven, og Gud dermed på grunn av denne ondskapen fordømmer ham, reiser det seg - nettopp p.g.a. loven - bare bitterhet og hat mot den store Gud og hans lov. På denne måten blir i sannhet synden "grenseløst syndig ved budet" (v.13).
Men er det slik det står til med oss, da må det være slutt på enhver mulighet fra naturens side til å gjøre noe som helst godt. For det gode vi selv kan gjøre, det kan vi prøve overfor loven som vender seg til mennesket og krever alt godt. Hvis det nå er slik at gjennom loven bare vekkes syndens begjæringer, og bryter ut, da må konklusjonen være klar: Menneskene er "solgt under synden". Det mestrer ikke seg selv. Det kan ikke ventes noe som helst godt fra menneskets side. At de syndige lystene vekkes ved loven, er altså en særdeles viktig lære.
Og...de virket i våre lemmer slik. Paulus sier "våre lemmer", og ikke "i vår kropp". På samme måte som i kap.6:13,19, er dette uttrykk for den sørgelige sannheten om når vi lever i lovtrelldom; at synden slår ut både i vårt indre, og i gjerninger. Begjæringen har alle våre lemmer; øyne, ører, tunge, hender o.s.v., som sine slaver, og i sin makt. Og disse tvinges til å utføre det begjæringen krever. Dette kjenner vi også godt fra vår egen erfaring. Når vi bare i egen makt forsøkte å arbeide under loven, ble vi tvunget til å følge med i den retning begjæringene drog oss. Med ord og gjerninger og hele vårt vesen, "vi gjorde det som kjødet og tankene ville" (Ef 2:1-3). Og dette til tross for at vi kjente i vår samvittighet og så med øynene, at i syndens tjeneste gjorde vi oss selv ulykkelige.
Dette er også karakteristisk for tilstanden under loven; at den ikke gir noen kraft. Loven kan skremme deg opp, gjøre deg skrekkslagen og fortvilet. Men den kan ikke gi deg noen kraft. Det rekker bare til tanker, ord og gode forsett. Men ingen hjertens lyst og mulighet til å gjennomføre det som er Guds vilje. Nei, de syndige begjæringene hersker over oss. Men dette må ikke oppfattes som at vi følger alle begjæringene, for disse står ofte i motsetning til hverandre. Gjerrighet i motsetning til sløseriet. Lysten til ære i motsetning til mer urene laster, o.s.v. I tillegg ser vi at vårt begjær om frelse kan drive til å avstå fra enkelte lyster, kan drive til ytre sett gode gjerninger o.l. Men alt dette er jo bare utslag av et begjær til egen nytte (vi vil bli frelst - derfor handler vi slik). Og da er jo slike gjerninger ikke gode i Guds øyne. For det som virkelig er godt, er bare det som gjøres uten tanke på lønn eller straff, frelse eller fordømmelse - bare drevet av kjærlighet til Gud og hans lov. Men en slik holdning vil aldri finnes der hvor loven og dens bud og forbud, løfter og dommer regjerer samvittigheten.
Ut fra dette finner vi at det er umulig at loven kan virke noen sann helliggjørelse. Hvis vi regjeres av dens bud og forbud, virker den i beste fall at vi tjener oss selv, og ikke Gud. Men hva er det som regjerer oss da? Ikke noe som helst annet enn våre begjær (hvis vi regner egennytten også inn under begjær). Når sjelen drives av trusler og frykt, er det lett å se at dens gjerninger bare er trellens, og ikke det lykkelige barnets gjerninger. Men det blir vanskeligere å se dette, når sjelen er bedratt i et falskt håp om salighet, og med dette som mål gjør alt det gode med lyst og iver. Men hold klart for deg at motivene ikke da heller er Gud og hans velbehag, men menneskets egen salighet, og dermed altså bare egen-nytten - !
Håpet om evig liv oppgløder sikkert og visst også Guds barn til tålmodighet og utholdenhet i kampen. Men den vesentligste forskjellen er at Guds barn har et sinn som er født av nåden. Derfor elsker han det gode og hater synden - selv uten den minste tanke på himmel eller helvete. Mens derimot det mennesket som aldri har dødd bort fra loven og blitt frelst utelukkende på Guds nåde, ikke kan annet enn å følge sin medfødte natur. Det kan ikke elske Gud og hans lov, men gjør alt bare for å slippe unna lovens dom, og for å vinne dens lønn. På den måten er alt det et slikt menneske gjør, utelukkende drevet av egen-nytte. Selv om han gjør det gode med lyst, og drevet av håpet om en lønn som venter. Uansett, så gjør han det gode for å bli frelst, - eller for at han allerede her på jorden skal ha fordeler av den helliggjørelse og godhet han tror han etter hvert selv har fått.
Alt jeg gjør med slike motiver, det har jeg ikke gjort for Gud - men for meg selv! Det er forsøk på å "kjøpslå". Og hva slags god gjerning gjør vel det mennesket som betaler for å få varen? Og det er ikke småting menneskene her vil ha for pengene sine, for sine gjerninger og forsakelser, - når de vil ha hele himmelen til gjengjeld. Det kan jo ikke kalles fromhet innfor Gud, å drive den slags "handel". Så lenge loven regjerer og driver oss, er det loven selv som hindrer oss i å gjøre noe for Gud. Så umulig er det for loven å virke frukt for Gud. Og dette gjelder selv i det beste (etter menneskelig vurdering) som kan skje; når menneskene tar loven så alvorlig at de virkelig bestreber seg på å leve etter dens bud og forbud, for å oppfylle disse.
Uansett, så lever de fleste menneskene under loven så lettsindig at de følger sine lyster, og bryr seg ikke om Guds bud. Hvis så det aller beste skjer, at loven angriper den indreondskapen: hjertets lyster, avguder og onde tanker, - da oppstår et mer engstelig forhold. Da vekkes "de syndige lystene" opp til et liv og en kraft, så de ofte bryter ned alle skranker. De blir så sterke i lemmene våre at disse tvinges til å tjene synden. På samme måte som når vi i selvtilfreds åndelig søvn rolig og fritt tjente den.
slik at vi bar frukt for døden. Alt det vi gjør - hvis vi ikke har dødd fra loven - det er å bære frukt for døden. Hele vårt levesett er en tjeneste som har døden som lønn (kap 6:20,21,23). Det gjelder enten menneskene lever selvsikkert i synden, og fritt tjener dens lyster. Eller om de plages som slaver under lovens bud og forbud. For det er fremdeles begjærene deres som hersker. Eller om de er bedratt av et falskt håp om salighet, og av den grunn til og med gjør mange "gode" gjerninger. I alle tilfellene er det alt sammen bare "frukt for døden". "Så mange som bygger på lovgjerninger, er under forbannelse", helt på linje med de som fritt følger sine lyster og forkaster loven. Dermed har Paulus vist at på samme måte som bare de som har dødd fra loven ved Kristi legeme, kan bære frukt for Gud, - så kan derimot de som er under loven ikke gjøre annet enn å bære frukt for døden. Ordet "frukt" antyder at alt avhenger av hvilken "mann" vi er bundet til, eller "gift med". Er det med loven, da kan vi ikke gjøre noe som helst for Gud. Er det med ham som ble oppreist fra de døde, da bærer vi frukt for Gud. I det følgende verset tar Paulus på nytt opp sistnevnte forhold:
6:Men nå er vi frigjort fra loven, siden vi er døde fra det som holdt oss fanget, slik at vi tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen.
I det forrige kapitlet tok apostelen for seg det motsatte forholdet, slik det er under loven. De syndige lystene ble vekket av loven, og hersket over oss slik at vi bar frukt for døden. Paulus's emne er nå på nytt: Frihet fra loven. Han gjentar det samme som i v.4. Nå i ennå tydeligere ordvalg. Først sier han:
Men nå er vi frigjort fra loven. Dette er jo tydelig tale. Måtte alle legge merke til denne uttrykkelige forklaringen: "Nå er vi frigjort fra loven"! Under v.4 har vi tidligere sett hvilken lov det er Paulus taler om her. Det er den som tidligere anklagde og fordømte oss, loven med de ti bud som Gud skrev på de to steintavlene. For det andre har vi sett hvilken frihet, og hva som menes med den friheten som omtales her. Vi har sett på hvilken måte vi er fri fra loven. At det ikke innebærer at loven ikke skal være vår rettesnor, men at vi er fri fra lovpakten og dens frelsesvei. Det kreves ikke at vi selv skal ha oppfylt loven for å bli frelst. Vi skal ikke bli fordømt for våre overtredelser og våre synder. Kort sagt: Gud skal ikke dømme oss etter loven. Men vi har sett at denne friheten fra loven har vi også i vår samvittighet, ved troen. At den dermed også er en samvittighetens frihet fra lovens trykkende trelldom, så vi også er oss bevisst at vi er fri fra lovpakten. Og derfor nå tjener Gud uten frykt, med glede og villige hjerter, som barn som elsker sin far. Dette ser vi dels av apostelens egne ord, f.eks. i Gal 3:13,23,24,25, 4:5,7, Rom 8:15, Gal 5:1,13,14 m.fl. Dels også gjennom Skriftens generelle lære om syndenes forlatelse.
Om denne loven og denne friheten sier nå apostelen: "Men nå er vi frigjort fra loven". Slike utvetydige ord burde da vekke mange sjeler og føre dem ut fra mørket! Disse som med en from hensikt er innstilt på å tro alt Guds ord, men aldri synes å ha fått se denne underlige læren om at de som tror er frigjort, er løst fra loven.
Det naturlige menneskes mørke er så tykt at det er mange som tror på syndenes forlatelse, men ikke innser at hvis de har syndenes forlatelse, så må det innebære frihet fra lovens domstol. De innser ikke at hvis vi skal dømmes etter loven, så kan vi ikke ha syndenes forlatelse. Hva hjelper det meg, hele Kristi forsoningsverk, hvis jeg til slutt skal dømmes etter loven?
Måtte Herren åpne øynene våre vidt opp! Og måtte alle kristne alle sine dager ha klart for seg at apostelen uttrykkelig sier: "Men nå er vi frigjort fra loven". Ja, han føyer et ennå sterkere ord til, og sier.
siden vi er døde fra det som holdt oss fanget. "Døde"! Her gjentar Paulus det samme som han sa i v.4. Der het det: "på samme måte, mine brødre, døde også dere bort fra loven". Der så vi hvordan det foregår, at vi dør bort fra loven: Først viser det seg at "budet gav meg bare død" (v.10), ved at loven bare øker syndens lyster, og dømmer oss til døden. Vi oppgir alt håp om at vi kan bli frelst gjennom noe som helst vi kan foreta oss. Men så blir vi rett og slett frigjort fra hele lovpakten. Og det skjer "ved Kristi legeme" som ble gitt for oss og døde under lovens forbannelser. Vi blir virkelig frigjort når den bøyde samvittigheten gir opp det fruktløse trellelivet, tar imot Kristus og ikles hans rettferdighet. Da begynner vi å nyte fruktene av Kristi død. Og Kristi død var en død fra synden og loven. Men Kristi død var vår død. Den skjedde for oss. Derfor har vi dødd i ham, fordi vi var så inkludert i ham at hans død var vår død.
Slik er vi på lovens premisser død fra loven. Det sier også Paulus slik i Gal 2:19-20: "ved loven døde jeg for loven, for at jeg skulle leve for Gud. Jeg er blitt korsfestet med Kristus". Men som tidligere sagt: Om enn vår samvittighets frihet fra loven er ufullkommen, fordi den avhenger av vår tro, så er likevel vår frihet innfor Gud fullkommen. Innfor Gud er vi virkelig døde for loven, for innfor Gud gjelder Kristi død til enhver tid fullkomment, selv om vår tro er vaklende og ufullkommen. Derfor, uansett om troen er svak, har vi som har dødd fra loven og nå lever på Kristi rettferdighet, virkelig like lite å gjøre med lovens premisser og dommer, som et dødt menneske har med lovene på jorden å gjøre. Vi er jo "døde bort fra loven", sier apostelen. Dette er jo et veldig sterkt ord - "død", "døde". Den friheten som inntreffer ved døden, er den mest fullkomne frihet. Det mennesket som er dødt, kan aldri mer bli bundet av loven. La oss derfor merke oss vel dette ordet: "døde".
fra det som holdt oss fanget. Her skildrer Paulus loven som et fengsel, som vi holdes fanget i. Fengselets bud, forbud og dommer var stålgitrene, dørene og låsene som holdt oss fengslet under dødsdom. For vi skal straks holde klart for oss at loven allerede dømmer oss til døden for den synden som helt fra fødselen av ligger i vår natur. Synden og døden har vi i arv fra Adam. I tillegg sier loven: "Forbannet er hver den som ikke holder fast på alle de ord som er skrevet i lovens bok, slik at han gjør dem".
Vi er altså allerede dømt. Selv om vi aldri syndet mer, men nå tvert imot ved "å omvende oss" forsøker å minske vår skyld for å oppnå Guds nåde. Dette er det mange som ikke vil tro. Men det beviser bare at hele vår natur er så fylt av ondskap og forderv, at vi konstant, på nytt og på nytt, synder og øker vår skyld. Det gjør igjen at samvittigheten stadig er på kollisjonskurs med lovens bud og forbud, og "fengsles" av den bak gitter og lås. Uansett hvilken vei vi vender oss, bli vi alltid "holdt fast" (gr.teksten). Slik blir loven et fengsel. Dette taler også Paulus klart om i Gal 3:23: "Men før troen kom, ble vi holdt i varetekt av loven, innestengt med sikte på den troen som senere skulle bli åpenbart".
Men i dette bildet om loven som et fengsel, ligger ikke bare at vi er fanger som etter loven er dødsdømt. I tillegg taler dette bildet om hva slags kristelighet det er loven virker. Dette sier Luther noe om, over det bibelordet vi nettopp siterte (Gal 3:23): "Lovens oppgave er å holde oss i forvaring, som i et fengsel. Dette er et svært treffende bilde som viser hva loven utretter, og hvor fromme den makter å gjøre menneskene. Ingen tyv, morder eller røver som er fengslet, elsker lenkene han er fengslet med, og det dystre fengslet der han holdes innestengt. Tvert imot skulle han gjerne være med på å rive hele fengslet, ja legge det i aske - hvis han var i stand til det. Der i fengslet gjør han nok ikke nye voldshandlinger. Men det er ikke på grunn av en ny og god vilje, eller kjærlighet til rettferdigheten, men fordi fengslet hindrer ham - !
Mens han sitter der fengslet er han ikke begynt å hate synden og alt det gale han drev på med (tvert imot ergrer han seg inderlig over at han ikke er i frihet og kan fortsette å stjele). Men han hater fengslet, og hvis han fikk mulighet til å slippe ut, skulle han stjele som tidligere. Loven setter grenser for menneskene ("holder dem i varetekt") både på mellommenneskelig og åndelig vis. Dette er alt det loven, og rettferdigheten av loven, kan utrette. Den tvinger oss til en utvortes fromhet ved at den truer de som overtrer loven, med straff og plager. Så er da menneskene lydige mot loven fordi de frykter straff. Men det skjer både uvillig og tregt. Men hva slags fromhet er dette, når den unnlater det onde bare av frykt for straff? Nei, denne gjernings-rettferdigheten er i seg selv ikke annet enn kjærlighet til synden, hat overfor rettferdigheten, avsky for Gud og hans lov, og tilbedelse og lovprisning til den største ondskap. For like så hjertelig som tyven elsker fengslet og hater tyveraidene, like hjertelig lyder vi loven, gjør det den krever og avstår fra det den forbyr - når vi er fanget under loven". Så langt Luther.
Så langt rekker vår fromhet under loven. Noe ganske annet foregår i det hjertet som er blitt utpint, fordømt og fullstendig oppgitt under fengselsoppholdet, - og så plutselig blir gitt alt - som gave. Alt det han arbeidet på, og søkte hos seg selv, under loven - blir nå overrakt ham av en annen. Nå får han se Gud i et fullstendig nytt lys, som en kjærlig og omsorgsfull Far som bare lengtet etter å få gjøre alt godt mot oss. Derfor lot han oss bli totalt utmattet under loven. Og når en sjel forstår dette: Hvordan alle lovens krav og dommer først og fremst sikter på å utmatte og knuse oss (kap 3:19, 5:20). Forstår at hensikten er at vi skal gi opp det fruktesløse strevet med å bestå innfor Gud gjennom noen egen rettferdighet. At Gud vil gi oss alt, både rettferdighet og helliggjørelse, som en ufortjent gave. Når en utmattet sjel forstår dette - og nå, i åndens lys, ser han er satt fullstendig fri fra loven. Når han tror og ser Guds store kjærlighet i Kristus - - da får han et fullstendig nytt hjerte overfor Gud, og overfor loven. Da forvandles hatet til kjærlighet. Da får han en inderlig lyst og lengsel etter å tjene Gud. Nå sier han fra hjertet: "Hans bud er ikke tunge", "Jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske". Nå er fengslet forvandlet til et palass.
Det er et fengsel Paulus har brukt som bilde. I fengslet sitt har kongen sittende en flokk tyver og røvere. De må alltid overvåkes. Ståldører og låser, gitre og lenker holder dem innestengt, og fangevokterne må hele dagen passe på at de ikke bryter seg ut. Fangevokterne må drive dem til alt de skal gjøre. Men la oss så tenke oss at denne kongen, den dagen han skal krones, vil vise sin store nåde ved at han ikke bare tilgir disse fangene alt det de har gjort, og gir dem sin frihet. Men samtidig gir hver enkelt av dem sin garanti på et rikelig underhold alle deres livs dager. Som forbrytere har de heller ikke noen bolig. Derfor lar kongen hele fengslet bli bygget om til et vakkert palass, og gir dem dette. Alle ståldørene, gitrene og lenkene fjernes, og alt innredes skjønt og behagelig. Dette palasset er nå deres eiendom, deres nye, vakre hjem hvor kongen deres nå stadig besøker dem som en venn, en far. Han kaller dem for sine venner og barn. Han gir dem noe de lett kan makte å arbeide med, slik at de får lov å tjene ham med dette, som de så gjerne vil. For det er ikke noe de nå setter høyere, enn å få ha sin fars vennskap, og få lov å tjene ham.
Nå lever de et totalt nytt liv. Riktignok bor de i samme rommet som tidligere var fengslet deres! De går gjennom de samme dørene og gangene som de hadde blitt ført gjennom i lenker! Men alt er forvandlet - ! Nå trives og gleder de seg i disse rommene, og går frivilliggjennom de samme korridorene, der de tidligere ble ført i lenker. Nå ville de ikke tenke på å bryte seg ut gjennom vindu eller vegger. Tvert imot ville det gjøre dem inderlig vondt hvis noen gjorde skade på disse veggene. Slik virker friheten fra loven. Disse veggene og gangene (de hellige budene som er rettesnor for vårt liv) er de samme som tidligere. Men nå lever vi innenfor dem i glede. Nå vandrer vi i disse gangene fritt, uten noen vokter til å drive oss. Nå elsker vi Herrens bud, så hvert eneste feiltrinn smerter oss. Og det skjærer oss i hjertet når noen angriper eller omtolker de hellige budene. Dette virker Ånden når sjelen blir frigjort fra lovens bud, forbud og dommer, og isteden overbevises om en evig nåde. Dette fortsetter Paulus å lære oss om, i det han så sier:
slik at vi tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen. Paulus gjentar her på nytt samme dyrebare sannhet som i v.4, og som vi virkelig må holde fast. Dette at først når vi er løst fra loven, er vi i stand til å tjene Gud på rett vis (konf.kap 6:14). Hva Paulus mener med Ånden og bokstaven, ser en av kap 2:29, men spesielt i 2Kor 3:6. I sistnevnte bibelvers taler Paulus om hva loven og evangeliet skulle virke. Med uttrykkene bokstavens og Åndens pakt forstår vi at med Ånden menes selve Guds Ånd, som gjennom evangeliet virker i den "nye pakt". Derfor kalles dette "Åndens pakt" (konf.Jer 31:31-34). Paulus sier da også i Gal 3:2: "Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller ved å høre troen (evangeliet som skaper tro)?" Der vil apostelen bevise at det er bare ved "å høre troen", "høre troen forkynt" (sv: genom trons predikan) vi får Ånden. "Å høre troen" er det samme som å høre forkynnelsen om den nye pakt som Gud opprettet med sin Sønn som vår Stedfortreder ("denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere"). Derfor uttrykket "Åndens pakt". Og Ånden er selve Guds Ånd.
Av ham fødes det da ganske visst en ny ånd i mennesket, som nå får et nytt og villig sinn, så det har lyst til å gjøre Herrens vilje. Slik Herren selv sier i ovennevnte Jer 31:33: "Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte". Derfor oppfatter også mange ordet "Ånden" i vår tekst som den nye, villige ånden i menneskene. Men, som vi allerede har vist, så stiller Paulus her opp mot hverandre de to stormaktene som hersker i menneskene i åndelige forhold. Den ene er loven, som tvinger med bud, forbud og dommer. Den andre er Guds Ånd som gir liv og lyst i hjertet. Åndens nye vesen, eller ordrett: "Åndens nyhet" (konf.kap.6:4: "livets nyhet" - et helt nytt liv) er dermed det nye livet som Ånden virker når vi frigjøres fra lovens trelldom og tror Guds store nåde. Det er da Herrens egen Ånd som bor i hjertene våre og selv er vår nye, hellige natur. Så virker den igjen at vi tjener Gud av hjertets egen lyst - uten noe sideblikk til lovens trusler eller løfter.
Tjenesten i "Åndens nye vesen" er det ikke leiefolk som utfører, men barn. Ikke fanger som tvinges fram, men venner. Og ikke for å oppnå Guds vennskap eller lønn gjennom tjenesten. Bare for å vise den hjertelige takknemlighet som den overstrømmende nåden virker. Luther sier: "Det er dette som skjer når jeg gjør lovens gjerninger frivillig og med lyst, ikke av lovens tvang, eller fordi jeg skulle tro jeg ble frelst gjennom gjerninger. Nei, jeg handler utelukkende i troen. Gjennom den har jeg nok, er rik og har evig liv. Men jeg øver meg og gjør gode gjerninger, selv om det ikke skulle være noen lov. Og jeg gjør det med et lystig, glad og villig hjerte. Det kunne jeg ikke tidligere, når jeg ikke hadde fått troen. Jeg bygger ikke på mine gjerninger, for mitt nye liv har jeg bare i tro. På den måten er det jeg nå lever etter loven, og er likevel ikke under loven, for jeg gjør jo ikke gjerningene fordi loven krever, truer og dømmer. Nei, ved troen er jeg fri fra loven. Troen lar seg ikke binde verken av noen lov, eller av gjerninger. Og denne troen er ikke unyttig, for det er nettopp den som virker de gode gjerningene. Men den bygger ikke på gjerninger, men utelukkende på Guds nåde. Slik sier Paulus det i Gal 2:20: "Det livet som jeg nå lever i kjødet, lever jeg i tro på Guds Sønn, som elsket meg og gav seg selv for meg". Det er som om han vil si: De gjerningene jeg gjør, mens jeg ennå lever i dette legemet, er ikke mitt liv som jeg står og bygger på. Nei, troen på Guds Sønn som har elsket meg, er mitt egentlige liv, mitt håp og min tillit" (Luthers Ep.preken over Luk 1:26-38).
Å "tjene i bokstavens gamle vesen", ordrett: "bokstavens alderdom", er derimot den tjeneste som lovens herredømme virker. Vi har allerede (spes. av 2Kor 3) sett at med uttrykket "bokstaven" mener Paulus loven*. D.v.s. all den tjeneste loven med sitt lys, sine bud og forbud, trusler og løfter kan utvirke hos dem som er under lovens herredømme, i hans fengsel. De som ikke er født av nåden og omskapt til glade og villige barn. Derfor er da også denne tjenesten helt og holdent en "syndens tjeneste" (Kap 6:17,20) slik vi har sett. Det skjer dels ved at loven først vekker lystene, og etter hvert også skaper bitterhet og uvilje mot Gud. Dels også ved at lovens drivkraft til å gjøre gode gjerninger, bare er noe egenrettferdigheten (egennytten) driver fram. Derfor hører lovens herredømme og syndens herredømme sammen, på samme måte som nådens herredømme og rettferdighetens herredømme hører sammen. Når en da vil tjene Gud i bokstavens gamle vesen, kan en nok utrette mye som i det ytre ser ut som gode gjerninger. Men etter sin indre verdi er de ikke annet enn egennytte, trellegjerninger, kjøpslåing, hykleri, og forskjellig annet kjødelig. Alt sammen er bare kald gjerningskristendom, drevet fram av lengsel etter lønn - som vi også har sett tidligere.
*"Bokstaven" og "Ånden" - disse uttrykkene Paulus bruker, har blitt misforstått av mange, og på forskjellig vis. Noen har ment at med "bokstaven" menes slik Skriften lyder verbalt, og med "Ånden" det åndelige budskapet som ligger under dette verbale budskapet. At denne tolkingen er feil, kan vi se med egne øyne ved å studere 2Kor 3, spes.v.6 og 8, som vi også allerede har vist. Og når Paulus sier at "bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende", skal vi huske på at det er nettopp i Skriftens bokstavelige forkynnelse av Kristus, alle frelstes klippe, at liv og salighet er grunnlagt. Og videre huske at det er bare loven som "slår i hjel". Dessuten har nevnte oppfatning om den skjulte eller åndelige betydningen, ofte blitt misbrukt og ført til stor forvirring. En bryr seg ikke om den konkrete ordlyden, og legger isteden det en finner for godt i Guds egne meninger. Måtte Gud bevare oss alle fra å bygge tro og salighet på slik løs sand! Ved å kalle loven "bokstav" skildrer Paulus på sin sterke måte at loven ikke er i stand til å bevirke det den selv krever: et kjærlig hjerte, gudfryktighet og lydighet. Med alle sine bud og forbud blir bare loven som bokstav på et papir, d.v.s. avmektige ord. Dette har Luther en rik og treffende tale over i epistelen for 12.søndag etter trefoldighet. Der sier han bl.a.: "Om en så samler alle budene sammen, priser og opphøyer dem det en kan - slik de da også virkelig tilkommer å prises - så blir de aldri noe annet for oss enn "bokstav", d.v.s. noe som bare blir lært og sagt, men ikke gjort. For "bokstav" står for alle slags bud, lærer og prekener, som bare blir liggende i ordene eller står på papiret, men aldri utføres. På samme måte som når en fyrste utsteder et påbud. Hvis det ikke blir etterlevd, så er og blir det ikke noe som helst mer enn et brev hvor det står skrevet hva som bør gjøres - men som ikke skjer. Slik er det også med Guds bud. Selv om det er den høyeste lærdom og Guds evige vilje, så går det også slik med dem at man gjør dem til et tomt skriv, bare tomme skall, fordi det er uten hjerte og frukt. Det bevirker ikke frelse og evig liv. Derfor står det tvert imot tilbake som en virkelig forsømmelsestavle. Der står det skrevet - ikke det vi gjør, men det vi unnlater og forsømmer. Det er, som verden sier: ett herrebud, men som blir ugjort og ikke etterlevd". Augustin sier: "Hva er loven uten nåde, annet enn bokstav uten ånd? For vår natur kan og makter ikke holde den, hvis ikke Kristus er der med sin nåde".
Nei, da er det noe annet med de som er døde fra loven, og nå lever i Åndens nye vesen. De er frelst og lykkelige. De er fri fra alle lovens dommer, men også fra dens herredømme over samvittigheten. For det vekket jo bare opp synden og hat mot Gud. Nå har de all sin lyst og glede i å få tjene ham som gav oss en slik frihet. Paulus sier her at vi skal "tjene", d.v.s. tjene Gud. Dermed er det også sagt tydelig nok at friheten fra loven ikke setter oss i en slags likegyldighets-tilstand. Som om det var opp til oss selv om vi ville gjøre det gode, eller la det være. Nei, Paulus sier det ennå mer bestemt i Gal 5:13: "For dere, brødre, er blitt kalt til frihet. Bruk bare ikke friheten som en anledning for kjødet, men tjen hverandre ved kjærligheten". Det samme sier også Peter: "Som frie, men som likevel ikke bruker friheten til å dekke over ondskapen, men bruker den som Guds tjenere" (1Pet 2:16).
Alt dette er ikke et tungt, men et "gagnlig åk", som er kjært og hellig for vår ånd, selv om kjødet er svakt og alltid innstilt på det onde. Kjødet må nok tvinges. Det kan både loven og Herrens tukt hjelpe oss til. Men det at vi har en villig ånd, slik at vi hjertelig ønsker at Gud må bruke de midlene han vil til å døde vårt kjød, og gjennomføre sitt verk i oss. Og at vi har denne lysten og viljen bare på grunn av at vi allerede har mottatt nåden og frelsen i Kristus. Akkurat dette er de beste kjennetegnene på at vi har fått Åndens nye vesen. Hvis ikke denne villige ånd følger vår tro, men vi isteden fremdeles synes det er tungt å skulle tjene Gud, så vi ikke kan følge verden og syndens lyster. Da har vi nok ikke ennå erfart hva det vil si at vi "ved loven døde for loven", og er blitt frelst og fri "ved Kristi legeme". Da er nok bare vår tro en menneskelig tanke som sier "jeg tror", mens hjertet ennå ikke kjenner den frelsende troen. Eller vi går ennå i trelldom og ser på oss selv i alt. Vi tror ennå ikke at alt, både rettferdighet og styrke, må gis oss som en gave, uten gjentjeneste.
Riktignok opplever Guds barn også mørke stunder, når den store gaven i Kristus er gjemt for vårt indre øye. Da kjenner vi nok mye sterkere kjødets treghet og ondskap, enn at ånden er villig. Ja, dette kan være fullstendig skjult for oss gjennom mørke tider i anfektelse, da derimot syndens lyster oppleves altfor sterke. Men legg merke til selve hovedsaken i dette spørsmålet; at du gjennom syndens og lovens makt har dødd fra selve håpet om at du selv skal kunne utrette noe som helst, og har fått all din trøst bare i Kristus og det han vil gi deg. Og at du så, når ditt lys og din frelse er Kristus, har din største glede i å tjene ham. Da makter ikke de mørke og tunge stundene å gjøre noe avbrekk i din nådestand. Men vi skal nok stadig gjøre dypere erfaring i at i slike svakhetsperioder hjelper det ikke med eget strev. Tvert imot hjelper bare en ny evangelisk visshet om den evige nåden. For da vekkes på nytt åndens frihet og lyst til gode gjerninger.
Måtte vi aldri glemme dette som vi har sett her! Først og fremst at dersom vi er under loven, er i dens fengsel, da er vi skyldig å holde hele loven til fullkommenhet. Hvis ikke, er vi lenket fast til den evige død, uansett hva vi ellers finner på å foreta oss. Dernest; ikke nok med at loven aldri kan gjøre noe menneske hellig og godt, men tvert imot bare vekker opp syndens begjær og hat overfor Gud. Ser vi hvor absolutt nødvendig det er, både for vår rettferdighet og vår helliggjørelse, at vi er fri fra loven? Dette bør en virkelig tenke grundig over. Så vil en ikke fare så lett over denne læren, men være alvorlig opptatt med den, og be at Gud gir nåde til at den virkelig måtte bli preget inn i hjertet vårt.
Gjennom det daglige liv bør vi også øve oss vel i å møte loven på rett måte, når den stiller seg foran oss. Taler lovens bud til oss om Guds hellige vilje, og om våre fall og forsømmelser, så skal vi i hellig ærefrykt ta slike påminnelser til oss, og rette oss etter dem. Men dersom vår samvittighet er i ferd med å bli fengslet av vår skyld og lovens trusler, da er det på tide å være våken. Da svarer vi: Nå vil jeg ikke høre eller se på loven. For det er opp- og avgjort at jeg er full av synd, og kan ikke bestå innfor lovens krav. Men jeg har en helt annen rettferdighet som er min frelse. Skal jeg dømmes etter loven, kan jeg straks si farvel til alt håp om å bli frelst. Men nå er vi frigjort fra loven, døde fra det som holdt oss fanget. Vi er døde fra det "ved Kristi legeme". Akkurat derfor kan jeg også hjertelig elske Guds hellige lov, og ønsker meg framfor alle ting stor nåde og kraft til å oppfylle dens bud.
Å, måtte da alle de som har fått dette salige lyset, vår frihet fra loven, ivrig tjene sine brødre med det samme budskapet! Det er da underlig at det blir talt så lite over dette emnet - når det er det helt nødvendige både for vår rettferdighet og vår helliggjørelse! Ja, måtte vi tale til både troende og de utenfor, om at det virkelig finnes et så lykkelig folk på jorden, som ikke lenger lever under loven som frelsesvei, som ikke lenger skal dømmes etter loven. "Jesus er blitt mellommann for en bedre pakt".
7: Hva skal vi da si? Er loven synd? På ingen måte! Men jeg lærte ikke synden å kjenne uten ved loven. For jeg hadde ikke kjent til begjæret, om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære!
Her begynner andre del av kapitlet vårt. Her tales det om hvordan loven virker når den treffer oss slik den skal. Treffer selve ondskapen inni oss. Og denne mektige undervisning begynner apostelen med et merkelig spørsmål: "Er loven synd?". Bare dette spørsmålet bør være nok til å vekke oss opp så vi tenker over hva det nå er Paulus har lært oss om loven, når han nå velger å stille et slikt spørsmål. For det er av hensyn til det han tidligere har uttalt om loven, at han nå stiller dette spørsmålet.
Hva skal vi da si? Er loven synd? Tidligere har Paulus lært at loven ikke makter å virke verken rettferdighet eller helliggjørelse. Men at den tvert imot vekker opp synden og Guds vrede i menneskene. I kap.4:15 sier han at "loven framkaller vrede", i kap 5:20 at den bare øker overtredelsene. Han sier: "Loven kom inn ved siden av for at fallet skulle bli større" (sv...överträdelsen skulle överflöda, eller "förmeras"). I kap 6:14 ser vi at først når vi "ikke er under lov, men under nåde", er vi fri fra syndens herredømme. Syndens herredømme går altså hånd i hånd med lovens herredømme. Til slutt minner vi om det vi hørte i dette kapitlet, v.5, at loven "vekket syndige lyster", og (v.6) at først når vi var "frigjort fra loven", kunne vi tjene Gud "i Åndens nye vesen".
Alt dette kan selvsagt være grunnlag for å stille spørsmål ved om loven er en synde-kilde. Om den i seg selv er noe ondt og vanhellig (se v.12) når den kan ha slike virkninger. En slik lære om loven, som det spørsmålet her tar tak i, har til alle tider vært en holdning alle blinde og kjødelige har støttet seg til. Fornuften kan jo aldri komme til noen annen konklusjon enn at hvis denne læren er sann, da må loven være ond. Derfor reiser Paulus spørsmålet: "Hva skal vi da si? Er loven synd?" Er det det som er meningen med det jeg har sagt om loven? Eller er det en nødvendig følge av det jeg har sagt, at loven i alle fall i seg selv har syndig natur? Først besvarer Paulus spørsmålet på sitt vanlige korte, men sterke uttrykk for avsky overfor alt bespottelig:
På ingen måte! Gud bevare oss fra å tenke noe så forkastelig om hans hellige lov, som at den i seg selv skulle være ond! Men så forklarer apostelen også straks hvor nyttig loven er, når den gjør sitt rette verk, når den åpenbarer vårt dype syndeforderv. Og han viser at det er dette syndefordervet som bor i oss, som er årsaken til at vi får det underlige resultatet av lovens virkning, som han taler om her; at den virker synd og død, isteden for rettferdighet og liv. På denne måten er det Paulus her vil forklare hva det er som gjør at loven virker slik at vi opplever synden. Han skildrer det sterkt og anskuelig, fordi han vitner om det ut fra hvordan han selv har opplevd det. Og alle forstår selvsagt at når han vitner slik om sin egen erfaring, så er det ikke en ensidig beretning om seg selv, uten noe videre perspektiv. Nei, det er den store, allmenne erfaringen han vitner om, på samme måte som gjennom hele brevet.
Han forkynner at slik må det skje med ethvert menneske, hvis de noen gang skal dø fra loven og bli forenet med Kristus. Det må skje som med meg; jeg levde en gang uten lov. Jeg var i åndelig søvn. Og da var synden død. Da lå den bare som en slumrende kraft i mitt indre. Men når budet traff samvittigheten, da våknet synden til live. Da vektes den slumrende ondskapen, og slo ut i alle slags lyster og begjær. Og det var da jeg lærte hva synd er. Slik sier han det:
Men jeg lærte ikke synden å kjenne uten ved loven. For jeg hadde ikke kjent til begjæret, om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! Nå legger vi merke til de første ordene: "Jeg lærte ikke synden å kjenne uten ved loven". Som svar på spørsmålet han har reist, sier han først at det er så langt fra at loven hverken er synd, eller noen spire til synd. Han sier at det tvert imot er loven som, fordi den i seg selv er hellig, åpenbarte min synd. Og den åpenbarte for meg en synd som ingen annen visdom på jord kunne ha avdekket for meg, da den ved sitt åndsbårne bud åpenbarte for meg hjertets ondskap: "begjæret". På denne måten har Paulus allerede i dette første svaret vist at "loven er hellig, og budet er hellig og rettferdig og godt" (v.12). Men dermed har vi også fått innledningen til den viktige læren om hvordan menneskene gjennom loven får kjenne synden.
Først taler han om dette i enkle vendinger. "Jeg lærte ikke synden å kjenne uten ved loven", sier han. Dette er det allmenne forholdet som han allerede i kap 3:20 omtaler slik: "Ved loven kommer erkjennelse av synd". Men i vårt vers lærer han oss nå også hvordan, og når, vi ved loven blir kjent med synden. Dette er også et viktig punkt. For vi merker nok at selv om vi alle har kunnskap om Guds lov, så kjenner likevel ikke alle synden (hele verden sover jo fullkomment tilfreds i sin synd). Videre må vi huske på at den som ikke får kjenne sin synd, kan heller ikke søke frelse fra synden, men vil komme til å "dø i sine synder". Med all sin kunnskap, sin kløkt og sin tro på Guds ord, er det umulig at noen på rett måte kan få liv i Kristus, uten at de kjenner synden i den grad at "budet bare gav dem død" (v.10).
Først da kan de bli levende i Kristus, bli et nytt menneske, født av Gud. Det er dette hele Skriften lærer. Så blir det et viktig spørsmål: Hvordan og når lærer jeg virkelig å kjenne min synd? Det første apostelen svarer på dette, er at det skjer først når du lærer å kjenne begjæret. Han sier: "Jeg lærte ikke synden å kjenne uten ved loven. For jeg hadde ikke kjent til begjæret, om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære!" Av sammenhengen her følger at han ikke kjente synden, når han ikke hadde oppdaget begjæret. Men hva mener han med uttrykket å "kjenne til begjæret" ("jeg hadde ikke kjent til begjæret, om ikke...")? Svaret har vi i hans egen forklaring. Det betyr først og fremst det å kjenne begjæret som synd. For han sier: "jeg hadde ikke kjent til begjæret, om ikke loven hadde sagt: "Du skal ikke begjære!" Det viser at han først vil ha fram dette at allerede det å begjære er synd. For det lærte han av loven som sa: "Du skal ikke begjære!"
For det andre merker vi av v.8 at han tenker på et dypere kjennskap til begjærets makt over oss. Det vet vi bare gjennom bitter erfaring. Som en ytterligere forklaring over emnet, sier han nemlig: "Men synden som tok anledning av budet, virket all slags ondt begjær i meg". Og dette er det så han inngående utlegger t.o.m. v.13, der han så oppsummerer det hele i disse ordene: "Men det var synden; for at den klart skulle framstå som synd, som virket død i meg ved det som er godt (nemlig loven), slik at synden kunne bli grenseløst syndig ved budet". På den måten har det skjedd, sier han, at ved budet fikk synden et slikt liv og en makt over meg at "jeg døde". Jeg ble avmektig, tilintetgjort og fordømt (v.10).
Men det gjenstår ennå et spørsmål: Når, og på hvilken måte, lærer jeg da i en slik sønderknust tilstand, å kjenne begjæret? Vi har jo sett at bare når vi får erfare begjæret i vårt indre, kjenner vi synden. Men vi spør altså: Når og på hvilken måte lærer vi å kjenne begjæret? Fra vi var barn har vi alle lært budet: "Du skal ikke begjære!" Vi hører og leser det titt. Likevel sover hele verden i spørsmålet om begjær er synd. Mange tar for seg budene, for å bruke dem som åndelig speil for sin sjel, for å se syndene sine. Men de får ingen levende syndserkjennelse av dette. Når og hvordan får en da den rette syndserkjennelsen? Paulus sier det skjer på en ganske annen måte enn gjennom et slikt selvforetak og menneskelig beskuelse av loven.
Slik skildrer han det: "Jeg levde en gang uten lov (og da var synden død), men da budet kom, ble synden vekket opp til liv". Hva kan dette bety, at han sier han levde uten lov? Det kan ikke bety at han ikke kjente loven, eller ikke forsøkte å leve etter den. Fra barnsben var han jo blitt undervist i loven. Og i sin uomvendte tilstand var han et så nidkjært medlem av det strengeste religionsparti på sin tid, at han sier: "etter rettferdigheten i loven var jeg blitt ulastelig" (sv.: "efter den rättferdighet, som är i lagen, var ostrafflig") (Fil 3). Hva betyr så dette at han "levde en gang uten lov", og så videre dette om "da budet kom"? Ganske enkelt at han ikke hadde hatt loven levende i sin samvittighet, men hadde sovet i gjerningstrelldom. Han hadde ikke fått se, ikke erfart innholdet i budet: Du skal ikke begjære! At "budet kom" betyr altså at loven ble levende, fikk liv og kraft, i hans samvittighet. Han ble vekket opp av syndesøvnen og opplevde Guds hellige nidkjærhet og øyne vendt mot seg. Det jaget og utmattet ham uansett hva han foretok seg. Det er slik det skjer, at vi får kjenne synden gjennom loven. Det må et stort og nådefullt Guds verk til, for at dette skal skje. Det forutsetter altså at Gud oppsøker deg og vekker deg opp av syndesøvnen. Ellers lærer du aldri å kjenne synden din, uansett hvor mye du speiler deg i loven.
Dermed har vi sett hvordan den rette utviklingen er, i dette Paulus lærer oss her. Så vil vi gå nærmere inn på selve ordene. Apostelen sa:
For jeg hadde ikke kjent til begjæret. Hva ordet "begjæret" angår, så står det for ethvert begjær som strir mot Guds hellige lov. Grunntekstens ord betyr riktignok bare attrå/begjær enten til godt eller vondt. Men når Paulus anvender budet: "Du skal ikke begjære", forstår vi at her menes et begjær som loven forbyr. Altså ikke bare begjær etter andres eiendom, som det tiende budet taler om, men alt mulig vondt som rører seg i hjertet. I v.8 kaller Paulus det: "all slags ondt begjær" - som helt klart strir mot Guds lov like så mye som selve gjerningen. Det ser vi når Kristus (i Mat 5) forklarer det femte og sjette budet. Der sier han at bare du "blir vred på din bror uten grunn", eller "ser på en kvinne for å begjære henne", så er du "skyldig for dommen". At Paulus "ikke kjente til" begjæret, det betyr, som vi allerede har sett, for det første at han ikke anså begjæret for synd, kjente ikke noe samvittighetskval over sine indre begjær, bare de ikke slo ut i gjerning. Begjæret var noe han fullstendig overså. Det fantes ikke i hans register over synder. For det andre opplevde han heller ikke begjærets makt, hadde ikke den indre striden, alt dette som loven senere vekket opp. Nei, synden lå der liksom død og helt ufarlig i hans indre.
Men vi skal legge merke til hva det er Paulus spesielt vil ha fram her; dette at ingen har sett synden, hvis de ikke er vekket opp og har fått kjenne begjæret. Ja, kjenner det som en fordømmende og trykkende synd. Mange mener de har syndserkjennelse når de kjenner samvittighetskval over endel synd og laster. Men apostelen sier her at dermed kan vi ikke si at vi "kjenner synden". Nei, når de bare ser på ytre overtredelser av budene og grove laster, som synd, da har syndene slett ikke fått bearbeide dem så de er blitt sønderknust og botferdige. De fortsetter gjerne sitt liv i synden år etter år. Og om de så finner på å omvende seg, så blir det bare en omvendelse fra deres syndige liv. Da blir de bare fariseere eller gjerningshelgener. De vet ikke hva "omvendelse til Gud" vil si, så lenge de ikke har opplevd at Guds øyne følger deres hjertes tanker og motiver som grunnlag nok til å dømme dem til døden.
Så lenge omvendelsen ikke går på "begjæret" og all hjertets ondskap, blir menneskets fromhet bare hykleri og fariseisme. For Jesus sa til slike: "Dere renser utsiden av begeret og fatet", "dere er som hvitkalkede graver som nok ser vakre ut utvendig, men som innvendig er fulle av dødningebein og all urenhet". "Dere betaler tiende av peppermynte, anis og karve, men har forsømt det som veier tyngre i loven: retten, barmhjertigheten og troen". Over alle disse ropte han ut: "Dere hyklere! Slanger! Giftslangers avkom!" Hvordan kan dere flykte fra helvetes dom? " Må Herren vekke oss alle, hvis vi uten å være klar over det står under slik en dom!
La oss se nøye på fariseernes fromhet! De så alvorlig på sine ytre gjerninger. De lærte at den som dreper, driver hor o.s.v. er skyldig under dommen. Men å bli harm på sin neste, hate sin bror, bruke onde ord, ha urene begjær i hjertet, - det var ikke blitt synd for dem. Slike falske helgener finnes til alle tider. De har vendt om fra det som kalles "verden". De avholdt seg fra ytre synder og laster. De gjorde bruk av alle nådens midler, kunne holde andakt i hjemmet. De var særdeles alvorlige i sitt gudsforhold. Gikk aldri en morgen på arbeid uten først å ha lest Guds ord og hatt sin bønnestund. De gikk ikke til hvile en eneste kveld uten først Guds ord og bønn. De er rettferdige og gjør mye godt, tjener Kristi sak med det de eier og gjennom personlig virksomhet, slik som fariseeren i templet. Han sa han gav tiende av alt han tjente (til templet) og fastet to ganger i uka.
Men hvis du aldri tynges av ondskapen i hjertet ditt, er tilfreds med deg selv og din kristelighet, men rister på hodet over hvordan andre steller seg. Eller kan gå med et hemmelig hat overfor din neste, misunnelse, eller lyster og begjær etter det som er synd - -. Uroer ikke dette deg? Hva er det din kristendom består i da? Da har den gamle bedrageren fordreid sinnet ditt, så du ikke prøver deg på Kristi ord til fariseerne. Du tenker at dette gjaldt jo fariseerne som var noen forferdelige hyklere. Men du har ikke den minste tanke om at Herrens øyne også følger deg. At du er av samme slaget, bare med den forskjellen at i dag framstår din rettferdighet i kristendommens former. Men Gud lar seg ikke spotte. Bare dette ene tegnet er nok. Dette at du ikke kjenner begjæret og ondskapen i ditt indre som syndig og fordømmende, og derfor ikke ser på deg selv som den største synder. For det siste vil naturlig følge når en kjenner ondskapen i hjertet.
Men bare dette ene tegnet, at du ikke har den aller største nød over ondskapen i ditt indre, og bare kan finne all din trøst i Kristi blod. Bare dette ene forholdet gjør at Herren allerede har dømt deg som hykler og fariseer. Kristus så at der var slike mennesker i den flokken han talte til, da han fortalte lignelsen om kongesønnens bryllup, hvor det var kommet inn noen som ikke hadde bryllupsklær på seg, og derfor skulle kastes ut i mørket utenfor. Det var til slike han også talte om de som på den siste dag skulle si til ham: "Vi spiste og drakk for dine øyne, og du underviste i gatene våre". Og "Herre, Herre, har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut demoner i ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn?" Og han skal si til dem: "Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra meg, dere som driver med lovløshet!"
Kort sagt: De som ikke kjenner begjæret i seg, ikke kjenner hjertets innerste tanker, og kjenner motivene som synd, som trykker og fordømmer, men bare ser på det ytre livet og på gjerninger, - til de taler Herren: "Dere hyklere! Hvordan kan dere flykte fra helvetes dom?" Mennesket er alltid det samme. Samme falske hjertet. Det samme bedraget som fantes på Jesu tid, må jo også finnes hos oss. For vi har jo de samme egenskapene som disse som var bedratt på Jesu tid. Den som ikke frykter for sitt eget hjerte, og kjenner falskheten og ondskapen der inne, han er bedratt og kjenner ikke synden. Det er dette Paulus også vil ha fram, når han sier: "Jeg lærte ikke synden å kjenne, for jeg kjente ikke begjæret". Og begjæret lærte han bare å kjenne gjennom loven.
...om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! Disse ordene viser oss først og fremst at vår natur er så totalt fremmed for sann hellighet, at den ikke ser på begjæret som synd, uten at Gud angriper hjertet med uttrykkelige bud - ! De forteller oss også at vår naturlige syndserkjennelse, den "skyggen" av loven som er igjen etter syndefallet (kap 2:14-15), altså ikke makter å åpenbare begjæret. Vi ser også hvordan den filosofiske moralloven bare anser det som synd når viljen samtykker i begjæret. Og selvsagt enda klarere at den loven det dømmes etter, borgere imellom, ikke omtaler begjæret, men bare dømmer etter utførte gjerninger. Altså er det bare Guds åpenbarte lov, som er åndelig (v.14), som også fordømmer selve begjæret. "Jeg hadde ikke kjent til begjæret", sier apostelen, "om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære!"
Men når altså Herrens lov taler slik, så må du jo være en gudsfornekter og en hykler, hvis du tror syndige tanker og begjær ikke er synd, når det ikke slår ut i syndige ord og gjerninger. Har Herren Gud forbudt begjæret, så er og blir det synd. Derfor kjemper også Ånden kampen mot begjæret, hos de som er født på ny. At de har forlatelse for begjæret for Kristi skyld, i likhet med all annen synd, gjør ikke at denne synden er uskyldig. Måtte ingen la seg bedra med forførende ord! Alt den hellige Gud har forbudt, det er synd!
Men vi går tilbake til Paulus's bekjennelse. Han taler om den hellige loven, som trengte på med sine bud helt inn i hjertet, og sa: "Du skal ikke begjære!". Han sier altså at det var bare dette som kunne åpne øynene hans, så han så dette ondet; "begjæret", som ellers var skjult for ham. Da ble han som "etter rettferdigheten i loven var blitt ulastelig", snart en forferdelig synder. Loven, den store og allmektige Guds hellige bud og forbud, trengte seg på i hjertets innerste, hos denne Saulus som var så tilfreds i sine gjerninger. Da merket han at den store Gud så inn i hjertet hans og sa: Du må ikke ha det minste begjær til noe ond! Å, nå var all hans rettferdighet knust! Nei, han var slett ikke fri fra syndige tanker og begjær. Så vil han gjøre seg fri fra synden i hjertet. Vil stå imot og fordrive alle onde tanker, så han også kan være hellig i hjertet, innfor Guds øyne. Men nå oppstår det en ny og enda verre nød enn han noen gang hadde kjent til. For tankene og begjæret lar seg ikke drive ut. De blir bare verre og verre, jo mer han får se av dem, og jo mer han kjemper mot dem. Dette forholdet taler så Paulus videre om:
8: Men synden som tok anledning av budet, virket all slags ondt begjær i meg. For uten lov er synden død.
Paulus sier her at vår oppvåkning overfor synden ikke bare skjer ved at loven holder fram for oss alle sine hellige bud, og viser oss synden. Det skjer også ved at loven vekker opp all ondskapen som lå der død, så den våkner opp i alle slags begjær. Gjennom all slags kamp og avmakt skulle vi på denne dype erfaringens vei lære å kjenne syndens makt over vår natur. Vi skulle ikke bare forstå hva som er synd, men også kjenne syndens makt over oss.
Men her sier apostelen at det skjer ikke gjennom lovløshet, men gjennom loven, at synden altså reiser seg. Dermed har han også uttalt det som er den store anstøtssteinen for alle gjerningskristne som aldri er blitt sønderknust. De fatter ikke at loven ikke tjener til å motstå eller bremse på synden, men tvert imot til at synden "överflödar" og "blir grenseløst syndig ved budet" (v.13). De som er av verden vil aldri kunne fatte eller innse at budet skulle ha en slik virkning når det angriper hjertet. De sjokkeres og blåser bare av en slik tanke, og sier at da må jo loven selv være en syndekilde (Men det er jo det samme som at da måtte Gud selv være opphavet til at "synden ble større" - !). Hva skulle vel kunne bremse ned synden, om ikke Guds hellig lov og advarsler skulle kunne virke det? Så langt strekker verdens forstand seg.
Men så tenker alle som er vakt: Bare jeg kunne kjenne alvoret rett, i Guds vrede over synden! Bare jeg fikk den rette, dype erkjennelsen av hvor forferdelig synden er! Eller virkelig så helvetes gru! Så skulle jeg vel endelig kunne stå imot synden. Dette er den mest alminnelige tankegangen hos vakte sjeler. Derfor må de også, både bittert og lenge, gå erfaringens motsatte vei - før de gir opp, og tror det Paulus forkynner her: At gjennom loven blir du bare vekket opp og får se synden. At loven ikke kan hindre eller bremse, men bare vekker opp synden. Men det apostelen sier her, det farer de raskt over, som om det bare var en forhastet, uoverveid uttalelse av Paulus. De legger ikke merke til at han sier at det var nettopp budet synden benyttet seg av, og vekket opp all slags begjær i ham.
Ennå mer merkelig er det at selv de som tror, og hundre ganger har gjort samme erfaring som apostelen vitner om, like titt faller i samme naturlige oppfatning; at loven skal holde synden i sjakk. Bare vi kjenner loven og dens hellige alvor, så skal det hjelpe oss til å stå imot synden. De som tror har nok stadig kamp med sitt skrøpelige legeme. Derfor kjenner de stadig på synden. Men gjennom sitt naturlige hjertes dype bedrag forføres de stadig til nye feilslåtte forsøk på lovens vei. Gjennom dens bud og forbud forsøker de å oppgløde seg til nye alvorlige anstrengelser, for å få makt over synden på denne måten. Det kan gå så vidt at de ofte står i fare for å bli ført helt bort fra evangeliet, og nok en gang "la seg binde under trelldommens åk".
Denne dype og seige innbilningen om at vi med lovens hjelp skal kunne dempe synden, grunner seg egentlig på den gamle og dype tilliten til vår egen kraft. Loven taler jo til menneskene, og krever det gode av dem. Å påstå at loven ikke tjener til å motstå synden, det er det samme som å si at vi ikke i oss selv har makt til å motstå synden, og være som vi bør. Der er nemlig ingen ting som ligger så dypt i vår natur som dette at vi skulle bli lik Gud. Denne gamle innbilningen om at vi slett ikke er så ødelagt og fortapt i synden, at vi ikke fremdeles selv skulle kunne gjøre det gode og stå imot synden. At vi derimot skulle være så fullstendig ødelagt og udugelige til alt godt, så vi ikke skulle kunne stå imot synden - når vi ser Guds vrede overfor synden, og helvetes ild står truende foran oss - det er en altfor ydmykende erkjennelse for menneskene.
Denne gamle innbilningen om at vi fremdeles (etter syndefallet) skulle ha en fri vilje og makt til å gjøre det gode og stå imot det onde, har også andre konsekvenser. Mange anser det f.eks. for svært skadelig å frata menneskene troen på hva de selv kan utrette. For da, mener disse, vil jo ingen sette noe som helst inn på å lykkes (som de mener er det som behøves). Men her sier da altså Paulus at det ikke er nok med at loven ikke makter å holde oss fra å synde, men som til og med tvert imot fører til alt det vonde; "begjærene" og "overtredelsene", som vi trodde vi kunne stå imot ved å bruke loven. Han sier at det var nettopp budet som synden benyttet seg av, og virket all slags begjær. Ja, at det til og med var akkurat derfor "loven kom inn ved siden av", "for at fallet skulle bli større" (sv: på det att överträdelsen skulle överflöda" (kap 5:20). Men det kunne være verd bryet å se ennå dypere på denne, Paulus's, lære.
Men synden som tok anledning av budet, virket all slags ondt begjær i meg. Her skiller Paulus mellom synden og begjæret. Det betyr at "synden" er noe som bor i oss, også når begjæret ikke er vekket opp i oss. Det samme uttrykker han i ordene: "For uten lov er synden død", d.v.s. sover og er uvirksom. Av dette forstår vi at med "begjæret" i v.7 og her menes ikke selve syndefordervet, eller arvesynden, men den lysten til det onde som sporadisk vekkes og oppleves. Mens derimot "synden" i vårt vers betegner selve fordervet, selve tilbøyelsen til det onde, som bor i oss, selv når vi ikke kjenner det. På samme måte som villdyrenes, den giftige ormens og den farlige panterens natur bor i disse dyrene, også når de sover og ikke viser sin sanne natur. Men denne ondskapen som bor i oss ble vekket og opphisset gjennom budet som sa: "Du skal ikke begjære!". Den "tok anledning av" dette budet og "virket all slags ondt begjær i meg", sier Paulus.
Så forgiftet og ond er vår natur, at selve Den hellige Guds bud og forbud bare egger den til ennå flere lyster og overtredelser. På samme måte som ulesket kalk blir tent opp når den tilsettes vann, så den begynner å frese. Slik er vår natur. Vi ser det allerede hos et lite barn. Et barn som vanligvis er som en engel, kan plutselig, når moren på den mest omtenksomme måte vil oppdra det, svinge over i en villskap eller raseri, så en forskrekkes. Med alvorlige bud pålegger Guds hellige lov oss å stå imot synden. Og så er vårt hjertes forderv så stort at det bare benytter seg av disse budene til å bryte ut i ennå større kraft mot dem. Paulus sier at synden nå vekte all slags begjær. Budet hisset og vekte på denne måten opp et forderv hos ham som han ikke hadde opplevd før det ble skapt og framkalt gjennom lovens forbud. I kap 8:7 taler han om ennå en sørgelig virkning av loven: Det kjødelige mennesket blir rett og slett bittert mot Gud når det opplever at det ikke kan oppfylle hans lov, samtidig som loven fortsetter å kreve det gode, og truer ham med døden hvis han synder. Men det han egentlig sier her, er at når Gud bare nevner begjæret og forbyr dette, så benytter synden seg av det til ennå større begjær etter de ting som forbys.
Dette at vi stilt overfor budet bare fristes til overtredelse, er jo et bevis på hvor forferdelig og hvor dypt det fordervet var som kom inn i vår natur ved syndefallet. For det er jo helt uforståelig at vi bare skulle få mer lyst til det onde, når vi merker at Gud forbyr det! Det er umulig å forklare det med noe som helst annet enn at slik er rett og slett vår natur. Når det gjelder dyrene; at ormen hugger og løven dreper, så sier vi bare at slik er dyrenes natur. På samme måte kan en heller ikke vente mer av mennesket enn det som kommer av dens natur. Det var i syndefallet mennesket ble slik som denne teksten viser. Guds lov var for våre første foreldre fra begynnelsen en kjær veileder. Da elsket de inderlig sin Fars vilje. Men slangen, den falne engelen, sprøytet sin natur inn i hjertene deres, og fristet dem til at de også skulle reise seg mot Gud og ikke lenger gi seg inn under hans pakt. Den falne engelen fordreide dem til å tro at forbudet var en innskrenking av deres frihet. At den forbudte frukten var spesielt god framfor alle de andre. Da fødtes begjæret for første gang i menneskene. Og nå skjedde det som apostelen Jakob skildrer slik: "Når så begjæret har unnfanget, føder den synd. Og synden, når den er blitt fullmoden, føder død".
Guds dom ble straks fullbyrdet. Når mennesket syndet, skulle det "visselig dø" (1Mos 2:16). Nå var menneskets sanne liv, livet i Gud, utslokt, og den nye, fallets natur, var født i dem. Denne naturen som så påtakelig minner om dens opphav, om dette første fallet. Langt mer enn noe barn kan minne om dets opphav. For nå er også vår natur blitt slik at vi synes forbudet er en innskrenking av vår frihet, og at den forbudte frukten smaker best. Salomo sier det slik: "Stjålet vann er søtt, og brød som en spiser i smug, smaker herlig" (Ord 9:17). Vi elsker det som forbys, - rett og slett fordi det forbys! Det er menneskenes særegne natur, og den følger dem - om de vil eller ei - så lenge de lever på jorden. Og når så loven virker begjæret - da må det jo være langt fra at loven skulle kunne døde begjæret, skulle kunne ta bort kjærligheten til synden! Om den nok holder oss tilbake fra noen ytre syndige gjerninger, så øker den bare desto mer de syndige begjærene.
For uten lov er synden død. Meningen med disse ordene er ganske tydelig av sammenhengen. Så lenge loven ennå ikke hadde vekket synden gjennom forbudet mot å begjære, lå synden ennå bare som en sovende bjørn i vår natur. Synden var ikke "død" i den betydning at den ikke fantes hos Paulus. Men det han vil si er at han kjente ikke dens vesen, og hvordan den virket i disse onde begjærene, før budets hellighet, omfang og strenghet vekte den opp. Og grunnen til det var at når synden, eller hans fordervede naturs ondskap, før loven kom ikke møtte noen motstand, så merket han heller ikke hvordan den levde og arbeidet inne i ham.
Alt apostelen taler om her i dette verset, er kjente ting i enhver levende kristens liv. De husker godt hvordan de fikk kjenne sitt fryktelige forderv, kort etter at Gud hadde åpnet øynene deres og vekket dem opp fra syndens søvn, så de så og opplevde lovens åndelige krav. Tidligere hadde de ikke hatt noe som helst problem med dette, de hadde aldri kjent fordervet slik. Men de husker godt hvordan denne hjertets ondskap nå reiste seg voldsomt. Fordi den merket at lovens strenghet ikke ville gi etter det minste for synden, men fordømte den fra den bare var en tanke, og helt til alle dens utslag. Enkelte vakte sjeler har her gjennomlevd særdeles bitre erfaringer i disse uendelige fristelsene som forfulgte og plaget dem i lange tider. Innimellom holdt de på å fortvile med tanken på om de noen gang skulle kunne bli frelst. De følte at de var spesielt fordervet framfor alle andre. De følte de var "overgitt til et udugelig sinn" o.s.v. Alt bare fordi synden aldri tar slutt, men stadig herjer i hjertene og bare får mer makt, jo mer de kjemper og ber imot den.
Så uendelige og utmattende kamper må enkelte gjennomgå, før egenrettferdigheten er så dødet at de kan overgi seg som fullstendig fortapte syndere, og bare søke sin frelse i nåden. Slik er det loven virker når Herrens Ånd første gang åpner menneskenes øyner. En kraft som før lå skjult og ueksponert inni dem, reiser seg og vokser i styrke. Og de som tidligere ikke var klar over at det bodde en slik vondskap i dem, opplever nå en makt inni dem som reiser seg mot alle deres gode forsetter, og knuser dem.
Men det er ikke bare i den første tiden i omvendelsen vi har disse bitre opplevelsene av syndens makt, fordi loven hersker i samvittigheten. I dette kapitlet vil apostelen tale til oss om hvordan de som er født på ny også opplever dette, de som "fryder seg i Guds lov etter det indre menneske" (en fryd som aldri finnes i mennesker som ikke har en levende tro). Selv disse får oppleve hvor stor makt den har, denne "syndens lov som er i lemmene deres". De kan oppleve det like sterkt, og de kan bli like nedbrutt som i den første tiden av omvendelsen, hver gang loven får komme inn i samvittigheten og får jage bort troens glede i nåden. Det skjer spesielt ved at trangen etter egenrettferdighet, som alltid henger ved oss, forfører oss til bare å se på oss selv. Da får vi snart på nytt oppleve hvordan loven vekker opp synden. For vi må aldri glemme at loven alltid har den samme virkningen på vår natur, så snart den får herske i samvittigheten. Og når det skjer hos dem som allerede har mottatt stor nåde, da setter lovens krav ennå mer inn på dem enn tidligere - nettopp fordi den store nåden har fått gjort så dypt inntrykk på dem. For da står det klart for en kristen hvor mye han, som har opplevd så stor nåde, skylder sin Gud. Hvor varmt og trofast han bør elske sin Gud, og gjøre hans vilje i alle ting.
Når nå Ånden avdekker mer og mer naturens forderv, som er den samme over alt. Og lovens krav blir mer og mer viktige og hellige for sjelen. Da kan det oppstå en ennå større syndenød enn noen gang tidligere, selv om denne kristne sjel nå har et ankerfeste og et lys over evangeliet som han ikke hadde før. Kort sagt: Der loven hersker i samvittigheten, der blir alltid synden og nøden vekket til live. Og selv om graden av denne nøden er forskjellig, er der alltid én ting felles for alle som får oppleve lovens rette virkning: Gjennom loven "dør" de, blir fortapte, og står fullstendig hjelpeløse. For dette var Guds største hensikt med loven.
Så vil kanskje noen spørre: Er det nødvendig at loven må få en slik virkning på alle? Kan ikke Guds nåde føre noen sjeler slik at de tvert imot lykkes i sin kamp for å omvende seg, så de får den motsatte erfaringen av den Paulus hadde? Kan de ikke gjennom oppvåkningen og sin strid mot det onde, bli bedre og bedre ved å leve etter budene? Svar: Måtte vi i så viktige spørsmål ikke følge verken vår egen eller noe annet menneskes mening! "Hvert menneske er en løgner". I et spørsmål som gjelder sjelens evige vé og vel, må vi bare tro på Guds ord. For å slippe å uroes, fristes vi vel til å holde oss til det som passer oss selv best. Men det beste rådet her vil nok være at vi tar spørsmålet om døden og evigheten på alvor, før det er for sent! Og da er det bare ett spørsmål det gjelder: Er det sikkert at jeg er på den rette veien? Er det sikkert at jeg kan være en rett kristen, hvis jeg ikke er "død ved loven"? Når jeg isteden tvert imot lykkes i mitt arbeid med å omvende meg, så jeg synes jeg stadig blir bedre når jeg lever etter budene.
Hva sier Kristus og apostlene hans? Paulus sier dette rett og slett er hele hensikten med loven. "Loven kom til for at fallet skulle bli stort" (sv.: överträdelsen skulle överflöda). De som ikke har opplevd denne virkningen av loven, kaller Herren Kristus for "de friske". Disse trenger ikke lege, sier han, "bare de syke". Ingen som lykkes i sitt arbeid med å omvende seg, blir "syke". De føler seg tvert imot "friske". Nei, da blir en ikke "fattig", "bedrøvet", "elendig", "blind" og "ussel". Men det var akkurat det Kristus sa vi måtte bli, hvis vi skulle få motta hans nåde på rett måte (Mat 4:3,4, Åp 3:17). Hvis vi i det hele tatt skal bli rettferdige bare i Kristus, må loven nødvendigvis virke at "fallet blir større". Överträdelsen överflödar og blir "grenseløst syndig ved budet". Kort sagt: at en "ved loven dør for (fra) loven", enten nå dette skjer ved at en får kjenne synder og begjær i vanlig forstand. Eller det mer går på hjertets ugudelighet, hardhet, likegyldighet og lettsindighet, som kan plage enkelte sjeler så de gir opp alt eget strev. Og dermed er lovens hensikt oppnådd.
For hovedsaken er jo at menneskene blir dødet, slått ned og tilintetgjort, så det ikke lenger finner noen som helst trøst utenfor Kristus alene. "Hvis det var gitt en lov som hadde kraft til å gjøre levende, da ville rettferdigheten virkelig ha kommet ved loven". Hvis jeg ved hjelp av loven virkelig kunne bli god og rettferdig, så hadde Kristus ikke behøvd leve under loven og fått oppleve dens forbannelse for oss. "For om rettferdighet kommer ved loven, så døde altså Kristus forgjeves". Så er det altså helt nødvendig for hvert eneste menneske å oppleve den samme virkningen av loven som Paulus skildrer med seg selv som eksempel. Hvordan skal det da gå med alle dem som aldri opplever denne virkningen av loven, men tvert imot er så fornøyd med sin utvikling at de takker Gud for sin egen rettferdighet. Det var det fariseeren gjorde i templet? Paulus hadde også levd i en slik falsk og sovende tilstand. Det taler han videre om i neste vers.
9: Jeg levde en gang uten lov, men da budet kom, ble synden vekket opp til liv, og jeg døde*.
Her taler Paulus om to forskjellige tidsepoker i hans indre liv, begge før han fikk nådelivet. I likhet med alle andre Guds barn har han opplevd tre åndelige epoker: Den første, da han "levde uten lov"; et naturlig liv som selvsikker og syndig. Da "var synden død". Den sov, og vi kjente den ikke. Den andre,
"da budet kom" i hans indre, vekte synden opp og satte den i virksomhet, så "han døde". Den tredje, da han "lever i tro på Guds Sønn"**. Da lever Kristus i ham, og er hans tro og hans helliggjorte liv.
*
Rosenius har valgt å slutte vers 9 slik, fordi han finner det mest naturlig for sammenhengen. Slik finner vi det også i andre bibler, bl.a. Den Nye King James, mens vi kanskje mest er vant med at det er v.10 som begynner med dette at "jeg døde".
**
Det er verd å merke seg at i C.O.R.'s bibel - som også i andre - heter det "lever jeg i Guds Sønns tro".
Jeg levde en gang uten lov. Her ser apostelen tilbake på den første av disse tre epokene. Den tiden skildrer han med at "jeg levde en gang uten lov, og da levde jeg". Det er dette som er meningen. For uttrykket "jeg levde" betyr ikke bare at jeg var til, jeg eksisterte. Men etter grunnteksten og sammenhengen ligger det klart utheving/trykk på ordet, og må oppfattes som motsetningen til det som verset avslutter med: "jeg døde". Vi merker samme forhold i hans omtale av synden. Når det gjelder den første epoken, når han levde uten lov, sier han at da "var synden død" (v.8). Og videre, da budet kom "ble synden vekket opp til liv". Når jeg levde uten lov, da var synden død. Og når synden ved budet ble levende, da døde jeg. Det er dette apostelen forkynner.
Gjennom alt sammen er det lett å forstå hva det betyr når han sier at han "levde", når han var uten lov. Ikke bare at: Jeg var meg ikke bevisst døden som ventet meg, og helt fremmed for at der var en dødsdom som var avsagt over meg, på grunn av synden. Men også: I det moralsk høyverdige livet jeg levde, var jeg selvstendig og sterk, og hadde all mulig forventning til at ved egen innsats skulle jeg oppnå evig liv. Jeg var i stand til å gjennomføre det jeg ville, det som krevdes --- trodde jeg. Loven hadde ennå ikke "drept meg" (v.11). At dette er meningen med uttrykket "jeg levde", det forstår vi fordi Paulus her taler om det livet han levde "uten lov". At han da "levde" kan ikke vise til et liv i vanlig; legemlig, åndelig eller evig forstand. For det legemlige livet hadde han også under loven. Og det kunne langt fra menes det åndelige eller evige livet, når han samtidig sier han var "uten lov". Det kan heller ikke menes et livlig syndens og lystenes liv. For han sier tvert imot at da "var synden død". Så gjenstår bare den tolkingen vi allerede har gitt. Her menes dette selvtilfredse, moralske livet, hvor ens egen kraft ikke er knust. Det var altså hans egenrettferdige og selvvirksomme JEG som levde. For det er dette som dødes ved loven.
På denne måten var det "jeg levde", da jeg var "uten lov", sier Paulus. Jeg var jo på ingen måte uten noen ytre kjennskap til loven -, men jeg var uten dens indre arbeide og kraft i samvittigheten. Jeg levde uten det sanne kjennskapet til lovens åndelige krav, og uten å ha opplevd hvordan den møter vår natur. Jeg sov. Jeg kjente ikke synden og Guds vrede over den. Derfor levde jeg selvsikker i egen kraft som ikke var brutt ned. Helt ukjent med den forskrekkelse og avmakt som den rette syndserkjennelsen virker. Dette er lett å forstå, for vi opplever det daglig, alle sammen, og ser det rundt oss. Vi ser hvordan alle mennesker er fulle av synd, og likevel lever hele verden i en sånn selvsikkerhet, som om de ikke bar på noe som helst vondt, men hadde det aller beste forhold til Gud og hans lov.
De kan ikke skjønne at noen behøver frykte for Gud og evig død, hvis de da ikke har gjort noe, ytre sett, forferdelig galt eller ubarmhjertig mot noen. De ser ikke at alle mennesker i seg selv er glad i verden. At de har sitt hjertes tilfredsstillelse i verdens ting (og som derfor er deres avguder). At de ikke først og fremst tenker på Gud, ha samfunn med ham, taler med Gud og om Gud, og aller helst vil tjene ham, - det bekymrer dem ingen ting. De skjønner ikke at dette betyr at de ikke elsker Gud. De sier: En kan vel ennå elske Gud, selv om en ikke stadig vekk har samfunn med ham, eller er opptatt med det som tilhører ham. Og, en kan vel ennå være en god kristen, selv om en ikke holder Guds lov (og altså elsker synden mer enn Gud), eller selv om det kan være et og annet menneske en har imot (og altså lever i hat).
På denne måten trøster verden seg, og frykter knapt et øyeblikk for helvete. Samtidig som de lever ugudelig, med hjertet fullt av avguder, med syndige lyster og begjær. Men i en slik tilstand kan ofte syndens lyster være ganske stille i vår natur, slik at dette sovende mennesket ikke har noe problem med å leve et kristelig og fint liv. Det er dette Paulus sier her: "uten lov er synden død". Da var synden ikke opptatt med å friste meg, når den ikke møtte noen motstand.
Men da budet kom, ble synden vekket opp til liv. "Da budet kom", d.v.s. når dens hellige tyngde og sanne mening traff min sjel. Når jeg så at Den Hellige Gud forbød selve begjæret etter det som er forbudt i loven. Apostelen hadde i sannhet hørt og lært budenes ordlyd. Men de hadde ikke fått talt til hans samvittighet med sitt innerste budskap. Og bare så dypt som en kjenner lovens krav og tyngde i samvittigheten, bare så dypt kjenner vi synden. Alle mennesker kjenner til en viss grad at de er syndere. Men her lærer apostelen, som vi også tidligere har sett, at det ikke er noe menneske som kjenner syndens rot og herskende makt over vår natur, før de lærer å kjenne det syndige begjæret og dets makt. Og dette kjennskapet til begjæret er det ikke noe menneske som har, før det blir vekket opp fra syndesøvnen, og budet med guddommelig tyngde får angripe, anklage og fordømme alt vanhellig i deg. En slik erfaring er det Paulus sikter til med ordene "da budet kom".
Da lærte han å kjenne synden. Ikke bare alle dens fangarmer som griper over alt i oss; i vår forstand, i viljen og innbilningskraften. Ja, i vårt syn og hørsel, våre ord og gjerninger. Han lærte også, som sagt tidligere, å kjenne den makten synden hersker med over vår natur, som dermed er "solgt under synden", og "ikke bøyer seg inn under Guds lov, og har heller ikke evne til å gjøre det" (kap 8:7). Han så at mennesket står uten noen som helst mulighet til selv å gjøre seg fri fra syndens makt.
Dette lærer og tror vi aldri bare gjennom muntlig undervisning om hva ordet sier. Først når budet virker med Guds kraft så synden vekkes opp, og så det stakkars mennesket kjemper imot, men likevel bare utmattes og knuses, - da lærer vi det. Og dette er en helt nødvendig erfaring og lærdom. For først da kan mennesket få høre seg frelst gjennom budskapet om ham som for oss ble både rettferdighet og helliggjørelse (1Kor 1:30). Dette er den salige hensikt og mål vår trofaste Gud har med loven, - selv om det begynner på denne besynderlige måten Paulus skildrer her: "Men da budet kom, ble synden vekket opp til liv."
"Synden ble vekket opp til liv". Av verset foran har vi allerede sett hva det betyr, at synden blir vekket opp når budet kom. Før dette var synden død, sier Paulus. Den holdt seg i det skjulte, stille og ubemerket så vi ikke kjente den. Men når budet kom, og begynte å virke med sin kraft, da vektes synden til nytt liv. Da "tok den anledning av budet og virket all slags ondt begjær i meg", sier Paulus. All den ondskap som var i hans natur, ble nå levende og reiste seg mot Guds bud. Det var selve begjæret til det loven forbød, og deretter fortvilelse og bitterhet rettet mot Gud. Likeså harme og raseri mot mennesker, så igjen syndige begjær, så løgn og fusk. Til slutt blir dette stakkars mennesket redd og engstelig. Men det er umulig for ham å gjøre seg fri fra alt dette selv. Det er dette Paulus vitner om, når han sier: "da budet kom, våknet synden til live".
og jeg døde. Hva dette betyr, skjønner vi av motsetningen: Jeg levde, da jeg var uten lov. Sammenhengen er her klar og tydelig. Paulus stiller opp mot hverandre disse to tilstandene: Når jeg var uten lov, og synden var død, - da levde jeg. Men når budet kom, og synden ble levende, da døde jeg. Gjensidig forklarer de to tilstandene hverandre. Uttrykket "Jeg levde" (når jeg var uten lov), kan ikke bare bety en overbevisning, en innbilning om at en skal nok en gang oppnå evig liv. Det må også innebære følgene av en slik overbevisning, nemlig mot og kraft til å arbeide på sin egen rettferdighet. Tilsvarende må da også uttrykket "og jeg døde" bety at jeg gjennom loven ikke bare fratas min innbilning om at jeg har det evige liv, og blir overbevist om min dødsdom. Men at jeg også opplever syndens utbrudd og kraft og mister min innbilte kraft og troen på meg selv. Mitt selvvirksomme "jeg" døde.
For å forstå dette uttrykket vi nå taler om, må vi tenke etter hva apostelen har sagt tidligere, om at det var ikke bare budet: "Du skal ikke begjære", som lærte ham å kjenne synden. Det var også den bitre opplevelsen av at synden bare ble vekket opp gjennom loven, og vekte all slags begjær i ham. Det var denne erfaringen som avgjorde resultatet: "jeg døde". Derfor er det bare gitt en halv forklaring av dette uttrykket: "jeg døde", hvis det utlegges slik: Jeg ble overbevist om min dødsdom. For dette er bare den ene siden av det Paulus har villet ha fram. Det han spesielt har talt om, er hvordan det oppleves. Om lovens utmattende arbeid, det at den vakte synden til live. Vi må ikke overse denne sammenhengen: Når synden levde opp, da døde jeg. Det skjedde ikke ved at jeg bare fikk høre budets ordlyd, og ble klar over hvor syndig begjæret er.
Betydning av uttrykket: "jeg døde" kan derfor mer fullstendig uttrykkes slik: Gjennom budet: "Du skal ikke begjære", ble jeg først overbevist om at jeg på tross av all min gjerningsrettferdighet var dømt som synder. Og dermed dømt til døden, fordi jeg ikke selv kunne frigjøre meg fra begjæret. For det andre: Syndens liv og utslag, og begjærene som bare tiltok jo mer loven talte til meg, utmattet meg og gjorde meg fullstendig rådløs, avmektig og tilintetgjort. Først nå var det fullstendig slutt på selvsikkerheten og min egen kraft. Nå var det slutt på at "jeg" kunne bidra med noe som helst til min frelse. Mitt aktive "jeg" hadde dødd. Det var utmattet i samme grad som synden ble levende gjennom loven. Nå innså jeg endelig at jeg var fortapt! Det er dette som her heter: "jeg døde". Det som da skjer kan også ofte være at utmattede sjeler opplever en viss død, rent følelsesmessig. Etter å ha strevet, bedt og arbeidet for å overvinne det onde, og så alt viser seg å være forgjeves, så gir de seg over til en død avmakt. Et uttrykk for en konkurs på alt de selv kan utrette. Og akkurat fordi denne følelsesmessige død er et resultat av en konkurs på alt eget strev, så kommer den så visst også inn under den død Paulus taler om her. For hovedsaken i det hele er jo at menneskene gjennom loven lærer å oppgi seg selv, og alt han kan bidra med til sin frelse.
Så har vi nå sett hvordan Paulus først en tid levde "uten lov", uten dens arbeide på samvittigheten. Da var "synden død". Den skjulte seg, gav seg ikke til kjenne. Da "levde han", sterk i en gjerningsrettferdighet som ikke var brutt ned, og totalt ukjent med den dødsdommen som hang over ham. Deretter så vi hvordan det kom en ny tid i hans liv, "da budet kom" og loven traff ham med liv og kraft i hans indre. Den angrep og fordømte begjæret. Men det virket bare all slags begjær i ham, så han til sist gav opp all sin egen rettferdighet og bare så døden i øynene. Nå var han endelig rådløs og avkledd alt.
Over hvor lang tid denne Paulus's gjerningsrettferdighet (dette: "jeg levde en gang uten .lov") strakk seg, har vi ingen konkret opplysning om. Men vi kan være helt sikre på at han levde ikke hele sitt liv som fariseer uten at lovens krav uroet hans samvittighet. Den andre tidsepoken, da han kjente begjæret og dødens brodd, varte helt sikkert mer enn de tre dagene han lå stille, etter å være slått ned på veien til Damaskus. Dette at han "gikk langt utover det mange av de samtidige i hans folk gjorde", at han hadde "fått nøye opplæring i fedrenes lov" og "var nidkjær for Gud" (Gal 1:14, Apg 22:3), kan gjerne ha vært en tidlig virkning av at en indre ild var begynt å brenne i samvittigheten hans. Men ennå mer er hans nidkjærhet i å forfølge menigheten et vitnesbyrd om at han da dette foregikk, ikke var helt ubesværet og upåvirket av lovens brodd.
For det er en kjensgjerning at mennesker som blir svært oppbrakt over å høre sannheten, ikke er så likegyldig og sikker på sin egen sak, som den som likegyldig lar forkynnelsen av sannheten gå inn det ene øret og ut det andre. Selv den feberaktige fiendtligheten vitner om en indre uro. Ser vi på når Jesus taler til Saulus, der han ligger slått ned av det himmelske lyset og røsten, og sier: "det blir hardt for deg å stampe mot broddene", så er det stor grunn til å tro at disse "broddene" var budet som allerede lenge kan ha arbeidet i samvittigheten hans. Tar vi så det med som vi nettopp har sagt, at overdreven aggresjon overfor sannheten, vitner om en indre uro, så er det høyst sannsynlig at Herren Kristus med disse ordene vil si: Saul, Saul! Jeg kjenner den dypeste grunnen til din fiendtlighet. Av min, og mine vitners åndelige utlegning av loven har du blitt uroet i din egenrettferdighet. Du har fått brodder i din samvittighet. De forsøker du å nedkjempe gjennom din forfølgelse, o.s.v. For vi skal ikke glemme at det var nettopp Kristus som ved sin åndelige utleggelse av loven (f.eks.Mat 5:20-48) hadde uroet fariseerne, hadde gitt dem et stikk i samvittigheten og revet deres rettferdighetsdrakt i stykker. Disse "broddene" var uten tvil "dødens brodd", synden og loven (1Kor 15:56).
Vi hadde sikkert gjort fariseeren Paulus urett, hvis vi hadde likestilt ham med den som stod i templet og var glad han ikke var som røvere og mordere, og som hadde sin rettferdighet i sine faster og sitt tiende. Nei, det står at "det stakk dem dypt i hjertet" (blant "dem" var også Paulus) da de hørte Stenfanus's anklage: "Dere som har mottatt loven ved englers anvisning og ikke har holdt den" (Apg 7:53-58). Denne uttalelsen stakk ham altså i hjertet, i åpne sår. Han hadde sikkert allerede forstått, i alle fall noe, av at loven var åndelig og krevde fullkommen kjærlighet og renhet. Men han forsøkte hele tiden å unngå lov-broddenes døds-stikk. For "dø" ville han slett ikke. Med nye plaster av egen rettferdighet forsøkte han hver gang å lege sårene. M.a.o. nedtone lovens anklager, og undertvinge synden i ham. Men loven trengte seg mer og mer inn på ham, og vekte stadig opp mer begjær i ham. Den ene frukt for døden etter den andre vektes i ham (v.5).
Det var et drepende liv innved døren til helvete, - og likevel døde ikke fariseeren som var såret til blods, før et lys fra himmelen strålte om ham på veien til Damaskus. "Da kastet loven ham til jorden" sier Luther. Da oppdaget han endelig at han kunne ikke "stampe mot broddene" lenger. "Jeg døde" sier han selv. Så lå han der fortapt. Og nå ble han frelst av bare nåde.
10: Og slik fikk jeg erfare at det budet som skulle gi liv, det gav meg bare død.
Og slik fikk jeg erfare at det budet som skulle gi liv, det gav meg bare død. Loven skal etter sine uttrykkelige løfter gi liv til dem som fullkomment oppfyller den. Og jeg innbilte meg at den skulle gi meg livet. Men gjennom lovens arbeid i meg, opplevde og lærte jeg at denne loven isteden bare førte til død for meg. Det var en underlig oppdagelse - mens hele verden går i den oppfatningen at gjennom loven skal vi få evig liv, den skal være vår frelsesvei. Og så nå oppdage det motsatte; at Gud etter menneskehetens fall har et helt annet mål med loven; at den tvert imot skal tjene til å overbevise oss om vår synd, om død og fordømmelse. At den skal fravriste oss alt håp om evig liv gjennom noen egen rettferdighet, og dermed bli "vår tuktemester til Kristus".
"Budet, som skulle være til liv" d.s.v.s loven, gir evig liv til alle som holder og oppfyller den. Som Skriften sier: "Det menneske som gjør etter dem, skal leve ved dem", og videre: "Gjør dette, så skal du leve!" "Budet" står her for hele loven. Men uttrykket er antagelig valgt for å minne om det budet som åpenbarer begjæret, og samtidig uttrykker alle budenes åndelige krav - som var det som virket at loven førte til død. Det var når budet fikk liv og virket med kraft i samvittigheten, at det begynte å fordømme den som trodde han var rettferdig gjennom sine gjerninger. Samtidig virket den all slags begjær, som gjorde at synden bare slo ut sterkere. Da ble håpet om rettferdighetens lønn slokt, og synderen ble overbevist om sin dødsdom. Slik "fikk jeg erfare at budet gav meg bare død". At det bare gav meg død, skyldes altså ikke at det var noe galt med budet, for det er "hellig og rettferdig og godt". Lovens løfte om at "det menneske som gjør etter dem, skal leve ved dem" står også fortsatt ved makt.
Nei, årsaken ligger helt og holdent hos det falne menneske, som ikke har mulighet for å leve ut noe det ikke lenger eier; den hellighet som loven krever. Tvert imot er vi så forgiftet og så onde at vi i møte med den hellige loven hisses til overtredelser. Det var når han opplevde dette, Paulus fikk erfare at den loven som han hadde håpet skulle gi ham livet, akkurat den samme viste seg å bare gi ham død. Kristus sa disse ordene om samme sak: "Den som anklager dere, er Moses - han som dere har satt deres lit til". Det gjelder altså ikke bare Paulus, men alle mennesker etter syndefallet, at budet skal bare gi oss død. Og hvordan det skjer, det har apostelen allerede talt mye om. Men han har ennå en tilføyelse:
11: For synden tok anledning av budet og bedro meg, og ved budet drepte synden meg.
Bedro (dåret, forførte) meg. Synden benyttet altså budet til å forføre meg. En må være klar over at det er dette som er meningen, for å forstå uttrykket "dåret meg", rett. At det her altså ikke er tale om all slags syndens forførelse. Bare den forførelsen som synden benyttet budet til. Og hva gikk så denne forførelsen ut på? Det må vi finne ut av ved å se hva det er Paulus taler om her. Først har han (v.8) sagt at "synden tok anledning av budet og virket all slags ondt begjær i ham". Gjennom budet "bedro" altså synden ham, og virket all slags begjær i ham. Forførte ham altså til overtredelser. Dernest ser vi at apostelen just har talt om en erfaring, dette at "budet, som skulle gi liv, det gav meg bare død". Det var altså dypt inn i selve hovedspørsmålet han var bedratt. Gjennom budet, d.v.s. loven, hadde synden bedratt ham så han trodde at han skulle oppnå evig liv gjennom lovgjerninger. Og i dette bedraget hadde han så levd, helt til budet :"Du skal ikke begjære" traff ham med Åndens kraft, så han lærte å kjenne synden, og ble "drept" ved budet.
Dette har da Paulus nettopp sagt. Og av dette ser vi hvordan synden har dåret ham gjennom budet. Det har skjedd i to viktige spørsmål: Den lovet ham rettferdighet gjennom loven, men den virket overtredelser gjennom loven. Den lovet altså liv gjennom loven, men virket død gjennom den samme loven. Dette foregår på denne måten: For det første består loven av mange hellige bud og forbud, fulgt av trusler om straff, og av løfter. Men det falne mennesket er totalt uvitende om syndens makt, og innbiller seg da at disse hellige budene skal virke i ham det de krever; altså fullkommen hellighet. D.v.s. at disse alvorlige forbud og trusler om straff skal motvirke det som forbys, altså synden. Men nå skjer ikke dette. Apostelen har slått fast at budet tvert imot "virket all slags ondt begjær". Synden, det forgiftede hjertet, benytter seg av budet til å friste oss med tanker om hvor godt den forbudte frukten måtte smake.
Slik har synden allerede på det første punktet, vår rettferdighet, dåret oss på to måter gjennom budet. Først med å plante i oss troen på at vi skulle bli hellige gjennom loven. Dernest, gjennom loven å plante i oss lysten til det loven forbyr. Men på samme måte blir vi dåret på det andre punktet, når det gjelder Livet. Når loven har herlige løfter om liv og salighet for dem som holder og fullkomment oppfyller den, så dåres/forledes vi av hovedsynden, troen på oss selv, til å tro at vi, falne syndere, stilt overfor loven skulle kunne oppnå evig liv. Men, sier altså Paulus, til slutt "fikk jeg erfare at det budet som skulle gi liv, det gav meg bare død". Dette var altså de områdene han var blitt bedratt på, gjennom budet: Gjennom det ventet han å oppnå rettferdighet, men ble isteden en synder nettopp gjennom budet. Han ventet å få evig liv gjennom det, men ble isteden drept nettopp gjennom budet.
Men skylden for alt dette bedrageriet lå ikke i selve budet, men i synden, sier han. "Synden tok anledning av budet og bedro meg, og ved budet drepte synden meg". Synden - d.v.s. den naturen vi arvet fra fallet. Grunnvollen i dens natur er selvopptatthet og svære innbilninger om hva vi formår. For slik ble vår natur gjennom det slangen plantet inn i oss: "Dere skal bli lik Gud". Det er utelukkende denne forblindelsen som gjør at vi kan gå og håpe på rettferdighet og liv gjennom loven, på tross av at den krever fullkommen hellighet, og på tross av at Gud tidlig i menneskehetens historie har sagt at "menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av". Hadde vi bare tatt slike ord fra Gud alvorlig, og trodd dem, så hadde vi aldri kunnet innbille oss at vi skulle oppnå rettferdighet og evig liv gjennom loven. Men vi trodde heller slangens stemme i hjertet vårt. Derfor bedro han oss, og det nettopp gjennom budet som ellers ville ha overbevist oss om vår helt fortapte tilstand. Nei, isteden trakk vi slike innbilte konklusjoner av budene, at vi skulle oppnå rettferdighet og evig liv gjennom loven.
Det var bare synden, eller slangens stemme i hjertet vårt, som var den eneste årsaken til slike innbilninger. Og her, i Paulus's ord og i sammenhengen, ligger en ganske påtakelig hentydning til framgangsmåten slangen benyttet til å bedra våre første foreldre i Paradis. Dels plantet han i dem høye og smigrende tanker om hva de skulle bli. Dels framstilte han den forbudte frukten som særdeles skjønn og nyttig. Og resultatet av dette var døden.
På samme måte virker også slangens stemme i våre hjerter. Først planter han gjennom budet, tanker om hvordan vi selv skal kunne få rettferdighet og evig liv. Videre virker han gjennom samme budene alle slags begjær i oss. Og til slutt, gjennom de samme budene, dreper han oss. Det mest forferdelige i dette syndens bedrag, er at den benytter seg av selve de hellige budene til dette. En fortolker sier det slik: "Den forherliger veiviseren til rettferdighet (Rom 2:17-20), så den kan mate menneskenes dypeste trang; selvsikkerheten, og gjennom dette kan gjøre den gode og hellige loven til den mest dødbringende gift - nei, rettere sagt: holder sjelene fast, gjennom en fariseisk skygge av loven, i innbilningen om at de har liv, inntil han så avslører lovens sanne ansikt, og dreper dem med det".
Som allerede sagt, så er hele verden fortsatt så bedratt at de tror loven er vår vei til frelse. Og den innbilningen ligger så dypt hos alle, at selv vakte og troende sjeler har store problemer med dette. Det hjelper ikke at apostelen gjennom dette brevet på mange måter både har sagt og bevist at det er et bedrag. Det falske hjertet gjør at vi tror det ikke - hvis ikke vi har hatt en mer opplevd erfaring av hva det er Paulus taler om, og er blitt "drept" av loven. Når budet taler til oss og sier: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel" o.s.v., så tror vi at vi skal kunne gjøre dette. Vi går til arbeidet med den beste hensikt. Vi kjenner riktignok bestandig det motsatte i hjertet; vi elsker alle andre småting mer enn Gud. Likevel arbeider og håper vi i det lengste på at vi skal nok makte å oppfylle budet. Vi vil ikke tro vi er så fordervet at vi ikke skulle kunne gjøre det. Vi vil ikke tro loven skal virke at "hver munn skal bli lukket igjen, og at hele verden skal stå straffskyldig for Gud"
Når loven sier: "Du skal elske din neste som deg selv", så innbiller vi oss at vi også skal kunne gjøre dette, selv om vi bestandig opplever hvordan vi er oss selv nærmest i alle ting. I alle forhold har vi oss selv, egen vinning og vårt eget rykte som bakgrunnsmotiv for alt vi foretar oss. Det er langt fra at vi har like stor omsorg, - nei vi kjenner nok mer til misunnelsen -, overfor vår neste. Likevel forstår vi ikke at det er slutt med all vår mulighet for noen egen rettferdighet overfor loven, men lever isteden i håpet om å oppnå dette. Når budet sier: "Du skal ikke begjære", du skal ikke ha den minste syndige tanke eller begjær, så er vi fremdeles ikke overbevist om at det er helt forbi med oss overfor loven. Vi håper tvert imot at vi ved hjelp av budet skal ha makt over begjærene. Ja, selv om vi ofte opplever det Paulus har forkynt: at budet tvert imot "virket all slags ondt begjær", og at vi gjennom slike erfaringer ofte blir slått ned og dødet, så reiser likevel alltid den gamle innbilningen seg på nytt hos oss; ved hjelp av lovens bud og forbud skal vi nok bli bedre kristne, og undertrykke synden.
Som allerede sagt, så er også Guds barn stadig utsatt for dette bedraget, og plager seg likevel lenge med nye forsøk på å bli mere hellig ved hjelp av loven. Til de på nytt blir utmattet og "drept", og finner tilbake til den rette visdommen, at "grenen ikke kan bære frukt av seg selv", men bare ved at at "den blir i vintreet". Når det ofte kan gå slik med de som har levd en tid med Gud, så går det selvsagt ennå oftere samme vei med de mer uerfarne menneskene. De tenker alltid at loven må da gjøre oss hellige! Det skal mer enn noen få ord til å overbevise dem om at vi er så fullstendig fortapt, når det gjelder egne muligheter til å oppnå rettferdighet. Og at loven bare skal vekke opp synden og døde oss, og at Gud vil gi oss all nåde for intet, bare vi erkjenner at vi er fortapt, og bare vender oss mot nåden. Men når vi opplever lovens rette bruk, så foregår det så pass grundig at vi i vårt innerste må erkjenne sannheten om at vi er så fortapt som apostelen lærer her; At loven bare skal tilintetgjøre oss. Men den opplevelsen er altså så nedbrytende, at Paulus skildrer det som å bli "drept ved budet". Han sier:
og ved budet drepte synden meg. Paulus sier at etter at synden først bedro ham ved at det tok anledning av budet, så "drepte", eller myrdet den ham ved det samme budet etterpå. Og hvordan det foregår, er akkurat det apostelen har beskrevet foran, da han talte om hvordan synden våknet opp i ham gjennom budet, mens han derimot "døde". Som sagt tidligere, så kan ikke uttrykket "jeg døde" bare beskrive en overbevisning om at døden er syndens lønn, men må spesielt gå på den gjennom-drepende virkningen loven hadde på ham. Like tydelig er meningen i de ordene vi har for oss her: "ved budet drepte synden meg". Når synden gjennom budet stadig bare tok mer og mer overhånd i alle slags begjær, da ble jeg, når jeg opplevde det, endelig død og tilintetgjort. Da ble jeg ikke bare overbevist om at jeg var dødsdømt. Men dels gjennom denne overbevisningen, dels gjennom stadig sterkere erfaring av syndens makt, sto jeg så endelig hjelpeløs og fortapt. Nå hadde jeg gitt opp alle mine egne forsøk, og lå der kraftløs og død under dommen over meg. Slik virket altså den synden som bodde i meg, gjennom loven: "Ved budet drepte synden meg".
12: La det da stå fast at loven er hellig, og budet er hellig og rettferdig og godt.
Etter at Paulus nå har vist at loven ikke er årsaken, men bare et redskap for synden, trekker han her konklusjonen over lovens egenskaper, dens hellige innhold. "La det da stå fast at loven er..." innleder han med. I v.7 hadde han meget sterkt tilbakevist tanken om at selve loven kunne være syndig. Og i versene videre viste han, gjennom det loven virket, at den langtfra er noen årsak til synden, men tvert imot har vært midlet som gjorde ham oppmerksom på synden. Ja, den åpenbarte jo den bunnløse syndens ondskap, og overbeviste ham om Guds hellige dom over synden. Og gjennom åpenbaringen av denne dype syndigheten ble han fratatt ethvert håp om å kunne bestå innfor loven. Når loven kunne virke dette, da trekker han den endelige konklusjonen her, at "budet er hellig og rettferdig og godt".
At han har brukt to uttrykk for samme sak, "loven" og "budet", gir bare mer dybde og kraft til denne oppsummeringen hans om alt som kalles Guds lov eller bud. "Loven er hellig", d.v.s. den er en åpenbarelse av Guds hellige vesen og vilje, og inneholder derfor ikke bare det motsatte av alt som er syndig, men er også et gjenspeil av Guds egen hellighet. Derfor er den også en fullkommen rettesnor i alt som er hellig og behager Gud. Den er rettferdig, d.v.s. at både i sine bud og i sine dommer svarer den til den guddommelige rettferdigheten. Kan det være noe mere rettferdig krav, enn at vi er og gjør det som forventes etter Guds hellige bud, at vi overhodet ikke synder?
Om derimot vi ikke forstår Guds rettferdighet i hans krav overfor det falne og fordervede mennesket, så er dette bare et bevis på hvor utilstrekkelighet vår forstand er, som er en følge av syndefallet. At vi ikke kan holde selv de enkleste kravene, er ikke lovens skyld, men derimot ondskapen i oss. Skulle det være noe mer naturlig enn at vi fryktet og elsket vår allmektige og gode Skaper over alle ting? Er det ikke bare rett og riktig at vi elsker vår neste som oss selv? Er det ikke et rettferdig krav at vi skal være hellige, og ikke i det hele tatt begjære noe Gud har forbudt? Men da er altså det budet rettferdig! Men hvis lovens bud er rettferdige, da er også alle dens dommer rette og rettferdige. Da er det rett at syndens lønn er døden. Kort sagt: Herren er Gud, og alt det han gjør er rett og rettferdig.
Men loven er også "god", d.v.s. den skal tjene til det aller beste for menneskene, både når det gjelder den timelige og den evige lykken. Den skal tjene til at menneskene allerede her i livet skal komme i det mest fullkomne og beste forhold til Gud, til sin neste og seg selv. For hvis bare Guds lov virkelig ble holdt, så ville menneskene og hele samfunnet allerede her i livet være i den lykkeligste tilstand. Hvert enkelt bud har så åpenbart menneskets vel som mål. Bare det beviser at loven er sprunget ut fra giveren av all god og fullkommen gave. Så selv i vår falne tilstand, hvor vi umulig kan oppfylle loven, er den overmåte god og virker alt godt, - når bare den brukes rett (1Tim 1:8), d.v.s. der den får gjøre sin rette virkning; å døde vår selvsikkerhet, og drive oss til Kristus.
For da mottar vi i ham, først "lovens rettferdighet" (dvs. den rettferdighet loven krever. Kap 8:4, 10:4). Dernest Den Hellige Ånd, som også skriver loven inn i våre hjerter, så den blir vår kjære og hellige rettesnor. Og hvor god er ikke loven, om vi så bare ser på denne éne egenskapen, som "en lykt for min fot og et lys på min sti", som Guds egen forklaring i spørsmålet om hva som er godt og ondt? Da er jo loven virkelig god. Ja, ypperlig! David synger: "Herrens lov er fullkommen, den styrker sjelen. Herrens vitnesbyrd er trofast, det gjør den enfoldige vis. Herrens forskrifter er rette, de gleder hjertet. Herrens bud er rent, det opplyser øynene. Herrens frykt er ren, den varer til evig tid. Herrens lover er sanne, de er alle sammen rettferdige. De er mer dyrebare enn gull, fint gull i mengde. De er søtere enn honning, ja, honning som drypper fra vokskakene" (Sal 19:8-11).
Men å komme dit hen, at vi ser loven så "hellig og rettferdig og god", det skjer ikke før vi "har sett inn i den fullkomne lov, frihetens lov", som Jakob sier (Jak 1:25). Ikke før vi er dødd fra loven, og har fått lovens oppfyllelse i "den enes lydighet", og samtidig fått Den Hellige, villige Ånd, som har skrevet loven i hjertet vårt. Inntil dette skjer, er den åndelige loven frastøtende og forskrekkelig for det uåndelige mennesket. Luther sier: "Guds lov er god, rett, hellig og åndelig. Men samtidig en bokstav som døder, fordi den viser hvordan menneskene først og fremst burde være gode, rettferdige, hellige, åndelige, og slik loven krever i alle forhold". Men når menneskene tvert imot er onde, urettferdige, syndige, kjødelige, og i alle forhold motsatt av loven, så blir loven, på grunn av denne motsetningen, utålelig, trykkende, ja forskrekkelig, for menneskene, som til sist opplever at den forkynner død og fordømmelse over dem.
Det er dette Paulus vil ha fram her; at det bare er synden som gjør at loven får slike følger for oss. Men dermed har han også gitt et særdeles klart svar på spørsmålet som ble reist i v.7, "om loven er synd". Klart og utvetydig har han vist det han oppsummerer i dette verset, at "loven er hellig og rettferdig og god". Men han ser for seg ennå en mulig innvendig. Den tar han nå opp, for å besvare den:
13: Har da det som er godt, blitt til død for meg? På ingen måte! Men det var synden; for at den klart skulle framstå som synd, som virket død i meg ved det som er godt, slik at synden kunne bli grenseløst syndig ved budet.
Har da det som er godt, blitt til død for meg? I v.10 har Paulus sagt at han fikk erfare at budet bare gav ham død. Og nå har han, på tross av det, vist i v.12 at budet er hellig og rettferdig og godt. Det kunne føre til at det ble reist et nytt spørsmål: Kan det som er godt, bevirke død? På dette spørsmålet svarer han igjen: På ingen måte! Det er en like umulig tanke, som at loven skulle være synd (v.7). Det er ikke den gode og rettferdige og hellige loven selv, sier han, - men derimot synden, ondskapen som bor i oss, ulydigheten mot loven, som virket døden.
for at den klart skulle framstå som synd, som virket død i meg ved det som er godt.Apostelen sier: Synden skulle ha en god og hellig motstand å teste seg mot, "for at den skulle framstå som synd", eller: bli kjent for det den er - ! For da ble den avdekket for hva den er, når den "virket død i meg ved det som er godt (loven og budene)". Hvis det hadde vært noen ond makt som hadde virket døden, så kunne det finnes en forklarende unnskyldning for synden. Da kunne skylden vært skjøvet over på den andre onde makten. Men når døden ble virket gjennom det som var godt, ja hellig, da måtte jo hele fordømmelsens dom rettes mot synden selv. Da blir dens forferdelige ondskap virkelig åpenbart. For det må jo være noe forferdelig, det som kan virke den største ondskap gjennom det beste og helligste! Dette skulle være klart og sterkt nok sagt. Men Paulus innskjerper det likevel ennå sterkere med sin tilføyelse:
slik at synden kunne bli grenseløst syndig ved budet. Ikke nok med at synden skulle bli åpenbart som synd ved at den virket døden gjennom det som er godt, "ved budet". Paulus sier her at synden på den måten også skulle vise seg å være "grenseløst syndig", eller "overmåte syndig", ("overmåte", d.v.s. over alle "måt"= mål og grenser syndig). For, som vi nettopp sa: hadde den blitt vakt til liv og onde begjær gjennom en ond handling, så kunne den nok blitt unnskyldt som en forståelig og begrenset ondskap. Men når den nå vekkes opp gjennom nettopp det gode og hellige, da kan en ikke unngå å se at synden er over alle grenser/grenseløst ond. Da oppdager jeg at når jeg får klarere kjennskap til Guds vilje, så vokser begjæret i meg etter det Gud forbyr ennå mer. Men da forskrekkes jeg over min synd. Da ser jeg den er "grenseløst syndig".
Og dette var lovens hensikt, sier Paulus. På samme måte som i kap 5:20, sier han her også uttrykkelig at det var det som var Guds mening og hensikt med loven. Synden skulle bli grenseløst syndig gjennom budet. Dette understrekes to ganger i verset vårt: "for at den klart skulle framstå som synd", og "slik at synden kunne bli grenseløst syndig ved budet". Dermed er det altså Guds egen mening og hensikt med loven, at vi gjennom den - ikke skulle bli rettferdige -, men syndige, ja "grenseløst syndige". Gud har altså aldri tenkt at vi, etter syndefallet skulle kunne oppfylle hans lov. Han har en ganske annen hensikt med loven, nemlig at "synden skulle bli større" ("överträdelsen skulle överflöda"), og at vi dermed skulle "drepes" og "dø" gjennom loven. Og hva var det Herren Gud hadde som mål med at synden skulle "bli større" ("överflöda")? Ikke noe annet enn at hans nåde da skal bli "enda mer overstrømmende rik" ("överflöda så mycket mer") (kap 5:20). At han skal få gi "de syke" virkelig helbredelse, sette virkelig fri de fangene som sitter innestengt, gjøre de helt fortapte synderne fullkomment rettferdige, og gjøre de fordømte virkelig frelst.
Jo mer du innser din synd, jo mer fri blir du fra loven, - når du lever i tro. Det er Guds alvorlige vilje og mening at så fullstendig fri fra loven skal vi være (v.4 og 6). At vi som aldeles fortapte syndere skal tro på nåden. Derfor er det Guds vilje og mening at du må bli fullstendig hjelpeløs. Utmattet må du ha gitt opp alt ditt eget strev etter å få nåde gjennom å leve etter loven, så du sier: Det er slutt på at jeg skal kunne oppnå noen rettferdighet, slik loven krever. Jeg ble tvunget til å oppgi all tanke på det. Jeg lever på en helt annen rettferdighet - ellers er jeg fortapt.
Og nå, du som bare har en sørgelig erfaring av syndens makt og din mislykte omvendelse; du har altså aldri blitt det du håpte på. Du synes det er så merkelig med deg, at du aldri kan bli gudfryktig, alvorlig, fast i troen og sterk til å stå imot synden. Tvert imot er du bare blitt ennå mer syndig. For nå har du fått kjenne synder som du før ikke visste du hadde. F.eks. så sterke lyster og begjær at du ikke vet hvordan du skal greie deg. Du kjenner hvor ugudelig og hardt hjertet ditt er. Du holder på å gi opp alt håp om evig liv -----.Du, legg nå, gjennom alt det Paulus har skrevet her, merke til at all denne besynderlige elendigheten du nå opplever i deg, er bare akkurat det loven skulle virke! Dette er Guds egen hensikt med loven! All denne elendigheten du opplever, heter her i verset vårt: "at synden skulle bli grenseløst syndig ved budet" (överträdelsen skulle överflöda), "synden ble vekket opp til liv, og jeg døde". Din åndelige "konkurs" skal ikke føre til evig død, men til Guds ære. På denne måten vil du etter hvert komme til målet: At du ikke vet noe annet til frelse enn Jesus Kristus og ham korsfestet. Dette er det herlige målet Herren Gud har med loven -. Men så sørgelig opplever vi hvordan det må skje med oss.
Luther sier: "Slik er det rett og slett besluttet i himmelen, at den som vil bli rettferdig og from, han må først bli en synder og urettferdig. Den som vil bli helbredet, rettferdig, gudfryktig og lært av Gud, ja, en rett troende kristen, han må først bli syk, ugudelig, djevelsk, en kjetter og en vantro". Dvs. at han må få kjenne og erfare (ikke bare forstå) at han av naturen, i seg selv, har et hjerte så vantro, så syndig og fullstendig inntatt av djevelens sæd, som en vantro eller en kjetter. Og Paulus sier i 1Kor 3:18: "Hvis noen blant dere synes å være vis i denne tidsalder, må han bli en dåre, for at han kan bli vis".
Så står da dette fast og urokkelig: Det er den uforanderlige Guds vilje i himmelen at av dårer ville han gjøre vise, - av ondskap gjøre gode, - av synd rettferdige, - av en lovbryter gjøre rettskaffen, - av ustyrlige gjøre opplyste, og av en djevelsk skapning gjøre gudfryktige. Og det skjer, som vi nylig sa, når et menneske kjenner den onde sæden, eller Satans vesen og verk i seg, og da roper til ham (dvs Guds Sønn) som er "åpenbart for at han skulle gjøre djevelens gjerninger til intet" (1Joh 3:8). Spør du så hvordan dette kan skje, blir svaret kort og godt dette: Du kan ikke bli slik i Gud eller Kristus som du gjerne ville være, uten at du først i deg selv og overfor alle mennesker blir det han vil du skal være. Og han vil at du overfor deg selv og alle mennesker skal være det du virkelig er: en synder, ond, elendig, ugudelig, djevelsk, vantro o.s.v. Dette er sannheten om deg; ditt navn, din tittel og verdighet: "av natur vredens barn" (Ef 2:3).
Når du så har opplevd dette, da er du i Guds øyne den som du ville være, dvs. hellig, from, oppriktig, rettferdig, som tror, osv. For når du er blitt så fullstendig ugudelig og fordømt i deg selv, da blir Kristus, med sin rettferdighet, kjær og uunnværlig for deg. Og da er hans rettferdighet din, og du er virkelig hellig, herlig og frelst i Guds øyne. Dette var Guds store, nåderike og endelige mål med loven. Ja, lovet være Gud for hans evige nåde og gave!
--------------
Nå kommer vi til det tredje hovedemnet i kapitlet vårt. I versene foran, v.7-13, har han vist at det er ikke lovens skyld, at den har en slik virkning som bl.a. v.5 skildrer (vekker opp syndige begjær, og virker vrede og død). Men at det er synden, ondskapen som bor i oss, som virker dette. I v.14-24 gjør han en tilføyelse om denne ondskapen. At den ikke bare er en kjødelig natur som da naturlig nok strir mot en åndelig lov. Den er også en slik makt (som her kalles "syndens lov som er i lemmene mine") at selv hvor det allerede er født et "indre menneske", og hvor de da elsker Guds lov, elsker det gode og hater det onde - ikke en gang de kan gjøre det de selv vil. De sukker: "Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?" Også denne tilstanden forkynner Paulus ved å vitne om hvordan han selv hadde opplevd det. På denne måten skildrer han dermed kjødets kamp mot Ånden.
Men før vi går nærmere inn på selve ordene i teksten, er det nødvendig å undersøke om denne oppfatningen av dette avsnittet er den rette. For det har vært forskjellige oppfatninger. Enkelte fortolkere har ikke trodd det var rett å oppfatte dette stedet akkurat slik det står, fordi det er apostelen som taler om seg selv og slik han opplever det. Derfor har de forklart det med at Paulus, selv om han taler som om det var ham selv, likevel bare må ha tenkt på de som ikke er født på ny. Helst tenkt på hvordan lovtrellene opplever det. Og dette fordi de spesielt mener at en rett kristen ikke skal bære på så mye ondskap å klage over, som det apostelen sukker over her.
Det har meget stor betydning å se nærmere på dette spørsmålet. Hør nå, du som har søkt og funnet all herlig nåde i Kristus og hans evangelie! Da ble du et nytt menneske. Du begynte å gå en helt ny og annen vei gjennom livet enn verdens mennesker. Likevel er du fremdeles bare en elendig synder i dine egne øyne. Du skjønner: En slik voksende syndserkjennelse følger alltid med det å vokse i nåden! Men når slike sjeler som du får høre og tror en slik utlegning, at en sann kristen ikke kan være så syndig og elendig som det står her, da faller dommen over hjertet ditt. Da tenker du at du som kjenner på så mye synd, kan ikke være et sant Guds barn, født av Gud. Nei, på en eller annen måte må jeg være bedratt. Det må være noe falskt med meg, tenker du. Og hvis du er en falsk kristen, da kan du ikke eie nåden, på linje med når apostelen sier: "Du har verken del eller arv i dette ordet, for ditt hjerte er ikke oppriktig i Guds øyne".
Så kan selvsagt noen svare: Men nådens dør står jo alltid åpen. En bekymret sjel kan selvsagt alltid fly til Kristus, slik han er. Han behøver ikke den trøsten, at også de som er rette kristne, har synd. Svar: Men tenk, når de så ofte nettopp har flydd til Kristus, og synden likevel stadig arbeider like sørgelig i dem, - og dette forholdet sies å være et bevis på at de ikke er kommet inn i nådelivet hos Gud! Hva hjelper det da å fly til Kristus? Vi må nok innse at det er slik som vi nettopp sa: Hvis dette at sjelen ennå sukker over synden i seg, at han ikke kan gjøre det gode som han vil osv., slik vi ser det i kapitlet her, er et bevis på et ugjenfødt sinn, - da måtte jo det mennesket som ennå kjenner slik skrøpelighet i seg, fortvile - uansett alt evangeliets budskap. Uansett hvor ofte de så omvender seg å tror, så er synden der ennå. Og hvis dette er et bevis på en ugjenfødt og ufrelst tilstand, ja da vil de jo alltid forbli ufrelste. Så knivskarpt står saken på dette punkt. Derfor er det særdeles nyttig at vi går grundig til verks, når vi undersøker hvordan det forholder seg med dette spørsmålet.
La oss først se nærmere på de som ikke vil ta teksten vi har foran oss, som den lyder. De ser ikke på dette som en gjenfødt persons, og slett ikke som Paulus's egen erfaring. Men som et vitnesbyrd fra en maktesløs trell. Det de har som grunn for dette er følgende: Først, som allerede sagt, synes de ikke det kan stemme at en rett kristen, og til og med apostelen selv, ennå skulle ha så mye elendighet å klage over, som det vi hører i teksten. I tillegg misforstår de noen av ordene i teksten, f.eks. ordet "kjødelig" (v.14), som om det skulle bety det samme som å "leve etter kjødet", eller "dere er ikke i kjødet" i kap.8:5 og 9. Grunnteksten har helt forskjellige uttrykk og mening på førstnevnte og de to sistnevnte stedene. Det samme gjelder uttrykket "tar meg til fange under syndens lov" (v.23), som om det skulle bety å bli en slave under synden, osv.
Og når en først har tillagt noen av ordene i teksten en mening de ikke har, så blir det selvsagt straks helt umulig å få dem til å passe inn som apostelens vitnesbyrd om hva han selv opplever. Eller en går med den oppfatningen at sanne hellige kristne er praktisk talt syndfrie. Eller en har kanskje en forstandsmessig bekjennelse om at selvsagt er de også syndere. Men straks det viser seg en virkelig synd, så rygger en tilbake, og sier: Nei, noe slikt finnes selvsagt ikke hos de virkelig hellige. Med slike holdninger får en det selvsagt heller ikke til at teksten kan passe på slike.
Dernest mener disse at det ville være svært skadelig, om en erkjente at selv de sanne hellige hadde slike nødrop over synden i seg, som Paulus i denne teksten. Det ville bare gjøre menneskene ennå tryggere i deres tro på egen styrke, osv. Derfor mener de en bør forsøke å finne noen annen mening enn selve teksten viser.
Ansvaret for hvordan læren hans virker, må vi selvsagt overlate til Paulus selv. Og vi må under enhver omstendighet være trofast mot hans ord. Dernest må vi også tenke over hvor alvorlig hans selv forsøker å forhindre misbruk av hans budskap. Også her i vår tekst finnes det ord som, hvis vi oppfatter dem rett, slett ikke gir plass for den kjødelige tilfredsheten. Spesielt i kap.8 sier Paulus med presise og sterke ord at "hvis noen ikke har Kristi Ånd, hører han ikke ham til", at "de som er i kjødet, kan ikke være til behag for Gud". Men han formaner også de som har Ånden, til nå "å drepe legemets gjerninger ved Ånden", og understreker alvorlig: "For hvis dere lever etter kjødet, skal dere dø". På denne måten har Paulus alvorlig forebygget misbruk av læren hans. Men han har også latt det gå tydelig fram at det ordlyden i vår tekst innebærer, virkelig er hans lære. At de virkelig hellige kristne, som altså har Guds Ånd, fremdeles også har et kjød som må dødes og korsfestes.
Men vi går tilbake til påstanden om at et gjenfødt og helliggjort menneske ikke kan ha så mye syndens elendighet å klage over, som teksten vår gir uttrykk for. Det har avgjørende betydning hvordan vi stiller oss til dette punktet. De som har den nevnte oppfatningen tenker slik: At Paulus, som en hellig apostel, ikke skulle kunne gjøre det gode som han ville, men tvert imot gjorde det onde som han ikke ville (v.19), slik at han skulle ha en syndens lov i lemmene sine, som tok ham til fange, - alt dette er jo helt usannsynlig. Apostelen var jo hellig, ikke det motsatte! Han var jo sterk, og da kan han da ikke være svak. Han var jo åndelig, og da kan han da ikke lenger være kjødelig. Slik tenker de.
Men la oss nå tenke oss at denne oppfatningen skulle være riktig. Altså at et gjenfødt, helliggjort menneske, som f.eks. en apostel, ikke har noe slikt å klage over, som det som nevnes i teksten vår. Han er hellig og sterk. Han har kraft både til å gjøre det gode som han vil, og til aldri å gjøre det onde, som han hater, eller begå en tilfeldig synd, som å fanges av syndens lov i sine lemmer, osv. Hvis denne oppfatningen er riktig og sann etter Bibelen, da må selvsagt konklusjonen bli at vi ikke kan ta tekstens ord slik som de lyder. Da kan vi ikke se på det som apostelens eget vitnesbyrd om seg selv. Da må han mene noe annet. Da må dette bare være noe han taler om hvordan de har det, de som er under loven.
En må aldri utlegge et enkelt bibelvers, så det strir mot hele Skriftens åpenbare lære om samme emne. Men det er helt ukristelig å utlegge tekstens ord annerledes enn de lyder, hvis ordenes klare mening ikke strir mot Skriftens åpenbare lære. Og hva sier så Skriften? Lærer Skriften at de sanne hellige skal være syndfrie i seg selv? Ikke skal ha en kjødelig natur, aldri ha svakheter osv.? Er ikke Skriften tvert imot full av motsatte vitnesbyrd, både med klare ord, og når det gjelder konkrete hellige personer, de rette hellige som Gud selv kalte hellige? Har de ikke samtidig vært syndere? Har de ikke alle sammen sukket, klaget, bedt og grått, ropt og skjelvet? Og hvorfor skulle slikt være nødvendig, hvis de kunne gjøre det gode som de ville, og aldri bli grepet og fanget av "syndens lov"?
Er det ikke bare Kristus alene som har den egenskapen at han var "uten synd"? Men hvis jeg har synd, da vil jeg jo sukke som Paulus - så sant jeg, som han kjenner og erkjenner synden. Med dem som ikke holder dette klart for seg, men bare ser på den hellighet og kraft Guds barn skal ha, er det gått på samme måte som det gikk jødene i forholdet til Messias: Hos profetene hadde de lest de herligste skildringer om Messias. Han skulle være en mektig herre, og seire over deres fiender, han som "hadde utgang fra gammel tid, fra evighets dager" (Mika 5:1). Men da de så fikk se ham "foraktet og forlatt av mennesker, en smertens mann, vel kjent med sykdom", da kjente de ham ikke. Da tok de ikke imot ham. De forstod ikke at dette var Guds store visdom; nettopp å skjule all guddommens fylde, kraft og herlighet, under dette ynkelige utseende.
Slik går det også med dem som ikke forstår at den rette helligheten akkurat skal stadfestes gjennom nød og kamp mot fordervet i oss. De har lest om Guds kraft hos de hellige, men har ikke forstått at den nettopp skal stadfestes gjennom deres aller største skrøpelighet (2Kor 12:9). At det er selve hemmeligheten i et menneskes sanne helliggjørelse, at just i det sørgeligste utslag fra Adams fall og alle dens følger, har han en hellig Ånd som sukker, roper og kjemper mot fordervet som bor i ham. Og midt oppe i alt dette går han en ganske annen vei gjennom livet, enn de som er av verden. De har ikke forstått at de som er mest rike på Åndens gjerninger, må ha den hardeste kampen mot sin kjødelige natur. At de mest hellige må oppleve den dypeste synden og det motsatte av hellighet. Eller hva er det Skriften sier om dette? La oss alltid stille dette spørsmålet: Var det så at de hellige ikkeskulle trekke på fordervet gjennom hele livet på jorden? Hva vitner de helliges historie om dette? Hva taler Davids salmer om dette, eller Peters tårer og Paulus's "torn i kjødet"?
Hva er det så som har gitt oss en slik helliggjørelses-lære; at de virkelig hellige menneskene skal kunne gjøre det gode som de vil, og aldri behøve klage over synd og svakheter? Uten tvil bare den stakkars fornuften, som også legger seg opp i åndelige saker. Og i disse sakene er den jo alltid blind og uvitende. Men, lovet være Herren, at apostelens ord her er så klare og bestemte som de er!
Det er spesielt tre forhold som beviser at det Paulus taler om i teksten vår, det er vitnesbyrd om hvordan han selv stadig opplever det. Det første har vi allerede nevnt, at det ligger i selve tekstens klare ordlyd, og i det forhold at det ikke er i strid med Skriftens lære for øvrig. Hvis en tekst har et klart og konkret budskap, og dette ikke strir mot Skriften, har vi jo en udiskutabel plikt til å ta ordene slik som de lyder. Hva skulle vi ellers holde oss til, hvis vi ikke kunne holde oss til Skriftens egne ord? Vi har allerede sett at tekstens ordvalg ikke er i strid med Skriften. Men vi skal også fortsatt overbevises om det, etter hvert som vi tar de enkelte versene for oss. Nå vil vi bare vise at tekstens ordlyd er slik at alle som bare ser teksten, alltid må oppfatte den som at apostelen taler om seg selv og hvordan han selv stadig opplever det. Hele veien bruker han nemlig ordene "jeg", "meg", "mitt sinn", "mine lemmer".
Og når det gjelder tidsaspektet, ser vi hvordan han klart skiller mellom det han nå taler om her, og det han talte om i versene 7-13. Mens han der brukte ord som skildret en tid som lå bak, taler han her hele veien med ord som uttrykker nåtid, slik han opplever det nå. Tidligere het det: "Jeg lærte ikke synden å kjenne....", "jeg hadde ikke kjent til begjæret...", "synden tok anledning av", "synden..virket all slags ondt begjær i meg", "Jeg levde en gang uten lov", "budet kom", " og jeg døde", osv. Men f.o.m. v.14 blir forholdet det motsatte. Nå bruker han gjennomført ord som skildrer nåtid. Nå sier han: "men jeg er kjødelig", "det jeg gjør, forstår jeg ikke", "det jeg vil, det gjør jeg ikke", "jeg samtykker med loven i at den er god", "viljen har jeg", "jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske", osv.
Hvilken grunn skulle det nå finnes til å anta at apostelen mener noe helt annet enn det han sier? Skulle han med uttrykket "jeg", mene et annet menneske, f.eks. i uttalelsen: "det jeg vil, det gjør jeg ikke"? Når han bruker ord som skildrer hans nåværende liv, skulle han da mene sitt tidligere liv? Hva slags vekt og mening kunne en tillegge teksten generelt, apostelens egne ord, hvis en skulle behandle dem som om det like godt kunne gi den motsatte meningen av hva ordene selv gir uttrykk for? Og når så tekstens tydelige mening også er fullkomment overensstemmende med hele Skriftens lære, må sannelig ingen kristen formaste seg til å utlegge den hellige apostelens ord annerledes enn som han selv har talt. Hele tekstens ordlyd viser altså at Paulus taler om seg selv, og slik han opplever det i sitt eget liv som Guds barn.
Men i tillegg til at hele tekstens ordlyd viser dette, er der også noen spesielle ord som har en slik betydning at Paulus ikke kan ha brukt dem hverken om sin egen, eller om andres, u-gjenfødte tilstand. Først ser vi at Paulus i v.22 sier at han fryder seg i Guds lov etter sitt indre menneske. Riktignok er der visst noen som også har forsøkt å tilpasse dette på noe som man kalte "det naturlige menneskes bedre jeg". Det skulle være en samvittighetens og fornuftens stemme, som kjempet mot grove laster. Andre igjen har villet forklare den indre gleden over Guds lov, som noe nåden under sitt kallsarbeid av og til framkalte i kampen overfor fordervet. Men alle disse bortfortolkningene har heldigvis etter hvert vist seg å være udugelige. For det må da til slutt bli spørsmål om hva apostelen selv har ment, ikke hva slags tolkning vi kan finne å ville tillegge hans ord.
Har vel Paulus når han taler om "det indre menneske" noen gang ville beskrive noe som finnes i hans natur? Fordi det "indre menneske" fremstår i teksten som motsetning til "kjødet", har noen tolket kjødet som om det bare skulle betegne grovere sinnelag, selve legemets lyster. Ut fra dette har en så sett på det øvrige, indre menneske, - som hjertet, fornuften, samvittigheten, - og kalt det for det indre menneske. Men nå må vi huske på at dette indre mennesket må være godt og hellig, for det skal stride mot kjødet - ! Skulle så dette være apostelens mening, at det skulle finnes noe som helst godt og hellig hos et u-gjenfødt menneske? Villfarelsen i en slik antagelse er så grov at mange kristne sikkert ville mene det ikke var nødvendig å ta spørsmålet opp. Men vi vil bare minne om Kristi egne ord om det indre mennesket som vi av naturen har. Han sier: "For innenfra, ut fra menneskenes hjerte, kommer onde tanker, hor, ekteskapsbrudd, mord, tyverier, griskhet, ondskap, svik, utukt, misunnelse, bespottelse, stolthet og dårskap (Mar 7:21-22). Slik klaget også Herren Gud tidlig: "menneskenes ondskap var stor på jorden, og alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang" (1Mos 6:5).
Og så skulle Paulus kanskje tale om et slik "bedre jeg" hos de u-gjenfødte, og tale om det som sitt "indre menneske", som "fryder seg i Guds lov" og kjemper mot kjødet? Er det mulig at dette kan være apostelens mening? Nei, Paulus har da også en helt annen lære om kjødet, enn ovennevnte tolking forutsetter. Når Paulus beskriver kjødet, og regner opp dets gjerninger, så er det ikke bare de grove tendensene han taler om, slike som "utukt, urenhet, skamløshet". Han nevner også de indre, eller "hjertets" synder: "avgudsdyrkelse, trolldom, hat, stridigheter, sjalusi, vrede, selvhevdelse, splittelser, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, usømmelig festing og andre slike gjerninger" (Gal 5). Vi ser altså at med "kjød" menes alt som er "født av kjødet" (Joh 3:6). Det gjelder altså også alt inni oss, hele vår sjel, som alt sammen er gjennomsyret av det adamittiske fordervet.
Og selv om det naturlige menneske også har noe inne i seg som strir mot visse grovere synder, så er det ikke mulig at dette kan være det samme som Paulus her taler om som sitt "indre menneske", som fryder seg i Guds lov. Nei, dette "bedre jeg" som altså noen mener finnes hos det u-gjenfødte menneske, er enten samvittighetens stemme, som nok dømmer om ondt og godt, men aldri har noen kjærlighet til Guds lov i seg. Eller, dette "bedre jeg" er bare et finere uttrykk for egenkjærligheten, som gjør at en gjerne tar avstand fra det som kan føre til undergang for oss selv, eller et dårlig rykte. Det er aldri ren kjærlighet til det gode, og hat til selve synden. For en slik kjærlighet, og dette hatet mot synden, kan bare fødes av Guds Ånd. Det er ikke noen fryd i Guds lov, for fryden kommer bare ved troen. Og hvis det skulle være tale om noe nåden under sitt forberedende kallsarbeidevirket hos en u-gjenfødt, så måtte det i så fall være noe som stemte med dette apostelen skildrer i versene 7-13; at menneskene får lys over Guds lov - som da åpenbarer hvor syndig begjæret er, m.m. Og hva er det Paulus sier der om hvordan det lyset virker? Han viser tydelig nok at det lyset ikke virker kjærlighet til det gode, men tvert imot "virket all slags ondt begjær i meg". Han sier at "synden ble vekket opp til liv". Alt det som er funnet på, for å bortforklare apostelens egen mening i teksten, er altså bare mørke og forvillelse.
Av teksten, såvel som av andre steder i Skriften hvor han bruker de samme ordene, er det åpenbart hva Paulus mener med "det indre menneske". Det er det nye menneske, som er skapt av Gud. Konf. f.eks. 2Kor 4:16, Ef 3:16 m.fl. Angående vår tekst sier Luther: "Det indre menneske er her ånden som fødes av nåden, og som kjemper i de hellige mot kjødet og fornuften". Derfor ser en også hvordan Paulus i den teksten vi nå omtaler, uttrykkelig skiller mellom sitt nye "jeg" - og det gamle. Om sitt nye jeg taler han f.eks. slik: "det jeg hater, gjør jeg", "men nå er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg", "viljen har jeg"..., "det gode jeg vil, gjør jeg ikke", "jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske", osv. Gjennom disse ordene ser vi hans nye "jeg", det mye menneske, trer fram. Og det er dette "jeg" han holder fram som sitt eget rette jeg.
Om sitt gamle "jeg" taler han slik: "jeg er kjødelig, solgt under synden", "det jeg hater, gjør jeg", "jeg vet at i meg, det vil si, i mitt kjød, bor det ikke noe godt", "det gode jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde jeg ikke vil, gjør jeg". Her skiller apostelen tydelig mellom det gamle og det nye "jeg", som mellom to mennesker i samme person. Da blir det i sannhet vanskelig å finne tilsvarende hos en u-gjenfødt. Og da blir det også tydelig hva han mener med "det indre menneske". Som allerede sagt, så er tydelig nok lysten til Guds lov noe ganske annet enn at den naturlige samvittigheten kjenner på lovens krav, eller at fornuften kjemper mot enkelte ødeleggende laster. For dette er, som vi sa, ikke annet enn egennytte. Det er ikke hat til selve synden, men bare til noen ubehagelige følger. Over alt i Skriften ser vi at i vår natur finnes det ikke noen kjærlighet til Gud og hans lov. I kap.8 sier Paulus at "kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke inn under Guds lov, og har heller ikke evne til å gjøre det". Skulle så denne apostelen samtidig mene at det skulle finnes kjærlighet til det gode og noen fryd over Guds lov, hos de u-gjenfødte? Eller hos den utslitte lovtrellen, som han i vårt kapittel har sagt bare opplever syndige begjær gjennom loven?
Å fryde seg i Guds lov, eller ha lyst til Guds lov, brukes over alt i Skriften som kjennetegnet på troende og frelste mennesker. "Salig er den mann...som har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt" (Sal 1:2). "Salig er den mann som frykter Herren, som har sin store glede i hans bud" (Sal 112:1). Og han som var "en mann etter Guds hjerte" sier: "Jeg har min lyst i dine bud, jeg elsker dem". "Å, hvor høyt jeg elsker din lov! Hele dagen grunner jeg på den". "Herre, din lov er min lyst" (Sal 119:47, 97, 174). Nå vitner altså Skriften om at "kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud" og "har ikke evne til å bøye seg inn under Guds lov", og at de som "fryder seg i Guds lov etter det indre menneske" er kjennetegnet på et frelst og hellig menneske. Skriften vitner også om at det naturlige menneskes indre nettopp er den forgiftede kilden som alt ondt strømmer ut fra. Og Paulus taler i vår tekst om et indre menneske som strider mot kjødet (og "kjødet" inkluderer også alt ondt i vårt indre). Igjen spør vi: Hvordan skulle det da kunne være et u-gjenfødt menneske Paulus har skildret her? Skulle det virkelig bare være en vantro lovtrells opplevelse som ble skildret her?
Men her er ennå et vers i teksten, som ganske kort avgjør spørsmålet. Det er det tjuefemte. I v.24 klager Paulus: "Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?" Men så bryter han ut i v.25: "Jeg takker Gud - ved Jesus Kristus, vår Herre! Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød". Se på dette: "Jeg takker Gud - ved Jesus Kristus, vår Herre!" Dette kan da ikke være en død og vantro synders fryderop! Kunne apostelen, med et slikt utrop, ville skildre en lovtrell som ikke kjenner Kristus, eller tror på ham? Paulus sier at "Ingen kan si at Jesus er Herre, uten i Den Hellige Ånd". Her takker han så Gud "ved Jesus Kristus, vår Herre". Skulle dette også være en u-gjenfødt lovtrells ord?* Nei, her er det helt klart den gjenfødte apostelen selv som taler. Og deretter tilføyer han, som en oppsummering av alt den han har sagt tidligere: "Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød".
*
Selv de som mener at i hele denne delen av kapitlet er det en lovtrell som taler, har innsett at i disse avslutningsordene er det Paulus som taler om seg selv. Men hvordan kan de så holde fast på at i det øvrige tales det bare om hvordan en lovtrell har det? Jo, det gjør de med en begrunnelse som er nesten utrolig. De sier at her gjør plutselig apostelen et sprang fra sin skildring av lovtrellen, til sin egen salige stilling som fri fra trelldommen. Men, sier de, han går senere i samme vers, tilbake til sin skildring av lovtrellen, når han tilføyer: "Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød". Men fremdeles står det altså "Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn". Så mener de altså at dette siste skal være en annen persons ord, enn den som "takker Gud ved Jesus Kristus". Slik skulle altså apostelen, uten å opplyse et eneste ord om dette, ha blandet sammen de som har liv i Gud, og lovtrellene. Har vi lov å fortolke en inspirert apostels ord på den måten? Men disse har til og med kjent noe av det usannsynlige i måten de tolker på, så de omsider har stilt spørsmål ved om ikke det kan være en eller annen feil i teksten. Burde ikke takksigelsen til Gud ved Kristus ha kommet etter at lovtrellen sluttet å tale? "Men", sier en av disse lærde, "når ingen håndskrift gir noe signal om at der er noen feil i teksten, må vel rekkefølgen på versene være riktige, slik vi har dem". Så mye strev og uro har de hatt, bare fordi de har tolket hele avsnittet (v.14-25) i strid med tekstens klare budskap, og tilegnet en lovtrell disse ordene, mens apostelen hele veien sier "jeg" (og gl.sv.: "så tjäner jag nu själv Guds lag med anden, men syndens lag med köttet").
Det er særlig det siste de støter an mot, de som ikke vil forstå at det er to naturer som strir mot hverandre i det mennesket som er født på ny. Og uttrykket blir ennå mer støtende når de oppfatter "kjødet" bare som utvortes, syndige gjerninger. Tidligere har vi sett at det er ikke det apostelen mener med "kjødet". En bør derfor legge merke til at Paulus sier ikke at han tjener syndens lov "med mine gjerninger", men "med mitt kjød", som står for sjelens innerste vesen, som alt sammen ble fordervet ved Adams fall. Kjødet tjener jo synden, selv om det ikke får bryte ut i gjerninger. I tillegg er heller ikke alle de helliges ord og gjerninger syndfrie. Men det er ikke det det tales om her. Her sier bare Paulus: "kjødet". Og at dette går sin egen vei, eller er etter sin natur i syndens tjeneste. Lovtrellen tjener aldri Guds lov med sin ånd. Det har vi sett tidligere. Han har aldri lyst til Guds lov, men får tvert imot bare mer syndig begjær, jo mer han presses og drives av loven. Så burde vi også kunne være overbevist om at det er den samme som priser Gud ved Jesus Kristus, som også tjener Guds lov med sitt sinn. Men det er også den samme som bekjenner at han med sitt kjød tjener syndens lov.
Andre steder ser vi Paulus bekjenner at han bærer på et slikt kjød, så han måtte "legge tvang på sitt legeme og holde det i trelldom", slik at han som forkynte for andre, ikke selv skulle "bli forkastet", slik han uttrykker det i 1Kor 9:27. I 2Kor 12 taler han om da han "ble rykket inn i Paradis og hørte ord som ikke kan uttales", og hvordan han selv da ikke var mer renset i sitt kjød, enn at han - den hellige apostelen - kunne "bli hovmodig". Og for at han ikke skulle "bli hovmodig" trengte han en tukt som han skildrer slik: "en torn i kjødet, en Satans engel til å slå meg, så jeg ikke skal bli hovmodig". Her legger vi altså merke til at på tross av all den store nåde denne apostelen hadde opplevd, og på tross av all den lidelse han hadde hatt, så var alt dette ikke nok til å døde en så stor synd som overmot. For å holde den nede trengtes fremdeles denne spesielle tukten. Når vi ser alt dette, vil vi nok innse at den synden som bodde i ham var så alvorlig for ham, at han for egen regning meget vel kunne klage som vi har sett i dette kapitlet.
Men vi skal også merke oss at det er midt i sin klage over syndens makt, at han også taler om det hellige sinnet og lysten til Guds lov, som han hadde etter sitt indre menneske. Likeså at han aldri bruker uttrykket "indre menneske" om noe som ligger i den falne naturen. Bare om "det nye mennesket, som er skapt etter Gud, ved sannhetens rettferdighet og hellighet". Ja, han skiller så merkbart mellom de to jeg-ene i seg, som mellom to mennesker. Til slutt bryter han ut i sukk etter forløsning, og i lovprisning til Gud ved Jesus Kristus, vår Herre. Dermed viser det seg om igjen og om igjen at alt dette ikke handler om en u-gjenfødt lovtrell - en utleggelse som også vil stride mot tekstens klare budskap, hvor apostelen hele veien sier "jeg", og "så tjäner jag nu själv Guds lag med anden men ...."(v.25).
Hele denne striden kunne vært unngått hvis man hadde tenkt etter hva Paulus sier et annet sted. I Gal 5 taler han klart om det samme som i dette kapitlet, når han sier at "kjødet lyster imot Ånden, og Ånden imot kjødet....for at dere ikke skal gjøre de ting dere vil". Etter at han har formant de kristne til å "stå fast, og ikke nok en gang la seg binde under trelldommens åk", tilføyer han: "For dere, brødre, er blitt kalt til frihet. Bruk bare ikke friheten som en anledning for kjødet", "for kjødet lyster imot Ånden, og Ånden imot kjødet. Og disse to står imot hverandre, for at dere ikke skal gjøre de ting dere vil". Det er jo helt og holdent det samme som sies i vår tekst, v.15 og 19. Og dette sier han til de "brødre" som han formaner til å stå fast i troens frihet.*
*
For dem som fatter, og makter å holde fast på, det ordene selv sier, er dette tilstrekkelig. Men for de som er svake og avhengige av menneskers vitnesbyrd, kan vi tilføye at det ikke bare er de mest kjente og ansette lærere, som f.eks. Augustin, og alle reformatorene: Luther, Melanchthon, Kalvin m.fl. som har forstått vår tekst slik som den lyder, altså at det er apostelens eget vitnesbyrd om sitt liv som gjenfødt. Men også blant de nye lærde tolkerne har de mest opplyste tolket det like ens. Her må spesielt nevnes dr.Filippi. Ved prestemøtet i Gøteborg 1859 holdt biskopen fram at hans utlegning av Romerbrevet var den beste. I den utlegningen leser vi den mest utførlige dokumentasjonen for at Paulus her taler om sin egen erfaring som benådet apostel. Og det er vel verdt at vi legger merke til sannheten også på dette punktet, spesielt i en tid som denne, da vi f.eks. av og til møter "syndfrihetslære", og får erfare hva det fører til når en glorifiserer de hellige.
Etter at vi dermed har tatt for oss hovedtemaet i den teksten vi har foran oss, v.14-25, vil vi nå ta for oss selve ordene, og se nærmere på dem.
14: For vi vet at loven er åndelig, men jeg er kjødelig, solgt under synden.
Her gir apostelen oss ennå en grunn til hvorfor loven ikke kan ha noen annen virkning på vår natur, enn den som er nevnt foran. I v.7-13 har Paulus bevist at loven ikke virker hellighet. Den vekker tvert imot synden til liv og til virksomhet, og fører til døden. Men dette er likevel ikke lovens skyld. Den er jo "hellig og rettferdig og god". Nei, den egentlige årsaken til dette ligger i synden som bor i oss. Alt dette oppsummerer han nå i denne korte bemerkning, at "loven er åndelig, men jeg er kjødelig". Og i de versene som følger, underbygger han dette ved vitnesbyrd om hvordan han selv opplever det. I dette fjortende verset taler han da om menneskenaturen generelt, i dens forhold til den guddommelige loven. Han taler om kjødet, som er det samme både hos de gjenfødte og hos de u-gjenfødte.
For vi vet, sier Paulus. Dette "vi" kan bare gjelde dem som gjennom egen erfaring har lært at "loven er åndelig". Andre forstår ikke dette. Før han ble vekket opp hadde han selv også alltid tenkt at loven bare krevde gjerninger, og kunne oppfylles ved gjerninger. Nå hadde han, som alle Guds barn lært noe annet. Nå vet vi at loven som er utgått fra Gud, og er Ånd, også krever fullkommen renhet og hellighet i vår ånd, ja i hele mennesket; vårt hjerte, våre tanker og begjæringer. Men dette vet bare de som tror. Når et menneske er vekket opp, men ennå ikke født på ny, kjemper han mot åpenbare synder. Nå får han også kjenne de onde begjærene bare sterkere. Men selv på dette stadiet ser og kjenner han ikke mye til lovens åndelige krav; den kjærlighet og hengivenhet vi skylder Gud. Dette fatter vi først når vi ved troen har sett og smakt Guds kjærlighet, og loven ved Den Hellige Ånd er blitt skrevet inn i hjertet. Da kjenner vi at loven er åndelig.
Loven er åndelig. Som nevnt taler dette ikke bare om hva som er lovens opphav og dens eget vesen, som gitt oss ved Guds Hellige Ånd. Nei, det taler også om at nettopp på denne bakgrunn krever den også menneskenes ånd, krever en hel og sann hellighet. Nettopp fordi Gud er hellig, må også menneskene være hellige (3Mos 19:2). Kristus sier: "Gud er ånd, og de som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet" (Joh 4:24). Dette bør vi huske godt på så lenge vi lever. Vi må huske at Guds hellige lov ikke er fornøyd bare med utvortes tjenester. Den krever hellighet i vår ånd, og hjertets villige lydighet og kjærlighet. Ser vi bare på utvortes gjerninger, blir vi hyklere og fariseere. Men kjenner vi at Guds øyne følger selv hjertets innerste tanker, skjulte motiver og tendenser, da vil det alltid føre til at vi blir stående som fattige syndere overfor loven.
Hvis Paulus bare hadde sett et livsmønster i loven, en leveregel for ord og gjerninger, så ville han fortsatt som da han var fariseer; kunne regne seg som rettferdig og god. Men nå lærte han at loven er åndelig, og strakk seg til de mest skjulte lystene i hjertet hans. Og da oppdaget han så stor motstand i seg overfor de hellige budene og alt det de angrep hos ham. Da gikk det som han uttrykte det tidligere i kapitlet: "synden ble vekket opp til liv", "og jeg døde". Denne virkningen har loven fremdeles, og alltid, når Den Helliges øyne får trenge inn i hjertets dyp, så vi merker at i sin lov krever han sannhet og hellighet i vårt indre. Når vi merker at den forbyr ikke bare det minste ytre avvik fra hellighetens rettesnor. Den avdekker hvert skjult og "hemmelig" rom i det bedragerske hjertet, og fordømmer alt som ikke er rett, sant og hellig. Slik er Guds lov: Den er åndelig! Tenk da hvordan den må virke, når den begynner å bearbeide, og går inn i en kjødelig natur.
men jeg er kjødelig. Ordet "kjødelig" på dette stedet betyr egentlig "av kjøtt", "sprunget ut av kjøttet"*, og derfor av naturen kjødelig. Legg da merke til det som vi får klart belyst gjennom denne sammenstillingen: Loven er åndelig, d.v.s. sprunget ut fra Den Hellige Ånd, og har derfor åndelige krav. Men jeg er kjødelig, d.v.s. sprunget ut fra kjødet, og derfor kjødelig av legning. Kan der bli annet enn strid og nød, når en sånn lov angriper en sånn natur? Det er apostelens hovedtanke i dette verset.
*
Der er noen som mener at Paulus her ikke kan kalle seg selv "kjødelig", når han i kap 8:5-9 beskriver de kjødelige som de som ikke har Ånden, som kjødelige i sitt sinn, og derfor ikke kan tekkes Gud. Men da må vi minne om at kap 8 har helt andre uttrykk for kjødelig, og en helt annen mening enn her. Det vet alle de som leser grunnteksten. Mens vår tekst i de sikreste håndskriftene har ordet sarkinos, som egentlig betyr "av kjøtt", og altså av naturen kjødelig, så har Rom 8:5 hoi kata sarka ontes, "de som lever etter kjødet".
Ordet "kjødelig" betyr altså på ingen måte at han ikke var født på ny, men taler bare om den naturen han bar på. Hver eneste kristen er i denne forstand kjødelig, altså i seg selv, av naturen. Alle hans naturlige krefter og tendenser er fulle av synd. At Paulus også bruker uttrykket "kjødelig" om gjenfødte kristne kan hvem som helst se av 1Kor 3:1-3. Der sier han til sine "brødre" i Korint: "Når det er misunnelse, strid og splittelse mellom dere, er dere ikke da kjødelige og lever på menneskelig vis? For når én sier: "Jeg hører til Paulus," og en annen: "Jeg hører til Apollos," er dere ikke da kjødelige?" Og på samme stedet kaller han dem likevel "småbarn i Kristus" (v.1) som han må gi melk (v.2).
Men ordet "kjødelig" har ikke nøyaktig samme mening som i 1Kor 3. Korinterne var nemlig kjødelige sammenliknet med eldre og mer befestede kristne. Men i vår tekst kaller han seg selv kjødelig som motsetning til den åndelige og hellige Loven. Og i denne sistnevnte forstand er alle kristne, og på alle stadier, kjødelige. Overfor Ånden står de alle også i sin gamle adamittiske natur, som er full av syndens gift. Så lenge de er på jorden, bor fremdeles Adam i dem. Han kalles "det gamle mennesket, som blir fordervet ved de forførende lyster" (Ef 4:22). Hos Guds barn er nok det gamle menneske korsfestet. Men det er ikke dødt. Det rører ofte så voldsomt på seg, at vi kjenner meget godt at vi av naturen er kjødelige.
solgt under synden. Dette er et av de uttrykkene man har ment Paulus ikke hadde kunnet brukt om seg selv, eller om de som er født på ny. Men da tolkes dette uttrykket feil. Vi ser jo at det står som en tilføyelse til "men jeg er kjødelig", og taler åpenbart fortsatt om vår medfødte natur. I syndefallet ble alle mennesker "solgt under synden". Vår natur kom under et ondt overherredømme, på samme måte som en slave kom under sin herres totale herredømme. Og skal jeg tale om meg selv, når det gjelder hva jeg er etter min natur, så må jeg si jeg er solgt til trell under synden - selv om jeg også har et annet jeg, er et annet menneske som er virkelig fri i Kristus (Joh 8:36). Men dette siste er også noe vi merkbart erfarer. I den nye fødselen har de kristne også fått en ny natur, og deres gamle menneske er korsfestet. Men, som vi sa, er den ennå ikke helt dø. Og i samme grad som den ennå lever, er menneskene ennå under syndens tvang. De er ikke så fullstendig frie at de kan gjøre alt det gode som de vil. Deres største ønske er å få være helt fri fra alt syndig. Men så lenge de altså ikke kan det, må de bekjenne at de er under tvang. Også her blir bekjennelsen alltid: "Jeg er solgt under synden".
Men vi må ikke glemme at her taler Paulus om hvordan han i seg selv, av naturen, står overfor den hellige og rettferdige og gode loven, som nå hadde fått makt i hans samvittighet. Og jo mer nåden er virksom i en sjel, desto mere vár og "nøyeregnende" blir samvittigheten. Da kunne han ikke unngå å måtte bekjenne: "Jeg er kjødelig, solgt under synden". Loven krever at vi skal elske Gud av hele vårt hjerte og av hele vår sjel og av all vår makt, og av hele vår forstand, og at vi skal elske vår neste som oss selv. Men overfor slike krav kommer hvert eneste menneske til kort, selv i sin beste tilstand, og med sine aller beste tanker og gjerninger. Da må de erkjenne at de er "kjødelige, solgt under synden". Selv de mest benådede kristne oppnår bare et visst mål av lydighet og hellighet. Den som altså har nådd det høyeste målet, har m.a.o. ennå ikke oppnådd det fullkomne. Det mangler det ennå mye på. Og hva er så grunnen til at en kristen ikke kan komme lenger enn til en viss grad av fullkommenhet, og altså ikke kan oppnå å bli fullkommen? Bare at hans medfødte natur, synden som ennå bor i ham, hindrer ham.
Men synden har ikke herredømme over ham. Den kan ikke lenger beholde ham på hans gamle vei; selvsikkerhetens, vantroens og ugudelighetens vei. Nå går livet hans i en helt ny retning. Det er nå "ikke en vandring etter kjødet, men etter Ånden" (kap.8:4). Men synden kan altså ennå utrette så pass, at en kristen ikke kan komme så langt i lydighet og helliggjørelse som han vil. Han kan ikke oppnå den fullkommenhet han så inderlig ønsker. Og alt dette understreker jo at han er ikke fullkommen fri, men hindres ennå, på et vis, av synden. De som ikke fatter dette, men mener at en rett kristen må være fullkommen fri til å gjøre det gode som han vil, de bruker f.eks. Kristi ord til jødene i Joh 8:36: "Hvis Sønnen gjør dere fri, blir dere virkelig fri". Men når det gjelder dette ordet, må de først merke seg sammenhengen det blir talt i. Den viser at "virkelig fri" tales som motsetning til tilhørernes falske bekjennelse av sin frihet (v.33). Det taler ikke om en frihet som Kristi frigjorte disipler ennå aldri har hatt her på jorden.
Hvis Kristus hadde ment at hans rette disipler skulle være fullkommen fri fra synden - hvorfor skulle han da, i den eneste bønnen han lærte dem, og som de dermed alltid skulle be, også ta med dette: "Forlat oss vår skyld" - ? Hvorfor skulle han da, i det nådemåltidet han innstiftet nettopp for sine rette venner, tilby dem akkurat denne trøsten: "som utgytes for mange til syndenes forlatelse"? Eller skulle vi stadig måtte fortsette å be om forlatelse for de syndene vi har bekjent, og som vi tror allerede er forlatt?
Men når vi nå slår fast at vi ikke blir fullkomne i lydighet og helliggjørelse, hvor mye vi så strever med det. Da må vi bekjenne at vi er ikke ennå fullkommen fri, men i vår natur solgt under synden. For ellers er det jo all grunn til å spørre: Hvorfor er du ikke fullkommen hellig? Sier du da: Jeg tar det ikke alvorlig nok. Så svares det: Men hvorfor gjør du ikke det? Sier du: Jeg er ikke nidkjær og inderlig nok i min bønn. Så svares det: Hvorfor er du ikke det? Sier du: Jeg tar ikke imot Guds nåde slik jeg skulle. Så svares det: Hvorfor gjør du ikke det? På alle slike spørsmål vil du til slutt ikke finne annet svar enn dette: "jeg er kjødelig, solgt under synden". Og den allmektige Gud vet best hvorfor han ikke utfrir oss fra syndens rot, fra selve naturen, straks vi fødes på ny - men bestemte at vi hele vår prøvetid på jord skal måtte kjempe mot syndens makt.
På apostelens innstendige bønner svarte han bare: "Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i skrøpelighet". Men det er på denne måten at bare Gud og hans nåde får hele æren. På denne måten er det synderen og frelseren, den syke og legen, fåret og hyrden, alltid blir holdt sammen. Ja, på denne måten er det vi dypt og merkbart får erfare hva vi er frelst og forløst fra, så vi skal huske det i all evighet, og på den bakgrunn dobbelt salige synge den evig nye sangen: "Verdig er du til å få ære og pris og velsignelse, for du ble slaktet, og har med ditt blod frikjøpt oss til Gud".
15: For det jeg gjør, forstår jeg ikke. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg.
Med eksempler fra sin egen erfaring belyser Paulus nå det han nettopp har sagt om sin natur; at han er "solgt som trell under synden".
For det jeg gjør, forstår jeg ikke. Hva dette betyr, forstår vi spesielt av det han tilføyer: "For det jeg vil, det gjør jeg ikke" osv. Meningen er nemlig at jeg handler ikke klart bevisst. "Jeg formørkes (i forstanden), jeg rives med (i fristelsens virvel), og er ikke klar over at jeg blir bedratt" (Krysostomus). Disse tekstordene er andre ganger oversatt slik: "Jeg godkjenner ikke det jeg gjør, jeg gir det ikke min støtte". Men selv om dette også dekkes av tekstordet, og i sak er riktig, så er det likevel ikke en helt riktig oversettelse. For det betyr egentlig: "Jeg kjenner ikke, jeg vet ikke, hva jeg gjør". Derfor er meningen helt sikkert denne: Jeg synder ikke klart bevisst, eller som noe jeg egentlig vil. Jeg blir rett og slett en gåte for meg selv. En fremmed, de onde begjærenes makt, bortfører meg mot min vitende og vilje, som for øyeblikket er totalt tåkelagt. Jeg bortføres til å gjøre det jeg avskyr.
Det er jo et kjennetegn for alle Guds barn, som nå har Den Hellige Ånd i hjertet, at de ikke vil synde. De er ikke innstilt på å gjøre noe som strider mot sin Gud. Men de overraskes av fordervet som bor i dem, og dets blinde drifter. Derfor angrer de også synden, og fatter ikke hvordan de kunne finne på å gjøre slikt. Det er dette som ligger i tekstens ord: "det jeg gjør, forstår jeg ikke".
For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg. Dette er alle Guds barns dypeste hjertesukk: "Det jeg vil, det gjør jeg ikke". Ved Guds nåde har jeg fått en ny og hellig lyst til Guds lov, men kan likevel aldri oppfylle den - ! Ja, det går så ille at jeg til og med "gjør det jeg hater". Det stiger uendelig mye klage, angst, gråt og sukk opp fra alle Guds barns hjerter og bønnekroker, over denne sørgelige tilstanden. Det er altså to forhold i dette komplekset: Først: at jeg ikke gjør det gode som jeg vil*. Og for det andre: at jeg til og med gjør det onde som jeg hater. Det var ikke noe jeg heller ville, enn å være fylt av Guds kjærlighet, at jeg elsket Gud så jeg hadde all min glede og fryd bare i ham. Men titt kjenner jeg meg isteden så kald overfor Gud, og dratt mot små jordiske ting, så jeg blir redd.
Ordet "vil" betegner her ikke dette avmektige, svake bifall til det gode, som kan finnes hos den naturlige fornuften og samvittigheten. Nei, Paulus mener her det nye menneskets hellige, alvorlige lyst til det gode. For det første ser vi "hate", avsky, settes opp som motsetning. Og for det andre forklares denne viljen i v.22 med å "fryde seg i Guds lov etter det indre menneske". Det er altså Guds Ånds verk, en hellig og alvorlig vilje. Det er altså en helt annen mening med verset vi har foran oss, enn hedningens kjente uttalelse: "Jag inser och gillar det goda, men føljer det onda". For med det gav han jo bare uttrykk for at fornuften innså grov sanselighet. Det hadde ingen ting å gjøre med Åndens strid mot kjødet. Se mer om dette under v.14.
Jeg ville virkelig gjerne være alvorlig i anger, bønn og helliggjørelse. Ville ha et ydmykt, sønderknust hjerte som så på synden likeså avskyelig som den virkelig er i Guds øyne. Jeg ville gjerne ha en ekte, dyptgående erkjennelse av hvor mye det har kostet min Frelser å kjøpe meg fri fra syndens og lovens forbannelse. Men jeg er og gjør ikke det jeg vil. Jeg kjenner tvert imot ofte helt motsatte ting i hjertet. Det var ikke noe jeg heller ville, enn at jeg kunne frykte og elske Gud og sette all min lit bare til ham. Ikke noe jeg heller ville enn at jeg aldri fryktet for annet enn å skulle synde mot ham. At jeg tok alt, både søtt og bittert, som sendt av ham. Og at jeg kunne hvile i at ikke noe kan hende meg uten at han har sendt det.
Men titt er jeg så selvsikker, så hard og lettsindig at jeg ikke tenker på Gud i det hele tatt. Kjenner hverken frykt eller tiltro overfor ham, men ser bare på meg selv og på andre mennesker. Det var ikke noe jeg heller ville, enn at jeg alltid kunne prise og bekjenne Kristus, være varm i bønnen og tørste etter Guds ord. Men titt er jeg derimot treg og feig i bekjennelsen. Ofte kall og uoppmerksom i bønnen og Ordet. Det var heller ikke noe jeg ønsket mer enn alltid å ha en varm og virksom kjærlighet til alle mennesker. At der jeg er satt, som far, mor, barn, arbeidsgiver eller ansatt, fikk være det jeg skulle, trofast og pliktoppfyllende. Og at jeg alltid måtte være snill, saktmodig og ydmyk overfor alle mennesker, fri for onde begjær osv. Men jeg må titt kjenne på det motsatte av alt dette; jeg gjør ikke det jeg blir satt til, kjenner på hissighet og irritasjon overfor medmennesker. Kjenner overmot og stolthet, urene lyster og begjær.
Det var ikke noe jeg heller ville enn å elske min neste, så jeg uten den minste misunnelse eller misnøye, alltid kunne forsøke å gjøre alt til det beste for ham. Men ofte må jeg kjenne på det motsatte; likegladhet med hvordan det går ham. Ja, til og med misunnelse når jeg ser han opplever lykke og ære. Jeg ville så gjerne alltid være våken og sterk i kampen mot det onde. Spesielt at jeg hadde en mye sterkere og alvorlig vilje til alt godt. Men her kjenner jeg på alle områder at det skorter. Jeg kjenner at jeg er vinglete og svak. Kort sagt: "Det gode som jeg vil, det gjør jeg ikke".
Men Paulus sier til og med at "det jeg hater, det gjør jeg". Min sykdom er ikke bare at jeg lider av unnlatelses-synder eller mangelsykdomer, når det gjelder å gjøre det gode. Nei, jeg gjør til og med det onde som jeg hater. Men dette må da være for sterkt til at det skal være apostelen selv som har sagt det i sin gjenfødte tilstand? Ja, det synes vi kanskje alle sammen. La oss da se hva Skriften selv sier. Tidligere har vi allerede latt oss overbevise om at apostelens ord må tas nøyaktig som de lyder. Det vil si at han taler om seg selv. Nå vil vi også minne hverandre om noen få eksempler fra apostelens eget liv og noen andre hellige.
Spørsmålet er altså om Paulus kunne komme til å "gjøre det han hatet". Feighet og motløshet i sin aposteltjeneste har f.eks. sikkert vært noe han hatet av et oppriktig hjerte. Han ville sikkert aller helst ha en så stor og sterk tillit til Gud at han aldri kunne frykte for noe menneske. Likevel bekjenner han selv at da han var i Korint, der han ble dratt fram for domstolen, var det "i svakhet, i frykt og i stor beven", så Gud måtte åpenbare seg for ham, og styrke ham med disse ordene: "Vær ikke redd, men tal og ti ikke, for jeg er med deg, og ingen skal angripe deg eller skade deg" (1Kor 2:3, Apg 18:9,10). På linje med andre synder hatet sikkert Paulus også egne storhetstanker. Likevel bekjenner han i 2Kor 12 at han kjente på denne forferdelige synden i hjertet, etter at han hadde hatt den store opplevelsen som omtales der. Det gjorde at Gud måtte gi ham "en torn i kjødet, en Satans engel til å slå ham, så han ikke skulle bli hovemodig". Hvis en apostel kjenner på hovmod, må det vel være noe av dette han skildrer med at han "gjør* det han hater".
*
Vi må holde klart for oss at ordet "gjøre" her ikke bare sikter på utvortes gjerninger, men også på hjertetssynder. De som ennå ikke har opplevd lovens åndelige krav, tenker bare på utvortes gjerninger. Men i dette kapitlet har Paulus vitnet om hvordan han hadde lært at selve begjæret også er synd. Og ordet "gjøre" her, betyr langt fra det samme som når Johannes sier: "Den som gjør synd" (1Joh 3:8, 9), som er bevisst, som synder selvvalgt. For Paulus sier jo her: "Det jeg hater, det gjør jeg".
Apostelen Peter hadde sin Herres vitnesbyrd om at han var lært av Gud (Mat 16:17), at han hadde den rette tro (Luk 22:32), var "badet" og "ren over det hele" (Joh 13:10). Og han elsket sin Herre så sterkt at han i sin nidkjærhet for ham var den eneste som trakk sverdet mot en bevæpnet flokk soldater. Selvfølgelig hatet han også feighet og løgn, og kunne ikke tenke seg å fornekte sin Herre. Men det var denne Peter som gikk ut og "gråt bittert" da han hadde falt akkurat i disse syndene. Da hadde han "gjort det han hatet". Den samme Peter hatet ganske sikkert også hykleri. Men Paulus forteller i Gal 2 at i Antiokia hyklet Peter, så Paulus måtte irettesette ham i alles nærvær. Dette skjedde altså med Peter lenge etter den velkjente pinsedagen, da han var blitt fylt av Den Hellige Ånd. I sannhet hadde Peter nå gjort det han hatet.
Og la oss se på Job. Gud sier selv om ham at "det er ingen på jorden som han, en uklanderlig og rettskaffen mann, som frykter Gud og holder seg fra det onde" (Job 1:8). I Esek 14:14 stiller Gud selv Job ved siden av to av de mest kjente hellige Guds menn. Og likevel, da påkjenningene ble for store, gjorde han det han hatet. Opprørt forbannet han den dagen han ble født, og anklaget Gud. Men legg merke til hvordan han senere angret dette, og sier: "Jeg har talt om det jeg ikke forstod....derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske". Den gudfryktige Job hadde altså gjort det han hatet. Og David, en "mann etter Guds hjerte", hatet alt som stred mot Guds hellighet. Det kjenner vi alle til. Vi kjenner også til hvilke forferdelige synder han falt i. Så finner vi da også salme etter salme hvor han klager over sine synder, og frykter for Guds vrede. Han gjorde sannelig det han hatet.
Men selv om du ikke faller i de samme store syndene som Job og David, så har du sikkert mange synder i tanker og ord, som du angrer. Hvor finnes det mennesket som er fullkomment, "som ikke snubler i ord" (Jak 3:2), som ikke, liksom Moses, noen gang "taler tankeløst med sine lepper" (Sal 106:33) i utålmodighet, i sinne, eller i ubetenksomhet, og som han så senere angrer? Straks han ser Guds herlighet, roper den hellige profeten Jesaja: "Vé meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper". (Jes 6:5).
Slik er de virkelig hellige, her i livet. Og vi har nå bare tatt fram de største og herligste blant dem. De som var så fylt av Ånden at alt det de talte og skrev i Herrens navn var Guds eget ord. Det stadfester Paulus med disse ordene: "Dere tok imot det, ikke som menneskers ord, men som det i sannhet er: Guds ord". Selvsagt skulle den samme Ånden også herske i hele deres liv og vandring. Og likevel var heller ikke de feilfrie i sine gjerninger. Hvem våger da et eneste øyeblikk å slippe slike tanker til; - at han skulle være mer fullkommen og hellig enn disse største Guds vitner på jord? Etter det vi har sett av Skriftens vitnesbyrd må en slik sjel være i en forferdelig villfarelse, hvis han tror han er så hellig at han ikke "gjør det han hater".
Riktignok skjer det vel at et Guds barn også kan inntas av slike villfarelser i den første tiden etter han er blitt frelst, med store åndelige opplevelser og sterke følelser (1Joh 2:13-14). Da kjenner de ikke alltid så mye til syndens makt, og den nyfødte troen skjermes for de sterkeste angrepene. Men uansett om det er et Guds barn som inntas av slike forførelser, eller det er u-gjenfødte, så er det alltid farlig. Og det er umulig at en slik holdning i lengden kan leve sammen med en oppriktig og våken ånd. Hvis en kristen ikke kjenner at han gjør det han hater, så kommer det bare av at han sover og har glemt hvordan han burde være og gjøre. Har Herrens Ånd virkelig fått gjort lovens åndelige krav hellige og alvorlige for sjelen din, så alt det som rører seg i deg fanges av flomlyset - - ? Har du virkelig opplevd dette, og samtidig vet du aldri om at du gjør det du hater? Vi kan jo knapt be Fader vår, eller lese ett eneste kapittel i Den Hellige Skrift, uten at kjødet vårt forstyrrer vår ånd med alle slags angrep. Jeg hater at tankene mine farer hit og dit, jeg hater min likegyldighet og egenkjærlighet, jeg hater hissighet og misunnelse. Men dermed er jeg ikke fri fra disse onde tilstandene.
Så er det virkelig alle helliges tyngende erfaring, at "det jeg hater, det gjør jeg". Hver eneste kristen bærer sannheten om disse ordene i sitt eget bryst, og gjennom hele sitt liv. Og jo mer Guds barn får vokse, får mer lys og helliggjørelse, jo mer vemmes han over seg selv, som av naturen er "kjødelig", "solgt under synden". Alltid hindres han i løpet av dette fordervet som omgir ham. Nei, det å oppleve at synden bor i oss er langt fra uforenlig med å være et gjenfødt menneske. Tvert imot må vi som gjenfødte mennesker bare oppleve den som er sterkere, jo mer vi blir helliggjort. Jo mer følsomme vi er, desto dypere kjenner vi smerten. Og jo mer helliggjort vi blir, desto mer plagsom blir synden for oss.
Menneskene ser sin egen synd,
bare i samme grad som de ser hvor hellig Gud og hans lov er - !
Alle som kjenner hvor hellig loven er, hvor gudgitt og nødvendig den er, og som så inderlig ønsker å følge den, forstår svært godt Paulus's sukk over synden. Det har sin grunn i den utvikling hans helliggjørelse har, hans hat til synden og hans opplevelse av Guds hellighet. Den kampen han skildrer her, mellom kjødet og Ånden, var hans største lidelser. Derfor er det han bryter ut i klage her, - en klage som ingen hørte fra ham under alle de harde forfølgelsene han ble utsatt for. Han sier: "Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?" (sv: vem skall frälsa mig från denna dödens kropp). Teksten understøtter slett ikke de selvsikre og lettsindige menneskene, som bærer sine synder svært så lett. Heller ikke de som gjerne vil bli i synden, bare de kan unngå fordømmelsen og tro at denne teksten lover dem en slik løsning. Nei, en gjenfødt og helliggjort sjel hater synden aller mest når han får den største visshet om at han er benådet. Da får han virkelig kjærlighet til Guds lov og "hater" det onde. Men Paulus fortsetter:
16: Hvis jeg da gjør det jeg ikke vil, samtykker jeg med loven i at den er god.
Hvis jeg da gjør jeg det jeg ikke vil. Hva som ligger i dette, har vi forklart under forrige vers. Paulus sier at hvis jeg ikke vil det jeg gjør - men hater det onde, da samtykker jeg med loven i at den er god, eller som gr-teksten egentlig sier: "da istemmer jeg med loven" osv. Da er jeg av samme sinn som loven* og ser at den er god, når jeg selv fordømmer det onde som jeg gjør. Så har jeg av hjertet stadfestet at loven er god, og at "budet er hellig og rettferdig og godt" (v.12) (som det ble reist spørsmål om i v.7). Men jeg har dermed også vitnet om meg selv, at uansett hvor ondt og sterkt kjødet enn er, så har jeg også en hellig ånd som samstemmer med Guds Ånd, og som da også samstemmer med loven, og ser at den både er god, nødvendig og kjær. Stadfestelsen på at jeg har Den Hellige Ånd, har jeg når jeg elsker det som Gud elsker, hater det som Gud hater, og lider hver gang Guds lov fravikes. Luther sier at "det er umulig at det mennesket som lider under synden, ikke er et hellig menneske. For den ene djevelen driver ikke den andre ut". Det må være en hellig Ånd som strir mot det vanhellige.
*
Legg merke til ordvalget! Det er oversatt svært direkte og "gammeldags"? Men her ligger dybdene! Uttrykksformen: "Da er jeg av samme sinn som loven", avdekker selve hemmeligheten. "Da er jeg av" forteller at mitt (nye jeg's) opphav er den samme som lovens opphav. Gud har født meg ved sitt Ord og gitt sin Ånd i meg. Jeg har altså samme opphav som loven, og derfor samme ånd/"sinn" som loven. Først da ser jeg "at den er god". (oversetters tilføyelse).
Så skjult kan ofte nådens verk være hos Guds barn, spesielt under store og langvarige fristelser, når kjødets kjærlighet til synden får overtaket på dem. Da blir de så knust, og da har de ikke lenger klart for seg at just dette at de lider, kjemper og anfektes, nettopp vitner om at de likevel har en hellig Ånd, og i sin ånd tilhører et hellig folk. Men vi må bare holde klart skille mellom denne striden, og lovtrellens. For lovtrellen kjemper også. Men det er bare lovens trusler eller løfter som er drivkraften til trellens kamp for å avstå fra det onde. Han "hater" ikke det onde i rett forstand, eller for Herrens skyld (v.15).
Vår tekst taler om en sjel som virkelig "hater" det onde og elsker det gode. Dermed må en ha klart for seg at her er det tale om sannhet og virkelighet, slik en hellig apostel alltid mener det han taler. Og dermed virkelig hat til selve synden, - ikke bare egennyttig strev for å unngå syndens følger. Men et slikt virkelig hat til synden finnes ikke i vår natur. En kan ikke opparbeide det heller. Nei, det fødes av nåden i Guds barns hjerter. Men da eier en det også, slik at en elsker Guds lov og hater synden - uten å skjele til lovens trusler eller løfter. Det er "Guds sæd" sier Johannes, Guds sæd i de gjenfødte som virker dette (1Joh 3:9). Den som på denne veien får et sinn som lider under synden, han "samtykker" ganske sikkert "med loven i at den er god", som det uttrykkes i verset vårt. Og han er altså et hellig menneske, hvor full av synd og ondskap kjødet enn måtte være. Hos disse finnes det et menneske som er skilt fra synden; et nytt, hellig menneske, som ikke gjør det onde, som Paulus sier i neste vers.
17: Men nå er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.
Nå hater jeg altså virkelig det onde og samtykker med loven i at den er god. Fordi mitt hjertes innerste lyst, min egentlige vilje, samstemmer med loven. Men nå er det ikke lenger jeg som gjør det onde - for jeg elsker jo det gode. Da må det være en annen som elsker og gjør det onde. Ja, det gjør "synden som bor i meg". Slik taler Paulus her. Han skiller mellom seg selv og synden. Han sier at han, som elsker det gode, er et annet menneske enn den som gjør det onde. Den som gjør det onde, er det gamle mennesket, synden, fordervet. Det nye mennesket taler han om som "jeg". Det er det egentlige mennesket, det som er "overhodet", det han selv vedkjenner seg.
Dette gir oss også mye nyttig lærdom. Her er for det første ennå et eksempel som tydelig viser at vår tekst, v.14-25, ikke kan sies å gjelde de u-gjenfødte. For hvor vil de plassere dette hellige "jeg" som er skilt fra synden? Kan vel de som "lever etter kjødet" (kap.8:5,7) si: "det er ikke jeg som gjør det onde, men synden som bor i meg"? Det er ikke slik Paulus lærer om de u-gjenfødte. Så forstår da heller ikke disse noe som helst av dette verset. Og det gjør at de ofte rett og slett misbruker disse ordene: "Det er ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg". De tar dette som et uttrykk for at de behøver ikke selv erkjenne det syndige forholdet*. Her lar Paulus oss nettopp forstå at han ikke er kjødelig på den måten som disse som "lever etter kjødet" (kap.8:5,9), som gir seg selv medhold i å synde. Nei, sier han, jeg har ganske visst sagt at jeg ikke kan gjøre det jeg vil, men gjør også det jeg hater. Men da er det heller ikke jeg som gjør det, men synden som bor i meg. Jeg, som hater og fordømmer synden. Jeg, som elsker Guds lov, og vil det gode. Jeg er nå et nytt, åndelig menneske. Men jeg har en sterk fiende som bor i meg, og som skaper alle disse vanskelighetene for meg.
*
Derfor har også slike lærde, som har overført hele denne teksten på de u-gjenfødte, også i dette verset (på linje med flere andre i denne teksten, spesielt v.25) falt i den største forvirring. Først sier de f.eks. at dette "jeg" som her skilles fra synden, hos det u-gjenfødte mennesket er "dets vilje, som er i overensstemmelse med loven". Men de ønsker å reservere seg mot den oppfatningen at synden ikke springer ut fra menneskene, men isteden fra en makt som ligger utenfor mennesket. For i så fall ville jo mennesket kunne være uantastelig for synden. Denne oppfatningen støtter de altså ikke, og derfor sier de på samme side som det førstnevnte, at mennesket alltid selv har skylden for sin synd "fordi selve menneskets vilje er kjødelig, rettet på kjødet, overgitt til kjødets trelldom". Å motsi seg selv på den måten, antyder virkelig en vanskelig situasjon, en forvirring. Andre fortolkere "av samme skole", men som likevel finner det noe drøyt å si at de ugudeliges "vilje stemmer overens med loven", har ment at "det jeg som her skilles fra synden, er fornuften og samvittigheten". Men tenk deg at fornuftens og samvittighetens røst kunne kalles "jeg", og dette var Paulus's mening, så skulle altså en morder på grunn av disse ordene si: "Det er ikke jeg som har gjort det". For uten tvil har såvel hans fornuft som hans samvittighet mislikt handlingen hans.
Det ligger også en viss trøst for Guds barn i dette verset. Ikke en trøst som unnskyldning for synden, slik oppfatningen er hos de som ikke forstår dette. Men en nødvendig lærdom om forskjellen mellom Guds barns synder, som gir dem smerte, og bevisste synder. Du skal først og fremst legge merke til at dette verset ikke unnskylder synden. Men i likhet med mange andre bibelsteder, kan selvsagt et kjødelig sinn misbruke dette verset også, til sin egen fortapelse (2Pet 3:16). Men de som dette ordet virkelig handler om, Guds barn, som virkelig hater synden og dømmer seg selv, de bruker ikke dette ordet som unnskyldning for sin synd. For det første kjenner de alltid på at synden bor, arbeider og bryter ut i dem selv. Og for det andre kan de aldri si at de har våket, bedt og mottatt nok av Guds nåde til å kunne døde synden. Derfor faller alltid skyld og ydmykelse på meg selv. Begynner jeg derimot å unnskylde synden min, da er den straks blitt noe jeg selv bevisst har gjort.
Det er tvert imot ved at jeg erkjenner min synd og dømmer meg selv for syndens skyld, at jeg beviser at jeg av et sant hjerte kan si: "Men nå er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg". Og den trøsten bør alle Guds barn kunne ta til seg av dette ordet: At de ser hvordan Paulus skiller mellom de gjenfødtes synder - og bevisst synd. Og de skal vite at det mennesket som av hjertet kan si det vi leser i verset vårt her, ikke er en av dem som "gjør synd", og dermed skulle være "syndens trell" (Joh 8:34). De er ikke "av djevelen" (1Joh 3:8) så de ikke skulle "arve Guds rike" (Gal 5:21). De er av dem som lider, som ikke "gjør synd", men tvert imot lider under synden.
Det er nødvendig at vi trøstes på denne måten. For hvis vi "gjør synd", altså den bevisste synden som jeg gir min tilslutning til, da har vi ingen "del eller arv" i nådens gave. Men hvis jeg av hjertet innfor Gud kan si at det jeg lider aller mest over, det er min synd. Hvis jeg kan rekke mine hender mot himmelen og ta Den Allmektige til vitne på at det er ikke noe jeg har bedt så ofte og så inderlig om, som nettopp hjelp mot mine synder. At det ikke var noe som ville gjøre meg så glad som om jeg plutselig ble fri fra all synd. Ja, da må jeg i sannhet kunne si at det er ikke jeg som gjør det onde. For hvorfor skulle jeg frykte, gråte, sukke og be imot dette, hvis det var min egen bevisste og selvvalgte gjerning? Slik bærer altså dette verset en trøst i seg for Guds barn, som de ikke må la noen ta fra seg.
Men samtidig ligger det her all grunn til å frykte, våke og be. For dette farlige onde; synden, bor alltid i meg. Og når synden, den gamle slangens sæd, ennå bor i meg, så er den jo farlig nær! Da er det jo ikke et øyeblikk jeg kan være sikker overfor dens giftige påvirkning, eller voldsomme anfall. Den er alltid klar til angrep, for å fange oss helt. Samtidig som den alltid hindrer oss i det gode, og alltid påvirker oss med en søvnens, blindhetens og bedragets ånd. Å, hvor nødvendig det er at vi alltid er på vakt, våker og ber. Så ikke synden på nytt får herredømme i våre liv, og gjør oss til treller. Å, hvor nødvendig at vi alltid tvetter våre kjortler i Lammets blod, fordi vi alltid er ureine i oss selv. Så vi ikke skal synke fullstendig ned i vantro og fortvilelse!
Men så går vi videre i teksten. I v.15-17 har nå Paulus med sine vitnesbyrd fra egen erfaring bevist og forklart hva disse ordene sier oss: "men jeg er kjødelig, solgt under synden" (v.14). Så fortsetter han med å gjenta og understreke dette med de samme ordene i de tre versene som følger. Mest med tanke på de siste ordene i vårt siste vers: "men synden som bor i meg", sier han nå:
18: For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjød, bor det ikke noe godt. For viljen har jeg, men å gjennomføre det gode, finner jeg ikke kraft til i meg selv.
For jeg vet. Det Paulus her sier at han vet, det visste han ikke bare fordi han var en Herrens apostel, i kraft av all den kjennskap han ved Ånden hadde til Ordet. Også som en kristen visste han det, gjennom det han selv hadde erfart. Hvert eneste menneske som virkelig kjenner seg selv, vet også det samme som Paulus her sier han vet. Og det han visste, det var at i ham bodde det ikke noe godt. Men i forrige vers har jo Paulus latt oss forstå at det bodde også noe godt i ham. Selv om synden ennå var i kjødet hans, så hadde han også et bedre, et hellig "jeg" som ikke gjorde det onde. Er der selvmotsigelser her? Nei, for at ikke noen skal misoppfatte Paulus's ord, som om han med disse ordene "i meg", skulle tale om samme "jeg" som i det forrige verset, så skynder han seg med en forklaring. Til ordene "i meg" føyer han straks til: det vil si, i mitt kjød. Han vil si at: Når jeg sier at i meg bor intet godt, så mener jeg "i mitt kjød". Da taler jeg ikke om min ånd, mitt nye menneske.
Nettopp ved at han tilføyer: "det vil si; i mitt kjød", så sier han jo indirekte at i hans egentlige "jeg" bodde noe godt. Og når han hele veien her bruker den hellige, "åndelige" loven (v.14) som rettesnor for godt og vondt, da må dette gode som han har som motsetning til kjødet, være av en sann, hellig og åndelig natur. Ja, når det her står som motsetning til kjødet, så må dette gode nødvendigvis være ånden; det nye mennesket som Gud har skapt. Vi ser altså at bare i denne korte påminnelsen: "det vil si; i mitt kjød", har vi tilstrekkelig bevist at her taler Paulus ikke i et u-gjenfødt menneskes navn. Men om seg selv, i sitt daværende gjenfødte og hellige liv. For hva finnes der mer i et u-gjenfødt menneske, enn bare kjød? Herren selv sier: "Det som er født av kjødet, er kjød". Tidligere har vi også sett at det Skriften mener med kjød, det er alt som finnes i mennesket fra mors liv av, med legem og sjel, med alle sanser, fornuft og hjerte. Tidlig kalte Gud hele mennesket for "kjød": "De er kjød" (1Mos 6:3). Og like etter, i v.5, ser vi hva "kjødet" er. Gud sier at menneskets tanker og hensikter var onde hele dagen lang. Det samme sier også Paulus om de u-gjenfødte: "Selv deres sinn og samvittighet er besmittet" (Tit 1:15). Men i vår tekst taler en mann som har noe virkelig godt og hellig i seg. For når han vil tale om sin gamle natur, hvor det ikke bodde noe godt, passer han nøye på å tilføye: "det vil si; i mitt kjød".
Men når han taler om det som bor i hans kjød, så sier han altså at der bor det ikke noe godt. Hva er det da som bor der? Det er synden (v.17). Det er en uavlatelig trang til alt ondt, og kamp mot alt godt. Ja, det står så kraftig mot alt godt, at Paulus sier at han kan ikke få gjennomført det gode slik som han vil. For han tilføyer:
For viljen har jeg, men å gjennomføre det gode, finner jeg ikke kraft til i meg selv. Ordrett oversatt: "Å ville ligger meg nær" ("ligger meg for hånden", "er hos meg"), men å gjennomføre det gode, det oppnår jeg ikke". Legg merke til hva det står her: "viljen har jeg". Dette var det gode som fantes i ham, som Ånden hadde virket i ham. Dette var det som "lå for hånden". Men fullførelsen fant han ikke kraft til i seg selv. For det var dette kjødet maktet å hindre. Men meningen er absolutt ikke at han ikke gjorde noe som helst godt. Som om han liksom bare hadde en avmektig vilje. Nei, vi ser også hva som ligger i selve ordet "gjøre". Det betyr nemlig "fullføre"/"oppfylle". Det han dermed bare vil si, er at han kunne ikke gjennomføre/oppfylle det gode slik som han ville! Gjennomføringen, det å oppfylle det gode, i ånd og i gjerning, stemte ikke overens med hans vilje. Å gjøre Guds vilje, og å oppfylle den er to forskjellige ting.
Å gjøre Guds vilje, det er å gjøre det gode - selv om en kjenner på begjæret til det onde. Men å oppfylle Guds vilje, da har en ikke noe ondt begjær i det hele tatt, men er fullkommen ren. Og når Paulus sier at det "finner jeg ikke kraft til i meg selv", antyder han at når han lette etter det gode hos seg, da "fant" han bare at han hadde en hellig vilje. Men kraften til å gjennomføre det gode, den fant han ikke hos seg selv. Dette forholdet kjenner alle Guds barn på; hvordan vi søker og søker etter det gode, hos oss. Men finner aldri noe som svarer til vår vilje, denne nye, hellige trangen etter å gjøre det som behager Gud. Denne hellige trangen oppleves derfor ofte bare som et smertefullt savn av kraft til å oppfylle Guds vilje. Et Åndens sukk som ikke kan uttrykkes med ord, over fall og skrøpelighet (kap 8:26). Alt dette vitner nettopp om at vi "hungrer og tørster etter rettferdighet" (Mat 5:6). Ofte er det kanskje bare så vidt vi kjenner denne hungeren og tørsten. Men når vi så får nåde til å gjøre godt, da opplever vi gleden. Og det viser at det lå en slik hunger i hjertet. Men jo mer vi så opplever denne hungeren, m.a.o.; jo mer viljen til det gode vokser i oss, i takt med det lys vi får over hva loven krever, desto mer kjenner vi på hvordan vi mangler kraften til å oppfylle/fullføre det gode. Da ser vi fort at selv i våre beste gjerninger blander noe av fordervet seg inn. Eller at det blander seg inn noe halvhjertet eller falskt i utførelsen av gjerningen.
Det viser seg altså at det alltid er langt mellom det vi vil, og det vi makter å gjøre. Det er alle Guds barns sukk og prøvelser så lenge de er her på jorden. Men det er altså langt fra at denne mangel på samhørighet mellom vilje og fullførelse strider mot den sanne nåden. Vi må tvert imot si: Vé det menneske som gjør alt det gode som det vil. Som altså ikke har vilje til mer godt enn det han makter å oppfylle! Jo mer en kristen vokser i nåden, desto mer blir sinnet hans renset og viljen hans helliggjort. Og i samme grad vil han kjenne på kjødets urenhet og alt det han mangler i det gode. Ikke bare kjenner han stadig på synd og på fall i alt det han vil, og det han gjør. Han finner heller ikke noe som helst i seg, som er slik han ville det skulle være. Det er denne erfaringen Paulus sikter til, når han sier: "Viljen har jeg, men å gjennomføre det gode, finner jeg ikke kraft til i meg selv".
Her ville kanskje noen bemerke: Så gjelder det altså også for de gjenfødte, at de har bare en avmektig, kraftløs vilje, på linje med "de gode forsettene" som det naturlige menneske og lovtrellene så nytteløst opparbeider seg? Nei, på ingen måte! Dette er bare en misforståelse u-gjenfødte mennesker kan ha, når de bare ser "det ytre skallet" hos Guds barn. Legg merke til det vi nettopp nå taler om hvordan Gud arbeider med de hellige. De kjenner på stor svikt og avmakt når det gjelder å fullføre gjerningene etter sin nye, helliggjorte vilje. Men denne nye viljen er et så mektig Guds verk at de blir totalt forvandlet, og nye mennesker for resten av sitt liv. Den samme Paulus som klager over at han ikke makter å gjøre det gode som han vil, han er likevel gjennom hele sitt liv en stor Herrens apostel, og kan samtidig si: "Hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves. Men jeg har arbeidet enda mer enn dem alle, dog ikke jeg, men Guds nåde som er med meg". Og legg også merke til her hvordan han hadde fått sin gode, hellige vilje - av "Guds nåde som er med meg". Så sier han også i Fil 2:13: "det er Gud som virker i dere både å ville og å virke for hans gode vilje".
Men hvis viljen er et Guds verk, da er den så visst ikke død og avmektig. Og det vitner hele apostelens liv og virksomhet om. Men i all sin kraft og virksomhet kunne han aldri "gjennomføre/oppfylle" det gode han ville. Det var slik han opplevde det etter at han hadde fått den nye viljen som så gjerne fullkomment ville oppfylle hele lovens åndelige krav. Men når han bare taler om de ytre tingene, som "å være mett og å være sulten, både å ha overflod og å lide nød", da kan han uttrykke seg slik: "Jeg makter alt i Kristus, han som styrker meg" (Fil 4:12-13). Men han maktet derimot ikke å frigjøre seg fra fristelsen til å bli hovmodig, eller fra den tornen i kjødet som nettopp var gitt ham mot hovmodet. Han ba tre ganger om å bli løst, men måtte slå seg til ro med dette svaret: "Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i skrøpelighet" (2Kor 12:9).
Da lærte han hemmeligheten i Guds barns styrke: "Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk" (v.10). Men selv når han gjennom erkjennelsen av egen skrøpelighet fikk Guds kraft i overflod, kunne han aldri gjøre så mye godt som den hellige, åndelige loven krevde. Når Paulus var kommet svært langt i kraft og hellig vandel, da måtte han kaste seg for Den Allmektiges føtter og rope: Herre, trekk ikke din tjener for dommen. Jeg blir fordømt, hvis jeg skal dømmes etter loven. Vi må aldri glemme at her har Paulus hele tiden blikket festet på den hellige, åndelige loven (v.14). Det er i det lyset han ser det han taler om her, at hans natur er "kjødelig", "solgt under synden", så han ikke makter å gjøre det gode som han vil.
Når vi nå har forsøkt å fatte selve meningen med dette verset, vil vi også se hvilke lærdommer vi kan ta til oss fra dette. Først lærer vi at "i mitt kjød bor det ikke noe godt". Og at det er stor villfarelse når noen tror at det naturlige mennesket også kan gjøre noe som er godt og velbehagelig for Gud. Fra vår første fødsel bærer vi med oss arven fra Adam. Selv de fineste naturlige egenskapene; som redelighet, omsorg for medmennesker, pliktoppfyllelse osv., er bare sminket synd. Men det vil vi aldri fatte, hvis vi ikke får nye øyer som ser den åndelige lovens hellighet. Dette at den krever ikke bare gjerningen, men hjertet. Den krever at alt skal gjøres for Gud, av kjærlighet til ham, og for å tjene ham. Da vil vi innse at selv på disse fineste egenskapene er det en stor, svart flekk; ugudelighetensflekk. Bare fordi de har sitt utspring i vår natur, og ikke gjøres for Herrens skyld, av kjærlighet til ham, og på grunn av det han har gjort for oss.
Alt et menneske gjør for å tjene Gud, - når det ikke har blikket festet på ham -, er bare av den grunn ugudelighet. For Gud vil at alt det hans skapte vesener gjør, skal være rettet mot ham, skal være noe de gjør for ham. Han sier jo: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt". Og dette er det største og første budet. Da bør vi forstå at alt godt som gjøres, - hvis det ikke gjøres for Gud -, er noe ugudelig. Det samme gjelder når dette er forholdet mellom mann og hustru: Hans høyeste ønske er å få hennes hjerte og kjærlighet. Hun derimot hater ham, men viser ham likevel all mulig ytre kjærlighet, og steller rundt ham på alle måter for å dekke over sitt hat til ham. Tenk hvordan det går når han oppdager skuespillet! Hva betyr da alle hennes gjerninger for ham? Det blir bare et forferdelig skuespill. Slik er all den godhet og dyd som ikke springer ut fra kjærlighet til Gud. Derfor sier Kristus at på den siste dagen skal han omtale dem som "dere som driver med lovløshet", disse som hadde gjort gjerninger som i det ytre var riktige og gode, og til og med kunne være nyttige for menneskene. Men han skal dømme dem nettopp fordi disse gjerningene ikke var gjort mot ham (Mat 7:22-23, konf.kap 10:41-42, 25:42-43).
Av dette ser vi at alt som bare virkes av vår natur, og ikke av kjærlighet til Gud, er forkastelig i hans øyne. Selv om det i seg selv er godt, og noe Gud har befalt. F.eks. foreldres kjærlighet til sine barn, barnas lydighet, trofasthet i ekteskapet, kjærlighet til fedrelandet, vennskap, omsorg, pliktoppfyllelse i sitt arbeid, sparsomhet, nøyaktighet osv. Alt disse egenskapene kan menneskene ha av naturen, uten at de har noen kjærlighet til Gud. Og da er alt sammen ugudelighet, for "kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud" (kap. 8:7). Tenk da for en ulykkelig tilstand et menneske er i, når det ikke er født på ny! Når det, så lenge det lever, ikke er i stand til å gjøre en eneste gjerning som behager Gud!
Men vi skal ta med oss ennå et forhold som går dypere når det gjelder Guds barn, og er spesielt aktuelt for de som ikke har vært kristne så lenge. Når Paulus sier at "i meg ,det vil si; i mitt kjød, bor det ikke noe godt", så ser vi at den nye fødselen forandrer ikke kjødet, eller selve naturen. Kjødet er der med sin gamle ondskap, selv hos de hellige. Men en innbiller seg ofte at gjenfødte og helliggjorte mennesker ikke har det samme vonde kjødet som de ufrelste. Alt det vi finner i versene 14-25 viser oss noe annet. Men dette er spesielt tydelig i dette verset. Her skiller apostelen så klart mellom kjødet og den helliggjorte viljen, når han sier: "I meg, det vil si; i mitt kjød, bor det ikke noe godt". Der ser vi at selv hos Paulus, som hos de andre største og hellige i Skriften, finnes ennå den samme urene og forgiftede naturen som hos de ufrelste. Alt det de ennå bærer i seg av den adamittiske naturen, har ennå samme sæden, som er innstilt bare på det som er vondt, og som kjemper mot Ånden.
Da må vi heller ikke forskrekkes alt for mye når vi oppdager de mest forferdelige ting i oss. Djevelen setter jo også alt mulig inn, og vekker giftige fristelser i oss. Vi må lære å ikke fortvile når vi opplever dette i oss. Og heller ikke fordømme brødre, som vi merker dette vonde hos. Bare en hellig ånd hele tiden kjemper i oss mot dette, på tross av all synd og fristelser. At den setter seg imot og fordømmer synden, og holder oss stadig mer korsfestet og knust ved Frelserens føtter. Vi må huske at så lenge vi er på denne jord, vil kjødet alltid stride mot Ånden, og det så sterkt at vi ikke makter å gjøre det vi vil.
I de to følgende versene forklarer han samme forhold nærmere, og gjentar da nesten ordrett det han tidligere sa i v.15 og 17.
19: For det gode jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde jeg ikke vil, det gjør jeg.
Vers 15 lød slik: "Det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg". Når Paulus nå gjentar det han har sagt like foran, kan det være mange grunner til dette. Den ene grunnen kan være at han forutså at vi, og spesielt de som er nye på veien, ville stå uforstående overfor dette at han eller andre hellige, skulle bære på nød over et slikt forhold. Ja, det kunne oppfattes så usannsynlig at en kunne kanskje fristes til å tro dette bare var en forhastet uttalelse fra ham. Dette mener også en god fortolker kan være grunnen til at Paulus nå gjentar dette. Ved å gjenta det vil Paulus ha sagt: Det er ikke noen forhastet uttalelse. Det er sannhet og alvor når jeg bekjenner: Det gode jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde jeg ikke vil, det gjør jeg".
Men den andre grunnen til gjentakelse, som også er den mest vanlige i liknende tilfeller, er jo at saken har så stor betydning at en vil gjøre alt det en kan for at den ikke må bli glemt. Da gjentar og gjentar en ordene flere ganger, noe Paulus også helt sikkert har ment med dette. Å, måtte vi da også, alle sammen, nå lære dette, og ikke stadig bare følge vår blinde fornuft! Måtte vi lære at det har den aller største betydning at også denne sannheten blir innprentet i Guds barn; dette at disse - hvis det går rett for seg - ikke vil være i stand til å gjøre det gode som de vil, men tvert imot tvinges til å sukke: "Det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg". La oss gjenta det ennå en gang: Vé det menneske som her på denne jord kan gjøre det gode som han vil! Den som mener hans vilje og hans gjerninger er fullkommen samstemmige, han lever i det største bedrag! Der hersker i sannhet ennå bare kjødet.
Hvis dette ikke innprentes i oss, vil følgende skje: De som burde trøstes og reises opp igjen, blir slått ned og fordømt. Mens på den andre side, de som burde knuses, bare får leve videre i sin falske trøst. Hvis vi ikke hadde hatt slike eksempler og bekjennelser i Skriften, hvor vi ser at de virkelig hellige også har hatt denne sørgelige erfaringen av syndens makt, så ville jo sanne og våkne kristne måtte fortvile. Eller de ville blitt drevet til å søke en eller annen falsk trøst, en falsk åndelighet så en kan gjøre det gode som en vil - - ! En slik tilfredsstillende kristendom er det ingen stor kunst å oppnå. Det er bare å lukke øynene for alt vondt i ditt indre menneske, og så "legger du listen" for din kristendom og helliggjørelse så vidt lavt at du ikke får problemer med å oppfylle det. Da behøver du ikke lenger klage over at "det gode som jeg vil, gjør jeg ikke". Nei, nå føler du at det gode som jeg vil, det gjør jeg. Så alvorlige følger kunne det bli, om vi ikke fikk lære de sannhetene Paulus forkynner oss her. Derfor har det stor betydning at han gjentar det.
Må vi derfor alle sammen også huske at det er ikke noe dårlig tegn at du kjenner deg anklaget, og er misfornøyd med din kristendom. At du ikke kan gjøre det gode som du vil, d.v.s. at du har mer vilje enn du er i stand til å oppfylle - , og derfor også må sukke over at du gjør det onde som du ikke vil. Luther sier: "Når Paulus måtte vitne slik om seg selv, så vil heller ikke vi forsøke å være bedre og helligere. Men hvis vi ikke kjenner på det samme, så er det svært alvorlig. For det er et tegn på at vi har et spedalskt kjød som er dødt, og hvor det onde fortsetter å utbre seg. Men om det så skulle være slik, så tro likevel Skriftens ord, som feller dommen over deg! Med andre ord:
Jo mindre du kjenner av din synd og skrøpelighet, jo mer grunn har du til å søke hjelp og legemiddel".
Et annet sted sier Luther: "Den er en kristen, som er en synder, som erkjenner sin synd, og i sitt hjerte virkelig klager og sørger over den. Men den som ikke har eller kjenner noen synd, han er ikke en kristen. Treffer du på slike, så er det antikrist, ikke en sann kristen" (Pred. på døperen Joh.'s dag). Ja, glem aldri dette, at selv Paulus hadde denne erfaring, og disse sukk: "Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke,"..osv. Husk at han gjentar dette, for å fortelle oss at det var ikke forhastede ord, men sann og bevisst tale innfor Herren. At det var noe vi burde minnes. Men meningen hans er slett ikke at han aldri gjorde noe godt. Bare, som sagt tidligere, at han ikke kunne gjøre det gode, slik han gjerne ville gjort det. At gjennomføringen ikke var i samme ånd som viljen. At han alltid kom til kort innfor den åndelige loven. Derfor må disse ordene om at "det onde jeg ikke vil, det gjør jeg" oppfattes på samme måte. Ikke at han levde etter kjødet og gjorde alt mulig ondt. Men at han ikke maktet det han så gjerne ville, å være syndfri. Isteden opplevde han at både i det indre og det ytre overrasket synden ham. Slik vi også har sett av klare eksempler fra hans liv. Men dette at han gjennom alt sammen hadde en hellig lyst og vilje, gjorde likevel at det var synden som var hans plage, som han led under - ikke først og fremst hans egne gjerninger. Dette forholdet har han også talt om tidligere, men gjentar det på nytt:
20: Hvis jeg gjør det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.
Her må vi også regne med at gjentakelsen av det som er sagt tidligere (v.17) understreker at saken har så stor betydning at vi ikke må gå lettvint forbi den. Det er da også svært viktig å huske på dette; at hvis jeg gjør det jeg ikke vil, så er det ikke jeg som gjør det, men synden som bor i meg. For hvis vi overser dette, så misforstår vi hele teksten. Og da får vi et fullstendig feilaktig bilde av en kristen, som om han heller ikke i sin ånd var hellig. Men på mange måter ser vi gjennom disse versene at her er det et gjenfødt Guds barn som taler. Spesielt når han avslutter med å takke Gud ved Jesus Kristus (v.25). Men så er det også viktig å holde klart for seg at "hver den som er født av Gud, gjør ikke synd" (1Joh 3:9), men at det er fordervet som bor i oss, som mot vår vilje virker det onde.
Det er viktig å forstå at den som kjenner på synden, slik det er skildret her, som "fryder seg i Guds lov etter sitt indre menneske" (v.22). Som på grunn av synden sukker etter å bli løst fra dette dødens legeme (v.24). Og samtidig kan takke Gud ved Jesus Kristus (v.25) - . Han er et hellig menneske, som ikke selv gjør det onde, men oppriktig kan si innfor Gud: "Når jeg gjør det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg". Når de er knust i fall og synd, er det også viktig for Guds barn å huske på at dette slett ikke var deres egne, bevisste gjerninger, - når de gjør det motsatte av det som er deres innerste, egentlige vilje -. Det er tvert imot nærmest voldtekt fra den syndens makt som de hater. Det er viktig at de vet at Herren kjenner til den avstanden som oppstår mellom dem og synden, og at han ikke ser på synden som noe de gjorde med glede, men som noe de tynges av og lider under (Heb 4:15).
Men så har vi altså dem som ikke kjenner seg igjen i dette forholdet, men isteden opplever at de har fullkommen harmoni mellom det de vil og det de gjør. Da er det viktig at disse ikke blir forkynt denne trøsten. Den gjelder jo ikke dem, og de må ikke få ta den til seg. Paulus sier altså: "Hvis jeg gjør det jeg ikke vil". Det er samme som at jeg ikke vil det jeg gjør. Når han så ut fra dette trekker den slutning at da er det ikke han selv som gjør det onde, da merker vi oss at den viljen han omtaler her, den tillegger han stor betydning. Vi forstår at dette kan ikke være en vilje slik den finnes i kjød og blod hos den u-gjenfødte. Slik at hele personen, bare for denne viljens skyld kunne ansees ikke å ha gjort det onde.
Følgen av dette blir da at den trøsten versene her inneholder, bare går til dem som har denne viljen det tales om her. Det er altså ikke nok at du innser at også de hellige bærer på synd. Det betyr ikke uten videre at du er en av dem. Selv om du har det på samme måten med at du også kjenner på synd. Nei, spørsmålet om du også er en av de hellige, avhenger av om du har den samme hellige viljen som disse hellige. Om du "fryder deg i Guds lov etter det indre menneske", og hater selve synden -. Ikke bare frykter for syndens følger. Men dette forutsetter at du også har erfart det som er omtalt tidligere i kapitlet, versene 4, 6 og 9, at du ved loven er død for loven. At du har gjennomlevd disse forskjellige tidsepokene i ditt liv: Den første, "jeg levde en gang uten lov" (v.9). Den andre, "når budet kom" og "synden ble vekket opp til liv", "og jeg døde" (v.9-10). Det tredje, når en "er død bort fra loven ved Kristi legeme", og nå "tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen" (v.4 og 6).
Det avhenger helt og holdent av disse indre erfaringene, om du er en kristen. Det er ikke nok at du ikke uten videre er en kristen, fordi du er lik de hellige i dette at du også bærer på synd. Nei, det er ikke en gang visst at du er en av dem, selv om du så levde et like hellig liv som dem. Det avhenger utelukkende av dette indre forholdet, nemlig om du ved loven er død bort fra loven, og nå tjener i Åndens nye vesen. Da først "fryder du deg" virkelig "i Guds lov etter det indere menneske", så du kjemper med frykt mot det gamle menneske, og på grunn av synden er misfornøyd med deg selv. Da har du en levende oppfatning av den teksten vi taler om. Da vet du med deg selv at du er et elendig og sønderknust menneske, som aldri hverken kan være eller gjøre det du vil. Ditt sukk er alltid: "Det gode jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde jeg ikke vil, det gjør jeg".
Men nå har vi også sett at all denne kampen, usselheten og sukkene bare er det beste bevis på at du ikke er bare kjød, men også har en hellig ånd. At du også av den grunn er et hellig menneske, - selv om den hellighet du har innfor Gud, den har du bare i Kristus. Og da har du ingen grunn til å fortvile på grunn av all din nød over synden. Som sagt tidligere skal du trøstefullt løfte ditt hode og si med apostelen: "Hvis jeg gjør det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg". Dette har Herren virket ved sin Ånd. Lovet være hans navn!
21: Jeg erfarer da den loven i meg selv, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden.
Her oppsummerer Paulus det han har forkynt i versene foran. Han sier: Jeg erfarer da den loven i meg selv... Og hvilken konklusjon er det så han finner å kunne trekke av det han har vitnet ut fra, slik han har opplevd det? Han bruker et meget sterkt uttrykk når han kaller denne naturens harde og vedvarende kampen mot det gode for en "lov". Han sier: I meg er det rett og slett en lov, en regel, en naturens sannhet; at det onde ligger meg for hånden. Og den loven finner jeg "i meg selv, jeg som vil gjøre det gode", sier han. Dette er jo da et underlig forhold som det er all grunn til å se nærmere på.
i meg selv, jeg som vil gjøre det gode. Med disse ordene sier apostelen tydelig og klart at det er ikke de han taler om, disse "som lever etter kjødet", og dermed ikke "bøyer seg inn under Guds lov" (kap.8:7). Disse som heller ikke kjenner denne kampen vi nå snakker om, fordi deres ånd samstemmer med kjødet. Nei, "i meg selv", sier han, "i meg selv, jeg som vil gjøre det gode". Og i v.22 forklarer han straks at denne viljen til det gode er ikke trellens tvungne vilje, men hjertets lyst til Guds lov: "For jeg fryder meg (ikke bare kjærlighet og vilje, men lyst, glede og "fryd", sier gr.teksten) i Guds lov etter det indre menneske". Det er et slikt menneske som taler her. Og det er slike som erfarer den loven i seg selv, at det onde ligger dem for hånden.
Den loven....., at det onde ligger meg for hånden, eller "ligger hos meg". Ordet "lov" anvendes her i den mest vidtrekkende betydning, d.v.s. som en regel, en rettesnor, og skildrer først og fremst at synden i oss ikke er noe tilfeldig. Den består ikke i enkelte feil av og til. Den er hele vår naturs befalende makt som favner alt det vi er og gjør; våre tanker og begjær, våre ord og gjerninger. Dernest taler ordet "lov" om at naturens ondskap varer så lenge denne naturen eksisterer. Paulus talte om dette også allerede i v.1 i dette kapitlet: "loven har herredømme over et menneske...den tiden det lever". Dermed er også syndens drifter i vår natur uforanderlige så lenge den eksisterer, d.v.s. så lenge vi er på denne jord. Dette kjenner alle våkne Guds barn bittert i livet. Syndens lov er alle kristnes største byrde og jammer på denne jord. Mer enn noe annet vondt forstyrrer den deres lykke og fred. Alltid ligger syndens lov og trykker på dem. Hver morgen våkner de med denne tilstanden. Ikke på noe område kan de være og gjøre det de burde og ville.
Men dette gjelder bare de som er våkne, og som kjenner på at Herrens øyne følger selv deres mest skjulte tanker, motiver og begjær, så vel som alle ord og gjerninger. Da opplever vi snart, enten vi vil det eller ei, at tankene er vanhellige og er opptatt med oss selv. Enten vi vil det eller ei, så er selv våre beste gjerninger smittet av skjulte, selvopptatte motiver. Og fra hjertene våre oppdager vi at det dukker opp verdslige og urene begjær. Ofte på tross av at vi kjemper og ber imot dette. Slik stemmer heller ikke våre ord og gjerninger med vårt høye kall og vår benådning. Slik må vi erkjenne at synden er en makt i hele vår natur. Dette er Paulus's erkjennelse i disse ordene: "Jeg erfarer da den loven i meg selv, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden". Og han taler ennå tydeligere om dette når han tilføyer:
22 og 23: For jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske. Men jeg ser en annen lov i lemmene mine. Den ligger i strid med loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov som er i lemmene mine.
Her gjentar Paulus oppsummert, skildringen av kampen mellom Ånden og kjødet. "Jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske. Men jeg ser en annen lov i lemmene mine. Den ligger i strid med loven i mitt sinn". Innholdet er det samme her som det han mer kort uttrykker i foregående vers. Det han der bare uttrykte slik: "i meg selv, jeg som vil gjøre det gode", forklarer han her slik: "jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske". Og det han der uttrykte slik: "Jeg erfarer da den loven...at det onde ligger meg for hånden", det utdyper han her slik: "men jeg ser en annen lov (enn Guds lov) i lemmene mine. Den ligger i strid med loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov" osv. Vi ser hvordan de siste versene belyser versene foran, så vi også forstår disse bedre.
Jeg fryder meg i Guds lov. Som allerede nevnt, så har gr.teksten her et ord som ikke bare betyr bifall, tilslutning, kjærlighet, - men rett og slett glede, fryd, slik det også er gjengitt i teksten. Men om vi fullt ut skulle gjengi ordet som er brukt på gr.språket, så måtte vi si det slik: Jeg fryder meg, med meg selv*, jeg har en indre lyst, jeg gleder meg inderlig over Guds lov. Ordet gir dermed uttrykk for denne sanne, hellige lysten til Guds lov, som bare Gud kan føde i menneskehjertet. Det er denne David taler så ofte om i Salmene. Han sier f.eks. "Salig er den mann...som har sin lyst i Herrens lov" (Sal 1:1-2), "som har sin store glede i hans bud" (Sal 112:1), "jeg har min lyst i dine bud, jeg elsker dem", "Å, hvor høyt jeg elsker din lov! Hele dagen grunner jeg på den" (Sal 119:47,97). "Herrens lover...er mer dyrebare enn gull, fint gull i mengde. De er søtere enn honning, ja, honning som drypper fra vokskakene" (Sal 19:11) osv.
*
Synädomai, her: "intus", "apud animum meum lætor". For den andre betydningen ordet kan ha: å frydes sammen med noen annen, ligger fjernt fra sammenhengen.
En slik lyst til Guds lov er det teksten vår taler om med uttrykket "jeg fryder meg", "gleder meg inderlig". Derfor har dette stedet så avgjørende bevis på at her tales det slett ikke om et u-gjenfødt menneske, som bare kan inspireres av visse pene motiver. Men de elsker ikke Guds lov som rettesnor for livet sitt, når de oppdager hva den krever. Det er også et bevis på at det heller ikke kan være tale om en lovtrell. For enten bærer lovtrellen på fiendskap overfor loven, som han opplever tvingende og truende. Eller så elsker han bare sin egenrettferdighet og det han tror han kan oppnå gjennom loven. For, som en blind fariseer synes han at han lykkes i å være og gjøre det loven krever. Men det er aldri selve loven, og Herren, han har sin glede og lyst i (se igjen kap.8:7). Luther sier: "Å ha lyst til Herrens lov, er hverken medfødt eller plantet inn i den menneskelige naturen, men må komme ned fra himmelen. Det er altså en spesiell lyst. Den samme som den personen har til Guds lov, som Sal 1:1-2 priser salig. En lyst som ikke drives hverken av lovens løfter eller dommer. Men som bare ser på lovens fullkommenhet. Hvor hellig, hvor rettferdig og god, den er. Da er det ikke bare kjærlighet, men også en virkelig frigjort trang, og en lyst en har til loven".
Altså er det bare Guds Ånd som føder denne lysten til Guds lov i oss. Og det skjer først når vi ved troen overbevises om at vi er fri fra lovens krav og frelsesgrunn. Da må vi også legge godt merke til at den sanne troen virkelig føder en slik lyst til Guds lov, i oss; denne gleden, fryden og hvilen i alt det Gud elsker. Men står du ennå urolig og engstelig overfor dette at Gud elsker det gode, og hater syndene dine? Da har du sannsynligvis ennå ikke fått den fryden i hjertet ditt; at du er fri fra lovens dommer. Eller har du kanskje mistet den trøsten, og "nok en gang latt deg binde under trelldommens åk"? For da vekkes igjen motviljen til Guds lov. Det blir et tvunget og uvillig trelleliv.
Så konkret kjennetegnes bare de levende sjelene av denne lysten til Guds lov.
etter det indre menneske. Vi ser av sammenhengen hva Paulus legger i uttrykket "det indre menneske". For han taler om at han fryder seg i Guds lov etter det indre menneske. Også andre steder i Skriften, f.eks. 2Kor 4:16 og Ef 3:16*, viser at med "det indre menneske" mener han det nye mennesket, som er født av nåden, i Guds barn. Uttrykket "indre menneske" kan nok også bli brukt om u-gjenfødte mennesker. Da for å skille det fra deres ytre vesen. Og da er jo deres indre menneske hjertet deres, som er den bitre kilden alt ondt strømmer ut fra (Mark 7:21). Men når det, som her, tales om et indre menneske som "fryder seg i Guds lov", da må uttrykket nødvendigvis betegne "det nye mennesket, som er skapt etter Gud", og som derfor står i strid med det gamle mennesket. Luther sier: "Det indre mennesket kalles her for ånden, født av nåden, som i de hellige strider mot det utvortes menneske, som styres av fornuften, vårt sinn og alt det som hører inn under menneskets natur".
*
Paulus er den eneste som bruker uttrykket "indre menneske", og da alltid om de som er født på ny.
Det var altså etter sitt indre menneske Paulus hadde lyst til Guds lov. Det lærer oss noe konkret; dette at samtidig med at Paulus taler om sin lyst til Guds lov, så finner han det nødvendig å ha denne innledningen: "etter det indre menneske". Dermed er det underforstått at han kjenner også på noe annet hos seg, som ikke har lyst til Guds lov; nemlig "kjødet", eller "syndens lov som er i lemmene mine", som han nå straks omtaler. Samtidig som han hadde en hellig lyst til å oppfylle all Guds vilje, kjente han også på kjødets motstand og treghet. Samtidig som han kjente hellig hat og avsky for synden, kjente han også på kjødets lyst, ja begjær, etter synden. Derfor kan han ikke tale om at han med glede slutter seg til Guds lov, uten med denne tilføyelsen: "etter det indre menneske". Og han følger straks opp med sitt vitnesbyrd om hva mer han fant i seg:
Men jeg ser en annen lov i lemmene mine. Den ligger i strid med loven i mitt sinn. "Jeg ser" er bare et annet uttrykk for det samme som i v.21: "Jeg erfarer". "En annen lov", dvs. en lov av et annet slag enn Guds lov som jeg har lyst til. Og denne andre loven finner jeg "i lemmene mine", sier apostelen, d.v.s. i det gamle menneske. "Lemmene" står ikke bare for legemets lemmer, men for hele det naturlige mennesket, inklusive sjelens fordervelse og alle dens tilbøyeligheter. I alt dette regjerer syndens lov, og arbeider i oss, kjemper mot Ånden, gjennom det gamle menneskets lemmer. At det er dette Paulus mener med ordet "lemmer", ser vi også av Kol 3:5, hvor han sier: "Overgi derfor deres jordiske lemmer til døden: hor, urenhet, syndig begjær, ond lyst og grådighet" osv. Alt det som nevnes her, tilhører jo det gamle menneske, og er dets lemmer. Og det var både i selve kroppen og i sjelens begjær apostelen fant den syndens lov som kjempet mot den loven som var i hans ånd.
"Mitt sinn" er helliggjort av nåden, slik vi ser av v.22 at Guds lov er i hans indre. Da virker det slik at vi bedømmer, elsker eller hater det som møter oss, ettersom forholdet harmonerer eller er i strid med Guds ord. Nå er hans sinns lyst og trang fornyet, så det er blitt opptatt med den åndelige og gode loven og alt det gode den bærer i seg. "Mitt sinn" strekker seg nå etter alt det loven åpenbarer er godt. Nå er der født en kjærlighet til Guds lov, en hjertelig lyst til det gode, og avsky fra det onde. Dette åndelige sinnet er et underbart Guds verk i sjelen. Riktignok skifter det stadig mellom gode og verre stunder som fristelsens stormer pisker opp på overflaten i en kristens liv. Men vi legger merke til at vi har fremdeles dette samme sinnelaget i sjelens dyp, så lenge det åndelige livet varer. Bekreftelsen på dette har vi i livet vårt: Når vi får nåde til å vandre etter Ånden, da er vårt sinn lett og tilfreds. Men går det dårlig, at vi faller og synder, da lider og sukker vi i vårt sinn, som da selv fordømmer sin synd. "Mitt sinn" er altså hele veien det samme.
Dette er den "Guds sæd" i sjelen, som Johannes taler om når han sier: "Guds sæd blir i ham". Paulus taler om "loven i mitt sinn". Denne loven er altså ikke selve Guds lov, men Guds lov skrevet i hjertet. Eller en ny, hellig ånd, som samstemmer med Guds lov. Det er dette Herren taler om når han sier: "Jeg vi gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte" (Jer 31:33). Men den onde loven i lemmene mine "ligger i strid" med denne hellige loven i mitt sinn, sier apostelen. Der er et stadig opprør og innbyrdes krig mellom det gamle og det nye mennesket, kjødet og Ånden. Gjensidig forsøker de å bekjempe, fange og drepe hverandre. Paulus skildrer det slik i brevet til galaterne (5:17): "kjødet lyster imot Ånden, og Ånden imot kjødet. Og disse to står imot hverandre, for at dere ikke skal gjøre de ting dere vil".
Denne striden mellom Ånden og kjødet er den største plagen på denne jord for alle sanne kristne. Selve kampen utmatter og bekymrer oss. I tillegg kjenner vi først og fremst i denne kampen hvordan synden arbeider i oss. Vi kjenner på all mulig elendighet i oss; tendenser til utroskap, at vi ikke våker og ber som vi skal, osv. Så lenge sjelen blir værende i det livet Gud har virket i oss, går vel for så vidt ånden av med seieren. Når vi "ikke vandrer etter kjødet" (kap.8:4), men "blir ledet av Ånden" (Gal 5:18), slik at hele vårt liv blir en vandring "etter Ånden". Men i en virkelig svær krig går det ikke alltid så lett for seg. Innimellom finnes det nederlag. Du kan bli såret, eller tatt midlertidig til fange. Det hele avhenger av hvem som til sist beholder landet det kjempes om. Det samme gjelder også i åndskampen. Den åndelige seieren består i at vi ikke holder opp med å følge Kristus. At vi ikke begynner å følge kjødet, men på ny og på ny står opp igjen med omvendelse og tro, og hele tiden fortsetter å følge vår Herre. Men ofte blir kampen hard. Den påfører oss mange bitre sår og ydmykende opplevelser. Paulus sier mer om dette:
og tar meg til fange under syndens lov som er i lemmene mine*. Hva ligger det i dette, "tar meg til fange"? Direkte fra ordene som er brukt kan vi ikke uten videre slutte hvordan det går senere med den som er tatt til fange. Om han bli værende i fangenskap, og blir en trell, eller om herren hans frigir ham. Med andre ord kan vi ikke uten videre se om ordet bare sikter til fangenskapet under syndens lov, som omtales her, og et tilfeldig nederlag i en spesiell fristelse. Eller om det også taler om hvordan vårt sinn tas til fange under synden, hvor sjelen rett og slett blir tjener for synden. Dette er ikke uttrykt klart i teksten. Vi må tolke det etter sammenhengen, og av Guds ord generelt**. Tidligere i denne teksten er det åpenbart at her taler apostelen om sine, og alle Guds barns, erfaringer fra et liv med Gud, med et helliggjort sinn. Han har sagt at han etter sitt indre menneske har lyst, ja, fryder seg i Guds lov. Han takker Gud ved Jesus Kristus (v.25) osv. Fra Guds ord og de helliges historie ser vi hvordan det foregår, og i hvilken grad, en slik sjel blir "tatt til fange under syndens lov".
*
"under syndens lov", egentlig "for" eller "til syndens lov". Vi ser at Paulus sier ikke "tar meg til sin fange", men sier: "tar meg til fange under syndens lov". Grunnen til dette er at Paulus uttrykkelig vil ha fram hvilken lov det er som han ser i lemmene sine, og som han innledningsvis bare omtalte som "en annen lov". Nå nevner han den ved navn; det er "syndens lov" sier han.
**
Noen har villet gi uttrykket "tar meg til fange" en betydning som ville gjøre at teksten ikke passer på Guds barn, men taler om hvordan krigsfanger bortføres til evig trelldom. Men dette er å omdikte teksten til noe den ikke taler om. Avgjørende kjennetegn for en troende sjel er jo tvert imot lyst og vilje til å leve etter Guds lov, og lovsang til Gud ved Jesus Kristus. Og hvordan selv en slik sjel kan bli fanget under syndens lov, vil vi snart se mer om.
Dette ordet om å bli tatt til fange, kan altså først sikte mot det Paulus selv tidligere har talt om; at han ikke kan gjøre det gode som han vil. Dette umulige; aldri noensinne å kunne oppnå fullkommen hellighet. Denne syndens uopphørlige påtrykk (se gr.teksten i Heb 12:1). På tross av all den virkelige friheten i Kristus, fortoner ganske sikkert dette seg for hver eneste kristen som et trykkende fangenskap. Paulus taler om en lov i lemmene sine, som både gjør at han ikke kan gjennomføre det gode slik han ville, men som også virker at han gjør det onde som han hater. I sannhet en bitter plage for et hellig sinn som har en brennende lyst til Guds lov. En plage som varer så lenge vi er på denne jord.
Dernest kan uttrykket "tar meg til fange" sikte på de enkelte, sørgelige fall i en kristens liv, når han av og til overvinnes av det onde, og virkelig gjør det han hater. Luther sier: "Det er jo forferdelige ord; at hele menneskets natur strider mot Guds lov. Men apostelen tilføyer noe som er ennå verre og hardere: Loven som er i lemmene mine tar meg til fange under synden. Det vil si: Enten jeg vil eller ei, så blir jeg tvunget til å tjene synden, tvert imot Guds lov". Hvordan foregår dette? Det ser vi eksempler på i Skriften. I syv dager og syv netter kjempet Job tappert mot loven i sine lemmer. Men så mistet han tålmodigheten. Han dukket under for fristelsen, så han forbannet den dagen han ble født. Da var han helt konkret "tatt til fange under syndens lov som var i lemmene hans". Etter det som skjedde i Kornelius's hus, hadde Peter frimodig stått imot alle påtrykk fra de som holdt på omskjærelsen. Men vi ser hvordan han gav etter for dem i Antiokia. Han hyklet sammen med jødene slik at også andre ble revet med (Gal 2:12-13). Da var han "tatt til fange under syndens lov som var i lemmene hans".
Vi ser Peter i samfunn med sin Herre som talte til ham om hans tro og om hans renselse i Ordet (Luk 22:32, Joh 13:10). Da var han modig, og stod opp alene mot en bevæpnet flokk. Da var han sterk og villig til å våge livet for sin Herre. Men senere, samme natt, hadde redsel og menneskefrykt grepet ham, så han fornektet sin Herre. Da hadde han sitt eget liv mer kjært enn sin Herre. Da var han "tatt til fange av den loven som var i lemmene hans". Hva annet er det, når et Guds barn angripes av tvil som plager ham gjennom dager og netter, enn at vi blir tatt til fange av loven i lemmene våre? Eller når han angripes av syndige lyster, sinne, eller forførende tanker under bønn, så han ikke kan fri seg fra det hverken med kamp eller bønn? Det er akkurat dette som er å bli "tatt til fange under syndens lov som er i lemmene våre".
Dette har vi dessverre altfor mange eksempler på i vårt skrøpelige liv, både når det gjelder troen og livet vårt. I min ånd har jeg en lov som gjør at jeg vil tro alt det min allmektige Herre har sagt, uansett hvor uforståelig det er for min blinde fornuft. Men hvordan går det ikke? I min blinde og selvsikre fornuft er der en annen lov som tar meg til fange, og sier: Dette er fullstendig umulig. Når jeg så ser det umulige i saken, så tviler jeg på Guds ord og "gjør ham til en løgner" (1Joh 5:10). Og dette er jo en forferdelig synd som jeg slett ikke ville falle i. Når jeg så likevel faller i den, er det dette som er skjedd: Jeg er "tatt til fange under syndens lov". Eller hvordan har du det f.eks. når det gjelder din tro på den hellige nattverden? Du tror ordet om at gjennom velsignelsens kalk har du samfunn med Kristi blod, og gjennom brødet har du samfunn med Kristi legeme (1Kor 10:16). Men plutselig begynner du å se på brødet; at det bare er brød, og på vinen; at den bare er vin. Og på det usannsynlige i at Kristus skulle gi oss sitt legeme for å ete det --. Og nå tviler du. Nå har "loven som er i lemmene dine"; din fornuft og dine øyne, tatt deg til fange.
Like ens går det med troen på våre legemers oppstandelse. I ditt sinn anser du Herrens ord hellig og sannferdig i dette spørsmålet også. Du tror Gud har makt til å gjøre alt det han vil, og det han har sagt. Men så skjer det at øynene dine stanser ved noen biter av et skjelett. Da tenker du: Skal legemene våre stå opp? Hvordan skal det foregå? Det er jo helt usannsynlig! Igjen er det loven som er i lemmene dine; i øynene dine og i fornuften, som har tatt deg til fange. Og når det gjelder selve den store grunnsannheten om syndenes forlatelse, så går det like ens. Du har hele din frelse i troen på Jesu blod; at det renser deg fra all synd. Men før du vet av det har du begynt å se på en konkret synd; den du lider mest under. Du ser på hvor galt dette er, og hvordan du stadig forfølges av den. Det burde jo én gang bli slutt på dette, men jeg faller jo fremdeles i samme synd, tenker du. Hvordan kan jeg da fortsatt tro jeg har Guds nåde? Og så er du snart tatt til fange under vantroens og fornuftens lov.
På samme måte når en eller annen nød, et fall eller bekymring oppstår. Den loven du har i ditt sinn, sier da: Sett ditt håp til Gud! Han er en allmektig og trofast Far. Frykt ikke, bare tro! Men da hører du straks en annen lov tale til deg fra det vantro hjertet ditt. Den sier: Dette er det ikke noe å gjøre med, det er jo helt håpløst, bare gi opp, osv. På denne måten opplever vi stadig i vår svake tro, hvordan vi blir tatt til fange av loven som er i lemmene våre.
Men dette skjer ikke bare med vår tro og vårt håp. Det går også på livet. Den loven jeg har i mitt sinn gjør at jeg ikke bare ser på Guds bud som hellige og sanne, men også virkelig gjerne vil følge dem. Men plutselig er det som om de ikke skulle være til. Jeg glemmer Gud og hvor stort det er å ha fellesskap med ham. Jeg oppfører meg som om Gud ikke var til. Da skjer dette som Paulus uttrykte slik i v.15: "Det jeg gjør, forstår jeg ikke. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg". Jeg vil være urokkelig, saktmodig og mild. Men på et øyeblikk blir jeg grepet av sinne og utålmodighet. Jeg vil alltid være ren fra alle syndige begjær, men tas til fange under syndens lov, så jeg gjør det som jeg hater. Jeg vil være ydmyk overfor alle, tålmodig i alle vanskeligheter, ikke selvopptatt, og med et sinn vendt mot himmelen. Men på et øyeblikk er det motsatte skjedd; jeg er ført over fra mitt rette sinn til en tilstand som forskrekker meg. Jeg fatter ikke hvordan det har skjedd. Er det ikke bare alt sammen, det som Paulus sier her: "Jeg tas til fange under syndens lov, som er i lemmene mine"? Og hvem vet hvor ille det da kan komme til å gå! Jobs, Davids, Peters og flere andre helliges historie taler sitt tydelig språk om dette.
At Ånden da likevel seirer, det skyldes, som sagt tidligere, at sjelen får nåde til å beholde dette hellige sinn som hele tiden reiser seg mot kjødet, strir mot synden, og gjennom anger og tro stadig gjenopprettes ved nådestolen. Og der på nytt får trøst, og dermed lyst og kraft til å fortsette et liv "etter Ånden". Det skyldes videre at sjelen gjennom all den ydmykelse den påføres i livet skole, blir desto mer gudfryktig og lærer å kjenne sine svakheter, og syndens skremmende makt. Han drives også stadig dypere i bønnen og i Ordet, for å søke sin hjelp der. Og hvordan det utvikler seg på disse områdene, det er det meget viktig å være oppmerksom på. For hvis det utvikler seg slik at sjelen mer og mer blir borte fra nådestolen, trives i synden og unnskylder den, da vitner det om frafall, søvn og død. Men hvis synden bare blir mer og mer skremmende for ånden, og spesielt den synden kjødet mitt elsker mest, så jeg etter hvert ser på alle andre synder som småtteri imot denne. Ser på meg selv som den mest uverdige synder. Men nåden og Kristus blir mer og mer uunnværlig for meg. Da vitner dette om at mitt sinn gjennom alle kampene bare blir mer og mer gudfryktig og helliggjort.
Men hvis det så på nytt skulle skje at all strid opphørte, at sjelen er kommet til det gode og kristelige stadie det er fornøyd med, - da er nok dette et tegn på at du har sovnet. Og uten å være klar over det har du gitt deg over til fienden.
Når det står best til i vårt liv her på jorden, da er så visst ikke synden død og sovende. Da oppleves den tung og trykkende. Jeg gir meg ikke over til dens vilje. Jeg våker, ber og kjemper mot den. Men da blir ofte striden hard - og nøden stor. Dette er noe de sjelene som er bedratt og sover, ikke vet noe om. I denne krigen deltar bare de som vil kjempe for kronen, og hvor loven har vekket opp all slags begjær (v.8).
Dette oppleves forskrekkelig for et hellig sinn som lever sitt liv overfor sin Gud, i troen på hans nåde. Dette å ennå kjenne på syndige begjær, daglig stå overfor farlige og ydmykende anslag. Hvor forferdelig og utmattende dette er burde vi vel også kunne lese ut fra hvordan en hellig apostel gjennom sitt vitnesbyrd om disse ting, bryter ut i sukk og rop om å bli fridd ut fra dette dødens legeme, slik vi nå skal høre:
24: Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?
Her hører du vel at det er et nødrop fra apostelens eget indre? Hvis alt det han har talt om foran, som "jeg" har erfart, skulle være noe en annen hadde opplevd, så måtte dette verset hatt en annen ordlyd. Men her, midt i hans vitnesbyrd om synden i ham, kommer dette sukket, ja ropet - som et direkte utbrudd fra den som skriver. Dette er derfor ennå et bevis på at her er det apostelen som vitner om hvordan han selv opplever det nå.
Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme? Dette er et sukk som bare hellige sjeler forstår, når de er trøttet ut av synden. Dette er et sukk, en klage, som er fullstendig ukjent for verden. For dem er dette en ubegripelig jammer. Bare Gud hører den - fra sine barns bønnestunder. Det er et klagerop, et sukk som har sin dypeste grunn i at en himmelsk sjel, en hellig ånd, er fengslet i et forgiftet og syndig kjød. Når Paulus her bruker uttrykket "dette dødens legeme", så sikter han egentlig ikke til hvordan han fysisk opplever livet på denne jord. For det sier han er noe som er "lett, og som bare varer en kort stund" (2Kor 4:17). Nei, det er "syndelegemet" (kap.6:6), det er "syndens lov i mitt kjød" som presser ham slik. Og det er disse, og ikke andre former for lidelser, Paulus har talt om her. Derfor har også Luther denne kommentar til teksten vår: "Han kaller den "død", denne jammer, disse problemene, og kampen mot synden".
Paulus så på seg selv og dette bedrøvelige forholdet at han, som ikke hadde noe høyere ønske enn å få leve hellig og ren innfor Gud, likevel alltid hadde synden i seg og ble tatt til fange under syndens lov, slik han har vitnet her. Da så han på sitt gamle menneske bare som et "dødens legeme". I Kristus var han jo rettferdig og frelst. Men i seg selv var han et syndens og dødens legeme. All den elendighet, all skyld, all uverdighet og lidelse som lå i synden, det stod for ham som selve døden, ja verre enn den. Alt det denne apostelen led for evangeliets skyld; forfølgelse, fengselsopphold, slag og pisking (2Kor 11:23-27). All denne fysiske lidelse har tross alt aldri tvunget fram slike sukk etter forløsning, som når han opplever sin nød over synden. Slik har en rett, hellig sjel det.
Apostelen Peter har også hatt store fysiske lidelser. Lik sin Mester og Herre måtte også han lide martyrdøden (Joh 21:19). Men på tross av alle disse fysiske lidelsene ser vi bare Skriften berette én gang at han gråt bittert. Det var da han syndet ved å fornekte sin Herre. Legg igjen merke til at for en virkelig hellig sjel er synden bitrere enn døden. Luther sier: "Hvilket rett kristent menneske ville ikke ønske seg at det ikke bare var sykt, men også død, når det ser og opplever at mens det går der med det friskeste legeme, så ligger det under for synd. Ja, faller kanskje til og med i synd. Og det vet at det fortsatt også kommer til å falle i synd, og på den måten stadig gjøre imot sin kjærlige Fars vilje. For apostelen Paulus har med høylytt klage sukket og ropt: "Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?" Det mennesket som ikke frykter mer for synden enn for døden, det elsker ikke sin Far rett. Spesielt når vi også vet at fra Guds side kommer døden som utfrielse fra syndens plager. Slik blir døden en tjener for livet og rettferdigheten.
Vel kan vi nok ofte bli svært så likegyldige og verdslige, så vi ikke ser alvorlig nok på synden, og ikke lengter etter forløsning. Men uansett hvordan de har det; det herligste du kan tale til sanne gudfryktige sjeler om den salige evigheten, er å minne dem om at da skal de være fri fra alle sine store synder, sine fristelser og svakheter. At de da aldri mer skal synde mot Gud, men være så hellige som de noen gang kunne ønske. Da lyser ansiktene i glede. Da overdøves kjødets frykt for døden, slik at nå blir den kjær for dem. Av alt dette oppdager vi at det er ikke noe som tynger dem mer enn synden. Og dette er det Paulus gir uttrykk for, når han midt i sitt vitnesbyrd om syndens lov i hans lemmer, roper ut: "Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?" Spørsmålet hans: "Hvem skal fri meg ut?", sier ikke at han var i tvil om hvem som skulle utfri ham. Det er bare den vanlige måten å uttrykke en sterk lengt, en sterk klage, på. Straks vitner han så om sitt salige kjennskap til den rette, den store Forløseren, når han fullfører med:
25: Jeg takker Gud - ved Jesus Kristus, vår Herre! Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød.
Først takksigelse for all nåde og forløsning gjennom Kristus. Deretter en kort oppsummering av alt han har uttalt om sin hellige ånd, og sitt syndige kjød.
Jeg takker Gud - ved Jesus Kristus, vår Herre! Plutselig avbryter Paulus sin klage og sine sukk. Nå minner han seg selv om hvor mye han burde takke Gud for den utfrielsen, forløsningen, han hadde fått ved Jesus Kristus. Den forløsningen han jo allerede hadde mottatt, og som gjorde at nå stod han ikke lenger under syndens fordømmelse, og heller ikke under syndens herredømme (kap.8:1,15). Og i denne benådede tilstand hadde han grunn til å håpe på en gang også å bli forløst fra syndens lov i lemmene hans. Disse ordene: "Jeg takker Gud - ved Jesus Kristus"..osv, er, som det han har skrevet foran, bare et naturlig uttrykk for det han selv opplever og føler på når han ser på hele sin situasjon under ett. Derfor nevner han ikke noe spesielt som ligger til grunn for hans takksigelse. Han sier bare at han takker Gud, ved Jesus Kristus. Altså for all den nåde han hadde gjennom ham. Vi sa at spørsmålet i v.24 ikke var uttrykk for at han var i tvil om hvem som skulle utfri ham, men bare var uttrykk for smerte og lengt. På samme måte er disse ordene ikke uttrykk for noe egentlig svar. Som sagt, er det bare et naturlig uttrykk for den trøsten han har midt i sin lidelse under synden.
Dette stedet kan sammenliknes med 1Kor 15:54-57. Der taler også Paulus om vår seier til slutt, og forløsning fra synden og døden, og bryter av med dette utropet: "Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus". Midt i sin lære-tale ser vi han slipper til en hjertets fryd. Men vi ser at det også er en sammenheng mellom vårt vers og sukket og spørsmålet i v.24. Lovsangen i v.25 er jo samtidig svaret på dette spørsmålet: Gud skal frelse meg gjennom Jesus Kristus, vår Herre. Og når Paulus takker Gud "ved Jesus Kristus", så forkynner han dermed at bare gjennom Kristus har vi alt det gode vi kan takke for (konf. 1Kor 1:4). Ordene "vår Herre" er også alltid et tillegg som er fullt av trøst. Det skal minne oss om at Kristus er gitt oss fullt og helt. Han er vår egen forløser og Herre, som vi alltid kan ha all vår lit og tillit til. Ja, det er også en stor trøst å merke seg at Paulus sier ikke min Herre, men vår Herre. For da vet vi at all den nåde, trøst og glede apostelen hadde i Gud ved Jesus Kristus, det skal da vi også ha ved ham. Det tilhører like mye oss som Paulus, fordi Kristus ble gitt for oss like så sikkert som for Paulus. Måtte vi da også tro på ham, på samme måte som Paulus!
Men det vi spesielt skal merke oss, og huske godt på, er at Paulus takker Gud ved Jesus Kristus midt i sin klage over syndens lov i sine lemmer. Dette gir oss en meget nødvendig og viktig lærdom. Vår sykelige tendens derimot, er jo at vi bare vil takke Gud når vi ikke ser, kjenner og plages av vår synd. Nei, når vi kjenner syndens lov i våre lemmer, da er det snart slutt på gleden og takksigelsen. Dette er ikke rett for en kristen, for det betyr at vi vil ha vår trøst i oss selv. Legg derfor merke til at midt i sin klage og sukk over syndens lov i sine lemmer, bryter han ut i takksigelse til Gud ved Jesus Kristus. Men derfor sier han da også i stort alvor: "ved Jesus Kristus, vår Herre". Dette er hele grunnen til at han midt i sin klage over synden kan takke Gud. Bare i Jesus Kristus, vår Herre, er det jeg ennå kan ha trøst og håp, sier han. I meg selv finnes det ikke noe grunnlag for at jeg kan trøstes. Alt har jeg bare ved Jesus Kristus, vår Herre.
Da blir det vel langt fra at synden skulle makte å dempe vår lovprisning til Kristus! Må vi ikke heller, nettopp fordi vi kjenner på syndens skyld, takke og lovprise for den nåden at vi nå er kjøpt fri fra all syndens forbannelse? Vi eier en evig frihet fra synden, og skal til slutt også bli fri fra den i vårt legeme. Vil det ikke bli nettopp dette som blir vårt største og evige frydens emne, vår høyeste og evige lovsang for tronen, at Kristus har frikjøpt oss? Slik at all den synd som hele livet igjennom forfulgte og plaget oss, ikke skal kunne fordømme oss!
Skal jeg derimot bare takke Gud når jeg ikke kjenner noe til synden, da er min trøst og lovsang først og fremst urein. Eller den har i alle fall delvis sin grunn i meg selv. Og da blir den også svært kortvarig og ustadig. Derfor må vi lære alltid å beholde den dypeste sammenheng mellom vår lovprisning til Kristus og vår opplevelse av synden. Det vil nemlig vitne om at vi tror på Kristus, og ikke på noen egen verdighet. Vi må lære å si i tro: Vel er jeg nok dessverre ennå full av synd, jeg elendige menneske. Men så stor og forferdelig skal min synd aldri kunne bli, at ikke den forløsningen som er skjedd i Jesus Kristus mer enn oppveier synden. Og så sterk skal heller ikke synden min noen gang kunne bli, at ikke Han som for lenge siden har forløst meg fra dens forbannelse med sitt blod, også en gang skal forløse meg fra syndens lov i mine lemmer.
Hvis jeg selv skulle være ren, og i egen person kunne stå for Gud, da måtte jeg fortvile i all evighet. Men hvis Kristus er min rettferdighet, da kan jeg alltid behage Gud og lovprise ham. Og slik kan vi fortsette: Hvis jeg selv skal overvinne og utrydde synden i meg, da må jeg fortvile. Men skal min Herre Kristus gjøre det, da skal jeg ikke bli skuffet. Bare Gud skal ha takken for alt, og bare ved Jesus Kristus, vår Herre. Slik bør vi ha det i hjertet vårt. Det er dette Paulus ville lære oss, når han midt i klagene over synden takker Gud ved Jesus Kristus.
Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød. Dette er nå oppsummeringen og konklusjonen på alt Paulus har talt om, f.o.m. v.14. Derfor innleder han denne setningen nærmest med et "altså": "Så tjener jeg da Guds lov"...osv. (i C.O.Rosenius's bibel heter det: "Så tjäner jag nu själv Guds lag... Og vi finner samme ordlyd i andre bibler) Ordene "jag själv" kunne like godt hete: "nettopp jeg", den samme som har talt i versene foran, som sukker etter forløsning, og som priser Gud ved Jesus Kristus. Presist denne jeg er det som tjener Guds lov med mitt sinn, og syndens lov med mitt kjød. På samme måte som ovenfor skildrer Paulus seg her som to forskjellige parter som står i strid med hverandre. "Sinnet", eller ånden, er det nye mennesket, det som Gud har skapt ved nåden. Og "kjødet", er den fordervede naturen, det gamle mennesket, som er solgt under synden. Han sier at disse to menneskene som lever i ham, tjener også hver sin "lov": "Guds lov" som er skrevet i hans sinn, og som han fryder seg i etter det indre menneske (v.22). Og "syndens lov" som er i lemmene hans, og som tok ham til fange.
Dette bildet er det apostelen gir av ham selv. Og lenger kan heller ikke noe Guds barn komme i denne verden. Dette blir alltid kjennetegnet på et gjenfødt menneske. I hver eneste én av disse, - men også bare i slike - lever og arbeider disse to kreftene; kjødet og Ånden, synden og nåden. Den lov som er i våre lemmer, og den lov som er i vårt sinn. Hvis hyklere misbruker denne sannheten til å unnskylde synden sin med, så er det ikke denne sannheten som har skylden for det. Vi må ikke fornekte eller tie om sannheten, for at den ikke skal kunne misbrukes - ! De som misbruker Guds sannheter til å synde, de må selv bære dommen som rammer dem.
"Jeg tjener Guds lov med mitt sinn". Vi sa at dette verset er en oppsummering av det som er sagt foran. Men da har vi nå også innholdet klart for oss. La oss bare kort se på selve ordene. Uttrykket "jeg tjener" er et nytt bevis på at den viljen Paulus taler om i v.18 ikke skildrer dette kraftløse bifallet til alt som er rett, og som kommer fra vår egen fornuft og samvittighet. Nei, "jeg tjener Guds lov med mitt sinn", det skildrer den nye, virksomme viljen, som vi bare får ved Ånden i den nye fødselen. Ved den begynner vi virkelig å "tjene Guds lov". Dette understrekes også med ordene "med mitt sinn", d.v.s. med min ånd. Vi vet at hos lovtrellen er forholdet det helt motsatte. Hvis han forsøker å tjene Guds lov med gjerninger, så samstemmer ikke hans ånd i dette (kap 8:7).
At jeg "tjener Guds lov med mitt sinn" vil altså først og fremst si at "jeg fryder meg i Guds lov". Ja, at jeg har glede og en fryd i Ham, slik vi sa under v.22. At jeg ikke tjener Gud på grunn av lovens løfter eller trusler, men av hjertet elsker det gode og hellige, og hater alt det syndige, - gjennom det nye sinnet som er født av Ånden. Og for det andre at dette ikke stopper bare med lysten og viljen, men også virkelig fører til tjeneste. At jeg i ord og gjerning lever et liv etter min Guds lov, så jeg nå virkelig "ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden" (kap 8:4). Men alltid går jeg med den sørgelige erkjennelsen av det det tales om her; at jeg på grunn av synden i mine lemmer ikke kan gjøre det gode som jeg vil, men gjør det onde som jeg ikke vil. Men legg endelig merke til at hele livet mitt likevel er en vandring "etter Ånden", mens det tidligere var et liv "etter kjødet". Det er mange som vil være kristne,- men i dette ligger bevisføringen for om det stemmer. Dette lærer hele Skriften. Såvel apostelens, som alle Guds barns hjertespråk er dette: "Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn".
"Men syndens lov med mitt kjød". Dette er også nærmere forklart tidligere. Men det er svært nødvendig at vi her har klart for oss hva ordet "kjød" betyr. Det taler nemlig ikke om legemet og utvortes vandel. Men som motsetningen til ånden, eller det nye sinnet, taler det om hele den naturen vi arvet fra Adam. Alt som er "født av kjødet", legem og sjel med alle fordervede krefter og tilbøyeligheter. Og tidligere har Paulus sagt at i sin gamle natur fant han en lov som stred mot den loven som var i hans sinn. Som tok ham til fange under syndens lov, som var i lemmene hans. Dermed har vi også bakgrunnen for dette verset. Det tales ikke om gjerninger, men om naturens ondskap som alltid er den samme, enten det går bedre eller dårligere med gjerningene. Gjerningene er så visst ikke ubesmittet av synden hos de hellige. Men vi må merke oss at disse ordene vi her har for oss, taler om at mens vi virkelig gjør gode og hellige gjerninger, så kan vi komme til å tjene syndens lov med kjødet. Da er gjerningene et Åndens verk, men samtidig rører kjødet på seg med sin ondskap i oss.
Med Åndens velvillige sinn kan jeg f.eks. låne eller gi noe til en fattig. Men med det samme kjenner jeg kjødets forderv, enten i motvilje eller i egenrettferdig stolthet. Med et Åndens sinn kan jeg gå til bønnen og Ordet. Men der møter jeg også syndens forderv; tanker som går i andre retninger, vantro m.m. Det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i dette å "tjene Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød". Naturens ondskap rører på seg, mot min vilje. Den er en lov i lemmene mine. En konstant makt som driver og tvinger meg. Denne drivende makten kalles her for "syndens lov". I enhver slik "lov" finnes to sider: 1: Forskrifter og regler. 2: En drivende og tvingende kraft. Slik er det også i "syndens lov" først en ond drift og tilbøyelighet. Men også en viss form for regel for syndens virksomhet. Når Paulus her sier at han "tjener syndens lov med sitt kjød", vil det si at i den grad den fordervede naturen ennå lever og rører på seg, så foregår det etter de regler som gjelder for syndens virksomhet. Og hvordan det foregår, det talte vi om under v.23 gjennom flere eksempler fra Skriften, og hvordan vi selv opplever det.
Dermed har vi nå sett på Paulus's bekjennelse og lære om kampen mellom Ånden og kjødet. Vi kan aldri prise Gud nok - bare når det gjelder hvor priviligerte vi er, vi som har fått lære å kjenne en så hellig manns indre kamper. Vi ser en hellig apostel, som fullstendig gav sitt liv til Herren og hans tjeneste. Som levde et liv som helt igjennom kunne stå ustraffelig fram overfor alle hans fiender. En som til sist kunne avslutte sitt løp i gleden over at han stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen, og nå bare ventet på rettferdighetens krans, "som Gud fra det høye kalte oss til i Kristus Jesus". Men når en så høyt benådet og framstående Herrens tjener ser på den veldige syndens strid som foregår i hans indre, må rope ut: "Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut" osv., - så ligger det da også i dette en gudgitt skildring av syndens ondskap, hvordan den har forgiftet og fordervet vår natur. Måtte vi da også huske hva det er vi har sett så klart her! Så vi aldri lar oss friste til å miste motet når det skjer med oss også; at vi gjør bitre erfaringer om dette syndens forderv i kjødet.
Dette bibelstedet er spesielt godt som trøst til alle dem som er nedtrykt av et spesielt knusende forderv. Kanskje av harde kamper som ingen kjenner noe til, uten dem selv og han som kjenner hjertene. Der er kristne mennesker som enten aldri har undersøkt meningen i dette bibelstedet grundig nok, eller også har blitt villedet av falsk tolkning. De har da aldri våget å oppfatte dette som om det her skulle tales om Paulus og de gjenfødte. Når disse en gang får det rette lys over dette stedet, vil de virkelig prise Gud for den trøst og veiledning dette gir dem. Men de navnekristne, som ennå aldri har opplevd disse kampene i deres indre, ser bare mørke og dårskap i det samme ordet. Den striden som apostelen har skildret her, er det ennå ingen av Guds folk som har unngått, etter syndefallet. Måtte vi huske det godt, og ikke fortvile!
Men så bør vi også lære her at vi aldri må la oss forlede til å innbille oss at det vil nok gå godt, selv om vi tillater et så ondt kjød å få leve fritt, som det lyster. Vi må lære alltid å "våke og be, for at vi ikke skal komme i fristelse", slik vår Frelser i kjærlighet formaner oss. Og som grunn for denne formaningen tilføyer han at "ånden er villig, men kjødet er skrøpelig". Ja, av dette skal vi også lære hvor helt og holdent nødvendig det er at vi eier en konstant og evig nåde. At vi ikke mer skal dømmes etter loven. Dette var en hovedhensikt med alt det Paulus har talt om i dette kapitlet.
Først minnet han om hvor fri kvinnen er fra mannens lov, når han er død. Med det viste han hvor fullkommen fri vi er fra lovens pakt og vilkår, - når vi er døde, og dermed lovlig frigjort fra loven og forenet med Kristus (v.1-6). Deretter har han vist oss hvor nødvendig det er å være fri fra loven. Samtidig; at den ikke virker at vi blir hellige, men tvert imot gjør at synden øker (v.13). Dette igjen fordi loven er åndelig, mens all vår natur er kjødelig, så at selv de hellige ikke kan gjøre det de vil (v.14-25).
Hvis vi så har fått denne frihet fra loven, så la oss ikke bare hjertelig takke Gud. Men også vokte oss vel, og verdsette denne friheten så høyt at vi ikke nok en gang lar oss binde under trelldommens åk. I neste kapittel skal vi få se denne frihetens herlige frukter og virkninger, helt fram til vår evige salighet i himmelen, der Guds barn også blir Guds arvinger. Må Gud gi oss sin nåde til ikke bare å fatte, men også i levende liv eie denne frihet, - og deretter nyte den i evighet! Ja, Gud, den evige Far, være æret og priset for sin usigelige gave! Amen.
Bind 2, kap. 8
Romerbrevets budskap BIND 2, kap. 8
Åttende kapittel.
Innhold: Som en følge av alt som er talt foran oppsummerer dette kapitlet Guds barns enestående stilling: De er fri fra all fordømmelse (v.1-4). De retter sinnet mot det som hører Ånden til (v.5-11). De lever ikke lenger som tjenere for kjødet. Derfor må kjødet dødes (v.12-13). De er Guds barn, og dermed også Guds arvinger (v.14-18). Under alle lidelser og motgang har de en sikker grunn i håpet om en herlig forløsning fra legemet, som også hele skapningen stønner og sukker etter (v.19-23). Omtaler selve håpet og dets vesen (v.24-25), hvordan Ånden hjelper oss (v.26-28), og sluttelig Guds evige utvelgelse og kjærlighet (v.26-28). Hele dette budskapet bryter liksom på i Paulus's indre, fram til en avslutning i en triumferende trosvisshet (v.35-39).
Dette kapitlet inneholder den rikeste oppsummering av alt det som heter nåde; både nåden hos Gud, og nådens verk i våre hjerter. Men det både begynner og slutter med den store hovedlæren om nåden hos Gud, eller rettferdiggjørelsens nåde. Det er denne hovedlæren som også har vært selve emnet i alt som har vært skrevet tidligere i brevet. Selv om det sjette kapitlet og en stor del av det sjuende inneholder større tilføyelser, for å forhindre forskjellige muligheter for misforståelser. Men i dette åttende kapitlet kommer altså Paulus tilbake til sitt hovedemne om hvordan vi bare i Kristus er fri fra all fordømmelse, og har evig liv. Han har tilføyelser om Ånden og hvordan den virker i sjelen. Men begynner og slutter med nevnte hovedemne, som særlig skildres sterkt i det femte kapitlet; om vår frelse i Kristus, vår frihet fra fordømmelsen, og de urokkelige grunnsannhetene vi har for å leve i troen på Guds evige nåde.
Men, sier Paulus, når denne evige nåde ikke kunne vinnes gjennom loven, så er den gitt oss ved at Gud sendte sin Sønn for å gjøre det loven ikke kunne utrette. Med sitt offer tok han bort syndens fordømmende kraft. Deretter viser han de store hovedtrekkene i det som skiller de som tror fra de vantro, når det gjelder deres sinn. I sin naturlige tilstand er de vantro under loven, og lever derfor etter kjødet. De har en fiendtlig holdning til Gud og hans lov. Mens de som tror derimot er født på nytt av nåden, og har Åndens sinnelag som er liv og fred. Gjennom hele kapitlet fortsetter han så å tale om denne Guds barns store arv og eiendom. Han forkynner at disse som "lever etter Ånden" har Kristi Ånd, og dermed et åndelig og evig liv. Selv om legemene deres må vende tilbake til støvet, skal de vekkes opp på nytt. Allerede her i livet drives de av Guds Ånd. De er Guds barn. De er frigjort fra trelldommens ånd, og har fått barnekårets Ånd. I denne Ånd taler de med Gud som barn med sin far. Vi er "Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal bli herliggjort sammen med ham".
Her på jord vil vi møte mye vondt. Derfor holder han fram for oss alt det vi har grunn til å trøste oss med. Han taler om all den herlighet vi skal få oppleve; den herlighet hele skapningen sukker etter. Hvordan vi i håpet må vente på det som ikke sees. Hvordan Ånden hjelper oss i all vår svakhet. Om Guds utvelgelse og kjærlighet i Kristus, som står evig fast. For alle de som er, og blir værende i Kristus, gjelder det at de ikke kan fordømmes, hvor hardt alle fiendtlige makter enn måtte kjempe mot dem. Hvem kan fordømme den som Gud rettferdiggjør? - den som Kristus har lidt døden og deretter oppstått for, og nå åpenbares for Guds åsyn for vår skyld. Paulus proklamerer overfor alt som finnes i hele verden, alt det som er og det som måtte komme, at ikke noe av dette skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre.
1: Derfor er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, de som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.*
Ordet "derfor" antyder jo alltid en konklusjon på det som er sagt foran. Så kan en spørre hva det er dette "derfor" sikter til. For siste halvdel av forrige kapittel (kap.7:14-25) handler bare om vårt naturlige forderv, og striden mot Ånden. Det kan ikke stemme at konklusjonen på det skulle være at det ikke er noen fordømmelse for de som tror. Nei, her sikter Paulus til det han har bevist i selve hovedbudskapet i brevet. Det siste han har tatt opp like foran dette kapitlet er bare sidekommentarer. I de fem første kapitlene har han bevist at alle mennesker er syndere. At intet kjød blir rettferdiggjort ved lovgjerninger. At vi blir rettferdiggjort av nåde ved troen på forløsningen i Kristus Jesus. Det sjette kapitlet er en tilføyelse hvor Paulus forebygger misbruk av denne nåde-læren, spesielt i forbindelse med hvordan vers 20 i femte kapittel skal oppfattes. Men i det sjuende kapitlet tar han igjen opp det store hovedbudskapet, og viser hvordan vi, ved at vi er forenet med Kristus, er fri fra lovpakten (v.1-6). Det som så følger i kapittel sju, er bare tilføyelser hvor han viser at det han har sagt ikke svekker loven, men ene og alene skyldes fordervet i vår natur.
*
C.O.Rosenius's Bibel har ikke siste del av verset; "de som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden". Derfor er det ikke kommentarer til den delen under dette bibelverset. Men akkurat samme ordvalg finnes jo nedenfor, som siste del av v.4, og da med aktuelle kommentarer.
Det som har vært hensikten med alt han har skrevet hittil i brevet, har vært å bevise og dokumentere evangeliets store hovedlære om menneskenes fordømte tilstand under loven, og deres rettferdiggjørelse i Kristus, ved troen. I det sjuende kapitlet var han kommet så langt i denne bevisførselen, at han har forklart at vi, ved at vi er forenet med Kristus, er helt og holdent fri fra loven. Ja, så fri fra loven som en kvinne er fri fra loven som bandt henne til mannen, når han er død. Men hvis vi er så fri fra loven, da er vi jo like sikkert fri fra all fordømmelse. Det er denne hovedlæren Paulus nå kommer tilbake til, etter at han i mellomtiden har brukt en del tid på å forebygge misforståelser. Og hvilken konklusjon er det så han trekker som følge av det han har bevist, som han har skrevet om foran? Jo, han sier:
Derfor er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Tenk nøyere over denne forkynnelsen som er full av trøst! Hør: Det finnes ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus! Ja, hva er det vi hører? Ingen fordømmelse! Fullkommen frikjennelse fra all syndens skyll og dom her i livet, og i all evighet - bare ved at vi er i Kristus Jesus. Dette er da så stor en trøst at det burde kunne gjøre et sykt menneske friskt, ja, gjøre en død levende. Dette gjelder altså det menneske som bare er kommet til den erkjennelsen at det ikke lenger kan leve uten Kristus. Hvor mye eller lite de enn synes å ha av syndserkjennelse, alvor osv., så ser de ingen redning uten i Kristus og hans fullbrakte verk (for det er dette som kjennetegner en sjel som "er i Kristus Jesus"). Det finnes altså ingen fordømmelse mer for slike mennesker! De skal aldri dømmes etter loven. Syndene skal aldri tilregnes dem (kap.4:8). De er fri og frelst for evig. Hvordan skal vi kunne prise Den Himmelske Far nok, både her og i evighet, for at han har gitt oss et slikt nåderike?
Så vil vi se nærmere på hvert enkelt ord i dette trøstens budskap. "Derfor er det da ingen fordømmelse". Først taler dette til oss om at de som ikke er i Kristus Jesus, de er under loven. Over dem hviler fordømmelsens dom. Vi burde stoppe opp og tenke alvorlig over at her er det spørsmål om hvordan vi skal unngå å komme under evig fordømmelse. Vi burde ikke lese slike ord med en likeglad holdning. Det taler jo om hvilken dom som skal hvile over oss for evigheten! Skal dommen være "evig liv", eller "evig fortapelse"!
Paulus har dokumentert at alt som har navn av menneske, de beste så vel som de verste, er etter Guds lov fordømt, fordi alle sammen er syndere. "Det er ikke én rettferdig, nei, ikke én eneste". Vi er alle "av natur vredens barn". Men nå sier altså apostelen at når vi er i Kristus Jesus, da er det ingen fordømmelse for oss. Følgelig er vi under fordømmelsens dom, hvis vi ikke er i Kristus Jesus. Kristus sa: "Den som ikke tror, er allerede dømt" (Joh 3:18). Kristus døde for alle mennesker. Johannes sier: "Han er selv soningen for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens synder" (1Joh 2:2). Og Paulus sier: "vi har gjort det klart for oss: Når én døde for alle, da døde alle" (2Kor 5:14).
Men det er først gjennom den troen som forener oss med Kristus at vi får del i Kristus og hans rikdom, og får nyte godt av den. Bare gjennom denne troen er vi under nådepakten. Men så er da også dette en pakt hvor det ikke finnes noe som helst annet enn nåde og forlatelse.
At det så ikke finnes noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, så er det det samme som Herren selv med sterke uttrykk forkynte: "Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og skal ikke komme til dom, men er gått over fra døden til livet" (Joh 5:24). Legg merke til: "Han skal ikke komme til dom", kommer ikke under fordømmelsens dom. Han skal ikke dømmes for sine synder. Vi ser det samme i Kristi egen skildring av den siste dommen. Synden som ennå bor i Guds barn er nok i seg selv grunnlag for dom. Men dens fordømmende kraft er nå tatt bort. Den er skjult i ham som kom i syndig kjøds lignelse (skikkelse), og med sitt syndoffer fordømte synden i kjødet (v.3). Når så fordømmelsen har rammet synden i Kristi legeme, så er det ingen fordømmelse som venter oss som nå er i ham. Nå er det hos oss "intet fordømmelig", som Luther oversatte det. Dvs. ingen ting som skal fordømme oss. Tenk; for en salig frihet! Ingen fordømmelse! Lovet være Gud for sin usigelige gave!
"For dem". I forrige kapittel talte Paulus om synden som ennå lever i Guds barn. Da brukte han ordene "jeg" og "meg" for å vise at den største nåde ikke fritar oss fra den indre kampen som han taler om der. Men her endrer han språket. Nå sier han ikke at så er det da ingen fordømmelse for meg. Nei, nå sier han "for dem som er i Kristus Jesus". Det vil alltid finnes svake sjeler som har en tendens til ikke å våge ta til seg den trøsten Skriften tilbyr. Hvis ikke Paulus hadde brukt den uttrykksform han nå bruker, så ville disse ment at den nåden og freden det tales om her, den tilhørte bare Paulus og liknende hellige mennesker. Men ikke slike uverdige og skrøpelige barn som de. Derfor endrer altså Paulus uttrykkene, og taler her i generelle ord, for at alle "som er i Kristus Jesus" kan stoppe opp for dette budskapet, og ta til seg denne trøsten. I v.2 ser vi han taler på nytt med ordet "meg". Når han veksler på uttrykkene slik, har han villet vise at den samme som i forrige kapittel klaget over synden i lemmene sine, også er med blant dem som i Kristus er fri fra all fordømmelse. I v.4 bruker han så igjen uttrykket "oss". For, slik vi nettopp sa, å minne om at det han taler om der, det gjelder ikke bare ham, men alle Guds barn.
"som er i Kristus Jesus". Å "være i Kristus" er en dyp og underlig uttrykksform i Skriften. Men så taler det også om et dypt og underlig forhold. Å "være i Kristus Jesus" er å være ett med ham. D.v.s. forenet med ham ved troen. Uttrykket antyder nærmest hvordan sjelen ved troen liksom svøper seg inn i Kristus og hans fortjeneste. Eller som Paulus selv sier: er "ikledd Kristus" (Gal 3:27). Her tales altså ikke om at Kristus er med sitt folk, eller at de er med ham. Men at de er i ham, inkludert i ham og forenet med ham. Selv skildrer han denne inderlige foreningen i lignelsen om grenene i vintreet (Joh 15). Der taler han også uttrykkelig om "den som blir i meg, og jeg i ham". I Joh 6 sier han også at "Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, blir i meg, og jeg blir i ham" (v.56). Nå vet vi at dette stedet (Joh 6) ikke handler om det å ete og drikke ved nattverden, for den var da ennå ikke innstiftet. Men handler om hvordan vi i troen "eter" og "drikker" Skriftens budskap om hans stedfortredende legeme og blod (v.47).
Da ser vi at her forteller Kristus oss selv hvordan vi kan vite om vi virkelig er i ham. Han sier: "Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod" - altså hver og en som har et slikt hjerte at Kristi forsoning er hans livsbehov, er så uunnværlig for ham som mat og drikke. For det er akkurat dette ordene "ete" og "drikke" hans kjød og blod, skildrer; at vi ved troen lever og mettes av hans forsoning. Den som ikke tar til seg slike ord fra Kristus selv, kommer alltid til å leve i uvisshet. Og så må vi ikke legge noe til. Når bare du ikke kan unnvære Kristi forsoning. Selv om du faller, eller periodevis er likegyldig, - bare du stadig må tilbake til denne livskilden, - så er det ganske sikkert at Gud virker sitt frelsende verk i deg. Og at du da også "blir i ham, og han blir i deg". Da ser Gud på deg som om du er det Kristus er, som om du hadde gjort det han har gjort, og som om du hadde lidd det han har lidd.
Dette er grunnen til at nå er der ikke noe som kan tilregnes deg, så du fordømmes. For overfor Gud står du fullstendig skjult i (ett med) hans Sønn. Forbildet i Det gamle testamente på denne enheten med Kristus, finner vi i at ypperstepresten bar de tolv steinene på brystet sitt. Og på hver av disse steinene var Israels tolv stammer skrevet. Når han trådte fram for Gud, så trådte også alle disse fram i ham. På denne måten forkynnes det også i dette at alle som tror, overfor Gud står skjult i Kristus, deres store yppersteprest. Og når de slik står fram i Kristus, og altså er ett med ham, da er de sannelig også fri fra all fordømmelse.
Dette tar Luther opp mer grundig. Han sier: "Troen forener sjelen med Kristus, som en brud med sin mann. Alt det Kristus eier, blir den troende sjelens eiendom. Og alt det denne sjelen har, det hører nå Kristus til. Kristus eier frelsen og all velsignelse, og nå blir dette denne sjelens eiendom. Sjelen på sin side har bare synder og misgjerninger. Disse hører fra nå av Kristus til. Dette er sannelig et velsignet bytte! Kristus er både Gud og menneske. Kristus er den som aldri har syndet. Hans hellighet er fullkommen. Han har tatt på seg Guds barns synder, og disse syndene tilintetgjøres og forsvinner i ham. For ingen synder kan bestå i hans uendelige rettferdighet. På denne måten er den sjelen som tror, fridd ut fra sine synder og ikledd sin brudgoms, Kristi, evige rettferdighet. Å, salige forening! Den rike, den rene, den hellige brudgommen har valgt den fattige, syndige og foraktede sjelen til sin brud. Har utfridd henne fra alt ondt, og gjør henne rik på de mest dyrebare velsignelser".
Paulus taler også om denne forening med Kristus, på samme måte. I Ef 5 taler han utførlig om mannens og hustruens forhold til hverandre. Men så avslutter han med (v32): "Dette er en stor hemmelighet; jeg taler her om Kristus og menigheten. Like foran (v.29-30) har han også sagt at "Ingen har noen gang hatet sitt eget legeme, men han gir det mat og har omsorg for det, slik Herren gjør med menigheten. For vi er lemmer på hans legeme" (sv: lemmer av hans kropp, av hans køtt och hans ben). Med disse siste ordene minner Paulus om hvordan den første kvinnen ble skapt av den første mannens ribben - som også er et talende bilde på forholdet mellom Kristus og menigheten. Paulus bruker samme bildet om lemmene i legemet, når han i 1Kor 12:12 sier: "For slik som legemet er ett og har mange lemmer, men alle de mange lemmene på det ene legemet er ett legeme, slik er det også med Kristus". Og i Ef 1:23 taler Paulus om det samme legeme, og gir det en stor tilføyelse. Han sier "menigheten, som er hans legeme, fylden av ham som fyller alt i alle". Dermed antyder apostelen at denne forening med Kristus er slik, at om han som fyller alt i alle ble skilt fra de som tror på ham, så ville han se på seg selv som bare halv og ufullkommen.
Så sier altså Paulus her at alle de som slik vi nå har omtalt "er i Kristus Jesus", de er i all evighet fri fra all "fordømmelse". Vel kjenner de enda på kjødets mektige strid imot Ånden. Fremdeles har de nok bitre erfaringer i dette å bli tatt til fange av syndens lov i sine lemmer. Derfor sukker de også ofte i nød etter forløsning fra dette dødens legeme. Likevel er de fri fra all fordømmelse! Men dette er jo en frihet som er fullstendig skjult og uforståelig både for vår fornuft og i vårt følelsesliv. Hvem kan vel fatte, eller fullkomment tro dette, at selv om synden ennå er i oss, så skal den ikke fordømme oss? Og selv om vi har fortjent forbannelsen, så skal den likevel ikke ramme oss! Ja, selv om vi daglig fortjener bare Guds vrede, så skal vi i stedet få leve under hans evige nåde.
Her kreves nok det som heter tro - ! Her kreves det at vi helt og holdent lukker øynene for alt det som er i oss, og bare se på Kristus og hva vi er i ham. Det er bare i Kristus vi er rettferdige og kan stå for Gud. Det er Kristus som er rettferdig. Det er vår Herre Kristus som i all evighet består overfor lovens krav og dommer. Hvis Herren Gud skulle se på oss - uten Kristus - så er vi straks fordømt. Men ser han oss i Kristus, da ser han oss rettferdige og hellige. Men slik går det også for seg i vår samvittighet. Ser vi på oss selv, uten Kristus, da vil vi måtte fortvile. Men ser vi oss innesluttet i Kristus, da skal vi, selv i vår største syndenød, få nåde til å bli værende i troen. Da sier vi: Fordømmelsen kan likevel ikke ramme meg. Derfor er dette et ord som alle kristne bør skrive i sitt hjertes dyp, passe godt på, og huske: "Derfor er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus". Og så fortsetter Paulus med å tale om hvorfor de som er i Kristus Jesus, er fri fra all fordømmelse:
2: For livets Ånds lov har i Kristus Jesus gjort meg fri fra syndens og dødens lov.
"Livets Ånds lov" - eller, nærmere gr.teksten: "Loven av Ånden av livet i Kristus Jesus". Nå er spørsmålet hva det er Paulus mener med denne "livets Ånds lov", som altså tilhører livet i Kristus Jesus, og hva som menes med det motsatte: "syndens og dødens lov". Mange har ment at "livets Ånds lov" er det samme som "loven i mitt sinn" (kap.7:23), eller den villige ånd som er virksom i helliggjørelsen. De samme mener at ordene "syndens og dødens lov" er det samme som "syndens lov, som er i lemmene mine", som omtales samme sted (kap.7:23), d.v.s. syndens drivende kraft i kjødet. Og de mener å ha dekning for denne oppfatningen i den likhet i uttrykkene som vi finner på disse to stedene. Naturlig nok er det først og fremst de samme som tolker siste halvdel av kap.7 til bare å gjelde de u-gjenfødtes trelldom i synden. Her ser disse nå de gjenfødtes frihet fra den syndens lov som omtales i det sjuende kapitlet.
Så er der igjen andre som har den rette tolking av det sjuende kapitlet, men som har samme, ovennevnte, oppfatning av den teksten vi nå behandler. Disse har da ment at uttrykket "gjort meg fri" enten har gått på frigjørelsen fra selve trelldommen under syndens lov i lemmene våre, eller på friheten i Kristus, fra fordømmelsen for fordervet som stadig bor i oss. Selve læren blir riktignok ikke ubibelsk ved sistnevnte tolking. Den har jo en kristelig mening. Men der er en del ting som taler ennå sterkere for den oppfatningen av teksten som vår kirkes reformatorer og eldste lærere har hatt. Nemlig at Paulus med "syndens og dødens lov" her mener den loven som vekker synden og fører til døden (kap.7:7-13). Altså Guds lov, som i seg selv er hellig og god. Og med "livets Ånds lov" mener det samme som "troens lov" (kap.3:27), "frihetens lov" (Jak 2:12), "Åndens pakt"...som "gjør levende" (2Kor 3:6), altså evangeliet.
Når det gjelder den først nevnte oppfatningen av teksten, må vi også minne om at det ikke er vanlig måte Paulus taler på, hvis han bruker samme uttrykk om forskjellige ting. I forrige kapittel hadde han f.eks. talt mye om Guds lov i v.4-16. Men så taler han i v.21, 23 og 25 også om en "lov" i forbindelse med synden. Det samme gjelder det tredje kapitlet. Der hadde han også talt om Guds lov som en "gjerningenes lov" (v.20,21,27). Men så taler han umiddelbart etterpå om evangeliet, og bruker uttrykket "troens lov" (v.27). Men det som veier tyngst for hvordan denne teksten skal tolkes, er særlig følgende: Først det vi allerede har nevnt, at den uttrykksformen han bruker her (omtaler Guds lov som "syndens og dødens lov", og evangeliet som "livets Ånds lov"), ikke er uvanlig, når Paulus taler om loven og evangeliet. Dette vil vi gå grundigere inn på nedenfor. Men den største og egentlige grunnen for vår oppfatning ligger i innholdet og sammenhengen. Vi må ikke miste blikket på hva det er Paulus er opptatt med å forklare og bevise her.
Det store hovedbudskapet i forrige vers var at "det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Men hva er så grunnen til at det ikke er noen fordømmelse for dem? Er det fordi de nå har en ny, hellig ånd, og er fri fra syndens trelldom? Er det den nye, helliggjorte ånden som gjør oss fri fra syndens trelldom - og kanskje også fra syndens fordømmelse? Nei, ikke noe av dette stemmer med Paulus's lære. Grunnen til at det ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, er jo at de gjennom at de er forenet med Kristus er "frigjort fra loven", fra dens pakt og dens frelsesgrunn, som Paulus taler om i kap.7:1-6. Det er altså ikke sant at de som tror er løst fra syndens lov i sine lemmer fordide har en annen lov i sitt sinn. Hvis uttrykket "livets Ånds lov" skulle betegne det samme som "loven i mitt sinn", som Paulus taler om i forrige kapittel, så ville han jo motsi seg selv, hvis han nå lærte at denne loven i sinnet gjorde oss fri fra "syndens lov i lemmene mine". For i forrige kapittel har han jo sagt det motsatte; nemlig at uansett om han nå hadde loven i sitt sinn, så var han likevel ikke fri fra "syndens lov i lemmene sine".
Det er dette som så tydelig viser at uttrykkene i vår tekst: "syndens og dødens lov", og "livets Ånds lov", ikke kan bety det samme som "syndens lov i lemmene mine", og "loven i mitt sinn". For da han talte om disse, i kapitlet foran, sa han ikke at den ene loven gjorde ham fri fra den andre. Men tvert imot at begge ennå fantes hos ham og kjempet mot hverandre. Av dette ser vi at her må Paulus tale om et helt annet forhold enn i det sjuende kapitlet. Når han der talte om kjødets og Åndens strid mot hverandre, så må det derimot være Guds barns frihet fra loven han taler om her, og som er grunnlaget for at de er fri fra all fordømmelse.
Det som allerede er sagt, kan egentlig være nok til å bevise at Paulus i vår tekst ikke taler om syndens lov i lemmene våre, men om Guds hellige lov som vekker synden og fører til døden. Men det samme ser vi også av den klare sammenhengen med verset etter: "For det som var umulig for loven.." osv. Det første ordet, "For", sier oss jo at vers 3 fortsetter forklaringen av det som er sagt i v.2. Her anvendes også samme uttrykket: "loven". Da må det jo være tale om samme "lov" i begge versene. For når en ser på sammenhengen og ordvalget i disse versene, er det vel ingen som vil mene at Paulus med ordet "loven" i v.3 skulle mene noe annet enn den loven han just har omtalt i v.2, dette verset som nå skal videre utdypes? Hva slags mening og sammenheng ville det da være her?
Men når vi har dette klart for oss, og innser at i v.2 taler Paulus om vår frihet fra loven, da er innholdet og sammenhengen i alle tre versene fullstendig klar og herlig. Da ser vi at i v.2 sier han vi er fri fra all fordømmelse, fordi vi er gjort fri fra loven, som ellers ville virket synd og død. Og i v.3 sier han at denne vår frigjørelse fra loven har sin grunn i at det loven ikke kunne virke, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, og lot syndens fordømmelse ramme ham. Derfor er det ingen fordømmelse tilbake - for dem som er i Kristus Jesus. Etter at vi nå har sett hva som er selve hovedbudskapet, vil vi nå se nærmere på selve teksten i verset vårt.
Livets Ånds lov*. I kap.3:27 har Paulus talt om "troens lov" som det motsatte av "gjerningenes". Derfor må "troens lov" der være det samme som evangeliet. Likeså taler han i 2Kor 3:6 om "Åndens pakt" som motsetning til "bokstavens pakt". Og der sier han da videre at "bokstaven slår i hjel" (v.6), og kaller det "fordømmelsens tjeneste", - og at "Ånden gjør levende" (v.6), og kaller det "rettferdighetens tjeneste" (v.9), og "Åndens tjeneste" (v.8). Der merker vi da hvordan han stiller loven og evangeliet opp mot hverandre, og skildrer dem med disse nye, vektige uttrykkene. Det samme skjer altså i vår tekst, hvor han i steden for evangeliet sier "livets Ånds lov" som motsetning til "syndens og dødens lov", loven som binder oss under synd og død. Det betydningsfulle navnet Paulus her gir evangeliet, sier oss at dette er det middelet Den Hellige Ånd bruker for å føre oss til livet i Kristus Jesus. Og gjennom dette middelet forkynner han oss ikke bare Guds råd til frelse, og ber oss motta dette, - men virker også i våre sjeler att vi mottar det og får det evige livet. I kap.1: kalles da også evangeliet for "en Guds kraft til frelse".
*
Dette verset har i C.O.Rosenius's Bibel følgende ordlyd: "Ty Andens lag, som tilhør livet i Kristus Jesus, har gjort mig fri ifrån syndens ock dödens lag". Dette skal vi bare være oppmerksom på når vi ser hans utlegning. Og vi ser at her har den norske bibeloversettelsen vi bruker bare vel så klart og evangelisk utvetydig ordvalg. I det avsnittet vi nå har foran oss, tolker han da egentlig denne teksten: "Andens lag, som tilhør livet i Kristus Jesus". (oversetters kommentar).
Men at evangeliet kalles en "lov", kan også ha sin grunn i den befalende myndighet evangeliet også har.
Denne myndigheten som er en like så stor trøst for Guds barn, som den oppleves forferdelig av de som står imot. Det er da en veldig trøst at vi ikke bare får tillatelse til å tro på Guds nåde; tro at Gud har kastet våre synder på sin Sønn, og for hans skyld alltid vil være nådig mot oss. Men han byder og befaler at vi skal tro denne herlige forkynnelsen. Akkurat som Johannes sier: "Dette er hans bud: At vi skal tro på hans Sønns, Jesu Kristi navn". Men vi bør også holde klart for oss at dette herlige evangeliet krever lydighet! Det krever at det blir trodd, og at det får slippe inn i hjertene våre. I motsatt fall vil det komme til å fordømme oss. Derfor taler Paulus både i første og siste kapitlet i dette brevet, om "troens lydighet" (kap.1:5 og 16:26). Og i kap.10 taler han om de som "ikke var lydige mot evangeliet" (sv: "icke hava hørsammat evangelium") (v.16), som "ikke har underordnet segGuds rettferdighet" (v.3). Av alle slike ord merker vi at selv om evangeliet er nådeforkynnelse, så har det også en lovens befalende myndighet og tyngde. Det kan også være en av grunnene til at uttrykket "lov" er anvendt.
Men hvorfor evangeliet kalles for "livets Ånds lov", det ser en tydeligere av gr.teksten. Der fremgår det klart at dette "livet" er livet i Kristus Jesus, som Ånden virker gjennom denne sin "lov". Dette livet er først og fremst det åndelige livet, det nye livet i vårt sinn, når den som "ved loven var død for loven" begynner å røre på seg, begynner å se, høre og oppleve det som Guds Ånd virker. Men da har også sjelen fått motta det evige liv, den evige salighet, som var tapt på grunn av synden, men ved Kristi død og oppstandelse vunnet tilbake. Derfor tilføyer Paulus:
i Kristus Jesus. ("Livets Ånds lov har i Kristus Jesus gjort meg fri...osv). Johannes sier at "Gud har gitt oss evig liv, og dette livet er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet" osv. (1Joh 5:11-12). Det samme sier han i første kapittel i sitt evangelie. Der taler han om "ordet" som var i begynnelsen, og som ble kjød: "I ham var liv". Alle mennesker har fra syndefallets dag vært bundet av den evige dødens band. Ingen skapte vesener eller krefter kunne bryte dette. Bare Gud, som var det evige livet, alt livs opprinnelse og kilde, kunne på nytt gi liv. Men døden var syndens lønn, etter Guds hellige lov, som ikke kan endres, selv med den minste tøddel. Derfor måtte det rettmessig sones for synden, og rettferdigheten gjenopprettes. Og det kunne bare skje ved at Gud selv ble menneske, og i menneskenes sted tilfredsstilte loven. "Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss". Og utelukkende gjennom dette hellige og dyre offer ble nå livet, rettmessig etter loven, på nytt gjenopprettet. "I ham (Ordet) var liv" (Joh 1:4).
Kristus sier også selv: "Jeg er kommet for at de skal ha liv, og det i overflod". "Jeg er livets brød. Dette er brødet som kommer ned fra himmelen, for at man skal ete av det og slippe å dø". "Hvis noen eter av dette brødet, skal han leve evig. Og brødet som jeg skal gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv". "Den som tror på Sønnen, har evig liv". "Den som tror på meg, skal leve, selv om han dør. Og den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø". Alle slike dyrebare Herrens ord forteller oss at like umulig som det er for oss selv å oppnå evig liv gjennom alt det vi måtte kunne foreta oss, - like sikkert er det, på den andre siden, at hvis vi eier ham, tror på ham, lever og mettes gjennom Skriftens ord om hans forsoning, - da eier vi allerede det evige livet. Alle disse bibelordene viser oss at det behøves ikke mer for at vi skal være helt sikker på at vi har det evige livet. Bare at vi er blant dem som "eter hans kjød og drikker hans blod", dvs. lever og mettes av hans forsoning. For hans kjød og blod som han skulle "gi for verdens liv", taler om forsoningen.
Om det ellers ser aldri så ille ut med oss. Om vi så kjenner på all mulig synd, elendighet, død og avmakt i oss selv. Bare vi ennå lever utelukkende på Kristi forsoning, så skal vi likevel vite at vi eier det evige livet, som Herren har talt disse tankevekkende ordene om: "På samme måte som den levende Fader utsendte meg, og jeg lever ved Faderen, slik skal også den som eter meg, leve ved meg" (Joh 6:57). Lovet og priset være hans navn! Livet er altså i Kristus. Og når vi altså får liv i ham, da frigjøres vi fra loven, dens pakt og dens rettergang. Da er vi fri fra all fordømmelse.
Syndens og dødens lov. I begynnelsen av forrige kapittel talte Paulus om Guds barns frihet fra loven. Da forklarte han bl.a. at selv om loven i seg selv var hellig, rettferdig og god, så var det likevel den som indirekte virker synd og død. "Da budet kom, ble synden vekket opp til liv, og jeg døde. Og slik fikk jeg erfare at det budet som skulle gi liv, det gav meg bare død. For synden tok anledning av budet og bedro meg, og ved budet drepte synden meg", sier apostelen. Det er med bakgrunn i slike virkninger, Paulus her kaller den for "syndens og dødens lov". Det er også grunn til å kalle den for "syndens lov" fordi det egentlig ikke ville vært noen synd, hvis loven ikke fantes. Å synde er overtredelse av loven (gr.teksten i 1Joh 3:4). "Der det ikke er noen lov, der er det heller ingen lovbrudd" (Rom 4:15). "Synden blir ikke tilregnet når det ikke er noen lov" (Rom 5:13). I tillegg har vi det forholdet som er nevnt i forrige kapittel, at loven også har den virkningen på vår falne natur at den vekker synden opp til liv.
I tillegg til de skriftstedene vi allerede har nevnt, taler Paulus i kapittel 7 også om "de syndige lystene, de som ble vekket ved loven" (v.5). Det tales om at "synden ble grenseløst syndig ved budet" (v.13). Og i kap 5:20 sa han at "loven kom inn ved siden av for at fallet skulle bli større". Med denne bakgrunn taler da også Paulus i 1Kor 15:56 om at "syndens kraft er loven". Når vi tenker gjennom alt dette; at synden ikke var til hvis vi ikke hadde hatt loven, og at loven er "syndens kraft", slik at "synden ble grenseløst syndig" (sv: synden överflöda), da finner vi at det er helt overensstemmende med apostelens vanlige måte å tale om loven på, når han kaller den "syndens lov".
Men han kaller altså også den hellige loven for "dødens lov". For det er denne hellige loven som også dømmer enhver synder til døden. Helt fra den første dødsdommen i verden ("den dag du eter av det, skal du visselig dø") har det vært gjennom loven døden har regjert over syndere. Det er gjennom lovens dom at "syndens lønn er døden". Derfor taler også Paulus om "dødens tjeneste, i bokstaver, inngravert på steiner", og om "fordømmelsens tjeneste" (2Kor 3:7,9). I forrige kapittel sier han at "budet som skulle gi liv, det gav meg bare død". Alt dette viser at det er all grunn for at apostelen kaller den moralske loven for "syndens og dødens lov".
gjort meg fri*. Grunnen til at det ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, er at de "er gjort fri fra syndens og dødens lov", og det er altså skjedd gjennom en "lov", nemlig "livets Ånds lov har i Kristus Jesus gjort meg fri..." (sv: Andens lag, som tilhør livet i Kristus Jesus). I ham har de nå all den rettferdighet som loven krever (v.4), "For det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn" osv. (v.3). Paulus taler altså her om akkurat det samme som i kap.7:1-6, der han uttrykkelig sier: "På samme måte, mine brødre, døde også dere bort fra loven ved Kristi legeme". Der sier han: "ved Kristi legeme", og her sier han: "det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse". Der sier han: "frigjort fra loven...som vekket synden opp til liv...og ved budet drepte synden meg", her sier han: "gjort meg fri fra syndens og dødens lov". Kan vi unngå å se at begge stedene taler Paulus om samme sak? Nå har han altså vendt tilbake til sitt store hovedemne om vår rettferdighet og vår frihet fra loven - i Kristus alene. Men under kap 7:1-6 har vår frihet fra loven blitt grundig gjennomgått. Dermed skulle dette verset være grundig nok gjennomgått.
*
Vi lar dette uttrykket komme sist, under C.O.R.'s tolking av dette verset. Ikke bare fordi det er slik i hans svenske Bibel, og dermed også kommer i denne rekkefølgen i hans tolking. Men også fordi det gir oss mest, når vi først har fått grundig tolket hva vi er gjort fri fra - ! (oversetters komm.)
Måtte nå enhver kristen virkelig trenge inn i de grunnsannhetene Paulus har tatt opp her, som er fulle av trøst: Dette at når vi gjennom Åndens lov har fått livet i Kristus, så er vi virkelig så fri fra syndens og dødens lov, at det ikke mer finnes noen fordømmelse for oss -! Dette er en lære vi aldri blir fullt utlært i så lenge vi lever her i verden. For hele tiden vil alt som finnes i oss; synden, samvittigheten, fornuften og følelsene, trekke oss ned i oss selv så vi glemmer hva vi har i Kristus. Så vil kanskje noen si: Jeg skulle nok også kunne være lykkelig og tro jeg var fri fra fordømmelsen - bare jeg var sikker på dette at jeg "er i Kristus Jesus". At jeg virkelig har fått liv i ham og ennå lever i ham. Men hvordan kan jeg være sikker på det, når jeg kjenner hvor sterkt kjødet herjer i meg? Jeg er jo så ynkelig og svak, og titt faller jeg, og synder. Jeg kjenner så lite av Ånden i meg! Svar: I de mørke stundene ser vi ikke noe som helst av hvordan vi har det med Gud. Men i de lysere stundene, når du har lys og liv i Ordet, da vet du nok hvordan du har det. Da vet du vel om du "er død for loven", d.v.s. er "slått ut" i ditt strev med å omvende deg, har blitt "tvunget i kne" i alt du selv kan bidra med, og har fått all din trøst i Kristus alene.
Du vet vel med deg selv hvor det er du vender deg for å få trøst i din nød over synden? Først og fremst, selvsagt: at du har noen nød over synden! Dernest: om du trøster deg i noe du selv foretar deg. Eller du straks tar din tilflukt til Kristus alene. Det er dette som forteller hva som er ditt hjertes trøst. Altså, om samvittigheten din er under loven, eller lever av nåden. Selvsagt vil det være vekslende tider også her. Av og til kjenner vi hverken synd, eller lengt etter troen. Men det er et kjennetegn; om Kristus og hans forsoning er ditt livsbehov. At når du f.eks. har vært borte fra evangeliet, så kjenner du deg tom. Du savner freden, og føler deg matt i din ånd. Mens derimot, når du hører evangeliet om Kristus, da blir du mettet. Du blir styrket, glad og fornyet i din ånd. Dette forteller at det er Kristus som er maten din. Hvis det derimot er slik at du vanligvis er fornøyd med din kristendom, ikke er tynget over din synd, din likegyldighet og troløshet, men har det stille og godt uten å høre noe evangelie. Du har ikke, for nådens skyld, noen kamp mot synden, men har tvert imot godtatt å følge syndens lyster i deg. Vær klar over at dette er klare tegn på at du ikkeetter Åndens lov har fått liv i Kristus Jesus.
Riktignok er en kristen ikke en som slipper synd og tunge opplevelser, slik vi ser det i forrige kapittel. Men en kristen har en hellig ånd som kjemper og strir mot synden, og driver ham til nådestolen. Selve nøden over din synd, ditt harde hjerte, likegyldigheten, selvsikkerheten m.m., og dermed ditt behov for Kristus og hans evangelie både til rettferdighet og helliggjørelse - selve denne nøden og dette behovet er de sikreste tegnene på at det har skjedd en åndelig fødsel ovenfra. Og da skal du lovprise din himmelske Far og trofaste Frelser, for at selv om du bare kjenner på synd og død som ennå trykker og engster deg, så er det ingen ting som kan fordømme deg. Bare for Kristi skyld, han som er ditt liv, er du nå fullstendig fri fra lovens krav. Nå lever du i et nåderike, der ingen synd skal tilregnes, der du ikke skal dømmes etter loven.
Hvis vi skulle dømmes etter loven, så hjalp det ikke med noen som helst gode gjerninger. For da ville vi fremdeles ikke være fullkomne. Og hvis vi skulle dømmes etter loven, så hjalp ikke en gang Kristi fullbrakte verk. Heller ikke troen og nåden. Det er ikke noe som holder, hvis jeg til slutt skal dømmes etter loven. Den eneste muligheten for at vi kunne frelses fra fordømmelsen, var å frelse oss fra lovens rett til å dømme oss. Det var ingen annen måte å bli fri fra fordømmelsen, enn å bli fri fra loven. Det er dette apostelen vil lære oss her. Herren være lovet i all evighet, for sin usigelige gave!
3: For det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, og for syndens skyld: Han fordømte synden i kjødet.
Når det gjelder innholdet, og den veldige trøsten som ligger i det, har vi her det ordet vi best kan sammenlikne med det markerte Joh 3:16, som kalles "den lille Bibel": "For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne.." osv. Akkurat som det verset, så inneholder også vår tekst den store hovedlæren om hva Gud har gjort for å frelse menneskeheten, ved å sende sin enbårne Sønn til verden. Og i vår tekst sies det i tillegg ennå mer uttrykkelig at det var dette "som var umulig for loven"; dette som alltid tynger vår samvittighet. Det var akkurat dette Herren ville redde oss fra, da han sendte sin Sønn. Derfor passer det også svært godt på denne teksten, det Luther skriver om Joh 3:16: "Det burde skrives med gullbokstaver, ikke bare på papir, men om mulig i hjertet. Ja, det burde være det som hver eneste kristen daglig burde lære og betrakte". Vi burde alltid bruke dette verset i vår bønn, for å styrke og opplive hjertet til tro, til glede og tillit. For dette inneholder alt som er nødvendig for å gi en stakkars synder fullkommen trøst og fred. Måtte nå Gud med sin Ånd forklare disse herlige ordene for oss, så vi ikke bare ser dem med øynene, men også får erfare budskapets kraft i hjertene!
Når teksten begynner med ordet "For", skjønner vi at nå skal vi få nærmere forklaring på det som er sagt like foran. Som vi sa under v.2, får vi her et nytt bevis på vår oppfatning av det verset (v.2); altså at med "syndens og dødens lov" menes den moralske loven. Og med "livets Ånds lov" menes evangeliet. For her ser vi nå at meningen med v.2 ikke forklares gjennom noe Åndens verk i oss, men med Kristi forsoningsverk for oss. Ja, her forklares hvorfor de "som er i Kristus Jesus" er fri fra loven; denne "syndens og dødens lov" (v.2), og dermed fri fra all "fordømmelse" (v.1). Her ser vi at det har sin grunn i en lovmessig godtgjørelse/oppfyllelse. Det grunner seg på at loven; Guds rettferdighet, er fullkommen tilfredsstilt når det gjelder alle dens krav. Hos oss kunne ikke loven hverken finne eller virke det den krevde. Derfor hvilte fordømmelsens dom over alle mennesker. Men i sin store barmhjertighet visste Gud selv hva han ville gjøre, og sendte hjelp i vår nød. Han sendte sin Sønn, og lot straffen for synden ramme ham. Derfor kan syndens straff; "fordømmelsen", nå ikke lenger ramme dem som er i Kristus Jesus. Og Paulus fullfører setningen slik:
For det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av kjødet... Hva er så dette; "det som var umulig for loven"? Det må helt klart være dette som Paulus etterpå sier at Gud utrettet gjennom sin Sønn: "at lovens rettferdige krav skulle bli oppfylt i oss" (v.4). Det som sies i verset vårt; at Gud fullbyrdet dette; "fordømte synden", på sin Sønn, det var den eneste måten dette kunne løses på. Men det det tales konkret om i vår tekst, er selve situasjonen; vår tilstand: det som var umulig for loven, og som Gud utrettet gjennom sin Sønn. Og det var at loven ikke kunne virke i menneskene den rettferdighet loven selv krever. Grunnen var, sier Paulus, at "den var maktesløs på grunn av kjødet". Denne tilføyelsen viser også hva som var umulig for loven:. Det er alt det den krever av oss for at vi kan bli rettferdige, men som den ikke maktet å virke i oss, på grunn av kjødet.
Først og fremst kan den ikke gjøre oss syndfrie og hellige, som vi må være for å kunne stå rettferdige overfor Gud. For det andre kan den ikke ta bort fordømmelsen for de syndene som allerede er gjort, eller oppheve syndens fordømmende makt. Det er alt dette som var umulig for loven, men som Gud gjorde da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse. Dette ser vi også av flere andre steder i Skriften. I Apg 13:39 stiller Paulus Kristus selv opp mot lovens avmakt, og sier: "Ved ham blir alle som tror, rettferdiggjort fra alt som dere ikke kunne bli rettferdiggjort fra ved Mose lov". Og i Gal 2:21 sier han: "om rettferdighet kommer ved loven, så døde altså Kristus forgjeves". I disse og flere liknende ord, opphøyes Kristi død og troen på Kristus, og settes opp mot lovens avmakt. Dermed ser vi også gjennom disse ordene at det som var umulig for loven, og som den altså ikke maktet å skape, det er vår rettferdighet.
Men så er det da også denne alle mennesker søker å oppnå gjennom loven, og som gjør at det ligger så tungt på Paulus; igjen og igjen å minne om hvor lite dette nytter. Og grunnen til at vi alltid søker vår rettferdighet gjennom loven, det kommer jo helt naturlig av at hele lovens oppgave er å lære og å kreve rettferdighet, og straffe synden. Når så loven vender seg til menneskene med alle sine krav, som om de selv skulle kunne oppfylle disse, da er det ikke underlig at alle mennesker tror de kan bli rettferdige gjennom loven.
Å sette sin lit til loven, er egentlig det samme som å sette sin lit til seg selv.
Denne trøsten sitter så dypt i alle menneskers natur, at selv de som både titt og bittert får oppleve at loven bare vekker opp synden, de kommer likevel alltid bare tilbake til det samme strevet; gjennom lovgjerninger vil de bli gode og rettferdige. Men dette vil jo aldri lykkes, - vel og merke der hvor sjelen er våken nok til å se hva det er loven krever. Og følgen av det blir bestandig at en blir nedslått, bekymret og fordømt i samvittigheten. Dette, som alle Guds barn har erfart, er vel god nok forklaring på "det som var umulig for loven".
Fordi den var maktesløs på grunn av kjødet. Med disse ordene sier apostelen at denne lovens avmakt ikke skyldes noen mangel ved selve loven, men har sin grunn i vårt "kjød", vår fordervede natur. I seg selv er ikke loven svak. Budene er jo hellige og strenge, og dens dommer er forferdelige. Loven er Guds åpenbarte vilje. Og hele skaperverket; himmellegemene og skarene av engler, styres av Guds vilje. Bare menneskene er så fordervet, så ødelagt, at vi ikke lenger kan styres av Guds vilje og bud. Det står alt sammen maktesløst overfor "kjødet". Når det sies her at loven "var maktesløs på grunn av kjødet", og Kristus selv sier at "kjødet er skrøpelig", så stemmer det godt. For nettopp fordi kjødet er skrøpelig, dvs. svakt, syndig og utilregnelig, står også loven maktesløs overfor den.
Dette eksemplet belyser det forholdet vi taler om: Selv den beste lege og det sterkeste legemiddel, kan ikke makte å gi helse og krefter til et legeme hvor sykdommen er kommet så langt at det ikke finnes noen livskrefter igjen. Legemidlene kan ikke utrette noe der. Lege og legemidler er maktesløse overfor den sykes avkreftede legeme. Et annet eksempel: Jeg ønsker meg et nytt og vakkert møbel. Jeg går til en møbelsnekker som er dyktig og har skarpt verktøy. Men jeg kommer til ham og ber ham lage møbelet av materialer som er begynt å morkne, og er mårspist i alle retninger. Da vil møbelsnekkeren med alt sitt gode verktøy og all sin praksis, stå maktesløs overfor de materialene jeg har gitt ham. Hans dugelighet blir for svak overfor emnets udugelighet. Slik er det også med loven. Loven er vel hellig og god. Men denne hellige loven har ikke kraft til å forme menneskene; dette råtne emne, etter Guds vilje. Hele vår natur er løsaktig, uetterrettelig, og vi vet ikke vårt eget beste. Materialene er gjennom-mårspiste og faller sammen mellom hendene - !
Et menneske kan forskrekkes, kan gråte, kjempe, svette og be, for å holde loven. Men når det virkelig gjelder, så bryter han loven så grovt, som om han aldri skulle hørt hva lovens dom og straff er. Ja, han kan fortvile - men fremdeles synder han. Her er ingen fast holdning. Vi ser det hos mang en lovtrell. Han kan nesten fortvile overfor lovens dom, - og like etterpå bryter han lettsindig loven. Igjen og igjen gjentar dette seg; først angre og fortvile - deretter nye fall i synd. Ja, når loven ikke en gang makter å holde lettsindigheten borte, og isteden virke en varig anger over synden, slik vi ser disse eksemplene på, - da må en vel innse at selve materialet er udugelig, er gjennom-morknet, pillråttent, og faller sammen i Mesterens hender.
Det som loven krever, finnes altså ikke hos menneskene. Og det er temmelig umulig å kunne utrette noe, når en ikke har krefter. Umulig å gi noe en ikke eier. Vi har talt om en som er dødssyk, så han ikke lenger eier noen livskraft. Tenk om en ville kreve av en slik at han skulle sette i gang å utføre den jobben han er ansatt i, at han skulle arbeide og ta seg av familien, osv. Da kunne en jo bruke alle de argumentene en ville. En kunne jo holde fram for ham hvor nødvendig det ville være at nettopp han i dag var på jobben og gjorde sin plikt. Men alle forsøk på å overtale, om en så truet og bad, ville jo ikke nytte, - rett og slett fordi han ikke hadde krefter til det. Slik er det også med lovens bud og straffedommer overfor menneskene; budene og dommene er vel hellige og sterke, men vi ligger der i vår avmakt, som den dødssyke. Om de så truer med å drepe oss, så er vi ikke i stand til å oppfylle loven.
Noen utvortes gjerninger kan nok fornuften og loven makte å virke gjennom oss. Men å oppfylle Guds bud, som krever hjertets fullkomne kjærlighet og renhet, det makter vi ikke - etter at vi mistet Guds bilde, og dermed også den frie viljen. Nå har vi alle bare denne bekjennelsen: "Jeg er kjødelig, solgt under synden", "Det gode jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde jeg ikke vil, det gjør jeg". Alt dette er vel nok til å forklare apostelens ord om at "loven var maktesløs på grunn av kjødet".
Følgen av dette er at hele vårt liv så langt fra er rettferdig overfor loven, men tvert imot fullt av synder og overtredelser. Men lovens bud og dommer kan ikke endres en eneste bokstav eller tøddel. Da var det, under slike forhold, umulig at noe menneske kunne frelses, stå rettferdige for Gud og eie evig liv, - hvis ikke Herren Gud selv stod for forsoningen. Og den måtte skje ved en handling av fri og guddommelig nåde, og i pakt med hans guddomelige rettferdighets-krav og sannhet. Det var umulig at barmhjertigheten kunne strekke seg til frelse for syndere på noen annen måte enn den som er åpenbart i Guds evangelie. Hvordan skulle Guds rettferdighets-krav kunne tilfredsstilles gjennom noe som helst mindre enn gjennom en forsoning som hadde en altomfattende og uendelig verdi? Og hvordan skulle en slik forsoning kunne gjennomføres, uten av en person som samtidig var både Gud og menneske - den uendelige Gud i menneskets natur? Dette var det redskap Gud i sin evige kjærlighet utvalgte.
ved å sende sin egen Sønn. Se nå først her hvor stor og hvor dyp den guddommelige kjærligheten er! Johannes sier: "Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn inn i verden, for at vi skal leve ved ham". Og videre: "I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og har sendt sin Sønn til soning for våre synder" (1Joh 4:9,10). At dette at Sønnen kom til verden bare var et resultat av Guds kjærlighet, og var Guds høyeste kjærlighets-bevis, det ser vi også Herren selv uttale: "For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne..". Og hvilken annen grunn enn Guds egen kjærlighet skulle det kunne tenkes, som hadde beveget ham? En gammel lærer sier: "Jeg har lenge anstrengt meg og forsøkt, gjennom alt det vi vet om Gud og om menneskene, å trenge inn til den innerste drivkraften i dette at Gud elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn for den. Men til slutt kom jeg bare til dette resultatet: Gud elsket! Derfor elsket han!"
Akkurat som en mor ikke kan oppgi noen annen grunn for at hun dag og natt steller og bærer sitt syke barn, enn at det er en lov i hjertet hennes; morskjærligheten, som tvinger henne til det. Slik finner vi heller aldri noen annen grunn til at Gud gav sin enbårne Sønn. Slik var hans hjerte overfor menneskene. Og menneskene var tross alt hans barn, om enn falt og vanstelt. Men han kjente dem igjen i det barnet han i begynnelsen skapte i sitt bilde, og som arving til hele sin eiendom. Gud elsker sitt falne barn. Det er det som driver ham.
Gud "sendte" sin egen Sønn. Dette ordet forteller oss også at Sønnen var til, før han ble sendt til verden. Kristus var Guds Sønn rent bokstavelig. Det måtte han også være, hvis det at han kom til jord skulle åpenbare Guds uendelige kjærlighet til menneskene. Gud har gjennom tidene sendt mange profeter og engler til menneskene. Men Kristus har aldri brukt dette som noe bevis på Guds store kjærlighet. Bare om Sønnen, da han kom til jorden, sier han: "Så har Gud elsket verden". Og når Paulus her ikke bare kaller Kristus for Guds Sønn, men "sin egen Sønn", så skiller han med dette Kristus fra alle som i spesiell mening kalles Guds sønner. Han lar oss forstå at han er den eneste, og egentlige Guds Sønn. Englene kalles Guds sønner, med bakgrunn i deres høye stilling, og at Gud selv har skapt dem. Israel (folket) kalles Guds sønn. Bakgrunnen for det er den faderlige kjærlighet og omsorg Gud omsluttet dette folket med. De gjenfødte kalles Guds sønner, på grunn av deres nye fødsel og at de er forenet med Kristus.
Men ingen andre enn Kristus er kalt "hans egen Sønn", eller, som hos Johannes: "den enbårne Sønn" (sv.:"den av Faderen enfødde") (Joh 1:14,18, 3:16). Men denne "gudsfryktens hemmelighet: Gud ble åpenbart i kjødet", kolliderer så sterkt med vår fattige fornuft, at selv de som nok mener de tror Guds ord, likevel anfektes her. De fristes til å oppfatte uttrykket "Guds Sønn" i en annen mening. Tenk derfor grundig gjennom det vi nå har sagt. Husk så også på Skriftens utallige vitnesbyrd som viser, slik Heb 1 skildrer det, hvordan den enbårne Sønnen har fått navn og titler av Faderen, som ingen av englene har fått - "for til hvem av englene har han noen gang sagt: "Du er min Sønn, i dag har jeg født deg"?" (Heb 1:5), eller: "sett deg ved min høyre hånd, til jeg gjør dine fiender til din fotskammel!" (v.13). Vi ser han tilbes som guddom: "La alle Guds engler tilbe ham" (v.6). For det er ingen engler som våger å motta tilbedelse (se Åp 19:10, 22:9). Et evig rike tilhører ham: "Til Sønnen sier han: Din trone, Gud, står i evighetenes evighet" (Heb 1:8). Og til slutt; at han ansees å ha utført hele skaperverket (v.10), slik også Johannes sier om "Ordet" som ble kjød: "Alt ble til ved ham, og uten ham ble ingenting til av det som ble til" (Joh 1:3, konf.Heb 1:2).
Ta så med at han var "før verden ble skapt". Han sier selv i Joh 17:5: "Og nå, Far, herliggjør meg hos deg selv, med den herlighet som jeg hadde hos deg før verden ble til!" (konf.Ef. 1:4). Dette hadde også profeten Mika talt om, når han sier at fra Betlehem skal det utgå en som hersker over Israel. "Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager". La oss i stille tilbedelse prise Den Eviges underbare råd! Sannelig har han sendt sin egen Sønn til verden.
I syndig kjøds lignelse, egentlig "i syndens kjøds likhet". Sønnen ble ikke sendt i kjøds likhet, men virkelig i kjødet. Heller ikke i "syndens kjød", men i syndens kjøds likhet. Med "kjød" menes da selve menneskenaturen, som også kan være uten synd, slik som hos Adam og Eva før fallet. "Syndens kjød" derimot taler altså om vår natur, slik den er nå, etter syndefallet, "solgt under synden". Kristus hadde en ren og syndfri menneskenatur. Han var den "som ikke kjente til synd" (2Kor 5:21). Han var "hellig, uskyldig, ubesmittet, skilt fra syndere" (Heb 7:26). Han var i sannhet "blitt prøvd i alle ting slik som vi, men uten synd" (Heb 4:15). Derfor kunne han også si: "verdens fyrste kommer, og han har ingenting i meg". Han var Gud åpenbart i kjød. Derfor kunne han ikke forene seg med en natur hvor det fantes selv den minste synd. Skulle han forsone syndere, så måtte han selv være uten synd, slik det fra gammelt var skildret i påskelammet. Det skulle være "et lam uten lyte" (2Mos 12).
I 4Mos 21 ser vi Moses i ørkenen, da Gud hadde sendt giftige, dødbringende seraf-slanger inn blant dem, så mange døde. Som redning for de som var bitt av slangene, lager Moses etter Guds befaling en slange i kopper, som i det ytre er lik de giftige slangene, men som selv ikke har noen gift. ("Lag deg en seraf-slange og sett den på en stang. Så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve", hadde Gud sagt). Slik skulle også Kristus være lik vår syndige slekt, men selv ikke syndig. Han måtte "bli gjort lik sine brødre i alle ting", "men uten synd". Han som i sitt evige vesen var Guds Sønn, som sammen med Gud har makt og ære, - han kom til jord i syndige menneskers skikkelse. Han "tok på seg en tjeners skikkelse, og kom i menneskers likhet" (Fil 2:7), som også innebar at han for vår skyld gav seg inn under loven og dens forbannelse. Som om han hadde vært en synder, mens han jo var høyt over loven, og i tillegg hellig og uskyldig. Men når et uskyldig menneske blir dømt og henrettet som en forbryter, så er det gjort lik en forbryter - uten selv å være det. Alt dette avklarer vel meningen med dette at Gud sendte sin Sønn til jorden "i syndig kjøds lignelse".
For syndens skyld. Hele målet for at Sønnen kom til verden, var å frelsen den fra synden. Johannes sier: "Dere vet at han ble åpenbart for å ta bort syndene våre" (1Joh 3:5), og videre: "I denne hensikt ble Guds Sønn åpenbart, at han skulle gjøre djevelens gjerninger til intet" (v.8). Og det var både syndens skyld og syndens herredømme som skulle gjøres til intet. Men ordene "for syndens skyld" sikter mest konkret på det å sone for synden. Det viser sammenhengen, fordi her tales det bare om at han "fordømte synden i kjødet"*. Derfor var Luthers oppfatning av disse ordene, "for syndens skyld", at de talte om den synden som ble fordømt i Kristi kjød, eller Kristi syndoffer, - der hele verdens synd ble avstraffet, tatt bort og utslettet. Og se nå her: Apostelen nevner to ting som grunn for at Gud sendte sin Sønn til verden: Loven og synden; "det som var umulig for loven", og: "for syndens skyld. Dette er jo også alt det som trykker, fordømmer og engster alle våkne samvittigheter. Det er også det eneste som kunne føre fordømmelse over oss; dette at vi ikke skulle kunne oppfylle loven, at vi bryter loven, at vi synder. Det er loven og synden som fordømmer og trykker oss. Men så hører vi altså her på nytt at det var akkurat av den grunn Gud sendte hjelp, "da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld".
*
I tillegg er uttrykket i gr.teksten akkurat det som brukes når det gjelder forsoningen (gr.teksten i Heb 10:6, 8, 18, 1Pet 3:18 m.fl.).
Han fordømte synden i kjødet. I hvems kjød var det Gud fordømte synden? Uten tvil i det kjød hans Sønn var kommet i. Apostelens dype åndelige blikk så her forsoningens hemmelighet, eller Guds tanke med den, slik: Menneskene har syndet. Og den som synder skal dø. Men dermed ville menneskene være evig fortapt. Derfor vil jeg la min egen Sønn bli menneske, komme i kjød, og dermed likhet med "syndens kjød", og i denne syndfrie menneskenatur som han kommer til verden i, sone fordømmelsen for alle menneskers synder, "den rettferdige for de urettferdige" (1Pet 3:18, 2Kor 5:21). Fordi synden bor og bryter ut i kjødet, i menneskenaturen, skal den også avstraffes på kjød, - men på ham som har en syndfri menneskenatur.
Her ser du sammenhengen. Gud sendte sin Sønn i syndig kjøds likhet, og fordømte synden i kjødet, slik apostelen sier det i Heb 2:14: "Siden barna har del i kjøtt og blod, fikk han selv del i det på samme måten, for at han ved døden skulle ta makten fra ham som hadde dødens makt, det er djevelen". Men ordene "i kjødet" taler ikke bare om Kristi legeme, men om hele hans menneskenatur, som dette at "hans sjel har hatt møye" (Jes 53:11). I dødsangst og frykt, når han kjente på Guds vrede for syndens skyld, har han også lidt fordømmelsens kvaler i sjelen. Men Skriften bruker over alt bare uttrykkene Kristi kjød, Kristi legeme, og blod, syndofferet som vi ser løftene og forbildene på gjennom de utallige levittiske ofrene.
"Han fordømte synden". Her møter vi igjen ordet "fordømmelse", som det ble talt så sterkt om i v.1. Nå ser vi sammenhengen og forklaringen på hvorfor det "ingen fordømmelse er for dem som er i Kristus Jesus". Jo, fordi Gud fordømte synden i Kristi kjød. Fordømmelsen har allerede rammet synden. Synden er allerede avstraffet på vårt kjød i Kristus! Derfor må ordet "fordømt" her bety at Gud lot fordømmelsens dom for alle våre synder falle på sin Sønn, fordi han nå stod der som synder ("i syndig kjøds lignelse" og "for syndens skyld") innfor den guddommelige rettferdighetens domstol. Dette er jo hele Skriftens store hovedlære, at "han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss", for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham", at "Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham", at han var det "Guds lam som bar verdens synd".
Men hvis vår synd er blitt avstraffet på den uskyldige og rene, da er dermed også dens makt til å fordømme oss som er i ham (v.1), blitt tatt bort, - så sant Gud ikke krever oppgjør to ganger for samme skyld - ! Derfor er det nå ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Lovet og priset være Herrens navn i all evighet! Det var på Kristi kjød at Gud "fordømte synden" - ! I dette ligger en tankevekkende hemmelighet, full av trøst. Med sin forsoningsdød har ikke Kristus tatt selve synden bort fra verden. Men ved at fordømmelsen rammet ham, er synden fratatt dens fordømmende makt. Avstraffet synd er tilintetgjort synd. Synden er der nok ennå, i vårt kjød og blod. Vi opplever den nok dessverre daglig bittert nok. Men den har mistet sin fordømmende makt. Den gjelder ikke mer som fordømmelse for oss som er i Kristus Jesus, som er forenet med ham og har del i hans forsoning.
Synden kan nok ennå medføre åndelig død. Ikke gjennom sin skyld og sin syndighet, for dette er dyrt nok betalt. Men gjennom sin innvirkning på sjelen kan den føre oss bort fra Kristus. Dens fordømmende makt derimot er opphevet ved at fordømmelsens dom allerede har rammet vår garantist, vår mellommann. Loven har allerede vært der og hentet oppgjør for sin fordring. Alt syndig som finnes i oss, eller bryter ut hos oss, er det allerede rettmessig gjort opp for.
Her ser vi den veldige trøsten i Paulus's forklaring på hvorfor det "ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus", eller hvorfor de er fri fra loven, og dermed fra all fordømmelse. Å, om vi så bare kunne riktig tro dette, så ville vi jo virkelig være fullkommen frelst, være like trygge for all fordømmelse som om det ikke fantes noen synd på jorden, som om det aldri noen gang var gitt noen lov. For akkurat så fullkomment er jo nemlig hele loven oppfylt. Og så ofte og så sterkt vitner jo hele Skriften om dette. Dette vitner de millioner av forbilledlige soningsoffer om, som Gud hadde påbudt i Det gamle testamente. Dette forsikrer Herrens egne dyrebare ord om: "mitt blod som utgytes for dere til syndenes forlatelse". Det samme vitner alle de eksemplene om, som vi har i Skriften om Guds urokkelige nåde over alle dem som opphøyer Sønnen. Kunne vi bare våkne opp og tro, ville vi jo bli så trygge og salige at "vi ikke skulle bekymre oss mer for alle lovens dommer, enn et lite barn som ligger i vuggen og leker med fingrene sine", som Pretorius sier. Ja, vi skulle være så trygge og salige som englene, som jo står for Guds trone og skuer hans nådige åsyn. Herre, gi oss mer tro! Det må vi virkelig be alvorlig om: Gi oss mer tro! Men apostelen føyer ennå noe til, om hvor tilfredsstilt loven er blitt gjennom Kristus. Han sier:
4: for at lovens rettferdige krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.
Lovens rettferdige krav. Sønnen sonet vår skyld, for at, i steden for lovens fordømmelse skulle lovens rettferdighet fullbyrdes/oppfylles i oss, eller "på oss", ved at synden ble avstraffet i vårt kjød på Kristus, og at vi er i ham (v.1*). Lovens rettferdige krav er tosidig: Først hva loven krever på alle områder; altså fullkommen lydighet for dens bud. For det andre: Hva den krever overfor synd; altså straff over den som synder. Hvis nå loven var blitt fullkomment oppfylt av mennesker, så hadde den "gitt liv" til oss (kap.7:10). Men fordi menneskene falt, og det ikke er noe menneske som kan bli rettferdig overfor loven, krever den død, for at dens rettferdige krav skal bli tilfredsstilt. Slik er "lovens rettferdige krav". Og evangeliet fratar ikke loven dens rett. Paulus sier jo i kap.3:31 at vi så langt fra setter loven ut av kraft ved troen. Og tidligere i det samme kapitlet sier han jo at nettopp derfor stilte Gud sin Sønn fram som en nådestol (et soningsoffer), så Gud selv fortsatt kunne være rettferdig, samtidig som han gjorde syndere rettferdige.
*
Ser vi dette i hele sammenhengen, og sammen med det nærmest foran, må sammenhengen være denne: Loven fikk sin rett i Kristi død. Der ble den rettferdighet som loven krever, fullbyrdet i oss som ikke vandrer etter kjødet osv., men gjennom foreningen med Kristus (v.1) er delaktig i alt hans verk for oss. Denne oppfatningen har også de fleste eldre protestantiske lærere. En del nyere teologer vil forstå ordene om rettferdigheten som "blir oppfylt i oss", som at det er det nye helliggjorte sinnet og livet. Men den oppfatningen kan ikke stemme. Først og fremst strir denne oppfatningen imot sammenhengen. Spørsmålet er her hvorfor det "ingen fordømmelse er for dem som er i Kristus Jesus". Der svarer apostelen i v.2 at de ikke er under loven. Og i v.3 at dette har sin grunn i at det som loven ikke var i stand til, det har Gud gjort da han sendte sin Sønn, og lot syndens fordømmelse ramme ham. Svaret på dette spørsmålet kan jo ikke være at lovens rettferdighet ble oppfylt av oss. For en slik forklaring ble jo da en ganske annen enn den hele sammenhengen bærer budskap om. Dernest bør en legge merke til at i grunnteksten brukes bare dikaiomta, flertall, om den rettferdighet som virkes i oss, eller utøves av oss. Ikke dikaioma, entall, som her. Sluttelig er det heller ikke sant at de kristnes nye og helliggjorte sinn og liv på noen måte svarer til "lovens rettferdige krav". At de "ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden" er på ingen måte noen fullkommen oppfyllelse av "lovens rettferdige krav". For loven krever jo fullkommen renhet også fra alt ondt "begjær" (kap.7). I tilføyelsen: "som ikke vandrer etter kjødet" osv., så er det bare en skildring av de som tror, - ikke som uttrykk for noen oppfyllelse av lovens krav. Når det står i kap.13 at "kjærligheten er lovens oppfyllelse", så er meningen at i den grad noen elsker, så oppfyller han loven. Hvis da noen hadde en fullkommen kjærlighet, så hadde han oppfylt loven fullkomment. Men noe slikt har Skriften aldri talt om noen av de hellige. "Lovens rettferdige krav" er derfor noe langt mer enn det som virkes i oss ved Ånden.
Så måtte lovens krav tilfredsstilles/oppfylles i Kristus, han som er "lovens ende (endemål/oppfyllelse) til rettferdighet for hver den som tror" (kap.10:4). Fordi vi alle hadde synd, krevde loven først at vår mellommann skulle lide for synden. Men da Gud sendte sin Sønn "under loven" (Gal 4:4) for at han også skulle oppfylle lovens bud, ble også lovens krav om fullkommen lydighet oppfylt. Derfor har Kristus på alle områder oppfylt lovens krav for oss. Og dette gjorde han ikke for seg selv, men for oss, akkurat som om vi selv hadde gjort det han gjorde. For det andre: Når vi er i ham (v.1), er fullstendig ett med ham og delaktig i alt hans verk for oss, så sier apostelen nå her at "lovens rettferdige krav blir oppfylt i oss". For hvis vi "er i Kristus Jesus", er ett med ham, så er hans oppfyllelse av lovens krav sannelig også vår oppfyllelse av disse. Akkurat så dyp og alvorlig mening har Skriftens ord om hva det vil si at vi er i ham, og hva han gjorde i vårt sted. Derfor sier også Paulus at "han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham" (2Kor 5:21). Å, la oss virkelig lovprise så stor en nåde!
Guds mål med å sende sin Sønn var altså at loven og dens rettferdige krav skulle stå ved makt, og vi likevel kunne bli frelst. Vår frelse skulle skje på en måte som stemte med lovens hellighet. Guds barmhjertighet som drev ham til å frelse oss, skulle ikke oppheve loven, skulle ikke frata loven dens rett. De som frelses gjennom Kristus, har jo i hamnettopp den rettferdighet loven krever. I ham har de sonet straffen for sine synder, og i ham har de oppfylt lovens bud. Se nå hvor godt dette stemmer med v.3: "det som var umulig for loven" osv., og hvordan alt sammen forklarer hvorfor det "ingen fordømmelse er for dem som er i Kristus Jesus"! Måtte nå hver eneste kristen la dette synke dypt ned i hjertet sitt, og huske den veldige trøsten disse versene inneholder! Måtte vi aldri glemme at det er akkurat "det som var umulig for loven", det er nettopp lovens krav og rettferdighet som vi har gjennom Kristus.
Men når vi har hørt og tenkt over alt dette; om hvordan Kristus har oppfylt alt, hvordan han ble født under loven og kjøpte oss fri fra all dens forbannelse, osv., så er nok vanligvis vår største villfarelse at vi avslutter det hele med å synke tilbake i våre egen ufullkommenhet. Vi tenker at alt dette er jo sant og herlig, men hva hjelper det meg, når jeg vet med meg selv hvordan jeg synder mot loven! Jeg oppfyller slett ikke det Gud krever i loven. Tvert imot gjør jeg det Gud uttrykkelig forbyr i loven. Hvordan kan jeg da ha noen trøst i Kristus? Nettopp mot dette tankespinnet er det teksten vår taler så sterkt. Apostelen sier jo at det var akkurat dette som var umulig for loven, fordi den var maktesløs overfor kjødet - ! Det var jo akkurat dette Gud gjorde da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse. Vi må ikke glemme at alle Guds ord som krever noe av oss, hører inn under loven.
Nå kjenner du på at dette som Gud krever, får han ikke av deg. Derfor føler du deg knust, skyldig og mismodig. Men lovet være Guds evige nåde! Det var akkurat dette "som var umulig for loven", som Gud gjorde da han sendte sin Sønn. Akkurat det som du i går eller i dag tenker på og engster deg for, fordi det var synd imot loven. Men det har Guds Sønn fullkomment oppfylt, "for at vi skulle ha fred", sier profeten. Gud har hatt som mål at vi stakkars syndere, skulle ha fred. Derfor sendte han sin Sønn. Du synes kanskje dette er altfor mye, altfor stor nåde? Men det var dette den store Gud ville skulle skje. Og først når du tror at akkurat det som ligger så tungt på deg; synden, er tatt bort, er forsonet, - først da blir Kristus virkelig din trøst og din tilflukt. Først da kan du virkelig elske Gud og hans lov, og få en hellig lyst og kraft til å følge ham i livet. Må Gud virkelig gi oss mer tro og fylle oss med sin kjærlighet! Men så fortsetter Paulus i det som følger, med å tale om hva som er kjennetegnene på disse som tror. Han kommer med en tilføyelse:
Vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. Her ser vi hvilke vesentlige kjennetegn vi finner hos dem som har lovens rettferdighet oppfylt i seg. "De vandrer ikke etter kjødet, men etter Ånden". Dette vesentlige kjennetegnet kan lære oss noe i to retninger. Det taler først og fremst til dem som ser med bekymring på alle sine fall og sine synder. Den minner dem om at etter at de kom til troen på Jesus, har hele livet deres tatt en ny retning - helt motsatt av tidligere. De har fått et nytt livsmønster, og det styres nå av de ord og formaningene Ånden åpenbarer for dem. Nå bør de la disse ordene overbevise dem om at de virkelig "er i Kristus Jesus", - og dermed også fri fra all fordømmelse. Men dette kjennetegnet taler også til de som med all sin kunnskap og bekjennelse om at de tror, likevel i all sin ferd ennå bare følger kjødet, ennå bare "vandrer etter tidsånden i denne verden" (Ef 2:2-3). Disse ordene burde være nok til å overbevise dem om at de lever i et bedrag. For de som har del i Kristi rettferdighet, er bare de "som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden".
Ordet "vandre" forekommer ofte i denne åndelige betydningen i Skriften. Det er et meget klart og treffende uttrykk for å skildre et menneskes åndelige tilstand. Det passer godt til å markere hele livsholdningen, i motsetning til det tilfeldige. Ethvert menneske har en viss "linje" for sitt liv, som skiller seg klart ut fra små, tilfeldige avstikkere. I det åndelige livet er dette noe som det er veldig viktig å holde klart for seg. En vantro, eller hykleren, kan ha mange såkalte "gode tider" i livet sitt. Da beveges han av noe godt, gripes av dype sannheter eller positive følelser, og foretar seg da gjerne noe "godt", eller gjør seg opp "gode forsetter". Men hele livet hans fortsetter i den samme retningen, på "den gamle linjen" som følger verden og kjødet. Slik "vandrer" han. Men den som tror har også tunge stunder iblant, da han gripes av noe ondt og innimellom snubler og faller av fra sin egentlige vei. Men hans egentlige livs retning blir alltid den samme (så lenge han ikke helt faller fra). Alltid står han opp på nytt, i anger og tro, og fortsetter sin egentlige vandring etter Ånden. Men nå bare ennå mer på vakt. Det er først og fremst dette som ligger i ordet "vandre". Men her er ennå to viktige ord til:
"Etter kjødet", eller "etter Ånden". I forrige, det sjuende kapitlet, har vi sett at med "kjødet" menes ikke bare utvortes gjerninger. Nei, når kjødet brukes som motsetning til Ånden, betyr det alltid hele vår fordervede natur. Og den inkluderer jo da først og fremst vårt indre; vår bedratte forstand, vår sovende samvittighet, vårt forfengelige sinn, våre syndige begjær. Og i tillegg selvsagt; utslagene av alt dette, i ord og ytre gjerninger. Dette bør du legge nøye merke til, så du ikke oppfatter denne teksten som om den bare skulle gjelde ytre gjerninger og levesett. Og da har også det å "vandre etter kjødet" en dypere mening. På den breie veien blir stor ulikhet godtatt mellom dem som tilhører den. Derfor er det mange måter en kan vandre etter kjødet på. Når det gjelder de som søker å bli rettferdiggjort gjennom lovgjerninger, så kaller Paulus dette også for å vandre etter kjødet. Når han taler til galaterne om at de har veket av fra troens vei, og begynt å søke rettferdigheten gjennom loven, sier han: "Etter å ha begynt i Ånden, skal dere nå fullføre i kjødet?" (Gal 3:3).
De hadde jo ikke gått over i et syndig, utsvevende liv. Men tvert imot til et liv mange oppfatter som den rette helliggjørelse; de var i ferd med å gjøre lovgjerninger til sin frelsesvei. Hvem tenkte på at dette var å "fullføre i kjødet"? Og likevel er dette like fjernt fra det sanne livet i Kristus og vandringen etter Ånden, som et ugudelig liv i åpenbare synder. Det er nok svært mange som "søker å sette opp sin egen rettferdighet", samtidig som de bekjenner evangeliet og "har nidkjærhet for Gud" (kap.10:2-3). Ja, det er nok nettopp den måten mange uten å vite det "vandrer etter kjødet" og blir bedratt. Vår egen forstand og visdom rekker ikke lenger enn til dette å ha nidkjærhet for Gud, og vise en alvorlig fasthet i vår tro. Men både i dette og på annen måte gjør vi bare lovens gjerninger til vår frelsesvei. Vi "tjener i bokstavens gamle vesen og ikke i Åndens nye vesen" (kap 7:6). På den samme veien hadde Paulus selv "vandret etter kjødet", før han ble omvendt. Og når en så tenker etter hvor sterkt han gjennom hele dette brevet går ut mot denne store villfarelsen, så er vel bare det grunn god nok til å anta at det først og fremst er nettopp denne utvortes tiltalende vandringen etter kjødet, han sikter til her.
Uansett må vi først og fremst være spesielt på vakt overfor denne formen for å "vandre etter kjødet". For all nidkjærhet for frelse forfeiler målet, hvis vi ikke er på vakt overfor dette forholdet. Det er ikke noe som så kamuflert og sterkt forviller sjeler som ellers i høyeste grad holder Guds ord høyt, og virkelig mener de søker frelse. Trangen etter å "sette opp sin egen rettferdighet" ligger så dypt i oss, og fører stadig også de troende vill, slik at de alltid står i fare for å bli "bundet under trelldommens åk". For hvis det skjer, da er denne sjelen "falt ut av nåden", er "kommet bort fra Kristus", og står så igjen under forbannelsen. "For så mange som bygger på lovgjerninger, er under forbannelse" (Gal 3:10). Alle disse bibelordene er vel i sannhet grunn nok til å være spesielt på vakt overfor denne hemmelighetsfulle form for å "vandre etter kjødet".
For øvrig er det selvsagt å "vandre etter kjødet" når mennesker lever i kjødelig likegyldighet og vantro, forakt for Guds ord, ugudelig frekkhet og store tanker om egen visdom, i alle slags lyster, i finere eller grovere avguderi eller forfengelige lyster, "etter tidsånden i denne verden". Kort sagt: Bare studer hele denne verdens vesen og levesett, så ser du hva det er å "vandre etter kjødet".
Å derimot "vandre etter Ånden" og ikke etter kjødet, forutsetter aller først at en er født av Ånden. For det er det - og bare det - som forvandler ("omvender") både vårt indre og vårt ytre liv, så det begynner å "vandre" i en helt ny retning - "etter Ånden". Da får en se et nytt menneske, slik apostelen sier det i 2Kor 5:17: "Om noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi" osv. I steden for den gamle, kjødelige tilfredsheten, og tilliten til sin egen fornuft og samvittighet, er det nå blitt en frykt og mistenkelighet overfor alt dette. En våger ikke å stole på sin egen vurderingsevne, men er ofte redd for at en bedrar seg selv. Istedenfor den gamle innbilningen om egen rettferdighet, og betydningen av alt det vi kunne bidra med, kjenner en seg nå bestandig syndig, skyldig, svak og avmektig. Trøst og fred finner en bare i Kristus. Vi er "døde bort fra loven ved Kristi legeme, slik at vi tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen", som Paulus lærte oss i Rom 7:4,6. Dette er det første som hører inn under det å vandre etter Ånden. At menneskenes indre liv regjeres av Ånden, som her (Rom 7:6) ikke bare stilles opp som motsetning til kjødet, men også mot loven (slik vi også ser det i kap.8:14,15).
Men deretter følger også på alle områder et nytt liv. Først et nytt sinn og en ny holdning, slik apostelen uttrykker det i neste vers (5): "de som lever etter Ånden, retter sinnet mot det som hører Ånden til". D.v.s. at de tenker og anstrenger seg for å leve et liv som stemmer overens med Ånden. Og for det andre en ny livsholdning som er i konstant kamp mot kjødets ondskap, slik Paulus i v.13 taler om at vi "ved Ånden dreper legemets gjerninger". Dette taler han også om til galaterne: "De som tilhører Kristus Jesus, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster" (Gal 5:24). Ja, dette er så definitivt og avgjort, at hvis ikke et slikt nytt sinn og nytt liv som krever at kjødet korsfestes, er blitt et resultat av din tro, - så har du fremdeles en falsk og død tro.
Den sanne troen er ikke en drøm. Den er en Guds kraft som skaper nye mennesker. Dette er det store, avgjørende tegnet på den sanne troen. Og dette ser vi forkynt gjennom alt Guds ord. Det skiller sanne og falske kristne. De som lever i en sann tro, forenet med Kristus, er "nye skapninger", og de vandrer en helt annen vei gjennom livet enn hele verden for øvrig. Mens den døde troen derimot bare lar menneskene fortsette sitt gamle livsløp.
Men la oss se ennå litt til på ordet "vandre". Selv om du hver eneste dag lider under synd og avmakt, ja til og med overrumples av kjødet, snubler og faller, så er ikke det noe som helst bevis i dette forholdet. Ordet taler om den store linjen i livet ditt. Først og fremst når det gjelder ditt indre liv; om du lever i troen, lever på Kristus, død fra loven. Og deretter også ditt daglige liv, i ord og gjerninger. Spørsmålet er om der er en fast "linje" i dette, en kontinuitet (som nettopp betegnes med ordet "vandre"). Om du etter hver gang du snubler eller faller, står opp igjen i anger og tro. At du slik alltid blir værende i det samme nye livet, hvor du tuktes i ditt indre. Du sørger over alt som finnes i deg selv; ditt totale mørke i alt som har med det guddommelige å gjøre, din vantro og alle dine synder. Men på denne bakgrunn søker - og har - all din trøst bare i Kristus. Slik at du derfor alltid har behov for evangeliets ord, og for å be om nåde og hjelp i alle situasjoner.
Videre at denne nåden også skaper og nærer i deg kjærlighet til å søke Kristi ære, til å hjelpe til hvor din neste trenger deg, og til selv å renses fra alt som kjød og sinn kan besmittes av. Når det er dette hele livet ditt først og fremst er opptatt med, da er det sikkert og visst en "vandring etter Ånden" og det avgjørende beviset for at du virkelig er i Kristus Jesus, og dermed fri fra all fordømmelse. Hvor sørgelig du enn måtte oppleve "synden som bor i deg" herje med kjødet, så skal ikke noe av det kunne fordømme deg. Så fullkomment er loven tilfredsstilt, og du er da evig fri og frelst. "Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger! Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer".
I det rike kjernespråket vi nå har gjennomgått har apostelen gitt oss summen av alt det han hittil har lært oss om menneskeslektens eneste vei til frelse: Kristus. Og om vår rettferdiggjørelse ved troen på Kristus, som gjør at vi er fri fra loven og all fordømmelse. Men i siste halvdel av v.4 tok han også med det store, karakteristiske kjennetegnet på den som har fått del i denne nåden; dette at de "ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden". Dette nye livet talte kapittel 6 mer utførlig og konkret om. Men her minner Paulus bare ganske kort om det, for å skille de som tror fra de vantro. At dette var hensikten, ser vi tydelig av v.5-9. Dette leder så apostelen til en grundigere skildring av hele en kristens tilstand, såvel indre som ytre liv, hans prøvelser og lidelser, men også hans uendelige rikdommer. Dette taler han nå om i fortsettelsen av kapittel 8. Først går han nærmere inn på dette å "ikke vandre etter kjødet, men etter Ånden". Nå tar han også opp det motsatte; tilstanden for de som "er etter kjødet".
5: For de som lever etter kjødet, retter sinnet mot det som hører kjødet til, men de som lever etter Ånden, retter sinnet mot det som hører Ånden til.
De som lever etter kjødet. Her bruker apostelen et helt annet uttrykk, og har derfor også en helt annen mening med det han vil si, enn i kap.7:14. Der bruker han et uttrykk som skildrer hvor kjødelige vi er i vår natur. Noe som gjelder alle mennesker, også de som "retter sinnet mot det som hører Ånden til". Men her taler han altså om "de som lever etter kjødet". D.v.s. de som bare er slik de ble født til verden i kjøtt og blod; ikke født på ny, født av Ånden. De har bare den falne Adams natur som leder og hersker over sitt liv. Det er disse Paulus sier retter sinnet mot det som hører kjødet til. Ordet som er oversatt med "retter sinnet mot" gir uttrykk både for viljens og forstandens holdning. Det er dette alt sammen er opptatt med, innretter livet etter. Og dette er veldig godt skildret med at "de retter sinnet mot det som hører kjødet til". Alt de er opptatt med i sine tanker, sin diktning, sin vilje og sin trang, dreier seg omkring det som tilhører kjødet.
Men hva er det som "hører kjødet til"? Jo, det er alt som behager og tilfredsstiller vår falne natur. Og her, under vår naturs og kjødets vesentligste egenskaper, har vi først og fremst: Markert selvopptatthet, eller sterk sentrering om hva vi selv betyr, hva vi gjør, mener og elsker. Dernest: Det sinnet som er vendt mot det jordiske; at en ikke er opptatt med Gud og evigheten, men bare med hva vi her og nå kan bli, eller oppnå. Den førstnevnte egenskapen, som er selve naturens kjennetegn, gjør at en har stor tillit til sin egen forstand, frykter ikke for sitt eget hjerte, kjenner overhode ikke sitt eget forderv, sin synd og at en er fanget under den. Tvert imot innbiller en seg at en har styrke nok til både å forstå og gjøre det som er rett og godt. Følgene av dette er først og fremst at hele verden lever i kjødelig tilfredshet, og "farer med fred ned i dødsriket". Dernest at selv når de som "lever etter kjødet" blir overbevist om at det kommer en dommens dag og en evighet, og derfor begynner å vende seg en annen vei, - så søker de alltid sin frelse i noe de selv foretar seg; sin omvendelse, sin bønn, sin anger osv. De "søker å sette opp sin egen rettferdighet, og underordner seg ikke Guds rettferdighet". Selv da strever de altså bare etter kjødet.
På denne måten kan det ikke fødes noe hellig sinn i sjelen. Fordi alt bare er et resultat av noe loven har virket, og med tanke på noe de skal oppnå. Dermed blir da også det dypeste i hjertet alltid kjødelig. Uansett hvor skjønne tanker, ord og handlinger det enn kommer ut av det, så vil deres sinn alltid innerst inne være rettet mot det som hører kjødet til, hva de selv kan oppnå. Selv når de kjemper mot enkelte grovere synder og laster, så er de ikke gått til kamp mot sin egentlige natur; selviskheten, sin egen forstand og vurderingsevne, - men styres tvert imot i sin kamp nettopp av dette. Derfor er alt deres strev selv i åndelige spørsmål, kjødelig.
Langt lettere er det jo å se at holdningen og strevet er kjødelig hos dem som ikke er opptatt med det åndelige, men bare med det som hører verden til: "kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har". Alle deres tanker, begjær, ord og gjerninger, er rettet mot det jordiske og timelige. De begynner dagen, og de avslutter den, bare med jordisk strev. Den ene dagen er lik den andre. Det er ikke vanskelig å innse at slike mennesker "er etter kjødet", og at de sirkler om, og "attrår" bare "det som hører kjødet til". Men den alvorlige tilstanden disse menneskene er i, det taler Paulus mer om i v.7 og 8.
Men de som lever etter Ånden, d.v.s. de som er født av Den Hellige Ånd, har fått en ny åndelig natur, de retter sinnet mot, de er opptatt med, det som hører Ånden til. Tankene deres, viljen og hele innstillingen, det de er mest opptatt med og strever etter, - alt er nå rettet mot det Guds ord lærer, hva det krever og holder fram for oss. På tross av at de ennå bærer på den samme fordervede naturen som før, så er sinnet deres totalt omvendt til motsatt retning. Nå erkjenner de at de er syndige, svake og uverdige, og de søker sin rettferdighet og frelse bare i Kristus. Ja, Den Hellige Ånds første og største oppgave er å åpenbare og opphøye Kristus (Joh 15:26, 16:9,10,14). Slik vil også alltid "de som lever etter Ånden" først og sist være opptatt med Kristus. Det er Kristus deres nye sang vitner om. Det er han som er deres mat, deres alt, deres liv.
Og dermed elsker de også alt som er hellig og velbehagelig for Gud. Nå har deres sinn, deres tale og alt fått samme mål. Selv om de nettopp av den grunn bare får ennå mer kamp mot alt kjødets begjær. Ja, det kan gå riktig ille under vandringen. Det kan synes å mislykkes alt, det gode som de ville gjøre. Men de har likevel det samme sinn, som alltid er samstemt med Ånden, som straffer det kjødelige og syndige i seg, i pakt med det Ordet straffer og advarer mot. De kjemper mot seg selv, for å døde sitt kjød. Det er dette som heter å "rette sinnet mot det som hører Ånden til". I kap.7 sa Paulus at han frydet seg i Guds lov etter det indre menneske, men så en annen lov i lemmene sine. Den lå i strid med loven i hans sinn. Det samme sier han altså her også om dem som "lever etter Ånden" - ikke at kjødet deres er hellig og åndelig, bare at de har et hellig sinn. De er opptatt med, de opplever, tenker og strekker seg etter "det som hører Ånden til", sier han.
Som vi har nevnt foran, så kan de kjødelige ofte både gjøre og tale mye som er fint og rett etter Guds ord. Men hvis en legger merke til deres livsholdning, deres sinn, så ser en at dette styres av kjødet. Ofte forsvarer og forfekter de til og med det som er kjødelig. De ser på det som helt uskyldig. Men her er forholdet totalt motsatt hos de åndelige. De kan nok innimellom forvilles eller overrumples av kjødet til å gjøre noe som er galt. Men legg merke til deres sinn! Da vil du se hvordan de selv både fordømmer og gråter over sin synd. Deres sinn samstemmer da med Ånden. De tenker, vurderer og bedømmer alle ting slik som Den Hellige Ånd bedømmer ting. Og det vi særlig skal tenke godt over, er at dette er ikke noe som foregår på slump. Nei, det har sin dype grunn, slik at det kan ikke være annerledes. Det må nødvendigvis være slik som apostelen har sagt, både med de som lever etter kjødet, og de som lever etter Ånden. La oss bare høre hva han tilføyer:
6: For kjødets sinnelag (vilje, attrå) er død, men Åndens sinnelag er liv og fred.
Her får vi ser hva som er selve "grunnstoffet" og drivkraften i såvel kjødets sinnelag som i Åndens sinnelag. For kjødets sinnelag er død. Og hvilken "død" Paulus tenker på her, det finner vi ved å se på det han setter opp som motsetning: "Åndens sinnelag er liv og fred". Det taler jo helt klart om en tilstand her i livet. Det gjelder det åndelige livet og freden med Gud, slik Paulus også sier det i v.10: "ånden er liv", og i kap.5:1: "Da vi altså er blitt rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud". Uttrykket "død" taler da altså her om en tilstand i dette livet, altså den åndelige døden. Derfor sier ikke Paulus at kjødets sinnelag fører til død, men at "kjødets sinnelag er død". Hvis denne tilstanden derimot får fortsette, da blir denne døden også den evige død. Men allerede her i livet "er kjødets sinnelag død": den døden som etter Guds aller første advarsel inntrådte den dagen mennesket syndet (1Mos 2:17). Denne åndelige død taler Skriften ofte om, og i konkret formulering. Paulus sier f.eks. i 1Tim 5:6 om et kjødelig menneske at han "er død mens han ennå lever". Og i Ef 2:1,5 taler han om "dere som var døde i deres overtredelser og synder", og om at "vi var døde i overtredelsene".
Herren Kristus talte så sterkt om denne døden, at han sammenliknet den med et lik som skulle begraves. Han sa: "la de døde begrave sine døde". Og når Herren har talt på denne måten, vær da klar over at like sikkert som at et lik er dødt og ikke kan gjøre seg selv levende, like umulig vil det være for den åndelig døde å foreta seg noe som helst som har med det åndelige livet å gjøre.
Denne åndelige døden er det altså Paulus taler om, når han sier at "kjødets sinnelag er død". Når "de som lever etter kjødet" tenker, oppfatter, og streber bare etter det "som hører kjødet til", så er altså dette ingen tilfeldighet, ikke noe de selv fritt velger. Det har med en bestemt naturlov å gjøre. Det kjødelige sinnet kan ikke være annerledes. Det ligger under for en tung overmakt, nemlig døden. Det har mistet det livet som kan oppfatte og strekke seg etter det som hører Ånden til. Slik Paulus klart uttrykker det i v.7, der han taler om "kjødets sinnelag", og sier ikke bare at "det bøyer seg ikke inn under Guds lov", men han tilføyer: "og har heller ikke evne til å gjøre det". Det samme sier han i 1Kor 2:14: "Det naturlige menneske tar ikke imot de ting som hører Guds Ånd til.....Han kan heller ikke kjenne dem". Det er dette som er å være "død". Og dette er altså "kjødets sinnelag". Men "de døde skal høre Guds Sønns røst. Og de som hører, skal leve". Og det sinnelag som da fødes i et menneske, taler apostelen så videre om.
Men Åndens sinnelag er liv og fred. Åndens sinnelag er "liv". Det sinnelaget som nå kjenner, fatter og kan strekke seg etter det som hører Guds Ånd til (v.5), er et guddommelig liv i sjelen. Og dette livet består i at Guds Ånd bor i oss (v.9), at vi har et hemmelighetsfullt, men virkelig og inderlig samfunn med Gud selv som er det evige livet. Og dette livet er ikke dødt og uvirksomt. Det lever og oppleves i hele vårt vesen. Først og fremst i det sinn som erfarer, er opptatt med og strekker seg etter det som hører Ånden til. Men Åndens første oppgave er jo å åpenbare og opphøye Kristus. Slik vil også Kristus være midtpunktet for det åndelige livet. Sjelens innerste sinnelag og tanker er nå rettet mot ham. I ham har nå denne sjelen sitt liv, og i ham også den maten dette livet skal leve på.
Kristus er ganske riktig først og fremst vårt liv i den forstand at vi gjennom og i ham har friheten fra den evige døden, og løftet om det evige liv. Men også på den måten at "Kristus lever i meg", når vi lever i tro på Guds Sønn (Gal 2:20), at han er målet for sjelens sinnelag, trøst, glede og håp. Og gjennom dette virker han også det som er hans egen natur; en ny og hellig kjærlighet, en hellig nidkjærhet som gir seg utslag i all ny omsorg, tanker, ord og gjerninger. Slik vi ser det hos dem som er født på ny.
Men Åndens attrå er også "fred" - "liv og fred". Apostelen skildret det kjødelige sinnelaget bare med ordet "død". Men her, når det gjelder motsetningen, omtaler han det som er Åndens sinnelag ikke bare med "liv", men også "fred". Det er fordi han i neste vers vil gå nærmere inn på den ufreden som rår i det kjødelige sinnelaget. Der, i v.7, forteller han at "kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud", at "det bøyer seg ikke inn under Guds lov". Og i v.8 sier han at disse kjødelige "kan ikke være til behag for Gud". Av alt dette merker vi at med "fred" menes her først og fremst fred, vennskap, med Gud. Altså at sjelen nå har Guds nåde og kjærlighet, så vel som at den på sin side har et fortrolig samfunn med Gud i kjærlighet. Apostelen sier i v.15: "Dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: Abba, Far!" Da sjelen fikk oppleve Guds nåde, at han hadde forlatt den alle dens synder og nå er tilfreds med den gjennom Sønnens fullkomne verk, da får den tidligere så skremte samvittigheten en fred som overgår all forstand.
Følgene av denne freden med Gud er da også at sinnet samstemmer med Guds vilje. Ordet "fred" dekker altså her på alle områder motsetningen til det fiendskap mot Gud og strid mot hans lov som omtales i v.7. Vi har ikke ord for hvor salig det er å ha fred med Gud. Ingen ulykke er så stor for et menneske, som at det står i motsetning til sin Skaper. Men så er heller ingen ting så salig, som fred og samfunn med ham. Denne freden med Gud, som også kalles "Guds fred", og ofte, slik som her, bare "fred", er, på samme måte som med rettferdigheten i Kristus, egentlig Guds rike i sjelen. Paulus sier: "Guds rike består...i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd" (kap.14:17). Men når Åndens sinnelag altså er "liv og fred" - et guddommelig liv i sjelen, og en salig fred med Gud - er det ikke da opplagt at et slikt sinn må være rettet mot det som hører Gud til? Dette er like så uunngåelig som at de kjødelige vil måtte ha sitt sinn rettet mot det som hører kjødet til. Bare fordi kjødets sinnelag er "død". Her ser vi sammenhengen i apostelens ord. Men så fortsetter han, da med å tale om det hvordan det kjødelige sinnelaget egentlig er.
7: For kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke inn under Guds lov, og har heller ikke evne til å gjøre det.
For... Paulus sier: "Kjødets sinnelag er død" (v.6), for det er fiendskap mot Gud. Ja, se nå her for en forferdelig tilstand det kjødelige sinnelaget er. Kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud. Som vi har sagt tidligere, så omfatter "kjødets sinnelag" både forstandens og viljens virksomhet. Forstandens tanker, visdom, holdninger osv. - alt slik som det er av naturen. Og viljens drift etter å søke og attrå det jordiske og egennyttige. All denne sjelens naturlige virksomhet er i strid med Gud. Ja, slik apostelen sier det her, ikke bare fiendtlig, men er selve "fiendskapen" mot Gud. Det naturlige menneske, - selv når en møter det i de herligste menneskene, ja selv de som har nidkjærhet for Gud og søker å grunnlegge sin egen rettferdighet, - har altså likevel i sjelens grunn et dypt rotfestet fiendskap mot Gud. Dette er ofte fullstendig skjult og helt utenkelig for dem selv. Men Herren Gud sier det. Og alle de som i omvendelsens nød lærte å kjenne sitt eget hjerte, de stadfester det.
Det naturlige menneske hater Guds hellighet, fordi det elsker synden. Det hater hans rettferdighet, ved at det reiser seg mot hans dommer. Det hater til og med hans barmhjertighet, på grunn av måten han gir nåden på, for det vil selv oppnå det gjennom noe det selv har deltatt i. Men som vi allerede har sagt; i sitt hjertes mørke ser menneskene ikke dette at de er Guds fiende. De synes tvert imot, ja de vil påstå, at de elsker Gud. Og grunnen til det er oftest at de i sin oppfatning har en helt annen Gud enn den som står fram og taler i Den Hellige Skrift. De har selv oppkonstruert seg en Gud som passer sammen med deres bedratte forstand og kjødelige lyster. Og denne Gud elsker de. Men straks den sanne Gud står foran dem, han som krever fullkommen renhet og fordømmer deres kjæreste lyster, da oppstår det virkelig strid inni dem. Dette er det beste bevis på at deres "kjøds sinnelag er fiendskap mot Gud".
for det bøyer seg ikke inn under Guds lov. Det kjødelige sinnet underkaster seg ikke Guds lov. Paulus sier dette er beviset på at kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud: "Det bøyer seg ikke inn under Guds lov. Tvert imot reiser det seg mot hans vilje. Uansett hva det naturlige menneske foretar seg for å unngå dommen og oppnå evig liv, - så gjør de det ikke i lydighet mot Guds lov (sv: i undergivenhet for Guds lov), men bare som trellen, som drives av egennytten. Kjødets sinnelag stemmer aldri overens med Guds lov, som angriper, straffer og fordømmer dets eget innerste vesen. For den falne naturen har nå en gang blitt slik den fremdeles er. Den elsker alt annet, seg selv og andre skapte ting, mer enn Gud. Dette gjør at den hverken frykter eller har noen trøst i Gud, men er sikker når den har medgang, og fortviler i motgang. I tillegg er denne falne naturen full av alle slags lyster og begjær. Når altså arvesynden i vår natur består nettopp i en konstant tilbøyelighet til det onde, og avvik overfor det gode, så står jo alltid en slik natur i strid mot loven. Kjødets sinnelag bøyer seg altså aldri inn under Guds lov. Og nettopp i dette forholdet; at kjødets sinnelag ikke er å elske og gjøre det som Guds lov krever, ligger jo en åpenbar strid og fiendskap mot Gud - som har gitt loven.
Men dette fiendskapet blir ennå mer åpenbart når samvittigheten virkelig blir angrepet av lovens åndelige krav. Da opplever mennesket at det ikke kan oppfylle disse kravene, men innser likevel at han må oppfylle dem fullkomment hvis han ikke skal bli fordømt av Gud, som nå står bydene og truende foran ham. Da stiger det ofte opp en følbar bitterhet mot Gud og hans bud, i den pressede sjelen. Det går ofte så langt at mennesket til slutt ønsker at det aldri var gitt noen lov på denne jord. Luther sier: "Det foregår på den måten, at når loven bremser og hindrer vår hånd og et åpenbart ondt liv, så er det nok til at den bare virker desto større hat og motstand i hjertet. Akkurat som når en guttunge blir mer og mer sint på sin overordnede, jo strengere denne forbyr ham å gjennomføre sin vilje og straffer ham for lovbrudd. Før loven kommer, synder altså menneskene og den onde naturen helt av seg selv, og tenker ikke på loven. Men når loven kommer, forbyr og truer, da først blir naturen virkelig ond og fornærmet på loven. Da begynner den ikke bare å elske synden, men også å hate rettferdigheten". På denne måten blir det ellers så skjulte fiendskapet mot Gud åpenbart. Og nettopp på den måten Paulus uttrykker det her, at "kjødets sinnelag....bøyer seg ikke inn under Guds lov".
og har heller ikke evne til å gjøre det. Her er snublesteinen, som alle de som "lever etter kjødet" kolliderer med. Enten opplever menneskene at de ikke kan bøye seg inn under Guds lov. Og da blir de irritert på en slik lov, og en slik Gud som har gitt oss en lov som ingen kan oppfylle, og som samtidig fordømmer oss for lovbrudd. Eller også, hvis mennesket ennå lever i sin naturs blinde innbilning om at vi skal nok selv kunne oppfylle alt, så reagerer det sterkt overfor alle slike ord som det vi nå har for oss. Men Gud har alltid rett i det han har talt. La oss derfor se nøye på disse ordene! Hør hva det er apostelen sier her! Det er ikke nok med at kjødet ikke bøyer seg inn under Guds lov -. Han sier jo også at det "har heller ikke evne til å gjøre det". At det er totalt umulig for vår natur å bøye oss inn under Guds lov. Her lærer Paulus noe hele Guds ord og all vår egen bitre erfaring bekrefter; at alle mennesker, selv de beste slik de er av naturen, er slaver under synden.
Men denne sannheten er virkelig noe de som lever etter kjødet steiler overfor. Når Kristus sa til jødene: "Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri", svarte de ham: "Vi har aldri vært treller under noen! Hvordan kan du si: Dere skal bli fri?" På samme måte oppfører de uomvendte seg i dag. De påstår at de har en fri vilje. De mener at på samme måte som de kan velge å gjøre ondt, så kan de også velge om de vil gjøre godt. Hvis de dermed mente at de ikke hindres av noen ytre tvang til å velge det de vil, så ville det være sant at de i den oppfatningen er frie. Men hindringen ligger i selve den falne naturen. En fornuftig skapning gjør selvsagt sine valg ut fra en indre overbevisning. Men hvis nå dette hans indre, hans sinn, av naturen er ondt, så blir valget ondt. Og er hans sinnelag godt, så blir valget godt.
Da sier det seg selv at hvis vår natur og sinnelag/vilje allerede er ond, så kan den ikke gjøre seg selv god. Det er nødvendig at en god makt kommer til utenfra, og skaper et nytt hjerte og sinn i oss. Men så lenge det bare er tale om vår natur, så er forholdet at den alltid er tvunget til å handle etter som den er. Kristus sier: "Et dårlig tre kan ikke bære god frukt. Kan vel noen sanke druer fra tornebusker eller fiken fra tistler?" "Et godt menneske (det som er født av Gud) henter fram gode ting fra den gode skatten i sitt hjerte, og et ondt menneske henter fram onde ting fra den onde skatten (eller forråd/skattkammer)". I sin kjødelige tilstand vil menneskene altså bestandig velge det onde. De kan ikke velge det gode, "har heller ikke evne til å gjøre det". Og det skyldes ikke noen ytre hindring, for da kunne de ikke stilles til ansvar for det, men for sin egen ondskaps skyld. Kristus sier også: "Hvordan kan dere som er onde, tale noe godt? For det hjertet flyter over av, det taler munnen" (Mat 12:34). Ja, profeten Jeremia sier det er så umulig for et menneske selv å kunne gjøre det gode, som at en etiopier kunne forvandle sin hud, eller en panter sine flekker.
Men alt dette går på egne muligheter for å bøye seg inn under Guds lov. Det gjelder altså lovens muligheter for å gjøre oss mennesker gode. For loven krever jo, og stiller menneskenes egne muligheter på prøve. I dette kapitlet har nå Paulus først slått fast at det er umulig for loven å virke det den krever, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet (v.3). Og nå sier han at det er umulig for kjødet å bøye seg inn under Guds lov. Alt sammen lærer oss altså hvor grensen går for det som er mulig for menneskene.
Noe helt annet er at Herren kan forvandle et menneske. Gud kan gjennom sin Ånd vekke det åndelig døde mennesket, og sette ham i stand til å motta den nåden som tilbys ham. Da bruker ikke Gud en uimotståelig makt, som om han skulle tvinge den vakte sjelen til å bøye seg for sannheten. Kristus sier selv uttrykkelig at også på dette stadie, når han besøker dem med sitt nådekall, skal menneskene også kunne stå imot og forkaste ham (Luk 14:18, Mat 22:3,5, Joh 3:19). Men Gud setter dem i stand til å kunne motta nåden, samtidig som de altså fortsatt , ved å bruke sin egen vilje, kan forkaste nåden.
Paulus vitner om seg selv, at han "rådførte seg ikke først med kjød og blod", og videre, at han "ble ikke ulydig mot det himmelske syn" (Gal 1:16, Apg 26:19). Med disse ordene lar han oss forstå at han kunne også vært "ulydig" når Herren nå hadde slått ham ned og vekket ham. Men ingen kan av seg selv omvende seg. Det taler Herren uttrykkelig om: "Ingen kan komme til meg uten at Faderen, som har sendt meg, drar ham" (Joh 6:44). Og i samme kapittel: "Derfor har jeg sagt til dere at ingen kan komme til meg uten at det blir gitt ham av min far" (v.65). Det samme sier Paulus: "Ingen kan si at Jesus er Herre, uten i Den Hellige Ånd" (1Kor 12:3).
Her ser vi hvor uttrykkelig Skriften lærer at det naturlige menneske ikke har noen som helst mulighet til å velge seg det gode, og være Guds lov lydig. På tross av at det jo er menneskets plikt, og at det derfor er rett og rimelig at det kreves av ham. Men menneskene er, som Paulus har sagt tidligere i brevet, "ugudelige" (kap.4:5), en "synder", og "Guds fiender" (kap.5:8,10). I Skriften blir mennesker i denne tilstand alltid omtalt som de som "vandrer etter tidsånden i denne verden, etter fyrsten over luftens makt, den ånd som nå er virksom i ulydighetens barn", som de som er under "Satans makt", "fanget i djevelens snare". Det var umulig for dem å slippe fri fra dette slaveriet, før det kom "en som er sterkere", en som overvinner den sterke, og "tar fra ham hele den rustningen han stolte på" (Luk 11:22). Det samme sier Paulus, at det er Gud som "har fridd oss ut av mørkets makt og satt oss over i sin elskede Sønns rike" (Kol 1:13). Og Herren selv sier: "Hvis Sønnen gjør dere fri, blir dere virkelig fri" (Joh 8:36). Bare "der Herrens Ånd er, der er det frihet" (2Kor 3:17).
Ja, også de som er født av Ånden er hvert eneste øyeblikk avhengig av den samme Åndens virkning. De kan fremdeles slett ikke gjøre det de selv vil. Riktignok er de selvsagt ikke mer syndens treller, så de må fortsette på det gamle slaveriets vei. Nei, de følger Kristus, de "vandrer ikke etter kjødet, men etter Ånden" (v.4). Men det er bare Ånden som bor i oss, som virker alt dette. De kan ikke fritt gjøre hva de vil, som apostelen så grundig lærte i forrige kapittel. I Gal 5 taler han også om striden mellom kjødet og Ånden, der Ånden har tatt bolig: "De to står imot hverandre, for at dere ikke skal gjøre de ting dere vil". Ja, i 2Kor 3:5 sier han om de som tror, at de ikke en gang har en eneste god tanke, uten at Gud gir dem den. Han sier: "Ikke det at vi er dyktige i oss selv til å tenke ut noe som om det kom fra oss selv, men vår dyktighet er fra Gud". Det samme sier også Herren Kristus: "Grenen kan ikke bære frukt av seg selv". "Uten meg kan dere slett ikke gjøre noen ting". Slik er altså selv de som er født på ny hvert øyeblikk så avhengige av Gud. Hvor selvsagt er det ikke da, når vi snakker bare om det naturlige menneske, at de ingen som helst frihet har til å gjøre det gode som loven krever.
Men her protesterer hele verden: Er det slik det står til, at menneskene virkelig ikke har noen fri vilje, ikke kan være Guds lov lydig, ikke selv kan velge å gjøre det gode og vokte seg for det onde - ! Hvordan kan da en rettferdig Gud kreve dette av oss, og fordømme oss for vår synd? Når vi er født med en slik synd og avmakt, da krever jo faktisk Herren av oss, slik Ordet dømmer, noe han ikke har gitt oss! Herren Kristus har selv gitt oss svaret på slike innvendinger: "Du onde og late tjener! Du visste at jeg høster der hvor jeg ikke har sådd, og sanker der hvor jeg ikke har strødd såkorn. Derfor burde du satt inn pengene hos pengevekslerne. Og da jeg kom, ville jeg ha fått tilbake mitt eget med renter". Hele kraften i ovennevnte protest er falt bort ved at Gud har gitt oss sin Sønn. Sønnen og Ånden er de rette utlånerne (sv: växlarna), formidlerne.
For Sønnen har tatt på seg det vi hadde; synden og fordømmelsen. Og gitt oss det han har; rettferdigheten og livet. Og Ånden kan ennå, hver dag, gi nytt liv og ny kraft til den synder som kommer med sin synd og sin nød. Bare vi vil erkjenne vår synd og vår avmakt, og tro på Sønnen, så vil Gud "få tilbake sitt eget med renter". Han får alle lovens krav oppfylt i selve Sønnens fullkommenhet, og får oss både rettferdiggjort og helliggjort. Gjennom sitt ord og sin Ånd møter Gud oss, og setter oss i stand til å tro på Sønnen. Da står vi uten noen unnskyldning, når vi ikke mottar dette, men isteden "tretter med vår skaper". Den som ikke, når "Faderen drar ham", kommer til Sønnen, er med all rett fordømmelsens barn. Det er ingen som behøver å gå evig fortapt for sine synder. Går de fortapt, så er det bare fordi, sier Herren, "de ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn".
Dette lærer altså Ordet. Men hva hjelper det? De fleste mennesker spør ikke etter hva Herrens ord sier. I åpenbar strid imot alt det Skriften vitner om hvordan det falne mennesket treller under synden, fornekter de til og med selve vår fortapte tilstand. De påstår at de ikke er treller, men har viljestyrke til å gjøre det gode. En må bare svare slike på samme måte som Herren svarte den unge mannen som spurte hva han skulle gjøre for å få evig liv: "Hvis du vil gå inn til livet, så hold budene!" Du som mener du ikke har noe problem med å oppfylle det Gud krever, og at du har styrke til det: Du kan ikke nekte for at det er din plikt å oppfylle loven fullkomment! Men det første og største budet er dette: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, og av hele din sjel, og av all din forstand". Videre må du i alle forhold, og til enhver tid, fullkomment adlyde Gud. Har du gjort dette? Nei! Da er du jo med rette fordømt på grunnlag av din egen påstand. Du sier jo at du både har kunnet og fortsatt kan gjøre alt du bør. Og nå erkjenner du at du har ikke gjort det!
Men selv også den som bekjenner at han ikke kan oppfylle budene, har dermed bekjent at han er en syndens trell. Den ene, så vel som den andre er fortapt, hvis de ikke bøyer seg for Guds råd til frelse, og gjennom omvendelse og tro klynger seg til Kristus, som "er lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror". Vet du dette, men ikke gjør bruk av det, da skal "ditt blod komme over ditt hode". Kristus sa: "Men nå sier dere: Vi ser. Derfor består deres synd" (Joh 9:41),
I dette og de to foregående versene har Paulus med korte, men sterke og uttrykkelige ord skildret det naturlige menneskets kjødelige sinn, som er vendt bort fra Gud. Først har han vist at de som lever etter kjødet, er kjødelig sinnet. Eller retter bare sinnet mot det som hører kjødet til. Dernest har han vist at kjødets sinnelag er død. Dvs. den åndelige døden, som resulterer i den evige død. For det tredje at kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke inn under Guds lov. Og for det fjerde at det er så fullstendig fanget i sin ondskap, at det ikke en gang har evne til å bøye seg inn under Guds lov, men isteden må kjempe mot den, hvis det ikke skjer en fullstendig ny fødsel. Alt dette er jo en ganske forferdelig beskrivelse av det naturlige menneskets tilstand. Og likevel bekrefter også all erfaring at slik er det. Hvor ulykkelig er ikke da hvert eneste u-gjenfødte menneske, når selv deres sinnelag og høyeste visdom, alt deres strev og lengsel, - er fiendskap mot Gud, - og ikke har evne til å være annerledes!
Dette gjelder jo ikke bare noen spesielt ugudelige mennesker. Det gjelder alle som ikke er født på ny av Gud, altså alle som er slik vi er av naturen. Vi er alle av natur "vredens barn". Hvor lykkelige de da er, de som har lyttet til nådens røst og latt seg forsone med Gud! Jovisst burde vi tilbe den guddommelige barmhjertigheten, som ikke overlot oss til vår naturlige død. Ja, først og sist burde vi tilbe den Guds kjærlighet som gav sin Sønn for oss "da vi var fiender". Og når denne kjærligheten og barmhjertigheten er så stor, så burde vi også ha en like stor og inderlig tillit til ham. For når Gud har elsket oss så høyt, mens vi ennå var fiender, hvor mye mer elsker han oss ikke da nå, når vi er blitt forlikt, og er hans barn (konf.kap.5:10). Ennå bærer vi på det onde kjødet og dets lyster, og i dette ligger det alltid fiendskap, eller strid, imot Gud og hans hellige lov. Men da bør vi også daglig først og sist øve oss i troen på den urokkelige nåden, hvis vi ikke skal stoppe opp i motløshet. Og videre; daglig døde dette onde kjødet, eller gjerne tillate at Gud døder det på sin måte. Og sluttelig; med lengt og glede vente på vår fulle forløsning fra alt dette.
8: De som da er i kjødet, kan ikke være til behag for Gud.
Dette er konklusjonen på alt Paulus har sagt om de kjødelige. En fryktelig konklusjon: De kan ikke være til behag for Gud! Deres sinnelag er fiendskap mot Gud, og Guds vrede hviler over dem. De "kan ikke" være Gud til behag, - hva som helst de så foretar seg. Selv om de av frykt for Guds dom gjør mye for å være til behag for ham, så er alt forgjeves, så lenge de blir værende i sitt kjødelige sinnelag. Alt det de gjør, selv det som utenpå er rett og godt, er avskyelig for Gud, så lenge de ikke bøyer seg for hans ord, vender seg helt om, og ved troen blir ikledd ham som er "Den Elskede" (Ef 1:6). Før et menneskes gjerninger og offer kan være til behag for Gud, må personen selv først behage Gud, slik det sies i 1Mos 4:4, at Herren så først til Abel, og deretter til hans offergave*. "Uten tro er det umulig å være til behag for Gud". Det er ved troen vi blir forenet med Kristus og forsonet med Gud. Og før denne forening og forsoning har skjedd, kan vi ikke foreta oss noe som helst som er til behag for ham.
*
I Heb 11:4 ser vi at "ved tro bar Abel fram for Gud et mye bedre offer enn Kain bar fram. Ved den (troen) fikk han det vitnesbyrdet at han var rettferdig". Det var altså Abels tro, og ikke gaven, som var bedre enn Kains. (oversetters tilføyelse).
Vi har altså slått fast at i sin naturlige tilstand, uten en ny fødsel og forening med Gud, kan ikke noe menneske være til behag for Gud. Men tenk da på hvor uhyggelig villfarelsen er når menneskene bare oppfordres til et pent liv og gode gjerninger, for å kunne behage Gud. For et sjelemord og bedrageri!
Så lenge vi ikke har gjennomgått den forvandlingen som omtales med ordene "født på ny", "en ny skapning", "ikledd Kristus", "leve etter Ånden", osv., så er alt forgjeves. Vårt sinn er da alltid kjødelig, og vi "kan ikke være til behag for Gud". Men hvis vi ikke kan være til behag for Gud, hvordan kan vi da komme til ham og få bli i hans salige bolig? Nei, da stiller vi oss inn under den vrede og fordømmelse som venter alle hans fiender. Herren Gud bevare oss alle!
9: Men dere er ikke i kjødet, men i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Hvis noen ikke har Kristi Ånd, hører han ikke ham til.
Her har vi hellige, tankevekkende domsord. Måtte Herren åpne alles hjerter når vi leser dette! Her anvender apostelen det han har talt like foran. Og han gjør det med uttrykk som var ment å skulle vekke til selvransakelse. I de fire siste versene har han skildret de kjødelige og de åndelige, og sluttet med den forferdelige konklusjonen om at "de som er i kjødet, kan ikke være til behag for Gud". Nå taler han til de han skriver dette brevet til, og sier: "Men dere er ikke i kjødet, men i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere". Uttrykket å være i kjødet taler her, som i v.8, om å være i den gamle, naturlige tilstanden; "kjødet", - når det er vårt "livselement". Dvs. å være bare slik vi er av naturen. Altså det samme som å "leve etter kjødet" (v.5). Mens derimot å "leve etter Ånden" taler om de som er født og styrt av Ånden. Ja, slik som Paulus sier det her; å ha Guds Ånd boende i hjertet. For her får vi lære hva som er hemmeligheten med Guds barns åndelige sinn. Det er intet mindre enn at Guds Ånd bor i dem. Paulus sier at det er dette som er det avgjørende for om de er i Ånden, og ikke i kjødet. Han sier altså:
så sant Guds Ånd bor i dere. Her står vi først overfor et særdeles viktig enten-eller: "så sant Guds Ånd bor i dere". Her er spørsmålet som må vekke oss alle til ettertanke og selvransakelse. Her åpenbares også en usigelig stor nåde. Tenk, Guds Ånd bor i mennesker som ennå lever på denne jord! Tror du dette? Finnes det noe menneske som er i stand til å fatte eller skildre hvor stor nåde, ære og herlighet som finnes i dette å ha Guds Ånd boende i seg? Ja, hvem kan fullt ut tro at dette er en virkelighet? Hvis vi virkelig trodde at Guds Ånd bor i oss, ville vi vel knapt kunne leve, så glade og lykkelige ville vi bli. Men dette er altså en guddommelig sannhet om alle de som er blitt nye, åndelige mennesker.
Før vi går videre i å se på hvor stort og hvor sikker denne sannheten er, vil vi først være sikre på at vi har klart for oss hva som menes med "Guds Ånd". Med Guds Ånd er det mange som ikke mener noe annet enn Guds kraft og virkning i sjelen. Eller med dette mener de et sinn som samsvarer med Gud, eller det nye mennesket Gud har skapt i oss. Og mange steder i Skriften kan det være dette ordet "ånd" betyr. Men nå sier apostelen her: "så sant Guds Ånd bor i dere". Og da skal vi snart se at han sikter til det dype, hemmelighetsfulle forholdet; at selve den sanne, levende Gud bor og virker i hans barn. Med Guds Ånd mener han her Ånden personlig, den tredje personen i guddommen. Han som er fullkommen lik Faderen og Sønnen i alt. Paulus sier også i v.10: "Dersom Kristus er i dere". Og i v.26 sier han at Ånden er vår hjelper, og går i forbønn for oss. Alt sammen taler om at det er Gud selv som bor i de sanne troende.
Nei, "Guds Ånd" er ikke bare en Guds kraft eller virkning i menneskene, men en person i den treenige guddom. Det vitner også Kristi egne ord om, da han befalte at vi skulle døpes "til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn". Likeså apostelen Peters ord, når han kort sammenfatter den treenige Guds frelsesverk: "Utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og renselse med Jesu Kristi blod" (1Pet 1:2). Og sluttelig nevner vi det ønske apostelen Paulus avslutter et av sine brev med (som kan kalles Det nye testamentes velsignelsesbønn): "Herren Jesu Kristi nåde, og Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle!" Slik er det Skriften setter Den Hellige Ånd sammen med Faderen og Sønnen, som én person i det evige guddomsvesen.
Og vi ser hvor uttrykkelig Kristus taler om Den Hellige Ånd som en person, og ikke bare en kraft, når han sier: "Jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, for at han skal bli hos dere til e vig tid - sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, siden den verken ser ham eller kjenner ham. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere". "Alt dette har jeg talt til dere mens jeg ennå er hos dere. Men Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen vil sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting og minne dere om alt det jeg har sagt dere". "Han skal vitne om meg". "Han skal veilede dere til hele sannheten". "Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt og forkynne det for dere". "Han skal overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom" osv. (Joh 14:16, 17, 25, 26, 15:26, 16:7,8,13,14). Av disse ordene ser vi også klart hva som er Talsmannens egentlige oppgave på jorden; nemlig å bearbeide sjelene og plante Kristi verk og ord i hjertene. Å vitne om ham og opprette hans rike, og opplyse, kalle, samle, lede, helliggjøre og bevare menneskene i Kristi rike. Faderen har gitt dem til Sønnen, Sønnen har gjenløst dem, og Den hellige Ånd skal samle, helliggjøre og lede dem til hele sannheten. Alle mennesker er døde i overtredelser og synder, inntil "livets Ånd" (v.2) åpner hjertet og virker at det lukker inn ham som er vårt evige liv, forener dem med ham, og virker en ny skapning i deres indre.
Nå sier altså apostelen her at denne Ånden "bor" i dem som tror. Det samme sier han også i 1Kor 3:16: "Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?". Og i 2Kor 6:16: "Dere er den levende Guds tempel. Som Gud har sagt: Jeg vil bo hos dem og vandre iblant dem". Og Kristus sier: "Hvis noen elsker meg, vil han holde mitt ord. Og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham, og vi skal ha vår bolig hos ham" (Joh 14:23). Store, ubegripelige herlighet! Så kunne en spørre: Hvordan kan den uendelige bo i sine barns hjerter? Dessuten er jo Gud til stede over alt. Hva betyr så disse Kristi og apostlenes ord om at Gud skal bo i sine barn, og vandre iblant dem? Jo, disse ordene skildrer den inderlige foreningen mellom Gud og den sjelen som tror. Det er slik Gud er, og blir værende i dem med sitt nådeverk og sitt fortrolige samfunn som Kristus også har sagt dette om: "Jeg vil gå inn til ham og holde måltid med ham, og han med meg".
Men vi kan også svare slik: Denne hemmeligheten er stor, og går høyt over all vår forstand. Først i evighetens lys skal vi kunne fatte dette fullt ut. Men uansett så står vi her med en stor sannhet, en dyp og herlig sannhet. Guds Ånd bor, lever og virker i Guds barns hjerter. Det er dette som er hemmeligheten i det vi også erfarer: At tross alle fristelsens stormer, og uansett gode eller dårlige stunder, som virker veldig skiftende forhold i vårt indre menneske, - så er det i sjelens dyp alltid et hellig sinn. Det er alltid det samme. Det sørger over det som er ondt og syndig, men fryder seg over det gode og hellige. Dette sinn har sjelen så lenge den ikke helt er "kommet bort fra Kristus, og har falt ut av nåden" (Gal 5:4). Og dette er ikke annet enn den høye gjesten som bor og virker i sjelen. For uten Guds Ånd vil der ikke være noe som helst sant og hellig som rører seg i oss. Paulus sier at "ingen kan si at Jesus er Herre, uten i Den Hellige Ånd". Derfor er det da også helt nødvendig for vår frelse, at vi her i livet har Den Hellige Ånd. Uten den er det umulig for oss å eie Guds nåde i Kristus. Dette taler så Paulus videre om:
Hvis noen ikke har Kristi Ånd, hører han ikke ham til. Her skjerper Paulus tonen. Like foran sa han: "så sant Guds Ånd bor i dere". Men nå tilføyer han altså: "Hvis noen ikke har Kristi Ånd, hører han ikke ham til". Apostelen går ikke uten videre ut fra at alle som hørte til de kristnes forsamling i Rom var sanne og levende lemmer. Og hvis det var noen som ikke virkelig hadde Guds Ånd, så var disse ennå i kjødet, uansett all deres hellige bekjennelse, og alt det kristelige og hellige som forsamlingen stod for. Måtte vi nå alle, hver for seg, tenke grundig over dette! Herren kjenner hver eneste én, og dømmer etter den enkeltes virkelige tilstand. Og apostelens ord er klare: "Hvis noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke ham til". Først og fremst burde de nå våkne opp, de som lettsindig forakter, og nærmest spotter, læren om at Guds Ånd bor i menneskenes hjerter. De erkjenner jo åpent at de ikke har Kristi Ånd. Men da er jo dermed også dommen over dem felt; de hører ikke Kristus til, men er tvert imot hans fiender.
Men når Guds Ånd her kalles "Kristi Ånd", så betyr det også veldig mye. Det lærer oss ikke bare at Kristus er Gud, men har en helt spesiell hensikt. Guds Ånd blir omtalt på mange forskjellige måter i Skriften. Men den måten den blir omtalt viser alltid til den spesielle oppgaven som det hvert enkelt sted tales om at Ånden har. Når Kristus skulle forlate disiplene sine, lover han å sende dem "en annen talsmann" (egentlig hjelper, forsvarer). Da gir han altså Ånden det navnet (som ellers brukes om ham selv, se f.eks. 1Joh 2:1) fordi Ånden nå skal erstatte hans synlige vandring blant dem. I Gal 4:6 kaller Paulus Ånden for "Guds Sønns Ånd". Det er fordi han der taler om at de som er frelst, er Guds sønner, og vil skildre deres høyhet og ærefulle likhet med Den enbårne Sønnen. Han sier: "fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønn Ånd inn i våre hjerter".
Når han altså her sier "Kristi Ånd", så antyder han dermed hvor nødvendig det er at vi har Ånden, for å tilhøre Kristus. Ikke minst fordi det også er Åndens viktigste oppgave på jord å herliggjøre Kristus, å gjøre Kristus kjent og levende i sjelene. Men den dypeste årsaken til at apostelen her kaller Ånden for "Kristi Ånd", er at han på nytt vil minne om at der ikke er noen som hører Gud til, uten at de hører Kristus til; at de tror på Kristus, lever av Kristus. Johannes sier jo: "Hver den som fornekter Sønnen, han har heller ikke Faderen" (1Joh 2:23). Og når Paulus skal avslutte verset med at da "hører han ikke Kristus til", så er det naturlig for ham å begynne setningen med: "Hvis noen ikke har Kristi Ånd". For når han i v.14 vil skildre hvem som er Guds barn, da sier han: "så mange som blir ledet av Guds Ånd" (konf.Gal 4:6).
En av grunnene til at Ånden helt konkret kan kalles "Kristi Ånd", er som sagt at Åndens viktigste oppgave er å åpenbare Kristus dyrebar og uunnværlig for hjertene. Herren selv sier: "Faderen vil sende ham i mitt navn". "Han skal vitne om meg". "Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt og forkynne det for dere" (Joh 14:26, 15:26, 16:14). Denne Ånden, "Talsmannen", er en Kristus-Ånd, en som kjemper for Kristus, fører mennesker til Kristus og binder oss til Kristus. Måtte vi legge godt merke til dette, og huske det! Det vil gi oss et dyrebart lys i det spørsmålet som ofte bekymrer oss; om jeg har denne dyrebare og helt nødvendige gaven; Guds Ånd.
For nå reiser jo dette viktige spørsmålet seg: Hvordan skal jeg kunne vite om jeg har Guds Ånd? Dette spørsmålet ville ikke vært så uklart og vanskelig, hvis ikke hjertene våre hadde vært så fordervet, så mørke og så bedratt. Og hvis ikke fiendens makt hadde vært så stor. Denne mørkets makt driver sjelene både i den høyre og den venstre grøften, så de som sover i bedraget vanskelig kan vekkes av Guds ord. Og de som har en gudfryktig ånd, men stadig blir fristet og anfektet av fienden, blir alltid fristet til motløshet og tvil. Den fulle visshet om at vi har Guds Ånd, er det derfor bare Guds Ånd selv som kan gi oss. Men det vil den bruke Ordet til. Følelsene vil alltid kunne bedra oss. Husk derfor alltid på, enten det er lyse eller mørke stunder, at Guds Ånd er Kristi Ånd; en Ånd som skal gjøre Kristus kjent, dyrebar og uunnværlig for sjelen. Det er spesielt gjennom denne hans viktigste oppgave, du skal kunne vite om du har Guds Ånd.
Herren taler klart om at det er ikke sikkert at du tilhører ham og har Guds Ånd, selv om du har snudd ryggen til verden og i det ytre tilhører hans rike på jorden. Ennå kan du bli "kastet ut i mørket utenfor", selv om du har vært i hans jordiske rikes bryllup og kanskje måtte kjempe deg fri fra forretningsliv og jordisk gods for å komme så langt (Mat 22, Luk 14). Ja, selv om du er som en jomfru som går for å møte brudgommen (Mat 25). Eller om du gjør mange kraftige gjerninger, profeterer og driver ut onde ånder i hans navn (Mat 7). Alt dette kan mennesker ha vært og gjort, og Herren skal likevel måtte si til dem: "Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra meg!" Paulus sier vi kan ha hatt "nidkjærhet for Gud", kan ha "gitt bort alt det vi eier til mat for de fattige, og gitt vårt legeme til å brennes" (Rom 10, 1Kor 13), men likevel ikke tilhøre Kristus, og blir til sist drevet ut (Gal 4:30). Å, hvordan skal vi så kunne være sikker på om vi har Kristus og hans nåde? Lovet være Herrens navn! La oss se på de som nettopp på grunn av sine synder aldri kan unnvære Kristus, som alltid søker forlatelsens og frelsens nåde bare hos ham. Hva ser vi den samme Frelser og samme apostel tale om slike? Vi ser aldri noe sted hvor de sier at de som har det slik likevel kan være bedratt og under fordømmelse. Nei, noe slikt sier de aldri! Lovet være Gud!
La oss derfor bare se nøye på hva som ligger i uttrykket "Kristi Ånd". Er Kristus blitt ditt livs behov, så du virkelig ikke kan unnvære forsonings-nåden? Dette kan i så fall umulig være virket av kjøtt og blod, men bare av Kristi Ånd. Åpne opp øynene, glem ujevnhetene på veien, og se isteden på hele ditt livs kurs. Tenk etter om det er et liv i tro på Guds Sønn. D.v.s. om du noen gang har fått, og ennå har det sinn at du ikke kan unnvære Kristus, på grunn av din synd og uverdighet som alltid er like nedslående. Dette er det gamle, enkle tegnet som står fast, når alle andre tåkelegges i stridens bråk og tumulter. Når alt er vel, når fred og fryd i nåden gir deg gode følelser, da trenges det ingen kunst og visdom for å merke Guds Ånd. Da erfarer en Ånden i hele sitt vesen, i alle dens virkninger. Da ser en jo at en har fått et nytt lys over Guds ord, et nytt hjerte, en ny, hellig lyst til alt som tilhører Guds rike, og en hellig avsky overfor all synd. Det samme gjelder kjærlighet, nidkjærhet og nød for andre sjeler, og for Kristi ære, som en ikke hadde tidligere. Da bugner det av frukter som vitner om hva slags tre det er.
Men i de kalde og mørke stundene, når en bare kjenner på synd og troløshet, da kjenner en knapt en eneste av Åndens frukter. Da kreves det en større oppmerksomhet og dypere kjennskap for å kunne vite om Ånden bor i oss. Men da skal vi legge merke til at Skriften har mange eksempler på de kristnes anfektelser og mørke tider, når de savner lyset, og varmen i troen. Ja, de kan synes de har mistet Ånden og Kristus. Men det som kjennetegner dem alle, er at de fremdeles ikke kan unnvære Kristus. De søker hele tiden med usigelige sukk etter ham. Slik var det med Maria, da hun stod ved den tomme graven og gråt. Slik var det med disiplene da de sørget over at Herren var borte, men ble så glade da de fikk se ham på nytt. Ja, slik var det med David i de mørkeste tidene i hans liv. Men i klagesalmene taler han hele tiden om Herren. Det samme gjelder bruden i Høysangen, når hun hele natten går omkring og søker etter ham som hennes sjel har så kjær.
Alle gjenkjenner vi dem på samme tegnet. Det er et mektig bånd, en tørst i sjelens dyp, som gjør at vi ikke kan unnvære Kristus. Dette er ikke noe annet enn Kristi Ånd i hjertet, som oppleves på en slik måte, selv i de mørkeste stundene. Og det er vidunderlig å legge merke til og erfare. Selv når en sjel lider av stor likegyldighet overfor sin Frelser, så han i gremmelsen over dette i fullt alvor kan påstå at han i det hele tatt ikke bryr seg om Kristus, - så er selve denne gremmelsen og klagen et vitnesbyrd om hvordan han egentlig har det. Akkurat som når Thomas stridig nekter å tro at Kristus er stått opp, så er selve den stridige nektingen hans et bevis på at dette spørsmålet var ikke likegyldig for ham. Slik har vi det når vi "siktes", i de mørke stundene, da det ofte går så hardt for seg at det kan synes aldeles utelukket at vi ennå skulle ha Guds Ånd. Når bare synd og død formørker oss. Da er det bare disse "sukkene som ikke kan uttrykkes med ord", hungeren og tørsten etter Kristus som er det eneste beviset på at Kristi Ånd bor i oss.
Dette er et så karakteristisk Åndens verk i sjelen, noe vi aldri finner hos verdens mennesker, ikke en gang hos dem som har den aller beste naturen. Men den finnes altså likevel hos de elendigste kristne. Og slike tegn bør vi legge nøye merke til. Skal vi undersøke om Guds Ånd bor i oss, da må vi ikke la vårt blinde skjønn, våre følelser eller utseende gi svar på det spørsmålet. Bare Herrens ord og Åndens karakteristiske verk kan svare på det spørsmålet. Svært mange gjør jo den store feilen at de ser på all sin synd og usselhet, og av den grunn rygger tilbake overfor tanken om at Ånden skulle bo i dem.
Vi burde jo holde klart for oss at Guds Ånd egentlig bare har sin arbeidsplass hos syndere,
hos dem som kjenner alvorlig på sin synd.
Vi må huske på at hvis vi har Kristi Ånd, så er det bare som lege i et sykehus han bor hos oss!
Hvis vi da tenker som så at der legen dukker opp, der må jo alle være friske og glade, da tar en jo alltid feil. Nei, der legen kommer, der er det sykdom, smerter og nød. De friske trenger ham jo ikke. Legg nøye merke til at der sjelen mest av alt er opptatt med synden og Kristus, der bor helt sikkert Guds Ånd.
Men som vi sa tidligere, så opplever vi Ånden sterkt på så mange måter i de lyse stundene, når vi får nyte freden og kraften i nåden. Da har sjelen glede og smak på ordet, i bønnen, i sakramentet og i brodersamfunnet. Da taler, synger og skriver vi om Kristus. Da løper vi med glede hans veier. Men vi vil også høre Luthers skildring over Gal 4:6 om disse mer markerte og lett fattelige tegn på at Ånden bor i oss. Han sier: "Selv om det ikke kan sees utenpå oss, at vi er fornyet i våre hjerter og har fått Den Hellige Ånd, så kjenner og merker vi det på at nå vurderer og bedømmer vi alle ting annerledes. Ja, vi taler og bekjenner til og med noe annet enn tidligere. For tidligere har vi ikke kunnet dømme eller tenke rett om noe som helst. Har heller ikke talt eller bekjent slik som vi nå, Gud være lovet, taler og bekjenner - etter at den kjære sannhetens sol er gått opp for oss. Så vi fikk se at alt det vi gjør og er, er syndig og fordømt, og at Kristus alene er alt vi kan vise til. At for hans skyld er Gud nådig mot oss, og gir oss evig liv...... Så øver vi oss hele vårt liv, med all flid i å leve gudfryktig og vokte oss av all makt for synden. Og synder vi, så gjør vi det ikke bevisst og overlagt, men som fall i vår skrøpelighet. Det byr oss imot. Det kan nok skje at vi faller, for djevelen setter stadig snarer for Guds barn. Og i tillegg drar vi ennå på mange synder i vår natur. Derfor, når det gjelder kjødet, så er vi ennå syndere, selv når vi har fått Den Hellige Ånd.
Dessuten er det ofte svært lite forskjell på en kristen og andre ydmyke verdens mennesker, - hvis en bare ser på deres utvortes oppførsel. For en kristens gjerninger vil jo, ytre sett, i det daglige ikke markere seg spesielt, når han ganske enkelt bare utfører det han er satt til, enten det nå er på en arbeidsplass midt oppe i folkemengden, eller med stell av hjemmet, arbeid på åkeren. Eller du hjelper og tjener din neste. Det er jo alt sammen bare små og generelle gjerninger som hvilken som helst hedning også kan utføre. Derfor er det vel ikke noe verden vil har mer vanskelig for å forstå, enn at vi skulle ha Den hellige Ånd. Likevel ser de det nok, de som vil se det, når det skjer at vi må lide og bære korset, og bekjenne troen. Når vi stilles på valg; om vi vil miste ektefelle, barn, vårt eget liv eller gods --- eller fornekte Kristus. Da ser en det nok, når vi likevel bekjenner troen, Kristus og hans ord -- men alt sammen bare i Den Hellige Ånds kraft og styrke.
Derfor skal vi slett ikke tvile, men bare holde fast på at Den Hellige Ånd bor i oss, og at vi er hans tempel. For den som kjenner at han har lyst og kjærlighet til Guds ord, og gjerne hører, tenker og skriver om Kristus, han vet at alt dette selvsagt ikke skjer ut fra menneskelig vilje eller fornuft, men bare er Den Hellige Ånds gave. Det er rett og slett umulig at noe slikt kunne skje uten Den Hellige Ånd. For at vi har det slik, det skyldes ikke noe i vår medfødte natur. Det er heller ikke noe vi lærer gjennom noen lov. En slik forandring er det bare Den Høyestes høyre hånd som kan skape. Og det er ganske nyttig og godt at ydmyke hjerter som elsker Gud har visshet om at de har Den Hellige Ånd. Derfor må alle ta dette spørsmålet svært alvorlig; om de er sikre på at de lever under Guds nåde, og om både de selv og deres gjerninger behager vår Herre Gud. Må hver eneste sjel anstrenge seg for å få dette helt klart, så de blir overbevist i det spørsmålet, og kan si: Nå vet jeg virkelig at jeg har nåde hos Gud. Ikke på grunn av noen som helst verdighet eller dyd hos meg selv, men for Kristi skyld, han som gikk inn under loven og bar verdens synd. Det er ham jeg tror på.
Og at denne troen har vært et Guds verk, det stadfestes ved at jeg har fått et nytt hjerte og sinn. Slik at nå vil jeg gjerne både høre, lese, synge og skrive om Kristus. Og det er ikke noe som ligger så sterkt på hjertet mitt, som at hans evangelie måtte bli kjent over hele verden, og mange måtte omvende seg til det. Dette er sikre kjennetegn på at Den Hellige Ånd lever i oss. For en slik kjærlighet og lyst til Kristus og hans ord, får vi ikke av menneskelig kraft. Heller ikke kan noe lære seg dette, eller skaffe seg det gjennom hardt arbeid og anstrengelser. Det er bare Ånden som kan virke dette i oss, når den herliggjør Kristus for oss, og gjør oss til nye mennesker". Så langt Luthers forklaring av emnet.
Men hvis du da finner at tross all din skrøpelighet, så bor Guds Ånd i deg, - tenk da over om du ikke da virkelig er et salig menneske, selv om så alt det du har i denne verden bare skulle være motstand og lidelser, fattigdom, sykdom og forakt fra mennesker. Tenk, når Gud har gitt deg sin Ånd i hjertet! - Det må da helt sikkert tale til deg om hvor glad han er i deg på grunn av sin elskede Sønn. Og når vi slik "ble beseglet med Den Hellige Ånd, løftets Ånd", så vitner det sikkert nok også om at troen på Kristus ikke er noen oppdiktet innbilning. Og endelig vitner det nok også om at Gud har som mål å gjøre noe stort med oss; frelse oss helt fram til den evige herlighet, når han har gitt oss Ånden som pant (2Kor 5:5). Tenk, når samme Ånd som bor i Gud, også bor i deg - om du så ennå en kort tid skal leve her på jorden og vente på den fulle åpenbarelse av den skjulte herligheten: Tenk da etter om du ikke alt har oppnådd nok ære og lykke! Om ikke syndefallet da fullt ut er sonet, og gaven: en evig frelse, er gitt i Kristus. Og det er dette Paulus tenker på, når han fortsetter slik:
10: Og dersom Kristus er i dere, er legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet.
Hovedtanken og sammenhengen her ser ut til å være denne: Dersom dere altså har Kristus i dere, da har dere sikkert og visst frelse og det evige liv. At legemet blir dødens rov på grunn av synden, kan ikke hindre dette. For ånden er liv på grunn av rettferdighet. Paulus er opptatt av å imøtegå alle mulige innvendinger, og bevise klart at gjennom Kristus har vi virkelig på nytt blitt innsatt i den nåde og salighet som ble tapt i syndefallet. Derfor har han først sagt at "det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus" (v.1). Deretter har han holdt fram for oss det sterke beviset på den store nådens virkelighet: Åndens verk i sjelen; at vi har et åndelig sinn og sinnelag, som er liv og fred (v.5-6). Nå ser han for seg at noen kanskje kunne innvende at "døden er jo syndens lønn, og fortsatt må vi jo en gang dø. Hvordan kan du da si at vi er frigjort fra all syndens forbannelse?" Så svarer altså Paulus her at "det er bare det besværlige legemet* som er underkastet døden, men ånden er liv...osv." Og videre ut gjennom dette kapitlet viser han grundig nok at de kristnes lidelser her i livet, hvor døden er den siste, blir som ingenting mot den herlighet som til sist skal bli åpenbart på dem, og at alt det som så skjer underveis bare må virke sammen til det gode for disse.
*
"legemet" må her tolkes i ordets egentlige betydning. Og ordet "dødt" taler om den legemlige døden. Denne tolkingen av ordene framgår tydelig av sammenhengen, for neste vers taler uttrykkelig om våre legemers oppstandelse.
Dersom Kristus er i dere. I verset foran sa Paulus: "så sant Guds Ånd bor i dere", og brukte også uttrykket "Kristi Ånd" i samme vers. Nå sier han: "Dersom Kristus er i dere". Denne skiftingen av uttrykk beviser det vi også tidligere har sagt, at her forkynner han den dype hemmeligheten om at det er Gud selv som er i hjertet hos dem som tror. Guds Ånd er Kristi Ånd, og det er gjennom Ånden Kristus bor i oss. Vel er jo Kristus etter sin guddommelige natur allesteds nærværende. Men han er på en spesiell måte tilstede i dem som tror. Dette taler f.eks. Ef 3:17 uttrykkelig om: "at Kristus kan bo i hjertene deres ved troen". Men om Skriften sier at Kristus er i oss, så taler den også mange steder om at vi er i ham (se f.eks. Rom 8:1, 1Kor 1:30, 2Kor 5:17). Så blir det da slik som Kristus selv sier i Joh 6:56, at vi er i ham, og han i oss (konf.Joh 15:4). I denne inderlige forening har vi del i alt hans. Ja, alt har vi sammen med ham. Liksom våre synder ble tilregnet ham, så er nå hans rettferdighet tilregnet oss. Slik at den som gjør noe godt overfor de som er hans, han gjør det for ham (Mat 25:35-40). Og den som forfølger de som er hans, han forfølger ham (Apg 9:4-5). Men hvis vi altså slik har alt felles med ham her i livet, så skal vi sikkert og visst få del i alt hans også i evigheten (se v.17, 2Tim 2:11-12).
Da er legemet dødt på grunn av synd. At Paulus her sier legemet er "dødt", og ikke bare sier det samme som i v.11, nemlig: "dødelig", så er det bare et sterkere uttrykk som ennå klarere skildrer den ufravikelige sannnheten i legemets døde tilstand. Ja, det taler om "dødsfrøet" som allerede bor i legemet. Det er samme uttrykksform som profetene bruker, når de ofte taler om noe forestående, som om det allerede var skjedd. I uttrykksformen ligger det også noe foraktelig. For liksom et lik bør heller ikke legemet ha samme oppmerksomhet som ånden, som skal leve i evighet. "På grunn av synd". Legemet er dødt "på grunn av synd". "Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden" - for Gud hadde sagt: "Den dag du eter av det, skal du visselig dø". "Og slik trengte døden seg inn til alle mennesker, fordi de alle syndet" (ved Adam) (kap 5:12). Så bor da også synden, den egentlige dødsårsaken, alltid i oss.
Så kunne vi spørre: Men hvorfor skal de kristne dø, når Gud jo har forlatt dem all deres synd, og døden er syndens straff? I kap 4:8 sier Paulus at syndene ikke tilregnes dem. Og i Gal 3:13: "Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse" osv. Men døden er jo en del av lovens forbannelse? Slik kan en komme til å tenke, hvis en ikke skiller mellom hva døden er i seg selv, dødens egen natur, - og hva døden nå gjennom Kristi død er for de som tror. For i seg selv er døden riktig nok en syndens straff, og en del av lovens forbannelse. Og slik møter den dem som ikke er i Kristus. Men gjennom Kristi død og oppstandelse er døden for hans folk ikke lenger noen syndens straff, men heller et kampmiddel mot synden. Den er ikke lenger en lovens forbannelse, men er forvandlet til stor velsignelse. Den er en overgang til det sanne livet, det himmelske paradis.
At kristne dør, må altså på ingen måte forringe Kristi fullbrakte verk, og vår fulle frihet fra lovens forbannelse. For deres død er jo ingen straff eller hevn på grunn av lovens rettferdige krav. For "dem som er i Kristus Jesus" (v.1) er døden og alt de må lide, bare legene rense-midler (hälsosamme reningsmedel) i deres Fars hånd. Bare noe troen skal prøves på, noe ånden skal renses i, noe som hjelper oss i kampen mot våre fiender og lenker. Alle ting virker sammen til det beste for disse - "enten det er liv eller død, alt er deres" (1Kor 3:22). Dette har Kristi død utrettet. Gjennom den er den første dommen (1Mos 2:17) og all Guds lov fullkomment blitt fullbyrdet og sonet. Gjennom den ble en ny pakt opprettet, og etter den pakten er alle de som er i Kristus fri fra syndens lønn; døden, og fra all lovens forbannelse. For dem er "døden oppslukt til seier", og deres dødsdag er forvandlet fra å være en syndens straff til tvert om å være deres forløsnings-dag fra døden og all elendighet. For dem er graven en skjulegang til Guds Paradis.
Høstsæden legges i jorden og kommer neste sommer opp i en ny, yngre og skjønnere drakt (1Kor 15). Den er ikke tapt mens den ligger der i jorden. På samme måte skal heller ikke Guds barns legemer utslettes gjennom døden. Men bare legges i graven, for så å gjenoppstå i nye, skjønne legemer. "Det blir sådd i forgjengelighet, og det blir oppreist i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, og det blir oppreist i herlighet. Det blir sådd i svakhet, og det blir oppreist i kraft. Det blir sådd et naturlig legeme, det oppstår et åndelig legeme". Er det noen som vil kalle en slik død for syndens straff, eller lovens forbannelse? Tvert imot er den jo en altfor stor nåde og velsignelse. Dens mål og nytte for de gjenfødtes legemer, er å utrydde og hindre synden som bor i oss. Vi må jo dø for å bli helt renset. Syndens gift har så totalt trengt igjennom og fordervet legemene våre, at vi, på samme måte som de spedalske husene i Israel, må rives ned og bygges opp på nytt, for å bli renset (3Mos 14:45). Og på samme måte som hvetekornet ikke blir til nytt liv før det blir gravet ned i jorden, slik må også våre legemer dø og gå i oppløsning for å bli virkelig levende og hellige.
Så kunne vel noen bemerke at de som lever ved Herrens gjenkomst skal jo ikke dø, men bli forvandlet i et øyeblikk. Hvorfor kunne da ikke Herren gjøre det samme med alle sine? Bare forvandle dem i et øyeblikk, så de ikke behøvde dø. Til dette må en bare svare at Gud er visere enn mennesker. Hvor mange dype og nødvendige (hälsosamme) lærdommer og inntrykk hadde vi ikke mistet, hvis det ikke skulle være noen død som ventet oss lenger? Guds barn trenger jo all mulig hjelp imot synden. Overfor dødens faktum bremses ofte det kjødelige og verdslige sinnet. Overfor døden ser vi både Guds godhet og strenghet. Strenghet og hat til synden når han, livets og frelsens Gud, for syndens skyld lot døden komme til verden. Vi ser hans godhet og inderlige barmhjertighet da han gav sin Sønn i vår død for å bryte denne vår døds brodd, og forvandle den til en god søvn. Så lenge synden er i verden, er døden for Guds barn en velgjerning. Vi må stadig be: Herre, "lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!"
Enda en grunn til at Guds barn må dø, er at de skal følge sitt hode i alle ting. Når han døde, skulle da vi, hans lemmer, slippe å gå gjennom dette? Når han gikk denne veien, skulle da hans lemmer gå en annen vei til herligheten? Det er en stor trøst at når vi dør, følger vi i sporene til vår Herre og Frelser, som er gått foran oss denne veien. Men når vår natur alltid vil rygge overfor døden, slik også mange hellige har opplevd, så er det svært nødvendig at frelste sjeler holder dette klart for seg. Først og sist må de huske på at de er i Guds hånd. I den trofaste Fars og Frelsers armer. At ikke et hår skal falle av hodet deres uten at han vil det. At selv om døden i seg selv er forskrekkelig, så er det likevel i døden deres omsorgsfulle og kjære Frelser kommer til dem. I døden går det med oss som det gikk med disiplene i båten, da Jesus kom til dem på vannet. De ble redde, og sa: "det er et spøkelse!" Men han sa: "Vær ved godt mot! Det er meg. Vær ikke redde!" Og han som til denne dag har voktet oss i all sin barmhjertighet, han skal heller ikke forlate sine kjære, eller la noe som helst ramme oss, som ikke han i kjærlighet har tillatt.
Gjennom døden skal han bare gi oss det vi så lenge har lengtet etter; forløsningen fra alt vondt, og en fullkommen hellighet og trygghet. Da skal vi aldri synde mot ham mer. Aldri mer tynges på grunn av vår svake tro. Aldri mer savne at vi ikke har Frelseren vår hos oss. Nå skal vi få se ham som han er, i Guds Paradis. På jorden har vi alltid vært utlendinger, fattige, skremte og utrygge. Nå skal vi føres inn i vår himmelske arvs rike, i den evige sabbatsro. Israels folk var kommet til Jordan. Med lengtende blikk så de over mot skjønnheten og rikdommen i det landet de var lovet. Likevel skalv de overfor tanken på å skulle krysse Jordan. Og det var høst og Jordan gikk over sine bredder! Men det ble en stor trøst og oppmuntring for dem da de fikk se Herrens paktsark midt ute i Jordan, når Gud hadde åpnet vei gjennom vannet. Døden er vår gang over Jordan. Slik inntar de frelste det himmelske Kanaan. For at ikke elva skulle lukke seg over dem, så er Kristus med dem, og sier: "Jeg lever, og dere skal leve!". Hvis vi virkelig tenkte etter, og trodde alt dette, så ville vi sannelig stemme i med den vise kongen: "Bedre dødsdagen enn fødselsdagen".
Men ånden er liv på grunn av rettferdighet. Det er bare legemet som dør og går i oppløsning. Ånden er liv, et evig liv. Med "ånden" menes her ikke Guds Ånd i seg selv, altså den tredje personen i guddommen. Men ånden i menneskene, den ånden som Guds Ånd har født i oss. Dette forstår vi av at "ånden" her står som motsetning til "legemet". Nå sier ikke apostelen bare: ånden er levende, men: "ånden er liv". Den ånden Gud har født i oss, er et evig liv. Det er selve himmelbarnet som er skapt til en evig fortsettelse. Dette livet kjemper her gjennom mang en hindring og stor svakhet. Men i en ny verden skal den få utvikles i full kraft. Det er Kristi liv i oss. Det kommer fra ham, og er ham. I ham er det hans barn skal oppstå og leve for evig, slik han selv forsikrer oss om: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve, selv om han dør. Og den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø".
På grunn av rettferdighet. Med "rettferdighet" menes her Kristi rettferdighet som er tilregnet oss. Det ser vi først og fremst i hele Skriftens vitnesbyrd om at ikke noe menneske kan oppnå evig liv gjennom noen annen rettferdighet. Men at dette er rett ser vi også av ordvalget i dette verset, når det sies at legemet er "dødt på grunn av synd". Det ville være den groveste motsigelse, først å si at vi skulle dø for våre synder, og samtidig at vi skulle ha liv på grunn av noen egen rettferdighet. For hva er synd - om ikke nettopp det motsatte av rettferdighet? Den som dør for synden kan ikke beholde livet på grunn av sin egen rettferdighet. Selv det nye livets rettferdighet (helliggjørelsen), som Ånden virker i Guds barn, kan aldri bestå overfor loven og gi oss evig liv.
Kristi rettferdighet er det eneste vi kan bestå i, innfor Gud. Og gjennom den arver vi det evige liv. Den er absolutt ikke det samme som den rettferdigheten Gud virker i oss. Men er, som Paulus sier i det femte kapitlet, Kristi egen lydighet som han med sitt liv og i sin lidelse gav for oss. Paulus sier: "For slik som mange ble stilt fram som syndere ved det ene menneskes ulydighet, slik skal også de mange bli stilt fram som rettferdige ved den enes lydighet". Og "slik som synden hersket ved døden, slik skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre". Her hører vi hva det er for en rettferdighet som gjør at vi har evig liv. Dessuten har jo også Paulus bevist at de som er i Kristus, er virkelig fri fra all lovens forbannelse. Og at legemets død ikke motbeviser dette, fordi "ånden er liv på grunn av rettferdighet". Men apostelen fortsetter med samme emne, og taler helt tydelig om våre legemers oppstandelse:
11: Men hvis hans Ånd som oppreiste Kristus fra de døde, bor i dere, skal han som oppreiste Kristus fra de døde, også gi liv til de dødelige legemene deres ved sin Ånd som bor i dere.
Den vesentligste hensikten med dette verset, er å minne de som har Guds Ånd om at i ham har de den sikreste garanti og visshet om at Herren skal vekke opp deres dødelige legemer, til evig liv. Dette verset har altså samme budskap som når apostelen andre steder uttrykkelig kaller Ånden "pantet på vår arv" (Ef 1:14). I 2Kor 5:4-5 taler han også om hvordan vi lengter etter at "det dødelige kan bli oppslukt av livet". Og så føyer han til at Gud "har gitt oss Ånden som pant". I det første kapitlet i samme brev, v.21-22, sier han også at Gud har "salvet oss...og "har også beseglet oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter". Vi legger merke til at nå sier ikke Paulus bare "Guds Ånd", eller "Kristi Ånd". Nei, nå sier han: hans Ånd som oppreiste Kristus fra de døde. Og det er jo en uttrykksform som er mer enn en kan vente av et menneske -. Men så er det jo nettopp inngitt ham av Gud. For med denne uttryksformen vil han først minne om at hvis vi har hans Ånd som viste seg å være den som vekket opp fra døde, så burde vi også kunne vente oss noe tilsvarende. Ja, han minner om den likhet og samfunn med Kristus som vi må ha innfor Faderen, hvis vi også har hans Ånd.
For det andre minner han samtidig om at Kristi oppstandelse fra de døde er selve grunnen til at vi har evig liv. Så vil kanskje noen bemerke at selv legemene til de som ikke har Guds Ånd, skal stå opp på den siste dagen, men da "til skam og evig avsky" (Dan 12:2). Og at dermed spørsmålet om Guds Ånd bor i oss ikke er noen betingelse for at legemet skal oppstå. Men da bør vi huske at Paulus's siktemål her er det vi nettopp sa; at de som har Ånden, og som behøver denne trøsten, skulle minnes om denne ekstra garantien for at legemene deres skal stå opp. At den ligger i at de allerede her i livet har Guds Ånd, at deres legemer allerede er Guds tempel. Paulus motsier ikke at alle mennesker, også de kjødelige, skal stilles fram med sine legemer for domstolen. Men det han er opptatt med, er å forsikre de som tror om at gjennom Kristus er de fullkommen fri fra all syndens forbannelse. Og dermed også fri fra dødens makt. Dette har de nå en spesiell "pant" og sikkerhet på, ved at Gud alt nå har gitt dem sin Ånd. Og ved den er de blitt "helliget i hele sin ånd, sjel og legeme" (1Tess 5:23).
Han skal også gi liv til de dødelige legemene deres. Disse orden viser at nettopp våre egne legemer, akkurat de legemene som legges i jorden, skal ved Guds allmakt gjenoppstå til livet. Men de vil være så forandret og forherliget, at de i dette forholdet ikke vil være de samme som før (1Kor 15:36,38). Dette var allerede åpenbart for Job, da han sa: "Og etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud" (Job 19:26). Og profeten Jesaja sier: "Dine døde skal bli levende. Mine lik skal oppstå. Våkn opp og juble, dere som bor i støvet! For dugg over grønne urter er din dugg, og jorden gir døde tilbake til livet" (Jes 26:19). Hver eneste sjel skal på den siste dag gjenforenes med sitt eget legeme, det som han her i livet har brukt til godt eller ondt, tjent Gud eller tjent djevelen. Her i livet har legemet vært sjelens organ eller verktøy. Da må det også delta i den salighet, eller de pinsler, som følger i det neste livet. Alt ettersom menneskene har levd i mørkets rike og tjent synden, eller i Kristi rike, og da bare gjort det gode for hans skyld (Mat 25:35-40).
Men som vi allerede har sagt, så vil legemene være så forvandlet, for at de skal passe inn i det evighetsliv de går til. Det forgjengelige skal bli ikledt uforgjengelighet, og de som var forenet med Kristus og hans Ånd, skal nå bli lik Kristi herlighets legeme. Liksom de her i livet har båret den første Adams bilde, som var av jorden, jordisk, - slik skal de i oppstandelsen bære den andre Adams bilde, som er himmelsk (1Kor 15). I Fil 3:21 leser vi om Kristus: "Han skal forvandle vårt forgjengelighetslegeme, så det blir likedannet med hans herlighetslegeme. Det skal han gjøre ved den kraft som gjør ham i stand til å underordne alle ting under seg selv". Da Kristus ble forklaret på berget, "skinte hans ansikt som solen, og hans klær ble hvite som lyset". Slik skal også, ifølge Kristi egne ord, "de rettferdige stråle som solen i deres Fars rike" (Mat 13:43). Herre, vår Gud: Gi oss mer tro! Oppstandelsens hemmelighet og herlighet er så uendelig mye større enn noe menneskes fornuft kan fatte. Så den som vil forsøke å fatte dette med sin forstand, blir bare stående i den mørkeste natt av vantro og tvil. Her kreves det at vi "vet hvem vi er kommet til tro på". Vet at han er både allmektig og sannferdig. Videre kjenner vi til hvordan alt vil skje i oppstandelsen. Men her er det nok nødvendig at vi mer enn én gang må be til Gud om troens gave.
ved sin Ånd som bor i dere. For å legge ennå mer tyngde i dette, gjentar apostelen her grunnlaget for den vissheten de kan ha om en herlig oppstandelse: Dette at Guds Ånd allerede bor i dem. Det han vi si, er: Tenk, Gud har allerede gitt dere sin Ånd. Allerede her på jord er legemet deres et Guds tempel, og i dette har han bodd og virket. Han har helliget og renset det. Alt dette vitner da virkelig om at han arbeider mot å gjøre noe herlig ut av dem. Hvis en trodde legemene våre skulle bli liggende igjen som ruiner og bli til intet, så ville jo en slik holdning være en majestetsfornærmelse overfor Den Hellige Ånd og hans ære. Måtte vi alle tenke over dette! Selvsagt er det godt, hvis du tror på sjelens udødelighet. Men det er så menn ikke likegyldig om det er slik at du tror alt Guds ord, - eller om du bare beholder, og tror på, det du anser akseptabelt, - men tviler på det øvrige. For i så fall har du allerede veket av fra troens vei. Du er ikke lenger en som tror; tror bare på Herrens ord. Du tenker isteden bare akkurat det din stakkars fornuft dikterer deg. Men nå er det altså ikke utelukkende sjelene, men ganske konkret legemene som Herren selv så ofte talte slike overbevisende ord om: "Og jeg skal oppreise ham på den siste dag" (Se f.eks. Joh 6:39,40,44).
Kan du ikke nå forstå hvordan disse legemene skal kunne stå opp, selv om de er brent eller fullstendig oppløst etter mange år? Eller hvordan "havet skal gi tilbake sine døde". Tenk da etter om du forstår hvordan Gud en gang skapte alle ting av intet, eller hvem som gav ham det han trengte til å skape alt. Svar Gud på de spørsmålene han stilte Job: "Hvor var du da jeg grunnfestet jorden?" (Job 38). Bøy deg for den Høye, den opphøyde, og bekjenn at du forstår ikke noe av alt dette, og at han er den allmektige som gjør under! Be om en stråle av hans lys! Se deretter på alt det han har gjort for oss da han sendte sin Sønn, sitt ord, sine sakrament, sin Ånd. Tenk så etter om ikke alt dette vitner om at han har planer om å gjøre oss herlige både til legem og sjel. Da skal nok også din bekjennelse bli at han "som i kraft av en evig pakts blod førte vår Herre Jesus Kristus, sauenes store hyrde, opp fra de døde", også skal føre sitt folks legemer opp fra de døde, for sin Ånds skyld, som bor i dem. Høylovet være hans navn i all evighet!
12 og 13: Derfor, brødre, er vi ikke skyldige overfor kjødet, slik at vi skulle leve etter kjødet. For hvis dere lever etter kjødet, skal dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger, skal dere leve.
Derfor er vi ikke skyldige. Dette er avslutningen på det som er sagt foran. I dette kapitlet har apostelen hittil talt om det som er størst ved det å være forenet med Kristus: At vi er fri fra all fordømmelse, at Den Hellige Ånd bor i oss, og en herlig oppstandelse til evig liv. På et slikt grunnlag, vil apostelen nå si, er vi sannelig også skyldige til ikke lenger å leve etter kjødet, men nå helt stille vårt liv til Åndens tjeneste. Det er jo nettopp disse store nådens gaver; fri fra all fordømmelse, at Ånden bor i oss, og håpet om en salig oppstandelse, som er det sterkeste grunnlaget som driver oss til å vandre i Ånden i hellig aktsomhet. Det er dette Paulus tenker på her. Og uten tvil sikter han spesielt til det som er sagt om Ånden like foran. Det kan vi vite når vi ser på liknende tekster, som f.eks. Ef 4:30, der han sier: "Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, ham som dere ble beseglet med til forløsningens dag". Og Gal 5:25: "Hvis vi lever i Ånden, så la oss også vandre i Ånden!"
Men midt i denne skildringen, så rik på trøst om hvor store ting Guds barn eier ved troen, kommer så disse forskrekkelige ordene: "Hvis dere lever etter kjødet, skal dere dø". Det kan fortelle mange noe underlig. Her taler han jo til de som er omvendt, til kristne. Det viser jo versene foran. Hvordan skal vi da oppfatte det når han nå sier: "Hvis dere lever etter kjødet, skal dere dø"? Jo, apostelen visste meget godt, noe han også tidlig opplevde, at i en flokk kristne vil det alltid også blandes inn falske kristne, som har en ytre form for gudfryktighet, men fornekter dens rette kraft. Og overfor disse var det nødvendig med et alvorlig domsord. Dernest visste Paulus at også de sanne kristne alltid er utsatt for den faren at de på nytt kan bli bedratt av fienden, bli slappe og søvnige, slik at de lett ennå en gang kan fanges i fiendens garn, i kjødets og verdens lyster. Disse trengte også et advarende ord.
Djevelen lar oss jo aldri få leve i fred med sannheten. Så snart Gud har åpenbart sitt evangelie for oss, når vi hører en klar forkynnelse om at vi blir rettferdiggjort ufortjent, bare av nåde, uten gjerninger, så snur den farligste fienden snart opp-ned på det hele. Han vekker slike tanker i oss som at da er det ikke så viktig at vi anstrenger oss med gode gjerninger og dette å drepe kjødet. Vi behøver ikke nekte oss alt mulig, eller gå inn på noe som kjødet setter seg fullstendig imot. For vi er jo alle syndere. Her jo ingen som er rettferdige, alt må jo likevel være bare av nåde. Paulus reagerer overfor en så fordreid og farlig oppfatning av det dyrebare evangeliet. Samtidig vil han støtte og hjelpe Guds barns villige ånd, når han nå på nytt tar opp det forholdet han talte sterkere og mer utførlig om i det sjette kapitlet. Han sier:
Derfor, brødre, er vi ikke skyldige overfor kjødet, slik at vi skulle leve etter kjødet, men tvert imot overfor Ånden, så vi skulle leve etter Ånden*. "Vi er ikke skyldige", sier Paulus. Dermed synes han å sikte til samme forhold som han omtaler i det sjette kapitlet, der han bruker bildet om tjenere som flytter fra én arbeidsgiver, til tjeneste hos en annen. Da, sier han der, er de ikke lenger pliktige til å tjene den forrige, men skylder nå å tjene sin nye herre (kap 6:16-20). På samme måte som han der sier: "Da dere var tjenere under synden, var dere fri for rettferdigheten" (v.20), så vil han altså her ha sagt: Når dere nå har Guds og Kristi Ånd og tilhører ham (v.9-10), så er dere fri for kjødets tjeneste. Da skylder dere ikke lenger kjødet noen lydighet, men skylder nå tvert imot å lyde og følge Ånden.
*
Denne tilføyelsen vi har gjort, ligger så klart antydet i apostelens ord, at han ikke anså det nødvendig å uttrykke det i klartekst. Isteden sier han det jo med ennå sterkere ord i v.13.
"Dere har fått et nytt kall, ny tjeneste og et nytt sinn, nå som dere er blitt kristne. Når nå Guds Ånd bor i dere, så krever det at dere skal leve slik som Ånden lærer dere. Og det er slett ikke opp til deres frie vilje, om dere vil gjøre dette, eller la det være. Nei, hvis dere vil rose dere av at dere eier nåden og Ånden, så må også deres bekjennelse være klar: At dere skylder å leve, ikke etter kjødet, som bare vil fortsette å synde, men etter Ånden, som viser dere at så snart dere er blitt Guds barn, så må dere straks vende dere fra synden til et nytt liv i rettferdighet. Og så ikke derfra igjen og til synden" (M.Luther). Det er dette Paulus mener, når han sier: "Derfor er vi ikke skyldige..." osv. Å, måtte alle kristne tidsnok bli klar over at i Kristi rike hersker en bestemt lov. Der gjelder dette at straks vi har fått del i den store nåden, er vi fri fra all fordømmelse, og har Den Hellige Ånd. Og da skal vi omgående si farvel til det gamle livet i synd og forfengelighet, og isteden begynne et nytt liv, ledet av Ånden. For hør nå hva følgene blir, hvis dette ikke skjer. Apostelen sier:
For hvis dere lever etter kjødet, skal dere dø. Kort og rett på sak avsier han her dommen over alle dem som lever etter kjødet. Her er det spesielt disse som skjuler seg under evangeliets frihet mens de fortsetter å følge kjødets lyster (Gal 5:13), han vil vekke så de stopper opp. Han taler jo her til en stor flokk kristne. Han vil, om mulig, vekke dem fra den villfarelsen at mens de kanskje roser seg av å ha livet og nåden, kan komme til å ende i den evige døden. Han vil si som så: det rimer på ingen måte at dere som nå er frelst fra synden og døden, og har fått del i Kristi nåde, skulle fortsette i deres tidligere kjødelige levesett. For hvis dere gjør det, må dere ikke tro at dere fremdeles kan beholde livet og til sist bli frelst. Nei, da vil dere ende i den evige døden. Kristi store verk skal så visst ikke bli tilregnet dem som vil fortsette i sine synder. Nei, Kristi død er bare for dem som så g jerne vil være fri fra syndene sine, men ser at de ikke kan fri seg fra dem selv.
Men det kreves nok at vi mer konkret har fattet hva det vil si å "leve etter kjødet". Hjertet vårt vil nok vanligvis tyde det forholdet ut fra sin egen tilstand. Hyklerske sjeler vil nok ha det til at dette gjelder bare et grovt liv i åpenbare synder. Mens derimot alvorlige og engstelige sjeler frykter at det å leve etter kjødet også taler om hver eneste svakhetssynd i oss. I tillegg har nok også forkynnelsen over disse ordene ofte vært svevende og uforsiktig. Og det er spesielt farlig når forholdet virkelig går på liv eller død, slik som tilfellet er her.
Men hva menes det da her med å "leve etter kjødet"? I det vi har talt om ovenfor har vi ofte sett hva som ligger i uttrykket "kjødet"; at "kjødet" ikke står for noen konkret synd eller lyst, men hele vår fordervede natur, slik vi fikk den fra vår far og mor ved fødselen. Kristus sier det slik: "Det som er født av kjødet, er kjød". Men så er det noen som sier: Å leve etter kjødet er å gi kjødet frihet. Altså å gjøre det kjødet har lyst til. Men dette er jo så uklart uttrykt, at det veldig lett kan misforståes. Det finnes vel knapt noen ugudelig som ikke i noe tilfelle kjemper mot kjødet sitt. Og da ville jo en slik tenke at: jeg gir jo ikke kjødet all mulig frihet, så derfor må vel jeg være en som ikke "lever etter kjødet". På den andre side finnes det heller ikke noe Guds barn som ikke i anger må bekjenne at han har syndet, både i ord og i gjerninger. Og en slik bekjennelse er jo bare et resultatet av at også deres kjød har fått en viss frihet. Derfor kreves det altså her en mer konkret holdning til dette forholdet. De som i kristelig forstand har tolket dette mer grundig, har ofte sagt det slik: Her vil Paulus si at hvis de kristne blir likeglade og gir etter for kjødet, så vil det føre til åndelig død, fordi synden enten virker søvn og forherdelse, eller vantro og fortvilelse. Dette er sikkert nok en kristelig tolkning, men den følgende er uten tvil ennå riktigere.
Apostelens ord er nemlig langt mer konkrete en nevnte tolking. Å bli likeglade, og gi etter for kjødet, er selvsagt fryktelig farlig. Men dette er fremdeles ikke å "leve etter kjødet". Og ordene: "da skal dere dø" sier etter apostelens talemåte noe mer enn dette at da kunne vi dø åndelig. Når vi ser på andre steder hvor Paulus anvender samme advarende talemåte til de kristne, finner vi at det er selve dødsdommen han egentlig forkynner dem. Det er den evige døden, som syndens lønn, han taler om. Se Gal 5:19-21, 1Kor 6:9-10, Kol 3:5-6 m.fl. Det er akkurat dette, apostelens måte å tale på, som gir oss den beste forklaringen på hva det er han mener. Men det kommer vi snart nærmere inn på. I uttrykket "leve etter kjødet" legger vi merke til ordet "leve". Det taler om at her er det ikke bare tale om de som tilfeldig faller og synder. Det tales om å føre et liv som er i pakt med kjødet, d.v.s. den falne naturen vår.
Å "leve etter kjødet" er derfor kort og godt at vi både i vårt ytre og indre liv bare følger den falne naturen. Det er først og fremst, som Luther sier, "å leve i selvsikkerhet, vantro, avguderi, i forakt for Guds ord, formastelighet" osv. Og i tillegg at en i ord og gjerning følger sine lyster og begjær. Det er dette som er å "leve etter kjødet". Vi må holde klart for oss det vi nevnte ovenfor, at Paulus visste at i flokkene av kristne vil det alltid være både sanne og falske, og at han her på nytt har villet minne om et avgjørende kjennetegn, så kanskje noen av de falske kristne kunne vekkes. Dels at han også vil tale til de som "har begynt i Ånden", så de ikke skal "fullføre i kjødet" (Gal 3:3), d.v.s. falle helt fra.
Det er til sanne kristne apostelen taler, når han sier: "jeg frykter for at slik som slanget forførte Eva med sin list, slik vil også tankene deres bli fordervet, og drevet bort fra den enfoldige troskap mot Kristus" (2Kor 11:3). Og i 1Tim 1:19 taler han til Timoteus om å "kjempe den gode strid, i det du har tro og en god samvittighet, som noen har forkastet, og dermed har lidd skipbrudd på troen". Det samme sier apostelen Peter: "For om de først har flyktet unna verdens urenheter ved erkjennelsen av Herren og Frelseren Jesus Kristus, og de så igjen blir viklet inn i disse urenhetene og underlagt dem, da er det siste blitt verre for dem enn det første. Det har gått med dem som det heter i det sanne ordtaket: Hunden vender tilbake til sitt eget spy, og: Et nyvasket svin velter seg i gjørmen" (2Pet 2:20,22). Av disse, og flere liknende bibelsteder, ser vi klart at Guds barn ikke er fri fra faren for å falle fra, og begynne å "leve etter kjødet" på nytt, i ordets fulle mening. Det er også klart at ordet "leve" må oppfattes i ordets fulle betydning, slik vi sa ovenfor, hvis det skal ende med dommen: "da skal dere dø". For vi vet at for alle tilfeldige synder er det alltid tilgivelse og nåde å få, bare ikke sjelen helt har falt fra og blir værende borte fra Herren.
Å "leve eter kjødet" må altså bety det samme som å "vandre etter kjødet" (v.4). Det vil si at vi både i vårt sinn og i selve livet vårt følger den falne naturen. Nå vet vi at fallet av og til skjer til høyre side; til egenrettferdighet og lovgjerninger, slik det skjedde med galaterne som Paulus skriver dette til: "Dere er kommet bort fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven. Dere er falt ut av nåden" (Gal 5:4). Og nettopp dette fallet er det han taler om, når han i kap.3 sier: "Etter å ha begynt i Ånden, skal dere nå fullføre i kjødet?" Men hos andre skjer kanskje fallet til venstre side; til syndens urenhet. Det var disse Peter siktet til når han talte ovennevnte ord om de som "først har flyktet unna verdens urenhter ved erkjennelsen av Herren og Frelseren Jesus Kristus, og de så igjen blir viklet inn i disse urenhetene og underlagt dem". Disse har da enten søkt en falsk trøst for synden og frivillig begynt å leve i den, slik som Judas. Og da er det alltid det samme som kjennetegner dem som Judas; de bekjenner ikke lenger sin synd og søker forløsning hos Herren. Tvert imot forsvarer og degger de for den.
Eller også lever de i en skjult fortvilelse, for de "har forkastet en god samvittighet og har lidd skipbrudd på troen", så de ikke lenger lever ved nådestolen. Det er alt dette som er å "leve etter kjødet". Og det er noe ganske annet enn at vi tilfeldig lar oss "ta til fange under syndens lov som er i lemmene våre" (Rom 7:23) der ånden ennå kjemper kampen mot synden og ennå kan "takke Gud - ved Jesus Kristus, vår Herre" (v.25). Men alt dette blir ennå mer klart gjennom den dommen apostelen her forkynner over dem som lever etter kjødet. Han sier:
Da "skal dere dø". Dette taler ikke om hvordan det åndelige livet kan dø ut, men om selve syndens lønn; den evige døden (kap 6:23). Som vi allerede har sagt, så merker vi det spesielt av de skriftstedene som nærmest motsvarer vår tekst, først og fremst Gal 5:16-21, der Paulus taler om "kjødets gjerninger" , og til slutt avsier samme dom som her. Der sier han det med disse ordene: "De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike". De samme alvorstunge ordene benytter apostelen i 1Kor 6:9-10. Og i Kol 3:5-6 sier han: "Overgi derfor deres jordiske lemmer til døden: hor, urenhet, syndig begjær, ond lyst og grådighet"..osv. Og så føyer han advarselen til med disse ordene: "På grunn av disse ting kommer Guds vrede over ulydighetens (vantroens) barn". Av slike steder ser vi at hensikten med apostelens talemåte, er å forkynne klart den evige døden og "Guds vrede", for å advare mot synden.
Men selv om det ikke er uttrykkelig sagt, så ligget det også klart i dette at selv bare et ganske likeglad liv kan føre til åndelig død. Ja, i alt dette ligger det en advarsel til alle kristne om å være redde for å gi etter, noe som helst, overfor kjødets begjæringer. Fordi disse alltid "fører krig mot sjelen". Og hver eneste synd gjør Guds hellige Ånd sorg, og kan føre både til selvsikkerhet og fortvilelse, kort sagt: til åndelig død, og deretter den evige død. Men nå har vi gjennom flere bibelsteder sett at apostelens hensikt var å forkynne selve den evige døds dom over dem som lever etter kjødet. Her vil altså Paulus ha sagt: Når som helst dere måtte opphøre å leve etter Ånden, og på nytt begynner å leve i kjødelig selvsikkerhet, vantro og synd, - så er dere igjen under dødens dom, som er syndens lønn. Da vil dere i evighet lide alt det forferdelige Guds vrede og makt kan komme til å sende over de som står imot ham. Da er dere fordømt til helvete.
Så må vi her igjen huske på at en slik dødsdom nødvendigvis innebærer at ordene "leve etter kjødet" oppfattes i sin direkte mening. At det betyr at vi både i vårt ytre og indre liv følger vår natur, slik som bare en uomvendt, en hykler eller en frafallen lever. Eller skulle Paulus med dette mene at selv de som ved troen lever i Kristus, skulle fordømmes til den evige død, hvis de falt i synd? Eller hvis de i striden kanskje til og med ofte ble overmannet av sitt eget kjød, selv om de da skyndte seg til nådestolen med sine synder, dømte seg selv, og søkte forlatelsens og helliggjørelsens nåde i Kristus alene? På ingen måte! De som i tro og gudsfrykt lever i Kristus, har det evige liv (1Joh 5:12). De har alltid en forsvarer hos Faderen (1Joh 2:1). Og da er det alltid en viss dødelse av kjødet, i dem. De kan ikke "gjøre synd", (dvs. kan ikke bevisst og med fullt overlegg synde) så lenge Guds Ånd ennå bor i dem (1Joh 3:9). Dette er det absolutt nødvendig at vi er klar over. For ellers kan selve troens hovedlære bli tåkete, og samvittigheten fanges under trelldommens åk , ja, føre til fortvilelse, - når vi opplever kjødets kamp og tilfeldige nederlag. Som altså ikke er det som uten videre beviser at vi "lever etter kjødet".
Den som ennå stadig blir tuktet og knust av sin synd, og bare drives ennå mer til å søke nåde og kraft. Som stadig søker dypere i Guds ord. Som våker og ber i stadig mer alvor. Der synden altså er hans største plage, og en herlig vandring etter Ånden er det han har aller mest lyst til. - Der er det nok slett ikke noe grunnlag for å si at han "lever etter kjødet". Men av denne teksten må likevel alle Guds barn merke seg at en kan ikke leve lettsindig og skjødesløst. Eller tro at på grunn av den store nåden, er ikke synden så farlig. Luther sier: "Den som nå er blitt en kristen må ikke ta så fullstendig feil at han sier: Når jeg nå er fri fra loven, så kan jeg gjøre det jeg har lyst til. Nei, han må si og leve det motsatte. Nettopp fordi han er en kristen, så frykter og vokter han seg for synden, for at han ikke på nytt skal falle ut av sin frihet og ned i sitt tidligere syndens fengsel under loven og Guds vrede. Eller falle fra det nye livet han har fått, og ut i døden. Her hører han nå den alvorlige dommen: "Hvis dere lever etter kjødet, skal dere dø".
For hvis dette skjer, at det mennesket som en gang vandret etter Ånden, som i tro og gudsfrykt kjempet mot kjødet sitt, - nå derimot bare slipper det til. Ja, forsvarer og degger for det som etter Guds ord tydelig og klart straffes, da er dette mennesket allerede dødt. Og da hjelper det ham ikke noe om han vitner om evangeliet, at han har Kristus og troen. Eller det kan være noen som nok har opplevd en viss omvendelse. De har funnet fram til Ordet, og til Ordets venner. Har hørt om nåden og troen, og vil være kristne. Men oppe i alt dette fortsetter de sitt liv i gamle skjødesynder, og er ikke kommet i motsetningsforhold og kamp mot disse. F.eks. sin gjerrighet, sin urenhet, sitt hat til en uvenn, sin stolthet osv. Men da er dette forholdet et sikkert og avgjørende tegn på at omvendelsen hans er falsk, og troen hans er død. For "de som tilhører Kristus, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster" (Gal 5:24). Det kan nok ennå være mye som mangler hos dem, når det gjelder dette å drepe kjødet. Men det vil alltid være et avgjørende skille mellom det å leve i "fredelig sameksistens" med sin synd, eller tvert imot i stadig kamp mot den, selv om jeg nok er svak og skrøpelig i kampen. Og disse som da i egentlig mening "lever etter kjødet", lever altså under apostelens domsord om at da "skal dere dø". Dere vil ende i evig fordømmelse, hvis ikke det skjer en omvendelse i tide.
Men hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger, skal dere leve. Det vil si: Hvis dere har den Ånden som angriper, straffer, knebler og korsfester kjødet. Og dere holder fram med å døde kjødet, til livets slutt, da skal dere til sist arve evig liv. Men selvsagt er det ikke så å forstå at det skulle ligge noen frelsesgrunn i dette å døde kjødet, noe som skulle gjøre at vi dermed skulle oppnå evig liv. Nei, her tales det bare om konkrete kjennetegn. Og her tales det bare om det som skjer når legemets gjerninger drepes "ved Ånden", altså når det skjer i troen på Kristus".
I disse Paulus's ord ligger det mange dyrebare lærdommer. Først lærer vi her, slik Luther også bemerker til disse ord, "at også de kristne har ennå noe av kjødet i seg, og det må dødes. Det er alle slags fristelser og lyster som strir mot Guds bud. De rører seg i vår natur og frister til synd. Det er alt dette som Paulus her kaller "legemets gjerninger". Det er vantro og motløse tanker, kjødelig tilfredshet og motstand overfor gudsfrykten, likegladhet og treghet overfor Guds ord og bønn, utålmodighet og misnøye under lidelser, sinne, hevntanker eller misunnelse og hat overfor vår neste, utukt, gjerrighet, selvopptatthet osv. For slike tilbøyeligheter bærer vi på i vårt kjød, og de holder ikke opp å lokke og friste menneskene. Ja, i sin menneskelige svakhet blir mange inntatt av disse fristelsene, så de ikke tar seg i vare mot å bli overmannet av dem. Og det kommer helt sikkert til å skje hvis menneskene ikke setter seg til motverge på den måten apostelen anviser her; at de dreperslike legemets gjerninger."
Som også ellers over alt i Skriften, er dette det første vi lærer: at også hos de kristne finnes det ennå slik ondskap som må dødes. Men samtidig er det like klart at dette ikke er noen grunn til at de behøver fortvile, eller tro de er falt ut av nåden, selv om de ennå finner slike onde ting i seg. Bare disse tingene tross alt ikke er deres liv, men tvert imot deres plage, og når alt ondt bare driver dem til Frelseren.
Det Paulus egentlig lærer her, er at alt det onde ikke har noe "fristed" hos dem som tilhører Kristus og har Ånden. Men at de hele livet igjennom må korsfeste og drepe disse legemets gjerninger. Men det betyr da ofte en hard kamp, så sjelen nok mang en gang i kampen holder på å fortvile og gi opp - hvis ikke Gud med sin nåde og Ånd på nytt kommer til og styrker ham. Men når vi så styrkes og gjenopplives av den store nåden; tilgivelsen for alt, Guds evige vennskap, dette at Ånden bor i oss, og håpet om frelse, - da bør en kristen ikke bli trøtt i denne kampen. Skulle heller ikke behøve bli lat og søvnig, men alltid la seg vekke opp på nytt av nåden, slik at du ikke lar kjødet få noen frihet, men stadig fortsetter å drepe kjødets gjerninger. For hvis dette ikke skjer, så kan et likeglad liv føre til åndelig død, som vi også har påpekt tidligere. Også i den mening kan det derfor sies: "hvis dere lever etter kjødet, skal dere dø". Og likeså det motsatte: "Men hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger, skal dere leve". For kjødet og Ånden er begge så sterke at det er umulig at de kan herske sammen. Hvis kjødet hersker, da kan ikke Ånden leve i oss. Men hvis Ånden hersker i oss, da blir kjødet drept.
"Ved Ånden". Hvordan foregår så dette, å drepe legemets gjerninger ved Ånden? Dette taler også Luther helt enkelt om, etter egen erfaring. Han sier: "Dette å drepe synden ved Ånden går for seg på denne måten: Menneskene er klar over sin synd og sine svakheter. Når de så kjenner at syndige lyster begynner å røre på seg, da reagerer de straks og vender seg til Guds ord. Ved troen på syndenes forlatelse styrker de seg mot angrepet, og gjør dermed motstand mot synden, d.v.s. aksepterer den ikke, eller lar den slå ut i gjerning. For dette er forskjellen på de som er kristne og hellige, og de andre, som er uten Ånd og tro, eller har latt den fare, så de har mistet den. For riktignok har de kristne, som alle andre, ennå kjødets lyster i seg. Men de blir værende i sin omvendelse og sin gudsfrykt, og beholder troen på at syndene deres er forlatt for Kristi skyld. Derfor slipper de dem heller ikke til, men kemper mot dem". Og nettopp dette, at de ikke slipper kjødet til, men står imot det under bønn og tro på forlatelsen, er et sikkert tegn på at de virkelig er i en sann nåde, og har syndenes forlatelse. Og da vil slike skrøpeligheter som fortsetter å leve i deg og plager deg, ikke bli åndelig dødelig eller fordømmende for deg, slik som for de andre, som fortsetter sitt liv i kjødelig visshet, uten rett omvendelse og tro.
Men disse ordene: "ved Ånden" - "hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger", gir oss spesielt to viktige lærdommer. Først og fremst forkaster disse ordene alt som bare er lovisk strev med å døde kjødet. For det strevet er jo bare er et produkt av vår egen samvittighet og fornuft. Det har ikke noe å gjøre med kjærlighet og lyst til Guds lov, som bare kan fødes av troen og Ånden. Vi vet at i alle religioner er det mennesker som har arbeidet med å drepe/døde kjødets lyster. Og de har brukt alle de midler menneskets egen natur har kunnet uttenke. De har speket legemet med hardt arbeid, med faster, med selvpinsle, har våket m.m.Og slik er det også mange som kjemper med bønn og kamp mot det onde, uten at de først eier den frelsende troen og livet. Dette strevet fører ikke noen til frelse. Når det skjer uten Ånden og den levende tro, vil disse etter all nidkjærheten og religiøsiteten til slutt bli "drevet ut" (Se Gal 4:30, 3:10). At det har vært dette Paulus har hatt i tankene, kan vi se av de versene som følger nærmest etterpå, v.14-15. Der setter han trelldommens ånd og barnekårets Ånd opp mot hverandre, og lærer at bare de som blir ledet av Guds Ånd, er Guds barn. Når han sier: "hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger", vil han altså dermed ha sagt: Jeg taler bare om de som i Den Hellige Ånds kraft dreper kjødet sitt. De som allerede er frelst ved troen på nåden, og bare derfor elsker det Gud elsker. For slik er det Den Hellige Ånd virker. Det er bare disse som "skal leve".
Dernest har Paulus, med presiseringen "ved Ånden", villet minne om hva som er den rette seierskraften over kjødet. Til trøst og hjelp for dem som kjenner sin egen avmakt og svakhet i striden.
Det kreves noe ganske annet enn menneskelige krefter til å overvinne og døde kjødets mektige lyster. Kristus sier: "Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten at den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt, uten at dere blir i meg". Bare med "Herrens veldige kraft" kan vi overvinne det onde. Dette er den kraften som går fra stammen ut i grenene, og som er grunnen til at de bærer frukt. Hvis vi så mangler denne kraften, og kjødet på nytt begynner å få overhånd, da hjelper det ikke bare å kjempe og be. Det eneste som hjelper da, er at sjelen på nytt får senkes ned i nåden, og eter og drikker av den. Ja, hviler seg i nåden - til sjelen igjen blir fylt av Åndens liv og kraft, blir salig og sterk i Herren.
Skriften sier jo: "Glede i Herren er deres styrke" (Neh 8:10), og videre: "Dine buds vei vil jeg løpe. For du frir mitt hjerte fra angst" (Sal 119:32). Når en kristen gjennom kjødets mektige ondskap er falt, eller på annen måte er kommet under trelldoms ånd, må han altså vende seg helt og holdent bort fra ord som taler om strid og gjerninger, til ord som taler om Kristus og nåden, for at han først kan reises opp igjen i den salige og sterke barnekårets Ånd. For det er dette Paulus spør galaterne om: "Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller ved å høre troen (evngeliet som skaper tro)? Han som gir dere Ånden, og virker kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger, eller ved å høre troen?" (Gal 3:2,5). Dette har også Luther sagt noe om. Når det gjelder å døde legemets gjerninger ved Ånden, sier han at i fristelsens stund skal vi "komme i hu Guds ord, og ved troen på syndenes forlatelse styrke oss mot fristelsen".
Å, om vi alle kunne huske på dette! Når det blir virkelig ille med oss, når vi ikke har noen som helst kraft i striden og bare kjenner kjødet herje så vi til og med faller og synder. Da opplever vi det som om Gud skulle være fullstendig død og forsvunnet fra verden, eller "ikke slipper min bønn inn på seg" (Klag 3:8). Å, om vi da kunne huske på dette, at da er det på tide å slutte med vår egen kamp, og bare vende oss til Ordet, og høre om Guds store nåde i Kristus. Nå vende oss til evangeliet og alle nådens midler, for å gjenopprette troens fred, som vi hadde fjernet oss fra. Nå legge bak oss all tanke på egen kraft eller svakhet, og bare bære fram dette ene sukket: Gud, får jeg eie din nåde? Får jeg din forlatelse for alt?
Og dette spørsmålet må vi ha et konkret svar på, før vi kan få noen kraft. Men da gjelder det å ikke søke dette svaret i følelsene våre. Bare i Guds eget ord! Hvordan handlet Frelseren med alle syndere som søkte hans nåde? Det er bare det vi må se på nå! Og fra Bibelens første blad til det siste vil du ikke kunne finne et eneste eksempel på at noen som bare søkte nåden i Kristus, ble avvist. Men når nå Gud forlater alt, og du får den trøsten at Gud er din venn og Far, - legg da også problemet med å overvinne fristelsene dine, på ham! Dette er seierskraftens hemmelighet. Så lenge du tror du selv kan gjøre noe som helst, får du bare lov til å falle. Å, om vi ville ta imot denne lærdommen! At dette er hemmeligheten til seier i den åndelige kampen. Den som Herren Gud skildret slik til Paulus, da han hadde bedt tre ganger om å få slippe tornen i kjødet: "Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i skrøpelighet". Den samme hemmeligheten taler Paulus selv om, når han tilføyer: "For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk".
Så stor er Herrens nidkjærhet for at hans nåde skal bli opphøyet, at han heller lar det skje fall på de fineste områdene i våre liv, enn at hans ære skulle bli gitt til noen som helst jordisk skapning. Lærdommen vi til slutt trekker av alle våre kamper for å døde legemet, blir alltid at det er bare Herren som har makt til dette. At det er Herren som gjør det, selv om det også kan skje på den måten at han vekker oss opp for at dette må skje. Dernest at han virker en fattig ånd og tro i oss, villighet og bønn. Og han minner oss om at alt dette må vi søke hos ham. Og når det kommer til det punkt at vi i troen ønsker all nåde og kraft fra ham, da virker han alltid det som behager ham, til dødelse av vårt kjød, - hvordan han så fører oss. Hvis han hører vår bønn og gir nåde og kraft til å avstå fra all ugudelighet og de verdslige lystene, da dødes vår kjød. Men hvis han isteden trekker sin kraft tilbake, og overlater oss til å siktes av Satan, da dødes også vårt kjød. Da dødes det innerste i det gamle mennesket; den dype innbilningen om vår egen kraft (Luk 22:62).
"Legemets gjerninger" som skulle dødes, er alle slags utslag av fordervet som bor i oss. Det blander seg i våre tanker, ord og handlinger. Så det mangler aldri på områder hvor kjødet må dødes. I Gal 5:19-21 listes det opp en hel del av "legemets gjerninger". Men om du nå ikke alltid fristes til grove synder, så bærer du på en dyp og omfattende selvopptatthet, egne meninger, egen vilje og egen ære, som du alltid må vokte deg for.
Dette finere indre fordervet blir oftere glemt, i motsetning til det ytre og grovere, men er likevel selve kilden til alt vondt. Derfor må vi se alvorlig på disse forholdene, og være spesielt oppmerksomme på dette. Hold derfor klart for deg at det første du bør være mistenksom overfor, er det du selv tenker, vil og mener. Det må prøves på Guds ord og dødes med Åndens kraft.
Så fristes du kanskje av sinne eller irritasjon overfor medmennesker. Du blir oppbrakt over dem. Da er det om å gjøre å huske på hvor mye Gud har tilgitt deg, og som gjør at du også må tilgi din neste. Du fristes kanskje til overmot på grunn av ditt intellekt, din lærdom, kunstneriske anlegg, din ærlighet, din rettferdighetssans eller nøyaktighet. Husk da på at "Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde". Du fristes kanskje til kjødelighet og urene begjær. Da må du huske på at du er et hellig Guds tempel, som ikke må gjøres urent. Men først og sist at du lever i Guds evige nåde og samfunn, og derfor bør vandre verdig for ham. Du fristes kanskje til gjerrighet og egne fordeler i handel og vandel. Husk da på at du er arving til himmelen, og bør søke det som er der oppe. Slik vil det til enhver tid være behov for å døde kjødet. Det kan ofte føre til bitter lidelse, og krever derfor stor tålmodighet.
Men salige er de menneskene som holder ut i denne kampen inntil enden! De er Guds barn og himmelens arvinger, slik Paulus vil tale til oss om nedenfor. Om det da ofte er bittert, så er det et herlig syn for Gud, for englene og alle hellige, når f.eks. et ungt menneske som tidligere elsket denne verden høyt, nå vender seg bort fra alt dette for Herrens skyld. Eller når et barn som av naturen har en sterk vilje, nå kjemper med seg selv og føyer seg etter Guds og foreldrenes vilje. Når et menneske som var svært opptatt med å være blant de store, nå ved Åndens tukt er blitt enkel og kravløs. Å, hvor herlig det er å se de sterke og hissige begynner å tukte seg selv, og blir milde, ydmyke, saktmodige o.s.v. Når menneskene slik for nådens skyld, begynner å gå helt motsatt av sin egen natur, og bekjemper seg selv, da skjer dette som heter "ved Ånden drepe legemets gjerninger". Og disse "skal leve", sier apostelen. Disse skal innta himmelen. Etter å ha drept kjødet en kort tid her på jord, skal de få leve det evige livet hos Gud, sammen med englene og de hellige som er framme, i en uendelige salighet.
14: For så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn.
Her ser vi veien til Guds barns skjulte herlighet. Paulus sier her at hvis dere her i livet, for Herrens skyld, står i en vedvarende kamp mot dere selv. At dere med Ånden dreper deres eget kjød. Da skal dere sikkert og visst få evig liv. Da er dere Guds barn! "For så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn". Her skildrer apostelen for første gang i dette brevet, den fulle herligheten i Guds barns virkelig tilstand: Dette at de er Guds barn. Og han har gjort en grundig forberedelse til dette veldige han nå forkynner her. Gjennom flere kapitler har han først gitt oss selve grunnlaget for at dette kan forkynnes; alt det Kristus har gjort til vår frelse og fullkomne frihet fra synden og loven. Og så, like foran dette verset vårt, har han skildret bevisene vi har på dette i funksjon; at Ånden bor i oss, og kraften til å drepe kjødet. Men når han nå for første gang har brukt uttrykket "Guds barn", så bruker han videre utover mange andre og herlige ord nettopp om dette (v.15, 16, 17, 19, 21, 29). Der sier han at vi er "Guds arvinger" (v.17). Han taler om at "skaperverkets inderlige lengsel venter med iver på åpenbaringen av Guds barn" (v.19), og om "herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn". Men til slutt sier han også at Kristus skal være "den førstefødte blant mange brødre" (v.29). Men før vi ser nøyere på dybdene i uttrykket "Guds barn", vil vi først se hvem som har del i denne store herligheten. Paulus sier:
Så mange som blir ledet av Guds Ånd. Dette er det store og avgjørende kjennetegnet. Blant alle menneskene her på jord er det bare de som blir ledet, som drives og regjeres av Guds Ånd, som er Guds barn. Guds Ånds barn er Guds barn. Alle de som er Guds barn, de blir ledet av Guds Ånd. De som ikke blir ledet av Guds Ånd, de er ikke Guds barn. Dette sier apostelen. Dermed har han først avdekket falskheten i det håpet de lever på, de som i det ytre nok er blant Guds barn, men ikke er det i ånd og sannhet. Luther har denne kommentaren til vår tekst: "Akkurat som oss, så stod også Paulus overfor to slags folk: De rette og de falske kristne. Djevelen sår stadig vekk sitt ugras blant oss som kalles for kristne og roser oss av evangeliet. Da må vi være på vakt - ikke først og fremst overfor det de sier, men overfor gjerningene deres, disse som er så sikre på at de er kristne. For det er ganske lett å tale om Gud, om Kristus og Ånden. Men om et slikt vitnesbyrd er sant, det skal vise seg i om Ånden i deg virker kraftig, så den demper og dreper synden hos deg. For der hvor Ånden er, der er den så visst ikke sovende eller kraftløs. Ånden beviser at den lever i menneskene, ved at den leder, regjerer og driver dem, og at menneskene også lyder og følger ham".
Slik viser dette verset oss først det store og velprøvte kjennetegnet som skiller Guds barn fra alle andre mennesker. Hvor som helst i verden vil du finne denne store forskjellen. De store menneskemassene lever bare etter kjødet. Det kan være i frie og grove former, etter deres egne lyster og tidsånden i denne verden. Eller i finere former; opptatt med å bygge opp sin egen rettferdighet, og uten at de blir styrt av Ordet og Ånden. Men der hvor Kristi evangelium er kjent, finnes også et annet folk. Disse er alltid opptatt med hvordan den rette troen og livet med Kristus er. Det er et folk som sukker over all sin skrøpelighet, men som er opptatt med å tro på Kristus og leve med ham. De dreper sitt kjød og bekjenner sin Herre både med ord og gjerninger, så hele livet deres går i motsatt retning av alle andre mennesker. Dette kan aldri kjød og blod virke. Det kan bare skje ved Guds Ånd, og "så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn".
De andre drives nok også av en ånd. Men det er en ånd som er fullstendig samstemt med kjødet deres, så de uten motforestillinger kan leve sitt naturlige, u-gjenfødte liv. Det er et fritt og kjødelig liv, i forakt for Guds ord, i selvsikkerhet, i overmot, vantro, overdådighet, misunnelse, hat, gjerrighet, og alle slags andre synder. Så en ser at de drives ikke av Guds Ånd. Eller, som nevnt ovenfor, de lever i en selvlaget kristendom som kjennetegnes ved at de kan bygge opp en trøst i seg selv. Og som igjen beviser at Den Hellige Ånd ikke bor i disse menneskene. For de som har Guds Ånd blir tuktet selv for den mest skjulte synd, enten det er likegladhet, selvopptatthet, unnlatelsessynder osv. Som fattige syndere må de derfor alltid bare leve på Kristi nåde. Disse har Kristi Ånd (v.9). Og bare disse er det som "tilhører Kristus". Bare disse "er Guds barn".
Men for at vi skal kunne fatte dette mer bestemt og konkret, må vi spesielt legge merke til to vesentlige uttrykk i dette verset. Det ene er: "blir ledet". Det andre er "av Guds Ånd". Ser vi først på ordet "blir ledet", så betyr det føres, ledes, regjeres. Det er jo noe langt mer konkret enn bare tilfeldig å bli berørt eller beveget av Ånden. Ordet "blir ledet", eller regjeres, knyttes opp mot et helt liv, som blir ledet av Ånden. Det har å gjøre med det samme som omtales i v.9, d.v.s. å ha Guds Ånd boende i hjertet, og er også det samme som i v.4 kalles å "vandre etter Ånden". D.v.s. at hele menneskets livsstil er "etter Ånden". Og dette stadfestes når en ser kjødet og andre fiender fører til at disse menneskene snubler og faller. Da står de alltid opp igjen, i anger og tro, og begynner på nytt å følge Ånden og drepe kjødet. Bare tilfeldige gode eller onde gjerninger, eller tilfeldige møter med Ånden, er ingen bevis i dette forholdet. Det er hele livets "retning" det gjelder. Og dette er det ordet "blir ledet", drives, regjeres, taler om. På samme måte som ordet "vandre", som vi talte mer utførlig om under v.4.
Det andre viktige uttrykket i dette verset var "av Guds Ånd". Dette uttrykket kan selvsagt brukes som motsetning til å drives av kjødet, eller av den onde ånden. Men ser vi nærmere på flere andre bibelsteder, og sammenhengen med v.15, så finner vi at "drives av Guds Ånd" her betyr det motsatte av å drives av loven. Som en nærmere forklaring på dette å være drevet av Guds Ånd, tilføyer Paulus nemlig: "Dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: Abba, Far!" Andre steder, som f.eks. i Gal 3:3-26, 4:5,6, 22-31, ser vi hvordan Paulus setter barnekåret opp mot trelletilstanden, og det å være ledet av Ånden opp mot det å være drevet av loven. Når et menneske er under loven, så er det ikke hverken barn eller sønn, men en tjener, en trell, som drives fra innsats til innsats, men bare høster forbannelse (Gal 3:10). Trellen blir ikke værende i huset, og får ikke noe av arven (Joh 8:35 og Gal 4:30). Men den som blir ledet av Guds Ånd, er under nåden og ikke under loven (Rom 6:14, Gal 5:18). Ved forløsningen fra lovens forbannelse er han blitt satt over fra trelldom til barnekår, fra trellens frykt og ulyst, til det fortrolige barnets fryd og villige lydighet.
Med sine trusler og sine løfter kan loven bare herske over treller som innvortes er uvillige i alt det de gjør. Som bare ser på sitt eget beste, d.v.s. å komme seg unna straffen og oppnå lønnen. Ånden derimot leder/driver villige barn, som på grunn av Kristi kjærlighet allerede er frelst. I det de er opptatt med å gjøre skuler de hverken til straff eller lønn. De bare elsker det gode som den omsorgsfulle Faderen elsker og påbyr. Alt sammen bare fordi de ikke behøver gjøre noe som helst for å bli frelst fra fordømmelsen, eller for å komme til himmelen. Alt dette har de allerede som en himmelens gave gjennom det Kristus har gjort. Paulus sier i 2Kor 5: "Kristi kjærlighet tvinger oss, og vi har gjort det klart for oss: Når en døde for alle, da døde alle". Det er dette middelet som kan lede så sterkt, som regjerer og som fører. Hos Guds barn er det dette som har avløst lovens harde driving, som heller ikke førte til livet. Det er denne Åndens ledelse apostelen sikter til her, som om han vil si: Disse som ikke bare på grunn av loven har gitt opp sitt gamle kjødelige og verdslige liv, men som tvert imot er blitt drept fra loven, og nå lever i troens salige frihet. De blir nå ledet av nåden, til å elske og følge sin Frelser med hjertelig lyst etter Guds lov. Disse er det som er Guds barn. Ja, bare de er Guds barn. Men om dem som regjeres av loven sier apostelen: "så mange som bygger på lovgjerninger, er under forbannelse" (Gal 3:10).
Her må vi så alle sammen se til vårt eget hjerte. Innfor Guds øyne må vi tenke over hvordan vi egentlig har det. For her har vi prøven på det store spørsmålet: om vi er Guds barn, eller ikke. Om det er det evige livet - eller evig død, som venter oss.
Selv om vi blir ledet av Guds Ånd, blir vi nok ikke fullkomne, feilfrie, så lenge vi lever i denne verden. Nei, "hvis vi sier at vi ikke har synd, bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss" (1Joh 1:8), "vi snubler alle i mange ting" (Jak 3:2). Og i det sjuende kapitlet har Paulus gitt oss den aller grundigste læren om dette at selv om han "fryder seg i Guds lov etter det indre menneske", så han likevel "en annen lov i lemmene sine, som tok ham til fange under syndens lov som var i lemmene hans" (konf. Gal 5:17).
Men her er spørsmålet om du virkelig er blitt et nytt menneske som ikke lenger følger verden og synden. Som heller ikke bare drives av loven til noe godt. Men som, tilintetgjort av loven, nå lever bare på Kristus og hans nåde, og gjennom denne nåden har fått et nytt og villig sinn som elsker Guds lov. Og når du faller, alltid reiser deg opp igjen i anger og tro, og på nytt begynner å følge Ånden og drepe kjødet. Det er dette som kalles å "bli ledet av Guds Ånd". Hvis du kjenner igjen ditt eget liv i dette, da er du sikkert og visst, etter det apostelen sier her, et Guds barn.
Guds barn, iflg. gr.teksten egentlig "Guds sønner". Er det noe menneske som kan tro og ta til seg noe så stort? De som kan tro dette svært så lett, har visst ikke innsett hva disse ordene innebærer. Og de som innser hva disse ordene innebærer, de kan aldri, så lenge de lever på denne jord, tro dette fullt ut. Det er så altfor stort. Det går ikke inn i våre trange hjerter. Tenk: Ikke Den store, allmektige Skaperens tjenere --- men barn, Sønner og døtre - ! Vi kan kanskje fatte så noenlunde hvor stort dette er, når vi ser nærmere på de ordene Paulus bruker i v.17. Der sier han at hvis vi er barn, da er vi også den enbårne Sønnens "medarvinger" - "Kristi medarvinger". Senere, i v.29, sier han at Kristus skal være "den førstefødte blant mange brødre" (konf. Joh 20:17, Heb 2:11,17). Men hvordan skal vi så forstå dette? Å være noens barn innebærer jo vanligvis å være født av dem. Vi kan vel ikke være Guds barn i denne oppfatningen? I en viss mening er Faderens "førstefødte" ene og alene Guds Sønn, som født av Faderen i evighet, og selv Gud. Men i en annen forstand er også alle Guds barn på jord født av Gud. Det skjedde da de ved Ånden ble nye "skapninger".
Det er vanligvis to måter å bli sønn i en familie på. Det ene: ved fødsel. Det andre: at vi tas opp i familien (adopsjon). Den store Gud har villet vi skulle være hans barn på begge disse måtene. Om sistnevnte måte taler Paulus i Ef 1:5 hvor han sier at "Ved Jesus Kristus har Gud forutbestemt oss til barnekår hos seg selv, etter sin viljes gode velbehag". Den førstnevnte måten taler spesielt Johannes ofte om, bl.a. når han i Joh 1:12-13 taler om "Guds barn", og fortsetter: "De er født, ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud". Og "hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, for hans sæd blir i ham. Og han kan ikke synde, for han er født av Gud" (1Joh 3:9 konf. kap.5:1 m.fl.). For noen himmelens under på vår syndige jord! Her vandrer altså fortsatt levende Guds barn - som er født av Gud! "Å, hvilken dybde av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og uutgrunnelige hans veier".
At vi er Guds barn, det er summen av alt det den treenige Gud har gjort for menneskene, som Skaper, Forsoner og Helliggjører. Synes du dette at du skulle være et Guds barn, er altfor mye? Tenk da på hva Gud skapte mennesket til, fra begynnelsen da han skapte det i sitt bilde, og til arving over alt det han hadde skapt. Ja, han gjorde ferdig sitt rike for dem (Mat 25:34 og Joh 14:2-3). Men, sier du, etter den tid er vi jo falt, vi er jo fulle av synd! Husk da på at det var derfor Gud gav sin enbårne Sønn. Han ble menneske som vi, og med sin lydighet inntil døden gjenvant han det tapte barnekåret for oss. Synes du det er urimelig at du skal være Guds barn, fordi du ennå kjenner så mye synd? Husk da på alt det Kristus har gjort - nettopp for syndens skyld.
Men, sier du fortsatt, dermed er vel ikke alle mennesker Guds barn i rett betydning? Nei, derfor må vi da også bli født av Gud, født av Ånden. Hvis du med all ditt kjøds ondskap og strid likevel aldri kan holde på å synde med viten og vilje, "ikke kan synde, fordi Guds sæd blir i deg", Guds Ånd strir mot synden, straffer, oppmuntrer og leder deg, - husk da på ordene i teksten vår: "Så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn". Når vi altså ser på hva som er selve grunnlaget for vårt barnekår: Den treenige Guds egne gjerninger, - da skal vi nok, på tross av all vår skrøpelighet og alle hjertets innvendinger, bekjenne at så sant Gud er større enn vårt hjerte, så er vi virkelig Guds barn, alle som blir ledet av Guds Ånd.
15: For dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: Abba, Far!
Her er vi da kommet til selve hjertet, det innerste vesen og livet i den sanne kristendommen: Det er denne barnekårets Ånd, fordi en er forsonet og har fortrolig samfunn med Gud. I en sann gudfryktighet er det mye som kan ha stor betydning. F.eks. at vi har den rette lære, det rette alvor i gudsforholdet, kraft o.s.v. Men selve livet, det er at vi kjenner Gud i Kristus, og at vi gjennom dette kjennskapet har fått fred med ham. Har fått visshet om at vi har Guds vennskap, og dermed den fortrolige barnekårets Ånd, som er en naturlig følge av dette. Dette er altså hovedsaken, som det da tales om her. Men først tegner apostelen et bilde av motsetningen til barnekårets ånd. Han sier:
Dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt. Innledningen: "For dere fikk ikke.." forteller oss at her har vi en tilføyelse til det han har sagt like foran, altså i v.14, d.v.s. hva det er "å bli ledet av Guds Ånd". Nå viser Paulus til ethvert Guds barns erfaring. De må være kommet til bevissthet om at de ved troen har Guds vennskap, og nå lever som barn, - ikke som treller. De er fridd ut fra sin tidligere trelldommens ånd, og har nå fått et så godt og fortrolig forhold til Gud at de kan tale med ham som barn til sin far. Det som nå oppliver dem og driver dem til alt godt, må jo da ganske sikkert være Guds Ånd. Å "bli ledet av Guds Ånd" er altså det motsatte av å bli drevet fram som treller, drives av lovens bud, dens trusler eller dens løfter. Dette er sammenhengen. Innholdet i dette verset taler da om det samme som er blitt behandlet mer utførlig i de seks første versene i det sjuende kapitlet; dette at de som tror er "frigjort fra loven", "døde fra det som holdt oss fanget", og nå lever "i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen".
Trelldommens ånd. Her tar apostelen eksemplet fra trellenes liv, der tjenerne i et hus helt og holdent er sin herres eiendom. Da kan han behandle dem som han selv vil. Derfor vil de også alltid leve i frykt for hva han kan finne på. De kan aldri føle seg trygge for når det kan vanke slag og spark, eller om de kan bli solgt til noen som til og med kan være verre enn den herren de nå har. Og at de så, etter mange års trofast tjeneste, skulle oppnå noen arv - nei, det kommer aldri på tale. Tvert imot kan de etter mange år som trell i huset, bli solgt eller drevet ut. En slik tilstand kan bare virke en utrygg, engstelig og bitter ånd. Slik er "trelldommens ånd". Og en slik bunden og usikker trelldommens ånd er det nettopp de sjelene har som lever under Guds lov, - når Guds hellige dom og vrede over synden, og deres egen synd og skyld er blitt åpenbart for dem. Så lenge det bare er lydigheten og oppfyllelsen av loven som står for dem som eneste mulighet for å ikke å gå fortapt, vil deres ånd alltid være i trelldom. For den fullkomne lydigheten oppnår de aldri.
Når de gjennom en tid lykkes i å leve mer etter Guds bud, da begynner de å trøste seg med Guds nåde. Men snart bedrar og overfaller synden dem igjen, og igjen står de der med motløshet og dom i samvittigheten. Menneskene oppfatter først og fremst Gud som en streng herre, som krever alt av oss, og straffer syndere med den evige død. Og på det grunnlaget er det jo umulig å elske ham og hans lov. Men når altså kjærligheten til Gud og loven er det første og viktigste han krever, og selve kravet og trusselen gjør kjærlighet umulig, da vil jo menneskene under loven alltid være en utrygg og fordømt trell. Paulus har ofte skildret denne ulykkelige tilstanden. Særlig malende har han framstilt det i Gal 4:22-31 der han sammenlikner de to fjellene; Sinai og Sion, med de to paktene. Og barnene til disse to paktene, med de to sønnene i Abrahams hus: trellkvinnens sønn og den frie kvinnes sønn. Han sier at den ene pakten, den de fikk på Sinai, "føder barn til trelldom", og dette er trellkvinnen, Hagar. "Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, det som er mor for oss alle" ( ock detta är alla trognas mor). For disse er "løftets barn slik Isak var", "født i kraft av løftet" (konf. Heb 12:18-24 der samme bilde, om de to fjellene, brukes).
Her skal vi spesielt merke oss hva han sier om lovpakten: at den liksom Hagar "føder til trelldom", at trellkvinnen "er i trelldom med sine barn", og at slutten på denne tjenesten blir det Skriften sier: "Driv ut trellkvinnen og hennes sønn! For trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn". For straks mennesket har syndet, og fordi loven krever fullkommen lydighet og forkynner forbannelsens dom over hver eneste én som ikke fullkomment oppfyller alt han krever, så vil menneskene i denne tilstand alltid forbli slaver, og bare venter på døden. Apostelen sier da også om slike at de "av frykt for døden er i trelldom hele sitt liv" (Heb 2:15). Og denne egenskapen i pakten fra Sinai merker vi også tydelig i de ytre omstendighetene da loven ble gitt: skodde og mørke, torden og lyn, sterk basunlyd og fjellet ristet. I skrekk "ba folket om at ordet ikke måtte bli talt mer til dem".
Alt dette taler om den tilstanden vi vil være henvist til under loven: Først skodde og mørke, som gjør at vi kan finne på å søke frelse i en pakt som setter fullkommen hellighet som vilkår. Som dernest gjør at vi ikke forstår at loven skulle lukke hver munn og totalt fordømme oss. Vi oppfatter ikke at alt er forgjeves, hva vi så finner på, så lenge vi ikke er kommet inn under en helt annerledes pakt "som ble grunnlagt på bedre løfter" (Heb 8:6). At "folket ba om at ordet ikke måtte bli talt mer til dem" skildrer hjertets motvilje overfor det Gud krever, så lenge vi bare ser ham som den som krever, og ikke har fått se ham som den Gud som gir. Og selv om vi utretter mye, så skjer det alt sammen i en indre ulyst og uvilje. Vi ønskte helst at vi var fri fra slik en Gud og loven hans. I dette at fjellet ristet og menneskene ble redde, ser vi utryggheten og skrekken som ligger i hjertedypet hos de som treller under loven. Slik er altså denne "trelldommens ånd" som han omtaler når han skriver til dem som tror, og sier: "For dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt".
"Så dere igjen skulle bli ført inn i frykt", sier apostelen. Med ordet "igjen" minner han om den frykt vi hadde i vår tidligere trelldoms-tilstand. Han vil minne om at nå skal tilstanden være en helt annen, under nådepakten. Noe vi alle har så altfor lett for å glemme. Når vi tidligere levde på lovens premisser og trelldom, ble vi alltid grepet av en viss redsel og frykt overfor Gud når vi kjente synden i oss. Med dette mener vi slett ikke at denne uroen oppleves av alle, og til enhver tid, hos dem som er under loven. Nei, det skjer bare i de periodene samvittigheten deres blir vekket opp og stilt overfor Guds domstol. De fleste lever jo i kjødelig selvsikkerhet, med forherdede samvittigheter. De opplever ikke dommen de lever under. Men den freden disse har, kan være svært ustadig. Plutselig, når Gud oppleves nær, eller døden og evigheten av en eller annen grunn stiller seg foran dem, da kommer frykten og uroen inn over dem. Dette er noe av trelldommens ånd. En slik utrygg og urolig ånd, slik at dere nå igjen skulle skjelve overfor Gud som om dere var under loven, har ikke dere fått, sier Paulus. Nå er ikke Gud lenger en fremmed og forferdelig dommer for dere, men deres omsorgsfulle Far. Nå har dere fått en fri og glad, overbevist og frimodig ånd, på samme måte som barnet har til sin far. Så nå behøver dere ikke frykte at Guds vrede på nytt skal komme over dere, eller skal forkaste og fordømme dere.
Her ville så kanskje noen spørre: Men hva så med de rette Guds barn, lever de alltid i en uavbrutt fred? Har de aldri noen uro og frykt? Vitner ikke mange ord og eksempler i Skriften om at selv de hellige ofte har vært redde og klaget? Svar: Jo, Paulus nekter ikke for at slik er det. Men her tales det bare konkret om selve ånden. Her sies det bare at ånden ikke er i trelldom og frykt, men er barnekårets fortrolige Ånd. Vi må ikke glemme sammenhengen her. Paulus er kommet fram til dette emnet i forbindelse med at han i v.13 lærte at vi skulle drepe legemets gjerninger "ved Ånden". Og der føyde han til, i v.14: "For så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn". Og som en nærmere forklaring på hva han mente med å "bli ledet av Guds Ånd", så tilføyer han altså her: "Dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets Ånd" osv.
I denne sammenhengen ser vi hva som er meningen: Det er ikke en trellefrykt som skal drive dere til å døde kjødet. Nei, dere skal gjøre det i en villig barnets ånd, drevet av Kristi kjærlighet. Det som driver dere gjennom hele livet skal være nåden og kjærligheten. Ikke uro og frykt. Dette er hovedtanken hans. Men dette utelukker ikke "den hälsosamma" Gudsfrykten, som Ordet omtaler over alt, og som kreves. Heller ikke den skrøpeligheten og anfektelsen vi kan oppleve i troen. Det er det også mange eksempler på i Skriften. Skrøpeligheten og anfektelsen i troen kommer vi nærmere inn på nedenfor. Men når det gjelder forskjellen mellom trellefrykten og barnets frykt, vil vi her bare kort bemerke at trellefrykten kommer av vantro og egenrettferdigheten. Det er jo egenrettferdigheten sjelen bruker i sine forsøk på å bestå innfor loven. Der kommer han alltid til kort, og da ser han Guds vrede og dom over seg. Mens den barnlige frykten derimot er en frukt av troen. Den kommer av en hellig respekt overfor Guds nærvær, og hvordan han vet Gud liker eller misliker det han foretar seg, slik det alltid vil skje i et hellig barneforhold. Denne "sønnefrykten" (som de gamle kalte det, som motsetning til "trellefrykten") har sammenheng med Den Hellige Ånds arbeide på oss. Dette ser vi omtalt i Apg 9:31, om noen kristne forsamlinger, at "de vandret i Herrens frykt og i Den Hellige Ånds trøst".
Men denne Herrens frykt er ikke bare kjærlighetens alvorlige vilje til ikke å gjøre imot ham. Det er også en virkelig frykt for å skulle vekke hans hellige vrede og pådra seg hans tukt. Som ofte kan være ganske harde "dommer", d.v.s. svære ting som kommer over oss; plager etc., p.g.a. synden. Gud dømmer selvsagt aldri dem som ennå er i Kristus Jesus til den evige død på grunn av noen synder. Men han lar alltid sin faderlige påminnelse og dom ramme dem. Paulus sier jo: "Men når vi blir dømt, tuktes vi av Herren, slik at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden". Men når Herren tukter og dømmer oss, da gjør han det på en måte så vi virkelig frykter for det. Men det er også noe annet som hører med til denne "hälsosamme" frykten; nemlig at vi vokter oss for de farene som omgir oss i denne verden. At vi er redd for vårt eget bedragerske hjerte, for djevelens og verdens forførelser. Apostlene formante stadig til å frykte disse tingene. Apostelen Peter tenker nok både på Faderens dommer og farene i verden, når han sier: "Når dere påkaller Faderen, han som uten å gjøre forskjell dømmer etter enhvers gjerning, så ferdes med frykt i all den tid dere er utlendinger her. For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble frikjøpt fra det tomme livet dere arvet fra fedrene" (1Pet 1:17-18).
Og Paulus sier: "arbeid på deres egen frelse med frykt og beven! For det er Gud som virker i dere både å ville og å virke for hans gode vilje" (Fil 2:12-13). Av sammenhengen kan alle se at begge disse skriftstedene er skrevet til de kristne. Dette viser oss at den trøst og frimodighet som Ånden gir, ikke er noen kjødelig sikkerhet, som om det ikke var noen som helst fare mer på jorden. Nei, slike ord viser tvert imot at faren er stor. At vi ennå alltid er "på prøve" frem mot målet, som er liv eller død. Derfor har Gud "lagt en frykt for ham i våre hjerter, så vi ikke skal gå bort fra ham" (Jer 32:40). Men denne "hälsosamme" frykten går meget godt sammen med den største tro og tillit til Gud, med kjærligheten og med håpet om en evig herlighet. Derfor sier også David: "Herrens øye ser til dem som frykter ham, som venter på hans miskunn". Derfor er det en skadelig villfarelse når noen mener og lærer at vi skal ha så stor tro på Gud at vi ikke har noen som helst frykt for ham. Hvis vi tenker på ordet om å "tjene ham uten frykt", i Luk 1:74, så sikter det ordet til nøyaktig det samme som vår tekst; at vi skal få være fri fra den trykkende trelldoms-frykten, og isteden ha en fortrolig, barnekårets Ånd, overfor Gud. Dette taler nå Paulus ennå mer om.
Men dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: Abba, Far! Denne ånden er selve Guds Ånd i våre hjerter, slik vi ser det i Gal 4:6, der det heter: "Fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far!" Men for oss, og i våre hjerter, er Guds Ånd en "barnekårets Ånd", d.v.s. en ånd som kjennetegner barnet. Den overbeviser oss om vår barnerett, og virker et dypt og fortrolig samfunn med Gud, som vår forsoner og omsorgsfulle Far. Og dette er helt og holdent et guddommelig verk. Det sier Paulus straks i sin tilføyelse i v.16: "Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn". I motsetning til trelldommens ånd, gir Guds Ånd en overnaturlig visshet i sjelen om at vi har Guds vennskap. Den gir en dyp fred i vår samvittighet, på grunn av at forsoningen var fullkommen. Med denne freden følger kjærlighet til Gud, lyst til hans lov, hat til synden, og en inderlig trang etter å leve til Guds ære. Slik virker barnekårets Ånd. "Barnekåret" betyr egentlig å bli tatt opp som barn (adoptering). Barnekårets Ånd er altså et Guds vitnesbyrd om at vi er tatt opp som barn. Da må jo denne ånden ha et inderlig fortrolig forhold til Gud. Og derfor sier jo også Paulus at i denne barnekårets Ånd roper vi: "Abba, Far!".
"Abba, Far!". Det syriske ordet "abba" betyr det Paulus sier her: "Far". Opprinnelig ser det ut til å ha sprunget ut fra pludringen til spedbarn. Luther sier: "Det er et rop som fra et lite barn eller en arving, som i barnlig tillit roper til sin far: ba, ba, eller noe slikt som faller lettest for spedbarnets munn"*. Og et slikt fortrolig barnets ord er det jo også troen taler til Gud gjennom Den Hellige Ånd, når sjelen i inderlige sukk sier: "Å, min Far, så er også jeg ditt kjære barn. Ikke på grunn av noen verdighet eller fortjeneste i meg, men for din store barmhjertighets skyld gjennom din enbårne Sønn som er blitt vår bror og Frelser. Lovet være ditt navn, Fader, i all evighet!" Og det er et ganske viktig tegn på den sanne troen, at sjelen taler så fortrolig med Gud. Den sanne troens frukt er ikke bare fred og stillhet fra samvittighetens uro, men også en inderlig forening og samfunn med Gud. Derfor sier også Paulus i Gal 4:6: "fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far!"
*
Helt fra apostlenes dager har det syriske ordet "abba" vært brukt blant de kristne som et varmt og kjært uttrykk for å påkalle Faderen. Uten tvil har det at Kristus selv i sin yppersteprestlige bønn ropte: "Abba, Far" (Mark 14:36) også bidratt sterkt til bruken av dette uttrykket. På samme måte som vi også har tatt opp i vår kristne vokabular både dette uttrykket, "abba", såvel som flere andre fremmede ord, f.eks. Immanuel og Jehova. Noe som spesielt forklarer bruken av dette uttrykket i vår tekst, er at det fantes en lov blant jødene som forbød treller å kalle en fri mann for "abba", eller en fri kvinne for "imma". Ved å bruke uttrykket "abba" her, vil dermed Paulus ha sagt er vi er ikke lenger treller. Vi er kjøpt fri gjennom Kristus og tatt opp som barn i en sann og virkelig mening. At vi altså nå, liksom den enbårne Sønn, får si "abba" til den himmelske Far.
Derfor bør hvert eneste menneske prøve seg oppriktig innfor Gud: Har din tro hatt den virkningen at du har fått et fortrolig samfunn med Gud i Ordet og i bønn? For her sier jo apostelen uttrykkelig at dersom vi er Guds barn, så har vi Guds Sønns Ånd. Og at der Ånden er, der roper vi: "Abba, Far!" Dette Abba-ropet er altså ganske enkelt at sjelen har fortrolig samfunn med sin Gud, går til ham med alle ting, enten det er glede og takksigelse, eller med bekymringer, sukk og bønn. Bare det at sjelen er så forsonet med Gud gjennom Sønnen, og nå har fått det forholdet til ham at han løper med alt til sin Fader - akkurat dette er et karakteristisk kjennetegn på barnekårets Ånd. Abba-ropet kan vel av og til også tvinges fram under angst, i skrøpelighet og svak tro (som vi snart skal tale mere om). Og så til andre tider i den største trosvisshet og fryd. Men hovedsaken er at sjelen har fått det troslivet at han ikke kan unnvære Kristus, og at alle ting nå fører ham til sin Fader.
Luther skriver i en preken over Gal 4:1-7 noenlunde slik om det frydefulle og trosvisse abba-ropet: "En kjenner dette ropet, når samvittigheten uten å tvile eller famle hele veien tror og er forvisset om at ikke bare er våre synder forlatt, men at en også er Guds barn og er sikker på sin frelse. Og at en i alle slags situasjoner påkaller og tilber Gud som sin kjære Far. Dette må en være så overbevist om og sikker på, at en ikke anser sitt eget liv så sikkert. Ja, at før skulle en lide all slags død, og til og med helvete, enn at en lar den trøsten bli tatt fra en, så en skulle tvile på dette. For det ville være det samme som å fornærmere Kristus og alt han så rikelig har gjort og lidd for oss, hvis vi ikke trodde at han gjennom alt sammen har gitt oss alt dette i overflod - og hvis vi ikke lar hans store gjerninger og lidelse oppmuntre og styrke oss kraftigere enn synden og anfektelsene forsøker å avskrekke oss fra en slik tillit.
Vel kan vi nok oppleve kamper, så vi opplever det som om vi ikke skulle være Guds barn. Vi ser Gud mer som en streng dommer over oss, slik Job og mange med ham opplevde det. Men i denne striden må den barnlige tilliten alltid på nytt komme til makten, selv om den kanskje skjelver. Ellers er alt tapt. Når Kain (d.v.s. en vantro gjerningskristen som likner Kain - 1Mos 4:13-14) hører denne forkynnelsen, da protesterer han av all makt, og sier i stor ydmykhet: Bevar meg, o Gud, fra et slikt forskrekkelig hykleri, og en slik formastelse! Skulle jeg, fattige synder, være så hovmodig at jeg stod der og uttalte meg så sikkert om at jeg var et Guds barn? Nei, å nei! La meg få være ydmyk og erkjenne meg som den fattige synder jeg er, o.s.v. - Vokt deg for slike, og hold deg borte fra dem! For de er de aller største fiender av den kristne tro og din evige frelse. Selv vet vi jo meget godt at vi er fattige syndere. Men her gjelder det ikke å se på hva vi er og gjør, men på det som Kristus har gjort og er for oss.
Nå taler vi ikke om det vi er etter vår natur, men om Guds nåde, som, slik Salme 130 uttrykker det, er så mye større enn oss, som himmelen er høyt over jorden. Synes du det er for stort at du skulle være et Guds barn? Kjære deg, la det da ikke være noe smått at Guds Sønn er kommet til jord, født av en kvinne, født under loven, for at du skulle bli et Guds barn. Alt det Gud gjør er stort! Derfor skaper det også stor glede og frimodige sinn som ikke frykter for noe, og som får kraft til enhver tid. Men Kains holdning er konstant trelldom, og skaper bare forsakte og engstelige hjerter som ikke holder hverken i lidelser eller i gjerning. Prøv deg derfor alltid overfor denne teksten. Du må kjenne Åndens rop i hjertet. For det er jo et rop i ditt eget hjerte". Så langt Luther.
Summen av det hele blir dette: Hvis du ikke kjenner noe som helst til dette Abba-ropet, så tenk grundig over dette forholdet. Hold ikke opp med å be om å få en slik tro som det er talt om her, før Gud bønnhører deg. For ellers står det ikke rett til med deg.
Men ordet "rope" har også en spesiell betydning som vi ikke må glemme. Apostelen sier altså ikke tale, be, hviske, men bruker et ord som betyr rope, skrike. Og dermed lar han oss forstå at det å ha troen ikke betyr at vi er uten anfektelse og nød. Når han sier at vi roper/skriker: Abba, Far, så skildrer det nettopp kampen og iveren i troens bønn. At vi ber av hele hjertet, slik at alt lever og beveges i oss. Men en slik kamp og iver forekommer jo bare i nød og anfektelse. Derfor sier han også i v.26 at "Ånden hjelper oss i våre svakheter", og "går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes med ord". Luther kommer også inn på dette i ovennevnte tale. Han sier at du må ikke vente eller begjære at det tillitsfulle Abba-ropet skal være det eneste du opplever i hjertet ditt. Der må også være et døds-skrik som driver deg, og lærer deg abba-ropet. Det er noe alle de hellige erfarer. Din synd må også skrike, d.v.s. at den tvinger fram en sterk oppgitthet i din samvittighet. Men Kristi Ånd skal også makte å skrike høyere enn dette skriket, d.v.s. at den skaper en større tillit til Kristus enn oppgittheten som var virket i deg.
Johannes sier: "På dette vet vi at vi er av sannheten, og skal slå våre hjerter til ro framfor ham" (1Joh 3:19-20). Her sier Johannes klart nok at nettopp de som "er av sannheten" opplever at "vårt hjerte fordømmer oss" (v.20). For hjertet kjenner bare det som er i oss. Og det er bare synd og uverdighet. Men han sier vi må "slå våre hjerter til ro framfor ham". Nettopp fordi "Gud er større enn vårt hjerte og kjenner alt" - også hva vi har i Kristus. Dette skriftstedet viser tydelig at de sanne hellige, også i Det nye testamente, ikke bare kjente på synden, men også var anfektet i sin tro, så hjertene deres fordømte dem, som Johannes skriver om her. Det samme ser vi av Paulus's trøst til de kristne, når han skriver at "Vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med våre skrøpeligheter" osv. "La oss derfor komme frimodig fram til nådetronen, for at vi kan få barmhjertighet og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det". Slike ord ville jo aldri blitt skrevet til noen som alltid hadde en urokkelig fred. Men det er altså nettopp til de kristne apostelen skriver dette - !
Ja, det var Herrens egen måte å prøve sine nærmeste, trofaste venner på, når han svarte dem nærmest som om han ville skyve dem fra seg. Til sin egen mor sa han: "Kvinne, hva har din bekymring med meg å gjøre?". Vi ser at når han kaller den kananeiske kvinne en hund, føyer han straks etterpå til: "Kvinne, stor er din tro". Så må vi huske på at her på denne jord blir vi aldri fullkomne i troen. Av natur har vi tendenser til å bli motløse, og i tillegg er vi fulle av synd og konstant utsatt for Satans glødende piler. Så må vi vel også innse at følgen av alt dette ikke kan bli annet enn anfektelse i troen, og skrøpelighet og kamp for å beholde den barnlige tilliten. Så sant vi ikke allerede er bedratt av en annen ånd, som ikke eier noen virkelig syndserkjennelse og aldri opplever å bli prøvet i troen. Men hvis du altså virkelig kjenner din synd, og samvittigheten som dømmer deg fordi du bryter Guds bud og vilje, derfor er Gud vred på deg. Da må det jo bli en hard kamp for troen. For da har vi ikke noe som helst annet å stille opp imot denne dødskampen i sjelen, enn det nakne ordet. Da er Kristus ofte fullstendig skjult for oss. Vi ser ham ikke, vi kjenner ikke hans herlige nærvær, men synes tvert imot bare å oppleve at han er vred på oss.
"Men akkurat når loven rammer oss på det sterkeste, synden dundrer som torden i samvittigheten, og djevelen brøler på det verste, akkurat da begynner Den Hellige Ånd å rope i våre hjerter: Abba, Far! Og dette ropet er langt sterkere enn lovens, syndens, døden og djevelens høye skrik. Og det trenger seg gjennom mørket og himmelen. Ja, helt inn gjennom Guds ører. Men hvordan foregår dette? Når vi er i stor og alvorlig anfektelse, hender det selvsagt ofte at vi holder fast i Kristus, og tror han er vår Frelser. Men da overrasker loven oss mest. Da overfaller djevelen oss med alle sine skudd og piler, og forsøker av alle krefter å ta fra oss Kristus og all vår trøst. Det er så vidt vi ikke bukker under og gir opp. Da er vi det knekkede røret og den rykende veken (Mat 12:20). Men da kommer Ånden oss til hjelp i vår svakhet, med Ordet" (Luther i hans Galaterbrevskommentar). Slik kjemper barnekårets Ånd mot anfektelsen, ved at den sterkt og uavbrutt roper: Abba, Far! For jo mer disse fiendene våre angriper, anklager og plager oss med ropene sine, desto mer sukker vi, griper om Kristus, påkaller ham med hjerte og munn, klynger oss til ham, og tror han kom for vår skyld under loven, for at han skulle fri oss fra dens forbannelse. Det er denne Åndens kamp mot motløsheten Paulus skildrer, når han sier at vi roper/skriker: Abba, Far!
Men så må ingen oppfatte dette som at vi alltid selv skal oppleve det som et rop, et skrik. Nei, når vi er midt oppe i anfektelse og mørke, da synes vi vel knapt vi opplever det som noe sukk en gang. Men hvis vi da bare kunne tro at Guds ører, hjerte og tanker likevel er vendt mot dette svake og avmektige sukket, så ville vi fremdeles ha en stor trøst. Så hører det med til prøvelsen at Gud skjuler seg, slik han alltid har gjort overfor sine hellige. Likeså at troen vår ennå er svak på grunn av prøvelsene, så vi lett kan tenke at Gud ikke bryr seg om oss. Men selv om det er nettopp det Herren forsikrer oss om, så er det nå svært vanskelig å tenke seg at slike sukk fra et bekymret Guds barn oppfattes i hans ører som et sterkt rop. Nei, vi mener fortsatt at det bare så vidt kan kalles en svak bønn, eller et sukk. Men Kristus sier altså at selv slike svake sukk som gjennom natten stiger opp fra hjertene til hans engstelige barn, i hans ører er et rop som angriper hans hjerte så sterkt at han ikke ville kunne holde ut å ikke skulle hjelpe dem.
Dette skildrer han i lignelsen om hvordan den urettferdige dommeren reagerte på bønnene fra enken som var i nød. Dommeren sier at hun egentlig plaget ham med sin kraftige pågang. Men Kristus tilføyer altså: "Hør hva den urettferdige dommeren sier! Og skal ikke Gud skaffe retten til sine egne utvalgte, de som roper til ham dag og natt? Er han ikke langmodig med dem?" Se også hva Herren Gud sa til Moses ved Rødehavet: "Hvorfor roper du til meg?" (2Mos 14:15). Men i selve beretningen leser vi ikke om noe som helst rop fra Moses til Gud. Dette ropet må altså ha vært svært skjult. Dette ropet kan ikke mange ha vært klar over. Slett ikke folket, og knapt nok han selv. For vi ser han er fullt opptatt med å stagge det fortvilte folket med alle mulige trøstens ord. Men i hjertet hans har det vært en voldsom kamp mellom tro og frykt. Ja, angst og nød. Det skjønner vi når Herren taler om at Moses ropte til ham.
Situasjonen var jo særdeles vanskelig og truende. Moses så denne veldige menneskemassen; Israels barn, innesperret på dette farlige stedet. På begge sidene: bratte fjell. Framfor seg hadde de havet. Og den egyptiske hæren trykket på bakfra. De kunne ikke slippe unna i noen som helst retning. Og hit, til denne tilstanden hadde altså han; Moses, ført dem. Folket fortviler og roper: "Fantes det ikke graver i Egypt siden du har ført oss hit for at vi skal dø i ørkenen?". "Var det ikke det vi sa til deg i Egypt? La oss være i fred! Vi vil tjene egypterne." o.s.v. Nå måtte den gudfryktige Moses helt sikkert være i den forferdeligste angst og nød. I tro og i Ånden lovet han folket Guds mektige hjelp. Men hans egen natur har nok overmannet ham så han i øyeblikket bare så den uunngåelige livsfaren hele Guds Israel befant seg i. Uten tvil har også djevelen angrepet ham helt inn i hjertet og skreket ut: "I dag skal hele dette folket omkomme. For her finnes ingen vei til å unnslippe. Og du alene har ansvaret for denne forskrekkelige ulykken, du som førte dem ut fra Egypt". Nå hadde nok angsten grepet ham så han bare så vidt kunne puste. Da er det Gud sier at han roper. Slik høres det altså ut i Guds ører!
Gud hørte et rop - der vi ikke en gang oppfatter en bønn. Når en kristen går der i stille hjertekval, så slått ut at han ikke kan be en gang, - slik han selv oppfatter det. Da hører altså Gud et konstant rop fra hjertet hans. Ja, så sterkt et rop at han ikke hører noe som helst annet enn dette engstelige barnets rop. Vi ser det ved Rødehavet. Den store fiendens hærskrik og hele folkets nødrop kunne ikke overdøve de lydløse sukkene som gikk fra Moses' hjerte til Guds ører. Gud hørte ingen andre rop enn hans. Og nå gjorde han i sin nåde det største under, og sendte hjelp. Når vi er inne i anfektelse må vi derfor aldri bedømme saken etter hvordan vi opplever den, eller etter det truende ropet fra synden og loven. Hvis vi her skulle la oss lede av vår fornuft, og vurdere ut fra disse ropene, så ville vi fullstendig fortvile. Isteden må vi huske det vi nå har lært, at når en redd sjel påkaller Herrens navn, selv om det bare er hjertets stille sukk, så er dette i Guds ører det sterkeste rop, som griper og rører hjertet hans mer enn noe annet. Paulus sier (v.27) at "han som gransker hjertene, vet hva Åndens sinnelag er". Fra dette fortvilte hjertet hører han bare det gripende barneropet: "Abba, Far!".
I dette mektige verset har vi nå sett inn i det rette hjerteforholdet hos Guds barn. Både når det gjelder deres fred og når det angår fruktene deres. Når Paulus sier: "For dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikke barnekårets Ånd", lærer vi at et Guds barn skal ha et tillitsfullt barneforhold med Gud, på grunn av forsoningen. Og i dette ligger det at vi har gitt opp å vente på noen egen rettferdighet overfor loven, og lever nå bare på nåden. Vi forstår at det står ikke rett til med oss, hvis vi nærmest er fremmede for Gud. Hvis vi bare drives av vår samvittighet og av loven, og kjenner ikke noe til hva et tillitsfullt barneforhold med Gud er. Men apostelen sier ikke: Dere er nå befridd for all salgs frykt. Nei, det er "trelldommens ånd" han sier vi nå ikke lenger har. Da forstår vi at barnekårets Ånd ikke utelukker at den barnlige frykten også finnes. Den stadfester heller at den også bærer "sønnefrykten" i seg, og at den heller ikke utelukker den "hälsosamme" frykten for våre åndelige fiender og farer, som alt Guds ord sier vi skal frykte.
Når så Paulus avslutter med at vi i barnekårets Ånd roper/skriker vårt "Abba, Far!", da lærer vi at den sanne troen eller freden ikke er en fred som aldri rokkes. Nei, den må tvert imot stadig kjempe mot anfektelse, nød og frykt, slik vi har gått nærmere inn på ovenfor. Av dette må vi lære å stadig prøve hva vi bygger freden vår på. Blir den kanskje aldri uroet? Blir den aldri prøvet? Og hva med nød over synden? For den ekte troen vil alltid bli prøvet, så den i stor kraft må rope/skrike sitt "Abba, Far!". Men så har vi også sett at vi ikke må bli mismodige under slike prøvelser, men bare fortsette vårt abba-rop og alltid vente det beste fra vår Fader. De svakeste sukkene fra hjertet vårt hører jo han som sterke rop. Det sier han også klart i Sal 91:14-15 om en sjel som er i ferd med å synke i nøden: "For han henger fast ved meg, og jeg vil utfri ham. Jeg vil sette ham trygt på et høyt sted, for han kjenner mitt navn. Han skal påkalle meg, og jeg vil svare ham. Jeg er med ham i nøden, jeg vil utfri ham og føre ham til ære".
16: Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn.
Ånden selv. Selve Guds Ånd vitner med vår ånd at vi er Guds barn. Dette er bare en kort forklaring på barnekårets Ånd, som forrige vers talte om. Paulus vil her ha sagt at hemmeligheten med barnekårets Ånd og dens abba-rop, er at dette er Guds Ånd selv som vitner med vår ånd at vi er Guds barn. Den Hellige Ånd i Guds barns hjerter forener sitt vitnesbyrd med deres ånds vitnesbyrd, for å overbevise dem om barneforholdet hos Gud. Denne salige vissheten har de altså ikke bare som Åndens frukter i livet deres, men "Ånden selv" gir dem også et spesielt vitnesbyrd i hjertene deres. Dette er det verset vårt nå taler om.
Vi legger merke til at her tales det om et dobbelt vitnesbyrd. Først vår ånds, og dernest Guds Ånd som "vitner med" vår ånd. Vi har vår ånds vitnesbyrd når vi finner og erfarer akkurat det samme hos oss selv som det Skriften taler om som kjennetegn på Åndens karakteristiske verk hos Guds barn. "Når vår erfaring stemmer overens med Guds ord", som Luther sier. Du vet f.eks. at vår egen natur alltid er åndelig død, er forfengelig og verdslig innstilt. Du ser hvordan hele verden lever i stor selvsikkerhet; kjenner ikke sin synd, frykter ikke for Guds dom. Og om de erkjenner at Gud er til, og kanskje vil frykte og tjene ham, så er Kristus, forsoningen, og veien gjennom den en dårskap for deres fornuft. I tillegg har de bare seg selv og sitt eget beste som mål i sin gudsdyrkelse. De vet ikke om noen ren og uegennyttig kjærlighet til medmenneskene.
Men så, på tross av all din skrøpelighet, oppdager du at i hjertet og tankene dine har det dannet seg en helt ny holdning til alle disse forholdene. En holdning som stemmer overens med det Guds ord lærer. Isteden for den tidligere "døds-stillheten" hos deg, har du nå fått en ånd som ikke lenger er fornøyd med denne verdens goder. Og heller ikke fornøyd med deg selv. Nei, nå er du hele tiden avhengig av Guds vennskap og Kristi forsoning. Nå blir du alltid tuktet for synd, for ulydighet og utroskap. Men du har fått et anker i Kristus og hans evangelie, som du flyr til. Og der har du nå ditt egentlige livs kilde, din visdom, din rettferdighet og din helliggjørelse, osv. Ja, nå er Kristi forsoning ditt livs behov, din mat. Slik at hvis du noen gang mangler den næringen, blir du svak og avmektig. Din bekjennelse, din bønn, ditt liv blir alt sammen svakere. Men når du så igjen får styrke deg med evangeliets ord, blir du glad, villig og sterk i ditt innvortes menneske.
Alt dette vitner om en ånd som lever på Kristus. Som har sin mat i Kristus. I tillegg får du gjennom denne samme troens næring ny lyst til samfunn med Gud. Du får nyopplivet lyst og kraft til å bekjenne din Frelser både med ord og gjerning. Og for hans skyld vende ryggen til synden og være opptatt med det som er godt. Mens du tidligere bare tenkte på ditt eget beste, har du nå et hjerte som er åpent overfor alle mennesker. Du blir opptatt med hvordan de har det på alle måter, og du fryder deg når de kommer til Sannheten og Livet. Alt dette er så karakteristiske kjennetegn på Den Hellige Ånds verk, og er klar kontrast til vår egen natur. Av slike kjennetegn vil du alltid, når ikke anfektelse og mørke omgir deg, kunne vite at her har det skjedd en fødsel fra Gud, og at du altså er et Guds barn. Slik virker vår ånds vitnesbyrd. Men selv til en slik erkjennelse er vi selvsagt avhengig av at Den Hellige Ånd hjelper og opplyser vår ånd. For uten Åndens hjelp ville vi av oss selv ikke være i stand til å registrere disse karakteristiske kjennetegnene på den nye fødselen.
Men hvis vi sa at denne Åndens bistand var alt det Paulus her mener med Åndens eget vitnesbyrd, så ville vi gå glipp av den fulle meningen i denne teksten. Her sies nemlig ikke bare at Guds Ånd hjelper og bistår vår ånd med dens vitnesbyrd, men at den er selv et særskilt vitne. Apostelen sier at Ånden selv vitner med vår ånd. Et slikt uttrykk må bety at Guds Ånd gir et konkret og registrerbart vitnesbyrd. Og derfor er dette et vitnesbyrd som ingen kjenner, uten den som får det (Åp 2:17). Men samtidig er det så utvetydig og sterkt når det gis, at det gir en klar stadfestelse på at det er av Gud. På et øyeblikk kan det forvandle den mest nedslåtte og bundne sjel, og gi ham en overnaturlig glede og trøst. Det gir ham lyst og kraft, så nå lider og gjør han med glede det han før trodde var umulig. Dette skildres mange steder i Skriften, som f.eks. når Kristus sier: "Jeg skal åpenbare meg for ham", og "jeg vil gå inn til ham og holde måltid med ham". Og Paulus sier: "Guds kjærlighet er blitt utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som ble gitt oss". Dette Åndens eget vitnesbyrd er en spesiell overbevisning i hjertet mitt, om at alt det som er forkynt i evangeliet er sant, og at alt dette er mitt.
Og at dette er selve Guds Ånds vitnesbyrd, det stadfestes av følgende: Selv ved bruk av alle nådens midler kan ikke sjelen uten videre få trøst, visshet og lys over nåden. Selv om han har hørt de mest klare og trøsterike ord fra Guds munn. Men så, på et øyeblikk, får han nåde til å se og tro. Og han fryder seg. Stadfestelser på Guds Ånds vitnesbyrd har vi jo også gjennom de mange nådevirkningene vi har talt om ovenfor; en hellig lyst og kraft som sjelen aldri tidligere kunne kjempe seg til. Og alt dette samstemmer fullkomment med det vitnesbyrd som vår ånd, opplyst av nåden, henter fra Guds verk i sjelen. Derfor sier også apostelen: "Ånden selv vitner med vår ånd" at vi er Guds barn. Det har den aller største betydning at vi legger merke til dette siste tegnet, og alltid holder det klart for oss. For ellers kan vi lett forvirres og tror det er et Åndens vitnesbyrd, det som bare er et verk av et sterkt følelsesliv eller innbilningskraft. Hos enkelte mennesker er naturen så livlig, følelsene og innbilningskraften så sterk, at det som bare er et utslag av disse tingene, lett kunne oppfattes som et Guds Ånds vitnesbyrd.
Men hos slike følger aldri de vesentligste Åndens frukter. Disse menneskene lever fortsatt i det samme selvopptatte, kjødelige og stolte sinnet som det ikke er skjedd noen som helst forandring med. Og som så langt fra er knust. Av og til blir de grepet av høye, himmelske opplevelser. Men så på nytt har de samme gleden i synden og det som er av verden. De får aldri denne hellige kraften som gjør dem til Kristi etterfølgere. Dette vitner jo klart nok om at den fryden de innimellom opplever, ikke var noe Åndens vitnesbyrd.
Da ser vi at det viktigste vitnesbyrdet, og det som varer når alle lys og følelser i vårt indre forsvinner, er det vi mottar når Ordet åpenbares for oss med det konkrete budskapet om hvem som er Guds barn. Dette Åndens umiddelbare vitnesbyrd kan av og til bli gitt oss når vi for første gang forenes med Frelseren. Men så kan det forsvinne i lange perioder. Så kan det på nytt bli gitt oss først etter at vi gjennom lang tid har kjempet i tro, og bare holdt fast i Ordet. Men frelsen er alltid knyttet til troen på Jesus, ikke til disse herlige opplevelsene. Det er bare til dem som tror, Ånden gir sitt vitnesbyrd. Paulus sier: "i ham ble også dere, da dere kom til tro, beseglet med Den Hellige Ånd" (Ef 1:13). Og i Heb 11 gjentar han gang på gang at de gamle "ved tro fikk det vitnesbyrd at de var til behag for Gud".
Den dyrebare sannheten om at Ånden selv vitner med vår ånd om vårt barnekår, må derfor aldri forføre noen bort fra Skriften, fra de gamle, faste grunnvollene for vår tro: Ordet og sakramentene. Det som fremheves som at det er Ånden og Åndens vitnesbyrd, men mangler Guds ord og sakrament, er alltid en mistenkelig ånd, og et tvetydig vitnesbyrd. Gjennom slikt kan djevelen forføre mange alvorlige kristne. Vårt indre lys må alltid stemme over ens med Skriftens enkle ord, og prøves på disse. Den Hellige Ånd vil bare gi oss lys over Ordet, gi nåde og kraft til å ta imot Ordets budskap. Og vi kan ikke motta frelsen på noen annen måte.
Når det så gjelder dem som mener at vi her i livet aldri kan bli helt sikre på vårt barnekår hos Gud, så skjønner vi jo av dette verset at de må leve i et stort mørke. Fordi de selv ikke eier denne salige vissheten, dette Åndens vitnesbyrd, så tror de ingen andre heller kan eie det. Husk da alltid på at her sier apostelen uttrykkelig at "Ånden selv vitner med vår Ånd at vi er Guds barn". Og her taler han jo ikke bare om seg selv, men om alle som tror. Det ser vi av verset foran, der han sier: "Dere fikk barnekårets Ånd". Og hvor ofte gjentar ikke Johannes på sitt eget og alle Guds barns vegne: "På dette vet vi at vi er av sannheten", "Vi vet at vi er av Gud" osv. Måtte da også alle som tror holde klart for seg hvor viktig og hvor dyrebar denne vissheten er! Det er da uendelig stort og herlig at vi allerede her på jorden skal ha visshet om vårt barnekår i himmelen, vite allerede her at jeg er "Guds barn"!
Nå kan vi nok aldri her i livet fullt ut fatte hvor stort og herlig dette er. Men salige er de menneskene som eier et slikt vitnesbyrd, som til og med er en visshet som Gud selv har gitt dem. Men selv om vi ikke får det umiddelbare vitnesbyrdet av Guds Ånd, så har vi likevel Guds eget vitnesbyrd. Først og fremst i Ordet som forteller oss hva Gud har gjort for at vi skal få være hans barn. Det var dette han skapte oss til, gjenløste oss til, og i tillegg har født oss på ny - - til å være hans barn. Dernest har vi det store, synlige tegnet på virkeligheten i alt dette; at de som er født av Ånden virkelig står fram som nye skapninger. At Ånden fullstendig forandrer både vårt indre og ytre liv, så vi bli nye mennesker. Ikke bare periodevis, men med et helt nytt liv. Alt dette er jo veldige vitnesbyrd om at vi virkelig er Guds barn, så vi burde juble av fryd.
17: Og hvis vi er barn, da er vi også arvinger - Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal bli herliggjort sammen med ham.
Der er bare étt problem med dette verset: innholdet er alt for herlig til at det kan rommes i våre trange og vantro hjerter. Uansett hvor mye vi ser, hører og fatter av dette slik vi leser det, så blir likevel selve det herlige budskapet stående igjen utenfor hjertet. Vi nøyer oss ofte med bare å se ordene med øynene våre, og gjenta dem med munnen. Vi kan liksom ikke selv riktig fatte dette, tro det, og tilegne oss et så herlig budskap som vi ser forkynnes her. Selv de som tror dette sterkest, tvinges til å erkjenne at slik er det med dem også.
For tenk nå bare nærmere etter hva det er som sies her! Dette at hvis vi er Guds barn, så er vi det i en så sann og virkelig mening, at vi dermed er den store og allmektige Guds arvinger, og den enbårne Sønnens medarvinger i hans evige herlighetsrike! Bare å være, og bli kalt, for en Guds tjener burde jo være den største ære og herlighet for en fattig og uverdig synder. En "Guds tjener" er jo en vi har all grunn til å sette høyt. Men her sier Herrens Ånd at vi som tror på Kristus, skal ikke bare være Guds tjenere, men Guds rette barn, "sønner" og "døtre", "Guds arvinger og Kristi medarvinger". Det samme ser vi også mange andre steder i Skriften. Å være sønn eller datter til en stor og kjent konge eller keiser, blir jo sett på som veldig stort på denne jord. Men hva betyr det, mot å være selve Den Guddommelige Majestets barn og arving? Et slikt barnekår og arv må jo bety en så enorm rikdom, ære og herlighet, at ingen menneskes tanke kan fatte det, og ingen engler kan skildre det.
Men her vil vi oppleve det vi allerede har sagt, at selv om vi anser det både for sant og guddommelig, så kan vi ikke få det inn i hjertet. Vi behandler det som om det skulle være en herlig drøm eller sang. Til slutt vet vi ikke riktig om noe av dette er sant og virkelig. Og det går jo slett ikke på det at vi mener Kristus og apostlene lyver. Vi må bare erkjenne at budskapet er altfor stort til å få plass i våre hjerter. Men det er jo slett ikke hverken drøm eller dikt. Det er jo guddommelig sannhet, fordi Kristus har selv sagt det, f.eks. da han talte til Maria om brødrene sine. Da uttrykte han det slik: "min Far og deres Far, min Gud og deres Gud". Hva skal vi da foreta oss, så Gud kan få åpne våre sinn og våre hjerter så vidt opp at den store herligheten får plass der inne? Må Herren, vår Gud, hjelpe oss!
Hvis vi er barn, da er vi også arvinger. I verset foran dette har Paulus talt om det dobbelte og samstemmige vitnesbyrdet, når Guds Ånd vitner med vår ånd at vi er Guds barn. Der talte han altså om at vi allerede her på jord ikke bare kan være, men også kan vite at vi er Guds barn. På denne vissheten om barnekåret bygger han nå vår visshet om at vi er Guds arvinger. Og det gjør han med bakgrunn i de generelle naturlovene, som sier at barna i en familie er arvinger til det foreldrene eier. Men i Guds rike gjelder ikke bare en naturlov, slik den gjelder i alle familier, om at arveretten følger barnekåret. Men Gud har selv konkret uttalt at hans barn skal være hans arvinger. I Bibelens første kapittel leser vi om da Gud skapte menneskene i sitt billede. Der sa han: "Fyll jorden, legg den under dere og råd over alt som rører seg på den". Men når Kristus taler om den siste dommen, sier han med henblikk på boligen i himmelen: "Kom, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt". Og andre steder i Skriften står det like tydelig for alles øyne, når han taler om den evige frelse som en arv.
På den måten har Herrens Ånd villet minne om det som jo er hele evangeliets hovedlære, at vi skal motta den evige arven som en fri nåde og gave. Det skal ikke oppnåes gjennom noen slags egen fortjeneste, men mottas på samme grunnlag som et barn mottar sin jordiske arv. Bare på grunn av at det er hans barn, arver det farens formue. Selv om det er et svakt og sykt barn, eller en krøpling. Arveloven spør aldri etter barnets fortrinn eller egenskaper. Bare om det er barnet til ham som eide den eiendommen som nå skal skiftes. Slik avhenger arveretten bare av barneforholdet, - ikke av noe vi fortjener. Derfor sier apostelen Peter at Gud "har gjenfødt oss til en arv som er uforgjengelig, uten flekker og uvisnelig" (1Pet 1:3,4). Og Paulus sier at vi er "arvinger ifølge løftet" (Gal 3:29), "løftets arvinger" (Heb 6:17), d.v.s. arvinger til alt det som var lovet gjennom Abrahams ætt (sv: Abrahams sæd): Kristus (Gal 3:16). Videre at vi skulle "arve frelse" (Heb 1:14), skulle "bli arvinger ifølge håpet om evige liv" (Tit 3:7), bli "arving til den rettferdighet som er av troen" (Heb 11:7), "arvinger til det rike Gud lovte til dem som elsker ham" (Jak 2:5). Alle disse ordene har akkurat samme budskap: At
frelsen og himlenes rike er en arv
- ikke noe som kan kjøpes eller fortjenes, men utelukkende arves!
Guds arvinger. Hva den arven innebærer, som Gud selv skal overgi til sine barn, er det umulig å fatte for noe menneskes forstand. Vi kan nok forstå at det må være noe umåtelig stort, det som kalles Guds arv, eller å være Guds arvinger. Og av Guds klare løfter skjønner vi jo at det rett og slett betyr at han lar oss få del i ham selv, i hans egen herlighet og alt han har i himmelen, - i den grad en jordisk skapning i sin gjenfødte tilstand kan ta imot dette. Men omfanget, høyden og dybden i en slik herlighet vil vi ikke kunne fatte her i livet. For dette er "det øyet ikke har sett, og det øret ikke har hørt, det som heller ikke kom opp i menneskets hjerte". Ikke en gang den disippelen som Jesus elsket, som synes å ha fått åpenbart Guds vesen og vilje mer enn noen av de andre apostlene, - ikke en gang han var i stand til å skildre fullt ut hva Guds barn "skal bli". Men så mye kunne han si, at "vi skal bli lik ham" og "skal se ham som Han er".
Men la oss stanse opp litt ved dette skriftstedet (1Joh 3:2). For i dette korte språket apostelen benytter her, finner vi likevel det vi trenger til å danne oss et bilde av hva Guds arvinger kan se fram til. Apostelens utgangspunkt er at han og andre som tror, er Guds barn. Det taler han om med overbevisning. Men så går han videre, fra deres forhold som barn, til deres forhold som arvinger. Akkurat på samme måte som Paulus gjør i det verset vi nå taler over. Men når det gjelder det som arvingene så skal få, og bli, så kunne Johannes bare tale om det som noe fjernt som ennå ikke var åpenbart. Likevel sier han at så mye var sikkert og visst - "Vi vet.." sier han, "at når Han blir åpenbart, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som Han er".
Vi skal få "se Gud som han er", - ikke lenger bare se ham som "i et speil, i en gåte", men "se ham ansikt til ansikt". Ikke lenger kjenne ham "stykkevis", men "da skal jeg erkjenne ("skall känna fullkomligt") slik som jeg også fullt ut er kjent" (1Kor 13:12). Med den samme uforminskede henrykkelse skal jeg hele tiden få se disse frydefulle fullkomne ting som stråler fram i alt det guddommelige. Bare dette må jo virke en uutsigelig frelsesfryd, beundring, kjærlighet og fryd. Hvis mennesker eller engler skulle forsøke å skildre med korte ord hva de forløstes frelsesfryd skulle bestå i - hva kunne da uttrykke dette bedre enn at "De skal se Gud"?
Da skal de først og fremst for evig være fri fra svakhet i troen, utrygghet i samvittigheten, og den følbare anfektelsen som hører med til dette livet; dette vi opplever når vi vandrer i troen, men ikke ser ham, når han også innimellom skjuler seg, og vi ikke opplever noe av hans nåde. Da blir vi her i livet ofte utrygge og skjelver. Spesielt når vi etter nye fall kjenner samvittighetens og lovens anklage og Satans glødende piler. Alt dette skal nå ta slutt. Vi skal "se ham som Han er"; den evige kjærligheten og trofastheten. Men når vi ser hans åsyn skal vi også fylles av den herligste fryd over det fullkomne i all hans guddom, hans umåtelige storhet og majestet, hans evige visdom og makt, hans uendelige kjærlighet, mildhet og skjønnhet. Hvis dronningen av Saba kunne si om Salomos herlighet: "Lykkelige er dine menn, og lykkelige er disse tjenerne dine som alltid står for ditt åsyn og hører din visdom" (1Kong 10:8), da er sannelig de som for alltid står for Guds åsyn, og ser hans og Lammets herlighet, mer enn lykkelige. Og så har vår Herre Kristus selv uttrykkelig sagt: "Far, jeg vil at også de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, og at de kan se min herlighet, den som du har gitt meg" (Joh 17:24).
Og Johannes sier videre i 1Joh 3:2 at vi ved dette å ha vårt blikk festet på Gud, også "skal bli lik ham". Dermed vil han si at det å skue Gud (Som Maria ha sitt blikk festet ved "den gode del") skal ha den virkning på oss at vi "blir lik ham". Som om den herlighet som stråler ut fra ham, skulle gi et gjenskinn i oss. Vi vet at huden på Moses ansikt skinte når han hadde vært inne for Herrens åsyn, og talt med ham. Og vi vet at vi også, allerede i vårt daglige liv, når vi ved troen og Ånden får skue Gud, "blir omskapt til det samme bilde fra herlighet til herlighet" (2Kor 3:18). Men når vi så får se ham ansikt til ansikt, da må hans guddommelige vesen selvsagt i ennå større grad avspeile seg i oss, langt mer fullkomment enn det kan skje her i livet. På hvilken måte dette skal foregå, at vi "blir lik ham", det må vi nok bare overlate til Gud. Men ett er sikkert: Da skal han fullkomment gjenopprette det bildet av seg som han i tidenes morgen skapte mennesket i, og som ble tapt i syndefallet. Paulus sier uttrykkelig: "Slik vi har båret bildet av den jordiske, slik skal vi også bære bildet av den himmelske" (1Kor 15:49).
Da skal ikke hjertet vårt lenger være som det er nå; bare en uuttømmelig kilde av synder og vondt. Da skal Kristi hellighet og kjærlighet bo i oss. Da skal ikke vår forstand lenger være omsluttet av den falne naturens mørke, men fylt av lys fra Guds eget lys. Da skal ikke uro, anklager og redsel lenger plage vår samvittighet. Den skal få hvile i Guds kjærlighet, og på grunn av den hellighet som da bor i oss. Da skal vi aldri mer synde mot Gud, aldri mer måtte sukke: "det gode jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde jeg ikke vil, det gjør jeg". Nei, da skal vi fullkomment være så gode og hellige som vi så gjerne ville, - og nå langt mer enn vi kunne ønske oss her i livet. Da skal ikke vårt legeme lenger være tynget av farlige begjær, eller med sykdom og svakheter, men alltid være rent og skjønt, friskt og sterkt. For nå skal det være "likedannet med Kristi herlighetslegeme". Herren sier uttrykkelig: "Da skal de rettferdige stråle som solen i deres Fars rike" (Mat 13:43). Vi skal "bli lik ham" når det fullstendig fullkomne hos Gud gjenspeiler seg i vår sjel og legeme, og fullkomment regjerer over oss. Da har vi på nytt alle de egenskaper som tilhørte Guds billede, slik bare Gud alene kan skape oss. Og i stedet for all den uro, pine og smerte som kjødets begjær førte med seg, skal det nå være en uuttømmelig kilde av hellige og rene tanker, som aldri grumses til, i hjertet vårt. Alt dette, og mye, mye mer, hører med i dette at vi skal bli lik Den Hellige og Sanne Gud.
Men Skriften taler spesielt om at vi skal være lik Gud i kjærlighet (Mat 5:44-48, 1Joh 4:7,8). For kjærligheten er en så vesentlig egenskap hos Gud at Johannes sier at "Gud er kjærlighet". Skal vi så til sist bli lik Gud i kjærlighet, da må vel en vesentlig del av alle frelstes fryd være det som er det største for den sanne kjærlighet; dette å se hele den skaren av frelste sjeler som får oppleve og nyte den samme ære, samme frelse og fred som vi. Paulus taler også spesielt om at når vår prøvelses tid tar slutt, når profetering og tungetale opphører, så skal kjærligheten aldri "falle bort". Og denne kjærlighetens fryd over å se så mange frelste, har Guds barn en forsmak på her på jord når de ser Guds nåde omvende og innta sjeler. Tenk så hvordan det blir når vi i Guds paradis skal få se den utallige skaren av mennesker som nå er framme. Her på jorden har de alle kjempet mot synd, i farer og motstand. Nå står de frelste og trygge i Guds herlighet. Og tenk hvordan denne frelsesfryd i kjærlighet bølger fram og tilbake mellom dem alle!
Ja, sagt ennå en gang: Tenk når alle Guds barn, som har vært spredd rundt i de fire himmelretninger i denne verden, så er samlet i sin Fars rike. Alle har i det vesentligste vært gjennom det samme. De har sett sin synd. De har sett Guds store barmhjertighet, tålmodighet og trofasthet. Med nye og fullkomne, himmelske sjelskvaliteter skal vi da frydefullt minnes alle de bevis på Guds hjelp og langmodighet, som vi opplevde her på jord. Og nå skal vi få se selve sammenhengen i alt det vi opplevde her. Selvsagt vil alt dette fylle våre hjerter med en usigelig frelsesfryd. Skriften forteller oss at da skal det ikke bare bli en stille lovprisning over Guds nåde. Nei, vi skal rope med høy røst: "Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet" (Åp 7:10). I dypeste forstand skal vi da erkjenne det den 126. Samle sier: "Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var vi som drømmende. Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel".
Da vet vi at vår jordiske vandring er lagt bak oss. Nå nyter vi Guds evige frelse, og da bryter vi ut i jubel: Er dette den arven som kostet Jesus Kristus hans blod! Å, velsignede løsepenge - velsignede kjærlighet! Dette er jo troens endelige mål! Dette er den herlighet Skriften talte om! Dette er jo slutten på all min sorg, mine ydmykelser, mine bønner og kamp! Ja, da var i sannhet problemene små - mot å skulle få motta alt dette! "døden skal ikke være mer, heller ikke sorg, eller gråt, eller smerte skal være mer; for de første ting er blitt borte".
Fra slike ord i Skriften om arven vår hos Gud, vil vi nok kunne få en viss forestilling om dette. Men skildringen og slik vi forestiller oss det, vil jo på ingen måte svare til virkeligheten. Tenk bare på disse to forholdene; hvis du tror at Gud er både kjærligheten og allmakten i den grad disse to egenskaper i sin fullkommenhet lover! Allerede her på denne jord, som på grunn av synden er forbannet, kan jeg oppleve å få se noe av Guds kjærlighet og makt. Og bare dette overbeviser meg jo om at en umåtelig stor herlighet venter dem som elsker ham. Men selv ville jeg likevel ikke våget å si for mye om dette, om ikke Gud selv i sitt ord hadde lovet oss det. Så vil vi se nærmere på det teksten vår fortsetter med. Paulus sier ikke bare at vi er "Guds barn" og "arvinger", men føyer ennå mer til:
og Kristi medarvinger. Tenk for noen ord! Denne tilføyelsen går jo ennå lenger i å skildre hvor ærefull arven vår er. Her får jeg se dypere inn i hvor mye disse ordene "Guds arvinger" betyr. Tenk, vi skal være Kristi, den evige Sønnens, medarvinger! Da må det jo være en uendelig stor og ærefull arv! Og da merker jeg alvoret og den fullkomne meningen i ordene "Guds barn"; at vi er det i dypeste forstand. Vi er den enbårne Sønnens brødre. Hans Far er vår Far, og hans Gud er vår Gud (Joh 20:17). Men finnes det noe menneskes tanke som kan fatte hva den enbårne Sønnens arv innebærer? Hvis vi bare sto stille og tenkte grundig over hva som blir sagt her, så ville vi bli stående i undring, og bekjenne at vi nær sagt ikke tror noe som helst av dette.
Her tales det altså om den enbårne, ærefulle Sønnen, som har vunnet og inntatt riket. Og så skal vi være hans medarvinger! Da er jo ikke bare denne arven vår uendelig stor, men den må jo også være i den aller sikreste forvaring. For den enbårne Sønnen kan jo aldri miste arven sin. Der er andre vi leser om i Skriften, som kalles Guds sønner. De har falt og mistet arven sin, som Adam og de falne englene. Men Faderens enbårne Sønn har bestått prøven. Han har vunnet riket, og kan aldri miste det. Derfor kan heller ikke de som er forenet med ham, tape arven. Det kan de være aldeles trygg og viss på, bare gjennom at de er forenet med ham. Men vi har også en ugjenkallelig festekontrakt på arven, et testamente som aldri kan endres mer etter at det er "stadfestet", ikke bare med hans ed (Heb 6:17), men også med "hans død som opprettet testamentet" (Heb 9:15-17). Kristus har selv dødd for å oppnå arven og besegle testamentet, og er i tillegg selv den egentlige "arvingen" til riket (Heb 1:2, Mat 21:38), "den førstefødte blant mange brødre" (Rom 8:29). Og hvis vi nå er hans "medarvinger", da har vi den sikreste garanti for vår arv, i ham. Likevel har Herren i tillegg gitt oss et pant, eller "håndpenger" på arven: Den Hellige Ånd i hjertet. Den kalles jo uttrykkelig "pantet på vår arv" (Ef 1:14). Så langt når det gjelder hvor trygge vi kan være på arven vår.
Men akkurat arvens omfang og herlighet, hva det er vi skal arve sammen med Kristus, kan vi ikke si så mye om her i livet. Vi har hans eget ord på at: "Den herlighet som du gav meg, har jeg gitt dem". Selv sier han også at vi skal få bo i de samme herlige boliger som han selv: "Far, jeg vil at også de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er". Ja, han sier ennå mer: "Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone" (Åp 3:21). Og skriften sier at vi skal regjere med ham, at han har "gjort oss til konger og prester for sin Gud og Far" osv. Men vi må bekjenne at alt dette blender oss. Det er altfor herlig til at vi kan fatte det. I tillegg ser vi nå alt sammen bare stykkevis, slik Paulus skildrer det i 1Kor 13. Det er først "når Kristus, som er vårt liv, åpenbares, da skal også vi bli åpenbart sammen med ham i herlighet" (Kol 3:4). Og først da skal vi fatte selve innholdet i denne dype hemmeligheten. Men underveis er bare disse ordene: "Kristi medarvinger" en kilde til de største forventninger om en usigelig herlighet. Måtte bare Gud få holde oss fast i sin nåde og sannhet, helt til vi får motta det som er lovet!
Det er riktig nok "en arv som er uforgjengelig, uten flekker og uvisnelig", og "som er oppbevart i himmelen for dere". Men Herren sier likevel til oss: "Hold fast på det du har, så ingen skal ta kronen din!" "Vær tro inntil døden, og jeg skal gi deg livets krone", og "den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, slik jeg også har seiret og satt meg med min far på hans trone". Så lenge vi er på denne jord står vi altså ennå på en virkelig prøve. En prøve som først og fremst går ut på dette: At vi i alle prøvelser og kamper fortsatt kan få nåde til å bli i vårt samfunn med Kristus; forenet med ham. For det som er sikkert, er at bare "i ham er liv", og "den som har Sønnen, har livet". Bare vi lever forenet med ham, så har vi alltid det evige liv i vente. Men da er der étt hovedtrekk som kjennetegner oss, på samme måte som det også var hovedtrekket hos ham selv. Og dette er det Paulus nå tilføyer:
så sant vi lider med ham. Dette er banen hvor løpet foregår, fram til målet: Herligheten. Arveretten har vi nok utelukkende gjennom barneretten. Og den er rettmessig nok sikret gjennom Kristi lidelse. Men "løpsbanen" fram til vi mottar arven, er at "vi lider med ham". Dette som apostelen tilføyer her har den aller største betydning. Det er et karakteristisk kjennetegn på de sanne arvingene, de ekte barnene (Heb 12:8). Det skal vekke og skille ut fra Guds rette barneflokk; de som går i en falsk innbilning om at de eier arven, men likevel ikke er Kristi etterfølgere. Men disse ordene er også til trøst for dem som lider med ham, men ofte er i så harde lidelser at de fristes til å gi opp. La oss da ta disse ordene grundig inn over oss: "så sant vi lider med ham"! Apostelen forteller oss her at selv i lidelsene skal vi ha samfunn og del i Kristus, som gikk gjennom lidelse til herlighet. Her hersker en så konkret Guds ordning, at lidelse går forut for herligheten, at selv Kristus, som vår foregangsmann i alle ting, har gått denne veien, og uttrykkelig forklart oss at vi skal følge etter ham i dette.
Han sier: "Hvis noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og daglig ta opp sitt kors og følge meg" (Luk 9:23). Vi må se på Kristi lidelser fra to sider. Først og fremst led han som forsoner for våre synder. Dernest var lidelsene hans vei til herlighet. Når det gjelder hans sonings-lidelse, så var han helt alene om det: "Pressekaret (vinpressen) har jeg tråkket, jeg alene, og av folkene var det ingen med meg". Helt alene tilfredsstilte han den guddommelige rettferdighetens krav. Alene fortjente han i vårt sted rettferdighetens lønn; den evige arven. Sett fra den siden var han vårt eksempel og veiviser. På det området må vi "følge i hans fotspor", og være lik ham. Skriften lærer oss uttrykkelig, også om ham, at han måtte kjempe og seire for å bli opphøyet, og at han i dette skulle være et forbilde og mønster. Selv sier han f.eks.: "Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, slik jeg også har seiret og satt meg med min Far på hans trone" (Åp 3:21). Med samme hensikt formanes vi også i Heb 12:2 til å "se på Jesus, troens opphavsmann og fullender. På grunn av den gleden som var lagt foran ham, utholdt han korset, aktet ikke på skammen, og har nå satt seg ved høyre side av Guds trone". Lidelsen er altså en del av den arven som Kristi medarvinger her på jord har sammen med den "førstefødte". For alle arvingene går veien til arven gjennom lidelse, For mange går den gjennom "stor og lidelsesfull kamp".
Men her bør vi legge nøye merke til at apostelen sier ikke bare: "så sant vi lider", men "så sant vi lider med ham". For det er ikke alle lidelser vi kommer opp i, som dermed er tegn på at vi er Kristi medarvinger - "den ugudelige har mange plager", og alt som lever på jorden lider. Men her tales det bare om de lidelser vi opplever på grunn av vårt samfunn med Kristus, på grunn av at vi følger etter ham. Og da ikke bare verdens fiendskap og avsky, men også all den anfektelse synden, kjødet og Satan fører over oss, som nettopp er en følge av at vi er forenet med Kristus. Sluttelig har vi den lidelse Faderen bruker for å oppdra oss, og som alltid vil kjennetegne hans ekte barn. Først og fremst er det en uomtvistelig tale i Ordet, om at "alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, blir forfulgt" (2Tim 3:12). Og Kristus sier uttrykkelig: "Har de forfulgt meg, skal de også forfølge dere". Så har vi dem som vil være en kristen, som lever på at de har troen og håpet om evig liv. Men deres kristendom hindrer dem ikke i samtidig å stå på god fot med verden, være aktet og elsket av menneskene. I dette ligger det et uhyggelig og helt konkret tegn på hva slags kristendom dette er. Et tegn på at de ikke er sanne og trofaste Kristi etterfølgere. Herren har selv sagt det (Joh 15:20, Mat 10:25,34,39).
I dette å lide med Kristus, har vi også all den lidelse som synden og Satan fører over oss, som kort nevnt ovenfor. Disse lidelsene rammer oss bare fordi vi er blitt forenet med Kristus. Kristus bar verdens synd, med angst og nød, så han kjempet, bad og svettet i Getsemane. På samme måte vil alle de som har Kristi Ånd, også være redd for synden i dem, og kjempe og be mot den. På samme måte som Kristus ble fristet og anfektet av djevelen, slik vil også alle som tror bli forfulgt av den samme fienden, med fristelser og glødende piler. Vel er der noen som vil være kristne, men deres kristendom er av en slik art at synden plager dem ikke. Djevelen frister og anfekter dem ikke. De er tvert imot alltid sterke, modige og tilfreds. Men i alt dette har de konkrete bevis på at deres tro og kristendom er falsk. Alle Guds barns erfaring stadfester dette.
Til slutt vil vi nevne det Jesu selv sier, om at de ekte grenene blir renset. De får ikke lov å vokse fritt og uforstyrret på samme måte som de greiene som til sist bare vil bli brent opp. Og apostelen sier: "Hvis dere er uten tukt, da er dere uekte barn og ikke sønner". Og videre: "Når vi blir dømt, tuktes vi av Herren, slik at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden". Men, som nevnt ovenfor, må denne tukten og dette at Herren refser oss, skilles klart fra slike samvittighetskval og straffedommer som også de ugudelige plages med.
Dette å lide med Kristus kan vi aldri skjelne klart hvis vi ikke først holder klart for oss at den personen det gjelder må være et Guds barn, slik det er skildret tidligere under dette kapitlet. D.v.s. en sjel som er dødd fra loven og nå lever i Kristus (v.1 og 2), som lever etter Ånden (v.5), ikke lever og vandrer etter kjødet, men etter Ånden (v.4,13), ja, blir ledet av Guds Ånd, barnekårets Ånd, og i denne ånd roper: Abba, Far! (v.14,15). En slik sjel oppdager at han har fått en hel masse nye lidelser. Det gjelder såvel ondskapen som bor i ham selv, som det som møter ham fra djevelen og verden. Lidelser som han tidligere ikke kjente til. Alle slike lidelser har han altså bare fordi Kristus nå bor i ham. Og da er jo alt dette sikre tegn på at han er en av Kristi medarvinger, som nå oppdras for den arven som venter ham.
Hvis du ikke vil ha slike lidelser med Kristus, da må du heller ikke prøve å innbille deg at du en gang skal arve herligheten sammen med ham. Der er mange som vil være kristne og til sist bli medarvinger med Kristus. Men de vil ikke lide noe sammen med ham her i livet. Tvert imot tåler de ikke det minste støt, et hardt ord eller et vondt rykte, før de enten klager og skriker om sine plager, eller "justerer" sin kristendom, så de kan gjenvinne verdens gunst. På samme måte vil de likevel ha del i alt det lyse og herlige som evangeliet forkynner. Men noe avhold, noen dødelse av kjødet vil de ikke høre snakk om. En oppriktig sjel som har den nye fødselens kraft i hjertet sitt, kan også plages av mye vondt. Alle Guds barn må erkjenne svakhet og fall. Men disse vil likevel inderlig sørge over ondskapen i hjertet, sine fall og sin vantro. Hvis dette ikke skjer, men de tvert imot lager seg en makeligere vei, forsvarer sin verdslighet og et liv som styres av kjødets lyst, da er dette et helt konkret sørgelig tegn, som nevnt ovenfor. Da vil de bli bedratt i sitt håp om en himmelsk herlighet.
Luther sier: "Da vil Kristus på den siste dag ikke erklære deg for sin bror og medarving. Isteden vil han spørre deg: Hvor har du din tornekrone? Hvor har du korset, naglene og pisken? Han vil spørre deg om du har vært en forargelse for hele verden, slik han og alle hans lemmer fra tidenes morgen har vært. Hvis du da ikke kan bevise at du har det slik, så vil han ikke kunne kalle deg for bror og medarving". Kort sagt: Vi må alle lide med Kristus, hvis vi skal bli med ham til herligheten. Dette er det første vi bør lære her.
Dernest har kristne her en stor trøst i sin lidelse. Lidelsen er jo ikke tegn på at noe er galt. Det er ikke slik at Gud ikke kan være deres rette og omsorgsfulle Far, når de må ha så mye lidelse her i livet. Ellers kunne vi fristes til å stusse over dette at når vi er begynt å tro vi har så stor en nåde hos Gud, tror vi er hans barn og Kristi brødre og medarvinger, - likevel ikke kan nyte noe av alle disse goder. Men tvert imot være plaget mer enn andre mennesker. Har strid i det ytre, og engstelse inni oss. Samtidig ser vi andre mennesker er langt mer lykkelige og fri for plager. Asaf klager i Sal 73: "Nær hadde mine føtter snublet, på lite nær var mine trinn glidd ut. For jeg ble harm over de hovmodige, da jeg så at det gikk de ugudelige vel. For de er fri for lidelser inntil sin død, og kroppen deres er velnært. De har ikke menneskers møye og er fri for menneskers plager. Men jeg ble plaget hele dagen, hver morgen kom til meg med tukt". For at vi ikke helt skal falle ut av troen gjennom slike fristelser, er det om å gjøre at vi søker samme vei til lys i problemene som Asaf. Han fortsetter: "Jeg tenkte etter for å forstå dette. Det var en plage i mine øyne - inntil jeg gikk inn i Guds helligdommer og gav akt på hvordan det går dem til slutt" - (hvordan det går både de ugudelige og rettferdige til slutt).
Om de førstnevnte sier han: "Ja, på glatte steder setter du dem. Du lot dem falle, så de gikk til grunne. De gikk under og tok ende med forferdelse". "Men jeg blir alltid hos deg" - fordi "du har grepet min høyre hånd. Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet". Dette er noe apostelen også vil lære oss her. Han vil føre oss inn i "Guds helligdommer" (sv. in i Guds heliga rådslut). Han vil åpne vårt åndelige syn, så vi kan sette pris på den nåde og herlighet som ligger skjult i tukten og lidelsene vi opplever her i livet sammen med Kristus. Og at bare evig fordømmelse ligger og venter de som velger et kort livs lyst i synden. Det samme ville Kristus lære oss gjennom fortellingen om den rike mann og Lasarus (Luk 16:25).
Vær da forstandig, og la deg ikke bedra! Er du blitt et Guds barn? Er du blitt et slikt menneske som ikke lenger finner noen ro i synden og verden? Som heller ikke kan finne ro og trøst i din egen religiøsitet, men alltid må søke din fred i Kristus, i det han har gjort, og i hans nåde? Så skal du vite at alle lidelser som da måtte møte deg, i det ytre og ditt indre, om det er aldri så underlig, bare er enda et tegn på at du er Guds barn som nå oppdras for himmelen. Glem aldri de ordene vi alt har minnet om: "Hvis dere er uten tukt, da er dere uekte barn og ikke sønner", "Når dere må holde ut tukt, så er det Gud som behandler dere som sønner". Selv sier han at "alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg". Og jo herligere han vil gjøre et barn, jo sterkere går han inn i oppdragelsen av dette barnet. Det er nettopp den tukten som gjør at vi aldri får ro i våre synder. Har du erfart dette? At etter at du kom til tro og ble forenet med Gud, så har du aldri mer ro i ditt forderv? Nå oppdager du den ene synden verre enn den andre. Da skal du vite at dette bare er en følge av at Den Hellige Ånds lys og tukt stadig vokser.
Du kjenner den ene fristelsen etter den andre plager deg. Og det verste er at du må erkjenne at selv fristelsen er en synd og et lovbrudd. Derfor frykter du for Guds vrede, og at han skal gi deg helt opp. Da er det en stor kunst å kunne se på dette som at du lider med Kristus, for du ser bare på det som synd og ugudelighet. Men la deg nå ikke føre vill! At det er synd i fristelsene dine, kan jo ikke bortforklares. Men hvis denne synden engster og bedrøver deg, da må den jo være noe av din lidelse. Hvis du tvert imot kunne trives i synden, da kan du ikke kalle det lidelse. Og da hverken gråter eller engstes du over den. Apostelen Jakob ser slik på våre fristelser: "Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har bestått prøven, skal han få livets krone" (Jak 1:12). Og hva er det han mener med "fristelse"? Det forklarer han straks med tilføyelsen: "Hver og en blir fristet når han blir dratt bort og lokket av sitt eget begjær". Om slike fristelser er det altså han sier dette: "Salig er den mann som holder ut i fristelse".
Det er Ånden som bor i deg, som nå virker at du lider i synd og fristelser. Og dette vitner om at nå tuktes og oppdras du fram mot et annet liv enn dette. Det samme gjelder hvis du opplever det som om du aldri mer får ha noen jordisk lykke og glede uforstyrret. Du opplever det som at du, uansett hva du foretar deg, alltid må lide. Bare du merker at alt dette mer og mer vender blikket ditt mot den evige gleden. Ja, da skal du vite at alt dette er tegn på Guds omsorg for din sjel. En oppdragelse fram mot en bedre verden enn denne. Gjennom alt det du lider blir ditt gamle menneske stadig mer utmattet og drept. Din tro blir stadig mer renset, du må mer og mer inn i Ordet og bønn, og lengselen etter frelsens hjemreise blir sterkere og sterkere. Det er dette Gud har som mål, han som alltid har vår evige velferd for øye. Vår lidelse er altså et resultat av hans faderlige kjærlighet, og har som mål at vi skal bli mer og mer lik hans Sønns bilde.
for at vi også skal bli herliggjort sammen med ham. Et annet sted sier Paulus: "Dette er et troverdig ord: For dersom vi døde med ham, skal vi også leve med ham" (2Tim 2:11). Her sier han altså at hvis vi lider med ham, så skal vi også "bli herliggjort sammen med ham". Dette er jo en usigelig trøst for alle de som lider med Kristus. Her i livet har de altså hatt den store ære at de har fått "lide med ham" - og frelst i himmelen skal deres ære bli så stor at de skal "bli herliggjort samen med ham". De skal ikke bare opplevelse lidelsen sammen med ham, her i livet. I evigheten skal de også følge ham i opphøyelsen. Her i livet har de hatt de samme fiendene som han, samme kampene som ham. Men de skal også få del med ham i seieren og herligheten. I alle forhold skal de få være hans "medarvinger".
Men hvis alt dette er sant: Du er virkelig Guds barn. Du er Kristi bror og medarving, og til sist skal du være sammen med ham om den evige herligheten. La da gjerne verden få ha sin glans, sin rikdom og ære! Selv på sitt aller høyeste er de jo alle sammen til slutt bare djevelens barn og medarvinger til den evige fordømmelsen (Joh 8:44, Mat 25:41). Ja, la hele den tiden du måtte ha igjen på denne jord bare være en forberedelse til det herlige livet du en gang skal få lov å gå inn til. Og om du da skal lide ganske mye her på jorden, sammen med Kristus, så tenk ikke for mye på dette, når du er på vei til å motta så stor en herlighet. Når vi en gang når så langt at vi opplever hva denne herligheten vil si, vil vi nok helt sikkert anse all denne jordens lidelser for småtteri. Og, om nødvendig, gjerne ennå gå tusen år på jorden i de bitreste martyrlidelser, når vi får ha denne herlighetens krone i vente. Det er dette Paulus ser for seg, når han nå kommer med denne tilføyelsen:
18: For jeg er overbevist om at lidelsene i den nåværende tid er for ingenting å regne, sammenlignet med den herligheten som skal bli åpenbart på oss.
Med vår forstand og munn kan vi nok alle stemme i med Paulus i dette. Så langt er alt greit. Men hvor dypt i oss sitter denne erkjennelsen? Det vil bare hele livet vårt kunne bevise. Hvor dypt Paulus mente dette, det vitner hele hans apostelgjerning om. Se hvordan han skynder på fra sted til sted, på tross av de verste angrep fra fiendene, "i trengsler, i angst, under piskeslag, i fengselsopphold...". Alt bare for at frelsens lys skulle nå så mange sjeler som mulig. Det har altså brent en overbevisning i hjertet hans, om at alle lidelsene i den nåværende tid er for ingenting å regne, sammenlignet med den herligheten som skal bli åpenbart på oss. Og han hadde tross alt uten tvil opplevd langt flere og større lidelser enn noen av oss. I 2Kor 11:23-28 oppsummerer han en lang rekke av det han har vært igjennom. Han taler om "flere piskeslag, ofte i fengsel, ofte i dødsfare. Av jødene fikk jeg fem ganger de førti piskeslag på ett nær. Tre ganger ble jeg hudstrøket. En gang ble jeg steinet. Tre ganger led jeg skipbrudd. Jeg har ofte vært på reiser, i farer på elver, i farer blant røvere, i farer blant mine egne landsmenn, i farer blant hedningene, i fare i byen, i farer i ørkenen, i farer på havet, i farer blant falske brødre, i utmattelse og strev, ofte i søvnløshet, i hunger og tørst" osv.
Og likevel sier han fra dypet av sitt hjerte: "Jeg er overbevist om at lidelsene i den nåværende tid er for ingenting å regne, sammenlignet med den herligheten som skal bli åpenbart på oss". Men Gud hadde en gang forunt denne apostelen et markert blikk inn i den himmelske herligheten, som ingen av oss andre har opplevd. Og det har nok uten tvil bidratt sterkt til den sterke overbevisningen han gir uttrykk for i dette verset. Paulus sier han "ble rykket inn i den tredje himmel", "inn i Paradis og hørte ord som ikke kan uttales, slike ord som det ikke er tillatt for et menneske å tale". Det var så mektig at han visste ikke en gang "om han var i legemet, eller utenfor legemet" (2Kor 12). Hvis noen av oss hadde opplevd noe slikt, ville vi nok uten tvil anse alt det jorden kan by på, både det herlige og det bitre, for "ingenting".
Men hvis det nå er slik med oss at vi nok kan gjenta disse apostelens ord med vår munn, men så, når plager eller lidelser møter oss, straks blir utålmodige, klager og syter. Da er nok grunnen den at plagene synes og oppleves, mens den himmelske herligheten ennå er skjult for oss. Men vi har nok selv stor skyld i vår svake tro og utålmodighet. For hvis vi var mer opptatt med å øke troen og håpet, så ville vi nok også ha mer av dette. Derfor må vi nok være mer opptatt med dette, og påkalle Gud om nåde til å få det inn i hjertet.
lidelsene i den nåværende tid. Med disse ordene minner Paulus om at uansett hvor bitre lidelsene våre enn er, så varer de bare denne korte tiden (hvis vi er Guds barn). I 2Kor 4:17 sier apostelen om vår trengsel, at den "bare varer en kort stund", d.v.s. går snart over, mens herligheten er "evig". Dette burde vi alltid tenke grundig over. For vi har alle en tendens til at når noen lidelse rammer oss, så opplever vi det som om den skulle fortsette i det uendelige. Og på grunn av denne fordreide holdningen, blir lidelsene mye tyngre å bære. Derfor burde vi så fort som mulig holde fram for oss det faktum at dette snart er slutt. Om det så er plager som ville vare livet ut, så er jo det også bare en kort stund - i forhold til den uendelige evigheten som venter oss. "Få og onde har mine leveårs dager vært" sa den hundre år gamle patriarken. Snart ligger alt det vi har opplevd i livet, bak vår rygg. Derfor sier Paulus også: "Men dette sier jeg, brødre. Tiden er kort, slik at fra nå av må de som gråter, være som de som ikke gråter, de som gleder seg, som de som ikke gleder seg. For denne verdens skikkelse forgår".
Hvis du plages i store lidelser, så sørg altså med måte. Det varer ikke lenge, "tiden er kort". Slik tenkte Moses da han "heller valgte å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han holdt Kristi hån for en større rikdom enn skattene i Egypt. For han så fram til lønnen". Og det som har en ende kan aldri sammenliknes med det uendelige. Bare dette er grunn nok til se på lidelsene i den nåværende tid som ingenting, mot herligheten som venter oss - som blir evig og uten ende. Dessuten følger det alltid en velsignelse med, når Guds barn lider. Herren er nær oss i nøden, og gleder hjertene våre med sin nåde. Paulus sier: "Slik som Kristi lidelser kommer til oss i rikt mål, slik blir også vår trøst rikelig ved Kristus" (2Kor 1:5). Derfor er helt klart all vår lidelse småtteri mot "den herligheten som er så mye mer overveldende", den "som forblir".
den herligheten som skal bli åpenbart på oss. Legg merke til ordene: "som skal bli åpenbart". Her er årsaken til at vi så nødig vil lide noe: Herligheten er ennå ikke åpenbart! Vi ser den ikke med øynene, den er skjult for oss, og troen vår er svak. Luther sier: "Hvis det bare var en herlighet som vi kunne se med øynene, ja, da ville vi nok gjerne være tålmodige martyrer. Hvis det stod noen på den andre siden av en elv med en kiste som var full av gulldukater, og ropte: Den som våger å svømme over skal eie disse gulldukatene! Da skulle vi få se litt av en kappsvømming - bare på grunn av disse gulldukatene som de så med sine egne øyne!" Ja, dette ser vi virkelig mange eksempler på i denne verden. Hvordan mennesker strever og arbeider, tar sjanser og lider, - når bare lønnen er synlig! Se hvordan sjøfolk våger livet på farlige hav, bare fordi han er sikker på lønnen som han får nå han er vel i havn. En forretningsmann stresser og reiser gjerne rundt hele verden, han satser legem og sjel, bare for å oppnå gods og penger. Hvor mange unge strever seg ikke dag og natt gjennom de hardeste studieår. Alt sammen bare fordi de ser for seg det eksamensbeviset, den utmerkelsen og de menneskelige fordelene som venter dem, når de har bestått prøven!
Men på dette området vi er opptatt med; når Gud formaner oss til å kjempe for den evige kronen og herligheten, da er vi trege, uvillige og står som maktesløse. Det er bare så vidt vi med Guds ord og bønn makter å holde oppe vårt åndelige liv. Langt mindre ville våge å lide noe for Kristi skyld. Og hvorfor? Bare fordi herligheten som er lovet ennå ikke er åpenbart for oss. Når livets reise er slutt skal Gud føre oss inn i sitt Paradis, og på den siste dag ikke bare gi oss et vidunderlig og skinnende legeme, men også så stor en herlighet at "vi skal bli lik ham". Og da er vi salig frelst for all evighet. Men dette ser vi ikke for øynene våre nå. Nei, her ser vi ikke noe som helst herlig. Det vi ser nå, gjennom hele livet her, er bare en stakkars synder som ennå er full av skrøpelighet. Og som slutt på livet her, ser vi bare hvordan det skrøpelige legemet visner, dør, forvandles og begraves.
Nei, det kreves nok åndelige øyne, så vi kan se det som ikke er synlig. Hele sommerens skjønnhet er skjult under vinterens snøskavler og mørke. Men når våren kommer, bryter det fram i all sin skjønnhet. På samme måte er også den herligheten vi har i vente, nå skjult under dette livets trengsler. Men det skal åpenbares en gang, like sikkert som sommeren kommer etter vinter. Herren har sagt det! Men det kreves at vi vet hvem vi tror på; han som er en allmektig og sannferdig Herre som ikke kan svike sine egne ord og sine troende venners håp.
"på oss", sier apostelen. Herligheten skal bli "åpenbart på oss. Når han både begynner verset vårt med at "jeg" - "jeg er overbevist", og nå sier at herligheten skal bli åpenbart "på oss", så lar han oss med dette forstå at her tales det ikke bare om de store og hellige, som Paulus og Peter osv. Vi oppfører oss jo ofte som om vi tror slike ord bare skulle gjelde disse. Nei, det gjelder alle som tror, også de minste og skrøpeligste. Bare de er ikledd Kristi rettferdighet, for "dem han har rettferdiggjort, dem har han også herliggjort" (v.30). "For det er ingen forskjell; for alle har syndet - og blir rettferdiggjort ufortjent". "Hvis vi er barn, da er vi også arvinger". Det er dette som ligger i ordet "oss". Og dette er nettopp hovedsaken i troen, at du kan tro dette "oss", slik at du sier: "Også på meg, elendige sjel, skal Gud åpenbare sin herlighet". Hvis denne troen er levende i hjertet, da er du også villig til å lide litt med Kristus. Fordi du vet at til sist skal du også "bli herliggjort sammen med ham". Og like så sikkert som Herren selv har lovet dette, så skal han også fullbyrde det.
Etter en kort tids trengsel, prøvelser, kamper og sorger, skal vi "se ham som han er". Da kommer han og henter sin kjempende menighet, den bruden han elsker. Da gir han henne en evig glede, og sier: "Se, nå er vinteren omme. Regnet er dradd forbi og er borte. Blomstene kommer til syne på marken. Sangens tid er inne. Stå opp og kom, min kjæreste! Du min fagre, så kom da!" (Høys 2:11-13). Det er Herren som har sagt det. "Hvis vi er barn, da er vi også arvinger". Å, Gud! Gi oss mer tro og håp, og hjelp oss igjennom, helt fram til den salige virkelighet!
19-22: For skaperverkets inderlige lengsel venter med iver på åpenbaringen av Guds barn.
For skapningen ble underlagt forgjengelighet, ikke frivillig, men på grunn av ham som la den under forgjengelighet, men med håp;
for skapningen selv skal bli fridd ut fra forgjengelighetens trelldom og ført inn i herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn.
For vi vet at hele skapningen stønner og sukker som i fødselsveer, helt til denne tid.
Her skildrer Paulus med mektige og sterke ordvalg hvordan hele skapningen sukker etter forløsning. Og hensikten hans med dette er å gi Guds barn ennå sterkere grunnlag og visshet om hvor stor den herligheten er som venter dem. Den han har talt om like foran disse versene. Derfor begynner han disse versene med et "For" - "For skaperverkets inderlige lengsel venter med iver.."
I begynnelsen skapte Gud alt det som er på jorden til å tjene og glede hans barn, og dermed til ære og pris for hans navn. Men ved syndefallet fikk også hele skapningen sin del av forbannelsen (1Mos 3:17-18). Derfor oppfyller den ikke nå det den opprinnelig var bestemt til. Nå tjener den ikke Guds barn på samme måte som det ville vært hvis synden ikke hadde kommet inn i verden. Tvert imot tjener den mest av alt Skaperens fiender og spottere. Ja, den tjener synden, fordi den brukes av de fleste mennesker til synd. Men samtidig er dette en trelldom, en undertrykkelse, som skapningen lider under. Det skjedde, fra skapningens side "ikke frivillig", "men på grunn av ham som la den under forgjengelighet" (v.20). Men denne situasjonen skal ikke vare alltid. Skapningen er lagt under forgjengelighet, "men med håp; for skapningen selv skal bli fridd ut fra forgjengelighetens trelldom og ført inn i herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn" (v.20-21). Det er dette budskapet i disse versene egentlig dreier seg om.
Profetene talte ofte om skapningen som de talte om fornuftige vesener. F.eks. heter det at fjellene og haugene skal bryte ut i fryderop, og markens trær skal klappe i hendene, at sol og måne, ville dyr, krypdyr og fugler skal love Herren. På samme måte ser også apostelens åndelige øye hvordan hele skapningen lider i et urolig sukk etter å nå fram til målet. Han hører skapningen sukke og ynke seg i lengt etter Guds barns og sin egen forløsning fra den trelldommen de lider under. Og som vi alt har nevnt, bruker Paulus dette til å styrke og oppmuntre alle kristne. Først og fremst til å styrke dem i vissheten; garantien vi har for at vår herlighet skal åpenbares. Den som ligger i dette at hele skapningen når sitt mål først når tiden for herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn, er kommet. Da må vi ganske visst ha et annet og bedre liv i vente. For den verden vi nå lever i, slik vi opplever den, kan ikke være den rette. Den kan ikke være den Gud skapte i begynnelsen. Men etter hans løfter ser vi fram til nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor (2Pet 3:13).
Dernest ville Paulus med dette budskapet at de skulle holde klart for seg hvor stor den herligheten er som da skal åpenbares, - når hele skapningen skal fornyes og herliggjøres, som et ledd i åpenbaringen av all deres herlighet. For hele Guds skaperverk, vel og merke det som skal tilhøre den nye himmel og den nye jord, skal da renses, fornyes og forskjønnes. Alt sammen bare for at Guds barns herlighet desto mer skal åpenbares.
Skaperverket (eller "skapningen"). Her viser ikke ordet "skaperverket" til selve skapelseshandlingen, men til det som ble skapt, de tingene som ble skapt. For vi ser her at skaperverket er noe som lengter, stønner og sukker. Og vi skal snart se at det må være feil når enkelte mener at med ordet "skaperverket" menes bevisste vesener, som engler eller mennesker. Det riktige må være at her siktes det til det vi vanligvis mener med naturen, eller naturens rike. Det kan ikke være englene dette taler om. For englene er hellige, de lever ikke i "forgjengelighetens trelldom", og lengter derfor ikke etter sin egen forløsning. Heller ikke kan det være menneskene det tales om. For de er enten Guds barn, eller djevelens barn. Det kan ikke være Guds barn, for her skilles det klart mellom Guds barn og det skaperverket det tales om. Det kan heller ikke være tale om de menneskene som ikke er Guds barn, for disse lengter ikke etter at Guds barn skal bli åpenbart. Tvert imot hater de dem. Og de som ikke er Guds barn, skal jo heller ikke noen gang forløses fra den fordømmende trelldommen, men skal til sist være evig fortapt.
Dermed står vi tilbake med at her tales det bare om det ubevisste skaperverket, både de levende og de livløse: himlene og jorden, elementene, dyr, fisk, fugler og alt som vokser. Paulus vil ha sagt at skaperverket, som Gud på grunn av synden la under forgjengelighetens trelldom, skal bli fridd ut fra sin nåværende fornedrelse, hvor den lengter og sukker. Men etter Guds løfter om en fornyelse, venter den på samme måte som Guds barn å få del i befrielsen fra forgjengelighet og trelldom. Og sammen med dem venter den å bli kledt i den samme herlighet og skjønnhet, slik det alt sammen en gang stod fram fra Skaperens hånd. Når datteren i et rikt hus er brud, blir hele huset rengjort, pyntet og utsmykket til bryllupsfesten. Og alle gjestene, til og med tjenerne, skal iføre seg festklær. Skaperverket er det rike huset som Gud satte menneskene inn i, som barn og arvinger. Når vi taler om at Kristi brud skal gå inn til sin brudgoms herlighet, da er det Guds barn som skal få legge av seg all den elendighet og forakt som har skjult dem her i livet. Da skal de åpenbares i deres sanne herlighet og storhet. Men da skal også alt som hører til boligen deres, rengjøres og pyntes.
Dette taler Peter om i 2Pet 3, der han sier at da skal "elementene (himmellegemene) oppløses av brennende hete" . Både jorden og alle menneskeverk som er bygd opp på den, skal bli brent opp. Men etter hans løfte ser vi fram til nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor". Alt skaperverk som skal tilhøre den nye jorden, og som er skapt for Guds barn, skal befries fra forbannelsen, og gjenopprettes i den fullkomne skapning de hadde da Gud i begynnelsen så på alt det han hadde skapt, og sa at "det var overmåte godt".
Paulus sier at dette ubevisste skaperverket har en "inderlig lengsel" som "venter med iver", som "sukker og stønner". Slik har vi som nevnt ovenfor, mange eksempler på at profetene i sin tale om det livløse skaperverket bruker et språk hvor de gir det menneskelige følelser. De sier f.eks. at "jorden sørger", og "mosten visner, vintreet sykner bort. Alle de som før var så hjerteglade, sukker nå". Men når det så tales om at noe nytt er skjedd, da heter det derimot: "Juble, dere himler! Fryd deg, du jord! Dere fjell, bryt ut i frydesang!", og "La elvene klappe i hendene, la fjellene juble alle sammen for Herrens åsyn", "Lov ham, sol og måne! Lov ham, alle lysende stjerner! Lov Herren, dere fjell og hauger, dere ville dyr og alt fe, ild og hagl, snø og skodde" osv. (Jes 49:13, Sal 98:8, 148:3-10).
Slik ser vi at menneskenes synd etter Skriftens ord gjør at skaperverket kommer i sorg. Men at skaperverket fryder seg når Guds vrede er borte, og han på ny viser sin nåde. På denne måten taler altså apostelen her om hvordan skaperverket har en inderlig lengsel, og venter med iver på forløsningens salige tid. Gr.tekstens ord for denne inderlige lengselskildrer egentlig at en med løftet hode skuer fram mot det en lengter etter. I dette ser f.eks. Lütkemann et bilde av en flokk mennesker som lengter så inderlig etter å se sin elskede konge komme, at de virkelig strekker seg for å se over hverandre, om han nå nærmer seg. Slik venter også hele skaperverket med inderlige lengsel etter noe. Og hva er det så den lengter så inderlig etter? Jo, Paulus sier den venter med iver på åpenbaringen av Guds barn (egentlig: "..av Guds sønner). Her i livet er Guds barn så skjult under alle deres skrøpeligheter, under tidens trengsler, kors og lidelser, at de ofte ikke en gang selv holder klart for seg hvem de egentlig er. Langt mindre kan verden kjenne dem (1Joh 3:1). Men en gang skal deres skjulte herlighet lyse fram. Og det er dette hele skaperverkets inderlige lengsel venter med iver på.
For skapningen ble underlagt forgjengelighet, ikke frivillig, men på grunn av ham som la den under forgjengelighet. "Forgjengelighet" - ordet er en skildring av noe som ikke varer ved evig, men forandres, tar slutt en gang. I begynnelsen gikk skapningen ut fra Den allmektiges hånd i all sin fullkommenhet, i likhet med dens opphav. At skapningen nå er "underlagt forgjengelighet" forteller at etter syndefallet er den blitt svak og foranderlig. V.21 sier oss at skapningen er under forgjengelighetens trelldom. Dette er den dommen som har rammet skapningen/skaperverket, fordi den etter at synden kom inn i verden ikke lenger kan tjene menneskene slik den fra begynnelsen var skapt til. På grunn av menneskenes ondskap tjener den nå ikke til Guds ære og menneskenes vel. Gjennom menneskenes misbruk av skapningen tjener den tvert imot mer til deres undergang.
Så kan en også tilføye at mens alt dette egentlig var skapt til å tjene og glede Guds barn, som i skapningen nettopp skulle se Skaperen, elske og ære ham, - så tjener det nå tvert imot Guds fiender og spottere. Luther sier om dette: "Den gode solen; det skjønneste og herligste av Guds skaperverk, den tjener aller minst de hellige. Når den skinner på et Guds barn, så må den samtidig skinne på tusenvis av hyklere, fiender av Gud, spottere og forfølgere, røvere, tyver og de som lever i hor, som verden er full av. Den må lyse for dem i alt de foretar seg av ugudelighet og ondskap". Det samme kan jo sies om alt det Gud har skapt. Brødet som gir næring, vinen som styrker oss må ikke bare tjene drankere og fråtsere, men mest av alt alle de ugudelige som ikke gir Gud æren for alt det gode de har i livet.
Et vakkert tre, eller blomster, inspirerer og gleder et Guds barn. Det ser Gud i dette, og priser sin Far. Men samtidig er det hundrevis av djevelens barn som får en sjelisk nytelse av disse Guds skapninger. De ofrer ikke en tanke på Den himmelske Fars kjærlighet som har skapt alt dette for sine barn. Et Guds barn opplever en stille dal, eller et majestetisk fjell, og tankene vekkes i undring over Faderens storhet. Samtidig beskuer tusenvis gudsforaktere samme skaperverk bare med sine naturlige øyne, og tenker ikke på Skaperen. Gods og eiendom tjener i de fleste tilfellene bare avgudsdyrkerne. Det edle gullet må også pryde skjøgene. Den vakre hesten må bære de som forkaster Gud. Det stille lammet må avgi sin vakreste ull til de mest lettsindige hyklerne.
Det er jo alt sammen en undertrykkende trelldom for skapningen som var ment å skulle tjene Guds barn, så de kunne se sin Frelser i dette, elske og ære ham. For skapningen undertrykkes eller æres, etter hva den blir brukt til. Tenk for en ære det var for de stråene som fikk være leiet for Jesusbarnet i krybben! For en ære for det eselet som fikk bære Herren på ryggen sin! For palmetrærne som de brakk grener av, så Jesus red fram på dem! Og for ravnene som fikk bære kjøtt til Elias! Når derimot den gode må tjene slike som aldri spør etter Skaperen, men tvert imot hele sitt liv forakter og trosser ham, - selvsagt er dette en fryktelig undertrykkelse og trelldom, så en skulle tro jorden ville kunne åpne seg for føttene deres.
Til slutt nevner vi hvordan jorden etter Guds dom på syndefallets dag på mange måter er blitt vanskelig og ødeleggende for menneskene, legemlig sett. Gud sa om jorden at "torner og tistler skal den bære for deg". Det vil si at jorden skulle bli full av problemer, lidelser og farer for menneskene. Istedenfor å være en trygg, herlig og rik bolig for Guds barn, er jorden nå stort sett blitt en vanskelig arbeidsplass. Nå vokser det opp mange skadelige og giftige planter. Jorden, sjøen, vannene og luften blir mer og mer forgiftet. De som bor på jorden overraskes og ødelegges av oversvømmelser, jordskjelv, vulkanutbrudd, tordenvær og haglbyger, av forurensingen og landeplager av insekter m.m. Alt dette står jo i sterk kontrast til skapelsens opprinnelige hensikt. Det er jo en forferdelig "forgjengelighetens trelldom", en undertrykkelse og en lidelse for Guds skapning, som gjør at den sukker og stønner. Men i ærefrykt for sin Skaper likevel fortsetter mot målet.
Dette at skapningen ble underlagt forgjengelighet, sier Paulus, skjedde "ikke frivillig". Dvs at det var ikke skapningens egen skyld, eller manglende vilje til å tjene menneskene med alt godt, som gjorde at det ble slik. Nei, det vare utelukkende menneskenes skyld at skapningen fikk denne forbannelsen over seg, og ble henvist til denne tilstanden som den nå sukker under. Herren Gud sa uttrykkelig til Adam: "Fordi du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld". Huset til opprørske undersåtter skulle rives (Esr 6:11, Dan 2:5). Ikke på grunn av noe som var galt med stokkene eller steinene i huset, men for å legge en større straff på de som eide huset. Ved å ramme det som tilhørte synderne, skulle de understreke den største avsky for det de hadde gjort. På samme grunnlag har menneskenes synd rammet skapningen, som var deres bolig og som de var satt til å herske over. På denne alvorlige måten viser Gud sin hellige nidkjærhet imot all synd, og hvor forskrekkelig synden er, når den gjorde at hele skapningen ble lagt under trelldom og forgjengelighet. Forderv og elendighet hersker nå, og slik vitner selve skapningen om hvordan dens Skaper ble krenket.
Å tro at slik vi nå ser skaperverket, slik har det vært da det stod fram fra Skaperens hånd, eller at slik skal det alltid være, det ville være å ringeakte Gud. Nei, Skriften taler klart både om at skaperverket/skapningen en gang ble forbannet på grunn av synden, og lagt under forgjengelighetens trelldom. Og om at den en gang skal gjenopprettes i sin opprinnelige fullkommenhet og skjønnhet. Paulus sier videre at den ble underlagt forgjengelighet,
men med håp; (eller: i håp om at...) for skapningen selv skal bli fridd ut fra forgjengelighetens trelldom og ført inn i herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn. "Og frigjort fra alt som nå binder og tynger den, og gjør den syk, sur og ikke tjenlig, skal den nå bryte ut i fryd. Nå skal den i all evighet i ren takknemlighet stille seg til rådighet for sine lykkelige innbyggeres behov og ønsker. Og selv skal den lykkelig delta i Guds barns herlige frihet og vidunderlige liv" (hvem som siteres mangler i orig.utgave).
Noen har ment at skapningens frigjørelse skal skje ved at den fullstendig tilintetgjøres. Til støtte for denne tolkingen har de anført slike bibelsitat som 2Pet 3:10: "da skal himlene forgå med et kraftig brak, og elementene (himmellegemene) skal oppløses av brennende hete. Både jorden og alle menneskeverk som er bygd opp på den, skal bli brent opp". Og Åp 20:11: "Jorden og himmelen flyktet for Hans åsyn. Og det ble ikke funnet noe sted for dem". Men mange andre tydelige og bestemte ord i Skriften viser oss at meningen i de to nevnte bibelstedene ikke er at skapningen som sådan skal tilintetgjøres. Bare dens nåværende form og beskaffenhet skal helt og holdent forandres. Når f.eks. et stykke metall, f.eks. en skulptur, smeltes i ild, så "forgår" den i sin utforming, men ikke som emne, som metall. På samme måte skal også himlene og jorden "omstøpes" i ild, for å gjenoppstå renset og mer fullkomne enn før.
I ovennevnte 2Pet 3 sier apostelen i v.13: "Men etter hans løfter ser vi fram til nye himler og en ny jord". Og i Sal 102:27 sies det om jorden og himlene: "De skal forgå, men du blir stående. De skal alle eldes som en kledning". Men straks føyes denne forklaringen til: "Som klær skifter du dem ut, og de blir skiftet ut". Dessuten kan en tilføye: Når vi vet at alle ting i naturen kjemper for sin egen opprettholdelse, hvordan kan det da sies at skapningen lengter etter åpenbaringen av Guds barn - hvis altså denne åpenbarelsen skulle være det samme som at hele skapningen til slutt skal tilintetgjøres? Nei, tvert imot skal hele skapningen, samtidig med at Guds barn blir åpenbart, selv også bli forvandlet til en ny og skjønn skikkelse. Paulus sier uttrykkelig i denne teksten vår, at skapningen skal bli fridd ut, og "ført inn i herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn". Dvs. at når den utfries skal den bli ikledt en skjønnhet og herlighet som samstemmer med Guds barns herlighet, - så langt den kan overføres og tilpasses skapningen.
Tidligere har vi brukt sammenlikningen med datteren i det rike huset, som skal feire bryllupet sitt. Da skal også hele huset gjøres rent og pyntes, så det passer til bryllupsfesten. Hvis da forbannelsen på grunn av synden også kom til å gjelde skapningen, så den rammet den, så skal den nåden som "överflödar över synden" også strekke seg til å gjelde skapningen, så den også blir herliggjort. Og på samme måte som straffen for menneskenes synd ble så mye større ved at følgene strakk seg helt til skapningen, slik skal også Guds barns herlighet bli så mye større, så at selv skapningen, som var gitt til å tjene menneskene, også skal få sin del av deres herlighet. Ved Guds godhet skal skapningen bli delaktig i kårene for hans barn, og ikke i slik det går med hans fiender. Vi forstår kanskje ikke alt, slik det blir det skapningen har i vente sammen med Guds barns frihet i herligheten - hvordan disse nye himler og den nye jorden da skal stå fram. Men én ting er vi i alle fall sikre på: alt skal samstemme med, og opphøye Guds visdom, kjærlighet og makt. Men da vil nok den nye skapningen fullstendig overgå all vår forstand.
I vår tekst har Paulus brukt to betydningsfulle uttrykk omkring Guds barn. Det første er "åpenbaringen av Guds barn". Det andre: "herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn". Ordene: "åpenbaringen av Guds barn" sier oss først at Guds barn her i livet er skjult. Akkurat dette at vi er Guds barn, er det mest usannsynlige og skjulte. Ikke bare for hele verden, men også for oss selv. Det går ikke an å se dette på oss, at vi er Guds barn. Vårt barnekår hos Gud, vår rettferdighet og herlighet innfor ham, er her i livet dekket over med en tykk sky av alle slags skrøpeligheter. Utvortes ser vi ut som andre mennesker, bortsett fra at vi går en helt annen vei enn verden, gjennom livet. Men det sees ikke noe guddommelig skinn over våre legemer. Som alle andre lider vi under svakhet, sykdommer, fattigdom, avmakt, og til sist døden og forråtnelse. Og selv om vår ånd er født på ny og helliggjort, så er kjødet fremdeles fullt av synd og elendighet. Vi har en lov i lemmene våre som kjemper mot den loven som er i vår ånd. Stadig sukker vi over at vi gjør ikke det gode som vi vil, men gjør titt det onde som vi ikke vil.
Hvordan kan vi da se at vi er Guds barn? Jo, Paulus sier: "deres liv er skjult med Kristus i Gud". Og dette skjulte livet skal én gang være slutt. Hele skapningen venter på åpenbaringen av Guds barn. Så sier apostelen videre samme sted: "Når Kristus, som ervårt liv, åpenbares, da skal også dere bli åpenbart sammen med ham i herlighet" (Kol 3:3-4). Da skal sjelene våre bli fridd ut fra alt som er igjen av fordervet, og legemene våre skal bli lik Kristi herlighets legeme. Da skal "dette forgjengelige bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige bli ikledd udødelighet". Kristus sier: "Da skal de rettferdige stråle som solen i deres Fars rike". Da er Guds barn åpenbart. Da ser de ut som Guds barn, - når de sitter på sine troner, ikledd herlighetens skinnende drakt. Da er de også kommet til sin herlighets frihet.
Vel har vi nok allerede her i livet en tosidig frihet, som vi aldri kan prise Gud nok for. Først friheten fra synd, skyld og fordømmelse. Så vi aldri kan dømmes etter loven. Dernest friheten fra syndens herredømme. Det samme som at vårt livs retning ikke lenger er etter kjødet, men etter Ånden. Men så er vi da her i livet samtidig også fengslet og undertrykt under alt det onde, som nevnt ovenfor, og som skjuler vårt barnekår. Men da skal vi være fri fra alt dette. Da skal vi aldri mer tynges av noen strid mellom kjødet og Ånden. Aldri mer lide under onde tanker, eller av treghet og likegladhet. Aldri mer klage over at "det gode jeg vil, gjør jeg ikke". Aldri mer tynges av tåke eller uvisshet i troen. Da skal vi aldri mer hånes av den løgnaktige verden, eller bombarderes av Satans glødende piler. Og først og fremst skal vi da aldri mer frykte for å gå fortapt. "Og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg, eller gråt, eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte".
Hele skapningen stønner og sukker altså sammen med oss, etter Guds barns og sin egen frigjørelse fra forgjengelighetens trelldom. Og Paulus sier: vi vet dette. Apostelen har altså hatt en konkret overbevisning om dette - at hele skapningen stønner og sukker som i fødselsveer (dvs. presser fram sukk fra et tungt og trangt bryst)"ock våndas med oss ändå till nu". Gr.tekstens ord for "våndas" er sterkt og betydningsfullt. Det skildrer den "vånde" en kvinne har når hun skal føde. Skapningen "våndas" (stønner) fordi den venter på den nye "fødselen" som skal skje til slutt (Mat 19:28), når hele naturen skal stå fram i en fornyet og skjønn skikkelse. Men denne tilstanden, disse skapningens tunge sukk og fødsels-vånde, er temmelig skjult for oss. Holder vi nå klart for oss at skapningen nå slett ikke er i sin rette skrud, så fullkommen som den kom fra Skaperens hånd? Ser vi at den slett ikke står i den tjenesten den var tenkt til, men tvert imot ligger under trelldom? For hvis vi hadde dette klart for oss, da ville vi bare i dette ha et klart bevis foran øynene våre, på at Gud har bestemt noe annet. At han vil skape en ny jord og nye himler. Der skal det herske en fullkommenhet og salighet som er Herren verdig.
Med dette har Paulus villet komme vår skrøpelige tro i møte, og hjelpe oss ved å vise til noe vi kan se med øynene våre. På samme måte taler Kristus i Mat 6 til de som var svake i troen og var bekymret for sitt daglige brød. Han viser til skapningen, og sier: "Se på fuglene! Legg merke til liljene! Gud klær og før dem. Er ikke dere av større verdi enn dem?" Det samme gjør altså Paulus her, og vil si: Er det ikke nok for dere at dere har Guds løfter om herligheten som venter? Så se på det dere har foran øynene deres! Dette at hele skapningen, slik den er nå, slett ikke stemmer overens med den store og fullkomne Guds kjærlighet og makt. At den ligger i fødsels-vånde, sukker og stønner i lengt etter den nye fødselen. Da skal den tjene Guds barn, og ikke lenger synden. Og tjene dem så fullkomment og herlig som bare Guds kjærlighet kan virke. Men dette kan ikke skje så lenge synden og døden hersker i verden, men først når herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn, er kommet. Dette er jo en stor og sterk stadfestelse på den herlighet som skal åpenbares på Guds barn (v.18). Men til dette; hele skapningens vitnesbyrd, føyer så Paulus også det som ligger i Guds barns egen venting og lengt mens de er i denne verden:
23: Ikke bare det, men også vi som har Åndens førstegrøde, også vi stønner med oss selv, og venter med iver på barnekåret; forløsningen av vårt legeme.
Ennå et bevis på at en herlighet som nå er skjult skal åpenbares på Guds barn, ligger i følgende: Selv de som allerede her har fått Åndens førstegrøde, er likevel ikke helt lykkelige og tilfredsstilt. Hele livet igjennom her på jord sukker og stønner de under konstant motbør. Og et så halvt og urolig liv kan jo ikke være det fullbrakte verket som den store og kjærlige Gud skapte, gjenløste og helliget oss til. Der må være et annet og mer fullkomment liv i vente for Guds barn. Riktignok har vi, som sagt ovenfor, allerede mottatt en nåde og forløsning vi takker Gud for i evighet. Da vi ble utfridd både fra syndens skyld og fra syndens herredømme. Da fikk vi leve i Guds vennskap og nådige samfunn, og fikk Åndens helliggjørende verk i hjertene. Men alt dette er likevel bare førstegrøden av den salighet som er beredt for oss. Det er bare en forsmak og "håndpenger" på det vi har i vente. "I dette håpet ble vi frelst", føyer han til i neste vers. Men bare "i håpet"! D.v.s. at ennå opplever vi det ikke. Det vitner om at noe annet, noe fullkomment ennå venter oss. Dette er hovedtanken i denne teksten vår. Og det vil komme ennå tydeligere fram når vi ser nærmere på ordene som er brukt.
Åndens førstegrøde. Uttrykket "førstegrøde" brukes som motsetning til det fullbrakte, det endelige, og som en forberedelse til dette (3Mos 23:10-20, 1Kor 15:20, Rom 11:16 m.fl.). Men uttrykket "Åndens førstegrøde" betyr slett ikke, slik noen mener, det motsatte av Åndens fylde, som gis til modnede kristne her i livet. For her taler Paulus om alle Guds barn, alle som har Ånden, ham selv inkludert. Og i v.9 har han helt enkelt sagt: "så sant Guds Ånd bor i dere. Hvis noen ikke har Kristi Ånd, hører han ikke ham til". Det er det som han der kaller for å "ha Kristi Ånd", som han her kaller for "Åndens førstegrøde". Åndens førstegrøde settes altså her opp mot den fullkomne Åndens fylde vi skal få i himmelen. Og Åndens førstegrøde taler om at vi har mottatt Guds Ånd, hans gjenfødende og helliggjørende kraft i sjelen. Og gjennom dette er vi nye skapninger, som gjør at vi eier troen og Herrens frykt i hjertene. Men Paulus sier altså ikke bare: Vi som har Ånden, men bruker uttrykket "Åndens førstegrøde". Og dette ordvalget har han gjort meget omhyggelig. Det har stor betydning for hva det er han vil ha fram i denne teksten.
For med dette peker apostelen på Herrens forordning om det første kornbandet, som Israels barn i påsken skulle komme med til templet. Det skulle "svinges for Herrens åsyn" (3Mos 23:11), og var en høytidelig innvielse av kornhøsten. Det første kornbandet, førstegrøden, var et slags "håndpant" til Gud for den forestående kornhøstingen. Slik er også Ånden som bor i hjertene våre, et "håndpant" på den Åndens og frelsens fullkommenhet som en gang skal åpenbares på oss (konf. 2Kor 5:5, 1:22, Ef 1:14, 4:30). Ellers ville vi vel stadig vært fristet til å spørre: Hvorfor har Gud gitt oss sin Ånd? Hvorfor har han virket et åndelig liv i hjertene våre, helliget og oppdratt oss, hvis han ikke også ville frelse oss for evig? Hvorfor skulle han gjøre oss til sine barn her i livet, hvis han ikke ville gjøre oss til sine arvinger i evigheten? Nå ser vi hvordan Åndens største verk i sjelen er som et første kornband, som å innlede den forestående kornhøsten. Og det er nettopp denne Ånden som bor i oss, som gjør at vi sukker, venter og lengter, - ikke bare etter forløsning fra det onde, men etter barnekåret. Etter fullt ut å kunne nyte alt det apostelen taler om her.
også vi (som har fått Åndens førstegrøde) stønner med oss selv. "Vi stønner". Her taler apostelen om noe som er alle Guds barns, og spesielt de mest erfarne barnas, dypeste erfaring. Noe som er fullstendig ukjent for hele verden. Hvordan disse som har fått nåde, ofte både dag og natt kommer fram for Gud med dype og tunge stønn over sitt eget forderv og denne verdens trengsel. De lengter etter et bedre liv enn dette. Jovisst lever vi, allerede her på jord, i en fullkommen frelse. Alt nå og her er vi fri fra all syndens skyld, skal ikke lenger dømmes etter loven, men eie en evig nåde. Vi har Den Hellige Ånd i hjertene, og den leder og vokter oss hver dag. Men vi lever ennå et liv i lidelse, og i forventning. Det som tynger oss mer enn alt annet er fordervet, som alltid henger ved oss. Kjødet er ganske visst naglet til korset, men er ennå ikke dødt. Guds barn vil så gjerne være fullstendig rene og fri fra alt ondt. De vil så gjerne at hjertet skulle være fullt av Guds nåde, av tro og kjærlighet, fylt av et åndelig og hellig sinn. Men til sin store sorg må de ofte kjenne på så mye av det helt motsatte; lettsindighet, ugudelighet, likegladhet, forfengelighet, og en masse andre synder, så de vet ikke hvor de skal gjøre av seg.
De ønsker så inderlig at de kunne få bruke alle sine krefter i sin Herres tjeneste. Tenke, tale og gjøre bare det som er godt, hellig og nyttig. Men arvesynden sitter så fast, at ofte taler og gjør de det de kommer til å angre så bittert på. Derfor må de stadig sukke med apostelen: "Det gode jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde jeg ikke vil, det gjør jeg". I tillegg har vi djevelen som både frister oss og bedrar oss med alle slags onde innskytelser. Eller han stormer mot hjerte og samvittighet, og truer med Guds vrede og dom. Slik kan han av bare små sandkorn utvikle himmelhøye fjell, så vi tror vi er noen helt fryktelige syndere. Da synes vi slett ikke vi kan regne oss som Guds elskede barn. Vi er redd for at nå har Gud fått nok av oss, og bare vil la oss få møte alle våre synder i en evig fordømmelse. Ja, djevelen bombarderer Guds barn med så glødende piler at det ofte brenner som ild i hjertene. Slik er denne verden, på samme måte som slangens giftige bitt, alltid opptatt med å forgifte livet vårt. Med de samme metodene som verdens hersker, forleder den somme tider Guds barn til å følge etter den i synd og forfengelighet. En annen gang skadefro, med hån, bitre hentydninger og beskyldninger, som knuser hjertene så de heller ville være døde, enn å oppleve alt dette.
I tillegg kommer ofte lidelse og fattigdom, sykdom og savn, kort sagt "mange forskjellige prøvelser" (1Pet 1:6) over de kristne. Men alt dette ville jo likevel være ganske overkommelig, hvis bare Gud alltid var like åpenbar og nær gjennom plagene. Eller at vi selv alltid hadde en like årvåken ånd, alltid var like trofast i Ordet og i bønn. Men da er det ofte som om Gud skulle være tusen mil borte, og vår egen ånd skulle være fullstendig lammet, ja død. Dette er det verste av alt, når Gud i lang tid er "som en fortumlet mann, lik en kjempe som ikke makter å hjelpe" (Jer 14:9). Når sjelen i sin nød tar sin tilflukt til ham som fedrene satte sin lit til, og likevel ikke opplever at der er noe svar, noen bønnhørelse hos ham. Det vonde synes bare å bli verre. Ennå mer mørke og avmakt siger inn over oss. Da opplever vi nok i noen grad det samme som vår Herre på korset. Rundt seg så han bare fiender som spottet og hånte ham. Inni seg kjente han syndens forbannelse og alle fordervelsens strømmer. Og over ham; en Gud som hadde vendt seg bort fra ham i vrede, - så han ropte: "Min Gud, Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"
Alle kristne har riktignok ikke vært gjennom alt dette. De som opplever de største lidelsene, har nok som regel også tider innimellom med lindring og trøst. Men de fleste vil nok likevel, selv om de jo har Åndens førstegrøde, alltid oppleve synden som bor i dem og avmakten som en stor byrde. Det gjør at de stadig vil sukke. Og i alle fall ved særskilte anledninger; lengte etter sin forløsning og få gå inn til selve arven. Dette har vi jo det beste eksempel på hos apostelen selv, når han i det sjuende kapitlet skildrer hvordan han først var "tatt til fange under syndens lov, som var i lemmene hans", og til sist nærmest roper ut: "Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?" I 2Kor 5:4 ser vi også han sier at "vi som er i dette teltet, sukker mens vi er nedtynget". Og hvor ofte ser vi ikke disse stønnene i Davids salmer?
Kort sagt: Guds barn kjenner alltid på at de mangler noe, så lenge de er her i denne verden. De har en ånd som ikke kan tilfredsstilles fullkomment av noe som helst, uten av det fullkomment gode, den fullkomne hellighet og frelse. Og det finnes bare der hvor vi er forløst fra dette syndens og dødens legeme. Paulus sier: "Vi stønner med oss selv", dvs. i vårt hjertes innerste. Stønnene kan ofte ikke høres av noe menneskes øre. Det går fra et tynget hjerte direkte til Gud, slik David skildrer det: "Herre, for ditt åsyn er all min lengsel, mitt sukk er ikke skjult for deg". Derfor taler Paulus i v.26 om "sukk som ikke kan uttrykkes med ord", som det er Ånden selv som virker, og som registreres bare av ham "som vet hva Åndens sinnelag er". Det er slike dype og inderlige hjertesukk apostelen taler om, når han sier vi "stønner med oss selv".
og venter med iver på barnekåret; forløsningen av vårt legeme. "Barnekåret" - hvordan skal dette forståes? Har vi ikke alt nå fått barnekåret, alt nå blitt Guds barn, vi som tror på Kristus? Jo, det er sikkert og visst. Det har jo Paulus talt klart og tydelig om i v.14-17. Men dette er jo noe av "pulsslagene" i det kristne livet, at vi ennå "venter med iver" på det vi allerede eier, - eller at vi på samme tid både er og ikke er det vi en gang skal bli. Vi er rettferdige - og vi er syndere. Vi er frigjort - og vi er i trelldom. Vi er konger - og vi er treller. Det ene i Kristus - det andre i oss selv. Det ene følbart - det andre skjult. Slik er det også med vårt barnekår hos Gud: "Nå er vi Guds barn" (1Joh 3:2), men vi opplever det ikke. Og vår nåværende tilstand tilsvarer ikke på alle områder vår høye stand. De som er "Guds sønner", burde jo være herliggjort både når det gjelder sjel og legeme. Men det skjer ikke før vi er i himmelen. Først da skal vårt barnekår bli fullkomment åpenbart. Først da er vi i dypeste og endelige forstand Guds barn. Kristus sier: "De er Guds barn, siden de er oppstandelsens barn" (Luk 20:36). Og det er denne barnekårets endelige og fulle åpenbarelse Paulus her kaller "barnekåret". I v.19-21 ser vi at det samme forholdet uttrykkes med disse ordene: "..i inderlig lengsel venter med iver på åpenbaringen av Guds barn", og det tales om å "nå fram til"/"bli ført inn i herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn".
Vårt barnekår hos Gud har to forskjellige epoker. Den første begynner med vår nye fødsel, når vi blir Guds barn og ikles Kristi rettferdighet. Da får vi Den Hellige Ånd som leder oss gjennom hele livet, og oppdrar oss. Men vårt barnekår ligger nå helt skjult under synden som henger så fast ved oss, og dette livets trengsler. Den andre epoken inntreffer når vårt nye, herlighets legeme forenes med sjelen, og ikles all den herlighet og salighet som venter Guds barn i himmelen. Det er denne "herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn", da også hele skapningen skal motta sin del av dette Kristus taler om, når han i Mat 19:28 sier: "I gjenfødelsen, når Menneskesønnen sitter på tronen i sin herlighet". Da skal han "gjøre alle ting nye". Da skal ikke bare sjelen vår, men også legemet bære "den andra Adams himmelska bild" (1Kor 15:49). Først da har Guds barn inntatt hele arven, først da opplever de den fullt ut. For den dagen skal Herren Kristus si til dem: "Kom, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt". I himmelen, ja, først i himmelen ikles Guds sønner en herlighet som passer til deres høye stilling. Og etter at dette vårt barnekår er åpenbart, sier apostelen: venter vi med iver på barnekåret;
forløsningen av vårt legeme. For at ingen skal misforstå meningen med uttrykket "barnekår", som er brukt her i en betydning som ikke er så vanlig, tilføyer nå Paulus selv, som ytterligere forklaring: "forløsningen av vårt legeme". Men grunnspråket viser at her anvender han et meget sterkt uttrykk som egentlig betyr "løskjøping", "gjenløsning", som brukes når fanger kjøpes fri. Det er det samme ordet som brukes om "forløsningen, den som er i Kristus Jesus", og antyder her at også legemet vårt, på grunn av slik det skjedde ved Kristi "gjenløsning", skal forløses fra sitt fangenskap. På samme måte som en frikjøpt krigsfange fries ut fra fengselet. For på samme måte har også legemet vårt vært fanget under arvesynden, døden og forgjengelighet. Ja, dette at legemet vårt forløses til en evig herlighet, er akkurat kronen på hele Kristi dyrebare gjenløsningsverk. De vantros legemer skal stå opp og gå sammen med sjelen inn til et evig fengsel. Men de rettferdige til evig ære og salighet. Da skal vi i dypeste forstand kalles "de som Herren har gjenløst" (Sal 107:2). Da, når Herren kommer, skal han i dypeste forstand si: "En hämndens dag har jag beslutit, ock mitt forlossningsår har kommit" (Jes 63:4).
Og denne forløsningen blir da et resultat av den aller sterkeste Guds kraft, og gir oss den største lykke og salighet, når legemene våre skal stige ut av dødens fengsel, i all den glans og herlighet som skal gjøre dem "likedannet med hans herlighetslegeme". Det blir et verk av skapningens Herre, av han som holder nøklene til både livet og døden i sin hånd. Men det skjer bare på grunn av forløsningen i Kristus Jesus. Bare hans oppstandelses kraft kan bryte gravens segl og stillhet. I Ef 1:19-20 skildrer Paulus den guddomskraften som da skal åpenbares, når han taler om "hvor overveldende stor hans kraft er for oss som tror, etter hans mektige krafts virkning. Det var den han lot virke i Kristus da han reiste ham opp fra de døde" osv. Men denne forløsningen skal også bli så fullstendig at ingen ting kan være mer fullkomment. For "oppstandelsens barn" skal ikke gjenoppstå til sitt tidligere liv, men til en tilstand og et liv i uendelig ære og udødelighet. "Da er døden oppslukt til seier". Men en slik seier har vi ikke bare ved at vi har fått barnekåret og vårt åndelige liv, men først gjennom oppstandelsen.
De som fører jordiske kriger kan vinne to slags seire over fiendene sine. Det ene slaget kan vi kalle en tilfeldig og delvis seier. Det kan få fienden til å trekke seg tilbake, og ødelegger kanskje noe av styrken hans. Men det hindrer ikke at han ikke kan reise seg på ny og vende tilbake til slagmarken for å angripe den som drog av med seieren, og ta tilbake det han tapte. Det andre slaget kan vi kalle en fullstendig og avgjørende seier. Da tilintetgjøres den fiendtlige makten så fullstendig, at den aldri kan reise seg mer, eller ta tilbake det den tapte. Og slik skal den siste seieren bli. Når vi her i livet blir født på ny til Guds barn, da har Åndens kraft sikkert og visst inntatt en del av vårt vesen. Den har inntatt vår ånd. Det kjødelige sinnet er nedkjempet, slik at nå elsker vi det gode, og følger vår Herre gjennom livet. Men det medfødte fordervet, verden og djevelen lever ennå. Og døden skal en gang tilkjempe seg legemet vårt. Men i oppstandelsen er alle disse åndelige fiendene fullstendig nedkjempet. Da skal de aldri mer kunne reise seg, langt mindre overvinne oss. Da er Kristi seier fullendt, når selv den siste fiende, døden, er overvunnet.
Vår gjenløsning fra syndens fordømmelse, fra lovens forbannelse og dødens overmakt, var vunnet av Kristus da han ropte ut på korset: "Det er fullbrakt!" Men hos oss fullbyrdes den gradvis. Det største skjer i dette livet. Det fortsetter i vår død, og til sist i vår oppstandelse. Det vi mottar av forløsningen her i livet, er at vi utfries fra syndens skyld og herredømme, når vi ved troen tar imot Kristus og blir Guds barn. I døden blir så våre sjeler løst fra all synd og alt det onde som tynget dem her. Bare dette skulle være nok til at vi ikke burde se på døden med frykt og avsky, for den bærer jo i seg det neste trinnet i vår forløsning. Det siste trinnet skjer når våre legemer på den siste dag stiger ut, nye og renset, fra dødens fengsel. Derfor kalles også denne herlige frigjørelse for "forløsningen av vårt legeme", og er det siste trinnet i Kristi gjenløsningsverk. Da er det fullkomment fullbyrdet, at "døden er oppslukt til seier", og da skal alle Guds barn synge seierssangen: "Død, hvor er din brodd? Dødsrike, hvor er din seier? Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!" Og når denne seierssangen bruser omkring tronen, da fratrer Kristus sitt stedfortreder-embede for Faderens åsyn (se 1Kor 15:24-28). Han samler alle sine frelste og forløste, og stiller seg sammen med dem fram for Ham som nå er "alt i alle", og sier: "Her er jeg og de barn Gud har gitt meg".
Ja, denne herlige dagen, når vårt barnekår skal åpenbares og vårt legeme forløses, den "venter vi med iver på", "vi som har Åndens førstegrøde", sier Paulus. Vi "venter med iver", som den gamle patriarken som sa: "Etter din frelse bier jeg, Herre!". På samme måte som Paulus forteller om de kristne i Korint, "venter" vi "på åpenbaringen av vår Herre Jesus Kristus". Og som tessalonikerne, da de hadde vendt seg fra avgudene til den levende og sanne Gud, "ventet de på hans Sønn fra himlene". Det samme sier han om alle de som "oppdras av nåden, for at vi skal fornekte ugudelighet og verdslige lyster", at de "venter på det salige håp og åpenbaringen av den herlighet som tilhører den store Gud og vår Frelser, Jesus Kristus" (Tit 2:12-13). "For dem som venter* på ham med iver, skal han vise seg for andre gang, uten å bære synd, til frelse" (Heb 9:28). Slik lengtet også apostelen selv etter rettferdighetens krone (2Tim 4:8). Det var i tro og forventning til det himmelske hjemmet som ventet ham, at Abraham forlot sitt jordiske fedreland, og at Moses "holdt Kristi hån for en større rikdom en skattene i Egypt". Og det var de samme løftene og forventningen som gjorde at de andre patriarkene bekjente at de bare var fremmede og utlendinger på jorden, og søkte et bedre fedreland, som de lengtet etter: det himmelske (Heb 11).
*
Her bruker C.O.R. uttrykket: "til frelsning för dem som förbida honom". Her er oversettelsene forskjellige. Men det er tydelig at i dette uttrykket "vente" ligger noe sterkere, noe dypere enn hva vi vanligvis legger i ordet "vente". King James sier: "de som ser hen til ham/har sitt øye festet på ham". Budskapet vil nok her uttrykke både lengten og det samme som vårt gamle ord "bie", altså "til frelse for dem som bier på ham". Og i ordet "bie" ligger dette "å vente lenge og tilsynelatende forgjeves", som Øiv.Andersen så betegnende skildrer det. (oversetters tilføyelse).
Men all denne skapningens og Guds barns sukk og lengt etter en salig forløsning, taler altså Paulus om som ennå et vitnesbyrd om at Gud virkelig akter å gi oss en slik herlighet. Herren Gud har ikke lagt et eneste behov eller begjær inn over noe levende vesen, uten at han har tenkt å tilfredsstille/oppfylle dette. Vi kan begynne med å se på det første behov et nyfødt barn har; hvordan det begynner å søke etter næring fra morsbrystet. Skulle han så ha lagt inn en slik lengt og sukk etter å bli fullkomment hellig og forløst fra alt ondt, hos sine egne barn, - og så ikke skulle ha sørget for å tilfredsstille denne lengten? Nei, hvis du kjenner Guds hjertelag, så ville du heller tro at om han så aldri hadde tenkt på noen himmel for sine barn, så ville han likevel, bare fordi han så hvordan de lengtet etter himmelen, og for alle martyrenes håp i deres dødsstund, drives til å skape en himmel, for ikke å svike alle sine barns lengt og håp.
Men, som teksten vår også etter hvert vil vise, så er selve denne Åndens førstegrøde og Åndens sukk hos Guds barn, et indre bevis på at Herren har gjenfødt dem med et bedre liv enn dette som mål. Denne verdens barn lever og trives i verden og synden, som fiskene i vannet. Og de vil gjerne ha det slik bestandig. Guds barns sukk over sin synd og lengt etter et bedre liv, er derfor noe som ikke finnes i kjøtt og blod. Men hvis Guds Ånd har vekket vår lengt, så skal også Guds kjærlighet sørge for at den tilfredsstilles. Og jo mer vi tror dette, desto mer vil vi også lengte etter dette. Da ber vi av hjertet: "Komme ditt rike!" Kom, Herre Jesus, og gjør slutt på syndens og djevelens makt! Gjør slutt på denne vår forferdelige ondskap, at vi stadig synder mot deg, at vi ikke kan tro, ikke be, ikke lyde og tjene deg, slik som vi ville! Ja, kom, Herre Jesus!
24: For i dette håpet ble vi frelst, men et håp som blir sett, er ikke lenger noe håp. For hvorfor håper en fortsatt på det en ser?
Med dette avklarer Paulus selv den åpenbare selvmotsigelsen (som noen kunne oppfatte det som) som lå i at vi som allerede er Guds barn, skulle "vente med iver på barnekåret" (v.23). Han sier altså at "I dette håpet (ikke i noe vi ennå ser eller opplever) ble vi frelst". Hvis det var slik at vi allerede både så og opplevde at vi var frelst, så var det slutt med troen og håpet, "for hvorfor håper en fortsatt på noe en ser?".
Håpet. Dette ordet har slett ikke den betydningen som det vanligvis har, i vår daglige talemåte. Da bruker vi det mer om noe uvisst. En sier f.eks.: "jeg håper jo, men er slett ikke sikker på det". Nei, her forklarer apostelen selv uttrykkelig at det bare er det motsatte av det vi ser, ikke det motsatte av det som er visst og sikkert. Tvert imot sier han i kap.5:2 at vi "roser oss ved håp om Guds herlighet", og uttrykket "vi roser oss ved..", taler jo klart nok om den aller største overbevisning. I v.5 tilføyer han at "håpet gjør ikke til skamme". Og overbevisningen i håpet hviler jo på det som håpet grunner seg på. Hvis vi håper på grunn av et løfte fra ham som ikke kan lyve, da kan vi være ganske sikre på at vi ikke skal bli sveket i håpet. Det finnes til og med menneskelige løfter som langt på vei kan garantere oss de godene vi eier gjennom et slikt løfte, mer enn vi kan føle oss trygge på det vi har i hendene. En som f.eks. er ansatt i staten eller i andre store, solide foretak, har lønn, pensjons og andre vilkår regulert etter fastsatte lover. Hvis noen sa til en slik funksjonær at: "Du håper vel på en slik sum hver måned, men du har den jo ikke i hendene!", da ville vedkommende svare i stor overbevisning at "jeg er nå ikke så overbevist om hvor lenge jeg har det jeg går med i hendene, som jeg er overbevist når det gjelder lønnen. For det jeg selv går rundt og bærer på, det kan jeg snart miste i brann, tyveri, og mye annet. Men slik er det ikke med lønnen. Den er jeg garantert gjennom formelle avtaler".
Slik er det også med den arven vi ser fram til i håpet. Fordi den grunner seg på de evige Guds usvikelige løfter, er det en arv av helt sikre og uforgjengelige skatter. "I dette håpet ble vi frelst" betyr altså ikke at det er noe som helst uvisst over dette. Bare at vi er frelst, eller født, til en arv som er skjult for oss i himmelen. At vi ennå ikke kan se den, og oppleve den fullt ut. Men at den likevel helt sikkert er vår eiendom.
Tenk bare over hvor sikker og urokkelig grunn Guds barn har for sitt håp! For det første har de Guds usvikelige løfte. "Himmel og jord skal forgå, men hans ord skal aldri forgå". Er der noe som er mer sikkert enn Guds ord? Nå har han uttrykkelig lovet himmelen som en evig arv til sine barn. Skulle vi tvile på sannheten i løftene hans? Er ikke Gud trofast og sannferdig? Hør nå hva han selv sier: "Fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes". Ja, han har til og med knyttet en ed til løftet, slik apostelen sier det: "Siden Gud var enda mer fast bestemt på å bevise for løftets arvinger hvor uforanderlig hans plan er, gikk han imellom og stadfestet den med en ed, for at vi ved to uforanderlige ting, som bekrefter at det er umulig for Gud å lyve, kunne ha en sterk trøst; vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som er satt foran oss" (Heb 6:17-18).
Som grunn for vårt håp, har vi i tillegg ikke minst at Gud gav sin Sønn til vår frelse. Vi har det i hele Jesu liv, hans lidelse og død. Testamentet ble gyldig ved at han som opprettet det døde (Heb 9:17). Men ikke bare det, for Kristus er også en evig yppersteprest som "er for Guds åsyn for vår skyld", vår stedfortreder, vår forsvarer hos Faderen. For å stadfeste oss i troen og håpet, sier Paulus også at "Det er Kristus som døde, ja mer enn det, som også er oppstått, som også sitter ved Guds høyre hånd" (Rom 8:34), ja "som alltid lever for å gå i forbønn for oss" (Heb 7:25). Og derfor sier han også om vårt håp, at det er "et anker for sjelen, sikkert og fast, og som når innenfor forhenget" (Heb 6:19).
Men ikke bare Faderens løfter, stadfestelsen med ed og alt Sønnens fullbrakte verk, hans død og stedfortrederembede, - men også Den Hellige Ånds besegling og pant i hjertene våre, overbeviser oss om hvor sikkert det er, det vi håper på. Paulus sier: "Dere ble beseglet med Den Hellige Ånd, løftets Ånd, som er pantet på vår arv inntil forløsningen av den kjøpte eiendommen (eiendomsfolk)" (Ef 1:13), konf. 4:30). Under v.23 har vi talt om Åndens førstegrøde i hjertene våre, og de sukk vi da også får etter den fullkomne hellighet og frelse, og hvordan alt dette vitner om hvilken hensikt, hvilket endelig mål, Gud har med oss. Og til sist har også apostelen i versene 19-23 skildret hvordan hele skapningen sukker og lengter etter Guds barns frihet i herligheten, og hvordan dette også er store vitnesbyrd om den evige frelsen vi ser fram til. Dette vitner jo hele skapningen om, rett for øynene på oss.
Altså er det ingen tvil om at grunnlaget for vårt håp er tilstrekkelig sikkert og fast. Men vi er avhengige av Den Hellige Ånds gave, så vi kan ha håpet visst og fast i hjertet. Om håpet og troen vår er svak, så står det likevel fast at det vi håper, det kommer, når bare vi har "Åndens førstegrøde" i hjertet (v.23). Det er bare den som har Kristi Ånd, som har Kristus (v.9-10). Han har Sønnen, og "den som har Sønnen, har livet, for livet er i Guds Sønn" (1Joh 5:11-12). Den som har Kristi Ånd, han opplever at den straffer ham for synd og åpenbarer Sønnen. Så vi lever i ham, har vårt hjertes trøst, vårt liv og vår mat i Kristus. Men den som ikke har Kristi Ånd, "hører ikke Kristus til" og "skal ikke se livet".
Det som kjennetegner alle de som har sitt liv i Kristus, er at de lider så under sin egen synd at de ikke kan leve uten Kristus og evangeliet om ham.
Og disse har da også alltid et åndelig sinn, slik et hele livet deres er rettet inn "etter Ånden og ikke etter kjødet" (v.4-9). Alle slike mennesker er allerede frelst, selv om det ennå ikke er fullkomment og følbart. Om så altså troen og håpet er svakt, så er det sikkert og visst hos Gud at de "har evig liv".
Vi ble frelst, sier apostelen (I C.O.R.'s og andre bibler heter det: "For i håpet er vi frelst"). Dette er både altfor trøsterikt og samtidig en altfor stor hemmelighet til at vi riktig kan tro det. Dette er det bare Den store Guds ord, hans ed og hans Ånd som kan forkynne oss - men fremdeles kommer det ikke riktig inn i hjertene våre. Og likevel er det jo en guddommelig sannhet, det apostelen sier her, at vi allerede "ble frelst" - "vi som har Åndens førstegrøde" (v.23). Vi er frelst, selv om det ennå, her i livet, ikke kan sees og oppleves fullt ut. Vi er "frelst", det vil si fridd ut fra fordømmelsen og berget for himmelen. Men i denne gaven, i dette begrepet "frelst", hører det ikke med noe vi skal føle, noe vi nå her i livet, skal oppleve av evighetens frelsesforhold. Dette er noe vi bare skal tro. Derfor sier Paulus at vi er frelst "i håpet". "Frelst", "reddet", "rettferdiggjort", er ord og tilstander Frelseren selv har fått sitt navn fra. Det er dette han bærer i seg og forkynner; alt det han som Guds Lam har båret fram, og gitt oss.
Og med hans fullbrakte verk har vi nå syndenes forlatelse og Guds evige vennskap, og er Guds barn. Er innskrevet i Livets bok, er kjent, elsket og ventet i himmelen. Vi står i et inderlig forenet samfunn med Gud og har Den Hellige Ånd i hjertet. Den opplyser, helliger og leder oss i sannheten inntil vi får komme hjem. Det er alt dette som er å være "frelst". Og dette er vi da allerede, sier apostelen! Men verden taler om å være frelst, som om det først skjer når vi dør. I en annen betydning er nok dette rett, nemlig når en taler om at først da skal Guds barn få oppleve sin frelse. Men det teksten her taler om, er at disse allerede innfor Gud er "frelst". Dv.s. i den betydning at de allerede er Guds barn, er arvinger og de rettmessige eiere til frelsens rikdommer. Abraham ble ikke Guds venn ved at han døde. Han var det før det skjedde, mens han bodde i telt her på jorden. Men det samme Guds vennskap som han hadde da, fulgte ham inn i døden og i evigheten. Det er ingen som blir Guds venn i selve dødsstunden. Da skilles sjelen fra legemet. Nei, han må ha blitt det allerede her i livet, hvis han skal være det i evigheten. Den som ikke ved troen har Sønnen, her i livet, han "skal ikke se livet", som vi allerede har sett.
Men de som har Åndens førstegrøde, de skal en gang også få hele fylden, det fullkomne. De som lever i samfunn med Kristus her, skal også være med ham i evigheten. Derfor er de lykkelige allerede her. Eller er ikke det mennesket lykkelig, som er Guds elskede barn og kan tale med Gud som sin Far? (v.15). Er ikke det mennesket lykkelig, som Kristus sier disse ordene om: "Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og skal ikke komme til dom, men er gått over fra døden til livet"? Er ikke de lykkelige, de som Paulus sier disse ordene om: "Dere er kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til Gud, alles dommer, og til de fullendte rettferdiges ånder, til Jesus, mellommannen for den nye pakt, og til renselsens blod som taler bedre enn Abels blod". Er ikke disse lykkelige?
Og disse som apostelen kunne skrive slik til, de levde ennå på denne jord. De bar ennå på dette syndens og dødens legeme, og var ennå omgitt av alle de åndelige fiendene. De måtte ennå kjempe med synden i seg, og sukke etter forløsning. Likevel sier altså apostelen at de "er kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte, og til de fullendte rettferdiges ånder". Her ser altså apostelen bare en eneste stor og salig skare, en "menighet". Noen av dem var allerede kommet inn i himmelen, "de fullendte rettferdiges ånder", og noen var ennå på jorden, var ennå avhengig av "blodet som renser fra all synd". Slik er det altså i virkeligheten, når det gjelder Guds barn. Som Guds barn og venner er de én eneste stor menighet og samling, sammen med de som allerede er framme i himmelen. Det er akkurat som når vi på helligdagene ser mange mennesker søke Guds hus. Noen er allerede kommet inn, noen ser vi står nå i døren, og noen er på vei til å gå inn. Men de er egentlig, alle sammen, bare én eneste stor forsamling. Slik er det også med Guds barn. Vi som ennå bare er "på veien", tilhører like så sikkert de saliges forsamling og menighet, som de som allerede er i himmelen, selv om vi ennå ikke er kommet inn. Dette er budskapet, når det sies at "i dette håpet ble vi frelst".
Å for en vidtrekkende velsignelse vi ville ha, hvis vi fikk ha denne sannheten dypt preget i hjertene våre! Dette at vi allerede er frelst, allerede her er Guds barn og arvinger, vi som nå bare går og venter på det endelige, salige bud om at vi skal få komme hjem. Denne troens og håpets trøst er jo den egentlige styrken i hele vår kristendom. Apostelen kaller håpet for "et anker for sjelen, sikkert og fast" (Heb 6:19). Der sammenlikner han Guds barn, med alle de fristelser og kamper de utsettes for i denne verden, med et skip som blir kastet hit og dit av havet og bølgene. Men i denne stormen har skipet et anker som har fått godt feste i noe på bunnen som holder. Og dette hindrer skipet i å drive mot farlige skjær og brott. Vi trenger håpet om frelse, ikke bare i motgang og anfektelse, men også i medgangens dager. For at ikke hjertene våre skal bli fanget inn av alt det jordiske, men alltid strekke seg etter det som er der oppe.
Men det er særlig i tider med stor motgang, i sorg, eller fristelser som langpiner oss, og anfektelser, vi skal få oppleve hvor viktig håpet om frelse er. For det er bare håpet om frelse som kan lindre, ja til og forherlige, de bitreste lidelser. Det kan bli virkelig mørkt og forferdelig for oss. Vi oppgir til slutt all tanke på noen bedring så lenger vi lever. Men så vender vi blikket opp til Gud og hans himmel. Til den sabbatsro som venter Guds folk. Men da skjer det at ikke bare all ting overvinnes, men også forvandles til en større salighets trøst, så vi utbryter som David: "Hvorfor er du nedbøyd, min sjel, og bruser i meg? Vent på Herren!". Du skal jo snart se Gud der hvor de lever evig. Da betyr det jo ingen ting hvordan du har hatt det her! Håpet om frelse skal også oppgløde oss til å søke etter helliggjørelse, til å holde ut når kjødet dødes. Apostelen Johannes sier: "hver den som har dette håpet til ham" - altså håpet om at han skal få se Gud, han "renser seg selv, liksom Han er ren". Som altså allerede er sagt, så er håpet om frelse selve styrken i hele vår kristendom. Den som ikke tror sikkert og fast på Guds vennskap og en evig frelse, kan ikke holde ut hverken i sin tjeneste eller i sin lidelse for Kristi skyld. Derfor kaller også Paulus "håpet om frelse" for en "hjelm" (1Tess 5:8), som gjør at soldaten blir mer dristig til å trenge fram i kampen. Det er altså svært viktig at en kristen er godt væpnet med håpet om frelse.
men et håp som blir sett, er ikke lenger noe håp. For hvorfor håper en fortsatt på det en ser? Hvis det foreløpig er "i håpet" vi har vår frelse, da kan vi jo ikke vente at den skal være synlig eller følbar i hjertene våre. Da må vi holde klart for oss at det som vi nå eier i håpet, det er noe som er helt skjult for alle sansene våre. At vi altså lever under den høyeste Guds nåde, er hans barn og arvinger, og i evighet skal få leve i hans herlighet, - det vil altså nå være totalt uregistrerbart og skjult for øynene og alle våre følelser. For, som Paulus sier, "hvorfor håper en fortsatt på det en ser?" Å håpe - og det å se, er to helt motsatte begrep. Guds barn har mottatt et pant og en forsmak på sin evige salighet. Men her i livet sukker de ennå under tyngden av arvesynden og livets motbør. Hvis de allerede opplevde følbart denne sin evige salighet, da ville jo ikke troen lenger være en "full tillit til det en håper på, overbevisning om det en ikke ser" (Heb 11:1).
Grunnregelen for de kristnes liv blir derfor, slik det sies i 2Kor 5:7: at "vi vandrer ved tro, ikke ved det synlige". De har sin største og daglige øvelse i å ikke dømme etter det de ser og opplever, men bare etter det vår store Gud har sagt. Ja, være helt og holdent innstilt på å tale og framholde at Gud og all hans salighet er skjult for øynene og alle andre sanser. Men samtidig vite at alt sammen likevel er like visst og sant som om de så ham og all hans nåde. Ja, som om de alt var hjemme i himmelen.
25: Men dersom vi håper på det vi ikke ser, lengter vi etter det med utholdenhet (tålmodighet).
Her kommer han med en tilføyelse til det han sa i verset foran. Og slik uttrykker han seg altså: Vi "lengter etter det med utholdenhet/tålmodighet" - ikke: Slik bør vi lengte, men slik lengter vi virkelig. Håpet er ikke noe dødt og uvirksomt. Men noe som gjør at vi virkelig i utholdenhet og tålmodighet venter på det vi håper. Og vi håper med så mye utholdenhet som vårt håp er fast og levende. Paulus sier: "Dersom vi håper på det vi ikke ser, lengter vi etter det med utholdenhet". Hvis håpet vårt er av en slik beskaffenhet at det støtter seg til synlige ting eller tegn, da er det slutt på vår tålmodige venting, når støttene i dette synlige faller. Men i den grad vårt håp grunner seg utelukkende på Guds usvikelige ord, og bare ser etter det som ikke kan sees, så lengter vi etter dette med utholdenhet og tålmodighet.
Det er en vesentlig egenskap ved selve håpet, dette å vente på noe en ikke ser. Og for det kristne håpet er dette helt nødvendig. For mens vi håper, og inntil vi når fram til det vi håper på, ligger det alltid en tid som bærer mange ytre og indre prøvelser i seg. Da ville håpet bli knust, hvis vi ikke lengtet med utholdenhet og tålmodighet - utelukkende på oppfyllelsen av løftene. Men apostelen sier oss altså at det rette håpet er av en slik karakter, at det ser etter ting som ikke synes, - og lengter så etter det med tålmodighet. I dette ligger sikkert nok også en formaning til alle kristne, om at vi i vårt håp og vår lengt ikke skal bli utålmodige eller motløse, når det blir tungt og mørkt for øynene så vi ikke ser noe som helst til det vi lengter etter. For, som vi allerede har sagt, så ligger det i selve håpets natur at det ikke skal se målet, men bare stille og tålmodig bie på det (se siste fotnote).
Det samme formaner også apostelen Jakob oss klart til, når han sier: "Vær derfor tålmodige, brødre, helt til Herrens gjenkomst! Se hvordan bonden venter på jordens dyrebare grøde! Han venter tålmodig på den til den har fått tidligregn og senregn. Vær også dere tålmodige. Styrk hjertene deres, for Herrens gjenkomst nær!". Her holder han et særdeles fint eksempel fram for oss. Det kornet bonden har sådd, er harvet og pløyd ned i jorden. Det er usynlig. Og hvis han har sådd om høsten, så ser han i de lange vintermånedene ikke noe som helst av det han venter på. Mang en storm med snø og hagl farer over åkeren. Men han venter på våren, når solens varme og det velsignede regnet skal gjøre at det han har ventet på begynner å spire. Og da kommer det han sådde mangedobbelt igjen. Slik må også hver eneste kristen, i alle fall hvis han kommer til å leve mange år etter sin frelse på denne jord, holde klart for seg at håpet hans om frelse vil måtte gjennom mange og harde prøvelser. Og det krever stor tålmodighet. Bare det forholdet at det drøyer så lenge før vi får se Guds løfter oppfylt, stiller vår tålmodighet på prøve. Dernest opplever vi stadig mer hvor forferdelig mye synd, som vi ikke kjente til, som bor i oss. Vi ser hvor lite vi har å stille opp mot dette. Og vi opplever hvordan fienden anfekter oss, fordi Gud skjuler seg for oss. Og ikke minst gjør den gudløse verden alt den kan for å ødelegge håpet vårt, og holdet fram for oss all jordens gleder.
Kort sagt skal alle slags anfektelses-stormer forbitre sinnet vårt i ventetiden, og slår ned vår frimodighet i troen og håpet. Derfor sier også apostelen at "dere trenger utholdenhet, for at dere, etter at dere har gjort Guds vilje, kan få del i løftet". Dernest formaner han oss til "å løpe med utholdenhet i den kampen som er lagt foran oss". Det samme sier også Herren Kristus om de han skildrer som såkornet som falt i den gode jord, at de "bærer frukt med tålmodighet". Og på et annet sted sier han: "Ved utholdenhet skal dere redde deres sjeler!" Alle disse ordene fra Skriften viser, som all vår erfaring stadfester, at her kreves det en uendelig tålmodighet, så vi ikke skal gi opp og "kaste bort vår frimodighet, som har stor lønn", men isteden stå fast inntil enden og "arve løftene".
26: På samme måte hjelper også Ånden oss i våre svakheter. For vi vet ikke hva vi skal be om, slik vi burde. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes med ord.
Det kan se ut som om Paulus her går over til et ganske nytt emne. Men sammenhengen med det han har talt om foran er merkbar og tydelig, det understreker all kristen erfaring. I versene foran har Paulus talt mye om den herlighet som vil bli åpenbart på oss, om vårt håp og vår lengt etter den salige dagen. Men nå tenker han på den vel kjente og vanlige bekymringen som Guds barn plages med, ikke minst når en vil oppmuntre dem til større visshet i håpet om herligheten som venter. Da kommer ofte dette sukket: "Men hvordan skal jeg med all min skrøpelighet nå fram? Selv om jeg ser på alt som er sagt for å trøste oss, som sanne og hellige ord, så kjenner jeg jo likevel min egen skrøpelighet. Den er så stor og omfattende at jeg er redd jeg ikke når fram. Og om jeg så bare kunne be rett! Men ikke det en gang, kan jeg".
Overfor slike bekymringer er det apostelen nå sier at vi har en sterk og trofast hjelper i all vår svakhet. Han minner oss om at det er "Ånden selv" vi har å gjøre med. "Ånden hjelper oss i våre svakheter", til og med den svakheten at vi ikke en gang kan be. Vi "vet ikke hva vi skal be om slik vi burde". "Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes med ord". Og om vi ikke alltid oppfatter eller forstår denne formen for bønn, så forstår nok han det, han som gransker hjertene (v.27). Dette er sammenhengen mellom dette verset og versene foran.
På samme måte hjelper også Ånden oss i våre svakheter. Først har Gud virket det salige håpet, slik at vi nå også lengter med tålmodighet etter at det skal fullbyrdes. Så har vi nå også "på samme måte" den veldige hjelperen, Ånden, som hjelper oss i våre svakheter. Vårt håp, vår lengt og vår tålmodighet er alt sammen bare Åndens verk. Nå vil Paulus minne oss om at vi ikke bare allerede har disse Åndens verk, men også "Ånden selv" til å hjelpe oss i vår svakhet. Men før vi ser nærmere på denne store hjelperen og trøsteren, vil vi først stanse litt ved ordet "svakheter".
"våre svakheter". Her har vi den dype kilden til alle Guds barns uendelige sukk: "våre svakheter", eller "vår skrøpelighet". Ja, dette er noe vi kjenner igjen. Et ord, som om det skulle være tatt rett ut av vårt hjertespråk. Og tenk at det er apostelen selv som gir uttrykk for dette, og taler om "våre svakheter". Han inkluderer seg selv i dem som vedkjenner seg sine svakheter. Ja, jo lenger vi lever under Åndens oppdragelse, jo dypere kjenner vi vår skrøpelighet, så vi til sist bare må erkjenne at alt som finnes i oss er utelukkende skrøpelighet. Hva Gud er og virker i oss, er noe annet. Men i oss selv finnes bare skrøpelighet. Og vi opplever det sterkest i alt det som er blitt dyrebart og viktig for oss i det nye livet; vår åndelige forstand, i vår tro, i vårt håp, i vår kjærlighet, i vårt kristne alvor, i vår takknemlighet, i vår bønn, osv. I alt dette opplever vi vår store skrøpelighet. Selv om Gud nok har gitt oss en ny, åndelig forstand, oppfører vi oss likevel av og til som om vi var fullstendig blinde. Vi ser ikke det klareste budskap i Ordet. Der står de aller største budskap til trøst for hjertene våre, ja, nettopp for rådville syndere. Men det er som om vi ikke så dem.
Vi likner en mann som står med en brei vegg foran seg, og likevel ikke ser den. Ikke bare tror vi at Gud er tilstede over alt. Vi kjenner det også i vår samvittighet. Vi kjenner at han ser selv de mest skjulte tankene. Likevel skjer det i kortere og lengere tid, at vi opplever det som om Gud ikke var til. Ikke frykter vi ham når vi står overfor fristelser, og ikke har vi trøst av at han er nær oss, når vi er i fare, eller i bønnestunden. Hvordan henger alt dette sammen? Det må være "våre svakheter", vår skrøpelighet, som gjør alt dette. Gud har herliggjort sin Sønn for oss, så det er ikke noe som er mer dyrebart for oss enn Kristus Jesus. Likevel opplever vi tider da det er som om det ikke eksisterte noen Kristus, som om vi må stå fram for Gud i vår egen rettferdighet. Gjennom de herligste løfter har Gud gitt oss håpet om frelse. Likevel er ofte vårt håp og vår lengt så skrøpelig, at vi kan leve lenge uten å ofre en eneste tanke på at vi går mot en evig herlighet. Nei, det håpet fortoner seg nå mer bare som en drøm. I hjerte og sinn lever vi mer som om livets slutt også er slutten for oss.
Gud fødte en ny kjærlighet i hjertet vårt. Likevel merker vi ofte at vi først og fremst er opptatt med vårt eget beste. Samtidig med at vi fikk barnekåret, ble jo også en bønnens Ånd født i hjertene våre (v.15). Og bønnen burde jo være det aller kjæreste for Guds barn. Selv om den nok for det meste også er det, så opplever vi andre dager da bønnen er "et ork". Og midt i bønnen kan vi bli opptatt med syndige tanker. Alt dette er i sannhet våre store svakheter. Men når det gjelder vår skrøpelighet i bønn, så tar Paulus dette helt konkret opp i fortsettelsen av verset:
For vi vet ikke hva vi skal be om, slik vi burde. Dette nevner han som et eksempel på vår svakhet. Så stor er altså også de kristnes naturlige blindhet, deres svakhet i forstand, at de ikke en gang vet hva og hvordan de bør be. De kjenner ikke sine egne behov, og sine farer, eller hva som er nødvendig for dem. De vet heller ikke hvordan de bør tre fram for Gud i den rette "sønnefrykt", og forme sin bønn rett. Dette ser vi til og med hos den store Guds mann; Moses, når han ber så inntrengende om å få oppleve å komme inn i Kanaan og se det deilige landet, mens Gud hadde noe langt herligere han skulle få oppleve; å få gå inn i det himmelske landet. På samme måte med apostelen Paulus. Tre ganger ba han om å få slippe tornen i kjødet, som ydmyket ham så sterkt. Men det var akkurat denne ydmykelsen som gjorde ham "skrøpelig", og som var mye mer nødvendig for ham enn å bli fri den, som han ba om. Ja, av og til ber vi jo om ting som rett og slett ville være skadelige for oss. Og da er det jo Guds store barmhjertighet at han ikke gir oss det vi ber om (se Jak 4:3).
Vi kan altså ikke selv be rett. Men når vi ikke en gang er "dyktige i oss selv til å tenke ut noe som om det kom fra oss selv", som Paulus sier et annet sted, - hva kan vi da utrette når vi står overfor ennå større ting? Vi skal altså lære å erkjenne våre store svakheter, og holde klart for oss hvor totalt avhengige vi er av Guds barmhjertighet - i alle forhold. Avhengige av at Gud leder oss, av at Gud gir oss alt. Det han gir oss, det har vi. Det gode han virker i oss, det gjør vi, - og ikke noe som helst mer (Fil 2:13).
Men når vi ikke bare innser og erkjenner, men også opplever at så stor er virkelig vår svakhet, da har vi lett for å bli motløse. Men da sier apostelen: Bli ikke motløse, vi har en som hjelper oss, "Ånden hjelper oss i våre svakheter".
Ånden selv, sier apostelen. Han er altså den store hjelperen. Han er den som leder oss, trøster, og er vår talsmann. På grunn av Sønnens fullbrakte verk og forbønn, har Faderen gitt Ånden i oppdrag å følge og vokte barna mens de ennå vandrer på denne jord. Tross alt Gud har gitt oss gjennom Kristus, og tross alle nådens midler og Åndens verk i hjertene våre, ville vi likevel ikke kunne komme lykkelig gjennom alle farene som møter oss, hvis ikke "Ånden selv" også vokter oss, leder, støtter og trøster oss. Dette antydet også Kristus for disiplene sine, da han begynte å tale til dem om sin bortgang. Han sa han ville sende Talsmannen til dem. Samtidig gav han dem de største og herligste løftene. Han lovet dem at selv om han nå forlot dem, så skulle de ikke bli tilbake faderløse. De skulle også få se ham igjen, og de skulle få en glede som ingen skulle kunne ta fra dem. Han fortalte dem at i hans fars hus var det mange rom, og nå gikk han bort "for å gjøre ferdig et sted for dere", at de visste veien, dvs. at han jo selv er veien, og at han skulle komme igjen og ta dem til seg, osv.
Men på tross av alt dette, var det tydelig at han mente de ennå ikke var sikret nok mot alle farer. Derfor gav han dem ennå et løfte, som han ofte gjentok for dem. Han skulle også sende dem "en annen talsmann", sannhetens Ånd, som alltid skulle bli hos dem, skulle lede dem til hele sannheten, og minne dem om alt det han hadde talt til dem. Og dette bør vi alle skrive dypt inn i hjertet vårt. For det betyr jo at vi slett ikke er overlatt til oss selv, at vi skulle måtte ta oss av oss selv, eller at vi i livets kamp skulle være overlatt til vår egen styrke. Nei, da ville vi jo være fortapt. "Ånden hjelper oss i våre svakheter". Grunnspråkets ord, som er oversatt med "kommer oss til hjelp", har en stor og dyp betydning. Det taler egentlig om dette "å ta i med". Det samme som at vi vil "ta i med" noen som vi vil hjelpe i et eller annet arbeide. Ånden selv "tar" altså "i med oss" i vår svakhet. Ikke slik at den fjerner svakheten. Men han leder det hele slik at hans kraft blir åpenbart i vår svakhet. Og da blir det ham vi til sist beundrer og lovpriser; hans visdom, trofasthet og makt.
Hvis du noen gang har blitt ledet i Guds nåde, vil du sikkert huske hvordan det skjedde, spesielt i tider da du kjente på din egen skrøpelighet. Du hadde kanskje forsøkt alle nådens midler. Men du sank bare dypere og dypere ned i mørke og avmakt. På tross av alt du foretok deg, kunne du ikke hjelpe deg opp. Men så, når du var nær ved å gi opp alt, husker du hvordan du i et øyeblikk fikk lyset og freden tilbake. Det skjedde kanskje gjennom ett eneste ord i Skriften, som kanskje tidligere bare hadde vært tomme ord for deg, døde og kraftløse. Da våknet du opp, liksom fra en vond drøm. Nå så du alt på en ny og herlig måte. Dette var det bare Den Hellige Ånd som kunne gi deg. For selv kunne du ikke ta det før det slik ble gitt deg. "Ånden hjelper oss i våre svakheter".
Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes med ord. Ånden er spesielt til hjelp for oss, når det gjelder vår svakhet i bønn. Og det på så markert vis at den "går inn for oss", som ordet nærmest betegner. Dette er en ubegripelig hemmelighet, for her og i neste vers sies det uttrykkelig at Ånden selv ber, går i forbønn, for oss. Dette taler ikke om at Ånden går i forbønn for oss i himmelen. Nei, det er bønnesukk i hjertene våre. F.eks. i v.15, og i Gal 4:6 ser vi Paulus taler om det samme. På sistnevnte sted sier han at Ånden i våre hjerter "roper: Abba, Far!" Men i v.15 i vårt kapittel sier han at vi roper, men at det er "barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: Abba, Far!" ("barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far!"). At Ånden ber for oss, betyr altså at den virker i hjertene våre så vi "roper", "ber" eller "sukker". Og av ordvalget ser vi at disse sukkene og bønnen er så helt og holdent et Åndens verk, at det med rette heter at "Ånden selv går i forbønn for oss".
Å, for en veldig trøst! Når vi i vår avmakt og skrøpelighet kjenner at vi ikke en gang kan be slik vi burde, da tar Ånden selv seg av dette. Han ber selv i oss - "med usigelige sukk", "sukk som ikke rommes i ord", "som ikke kan uttrykkes med ord". Dette siste også en skildring av hvordan det skjer, som stemmer svært godt med det vi opplever i vår skrøpelighet, vår svakhet. Ofte er vi sunket så dypt i vår svakhet, vår angst og vår avmakt, at vi ikke selv verken forstår, eller kan gi uttrykk for vår tilstand innfor Gud. Da sier vi ofte: Jeg kan ikke en gang be! Hvis jeg bare kunne be! Ennå er der altså et sukk, et rop i hjertet vårt. Vi makter ikke å uttrykke det i bønn. Men det er akkurat dette Paulus skildrer her med uttrykket: "sukk som ikke kan uttrykkes med ord", eller "usigelige sukk". Men Paulus lærer oss her at dette slett ikke betyr at vi nå ikke ber. Nei, tvert imot er det nå Ånden selv som ber i oss "med sukk som ikke kan uttrykkes med ord". Vår trengsel og vårt behov er så stort, at vi ikke kan hverken få uttrykt det, eller selv alltid oppfatter det som bønn. Men nettopp slik trenger det seg på desto mektigere i hjertet. Det er slik Hiskia opplever det når han sier: "Som en svale, som en trane, slik klynket jeg, jeg kurret som en due" (Jes 38:14). Det samme med David, når han sier: "Jeg er urolig og kan ikke tale". Men dette å rope, eller skrike: "Abba, Far!" har vi talt grundigere om under siste del av v.15.
27: Han som gransker hjertene, vet hva Åndens sinnelag er, for han går i forbønn for de hellige etter Guds vilje.
Her tar Paulus igjen opp en bekymring som ofte oppstår hos Guds barn når de opplever svakhetene, skrøpeligheten, så de ikke en gang kan be rett. For når de selv ikke hverken forstår, eller er klar over at de ber, midt oppe i disse sukkene, så tror de samtidig at heller ikke Gud registrerer dette, så han hører og kan hjelpe dem. Nå møter Paulus slike bekymringer med tre forskjellige forhold, til trøst. Det første er at Gud er den som gransker hjertene. Derfor merker han også selv det svakeste sukk. Og dette uttrykker apostelen så sterkt, at han rett og slett tilskriver Gud den egenskap at han "gransker", d.v.s. ransaker hjertene. Det ordet grunnspråket anvender i denne teksten, brukes også om de som arbeider med gruvene. Som graver og forsker på det innerste i det harde fjellet. Dette er en stor trøst i slike bekymringer. Gud kjenner det innerste i hjertet. Han behøver ikke høre ord fra oss. For han vet alt sammen før vi begynner å sukke og be. Gud er Ånd, og han ser alle våre tanker og kjenner vår minste bekymring, våre mest skjulte sukk, og spør egentlig bare etter hva det er hjertet begjærer.
Han ser med avsky på den vakreste bønn - hvis selve Åndens rop mangler, når den bare er et produkt av tankespill eller høystemt innbilningskraft. Samtidig som en bekymret sjels korte, tåkete og skjulte klage-sukk går like til dypet av Guds hjerte. Når disse er gått ut fra den Ånden som angriper det gamle mennesket, straffer all slags kjødelighet, og derfor fører til nød og rop etter han som er Frelseren. Hør bare hvordan Herren Gud selv taler om en slik sjel: "Han henger fast ved meg, og jeg vil utfri ham. Jeg vil sette ham trygt på et høyt sted, for han kjenner mitt navn. Han skal påkalle meg, og jeg vil svare ham. Jeg er med ham i nøden" osv. (Sal 91). Legg merke til at det er bare hjerteforholdet, hvordan det "henger fast ved meg", "kjenner mitt navn", og "påkaller meg", som Gud nevner her, og som er grunn for at han lover å hjelpe. Dette burde jo være en fast og sterk trøst for oss, når vi i stor nød ikke føler vi kan be en gang, mens hjertet likevel er fult av såre sukk og rop etter Herren. I hans ører er jo dette nettopp den sterkeste bønn. Og det er jo det aller største bevis på vår store skrøpelighet, at vi ikke har denne sannheten klart for oss.
På samme tid er det kanskje vår største bekymring at Gud ransaker hjertet vårt, og ser alt det gamle hjertets syndige lyster og tanker, vår likegyldighet, hardhet, ugudelighet, osv. Da burde vi jo være klar over at han ser like godt all uroen i vår ånd, vår selvransakelse, vår bekymring, våre sukk og bønn om tilgivelse og hjelp. For hvorfor skulle Gud bare ville se de syndige tilbøyelighetene i hjertet vårt, men ikke kunne eller ville se den indre anklagen og sukkene? Han må vel være mer opptatt med å lytte til det hans egen Ånd hadde virket, enn til det som bare tilhører mitt eget onde kjød? Det er akkurat dette Paulus sikter til, når han videre i verset taler om at den som ransaker hjertene "vet hva Åndens sinnelag er". Og dette er den neste, og vesentligste grunnen for vår trøst: At Herren Gud vet og legger merke til hva hans egen Ånd ber i og gjennom oss. Og han forstår ikke bare ordene, men også hva meningen, hensikten, målet for Åndens sukk er, slik han uttrykker det her: "Han vet hva Ånden trakter etter". Paulus sier m.a.o. at for oss kan dette være skjult, "men han som ransaker hjertene, vet hva Åndens sinnelag er" ("hva Ånden trakter etter").
Tenk over dette! Gud forstår mye bedre enn du gjør selv, hva du innerst inne i hjertet ønsker - når du ikke kan be. For det ønsket, det sukket du da har i hjertet ditt, det kommet fra Ånden. Og tenk, når samme Ånd bor i Gud som hos deg, og denne Ånden sukker nå i ditt hjerte! Skulle da ikke Gud til den minste detalj kjenne alt det som trykker deg, alle dine hemmeligste ønsker og bønn? Skulle han ikke til og med verdsette en slik bønn særlig høyt, når den kommer fra hans egen Ånd? For da må den jo i den mest fullkomne grad stemme overens med Guds vilje. Og så til sist den tredje grunnen Paulus nevner her, for å trøste og oppmuntre oss:
for han (Ånden) går i forbønn for de hellige etter Guds vilje. Det begynner med et "for" som viser at her er en tydelig sammenheng med det som sies foran. Apostelens hensikt med dette var egentlig ikke å oppsummere grunner for at Gud vet om alt. Men å trøste de svake. At han begynner vår setning med et "for", viser en klar sammenheng til det som tales foran, og kan vanskelig oppfattes på annen måte enn at Paulus her vil minne om at Gud så mye mer må ha kjennskap til, og hører, sukkene deres. Fordi alt det Ånden ber er "etter Guds vilje", dvs. er gått ut fra Gud. Da må det virkelig være noe Gud kjenner godt til. Men da har vi her en ny og mektig trøst. Når altså bønnesukkene skjer "etter Guds vilje", og altså overensstemmende med Guds velbehag, da må vi vel også kunne regne med at Gud vil høre og merke seg våre sukk! Dette taler Johannes om slik: "Dette er den frimodigheten vi har overfor ham, at om vi ber om noe etter hans vilje, så hører han på oss".
Men vi kan aldri være så sikre på at bønnen vår er etter Guds vilje, som når vår egen forstand, våre egne meninger og oppfatninger, vår egen vilje, er fullstendig knust, ja tilintetgjort gjennom store anfektelser. Når vi selv ikke lenger kan se hvordan det som ligger oss på hjertet skal løses, og derfor bare roper og skriker fra dypet av vårt innerste etter Guds barmhjertighet, Guds visdom, Guds råd og hjelp. Det er dette som svarer til Guds vilje. Og det er slike sønderknuste mennesker som er de hellige, som denne teksten taler om. Når det heter at Ånden "går i forbønn for de hellige etter Guds vilje", så tales det altså her om disse menneskene som har fått all sin egen kraft, hellighet og rettferdighet knust. Slik at nå er det bare i Kristus de søker alt, både rettferdighet og styrke.
Men selv disse hellige kjenner ikke alltid sin egen usselhet like dypt. Derfor er heller ikke bønnene deres alltid like rene, og etter Guds behag. For det er tross alt bare i tider når vi kjenner vår egen skrøpelighet sterkest, og ikke en gang kan be slik vi pleier. Når det bare stiger usigelige sukk opp fra et hjerte i trengsel. Det er egentlig bare i en slik trengsel og nød at Ånden får bli alene om bønnen i oss. At ikke vi blander oss inn. Derfor er det da det er sikrest at bønnen er etter Guds vilje. Når det er slutt på vår kraft - da er tiden inne for at Gud får slippe til. Da er det hans time. Det er disse sannhetene som ligger til grunn for at de knuste sjelenes usigelige sukk er Åndens bønn, og at disse sukkene er etter Guds vilje. Og det Ånden nå lærer oss å be, stemmer også fullkomment overens med det Kristus, vår store Yppersteprest, ber for oss i himmelen. Og når så dette, som det sies klart her, også er overensstemmende med Faderens egen vilje, da bør vi jo sannelig også tro at han vil høre slike sukk.
Dette er trøsten Paulus vil gi oss her. Ikke en trøst om at nå behøver vi ikke lenger be med uttrykkelige ord. Nei, vi har mangfoldige eksempler i Skriften på bønner som klart nok er uttrykt i ord. Bare den lærdommen er det vi får her, at vi ikke skal miste motet, eller tro at nå hører Gud ikke noen bønn fra oss, når vi er i så stor skrøpelighet at vi ikke kan be. Da skal vi tvert imot vite at han nettopp i disse usigelige sukkene hører sin Ånds egne bønner. De bønnene som er sterkest og renest, og stemmer mest med hans vilje. Det er sannelig dyrebar og viktig trøst som gis oss her. Må bare Gud gi oss nåde til også å eie denne lærdommen i hjertet, og bli minnet om det når vi trenger til det! Vi kan aldri takke og prise Gud nok for at han ikke vil fordømme oss på grunn av alle våre skrøpeligheter, men selv vil trøste og hjelpe oss, slik vi har sett her. Og når vi altså ikke en gang kan be, så ber altså Ånden selv i oss og for oss, med sukk som ikke kan uttrykkes med ord. Og tenk, så ser Gud på disse mest skjulte sukk og begjær, som de sterkeste bønnene. Lovet og priset være Gud for en slik uendelig nåde!
28: Og vi vet at alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud, for dem som er kalt etter hans rådslutning.
Her får vi ennå et forhold som trøst i alle våre "svakheter"/skrøpelighet (v.26), og gjennom alle slags lidelser (v.18). I vår skrøpelighet er det vanligvis vår største bekymring hvordan vi skal kunne stå fast i nåden inntil enden, til den herligheten som skal bli åpenbart på oss. I teksten foran har Paulus sagt at i disse våre "svakheter" har vi først og fremst den trøsten at Ånden selv er med oss, "hjelper oss i våre svakheter, og går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes med ord". Likeså at "han som gransker hjertene, vet hva Åndens sinnelag er". Og at han da også både hører og bønnhører disse sukkene (v.26,27). I tillegg til denne herlige trøsten kommer han nå her med en stor og markert trøst. Han minner oss om at også alt det som skjer med oss, mens vi lever her på jord, skal virke sammen til det beste for oss. Likeså sikkert som at det er Gud som har kalt oss til frelse, så sørger han nå også for at det ikke skal være noe som skal kunne forhindre, men tvert imot alt bare virke sammen til at målet blir nådd. Dette er sammenhengen i denne delen av kapitlet, v.28-39.
Paulus begynner dette verset med: "Og vi vet..". Med dette ordvalget synes han å ville sette denne trøsten (om Guds omsorg) opp mot det han sa i v.26 - om hva vi ikke vet, nemlig: "hva vi skal be om slik vi burde". Som om han ville si at selv om vi slett ikke alltid vet å be om det vi trenger, så vet vi derimot at Gud alltid leder allting slik vi trenger det. Når vi i vår skrøpelighet ikke en gang kan be rett, så bør vi isteden være stille, og tro og hvile i Guds egen faderlige omsorg for oss. Han sørger for at det ikke skjer noe som kan skade hans utvalgte barn. For alle ting må virke sammen til det gode for dem. Og dette "vet vi". Dette ser vi ikke bare med øynene våre. Nei, denne trøsten må vi bare eie gjennom noe vi vet; - den levende troens visshet om Gud, hans makt, hans kjærlighet og trofasthet.
For vi skal ikke se, kjenne og mene dette etter vår egen fornuft og tanker. Fordi vi ennå, på tross av alle Åndens sukk i oss, tvert imot ser mye vondt fortsetter å herje i og med oss. Vårt eget forderv er der ennå. Ja, er bare mer og mer følbart. Djevelens og verdens ondskap og forførelser omgir oss fremdeles, like forferdelig som noen gang tidligere. Og alle slags lidelser, bekymringer og farer plager og forskrekker oss ennå. Dette gjør at vi verken ser at Gud hører våre bønner eller Åndens usigelige sukk.
Nei, her kreves det at vi vet noe. At vi holder fast på en bestemt hemmelighet i hjertet vårt: Dette at Gud sørger for oss, slik at alt det som bekymrer oss ikke skal skade eller skille oss fra nåden. Tvert imot skal det virke sammen til det gode for oss. Til større våkenhet, bønn, tro, tålmodighet, og lengt etter himmelen. Dette må vi vite.
Og hva er så grunnlaget for at dette vet vi? Jo, ikke bare Ordets vitnesbyrd, mange helliges eksempler og vår egen erfaring. Men spesielt de faste og urokkelige sannhetene som nå oppsummeres videre ut i kapitlet: Guds evige utvelgelse, Guds og Kristi kjærlighet og den fullkomne forsoningen, v.29-34. Men her gjelder ikke en død og kraftløs forstandsmessig overbevisning, men en levende tros visshet, som gir trøst og kraft i alle mulige prøvelser. Her er det en visshet som gjør at Paulus i fortsettelsen av kapitlet utfordrer alt som finnes i denne verden, og forsikrer om at han er viss på at ingen ting skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet. Dette er den levende troens visshet. Vi kan se kristne som har stor åndelig forstand, bli så slått over ende i prøvelsene. Ser at de mister all trøst og fred. Men da vitner dette om mangler ved selve troen, det levende kjennskapet til Gud.
Det må altså være svært viktig å legge godt merke til hva det er vi får lære her om hva som er selve grunnlaget for vår tro og vår trøst. Som ikke hviler på noe hos oss, - men på Gud selv, hans allmakt, hans kjærlighet og trofasthet. Den som kjenner Gud, han vet noe som hjelper ham, og frelser ham i all nød. Og hva er det så vi vet? Jo, Paulus sier:
...at alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud. Å, så herlig og fullt av trøst! Er dette virkelig mulig og sant? Tenk, "alle ting" skal virke sammen til det gode for Guds barn! Da må det jo være et stort nådeunder fra Gud selv. Men så vil nok mange spørre om ordene "alle ting" virkelig kan tas i sin fulle og ubegrensede betydning. Ordet sier klart "alle ting" (panta). Mange vil likevel ha det til at ordet ikke skal oppfattes så ubegrenset som det lyder, men bare sikter til våre plager. F.eks. sier Kalvin om denne teksten: "Her bør en være klar over at Paulus bare taler om lidelsene. Augustins anmerkning, om den enn i seg selv er rett, kan derfor ikke anvendes på dette stedet så en kunne tro at selv de syndene som de kristne ennå bærer på, skulle Gud bruke slik at de heller kom til å tjene til deres frelse, enn til å skade dem". Rett nok har Paulus i v.18 nevnt "lidelsene i den nåværende tid". Men i v.26 har han også begynt å trøste oss mot våre "svakheter". Hvis vi ser på det som er skrevet foran, kan det derfor være all grunn til at også disse "svakhetene" bør komme inn under "alle ting".
Men det som er helt sikkert, er at apostelen gjennom det hele har talt særdeles omfattende og bredt om alle Guds barns prøvelser og skrøpeligheter. Derfor er det all grunn til å vente at når han nå skal komme med et trøstens ord, så vil det sammenfatte alt som noen gang kan komme til å bekymre dem. Han har skildret de som tror med uttrykk som "Guds arvinger" og "Kristi medarvinger". Og at de er arvinger til en herlighet som gjør at alle dette livets lidelser bare blir som ingenting. Videre har han nevnt mange grunnsannheter som gir dem visshet om den herligheten som venter dem. At hele skapningen lengter etter at Guds barn skal bli åpenbart, deres egne sukk etter det samme, Åndens veldige hjelp osv. Er det noe av dette som skulle få oss til å vente at han nå, i en endelig oppsummering, skulle si at alt - men med enkelte unntak - ved Guds mektige og nådige ledelse skulle virke sammen til det beste? Er det for mye å tro dette om "Guds arvinger" og "Kristi medarvinger", som lever i Den Gode Hyrdes omsorg, og har den store ære at Den Hellige Ånd bor i hjertet deres? Bare dette mer overfladiske øyekastet på teksten foran, gir oss all grunn til å oppfatte ordene "alle ting" i deres fulle og vidtrekkende mening.
Men her er også to konkrete forhold som overbeviser oss om at hvis det skulle være slik at dette bare omfatter plagene/lidelsene, så må det da også omfatte det som er den største lidelsen for Guds barn: synden! For det første er synden en plage, en lidelse for disse "som elsker Gud". Ikke noe de gjør frivillig. Og det er bare når synden er blitt en lidelse, at den virker sammen til det gode for deg. For da blir den til tukt og ydmykelse, og driver til økt våkenhet og bønn, og til flittigere bruk av alle nådens midler. Hvis ikke synden har den virkningen på deg at den driver deg til nådestolen, og Ordet og bønnen blir mer og mer nødvendig for deg. Men at den tvert imot heller trekker deg bort fra alt slikt, og bedrar din sjel så du ikke lenger behøver Gud og disse nådemidlene -. Nei, da virker det slett ikke sammen til det beste - men blir en forferdelig skade - for deg. Men de som elsker Gud derimot, lider under synden. Ja, i syndene sine har de sin bitreste lidelse. Og da virker det virkelig sammen til det gode for dem.
Det andre forholdet som viser at Paulus også inkluderer synden i uttrykket "alle ting", ligger i den sammenheng det er mellom denne teksten og det som følger etterpå, i dette kapitlet. Vær klar over at det emnet Paulus tar opp her er trøsten til de som tror, i spørsmålet om å få bli i Guds kjærlighet inntil enden. Og det fortsetter han med helt til slutten av dette kapitlet. I dette v.28 og de to påfølgende versene holder han først fram for oss den største grunnsannheten for vår trøst i dette spørsmålet: Guds evige utvelgelse. Som en følge av dette fortsetter han i v.31 og 32: "Hvis Gud er for oss, hvem kan da være imot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn"..osv. I v.33 regner han så opp de ting vi bekymrer oss mest for, som kunne sette oss i tvil om vår nådestand. Dette fortsetter han med til det siste verset i kapitlet. Men det første og største av disse forholdene som bekymrer, er sikkert og visst synden. For i v.33 sier han: "Hvem vil komme med anklage..?", og i v.34: "Hvem er den som fordømmer?" Og med slike ordvalg må det jo nettopp være vår bekymring over synden, han sikter til. For uttrykkene "anklage" og "fordømme" er jo bare aktuelle overfor synd!
Deretter oppsummerer han flere ting som bekymrer oss; såsom trengsel, angst, forfølgelse, hungersnød, nakenhet, fare eller sverd. Ting vi nå er oppe i, eller noe som forestår. Dette "trengselsregisteret" viser jo tydelig nok hva apostelen legger i uttrykket "alle ting". Men det første han nevnte her (v.33) var altså anklage. Og det forekommer som nevnt bare i forbindelse med synd eller lovbrudd. Da må jo også synden være inkludert i den forsikringen han går ut med, om at ikke noen, eller noe som helst "kan da være imot oss, når Gud er for oss". Og ingenting "skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre". Det samme gjelder vår tekst, når det heter at "alle ting virker sammen til det gode" for dem som elsker Gud.
"alle ting virker sammen til det gode for dem.." --virker sammen til vårt evige gode, til sjelens beste, til og med til dens forherligelse (v.30). Og dette, sier Paulus, gjelder "alle ting", uten unntak. Dette er jo en overmåte nådefull sannhet! Her uttaler altså apostelen at uansett hvor stort problem som ligger i de forskjellige situasjonene Guds barn møter i livet, så skal alt sammen bare virke sammen så de oppdras for himmelen. Men at alt dette altså må tjene Guds barn, det blir bare åpenbart hvis vi holder klart for oss at Gud er den som styrer og regjerer over alle ting. Den store og allmektige Gud er opphavet til alt som er skapt, og enehersker over alt sammen. Alt utvikler seg og foregår bare slik som han påbyr eller tillater. Enten det nå gjelder engler, gode eller onde mennesker, dyrene på marken, eller den livløse naturen. Alt regjeres fra hans hånd. Gud kan bruke alt det han har skapt til å skade eller plage sine fiender. Men på samme måte kan han også, når han møter oss i sin omsorg, befale alt han har skapt til å stå til tjeneste for oss. Gjennom profeten sier han: "På den dag vil jeg gjøre en pakt for dem med markens dyr og med himmelens fugler og med jordens kryp. Bue og sverd og krig vil jeg bryte sønder og utrydde av landet. Jeg vil la dem bo i trygghet".
Og når det gjelder menneskene, sies det: "Når Herren har behag i en manns ferd, da gjør han det slik at selv hans fiender holder fred med ham" (Ord 16:7). Selv ikke Satan kunne påføre Job mer vondt enn det Gud hadde bestemt for ham. Slik regjerer Gud over alle ting. Dette er den dypeste grunnen til at alle ting må virke sammen til det gode for Guds barn. Når Den Allmektige Gud er deres venn, finnes det ingen ting som tenkes kan, uten at det må samvirke til det gode for dem. Alle Guds egenskaper er vår garanti for dette. Hans allmakt gjør at han er i stand til å lede og regjere alt. Hans allvitenhet gjør at han vet så godt hva som er nyttig og skadelig for hver enkelt. Hans kjærlighet gjør at han ikke tillater noe som helst å skade dem som elsker ham, osv. Augustin sier: "Så god er Gud, at han ikke ville sende oss noe som helst vondt - hvis han ikke alltid var i stand til å framtvinge noe godt fra alt det som er vondt".
At lidelser og vanskeligheter spesielt er noe som samvirker til det gode for Guds barn, det er noe Skriften taler om over alt. David sier: "Før jeg ble ydmyket, fór jeg vill, men nå holder jeg ditt ord", "Det er godt for meg at jeg ble ydmyket, så jeg kunne lære dine forskrifter" (Sal 119:67,71). Og apostelen Paulus sier at "trengselen virker tålmodighet" (Rom 5:3), og "ingen tukt synes å være til glede mens den står på, men bare smertefull. Men etterpå skaper den rettferdighetens fredfulle frukt hos dem som er blitt opdratt ved den". Gud "tukter oss til vårt beste, så vi kan få del i hans hellighet" (Heb 12:11,10). Paulus var selv et eksempel på dette. Det ble gitt ham en torn i kjødet, for å døde fristelsen som arbeidet i ham til å bli hovmodig. Apostelen Peter taler om det samme. Han taler om at vi "om så skal være, opplever sorg ved mange forskjellige prøvelser" (1Pet 1:6). Og til disse "mange forskjellige prøvelser" hører selvsagt også den kamp og de prøvelsene vi har på grunn av synden, vårt onde kjød og djevelens og verdens fristelser.
Å, hvor mye sukker ikke Guds barn, både dag og natt, under kampen og lidelsene, som ofte er så svære at de ikke kan tale om det til noen dødelig. I det sjuende kapitlet har apostelen gått grundig inn på hvordan han, på tross av at han "fryder seg i Guds lov etter det indre menneske", "så en annen lov i lemmene sine, som lå i strid med loven som var i hans sinn, og tok ham til fange under syndens lov som var i lemmene hans" (Rom 7:22-23). Her skildrer han alle de helliges bitre erfaring. Og dette gjør at Paulus, som ellers ikke klaget over sine lidelser, likevel når det gjelder denne erkjennelsen av nøden over synden, bryter ut i et skrik, et sukk: "Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?" Og selv om mange Guds barn ikke er like vár overfor synden som Paulus, bekjenner de likevel at de nok ville kunne holde ut ennå en tid på jorden, om det bare var for alle de andre lidelsene. Men på grunn av synden, som aldri vil la dem i fred, kunne de ofte ønske de ble løst fra dette tunge og jammerlige livet.
Men når synden altså er så stor en lidelse for Guds barn, da må den jo også kunne tjene til at vi tuktes. Til å døde det gamle menneskets sterkeste tilbøyeligheter; selvtilfredsstillelsen, stolthet, verdslighet og forfengelighet m.m.m. Til å drive oss til Gud med alvorlige rop om all nåde til hjelp. Og til en dypere erkjennelse av hva vi eier i Kristus og hans dyrebare forsoning. Ja, til stadig å trenge dypere inn i evangeliets hemmeligheter. Og at vi får mer og mer avsky for dette halve og syndige livet, og lengter etter det evige. Men hvis den plagsomme synden får virke dette, da må den også virke sammen med nådens midler, til det gode for oss.
Luther sier: "Ikke bare den plagen vi opplever, og som påføres oss av andre, men også det onde som vi selv gjør - må tjene til det gode for oss. Hvordan kan det skje? sier du. Jo, ved at et Guds barn, når det ser sitt fall, gjennom dette får nød for sin synd, og ydmykes. Og deretter drives til Gud med inntrengende og inderlige rop. Det samme skjer på grunn av vår onde natur, som ennå bor i kjødet vårt. Det virker at vi blir fortvilet over oss selv, dømmer oss selv, og sier med Paulus: "Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?" (Rom 7:24). Dermed vokser troen gjennom syndenes forlatelse og all skrøpeligheten som ennå finnes i kjødet vårt" (Iflg.W.1 S. 1, 994). En av våre eldre kirkefedre sier:
"Synden har vært mer nyttig for meg enn min rettferdighet. For min rettferdighet gjorde meg til en stolt, selvopptatt og ufordragelig kristen. Men synden min har gjort meg til en fattig og ydmyket nådetigger ved Jesu føtter".
Men når synden på denne måten virkelig samvirker til det gode, er ikke synden da rett og slett et gode? Slik kunne kanskje noen fristes til å tenke. Burde vi ikke da bare fortsette å synde, når det tross alt kommer noe godt ut av det? Da viser vi til de svarene apostelen allerede har gitt på slike ugudelige og hedenske tanker, i kap.3:6-8, og 6:1,2,15,16. I tillegg skal vi huske på at apostelen ikke har sagt at alt samvirker til det gode for allemennesker. Som om det også skulle gjelde for dem som har fred, og trives i synden. Nei, når han uttaler dette at alle ting virker sammen til det gode, så fortsetter han med den uttrykkelige betingelsen: for dem som elsker Gud. Og de som elsker Gud, de spør ikke om de bare kan fortsette å synde, fortsette å handle mot sin Guds vilje og bryte hans bud. Nei, uansett hvor sterk begjæret etter å synde ennå måtte herje i dem, så vil disse begjærene og synden forferde og plage dem, slik vi allerede har nevnt. Og det er jo akkurat slik synden blir en tukt for dem. Ja, den hardeste tukten de opplever. Det blir ikke noe som helst på denne jord som gjør at de sukker og lengter etter å bli fri fra dette dødens legeme, som nettopp synden.
Av og til hører vi denne verdens barn, lettsindige og selvsikre mennesker, sitere dette: "Alt skal jo virke sammen til det gode". Å, om de bare visste hvordan de bedrar seg selv i dette! Hvis bare de med dette mente at til sist skal alt virke sammen til Guds evige ære, så var det sant nok. For til og med den strenge fordømmelsen som rammer dem som ikke vil angre og vende om, skal ganske visst også være med og opphøye den evige Gud. Men like visst er det at alle ting langt fra skal tjene til det beste for dem selv. Nei, like sant som det apostelen sier her, at alle ting skal virke sammen til det gode for dem som elsker Gud, slik at også synden tjener til å oppdra dem - like sikkert er det at alle ting bare virker sammen til det verste for dem som ikke elsker Gud, men bare vil være i synden.
Vi har talende eksempler i Sauls og Davids liv, på hvordan alle ting virker motsatt på forskjellige personer. David falt i forferdelig synd. Men gjennom synden ble han drevet til en dypere sønderknuselse. Til en langt dypere erfaring av sitt naturlige forderv og sitt bedragerske hjerte. Og til å lovprise Guds rettferdighet langt mer enn tidligere. Mens derimot Sauls synder, og alt det Gud sendte i hans vei, bare gjorde at han ble mer og mer forherdet i sin ugudelighet. Og det endte med fortvilelse og selvmord. Samme forskjell på hva synden førte til, finner vi hos Peter og Judas. Mens Peter gråter bittert over sin synd, og får bli i Guds nåde, blir bare Judas mer forherdet, og ender som Saul; i selvmord. Vi har mange fler eksempler både i Skriften og vår daglige erfaring, som bekrefter Davids ord: "Herren verner alle som elsker ham, men alle de onde vil han ødelegge" (Sal 145:20).
Men selv Guds barn er altså alltid i fare for det gamle hjertets og djevelens bedrag. Gjennom langvarige fristelser kan det trøtte ut ånden. Og denne tanken kan også snike seg inn hos dem: "Når til og med synden tjener til det beste, da behøver jeg vel ikke være så redd for den". Men da er det nok nødvendig å holde klart for seg, det vi allerede har nevnt, at synden slett ikke tjener til noen nytte for oss, hvis vi begynner å unnskylde, eller holder med den. For da forherdes hjertet, og da tjener tvert imot synden til det verste for oss. Synden er i seg selv alltid det aller største ondet. Det er alltid farlig å tenke, tale eller gjøre noe som strider mot Guds alvorlige bud og forbud. Derfor må vi alltid se på all synd med forskrekkelse, på samme måte som den i seg selv er under evig straff. At synden likevel kan vendes til det gode, er bare Guds underbare verk, og kan på ingen måte unnskylde synden. Skulle vi, fordi Gud kan vende det onde til det gode, møte synden i lettsindighet, eller anse den for noe godt? Da ville det jo være akkurat som om vi sa det var godt at de ugudelige forfølger Guds barn, fordi forfølgelsen tjener til det gode for dem - ! Nei, synden vil alltid være noe ondt som vi aldri kan være redd nok for, aldri kan være nok på vakt overfor, så vi våker og ber. Og det er bare så lenge vi lever slik, at den vil tjene til det beste for oss.
"for dem som elsker Gud". Dette er altså betingelsen for det nåderike forholdet, at alt må virke sammen til vårt beste. Men da må det jo være veldig viktig for oss å undersøke om vi virkelig er blant dem som elsker Gud. Og når vi skal prøve oss selv i dette, er det om å gjøre at vi er redd for vårt eget falske hjerte og fiendens bedrag, - hvis Gud skal få vist oss sin sannhet i dette spørsmålet. Her hjelper det ikke at vi selv står og forsikrer at selvfølgelig elsker vi Gud. Det må bevises i kraften og sannheten. Hele verden vil gjerne det skal hete at de elsker Gud, samtidig som de går selvsikre og sorgløse sine egne veier, og tjener sine avguder. De spør ikke en gang etter hva som er Guds vilje. Men Skriften sier at "dette er Guds kjærlighet, at vi holder hans bud". I dette skal vi altså se beviset på hvordan det står til. Og det å "holde Guds bud" betyr da slett ikke at vi fullkomment kan oppfylle loven. For det apostelen mener med ordet "holde" betyr noe ganske annet, nemlig å "akte på", "konsentrere sin oppmerksomhet mot". Det å holde Guds bud, betyr da altså at Guds bud er blitt viktige, ja, hellige og kjære for vårt hjerte. Det er blitt den avgjørende veiviseren for hele vårt indre og ytre liv.
Lovet være Gud, for at det virkelig også finnes et slikt folk på denne jord. Et folk som først og sist "kommer hans bud i hu, så de gjør etter dem". Som "grunner på hans lov dag og natt", og lider slik hver gang de viker av fra Guds bud at det vitner om hvordan selve hjerteforholdet til de hellige budene er. Slik har de det, de som elsker Gud. Skriften vitner tydelig og klart om at det er umulig at noen kan elske Gud, uten at de først ved gjenfødelsen er blitt et nytt menneske. Det er umulig for det naturlige menneske. "Kjødets sinnelag (attrå) er fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke inn under Guds lov, og har heller ikke evne til å gjøre det" (v.7).
Det er først når er menneske kjenner sin fortapte tilstand, og får ta imot all Guds nåde og vennskap, - det er først da det begynner å elske Gud. Da får det et nytt hjerte som videre i livet er knyttet til Gud, slik at han blir redd for alt som vil dra ham vekk fra Gud.
Nå ser du hvordan vi ut fra dette verset som vi nå taler om, kan finne ut av om det er slik at vi elsker Gud og holder hans bud. Apostelen sier altså at "for dem som elsker Gud virker alt sammen til det gode". Men dette gjelder jo også om vi snur på det, og sier at de elsker virkelig Gud, de som alt virker sammen til det gode for, dvs. de som gjennom alle ting føres til Gud. For det er bare det som fører oss til Gud, som tjener til vårt beste. Da elsker du altså Gud på rett måte, hvis alt; både godt og vondt, det som er herlig og det som er bittert, fører deg til Gud, til Ordet, til bønnen, til alt som tilhører Gud og hans rike. Vi har allerede minnet om David. Han var "en mann etter Guds hjerte". Han kunne si i sannhet: "Herre, jeg har deg hjertelig kjær, du min styrke! Herren er min klippe og min festning, min frelser" osv. Men legg da også merke til hvordan alt som møtte ham i livet førte ham til Gud! Kom han i nød, så skyndte han seg til Gud i sukk og bønn. Opplevde han glede, da vendte han seg til Gud med lovprisning og takksigelse. Se på et lite barn som elsker sin mor. Både sorg og glede får det til å vende seg i samme retning; Til sin elskede mor! Blir det skremt, så løper det til sin mor. Opplever det noe gledelig, så skal dette også straks fortelles til mor. Slik er det også med dem som elsker Gud rett. Alt fører dem til ham.
At sorg og lidelse, fristelse og det som skremmer oss, driver oss til Gud, det kan en nokså lett forstå og holde klart for seg. Men det som er et langt mer underlig tegn på et hjerte som tror, er forholdet til ting som for det naturlige menneske slett ikke fører tanken hen på Gud. Ting som i seg selv fengsler hjertet, såsom lykke, rikdom, ære og medgang. Slike forhold driver også Guds barn til deres Far. Ikke bare for å takke ham. Nei, i frykt roper og ber de om hans nåde og beskyttelse. For det som i seg selv aller mest er egnet til å friste og bedra oss, det driver oss aller mest til å fly til Gud og hans nådemidler - hvis ånden er edru og våker - ! Og hva skulle vi så ha igjen, som ikke skulle føre oss til Gud, og dermed "virke sammen til det gode for oss"? Er det sorg eller ulykke som møter meg, da vekkes jeg fra tankeløshet, og flyr til Gud. Kommer det en uventet lykke, da løper jeg også til Gud. Dels med takk, men dels også i frykt og bønn om å bli bevart fra bedraget. Blir hjertet mitt støtt gjennom bespottelse, da flyr jeg til Gud som er min trøst. Men blir jeg æret og opphøyet (2Kor 6:8), da frykter jeg for mitt hjertes tilstand, og roper til Gud. Faller jeg i synd, da blir jeg redd og gråter som Peter. Men får jeg nåde til å gjøre noe godt, da blir jeg redd for hvordan mitt hjerte tar dette.
Hva skulle det være som ikke tjener til det gode for et slikt menneske? Her ser vi da en viss naturlig årsak til at alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud. Men den grunnleggende årsaken er tross alt, som vi tidligere har sagt, at Gud er deres allmektige og trofaste Fader, som sørger for sine barn. Når vår ånd ikke er våken nok, så sender han oss mange slags prøvelser; en torn i kjødet, en Satans engel, en pinende fristelse, et ondt menneske, en bitter sorg, en uventet glede. Kort sagt: noe som vekker oss fra dvalen og fører oss tilbake til Gud. Den dypeste årsaken bak denne forunderlige nåden, at alt virker sammen til det gode for Guds barn, ligger altså i Gud selv og hans urokkelige mål og omsorg for å føre dem fram til evig liv hos ham. Og det er dette apostelen tenker på, når han fortsetter:
for dem som er kalt etter hans rådslutning. Dette er ennå en betegnelse, en skildring, av dem som "alt virker sammen til det gode" for. Og i dette ser vi hva som er den egentlige grunnen til dette nåderike forholdet. Alt virker sammen til det gode for dem som elsker Gud. Og disse er alltid noen som er kalt etter Guds evige, nådige rådslutning. Derfor er det da Gud må ha en spesiell omsorg for dem. Derfor vil han også alltid lede alle ting til det beste for dem, slik at de virkelig én gang skal innta det riket han har kalt dem til. For dette at de er kristne, og så langt hver enkelt har nådd i sin helliggjørelse, er sannelig ikke noe som har skjedd på tilfeldig vis! Først og fremst er de så visst ikke blitt det av seg selv. For det andre: Hvis Gud har kalt dem til omvendelse og tro, så har dette sikkert nok ikke skjedd fullstendig tilfeldig, eller uten noe mål og hensikt. Det må ganske sikkert ha vært hans hensikt å fullbyrde verket, og føre dem helt fram til sitt rikes herlighet (v.30). Men da skal han også selv sørge for at ingen makt eller vold skal kunne skille dem fra hans kjærlighet. Men at, tvert imot, alt skal virke sammen så det store målet nåes. Dette er den trøsten Paulus vil gi oss her. Slik hvem som vil, kan se det av sammenhengen (v.28-31, 38,39).
"hans rådslutning". Mange andre steder i Skriften viser hva Paulus mener med "hans rådslutning". Her i vår tekst ser vi bare at det ikke er det samme som at han "forut har bestemt" en person, slik det omtales i v.30. For det ordet Paulus bruker her, er et helt annet enn der. Men vi skal også straks være klar over at med den kjeden av nådehandlinger som oppsummeres i v.29-30, vil apostelen bare vise den orden, den rekkefølge Gud bruker i sin nåde, på dem han "forut har bestemt", og derfor også "kalt" til å bli frelst. (se nærmere forklaring under v.29-30). Men spesielt av Ef 3:11, sammenliknet med Ef 1:4 og 2Tim 1:9, ser vi at med "Hans rådslutning" mener apostelen den avgjørelsen Gud i evigheten har besluttet, om å frelse oss gjennom Kristus. For i Ef 3:11 sier han, iflg.gr.teksten: "etter den rådslutning av evighet, som han iverksatte i Kristus Jesus, vår Herre". Og i Ef 1:4 sies det at Gud "har utvalgt oss i ham (Kristus) før verdens grunnvoll ble lagt". Så sier også Paulus i 2Tim 1:9: "Han som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall, ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde, den som ble gitt oss i Kristus Jesus fra evige tider av".
Slike skriftsteder viser at apostelen med uttrykket "hans rådslutning" ikke mener noen personlig utvelgelse. Men den generelle, allmenne, nådens rådslutning om at menneskene skulle frelses gjennom Kristus. Gud, den eneste som er virkelig vis, den rettferdige og barmhjertige, Skaperen av og Faderen for alt som heter far i himmel og på jord, forutså i sin evige allvitenhet hva som ville skje. Hans bilde; mennesket kunne blitt værende i denne tilstand gjennom den rettferdighet og lydighet det ble skapt med. Men Gud så hvordan de skulle falle ut av hans bilde, og styrte seg ut i evig død og fordømmelse. Derfor besluttet han, - før han lot denne betydningsfulle menneskehet tre fram fra sin skaperhånd - at han skulle selv sørge for deres frelse, ved å gi dem en mellommann, en stedfortreder som i sin person skulle være både Gud og menneske. Slik skulle menneskene gjenforenes med Gud.
Han utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt. Ikke den minste bokstav eller en prikk kunne endres i loven. Og tilsvarende umulig var det for den falne menneskehet å oppfylle loven. De kunne ikke leve ut en rettferdighet og hellighet som de ikke lenger hadde. Nå måtte enten Guds hensikt med å skape menneskene, falle bort, - og hans livs sønn, hans bilde og barn gå evig fortapt. Eller Gud måtte selv tenke ut et råd til menneskenes frelse. Da forbarmet han seg over oss i sin egen frie viljes kjærlighet og rådslutning. Han bestemte og utvalgte sin egen, elskede Sønn, det evige og selvstendige Ordet, til vår frelse. Han som også i sin like store barmhjertighet og kjærlighet villig tok på seg å bli menneskenes bror og frelseshøvding. "Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne". "Såsom genom én överträdelse fördömelse kom över alla menniskor, så har ock genom én rättfärdighet rättferdiggörelse till liv kommit över alla människor".
Men det er utelukkende i Kristus vi er utvalgt. Derfor er det bare i ham vi kan behage Gud, og bli frelst. Derfor taler også Skriften over alt om det ene nødvendige; at vi blir forenet med Kristus, blir ikledd ham. Om at det er en betingelse at vi har tatt imot (annammet) Kristus, og tror på ham. Men i Guds rådslutning hørte også dette med, at han her i livetskulle kalle oss til dette nåderiket sitt. Derfor bruker Paulus denne uttryksformen her: "dem som er kalt etter hans rådslutning". I 2Tim 1:9, som vi allerede har nevnt, nevnes også kallet. Og der i betydningen av den fullbyrdelsen av den evige nådebeslutningen, som foregår her i livet; det ytre og åpenbare midlet til å ikles Kristus. "Kalt" bruker Paulus (her som i begynnelsen av brevet: kap.1:6,7) også om dem som ved troen har mottatt kallet, og fått del i evangeliets himmelske skatter. Men ordet "kalt" innebærer ikke uten videre at kallet også fører til dette salige resultatet at det blir tatt imot av menneskene. For i Mat 20:16 og 22:14 sier Herren selv uttrykkelig at "mange er kalt, men få er utvalgt". Av dette ser vi jo at ikke alle som er kalt, dermed også er utvalgt. Samtidig forstår vi også at det er en misforståelse når noen mener at ordene i v.30, om at "dem som han forut har bestemt, dem har han også kalt", skulle bety at det bare er de utvalgte som blir kalt. Dette kommer vi snart nærmere inn på.
Men når "kalt" brukes her i vårt vers om dem som "elsker Gud", da gjelder det ganske visst de som også har tatt imot kallet, og dermed blitt rettferdiggjort og hellige. Og når apostelen bare sier de er "kalt", eller "som er kalt etter hans rådslutning", så retter han dermed blikket vårt utelukkende mot nåden hos ham som kaller (kap.9:11), og mot den trøsten som ligger i selve kallet. Trøsten i dette at "alle ting virker sammen til deres beste" grunner han altså helt og holdent på den evige makt og vilje til å frelse oss, som han har som har kalt oss. I dette ligger virkelig en stor trøst for engstelige sjeler: Dette at hvis Gud har kalt deg, så har du allerede i dette et bevis på at han vil frelse deg. For hvorfor skulle han ellers ha kalt deg til omvendelse og tro? Men Paulus visste godt at ikke alle som er kalt, også kommer igjennom og blir utvalgt. Likevel nevner han kallet som en trøst. Da skjønner vi at her taler apostelen utelukkende til de gudfryktige sjelene som er engstelige for at de skal falle ut av nåden. Gjennom hele dette kapitlet merker vi at det er disse han taler til. Og dette bør vi tenke nøye over, for å kunne oppfatte dette stedet rett.
De som ikke er opptatt med nåden, og om de kan falle ut av den, må ikke ta til seg trøsten som forkynnes her. For disse er det ingen hjelp i all Guds trofasthet og makt. Derfor har heller ikke Skriften noen som helst trøst for de sorgløse. Men når det derimot gjelder de som er bekymret over sine svakheter (v.26), men som elsker Gud så de er redd for å miste ham, for dem gjelder løftene på grunn av hans trofasthet som har kalt dem; at ingen ting i hele verden, verken død eller liv, verken engler eller myndigheter eller makter, verken det som er nå eller det som skal komme, skal være i stand til å skille dem fra Guds kjærlighet,den som er i Kristus Jesus. Tvert imot skal alle ting virke sammen til det gode for dem. Apostelen skriver altså her med sikte på disse som er redd for å falle ut av nåden. Hans ord angår dem og tjener dem så lenge de lever i denne innstillingen. Men da forstår vi også hvorfor han taler her om de utvalgte, om de Gud har forut kjent og forut bestemt til evig liv. Han taler ikke her om de som "tror til en tid, men i fristelsens stund faller de fra" (Luk 8:13). Han taler om de som alltid holder seg til Herren i gudsfrykt og tro, og frykter for at de skal falle ut av nåden. Og fordi Han som vet alt også må ha forutsett hvem disse er, så har han også "forutbestemt" dem til å bli arvinger i hans rike. Og de som har det slik, de skal Gud alltid føre helt fram til herligheten. Dette taler så apostelen videre om:
29: For dem som han kjente på forhånd, dem har han også forutbestemt til å bli likedannet med sin Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre. "kjente på forhånd". Her har vi den formuleringen som gjør at denne teksten ikke gir noe som helst grunnlag for den oppfatningen at Gud, uten hensyn til hvordan menneskene tok imot kallet, på forhånd selv skulle ha bestemt hvem som skulle bli frelst eller ikke. En slik oppfatning stemmer jo heller ikke godt med at Gud sender ut sitt generelle kall til menneskene, og stiller dem til ansvar om de forkaster kallet. Måtte Gud bevare oss mot å gå med slike tanker om Gud! Nei, sier apostelen, "dem som han kjente på forhånd, dem har han også forutbestemt til å bli likedannet med sin Sønns bilde". Johannes sier: "Jesus visste fra begynnelsen hvem det var som ikke trodde" - og dermed også hvem som derimot kom til troen. Disse har han da også allerede sett fullkomment frelst i himmelen, og derfor allerede skrevet dem inn i sin bok som sine, elsket dem og bestemt dem for sin evige frelse. Dette er det Paulus vil tale til oss.
Uttrykket "kjente på forhånd", eller visste på forhånd, kan her aldri bety det samme som utsett, utkåret eller forutbestemt. Ordet "proginoskein" kan ikke bety noe annet enn vite/kjenne på forhånd. Dessuten sier det seg selv at Paulus i denne sammenhengen ikke kunne bruke to forskjellige ord i én og samme mening. Da skulle i tilfelle betydningen være: "Dem han har forutbestemt, dem har han også forutbestemt". I hele den kjeden av Guds nådehandlinger som forekommer her i v.29-30, ser vi ikke noen slik sammenblanding av meninger. Hvert ledd i kjeden har sin spesielle betydning, altså "forut bestemt", "kalt", "rettferdiggjort" og "herliggjort". Og så skulle apostelen her plutselig ha to forskjellige ord som skulle ha samme betydning? Noe slikt er ikke mulig! Uttrykket "kjente på forhånd" betyr altså, som vi allerede har påpekt, bare at Gud i sin evige allvitenhet på forhånd visste hvem som kom til å ta imot (annamme) nåden, og følge den. Disse har han derfor også allerede "forutbestemt til å bli likedannet med sin Sønns bilde".
Om så vår svake og forblindede fornuft ikke kan fatte forholdet mellom Guds forutviten og Guds arbeide med å frelse oss, som også gjelder andre hemmeligheter i Guds vesen, må vi likevel bare bøye oss for det guddommelige ordet. Ikke bare for dette uttrykket "kjente på forhånd", men for hele den guddommelige åpenbarelsen, som over alt lærer oss at Gud, overensstemmende med sin lov og rettvishet, skal holde mennesket selv ansvarlig for om de ikke blir frelst. Men hvordan skulle en hellig Gud, som ikke morer seg eller leker, kunne gi mennesket selv skylden, hvis han selv hadde avgjort på forhånd hvem som skulle bli frelst - uten å ta noe som helst hensyn til hvordan menneskene forholdt seg til det - ?
Slike feilaktige tanker kan enkelte få, bare fordi vi ikke er i stand til å fatte grensene mellom menneskets ånd og Guds Ånds virksomhet i sjelen. La oss bare tenke grundig over Kristi egne ord om at: "Ingen kan komme til meg uten at Faderen, som har sendt meg, drar ham". Og: "Uten meg kan dere slett ikke gjøre noen ting". Men han sier aldri. "Selv med meg kan dere intet gjøre", "selv når Faderen drar, kan ingen komme til meg" osv. Nei, han sier uttrykkelig at akkurat da, når de ble innbudt til gjestebud, da oppstod den store forskjellen. Noen tok imot innbydelsen, mens andre bare avviste den. Og det var akkurat da, når de bare avviste innbydelsen/kallet, at dommen falt: "De skal ikke få ta del i festmåltidet mitt". Og når Kristus gråter over Jerusalem sier han: "Hvor ofte ville jeg ikke samle sammen dine barn osv., men dere ville ikke". Dette sier altså Herren: Jeg ville, men dere ville ikke! Han sier ikke at han ikke har villet - med tanke på alle. Som vi allerede har sagt: Selv om vi ikke forstår alt i disse hemmelighetene, må vi likevel bøye oss for de åpenbare, klare ordene, og la disse avgjøre over det som er mindre klart (Rom 12:6).
Men selv om vi holder klart for oss at utvelgelsen grunner seg på Guds forutviten, og ikke på en helt vilkårlig utvelgelse, så kan en likevel gjøre seg selv ulykkelig gjennom et feilaktig bruk av denne læren. Det er en vekkende og dypsindig tanke at Gud allerede har sett og vet om jeg skal tilbringe evigheten i himmelen eller i evig pine. Men selv denne sannheten kan misbrukes, så den kan skade sjelene. Den kjødelige lettsindigheten sier : "Hvis Gud allerede har sett at jeg blir frelst, så må jeg jo bli det!" Og slik slår han Guds formaning til omvendelse fra seg. Men en anfektet sjel kan fordype seg så sterkt i Guds hemmelige forutviten, at han hindres i å lytte til Guds åpenbare tale. Slik kan den uhyggelige sjelefienden forvirre sinnene våre. Den som ikke bevisst vil gå til grunne, må derfor ta seg i vare i tide.
Å fordype seg i hva Gud på forhånd vet om alle mennesker, som er en hemmelighet for oss mennesker, likner på en som sover, og gjør en veldig innsats i søvne. Han oppnår ikke mer med dette enn å bli utmattet. I et så alvorlig spørsmål som sjelens frelse, må vi ikke lettsindig begynne å tenke i baner som passer oss. Men alvorlig høre og ta imot det Gudhar talt til oss.
Pass derfor på at du følger den rekkefølgen dette brevet lærer oss: Først lærer å kjenne vår fortapte tilstand under synden. Deretter hørsammar (hører og tar til oss) ordet om hvordan vi ble frelst gjennom Kristus. Og så begynner å tro på ham. Det er dette de sju første kapitlene lærer oss.
Selv om du senere opplever striden med kjødet, lidelsene og anfektelsen, og gjennom dette blir kraftig tuktet og nedbrutt, så du bare kjenner på svakhet og tvil, skal du nok da finne en stor trøst i Guds evige utvelgelse. Dette vi taler om her og i de to neste kapitlene; trøsten i at hvor forferdelige stormene enn er, som kommer over oss, hvor elendige og svake vi enn opplever vi er, hvor elendig og tilintetgjort vår kristendom enn må synes å være, - så står det urokkelig fast at vår store Gud, uansett alt dette, har besluttet å føre alle som holder seg til Sønnen, lykkelig gjennom. For det er i ham vi er utvalgt. "Den som har Sønnen, har livet". Og disse har han kjent på forhånd, har elsket og "forutbestemt til å bli likedannet med sin Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre". Men når vi i neste vers kommer til ordene: "dem har han også herliggjort", vil vi komme nærmere inn på hva de siste ordene i dette verset taler til oss. Nå er Paulus opptatt med å skildre nådens orden, og forsetter slik:
30: Og dem som han forut har bestemt, dem har han også kalt, og dem har han også rettferdiggjort. Og dem han har rettferdiggjort, dem har han også herliggjort.
Her forsikrer apostelen oss nå om at det mennesket som Gud på forhånd har kjent, og som derfor er blitt forutbestemt til å bli likedannnet med hans Sønns bilde, - det mennesket kan aldri bli forbigått, eller glemt, slik at det ikke får noe kall. Det mennesket kommer alltid til å få all den nåde som er nødvendig til å bli frelst. Han kan ikke dø før han har mottatt denne nåden. Og kan aldri bli fratatt denne nåden som til sist skal frelse og herliggjøre ham i himmelen. Uansett hvilke hindringer som måtte møte ham i dette livet.
Men vi har tidligere vist at det også er mange som blir kalt, men ikke er utvalgt (Mat 20:16, 22:14). Derfor kan det ikke være det Paulus vil si her, at det er bare de utvalgte som blir kalt. Det er bare dette vi nå har sagt, han vil ha fram: at den sjelen Gud på forhånd har bestemt skal få evig liv, han skal Gud også sørge for blir kalt. Og den sjelen skal ikke bare møte et utvortes kall, gjennom evangeliet og andre nådefulle ting. Han skal også i sitt indre få oppleve Åndens sterke arbeid. Hvorfor Gud så også kaller noen som ikke kommer til å ta imot frelsen, det vet nok bare han best. Men det er uten tvil étt av hans vise råd, at på samme måte som Farao og Judas, slik skal også disse bli en advarsel for andre. Han beviser sin forferdelige straff etter sitt refferdige krav, på disse "vredens kar" som gjennom sin motstand er "gjort fullt ferdig til ødeleggelse" (Rom 9:22). Å, måtte hver eneste én tenke vel over dette! Du hører ikke bare Guds nådefulle ord kalle deg til omvendelse, men kjenner det arbeider også på hjertet ditt. Det taler til deg, overbeviser deg om din synd og uverdighet. Men også om Guds kjærlige vilje til å forlate deg alle dine synder og ta deg inn til seg som sitt barn. Ja, du overbevises om at du har en Far i himmelen som tenker på deg, selv om du både lenge og iherdig har holdt deg borte fra ham.
Og det er bare to muligheter for hvordan utgangen blir i det du her opplever. Enten står du der overfor Guds stemme som kaller, griper om den hånden han rekker ut mot deg, og ber om få all den nåden som nå tilbys deg. Da blir du et Guds barn for tid og evighet. Eller du vender deg bort fra stemmen som kaller på deg, forkaster og glemmer Guds
ord, kaster deg på nytt ut i synden og verden, og blir forherdet. Etter hvert vil det ikke være noe som helst som kan bevege deg. Og til sist vil du "dø i dine synder". Nå er du for evig under Guds vrede. Over disse viser han sin makt og rettferdighetens straff. Salige er de som får nåde til å ta imot kallet!
Det er bare slike som er "kalt" Paulus taler om her. Disse som på forhånd er kjent og forutbestemt til evig liv. Og derfor sier han like bestemt: dem har han også rettferdiggjort. Straks den sjelen som er kalt kommer til Jesus for å søke sin frelse og rettferdighet bare i ham, blir han med én gang frigjort fra alle sine synder. Hvor mange og store de så måtte være. Men ikke bare det! Han blir også samtidig ikledd en fullkommen rettferdighet; nemlig Kristi egen lidelse og død for oss. Nå tilregnes denne fattige sjelen alt dette, som om hans selv skulle ha gjort alt det Kristus har gjort. Men dette har Paulus talt så inngående om i det tredje, fjerde og femte kapitlet, at hvem som vil kan finne all den trøst de behøver der. Og dem han har rettferdiggjort, dem har han også herliggjort. Ingen kan være i tvil om at det er den himmelske herligheten det siktes til her. Det vitner både selve ordet, men også sammenhengen om (konf. v.17,18).
Men da kan det virke underlig når han sier her at han har "herliggjort dem", - som om det allerede hadde skjedd. Men dette er bare den måten det bibelske språket taler på, når den gir uttrykk for at saken er like så sikker som om dette allerede hadde skjedd. Derfor bruker Paulus her hele veien ord som "har han kalt" og "har rettferdiggjort", som om det alt har skjedd. Hensikten er bare at her vil han vise den orden og den sammenheng vi finner i Guds nådeverk, og hvor sikker vi kan være på dette. Han ønsker å si oss at i den grad det avhenger av Gud, så skal han alltid fullføre sin gjerning, fra det ene ledd til det andre, i sitt arbeid med å føre oss fram til herligheten.
Men nå går vi tilbake til avslutningen på v.29. Hva skal vi så si om graden av den herlighet som de utvalgte skal ikles. Her sier Paulus at de er "forutbestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre"? Dette er det samme som Johannes sier i sitt første brev, kap.3:2: "Når Kristus blir åpenbart, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er". Det samme ser vi Paulus taler om i 1Kor 15:49: "Slik vi har båret bildet av den jordiske, slik skal vi også bære bildet av Den himmelske". Under v.17 har vi gått nærmere inn på dette herlige i at vi skal bli lik Guds enbårne Sønn, med henvisning nettopp til dette ordet fra 1Joh 3:2. Men her kommer altså Paulus med en tilføyelse som er så underbar og herlig at vi virkelig må gå dypere inn på den. Han sier:
for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre. Var det noe enda dypere siktemål Gud hadde med disse vi nå taler om? Ja, her forkynner apostelen selve endemålet Gud hadde med at han forutbestemte de han på forhånd kjente, til å bli likedannet med hans Sønns bilde? Her hører vi Paulus sier: Det er ikke dette at vi skal forherliges, men først og fremst for å forherlige sin Sønn, at Gud har bestemt denne herligheten for oss. Den førstefødte Sønnen skulle i evighet ha "mange brødre", så han kunne opphøyes mellom dem som den førstefødte. Derfor måtte de bli likedannet med ham. Skriften forkynner oss at Gud i sin evige pakt med Sønnen om menneskenes frelse, lovet ham svært mye som lønn. Gud skulle "gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte". "Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes" (Jes 53:11-12). Johannes så "en stor skare som ingen kunne telle" omkring tronen. Og disse skal være hans "brødre".
Det er dette teksten vår egentlig fokuserer på: "Han skal være den førstefødte blant mange brødre". Så høy og rik er altså den egentlige hensikten med at vi skal være Guds barn (v.17). Vi er ikke bare - og først og fremst - skapt til barn. Men Guds Sønn er også kommet og er blitt vår bror, slik Heb 2:11 uttrykker det: "For både han som helliggjør og de som blir helliggjort, er alle av én. Derfor skammer han seg ikke over å kalle dem brødre". Og "for at han skal ha overhøyhet (være den fremste) i alle ting" (Kol 1:18), sies det her også at han skal være den førstefødte blant brødrene. I Israel var den førstefødte på alle måter "den fremste" blant sine brødre. Han var den mest fremtredende, deres prest, deres leder. Slik er også Kristus alt dette blant sine frelste brødre. Både i kraft av sin natur, sitt embete og sin herlighet, er han opphøyet over alle. Og gjennom ham er vi - det han er i seg selv.
I seg selv er han virkelig den førstefødte. For han er Faderens enbårne Sønn, og i seg selv sann Gud. Mens derimot hans brødre er blitt barn gjennom nådens ord og gjenfødelse. Han ble født i menneskelig natur, men levde uten synd, og i seg selv Guds elskede. Mens hans brødre er født i synd, men nå Guds elskede barn bare gjennom ham. Han hadde Ånden i fullt mål, mens brødrene mottar av hans fylde etter det mål han i sin nåde gir hver enkelt. Etter sitt embete er han deres konge, deres hode, deres herre, deres prest og profet. Kort sagt: Deres Frelser. Alle er de hans underordnede, hans disipler, hans etterfølgere. Etter sin herlighet er han også mellommannen, for "Gud har opphøyet ham og gitt ham navnet som er over ethvert navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i den himmelske verden, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden" (Fil 2:9-10). "Han er hodet for legemet, menigheten, han som er begynnelsen, den førstefødte av de døde, for at han skal ha overhøyhet i alle ting".
Slik skal altså Kristus, som "den førstefødte" blant brødrene, virkelig ha overhøyhet i alle ting. Men tenk likevel på at de frelste tross alt framstilles som hans nærmeste! De skal bli "lik ham" og kalles hans brødre, hans "mange brødre"! Kan noen mennesketanke fatte så stor ære og herlighet? Og dette er for dem som i seg selv er syndere! Det er dette som her skildres med ordene: "dem har han herliggjort". Så er altså dette det store målet Gud har hatt, når han "forutbestemte", "kalte" og "rettferdiggjorde" dem "som han kjente på forhånd". Å, Gud vær oss nådig, gi oss mer tro, og gjennomfør ditt store mål med oss, til din ære og til vår evige frelse!
31: Hva skal vi da si til dette? Hvis Gud er for oss, hvem kan da være imot oss?
Her stopper så Paulus opp i stille, ærbødig ettertanke, og ser tilbake på den veldige trøstens grunnvoll han nå har forkynt. Så spør han: "Hva skal vi da si til dette? Hvis Gud er for oss, hvem kan da være imot oss?" Han har vist oss den urokkelige grunnvollen i all sin rike og brede trøst, som gjør at det ikke er noe som kan skade. Alle ting må virke sammen til det gode for dem som elsker Gud. Helt fra begynnelsen av dette brevet har han vist oss Guds evige nådes beslutning om hvordan vi skulle bli frelst. Han har vist at på samme måte som synden, døden og fordømmelsen kom over oss "ved det ene menneskes ulydighet", slik skulle vi også frelses "ved den enes lydighet". I dette kapitlet har han talt om alt Guds barn mottar i frelsen: deres frihet fra all fordømmelse, at Ånden bor og virker i hjertene deres, deres barnekår og arverett hos Gud, Åndens hjelp i all deres skrøpelighet o.s.v.
I tillegg til alt dette har han i de tre versene foran dette, kort sammenfattet alt sammen i en skinnende kjede av Guds nådehandlinger. Først det evige målet han hadde med vår frelse, slik vi nettopp har nevnt. Dernest at han fra evighet av kjente alle mennesker, og som han så grunnet sin forutbestemmelse på. Den som så nødvendigvis blir fulgt opp med at han også kaller, rettferdiggjør, og til sist forherliger dem han på forhånd kjente og likeså forutbestemte. Slik har Paulus, trinn for trinn, ført oss opp til det øverste på denne himmelstigen. Og da ser han seg om, på alt som i det hele tatt kunne tenkes å bekymre. Og med bakgrunn i all denne Guds nådes rikdom, spør han så: "Hva skal vi da si til dette? Hvis Gud er for oss, hvem kan da være imot oss?"
Hva skal vi da si til dette? d.v.s. hvilken slutning skal vi trekke av alt dette? Hva skal vi bruke alle disse trøsterike løftene til? Og Paulus gir oss også straks svaret på spørsmålet, men gjennom spørsmålets sterke uttrykksform: "Hvis Gud er for oss, hvem kan da være imot oss?" Apostelens uttrykk: "Hvis Gud er for oss" uttrykker ingen som helst tvil, men tvert imot en konklusjon: Når det er slik, eller: ettersom Gud er for oss---, noe som jo var bevist i alt det han hadde forkynt ovenfor. Og med hele dette spørsmålet vil Paulus ha sagt: Når nå den store, allmektige Gud er vår venn, og har besluttet å gi oss en evig frelse, så kan ingen ting i hele verden hindre denne Guds nådes rådslutning, eller skille oss fra Kristi kjærlighet. Mange forferdelige fiender vil nok komme til å kjempe mot oss. Men de kommer ikke til å kunne utrette noe. Det er dette som ligger i setningen: "hvem kan da være imot oss?"
Dette kan være ganske lett å tenke og sitere, - men dermed har vi ikke oppnådd det utbyttet vi skulle ha av dette. Nei, her er det ikke nok med sindige tanker og ord. Vi må nå fram til en dyp og stille erkjennelse av denne usigelige trøsten som ligger i dette at Gud er for oss, Gud er vår venn, og de løftene vi har sett for denne trøsten. Ja, det kreves ennå noe mer: Gud må selv gi oss nåde til dette. Derfor vil vi gå ennå dypere inn i de løftene vi har sett, for at vi kan ha vissheten om at Gud er for oss, og virkelig vil gi oss frelse og evig liv. I v.28 sa ikke Paulus bare det samme som her, at ingen ting "kan være imot oss". Han sa at for Guds venner måtte "alle ting virke sammen til det gode". Der antydet han ganske kort de dype grunnsannhetene til dette salige forholdet, når han talte om en Guds rådslutning og at de etter denne rådslutning er kalt.
Når det gjelder denne Guds rådslutning, ser vi, spesielt av Ef 3:11, 1:4 og 2Tim 1:9, både at med denne Guds "rådslutning" menes Guds allmenne nådes rådslutning om å frelse menneskene gjennom sin Sønn. Men vi ser også at dette var en evig rådslutning, at han "utvalgte oss i ham før verdens grunnvoll ble lagt". Hvis vi nå, på grunn av all vår synd, skulle ha vanskelig for å tro at Gud vil være god og nådig mot oss, da bør vi stoppe opp for dette: Da han i sin evige kjærlighet besluttet å frelse oss gjennom sin Sønn, ja gjøre oss til hans brødre og medarvinger, så visste han meget vel hvor fortapte syndere vi kom til å være! For det var jo just på grunn av vår synd at han besluttet å gi oss sin Sønn, og frelse oss bare ved ham. Derfor kan ikke all vår synd og uverdighet nå få ham til å oppgi dette han i sin kjærlighet på forhånd hadde bestemt.
Skulle Gud noen gang ha vært innstilt på at de som tror på hans Sønn skulle tilregnes syndene sine? Skulle han noen gang ha vært innstilt på å behandle dem etter loven, og på grunn av syndene deres ikke være nådig mot dem? Da ville han jo aldri ha tatt denne beslutningen om å gi oss sin Sønn, og rettferdiggjøre og frelse oss gjennom ham. For, som vi allerede har sagt, så så han jo allerede på forhånd hvordan det falne menneske ville bli. Går du og tenker på at Gud ser syndene dine, og av den grunn vil forkaste deg? Da må du tenke etter; om han vil forkaste sin evige rådslutning og sin elskede Sønn, som han selv har gitt for å være vår rettferdighet og stedfortreder. Nei, sin evige rådslutning og sin egen Sønn som han gav som vår stedfortreder, vil han nok aldri angre på, eller forkaste. Dette var den første årsaken som gjør at Paulus trekker slutningen: Gud er for oss. Det ser vi også av det han straks tilføyer i neste vers: "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav (ofret) ham for oss alle, hvordan skal han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?"
Men Paulus har også sagt at vi er "kalt" etter det han på forhånd hadde bestemt. Kjenner du nå på din synd, så du frykter at Gud ikke vil være nådig mot deg. Men samtidig har du ennå ditt eneste håp i Kristus? Da beviser jo dette at du også er blitt kalt til hans nåderike. For i den tilstand vi er før Gud har begynt å kalle oss, da er vi helt døde i all vår synd og spør ikke etter Kristus i det hele tatt. Men hvis Gud har kalt deg til sin nåde mens du ennå var en Gudsforakter og lå død og selvsikker i alle dine synder, da er det jo ganske logisk at han ikke vil se på syndene dine, eller forkaste deg på grunn av synd. Hvorfor skulle han vel da ha kalt deg til sin nåde, hvis han fremdeles ville forkaste deg på grunn av syndene dine? For han visste jo på forhånd hvordan du er! Hvis han noen gang skulle tenkt på å behandle deg etter dine synder, så hadde han aldri kalt deg til sitt nåderike. På denne måten kan selv bare det kallet du har mottatt, være det største trøst og bevis på Guds urokkelig nåde og omsorg.
Og når det gjelder hvor stor denne Guds nåde er, så tilføyer Paulus at de han kjente på forhånd (de han visste ville ta imot kallet Joh 6:64) "dem har han også forutbestemt til å bli likedannet med sin Sønns bilde". Ja, dem har han også både rettferdiggjort og herliggjort (v.29,30). Kan du ikke da tenke deg hvor høyt Gud må elske slike, og hvor omsorgsfullt han også vil forsvare og beskytte dem? Tenk, når Gud har gjort oss rettferdige, da har vi ikke en menneskelig rettferdighet, men selve "Guds rettferdighet" (2Kor 5:21). Da er vi jo ikke bare rene fra all synd, i Guds øyne. Men også hellige og herlige i Kristus. Og når Gud har bestemt oss til å bli likedannet med hans Sønns bilde, da kan vi forstå hvorfor det kan sies noe slikt i Skriften, som at vi rett og slett er "hans lyst", ja hans "øyestener". Da må nok sikkert og visst Gud være for oss. Da elsker han oss nok på det inderligste, og vil gi oss det sterkeste forsvar og beskyttelse.
Men så er jo forholdet at dette har vi "bare" i Guds ord. I våre trange og vantro hjerter er det annerledes. Når vi ikke lenger har øyner og hjerter festet på slike herlige Guds ord, da vendes blikket mot oss selv: Om vi av oss selv kan behage Gud. Som om Gud skulle ha sagt at han elsker oss på slike forutsetninger: at vi er rene, er hellige og gode i oss selv. Skriften derimot er jo full av vitnesbyrd om at vi rett og slett er "solgt under synden", at "intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger", og at Herren Gud bare på grunn av synden gav sin Sønn for å gjøre oss rettferdige i ham. Men også i dette er vi avhengige av den gaven som heter tro. At vi tror det Gud har gjort og sagt, og anser det for langt større enn alt det vi kan se og kjenne hos oss selv. Bare på den måten vil vi kunne overbevises om at "Gud er for oss". Og da vil vi også få se at han elsker og omslutter oss med en uendelig kjærlighet og trofasthet, - akkurat slik som vi er.
Men "hvis Gud er for oss", sier Paulus, "hvem kan da være imot oss?" Her må vi da kanskje tenke etter litt; hvem som kan tenkes å være imot oss, og hvem han er som er for oss. "Mot oss" stiller ganske visst en forferdelig hær opp. Det er ikke kjøtt og blod, men "maktene, myndighetene, verdens-herskerne i denne tidsalders mørke, ondskapens åndelige hærskarer i himmelrommet" (Ef 6:12). Og i tillegg; verden i alle dens utgaver, og vårt eget iboende forderv. Så kan vi føye til: samvittigheten som anklager oss, og lovens trusler. Likeså bitre hendelser, sorg og lidelser, og til slutt døden. Hvordan skulle vi selv kunne stille opp mot alle disse fiendene? Men mot alle disse stiller apostelen bare én eneste som er for oss - "Gud er for oss" sier han. Bare Gud er sitt folks beskyttelse. Bare Gud! Men for hedningen i hjertet vårt fortoner dette seg å være lite nok - "bare Gud!" sier han. Hvor er Gud? Jeg ser ham ikke! Han er så skjult.
Men ble øynene åpnet på oss så vi kunne se, skulle vi nok tvert imot utbryte: Har jeg bare Gud på min side, da har jeg ikke bruk for å vite mer. Hvis Gud er for oss, hvem kan da være imot oss? Den store og allmektige, himmelens og jordens Skaper og Herre, som "har målt vannene med sin hule hånd og målt ut himmelen med sine utspente fingrer og samlet jordens muld i skjeppe og veid fjell på vekt og hauger i vektskåler". Hvis han er for oss, hvem kan da være imot oss? Det burde vel ikke være noe som var sikrere enn akkurat dette. Hvor mange og sterke fiendene våre er, og hvor elendig vår egen svakhet enn måtte være, så kan likevel ingen ting være imot oss, eller gjøre oss noen virkelig skade, - når Gud er for oss!
Tenk, han er for oss! Han som slo hele Egyptens land, bare for å forløse sitt trellbundne folk. Han som befalte Rødehavet å åpne vei for dette folket, og klippen å gi dem vann. Han som var med Daniel i løvehulen, og bød de utsultede dyrene ikke å røre ham. Han som var med Daniels tre venner i den glødende ovnen, og bød ilden å ikke skade dem. Hvis han er for oss og med oss - hvem kan da være imot oss? Når engelen sa til Gideon: "Herren er med deg!", da hadde Gideon nok. Når Herren talte til Israel, til Moses og til Josva, og sa: "frykt ikke, jeg er med deg!" da hadde de nok. Men når en kristen ser han er omringet av mange fiender og vanskeligheter, da fristes han ofte til å si som Elisas's tjener: "Å, min herre, hva skal vi gjøre?". Men da burde vi også ta imot samme svaret som Elisa ga denne tjeneren: "Frykt ikke! De som er med oss, er flere enn de som er med dem" (2Kong 6:15-16). Og Herren selv sa til Paulus: "Min kraft blir fullendt i skrøpelighet". Det er denne Herrens måte å regjere på, profeten taler om med disse ordene: "Dem skröpeligaste bland dem skall på den tiden vara såsom David, ock Davids hus skall vara såsom ett gudaväsen, såsom Herrens ängel framför dem" (Sak 12:8).
Hvor mange og store våre ytre og indre fiender enn måtte være. Hvor inderlig svake vi selv måtte kjenne oss. Hvor mørkt det enn måtte se ut, til at vi skulle kunne komme lykkelig igjennom til Guds herlighet -. Så burde vi likevel bare feste blikket på Gud, på hans kjærlighet, trofasthet og makt, og ennå trøste oss med Josva og Kalebs ord: "Dersom Herren har velbehag i oss, så fører han oss inn i dette landet og gir det til oss" (4Mos 14:8). Slik må vi kunne regne med at det samme gjelder oss, på grunnlag av all Guds fullkommenhet. Men i det følgende er det først og fremst Guds kjærlighet og Kristi fullkomne forsoning, Paulus tar fram som hovedgrunnlag for vår trøst. Aller først peker han på Guds store kjærlighet.
32: Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav (ofret) ham for oss alle, hvordan skal han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?
Her holder Paulus fram for oss det aller største beviset for den guddommelige kjærligheten. Med dette, i tillegg til alt han har talt tidligere, vil han overbevise oss om at Gud er for oss, og skal gi oss alt det vi trenger for en evig frelse. Ja, her burde hvert eneste hjerte tennes så det blir brennende i fryd og kjærlighet, - bare vi kunne få åndelige øyne til å se og fatte det som sies her. For her ser vi et stort bevis på Guds uendelige kjærlighet og barmhjertighet, at det overgår alle naturlige tanker. Og apostelen sier altså at dette aller største bevis på Guds kjærlighet består i at Gud for vår skyld ikke har spart sin egen Sønn, men ofret ham for oss alle. Dette er jo Skriftens store hovedemne, og det vi aller mest behøver til liv og gudfryktighet. Men samtidig er det dette vi har aller vanskeligst for å beholde i hjertet. Det som aller mest tåkelegges av vår vantro, fornuft og følelser, av synden og av djevelen. Derfor vil vi gå litt dypere inn i det budskapet vi har i dette verset.
Ser vi på avslutningen, finner vi at dette verset altså skal være så sterkt bevis på Guds inderlige kjærlighet og omsorg mot oss, at det til og med skal overbevise oss om at Gud virkelig vil "gi oss alle ting". Versets innledning må derfor ha et uendelig stort og sterkt budskap. For avslutningen bygger helt tydelig på innledningen, og sier: "hvordan skal han (etter slik Gud er skildret foran) kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?" Da må det være en ufattelig kjærlighet vi her står overfor! Når det fører til at vi overbevises om at Herren Gud, som eier alt som finnes i denne verden, også skal ville gi "alle ting" til oss, uverdige syndere!
I dette kapitlet har vi allerede sett Paulus tale om mye av det Gud har gitt, og gir, oss. Først en evig nåde og frihet fra loven. Videre Den Hellige Ånd i hjertet. At han har gjort oss til sine barn og arvinger. Og det i så markert forstand at vi også skal være hans enbårne Sønns bror og medarvinger. Ja, at vi skal være "lik ham", "for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre". Disse uendelig herlige løftene har vi allerede sett. Og det er til disse, sine barn, Gud altså vil "gi alle ting". Ja, Paulus sier et annet sted at alle ting allerede tilhører dem: "alt er deres: enten det er Paulus eller Apollos eller Kefas, eller verden eller liv eller død, enten det er det nåværende eller det som skal komme - alt er deres. Og dere tilhører Kristus, og Kristus tilhører Gud" (1Kor 3:21-23).
Når vi nå skal kunne overbevises om noe slikt, da må det jo være et veldig bevis vi skal få her på Guds store kjærlighet. Og beviset, sier apostelen, er dette at "Gud ikke sparte sin egen Sønn, men gav (ofret) ham for oss alle". Allerede i det femte kapitlet har Paulus sagt at dette er det største beviset på Guds kjærlighet. Der uttrykte han det slik: "Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere". Og Herren Kristus sier selv: "Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne". Det samme sier Johannes: "Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn inn i verden, for at vi skal leve ved ham". Men for at vi på noen måte skal kunne fatte hvor stort dette Guds kjærlighetsbevis er, skal vi i dette verset få se nærmere på: Først og fremst selve gaven. Dernest hvordan gaven ble gitt: Måten denne gaven ble gitt på, og: Det endelige målet ved at gaven ble gitt. Sluttelig: Mottakerne, hvem det er som får motta denne aller største gaven.
Når det først og fremst gjelder selve gaven, sier apostelen at Gud har gitt oss "sin egen Sønn". Med uttrykket "sin egen" sier Paulus at Kristus er Guds egen Sønn i egentlig betydning. Han er etter sin natur Guds Sønn, - for å skille ham fra dem som er Guds sønner ved nåden og gjenfødelsen. Og det er jo bare på denne måten at Gud har gitt oss sin egen Sønn i ordets egentlige betydning. Bare i denne egenskap gaven virkelig kan overbevise oss om Guds umåtelige kjærlighet. Hvis Gud hadde gitt oss en engel, eller et høyt benådet menneske, ville det ikke vært noe bevis på at Gud ville gi oss "alle ting". Nei, her må det være en gave som er større enn alt annet, når apostelen på dette grunnlaget trekker sluttsatsen: "hvordan skal han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?" Lovet være Herren! Hans ord er sant og klart: Kristus er Guds virkelige og evige Sønn, som ble lovet oss fra tidenes morgen.
Hva sier f.eks. profeten Mika, kap.5:1, om ham som skulle fødes i Betlehem, og være herre i Israel? Jo, "Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager". De hellige englene er jo ellers de høyeste vesen Gud har skapt. Men apostelen spør: "til hvem av englene har han noen gang sagt: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!" Men David sa at dette "sa Herren til min Herre" (Sal 110:1). Kjenner du noen engel eller høyt benådet menneske som noen gang har fått guddommens tilbedelse? Nei, men apostelen sier: "Når han så igjen fører den førstefødte inn i verden, sier han: Og alle Guds engler skal tilbe ham!" (Heb 1:6). Så er da Kristus Gud, og i virkelig mening Guds Sønn. Det er dette Paulus her uttrykker med ordene "sin egen Sønn". Og det er dette Johannes sier med uttrykket "enbåren" - "Guds enbårne Sønn" (Joh 1:14, 3:16, 1Joh 4:9). Men er det noe menneske på denne jord som virkelig fullkomment kan tro noe så stort? Hvis vi virkelig kunne tro dette, at Gud ofret sin egen, evige Sønn for oss - da ville vi nok gå som i drømme, av bare salig undring, glede og kjærlighet. Eller mener du du kan tro dette, og likevel tvile et øyeblikk på at Guds hjerte brenner i kjærlighet og omsorg for alt som heter menneske? Kan du tro Gud ofret sin enbårne Sønn til å være vår bror og frelser, ja vårt offerlam. Og samtidig likevel tvile på at Guds nåde og kjærlighet ikke strekker til i alt? Kan du tvile på at han vil "gi oss alle ting med Sønnen?
Dette store Guds kjærlighetsbevis vil nok bli ennå større for oss, hvis vi fatter og grunner litt på hva som ligger i ordene "ikke sparte", "men gav". Disse ordene taler til oss om det endelige målet Gud hadde, når han gav sin Sønn. Når Paulus sier at Gud "ikke sparte" sin egen Sønn, ligger det først og fremst i dette at det var et offer. Det kostet for Guds faderlige kjærlighet til Sønnen, å ofre ham til å lide og dø. Faderen har likesom måtte overvinne sitt eget hjerte, sin kjærlighet til den enbårne. Og med dette har han nettopp gitt oss det største beviset på sin store barmhjertighet overfor menneskene. Så ser vi også hva Herren Gud sa til Abraham, da han stod klar til å ofre sin sønn: "Nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din sønn, den eneste, for meg". Gud har altså ikke sett på sin egen, elskede Sønn, som for stort offer, som noe for mye å gi for oss. Og vi ser av Guds egen tale til Abraham, at dette var det største beviset han kunne gi på sin kjærlighet. Spesielt når vi tenker på at han gav sin sønn til et offer, til den bitreste lidelse og mest angstfulle død.
Dermed har uttrykket "ikke sparte" også den betydningen at Gud, selv om det var hans Sønn, ikke holdt tilbake den strengeste straffen rettferdigheten krevde. En slik betydning har uttrykket "sparte ikke" i 2Pet 2:4-5. Der tales det om at "Gud sparte ikke de engler som syndet, men kastet dem ned i avgrunnen og overgav dem til mørkets lenker, for at de skulle være i forvaring til dommen" (konf. Rom 11:21 og 2Kor 13:2). Gud har ikke spart sin Sønn, men avstraffet synden på ham fullt ut etter loven, på tross av at Sønnen bad under angst og tårer, om at denne kalk, om mulig måtte gå forbi ham. Men fordi dette ikke var mulig, hvis menneskene skulle kunne frelses, måtte rettferdighets-kravets fulle straff ramme ham. Gud kan ikke fornekte seg selv (2Tim 2:13). Derfor var det umulig for ham å vise barmhjertighet mot syndere, uten at rettferdighetens krav først var oppfylt, og Guds dom og straff over synden var fullbyrdet. Derfor er alt det Kristus måtte lide, helt til den forferdelige døden på forbannelsens tre, blitt lagt på ham av Faderen. Ikke bare den sjelenøden vi ikke kan sette oss inn i, som gjorde at han ropte ut: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" Men også all den lidelse som rammet ham fra menneskehånd; den fryktelige hudflettingen, tornekronen, naglene gjennom hender og føtter. Det var Faderen som hadde lagt alt dette på ham.
Det sa jo også Herren selv: "Skal jeg ikke drikke det begeret som min Far har gitt meg?". Det samme sa Peter til jødene: "Etter at han var blitt overgitt etter Guds fastsatte rådslutning og forutviten, tok dere ham ved lovløse hender, korsfestet og drepte ham". Alt dette ligger også i tekstens ord om at "Gud gav ham for oss alle". Og det er nettopp dette som er det viktigste vi skal huske på, når det gjelder Kristi lidelse og død. De vantro ser bare på Kristus som en martyr for sannheten. Derfor må de også "dø i sine synder". Men Skriften lærer oss noe annet. Den sier at han "ble gitt for oss", at han "gav sin sjel som løsepenge" (Mat 20:28), at han var det offeret for våre synder som Gud hadde lovet helt fra verden ble til, og understreket med de utallige blodige ofrene gjennom hele Det gamle testamente, som forbilder (Heb 10:1-7). Der leser vi hvordan "Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham", at "Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger" (Jes 53), at han var "Guds lam som bar verdens synd".
Slik vitner alle profetene om ham. Det samme sa han også selv den natten han gikk til sin største lidelse: "Mitt blod utgytes for dere til syndenes forlatelse". Slik vitner så en stor flokk av gledesbud-bærere: "Han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss", "Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse, i det han ble en forbannelse for oss", at "Han, ved Guds nåde, skulle smake døden for alle". Slik roper også de frelste skarene med høy røst innfor Lammets trone: "Du ble slaktet, og har med ditt blod frikjøpt oss til Gud". Og når dette budskapet blir levende og sant for hjertene våre, da blir vi så lykkelige. Da har vi ikke lenger ord som er verdige og kan brukes til å lovprise denne Guds kjærlighet som gjorde at han for vår skyld ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle.
"For oss alle". Det er så det tredje punkt i verset, som gjør at vi bør se Guds store kjærlighet i dette at han gav sin Sønn for oss. Han gav ham for oss alle. Dette taler om to særdeles viktige sannheter om Guds kjærlighet. Den første er den som ligger i selve uttrykket: Hver eneste én - - er forsonet i Kristi død. Ikke en éneste er utelatt. Hver eneste én er forløst med hans blod fra alle sine synder, fra døden og djevelens vold. Og kan få lov - og bør da ta imot denne nåde - å bli frelst. Det neste er at når Kristus er gitt for alle, og dermed også for de aller største syndere, så må følgen være at Guds nåde og kjærlighet er totalt uavhengig av noen verdighet hos oss. Og dermed også fullstendig upåvirket av vårt bedre eller dårligere liv. Den må altså være en aldeles uforanderlig kjærlighet - ! La oss titt og ofte tenke grundig gjennom slike sannheter!
Den første lærdommen var altså denne:
Hvem og hvordan du er, ung eller gammel synder, grov eller finere synder, omvendt eller uomvendt, falsk eller trofast, - så gjelder den også deg, denne Guds kjærlighet som gjorde at han gav sin Sønn.
Hvordan du forholder deg til denne nåden, om du tar imot den og følger den, eller forakter og forkaster den, - det er et annet spørsmål. Og det er dette det avhenger av, om du selv skal få nyte godt av denne nåden.
Men den store gaven er gitt til deg. Din synd er betalt dyrt i Kristi død. Gud tenker på deg i kjærlig omsorg. For han gav sin Sønn "for oss alle".
Dette bekrefter Skriften over alt. Herren sier: "Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne". Det samme sa Johannes: "Se Guds Lamm, som borttager världens synd". Også Paulus: "Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv". Med uttrykket "verden" kan ikke bare menes de som tror. Det må bety hele menneskeslekten. Og ikke nok med at Skriften med dagligtalens ordbruk sier "verden". Nei, Johannes har også talt spesielt om dette, og sagt at "Han er selv soningen for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens synder" (1Joh 2:2).
Dette er ikke bare en bestemt avvisning av den villfarende oppfatningen at Kristus bare skulle ha dødd for de utvalgte. Det er også trøsterike ord for dem som gjerne vil eie og tro Guds nåde, men kan ha vanskelig for å tro at den også tilhører dem. For her sies det tydelig og klart at Gud gav sin Sønn "for oss alle", at han er forsoningen for hele verdens synder. Hvordan du enn måtte være, så må du da høre med under "hele verden"! Du er da tross alt et menneske! Og da er du straks en av dem som Gud har gitt sin egen Sønn for. Tenk så over hva det betyr - at Gud gav sin Sønn for deg. Så fryktelig kan du umulig ha syndet, at ikke Guds Sønns forsoning også gjelder for all din synd. Og hvis Gud har gitt sin Sønn for deg, da må han jo sikkert nok også ha en varm og hjertelig kjærlighet for din sjel, så han ikke vil du skal dø, men bli salig frelst.
For det andre, som allerede nevnt, ligger det i dette et spesielt vitnesbyrd om det frie og uforskyldte i Guds nåde. At Guds nåde og kjærlighet er totalt uavhengig av noen vår verdighet, for han gav sin Sønn for verden, dvs. for alle! For hvor god og from var vel verden da Gud gav den sin Sønn? Vi har alltid en tendens til å bedømme Guds nåde ut fra om vi fortjener den. Og derfor blir vi motløse når vi kjenner all synden og ondskapen i oss. Men da må du huske på dette: Hvor god var Adam da Gud kom og forkynte det første nådeløftet til ham? Hvor gode og fromme var vi alle, da Gud gav sin Sønn for oss? I det femte kapitlet forkynte Paulus at det skjedde da vi ennå ikke bare"var syndere", men også "var Guds fiender", var både ugudelige og uforsonet. Slik er Guds kjærlighet. Paulus sier: "Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere". Mens vi ennå ikke hadde noen som bad for oss, og selv ikke ba en eneste bønn til Gud, men var hans fiender. Slik er Guds kjærlighet. Han er Gud, og ikke menneske.
Blant oss mennesker ville vi knapt finne noen som var villig til å gi en sønn de elsket, til å tortureres til døde for sin kjæreste venn. Og så har Gud gitt sin egen kjære Sønn for sine fiender, for å frelse så mange som lar seg overbevise av hans nåde. Burde vi ikke snart få det rette synet på Gud? Liksom se med øynene at hans kjærlighet til menneskene må være en aldeles fri kjærlighet, uavhengig av all vår fortjeneste! Når han elsket oss så høyt på et tidspunkt da vi var hans fiender og tråkket på alle hans bud, - at han da kunne gi sin Sønn for oss - ! Om jeg så kjenner mange og store synder hos meg selv, så kan jeg ikke være verre enn en Guds fiende. Og det var for slike Gud gav sin Sønn, for å frelse dem, bare de våknet opp og søkte hans nåde.
Og mens vi ennå var Guds fiender, gav han oss en større gave enn vi noen gang nå begjærer. For nå begjærer jeg ikke at han skal gi sin Sønn for meg. Nei, ikke en gang en engel. Bare at han gir meg del i den forsoningen han allerede har fullbrakt. At han må gi meg sin nådige tilgivelse, og deretter Den Hellige Ånds nåde til å tro, elske og følge ham. Mens jeg ennå ikke var forsonet gjennom Kristi død, og altså var Guds fiende, da gav han meg - av sin egen frie kjærlighet - sin Sønn til frelse. "Hvor meget mer", sier apostelen, "skal vi da, når vi nå er blitt rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden". Dette vil Paulus innprente hos oss, for han gjentar det på nytt og på nytt: "For om vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender, skal vi så mye mer bli frelst ved hans liv etter at vi er blitt forlikt".
Men det er klart at den svarte vantroen og djevelens makt lar oss ikke få beholde disse troens grunnsannheter i hjertene våre. Og dette kan føre til at vi blir lei av dette jammerlige livet, og lengter etter en salig forløsning. Gud har virkelig holdt opp for øynene våre det sterkeste bevis på sin evige, frie og uforanderlige kjærlighet. Likevel faller vi selv snart tilbake i den instillingen at Gud fremdeles ser på hva vi fortjener. At han er nådig mot oss bare når vi lever slik vi bør, men i motsatt fall ikke er nådig mot oss. Hvis f.eks. noen spør deg: "Tror du virkelig Gud elsker deg - og at han alltid elsker deg like høyt?" Hvis du da vil tale sant, ut fra hvordan du har det i hjertet ditt, vil du være fristet til å svare: "Nei, hvordan skulle jeg kunne tro Gud alltid elsket meg like høyt? Jeg vet jo selv at jeg slett ikke alltid er like lydig og trofast mot Guds ord. Tvert imot er jeg ofte kald og hard så jeg ikke en gang angrer synden slik jeg burde, ikke alvorlig nok våker og ber. Hvordan skulle jeg tro at Gud elsker meg da?" Slik går hjertet sin egen vei, og kaster på et øyeblikk bak seg alt det Gud fra verden ble til, har vitnet om sitt evige råd til frelse; at han ville gjøre oss rettferdige og ulastelige bare gjennom sin Sønn.
Hele Skriften vitner om dette, og sier samtidig at "alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden", at "intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger", at "det er ingen forskjell", at vi "alle har syndet og blir rettferdiggjort ufortjent av Guds nåde ved forløsningen, den som er i Kristus Jesus". Men så er plutselig alt dette glemt, - bare på grunn av vårt hjertes oppfatning, følelser og vantro. Dette er jo noe vi burde være veldig på vakt overfor. Ja, som virkelig burde skremme oss langt inn i hjertet. Vi må be Gud om nåde til å holde dette klart for oss; at hvis Gud ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, - så må jo følgen være at han ikke er innstilt på å handle med oss etter våre synder. Ikke vil la vår synd eller verdighet påvirke vår frelse. For hvis det skulle vært tilfelle, ville han jo ikke gitt sin Sønn for oss. "For om rettferdighet kommer ved loven, så døde altså Kristus forgjeves". "Er det ved nåde, da er det ikke lenger ved gjerninger. Ellers er ikke nåden lenger nåde".
Men er det nå altså av nåde, bare gjennom Sønnen som ble gitt oss, vi er rettferdige og ulastelige for Gud, - da må vi jo være det like mye til enhver tid, - så lenge vi "er i Kristus Jesus" (v.1). For det er jo bare i ham Gud har sitt velbehag overfor oss. Hvis Guds kjærlighet og nåde svinger og forandres ettersom vi lykkes mer eller mindre i vårt kristenliv, da måtte jo Guds nåde og kjærlighet være bygget på vår egen verdighet. Men hvis Guds kjærlighet er fri og upåvirket av om vi er verdige, da må den alltid være like stor, være en evig og uforanderlig kjærlighet. Dette må alltid bli den endelige konklusjonen, hvis vi tror og erkjenner hva det vil si at Gud gav sin Sønn for oss alle, mens vi alle var syndere og Guds fiender.
Men at Gud hater synden og forfølger og straffer synden hos oss, det strir absolutt ikke mot denne Guds uforanderlige kjærlighet. Det er tvert imot bare et nytt bevis på hans kjærlighet og omsorg for oss, når han angriper det som vil ødelegge oss. Ja, som kanskje er vår største plage. At han forfølger og døder det som er våre fiender, våre synder og lyster, "som fører krig mot sjelen", vår egenkjærlighet, vår stolthet, vår opptatthet med det jordiske osv. Han vil jo bare rense og helliggjøre oss mer og mer. Dette er jo bare bevis på hans kjærlighet og omsorg for oss. Og likevel er det akkurat dette som gjør oss mest bekymret og forvirret.
Det er vanligvis to vesentlige kilder eller grunner til at de som tror begynner å tvile på Guds kjærlighet. Det som først og sist vekker tvilen i oss, er fordervet som ennå bor i oss. Vår synd og uverdighet, vår ulydighet og troløshet, vår likegladhet, hardhet osv. Det andre er når Gud skjuler seg. Han skjuler sin nåde, og lar oss ikke oppleve hans nærvær for en tid. Eller han sender oss mye og kanskje stor motstand, tar fra oss noe eller noen vi har svært kjær. Lar oss kanskje oppleve fall, nød, eller langvarig og plagsom fristelse, og aldri synes å ville høre bønnene våre. Da synes vi ofte ganske konkret at Gud har forlatt oss. Da bombarderer fienden oss med fryktelige tanker om Guds vrede. Men mot alle slike fristelser må vi alltid sette opp dette store beviset på Guds evige kjærlighet. Huske på at hans natur er fullstendig uforanderlig, og derfor si: Når Gud ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, da kan ikke hans hjertelag og holdning være slik som jeg nå føler og opplever det; som om han skulle gjøre med meg etter mine synder, og gjengjelde meg etter mine misgjerninger.
Nei, det må nok heller ligge en dyp og ubegripelig kjærlighet bak alt det jeg opplever. Da må nok heller både dette at Gud skjuler seg, og at han drøyer med bønnhørelse og hjelp, være hans omsorgsfulle oppdragelse. En slags faderlig tukt på grunn av Guds trofaste nidkjærhet for mitt evige vel. Ja, mer noe slikt, enn at det skulle være vrede og forkastelse. For det er jo helt umulig at han som ikke sparte sin egen Sønn for oss, nå plutselig ikke skulle eie noen nåde og kjærlighet i hjertet lenger, men bare gjøre med meg slik jeg selv fortjente det. Slik må dette store Guds bevis på hans kjærlighet gjelde mer for oss enn alt det vi ser, kjenner og opplever. Det er slik Paulus ser det, når han på bakgrunn av bare dette eneste beviset på Guds kjærlighet trekker den slutningen han nå tilføyer:
hvordan skal han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham? Dette er den eneste rette konklusjonen. Når Gud har gitt oss den aller største gaven, vil han heller ikke nekte oss de som er mindre. Hans egen Sønn må da være den aller største gaven som noen gang kunne bli gitt. Da vil sannelig heller ikke noe som helst som er godt og nyttig, bli holdt tilbake overfor dem som Gud ville gi en så stor gave. Men, som vi allerede har sagt, så er forutsetningen for denne konklusjonen at Jesus var Guds Sønn i konkret betydning. For hvis han bare var et vanlig benådet menneske, da kunne det aldri trekkes noen slik konklusjon; at når Faderen hadde sendt ham, så ville han også gi oss alle ting med ham.
Disse "alle ting" inkluderer "det øyet ikke har sett, og det øret ikke har hørt". Det inkluderer alt det Gud både her i livet og i evigheten gir dem som er hans "arvinger" og den evige Sønnens "medarvinger". Han skal gi oss alle ting med ham. Disse ordene "med ham" uttrykker at vi får alle ting for Kristi skyld, og som en følge av at han er gitt for oss. På samme måte som en brud får del i alt brudgommen eier. Bare i dette har Faderen ved Sønnen gitt oss de aller største gaver; en evig nåde, og forlatelse for alle synder, frihet fra lovpakten og all forbannelse, en evig rettferdighet overfor Gud, Den Hellige Ånd i hjertet, de hellige englenes tjeneste og beskyttelse, bønnhørelse og hjelp i alt som bekymrer oss, og til sist seier over døden og arvedel i den himmelske herligheten. Og som om dette skulle være for mye å vente. Nei, tvert imot, sier apostelen her. "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skal han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?" Ordvalget "hvordan skal han kunne annet..." , gir uttrykk for noe helt sikkert, ja, en nødvendig konsekvens av det som er sagt foran, at da må også Gud ha til hensikt å gi oss alle ting med ham.
Denne herlige og urokkelige trøstens grunn bør vi nå holde klart for oss, og benytte oss av hver eneste gang vi har bruk for Guds nåde og hjelp. Når du f.eks. er nedtrykt over din synd over at du ofte snubler og faller. Da tenker du lett at Gud blir lei av deg, og vil overgi deg til et udugelig sinn. Men du søker og ber ennå ved nådestolen om forlatelse og hjelp. Hvordan skulle han kunne annet enn gi deg hjelp, han som ikke sparte sin egen Sønn - utelukkende for å gi oss en evig nåde? Hvordan skulle han da kunne annet enn å gi deg en så vedvarende tilgivelse at han aldri tilregner deg noen som helst synd, men isteden lar det stå fast at han hele veien skal bære deg på sine nådige armer, - slik som du er? Hvordan skulle han kunne annet enn gi deg en slik nåde, når han ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle? Og det gjorde han på et tidspunkt da vi lå helt nedsenket i alle slags synder. Vi var hans fiender, og foraktet ham. Hvordan skulle han da nå kunne begynne å se på syndene dine?
Eller du går der og engster deg over din vantro og ditt harde hjerte. Du opplever ikke at du kan tro og fryde deg over alt dette; over Guds kjærlighet, at han gav sin Sønn. Du sukker: Bare jeg hadde mer tro og liv i hjertet mitt! Men hvordan skulle Gud ikke også ville gi deg dette, når han har gitt deg sin Sønn? "Hvor mye mer skal da deres himmelske Far gi Den Hellige Ånd til dem som ber ham" (Luk 11:13). Men så klager du kanskje over at du ikke en gang kan be så alvorlig og inderlig som du burde. Til og med i bønnen føler du deg så kald og likegyldig. Du sukker om Gud også ville hjelpe deg i dette. Hvordan skulle han kunne annet enn å gi deg denne nåde også, - han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for deg? Men dermed har du kanskje også bedt om å bli mer fattig i ånden, at du bare må kjenne mer av din avmakt, - skulle han da gi deg en følbar opplevelse av åndelige gaver? Nei, da hører han nettopp denne siste bønnen, og lar deg kjenne mer og mer av din fattigdom og store usselhet. Men samtidig gir han deg så mye nåde til din tro og til bønn, og hva mer du måtte behøve for at du ikke skal fare vill, ikke skal gå fortapt, men skal nå fram til evig liv.
Eller kanskje begynner du å bli i tvil om hele din tilstand. Frykter du for at du på tross av alt du har opplevd, har hørt og vet i åndelige spørsmål, til sist skal gå fortapt, fordi du lever i et hemmelig bedrag? Roper du da med David: "Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte!" Hvordan skulle han kunne annet enn å høre denne bønnen også, og sørge for at du ikke blir sittende fast i noen falsk kristendom, - han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for deg den gang du bare foraktet ham? Hvorfor skulle han ikke nå høre bønnen din, når du roper til ham og bare ber om nåde til å bli oppriktig og få holde deg til ham?
Eller du kjenner på mange forferdelige fristelser som du frykter bare vil fortsette med deg i fremtiden. Du fatter ikke hvordan du skal komme velberget gjennom alt dette. Men du ønsker og ber om at Gud må hjelpe deg på en eller annen måte. Eller du lider i bekymringer over fattigdom, sykdom, eller onde rykter og mistanker fra mennesker. Du ser ingen hjelp på jorden, men vender deg til din Far i himmelen. Hvordan skulle han kunne annet enn å høre deg, og gi deg all den nåde og hjelp du behøver, - han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle? Kort sagt: Når hjertet mitt kastes som i en syklon av tvil og tanker, på grunn av indre og ytre anfektelser. Når jeg ikke vet hvor jeg selv står, eller hva Gud tenker om meg. Når min samvittighet fordømmer meg på grunn av synd og vantro, og kanskje angripes av de samme beskyldningene de møtte Kristus med (Mat 11:19, Luk 7:34). Ja, kanskje er "blitt en fremmed for mine brødre og en utlending for min mors barn" (Sal 69:9). Å, så stor en trøst og hvile vi da har, Hvis vi da kan se opp til ham som for vår skyld ikke sparte sin egen Sønn, og for hans skyld helt fra verden ble til, har bønnhørt og hjulpet alle dem som kalte på ham!
Og så til slutt kommer den stunden da jeg skal dø. Kanskje evighetens mørke omgir meg. Kanskje hjertet mitt uroes av forferdelige tanker på livet som ligger bak meg, og på det jeg nå står foran. Å, for en trøst, om noen da kan rope inn i øret mitt: "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne unnlate å hjelpe deg nå? Hvordan skulle han nå kunne tilregne deg syndene dine?" "Dette er et troverdig ord og verd all mottakelse; at Kristus Jesus kom inn i verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den fremste". Hvordan skulle da Gud kunne la være å gi oss alle ting med ham? Hvordan skulle han kunne la være å bli en like trofast venn og hjelper i døden, som han har vært her i livet? Skal han ikke nettopp da, "när vår prövningstid slutas", åpenbare hele sin nådes rikdom, og da i dypeste forstand gi oss alle ting med Sønnen? Å, Gud! Gi oss mer tro! Gi oss mer tro på din evige og uforanderlige kjærlighet!
33: Hvem vil komme med anklage mot Guds utvalgte? Det er Gud som rettferdiggjør.
Paulus har talt til oss om Guds store kjærlighet, som gjorde at han "ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle". Og på denne bakgrunn har apostelen tidligere bare stilt dette generelle spørsmålet: "hvem er da imot oss?" "Hvordan skulle da Gud kunne annet enn å gi oss alle ting med Sønnen?" Men nå begynner han å ta opp konkrete eksempler på slike ting som vanligvis bekymrer oss mest. I en triumferende tone løfter han opp for oss den ene trøsten etter den andre, for hver bekymring han nevner. Han sier: "Hvem vil komme med anklage?", "Hvem er den som fordømmer?", "Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?" Det er disse tingene som oftest pleier bekymre Guds barn. Og mot hvert slikt spørsmål, stiller han den sterkeste trøsten. Men blant alle våre bekymringer er det nok de som går på samvittigheten som er de viktigste. De kommer fra anklager i vårt indre, og fører til frykt for Guds vrede. Disse bekymringene trenger hurtigst å bli legt. For hvis jeg kan tro at Gud er glad i meg, og nådig, da kan jeg også tro han vil hjelpe meg i alle sjelens farer som kommer utenfra; i forfølgelse, fattigdom og annen nød (v.35-38). Derfor taler Paulus nå først om bekymringene i vår samvittighet, anklager og fordømmelse, og gir oss først trøst mot disse.
Hvem vil komme med anklage mot Guds utvalgte? "Guds utvalgte" er de som "er i Kristus Jesus". For det er utelukkende i Ham Gud har sitt velbehag. Og det er i Ham "han har utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt" (Ef 1:4). Det er disse han, her i livet, har utvalgt av verden, eller utskilt som sine barn og arvinger. Herren sier: "Jeg har utvalgt dere av verden" (Joh 15:19). Og dette har skjedd i den rekkefølge og utvikling som vi har sett i v.29 og 30. "Dem som han kjente på forhånd", som de som kom til å bli værende i troen inntil enden, de hadde han også "forutbestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde". Disse er det han så har "kalt", "rettferdiggjort" og "herliggjort". Kort sagt: Alle de som blir i Kristus inntil enden, de er Guds utvalgte. Dette er den eneste sanne og "helsosamme" anvendelsen av uttrykket "utvalgt". Denne anvendelsen av uttrykket er i harmoni med alt Guds ord, og det virker både den rette trøst og den rette gudsfrykt.
Hvis dette uttrykket derimot får meg til å tenke på Guds forutseende, som er skjult og hemmelig for oss mennesker, da blir jo konklusjonen; enten at han har sett at jeg kommer til å bli i troen inntil enden. Eller også det motsatte; at jeg før eller siden ville falle ut av troen. Men for kristne mennesker ville jo dette være en altfor lettsindig omgang med hellige og alvorlige spørsmål. Det ville være å bygge sin trøst, eller uro, på løse tanker og forestillinger. Det eneste sikre er at så lenge vi ikke "synder med vilje", eller "faller fra" (Heb 6:6, 10:26), men tvert imot frykter for å skulle miste Kristus, - da skal ingenting kunne skille oss fra hans kjærlighet (v.39), og da er vi hele tiden Guds utvalgte. Apostelen Peter sier: "Dere er en utvalgt ætt". Derfor kaller også Paulus her de som tror, for "Guds utvalgte". Men han stiller straks opp en annen og konkret grunn for at han kan trøste dem med at ingen anklage skal kunne ødelegge Guds utvalgte: Dette at det er Gud som rettferdiggjør. Så ser vi at når det gjelder dette spørsmålet, så bygger han ikke vår trøst på Guds forutseende, som alltid vil være skjult for oss. Men mot "anklage" stiller han "rettferdiggjøre" som er en fullstendig motsatt handling. Når Gud rettferdiggjør, gjelder ingen anklage. Det er apostelens trøst i dette ordet.
Det andre vi her bør lære oss, er at Guds utvalgte ikke er fri fra indre anklager og frykt for Guds vrede. For her setter apostelen opp Guds rettferdiggjørende nåde mot anklagene. Av dette skjønner vi at her tales det ikke om menneskelige anklager, men om det som anklager oss innfor Gud (Sak 3:1). Slike anklager hvor det er bare Guds rettferdiggjørelse som hjelper. Legg merke til at her trøster altså Paulus de som er Guds utvalgte, mot disse indre anklagene. Og dette er altså den første bekymringen han tar opp, og trøster dem mot. Da ser vi jo klart nok her at Guds utvalgte ikke er fri for slike anklager som at de ikke er så fullkomne, heller ikke har så fast og urokkelig fred i troen, at de ikke kjenner angeren og frykten for Guds vrede som de skal osv. Nei, som neste vers viser, må de til og med trøstes mot frykten for å bli "fordømt". En generell oppfatning er ofte at de sanne kristne, de som har det rett med Gud i sitt innvortes menneske, de har en kontinuerlig og uforstyrret fred med sin Gud. De har alltid en god og fredfull samvittighet. Ofte bygger denne oppfatningen på at folk tror de lever så hellig et liv, at de på det grunnlaget kan ha en slik fred. Eller at de har så sterk en tro, at uansett hvordan de kan falle i sitt kristenliv, så har de fred på grunn av sin sterke tro og all kunnskapen de har om evangeliet. Men her ser vi altså at Paulus finner det nødvendig å trøste "Guds utvalgte" mot anklager og frykt for å bli fordømt.
Legg altså grundig merke til at det er slike sanne kristne han taler om, at han kaller dem "Guds utvalgte"! Og likevel trøster han dem mot slike indre anklager! Dette må vi huske godt! Så vi ikke lar oss forville av disse innbilte fromme og sterke åndene som taler om at vi alltid skal ha fred. For noe tilsvarende finner vi ikke hos noen av Skriftens hellige. Alle ble tuktet, og alle var kjempende sjeler. Apostelen Johannes taler om de som har en sann kjærlighet, som "er av sannheten", og som han dermed sier "skal slå sine hjerter til ro framfor Gud". Og vi ser at de nok også opplever at hjertene deres fordømmer dem. For han sier: "Mine små barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og i sannhet! Og på dette vet vi at vi er av sannheten, og skal slå våre hjerter til ro framfor Ham. For dersom vårt hjerte fordømmer oss (sv.: hvadhelst vårt hjärta må anklaga oss för), er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alt" (1Joh 3:18-20).
På nytt merker vi her at nettopp de som "er av sannheten" og bør "slå våre hjerter til ro framfor Gud", likevel opplever slike anklager at hjertet deres fordømmer dem. Men når hjertet vårt anklager og fordømmer oss, så har det alltid sin grunn i at samvittigheten plages av noe som i seg selv fordømmes av Guds ord. Det er bare på slik bakgrunn loven og samvittigheten kan komme til å anklage oss. Slik sier altså Johannes det står til med dem som "er av sannheten". Og slik står det også til med dem Paulus likevel kaller for "Guds utvalgte".
For så sant disse menneskene har Den Hellige Ånd i hjertet, så må den nødvendigvis se og anklage alt hos dem som ikke er rent og fullkomment. Men nå er vår gamle natur fremdeles full av synd og forderv, slik vi har sett det utførlig omtalt i det sjuende kapitlet. Når vi da på det sterkeste ønsker å elske, lovprise og adlyde vår Gud, så kjenner vi på så mye likegladhet, utakknemlighet og ulydighet hos oss selv, at vi blir redd. Vi har bedt Gud om nåde til virkelig å kunne elske vår neste. Være gode, saktmodige, avholdende, rene, ydmyke, uegennyttige o.s.v. Men isteden opplever vi det helt motsatte inni oss; sinne, utålmodighet, urene lyster, misunnelse, stolthet osv. Og når vi ikke er våkne nok, eller overraskes, kan disse syndene dessverre også bryte ut i både ord og gjerninger. Så holder samvittigheten og loven disse syndene opp foran oss. Samtidig minnes vi all den nåde Gud har vist da han gav oss sitt lys, sin tilgivelse og sin Hellige Ånd. Og på en slik bakgrunn blir anklagene virkelig alvorlige og skremmende. Her møter alltid den gamle "anklageren" opp (Åp 12:10); djevelen som utmaler situasjonen på det aller verste. Det er ikke noe Guds barn lider så voldsomt under som under sin synd. Det er heller ikke noe annet de roper og ber så inderlig om hjelp mot. Likevel greier denne tyrannen å innbille dem at de synder med vilje, og at Gud plutselig skal fordømme dem. Slike brennende piler skyter han inn mot hjertene til de av Guds barn som kjemper mest mot synden.
De som aldri omvender seg til Herren, aldri bekjenner sin synd og søker forsoningens nåde til forlatelse og til frigjøring, disse skal jo til slutt dø i sine synder. Men den forskrekkelige dommen som gjelder disse, den retter den gamle anklageren nå mot de mest sønderknuste Guds barn, som tvert imot nettopp ligger ved nådestolen med all sin usselhet. Ja, disse vil stadig få erfare anklagene fra sin egen samvittighet, fra loven og fra djevelen. Så livet deres ofte bare blir sukk over synd, forsømmelser og ulydighet. Men opp mot alle slike anklager settet Paulus den store Gud og hans nådige rettferdiggjørelse. På samme måte som Johannes, når vårt hjerte fordømmer oss, bare minner om dette at "Gud er større enn vårt hjerte og kjenner alt". Han kjenner nemlig ikke bare til hva som bor i menneskene, men også hva han selv har gjort til vår rettferdiggjørelse. Så sier også Paulus nå:
"Det er Gud som rettferdiggjør". Hvem vil anklage, når Gud rettferdiggjør? Gud er den eneste dommeren vi står overfor. Gud er den vi har forbrutt oss mot med våre synder, slik David uttrykker det: "Mot deg alene har jeg syndet". Når det så er denne Gud som rettferdiggjør, hvem vil da anklage? Hva betyr da hjertets ellers samvittighetens anklager? Gud er jo den eneste vi har å frykte for. Men det ligger en særdeles stor trøst i noe mange glemmer helt, nemlig at det samtidig er Gud selv som rettferdiggjør. Gud selv som forsvarer oss. Gud selv som legger vår sak på sitt hjerte. Gud selv som bruker så mange ord for å overbevise oss om hvor fast hans nåde står. Tenk da over at Gud helt fra evighet av har hatt samme hensikt. Fra verden ble til har han forkynt at han ville selv sende en hjelp mot våre synder. Og da tiden var inne gav han sin egen Sønn til å oppfylle alt det loven ikke kunne få til. Derfor er det også han rettferdiggjør alle de som tror på ham. Men hvordan skulle da syndene kunne gjelde noe som helst innfor Gud, så vi skulle bli fordømt etter dem? Da måtte jo Gud ha angret sitt evige råd, og sin egen mest dyrebare gjerning.
Vi må aldri glemme dette; at vår rettferdiggjørelse er Guds egen frie gjerning. Paulus sier "Ved Jesus Kristus har Gud forutbestemt oss til barnekår hos seg selv, etter sin viljes gode velbehag". Det samme sier også Herren selv: "Jeg utsletter dine misgjerninger for min skyld". Og det er tross alt ingen som kan gjøre noen rettferdig, eller frikjenne en synder fra skylden, uten Gud alene. Det er Gud alene som rettferdiggjør. Hvordan skulle da noen anklage gjelde mot dem som Gud rettferdiggjør? Her taler apostelen i samme trøstens tone som Kristus i lignelsen om arbeiderne i vingården, der landeieren sier: "Er det ikke tillatt for meg å gjøre som jeg vil med mitt eget?" At jeg vil gi denne arbeideren en ufortjent gave, hvorfor reagerer du på det? Det samme er det Paulus vil ha sagt her: Det er Guds frie avgjørelse å rettferdiggjøre hvem han vil. Og nå har han bestemt at han vil rettferdiggjøre alle de som opphøyer Sønnen. Disse ikler han guddommelig rettferdighet, og avsier den dom at ingen synd skal tilregnes dem til fordømmelse. Hans dom er at også all den synd som ennå bryter ut i dem, alltid skal være tilgitt. Må ikke han få lov å gjøre med sitt som han vil? Det er jo utelukkende han som er menneskenes Herre og dommer.
Og om nå vi ikke fullt ut forstår å verdsette Guds Sønns forsoning, eller Guds rettferdiggjørende nåde, så settes det likevel høyt av Gud selv. Selv verdsetter han sitt eget verk så stort og dyrekjøpt som det virkelig er. Mitt hjerte og min samvittighet kan ikke fatte og verdsette det Gud har gjort for oss gjennom sin Sønn. Mens syndene derimot står klart for meg, og vokser seg store for mitt indre øye. Men dette er likevel ikke noe som gjelder for Gud. Og når det ikke gjelder for Gud, men bare i mitt følelsesliv, mitt vantro hjerte og oppfatning, - så kan jo ikke alle slike anklager skade meg. De kan bare uroe meg i perioder, - men ikke fordømme meg. Det er dette apostelen vil ha fram her med ordene: "Hvem vil komme med anklage mot Guds utvalgte? Det er Gud som rettferdiggjør". Når Gud selv ser på denne vår rettferdiggjørelse som fullkommen, da bør sannelig vi bare prise hans store nådes verk, i salig trøst og trygghet. Alt er jo i orden! Alt er jo fullbrakt! Om så syndene mine var tusen ganger flere og større, så veier de ingen ting mot den rettferdiggjørelsen vår store Gud har gitt oss. Selv om vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte. Ja, Gud er større enn vårt hjerte. Vi lovpriser hans navn!
34: Hvem er den som fordømmer? Det er Kristus som døde, ja, mer enn det, som også er oppstått, som også sitter ved Guds høyre hånd, og som også går i forbønn for oss.
Hvem er den som fordømmer? Når "det er Gud som rettferdiggjør", slik at ingen anklager registreres eller utretter noe, da er det vel en dobbelt grunn til å spørre: "Hvem er den som fordømmer?" For det å "rettferdiggjøre" er jo motsetningen til å "fordømme". Slik kan også sammenhengen her være. Men gjennom alt sammen ser vi at Paulus her er opptatt med Guds barns behov. Og her gir han et spesielt sterkt og utførlig svar på spørsmålet om fordømmelse. Da skjønner vi at her fortsetter han bare å ta fram de problemene som bekymrer oss mest, for å møte dem med Guds ords trøst. Derfor ser vi han fortsetter i neste vers med et nytt spørsmål: "Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?", og gir et langt og inngående svar på det. Og når vi innser at her søker bare Paulus å trøste oss mot alt som bekymrer oss mest, da ser vi en ny bekreftelse i dette spørsmålet: "Hvem er den som fordømmer?". En bekreftelse på det vi tidligere har understreket, om Guds barns bekymringer.
Her ser vi at det kan gå så langt med anfektelsene og deres indre anklager, at de rett og slett frykter for å bli fordømt. Frykter at Gud virkelig skal overgi dem til syndens lønn, som er død og fordømmelse. Så forferdelig kan synden ennå rase i kjødet deres. Så ille kan djevelen ennå sikte og overrumple dem. Så ynkelig svake, tørre og øde kan de innimellom oppleve at de er. Og så fryktelig kan dermed loven skremme dem i deres samvittighet, at de i slike tider i fullt alvor frykter at Gud i hellig vrede skal fordømme, forkaste og forbanne dem. Derfor tar Paulus opp denne tilstanden på det meste alvorlige gjennom det spørsmålet han innleder dette verset med. Og med de sterkeste argumenter og begrunnelser viser han at det ikke er mulig at de skal fordømmes på grunn av syndene sine, hvor mange og store de enn måtte være. For nå viser han selve hovedgrunnen for vår trøst mot synden; selve Stedfortrederens død, hans oppstandelse og uforgjengelige prestedømme som vår forsvarer hos Faderen.
Paulus vil ganske enkelt bevise at det ikke er mulig at Guds barn skulle fordømmes for noen som helst av syndene sine. For det ville vært i strid med Guds rettferdighet. At det er dette han vil ha sagt, det ser vi ved at han på spørsmålet: "Hvem er den som fordømmer?" nettopp svarer: " Det er Kristus som døde". For "døden" var jo det de fordømte skulle straffes med for syndene sine, "syndens lønn er døden". Men Paulus føyer til flere sterke trøstens grunner, for å overbevise de anfektede kristne ennå sterkere om at det ikke er noe som skal kunne fordømme dem. Han nevner her tilsammen fire årsaker til trøst. Den første er Kristi død. Den andre: hans oppstandelse. Den tredje: at han nå sitter ved Faderens høyre hånd. Den fjerde: at han nå alltid går i forbønn for oss hos Faderen.
Det er Kristus som døde. Gjennom hans død er den hellige lovens dom over synden fullbyrdet, og det guddommelige rettferdighets-krav tilfredsstilt. Hvis vi nå skulle bli fordømt på grunn av syndene våre, så ville det bety at vi måtte selv lide døden for syndene våre. Men nå påpeker apostelen at det var Kristus som døde, d.v.s. som allerede har dødd til soning for hele verdens synd. Straffen for syndene er altså allerede fullbyrdet. Men én og samme skyld kan jo ikke kreves av to personer! Det ville stride mot all rettferdighet. Hvis så Kristi død er min forsoning, - da må jeg være fri--!
Her, som over alt i Skriften, legger vi merke til at ingen synder kunne erklæres fri fra sin synd, uten at det guddommelige rettferdighets-kravet først var blitt tilfredsstilt, og kravene Guds hellige lov stiller var blitt fullkomment oppfylt. Gud kunne ikke av hensyn til sin barmhjertighet sette sitt rettferdighets-krav til side, eller rettferddiggjøre syndere uten at det hadde foregått en forsoning, overensstemmende med loven. Det var for å forkynne denne store grunnsannheten at Gud i Det gamle testamente innstiftet den blodige offertjenesten. For med det skulle folket stadig innprentes at "uten blodsutgytelse blir det ingen tilgivelse" (Heb 9:22). Med disse utallige forbildene, og gjennom konkret forutsigelse ved profetene, har Gud fra verden ble til forkynt oss dette; at han vil gi oss et offer for syndene. Et offer som skulle gjelde overfor ham i all evighet, slik Herren Kristus selv uttrykte det; at han var kommet for å "gi sin sjel som løsepenge", og "mitt blod som utgytes for mange til syndenes forlatelse". Men så burde jo også alt dette være en veldig, himmelsk trøst for oss, i livet og døden. Selv om hjertet vårt stadig fordømmer oss, og selv om vår innskrenkete og blinde fornuft aldri her i livet kan fatte hver detalj i forsoningens hemmelighet.
Men så mye har vi fått åpenbart gjennom det guddommelige Ordet, at Gud har gitt oss en forsoning som har en ubeskrivelig omfattende verdi, da han gav sin enbårne Sønn for oss. Vi vet også at han, som var lovens Herre, og som ikke visste av synd, ikke for egen del behøvde leve under loven og til sist lide under dens forbannelse. Men at han gjorde alt dette for oss. "Han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss", han ble en forbannelse for oss. Han var "Guds Lam som bar bort verdens synd". Han var den som av Guds nåde skulle "smake døden for alle". Og for hans forsoningsdøds skyld er det da aldeles umulig at de som nå ved troen er forenet med ham, noen gang på grunn av sine synder skal bli behandlet etter loven. Enten det gjelder gamle synder, eller de som ennå herjer i dem, så skal de ikke selv måtte dø på grunn av syndene deres. På denne grunn er det apostelen står fast og sier: "Hvem er den som fordømmer? Det er Kristus som døde".
ja, mer enn det, som også er oppstått. Dette er den andre grunnen apostelen tar fram for å vise hvor umulig det er at Guds barn skulle kunne fordømmes på grunn av syndene sine. I Kristi oppstandelse ligger ikke bare stadfestelsen av hele hans forsoning og bekreftelsen på alt Skriften vitnet om Kristus. I oppstandelsen ligger også selve grunnen for vår rettferdiggjørelse. I oppstandelsen har vi selvsagt først og fremst denne stadfestelsen; beseglingen. For at "Kristus stod opp igjen på den tredje dag etter Skriftene", det stadfester først at han var den rette Messias, den profetene hadde lovet (Jes 53:8, Sal 16:10, Hos 6:2, Jon 2:1). Derfor hadde også Herren konkret lovet at han skulle gi jødene denne "profeten Jonas tegn" (Mat 12:39). Og Paulus viser hvor stor betydning denne stadfestelsen hadde, når han sier "hvis Kristus ikke er oppstått, da er troen deres uten innhold" (1Kor 15:14).
Videre så var Kristi oppstandelse stadfestelsen på at hans fullbrakte forsoning var mottatt og godkjent av Faderen. For da Gud reiste ham opp fra graven, "etter å ha løst dødens smerter (fødselsveer)" (Apg 2:24), gav Gud dermed et stort offentlig vitnesbyrd overfor alle mennesker og ånder om at vår stedfortreder fullkomment hadde tilfredsstilt rettferdighetens krav. At den fullbyrdede forsoningen for syndene var godkjent, og at den rettferdighet som kreves nå var oppnådd. Hvis Kristus ikke hadde stått opp, ville det betydd at synden ennå ikke var fullkomment sonet, slik at han derfor ble holdt tilbake som en dødens fange. Men fordi stedfortrederen nå er gitt fri, må en fullkommen løsepenge være betalt for alle de syndene han hadde tatt på seg. For hvis det ikke var betalt, selv bare for én eneste av disse syndene, så ville stedfortrederen blitt holdt fanget i dødens vold. For "syndens lønn er døden".
Men Paulus kan ha hatt ennå en grunn til at han så ettertrykkelig skiller mellom Kristi død og hans oppstandelse, at han sier: "ja, mer enn det: som også er oppstått". For i kap 4:25 ser vi apostelen skiller mellom det Kristus utrettet ved sin død, og det han utrettet ved sin oppstandelse. Der sier han at Kristus "ble gitt for våre overtredelser, og oppreist til vår rettferdiggjørelse". I dette ordvalget ligger helt klart denne meningen: Kristus har dødd som vårt syndoffer, og stått opp som vår rettferdighet. Kristus var så helt og holdent i vårt sted både i sin død og sin oppstandelse. Ja, vi var for Guds øyne som helt skjult i ham. Slik at når han døde for våre synder, så gjaldt det for Gud som om vi selv hadde dødd for syndene. Og når han stod opp til vår rettferdiggjørelse, så gjaldt det for Gud som om vi hadde stått opp rettferdige. I 2Kor 5:14 sier Paulus at "vi har gjort det klart for oss: Når én døde for alle, da døde alle". Da må det samme gjelde om hans oppstandelse: Når én har stått opp rettferdig - for alle, så har de alle stått opp rettferdige i ham.
Så gjenstår det selvsagt at hvert enkelt menneske gjennom troen tar imot og ikler seg denne rettferdigheten. Men selve rettferdigheten består likevel alltid i at stedfortrederen er rettferdig. Det er hans egen personlige rettferdighet som blir vår rettferdighet. Det var dette Ånden skulle overbevise verden om, som Jesus selv sa: "om rettferdighet, fordi jeg går til min Far". Men når Kristus altså er reist opp til vår rettferdiggjørelse, slik at hans rettferdighet er vår rettferdighet, - og når hans oppstandelse dermed var stadfestelsen på at hans fullbrakte forsoning var fullt gyldig. Ja, var stadfestelsen på alt Skriften hadde vitnet om ham. Da har vi jo i hans oppstandelse ganske visst ennå en urokkelig grunn for vissheten om at ingen synder skal kunne tilregnes de som tror, så de skulle kunne fordømmes. "Og hvis Kristus ikke er oppstått, da er dere fortsatt i deres synder", sier Paulus. Men da sier det seg jo også selv at når Kristus er oppstanden, da er vi ikke i våre synder. Hvordan skal vi noen gang kunne prise Gud nok for en sånn evig nåde? Men Paulus fortsetter med ennå mer som kan trøste oss:
som også sitter ved Guds høyre hånd. Dette er den tredje veldige grunnen for at de som tror kan være trygge overfor all fordømmelse. Kristus har ikke bare dødd og stått opp for oss. Som vår bror og stedfortreder er han også opphøyd til herlighetens trone. Det vil si at i sin menneskelige natur, og som menneskenes mellommann, er han ikledd all makt i himmelen og på jorden. For dette uttrykket "sitter ved Guds høyre hånd" taler ikke om at han er på noen spesiell plass i himmelen. Men konkret at han er ikledd, eller gitt, en spesiell makt og herlighet. Og helt spesifikt betegner det Kristi delaktighet i Faderens makt og regjering over sitt rike i himmelen og på jorden. Talemåten er hentet fra de østerlandske kongenes praksis. Når de ville opphøye noen til sin medregent, så satte de ham ved sin høyre side. Det skildrer altså det samme som Herren selv sa etter at han var blitt opphøyet: "Meg er gitt all makt i himmel og på jord" (Mat 28:18). Og "Jeg er den første og den siste. Jeg er han som lever og var død, og se, jeg er levende i all evighet. Amen. Og jeg har nøklene til dødsriket og til døden" (Åp 1:18).
Han er den egentlige Josef som er opphøyd til Herre over hele riket, og dermed er i den aller beste posisjon til å hjelpe og beskytte brødrene sine (1Mos 41:43). Det er det samme Paulus taler om her, som da han i kap.5:10 sa at om vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender, skal vi så mye mer bli frelst ved hans liv" - d.v.s. når han nå lever og regjerer. Tenk etter hvor sterk trøst som ligger i dette at han, som i sin store barmhjertighet gav seg helt for menneskene, ja, selv ble menneske og gav sitt liv og blod for oss, - at han har all makt i himmel og på jord! Hvem skulle jeg da frykte for? Hvem er da den som vil fordømme? Han som her på jord viste så stor og brennende kjærlighet til menneskene at det var hans "mat" å få frelse en stakkars synder, og at nettopp de fortapte fårene var de som lå ham aller sterkest på hjertet - . Han er den som har all makt! Hele dommen er overlatt til ham (Joh 5:22,27). Hvem er da den som vil fordømme? Og hvilken makt skal da kunne skade oss?
Vi tenker riktignok ofte at ikke bare er jeg en stor og uverdig synder, men jeg er til og med så fanget i synden og djevelens makt, at jeg umulig kan frigjøre meg fra dette. Og da må jeg jo være aldeles fortapt. Men tenk etter hva det betyr at din omsorgsfulle Frelser til og med har all makt! At han sier: "Jeg har nøklene til dødsriket og til døden". Når Peter bekymret ropte ut: "Hvem kan da bli frelst?", svarte Herren: "Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud". Dermed sier jo Herren at just når det ser helt umulig ut for oss, da vil Den Allmektige hjelpe. Og han som er vår omsorgsfulle Frelser, vår bror og stedfortreder, er selv opphøyd og satt ved kraftens høyre hånd. Da skal nok sikkert og visst han gjøre alt som er nødvendig for at vi kan bli frelst og nå fram til evig liv i himmelen. Lovet være hans navn! Men vi behøver ikke bare forestille oss Kristi evige omsorg - for Skriften vitner uttrykkelig om det. Men Paulus tilføyer:
og som også går i forbønn for oss. Dette er den fjerde og siste grunnen apostelen minner om, som trygghet for de som tror, mot all fordømmelse. Det ordet som er oversatt her med "går i forbønn", betyr "stille seg fram for noen", "være noens talsmann". Og det som dette taler om, finner vi utførlig forklart i Hebreerbrevets sjuende, åttende og niende kapittel. Der leser vi bl.a.: "Men fordi Kristus forblir til evig tid, har han et uforgjengelig prestedømme. Derfor har han også makt til fullkomment å frelse dem som kommer til Gud ved ham, ettersom han alltid lever for å gå i forbønn for dem". Og videre: "Han gikk inn i selve himmelen, for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld". Av slike ord fatter vi litt av Kristi uforgjengelige prestedømme. Dette at han ikke bare alltid skal be for oss, men også skal være for Guds åsyn for vår skyld - som den rettferdige. I ham ser Faderen oss alle sammen rettferdige og ulastelige. Dermed skal han være vår forsvarer, vår "Talsmann hos Faderen". Johannes sier: "Hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige" (1Joh 2:1). Innfor Faderen står han alltid og skjuler hver enkelt som tror med fruktene av sin soningsdød. Slik er vi alltid "frelst fra vreden" (Rom 5:9). Og slik er vi skjult mot all fordømmelse.
I Det gamle testamente ser vi forbildet på dette Kristi uforgjengelige prestedømme ved at den levittiske ypperstepresten først var kledd i en kjortel av lin, og forrettet ofringen i templets forgård. Deretter skulle han ta på seg livkjortelen av gull, og så gå alene inn i det aller helligste hvor han skulle stenke blodet på og foran nådestolen. Slik har også Kristus, som dette forbilledlig viste, først "lidd utenfor byporten" (Heb 13:12), da han bar fram sitt offer på jorden. Deretter, ikledd herligheten, trådte han inn i himmelen for å stille seg fram for Faderen med den veldige virkningen av sitt eget blod som var ofret. Og det er dette "renselsens blod" Hebreerbrevet sier "taler bedre enn Abels blod", - d.v.s. til forsvar for syndere, ja, til forsvar for alle de som kommer til Gud gjennom Kristus. Og det er i dette; den nye paktens blod, vi er renset fra alle våre synders skyld, og dermed til enhver tid er "frelst fra vreden", fra all fordømmelse.
Men gjennom dette Kristi uforgjengelige prestedømme mottar vi ikke bare den vedvarende forlatelsen, Faderens evige vennskap. Vi mottar også alle de Åndens gaver som vi trenger til liv og gudfryktighet. I alle ting er han vår "frelses Høvding", "som gjør prestetjeneste ved helligdommen". Skriften lærer uttrykkelig at det er bare i mellommannens navn vi har all Guds nåde. Bare i ham er vi ulastelige og rettferdige innfor Gud. Og bare gjennom ham kan vi motta Den Hellige Ånd og all hjelp i kampene. Skulle da Gud noen gang ha grunn til å se etter vår egen verdighet, eller fordømme oss for syndene våre?
Med alt dette har Paulus villet overbevise oss om at vi som lever i troen på Kristus, gjennom ham har en helt og holdent urokkelig nåde. Dvs. at ikke bare de syndene som én gang er tilgitt oss, skal være forlatt for evig, "kastet i havets dyp". Men heller ikke de syndene vi ennå har i kjødet, og som fremdeles, her i livet kan bryte ut, skal aldri tilregnes oss til fordømmelse. Nei, vi lever i et nåderike som til enhver tid hersker over oss. Og det er dette som er det viktigste for troen; at vi vet vi har en forlatelse som dekker alle våre synder. At vi har en "forsvarer" som "gjør prestetjeneste i helligdommen" for vår skyld nettopp nå, når vi har syndet. Johannes sier uttrykkelig: "Dette skrive jeg til dere, for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige".
Men når denne talsmannen også tjener oss når vi synder, og hvis det er bare i ham vi er rettferdige innfor Gud, da må vi ganske enkelt bekjenne at vi er rettferdige til enhver tid, så lenge vi er i Kristus. Hvor mange og store syndene våre enn måtte være. For hvis vi ikke tror og bekjenner dette, så viser det klart at vi til en viss grad i alle fall, bygger vår rettferdighet på oss selv. At vi ikke har den bare i Kristus. Men da vil vi også fort falle i fortvilelse, når vi kjenner synden herje i oss. Og vi kan jo aldri forutsi hvor mye vondt som ennå kan bryte ut i oss, om vi er aldri så alvorlige kristne. Profeten sier "Jeg vet, herre, at det ikke står til vandringsmannen å styre sin gang" (Jer 10:23). Hver dag må vi tigge om Guds nåde til vandringen. Det eneste som er felles for alle Guds barn, når det gjelder helliggjørelsen, er at de er alle blitt nye mennesker, og har begynt å vandre en ny vei med Kristus. Det gamle mennesket er "korsfestet". De "tjener" ikke lenger synden, men kjemper i bønn mot den. Dette fører alltid Guds Ånd med seg i de som tror. Men utover det kan en aldri sette noe mål for hvor mye kraft eller svakhet den enkelte vil få i sitt liv. Nei, i vandringen vil det vise seg hvordan det går hver enkelt. Dette avhenger bare av hvor mye Gud tillater fristeren å prøve deg (Job 2:6, 3:1, 1Krøn 21:1, konf.2 Sam 24:1, Luk 22:31). Mange forskjellige forhold, både indre og ytre, kan gjøre stor forskjell i dette. Derfor ser vi hvor forskjellig skjebne de helliges liv viser på dette området.
Men gjennom alt som skjer er vår evige yppersteprest vår stedfortreder, og holder oss fast i nåden så lenge vi blir værende i ham. For da kan ingen ting fordømme oss (v.1). Det er dette apostelen lærer oss her. I de tre første versene i dette kapitlet har han også, ganske kort, sagt det samme; at det ikke finnes noen "fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus", fordi de er frigjort fra loven. Og det igjen fordi "det som var umulig for loven, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse" osv. Her har nå Paulus regnet opp alt det Sønnen har lidd, har gjort og ennå gjør for vår frihet fra fordømmelsen. Og da bør alt dette gjøre oss så trygge overfor alle anklager, at vi nå bare skulle prise og takke vår Gud for hans usigelige gave, hans evige rådslutning. Ja, bare takke og prise, og inderlig ønske og be om hans hjelp, så vi nå i alt vi foretar oss kunne fremme hans ære, fordi han kjøpte denne evige nåde til oss med sitt blod. Det er bare det som ennå gjenstår. Måtte Gud gi oss sin nåde til det, - for vår evige prisverdige mellommanns skyld!
35: Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel, angst, forfølgelse, hungersnød, nakenhet, fare eller sverd?
Her kommer Paulus til den andre vesentlige bekymringen Guds barn har; at de ikke må falle ut av Guds kjærlighet. Ovenfor har apostelen trøstet oss i spørsmålet om vi kan tro vi er under nåden, og når det gjelder samvittighetens anklager og frykten for Guds vrede. Nå tar han opp bekymringene for alle farene mot det åndelige livet, og vil overbevise oss om at ingen ting av det som i det hele tatt kan møte oss her i livet, skal være i stand til å skille oss fra Kristi kjærlighet. Og på samme måte som ovenfor, former han trøsten i spørsmålets triumferende tone, når han sier:
Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Bare selve spørsmålet gir jo uttrykk for en sterk tro og frimodighet hos apostelen. Men det er altså et aktuelt spørsmål som tydeligvis ligger der. Spørsmålet om noe skulle kunne skille oss fra Kristi kjærlighet. Og bare det at spørsmålet tas opp, og at det her gis et utførlig og trøsterikt svar, er godt nok bevis på at dette er virkelige bekymringer som vanligvis uroer de som tror. Det beviser at denne trøsten er aktuell og nødvendig for Guds barn. Vi må ikke tro Paulus skriver noe bare for å demonstrere sin egen frimodighet, og uten å tenke på at det skulle trøste noen som trengte det. Nei, dette er rett og slett en svært vanlig bekymring hos alle sanne Guds barn. Ja, et karakteristisk kjennetegn på den sanne nåden i hjertet; at de anfektes i spørsmålet om de kan bli værende i Kristi kjærlighet. At de ikke nøyer seg med at nå har de i alle fall Guds nåde, uten tanke på om de blir værende der til enden.
Det er et godt tegn at du kjenner din svakhet og falskhet, alt som vil hindre, og fiendens makt, så levende at du frykter for å bli fratatt din dyrebare skatt. Samtidig som vi ikke må lukke øynene for at det jo også er et tegn på svakhet i din tro, at du ikke har en tilsvarende stor trøst i Guds trofasthet og makt. Men selve frykten er et godt tegn. Den viser ikke bare at du kjenner din svakhet og fiendenes makt. Men også at selve gaven er blitt dyrebar og umistelig for deg. For slik er jo alltid hjertets natur. I samme grad som noe er blitt dyrebart og umistelig, så kjenner vi på faremomentene og frykten for å miste det. Er det en mindre verdifull skatt jeg oppbevarer, da kjenner jeg ikke stort til frykten for at den skal bli stjålet. Men er skatten veldig stor, f.eks. i millionverdi, da tror jeg alle tyver og kjeltringer vet om det. Da finner jeg ikke noe sted som er sikkert nok til å skjule det.
Den som aldri frykter for å miste sin salighetsskatt i denne farlige verden, kan jo ikke sette verdien av denne skatten videre høyt. Det er et langt bedre tegn, hvis du har en fryktens ånd, tilbøyelighet til nesten alltid å frykte for å bli bedratt, eller annen åndelig fare. Eller, som en gammel lærer skriver: "Hvis du kommer på den tanken at du en dag skulle miste både gudsfrykten og troen i hjertet, så gripes du og skjelver som for døden". Dette vitner om et Åndens verk i sjelen, som har gjort din nådestand både dyrebar og umistelig for deg.
Men de som frykter for å miste Guds nåde, de skal trøstes med Guds nåde. Dette er en hovedregel i alt Guds ord. Denne regel handler så også apostelen etter her. Nettopp disse som frykter er det han vil trøste. Det er disse han her forsikrer om at de har en så sterk og trofast Herre og beskytter, at ingen ting skal kunne skille dem fra ham. Mange sterke fiender og hindringer vil nok komme til å legge seg i veien for oss, "men i alt dette skal vi mer enn seire ved ham som elsket oss". Dette er den trøsten Paulus forkynner her.
Kristi kjærlighet. Den nåden som ingen ting skal kunne skille oss fra, skildres her i det korte, men rike uttrykket: "Kristi kjærlighet" - ikke vår kjærlighet til Kristus*, men Kristi kjærlighet til oss, som hele sammenhengen viser. For i nest foregående vers har Paulus bare skrevet om hva Kristus har gjort, og gjør, for oss. Og i v.39 uttrykkes samme sak med disse ordene: "Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre". Men hva vil det si å bli skilt fra Kristi kjærlighet? Det må uten tvil bety å bli skilt fra personlig å ha del i Kristi kjærlighet, eller bli skilt fra nåden. I livet i nåden er Kristi kjærlighet hele vår salighet. Ikke nok med at vi gjennom Kristi kjærlighet mottar alt som hører til liv og frelse, Faderens evige nåde, frihet fra all fordømmelse, Den Hellige Ånd i hjertet, barnerett og arverett i himmelen. Men det er også helt konkret Kristi kjærlighet som også i dette er Guds barns mest dyrebare skatt og salighet.
For den ekte bruden betyr brudgommens kjærlighet mer enn alt han eier, og alle gavene fra ham. Et Guds barn sier som Asaf: "Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden". Et Guds barn kjennes på at når det har gjort noe galt, så er dets største bekymring dette at det kan ha skapt brudd med sin Herre, og mistet hans kjærlighet. Derfor er dette uttrykket "Kristi kjærlighet" som født ut av et hjerte som tror. Men et slikt hjerte frykter derfor at noe skal kunne skille det fra denne nåden. Det er dette det dreier seg om i denne teksten.
Og nå sier Paulus: "Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?" Som vi allerede har sagt, så ligger det bare i tonen i spørsmålet en trøsterik visshet om at ingen, og ingen ting, skal kunne skille oss fra denne kjærligheten. Senere finner vi denne vissheten uttalt i klartekst (v.37-39). Men nå er det svært nødvendig at vi oppfatter denne trøsten rett. For noen vil ha det til at her finner vi ikke bare en trøst om at ingen kan skille oss fra Kristi kjærlighet, men også at vi selv aldri skal kunne falle fra Kristus, når vi én gang er kommet til ham og blitt født på ny. Men her åpenbarer jo Skriften generelt klart nok at Herren Gud ikke lærer noe slikt, som om hans folk her på jord er satt inn i en slik sikkerhet at de aldri står i fare for å miste kronen. Skriften lærer jo uttrykkelig og over alt det motsatte. Men så spørres det altså: Hvordan skal vi forstå den trøsten Paulus gir oss her? Legg da litt nøyere merke til ordvalget, og se hvordan han taler. Han sier ikke at vi ikke kan falle fra, men velger ord som gir trøst mot en angripende makt. Han sier at ingen ting skal kunne "skille oss fra Kristi kjærlighet". Dvs.; ingen ting skal makte noe slikt, uansett hvilket maktbruk som settes inn.
Legg merke til at blant alt det han senere regner opp, som ikke kan skille oss fra Kristi kjærlighet, så nevner han aldri vår egen troløshet, vårt eget frafall. Først leser vi altså: "Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?". Og senere: "I alt dette skal vi mer enn seire ved ham som elsket oss". Dette viser at Paulus taler til mennesker som selv frykter for å bli skilt fra Kristi kjærlighet, som selv er redde og kjemper. Legg merke til ordene: "skal vi mer enn seire". Og så lenge vi slik frykter, og flyr til den trofaste og allmektige Herren, så skal sikkert nok ingen ting kunne skille oss fra ham. Noe ganske annet taler apostelen om dem som "synder med vilje etter å ha fått erkjennelse av sannheten" (Heb 10:26). Om dem sier han at de "er kommet bort fra Kristus", "da gis det ikke lenger noe offer for synder" osv. Og at disse likevel en gang har vært sanne medlemmer av de troendes forsamling, det ser vi tydelig av sammenhengen mellom v.25 og 26. For hvis de var falske medlemmer som forlot de troendes "egen forsamling" (eller "særskilte sammenkomster" som gr.teksten uttrykker det), så ville de jo ikke blitt ulykkelige gjennom den handlingen. De var jo ikke frelst ved at de bare hadde et ytre, et falskt samfunn med de kristne. Men her taler apostelen om noen som blir ulykkelige ved at de forlater flokken. Og han sier at grunnen er at de "syndet med vilje". Slik er sammenhengen i Heb 10:22-26. Men i vår tekst derimot taler han om dem som selv er redde for å bli skilt fra Kristi kjærlighet. De kjemper selv for å bli værende der. Det ser vi av teksten: "vi skal mer enn seire ved ham som elsket oss"*.
*
Samme kommentar gjelder også ordene i Joh 10:28, der Kristus sier om sine sauer: "ingen skal rive dem ut av min hånd". Legg merke til at Herren sier "rive dem ut". Han taler om voldsomme angrep for å bortføre sauene. Derfor stiller han også sin og Faderens makt opp mot disse (v.29). Men i verset like foran sier han: "Mine sauer hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg". Dette forteller oss virkemidlet som gjør at de kan bevares ved Guds makt, dette at "de hører hans røst". Vi føres altså frem til frelse, ikke som døde ting av en uimotståelig allmakt, men som tenkende vesener ved å høre hyrdens røst. Men hvis vi føres gjennom Ordet, og ikke av en uimotståelig makt, da må vi også ha frihet til enten å høre, eller ta avstand fra Ordet. Dette er hemmeligheten i dette spørsmålet: At vi ennå alltid er "på prøve". Vi prøves i dette om vi hører hans røst. Var det ikke slik, ville ikke Skriften ha brukt så mange ord på å vekke, advare, trøste, og lede oss. Alle slike ord vitner bare om at vi skal ledes av Ordet, og altså ennå bare er i lære, så lenge vi er på jorden. Det samme sier også apostelen Peter: "Dere som ved Guds kraft blir bevart.." - men hør hva han tilføyer: "..ved troen" (1Pet 1:5).
Selv om vår blinde fornuft ikke kan se grensene mellom virkningene av menneskets ånd og av Guds Ånd, så er det likevel åpenbart gjennom hele Skriften at Gud sier det er menneskenes, og ikke hans, manglende vilje som gjør at de ikke tror. Og vi ser Kristus sier at "Din tro har frelst deg". Ja, han ble overrasket og gledet seg når noen hadde en sterk tro. Derimot ble han oppbrakt og sa Guds vrede skulle komme over dem som ikke trodde.
Selv om jeg ikke forstår alt, så sier disse tydelige skriftstedene meg at vi ikke ledes etter en tilfeldig beslutning fra Gud, Den allmektige, - men gjennom Ordet. Og at vi går i denne skolen så lenge vi er på jorden. Men hvis det altså er slik, og Skriften i tillegg viser med mange advarende ord og eksempler at vi kan komme svært forskjellig ut fra denne prøven vi står i. De er "kommet bort fra Kristus", og "er falt ut av nåden" (Gal 5:4). Da er det sannelig også helt tydelig og åpenbart at de som står i nåden, også kan falle ut av nåden. Uttrykket "falle ut av nåden" kan jo ikke brukes om noen som aldri har stått i nåden. Og flere og klare ord i Skriften må alltid gjelde mer, ja, skal egentlig forklare de ordene som kan synes å være tvetydige. Vi må heller ikke noen gang tyde et enkelt og utydelig ord slik at konklusjonen strir mot den åpenbare sannheten. Men dermed skulle det med dette være avgjort hvordan den kristne oppfatningen av disse tekstene må være. Selv om vår fornuft ikke helt makter å fatte det hemmelighetsfulle forholdet: Hvordan vi kommer til - eller hvordan vi blir værende i nåden. Det må være nok for oss at skriften er full av advarsler, nettopp til de som tror, at de ikke må "vende seg bort fra det hellige budet som ble overgitt til dem" (2Pet 2:21).
Her kunne så noen spørre: Hvordan kan de som tror noen gang finne på å synde "med vilje"? Svar: Til korinterne minner Paulus om at slangen i sin sluhet greide å bedra Eva som ennå ikke hadde fordervet boende i seg. Og til galaterne sier han: "Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet!" Og til efeserne taler han om "djevelens listige knep", og at vi fremdeles er i krig og må være ikledd hele Guds rustning "for at dere kan være i stand til å stå imot på den onde dag". Det samme sier også Peter: "Vær edrue, vær årvåkne! For deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve, og søker noen han kan oppsluke". Alle disse ordene understreker sterkt nok for oss at vi ennå ikke er innenfor himmelens evige trygge bolig. At vi ennå går på skolen, og at vi alltid, på grunn av fordervet som ennå bor i oss, har mulighet for å bli bedratt av fiendens spill.
Men så sier du at dette er jo forferdelig. Når det er slik, vil vi jo aldri kunne føle oss helt trygge her på jord. Skal vi stadig måtte være redde, våke, be og kjempe? På denne måten vil vi jo bli avhengige av at Gud er nær og hjelper hvert eneste øyeblikk, så vi bare må ha all vår trøst i dette. Svar: Ja, det er akkurat slik Herren vil ha oss - ! Og det er nettopp denne konstante avhengigheten av Gud som fienden vil føre oss vekk fra. Men så er det da heller ikke noe det gamle, vantro hjertet har så mye imot, som å være i en konstant avhengighet av Gud. Enten vil det leve i egen selvsikkerhet, eller også avvise all form for trøst. Og denne holdningen vil også fienden plante inn i oss. Men Herren sier i sitt ord: "Tjen Herren med frykt, og juble med beven!", "Våk og be, for at dere ikke skal komme i fristelse!". "Ferdes med frykt (gudsfrykt) all den tid dere er utlendinger her". "Arbeid på deres egen frelse med frykt og beven!". "Dere som frykter Herren, stol på ham" (Sir 2:8). "Gud er trofast; han skal ikke la dere bli fristet over evne".
Slik taler Herrens ord, nettopp til de som tror. Herren Gud vil være trøst og den trofaste hjelp for sjeler som frykter. Det er denne trøsten teksten vår også vil gi oss, når den forsikrer oss om at ingen ting skal kunne "skille oss fra Kristi kjærlighet". Og det må jo sies å være en stor og guddommelig trøst at vi har så mektig og trofast en Herre, som skal hjelpe oss og føre oss lykkelig gjennom alle fristelser og farer, når vi påkaller ham. Selv om vi riktignok ikke får den trøsten vårt gamle hjerte gjerne ville ha. For den vil hele tiden ha det til at vi ikke lenger er i en sånn fare at vi hver eneste dag skulle behøve påkalle Herren, og være avhengig av ham. Lovet være Herren! I hans makt og trofasthet har vi alltid trøst, hver eneste gang vi opplever at vi trenger det. Og bare slik er det det skjer, når Herren vil gi oss trøsten.
Så vil vi se nærmere på de prøvelsene og fristelsene Paulus tar fram her. Slike som kunne true med å skille oss fra Kristi kjærlighet. For å antyde den fiendtlige makten de står for, skildrer han dem som personer. Han sier ikke "Hva", men "Hvem" - "Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?" Skulle trengsel eller angst, forfølgelse, hungersnød, nakenhet, fare eller sverd, makte det?
Trengsel. Det er et generelt uttrykk for alt som kan tenkes å ville tynge eller smerte oss her i livet. Enten det nå rammer vårt legeme, vår eiendom, eller vårt navn og rykte. I Apg 14:22 sier apostelen at "vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler". Så kan kanskje noen undre seg over hvordan trengsel skulle kunne hindre oss i å bli i Kristi kjærlighet. Jo, trengslene kan alltid bli farlige på to måter: Først ved at de opptar tankene, og på samme måte som tornekrattet kveler de hele vårt åndelige liv (Mat 13:22). Det andre er at hvis trengselen blir særdeles tung og langvarig, fristes vi til vantro, og tviler på Guds nåde. Vi tenker da lett: Hvis Gud ikke var sint på meg, så ville han vel ikke la alt dette ramme meg? Ellers ville han vel hørt bønnen min, og sørge for litt hjelp? Slik kommer sjelen i fare for å miste selve barnetilliten. Men Paulus kommer snart med trøsten: Vi skal ikke gå under gjennom slike prøvelser. "I alt dette", sier han, "skal vi mer enn seire ved ham som elsket oss" (v.37).
Angst. Her skildrer apostelen etter grunnspråket egentlig et trangt rom, der en ikke vet hvor en skal vende seg. Og her tales det altså om hjertets angst i den største uro og bekymring, når en får oppleve stor nød og ulykker. Når en er ført til den ytterste grensen, og ikke ser noen utvei eller hjelp. Da opplever en hva "angst" står for. Men selv da vil vår trofaste og allmektige Herre være nær og hjelpe oss lykkelig gjennom.
Forfølgelse. Her begynner Paulus å tale spesielt om de lidelser som kristne må tåle fra verden, fordi de tror, bekjenner og følger etter Kristus. Ordet "forfølgelse" sier jo egentlig at de kristne ofte må flykte for fiendene sine, fra det ene stedet til det andre. På samme måte som de straks etter Herren selv ble født måtte flykte med ham til Egypt, for å slippe unna Herodes' sverd. Senere, gjennom hele livet sitt, var han forfulgt av fiendene sine. Og nå har Herren sagt at "har de forfulgt meg, skal de også forfølge dere". Dette gjelder til alle tider og på ethvert sted, selv om forfølgelsene kan være av forskjellig art og grad. Men vi skal alltid leve under den forfølgelsen Herren selv skildret slik: "Dere skal bli hatet av alle for mitt navns skyld", "De skal håne og forfølge dere, og for min skyld si all slags ondt om dere på falskt grunnlag". Dette er så harde prøvelser, at Herren, spesielt om forfølgelse, sier: "Men den som holder ut til enden, skal bli frelst" (Mat 10:22). Men han sa også at de som var begynt å tro på ham, men ikke hadde roten festet dypt nok, bare ville komme til å "holde ut en stund. For når trengsler eller forfølgelse oppstår på grunn av ordet, snubler de med en gang" (Mat 13:21).
Spesielt for unge kristne er det en bitter tanke at om de følger Kristus, så skal de ikke få beholde sitt gode navn og rykte, menneskelig godkjennelse og vennskap, men bli foraktet og forkastet. Men hvis Ordet har fått slå dypere rot i hjertet deres, da frykter de mer for å miste Guds vennskap, enn verdens. Fremdeles kan de, når de kjenner på sin svakhet, fristes til å si med seg selv: Hvis hatet og forfølgelsen skulle bli stor, - hvem vet om jeg greier å holde ut inntil enden, og ikke i frykt fornekter min Herre? Men den som frykter for seg selv, ham skal den trofaste Herren styrke veldig, og bevare når han fristes. I alle ting seirer vi ved ham som elsket oss.
hungersnød eller nakenhet. De som har blitt forfulgt, har ofte måtte oppleve den dypeste nød og fattigdom, så de har stor mangel både på mat og klær. De har måtte "flakke omkring i ørkener og i fjellene, i huler og i jordens grotter" (Heb 11:38). Dette har Paulus også opplevd, og skildrer det slik: "i hunger og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet" (2Kor 11:27). Det er slike lidelser han tenker på her.
Fare. Hva det er Paulus tenker på med ordet "fare", kan vi se av 2Kor 11:26. Der forteller han hva han har opplevd selv: "Jeg har ofte vært i farer på elver, i farer blant røvere, i farer blant mine egne landsmenn, i farer blant hedningene, i farer i byen, i farer i ørken, i farer på havet, i farer blant falske brødre". Alle disse farene var slike som Paulus kunne se og registrere. Men i alt sammen opplevde han Guds veldige beskyttelse. Vi har kanskje ikke de samme opplevelsene som Paulus, men går uansett gjennom utallige farer som vi ofte ikke ser eller oppfatter. Men Herren beskytter oss daglig gjennom alt sammen. Vi har alle de naturlige farene, som når som helst kan ramme legemet vårt eller lemmene, øynene våre, vår forstand og enhver sans, - hvis ikke Gud bevarte oss hvert øyeblikk. Tenk litt på hva djevelens vrede og makt kunne påføre oss, hvis vi ikke hadde denne beskyttelsen!
Luther sier at "Hvis ikke Gud stadig våket over oss, men bare et minutt gav djevelen full frihet, ville den gyselige fienden i samme minutt rive oss i stykker og føre oss like i helvete". Se bare hva han gjorde med Job straks han fikk lov til det! I tillegg ville nok verdens fiendskap bryte ut i all sin villskap, hvis ikke Herren med all sin makt holdt den tilbake. Og så lenge alt slikt ikke har skjedd, kan vi altså vite at vi hele tiden har fått lov å være under Guds omsorg og veldige beskyttelse. Dette burde vi alle sammen tenke mer på, enn vi som regel gjør. Men særlig de som er klar over og frykter de farene som omgir oss, burde ha en veldig trøst mot alt det de kan frykte, i alt som vi hele veien erfarer av Guds omsorg og beskyttende hånd.
Sverd. Her nevner Paulus det mest forferdelige i forfølgelsene Guds folk får oppleve, når fienden ikke nøyer seg med mindre enn deres blodige død. Men da siterer han straks et ord fra Skriften, som skildrer alle forfulgte kristnes lidelser på en dyp og trøsterik måte. Han sier:
36: Som det står skrevet: For din skyld blir vi drept hele dagen lang. Vi blir regnet som slaktesauer.
Som det står skrevet. At vi skal lide for Kristi skyld, er forutsagt. Det er ikke noe nytt. Heller ikke noe som noen tilfeldigvis har kommet på. Nei, det er til og med forutsagt i Skriften. Dette er en sterk trøst og styrke midt i lidelsene. Når Den Hellige Ånd i Skriften har forutsagt de lidelsene vi skal ha på grunn av vår tro og bekjennelse, da får jeg jo bare en ny stadfestelse på Skriften, når jeg må gjennom slikt. Da kjenner jeg veien igjen. Da ser jeg at jeg hører med i den lange rekken av dem som ble aktet verdige til å lide for Kristi skyld. Dette er en veldig trøst. Og det var det det skulle tjene til, når lidelsene som Guds folk opplevde er skrevet ned i den hellige boken. Paulus sier i det femtende kapitlet: "Alt det som før ble skrevet, ble skrevet til vår lærdom, for at vi skal ha håp ved den tålmodighet (utholdenhet) og trøst som Skiftene gir". Med samme hensikt har også Ånden latt dette bli skrevet ned (Sal 44:23) om det som de troende i Israel allerede den gang hadde gjennomgått: "For din skyld blir vi drept hele dagen. Vi blir regnet som slaktesauer".
For din skyld. Det var for Herrens skyld jødene ble hatet og forfulgt av hedningene. Når de etter hans ord skilte seg fra disse gudsfornekterne, og vitnet om deres blindhet og dårskap, ble de alltid sett på som fiender. Som noen vanskelige og foraktelige mennesker. Og i Heb 11:35-38 kan vi til en viss grad se hvilke lidelser de ble utsatt for. Der forteller apostelen at "noen ble torturert, uten å ta imot befrielse, for at de kunne oppnå en bedre oppstandelse. Andre igjen fikk prøvelser med spott og pisking, ja, og med lenker og fengsel. De ble steinet, de ble saget i to, ble fristet, ble slått i hjel med sverdet", osv. Alt dette hadde de lidd for Herrens skyld, fordi de bekjente og levde etter hans ord. Men det har alltid vært nøyaktig den samme hovedgrunnen til all den forfølgelse kristne har opplevd til alle tider; at de har bekjent troen på Kristus, og har forkynt at alt og alle som ikke gir seg inn under lydighet mot Kristus, er villfarelse og fører til fordømmelse.
Til alle tider har verdens hat vært rettet mot de som i levende tro bekjenner og følger Kristus. Og grunnen til dette bemerkelsesverdige hatet ligger egentlig i det voldsomme fiendskapet som "slangens ætt" alltid bærer mot "kvinnens ætt" (sv.: "ormens säd"/"kvinnens säd"). Det var dette Herren sa på syndefallets dag: "Jeg vil sette fiendskap mellom din ætt og hennes ætt". Og det er denne dype årsaken til dette hatet som gjør at det aldri kan forandres, hvor mye de ytre forholdene enn måtte forandres. Derfor er det alltid for Herrens skyld hans barn blir hatet av verden. Dette taler han også selv så ofte om: "Alt dette skal de gjøre mot dere for mitt navns skyld" (Mat 5:11, 24:9, Joh 15:19,21). Å, for en trøst og styrke som ligger i dette midt oppi alt verdens hat, at vi vet det er for Kristi skyld vi lider. Vel har vi også mange feil og fall. Verden aksepterer når akkurat de samme fallene skjer med dem som er av verden, og altså er én av dem (Joh 15:19). Men det er dette at du har en levende tro på Kristus. At du ikke kan tie om ham, og at du i hele ditt liv viser deg tro mot ham, og følger ham. Det er dette som gjør at verden ikke lenger aksepterer noen som helst feil hos deg, men tvert imot dikter opp slikt, hvis de ikke finner noen, "og for min skyld sier all slags ondt om dere på falskt grunnlag", sier Herren.
vi blir drept hele dagen. Når han også siterer dette Skriftens ord, ber Paulus oss huske at selv om vi skulle lide døden, som er det verste menneskenes fiendskap kunne gjøre mot oss, så skal det likevel ikke kunne skille oss fra Kristi kjærlighet. Hele dagen, eller: daglig, dvs. hele livet gjennom, har de som tror på Kristus lidd døden. Selvsagt kunne ikke den enkelte dø mer enn én gang. Men sett samlet var det likevel daglig noen som ble drept. Og dermed gikk alltid hver eneste én av dem og ventet på en grufull død. De gikk i en daglig skrekk for å bli drept. Det er det samme Paulus tenker på, når han nettopp i forbindelse med forfølgelse sier: "jeg dør daglig" (1Kor 15:30-31). Vi blir regnet som slaktesauer. Denne tilføyelsen skildrer den gru og forakt Kristi fiender hadde over seg, når de drap hans hellige. I dette viste de mye mindre følelser enn en opplever når et dyr skal slaktes. På retterstedet viser folkemasser ofte deltakelse overfor en morder. Men når Kristi vitner omkommer i en forferdelig nedslakting, kan folkemassene se på med forakt og hån, slik martyrhistorien vitner om. Alt dette viser at dette hatet har en langt dypere årsak enn det rent menneskelige. Men at likevel mange millioner Kristi blodsvitner har gått seirende gjennom alle slike lidelser, det beviser også at de har en annen kraft enn den rent menneskelige. Det beviser at de kristne har en mektig hjelper gjennom kampene. Dette taler Paulus mer om i den avslutningen som følger nå:
37: Men i alt dette skal vi mer enn seire ved ham som elsket oss.
I alt dette skal vi mer enn seire. Ordvalget innebærer at vi har en veldig omfattende og sikker seier over alle disse prøvelsene. Det er ikke noe det kan stilles spørsmål ved i det hele tatt; om vi skal seire. Og dermed har vi mer enn bare en seier. Vi har også stort utbytte av disse prøvelsene og kampen. Både Ordet og all erfaring bekrefter det. Ofte kan de krigførende vinne seire som er så dyrt kjøpt at de egentlig bare står tilbake med tap. Men her taler vi om slike seire som alltid tilfører oss stort utbytte. Det er mer nyttig for oss at vi har disse kampene, enn om vi fikk slippe dem. Først og fremst har vi straks nytte av seieren i vårt innvortes menneske. For gjennom lidelsene tuktes vi, renses, lutres og øves i troen, bønnen og tålmodighet. Og gjennom hver seier lærer vi stadig å kjenne Guds makt og trofasthet bedre. I det femte kapitlet sa Paulus at "vi roser oss også i trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet" osv. Det samme sier apostelen Jakob: "regn alt bare som glede når dere blir utsatt for forskjellige prøvelser" (Jak 1). Slik taler også apostelen Peter i 1Pet 1:6,7.
For det andre skal de kristnes lidelser øke deres evige herlighet. Paulus sier: "Vår trengsel, som er lett, og som bare varer en kort stund, virker for oss en enda mer overstrømmende og evig fylde av herlighet" (2Kor 4:17). På denne måten har vi alltid "mer enn" bare seier. Men det apostelen her egentlig taler om, og vil ha fram gjennom sitt ordvalg, er selve hovedtrøsten; at vi aldri behøver frykte for å gå fortapt, eller bli skilt fra Kristi kjærlighet gjennom alle disse prøvelsene, lidelser og kamper. Men at vi alltid skal få oppleve seier. At vi har en kjempe med oss i kampen. En kjempe som det er umulig å overvinne. Som alltid makter å føre oss fram til seier og ære. Paulus tilføyer:
ved ham som elsket oss. Her har vi hemmeligheten i denne kraften som kan seire over alt. Paulus bruker uttrykket "vi skal.... mer enn seire", som viser at vi er selv med i striden. Og likevel sier han at det er gjennom en annen seieren vinnes - "ved ham som elsket oss". Måtte vi tenke nøye over dette, og huske det! Når apostelen sier: "ved ham", så har han dermed først og fremst sagt: ikke gjennom noen som helst makt hos oss selv. Og dette er også det første vi må ha helt avklart i hjertet vårt, hvis vi ikke helt skal fortvile i prøvelsene våre. Tenk derfor grundig over hvordan ordet bygger helt og holdent på Herren - alt som har med rettferdighet og styrke å gjøre! Hos oss finnes ingen av delene. Opp mot "anklage" satte bare Paulus "Guds rettferdiggjørelse" (v.33). Mot "fordømmelse" satte han bare Kristi død, hans oppstandelse og evige prestetjeneste (v.34). Ikke i noe forhold noe som var brukbart hos oss. Det samme gjør han nå. Opp mot alle fristelser som kunne tenkes å ville skille oss fra Kristi kjærlighet, stiller han bare "ham som elsket oss". Hva står så vi igjen med? Vi er bare tiggere, vi får bare ta imot. Ja, får være mottakere med "sønnefrykt" (ikke "trellefrykt"), som tror. Det er det vi må være for å seire i alt bare gjennom Guds kraft. Det er selve hemmeligheten og hovedvilkåret. Ikke bare til trøst, men også når det gjelder den lykkelige utgangen på all vår strid; at vi i fullt alvor tror at vi ikke makter noen ting, men at alt bare skal bli gitt oss gjennom Herren.
Så lenge du tror du selv har noen kraft, får du stadig falle. Først når det blir helt klart for deg at selv kan du ikke annet enn å synde, at alt som er av det gode, det er Herrens verk. Først da kommer forløsningen og seier. Og hva så Herren vil gjøre, det er en helt annen sak enn hva du tror du kan finne på. Du får bare "stå og se" hva Herren vil gjøre (2Mos 14:13,14). Selv kan du ikke ta det. Nå blir mennesket intet - og Gud blir alt. Da får han æren og prisen for alt. Og det er da også hemmeligheten med hvordan han regjerer i sitt rike, slik han selv uttrykker det: "Jeg er Herren, det er mitt navn. Jeg gir ikke noen annen min ære eller de utskårne bilder min pris" (Jes 42:8). "Jeg, jeg er Herren, og foruten meg er det ingen frelser" (Jes 43:11). Gud kunne ikke gi Gideon seier så lenge han hadde den store kampstyrken han stilte opp med. Herren sa: "Du har for mye folk med deg til at jeg skulle gi midianittene i deres hånd. For da kunne Israel rose seg mot meg og si: Min egen hånd har frelst meg". (Dom 7).
Her ser vi hemmeligheten i hvordan Gud arbeider med oss. Det samme sier han nemlig også i dag til oss: Din kraft er for stor. Hvis jeg gav deg seier mens du selv ennå har så mye styrke, kunne du rose deg mot meg og si: Det som har hjulpet meg er min kraft, min årvåkenhet, min bønn, mitt kjennskap til den åndelige verden. Nei, du må avkles all egen styrke, og så må du bare "stå og se" hvordan Herren gjør et under, hjelper og forløser deg med sin allmakts kraft. Da står du der overrasket, og sier av hele ditt hjerte: Jeg maktet ingen ting - Herren gjorde alt! Det er dette Paulus mener når han i 2Kor 12:10: "Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk".
Dette er det første vi skal ha lært av disse ordene: "ved ham som elsket oss". Dette bør vi nå anvende i alt vi opplever av prøvelser. I helhjertet erkjennelse må vi si: Selv kan jeg ikke stå imot en eneste "trengsel" eller "angst". Jeg vil alltid falle i motløshet og tvil, hvis ikke Herren selv hjelper meg. Jeg holder ikke ut en eneste "forfølgelse", men fornekter fort min Herre, akkurat som Peter bare han ble stilt overfor en svak kvinnes spørsmål, -- hvis ikke Herren gir meg sin kraft, osv. Men hvis det er bare i Herren vi har all vår trygghet og styrke, da skal vi aldri miste motet. Da skal vi seire gjennom alt. For Herren er totalt uovervinnelig; den sterke som har seiret over hele djevelens rike. Og hans styrke skal være vår styrke. Selv sa han jo: "Vær ved godt mot! Jeg har seiret over verden". Av samme grunn: hans egen seier og makt, sa han om sin menighet: "Dødsrikets porter skal ikke få makt over den". Ja, slike løfter gir Herren, og som konge skal han også holde sitt ord.
Men da er jo hans hjelp, hans kraft og seier i oss svært underlig. For vi ser og kjenner jo ikke mye av denne kraften og seieren. Vi ser, kjenner og synes vel heller at alle onde makter seirer over oss, og at Herren av og til ikke viser seg med hverken hjelp eller kraft. Ofte klager vi som profeten: "Hvorfor vil du være som en fortumlet mann, lik en kjempe som ikke makter å hjelpe?" (Jer 14:9). Men alt dette kommer bare av at Herrens måte å hjelpe på er svært uforståelig for oss. Det var også helt uforståelig at da han som ble korsfestet på et rettersted, skulle kunne si at "jeg har overvunnet verden"! Det kunne ikke noe menneske se eller begripe. Men så underlig er alt Herren gjør, når han seirer og hjelper. Derfor må vi innprente i oss at den åndelige seieren ikke alltid vil komme til å se ut som en seier, - men heller som et nederlag. Vi derimot har likevel alltid en virkelig seier - så lenge vi blir værende hos Herren. For det er dette alt dreier seg om, såfremt ingen ting skal kunne "skille oss fra Kristi kjærlighet". Bare vi blir værende hos ham, har vi alltid en virkelig seier.
Når apostelen her ikke sier: ved ham som elsker oss, - men sier: "ved ham som elsketoss", vil han dermed selvsagt ikke ha sagt at Herren ikke nå og alltid elsker oss. Med denne uttrykksformen vil han bare rette blikket vårt mot de veldige bevis på Kristi kjærlighet som allerede er gitt oss. Spesielt mot det store kjærlighetens bevis som lå i Kristi død for oss (kap.5:6-8). Paulus vil si: Han som elsket oss slik at han gav seg selv i døden for oss, hvorfor skulle han ikke også nå hjelpe oss i alle fristelser og kamper? Hvordan skulle han nå kunne overlate oss til oss selv? Og her brukes ikke noe annet navn på vår Herre. Han betegnes bare som "ham som elsket oss". Dermed har apostelen ville si: Slik er Kristus. Han kan best gjenkjennes på sin kjærlighet. Og sammenliknet med alle andres kjærlighet, blekner disse. Slik at det blir naturlig bare å si "Ham som elsket oss". Det blir bare én vi kan si virkelig har elsket oss. Når jeg bare sier "ham som elsket oss", så vet dere hvem jeg mener. Og tenker dere litt på hans kjærlighet, så vil dere bli overbevist om at han ikke lar dere kjempe alene.
Men hvor stor tro har vi egentlig på Kristi kjærlighet? Vi tar nok mange vakre ord om denne i vår munn. Men trøsten og kraften i hjertet, hvordan går det med den? Herre, forbarm deg over oss! Kom til oss, du Hellige Ånd! Vekk oss opp og gjør oss levende! Ellers kommer vi bare til å føre vakker tale om Kristi kjærlighet, men ikke ha annet enn mørke og nød i hjertet. Og de herlige ordene kommer bare til å smake som tørre agner for oss. Hva er det egentlig vi snakker om? Kristi kjærlighet! Hva er det? Slik sier hedningen i hjertet vårt. Hvem er Kristus? Jeg ser ikke noe til ham. Hvis jeg derimot får se det glade ansiktet til en venn, eller opplever et synlig bevis på kjærlighet, da vet jeg hva vi snakker om. Ja, slik taler vårt syndige hjerte. La oss derfor rope på Gud, at han må forbarme seg over oss. At han må sende sin Ånd som gir liv og åpner øynene våre. Da vil vi se at Kristi kjærlighet er noe "som overgår all forstand". Vi må be om "åpenbarings Ånd til kunnskap om ham", for at vi kan bli i stand til å fatte hvor umåtelig stor Kristi kjærlighet er, slik den er åpenbart for oss i Ordet, og i alt hans verk.
Tenk først over hvor uendelig varigheten av Kristi kjærlighet er. Den har vært fra evighet. Den var før verdens grunnvoll ble lagt (Ef 1:4). Da vil den aldri kunne endres. Nei, "som han hadde elsket sine egne som var i verden, slik elsket han dem til det siste". Hvis du noen gang har opplevd Kristi kjærlighet, hvor stor den er, så skal du vite at den er fremdeles like stor også i dag. Vi må holde klart for oss hvor stor og uforanderlig denne personen er, han som elsker og beskytter oss. At han er den mektige og opphøyde, evighetens Fader, som selv englene skjuler sitt åsyn for, og roper: Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den Allmektige". For ham er de som bor på jorden "som en dråpe i et spann, som et støvgrann i en vektskål" (Jes 40).
Og vi må huske på hvem vi egentlig er, vi som han øser sin kjærlighet ut over. At vi ikke bare er noen elendige skapninger, ja, "støv og aske", "som bor i et leirhus" (mennesket, skapt av jorden). Men vi var også hans fiender. Vi var "av naturen vredens barn". Det er slike vesener han elsket så høyt at han kom til jorden, og er blitt vår bror. At han i mer enn tretti år gikk under loven for vår skyld. At han til sist gav seg selv til et offer for våre synder i den mest grusomme og bitre død. At vi er for ham som hans "øiesteiner", som hans egne "lemmer" hvor han selv er hodet. Og at han lider med oss, når vi lider. Han kaller våre lidelser for sine lidelser. Det ser vi i det han sier til Saul da han forfulgte Guds barn: "Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?" Og på den siste dag vil han også si, om alt det som er gjort mot hans minste brødre, at det er gjort mot ham selv: "Dere gav meg drikke, dere kledde meg, dere tok imot meg".
Slik er Kristi kjærlighet. La oss huske på at denne, vår evige venn, er nær oss hvert eneste øyeblikk. Ja, mye nærmere enn noen synlig venn kan være. Ikke bare har han sagt: "Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende". Han har også sagt: "Jeg i dem, og du i meg". Når han da er så nær oss at han til og med bor i oss, - skulle han da ikke også kjenne til alt som bekymrer oss? Skulle han da ikke også høre hvert minste sukk fra oss, og alltid gjøre alt til det beste for oss? Skulle han da ikke i sin store omsorg også sørge for at alle våre fristelser overvinnes? Å, du trofaste Herre: Forlat oss all vår vantro! Og gi oss mer tro! Ja, stell du med oss slik som bare du vet er best! Din kjærlighet er underlig, men stor. I alt skal vi mer enn seire ved deg som elsket oss.
38 og 39: For jeg er overbevist om at verken død eller liv, verken engler eller myndigheter eller makter, verken det som er nå eller det som skal komme, verken høyde eller dybde, eller noen annen skapning, skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre.
Med denne triumferende jubelsangen avslutter apostelen dette rike og herlige kapitlet. Her reiser han seg mot de mest forferdelige og hemmelige kreftene. Tidligere har han oppsummert mye av det som vanligvis pleier bekymre Guds folk, slik som "trengsel", "angst", "forfølgelse" osv. Men her regner han også opp alt som tenkes kan. Han bruker vidtfavnende skildring. Han nevner alt mulig, både "det som er nå", og "det som skal komme", altså ting han da ikke kjenner til. Men overfor alt forkynner han den samme overbevisningen om at ingen ting skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus.
Jeg er overbevist om, sier Paulus. Her gir han uttrykk for sin egen trosvisshet. Uten tvil som en oppmuntring og eksempel for andre, for at vi også bør være like overbevist. For han taler jo ikke bare om hvordan han selv skal bli bevart. I v.39 ser vi han bruker ordet "oss" - at ikke noe skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, sier han. Og alt det han skriver er jo beregnet til trøst og lærdom for oss. Og vi har jo samme grunnlag for denne overbevisningen, som Paulus hadde: Guds evige kjærlighet og makt. Måten han taler på, og meningen med disse ordene, er den samme som i 2Tim 1:12, der han sier: "Jeg vet hvem jeg er kommet til tro på, og jeg er overbevist om at han er mektig til å bevare det som er overgitt meg".
Denne salige vissheten, som nok alle ønsker å ha, er helt og holdent avhengig av at "jeg vet hvem jeg er kommet til tro på". Først at en ikke lenger tror på noe hos seg selv; sin egen styrke, sin tro og årvåkenhet. Som alt sammen bare er som været, ustadig og flyktig. Men at en tror bare på Herren alene. Og dernest at en kjenner godt hans kjærlighet, trofasthet og makt. Som alt sammen er urokkelig i evighet, og uforanderlig. Men hvis du altså skal komme til tro på Herren alene, da må du for alvor ha mistet troen på deg selv. Du må være blitt redd for ditt eget falske og ustadige hjerte, og kjenne at du er avhengig av trøsten i at Heren vil være nådig mot deg og bevare deg. Men så lenge du virkelig frykter for deg selv, er redd for ditt eget falske og ustadige hjerte og tror på Herren alene, da skal så visst ingen makt som noen gang kan tenkes å eksistere, være i stand til å skille deg fra Guds kjærlighet.* Som vi viste tidligere, under v.35, taler apostelen her hele veien om dem som er redd for at de ikke skal bli værende i Guds kjærlighet. Allerede i v.26 begynte han å trøste oss mot våre "svakheter", og i v.37 har han talt om at "vi skal mer enn seire". Altså kjemper vi. Og i alt dette gjelder hele veien denne overbevisende forsikring om at ingen ting skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre.
*
Herren taler ofte til oss slik: "Våk og be!", "vær tro inntil døden!". Ja, apostelen taler til de kristne og sier: "Arbeid på deres egen frelse med frykt og beven!" Men at Skriften taler slike formaningens ord til oss, står ikke i strid med den sannheten at det er bare ved Guds makt vi bevares til frelse. For selv om alt, både av liv og kraft, utelukkende er Herrens verk og gaver, taler Skriften likevel om at vi må bruke midlene, at vi må høre hans røst, og søke denne nåde og kraft hos ham. Og selv om vi ikke en gang makter dette uten at han først kommer til oss, så kan vi i alle fall gjøre det da, når han kommer og arbeider på oss. Her er det lærerikt å legge merke til den underlige sammenhengen i Fil 2:12,13. Der sier apostelen: "Arbeid på deres egen frelse med frykt og beven! For det er Gud som virker i dere både å ville og å virke for hans gode vilje". Her kunne en fristes til å tro det lå en selvmotsigelse i at han først sier vi skal arbeide på vår frelse. Og samtidig at det er Gud som virker både å ville og å virke. Men tanken her er like naturlig som om noen sa til en bonde, når våren kom: Sørg nå for at du får en god kornhøst, for nå gir Gud både regn og sol, og gode vekstmuligheter. Hvis bonden da innvender at: Jeg er ikke i stand til å skape ett eneste strå på åkeren min, da har en all grunn til å svare ham: Nei, du kan ikke skape ett eneste strå. Alt som har navn av liv og skapelse er bare Herrens verk. Men det påligger deg å bruke midlene, og passe på når det er rette tiden. Det er du som må pløye, harve og så ut kornet. Akkurat på samme måte er det også i det åndelige liv. Alt som har med liv og kraft å gjøre, er det bare Herren som kan virke. Men han har befalt oss å bruke midlene, høre hans ord, og være på vakt overfor vårt eget hjerte, for djevelen og verden, og påkalle hans nåde og hjelp. Og alle de som gjør det, vil han gi sin nåde og kraft både til å ville og til gjerning.
verken død eller liv. Ingen ting skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet. Ikke en gang selve døden. "Døden" har en dyster klang, og kan nok prøve vår tro på Guds kjærlighet. I døden skal jeg ikke bare skilles fra dette livet, og forlate alt som har vært mitt liv her på jord. Men da står jeg også foran en evighet som er helt ukjent for meg. Legemet mitt, som jeg hele mitt liv har stelt og voktet, skal nå dø, skal oppløses og smuldre opp. Alt dette vil alltid fortone seg gyselig for vår natur. Og selv Guds venner kan nok rygge tilbake overfor dette, og kanskje undre seg over at de virkelig kan være i hans kjærlighet, når han kan la denne dødens gru komme over dem. Døden er jo syndens lønn - ! Slike tanker kan vel bli en prøvelse for mange. Men troens øye trenger også gjennom dødens mørke, og ser til og med her et stort lys. Så langt fra å være noe som skulle skille oss fra Guds kjærlighet, er døden tvert imot hans eget sendebud for å bringe oss hjem til hans herlighet.
La oss tenke oss at vår jordiske konge ønsker å gi deg en høy stilling ved hans side. Så sender han en av sine tjenere avsted til deg. Denne tjeneren har et tungt og dystert ansikt, og er nærmest iført sørgeantrekk. Men han bærer fram budskapet fra kongen, om at han vil gi deg en høy stilling ved siden av ham i slottet, og flere andre kongelige æresordener. Og da må jo ikke denne tjenerens utseende bedra deg, eller ta fra deg gleden. Døden er et slikt sendebud fra vår himmelske konge. Den er en forkledd redningsmann fra all din elendighet. Han likner kobberormen i ørkenen, som så ut akkurat som en av de giftige serafslangene, men hadde ikke noen gift. Den var tvert imot redningen for de som var blitt bitt av serafslangene. Døden befrir sjelen fra all dens syndenød, så den nå isteden kan ikles fullkommen hellighet og fred.
Ja, døden er en underlig redningsmann. Selv er den riktignok et resultat av synden. Men nå er den kalt til å gjøre fullstendig slutt på synden og alle dens sørgelige virkninger. Nå fører den oss til det fullkomne livet, det evige lyset, og den evige freden. Dette er noe Kristi død og oppstandelse har utrettet. Legemet kan nok komme til å lide, og sjelen kan kjenne på uro i dødsskyggens dal. Men den samme omsorgsfulle Frelser, som fant oss og fulgte oss så trofast i livet her, skal også nå være oss nær. Ja, nærmere enn noen gang, for "dyrebar i Herrens øyne er hans frommes død". Døden skal så visst ikke skille oss fra Guds kjærlighet.
"verken død eller liv". I dette kortet ordet "liv" favner Paulus alle de farer og problemer Guds barn må gjennom på deres vandring gjennom livet, fordi de bærer i seg et grusomt forderv, og er omgitt av mange farlige fiender. Og de er stadig utsatt for skadelige påvirkninger av utviklingen i tiden, av medgang og motgang osv. Når de ser på alt dette er det mange Guds barn som gruer seg mer for livet enn for døden, og tenker at hvis jeg skulle leve lenge i denne farlige verden... - hvem vet hvordan det da vil gå med meg! Hvordan skal jeg kunne bli stående i nåden og Guds kjærlighet gjennom alle livets stormer? Da er det Paulus sier: Så sterk, så trofast og urokkelig er den gode hyrdens omsorg for oss, at ingen ting som noen gang kan møte oss her i livet, skal være i stand til å rive sauene ut av hans armer, de som hører hans røst. Han vil være nær oss alle dager. Han vil alltid høre bønnene våre, og hjelpe oss, uansett hva som møter oss. Hele vårt liv, og alt som hører med i det, skal da ikke "være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre".
Eller engler. Når ordet "engel" forekommer i Skriften, uten noen tilføyelse, betyr det alltid de gode englene. Når det tales om de falne, de onde englene, vil det alltid være tilføyd ord som uttrykker dette. Det gjelder f.eks. når det i Mat 25:41 tales om "djevelen og hans engler", og i 2Kor 12:7 om "Satans engel", osv. Altså må det her, med "engler", menes de gode englene. Men da kan en jo innvende: Hvordan kan Paulus da bruke "engler" som eksempel på noe som truer Guds barn, når disse englene aldri kan være fiendtlig innstilt overfor oss, men tvert imot er "utsendt for å tjene dem som skal arve frelse? (Heb 1:14). Og svaret er at dette nettopp er noe av måten Paulus taler på. Når han vil uttrykke seg særdeles sterkt, da bruker han til og med det usannsynlige og umulige, for å gjøre framstillingen sin desto kraftigere. Vi har et talende eksempel på dette i Gal 1:8, der han sier: "Selv om vi eller en engel fra himmelen forkynner dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet!" Dermed vil Paulus ha sagt at om det var mulig at selveste englene, disse veldige kjempene, skulle stride mot oss, så skulle heller ikke de være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet. Så stor og mektig er han som er med oss, at ikke en gang de sterkeste krefter som er skapt makter noe som helst overfor oss.
Eller myndigheter eller makter. Det har vært forskjellige oppfatninger av hva Paulus har ment med disse ordene. Noen har ment han sikter til jordiske myndigheter og makt. Andre at apostelen har tenkt på myndigheter og makt innen engleverdenen. Og sistnevnte oppfatning er uten tvil den riktige. For det første ser vi at Paulus bruker samme ord som vi har her i teksten, om forskjellige englers makt, både de gode og de onde. Det gjelder f.eks. i Ef 1:20-21 der han sier at Gud satte Kristus ved sin høyre hånd i den himmelske verden, "høyt over all myndighet og kraft og makt og herredømme". Og når han i Ef 3:10 taler om "maktene og myndighetene i den himmelske verden". Det samme når han i Kol 2:15 taler om de onde "myndighetene og maktene" som Kristus har "avvæpnet".
Dernest husker vi at Paulus allerede (v.35-36) har talt om hva vi kan bli utsatt for fra jordiske krefter. Og nå er han i tankene i den høyere, usynlige verden. Av sammenhengen ser vi at her taler han om forskjellige engle-makter, gode eller onde. Han vil ha sagt at om så hele engleverdenens sterkeste krefter skulle reise seg mot oss, så skal dette mislykkes. Vi skal få seier i alt. Så sterk og trofast Herre og beskytter har vi i ham som elsket oss. I sin død har han knust all vår fiendes makt.
Verken det som er nå eller det som skal komme. Verken det vi nå virkelig opplever av prøvelser og fristelser, eller det vi kan tenke oss at vi noen gang vil komme til å møte, - skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet. I dette uttrykket favner apostelen alt som rører seg så lenge jorden består. Ikke bare det vi kan komme til å oppleve i vår tid på jorden, men også det som til sist vil skje i denne verdenshulsholdning. F.eks. den gru og skrekk Åpenbaringsboken og andre profetiske skrifter forkynner skal komme over verden til slutt. Her vil han bare avslutte kapitlet med å si at slett ikke noe som helst av alt som noen gang skal kunne bekymre oss, enten det vi nå er oppe i, eller noe vi bare kan tenke oss framtidig, skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre. Så sterk og trofast hjelper er det vi har.
Verken høyde eller dybde. Disse ordene har også vært oppfattet på forskjellig vis. Noen har ment det peker på himmel og helvete. Andre at det taler om den største lykken og den dypeste elendighet i verden, osv. Vi kan jo legge merke til selve uttrykket: "høyde eller dybde". Men i tillegg skal vi legge merke til sammenhengen mellom disse ordene og det som er talt like foran, som dekket hele denne verdenshusholdnings tid. Da må meningen med disse ordene uten tvil være at Paulus her med "høyde" og "dybde" har villet inkludere det store rommet, hele universet. Og dermed gir uttrykk for den herlige tanken at alt som finnes i tid og rom, og dermed alt som finnes utenfor Den Uendelige selv, og som alltid finnes under hans allmakts hånd, vil være altfor svakt til å kunne skille oss fra ham.
Og da er det klart at innenfor tid og rom finnes all trengsel og forfølgelses makter og all den falske åndelighetens høytsvevende sjeliskhet. Ja, alle høye åpenbarelsers oppblåsende makt. Og på den andre siden: alle anfektelsens brusende dyp. Også alt dette vil være avmektig overfor ham som er gitt all makt i himmel og på jord. Han som kan "rive ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg imot kunnskapen om Gud", han gjennomskuer også alle "Satans dybder", og kan med letthet tilintetgjøre dem. Alt dette er sant og fullt av trøst. Men det har uten tvil vært apostelens konkrete tanke her å inkludere alt som bare begrenses av rom og tid. Dermed vil han på det sterkeste gi uttrykk for at det ikke kan finnes noe som helst, som vil kunne skille oss fra Guds kjærlighet.
eller noen annen skapning. Med denne tilføyelsen synes apostelen i sin triumferende trosvisshet å ville si til slutt: Skulle det så ennå noen gang komme til å eksistere noe som ikke finnes innenfor tid og rom, så står mitt ord fast også overfor dette. Og dermed har han fullkomment dekket begrepet "alt" som er i verden, utenfor Gud selv. Da har han gitt et fullstendig, utfyllende budskap om at ikke noe som helst som kan tenkes eller nevnes, skal være i stand til å skille de som frykter, som tror og som påkaller Herren, fra hans nåde. Nei, verken med rettferdighets-kravet og loven (v.33), eller med vold og makt, skal Guds barn kunne skilles fra hans kjærlighet. Slik er den salige tryggheten vi skal få lov å ha i vår mektige og trofaste Gud. Samme salige trygghet har også Herren selv med mange trøstens ord villet gi sine svake etterfølgere som tror på ham. Han har sagt: "Frykt ikke, du lille flokk, for det behaget deres Far å gi dere riket". "Frykt ikke, Jakob, du usle makk, du Israels lille flokk! Jeg hjelper deg, sier Herren, din gjenløser er Israels Hellige". Slik seirer vi altså i alt ved ham som elsket oss. Mye vil komme til å prøve oss, friste og bekymre. Men ingen ting skal "være i stand til", sier apostelen - på nytt et uttrykk som forteller oss at her tales det om kamp, akkurat som "seire", og "skille", sier det samme, -- ingenting skal "være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet".
Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre. Det Paulus tidligere (v.35) kalte "Kristi kjærlighet", det uttrykker han her slik: "Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre". Dermed sier han først og fremst at Gud og Kristus er ett, og at Kristus er Gud, fordi Kristi kjærlighet og Guds kjærlighet er det samme. Men her finner vi også noe annet som er tankevekkende og fullt av trøst. Med ordene "Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus" har Paulus først latt oss forstå at her tenker han ikke på Guds allmenne kjærlighet; den kjærligheten Gud elsker alt han har skapt, med. Nei, her tales det om den dype pakts-kjærligheten Gud har til dem som "er i Kristus Jesus" (v.1). De som er Guds Sønns lemmer, brødre og medarvinger. Det er bredden, lengden, dybden og høyden i denne kjærligheten som overgår all kunnskap (Ef 3:18-19). Tenk at Gud uttrykkelig sier at han elsker oss med samme kjærlighet som han har elsket ham med, hans enbårne og elskede Sønn (Joh 17:23).
Ja, med disse ordene: "Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus", minner Paulus om den dype grunnen til både styrken og det urokkelige i denne kjærligheten. Gud elsker oss nemlig "i Kristus Jesus" - ikke for noe som vi er i oss selv, men på grunn av det Kristus er, det han har gjort og det han gjør for oss. Han ser oss i Kristus, og elsker oss for hans skyld. Hvis budskapet bare var generelt, om at Gud elsker oss, så ville vi stadig bli i tvil, hver gang vi fikk se vår synd. Vi ville si: hvordan kan Gud elske slike syndige skapninger som oss? Og hvordan skulle vi kunne være sikre på ikke å falle ut av hans kjærlighet, når vi stadig synder mot ham og vekker hans vrede? Derfor holder apostelen her fram Kristus som grunnlag for denne kjærligheten. Han som er den samme i går, i dag og i all evighet. Ja, det er jo ham som er det egentlige målet, som er gjenstand for Guds kjærlighet.
Og med det grunnlaget slipper vi å tvile på Guds kjærlighet, når vi ser syndene våre og innser at vi "bare har trettet ham med våre synder, voldt ham møye med våre misgjerninger" (Jes 43:24-25). Slik taler Paulus for at vi skal se, og tenke grundig over, hva vi eier i Kristus. I ham har vi jo vår forsoning og evige rettferdighet. Derfor gjentar apostlene så mange ganger disse ordene: "I Kristus Jesus", "ved Jesus Kristus". Det er bare Kristus, Kristus, som gjentas og gjentas i alt de taler og skriver. At det er bare i Kristus vi har alt; alt Faderens velbehag, all nåde og forløsning. Vi er "utvalgt i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt", "han tok oss til nåde i Den elskede", osv. De hørte Guds røst fra himmelen si: "Dette er min Sønn, Den elskede, i ham har jeg velbehag". Og når det altså egentlig er Kristus som er gjenstand for Faderens kjærlighet, - så elsker han da også alle dem som er i hans Sønn, med en evig kjærlighet. Fra evighet av hadde han gitt dem til Sønnen, og deretter også forenet dem med ham, for at han nå kunne elske dem fritt i hamog gjennom ham.
Johannes sier: "Den som har Sønnen, har livet. For dette liv er i hans Sønn". På samme måte vil Paulus her si at den som er i Kristus, han har Guds kjærlighet. For Guds kjærlighet finnes bare i Kristus. Dette må vi la synke dypt ned i hjertet vårt. Og vi må holde klart for oss at Gud umulig kan elske oss, hvis han ser på det som finnes i oss. Det er bare "i Kristus Jesus" vi har Guds kjærlighet. Men hvor høyt Gud elsker de som han ser og elsker i sin Sønn, det går visst langt ut over all vår tankes evne. Men tenk ennå en gang over at Kristus sa til Faderen: "du har elsket dem, slik som du har elsket meg" (Joh 17:23). Hvis all den tukt og nåde jeg har fått bare har fått føre meg dit hen at jeg ikke kan unnvære Kristus, men hver eneste dag er avhengig av ham, da får jeg sikkert nok lov å tro jeg også "har Sønnen", og dermed også "har livet" (1Joh 5:12). Da kan jeg også være sikker på at Gud elsker meg med samme kjærlighet som han elsker sin Sønn. Hvis dette er sant, - da er det jo altfor stort til å få rom i mitt trange og vantro hjerte. Å, Gud! Åpne øynene våre, og gi oss mer tro!
For hvis det nå er bare i Kristus Gud elsker oss, da må jo hans kjærlighet ikke bare være uendelig stor, men også uforanderlig og konstant til alle tider og under alle omstendigheter. Slik at den ikke beror på gode eller dårlige situasjoner eller mennesker. For hvis Guds kjærlighet påvirkes av oss, slik at han avviser veldig store syndere. Eller han ikke elsker oss lenger, hvis vi gjør en mer markert synd. Da kan det jo ikke være bare i Kristus han elsker oss. Da må i alle fall hans nåde til en viss grad være avhengig av hvor gode eller hellige vi er. Men da er hele Guds evangelium tilintetgjort. For det er noe ganske annet Gud forkynner oss gjennom hele Skriften. Lover være Herrens navn! Han sier at han regner ikke lenger med noen verdighet hos oss. At "ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger" (Gal 2:16). At det er bare i Sønnen han er nådig mot oss. Derfor er det han fryder seg over både å frelse de største syndere, når de holder seg til Sønnen, og at han til enhver tid forlater oss alt syndig som ennå bor i vårt kjød, og av og til dessverre også bryter ut.
Herren kaller de største syndere til å ta imot sin nåde, og sier: "Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø" (Jes 1:18). Noe slikt kan selvsagt bare skje gjennom Sønnen, gjennom hans blod som "renser fra all synd". Jo større syndere som frelses gjennom ham, jo større blir hans ære og pris. Og bare derfor var det jo også han kom til verden, at han skulle "frelse syndere", og gi engstelige syndere en uventet nåde. Simon Peter hadde sikkert bevisst synd mot Gud i tankene, når han ropte: "Gå fra meg, for jeg er en syndig mann, Herre!". Men da, i samme øyeblikk, fikk Peter ikke bare nåde, men også det store kallet til å bli en apostel. Legg merke til dette! Just da han trodde Herren skulle gå fra et så "syndig menneske"! Da Herren Kristus gikk til Paradis førte han med seg - ikke en engel, men en røvers ånd. Dermed ville han si til oss alle at de største syndere er blant de han kom for å frelse med sin nåde. "Varest synden överflödade, där överflödade nåden ännu mer" (Rom 5:20).
Om så vår skyld skulle rekke helt opp til himmelen, så er nåden høyere enn himmelen. Fordi nåden grunner seg på Den Høyestes uendelige forsoning. På at det er bare i KristusGud er nådig mot oss. Derfor frelser han også de mest uverdige syndere. Men av samme grunn må også denne nåden være en evig og urokkelig nåde. Derfor må den heller ikke kunne minskes eller rokkes gjennom våre synder. Den må være en konstant forlatelse. Dette ser vi også i Kristi urokkelige mildhet overfor disiplene. Fordervet dukket stadig opp, og brøt ut hos dem. Vi ser hvordan han ofte irettesatte og korrigerte dem. Men han utelukket dem aldri fra sin nåde. Han gav dem også det budet at de alltid skulle forlate andre - "ikke bare sju ganger, men sytti ganger sju", dvs. alltid. Og vi er selvsagt overbevist om at han ville ikke de skulle gå lenger enn han med å tilgi andre. Han ville nok helt sikkert selv forlate, slik som han lærte oss å gjøre det. Men nå sier han altså: "hvis han synder mot deg sju ganger om dagen, og sju ganger på én dag kommer tilbake til deg og sier: Jeg omvender meg, så skal du tilgi ham" (Luk 17:4). Slik er det Gud forlater. For han har lært oss "å være barmhjertige slik som deres far også er barmhjertig". Hans forlatelse må da altså være konstant vedvarende, og uten grenser, - så lenge vi i anger og tro holder oss til ham. Slik er den nåden som er bygget utelukkende på Kristus. Dette skal vi huske på, når det gjelder ordene: "Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre".
Og så har apostelen her med triumferende trosvisshet forkynt at ingen ting i hele verden skal være i stand til å skille oss fra denne Guds kjærlighet. Først har han sagt at den skylden vi pådrar oss gjennom våre egne synder, skal ikke være i stand til det. "Hvem vil komme med anklage?", har han sagt, "Hvem er den som fordømmer?", og svarer: "Det er Gud som rettferdiggjør", "det er Kristus som døde", osv. Han har også sagt at heller ikke noen vold eller makt skal være i stand til å skille oss fra Kristi kjærlighet. Verken "trengsel eller angst eller forfølgelse", nei, ikke en gang de sterkeste makter som finnes i hele skaperverket. Så trofast og allmektig er den Frelseren vi har. Så lenge og så titt vi holder oss til ham, skal vi seire i alt, ja "mer enn seire", sier apostelen.
Hvilken vei vi så vender blikket innen hele skaperverket, skal vi ikke finne noen makt som kan skille oss fra Guds kjærlighet. Enten vi ser oppover eller nedover, mot himmelen eller mot helvete, innenfor rom og tid, når det gjelder alt det som er skapt, - så er der ingen ting, eller noe av dette samlet, som skal kunne utrette noe mot dem som har Gud med seg. I alt skal vi mer enn seire gjennom han som elsket oss. Han, vår Herre og vårt hode, har all makt i himmel og på jord. Og hans kjærlighet har en bredde, en lengde, en dybde og en høyde som overgår all forstand. "Herre, til himmelen når din miskunnhet, din trofasthet til skyene. Din rettferdighet er som mektige fjell, dine dommer er et stort dyp". "derfor frykter vi ikke om jorden vakler, om fjell skakes i havets hjerte, om dets bølger bryter og bruser, og om fjell skjelver ved dets overmot".
Med denne sterke troens frimodighet avslutter altså apostelen dette herlige kapitlet. Og han vil oppmuntre alle Guds barn til samme frimodige tro. Det har den aller største betydning at vi eier en slik frimodig tro. Den er livet og kraften i hele vår kristendom. "Glede i Herren er deres styrke" (Neh 8:10). Hvis vi av hjertet kan tro: Først og fremst at syndene våre er forlatt. Ja, at nå er vi Guds barn og venner, og himmelens arvinger. At Gud er fornøyd med oss. Ikke på grunn av noe som finnes i oss, men for sin elskede Sønns skyld. Og videre: at han også vil føre oss helt fram til himmelen. Vil følge oss hele livet med en evig nåde og omsorg. Styrke, støtte og bevare oss. Da, og først da, når vi har en slik tillit til Gud, har vi også en hjertelig lyst og en overnaturlig kraft til å gjøre og lide litt for hans skyld. Vi må aldri glemme å styrke våre sjeler med de herlige trøstens grunnsannheter Paulus har talt om i dette kapitlet. Dette bør være noe av det vi daglig tar til oss som næring for troen, for håpet, kjærligheten og tålmodigheten.
I dette kapitlet har Paulus talt til oss om alle de herlige frelsens skatter og arven som tilhører alle de som lever forenet med Kristus. Disse frelsens skatter og arv er så store og herlige at hvis vi med våkne sinn virkelig kunne tro og ta til oss det dette innebærer, ville vi vel av bare glede juble evindelig: Ære, lov og pris og takk være vår Gud!. Nei, da ville vi aldri la noe som vi opplever her i livet, og som en gang tar slutt, bedrøve oss eller dempe motet vårt. Vi ville anse alt slikt for smått og ubetydelig, imot denne eneste store og evige arven.
Tenk bare over hva det er Paulus har forkynt for oss! Det første av alt det veldige Guds barn eier, er at ingen ting skal kunne fordømme dem. De første ordene i dette kapitlet var: "Derfor er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus". Tenk hvor veldige løfter du har over ditt liv, når du lever i en slikt pakt med Gud at uansett hva som måtte finnes av synd og grusomhet i deg, så skal det likevel ikke kunne fordømme deg! Tenk for noen ord: "Derfor er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus!" Denne friheten eier vi utelukkende fordi vi er i Kristus Jesus. Da er vi frigjort fra lovens frelses-vilkår. Og denne friheten fra loven eier jeg på den faste grunnen som omtales i v.3: "Det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse" osv. Fordi lovens fordømmende dom dermed rammet det uskyldige Lammet, er vi nå fri fra fordømmelsen. Vi skal aldri dømmes etter loven, men etter det Kristus har fortjent for oss. Og derfor skal vi få leve under Guds største nåde for evig.
Tenk for en nåde! Vi opplever bittert og sterkt hvordan loven ikke på noen måte kan makte hos oss det den krever. For selv om vi ved nåden er blitt nye mennesker, er vi langt fra å kunne være og gjøre alt det loven krever. Nei, vi synder på mange områder hver eneste dag. Men da skal vi fremdeles få trøste oss nettopp med disse ordene om at det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn -. Og at derfor "er det ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus". Å, for en salig trygghet og hvile! Å, for en evig nåde! Livet og evigheten blir ikke for lang til å prise Gud og Lammet for alt dette.
Det neste han har nevnt er den uendelig store verdien i at vi også har Den Hellige Ånd i hjertene våre. Ved Ånden er vi nå blitt nye mennesker. Vi har Åndens sinnelag og "vandrer ikke etter kjødet, men etter Ånden" (v.4-13). Tenk for en nåde og gave det er! På tross av alt det forferdelige vi ennå kjenner herjer i hele vårt vesen, kan vi likevel være sikre på at vi ved nåden er blitt nye mennesker som nå går en helt annen vei enn resten av verden. Og det gjelder ikke bare vårt utvortes liv, etter noen nye leveregler, slik hyklerne gjør. Nei, vi har fått et helt nytt sinn og hjerte, slik at vi nå ser helt annerledes enn tidligere på alt. Paulus sier: "de som lever etter kjødet, retter sinnet mot det som hører kjødet til, men de som lever etter Ånden, retter sinnet mot det som hører Ånden til". Og vi opplever jo at uansett hvor dårlig det enn ofte går med livet, så har vi et sinn som gjennom alle bedre eller dårligere stunder er det samme. Når alt går rett og vel etter Ånden, da er vi glade og fornøyde. Men når synden overrumpler oss, da lider vi også forferdelig. Dette vitner om at sinnet er hellig og det samme gjennom alt som skjer med oss.
Dette nye sinnet gjør at vi elsker det som er hellig, mye mer enn vi kan vise det med ord eller gjerning. For "kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke inn under Guds lov" (v.7). Men gjennom Ånden som bor i oss har vi ikke bare et nytt hjerte og sinn, ny lyst og en ny vurderingsevne. Men i hele livet vårt er vi blitt nye mennesker. Nå både taler og lever vi annerledes enn før. Og dette ser til og med verdens mennesker, så det irriterer dem. Vi er opptatt med å følge og bekjenne Kristus, og stadig drepe vårt onde kjød mer og mer. Opptatt med det som vil være til Herrens ære og til hjelp for medmenneskene. Det er vår største sorg når vi mislykkes i dette. Men det er likevel ennå et bevis på at vårt sinn er hellig. For vi må jo si Davids hellige sinn også viser seg i hans bitre klagesalmer. Men det han er opptatt med der, er jo å klage over sine store synder. Og dette at vi har fått Den Hellige Ånd, og ved den blitt nye mennesker, er jo umåtelig stor nåde og gave som vi aldri kan prise Herren nok for.
For det tredje forklarer Paulus hvordan alt dette beviser det vi nå egentlig er: Guds barn. Guds barn på jorden. Og det i så sann og virkelig mening at vi også er blitt "Guds arvinger" og "Kristi medarvinger" (v.14-18). Ja, vi er Guds barn i en så vid og sann mening at Paulus i v.29 sier at vi er "forutbestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde", og at "han skal være den førstefødte blant mange brødre". Hør, - for noen ord! Dette er jo en herlighet som går så vidt og høyt over alle våre tanker, at vi aldri her i livet vil kunne tro noe så stort har skjedd med oss. Fra Guds ord vet vi nok at dette vårt barnekår hos Gud er selve målet og summen av alt det Den Treenige Gud har gjort for oss. For Gud har fra begynnelsen skapt oss til å være hans barn. For å gjenopprette barneretten, har Guds Sønn blitt menneske, blitt vår forsoner og vårt offer. Så har Den Hellige Ånd født oss på ny til Guds barn. Men selv om vi vet alt dette, er den nye stillingen så altfor stor, så den ikke kan rommes i hjertet vårt. Vi ser det. Vi tror det. Og tror det likevel ikke helt.
For tenk nå bare over hva slike ord innebærer: "Guds barn" -, "Guds arvinger" -, "Kristi medarvinger" -, "Kristi brødre" -, "han skal være den førstefødte blant mange brødre". Hvis dette ble klart for hjertene våre, så vi virkelig kunne tro og holde klart for oss så stor en nåde, da ville nok ikke noe som helst i denne verden kunne rokke oss. Nei, i stor og salig undring, ville vi "være som drømmende" og ikke riktig vite om vi allerede var i himmelen. Om da hele livet ble mørkt, og alt mulig bittert kom over oss -. Hvis vi virkelig er Guds barn slik vi har sett det her, så vi skal bli Kristi medarvinger, og han skal være den "førstefødte blant mange brødre", - . Da blir jo alt så smått og ubetydelig imot dette, at det kan være det samme hvordan det går. Om livet blir vanskelig eller lett: Vi er Guds barn, og da er alt salig og godt. Da skal enden på alt bli herlighet.
Og så til den fjerde store og umåtelige frydens kilde Paulus har nevnt her: Dette at vi ikke bare allerede er Guds barn. Men at vi også, etter dette ustadige, tåkete og jammerlige livet på jorden, skal komme til herligheten. At en "herlighet" som ikke har noe som helst sammenlikningsgrunnlag i noe av alt det vi opplever i all elendigheten her i livet, "skal bli åpenbart på oss" (v.17,18). Ja, så sant vi her i livet virkelig er Guds barn og Kristi brødre, så vi også "lider med ham, for at vi også skal bli herliggjort sammen med ham", sier Paulus. "Hvis vi er barn, da er vi også arvinger". Dette er innholdet i den veldige slutt-trøsten som Paulus helt fra v.19 til slutten av kapitlet har vært opptatt med å overbevise oss om. Og med denne hensikt har han anvendt mange ytre tegn, i tillegg til de dype og evige grunnsannhetene for vår visshet om at Gud virkelig vil føre oss helt fram til himmelen.
Det første av disse ytre tegn og vitnesbyrd om dette salige håpet, er det han skildrer slik: "skaperverkets inderlige lengsel venter med iver på åpenbaringen av Guds barn". Det vil si at hele den syndige skapningen er i en tilstand som strider så totalt mot den store Guds hensikt og siktemål. For nå (etter syndefallet) kan alt det som er skapt ikke få tjene Guds barn og det gode, men må i det alt vesentlige tjene Guds fiender og spottere. Ja, tjene synden og djevelen (i dens onde strev for å forføre og skade oss). Dette strider så markert mot Guds gode hensikt med skapelsen og menneskene, at enhver må kunne innse at her må være et høyere mål med dette. Når det gjelder denne skapningens sukk under trelldommen, sier apostelen at den er blitt "underlagt forgjengelighet, ikke frivillig, men på grunn av Ham som la den under forgjengelighet, men med håp; for skapningen selv skal bli fridd ut fra forgjengelighetens trelldom og ført inn i herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn" (v.19-22). Dette er det første Paulus bruker her, som et ytre tegn og vitnesbyrd om at vi har en annen og herlige tid i vente.
Det andre vitnesbyrdet om dette salige håpet, sier Paulus ligger i Guds barns eget sukk, eller den ufullkomne livssituasjonen de lever her på jord. Ja, selve håpets natur vitner jo om at vi ennå ikke er kommet til vårt rette liv. Dette som "Åndens førstegrøde" i oss er en forsmak på, og gir oss lengten etter (v.23-25). Først og fremst kan jo ikke et så halvt liv, fullt av sukk slik vi nå har det, være hele det fullbrakte verket den store Gud har som mål for oss. Som han har skapt, gjenløst og helliget oss til. Dernest ville vi også kunne spørre: Hvorfor skulle Gud gi oss sin Ånd, skape et åndelig liv i oss, hellige og i det hele tatt oppdra oss, - hvis han ikke hadde som mål å gjøre oss evig salige? Dette var dermed det andre beviset på at vi har et langt mer fullkomment liv i vente.
Den tredje grunnen han nevner her for vårt salighetshåp, var at uansett hvor stor vår skrøpelighet enn måtte være, - om det så var at vi ikke en gang kunne "be slik vi burde" -, så hjelper Ånden oss, og "går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes med ord". Disse sukkene er noe av nøden inni oss, som vi ikke forstår oss på. Men dette oppfatter Gud som veldige rop, han som vet hva Åndens sinnelag er (v.26,27). Og dette er også en styrkende trøst. Når vi altså lider i stor skrøpelighet, og føler at vi ikke en gang kan be og knapt kan sukke, så skal Ånden selv sørge for alt sammen. Da skal den ta seg av alt. Og Åndens sukk i oss høres hos Gud som det sterkeste bønnerop.
Den fjerde grunnen for vårt håp om at vi skal nå sikkert fram til det salige målet, sier Paulus ligger i følgende: Selv om ikke alt går godt i livet vårt her på jord -. Kanskje både vårt og Åndens sukk fremdeles bare synes å fortsette gjennom stor trengsel, uten at vi ser noe trøstende svar -. Så skal Gud styre dette også, så det blir til det beste for oss, ved at Gud blir så dyrebar for oss at alt som skjer driver oss til ham. Paulus sier: "Vi vet at alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud". Og dette har vi all grunn til å være helt overbevist om, fordi Gud jo har en fast og evig "rådslutning" om å frelse alle dem som tror på Sønnen, og etter denne rådslutning allerede har kalt oss til sitt nåderike (v.28). Når han da samtidig alltid "på forhånd kjente" de som ville holde ut i tro helt til slutt, så har han også "forutbestemt" alle disse til å bli likedannet med hans Sønns bilde. Han har på ingen måte latt sitt verk stå tilbake som noe ufullendt. Nei, han har alltid gitt alle disse sine utvalgte all den nåde de behøvde for å nå målet. Han har alltid kalt dem, han har rettferdiggjort dem, og han har forherliget dem (v.29).
Med alle disse grunnsannhetene å bygge vår trøst på, setter Paulus dette opp mot alt som finnes i verden, og roper ut at ingen ting overhode skal kunne utrette noe imot oss. Han sier: "Hvis Gud er for oss, hvem kan da være imot oss?" (v.31). Ja, han utfordrer oss til å komme i hu Guds største bevis på sin kjærlighet, og spør på nytt: "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skal han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?" (v.32). Så regner Paulus opp alt som kunne tenkes å ville bekymre oss. Og mot alt sammen setter han den sterkeste trøst. Først nevner han bekymring i vår samvittighet, som kommer av synd, og sier: "Hvem vil komme med anklage?", "Hvem er den som fordømmer?" Opp mot hver bekymring setter han bare Gud og Kristus. han sier: "Det er Gud som rettferdiggjør", "Det er Kristus som døde, ja, mer enn det, som også er oppstått, som også sitter ved Guds høyre hånd, og som også går i forbønn for oss" (v.33-34).
Så nevner han også de ytre prøvelsene som vanligvis bekymrer oss mest, og sier: "Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel, angst, forfølgelse, hungersnød, nakenhet, fare eller sverd?". "I alt dette skal vi mer enn seire ved ham som elsket oss" (v.35-37). Og så slutter apostelen triumferende, som en sang: "Jeg er overbevist om at verken død eller liv, verken engler eller myndigheter eller makter, verken det som er nå eller det som skal komme, verken høyde eller dybde, eller noen annen skapning, skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre".
Hvor er det hjertesåret som ikke kan leges ved å ta til seg av denne guddommelige kjærlighetens rikeste fruktfelt? Hvilken sorg kan ikke lindres her, ja, forvandles til glede? Og hvilken frykt kan ikke forvandles til kjærlighet her? Når du er en Jesu venn, og du så gjerne vil være det! Når du har en forsvarer og talsmann hos Faderen, og i ham er du fri fra alle dine synder, og all fordømmelse! Når du er et Guds barn, en Kristi "medarving"! Når Den Hellige Ånd er gitt deg til å trøste deg og lede deg! Når du vet du har en allmektig hjelper i all din skrøpelighet! Hva finnes det da som kan dempe din glede, din trygghet, din fred? Prøvelser og sorg både kan og vil nok møte oss. Men dette bør vel ikke trykke oss ned, når vi vet at "alle ting virker sammen til det gode", og "virker for oss en enda mer overstrømmende og evig fylde av herlighet" (2Kor 4:17).
Lider du av legemlig sykdom og smerte? Ser hele livet mørkt ut for deg? Snu blikket ditt hen til den herlige boligen vi har hos Gud, når denne jordiske hytten brytes ned. Har du bitter sorg over noe, eller noen du har mistet i denne verden? La ikke sorgen ta overhånd! Du er jo en Guds arving og Kristi medarving! Du går jo mot en annen verden, der alt skal bli bedre. Kanskje dine beste venner forlater deg, ja, til og med vender seg mot deg. Men mist ikke motet! Kristus er din bror i alt dette, ja, en venn som aldri forlater deg. Kanskje du stadig er fortvilet over all synden i hjertet ditt, som aldri gir deg noen ro, men stadig uroer og bekymrer deg. La da ikke samvittighetens dom eller følelser ta fra deg den trøsten og vissheten som er gitt oss: At det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Det er Gud som rettferdiggjør, det er Kristus som døde. Og "dersom vårt hjerte fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte" (1Joh 3:20).
Til slutt: Mellom vår Fars bolig og oss ligger jo ennå en dyp elv som vår natur gruer seg for; den legemlige døden. Men vær sikker på at han som gav seg selv i døden for oss, og gjennom hele vårt liv har vært så trofast en venn, skal ikke forlate oss i den stunden, når ingen menneskelig hjelp strekker til. Da skal han være med oss så trofast som noen gang, og føre oss trygt over til det salige mål. Det målet han har skapt, gjenløst og helliget oss til. Den evige sabbatsro, som er i vente for Guds folk. Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav (ofret) ham for oss alle, hvordan skal han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?
Lovpriset være ham som var, som er og som blir i all evighet! Amen.
Bind 3, kap. 9
Romerbrevets budskap BIND 3, kap. 9
Forord
Forfatteren Carl Olof Rosenius, hans forkynnelse og virksomhet er nærmere omtalt i forord til det første bindet (Romerbrevets budskap - Kapittel 1-5). Der er også Rosenius’ egen omfattende innledning til hans tolking av Romerbrevet tatt inn. Der tar han opp selve tankegangen gjennom hele brevet, «dette brevet som er selve hovedsaken i Det nye testamente, og det aller reneste evangelium» (M. Luther).
Alle bibelsitat var i det første bindet hentet fra Norsk Bibel 1988. Senere kom Det nye testamente etter mønster av Den Nye King James fra Bibelforlaget. I det andre bindet av Romerbrevstolkingen (kapittel 6-8) ble så alle bibelsitat fra Det nye testamente hentet fra denne. Og da ikke minst fordi denne oversettelsen ligger nærmere den bibelteksten C.O.Rosenius selv har brukt når han tolket Romerbrevet, enn andre norske bibeloversettelser som kunne vært aktuelle.
Samme bibeloversettelse foreligger nå også med Salmenes Bok. I dette siste bindet av C.O.Rosenius’ Romerbrevstolking er så alle bibelsitat såvel fra Det nye testamente som fra Salmenes Bok hentet fra denne oversettelsen. I Bibelforlagets Nytestamente er alle navn og henvisninger til Guddommen gjennomført med stor bokstav, slik vi finner det i King James-oversettelsene. Men i denne tolkingen av Romerbrevet, hvor det veksler mellom direkte bibelsitat, og C.O.Rosenius’ egne kommentarer som selv ofte er rene bibelsitat, ville dette vært unaturlig. Det er derfor ikke gjennomført her.
Alle bibelsitat fra Det gamle testamente forøvrig er fortsatt hentet fra Norsk Bibel 1988.
En del steder hvor originalens svenske tekst er mer dekkende, har vi gjengitt denne. Enkelte særdeles dekkende svenske ord er beholdt i vår norske tekst, f.eks. «hälsosam» (hvor betydningsfullt det som omtales er for vår åndelige helse).
Mandal, april 1997.
Hermod Hogganvik
Kapittel 9
Innhold: Evangeliets grunnsannhet; at vi frelses bare gjennom Kristus, stadfestes og understrekes ennå mer. 1: Ved at Paulus utdyper sin sorg over det vantro Israel (v.1-5). 2: Ved at han viser at Guds løfter til det gamle paktsfolket ennå står ved makt, selv om de ikke alle er sanne israelitter. For selv i Israel har det også alltid finnes noen utvalgte løftets barn (v.6-13). 3: Ved at han viser at Gud har en majestetisk rett til å utvelge til frelse hvem han vil (v.14-29). Og 4: Ved at Gud har utvalgt troens vei, har hedningene, som har gjort minst for å oppnå rettferdighet, mottatt frelse ved tro. Mens derimot Israel, som virkelig har stridd for å oppnå rettferdighet, ikke har fått den, fordi de ikke søkte den gjennom Kristus (v.30-33).
Fra og med det niende kapitlet begynner et spesielt og nytt avsnitt i brevet. Dette avsnittet omfatter kapitlene 9, 10 og 11. Hovedinnholdet i dette spesielle avsnittet er jødenes forkastelse og hedningenes utvelgelse, som en ny stadfestelse på at rettferdigheten ved tro er den eneste som gjelder innfor Gud. Dette er da apostelens hovedbudskap. Og under dette tar han så på nytt opp, og belyser her grundigere, det spørsmålet han allerede har berørt i kap.3:3-4; om Gud ennå er trofast mot sin gamle pakt med Israel, - nå som frelsen etter evangeliets lære bare fås ved troen på Kristus. En nærmere utlegning av dette forholdet hadde den aller største betydning. For det måtte jo nødvendigvis være særdeles hardt for jødene å få høre nå at alt deres strev for å oppnå frelse var nytteløst. De tenkte jo ikke minst på hvordan dette kunne stemme med alle de herlige løftene han tross alt hadde gitt dem. Nå sier Paulus at de er ikke sanne israelitter på grunn av det de er etter kjødet. Men at Gud helt fra begynnelsen bare hadde gitt løftet om frelse til troens barn osv. Hvis Paulus ikke hadde minnet dem om dette, ja, innprentet dem det slik, ville de jo alltid låst seg i denne problemstillingen: Enten har Gud brutt pakten med oss. Eller, fordi dette ikke kan være mulig, må evangeliet være falskt.
Men da viser Paulus først at ikke alt som har navn av Israel var forkastet, men bare de som ikke trodde. Dernest at det alltid har finnes en hellig rest, noen levende Guds barn blant dem, som ble frelst. Og for det andre: at når Israel omsider omvender seg, når «fylden av hedningene er kommet inn», så skal også de bli frelst ved troen på den Frelseren de nå har forkastet. Det er dermed dem selv som har brutt pakten, og ikke Den Hellige Gud. I det andre og tredje kapitlet har Paulus vist at de ikke oppfylte lovpaktens krav, men var syndere. Og da kunne de ikke bli rettferdige gjennom lovgjerninger. Når de nå også forkastet den Frelseren de hadde fått løfte om, så var det jo i full overensstemmelse med Guds pakt med dem, at de nå ble forkastet. Deres forkastelse var dermed bare en bekreftelse på Guds sannferdighet og trofasthet mot sine ord til Israel. Dette viser han med å sitere mange ord fra deres hellige skrifter. Dette er innholdet i de tre kapitlene vi nå har foran oss.
Spesielt når det gjelder det niende kapitlet, er det viktig å legge godt merke til hvordan kapitlet begynner, og hvordan det slutter, for at vi skal få den rette oppfatningen av budskapet. Det første som kaster lys over hva det er apostelen vil forkynne gjennom de ellers temmelig gåtefulle og anstøtelige ordene i dette kapitlet, er at vi vet hva det var tankene og hjertet hans var opptatt med når han skrev dette. Bare jeg vet hva han var opptatt av, da forstår jeg også det han taler om. Han begynner kapitlet med å utøse det som nettopp nå ligger ham på hjertet. Og i de første versene i det tiende kapitlet er det på nytt samme nød som strømmer ut fra hjertet hans. Det det gjelder er at han «har en stor sorg og stadig nød i sitt hjerte» for sine brødre i Israel. Og hvorfor? Jo, han sier «For jeg kan bevitne at de har nidkjærhet for Gud, men ikke med sann erkjennelse. Fordi de er uvitende om Guds rettferdighet og søker å bygge opp sin egen rettferdighet, har de ikke underordnet seg Guds rettferdighet». Dette er den store og stadige nøden som har grepet hjertet hans når han skriver dette kapitlet.
Det var disse hans «landsmenn etter kjødet, de som er israelitter. Dem tilhører barnekåret (etter Abrahams utvelgelse), herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene. Også fedrene tilhører dem, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet». Dette var det sørgelige forholdet; at disse hans brødre av Israel, som hadde de hellige Guds menn som fedre, selv om de hadde nidkjærhet for Gud og søkte rettferdigheten, likevel kom til å gå evig fortapt. Bare fordi de ikke underordnet seg Guds rettferdighet, men selv ville tilkjempe seg rettferdigheten gjennom egne gjerninger. Det var dette tyngende forholdet han hadde for øynene når han skrev dette. Og mot dette ulykkelige og hardnakkede selvrettferdighets-strevet kjente apostelen ikke noe sterkere middel enn å holde fram for dem Guds frie og evige, urokkelige utvelgelse - som det ikke nytter å kjempe for å oppnå.
Derfor møter han sine brødres ulykkelige strev med denne holdningen: Han sier: Dere strir mot Guds evige utvelgelse av bare nåde. Da er det jo ikke mulig at dere kan bli frelst! Gud har bare utvalgt til frelse dem som søker den gjennom Kristus. Og dere søker den gjennom deres gjerninger! Derfor må dere jo bli forkastet! Dere tenker at vi er jo Abrahams barn, det utvalgte folket. Vi har loven, gudstjenesten og løftene. Skulle ikke vi bli frelst, da måtte jo Gud bryte sin pakt med oss! Å nei, riktignok står Guds ord til dere ennå ved makt. Men husk: «ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig israelitter. Det vil si; ikke de som er kjødets barn, er Guds barn, men løftets barn blir regnet til ætten» (v.6,8).
Se hvordan Gud fritt utvelger, sier Paulus. Han viser til eksempler gjennom patriarkenes sønner som skulle arve Abrahams velsignelse. Blant Abrahams sønner var det bare «løftets sønn», Isak, som ble utvalgt: «I Isak skal din ætt bli kalt». Og av Isaks sønner utvalgte Gud den yngste framfor den eldste, «mens barna ennå ikke var født, og hadde verken gjort godt eller ondt». Dere ser at Guds utvelgelse er fullstendig fri og uavhengig av noen menneskelig fortjeneste. For her skjedde det altså før barna var født, og verken hadde gjort godt eller ondt «for at Guds plan etter utvelgelsen skulle stå fast, ikke av gjerninger, men ved ham som kaller» (v.11). Slik taler apostelen her. Og han bruker ennå flere ord og eksempler som taler om Guds frie utvelgelse. Som da Gud sier til Moses: «Jeg skal miskunne meg over den jeg miskunner meg over, og jeg skal være barmhjertig mot den jeg er barmhjertig mot». Gjennom slike ord kommer så Paulus fram til denne konklusjonen på hvordan vi blir frelst: «Så kommer det da ikke an på den som vil, heller ikke på den som løper, men på Gud som viser miskunn» (v.16).
Han sier m.a.o. at; det hjelper ikke å ville tilkjempe seg frelsen etter det en selv tror er veien, eller med noen som helst innsats fra oss selv. Gud frelser hvem han vil! Det avhenger av Guds frie utvelgelse! Dette var jo særdeles anstøtelige ord. Men Paulus venter ennå litt med å gi oss løsningen på gåten. Isteden nevner han et ennå mer uforståelig eksempel: «Skriften sier til Farao: Nettopp til dette har jeg reist deg opp: at jeg kan få vise min kraft på deg, og for at mitt navn skal bli forkynt over hele jorden». Og så føyer Paulus til: «Derfor forbarmer han seg over den han vil, og forherder den han vil» (v.17-18). Nå var apostelen forberedt på at de som leste dette ikke lenger holdt ut denne harde talen, men ville reise seg og svare: «Hva mer har han da å klage over? For hvem kan stå imot hans vilje?» (v.19). Men Paulus viker ikke en hårsbredd tilbake. Han svarer like upåvirket: «Menneske, hvem er du som tar til motmæle mot Gud? Kan det som er formet, si til den som formet det: Hvorfor har du laget meg slik? Har ikke pottemakeren makt over leiren, slik at han av samme leirklump kan lage et kar til ære og et annet til vanære?»
Her taler Paulus som om han vil si: Du skal være fornøyd, enten Gud har bestemt deg til frelse eller til fordømmelse. Er det noe som kan være mer knusende for den stolte selvrettferdigheten hos Adams barn, enn å høre slikt? Og det er helt sikkert at hvis ikke Gud gir oss sin nåde, men bare gjengjelder oss etter vår fortjeneste, så er han dermed fullkommen rettferdig når han ikke vil la oss få oppleve den frelsesveien han har tilbudt oss, men bare handler med oss etter loven. Han gjør ingen urett mot oss. Vi har ikke noe som helst grunnlag for å motsi ham, om han vil gå i rette med oss. Men Paulus går tilbake til eksemplet han har nevnt, om Farao, og viser det beretningen om Moses også sier oss; at Gud «i stor langmodighet holdt ut med vredens kar som (bare på grunn av sin egen selvsikre mangel på omvendelse) var gjort fullt ferdig til ødeleggelse». Han viser at Herren ikke straks gjorde av med sine motstandere, men forsøkte med mange gjentatte advarsler, med landeplager og med under, å formane sterkt til å vende om. Men når alt var forgjeves, når «Farao forherdet sitt hjerte» (2Mos 8:32), da falt til slutt dommen: Jeg skal forherde Faraos hjerte; jeg skal gjøre ham til et varselstegn for hele verden. Av dette skal andre lære å frykte mitt navn. Og når alt dette nevnes, ligger det også her en antydning om hva som venter jødene på grunn av deres harde motstand mot evangeliet.
Etter at han har gitt sine lesere stor bekymring med disse anstøtelige ordene om utvelgelse og forkastelse, gir han til slutt selv løsningen på alt han har villet forkynne med dette. Det gjør han i v.30-32. Der sier han klart og utvetydig: «Hva skal vi da si? At hedningene som ikke jaget etter rettferdighet, har fått rettferdighet, men det er den rettferdigheten som er av tro. Men Israel som jaget etter rettferdighetens lov, har ikke grepet rettferdighetens lov. Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved lovgjerninger. For de snubler over snublesteinen». Det er dette som forklarer oss hele målet med budskapet i kapitlet vårt. Med sin støtende tale om utvelgelse og forkastelse har Paulus rett og slett villet sprenge egenrettferdighetens grunnvoll. Han sier: Her hjelper ingen ting. For dere strir mot Guds evige rådslutning. Gud har utvalgt troens vei - ikke gjerningenes. Hedningene, som ikke jaget etter rettferdighet, de har fått rettferdighet straks de stod hjelpeløse og ba om nåde, og i tro fikk motta (anamma) Kristus som sin frelse.
Men Israel, som har loven og gudstjenesten, og har «jaget etter rettferdighet», de har ikke fått motta den. Bare fordi de ikke søkte den ved tro, men gjennom lovens gjerninger. De som har vært fromme er blitt forkastet, mens de som har levd et vilt liv, de har fått nåde- -. Alt bare fordi de første ikke hadde bruk for nåden, mens de siste nettopp søkte nåde. Og Gud hadde fra evighet av besluttet å bare gi sin frelse til dem som søkte nåde gjennom Kristus. Hvis vi derimot glemmer dette evige Guds nådevalg, blir denne Guds regjeringsform virkelig støtende; dette at hedningene, tollere og skjøger bare ved tro skulle gå inn i himmelen - og de alvorligste lovhelgnene bare på grunn av vantro skulle bli stengt ute. Men hva vil du gjøre? Slik var det besluttet før verdens grunnvoll ble lagt; at fordi alt kjød på jorden var fortapt på grunn av synden, skulle vi frelses av bare nåde gjennom Sønnen. Det er ikke lett å ta opp kampen med ham «som med sin hånd har grunnfestet jorden, og med sin høyre hånd har utspent himmelen». Han er altfor stor og mektig for oss. Han forbarmer seg over hvem han vil. Han utvelger hvem han vil. Og nå har det behaget ham å utvelge dem som tror i den enbårne Sønnens navn, og å forkaste dem som vil nå himmelen i egen kraft.
Dette er hovedsaken i kapitlet vårt. Her tales nok om hvilke konkrete personer i Israel som ble utvalgt til å arve løftet som ble gitt til Abraham (v.6-13), og om hvordan hedningene ble tatt opp i Guds nådepakt (v.24-33). Men vi har nå sett av hans egen forklaring at hans egentlige siktemål ikke er å tale om at spesielle folk eller personer er blitt utvalgt. Han har bare brukt disse som eksempler på Guds frie utvelgelse. Nei, den utvelgelsen det egentlig tales om her, omfatter alle som tror på Kristus, både av jøder og hedninger. Apostelens hovedbudskap var at Gud har utvalgt troens vei, og ikke gjerningenes, - Kristi fortjeneste, og ikke vår. «Her er det verken greker eller jøde, omskåret eller uomskåret, - - men Kristus er alt og i alle».
Når vi nå har sett hele siktemålet med dette kapitlet, vil det bli lettere for oss å forstå meningen i de forskjellige delene av det, og ordene, som vi nå vil se nærmere på. Må Gud være oss nær i dette, og velsigne oss!
1 og 2: Jeg taler sannhet i Kristus, jeg lyver ikke, og min samvittighet vitner også sammen med meg i Den Hellige Ånd, at jeg har en stor sorg og stadig nød i mitt hjerte.
Jeg taler sannhet. Nå vil Paulus gi uttrykk for noe som vanskelig vil bli trodd. Derfor begynner han med en høytidelig forsikring. Han påberoper seg Guds og sin egen samvittighets stadfestelse på at han taler sant. Her skal han tale om sin store sorg og stadige nød på grunn av de vantro jødenes ulykkelige tilstand. Og bekymringen hans gikk så langt at han ønsket seg selv «forbannet bort fra Kristus», hvis bare det kunne frelse disse fra deres vantro. Men å tro dette han sier her, møtte to store problemer: For det første var det vanskelig å fatte en slik kjærlighet som den Paulus omtaler her. Og dette var ikke bare vanskelig for de vantro jødene, som så på Paulus som en fiende. Det er vanskelig å fatte for hvem som helst, hvis en tenker etter den grad av kjærlighet det er tale om her; at apostelen til og med «ønsket at han selv var forbannet bort fra Kristus» for om mulig å frelse disse vantro menneskene.
I tillegg var det vanskelig å fatte at han trodde tilstanden var så dramatisk hos et folk som ikke bare hadde så store kjennetegn og nådetilbud som han regner opp her (v.4-5), men som også hadde «nidkjærhet for Gud» (10:2). De var ikke likeglade med Gud og hans vilje. Nei, i stor hengivenhet levde de ut sin religion. At et slikt folk skulle være i en så dramatisk, ufrelst tilstand, at apostelen for deres skyld hadde en stor sorg og stadig nød i sitt hjerte - - det er noe som selv i dag er umulig å forstå for mange. Men derfor ligger det da også en dyp og viktig lærdom nettopp i dette. Måtte vi derfor huske det vi leser her! Paulus stadfester det, og tar Gud og sin samvittighet til vitner på at han sier sannheten.
Med tilføyelsen i Kristus - «jeg taler sannhet i Kristus» - understreker Paulus at han taler som en som er forenet med Kristus. Han taler i Kristi samfunn og ånd. Slik at det han her forsikrer, var så sant som om Kristus selv hadde uttalt det. Denne påminnelsen om at han talte forenet med Kristus, kunne jo ikke bety noe i deres øyne som ikke trodde på Kristus. Men det viser oss samtidig at apostelen i denne sin alvorlige forsikring har tenkt på de levende Guds barn i Rom. At han så at også disse hadde behov for en så hellig bevitnelse/forsikring. Han innså altså at det han nå ville skrive, det ville være vanskelig å fatte selv for Guds barn. Og han tilføyer ytterligere: jeg lyver ikke. Når Paulus med disse ordene gjentar at det han skriver er sant, som han jo alt ha sagt, vil han understreke sin alvorlige nød for å bli trodd i dette han nå vil si til dem.
Her kan en så med god grunn undres litt, og spørre hva som er grunnen til at Paulus er så opptatt med å bli trodd i det han skal si om sin hjertesorg over jødenes tilstand. Jo, svaret er nok at dette hadde veldig stor betydning for å vekke dem, og modne sinnene deres for å ta imot denne nødvendige og samtidig hemmelighetsfulle sannheten som dypest sett skal forkynnes her: Dette at menneskene på tross av all sin religiøsitet og all sin nidkjærhet for Gud, er fortapt og går mot en evig fordømmelse - hvis de ikke tror på Kristus, og søker all sin rettferdighet i ham. Og for at de skulle kunne gripe denne viktige sannheten var det nødvendig at de trodde apostelen hadde en slik kjærlighet til det folket som han her sier er fortapt. For at ikke noen skulle tenke at denne hans harde uttalelse var et resultat av iskald vurdering og manglende kjærlighet til dette folket. Men det var også viktig at de trodde at han virkelig så tilstanden blant dette folk så alvorlig som han skildrer den her. Dette er bakgrunnen for at han har et så alvorlig ønske om å bli trodd på det han sier om sin dype sorg over disse brødrene.
Han kommer med ennå en tilføyelse: og min samvittighet vitner også sammen med meg i Den Hellige Ånd. Paulus påberoper seg ikke bare sin samvittighets vitnesbyrd. Han minner også om at han har ikke bare en naturlig samvittighet, som ofte kan bedras, men en samvittighet som er opplyst og helliggjort av Den Hellige Ånd. At han taler under Den Hellige Ånds nåde, lys og sannferdighet. Og hva er det så Paulus forsikrer med så hellige ord? Jo, han sier:
at jeg har en stor sorg og stadig nød i mitt hjerte «for mine brødres skyld, mine landsmenn etter kjødet» (v.3). Og hvorfor denne dype sorg for disse brødrene? Det forklarer Paulus i v.31: «Israel som jaget etter rettferdighetens lov, har ikke grepet rettferdighetens lov». Og videre, i kap.10:3: «Fordi de er uvitende om Guds rettferdighet og søker å bygge opp sin egen rettferdighet, har de ikke underordnet seg Guds rettferdighet». Det er altså dette som er hele grunnlaget for apostelens store sorg og stadige nød i hjertet. Selv om han i troen og håpet har all den trøst og glede han vitner så herlig om i forrige kapittel, så har han altså samtidig en stor sorg og stadig nød i sitt hjerte. Slik er det rette Guds barns hjerte: I den største ro en stadig uro. Fryd i troen - sorg i kjærligheten. I et Guds barns hjerte finnes ikke bare fred og fryd. Gjennom sin tro har ikke Paulus bare hatt den sorgen han vitner om i det sjuende kapitlet. Der han på grunn av sitt eget forderv bryter ut i klage og sukk etter forløsning fra dette dødens legeme. Men han har også en annen stor og stadig nød i hjertet sitt over andres ufrelste tilstand. Slik virker den sanne og levende kjærligheten.
Den som ikke har noen nød for andres ufrelste tilstand, og spesielt for sine brødre etter kjødet, sine landsmenn og sine venner, han kan ikke ha del i Guds natur, for «Gud er kjærlighet». Nøyaktig i samme grad som vi har ikledd oss Guds natur, og tror alt det Skriften vitner både om himmelen og om helvete, og om den eneste veien til frelse, - i samme grad uroes vi også av nød og omsorg for at andre må bli frelst. Dette ligger uvilkårlig i sakens natur. Det stadfestes også av Skriften og all erfaring. Og det er nyttig at vi stopper opp for denne sannheten, og prøver vår tro og vår kjærlighet. Men dette at vår omsorg for andres sjeler alltid står i forhold til vår tro og vår kjærlighet, gir oss også forklaringen på det ukjente omfanget av apostelens kjærlighets omsorg, som neste vers vitner om.
3: For jeg kunne ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine landsmenn etter kjødet,
Dette verset har vært gjenstand for mange spekulasjoner og mange ulike tolkingsforsøk. Bare fordi man ikke har kunnet begripe hvordan noe slikt var mulig; at altså Paulus rett og slett kunne ønske seg selv forbannet bort fra Kristus for sine brødres skyld*. Og grunnen til at det er så vanskelig å kunne fatte dette, er selvsagt at vi ikke har noen kjennskap til en kjærlighet av den grad som skildres her, men vil bare bedømme dette ut fra vårt eget kalde og trege hjerte. Men det sikreste er nå at vi tar apostelens ord som de lyder, og tror hans kjærlighets uro virkelig går så langt at han t.o.m. har kjent dette ønsket trenge på i sitt hjerte; at han heller for egen del ville bli kastet bort fra Kristus, bare hans brødre kunne bli frelst.
*
En av antagelsene har vært at her skulle det bare være tale om en forkastelse som skulle gjelde for en viss tid. En annen har vært at Paulus i dette verset ikke taler om sin nåværende tid som kristen, og heller ikke om noe egentlig ønske som han noen gang skulle ha båret på. Men at han med disse ordene taler om sin tidligere fariseiske tid, da han raste mot Guds forsamlinger og dermed uttrykker seg med at: Jeg ville bli forbannet bort fra Kristus - d.v.s. slik forholdt jeg meg til ham som om jeg hadde ønsket jeg ble forbannet. Det menes da at han nevner dette bare som et eksempel på hvordan han nå betrakter de vantro jødenes tilstand. Ordene: «for mine brødres skyld» skulle da høre med til verset foran. Men disse, og flere liknende tolkingsforsøk, er så spesielle, og strir både mot tekstord og sammenheng, så de vitner bare om hvor vanskelig man har hatt for å fatte selve saken apostelen taler om her.
Men her taler Paulus bare om hvordan han opplever det i sitt hjerte, i denne brennende kjærlighetens uro. Han er likevel samtidig helt klar over det umulige i akkurat dette han da ønsket. Dette forholdet er også uttrykt i ordene «kunne ønske». Paulus vil si: jeg vet jo at det ikke er mulig at en som tror på Kristus skulle bli forkastet, eller «forbannet». Og det er heller ikke mulig at mitt offer kunne løse min bror fra forbannelsen (Sal 49:8, 5Mos 24:16). Men jeg tenker på jødene, mine brødre, på all den nåde og gave de er gitt av Gud, framfor alle andre. Tenker på at de skulle bli evig fordømt, bare på grunn av sin innbitte vantro. Da blir dette så uutholdelig for meg at jeg glemmer det umulige i mitt ønske. Men når jeg slik tenker meg det som mulig, da ville jeg gjerne bli et offer for deres skyld, og forkastes av Kristus, - bare jeg visste at mine brødre ble frelst for evigheten. Det er dette Paulus vil si dem her. Og han er ikke den eneste som har hatt en slik kjærlighet. Moses hadde også et slikt hjerte for Israel. For da folket hadde vekket opp Guds vrede med deres avgudsdyrkelse ved Sinai, og Moses ber for dem, sier han bl.a.: «Å, om du ville forlate dem deres synd! Men hvis ikke, da stryk meg ut av din bok» (2Mos 32:32).
Av slike eksempler skal vi ikke bare lære hvilken makt kjærligheten har, der den er av guddommelig natur. Vi skal også vekkes opp for det forskrekkelige alvoret i de forhold som har åpenbart seg for disse Guds menn, når en slik uro og angst for brødrene kunne gripe hjertet deres. Ønsket om å bli forbannet bort fra Kristus for sine brødres skyld, var ikke bare skapt hos Paulus gjennom kjærlighet. Han må også ha sett noe forferdelig i sine brødres tilstand, og hva slutten på deres liv ville bli. For ham må Den Allmektige Guds ord vært sannhet, både om himmel og helvete. Paulus kan ikke ha gått, som mange av oss, i nærmest en drømmende uvisshet om det som ligger foran oss, om den siste dommen og evigheten. Han kan ikke ha svevet hit og dit i sine tanker om veien til frelse, og tenkt snart ett, snart et annet. Nei, for ham må det ha vært en evig og udiskutabel sannhet at «den som ikke vil tro Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham», og at «så mange som bygger på lovgjerninger, er under forbannelse». La oss være klar over at alle slike ord har, når det gjelder Paulus, vært udiskutable sannheter.
Først og fremst har han av hjertet trodd på den store nåden og den evige frelsen i Kristus. I denne troen er det hans brennende kjærlighet har sin kilde. Men så har han også trodd den uttalte dommen over dem som ikke har bruk for Guds Sønn. Og dette har virket den store nøden for hans ufrelste brødre.
Hvis vi virkelig trodde det Gud har forkynt, ville også vi ha en brennende kjærlighet og en vedvarende omsorg for våre ufrelste medmennesker. Med vår vantro eller lunkenhet overfor mange av de største sannhetene, kan vi gjøre Gud til en løgner. Men i det spørsmålet sover vi, - mens vi burde brenne av hellig nidkjærhet. Må Herren Gud vekke oss opp, og åpne øynene våre! Der hvor den naturlige kjærligheten blander seg inn, som når det gjelder kristne foreldres nød for barnas sjeler, kristne barns nød for foreldre, søskens omsorg for hverandre osv., da kjenner vi vel på litt av apostelens kjærlighets uro, og den bekymring som opptok disse kristnes hjerter både dag og natt. Men vi kjenner svært lite til den grad av kjærlighetens nidkjærhet som vi ser hos Moses og Paulus.
Vel er det sant at vi kan ikke alle bli så store Guds redskaper som disse. Men det er Guds gaver det er tale om i dette, og vi kunne alle ha mer, hvis vi søkte å få mer - ! Riktignok hadde Moses og Paulus sett Herren, og mange store tegn og under fra ham. Hadde vi sett det samme som dem, så var nok også vi mer brennende i ånden, mer sikre i vår tro og våkne i vår kjærlige omsorg. Men det vi bør bestrebe oss på, er å legge merke til hva som kjennetegnet disse menneskene som har sett og trodd mer. Da kan også vi vekkes opp til å innse alvoret i de sannhetene Gud har forkynt oss. Og gjennom det kan vi vokse i tro og gudsfrykt, i kjærlighet og nidkjærhet for at sjeler må bli frelst.
Det som spesielt vekte opp Paulus’ kjærlighets nød for hans ufrelste brødre, var ikke først og fremst at de var hans «landsmenn etter kjødet». I langt større grad var det alle de fortrinn og nåderike omsorg Gud hadde gitt dem, og som nå skulle bli uten frukt bare på grunn av deres vantro, som tynget ham. Dette tar han opp når han nå tilføyer:
4 og 5: de som er israelitter. Dem tilhører barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene. Også fedrene tilhører dem, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet, han som er over alle, den evig velsignede Gud. Amen.
de som er israelitter. Det som opprører hjertet mitt så enormt, vil Paulus si, er at de er et så spesielt folk. De er benådet av Gud framfor alle andre folk. Og på tross av alt dette er de på vei til fortapelse! Først og fremst er de «israelitter». Det vil si at de er de troende fedres barn. De stammer fra den patriarken som hadde mottatt så stor nåde, og som også hadde gitt dem sitt navn. Han som Gud hadde latt få oppleve så mange nådefulle åpenbarelser. Det vi spesielt husker er det møtet med Gud som gav ham navnet «Israel», og som samtidig var et budskap om hvordan Guds Sønn en gang skulle bli åpenbart i kjød (se 1Mos 32). I et menneskes skikkelse kjempet Herren med patriarken og gav ham til sist dette vitnesbyrdet: «Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel (den som kjemper med Gud), for du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet».
De er altså barna til så høyt benådede fedre at Gud brukte disse fedrenes navn for å skildre hvem han selv var. Da Moses spurte Gud om hans navn, svarte han først: «Jeg er den jeg er». Men deretter sa Gud til Moses: «Så skal du si til Israels barn: Herren, deres fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, så skal de kalle meg fra slekt til slekt» (2Mos 3:15, konf. Mat 22:32). Og flere steder i Bibelen viser hvor høyt Paulus verdsatte Israels opprinnelse og navn (se f.eks. 2Kor 11:22, Fil 3:5). At dette folket skulle gå fortapt var selvsagt noe som måtte gripe ham dypt i hjertet.
Dem tilhører barnekåret. At barnekåret tilhørte Israels folk, sikter egentlig til at Gud, blant alle andre, hadde utvalgt dette folket som sitt eget. Hadde voktet, fulgt og beskyttet dem som sine egne barn. Vi har Herrens egne ord på dette. F.eks. i 2Mos 4:22-23: «Så sier Herren: Min sønn, min førstefødte er Israel. Jeg sa til deg (Farao): La min sønn fare». Og 5Mos 14:1-2: «Dere er barn av Herren, deres Gud. Et hellig folk er du for Herren din Gud. Deg har Herren utvalgt av alle de folk som er på jorden til å være hans eiendomsfolk». Jer 31:9,20 - konf. Jes 63:16: «Jeg skal være en far for Israel, og Efra’im er min førstefødte» - «mitt kjæreste barn». Det lå en dyp og hemmelighetsfull grunn for den faderlige omsorgen Herren hadde for Israel, og som kommer til uttrykk i disse ordene. Det var dette at hans evige Sønn liksom var innesluttet i Israel. Og det var innenfor dette folket han skulle fødes som menneske.
Ennå en konkret grunn for at apostelen kunne si at barnekåret tilhørte Israel, var at det var bare innenfor dette folket Guds sanne barn fantes i Det gamle testamentes tid. For det var bare blant dem Herrens ord den gang fantes, og det er alltid bare Guds ord som føder åndelige barn. Så også i den mening kunne det sies at barnekåret tilhørte Israel. Det var i Israel Gud hadde sine barn på jord. Hele folket var en utvalgt ætt, som han elsket og så på som sine barn. Og i det folket fantes også sanne åndelige barn som var født og ledet av Ånden, med de samme karakteristiske kjennetegn som vi finner i kap.8, v.14-15. Dette vitner spesielt Davids Salmer om, selv om nok den ånd barnet hadde i Det gamle testamente mer liknet arvingen som er under formynderskap (Gal 4:2).
herligheten. Med dette sikter Paulus til de mange ganger Gud åpenbarte seg i sin herlighet for Israel. Spesielt taler det nok om det de med sitt eget språk skildret med «Herrens herlighet» som hvilte over nådestolen. Først i tabernaklet, og senere i det aller helligste i templet, i en underbar sky som Herren talte ut fra. Allerede under vandringen i ørkenen åpenbarte Gud sin herlighet, i skystøtten om dagen og i en ildstøtte om natten (2Mos 13:21, 40:34, 3Mos 16:2, 1Kong 8:10, 2Krøn 5:13). Det taler, kort sagt, om at Herren selv bodde i Israel. Der hadde han valgt ut sin helligdom hvor han holdt til, og der åpenbarte han seg på en helt spesielt måte, i forhold til alle andre folkeslag. Dette var Israels herlighet. Paktene. Gud hadde opprettet to store pakter med Israel. Og disse paktene var folkets grunnvoller på ethvert område. Det var pakten med Abraham og pakten som ble opprettet ved Sinai. Dette at Herren selv hadde opprettet særskilte pakter med dette folket, og at de likevel nå på grunn av sin vantro var på vei mot evig fortapelse, har uten tvil vært noe av det som har vekket den aller største nøden i apostelens hjerte.
Lovgivningen. Her tales det om en lov som er uttrykt i konkrete ord og bud. Alle andre folkeslag hadde bare samvittighetens tilslørte, lovtunge røst. De var prisgitt sine egne villfarne tanker og trollmennenes bedrag, i spørsmålet om hva som er Guds mål og vilje. Men Israels folk hadde altså Guds egne ord og bud som lykt for sin fot og lys på alle sine veier, bare de ville følge dette lyset. Israel ble utvalgt til å motta, å håndheve og til å videreformidle Guds egen hellige lov til alle jordens mennesker. Gudstjenesten. Dette sikter til den ordningen for gudsdyrkelsen og tilbedelse som Gud hadde forskrevet dette folket gjennom Moses. Dette foregikk først i tabernaklet, og senere i templet, gjennom alle de ofringene, renselsene og andre seremonier som prestene forrettet. Alle andre folk var overlatt til sine egne kløktige oppfinnelser. Bare Israels folk hadde sin dypt betydningsfulle gudstjeneste som var innstiftet av Gud (Heb 9:1-9, 10:1).
Og løftene. Hele deres hellige Bibel viser oss hvor mange og store løfter som var gitt til Israel. Men der var ett løfte som strålte som selve solen blant alle de andre løftene; løftet om Frelseren som skulle komme, Messias, Herrens salvede. Og så, når nå til og med oppfyllelsen av løftene var kommet, skulle de altså føre ulykke over seg selv gjennom sin vantro! Jo, her var det sannelig grunn til stor nød, når Paulus tenkte på alt dette.
Også fedrene tilhører dem. Det vil si at de er sønner og etterkommere av de troende patriarkene som hadde mottatt så stor nåde og velsignelse: Abraham, Isak og Jakob sammen med mange andre markerte Guds menn i Skriften; konger, profeter og andre hellige. Fedrene deres hadde elsket Gud og lengtet etter at Kristus skulle komme. Og de som så endelig opplever denne salige dagen, de forakter ham. Det er de hellige fedrenes barn som nå i sin vantro er på vei til fortapelsen! Det er dette som gir Paulus den inderlige nøden. Men når det gjelder disse fedrenes barn, så føyer han ennå noe til, som uten tvil var det ømmeste punktet i den nøden som plagde ham. Han sier:
og fra dem er Kristus kommet etter kjødet. Dette er høydepunktet og fullbyrdelsen av alle de fortrinn Israel hadde. Den dyrebare Herren Kristus var født inn blant dette folket. De hadde den høye utvelgelse og nåde å være de nærmeste slektningene til verdens Frelser. De var det folk som Gud spesielt med dette målet for øye hadde utvalgt framfor alle andre, og hadde oppfostret med så stor omsorg. Men i dette taler også Paulus noe om Kristus, som er verd å legge merke til. Med ordene: «etter kjødet» sier han ikke bare at Kristus er et sant menneske, når han har kommet til jord i et legeme, født av en menneskelig slekt. Med uttrykket antyder han at Kristus også har en annen natur og opphav enn denne menneskelige. For vi finner ellers aldri tilføyelsen: «etter kjødet» når det tales om noens opphav.
Han som er over alle, den evig velsignede Gud. Når alt dette uttrykkelig sies om Kristus; at han «er over alle, den evig velsignede Gud», har vi her et av de særegne skriftstedene som taler om vår Herre Jesu Kristi evige guddom. Paulus har først talt om Kristi menneskeligeopphav. Dermed var det nå naturlig også å minne om hans guddommelige natur. Her gjør han det med klare og utvetydige ord. Det vil alltid finnes fiender av vår Herre, og mennesker som fornekter at han også er Gud, men som i all sin dårskap likevel ikke ønsker å forkaste hele Skriften. Men nettopp disse har til alle tider fått store problemer med dette skriftstedet. Desto mer dyrebart er dette ordet for alle dem som tror. Særlig for dem som stadig bombarderes med tvilens glødende piler. Selv om du aldri har tvilt på Kristi guddom, så tenk likevel grundig over hvor stor og verdifull den troen er som du bekjenner! Tror du virkelig at den evige Gud er blitt et menneske akkurat som oss, men uten synd? Tenk grundig etter hva det betyr, og hva det fører med seg. Og tenk om vi ikke hadde hatt tilstrekkelige vitnesbyrd om alt dette! Så pris da Gud for at Skriftens vitnesbyrd i dette vårt livs største spørsmål er så tilstrekkelige og utvetydige.
Vi vil minne hverandre om noen av disse. Men i den mengden vi har av slike vitnesbyrd tar vi nå bare for oss de som taler om hva Kristus har vært og gjort før han ble menneske. Han står for Faderen og sier: «Brennoffer og syndoffer hadde du ikke behag i. Da sa jeg: Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud». Og videre: «Siden barna har del i kjøtt og blod, fikk han selv del i det på samme måten» (Heb 10:6-7, 2:14, Sal 40:7-9). Disse skriftstedene forteller oss at han var til før han ble menneske. Det samme gjelder det merkelige ordet i Joh 1: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham ble ingenting til av det som ble til. Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne har fra Faderen, full av nåde og sannhet». Her sies det uttrykkelig at den samme som i begynnelsen skapte alle ting, ble kjød og bodde blant oss.
Det samme ser vi i Fil 2 der det sies om Kristus at han, da han «var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et tilranet gode å være lik Gud, men han (gav avkall på det) uttømte seg selv, tok på seg en tjeners skikkelse, og kom i menneskers likhet. I sin framtreden var han funnet som et menneske». Av uttrykksformen; at Kristus selv tok på seg en tjeners skikkelse og ble menneske, ser vi at han var til før han gjorde dette. Han sier også selv at han var i himmelen før han kom til jord: «Ingen har steget opp til himmelen, bortsett fra han som kom ned fra himmelen, det er Menneskesønnen som er i himmelen» (Joh 3:13). Og i v.31 sier døperen Johannes det samme om ham: «Han som kommer ovenfra, er over alle». Og Kristus sier også: «Jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min egen vilje, men hans vilje som har sendt meg» (Joh 6:38 konf.v.33, 41, 50, 51, 58). Og videre: «Hva da om dere skulle se Menneskesønnen stige opp dit hvor han var før?» (v.62). «Og nå, Far, herliggjør meg hos deg selv, med den herlighet som jeg hadde hos deg før verden ble til» (Joh 17:5). Hører du disse ordene? Han var hos Faderen før denne verden fantes.
Videre sies det mange steder at alt er skapt ved Sønnen. I tillegg til det vi allerede har nevnt i Joh 1:3, sies det også i Kol 1:13,16 om «Guds elskede Sønn»: «I ham ble alle ting skapt, de som er i himmelen, og de som er på jorden, både synlige og usynlige, enten det er troner eller herredømmer, myndigheter eller makter. Alle ting ble skapt ved ham og for ham». Og i Heb 1:2 leser vi: «Ved ham har han også skapt alle verdener». Disse skriftstedene viser uttrykkelig at Jesus Kristus, som gikk her på jorden, har skapt alle ting. Og at det skjedde før han ble menneske. En slik person må jo være den evige Gud selv. I Mika 5:1 ser vi også at den samme som skulle fødes i Betlehem, var til fra evighet av: «Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være blant Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager». Det samme uttalte Herren Jesus i majestetisk verdighet til jødene: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Jeg er (Guds eget navn: Herren) før Abraham var» (Joh 8:58).
Men hvorfor skal vi fortsette å regne opp ennå flere av alle disse vitnesbyrdene? La oss bare prise og tilbe Jesus Kristus, han som var født av Israels folk «etter kjødet», «han som er over alle, den evig velsignede Gud»! Med dette har Paulus sluttet å regne opp alle de fortrinn Gud i sin nåde hadde overøst Israel med. Hvis han bare hadde nevnt Kristi menneskelige natur og opphav, ville det ikke kommet fram det som lå ham på hjertet; hvor uendelig høyt dette folket var benådet og velsignet framfor alle andre. Men ved at han sier at «han som er over alle, den evig velsignede Gud» var født inn i dette folket, da hadde han skildret det største som kan kalles herlighet og opphøyelse. Og som avslutning på denne utlegningen som viser at Kristus var Gud, legger nå apostelen til et Amen. Amen var en bekreftelse, et ord som stadfestet at det som var sagt, var en viktig og urokkelig sannhet. Slik ble den sannheten at Jesus Kristus var den evige Gud, rettmessig bekreftet med «Amen». Det har vi sett gjennom de skriftstedene som er sitert. Kristus er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen.
Nå har apostelen skildret de forholdene som gjorde at han hadde så stor en sorg og stadig nød i sitt hjerte for sine brødre, jødenes, skyld. I slutten av kapitlet forklarer han hva det er han har villet si med alt sammen. Det var at disse brødrene som til og med jaget etter rettferdighetens lov, likevel ikke hadde fått rettferdighet og derfor gikk fortapt, bare fordi de i sin vantro «støtte mot snublesteinen». På grunn av sin vantro skulle de gå fortapt, disse som framfor alle andre folk på jord hadde opplevd så mye nåde og velsignelse. Da kan vi forstå hvorfor sorg og nød hadde grepet apostelens hjerte. Ja, så forskrekkelig alvorlig er da også den sannheten. For det viser at
alle de største opplevelser av Guds nåde som noe menneske på jord kan ha, er ikke noen sikker garanti for at de blir frelst. På tross av alle disse velsignelsene vil de dø i sine synder, hvis de mangler den levende troen på Kristus.
At Gud i sin nåde velsigner oss på mange synlige vis, er så langtfra noen stadfestelse på vår frelse. Skriften vitner tvert imot om at fordømmelsen over oss bare øker i den grad vi har opplevd mye av Guds nåde - hvis vi likevel lever og dør i vår vantro. «Hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves. Og den som er betrodd mye, han skal bes om enda mer» (Luk 12:48). Det var nettopp over de byene hvor Kristus hadde gjort sine største undergjerninger, men hvor de likevel ikke hadde omvendt seg, at han forkynte de skrekkeligste vé-rop. Hvordan skal det så gå med dem som ikke bare har det lys og all den nåde som Israel hadde opplevd, men som også har det lys og nådens under som kristendommen gav oss gjennom Kristi fullbrakte forsoning? Når Ånden er utgytt i rikt monn, vi har evangeliets fulle lys, og alle de bevis på Åndens verk som er åpenbare på jord! Dette kan du lese om i Heb 2:1-4, 10:26-31 og andre steder. Må Herren Gud vekke alle opp så vi lar slike ord prøve oss!
Å, hvor heldige de er, alle de som er blitt vekket opp av søvnen, som har fått et åndelig sinn så de kan se og tro på Sønnen. Kristus er jo den evige Gud. Guds evige Sønn er jo blitt menneske og vår bror, bare for at han kunne bli vår Frelser og stedfortreder! Så ligger det bak dem; tiden da de jaget etter rettferdighet, men bare ble tuktet og aldri ble annet enn syndere overfor loven. Nå tror de bare på ham som er lovens ende og vår rettferdighet. Og da må de jo sannelig være sikret i all evighet mot enhver dom etter loven, ja, ha en høy og evig nåde hos Faderen. Hva betyr det da at jeg er syndig, død og avmektig, - når Guds evige Sønn er blitt menneske? Bare i ham er alt gjenopprettet! Bare i ham er det Faderen har sitt velbehag! Dette er noe som også kan gjøre mitt døde hjerte levende i kjærlighet og nidkjærhet. Salige er da alle de som tror på Sønnen! Ja, salige er alle de som har sin tillit i ham!
6: Men det er ikke så å forstå at Guds ord har vært uten virkning. For ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel.
Her vil Paulus ha sagt: Nå har jeg utøst min dype sorg over Israel. Dermed har jeg latt dere forstå at jeg mener de ikke er frelst. Men dermed mener jeg ikke at Guds ord og løfter til dette folket er trukket tilbake eller ugyldige. Det er ikke snakk om at Gud på sin sideikke står fast ved sin pakt. Langt ifra! Gud er så visst trofast. Hans ord er sanne og urokkelige (konf.kap.3:3, 4Mos 23:19, 2:13). Hans gamle paktsfolk, hvis en taler om flertallet i folket, er riktignok ikke frelst. Men det kommer av at Guds løfter om frelse aldri ble gitt til hele det folk som nedstammer fra Israel. Men bare til dem som er sanne israelitter. Løftene gjaldt bare dem som er israelitter både i ånden og i hele sitt liv. Men alle som stammer fra Israel er jo ikke israelitter.
Stamfaren deres, Israel, var ikke bare kjøtt og blod. Han var også et åndelig menneske. Han var en som var blitt knust, og ved troen et frelst og omskapt menneske. Og slik er også de sanne israelittene. De er ikke bare av Israels kjøtt og blod, men også av Israels ånd. De er hans barn i sitt innvortes menneske. Dette hadde Paulus berørt allerede i det andre kapitlet. Der sa han: «Rett jøde er ikke den som er det i det ytre, og den egentlige omskjærelse er ikke den som er gjort i det ytre, på kjødet. Men den er i sannhet jøde, som er det i menneskets skjulte indre. Og sann omskjærelse er hjertets omskjærelse, i Ånden (gjenfødelse ved Guds ord), ikke i bokstaven» (v.28-29).
Når altså Paulus her sier at «ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel», så er det akkurat det samme som når et sannhetsvitne i kristenheten i dag sier at det er slett ikke alle som er kristne, fordi om de tilhører kristne forsamlinger. Ikke alle de som tror at Guds ord er sant, er dermed rett troende. «Det er stor forskjell på å tro og å tro» (Luther). Og uansett all den nåde, de hellige sakramentene og gudstjenesten og de dyrebare løftene som kristendommen eier, så er du like lite frelst som en hedning, hvis ikke du er en kristen i din ånd og ditt liv, og altså er en Kristi etterfølger. Det er dette vi skal være klar over når vi leser disse ordene: «Ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel».
Både av denne teksten og av mange andre bibelsteder ser vi at det på Kristi og apostlenes dager var akkurat som i vår tid. De som var født, oppvokst og levde i Israel, mente de hadde all rett til å regne seg for israelitter. De ofret ikke en tanke på at Gud er en stor og hellig Gud, som vil eie hjertet og hele mennesket, som ser og gjennomskuer alt hykleri. Og at det derfor kreves en total forvandling av menneskets indre. Når døperen Johannes og Kristus begynte å forkynne «omvendelse», måtte de alltid først nedkjempe denne falske trøsten jødene levde på: «Vi har Abraham til far» (Mat 3:9, Joh 8:37, 39 m.fl.). Dette var alltid jødenes tankegang: Er vi ikke Guds folk? Blir ikke vi frelst, hvem skulle da bli det? Det er jo vi, og bare vi som har Guds ord og alle hans sterke løfter. Det er vi som har gudstjenesten som Gud selv har innstiftet, og loven, paktene og de mange åpenbarelsene av Guds herlighet. Skulle vi bli forkastet? Da måtte jo Herren selv trekke tilbake sine ord og løfter til oss. De ville verken høre eller ta inn over seg det faktum at alle disse løftene, når det gjelder Guds vennskap og evige frelse, bare tilhører dem som er sanne israelitter. Den troende Abrahams åndelige barn.
Akkurat slik går det i dag også. Nesten hvert eneste menneske innenfor kristenheten gjør krav på å være rette kristne, og mener de har del i de kristnes frelsesløfter. I en fullstendig uomvendt og kjødelig tilstand tilegner de seg Guds nådeløfter. Og så griper de etter hvert til så mang en trøst som støtte for sin frelsesgrunn. Det begynner ofte med egne gjerninger, stor rettferdighetssans, humanitær innsats osv. Men etter hvert flytter det over på at de er døpt, er en kristen. Og til sist, ikke minst; at Guds barmhjertighet og nådens løfter er så store. De vil verken høre eller erkjenne at alle disse nådens løfter bare tilhører dem som i omvendelse og tro søker Guds nåde gjennom Kristus, og blir nye mennesker. Måtte vi alle sammen la dette tale til oss!
Herren har fullbyrdet sin dom over jødene. Ikke etter hvordan de tenker - men etter sitt ord. Det samme skal han også gjøre med oss. Uansett hvordan du trøster deg, og selv mener du har fred og salighet, vil Herren til sist komme og dømme deg. Ikke etter dine tanker - men etter sitt ord. Og hvis du da bare er en kristen i det ytre, ikke født av Ånden, blir hans dom at du skal «ikke se Guds rike». At du en gang ble døpt til Kristus, og har opplevd alle hans nådige velsignelser og innbydelser til omvendelse, skal ikke kunne beskytte deg den dagen Herren kommer for å møte deg. Tvert imot vil det bare øke fordømmelsen over deg, fordi du har misbrukt og forkastet all denne nåden. Med all denne nåden har du bare fortsatt i din kjødelige ferd «etter tidsånden i denne verden» (Ef 2:1-3). Uansett hva vi mener og tenker, så går det til slutt slik Herren taler og dømmer. Og Herren spør bare etter om du har vært en kristen i ånd og sannhet, «for ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel».
Med disse ordene bør vi også bli klar over hvor falsk den læren er som vil tilskrive sakramentene en slik kraft, spesielt når det gjelder dåpen, at de sier at det mennesket som en gang er døpt til Kristus, alltid vil ha noe av Guds nåde bevart i sitt hjerte. Her må ingen la seg bedra. Det er sikkert og visst at Gud på sin side er trofast mot sin pakt og sine løfter. Men like sikkert er det at de som er døpt ender i fortapelse, like sikkert som de som ikke er døpt, ja, går til en ennå større fordømmelse, når de som en gang ble tatt opp i Guds nåde, nå i sitt indre er vantro og «to ganger døde». Og hvis noen fra sin dåp er blitt værende i nådepakten, må han da nødvendigvis ha de egenskapene Ånden virker. Der Guds nåde bor, der bor Guds Ånd. Men den stadfester alltid sitt nærvær, virker alltid sitt verk; først og fremst «en ny skapning», som lever og trives i alt det som er av Gud. Deretter er det Åndens verk å drepe det gamle menneske, tukte, lede og oppdra sjelen i Guds nåde, slik at en går en helt annen vei gjennom livet enn hele verden forøvrig. Her tales det ikke om noen fullkommenhet i oss selv - «allesamman äro vi syndare» - men de som er født av Guds Ånd, de er blitt «nye skapninger». De drives av den samme Ånden til å gå en helt ny vei gjennom verden. Og bare de som slik «blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn» (kap.8:14). Dette bør vi huske når vi leser ordene: «Ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel». Det er ikke alle som er kristne, fordi om de holder seg blant de kristne. Men denne apostelens viktigste bemerkning innprenter han ytterligere med ennå flere ord. Han sier:
7: og de er heller ikke alle barn selv om de tilhører Abrahams etterkommere. Men: I Isak skal din ætt bli kalt.
Her begynner Paulus å belyse det han vil ha sagt, med malende eksempler og bilder fra forfedrenes historie. Han sier: «de er heller ikke alle barn selv om de tilhører Abrahams etterkommere. Men (dette sa Gud til dem): I Isak skal din ætt bli kalt» (Sv.: genom Isak skall säd uppkallas etter dig. 1Mos 21:12). «heller ikke er alle barn» - dvs. arvinger, Abrahams sanne barn og arvinger til de løftene som ble gitt til ham - «selv om de tilhører Abrahams etterkommere» - eller etterkommere gjennom naturlig fødsel. For Gud skilte mellom Abrahams to sønner; Ismael og Isak. Han sa: «I Isak skal din ætt bli kalt». Dvs. fra Isak skal din slektslinje gå. Vi forstår at med «barn» menes her ikke Guds, men Abrahams barn. Det ser vi dels av det som er sagt om Isak, dels av hele sammenhengen. Først i neste vers er det Paulus, som en utlegning av dette, taler om Guds barn. Og det er nettopp det som er apostelens siktemål; å vise jødene at der er to slags Abrahams barn: Noen som er arvinger til hans velsignelse, og andre som ikke er det. Bare de første er Abrahams rette barn. Men så er de da også Guds barn, slik han taler om i neste vers. Ordene «bli kalt» (I Isak skal din ætt bli kalt) vil bare si at når en taler om Abrahams ætt, så skal en mene dem som nedstammer fra Isak. De andre sønnenes avkom skal ikke «bli kalt» eller omtales som Abrahams ætt.
Med alt dette vil Paulus ha sagt at helt fra Abrahams hus skal dere legge merke til det jeg nå har sagt; at løftene ikke er gitt til alle, selv om de er Abrahams avkom etter kjødet. Hele veien vil dere se at det foregår en utvelgelse blant hans avkom, når det gjelder hvem det er som skal få motta hans velsignelse. På samme måte som det også blant hedningene foregår en liknende utvelgelse (kap.4:12). Abraham hadde først to sønner; Isamel og Isak. Senere fikk han ennå seks til med Ketura. Men ingen andre enn Isak ble arving til de store løftene som var gitt til Abraham. Så var da også Isak «født i kraft av løftet» (Gal 4:23), gjennom en overnaturlig kraft som Gud gav den ufruktbare Sara gjennom et løfte. Derfor er Isaks fødsel et glimrende bilde på den nye fødselen ved Ånden. Altså et bilde Gud selv gav verden allerede i Abrahams telt.
I Galaterbrevet taler Paulus om forskjellen på de to sønnene i Abrahams hus; han som er «født av trellkvinnen», og han som er «født av den frie kvinnen». Som bilde på de to slags troende mennesker som alltid vil finnes der evangeliet forkynnes, nemlig lovens treller og løftets sønner (Gal 4:22-31). Men her bruker han egentlig eksemplet i to hensikter: Først til å bevise at ikke alle er Abrahams barn og åndelige slekt, selv om de var hans avkom etter kjødet. Dernest, som vi nettopp sa, som et bilde på den nye fødselen, som også er en fødsel «i kraft av løftet», nemlig evangeliets løfte. Og Paulus forklarer selv det han har sagt slik:
8: Det vil si; ikke de som er kjødets barn, er Guds barn, men løftets barn blir regnet til ætten.
Legg først merke til hva som nå viser seg å være apostelens hovedemne i dette kapitlet. Det det egentlig hele veien tales om, er hvem som er «Guds barn» og skal få det evige liv. Det var i dette spørsmålet han hadde den store nøden for Israel. Gjennom alle de bilder han bruker fra Israels timelige og åndelige historie, er det dette ene spørsmålet som stiger fram: Hvordan vi blir «Guds barn» (v.8), «får rettferdighet» (v.30). Altså hvordan vi blir frelst.
Men nå vil vi se på sammenhengen. Når Paulus begynner med «Det vil si», så lover han oss en forklaring på noe han nettopp har sagt. Nå vil han si: Hensikten med det jeg sa like foran, er at alle ikke dermed er Guds barn, fordi om dere er Abrahams barn etter kjødet, - sånn som dere jøder tror det er. Dere tror jo dere blir frelst bare dere er kjødets barn. Og i ordet «kjød» inkluderer Paulus ikke bare den naturlige avstamningen, men også alt det Gud i sin nåde hadde gitt Abraham og de andre fedrene, og som de hadde arvet etter dem. Det var hele deres israelittiske religion, omskjærelsen, budene osv. (se kap 4:1-2, Fil 3:4-6). Men så sier han nå; selv med alt dette er dere ikke uten videre Guds barn. Nei, det avhenger av om dere er «løftets barn». Og med «løftets barn» mener ikke Paulus bare «barn som var lovet». Heller ikke bare «barn som har løftet». Men, som han forklarer det i Gal 4:23: barn som er «født i kraft av løftet», slik som Isak var. Isaks mor var jo fra naturens side ufruktbar. Og da hun i sitt nittiende år mottok Guds løfte om en sønn, så lo hun av det, som noe utenkelig. Likevel fikk hun, i og med Guds løfte og ved troen på det (Heb 11:11), en overnaturlig kraft, slik at hun ble gravid. Derfor sier Paulus at Isak ble «født i kraft av løftet». Og med dette for øye bruker han her uttrykket «løftets barn» når han nå taler om alle som er «Guds barn».
Det er derfor vi også ser hvorfor han tar fram Isaks fødsel. For også i den er disse to forholdene de viktigste: Først at vi selv er tilintetgjort; at vi kjenner oss åndelig døde og ufruktbare, på samme måte som Sara var det legemlig. At alle våre naturlige muligheter for å bevirke noe godt er fullstendig tilintetgjort. At det er like umulig for oss å selv motstå synden, og gjøre oss gode og hellige, som det var for Sara å selv utvirke at hun ble gravid. Dette er det første vi ser i Isaks fødsel som et forbilde på den nye fødsel. Det andre er at når vi slik fortviles over oss selv og alt vi selv står for, og fristes, liksom Sara, til å tvile på Guds løfte, så skjer det noe mer. Vi får likevel - nettopp gjennom det samme løftet, når bare det gripes med en viss tro - et nytt liv inni oss, som begynner å vise seg i håp og lengt etter Guds nåde, kjærlighet til evangeliet og evangeliets venner osv. Og omsider, når Guds nåde blir åpenbart for oss så vi kan tro vi er fullstendig benådet, mottar vi alle det nye livets krefter. Før vi selv er blitt klar over det, er et nytt menneske født i oss, som nå ser, hører, tenker, taler og vandrer helt annerledes enn det gamle mennesket. «Om noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt» (2Kor 5:17).
Alt dette nye virkes jo i oss bare gjennom evangeliet, og er derfor et karakteristisk bevis på at det virkelig har foregått en ny fødsel ved Ånden, at der er blitt «en ny skapning». Derfor må det være svært viktig å stanse opp og se nærmere på disse nye tingene som viser seg hos hvert menneske som er født på ny. For her er det jo ikke bare tale om nytt åndelig syn og hørsel, men også et nytt hjerte, nye tanker og ny tale, nytt liv og nytt forhold til verden. Før så og hørte vi f.eks. Guds dommer og løfter, og etterpå var det som om vi likevel ikke skulle sett og hørt dem. Og vi så hele tiden på Ordet som Guds eget ord. Vi så med øynene hva det var Ordet talte til oss, og vi hørte med ørene. Men vi kunne ikke «forstå» det (Mat 13:14, 1Kor 2:14). Vi kunne se og høre ordene som innebar dommen over oss til evig død. Likevel kunne vi straks glemme det, kunne ete, drikke og sove rolig, som før. Og fremdeles holdt vi det for å være Guds ord - !
Nå derimot ser og hører vi så det griper oss. Vi blir forskrekket, eller trøstet, både bedrøvet og glade. Ja, det gir oss en ny retning i hele livet vårt. Før kunne vi tenke som vi ville ettersom vi selv fant for godt, selv i åndelige ting. Nå derimot har vi alltid en avgjørende rettesnor for alt det vi skal mene; nemlig Guds ord. Før hadde vi nok mange positive tanker om oss selv, vi var sterke og modige, - selv uten å oppbygge oss på evangeliets ord. Nå blir vi alltid nedslått når vi tenker på oss selv, og trøsten har vi bare i evangeliet. Men ikke bare syn, hørsel og tanker er forandret, men også selve hjertet. Slik at nå har vi vår største lyst og glede i det vi før opplevde som ubehagelig og trykkende. Nå derimot plager det oss, det som før var vår største lyst og kjæreste underholdning. Det er bare et faktum at «det hjertet flyter over av, det taler munnen». Før kunne vi tale millioner av ord om unyttige ting, lett og lystig. Men vi kunne ikke tale en halv time i et helt år om Frelseren og hans himmelske rike. Vi var åndelig stumme.
Nå derimot er det ikke noe som er kjærere for oss enn å tale om Gud, hans ord og hans nåde. Men så er da også hele vårt liv forvandlet. Tidligere levde vi fritt, slik vi selv fant for godt og hadde lyst på - så langt egne fordeler og omdømme tillot -! Nå har vi fått en hellig lyst og en hellig tukt over hele vårt liv. Vi er kort sagt som i en ny verden, med nye sorger og nye gleder, med nye oppgaver og nye faremomenter. Vi er kommet i et nytt forhold til Gud, til oss selv og til alle mennesker. Til Gud som før var en ukjent Gud for oss, eller en dommer vi var redd for. Nå er han vår kjente og kjære Frelser. Til oss selv; ved at vi før levde et liv som var styrt av vårt eget kjødelige hjerte. Mens vi nå lever i en stadig kamp mot dette. Til verden; for før stod vi i et fortrolig forhold til dem. Men nå frykter vi verden som vår fiende. Og dette stemmer med Ordet som lærer oss at den er en av våre tre hovedfiender: djevelen, verden og vårt eget kjøtt. Slik «er det gamle forbi. Se, alt er blitt nytt».
Dette er jo veldig stort og trøsterikt. Tenk, her kan vi med våre egne øyne se slike nye skapninger, ja se at selve hjertet er blitt omskapt. Noe ingen menneskemakt i hele verden kan få til! Skulle vi ikke da våkne opp, og lovprise den store, nådefulle Gud som gjør slike under iblant oss? Og du som vet at denne åndelige omskapingen som du ser hos andre, ennå ikke har skjedd med deg; begynner du ikke å ane at en slik åndelig omskaping må være nødvendig for hvert eneste menneske som skal bli frelst?
Og alt dette nye i oss ble utelukkende født «i kraft av løftet»/«på grunn av løftet», gjennom evangeliets løfte. Loven kunne ikke virke dette. I Gal 3:2,5 sier Paulus det slik: «Den som gir Ånden, og virker kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger, eller ved å høre troen?». Nei, bare «i kraft av løftet» ble det nye livet født i oss, og det nettopp da når vi hadde gitt opp oss selv og alt vi kunne utrette. Derfor kalles vi da også her med god grunn for «løftets barn». Og bare disse er Guds barn og blir «regnet til ætten» sier Paulus her. Dette innprenter han altså her som bevis på at Gud er trofast mot sitt ord, selv om de vantro i Israel går fortapt; for Guds løfter gjelder bare de sanne israelittene og ikke dem som bare er «kjødets barn» av Abraham. Det Paulus sier her er altså akkurat det samme som Johannes sier om Guds barn i første kapittel av sitt evangelium: «de er født, ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud». På dette var altså Isak et forbilde. For han ble ikke født på noe naturlig grunnlag. Det manglet fullstendig hos Sara. Han ble født ved Guds kraft, som hun mottok ved troen på løftet. Og så taler Paulus videre om dette:
9: For dette er løftets ord: På denne tiden skal jeg komme, og da skal Sara ha en sønn.
Dette Guds løfte leser vi i 1Mos 18:10, og det var det Sara trodde da hun «ved tro fikk kraft til å unnfange en ætt, og hun fødte, selv om hun var kommet over den alderen da en føder» (Heb 11:11). Det er dette løftet Paulus sikter til når han sier Isak «ble født i kraft av løftet» (Gal 4:23). I tillegg fikk han senere også det løftet som gjorde ham til arving og til den andre stamfaren for Abrahams ætt, da det ble sagt: «i Isak skal din ætt bli kalt» (1Mos 21:12). Isak var altså på alle måter en løftets sønn. Og akkurat det var også grunnen til at det gikk et klart skille mellom ham og brødrene hans. For de var ikke født som noe resultat av et løfte*, og var bare Abrahams barn «etter kjødet». Det er dette eksemplet Paulus bruker her for å fortelle jødene at den naturlige nedstammingen fra Abraham ikke gjorde dem til hans sanne barn og arvinger. At det sanne barnekåret og arven var avhengig av om de også var «løftets barn». Og bare slike, altså Abrahams åndelige barn, er Guds barn, har apostelen like foran vist dem.
*
Her sier M.Luther i sin «Store galaterbrevskommentar»: Altså ble Ismael født uten Ordet, bare på Saras bønn. For her finnes ikke noe Guds ord som lover Abraham denne sønnen. Alt skjer bare mer «tilfeldig», noe som også bekreftes med Saras ord: «Kanskje jeg kunne få et barn ved henne» (Hagar). (Oversetters kommentar).
Her blir da alle naturlige fortrinn og forutsetninger forkastet, og Guds frie og ufortjente nåde opphøyet. Det er akkurat dette Paulus vil ha fram her. Og i det følgende innprenter han det på det sterkeste, og setter det opp mot den egenrettferdige innbilningen om at Gud må da ta hensyn til de menneskelige kvalifikasjonene, og til hva vi fortjener etter våre gjerninger. Se hvor suveren Guds nåde er, sier Paulus; bare den som Gud selv utvelger til arving, skal ha arven, og ingen annen. Selv de aller største ytre gjerninger og fortrinn kommer ikke til å bety noe som helst innfor Gud. Alt gis oss utelukkende av nåde, etter hans frie utvelgelse. Og nå har det behaget Gud å utvelge bare løftets barn, og forkaste alle dem som kommer med noe de selv har utrettet. Dette er hovedbudskapet i alt det som er sagt her, og i det som nå følger videre. Det kan hver enkelt se av apostelens egen avsluttende forklaring, i v.30-33. Med samme hensikt tilføyer han nå:
10-12: Og ikke bare dette, men da Rebekka også var svanger ved én mann, ved vår far Isak - for barna var ennå ikke født, og hadde verken gjort godt eller ondt, for at Guds plan etter utvelgelsen skulle stå fast, ikke av gjerninger, men ved ham som kaller - da ble det sagt til henne: Og den eldste skal tjene den yngste».
Og ikke bare dette, ikke bare det eksemplet som nå er nevnt, det om Abrahams egne sønner, beviser at arven avhenger av et løfte, og ikke av noe naturlig avkom eller hva vi har fortjent etter våre gjerninger. Nei, apostelen vil ha sagt at vi har et ennå mer talende eksempel på dette, hvis vi ser på de to sønnene Isak fikk med Rebekka. Når det gjelder det første eksemplet, kunne det jo innvendes at mellom Isak og Ismael var det virkelig en viss forskjell, når det gjaldt opphavet. For Isak var jo født av Abrahams egentlige hustru, av den «frie» kvinnen. Mens derimot Ismael var født av tjenestekvinnen. Og i dette kunne det jo ligge en naturlig forskjell som gjorde at Isak ble erklært som arving, framfor Ismael. I tillegg hadde jo Ismael også tidlig vist seg å være en «spotter», som også kunne vært en grunn for at Isak ble foretrukket framfor ham. Derfor tar nå Paulus fram et nytt eksempel hvor det ikke var mulig å komme med noen slike innvendinger; han minner om Esau og Jakob. Han minner om at på det tidspunkt da Gud uttalte sitt løfte om Jakobs utvelgelse, fantes det ingen forskjell på disse to brødrene, verken når det gjaldt opphav eller gjerninger.
Først minner han om at når det gjelder opphav, så var det ingen ulikhet mellom disse. De var rettmessige og «fullverdige» brødre, ettersom de hadde en og samme mor, og hun «var svanger ved én mann», altså hadde de samme far; Isak. Hvis noen av dem skulle ha noe fortrinn, måtte det være Esau, som var den førstefødte. Likevel ble Jakob den som Gud utvalgte, framfor Esau. Videre minner Paulus om at det heller ikke var mulig at det kunne finnes noen ulikhet mellom disse når det gjaldt gjerninger, eller hva de kunne fortjent. For barna var ennå ikke født, og hadde verken gjort godt eller ondt, da ordet med løftet ble gitt. Og så tidlig ble ordene med løftet gitt, sier Paulus, for at Guds plan etter utvelgelsen skulle stå fast, ikke av gjerninger, med ved ham som kaller (sv.: ikke på grund av gärningar, utan av den kallandes behag). Det vil si: Gud meddelte hva han hadde bestemt om de to brødrene allerede på et tidspunkt da Jakob ennå ikke hadde gjort noe godt, som kunne gjøre at han skulle fortjene å bli utvalgt. Og Esau ennå ikke hadde gjort noe ondt som kunne gjøre at han skulle settes til side. Alt sammen for at Guds måte å utvelge på skulle stå fast, ja, bli stadfestet. For at hver og en skulle se at denne utvelgelsen ikke bygget på deres gjerninger, men «ved ham som kaller» (sv.:av den kallandes behag).
Og ordene som avgjorde utvelgelsen var disse: Den eldste skal tjene den yngste. Det var Guds forutbestemmelse om den arv og skjebne de to brødrene og deres avkom her på jord skulle få. Jakobs etterkommere skulle bli større og sterkere enn Esaus, og herske over dem. Slik lyder teksten i 1Mos 25:23 i sin helhet: «Og Herren sa til henne (Rebekka): I ditt liv er det to folk, og fra ditt skjød skal to folkeslag skille seg at. Det ene folk skal være sterkere enn det andre, og den eldste skal tjene den yngste». Denne forutbestemmelsen over Jakob og Esau har da også gått i oppfyllelse over deres etterkommere. Edomittene, som nedstammet fra Esau, ble ofte undertrykt av Israels folk. Vi bør legge nøye merke til at her tales det om de to brødrenes timelige forhold. Teksten sier uttrykkelig: «Den eldste skal tjene den yngste», og «det ene folk skal være sterkere enn det andre». Dette bør vi merke oss for at ikke dette skal føre til motstridende oppfatninger når det gjelder evangeliets kall og utvelgelse til frelse. Og med disse ordene her friskt i minne, vil vi også ha den rette oppfatning av de ordene Paulus nå tilføyer videre:
13: Som det står skrevet: Jakob har jeg elsket, men Esau har jeg hatet.
For at vi skal oppfatte disse ordene rett, bør vi legge nøye merke til at når apostelen sier dette, så sikter han til det samme som han har uttalt i bibelverset like foran. Han begynner nemlig med: «Som det står skrevet». En slik formulering gir løfte om en stadfestelse på noe som nylig er sagt. Altså må disse ordene som siteres fra Mal 1:2-3 gjelde samme sak som de ordene vi nylig har lest, om utvelgelsen. Disse ordene: «Jakob har jeg elsket» taler altså om hvordan Jakob ble utvalgt, slik det forkynnes i 1Mos 25:23. Og ordene: «men Esau har jeg hatet» taler altså tilsvarende om den forutbestemmelsen Gud fattet også over Esau, som vi leser på samme sted. Den forutbestemmelsen var at han «skal tjene den yngste», at hans etterkommere skulle undertrykkes av Jakobs etterkommere. At ordet «hatet» går på det rent jordiske, det framgår helt klart på det stedet i Mal 1 som Paulus siterer fra her. I sin sammenheng lyder det slik: «men Esau hater jeg, og jeg gjorde hans fjell til en ørken og hans arveland til bolig for ørkenens sjakaler». Her tales ikke noe om hans sjel og hans evighet, men bare om «hans fjell», og om «hans arveland», som skulle bli til bolig for sjakalene.
Vi ser altså at de eksemplene apostelen her benytter til å skildre den guddommelige nådens frihet, i seg selv ikke handler om evig nåde eller evig fortapelse, men om Israels jordiske forhold. Vi vet jo godt at ikke alle Jakobs etterkommere ble evig salige (det er akkurat det motsatte Paulus beviser her), og at heller ikke alle Esaus etterkommere på grunn av disse Guds ord (1Mos 25:23) dermed må gå fortapt og være hatet av Gud for evig. Vi ser f.eks. det motsatte i Am 9:11-12, der også Edom får løfte om evangeliet. Og i Mark 3:8 ser vi noe av oppfyllelsen av det løftet. Det det tales om i de skriftstedene som ligger til grunn for den teksten vi behandler, er bare at «den eldste skal tjene den yngste», og at «det ene folk skal være sterkere enn det andre». Det er Herren selv som sier dette i de tekstene Paulus siterer fra. Dermed faller det straks bort, hele grunnlaget for den oppfatningen at Gud gjennom en helt vilkårlig beslutning, og uten hensyn til hvordan menneskene møter kallet, skulle ha avgjort hvordan det skal gå med hver enkelt sjel; om de skal bli frelst, eller bli evig fordømt. Man har bl.a. anvendt disse ordene om Jakob og Esau, som «elsket», eller «hatet», uten å ta hensyn til hva vi nå har sett at Gud selv har lagt i disse ordene.
Når Paulus har brukt disse eksemplene på hvor fritt fordelingen av jordisk arv og stilling foregikk, som bilder på den frihet Gud har til å bestemme hvem som skal bli frelst, må vi ikke «presse» bildene til mer enn det Paulus har villet skildre. Vi må se hvordan han selv velger å anvende eksemplene. Da vil vi se av hans avsluttende utlegning (v.30-33) hva det er han egentlig vil vise: Nemlig at Gud i sin suverene frihet til å bestemme over fortapte syndere og deres frelse, har utvalgt troens vei - og ikke gjerningenes.
Alt det apostelen har hatt som mål med de eksemplene vi har nevnt, er følgende: Først har han bevist at «ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel», er virkelig barn og arvinger til Abrahams velsignelse. Og dermed har han revet ned den første og mest dyrebare trøsten jødene hadde; at de i sin vantro mente de var selvskrevne arvinger til frelsen fordi de var Abrahams barn (se Mat 3:9, Joh 8:39, Fil 3:5). Dernest har han med disse eksemplene malt for øynene våre; Guds majestetiske frihet til å bestemme hvem som skal bli frelst, eller ikke. Men alltid med den ene hensikt som han forkynner klart i v.30-33; å vise at Gud har utvalgt troens vei, troens barn. Ikke dem som søker rettferdighet gjennom sine egne gjerninger. Og dermed har han revet ned den andre dyrebare trøsten, som er hele verdens trøst, nemlig gjerningene, som over alt i Kristi læretaler og apostlenes skrifter blir forkastet. Igjen og igjen møter vi disse ordene: «Ikke av gjerninger», «ikke av dere selv, det er Guds gave», «ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde», «ved tro, uten lovgjerninger», osv. At det er bare dette Paulus vil ha fram, det sier han selv uttrykkelig i sin avslutning, v.30-33. Og hver eneste oppfatning eller tydning av apostelens ord, som ikke stemmer overens med denne hans egen forklaring, er dermed selvgjort og falsk, og bør omgående forkastes.
Hele vår oppfatning av dette kapitlet vil avhenge av at vi har tindrende klart for oss hva det er apostelen vil forkynne her, og at vi holder det fast. Hva det er han vil ha fram. Hva han på den ene side vil bryte ned, og på den andre side vil bygge opp. Og da ser vi at det er bare det vi nettopp sa, som er budskapet hans. Det er bare denne fortrøstningen til naturlig opphav og det vi kan fortjene i kraft av gjerninger, han vil bryte ned. Men slett ikke troens eller nådens vei, hvor det avhenger av om kallet får nå inn til vårt hjertes øre, får innta det, og etter hvert gjenføde det, så vi kommer til nådens bryllup, - eller står imot og forkaster innbydelsen. Hvis Paulus skulle ville forkaste denne nådens vei, og troen, da stod vi bare tilbake med en helt vilkårlig utvelgelse. Men da ville Paulus vært i strid med Kristus og hele Skriften som ikke lærer noe annet enn denne nådens vei. Men Paulus vil aldri kunne tilskrives noen slik tydning. Han har alltid uttrykkelig forkynt hva det er han mener; at alle mennesker, enten det er jøder eller hedninger, har sin frelse eller fordømmelse utelukkende i spørsmålet om de søker sin rettferdighet ved tro, eller gjennom gjerninger.
Og hvis da noen skulle mene at troen er en fortjeneste (noe vi her avviser), for at Guds nåde skulle bli forherliget rett, da lar han oss straks vite at da vet de ikke hva tro er. Paulus stiller jo tro og fortjeneste opp mot hverandre som motsetninger (v.32, Ef 2:8, Gal 2:16, m.fl.). Tro er å ha mistet troen på all egen fortjeneste, og kaste seg i Guds rene nåde. Tro er å motta uten noen gjenytelse. Troen er at jeg tar avstand fra alt som finnes i meg selv, også selve min tro, og ser opp til det Kristus har gjort, som min eneste redning og rettferdighet. Skulle det så ennå være noen som i dette kapitlet så noen dekning for å tro på en helt vilkårlig utvelgelse, må vi til slutt minne om dette: Når Paulus i v.30-33 gir sin endelige forklaring på hva han har ment, så sier han ikke: Israel, som jaget etter rettferdighetens lov, har ikke grepet rettferdighetens lov, fordi de ikke var forutbestemt av Gud til å bli frelst. Og at hedningene derimot har fått rettferdighet, fordi Gud hadde forutbestemt dem til å bli frelst.
Nei, noen slik forkynnelse hører vi ikke fra Paulus eller noen annen apostel. Men det er dette han sier: Israel gikk glipp av denne rettferdigheten, fordi de ikke søkte den i tro, men gjennom lovgjerninger. Skylden for fordømmelsen over de vantro legger han ikke på en utvelgelse av visse personer etter noen slags vilkårlig forutbestemmelse hos Gud, men på deres egen vantro. Det samme sa Kristus da han gråt over Jerusalem: «Hvor ofte ville jeg ikke samle sammen dine barn osv., men dere ville ikke». Har du noe sted sett at apostelen har drevet med en lære eller hatt en mening som strir mot hans eget og hele Guds evangelium? Gud har sendt ut sitt evangelium med et altomfattende kall hvor han innbyr alle verdens sjeler, alle folk og hvert enkelt menneske, å komme til sitt nåderike. Skulle han da samtidig ha forutbestemt hos seg selv at det og det mennesket vil jeg ikke gi min nåde til omvendelse og frelse - vel og merke: uten hensyn til hvordan menneskene møtte Guds kall - ? Gud bevare ethvert menneske fra å gå med slike tanker om Gud!
Når Gud vil forblinde eller forherde noen, ja, til og med lar det skje at noen mennesker ikke får noe kall, har det alltid sin grunn i hva han «kjente på forhånd» hos disse, slik Paulus uttrykkelig forklarer under kap.8:29. Og, for å komme tilbake til våre tekstord: «Jakob har jeg elsket, men Esau har jeg hatet» - skulle disse ord, helt på tvers av tekstens egen forklaring, likevel gå på disse to brødrenes evige ve og vel, så måtte Guds forutbestemmelse om dette være en følge av det han visste/»kjente på forhånd» om disse; altså om hvordan brødrene i framtiden ville forholde seg til nådekallet. For slik er jo apostelens lære over dette sist siterte bibelverset. Men vi har jo allerede sett at Paulus slett ikke taler om disse brødrenes evige, men om deres timelige/jordiske arv og stilling. På samme måte som han gjennom hele kapitlet aldri taler om at enkelte mennesker er utvalgt til frelse, men om den eneste veien som er utvalgt til frelse for alle.
Men den guddommelige utvelgelsen; den nådens utvelgelse hvor Gud forut bestemte at menneskene skulle frelses bare gjennom Kristus og troen på ham, det har Paulus forkynt her med stor kraft. Den sannheten har Paulus lagt svært alvorlig inn over jødene og alle andre egenrettferdige sjeler, og advart sterkt mot å stampe mot brodden og søke rettferdigheten på den måten en selv tror er den rette. For da, sier han, kan det gå slik at du som virkelig anstrengte deg for å oppnå rettferdigheten, du fikk den ikke. Mens de som ikke gjorde noe som helst for sin rettferdighet, men tvert imot levde vilt i synd og skam som hedningene, de fikk til sist rettferdighet og frelse. Bare fordi de lot Gud tale til seg gjennom sitt ord, falt ned for hans føtter, erkjente Guds dom over seg, og søkte all sin rettferdighet bare i Kristus. Dette er den sannhet og budskap Paulus her så klart og sterkt har forkynt; at Herren Gud, som i sin kongelige makt har rett til å frelse hvem han vil, har villet utvelge til frelse bare dem som tror på Sønnen, og forkaste de ellers så utmerkede menneskene, når de står imot denne utvelgelsen og fortsetter å søke sin rettferdighet gjennom noen form for egne gjerninger.
Men når vi nå har forstått hva det er Paulus vil ha fram, tenk da for en uendelig trøst som ligger i dette for alle fattige syndere! Tenk på hvordan han skildrer den guddommelige nådens frihet gjennom det han her sier: «for barna var ennå ikke født, og hadde verken gjort godt eller ondt»! Paulus sier altså: Så totalt fri fra all menneskelig fortjeneste er Guds nåde, - som hans utvelgelse av Jakob framfor Esau var. Barnene hadde ennå ikke gjort verken godt eller ondt. De var jo ikke engang født. Ja, så fri er Guds nåde, så totalt uavhengig av våre gjerninger, både de onde og de gode. Hos oss finnes det ingen som helst grunnlag for Guds nåde. Han gjør alt for sin egen skyld, «etter sin viljes gode velbehag», eller som den samme apostelen sier det et annet sted i Ef 1: «Gud har utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt». «Ved Jesus Kristus har han forutbestemt oss til barnekår hos seg selv, etter sin viljes gode velbehag, til pris for sin nådes herlighet».
Det er dette som kalles nåde - den frie nåde, slik Paulus også skildrer det i Ef 2:8-9: «Av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg». Legg merke til: «det er ikke av dere selv», ikke på grunn av noe som helst i dere selv. «Det er Guds gave», heter det. Det er en gave! Slik er evangeliets nåde! Og så fri måtte nåden være, hvis vi skulle kunne frelses. Det kommer av at alle mennesker er så fullstendig fortapt etter at syndefallet ødela all vår kraft, så det var umulig for noe menneske å bli frelst - hvis Gud skulle se etter det aller minste av noe godt eller noen verdighet hos oss. Her gjensto bare to muligheter: Enten å framskaffe, og deretter gi oss en fullstendig betingelsesløs nåde, eller å la alle mennesker gå fortapt.
Men da Gud forbarmet seg over oss så han gav sin sønn som syndoffer og til å oppfylle loven, så er nå også Guds nåde så fullstendig fri fra ethvert hensyn til noe godt eller rettferdig hos oss, så han frelser de groveste syndere, når de kysser (hyller, tilber) Sønnen (Sal 2:12). Og på den andre side fordømmer han de ellers så plettfrie menneskene når de ikke tilber Sønnen, men tvert imot fortsetter å søke sin rettferdighet i et eller annet hos seg selv. Her ser vi at den frelsende nåden er så fullstendig fri og uavhengig av oss, på samme måte som Guds utvelgelse av Jakob framfor Esau, «for barna var ennå ikke født, og hadde verken gjort godt eller ondt».
Så fri ser vi også Kristus skildre nåden. I hans lignelse om den bortkomne sønnen forkynner han jo at den beste kledningen ble gitt til den som hadde sløst bort arven sammen med skjøger. Og gjøkalven ble slaktet for å feire hans hjemkomst. Men den eldste sønnen, som aldri hadde forlatt sin fars hus og bud, men alltid hadde tjent ham, han klager over at han aldri har fått «så mye som et kje, så jeg kunne ha fest sammen med vennene mine». Det samme ser vi i Jesu lignelse om arbeiderne i vingården. Der framstiller han det slik at husbonden gir en full daglønn i gave til dem som hadde stått ledig det meste av dagen på torget. Mens de som hadde arbeidet hele dagen i tungt slit og hete, bare fikk avtalt daglønn, men ikke noe som helst som gave. Og når disse klaget på denne forskjellsbehandlingen, svarer husbonden bare: «Er det ikke tillatt for meg å gjøre som jeg vil med mitt eget?». At jeg nå vil gi disse en helt ufortjent gave, det er min frie nåde og godhet. Slik har altså Kristus også forkynt sin fullkomment frie nåde. På denne måten vil Gud slå fullstendig til jorden all tanke på egen fortjeneste og verdighet hos fortapte syndere, og samtidig opphøye bare sin egen frie og guddommelige nåde. Å, for en trøst for fortapte syndere! Hvordan skulle vi kunne prise denne Guds store og uforskyldte nåde nok, her i livet eller i all evighet? Herren være lovet i evighet! Herre, gi oss mer tro!
14: Hva skal vi da si? Er det urettferdighet hos Gud? På ingen måte!
Gud regjerer altså på en så fri og fullstendig uavhengig måte, at han utvelger Jakob framfor Esau. Og det til og med før barna ennå var født, og verken hadde gjort godt eller ondt. «Hva skal vi da si? Er det urettferdighet hos Gud?» Han utvelger jo fullstendig suverent bare de barna som tror, til å arve evig liv. Han tar jo ingen som helst hensyn til menneskelige forutsetninger, verken hvem de er, eller hva de har utrettet. Hedningene, som ikke har gjort noe som helst for å oppnå rettferdighet, de blir straks barn i hans rike, så snart de søker nåden i Kristus alene. Men Israel, som virkelig har anstrengt seg for å oppnå rettferdighet, blir forkastet på grunn av sin vantro. Er ikke da Gud urettferdig?
På ingen måte! Gud bevare oss fra en så hedensk tanke! Gud er rettferdig i alt, slik han dømmer. Om han så fordømmer oss alle sammen, så gjør han bare det som er rett mot oss. Og om han så benåder noen syndere, så gjør han da ikke dermed urett overfor noen. Alle mennesker er så til de grader fortapt, at om Gud gir sin nåde til noen, - så er dette utelukkende nåde. Og da kan jo ingen gå i rette med ham for hva han gjør. I neste vers ser vi hva han selv sier om dette.
15: For han sier til Moses: Jeg skal miskunne meg over den jeg miskunner meg over, og jeg skal være barmhjertig mot den jeg er barmhjertig mot.
Dette er ord fra «herrenes herre og kongenes konge»: «Jeg skal miskunne meg over den jeg miskunner meg over, og jeg skal være barmhjertig mot den jeg er barmhjertig mot». Disse ordene og omstendighetene omkring disse ordene fra Gud, finner vi i 2.Mos, kap 33. Forhistorien var at folket hadde laget gullkalven, hadde tilbedt den og dermed pådratt seg Herrens vrede. Så hadde Moses bedt for folket, og på Herrens befaling hadde de ydmyket seg «og ingen tok sine smykker på seg» (v.4-6). Da lover Gud at han «vil sende en engel foran ham» osv. Men så ber Moses om at han også må få et synlig bevis på at han og hans folk «har funnet nåde for Guds øyne». Han sier: «La meg da få se din herlighet!» Da svarer Herren: «Jeg vil la all min godhet gå forbi ditt åsyn, og jeg vil rope ut Herrens navn for ditt åsyn. For jeg vil være nådig mot den som jeg er nådig imot, og miskunne meg over den som jeg miskunner meg over» (v.19).
Her ser vi hvordan Herren først lover Moses og hele folket en stor og enestående nåde og gave; at «all hans godhet» (som var Kristus, se kap.34:5-9 og 1Kor 10:4) skulle gå foran dem gjennom ørkenen. Men så tilføyer Herren at det var ikke noe annet som hadde drevet ham til denne nåden, enn bare hans egen nåde og barmhjertighet. At jeg er «nådig» mot deg, Moses, det er bare av nåde. At jeg «miskunner» meg over folket, det skjer bare av miskunnhet. Dine bønner har ikke oppnådd - og folkets synder har ikke forhindret denne min nåde. Jeg gjør alt for min egen skyld. «Jeg vil være nådig mot den som jeg er nådig imot, og miskunne meg over den som jeg miskunner meg over». Dette er ord Herren taler som svar på Moses’ bønner, og spesielt med tanke på Moses og hans folk. Men samtidig uttaler Herren her med disse ordene selve grunnregelen for hvordan han gir sin nåde til menneskene, til alle tider. Og det er jo i denne mening Paulus har brukt disse ordene.
Men hvordan kan så disse ordene være svar på spørsmålet som ble kastet fram i v.14, om hvordan forholdet blir mellom Guds rettferdighets-krav og denne frie nåden. For det kan jo se ut som om det slett ikke ligger noe egentlig bevis i disse ordene, når det gjelder spørsmålet om rettferdighets-kravet. Så er det mange som sier at det spørsmålet avklares bare en legger vekten på ordene «miskunner meg» og «barmhjertig», og ikke på ordet «den» i begge setningene, slik at meningen blir: det er bare nåde når jeg er barmhjertig mot en synder. Og hvis det er bare nåde og gave, så kan det ikke bli spørsmål om dette er rettferdig eller urettferdig. Nå er det unektelig dette som er hovedtanken i ordene; at det er bare nåde, når Gud er nådig mot syndere. Men la oss se nærmere på hvordan Paulus selv konkluderer, etter det han har sagt såvel i dette verset som i v.17, om Farao. I v.18 sier han: «Derfor forbarmer han seg over den han vil, og forherder den han vil». Dermed ser vi at vi må også legge vekt på ordet «den». Det vil si at når vi taler om den frie nåden, må vi også ta med at Gud ikke vurderer menneskene og deres menneskelige forutsetninger, men forbarmer seg over «den han vil».
Men dermed er det ikke sagt at han foretar en tilfeldig utvelgelse av mennesker etter som han selv finner for godt, uten noen grunnregel for sitt valg. Nei, det Paulus lærer oss her, gjennom sin egen avslutning i versene 30-33, er jo bare at dette skjer uten hensyn til menneskelige forutsetninger, enten det nå måtte være noe de har fortjent, eller annen verdighet. Vi må aldri glemme apostelens hovedbudskap, som bare har som mål å bryte ned egenrettferdigheten, og vise at Gud i sin frie nåde utvalgte troens barn, «løftets barn», og ikke de som «søkte rettferdigheten ved lovgjerninger». Dette var jo Guds frie nådes utvelgelse. Men Paulus forkynner dette i en utfordrende tone gjennom denne delen av kapitlet, hvor han uten ytterligere forklaring beviser at Gud utvelger til frelse hvem han vil. Jødene mente jo at Gud måtte da utvelge dem, fordi de både gjennom sitt opphav og ved gjerninger hadde de rette forutsetningene. Mens altså Paulus slår fast at Gud bare utvelger dem som tror på Kristus. Og i den forbindelse er det han sier her at Gud utvelger «den han vil». På alle måter har altså Paulus holdt fram Guds majestetiske frihet i sin nåde, for om mulig å knuse og totalt utslette den hardnakkede egenrettferdigheten og de menneskelige forutsetningene som de tviholdt på. Dette som vi først ser hos jødene, men senere finner så dypt nedgravd i alle menneskers natur.
Så blir da apostelens svar dette: Uansett hva dere så måtte ha å innvende overfor den frie nåden, så må dere være klar over at Herren selv i deres egen hellige skrift har forkynt at han vil og skal bruke denne nåden fritt. At han benåder hvem han vil, og at det skjer av bare nåde. Og det er bare med dette at spørsmålet som er kastet inn i v.14 imøtegåes; nemlig at Skriften lærer at Gud virkelig er så fri i sin nåde mot syndere, som om han ville si: Hvis dere vil ha det til at Gud med dette opptrer urettferdig, så må dere ta dette opp direkte med Gud selv! For legg merke til at det er ham selv som har forkynt sin nådes frihet slik, og det i deres egne hellige skrifter. Og dere akter jo disse høyt, og tror på dem. Hvis dere da innser at Gud selv forkynner at så fri er hans nåde, så gjenstår det jo bare at dere også innretter dere etter det.
I Luk 19:20-23, i lignelsen om pundene, finner vi et liknende svar på innvendingen mot Guds rettferdighet. En av tjenerne kom tilbake med sitt pund, uten at det hadde kastet noe av seg. Han sa: «For jeg var redd deg, siden du er en streng mann. Du samler inn det du ikke har lagt ut, og høster det du ikke har sådd». Da svarte husbonden: «Ut fra det du selv sier skal jeg dømme deg, du onde tjener. Du visste at jeg var en streng mann, og at jeg samlet inn det jeg ikke hadde lagt ut» osv.. «Hvorfor ga du da ikke pengene mine til pengevekslerne?». Husbonden går altså ikke inn i noe forsøk på direkte å gjendrive den onde beskyldningen som ble satt fram mot ham. Han lot den bare bli stående, som for tjenerens egen regning. Men han inndrev sin fordring, ja, dømte tjeneren med hans egne ord. På samme måte opptrer Paulus her overfor dem som mener at slik evangeliet framstiller nåden, så kan Gud ikke være rettferdig. Han bare viser til at slik har Gud selv forklart om sin nåde. Med sin motsigelse tar de jo rett og slett «til motmæle mot Gud», og det stempler han helt kort som ugudelig og urimelig (v.20-21).
Det er på denne måten Guds rettferdighet og storhet forklares best, og som gir synderen den nødvendige og «hälsosamme» ydmykelsen. For det finnes jo et helt konkret og bestemt grunnlag for hvordan Gud utdeler sin nåde; den mest fullkomne rettferdighets grunnlag. Og dette forkynnes over alt i Skriften. Men når menneskene ikke vil høre, eller legge merke til dette, men bare hardnakket står fast på sin mening, på tross av alt det Gud forkynner, så kommer det øyeblikk da Herren ikke lenger gir noen forklaring. Han bare holder fram den nakne sannheten. Om det så blir til motstandernes fall og fordervelse, så blir det likevel til lys og trøst for de ydmyke.
Gjennom dette verset og hele denne delen av kapitlet, er det altså dette Paulus vil ha sagt: Gud er stor og suveren. Intet menneske kan kreve noe som helst av ham. Intet menneske kan stille ham til ansvar, eller kreve redegjørelse for hva han gjør. Han gir sin nåde til hvem han vil. Slik taler også Kristus, spesielt i lignelsen om arbeiderne i vingården. Der forteller han om husbondens svar til ham som knurret over at de som hadde kommet i den ellevte timen fikk like mye som den som hadde arbeidet hele dagen. Husbonden sier: «Venn, jeg gjør deg ingen urett. Ble ikke du enig med meg om én denar? Jeg vil gi denne siste det samme som deg. Er det ikke tillatt for meg å gjøre som jeg vil med mitt eget?» (Mat 20:13-15). På samme måte avvises også jødene og alle egenrettferdige mennesker her i vårt vers med dette korte svaret fra Guds egen munn: «Jeg skal miskunne meg over den jeg miskunner meg over, og jeg skal være barmhjertig mot den jeg er barmhjertig mot».
Men grunnene til at Gud ikke kan ta hensyn til hva noe menneske har fortjent, men bare fritt utdeler sin nåde, de har Paulus redegjort for meget utførlig i begynnelsen av dette brevet, spesielt i de tre første kapitlene. Først viste han at alle mennesker, «både jøder og grekere alle er under synd», og at alle sammen med full rett kunne fordømmes (kap.3:9). Dette er den første grunnen til at hvert eneste menneske må frelses bare av nåde. Dernest viste han at Gud, nettopp «for å vise sin rettferdighet, fordi han hadde båret over med syndene», hadde «stilt sin Sønn offentlig fram som et soningsoffer/nådestol i hans eget blod» (v.25-26). Gud hadde forordnet et rettmessig oppgjør for syndene, for at han kunne forlate synder uten å bryte lovens høyhet og hellighet. Dette er da den andre grunnen til at Gud med all rett benåder selv de største syndere. Dermed har han også gitt oss den eneste veien til å få del i denne nåden; veien hvor troen fødes og lever ved å motta det Stedfortrederen har utrettet.
Paulus kaller denne bestemte veien for en lov, «troens lov» (kap.3:27). Han sier rettferdigheten kommer ufortjent «til alle», men «over alle som tror» (v.22). Så slutter han da også dette kapitlet vi nå har for oss, med å forklare at når Israel ikke fikk rettferdighet, så var det bare fordi de «ikke søkte den ved tro, men ved lovgjerninger». Og at hedningene derimot fikk rettferdighet bare fordi de søkte den ved tro (v.30-33). Det er altså ikke en vilkårlig beslutning som går på visse personer, men en urokkelig nådens orden som utelukker den ene og frelser den andre, alt etter hvordan de forholder seg til evangeliet om Kristus. Og hvordan kan vi så vite at det er dette som er apostelens mening i dette kapitlet? Svar: Bare fordi han selv har forklart det slik. Her holdes bare den frie nåden fram mot egen fortjeneste og personlige forutsetninger som de henger så fast ved. Der er ingen motsetning mellom dette budskapet og den gamle urokkelige nådens ordning som forkynnes av apostelen selv og i alt Guds ord.
Men tenk nå for en usigelig og veldig trøst som forkynnes her til alle fattige syndere! En trøst som er høyst nødvendig. Vi har alle sammen en natur som ligger dypt nedsunket i egenrettferdighet. Hele vår natur er slik at selv om vi hundre ganger har gjort den dypeste erfaring i dette; at alt er fortapt i oss - og alt er fullkomment i Kristus, så begynner vi likevel hver dag på nytt å søke rettferdighet i oss selv. Og det foregår på forskjellig vis. Hvis vi f.eks. selv får nåde til å leve litt mer hellig, så håper vi Gud er nådig mot oss. Men hvis dagen har forløpt mer uheldig, og vi har gjort dype erfaringer om vårt eget forderv, da går vi med den innstillingen at Gud må være vred på oss. Da er vi nedslått og redde for Gud, fullstendig som om hans nåde avhang av vår egen rettferdighet. Mot denne vår galskap hjelper hverken opplysning eller erfaring. Det er en sykdom i selve naturen, som vi ikke kommer utenom. Men det som da skal holde oss oppe, så vi blir værende i troen, og ikke helt følger vantroens tilbøyelighet, det er utelukkende Ordet. Måtte vi da også huske på det ordet vi har foran oss her, hvor Herren Gud så høytidelig forkynner: «Jeg skal miskunne meg over den jeg miskunner meg over, og jeg skal være barmhjertig mot den jeg er barmhjertig mot».
Det er fullstendig slutt på all menneskelig verdighet. Den er tapt, sier Herren her. Det er utelukkende min egen frie nåde når jeg forbarmer meg over syndere. Det finnes ingen mennesker som fortjener min nåde. Dere er fortapt alle sammen, hvis jeg ser på deres verdighet. Dere mangler alt. Alt er syndig og forbannet. Det jeg gjør, det gjør jeg for min egen skyld. Det sier Herren Gud også i Jes 43:22-26: «Du har ikke påkalt meg, Jakob, så du gjorde deg umak for meg, Israel. Du har ikke brakt meg brennofferlam og ikke æret meg med dine slaktoffer. Jeg har ikke trettet deg med matoffer og ikke voldt deg strev med virak»... «Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu».
Her kunne det være en hjelp til å styrke troen om vi ser nærmere på hva grunnene er for slik en nådens frihet. Den første grunnen Paulus forkynte i begynnelsen av brevet, var at alt som har navn av menneske er fortapt under synden. At «intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger». At «det er ikke én rettferdig, nei, ikke én eneste». At «det er ingen forskjell, for alle har syndet». De mest hellige kristne bærer ennå på de største syndene i hjertet sitt. Synder som strir mot de største og første budene. Og i tillegg bærer de også på en masse syndige tanker, lyster og begjæringer som strir mot alle Guds bud. Først og fremst bærer jeg alltid i meg den synden det er at jeg ikke elsker, tror og frykter Gud slik budet krever. For hvis jeg «av hele mitt hjerte og av hele min sjel» elsket og trodde Gud, da ville jeg oppleve en konstant fred og salighet. Da ville jeg aldri uroes av det som møtte meg her på jord. Jeg ville alltid ha min fred upåvirket bare i Gud.
Men slik er det dessverre ikke. Vi bryter tvert imot stadig det første og største budet. Og denne synden er hele verden fullstendig ukjent med. Ja, selv de troende sover ofte overfor denne synden. Når de derimot er litt mer våkne, opplever de at denne synden dukker opp i alle slags forkledninger. I likegladhet og vantro, så vel som i overdreven kjærlighet til forgjengelige ting. Men også som utålmodighet over noe vi plages av eller har mistet. En utålmodighet som også kan gå over til knurring og bitterhet overfor Gud. Om dette sier Melanchthon: «Å bli opprørt over hvordan Gud dømmer, irriteres eller være misfornøyd med at Gud ikke straks utfrir oss fra ulykke, å knurre og vri seg over at de ugudelige har det lettere her i verden, å opprøres til sinne, å tennes til utukt og lettsindighet, til ærgjerrighet mot gods, penger osv. Alt dette kjenner gudfryktige mennesker herjer i seg, slik Salmene og profetene også taler klart om».
Og når det gjelder kjærligheten til vår neste, som Gud krever av oss i det andre store budet, så er det like ille med den. Etter vår natur tenker hvert eneste menneske først og fremst på seg selv. Er svært opptatt med alt som angår oss selv, men berøres svært lite av det som gjelder vår neste. Ja, hvem kjenner alle de forkledninger denne synden viser seg i? At vi ikke elsker vår neste som oss selv, det bevises jo både av våre følelser, våre tanker, ord og gjerninger. I tillegg kan en kristen også oppleve de forferdeligste syndene mot alle budene. Og når Gud et øyeblikk trekker seg tilbake, kan de oppleve de skrekkeligste fallene, slik vi ser det i de helliges historie. Blant Skriftens hellige finner vi de aller fleste vitnesbyrdene om et hellig sinn i Davids salmer. Disse gleder og styrker ennå alle Guds barn på jord. Og Guds Sønn brukte selv ord fra disse salmene (f.eks.Sal 22). Men se hvordan denne samme David, «mannen etter Guds hjerte», faller i de forferdeligste synder med én gang Herren overlot ham til fordervet som bodde i ham. Vi ser det i hans gyselige hardhet overfor Sauls slektninger. Videre i de groveste brudd på såvel femte som sjette bud. Vi ser det i et overmot som kostet sytti tusen mennesker livet.
Gud sa om en annen hellig mann at «det er ingen på jorden som han, en uklanderlig og rettskaffen mann, som frykter Gud og holder seg fra det onde» (Job 1). Men når Job var blitt utpint av langvarige fristelser, faller han så dypt at han forbanner den dagen han ble født, og glemmer den inderlige omsorgen Gud har vist ham ved å bevare hans liv. Og hva sier vår apostel om seg selv? Jo, han bekjenner at selv om han fryder seg i Guds lov etter det indre menneske, så kjente han en annen lov i lemmene sine. Den lå i strid med loven i hans sinn, og tok ham til fange under syndens lov som var i lemmene hans. Kort sagt: Det blir som Paulus selv sier det, at «det er ikke én rettferdig, nei, ikke én eneste». Etter min natur er jeg alltid «kjødelig, solgt under synden». Jeg er ikke fri til å gjøre det gode som jeg vil. Jeg gjør ofte det onde som jeg ikke vil, selv om jeg har den inderligste trang til Guds lov, og ønsker meg heller døden enn at jeg skulle synde mot min Gud på denne måten (kap.7:14-25).
Men når det er slik det står til med alle mennesker, da var det jo helt nødvendig at nåden måtte være fri og totalt uavhengig av oss, - hvis altså noe menneske skulle kunne frelses! For Herren Gud fant ikke et éneste menneske som han kunne være nådig mot for deres egen skyld. Da må det nok ganske sikkert være slik som han sier det her: «Jeg skal miskunne meg over den jeg miskunner meg over, og jeg skal være barmhjertig mot den jeg er barmhjertig mot».
Den andre årsaken til at Guds nåde er så fullstendig fri, er «forløsningen, den som er i Kristus Jesus» (kap.3:24). På grunn av sin store kjærlighet som Gud elsket oss med, gav han sin evige Sønn til å gjenreise det som var tapt ved syndefallet. Til å ta på seg alle menneskers synd og betale for dem med sitt liv, med sin lydighet oppfylle alle lovens krav og opprette en fullkommen rettferdighet for oss. Dette var sikkert og visst et verk av Guds frie nåde, slik Paulus sier det: «Han utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt», og «Ved Jesus Kristus har han forutbestemt oss til barnekår hos seg selv, etter sin viljes gode velbehag». Men nå er all synd sonet gjennom Sønnen, og alle lovens krav er oppfylt. I denne fullbyrdede oppfyllelse ligger da selve grunnlaget for at rettferdigheten ikke lenger krever at syndere skal bli rettferdige for å frelses. Nei, nå kan Gud samtidig «være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus» (sv.: «som er av Jesu tro») (kap.3:26). På samme grunnlag sier Johannes at Gud ikke bare er trofast, men også rettferdig, når han tilgir oss syndene (1Joh 1:9).
På dette grunnlag er Guds nåde så fri at Gud overhode ikke ser etter hva noe menneske har fortjent eller har syndet - når det gjelder den frelsende nåden -, men alltid er fullkommen tilfreds med alle dem som er ikledd Sønnens rettferdighet. Og slik er det i enhver tilstand, såvel i de gode som i de dårlige tidene. For når det er bare i Kristi rettferdighet vi er rettferdige innfor Gud og frie fra loven, da er vi sikkert nok i enhver situasjon rettferdige og fri fra all fordømmelse, så lenge vi er i Kristus (kap.8:1-3). Skulle nå Gud ennå se etter vår rettferdighet, da var ikke rettferdigheten bare i Kristus. Skulle Guds nåde være avhengig av våre bedre eller dårligere tider, da var det jo av gjerninger, og ikke av ren nåde. Paulus sier: «Er det ved nåde, da er det ikke lenger ved gjerninger. Ellers er ikke nåden lenger nåde. Men hvis det er ved gjerninger, er det ikke lenger ved nåde. Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning» (kap.11:6).
Ja, skulle Gud se på våre bedre eller dårligere tilstander, så ville han nok ikke finne noen som helst tilstand som gav grunnlag for å være nådig mot oss. For han ser til det innerste i oss, og ser hvordan vi alltid er syndige. Og på det grunnlaget skulle da alltid hans vrede være vendt mot oss. Men det finnes ikke lenger noen vrede og dom til fordømmelse for «dem som er i Kristus Jesus». Noe ganske annet er at Gud følger oss med sin faderlige nidkjærhet, og «straffer våre overtredelser med staven, og våre misgjerninger med slag» (Sal 89:33). Dette kalles nok ofte i Skriften for «vrede», og for å «dømme», men gjelder bare den omsorgsfulle Fars vrede, slik Paulus skildrer det i 1Kor 11:32: «Men når vi blir dømt, tuktes vi av Herren, slik at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden». Dette er en vrede som er en del av Guds inderligste omsorg for våre sjeler. Taler vi derimot om den vrede og dom som dømmer oss til den evige død, da må vi si med Paulus at «det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus». Den frelsende nåden i Guds hjerte er fullstendig fri fra alle hensyn til vår verdighet.
Dette er det nå Gud forkynner oss i denne sin alvorlige erklæring: «Jeg skal miskunne meg over den jeg miskunner meg over, og jeg skal være barmhjertig mot den jeg er barmhjertig mot». Og så stor og fri er så denne nåden, at den også dekker over de største og groveste syndene. Slik Gud også selv sier: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull» (Jes 1:18). Derfor kunne også David få nåde for sine største synder straks han kom til bekjennelse og anger. Og den Saulus som hadde gjort det til sin oppgave å forfølge, torturere og drepe Jesu venner, fikk ikke bare nåde, men fikk også et høyt kall til apostel. Slik er Guds nåde; en miskunnhet av majestetisk storhet, av bare nåde. En nåde som er så høyt over alle menneskers synder og fortjeneste «som himlene er over jorden» (Sal 103:11). «Jeg skal miskunne meg over den jeg miskunner meg over, og jeg skal være barmhjertig mot den jeg er barmhjertig mot». Lovet være denne store Gud i all evighet for denne sin evige nåde!
16: Så kommer det da ikke an på den som vil, heller ikke på den som løper, men på Gud som viser miskunn.
Dette er da avslutningen på ordene like foran, fra Guds munn. Å motta Guds nåde og bli frelst, det avhenger ikke av noen menneskelig anstrengelse, verken av om en vil eller om en løper, om en strever eller hva en gjør, - men av Guds miskunn. Men hvordan skal en så forstå dette at her nedvurderer apostelen vår vilje og våre anstrengelser, mens han samtidig på andre steder av all kraft oppmuntrer til det han kaller et «løp» for å «få seiersprisen» - ? I 1Kor 9:23-27 taler han mye om dette, og sier spesielt i v.24: «Vet dere ikke at alle de som deltar i et kappløp, er med og løper, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere kan få den!» Og i Fil 3:24 sier han om seg selv at han «jager mot målet; mot den seierspris som Gud fra det høye kalte oss til i Kristus Jesus». (Konf. 2Tim 4:7, Heb 12:1). Apostelen kan jo ikke tale i strid med seg selv. Derfor må vi spørre: Hva mener han da, når han sier at det ikke kommer an på den som vil eller den som løper, men på Guds miskunn? Igjen må vi da her se på sammenhengen og på apostelens eget sammendrag til slutt, i versene 30-33. Der ser vi at her taler han bare om hvordan vi skal oppnå rettferdigheten. Her tales det bare om rettferdigheten innfor Gud. Det Paulus her sikter til med «den som vil» og «den som løper», det viser han i de første versene i neste kapittel slik: «de har nidkjærhet for Gud» - «de søker å sette opp sin egen rettferdighet» (kap 10:2,3).
Jødene tenkte jo slik: Skulle ikke Gud ta vår nidkjærhet i betraktning - hvordan vi virkelig strekker oss etter rettferdighet, og hvordan vi anstrenger oss for å oppfylle hans lov? Men da sier Paulus: Nei, alt sammen er forgjeves! Fordi dere ikke bøyer dere for hans ord og bare søker hans miskunn gjennom Kristus. Det avhenger ikke av menneskenes vilje, eller deres anstrengelser, men av Guds miskunn. Luther sier: «Kort sagt er det alt sammen en tale til dem som tror de har alt under kontroll. Gud sier at den han gir det, han skal få eie det. Ingen må tro at de med sin hellighet skal kunne tvinge meg til å gi dem det. Dere søker, og vil ha det på grunnlag av deres rettferdighet og hellighet. Men det hverken kan eller vil jeg tillate. Jeg ville heller bryte ned og utrydde alt, både prestedømme og kongerike, ja, til og med min lov. Men søker dere på nytt til min nåde, da skal dere få motta det». Dette er altså tekstens egentlige budskap.
For øvrig gjelder disse ordene selvsagt også nådens verk i hjertene våre, både hvordan det hele begynner, og hvordan det fortsetter inntil vi er hjemme. Ordene viser også i dette at alt det vi strever og løper hjelper ingen ting, hvis ikke Gud i sin barmhjertighet miskunner seg over oss, vender seg til oss og gir oss sin Hellige Ånd. Samtidig taler det til oss at når vi på den andre side kjenner oss fullstendig døde og maktesløse, så skal vi ikke behøve å bli motløse. For Gud kan i sin miskunn hjelpe i alle situasjoner, og kan gi oss alt det vi trenger til. Herren sier: «Ingen kan komme til meg uten at Faderen drar ham». Og Paulus sier: «Det er Gud som virker i dere både å ville og å virke for hans gode vilje». Likeså Peter: «Dere som ved Guds kraft blir bevart ved troen, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid». Og akkurat da, når Herren «drar», når Herren er nær og «virker», da settes det mennesket som ellers er dødt, i stand til også å kunne «høre hans røst», til å «komme til ham», «motta ham», «tro», «følge ham» osv., slik Skriften taler om menneskene. Eller vi ser menneskene tvert imot avviser alt dette, «står imot», «forkaster» osv., slik Skriften også viser.
Her finnes altså ingen støtte for det vi hører fra de ubotferdige, som ikke vil erkjenne sin synd og omvende seg. De sier: Hva kan vi vel gjøre selv for å bli omvendt? Det kommer jo ikke an på om en vil eller om en løper, men avhenger bare av Guds miskunn. Det er jo bare Gud som kan vekke og omvende meg. Og når Gud ikke gjør det, kan jeg jo ikke bli omvendt ---! Måtte hvert eneste menneske vokte seg vel for å bruke Guds ord på denne måten, og dermed forkaste Den Hellige! «Gud lar seg ikke spotte». Er det virkelig sant at Gud aldri har talt til deg og gitt deg noen nåde til omvendelse? Kan du den store dagen da han kommer for å møte deg, svare ham med dette: Du gav meg aldri nåde til å bli frelst? Er det ikke isteden mennesket selv som står imot Den Hellige Ånd? Herren selv sier jo at «Hele dagen lang har jeg rakt ut mine hender til et ulydig folk som går på den vei som ikke er god, og følger sine egne tanker». Og Herren sier: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham» osv. Når Herren gråter over Jerusalem sier han: «Hvor ofte ville jeg ikke samle sammen dine barn osv., ..men dere ville ikke». Er det da ikke sant det Herren selv sier: «den som leter, han finner» osv. ?
Men når det gjelder dette å søke, så sier han: «dere skal finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte» (Jer 29:13). Men der er også noen som søker, som han sier dette om: «Mange skal søke å komme inn, men ikke være i stand til det» (Luk 13:24-27). Og det er det to årsaker til. Først at de ikke søker ham «av hele sitt hjerte», men «vil tjene to herrer» samtidig, vil ha både Gud og verden. Eller, slik sistnevnte tekst viser, de vil nok omvende seg - men ikke nå. For Herren sier at når husets herre har reist seg og stengt døren, da begynner de å banke på den. Dernest er det nok noen som søker med en viss nidkjærhet, men «ikke med en sann erkjennelse». De søker nemlig «å bygge opp sin egen rettferdighet, og har ikke underordnet seg Guds rettferdighet» (Rom 10:2-3). Da skjer dette som Paulus taler om her i kapitlet, at de som søker etter rettferdighet ikke får rettferdighet. Fordi de ikke søker den i tro, men gjennom lovens gjerninger.
Søker vi derimot slik at vi bøyer oss for Herren, og vil høre hva han sier om den eneste veien og døren (Joh 10:9, Rom 14:6), da gjelder sikkert og visst Herrens løfte: «Den som leter, han finner». Og det bibelverset vi nå gjennomgår, står på ingen måte i strid med denne allmenne sannhet som er forkynt i Guds ord. Det er menneskenes egen skyld, og ikke Herrens, hvis de ikke blir omvendt. Vi ser også i dette tilfellet hvor farlig det er å tillegge Skriftens ord den meningen vi selv synes passer. Og hvor nødvendig det er å se nøye etter hva som har vært den hellige forfatterens egen mening, og så la hans ord bare få tale til oss det han selv hadde som hensikt.
I denne teksten ligger det først og fremst et særdeles knusende slag mot all egenrettferdighet, mot alle slags tanker om å oppnå Guds nåde gjennom noe av vår egen vilje og vårt «løp», våre anstrengelser og tiltak. Men i tillegg ligger det en like sterk trøst i dette til alle fattige nådesøkende sjeler som kjenner på sin avmakt, og derfor fristes til å bli motløse. Denne teksten sier altså først til de egenrettferdige: Det er fullstendig nytteløst og forgjeves alt det dere gjør for å bli frelst; all deres hellige nidkjærhet, at dere vil og at dere løper, alle deres gjerninger og forsakelser. Alt sammen er bortkastede anstrengelser. Det avhenger utelukkende av Guds miskunn, hvem som skal bli frelst. Og Gud har besluttet at frelse og salighet bare skal gis til fattige syndere som tror på Sønnen. Ikke til dem som vil oppnå rettferdighet gjennom noe som helst som de selv kan delta med.
Til de elendige og sønderknuste derimot bærer teksten bud med trøst og oppmuntring. Til dem sier den: Det er sant at hos dere mangler alt, både vilje og mulighet til å oppfylle Guds lov. Dere er bare overtredere og uverdige i alt. Men alt skal gis dere av nåde - «det kommer ikke an på den som vil, heller ikke på den som løper, men på Gud som viser miskunn».
Denne teksten er særlig rik på trøst til dem som er knust av at de mangler både vilje og alvor. Av både sin treghet og avmakt. De sier: Var det bare slik at jeg var svak og mangelfull når jeg skulle gjøre det gode, så kunne jeg nok tro jeg hadde Guds nåde. Men jeg har ikke en gang en alvorlig vilje. Jeg er tvert imot treg og likeglad. Hvordan kan jeg da tro at Gud er nådig mot meg? Men slike tanker viser at vi er nok i gang med å bygge oss opp et håp på vår egen vilje og løp. Men da sier altså Paulus her: Det er nytteløst selv om du hadde en vilje og et alvor. Alt sammen er fordervet gjennom syndefallet. I deg selv finnes ikke noe som helst som kan gi grunnlag for nåde hos Gud. Hør derfor etter: «Det kommer ikke an på den som vil, heller ikke på den som løper, men på Gud som viser miskunn».
Så vet du samtidig at det alltid hører med til en sann omvendelse og tro at viljen bøyes til lydighet mot Guds røst. Og at det ikke er noe menneske som har del i denne frie og uforskyldte nåde i Kristus hvis dette nådens verk ikke finnes i hjertet. Da er det også sikkert og visst at de som aldri vil høre Herrens tale, men alltid motsetter seg hans kall, de får også være i sin ugudelige og ufrelste tilstand, ja, forherdes, forblindes og dør i sine synder. Hvis mennesket derimot har latt seg åpne for kallet, slik at det nå er dets høyeste ønske at det må få en alvorlig vilje og få lyde Herrens røst i alt, da er allerede motstanden brutt. Da er «ånden villig» selv om «kjødet» er fullt av ondskap, selvsikkerhet, hardhet, lettsindighet m.m. Men alt dette skal da ikke kunne hindre Guds Ånd i å gi denne synderen så mye nåde i hjertet som Gud vil. Og hvor mye han nå får kjenne av villighet eller treghet, det avhenger alt sammen bare av hvordan Gud i sin visdom vil føre ham. Men gjennom alt dette skal all denne tregheten vi har sukket over innfor Gud, verken kunne fordømme noen eller forminske Guds nåde. Sammen med all den andre synden skal det være tilgitt.
Det er dette apostelen vil ha fram her; at selve nåden er fri og uavhengig av vår vilje og vårt løp. Vi må aldri glemme at Gud er så stor og majestetisk i sin nåde at han ikke ser etter om det finnes noe i menneskene som kan gi grunnlag for hans miskunn. Derfor kan han både forbarme seg over de mest uverdige syndere, når de søker nåde gjennom Kristus. Og samtidig på den andre side la sin vredes dom ramme dem som har anstrengt seg enormt for å oppnå rettferdighet, fordi de dermed tror de kan stå fram for Gud i egen rettferdighet. Det er all denne inngrodde holdningen til egen rettferdighet Paulus vil bryte ned til grunnen her, når han sier: «det kommer ikke an på den som vil, heller ikke på den som løper, men på Gud som viser miskunn».
Men at Gud er så stor og fri i sin miskunn, det understreker apostelen ytterligere gjennom et eksempel på det motsatte; nemlig hvordan Gud lar sine straffedommer ramme dem som motsetter seg hans kall. For gjennom slike eksempler framgår det jo ennå tydeligere at Gud da også må være fri i sin nåde. For den som er fri til å hjemsøke med veldig straff, må også være fri til å benåde med veldig miskunnhet. Det er dette Paulus først og fremst vil ha fram når han bruker Farao som eksempel i det neste verset. Men i tillegg ligger det i dette eksemplet også en tale til de hardnakkede jødene, om hva Gud også kunne komme til å gjøre med dem hvis de fortsatte å stride mot ham; altså det samme som han gjorde med Farao. Når Farao ikke ville bøye seg for Herrens tale, ble han, nettopp gjennom sin forherdelse og sitt fall, et advarende eksempel for hele verden når Herrens veldige makt og fryktelige dom rammet ham. Ja, slik gikk det med Farao, og på samme måte gikk det med det vantro Israel. Paulus løfter speilet opp foran øynene deres med disse ordene:
17: For Skriften sier til Farao: Nettopp til dette har jeg reist deg opp, at jeg kan få vise min kraft på deg, og for at mitt navn skal bli forkynt over hele jorden.
For. Like foran har vi vist hvordan eksemplet med Farao har sammenheng med emnet (v.14-16). Guds frihet og rett til å hjemsøke mennesker med veldig straff forutsetter og bekrefter at han også må ha sin fulle frihet til å tildele sin nåde. Skriften sier, d.v.s. Guds ord i Skriften. I Skriften fortelles det at Gud sa til Farao, den Farao eller egyptiske konge som undertrykte Israels folk: Nettopp til dette har jeg reist deg opp, d.v.s. latt deg oppstå og leve (ikke i hast utslettet deg) - «at jeg kan få vise min kraft på deg». At uttrykket «reist deg opp» har den betydning vi nettopp har vist, ser vi dels av det skriftstedet det er hentet fra (2Mos 9:16), der det hebraiske ordet har betydningen «oppholde», «la bestå». Dels ser vi det i bruken og betydningen av det ordet apostelen benytter her, når det blir anvendt andre steder i Det nye testamente. Der er det oversatt og forstått som «oppstå», «stå fram» f.eks. «falske profeter skal stå fram» osv. (Mat 11:11, 24:11, Joh 7:52 m.fl.).
Men i sin avslutning av dette emnet ser vi Paulus anvender ordet «forherde» - «han forherder den han vil» (v.18). Det kommer av at nå ser han på Guds hensikt med å skåne Farao så lenge. Gjennom denne stadige gjentatte forakt for de mange kallene, advarslene og truslene fra Gud som han fikk, ble Farao bare ennå mer forherdet. At dette var Guds hensikt, finner vi også i Guds uttrykkelige ord: «Jeg vil forherde Faraos hjerte» (2Mos 4:21, 10:1,10,27 m.fl.). I historien om Farao er hans forherdelse spesielt fremtredende. Dette var ennå en dokumentasjon på apostelens ord: «Han forherder den han vil».
at jeg kan få vise min kraft på deg, og for at mitt navn skal bli forkynt over hele jorden. Her står så den oppsiktsvekkende sannheten helt utvetydig uttalt: Gud lot Farao leve og fortsette sin ulykkelige strid mot alle advarslene, for at Gud skulle få vist sin kraft på ham. Og at det så i all ettertid skulle bli forkynt blant alle jordens folk hva Herren gjorde med Farao, for at alle folk skulle lære å frykte Herren, Israels Gud. Og dette hadde Herren sagt til sin tjener Moses på forhånd, for at Moses ikke skulle bli helt fortvilet over at Gud med alle de advarslene han sendte, og med alle underne som skjedde, ikke kunne gjøre Farao myk. Nei, Farao skulle forherdes. Men hele denne striden hadde bare ett éneste mål; at Guds storhet og makt skulle bli åpenbart. Gud ville la det skje på denne måten. Gjennom alle Guds ord han fikk høre, og alle Guds under han fikk se, skulle han bare forherdes mer og mer ettersom tiden gikk. Bare ved kraftige gjerninger fra Guds utrakte arm skulle han bli slått, så han måtte la folket dra ut, men selv ble han druknet i havet sammen med sine folk.
Men forstå nå dette rett! Farao var ugudelig og en vantro. I den rett han mente han hadde over disse fremmede i hans land, Israels barn, trosset han, og ville ikke høre tale om Herren, deres Gud (2Mos 5:2). Han lot sin vilje og djevelen få råde. Gud ville uten tvil først og fremst at Farao skulle ha vendt om og gitt Gud æren. Hans gjentatte kall til Farao gjennom Moses var selvsagt alvorlig ment. Men Farao stod imot disse sterke kall til å la seg utfri fra ondskapens makt. Han forherdet sitt hjerte, som vi ser omtalt så titt. Det var da Gud i pakt med sin hellige rettferdighet gjorde Farao til et skrekkens eksempel. Nå overlot han ham til hele hans hjertes forderv og forførerens innspill. Og da måtte det bare gå dypere og dypere inn i synd og forherdelse med denne stakkars mannen. Dette var Herrens måte å forherde hans hjerte på. Gud står ikke som en handlingslammet tilskuer til hva de ugudelige driver på med. Nei, Skriften sier noe ganske annet om Guds straffende rettferdighet.
Paulus sier: «Fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst, av den grunn skal Gud sende dem villfarelsens makt, så de tror løgnen, for at alle de som ikke trodde sannheten, men hadde glede i urettferdigheten, skal bli dømt» (2Tess 2:10-12). Gud behøver ikke gjøre mer for å forherde et menneske, så det bare går fra den ene synden til den neste (Sal 69:28), enn at han bare overlater mennesket til dets eget iboende forderv (Rom 1:24,26). Men i tillegg kommer en ennå mer forferdelig konsekvens av Guds rettferdighet, når han også «sender dem villfarelsens makt» («kraftig villfarelse») (konf.Mat 13:10-13). Slik handler Gud for å forherlige sin forferdelige makt og rettferdighet, og som straff over ubotferdige syndere. «Alt har Herren gjort til sin hensikt, også den ugudelige til ulykkens dag» (Ord 16:4). Måtte da Gud være nådig mot oss, og heller la alt annet vondt komme over oss, bare ikke forherdelsens dom!
18: derfor viser han miskunn mot den han vil, og forherder den han vil.
Dette er oppsummeringen/konklusjonen på de to eksemplene han har tatt fram her; dette om Guds nåde over folket på deres vandring i ørkenen, og om Faraos forherdelse. Hovedvekten legges her tydelig nok på ordene «den han vil». Så sterkt følger apostelen opp det han har som sitt mål her, nemlig å bryte fullstendig ned ethvert argument som bygger på noen som helst form for egenrettferdighet eller andre fortrinn. Og på den andre side fremheve Guds majestetiske frihet til å benåde, eller tvert imot overlate synderen til den evige pine. Paulus går ennå ikke inn på noen nærmere forklaring på dette, men fortsetter bare med de sterkeste uttrykk å knuse de egenrettferdige og sjølgode.
Som motsetning til å vise miskunn, setter han her forherde, og ikke: bli vred eller fordømme (som kunne synes å være mer naturlig motsetning til å «vise miskunn»). Men dette har han helt klart all grunn til, med bakgrunn i det eksemplet om Farao som han nettopp har vist. Det var forherdelsen som var det mest markerte der. Men nettopp i det ligger det også en spesiell, tankevekkende lærdom. Når Gud «miskunner» seg over et menneske, gir han det Åndens nåde til omvendelse og tro. Men når Gud derimot vil straffe en synder med sin evige vrede, skjer det ved at han lar ham bli stående uten denne nåden og overlatt til seg selv, så han uten videre forblindes og «forherdes» i sine synder. Dermed er det i virkeligheten meget rett når «forherde» settes opp som motsetning til at Gud «viser miskunn». Måtte vi så aldri glemme den advarselen som ligger i dette!
Men hvordan skal vi så oppfatte ordene den han vil - «Gud viser miskunn mot den han vil, og forherder den han vil»? Jo, disse ordene henviser jo klart til de eksemplene som nettopp har vært nevnt; hvordan Gud forbarmet seg over folket i ørkenen, men forherdet Farao. Og da skulle det ikke være vanskelig å se at årsaken til hvordan Gud handler forskjellig med disse, ligger i hvordan disse menneskene forholder seg forskjellig til Guds ord. Samtidig beholder begge eksemplene sin tilsiktede brodd mot jødene, som ikke var videre opptatt med sitt forhold til Guds kall til omvendelse, men bare med hva de kunne oppnå etter sine gjerninger. Men her var det altså apostelens mål å knuse all tanke om hva vi kan oppnå med våre gjerninger. Det var Guds frie vilje at det folket som hadde syndet så grufullt i ørkenen, likevel skulle benådes, bare de ydmyket seg. Men at Farao derimot skulle forherdes, utelukkende fordi han motsatte seg Guds kall til omvendelse. Dessuten, hvem Gud vil benåde, og på den andre side forherde, det er noe vi finner forkynt over alt i Skriften.
Skriften lærer at Gud på grunn av sin store kjærlighet «vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse». Men viser også at når han da har den forferdelige viljen med enkelte mennesker at de skal forherdes og fortapes, så har denne rettferdighetens straffende vilje sin grunn i en motstand mot nåden. Enten med bakgrunn i noe disse menneskene allerede har bevist, eller i noe Gud kjenner til på forhånd (kap.8:29). Likevel ser vi flere eksempler i Skriften på at Guds vilje omtales uten at det gis noen slik inngående forklaring. I Mat 11:27 sier f.eks. Kristus: «Alle ting er overgitt til meg av min Far, og ingen kjenner Sønnen uten Faderen. Heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen og den Sønnen vil åpenbare ham for». Her forkynner han bare sin vilje om hvem det er som skal få kjenne Faderen: «den Sønnen vil åpenbare ham for».
Men hvis noen skulle oppfatte dette som at denne viljen ikke tar noe som helst hensyn til hvordan det står til med det enkelte menneske, så bør de lese hva Jesus sier i det nest siste verset foran ovennevnte (v.25): «Jeg takker deg, Far, himmelens og jordens Herre, at du har skjult dette for vise og kloke, og åpenbart det for umyndige». Der får vi høre at det var avhengig av et visst forhold hos menneskene, om han skulle åpenbare sin sannhet for dem, eller tvert imot skjule den. Derfor er det så rett, det noen eldre lærere har sagt om denne teksten: «Gud forbarmer seg over den han vil, og forherder den han vil. Men hvem det er Gud vil forbarme seg over, og hvem han vil forherde, det lærer Paulus og hele Skriften oss klart nok andre steder». Måtte vi da bare alle sammen, både i liv og lære, bøye oss for Guds åpenbarte vilje. Så kan jeg være helt sikker på at jeg får være en av dem Gud vil forbarme seg over.
Så ser du kanskje at syndene dine er like så store som når Israels folk ved selveste Sinai-fjellet støpte en avgud i trass mot Guds første bud. Eller så store som Davids synder; han, som etter all den nåde han hadde fått motta, både drev hor og myrdet. Eller som Paulus’ synder; han som forfulgte og drepte Jesu venner. - Hør: Alt vil du likevel få tilgivelse for. Det er ikke noe som helst som skal kunne forhindre Guds barmhjertighet - hvis du nå bare tar din tilflukt til barmhjertighetens evige grunnvoll: Kristi forsoning. For «han viser miskunn mot den han vil, og forherder den han vil». Og han vil miskunne seg over hver eneste én som tar sin tilflukt til Sønnen!
Vil du derimot ikke bøye deg for denne åpenbare sannheten, men bare står imot nådens kall, da er det ingen dyd, fromhet eller rettferdighet som hjelper deg. Du vil komme til å stå under Guds vrede, og vil forblindes og forherdes fram mot en evig fortapelse. Ja, selv om du så har gjort markert gode gjerninger, og levd som den alvorligste kristne. For «den Gud vil, den forherder han». Og han vil forherde hvert éneste menneske som forherder seg mot hans kall til å omvende seg og tro. Det er altså dette apostelen vil forkynne jødene, uten mer inngående forklaring. Men dette vil Herren også ha talt til oss alle. Må Gud gi oss nåde til å høre hans stemme i tro og lydighet!
19: Du vil da si til meg: Hva mer har han da å klage over? For hvem kan stå imot hans vilje?
Fra de eksemplene han har hentet fra Skriften har Paulus i verset foran avsluttet med denne konklusjonen: «Gud forbarmer seg over den han vil, og forherder seg over den han vil». Da var det en ganske naturlig innvending fra en stolt jøde: «Hva mer har han da å klage over? For hvem kan stå imot hans vilje?». Hvis alt bare avhenger av Guds vilje, om Gud skal forherde mennesker. Og hvis han forherder den han vil, (den som er forherdet, er jo ikke i stand til å være lydig mot Gud). Hvordan kan han da beskylde dem for ulydighet, eller «klage over» den som han selv har valgt å forherde? «For hvem kan stå imot hans vilje?» d.v.s. har det noen gang vært noen som har hatt makt til det? Såpass skarp innvending er Paulus forberedt på, fra en stiv og stolt jøde.
Fremdeles bruker Paulus harde og støtende ord, for å vekke og uroe de egenrettferdige jødene som bare pukker på at Gud krever rettferdighet (v.14). Og etter deres oppfatning betyr jo det at Gud skal gi alt godt, også frelsen, til dem som med nidkjærhet i lovens gjerninger jager etter rettferdighet. Det er nettopp apostelens hensikt å uroe og knuse disse menneskene, og skjerpe deres oppmerksomhet skarpt mot den dypere avklaringen han til sist gir dem (v.30-33). Derfor gir han dem fremdeles ingen nærmere forklaring på denne innvendingen. Han framholder fortsatt bare Guds suverene makt og rett til å gjøre med oss det han selv vil. Ja, han karakteriserer denne innvendingen som fullstendig ugudelig, og kaller det for å «ta til motmæle mot Gud»:
20 - 21: Men sannelig, menneske, hvem er du som tar til motmæle mot Gud? Kan det som er formet, si til den som formet det: Hvorfor har du laget meg slik? Har ikke pottemakeren makt over leiren, slik at han av samme leirklump kan lage et kar til ære og et annet til vanære?
Men sannelig, menneske! Her taler jo Paulus om en innvending fra en frekk motstander. Derfor legger han seg også på en skarp og frisk formulering av svaret. Ja, han taler i en slags hellig spottende tone (se Sal 2:4, 59:9, Job 38:3) og sier: «Men sannelig, menneske» - på samme måte som han i 1Kor 15:36 sier: «Du dåre!». «Sannelig, menneske» - skulle du være den rette til å ta opp til granskning hvordan Gud handler? Tenk deg om! Hvem er du egentlig, du menneske, annet enn en jordklump? Hvem er du som tar til motmæle mot Gud? Grunnspråkets ord som er oversatt med «tar til motmæle» går på dette å trette, svare igjen o.l. Paulus minner her om Herrens ord i Jes 45.9: «Ve den som tretter med sin skaper - et skår blant andre potteskår av jord! Kan leiren si til ham som former den: Hva gjør du?». Paulus vil rette oppmerksomheten mot hvor dåraktig det er at den ynkelig skapningen, «mennesket», tar til motmæle mot Skaperen, om det så ikke skimter det minste streif av lys eller rettferdighet i den måten Gud handler på. Ja, selv om det skulle synes som om at alt det han gjør og sier var både urettferdig og vrangt.
Mennesket burde isteden legge hånden sin over munnen og bøye seg i støvet for Den Allmektige. Han skylder ikke oss noe som helst. Vi er hans skaperverk, og da har Skaperen selvsagt også all makt over oss. Her kunne det nevnes mange ting som kunne stoppe munnen vår. F.eks. først og fremst at vi alle er lovbrytere overfor hans pakt, og står i oss selv som fiender av Gud. For det andre at Gud i alle ting er altfor stor til at vi kan begripe og bedømme ham. Men Paulus viser bare til dette at vi er Guds skaperverk: «Kan det som er formet, si til den som formet det: Hvorfor har du laget meg slik? Har ikke pottemakeren makt over leiren, slik at han av samme leirklump kan lage et kar til ære og et annet til vanære?»
Her er det altså tale om Guds makt eller rett over menneskene. Og det var dette Paulus ville forkynne, for å knuse dem som kommer med krav og med innvendinger. Men samtidig gjelder sannelig også det bildet han bruker her, om pottemakeren og leiren, i alle forhold. Det vil si at Herren Gud har all mulig rett til å gjøre med menneskene det han vil. At menneskene ligger i Guds hånd og overgitt hans frie vilje i alle forhold, på samme måte som leiren i pottemakerens hånd. Men dermed er det så visst ikke sagt at Gud, når det gjelder vår frelse, handler uten å følge noen som helst grunnleggende regel for hvem han benåder og hvem han forherder, som om han skulle handle etter som det falt ham inn. Det tales heller ikke her om at denne grunnleggende regelen skulle være ukjent for oss. Nei, av apostelens avslutning av denne talen ser vi svaret, og forstår at han nok var i stand til å gi dem et mer forståelig svar allerede på dette punkt i sin tale til dem. Han kunne straks vist dem den store grunnleggende regelen Gud handler etter, når han benåder eller fordømmer menneskene. Men han anså det nå mer nødvendig å holde en overbevisende tale om Guds ubegrensede makt og frie utvelgelse, for å bryte ned jødenes nidkjærhet på egenrettferdighetens vei. Samtidig må vi alltid huske på at evig frelse bare gis oss etter en viss grunnregel og ordning, slik det holdes fram i alt Guds ord.
Hvis vi derimot taler om hvordan Gud deler ut timelige goder, eller at han med étt menneske eller folk handler på den ene måten, og med andre gjør annerledes, da kan vi nok ikke følge Guds tanker og spor. Da vet vi bare at alle hans veier er miskunnhet og trofasthet i hans visdom, kjærlighet og rettferdighet. Ja, i det vi daglig opplever vet vi heller ikke hva som er nåde og hva som er vrede, hva som er lykke og hva som er ulykke. Det avhenger jo av hvordan alt sammen virker inn på vårt evige mål. For å forstå hele forholdet må vi se Gud i hans to forskjellige egenskaper: Først som den som har skapt og alene har eierretten over alle mennesker. For det andre, som menneskenes dommer og frelser.
Som den som har skapt og eier alle, deler Gud ut sine gaver i sin fullkomne visdom, nåde og rettferdighet. Men ofte etter prinsipper vi ikke kjenner. Tidspunktet vi blir født til verden, landet der vi skal leve, den oppdragelsen vi får, våre foreldre, våre naturlige anlegg..... Alt dette og utallige andre forhold er bestemt av Gud etter et handlingsmønster som ligger langt ut over vår fatteevne. Men hvordan Gud vil handle med oss som vår dommer og frelser, det er forkynt oss klart og tydelig, og er derfor vel kjent for alle som kjenner og lever i hans ord. Vi vet at han «skal lønne enhver etter hans gjerninger», at den som hører hans røst, som tror og tilber Sønnen, skal bli frelst. Men den som ikke tror skal bli fordømt. Dette er jo noe hele Skriften forkynner oss.
Dette er noe en må holde klart for seg, når det gjelder tekstens anvendelse generelt. Men det Paulus her altså først og fremst vil ha fram, det er som vi tidligere har sagt; å knuse dem som tar til motmæle overfor Herren og krever at Herren skal dømme på deres premisser. Først og fremst vil han si til de selvsikre jødene: Dere viser til Guds rettferdighet, og mener han vil ikke være rettferdig hvis han ikke tar hensyn til deres fortrinn framfor hedningene, som at dere er barn av deres gudfryktige fedre, at dere har loven og løftene, og den skjønne gudstjenesten, at dere gjør mange gode gjerninger og viser stor nidkjærhet i deres gudsdyrkelse (v.4,5). Dere mener at på grunn av alt dette skulle liksom Gud være forpliktet til å frelse dere. Dere mener at dere som er de gudfryktige fedrenes barn, er en slags særskilt hellig slekt, framfor hedningene, o.s.v. Men dere må huske på at Skriften tvert imot lærer at alle mennesker er av samme slag. Så er da også dere av samme stoff som hedningene. Og Gud er så suveren i sin nåde og sine dommer over alle, som pottemakeren «har makt over leiren, slik at han av samme leirklump kan lage et kar til ære og et annet til vanære». «Han viser miskunn mot den han vil» -, og vil miskunne seg over den som tror på Sønnen. Han «forherder den han vil» - og han vil forherde dem som ikke hører hans røst. Det er dette apostelen vil ha fram her.
Hele veien må vi huske på at apostelens hovedbudskap bare er dette at Gud er suveren og fri i sin makt til å utvelge til frelse bare dem som tror på Sønnen, og på den andre side forkaste alle dem, også de frommeste gjerningshelgener, som ikke tror. Og er det så ennå noen som spør hvordan vi kan vite at det ikke er noe annet Paulus har som mål, så gjentar vi gjerne på nytt: det vet vi bare fordi apostelen selv tydelig nok sier det slik (v.30-33). Vi må jo spørre ham selv hva han har som mål med budskapet sitt, og ikke selv tillegge ordene hans en mening som strir mot hans egen forklaring.
Når apostelen først, uten noen nærmere forklaring, bare holder fram Guds store makt og suverenitet over alt og alle som han har skapt, så er det den helt rette måten å bryte ned alle som vil ta til motmæle mot Gud. Enten det nå går på spørsmålet om frelse og rettferdighet, som her, eller det gjelder andre former for Guds handlemåter med sitt skaperverk. Mange reiser seg mot Gud fordi de f.eks. ikke forstår hvorfor han som har all makt ikke kunne sende sitt ord på samme tid og til alle folk. Eller hvorfor han som vet alt, og dermed også forutså syndefallet, likevel skapte menneskene, o.s.v. Andre tar anstøt av hvordan han fører dem selv. De kan ikke skjønne hvorfor han fører dem på en måte som plager dem, og som de selv ikke kan forstå. De kaster skylden for dette på Gud. De «tar til motmæle», klager og knurrer. De sier: «Hvorfor fører du meg slik?» Slik tok Job til motmæle mot Gud da ulykker og anfektelser hadde utpint ham.
Da er dette det rette svaret: Hvem er du, menneske, som tretter med din Gud, som leiren med sin pottemaker, eller som verket med sin mester? Kan du utgrunne ditt eget innerste? Hvis du ikke kan det, hvordan kan du da utgrunne ham som himlene og himlenes himler ikke kan romme (1Kong 8:27). Hvordan vil du forstå og bedømme ham som har «målt vannene med sin hule hånd, jordens mold i skjepper, og veid fjell på vekt og hauger i vektskåler»? For ham «er folkeslag som en dråpe i et spann».
Noe liknende framholdt også Herren for den stakkars Job, da Job hadde klaget lenge over hvordan det gikk med ham: «Hvor var du da jeg grunnfestet jorden? Hvor er veien dit hvor lyset bor? Og mørket, hvor er dets sted - så du kunne bære det fram dit hvor det hører hjemme, og vise det veien dit hvor det bor! Du vet det vel! Den gang ble du jo født, og dine dagers tall er stort. Kan du knytte Sjustjernens bånd eller kan du løse Orions lenker? Kjenner du himmelens lover? Fastsetter du dens herredømme over jorden?» - «Du som klandrer Den Allmektige, vil du trette med ham? Du som laster Gud, du må svare på dette! Bind opp om deg som en mann! Jeg vil spørre deg, og du skal svare meg. Vil du også gjøre min rettferdighet til intet? Vil du dømme meg skyldig, så du får rett? Har du slik en arm som Gud?» osv. (Job 38, 39 og 40).
Og Paulus taler i samme tone i Rom 11:34-35: «Hvem har kjent Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver? Eller hvem har først gitt noe til ham, slik at han skulle få gjengjeld?» Og når du nå ikke forstår noe som helst av Guds veier, og heller ikke kan vise til noen fortjeneste som han bør belønne, - hvordan kan du da ta til motmæle mot Gud? Hvordan kan du vite om ikke det som du synes ser aller mest galt ut, er det aller beste? Om ikke dette som river mest i hjertet ditt, er det som er det mest nyttige for deg. I alle fall «kan vel ikke det som er formet, si til den som formet det: Hvorfor har du laget meg slik?»
Med forkynnelsen om Mesterens høyhet og makt har apostelen nå brakt til taushet dem som vil ta til motmæle mot Gud. Så går han over til å forklare hva Guds hellige hensikt er når han forherder sine motstandere. Han sier:
22 og 23: Selv om Gud ønsket å vise sin vrede og gjøre sin kraft kjent, har han likevel i stor langmodighet holdt ut med de vredens kar som var gjort fullt ferdig til ødeleggelse, og også for at hans herlighets rikdom skulle bli kunngjort over miskunnhets kar, som han på forhånd hadde gjort i stand til herlighet?
Her ser vi Guds største og egentlige hensikt når han forherder sine motstandere. Han vil vise sin majestetiske vrede og kraft - sin vrede over synden, og sin makt til å straffe. Og dermed stråler også rikdommen i hans nådes herlighet over barmhjertighetens kar, klarere fram. Men for at vi skal forstå dette ennå bedre, vil vi først se litt nærmere på de viktigste ordene i disse versene, og deretter ta et overblikk over sammenhengen.
Vredens og miskunnhets kar. I verset foran talte Paulus om pottemakeren som lager noen kar til ære, og andre til vanære. Så fortsetter han her å tale om «karene». Med «vredens kar» mener han de menneskene som Gud forherder (v.18), disse som til sist fullt ut skal «fylles av Herrens brennende vrede» (Jes 51:20). «Miskunnhets kar» er de menneskene Herren forbarmer seg over (v.18). Disse skal han la all sin nåde strømme ned over slik at de karene blir fulle av Guds miskunnhet, salighet og herlighet. Noen har ment at med vredens kar menes her Farao og egypterne, som først ble skånet gjennom lang tid, men til sist ble utslettet. Og med miskunnhets kar skulle da menes Israels barn, som Gud frelste ut nettopp gjennom straffedommen som rammet egypterne. Men av det verset som følger like etter disse, ser vi at Paulus ikke bare sikter til dette ene tilfellet, men taler om vredens og miskunnhets kar generelt. For der sier han om miskunnhets kar: «Til slike kar kalte han også oss, ikke bare av jødene, men også av hedningene». Farao og egypterne, og på den andre side israelittene, må vi altså bare se på som eksempler på vredens og miskunnhets kar.
Men når det angår vredens kar, så gjelder det her i vår tekst bare mennesker som, på samme måte som Farao, forherdet seg overfor Guds røst, og dermed også ble forherdet av ham. På samme måte som det også gikk med de ubotferdige jødene, og for øvrig med alle andre som bevisst står imot nådens kall til omvendelse. Noe ganske annet er jo at vi alle av natur er «vredens barn» (Ef 2:3). Men det er jo bare av slike vredens barn Gud lager barmhjertighetens kar, når de en gang lar seg omvende. Det er altså ikke dette det tales om her. Og Paulus føyer til ennå en talende skildring av vredens kar, når han sier:
som var gjort fullt ferdig til ødeleggelse. Av disse ordene ser vi først det vi allerede har nevnt, at med «vredens kar» menes de menneskene som rammes av Guds vrede. De som har forherdet seg mot hans røst så han overlater dem til forherdelse, ja, «forherder dem» (v.17-18). Og som Paulus sier i Kap 1:28: «overgir dem til et uverdig (udugelig) sinn». Da er disse «gjort fullt ferdig til ødeleggelse» og kan aldri mer komme til omvendelse og tro. For hvis Gud på forhånd har sett om et menneske at det en gang skal kunne omvendes til frelse, vil han aldri overgi dette mennesket til forherdelse. Nei, da følger Gud dette mennesket med et øye som ser et miskunnhets kar i denne sjelen som ennå ikke har latt ham få slippe inn. For det andre er det verd å tenke nærmere over at apostelen bruker denne skildringen: «som han (Gud) på forhånd hadde gjort i stand til herlighet», når han taler om miskunnhets kar. Men når han taler om vredens kar bruker han et annet ord og i en annen form, når han sier: «som var gjort fullt ferdig til ødeleggelse». En slik endring av uttrykksform kan ikke være valgt uten at det har noen betydning.
Ser vi på bildet av pottemakeren og leiren, og på v.18 om hvordan Gud også forherder mennesker (konf. 2Tess 2:11-12, Mat 13:11-13) er det klart nok at Gud medvirker til at vredens kar blir «gjort fullt ferdig til fortapelse». Men like sikkert er det at med disse ulike uttrykksformene for hvordan de ulike karene formes («gjøres i stand»), har apostelen her også villet skildre forskjellen i Guds handlemåte i de to ulike tilfellene. Og hva består så denne forskjellen i? Jo, det underviser alt Guds ord oss om. Forskjellen er den at det å benåde og frelse sjeler er Guds opprinnelige vilje og hans eget verk. Mens det derimot ikkeer Guds opprinnelige vilje at menneskene skal bli forherdet og fordømmes. Da er det dem selv som har forherdet seg overfor nådens kall. Når miskunnhets kar blir gjort i stand til herlighet, er det Gud som både begynner og som fullfører verket; «Det er Gud som virker i dere både å ville og å virke for hans gode vilje» (Fil 2:13). Men når vredens kar blir «gjort fullt ferdig til fortapelse», har de selv stått imot Guds opprinnelige og innerste vilje som var at «alle mennesker skal bli frelst». Det er en slik forskjell i hvordan de to ulike karene «formes» Paulus her har villet antyde gjennom forskjellen i uttrykksform.
I Mat 25:34,41 finner vi også en tilsvarende forskjell i uttrykksform. Der ser vi Kristus i den siste dom skal si til de frelste på sin høyre side: «Arv det riket som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt». Men til de andre på sin venstre side skal han si: «Gå bort til den evige ild som er gjort ferdig for djevelen og hans engler». Og at dette at vredens kar blir gjort ferdig til fortapelse, ikke er Guds egen og egentlige vilje, blir nå ennå sterkere understreket i det apostelen fortsetter med å si:
Gud har i stor langmodighet holdt ut med vredens kar. Hvordan skulle en kunne si at Gud i stor langmodighet har holdt ut med noe han selv har villet og gjort? Noe slikt ville jo innebære en klar motsigelse. Hvis utviklingen av vredens kar til fortapelse var et verk av Guds egen opprinnelige vilje, hvorfor skulle han da behøve så «stor langmodighet» til å holde ut med dem? Hvis forherdelsen var et resultat av en slags vilkårlig beslutning hos Gud, da måtte jo Guds store langmodighet i å holde ut med dem være en langmodighet med noe han selv hadde gjort. Vi taler om en som i langmodighet holder ut med noen. Men det er jo bare aktuelt når det som holdes ut er noe som den som holder det ut selv verken vil, eller har gjort. Av disse ordene om langmodig utholdenhet ser vi altså ennå en gang klart at Paulus aldri har ment eller villet si at Gud forherder mennesker som resultat av noen slags vilkårlig rådslutning.
Men her gjenstår ennå et spørsmål: Hva er det Gud mener med denne «langmodige utholdenheten»? Er dette en nåde mot disse vredens kar, en slags utsettelse i håp om at de skal omvende seg? På dette må vi svare at slike ugudelige som Herren ser vil komme til omvendelse og tro på et senere tidspunkt, de vil få erfare at «Herren venter med å være dem nådig» (Jes 30:18). Det er klart nok. Dette taler Paulus om i kap.2:4 der han sier: «Forakter du hans rikdom på godhet, overbærenhet og langmodighet? Skjønner du ikke at Guds godhet vil føre deg til omvendelse?» Men i den teksten vi har for oss, fra Rom 9:22, taler han altså om slike vredens kar som er «gjort fullt ferdig til ødeleggelse». Da kan den langmodigheten det her tales om ikke ha deres egen frelse som mål, men meningen må være den samme som i Herrens ord til Farao (v.17): «Nettopp til dette har jeg reist deg opp (ikke utslettet deg i hast, men gitt deg en viss tid å leve), at jeg kan få vise min kraft på deg».
Paulus har jo også uttrykkelig sagt i den teksten vi har foran oss, at Guds mål med å holde ut i langmodighet, som det tales om her, var «at hans herlighets rikdom skulle bli kunngjort over miskunnhets kar». Derfor har han i stor langmodighet holdt ut med sine vredes kar, d.v.s. ikke straks kastet dem i fortapelsen, men latt dem leve så lenge at både deres ondskap og Guds makt kunne stå klart fram. Altså er det ikke for vredens kar, men for miskunnhets kar Guds store langmodighet blir til velsignelse. Men blant disse karene som er gjort full ferdig til ødeleggelse, lever det også andre kar; mennesker som skal «rense seg» (sv: «holde seg rene») fra de førstnevnte, for at de «selv kan være et kar til ære, helliget og nyttig for Mesteren, gjort i stand til all god gjerning» (2Tim 2:21). For deres skyld er det stor nåde at Herren skåner de ugudeliges flokk, som har mange sjeler midt iblant dem som skal bli omvendt.
I blindt overmot ropte jødene én gang: «Hans blod får komme over oss og over våre barn!». Da holdt Gud i stor langmodighet ut med disse sine vredes kar, så «fullt ferdige» de enn var til ødeleggelse, for at han kunne oppfylle den korsfestedes bønn på de som fantes blant dem, og som skulle omvendes til frelse. Paulus var jo selv et grelt eksempel på denne Kristi tålmodighet. Da han skrev disse ordene var ennå ikke den syndige byen Jerusalem ødelagt, byen som all rettferdighets blod skulle komme over. Ennå gikk det ut et nytt kall til omvendelse, til byens innbyggere. Og ennå lever alle jødene spredt ut over hele jorden, mens den skyld de pådrar seg ved fortsatt motstand mot evangeliet, stadig roper mot himmelen. I stor langmodighet holder Gud ut med dem for sin «gjenlevende rests» skyld, disse som til sist skal omvende seg og bli frelst. På samme måte står ennå hele den vantro verden full av vredens kar, «gjort fullt ferdige til ødeleggelse». Men Gud drøyer med den siste dommen i en tålmodighet som går langt ut over det selv de hellige kan fatte (Åp 6:10). Alt sammen bare for deres skyld som han på forhånd kjente til skulle arve frelse.
Og også for at hans herlighets rikdom skulle bli kunngjort over miskunnhets kar. Her står Guds «herlighets rikdom» for storheten i hans herlige nåde og miskunn. Og den skal åpenbares over miskunnhets kar, så vel gjennom den vrede Gud åpenbarer over synden, og hans makt til å straffe, som gjennom hvordan han i langmodighet holder ut med vredens kar. Det er spesielt to måter Guds nådes rikdom viser seg i hans tålmodige utholdenhet med vredens kar. Den første er at når Guds vrede og makt til å straffe blir åpenbar for alle gjennom det som skjer, så trer jo samtidig straks motsetningen klart fram: Guds nåde mot miskunnhets kar. Gjennom mørket lærer vi bedre både å kjenne og å verdsette lyset, og gjennom sykdom lærer vi å verdsette den dyre gave en god helse er. På samme måte vises også nådens storhet desto herligere når vi ser den rettferdige vreden åpenbart.
Noa så hele verden omkomme i syndfloden, men selv ble han og hele hans familie skånet. Israel stod reddet på den andre siden av Rødehavet, men så Farao og hæren hans gå under i bølgene. Abraham og Lot så Sodoma ødelegges under et regn av svovel og ild, men stod selv trygge og frelst. Ja, da Jerusalem ble ødelagt, stod de troende jødene og så sine vantro brødre bli ødelagt under en forskrekkelig Guds vrede, mens de selv fikk være under hans nåde og ble spart for den ytre straffedommen. Jovisst ble Guds nådes rikdom markert åpenbart gjennom disse hendelsene, herlig og stor for hjertene til dem som ble reddet. De fant vel neppe ord som sterkt nok kunne uttrykke hvordan hjertet fløt over av lov og pris til sin kjære Herre. På samme måte nå, når alle omvendte sjeler ser hele verden ligge der i et tykt mørke, i synd og vantro, og ser mange som åpenbart er forherdet «dør i sine synder». Da må de holde klart for seg hvor stor nåde de har fått, de som «er fridd ut av mørkets makt og satt over i Guds elskede Sønns rike». Ja, vi burde la dette synke inn over oss, så vi aldri kunne prise Gud nok for hans store miskunn. Dette er altså den éne måten Guds nådes rikdom herliggjøres på, når han i langmodighet holder ut med vredens kar.
Det andre legger vi også merke til nettopp i dette at Gud i stor langmodighet holder ut med vredens kar, og ikke straks ødelegger disse, som jo er gjort ferdig til fortapelse. Og når han samtidig også venter lenge på andre som ennå er ulydige, på at de en gang skal omvende seg for at kan vise sin nåde mot dem. De troende frykter jo ofte for at Gud vil gi dem opp på grunn av all deres skrøpelighet. Men disse får her se et åpenbart bevis på hans egen uendelige miskunn, når han kan holde ut så lenge med de ugudelige. «Dine barns fiender og de som var skyldige til døden, tuktet du. Men du både drøyde og skånte dem i straffen, for at de skulle kunne omvende seg. Hvor mye mer omsorg har du ikke da idet du dømmer dine barn, som er avkom etter fedrene som du gjorde pakten med, og gav løfter! Derfor, så ofte som du plager våre fiender, så gjør du det også til en tukt for oss, for at vi skal tenke vel over all din godhet. Og om vi så også skulle bli dømt, at vi likevel skulle ha trøst i din miskunnhet» (oversatt fra den svenske teksten i Visd 12:20-22). Slik ser vi hvordan Gud, også når han lar sin dom ramme de som er forherdet, og i sin barmhjertige utholdenhet overfor dem, forherliger sin store miskunnhet mot sine barn og venner.
Og så vil apostelen gjennom alt dette ha sagt at hvis Gud har så store og herlige mål med sine dommer, selv når han forherder sine motstandere, hva kan det da være å innvende overfor hans rettferdighet eller hans nåde? Når han altså viser sin hellige vrede, sin makt og sin langmodighet over sine motstandere, og sin store miskunnhet overfor sine venner. Skal han ikke da «finnas rättferdig i sine ord och få rätt, när han dømes?» (kap.3:4). Vredens kar har ingen rett til å klage over mangel på rettferdighet når Gud dømmer. Så har heller ikke miskunnhets kar noen egen fortjeneste, men bare Guds nåde å takke for at de har fått del i hans arv. Det er dette Paulus vil ha fram gjennom denne delen av kapitlet. Men spesielt i det ellevte kapitlet utlegger han dette ennå dypere.
Etter at han nå har brakt til taushet enhver innvending (v.6,14,19) som kunne reises mot hans forkynnelse om den eneste veien til frelse, kommer han nå, i mer enkle og tydelige ord, til hva det er han vil fram til.
24: Til slike kar kalte han også oss, ikke bare av jødene, men også av hedningene.
Her viser Paulus hvem som er «miskunnhets kar». Det er ikke bare jødene, slik som de nok selv tenkte, men også hedningene. Men likevel verken jødene eller hedningene generelt, eller som folk. Bare enkeltmenneskene i folkemassene. Disse som var «kalt» av Gud ved Ordet og Ånden, og, slik dette ordet ofte betyr; ved troen hadde annammet kallet (tatt imot kallet, latt det få slippe inn). (Se kommentaren til kap.1:7). I kap.8:29-30 hadde Paulus sagt at dette at Gud forut kjente og forut hadde bestemt de samme til frelse, det viste seg først i virksom kraft gjennom kallet. Tilsvarende sier han også her at miskunnhets kar er de som blir «kalt». At evangeliets kall aller først kom til jødene, det erkjenner Paulus her gjerne. Men like foran har han først grundig bevist at de ved å påberope seg eneretten til Guds rike, stengte seg selv ute fra nådens kall. Det er ikke jødene generelt, men «av jødene» Gud kaller og frelser sine miskunnhets kar, på samme måte som heller ikke hedningene generelt, men «av hedningene», sier apostelen her.
Dette verset tilbakeviser også med uttrykkelige ord den overfladiske og falske oppfatningen av at det i dette kapitlet bare skulle handle om hvordan hedningene ble tatt opp i Kristi rike, og hvordan jødene ble forkastet. Vi ser at her taler ikke Paulus om hvordan hele folkeslag ble tatt opp eller forkastet, men kjemper tvert imot for den store frelseslæren; at bare den som tror på Kristus skal bli frelst, hva folk han så enn måtte tilhøre (konf. v.27, kap.10:12-13, kap.11:1-5 m.fl.). Vi må ikke glemme at Paulus’ store hensikt og oppgave ikke er noe som helst annet enn å lære oss hvordan vi skal bli frelst. Ikke å tale om noe som helst annet som har skjedd i verden, så sant det ikke er noe som underbygger denne hans store hovedlære.
Men igjen går vi tilbake til teksten. Nå vil apostelen vise hvordan det tidlig ble forkynt i Skriften at Herren skulle kalle inn i sitt rike mennesker blant alle folkeslag, både av jøder og hedninger. Først stadfester han med Skriften at hedningene skulle tas opp blant hans folk.
25 og 26: Som han også sier i Hosea: Det som ikke var mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke var elsket, vil jeg kalle den som er elsket. Og det skal skje på det sted hvor det ble sagt til dem: Dere er ikke mitt folk, der skal de bli kalt barn av den levende Gud.
Det som Paulus her siterer fra profeten Hosea, er vel opprinnelig talt om Israels ti stammer, som den gang, som folk betraktet, dyrket sine avguder. Men dermed hadde jo dette folket plassert seg selv på linje med hedningene. Og denne profetien sikter jo også fram mot Kristi nådefulle tid (Hos 3:5), da evangeliet skal forkynnes for «hele skapningen», for «hver skapning under himmelen». Så har da Paulus i dette budskapet sett en av de mange profetiene om hvordan hedningene også skal bli kalt inn til Guds rike. Ikke minst også med bakgrunn i at alle hedninger egentlig må sees som frafalne fra de eldste fedrenes tro på den sanne Gud. For den gudfryktige Noa var en gang stamfar for dem alle. At Paulus anvender disse ordene som bevis for at Gud også skal kalle hedningene til frelse, det ser vi av sammenhengen med v.24.
Han hadde nok kunnet finne mer uttrykkelige profetier om hedningene, særlig hos Jesaja (f.eks. 49:6, 60:1-16, 66:19-23 m.fl.). Men profeten Hosea har hatt et spesielt oppdrag fra Herren til å bære fram nettopp den sannheten som er Paulus’ emne i dette kapitlet; dette at verken våre fedre eller andre ytre fortrinn kan hjelpe den som er frafallen, men bare at de gjennom omvendelse og tro på nytt føres inn under Guds nåde. Og i tillegg til at Hosea talte slike ord som Paulus her anvender (vi finner dem i Hos 1:10, 2:23), så har denne profeten også hatt Guds befaling om å skildre Israels frafall gjennom hans synlige handlinger. Først skulle han ta en hore til hustru, og gjennom de navnene han skulle gi barna, skulle han så skildre akkurat det som er emnet i vår tekst. Det ene barnet ble kalt «Lo-Ammi» som betyr «ikke mitt folk», og den andre «Lo-Ruhama» («den som ikke får miskunn»). Gjennom dette ble folket klart skildret som hedninger. Men Herren sier samtidig at det skal komme en ny tid. Da vil han kalle de frafalne tilbake, og da skal også de «vende om og søke Herren sin Gud og David sin konge. Bevende skal de søke Herren og hans gaver i de siste dager» (Hos 3:5).
Da skal det oppfylles, det Paulus siterer her: «Det som ikke var mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke var elsket, vil jeg kalle den som er elsket». Den troløse bruden hadde vendt om til sin mann, og igjen blitt omsluttet av hans kjærlighet. Dette taler Herren ennå mer om i v.19-20 av det samme Hos 2: «Jeg vil trolove meg med deg for evig tid. Jeg vil trolove meg med deg i rettferdighet og rett, i miskunnhet og barmhjertighet. Og jeg vil trolove meg med deg i troskap, og du skal kjenne Herren».
Og det skal skje på det sted hvor det ble sagt til dem: Dere er ikke mitt folk, der skal de bli kalt barn av den levende Gud. Ordene «på det sted» viser at det ikke skal være nødvendig med noen fysisk flytting til Jerusalem eller Jødeland. Nei, hvor som helst de måtte finnes, disse som har fått dommen: «Dere er ikke mitt folk», der skal de bli kalt «barn av den levende Gud». Men denne dommen: «Dere er ikke mitt folk», har jo rammet både Israels frafalne stammer og alle hedningefolk for øvrig over alt på jorden. Løftet innebærer altså at de skal få del i den åndelige arven, at de blir «barn av den levende Gud». Og det skal skje over alt i verden. Kristi rike er et åndelig rike, og «det himmelske Jerusalem» finnes over alt hvor Kristi evangelium forkynnes (Heb 12:22). Og de skal ikke bare kalles Guds folk, men til og med «Guds barn» («barn av den levende Gud», til forskjell fra de døde gudenes tilbedere). De skal være Guds barn i den fulle og hele betydning som skildres i kap.8:15,17 og 29; d.v.s. at de blir også Guds arvinger og Kristi brødre og medarvinger, mens han skal være «den førstefødte blant mange brødre». Og alt dette skal de få motta, disse menneskene som en gang «ikke var Guds folk», som «ikke var elsket» (konf. 1Pet 2:10, Ef 2:11-22).
Her ser vi da på nytt nådens uendelige omfang. Og når vi da har disse løftene, så fulle av trøst, la oss da aldri glemme at dette tilbys oss, vi som leser dem! Hvem er de vel, disse som skal kalles «barn av Den levende Gud», disse Gud elsker? Paulus sa i v.24: «Til slike kar kalte han også oss, ikke bare av jødene, men også av hedningene». Disse Guds barn, som han elsker, de er alle av naturen «vredens barn». Men Gud selv har «kalt» dem og omvendt dem til ham. Og nå har de både sin rettferdighet og sin styrke bare i ham. D.v.s. at de har ikke lenger noen trøst i noe som helst i seg selv, men tror på ham! Tidligere har de «ikke vært Guds folk», «ikke vært elsket». Slik har vi alle vært, fulle av alt mulig ondt og djevelskt. Vi var Guds fiender, overtrådte alle hans bud. Vi var avgudsdyrkere, spottere av hans navn, foraktet hans ord, i alt var vi vantro og uverdige. Ja, etter Kristi egne ord i Mat 5:21-28 var vi mordere, drev hor, var tyver og løgnere. Slik er vi alle av naturen, selv om det bare er de gjenfødte som har en levende erfaring av dette. Derfor kalles vi med all rett «ikke Guds folk», «ikke elsket». Men det er om slike det sies her at når de «omvendte seg til Herren sin Gud og David sin konge» skulle det bli ropt ut til dem: «Å, dere den levende Guds barn» (Hos 1:10 - svensk bib.tekst).
Men selv om vi nok ennå kjenner på alt dette syndige som er regnet opp her, så skal vi ikke fortvile, så vi glemmer hva Gud har gjort. For gjennom hans elskede Sønn er vi likevel nå hans elskede barn - «barn av den levende Gud». Å, for en styrke og trøst at det er Herren, den levende Gud selv, som har forkynt dette for oss! Det er ingen menneskelig tanke, eller noe annet som kan rokkes eller svikte. Det står fast i all evighet, uansett hvordan det skifter i mitt kristenliv, i hva jeg føler, tenker og mener. Alle, uten noe som helst unntak; alle som er blitt bundet til Guds Sønn slik at de ikke lenger kan leve uten ham, er sikkert og visst Guds barn - «barn av den levende Gud», og hans elskede, hans brud. Dette forkynnes jo her til oss på nytt ut fra Guds eget ord. Lovet være Herren med all vår takk i evighet!
27: Jesaja roper også ut over Israel: Selv om tallet på Israels barn er som havets sand, skal bare en rest bli frelst.
I v.24 har Paulus forkynt oss at barmhjertighetens kar skal kalles ut fra hedningene, så vel som ut fra Israels folk. I de to versene deretter har han så sitert profetiene om hvordan hedningene skal benådes. I dette verset og i de to påfølgende tar han så fram profetier om jødene. Disse profetiene henter han fra Jesajas bok, og sier: «Jesaja roper også ut over Israel: Selv om tallet på Israels barn er som havets sand, skal bare en rest bli frelst» (Jes 10:20-22). Paulus sier at profeten «roper» dette, d.v.s. at det er et budskap i kraft og varme, og som til et folk som hører dårlig, et «gjenstridig folk--som ikke vil høre Herrens lov». Og hva ligger det i disse profetens ord? Jo, nettopp det Paulus så inngående har vist i dette kapitlet; at det ikke er tale om at folket som sådant, men bare en viss «rest», skal bli frelst. Uansett hvilket mål og oppfyllelse profetien må ha hatt i Det gamle testamente, så er dette profetiens dypeste mening, som da også Paulus oppfatter den.
Ved første øyekast virker det som om profeten her bare talte om jødenes utfrielse fra det babylonske fangeskap. Men så må vi samtidig ikke glemme, det som så ofte gjelder for de gammeltestamentlige profetiene, at alt det som skjedde med Israels folk under den gamle pakt også var forbilde på åndelige ting og hendelser under den nye pakt. Vi vet f.eks. at Israels barns utfrielse fra Egypt, hvordan de gikk gjennom Rødehavet, vandringen gjennom ørkenen, hvordan de gikk over Jordan og deres inntog i Kanaans land - alle disse historiske hendelsene var samtidig malende forbilder på det åndelige som skulle skje i Kristi rike. Paulus sier det slik i 1Kor 10:11: «Alt dette hendte dem som forbilder, og det ble skrevet ned til advarsel for oss». Av dette følger at Israels utfrielse av det babylonske fangenskap, og dermed også profetien om at det skulle skje, er forbilder. Det har et profetisk budskap om den åndelige utfrielse/frelse som sjelene skulle få oppleve i Kristi rike.
Det er underlig å se i Daniels niende kapittel hvordan Herren selv nettopp anvender dette bildet, Israels utfrielse fra Babel, til å skildre den store utfrielsen/forløsningen gjennom Kristus. For når Daniel i sin sorg over Israels fangenskap i Babel, lå innfor Herren i bønn og syndsbekjennelse for seg og sitt folk, så svarte Herrens engel med den herlige forkynnelsen om forløsningen gjennom Kristus. Det babylonske fangenskapet skulle vare i sytti år. Derfor begynte Herrens svar gjennom engelen Gabriel med disse ordene: «Sytti uker er tilmålt ditt folk..» (d.v.s. «årsuker», ei uke var sju år. Se 1Mos 29:27-28). Det Paulus forkynner her ut fra Jesajas tiende kapittel, har altså først en bokstavelig mening og oppfyllelse, men også en åndelig og forbilledlig. Men f.eks. de ordene som står i den samme profetien som er nevnt her (Jes 10:20), at en gjenværende rest «skal trofast stole på Herren, Israels Hellige», kan jo ikke ha sin fulle oppfyllelse på andre enn dem som i en sann tro har tatt sin tilflukt til Kristus. Det samme gjelder ordene i v.21: «En rest skal omvende seg, en rest av Jakob, til den veldige Gud». For hjemkomsten fra Babel førte jo ikke til noen slik omvendelse.
Til slutt bør vi også huske at det er nettopp av hvordan Kristus og hans apostler bruker profetiene, vi skal lære hva hver enkelt profeti egentlig bærer bud om. Ved at han bruker denne profetien, har Paulus nettopp latt oss få vite hva som var profetiens dypeste og åndelige betydning: Dette at selv om de aller fleste av Israels folk i vantro forkastet Herren, og derfor gikk fortapt, så skulle likevel en liten del av folket («en rest») bli frelst ved tro.
Når profeten bruker akkurat disse ordene: «For om ditt folk, Israel, er som havets sand, skal bare en rest av det omvende seg» (Jes 10:22), er det tydelig at han tenker på løftet som ble gitt til Abraham; om at hans ætt (sv: sæd) skulle bli mangfoldig som støvet på jorden (1Mos 13:16). Dermed ville profeten ha sagt til jødene at hvor mye de enn trøstet seg med dette løftet, når de bare leste det på kjødelig vis og dermed alle sammen regnet seg som Abrahams barn, så var det likevel bare en liten del blant dem som virkelig skulle bli frelst; altså bare de som ble omvendt til Herren. Dette var jo en forferdelig forkynnelse; at disse store menneskemassene skulle gå fortapt på grunn av sin vantro. Men så full av trøst var samtidig løftet om at en rest likevel skulle bli frelst. I de to følgende versene føyer apostelen ennå flere profetiske ord til, om begge disse sannhetene. Først en fortsettelse av det som just er talt, ut fra Jes 10:22.
28: For han skal fullføre verket og forkorte det i rettferdighet, for Herren skal snart avslutte verket på jorden.
I grunnteksten kan dette verset synes noe uklart. På hebraisk lyder det noenlunde slik: «For Herren, Herren Sebaot skal la ødeleggelse og ugjenkallelig besluttet straffedom komme over hele jorden». Ordene sikter helt klart til Guds straffedommer over jødene på grunn av at de forkaster Messias. Da ble de i hast «hogd av» fra å være hans folk. Herren Gud gjorde kort prosess etter en rettferdig dom. Med Jerusalems ødeleggelse fulgte en ødeleggelse av hele Israels folk. Dels som et folk; deres lands forfatning opphørte, og de som overlevde ble spredt ut over hele jorden. Dels også i egenskap av Guds folk; Ikke bare var det slutt på deres egen gudstjeneste, og templet var ikke mer, men forblindelsens dom var nå også falt over sjelene deres (Rom 11:8,10,25). Bare en liten rest holdt i tro fast ved evangeliet. Ødeleggelsen kom over folket som en flodbølge, der Guds rettferdige straff rammet dem. Engelen som talte til Daniel kom ennå tydeligere inn på dette: «Byen og helligdommen skal bli ødelagt av folket til en fyrste som kommer (den romerske keisers hær) - og slutten på det er oversvømmelse. Og inntil enden er det krig, ødeleggelse er fast besluttet» (Dan 9:26).
Hittil hadde Gud vist en uendelighet av tålmod overfor dette folket, på tross av all deres synd. Bare i enkelttilfeller hadde han straffet dem. Men nå, når de hadde hørt evangeliet og forherdet seg mot det, ja, til sist drept sønnen til ham som eide vingården (Mat 21:38), da var syndens mål fullt. Da «sendte kongen ut hærene sine, utslettet disse morderne og satte ild på byen deres» (Mat 22:7). Da ble Guds rike tatt fra dem og gitt til hedningene (Mat 21:43). Å, måtte ingen feiltolke og misbruke Herrens tålmodighet! Vel holder han ut i sin store langmodighet med vredens kar. Men der det ikke skjer noen omvendelse, der bryter omsider hans hellige vrede ut, og slår disse lærkarene i stykker. Midt i straffedommen skjuler det seg derimot alltid en nåde for barmhjertighetens kar. Det taler han nå mer om.
29: Og som Jesaja hadde sagt tidligere: Hvis ikke Herren Sebaot hadde latt en ætt bli tilbake for oss, ville vi ha blitt som Sodoma, og vi ville ha blitt lik Gomorra.
Disse ordene finner vi igjen i Jes 1:9. De er unektelig fullbyrdet allerede gjennom alle de straffedommene som hadde rammet Israels folk under den gamle pakt. I den dypeste og egentlige meningen taler også disse ordene om den siste ødeleggelsen som skulle komme over folket fordi de forkastet Kristus. Men ordene taler også om at på tross av ødeleggelsen over folket som sådan, skulle likevel «en ætt» bli tilbake, liksom en «sæd» (et frøkorn). Og fra denne «sæd» skulle så det folket av Israel stå opp som senere skulle «vende om og søke Herren og hans gaver i de siste dager» (Hos 3:5).
Hvis ikke Herren hadde hatt dette målet for øye, ville ikke en eneste vantro jøde blitt skånet, men hele folket blitt så totalt utslettet som Sodoma og Gomorra. Herren Kristus sa om Jerusalems ødeleggelse at «hvis ikke de dagene ble forkortet, ville ikke noe kjød bli frelst. Men for de utvalgtes skyld skal de dagene bli forkortet» (Mat 24:22). Selv innenfor dette folket, som var så nedsunket i synd, hadde altså Herren sine «utvalgte», disse som han «på forhånd kjente til» (Rom 8:29) at de en gang skulle vende om til den Herren de hadde forkastet, og igjen «bli podet inn i sitt eget oliventre» (Rom 11:23-24). For deres skyld ble ødeleggelsens dager forkortet, for at en «ætt» måtte bli igjen som et framtidig såkorn, til et nytt, troende Israel.
«Legg derfor merke til Guds godhet og strenghet!» Det er lærdommen Paulus selv trekker ut fra det han har talt om her (kap.11:22). Men han fortsetter, henvendt til leseren, og sier: «Overfor dem som falt, strenghet, men mot deg, godhet, hvis du da fortsetter i hans godhet. Ellers vil også du bli hogd av». Gud er fortsatt den samme i sine dommer, også i dag. Alt sammen er skrevet «til advarsel for oss». Det hjalp ikke jødene noe som helst at de var barn av de troende fedrene. At barneretten, herligheten, pakten, loven, gudstjenesten og løftene m.m. tilhørte dem. For nå levde de i vantro, og ville ikke omvende seg. At du er en kristen, er døpt, hører evangeliet forkynt, går til Herrens nattverd, lever et kristelig liv...alt dette hjelper deg ingen ting, - når du ennå fortsetter et liv uten den omvendelsen som er av Gud, og uten den troen på Kristus som er blitt til gjennom en ny fødsel, at du er blitt en «ny skapning», at livet ditt har fått en helt ny retning.
Og like så sikkert som Guds advarsler overfor Israel gikk så markert i oppfyllelse, så vi selv i våre dager fremdeles ser levninger av det atspredde folket over hele jorden, som et minnesmerke over hvor uryggelig fast Guds dommer står. Like sikkert skal også hans dommer over kristne som ikke vil omvende seg, gå i oppfyllelse. Men salige er alle de som hører hans røst, som lar seg omvende til Herren, tror og følger ham. Med dem har han en uendelighet av tålmod. Over disse miskunnhets kar skal han bevise hele sin herlige nådes rikdom. I stor langmodighet holder han altså ut med vredens kar, og venter på dem som ennå ikke vil høre hans røst «inntil han kan være dem nådig». «Hvor mye varsommere måtte du da dømme dine barn» (Visd 12:21), så han ikke forkaster dem som midt i all skrøpelighet likevel tror på hans Sønn, som erkjenner sin synd og gjerne vil være bedre kristne enn de er. Disse som har synden som sin største lidelse, og nåden i Kristus er deres eneste trøst og liv. Men dette får vi mer anledning til å grunne på i de følgende versene. Måtte så Herren selv tale til hver enkelt av oss gjennom dette vi nå har sett, og gjennom den godhet og strenghet han har vist få øke både troen og gudsfrykten i oss!
30-32: Hva skal vi da si? At hedningene som ikke søkte rettferdighet, har fått rettferdighet, men det er den rettferdigheten som er av tro. Men Israel som søkte rettferdighetens lov, har ikke grepet rettferdighetens lov. Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved lovgjerninger. For de snublet over snublesteinen.
Her har vi så forklaringen på alt det Paulus har villet ha fram gjennom dette kapitlet. Gjennom gåtefulle og støtende ord har han først lenge uroet de selvrettferdige jødene. Så kommer han her med forklaringen på alt dette, og innleder med dette helt klare spørsmålet: Hva skal vi da si? Hva har vi lært av de skriftstedene vi har tatt fram her? Og hva er selve saken som det tales om hele veien? Jo, svaret er altså dette: «At hedningene som ikke søkte etter rettferdighet, har fått rettferdighet, men det er den rettferdigheten som er av tro. Men Israel som søkte rettferdighetens lov, har ikke grepet rettferdighetens lov. Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved lovgjerninger».
Paulus’ forklaring går ut på følgende: Jeg har sagt, og bevist med Skriften, at når det gjelder hvem som skal bli frelst, så «kommer det ikke an på den som vil, heller ikke på den som løper, men på Gud som viser miskunn». Ja, at «Gud forbarmer seg over den han vil, og forherder den han vil», m.m. tilsvarende. Med alt dette har jeg først og fremst talt om dette som står åpenbart for alles øyne; at hedninger, som ikke søkte rettferdighet, de har fått rettferdighet utelukkende ved tro. Mens Israel, som gjennom alle slags lovens gjerninger søkte rettferdighet, de har ikke fått den. Bare fordi de ikke søkte den ved tro. For de snublet over snublesteinen. Og gjennom dette store eksemplet skal denne evighetsviktige sannheten innskjerpes; at det mest nidkjære løp og strev etter rettferdighet ikke forplikter Gud til å rettferdiggjøre dem som løper og strever slik. Tvert imot; når de søker sin rettferdighet gjennom gjerninger, skal de aldri motta den. Mens derimot de mest uverdige menneske-typer, som f.eks. hedningene, som ikke en gang søkte etter rettferdighet, de skal få rettferdighet når de ved troen får ta imot (annammer) Kristus.
Så fri er Gud til å forbarme seg over hvem han vil, at han kan forkaste og forherde sitt eget gamle eiendomsfolk, som jaget etter rettferdighet - kan forkaste disse bare fordi de ikke søkte rettferdigheten i Kristus. Mens han derimot tar imot, benåder og rettferdiggjør ville og ugudelige hedninger, når de omsider vender seg til Kristus og annammer (tar imot) den rettferdighet som er av tro. Det var dette Paulus ville ha fram når han brukte eksemplet om hvordan Gud helt fritt utvalgte Jakob framfor Esau på et tidspunkt da barna ennå ikke var født, og ikke hadde gjort hverken godt eller ondt. Med samme hensikt er det apostelen viser til hvordan Gud talte til Moses om hvordan han helt fritt og av bare nåde forbarmet seg over folket i ørkenen. Og som et advarende eksempel minner så Paulus om hvordan Gud talte til Farao om hans forherdelse.
Det Paulus vil ha sagt er at intet menneske kan tilkjempe seg rettferdighet og nåde hos Gud på den måten som passer mennesket selv. Det er bare Herren selv som bestemmer veien. Og dette gjør han på så underlig vis at han forkaster dem som virkelig har gjort ganske gode gjerninger, og benåder derimot dem som har gjort dårligere gjerninger - bare avhengig av om de tilber eller forkaster Kristus, - han som er den eneste veien til frelse. Så er da dette kapitlet det sterkeste sprengningsverktøyet Paulus har brukt til om mulig å gjennombore og underminere egenrettferdighetens seige og hardeste grunnvoller.
Her har vi da også det aller sterkeste evangelium om Guds frie nåde gjennom Kristus. Men før vi ser nærmere på det, vil vi først se hvor konkret disse versene avviser den falske tydningen av dette kapitlet; at Paulus her skulle ha lært om noen slags helt vilkårlig rådslutning fra Gud side, hvor han skulle frelse eller fordømme mennesker uten noe som helst hensyn til hvordan den enkelte forholder seg til evangeliets kall. Her forklarer jo Paulus selv hva det er han har villet si. Og i v.32 svarer han uttrykkelig på spørsmålet om hvorfor Israel ble forkastet. Ingen av stedene nevner han et ord om noen form for vilkårlig forkastelse. Tvert imot holder han uttrykkelig fram Israels vantro som selve årsaken til at de ikke hadde grepet rettferdighetens lov. Om hedningene sier han bare at de «har fått rettferdighet, men det er den rettferdigheten som er av tro». Men når han sier om Israel at de «ikke har grepet rettferdighetens lov», spør han konkret: «Hvorfor?» Og da svarer han: «Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved lovgjerninger. For de snublet over snublesteinen». Han sier ikke: Fordi Gud hadde besluttet å ikke gi dem sin nåde til omvendelse og tro. Nei, gjentatte ganger viser han at de hadde selv skylden: «fordi de ikke søkte den ved tro», «de snublet over snublesteinen».
Paulus legger hele skylden på dem selv - på samme måte som Herren Gud selv gjør over alt i Skriften. Men når skylden legges på Israels egen vantro, så forutsetter jo det at de også må ha kunnet komme til troen, istedenfor at de altså i vantro forkastet nåden. Vi ser dette belyst i kap.10, hvor det først (i v.14) heter: «Hvordan skal de tro på ham som de ikke har hørt om?». Og hvor han så tilføyer (i v.18): «Har de ikke hørt? Jo, sannelig: Deres røst har gått ut til hele jorden, og deres ord til hele jorden». I neste vers fortsetter han: «Men jeg sier: Forstod ikke Israel dette?» Og på nytt gjentar han (v.21): «Men til Israel sier han (Gud): Hele dagen lang har jeg rakt ut mine hender til et ulydig folk som tar til motmæle». Alt dette går jo bare ut på å bevise at det er Israel selv som er skyld i sin vantro - ikke Gud, ikke en vilkårlig rådslutning fra Guds side. Det skal sannelig en sterk vilje til å forsvare sin egen fastlåste mening, når den er på kollisjonskurs med så klare ord i Skriften. For her har jo Paulus tydelig nok uttrykt hva det er han har villet si. Dessuten; hvorfor skulle en kunne tro at han her i dette kapitlet plutselig ville komme med en helt ny lære som stred imot alt det han selv ellers lærer - og imot alt det hele Skriften lærer om dette forholdet?
Når Paulus i kap.8:29-30 konkret taler om Guds utvelgelse av enkelte personer, så grunner han denne utvelgelsen på det han på forhånd visste, at han «kjente dem på forhånd», (v.29). Så skulle han altså nå plutselig kullkaste det han lærte oss der. Og så lære oss nå at Gud, i en helt vilkårlig rådslutning, uten dette at han «kjente dem på forhånd», skulle bestemme at visse mennesker skulle frelses, og andre derimot fordømmes. Dette skulle da altså skje uten noe som helst hensyn til om disse menneskene tok imot eller avviste evangeliets kall. Skulle en kunne tro slikt kunne skje med en Kristi apostel? Må Gud bevare oss mot vår egen ånd og overfor all villfarelse! Det finnes ikke noe menneske på jord som er så hellig og opplyst at det ikke kan bedras av disse. Vi har da sett ellers utmerkede Guds menn nettopp falle i den villfarelsen vi har omtalt her. Nei, vi må ha rettesnoren for all vår tro i Skriftens åpenbare og tydelig ord.
Selv om Paulus ikke hadde tilføyd den forklaringen han gir oss her (i v.30-32) og i neste kapittel, burde vi likevel ha forstått hans mindre tydelige ord, hvis vi har den åpenbare troslæren gjennom hele Skriften klart for oss. Paulus’ viktige tolkingsregel er følgende: «Har noen en profeti, så la oss profetere i overensstemmelse med troen». Men desto mer bør vi takke Gud for Ordets klarhet, når apostelen selv har gitt oss en forklaring som både avklarer enhver tvetydighet og uttrykkelig sier oss hva det er han mener.
Men her kan så noen innvende: Altså var det likevel noe som hadde betydning hos hedningene, og som gjorde at de ble frelst; dette at de trodde? Dette var jo tross alt noe som krevdes av dem, og altså en fortjeneste hos dem som trodde -! Men her er svaret: At hedningene trodde, det var ikke deres fortjeneste, men Guds gave. At derimot jødene ikketrodde, det var deres egen skyld. Gud gav hedningene alt av bare nåde. Til frelse for uverdige hedninger gav han først sin Sønn fra himmelen. Deretter sitt ord og sin Ånd som virket troen i hjertene deres. Men legg merke til at alle disse dyrebare gavene gav han også til Israel både tydeligere og rikeligere enn til hedningene. Likevel ble Israel værende i sin vantro. Fremdeles stod de imot all denne Guds nåde. Og det var jo grunn nok for at de ble fordømt. Dette taler Jesaja om i gripende vendinger i kap.63: «Herrens miskunn vil jeg forkynne, de gjerninger som vi priser ham for, etter alt det Herren har gjort mot oss - hans store godhet mot Israels hus». «Därför at han älskade dem och ville skona dem, därför förloste han dem», «han tok dem opp og bar dem alle den gamle tids dager. Men de, de var gjenstridige og gjorde hans Hellige Ånd sorg. Da skiftet han sinn og ble deres fiende, han selv stred mot dem».
Slik ser vi også Herren Kristus gråtende sier til Jerusalem: «Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under vingene sine, men dere ville ikke!». At en sjel blir omvendt, får troen og blir frelst, er alt sammen bare nåde og gave. Men når et annet menneske som har fått det samme nådetilbudet forblir uomvendt, vantro og ufrelst, så er det hans egen skyld. Det er et resultat av at han står imot og tramper på den samme nåden som gjorde den andre troende og frelst. Vår innskrenkete forstand kan ikke fatte alle sider av dette (Joh 3:8), kan ikke begripe hvorfor den ene blir omvendt gjennom nådens kall og virkninger, mens den andre gjennom det samme kall og virkninger ikke omvender seg og tror. Men denne vår begrensede fatteevne kan jo aldri være noen tilstrekkelig grunn for at vi skulle driste oss til å fornekte selve den sannheten som Skriften selv holder fram over alt; at det uomvendte menneske selv har skyld i sin vantro og fortapelse. Men så har vi nå også talt nok om dette her. Hver den som vil bøye seg for alt Guds ord behøver ikke leve i uvisshet i dette spørsmålet.*
*
Mange kan kanskje undre seg over hvor inngående vi har behandlet dette emnet. Men det skyldes at blant mange fremmede lærer så har dessverre også denne, om en helt vilkårlig forutbestemmelse, begynt å virke uro og splittelser blant de kristne flere steder i vårt land. Så her har vi erfart det både Luther og flere opplyste lærere har sagt, at hvis man selv bare på ett eneste område begynner å gi etter på den gamle, prøvede og sunne skrifttolkingen, og etter egen oppfatning tyder eller tar imot tydninger av Skriften, så kommer en til å gå fra den ene villfarelsen til den andre. Slik er man da også kommet til den villfarende læren om en vilkårlig nådeutvelgelse. Og når det gjelder grunnlaget for en slik lære, så har man alltid brukt Romerbrevets niende kapittel som det primære. Dette er grunnen til at vi har gått så sterkt og bredt inn på hvordan Paulus selv har forklart seg tvert imot denne læren, og legger hele skylden for Israels fortapelse på deres egen vantro. Og for at ennå et siste ord skal være sagt i saken: Tenk nå vel etter, hver eneste kristen, hva slags tanker det er du gjør deg om den trofaste Herren Gud, hvis du tror at samtidig som Gud sender ut sitt budskap over hele jorden, og kaller alle mennesker til å komme til nådens rike, ja, «befaler at alle mennesker alle steder skal omvende seg» (Apg 17:30), - så skulle han likevel samtidig selv ha bestemt at bare noen spesielle personer skulle bli frelst. Og, uten hensyn til om menneskene tok imot eller avviste kallet, skulle han ha forutbestemt andre til ikke å få hans nåde til å omvende seg og tro. Ville ikke dette være å tilskrive den hellige Gud (forferdelig bare å si slikt) en viss falskhet? Da måtte jo Guds hjerte ha en ganske annen holdning enn den han taler til oss om i sitt ord. Og så skulle han altså til slutt legge hele skylden på den ulykkelige synderen, på tross av at han altså selv skulle ha bestemt at han ikke ville gi ham sin nåde til omvendelse? Kan vi i det hele tatt tenke noe slikt om Gud?
Etter at vi nå har sett hvor klart disse versene avviser den falske oppfatningen om et vilkårlig nådevalg, går vi over til å se på den herlige trøsten disse versene inneholder for fattige syndere. Paulus sier:
Hedningene - egentlig: «hedninger» (det er ikke tale om hele folkeslag, men den enkelte som oppnår rettferdighet) som ikke søkte rettferdighet. Disse er altså de som «har fått rettferdighet». Dette er jo et herlig eksempel på Guds frie og ufortjente nåde. For hva hadde vel disse hedningene fortjent? La oss tenke grundig over dette spørsmålet! For uansett hvor mye vi har lært eller hørt om Guds ufortjente nåde, så ligger alltid denne smitten der i vår natur; at vi ser etter egen fortjeneste eller verdighet. Hvis vi selv gjennom en dag eller en uke har lykkes litt bedre i vårt kristenliv, da kan vi nok tro Guds nåde er over oss. Men kjenner vi oss tvert imot mer mislykket og syndige, da er vi redd for at Guds vrede er over oss. Derfor er det all grunn til å se nærmere på hvilken verdighet eller fortjeneste de hadde, disse som hadde fått den rettferdighet Israel ikke oppnådde.
Paulus sier først at de var «hedninger». Og hvordan hedningene var, det har han skildret utførlig i det første kapitlet. Der viser han først at selv om deres kjennskap til Gud er begrenset, så er de «uten unnskyldning» (v.20). «For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem» dels i Guds skaperverk og mektige gjerninger, men også i deres samvittighet (2:15). Deretter viser han hvor dypt de er sunket i forferdelige og unaturlige laster, og slutter med å nevne en lang rekke med deres mest markerte synder: «De er fulle av all slags urettferdighet, seksuell umoral, usselhet, grådighet og ondskap. De er fulle av misunnelse, mord, strid, svik og falskhet. De er slike som setter ut rykter, baktalere, gudshatere, voldsmenn, stolte, skrythalser, de finner på all slags ondt, de er ulydige mot foreldre, uforstandige, upålitelige, uten naturlig kjærlighet, de vil ikke tilgi, de er ubarmhjertige. Disse kjenner Guds rettferdige dom, og de vet at de som driver med den slags, fortjener døden. Likevel gjør de ikke bare det samme selv, men de gir også sin støtte til andre som gjør det».
Så føyer altså apostelen til alt dette at de ikke en gang «søkte ikke rettferdighet». De har levd helt likegyldig i spørsmålet om hva som er Guds vilje. Kort sagt: De har vært «uten Gud i verden» (Ef 2:12). Og legg nå merke til at det er disse som mottar nåde og frelse, mens Israel ble forkastet, - Israel, som hadde Guds ord og den herlige gudstjenesten, pakten og løftene, og som «søkte rettferdighetens lov», ja, som apostelen bevitner i kap.10:2, «hadde nidkjærhet for Gud». Israels barn ble forkastet på grunn av sin vantro, mens hedningene - etter hele sitt ugudelige liv - får rettferdighet, «men det er den rettferdighet som er av tro».
Med en så uventet og underlig dom har nå Gud fullstendig knust og revet grunnen bort for selv det minste forsøk på å bestå innfor ham gjennom noen egen rettferdighet. Tenk: Gud er hellig og hater all synd, men når det gjelder rettferdighet og frelse, så snur han fullstendig opp-ned på deres åpenbare tilstand. Han rettferdiggjør dem som har levd midt oppe i synden, men fordømmer derimot dem som i stor nidkjærhet søkte rettferdighet, - fullstendig tvert imot all verdighet og fortjeneste. Tenk for en ubegripelig regjeringsform! Men så stor er Herrens nidkjærhet for sin rettferdighet og Lammets ære!
Tenk for en underlig dom og regjeringsform som hersker i Kristi rike! Selv viser han det når han sier at de som hadde kastet bort dagen på forfengelighetens torg og bare arbeidet en eneste time, de fikk en hel daglønn som gave. Mens de som hadde arbeidet hele dagen og «båret dagen byrde og hete», de fikk ikke noe som helst i gave. De fikk bare etter det de hadde fortjent. Den sønnen som drog bort fra sin fars hus, og hadde sløst bort arven sin sammen med skjøger, han får «den beste kledningen». Og «gjøkalven» slaktes for å feire hjemkomsten. Mens den eldste sønnen derimot, som aldri har forlatt sin fars hus, men alltid har tjent ham, han klager over at han «aldri har fått så mye som et kje, så han kunne ha fest sammen med vennene sine». Hele vår natur opprøres jo over en slik fordeling. Og der hvor egenrettferdigheten ikke er brutt ned, der vil forargelsen alltid reise seg med slike toner: Vel, dømmer Gud på denne måten, da kan en jo like godt synde fritt og uhemmet---! Nei, pass deg nå, du menneske som vil trette med Gud! Gud opphøyer og belønner så visst ikke synden, fordi om han benåder synderen.
Den måten han dømmer på, som ofte kan se underlig ut, har bare sin grunn i Guds evige nådevalg da han utvalgte oss utelukkende i Kristus (Ef 1:4). Og det er ikke noe Gud tåler så lite som at synderen selv i egen person vil være rettferdig overfor ham. Så stor er Gud i sin himmel at han kan benåde og forherlige de største syndere, når de bøyer seg og tilber Sønnen. Men kaster de frommeste gjerningskristne i helvete, når de lever i sin egen rettferdighet. Så stor er Gud at det ikke finnes noe menneske som har syndet så grusomt at Gud ikke kan gjøre ham rettferdig og herlig. Og på den andre side er det ikke noe menneske som kan komme så høyt i hellighet at Gud ikke kan styrte ham like i helvete. Om vi blir frelst, så kommer det ikke an på om vi vil eller om vi løper, på vår fortjeneste eller vår verdighet, men utelukkende på Guds barmhjertighet.
Paulus vil fullstendig tilintetgjøre all vår forventning til å skulle oppnå noe med vår verdighet eller vår fortjeneste, når han sier at Gud har rettferdiggjort hedninger som ikke en gang søkte rettferdighet. Slike uverdige skapninger har altså Gud i sin frie nåde gitt rettferdighetens gave, straks de gav seg over til Kristus. Mens Israel derimot, som i stor nidkjærhet for Gud søkte rettferdighet, ikke oppnådde rettferdighet. Bare fordi de ikke søkte den ved tro, men gjennom lovgjerninger. Og disse uverdige hedningene hadde så visst ikke mottatt noen liten nåde. Nei, Paulus sier:
De har fått rettferdighet. De er ikke bare reddet ut fra den evige vreden, som de har fortjent i alle sitt livs dager. Men de har også «fått rettferdighet». De har fått - som gave - en hel og fullkommen rettferdighet. Det vil si hele lovens oppfyllelse, så fullkommen som Kristus oppnådde den for oss, hele Kristi fullkomne lydighet i all hans gjerning og lidelse. For Paulus forkynner uttrykkelig hvilken rettferdighet han mener, når han tilføyer:
men det er den rettferdighet som er av tro. I det tredje og femte kapitlet har vi lært at denne rettferdigheten er Kristi egen lydighet i gjerning og lidelse. For først sier apostelen: «Det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror» (kap 3:21-22). Deretter, i v.24, kommer denne utførlige klargjøringen av rettferdigheten ved tro: «De blir rettferdiggjort ufortjent av hans nåde ved forløsningen, den som er i Kristus Jesus». Og i kap.5:18-19 sier han: «Slik som fordømmelsen ved den enes fall kom over alle mennesker, slik blir den enes rettferdighet til rettferdiggjørelse til liv for alle mennesker. For slik som de mange ble stilt fram som syndere ved det ene menneskes ulydighet, slik skal også de mange bli stilt fram som rettferdige ved den enes lydighet». Vi kan aldri titt nok ta disse ordene inn over oss: «Den enes lydighet», «den enes rettferdighet». For vi vil alltid være tilbøyelige til å se på vår egen lydighet og vår egen rettferdighet.
Når nå altså de uverdige hedningene mottar Guds Sønns egen rettferdighet, da er de ikke bare fridd ut fra vreden. De er også satt over i Guds aller inderligste vennskap. Ja, slik vi lærte det i det åttende kapitlet; da er de rett og slett «Guds barn» og «arvinger», ja, «Kristi medarvinger». Og hvem kan skildre hvor stor Guds kjærlighet må være til dem som er ikledd hans enbårne Sønns egen rettferdighet, og er hans Sønns «brødre» og «medarvinger»? Disse må da i høyeste grad være velbehagelige for Gud! Om disse må han da bare ha fredstanker. Hans mest trofaste faderomsorg må jo følge disse hvert øyeblikk gjennom hele livet, og så vil han én gang gi dem en uendelig stor salighet. Her ser du da hvor stor Guds nåde er, når alt dette blir gitt slike uverdige skapninger som hedningene, som ikke en gang søkte etter rettferdighet.
Men hvem er de så, disse hedningene som får oppleve all denne nåden? Er dette råe avgudsdyrkere som aldri har hørt om Kristus? Nei, slett ikke. For teksten forteller oss at rettferdigheten kommer «av tro», eller «er av tro». «Og hvordan skal de tro på ham som de ikke har hørt om?» (kap.10:14). Gjelder dette da oss alle, bare vi har hørt om Kristus? Nei, sier teksten, for rettferdigheten får vi ved tro, «men ikke alle (som har hørt om Kristus) var lydige mot evangeliet» (sv: hava hørsammat evangelium) (kap.10:16). Er det da kanskje bare noen tilfeldige hedninger som vi ikke kjenner noe til, som får eie denne nåden? Det stemmer heller ikke. For teksten vår sier i det siste verset: «hver den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme». Måtte vi da la det synke dypt inn over oss at den nåden vi taler om her, tilhører ikke bare noen tilfeldig tid eller sted. Den kan også blir vår, vi som leser dette. For det er det som er det aller viktigste i alt dette, at vi eier det selv.
Vil du så få visshet i om all denne nåden også er din, så legg nøye merke til ordene Paulus bruker når han taler. Han sier at rettferdigheten «er av tro». Her gjentas altså det som uavlatelig forkynnes gjennom hele Skriften, at det er bare ved tro vi mottar den frelsende rettferdigheten. Om alle dine egne og andres meninger sa noe annet, så stol da bare på hva det er Gud og hans vitner sier! Og de forkynner at det ikke er noe annet som nytter, at alle andre veier er falske. Det er en éneste vei til å få eie all Guds nåde, og det er troens vei - «troen på Jesus Kristus», troen på «ham som rettferdiggjør den ugudelige». Så gjenstår det bare at du får se hva Skriften mener med tro. Og der vil du finne at den frelsende troen ikke er det hele verden kaller for tro; bare kunnskap og erkjennelse av sannhetene i Ordet. Det er heller ikke det du selv velger å kalle tro; gode og varme opplevelser av nåden, eller noe slikt. Nei, det Skriften kaller for tro er dette du finner hos disse menneskene hvor Skriften sier at de trodde. Det du finner hos dem hvor Kristus sa: «Din tro har frelst deg».
Det var disse fattige synderne som sønderknust søkte nåde hos ham. I nød over sin synd hadde de gitt opp alle andre veier til frelse. Men gjennom evangeliet ble de nå dratt til ham og deretter bundet til ham, så de ble hans folk, hans etterfølgere for hele livet. Der ser du med egne øyne hva den frelsende troen er. Og bare tenk for en nåde dette er, at du tydelig kan se i Skriften hva det var Kristus mente var en frelsende tro. At du i selve Skriften kan se hva det var som kjennetegnet dem som fikk oppleve Kristus si til dem at de hadde den frelsende tro. Og så; for en veldig nåde det er når du kjenner igjen akkurat det samme hos deg selv. Og ettersom «Herren Gud ikke gjør forskjell på noe menneske», og fordi du også er en av dem han har frikjøpt, da må du jo også kunne vite at han sier det samme til deg: «Din tro har frelst dig, gå med fred!». For det må jo da også gjelde for deg, det de fikk motta fra hans egen munn, de som kom til ham mens han levde på jorden: «Din tro har frelst deg».
I den teksten vi nå har for oss har vi et herlig eksempel på Guds frie nåde, som vi aldri må glemme; dette at Gud tar imot og bare på grunnlag av tro rettferdiggjør hedninger som ikke en gang søkte etter rettferdighet. Gjennom en så mektig og virkelighetsnær skildring lyser Guds store og frie nåde gjennom Kristus virkelig opp for øynene våre. Slike eksempler bør vi studere nøye, for at vi kan beholde denne trøsten som overgår alt det vi måtte møte i anfektelsens tider. For de som virkelig tror, har alltid så mye kamp og uro på grunn av synden som ennå bor i dem, at de har behov for alt Guds ord for å kunne beholde troen.
For slike sjeler som er slått ned av synd, vil dette eksemplet være en veldig trøst. Mens derimot de som med all sin kunnskap ennå kan fortsette å leve i verdens og syndens tjeneste, som ikke knuses av sine synder og drives til Kristus, men tvert imot forherdes, de bør lytte til et annet budskap i det som nå følger i teksten vår. Der vil de få se et folk som er omgitt av alle nådemidlene, som er overøst med de herligste manifestasjonene av Guds makt, rettferdighet og barmhjertighet. Men som på tross av alt dette likevel har forherdet hjertene. Det er ikke noe som kan vekke dem så de ser sin synd og sin dødsdom, så de kunne drives til å omvende seg til Herren. Isteden søker de bare å bygge opp sin egen rettferdighet og ender med å «dø i sine synder». Paulus sier videre:
Men Israel som søkte rettferdighetens lov, har ikke grepet rettferdighetens lov. Her har vi så den sørgelige motsetningen til det som er talt foran, og siste del av svaret på spørsmålet: «Hva skal vi da si?». Hedningene, de som ikke var Guds folk, og som ikke en gang «søkte rettferdighet», de har fått rettferdighet, bare gjennom troen på Kristus. Og Israel, de gudfryktige og troende fedrenes barn, Abraham, Isak og Jakobs sønner, Guds eget folk - de ble forkastet, de har ikke oppnådd rettferdigheten. Når det gjelder den store massen blant disse, så blir de forblindet, forherdet og fordømt. Det var dette som skapte den «store sorg og stadige nød» i Paulus’ hjerte (v.2). Og det som gjorde sorgen spesielt bitter, var tanken på all den nåde og alle de goder Gud hadde overøst dette folket med, «de som er israelitter», sier han, «dem tilhører barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene. Også fedrene tilhører dem, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet, han som er over alle, den evig velsignede Gud».
I tillegg til alt dette har vi den sannheten Paulus nevner her, at det var ikke noen likeglad holdning de hadde til Gud og sin frelse. Nei, de «søkte rettferdighetens lov»* eller lovens pris, akkurat som de som kjemper på idrettsarenaen for prisen/seieren. På samme måten «søkte»/anstrengte Israel seg for å oppnå rettferdighet. Og i denne kampen brukte de mange midler og store anstrengelser. De fastet, ofret, ba o.s.v. På tross av alt dette «har de ikke grepet rettferdighetens lov». De nådde ikke fram til målet, de ble ikke rettferdige, men ble værende under lovens forbannelse og måtte «dø i sine synder» (Joh 8:24). På samme måte stiller også Kristus Israel og hedningene opp mot hverandre i den gripende talen om at «mange skal komme fra øst og vest og sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i himlenes rike. Men rikets sønner skal kastes ut i det ytterste mørket. Der skal det være gråt og tenners gnissel» (Mat 8:11-12). For en forferdelig slutt på så stor innsats og strev for å oppnå rettferdighet! Hvordan kan det ende slik? Hvordan kunne en så forferdelig slutt ramme et så høyt benådet folk, - som til og med søkte rettferdighet? Ja, det er akkurat spørsmålet apostelen nå selv reiser, og samtidig besvarer med sin tilføyelse:
*
Uttrykket «rettferdighetens lov» - de «søkte rettferdighetens lov», men «har ikke grepet rettferdighetens lov» - kan synes noe underlig. Vi ventet nok heller at apostelen skulle sagt: De søkte lovens rettferdighet osv. Av sammenhengen, og fordi det her tales om en klar motsetning til det som just er sagt om hedningene (at de ikke søkte rettferdighet), oppfatter vi nok at Paulus med dette uttrykket vil si noe slikt som at «Israel søkte rettferdighet». Og da som han antyder; at det som Israel søkte, det ville de også ha oppnådd, bare de hadde søkt det i tro. Men saken er at de ikke hadde en ren kjærlighet til selve rettferdigheten. De søkte den bare på grunn av loven. På grunn av lovens trusler eller løfter søkte de å oppfylle den, og oppnå dens pris. Derfor sier Paulus at de søkte «rettferdighetens lov» - en kan si at de søkte en «rettferdiggjørende lov». Jødene søkte en lov som skulle rettferdiggjøre dem. Men en slik lov var ikke Guds lov for syndere, som den bare kan fordømme. Det var bare i troen på Kristus den rettferdiggjørende loven fantes. Men rettferdigheten i Kristus ville ikke jødene ha. Derfor «har de ikke grepet rettferdighetens lov», og fikk aldri motta det salige vitnesbyrdet om at de var rettferdige.
Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved lovgjerninger. «Hvorfor?» Med dette uttrykkelige spørsmålet vil apostelen vekke alles oppmerksomhet. Hva var egentlig årsaken til at en så forferdelig og uventet slutt skulle bli resultatet av en så nidkjær og aktiv innsats for å oppnå rettferdighet? Det enkle og bestemte svaret er dette: De søkte rettferdighet, men ikke gjennom tro, ikke i Kristus. Men gjennom lovgjerninger. De hadde «nidkjærhet for Gud», de søkte rettferdighet. Men de søkte den der den nå, etter syndefallet, aldri finnes. Og de forkastet ham som er den eneste rettferdighet som finnes for syndere. De ville trenge seg fram gjennom fjellveggen, hvor det ikke finnes noen dør, og knuste dermed bare sine egne hoder. Dette var grunnen, sier apostelen.
Det første vi lærer her, er det vi allerede har sett: Hvor sterkt Paulus her imøtegår læren om at Gud skulle ha forutbestemt oss enten til frelse eller til fordømmelse, etter en slags vilkårlig rådslutning. På det uttrykkelige spørsmålet om hvorfor Israel ikke hadde grepet rettferdighetens lov, svarer Paulus ikke: Fordi Gud ikke hadde utvalgt dem til frelse. Nei, svaret var: «Fordi de ikke søkte den ved tro». Fordi «de snublet over snublesteinen». Men dette har vi allerede talt nok om.
Det neste vi lærer her er hvor fast og urokkelig Gud har besluttet at det er bare i sin Sønn han benåder og rettferdiggjør syndere, og hvordan det er helt umulig at Gud kan være nådig mot en synder, uten gjennom hans Sønn. Det ser vi her av hvordan han selv ikke en gang for sitt eget eiendomsfolk, for Abrahams, Isaks og Jakobs barn, kunne gjøre noe unntak. Selv disse, på tross av alle deres anstrengelser etter rettferdighetens lov, lar han dø i sine synder og gå fortapt. Fordi de ikke bøyer seg inn under den rettferdiggjørelsens lov som ble forkynt for dem, troen på Kristus. Men tvert imot strir mot den og fortsetter å søke rettferdiggjørelse gjennom egne gjerninger. Her lærer vi alvoret i budskapet om at «Det er ikke frelse i noen annen (enn Kristus), for det er ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved» (Apg 4:12), og alvoret i Jesu egne ord: «Jeg er veien... Ingen kommer til Faderen uten ved meg».
Hvis bare vårt hjerte virkelig trodde denne Bibelens store hovedsannhet, da ville vi straks kunne forkaste mang en selvlaget mening i spørsmålet om frelse, og innse falskheten i mang en strålende fromhet. Først og fremst ville vi jo da fullstendig kunne avvise den grove usannheten som til og med hersker midt i kristenheten, at en kan bli frelst gjennom hvilken religion som helst, hvis en bare har det rette alvor og trofasthet. Hvis bare en handler etter sin samvittighet og forstand. Dette som verden til og med har formet som ordspråk, og som mange tror er Bibelens ord; at «enhver blir salig i sin tro». Både vår tekst, så vel som de ordene vi nettopp har sitert fra Peter og fra Herren selv, sier noe ganske annet.
Men her lærer vi også noe som er mye mer viktig. Dette at selv de som bekjenner seg til Kristi evangelium, på tross av alt sitt alvor og nidkjærhet i tjeneste for ham, fremdeles kan gå fortapt. Det skjer når de ikke av hjertet søker all sin rettferdighet i Kristus alene. Samtidig med at de bekjenner sin frelse ved tro alene, har de hjertets egentlige trøst i sin egen kristendom eller gudfryktighet.
Israel hadde Guds eget ord, fullt av herlig forkynnelse om Kristus. Og de bekjente at de trodde alt det deres hellige Skrift inneholdt. Likevel søkte de sin rettferdighet i egne gjerninger, og gikk fortapt. Slik sier også Kristus det skal gå med dem som har tilhørt hans menighet, har bekjent at de tilhører ham, men ikke har vært ikledd bryllupsklærne. Både i det sjuende og det tjueandre kapitlet i Matteus evangelium viser Herren at selv de som gjennom nådens kall hadde gått ut fra verden og slått seg sammen med dem som trodde på ham, for å tjene ham, selv de skal likevel bli «kastet ut i det ytterste mørke» når de ikke har hatt all sin rettferdighet bare i ham. For det bryllupet han skildrer i Mat 22:2-13 som «himlenes rike» på jord, det er ikke den store, allmenne forsamlingen av alle som er døpt. Det ser vi av at de som er med i denne flokken, de er kommet dit etter et kall gjennom de tjenerne som var sendt ut. Men dette var et kall (sv.: som de icke kunde hörsamma) som ikke nådde inn hos dem som var fanget i sin jordiske eller kristelige aktivitet. De var ikke i stand til å høre, til å reagare på kallet. Men kristelig aktivitet og jordisk gods hindrer ingen fra å tilhøre den synlige, blandede forsamlingen.
Og likevel, selv om «bryllupet» altså skildrer alle dem som gjennom Guds kall har skilt lag med verden og nå samles i tilbedelse av Kristus, så kastes de altså ut i mørket utenfor, de som Herren finner uten bryllupsklær. Slik taler også Herren i Mat 7:22-23 om at mange på den store dag skal si til ham: «Herre, Herre, har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut demoner i ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger?» Men han skal da bekjenne for dem: «Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra meg, I ogärningsmän!» Så alvorlig har Kristus understreket den sannheten at ingen ting, ikke noe hellig liv og ikke en gang å profetere eller gjøre kraftige gjerninger i hans navn, frelser sjelen. Bare én ting kan frelse: bare bryllupsklærne som er «tvettet og gjort hvite i Lammets blod» (Åp 7:14), bare den tro som i hjertets dyp virkelig har, eller søker, all sin trøst i Kristus alene. Må Herren hjelpe hver eneste en av oss, mens vi ennå har nådens tid, til å ta til oss slike ord fra Kristi egen munn!
For de snublet over snublesteinen. Her får vi den egentlige forklaringen på jødenes vantro. Det som gjorde at de ikke ville høre når Kristus og hans vitner talte til dem om faren ved det de drev på med, og formante dem til omvendelse. I tillegg til egenrettferdigheten som satt så dypt hos dem, kom deres fornuft og egne meninger som avgjorde hvordan Kristus skulle opptre, hvordan han skulle lære og være. Og når de ikke opplevde Jesus slik som de hadde tenkt seg Kristus, så forherdet hjertene seg overfor hans ord. De hadde selv gjort seg opp en mening om at Messias og hans rike skulle komme til dem i jordisk makt og glans. At han skulle være å finne blant de ledende i Israel, skulle samstemme i alt det de lærte og gjorde, og sammen med dem skulle gjøre jødene til et fritt og lykkelig folk på jorden. Men nå refset han jo tvert imot dette folkets hyrder og alt deres falske vesen. Og når det gjaldt hans egen person, så var han jo «foraktet og forlatt av mennesker, en smertens mann, vel kjent med sykdom». Derfor «aktet de ham for intet» (Jes 53).
Senere oppstod det også en veldig strid om læren, når han tok de aller største synderne til nåde, og samtidig fordømte de mest ansette fariseerne. Her ser vi den virkelige snublesteinen. Og når han så til sist ender sitt liv på et sted hvor de henrettet mennesker, så var alt sammen nok til å gjøre dem fullstendig overbevist i sin oppfatning av at han var en bedrager. Nå kunne de freidig håne ham på korset, og fortsette å forakte alt hans ord. Så forskrekkelig var Kristus blitt deres «snublestein», at på den hadde de fordervet seg så totalt at de nå, ved å drepe livets fyrste ble mangedobbelt lovbrytere i forhold til det de hadde vært før. Slik kan den store, rettferdige Gud gjengjelde og styrte dem som ikke i alle ting vil bøye seg for hans ord.
33: Som det står skrevet: Se, jeg legger i Sion en snublestein og en klippe til anstøt, og hver den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme.
Som det står skrevet. Selv denne ulykkelige virkningen som Kristi første komme skulle få hos de vantro, var altså forutsagt i Skriften. I sin trofasthet hadde Gud advart Israel, hvis de bare hadde villet gi akt på Ordet. Det Paulus siterer her fra Skriften, er et sammendrag av to steder hos Jesaja; nemlig 28:16 og 8:14. Den fullstendige teksten i disse versene skildrer Kristus mer utførlig, både som de troendes grunnstein og som de vantros snublestein. Her har Paulus bare brukt det som han nå er opptatt med å tale om, nemlig snublesteinen. Hos profeten lyder ordene slik: «Se, jeg har lagt i Sion en grunnstein, en prøvet stein, en kostbar, fast hjørnestein. Den som tror, haster ikke». Fra dette verset har Paulus bare hentet begynnelsen og slutten. Men fra det andre verset har han hentet ordene om snublesteinen. Det verset lyder slik: «Han skal bli til en helligdom (et hellig tilfluktssted eller fristed, og da for de som tror) og til en snublestein og en anstøtsklippe for begge Israels hus (Israel og Juda), til en snare og et rep for Jerusalems innbyggere. Og mange blant dem skal snuble, de skal falle og skamslå seg, og de skal falle i snaren og bli fanget».
Dette bildet av Kristus; bildet av en stein - dels menighetens grunnstein, en «fast hjørnestein», dels også en snublestein og en anstøtsklippe - dette bildet anvendes ofte i Det nye testamente av Herren og apostlene, som f.eks. i Mat 21:44, Luk 20:17-18, Apg 4:11, 1Pet 2:4,7. Måtte vi så også holde klart for oss det som forkynnes her, og aldri glemme det; at Kristus også skal være en snublestein og en anstøtsklippe.
Og hvordan kan så dette skje? Hvordan kan Kristus komme til å bli til skade og fordervelse for oss? Vi har allerede ganske kort vist hvordan det gikk til med jødene. De tok først og fremst anstøt av hans personlige ringhet og grufulle død. Dernest av hans lære og hans dommer, som stod i klar kontrast til deres holdninger. På samme vis skjer det også i dag. For det første vet vi hvordan hele den blinde verden tar anstøt av Kristus og hans evangelium. De ser på det som «dårskap» (1Kor 1:18-25). Dette at Guds Sønn ble menneske, og dermed hans dype fornedring, læren om forsoningen gjennom hans død, om sakramentene m.m....Alt sammen er en dårskap for det naturlige menneske (1Kor 2:14). Men det egentlige «anstøtet» som vår tekst først og fremst sikter til, når vi ser på sammenhengen, er selve hovedlæren om at Kristus benåder og gjør de mest uverdige syndere salige, mens han fordømmer de mest fromme og aktive gjerningskristne. Dette er den virkelige «snublesteinen» til alle tider. Derfor vil det alltid hete at «denne mannen tar imot syndere» - «hvis han hadde vært en profet, ville han visst hvem og hva slags kvinne det er som rører ham, at hun er en synderinne» (Luk 15:2, 7:39). Kristus skulle ikke ta imot syndere, men bare omgås hellige.
Den samme kritikken eller anstøtet dukker fremdeles opp over alt hvor evangeliet forkynnes i ånd og sannhet. Og dette skjer ikke bare blant lettsindige mennesker, men også blant mange som «har nidkjærhet for Gud» og «jager etter rettferdighet». Hos mange som tidligere ble ansett som de mest opplyste og rette kristne, men som så blir fullstendig forvirret, og begynner å spotte det evangeliet som jo er Kristi eget nåderike ord. De sier det er en ny lære, og at den direkte hindrer helliggjørelsen. Og de blir rett og slett fiender av evangeliet. Det går altså med dem slik profeten sa: «de skal falle i snaren og bli fanget». Hvis ikke Kristus hadde kommet med sitt evangelium til deres sted, så ville de fortsatt ha blitt, uforstyrret, i sin egen rettroenhet. Men nå blir de altså «fanget», og det blir avdekket at de er Kristi fiender. Bare fordi budskapet nå kom til dem i ett klarere lys, og i kraft og med full overbevisning.
og hver den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme. Lovet være Herrens navn! Selv om den store massen i Israel, og de alle fleste innen kristenheten, snubler og faller over denne steinen, så finnes det likevel noen andre mennesker. For dem er han en «kostbar, fast hjørnestein», en frelsens klippe. Og i den har de all sin trøst i livet og i døden. Det er disse menneskene som til slutt får dette løftet: «Hver den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme». «Ikke bli gjort til skamme» vil si at de skal ikke skuffes i sitt håp til ham. Han skal ikke svike dem, de som tror på ham. Det skal ikke slå feil, at vi virkelig skal få alt det vi i tro på Kristus har håpet på.
Men når det gis et slikt ekstra løfte om dette, så viser det at de som tror også pleier anfektes nettopp med denne frykten og uvissheten: Eier og oppnår jeg nå virkelig dette som ordene taler om og lover? Vi ser også hvordan denne uvissheten plaget de hellige. Det vitner hele veien deres historie om. Og vi kjenner det selv, alle sammen. Så skjult er livet i Gud, og så mange er våre fall og skrøpeligheter. Så svak er vår tro at ofte vet vi ikke om vi virkelig er frelst, selv om vi tror på Jesus (1Joh 5:13). Men da kommer altså den evige Far her og lover: Bygg trygt og sikkert på den steinen jeg har lagt i Sion. Han svikter aldri! «Den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme».
Å, måtte vi særlig merke oss, og ta godt vare på disse ordene! «Den...» - for det er ingen forskjell; her er ikke ett éneste menneske unntatt - «den som tror på ham» - hver eneste én som i sin syndenød søker til ham - . Hver eneste én som har gitt opp all sin egen rettferdighet og alle egne forsøk på å frelse seg, men som i denne tilstanden hører og åpner seg for evangeliet om Kristus. D.v.s. som dras til ham og bindes til ham, slik som alle de synderne som kom til Kristus da han var her på jord, og ble hans folk og nye mennesker. Det gjelder hver eneste én som tror på ham: De «skal ikke bli gjort til skamme». De kan ikke, det er umulig at de kan bli gjort til skamme. De skal få evig liv! Fordi Gud er trofast og sannferdig, og kan ikke bedra sine barn.
Med dette sterke løftet slutter det sterkt evangeliske niende kapitlet i Romerbrevet. Mange har nok oppfattet dette kapitlet som både tungt og uforståelig. Men nå har vi etter hvert sett at det virkelig er både klart og fullt av trøst, - bare en legger merke til den forklaringen Paulus selv gir på hva det er han vil ha fram med sitt budskap. Vi har sett at hensikten har vært å forsøke å sprenge vekk egenrettferdighetens grunnpilarer. Og å vise at selv om Guds nåde er så stor at han i Kristus rettferdiggjør de verste syndere, så kan de som har mottatt mest nåde og som har vært mest nidkjære i utfoldelsen av sin kristendom, komme til å gå fortapt når de bare fortsetter å søke sin rettferdighet i egne gjerninger. Vi har sett at «den ene i sin fromhet vandrer foran himlens port, og kommer til helvete. Mens den andre i sin synd går på helvetes strand, og kommer til himmelen» (Luther). Alt avhenger av tro eller vantro. I sannhet er dette det store, majestetisk frie utvelgelsens verk vi har sett framstilt. Alt sammen er bare den sterkeste trøst for de fattige som tror, - men forferdelig og anstøtelig for stivsinnede egenrettferdige.
At ingen kristelighet rettferdiggjør oss, og ingen synd fordømmer oss - det er virkelig en uendelig stor trøst for de elendige som ikke har noen annen trøst enn Kristus, bare Kristus. Måtte vi så alle leve i denne trøsten til vår siste dag, og huske at Herren Gud har lovet om sin Sønn at «den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme»! Amen.
Bind 3, kap. 10
Romerbrevets budskap BIND 3, kap. 10
Kapittel 10
Innhold: 1: En videreføring av det som forrige kapittel sluttet med, om Israels nidkjærhet og egenrettferdige strev. At de verken lytter til eller fatter Guds rettferdighet (v.1-4). 2: Lovens og troens vei til rettferdiggjørelse (v.5-10). 3: Troens forkynnelse (v.11-17). 4: Og den har til og med gått ut til hedningene, men langt mer til jødene. Derfor har de selv skyld i sin vantro (v.18-21).
1: Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for Israel er at de må bli frelst.
På samme måte som i forrige kapittel begynner Paulus her med å gi uttrykk for det som lå så tungt på hjertet hans. I kap.9:1-3 sa han at han bar på «en stor sorg og stadig nød» i hjertet, for sine brødre i Israel. Ja, det gikk så langt at han for deres skyld ønsket seg «forbannet bort fra Kristus». Og her sier han: «mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for Israel er at de må bli frelst». Når Paulus gir så klart uttrykk for hva det var som lå så tungt på ham, er det desto lettere for oss å oppfatte hva det er han vil ha fram gjennom det han skriver. Dermed vet vi altså at alt Paulus skriver her, har som mål at de vantro jødene må bli frelst. At de må vekkes opp, og bli kjent med frelsens vei og evangeliets hemmeligheter. Og at de særlig må bli klar over årsaken til at også de som «har nidkjærhet for Gud» kan gå fortapt. Men det som har skjedd med Israel er jo forbilder for oss (1Kor 10:6)! Derfor er disse dype sannhetene som forkynnes her, også gitt til hele verden. For at hver eneste én som vil bli frelst gjennom dette skal få lært evangeliets mest skjulte hemmeligheter. Som f.eks. at selv de mest alvorlige sjelene, som i stor nidkjærhet jager etter rettferdighet og frelse, likevel kan gå evig fortapt.
Det som er apostelens mål, er på nytt å holde fram den veldige læren som fører til frelse. Han sier: Hjertet mitt er tynget av bekymring, av omsorg og av bønn for Israel, om «at de må bli frelst» - ordrett: «til (deres) frelse». Og dette som hjertet hans var fullt av, at sjelene måtte bli frelst, det er også det budskapet hans dreier seg om. Derfor får vi også i dette kapitlet høre hvordan vi blir frelst. Måtte så Gud åpne hjertene våre for dette veldige emnet! Men det er ennå noen nyttige lærdommer vi skal få hente av disse innledende ordene hans. Paulus sier:
Brødre*, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for Israel. Vi har allerede nevnt at denne teksten forteller oss hva som har vært apostelens mål med disse ordene. Men disse ordene lærer oss også hvilken kjærlighet en kristen bør både eie og vise overfor sine fiender. Paulus var jo forkastet, ble spottet og forfulgt av sine landsmenn. Likevel hadde han ikke bare et forsonlig hjerte overfor dem. Han var også fylt av inderlig medfølelse, av sorg og et hjertelig ønske og forbønn om at de måtte bli frelst. Måtte vi virkelig huske, og prøve oss selv på dette eksemplet! Innimellom hender det, når kristne mennesker møter fiendskapet fra evangeliets fiender, at de blir fristet til irritasjon og ergrelse over disse. Men da har vi fullstendig glemt vår stilling. Er det ikke akkurat slik det står skrevet at vi skal ha det?
Skriften sier jo at «den som er født etter kjødet forfølger den som er født etter Ånden». Skulle ikke Kristi etterfølgere likne sin Herre også i lidelsene? Men da bør vi jo se på det som en stor ære, hvis vi lider med Kristus, og på samme måte som ham «velsigne dem som forbanner oss, og be for dem som ondskapsfullt utnytter og forfølger oss». Også de som nå er fiender, kan en gang bli omvendt og bli brødre i Kristus - slik Paulus’ egen historie viser; først i mange år en forfølger, så frelst og en forfulgt apostel. Derfor skal vi i kjærlighet være opptatt med at de som er våre fiender må bli frelst. Dette lærer vi av Paulus’ eksempel.
*
At det her menes brødre i troen, og ikke de som bare er brødre i kjødet (kap.9:3), det ser vi av at Paulus bruker dette uttrykket på de brødrene han skriver til i Rom. Og så taler han om, ikke til, de vantro i Israel.
Og når det spesielt gjelder forbønn, så ser vi her, i likhet med flere andre av Paulus’s brever, at han anser det ikke for nok bare å forkynne og skrive for at menneskene skal bli vekket opp og frelst. Nei, først og sist har han ligget i bønn for dem innfor Herren. Se f.eks. Ef 1:16-18 og 3:14-20, Fil 1:4, 1Tess 1:2 og flere andre steder. Vi bør også bruke andre midler så ofte det er mulig. Men bønnen er det middel vi over alt og til alle tider har adgang til, og som vi derfor også alltid må benytte. Når vi hindres i å få inngang hos menneskene, har vi alltid åpen inngang hos Gud. Og hos ham finnes Åndens kraft som han alltid kan sende til dem vi ber for. Som sagt ser vi ofte hvordan Paulus ba for dem han skrev til. Men her ser vi hvordan han også ba for dem som hatet og forfulgte ham. Vi husker hvordan Paulus i det forrige kapitlet i sterke ordelag skildret jødenes ufrelste tilstand. Her ser vi så den varme kjærligheten som ligger i hans tanker og forbønn for dem.
Da burde også hver eneste én innse falskheten i den dommen verden feller over den alvorlige forkynnelsen til omvendelse, og forkynnelsen av Guds dom, når de mener det ikke harmonerer med en sann kjærlighet til menneskene. Tvert imot er det uttrykk for den aller største kjærlighet, når noen taler om de sannhetene hvert eneste menneskes evige liv avhenger av. Apostelens alvorlige preken og hans varme forbønn har sprunget ut fra én og samme kilde: utelukkende kjærlighet. Måtte vi følge etter ham i dette, på samme måte som han var en Kristi etterfølger! Så går Paulus nærmere inn på hva som særlig vakte hans inderlige nød for Israel. Han sier:
2: For jeg kan bevitne at de har nidkjærhet for Gud, men ikke med sann erkjennelse.
For jeg kan bevitne. Sammenhengen antyder at apostelens inderlige omsorg og nød for Israel spesielt er vekket, og bare har økt på, når han så deres nidkjærhet og strev for å tjene Gud og bli rettferdige overfor loven. Fordi han selv var en av dem, og hadde vokset opp blant dem, hadde han det aller beste kjennskap til dem, og kunne bevitne at når det gjaldt de fleste av dem, så hadde de virkelig nidkjærhet for Gud. De stilte seg ikke likeglade overfor Gud og religionen. Tvert imot la de stort alvor i både å etterleve og forsvare den. De la også store anstrengelser og arbeid i å oppfylle den hellige loven, gjennom bønn, faste, ved å gi almisser, bekjempe åpenbare synder osv. Slik «søkte de rettferdighet» (kap.9:31).
At lettsindige gudsforaktere går evig fortapt, er selvsagt også et sørgelig faktum, men det må jo gripe en kristens hjerte langt mer å se at selv slike som i nidkjærhet og stort alvor søker frelse, har tatt feil av veien. Og her vil nok mange stille seg spørrende: Hvordan kan det være mulig at selv de som har nidkjærhet for Gud, og for å bli frelst, likevel skal gå fortapt? Vi ser Herren Kristus også selv klart nok sier at «Mange skal søke å komme inn, men ikke være i stand til det» (Luk 13:24). Men fremdeles er det uten tvil mange som i stor bekymring spør: Hvordan er dette mulig? Hvordan foregår det, og hva er årsaken? Dette svarer Paulus på når han tilføyer:
men ikke med sann erkjennelse, - egentlig «men ikke etter kunnskap», d.v.s. ikke etter den sanne kunnskapen om Gud og hvordan han har beredt vår frelse. De kjenner ikke Guds rettferdighet. De vet ikke at «intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger», at det er bare i sin Sønn Gud har alt sitt behag, og at det er bare i ham Gud er nådig mot syndere. De har nidkjærhet for Gud, de søker rettferdighet, men bare så langt deres egen forstand og oppfatning rekker. De forsøker å komme inn gjennom den trange port. Men vet ikke hvor den porten finnes. Det er dette som ligger i apostelens ord: «ikke med sann erkjennelse», ikke med bakgrunn i kunnskap. I samme ulykkelige nidkjærhet og søking etter rettferdighet var det også Paulus hadde strevd før den salige stunden kom, da det himmelske lyset slo ham ned.
Han taler ofte om denne sin nidkjærhet under «jødedommen», bl.a. i Apg 26:9, Gal 1:14, Fil 3:6. Og nå er det maktpåliggende for ham å forkynne at denne nidkjærheten og alvorlige innsats for det de mener er Guds rike, ikke frelser mennesker. Ja, at det ikke en gang minsker deres ansvar eller den dom som hviler over de vantro. At de i all denne sin nidkjære søking etter rettferdighet går evig fortapt hvis de ikke blir omvendt til den eneste sanne frelsesveien. Vi har sett at apostelen hadde «en stor sorg og stadig nød i sitt hjerte» på grunn av den fordømmelsen de levde under, nettopp disse som han her bevitner hadde «nidkjærhet for Gud». Han hadde ikke noe håp om at de kunne bli frelst, så lenge de lå fanget i sitt alvor og sin nidkjærhet.
Men dette burde jo også vekke oss til å prøve oss selv. Først og fremst burde de selvsagt våkne, de som ferdes midt i kristenflokken og har denne hedenske og løse leveregelen at bare et menneske er oppriktig og alvorlig i sin gudstro, så er det ikke så avgjørende hvilken tro de har; deres manglende kjennskap og villfarelser skal liksom ikke hindre dem i å bli frelst. Det er noe ganske annet Paulus lærer. I all sin brennende kjærlighet sørger han her over nettopp dette at jødene ikke er frelst, samtidig som han vitner om hvor nidkjære de er i sin gudstro. Og han mener altså at denne deres ulykkelige tilstand skyldes at de mangler en «sann erkjennelse». Vi må ikke glemme at her er det snakk om den «erkjennelsen» som for det første handler om selve veien til frelse, og som, når den mangler, er menneskenes egen skyld. Det er bare det ubotferdige sinnet, den bevisste motstanden mot Herrens røst, som har skylden for at de mangler en slik sann erkjennelse - i et land hvor Guds ord forkynnes. Og uansett hva vår blinde fornuft måtte tenke om dette, så har den store Gud latt dette budskapet gå ut; at frelse for syndere bare gis i Sønnen. At det «ikke er frelse i noen annen», at «det ikke er noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved», enn Jesu Kristi navn. At bare han er «veien, sannheten og livet», at «ingen kommer til Faderen uten ved ham». Overfor slike Herrens ord burde jo nevnte løse og selvkonstruerte holdning falle.
Men ikke nok med det; vi har også sett Herren Kristus rope ut at selv slike som levde innenfor hans rikes bryllup på jord, som bekjente at de trodde på hans evangelium, som tjente ham og «gjorde mange kraftige gjerninger i hans navn», likevel skulle kastes ut i mørket utenfor. Fordi de ikke eide det lyset som avkler mennesket all dets egen rettferdighet, og driver det til å søke og ikle seg hans rettferdighets bryllupsklær (Mat 7:22-23, 22:11-13). Dette er et ennå sterkere vitnesbyrd om at ingen kan bli frelst på sin nidkjærhet, sitt alvor eller «kraftige gjerninger». Nei, det som ennå mangler er at vi hører Guds røst og får komme til det sanne lyset. Ja, lever det sanne livet i ham som er den eneste veien til frelse.
Men forstå nå dette rett. Vel er det all grunn til å legge merke til at all verdens nidkjærhet, alvor og gjerninger ikke frelser vår sjel, så lenge vi ennå mangler det lys som gjør at vi ikles Kristus. Men de er tusen ganger mer skyldig til straff, disse som virkelig har lys over evangeliet, men ikke har noen som helst nidkjærhet for Gud, men bare fortsetter sitt gamle lettsindige og selvsikre liv. Denne tilstand og dom lever de fleste bekjennende kristne under, de som helt fra barneårene er blitt undervist i all kunnskap om Gud, men likevel forakter den sannheten de kjenner om Guds vilje. Og det gjør de gjennom et fullstendig likeglad og ubekymret liv i all verdens forfengelighet. De «fornekter til og med den Herre som kjøpte dem» og tramper både på hans bud og hans nåde. Her ser vi tilstanden en gammel lærer sukker over: «Jødene hadde nidkjærhet, uten å eie den sanne kunnskapen. Vi derimot - Akk og vé! - vi har kunnskapen uten nidkjærhet!» At de likeglade, som forakter, skal bli gjort til skamme, det er ganske lett å forstå. Mer det er underlig, det apostelen lærer her, at selv de som har nidkjærhet for Gud, og søker rettferdighet, likevel skal gå fortapt, fordi deres nidkjærhet manglet «sann erkjennelse», eller «kunnskap».
At dette er sant, det har vi klare vitnesbyrd på gjennom eksempler som er kjent over hele verden. I nidkjærhet og alvor i sin gudsdyrkelse er mange blitt Kristi bitreste fiender. I sin nidkjærhet for Gud og for loven, førte jødene Kristus til hodeskallestedet. Det var i nidkjærhet for Gud og for loven Saul forfulgte Guds menighet. Det stadfester han selv (Fil 3:6, Apg 22:3-4, 26:9). Og samme nidkjærhet har gjort at millioner martyrer har blitt ført til en blodig død, slik Herren uttrykkelig hadde forutsagt: «de skal utstøte dere av synagogene. Ja, den tid kommer da hver den som dreper dere, skal tro han gjør Gud en tjeneste» (d.v.s. ved at de dreper dere). Alt dette burde hjelpe oss å forstå at det ikke er nok å ha alvor og nidkjærhet overfor Gud. Det kreves først og fremst en sann kunnskap som vi bare får ved at vi i omvendelse og tro lytter til Herrens røst. Men så vil vi se på hva jødenes dødelige villfarelse egentlig besto i. For Paulus tilføyer:
3: Fordi de er uvitende om Guds rettferdighet og søker å sette opp sin egen rettferdighet, har de ikke underordnet seg Guds rettferdighet.
Dette er hele verdens åndelige historie - ikke bare det vantro Israels, men også alle bekjennende, men vantro kristnes. «Fordi de er uvitende om Guds rettferdighet og søker å sette opp sin egen rettferdighet, har de ikke underordnet seg Guds rettferdighet». Ja, hovedsaken i det apostelen sier her, er at de «ikke underordnet seg («ikke gav seg inn under) Guds rettferdighet». Men hva menes det da her med Guds rettferdighet? Det ordet kan bety to helt forskjellige forhold. Først og fremst Guds personlige rettferdighet, i dette at han først og fremst i seg selv er rettferdig og hellig, og at han handler og dømmer rettferdig mot alle sine skapninger (Sal 33:5, 48:11, 119:137 m.fl.). Men dernest betyr «Guds rettferdighet» i Skriften også den rettferdighet Kristus har oppnådd for oss, og som tilregnes de som tror (Rom 1:17, 3:21-22, 2Kor 5:21, Fil 3:9). Vi ser tydelig av sammenhengen hvilken av disse betydningene av «Guds rettferdighet» det er Paulus taler om her. Først taler han om vår egen rettferdighet, som motsetning til Guds rettferdighet, når han sier at «de søker å sette opp sin egen rettferdighet». Da forstår vi at her må han da tale om den Guds rettferdighet som gis oss i stedet for vår egen rettferdighet - altså den rettferdighet Kristus har fullbrakt for oss.
Dernest gir Paulus selv forklaringen på hva det er han mener med Guds rettferdighet, når han straks tilføyer: «For Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror». Det er altså den rettferdighet Kristus frambrakte for oss, apostelen her kaller «Guds rettferdighet» - på samme måte som i det tredje kapitlet. Der gir han også en klar skildring, slik: «Det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror» (v.21-22, konf. 2Kor 5:21). Det er denne Guds rettferdighet som de vantro jødene og alle mennesker som lever i sin vantro (på grunn av sin egen motstand) ikke kjenner. Det er dette som er Guds nådige råd til frelse; at han ville sende sin enbårne Sønn til soning for våre synder. At Sønnen både gjennom sitt liv og sin lidelse skulle oppfylle loven i vårt sted, og at denne hans fullkomne oppfyllelse skjenkes og tilregnes som rettferdighet for den som tror. Det er dette som var en skjult hemmelighet for jødene, på tross av de mange og store vitnesbyrdene de hadde nettopp om dette i sin hellige Skrift og sin forbilledlige offertjeneste.
At de likevel ikke kunne forstå denne Guds rettferdighet, det kom først og fremst av det falne hjertets motvilje mot selve saken - «de har ikke underordnet seg (gitt seg inn under) Guds rettferdighet». Menneskets natur vil ikke erkjenne sin fortapte tilstand og motta nåde bare av nåde. I tillegg til dette har vi det naturlige mørket som gjør at vi ikke kjenner hvor dypt vårt eget forderv stikker, og heller ikke Guds hellighet, eller hvor fullkommen rettferdighet Guds hellige lov krever. Tilstanden var den samme hos de vantro jødene som den er hos de vantro i dagens kristenhet. Det er ikke gått opp for dem at Gud er hellig og kan ikke være fornøyd med menneskene uten at de også er hellige (3Mos 19:2, 20:26). De har heller ikke innsett at vi gjennom syndefallet er så grunnfordervet, så langt borte fra en slik hellighet, så fulle av all slags synd, at vi aldri i dette liv vil kunne stå fram rettferdige i oss selv, for hans øyne. Derfor drev de bare på i det fruktesløse strevet med å søke å bygge opp sin egen rettferdighet.
De søker å sette opp sin egen rettferdighet. Dette foregår på svært forskjellig vis hos den enkelte, avhengig av hvor mye kunnskap eller mørke som hersker hos menneskene. Jødene trodde de var rettferdige, på bakgrunn av noen ytre gjerninger etter loven, sine offer, bønner, almisser, utvortes rettskaffenhet o.s.v. Bare de ikke var mordere, ekteskapsbrytere, tjuver osv. Slik er det i dag også; for den store massen iblant oss er dette nok til at de anser seg rettferdige, eller i alle fall akseptable innfor Gud. De som har oppfattet litt mer om Guds hellighet, de legger til litt mer, som f.eks. at en bør elske Gud, respektere og lese hans ord, helligholde hviledagen osv.. Men de fortsetter å opprettholde samfunn med verden - disse riktignok da med den mer moralsk høyverdige del av verden. Har man så ennå mer lys, så innser en at en også må omvende seg fra verdens vesen og bli et åndelig menneske, angre og avlegge syndene sine, våke, be, forsake kjødets lyster og tro på Jesus. Men alt sammen blir likevel bare lovgjerninger. Mange av disse deltar også i en viss åndelig virksomhet for misjonen, eller i annen veldedighet. I alt dette driver de fortsatt bare på med å bygge opp sin egen rettferdighet. For det er i alt dette disse sjelene har sin frelsesvei, sitt egentlige håp. De er ikke blitt knust (dødet) av loven.
Så er altså alle slike gjerninger alltid bare et tegn på at en forsøker å bygge opp sin egen rettferdighet? Slik kunne noen ennå finne på å spørre. Svar: Nei, slett ikke! For disse, og flere andre gjerninger, kan også gjøres i en ekte tro og gudsfrykt. Det er ikke gjerningene i sin ytre form som viser at det er egenrettferdighet. Men hør nå, og legg merke til hva det egentlig er som kjennetegner egenrettferdigheten. Det er at slike og liknende tiltak og gjerninger for disse menneskene er blitt deres frelsesgrunn og det hjertet innerst inne (oftest helt ubevisst) bygger på. Men de samme menneskene har samtidig helt bibelske vitnesbyrd om sin tro på Kristus og hans forsoning. Dette håpet om egen rettferdighet, som sitter så dypt i vår natur hos oss alle sammen, er ikke blitt knust (dødet) gjennom Guds hellige krav. Derfor har menneskene ikke lært å se på sin alvorligste fromhet og sine beste gjerninger som «søppel» (Fil 3:8) i spørsmålet om å stå rettferdige innfor Gud.
De har ikke lært å søke nåde og forlatelse selv for sine beste gjerninger, fordi de er smittet av synd. Isteden søker de til denne kristelige aktiviteten og gjerningene, for å dempe uroen over synden gjennom dette. Det er da all denne kristelige aktiviteten viser at det er et menneske som lever i sin egenrettferdighet. Disse taler, vitner og synger da først og fremst om gjerninger. Bare ganske flyktig kommer de veien om forløsningen i Kristus. For det anser de for å ha oppfattet godt nok én gang for alle. Eller de ser til og med på forkynnelsen av den frie nåden som skadelig for en rett helliggjørelse. Dette viser at du ikke er knust (dødet) av loven. At din egen kraft ennå ikke er brutt ned og tilintetgjort. Du har ennå hjertets dypeste tilfredsstillelse i noe du selv har deltatt i. Noe ganske annet er det når et menneske har gitt opp alt i seg selv; sin egen kristendom, sin egen kraft. Har stått dømt og skyldig i alle forhold, og har sin eneste trøst og fred i Kristi gjerninger, Kristilydighet, Kristi lidelse, Kristi bønner. Og bare på grunn av den store, ufortjente nåden oppglødes de til å gjøre det som er godt. Da er gjerningene blitt Åndens frukter, og velbehagelige for Gud.
Dermed er det ikke sagt at disse som tror nå er fri fra all mulig egenrettferdighet. Nei, slett ikke. Men deres egenrettferdighet er nå ikke lenger deres frelsesvei, men tvert imot en fristelse for dem, og en plage. Nå møter de den som all annen fristelse og synd; de dømmer den selv, og kjemper mot den. Men det er ikke en slik egenrettferdighet, den som frister og plager deg, vi tar opp her. Paulus taler om mennesker som virkelig bevisst søker å bygge opp sin egen rettferdighet, for selv å bestå innfor Gud, og ikke underordner seg Guds rettferdighet.
Og årsakene til et slikt bevisst strev for å opprette sin egen rettferdighet, er det vi allerede har nevnt; at de ikke virkelig kjenner hvor dypt fordervet sitter i dem, og heller ikke det Gud i sin hellige lov krever. Det ligger en markert lettsindighet i naturen hos oss alle sammen, så vi ikke oppfatter hva det er Herren Gud sier; at han krever fullkommen renhet og hellighet. Og når en ikke oppfatter - eller later som en ikke har oppfattet - at han først og fremst vil ha hele hjertets kjærlighet og renhet, da blir en bare opptatt med ytre gjerninger. Som om Gud var fornøyd med dette - mens hjertet er opptatt med avgudene, med synden og verden. En gir, som Luther sier, «skallet og agnene til Gud, men kjernene og kornet til djevelen». Da anser en seg å være rettferdige innfor Gud, ved å gi ham stor kristelig aktivitet, d.e. mange vakre skall. Mens kjernene, eller hjertet, er gitt til synden og verden. Det var akkurat dette hykleriet (skuespillet) hos fariseerne Kristus angrep aller mest når han talte.
I bergprekenen (Mat 5 - 7) ser vi at dette var hovedemnet. Han var opptatt med å avsløre fariseernes falske rettferdighet. De trodde de var rettferdige når de ikke hadde gjort åpenbare gjerninger som mord eller hor o.l. Men Herren forklarte dem at den som blir vred på sin bror eller far, og bryter ut i harde ord mot ham, han er skyldig og dømmes som en morder. Og den som ser på en kvinne med urent begjær, han har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte. Senere ser vi, f.eks. i Mat 23, hvordan han gjentatte ganger roper sitt «vé» over samme slag hykleri, og sier: «dere renser utsiden av beger og fat, men innvendig er de fulle av rov og selvopptatthet». Når egenrettferdigheten får herske, så har det egentlig sin grunn i et hykleri (skuespill). En opptrer som om en ikke er klar over at Herren krever renhet i hjertet. I sin fromhet spiller en bare på ytre gjerninger. Og på den linjen kan en nok bli både god og from i egne øyne.
Så nå vet du altså hvordan du skal få eie den trøsten at du selv er god og from. Det er bare å leve i et sånt skuespill, et hykleri, at du ikke bryr deg om hvordan det egentlig står til i hjertet ditt, men bare ser på ytre gjerninger. Ikke bryr deg med spørsmålet om hjertetditt alltid er godt og rent, ydmykt, mildt og fullt av kjærlighet. Da kan du bli så from som du synes du behøver for å ha all trøst i deg selv. Og da er du med all din fromhet blitt en fariseer. Hvis derimot Gud har møtt din sjel så det er blitt maktpåliggende for deg at du i alle ting må være hellig, i ditt hjerte og til enhver tid, - slik det jo kreves at menneskene er innfor Guds øyne, - da blir du aldri fornøyd med deg selv så lenge du er på denne jord. Nei, da kan du nok ofte få kjenne synden forferdelig sterk og grusom. Du ser den i alle slags utgaver, så du vet ikke lenger hvor du skal vende deg. Mange ganger kan du fristes til å gi opp, på tross av all den nåde som forkynnes i evangeliet. Da ser du ikke lenger noen fromhet og rettferdighet i deg selv. Nå blir du bare en elendig synder som til enhver tid trenger nåde. Som alltid er avhengig av Frelseren og hans forsoning, hans forsvar. Et slikt menneske er en kristen.
Men fremdeles finnes det kanskje noen som tenker at det å søke å sette opp sin egen rettferdighet, det er vel tross alt ikke så farlig. Ja, det viser jo egentlig en kristelig holdning, for da satser en jo virkelig på å lyde Guds ord i loven? Men hør da hvordan dette oppfattes av en høyere rettsinstans, en høyere domstol! Hør hvordan Gud ser det, når han gav sin Sønn til et blodig offer for våre synder, og har åpenbart for oss denne store nåden i sitt evangelium. Apostelen sier:
De har ikke underordnet seg (gitt seg inn under) Guds rettferdighet. Legg merke til dette! De har ikke «underordnet» seg. De står imot Gud i dette som er hans høyeste vilje og lov; at alle skal tilbe Sønnen (Joh 6:29). Her skal vi huske på det vi tidligere har sagt om alvor og nidkjærhet. Å avvise Guds hellige lov i likeglad lettsindighet er visst noe alle forstår er å forakte Gud. Men å ha nidkjærhet for loven, og ikke ha sans for Guds høyeste vilje, det er forrædersk ondskap som pådrar seg Guds største vrede. Hør hvordan apostelen taler i Heb 10:28-29. Etter at han først har minnet om hvordan de måtte dø, uten barmhjertighet, de som syndet mot Mose lov, tilføyer han: «Hvor mye hardere straff tror dere ikke den skal bli funnet verdig til, som har trampet Guds Sønns blod under fot og vanhelliget paktsblodet?» Her hører du hvordan Gud ser på egenrettferdigheten. For gjennom den blir i sannhet «Guds Sønns blod trampet under fot», og det blodet som rant fra ham, foraktet.
Tenk etter hva alt dette betyr! Først og fremst har vi allerede funnet at egenrettferdigheten har sin grunn i hykleriet. En bare skyver fra seg sannheten om at Guds høye krav gjelder vårt hjertes forhold. Overfor disse kravene blir derimot en oppriktig sjel alltid en synder, blir ydmyket og søker nåde. Isteden nøyer en seg altså bare med å gi Gud ytre gjerninger. I tillegg ligger det i dette at en forakter Guds aller største barmhjertighet og nåde, da han gav oss sin Sønn som frelser og offerlam. Forakter Guds Sønns aller største offer, hans blodige død, og forakter alle Guds klare, konkrete budskap om dette.
Når en slik forakter alt det Gud har gjort og sagt, samtidig med at en jager etter rettferdighet og frelse, det beviser vel klart nok hvilket mørke det er som nå hersker i sjelen!
For øvrig bør en jo her også huske to ting: Først at når Gud har gitt sin Sønn i døden for oss, da må jo all vår rettferdighet og all vår mulighet til å bestå innfor loven i egen person, være forkastet. Dernest at det ikke kan være noe Gud da anser så stort og viktig som at vi gir Sønnen ære, og lar hans offer være nok for oss. Men dette mørket i sjelen kommer fra hjertet. For naturen motsetter seg fullstendig tanken på at vi i oss selv er helt og holdent fortapt, og det å åpne seg og motta all nåde fra Gud. Det er derfor Paulus sier: «De har ikke underordnet seg Guds rettferdighet», de strir mot Guds råd til frelse. De «hava icke hörsammat evangeliet»/var ikke lydige mot evangeliet (v.16). Guds evangelium er ikke en spøk, men hans aller største alvor. Det at de ikke kjenner Gud, og egenrettferdigheten, kommer altså av hjertets motstand mot Herren.
Å underordne seg Gud, høre hans røst og la seg lede av ham, koster enormt og er særdeles drepende for vår falne natur. Da er det langt mer tilfredsstillende å gjøre mange store gjerninger, for da kan en hele tiden gjøre seg store tanker om seg selv, om sin forstand og sin innsats. Men Herren har sagt at «lydighet er bedre enn offer, lydhørhet er bedre enn fettet av værer». «Hør! Så skal deres sjel leve». Dette er ikke bare den aller største nåde, - det er også det mest alvorlige budet: «Kyss (hyll, tilbe) Sønnen, for at han ikke skal bli vred, og dere gå fortapt på veien!» (Sal 2), så dere ikke skal være under «Lammets vrede» (Åp 6:16). «Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet» (1Joh 5:12). Her ser du alvoret i «troens lov» (Rom 3:27). Men hele verden sover overfor disse sannhetene som først og fremst skjules for menneskene gjennom ytre sett vakre og fromme liv i bibelstudie, bønn og gode gjerninger. Med slike kristelige liv går mangfoldige loviske og alvorlige sjeler blinde og bedratt inn i evig fortapelse.
Når min bekjennelse og kristne liv gjør at jeg ikke er en fortapt synder som hver dag trenger Kristi bryllupsklær, da er en slik kristendom det største hinder for at jeg kan bli frelst (Mat 21:31). Men ettersom bekjennelse og et kristent liv jo er gode ting, så ligger ondets rot egentlig i det falne hjertets motstand mot Herren. «De har ikke underordnet seg Guds rettferdighet». Og hva som er denne Guds rettferdighet, det får vi nå høre i det Paulus tilføyer:
4: For Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror.
Her har vi nå et av de største kjerneordene i Den Hellige Skrift. Kristus er lovens ende. Måtte nå Herrens Ånd forklare dette for oss!
Først og fremst må vi forstå ordene, eller hva det er apostelen mener med uttrykket «lovens ende». Gr.språkets ord for «ende» kan også bety mål, hensikt, endelige mål, men også slutt og ende. Oftest forekommer nok ordet i sistnevnte betydning, f.eks. om verdens ende/de siste tider (Mat 24:6, 1Kor 10:11). Så også om livets ende/avslutning (Heb 7:3), om rikets avslutning (Luk 1:33) o.s.v. Nå er det jo så at Kristus er både det ene og det andre. Han er både lovens hensikt og lovens ende, rett forstått. Han er lovens mål; det mål loven først og fremst sikter mot i alt det loven omfatter, alle dens bud og alle dens forbilder. Og som altså dypest sett sikter til Kristus. Bare i ham var det hele loven kunne og skulle bli fullkomment oppfylt. Dernest skulle loven være en tuktemester som skulle forberede og drive alle mennesker til Kristus. Men gjennom alt dette er Kristus også lovens ende eller slutt. For når loven får sin fullkomne oppfyllelse i Kristus, har den nådd sitt mål. Og da er det slutt på dens krav og dommerembete over dem som «er i Kristus» (kap 8:1-3).
For det første vet vi, når det gjelder lovens forbilder, at når disse ble oppfylt i Kristus, så opphørte de. Dette ser vi i Heb 10, hvor det heter at «loven har bare en skygge av de kommende goder»...»de ofrer stadig, år etter år»... «Derfor, i det han kommer inn i verden, sier han (Kristus til Faderen): Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme har du forberedt til meg.....Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud». Slik skulle da lovens forbilder ha sin slutt i Kristus (konf.Luk 16:16). Vi ser det også med hensyn til lovens dommerembete ut fra de hellige budene. Når loven hadde fått oppfylt i Kristus alt det den krevde av menneskene, så har også lovens krav og dommer i ham fått sin slutt. Dette gjelder da for alle dem som ved troen er i ham. Når skyldbrevet er blitt betalt av garantisten, da er skyldbrevets krav overfor skyldneren falt bort.
Dette har Paulus mange ord om, som er fulle av trøst. F.eks. disse: «Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse, i det han ble en forbannelse for oss» osv. (Gal 3:13). «Han har strøket ut håndskriftet (skyldbrevet) som stod med bud, skriftet som var imot oss. Og han har tatt det bort, ved at han naglet det til korset» (Kol 2:14). Men på samme måte som lovens regjeringstid hadde sitt mål og sin slutt i Kristus, så skjer dette også på åndelig vis i hver eneste sjel, når den, utmattet av loven, kommer til tro på Kristus. For da er det også slutt på lovens regjeringstid i samvittigheten. Nå lever sjelen under en helt annen regjering, der alt bare er nåde og gave. Det er om dette, at der troen på Kristus kommer inn, der opphører lovens herredømme, Paulus taler når han sier: «Før troen kom, ble vi holdt i varetekt av loven, innestengt med sikte på den troen som senere skulle bli åpenbart. Slik er da loven blitt vår tuktemester inntil Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro. Men etter at troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren» (Gal 3:23-25). Så er det altså slutt med lovens tjeneste som fangevokter, når vi kommer til Kristus. Slik er da Kristus lovens ende. Men Paulus talte ennå mer utførlig om dette i kap.7:1-7, og vi viser til den utlegningen.
Men når Kristus altså både er lovens mål og lovens ende, kunne det ennå gjenstå et spørsmål om hvilken av disse betydningene det var apostelen egentlig sikter til her. Her viser sammenhengen at det er det sistnevnte; altså at Kristus er lovens ende. Paulus har nettopp sagt at de som søkte å sette opp sin egen rettferdighet, gjorde det «ikke med sann erkjennelse», og i strid med Guds rettferdighet. Så tilføyer han med det samme: «For Kristus er lovens ende». Da legger en merke til at det er slik ordet skal oppfattes. Det er dette han har villet si: Når nå lovens regjeringstid og frelsesvei har nådd sin endelige slutt i Kristus, så måtte det være dårskap, ja, i åpenbar strid mot Guds rettferdighet, om noen nå forsøker å bygge opp sin egen rettferdighet. Det er for sent! Lovens regjeringstid og tale er slutt. Hvordan? Jo, «Kristus er lovens ende». I spørsmålet om frelse gjelder ikke loven lenger. Der er det slutt med den.
Lovens opprinnelige siktemål var at menneskene skulle rettferdiggjøres ved å lyde loven. Men menneskene forfeilet dette målet ved at de brøt loven. Så gav Gud oss sin Sønn til å oppfylle loven. Og dermed er det slutt på lovens vei til å bli rettferdiggjort. Nå er det bare i Kristus vi har rettferdighet, ved at hans egen lydighet overfor loven, og all den nåde og salighet han dermed oppnådde, gis til hver éneste en som tror. Derfor ble det tidlig forutsagt av profeten at han skulle kalles «Herren, vår rettferdighet» (Jer 23:6).
Og se nå for en uendelig trøst for fattige syndere som ligger i dette! Du vil omvende deg til Herren og bearbeide hjertet ditt og livet ditt, så du blir rettferdig overfor loven og får nåde hos Gud. Dette er villfarelse. For det første vil du aldri her i livet i deg selv bli rettferdig overfor loven. For øvrig var det jo akkurat «det som var umulig for loven» som Kristus oppfylte for oss (kap.8:3). Du er jo ikke klar over at nå er det slutt på lovens vei til frelse. Hør nå - og legg godt merke til dette! - at Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror. Kristus, Guds evige Sønn, vår Frelser, har vært «under loven» i vårt sted (Gal 4:4) for å oppfylle alle dens bud. Har elsket Gud over alle ting og sin neste som seg selv. Og til sist har han lidd under lovens forbannelse i vårt sted (Gal 3:13).
Alt dette gjorde han så visst ikke for seg selv, det var ikke nødvendig for ham, men for oss - «til rettferdighet for hver den som tror». Dette må vi aldri glemme! Du har kanskje en gang begynt å tro på ham. Men så har du sett hvor syndig du er, og igjen sett deg så dømt under loven at du har gitt opp. For loven er jo også Guds ord, og den krever mye som du ikke makter å oppfylle. Du skulle jo nå f.eks. først og fremst elske Gud av hele ditt hjerte. Du skulle være hellig og gudfryktig, og alltid spørre hva som er Herrens vilje i alt. Du skulle være varm og trofast i bønn, oppriktig takknemlig for all Guds nåde, alvorlig gå inn for å døde kjødet o.s.v. Men isteden finner du nå mye av nettopp det motsatte i deg; likegladhet, ugudelighet, lettsindighet osv. Og så kan du ikke tro at Guds nåde og velbehag kan være over deg. Nå holder du på med å bygge opp din egen rettferdighet. Du forsøker å kunne bestå overfor loven i egen person.
Men «Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror». I ham eier du nå samme nåde og velbehag i Guds øyne som om du selv var helt fullkommen etter loven. Husk nå på, og glem aldri dette, at Kristus er Guds barns rettferdighet, og at loven som frelsesvei er slutt. For Guds barn er nå loven bare en kjær rettesnor for deres liv, og en nødvendig tukt for kjødet. Men i spørsmålet om vår frelse, eller når det gjelder vår rettferdighet, Guds velbehag i oss, da er det fullstendig slutt med loven. For det er allerede bestemt at i oss selv er vi alltid fordømt etter loven, men har også allerede vår fullkomne rettferdighet i Kristus.
Men hvis dette virkelig er sant - Å, da burde vi jo sannelig også våkne opp for dette! I stor fryd burde vi løfte våre hoder og lovprise i all evighet en slik nåde og frihet. Men det er slett ikke nok at vi bare forstår dette. Vi må også stadig øve oss i å la vår samvittighet leve i det. Dette taler Luther ypperlig om i en preken på tredje søndag etter trefoldighet. Først taler han inngående om at så snart spørsmålet dreier seg om frelse, om tro og vår samvittighet, så må vi aldri la oss fange av lovens krav og trusler. I det spørsmålet må Kristus og troen få være helt alene, som bruden og brudgommen i brudekammeret (samvittigheten). Så tilføyer han: «Men lover dundrer fremdeles alltid på døren og sier: Men du må jo tross alt gjøre gode gjerninger og holde Guds bud, hvis du vil bli frelst. Da skal du frimodig svare: Hører du ikke at nå nytter det ikke å drive på lenger på den måten? For jeg har allerede, uten noen som helst gjerninger, min rettferdighet i min Herre Kristus, og er allerede frelst - før du kommer settende med ditt, så jeg har slett ikke bruk for deg i dette.
På denne måten skulle et menneske kunne forsvare seg og bli stående fast imot djevelens innskytelser i hjertet, og all mulig anfektelse. Det gjelder både overfor gamle og nye synder. En må altså skille vidt fra hverandre disse to: vår samvittighet - og vårt utvortes liv, vår tro - og våre gjerninger. Altså; om loven forsøker å trenge seg inn på meg, og gjør hjertet mitt redd, da er det på høy tid at jeg permitterer den kjære loven. Og hvis han ikke aksepter dette, da skal jeg frimodig avvise hans trusler og si: Jeg vil gjerne gjøre gode gjerninger når tid og sted byr seg, der jeg vandrer blant mennesker. Men her, i mitt samvittighetsforhold for Gud, vil jeg ikke høre noe som helst av dette. La meg få være i fred, og kom ikke og snakk til meg nå om hva jeg skal være eller gjøre! Her hører jeg ikke hverken Moses eller fariseerne. Her skal Kristus alene regjere og være mitt ett og alt, og som Maria vil jeg sitte ved hans føtter og høre hans ord. Martha får holde seg der ute på kjøkkenet. Der får hun passe sine huslige sysler, og la min samvittighet være i fred.
Men hva så med at jeg ennå alltid har synd i meg, er da dette rette måten å ta det på? Svar: Ja, det er sant at jeg ennå er en synder og gjør synd. Men av den grunn må jeg ikke fortvile og gå fortapt, eller flykte for loven. For jeg eier en rett og en gjerning som overgår Moses, og i denne griper jeg ham som har grepet meg. Jeg holder meg til ham som har tatt imot meg i dåpen, og har lagt meg ved sitt hjerte. Gjennom evangeliet har han gjort meg delaktig i alt det han selv eier, og ber meg om å tro på ham. Der han er, der skal du altså byde fariseerne, såvel som Moses med sine steintavler, tie stille og vike unna. For der har ingen lov noen rett til å anklage eller kreve, selv om ikke jeg har gjort eller makter å gjøre det den krever. For det jeg mangler i meg selv, det eier jeg alltid rikelig i Kristus.
Men dette er bare noe de kristne kan ta til seg og øve seg i, som sin lærdom. Det hører bare hjemme der hvor Kristus alene får regjere, og samvittigheten har med Gud å gjøre. Denne forkynnelsen går ikke til grove, frekke og løsaktige mennesker. For slike forstår ikke noe som helst av dette. Peter sier de forvrenger dette til sin egen undergang (2Pet 3:16), og misbruker en slik forkynnelse til å leve som de selv har lyst, og sier: «Hva, hvorfor skulle jeg gjøre gode gjerninger? Hva gjør det, at jeg er en synder? Kristus har jo oppfylt loven» osv. Men slikt snakk hører jo ikke hjemme noe sted. For vi skal også legge merke til hva mer Kristus gjør, når han av bare kjærlighet søker etter fortapte får, tar imot tollere og syndere og forkynner for dem. Der ser du at han gjør mye mer enn loven pålegger ham, og lærer med sitt eksempel deg også å gjøre det samme». Så langt Luther.
Paulus sier det samme i teksten vår, at dette bare gjelder dem som tror, «til rettferdighet for hver den som tror». Det er bare den som tror som eier Kristus som sin rettferdighet. Men legg sist men ikke minst merke til at her står «hver den som tror». Du tenker kanskje: Dette er jo en uendelig stor trøst. Men hvordan skal jeg kunne vite at alt dette tilhører meg? Jo, her står jo uttrykkelig: hver den som tror. Hvis du lever enten i likeglad forfengelighet eller i lovisk trelldom, og ennå greier deg godt uten Kristus som stedfortreder, da tilhører den nåden riktig nok slett ikke deg. Men er det kommet så langt med deg at du ikke lenger finner noen ro i alt det du selv gjør. Og i all din store elendighet har du tatt din tilflukt til Kristus. All din trøst har du bare i Kristus og ordet om ham. Ja, da er du ganske visst en som tror. Og da gjelder alt dette også deg. Da hersker ikke lenger lovens dommerembete over deg, da er det slutt med den. Gud skal aldri mer dømme deg etter loven, fordi «Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror». Lovet være hans navn i all evighet!
5: For Moses skriver om den rettferdighet som er av loven: Det mennesket som gjør disse ting, skal leve ved dem.
Her begynner nå en bevisførsel for den mektige forkynnelsen vi har i verset foran, at «Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror». Legg merke til at dette vers 5 begynner med et for - «For Moses skriver..» Dette viser sammenheng med det foran. Paulus vil dermed ha sagt at nå er det slutt på lovens vei til rettferdighet, for dens betingelser og krav er jo slik at ikke noe menneske kan bli rettferdige etter dette. For kravet er jo: Oppfyll fullkomment alt som står skrevet, så skal du få evig liv. Ellers er du fordømt. Vi ser i Gal 3:10 hvordan Paulus anvender samme bevisførsel når han sier: «For så mange som bygger på lovgjerninger, er under forbannelse. For det står skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast på alle de ord som er skrevet i lovens bok, slik at han gjør dem». Så tilføyer han nå videre, i v.6-8, ord som innebærer at Kristus allerede er kommet fra himmelen og har stått opp fra de døde. Og at ordet som forkynner dette er nok for at vi kan motta rettferdighet og frelse. I dette har vi da også det andre beviset på at «Kristus er lovens ende». Så har vi da sett tekstens siktemål og sammenheng med det som er talt foran, og vi går over til å se hvordan selve teksten lyder.
Moses skriver om den rettferdighet som er av loven. D.v.s. Moses forklarer hva som kreves for å bli rettferdig overfor loven. Og hva er så det? Det heter: «gjør disse ting» (sv.: som håller det). Det stod jo: Det menneske som gjør disse ting, skal leve ved dem. D.v.s. at ved å gjøre disse ting - uten å eie noen nåde eller noen stedfortreder - skal de få evig liv som lønn for sin egen rettferdighet (kap.11:6). Legg nå her merke til hva som kreves for at du etter loven i egen person skal kunne tekkes Gud! Det kreves at du ikke bryter noen av hans bud, men alltid gjør alt det han byder oss å gjøre. For det krever han i loven.
Dette bør lære oss at vi ikke bare skal tenke og tale om hva loven krever, men at vi også virkelig lever etter/oppfyller den. Holder vi dette klart for oss? Eller nøyer vi oss med bare å tenke og tale om saken, eller holder kanskje bare noe av dette, mens Herren Gud jo krever at vi skal holde alt det han byder oss? Ja, da er jo dette et rent hykleri (skuespill), eller åpenbar forakt for Guds ord. Eller hva er det for slags fromhet, når du stadig bare fortsetter å tenke og tale om Guds vilje, men aldri greier å oppfylle den? Gjør du bare enkelte ting av det Gud har befalt, men lar det andre være ugjort? Gjør du bare noe som du selv velger ut - og ikke det Herren Gud virkelig krever; at du skal gjøre alt det som står skrevet i lovens bok (5Mos 27:26, Gal 3:10)? Da er jo dette som om du skyldte en person tusen, og bare betalt ham hundre kroner, og dermed mener han må godta at du har gjort opp for deg! Da har du jo bare betalt en tiendedel av det du var skyldig, og vil likevel bli sett på som redelig.
Nå oppfyller du kanskje ikke en tiendedel av det du skylder Gud, - nei, du oppfyller ikke ett eneste bud. Likevel vil du med din egen innsats tekkes Gud? Dette er jo et forferdelig mørke og hykleri. Du er kanskje til og med like from som fariseerne. I åpenbar gjerning driver du ikke hor, eller dreper. Men du overser fullstendig det Kristus sa; at du er dømt som morder bare du blir vred på din bror, og at du har drevet hor, bare du har lysten til det i hjertet ditt, o.s.v. Du tilber ikke gudebilder, men du bryr deg ikke om at hjertet ditt henger ved sine avguder i jordiske skapninger, og er kald og likeglad overfor Gud. Du er kanskje ærlig og redelig i handel og vandel. Men du føler ingen synd ved at du med tungen din stjeler fra din neste det mest dyrebare han eier; hans gode navn og rykte. Du tror at Kristus er død for oss, men innvier ikke ditt liv for ham og hans tjeneste, o.s.v. Alt dette er jo et grovt hykleri/skuespill. Herren Gud vil du skal gjøre alt det han byder oss å gjøre. Og da kreves det selvsagt også at du ikke bare til visse tider holder Guds bud, men at du til enhver tid fullkomment oppfyller dem. For Gud har aldri sagt at vi av og til kan få lov å bryte dem.
At du ikke alltid bryter Guds bud, når bare du en gang i blant gjør det - det vitner ikke om større fromhet enn om en tyv kan bevise at han ikke har stjålet hver eneste dag. Nei, her kreves det at du aldri skal bryte noen av Guds bud. Og så gjør du kanskje de gjerningene loven krever. Men du gjør dem ikke av ditt eget hjertes lyst, men bare på grunn av lovens krav eller trusler. Dette er jo da å gjøre alle sine gjerninger som en hykler, - når det ikke springer ut fra hjertets innerste lyst. For det er jo dette loven først og fremst krever (Mat 22:37-38). Når en bare forsøker å oppfylle loven med utvortes gjerninger, og med indre ulyst eller motvilje, da skjer det jo bare på grunn av lovens trusler eller løfter. Det ligger ikke mer godt i dette enn når en hustru steller vel med mannen sin bare på grunn av at han truer henne. Når hun tvert imot burde gjøre alt i kjærlighet, men nå bare drives av trusler eller løfter, så vitner det jo bare om det sørgeligste ekteskapsforhold, tross all hennes pene oppførsel. Slik er det med all den kristelighet som bare springer ut av Guds trusler eller løfter, og ikke av hjertets kjærlighet og lyst.
Her må du legge merke til hva det er Gud krever i sin hellige lov: Du skal gjøre alt det Gud byder i sitt ord. Du skal gjøre det alltid, til enhver tid. Og du skal gjøre det ut fra ditt hjertets lyst og kjærlighet til Gud. Den som da oppfyller dette, han er i egen person tekkelig og ren for Gud, og skal få det evige liv som lønn. Og den som ikke oppfyller alt dette, han er forbannet av Gud. Slik dømmer Herren Gud etter loven.
Så vil noen her straks innvende: På den måten er det jo ikke ett éneste menneske som kan bli frelst. For hvem kan vel oppfylle alt dette? Men vi kan kanskje håpe på Guds nåde, når bare vi gjør det vi får til?---. Men svaret er: Nei, langtifra! Noe slikt har Gud aldri lovet; at de skal få Guds nåde, bare de gjør det de kan makte. Nei, dette er det Guds ord sier: «Forbannet er hver den som ikke holder fast på alle de ord som er skrevet i lovens bok, slik at han gjør dem». Det er derfor apostelen sier: «så mange som holder seg til lovgjerninger er under forbannelse». Og videre: «for den som arbeider (den som har gjerninger å vise til, sv: som holder seg til gjerninger), blir ikke lønnen regnet som nåde, men som fortjeneste» (Rom 4:4). Hvis vi da selv søker rettferdighet etter loven, så måtte vi fullkomment oppfylle alt det loven krever. Ellers ble vi jo dømt for lovbrudd. Under loven gis det ingen nåde. Det er også noe denne teksten vil lære oss. Og da legger vi merke til at teksten beviser så sterkt hvor nødvendig det er at «Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror».
Men så kunne det ennå være noen som reiste dette spørsmålet: Hvordan skal en da forstå dette at Guds lov likevel, slik den lyder, lover evig liv for dem som oppfyller budene? Skulle Gud her muligens bare ville gjøre narr av oss ved å gi oss et løfte som likevel aldri kan oppfylles? Svar: Menneskene er tross alt så stolte at de ikke vil la Gud gi dem sin nåde bare av nåde. Og når de tvert imot alle Guds ord og all Kristi fortjeneste strir mot Guds rettferdighet, og bare søker å sette opp sin egen rettferdighet, da vil han virkelig gjøre narr av disse menneskene. Det ser vi mange steder i Skriften. I Sal 2 tales det om dem som reiser seg mot Herren og hans salvede. Og der sies det uttrykkelig at han som troner i himmelen, «ler» og «spotter dem». All Kristi og hans apostlers forkynnelse gikk ut på at «intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger». Når Kristus da likevel både til den rike unge mannen (Mat 19) og til den lovlærde (Luk 10) sier: «Gjør dette, og du skal leve», så må vi nødvendigvis oppfatte dette som at Herren vil si: Selv mener dere jo at det er gjennom lovgjerninger dere skal oppnå evig liv. Og da er dette det jeg har å si til dere: Dere skal ikke bare tenke og tale om dette, men gjøre det, ja, oppfylle fullkomment alt det loven sier. Gjør dere det, da skal dere få det evige liv.
Dette var nok en fornærmelse eller hån mot deres egenrettferdige holdning. Men den samme oppfatningen har Luther når han utlegger Gal 3:12: «Det menneske som gjør det budene sier, skal leve ved dem». Han sier: «Jeg oppfatter dette skriftstedet på samme måte som disse Kristi egne ord: «Gjør dette, og du skal leve» (Luk 10:28), nemlig som et slags spøk eller spott». Og Luther sier videre: «Ganske visst sier loven at det menneske som gjør dette, skal oppnå livet. Men hvor finnes det menneske som oppfyller loven, d.v.s. som elsker Gud av hele sitt hjerte, og sin neste som seg selv? Ganske rett er det mennesket rettferdig som oppfyller loven. Men Skriften sier uttrykkelig at «det er ikke én rettferdig, nei, ikke én eneste. De har alle bøyd av. Alle sammen er blitt fordervet (udugelige). Det er ingen som gjør godt (d.v.s. slik loven egentlig krever det), nei, ikke én eneste».
Vi ser altså at lovens egentlige hensikt med sine høye krav, er å frata oss ethvert håp om at vi noen gang skulle kunne bli rettferdige i oss selv, - så vi isteden drives til å søke alt i Kristus. Lovens mål er at «hver munn skal bli lukket igjen, og at hele verden skal stå straffskyldig for Gud» (Rom 3:19). Men dette bare for at vi så skal komme videre og «bli rettferdiggjort av tro» (Gal 3:22,24).
6 og 7: Men rettferdigheten av troen taler på denne måten: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal stige opp til himmelen? - det vil si, for å hente Kristus ned - eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen? - det vil si, for å hente Kristus opp fra de døde. -
8: Men hva sier rettferdigheten av tro? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte, - det er troens ord som vi forkynner:
I verset foran utlegger Paulus hvordan lovens rettferdighet taler, eller hvilke betingelser loven setter for å rettferdiggjøre menneskene. Nå stiller han straks opp mot dette hvordan troens rettferdighet taler, eller hvor veien er til å motta denne rettferdigheten. Begge veiene skildrer han med ord fra Moses. Den første veien med ord som brukes i deres egentlige mening. Den sistnevnte veien med ord som han låner for å skildre noe annet enn de opprinnelig ble brukt til. Og det skriftstedet Paulus bruker på denne måten, er 5Mos 30:11-14, der Moses sier til Israel: «Dette bud som jeg gir deg i dag, er ikke for høyt for deg, og det er ikke langt borte. Det er ikke oppe i himmelen, så du må si: Hvem vil fare opp til himmelen for oss for å hente det ned og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det? Det er heller ikke på den andre siden av havet, så du må si: Hvem vil fare over havet for oss og hente det til oss og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det? Men ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan gjøre etter det».
Som vi ser handler disse ordene egentlig om hvor klart og nært Israel nå hadde lovens ord, så de med full visshet kunne vite hva Herren Gud i himmelen elsket og hatet. Nå var det ikke «skjult», slik at de selv måtte tenke og gjette hva han mente, slik som hedningefolkene. Det var heller ikke «langt borte», så de behøvde reise langt av sted for å få vite hva det var som behaget Gud. De behøvde ikke si: «Hvem vil fare opp til himmelen for oss?», eller «Hvem vil fare over havet for oss og hente det til oss og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det?» Dette anvender nå apostelen i sin glade evangeliske ånd for å skildre troens rettferdighet*, som han her framstiller som en talende person. Og så opphøyer han den med disse ordene han har lånt fra Moses, om hvor nær og tilgjengelig troens rettferdighet nå er. Vi behøver ikke speide omkring oss, hverken mot det høye, eller mot dypet, etter frelse og evig liv. For Kristus er både kommet fra himmelen og stått opp igjen fra de døde. Nå kan vi motta rettferdighet og frelse gjennom ordet om ham, som er så nær oss. Det er dette som ligger i disse ordene: «Rettferdigheten av troen taler på denne måten: Si ikke i ditt hjerte: hvem skal stige opp til himmelen? - det vil si, for å hente Kristus ned -» osv. Men hva sier den da? Jo, «Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte, - det er troens ord som vi forkynner».
*
«Suavissima parodia» (Bengel). Slik utlegges også dette av Krysostomus, Luther, Beza, Calvin, ja, de fleste. Andre har forsøkt å finne en hentydning til troens rettferdighet i Moses egen tekst, men har ikke lykkes. Ganske riktig møter vi ofte Kristus i Mosebøkene. Men her (5Mos 30) står det tross alt helt tydelig at «det bud som jeg gir deg i dag: å elske Herren din Gud, og ta vare på hans bud og hans forskrifter» osv. (v.16). Og når omvendelse og hjertets omskjærelse blir omtalt i samme kapittel (v.1-4), så sies det at dette skal skje i en framtid, når Israel blir drevet ut blant alle folkeslag. Vi legger også merke til at Paulus gjengir ikke Moses ordrett, men låner bare de ordene som passer for å skildre troens rettferdighet. Luther sier om dette at «Ut fra Moses har Paulus, fylt av Ånden, tillatt seg å sette sammen en ny og egen tekst».
Når det gjelder lovens og evangeliets innhold og frelsesgrunn, så er de jo fullstendig motsatte, som Paulus nettopp viser her, - så motsatte som det som ligger i det å kreve, og det å gi. Men med hensyn til hvor klare, og hvor nær oss, begge er, da er de så like at lovens ord her altså kunne brukes til å skildre evangeliet. Slik ser vi ofte i Paulus’ brever hvordan han trekker sammenlikninger mellom loven og evangeliet, som f.eks. i Heb 12:18-24 og 2Kor 3:7-11 m.fl. I sistnevnte skriftsted taler Paulus slik om evangeliets herlighet, framfor lovens: «Men dersom dødens tjeneste, i bokstaver, inngravert i steiner, var herlig....., hvor mye rikere på herlighet skal da ikke Åndens tjeneste bli?» Her viser sammenlikningen igjen at de ordene som opprinnelig ble talt om loven, her anvendes om evangeliet. Det er som om Paulus ville si: Når Moses kunne si om loven at gjennom den var Guds vilje nå kommet nær nok, og klar for Israels folk, så måtte dette i ennå større grad kunne sies om troens ord.
Og dette gjelder jo i særdeleshet hvis vi tenker på den rettferdighet som loven eller evangeliet tilbyr (for det er jo dette som er Paulus’ egentlige emne her; lovens og troens vei til rettferdighet). Da må en jo si at lovens vei til rettferdighet er uendelig. En ville jo aldri, så lenge en levde, kunne nå fram til målet på den veien. Mens derimot troens vei er så kort at dens rettferdighet kan vi få i dag, i samme øyeblikk som du får ta imot troen på Jesus. For i samme øyeblikk som troen på ham er født i hjertet ditt, er du rettferdig overfor Gud. Så full av trøst er den sammenlikningen Paulus gjør her mellom lovens og troens rettferdighet. Men så vil vi se litt nærmere på hvordan troens rettferdighet taler.
Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal stige opp til himmelen? - det vil si, for å hente Kristus ned -. «Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte». Hovedsaken i denne teksten er at vi vises hen til Ordet som er meget nær oss. Og vi advares mot å speide i alle retninger, ut i det fjerne etter Kristus. Teksten lærer oss at det ganske riktig er et mål som den sjelen som søker frelse må komme til, og målet er Kristus. Men at vi ikke må speide hit og dit etter ham, opp mot himmelen eller ned i dypet. Vi må la ham komme til oss gjennom Ordet, ta imot det Ordet sier om ham, og på den måten få eie Kristus og fullkommen frelse. Derfor fortsetter også Paulus gjennom størstedelen av dette kapitlet å tale om Ordet. Men han taler altså også til de vantro jødene om å «hente Kristus ned». Det har sin grunn i at de fra skiftene visste om Kristus, og bekjente troen på ham, selv om de ikke ville tro at han allerede var kommet, eller at Jesus var Kristus. Dessuten må «rettferdigheten av troen» tale om Kristus til alle mennesker (v.12). Og i vår tekst taler dette budskapet spesielt til alle tvilende sjeler som ikke vet hva de har i Kristus.
Til disse taler Ordet: «Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal stige opp til himmelen? - det vil si, for å hente Kristus ned -». Her ligger først og fremst denne tanken: Søk ikke din rettferdighet som om Kristus ikke var kommet fra himmelen og allerede har fullbrakt den rettferdigheten som gjelder for Gud. Har ikke Gud allerede gitt sin Sønn for oss? Hvordan kan du da søke frelse gjennom din egen rettferdighet? Si heller ikke: Hvem skal fare ned i avgrunnen? - det vil si, for å hente Kristus opp fra de døde? Eller tviler du på at Kristus er stått opp av graven? Tror du han ble værende i dødens vold, og dermed ikke har fullbrakt sitt frelsesverk, ikke har «ført fram en evig rettferdighet» (Dan 9:24)? «Hvis Kristus ikke er oppstått, da er vi ennå i våre synder» (1Kor 15:17), og da måtte vi virkelig finne ut av hvordan vi selv skulle kunne bygge opp en rettferdighet som gjelder innfor den hellige Gud. Men si ikke noe slikt i hjertet ditt!
Med de ordene han skildrer dette: «det vil si, for å hente Kristus ned», og «...for å hente Kristus opp fra de døde», har Paulus samtidig forkynt alt det Kristus har gjort til vår frelse. At Kristus kom ned fra himmelen, og hans oppstandelse fra de døde, er begynnelsen og slutten på alt det han gjorde for oss. Hvis vi altså vil fatte dybden i disse ordene som troens rettferdighet taler, så må vi tenke gjennom alt som ligger mellom disse to ytterpunktene i Kristi verk som vår frelser, altså alt det han gjorde og led i vårt sted. Han kom ned fra himmelen og ble vår bror, ble et sant menneske som oss, «men uten synd», «født av en kvinne, født under loven, for å kjøpe fri dem som var under loven» (Gal 4:4-5). Heb 2:14-15 taler herlig, klart og tydelig om dette: «Då nu barnen hava samma kött och blod, fikk han selv del i det på samme måten, for at han ved døden skulle ta makten fra ham som hadde dødens makt, det er djevelen, og for å befri dem som av frykt for døden hadde vært under trelldom hele sitt liv».
For at vi skulle kunne frelses, krevdes det to store verk: Først at vi måtte befris fra syndens skyld og straff. For det andre at det måtte oppnås adgang for oss til det evige liv. For å oppnå det første, måtte straffen for all vår synd fullbyrdes på den stedfortrederen som var utsett til dette, og lovens forbannelse måtte ramme ham. Dernest måtte han oppnå en fullkommen rettferdighet for oss, ved at han i vårt sted i sitt liv oppfylte lovens bud og krav. Begge deler har Herren Kristus oppfylt etter Skriftene. Han taler selv slik om begge disse forhold: «Menneskesønnen kom ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene, og for å gi sin sjel som løsepenge for mange». «For mange» d.v.s. alle (1Joh 2:2). Det første ble tidlig forutsagt i Skriften, når Messias (gjennom David) sier til Faderen: «du har boret mine ører» (Sal 40:7). Det sikter til datidens skikk hvor livegne treller ble merket ved å bore gjennom ørene, og taler om hvordan Kristus skulle være en lydig tjener under loven. På samme måte som vi ble gjort til syndere ved det ene menneskes ulydighet, slik skulle vi også ved det ene menneskes lydighet bli gjort rettferdige.
Og at Kristus skulle være offeret for våre synder, det taler hele Skriften om. Dels i de mest konkrete ordvalg, dels gjennom de utallige forbildene som lå i de blodige ofringene som Herren helt fra begynnelsen hadde foreskrevet (Heb 10:1-14). Det var ham påskelammet skulle være et bilde på, når lammets blod skulle strykes på dørstokkene, og dermed verge mot mordengelens sverd. Det var ham det store soningsofferet taler om, som ble båret fram bare én gang hvert år, osv. Om ham vitner alle profetene at han skulle bli «såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger» (Jes 53), at han skulle «ta dette landets misgjerning bort på én dag» (Sak 3). Dette vitner også døperen Johannes, når han roper ut: «Se! Guds Lam som bærer bort verdens synd!» Dette vitner alle evangelistene og apostlene om.
Peter sier: «Dere ble frikjøpt med det dyrebare Kristi blod, som av et lam uten lyte og uten flekk» (1Pet 1:18-19). Paulus sier at «det var etter Faderens velbehag ved ham å forlike alle ting med seg selv, ved at han hadde gjort fred ved blodet på hans kors, enten det er de ting som er på jorden, eller de ting som er i himmelen» (Kol 1:20). Johannes sier: «Jesu Kristi blod, hans sønns blod, renser oss fra all synd» (1Joh 1:7). Ja, Herren sier selv: «mitt blod utgytes for dere til syndenes forlatelse». Dette synger også den triumferende skaren om foran Lammets trone: «Du ble slaktet, og har med ditt blod frikjøpt oss til Gud». Og beseglingen av alt var dette at «Gud reiste ham opp etter å ha løst dødens smerter» (Apg 2:24), at han er blitt «oppreist til vår rettferdiggjørelse».
Så er da dette det store verk Herren Kristus kom ned fra himmelen for å utføre. Som gjorde at han ble født under loven, at han led, døde og stod opp igjen - det store verket han gjorde til vår rettferdighet. Dette er det veldige verk som de i alle fall i gjerning fornekter, de som «ikke har underordnet seg (gitt seg inn under) Guds rettferdighet», men «søker å opprette sin egen rettferdighet». Det er slike fornektere som rettferdigheten av troen aller først retter seg mot med disse ordene: «Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal stige opp til himmelen? - det vil si, for å hente Kristus ned - eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen? - det vil si, for å hente Kristus opp fra de døde». «De fornekter til og med den Herre som kjøpte dem» sier Peter, - de vil trenge seg inn i hans embete, og selv nå gjøre det som kostet Guds Sønn et trettitalls år i tjeneste under loven og en blodig død på forbannelsens tre. For den som vil forsøke å tilfredsstille loven og oppnå Guds nåde gjennom sin egen kristelighet, han innbiller seg jo at han kan selv gjøre alt det som krevde Kristi lydighet og bitre død.
Skriften vitner om at han «tråkket selv pressekaret, han selv alene, uten at noen av folkene var med ham» (Jes 63:3). Men de egenrettferdige vil hjelpe ham med dette arbeidet, og fullbyrde det. I tillegg fornekter de den store Guds vitnesbyrd, ja, de fornekter alt Gud har lovet om sin Sønn gjennom hele Skriften. De fornekter at Kristus er kommet fra himmelen som vår forsoner, såvel som at han er stått opp fra de døde til vår rettferdiggjørelse. Det er denne anklagen som ligger i disse ordene: «Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal stige opp til himmelen».
Men i disse ordene ligger det også en stor trøst for svake og forsagte sjeler som fremdeles ser på seg selv, og dermed ikke finner fred. Det er ikke alltid noe bevisst målrettet i dette at vi søker å sette opp vår egen rettferdighet. Ofte skyldes det rett og slett mangel på lys/klarhet og tro, når en sjel som i alt ønsker å underordne seg Gud, likevel ikke forstår hvor fullstendig fortapte vi er, og hvor fullkomment alt er oppfylt av Kristus. Slike sjeler bør her vekkes opp til en legende/avklarende (sv: hälsosam) erkjennelse. La disse ordene: «Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal stige opp til himmelen?» osv. vekke deg opp til å tenke over om ikke alt det du nå forsøker å oppnå gjennom din egen kristelighet, allerede er fullbrakt av Herren Kristus. Det er nok også i en advarende tone du tiltales her, men det er en trøsters advarende tone. En advarende tone fordi du egentlig ikke er trygg og glad nok med bare det Kristus har gjort. Og advarselen taler til deg slik: Hvorfor tviler du ennå på om du kan oppnå Guds vennskap? Har Kristus slett ikke oppfylt alt det loven krever av deg? Er ikke Kristus kommet fra himmelen for nettopp å gjøre «det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet» (Rom 8:3)? Eller har han ikke vært i stand til å fullføre sitt oppdrag, og derfor blitt værende i dødens vold? Er han ikke stått opp igjen?
Det er helt rett, det som Luther sier: «Den som alltid ser på seg selv og klager over at han er så stor en synder at han kan ikke tro at Gud kan være nådig mot ham, han oppfører seg som om han ville si: Jeg tror ikke Guds Sønn er kommet fra himmelen for å ta bort mine synder. Jeg tror ikke han har utført dette verket, og stått opp igjen til vår rettferdighet. Nei, jeg tror ikke et eneste av alle de ord som Skriften vitner om ham. Og hvilken tyrker eller jøde kunne vel finne på å tenke eller tale mer bespottelig om Herren Kristus!» Så, hvis du tror at Kristus både er kommet fra himmelen, og har stått opp fra de døde, og dermed har blitt en fullkommen soning for våre synder, så må du jo nødvendigvis erkjenne dette, og at det er fullstendig nok også for dine synder. For det hjelper deg ingen ting om du tror det er skjedd en soning for hele verdens synder, hvis du ikke tror at det også gjelder for dine. Det hjelper deg heller ikke at du tror han har sonet for noen synder som du ikke er opptatt med eller tynges av. Du må tro at Kristus har sonet nettopp for de syndene som daglig plager og tynger deg. Du må tro at han virkelig har utført dette for deg. Først da kan dette virke glede, kjærlighet og takknemlighet i deg.
Derfor må du slutte med å se på deg selv. Tvert imot bør du til Herren Kristi ære bekjenne at han har fullkomment frikjøpt deg fra alle dine synders skyld og dom. At selv om du ennå har og kjenner dem hos deg, kan de likevel ikke fordømme deg. Du bør bekjenne at i Kristus er du fullkommen ren og hellig, like så sikkert som at Kristus er oppstanden. For da er «troen vår ikke forgjeves, og da er vi ikke lenger i våre synder» (1Kor 15:17). Ja, i Heb 10 sies det jo at hvis syndofferet virkelig tok bort syndene, da skulle vi jo ha en god samvittighet. For apostelen sier at hvis de levittiske ofrene virkelig tok bort syndene, da hadde de som bar fram ofrene ikke lenger noen synd på samvittigheten. Da var de jo én gang for alle gjort rene (v.2)! Husk da at når vi ennå bærer på våre synder i samvittigheten, så sier vi jo dermed at heller ikke Kristi blod kunne ta bort syndene. Å, si ikke noe slikt i hjertet ditt!
Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Legg godt merke til dette! Her er troens hemmelighet. Her ser du den sanne visdommen. «Ordet er deg nær». Den som ville finne Gud og Kristus skal bare holde seg til Ordet. Der vil Gud møte oss. Der finner du Kristus. Du behøver ikke løpe rundt og søke ham i sterke følelser eller i ukjente skjulesteder, hverken høyt der oppe, eller i dypet. Du har ham ganske nær deg, i Ordet, - «troens ord» (sv: ordet om tron). Lar du det slippe inn og innta hjertet ditt, så har du Kristus i hjertet. Så har du alt det ordene forkynner og lover. Du behøver ikke sveve hit og dit i tankene, og si: Bare jeg visste hva Gud i himmelen tenker om meg og vil gjøre med meg! Bare jeg visste om navnet mitt står i Livets bok eller ikke! Å, bare Gud på en eller annen måte ville åpenbare seg for meg, og fortelle meg det! Å, si ikke noe sånn i hjertet ditt! Gud har allerede gjort det du sukker etter. Han har allerede åpenbart seg og gitt oss det ordet som gjelder for alle, for hver og én. Vær du ganske sikker på at han gjør ingen forskjell på folk, - de nådens lover han har forkynt, gjelder i like stor grad for alle.
I jordiske forhold oppfatter vi enkelt og greit hvordan samfunnets lover gjelder. Og når jeg kjenner samfunnets lover, behøver jeg ikke si: Å, om jeg bare kunne få talt med kongen, og høre om jeg kan regne med at jeg er beskyttet av landets øvrighet! Nei, jeg vet på forhånd hvem kongen er nådig mot, hvem landets øvrighet beskytter; jo, alle som retter seg etter landets lover. Slik er det også med Guds ord. Det er noe som mangler i vår tro på Guds ord, når vi ikke vet hva Gud tenker om oss. Han har allerede fortalt oss det i sitt ord. Der ser jeg at hvis jeg ikke vil tilbe Sønnen, men bare leve fritt i verden etter min egen lyst og vilje, i synd og lettsindighet, da hviler fordømmelsens dom over meg. Vil jeg på den andre side forsøke å få Guds nåde gjennom egen rettferdighet etter loven, så vet jeg at betingelsen er denne: Oppfyll fullkomment alt! Så skal du få leve. Men også at hvis jeg synder på étt eneste punkt, så er jeg under forbannelse. Går jeg derimot dømt av loven, rådløs og nedslått, men likevel nå søker min frelse bare i Sønnen, i hans forsoning, og ikke lenger kan unnvære ham og hans evangelium. Da vet jeg at jeg allerede er ikledd hans rettferdighet og har mitt navn i Livets bok, hvor ille det enn oppleves at det er i hjertet mitt. «Den som har Sønnen, har livet». Hvordan jeg kan vite dette? Jo, det vet jeg fra Guds eget ord! Hvem skulle jeg tro, om ikke Gud selv? Og dette ser vi han forkynner oss over alt.
Dette er svært alvorlig, og vi bør prente denne lærdommen dypt inn i hjertene våre. For ellers vil det være særdeles vanskelig å få bli i troen gjennom all den mangfoldige anfektelsen som angriper hjertene våre her i denne verden. Kjødet er fullt av synd, og samvittigheten full av loviskhet. Følelseslivet er ofte hos gudfryktige sjeler som et åpent sår, og Gud med sin nåde er ofte skjult i tykke skyer, og vanskelig å forstå. Her har da vår fiende, djevelen, rik anledning til å anfekte oss så lenge vi er på jorden. Da gjelder det å ha en sterk fortøyning i nøden. At vi ikke er avhengig av hva vi er, hva vi finner eller kjenner i oss selv, men holder fast ved den store Guds evige ord. Denne dyrebare kunsten taler Luther svært lærerikt om i en preken på påskedagen. Der sier han bl.a.: «Det er én ting å kjenne, - noe annet å tro. Hvis en med sine legemlige øyne så Kristus sveve oppe mot himmelen, slik som en ser solen, så behøvde en jo ikke tro det. Men at Kristus «er gitt for våre synder, og oppreist til vår rettferdiggjørelse», det kan vi hverken se eller kjenne.
Derfor må en vende seg fra følelsene, og bare ta imot Ordet med hørselen, slik som det lyder. Og så må en liksom skrive det inn i hjertet og holde fast i dette, selv om ingen ting tyder på at syndene mine er tatt bort fra meg, men jeg kjenner dem ennå i meg. Nå må jeg ikke leve på hvordan det kjennes. Jeg må holde fast på at synden, døden og helvete er overvunnet. Selv om jeg synes jeg opplever at jeg er midt i syndens, dødens og helvetes vold. Så skal troen føre oss helt stille og sakte gjennom synden, døden og helvete.
Og nå skal vi høre en liknelse om fiskene i vannet. Når de er fanget i nota, trekker en dem så sakte mot land at de ikke merker annet enn at de ennå er frie i vannet. Men når en drar dem opp på land, da har de ikke lenger vannet rundt seg, men ligger åpne på stranden. De spretter og spreller. Og nå først kjenner de at de er fanget. Slik går det også med sjelene når de blir fanget av evangeliet, som Kristus også sammenlikner med ei not (Mat 13:47). Når evangeliets ord føder et hjerte på ny, så fester det hjertet til Kristus og fører det så stille, så sakte og skjønt ut av syndens og djevelens rike. Men mens dette pågår, kjenner og fatter sjelen ikke noe annet enn at den ennå synes å være i sin synd og død.
Men så oppstår det en kamp. For nå står følelsene i strid med troen, og troen mot følelsene. Og jo mer troen vokser, desto mer avtar følelsene, og omvendt. Synden henger ennå fast i oss, slik som stolthet, gjerrighet, hissighet osv. Men bare for at den nå skulle drive oss til troen, og slik at troen dag etter dag måtte vokse, og menneskene omsider måtte bli virkelig kristne som holdt den rette sabbaten, nemlig på den måten at de liksom helt og holdent skjuler seg i Kristus. Da må samvittigheten til slutt bli tilfreds, og alle syndens dønninger og bølger legge seg. På havet kommer den ene bølgen brytende innover etter den andre, som om de ville skylle bort hele stranden. Men de bryter bare hverandre ned mot den. På samme måte bryter også syndene mot oss og vil synke oss ned i fortvilelse. Men etter hvert må de alle sammen opphøre og forsvinne». Så langt Luther.
Men alt dette skjer bare ved at troen iherdig holder fast ved Guds ord. Og tenk, den store, allmektige Gud, himmelens og jordens skaper, forsikrer: «Så sant jeg lever: Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever». Hvor finnes da den fortapte synderen som ikke skulle ha tillit til dette, kaste seg inn til ham og får leve? Fra verden ble til har den store Gud med utallige uttrykkelige ord og talende forbilder åpenbart sin evige rådslutning. Gjennom sin enbårne Sønn ville han gjenopprette det som var tapt ved syndefallet, ta bort synden og oppfylle loven. Og en stor skare av vitner, i tillegg til Den Hellige Ånds virksomhet på jorden, har båret fram gledesbud om at alt dette er fullbrakt. Ja, Herren selv forsikrer om at han «er den første og den siste, han som lever og var død, og se, jeg er levende i all evighet...Den som tørster vil jeg gi av kilden med livets vann uten betaling» (Åp 1:17-18, 21:6). Hvor er da den fortapte synderen som ikke skulle ha tillit til slike ord, og med frimodighet stå fram for nådens trone? Skulle ikke hver anfektet kristen med alle sine fristelser og skrøpeligheter kunne hvile sitt trøtte hjerte på slike ord? Ordet, Guds eget ord, er nær oss, ja, i hjertet ditt og i din munn, når du tar imot det i tro.
Det er troens ord (sv; Detta är ordet om tron). Det er ikke lovens ord (v.5), det er troens ord (sv: ordet om tron) som bringer Kristus inn i hjertet ditt. - som vi forkynner, altså «vi» som er Herrens apostler, og alle de som bare forkynner akkurat det samme som vi, apostlene. For Herren hadde selv sagt til disse: «Det dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det dere løser på jorden, skal være løst i himmelen» (Mat 18:18). Legg merke til hvordan Herren selv taler til dem her om at det finnes ikke noen annen måte å dømme på i himmelen, i Guds hjerte, enn slik han taler på jord gjennom disse vitnene sine. Si da ikke i ditt hjerte: «Hvem skal fare opp til himmelen» osv. Guds eget ord er deg nær. Si heller som så: Nå vet jeg hvordan Gud i himmelen dømmer om min sak, og hva han vil gjøre med meg. Fordi jeg alltid blir fordømt i loven, kan jeg aldri redde meg uten Kristus. Men derfor er jeg også alltid rettferdig i ham, og skal aldri dømmes etter loven. Dette har jeg garantien på i hans eget ord, fra han som skal dømme på den siste dag. Da er jeg trygg. Da vet jeg hvordan han skal dømme. Hans ord er meg nær. Lovet være hans navn i all evighet!
9: For dersom du bekjenner Herren Jesus med din munn, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst.
Det er det store spørsmålet om hvordan en blir frelst, apostelen på nytt tar for seg her. Dette emnet har han også vært veien om i det forrige verset, hvor han advarer mot å søke i alle retninger, og siterer Moses i dette: «Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte, - det er troens ord som vi forkynner». Hvordan dette skal forståes - hvordan ordet kan frelse oss, og hvordan ordet er i vår munn og i vårt hjerte - det er det Paulus forklarer nå, når han sier: «For dersom du bekjenner Herren Jesus med din munn, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst». Dette er et særdeles dyrebart bibelord. I korte, klare og bestemte ordelag får vi her høre hvordan vi «blir frelst», frelst fra den evige fortapelse og satt over i den evige saligheten.
Her sies det uttrykkelig at du blir frelst gjennom dette ene: At du i ditt hjerte tror, og med din munn bekjenner Herren Jesus, og at han er oppreist fra de døde. Så nær, og så bestemt er frelsen gitt i «troens ord». Du behøver ikke søke å bygge opp din egen rettferdighet på lovens lange og umulige vei (v.5), slik som det vantro Israel (v.2). Heller ikke behøver du sveve hit og dit sammen med de flakkende og tvilende sjelene, og liksom spørre: «Hvem skal fare opp til himmelen for å hente Kristus ned, eller fare ned i avgrunnen for å hente ham opp fra de døde?» Nei, «ordet er deg nær - troens ord». Når bare du har det slik i hjertet ditt, at du på denne levende måten tror på Jesus og bekjenner ham både som «Herre», som er kommet fra himmelen, og også som din fullkomne Frelser, «oppreist fra de døde», da skal du bli frelst.
Men la oss legge godt merke til hvordan Paulus her taler både om «tro», og om å «bekjenne»! Det er ikke bare sprunget ut av Mose ord om både «munn» og «hjerte», som ble sitert i v.8. Men i v.10 ser vi at disse; troen og bekjennelsen, har hver sin oppgave. For der heter det at «med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse». Nedenfor skal vi se nærmere på hva som ligger i denne forskjellen. Men nå skal du først legge merke til at når apostelen vil uttale den store forsikringen: «du skal bli frelst» - som han også sier nedenfor om «hver den som tror på ham» (v.11), og «hver den som påkaller Herrens navn» (v.13) - så gir han oss her først et særmerkt kjennetegn på den ekte troen, og på en nødvendig «praktisering» av troen. Og tegnet på den frelsende troen er at du gjennom den blir en Jesu venn som av hele ditt hjerte bekjenner ham og søker å fremme hans rike. Men det blir samtidig nødvendig å omsette troen i praksis; i bekjennelsen. For den levende troen føder alltid både en indre lyst og drift i hjertet til å tale om Jesus som nå er blitt dets skatt, og en kjærlighetens nidkjærhet opptatt med å fremme hans ære og sjelers frelse.
Vi forstår straks at med bekjennelse menes her hjertets frie og levende uttrykk for sin tro. Ikke bare munnens bekjennelse, eller noe en har lært i barneårene og stått og gjentatt i gudshusene, en bekjennelse enhver vantro også kan stå fram med. For vi vet først og fremst at Skriften alltid mener det alvorlig med alt det den taler. Slik at når Skriften taler om en frelsende tro eller bekjennelse, så menes det alltid den levende troen og den sannebekjennelsen. For «det hjertet flyter over av, det taler munnen» (Mat 12:34). Dessuten har apostelen her uttrykkelig føyd til disse ordene: «og tror i ditt hjerte». Ja, vær klar over at det er dette slag bekjennelse det tales om her; at du altså «tror i ditt hjerte» og derfortaler. Og slik taler allerede David: «Jag tror, därför tala jag» (Sal 116.10).
Og hva er det nå den troende sjelen bekjenner om Jesus? At Jesus er Herre (ordlyden i C.O.R’s og flere andre bibler) sier Paulus. Dette er det første vi må tro og bekjenne; at den dypt foraktede, torturerte og til sist drepte Jesus er «Herren fra himmelen» (1Kor 15:47). At «det er han som av Gud er bestemt til å være dommer over levende og døde» (Apg 10:42). Dermed bekjenner den som tror at Herren allerede er kommet ned fra himmelen, - i motsetning til dem som spør: «Hvem skal stige opp til himmelen? - det vil si, for å hente Kristus ned» (v.6). Ja, i dette at Jesus er Herre, ligger alt det vi tror og bekjenner om hans person og vesen, og som vi aldri uten Den Hellige Ånd ville være i stand til å tro og bekjenne rett. Apostelen sier at «ingen kan si at Jesus er Herre, uten i Den Hellige Ånd» (1Kor 12:3). En slik bekjennelse; den som springer ut fra Åndens verk i sjelen, er det da Paulus taler om her. For gjennom Åndens opplysning kan vi allerede her og nå av hjertet tro det alle tunger én gang skal bekjenne; at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære» (Fil 2:8-11).
Men det er ennå en viktig side ved Jesus, som den som tror bekjenner. Og hva er så det? Jo, at Gud har oppreist ham fra de døde. Akkurat her er nok dette også tatt fram som svar på spørsmålet i v.7: «Hvem skal fare ned i avgrunnen? - det vil si, for å hente Kristus opp fra de døde». Men vi kjenner til hvordan apostlene uten noen slik bakgrunn over alt holdt fram Kristi oppstandelse, som summen og stadfestelsen på alt det han som vår stedfortreder utførte her på jord (se f.eks. 1Kor 15:14,17,18, Apg 2:24, Rom 4:25, 1Pet 3:21). Dermed må vi oppfatte det som at dette er tilføyd med klar hensikt. For det er jo en helt nødvendig sak for vår frelse at vi tror i vårt hjerte at alt er fullbrakt. At synden virkelig er utslettet, loven fullkomment oppfylt i vårt sted, Guds rettferdighet rettslig tilfredsstilt, døden og djevelen fullstendig overvunnet, og «en evig rettferdighet ført fram». Men alt dette ble fullbrakt og beseglet da Gud oppvakte vår stedfortreder fra de døde.
I denne korte bekjennelsen om Kristi oppstandelse finner vi altså alt det en troende sjel behøver for å vandre trygt på frelsens vei. For det apostelen sier her at et frelst menneske tror og bekjenner; at Jesus «er Herre» og at «Gud har oppreist ham fra de døde», innebærer jo alt som den frelsende troen omfatter. I sak er det altså det samme som andre steder heter å «tro på Jesus» (v.11), å «ha Sønnen» (1Joh 5:12), «ete hans kjøtt og drikke hans blod» (Joh 6) osv. Og en slik tro på Jesus er det jo hele Skriften vitner om; at «hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv».
Da skal du bli frelst. Tenk godt etter hva dette ordet betyr: Frelst! «Da skal du bli frelst!» Kan jeg virkelig bli frelst, evig frelst og salig i himmelen? Er det noe jeg helt sikkert kan vite om den saken? Disse spørsmålene burde jo gjøre denne teksten vår overmåte viktig for oss. Her taler apostelen som om denne saken skulle være helt klar og avgjort; om altså hvem som blir frelst. Og slik er det også. Paulus sier klart og bestemt at hvis du er en som har denne bekjennelsen, hvor det er bare hjertets tro som oppgløder deg til å bekjenne din Frelser (men som alltid også har andre tegn på samme levende tro), så er det sikkert at «du skal bli frelst». Nå er det ennå bare noen år eller dager i denne jammerdalen, så er du inne i Guds evige herlighet. Ja, om det jo er så altfor stort, så må det likevel sies: I alt Guds ord er det helt sikkert og klart at så sant du inntil din siste dag lever i denne troen på Jesus at det bare er troen som oppgløder deg til også å bekjenne ham, så er du en av dem som en gang skal stå på hans høyre side og innbys til å gå inn til det riket som er gjort ferdig for oss fra verdens grunnvoll ble lagt.
Legg merke til det trykk Paulus i dette verset legger i ordet «du», «din munn», «ditt hjerte», «du»! Med dette utfordrer han hver eneste leser til å gå i seg selv og spørre: Er nå jeg en som har denne troen? Er det en slik bekjennelse som det tales om her, som er i min munn? Bruker jeg å tale om Kristus, og da bare ut fra mitt hjertes tro? I samme grad som det er en virkelighet at vi i vårt hjerte tror på Jesus, og bekjenner Herren Jesus med vår munn, i akkurat samme grad har vi visshet om vår frelse.
10: For med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.
Først legger en merke til hvordan Paulus nå nevner troen og bekjennelsen i deres rette rekkefølge. Når han i v.9 nevnte munnens bekjennelse før hjertets tro, var det en følge av rekkefølgen i det han siterte fra Moses om «munn» og «hjerte». Men her vil apostelen gå mer bestemt inn på selve saken, og da nevner han hjertets tro først, og munnens bekjennelse etter.
Det har blitt oppfattet litt forskjellig at apostelen her på denne måten skiller, og sier at vi blir rettferdiggjort ved tro, og frelst ved bekjennelsen. Noen har ment at dette bare skyldes hensynet til formuleringen, og ikke selve saken. Slik at det fremdeles bare menes det samme som ovenfor; at med hjertets tro og munnens bekjennelse blir vi rettferdig og frelst. Men denne utleggelsen er ikke dekkende, når en ser på de bestemte og uttrykkelige ordene Paulus anvender her. Og i så fall skulle også bekjennelsen kunne kreves for at vi skulle være rettferdige, like så vel som troen. Men vi ser jo at Paulus her, overensstemmende med hele Skriften, sier at bare ved hjertets tro blir vi rettferdige. Altså må vi holde fast på at Paulus har en bestemt mening med å formulere det slik, at «med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse». Og da har en funnet at det er dette han vil ha fram: Troen er noe som er skjult i hjertet, og som bare Gud ser. Gjennom den er vi nå allerede rettferdige innfor ham. Men denne hjertets tro må komme fram og vise seg i gjerning og styrke, hvis vi virkelig skal nå fram til himmelen. Dette skjer så gjennom bekjennelsen, som liksom blir den synlige veien fram til vi virkelig skal få motta den endelige frelse og salighet som vi allerede nå bare ved troen har arveretten til.
Og dette gjelder til alle tider, men har sin særlige betydning for den tiden som var full av forfølgelse, når Paulus skrev dette. Ikke minst da var de troendes endelige frelse avhengig av at de holdt ut/fortsatte med sin bekjennelse. Ved troen i hjertet var de allerede rettferdige for Gud og benådet. Men at de virkelig skulle nå fram til den evige saligheten, det avhang av om de kunne stå fast i sin bekjennelse når de for Kristi skyld måtte lide og kanskje miste alt de hadde kjært på denne jord: ektefelle, barn, far og mor, brødre, friheten, ja, sitt eget liv. Da gjelder det at en «med hjertet tror til rettferdighet, og med munnen bekjenner til frelse» (konf.Heb 10:36-38, 3:6).
Men selv om vi ikke blir satt på samme prøve med vår bekjennelse som i de tidene med forfølgelser, så kan det likevel komme til å stå på vår bekjennelse, om vi skal nå fram til himmelens salighet. For hvis ikke hjertets tro får vise sin styrke gjennom bekjennelsen, så kveles nådens verk i sjelen. Dels gjennom selve den utroskapen som ligger nettopp i dette at vi ikke bekjenner vår Herre. Dels fordi verden alltid får dobbel makt over oss når vi ikke vitner om sannheten. Og hvis troen virkelig finnes i hjertet, så må der nødvendigvis være en indre trang og drift til å ville tale om den store og dyrebare skatten vi nå har fått i hjertet vårt. Og gjennom vitnesbyrd om sannheten dokumenterer den nidkjærhet for Herrens ære, og den kjærlighet til vår neste som følger med troen. Når så menneskene ikke er lydige, men står imot når Ånden minner og driver, da kveles nådens verk i sjelen, på samme måte som en ild kveles og slokner, når den stenges inne så den ikke får luft.
Slik forstår vi da selve hovedbudskapet i at «med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse». Både troen og bekjennelsen er nødvendige for vår frelse, men på helt forskjellig vis. Innfor Gud blir vi rettferdige og benådet bare gjennom hjertets tro. For troen holder seg utelukkende til den fullkomne rettferdigheten i Kristus. Slik at hvis den som just har fått troen, straks etterpå dør, så går han inn til Livet, før noen bekjennelse er kommet over leppene hans. Men hvis han får leve en tid her på jord, da er det helt nødvendig at det blir bekjennelse. Det er nødvendig for åndens liv at det får vise og gi uttrykk for den nådekraften som bor i hjertet. Her er det viktig å legge nøye merke til ordene: «med hjertet tror en». Denne troen er den frelsende troen - ikke den troen som bare finnes i hodet og bare er forstandens overbevisning om at dette er sant. Men den som bor i hjertet, dvs. er et sjelens begjær, behov, som det søker og strekker seg etter (for det er dette som ligger i Skriftens ord: «hjertet»). Derfor skildres også troens liv ofte i Skriften som hungre, tørste, søke, begjære, påkalle, komme til Jesus osv.
Ja, hva «hjertets tro» er, det kan en f.eks. se i det som skjedde med disiplene da deres Herre var død. Vi ser dem når forstandens tro eller overbevisning om ham var knust. Da sa de: «Vi håpet (tidligere) at det var han som skulle forløse Israel (her fortsetter teksten i COR’s bibel med et «.., men..»). Men likevel hang de så fast ved ham i hjertets kjærlighet, at de kunne ikke la være å søke etter ham og tale om ham. Dette forteller oss hva «hjertets tro» er, til forskjell fra den kalde forstandens tro. Og «med hjertet tror en til rettferdighet» sier apostelen. Det vil si at med denne troen er det vi tar imot Kristi rettferdighet. Derfor kalles den også «troens rettferdighet» (Rom 4:13). Det er ikke selve troen som er din rettferdighet, men den setter oss inn i Kristi rettferdighet. Derfor sies det også her uttrykkelig at en «tror til rettferdighet». Hvordan vi nå blir frelst gjennom denne troen, det får vi ser mer om i neste vers. Her vil vi nå se nøyere på ordene om bekjennelsen.
Hvorfor bekjennelsen er nødvendig for vår frelse, det vil vi nok særlig forstå hvis vi går dypere inn i den sannheten at der troen finnes i hjertet, der må det nødvendigvis være født noe nytt. Det må være født en indre trang eller drift til å ville tale om de store skattene hjertet nå har fått motta. Der må også være en kjærlighetens nidkjærhet for at andre må bli frelst, og for å opphøye Herren. Denne kjærlighetens nidkjærhet må også uttrykke seg i ord. Og hvis en levende tro alltid skaper en slik trang og nidkjærhet, da må også konsekvensen bli at hvis en som tror likevel ikke bekjenner sin Frelser, så må han stå imot og kvele Åndens tale i hjertet sitt. Men da kan vi også trekke denne slutning, at de som ikke kjenner til denne indre trangen til å tale om de himmelske skattene, og heller ikke har denne kjærlige nidkjærheten for at andre må bli frelst, ennå ikke kan ha denne levende troen i hjertet. Det første og viktigste spørsmålet blir da dette: Er det sikkert at den levende troen nødvendigvis må medføre en indre trang og lyst til å tale om sin store skatt, og denne nidkjærheten for at andre må bli frelst? Og ettersom denne sannheten avslører mye falsk åndelighet, vil den også alltid møte store motsigelser. La oss da prøve disse i lyset av Guds ord! Lykkelig er den sjel som våkner opp fra sin falske åndelighet, og lar Guds ord få råde!
Motstanden begynner ofte med en sammenblanding av noe sant og noe falskt. Det sies f.eks.: Mange kan tale vakkert om Gud og Jesus, om troen og nåden. Men med livet sitt fornekter de ham. Bekjenn ham derfor heller med ditt liv, så kan du tie med munnen - hvis du da ikke blir konkret oppfordret til å bekjenne din tro. Da må du jo bekjenne med munnen - ellers ikke. Til slikt må vi svare at dessverre er det sant at mange taler vakkert om Gud og Jesus, men samtidig fornekter ham med sitt liv. Og at disse ganske riktig ville gjort best i å tie. Det er også sant at det er nødvendig å bekjenne ham med hele vårt liv.
Men fremdeles står det helt fast at den levende troen også må gi seg utslag i at vi «med munnen bekjenner». Det stadfester både Herren og hans vitner. Ja, det må føre til en indre lyst og trang til dette. Herren Kristus sier: «Der skatten deres er, der vil også hjertet deres være», og «det hjertet flyter over av, det taler munnen» (Mat 6:21, 12:34). Dette sier altså Herren! Og sannheten i disse ordene bevises i alle mulige forhold. I all menneskelig tale hører en bestandig hva hjertet deres er fullt av. Du hører at det kjøpmannen først og sist snakker om, det er varer og salget. Eller du hører gårdbrukeren taler om været og avling. Da vet du at dette avslører hva hjertet deres er opptatt med.
Nå sier altså Herren Kristus at dette gjelder også i det åndelige forholdet, at «det hjertet flyter over av, det taler munnen». Men du foretrekker altså akkurat her å gjøre et unntak fra den regelen som ellers er allment godtatt? Vitner ikke dette om at en eller annen sterk åndsmakt binder sjelen din så du blir «ulydig mot sannheten»? Ja, som gjør at du selv ennå ikke har opplevd at hjertet blir fylt av de himmelske skattene, som gjør at en får lyst til å tale nettopp om disse. Kanskje kjenner du også mange mennesker som gjennom et langt liv ikke en eneste gang talte om Jesus og de himmelske ting, men nå er blitt så forvandlet. De har fått sånn indre lyst og trang til å bekjenne, at de kan ikke stanses hverken med trusler eller straff. Der ser du jo med egne øyne hva som ligger i disse Kristi ord: «det hjertet flyter over av, det taler munnen». Og så fylt av det himmelske er hjertene deres blitt bare ved troen, den frelsende troen. For nå har de fått Guds nåde, er hans barn og venner, og skal få evig liv. Paulus sier: «Siden vi har den samme troens Ånd, etter det som er skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg, - så tror også vi, derfor taler vi» (2Kor 4:13).
Legg merke til at apostelen sier at det vi taler, det er det bare troen som virker. Og her har han sitert Davids ord i Sal 116:10. Men der ser vi av fortsettelsen at dette talte David på tross av at han ble forfulgt på grunn av sin bekjennelse: «Jeg trodde, derfor talte jeg, jag som var storligen plågad». Og i Sal 120:7 ser vi David sier: «Jag själv håller frid, men så snart jag säger ett ord, äro de redo til strids». Og hvorfor taler han på denne måten? Jo, av dette ser vi at han talte slett ikke på noen oppfordring, men han sier: «Jeg tror, derfor taler jeg». Jeg tror så herlige ting at jeg kan ikke tie. Hjertet mitt brenner og blir for fullt. Jeg tror, selv om menneskene står klar til å angripe meg. I alle disse ordene Kristus, David og Paulus har talt, sies det uttrykkelig at det ligger i troens og hjertets natur at en vil gjerne tale om det som er blitt hjertets skatt og rikdom. At der den sanne troens ånd er, der mådet også bli en indre lyst og trang både til å tale om sin herlige skatt, og til kjærlig nidkjærhet for andres frelse og for Herrens ære.
Og noe annet skulle vel ikke være mulig, når det allerede ligger i alle menneskers natur å gjerne ville tale om det hjertet er fullt av? Nå har sjelen fått den uutsigelig store skatten og lykken at jeg er forsonet med Gud. Jeg er Guds barn og har hans løfte om himmelens herlighet. Men hvis en bare har alt dette i forstanden, da blir det riktig nok ingen hjertets lyst og trang av det. Hvis det derimot er blitt levende og sant for hjertet, hvordan kan en da tie om det? Ja, slik står saken: «På tro og tro er det stor forskjell» (Luther). Paulus taler om en tro som er blitt liv og sannhet i sjelen. Da må der nødvendigvis bli en indre lyst og trang til å tale om disse uendelige skattene. La oss tenke oss at noen vil søke lykken i en annen verdensdel. De håper at der skal de lykkes bedre. De selger eiendommen sin her de nå bor, her som de har slekten og vennene. Nå skal de reise til den andre siden av kloden. Er det mulig at de under all denne forberedelsen, og under selve reisen, ikke skulle tale med hverandre om dette veldige som de nå gir seg ut på? Nei, tvert imot er det nå ikke noe annet de taler så mye om som akkurat dette.
En kristen har jo en langt større lykke i sikte, han «söker et bättre fädernesland, det himmelska». Han skal avlegge all sin gamle syndige tilstand. Han skal gå gjennom en farlig verden, skal følge sin Herre gjennom mang en kamp, men også gjennom mye som leger kampens sår. De går framover mot et rike som er evig. Skulle han tross alt dette aldri tale med vennene sine om det som lå ham på hjertet? Skulle den nye kjærlige omsorgen som Ånden virker, aldri vise seg gjennom det han talte? Å, må det alltid være sant i våre liv, at «det hjertet flyter over av, det taler munnen».
Men ennå vil det være noen som har innvendinger. De sier: Men det finnes nå mange fine kristne som aldri har det på den måten at de absolutt skal tale om det de tror, men viser heller sin tro gjennom sine gjerninger. Da må vi bare svare: Hvor står det skrevet noe som gir dekning for dette? Hvor står det i Guds ord at de er kristne, de som aldri har trang til å tale om Kristus? Men de er så fine mennesker, sier du. Fremdeles spør vi: Hvor står det skrevet av slike er kristne? Fine mennesker, et fint kristelig liv, redelighet og omsorg overfor medmennesker kan springe ut fra mange slags kilder. Det behøver ikke være troens frukt. Hvor står det skrevet at de som har fått så stor en skatt som Kristus i hjertet, kan tie om ham? Stilt overfor Skriftens ord og eksempler kan vi strekke oss så langt at vi kan godta at enkelte svake barn i nåden en begrenset tid, eller enkelte perioder, kan være åndelig stumme. Men det har aldri vært Guds mening at slik skulle de fortsette å være. Til en viss tid kunne Josef fra Arimatea være en Jesu disippel «i hemmelighet, av frykt for jødene». For Nikodemus begynte det med at det var bare dekket av nattens mørke han våget å oppsøke Jesus. Men det kom en tid for dem begge, da de stod fram med åpen bekjennelse (Joh 19:38-40).
Det er noe ganske annet om vi, på grunn av menneskefrykt eller kjødelig treghet, en gang iblant tier om Herren. Noe slikt kan også hende med de som tror, og de lever likevel under tilgivelsen. For i all sin synd og mangler søker de alltid til nådens trone i bønn om tilgivelse og ny kraft. En helt annen sak er det når vår tro og åndelighet er av en slik art at det aldri har gitt noen indre lyst og trang til å bekjenne Jesus. Her må Guds ord selvsagt gjelde mer enn hva menneskene tenker og mener. Og nå lærer Guds ord altså at det først og fremst ligger i selve vår natur at vi gjerne taler om det hjertet er fylt av. Dernest at den sanne troen fyller hjertet med store himmelske skatter og nidkjærhet for Herrens ære og sjelenes vel, og at alt dette da må trenge seg på også gjennom vår tale. Videre lærer Guds ord oss at de troende til alle tider har bekjent Jesus. Ikke bare med gjerninger, men også med munnen - «det taler munnen» sa Herren Kristus. «Med munnen bekjenner en» sier teksten vår. Og Skriften lærer at de talte ikke bare på oppfordring, men av hjertens lyst - «det hjertet flyter over av, det taler munnen».
Alt dette gir oss tre viktige lærdommer. Den første: Har det ennå aldri blitt slik med deg at det er blitt en lyst for deg å tale om det åndelige? Og har du heller ikke den kjærlighetens nidkjærhet for Herrens ære og andres frelse at du ønsker du kunne tale med dette som mål? La det da være helt klart at du ennå ikke har opplevd hva den levende troen er. Uansett om alle andre mener du er en kristen, så lever du likevel bare i en eller annen falsk og selvgjort kristendom. Så prøver du kanskje å rette på saken med at du begynner å anstrenge deg for å tale om Jesus. Så tenker du at nå har jeg da i alle fall det tegnet på en levende tro. Men i det du da foretar deg, bedrar du bare deg selv. Skriften taler om en bekjennelse som springer ut fra en indre lyst og trang, som virkes av selve troen. Ikke en bekjennelse som bare er noe du har tvunget fram. Nei, la deg nå bare overbevise om at du mangler selve kilden til bekjennelsen; den levende troen. Kom så fram for Herren med denne nøden, og gi ikke opp før du har fått en slik tro som selv skaper de virkningene som du ser gjennom hele Skriften og til alle tider har vært kjennetegnet på den sanne troen.
Den andre lærdommen er denne: Ved Guds store nåde har du nå fått en slik tro på Jesus at du virkelig har lyst til å tale om ham til vennene dine, kan vitne om ham til hjelp for andre og til hans ære, - selv om du nok også daglig knuses på grunn av stor svakhet og forsømmelighet nettopp på dette området. Men legg merke til at bare det er slik at dette er noe du har lyst til, og du har det slik at når du fornyes i din tro, så får du også en ny lyst og kraft i bekjennelsen, - så skal du vite at uansett alle dine fall, så vitner dette likevel om at Herren har gitt deg nåde, og virket i deg den troen som teksten vår og hele Skriften taler om. I kjøtt og blod finnes aldri denne lysten til å tale om Jesus, eller denne kjærlighetens nidkjærhet for sjelers frelse og Herrens ære. Slik skal Guds verk gjenkjennes på dets frukt, også på «frukt av lepper som lover hans navn» (Heb 13:15, Hos 14:3).
Den tredje lærdommen er: Du har kanskje opplevd alt dette, og du har også etter din ånd lyst til å vitne om Herren*, men treghet i ditt kjød, verdens fiendskap eller vennskap, og kanskje andre forhold holder deg tilbake. Da må du våke og be om at du nå ikke følger ditt kjøtt og blir ulydig mot Ånden. For da kan Åndens verk igjen kveles i deg. Tekstens ord står fast: «Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse». Er vi allerede blitt rettferdige innfor Gud, så skal vi også nå fram til frelsens mål i himmelen - så sant vi «helt til enden holder fast på frimodigheten og rosen som håpet gir» (Heb 3:6).
*
Det vi snakker om er ikke å «gå ut og preke» - «Mine brødre, ikke mange av dere må bli lærere» (Jak 3:1) -, men bare at vi, mens vi hver dag passer på å utføre vårt jordiske kall rett og godt, benytter de mulighetene der er til å tale noe som fører til evig liv. For hele verden taler bare om unyttige ting.
11: Skriften sier jo: Hver den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme.
Med Skriftens ord bekrefter Paulus her det han sa i verset foran, at vi rettferdiggjøres utelukkende ved troen på Kristus. Allerede i v.4 har han sagt at «Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror». Og i v.5 har han vist hvordan lovens betingelser er, for å avskjære ethvert håp vi måtte ha om å nå fram på den veien. Deretter har han, overfor dem som speider i uvisshet til alle kanter etter Kristus, forklart at bare gjennom troen på Ordet får vi eie ham (v.6-10). Nå viser han at dette var ikke noen ny lære. Den stod skrevet i de gamle, hellige skriftene, og var altså, fra verden ble til, den gamle og eneste veien som menneskene kunne bli frelst på. For Skriften sier: «Hver den som tror på Ham, skal ikke bli gjort til skamme» (Jes 28:16).
Av dette ordet, som forekom allerede i kap.9:33, hører vi nå i korte og presise ord at ved dette ene; at en sjel tror på Kristus, «skal han ikke bli gjort til skamme». Da blir det jo veldig viktig for oss om vi har den rette forståelsen av hva denne troen er, hva Skriftenmener med å «tro på Jesus». Og la oss da på nytt huske på det vi minnet om under kap.9:30, at den som vil ha en fast og usvikelig oppfatning av hva den frelsende troen er, må finne det i Skriftens egne ord. Der kan vi jo se det med egne øyne. Vi ser det i de mange og tydelige tilfellene der menneskene fikk høre av Kristi egen munn at de hadde den frelsende troen. Tenk for en trygghet det er at vi får se hva Kristus selv godtok som en frelsende tro! Og hvordan var de, disse som fikk dette vitnesbyrdet av ham? Alle sammen var de jo knuste syndere som hadde gitt opp alle sine anstrengelser for å søke frelse gjennom loven. Nå var de hjelpeløse og fortapt. Derfor kom de til Jesus. I ham så de den Frelseren som var lovet. Hos ham søkte de nå tilgivelse og nåde.
Uansett om de hadde mye eller lite lys over hva han skulle gjøre til vår frelse, så fikk de alltid høre ham si dette: «Din tro har frelst deg», - bare dette éne fantes hos dem; at de var fortapt og hjelpeløse under loven, og søkte alt hos Jesus, slik at de også ble bundet til ham, ble hans folk som nå bekjente og fulgte ham. Nå mottok de også Den Hellige Ånd med dens frukter. Men før noen som helst av fruktene viste seg, mens de ennå, kanskje oppløst i gråt, lå ved Jesu føtter, fikk de høre ham si til dem at de hadde troen - og med troen tilgivelse og all Guds nåde.
På samme måte skal hver eneste sjel bli frelst, inntil verdens ende. Bare du, på tross av alle dine egne forsøk på å undertvinge synden og oppnå Guds nåde, er like fortapt og hjelpeløs, men stopper opp for evangeliets ord, inntas av dette og dras til Frelseren. Og at du nå søker alt i ham og blir bundet til ham. Så sier han også til deg: «Din tro har frelst deg». Da har du også det Skriften mener med «troen på Jesus». Og nå sier altså vår tekst at hvis du blir værende i en slik tro på ham, så skal du også en gang virkelig erfare det du etter hans ord hadde håpet på. For «Skriften sier jo: Hver den som tror på ham skal ikke bli gjort til skamme»!
Skal ikke bli gjort til skamme, d.v.s. at du skal ikke bli bedratt når det gjelder ditt håp om den evige frelsen du har søkt hos Kristus. Uansett hvor mye mørke og tvil som kommer inn under vandringen, så skal ditt håp alltid bli stadfestet når du når målet. Bare du har levd i troen på ham. Dette fatter vi raskt og lett med forstanden, men måtte Gud vekke oss opp, så vi også ved troen smelter sammen med det vi hører (Heb 4:2). Dette spørsmålet om ikke å «bli gjort til skamme» er jo avgjørende for evigheten! Det burde føre til vekkelse hos mange, - og bli til stor trøst for andre.
Håpet på det evige liv kan være både ekte og falskt. Vi skal være klar over at nesten alle mennesker har et visst håp om evigheten. Men grunnlaget for menneskenes håp om evigheten er mangfoldig. Den mest alminnelige grunnen er en blanding av Guds barmhjertighet og egen fortjeneste. I tillegg har som regel hvert eneste ufrelste menneske et eller annet spesielt som de, bevisst eller ubevisst, håper skal mildne skylden deres, - eller til og med innebære noen fortjeneste. Men uansett hva dette så går på, av alt som noen gang kan oppfinnes, så vil deres håp alltid bli gjort til skamme på den siste dag. Bare de som etter Bibelens mening «tror på Sønnen», skal gå inn til den evige frelse og salighet når Jesus kommer igjen.
Men så er det alle disse som gjennom prøvelsestiden her nede så ofte anfektes under denne frykten: Bare jeg ikke, etter alt jeg har trodd på Herren Jesus, til sist likevel blir gjort til skamme. Guds barn opplever mange og tunge prøvelser. Fordervet som bor i dem er så sterkt. Deres fall og svakheter bekymrer dem voldsomt. Deres Herres nåde er så underlig og skjult. Måten han styrer på er så forskjellig og ufattelig. Og til sist: Så voldsomme er djevelens gloende piler, at mang en troende sjel med uro har tenkt: Hvem vet om jeg ikke tror og tror, men likevel til slutt møter fordømmelsen? Den ene har kilden til sin verste anfektelse i en særdeles iherdig fristelse. På tross av inntrengende bønn og andre nådemidler blir han aldri virkelig fri, men må alltid dras med den. Den andre ser hele sitt liv fullt av synd, forsømmelser og utroskap, så han ikke ser noen mulighet for at Guds Ånd kan bo i ham. Den tredje lider under så stor tørrhet og likegyldighet, en så stor mangel på alvor, på oppriktighet og nød over synden, på bønn m.m., at han frykter at han er en hykler, og er åndelig død.
Da blir spørsmålet: Gjelder det også her, dette at bare jeg fremdeles tror på Jesus, holder meg inn til ham, ikke kan unnvære ham.... er dette nok til at jeg skal få være trygg i all fare? I verset foran stod det jo også: Dersom du «bekjenner med din munn»? Altså var der ennå en betingelse. På dette må vi bare ganske kort svare: Ord som taler om bekjennelsen og alle Åndens frukter innebærer ingen nye betingelser, men skildrer bare den frelsende troen. Bærer troen din ingen frukt? Har du ennå ikke fått noen lyst til å tale om Herren Kristus, og heller ikke noen kjærlighetens nidkjærhet for at andre må bli frelst? Da er alt dette bare bevis på at du ennå ikke har erfart hva det vil si å tro. Har derimot din tro båret den frukten at du er blitt et nytt menneske. At både ditt indre og ditt ytre liv har fått en helt ny kurs i livet, så du kjenner deg levende igjen når vi taler om denne lysten til å bekjenne, og den kjærlighetens nidkjærhet. Ja, da har du allerede vitnesbyrd om at din tro er av det rette og levende slaget. Men hør nå, og legg godt merke til dette: Likevel kan du kanskje ennå dras med alle de skrøpelighetene vi har nevnt. Det er en ganske alminnelig villfarelse når menneskene tenker at den sanne troen og Åndens frukter skal utelukke disse elendighetene - som om syndfrihet skulle være noe som er nevnt blant Åndens frukter i Bibelen.
Nei, sier du, jeg mener ikke total syndfrihet. Men jeg trodde jeg skulle ha så mye hellig kraft at synden ikke så sterkt lenger skulle kunne innta meg, og så ofte rive meg over ende. Jeg tror jo slikt må være å «gjøre synd» og være «syndens trell» (Joh 8:34, 1Joh 3:8). Er ikke dette å «synde med vilje» (Heb 10:26)? Svar: Hvor i Ordet finner du noe som støtter dette? Hva forteller de virkelig helliges historie? Hvordan klaget og sukket ikke de? Det er ikke å «gjøre synd», eller å «synde med vilje», når du ikke er enig med deg selv om synden. Når du isteden, med alt du har forstått er synd, ligger ved nådestolen, og der lar nåden få gjenopplive den ånden i deg som ikke aksepterer, men fordømmer kjødets kjærlighet til synden. Paulus sier: «Men hvis jeg gjør det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg». Du er ikke «syndens trell» eller «ligger under for» synden (2Pet 2:19), når du ikke i ditt sinn «ligger under» for det (Rom 8:5), men isteden skynder deg til din kjære Frelser med alt som du vet er imot ham, og ber om hjelp og forløsning. Hadde Judas hatt det sinnet, hadde han ikke gått fortapt.
Og kort sagt skal vi alltid huske at der hvor Åndens frukter er, som jo stadfester en ekte og levende tro, der kan ingen elendighet som ennå henger ved mennesket, bevise det motsatte.
Selv om du ved troen er blitt et nytt menneske som fremdeles alltid holder fast ved Kristus, kan det nok ennå være mye hos deg som du sukker over. Men gjennom dette ene; at du likevel lever i troen på Kristus, så er du fremdeles et nådebarn, så skal du også nå himmelen. Selv om du ennå alltid skulle kjenne en like så sterk strid mellom kjødet og Ånden, som apostelen taler om i kap.7:15-25. Og selv om du på samme måte må rope: «Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?», så kan all denne elendigheten likevel ikke bevise at troen er falsk. Heller ikke kan det tilintetgjøre den evige nådepakten. I den står du bare ved troen på Kristus. Og etter den nådepakten ligger all synd skjult under tilgivelsen. For det er jo «ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (kap.8:1). Det er bare dette som gjelder: «Den som har Sønnen, har livet» (1Joh 5:12).
Ja, apostelen sier at når vi i hjertets tro bygger på den ene grunnvollen; Kristus, - om vi enn skulle bygge så dårlig på den at hele vårt verk brenner opp og vi «blir skadet» (gr.tekstens ord), d.v.s. mister lønnen for det han har bygget, likevel så «skal han selv bli frelst» - «men da som gjennom ild» (1Kor 3:11-15). Legg merke til at bare på grunn av det éne forholdet; at han i hjertets tro bygget på den rette grunnvollen, så skulle han likevel bli frelst. Selv om han altså bygget så dårlig, ja, selv om han t.o.m. i læren bygget så dårlig (for det er egentlig det Paulus taler om). Og alle de fall som vi selv (ikke bare ut fra den sanne læren, men også ut fra prøven på et hellig sinn) tar avstand fra, fordømmer, gråter over og tukter hos oss selv, skal da i ennå større grad bestandig få være under tilgivelse. På grunn av Herren Kristi fortjeneste og forsvar, han vi tror på (1Joh 2:1).
Dette taler Skriften om over alt. Dette er det disse ordene taler til oss: «Hver den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme». Bare gjennom ham er det vi har en evig nåde, ja, et nåderike, som skal herske og dekke over alle de fall som ennå henger ved og bekymrer oss. Det var dette Kristus kom til jorden for, at han skulle være en virkelig frelser og forsvarer. Og da ikke bare for noen tenkte og innbilte, men for virkelige synder. Priset være hans navn! «Hver den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme».
12: For det er ingen forskjell på jøde og greker, for han er den samme Herre over alle, han er rik nok for alle som kaller på ham.
Det er ingen forskjell. For videre å utlegge det han nettopp har sagt: «Hver den som tror»osv., sier Paulus her at når det gjelder frelse, så «er det ingen forskjell på jøde og greker» (hedning). Alle sammen er de syndere, og alle blir like fritt og ufortjent rettferdiggjort av nåde gjennom én og samme tro på Kristus (kap.3:9-24). Jødene med hele sin religion, og ville hedninger som ikke en gang søkte rettferdighet, skal like ufortjent benådes, bare de tar sin tilflukt til Jesu navn. Og på tross av alle de ulikheter som selv etter deres omvendelse hang ved så forskjellige folk, så ble de likevel værende i den samme nåden bare ved troen på ham. - For han er den samme Herre over alle. Alle folk og hvert éneste enkeltmenneske har én og samme Herre, én og samme Skaper, én og samme Frelser. Da kan det heller ikke være noen forskjell på den måten de skal bli frelst på. Alle må de da ha samme adgang og samme løfte hos den eneste felles Herre. Med «Herre» mener Paulus Kristus, han som ble sendt av Faderen som gjenløseren og frelseshøvdningensom var blitt gitt all makt i himmel og på jord. Det ser vi av mange skriftsteder (f.eks. Fil 2:10-11, 1Kor 1:2,3,7-10).
Rik nok for alle som kaller på ham. Herren er rik, ja, ganske visst overmåte rik på nåde og kraft. Vi behøver sannelig ikke tenke fattigslig, som om ikke alle folk og syndere skulle kunne få så stor og fri nåde. Eller at noen av oss ikke skulle ha mulighet for å få del i hans nåde og løfter, eller i den himmelske arven. Han er rik nok på all den nåden vi behøver. Det er ingen vanskelighet for ham å gi oss alt det vi roper og ber ham om. Ja, selv dette kunne vi nok ta til oss temmelig lett. Men tror vi det, når det virkelig gjelder? Tror du Herren med letthet kan gi deg alt det du behøver? Da den spedalske sa: «Herre, hvis du vil, kan du gjøre meg ren», så hadde han allerede i denne erkjennelsen en kime til trøst. Slik ville det også være en stor trøst for oss, hvis vi, når synden og loven truer samvittigheten, virkelig kunne tro dette, og si: Hvis du vil, så kan du straks gi meg tilgivelse, selv om min synd skulle vært tusen ganger større. For så stor forsoning har du fullbrakt. Og hvis jeg så også, når jeg kjenner syndens og fristelsens forskrekkelige makt over meg, av hjertet kunne si: Hvis du vil, så kan du i denne stund befale fristeren å vike fra meg. Du kan befale hellig lyst og kraft å innta hjertet mitt. Ja, da ville jeg i dette alt ha en stor trøst.
Men i ennå større grad hvis jeg trodde han også var rik på all god vilje, «rik på barmhjertighet på grunn av sin store kjærlighet», ja, trodde at han også elsket oss mens vi ennå var døde i overtredelser (Ef 2:4-5). Da skulle jeg nok frimodig si: Du både kan og vil gjøre det beste for meg. Da behøver jeg ikke fortvile, men kan være sikker på at om du drøyer med å sende den hjelpen jeg ber om, så har du en bestemt hensikt med det, i din visdom. Det skyldes ingen mangel på vilje eller evne hos deg. Ja, dette er det vi skal ta til oss gjennom ordene om at «Herren er rik nok for alle som kaller på ham».
13: For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.
Den påkallelse det er tale om her, er en påkallelse i tro på Jesus. Det forutsetter en levende tro på ham. Det kommer tydelig fram i neste vers: «Hvordan skal de da påkalle ham som de ikke er kommet til tro på?» Altså er det ikke her tale om en hvilken som helst påkallelse, f.eks. om en påkaller Gud uten at det skjer gjennom Kristus. Eller på annen måte uten tro, fordi en innbiller seg at en skal oppnå noe ved å rope på Herren Kristus. Nei, her tales det bare om den påkallelsen som skjer i troen på ham som hele forkynnelsen av evangeliet taler om, slik vi ser det omtalt i de følgene versene, 14-15. Og han som all evangeliets forkynnelse dreier seg om, er Herren Kristus. Må vi så virkelig huske dette, at å «påkalle Herrens navn» er i tro å påkalle Jesu navn! Men dette forutsetter at vi kjenner Gud som en rettferdig Gud, at vi kjenner oss selv som en fortapt synder, og at vi kjenner Frelseren så mye at det er født et visst håp til ham i sjelen vår. Da vil det vekkes i oss en påkallelse, et sukk og en bønn om all nåde. At denne forutsetningen må være tilstede, det ser vi jo av teksten: «hver den som påkaller Herrens navn» som fortsetter med dette konkrete løftet at han «skal bli frelst» (konf. v.11).
Når dette er avklart, er også hele teksten klar for oss. Formuleringen taler med uinnskrenket ordvalg: Hver den, «hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst». Ordene er hentet fra Joel, kap.3, der profeten taler om hvordan Den Hellige Ånd, etter Kristi fullbrakte verk på jord, skal utgytes. Dette avsluttes i v.5 med dette majestetiske budskapet : «Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst». Hør på dette, alle verdens ånder: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst»! Hør dette, alle fortvilte hjerter! Det er den nådeforkynnelsen som går ut til alle syndere: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst!» Hør dette, alle dere som ennå mener at Herren gjør forskjell på mennesker! Dere som sier: Bare jeg visste om dette også gjelder meg! Hør dette klare og tydelige budskapet fra Herrens egen munn: «Hver den - hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst».
Under alle tenkelige omstendigheter, med alle mulige synder og fall, med all mulig mangel på tro, på kjærlighet, på lydighet --- hvis bare denne fattige synderen på tross av alt dette «påkaller Herrens Jesu navn». Påkaller - selv om det ikke skjer i noen sterk tro, men likevel med et hjertens begjær om å kunne tro. Påkaller - kanskje ikke en gang med en ordentlig bønn, men med «Åndens sukk som ikke kan uttrykkes med ord». Påkaller - kanskje ikke med noe fullstendig kjennskap, men med Bartimeus’ rop, han som ikke ville la seg stanse: «Jesus, Davids Sønn, miskunn deg over meg!» - så skal han bli frelst. Dette er et ord som står fast, høyt hevet over alle våre menneskelige tilstander. Det er en regel uten unntak, at hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.
Du kan være en sjel som nettopp er vekket opp av Gud. Det kan være smått stell med din anger, med «den rette» omvendelse, og med din tro. Men du begynner å påkalle Jesu navn, og da blir du frelst. Likeså hvis en kristen har falt, men flyr til nådestolen med sin synd og påkaller Jesu navn, så blir han frelst. Ja, hvis en helt frafallen kristen våkner opp, og på samme måte som den fortapte sønn vender hjem til Faren som venter, så blir det også nå bare glede blant Guds engler i himmelen. Hvem du enn er, og hvordan du enn måtte ha det: Her har du alltid en sikker vei til frelse. Dette ordet utelukker ingen. Hvem som helst - «hver den - som påkaller Herrens navn, skal bli frelst». Priset være hans navn i all evighet!
14 og 15: Hvordan skal de da påkalle ham som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan skal de tro på ham som de ikke har hørt? Og hvordan skal de høre uten en som forkynner? Og hvordan skal de forkynne hvis de ikke blir utsendt? Som det står skrevet: Hvor deres føtter er vakre som forkynner fredens evangelium, som forkynner evangeliet om de gode nyheter!
I det vi har gjennomgått foran av dette kapitlet, har Paulus gått grundig inn på det han sluttet det niende kapitlet med; nemlig at årsaken til at så mange i Israel gikk fortapt var deres egenrettferdighet og vantro. Samtidig har han også vist at frelsen klart og visst gis til «hver den som tror», «hver den som påkaller Herrens navn». Det som nå tas opp har som mål å frata jødene den unnskyldningen at de ikke kjente Guds vilje med evangeliet. Nå vil Paulus velte ansvaret inn over dem, stille dem selv ansvarlige for deres konkrete forakt, for deres «ohörsamhet» overfor evangeliet (v.16: «ikke alle var lydige mot evangeliet»), ohörsamhet overfor Guds nådekall (v.21).
Dette gjør apostelen ved at han skritt for skritt, som i en ubrutt kjede, viser hvor nødvendig det var for vår tro og vår frelse at Gud sendte oss det gode budskap om Kristus (v.14-15). Grundig, også med ord fra Skriften, beviser og understreker han at Herren virkelig har gitt Israel sitt evangelium, og at deres vantro da følgelig også er deres egen skyld i ulydighet, forakt og «ohörsamhet» (v.16-21). Dette er sammenhenget av hele kapitlet. Det vi nå har foran oss i disse to versene, om nødvendigheten av at evangeliet forkynnes, er egentlig bare et mellomledd i apostelens bevisførsel. Og hovedemnet er uavbrutt det samme, det vi av de første versene i kap.9 og 10 ser lå så tungt på hjertet hans; spørsmålet om Israels frelse og salighet.
Men når vi skal gå nærmere inn på den konkrete teksten, ser vi først og fremst hvordan Paulus i v.14-15 begynner med å vise hvor avhengig vi er av å høre ordet om Kristus forkynt, for at en skal kunne komme til tro og kunne begynne å påkalle ham. Derfor sier han først:
Hvordan skal de da påkalle ham som de ikke er kommet til tro på? I verset foran har Paulus anvendt profeten Joels ord: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst». Men med denne «påkallelsen» som bakgrunn, tar nå Paulus for seg å vise hvor nødvendig det er at Gud først må ha sendt oss sitt ord om Kristus, før vi kan bli frelst. For det at vi påkaller forutsetter jo at vi tror. Troen forutsetter igjen at vi har hørt. At vi hører forutsetter forkynnelse, og forkynnelsen forutsetter at noen er sendt ut med budskapet. Av dette første spørsmålet: «Hvordan skal de da påkalle ham som de ikke er kommet til tro på?», merker vi først, slik vi viste allerede under v.13, at den påkallelsen som fører til frelse, alltid må være en troens påkallelse av den Herrens navn som forkynnes i evangeliet. Ikke en påkallelse av Gud uten å gå gjennom Kristus. Heller ikke en egenrettferdig eller hyklerisk påkallelse bare med munnen. Nei, en påkallelse som forutsetter tro. For her (og det i form av et spørsmål som uttrykker en sterk nektelse) sier Paulus at ingen kan påkalle Herrens navn uten å tro på ham. Dermed viser han jo at den påkallelsen han taler om her aldri kunne tenkes uten tro.
Det andre vi lærer her, er at troen ikke bare finnes hos dem som har full visshet og fryd over at de allerede har mottatt frelsen, men også hos dem som ennå i nød og i påkallelse av Jesu navn søker frelsen. For det å «påkalle Herrens navn» skildrer egentlig en nødssituasjon. Dette stadfester det Luther sier om dem som i stor nød og hjelpeløshet kom til Jesus, og bare lå der i tårer og bønn for hans føtter. Luther sier: «Hadde de ikke hatt troen, så hadde de ikke kommet til Jesus for akkurat nå å søke frelsen hos ham. Akkurat det at de kommer til ham, beviser at de trodde på ham». Her avdekkes falskheten i den læren om troen som sier at den nødvendigvis må innebære full visshet om nåden, og at hvis du ikke eier full visshet, trøst og fred, så har du ingen tro. Her sier apostelen noe annet, nemlig at bare det at du påkaller Herren Jesu navn beviser at der må finnes en tro. Han sier: «Hvordan skal de da påkalle ham som de ikke er kommet til tro på?»
Og hvordan skal de tro på ham som de ikke har hørt? Ja, dette er umulig. Og dette er altså tilstanden for alle hedninger, så lenge de ikke har fått høre evangeliet om Guds Sønn. Og hvordan skal de høre uten en som forkynner? Det saliggjørende ordet om verdens Frelser skulle ikke forkynnes direkte av noen Guds røst fra himmelen, eller gjennom usynlige englevesener. Heller ikke skulle det inngis oss direkte av Den Hellige Ånd i hjertet, uten noe ytre middel. Selv om det riktignok var nettopp på slike overnaturlige måter det først ble overlevert. Men deretter skulle det i all framtid utbres over jorden ved at «noen av de unnkomne (de som er blitt frelst) sendes til hedningefolkene» (Jes 66:19). Herren sa selv til disiplene sine: «Som Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere». «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut i all verden og forkynn evangeliet for hele skapningen» (Mat 28:18, Mark 16:15). Dette er altså den ordning Herren har fastlagt for hvordan evangeliet skal bli spredt. Følgelig kan ingen få høre evangeliet uten at noen forkynner det, hvis altså ikke noen evangeliets budbærer sendes til dem.
Med ordene «uten en som forkynner» mener selvsagt ikke Paulus at det skal være umulig å komme til troen, bare ved å lese Den Hellige Skrift, - som om det alltid skulle kreves et menneskes muntlige forkynnelse. At det ikke er meningen, ser vi også klart gjennom mange eksempler i Skriften. Nei, apostelen taler bare om at vi er avhengig av ordet om Kristus for å kunne tro på ham (v.17). Men samtidig vet vi jo at evangeliet vanligvis i begynnelsen kommer til folkene og landene gjennom forkynnere, og at den levende stemmen er et spesielt velsignet middel til å tenne troen.
Og hvordan skal de forkynne hvis de ikke blir utsendt? Dette er da siste leddet i den kjeden, - eller egentlig det første. At Gud sender evangeliets budskap, det er begynnelsen på vår frelse fra mørkets rike. Gud er opphavet både til vår frelse og til vår tro. «Alt dette er av Gud. Han som forlikte oss med seg selv ved Jesus Kristus, og gav oss forlikelsens tjeneste» (2Kor 5:18). Hvis Herren ikke hadde sendt sine vitner til oss, så hadde vi blitt værende all evighet i dødens mørke. Det er egentlig dette Paulus forkynner oss med disse ordene.
Å, måtte vi da virkelig ta inn over oss de viktige lærdommene som ligger i at Gud har sendt oss evangeliet. Hvor stort, hvor viktig og betydningsfullt det egentlig er, det ligger nettopp i dette at det er Gud som har sendt oss evangeliets budskap. Hvis en jordisk konge sender tjeneren sin med et budskap til oss, og denne tjeneren i seg selv er liten og skrøpelig, så passer vi oss nok for å la budbæreren og hans persons betydning påvirke vår vurdering av budskapet. Nei, vi husker straks på hvem det er som har sendt ham. Og da har budskapet hans også straks stor kraft og betydning. I Mat 22 taler Kristus om kongen som laget i stand bryllup for sønnen sin, og «sendte ut tjenerne sine» for å innby. Men der ser vi at når tjenernes innbydelse bare ble foraktet, så fikk det store og forferdelige følger. Og det skjedde ikke på ordre fra tjenerne, men fra kongen som hadde sendt dem. Nå «sendte han ut hærene sine, utslettet disse morderne og satte ild på byen deres». Slik er det med et budskap som blir sendt ut fra en mektig konge. Den som forakter tjeneren, forakter herren hans. Når så evangeliets budskap er sendt av ham som har «all makt i himmel og på jord», da er det meget farlig å ikke åpne seg for dette budskapet (v.16). Dette vil også apostelen ha sagt oss her.
På den andre side ligger også den største styrke og trøst for alle som tror nettopp i dette at det er Gud selv som har sendt oss evangeliets budskap. Det kan se smått og fattigslig ut i det ytre, alt omkring Kristi evangelium, denne «forkynnelsens dårskap» om en korsfestet frelser og den nåden vi skal kunne få gjennom ham. La deg bare ikke bedra til å se smått på budskapet av den grunn! Husk på hvem som har sendt dette budskapet til oss! Er det gått opp for deg at budskapet er sendt av himmelens og jordens Herre? Så stol da i trygg forvissning på dette i livet og i døden! Det er på denne grunnen Paulus bygger betydningen av sin forkynnelse. Se hvordan han begynner nesten alle brevene sine med å minne om at han er Jesu Kristi apostel (sendebud). Og spesielt til galaterne bruker han mange ord på å innskjerpe at han ikke har sitt evangelium fra mennesker, nei, ikke en gang gjennom noe menneske, men ved åpenbarelse av Jesus Kristus (Gal 1:1, 8-12). Det er på dette grunnlaget han taler så sterkt og modig, at han til og med utbryter: «Men selv om vi eller en engel fra himmelen forkynner dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet! (v.8-9).
Så stor betydning ligger det i dette at de som forkynner evangeliet er sendt av Gud. Men nå sier altså apostelen at vi hadde aldri hatt noe evangelium, hvis ikke Gud hadde sendt det til oss. Har vi evangeliet, så er det sendt oss av ham som det er utgått fra. Og er det sendt oss av Gud, så skal vi like sikkert stå ansvarlige like overfor ham for hvordan vi (hörsamma) tar imot det. Hvis Gud ikke hadde sendt sitt evangelium om Kristus til Israel, så hadde de hatt en unnskyldning for sin vantro. Men nå hadde Herren Gud virkelig sendt dem evangeliets forkynnere. Og dette forsterker Paulus med ord fra Skriften, når han tilføyer:
Som det står skrevet: Hvor deres føtter er vakre som forkynner fredens evangelium, som forkynner evangeliet om de gode nyheter. De ordene Paulus anvender her, er fra Jes 52:7 hvor det heter: «Hvor fagre er på fjellene hans føtter som kommer med gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap, som forkynner frelse, som sier til Sion: Din Gud er blitt konge». Denne profetien bar nok først og fremst fram det frydefulle budskapet om hvordan folket skulle bli fridd ut fra det babylonske fangenskapet, og hvordan dette skulle ropes ut av glade budbærere på Judeas fjell. Men samtidig innebar profetien, slik Paulus også anvender den, i sin dypeste åndelige mening, et budskap om den ennå større og herligere forløsningen som skulle komme gjennom Kristus. Spesielt i dette (Jes 52), men også i kapitlet foran, omtales konkret denne forløsningen ved Kristus. Og når denne evigeforløsningen ropes ut gjennom evangeliets budbærere, da må det virkelig skildres slik: «Hvor fagre (sv: ljuvliga) er på fjellene hans føtter som kommer med gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap, som forkynner frelse».
Ordvalget «hans føtter» antyder at de skal komme som budbærere. I motsetning til dem som «sitter på Moses’ stol», d.v.s. foreleser den gamle, kjente lovens læresetninger, skulle disse være budbærere som kom løpende med et nytt og herlig budskap. Ja, som aldri skulle stanse opp, men alltid «være på føttene» (d.v.s. gå ut i hele verden med budskapet sitt). Og Bengel sier: «Og er vel føttene (skrittene) deres allerede på avstand ljuvliga, hvor mye mer da deres lepper på nært hold». Hvor herlige måtte de ikke være for hedningefolkene? Hjertene deres var tynget under en urolig samvittighet og brennende anklager. De lever i en konstant frykt for ikke å kunne tilfredsstille det grusomme guddomsvesenet som de bare kjenner som en som ikke er tilfredsstilt - ikke som en som er forsonet. Hvor fagre da hans føtter som kommer og forkynner at Gud er «nådig overfor deres urett, og deres synder og deres lovbrudd skal han aldri minnes mer» (Heb 8:12). Ja, at Gud har elsket den falne verden så høyt at han gav sin Sønn, den enbårne, til vår frelse. Hvor herlig dette budskapet er for ulykkelige hedninger, det har vi mange rørende beretninger om fra misjonsmarkene.
Men hvor herlig er ikke også dette evangeliets budskap blant oss, når det kommer til et sted eller et menneske som bare kjenner lovens harde bud som en byrde på sjelen. I langvarig nød og rådløshet har de mange ganger gitt opp. Så har de på nytt begynt på sine umulige anstrengelser på å bygge opp sin egen rettferdighet. Men alltid på nytt blitt slått ned av lovens og samvittighetens anklager, så de ikke vet noe som helst råd lenger. Hvor herlig er det ikke da å få høre en evangelisk forkynnelse som kommer og løser fangene, og sier til de fortvilte hjertene: «Vær ikke redde!», akkurat «det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse» osv.
«For Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem overtredelsene deres, og har lagt forlikelsens ord ned i oss». Hvor herlig er ikke den forkynnelsen som sier: Gud er forlikt, la dere nå forlike med Gud!, - som sier: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst». «For slik som de mange ble stilt fram som syndere ved det ene menneskes ulydighet, slik skal også de mange bli stilt fram som rettferdige ved den enes lydighet», - som forkynner at «loven kom inn ved siden av, for at fallet skulle bli større (sv: at överträdelsen skulle överflöda). Men der synden ble større, ble nåden enda mer overstrømmende rik». Ja, dette er å «forkynne fred», å «bære godt budskap», å «forkynne frelse». Hvor herlige, hvor fagre, er ikke deres føtter, deres forkynnelse, som bærer fram slike budskap!
Men emnet: evangeliets herlighet og betydning for sjelen, har også en alvorlig side som vi bør tenke grundig over. Gjennom evangeliets betydning for sjelen åpenbares nemlig mitt hjertes tilstand. Evangeliet er ikke herlig for alle! For mange er det bare «ussel mat» som de er «inderlig lei av» (4Mos 21:5). Dette vitner om deres tilstand. Måtte hver eneste én gå til sitt eget hjerte og spørre: Er evangeliet herlig, ja, uunnværlig for meg? For slik må det være for alle våkne og fattige sjeler. Og hvis det én gang har vært herlig og uunnværlig for deg, men nå er blitt en gammel forkynnelse som du kan godt nok, da har helt sikkert den åndelige søvnen fått makt over deg. Da er den første kjæligheten borte, og da blir snart lysestaken flyttet, hvis du ikke omvender deg (Åp 2:5). Den utakknemlighet og likegladhet overfor evangeliet som ofte oppstår der en har hatt evangeliet lenge, har nok også Gud råd for. Men det skjer ved at han tar fra de mette sjelene den rikdommen de ikke lenger verdsetter. Så lar han dem på nytt tørke inn gjennom lang tid, for at de etter en tid på nytt bedre kan kjenne hvor fagre budbærerens føtter er. Eller han rammer dem med den forferdelige straffen at de fylles med fremmede og bedragerske lærer, eller med all verdens søppel, med synd og skam. Kirkens historie viser oss alt dette. Måtte vi i tide tenke grundig over evangeliets betydning, - og hvor mye det betyr for oss selv - -!
Men det er også andre årsaker til at vi bør tenke grundig gjennom denne teksten: For å vekkes opp til mer kjærlighetens omtanke for våre hedenske brødre som ennå aldri har hørt lyden av det frelsesbudskapet som vi er begynt å bli trøtte av. De ville i stor fryd glede seg om de bare fikk smulene fra de overmette barnenes bord. Du som har smakt evangeliets frydefulle budskap; tenk på brødrene dine i de hedenske landene! Hvordan skal de kunne bli frelst uten troen på Jesus? Og hvordan skal de tro og påkalle ham som de ikke har hørt? Og hvordan skal de høre uten noen som forkynner? Og hvordan skal noen kunne forkynne hvis de ikke blir utsendt?
Hvem skal så være Guds redskap til å sende nådens budbærere? Er det ikke de kristne, de som eier den dyre gaven; evangeliet? Og hvilke kristne skulle spesielt beveges til dette? Er det noen nærmere enn akkurat de som selv har smakt hvor herlig evangeliet er? Og hvem blant disse som tror skal så beveges til denne kjærlighetsgjerning? Skulle det ikke også være deg -, ja, skulle det ikke være hver eneste én? Hvem skulle være unntatt eller utelukket fra den nåden det er å få tjene sin Herres rike? Det er betenkelig at enkelte kristne, som forøvrig kan synes å være levende i nåden, ikke kjenner den indre trangen og driften etter å få være med i en slik hjertesak for deres Herres rike. Andre derimot, som ennå ikke markert har smakt evangeliets sødme, er villige til å gjøre ganske mye for at fortapte syndere skulle få motta dette lyset.
Men vi går tilbake til teksten. Apostelen har hatt en helt konkret hensikt med å anvende de profetiske ordene fra GT. Med Den Hellige Skrifts eget vitnesbyrd vil han overbevise jødene om at Herren ikke har latt dem gå uvitende om evangeliets frelsende lære. Men da må jo det første spørsmålet bli; hvorfor de likevel ikke tror på Kristus, men ennå søker å bygge opp sin egen rettferdighet. Dette spørsmålet svarer han nå på, med denne tilføyelsen:
16: Men ikke alle var lydige mot evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde det budskapet han hørte av oss?
Med dette sukket gir Paulus uttrykk for den egentlige årsaken til menneskenes vantro og fortapelse. Det ligger ikke i det at de ikke har hørt eller opplevd Guds kall. Heller ikke i noen slags forutbestemt vilkårlig beslutning fra Guds side. Nei, sier apostelen: «De hava icke alla hörsammat evangelium» («ikke alle var lydige mot evangeliet») - det er deres egen «ohörsamhet» som gjør dem ulykkelige. Nådens herlige budskap er gått ut til dem, de er innbudt til bryllupet, de er kalt, og titt minnet om å komme (v.21). Men de var ikke lydige* overfor (sv: hava icke hörsammat) kallet. Og denne dommen rammer ikke bare de åpenbare gudsforakterne som lever fritt i verden og synden, men også mange som «har nidkjærhet for Gud» og «jaget etter rettferdighetens lov». Og hva denne ulydigheten mot evangeliet egentlig består i, det sa Paulus uttrykkelig i v.3: «De har ikke underordnet seg (gitt seg inn under) Guds rettferdighet» - «De søker å bygge opp sin egen rettferdighet».
*
Mange har en fullstendig feil, og særdeles farlig, oppfatning og bruk av ordet «lydig» i denne forbindelse. Det læres ofte som om dette skulle gå på det vi vanligvis legger i menneskelig lydighet. Hele Skriften bærer derimot klart budskap om at den «lydighet mot evangeliet» det her og mange andre steder tales om, er en hjertets åpenhet og mottagelighet for evangeliet - som forøvrig også bare virkes gjennom evangeliets budskap (Rom 1:5, 10:16, 16:26 m.fl.). Derfor er ofte det svenske «hörsamma» gjengitt, som taler om et åpent øre - og som i langt mindre grad enn vårt «lydig» gjør leserne til lydighetstreller. (Oversetters kommentar).
Her taler ikke apostelen om det forholdet at vi på alle områder er overtredere overfor Guds bud, og dermed ikke rettmessig er lydige mot loven. Den ulydigheten er et allment onde for alle mennesker - «Det er ikke én rettferdig, nei, ikke én eneste». Men denne tilstanden får likevel alltid være under forlatelse, når mennesket likevel lyder evangeliets kall, og kommer i anger og tro til Jesu føtter. Nei, her tales det om den fordømmende ulydighetensom Herren skildrer slik: «Om synd, fordi de ikke tror på meg». Ulydigheten mot evangeliet består i at en ikke hører og tilber Sønnen, ikke bøyer seg for hans nådes kall, ikke vil lyde hans røst som kaller oss til omvendelse og tro. Det er en åpenbar sannhet at ikke noe menneske av seg selv er villig til dette. Hver eneste én er død i synden. Men just derfor kommer Gud først med sin nåderøst til mennesket, der det ligger fullstendig død i sine synder. I og gjennom sin nåde setter han deg i stand til både å høre hans røst, og til å søke nåde. Men fortsatt kan du velge å lukke øret ditt til for kallet.
Herren forklarer selv hva det vil si å være ulydig mot evangeliet, når han sier: «Dette er dommen, at lyset er kommet inn i verden og menneskene elsket mørket framfor lyset». Det samme taler han om når han sier om de som var innbudt til nådens bryllup, at når innbydelsen kom så «foraktet de det og gikk sin vei, en til sin egen gård, en annen til sin forretning» (Mat 22:1-5, Luk 14:16-24). Det er dette som ligger i Paulus’ ord: «Ikke alle var lydige mot evangeliet». Og at det var dette som ville komme til å skje der evangeliet blir forkynt, det var også forutsagt av profetene. Paulus tilføyer:
For Jesaja sier: Herre, hvem trodde det budskapet han hørte av oss? Med dette klagesukket begynner profeten det kapitlet hvor han tydeligere og rikere enn noe annet sted viser Kristus i hans lidelse for oss (Jes 53). Og den forutsigelsen om jødenes vantro som ligger i dette, brukte også Johannes (12:38) til å forklare hvordan de, selv om de så Herren Jesu mange underverk for øynene sine, likevel kunne bli værende i sin vantro. Johannes sier at denne vantroen var en tilstand som profetene hadde forutsagt, og som en derfor måtte vente: «for at profeten Jesajas ord skulle bli oppfylt, slik han har sagt: Herre, hvem trodde vårt budskap? Og for hvem ble Herrens arm åpenbart?» Dette nødens sukk antyder at det bare ville komme til å bli få av den store massen som ville tro. Bak spørsmålet: «hvem trodde» ligger denne tanken: Vil i det hele tatt noen komme til å tro?
Og her taler profeten tross alt om det folket som høyaktet sin hellige skrift som en åpenbarelse fra Gud! Denne profetien om jødenes vantro bruker apostelen her for om mulig å vekke sine vantro brødre. De skulle få se at deres vantro til og med var noe som var forutsagt av profetene. Og et slikt eksempel på vantro, som jødenes, er da så forferdelig og skremmende at det burde vekke de vantro også blant oss i dag. Men nei, den profetiske forutsigelsen vil gå i oppfyllelse til alle tider. Det vil alltid bare bli få som tror og blir frelst. - Etter at Paulus nå kort har talt om årsaken til at jødene gikk fortapt, gir han i neste vers et konsentrat av hva han nettopp har sagt om troens grunn og kilde. For at han deretter ennå grundigere kan bevise at jødenes vantro var selvforskyldt. Først sier han:
17: Så kommer da troen av det en hører, og det en hører kommer ved Guds ord.
Dette verset er en konklusjon på versene foran, 14-15. Der viste jo Paulus at for å kunne tro, måtte en ha fått høre evangeliet forkynt. Og at denne forkynnelsen igjen forutsatte at noen var blitt sendt ut, eller hadde fått Guds befaling om å forkynne. Så sier han nå: «Så kommer da troen av det en hører, og det en hører kommer ved Guds ord». Her står ganske klart: «Ved Guds ord». Det sier oss at vi selvsagt ikke er avhengig av forkynnelsen til enhver tid - hvis Ordet først er blitt forkynt, så vi kan lese eller «høre» det gjengitt på annen måte. For vi vet jo at mange kommer til tro gjennom selve Bibelens ord, uten at noen levende røst forkynner det. Men den muntlige forkynnelsen av evangeliet vil alltid være det primære, det vi først og fremst søker der det forkynnes rent.
Men la oss nå se hva vi lærer av dette verset vårt. Jo, at troen ikke kan fødes uten gjennom evangeliets ord. Hver eneste én som vil få den frelsende troen, bør tenke grundig over dette. Troen vil aldri kunne oppstå i et menneskes hjerte uten gjennom Guds nådebudskap. Riktignok forkynner også Guds skaperverk hans storhet, hans visdom og godhet. Og loven i vår samvittighet taler nok også om hans hellighet og rettferdighet. Men selv om menneskene var mer mottagelige for dette budskapet ut fra Guds natur, enn slik vi ble det gjennom syndefallet, så kunne vi aldri gjennom dette komme til tro på det eneste navnet som vi kan bli frelst ved. Vi ville aldri få en tro som omskaper og helliger hjertet, en tro som gir trøst mot synden og fred i døden. En frelsende og helliggjørende tro kommer aldri gjennom noen fornuftens beslutning eller andre tiltak. Kort sagt: Den rette troen kommer aldri fra noen annen kilde enn det guddommelige ordet om Frelseren. «Troen kommer av det en hører, og det en hører kommer ved Guds ord».
Av dette burde vi lære hvor dåraktige anstrengelsene deres er, når de strever for å få hjertet til å tro - bare gjennom sine egne tanker. Likeså hvor falskt og fruktesløst det er når de, som Luther sier, «setter seg i en krok og venter på Den Hellige Ånd», men unnlater å bruke de synlige nådemidlene. Gud har ikke lovet å gi oss troen og Den Hellige Ånd på den måten. Han har sagt: «Hør! Så skal deres sjel leve!», «Hør på meg! Så skal dere ete det gode, og deres sjel skal glede seg ved de fete retter». «Ordet, det som går ut av min munn, skal ikke vende tomt tilbake til meg» (Jes 55). Ennå mer ugudelig er sinn og tale hos dem som lever et likeglad liv, leser og hører alt annet mer enn Guds ord, og likevel sier: «En kan jo ikke selv ta til seg troen. Det er jo Gud som skal virke troen...». Det er dette som er å «friste Herren». Disse skal en gang få høre den rettferdige dommeren tale dette til dem: Dere ville ikke. Gjennom mitt ord ville jeg gi dere min Ånd. Men det nådemiddelet foraktet dere bare. «Gud lar seg ikke spotte». Når da troen kommer av det en hører, og det en hører kommer ved Guds ord, - etter Guds befaling sendt og forkynt for oss -, da er det virkelig farlig å avvise denne forkynnelsen.
18: Men jeg sier: Har de ikke hørt? Jo, sannelig: Deres røst har gått ut til hele jorden og deres ord til verdens ender.
Her begynner Paulus mer åpent å gi uttrykk for hensikten med denne delen av kapitlet. Han vil holde jødene selv konkret ansvarlig for sin åpenbare ulydighet mot evangeliet. Og det gjør han ved å bevise at de slett ikke hadde levd under noen mangel på kjennskap om Guds råd til frelse. «Men jeg sier: Har de ikke hørt?». På det spørsmålet svarer han med et ord fra Davids nittende Salme, hvor det først tales om at «Himlene forkynner Guds herlighet. Og hvelvingen viser hans henders verk», og hvordan spesielt solen går ut over verden og sprer sitt lys over alt. Men for sangeren er alt dette også ytre bilder på hva han straks etterpå, v.8-12, uttrykkelig omtaler; nemlig Herrens ord og vitnesbyrd, som «gleder hjertet, er rent og opplyser øynene». Nå anvender Paulus på evangeliets forkynnelse det som i v.5 først og fremst sies om hvordan skaperverket taler/forkynner. Dermed viser han oss Salmens dypere, åndelige mening. Deres røst (røsten av dem som forkynner Herrens ære) har gått ut til hele jorden og deres ord til verdens ender.
I dette kapitlet tales det jo gjennomført om Israel (v.1, 19,21). Og Israel hadde alltid kjennskap til Guds ord, selv da dette folket levde spredt ut over jorden. Dermed er apostelens bevisførsel her fullstendig uimotsigelig. Gud hadde stadig åpenbart seg for Israel. Til Israel hadde han sendt profetene sine. Mens andre folk lå i mørke, hadde Israel både gjennom skrift og tale, og i mange herlige forbilledlige handlinger, alltid forkynnelsen om Frelseren som skulle komme. Med all mulig grunn kunne derfor Paulus spørre: «Har de ikke hørt?». Og han gjentar sitt spørsmål, og underbygger sin påstand med ennå flere bibelord, for desto dypere å presse brodden av sin bevisførsel inn i sine vantro brødres hjerter. Han tilføyer:
19: Men jeg sier: Forstod ikke Israel dette? Først sier Moses: Jeg vil gjøre dere nidkjære ved dem som ikke er et folkeslag. Jeg vil egge dere til vrede ved et uforstandig folkeslag.
Meningen med dette og de følgende versene fatter vi lettest og riktigst når vi husker på hva som er apostelens hovedlære i disse kapitlene (9-11), og hva han spesielt vil innprente hos jødene. Han har lært at Guds rike gis ikke etter fortjeneste eller andre menneskelige forutsetninger, men av bare nåde til «hver den som tror», enten han nå er «jøde eller greker». Er så dette en ny lære som Israel uten noen som helst følger for dem bare kan forkaste? Eller har ikke deres egen Hellige Skrift forlengst forkynt dem dette? Dette er selve spørsmålsstillingen. Det er dette som ligger ham på hjertet, når Paulus nå spør: «Men jeg sier: Forstod ikke Israel dette?» (C.O.R.’s tekst sier: Var vel dette ukjent for Israel?) - hva er så «dette»? Jo, det som det dreide seg om, var dette avgjørende spørsmålet; om Guds rike gis bare av nåde til «hver den som tror». Og altså ikke til jødene bare på grunnlag av at de var Guds eiendomsfolk med all deres gudsdyrkelse. Men til hver den som tror. Slik at også hedningene, «dem som ikke er et folkeslag», når de tror blir frelst, i motsetning til det vantro eiendomsfolket.
Har ikke Israel fått vite dette? Har ikke Skriften for lenge siden forkynt dette? Nå kommer det rette svaret på spørsmålet, når Paulus siterer Skriftene deres: «Først sier Moses: Jeg vil gjøre dere nidkjære ved dem som ikke er et folkeslag. Jeg vil egge dere til vrede ved et uforstandig folkeslag». Å, Israels folk: I disse Herrens ord fra 5Mos 32:21 er det jo forutsagt at hedningene skal bli så velsignet ved å motta evangeliets lys, nåde og frelse, at dere blir oppbrakt mot dem i misunnelse. Så stor en nåde skal bli gitt til hedningene at dere skal vekkes opp. Først til nidkjærhet, sinne og misunnelse. Senere vil dere uroes, og etter hvert føres til omvendelse og iver etter å innta riket. Dette som først av alle ble tilbudt dere. Men som nå, på grunn av at dere foraktet det, ble gitt til hedningene fordi de trodde.
Sammenliknet med Israel var hedningene et «ikke-folk» (gr.teksten). For selv om de på det menneskelige plan nok var ordnet i samfunn, så var de i åndelig mening som ville. Sammenliknet med Israel var de også et «uforstandig folkeslag». For mens Israel hadde lyset fra Guds ord blant seg, så lå hedningene nedsunket i den dypeste uvitenhet og råskap. Der hersket hverken opplysning, godhet eller verdighet av noe slag. Men et slikt folk, sier altså Herren, skal bli så opplyst og benådet - framfor dere, at jeg gjennom dette skal vekke dere opp, «gjøre dere nidkjære», ja, «egge dere til vrede». Men, (slik vi ser det i kap.11:25-27) denne vreden skal i sin tid gå over til vrede og sorg over dere selv, ja, til anger og omvendelse. På samme måte som en hustru som med god grunn er forkastet av sin mann, skulle Israel kjenne en dyp smerte ved å oppleve mannens forbindelse med en annen (hedningene). Og på den bakgrunn tennes opp til iver etter å gjenvinne hans kjærlighet, få gripe evangeliet og bli frelst på samme måte som hedningene som er kommet til tro.
I denne forutsigelsen ser vi også klart forkynt apostelens store hovedlære, som han hele veien innprenter; at evangeliets nåde, rettferdighet og frelse ikke skulle gis etter fortjeneste eller andre ytre fortrinn, men av bare nåde til «hver den som tror». Her ser vi at dette hadde Moses, den første av profetene, forutsagt i Israels Hellige Skrift. Altså var det ikke noen ny lære som de bare kunne forkaste, uten at det fikk noen som helst konsekvenser. Dette er sterk bevisførsel fra apostelens side. Men han bruker ennå flere vitnesbyrd fra Skriften. Han fortsetter:
20: Men Jesaja er meget frimodig og sier: Jeg ble funnet av dem som ikke søkte meg. Jeg ble åpenbart for dem som ikke spurte etter meg.
21: Men til Israel sier han: Hele dagen lang har jeg rakt ut mine hender til et ulydig folk som tar til motmæle.
Slik følger disse versene etter hverandre i Jesaja 65:1-2.
«Jesaja er meget frimodig», sier Paulus. Apostelen visste at det krevdes frimodighet til å uttale dette som disse Herrens ord innebærer. Det tales jo om hvordan de mest uverdige mennesker kommer til Guds rike, får nåde og frelse bare ved tro (v.4,11,12). Mens de mest nidkjære gjerningskristne fremdeles bare var et «ulydig folk som tar til motmæle» ( sv: ohörsamt och gensträvigt folk).
Jeg ble funnet av dem som ikke søkte meg. Jeg ble åpenbart for dem som ikke spurte etter meg. Her taler Herren gjennom profeten ennå mer tydelig enn det han i mer skjulte ordelag forutsa gjennom Moses (v.19): At hedningene skulle komme til hans rike og motta dets nåde og velsignelser. Hos Moses ble disse kalt «et uforstandig folkeslag» «som ikke er et folk». Her omtales de med disse ordene: «de som ikke søkte meg, - ikke spurte etter meg». Og nå er det altså disse Herren holder fram. «Av slike var det jeg ble funnet», sier han. Men da må det vel også være han som har oppsøkt dem? Ja, akkurat slik var det. Og dette stadfestet at evangeliet skulle gå ut til hele verden, skulle forkynnes for «hele skapningen», og altså ikke bygge på noen som helst fortjeneste eller forutsetninger som jødene mente de hadde. Dette var da det budskapet Jesaja i Herrens navn hadde stor «frimodighet» til å forkynne.
Men husk så på den veldige, guddommelige nåden som skinner fram gjennom disse ordene! «Et uforstandig folkeslag», et folk som ikke en gang «søkte Herren», ikke «spurte etter ham». Det var disse som skulle finne ham, og det var disse som skulle få komme inn i nådens rike, istedenfor dem som utrettet så mye for sin religion som jødene. Ja, slik er Kristi rike; et nåderike, et frelsens rike for «det som er fortapt», for «det dåraktige», «det som blir foraktet», «det som ikke er noe» (1Kor 1:27-28). Her hører vi det tales om «de som ikke søkte meg, - ikke spurte etter meg». Dette burde jo lokke fram de stakkars sjelene som sitter i åndelig mørke, og som, svake i troen, ikke er kommet lenger enn til dette klagesukket: Hvis jeg nå bare hadde den rette tørst etter nåden, den rette anger, var alvorlig og flittig i bønn - da kunne nok jeg også håpe på nåde. Men når jeg er så likeglad og lettsindig osv. ..hvordan kan da Gud være nådig mot meg? Du: Se nå her hva Herren selv sier: «De som ikke søkte meg, - ikke spurte etter meg»! Noe ganske annet er det hvis derimot et menneske aldri søker Herren. Da blir det vel i all evighet borte fra hans nåde. Men da er det ikke fordi nåden i Guds hjerte var blitt mindre på grunn av dette menneskets likegyldighet.
Vi skal huske at enten vi kommer eller ei, så har han dødd på korset for hver eneste sjel. Han «søker det som er fortapt». Søker dem som ennå ikke søker ham, slik Kristus sier det: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere» (Joh 15:16). Men da virker sikkert nok hans nåde at vi også begynner å søke ham. Profeten sier det slik: «Jeg bød meg fram for dem som ikke spurte. Jeg var å finne for dem som ikke søkte meg» (Jes 65:1). At vi begynner å søke og spørre etter Herren, er bare en frukt av at han først har oppsøkt oss. Herren sier at «ingen kan komme til meg uten at Faderen drar ham». Guds kjærlighet drar oss - før vi begynner å søke ham, og er derfor helt uberørt av noen godhet eller fromhet hos oss. Men når vi så begynner å søke ham, da får vi kjenne vår store likegyldighet, vårt kalde hjerte og vår treghet. Da er det om å gjøre at vi husker at nåden i Guds hjerte er fullstendig uavhengig av om vi søker, eller av hvor alvorlige vi er, hvor mye vi ber osv. På tross av at Jerusalem ikke ville omvende seg, så var Jesu hjertelag slik at han gråt over deres tilstand. Slik er Guds hjertelag. Hør nå hva Paulus også tilføyer:
Men til Israel sier han: Hele dagen lang rekker jeg ut mine hender til et ulydig folk som tar til motmæle. Dette er da siste ordet, men også det sterkeste, som svar på spørsmålet: «Forstod ikke Israel dette?» (sv: Var vel dette ukjent for Israel?). Israel er bundet opp i sitt ansvar. Mer enn noe annet folk har Israel fått høre Herrens ord. «Til Israel», eller «når det gjelder Israel» sier han: hele dagen lang rekker jeg ut mine hender til et ulydig folk som tar til motmæle» (sv: til et ohörsamt och gensträvigt folk). «Hele dagen», d.v.s. gjennom hele deres nådedag, hele den lange tiden Herren søkte folket med sin nåde. «Jeg rakte mine hender ut til dem», d.v.s. jeg har stått som en øm, forsonlig far står med utrakte armer mot barnet sitt som har falt og er gått bort. Jeg sier: Kom tilbake, barnet mitt! Jeg vil forlate deg alt. Kom bare og kast deg i armene mine! Erkjenn bare at jeg er din allmektige Far, og søk omvendelse, så skal alt bli godt igjen! Ja, slik har Herren Gud virkelig ropt til Israel: «Vend tilbake, Israel, du frafalne datter», eller du utro brud, «jeg vil opprette en ny pakt med deg» osv.. Det er dette han sier gjennom at han «rekker ut hendene sine».
Og hvordan har så folket svart på all denne nåden? Det får vi vite gjennom disse ordene fra Herren: «ett ohörsamt och gensträvigt folk». Slik er det folket har vært. Det samme klager Herren Gud også over andre steder: «Hva var det mer å gjøre med min vingård, som jeg ikke alt hadde gjort med den? Hvorfor bar den ville druer når jeg ventet at den skulle bære gode (sv: bära äkta druvor)?» (Jes 5:4). Samme klagesukk har Herren foran Jerusalem: «Hvor ofte ville jeg ikke samle sammen dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene sine, men dere ville ikke!» (Mat 23:37). De «ville ikke». De var et «ulydig (sv: ohörsamt) folk», sier teksten vår. De «var ikke lydige mot (sv: hörsammade icke) evangeliet». De ville ikke vende om og gi Herren hjertet, men gav ham isteden bare ytre gjerninger og seremonier i sin gudstjeneste. Ja, de var «et folk som tok til motmæle» (sv: et gjenstridig folk). De reiste seg mot omvendelses-predikantene, de motsa sterkt og viste fra seg all Guds nåde.
I disse klagesukkene: «et ulydig folk som tar til motmæle» er, kort sagt, hele Israels historie skildret, slik folket var både før, under og etter Kristi dager på jord. Mot Moses og Aron reiste de seg ofte. Profetene steinet de. Livets fyrste drepte de. Og denne ubotferdige ondskapen, og den dommen som ble følgene, var altså forutsagt av profetene. Dermed lå det også i Paulus’ anvendelse av Jesajas ord, et særdeles sterkt og knusende budskap. Det medførte jo at de ikke lenger kunne forsvare seg med uvitenhet, for de var kalt til omvendelse av Gud, lenge og inntrengende - «hele dagen lang har jeg rakt ut mine hender». Dernest gikk det jo også klart fram av budskapet hans at de var «et ulydig folk som tok til motmæle». Dermed var også dommen over dem allerede uttalt.
Slik avslutter apostelen det kapitlet hvor han begynte med dette som var «hans hjertes ønske og bønn til Gud for Israel». Hans kjærlighet til dem hindret ham ikke i å uttale dommen over dem. Og i dette kapitlet har han også tydelig sagt hva som var grunnen til at et slikt folk, som hadde «nidkjærhet for Gud» og «jaget etter rettferdighetens lov», likevel gikk fortapt. Fordi de altså i alt sitt strev etter rettferdighet ikke var lydige mot (sv: icke hörsammat) evangeliet - «de søkte å bygge opp sin egen rettferdighet. Derfor underordnet de seg ikke (gav seg ikke inn under) Guds rettferdighet». Måtte vi aldri glemme denne lærdommen!
Måtte vi så aldri glemme at alt det Skriften inneholder om Israel, det er skrevet for alle folk til alle tider - «det ble skrevet ned til advarsel for oss» (1Kor 10:11). Og måtte så også hver eneste én av oss holde dette speilet opp for øynene våre! Ønsker du å få klar beskjed om hvilket sinnelag Gud har, og hva han til sist vil gjøre med oss, så bare se på Israels historie. Hvordan han handlet med det ulydige og gjenstridige folket. Der ser du hva Gud skal gjøre med dem som aldri vil adlyde hans kall til omvendelse, men alltid bare fortsetter i synd og selvopptatthet. Ja, der ser du hva han vil gjøre også med dem som har hatt stor nidkjærhet for Gud, for kristelighet og bønn, - men som i alt dette har sin egentlige trøst, sin rettferdighet - og dermed ikke «hörsamma evangelium». Ja, hva gjorde Gud med det egenrettferdige, troløse og ubotferdige Israel? For det samme skal han jo også gjøre med de troløse og ubotferdige kristne. Profeten sier «de var gjenstridige og gjorde hans Hellige Ånd sorg. Da skiftet han sinn og ble deres fiende, han selv stred mot dem» (Jes 63:10).
Nå gjorde Gud det han hadde forutsagt et annet sted: «Fordi jeg ropte, og dere ikke ville høre, fordi jeg rakte ut min hånd, og ingen gav akt, fordi dere foraktet alle mine råd og ikke ville vite av min tilrettevisning, så vil også jeg le når ulykken rammer dere, jeg vil spotte når det kommer som dere gruer for, når det dere gruer for kommer som et uvær, og deres ulykke farer fram som en stormvind.... Da skal de kalle på meg, men jeg svarer ikke. De skal søke meg, men ikke finne meg» (Ord 1:24-30). Slik gikk Herren fram gjennom mange straffedommer over Israel, men spesielt i den siste, da Jerusalem ble ødelagt. «Da ble der slike bønnerop inne i byen at steinene kunne røres. Men himmelen var som av kobber», stengt for all deres bønn. Nå var det Herren som ikke hørte dem, - på samme måte som de før ikke ville høre på ham. Slik handler Herren. En tid rekker han sine hender ut og innbyr synderen til å komme. Men den dagen kommer da nådens tid er forbi. Da følger dommen uten barmhjertighet. Slik har også den kjærlige Frelseren beskrevet det f.eks. i Mat 22:1-13, og mange andre steder. Og når vi ser hvordan jødene ble kastet og spredt ut over hele verden, da ser vi realiteten av alvoret i Herrens advarsler. Å, måtte hver eneste én våkne opp og erkjenne at Herren er fortsatt akkurat den samme! Hans advarsler til troløse kristne er like alvorlige som advarslene til det troløse Israel!
Men på samme måte som Gud er en forferdelig dommer over dem som forakter ham, så er han også umåtelig nådig mot alle dem som hører hans røst og faller ned for hans fot. Se hvordan han fryder seg over de stakkars hedningene som tok imot hans nåde: «Jeg ble funnet av dem som ikke søkte meg». Ja, se hvordan han skildrer sin inderlige lengt når han venter på sitt «ohörsamma och gensträviga folk». Og husk så på at Gud er den samme til alle tider. Nøyaktig slik som han var, eller sa at han var, slik er han også i dag. Og hva er det han sier om seg selv? «Hele dagen lang har jeg rakt ut mine hender». Slik står han også i denne stund med utrakte hender mot hver eneste én som ønsker å kunne tro, og å komme til ham. Slik taler også Herren Kristus: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile!» «Den som kommer til meg, skal jeg aldri støte ut». Dette må jo være akkurat det samme som at: Jeg står med utrakte hender.
Så sier du kanskje: Men denne nåden må jo bare være for virkelig botferdige og lydige sjeler, men jeg er bestandig ulydig. Jeg har ikke en gang en alvorlig vilje og kjærlighet til det gode. Hvordan skulle så jeg kunne ha noen trøst av slike ord? - Svar: Se nå etter hvordan teksten lyder! Han sier ikke: Jeg rakte mine hender ut til et lydig og botferdig..., men tvert imot «til et ulydig og gjenstridig folk». Men hvordan skal så dette oppfattes? Et slikt folk er jo forkastet? Ja, hvis du aldri blir noe annet enn ulydig og gjenstridig, da er du nok for ditt vedkommende ulykkelig. Men fortsatt er jo Herren Gud den han sier han er. Spørsmålet er jo om Gud kan være nådig - når du er så ulydig. Hør nå, og glem aldri dette: At nåden i Guds hjerte er fullstendig fri og uavhengig av din fromhet. Se hvordan han kom til Adam på syndefallets dag med den første forkynnelsen av evangeliet, da Adam var så full av ondskap at han i bitterhet ville skyve skylden for fallet over på Gud selv. Han sier jo at: «Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg åt». Men på tross av dette bar Gud fram sitt nådefulle budskap. Og se hvordan den fortapte sønnens far «da han fremdeles var langt unna» «sprang ham imøte og falt ham om halsen og kysset ham». Slik har Herren Kristus selv skildret sitt hjertelag.
Hvis du derimot bestandig blir værende i det fremmede landet, så blir du jo også for evig borte fra Guds nåde og frelse. Men faderhjertet er alltid uforandret. Faderarmene er likevel alltid utrakt mot deg så lenge din nådetid varer, så lenge du ennå blir kalt. «Hele dagen lang rekker han sine hender ut til et ulydig og gjenstridig folk». Er det derimot kommet dit hen at du selv kjemper mot din ondskap og ulydighet, og gjerne vil tro og adlyde Guds kall, så kjenner du kanskje ennå daglig naturens ulydighet. For den dukker jo opp både i tanker, ord og gjerninger. Men hvis du da, uansett alt dette likevel søker nåde, tilgivelse og hjelp ved Jesu føtter, ja, så er du ganske visst både søkt og funnet av din himmelske Far. For da er ulydigheten mot evangeliet brutt, og du er allerede i Fars armer.
Måtte vi aldri glemme hva denne teksten sier; at Gud står med utrakte hender - til og med mot et ulydig folk. Og da må jo også ganske visst det mennesket bli mottatt med all hans kjærlighet og glede, som selv tar avstand fra sin ulydighet og inderlig ønsker både å tro og å lyde ham. Så er da ordet om en slik nåde hos Gud både overbevisende og klart framstilt også i dette dyrebare kapitlet. Måtte bare Gud gi oss av sin Hellige Ånd, så vi også kan få dette inn i hjertet, og deretter beholde det til evig liv! Amen.
Bind 3, kap. 11
Romerbrevets budskap BIND 3, kap. 11
Kapittel 11
Innhold: Guds rådslutning med Israel: 1: At Gud ikke forkaster sitt folk, men alltid har sin «rest», selv om alle de andre lever i et bedrag (1-10). 2: Men det er heller ikke meningen at alle de andre alltid bare skal fortsette i sitt bedrag. Paulus sukker jo og ber om at de skal omvende seg. For på samme måte som deres fall førte til at hedningene ble frelst, så skal ennå større ting skje når jødene kommer tilbake til Gud (11-16). 3: De som har vendt om fra hedenskap, advares mot å opphøye seg over jødene, og formanes til isteden å frykte for seg selv (17-24). 4: I mer konkrete formuleringer gjentas forutsigelsen om Israels framtidige omvendelse. Deretter avslutter Paulus i tilbedelse og lovprisning til Gud for hans uutgrunnelige visdom og storhet (25-36).
I det niende og tiende kapitlet har Paulus nå vist at når Herren Gud etter sitt evige råd til frelse rettferdiggjør bare dem som tror på Sønnen, som han gjør med hedningene - mens Israel i all sin religiøsitet går fortapt på grunn av sin vantro, så er dette ikke i strid verken med hans tidligere løfter til Israel, eller med hvordan han dømmer i sin hellige rettferdighet. Dette har Paulus underbygget gjennom mange ord fra Skriften. Han har bevist at Israel ikke hadde vært overlatt til noen uvitenhet om Guds råd til frelse, men tvert imot både lenge og inntrengende vært kalt til omvendelse. Så har han også vist at da må følgene av alt dette bli at deres egen ulydighet overfor evangeliet var selve årsaken til deres vantro, så de måtte gå fortapt. Alt dette var jo i sum et forferdelig budskap. Så kunne da også Paulus ha forlatt dette emnet, og gått over til den andre hoveddelen i brevet: Formaningene. Men nei, hans kjærlighet til sitt folk, og nøden for tilstanden deres, gav ham ikke lov til å forlate emnet på et så trøstesløst punkt. Han er tvunget til også å forkynne det håpet som ennå står åpent, såvel for oss som for de vantro i Israel.
Og her gjør han som de gamle profetene. Etter sin mest knusende omvendelses-forkynnelse, sluttet de ofte med trøst om at det var bedre tider i vente. Her er da apostelens blikk rettet mot de bedre tidene, og mer trøstefulle forhold som ennå gjenstår. Slik ser vi dette kapitlets sammenheng med det forrige.
Men det kunne ennå stå et spørsmål åpent, et som ennå ikke var blitt besvart. Vel var egenrettferdighetens vei og vantroens unnskyldninger blitt tilintetgjort, når Paulus viste at Guds løfter ikke er gjort til intet, fordi om de vantro i Israel blir forkastet. For Guds løfter gjaldt jo det sanne Israel. Og i sin nåde utvelger Gud til frelse hvem han vil. Derfor er han rettferdig når han bare utvelger troens barn. Men så kunne det fremdeles spørres: Hvordan fullbyrdes så Guds egen nådige rådslutning i at han utvalgte Israel, og skilte dem ut fra alle andre folk? Herren Gud, som jo på forhånd ser alt, må jo ha hatt et annet og nådigere siktemål med å utvelge Israel, enn at de til slutt bare skal gå fortapt og utslettes?
Det spørsmålet belyser nå apostelen. Han viser Guds underlige og nådefulle måte å styre på i dette at ikke bare skulle hele verdens frelser komme fra Israel (v.26). Men, etter at evangeliet på grunn av Israels vantro isteden gikk ut til hedningene, så skulle dette at disse ble benådet og frelst, omsider bli til en vekkelse for Israel. Så skulle de i anger og tro vende om til ham som de først hadde forkastet. Paulus sier: «Ved deres overtredelse er frelsen kommet til hedningene, for å gjøre dem nidkjære. Hvis nå deres fall er blitt til rikdom for verden og deres fåtall til en rikdom for hedningene, hvor mye mer da deres fylde!» «Forherdelse har rammet en del av Israel inntil det fulle antall av hedningene er kommet inn, og så skal hele Israel bli frelst»». Det er når han taler om hvordan Gud fører sitt folk på denne mektige og trofaste måten, at Paulus gripes av beundring over dybden i Guds råd og visdom, så han avslutter med bare å prise og lovsynge Gud. For av ham, gjennom ham og til ham er alt skapt.
I dette ellevte kapitlet finner vi altså den mest trøsterike utsikten over Guds rådslutning. Både når det gjelder vårt liv her på jord, og det vi har i vente. Både når det gjelder hedningenes, men også til sist Israels framtidige omvendelse. Men det inneholder også så mye annet som er så «hälsosamt» (som har så stor betydning for vår åndelige helse), så dypt trøsterikt, eller med så advarende tyngde. Så her er det mye godt å hente, hvis Herren i sin nåde lar oss får se og motta det. Måtte bare han være nær oss og velsigne oss!
1: Jeg spør da: Har Gud forkastet sitt folk? På ingen måte! Jeg er jo også en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme.
Jeg spør da. Med bakgrunn i alt jeg har sagt foran, spesielt det vi just har gått gjennom (Kap.10:20-21), og for å unngå en stor misforståelse, så spør jeg: Har Gud forkastet sitt folk? Er dette meningen eller konsekvensen av det jeg har lært? Jeg har jo vist at Israel gjennom sin vantro ikke får del i evangeliets nåde, og at hedningen ved tro får motta den. Innebærer dette at Herren Gud har forkastet sitt folk, altså hele Israel, så hans vrede er over hver eneste én i hele dette folket? Ja, dette var ennå en mulig misforståelse av ordene, apostelen tenkte kunne oppstå. For slik er menneskehjertet. Det misbruker Herrens ord til alle kanter. Først og fremst kunne de jødene som ennå stod imot sannheten, utlegge apostelens budskap på den måten. De kunne si at han lærer at Gud har forkastet sitt folk, ja, forkastet alt som jøde heter.
Dernest kunne de som nok var åpne for hans forkynnelse, likevel bli bedratt av hjertets tendenser til å overdimensjonere all urovekkende forkynnelse. Dermed kunne de virkelig oppfatte ordene om Israels vantro og fall, som om Gud hadde gitt opp alle som tilhørte Israels folk, og for alltid utelukket dem fra evangeliets frelse og velsignelse. Vi vet at den oppfatningen også fra tid til annen har slått rot hos kristne. Men denne oppfatningen avviser Paulus kraftig. Han sier: På ingen måte! Gud bevare oss fra å oppfatte ordene hans på den måten! Det er jo ikke selve folket Gud forkaster. Det gjelder bare de vantro av folket. Bare dem som aldri lytter til evangeliet, så det får omvende hjertet deres. Skulle min forkynnelse innebære at selve folket, alt som har navn av Israel, var utelukket fra evangeliets nåde, da hadde jeg jo utelukket meg selv også fra det.
Jeg er jo også en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme. Dette var jo en enkel og avgjørende måte å argumentere på. Paulus sier m.a.o.: Alle forstår jo at jeg mener jeg selv har del i evangeliets nåde. Hvis det da skulle være min lære at alle som er en israelitt, skulle være forkastet av Gud, så hadde jeg jo dermed også fordømt meg selv. For jeg er jo også en israelitt. Bare dette skulle vel bevise at jeg ikke mener at hele Israel, som folkeslag betraktet, er forkastet. Paulus tilføyer: «Av Abrahams ætt, av Benjamins stamme» (for allerede ordet «israelitt» betegner en av Abrahams etterkommere). Denne tilføyelsen viser apostelens iver etter å underbygge sin bevisførsel kraftig. For dermed har han ikke bare brukt flere ord til å grunnfeste tanken i dette. Han har også vist at han er en virkelig israelitt. Ikke en proselytt (en person som bare var tatt opp som israelitt utenfra) som bare var forenet med Israel, men et blodets avkom av Abraham.
I tillegg nevner han at han var «av Benjamins stamme». D.v.s. at han tilhørte en av de to stammene som ble trofaste mot Davids hus og den sanne gudstjenesten da Israel ble splittet under Rehabeam. Dermed er alt dette den beste dokumentasjon for å vise falskheten i den misforståelsen spørsmålet antyder. Dernest viser det også at selve folket, og Guds gamle pakt med dem, ennå alltid var aktet høyt av Paulus. Men at han i nidkjærhet for sannheten og sitt folks frelse, ble drevet til å forkynne den dom som Guds ord innebærer.
I tillegg til den vesentligste lærdommen, eller bevisførselen i selve spørsmålet, kan vi av dette stedet også hente en annen lærdom. Som i de mange andre stedene hvor apostelen bruker seg selv som eksempel (f.eks. 1Kor 15, 2Kor 11 og 12, Gal 2, Fil 3 m.fl.), så lærer vi også her at når omstendighetene krever det, så er det ikke galt, eller å anse som forfengelig skryt, å benytte seg selv eller sin egen erfaring som eksempel i det en taler om. Men det må alltid bedømmes ut fra hjertets holdning. Er det for å gjøre noen nytte, jeg viser til egne erfaringer? Eller er det bare for å holde meg selv fram? Både her og andre steder der apostelen nevner seg selv som eksempel, er det alltid nytten av det, og kjærligheten som driver ham til det (2Kor 12:11). Men Paulus bruker også et eksempel fra Skriften for å belyse spørsmålet. Han sier:
2-4: Gud har ikke forkastet sitt folk som han tidligere har vedkjent seg. Eller vet dere ikke hva Skriften sier om Elia, hvordan han anklager Israel overfor Gud og sier: Herre, de har drept profetene dine og revet ned altrene dine. Og jeg er alene igjen, og de er ute etter mitt liv. Men hvordan lyder det guddommelige svaret til ham? Jeg har latt det bli igjen for meg sju tusen menn, som ikke har bøyd kne for Baal.
Gud har ikke forkastet sitt folk som han tidligere har vedkjent seg. Dette slås klart fast fra apostelens side. Og det vil han nå bevise. «...forkastet sitt folk som han tidligere har vedkjent seg»! Bare i disse ordene ligger en klar motsigelse. Gud kan jo umulig forkaste «sitt folk», så sant han er en trofast Gud (v.29, 2Tim 3:13). Men Paulus sier ikke bare «sitt folk» (Guds folk), men tilføyer også: «som han tidligere har vedkjent seg». At han «tidligere har vedkjent seg» dette folket, er jo ennå en garanti for at han ikke kan forkaste det. Men «som han tidligere har vedkjent seg» er ikke det samme som utvalgt eller forut bestemt. For det er ikke noe av dette apostelens ord her betyr, bare at han «tidligere har vedkjent seg» dem. Og selve folkets utvelgelse er her antydet gjennom uttrykket «sitt folk».
Men de som Gud på forhånd kjente til ville være og forbli hans folk, dem har han også forutbestemt til å være det (se kap.8:29-30 og forklaringen). Og nettopp i dette at han på forhånd kjente til dem, ligger jo den største sikkerheten for at han ikke skal forkaste sitt utvalgte folk. For ingenting er skjult, slik at Gud ikke på forhånd har sett det. Altså må Gud på forhånd ha kjent til hele dette folks historie. Såvel all deres ulydighet, deres vantro og fall, som også at de på nytt kommer tilbake til Gud. For alt dette har han jo forutsagt i sitt ord, og må derfor også skje. Men i dette ligger da også den største garantien for at han ikke kan forkaste sitt folk, hele folket, men bare de som ikke tror, i dette folket. Ikke noen som helst situasjon kan gjøre at Gud vil forkaste sitt folk. For han kjente det jo på forhånd, før han utvalgte det. Og med ordene «sitt folk som han tidligere har vedkjent seg» menes ikke bare det åndelige Israel (kap.9:6-8), men hele folket, det ser vi tydelig av sammenhengen.
Først og fremst dreier hele spørsmålet seg i v.1: «Har Gud forkastet sitt folk?» ikke om de som tror, men om hele Israels folk. Det ser vi tydelig av hvordan Paulus ordlegger seg når han bruker seg selv som eksempel. Han sier ikke: Jeg er jo også en som tror. Men: «Jeg er jo også av Abrahams ætt, av Benjamins stamme». Og svaret må jo nødvendigvis dreie seg om akkurat det samme som spørsmålet. Videre handler også hele kapitlet om Israels folk som folk betraktet. Ordene: «som han tidligere har vedkjent seg» taler altså om hvordan Gud har vedkjent seg Abraham og hans etterkommere, d.v.s. utvalgt dem, til å være hans eiendomsfolk, på grunnlag av slik han forut kjente dem.
Dette taler Herren om mange steder, bl.a, i 5Mos 10:15, 14:2, Jes 41:8-9, 44:1-2. I de versene vi nå har for oss, viser Paulus samtidig at hele folket ikke er inkludert i Guds frelsende pakt. Det er bare «en rest, etter nådens utvelgelse» (v.5) som utgjør Guds sanne, benådede folk. Likevel er det egentlig ikke dette det dreier seg om her, hvor spørsmålet som stilles er om Gud forkastet hele jødefolket. Det er dette Paulus bestemt avviser. Og med dette eksemplet lar han oss også se at uansett hvor ille det ser ut med hele folket, så har Gud likevel sine blant dem, som tror, og som han kjenner. Det viser jo også at han ikke har forkastet alle som tilhører Israel.
Eller vet dere ikke hva Skriften sier om Elia (1Kong 19:10-18), hvordan han anklager Israel overfor Gud og sier: Herre, de har drept profetene dine og revet ned altrene dine. Og jeg er alene igjen, og de er ute etter mitt liv. Først legger vi merke til hvor godt dette eksemplet passet inn nå. For tilstanden i Israel da Elia talte dette til Herren, var på mange måter den samme som på Paulus’ dager; en tid full av sterkt fiendskap og forfølgelse mot sannheten. Når apostelen skriver dette, var Kristus drept. Det samme gjaldt mange av hans vitner. Samtidig som den store massen av folket forkastet evangeliet. Slik var også tilstanden på Elia’s tid. På det tidspunkt teksten omtaler, var profeten på flukt bort fra sine fiender. Trist og nedslått gjemte han seg i ørkenen ved fjellet Horeb. Der taler Herren til ham: «Hva vil du her, Elia?». Og han svarer med den klagen over tilstanden i Israel som ordene i teksten her viser. Paulus sier Elia «anklager Israel overfor Gud» - nå anklager han Israel, han som brant av kjærlighet og nidkjærhet for folkets vel -! Han sier: «Herre, de har drept profetene dine og revet ned altrene* dine. Og jeg er alene igjen, og de er ute etter mitt liv».
*
«Altrene dine». I loven var det forbudt å ofre til Herren på andre steder enn i Jerusalem (5Mos 12:13flg.). Men de hellige av Israels folk hadde nå ikke adgang til Jerusalem. I denne nødssituasjonen hadde de derfor bygget alter for Herren i deres eget land. Og Herren godtok disse som altere for ham.
Her sier altså Elia at han er alene igjen av profetene (1Kong 18:22). Men både av Guds svar og av Paulus’ anvendelse av skriftstedet, går det tydelig fram at den nedslåtte Elia ikke bare opplevde at han var den eneste igjen av profetene, men også at han var den eneste troende igjen. Han så hele folket som frafalt og dødt overfor Herren. For vi merker at i sitt svar taler Herren om hvor mange han ennå regnet som sitt folk, - han taler ikke om profeter. Og ettersom dette er Herrens svar på profetens klage, så ser vi hva klagen må ha gått ut på. I profetens nedslåtte motløshet fortonte situasjonen seg så fortvilet at han så alt som tapt i Israel. Han kunne ikke gjøre eller håpe mer. Derfor begir han seg ut i ørkenen og vil leve for seg selv i en hule ved Horeb.
Da ser vi hvor godt dette eksemplet passer overfor spørsmålet: «Har Gud forkastet sitt folk?» Ikke usannsynlig har Paulus selv, i den nedslående erkjennelsen av jødenes vantro, kjent det på samme måte som Elia, og hatt behov for samme trøst som han fikk. Den samme motløshet har sikkert også mange troende jøder kjent ved tanken på hvor få de var i den store massen. Derfor er det da også Paulus holder fram Guds svar så sterkt og medfølende. Først vekker han opp, ved å innlede med et spørsmål: Men hvordan lyder det guddommelige svaret til ham? Og selve svaret er også lærerikt og verd å tenke over. Mens profeten sier: «Jeg er alene igjen», så sier Herren i sterk motsetning til dette:
Jeg har latt det bli igjen for meg sju tusen menn, som ikke har bøyd kne for Baal». I teksten, 1Kong 19, ser vi først hvordan Herren forkynte for den motløse profeten hvilken straffedom han nå, gjennom Hasael, Jehu og Elia, skulle sende over det frafalne folket. Deretter tilføyer han: «Men jeg vil la sju tusen bli tilbake i Israel, alle som ikke har bøyd kne for Baal». Alle de som ennå ikke hadde falt fra og begynt å dyrke avgudene, men holdt seg til den sanne Gud og hans ord, de regnet Herren ennå for sine, og ville skåne disse. For når de holdt seg til den sanne Gud, og hørte hans ord, så kunne nådens Ånd ennå bearbeide dem, og de kunne en gang få motta troen. Disse sju tusen som var blitt igjen, bruker Paulus som et bilde på «den rest som er igjen etter nådens utvelgelse» (v.5), og vil si: På Elias’ tid, da det så så ille ut i Israel at til og med profeten mistet motet og trodde han var den eneste troende igjen, så kjente likevel Herren sju tusen menn som ikke hadde bøyd kne for Baal. Men på samme måte ser han også nå midt inne i massen av et vantro Israel, mange som enten allerede tror, eller fremdeles skal få motta troen. Og disse som Herren elsker og har utvalgt som sine, er jo også israelitter. Så kan da også dere se at han har ikke forkastet sitt folk. Slik besvarer han spørsmålet.
Men dette eksemplet er jo veldig lærerikt for oss. Her får vi se hvor forskjellige Gud og mennesker er. Hvordan selv de mest åndelige, som her den sterke profeten Elia, i tunge og mørke stunder kan bli så forvirret at vi bare oppfatter det som dødt alt sammen i Guds forsamling (og det skjer nok særlig hvor forsamlingen er gammel og blandet opp med mange ugudelige mennesker). Men Herren Gud har og kjenner hele tiden sine, der hans ord og sakrament ennå brukes. I slike mørke tider fristes vi også, på samme måte som Elia, til å trekke oss unna, til å la den store vantro massen bare fare i sin elendighet, og bare søke vår egen redning. Måtte vi da huske på hvordan Herren her talte til profeten: «Hva vil du her» i denne ensomme hulen? Nei, gå inn til Damaskus. Der skal du få noe å gjøre. Ennå er ikke alt håp ute for Israel. Om ikke du ser andre enn deg selv som en rest for mitt rike, så ser jeg annerledes. «Jeg har latt det bli igjen for meg sju tusen menn, som ikke har bøyd kne for Baal». Gå og hold ut i tjeneste for disse med kjærlighet og tålmod!
Slik talte også Herren til profeten Jona, når han også ville rømme bort fra Ninive, som etter hans mening ikke ville la seg hjelpe. Herren er mer trofast enn hans mest trofaste tjenere. Jona ble harm på grunn av at Gud var så mild mot Ninive, og klager mer over hvordan det gikk med kikajontreet, enn over den store byen. Og Herren sier: «Du har medynk med kikajontreet, som du ikke har hatt noe strev med. Skulle da ikke jeg ha medynk med Ninive, den store byen». Slik er Herrens hjertelag, også overfor et ugudelig folk. Å, om vi kunne huske på dette! - Og huske på at selv der vi ikke ser noe annet enn død og ugudelighet, der har Herren ennå mange som han ser kan bli frelst.
Men samtidig skal vi vokte oss mot den tanken lettsindige «kalkstrykere» (Esek 13:11) vil plante som en falsk trøst i seg selv og andre; dette at Guds folk ikke nødvendigvis trenger stå åpenbart fram, og dermed skille seg ut, her på jord. Men at vi bare skal håpe det beste selv for dem som dør uten at det har foregått noen som helst omvendelse fra deres fullkomne likhet med verden. Nei, dette er langt fra det teksten vår lærer oss. Den taler bare om at Herren i denne ugudelige massen ser noen som vi ikke ser. Noen som enten er, eller kommer til å bli omvendt. Noen som enten allerede tror, men som av redsel for verdens fiendskap ennå bare i hemmelighet er Jesu disipler (Joh 19:38). Eller de skal i framtiden få komme til troen.
Herren har tydelig nok uttalt at hans folk ikke skal være skjult. Men i stor nåde støtter og oppdrar han dem, når de er nye og svake på veien, for at de en gang skal stå klart fram og bekjenne hans navn. Han sier jo: «Man tenner ikke en lampe og setter den under et kar» osv., «En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules», «Dere er verdens lys», «Dere er jordens salt» osv. Hvordan kan en være «salt» som brukes mot verdens forråtnelse, hvis en selv er lik verden? Hvordan kan en være et «lys» for verden, hvis en bare taler og lever helt likt med den (dette talte vi mer inngående om under kap.10:10). Men vi går tilbake til teksten. Etter at Paulus har sitert Herrens svar til Elia: «Jeg har latt det bli igjen for meg sju tusen menn...», anvender han nå dette på dagens Israel:
5: Så er det da i den tid som er nå, en rest igjen etter nådens utvelgelse.
På Elias tid, da den store massen av folket var frafalne, og hadde begynt å dyrke Baal, så Herren fremdeles sju tusen menn som ikke hadde falt fra slik, og som han derfor skånte og bevarte. På samme måte kjenner også Gud «i den tid som nå er» (d.v.s. i apostelens egen, og hele den nytestamentlige tid) i den store massen av vantro jøder, mange som enten allerede tror, eller som etter hvert vil komme til troen, og som han da også allerede har utvalgt til frelse. Det er disse Paulus her kaller «en rest igjen etter nådens utvelgelse». Han kaller det «en rest», med bakgrunn i det han sa i forrige vers: «jeg har latt det bli igjen for meg...», og for å antyde at de utgjør bare en svært liten rest av den store massen som gikk bort i vantro. Selv om denne hellige rest allerede på apostelens tid var en flokk på «mange titusener» (Apg 21:20), så var de likevel, sammenliknet med den store massen av vantroens mennesker, bare å regne som «en rest».
Etter nådens utvelgelse. D.v.s. etter den utvelgelse som nåden gjør. Den utvelgelse som skjer etter nådens regler; at Gud utvelger dem som ikke har noen fortjeneste å vise til, men søker sin frelse av bare nåde - og på den andre side forkaster dem som virkelig har gjort gode gjerninger, men som også bygger sin rettferdighet nettopp på dette. Allerede i v.6 følger Paulus opp dette punktet med denne forklaringen: «Og er det ved nåde, da er det ikke lenger ved gjerninger..». Da ser vi hva han vil ha fram; som er akkurat det samme som i det niende kapitlet var forklaringen på alt det Paulus hadde sagt der om nådens utvelgelse. Der sa han det slik; at de som hadde jaget etter rettferdighet, fikk den ikke, bare fordi de søkte den gjennom gjerninger. Mens derimot de som ikke en gang hadde jaget etter rettferdighet, de mottok den. Fordi de tok imot den i tro, av nåde. Der ser vi hva nådens utvelgelse er; det er den som skjer etter Guds faste rådslutning om å frelse bare dem som tror, men derimot utelukke de egenrettferdige, de som «ikke underordner seg/gir seg inn under Guds rettferdighet» (kap.10:3), «ikke er lydige mot evangeliet» (sv.: icke hörsamma evangelium) (v.16).
Med slike uttrykkelige ord har Paulus tydelig forklart at Israels forkastelse ikke var et resultat av en slags Guds vilkårlige beslutning om konkrete personer, men av deres egen ulydighet mot evangeliet. Og da er den «rest som er igjen etter nådens utvelgelse» de som tvert imot åpner seg for evangeliet, og som fattige syndere søker nåde gjennom Kristus. Slike fantes altså fremdeles blant de mange vantro i Israel. Dermed er det også bevist at Herren ikke har forkastet hele sitt folk, men frelser alle som tror, enten det er «jøde eller greker» (kap.10:12). Dette blir da svaret på spørsmålet i v.1. Men Paulus er aller mest opptatt med sitt hovedbudskap; den store læren om frelsen, at det er bare av nåde ved troen på Kristus Gud rettferdiggjør menneskene. Derfor tar han på nytt opp dette med «nådens utvelgelse», og sier:
6: Og er det ved nåde, da er det ikke lenger av gjerninger. Ellers er ikke nåden lenger nåde. Men hvis det er av gjerninger, er det ikke lenger nåde. Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning.
I vers 5 hadde Paulus sagt at det ennå fantes en rest igjen etter nådens utvelgelse. Og nå tilføyer han: «Og er det ved nåde, da er det ikke lenger av gjerninger». Er det altså etter nådens utvelgelse at denne rest ennå finnes, og når dermed ikke hele Israel er forkastet, - så er det ikke deres (jødenes) fortjeneste - slik dere jøder alltid vil ha det til. Nei, tenk nå etter hva «nåde» betyr! Nåde utelukker jo alt som heter fortjeneste, for er det av nåde, da er det ikke på grunn av deres gjerninger, - ellers var nåden ikke lenger nåde. Er det derimot på grunn av deres gjerninger, da er det jo ikke lenger av nåde, ellers er gjerningen ikke lenger gjerning. Slik er sammenhengen her.
Her har vi nå et av de sterkeste kjerneordene i Skriften. Et ord som er svært nyttig til å klarne tankene i dette viktige spørsmålet; hva nåde vil si. Og det er særdeles viktig. Tusenvis av mennesker bekjenner og synger hele livet at det er bare av nåde ved Kristus, vi blir frelst. Likevel legger de hele sin sjel i egen aktivitet for å fortjene eller bli verdige til Guds nåde. Mange lever i det mørke at de tror mennesket har noe godt i seg selv, så håper de hele tiden på alt godt fra Gud, og sier samtidig: «av hans nåde». Slik blander de sammen nåde og fortjeneste.
Mange kan være våkne nok til å se sin konstante synd og ondskap. Men de har aldri den rette freden i sjelen. De går alltid i et kvelende mørke, halvveis dømt, og uvisse på om de eier Guds nåde. For de erkjenner at de makter ikke være og gjøre alt det Gud krever. Likevel bekjenner de at vi blir frelst bare av nåde, ikke ved gjerninger. Slik blander de sammen nåde og fortjeneste, og er ikke oppmerksomme på at disse to tingene jo er rake motsetninger til hverandre. Denne sammenblandingen er meget skadelig, og kveler all åndelig kraft. For når en har det slik, kan en aldri få full fred og visshet om Guds nåde og vennskap. Dermed kan en heller ikke få den kjærlighet, lyst og kraft til det gode som bare følger av den fulle trøst og fred med Gud. Derfor bør vi legge meget godt merke til dette verset, og strekke oss etter å få det rette synet på nåden. Og hør da hva det er apostelen sier:
Er det ved nåde, da er det ikke lenger av gjerninger - er det av nåde, bare gjennom Kristus, at vi er rettferdige og tilfredsstiller Gud, så er det hverken helt eller delvis gjennom vår egen verdighet, fromhet, lydighet, kjærlighet, anger, bønn, ....Nei, det er helt og holdent av nåde. Ja, så fullstendig av nåde at alle dine fall og overtredelser ikke det minste kan redusere Guds kjærlighet - så sant det er av nåde, av ren nåde - ! For da er det ikke av våre gjerninger, hverken indre eller ytre.
Ellers er ikke nåden lenger nåde, - ellers var ikke nåden det den er; en helt ufortjent overrekkelse og gave. Nei, da ble selve begrepet: nåde opphevet. Når det i Guds ord tales om nåde, så menes det en virkelig og ren nåde. Ikke en blanding av nåde og belønning, men en nåde som utelukker all vår fortjeneste.
Men hvis det er av gjerninger, - av noen som helst vår fortjeneste eller verdighet, at Gud tar imot oss og rettferdiggjør oss, så er det ikke lenger nåde. Da må vi ikke lenger komme og si at vi frelses av nåde. Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning. Dvs: Nåde og fortjeneste er så motsatte ting, at hvis det er ved gjerninger eller fortjeneste vi blir Guds barn, så bør vi også erkjenne hvor verdifull vår fortjeneste er, og ikke fornekte den ved å tale om nåde. For det er en ynkelig fortjeneste - hvis det behøves noen nåde til å belønne den med. Så skarpt er det Paulus taler her. Han sier m.a.o: Det må være enten - eller. Enten må det være nåde, og da er det ikke noen fortjeneste. Nei, absolutt ikke noen fortjeneste. Eller også er det fortjeneste, og da er det absolutt ikke nåde. Nei, slett ingen nåde. At noen er kjærlig mot en som fortjener det, som er verd kjærlighet, - det er ingen nåde.
Det er ingen virkelig nåde - hvis den ikke er virkelig ufortjent.
Det er dette som er apostelens klare budskap.
Så står vi da over dette avgjørende spørsmålet: Om det da virkelig er av nåde at Gud frelser menneskene! Hva er det Herren Gud i himmelen har besluttet og åpenbart i sitt ord om akkurat dette? Er det bare av nåde Gud vil frelse menneskene? Eller er det på grunn av noe som helst vi kan fortjene eller oppnå? All min fred her i livet, og trøsten i min dødsstund, avhenger av svaret på dette spørsmålet. Og i dette helt avgjørende spørsmålet er jeg nødt til å vite hva Herren, vår Gud selv sier. Hva sier Gud om dette gjennom alle sine åpenbarelser og profetiske budskap om Sønnen som han skulle sende? Hva sier han oss gjennom konkrete ord, og forbilledlig i Skriften, om hvordan syndere benådes? La oss ta dette grundig for oss!
Det første og aller sterkeste beviset på at Gud vil frelse menneskene bare av nåde, slik at all vår fortjeneste er utelukket, ligger ganske visst i denne veldige gaven; at han sendte sin Sønn, den enbårne, til å være under loven for oss, og bli et offer for våre synder. Det som ligger bak at han gav oss denne gaven, og alt det Gud har forkynt om akkurat dette, legger den dypeste grunnen i hjertet for troen på en aldeles uforskyldt nåde. Tenk: Når Gud fra verden ble til har forkynt at han ville sende sin Sønn som vår Frelser! Når han alt på syndefallets dag talte om at «kvinnens ætt (sv: kvinnens sæd) skulle knuse slangens hode»! Og senere, gjennom en lang, forberedende tidsepoke, med utallige forbilledlige ofringer og fornyede løfter, hele veien holdt oppe sitt folks håp på Frelseren som var lovet!
Og deretter kom han, han som englene sang om, stadfestet av tegn og under, og ved at Den Hellige Ånd ble utgytt. «Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne har fra Faderen, full av nåde og sannhet». Vi så ham som en lydig tjener, «født under loven, for å kjøpe fri dem som var under loven». Vi hørte ham forkynne at han var «kommet for å gi sitt liv som løsepenge» (Mat 20:28), for å «utgyte sitt blod til syndenes forlatelse» (Mat 26.28). Og vi så ham som i seg selv var hellig og uskyldig, lide korsets forferdelige død for våre synder.
Jovisst sier dette oss at han ville frelse menneskene av bare nåde. Gud gav oss sin enbårne Sønn til en løsepenge og et blodig offer for våre synder! Da kan hver eneste én regne ut om han fremdeles vil se etter noen verdighet eller fortjeneste hos oss. «For om rettferdighet kommer ved loven (på grunn av noe vi har fortjent), så døde altså Kristus forgjeves» (Gal 2:21), sier Paulus.
Ta etter hvert for deg alle de konkrete ordene Gud har gitt oss om dette. Vi vil bare minne om noen av disse. F.eks. det Herren sier i Jes 43:22-25: «Du har ikke påkalt meg, Jakob, så du gjorde deg umak for meg, Israel! Du har ikke brakt meg brennofferlam og ikke æret meg med dine slaktoffer. Jeg har ikke trettet deg med matoffer og ikke voldt deg strev med virak. Du har ikke kjøpt kalmus-krydder til meg for sølv og ikke mettet meg med dine slaktoffers fett. Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke mer i hu». Her sier han altså: «Ikke har du søkt og påkalt meg slik som du burde. Ikke har du vært så lydig og trofast som du burde, til å holde mine bud. Ikke har du tatt det alvorlig som du burde, med å døde kjødet ditt, og leve et liv i helliggjørelse. Nei, du har vært hard, troløs og lettsindig» - «du har bare trettet meg med dine synder...». «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld», på grunn av det jeg har utrettet, på grunn av mitt hjertes barmhjertighet og «etter min viljes gode velbehag» (Ef 1:5).
Alt dette taler jo tydelig nok: Det er av nåde - ikke av gjerninger - jeg gjør deg rettferdig og frelst. Hvem kan regne opp alle Skriftens ord om nåde? At vi «blir rettferdiggjort ufortjent av Guds nåde», bare gjennom Kristi verk, - det er jo summen av hele Guds evangelium. «Av nåde er dere frelst» sier Paulus, «av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave» - «det er Guds gave» - «ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg». Og i dette brevet ville Paulus virkelig holde denne hovedsannheten kraftig fram. Derfor begynte han, lenge og utførlig i de tre første kapitlene med å føre bevis for dette. Han viste at «intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger», at «både jøder og grekere er alle under synd», at «det er ikke én rettferdig, nei, ikke én eneste», men at vi «blir rettferdiggjort ufortjent av Guds nåde ved forløsningen, den som er i Kristus Jesus». Slik taler Skriftens ord uttrykkelig om dette.
Og hva finner vi også forkynt om dette i alle Skriftens vitnesbyrd om hvordan syndere benådes? Var det på grunn av noe de hadde fortjent, eller av nåde, at Gud på selve syndefallets dag kom til Adam og første gang forkynte evangeliet? Hold klart for deg situasjonsbildet! Adam og Eva var ikke som oss, «solgt under synden». Før fallet levde de i Guds bilde og hadde frihet i viljen. Så står nå Adam der, full av unnskyldninger og ondskap overfor Gud - ! Var det noe Adam hadde fortjent, - eller var det av nåde - Herren Gud nå kom for å si ham et trøstens ord? Var det etter fortjeneste, - eller av nåde - at Gud forlot David hans grove synd? Og hva med Saulus? En slik forfølger av Guds folk, akkurat nå på full fart mot Damaskus for å gripe og torturere de kristne der. Der og da blir han slått ned av Herren, benådet og kalt til apostel! Var det etter fortjeneste, - eller av nåde - Gud møtte ham slik?
Har Herren sett på hva disse menneskene har fortjent, eller deres verdighet, når han benådet disse menneskene? Å, måtte øynene våre bli åpnet! Og Kristus taler om at hans rike er likt en landeier som gav full daglønn til dem som bare hadde arbeidet én time, og om den faren som gav «den beste festdrakten» og «gjøkalven» til den sønnen som hadde sløst bort arven sin sammen med skjøger. Forstår du da, når du hører dette, hva det er Herren vil ha sagt oss om sin nåde? Vitner ikke alle disse eksemplene om en nåde som tilintetgjør både våre synder - og vår fortjeneste, om vi har noen? - slik at verken våre synder fordømmer oss, eller våre gode gjerninger frelser oss.
Det er dette vi må holde fast i, og bruke hver gang vi blir dratt mot våre egne gjerninger, når fienden angriper vår samvittighet. Da holder han ustanselig fram for oss hvordan vi selv er, og hvordan vi burde være. Og da kan han forvirre tankene våre så vi fullstendig glemmer hele Guds evangeliums hovedlære. For da fortoner det seg for oss som om Gud bare handler med oss etter hva vi selv har fortjent. Som om han bare skulle være nådig mot oss når vi er slik vi bør være, altså at vi av oss selv makter å holde loven. Slik kan fienden på et øyeblikk rykke oss bort fra hele Guds evangelium. For det lærer oss jo noe ganske annet. Det forkynner jo at Gud ikke handler med oss etter våre synder, når vi søker nåde gjennom Sønnen. Det forkynner at disse evige gavene; barnekåret og himmelen, aldri kan oppnås gjennom våre egne gjerninger. Men at det alltid er på grunn av en annens, bare for Kristi gjernings skyld, som gjelder i evighet. Og at disse evige gavene aldri kan påvirkes det minste av de syndene som ennå henger ved oss. Bare vi hele tiden blir i Kristus, strekker oss etter å tro og lyde ham - om det så også går temmelig dårlig med dette. «Er det ved nåde, da er det ikke lenger av gjerninger. Ellers er ikke nåden lenger nåde».
Det er også fullstendig utenkelig at noen kristen, mens han er på denne jord skulle bli så fullkommen at han ikke stadig måtte tuktes av loven. Og da ville han jo også måtte fortvile, hvis han skulle begynne å se på sin egen verdighet. Hvor mye godt han enn gjør, så kan han aldri si at han gjør alt det Guds hellige lov krever. Så virker en økende kunnskap om Gud at han også får se mer og mer synd hos seg selv. Og da vil han aldri kunne få hvile og trøst, hvis han ikke stadig lar den uforskyldte nåden dekke ham helt. Han må alltid si til seg selv: Når jeg har gjort alt som gjøres kan, så vil jeg ennå være fortapt hvis Gud skulle se på meg. Men hvis nåden er avhengig av mine gjerninger, da er det ikke lenger noen nåde. Og hvis det ikke er nåde, da er jeg fortapt!
Dette at vi i oss selv ennå er syndige, det kjenner også samvittigheten på, helt riktig, når den er våken. Men djevelen vet også dette meget godt. Dermed kan han trykke en sjel ned og plage den fryktelig - hvis han får ført mennesket inn i en ond sirkel der det bare ser på hvordan det er selv. Uansett hva det foretar seg, vil djevelen kunne påvise synd og fall. Kanskje det er en ren barmhjertighetssak, og kanskje du til og med gir halvdelen av alt det du eier til de fattige, - så kommer tanken på at fortsatt eier du mer enn mange andre. Går du inn for å være ren i både tanker og hjerte, så skjer det midt i din beste gjerning at det går som et lyn gjennom deg: Fór det ikke nå en selvopptatt tanke gjennom deg? Går du inn i bønn, så blir du akkurat nå fanget av en masse selvopptatthet i tankene dine. Vil du forsøke å kvitte deg med ti overflødige ting, så kan fienden vise deg ti andre som du umulig kan unnvære. Og så heter det: Du er en hykler, når du ikke oppfyller alt!
Uansett, hvis vi synker ned i våre egne gjerninger, vil det aldri ta slutt på anfektelser og motløshet. Derfor er det helt nødvendig å lære seg grundig at det det gjelder, er en total og fullkommen nåde som dekker over hele mennesket. Vi kan svare fienden slik: Hvis jeg ikke kan få Guds vennskap uten å være rettferdig i meg selv, så kommer jeg aldri i evighet til å få den. Når det gjelder å tjene min neste, døde kjødet og gjøre Guds vilje, så er det ikke noe jeg mer ønsker enn å gjøre alt dette fullkomment. Det er heller ikke noe jeg ber Gud mer om enn dette. Men hvis min benådning skal være avhengig av dette, da må jeg bare straks si farvel til all tanke om frelse. Kort sagt: «er det av gjerninger, så er det ikke lenger nåde. Men er det ved nåde, da er det ikke lenger av gjerninger, ellers er ikke nåden lenger nåde».
Dette må vi holde fast på. Ikke bare med tanke på vår mangel på gode gjerninger, og når vi kjenner det vonde i vårt indre. Men spesielt også når vi rett og slett kastes over ende og faller i synd på grunn av kjødets og djevelens fristelser. Da har vi det aller største behovet for troen på den evige og frie nåden. Johannes sier: «Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, da har vi en talsmann (sv: försvarare) hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige» (1Joh 2:1). Det er jo akkurat når noen synder, at en talsmann, en forsvarer, møter fram.
Men så kunne noen spørre: Skal en da alltid tro på nåden? Finnes det ikke en grense, også når det gjelden nåden? Kommer Gud aldri til å bli vred på oss på grunn av syndene våre, og dermed forkaste oss? Men vi svarer: Kan Gud på grunn av syndene deres, forkaste dem som tror på Sønnen? Dem som nettopp på grunn av all sin synd ligger ved Jesu føtter? Da ville vårt liv i nåden sannelig være grunnet på vår egen fromhet. Da er det ikke av bare nåde. Og da er hele Guds evangelium falskt, og hele nåderiket rast sammen. Nei, «er det av nåde, da er det ikke lenger av gjerninger. Ellers er ikke nåden lenger nåde».
Men i Skriften har vi jo også mange ord om Guds vrede, ja, om evig fortapelse? Svar: Ganske riktig. Men du skal alltid merke deg at alle slike ord gjelder bare de som forakter Kristus. Enten er det slike som aldri vil høre på, men alltid bare står imot Herren. Eller det er noen som en gang ble omvendt, men som senere falt fra, og nå «elsker de mørket» slik som Judas. Men det gjelder aldri slike som dømmer seg selv og ligger ved Jesu føtter. Fra første til siste blad i Skriften vil du aldri finne et eneste eksempel på at noen av disse ble forkastet og fordømt, disse som lå med sin synd foran nådestolen. Nei, ikke en eneste. Måtte vi aldri glemme at Kristi rike er en evig og frelsende nåde, at «når det i vårt kjød er en evig synd, var det også nødvendig at vi skulle få en evig nåde» (Luther).
Men kommer da aldri Herren til å handle med oss etter våre synder? er det kanskje ennå noen som spør. Da må du høre akkurat det som David sier: «han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger» (Sal 103). Men han «straffer deres overtredelser med staven, og deres misgjerninger med slag» (Sal 89:33). Likevel heter det også i dette: «om så skal være» (1Pet 1:6), d.v.s. når vi ikke dømmer og straffer oss selv, når Ordet og Ånden ikke får gjøre den virkning, og tukte oss som det skulle. Men straks Ånden på nytt får herske i oss, så selve synden blir den største plage for oss, blir en straff og en tukt, da sparer Herren oss også for de største straffedommene som han ellers ville måtte sende oss. Det er dette Paulus taler om i 1Kor 11:31-32: «Hadde vi dømt oss selv, ville vi ikke blitt dømt. Men når vi blir dømt, tuktes vi av Herren, slik at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden».
Denne Herrens tukt er dermed også bare et tegn på hans trofaste nåde, og ikke på vrede. Vi må altså stadig holde fast på den store hovedsannheten; at det hviler en evig nåde over alle dem som er i Kristus Jesus (Rom 8:1). Hvordan skulle ellers Kristi rike være, hvis det ikke var slik? Hva skulle ellers Kristi utgytte blod bety, hvis det ikke betød dette? Derfor, hver gang du tenker Gud må handle med deg etter dine synder, - eller vil være nådig mot deg når du lykkes i din kristendom, eller vil støte deg bort i sin vrede når synden i deg bryter ut - . Hver gang slike tanker gjør at du holder på å gi opp, ikke våger å be, men fristes til å flykte, og holde deg borte fra Gud -. Husk da på at dette bare er tanker «løgnens far» har plantet inn i deg. Vær da straks bevisst på dette, og si: Nei, er det på grunn av mine gjerninger Gud er nådig mot meg, da er det jo ikke lenger nåde. Men er det av nåde, da er det ikke lenger av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde. Priset være da Gud for hans evige nåde!
Å, om vi alltid kunne holde fast på Guds evige nåde. Hvor kjær og verdifull ville han ikke da bli for hjertene våre! Ja, da ville vi elske ham og hans vilje inderlig. Og av hjertet ville vi hate og forbanne synden. Vi kjenner jo at det er alltid bare nåden som varmer opp og helliger hjertet.
Når vi tror Gud er vred på oss på grunn av en eller annen synd hos oss, da viker hjertets kjærlighet fra Gud til synden. Når vi på nytt tror at Gud forlater oss alt, og er tilfreds med oss bare for sin Sønns skyld, da vender hjertets kjærlighet seg fra synden til Gud. Noen har sagt det slik: «den synden som ikke er tilgitt, den elsker vi. Men tilgitt synd hater vi». Så er da den evige nåden også den eneste vei og kraft til helliggjørelse.
Vi ber: Gud gi oss et stadig større lys i nåden, også for at vi i alle forhold stadig kunne helliggjøres og prise og ære hans nåde mer og mer!
7: Hva da? Israel har ikke oppnådd det som det søker etter. Men de utvalgte har fått det, og de andre ble forblindet (sv.:er blitt forherdet).
Hva da? Paulus sier altså: Hva blir så følgen av alt det jeg nå har sagt om Israel? Og spesielt når det gjelder dette om en «rest som er igjen etter nådens utvelgelse». Det samme med tilføyelsen: «Og er det av nåde, da er det ikke lenger av gjerninger» (v.5-6)? Hvordan skal vi kort oppsummere Israels tilstand? Jo, summen av alt dette er denne: Israel har ikke oppnådd det som det søker etter. Men de utvalgte har fått det, og de andre ble forblindet (sv: er blitt forherdet). Israel, dvs. størstedelen av folket, søker nemlig sin rettferdighet gjennom egne gjerninger, - ikke av Guds nåde, ikke gjennom Kristus. Derfor har de ikke oppnådd det som de søker etter, men er blitt forkastet av Gud. «Men de utvalgte har oppnådd det» (sv. hava fått det). «De utvalgte», disse elendige som selv ikke har noen som helst rettferdighet, men bare synd. De søker all sin rettferdighet utelukkende i Kristus, og det er bare i ham alene vi er utvalgt (Ef 1:4). Disse får motta rettferdighet, og disse er derfor den lille «rest som er blitt igjen etter nådens utvelgelse». Slik forklarer Paulus dette forholdet.
Hva det er Israel søker og ikke finner, og hva grunnen er til det, det har Paulus uttrykkelig forklart i kap 9:31-32. Der sier han at «Israel som jaget etter rettferdighetens lov, har ikke grepet rettferdighetens lov. Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved lovgjerninger». På den bakgrunnen blir disse ordene virkelig alvorlige: «nådens utvelgelse» (v.5) - «Og er det ved nåde, da er det ikke lenger av gjerninger»! Utvelgelsen til frelse skjer så fullstendig urokkelig etter Guds evige råd om at vi skal frelses gjennom Sønnen. Alt Israels strev etter rettferdighet, all deres «nidkjærhet for Gud», alle deres høytidelige gudstjeneste og alt som var mye bedre hos dem enn hos hedningene, løftene ..osv. (Kap.9:4-5) - alt dette kunne derfor ikke hjelpe dem til noen rettferdighet, - når de ikke gav seg inn under Guds råd til frelse, og søkte den gjennom troen. Nei, «det som Israel søker etter, det har de ikke fått».
«Men de utvalgte har fått det». Hvem er så «de utvalgte»? Og hvordan er de blitt det? Er det på grunn av noen egen fortjeneste? Langt ifra! «Er det av nåde, da er det ikke lenger av gjerninger». Skjer det da etter et helt vilkårlig nådevalg, uten hensyn til hvordan de forholder seg til evangeliet? Det sier ikke apostelen, når han forklarer årsaken til at Israel ikke har fått det de søker etter. Han sier ikke at Gud ikke har villet gi Israel sin nåde. Men han sier at de har selv foraktet den nåden de er tilbudt, de «har ikke underordnet seg (gav seg ikke inn under) Guds rettferdighet» (kap 10:3), var «ikke lydige mot evangeliet» (sv: icke hörsammat evang.) (v.16). Men Herren «rakte hele dagen lang hendene sine ut til et ulydig og gjenstridig folk» (v.21). Så handlet det ikke om en vilkårlig beslutning om at bare bestemte personer skulle bli frelst, og som stengte Israel ute. Men en urokkelig rådslutning om veien til frelse; at den skulle være Kristus - ikke våre gjerninger.
Når da Israel utelukkende søkte rettferdigheten gjennom sine gjerninger, og forkastet Kristus, så var det dette som stengte dem ute. Samtidig som de mest uverdige synderne mottok rettferdigheten, fordi de tok imot den av Guds nåde gjennom troen på Kristus. Slik har Paulus forklart utvelgelsen, i kap.9:30-33. De utvaglte er dermed de som tar imot (sv: anamma) rettferdigheten av bare nåde, og dermed (hörsamma evangelium) lar evangeliet få gripe hjertet sitt. Dette er alltid fattige sjeler som ikke har noe som helst å vise til hos seg selv. Tvert imot er de knust over sin synd, og søker hele sin frelse utelukkende i Kristus. Disse «oppnår det» («har nådd det», sv: «får det»), - det som de egenrettferdige forgjeves søker etter.
Det Paulus har sagt om Israel og om de utvalgte, det gjelder til alle tider og for alle folk som har Kristi evangelium. «Det som Israel søker etter, har de ikke fått. Men de utvalgte har fått det». Det mengden innenfor kristenheten søker - bare gjennom en utvortes gudstjeneste og medmenneskelig ærbarhet, det får de ikke. Bare de som er omvendt og som tror, får det. Men selv gjennom flokken av de alvorlige sjelene går det et skille. Det de som lever i sin egen påtatte kristendom søker gjennom sine egne gjerninger, sitt alvor, sin virksomhet, sin bønn, sitt avhold osv., det får de ikke. For selv om alt dette i seg selv er godt, så er det bare en bedragerisk forførelse - når sjelen søker frelsen gjennom dette*. Den kristendommen vi selv har bygd opp, den strir mot Guds råd til frelse. Og det den søker, det får den ikke. «Men de utvalgte får det» - disse sønderknuste som i seg selv alltid er uverdige, men har troen på Kristus, som lever bare på nåde. De får det. «De andre er blitt forblindet/forherdet» - disse som selv er gode, sterke og kristelige. Så kan du være så alvorlig du bare vil - du oppnår likevel ikke Guds rike, du er ikke blant de utvalgte -. Når du ikke kjenner deg elendig og falsk, og søker alt i Kristus. Det er bare de elendige som i sannhet kan få eie Kristus. Og bare i ham er vi utvalgt (Ef 1:4).
*
Dette er de som er bedratt selv ikke klar over (Åp 3:17). Tvert imot vitner de om at de har frelsen bare i Kristus - fordi det vet de (de kan det) fra forkynnelsen. Men bevisst eller ubevisst bygger de på at de er «aktive kristne», «et bønnens menneske» osv. (Oversetters tilføyelse).
De andre ble forblindet (sv: er blitt forherdet*). Hjertets hardhet er tosidig. Først har vi den naturlige siden, på grunn av at hvert éneste menneskehjerte er en arv fra syndefallet. Og den hardheten eller «blindheten» kan bli fryktelig mye større gjennom vår vane til å stå imot Ordets røst. Dernest blindheten vi har fått som en Guds straffedom. På grunn av menneskenes fortsatte ulydighet og motstand mot Ånden rettmessig «overgav han dem til et uverdig sinn» (kap 1:28), og lar dem gå videre i en ubehjelpelig forherdelse. De blir da på alle måter uimottagelige for sannheten. Forstanden formørkes, samvittigheten bedøves og hjertet forherdes. De har fått et «fordervet sinn, de holder ikke prøve med sin tro» (2Tim 3:8). Det er denne forferdelige tilstanden Paulus tenker på her, og som han kommer nærmere inn på i v.8-10.
Men denne fryktelige straffedommen hadde de nå unngått, de som var en «rest etter nådens utvelgelse». Det er som motsetning til disse, apostelen sier «de andre er blitt forherdet/forblindet». Disse andre er altså de som hører ordet, akkurat som Israel hadde «hørt det» (kap 10:18-19), men likevel bare er blitt værende i sin ubotferdige tilstand. Hele nådens tid er de et «ulydig og gjenstridig folk» (kap 10:21). Disse blir da rettmesig forherdet og forblindet av Gud.
*
Ordet i gr.teksten er utledet fra et ord som først og fremst betegner den slags stein-emne som et bestemt slag kildevann avsetter. Det hardner etter hvert, og blir til stein. Det samme ordet brukes også om andre slags forherdelser, som f.eks. i hendene etter tungt arbeide. Av dette forstår vi hva ordet betyr når det brukes om hjertet.
8: Slik som det står skrevet: Gud har gitt dem en sløvhetens ånd, øyne så de ikke skulle se, og ører så de ikke skulle høre helt til denne dag.
Her får vi nå en skildring av hvordan Gud i sin straffedom forherder og forblinder de som forakter ham. Denne skildringen er så forferdelig at den jo burde vekke hvert éneste menneske opp til å frykte for en slik ubotferdighet og ulydighet overfor Guds nådes kall, så en ikke pådrar seg en slik dom. Slik som det står skrevet. Paulus tar fram Skriftens egne ord om dommen som skulle ramme Israel når de forherdet seg, og viser at denne dommen var forutsagt tidlig i deres hellige skrift. Det profetiske ord har han først og fremst hentet fra Jesajas bok, dels fra kap.6:9-10, dels fra kap.29:10. Her sammenfatter han dem til et kort uttrykk: Gud har gitt dem en sløvhetens ånd, øyne så de ikke skulle se, og ører så de ikke skulle høre helt til denne dag. Ordene «helt til denne dag» synes å være tatt fra 5Mos 29:4. Der finner vi disse ordene igjen, riktignok i en annen form og hvor det lyder slik: «inntil denne dag». Men Paulus kan her også selv, helt uavhengig, tenkes å ha gjort denne tilføyelsen. Som om han ville si at akkurat slik som det skjedde før, slik går det også for seg i dag.
«En sløvhetens ånd», en «bedøvet ånd», en «dvalens ånd». Uttrykket ser ut til å være tatt fra Jes 29:10 der det heter at «Herren har utøst over dere en dyp søvnens ånd. Han har tillukket deres øyne..». Ordene «sløvhetens ånd» minner også om de stedene hvor det sies at folket har «fått Guds vredes beger å drikke», eller «vin å drikke så vi ravet» - altså en drikk som gjorde at de ravet og falt (Jes 51:17, Sal 60:5). De fikk en ånd hvor all sunn vurdering er borte, slik at en gjør og taler det som er galt. Og en forstår ikke at det er galt, men tror en handler og taler klokt. Det er en slik ånd som her kalles for «en sløvhetens ånd» (sv: en «bedøvningens ande»). Og i det skriftstedet vi nevnte, Jes 29:10, tales det ikke bare om hvordan Herren har utøst over folket en dyp søvnens ånd, og har tillukket deres øyne. Der er også en malende skildring av hvor omfattende sløvheten er, og hvor fullkomment den utelukker all mulighet for å fatte Guds ord. Det står at Gud «har tillukket deres øyne - profetene. Og han har tillukket deres hoder - seerne. Slik er synet av alt dette (sv: profetsynet) blitt for dere som ordene i en forseglet bok. Gir en den til en som skjønner skrift, og sier: Les dette! - så sier han: jeg kan ikke, for den er forseglet. Eller en rekker boken til en som ikke skjønner skrift, og sier: Les dette! - så sier han: Jeg skjønner ikke skrift» (v.10-12).
Dette er profetens skildring av dommen over forblindelsen - i sannhet en forferdelig skildring. Med åpne øyne som ser - d.v.s. som tror at de ser - skal de likevel ikke kunne fatte de mest tydelige Guds ord. Det skal være som en «forseglet bok», eller bortgjemt bok for dem. Og akkurat slik viser det seg også å være i dag. Og det ikke bare blant jødene, det samme skjer innen kristenheten. De ser og hører Guds ord, de erkjenner det er Guds ord, men har ikke fått motta noe som helst av Guds eget budskap i Skriften.
Og årsaken til at Gud forblinder menneskene på denne måten, det ser vi i neste verset i det samme kapitlet: «Og Herren sier: Fordi dette folket holder seg nær til meg med munnen og ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg, og deres frykt for meg er et menneskebud som de har lært...». Å, måtte hvert éneste menneske legge nøye merke til disse ordene! Her er den egentlige årsaken til straffedommen over forblindelsen; menneskene er falske og hyklerske i sin kristendom, gir bare Gud munnens og leppenes tilbedelse, men ikke hjertets kjærlighet og lydighet. De vil ikke oppriktig gjøre alt det han ber om, men velger bare ut av Guds ord det som passer dem, og gjør bare visse gjerninger for Gud. Hvis de derimot vendte om, og var innstilt på å gjøre alt etter Guds vilje, og gjøre det straks, så skulle de snart få kjenne sin fortapte tilstand, hvordan de var fanget under synden og djevelen. Da skulle de for alvor drives til å søke Herren. Og slike knuste og søkende sjeler gir Gud alltid sin nåde og sitt lys.
De kan nok være kristelige, være trofaste kirkegjengere, forstå de kristne sannhetene og bekjenne dem med munnen. Men når de ellers i alle livets forhold går den veien de selv velger, og fortsetter i sin uomvendte tilstand, tjener sine avguder i synd og forfengelighet, og ikke gir Herren hjertet sitt, da er jo hele deres omgang med Herren bare hykleri. Da blir hans rettferdige dom denne: Fordi dette folket holder seg nær til meg med munnen og ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg....så skal jeg også ta lyset fra dem, så de ikke skal få leke seg med det, og drive å spotte meg. Jeg skal gi dem en «dyp søvnens ånd, øyne så de ikke skal se, og ører så de ikke skal høre».
Det som er så skremmende og så tankevekkende her, er at det er Gud selv, den store og kjærlige Gud, som til sist straffer dem slik, de som forakter ham. Han forblinder dem, så de går evig fortapt. Altså den samme nåderike Gud som brenner av kjærlighet til menneskene så han gav sin egen evige Sønn for oss, og forlater de verste synderne all deres skyld mot ham, - bare de opphøyer Sønnen og blir hans disipler. Den samme Gud som alltid forlater de hjelpeløse barna sine all deres synd, og til sist vil gi dem en evig herlighet - selv om de i seg selv bare fortjente hans vrede. Denne kjærlige Gud er det som utøser «en dyp søvnens ånd» over andre mennesker, så de blir ubehjelpelige og blinde. Det skjer over dem som står imot hans kall, og bare hykler overfor ham med ytre gjerninger. Og denne forferdelige straffedommen har han altså latt komme selv over sitt eiendomsfolk, over sin venn Abrahams barn, når de begynte å hykle for hans åsyn. Her får vi se Guds forskrekkelige rettferdighet - se at «Gud lar seg ikke spotte!». Se at samtidig som han er overmåte nådig mot fattige syndere som hører hans røst og lar seg lede til omvendelse og tro, så er han en forskrekkelig hevner over dem som forakter ham, som står imot hans nådige kall.
I Jes 6:9 gir han profeten denne befalingen: «Gå avsted og si til dette folket: Hør og hør, men forstå ikke! Se og se, men skjønn ikke!» D.v.s. hør og se hvor mye dere vil - så skal dere likevel ikke kunne forstå eller gripe det. I den grad skal hjertene deres forherdes. Og alt sammen bare fordi de, den gang Gud med sin Ånd søkte dem i sin nåde, og det dermed var mulig for dem å oppfatte og lyde hans røst, likevel i sin ulydighet ikke hørte på det kjærlige kallet. Men Herren tilføyer også her: «Gjør hjertet sløvt i dette folket, gjør ørene tunghørte og klin øynene til, for at de ikke skal se med øynene og høre med ørene, og slik at hjertet ikke skal forstå og omvende seg, så det kan bli legt. Da spurte jeg: Hvor lenge, Herre? (hvor lenge skal denne forherdelsen vare?) Og han sa: Til byene er ødelagt og folketomme, og husene uten mennesker, og landet er ødelagt» (v.10-11).
Slik talte altså Herren om Israel. Og nå står vi og ser hvor presist alt dette gikk i oppfyllelse. Så spør vi: Skulle ikke noe slikt vekke hvert éneste menneske? Men nei! Mange vil fortsatt ikke kunne se og vekkes opp av dette, - alle de blant oss som ligger under den samme forblindelsens dom. Her ser vi hva det vil si at mennesker er forblindet. Måtte Gud i sin nåde skåne oss alle fra dette! «Det er forferdelig å falle i hendene på den levende Gud».
Og må så ingen tro at denne forferdelige måten Gud handlet på, bare gjaldt Det gamle testamentes tid. Nei, Jesus Kristus uttalte, midt i sin kjærlige nidkjærhet for sjelers frelse, samme dom over dem som hørte ham den gang, men ikke adlød hans røst, ikke ville la den slippe inn i hjertet til omvendelse og tro. Bare se det vi leser i det trettende kapitlet i Matteus. Da disiplene spurte ham hvorfor han talte til folket i lignelser, som de ikke forstod, svarte han: «Dere er det gitt å kjenne himlenes rikes hemmeligheter, men dem er det ikke gitt. For den som har, han skal få mer, og han skal ha overflod. Men den som ikke har, han skal bli fratatt selv det han har. Derfor taler jeg til dem i lignelser. For selv om de ser, så ser de ikke, og selv om de hører, hører de ikke og forstår de ikke. Og på dem blir Jesaja’s profeti oppfylt, som sier: Når dere hører, skal dere høre, men ikke forstå, og når dere ser, skal dere se, men ikke skjelne. For hjertet til dette folket er blitt sløvet. Deres ører har vanskelig for å høre, og sine øyne har de lukket til, så de ikke skulle se med sine øyne og høre med sine ører, så de ikke skulle forstå med sine hjerter og vende om, så jeg kunne få lege dem».
Tenk for noen forferdelige ord fra denne Frelseren som er full av nåde! Han sier altså uttrykkelig at det er «derfor» han taler i lignelser, for at noen av folket ikke skulle fatte det - ! Han sa: «Dem er det ikke gitt» - «den som ikke har, han skal bli fratatt selv det han har». Og det som disse «ikke har», det er mottakelighet for Guds røst, når han taler til dem. Det som de da «skal bli fratatt», det er selve lyset. Det samme sier også apostelen i 2Tess 2:10-12: «Fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst, av den grunn skal Gud sende dem villfarelsens makt, så de skal tro løgnen, for at alle de som ikke trodde sannheten, men hadde glede i urettferdigheten, skal bli dømt». Legg merke til at så langt går Guds rettferdige vrede når han dømmer med forblindelse. Han ikke bare holder tilbake lyset fra dem, men «sender dem» også «kraftig villfarelse, så de tror løgnen» og blir fordømt.
Dette siste skriftstedet forklarer også et forhold som ofte virker uforståelig på ærlige sjeler. Det skjer av og til, spesielt når evangeliet forkynnes med kraft og velsignelse et sted. Da oppstår også ofte de kraftigste villfarelser, som spres i tale og skrift. Ja, det oppstår åpenbare angrep mot troen på Gud og Kristus. Da blir mange Guds barn redde for at flere skal bli ført bort fra selve hovedsannhetene, og rett og slett forvandles til Gudsfornektere. Men da må vi huske at når slike ting skjer, da skjer det som Guds straffedom over dem som ikke vil vende om. Som på tross av all den Guds nåde som tilbys dem, ikke vil høre, men alltid står imot Guds Ånd. Og vi må ikke diskutere hvordan Gud dømmer. Selv når det skjer i så forferdelig vrede at han «sender dem kraftig villfarelse», så de ikke vil tro sannheten.
Selvsagt gjør det vondt, ja, det er forferdelig å se hvordan udødelige sjeler skal bedras slik og forherdes «så de skal tro løgnen», ..så «de skal bli dømt». Men vi må også huske på at det er ikke noen bagatell, det de har begått mot den store Herren, når de stod imot og foraktet all hans nåde. Når de til og med ikke bare har hørt hans ord forkynt i Åndens kraft, men også har sett hvordan Guds Ånd har virket at mange mennesker ble omvendt i landet. Og likevel stått imot den kraftige vekkelsen som lå i alt dette - og kanskje også kjent hans kjærlige kall på sine egne hjerter. Men likevel foraktet alt sammen, og bare vendt seg til verden og selvopptatthet. På en så forferdelig forakt mot Gud må det jo også følge en forferdelig dom. Gud er større enn menneskene. Selvsagt er det forferdelig at mennesker skal gå fortapt. Men det er ikke noe mindre at den store Gud skal bli foraktet og spottet.
Det blir nok også et forferdelig syn, når dommeren på den siste dag viser de ufrelste bort til den evige pine. Da vil Gud være stor og herlig for de rettferdige. Da ser de ikke på de ubotferdiges ondskap som om den ikke fortjener en slik straff. Selv vil de undres over Guds store nåde og miskunn, så han frelste dem selv på tross av all deres synd og uverdighet. Og med tanken på de ufrelste vil de opphøye Guds rettferdighet, og bare si: Gud, «sanne og rettferdige er dine dommer!» Dette bør vi huske på når mennesker som har hørt, men foraktet sannheten, blir forført av store villfarelser. Straffedommen er forferdelig - men ikke større enn deres synd. Hvis vi synes Guds straff er for stor, da kommer det bare av at vi ikke selv ser Gud så stor som han er. - Men igjen går vi tilbake til teksten. Nå føyer Paulus til ennå et vitnesbyrd fra Skriften om denne forblindelsens dom:
9 og 10: Og David sier: La deres bord bli en snare og en felle, en snublestein og en gjengjeldelse for dem. La deres øyne bli formørket, så de ikke ser, og la alltid deres rygg være bøyd.
Disse ordene finner vi i den underlige sekstiniende Salme, som er helt og holdent profetisk, og skildrer Kristus i hans lidelse. Ordene i denne teksten er altså ikke Davids, men Guds dom over de ubotferdige jødene, og lyder slik: «La deres bord bli en snare..», «La deres øyne bli formørket...» At Salmen handler om Kristus, og at ordene er hans, selv om de er uttalt av profeten David, det ser vi av innholdet i flere av versene. Men spesielt ser vi det gjennom evangeliene og apostlenes brever. Der er det ofte gjengitt ord fra denne Salmen, og da anvendt på Kristus. I Salmen heter det f.eks. at «nidkjærhet for ditt hus har fortært meg» (v.10), og Johannes sier at dette ble fullbyrdet da Kristus drev ut av templet alle dem som drev handel der (Joh 2:17). I v.5 tales det om «de som hater meg uten grunn», og i Joh 15:25 ser vi Kristus anvender dette på seg selv. I v.10 heter det at «spotten fra dem som spotter deg, har falt på meg», og i Rom 15:3 ser vi apostelen anvender dette på Kristus. I v.22 heter det at «de gav meg galle til føde, og for min tørst gav de meg eddik å drikke», og alle evangelistene viser at dette ble oppfylt på Kristus, osv.
Når det her tales om framtidige ting som om det allerede hadde skjedd, så er dette den formen de profetiske budskapene framstod i, slik vi finner det over alt i Skriften. Gud lot sine profeter se de framtidige hendelsene som fullbyrdet, for øynene deres. Slik har også David i ånden, profetisk forflyttet til Messias’ dager, sett og hørt ham lide, rope, be og lovprise. Så har David skrevet ned det Kristus har talt i ham. Og hva inneholder så den profetien, den Guds dom over jødene, som gjengis her i teksten? Først heter det:
La deres bord bli til en snare. - Deres bord? Bordet taler vanligvis til oss om alt mulig legemlig godt, i samme mening som vi ofte bruker ordet brød. «Han har jo alt han trenger til sitt brød» sier vi. D.v.s. alt han trenger til sitt daglige liv. Og selv om disse ordene i Salmen: «de gav meg galle til føde, og for min tørst gav de meg eddik å drikke» ganske riktig også i sin egentlige mening ble oppfylt på korset, så utgjør de, i likhet med hele hendelsen, også et billedspråk som betyr å påføre bitre lidelser. Hvis en derfor holder klart for seg at det er nettopp etter disse ordene om eddik og galle, disse ordene kommer: «La deres bord bli til en snare og en felle», da synes meningen å være : Når de har foraktet all min nåde så sterkt at de også har påført meg all denne bitre lidelsen, så skal også alt det som smaker godt for kjødet bli til den største fordervelse for dem, ja, bli den rette «gjengjeldelse for dem». Her sammenstilles bord eller mat med «snare» og «felle». Da ser vi tydelig at bildet i dette skildrer hvordan fugler eller dyr fanges i snarer eller feller, og at det er lokkematen som er lagt ut, som fører dem inn i snaren.
Slik kommer altså også Herren til å legge ut lokkemat, som en rettferdig straff for de som har foraktet hans nåde. De får jordisk velsignelse som lokkemat, de som har spottet ham. Ved at deres kristenliv bare er et skuespill. De får leve i overflod og nytelse. De tingene som her betegnes med «deres bord», er det samme som vi i Mat 13 ser Kristus kaller «ugresset», eller i Luk 8 for «torner som skjøt opp og kvalte» den gode sæden. Der forklarer også Jesus at «ugresset», «tornene» er «bekymringer, rikdommer og livets lyster». Og nå var det kommet der hen at Herren til og med skulle bruke forførelser til å hjemsøke sitt «gjenstridige folk». Jødene lønnet all hans nåde mot dem, med at de gav malurt og galle til den Messias som lenge forut var lovet dem. Men nå skulle da den legemlige rikdommen og velstanden, som gjorde at de forkastet Herren, bli en så veldig forførelse for dem at de ikke kunne stå imot den. De skulle bli så fengslet og bedøvet at de senere aldri ville kunne registrere noen advarsel. Det er slik «vredens kar» blir «gjort fullt ferdige til ødeleggelse» (kap 9:22).
Og til en snublestein. Her må «snublestein» uten tvil oppfattes i dens egentlige betydning, som er lokkestang e.l. D.v.s. den stangen (formet som en krok) som lokkematen var hengt fast i. Senere er da uttrykket brukt om alt som gir anstøt, eller fører til at noen faller. Sammen med ordet foran («en felle») dekker så dette uttrykket Salmens ord (Sal 69:23). Der er bare uttrykkene «snare» og «felle» brukt (gr.spr.: «til en felle for de sikre»). Men Paulus har med uttrykket «snublestein» gitt et ennå mer dekkende uttrykk for det det gjelder. Alt taler om hvordan de skal fanges og ødelegges, de som ikke vil bli lydige mot Herrens røst, og derfor pådrar seg hans rettferdige straffedom.
og en gjengjeldelse for dem. Det er som en «gjengjeldelse» for deres ubotferdighet og forakt for nåden at Gud blir en slik fiende, og setter opp feller for dem. I Jes 63:10 leser vi at «de var gjenstridige og gjorde Guds Hellige Ånd sorg. Da skiftet han sinn og ble deres fiende, han selv stred mot dem». Skriften sier altså uttrykkelig at dette vonde er en «gjengjeldelse» på grunn av at de forakter nåden. Dermed skulle det være bevist sterkt nok at det er ikke på grunn av noen slags vilkårlig beslutning fra Guds side. Og når det er en «gjengjeldelse» på grunn av deres motstand mot Ånden, da er også Guds inderlige nidkjærhet for at de skulle bli frelst, grundig bevist. Da er menneskene selv helt klart skyld i at de går fortapt.
La deres øyne bli formørket, så de ikke ser. Det er dette som er selve saken, selve resultatet av alt det ordene foran taler om. For det Paulus har villet bevise med ord fra Skriften, er akkurat dette at de var forblindet, forherdet (v.7). Også dette at deres bord skulle bli en snare og en felle for dem, det skjedde jo for at de skulle bli grundig bedøvet og forherdet. Og forblindelsen skulle være så markert at de ikke kunne se noen ting, slik det ble skildret i Jes 29:11-12. Guds ord skulle bli som en forseglet bok for dem, som når en sier «Jeg kan ikke lese den, den er forseglet!». Av deres historie kan vi tydelig se hvordan en slik total forblindelse hadde falt over jødene. Med sine egne øyne så de Kristus gjøre så herlige underverk som ingen uten Gud kan virke. Likevel kunne de ikke vekkes opp til å tilbe og lyde ham. Fem tusen menn vitnet om hvordan han mettet dem alle med brødunderet i ørkenen. Oppvekkelsen av Lasarus var så åpenbart og stort et underverk at de fiendtlige prestene ville drepe ham, for at dette underet ikke skulle føre til at folk trodde på ham. Tegnene som skjedde da Kristus døde var så veldige at høvedsmannen og de som stod rundt ham ble grepet av frykt og sa: «Sannelig, han var Guds Sønn!».
På tross av alt dette kunne de forherdede fiendene av Gud samme kvelden tale sammen om ham med uttrykk som «denne forføreren» o.l. (Mat 27:63). I dag kan fortsatt jøder som har den aller største respekt for sin Bibel, lese i denne at det skal komme en som heter spire, og at «kongespir ikke skal vike fra Juda... før fredsfyrsten kommer» (1Mos 49:10 m.fl.). Og fremdeles ser vi de samme fornekte at han er kommet, selv om det nå også er lenge siden «kongespiret»/septeret vek fra Juda. Massevis av liknende eksempler viser hvor alvorlig og dypt denne forblindelsen går. Men vi ser jo samme tilstanden innenfor kristenheten. De som er forblindet har f.eks. akseptert alle bevisene på Bibelens guddommelige opprinnelse, så de fornekter ikke dette. Likevel ser mange av dem ikke en gang hvem Kristus er. Men for de fleste er tilstanden at de i frekk dristighet overser all den dom Bibelen uttaler over deres egen åpenbare ubotferdighet og syndige liv. Ja, de «farer med fred ned i dødsriket» (1Kong 2:6) - for det er umulig at Guds egne ord skulle kunne svikte, så de skulle kunne slippe unna en dom som er Guds dom. Her ser vi hvordan forblindelsen til og med fører menneskene inn i et så frekt og hardt overmot.
og la alltid deres rygg være bøyd, d.v.s. under tyngden av trelldom, uro og nød. Så de blir avmektige, så «deres hofter alltid svikter» (slik ordene lyder i selve Salmen). De vil jo ikke ta imot Kristi gagnlige åk (Mat 11:30), men velger i sin vantro å trelle under trelldommens åk av lovens bud og krav (Apg 15:10, Gal 5:1). Så la dem da også straks selv bli slike plagede treller, - så lenge de ikke vender om til Herren, han som kjøpte dem fri. Vi ser «gjengjeldelsen» i alt dette. Fordi de «elsket mørket framfor lyset» (Joh 3:19), så ble Guds rettferdige dom over dem at øynene deres totalt skulle formørkes. De ville jo ikke høre ham som var kommet for å «sette trellene fri», og som sa: «Hvis Sønnen gjør dere fri, da blir dere virkelig fri». Dermed ble Guds dom at deres rygg alltid skal tynges ned og bøyes under er uutholdelig åk, både lovens og forherdelsens åk med alle sine plager. Og slik ser vi jødenes tilstand bare fortsetter å være, uansett alt det de har lidd gjennom den lange tiden som er gått etter at de forkastet Kristus. Men slik må det jo også være, når forblindelsen var en Guds dom, slik apostelen nå har bevist med ord fra Skriften.
Dette er så alt sammen «skrevet ned til advarsel for oss» (1Kor 10:11). Herren er til alle tider den samme. Og vi har nå sett at der er en «grunnlov» som gjelder for hvordan han steller med menneskene. Vi ser at der han har vist sin store nåde, og latt sitt lys skinne klart fram, men hvor alt blir uten frukt, ja, blir bare foraktet, der er hans rettferdige vrede i samme grad stor. Vi ser at straffen for den synden at de ikke åpner seg for hans kallende nåde, består i at han trekker den kallende nåden tilbake, og overlater menneskene til en forblindelse, en forherdelse. Måtte vi da først og fremst huske på at jo større den nåden er, som blir tilbudt, men så forkastet av menneskene, jo større blir Guds vrede over dem! Når Herren Kristus roper ut sitt «Vé» over de byene hvor han hadde gjort de aller største gjerningene, og de likevel ikke omvendte seg, så ser vi hvordan dommens strenghet settes etter graden av det lys og nåde han hadde vist hver enkelt av byene (Mat 11:20-24). Følgen av dette må nødvendigvis bli at vi kristne, som får ha evangeliets lys i sin største klarhet, vi må også regne med at den aller største Guds vrede vil komme over oss, hvis vi likevel fortsatt blir værende i vår synd, vår vantro og ubotferdighet.
Dette gjelder først og fremst alle som bor i et kristent land, og som er blitt undervist i hele Guds ord. Men aller sterkest vil Guds dom ramme dem som Gud også på en spesiell måte har møtt med sin nåde, og hvor kallet likevel ikke har fått slippe til. Disse som har hatt spesielt god anledning til både å høre og se Guds rike i virksomhet. Som f.eks. har bodd på steder hvor Guds ord har vært forkynt i Ånd og kraft, og har sett sjeler bli omvendt. Ja, kanskje de har opplevd det i sitt eget hus, hvordan evangeliets sanne ord ble forkynt, og sett dets virkninger på sine nærmeste. Dommen over slike vil nok ganske visst bli aller hardest, hvis de etter alt dette står imot Guds kallende stemme, og bare blir værende i sin uomvendte tilstand.
For, la oss ennå en gang huske på hvordan Herren Kristus taler om de byene der de hadde forkastet et markert møte med ham. Han ropte straks ut et sterkere Vé over Korasin og Betsaida enn over Tyrus og Sidon. Men så vender han seg mot Kapernaum. Der hadde han bodd og forkynt mest, slik at den byen ble kalt «hans egen by» (Mat 4:13, 9:1). Da skjerpes dette Vé til den grad at han sier: «Og du, Kapernaum, som er opphøyet til himmelen, skal bli kastet ned til dødsriket. For dersom de mektige gjerningene som ble gjort i deg, hadde vært gjort i Sodoma, ville Sodoma blitt stående til denne dag. Men jeg sier dere at det skal bli lettere for Sodomas land på dommens dag enn for deg» (Mat 11:23-24). Vi ser hvordan ansvaret og dommen forsterkes i samme grad som de har hatt et møte med Guds nåde, og likevel avvist det.
Nå har teksten vist oss at Guds vrede over denne synden fullbyrdes på den måten at han helt stille bare overlater menneskene i deres ubotferdige tilstand til å forherdes. Nå vekker og taler han aldri mer til dem. Og da er de fortapt. Da kan de aldri mer omvende seg til Gud, når han ikke lenger arbeider på dem.
Dette er så forferdelig at gudfryktige sjeler forskrekkes i sin innerste sjel. De blir redde for at de står overfor den samme dommen. For Gud har gitt dem et stort lys over sitt ord og sitt verk. Likevel føler de seg fortsatt så harde, så ulydige og troløse. Ofte frykter de for at de allerede er forherdet, eller at de snart kommer til å bli det. Dette tynger dem så de roper fra dypet av hjertet: Herre Gud, slipp meg ikke! Gud, ta ikke din Hellige Ånd fra meg! La heller alt annet vondt komme over meg, bare du ikke lar meg forblindes og forherdes! - Slike sjeler, som roper til Herren i denne frykt og beven, skal nettopp vite at denne frykten og dette sukket er det sikreste bevis på at de ikke er forherdet. I tillegg er også denne frykten og bønnen det beste middel mot forherdelse.
Men for å komme nærmere inn på dette vil vi ta opp et spørsmål som mange Guds barn kjenner på. De sier: Jeg kjenner at jeg frykter ikke synden alvorlig nok. Tvert imot kjenner jeg en sterk kjærlighet til enkelte syndige ting. Er ikke da dette den ulydigheten som må føre til forherdelse? Eller kan vi regne med at et omvendt menneske aldri kan falle så dypt at de kommer under forherdelsens dom? La oss se alvorlig på dette spørsmålet! Først må vi holde klart for oss at de som en gang er blitt omvendt, selvsagt også kan falle fra. Det kan vi lese tydelig nok om i Heb 6:4-8, 10:26, Luk 11:24-26, 2Pet 2:20-22, og flere andre steder i Skriften. Derfor er det klart nok at selv benådede sjeler ennå alltid står i fare, så lenge de er på jorden. Djevelen går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke, verden omgir oss ennå med alle sine fristelser, og selv bærer vi ennå i oss et bedragerisk hjerte. Derfor inneholder også apostlenes brever så mange advarsler og formaninger til «de hellige», om at vi skal ta på oss Guds fulle våpenrustning, for at vi kan være i stand til å stå imot på den onde dag og bli stående inntil enden.
Hvis en kristen blir så sikker at han ikke tar Ordets advarsler til seg, men bare vil leve fritt, selv i det han vet er synd, - da står det ille til med den villige ånden. Det kan selvsagt være en tilfeldig sløvhet som han i redsel våkner opp av igjen. Men det kan også være en fristelse som han selv i sitt hjertes dyp forbanner, men hvor han likevel på nytt får denne selvsikre ånden som aldri lar seg advare. Da har ganske visst den villige ånden forlatt ham. En så ulykkelig utgang kan også den få som på nytt lar seg fange under trelldommens åk. Det kan være at han i oppgitthet trekker seg bort fra nådestolen, trøtner og gir opp all søking etter frelse. Eller han begynner å tilfredsstille seg med forskjellig kristelig aktivitet, men glemmer fordervet i hjertet. Da forvandles han til en fariseer. I alle disse tilfellene blir etter hvert den innvortes advarende Ånden helt stille, og forherdelsen inntar mennesket. Men husk det som allerede er sagt: Hvis dette mennesket ennå har en ånd som frykter for alt dette, som frykter for selvsikkerhet og all slags avvik fra Ordet, og hvor disse bekymringene driver ham til å rope til Herren om hans nåde og Ånd, da er dette det sikreste bevis på at du ikke er forherdet.
Vi må aldri glemme hva forherdelsens dom innebærer, nemlig at Gud aldri mer taler til oss med sin Ånd. Aldri mer tukter og vekker menneskene. Men tvert imot nå «utøser en dyp søvnens ånd» over dem. En sløvhetens ånd, så de hverken ser eller hører Gud taler til dem gjennom Ordet. Som nevnt tidligere, så er hjertets hardhet, blindhet og sikkerhet av tosidig art; den naturlige, den medfødte - eller det er skjedd gjennom Guds forherdelses dom. Den førstnevnte sikkerheten og hardheten er det en mulighet for å bryte. Den sistnevnte kan aldri brytes. Mange som i dag er harde og sikre, kommer en gang til å bli vekket opp. Derfor er ikke enhver hardhet et bevis på at forherdelsens dom har rammet et menneske. Samtidig ser vi altså at det mennesket slett ikke er forherdet, som allerede kjenner frykten for forherdelsen, som kjemper mot sin hardhet natt og dag, og roper til Herren om hans miskunnhet. Vi skal huske på at Kristus og apostlene aldri med sin tale om forherdelse ville bekymre disse som dømte seg selv, som fryktet for Guds ord og ropte til Gud i sin nød mot alt vondt.
Og når det gjelder dette at du «ikke frykter alvorlig nok for synden», så må vi spørre: Hva er «alvorlig nok» for en kristen, når han forsøker å vurdere seg selv? Noe slikt finnes ikke! En våken kristen finner feil og svikt i alt som er i ham. Ingen våken sjel kjenner at noe er «rett» eller «alvorlig nok» hos ham. Og jo mer våken og gudfryktig han er, desto sterkere kjenner han på det gamle hjertets ugudelighet. At vi da også «kjenner på kjærlighet til syndige ting», så er det ikke noe annet enn at vi kjenner på kjødets lyster og begjæringer. Men så lenge vi selv fordømmer disse syndige begjærene i oss, og disse bare driver oss til nådestolen for å søke forlatelse og utfrielse, så er alt dette bare den gamle kampen mellom kjødet og Ånden, og som kjennetegner dem som har Guds Ånd. Det er en kamp som nødvendigvis vil måtte oppstå der hvor både Ånden og kjødet begge er tilstede i samme menneske. Der må alltid kjødets begjæringer bli følbare, slik vi talte sammen om i gjennomgangen av kap.7:14 flg.
Kort sagt viser forherdelsens dom seg i at mennesket ikke lenger registrerer Åndens advarsler. Ser ikke lenger hva Ordet taler til ham, tar det ikke lenger til seg. Mens derimot det mennesket som selv sukker over all sin ondskap, men søker all sin hjelp hos Kristus, det mennesket har både hjerte, øyne og ører åpne. Det ser både sitt store forderv og Guds store nåde. Det mennesket er så visst ikke forherdet, men kan ennå nå frelst fram til himmelen, noe de som er forherdet ikke kan. Derfor har de all grunn til å fryde seg, og lovprise Guds miskunn. Men så lenge de ennå er på jorden, må de likevel «fryde seg med beven» (Sal 2:11), våke og be, så de får beholde det de har, og ikke mister kronen. Gud, hjelp du oss selv til denne salige utgang på livet vårt! Bevar oss fra alt vondt! La heller alt vondt komme over oss, bare ikke forherdelsens dom! Slå oss heller, og tukt oss, du, bare du ikke forlater oss!
11: Jeg sier altså: Har de snublet for at de skulle falle? På ingen måte! Men ved deres overtredelse er frelsen kommet til hedningene, for å gjøre dem nidkjære.
I versene like foran, 8-10, har Paulus talt om den forferdelige forherdelses-dommen Gud lot ramme sitt gamle paktsfolk. Nå vil han vise, det som også er kapitlets hovedemne, at Gud likevel «ikke har forkastet sitt folk» (v.29). Han har ikke gitt det opp for alltid. Ennå har han sine fredstanker om det frafalne Israel. Alt skildrer et sterkt bilde av hvor stor Gud er i sin nåde og trofasthet, selv midt i sin strengeste dom. Hvis vi ser godt på dette bildet, vil vi også gjennom disse versene kunne bli oppbygget. For nærmere å kunne forklare det som er sagt om Israels forherdelse, tar Paulus nå hele spørsmålet opp slik:
Jeg sier altså: Har de snublet for at de skulle falle? (sv: Icke hava de väl stött emot, på det at de skulle falla?). «Stött emot», det har de gjort, på den måten som er nevnt i kap.9:32: «de snublet over snublesteinen». Men nå er spørsmålet: Har de stött imot for så alltid å bli liggende i sitt forderv, bli utelukket fra Guds rike? Ordet «falle» innebærer akkurat dette. Det ser vi dels av hvordan ordet forekommer her, i forholdet til «snublet»/stå imot. Men vi ser det også av svaret i verset vårt, og dernest i de neste versene, som viser at en gjenopprettelse ennå til slutt venter dette folket. Spørsmålet: «Har de snublet for at de skulle falle» er nok litt uklart. Derfor er det også blitt oppfattet forskjellig av ulike tolkere. Noen har oppfattet det slik: Er det bare som en straff, for at de rett og slett skal falle, Gud har latt dem støte imot/snuble? Har han ikke hatt noen mer nådig hensikt med dette? Andre igjen tyder det slik: Har de støtt imot, fordi de rett og slett bare skulle falle, fordi Gud hadde besluttet det slik? osv.
Men ikke minst på bakgrunn av den forskjellen vi ser mellom disse oppfatningene, synes det å være klart at det er i ordet «falle» hemmeligheten ligger, når ordet her står i betydningen av: for alltid bli liggende. Altså: Har Guds hensikt med at de snublet/støtte imot vært at de aldri skulle bli hjulpet? Er det ingen gjenopprettelse i vente for dem? For det er jo det dette kapitlet handler om (v.1). Og det svaret som gis her, handler også først og fremst om Israels framtidige gjenopprettelse. Riktignok sies det først at hedningene gjennom Israels fall skal få motta evangeliet. Men dette nevnes egentlig her som det middel de blir til at Israel vekkes opp igjen - for at han gjennom dette nettopp skulle «gjøre dem nidkjære». Det er hovedsaken i dette svaret.
Det kan synes underlig at det i spørsmålet også åpnes for en hensikt med at Israel skulle støte imot/snuble. For det er jo klart at ingen velger å støte imot med den hensikt å falle. Men, i likhet med det vi under v.8-10 viste med Skriftens egne ord, ser vi også her at det lå en Guds straffedom i Israels blindhet og fall. Det var Gud som nå hadde gitt dem en «sløvhetens ånd». Det er han som hadde en hensikt med at de falt. Men nå viser Paulus at midt i denne Guds vrede lå det også en stor nåde: Det var ikke Guds mening at hele folket skulle forkastes, skulle for alltid bli liggende i sitt fall. Men at han i sin evige barmhjertighet og visdom ville la deres fall bort fra nådens rike bli et middel til store, nåderike hendelser. Dette taler så Paulus om gjennom sitt svar på spørsmålet. Han hadde spurt om de hadde snublet for at de for alltid skulle falle. Nå svarer han:
På ingen måte! Det være langt fra! Men ved deres overtredelse er frelsen kommet til hedningene, for å gjøre dem nidkjære. Det er så langt fra at Gud skulle ha besluttet at hele folket skulle gå fortapt. Nei, han ville tvert imot at deres fall skulle bli et middel til to store nåderike hendelser. Det første: at evangeliet gjennom dette desto snarere også skulle komme til hedningene. Det andre: at deres benådning og mange velsignelser gjennom evangeliet skulle gjøre Israel nidkjær, så de i anger og tro skulle vende om til den Messias de hadde forkastet. Israel skulle dermed altså ikke alltid bli borte fra Gud. Etter at de gjennom lange tider ble stående uten de velsignelsene de i sin vantro hadde forkastet, skulle de til slutt omvende seg. Men når Kristi evangelium kom til hedningene gjennom Israels fall, så betyr det slett ikke at disse aldri ville fått evangeliet hvis ikke Israel hadde forkastet det. Nei, her omtales det bare for å vise den underlige måten evangeliet skulle få komme til hedningene på; at det først skulle forkastes av Israel, og så bli gitt til hedningene. Dette forutsa Herren Kristus uttrykkelig i Mat 21:43.
Det samme forkynte han også gjennom lignelsene om kongesønnens bryllup og det store festmåltidet/nattverden (Mat 22:1-10, Luk 14:16-24). Vi ser at når de som ble innbudt (dvs. Israel innbudt gjennom profetene) ikke ville komme, fikk tjenerne beskjed om å gå ut på veiene og ved gjerdene (dvs. gå ut, utenfor byen som er Israel). Og der ute på veiene, dvs. blant hedningefolkene rundt omkring, kalle inn så mange de kunne finne. Det samme ser vi også apostlene gjorde. Når jødene i Antiokia «motsa og spottet» det Paulus forkynte, da sa de til dem: «Det var nødvendig at Guds ord først skulle bli talt til dere. Men siden dere forkaster det og ikke anser dere selv verdige til det evige liv, se, da vender vi oss til hedningene. For slik har Herren befalt oss» (Apg 13:46. Se også Apg 18:6, 28:28). Jødenes forfølgelser mot de kristne i Judea førte da også til at disse raskt ble drevet ut til andre land. Der spredde de så ut evangeliet. Enten hver i sitt jordiske kall med sitt personlige vitnesbyrd, eller som offentlige lærere (Apg 8:4). Og på denne underlige omveien ledet Herren Gud det hele slik at Israels fall, som i seg selv var ille nok, også førte til at de selv ble knust og angret. Paulus fortsetter med:
For å gjøre dem nidkjære. At uttrykket «gjøre dem nidkjære» brukes her i positiv betydning, om å vekke dem til iver for å gjenvinne den nåde og frelse som de nå har sett er kommet til hedningene, det ser vi av v.14. Der bruker Paulus samme uttrykk slik: «om jeg på noen måte kan gjøre dem nidkjære som er av mitt kjød, og frelse noen av dem». Og Herren hadde talt allerede gjennom Moses om at det, ved at hedningene ble benådet, skulle vekkes opp en slik nidkjærhet, det så vi i kap.10:19. Den tid skal komme da jødene ikke lenger skal forsøke å bortforklare at det er deres fedres Gud som er med alle dem som tror på Kristus. Da skal de se med gremmelse hvor ulykkelige de var i sitt bedrag, når de forkastet Herren. Og hvor lykkelige og velsignet de hedningene blir som tror på ham. Og da skal dette tenne en ild i hjertene deres, så de får en anger og en nidkjærhet til å gjenvinne den frelsen som aller først ble forkynt for dem, men som de i vantro forkastet.
Det var denne måten vår store og underlige Gud hadde valgt for omsider å føre sitt gamle paktsfolk til å besinne seg. Vi ser jo blant oss også i dag at når Guds straff fullbyrdes over frekke syndere, så kan det være en advarsel og en vekkelse for andre. Og når vi ser merkbar forandring med store syndere som omvender seg, vekker det ofte andre til å søke den samme nåden som kan føre til så store ting. Slik skal det altså også komme til å gå når det gjelder Israel og hedningene. Israels fall skal bli til gagn for hedningene, og hedningenes frelse skal etter hvert tjene til Israels gjenopprettelse. Et så nåderikt mål hadde altså ennå Gud med det vantro Israel, midt under hans største straffedom over dem. Her legger du merke til den store Guds uutgrunnelige visdom og nåde. «Han anklager ikke for alltid, og holder ikke evig fast på vrede» (Sal 103:9).
Gud er en stor og majestetisk Herre over alle sine skapninger. Ingen kan falle så dypt at Gud ikke (så lenge det er nådens tid) fremdeles gjerne vil hjelpe ham opp. Heller ikke kan noen stige så høyt i nåde og hellighet, at ikke Herren Gud kan styrte ham ned. Slik skal vi lære å vurdere Guds storhet, så vi verken opphøyer oss på grunn av vår store benådning, eller fortviler på grunn av vår store usselhet. Selv den bunnløse vantroen, ondskapen og elendigheten Israel hadde falt i, førte gjennom Guds nådige ledelse til at hele rikdommen i evangeliets nåde desto før kom til hedningene. Og til at Guds rettferdighet og barmhjertighet, visdom og trofasthet bare ennå mer skulle bli forherliget for Israels folk, når de én gang etter sin langvarige avsporing på nytt vender tilbake til sin rette konge og forløser. Slik er den store Guds visdom og trofasthet.
12: Hvis nå deres fall er blitt til rikdom for verden og deres fåtall til en rikdom for hedningene, hvor mye mer da deres fylde.
I forrige vers sa Paulus at gjennom Israels folk hadde frelsen kommet til hedningene, og at dette skulle vekke Israel på nytt, til nidkjærhet. Og denne glade nyheten som verden nå kunne se fram til, understreker han her med denne tilføyelsen: «Hvis nå deres fall er blitt til rikdom for verden og deres fåtall til en rikdom for hedningene, hvor mye mer da deres fylde». «Deres fåtall» (sv: deres förminskning). Ordet har sin opprinnelse i, og skildrer egentlig en krigshærs nederlag, og den skaden og ødeleggelsen de dermed pådrar seg. Det var et nederlag, på alle måter ødeleggende for Israel, at de i sin vantro falt, og viste fra seg Kristi evangelium. Men dermed oppstod det en luke i Guds forsamling, en åpning for hedningene. Nå kunne Israels fall og ødeleggelsen bli en rikdom for hele verden, en velsignelse for hedningene over hele jorden. Nå mottok de desto tidligere evangeliet og alle himmelens skatter. Hvor mye skal da ikke Israels «fylde», deres gjenopprettelse i Kristi rike ved at de til slutt omvender seg, også bli til velsignelse for den øvrige verden! Her står ordet «fylde» som motsetningen til deres «fall» eller «förminskning». Da må også denne fylden stå for Israels gjenopprettelse, deres omvendelse til slutt*.
*
Men ordet «fylde» taler likevel ikke om at hvert éneste menneske i Israels folk skulle bli omvendt eller sanne troende. Det ser vi når vi sammenlikner dette stedet med «fylden av hedningene» i v.25. For det er jo åpenbart at «fylden av hedningene» ikke betyr at alle hedningene da skal bli omvendt. Og her sies det at Israels fylde skal bli til en langt større velsignelse for verden, enn deres fall ble (som jo tross alt ble et middel til at mange tusen ble frelst). Da må det ennå være mye velsignelse som venter hedningene - når tiden kommer for jødenes «fylde». På tross av, altså, at hedningenes «fylde» inntreffer før Israels omvendelse skjer (v.25). Dette viser at ordet «fylde» her og i v.25 ikke taler om at alle skal bli frelst, men bare om de som tar imot nåden i Kristus.
Denne Israels omvendelse skal bli til den største velsignelse for den øvrige verden. Dels skal det da blant disse sønderknuste israelittene stå opp mange veldige vitner. I Åndens lys har de nå fått se hvor grufullt de behandlet Messias, ham som løftene gjaldt. Ham som profetene hadde talt om når de sa at «de skal skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham slik en klager over sin førstefødte» (Sak 12:10). Da skal også de vantro, blant hedningene og de navnekristne, i denne Israels omvendelse se det mektigste bevis på at Guds ord er sannhet. Når også denne store avslutningen i Guds store plan for menneskehetens frelse altså inntreffer, at Israel etter sine utallige år i vantro, omvender seg. Og det er uten tvil for å kunne framstille dette store beviset for all verden, at Gud så underbart holder dette gamle paktsfolket så ubeblandet på jorden. At de fremdeles holdes så forskjellig fra alle andre folk. Selv om de i tusener av år har levd midt inni alle andre folkeslag.
Veldige stormer og omveltninger har gått over menneskeheten i denne lange tiden, og over det Israel som ble strødd ut over hele verden. Men ennå består dette folket med sine særegne trekk og sin gamle religion, for at de likevel alltid skal være Guds «vitner» på jorden, dette som de også opprinnelig ble utvalgt til (Jes 43:10). Selv i denne tilstanden; spredt rundt omkring blant alle slags folk, vandrer dette folket rundt som et vitnesbyrd i verden. De står som et Guds under i all deres uutslettelige særegenhet. Og som et bevis alle til enhver tid kan se, på Guds sannferdighet i det gamle Ordets domsforkynnelse. Men dette vitnesbyrdet skal da framstå ennå sterkere, når Israel etter profetiene også omvender seg, sønerknust påkaller ham som de så lenge i vantro forkastet, og bekjenner «at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære»*
*
At Israels folk skal være et «vitne» om sannferdigheten i Guds ord, det skjer først og fremst på den måten som her er omtalt. Men det skjer på ennå en måte det kan være verd å nevne, selv om det egentlig ikke hører inn under denne teksten. Det er nemlig Israels fall og fiendskap mot Kristi sanne vitner vi har å takke for at vi kan være så sikre på at det gjennom tidene ikke har blitt foretatt noen som helst forandringer i Det gamle testamentes profetier. For så nøye har jødene voktet på de kristne, og på samme måten har de kristne voktet på jødene, at om noen som helst av partene hadde villet foreta den minste forandring av ett éneste ord i testamentet, så hadde noen fra den andre siden omgående slått alarm. Hvis det skulle være noen som trodde det kunne vært foretatt noen som helst forandring, slik at profetiene passet bedre til alt som etter hvert er oppfylt så presist, så burde dette være nok til å overbevise selv de som er mest vantro blant oss, om at dette ikke har skjedd.
Men på nytt tar vi for oss teksten. Paulus har et inderlig ønske om at hans eget folk skal omvende seg. Men han venter også at dette særlig skal skje etter at hedningene omvender seg. Det gir han igjen uttrykk for, nå på denne måten:
13 og 14: For jeg taler til dere hedninger. Så sant jeg er hedningenes apostel, ærer jeg tjenesten min, om jeg på noen måte kan gjøre dem nidkjære som er av mitt kjød, og frelse noen av dem.
Det trettende verset begynner med et «For» - «For jeg taler til dere hedninger». Det står altså i sammenheng med det som er talt foran, på denne måten: Jeg sa: «Har jødenes fall blitt til rikdom for verden, hvor mye mer da deres fylde!» For jeg taler til dere hedninger, dere som kanskje kunne tro at jødene ikke lå meg så tungt på hjertet, fordi jeg spesielt er hedningenes apostel. Til dere sier jeg at selv når jeg gleder meg over min tjeneste, at jeg er hedningenes apostel, så gjør jeg det også med den hensikt at det skal gjøre noen av jødene nidkjære. For (v.15) deres omvendelse skal resultere i de herligste frukter i verden forøvrig. Slik ser sammenhengen ut til å være i disse fire versene (12-15). «Dere hedninger» betyr: dere som er født som hedninger, og så omvendt fra hedenskapen. Så sant, dvs. i den grad jeg nå er.. - hedningenes apostel. D.v.s. først og fremst kalt og utvalgt til det (Apg 9:15, 13:2, 22:21, Rom 15:16, Gal 1:16, 2:2, m.fl.).
Denne sin tjeneste «ærer» eller opphøyer apostelen. Ikke bare med selve arbeidet, sin nidkjære og velsignelsesrike tjeneste, men også med å omtale de salige fruktene dette hadde ført til. Det ser vi han gjør mange steder i brevene sine (f.eks. Fil 4:1, Kol 2:5-6, 1Tess 2:19, Tit 2:10-14). Om jeg på noen måte kan gjøre dem nidkjære som er av mitt kjød. «Om jeg på noen måte kan» - disse ordene viser apostelens inderlige lengt og alvorlige anstrengelser for å kunne vekke sine vantro landsmenn. Og frelse noen av dem. I egentlig forstand er det bare Gud som kan frelse menneskene. Men her menes det: være et redskap til at noen blir omvendt. Her ser vi uttrykket brukt på rett måte, og da bør vi ikke ta anstøt av det, eller oppfatte det galt. Denne talemåten brukes også andre steder (se Jak 5:19-20, Jud v.23). Vi ser altså hvordan dette å kunne vekke noen av Israel til anger og tro, var en tosidig nød for Paulus. Det gjaldt ikke bare deres egen frelse, men også fordi deres omvendelse skal få de mest vidtrekkende og velsignede følger for hele verden. Dette sier han igjen slik:
15: For om deres forkastelse er til forlikelse for verden, hva vil da deres antakelse være, om ikke liv av døde?
Bare sterkere uttrykt sier apostelen her det samme som i v.12. Her kaller han Israels fall «deres forkastelse». Men i v.2 har han forklart at «Gud har ikke forkastet sitt folk», d.v.s. ikke forkastet hele folket, og heller ikke for alltid. Og om den forkastelsen som likevel skjer, sier han at den førte «til forlikelse for verden» (sv: världens forsoning). Dvs. at gjennom Israels fall fikk hedningene i verden del i evangeliet. Og dermed fikk de «forlikelsen», forsoningen med Gud, rettferdiggjørelsen ved troen på Kristus, og en salig forening med det sanne Israel (Ef 2:11-22). Hedningene i verden fikk oppleve denne nåden nettopp ved at det gamle paktsfolket ble forkastet på grunn av sin vantro. Men den egentlige årsaken til at hedningene fikk høre evangeliet, og dermed fikk motta forlikelsen, var selvsagt at Kristus hadde forlikt dem begge med Gud i ett legeme ved korset, og ved det drepte fiendskapet (Ef 2:16). Fra da av skulle det ikke mer, som tidligere, eksistere noe skille mellom folkene. Da skulle de «gå ut i all verden og forkynne evangeliet for hele skapningen». Men det som skjedde var at jødene ble «forkastet» på grunn av sin vantro, og ble forlatt av Gud for en tid. Og den dyre gaven som de forkastet, ble gitt til hedningene.
Men når Israels forkastelse førte til en så stor velsignelse for verden, sier Paulus, hva vil da deres antakelse være, om ikke liv av døde? Det vil si: hvordan skal ikke da deres antakelse i Kristi rike (dette at de på ny blir podet inn i treet) tjene til at mange også i verden for øvrig får et nytt liv, som om de (åndelig talt) stod opp fra de døde. Når jødene samlet som folk i anger og tro vender seg til Kristus, skal ikke da et sterkere åndelig liv også gjennomstrømme hele Guds rike på jord - gjennomstrømme alle de halvdøde kristne forsamlingene? Mange mennesker vil se det veldige underet som da skjer med jødene som har levd i vantro i så lang en tid. Vil ikke da verden rundt dem, som ser dette, vekkes til nytt liv, bli så overrasket, så oppmuntret og brennende i ånden som om de skulle ha stått opp fra de døde? Jo, noe slikt vil ganske sikkert skje når jødene på nytt blir innpodet.
Og dette at Israel på nytt blir innpodet, det har vi grunn til å vente på. For Gud er trofast og tenker på sin pakt med deres trofaste fedre. Riktignok er de nå, akkurat som den fortapte sønn, dratt bort til et fremmed land, og har sløst bort arven sin. Men den evige Faderen kjenner dem ennå som sitt eget paktsfolk, og vil ennå en gang i sin nåde ta imot dem, når de vender angrende tilbake. «For Guds nådegaver og kall kan ikke tas tilbake» (v.29). Dette taler så Paulus videre om:
16: For om førstegrøden er hellig, er hele deigen også hellig. Og om roten er hellig, er også grenene det.
Her legger nå apostelen fram et nytt bevis på sin påstand (v.2) om at «Gud har ikke forkastet sitt folk». Dette har han tidligere først bevist ved å minne om at han var selv en israelitt (og likevel ikke var forkastet). Og videre med at selv om de aller fleste av Israels folk levde i vantro og forherdelse, så hadde Gud fremdeles, blant dette folket, «en rest igjen etter nådens utvelgelse». Dette var også et bevis på at hele folket var ikke forkastet. Riktignok var profetiene om at de skulle bli forherdet, fullbyrdet - de hadde falt over «snublesteinen» -. Men ikke på den måten at de for alltid skulle bli borte. For Gud hadde ennå i sin visdom store planer for dem. Først skulle deres fall bli et middel til at hedningene ble frelst. Og når de så til sist ble benådet, skulle dette igjen vekke Israel til nidkjærhet. I alt dette lå det jo tydelige bevis på at Gud hadde ikke forkastet sitt folk.
Så føyer Paulus i dette verset ennå et bevis til i dette spørsmålet. Det gjør han med to lignelser. Den første er hentet fra loven om «førstegrøden» og det første brødet som de laget av den (4Mos 15:19-21). Når det ble helliget Herren, ble hele kornhøsten deres helliget (3Mos 23:10-17). I den andre lignelsen bruker han et tre med rot og greiner som bilde. Dette bildet bruker apostelen særlig for å tale mange viktige sannheter til de omvendte og benådede hedningene (v.17-24). Med begge disse bildene vil Paulus først og fremst skildre hvor urokkelig Guds pakt med Israels fedre er. For her betyr ordet «hellig» ikke den helligheten som er virket av Ånden og bor i oss. Nei, det taler bare om noe som er gitt og utvalgt for Herren, og tilhører ham. Noen har villet ha det til at «førstegrøden» og «roten» taler om de jødene som først ble omvendt i nytestamentlig tid. Men denne oppfatningen er feil. Det viser sammenhengen, og hvordan apostelen selv anvender disse bildene.
For «grenene» (de naturlige) må en gang hatt forbindelse med roten, og de «grenene som ble brukket av» (v.17) må før de ble brukket av hatt forbindelse med roten. Og det kunne jo ikke være tilfellet hvis roten skulle være den kristne moderkirken. For disse grenene som ble brukket av har jo aldri tilhørt den. «Førstegrøden» og «roten» er altså et bilde på jødefolkets stamfedre; Abraham og de andre troende patriarkene. «Deigen» og de «naturlige grenene» er jødefolket. Blant dette folket oppstod også den første Kristi menighet, for evangeliet ble først forkynt for de fortapte får av Israels hus. Og de som da trodde, ble det sanne Israel. Men så ble hedningene også, gjennom evangeliet, forenet med dette sanne Israel. Derfor sies det om dem her at de, som grener fra et «vilt oliventre», ble innpodet i «et edelt oliventre» (v.17, 19,24). Alt dette viser tydelig nok hva han vil ha fram med bildene.
Men det som virker underlig for noen, er at Paulus, når det gjelder Israel og deres fedre, kan si at deigen og grenene er hellige, fordi førstegrøden og roten har vært hellig. Da kan en lett tenke som så: Abraham, Isak og Jakob var vel hellige, men var ikke etterkommerne deres svært så vanhellige? Dette spørsmålet dukker opp fordi vi ikke oppfatter ordet «hellig» rett. Som vi allerede har sagt, så betyr ordet «hellig» her og mange andre steder i Skriften ikke den personlige helligheten i oss. Det betyr bare at de var skilt ut, utvalgt, fra alle andre, for å være et folk for Herren og til hans tjeneste. Riktignok var det dem som hadde de hellige nådemidlene, og gjennom dem kunne de også bli helliget i ånden. Men vi finner at når de ble kalt «hellige», så siktet dette slett ikke til noen personlig hellighet.
I 5Mos 1:26-33 kan vi f.eks. se hvordan Moses taler til israelerne. Han minner dem om hvordan de hadde satt seg opp mot Herren i ørkenen. Men samtidig, når han formaner dem til å skille seg av med de farlige avgudsdyrkerne i Kanaan, sier han som en påminnelse: «For et hellig folk er du for Herren din Gud». Og han føyer til som en forklaring: «Deg har Herren din Gud utvalgt av alle folk på jorden til å være hans eiendomsfolk» (Kap 7:6). I samme betydning og med samme forklaring forekommer også ordet «hellig» i kap.14:2, 26:18 i 5Mos. (Konf. 2Mos 19:6, Dan 8:24, 12:7). Samme betydning har også ordet «hellig» noen steder i NT, som her og i 1Kor 7:14.
Og at Gud på grunn av sin pakt med fedrene vil vise Israel en spesiell nåde, det tales det også mye om i Skriften. I 5Mos 9 minner Moses folket om hvordan de gang på gang har satt seg opp imot Herren. Og i v.13 skildrer han dem som «et hardnakket folk». Men han føyer til: «Men bare dine fedre har Herren lagt sin kjærlighet på, så han elsket dem. Og dere som er deres etterkommere, utvalgte han framfor alle andre folkeslag» (5Mos 10:15). Det samme hører vi i 2Mos 2:24-25: «Gud hørte deres sukk, og Gud kom i hu sin pakt med Abraham, Isak og Jakob. Og Gud så til Israels barn, og Gud kjentes ved dem». Og i 5Mos 4:31 gir Moses dette løftet: «For Herren din Gud er en barmhjertig Gud. Han skal ikke slippe deg og ikke la deg gå til grunne. Han skal ikke glemme pakten med dine fedre som han stadfestet med ed». Men disse løftene er så mange i GT at vi kan ikke nevne alle.
Apostelens bevis er da dette: Slik som hele deigen er hellig fordi førstegrøden ble ofret til Herren, og fordi hele treet lever i naturlig samfunn med roten, så er etterkommerne fra Abraham (han som Herren opprettet sin pakt med) også utskilt fra alle andre folk, og er hans eiendomsfolk. For Herren Gud holder alltid fast i sin pakt, selv om mange i vantro glemmer ham (konf.Rom 3:3, 11:22). Herren hadde selv med sin høyre hånd plantet treet, som et edel oliventre. Riktignok er mange av grenene brutt av. Men treet står der fremdeles, og mange av disse grenene som ble brutt av, skal på nytt innpodes. De frafalne barna skal vende tilbake til sin fars, Abrahams, tro. Derfor har Herren latt det bli tilbake en sæd han kan plante, og ikke latt det gå med jødene som med Sodoma og Gomorra, som ble totalt utslettet (kap 9:28-29). Slik er den guddommelige trofastheten. Det er dette apostelen vil ha fram, og som er tekstens egentlige mening.
Men vi burde også legge merke til den veldige trøsten dette budskapet også har til oss kristne, som Gud også har gjort en pakt med - «en bedre pakt, en som ble grunnlagt på bedre løfter» (Heb 8:6). Vi var grener på et «vilt oliventre», og ble innpodet i treet hvor den troende Abraham var rot. D.v.s. at med den samme tro som Abraham hadde ble vi forenet med den første menighet, liksom vi er «forenet med ham» (Kristus) (kap 6:5), innpodet i det sanne vintreet (Joh 15). Og det navnet (Jesunavnet) gjelder for Gud - ennå mer enn Abrahams. Riktignok har vi ikke her den trøsten at hvis bare vi er blitt forenet med ham ved dåpen, så er vi sikkert alltid i vennskap med Gud. Vi ser også at den nådenAbraham stod i, den tilfalt ikke alle hans etterkommere, selv om de stod i den utvortes pakten med Gud. Når de falt fra i vantro, kom de i en forferdelig tilstand, slik vi har sett. Kristus taler også uttrykkelig om grenene på vintreet som «ikke blir i meg». De ble «kastet ut» og «visner», ja, blir «kastet på ilden, og de brenner» (Joh 15:6).
Men den trøsten har vi her, vi som er døpt, at Gud er trofast mot sin pakt. Da er han ikke bare nådig mot oss, som han er mot alle hedninger, når vi omvender oss og kommer tilbake til ham. Men han «husker sin pakt til evig tid» (Sal 105:8). D.v.s. at på grunn av den pakten han én gang tok oss inn i, viser han oss en spesiell nåde. Han sender sitt ord og sin Ånd, og mange kraftige midler til vekkelse for dem som han en gang tok inn i sin pakt. Da taler han om oss som om den frafalne Efra’im: «Er da Efra’im min dyrebare sønn og mitt kjæreste barn, siden jeg ennå må komme ham i hu, enda jeg så ofte har talt imot ham? Derfor røres mitt hjerte av medynk med ham, jeg må forbarme meg over ham, sier Herren» (Jer 31:20).
Spesielt har de levende kristne en stor trøst i denne Guds trofasthet. I tro og påkallelse klynger de seg ennå til Kristus. Men på grunn av sine uendelige skrøpeligheter fristes de stadig til å miste motet. De tenker at nå må vel Gud snart gi dem opp, og enten i vrede forkaste dem, eller i alle fall se på dem som en forferdelig byrde. Da må vi huske det vi har sett her. Det var på grunn av «roten» Gud ville vise «grenene» en spesiell nåde. Det var fordi han elsket fedrene, at Gud også elsket barna deres. Og som grunnvoll for vår trøst har vi en langt mer hellig rot og førstegrøde enn Abraham: Et navn som er ennå større for Gud; hans elskede Sønn, Jesus Kristus. Denne roten gjelder mer for Gud enn Abraham. Vi må huske på at det er i Guds elskede Sønn vi er innpodet. Og så må vi bruke dette ordet på oss: «Er førstegrøden hellig, er hele deigen også hellig. Og om roten er hellig, er også grenene det».
Da kan vi tro at med alle våre skrøpeligheter er vi ikke bare «frelst fra vreden» (Rom 5:9). Vi er også hellige og ulastelige i ham, Den elskede (Ef 1:4,6). For da er det i sannhet slik at fordi Kristus er hellig og ulastelig, så er de også hellige og ulastelige, alle dem som er forenet med ham, så lenge de holder seg til ham som grenene til treet. Denne bruken av bildet er altså rett, og gjelder alle som tror: «Er roten hellig, er også grenene det». Er Kristus hellig og ulastelig for Faderen, så er vi også det. Riktignok er det ikke dette vi hører fra vårt eget hjerte. Nei, etter vår oppfatning, slik vi opplever det, reiser det seg nok helt motstridende røster (ettersom vi kjenner synden i oss) som roper og skriker, og forteller oss at vi er helt forkastelige i Guds øyne.
Men nå bør vi altså likevel tro det som Herren selv sier, og ikke det vårt hjerte og vår mening vil fortelle oss. Og når Herren Kristus talte om den som ved troen var renset i hans blod, sa han uttrykkelig at «den som er badet er ren over det hele (sv: helt og holdent ren). Også dere er rene, men ikke alle». Forræderen var unntaket. Men bare han. Peter var ren. Tomas var ren. Og alle de andre skrøpelige disiplene var helt og holdent rene. Så totalt rene kunne de nok ikke være i seg selv, men bare i Kristus. «Roten» var hellig! Derfor var også grenene hellige. Gud, gi oss nåde til å tro og fatte dette! - Så fortsetter vi igjen med teksten. Nå gjør Paulus en ny anvendelse av bildet med roten og grenene.
17 og 18: Om noen av grenene ble brukket av, og du som var et vilt oliventre, ble innpodet blant dem og sammen med dem fikk del i roten og sevjen fra oliventreet, så ros deg ikke overfor grenene! Men dersom du roser deg, så husk at det er ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg.
Før Paulus avslutter sin dokumentasjon over Guds omsorgsfulle tanker om Israels framtid, kommer han først med en «hälsosam» advarsel til de hedningene som var blitt omvendt, at de ikke måtte opphøye seg over jødene. Og denne formaningen fortsetter helt fram til v.25. - Oliventreet, og det ville oliventreet. Det første er Israels folk, plantet av Gud, vannet og stelt. Samtidig lå hele verden for øvrig som overlatt til seg selv i hedenskapets mørke og råskap, og kalles derfor her for et «vilt oliventre». Men så var noen av oliventreets grener brutt av*. Og «blant dem», eller istedenfor dem «ble grener fra et vilt oliventre innpodet**, og fikk del i roten og sevjen fra oliventreet». De hedningene som kom til troen, ble «Abrahams barn» (Gal 3:28-29) og fikk del i all den nåde og velsignelse som tidligere bare Israel hadde. Men når de opplevde så stor en nåde, så kunne de hedningene som var kommet til troen lett «rose seg», oppblåses og opphøye seg og forakte jødene som var falt så dypt i sin vantro.
*
«Noen av grenene» sier apostelen, mens vi vet at det var jo de aller fleste av jødene som forkastet Herren. Men Paulus bruker dette mer forsiktige uttrykket fordi han her taler til slike som var fristet til å oppdimensjonere denne eldre brorens fall, og bygge sin egen opphøyelse på dette. Det er de benådede hedningene han taler til her, disse som han advarer mot å opphøye seg. Det er samtidig en formaning til oss om å tale forsiktig, i kjærlighet, om andres fall. Konf. kap.3:3, Heb 3:16.
**
Noen har bemerket at i virkeligheten foregår det ikke på den måten, når det podes i et tre, at en vill gren podes inn i et edelt oliventre, men at det alltid er det motsatte som skjer. Til det må vi bare svare at den hellige forfatteren må, når han bruker billedspråket, først og fremst ha blikket festet på det budskapet han vil ha fram. Når så dette ofte er overnaturlig, og strir mot naturlige forhold, må han likevel alltid framstille det slik det er tjenlig for hans åndelige budskap, selv om de bildene han bruker på enkelte punkter i praksis foregår på en annen måte.
Paulus kunne godt tenke seg at en så stor synd ville oppstå blant de omvendte hedningene. Eller kanskje han allerede hadde lagt merke til at de opphøyet seg slik over jødene. Derfor tar han svært alvorlig fatt i denne synden. Først kommer han med selve advarselen: «ros dere ikke overfor grenene!». Dernest taler han til dem om hvorfor denne synden var så farlig. Først sier han:
Men dersom du roser deg, så husk at det er jo ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg. «Dersom du roser deg» - dersom du i selvopptatt innbilning setter deg selv høyere enn jødene, fordi de ikke tror, mens du derimot er en troende kristen, - så bør du huske på at det er ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg. Det er ikke de hedningene som er blitt kristne, som utgjør den stammen som jødene en gang på nytt skal podes inn i. Det er tvert imot jødene (de troende, «som har Abrahams tro») som utgjør den stammen vi er innpodet i. «Dersom dere tilhører Kristus, da er dere Abrahams ætt», sier Paulus (Gal 3:29 og v.7). Det er ikke fra oss evangeliets velsignelse er kommet til jødene. Men fra dem er denne velsignelsen kommet til oss. Innen kristenheten er ofte jødene blitt foraktet på en uverdig måte. Ja, forfulgt, plyndret og drept. Bare fordi de var jøder. Det viser at denne apostelens påminnelse har vi nok ikke tatt inn over oss. Vi må huske på at jødene lenge før oss var Guds folk. At det var fra dem vi fikk Guds ord. Ja, at selv Herren Kristus, da han kom i kjød, ble født inn i dette folket. Husk også på at de første kristne var jøder. Likeså de første og herligste evangeliets forkynnere; apostlene. Alt dette burde dempe enhver hoven forakt overfor jødene, og isteden gi oss kjærlighet til dem. - Paulus taler så videre i den samme formaningen:
19: Du vil da si: Grenene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.
Paulus tenker seg at en omvendt hedning fortsatt opphøyer seg over jødene, og vil liksom si: Du kan jo ikke nekte for at det er brukket av grener på dette oliventreet, og at det skjedde for å gi plass for meg. Da må jeg jo bety noe mer for Gud, enn disse grenene som ble brutt av! Dette svarer så Paulus på:
20: Vel, ved vantro ble de brukket av, og du står innpodet ved tro. Vær ikke hovmodig, men frykt!
Vel...Paulus gir ham rett i at jødene var falt fra, og at deres fall førte til at hedningene ble frelst. Men han føyer straks til en bemerkning som burde dukke hovmodet: ved vantro ble de brukket av - dvs. at det har ikke skjedd fordi Gud elsket dem mindre enn deg. Heller ikke fordi de var mer uverdige enn deg. Men fordi de begynte å sette sin lit til et eller annet hos dem selv, og så var det vantroen som overtok (kap.9:32). En slik vantro kan du selv også lett falle i, hvis du begynner å tro at du har alt i orden. Det skjedde altså med Guds første eiendomsfolk!
Og du står innpodet ved tro. D.v.s.: Du står nå i Guds nåde, men slett ikke fordi Gud har en spesiell kjærlighet til deg. Og aller minst er det på grunn av noe du har utrettet eller fortjent. Nei, det er fordi du har mottatt din benådning som en helt fri, overrakt gave. Det er slik det skjer gjennom tro. I den levende troen ligger akkurat dette at en i seg selv er en fattig, fortapt synder, og mottar all nåde som en fri gave. Det er dette som er troens natur; at vi lever i avhengighet av Gud og hans nåde. Derfor: Vær ikke hovmodig, men frykt! Vokt deg for den innbilningen at nå er du utenfor all fare! Enten det nå er fordi du - kanskje ubevisst - begynner å føle at nå fortjener du Guds nåde, eller er mer trofast og sterk enn de har vært, disse som har falt, som ble brukket av.
Pass deg, så du ikke blir trygg i din egenrettferdighet, for en slik ånd fører alltid til fall. «Våk!» eller «Frykt!» sier apostelen. Og det han vil si med dette, er akkurat det samme som i 1Kor 10:12. Der taler han også om hvordan jødene forlot ham, og sier: «Derfor må den som tror at han står, passe seg så han ikke faller». Lev ikke i en selvvalgt frelsesvisshet, men frykt for ditt falske og vinglete hjerte, så det ikke bedrar deg! Du er tross alt ennå en synder, og er alltid avhengig av nåden. Lev derfor alltid med Gud i en barnslig «sønnefrykt» (ikke trellefrykt), så ikke du også glir inn under samme dom som jødene!
21: For om Gud ikke sparte de naturlige grenene, kan det være at han ikke sparer deg heller.
Så forferdelig farlig er selvsikkerhet, stolthet og selvtilfredshet, at det altså drev apostelen til å advare så sterkt som dette verset taler til oss. Legg merke til at han skriver dette til de kjære brødrene i troen. Han taler i kap.1:7 om hvor herlig de er benådet, og sier de «er Guds kjære, kalte og hellige». Nå sier han at de må huske på at det kan gå like ens med dem, at de faller under Guds vrede som jødene, og blir forkastet. Og han antyder at disse, som riktignok ikke hadde mottatt så store tegn og løfter som jødene, måtte innse at dette like godt kunne skje med dem. For om Gud ikke sparte de naturlige grenene, sier han - de som opprinnelig stammet fra den kjære roten; Abraham - når Gud handlet så forferdelig med dem, at de falt i overmot og vantro, - kan det være at han ikke sparer deg heller.
Jødene var naturlige grener i det edle oliventreet (v.24). Det var de som først og fremst hadde del i pakten med Abraham. Og likevel, når de falt i egenrettferdighet og vantro, var det ingen ting som kunne hjelpe dem; verken det at de var arvinger fra den utvalgte stammen, eller deres herlige gudstjeneste og mange ofre. Gud forkastet dem likevel, som avbrutte grener. Pass da på, du som kom fra et vilt oliventre, men ble innpodet i treet med den roten de en gang tilhørte! At ikke din stolthet og selvsikkerhet skal føre den samme dommen over deg, så du også blir saget av og forkastes. Dette er apostelens budskap her.
Dette er jo en alvorlig formaning som apostelen gir de første kristne. Da forstår vi hvor forferdelig farlig det er når vi begynner å vurdere oss og vår kristendom opp mot andre som åpenbart sporer av, eller er falt. Da siger selvsikkerheten og egenrettferdigheten inn, og vi er blitt bedre enn andre - ! Kanskje det ikke er akkurat jødene vi «måler oss» mot, og føler oss bedre enn. Det kan være andre villfarne mennesker, eller til og med brødre i troen, men som vi synes har mindre kunnskap og tro enn vi har selv. For det er slik det foregår. Og dette er ikke bare den verste, men også den farligste synden. Vi kan få nåde og hjelp for alt annet ondt, hvis bare vi får nåde til å leve i en fattig og våken ånd, og i troen holder oss ved nådestolen. Men selvsikkerhet og egenrettferdighet er noe som står så skarpt i strid med nåden, og gjør at Gud selv blir vår motstander. «For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde» (1Pet 5:5). Og når Gud «står imot» noen, da er det forbi med dette mennesket, uansett hva det så måtte forsøke seg med - hvis det da ikke på ny ydmyker seg under Guds veldige hånd. Gjør det ikke det, men kanskje isteden nå vil «begynne på nytt» og vokte seg mot fall, så vil det være forgjeves. De kommer til å falle, for nå setter Gud selv snarer for dem (v.8-10). Derfor er det utelukket at noe som helst menneske kan nå lykkelig fram til det salige målet, hvis de er selvsikre og egenrettferdige, så de ikke frykter for sitt eget hjerte og Herrens dom.
Når Paulus her sier: «Frykt!», så mener han selvsagt ikke å si: Vær uten trøst og fred i Kristus, vær aldri helt sikker på Guds nåde! Nei, det er ikke trelldommens ånd (kap.8:15) apostelen vil vi skal ha, men denne gudfryktige ånd («sønnefrykten») som opphøyer Herrens rettferdighet, og er redd for å miste den store skatten som vi eier bare av nåde. Til å «frykte» på denne måten formaner også apostelen Peter. Han sier: «Og når dere påkaller Faderen, han som uten å gjøre forskjell dømmer etter enhvers gjerning, så ferdes med frykt (gudsfrykt) all den tid dere er utlendinger her» (1Pet 1:17). Og Paulus taler andre steder konkret til dem som fristes i den selvsikkerheten som ligger nærmest vår tekst; at kristne mennesker til de grader blir opptatt med andres villfarelser at de glemmer sine egne svakheter. I Gal 6:1 sier han: «Brødre, hvis et menneske blir grepet i en overtredelse, skal dere som er åndelige vise en slik til rette med en ydmyk ånd. Og pass deg selv, så ikke du også blir fristet».
Sammenhengen her viser at det er akkurat når vi ser på andres fall og synder, at vi selv er i fare for å glemme vår egen fattigdom. Og dermed i overmot og selvtilfredshet har syndige holdninger overfor de som er falt. Dette ser vi ofte i virkeligheten. Mang en kristen levde et lykkelig kristenliv helt til han i overmot og med et hardt dømmende hjerte falt i synd i forholdet til en bror som hadde falt. Og da kommer han selv til å gå inn i et ennå større fall. Det er akkurat denne faren apostelen advarer så sterkt mot. Måtte vi alle passe oss i tide!
Men ut fra dette burde vi jo også lære hvor ynkelig og usselt hvert eneste menneskehjerte er. Her antyder jo Paulus i teksten vår at selv de hellige i Rom kunne falle i denne fristelsen, og opphøye seg i overmot over de ulykkelige jødene. Disse troende i Rom levde jo i den første apostoliske tiden, mens Kristi rike ennå var i sin ungdoms kraft. Likevel kunne altså apostelen frykte at noe slikt kunne skje med dem! Og hva hadde så disse omvendte hedningene å opphøye seg på? Paulus sa jo i kap.9:30 at de «jaget ikke en gang etter rettferdighet» - da de mottok evangeliet og rettferdigheten av bare nåde. Likevel kunne de alt nå finne på å opphøye seg, disse «Guds kjære, kalte og hellige».
Ja, hva skal vi si til det Paulus vitner om seg selv i 2Kor 12:7? Han sier at selv han var så fristet til å bli hovmodig på grunn av nåden i de høye åpenbarelsene, at Gud måtte sende ham en «torn i kjødet, en Satans engel», for at han ikke skulle opphøye seg. Og grunnen til at han ble fristet til hovmod, var til og med en nådens ufortjente gave; dette at han «ble rykket inn i den tredje himmel», d.v.s. at han hadde hatt en helt spesiell opplevelse av Guds nåde. Dette var jo ikke noe han hadde fortjent, men bare en nåderik, ufortjent gave. Likevel ble han fristet til å opphøye seg! Tro da aldri at det finnes noen større fromhet verken hos deg selv eller hos de mest hellige. Men lær av dette at selv de mest forferdelige syndene kunne friste de største hellige. Finnes det kanskje noen større synd enn når en benådet synder blir hovmodig - hovmodig på grunn av noe som ikke på noen måte er noe han har fortjent? Paulus fortsetter i samme tone, og sier:
22: Legg derfor merke til Guds godhet og strenghet: Overfor dem som er falt, strenghet, men mot deg, godhet, hvis du da fortsetter i hans godhet. Ellers vil også du bli hogd av.
Her innskjerper apostelen sin advarsel til de kristne i Rom. Dette gjør han ved først å vekke deres oppmerksomhet mot den store Gud, «Guds godhet og strenghet». Deretter mot den faren de ennå selv var i. Først oppfordrer han dem til å legge merke til «Guds strenghet», eller rettferdige dom «overfor dem som er falt». Denne Guds strenghet, slik den hadde rammet Guds eget og høyt benådede eiendomsfolk, burde jo virke en «hälsosam» oppvekking og frykt hos alle som så dette. Dernest minner han dem om «Guds godhet», Guds store og uforskyldte nåde i at han tok imot og rettferdiggjorde dem som var uverdige hedninger. Denne godheten burde jo fylle dem som hadde fått oppleve den, med bare ydmykhet og kjærlighet.
For det tredje minner han dem om hvor nødvendig det er at de «fortsetter i hans godhet», i den frie nåden, og ikke driver over i egenrettferdighet og vantro (slik det gikk med jødene). Og for det fjerde taler han med formanende ord til disse troende kristne om at det kunne hende også med dem at de kunne bli hogd av fra det oliventreet de nå var innpodet i. Dette er innholdet og sammenhengen i det verset vi nå har foran oss. Og dette var nok den sterkeste advarsel han kunne gi disse benådede kristne, mot hovmod. Men dette verset har også noen særdeles viktige lærdommer for oss alle. La oss nå tenke litt nærmere over disse! Paulus sier:
Legg derfor merke til Guds godhet og strenghet. Det er ikke noe som er viktigere for vår sjels frelse, for vår tro og vår gudsfrykt, enn at vi har et rett bilde av Gud. Spesielt av disse egenskapene: Hans «godhet» og «strenghet». Vé det menneske som har gjort seg opp et feilaktig bilde av Gud, av hvordan hans sinn og hans bud gjelder for oss! Har du tatt feil av Gud på disse områdene, da farer du vill her og i all evighet. Selv om du ikke kjenner alle sannhetene i Guds ord for øvrig, så kan likevel din sjel bli frelst, bare du har det rette bildet av Guds godhet og strenghet. Men oppfatter du disse feil, da blir hele din evighetsvei feil. Da lever du i en falsk innbilning her i livet - og ender med en forferdelig oppdagelse i døden; at du er evig fortapt. Pass derfor nøye på at du ikke har et falskt bilde av Gud! Mange mennesker gjør seg opp sitt eget bilde av Gud, slik de selv synes passer, etter sin egen forstand. Men nå er det ikke noe som er så falskt og bedratt som vårt eget hjerte og meninger, etter at den gamle slangen tok bort det rette bildet av Gud i syndefallet, og plantet sin gift i oss, sin egen løgnens ånd.
Så ser vi noen mennesker har dannet seg et bilde av Gud så mild og bøyelig at han er tilfreds med alt det de selv elsker, så han aldri blir vred og straffer dem. Mens andre igjen bærer på en forferdelig samvittighet. De har et bilde av Gud som bare en streng og forferdelig dommer som skal handle med dem utelukkende etter deres egen fortjeneste, o.s.v. Ja, vi opplever vel alle at hvis vi ikke passer på å holde øynene festet på Guds ord, så gjør vi oss mange forskjellige bilder av Gud. Det ene øyeblikket opplever vi ham så mild og nådig at vi ikke frykter for noen som helst synd -. I neste øyeblikk opplever vi ham streng og langt fra nådig, som om han aldri ville forlate noen som helst synd. Vi ser at det ikke er noe så falskt og vaklende som vårt eget hjerte, og våre tanker om Gud.
Derfor er det ikke noe som er mer nødvendig enn at vi stiller oss skeptiske til, og forkaster alle våre egne tanker og meninger om Gud. Og tar vårt bilde av ham bare fra hans eget ord. Men ikke alt Guds ord er like klart. For å få det rette synet på Guds ord, vil det da være til stor hjelp om vi flittig tar for oss de store, åpenbare bevisene på Guds sinnelag. I Ordet ser vi dette åpenbart i nådens gjerninger, og i strenghet i den måten Gud har handlet med menneskene i tidligere tider. Selv om jeg skulle kunne misforstå enkelte uttrykk i Skriften, så skulle de talende eksemplene kunne lede meg til det rette. I disse eksemplene kan en jo med egne øyne se Guds sinnelag overfor menneskene. Derfor roper nå Paulus ut, etter at to store eksempler er blitt vist like foran: «Legg derfor merke til Guds godhet og strenghet!». Altså den vi ser i hans dom over de vantro jødene, og i hans nåde mot de uverdige hedningene.
Legg da først merke til strengheten overfor dem som falt, altså Guds eget eiendomsfolk. Husk på hvilke store fordeler og fortrinn de hadde framfor alle andre folk på jorden. De var barn av de troende fedrene, «dem tilhører barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene» (kap.9:4-5). Og Paulus sier om dem som gikk ut fra Egypt, at «alle ble døpt til Moses i skyen og i havet, alle spiste de den samme åndelige mat, og alle drakk den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og den klippen var Kristus» (1Kor 10:2-4). Og likevel, da de falt fra Herren lot de seg ikke advare, omvendte seg ikke og opphøyet Sønnen, men forkastet ham som var Israels trøst. Og da var det ikke noe som kunne hjelpe dem, hva de så enn fant på for å tekkes Gud. All deres gudstjeneste, alle deres offer og bønner var forgjeves. Nå måtte de gå fortapt. Og hva var det Herren Gud da gjorde med dem?
Først forblindet han dem, og forherdet hjertene deres så de ikke kunne se med øynene eller høre med ørene (v.8-10, Mat 13:13-15). Deretter sopte han dem bort som med en storm fra deres eget land, lot byen deres bli ødelagt, lot mesteparten av folket omkomme på forferdelig vis, og spredte dem som overlevde ut over hele jorden. Se Guds strenghet over dem, som straff! Les hvor forskrekkelig det foregikk da Jerusalem ble ødelagt, og om de forferdelige lidelsene som gang på gang rammet jødene. Vi hører f.eks. at en jødisk familiefar i ren og skjer barmhjertighet tok livet av sin kjære kone, sine barn, og til sist seg selv, for at de skulle slippe den forferdelige behandlingen fienden deres utsatte dem for. Når en da tenker på at ikke en fugl skal falle til jorden uten at det er vår himmelske fars vilje, så kan en undres over at Guds hellige vrede kan være så grufull. Men Gud er overmåte stor i alt - også i sin straffende rettferdighet.
Først har han gjennom lange tider øst ut over folket utallige velgjerninger av åndelig og legemlig velsignelse. Stadig har han på ny kalt dem til omvendelse og tilbudt dem sin nåde. Men alt er forgjeves, alt blir bare foraktet. Da kommer omsider hans time, når han utøser sin forskrekkelige vrede over dem. Slik ser vi Gud handle gjennom alle tider og med alle folk. Og det er skrevet til advarsel for oss. At vi er døpt til Kristus, at vi har og kjenner alt Guds ord, at vi går i kirken og til Herrens nattverd, at vi deltar i mye kristelig aktivitet, avskyr mange grove synder og oppfører oss som kristelige mennesker - --. Ikke noe av dette kommer til å bli noen hjelp for oss hvis vi ikke lar Herrens kall til omvendelse og tro slippe til hos oss, hvis vi ikke av hjertet omvender oss til Kristus, og blir hans disipler og etterfølgere gjennom hele livet.
Nei, alt det vi av Guds nåde har mottatt av ham, vil bare øke den vredens dom som venter oss, når vi ikke tok imot, og brukte alt sammen i lydighet mot Herrens ord. Da vil forherdelsens dom også ramme oss, så vi fortsetter et liv i frekke synder og til sist dør i våre synder. Slik er Guds strenghet over dem som forakter ham. Men hvis vi derimot «hörsammar» (åpner ører og hjerte for) Herrens røst og omvender oss til ham i tro og helliggjørelse, da blir alle syndene våre tilgitt og forlatt, såvel de største som de minste. Da får vi en evig nåde. Det lærer vi av det andre eksemplet apostelen gir oss her. Han sier:
Legg derfor merke til Guds godhet...godhet mot deg, hvis du da fortsetter i hans godhet. Guds «godhet» skildrer Guds kjærlige sinnelag, som alltid først og fremst søker å gjøre oss godt, tilgi og hjelpe oss. Men finnes det noe menneske som noen gang, her på jord, er i stand til virkelig å fatte og tro Guds godhet? Nå må vi virkelig også vokte oss for noen gang å tenke og vurdere dette Guds sinnelag ut fra egne meninger og følelser. Her må vi tvert imot alltid bare dømme etter Herrens egne ord, og de store bevisene på hans godhet som han allerede har gitt oss. Og det eksemplet på Guds godhet som holdes fram for oss her, er dette at hedningene ble tatt opp i Guds rike. Hva hadde vel disse utrettet, så de fortjente så umåtelig stor nåde? Nei, hedningene kunne ikke på noen som helst måte ansees verdige til dette.
Paulus har nevnt at de ikke en gang jaget etter rettferdighet (kap.9:30), men at de tvert imot var «fulle av all slags urettferdighet, seksuell umoral, usselhet, grådighet og ondskap. De er fulle av misunnelse, mord, strid, svik og falskhet. De ble slike som setter ut rykter, baktalere, gudshatere, voldsmenn, stolte, skrythalser, de finner på all slags ondt, de er ulydige mot foreldre, uforstandige, upålitelige, uten naturlig kjærlighet, de vil ikke tilgi, de er ubarmhjertige» (kap.1:29-31). Slik var hedningene. Og likevel, så snart de «hørsammade» evangeliets ord (hørte evangeliets ord, og lot det innta hjertet), falt ned for Gud og mottok nåden i Kristus, så ble de straks benådet. De ble tvettet rene, gjort rettferdige, tatt opp som Guds barn og arvinger, ja «medborgere med de hellige, og Guds husfolk». Paulus sier i Ef 2:5-6 at det var på et tidspunkt da vi «var døde i våre overtredelser, at han gjorde oss levende sammen med Kristus og oppreiste oss sammen med ham og satte oss sammen med ham i den himmelske verden i Kristus Jesus».
Her ser du Guds godhet, Guds store og majestetiske nåde. Her ser du at selv om vi hadde begått de mest forferdelige synder, ja, selv om vi ennå lå i dem, så skal ikke noe som helst kunne hindre Guds nåde, så snart vi begynner å tilbe og opphøye Sønnen, og vil tilhøre ham hele vårt liv. Da vil også vi bli rettferdiggjort, tvettet rene, og gjort til Guds barn og arvinger. Og deretter vil vi få leve under Guds store nåde og frihet fra all vår syndeskyld og fra all fordømmelse. Ja, i like stor nåde og frihet fra alt dette som de troende i Rom. I kap.8:1 har apostelen sagt at «det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus». Så vil nok Gud med faderlig ris og formaninger tukte synden i oss, for å hjelpe oss mot dens forførelse og makt. Men han vil aldri forkaste oss på grunn av noen som helst synd. Tvert imot vil han, som Heb 4:15 sier det: «ha medlidenhet med våre skrøpeligheter». Et slikt bilde av Guds godhet ser vi altså nettopp her i apostelens omtale av hvordan hedningene ble benådet.
Men hvem kan telle alle de bevis på Guds nåde som vi finner gjennom hele Skriften? Det aller største beviset, som ingen andre kommer opp mot, er selve forsoningens nåde. Hvem kan noen gang, her i livet, fatte høyden og dybden i den kjærligheten Gud viste, da han, fordi han elsket verden så høyt, gav sin enbårne Sønn som et offer for våre synder! Føy så til dette også alle Skriftens eksempler på Guds nåde og godhet mot de enkelte synderne. La oss bare minnes noen få eksempler på dette: f.eks. Guds godhet mot Adam. Mens menneskene ennå levde i Guds bilde, med all den kraft det innebar, brøt Adam likevel det éneste budet Faderen hadde gitt ham. Senere møtte han Gud i en ond ånd og så stor ondskap at han sa: «Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet..» Men da ser vi Guds godhet mot Adam. Akkurat nå bærer Gud fram sitt budskap til Adam; sitt første løftes ord om en frelser!
Eller tenk på Guds godhet mot David. Tross all den nåde og kjennskap han hadde til Gud, til hans bud og hans løfter, begikk han store synder i kjødets lyst, i hardhet og overmot. Men se hvordan Gud likevel bestandig tilgav ham. Legg merke til Kristi kjærlighet og barmhjertighet når han har så stor nød for det syndige Jerusalem, at han gråter over byen (Luk 19). Eller når han fryder seg så over å få vise den samaritanske kvinnen Messias, at han glemmer han er sulten (Joh 4). Eller når han er så opptatt med å få trøstet Peter som var så knust etter fallet, at han først og fremst etter sin oppstandelse møter ham (Luk 24:34). Eller når han gjør sin skrekkelige forfølger, Saulus, til en stor apostel! o.s.v.
Ja, slik er Gud! Gud er kjærlighet. Alt i oss, enten det er meninger eller følelser, som strir mot dette bildet av Gud, er alt sammen bare bedrag fra vårt vantro hjerte eller djevelen, som alltid vil anfekte oss. Men én ting er sikkert: Synden kommer til å forskrekke oss så grufullt, hvis den virkelig får tumle med oss - og så enormt kommer samvittigheten og djevelen med alle lovens krav til å forvrenge Guds bilde for oss - at det blir umulig å beholde den rette tilliten til Guds nåde og godhet, - hvis vi ikke bestandig holder øynene festet på Guds eget ord, og de åpenbare bevisene på hans nåde, de vi ser i Skriften.
For at vi skal fatte Guds godhet og strenghet rett, må vi også huske det dette og alle andre eksempler i Skriften viser; at både godheten og strengheten har Kristus som mål, eller har med menneskenes forhold til Kristus å gjøre. At «all Guds nåd är fästad vid Kristus», all Guds nåde er samlet/gitt oss i Kristus. At det er ingen annen synd som kan utelukke oss fra nåden, enn vantro, eller frafall fra Kristus. I det eksemplet teksten vår sikter til, ser vi at de som hadde falt under Guds dom; jødene, jo egentlig hadde mange og store fortrinn framfor hedningene når det gjaldt gjerninger. Ikke minst gjennom deres gudstjenester, deres offer, bønner o.s.v. Men bare fordi de i vantro forkastet Kristus, og søkte å bygge opp sin egen rettferdighet, ble de forkastet. Mens derimot hedningene midt i alle sine forferdelige synder mottok all Guds nåde, fordi de tok imot Kristus (Kap.9:30-33).
Ja, dette er noe vi ser gjennom hele Skriften. Gud var alltid nådig mot dem som opphøyet og tilbad Sønnen. Hvor store syndere de enn var, de som kom til Kristus, så ble det aldri spørsmål om syndene deres. De fikk alltid nåde - og fikk leve resten av sitt liv under Guds nåde, så lenge de i omvendelse og tro holdt seg til ham. Dommen til evig fortapelse rammet bare dem som ikke hadde bruk for nåden og Kristus. Derfor skriver Johannes: «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds sønn, har ikke livet. For dette livet er i hans Sønn» (1Joh 5:11-12). Så lenge du blir værende i troen, vil du alltid komme til å oppleve Guds miskunnhet og barmhjertighet. Og du vil få se Guds godhet mot deg. Dette taler så Paulus videre om:
Hvis du da fortsetter i hans godhet. D.v.s. at du av hjertet har til hensikt å leve livet under Guds nåde. At du lever i troen, og ikke faller fra - enten i selvsikkerhet og forakt for alt som er hellig, eller glir over i egenrettferdighet, som jødene gjorde. For den som glir over i egenrettferdighet, «forkaster Guds nåde» (Gal 2:21) like mye som den som faller i frekk ugudelighet. Med uttrykket «fortsetter i hans godhet» menes vel først og fremst å bli værende i troen på Kristus, i den mest omfattende betydning, og ikke falle ut av hans rike (konf.Apg 13:43). Men vi legger merke til hvordan Paulus her sammenlikner situasjonen for de omvendte av hedningene, med jødenes. Og at jødenes fall forklares med at de «ikke søkte rettferdigheten av tro, men ved lovgjerninger» (kap.9:32, 10:2). Da skjønner vi også at det Paulus her vil ha fram med disse ordene, er at de i hjertets fulle tillit må bli værende i den frie, ufortjente nåden - og ikke gli over i egenrettferdighet og selvsikker kristendom. Det har også vært apostelens mål her å advare mot hovmod og selvsikkerhet. Det er altså dette som er meningen: Hvis du lever livet med et fattig hjertes behov for nåde, i tillit utelukkende til Guds godhet gjennom Kristus, så skal du også alltid få erfare denne Guds godhet mot deg!
Ellers vil også du bli hogd av. Hvis du ikke blir værende i Guds uforskyldte godhet, så går det med deg akkurat som med jødene. Som en død og tørr gren blir du hogd av fra det oliventreet som du nå er podet inn i. Det er dette Herren Kristus også taler om i Joh 15, der han sier at de grenene som ikke bærer frukt, blir tatt bort, kastes og brennes. Og der er det også samme grunn som gis for at det går slik, nemlig at en «ikke blir i ham», «i hans kjærlighet» (v.6, 9). Men om dem som blir i ham, sier han at de «bærer mye frukt» (v.5). Den grenen på ham som ikke bærer frukt, skildrer en kristen som nok kan synes å være en gren på ham, men som ikke virkelig lever i hans nåde, i hans kjærlighet. Dette er da den første og vesentligste lærdommen i ordet om å bli i Guds godhet, eller i motsatt fall bli hogd av.
Men i disse ordene om at «ellers vil også du bli hogd av», blir jo også den villfarelsen at levende kristne ikke skal kunne falle fra, klart tilbakevist. For her er to forhold helt åpenbare: Først at her taler apostelen til levende kristne. For han kan jo ikke si til falskekristne at de skal lære å kjenne og se Guds godhet. Dessuten: hvor stor skade ville det ligge i at en falsk kristen falt ut av sitt uekte samfunn med menigheten? Han ville jo likevel aldri nå fram til Guds evige rike gjennom å fortsette i det falske samfunnet. Dessuten vet vi at når en apostel taler, så mener han alvorlig det han sier. Slik at når han taler som her, om sjeler som lever i Guds godhet, så mener han dem som virkelig gjør det. Og her taler jo apostelen til disse første og ekte kristne i den romerske menigheten. Dette er det første som her er klart og åpenbart.
Det andre er at når Paulus likevel sier: «hvis du da fortsetter i hans godhet. Ellers vil også du bli hogd av», så har han dermed også uttrykkelig sagt fra om at også de levende kristne kan falle fra. - For vi tror vel ikke han advarer mot noe som aldri skulle kunne skje? Når han uttrykkelig sier at «du blir avhogd, hvis ikke du blir i Guds godhet», så kan apostelen aldri ha ment det motsatte; at de grenene som var innpodet aldri skulle kunne bli avhogd! Men dette har vi talt nærmere om under kap.8:35. Må Gud bevare alle kristne fra falske meninger! Og måtte vi aldri få oppleve det ordene her taler om: «Ellers vil også du bli avhogd»!
Ikke noe sted gir Skriften støtte til noen som helst kristen i den holdningen at han ikke skal kunne «forføres av slangen» (2Kor 11:3), «forhekses» (Gal 3:1) og «falle ut av nåden» (Gal 5:4). Ordet formaner tvert imot hver éneste en: «Siden det gjenstår et løfte om å komme inn til hans hvile, så la oss derfor frykte så ikke noen av dere skal vise seg å være det foruten» (hava blivit tilbake) (Heb 4:1). Alle sammen lever vi ennå bare i prøvens tid. Det som kunne hende de første menneskene mens de ennå hadde Gudsbildet i hjertet, det kan også hende hver éneste levende kristen - gjennom den gamle slangens list og vårt hjertes bedrag. Jødene kunne altså falle fra, på tross av alle nådemidlene de hadde, og Guds herlige åpenbarelser blant dem. Da kan det også skje med oss! For deres fall er skrevet til advarsel for oss (1Kor 10:11). Derfor har apostelen talt i stort alvor til de kristne: «Vær ikke hovmodig, men frykt!» (v.20). Men om de levende kristne kan falle fra, så kan også de som er falt reises opp igjen. Dette tilføyer nå Paulus:
23: Slik er det med de andre også. Hvis de ikke fortsetter i vantro, skal de bli podet inn, for Gud har makt til å pode dem inn igjen.
Etter at apostelen på det sterkeste har advart de troende av hedningene til ikke å opphøye seg over jødene, vender han igjen tilbake til hvordan jødene en gang i framtiden skal bli omvendt. Og her nevner han ennå en grunn for vårt håp om at det samme kan skje, hvis vier i samme situasjon, nemlig Guds makt: «Gud har makt til å pode dem inn igjen». Men, for at ingen skal oppfatte dette som at de skal bli omvendt gjennom en uimotståelig kraft, innleder han denne setningen med: «Hvis de ikke fortsetter i sin vantro, skal de bli podet inn, for Gud har makt...». Å stå imot, å fortsette i sin vantro, - det ligger i deres hender, det har de selv kraft til. Det viser denne innledningen. Men hvis de ikke står imot, ikke bevisst blir i sin vantro, da vil Herren gi dem troens liv som gave - dette som de selv ikke har makt til å innta, hvis ikke Gud gir dem det. Alt som har navn av liv, også troens liv, kan bare Gud gi oss, han «som gjør de døde levende og kaller på det som ikke finnes, som om det finnes» (kap.4:17). Derfor sier Paulus at dette at de blir podet inn, det skal skje gjennom Guds makt.
Og at dette skal kunne skje, at disse avhogde grenene på nytt skal bli podet inn, at de avvisende jødene en gang på nytt skal bli levende kristne, - det vil alltid synes svært usannsynlig for mange. Nettopp derfor var det særdeles nødvendig for Paulus å rette oppmerksomheten mot Guds makt, som alltid vil kunne utrette det som synes umulig for alle mennesker (Mat 19:26, Luk 1:37, Sak 8:6). Gud er mektig til å gjøre de tørre benene levende (Esek 37:1-14), og pode inn de avhogde grenene av Israels oliventre på nytt.
I tillegg til dette første og egentlige budskapet i teksten, kan vi fra disse ordene om at grenene skal podes inn, også hente en generell lærdom når det gjelder hvert enkelt menneskes omvendelse. For vi vet at en avhogd gren som ligger på jorden, kan umulig selv pode seg inn i stammen. Den vil nødvendigvis bare bli liggende der og tørke inn, - hvis ikke noen ganske snart tar den opp og poder den inn igjen. På samme måte kan heller ikke menneskene selv gjøre seg åndelige levende, tro og forene seg med Kristus - hvis ikke Gud selv med sin Ånd kommer og virker dette i hjertet deres. Og likevel kan de, selv når Herren kaller dem, velge å stå imot dette, så de på tross av all Guds makt ikke blir levende. De kan bevisst stå imot Ånden (Mat 23:37, 22:3,5, Luk 14:18-21) og «fortsette i sin vantro». Men så ser vi altså her at når Gud er mektig til også å frelse jødene, de som drepte Guds egen Sønn, så finnes det ingen syndens avgrunn så dyp at Gud ikke er mektig til å frelse sjelene fra dette - bare de ikke bevisst fortsetter i sin vantro. Vi ser at Gud er mektig til å forlate de verste syndene, og til å omvende og hellige de verste synderne. Å, Gud: Øk vår tro!
Etter at Paulus nå har vist at det ikke er umulig for Israel en gang å bli omvendt, gir han nå ennå en grunn for at de frelste hedningene ikke skulle anse dette utrolig, men heller vente at denne store hendelsen skulle skje. Han sier:
24: For dersom du ble hogd av fra det oliventreet som av naturen er vilt, og i strid med naturen ble innpodet i et edelt oliventre, hvor mye mer skal da disse som er naturlige grener, bli innpodet i sitt eget oliventre?
Billedspråket i dette verset er enkelt og lettfattelig. Apostelen vil ha sagt: For deg som tidligere var hedning, men som nå tror, bør det være helt klart at Gud ikke bare er i stand til å omvende Israel på nytt - men at han også vil gjøre det. Det må da du skjønne, når han viste så stor en nåde mot deg - noe som en ennå mindre kunne vente, og som var ennå mer unaturlig. For du er jo bare en gren fra (sv.): «det av naturen vilda oljeträdet». Legg merke til det treffende bildet på hedenskapet - som også vokser som et vilt tre i skogen, uten det blir stelt eller tuktet! Du er «hogd av», skilt ut, tatt bort fra et slikt vilt oliventre og innpodet i et edelt oliventre, d.v.s. forenet med Guds sanne Israel, fått del i deres mange og herlige velsignelser. ..i strid med naturen, d.v.s. at dere var «utenfor Israels medborgerskap og fremmede for løftets pakter» (Ef 2:12). Du hadde ingen rett til denne velsignelsen, for du tilhørte ikke av naturen Israel.
Tenk så på at når du, som bare var en gren på et slikt vilt oliventre, likevel av bare nåde er blitt tatt opp i Kristi rike, - hvor mye mer skulle da ikke disse «som er naturlige grener» på det edle oliventreet, d.v.s. som er de troende patriarkenes barn, de egentlige arvingene av alle de løftene som ble gitt til fedrene, «bli innpodet i sitt eget oliventre»? Skulle ikke disse også bli gjeninnsatt og få del i all den nåden de fra først av ble lovet, men som de nå har mistet på grunn av sin vantro? På grunn av sin pakt med dette folket er Gud på en spesiell måte alltid knyttet til dem. I sin guddommelige trofasthet «husker han sin pakt til evig tid» (Sal 105:8, 111:5). Men det talte vi mer utførlig om under v.16.
Når en så ser på jødene og deres harde vantro, kan det nok synes temmelig usannsynlig at de en gang skal bli omvendt. Men ser vi på Herren vår Gud, hans løfter til dette folket og hans evige trofasthet, bør jo det at de skal bli omvendt, fortone seg mindre utrolig, enn budskapet om at de ville hedningene også skulle bli innpodet i Kristus. Særlig i den tiden det sistnevnte heller ikke var skjedd. At Gud på ny setter jødene inn i det som på en måte var deres arv fra fedrene, må vi ikke se på som noe mer uventet enn det han allerede har gjort da han kalte dem som var «syndere av hedningefolk» (Gal 2:15) til å få del i de samme velsignelsene. Velsignelser som de ikke hadde noen som helst kunnskap om, og som ingen kunne tenke at de hadde noen sannsynlig rett til. Gjennom disse påminnelsene har nå apostelen bearbeidet og forberedt sinnene til den forutsigelse han nå helt konkret uttaler:
25: For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmeligheten, så dere ikke skal være kloke i egne øyne, nemlig at forherdelse har rammet en del av Israel inntil fylden av hedningene er kommet inn.
Hittil har Paulus talt om Israels framtidige omvendelse som et håp. Nå forkynner han uttrykkelig, profetisk dette. Apostelen innleder med markert å tiltale de som er frelst ut fra hedenskapen som brødre. Det gir uttrykk for hans kjærlighet til dem. Men han bruker det også for å vekke deres oppmerksomhet. Jeg vil ikke at dere skal være uvitende om denne hemmeligheten, sier han. «Hemmelighet» (mysterium) betyr i Det nye testamente noe som er så skjult for menneskene at de av seg selv aldri vil kunne finne det, og som baremeddeles oss gjennom guddommelig åpenbarelse. For jødene var det akkurat så stor hemmelighet, dette at Herren Gud også skulle kalle hedningene til å få del i hans rike (Ef 3:3-6). Og nå var det en like så stor hemmelighet for de omvendte hedningene, at jødene en gang også skulle bli Guds folk.
Når Paulus nå forkynner denne hemmeligheten, minner han først om at det var ikke hele, men bare en del av Israel, som var rammet av forherdelsen. Dernest forkynner han at denne forherdelsens dom ikke skulle hvile over Israel for all tid. At en gang skulle også de omvendes til Herren. Dette var altså skjult for dem som var frelst fra hedningefolk. Og det var ikke skjult fordi det ikke var forutsagt i Skriften. Men fordi de ikke hadde øyne som kunne se det. Derfor sier Paulus: Jeg vil åpenbare den hemmeligheten for dere, så dere ikke skal være kloke i egne øyne (sv: at I icke mån anse eder själva för visa). Åpenbarelsen av denne hemmeligheten kunne bryte ned hovmodet deres på to måter: Først, slik det oftest skjer, på den måten at når de nå ville forstå at jødene også var inkludert i Guds nådige omsorg, så hadde de ingen grunn til å opphøye seg over, eller forakte dem (v.18,20). Dernest ved at de nå oppdaget at de ikke var så opplyst som de selv trodde, når de altså ikke visste dette apostelen nå forkynner. At dette siste var noe Paulus hadde i tankene, synes jo nettopp uttrykksformen hans å tyde på: «så dere ikke skal være kloke i egne øyne» (konf.Ord 3:7). Det var ydmykende å måtte erkjenne at de hadde gått rundt med en falsk oppfatning, og ikke hatt kjennskap til Guds store og nådige planer med Israel. Men hva er det så apostelen åpenbarer? Først minner han om:
at forherdelse har rammet en del av Israel. Og det at «forherdelse hadde rammet Israel», det visste disse omvendte hedningene godt. Men at det ikke var hele Israel, men bare en del av dem (riktignok den aller største delen) som var forherdet, - det var det de måtte få hørt. I v.8-9 har vi lært hvordan denne forherdelsen skjedde, og hvordan den må forståes; som en Guds straffedom fordi de hadde foraktet og avvist all hans nåde. Jødene er under en forherdelsens dom - men ikke alle. Selv blant dem har Herren «en rest igjen etter nådens utvelgelse» (v.5). Dette er også årsaken til at det alltid har vært mulig å vinne en og annen av dette folket for Kristi evangelium. Rett nok kan vi ikke vente noen allmenn omvendelse av Israel før den tiden kommer som antydes her. Men vi både kan og bør likevel håpe på en viss positiv utvikling i dette, og hele tiden i kjærlighet arbeide for at jødene skal bli omvendt. Det finner vi også god dekning for i dette uttrykket «en del» i teksten vår. Men Paulus forkynner samtidig også at Israels forherdelse en gang skal opphøre. Den skal bare vare til en bestemt tid.
inntil fylden (det fulle antall) av hedningene er kommet inn. Her har vi en antydning om når dette skal skje, at Israels forherdelse skal opphøre. Når ikke noen her og der skal omvendes, men «hele Israel» (v.26), d.v.s. Israel som folk. Det skal altså skje når «fylden av hedningene er kommet inn», dvs. kommet inn i Kristi menighet. Vi har ikke fått åpenbart hvor snart det skal skje. Men når dette har skjedd, da følger også den store vekkelsen og omvendelsen i Israel. Men hva vil så «fylden av hedningene» si? Disse ordene «inntil fylden av hedningene», eller «det fulle antall», er kommet inn» vil uten tvil si: når det som ennå mangler i den skare av hedninger som skal samles i Kristi rike, er kommet inn der, når hedningefolkenes hovedinnsamling i menigheten har skjedd. Omvendelsen av hedninger er begynt, og foregår stadig. Og når det antallet av dem som skal bli frelst er kommet inn i Guds menighet - dette som her betegnes med «fylden av hedningene er kommet inn» (konf.v.12) - da kommer tiden for jødene, da massevis av dem skal våkne opp og omvende seg til Herren.
Men «fylden av hedningene» kan aldri oppfattes som at hver eneste hedning skal bli omvendt. Nei, Skriften lærer uttrykkelig at når tiden kommer for Kristi gjenkomst og dommen, da skal det være stor ondskap, vantro og ugudelighet på jorden (Mat 24:37-39, Luk 18:8, 1Tim 4:1, 2Tim 3:1-4). Men da skal også fiendtlige folk, «Gog og Magog», reise seg til den siste kampen mot Kristi menighet (Åp 20:8) (se også første fotnote under tolkn. av v.12). Den «hemmeligheten», den tidsangivelsen for jødenes utfrielse fra straffedommen apostelen her forkynner, er den samme som Kristus forkynte i Luk 21:24 om dem, da han sa: «De skal falle for sverdets egg og bli bortført som fanger til alle folkeslag. Og Jerusalem skal være nedtrampet av hedninger inntil hedningenes tider er oppfylt». «Hedningenes tider» vil si den tiden som er bestemt da hedningene skal kalles til Kristi rike. Når den tiden er ute, da er fylden av hedningene kommet inn, - selv om ikke alle er blitt omvendt og frelst. Og da kommer jødenes tid.
26: og så skal hele Israel bli frelst, slik det er skrevet: Utfrieren skal komme fra Sion, og han skal vende ugudelighet bort fra Jakob.
27: For dette er min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder.
og så skal hele Israel bli frelst. Her står «hele Israel» som motsetning til «en del av Israel» i forrige vers. Og ettersom hele kapitlet handler om selve folket, det legemlige Israel (v.1), så har vi her en konkret forutsigelse om at Israel som folk da skal omvende seg til Kristi evangelium, og ikke bare enkelte mennesker i folket. For det har alltid vært et faktum at enkelte mennesker i Israel tok imot Jesus. Det nevner jo f.eks. Paulus i v.5 med «en rest igjen etter nådens utvelgelse». Dette løftet kan altså ikke anvendes bare på det åndelige Israel, eller de enkelte troende. For her tales det jo om det som skal skje når «fylden av hedningene er kommet inn». Da skal Israel som folk bli kristne, befris fra sin forherdelses-dom, våkne opp og gripe Kristi evangelium. Det er dette som her kalles at de blir «frelst». I v.11 ser vi at akkurat det samme betegnes som «frelse». Der sies det at «frelsen er kommet til hedningene» - når de ble kalt til å komme til Kristi evangelium, - selv om ikke alle sammen da ble frelst og sanne kristne.
Så må vi her også på nytt understreke at når det her sies at «hele Israel skal bli frelst», så betyr ikke det at hver eneste israelitt skal bli sanne kristne. I v.23 talte Paulus uttrykkelig om «hvis de ikke fortsetter i vantro». De ville altså alltid beholde den friheten at de kunne fortsette i vantro. De skal ikke med en uimotståelig makt bli omvendt. Og så blir alltid denne friheten brukt på forskjellig vis av hver enkelt sjel. I brevene sine kaller han hele forsamlinger «hellige», selv om de også hadde mange falske medlemmer. På samme måte sier en at et land er «kristent», i motsetning til de klart hedenske landene, selv om det også i det landet er mange som ikke er sanne kristne. På samme måte sies det altså her også at «hele Israel skal bli frelst», fordi Israel som folk betraktet da tar imot frelsens evangelium, selv om mange enkeltpersoner blant dem bare er falske kristne. For det vil alltid være en personlig sak hvordan det enkelte menneske møter nåden. Vi må aldri selv tenke ut noe som står i strid med Guds åpenbare og tydelige ord om den alminnelige nådens orden, at hvert enkelt menneske skal ha frihet til å stå imot og forkaste kallet.
Men det skal komme en salig tid for Israel. Det taler ikke bare denne hellige teksten om, men også mange andre. Se f.eks. det som sies allerede i 5Mos 4:29-31. Der tales det uttrykkelig om hva som skal skje «i de siste dager». Like underlig er Hos 3:4-5: «I mange dager skal Israels barn sitte uten konge og fyrste, uten offer og billedstøtte, uten livkjortel og husguder». Slik er det de har det nå. Men så tilføyer profeten: «Deretter skal Israels barn vende om og søke Herren sin Gud og David sin konge (den sanne David: Kristus). Bevende skal de søke Herren og hans gaver i de siste dager». Og det som er aller mest talende, og slett ikke kan utledes i retning av noe som allerede er skjedd, er det Kristus selv forutsa i Det nye testamentes tid. Se f.eks. Mat 23:39, Luk 13:35, 21:24, Apg 1:6-7. I sistnevnte skriftsted legger vi merke til at Kristus på disiplenes spørsmål ikke benekter at han skal «gjenopprette riket for Israel», men han sa bare til disiplene at «det er ikke deres sak å kjenne tider eller stunder som Faderen har underlagt sin egen myndighet».
Når Paulus her sier at det er en «hemmelighet», et «mysterium», det han skal åpenbare for dem, så må ingen kristen ta avstand fra det bare fordi han ikke kan forstå alt som dette innebærer, eller kan svare på alle de spørsmål alt mulig tankespinn kunne finne på å kaste fram i den forbindelse. Nei, vi må bare, akkurat som Paulus avslutter kapitlet (v.33-36), i tilbedelse prise vår store Guds visdom, makt og trofasthet. Hver eneste «hemmelighet» Gud åpenbarer for oss må vi alltid ta imot i tro og tillit til Gud, selv om vi ikke alltid forstår det. Og i v.23 har apostelen minnet om at det han taler om her, det skal skje ved Guds makt: «Gud har makt til å pode dem inn igjen». Men nå nevner han også et par profetiske ord om dette veldige som skal skje:
slik det er skrevet: Utfrieren skal komme fra Sion, og han skal vende ugudelighet bort fra Jakob. Disse ordene finner vi igjen i Jes 59:20, riktignok med litt forskjellig uttrykksform. Hos profeten heter det: «Det skal komme en gjenløser for Sion og for dem som omvender seg fra overtredelse i Jakob, sier Herren». Forskjellen er større i neste vers (27) i vår tekst og det følgende verset (21) i Jes 59, for nå henter Paulus ordene fra to forskjellige steder i GT. Jes 59:21 begynner med: «Og dette er den pakt som jeg gjør med dem, sier Herren» - tilsvarende vårt v.27. Men de øvrige ordene i vårt vers: «når jeg tar bort deres synder» står ikke samme sted som det øvrige i Jesaja, men synes å være tatt fra Jes 27:9. Der leser vi først (v.8): «Med måte gikk du i rette med folket da du jaget det fra deg. Herren drev det bort med sitt hårde vær på østavindens dag». Og så følger i v.9: «Derfor blir Jakobs misgjerning utsonet. Og det at hans synd blir tatt bort, gir full frukt (sv.: giva fullmogen frukt).
Men ennå mer sannsynlig er det at apostelen (med referanse til «pakten» i v.27) har hentet ordene om at syndene blir tatt bort, fra Jer 31:31-34. Der skildres nøye «en ny pakt med Israels hus». Og om denne nye pakten sies det at den skal ikke være som den første, den de fikk på Sinai, med lover skrevet på steintavler. Men også nevnt uttrykkelig at i den nye pakt skal syndene forlates og aldri mer kommes i hu. At Paulus slik i forbindelse med enkelte uttrykk endrer tekster og henter ordene sine fra flere steder, viser bare at han i sin rike ånd og kraft er opptatt med saken og meningen med det han skal forkynne. Han er overbevist om at han, slik han gjengir det, likevel bærer fram Herrens egne ord og mening. Profeten sier det slik: «Det skal komme en gjenløser for Sion». Apostelen sier: «Utfrieren skal komme fra Sion» (Sion, «Davids by» i Jerusalem, og midtpunktet for Israels gudsdyrkelse, betegner her bare Israels folk. Konf..Jes 2:3). Han synes å ville ha sagt at gjenløseren er nå alt kommet til Sion, men skal så senere komme derfra med ånd og kraft for hele verden. Og helt sikkert har apostelen her villet minne om det profetiske løftet, om at «Sion» skal motta gjenløseren.
Når profeten videre sier: «dem som omvender seg fra overtredelse i Jakob (Israel)», så sier apostelen om utfrieren at han skal «vende ugudelighet bort fra Jakob». Dermed minner han nemlig straks om at Israels omvendelse er et verk av utfrieren, Kristus, som da også skal bli mottatt som dette av jødene. Og når en apostel har anvendt de profetiske ordene som et løfte om at Israel til slutt skal bli omvendt til Gud, så kan vi også være helt sikre på at slik er de ment. Rett nok var Frelseren allerede kommet til Sion da apostelen skrev dette. Første gang han kom til vår jord, tok han med sin forsoning, sin lydighet og sine lidelser, bort verdens synder, og løste oss fra lovens forbannelse. Men med sin forkynnelse, sine vitner og sin Ånd begynte han da også omvendelsens verk i Israel. Dette verk skal han så fullbyrde når han til slutt kommer igjen for å «gjenopprette riket for Israel» (Apg 1:5-6). Da skal det tidligere så kalde og harde folket i anger og tro rope: «Velsignet være han som kommer i Herrens navn!» (Luk 13:35).
For dette er min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder. Her er det den store Herren Gud som taler. Hør hva det er han sier! Dette er Guds testament, eller pakt, den mest urokkelige pakt. For det er klart at den «gjelder». Det er «bekreftet» at «den som opprettet testamentet er død» (Heb 9:16-17). Da er det denne personens siste vilje, og da tar en ikke senere noe bort, og «legger heller ikke lenger noe til», som apostelen bemerker i Gal 3:15. En så urokkelig pakt er det Herren sier han vil opprette med det frafalne Israel! Det taler han om mange steder, som f.eks. i Jer 31:31-34, 32:40, Esek 16:60-63 m.fl. Og hva går så denne pakten ut på? Jo, Herren sier selv: «at jeg tar bort deres synder». Slik skildrer han det i nevnte vers fra Jer 31: at den nye pakten skulle ikke være som den første, den han brøt med fedrene på den tid da han førte dem ut av Egypt og de kom til Sinai. Nei, det skulle være en ny og ganske annerledes pakt. Og forskjellen skulle særlig være den at mens han i den forrige pakten hadde skrevet loven på steintavler, på grunn av de gjenstridige hjertene, så han måtte tvinge dem - så skulle han i den nye pakten skrive loven i deres hjerter og sinn.
Og mens synden i den forrige pakten ikke skulle forlates, men straffes, - så het det at i den nye pakten ville Gud «forlate deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu». Det var altså syndenes forlatelse og hjertets forandring som skulle kjennetegne den nye pakten. Det skulle være en nådepakt, en fredspakt og en «evig pakt», slik Herren så ofte talte om den (Jes 54:10, 55:3, Jer 32:40, Esek 16:60-62, 34:25, 37:26).
En slik pakt ville altså Herren til og med opprette med sitt frafalne Israel! Ser du ikke nå på nytt hvor uendelig stor Guds nåde er? Etter at de har syndet så grovt, som vi ser hele Israels historie vitner om, så ligger de ham altså ennå så sterkt på hjertet at han oppretter en pakt med dem. En pakt som går ut på at han selv tar bort syndene deres. For å få en viss forståelse av den store nåden som stråler fram gjennom dette, må en først sette seg litt inn i hva slags, og hvor omfattende Israels synd var. Som vi har sagt tidligere (v.22), så var hedningenes synder, sett fra én side, større. Hvis en tenker på hvordan de levde fullstendig lovløst i en mengde grove synder. Men sett fra en annen side var jødenes synder langt verre, når en tar i betraktning all den nåden Gud hadde øst ut over dette folket, all den kunnskap de hadde om Gud, og mange andre fortrinn de hadde framfor hedningene. Vi kjenner Jesu egne ord om at «den som mye er gitt, av ham skal mye kreves» (Luk 12:48, konf.Mat 11:20-24). Likeså når vi tenker på hva Israels synd egentlig gikk ut på: Det var jo dypest sett fiendskap mot den nåden og sannheten de kjente så godt.
Først og fremst tenker vi på hvor mye godt Gud har gitt dem. Men hvem kan beskrive all den helt spesielle nåde og kjærlighet Gud har vist dette folket? Da måtte vi se på alle Bibelens utallige bevis på nettopp dette. Jesaja sier om «hans store godhet mot Israels hus» bl.a.: «I all deres trengsel var det ingen trengsel, og hans åsyns engel frelste dem. I sin kjærlighet og sin store mildhet gjenløste han dem, og han tok dem opp og bar dem alle den gamle tids dager» (Jes 63:7-9). En annen profet sier noe liknende til Israels folk: «Den som rører ved dere, rører ved hans øyesten» (Sak 2:12). Gud levde og vandret selv med Israel på jorden, og viste seg for dem i store tegn og under. Og til Israel var det han sendte sine profeter og vismenn, ja, til slutt sin evige Sønn. Han «bodde midt iblant dem». Hans nidkjærhet og kjærlighet for de fortapte fårene av Israels hus var så stor at han gråt, ropte, bad og arbeidet dag og natt. Han sammenliknet seg selv med en høne som forsøkte å samle Jerusalems barn under sine vinger. Og hvordan takket de ham så for alt dette? Ikke nok med at de alltid var et «ulydig og gjenstridig folk». Nei, de var også det folket som «drepte profetene og steinet dem som ble sendt til dem», og til slutt også «drepte Livets Fyrste». Skulle en kunne tro noe menneske på denne jord kunne synde så forferdelig?
Hva gjorde da Herren Gud? Først lot han sin rettferdige vrede gå ut over dem. Det skjedde dels gjennom at hjertene deres ble forherdet, dels i mye ytre plager og straff, i Jerusalems ødeleggelse og at folket ble spredt over hele verden. Men så vil han altså, etter alt dette, fremdeles vise dem så stor en nåde som den nye pakten lover. Vil på nytt tilgi dem, vil selv ta bort syndene deres og aldri holde opp å gjøre vel mot dem. Slik er Herren. Husk dette, at akkurat slik er Herren!
Og alt dette er skrevet til lærdom for oss. Når Herren Gud benåder et slikt folk, og forlater slike synder, - hvem skulle han da ikke også kunne benåde? Hvilke synder skulle han da ikke ville forlate? De verste syndene er ganske sikkert de vi har gjort etter å ha fått så mye nåde. Ingenting gjør oss mer redd enn når vi må erkjenne at vi visste Guds vilje, og vi har opplevd så stor en nåde fra ham, og likevel har jeg syndet så mye! Men se da på Israel! Det var jo akkurat det samme med Israel. Deres synder var i sannhet store og forferdelige. Likevel ville Herren forlate dem alt sammen, bare de ikke «fortsetter i sin vantro». Han vil selv «utslette deres misgjerninger», rense dem i forsoningens blod, og gjøre alt godt mot dem. Har vi ikke her bevis og stadfestelse nok på det han sier i Jes 1:18?: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull».
Og legg merke til ordene: «utslette deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu» (Jer 31:34). Det er han - han, den skadelidende - som selv vil utslette våre synder. Vi har alltid den holdningen at først må vi selv befri oss fra syndene, før Gud kan være nådig mot oss. Men her sier Herren på nytt, som også hele Skriften vitner om, at han vil selv ta bort/utslette syndene våre. Og dette skjer i dobbelt forstand. Først tar han bort syndens skyld, gjennom forsoning og forlatelse, så de ikke mer skal fordømme oss. Vi skal alltid få leve i et nåderike. Det vil si at alle de syndene som ennå lever i kjødet vårt, og dessverre også ofte bryter ut, skal aldri tilregnes oss. I Guds øyne skal de ikke være som synder, men bare som sykdommer og lidelser. Og disse vil han så hjelpe og trøste oss imot. Han vil «miskunne seg over oss». Videre skal han også ta bort syndene så de ikke skal herske over oss. Vi skal få kraft til å gå en helt annen vei gjennom livet, enn resten av verden gjør. Herren skal selv med sin Ånd og sin tukt døde synden i oss, og hellige hele vårt sinn. Husk at også dette er det Herren selv som skal gjøre!
Vi derimot er jo innstilt på at når Gud for Kristi skyld forlater oss syndene våre, så må det jo være vår sak å få renset dem ut, og å døde dem. Men Herren sier: «Jeg vil gi min lov i deres sinn, og skrive den i deres hjerte» (Jer 31:33). «Frykt for meg vil jeg legge i deres hjerte, så de ikke skal gå bort fra meg» (Jer 32:40). Og apostelen sier: «Det er Gud som virker i dere både å ville og å virke for hans gode vilje» (Fil 2:13). «Vi er ikke dyktige i oss selv til å tenke ut noe som om det kom fra oss selv, men vår dyktighet er fra Gud» (2Kor 3:5). All tukt og formaninger til oss skulle altså lære oss å søke alt hos Gud, og lære oss at «et menneske kan ikke få noe hvis det ikke er blitt gitt ham fra himmelen». Lære oss å begjære og motta all nåde av Gud, og prise Gud for alt. Dette er også noe denne teksten ville lære oss. Måtte så den store, nåderike Gud også gi oss den nåde å se det, og tro det!
28: Ifølge evangeliet er de fiender for deres skyld. Men ifølge utvelgelsen er de elsket for fedrenes skyld.
Denne teksten er blitt oppfattet litt forskjellig. Ordrett lyder den etter gr.teksten slik: «Etter evangeliet fiender for deres skyld, men etter utvelgelsen elsket for fedrenes skyld». Da har enkelte oppfattet det som at apostelen her skulle tale om hvordan hans eget forhold er til jødene - om han ser på dem som fiender, eller som noen han elsker. Mens andre igjen gjennom sammenhengen har funnet at dette ikke er meningen, men at her tales det om Gud, og hva jødene er for ham. Og denne siste oppfatningen er den rette. Det ser vi altså av sammenhengen, både med det som er sagt foran, og det som kommer etterpå. Det som er sagt like foran, såvel som hele kapitlet, handler jo om Guds forhold til Israel. Og meningen blir særlig klar når en ser de siste ordene i dette verset («ifølge utvelgelsen er de elsket for fedrenes skyld») straks forklares med tilføyelsen: sv: «Ty Guds nådegåvor och kallelse äro sådana, att han icke ångrar dem» (v.29).
Det er altså Gud det tales om, at han for fedrenes skyld, på grunn av sin pakt med dem, er glad i deres arvinger (konf.v.16 og kommentaren til det). Dette verset gir da ennå mer lys over kapitlets hovedemne, som er at «Gud har ikke forkastet sitt folk» (v.1-2), men vil «innpode de avhogde grenene i deres eget oliventre» (v.24). Men så har han jo latt en så fryktelig dom ramme dem - og samtidig har han altså så kjærlige fredstanker med dem? Dette tosidige forholdet forklarer nå apostelen slik: Etter evangeliet behandler Gud dem som fiender for deres skyld. Men etter utvelgelsen elsker han dem for fedrenes skyld.
Ifølge evangeliet (etter evangeliet), d.v.s. fra evangeliets synsvinkel, eller: etter evangeliets grunnlag - er de fiender, d.v.s. behandlet av Gud som fiender. Ordet «fiender» sikter ikke her til deres fiendtlige sinnelag overfor Gud, men til hvordan Gud ser på dem. Det ser vi av sammenhengen med det motsatte uttrykket: «»elsket for fedrenes skyld». Men hva betyr så dette: for deres skyld - «for dere» som er kristne fra hedningene? Hva kan det henspeile på? Jo, uten tvil samme forhold som er omtalt tidligere i kapitlet, i forbindelse med at gjennom Israel er frelsen kommet til hedningene. Israels fall er «blitt til rikdom for verden» osv.. Ordene «for deres skyld» betyr altså «til deres fordel», «for å begunstige dere». Men ifølge utvelgelsen, - den utvelgelsen Gud gjorde da han utvalgte Abraham og hans etterkommere - er de elsket for fedrenes skyld. D.v.s. at Gud på en spesiell måte er knyttet til dette folket på grunn av sin kjærlighet til fedrene og sin pakt med dem. Les om dette i 2Mos 2:24, 5Mos 4:31,37, 10:15. Dette skulle være tydelig nok, men kommer ennå klarere fram gjennom tilføyelsen:
29: For Guds nådegaver og kall kan ikke tas tilbake.
Ifølge gr.teksten: «For det kan ikke angres på Guds nådegaver og kall». Dvs. at Gud kan ikke angre på sine nådegaver eller kall som er gått ut fra ham. Med dette forklarer apostelen siste del av forrige vers: «ifølge utvelgelsen er de elsket for fedrenes skyld». For Gud kan ikke angre, føyer han så til, eller endre noe han en gang har gjort eller besluttet. Hans kall og nådegaver kan ikke kalles tilbake. Nå har han en gang kalt Abrahams arvinger til å være hans eget folk, framfor alle andre slekter på jorden. Og til sitt folk har han også gitt store og nåderike løfter. Dette han dermed har gitt dem, vil han aldri trekke tilbake. Sitt kall til dem kommer han aldri til å endre. Ordet «kall» betyr altså her det samme som «utvelgelse» i forrige vers. I dette kallet, hvor Abrahams ætt (sv: sæd) ble utvalgt til å være Guds folk, lå også det åndelige kallet til evig liv. For til alle Abrahams etterkommere ble samme velsignelsen forkynt som den deres troende far hadde fått erfare. Og dette kallet oppfylles fullkomment på alle dem «som også følger etter i sporene av den tro som vår far Abraham hadde» (kap.4:12). Dvs. først på den «rest som blir igjen etter nådens utvelgelse», og senere på alle dem som i den siste tiden skal bli frelst (iflg.v.25-26).
Det var nettopp på grunn av denne sin «utvelgelse», eller nådefulle omsorg, at Gud sparte noen av folket da Jerusalem ble ødelagt, og ikke lot dem bli helt utslettet. Kristus sa jo at «Hvis ikke de dagene ble forkortet, ville ikke noe kjød bli frelst (dvs. ikke en éneste av Israel). Men for de utvalgtes skyld skal de dagene bli forkortet» (Mat 24:22, konf.Rom 9:29). Det var for deres skyld, de som ennå skulle bli omvendt og frelst, at Gud i denne forferdelige straffedommen, ja, helt til denne dag, alltid har spart noen av dette folket. Samme årsak nevnes også i Jes 65:8-9: «Så sier Herren: Som folk sier når de finner saft i druen: Ødelegg den ikke, for det er en velsignelse i den! - slik vil jeg gjøre for mine tjeneres skyld og ikke ødelegge hele folket. Men jeg vil la en ætt komme av Jakob og av Juda en arving til mine fjell. Mine utvalgte skal arve landet». Her ser vi hva som egentlig menes med disse ordene: «Gud ångrar icke sina nådegåvor og kallelse».
Men disse ordene har jo også en veldig trøst til oss kristne. Hovedtanken i teksten er jo at en nåde og en utvelgelse Gud én gang har gitt, kan ikke kalles tilbake av ham. Og nå har jo også vi et særdeles tidlig kall og utvelgelse som grunn for vårt håp om frelse og evig liv. Også oss har Gud gitt de herligste og største løftene. Han «utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt» (Ef 1:4). Bruk nå det verset vi nå har foran oss, på disse løftene: «Guds nådegaver og kall äro sådana, att han icke ångrar dem».
Dette Guds råd til vår frelse, at han utvalgte oss i Kristus, må jo være totalt urokkelig - og helt uavhengig av oss - når Gud bestemte dette så tidlig at det ikke var noe menneske som var skapt, og kunne være med og påvirke dette! Det skjedde jo «før verdens grunnvoll ble lagt»! Da ennå ingen dag var blitt til. Da ennå ingen sol eller måne fantes. Da tenkte Gud i sin evige frie rådslutning på å skape universer. På jorden ville han skape en slekt etter sitt bilde, til barn som skulle arve alle hans gaver, en slekt som skulle kunne se og fryde seg over alt hans verk, over alt som var fullkomment gjort av ham.
Men for at vi skulle lære også å kjenne hans guddommelige rettferdighet og barmhjertighet, besluttet han at vi skulle settes på en prøve. Han forutså hvordan vi gjennom den falne englens misunnelse og list skulle bedras til å falle. Og han forutså all den elendighet og fordervelse som skulle følge av det fallet. Men da er det han også fatter dette råd til vår frelse; å gi oss som stedfortreder sin evige Sønn. Han skulle komme ned til jorden, ikle seg vårt kjøtt og ta vår sak på seg. Påta seg å oppfylle loven og lide straffen i vårt sted. For at hver eneste én som i sin syndenød tar sin tilflukt til ham, og i tro holder seg til ham, ikke skal fortapes men ha evig liv. Dette var Guds eget frie valg, Guds eget besluttede råd til vår frelse som apostelen uttrykker slik: «Han har utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt». «Ved Jesus Kristus har han forutbestemt oss til barnekår hos seg selv, etter sin viljes gode velbehag, til pris for sin nådes herlighet» (Ef 1:4-6). Dette sitt råd forkynte han selv allerede på syndefallets dag. Og senere lot han stadig dette løftet sitt bli gjentatt og gjentatt, gjennom sine mange vitner og gjennom millioner av forbilledlige ofringer - helt til tiden kom da det skulle bli oppfylt i Jesu fødsel, lidelser, død og oppstandelse.
Da vitnet døperen Johannes: «Se! Guds Lam, som bærer bort verdens synd!». Og da vitnet Herren selv: «Mitt blod blir utgytt til syndenes forlatelse». Så ble det reist opp en stor skare som bar ut det glade budskap om at bare i ham har vi frelse, og at hans blod renser oss fra all synd. Dette Guds råd til frelse er altså besluttet meget tidlig, og rikelig forkynt. Skulle så Gud angre dette sitt evige kall, og ta det tilbake igjen? Skulle han nå begynne å se etter rettferdighet hos oss, og gjøre med oss etter våre synder? Er ikke den store Herren Gud trofast og uforanderlig i sitt evige råd, og i sine mange og dyrebare løfter? Skulle han noen gang ville forandre noe han selv har besluttet og forkynt? Legg merke til: sv:«..efter sin egen viljas välbehag!» Nei, noe slikt tenker vi ikke om vår store Gud - bortsett fra når synden vår overrasker oss. Da oppfører vi oss som om Gud skulle gjøre med oss etter våre synder. Å, da må vi huske godt på at det var jo nettopp for syndens skyld Gud gav sin Sønn til vår frelse. Skulle han så nå se på våre synder, og for deres skyld ikke være nådig mot oss, vi som i all vår elendighet likevel tror på Sønnen, og søker vår frelse bare i ham?
Skulle han da på grunn av synden bli trøtt av oss, og forkaste oss? Da var jo hans eget råd fra evighet av gjort til intet. Nei, dette kan aldri i evighet skje. «Guds nådegåvor och kallelse äro sådana att han icke ångrar dem». Vi lover og priser Gud i all evighet, han som før verdens grunnvoll ble lagt utvalgte oss i Kristus, d.v.s. besluttet å være nådig mot oss - bare i Ham! Dette sitt evige råd vil han aldri angre. Dette er det første vi her bør ta inn over oss.
Men han har da også tidlig i livet vårt inngått en særskilt pakt med den enkelte av oss. Det skjedde i dåpen som er «en god samvittighets pakt med Gud» (1Pet 3:21). Da tok han imot oss som sine barn og «ikledde oss Kristus» (Gal 3:27). For at vi utelukkende i ham skulle få være rettferdige og «rene over det hele» (Joh 13:10). Skulle så Herren noen gang senere trekke denne pakten tilbake, og begynne å dømme en sjel etter hva han er i seg selv? Hvis jeg derimot faller fra, i vantro, så er jeg, på samme måte som de vantro jødene, en «avbrukket gren». Og i den situasjonen kan jeg jo ikke regne med, eller dra nytte av stammens rot og kraft, av Kristi nåde, som jeg nå har brutt med. Men Herren «husker sin pakt til evig tid» (Sal 105:8), og vil av den grunn arbeide på meg med en særskilt nåde, for å føre meg tilbake - slik vi så under v.16.
Kort sagt: Vår vantro kan ikke gjøre Guds trofasthet til intet (kap.3:3).
Det er utelukket at Herren Gud kan endre eller trekke tilbake sin pakt. «Guds nådegaver og kall kan ikke tas tilbake».
I det som nå følger ser vi hvordan apostelen både vil bryte ned overmotet hos disse hedningekristne, og vil overbevise dem om at jødene, selv om de nå er falt fra i vantro, på ny skal få motta troen.
30 og 31: For på samme måte som dere en gang var ulydige mot Gud, men nå likevel har fått miskunn ved deres (Israels) ulydighet, slik har også disse andre nå vært ulydige, for at også de skal få nåde ved den nåde som er vist dere.
Her minner nå Paulus de hedningekristne først om hvordan de kom til troen. At de på tross av all sin tidligere vantro og ugudelighet likevel nå er blitt benådede kristne. Så lar han dem forstå at da bør heller ikke de, på grunn av at jødene nå lever i vantro, se det som noe umulig eller utrolig at de også en gang skal bli omvendt. - For på samme måte som dere en gang var ulydige mot Gud (sv: Ikke trodde på Gud)... Her kunne så noen spørre hvordan en kan si at hedningene «var ulydige mot/ikke trodde på Gud», når en skulle tro det forutsatte at de hadde en viss kunnskap om Gud. Dette kan forståes slik at her tales det om den mest fjerne fortid, da Gud talte til dem gjennom Noa og flere av patriarkene. Men dernest er det jo samme tilstanden hele den øvrige tiden før hedningene ble kalt gjennom evangeliet; at de ikke trodde, de var ulydige mot Gud. I de to første kapitlene har Paulus vist at hedningene, ved å se på hele Guds skaperverk, og gjennom sin egen samvittighet, har så mye kunnskap om Gud og hans vilje, at de «er uten unnskyldning» (kap.1:20).
Så kan også noen stusse på uttrykket: at de nå har fått miskunn «ved deres (jødenes) ulydighet». Men dette er det samme som vi så i v.11, da uttrykt slik: «ved deres (jødenes) overtredelse er frelsen kommet til hedningene». Og dette forklarte vi nærmere under det verset. Herren skulle alltid ha en menighet på jorden. Hvis den gamle falt fra, så skulle det føre til at en ny ble opprettet. «Siden dere forkastet Guds ord», sa Paulus til de gjenstridige jødene, «og ikke anser dere selv verdige til det evige liv, se, da vender vi oss til hedningene. For slik har Herren befalt oss» (Apg 13:47-47). Her ser vi at også v.31 taler om hvordan, på den andre side, jødene skulle få miskunn gjennom den miskunnhet hedningene fikk motta. Og det er jo det samme som det vi tidligere har sett antydet i v.11, og i kap.10:19: hvordan det frafalne Israel skal «vekkes til nidkjærhet», til å søke frelse, når de ser hedningene i tro mottar denne frelsen.
Miskunn. Her gjentar og gjentar apostelen ordene «miskunn» og «nåde»: «dere...har fått miskunn», «de skal få nåde». I denne benådningen av såvel jødene som av hedningene, skal alle, både mennesker og engler, til sist bare se Guds store miskunn. Hver eneste én ser vel helt klart at det var utelukkende av nåde og miskunn hedningene ble kalt til Kristi rike. Men når det gjaldt jødene, skulle nok nettopp deres fall tjene til at deres benådning skulle bli et vitnesbyrd om en like stor og ufortjent miskunn og nåde. Hvis jødene som folk hadde tatt imot Kristus og frelsen i ham, så hadde ikke Guds miskunn blitt så underbar og synlig. Da hadde både de selv og verden for øvrig bare sett på det på samme måten som jødene ser det i dag: at på grunn av sitt opphav og sin religion er de selvskrevne arvinger til Messias’ rike og hele frelsen. Men når de har falt så dypt at de korsfestet herlighetens Herre. Og i mange hundre år har de fortsatt i vantro, og forkastet ham. Da vil deres omvendelse og benådning vitne om like stor og underbar miskunn som den hedningene fikk oppleve, disse som «ikke en gang jaget etter rettferdighet», men levde i all mulig hedenskap og synd. Den nåde som er vist dere, sier apostelen. Den samme nåden som frelste hedningene - uten den aller minste innblanding av noen fortjeneste - skal også frelse jødene. Derfor tilføyer nå Paulus:
32: For Gud har overgitt dem alle til ulydighet, for at han kunne vise nåde mot dem alle.
Nå begynner Paulus avslutningen av sin omfattende og herlige forkynnelse over Guds evige rådslutning om hvordan menneskene skulle bli frelst. Dette har vært det store emnet hans gjennom brevets første store hoveddel: de elleve første kapitlene. Han avslutter med nøyaktig det samme budskapet som han begynte: med å forklare hvordan alle mennesker er under synd, står skyldige for Gud, og at alle bare kan frelses gjennom Guds nåde og miskunn. Paulus begynte brevet (de to første kapitlene) med et omfattende bevis på at «både jøder og grekere alle er under synd» (kap.3:9). Men han forkynte samtidig også at vi «blir rettferdiggjort ufortjent av Guds nåde». På samme måte har han i de tre siste kapitlene (9-11) vist at jødene tross all religiøsitet, nå i sin vantro er falt i en ennå større synd enn de verste hedningene, men likevel til slutt skal bli frelst gjennom Guds miskunn. Dette er det egentlige innholdet i disse ordene: «For Gud har overgitt dem alle til ulydighet, for at han kunne vise nåde mot dem alle» (sv: Ty Gud har inneslutit alla under otro, på det att han skulle förbarma sig över alla).
Overgitt/»innesluttet» - «overgitt dem alle til ulydighet» (sv: inneslutit alla under otro). Hva kan så dette bety? Gr.tekstens ord for «overgitt/inneslutte» brukes f.eks. om hvordan en fange blir innesluttet i et fengsel, eller om fisk i noten, og betyr vanligvis: å bli overgitt i en annens makt. (Se f.eks. 1Sam 24:19, Sal 31:9, 78:62, 1Makab 5:5 og Luk 5:6). Når vi kjenner betydningen av dette ordet, og legger merke til sammenhengen, da ser vi at meningen er denne:
På grunn av deres vantro, har Gud latt både hedninger og jøder forherdes og forblindes i denne deres vantro (se kap.1:18-24 og kap.11:8-10). Og dette har han gjort ved å overgi dem/inneslutte dem i et vantroens fengsel. Han har overgitt dem til vantroens overmakt, og på denne måten gjort dem alle til like store syndere. Gjort dem alle like uverdige til å motta noe som helst godt fra Gud. Og dermed, når han likevel tar dem opp i sitt nåderike - som jo allerede var skjedd med hedningene, og blitt lovet om jødene - så må det utelukkende være hans egen guddommelige miskunn og nåde som gjør dette.
Jødene hadde selvsagt også gjennom alle tider vært syndere, ja, vært et ulydig og gjenstridig folk. Men før evangeliet ble forkynt for dem, om at Kristus var kommet til jord som vår forsoner, og de hadde tatt anstøt mot dette og falt i sin aller største synd og korsfestet Kristus, da så de jo ut til å være et folk som hadde mangfoldige fortrinn framfor hedningene. Og selv satt de jo alltid fast i denne oppfatningen. Men etter dette deres største fall ble de like store, ja, større syndere enn de aller verste hedningene. Da ble alle sammen, både hedninger og jøder, overgitt/innesluttet til ett og samme ondskapens og vantroens fengsel. Det er helt klart at de gjennom sin ulydighet (sv: ohörsamhet) selv var skyld i at de ble så forherdet i sin ondskap (kap.1:18-24, 10:16,21). Men når så Herren også forherdet dem i denne tilstanden, så brukte han i sin visdom denne deres ondskap til å opphøye sin store miskunn og nåde. Når de ikke ville tro eller adlyde hans råd, så lot han denne ulydigheten få utvikle seg til de grader, at når han til slutt tilgir dem alt, og tar dem opp i sitt rike, så skal hans guddommelige miskunn og nåde stråle fram i sin skjønneste glans. Og det at han overgir dem, både hedninger og jøder, i deres vantros overmakt, det er dette som heter at «Gud har overgitt dem alle til ulydighet».
For at han kunne vise nåde mot dem alle. Det var dette som var den store Guds nådefulle hensikt da han overgav dem alle til ulydighet/vantro. Først ville han grundig tilintetgjøre alt som kunne likne på verdighet eller fortjeneste hos disse fattige menneskene. For at det ikke skulle være noe som helst igjen som kunne frelse dem, uten hans rene miskunn og nåde. Den store Gud finner jo ingen som helst verdighet hos syndere. Men når han ikke kan få åpenbart sin nåde så lenge vi tror vi har noe som helst å komme fram med for Gud, så lar han ulydigheten og vantroen få utvikle seg i den grad at vår tilstand virkelig må bli åpenbar for oss. For først når det virkelig blir slutt på vår rettferdighet, da står det åpent så Guds nåde kan bli utgytt i hele sin rikdom.
Guds nåde og vår fortjeneste kan aldri gå sammen. Det er rake motsetninger, slik Paulus også uttrykker det i v.6: «Er det ved nåde, da er det ikke lenger av gjerninger. Ellers er ikke nåden lenger nåde. Men hvis det er av gjerninger, er det ikke lenger nåde. Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning». Dette forholdet gjelder alle mennesker til alle tider. Men gjennom disse store hendelsene i datidens verden (først hedningenes og senere jødenes forherdelse - og deretter benådning for begge) skulle dette også stå klart og åpenbart fram i det ytre for alle mennesker. Hele verden skal nå se at verken hedningenes verste ugudelighet, eller jødenes blodige fiendskap mot Gud, kunne hindre Guds nåde, som alle disse stakkars synderne får eie, bare de til slutt kan bøyes ned for Kristus. I sin store visdom har Gud forstått å lede begge disse folkenes ulydighet så alt sammen fører fram til så store bevis på Guds miskunn og nåde. Det er denne dybden av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud, Paulus til slutt bryter ut i tilbedelse og undring over (v.33-36).
Gud hadde altså et helt konkret mål med å overgi både hedningene og jødene til deres vantro. Og det er fremdeles akkurat samme mål han har for øye når han først gjennom loven gjør oss til riktig fortapte syndere, før han kan få åpenbart for oss sin miskunn og nåde. Så, når det gjelder Guds hensikt, er teksten vår helt lik den vi har i Gal 3:22: «Skriften har stengt alt inne under synd, for at løftet, ved tro på Jesus Kristus skulle bli gitt til dem som tror». For at «Skriften har stengt alt inne under synd» er jo akkurat det samme som at Guds ord kaster alt som finnes i oss under fordømmelsens dom, under overskriften: «synd». Skriften dømmer alt som er utenfor Kristus under forbannelse - uansett hvor vakkert og rett det lyser og glitrer (Gal 3:10). «For at hver munn skal bli lukket igjen, og for at hele verden skal bli straffskyldig for Gud». Skriftens dom er at «det er ingen forskjell, for alle har syndet» (Rom 3:19-23).
Så er det ikke bare alt som er i oss, alt det vi selv forsøker på for å bli rettferdige, som blir «stengt inne under synd». Vi blir også selv «overgitt til ulydighet» (sv: inneslutna under otro), fordømt og fortapt. Og det skjer ikke bare gjennom at Skriftens ord viser oss at vi er syndere. Heller ikke bare gjennom at vi speiler oss i lovens bud. Nei, dette skjer bare gjennom bitter erfaring. Det skjer når «loven vekker synden til live» slik at vi blir «grenseløst syndig ved budet» (Rom 7:7-13). Da skjer akkurat det samme med oss, gjennom loven, som Gud gjorde med hedningene og jødene da han overgav dem alle til ulydighet og vantro. Selve lyset bare økte ondskapen deres, og styrtet dem ennå dypere - når de ikke var lydige mot lyset. Dette taler Paulus om, og sier til og med om hedningene disse ordene: «Selv om de kjente Gud, æret de ham ikke som Gud» - for de «undertrykker sannheten i urettferdighet» - «Derfor overgav Gud dem også til urenhet i sine hjerters onde lyster» (kap.1:18-24).
Men ennå tydeligere viser dette seg når det gjelder jødene; at det var Kristus selv og lyset av hans ord som ble det som gjorde at de falt. Ondskapen deres hadde aldri utviklet seg så skrekkelig hvis ikke Kristus var kommet. Derfor kalles han da også for en «snublestein» og en «klippe til anstøt» (sv: «støtesten» og «förargelsesklippa»). Og slik går det også med oss under loven. På grunn av alt det onde som bor i oss, så egget budet bare ondskapen ytterligere opp - «synden ble grensesløst syndig ved budet». Men Herren har bare ett og samme nådefulle mål med alt dette; at Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus skal komme til alle som tror.
Dette taler Paulus om i Rom 5:30: «Men loven kom inn ved siden av, for at fallet skulle bli større. Men der synden ble større, ble nåden enda mer overstrømmende rik» (sv: varest synden överflödade, där överflödade nåden ännu mer). Der ser vi på nytt den samme nåderike hensikten med at vi skulle stenges inne under synd. Synden var jo hele tiden tilstede i oss. Men Gud ville ikke tillate at den bare holdt seg skjult. Den gikk jo allerede som en mektig flod gjennom hvert menneskes vesen. Men Gud ville ikke la den flyte så stille og rolig at den fortsatt var like ukjent. Derfor satte han en demning foran den, så den skulle tvinges til å stige, ja, «överflöda», og dermed forskrekke oss. En slik demning er loven. At «synden överflödade» sier akkurat det ordene skildrer. Det er ikke bare angeren, men selve synden som «överflödar». Det viser apostelen tydelig nok i det sjuende kapitlet, når han uttrykkelig viser hvordan selve budet: «Du skal ikke begjære» nettopp virker i oss alle mulige begjær, og at «uten lov er synden død». Men når så budet kommer til oss i kraft og arbeider i samvittigheten, da «våkner synden til live». Da reiser den seg. Da stiger det opp flere og sterkere syndige lyster enn noen gang tidligere (v.7-13).
Også her viser Paulus oss den nåderike hensikten som ligger i alt dette: Dere døde bort fra loven, frigjort fra det som holdt oss fanget, for at dere nå skal leve med ham som er stått opp fra de døde, og i den nye kjærligheten som nå fødes i hjertet til den som tror (v.4,6). At vi er bundet, overgitt til og blitt innesluttet under synden, har bare som hensikt at Gud skal få åpenbart for oss sin store «miskunn» og «nåde». Men så lenge vi ikke vil tro denne nåden, men bare, akkurat som jødene, søker å bygge opp vår egen rettferdighet, - og dermed også er «overgitt til ulydighet» - så er vi dermed også bundet inn under alt som følger med vantroen: trolldoms ånd, redsel for Gud, bitterhet overfor hans krav, uro, kval og overmektig synd. Hvis vi derimot går konkurs på alt vi selv er i stand til å utrette, og bare søker den ufortjente, store nåden i Kristus - da finner vi straks alt i ham. Alt det som vi i all vår uro søkte å finne i oss selv: rettferdighet, nåde, fred, glede, kjærlighet, lyst og kraft til det gode. Men dette kunne vi verken tro eller motta, før vi var blitt tilstrekkelig utpint under vantroen. Derfor skjer det da også fortsatt at «Gud overgir dem alle til ulydighet, for at han kan vise nåde mot dem alle».
Måtte vi huske dette godt! For her ligger hemmeligheten - både når det gjelder vår benådning og vår helliggjørelse. Herren vår Gud må få gjøre fullstendig slutt på all vår egen verdighet og muligheter. Vi må komme dit hen at vi helt og holdent gir opp alt dette, og blir som de verste synderne i våre egne øyne. Vender vi oss da til Kristus, da er det også straks slutt med at noen som helst synd tilregnes oss. Da skal vi aldri mer dømmes etter loven. Da lar Gud sin miskunn og nåde, og all Åndens kraft strømme over oss. Det var bare derfor han «overgav alle til ulydighet, for at han kunne vise nåde mot dem alle». Han gjorde alle like - for at han kunne miskunne seg over alle - over alle som til sist bare opphøyer og tilber Sønnen.
På samme måte som han viste miskunn mot hedningene, uansett hvor grove syndene deres var, bare de tilba Sønnen. Slik skal han også miskunne seg over hver éneste en, «om deres synder er røde som skarlagen» (Jes 1:18). På samme måte som han skal miskunne seg over jødene når de vender om, selv om de har korsfestet Guds Sønn, slik skal han også miskunne seg over oss - selv om vi lenge i vantro har korsfestet ham. Det er dette ordet «alle» taler til oss her - «for at han (Gud) kunne vise nåde mot dem alle». Og denne store miskunn som er for alle, den skal også alle få erfare - bare de først er blitt fortapte syndere, men nå tilber og opphøyer Sønnen (Han kom «for å frelse det som er fortapt» Luk 19:10). På den måten kan Gud i sin visdom og nåde styre vårt forderv så det fører til den største åpenbarelse av hans miskunn og nåde. Det er også grunnen til at himmelen i evighet skal gjenlyde av frelste synderes lovsang over Guds store og uendelige miskunn. Og dette må vel alt nå vekke alle Guds barn til lovprisning og tilbedelse over all Guds ubegripelige visdom, nåde og makt, - slik apostelen nå også avslutter dette sitt budskap.
33-36: Å, hvilken dybde av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er og hvor uutgrunnelige hans veier! For hvem har kjent Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver? Eller hvem har først gitt til ham, så han skulle få gjengjeld? For av ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham være æren i all evighet! Amen.
Nå ser apostelen tilbake på hvor uendelig omfattende Guds nåde, visdom og makt er, slik alt sammen viser seg sterkt gjennom hele den første delen av dette brevet. Og særlig med bakgrunn i slik det topper seg i forrige vers, hvor vi ser Herrens hånd er med i alt, «for å kunne vise nåde mot dem alle», føler Paulus seg nå grepet av hellig beundring over Guds storhet. Han bryter ut: «Å, hvilken dybde av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er og hvor uutgrunnelige hans veier!» Hvilken dybde! sier apostelen. Foran seg ser han liksom et uendelig hav med en dybde det heller ikke er mulig å måle. Et hav av alle nådens rikdommer, eller et uendelig dyp av visdom og kunnskap hos Gud. Ordet «dybde» er vanligvis uttrykk for en fylde vi ikke kan tenke oss omfanget av. Og en tilsvarende beundring og tilbedelse vil ganske sikkert også skapes i oss, hvis vi får se litt inn i hvor uendelig stor Guds nåde, makt og visdom virkelig er. Særlig når vi får se litt av hans gaver og råd for at den fortapte menneskeslekten skal kunne frelses.
Men hvor er det mennesket som kan kjenne bare én enkelt side av Guds fullkommenhet, eller en av hans gaver, fullt ut? Han har nok vist seg for oss i Ordet, i alt hans verk, i skapningen, i gjenløsningen og i den majestetiske måten han styrer folkene på (som har vært emnet i dette kapitlet). Men tross alt dette ser vi bare «stykkevis», bare «som i et speil, i en gåte». Vi taler ennå som små barn og «tenker som et barn» på alt dette (1Kor 13:9-12). Men når så Herren i sin nåde og med sin Ånd åpenbarer noe av all sin makt og visdom, må vi jo bare fryde oss, og i undring rope som Paulus: «Å, hvilken dybde av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud!» Men fremdeles er det bare som barn vi også nå taler om Gud. Da skiller vi mellom hans visdom og hans kunnskap. Med Guds «visdom» mener vi da at han forstår å lede alt på den aller beste måten, fram til en avslutning full av nåde. Med hans «kunnskap» derimot, mener vi at han på det mest fullkomne på forhånd kjenner hvordan alt skal forløpe og virke. Ja, at han ikke bare kjenner det som har hendt, som hender og som skal hende, - men også det som under andre omstendigheter muligens kunne ha skjedd. Men alt dette er fremdeles bare å tale som barn om den store Gud. Hvem kan fatte hans evige vesen?
Hvor uransakelige hans dommer er, d.v.s. at vi mennesker aldri vil kunne utforske dem med vår forstand. Gud må selv åpenbare dem for oss. Hvem kunne vel f.eks. tenke ut de dommene Paulus omtaler i dette brevet; hvordan Herren «overgav» hedningefolkene til deres hjertes lyster, når de ikke var lydige mot det svake lyset de tross alt hadde? Eller dette at Gud lot dem vandre så lenge i mørket, og så til sist lot dem få motta evangeliets velsignelser før det utvalgte Israel fikk det? Eller når han svarte på Israels vantro med å «forherde» dem nettopp i deres vantro, så de gjorde den forferdelige synden å korsfeste Kristus - men at han likevel fremdeles lover å holde sin pakt med dem og ta bort deres synder? Hvem hadde kunnet tenke ut slike dommer?
Og hvor uutgrunnelige hans veier - når han f.eks. først lar Israels frafall føre til at hedningene blir frelst, og senere gjennom at hedningene benådes vil vekke Israel til nidkjærhet og omvendelse! Ja, hvor uransakelige er ikke Guds dommer og veier, når han gjennom «det ene menneskes ulydighet» lar hele vår slekt falle under synden og døden, og så på nytt vil gjøre oss rettferdige gjennom «den enes lydighet»! Jo, vi ser det nå klart i Guds ord. Men selv ville vi aldri kunne tenkt ut noe slikt. Nei, i forsoningens hemmelighet ligger en «dybde» som selv «engler gjerne ønsker å se inn i». I langt større grad må det da også hos oss oppstå mange spørsmål som vår svake forstand ikke kan løse.
Hva skal vi så gjøre? Da skal vi frykte! Frykte som for selve arvefienden, når vi fristes til å ville begripe noe mer enn det Gud selv åpenbarer tydelig - og likeså når vi fristes til å tvile på det han åpenbarer. Det var denne frekkheten som styrtet englene ned fra deres høye plass. Nei, som ydmyke barn skal vi bare høre hva det er Gud taler, og i hjertelig tro og tilbedelse si: Herrens dommer er uutgrunnelige, men like sikkert er alle sammen rettferdige. Hans veier er uransakelige, og like sikkert er alt bare hans visdom, hans godhet og sannhet. Det jeg forstår er guddommelig, og det jeg ikke forstår anser jeg for like ypperlig og guddommelig. Feilen ligger bare hos meg, i min mørke og innskrenkete forstand.
Å, måtte vi alle holde dette helt klart for oss! Mange, også blant dem som gjerne vil være kristne, lider av den dårskapen at de tror de bør forstå alt i Guds ord. Og det som de da ikke forstår, det stiller de seg kritiske til. Men her ser vi en ganske annen holdning hos denne apostelen. Når han har støtt på dype hemmeligheter i Guds ord, har han bare bøyd seg i ydmyk tilbedelse overfor disse. Skulle noe som helst menneske kunne trenge gjennom alt i Guds sinn, hans råd og hans veier, da måtte det først og fremst være ham som ble rykket inn i den tredje himmel, der han så og hørte veldige ting (2Kor 12). Men selv han uttaler altså at intet menneske kan utforske Herrens sinn og veier. Og så vil vi, med vårt lille hode, sette oss opp og kunne kontrollere Herren! Hvordan skulle det ta seg ut fra «mennesket, det krypet, makk som det er», for «vi er fra i går og vet intet» (Job 8:9, 25:6)? Ikke bedre enn om mauren forlot tua si for å studere menneskenes byggekunst. Disse små dyrene forstår jo ikke noe av det vi gjør. Ikke desto mindre er sammenlikningen god. Kort sagt: Jeg vil ikke tro på en Gud som jeg kunne forstå fullt ut, en Gud som ikke overgikk min fattige forstand.
For hvem har kjent Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver? Det samme har også Jesaja sagt: «Hvem har målt Herrens Ånd, og hvem lærer ham som hans rådgiver? Hvem har han rådført seg med, så han gav ham forstand og opplyste ham om den rette veien og gav ham kunnskap og lærte ham å kjenne visdommens vei?» (Jes 40:13-14, konf.Jer 23:18, Visd 9:13-17). Slik taler også Herren til Job for å knuse hans innbilte visdom: «Hvor var du da jeg grunnfestet jorden? Kjenner du himmelens lover... Fastsetter du dens herredømme over jorden?» (Job 38). Det samme spør Sirak: «Hvem kan utforske hans storverk? Hvem kan måle hans veldige kraft, hvem kan til fulle regne opp hans velgjerninger?» (kap.18). Og særlig med tanke på apostelens store emne i dette brevet, kan vi fortsette og spørre: Hvem kunne tenkt at dette var Guds sinnelag, at han skulle gi oss alt av bare nåde - så fullstendig bare av nåde som vi har sett det her? Hvem hadde tenkt at han gav oss loven for at synden skulle «överflöda», og at når synden «överflödade, så överflödade nåden ännu mer»? Og hvem hadde tenkt at akkurat når han døder oss gjennom loven, og stenger alt som i oss er inn under synd, da er det for at han kan miskunne seg over oss?
Nei, noe slikt hadde vi aldri kunnet tenkt oss. Men Gud gjør alt «etter sin viljes gode velbehag» (Ef 1:5). «Eller hvem var hans rådgiver?» Når Gud utvalgte oss i Kristus «før verdens grunnvoll ble lagt», hvem bad ham da, eller påvirket ham til å gjøre dette? Helt alene, og «etter sin frie viljes råd» besluttet han selv at vi skulle frelses på den måten han også selv åpenbarte det. Gud er majestetisk fri og selvstendig i sin nåde. Ingen kan innvirke noe som helst på det, «ingen kan trekke noe fra eller legge noe til» (Guds velgjerninger) (Sir 18:6). En kan ikke foreta seg noe som helst annet overfor dette, enn ydmykt å lytte til det Gud taler. Og så bare motta og takke.
Eller hvem har først gitt noe til ham, så han skulle få gjengjeld? All nåde, alt lys, ja, alt det vi har, er Guds frie nådegaver. Dette minner Herren oss om i ordene hans til Job: «Hvem gav meg noe først, så jeg skulle gi ham vederlag?» (Job 41:2). Det er jo det mest usannsynlige at Skaperen skulle komme i noe som helst avhengighetsforhold til noen han selv har skapt, at leiren eller krukken skulle ha noe som helst å kreve at pottemakeren. Alt som det behager den store Gud å gi oss, er jo bare av hans frie, ufortjente nåde. Dette vil apostelen først og fremst minne jødene om. For de er jo stadig opptatt med hvordan de skal bygge opp noen fortjeneste. «Hvem har først gitt noe til ham, så han skulle få gjengjeld?» Dette må også hver eneste egenrettferdig grunne på. Er du kanskje mer from, mild, ren, rettferdig og opplyst enn tusen andre? Er du bevart fra synd som du ser andre faller i?.... «Hva har du, som du ikke har fått? Hvis du nå virkelig har fått det, hvorfor skryter du som om du ikke hadde fått det?» (1Kor 4:7). Skulle ditt fortrinn da være noe du kunne vise til innfor Gud?
Og hvis du så har fått mye, så kan du til slutt stå i større skyld, fordi du ikke samtidig og i samme grad har vært takknemlig, og vært i Herrens tjeneste med de pundene du har mottatt. Det som er helt sikkert, er at det ikke finnes noe menneske som har noen fortjeneste innfor Gud, men bare skyld. Dette er det første vi lærer her. Men her bør også alle knuste sjeler finne trøst. Når millioner syndere står frelst og lovprisende for Guds trone, så er det helt og holdent bare av nåde. For hvem av disse har «først gitt noe til ham, så han skulle få gjengjeld?» Nei, selv de eldste i himmelen kastet kronene sine ned for Herrens trone for å markere at han var den som hadde gitt dem frelse (Åp 4:10). De sier: «Du er verdig, Herre, til å få prisen og æren og makten. For du har skapt alle ting, og ved din vilje består alle ting, og ved din vilje ble de skapt» (v.11).
For av ham og ved ham og til ham er alle ting. Legg nå merke til denne avslutningen, denne kostbare sluttsteinen i den grunnvollen apostelen nå har lagt! På denne vil han nå, i de kapitlene som følger, fortsette å bygge med rent gull, sølv og edle steiner med sine formaninger. I disse avsluttende ordene uttrykker han nå summen og hemmeligheten av hele Guds evangelium. Og samtidig er det det aller største bevis på det som er sagt like foran; at vi har ikke «først gitt noe til ham, så vi skulle få noe til gjengjeld». «For av ham og ved ham og til ham er alle ting». At det i dette skulle ligge en hentydning til Guds treenighet, slik noen tror, det finnes det ikke grunnlag for hverken ut fra tekst eller sammenheng. Nei, meningen er ganske enkelt denne: Herren er såvel opprinnelse som middel og mål for alt. «For av ham er alle ting», d.v.s. at Gud selv er opprinnelsen og skaperen til alle ting. Gud er den evige urkilden som alt har strømmet ut fra. Etter hans vilje er himmel og jord skapt. Etter hans viljes gode velbehag ble også menneskene gjenløst og kalt til frelse, slik apostelen sier det i 2Kor 5:18: «Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv ved Jesus Kristus, og gav oss forlikelsens tjeneste». For hvem har vel på noen som helst måte vært i stand til å påvirke Gud til å gjøre alt dette? Nei, alt har bare vært et resultat av hans egen frie vilje.
«Og ved ham er alle ting», d.v.s. at selv har han også både skapt og utført alle ting. «Gud var i Kristus», «Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv». Gud må også selv ved sin Ånd kalle oss, vekke, lære, helliggjøre og holde oss fast i nåden. Han er selv den som skaper alt liv, all lyst, all kraft, all hjelp og redning. Selv sier han: «Jeg, jeg er Herren, og foruten meg er det ingen frelser» (Jes 43:11). Og videre: «Jeg er Herren, og det er ingen annen. Foruten meg er det ingen Gud. Jeg bandt beltet om deg, enda du ikke kjente meg, for at de både i øst og i vest skal vite at det er ingen foruten meg. Jeg er Herren, og det er ingen annen. Det er jeg som er lysets opphav og mørkets skaper, som gir lykken og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt dette» (Jes 45:5-7).
«Og til ham er alle ting», d.v.s. han er selv målet for alle sine gjerninger. Han gjør alt for sin egen skyld, til sin egen ære, og for å gjennomføre sine høyhellige mål med menneskene. Etter hans evige rådslutning skapte han kloder og mennesker. Han besluttet å sende sin egen Sønn som vår frelser, og utelukkende i ham være nådig mot oss,..osv. Men det som drev ham til alt dette, kilden og målet, hadde han bare i seg selv. Selv sier han det slik: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld» (Jes 43:25), d.v.s. på grunn av mitt hjertes kjærlighet til menneskene, og til min evige ære (konf.Ef 1.5). Det er dette som ligger i disse ordene: «Av ham og ved ham og til ham er alle ting».
Se for en underlig slutt det er på den lange utlegningen om Guds råd til frelse, som disse elleve kapitlene inneholder!
Her har vi nå, på den mest overbevisende måte, sett at «både jøder og grekere», d.v.s. alle mennesker, «er under synd». At «det er ikke én rettferdig, nei, ikke en éneste». Her har vi sett Guds evige rådslutning om hvordan vi skulle frelses; at «slik som de mange ble stilt fram som syndere ved det ene menneskes ulydighet, slik skal også de mange bli stilt fram som rettferdige ved den enes lydighet» (kap.5:19). Her har vi sett lovens egentlige mål og oppgave for at vi skal bli frelst; at «överträdelsen skulle överflöda», at «hver munn skal bli lukket igjen, og for at hele verden skal bli straffskyldig for Gud». Og vi har også sett at «der synden överflödade, där överflödade nåden ennå mer». Derfor har da også Gud «overgitt/innesluttet dem alle til/under ulydighet og synd, for at han kunne vise nåde/miskunne seg over dem alle». Her har vi også sett hvordan vi mottar alle denne nåden; altså ved tro. At vi «tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige».
Her har vi også sett hva denne troen virker i oss; at vi «fikk barnekårets Ånd» så vi «ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden». Vi har sett hvordan Ånden skal hjelpe oss til dette, i vår skrøpelighet, også når vi ikke en gang kan be slik som vi burde. At «alle ting virker sammen til det gode» for oss, og at ingen ting skal kunne «skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre». Til sist har vi også sett hvor uendelig stor nåde og ære som er Guds høyeste mål å få gi menneskene: Tenk! Han vil vi skal bli «Guds barn og arvinger» og «Kristi medarvinger». Og at Guds evige Sønn skal være «den førstefødte blant mange brødre». Så avsluttes det hele med å vise oss hemmeligheten med all denne nåden: At «alt dette er av Gud. For av ham og ved ham og til ham er alle ting». Hva skal vi så si til alt dette? Hva skulle vi føle trang til å tilføye - annet enn apostelens egen avslutning om Guds råd til vår frelse:
Ham være æret i all evighet! Amen. Ja, ham være æret og lovprist og takket av alle mennesker og engler nå og i evighet! Amen.
ind 3, kap. 12
Romerbrevets budskap BIND 3, kap. 12
Kapittel 12
Innhold: Formaninger til de troende: 1: at de skal overgi seg helt til Gud, fornyes i sitt sinn og i sitt daglige liv, og hver enkelt trofast i ydmykhet bruke sine gaver, som lemmer på samme legeme (v.1-8). 2: Spesielt at de skal legge vinn på kjærlighet. At den må være det som driver og gir frukt i alle de forskjellige kristne kjennetegn: gode gjerninger, hellig nidkjærhet, vennlighet, iver, tålmodighet osv (v.9-21).
Med dette kapitlet begynner nå brevets andre store hovedavsnitt som inneholderformaninger og underviser om et kristent liv. I det forrige kapitlet har apostelen lagt en god grunnvoll: evangeliets store hovedlære om Guds råd til frelse, om gjenløsningen i Kristus Jesus, og hvordan vi blir rettferdige ved troen på den. På denne grunnvollen bygger han nå den skjønneste lære om det kristne livet. Han underviser de troende og villige barna også om hvordan de skal vandre her på jorden, til Guds ære og behag, i tjeneste og til nytte for våre medmennesker.
I brevets første del lærte vi hvordan vi blir benådet, rettferdiggjort og helliggjort. I denne siste delen lærer vi hvordan de som allerede er benådet i sitt daglige liv skal praktisere det deres helliggjorte sinn allerede elsker. Det er ikke klar tale, når det sies at i den første delen lærer vi om rettferdiggjørelsen, og i den siste om helliggjørelsen. Nei, helliggjørelsen er et dypere verk enn som så. Helliggjørelsens grunnvoll ligger i det vi lærer i den første delen. Helliggjørelsen fødes i sjelen gjennom troen (se kap.6:14,22, 7:4,6, 8:5,12,13,14). Helliggjørelsen fødes og næres av samme forkynnelse som rettferdiggjørelsen - slik Paulus skriver til galaterne: «Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller ved å høre troen?» (Gal 3:2).
Altså lærer vi i denne siste delen hvordan de sjelene som allerede er helliggjortskal leve ut dette gode som sinnet deres nå er innstilt på. Den villige ånden trenger tross alt å bli støttet, vekket og oppmuntret gjennom formaninger. Derfor finner vi ikke her bare læren om hvordan de kristne skal oppfatte og utføre Herrens vilje, men også direkte formaninger til dette.
Men den aller første betingelsen er, som allerede sagt, at denne villige Ånden allerede er født i sjelen. Det er umåtelig viktig at vi holder dette klart for oss, så vi ikke skal komme i skade for å misbruke formaningens ord!Der er to slags mennesker som misbruker formaningens ord på skadelig vis. Først og fremst de som ennå ikke er blitt dødet av loven og frelst gjennom Kristus. De er ikke blitt nye skapninger. Men de er blitt opptatt av formaningene, og begynner å oppføre seg som kristne. I det ytre likner de helliggjorte kristne, men innvortes er de døde. Slik skapes fariseere. Slike sjeler har derfor ennå ikke rett til å ta til seg de apostoliske formaningene. Nei, disse skulle først høre denne forkynnelsen: «Omvend dere!», «bryt dere nytt land og så ikke blant torner!» (Jer 4:3). Det er Åndens frukter Herren vil ha, ikke lovgjerninger.
Dernest kan formaningene av og til også misbrukes av dem som tror. Det kan lett skje når de tilfeldigvis er nedtrykt i trelldoms ånd, i sin egen elendighet. De ser bare på dette, og mangler den trøst og gleden i Gud som er det eneste som kan gi lyst og kraft til alt godt. I en slik tilstand vil de ellers så dyrebare formaningene bare bli et trykkende åk. Og det å leve etter disse, blir bare et tvunget trellens arbeid som bare i ennå større grad avsporer sjelen fra den rette Ånden og kraften. Nå trenger denne sjelen en annen forkynnelse - behøver nå først å bli frigjort, glad og villig gjennom evangeliet, - før formaningen kan tas imot på rett måte. «Gleden i Herren er deres styrke» (Neh 8:10).
Så bør vi da også aller først merke oss at i denne siste delen av brevet har vi ikke selve læren om hvordan vi blir frelst, eller læren om hvordan vi kommer inn under Guds nåde. Her lærer vi bare om hvordan benådede kristne skal leve her på jord. Mange svever ennå i dette mørke at de tror dette vårt kristne liv er veien til frelse. Her og der forkynnes det slik at en må oppfatte et fromt liv som veien til frelse. Denne villfarelsen, som hele verden er sunket ned i, er nå ettertrykkelig knust i brevets første del. Og den store sannheten om at «intet kjød» kan bestå for Gud i egne gjerninger, er forkynt og bevist. Vi har fått se at bare «gjennom den enes lydighet blir vi rettferdige». Men selv om ikke frelsen blir lovet oss som lønn for et hellig liv, skal vi nok her finne de aller sterkeste årsaker til å vandre verdig for Kristi evangelium. Måtte bare Herren åpne våre sinn og sende oss sin Ånd og kraft med Ordet! Apostelen begynner sin formanende avdeling på en lærrerik måte slik:
1: Jeg formaner dere derfor*, brødre, ved Guds barmhjertighet, at dere framstiller deres legemer som et levende offer, hellig og velbehagelig for Gud. Dette er deres åndelige gudstjeneste.
Jeg formaner dere derfor, brødre, ved Guds barmhjertighet. Paulus vil si: I hele den første delen av brevet har jeg nå vist dere Guds store miskunn og barmhjertighet som er åpenbart i alt han har gjort til vår frelse. I forsoningen gjennom Sønnen, i rettferdiggjørelsen gjennom troen m.m. Når jeg så her taler til mine «brødre», til troende og benådede kristne, så formaner jeg dere nå ved denne Guds barmhjertighet, at dere i lydighet også villig gjør det jeg vil holde fram for dere.
*
«Derfor» - hva sikter apostelen til med dette ordet? Når han sier: «jeg formaner dere derfor ved Guds barmhjertighet» så kunne han selvsagt bare sikte til forrige kapittel v.32,35,36, der alt som er talt foran i kapitlet oppsummeres som Guds frie «nåde og miskunn». Men her begynner apostelen en ny hovedavdeling i brevet. Da er uten tvil den meningen riktigere at her ser han tilbake på hele den første avdelingen, hvor det store hovedmålet var å vise Guds barmhjertighet, Guds store og evige nåde.
Det som nå er aller mest viktig og lærerikt her, er å legge merke til hvordan den rette evangeliske formaningen skal være og hva den inneholder. Mange tror det er en svært så enkel sak å formane de kristne. De tror de lykkes aller best i dette bare de kan finne fram de alvorligste og skarpeste truslene. De taler til Guds barn som om de skulle tale til de mest uvillige trellene. Legg da merke til hvordan en apostel formaner de troende! Han begynner med å henvende seg til dem som «brødre». Dermed lar han det straks stå klart hvem som skal ha disse formaningene: Altså ikke de vantro og uvillige lovtrellene, men de troende og helliggjorte brødrene. Gjennom tiltalen «brødre» minner han dem også om at de sammen med ham og alle som tror har del i barneforholdet hos Gud, og alt det gode som følger med dette. Videre sier han: Jeg formaner dere. Han sier ikke: Jeg befaler, men «jeg formaner», jeg ber dere (som ordet også betyr). Og en vis lærer sier om dette: «Moses befaler - en apostel formaner». Og dette er verd å legge merke til, særlig hvis en husker på den posisjon og den makt en apostel hadde i menigheten.
Til slutt legger vi merke til hvordan Paulus tilføyer: «ved Guds barmhjertighet». Dette er det som har størst betydning i denne sammenheng. At Paulus altså ikke sier: ved Guds strenghet. Men ved «Guds barmhjertighet», d.v.s. for Guds barmhjertighets skyld, eller: Jeg minner dere om Guds barmhjertighet, Guds miskunn (egentlig «barmhjertighetene», d.v.s. de mange bevisene på at Gud forbarmer seg) - med sukk og bønn om at hjertene deres gjennom Guds barmhjertighet må beveges til inderlig takknemlighet og kjærlighet til alle. Og at dere gjennom dette må få en glad og villig lydighet. At Paulus formaner på denne måten, er ikke tilfeldig, men tvert imot et personlig kjennemerke, slik vi finner det mange andre steder. I kap.15:30 sier han: «Nå formaner jeg dere, brødre, ved Herren Jesus Kristus og ved Åndens kjærlighet..» I 1Kor 1:10 sier han: «Nå formaner jeg dere, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn». Og i 2Kor 10:1: «Jeg formaner dere ved Kristi saktmodighet og mildhet», osv. Slik er en apostels formaning til de troende kristne. Slik formaner også Johannes, f.eks. i 1Joh 4:11. Han sier: «Mine elskede! Hvis Gud elsket oss slik, så skylder også vi å elske hverandre». Og videre: (sv.) «Låtom oss älska, ty han har først älskat oss» (v.19).
Her ser vi nå først og fremst at Paulus ikke har vært innstilt på at han ved stadig å holde fram den frie nåden, bare skal legge grunnlaget for større lettsindighet. Slik har jo mange trodd det ville virke - mange som også vil være kristne. De mener slik forkynnelse slett ikke vil føre til noen helliggjørelse, men snarere ødelegge den. De tror at helliggjørelsen skapes gjennom lovisk forkynnelse. Paulus lærer tvert imot at det er just gjennom Guds barmhjertighet den rette helliggjørelsen både fødes og opprettholdes. Ja, han lærer helt uttrykkelig at
det kan ikke skje noen som helst helliggjørelse, der mennesket ikke først er frigjort fra loven og er frelst av nåde.
I det sjuende kapitlet sa han at «nå er vi frigjort/døde bort fra loven, som holdt oss fanget (legg merke til dette!), ....for at vi skal bære frukt for Gud - slik at vi tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen» (v.4 og 6). La oss igjen huske på ordene fra Gal 3:2,5: «Bare dette vil jeg vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller ved å høre troen? Han som gir dere Ånden og virker kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger, eller ved å høre troen?» De som på tross av alle slike tydelige ord fra Skriften, likevel holder fast på noen motsatt oppfatning, de må jo ganske sikkert selv ha gjort erfaringer som strir mot disse Skriftens egne ord. Men de må da også vite med seg selv at det aldri har vært nåden som har virket noe som helst godt i deres liv. Det må bare ha vært noe lovisk som har drevet dem. Og dette ser de altså på som «helliggjørelse». Noe de gjør på grunn av lovens trusler eller løfter. Men dette betyr igjen at ennå er de bare fromme naturlige mennesker under loven, samtidig som de riktignok også bekjenner seg til den reneste evangeliske lære.
En annen sak er at selv blant frigjorte kristne hersker det ofte forskjellig oppfatning av hvor mye som skal forkynnes av lov og evangelium på hvert enkelt sted. Av mange årsaker kan den forskjellen være både stor og mangfoldig. Men det ligger ikke alltid noe farlig i dette. Det hele skyldes ofte bare noe så naturlig som når det gjelder våre legemlige behov; noen vil ha maten mer salt, andre mindre. Men dette gjelder dem som for øvrig er like i det grunnleggende; at de selv alltid behøver nåde, bare nåde, både for sin tro og sin helliggjørelse.
De som selv har opplevd det Paulus lærer her, de har sett hvordan den rette helliggjørelsen fødes. Har opplevd dens liv og kraft, så de blir dødet fra loven og gjort levende av nåden. Og de kan også tro denne apostelens lære. De sier: Jeg har selv opplevd det. Så lenge jeg strevet under loven, ble det aldri noen olje i lampen. Da fikk jeg aldri denne inderlige lysten og iveren etter å gjøre godt. Men straks jeg gikk konkurs på hele min kristendom, og frelst av bare nåde, da brant hjertet mitt i mye mer lyst og iver etter å gjøre det gode, enn jeg noen gang kan få gjennomført. Da fikk jeg også en Ånd som angriper og straffer selv det innerste; tankene mine, begjæret og alt som rører seg i mitt sinn, og som jeg tidligere ikke visste om. Det er utelukkende Guds barmhjertighet som gir meg denne indre lysten til det gode. Nå sier jeg ut fra levende erfaring: «Dine buds vei vil jeg løpe» (Sal 119:32).
Det er aldri nåden som gjør meg lettsindig eller likeglad med helliggjørelsen. Det er tvert imot mangel på nåde i hjertet, det er tomhet og trelldoms ånd, som gir synden ny kraft. Slik taler den som har opplevd hva nåden virker. Og når det gjelder dem som ikke tror på denne apostelens lære om at det er bare nåden som helliggjør hjertet, men mener at all denne nåden bare må føre til lettsindighet, så sa vi at de har aldri opplevd nådens kraft. Og dette bekreftes ytterligere av at det er akkurat de samme som også vil slå av litt her og litt der, på de evangeliske formaningene. De synes disse krever for mye av svake mennesker. Mens en troende sjel derimot synes det er så altfor lite, og vil gjerne gjøre alt dette. Men disse siste blir selv aldri fornøyd med det de har gjort. De sukker og klager alltid over sin egen ondskap.
Da er det jo ikke så rart at de som aldri har opplevd noe av dette, som tenker og taler ut fra egen mening, da ofte står opp og kjemper mot denne læren om nådens helliggjørende kraft. Når selv Guds barn fristes av sin natur, tvert imot Ordet og deres erfaring, til på nytt å vente på helliggjørelse ut fra loven og fra egne gjerninger. Måtte vi da alle straks huske på hvor alvorlig Skriften skiller mellom lovgjerninger og troens frukter. Huske at det er bare det som springer ut fra troen og nåden, som er helliggjørelse. Da vil vi også forstå hvor viktig det er at det blir den rette formaningen. Forstå hva en annen lærer har sagt: «Ødelegg ikke helliggjørelsen, slik du forsøker å drive fram helliggjørelse!» Det skjer jo når du driver og binder samvittighetene så troens tillit drepes, og villige nådebarn forvandles til redde lovtreller (Rom 6:14, Gal 5:1).
Der er noen som tror vi alltid tåler hvilken som helst lovisk og bindende forkynnelse. De kjenner ikke til det som erfaringen har lært Guds barn, og som Luther uttrykker slik: «Man sier at øyet er det mest ømfintlige. Men jeg sier at en våken samvittighet er langt mer ømfintlig». Det er sant at ikke alle som hører Ordet har slik ømfintlig samvittighet. Men slik har i alle fall Guds barn det. Det er også sant at i menigheten finnes det også mange «falske brødre» som nok behøver å vekkes med alvorlige advarsler. Men da er det også nødvendig at vi først og fremst vet hva som kjennetegner slike. Vi må kunne skjelne mellom en falsk Judas og en Peter som har falt. Vi må ikke blande slike med de gudfryktige sjelene som alltid anklager seg selv, og er tilbøyelig til å ta hvert eneste advarende ord til seg. Det er sant at også Guds barn har sine feil. De er ofte trege, ikke alltid så pliktoppfyllende, ikke våkne nok, og behøver mye formaning. Men hvordan de så skal formanes, det lærer apostelen oss i dette og alle de andre brevene hans. Hans tale er både «vennlig og krydret med salt».
Men det er alltid slik at Paulus er nøye på vakt overfor samvittighetene, så de ikke skal gli bort fra sin trøst i nåden. Vi ser det til og med når han taler til dem om mannen som levde blant dem i synd. Når mannen omsider var begynt å angre, så formaner Paulus brødrene til tvert imot å trøste ham «så han ikke skal bli ødelagt av en ennå større sorg» (2Kor 2:7-8). Og når han refser korinterne for deres krangel og rettssaker mot hverandre, lar han det samtidig være klart at disse likevel skal være med og dømme engler (1Kor 6:2-3). Men vi har vel ikke noe mer underlig eksempel på dette enn når Kristus anklager disiplene sine for at de tretter. Og tretten gikk til og med på hvem av dem som skulle regnes som den største. Men midt i straffetalen lover han dem at de skal sitte med ham på troner i himmelen, og dømme Israels tolv stammer (Luk 22:24-30). Slik er «Kristi saktmodighet og mildhet», og slik er den rette formaningen til kristne.
Etter at vi nå har sett litt på formaningens generelle karakter, vil vi gå over til å studere innholdet i den formaningen apostelen gir oss her. «Jeg formaner dere, brødre» sier han, og jeg formaner dere «ved Guds barmhjertighet». Men til hva? Jo, han sier:
at dere framstiller deres legemer som et levende offer. (C.O.R’s Bibel: «At I frambären eder kroppar till et offer, som är levende, heligt och Gud behagligt». Vi følger utleggelsen etter denne teksten, og kommer tilbake til uttrykket «levende» i «svensk» rekkefølge). Paulus går direkte på selve hovedsaken i det å leve ut helliggjørelsen; at vi gir oss selv til Gud, «framstiller våre legemer» med alt det innebærer, som et levende offer. Alle takkofrene etter loven var forbilder på hvordan vår åndelige ofring skulle foregå. Disse takkofrene viste hva vi skal gi Gud av takknemlighet for all hans nåde og miskunn. Så bruker apostelen dette bildespråket, dels på grunn av disse forbildene, dels fordi det er sterkt og gripende, og lett å forstå både for jøder og hedninger. De kristne i Rom, både jøder og hedningekristne, oppfattet både lett og dypt dette bildet. For begge folkeslagene var vel kjent med ofringer. Og ofringen var det største og viktigste i gudstjenesten. Derfor talte dette bildet sterkt til dem. I tillegg anskueliggjorde ofringen så sterkt hvordan et dyr eller en annen offergave både totalt og for alltid ble overgitt til Gud.
Så var det da også dette apostelen først og fremst ville ha sagt til de kristne: Dere skal totalt og for alltid overgi dere selv til Gud med alt dere er, har og makter. Slik at dere ikke lenger er deres egne, men tilhører ham som kjøpte dere så dyrt. Nå må dere ikke spare, eller holde tilbake, noe som helst overfor ham. Nå tilhører dere ham, og ikke dere selv. Slik taler Paulus også i 1Kor 6:19-20: «dere tilhører ikke dere selv, dere ble kjøpt for en høy pris. Gi derfor Gud ære i deres legeme og i deres ånd, for både legeme og ånd hører Gud til». Det samme sier han i 2Kor 5:15: «Kristus døde for alle, for at de som lever ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppstod for dem». Dette er hovedsaken i apostelens formaning; at vi ikke må leve for egen regning, men leve for ham som har kjøpt oss.
Og ved å tale om ofring, gjør han oss alle til prester som skal ofre åndelige og hellige offer til Gud. På samme måte formaner jo også apostelen Peter de kristne til å være «et hellig presteskap, til å bære fram åndelige offer, som er til behag for Gud ved Jesus Kristus» (1Pet 2:5). Dette er alle kristnes kall. Apostelen skriver til alle folk til alle tider. Så må hver eneste én som leser dette og vil være en kristen, holde klart for seg at dette er det første og det viktigste han er kalt til; å overgi seg helt og holdent, som et offer til Gud. Ikke lenger bruke sin tid, sine gaver og krefter slik det passer oss selv, men alt sammen for ham som kjøpte oss til så høy pris.
Men hva betyr det at Paulus sier «deres legemer» - at vi skal framstille/overgi våre legemer som offer for Gud? Selvsagt skal alt i oss, også sjelen vår, helliges til ham. Selvsagt er hovedtanken her den samme som i kap.6:13 der Paulus sier: «still dere selv fram til tjeneste for Gud». Men det er likevel sikkert ikke uten betydning at han helt konkret nevner våre legemer. Her har apostelen, med bakgrunn i bildespråket om ofringene, bl.a. villet sidestille oss med kroppene til de dyrene som i offertjenesten ble båret fram til Gud. Men med uttrykket «deres legemer», har det nok langt fra vært nok for ham å sidestille oss med offerdyrene. Tenk bare på hvordan Paulus taler i kap.6:12 og bruker uttrykket «deres dødelige legeme» som en markering i forhold til den udødelige ånden (se kommentarene til det verset). Nei, han har nok viktigere grunn for det uttrykket han har valgt.
Først og fremst har han dermed skilt fra hverandre offeret - og den som ofrer: Det innvortes mennesket som allerede er født ved troen, og det offer det nå skal bære fram; sitt legeme med hele sitt liv og sine gjerninger. Det er mitt nye åndelig jeg som skal ofre. Og hva skal jeg så ofre? Ditt legeme, sier apostelen. Ikke bare enkelte gjerninger eller gaver, men alt som i deg er. Hele ditt liv og din vandring, alt du foretar deg med legemet her på denne jord. Den som ofrer sitt legeme slik til Gud, han ofrer dermed alt han er og har. Luther sier om disse bibelordene: «Er det noe større noen kan eller vil ofre, enn seg selv? Overgis legemet, så det blir et offer, så overgis alt som finnes i legemet». At sjelen ikke er unntatt, men at hele legemets virksomhet skal skje i den nyfødte villige ånd, det viser Paulus i v.2, hvor han sier: «ved fornyelsen av deres sinn». Men her, i v.1, vil han bare helt konkret ha sagt at også legemet og dets fysiske gjerninger skal helliges Herren og brukes i hans tjeneste. Dette er apostelens vesentligste budskap.
Med dette har han da også ettertrykkelig knust verdens falske innstilling om at de kan elske og frykte Gud, selv om det aldri viser seg i livet deres, og de tvert imot tjener synden med legemet og hele sitt vesen. Med dekning i de ordene vi nå har for oss, kan vi da svare disse: Jeg kan ikke tro at du frykter og elsker Gud, hvis du ikke viser dette med at både legemet ditt og alle dine lemmer også tjener ham. Alle vil jo selv gjerne tale om at de er gode, eller at de frykter og elsker Gud, samtidig som vi ser at de fritt og uhemmet tjener synden og avgudene sine. Men da sier altså apostelen: Nei, dette er ikke å tjene Herren. Dere må framstille deres legemer som et offer for ham, og tjene ham med alt dere har. Gjennom slike synlige offer skal det vise seg om dere elsker ham.
Men la oss nå se litt nærmere på hvordan det foregår, dette at vi ofrer våre legemer til Gud. Riktignok har mange tusen kristne også bokstavelig overgitt sine legemer som offer, når de som martyrer har latt legemene sine brennes, eller drepes for Kristi skyld på annen måte (Heb 11:35-38). Men selv når dette ikke er aktuelt, så bærer vi likevel fram våre legemer som et offer. Både når vi med alt det vi har tjener Herren. Men også når vi for hans skyld korsfester vårt kjød med dets lyster og begjær. Først og fremst ofrer du altså ditt legeme til Herren når du bruker hele ditt legeme i hans tjeneste. Når du med din tunge taler det som tjener til hans ære, og til nytte for din neste. Når du bekjenner hans navn, lovpriser og sprer ut kunnskap om ham, og når du for øvrig taler alt som er godt og sant. Det samme når du bruker både øyner og ører til å samle på alt som kan fremme Guds ære og din nestes vel, og holder deg selv borte fra forfengelige og unytte ting. Når hendene dine gjør det som er godt og rett, i trofast tjeneste både der du er satt i hjem eller på arbeidsplass, og i enhver kjærlig gjerning overfor din neste. Det samme når føttene dine gjerne går Herrens og kjærlighetens ærend.
Kort sagt: Den som for Herrens skyld, drevet av hans miskunnhet, gjerne gjør og tåler det tjenesten og kjærligheten krever, han helliger sitt legeme for Herren. Men i dette hører det også med en konstant korsfestelse av kjødet. For hvis du vil tjene Herren, da kan du ikke gjøre det som smaker deg, din egen ære og egne lyster, men må hele tiden døde disse. Du ser hvordan du kunne oppnå, eller beholde, vennskap med verden, bli sett opp til og verdsatt. Men for Kristi skyld avstår du fra alt dette. Ja, i nidkjærhet for hans sak møter du tvert imot forakt og hån. Eller; i det daglige livet står du imot, og døder syndens fristelser. Du fristes til utålmodighet og sinne, til kjødelig løssluppenhet eller til hovmod og forfengelighet, til misunnelse og baktalelse osv. - Og da, når du ikke lar disse syndene bryte ut i gjerning, men gjennom inntrengende bønn og årvåkenhet døder dem, da framstiller du også legemet ditt som et offer.
Det er også slike offer Paulus her ved Guds barmhjertighet formaner oss til. Dette formante han oss også til i kap.6:12-12 med disse ordene: «La derfor ikke synden ha herredømme i deres dødelige legeme, så dere skulle lyde den i dens lyster. Og still heller ikke legemene deres fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden, men still dere selv fram til tjeneste for Gud som de som av døde er blitt levende, og still lemmene deres fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud».
Men når det gjelder å stå imot våre egne voldsomme begjær, da skal vi nok få oppleve følbart hva det vil si å ofre - når offerpresten skal gi seg selv som offer, slik også Herren Kristus selv gjorde. Om dette sier Luther så riktig følgende: «Prestetjenestens tittel er nok herlig, lett uttalt og høyt aktet av alle. Med selve ofringen er det noe annet. Den taler vi ikke ofte om, den gruer alle seg for. For da kommer vi veien om vårt liv, vårt gods, ære, venner og alt det verden har - akkurat det Kristus også stod overfor på korset. Det vil ingen av egen vilje inn på; å velge død istedenfor liv, pine istedenfor lyst, skade istedenfor vinning, skam istedenfor ære, uvenner istedenfor venner. Men det valgte Kristus på korset, til et forbilde for oss! I tillegg må en ikke gjøre alt dette for selv å oppnå noe. Men for å tjene sin neste, og til Guds ære og pris - som også var Kristi mål, da han ofret sitt legeme».
Nå må vi ikke bli trøtte og trekke oss tilbake, men alltid stille og villig fortsette med denne offertjenesten. Men da er det også helt klart en forutsetning at vi har særdeles sterke grunner som driver oss, og i tillegg overnaturlig kraft og hjelp. Da blir det nødvendig å be. Be med alvor og flid. Og den aller sterkeste grunn som driver oss, er uten tvil den Paulus her innledet sin formaning med; Guds evige barmhjertighet. Det som i alle situasjoner og tider kan opprettholde vår lyst og kraft til å ofre på denne måten, er utelukkende at vi hele tiden står som mottakere av Guds barmhjertighet. «Den seier som har seiret over verden er vår tro» (1Joh 5:4). Blir det for bittert å døde kjødet ditt så lenge, å avstå fra det som passer deg, din ære, dine lyster, - så styrk og oppfrisk din ånd med Guds store barmhjertighet. Jovisst kan det bli veldig bittert for vår natur når vi alltid skal avstå fra våre sterkeste begjær, og isteden ta på oss det som ikke passer for kjødet. Men da skal du tenke på alt det Gud har gjort for deg, alt han gjør for deg hver dag, og alt han i all evighet vil gjøre for deg. Så blir nok alt annet bare smått.
Med bare menneskelige tanker får du vel ikke store kraften av dette. Men hvis Guds Ånd får gjøre det levende og sant for deg, da skal det løfte deg opp over alt som finnes på jord, og gi deg en overnaturlig lyst og kraft. Men da bør du også se grundig på alt Gud har gjort for oss. Stans da først opp ved det Gud i sin evige barmhjertighet har gjort for hele verden. Mens vi ennå var hans fiender sendte han sin Sønn til oss, for at «slik som vi ved det ene menneskes ulydighet alle var blitt syndere, slik skulle vi alle også gjennom den enes lydighet bli rettferdige». Kort sagt: Studér det femte kapitlet nøye. Se deretter på hvordan han gjennom Sønnen har gitt oss så stort et nåderike at syndene våre aldri skal tilregnes dem som tror på ham (kap.4:8), at det «ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (kap.8:1), at i ham har de akkurat den rettferdighet som loven krever (v.3-4). Og videre at de er «Guds barn» og «Kristi medarvinger», «for at han skal være den førstefødte blant mange brødre», og mye annet herlig som det åttende kapitlet inneholder.
Studer så til slutt hvordan han etter dette korte, elendige livet vil føre oss til sin himmel, og gi oss all den salighet som hans kjærlighet og allmakt vitner om. Hvis du av hjertet tror dette, da kan du også villig bli martyr. Da vil du alltid få ny lyst og styrke til å fortsette offertjenesten. Da sier du: Gud har gitt meg en evig nåde for mine synder. Ikke en gang mine mange og store fall i denne ofringen skal tilregnes meg og fordømme, men tvert imot alltid forlates. Men da vil også jeg alltid fortsette denne ofringen, til hans ære og pris. Han har tatt bort fra meg den tyngste børa; syndene mine. Jeg slipper å tenke at disse en dag skal dømme meg. Da vil jeg også gjerne ta på meg den langt lettere børa; skynde meg å utføre hans ærend, og miste min egen velvære og ære i denne verden.
Bare jeg får tro jeg alltid har Guds nåde og vennskap, så blir «ånden villig, om enn kjødet er svakt». Dette er da den første og største grunnen og drivkraft; «Guds barmhjertighet». Men så har også Paulus gitt noen tilføyninger i dette verset, om denne åndelige ofringen. Alt som er nevnt der er også noe som oppmuntrer oss til dette. Først sier han dette om selve offeret:
som et levende offer, hellig og velbehagelig for Gud (sv: att I frambären eder kroppar til et offer, som är levende, heligt och Gud behagligt). Med disse ordene opphøyer Paulus denne åndelige ofringen høyt opp over de forbilledlige ofringene i GT. Først sier han at offeret vårt er «levende», mens derimot offerdyrene i GT ble drept under ofringen. Mens det derimot, når vi åndelige ofrer oss selv, går så underlig for seg at vi stadig vekk dødes - og likevel fremdeles lever. Ja, at jo mer vi dødes og ofres, desto bedre og friskere blir livet vårt. Dette at vi dødes, er akkurat middelet til å leve evig. Kristus sier: «Den som vil frelse sin sjel (sitt liv), skal miste den, men den som mister sin sjel (sitt liv) for min skyld, skal finne den» (Mat 16:25, konf. Rom 6:11). Luther sier: «Derfor må vi forstå ordet «levende» åndelig, slik at det betyr å leve for Gud, og ikke for verden. For den som speker sitt legeme og døder sine lyster, han lever desto bedre for Gud, og er virkelig et levende offer. Når vi på den måten døder legemet og lystene, enten det skjer ved å undertrykke, eller gjennom kors og lidelser, da øver vi oss i og til dette åndelige livet».
Apostelen sier videre at vårt offer er «hellig». Også de forbilledlige ofringene var i en viss mening «hellige», d.v.s. utskilt for Gud (se kap.11:16 og kommentaren der). Men det kaller apostelen bare en utvortes hellighet, «kjødelige forskrifter» (Heb 9:10). Og nå vil han si: våre åndelige offer er de rette hellige ofrene. De er i langt dypere og sannere mening hellige. Selvsagt er de også hellige i den først nevnte betydningen. De er jo «utskilt» som offer til Gud. Men i tillegg har disse også en iboende hellighet, når vi i tro og kjærlighet ofrer våre legemer som er «Den Hellige Ånds tempel» der Gud selv bor og virker (kap.8:9,11, 1Kor 3:16, 6:19 m.fl.). Dette er den rette og store helligheten i offeret vårt. Den består ikke i syndfrihet, som ligger ferdig til oss i det nye livet. Men den består i at vi er «helliget og rettferdiggjort i Den Herre Jesu navn og ved Guds Ånd» (1Kor 6:11). Først er offerpresten; den troende sjelen, gjennom rettferdiggjørelsen ikledd Kristi egen hellighet, som i aller beste mening gjør oss hellige for Gud og hele himmelen. Dernest er også offeret, det legemet vi i kjærlighet har overgitt, Den Hellige Ånds bolig og verksted. Da må vel dette kunne sies å være et hellig offer!
Til sist sier apostelen at offeret også er «velbehagelig for Gud». Nå var ikke de levittiske ofrene lenger behagelige for Gud. De var bare påbudt av Gud for en viss tid, og de fleste var forbilder på Kristi offer. Og fordi dette nå er fullbyrdet, siterer apostelen David: «Brennoffer og syndoffer hadde du ikke behag i» (Heb 10:6). Det var de åndelige ofrene Gud egentlig ville ha. Først og fremst Kristi offer, og deretter alle de gammeltestamentlige takkofrene, var et forbilde på Guds barns åndelige offer. Derfor har nå Paulus en dyp mening med at han, selv når han taler om ofringen av våre legemer, sier de er «velbehagelige for Gud».
Men vi må tenke grundig gjennom dette siste; At Herren Gud virkelig ser med inderlig lyst på at et Guds barn i kjærlighet og takknemlighet for Guds store barmhjertighet ofrer sitt legeme til ham, sin villige tjeneste og sin forsakelse av kjødets lyster. Hvis dette derimot ikke skjer i tro og kjærlighet, men bare for å bygge opp noen fortjeneste hos Gud, da er det jo bare et Kainsoffer, som ikke behager Gud. For «uten tro er det umulig å være til behag for Gud». Men hvis vi ofrer noe i tro på Kristus, i takknemlighet over Guds store nåde, da er det alltid velbehagelig for Gud, om det så i seg selv var så lite som «et glass kaldt vann» (Mat 10:42). Peter sier også at våre åndelige offer er sv: «Gud välbehagliga genom Jesus Kristus» (1Pet 2:5). Dette burde virkelig oppmuntre og styrke oss til en slik offertjeneste. Men her blir vi igjen hindret av vår dype og problematiske vantro. Når vi omsider har lært at ikke noe som helst i eller av oss selv kan gjøre oss verdige for Gud, at synden henger ved alt vi gjør, - så kommer slike tanker snikende at: Det er jo ikke noe som helst som behager Gud. Heller ikke det vi i tro og kjærlighet gjør til hans ære og til hjelp for vår neste. Da blir vi trege og mangler lysten til å tjene Herren. Denne holdningen er derfor en svært skadelig villfarelse som binder oss.
Rett nok kan vi ikke med egne gjerninger bli forsonet med Gud og nå fram til himmelen. Men selv om våre gjerninger ikke i seg selv er feilfrie og fullkomne i Guds øyne, så er det en like viktig og urokkelig sannhet at når først den enkelte av oss er helliget, og behager Gud gjennom Kristi offer, så har han også inderlig behag i alt det vi gjerne vil ofre og gjøre for ham i kjærlighet. Herren er en mild Far, rik på kjærlighet. Med stort velbehag ser han på alt barna hans i kjærlighet gjør for ham. Når altså et Guds barn, tross all syndens elendighet som ennå herjer i ham, likevel lever i takknemlighet for Guds store barmhjertighet, og både har vilje og lyst til å tjene ham, så har dette Guds største velbehag. Og alt urent og elendig som ennå henger ved vår tjeneste, er så fullstendig tildekket av Kristi rettferdighet, at Herren aldri ser alt dette.
Men så er det nok ikke bare overtredelsene, men også vår mangel på og ufullkommenhet i gjerningene, som hindrer oss i å tro Gud kan ha noe velbehag i disse. Vi ser jo alltid etter det som er stort og skinner. Bare vi kunne utrette noe stort, omvende menneskemasser, bli misjonærer eller martyrer, - da kunne vi nok tro at det behaget Gud. Vi holder ikke klart for oss at Guds velbehag bare avhenger av at vi i tro og kjærlighet gjør det han har befalt oss. Vi legger ikke merke til at hans bud og ord leder de fleste mennesker til de minste gjerningene, de som det er mest behov for i hjemmet og i samfunnet. Kristus sier at på den siste dag vil han offentlig, framfor mennesker og engler, lovprise slike gjerninger som hver eneste kristen selv i den svakeste stilling kan utføre. Han sier han vil se med så stort velbehag på de gjerningene som vi for hans skyld har gjort mot våre fattige medmennesker, som om vi hadde gjort dem mot ham selv.
Han vil si: «Jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg drikke. Jeg var en fremmed, og dere tok imot meg... Alt det dere gjorde mot en av de minste av disse mine brødre, det gjorde dere mot meg». Kunne Herren sterkere ha stadfestet sitt velbehag over de gjerningene vi gjør for hans skyld? Men hva kommer det så av at vi likevel ikke tror at en slik tjeneste i kjærlighet er velbehagelig for Gud? Vi tror jo, ja, kjenner klart at det er imot Guds vilje, når vi ikke tjener ham, men tjener synden. Hvorfor skulle det da ikke være velbehagelig for Gud når vi tvert imot flykter fra synden og i kjærlighet tjener ham? Her merker vi igjen hvordan fienden forsøker å fordreie tankene våre.
Derfor kan vi ikke innprente sterkt nok i hjertet vårt at apostelen her sier at vårt åndelige offer er «velbehagelig for Gud». Ville vi ikke både gjøre og lide mye i Kristi tjeneste, hvis vi virkelig trodde dette? Se de svære gjerningene, fastene, pilgrimsferdene og forsakelsene de villfarne helgnene i den katolske kirken pålegger seg. Bakgrunnen er bare at de med dette tror de gjør så behagelige gjerninger for Gud at de dermed gjør soning for syndene sine. Og se de jammerlige selvpinslene Indias hedningehelgener; fakirene, tar inn over seg, - bare med samme hensikt. Og her står vi, vi som har evangeliets lys! Vi vet at våre gjerninger verken kan eller behøver sone for syndene våre, for Kristus har gjort alt dette for oss. Så hører vi en apostel forkynne at våre gjerninger likevel er inderlig velbehagelige for Gud, når de er gjort i tro og kjærlighet. Og så har vi så liten lyst, trang og utholdenhet i dette, - bare fordi vi ikke riktig kan tro at disse gjerningene er velbehagelige for Gud - !
Tenk deg at du er en kristen som en morgen i stor gremmelse over hvor kald du er, må erkjenne at du ingen kjærlighet har til Kristus. Så, senere samme dag, får du oppleve at han synlig besøker deg. Da ville du ikke spare det dyreste du eide, hvis Herren ba deg om noe av dette. Nei, du ville bare juble og finne fram og gi Frelseren alt det du eide, om det så ble spørsmål om livet. En slik lyst ville vi ha til å ofre alt til Herren, bare vi hadde en levende og fast tro på at vi kunne gjøre noe som var velbehagelig for ham. Men nå sier altså Herren, det vi nettopp har minnet om, at han ser på alt det vi for hans skyld gjør mot vår neste som om det var gjort for ham personlig.
Derfor må vi la disse ordene om kjærlighetens offer synke dypt ned i oss: At de er «velbehagelige for Gud»! Måtte så Gud hjelpe oss til å tro dette! Da vil vi i hjertelig lyst si: Å, når det er velbehagelig for Gud at jeg gir denne fattige bror en gave eller et lån, da vil jeg jo virkelig gjerne gjøre det! Når Kristus ser på det som om jeg gjorde det mot ham, - da er jeg sannelig lykkelig! Hvis det er velbehagelig for Gud at jeg i den vanskelige og deprimerende stillingen der jeg er satt, er tålmodig, trofast og flittig, - da vil jeg sannelig gjerne være det! Er det velbehagelig for Gud at jeg, når jeg får store vanskeligheter eller tap, er ydmyk og tilfreds. Eller at jeg er vennlig, saktmodig og ydmyk mot mine medmennesker, ikke møter vondt med vondt, men heller med et «mildt svar demper vrede» (Ord 15:1), - da vil jeg jo gjerne gjøre det! Er det velbehagelig for Gud at jeg står imot, og døder begjæret i meg etter det ene eller det andre, da vil jeg jo også gjerne gjøre det! Er det velbehagelig for Gud at jeg sier et trøstens, advarselens eller formaningens ord til et medmenneske, eller at jeg heller dekker over feilene og svakhetene hans, og ikke baktaler ham, - er alt dette virkelig velbehagelig for Gud, da vil jeg jo også veldig gjerne gjøre det! Ja, slik ville vi styrkes og oppfriskes til alt godt, hvis vi virkelig trodde det Herren Gud og hans apostel har talt til oss; at slike offer er velbehagelig for Gud.
Dette er deres åndelige gudstjeneste («åndelige» - gr.teksten: logikos= logisk, fornuftig, i overensstemmelse med Ordet). Dette er apostelens siste tilføyelse om hele denne ofringen av vårt legeme. Han sier det skal være «vår gudstjeneste», og at denne gudstjenesten er logisk. Dermed skiller han ikke bare vår åndelige gudstjeneste fra hedningenes ulogiske (ikke overensstemmende med ordet) avgudsdyrkelse, men også fra den jødiske gudstjenesten. For spesielt de vidløftige ofringene som foregikk etter helt spesielle seremonier, kunne ikke sies i seg selv å være nyttige til noe. De hadde ingen dypere mening med dem. De ble bare utført på grunn av forskriftene. Nå er det selvsagt «logisk»/fornuftig å tilbe Gud på den måten han selv har sagt i sine forskrifter. Det hersker det ikke tvil om. Men der var en vesensforskjell mellom forskriftene i GT og alle de nytestamentlige bud og formaninger: En kunne ikke finne naturlige/logiske grunner for de førstnevnte. De ble bare utført på grunn av budet. Slik er det ikke med den offertjenesten apostelen formaner til her.
Det som holdes fram for oss i Det nye testamente, er alltid noe som først og fremst må gjøres i tro og kjærlighet, hvis det skal behage Gud. Dernest at det må tjene til noen nytte for oss selv eller vår neste, noe som er logisk (i overensstemmelse med Ordet) for enhver opplyst kristen. Det er dette Paulus sikter til med uttrykket: deres «åndelige» (noe de har åndelig grunnlag for å gjøre) gudstjeneste. Det er det samme Kristus taler om til den samaritanske kvinnen (Joh 4:23-24), at «den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet». Det fordi, sier Herren: «Gud er Ånd». Og når Paulus i Rom 13:8-10 lærer at kjærligheten er alle budenes ende og innhold, så sier han også hva som er grunnen til dette: «Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Kjærligheten er altså lovens oppfyllelse».
Og dette gjelder alle Det nye testamentes bud. Jeg vet årsaken til at jeg bør elske Gud over alt: Fordi han er min Skaper, min Frelser, som har gitt meg evig liv i sin Sønn (1Joh 5:11). Han er min Far, mitt største gode. Jeg vet hvorfor jeg bør elske min neste: For da gjør jeg ham ikke noe vondt. Jeg vet hvorfor jeg bør ta meg i vare for kjødelige begjær: For de «fører krig mot sjelen» (1Pet 2:11), de vanhelliger «Guds tempel» (1Kor 6), osv. De som da driver på med gjerninger som ikke er til noen nytte for dem, de har vendt tilbake til den levittiske lovens «svake og ynkelig barnelærdom» (Gal 4:9). Dette at vi nå er kjøpt fri fra disse, og isteden har fått en «åndelig» gudstjeneste å utføre, har så Paulus brukt som ennå en grunn til å påvirke og oppmuntre oss. Må så Gud gi oss nåde til at vi ikke bare vet og forstår dette, men også lar det strømme ut i levende offertjeneste!
2: Og bli ikke dannet lik denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn, så dere kan prøve hva som er den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje.
I forrige vers har Paulus formant Guds barn til å gi seg selv helt over til Gud. Til å «framstille sine legemer som offer» for ham. I dette verset lærer han at da kreves det en så markert forvandling at vi tar fullstendig avskjed fra vårt tidligere sinn som var «lik denne verden». Her gir han oss den rettesnoren vi skal leve etter. Opp mot hverandre setter han «denne verden» - og «Guds vilje». Han forkynner at vi ikke skal fortsette lik «denne verden». Men legge merke til, og lære oss hva som er «den gode og velbehagelig og fullkomne Guds vilje».
Og bli ikke dannet lik denne verden. Gr.tekstens ord for «denne verden» betyr egentlig «denne tiden», d.v.s. hele denne tiden vi lever på jord, - som motsetning til den verden som venter oss i himmelen. Men tiden og tidsånden både avhenger og består jo av menneskenes ånd og vesen. Derfor menes her også med «verden» akkurat den store, herskende masse av mennesker og deres selvopptatte og onde vesen. Den massen som lever sitt liv etter deres falne natur og etter «den ånd som nå er virksom i ulydighetens barn», «i denne verdens mørke». Derfor kalles denne sterke, onde ånd for «denne verdens fyrste» (Joh 14:30, 16:11). Derfor er denne verden alltid ond, og strir mot Gud, forførende og farlig. Så kaller da også Paulus den i Gal 1:4 for «den nåværende onde tidsalder/verden». Denne verden kan vi da altså ikke følge, eller «bli likedannet med», hvis vi vil ofre oss til Gud og gjøre hans vilje. Den som vil være en sann kristen og følge etter sin Herre gjennom livet, må helt og holdent ta avskjed med dette vanlige verdens vesen. Både i måten han tenker, taler og lever i det daglige, må han sette foten på en helt ny vei. Det er dette apostelen vil ha fram med disse ordene: «Bli ikke dannet lik denne verden».
Det som først og fremst blir et viktig spørsmål, er jo hvilke mennesker og holdninger vi så skal regne med til «denne onde tidsalder/verden». Det har det i alle år stått en gammel og omfattende strid om. At verden selv ikke kjenner noe til den fienden vi kaller «verden», er jo lett forståelig. Men selv blant dem som vil være kristne, finnes det mange og svevende oppfatninger i dette spørsmålet. Under uttrykket «verden» vil mange bare regne disse råe og grove menneskene som lever utenfor enhver religion, helt frie og frekke i synd og laster. Men slik er det ikke Kristus beskriver verden. Bare se på ordene hans i Joh 15:18-19: «Hvis verden hater dere, så vet dere at den har hatet meg før den hatet dere. Hvis dere var av verden, ville verden elske sitt eget. Fordi dere ikke er av verden, men fordi jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere». Her legger vi nå merke til to ting som gir oss lys over spørsmålet. Først legger vi merke til at med disse ordene er det de Herren ikke har utvalgt av verden, som han regner som «verden». D.v.s. alle som ennå lever i det naturlige livet de ble født til denne verden i. De er ikke født av Gud og blitt «nye skapninger», blitt Kristi disipler og etterfølgere. For Jesus taler her bare om to flokker- «verden» og «dere som jeg har utvalgt av verden» sier han.
Dernest skal vi huske på hvem og hvordan de var, de som «hatet» ham. For disse er også blant dem han regner til «verden», når han sier «verden har hatet meg». Da skjønner vi at «verden» ikke bare er de råe menneskene, som lever et frekt og syndig liv, uten noen form for religion. Det er også dem innenfor de kristnes rekker som har den største kjennskap til Guds ord, som er utvortes fromme mennesker, men bare ikke har villet omvende seg til Kristus. For vi vet at Kristus ble ikke hatet av de verste og frekkeste synderne i Israel, av «tollere og skjøger». Men først og fremst av dem som var de fremste i folket; «yppersteprestene, de skriftlærde og fariseerne». Legg altså merke til at disse var de som ble satt høyest blant folket! Dette gir oss en alvorlig lærdom! De var for det første ikke hedninger, helt ukjent med Guds ord og lære. Nei, de tilhørte det folket som hadde Guds hellige ord og sakramentene, ja, til og med Guds herlige åpenbarelser i sin midte. I kraft av alt dette var de skilt ut fra alle andre folk på jord. Dernest var Kristi fiender ikke disse mest lavtstående og lite opplyste menneskene i landet. Nei, de var tvert imot de fremste i landet. De var folkets ledere, deres innvidde lærere og forstandere.
Det var disse som hatet og forfulgte Herren Kristus mest! Disse tilhørte altså «verden», etter det Herren selv sier her. Vi må helt konkret og bevisst lukke øynene for sannheten, hvis vi skal kunne unngå å se at til denne onde verden hører også disse lærde, opplyste menneskene vi har midt i kristenheten i dag. De er nidkjære for Guds lov, men de er ikke født av Ånden. Kristus har ikke fått ta dem ut av verden. Tross all sin andektighet og sin kristelige aktivitet, så tilhører de fremdeles den store massen. De er prester, kristelige lærere eller vanlige fine mennesker. De er inderlige, velmenende og viselige. Men alle sammen lever likevel under «denne verdens fyrste» - så lenge de ikke gjennom omvendelsen er blitt «nye skapninger» (2Kor 5:17).
Og det vi har sett her, at akkurat de som er mest akseptert av verden er de mest forherdede fiendene av Kristus og hans evangelium, det går alltid igjen til denne dag. Over Gal 1:4 sier Luther at «verden er verst, når den er som best. I de fromme, de vise og lærde osv. viser verden seg som best, men i virkeligheten dobbelt ond. Jeg tenker nå ikke først og fremst på de største syndene mot den andre tavle, slik som ulydighet mot foreldre, hor, et utflytende liv, gjerrighet, tyveri, mord, misunnelse og hat, som verden er totalt sunket ned i. For alt dette er egentlig bare småtteri hvis en sammenlikner med de ugudeliges visdom, rettferdighet osv. som gjør at de synder mot den første tavle. Nei, den hvite djevelen, som driver menneskene til åndelige synder som gir skinn av rettferdighet, gjør mye større skade enn den svarte, som bare driver til kjødets gjerninger, som til og med verden ser er synd».
Og Luther sier videre: «Jo mer vise, hellige og rettferdige menneskene er, som lever uten Kristus, desto mer skader de evangeliet». For da tar de seg så godt ut at det er vanskelig for noen å fatte at det ligger så farlig en gift skjult i deres framferd. Med sitt vesen, sine meninger, råd og framferd kan de lokke selv lysets barn bort fra den rette veien. For de tar særdeles vakre og åndelige ord i sin munn. Du hører til og med at de tar avstand fra verden, men vel og merke den blinde og åpenbart ugudelige verden - som om de selv ikke skulle tilhøre denne. De gir seg selv ut for å tilhøre Guds folk, men mener en skal være mer moderat i sin gudfryktighet og kristelige nidkjærhet enn enkelte andre er. Og dermed taler de med større nidkjærhet mot de mest oppriktige kristne, enn mot verdens barn som ikke vil vende om. De er selv av verden. Derfor taler de av verden, og verden hører dem, elsker og opphøyer dem (1Joh 4:5). Og når det ikke er noe bevis for at Kristus og hans Ånd bor i et menneske, da la ikke slike forføre deg. Husk apostelens formaning: «Bli ikke dannet lik denne verden»!
Men hvis vi skal kunne følge denne formaningen, da er det igjen nødvendig at vi «framstiller våre legemer som et levende offer». For da blir det ofte veldig bittert. Vi blir stående helt alene, og blir sett på som svært merkelige. Vi får hele verden mot oss. Det kan være både far og mor, ektefelle, søsken og mange ansette mennesker som mener de vil deg godt. Bli da ikke verken nedslått eller forvirret! Herren Kristus og alle hans etterfølgere har gått denne veien før deg. Ja, mange tusen er blitt martyrer av den grunn, - fordi de ikke kunne la seg bli dannet lik med denne verden. Da bør du tenke slik: Jeg ser jo mine naboer og gamle venner, ja, mine nærmeste går en helt annen vei. Og de blir respektert og godtatt av hele verden. Men jeg vil likevel heller følge Jesus og hans venner. Da har jeg tross alt et mye herligere vennskap enn det jeg forlater. Jeg har Gud og de gode englene med meg, ja, alle de hellige helt fra verden ble til. Må Gud bare hjelpe meg til å bli trofast inntil enden!
Det samme når du ser mange som selv bestemt mener de er kristne, samtidig kan stå i et fortrolig forhold til Kristi fiender, kanskje være sammen med dem i mange unyttige ting, f.eks. tidsfordriv på søndagene o.l. Eller du ser dem kaste bort mange timer av den dyrebare nådetiden med forfengelig snakk, eller forfengelig litteratur osv. Da bør du som virkelig vil følge Jesus, tenke etter om han og hans disipler var opptatt med slike ting, og da heller følge disse helliges eksempel. Så ser du mange som vil være kristne, men som alltid kan tie både om Kristus og om den store faren for uomvendte sjeler. Da bør du tenke etter om dette stemmer med kjærlighetsbudet og det Kristus har lært oss, som du da må ha som din eneste rettesnor for livet. Slik skal du lære deg å ikke «bli dannet lik denne verden» verken i store ting, eller i det små.
Men legg nøye merke til at dette gjelder bare slike ting som fører til synd, som strir mot Guds klare ord eller mot kjærlighetsloven. I alle andre forhold derimot skal vi være som andre mennesker. Vi skal leve et naturlig liv, og ikke skille oss ut med merkelig oppførsel, i et påtatt eller etterapet vesen, eller særegenheter som ikke har noen som helst nytte. Den overmodige ånden vil ofte friste selv åndelige sjeler til å oppføre seg som hyklere, med et særpreget utseende eller merkelig måte å være på (Mat 6:16-18). Dette kan selvsagt også kalles å ikke «bli dannet lik denne verden». Men det er langt fra dette apostelen mener her. Slikt noe er tvert imot en skadelig dårskap som bare «gir djevelen rom» (Ef 4:27). Også i måten å være på, var Herren Kristus «lik mennesker, og i sin framtreden funnet som et menneske» (Fil 2:7-8), men uten synd. Hvis du har et sunt og kristent sinn, så er du også hans etterfølger i dette. Du skal alltid tenke på hva som er mest tjenlig for din neste, og leve etter det. For det er den store rettesnoren for hele vårt ytre liv (Rom 13:8-10).
Men gjennom din tro og din bekjennelse, gjennom et liv i nidkjærhet for at Herren skal bli opphøyet og at sjelene skal bli frelst, ja, ved å være våken overfor deg selv, - så vil du nok i verdens øyne se temmelig merkelig ut. Men det må du ikke bekymre deg over. Som fremmede og pilegrimer på jorden kjemper vi oss fram mot vårt rette fedreland, det himmelske. Og da vil vi alltid se ut som dårer for verden, som jo tvert imot har hjemmet og alt de eier her på jorden. Men det er på dette helt vesentligste området, alt som gjelder Guds sak, vårt eget og andres evige vel, vi ikke skal bli dannet lik denne verden. Det er det apostelen legger oss på hjertet her.
Men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn. «Bli forvandlet». Dette er et sterkt ord som taler om en fullstendig forvandling, ikke bare av vårt ytre, men også vårt indre*. Slik skal altså et menneske forvandles fra som det var før, til en ny skapning, så ulikt dets tidligere liv som en dyreart er ulik en annen. Når vi blir omvendt og født på ny av Ånden, har en slik forvandling allerede skjedd med en kristen (2Kor 5:17). Men nå lærer Paulus at vi som kristne hele tiden fortsatt skal forvandles «ved fornyelsen av vårt sinn». Skriften formaner oss jo uttrykkelig til å «vokse i nåden» (2Pet 3:18). Da må vi jo aldri stoppe opp og være fornøyd med det vi har oppnådd av åndelig sinn og en kristen vandel. Vi må alltid strekke oss etter at dette må få vokse. Dette er først og fremst nødvendig for oss selv, hvis vi skal bli bevart i nåden. Hele veien gjelder det spørsmålet om vi skal nå fram, om vi skal komme frelst gjennom alle fristelsene. For det står skrevet at «den rettferdige vanskelig blir frelst» (1Pet 4:18).
*
Gr.tekstens ord: metamorphoustai, har f.eks. vært benyttet av de som har forfattet fabler, til å skildre hvordan dyr forvandles til trær, mennesker til dyr osv. Dette viser oss også noe av dybden i dette ordet.
Denne veksten er også nødvendig for at vi mer og mer skal kunne tjene til evangeliets ære og andre sjelers oppbyggelse. Måtte vi da aldri glemme denne apostelens formaning om at vi hele tiden, og mer og mer, skal «bli forvandlet»! Men at vi udugelige og avmektige mennesker skal bli forvandlet, hvordan skal det oppfattes? Jo, ganske enkelt slik alle liknende ord i Skriften skal oppfattes. Vi skal strekke oss etter det, og gjennom bønn og påkallelse og alle andre nådemidler, søke nåde til dette hos Gud (Fil 2:12-13, 2Pet 1:5).
Men Paulus sier: «bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn»! Dermed forkaster han alt dette som bare stopper opp med en ytre forvandling. For vi ser jo mange i ord og gjerninger står fram som andektige kristne. Noe som bare skjer gjennom egne anstrengelser, på lovisk eller hyklersk grunn. Men de eier ikke troslivets indre, åndelige lyst og drivkraft. La oss nå også huske det vi sa om dette når vi så på ordene: «ved Guds barmhjertighet» i forrige vers. Når det ikke er Guds kjærlighet gjennom Kristus som er sjelens egentlige drivkraft, som varmer og oppliver hjertet til kjærlighet og lyst til Guds lov, da er alt fromt liv i Guds øyne ikke annet enn skuespill. Da blir også dette å skulle leve lik Kristus et tungt slit, og menneskene vil etter hvert bli trøtte. Og hvis en så fortsetter på denne måten helt til sin død, så er håpet om evig frelse bare et stort bedrag (Mat 22:12-13, 25:11-12). Vår forvandling må altså skje «ved fornyelsen av vårt sinn». Men dette kan ikke skje uten at vi først gjennom en ny fødsel har fått et nytt sinn, som så kan leves ut, fornyes og vokse.
Men når vi er blitt nye skapninger, da har vi ved troen og Kristi kjærlighet fått en inderlig lyst til Guds lov, og til å følge etter Kristus. Da må også den forvandlingen som etter hvert skal skje med oss, hele tiden skapes gjennom den samme indre kraften. Paulus sier i Kol 2:6: «Slik dere altså har tatt imot Kristus Jesus, Herren, så vandre i ham». Den samme nåden som en gang fødte oss inn i den nye, villige ånd, skal også hele tiden holde den oppe, styrke og forfriske den. Vi skal hele tiden «holde fast ved hodet. Fra ham får hele legemet næring og blir knyttet sammen ved ledd og sener. Det vokser den vekst som er fra Gud» (Kol 2:19). Grenen kan ikke bære frukt av seg selv, hvis den ikke fortsatt blir i vintreet (Joh 15). Hvis vi så prøver å bære god frukt på andre måter enn det nåden virker, gjennom egen innsats, så bli vi «avhogde grener» som «visner» og dør. Nei, hvis vi vil vokse i alt godt, så må vi også hele tiden vokse i troen. Hele tiden trenge dypere inn i evangeliets hemmeligheter, mer og mer lære å kjenne Kristi kjærlighet og den evige nåden. Mer og mer lære å kjenne vårt eget forderv og store avmakt. Det skal bli en levende sannhet at vi har både vår rettferdighet og vår styrke utelukkende i Kristus (Jes 45:24).
Da skal vi fremdeles få bli hos ham gjennom alle fristelsens stormer. Og da skal alt som møter oss bare bidra til at vi vokser i nåden, døder vårt gamle menneske, vår egen fornuft og meninger, og alle kjødets lyster. Samtidig blir da sinnet vårt forvandlet, så vi begynner å oppfatte og se på alt mulig på en helt annen måte enn vår egen natur og hele verden for øvrig oppfatter det. Luther sier om dette: «Daglig lærer vi mer og mer å elske det vår natur og fornuft hater. Etter hvert vil vi da heller være fattige, syke, bli foraktet, være dårer, syndere. Til sist setter vi døden høyere enn livet, (opplevelsen av vår) dårskap mer dyrebar enn (opplevelsen av vår) visdom, forakt mer dyrebar enn ære, foretrekker fattigdom framfor rikdom, ja, synden (som plager og knuser oss) herligere enn (den innbilte) rettferdigheten. Et slikt sinn har ikke verden. Den ser helt annerledes på alt dette. Og den blir værende i sitt gamle sinn, uten noen forvandling eller fornyelse, fastlåst og forherdet». Skal vi nå fram til en slik fornyelse av vårt sinn, så skjer det aldri uten gjennom Den Hellige Ånds arbeid på oss, så vi opplyses, tuktes og føres gjennom mange og store lidelser.
så dere kan prøve hva som er den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje. Her tales det jo om det som er fornyelsens mål og det den virker. Derfor er grunntekstens ord gjengitt med «så dere kan prøve». Men, som enkelte gode fortolkere bemerker, må ikke nødvendigvis ordet tillegges denne betydningen. Bl.a. fordi her egentlig ikke står: så dere «kan»prøve, men bare «prøve», «undersøke». Samtidig ligger det i dette ordets egentlige betydning her en like viktig lærdom som om det hadde stått «kan prøve». Det står fast at bare et gjenfødt menneske med et fornyet sinn «kan» på rett måte prøve og skille ut det som er Guds velbehagelige vilje. Men det er ennå mer viktig at en kristen virkelig også gjørdette, virkelig er opptatt med å prøve og undersøke hva som er velbehagelig for Gud. Riktignok kan han også av og til ta feil av hva som er Guds vilje, men dette beviser ikke noen slags utroskap (se kap.14:2,6). Hvis han derimot ikke søker å finne Guds vilje, ikke «prøver», tenker etter, hva som kan være velbehagelig for Gud, da er dette er langt dårligere tegn.
Derfor har Paulus med disse ordene uten tvil villet si: Selv om dere stadig blir forvandlet ved fornyelsen av deres sinn, så må dere også mer og mer «sette deres ære i å være til behag for Herren» (2Kor 5:9). Alltid mer og mer «prøve» og forsøke å forstå hva som er den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje. Dette stemmer også helt med den erfaring hver eneste kristen gjør. Så snart han er blitt benådet, så tennes en lyst og vilje i sinnet hans, til å prøve og få vite hva det er som behager Gud. Og jo mer han vokser i nåden, desto mer blir han opptatt med dette å prøve og søke etter Guds vilje. For desto mer underlig begynner Gud å føre ham. En vil alltid høre at kristne som er samlet er opptatt med å tale og drøfte hva som kan være Guds vilje og velbehag. For i dette er det jo de har hele sitt livs rettesnor - selv om de aldri oppnår å kunne leve etter Guds vilje på den måten de gjerne ville. Likevel fortsetter de alltid å studere hva som er Guds vilje, for å gjøre etter den (Sal 103:18). Og i dette skiller de seg ut, langt fra de ugudelige som er helt upåvirket av slike bekymringer. De spør bare hva det er kjødet og tankene vil, eller hva som er denne verdens vilje, hva den har som praksis, og hva den setter høyest.
Så må vi da alltid huske den sannheten at det er bare et åndelig sinn som kan prøve hva som er den gode og velbehagelige Guds vilje. Ja, at det bare er gjennom en fortsatt forvandling og fornyelse Guds barn blir mer og mer «trent opp til å skjelne mellom godt og ondt» (Heb 5:14). La oss igjen tenke på det Luther sa om denne høyere grad av åndelige sinn. Han talte om når en kristen etter hvert setter døden høyere enn livet, foretrekker fattigdom framfor rikdom, forakt framfor ære, ja den knusende synden framfor den innbilte rettferdigheten - - -! Så spør vi: Hvem vil noen gang få et slikt sinn uten gjennom Åndens høyskole, gjennom en stadig forvandling og fornyelse som fører gjennom kors og lidelser? Her er det ikke nok at vi med vår forstand innser hva som kan være mer nyttig, men at vi også ser at det er bedre, ser det som «den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje».
Til det kreves det alltid først et åndelig sinn, som igjen alltid må fornyes. Først da begynner vi med vårt nye sinn å se på alle ting slik de virkelig er - og altså helt motsatt av vår naturlige forstand og oppfatning. Og først da forstår vi virkelig hva som er den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje. For det er jo bare det som virkelig er til det beste for oss, som også alltid er Guds vilje. Men hvor finnes det et naturlig menneske som kan vurdere saker og hendelser på denne måten? «Det naturlige menneske tar ikke imot de ting som hører Guds Ånd til, for de er som dårskap for ham. Han kan heller ikke kjenne dem, for de dømmes åndelig» (1Kor 2:14). Ennå mindre forstår de noe av Guds underlige måte å lede de hellige på. Det er bare gjennom at vi mer og mer ofres, dødes og fornyes, at vi får dette underlige syn. Augustin taler slik om dette: «I samme grad som vi avdør fra denne verden, i samme grad ser vi (det som tilhører Guds åndelige og usynlige rike). Og i samme grad som vi lever for denne verden, i samme grad er vi blinde (for det åndelige)».
La oss til slutt se på det store, hellige og herlige målet for det en kristen «prøver» og strever mot, nemlig Guds vilje, eller det Gud vil. Paulus skildrer og lovpriser med tre forskjellige ord denne Guds vilje, når han kaller den for «den gode og velbehagelig og fullkomne Guds vilje». Etter gr.teksten kan det også gjerne lyde slik: «hva Gud vil, det gode og (ham) velbehagelige og fullkomne». Men meningen blir den samme, for begge oversettelsene blir en beskrivelse av det Gud vil. Og dette er alltid målet for det Guds barn skal prøve, skal strekke seg etter og være opptatt med. Paulus sier Guds vilje er «god», eller det Gud vil er godt. Enten Gud forkynner oss sin vilje, som rettesnor for livet vårt, eller han driver igjennom sin vilje med oss i livet, så er alltid hans vilje god og full av kjærlighet. Med disse ordene møter Paulus vår blinde og kjødelige innstilling, som ofte oppfatter Guds vilje som vond og bitter. Uansett hvor mye vi etter Ånden elsker Guds vilje, så står alltid vår kjødelige natur så hardt imot, at vi ofte synes Guds vilje er tung og bitter. Når det gjelder vår barnelære, bemerker også Luther at Guds vilje skjer nettopp «når Gud hindrer oss i å iverksette vår kjødelige vilje».
Guds vilje er altså at vårt indre menneske skal fornyes, helliggjøres og bevares. Og at vårt kjød derfor må korsfestes og dødes. Men da må hans vilje, og slik han fører oss, ofte bli bittert for naturen. Han fører oss jo på tvers av våre lyster, ødelegger våre kjødelige nytelser og bryter med vår fornuft og meninger. Da pines vi titt forferdelig over en slik Guds vilje. Vi er mest innstilt på å kalle ham grusom. Men da sier altså apostelen: Nei, Guds vilje er god. Ro deg ned! Gud har din største rikdom som mål når han steller slik med deg. Men hvordan skal vi kunne skjønne at apostelen også sier at Guds vilje er «velbehagelig»? Vi forstår riktignok at her, på samme måte som i v.1, tales om Guds velbehag i det han påbyr eller gjør med oss. Men da kan det synes unødvendig å tilføye at det er velbehagelig for Gud, for det burde jo være selvsagt. Til dette må vi svare at apostelen taler slik her på grunn av vår kjødelige fornuft og innstilling, for det står alltid i kontrast til Guds veier. Paulus former ord etter vårt behov. Det han vil ha sagt er: Selv om det som viser seg å være Guds vilje, ikke smaker for vår natur, så er det likevel velbehagelig for den store Gud. Og etter hvert som sinnet fornyes, begynner vi inderlig å elske, prøve og strekke oss etter det som er velbehagelig for Gud.
Bare dette at Gud har velbehag i det han byder og gjør med oss, vil etter hvert oppgløde vår ånd så «vårt kjøds mishag oppslukes av hans velbehag» (Luther). Guds barn kan også bekrefte dette. Ingenting oppgløder deres ånd mer til å gjøre og lide i det som er Guds vilje, enn akkurat den tanken at det hjertelig behager Gud at jeg gjennomlever alt dette. Da vil jeg også inderlig gjerne gå gjennom lidelsene. Et slikt sinn har disse som på grunn av «Guds barmhjertighet» gir seg selv som et offer, og hele tiden stadig forvandles ved fornyelsen av sitt sinn. De prøver og strekker seg etter hva det er Gud vil, hva som er godt og velbehagelig for Gud (konf.Heb 13:21).
Til slutt sier apostelen at Guds vilje også er «fullkommen». Vår nye ånd er skapt slik at vi søker etter det fullkomne. Vi kan ikke finne ro i noe ufullkomment. Da sier Paulus her: Guds vilje er fullkommen. I denne verden finnes det ikke noe som helst fullkomment, uten Guds vilje. Elsker dere det fullkomne, så finnes det ikke i dere, og heller ikke i hele verden. Bare i Guds vilje. Det han byder eller gjør, er det eneste fullkomne på jorden. Ja, det er så fullstendig fullkomment som Gud selv er. En kan ikke legge noe til, og ikke trekke noe fra. Elsker dere da det fullkomne, så elsk Guds vilje! Med alle disse tre kjennetegnene på Guds vilje har Paulus villet si: Det Gud vil er «godt» for oss, «velbehagelig» for Gud og «fullkomment» i seg selv. Dette er jo også noe som burde forfriske og oppmuntre oss, så «vi la alt dette på sinne» (Fil 4:8) til å hjelpe oss, så vi kan prøve og strekke oss etter det som er den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje.
I disse to første versene har nå apostelen skildret de store, generelle trekkene i en kristens helliggjørelse. Så tar han nå, i det følgende, opp de enkelte sidene i dette. Han tilføyer:
3: I kraft av den nåde som er gitt meg, sier jeg til enhver som er iblant dere, at en ikke må tenke høyere om seg selv enn en bør tenke, men tenke med besinnelse, alt etter som Gud har tildelt hver enkelt et mål av tro.
Her viser Paulus med konkrete eksempler hva han mener med formaningen, når han sier vi skal forvandles og fornyes. At dette ikke er gjort bare gjennom tanker og ord, men krever virkelig praksis i livet. Og da tar han først opp en veldig viktig side ved dette. Han angriper den synden som både ligger dypest i oss, og også er den farligste: Vårt stolte og selvsikre sinn. Og når han nå vil advare mot denne forferdelige faren, da hever han sin røst. Da formulerer han seg med skarpere ord for å vekke ekstra oppmerksomhet. Han uttrykker seg slik:
I kraft av den nåde som er gitt meg, sier jeg til enhver som er iblant dere. Egentlig: Jeg tilsier dere, jeg understreker og påkaller deres oppmerksomhet for noe som dere for all del ikke må overse. Og jeg taler dette til dere «i kraft av den nåde som er gitt meg», d.v.s. i kraft av mitt apostelembete. Jeg taler her som en Herrens apostel. Jeg taler til dere «med et Herrens ord», ikke bare et menneskes (1Tess 4:15). For «den nåden som er gitt ham», og som han påberoper seg, er jo det som gir tyngden i disse ordene hans, og sikter til hans kall som apostel (se kap.1:5, 15:15-16, Ef 3:7-8). Paulus legger nok, på samme måte som i v.1, alltid Guds barmhjertighet til grunn for den rette lydigheten. Og som regel taler han til sine brødre i en mild og hjertelig formaning. Men når han vil vekke oppmerksomheten overfor særdeles viktige budskap, kan han nok, som her, skjerpe tonen og minne om den myndighet han har som apostel. Dette taler han om i kap.15:15-16: «noe har jeg skrevet mer frimodig til dere, for å påminne dere, på grunn av den nåde som er gitt meg av Gud, at jeg skal være en Jesu Kristi tjener».
enhver som er iblant dere. Brevet er skrevet til «alle i Rom som er Guds kjære, kalte og hellige» (1:7). Men her føyer han altså spesielt til: «enhver som er iblant dere». Da merker vi det har en bestemt hensikt. Han vil budskapet skal trenge inn på hver enkelt kristen, at de skal forstå at «enhver» skal trenge denne formaningen, at ikke en éneste en må tro at de ikke utsettes for fristelsen til dette stolte og selvsikre sinnet. Det antyder samtidig hvor stor fare han ser i denne fristelsen, når apostelen ikke vil at noen skal la denne formaningen gå upåaktet forbi.
at en ikke må tenke høyere om seg selv enn en bør tenke, men tenke med besinnelse. Dette er da selve formaningen, dette som er så farlig, og som apostelen advarer mot her: å ha for store tanker om seg selv, for høye tanker om sine gaver og evner, og dermed la seg bedra av denne stolte og selvsikre ånden. Og hvis vi skal se ennå klarere hva Paulus sikter til på dette stedet, må en legge merke til sammenhengen mellom dette verset og de som følger etterpå (4-8). Der tar apostelen for seg forskjell og det rette bruk av de ulike åndelige gavene i menigheten, og viser at alle Guds barn tilsammen utgjør et legeme, og hver for seg er hverandres lemmer som har ulike gaver osv. Paulus vil da ha fram at vi ikke må splittes opp, eller opphøye oss selv og forakte andre, på grunn av at vi har forskjellige gaver. Men bli værende i Åndens enhet, ydmykhet og kjærlighet (konf.Ef 4:2-7). Det er dette Paulus egentlig sikter til her. Og da legger vi merke til hvordan han går fram. Først formaner han oss til å ikke tenke for høyt om oss selv, men tenke med besinnelse. Dernest gir han oss også her et visst mål eller rettesnor på hvordan vi bør tenke om, eller bedømme, oss selv. Og hva er så denne rettesnoren? Jo, han sier:
alt etter som Gud har tildelt hver enkelt et mål av tro. Ordene «alt etter som» betyr egentlig «i samme grad som». Her merker vi nå først at det Paulus vil med disse ordene, ikke er at vi skal se smått på, og undervurdere den nåden Gud virkelig har gitt oss. Han vil bare at vi ikke skal tenke høyere om oss selv enn det mål av tro vi har fått av Gud, - og så også alltid samtidig erkjenne at da er det heller ikke vårt verk, noe vi har fortjent. Men bare Guds gave, eller det pund han har latt oss forvalte. For «Gud har tildelt hver enkelt et mål av tro». Men nå reiser først og fremst dette spørsmålet seg: Hva er det som menes her med «tro» og «et mål av tro» som skal hjelpe oss til å få de rette og sunne tankene om oss selv? Og hvordan skal en selv kunne bedømme sin tro? En burde vel ha grunn til å frykte at vi på grunn av vår stolte og selvsikre ånd også overvurderer vår egen tro?
Her må vi nå huske godt på det hele Skriften lærer om hvordan vi skal prøve om vi har den rette tro. Det skal skje gjennom slik den gir seg utslag i ytre og åpenbare bevis, gjennom dens kraft og virkninger i og gjennom oss. Apostelen Johannes lærer at til og med når «vårt hjerte fordømmer oss», når vi ser store synder og svakheter hos oss selv, skal vi likevel kunne «vite at vi er av sannheten», bare fordi vi også hele tiden har noe av det troen virker. Vi har noe i oss som naturen aldri vil kunne virke, f.eks. den nye, sanne kjærligheten som bare troen kan føde, når vi «ikke elsker med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet» sier apostelen (1Joh 3:18-20). Det finnes altså noen så klare bevis for at vi har troen. Slik at uansett hvor elendige vi enn kjenner oss, så skal vi likevel, når vi vet disse finnes hos oss, kunne se at «Guds nåde mot meg har ikke vært forgjeves» (1Kor 15:10). Ja, når Paulus skriver dette: «Ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves», så tilføyer han straks dette beviset: «Men jeg har arbeidet enda mer enn dem alle, dog ikke jeg, men Guds nåde som er med meg».
Av slike ytre bevis kunne Paulus på tross av alt det som hadde sønderknust og ydmyket ham, likevel se og vite at Guds nåde mot ham ikke hadde vært forgjeves. Ja, at han også hadde det mål av tro, de gaver og den kraft som krevdes for en som var kalt til apostel. Det taler han også om i 2Kor 12:12: «De tegn som kjennetegner en apostel ble i sannhet virket blant dere» (konf.kap.3:2-3, 11:5-6, 1Kor 9:2 m.fl.). Og akkurat dette viser hva Paulus mener her med det mål av tro som skulle virke at vi kunne tenke rett om oss selv. For her taler han egentlig om hvordan de forskjellige Kristi lemmer er dugelige til ulike gjøremål og tjenester innen menigheten (v.4-8). Så kunne f.eks. menigheten finne at et Guds barn på grunn av åpenbare bevis i kraft og i gjerning var satt i stand til f.eks. å tjene som diakon (v.7: diakonia). Men samme person kunne samtidig totalt mangle en profets eller lærers gaver (v.6-7). Likeså kunne en annen ha gave til å «formane» (v.8), men likevel ikke til å «profetere» (v.6) osv. (konf.1Kor 12:8-10, 29).
Slike eksempler kan vise oss hva Paulus vil ha fram gjennom teksten vi har for oss. Med «tro» mener han uten tvil den frelsende troen, troen på Kristus. Men her taler han om hvordan den viser seg levende i oss gjennom det den virker i livet vårt. Og da finnes den samme frelsende troen mer svak og uvirksom hos den ene, mer kraftig og framtredende i kjærlig nidkjærhet og tjeneste hos den andre - og denne tjenesten mer i én retning hos den ene, mer i en annen retning hos den andre. Etter disse ytre tegn vil så apostelen at hver enkelt kristen skal bedømme sin dugelighet for det ene eller andre kallet innen Guds menighet (v.6-8). Den som altså ikke bryr seg om slike virkelige bevis, men bare ut fra slik han selv innbiller seg, vurderer sin dyktighet for et kall eller arbeid som er større enn det mål av tro han har fått, han «tenker høyere om seg selv enn han bør tenke». Hans hovmod virker da ganske snart forargelse i Guds menighet. Han kommer med spesialiteter og nye ting som gjør at Guds barn splittes, de enfoldige forvirres og besmittes. At dette er apostelens egentlige budskap på dette stedet, ser vi dels av sammenhengen med v.4-8, dels også av det motsatte som vi finner i Ef 4:2-7. Må da Gud bevare hvert eneste Guds barn fra denne ødeleggende innbilningen om seg selv!
«Gud har tildelt hver enkelt et mål av tro» sier Paulus. Selve den troen som behøves til frelse, den gir Gud til alle som hører hans røst og ikke bevisst motsetter seg hans Ånd. For «Gud vil ikke at noen skal gå fortapt» (2Pet 3:9). «Gud vil at alle mennesker skal bli frelst» (1Tim 2:4). Men troen er allerede en frelsende tro - første gang den har fått ta imot Kristi nåde (sv: vid det førsta anammandet av Kristi nåd). For gjennom denne troen er sjelen straks ikledd Kristus og alt hans fullbrakte verk. Gjennom denne troen er alle Guds barn like innfor ham. Røveren på korset var frelst gjennom sin tro på Kristus og alt hans fullbrakte verk, like vel som Peter, Paulus, Abraham og alle de hellige, selv om hans tro ikke var prøvet i praksis, og like sterk som deres.
Slik er vi altså allerede frelst på troens aller første stadie. Men så følger etter hvert tildelingen av de ulike mål av tro, når Gud etter sin visdoms rådslutning har bestemt det ene barnet til étt kall, det andre til et annet. Og da kreves det jo også ulike gaver og kraft til disse forskjellige kallene. Da skjer dette som Paulus taler om her, at «Gud tildeler hver enkelt et mål av tro». Dermed avviser så visst ikke apostelen det faktum at når noen gjør mer trofast bruk av nådens midler, ber flittigere og virkelig søker en stadig større nåde over sitt liv, så gir også Gud mer av dette. Men samtidig vil vi også alltid lære, uansett hvor mye vi ber og søker, at vi for det første ikke er i stand til å be og søke slik som vi bør. Dernest at det vi får motta av tro og nåde - alltid bare er et visst mål - det er bare én som ikke fikk Ånden etter mål (Joh 3:34).
Uansett hvor sterkt vi roper og «ydmyker oss for vår Guds åsyn» (Dan 10:12), så kan ikke hvem som helst bli en Paulus eller en Luther. Her må vi bare gå inn under Herrens viselige «tildeling» når han «virker i oss både å ville og å virke for hans gode vilje» (Fil 2:13). Paulus taler også i 1Kor 12:11 om hvordan Gud fritt og uavhengig tildeler målet av tro. Han sier Gud «deler ut til hver enkelt, slik han vil». Og i 1Kor 7:7: «Enhver har sin egen nådegave fra Gud, én på denne måten og en annen annerledes» (konf.2Kor 10:13, Ef 4:7). Når det gjelder oss selv og hvordan vi skal komme gjennom denne verden og nå fram til himmelen, kan nok et mindre mål av tro være vel så fordelaktig som et større. For de store målene av tro fører også med seg store farer. Men ettersom Gud har bestemt den ene til en større tjeneste enn en annen, så må han også gi den første et større mål av styrke.
Men uansett hvordan vi ser på dette, så står det tindrende klart at «et menneske kan ikke få noe hvis det ikke er blitt gitt ham fra himmelen» (Joh 3:27). Peter ville nok gjerne vært like sterk i prøvelsens stund i påsken, som han var på pinsedagen. Men han kunne ikke ta denne kraften en eneste dag før Herren hadde bestemt at han skulle få den. Så står vi da alltid bare avhengig av at Gud deler ut etter hans frie vilje. Å, måtte dette bli en langt dypere erkjennelse i hjertet vårt! Da ville vi ikke opphøye oss om vi fikk et større mål av tro eller styrke, men bare erkjenne at alt tilhører Gud. At det er et lån, et pund vi er betrodd, noe vi en dag skal stå til regnskap for innfor den evige kongen. Og det er betrodd oss, ikke til å fremme vår, men hans ære, og til nytte for vår neste. Men om vi så lar dette bli en dyp erkjennelse i oss at det står helt og holdent til Gud hvor stort mål av tro han vil gi oss, så må vi ikke la motløshet innta oss når vi på tross av alt vi ber om dette, likevel kjenner på at vi har så lite tro. Tvert imot skal vi i ydmykhet overlate til Gud hvor mye han vil gi oss. Bare han vet hva vi trenger. Og vi er jo tross alt frelst, bare vi har Sønnen!
Men om vi nå med dette har forstått apostelens formaning, så har vi dermed ikke sett hele saken. Fremdeles er vi avhengig av at Gud forbarmer seg over oss, hvis vi skal unngå å tenke for høyt om oss selv, ja, til og med kanskje gå fortapt på grunn av den sterke og farlige tilbøyeligheten til å tenke for høyt om oss selv. For denne fristelsen er så påtrengende i alle menneskers natur, den dukker opp i så mangfoldige skikkelser, og er så ødeleggende for alt godt, at en kristen som har forstått dette, kan grue seg for livet, og bare rope og be: Gud, forbarm deg over meg! Vi så det i ordene: «enhver som er iblant dere». Og vi ser Paulus lærer det her, at det ikke er noe menneske som kan si seg fri for denne tilbøyeligheten. Den ligger i selve vår natur. Vi finner den allerede hos barna. Som ganske små begynner de å skryte og opphøye seg overfor hverandre: Jeg er flinkere til dette enn du er...osv. Ja, vi vet at det var særlig egenkjærlighet og overmot som den falne engelen i begynnelsen smittet over på menneskene da han sa: «Dere skal bli liksom Gud».
Fra da av satt denne naturen så fast hos menneskene at det knapt finnes en eneste kristen som får leve stille og ubemerket. Hver eneste én vil høyere. Og dette gjør at selv der en ikke kan se at det finnes noen naturlige anlegg og gaver, hos mennesker som kanskje til og med er det vi kaller mindre begavet, stikker likevel ofte denne stolte, hovmodige ånden seg fram. Det er ganske merkelig å se disse utslagene som bevis på hvor dypt denne tilbøyeligheten ligger i menneskets natur, selv om den nok opptrer svært forskjellig. Tidligere, under kap.11:19-21, har vi sett hvordan denne tendensen var virksom allerede hos de første kristne i Rom. Vi så hvordan de som for kort tid siden var hedninger, og nå av Guds vidunderlige nåde var blitt tatt opp blant hans folk, allerede var begynt å opphøye seg over jødene. Ja, vi så også på Paulus’ egen bekjennelse (2Kor 12) at han må ha vært fristet til å opphøye seg på grunn av sine store åpenbarelser. For Herren måtte sende en «torn i kjødet, en Satans engel til å slå ham», så han ikke skulle bli hovmodig.
Tenk: når en hellig apostel må oppleve dette, hvor finnes da det menneske som går fullstendig fri fra denne plagen? Når Luther taler over disse ordene: «mange som er de første, skal bli de siste», sier han bl.a.: «Dette gjelder de mest vellykkede menneskene. Ja, det forskrekker de mest hellige at Kristus taler dette til selve apostlene. I denne forførende oppfatningen av seg selv er mange vellykkede mennesker falt. Så er de blitt selvsikre, og tror de snart er framme og utenfor all fare. Se hva som var Sauls fall! Se hvordan Gud lot David falle! Hvor dypt måtte ikke Peter falle? Hvordan falt ikke enkelte av Paulus’ disipler? Derfor er det sannelig også nødvendig at en også i vår tid forkynner dette for dem som allerede kjenner evangeliet. Altså for slike som meg, som tror vi kan lære og mestre hele verden. Det ligger oss nær å innbille oss at nå er vi de som står Gud nærmest, vi har Den Hellige Ånd fullkommen i oss.
Ja, hva er f.eks. grunnen til at det nå for tiden dukker opp så mange nye menigheter, og at den ene behandler evangeliet på den ene måten, den andre på en annen måte? Uten tvil at ingen tror dette ordet gjelder dem: «de første skal bli de siste». Noen aner kanskje at dette angår dem, men de er så sikre og uten frykt at de fremdeles tror alt er i orden. Derfor vil det gå med dem som dette ordet sier, at de blir de siste, som raser avsted med alle slags forførende lærer som ikke har Guds Hellige Ånd, og er i strid med hans hellige ord». Så langt Luther.
Kort sagt: Hvis ikke du kan bli bevart i ydmykhet, fattig i ånden, og med frykt for Gud, - men isteden begynner å slippe til høye tanker om deg selv, at du er mer opplyst, mer trofast, alvorlig, hellig, dugelig og skikket enn andre - da kan du være sikker på at du vil bli styrtet ned. Du vil falle i all slags dårskap eller synd og skam. Det kan du ikke unngå verken med din styrke, eller at du våker. Herren Kristus sier uttrykkelig, som vi just har hørt: «De første skal bli de siste». Og han sier videre: «den som opphøyer seg selv, skal fornedres». Peter taler om hvordan dette skjer: «Gud står de stolte imot» (1Pet 5:5). Når Gud står imot deg, forsøk da aldri å komme lettvint fram! Du kan foreta deg hva som helst, - uansett, så kommer du til å bli styrtet. Innbiller du deg at du er mer opplyst og vis enn de andre, så kommer du også til å falle i mer villfarelser og dårskap enn de andre. Mang en ung og lovende sjel er blitt fordervet for hele livet utelukkende p.g.a. overmot. Mang en benådet kristen ble ødelagt og falt i den største dårskap, bare fordi han ble inntatt av smiger og selvopptatthet.
Dette er noe all erfaring i stort og smått dokumenterer så åpenlyst at hele verden taler om at «stolthet står for fall». Her er det bare én ting som hjelper; at du lar deg advare i tide, og straks begynner å rope og be til den store, allmektige Gud om at han må forbarme seg over deg og gjøre deg ydmyk og fattig i ånden. Og den bønnen vil han gjerne høre. Hvis du ikke gjennom Ordet og Ånden kan få et ydmykt sinn, så har nok Herren ennå et middel han kan bruke: Han sender noe i din vei som ydmyker deg kraftig. Ta da bare imot dette som den største nåde, bare du da kan bli bevart i troen! For dette er jo bare nåde fra Gud, mot å sitte fast i hovmod, og bli blant de siste. Gud, vær oss nådig! Gud, la heller alt mulig vondt ramme oss, bare vi kan bli reddet fra hovmodets og forherdelsens dom!
4 og 5: For slik som vi har mange lemmer på ett legeme, men uten at alle lemmene har samme funksjon, slik er vi, selv om vi er mange, ett legeme i Kristus, og hver enkelt er vi hverandres lemmer.
Dette forholdet er rikt på trøst, men også tankevekkende; at vi alle, så mange som tror på Kristus, er «ett legeme i Kristus, men hver for seg hverandres lemmer». Dermed har altså den svakeste kristne samme salige del i selve hodet, Kristus, som en apostel, som Peter, Paulus og alle hellige. Og dermed står vi i et inderlig fellesskap også med disse, som et lem i samme legeme. Dette nåderike forholdet nevner apostelen her som ennå en grunn som skulle oppmuntre oss til å bli i Åndens enhet, i kjærlighet og ydmykhet. Gjennom de ordene han har talt like foran, har han formant til at ingen skal tenke høyere om seg selv enn han bør tenke, men tenke med besinnelse, d.v.s. i pakt med det mål av tro Gud tildeler hver enkelt. For å understreke og forklare dette grundigere, tilføyer han nå: «For slik som vi har mange lemmer på ett legeme, men uten at alle lemmene har samme funksjon, slik er vi, selv om vi er mange, ett legeme i Kristus, og hver enkelt er vi hverandres lemmer».
Ut fra denne sammenhengen, og av det som følger videre (i v.6-8), hvordan hver enkelt skal ta vare på sin gave, ser vi at formaningen i v.3, om at ingen bør tenke for høyt om seg selv, først og fremst gjelder vårt forhold som medlemmer i menigheten. I praksis at ikke noen må trenge seg inn i høyere tjeneste og stilling enn dem Herren har gitt ham gaver til. Og heller ikke på grunn av sine store gaver og tjeneste tro han er bedre enn andre kristne. Men holde klart for seg at vi alle bare er lemmer på samme legeme. Og det betyr jo langt mer enn de enkelte gaver. Den forskjell som så finnes mellom lemmene har jo bare sin bakgrunn i at de har forskjellige oppgaver, og har fått gavene sine tilpasset etter disse.
Hvis vi hadde et klart blikk på disse sannhetene, ville vi verken opphøye oss, om vi har større gaver og tjenester enn andre. Eller bli misfornøyde og misunnelige mot andre, hvis de gaver og tjenester vi har fått kan synes mindre betydningsfulle. Vi må bare huske på at alle er vi jo det samme legemet, og innbyrdes er vi hverandres lemmer. Da har vi alle sammen del i hverandres gaver. Og de største gaver og tjenester blir små mot dette at vi er lemmer på legemet, og har samfunn med hodet. Den minste legemsdelen eier noe som er langt større enn den vakreste legemsdelens gaver og tjeneste: Den hører med i legemet, og dermed også i hodets herlighet.
Dette vil Paulus ha fram gjennom bildet han gir oss her; det menneskelige legemet med alle sine lemmer - dette vidunderlige byggverket der hvert enkelt lem er knyttet sammen med de andre i det mest guddommelige system. Alle lemmene utgjør tilsammen bare étt eneste legeme, eksisterer av den samme livskraften. Fordi samme blod strømmer gjennom dem alle, og alle kontrolleres av én og samme levende sjel. Apostelen bruker ofte dette bildet, se f.eks. 1Kor 12:12-31, Ef 4:4-16, Kol 2:19. Men det han spesielt vil ha fram her, er at hvert enkelt lem har sitt eget og særskilte kall og tjeneste i legemet. Og dermed også de gavene som hører til denne tjenesten, som også viser hvilken tjeneste Gud hadde ment det enkelte lem skulle ha. Dermed avviser han også straks den tanken at hvilken som helst kristen skulle være skikket til alle mulige tjenester innen menigheten. Samtidig har han dermed også, slik vi allerede har nevnt, forsøkt å forebygge overmodige innbilninger som kunne føre til at vi enten streber etter høyere verv enn Gud har gitt oss, eller opphøyer oss over de mindre lemmene, og ser ned på dem.
Men med bildet av lemmene i legemet har Paulus derimot ikke villet si at alle gaver og tjenester i menigheten har like stor betydning. For det lærer ikke dette bildet oss. Vi vet jo alle at det ene lemmet i ett legeme kan ha langt større betydning enn et annet. I 1Kor 12:22-24 taler Paulus nettopp om lemmenes innbyrdes ulikhet. Men viser samtidig at de tilhører likevel samme legeme, og er nyttige og nødvendige for at dette skal fungere best mulig. Hvem ville ikke heller miste en finger enn et øye? Likevel er fingeren også et lem vi har stort bruk for, som vi setter pris på og nødig vil miste. Samtidig lærer apostelen først og fremst at selv om det ene lemmet ganske visst kan være mer nødvendig enn det andre, så har hvert enkelt lem først og fremst sin plass i legemet, og sin del i hodets storhet og ære. Dernest har det sin egen, særskilte tjeneste å utføre, og altså sin betydning og nytte for legemet.
Det er ikke noe lem som bare tjener seg selv. Hvert enkelt lem tjener de andre lemmene. Øyet ser hva det er hånden må ta og hvor foten skal gå. Hånden arbeider for hele legemet, og foten går og bærer det fram der verken øyet eller andre lemmer kan skades. Slik er hvert enkelt lem opptatt i en tjeneste som gjelder de andre, og ikke bare seg selv. «Derfor finnes det egentlig ikke noe bedre eksempel på kjærlighet og gode gjerninger enn det vi ser i legemets lemmer. Gjennom sin tjeneste viser de nettopp hvordan en kristen ikke bare bør tjene seg selv, men også andre, gjennom sine gjerninger. Levde vi alle slik, da ble det nok ingen partier iblant oss» (Luther).
I 1Kor 12:15-21 taler Paulus om hvordan lemmene, uansett all ulikhet dem imellom, likevel alle tilhører legemet, og at deres ulikhet og mangfold i tjeneste er nødvendig for legemet: «Hvis foten skulle si: «Fordi jeg ikke er hånd, er jeg ikke en del av legemet,» er den da ikke en del av legemet». Og hvis øret skulle si: «Fordi jeg ikke er øye, er jeg ikke en del av legemet,» er den da ikke en del av legemet? Hvis hele legemet var øye, hvor ville det da bli av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ville det da bli av luktesansen? Men nå har Gud satt lemmene, hvert enkelt av dem, på legemet akkurat slik som han selv ville. Og hvis de alle var ett lem, hvor ville da legemet vært? Men nå er det virkelig mange lemmer, men ett legeme. Og øyet kan ikke si til hånden: «Jeg har ikke bruk for deg». Hodet kan heller ikke si til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere.»
Dette er en enormt viktig lærdom. Men hvor viktig et ydmykt, samdrektig og kjærlig samhold virkelig er, det vil nok ikke gå opp for oss før vi får bittert erfare den mangfoldige og drepende smitten som oppstår når kristne mennesker ikke kan være stille i ydmyk samdrektighet. Når den ene går ut på én måte, den andre på en annen, og begge påberoper seg at de går med evangeliet. Alt dette som bare kan skje når den enkelte går ut i egen visdom og kraft. «Der er ikke noe som er mer skadelig for den kristne tro og for menigheten, enn at dens medlemmer går ut i egen viselighet. Det kan ikke unngåes at da viker de av fra den rette veien og bygger noe eget som de selv synes passer» (Luther). Når jeg slipper slike fristelser til, da tror jeg at det nye som jeg nå selv ser og tenker, det må helt klart være noe Gud har behag i. Da er ikke noe så rett og riktig som det jeg nå ser. Da må alle Guds mennesker som tidligere har kjempet og påkalt Gud om hans lys, ha vært i mørke - når de ikke ser det jeg nå ser - , osv.
Da er en ikke på vakt, mistenkelig overfor sin egen ånd. Da er en tvert imot både mer lærd og viselig enn alle andre troende. Her går veien til all mulig splittelse og uro i Guds menighet. Derfor er det ikke noe kristne skulle be Gud mer om, enn en nådens og ydmykhetens ånd som er mer redd for å tro at alt det jeg selv ser er riktig, enn for de verste ytre forførerne. Hvis jeg kan bli bevart i ydmykhet, så blir jeg også fortsatt under Guds nåde og ledelse, selv om jeg på mange områder ennå har mye å lære. Hvis jeg derimot hadde det klareste lys som noe menneske på jorden har hatt, men også selv var ganske bevisst på dette, og dermed også trodde at selv forstod jeg alt, så er jeg allerede dømt til å forblindes. Da er det helt utelukket at jeg kan unngå forblindelsens dom. For Guds ord står alltid fast, og han sa at «de første skal bli de siste».
Derfor ser vi at de ydmyke, selv om de fra naturens side er enfoldige og ulærte, alltid har lettere for å finne veien enn de selvsikre, selv om disse både er intelligente og lærde. For de første har Guds hjelp, mens de siste har Gud mot seg (1Pet 5:5). Og det å ha Gud som hjelper, er noe langt mer viktig enn å ha det høyeste intellekt. Både i læren og i livet går det alltid bedre for de ydmyke og ulærte, enn for de mest lærde og vise, for disse er oppblåste. Dette er det første vi bør huske på når det gjelder høye tanker om oss selv (v.3), og ulikhetene mellom de kristne.
I dette bildet har vi i tillegg den lærdommen at hvor store gaver og fortrinn jeg enn måtte ha, så er selv det minste lemmet på Kristi legeme noe som er større enn alle de enkelte gavene. Det har alt dette store som alle Guds barn har like mye av, og som Paulus oppsummerer slik: «ett legeme og én Ånd, slik som dere ble kalt i ett håp ved deres kall, det er én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i dere alle» (Ef 4:4-6). Vi, selv om vi er mange, er ett legeme i Kristus, sier teksten vår. «Vi, selv om vi er mange» - alle Guds barn i hele verden, helt til jordens ender, «er ett legeme» (sv: ett eneste legeme) - og det til og med «i Kristus» som er hodet (Ef 1:22, 4:15, 5:23, Kol 1:18, 2:19). Det er «i Kristus» vi er forenet i ett legeme. Og følgen er da at alt dette bare gjelder dem som «er i Kristus Jesus» (kap.8:1), d.v.s. ved troen forenet med ham. Alle disse er ett eneste legeme. Så fullkomment er vi ett, uansett hvor mange vi er. Dette talte også Kristus om da han sa til sin Far: «Jeg ber ikke bare for disse (mine disipler), men også for dem som kommer til å tro på meg ved deres ord. Jeg ber at de alle må være ett, slik som du, Far, er i meg og jeg i deg» (Joh 17:20-21).
Å, hvor herlig! Det minste og svakeste Guds barn, hvor det så måtte finnes, lever dermed i det aller herligste samfunn med apostlene og alle de hellige, ja, med Kristus selv og hans Far. Dette bør jo da også på det sterkeste smelte oss sammen i kjærlighet, og bryte ned all selvopptatthet, all forakt for noen som tross alt tilhører legemet, all selviskhet og splittelsesånd. Ja, det bør føre til at vi elsker alle mennesker inderlig, som våre egne søsken, som våre egne lemmer, - bare de lever med Kristus, selv om der er mange ulikheter, og mange feil og mangler ennå tynger dem. Bare de har hele sin trøst i Kristus, er de likevel våre evighetsbrødre og lemmer i vårt eget legeme - hver enkelt er vi hverandres lemmer -. Og aldri har noen hatet sitt eget legeme, sier Paulus (Ef 5:29). Ulikheter i forstand og oppfatning vil nok av og til medføre at vi ikke kan delta med alle brødre i alt. Vi kan f.eks. ikke delta i noe vi anser som urett. Men så lenge vi tror de lever i avhengighet av Kristus, at han er deres liv, deres alt, så skal vi fremdeles, for vårt fellesskap i Herrens skyld, elske dem som våre brødre.
Vi bør altså alltid frykte for denne ånden som vil ha splittelse, dette partisinnet som gjør at vi bare slår oss sammen noen ganske få som på hvert eneste punkt tenker likt med oss. Disse fraskilte sjelene må jo fullstendig mangle syn for Kristi rikes bredde og herlighet - når de tror Kristi rike bare finnes innefor deres egen lille flokk, - og dette riket etter Skriften tross alt skal fylle himmelen med «en stor skare som ingen kan telle» av alle folkeslag, stammer, folk og tungemål, som lovpriser Lammet. De som forlanger fullkommen lik oppfatning av alle ting hos alle Guds barn, kommer allerede her på jord i dette mørket til å miste hele Kristi rike. For Skriften har bare som forutsetning for denne barneretten at vi har tatt imot Kristus, at Gud har født oss på ny ved sin Ånd (Joh 1:12-13, 1Joh 5:12). Andre igjen mister synet på Kristi rike bare ved at de i sin dårskap krever et fullkomment liv av Guds barn. De erkjenner kanskje i læren at ingen på denne jord er syndfri. Men så snart det viser seg en virkelig synd hos noen kristne, stiller de straks spørsmål ved om de er frelst, trekker seg bort fra dem og fordømmer dem. Mens Skriften lærer at de rette kristne alltid lever i strid med kjødet, med djevelen og verden. Og den striden kan ingen kjempe uten at det også begås feil.
I forordet til sin omtale av Åpenbaringsboken taler Luther tankevekkende ord om denne dårskapen; å kreve feilfri hellighet hos Guds barn. Han sier: «De selvsikre oppfører seg slik: De har hørt at de kristne skal være et hellig, fredsomt, andektig, vennlig og dydig folk. Derfor tror de det ikke skal finnes noen uoverensstemmelser, noe kjetteri, noen fall, men bare fryd og gammen hos dem. Disse burde lese denne Åpenbaringsboken, og lære seg å se på kristenheten med andre enn den blinde fornuftens øyne. For denne boka, mener jeg, viser nok av fryktelige uhyrer av noen dyr, onde engler, ville og forferdelige plager, for ikke å tale om andre skrøpeligheter og fall som alltid har finnes blant de kristne. Under slike tilstander må jo all fornuft ha forlatt kristenheten. Dette at «jeg tror på en hellig, allmenn kirke» er like så vel en trosartikkel som de andre. Derfor vil ingen fornuft, om den anvender alle former for briller, kunne se den hellige kirken. Djevelen vil stadig forsøke å skjule den gjennom irritasjoner og splittelser, så du tvert imot opplever anstøt gjennom den. I tillegg kan nok også Gud skjule den hellige menigheten gjennom dens skrøpeligheter og mangfoldige fall og mangler, så du kan fristes til andre tanker om den.
Den hellige kirken/menigheten, d.v.s. bruden, er ikke noe vi ser - men tror. Og troen handler om de ting en ikke ser (Heb 11:1). Sammen med sin Herre synger bruden også denne sangen: «Salig er den som ikke tar anstøt av meg». Den kristne er også skjult for ham selv, så han ikke ser sin hellighet og fullkommenhet, men bare uavlatelig ser seg vanhellig og ufullkommen. Og så vil du, selvsikker og overmodig, se kristenheten med din blinde fornuft og dine urene øyne! Nei, vår hellighet er i himmelen, der Kristus er. Ikke i verden, så alle og enhver kan beskue den som en vare på torget. La derfor bare irritasjon, splittelser, kjetteri og avmakt stå for det det er. Bare ordet om evangeliet blir forkynt rett hos oss, og vi elsker og opphøyer det, så skal vi ikke behøve være i tvil om at Kristus er nær oss og med oss, om det går aldri så ille for seg rundt oss». Så langt Luther. Så langt som denne visdommen rekker, er det nok ikke mange som kommer. Men den er nødvendig hvis vi skal kunne se Kristi legeme på jorden, bli bevart i kjærligheten, og elske alle som lever med Kristus som våre lemmer.
6-8: Når vi da har gaver som er ulike ifølge den nåde som er gitt oss, så la oss bruke dem. Hvis det er profeti, så la oss profetere i overensstemmelse med troen, eller om det er en tjeneste, la oss bruke den i tjenesten. Den som lærer må ta vare på sin gave i undervisningen, den som formaner, må ta vare på formaningen, den som gir, må gi med gavmildhet, den som har lederansvar, må lede med iver, den som viser miskunn, må gjøre det med glede.
Forrige vers sluttet med: «og hver enkelt er vi hverandres lemmer». Som en umiddelbar fortsettelse kommer så disse versene: Når vi da har gaver som er ulike ifølge den nåde som er gitt oss. Tidligere har Paulus sagt at «alle lemmene har ikke samme funksjon». Som en konsekvens av dette sier han altså nå at «vi har gaver som er ulike ifølge den nåde som er gitt oss». Vi har de store og helt vesentligste gavene: Kristus, barnekåret hos Gud, syndenes forlatelse, Den Hellige Ånd osv. Disse gavene eier alle Guds barn i like stor grad, og altså fullt ut. Men i tillegg har vi også en del særskilte gaver, både nådens og naturens gaver. I disse er vi mer eller mindre ulike. F.eks. har den ene en spesiell gave til å profetere eller forkynne med ånd og kraft. Den andre har gaver til å undervise barn og nye på veien. En tredje til å formane og minne om en kristens plikter. En fjerde har kanskje vanskelig for å tale, men har en spesiell gave til å hjelpe fattige og syke, osv.
Slike eksempler regner apostelen opp her, og viser dermed hva han mener med ordene «vi har gaver som er ulike». Og slik blir det jo bare på grunn av Guds frie utdeling. Paulus føyer jo til: «ifølge den nåde som er gitt oss». D.v.s. at alt er Guds nåde og gave, ingen kan ta noe selv. I Guds store visdom og velbehag er det delt ut forskjellig til lemmene i samme legeme. Og Paulus sier i 1Kor 12: «Det er mange forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme» (v.4). Og: «Men den ene og samme Ånd virker alle disse forskjellige nådegavene og deler ut til hver enkelt, slik han vil» (v.11).
Men like enkel som denne sannheten er i seg selv, like sørgelig blir den likevel ofte både oversett og glemt. Å, hvor mye ergrelse, avguderi, mistenksomhet, feilaktig dømming m.m.m. vokser ikke opp bare fordi en ikke holder klart for seg dette; at lemmene som tilhører samme legeme, og dermed er like rette barn som Gud elsker, likevel har ulike gaver. Når vi tenker og taler om dette forholdet, da er vi alle sammen forstandige nok til å innse dette. Men straks vi står overfor dette i livet, når vi møter disse ulike gavene i praksis, da er forstanden borte. Da står vi straks klar til å holde spesielle gaver fram som mønster for alle kristne. Da stiller vi spørsmål ved om den eller den kan være et lem i Kristus, når han ikke har den gaven - ! Slike holdninger er jo særdeles skadelige, og vi bør huske det apostelen sier her om at lemmene i samme legeme har «gaver som er ulike».
Se hvor sterkt han uttrykker dette i 1Kor 12:28-30! Der sier han: «Gud har satt disse i menigheten, for det første apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter undergjerninger, så nådegaver til å utføre helbredelser, så nådegaver til å hjelpe, videre nådegaver til å styre, så nådegave til å tale i forskjellige tunger. Er vel alle apostler? Er vel alle profeter? Er vel alle lærere? Kan vel alle gjøre undergjerninger? Har vel alle nådegaver til å utføre helbredelser? Taler vel alle med tunger? Kan vel alle tyde dem?» Her sier Paulus uttrykkelig at alle kan ikke gjøre det enkelte andre kan, og likevel er de alle lemmer på Kristi legeme (v.27). Alle er like sanne kristne, like kjære for Gud. Men «Er vel alle profeter? Kan vel alle gjøre undergjerninger? Kan vel alle tyde tunger?» osv.
Men med dette gis det ingen dekning for at vi skal tro alle mennesker er Guds barn, fordi om de synes å leve et bibelsk liv, og på tross av at de mangler det avgjørende tegnet på at de er kristne: den åndelige fattigdommen, troen og kjærligheten. For legg merke til at apostelen sier ikke: Er vel alle knust av loven? Lider vel alle på grunn av synden? Henger de vel alle fast ved Kristus? Har de vel alle en ny kjærlighet og et nytt, hellig liv? osv. Nei, de spørsmålene stiller han ikke, for i alt dette står de alle likt, selv om graden av tro, kjærlighet og syndserkjennelse kan være forskjellig mellom dem. Hvis du altså møter dem som vil være kristne, men som gir tydelig uttrykk for at de holder så fast med Gud, har fått så mye kraft som de ønsker, - så de kan være og gjøre det de vil, kan tro, elske og lyde Gud slik de bør osv., da behøver du nok ikke tenke at dette er en spesiell Åndens gave som nettopp de har fått. Å nei, så sterke, sjølhjulpne og hellige har nok aldri de rette Guds barn noen gang vært. For det er étt klart forhold som kjennetegner alle disse: De er knust på grunn av sin synd og svakhet, og har alle sin trøst utelukkende i Guds nåde. Kristus taler riktignok om en mann som takket Gud for at han var så mye mer gudfryktig enn andre, - men det var en fariseer (Luk 18:9-14). Her tales det bare om hvor forskjellig gavene kan være. Ikke om selve sinnet eller ånden hos kristne. For i det er alle like - «Ånden er den samme».
Men så møter du noen mennesker som har dette avgjørende tegnet i kristendommen: De er fattige i ånden, nedbrutt over seg selv, men har all sin trøst og sitt liv i Kristus og hans evangelium. Da skal du straks si: Om jeg aldri skulle få vite noe som helst mer om disse, så vet jeg likevel at de er Kristi lemmer. Så ser du etter hvert en god del ulikheter hos dem. Den ene har f.eks. en spesiell nåde til å forkynne Guds ord, den andre derimot vanskelig for å uttrykke seg. Den ene har en spesiell nåde til å vandre varlig og viselig, den andre derimot har en sterk natur, og går ofte over streken. Den ene er glad og livlig, den andre ofte tung og bedrøvet. Den ene ser lyst og optimistisk på alt, den andres øyne fester seg mer med det som er vondt og farlig. Den ene er kvikk og korrekt i tjeneste for Herren, den andre mer treg og vanskelig, osv. Da må du være forsiktig, så du ikke på grunn av disse ulikhetene begynner å stille spørsmålstegn ved noen av dem. Kom i hu apostelens ord om at vi «har gaver som er ulike ifølge den nåde som er gitt oss».
Men det betyr heller ikke at vi dermed skal akseptere at alt er like godt. For vi skal hele tiden «søke etter de nådegavene som er de beste». Men selve livet, nåden, barnekåret hos Gud skal vi ikke knytte opp til de ulike gavene. For gavene er gitt som det behager Kristus, til de ulike lemmene i legemet. Den ene er øye, og kan ikke løpe som foten. Den andre er et øre, og kan ikke arbeide som hånden. Men både øye og øre, hånd og fot hører med til legemet. La oss igjen huske apostelens ord: «Kan vel alle tyde tunger? Er vel alle profeter? Kan vel alle gjøre undergjerninger?» Selv hos apostlene finner vi så store ulikheter at hvis vi ikke visste at de står så høyt i Kristi rike, hadde vi vært snare til å avskrive noen av dem. Hvor mange har ikke blitt i tvil om hvordan det forholder seg, når de ser forskjellen på Jakobs og Paulus’ budskap? Og likevel er de begge like rette Kristi tjenere. Hvor forskjellig oppførte ikke Peter og Johannes seg da Kristus stod på stranden? Peter stupte fra båten for å komme hurtigst mulig til Jesus. Johannes ble stående sammen med de andre til de hadde fått fiskegarnene på land (Joh 21:7-8).
Hos alle apostlene finner vi særegenheter. Likevel har de alle sammen den ene hovedsaken, den samme Ånden og læren. Alle har både sin rettferdighet og sin helliggjørelse utelukkende i Kristus. Alle arbeider de på samme hellige tempel, selv om den ene er opptatt med å legge grunnvollen, den andre med å bygge på denne (1Kor 3:10). «Vi har gaver som er ulike ifølge den nåde som er gitt oss». Men ettersom det er Gud som gir alt, så bør jo heller ikke noen opphøye seg. Og heller ikke gå inn i noen som helst tjeneste som han ikke har fått Herrens kall og gaver til. For slikt blir bare stående som bevis på at en har tenkt for høyt om seg selv. Det er dette skadelige ondet Paulus advarer mot her. Og så fortsetter han, da med å formane alle til å ta vare på den gaven de har fått, og trofast bruke den til det beste for menigheten:
Hvis det er profeti, så la oss profetere i overensstemmelse med troen. «Profeti» eller profetisk gave har for det meste samme betydning i Det nye testamente som i Det gamle. Men i GT var profetene spesielt utrustet av Gud til å forkynne bot. De var sendt dels for å forkynne ting som skulle skje. Eller, med Guds dommer, formaninger og løfter, vekke folket til omvendelse og tro. Samme betydning har ordet «profetere» også i NT: Altså først og fremst å motta og forkynne guddommelige åpenbarelser. Det kunne være ting som skulle skje (Åp 1:3, 22:7-8, Apg 11:27-28, 21:10-11, konf.1Pet 1:10). Eller det kunne være skjulte hemmeligheter som skulle åpenbares, enten fra Guds hemmelige råd, eller i menneskehjertenes skjulte dyp (Luk 1:67 flg., Ef 3:6, 1Kor 14:24-25, Joh 4:19, Apg 5:3). Det kunne være mer generell forkynnelse av Guds ord, med utleggelse fra Skriften å tale til vekkelse, «til oppbyggelse, formaning og trøst» (Joh 7:40, Apg 15:32, 1Kor 14:3,4,31).
Selv de som ikke hadde det særegne grunnlaget eller guddommelige åpenbarelser for sin forkynnelse, ble også kalt «profeter», når de i hellig nidkjærhet talte Guds ord og forkynte omvendelse og tro. Det framgår klart av 1Kor 14, f.eks. v.1,3,4,5,24,31, at den gaven og tjenesten ble kalt å profetere. Og det er denne sistnevnte gaven, å forkynne og utlegge Skriften, Paulus sikter til i teksten vår. Det ser vi av at han formaner profetene til å passe på at de «profeterer i overensstemmelse med troen». For den førstnevnte profetgaven; gjennom guddommelig åpenbaring forutsi ting som skal skje, er jo ikke kontrollert av profetens egne tanker. Han kan jo ikke selv, f.eks. på Paulus’ formaning, styre sin profetering, for det slag profeti er en umiddelbar åpenbarelse av Gud selv*. Og profeten må uttale budskapet, også om han selv ikke forstår det (Dan 12:7, Joh 11:51). Mens her sikter altså Paulus til den slags profetering som han omtaler i 1Kor 14. Og om den form for profetering sier han (v.32): «Profetenes ånder er underordnet profetene», det vil si at de kan selv, etter sin forstand, bruke gaven sin på den ene eller andre måten. Derfor kan også Paulus her formane dem til å passe på at deres profeti er i overensstemmelse med troen.
*
Når Skriften taler om profeti i førstnevnte forståelse, så tales det ikke uten videre om et spesielt syn inn i framtiden, en visdom til å forutse hva som skal skje. Nei, med «forutsi» mener Skriften noe langt dypere; en virkelig åpenbarelse fra Gud, som slett ikke beror på budbærerens klokskap eller vurderinger.
Men hva vil det så si at profetien skal være «i overensstemmelse med troen»? Uten tvil at vår utleggelse av Skriften, og hele forkynnelsen, skal være slik at den stemmer overens med den klare hovedlæren om troen på Kristus*. Troens lære om frelse gjennom Kristus er som solen i hele Skriften, som en majestet som regjerer over alle andre lærer. Det som ikke stemmer overens med den store hovedlæren; at vi blir rettferdiggjort ufortjent av Guds nåde, utelukkende ved troen på Kristus, er alltid falskt og farlig. Den som ikke ser Kristus i Skriften, og korrigerer alle sine tanker og ord etter den hovedlæren, og frelsen ved ham, han er i mørket og fører menneskene vill! Den derimot som i Åndens lys ser det Gud fra verden ble til har åpenbart om sin Sønn; at han er gitt for å bære og ta bort våre synder, han har dette lys over alt som læres i Skriften. Da kan han lett regne ut f.eks. hvor mye vi selv kan utrette; om vi kan frelse oss selv, om noe av vår kristelighet kan hjelpe oss til å få nåden hos Gud, om noe av vår kraft duger til å bryte syndens lenker og sette oss fri fra djevelens makt. Nei, da vil han forkaste alle slike tanker og lærer, og rent og klart forkynne at vi med alt vårt strev er fortapt, hvis ikke Kristus frelser oss og blir både vår rettferdighet og vår helliggjørelse.
*
Enkelte nyere fortolkere har oppfattet ordene «i overensstemmelse med troen» slik at med troen skulle det menes den subjektive troen (fides qua creditur). Så har de da oversatt ordene slik: «etter målet av (profetens egen) tro». Derved ville meningen bli at man ikke behøver forkynne mer enn det en selv tror. Riktignok kan også den formaningen ofte være nødvendig nok. For den som preker mer enn han selv tror, har enten en drepende kald forkynnelse, eller det han forkynner er svevende og galt,- slik vi ikke sjeldent opplever hvordan nettopp de som selv ikke eier den sanne troen, likevel taler med de sterkeste ord om noe de ikke har opplevd (Kol 2:18), og skildrer de virkelig kristne slik en nok kunne ønske dem, men aldri finner dem på jorden. Der kunne nok denne formaningen være nødvendig; Tal ikke utover det din egen tro rekker! Men vi kan ikke regne med at apostelen har villet gi oss en så ubestemt regel for vår profetering, som «målet av vår egen tro». Og vi ser klart at Paulus bruker ordet «tro» også om troens lære, eller den objektive troen (fides quae creditur) - se f.eks. Gal 1:23, 3:2,5,23, Jud v.3,20. Da er uten tvil Luthers og andre eldre læreres tolking den rette. De sier Paulus vil ha formant til at profetien må være overensstemmende med den store, åpenbare troslæren. Det samme lærer jo også Peter på det tilsvarende stedet, i 1Pet 4:10-11: «Hvis noen taler, skal han tale som Guds ord». Konf. Apg 26:22.
Dette er den troen som åpenbares i Skriften, «den tro som én gang for alle ble overgitt til de hellige» (Jud v.3). Derfor sier Luther om den teksten vi har foran oss: «Hermed er hele den læren og utleggingen av Skriften ettertrykkelig forkastet, som fører til at vi bygger på egne gjerninger og i troens navn bare skaper falsk kristendom og gjerningskristne. For alt som lærer oss å fordrive synden, bli frelst og hellige, og ha en god samvittighet innfor Gud, på noen annen måte enn utelukkende ved troen, uten gjerninger - det har omgående stemplet seg selv. Det er ikke «overensstemmende med troen». Det er mange ord i Skriften som kan oppfattes forskjellig. Da er det stor nåde og hjelp i at vi har denne rettesnoren for hvordan vi skal oppfatte hvert enkelt ord. Det er den klare og åpenbare troslæren som er denne rettesnoren.
eller om det er (hvis noen har) en tjeneste, la oss bruke den i tjenesten. Gr.tekstens ord for «tjeneste», diakonia, har riktignok enkelte steder den vide betydningen av tjeneste generelt (1Kor 12:5, Ef 4:12). Men her ser vi hvordan det tales om nådegavene og tjenesten i menigheten som to adskilte ting. Da må også diakonia stå for en spesiell tjeneste. Og da taler ordet om diakonitjenesten, som tok seg av menighetens legemlige behov, sørget for de fattige og syke, tok seg av de husløse, underholdt enker og faderløse (se Apg 6:1-6, 1Pet 4:11 om «tjenere», d.v.s. diakoner, Fil 1:1, 1Tim 3:8,12). Hvis da noen har den gaven og tjenesten, vil Paulus her ha sagt, så bruk den, og vær ikke opptatt med å strebe etter noe høyere, i overdrevne tanker om deg selv! For denne fysiske tjenesten er også nødvendig for menigheten. Hvis ingen vil gå inn i denne fysiske tjenesten, men alle sammen bare vil delta i høyere oppdrag, så vil det oppstå en følbar mangel i menigheten. Og følgen av det blir misnøye og splittelser (1Pet 4:15). Kort sagt: Uansett hvilken tjeneste Herren enn har satt deg i, så vær altså først og fremst opptatt med den. Og gjør det i troskap, ydmykhet og tålmodighet for Herrens skyld, han som kalte deg til dette. Og du kan heller ikke foreta deg noe som helst bedre enn at du trofast tjener i det som er gitt deg av Gud.
Den som lærer må ta vare på sin gave i undervisningen, den som formaner, må ta vare på formaningen. Disse to gavene og kall; å lære og formane, er altså noe annet enn å profetere. Mens det å profetere betegner forkynnelsen i Åndens nidkjærhet og kraft, betegner det å lære mer begrenset det å undervise eller tilføre menneskene den rette kunnskapen om Ordets grunnsannheter. Det å formane er så ved hjelp av nødvendig overbevisende dokumentasjon å legge Ordets lærdommer inn over menneskenes hjerter, for at de også skal gjøre etter det. Det innebærer da også å påminne, trøste og oppmuntre. I det å profetere ligger også alltid læren og formaningen. Men for å lære og formane kreves det derimot ikke at en også skal ha profetiens nådegave. Mange har klar nok kunnskap og kan lære og undervise, men har ikke den ånd, den nidkjærhet og det lys som kjennetegner det å tale profetisk. Så har en tredje heller ikke gaven til å undervise klart, men har likevel en spesiell nåde til å formane, trøste og oppmuntre sine medmennesker, og minne dem om det de har hørt og lært, for at de skal tro og handle etter dette. Men nå sier altså apostelen: «Den som lærer må ta vare på sin gave i undervisningen». Han må være opptatt med å tjene på rett måte i denne nådegaven. Så har han da også i høyeste grad nok å være opptatt med, i denne nådegaven, og dessuten en særdeles nødvendig tjeneste. Han behøver ikke se seg om etter noen større nådegave.
«Den som formaner, må ta vare på formaningen». Etter den nåde han har fått må han flittig tjene sine medmennesker med denne gaven. Han skal minne dem om de dyrebare lærdommene de har fått. I ydmykhet skal han kjærlig formane, trøste og påvirke dem. Slik Paulus skriver til Timoteus: «Vær rede i tide og utide! Overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og undervisning» (2Tim 4:2). Så de kristne ikke skal sovne fra det de har lært, og bli trege og likeglade, slik det ofte skjer. Alle Guds barn må bare være opptatt med å tjene til beste for menigheten i den nådegaven de selv har. Da er de alltid til nytte, og behøver ikke se seg om etter noe høyere som de ikke har fått kall eller nådegave til.
Men dermed har ikke Paulus sagt at disse nådegavene alltid bare finnes hos forskjelligepersoner. For disse tre gavene kan også gjerne finnes hos en og samme person. Slik de alltid i større eller mindre grad finnes hos dem som har profetiens nådegave. Men det apostelen (etter utgangspunktet i v.3) egentlig vil ha sagt, er at ingen, i høye tanker om seg selv, må strebe etter høyere verv enn det Gud har utrustet ham til, men bare være opptatt med trofast å tjene med den nådegaven han har fått. Paulus sier til Timoteus: «Vanskjøtt ikke den nådegaven som er i deg». «Du skal grunne på disse ting og leve helt i dem» (1Tim 4:14-15).
den som gir, må gi med gavmildhet. Her taler altså Paulus først om å «gi», og senere i verset om å «vise barmhjertighet». Altså som to forskjellige kjærlighetens frukter. Da har en oppfattet det som at det som nevnes først, det å «gi», er det hver enkelt gav når det ble tatt opp offer eller innsamlinger til de mer generelle behov i menigheten, spesielt til underhold av forkynnere og fattige (Apg 11:29, Rom 15:26-27, 1Kor 16:1-3, 2Kor kap.8 og 9, 1Tim 5:16-18, 1Kor 9:7,11). Å «vise barmhjertighet» taler derimot om hjelp til alle andre individuelle og tilfeldige behov hos mennesker som var fattige, syke, forfulgt, fengslet o.l.
Når det så gjelder dette å «gi», så forstår vi at selv vårt jordiske gods er gaver vi kan tjene med, ikke bare mennesker generelt, men også spesielt tjene Guds menighet. I GT var det foreskrevet i loven hvor mye hver israelitt skulle gi: Først den årlige tienden som ble brukt til alt som gikk med i den omfattende gudstjenesten, og i tillegg en særskilt tiende hvert tredje år til de fattige. I NT er det ikke foreskrevet noe slikt konkret mål, for i evangeliets nådefulle tid er det kjærligheten som skal regjere. Men alle de apostoliske formaningene på dette området viser tydelig og klart at vi ikke må glemme denne kjærlighetsplikten. Og nå sier altså apostelen: Hvis Gud har gitt deg midler og anledning til å tjene enten de fattige du vet om, eller Kristi rike, innen- eller utenlands, med ditt jordiske gods, så «gi med gavmildhet». D.v.s. at vi skal gi i ren omsorg og kjærlighet, ikke i noen annen hensikt. Ikke for at andre skal legge merke til det, slik hyklerne gjør (Mat 6:1-4), eller for å oppnå noe innfor Gud. Nei, fritt og for intet skal du gi, bare for å ære din Herre, og for å hjelpe de fattige.
Vi ser hvordan Kristus også så nettopp etter denne hjertets gavmildhet, da han satte seg ved tempelkisten og så hvordan folk la penger i den. Han kalte disiplene til seg og roste den fattige enken som i sin store fattigdom gav to småmynter. Slik er Herren fremdeles opptatt med å se til hjertene våre når vi gir noe. I den sammenheng Paulus kommer med denne påminnelsen, ligger også den tanken at noen kristne skal ha denne spesielle gaven og kallet til å tjene menigheten med sine jordiske eiendeler og sin gavmildhet. Spesielt hvis du har fått mye av disse timelige godene, og nå er blitt et omvendt og troende menneske, har du også all grunn til å tro du er spesielt kalt til å tjene den fattige Kristus med alt det du eier. Det betyr ikke at du ikke også skal vitne om ham med din munn. Bare at du også har fått et spesielt kall til å «gi», - og da «gi med gavmildhet».
den som har lederansvar, må lede med iver. Her tales det ikke om lederansvar i verdslige saker, men i det som gjelder menigheten. Luther sier om dette: «Dette er forstandere som skal ha ansvar for alle kirkens embeter. De skal påse at de som skal lære, passer sin tjeneste og ikke forsømmer den. At de som skal tjene, deler ut det de har, rett, osv. Dette bør være biskopenes embete. Derfor heter de også biskoper, d.v.s. tilsynsmenn». Men dette ordet gjelder jo også forstandere og lærere, kort sagt alle som har ansvar for å lede noe av menighetens arbeid. Til alle disse taler Paulus her om å tjene «med iver». Den som trer inn i en biskops kall, eller i annen kirkelig ledelse, og har oppfattet hvor viktig dette kallet er, må nok ta farvel med sine gode dager, med noen avslappet tilstand og livets lyst. Like så stort og viktig dette kallet er, når det gjelder fruktene, like så farlig er det for den som forsømmer en slik tjeneste. Og ansvaret for noe slikt er fryktelig. Må Gud hjelpe alle disse!
Enten de nå gjør sin plikt, eller ei, så trenger de alle kristnes omsorg og forbønn. Tar de tjenesten alvorlig, i stor omsorg, da vil de alltid føle på at kreftene strekker ikke til. Disse skal jo ikke bare rent generelt forsøke å hjelpe mange mennesker. Bare dette fører alltid med seg masse problemer. Men de skal kjempe for at mennesker blir frelst, og gå fremst i striden mot djevelen og hans rike. Og hvordan skal slike kunne få noen ro, om de er våkne og trofaste? Hvis så forstanderen/presten forsømmer seg og ikke er våken, da blir følgene så forferdelige og ansvaret så stort at det finnes ikke ord sterke nok til å beskrive det. «Den som mye er gitt, av ham skal mye kreves». Derfor: «Den som har lederansvar, må lede med iver» (konf.Apg 20:28, 1Tim 5:17).
den som viser miskunn, må gjøre det med glede. Vi har allerede sett hva det er Paulus tenker på når han taler om å «vise miskunn»; at det består i all tilfeldig kjærlig tjeneste overfor folk som er i nød, syke, i fengsel, eller på annen måte trenger menighetens eller din hjelp. Og så sier altså apostelen her at når de viser miskunn, må de «gjøre med glede», d.v.s. med et villig og glad hjerte. Dette er viktig, og gleder både Gud og den som trenger hjelpen din. Paulus sier uttrykkelig om Gud at han «elsker en glad giver» (2Kor 9:7), d.v.s. at han vil se om du gjør det gode av hjertets lyst og kjærlighet. Men også for den som trenger hjelpen og får oppleve din miskunn, betyr det mye at du gjør det med glede. At du ikke salter og forbitrer det med et surt og tvert ansikt. Dessverre er det nok mange som oppfører seg så tregt og tungt, og finner på alle slags unnskyldninger til å slippe unna, hver gang de blir stilt overfor et klart kall til å vise miskunn.
Men Herren, den rettferdige dommer, ser hvordan du sårer ditt medmenneske som lider, med din synbare uvilje. Derfor omvelter han ofte livets veier så det blir deg som blir nødt til å ha hjelp av andre mennesker - og da selv må høste som du har sådd (2Kor 9:6). Gud hjelpe oss med vårt onde og elendige hjerte! Apostelens formaning er viktig: «Den som viser miskunn, må gjøre det med glede».
Med disse sju eksemplene har nå Paulus vist at de forskjellige lemmene på Kristi legeme har mange forskjellige gaver og tjenester, men at ingen av lemmene eller deres tjeneste er unødvendig. Alle er nødvendige i tjenesten for de andre lemmene. Følgelig må heller ikke noen verken opphøye seg fordi de har en større nådegave og kall, eller være misfornøyd med noe som er mindre, og strebe etter å oppnå noe større. Hver og en skal bare flittig tjene i det Gud har lagt ferdig for ham. Da skal også all nåde og velsignelse strømme fram gjennom alle ledd og lemmer til hele legemet. Mens derimot all slags ulykke, splittelser og elendighet følger der det motsatte er tilfellet. Måtte så Gud gi hver enkelt av oss nåde til ikke bare å vite og forstå dette, men grunne på det innfor Herren, og så praktisere det i all vår ferd!
9: La kjærligheten være uten hykleri. Avsky det som er ondt! Hold dere til det som er godt!
Tidligere har Paulus i dette kapitlet skildret det kristne livet i store hovedtrekk. Han har formant Guds barn til å gi seg selv som offer, ikke å bli dannet lik denne verden, men forvandles og fornyes så de mer og mer kan prøve hva som er Guds vilje. Sluttelig at de som lemmer på Kristi legeme i ydmykhet skal holde seg til sitt eget kall. Så følger nå her en strøm av mer detaljerte formaninger til å leve det kristne livet, - da alt sammen som frukt av kjærligheten, som det først og sist siktes til her.
Hovedemnet her er altså kjærligheten. Kjærligheten er jo, som Paulus også sier i neste kapittel, hele «lovens oppfyllelse». På samme måten taler han også andre steder: «Hele loven er oppfylt i ett ord, nemlig dette: Du skal elske din neste som deg selv» (Gal 5:14). «Budets siktemål er kjærlighet som kommer av et rent hjerte, av en god samvittighet og fra en oppriktig tro» (1Tim 1:5). Vi har jo ikke sterke nok ord til å skildre hvor uendelig stor betydning dette emnet har, dette som apostelen sier er «budets siktemål», er «oppfyllelsen av loven», ja, som han sier er det største Guds Ånd virker i oss. I 1Kor 13 sammenfatter han alt Den Hellige Ånd virker i oss, i «disse tre: tro håp og kjærlighet». Men umiddelbart fortsetter han: «Men den største av dem er kjærligheten»*. Måtte vi da våkne opp og huske på at da er det ikke likegyldig hvordan vi har det med kjærligheten! Ja, måtte Gud selv i sin nåde tale med hver eneste én av oss om dette spørsmålet! Sjelefienden lar oss aldri få være i fred med noe som helst av det Gud virker i oss. Stadig forsøker han å påvirke sinnene våre.
*
For selv om troen griper Kristus, og dermed er det eneste som fører til at vi blir rettferdiggjort, er likevel kjærligheten i seg selv større. Dels gjennom det den selv virker (å gi og gjøre alt godt, mens troen, som en utrakt tom hånd, bare tar imot), dels også ved at den «faller aldri bort» (1Kor 13:8).
En finere form for egenrettferdighet vil gjøre vår kjærlighet og vår praktisering av denne til frelsesvei. Men det er minst like ille å se hvordan det foregår i den andre grøften. Som kristne har vi lært den store grunnsannheten om at vi blir rettferdiggjort ufortjent, bare ved troen på Kristus, og at vi ved denne troen også får den nye, himmelske kjærligheten. Men så begynner noen av disse etter en tid å bli så kalde og døde, og vi ser lite både til kjærligheten og dens frukter hos dem. Nå ser det ut som om de bare «lever for seg selv». Vi ser de har ofte også veldig lett for å trøste seg selv i denne situasjonen, med at vi blir jo frelst bare av nåde, ved tro - - som om vi skulle kunne bli frelst gjennom en tro som ikke virker noen kjærlighet. Det er særlig overfor slike sørgelige bedrag at vi både titt og alvorlig bør huske på det Herrens ord lærer oss på dette området. Visst er det sant at vi blir rettferdiggjort utelukkende av Guds nåde, ved troen på den kjærligheten som Gud elsket oss med i Kristus, og ikke gjennom noen vår kjærlighet. Men det er ikke sant at vi blir rettferdiggjort gjennom en tro som ikke virker kjærlighet.
Nei, sier Paulus, «om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, er jeg ingenting» (1Kor 13:2). «Det er like umulig at den levende troen kan være uten kjærlighet, som at ilden kan være uten varme» (Luther). Når Skriften lærer at vi blir rettferdiggjort bare ved tro, så menes bare den troen som gjør hjertet levende og varmt i kjærlighet. Herren Kristus sa selv: «Av dette skal alle forstå at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre» (Joh 13:35). Og i sitt første brev gjentar Johannes på nytt og på nytt at det er nettopp gjennom kjærligheten at vi «vet at vi er av sannheten», vet vi «er Guds barn», «er født av Gud» osv. Hvis vi én gang er kommet til troen, så vet vi også hvordan vi fikk en ny og brennende kjærlighet i hjertene våre. Ikke bare til den nådige Gud, som tilgav oss alle syndene våre, men også til alle mennesker. Først og fremst som «broderkjærlighet» til alle dem vi opplevde åndelig samfunn med, de som trodde og elsket Jesus. Men også en «kjærlighet til alle» (2Pet 1), så vi i inderlig omsorg er opptatt med at alle mennesker må bli frelst og salige.
Hvis vi da ikke har denne kjærligheten, hvordan står det da til med vår tro? Da kan vår selvsikkerhet og fred være aldri så sterk, og vårt lys over Ordet være aldri så stort. Likevel er troen vår nå ganske visst bare en skygge av det den en gang var, - når den ikke lenger virker noen kjærlighet. Se hvor store og prisverdige gjerninger Herren Kristus tross alt fant hos menighetens engel i Efesus. Likevel hadde han mistet sin første kjærlighet. Og dette, sier altså Kristus, er et så avgjørende tegn, ja så stort et «frafall», at hvis det ikke skjedde en omvendelse, så skulle til og med lysestaken bli flyttet fra dem. «Jeg vet om gjerningene dine», sier Herren, «arbeidet ditt, tålmodigheten din, og at du ikke kan tåle dem som er onde. Og du har prøvd dem som sier de er apostler, og ikke er det, og du har funnet ut at de er løgnere. Og du har holdt ut, og du har tålmodighet, og du har arbeidet for mitt navns skyld uten å bli trett. Likevel har jeg dette imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet. Husk derfor hvor du er falt fra! Omvend deg og gjør de første gjerningene, ellers skal jeg brått komme over deg og flytte lysestaken din fra sitt sted, hvis du ikke omvender deg» (Åp 2:1-5).
Her ser vi at kjærligheten også er en helt spesiell ting i hjertet. Og vi kan altså ha mistet den midt oppe i så prisverdig virksomhet, så kraftige og kristelige gjerninger som dem Kristus regner opp her. Når du altså ikke lenger ligger ved Jesu føtter, i nød over all din synd, men selv er blitt så kristelig, og derfor heller ikke lenger blir tent opp i kjærlighet til brødrene. Paulus viser også i 1Kor 13:1-3 hvordan vi kan ha mistet denne kjærlighet, selv når vi ennå har de mest kristelige gjerningene. Der sier han: «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, er jeg blitt en lydende malm eller en klingende bjelle. Og om jeg har profetisk gave og forstår alle hemmeligheter og har all kunnskap, og om jeg gir bort alt det jeg eier til mat for de fattige, og om jeg gir mitt legeme til å brennes (som martyr på bålet), men ikke har kjærlighet, gagner det meg intet». Hvor markert dette altså forholder seg, burde sannelig vekke oss, så vi prøver oss selv innfor Herrens åsyn, hvordan det står til akkurat nå med vår kjærlighet!
Både av Kristi og av apostelens ord ser vi jo at uansett hva vi er, hva vi tror eller utretter, hvis vi ikke har denne virkelige kjærligheten i hjertet, som fødes ved troen, så er alt sammen falskt, og bare et bedrag. Det kan se så kristelig og pent ut det bare vil. Måtte vi huske dette, og grunne på det alle vårt livs dager!
Vi har sett hvor nødvendig den sanne kjærligheten er. Nå skal vi se nærmere på hva kjærligheten består i, og hvordan den på rett måte bør stadfeste seg selv i det virkelige liv.
La kjærligheten være uten hykleri. Se hvor fint og treffende Paulus retter spissen på Åndens sverd mot det rette punktet i hver eneste sak. Om «profeti» sa han at det farligste var om den ikke var «i overensstemmelse med troen». Om den som hadde en «tjeneste», at den vanligste feilen var at en forsømte å «bruke den i tjenesten». Om den som «gir», og generelt den som «viser barmhjertighet» at den mest utbredte feilen var at en ikke gjorde det «i gavmildhet» og «med glede» osv. Så sier han altså her om «kjærligheten» at det viktigste er at den må «være uten hykleri». Det aller verste er altså at kjærligheten blir hyklersk, falsk. Altså bare et skuespill. Paulus vil vel ikke ha sagt at kjærligheten i seg selv er hyklersk. Nei, der den i det hele tatt finnes, der er den alltid i seg selv oppriktig. Men apostelen vil ha sagt at menneskene selv er hyklerske og spiller en kjærlighet. At mange, som ikke har den virkelige kjærligheten, likevel gjennom vennlige ord og framferd spilleren kjærlighet. Ja, gjør til og med mye godt mot mange mennesker. Men i hjertet sitt elsker de dem ikke. De hater dem kanskje til og med, og snakker vondt om dem bak ryggen deres.
Det er en slik hyklersk kjærlighet Paulus angriper, når han sier: «La kjærligheten være uten hykleri». Johannes taler også om en slik hyklersk kjærlighet når han sier: «Mine små barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet» (1Joh 3:18). Dette er svært skarp tale om den kjærligheten som bare er et skuespill - «elske med ord eller med tunge» -. Men denne hyklerske kjærligheten er et så forferdelig onde at apostelen ikke har ord for å brennemerke den sterkt nok. Og her må en virkelig undre seg over at allerede hos disse første kristne regnet altså apostlene med, ja støtte faktisk på, noe så falskt og ille som denne hyklerske kjærligheten. Legg merke til at dette er hos dem som de kaller sine «barn», ja, «Guds kjære, kalte og hellige».
Og når apostlene fant så alvorlige feil og mangler hos disse første kristne, som de gav så gode skussmål, så må vi aldri fristes til å innbille oss at vi er feilfrie og hellige straks vi er omvendt og får troen. Eller tro vi ikke behøver noen formaning og tukt. Vi må heller ikke omgående fordømme oss selv eller andre, om vi også i oss og vår tid finner noe liknende. Nei, vi må bare ta formaningen til hjertet, be Gud om tilgivelse for denne synden, tro denne tilgivelsen, og så søke Guds nåde til helliggjørelse. Det er en særdeles nødvendig formaning, dette: «La kjærligheten være uten hykleri!» For de kristne skal alltid være et trofast og oppriktig folk. Alltid helt forskjellig fra den falske, troløse verden. Slik er det vel også vanligvis, men fienden vil ødelgge alt som er godt og rett. Han vil stadig på nytt friste oss til alt vondt. La oss derfor våke, og be om nåde til å bevare den oppriktige kjærligheten!
Avsky det som er ondt! Hold dere til det som er godt! Det er nok riktigst å oppfatte dette som en tilføyelse til det som er sagt like foran - spesielt fordi det etter gr.språket egentlig heter: «avskyende (eller: i det dere avskyr) det onde, fastholdende det gode». Og dette gir oss da et ennå dypere innblikk i apostelens egentlige siktemål. Legg merke til hvordan han taler! «La kjærligheten være uten hykleri, slik at dere avskyr det onde og isteden holder dere til det som er godt». Her legger vi merke til at han også refser det hykleriet som ofte bare er et resultat av at vi er feige, at vi har menneskefrykt og heller vil ta vare på et godt forhold til mennesker. Og for å beholde dette vennskapet, tier en så om det onde når en er sammen med menneskene - tier kanskje til og med om det som kan føre til deres evige fortapelse. Luther sier om dette at «vi ser gjennom fingrene med, ja, kanskje til og med ler og lar det se ut som om vi er med på notene, at våre medmennesker gjør synd, for vi vil ikke ergre dem med å fortelle hvor alvorlig synden er hos dem».
Paulus sikter her til den dype, åndelige kjærligheten som er så oppriktig opptatt med sin nestes evige vé og vel at han heller vil tale alvorlig til ham om synden, og dermed kanskje såre ham og miste vennskapet, enn gå der og tie om den farlige tilstanden han ser han er oppe i. Dette sier også Luther sanne ord om: «En rett kjærlighet lar ikke tanker om sitt forhold til denne vennen, være avgjørende; hvor stort bruk han har for vennskapet med ham, hvor verdifullt samfunnet med ham er, og hvor forferdelig det ville være å bli uvenn med ham». Nei, den rette kjærligheten ser på vennens sanne og evige vel. Hater og angriper derfor det som kan skade ham, er på vakt og advarer mot det som kan føre ham på avveie - om det så skulle være hans far, hans mor, bror eller søster.
Av sammenhengen ser vi vel nå at ordene: «Avsky det som er ondt!», når det gjelder vår neste, innebærer at vi i oppriktig kjærlighet må påtale dette. Men da må ingen oppfatte det som om apostelen her gir noe som helst medhold til den praksis i å påtale det onde som vi ser hos enkelte. De avskyr og refser bare synden hos andre, men ikke hos seg selv. Dette er jo svært alvorlig; at en påtaler synden når en ser den hos andre, men uten en mine kan akseptere det samme hos seg selv. Ja, til og med unnskylder og bortforklarer det hos seg selv, men refser det samme som grov synd hos andre. En setter vakre navn på det, når det viser seg hos oss selv. Men omtaler det med sterke ord og vendinger når en ser det hos andre. Når en f.eks. selv har fått litt mer av disse jordiske godene, da kaller vi det «en Guds velsignelse». Men når en ser andre mennesker får det, da omtaler en det med et sukk som «rikdommens forførelse» for sjelene.
Når en selv blir elsket og æret, da ser en bare Guds og menneskers godhet i dette. Men når en bror blir gjenstand for samme kjærlighet og aktelse, da heter det «en fryktelig avgudsdyrkelse». Når du selv kanskje i opphisset sinne taler sterke ord til en broder, da sier du at du har talt til ham «i oppriktighet», eller «har sagt ham sannheten». Men når en bror, kanskje i den inderligste kjærlighet, og etter mye kamp og bønn innfor Gud, taler til deg om det han er redd kan være farlig for ditt evige vel, da oppfatter du det som mistenkeliggjørelse fra en som setter seg høyere enn deg. Slik er det elendige menneskehjertet. Hvis vi da altså fullstendig følger dette og refser hos andre det samme som en godtar hos seg selv, så er nok dette nettopp en hyklersk kjærlighet og en forferdelig form for nidkjærhet. Det var slik fariseerne levde, når de, slik Kristus skildrer det, kunne se flisen i sin brors øye, men ikke var klar over planken i sitt eget. For å gjøre det Paulus formaner oss til her, kreves det altså at du aller først avskyr det onde hos deg selv, før du påtaler det hos din bror. Først da kan det å påtale synden få bli et kjærlighetsverk.
Men hvis det så virkelig er av kjærlighet du avskyr det onde hos din bror, så bør du også opptre i ydmykhet og inderlighet, som kjærligheten alltid gjør, når du skal påtale synden hos ham. Du må velge det rette tidspunktet. Ikke tale til ham når du selv er vred eller opphisset, men når du har det mest vennskapelige og fortrolige forholdet til ham. I Gal 6:1-2 ser du andre forhold du må være oppmerksom på. Hvis du vil vinne og omvende din bror, så er altså det viktigste at du har en oppriktig kjærlighet til ham i hjertet, og at du beviser dette gjennom din framferd. Og så hører også dette med:
Hold dere til det som er godt! I den sammenheng dette står, vil apostelen si: Når du avskyr og påtaler det onde hos din neste, skal du også passe på at du ikke glemmer det gode, som tross alt også kan finnes hos ham. At du ikke hater og forkaster hele mennesket. Du må følge Herren Kristus som forbilde. Se f.eks. i Åp., kap.2 og 3, hvordan han der refser det onde som han så hos de sju menighetene, men samtidig også erkjente det gode som ennå fantes hos dem. Selv der han tar fram en så alvorlig ting som at de hadde forlatt sin første kjærlighet, føyer han likevel til: «Men dette har du, at du hater nikolaittenes gjerninger, som jeg også hater». Legg også merke til hvordan han refser disiplene sine for deres uverdige diskusjon. Midt i straffetalen tilføyer han likevel: «Men det er dere som har holdt ut sammen med meg i mine prøvelser. Og jeg overgir riket til dere» (Luk 22). Å omtale det gode på denne måten, hos en bror som har syndet, er et velsignet middel til å åpne hjertet hans for den irettesettelsen han har fått.
Hvis du derimot bare er opptatt med det vonde hos ham, kan dette ha mange skadelige virkninger. Først skaper det et kaldt hjerte hos deg, mot ham. Dernest skaper det en vond holdning hos ham også. Han oppfatter det som en urettmessig påtale, og begynner også å se etter feil hos deg. Dermed ender dette som fra først av var en velmenende henvendelse, bare med gjensidig trette og mangel på kjærlighet på begge sider. Og da kan det gå akkurat som Paulus advarer galaterne mot: «pass på at dere ikke eter hverandre opp» (5:15), at vi dreper kjærligheten som tross alt har mer betydning enn alle de gode sidene ved et bibelsk liv. Slik blir resultatet når vi ikke ser og merker oss det gode, ja, «holder oss til det som er godt» selv hos en bror som feiler. Og så mange feil kan han da aldri ha, at det ikke også skulle være noe godt hos ham, bare vi i kjærlighet er innstilt på å oppdage dette. Her lå det da altså også en side av den oppriktige kjærligheten; at vi, samtidig som vi avskyr det onde, også «holder oss til det som er godt».
Men denne tilføyelsen: «Hold dere til det som er godt!» kan tas i en mer vidstrakt betydning, slik også Luther har gjort; at kjærligheten bør være så fullstendig uten hykleri, så upartisk og hellig at du i like stor grad kan verdsette det gode hos din uvenn, som du kan refse det vonde hos din venn. At du altså «blir opptatt (bare) med det gode» uansett hvor det finnes. Det ligger til vår fordervede natur at hvis bare en person ikke «smaker» oss, så ser vi ikke noe som helst godt hos ham. Uansett hva han gjør, så tar vi det opp i verste mening. Slik skal ikke den rene og inderlige kjærligheten oppføre seg. De kristne skal beholde hjerte og sinn i Guds fred, så de har et behersket og sant syn på tingene. De ser også det gode, uansett hvor det finnes, også hos den som har fornærmet dem. Ja, vi bør være så på vakt overfor vårt onde hjertes makt til å føre oss vill, at vi anstrenger oss mer for å se det gode hos den som har fornærmet oss, enn hos den som bare taler godt om oss. Gjør jeg ikke det, men isteden følger hjertets natur, og bedømmer allting ut fra menneskenes personlige forhold til meg, da er det straks slutt på den rene, upartiske kjærligheten. Men apostelen har ennå mer han vil tilføye:
10: Vær elskverdige og kjærlige mot hverandre i broderkjærlighet, vær fremst i dette å vise de andre ære!
Her tales det spesielt om «broderkjærligheten», kjærligheten mellom dem som er brødre i Kristus. Og det taler apostelen om på en måte som sikkert rammer mange av oss. Gr.språkets ord for «ømhjertet» (svensk tekst: «Varen i bröderkärleken ömhjärtade mot varandra..») er et ord som brukes om en fars eller mors varme kjærlighet til barna sine, og om naturlige brødres kjærlighet til hverandre. Nå sier altså Paulus her at en slik inderlig kjærlighet, en så hjertelig omtanke for hverandre, skal det være mellom alle kristne. I det himmelske barneforholdet er de jo hverandres brødre og søstre. Indirekte refses altså her også denne kalde og stive samværsformen enkelte har overfor sine brødre i nåden, selv om de samtidig mener de er kristne. Selv om de ikke taler vondt om dem, så omgås de dem likevel ikke med den nære og inderlige kjærligheten, men lar dem liksom bare leve slik de selv finner for godt. Et slikt forhold er langt fra den rette broderkjærligheten.
Hvis vi virkelig er brødre for evigheten, bør vi også kjenne og elske hverandre i det lyset. Ja, ha et samfunn med hverandre som deler både sorger og gleder. Og med den omtanken for hverandre, den overbærenhet og mildhet som en god far eller mor har for barna sine. Det er dette apostelen vil ha fram med disse ordene. Luther sier: «Hva altså en slik vennlig, broderlig kjærlighet gjør, lider og tåler overfor sin neste, det kan du lære av å se på en legemlig mors forhold til barnet sitt. Slik har også Kristus gjort med oss, og gjør det samme fremdeles. Han er overbærende med oss i alle ting, og beskytter oss, - vi som er så urene, ufullkomne, skrøpelige og syndige at det ser ut som vi slett ikke er kristne -. Men hans kjærlighet gjør oss til kristne, uten hensyn til all vår elendighet».
Det er dype og tankevekkende grunner for denne inderlige og varme broderkjærligheten kristne imellom. Først og fremst at Herren har befalt dette i sitt ord. Videre at Kristus med sin kjærlighet til oss har gitt oss et så stort og oppmuntrende forbilde på en slik kjærlighet. Men til sist også spesielt dette at vi virkelig er brødre. Vi er født av samme Far, er bestemt til samme arv. Derfor lærte også Jesus oss å be: «Fader vår, du som er i himmelen!» I alt dette ligger det virkelig store og kraftige grunner for kjærligheten til brødrene; nemlig at de er vår Fars barn og dermed våre brødre. Først og fremst må vi derfor elske dem for Faderens skyld. Johannes sier: (sv) «Var och en som älskar den som födde (norsk: hver den som elsker Faderen), han älskar ock den som är född av honom» (1Joh 5:1). Og når vi jo alltid elsker våre naturlige brødre med en spesiell kjærlighet, bør vi jo i ennå større grad elske dem som etter vårt veldige barnekår hos Gud er våre brødre. Måtte da også alle kristne være klar over at når vi med all rett kaller hverandre brødre og søstre, så skal vi også ha den samme kjærlighet, samme omsorg for hverandre i hjertene våre, som disse ordene innebærer. «Ha framfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre», sier Peter.
vær fremst i dette å vise de andre ære! Her lærer vi at de kristne ikke bare skal ha en inderlig kjærlighet til hverandre i hjertet, og i å tjene hverandre i mer vesentlige ting. Men også i omgang og omtale vise hverandre aktelse og ære, ja, «vise hverandre ære». Dette at vi alle sammen vil være den første til å vise de andre oppmerksomhet, og da ikke bare i utvortes oppførsel, men også i hjertets sanne oppmerksomhet. I Fil 2:3 formaner apostelen: «enhver skal med ydmykt sinn anse de andre høyere enn seg selv». Bare å vise en utvorters høflighet uten å ha den indre oppriktigheten, er bare et skuespill som ikke hører hjemme hos Guds barn. Men har vi fått denne ydmykheten, kjærligheten og omsorgen for andre i hjertet vårt, da bør vi etter denne teksten også bevise det i omgangen med andre. De kristne skal ikke være et uoppdragent og uhøflig folk. Men slik det læres her; også i samfunn med menneskene opptre ydmykt, vennlig og hjelpsomt.
Vi husker hvordan Jesus også innskjerpet dette overfor disiplene sine gjennom fotvaskingen. Hver av dem skulle være den minste, og være den andres tjener. Og så stod han altså der selv fram som et forbilde for dem i dette. Luther sier om dette at «Kristi kjærlighet og vennlighet mot oss fører også dette med seg at vi for Kristi skyld, han som er i oss, setter hverandre høyt. Det stemmer ikke at jeg skulle forakte noen på grunn av at jeg ser mye galt hos ham. Isteden skal jeg tenke: Min Herre bor i dette svake karet, og ærer det med sitt nærvær. Nå akter altså Kristus min bror verdig, og er så nådig og god mot ham at han får ha like stor del i Kristus og alt hans, som jeg har. Da må jo også jeg bøye meg for ham og vise ham ære, som min Herres levende tempel og bolig. Hva har vel jeg med hvor elendig denne boligen er, den Herren tross alt har tatt bolig i? Hvis den ikke er for elendig til at han kan bo i den, hvorfor skulle da jeg, som bare er en elendig tjener, ikke også hedre ham?» Dette er jo også en «hälsosam» lærdom! Måtte så bare Gud gi oss sin nåde til også å leve etter det!
11: Vær ikke trege i å vise iver, vær brennende i ånden og tjen Herren!
Her gir apostelen oss mange nyttige formaninger. Vi skal ikke være «trege», lunkne og uoppmerksomme. Med flid og utholdenhet skal vi tvert imot tjene vår neste i det kall vi har. Dette er altså noe som skal kjennetegne de kristne. I å vise iver. Her brukes samme ordet som det vi finner i v.8 om lederansvaret, altså «med iver», eller med omsorg. Men her tales det bare om iver generelt, det sies ikke noe om hva vi skal vise iver i. Derfor har Luther også ganske riktig gitt uttrykk for meningen slik: «i det som ligger foran deg». For Paulus vil her uten tvil ha sagt: Uansett om det er et åndelig eller legemlig arbeid, - vær ikke trege, lunkne eller uoppmerksomme, men nidkjære, omsorgsfulle og utholdende. Her refser han dermed dette lettlivede, likegyldige livet, når en somler, utsetter og ikke tar det så nøye med noen ting. Dovenskap utretter litt, men lar det like snart ligge, slik vi ser det hos mange mennesker. I sin ustadighet virrer de rundt fra det ene arbeidet til det andre. De holder ikke ut i noe, men dropper det så snart de blir trøtte, når arbeidet koster litt. Det er slike som skildres her som «trege».
Og dette kan en se både i fysisk og åndelig abeid, der en ikke er utholdende. Luther sier: «En ser mennesker med stor iver gi seg i kast med noe nytt. Det kan være lese, studere, eller faste og speke legemet. Eller det å gi, tjene vår neste osv. Men når de har gjort dette to eller tre ganger, holder de ikke ut lenger. De gir opp. For den første gløden er kjølnet - akkurat som nysgjerrigheten pleier dabbe av når den er tilfredsstilt -. Av dette blir det så bare upålitelige og udugelige mennesker».
Slik må ikke de kristne være. Om det så bare er den vanlige latheten og dagdriveriet, så er det «upassende» for kristne. Paulus skriver til tessalonikerne: «Vi hører at det er noen blant dere som lever upassende, og som ikke arbeider, men blander seg opp i andres saker. De som lever slik pålegger og formaner vi ved vår Herre Jesus Kristus at de skal arbeide i stillhet og spise sitt eget brød» (2Tess 3:1-12). En merker at her taler apostelen i stort alvor. Han bruker ikke bare uttrykket «upassende», når de ikke arbeidet ordentlig, men formaner dem også ved vår Herre Jesus Kristus til å forandre på dette: «De som lever slik formaner vi ved vår Herre Jesus Kristus...» Og det er ikke uten grunn apostelen formaner på denne måten. For det er særdeles «upassende», ja, til anstøt. Det fører skam over Kristi evangelium når noen som bekjenner seg til det gjør seg skyldig i en slik anklage at de bare vil prate og ete, men ikke arbeide. Dette er noe vi skal ta inn over oss her, selv om det nok er mer sannsynlig at Paulus, når en ser på sammenhengen, her i teksten vår heller tenker på en tjeneste i menigheten. Av det Paulus nå føyer til, ser vi at her tales det ikke bare om en naturlig iver og virksomhet, men om en iver og nidkjærhet som kommer fra ånden, selv om den utøves på legemlige ting.
vær brennende i ånden. Dette er så motsetningen til den treghet og ulyst Paulus har nevnt i første del av verset. Her får vi nå se hvordan vi, selv med en treg natur, kan bli virksomme. Hvordan vi får en nidkjærhet og en lyst som seirer over naturens motstand. Paulus sier: «Vær brennende i ånden». Med «ånden» menes her ikke Guds Ånd i seg selv, heller ikke bare menneskets ånd slik den er av naturen. Her menes ånden i en kristen, «den av Guds Ånd levendegjorte og helliggjorte menneskets ånd», «den nye skapning» i oss. Og nå sier altså apostelen: «Vær ikke trege i å vise iver, vær brennende i ånden». Dette vil da si: Selv om du har en treg natur, skal likevel en brennende ånd kunne overvinne den tregheten, og drive deg til flittig virksomhet i den tjenesten du har fått. Vi ser av sammenhengen at det er dette som er meningen. Og så er det bare om å gjøre at vi tar formaningen til oss, og gjør etter den.
Vi lærer av disse ordene: «vær brennende i ånden», at en kristen ikke kan være fornøyd med en kald og dorsk ånd. Ved å bruke alle nådemidlene skal han strebe etter stadig å bli varmere, ja brennende i ånden. Da går vi ikke til pliktene våre med ulyst og treghet, men kommer til å oppfylle dem med lyst og iver, og i utholdenhet. Selvsagt kan vår naturlige drift, om den settes inn på det åndelige området, nok starte opp i mangt med stor iver, og vil ofte gjøre alt med én gang. Men det viser seg at det ganske snart stagnerer når arbeidet blir både tungt og langvarig, eller møter alvorlig motstand. «For den kjødelige brannen kan ikke holde ut i lengden i åndelige ting» (Luther). Men en åndelig brennende nidkjærhet, en iver som er født og næres av Guds Ånd, slokner ikke om den møter motstand. Den tennes heller ennå mer opp og blir sterkere gjennom slikt. Med Åndens nidkjærhet er det slik at den svekkes og avtar heller gjennom ytre ro og medgang, og når den er «arbeidsløs». Men styrkes gjennom arbeid og kamp. Derfor kan den nidkjærheten holde ut og fortsette gjennom all slags motstand og vanskeligheter. Vi ser altså en dyp sammenheng mellom disse to forholdene: «Vær ikke trege i å vise iver» - og «vær brennende i ånden».
Men hvordan det kan skje at vi blir brennende i ånden, det lærer vi av andre bibelord. Vi ser at det skjer ikke gjennom noen menneskelige anstrengelser, men bare ved at vi blir fylt av Guds kjærlighet. Selv å prøve å opphete seg til nidkjær virksomhet eller stor veltalenhet, er ikke å være brennende i ånden. Det varer heller ikke så lenge, og blir heller ikke til noen velsignelse. Nei, brennende i ånden, det blir vi bare på samme måten som vi ser de to disiplene på vei til Emmaus vitner om. De sa: «Brant ikke hjertet vårt i oss da han talte med oss på veien, og da han åpnet Skriftene for oss?» Det vil alltid være Jesu ord og Ånd som på nytt og på nytt gjør oss brennende i ånden. Jo større gaver en kristen har fått til tjeneste for andre, og jo mer han får å gjøre, desto oftere må han trekke seg tilbake i stillhet innfor Herren. For at denne hyrden kan varme og opplyse ham gjennom Guds ord og Kristi kjærlighet, så han på nytt tennes opp i ånden. Ellers vil han snart dø, blir kald og ubrukelig på tross av alle sine gaver, sine vakre ord og gjerninger. Men så gir apostelen en veiledning som ofte trenges, selv for en åndelig brennende nidkjærhet. Han sier:
og tjen Herren! Dette er en formaning som henger nøye sammen med det som er sagt foran. Altså: Vær ikke trege, men brennende i ånden, «tjen Herren». I den gamle svenske Bibelen heter det: «Tjen tiden!» Det sier oss at uansett hvor brennende en kristen blir i ånden, så skal han ha kjærlighet og visdom til å handle slik at han ikke bare blindt følger visse regler, men tenker på hva kjærligheten og visdommen gir råd om i det enkelte tilfelle - som kan kreve at vi til forskjellige tider og tilfeller må handle forskjellig, hvis vi skal tjene Herren rett og til virkelig velsignelse for vår neste. Moses tok hensyn til tiden, da han ikke omskar folket på grunn av de store anstrengelsene de var utsatt for under vandringen i ørkenen (Jos 5:4-7). Paulus var overbevist om at de kristne var fullkommen fri fra den jødiske seremonialloven. Likevel tok han hensyn til forholdene da han i Jerusalem føyde seg etter de troende jødenes råd, og gikk opp i templet og renset seg etter jødisk skikk (Apg 21:23-26). I alt det vi foretar oss skal vi altså alltid, om det så er i den minste tjeneste, holde klart for oss om vi nå tjener Herren selv på denne måten.
12: Gled dere i håpet, vær tålmodige i trengselen og vær fast utholdende i bønnen!
Når Paulus akkurat nå taler om å være glade i håpet, om tålmodighet og utholdende bønn, kan det se ut som om han gjennom ordene i verset foran er kommet til å tenke konkret på den tiden han selv levde i. Det var en veldig tung tid, på grunn av forfølgelsen mot de kristne som nå var begynt. For det er jo særlig i tider med lidelser, med nød og sorg vi blir øvet i håpet, i tålmodighet og i bønnen. Paulus taler først om håpet, og sier:
Gled dere i håpet. Med «håpet» mener Paulus Guds barns forventning til den framtidige herligheten. Troen griper Guds nærværende nåde. Men håpet ser fram til «Guds herlighet» (Rom 5:1-2). Og så sier altså Paulus at vi skal «glede» oss i dette håpet. Også dette er en formaning som kommer midt inne i en rad av andre kristelige plikter. Da ser det jo ut som om også dette å glede seg er en kristelig plikt? Ja, og det er det da også! Men apostelen sier ikke bare: «Gled dere!». Han sier: «Gled dere i håpet!» Andre steder sier han: «Gled dere i Herren!» - «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!» (Fil 4:4). Paulus formaner oss ikke til å være glade over ingenting - heller ikke over noe småtteri eller forfengeligheter. Han holder fram for oss hele evighetens salighets-håp som gledesgrunn. Hvis vi virkelig holdt dette klart for oss - altså hva det er vi er kalt til. Og deretter virkelig trodde det Gud har lovet, så ville vi nok også vært fulle av fryd. Og da ikke bare de dagene da alt går greit, men også gjennom de tyngste dagene på jorden. Og denne gleden i håpet har langt større betydning og velsignelse enn vi vanligvis tenker. Den gir oss ny kraft i hele vårt kristenliv. Derfor må vi også gå dypere inn i dette emnet.
Selve håpets siktemål, eller alt det herlige som venter oss hos Gud, det vil vi jo aldri fullt ut kunne fatte her i livet, - «det øyet ikke har sett, og det øret ikke har hørt, det som heller ikke kom opp i menneskets hjerte, det som Gud har forberedt for dem som elsker ham» (1Kor 2:9). Men bare det vi tross alt kan se og ane ut fra Guds løfter, er jo så stort og herlig, at ikke noe menneske fullt ut kan uttrykke det. Hvem kan f.eks. si hvor mye som ligger i dette at vi er «Guds arvinger og Kristi medarvinger»? Og hvem er det så som skal få oppleve denne ærefulle salighet? Jo, det er uttrykkelig sagt at det er alle dem som her i livet er blitt Guds barn. For slik lyder det: «Hvis vi er barn, da er vi også arvinger» (kap.8:17). Det gjelder altså hver eneste én som er fridd ut fra verden. Som gjennom Guds ord og Ånd er blitt vekket opp av syndens søvn, og har funnet frelsen bare i Kristus. Som ennå, på tross av alle sine skrøpeligheter og fall er avhengig av ham. Som ikke kan unnvære ham, hans nåde og vennskap, hans kjød og hans blod, d.v.s. hans forsoning, men nettopp i dette har alt det de trenger for sin sjel. Og det er nettopp dette Herren Kristus selv sier: «Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv, og ham skal jeg reise opp på den siste dag» (Joh 6:47-57).
Tenk at Herren selv sier om alle slike fattige sjeler som har all sin trøst bare i hans forsoning, at de skal få det evige livs salighet! Og det sier han så bestemt, og gjentar det mange ganger. Men hvem kan da uttrykke hvor lykkelig et slikt menneske er? Hvem kan utlegge hvor mye som ligger i Kristi egne ord: «Da skal de rettferdige stråle som solen i deres fars rike» (Mat 13:43)? Hvem kan utlegge hvor mye det innebærer som Johannes uttrykker slik: «..da skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er» (1Joh 3:2)? Og dette håpet hadde allerede David da han sa: «Jeg vil skue ditt åsyn i rettferdighet. Når jeg våkner, skal jeg mettes ved din skikkelse» (Sal 17:15). Og Job når han sa: «Jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet. Og etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud» (Job 19:25-26). Kristus har også uttrykkelig sagt: «Far, jeg vil at også de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, og at de skal se min herlighet, den som du har gitt meg» (Joh 17:24).
Hvem kan altså utlegge hvor stor salighet vi skal få oppleve når vi får se Guds åsyn? Tre av disiplene fikk være med Jesus opp på fjellet. Der fikk de et møte med to av himmelens borgere, og Herren selv ble en kort stund åpenbart i herlighet for dem. Bare dette svært begrensede glimtet av himmelens herlighet var nok til at disiplene ble så opprømt at Lukas skildrer Peters reaksjon slik: «han visste ikke hva han sa». Han ville jo helst bare bli der på fjellet. «Mester, det er godt at vi er her, la oss lage tre hytter», sa han (Luk 9:28-33). Hvordan skal det da gå med oss, når hele himmelen med all dens herlighet blir gitt til våre forklarede, og da fullt mottakelige sjeler? Hvem kan vel fatte eller utlegge hvor mye herlig den allmektige Gud skal kunne overlate til sine venner når han en gang byr dem: «Arv det riket som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt»? - «Da skal Gud tørke bort hver tåre fra øynene deres, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte» (Åp 21:4).
Men er det nå riktig og sikkert nok at dette virkelig en gang skal skje? Er dette like sikkert som den nåden vi får oppleve her i livet? Stilt overfor dette helt avgjørende spørsmålet pleier det være godt å tenke grundig over at det er den samme Herren Kristus som sier alt dette til oss, som også har gjort og sagt alt annet som vi pleier tro om ham. F.eks. at han sa: «Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne». Tror vi det ene er sant, da må vi jo også tro det andre er det. Må vi da aldri glemme at det er den samme Herren Kristus som uttrykkelig forkynner: «Jeg gir dem evig liv», «Jeg skal oppreise dem på den siste dag», «de skal se min herlighet» osv.! Hvis vi tror på Guds sønn, så er bare et eneste ord fra ham nok til å overbevise hjertene våre om at vi har en herlighet i vente. Riktignok er der også andre forhold som kan overbevise oss om det samme. Når Kristus i Mat 6:25-34 vil styrke oss i troen på Guds omsorg for våre timelige behov, ber han oss også se på det vi har rett for øynene våre. På fuglene som jo Gud før, og på liljene som han kler. Slik kan vi også, for å styrke oss i håpet om det som venter oss i himmelen, se på noe av alt det vi har for øynene våre. Da skjønner vi at Gud virkelig har hatt et evig liv som mål for oss.
Eller hva skulle ellers Kristi rike på jord være et vitnesbyrd om? Hvorfor har Gud gitt oss helligdagen, sitt ord og sine sakrament, hvis det ikke skulle ha evig liv som mål? Hvorfor har Gud sendt sin enbårne Sønn til verden for å lide og dø for våre synder? Skulle han dermed bare villet oppnå noe timelig godt for oss? Hvorfor sender han Den Hellige Ånd som vekker, omskaper og helliger vårt indre menneske? Hvorfor tukter og oppdrar han oss gjennom hele livet? Alt sammen vitner jo klart om at han har et annet liv som mål for oss, og vil skape noe langt mer herlig ut av oss. Likevel, hvis vi har en levende tro på Guds Sønn, så er det ikke noe som overbeviser oss mer om dette enn et ord fra ham. Da er det ingen ting som er så visst og sikkert som når han sier: «Jeg skal oppreise dem på den siste dag», «jeg skal ta dere til meg. For der jeg er, der skal også dere være». Hva er mer sikkert enn det Herren Kristus selv sier? Vårt frelseshåp har altså en totalt urokkelig grunnvoll. Derfor kalles også dette håpet for «et anker for sjelen, som er sikkert og fast» (Heb 6:19).
Når vi da har en så herlig og fast grunnvoll for håpet vårt om den evige gleden, da burde vi jo selvsagt også ta farvel med alle jordiske sorger og si: Vik fra meg, all sorg, all engstelse og uro! Jeg har en evig glede. Jeg går mot en evig lykke. For håpet om evig liv er ikke grunnet på vår verdighet eller våre tanker, men på Guds egne gjerninger og evige rådslutning. Det sømmer seg ikke for dem som bekjenner sin tro på Kristus, og er også til stor skade for vår kristendom, at vi glemmer det håpet vi har om evig liv, og ikke gleder oss over det, men isteden går med tunge skritt og sukker mot himmelens glede. Med alvor og flid må vi være mer opptatt med vårt håp om evig liv. Da ville det nok gi ny styrke til hele vår kristendom. Det ville gjøre oss mer opptatt med den rette veien til livet, og mer likeglade med alt det jordiske. Det ville styrke oss til mer tålmod og utholdenhet i kampen for kronen. Derfor kalles også håpet om frelse for en «hjelm» (1Tess 5:8, Ef 6:17). Hjelmen er en viktig del av rustningen. Med den løper vi mer dristig fram i kampen.
Og så kaller altså apostelen håpet for «et anker for sjelen, som er sikkert og fast». Dermed sier han at håpet om frelse skal holde oss fast til Herren gjennom alle fristelsens stormer, så vi ikke forsvinner ut over verdens ville hav. Et levende og fast håp skal i lidelser og nødens tider lære oss bedre å kjenne ham som er himmelbrødet. I dager med jordisk glede og lykke skal det holde oss nøkterne og sindige, så vi kan si som apostelen: «Jeg har et ønske om å bryte opp herfra og være med Kristus, som er det aller beste» (Fil 1:23). Å, måtte Herren tilgi oss vår vantro, at vi så lite gleder oss i håpet! Og måtte han hjelpe oss til at det ble en forandring også i dette!
Vær tålmodige i trengselen. Dette er også en frukt av håpet om frelse. Håpet om en evig glede bør gjøre oss tålmodige gjennom all nøden i livet her på jord. Og dette er snart slutt, det varer ikke evig. Fryd deg over at du i Kristus er frelst fra den evige nøden - og tvert imot er på vei til den evige gleden! Ja, hvis du virkelig er en kristen, så bør du også ta dette inn over deg. Men i tillegg har vi her også en formaning: «Vær tålmodige i trengselen!», problemene, lidelsene. En apostolisk formaning minner oss om det som er vår plikt overfor Herren. Derfor må vi for Herrens skyld være tålmodige i motgang, - og særlig når vi også husker på at det er Gud, vår himmelske Far, som sender oss hver enkelt lidelse (Jes 45:7, Amos 3:6 m.fl.). Tror du dette, da vil dette stille din utålmodighet, - hvis du er blant dem som elsker Gud. Tror du Herren Kristi egne ord: «til og med alle hårene på hodene deres er telt»? Og så sier han videre: «Ikke et hår på hodet deres skal gå tapt».
Tror du at alt det vonde både djevelen og andre mennesker påfører deg, i hver minste detalj er tilmålt av Gud? For det lærer Skriften uttrykkelig. Se hvor nøyaktig Gud hver eneste gang tilpasset hvor langt Satan fikk lov å gå med å plage Job. Og når så araberne hadde drept Jobs sønner, kaldeerne hadde tatt kamelene hans, og stormen hadde knust huset så det falt sammen over barna hans, - da så Job bare Herren i alt sammen. Han sa: «Herren gav, og Herren tok, Herrens navn være lovet!» Og da det ynkelige mennesket Sime’i forbannet David da han var på flukt for sin sønn Absalom, sa bare den sorgtyngede kongen til sin hærfører Abisai: «Når Herren har sagt til ham: Bann David! - hvem tør da si: Hvorfor gjorde du det?» (2Sam 16). Det samme sier Jeremia: «Hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det?» (Klag 3:37). Og det samme sier Herren selv: «Det er jeg som er lysets opphav og mørkets skaper, som gir lykken og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt dette» (Jes 45:7).
Hvem skulle vi da klage og syte over? Hvem er du som vil trette med din Skaper? (Jes 45:9). Har du gitt ham noe først, så han skulle gi deg vederlag? (Job 41:2). Er Herren for hard mot deg? Eller hva krav tror du du har mot ham? Hvis Herren ville gå i rette med oss, hadde vi ikke noe vi skulle ha sagt mot ham, selv i en eneste sak av tusen (Job 9:3). Hvis Herren ville handle med oss etter våre synder, og gjengjelde oss etter våre misgjerninger, ville vi havne i helvetes pine, og ikke kunne oppdrive en eneste dråpe vann. Så bør en også tenke slik: Utallige mennesker lider mye mer enn jeg. Hvorfor skulle så jeg slippe fri fra lidelser, når jeg bare fortjener Guds vrede? Og jeg, et Guds barn, skulle vel også tåle dette, jeg som har et håp om evig glede. Å, Gud, forlat oss da all utålmodighet! Forlat oss, og hjelp oss så vi fra nå av må være mer «tålmodige i trengselen»!
Men bortsett fra at vi ikke har noe å klage over, om så Herren handlet med oss etter våre synder, så er jo forholdet at han aldri handler med oss slik, når vi ved troen på Sønnen får leve i hans nåde. Alt det vanskelige vi må igjennom er bare sendt oss på grunn av hans uendelige trofasthet og godhet. Å, det kommer en dag da vi i det evige lyset skal se hemmeligheten i alt det underlige Gud har sendt i vår vei. Da skal vi se at i all vår motgangs beger var det ikke en dråpe mer enn det som var nødvendig for å føre oss frelst fram til himmelens arv. Da vil vi se at det bitreste som har skjedd, har vært sendt oss til vår kongelige oppdragelse, eller for å øke vår evige glede og herlighet med mer av det som bare Guds visdom kjenner. Og hvem våger da å tenke at «jeg skal nok nå fram til himmelen, uten at du, Herre, lar så mye tungt og bittert komme over meg. Jeg er da tross alt i stand til å undertrykke mitt kjød, uten at så mye vondt skal ramme meg». Nei, vi kjenner vår store treghet, troløshet og kjødelighet godt nok. Så vi ber isteden titt at Herren selv må døde dette hos oss. Men hvordan skulle det kunne skje, uten at han også måtte sende oss lidelser?
Ofte ber vi at han skal bruke det han ser er best, bare han fullfører sitt verk i oss, griper hjertet vårt, øker vår tro, vår bønn, vårt alvor, og helliger hele vårt vesen. Men når Herren hører slike bønner, må han også bruke mange bitre midler til dette. Og da klager og syter vi, som om det var noe vondt. Vi tenker ikke på at vi har selv bedt ham om dette. Kort sagt: Når vi en gang får øyner som ser, da oppdager vi hvordan Gud gjennom våre lidelser opphøyer sitt navns ære og vårt beste. Da ser vi hvordan han med disse jordiske kors hjelper vår villige, men svake ånd imot kjødet. Ja, når vi til slutt virkelig får se sannheten i ordene om at «den rettferdige vanskelig blir frelst», da kommer vi ikke bare til å bli tålmodige i trengselen, men også takknemlige for den.
og vær fast utholdende i bønnen! Denne formaningen kan selvsagt først oppfattes som at den taler om at vi gjennom hele livet vårt aldri må holde opp å be. Dette er da også sikkert nok slik vi skal leve livet, at vi «ber uavlatelig» (1Tess 5:17). Hvis ikke Gud selv sender oss sin nåde og hjelp, var vi ikke i stand til å utføre en eneste av våre kristelige plikter, eller komme velberget gjennom en eneste av våre mange kamper og farer. Og når vi alltid behøver Gud, hans nåde og hjelp, da bør vi selvsagt også alltid be. Dette foregår da også hos Guds barn i åndens sukk gjennom hele dagen. Bønnen er som åndedrettet hos det nye mennesket. Og på samme måte som legemet vårt ikke kan leve uten at vi puster, så kan vi heller ikke leve livet i Gud uten å be.
Jeg trenger hele tiden ny kraft ovenfra. Til troen, til kjærlighet, til tålmodighet, til iver og trofasthet i min jordiske stilling, til hjelp i fristelser, osv. Så konstant foregår den åndelige krigføringen, så intense og farlige er fiendens angrep, at selv de sterkeste kristne er fortapt hvis de ikke hele tiden mottar guddommelig hjelp. Det er disse ting som ligger til grunn for apostelens formaninger til utholdende bønn. I Eferserbrevets sjette kapittel skildrer han både fiendene og våpnene våre. Der ser vi da også hvordan han avslutter sin «feltpreken» slik: «Og be alltid med all bønn og påkallelse i Ånden!» (konf. Kol 4:2, Fil 4:6). Derfor er det nok særdeles nødvendig til alle tider, det apostelen formaner oss til her: «vær fast utholdende i bønnen!»
Men hvis vi ser på den sammenheng disse ordene har med det som står like foran, om tålmodighet i trengselen, ser det ut til at Paulus her særlig tenker på når vi har trengselstider. Han taler til oss om når vi spesielt da, nettopp når vi er nedslått over hvor lenge prøvelsene trekker ut, ikke må stoppe opp med å be og vente hjelp fra Herren. Altså det samme som Kristus talte om i Luk 18:1-8, når han «fortalte dem en lignelse om å alltid være utholdende i bønnen, og ikke bli trette». Og akkurat her har vi den harde prøven. Akkurat dette kan ofte vårt evige vé og vel komme til å avhenge av; om vi kan holde ut når fristelsene og prøvelsene blir langvarige og harde, og Gud venter med å sende hjelpen. Det er fiendens frykteligste våpen; når han setter alt inn på å trøtte oss totalt ut. Og seieren er hans, hvis han ved å trekke fristelsen ut over tid kan frarøve oss alt håp, så vi holder opp å be og vente på hjelp fra Herren.
Det er dette fienden har som mål med alle de grusomme pilene vi får oppleve at han hele tiden skyter inn i vårt innerste gjennom langvarige prøvelser. Da opplever vi ikke noe som helst av Guds nærvær og kjærlighet, og ser ikke noe av arven som venter i himmelen. Vi kjenner bare på alt det vonde i oss selv, kjenner syndens og djevelens makt og Guds rettferdige lov og domsord. Da skyter fienden de frykteligste tanker om Gud inn mot hjertet vårt; at hos ham kan vi ikke vente noen hjelp. At det ikke blir noen som helst slutt på all trengselen, som bare kommer til å fortsette i all evighet.
Det var akkurat mot slike fristelser Herren talte til dem denne lignelsen vi nevnte ovenfor (i Luk 18). Han talte om en enke som hadde store problemer. Hun søkte hjelp hos «en dommer som ikke fryktet Gud eller tok hensyn til noe menneske». Legg merke til denne lignelsen! Bare dette at Herren Kristus selv talte til dem helt konkret «om å alltid være utholdende i bønn, og ikke bli trette» vekker jo uvilkårlig tankene våre. Det ser jo ut til at hensikten hans er å forebygge at vi skal bli motløse. At han vil vise oss at uansett hvor langvarige og knusende prøvelsene blir, så vil Gud alltid til sist hjelpe oss. Herren kunne jo ha forsøkt å forebygge at vi ble nedkjempet, på en annen måte. Han kunne jo bare latt være å vente så lenge med å åpenbare sin nåde, komme raskere med hjelpen. Det ville jo gi samme resultat; at vi satte vår lit til ham, og ikke ble trette. Men nei, den framgangsmåten velger han ikke. Isteden gir han oss denne lignelsen, og dessuten gjennom hele Skriften mangfoldige løfter om sin trofasthet og at han alltid hjelper til slutt.
Av dette skal vi først lære at det altså må være en fullstendig urokkelig lov i Guds måte å føre oss på, at han vil vente med sin hjelp, vil la prøvelsen bli lang og nedbrytende. Ja, dette er en hovedsak i det han vil lære oss her. Han sier jo om den urettferdige dommeren at «til å begynne med ville han ikke»..dvs. hjelpe enken. Hvor lang denne tiden blir, kan være forskjellig, avhengig av hvor forskjellig troen og andre forhold er hos barna som prøves. Abraham var sterk i troen. Men da han hadde fått løftet om et avkom ingen kunne telle, måtte han vente et kvart århundre, og selv bli hundre år gammel, før løftets sønn ble født. Men da jomfru Maria ikke kunne finne det tolvårige underbarnet, da var tre dager og tre netter stor og bitter nok prøvelse for hennes anfektede hjerte.
Det viser seg alltid at enten det går over kort eller lengere tid, vil det alltid fortone seg for den sjelen som prøves, som om prøvelsene aldri tok slutt. Kunne vi bare se at det blir alltid noe godt ut av det, ville vi straks være trøstet. Men når det står på, ser det fullstendig uløselig ut. Slik er det da Herrens vilje at vi alltid skal ha så stor tillit til hans trofasthet, hans omsorg, makt og sannferdighet, at vi helt og holdent overlater til ham å bestemme når og hvordan vi skal bli hjulpet. Og samtidig skal vi vite at det er utelukket at vi skal bli skuffet, når vi i tro og bønn venter på ham. Det er dette Herren først og fremst vil ha sagt oss gjennom denne lignelsen.
Men det hører også med at denne lignelsen viser hvordan vi, mens prøvelsene står på, bare ser Gud som en «dommer». Ikke en mild og nådig, men en streng og upåvirkelig dommer. Likevel sier altså Herren at selv om dommeren var slik, så kunne han ikke i lengden stå imot bønnene fra den ulykkelige enken. Til sist sa han: «Selv om jeg verken frykter Gud eller tar hensyn til noe menneske, vil jeg hjelpe henne til å få rett, fordi denne enken plager meg» (d.v.s. med hennes bønner). «Så sa Herren: Hør hva den urettferdige dommeren sier! Og skal ikke da Gud skaffe retten til sine egne utvalgte, de som roper til ham dag og natt? Er han ikke langmodig med dem?»
Kunne Herren bruke noe bedre for å overbevise oss om sin bønnhørende trofasthet, enn å gi oss så talende bilde som dette? Vi måtte jo tro Gud var verre enn det hardeste menneske, hvis vi skulle tvile på at han til sist alltid hører våre bønner. Må Gud virkelig tilgi oss vår vantro! Gud har jo lovet: «Kall på meg på nødens dag, så vil jeg hjelpe deg, og du skal prise meg!» (Sal 50:15). Herren Kristus har i ordelag så sterke som i eds form lovet oss: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hva som helst dere ber Faderen om i mitt navn, det skal han gi dere» (Joh 16:23). «Alt det dere ber om i deres bønn, når dere tror, det skal dere få» (Mat 21:22). «Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen» (Joh 16:24). «Hver den som ber, han får, den som leter han finner, og den som banker på, skal det bli åpnet for» (Mat 7:8). Skulle vi så ikke tro slike ord fra Herren selv?
Men hvis det likevel skjer at Gud virkelig ikke bønnhører oss, da må feilen enten være at vi ber om noe Gud aldri har lovet han vil gi oss. Eller vi begjærer det skal skje på en måte som strir mot den ordningen Gud alltid fastholder. Det skjer f.eks. med dem som ber om daglig brød, men ikke vil arbeide. De ber kanskje om Den Hellige Ånd, men bruker ikke Ordet. Eller ber om syndenes forlatelse samtidig som de bevisst og med vilje fortsetter å synde (Heb 10:26). Om slike bønner sier Skriften: «Om en vender sitt øre bort og ikke vil høre loven, da er til og med hans bønn en styggedom» (Ord 28:9, konf. Sal 18:42, Job 27:9). På samme måte ber vi også om noe Gud aldri har lovet å gi oss, hvis vi ber om at vi allerede nå skal få noe av det som Gud har lovet oss i det kommende livet, f.eks. en urokkelig fred, en fullkommen syndfrihet osv.
Så har vi kanskje ofte bedt: Gud gi meg bare det du ser er nyttig, «La ikke min vilje skje, bare din vilje!» (Luk 22:42). Da kan vi heller ikke vente å bli bønnhørt når vi senere, i uforstand, ber om noe som bare ville skade oss. Kort sagt: Guds løfter kan ikke svikte. Ber vi overensstemmende med disse, da har vi en urokkelig visshet om at Herren hører bønnene våre. Men fortsatt har han sine veier, når det gjelder hvordan og når han svarer. Å, hvor mange underfulle bevis på Guds godhet har de ikke sett, de som tror dette, og lever i disse sannhetene! Og når dette da virkelig er sant, så la oss i alle vårt livs dager være flittige i bønnen. Ja, når det ser aller mørkest ut, nettopp da være «utholdende i bønnen»! Gi oss, Gud, selv din nåde til dette!
13: Del ut ettersom de hellige trenger, legg vinn på gjestfrihet!
Del ut.... Dette heter egentlig etter gr.språket: «Delta i de helliges behov». Og denne formaningen betyr at de kristne bør se på sine fattige trosbrødres behov som om det var dem selv. Vi bør ha så sann og hjertelig kjærlighet at vi lever etter dette ordet: «Om ett lem lider, lider alle lemmene sammen med det», og etter det største kjærlighetsbudet: «Du skal elske din neste som deg selv!» Men om apostelen her spesielt nevner «de hellige», lærer vi også her, som i Gal 6:10, at vi etter den allmenne kjærlighetsloven skal «gjøre det gode mot alle, særlig dem som er av troens folk». Dette bibelstedet om det «de hellige trenger», viser at det forholdet som ble innført i den første menigheten; at alt de eide, hadde de sammen (Apg 2:44-45, 4:32-34), allerede var opphørt. Uten tvil på grunn av at det tidlig kom inn i menigheten folk som var dovne, og bare misbrukte dette. Av dette bibelstedet lærer vi også at vi skal være bevisst hva vi gir til. Det skal ikke tjene til støtte for noe Gud ikke kan akseptere, men til virkelige behov der det «trenges». Og så bør vi også gjøre det ennå mer villig; «dele ut ettersom de hellige trenger», d.v.s. i en omsorgsfull, broderlig kjærlighet hjelpe dem som har konkrete behov, og ikke misbruker gaven i dovenskap eller overflod.
Men hvem er så «de hellige», disse «fattige blant de hellige», som Paulus kaller dem i kap.15:26? Å, måtte vi nå snart lære å forstå dette ordet «hellig» rett! Over alt i apostlenes brever vil vi se at det er på alle de troende kristne dette opphøyde navnet «hellig» brukes (konf.Rom 1:7). Det er ikke noen kristne som spesielt skiller seg ut, som apostlene eller profetene, som kalles «hellige». Det er alle som Ånden gjennom den nye fødsel har utskilt fra verden for å tilhøre Gud. Og disse gjenfødte sjelene er i dobbel forstand virkelig hellige for Gud. Først er Kristi fullkomne hellighet tilregnet dem. Dernest er også Åndens helliggjørelse begynt i dem. Begge disse forhold uttrykker Paulus slik i 1Kor 6:11: «Dere ble helliget, og dere ble rettferdiggjort i Den Herre Jesu navn og ved vår Guds Ånd». Så er vi da Guds hellige, selv om vi ikke er syndfrie. Det ser vi f.eks. når David først taler om all sin forferdelige overtredelse og synd, og deretter sier: «Derfor, la hver from be til deg..»(Sal 32). Det er bare i Kristus vi er virkelig hellige.
Luther sier så sterkt og tankevekkende nettopp i forbindelse med teksten vår: «Paulus taler her om de hellige på jorden, d.v.s. de kristne, og kaller dem hellige til ære for Guds nåde. For bare ved Guds nåde er de hellige i troen, uten noen som helst gjerninger. Det ville være en stor skam, og rett og slett en fornektelse, om en kristen ville nekte for at han er hellig. For da bekjente han samtidig at også Kristi blod, Guds ord, Ånd og nåde, ja, Gud selv ikke var hellig. Og fornektet alt dette som Gud nettopp hadde brukt for at han skulle få være hellig».
Det er altså disse som er de hellige. Og det er altså deres behov, det de trenger, vi i inderlig kjærlighet skal ta oss av, som om det var vår egen nød. Hvis vi ikke gjør det, men bare beholder alt vi eier for oss selv, da kan vi sannelig ikke leve i Guds kjærlighet. Noe ganske annet er det at vi i vår skrøpelighet kan feile, kan være eller gjøre noe vi egentlig ikke vil. Men hvis vi ikke har eller viser noen kjærlighet, da vitner det om noe langt mer alvorlig: At vi ikke lever i Guds kjærlighet. Johannes sier jo uttrykkelig: «Hver den som har denne verdens goder og ser sin bror i nød og lukker sitt hjerte for ham, hvordan kan Guds kjærlighet bli i ham?» (1Joh 3:17). Vi kan lese mer om dette å dele med andre slik de trenger, i 1Kor 16:1-3, og i 2Kor kap.8 og 9. «Den som gir, må gi med gavmildhet...den som viser barmhjertighet, må gjøre det med glede», lærte vi i v.8.
Legg vinn på gjestfrihet! De kristne burde kappes om å ta inn til seg og hjelpe fattige og hjemløse brødre. Denne formaningen finner vi ofte i Skriften (se Heb 13:2, 1Pet 4:9). De første kristne ble under forfølgelsene ofte jaget bort fra hjemmene sine. Så vandret de rundt til fremmede trakter, og den gang hadde man jo ingen offentlige hoteller e.l. for dem som kom reisende. På denne bakgrunn er det bibelstedene taler om at troende brødre i glad og villig kjærlighet skal vise gjestfrihet, ja, legge vinn på (egentlig «etterjage») å få gjøre dette. Men selv om det er stor forskjell på den tiden og vår, så gjelder alltid den store kjærlighetsloven; at vi i alle mulige forhold skal tjene vår neste. Og at kjærligheten ikke bare skal stadfestes gjennom vakre ord, men i praktisk handling, også når det koster både anstrengelser og utholdenhet. Også i dag kan det å vise gjestfrihet ofte bli vårt kall. Det kan nok by på offer, men hvis det likevel ikke er helt umulig for oss, skal vi alltid både med glad hjerte og et vennlig åsyn også på dette området tjene en bror som trenger det. Apostelen Peter tilføyer at det også bør skje «uten å klage» (1Pet 4:9). Slik ønsker vi nok selv også å oppleve det når vi har behov for vår nestes tjeneste. Og det store budet, når det gjelder vår neste, er alltid dette: «Alt det dere vil at menneskene skal gjøre for dere, det skal dere også gjøre for dem» (Mat 7:12).
14: Velsign dem som forfølger dere, velsign og forbann ikke!
Dette verset kan være skrevet som konkret sammenheng med de foran (som kanskje først og fremst gjaldt hjelpen til forfulgte kristne), og har dermed spesiell betydning for den tiden dette ble skrevet. Da synes Paulus her å ha tenkt at det lett kunne skje med de forfulgte kristne at de ble fristet til vrede, så de ikke kunne tåle fiendene sine. På den andre side behøver vi slett ikke søke etter slike sammenhenger når vi stilles overfor den ene formaningen etter den andre. Av og til finnes slik bakgrunn. Andre ganger ikke. Det vesentlige er at vi alle tar disse formaningene til hjertet, og erkjenner at den egentlige lærdommen i disse gjelder for alle folk til alle tider.
Herren Kristus kunne ikke tale positivt om de fiendtlig innstilte jødene. Han sa uttrykkelig at de var hyklere, løgnere, mordere, ja, at «dere er av deres far, djevelen» (Joh 8:44). Men så inderlig ønsket han bare det beste for dem, omvendelse og frelse, at han gråt over deres ulydighet. Her vil altså apostelen si: Velsign, ønsk bare godt for dem som forfølger dere: «velsign og forbann ikke!» Og at Kristus i sterke vendinger klart ga uttrykk for hvordan jødene egentlig var, så gir det ingen som helst dekning for at ulyst skal bryte ut fra oss i vonde ord mot våre fiender. For i disse sterke ordene fra Kristus lå det bare en hellig og alvorlig irettesettelse. Det er bare i egenskap av profet, av lærer eller dommer noe menneske kan følge Kristi eksempel i dette.
Hvis det bare er oss selv det går ut over, det vi opplever av vondt, bør vi ikke tale vondt om fienden. Men heller tigge og be for dem, på samme måte som også Kristus gjorde. For «når han ble hånet, hånte han ikke igjen. Da han led, truet han ikke, men overlot seg selv til ham som dømmer rettferdig». I sin lidelse var han «lik et lam som ble ført bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn». (1Pet 2:23, Jes 53:7). Det er eksemplet han har gitt oss når det gjelder hvordan vi skal forholde oss til våre fiender.
Å «velsigne» er å ønske alt godt. Å velsigne dem som forfølger oss, betyr at vi i hjertelig medlidenhet over den ulykkelige situasjonen de står i, inderlig ønsker og ber til Gud for dem; at han må gi dem nåde til omvendelse og frelse, slik Kristus ba for bødlene sine, på korset. Det samme gjorde Stefanus mens de steinet ham. Slike hjerter skal de kristne ha. Men så mildt og forsonlig sinn overfor dem som forfølger oss, får vi aldri fra vårt naturlige jeg. Det skjer alltid bare som et nådens underverk i de hjertene som er født på ny. Ja, selv for dem blir det også en kamp før dette skjer, fordi naturen vår står så hardt imot. Derfor gjentar apostelen denne formaningen, og sier for andre gang:
Velsign, og forbann ikke! Når dette gjentas, så skyldes det først og fremst at det koster kamp å følge denne formaningen, på grunn av arvesynden som ennå bor i oss. Dernest fordi det er særdeles viktig og maktpåliggende at nåden nettopp på dette området seirer over naturens ondskap. For det ville være et særdeles dårlig vitnesbyrd fra Kristi disipler, hvis vi skulle følge kjødet i dette spørsmålet, og «bli overvunnet av det onde». Når vi tvert imot etter Kristi sinn skulle «overvinne det onde med det gode», og gjennom gode gjerninger bare «samle glødende kull på hodet deres» (v.20-21). Ja, slik er Kristi lov. For tekstordene våre er jo egentlig hans ord, og i bergprekenen sier han også selv: «Dere har hørt at det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som ondskapsfullt utnytter dere og forfølger dere» (Mat 5:43). Det er dette apostelen vil ha fram her, når han sier: «Velsign og forbann ikke!».
Så kunne en jo innvende her at vi ser i Skriften at de hellige ikke bare advarte eller truet med Guds dom, men også forbannet. I Davids salmer, særlig i Sal 109, ser vi forbannelsen over de ugudelige uttales flere ganger. Vi ser også Peter sier til trollmannen Simon: (sv.) «Fördömt vare du och dina penningar!». Og Paulus sier om dem som forfører galaterne: «Det var godt om de som fører dere vill, kunne lemleste seg selv fullstendig» (med sin omskjærelses-forkynnelse). Dette som disse hellige har gjort, til og med skriftlig, kan jo ikke være galt. Hvordan skal vi så oppfatte dette? Svaret er at vi alltid må skille mellom det som tales i et gudgitt embete - og menneskenes «dagligtale». Når vi ser de hellige benytte uttrykk som høres ut som at de ønsket Guds vrede over de ugudelige, så innebærer det enten, som i de siterte ordene fra David og Peter, profetiske uttrykk for det som skulle ramme de onde menneskene det ble talt til/om. Eller, som Paulus’ ord om dem som oppviglet galaterne; ett virkelig ønske om at Gud måtte ødelegge deres onde virksomhet.
Når Gud gjennom sine vitner forbanner, er det en hellig forbannelse. Men hvis du selv, fordi en enkel vond handling har rammet deg, ønsker vondt over din fiende, da er det ukristelig. Når loven og øvrigheten dreper ugjerningsmenn, er det rett. Men ikke hvis du som enkeltmenneske gjør det samme. Det samme gjelder det å forbanne. Hvis du i rett tid og i hellig nidkjærhet forkynner Herrens dom, så er det både rett og vel. Men ikke hvis du går fram på samme måte, bare som uttrykk for ditt eget hjertes ergrelse. Her taler Paulus bare om vårt liv som enkeltmennesker. Og der er det alltid dette som gjelder: «Velsign, og forbann ikke!»
Men så kan ofte nettopp dette skje at vårt sinne over personlig fornærmelse, vår misunnelse eller hat, kan ikle seg den hellige nidkjærhetens drakt. Så tror man at man bare uttaler Herrens dom, men det som ligger bak er bare at en er oppbrakt i sitt eget hjerte. Og her er ofte selvbedraget så fint og sterkt at ingenting hjelper for å avdekke det. Hvis ikke Den Hellige Ånd, som ransaker alt, får vise deg hvordan det kan være at du aldri tidligere har hatt noen nød for de samme menneskene, disse som du nå veier og måler. Først nå, etter at de har sagt eller gjort noe som har rammet deg, begynner din gransking av dem. Hva er det da som innerst inne driver deg? Og hvorfor så du aldri tidligere dette som du nå ser er så galt hos dem? På denne måten kan du avdekke at det du kalte hellig nidkjærhet, egentlig bare var den mest falske synd, hat eller misunnelse. Men det er jo også bare Den Hellige Ånd som kan virke noe så nåderikt og herlig i oss, som at vi virkelig velsigner dem som forfølger oss.
For som vi sa, så er dette så totalt umulig for vår natur. F.eks. at når et menneske rett og slett forfølger oss, og på alle vis, i ord og gjerning bare er ute etter å skade oss, - at vi da ikke en gang skal tale ille om dem -! Og heller ikke ønske noe som helst vondt for dem, men bare av hjertet ønske dem det aller beste - -! Da er allerede noe stort skjedd, når vi tålmodig kan omgås slike på vennlig vis. Og ennå større hvis vi av hjertet kan tilgi dem. Men aller størst hvis vi i kjærlighet kan unne dem, ønske og gjøre for dem det aller beste. Da er alt dette utelukkende Den Hellige Ånds verk. Så innser vi jo at alt dette aldri vil skje fullkomment her på jord. Herren Kristus var den eneste som var fullkommen. Men så sant vi lever i hans kjærlighet, må vi også hele tiden øve oss i å følge etter ham i dette. Uansett hvor godt eller dårlig dette lykkes for oss. Til hjelp i denne kampen som er så hard for naturen, gjelder det først og fremst å se på Jesus, han som er gått foran i både lidelse og tålmodighet. Og så må vi også virkelig tro og holde klart for oss at intet vondt kan ramme oss uten at Herren vil det.
Dette sa Kristus om sine lidelser: «Skal jeg ikke drikke det begeret som min Far har gitt meg?» Tilsvarende talte David om Sime’is forbannelser: «Når Herren har sagt til ham: Bann David! - hvem tør da si: Hvorfor gjorde du det?» Kunne vi bare se på fiendene våre med disse øynene; at også disse går vår kjære Herres ærend! Kunne vi bare se ham i alt som var vanskelig for oss, da fødtes nok snart både nåde og kjærlighet i hjertene våre. Da ble det virkelighet og sannhet i at vi «velsigner dem som forfølger oss». Og akkurat dette forholdet har også vår apostel Paulus blitt så prøvet i at han kunne si: «Når vi blir spottet, velsigner vi. Når vi blir forfulgt, holder vi ut» (1Kor 4:12). Måtte så også vi strekke oss etter å få nåde til dette!
Fra å lære om vårt forhold til våre fiender, går nå apostelen over til å lære oss hvordan vi i kjærlighet skal være overfor alle mennesker.
15: Gled dere med dem som gleder seg, og gråt med dem som gråter!
I dette verset ser vi klare eksempler på hva det er Gud krever i sitt store kjærlighetsbud: «Elsk din neste som deg selv!» Paulus sier m.a.o.: Ta inderlig del i det som skjer med din neste, som om det gjaldt deg selv, enten det er godt eller vondt! Slik at når din neste opplever noe godt, så gleder du deg. Og når han får en sorg, så sørger du. Det er slik det virker, når en elsker sin neste som seg selv. Det er klart nok for alle at det er dette Paulus mener. Likevel vet vi at dette å «glede seg med de glade» blir lettsindig misbrukt av en del haltende kristne, som om apostelen her skulle gi dem dekning for å delta i all slags verdslig og syndig lyst og glede. Og det er jo forferdelig å misbruke Den hellige Skrift på denne måten. Skriften lærer: «Dra ikke i fremmed åk med vantro! Hva samfunn har en troende med en vantro? Gå ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren (2Kor 6:14-17). Vi legger også merke til at Paulus ikke bare sier: «Gled dere med dem som gleder seg», men også: «gråt med dem som gråter». Da ser vi at her dreier det seg ikke bare om glede eller sorg, men at vi har omsorg og deltar i alt som møter vår neste. I v.13 taler Paulus om å dele ut «ettersom de hellige trenger». Men her taler han om vår generelle omsorg for alle mennesker og i alt som skjer med dem, i sorg eller glede. Bare vi ikke deltar i noe som i seg selv er synd.
Vi merker oss Herren Kristi eksempel når han gjorde sitt første under i et bryllup. Eller vi legger merke til hvordan han i kjærlighet og medlidenhet gav legemlig hjelp, og trøstet så mange, selv der han ikke fikk gi dem den evige gleden. Der finner vi sannheten i det Luther sier angående denne teksten, at vi troende kristne «generelt skal være tjenere for hele verden, og i alle forhold som hver enkelt står oppe i. For at vi (gjennom en slik kjærlighet) kunne lokke alle mennesker til evangeliet». Og så tilføyer han: «Er så noen glade, så skal ikke vi gå rundt med alvorstunge ansikter, som hyklere som på denne måten vil gi uttrykk for at de alene er vise og hellige, mens alle andre som ikke er like sure som dem, er dårer og syndere. Nei, slik skal ikke de kristne være. Tvert imot skal deres glede smitte på oss, hvis ikke den grunner seg på noen synd». Dette er først og fremst viktig å tenke over. Men så må vi også alltid holde klart for oss hva som er det største og viktigste målet med omsorgen vår; at vi vil tjene denne sjelen for å «lokke menneskene til evangeliet».
Da må vi følge etter vår Frelsers eksempel. Alltid, når han var i bryllup eller satt tilbords hos fariseeren, talte eller gjorde han noe som skulle være til beste for sjelene. Hvis så vi alltid har det samme som mål, da kan vi nok også delta i mye som bare er menneskelig glede. Det kan være gårdbrukerens glede over en rik innhøsting, eller foreldrenes fryd over at et velskapt barn er født, osv. Når det altså går vår neste godt, enten det gjelder legeme, eiendom, omtale, eller annet som tilhører ham. For alt dette er jo Guds gaver, som han gleder menneskenes hjerter med (Apg 14:17). Ja, vi bør glede oss med vår neste som om det gode hadde skjedd med oss selv. Riktignok ser vi mange misbruke Guds gaver. Likevel er de i seg selv gode. Derfor bør vi ikke surmulende fordømme dem som får gavene. Dette er noe Kristi forbilde lærer oss. Men hender det derimot noe vondt med vår neste, med hans legeme, eiendom, omtale eller annet, da bør vi på den andre siden delta i sorgen, som om det hadde rammet oss selv. Dette ligger i ordene: «gråt med dem som gråter!» Hovedsaken er altså hele veien: «Du skal elske din neste som deg selv!»
Men å, for en falskhet som bor i det falne menneskehjertet akkurat her! Å «gråte med dem som gråter» kan nok en naturlig og medmenneskelig medlidenhet prestere. På samme måte kan vi nok også glede oss når noe har lykkes for en riktig kjær venn - hvis vi selv har opplevd det samme, eller noen ennå større lykke! Men kan vi glede oss utelukkende over noe en annen har oppnådd? Når noen som vi ikke har noe spesielt vennskap til, men likevel er vår neste, et dyrekjøpt menneske, får oppleve noe stort, en gave, en ære eller utmerkelse som vi ikke har - -? Når det altså går på å ganske enkelt glede seg på grunn av at vår neste er lykkelig, som teksten egentlig går på. Da kan det vel ofte bli så som så med denne gleden vår? Ja, da kan det vel dessverre også skje at vi kjenner på noe ganske annet; en viss sorg i hjertet vårt, bare på grunn av vår nestes glede og lykke.
Å, hva er nå dette for en sorg? Er det ikke selve den svarte misunnelsen - dette mest markerte motstykket til å elske sin neste som seg selv? For hvis du elsket din neste som deg selv, da skulle jo hans lykke bare være din glede, etter apostelens ord: «Om ett lem blir æret, gleder alle lemmene seg sammen med det». Hver enkelt som tror han er både god og from, må prøve seg på akkurat dette innfor Guds øyne! Men så må heller ikke hver enkelt kristen som kjenner på denne synden i seg, miste motet. Vi må igjen se hva Kristus har utslettet med sitt blod, og bare be Gud om hans Ånds gave; denne guddommelige kjærligheten som gjør at vi da virkelig elsker vår neste og «gleder oss med dem som gleder seg, og gråter med dem som gråter».
16: Ha samme sinn overfor hverandre! Trakt ikke etter det høye, men hold dere gjerne til de lave! Vær ikke selvkloke!
Her formaner apostelen til samdrektighet og ydmykhet i det medmenneskelige samfunn. Spesielt av sammenhengen har man her sett at det tales ikke om samdrektighet på det åndelige området, men i helt hverdagslige forhold. For både før og etter dette verset er Paulus opptatt med allmenne og menneskelige forhold. Dessuten har han allerede tidligere, i v.3-8, gitt sin formaning til ydmykhet og barmhjertighet på det åndelige området, når han lærte om de forskjellige gavene og kall i menighetens tjeneste. Så er det kanskje noen som mener at et slikt emne, som samdrektighet og ydmykhet i vanlige, jordiske forhold, ikke er et viktig nok emne for en apostels formaning, eller for opplyste kristne å være opptatt med. Men da vil vi nok snart få erfare noe annet i livet, bare vi ser de store fristelsene vi fører oss og andre inn i. Og dermed også fører skam over Jesu navn, nettopp på grunn av manglende ydmykhet og medmenneskelighet.
Derfor har heller ikke Herren selv sett dette som noe han ikke behøvde ta opp i sin forkynnelse. Han talte både om ydmykhet og føyelighet. I bergprekenen sier han f.eks.: «Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden», og i Luk 14:7-11 taler han om at vi ikke skal søke etter plassen øverst ved bordet. Vi skal ha klart for oss at den sanne kristendommen vil forme sine barn så de skikker seg rett og blir lykkelige i alt. Den vil føre oss til livet, så vi ikke skal sveve høyt oppe i innbilningen, og så, senere i livet få oppleve at vi mangler alt. Den rette kristendommen viser oss at vi bør være opptatt med «de ting som er sanne, de ting som er sømmelige, de ting som er rettferdige, de ting som er rene, de ting som er verd å elske, de ting som det tales vel om..» Derfor har Paulus også tidligere i kapitlet talt om slike ting som kan synes å være mindre viktige, f.eks. i v.10 om hvordan kristne skulle «være fremst i dette å vise de andre ære». Hvis vi altså ikke bryr oss om formaningene i disse mindre anselige forholdene, kan vi påføre både oss selv og andre mye ondskap, så det bare blir kiv og stridigheter som ikke hører hjemme blant kristne. Og så sier apostelen konkret:
Ha samme sinn overfor hverandre! Dermed vil Paulus ha sagt: En kristen skal ikke være selvopptatt og selvsikker i sin omgang med andre, så han vil at alt skal gå etter hans eget hode. Han bør også la de andre slippe til med sin oppfatning og sine meninger, der dette ikke konkret strir mot Guds ord og vilje. I verset foran lærte vi å ha så inderlig omsorg for vår neste at vi i alle ting som i seg selv er uskyldige «gleder oss med dem som gleder seg, og gråter med dem som gråter». På samme måte bør vi i alle medmenneskelige spørsmål vise omsorg og hjelpsomhet, og gjerne gi etter for en annens forstand og mening. For ellers vil vi bare egge til strid og uenighet. Samme lærdom gir apostelen oss også i v.18 når han sier: «Hvis det er mulig, og så langt det står til dere, skal dere leve fredelig med alle mennesker!»
Her er apostelen opptatt med en særdeles sterk legning i alle menneskers natur, nemlig selvopptatthet og selvsikkerhet. Vi finner dette allerede hos de små barna. Straks de begynner å tale, viser det seg en tendens til ensidighet og krangel. Og så ser vi over alt der mennesker ferdes, hvordan det gamle ordtaket går i oppfyllelse: «så mange hoder der er, så mange meninger oppstår». Alle tror deres forstand og oppfatning er den beste. Hvis vi da følger vår naturlige legning, og alltid vil kjempe for vårt eget standpunkt, kan det jo ikke unngåes at det blir en uavlatelig strid og uenighet i verden. Derfor er det jo gitt særdeles stor nåde og visdom hvis en kristen også på dette området tar imot lærdom. At en tidlig lærer seg til også å gi etter for andre, og heller stiller seg kritisk overfor sin egen forstand og meninger, enn alltid å kjempe for disse.
Dette er da den generelle lærdommen Paulus vil gi oss her. Men hvis den legningen i vår natur som vi her snakker om, virkelig ligger så dypt rotfestet i vår natur, da må vi jo innse at den også vil gjøre seg gjeldende på åndelige områder. Derfor er det om å gjøre at vi først og fremst tar til oss de mange formaningene til åndelig samdrektighet, som vi finner i apostlenes brever. Men selvsagt kan vi ikke alle se like klart i hvert enkelt åndelig spørsmål. Og det virker da like sikkert også inn på samdrektigheten. «Vi kjenner stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis» sier Paulus (1Kor 13:9). Men vi skal likevel «legge vinn på å bevare Åndens enhet i fredens bånd». D.v.s. at vi, som med en fast lenke av fred, kjærlighet og omgjengelighet, skal holde fast ved den enhet som Ånden har virket mellom oss. Først og fremst fordi vi jo står last og brast om alle de helt vesentlige tingene vi har felles, vi som i Kristus «er ett legeme og én Ånd» m.m. (Ef 4:3-6).
Denne enhet i Ånden og i tale (1Kor 1:10) er jo helt avgjørende. Så, hvis noen synes de har en klarere forstand enn alle andre, og på grunn av denne sin forstand oppfører seg så det blir uro og splittelser blant dem som er blitt frelst og forenet i Kristus, så gjør de dermed mye mer vondt enn om de hadde beholdt sine meninger for seg selv. Ja, i det fjortende kapitlet skal vi lære at selv om det var en virkelig sannhet du kjempet for, så kan du komme til å kjempe på en måte som gjør at sjelene føres bort fra «den enfoldige troskap mot Kristus». Og da har du «ødelagt den som Kristus døde for», som apostelen sier (Rom 14:15), og «din kunnskap har ført til at den svake bror går fortapt» (1Kor 8:11). Den åndelige samdrektigheten, og det at Guds barn holder fast ved den enfoldige troskapen mot Kristus, er altså så viktige. Og du må heller alle dine livs dager tie og «ha din tro for deg selv framfor Gud» (14:22), enn at du skulle komme til å ødelegge disse grunnpilarene i et åndelig samfunn.
Men farene for at samdrektigheten skal bli uroet, er langt større og mer hemmelighetsfull enn vi aner. Og dette er akkurat årsaken til at apostlene så titt og alvorlig formaner i dette emnet. De sier f.eks.: «Nå formaner jeg dere, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere alle fører den samme tale, og at det ikke må være splittelser blant dere», og «Ha det samme sinn, lev i fred med hverandre! Og kjærlighetens og fredens Gud skal være med dere!» (1Kor 1:10, 2Kor 13:11, konf. Rom 15:5, Fil 2:2, 4:2). Slike formaninger til åndelig samdrektighet må vi altså aldri glemme. Men, som vi har vist tidligere, så har Paulus i tillegg til disse formaningene også formant til enhet og fred i vår medmenneskelige framferd. Med henblikk på dette tilføyer han nå noe som også viser hva som er de viktigste kildene til uenighet og strid.
Trakt ikke etter det høye, men hold dere gjerne til de lave (ordrett: «utan låter eder med bortföras av de ringa»). Her skjuler den ene kilden seg, til uenighet og strid; dette å trakte etter det som står høyt i kurs. Det kan være ære, anseelse og rikdom. For da får vi snart problemer med noen som står i veien for at vi kan klatre oppover. Apostelen Jakob sier: «Hvor kommer krigene og stridighetene blant dere fra? Kommer de ikke fra lystene deres, som fører krig i lemmene deres?» (Jak 4:1 konf. 1Tim 6:9). Hvis vi altså vil beholde fred og enighet, må vi ikke samtidig strekke oss etter noe som ligger høyere enn det Gud har gitt oss. Isteden skal vi være beskjedne, holde oss «til de lave», ja slik apostelens uttrykk altså egentlig lyder: «låta oss med bortföras» d.v.s. bli trukket inn blant «de lave» og ubemerkte forholdene i livet. Så smaker kanskje disse ikke akkurat vår natur. Men husk da bare på at livets reise er så kort, og er snart slutt. Og livets farer er også alltid størst høyt oppe, «det blåser på toppene». I «de lavere dalstrøk» er det mer stille og trygt. «Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning» (1Tim 6:6).
Vær ikke selvkloke! Her skjuler den andre kilden seg, til all uenighet; innbilningen om at en er mye klokere enn andre. Selv om vi så at vår tekst egentlig sikter mot uenighet på verdslige områder, må vi alltid huske at også de åndelige splittelsene alltid oppstår på samme måten: Enkelte mennesker blir angrepet av den sykdommen at de tror de er særdeles opplyste. Ja, de anser seg t.o.m. mer kloke, viselige og klarsynte enn hele den øvrige troende menigheten. Hvis det ikke hadde vært tilfelle, ville de jo sikkert latt seg overbevise om at uansett hvor klart de mente deres egen oppfatning var den eneste rette, så kan dette være noe de selv innbiller seg. Når altså hele den øvrige troende menigheten under mye bønn og påkallelse likevel har fått en annen oppfatning av Skriften. Hvis kirken eller dens lærere framholder en mening som strir mot den klare, utvetydige bibelteksten (som vi jo ser de vantro og forfalne kirkene gjør), da er det rett å ta avstand fra slike meninger, og isteden følge Bibelens klare ord.
I spørsmål hvor hele den troende, levende menighet (og her snakker vi ikke om den store vantro massen) er enig om sannheten - da å kaste inn sin spesielle og avvikende mening, eller en mening noen har som er brutt ut fra forsamlingen, det må jo ganske visst være å forakte apostlenes formaninger til samdrektighet. Da er en virkelig «selvklok». Tenk på hvordan det ofte går med skrifter fra de mest levende og trofaste Guds menn kirken har hatt, skrifter som i mange hundre år har vært prøvet og godtatt over hele kristenheten. Så dukker det gang på gang opp enkeltpersoner som plutselig synes de ser noe ganske annet, noe som er mye riktigere. Og så kaster de straks alle de gamle skriftene overbord som ubrukelige. Her kunne det virkelig være på sin plass med apostelens formaning: «Vær ikke selvkloke!»
Så er da også denne selvklokskapen en kilde til utallige stridigheter på verdslige områder. Der er alltid noen som vil korrigere det andre tenker, taler og gjør. Men slike kommer jo alltid i konflikt med alle mennesker. De splitter all enighet og fred, og står tilbake som dem som vil være klokere enn alle andre. Dette er en motbydelig innbilningssykdom, og er spesielt ødeleggende for en kristen, som tvert imot burde likne sin Herre, han som var «ydmyk av hjertet». Kort sagt er det ikke blant alt vondt noe som er så farlig som hovmodet. Derfor ser vi også Paulus taler om dette ondet både oftere og sterkere enn om noe annet. Han talte mot hovmodet med de mest alvorlige advarslene i forrige kapittel v.12-25. Likeså i begynnelsen av det kapitlet vi nå har foran oss, v.3. Der har han en vekkende innledning: «I kraft av den nåde som er gitt meg, sier jeg til enhver som er iblant dere at en ikke må tenke høyere om seg selv enn en bør tenke». Måtte så Gud i sin nåde bevare sine barn fra dette farligste ondet, hovmodet, som også bringer alt annet vondt med seg!
17: Gjengjeld ikke noen ondt med ondt! Legg vinn på det som er godt overfor alle mennesker!
Gjengjeld ikke noen ondt med ondt! Her fortsetter apostelen med å formane til et godt og kristent liv menneskene imellom. Og her tar han opp en tendens som sitter ganske dypt i vår natur; tendensen til å gjengjelde ondt med ondt. Denne tilbøyeligheten er så sterk hos oss at selv de som har en mer mild og forsiktig natur, likevel når de blir forulempet, kjenner trangen til å gjengjelde. F.eks. etter å være rammet av vonde ord, gi tilbake «med samme mynt». Eller fordi noen én gang avviste oss i noe vi trengte hjelp til, da selv å avvise dem ved neste korsvei, osv. Ja, dette er en så allmenn og mektig trang i vår natur, at det er bare Guds nåde, bare Kristi kjærlighet utgytt i våre hjerter som kan ha mulighet for å tømme ut og rense dette hevnens beger. Og likevel kommer det nok ikke til å skje uten at vi våker, kjemper og ber.
Her kunne så noen stusse litt, og mene at så onde er de da tross alt ikke. Noe så grovt som et slags hevnbegjær tror de da ikke finnes i dem. Men bedra ikke deg selv! Du hevner vel ikke verken med hånden eller med andre grove gjerninger. Men hvordan går det med tungen, «den er en ustyrlig ondskap, full av dødelig gift» (Jak 3:8). Hvis du får rede på at noen har sagt noe vondt om deg, - er du da ikke fristet til selv å si noe vondt om dette menneske, som gjengjeld? Selv om det kanskje skjer i fine og listige former, så maler du et skrekkelig bilde av denne personen. Å, for en giftig ondskap Herrens øyne da får se! Og er ikke dette nettopp å «gjengjelde ondt med ondt»? Vi kan ikke bortforklare at dette hevnens beger står som en av de sterkeste tilbøyelighetene vi har i vår natur. Derfor finner vi også svært ofte formaninger på dette området i Guds ord (se f.eks. 1Tess 5:15, 1Pet 3:9, Mat 5:39).
Men så blir det viktige spørsmålet; hvordan skal vi kunne stå imot så sterke krefter? Vi har ofte nevnt de vanlige midlene i alle fristelser; særlig bruken av Ordet, våke, be og kjempe. Særlig mot denne sterke makten i vår natur (til å gjengjelde ondt med ondt) har vi ett spesielt kraftig middel. Det er at vi stadig dypere og dypere lærer å kjenne vår egen ondskap og vår store skyld innfor Gud, og samtidig får beholde troen på at vi i Kristus Jesus eier hans konstante miskunn over oss. Hvis du fristes til å bli opptatt med din brors ondskap, så drives du straks til å gjengjelde på et eller annet vis. Kanskje det ikke skjer på noen verre måte enn med et tvert oppsyn eller et lite bittert ord. Men vær da snar til å vende blikket mot dine egne mange og store synder mot Gud, og tenk på hvordan han hver eneste gang gjerne vil tilgi deg! «Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger» (Sal 103:10). Ikke med ondt, nei, ikke en gang med sin rettferdige dom gjengjelder Gud overfor oss. Tvert imot lot han sin egen elskede Sønn dø for oss syndere, mens vi ennå var fiender og ugudelige (kap.5:6-10).
Skulle da ikke denne Guds inderlige miskunnhet også bevege oss til å tilgi vår neste? (Ef 4:32, Kol 3:12-13). Men hvis dette ikke skjer. Hvis vi bare fortsetter å hate vår neste, vil hevne oss og ikke vise miskunn, da har Herren Kristus sagt at da skal også vi stå overfor en dom uten miskunn (se Mat 18:23-35, 6:14, konf.Jak 2:13). Det er altså ikke nok med tanker og ord, men at vi virkelig gjør det Kristus lærer. At vi tror hans nåde og elsker vår neste. Ja, følger etter Kristi eksempel. «Da han ble hånet, hånte han ikke igjen. Da han led, truet han ikke» (1Pet 2:23). Vi kan ikke gjøre dette fullkomment, som han. Men vi må alltid øve oss i dette. «Se til», sier Paulus, «se til at ingen gjengjelder ondt med ondt» (1Tess 5:15). Ja, i dette forholdet kreves det virkelig at vi må «se til», passe på, være opptatt med..... For dette hevnbegeret søker seg opp mange skjulte framkomstveier. Særlig kan det som sagt skje med en listig og giftig tunge. Når en ikke kan ramme et menneske på noen annen måte, så kan et ord være nok til å svartmale denne personen for andre. Å, hvor mye elendighet, vondskap og selvhevdelse som blomstrer, bare på grunn av bevisst giftige ord blant menneskene! Hvis dette også skjer innen de kristnes flokk, og de som står utenfor blir oppmerksomme på dette - tenk da for en skam og for et anstøt dette må føre over kristennavnet! Det ser ut til at det må være akkurat dette Paulus tenker på, når han nå fortsetter slik:
Legg vinn på det som er godt overfor alle mennesker! Ordet som er oversatt med «godt» betyr egentlig vakkert, prydelig, og dermed også edelt eller «vakkert i moralsk forstand». Her vil apostelen dermed ha sagt: Legg vinn på det gode overfor alle mennesker, i samme ånd som når du av hjertet tilgir, istedenfor å gjengjelde ondt med ondt. Det samme tar apostelen opp i 1Tess 5:22: «Avstå fra enhver form for ondskap!» I alle menneskers øyne må det jo framstå som noe ondt, når vi gjengjelder ondt med ondt. Men i samme grad vil det jo også være vidunderlig for mennesker å få se konkret bevis på en seirende kjærlighet, når noen bare gjør alt mulig godt mot en som er hans uvenn. For dette står jo i så skarp kontrast til all menneskelig natur. Men dermed lyser det også desto sterkere opp som det det virkelig er: et guddommelig verk på jord.
Og derfor er det også spesielt gjennom et slikt verk vi etter Kristi ord kan bli mer lik Gud. For straks han har sagt: «Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere», så tilføyer han: «Slik skal dere være som barn av deres Far i himlene. For han lar sin sol gå opp over onde og gode, og han lar det regne over rettferdige og urettferdige» (Mat 5:44-45). Tenk at det virkelig er noen som allerede her på jord likner Gud selv, på samme måte som barn likner sin far - ! Det må i sannhet være herlig å få se dette blant oss.
«Det som er godt overfor alle mennesker» sier Paulus. Vanligvis kan ikke verden se eller verdsette det hellige. Tvert imot forkaster de heller den mest hellige nidkjærhet som noe vondt. Men når Gud gjennom sine barn virker så stor miskunnhet mot dem som gjør oss vondt, ser vi derimot at verden, i alle fall til en viss grad verdsetter dette. Som sammenhengen også viser, er det derfor først og fremst om slike barmhjertighetsgjerninger Paulus sier: «Legg vinn på det som er godt overfor alle mennesker!» Men så gjelder dette dessuten selvsagt også alt det Guds ord taler om hvordan de kristne skal være. Paulus sier f.eks. i Fil 4:8: «For øvrig, brødre, det som er sant, det som er sømmelig, det som er rettferdig, det som er rent, det som er verd å elske, alt som det tales vel om, om det er et ærbart liv, og om det er noe som er verd å bli rost, så legg dere alt dette på sinne!».
Det samme taler han om i 2Kor 8:21: «Vi vil gjerne legge vinn på det som er ære verd, ikke bare i Herrens øyne, men også i menneskers øyne». Dette gjaldt nok først og fremst hvordan de skulle forvalte gavemidlene til de fattige. Men det er samtidig også en allmenn regel, slik vi så det av ordene: «Avsky det som er ondt» (sv: Avhållen eder från allt slags ont»). Av dette skal vi så lære at en kristen ikke alltid bare kan overse hvordan andre mennesker bedømmer ham. Han kan ikke bare si at «når jeg har en god samvittighet, bryr ikke jeg meg om hva andre måtte mene om meg».
Dette kan vel i enkelte tilfeller være riktig, men slett ikke i alle. At verden kaller det gode ondt, og avviser at Gud har virket noe som helst i deg; din omvendelse, din tro og bekjennelse, det må vi selvsagt alltid ta avstand fra. Men her er det tale om det som er «godt overfor alle mennesker» - altså en vurdering etter det som etter allmenn oppfatning er godt eller vondt, eller etter den loven som er skrevet i vår samvittighet. Det som synes å være i strid med dette, bør vi selvsagt ikke gjøre. Noe ganske annet er det når det enkelte menneske på grunn av egne spesielle holdninger eller misunnelse erklærer noe for vondt, som ikke etter allmenn oppfatning er det. Som f.eks. når fariseerne klandret Herren Kristus at han styrket sine utmattede krefter med vin. Men se hvordan han da selv reagerer på dette! Han forteller selv at de kalte ham for en «storeter og vindrikker» (Luk 7:34). Likevel fortsatte han helt til hans siste kveld å «drikke av vintreets frukt». For her dreide det seg ikke om svake sjeler som kunne ta anstøt. Her var det fiendtlig innstilte fariseere som bare søkte etter noe de kunne laste ham for. Når vi derimot står overfor svake sjeler som kan komme til å lide på grunn av vår bruk av ellers uskyldige ting, da lærer apostelen at vi for kjærlighetens skyld ikke skal gjøre det som kan bli til anstøt for dem (se kap.14:14-22, 1Kor 8:10-13).
18: Hvis det er mulig, og så langt det står til dere, skal dere leve fredelig med alle mennesker!»
De kristne bør være gode, saktmodige og rettskafne mennesker. De bør aldri gjengjelde ondt med ondt. De bør legge vinn på det som er godt overfor alle mennesker. Ja, «hvis mulig, og så langt det står til dem, leve fredelig med alle mennesker», det være seg de som tror og de som ikke tror, jøder og hedninger. Slik er sammenhengen her. Dette attende verset handler altså om at vi skal ha en medgjørlig og fredens holdning i alle medmenneskelige forhold. D.v.s. i alle de spørsmål der vi ikke for sannhetens skyld, i troskap mot Kristi sak og til beste for sjelene, må ta standpunkt mot noen. For det er jo selvsagt langt fra apostelens mening at vi skal gi etter i noe som berører vår tro. Vi må aldri la sannheten, Kristi ære og sjelenes vel, bli ofret for selv å ha fred og vennskap med alle mennesker. Og denne begrensningen i sin formaning har da også Paulus gitt med ordene: «Hvis det er mulig».
Hvis det er mulig. Det vil altså ikke alltid være mulig å ha fred med alle mennesker, hvis vi er trofast mot Gud og sannheten. Dette var også Davids erfaring. Han sier: «Jeg vil bare ha fred. Men når jeg taler, vil de ha krig» (Sal 120:7). Hele verden strir mot Gud og hans rike. Hvis jeg da trofast vil bekjenne min tro på Kristus, vil det være uunngåelig å komme i strid med mennesker. Det sa også Kristus sterkt og avklarende med disse ordene: «Tror dere at jeg kom for å skape fred på jorden? Jeg sier dere: Langt ifra, heller splittelse. Fra nå av skal fem i ett hus være splittet: tre mot to og to mot tre. Far skal ligge i strid med sønn og sønn med far, mor med datter og datter med mor, svigermor med sin svigerdatter og svigerdatter med sin svigermor» (Luk 12:51-53). Derfor sier han også videre: «Ve dere når alle mennesker taler vel om dere!» (Luk 6:26). Her ser vi klart falskheten i kristendommen hos dem som alltid tilpasser seg alle mennesker, så de aldri kommer opp i noen strid på grunn av at de vil følge Jesus. Slike mennesker anklager som regel de troendes nidkjærhet. De sier at hvis de kristne hadde mer visdom og ydmykhet, så ville de også kunne gå sammen med verden.
Slike mennesker burde minne seg selv om at verden aldri kunne akseptere Herren Kristus, den eneste fullkomne, som var «mild og ydmyk av hjertet». Og han kunne aldri leve i fred og vennskap med de vantro. Selvsagt kan kristne mennesker også feile i dette med den rette visdom, i ydmykhet og kjærlighet. Men at de, samtidig som de er trofaste mot Kristi sak, også fullt ut skulle kunne aksepteres av verden, det strir mot sannheten. Nei, dere troløse, «vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud?» (Jak 4:4). Her ser vi altså den konstant uunngåelige årsaken til strid. Men Paulus sier videre:
så langt det står til dere, skal dere leve fredelig med alle mennesker! Er det virkelig for Kristi skyld og på grunn av verdens fiendskap mot sannheten, dere er kommet opp i strid, da la det ikke bekymre dere! Pass bare godt på, du kristne bror, at det ikke finnes noen kjødelig årsak til striden, i deg. At det ikke er din egne natur, noen tverrhet, kritisk ånd e.l. som gjør dette. Men å finne slike ting hos oss selv, det er temmelig vanskelig. Det skyldes vår egenkjærlige natur, som alltid vil skyve skylden over på andre. Men der er likevel én måte du har mulighet for å oppdage en kjødelig grunn til at du stadig er i konflikt med mennesker. Det er at du legger merke til hvordan det står til med kjærligheten i måten du taler på. Kommer du ofte i konflikt på grunn av snakk som ikke er drevet fram av kjærlighetens uro for sjelene, og med bønn om velsignelse? Er det snakk som glir uhemmet over leppene dine, da har du grunn til å undersøke om det er noe kjødelig som driver deg. At du har en iver etter å skulle rette på alt som er urett, er ikke bevis nok for at du drives av kjærlighet.
Men når du er opptatt med å be for dem du taler til, og stadig er på vakt om du selv skulle mangle vesentlige ting for at din tale skulle nå inn, - det vitner om at det er det hellige som driver deg. Måtte Gud åpenbare vårt eget hjertes mange farlige påfunn! Mange blir ulykkelige martyrer i konstant ufred med mennesker bare på grunn av sin egen vanskelige natur, sin selvopptatthet og en ustyrlig tunge. Derfor sier også apostelen Peter på samme måte som David: «Den som vil elske livet og se gode dager, skal holde sin tunge borte fra ondt, og sine lepper fra å tale svik....Han skal søke fred og jage etter den» (1Pet 3:10-11, Sal 34:13-15).
Men uansett hvor føyelige og vennlige vi er, vil det aldri være mulig for oss alltid å ha fred med alle mennesker. Og det er ikke bare fiendskapen mot Kristus, men også mange jordiske forhold som gjør at vi får problemer med mange stridslystne mennesker. Det er det som er bakgrunnen for at Paulus bruker denne formuleringen: «Hvis det er mulig,...skal dere leve fredelig..» Om altså andre mennesker angriper deg, din person, din eiendom, ditt rykte, må du ikke selv stride, eller åpne opp for strid. Du må overlate saken til den trofaste og allmektige Fader, som alltid tar seg av de elendige og fattige i ånden. Derfor sa også Herren Kristus: «Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden». Den som alltid selv vil kjempe for sin rett, må lide mye, og miste mye. Lykkelige er de kristne som tror på sin himmelske Fars omsorg, så de overlater til ham å føre saken deres. Hvis jeg vil selv forsvare min sak, er det bare rettferdig når Gud helt og fullt overlater det alt sammen til meg selv. Men da går det også alltid galt. Hvis jeg derimot overlater saken til Gud, da blir den hans, da skal han forsvare den. Og da gjør han det alltid på beste måte. Dette har David talt mye om i Salmene sine, f.eks. den trettifemte, trettisjuende, førtifjerde og femtiåttende m.fl. Og dette taler også Paulus om i følgende vers.
19: Dere kjære, ta ikke hevn selv, men gi heller rom for vreden! For det står skrevet: Hevnen er min, jeg vil gjengjelde, sier Herren.
Her stiller Paulus opp mot hverandre; Guds rettferdige vrede og hevn - og vår ugudelighet når vi hevner oss selv. Der antyder han det vi nettopp har sagt; at hvis vi lar Gud beskytte oss, vil han også ha omsorg for oss i alle ting. Han vil hevne all urett som rammer oss, og skaffe oss rett. Men hvis vi hevner oss selv, da går vi foran Gud, og har tatt saken i egne hender. Og da får vi greie oss selv! Vi ser dette gjennom ordvalget. Paulus stiller opp mot hverandre: Guds hevn - og vår hevn, og sier: «Ta ikke hevn selv, utan lämnen Guds* vrede rum». Paulus sier ikke at den urett vi har lidd ikke skal bli hevnet. Han vil bare Gud skal få være den suverene majestet, og få bli dommeren for alle mennesker. Derfor må vi ikke trenge oss inn i hans embete med selv å ta oss til rette. Herren vil være alene som konge og dommer over sine skapninger.
*
At her menes Guds vrede (selv om ordet «Guds» ikke anvendes i gr.teksten) er helt klart gjennom fortsettelsen: «For det står skrevet: Hevnen er min, sier Herren». Og når han taler om Guds vrede, eller rettferdige hevn, bruker Paulus ofte å utelate ordet «Guds», og bare sier «vreden» (se Rom 5:9, 1Tess 1:10, 2:16). Og under enhver omstendighet må en jo forstå at det er Gud som er den rette dommeren, og den som skal hevne.
For det står skrevet: Hevnen er min, jeg vil gjengjelde, sier Herren (5Mos 32:35). Disse ord fra Herren burde i sannhet for alltid gjøre slutt på all vår hevnlyst. Den store Gud vil jo være den som hevner oss. Da burde vi jo heller frykte så alvorlig for hans vrede, at vår vrede ble vendt til inderlig barmhjertighet og forbønn for våre fiender. Vi ser jo hvor høyt Herren elsker sine barn og venner. Han sier jo at «den som rører ved dere, rører ved hans øyesten» (Sak 2:12). Vi ser den brennende nidkjærhet han våker over dem med, så Kristus selv har uttalt at «til og med alle hårene på hodene deres er telt». Og det innebærer jo også at Gud ser den mest skjulte ondskap og ubarmhjertighet som noen kan ramme oss med. I tillegg vet vi hvor grusomt det kan komme til å skje, når Guds egen vrede og straff rammer noen.
Men da burde vi i sannhet bare bli stille og be: Gud, vær oss alle nådig! Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere! For når Gud hjemsøker den som har gjort deg urett og ondt, da går det langt verre for seg enn du kanskje selv skulle ønske. For vi må aldri glemme at den som påfører oss uforskyldte lidelser, har ikke bare gjort dette mot oss, men i ennå større grad mot Herren Gud, han som har langt større omsorg for oss enn vi har selv. Og da er den som plager deg straks under Guds vrede - og Ham vil han aldri kunne rømme for. For det er ennå ingen menneske som har kunnet unnslippe Herren Gud!
Étt er sikkert; hvert enkelt menneskes forhold til synden er det ingen som vil kunne rømme fra, - det kommer Guds allmakts fullkommenhet til å sørge for. Synden kommer alltid, på en eller annen måte, til å innhente synderen - enten her i livet, eller i evigheten. Her i livet enten i omvendelsens sønderknuselse over synden og delaktigheten i Kristi lidelser, eller også som straffens og hevnens smerte. Hvis synderen her i livet blir omvendt og får del i Kristi lidelse og soning for synden, da vil han ikke måtte gjennom den rette straffen for synden. For denne har rammet Stedfortrederen; Kristus. Men angerens og tuktens lidelse vil han nok få erfare. Hvis derimot dette ikke har skjedd, da kommer alltid Guds vrede til å ramme ham. Her i livet skjer det da ofte på en måte så vi ikke alltid ser det som straff for synden. Det kan være gjennom «vanlige» ulykker, sykdom, hungersnød, brann, oversvømmelser, krig o.s.v. Men av og til skjer det også på en slik måte at selv vi mennesker tydelig kan se Guds rettferdige straff gjennom det som skjer.
Et menneske som har terrorisert de svake; enker og faderløse barn, og urettmessig tilranet seg andres eiendom, rammes f.eks. av markerte ulykker, og han ender i den usleste fattigdom og elendighet. Vi ser dem som har bedratt, løyet på mennesker og fratatt dem deres gode navn og rykte, selv faller i åpenbar skam og vanære. Eller vi ser en som har påført mennesker hjertesår for hele livet, uten å kunne rammes av det offentlige rettsvesen, likevel selv til slutt ender opp i fysiske eller psykiske tilstander ingen ville unne ham, ja, iblant i selvmord, osv.
Men hvis det ikke skjer her i livet, at Gud hevner misgjerningen, da venter hans rettferdige hevn i den forferdelige evigheten; «den kommende vrede». Og når du har dette klart for deg, hvordan kan du da bære på noe vondt i hjertet ditt, mot din uvenn? Kan du da gå med hevntanker mot ham, når du vet at så stor Guds vrede alt står over ham? Burde du ikke da heller gripes av inderlig medlidenhet med ham, og be for ham, at han må bli omvendt! Dette er tanker vi må ta inn over oss. For den store og forferdelige Herren sier: «Hevnen er min, jeg vil gjengjelde».
Dette holder Paulus nå fram for oss, for å ta alvorlig fatt i og kvele vår sterke tilbøyelighet til ondskap, og til selv å ta hevn. Tidligere har han sagt: «gjengjeld ikke noen ondt med ondt!» Han har formant oss til tvert imot å legge vinn på det som er godt overfor alle mennesker. Ja, hvis det er mulig, og så langt det står til oss, leve i fred med alle mennesker. Likevel har han altså her igjen talt til oss på en måte som burde bevege det hardeste hjerte, om aldri selv å ta hevn. Ikke bare begynner han med den inderligste innledningen: «Dere kjære!». Men formaner oss så til ikke å trenge oss inn på den allmektige Guds suverene dommerembete, det som han selv omtaler slik: «Hevnen er min, jeg vil gjengjelde». Og dette burde sannelig være nok til at ingen som selv vil være en kristen, skulle bære på den minste hevn eller uvilje mot en feilende medtjener - hvis en altså selv lever utelukkende på Guds miskunnhet, og hvert eneste øyeblikk trenger Guds tålmod.
Men taler så også denne formaningen om at en kristen aldri skal ta opp med landets myndigheter noen som helst urett han har lidd? At dette ikke er apostelens mening blir vi nok tilstrekkelig overbevist om i de første versene av neste kapittel. Etter denne formaningen om ikke selv å ta hevn, taler Paulus der nettopp om øvrigheten. Der lærer han at øvrigheten «er Guds tjener for deg til det som er godt», og at «øvrigheten ikke bærer sverdet for ingenting. For den er Guds tjener, en hevner som skal bringe vrede over den som gjør det onde». Det er altså bare det selv å ta hevn, apostelen taler mot. Men når altså hevnen også kan utføres ved å overlate det til øvrigheten, må hver enkelt kristen prøve dette innfor Gud: Hvorfor han anmelder en liten urett til myndighetene. Er det for å hevne - eller bare for at myndighetene skal bli satt i stand til å utføre sitt embete; som er å sørge for rett til fornærmede og å straffe ugjerning. For vi innser jo at hvis ingen anmelder ugjerninger, kommer øvrigheten til å bære sverdet forgjeves. Da gis rettferdigheten og ondskapen fritt spillerom, og det ville jo være en stor ulykke for hele samfunnet.
Det er altså i kjærlighet og ærbødighet for hvordan Gud styrer, vi skal anmelde det onde. Hvis vi så får rett, er det Gud vi skal takke. Får vi ikke rett, skal vi innse at nå er det tid for å lide i stillhet og ydmykhet. Og alt dette ser vi gjennom Kristi eksempel. Når han stod for domstolen og ble slått av en rettsbetjent, appellerte han til retten når han sa: «Hvis jeg har talt ondt, så vitne da om det onde. Men hvis det er sant, hvorfor slår du meg da?» Men når domstolen gjorde den mest forferdelige urett mot ham, og overlot ham til å dø, da led han stille, som et lam. Det samme gjorde Paulus. Først anket han sin sak inn for keiseren. Senere led han ydmykt martyrdøden. Det som kreves hele veien er bare et kristent sinn som av hjertet forlater, og ikke tar hevn, men overlater hevnen til ham som dømmer rett. Og så fortsetter Paulus med å tale om hvordan dette tilgivende og ydmyke sinn skal vise seg i handling.
20: Derfor, hvis din fiende er sulten, gi ham mat. Hvis han er tørst, gi ham å drikke! For ved å gjøre det, samler du glødende kull på hodet hans.
Hvis din fiende er sulten, gi ham mat ... Du skal være så langt fra tanken på å skulle hevne deg, eller i det hele tatt bære på onde tanker om din fiende, at du tvert imot på alle måter hjelper ham. I kjærlighet skal du gjøre alt godt mot ham, når du ser han trenger noe. Å gi ham mat og drikke når han er sulten eller tørster, er bare eksempler på den hjelp vi alltidskal gi dem. Når du altså ser han mangler noe, eller trenger annen hjelp, så hjelp ham som om han var din gode venn. Først da beviser du at du virkelig har tilgitt ham hans ondskap, og har overlatt hevnen til Gud. Og en slik omsorg vil merkes, når du ikke gjør dette for å bli lagt merke til, eller gjør det på noen sårende måte. For dette er en så guddommelig kjærlighet, og så fullstendig fremmed for all menneskelig natur, at det ikke er noe som kan smelte din uvenns hjerte så sterkt, og vende det til anger og vennskap med deg. Det er dette avslutningen på verset sikter til:
For ved å gjøre det, samler du glødende kull på hodet hans*. Din fiende vet meget godt hvordan han har oppført seg mot deg, har forsøkt å skade både din eiendom og ditt rykte. Men når dette mennesket opplever at du slett ikke bærer på noe fiendskap mot ham, men tvert imot i hjertelig kjærlighet bare gjør alt mulig godt mot ham, da kan han vanskelig unngå å kjenne en brennende smerte av anger og skam. Ja, det kan bli som en ild i hjertet hans, så han ikke vet hvor han skal gjøre av seg. Da vil han bli oppbrakt over seg selv, vil erkjenne sin ondskap og kanskje bli din beste venn. Og dette er virkelig noe som behager Gud, forsoningens og kjærlighetens Far. På mange forskjellig vis vil han lønne dine kjærlige anstrengelser. Vår tekst er tatt fra Ord 25:21-22, og det er nok nettopp dette Salomo har tenkt på, når han sier disse ordene: «Sulter din fiende, så gi ham brød å ete. Tørster han, så gi ham vann å drikke! For da sanker du glødende kull på hans hode, og Herren skal gjengjelde deg det».
*
Å «samle glødende kull på hans hode» er et østerlandsk bildespråk. Det taler om å påføre noen en gjennomtrengende og uutholdelig smerte. Det finnes arabiske ordtak hvor det f.eks. heter «Kull i hjertet», «Ild i leveren» o.l. Men i det ordtaket vi har for oss siktes det bare til en velgjørende smerte; angerens, - ikke en smerte som påføres i tillegg til straffedommens smerte, som noen har ment. Og hvis det var meningen å gjøre noe med den hensikt å legge ny straff til den dommens straff som venter, så var vi igjen ute med en hevn, som jo forbys. Nei, her tales det om hva vi skal gjøre i virkelig kjærlighet, istedenfor å hevne oss. At Herren Gud sikkert straffer ennå strengere den som også forakter vår kjærlighet, er en helt annen sak vi ikke må ha i tankene når vi gjør godt.
«Herren skal gjengjelde deg det». Først vil du oppleve den gjengjeldelsen at fienden din blir din venn. Så vil du oppleve det store i at det ødeleggende og pinefulle fiendskapet forvandles til kjærlighet og fred. Og slik kan Gud også på mangfoldige andre måter gjengjelde dem som lyder ham og gjør hans vilje. Her ser vi da bare på hvor herlig det er å bli forlikt og venner. Men vi må jo erkjenne at dypest sett så ligger det nettopp i dette en særdeles rik gjengjeldelse for all den selvfornektelse og kamp mot hjertets ondskap som måtte til før forlikelsen og freden var et faktum. Hvem kjenner vel all den kval og lidelse menneskene på begge sider opplever, når de ligger i fiendskap med hverandre? Når så fiendskapen er slutt, når to uvenner rekker hverandre forsoningens hånd og blir bestevenner, da er jo dette et syn som kan fryde englene.
Men når det da ligger så mye lidelse i uenighet og fiendskap, og så mye herlighet og glede i forsonlighet og vennskap - hvorfor velger da ikke alle mennesker det siste, og snur ryggen til det forferdelige hatet og hevnlysten? Jo, det ville vi nok alle gjort - - hvis det ikke hadde vært for den altfor mektige ondskapen i hjertene våre. Her kreves det en hard strid mot vår egen ondskap. Det er her slaget vil stå, om vi seirer eller beseires i denne striden. For hvis vi overvinner vår egen ondskap, så overvinnes vanligvis også (gjennom vår kjærlighet) uvennens ondskap. Det er nok denne tosidige strid og seier Paulus sikter til, når han avslutter slik:
21: Bli ikke overvunnet av det onde, men overvinn det onde med det gode!
Når vi ser på disse ordene i sammenheng med verset foran, ser det ut til at meningen først og fremst er denne: La ikke din uvenns ondskap overvinne deg, så du også bli ond! Men overvinn hans ondskap med din uavlatelige kjærlighet, slik at du forvandler ham til din venn! Men da må du, som vi nylig sa, først overvinne ditt eget hjertes ondskap, så denne ikke får makt over den tilgivende kjærligheten. Hvis du blir liggende i hat og hevnlyst, da er du «overvunnet av det onde», og da av et dobbelt onde. Det onde i din uvenn har slått seg sammen med det onde i ditt eget hjerte for å friste deg til hat og hevnlyst. Og de har vunnet over deg når du unnskylder din egen ondskap, og ikke vil tilgi, elske og gjøre din neste alt godt.
Når du da er overvunnet av det onde, da er du også dobbelt ulykkelig. Ikke nok med at du ligger i hat og uvennskap med ditt medmenneske. Det er jo i seg selv en fredløs og ulykkelig tilstand. Men gjennom det samme hatet og uforsonligheten er du også stengt ute fra Guds nåde og vennskap. For Herren Kristus har uttrykkelig sagt: «dersom dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi dere deres overtredelser» (Mat 6:14-15, 5:23-26, 18:32-35).
Det er altså en svært alvorlig sak, dette å ikke la seg overvinne av det onde, så vi blir liggende i hat og uforsonlighet. Ja, dette er helt nødvendig for at vi kan nå fram til evig liv. Der er en helt spesiell side ved dette ondet, nemlig hatet. For det vitner om din sjels stilling til Gud, til synden og til nåden. For bare du sier at du ikke kan tilgi en bestemt person, så sier du dermed samtidig at du kan unnvære Guds nåde og tilgivelsen for syndene dine, ja, at du kan unnvære din sjels evige frelse!
Men bare du virkelig kjenner din egen synd, og Guds nåde blir uunnværlig for deg, da kan du tilgi den største urett mot deg. Men hvis du ikke kan det, så be Gud forbarme seg over deg, og vekke deg opp både i forhold til din synd og til Guds dyrebare nåde. Da kommer du nok til å kunne tilgi hva som helst, og ikke la deg overvinne av dette dødelige ondet; det uforsonlige hatet.
men overvinn det onde med det gode! Dette vil da aller først si: Overvinn din uvenns ondskap med bare å vise ham all mulig kjærlighet og gode gjerninger (v.20). Med et «mildt svar dempes harme» (Ord 15:1). Et uvennlig blikk møter du med et varmt og vennlig blikk. Når du vet at naboen din taler vondt om deg, så tal om noe godt du vet om ham. Så kan også han få høre det du har talt om ham, og bli påvirket til å bli din venn. Hvis han ikke vil hjelpe deg med noe du trenger, så pass på å bruke en anledning til å hjelpe ham med noe han trenger, osv. Slik «overvinnes det onde med det gode». Det er som en tvekamp mellom din uvenns ondskap og ditt tålmod, din kjærlighet og dine velgjerninger. Pass på at dette «gode» hos deg ikke blir overvunnet, men tvert imot overvinner uvennens ondskap. For hvis bare det gode hos deg ikke overvinnes og opphører, men du isteden bare fortsetter i kjærlighet og gode gjerninger, da vil i de fleste tilfeller også ondskapen overvinnes gjennom dette. Men om dette siste likevel ikke skulle skje, så har du i alle fall overvunnet det farligste ondet, når bare du har overvunnet ditt eget hjerte, og kan få bli i kjærligheten.
Men også dette ondet; alt det som rører seg i ditt eget hjerte, kan også bare overvinnes gjennom en annens kjærlighet; gjennom nåden i Guds hjerte. Hvis du bare kjemper i egen kraft mot ditt hjertes ondskap, blir du snart overvunnet. Det som må skje er at Guds store kjærlighet, som gjør at han alltid tilgir alle dine synder, blir åpenbart for hjertet ditt. At den alltid får herske der. Da vil du også alltid bli drevet til inderlig og kjærlig miskunnhet mot din neste. Og da har du også i dypeste forstand «overvunnet det onde med det gode».
Slik foregår de kristnes kamper og seirer. Verden kaller det å seire når en har lykkes i å hevne seg på sine fiender. I Kristi rike består seieren i at en ikke hevner seg, at en overvinner sin trang til å hevne seg. De kristne kjemper først og fremst mot sin egen ondskap. Og at den kan nedkjempes er den seieren de mest fryder seg over. Men når de også må kjempe mot andres ondskap, så bruker de kjærlighet og gode gjerninger til å nedkjempe den med. Å, måtte Gud med sin store, evige kjærlighet bare mer og mer tenne vår lyst til denne kampen - å «overvinne det onde med det gode»!
Og slik slutter dette tolvte kapitlet, fullt av dyrebare formaninger og lærdommer. Her har vi fått se hvordan den rette apostoliske formaningen er. Her har vi sett dens dype, evangeliske klippegrunn: «Jeg formaner dere ved Guds barmhjertighet». Den store hovedsaken i all sann gudsfrykt; at vi gir oss selv helt som offer for Gud. Ikke lenger lar oss danne lik denne verden, men blir forvandlet ved fornyelsen av vårt sinn. Vi har sett omtalt de viktigste Åndens frukter og de kristnes gode gjerninger, og formaning til et bibelsk liv. Vi har sett ydmykhet og kjærlighet skildret, og kjærligheten i praksis, gjennom oppriktighet, vennlighet, tjenersinn, medlidenhet, forsonlighet osv.
Å, så skjønne, så dyrebare og kjære alle disse lærdommene er, når bare «ånden er villig», på grunn av den frie nåden er glad og innstilt på det gode. Da blir også loven kjær for oss, når vi er blitt frigjort fra loven, - frigjort fra dens domsrett og trusler. Da stemmer vi hjertelig i med David: «Herre, dina rätter aro dyrebarare än gull, ja, mer än fint gull i mängd; de ero sötare än
honung, ja, mer än renaste honung» (Sal 19:10-11). Lovet være Gud! Vi har sett mye av disse Herrens kostelige retter, og i de kapitlene vi har igjen får vi se ennå mer. Måtte så bare Herren gi oss rikelig av sin Hellige Ånd, så vi ikke bare forstår og vet, men av hjertet elsker og gjør det som er velbehagelig for ham! Amen.
Bind 3, kap. 13
Romerbrevets budskap BIND 3, kap. 13
Kapittel 13
Innhold: 1: Øvrigheten og vårt forhold til den (v.1-7). 2: Kjærligheten som lovens oppfyllelse (v.8-10). 3: Vi skal legge av mørkets gjerninger (v.11-14).
Paulus fortsetter med å formane og undervise de troende til et kristent liv. Aller først tar han opp vårt forhold til myndighetene. For dette er også et svært viktig forhold, og til sine tider særdeles aktuelt og nødvendig. Av Guds store nåde er vi blitt arvinger til et rike som ikke er av denne verden, og vi står nå under Kristi åndelige regime. Vi «skal bli dømt etter frihetens lov» (Jak 2:12). Men så kunne vi lett komme på den tanken at nå har vi ikke mer å gjøre med det verdslige riket, nå behøver vi ikke lenger la oss styre av jorderikets maktapparat, - spesielt hvis vi vet dette står imot kristendommen. Og selv om dette ikke blir våre konkrete tanker og holdninger, kan vi likevel lett fristes til å ikke ta vår plikt overfor myndighetene så alvorlig. Eller vi kan t.o.m. bli smittet av den uansvarlige likegladheten som nå hersker blant denne verdens barn så den til slutt aksepteres av de fleste. Derfor kan det være svært nyttig at vi blir stoppet opp, og går nærmere inn på hva Guds ord lærer om den verdslige myndighet, og de kristnes plikter overfor denne.
1: Hvert menneske skal underordne seg de styrende myndigheter. For det er ingen øvrighet uten at den er fra Gud, og de myndighetene som finnes er innsatt av Gud.
Med disse ordene uttaler apostelen først og fremst selve formaningen om de kristnes plikt overfor myndighetene. Dernest gir han oss selve grunnlaget som denne vår plikt bygger på; at øvrigheten er innsatt av Gud. Og for det tredje lar han det gå klart fram at han mener enhver øvrighet, uansett hvordan den er, god eller ond, for han bruker uttrykket: «de myndighetene som finnes».
Hvert menneske, egentlig «varje själ». Her har apostelen sterkt uttrykt at ikke ett éneste menneske kan anse seg fritatt fra å underordne seg myndighetene. «Varje själ», hver éneste en som i det hele tatt har et menneskes sjel, uansett hvilket folk han tilhører, jøde eller greker, og uansett under hvilke forhold han lever, må ta denne formaningen til seg. Skal underordne seg de styrende myndigheter. Her har vi så selve formaningen klart og utvetydig uttalt. Hver éneste en som vil holde seg til Guds ord skal vite at han skylder sine myndigheter å underordne seg. Respektere, adlyde og være trofast mot dem. Og husk at dette skrev Paulus til de kristne i Rom, som levde under hedenske myndigheter! Hvis de ikke hadde fått denne apostoliske formaningen, eller ikke hadde brydd seg om den, men bare handlet etter sin egen fornuft, kan vi nok tenke oss hvordan det hadde gått. De ville nok neppe innsett at de «for Herrens skyld» til og med skulle vise tyrannen Nero noen respekt eller lydighet. Hvis det hadde åpnet seg mulighet for det, ville de nok heller ansett det for svært så kristelig å hjelpe til med å styrte ham fra tronen. Vi vet at jødene gjorde mange opprør etter at de kom under Roms herredømme. Derfor har nok Paulus sett hvor nødvendig det var å bruke mange og tydelige ord om dette emnet.
De kristne i Rom formanes altså til å underordne seg sine hedenske myndigheter. Hvor sterk fordømmelse er ikke da dette over den freidige, suverene ånd som i dag frekt reiser seg innenfor kristenheten, mot all autoritet og mot all form for å underodne seg. Dette må de kristne ta inn over seg, og ikke la seg forville av de ugudeliges doktriner. Mer enn én gang ser vi apostlene formaner om dette. I 1Pet 2:13-15 leser vi f.eks.: «Derfor skal dere underordne dere all menneskelig ordning for Herrens skyld, enten det er under kongen som den øverste eller under landshøvdinger, som er sendt ut av ham til straff for dem som gjør ondt, men til ros for dem som gjør godt. For det er Guds vilje at dere ved å gjøre godt skal bringe uforstandige menneskers uvitenhet til taushet». Og i Tit 3:1: «Minn dem om å være underordnet under styresmakter og myndigheter..» Herren Kristus talte klart om at vi skal lyde både Gud og keiseren. Han sa: «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er». På samme måte sier Peter: «Frykt Gud! Vis kongen ære!» Vår plikt overfor øvrigheten er altså uttalt både klart og forståelig nok. Vanskeligere kan det nok være å innse det Paulus tilføyer:
For det er ingen øvrighet uten at den er fra Gud. Her har vi den dypeste årsaken til at vi skal underordne oss myndighetene, og hvorfor vi bør være det «ikke bare for å unngå straff, men også for samvittighetens skyld» (v.5). «For det er ingen øvrighet uten at den er fra Gud». Men hvordan skal vi forstå dette, at all øvrighet er fra Gud? Den er jo ofte både ond og ugudelig. Det er ikke rett utlagt og oppfattet hvis vi sier at Gud må tillate alt som skjer. At det dermed bare er når Gud tillater det at en ugudelig øvrighet får slippe til og regjere et land. Nei, det som Gud bare har tillatt, det kan en aldri si «er fra Gud». Dessuten tilføyer Paulus straks at «de myndighetene som finnes er innsatt av Gud». Det er heller ikke rett å utlegge det som om det bare er selve embetet som er opprettet av Gud, mens de personene som innehar embetet liksom skulle være der mot Guds vilje. Nei, Paulus sier uttrykkelig at «det er ingen øvrighet uten at den er fra Gud» - altså også øvrighetspersonene, og ikke bare selve embetet.
Men det er en tankevekkende sannhet at også selve embetet er opprettet av Gud. Det ble grunnlagt i selve Farsrollen og i det fjerde bud i Guds lov. Og senere er det blitt stadfestet gang på gang i Guds ord. Dette bør vi tenke over. For samfunnets myndigheter er en stor velsignelse som vi burde takke Gud inderlig for. Luther sier: «Dette verdslige regimentet er en herlig, guddommelig ordning, og en fortreffelig gave fra Gud. Han som innstiftet og innsatte, og også vil opprettholde det, som noe vi ikke kan unnvære. For hvis vi ikke hadde hatt dette, så ville ingen menneske kunne få være i fred. Den ene ville ete den andre opp, som dyrene gjør med hverandre. Det er forkynnelsens verk og ære at det av syndere skaper hellige, og av djevelens barn føder Guds barn. På samme måte er det det verdslige regimentes verk og ære at det gjør mennesker av ville dyr, og tar vare på menneskene så de ikke blir som ville dyr».
Selve embetet er altså av Gud, og er en dyrebar gave. Men her sies det samtidig noe mer; nemlig også at «de myndighetene som finnes er innsatt av Gud». Hvordan skal vi forstå dette, når myndighetene ofte er onde og ugudelige, og Herren hater jo alltid det onde? Jo, dette kan bare forståes slik som all Guds dom her i verden; nemlig at enten han sender oss noe som i seg selv er godt eller ondt, uansett så er hans beslutning og det han i sin visdom sender oss, godt og rettferdig. Igjen må vi lære oss å tro på den eneste allmektige Gud som den som alene regjerer over verden. Herren Kristus sa klart og utvetydig til den romerske keiserens landshøvding i Judea: «Du hadde ingen som helst makt over meg hvis den ikke hadde vært gitt deg ovenfra». Og han omtalte de lidelsene Pilatus da idømte ham, slik: «Skal jeg ikke drikke det begeret som min Far har gitt meg?» Det var «ovenfra», det var sendt av Kristi Fader, at Pilatus hadde i sin makt å dømme den uskyldige til døden.
Hvis vi så har en god og kristelig øvrighet, så er dette en spesiell Guds nåde over landet. Men har vi en ond og ugudelig øvrighet, så er dette en straff og en tukt av den samme hellige Gud. Vi må altså se Gud i alt han sender oss gjennom dette embete, og bare ære hans dommer over oss. Og hans straffedommer er like hellige som når han viser sin nåde mot oss. Derfor bør vi for Guds skyld også respektere og adlyde den øvrighet han lar oss ha. Enten øvrighetspersonene er onde eller gode, så sier apostelen uansett her tre ganger (v.4 og 6) at de er «Guds tjenere». Den verste øvrighet et land kan ha er altså likevel innsatt av Gud til å iverksette hans hellige beslutninger.
Når Gud gir et folk onde, ugudelige, tyranniske regenter, eller om det er som Jesaja sier: «gutter til styrere over dem, og viltre barn til å herske over dem» (kap.3 v.4), så skjer dette som en straff og et ris over et hardnakket folk, og til en prøvelse for de troende. Om så den måten og de midler regenten anvender for å komme til makten, ikke er de beste, har han likevel ikke kunnet komme til makten «uten at det er fra Gud». Og Gud kommer til å bruke ham, som allerede sagt, enten til straff eller til velsignelse for folket. De som først vil vurdere øvrighetspersonenes egenskaper og framferd, før de vil avgjøre om de skal underordne seg dem, de forkaster hele den grunnvollen plikten til å underordne seg hviler på; den allmektige Guds ordning og innsettelse. Så gjentar Paulus det han har sagt om denne grunnvollen, og sier:
de myndighetene som finnes er innsatt av Gud. Disse ordene er så klare og bestemte, at det er nytteløst å finne opp spissfindige omveier for å komme unna sannheten i dette spørsmålet. «De myndighetene som finnes», som nå sitter med makten, «er innsatt av Gud». Uansett hvordan de som styrer er kommet til makten, og uansett hvordan de utøver den, så er de likevel innsatt av Gud. Bare det at de er kommet til makten, har ikke skjedd uten Herrens befaling. Keiser Nero var i like stor grad innsatt av Gud som regent, som Titus og Antonius. «Den høyeste har makt over kongedømmet blant menneskene. Han gir det til den han vil» (Dan 4:17). «Så sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg har skapt jorden, menneskene og dyrene som er på jorden, ved min store kraft og ved min utrakte arm, og jeg gir den til ham som er den rette i mine øyne» (sv. og jeg gir den til hvem jeg vil) (Jer 27:4-5). Slik minner Herren selv oss om at det er ham som rår over jordens riker, og sender dem herskere etter sin suverene vilje. Det var Gud som oppreiste Farao, den grusomme undertrykkeren av Israel. Og han uttalte uttrykkelig at «derfor reiste jeg deg opp, at jeg kunne vise deg min makt, og mitt navn kunne bli kunngjort over hele jorden» (2Mos 9:16). «Gud er dommeren, han fornedrer den ene og opphøyer den andre» (Sal 75:8).
På samme måte som han oppreiser regentene, så kan han også styrte dem fra tronen når han vil. Da lar han en overmodig Nebukadnesar bli som et dyr i skogen, eller en forgudet Herodes bli oppett av orm. Eller han lar regenten bli så vanvittig at selv de som har vært hans pålitelige tjenere går sammen om å fjerne ham. Ja, om det så er urettferdige inntrengere som kommer og styrter ham, så er det, uansett konkrete omstendigheter, Herren Gud som regjerer over alt sammen. Gjennom et forræderi ble David for en tid fordrevet fra tronen, av sine nærmeste. Men David så bare Guds hånd i alt sammen. Det ser vi av det han talte til dem som fulgte ham da han drog ut fra Jerusalem (2Sam 16:11). Herren alene har all makt. Både godt og ondt er det dypest sett han som sender (Jes 45:7, Klag 3:37-38, Am 3:6, Ord 8:15-16, Visd 6:4). Følgene av alt dette er det apostelen sier, at «de myndighetene som finnes er innsatt av Gud».
Og dette er den første og egentlige grunnen til at vi bør «underordne oss de styrende myndigheter» - uansett hvordan de så er i seg selv. Cæsar hadde forkastet sitt lands lover. Jeroboam innførte gudsdyrkelse, og Nebukadnesar førte Juda i fangenskap. Likevel aksepterte Kristus Cæsars etterfølger (Mat 22:21), og det var akkurat ham som hersket over Romerriket når Paulus skrev denne formaningen om å underordne seg øvrigheten. Jeroboam ble også av Gud uttrykkelig satt som hersker over de ti stammene (1Kong 11:31). Og jødene som var bortført til Babel ble befalt å be for den byens velferd (Jer 29:7). Gud ser altså mer på den ordning, det embete, han oppretter, enn på personens verdighet. Det fjerde budet taler om et rett og godt forhold til far og mor. Det sies ikke: til en gudfryktig far eller gudfryktig mor, bare at det er vår far og vår mor vi skal hedre.
Dette er de allmenne årsakene for at vi skal underordne oss myndighetene. Men selv om vi har dette klart for oss, og gjerne vil leve etter det, kan nok en kristen fremdeles få store problemer med sin samvittighet. Særlig kan det skje i tider med store omveltninger i samfunnet, eller når myndighetene brutalt utsteder forordninger som er på kollisjonskurs med den høyeste Kongens bud. Det går fort å lære seg regelen, at en «skal lyde Gud mer enn mennesker». Men når det gjelder å praktisere dette i hver enkelt lille sak, da er det vanskelighetene oppstår. Da blir det vanskelig for mange vennligsinnede mennesker å ta avgjørelsene: Er divergensen mellom Guds og øvrighetens bud av vesentlig art, eller tvert imot bare av en slik karakter at Guds vilje nettopp krever at vi skal gi etter. Hvis myndighetene f.eks. krever at vi ikke skal tro, ikke bekjenne og følge etter Kristus, da er saken klar. Da må vi heller lide enn å adlyde. Samme holdning kreves av oss hvis myndighetene forlanger at vi skal være tilfreds med all slags åndelig næring som tilbys oss, og selv ikke søke vår næring i Guds ord. Heller ikke da har vi lov å adlyde.
Hvis derimot myndighetene krever at vi en viss tid på dagen ikke får praktisere en viss form for vår åndelige tjeneste, når vi likevel hele resten av dagen har frihet til å bruke tiden til dette, da er det klart vår plikt å adlyde - så sant ikke Gud helt konkret har bundet oss til denne timen, så vi akkurat da skal ta til oss av Ordet. Vi lar det være med dette ene eksemplet på tilfeller da man kan komme til å misbruke ordet om at en «skal lyde Gud mer enn mennesker». Flere ennå vanskeligere tilfeller kan oppstå. Da må hver enkelt kristen bare i ydmykhet og bønn til Gud søke svaret på hva som er hans gode, velbehagelige og fullkomne vilje. Og da kreves det ofte noe mer enn bare å vite hva som i seg selv er mest rett. For Guds vilje kan vel ofte for kjærlighetens skyld gå en annen vei (se 1Sam 8:7-9, Rom 14:14-15). Hvis ikke myndighetenes påbud helt klart strir mot Guds vilje, så er det alltid best å adlyde - spesielt av den grunn apostelen selv framholder her: at «de myndighetene som finnes er innsatt av Gud».
2: Hver den som setter seg opp mot øvrigheten, gjør motstand mot Guds ordning. Og de som gjør motstand skal få dom over seg.
Hver den som setter seg opp mot øvrigheten, gjør motstand mot Guds ordning. Dette er jo en klar følge av det som er sagt i det første verset; at all øvrighet er av Gud. Når det ikke finnes noen myndighet uten at den er innsatt av Gud, må konsekvensen uomtvistelig bli at den som setter seg opp mot øvrigheten, setter seg opp mot Gud selv og hans ordning. Av dette følger igjen at vi for Herrens skyld ydmykt bør underordne oss myndighetene, uansett hvordan de er i seg selv - riktignok med det unntak vi allerede har nevnt; når myndighetenes påbud konkret strir mot Guds ord. Og når ulydighet mot øvrigheten også er ulydighet mot Guds ordning, da er det jo også særdeles alvorlig å sette seg opp mot øvrigheten.
På den andre side ligger det også i disse ordene en stor oppmuntring for dem som gjerne vil tjene Gud. For her lærer de at selv den verdslige tjeneste, når de gjør det for å oppfylle øvrighetens påbud, er en tjeneste for Gud selv. Når øvrigheten er av Gud, og ulydighet mot øvrigheten er ulydighet mot Guds ordning, så må jo følgen bli at den som trofast adlyder øvrigheten, samtidig adlyder Gud. Men det er dessverre få som holder dette klart for seg. Vanligvis ser vi bare på de synlige redskapene, på de personene som er våre myndigheter. Og da ser vi bare skrøpelige mennesker som kanskje i seg selv til og med er ugudelige - mens vi derimot er gudfryktige og vil gjerne tjene Gud selv. Men vi holder ikke klart for oss det Paulus lærer oss her; at det er Gud som regjerer gjennom disse uverdige menneskene. Denne tendensen; at vi bare ser på menneskene og ikke ser Gud som regjerer gjennom dem, dukker stadig opp hos oss, ikke minst når vi f.eks. møter nye øvrighetspersoner som oppfører seg på en ny og vanskelig måte.
Selv i kongen har vi vanskelig for å se Gud. Vanligvis ser vi i ham bare et mer eller mindre prisverdig menneske. Og i «landshøvdingene som er sendt ut av ham» (1Pet 2:14) ser vi som regel slett ikke Gud, bare syndige mennesker. Hvem kan da se Gud i en fattig og uverdig husfars stilling, når en hele dagen bare ser ham mellom oss i all sin skrøpelighet? Å, nei, en kan ikke se at et så skrøpelig menneske skal herske over husets tjenere i Guds sted. Det er m.a.o. svært vanskelig å holde dette fast i praksis; at det vi gjør mot øvrigheten, det gjør vi mot Gud. Men hvis de kristne som gjerne vil tjene Herren, tok denne sannheten sterkere inn over seg, ville de sikkert unngå mang en fristelse til misnøye med myndighetene. Tvert imot ville de da både med stor lyst, glede og trofasthet oppfylle selv de uverdigste diktatorenes bud. For nå kan de av hjertet si at «jeg tjener Gud i dette».
Da blir det, som Luther sier, bare en fryd for en fattig tjenestepike å få gjøre det husets folk ber henne om. Enten det er barn hun skal passe, ja, selv i de minste ting, kan hun si: Nå tjener jeg jo Gud selv, jeg passer barna for Gud. Om arbeidet blir tungt, eller jeg må tåle ubehagelige ting, så er det jo Gud jeg gjør det for, alt sammen. For også en husfars, en husmors eller hvilken som helst arbeidsgivers stilling er en ordning som er opprettet av Gud. Å, her trenges åndelige øyne som kan trenge gjennom forhenget av alt dette menneskelige, personene som innehar stillingene og alle deres mangler. Vi må feste blikket på ham som regjerer over alle sammen, som har innsatt all øvrighet på jord, - ja, som også har innsatt personene, fra kongen til den fattigste husfar. Gi oss, o Gud, slike øyne og villige hjerter! La oss huske at «hver den som setter seg opp mot øvrigheten, gjør motstand mot Guds ordning», og at den som tvert imot respekterer og adlyder øvrigheten, han respekterer og adlyder Guds ordning.
Og de som gjør motstand, skal få dom over seg. Her tar apostelen fram ennå en grunn for at vi bør underordne oss myndighetene; at vi i motsatt fall vil «få dom over oss». Med denne «dom» siktes det nok først og fremst til den straff vi vil få av myndighetene. Det ser vi tydelig av de to følgende versene. Men av sammenhengen med det som er sagt foran, ser vi også at straffen framstilles her som en Guds straff. Med «dom» menes her en Guds straffedom, enten den kommer over oss gjennom øvrigheten, eller på annen måte. For her tales det jo om dem som står imot Guds ordninger. Og da må også Gud være den som straffer dette. Alt sammen er av Gud, både øvrigheten og straffen. Det er i det fjerde budet Gud egentlig har nedfelt øvrighetens makt. Så har han også knyttet vårt timelige vel til nettopp å etterleve dette budet, når han sier: «så det kan gå deg vel, og du må lenge leve i landet». Og det er helt sikkert at de som i kjødelig stridighet setter seg opp mot øvrigheten, vil få dom over seg her i livet. Om de unngår øvrighetens straff, vil Gud i sin tid straffe overtredelsen, fordi ulydigheten mot øvrigheten er en ulydighet mot Guds ordning, og Gud er den rette overdommer (se kap.12:19 og kommentaren der). Og så fortsetter Paulus å tale om denne ordning, og særlig om straffens berettigelse.
3 og 4: For de som styrer er ikke en trussel mot gode gjerninger, men mot onde. Vil du slippe å frykte for øvrigheten? Gjør da det som er godt, og du skal få ros av den. For den er Guds tjener for deg til det som er godt. Men hvis du gjør ondt, skal du frykte. For den bærer ikke sverdet for ingenting. For den er Guds tjener, en hevner som skal bringe vrede over den som gjør det onde.
I disse versene vil ikke Paulus bare understreke det han nettopp har sagt; at de som setter seg opp mot øvrigheten skal få dom over seg. Vi ser at teksten her uttrykker en mer allmenn framstilling av hele øvrighetens oppgave. Den skal være til støtte for de gode, og skal straffe de onde. Øvrighetens dom over lovbryteren er altså bare et resultat av dette øvrighetens allmenne kall. Og når det gjelder grunnlaget, det som skal få oss til å underordne oss, så ligger jo det ikke bare i trusselen om straff, men også i det verset her taler om hvor velsignet godt og «hälsosamt» øvrighetens embete og gjøremål er. Derforbør vi ikke bære på noen motvilje mot øvrigheten. Tvert imot bør vi omslutte den med inderlig kjærlighet, underordne oss den i en oppriktig ånd, og støtte opp om den viktige oppgaven den har.
For de som styrer er ikke en trussel mot gode gjerninger, men mot onde. «Ikke en trussel mot gode gjerninger, men mot onde*». Med denne formuleringen synes Paulus å ville minne om den upartiskhet som påligger myndighetene. At de, uten å la seg påvirke av hvilken person dette gjelder, bare skal bedømme ut fra gjerningene. Så vil kanskje noen innvende at det slett ikke er alltid slik det skjer i praksis, som apostelen framstiller det her. Det er slett ikke alltid øvrigheten bare er en trussel mot onde gjerninger. Vi vet jo bl.a. hvordan den ofte har forfulgt Guds folk for de aller beste gjerninger. Men da må vi legge merke til at her taler bare Paulus om øvrighetens rette kall og tjeneste, som er å forsøke å avverge, og straffe det onde, men derimot belønne det gode. Her går han ikke inn på de feiltrinn øvrigheten også kan komme til å gjøre. Dernest må en være klar over at her tales det bare om menneskelig gode eller onde gjerninger. De som styrer har jo ikke sans for noe annet godt eller ondt. Det kristent onde eller gode hører inn under en høyere Konge, og skal straffes eller belønnes av ham.
*
Her personifiseres gjerningene. Det tales som om selve gjerningene skulle frykte.
De kristne i Rom hadde jo på dette tidspunkt en hedensk øvrighet, og denne kunne jo aldri verken forstå eller støtte opp om noen kristne verdier. Likevel gjaldt det også en slik øvrighet, det Paulus skriver her. For midt oppe i all dens forfølgelse av de kristne, så var deres mål tross alt hele tiden at de gjennom nidkjær innsats skulle skremme menneskene fra å gjøre det onde, og oppmuntre dem til å gjøre det gode. Både jøder og hedninger trodde dessuten virkelig at de gjorde Gud en tjeneste når de forfulgte Kristi menighet. For det var et resultat av deres forstandsmessige resonnement at også med slike forfølgelser støttet de øvrighetens allmenne målsetting om å motarbeide det onde. Og de så jo at den samme øvrighet, på det rent menneskelige område, alltid var opptatt med å straffe det onde og belønne det gode. Så dypt sitter loven, riktignok temmelig skjult, skrevet i alle menneskers samvittighet, også hedningenes (kap.2:14-15).
Men når det er øvrighetens kall å forsøke å hindre det onde, og oppmuntre til det gode, ja, være Guds synlige og nærværende forvalter av hans lov på jord, så er jo akkurat dette en helt klar grunn til å elske, respektere og adlyde øvrigheten, - en viktig og dyrebar grunn for alle dem som av hjertet ønsker at rett og rettferdighet skulle råde på jorden. Ja, selv om øvrigheten skulle handle feil i visse tilfeller, eller øve vold selv mot en uskyldig frihet, så må vi heller i ydmykhet akseptere dette, enn å knurre og sette oss opp mot øvrigheten. Heller fremdeles være stille og underordne oss, så vi fortsatt kan være med og støtte opp om øvrighetens store oppgave, som i hovedsak er god og full av velsignelse. Vårt forhold til øvrigheten må ikke være motvilje, men kjærlighet og fortrolighet. Det er dette apostelen vil ha fram, når han ikke bare har lært oss at øvrigheten er av Gud, men også har vist oss dens nyttige og «hälsosamme» tjeneste. Men i denne tjenesten hender det at øvrigheten også må bruke harde midler, til og med våpen. Men en makt som kan ty til våpen fører naturlig nok også redsel med seg. Og redsel er alltid plagsom. Derfor føyer apostelen til:
Vil du slippe å frykte for øvrigheten? Gjør da det som er godt, og du skal få ros av den. Paulus vil si: Øvrigheten er ikke ond eller farlig, bare du gjør det som er godt. Øvrigheten er din venn og beskytter som bare straffer dem som skader deg. Vil du slippe å frykte for øvrigheten, vil du leve i trygghet og fred? Gjør da det som er godt, og du skal få ros av den - den ros at du er en god medborger. Ja, dette er altså den allmenne regel etter øvrighetens rette kall og tjeneste. Når det da ikke går etter denne regel, når øvrigheten ikke lønner det gode eller straffer det onde, da bryter øvrigheten med sitt kall og sin tjeneste - som uansett alltid er dette apostelen holder fram her. Men igjen må vi huske på at alt dette bare gjelder rent menneskelige og medborgerlige forhold. Det er bare disse øvrigheten kan og bør belønne.
Er det derimot tale om åndelige forhold, f.eks. om du har utført mye som har ført til det største «gode»; sjelers frelse, da må du ikke vente deg noen pris fra øvrigheten. For disse aller største gjerninger fikk Kristus ikke annen pris av øvrigheten enn tornekrone og kors. For den rette, hellige kjærlighetens tjeneste vil Kristus selv utdele belønningen når han kommer i sin herlighet for å gi hver enkelt etter hans gjerninger. Men i vårt vers tales det altså bare om medborgerlige tjenester, som øvrigheten roser. Og da gjelder altså regelen om at hvis du gjør det gode, behøver du ikke frykte noe ondt fra øvrigheten. Da får du tvert imot ros av den.
For den er Guds tjener for deg til det som er godt. I dette verset kalles øvrigheten to ganger for «Guds tjener». Først til det som er godt, for lydige medborgere, men også til straff for den som gjør det onde. Øvrigheten er «Guds tjener», og dette er den helt vesentligste årsaken til at vi for vår samvittighets skyld oppriktig og trofast skal respektere og adlyde den (v.5). Men det begrenser seg ikke bare til at øvrigheten «er Guds tjener» - den er Guds tjener «for deg til det som er godt». Dette gjelder for øvrigheter i alle land. Uansett alt det vonde en enkelt øvrighet kan finne på, så er den som øvrighet alltid til nytte for samfunnet. Ja, til nytte på mangfoldige måter, - og helt sikkert for «deg» som gjør det som er godt. Men på en helt spesiell måte er den til nytte for de kristne. Gjennom øvrighet og lover har de beskyttelse mot forfølgelse. Riktignok ser vi stadig eksempler på at myndighetene selv forfølger kristne. Men det er et faktum at hvis derimot en opphetet folkemengde fikk slippe til, uten at øvrighet eller lover stanset dem, ville forfølgelsen foregå langt mer vilt og umenneskelig.
Det fikk sannelig Paulus oppleve da han måtte beskyttes mot folkemassene av kommandanten og landshøvdingen (Apg kap.21 og 25), og til sist «anket sin sak inn for keiseren» som også i lang tid beskyttet ham mot hans egne landsmenn. Derfor bør alle kristne være takknemlige for denne guddommelige ordningen; samfunnets styringsordninger. Det er en Guds barmhjertige ordning, og er helt uunnværlig for menneskeslekten. Se bare når den et sted går i oppløsning, hvordan en ny straks opprettes i en annen form. Etter syndefallet er menneskeheten så ond at den ikke kan eksistere uten tømmer og lenker. Hvis myndighetens stengsel for ondskapen, egenrådighet og vold ble fjernet, ville det vært bedre å leve i skogen blant rovdyrene, enn i et samfunn av mennesker. Bare se i de tre siste kapitlene i Dommernes bok, hvordan det gikk i Israel da det ikke lenger var noen styring av landet. Se hvordan det har gått gjennom hele historien i liknende tilfeller. Der er sterke bevis på sannheten i det Paulus skriver her om øvrigheten; den er «Guds tjener for deg til det som er godt».
Noen har hatt den oppfatningen at denne apostelens formaning til å underordne oss bare skulle gjelde overfor øvrighetspersoner som i alt var slik de skulle være. Hvis den oppfatningen var riktig, skulle Paulus her ikke ha gitt oss noen fast regel. For når vil det skje, at alle kan enes om at de som sitter i ledende stillinger er slik de bør være? Alle har jo sin egen mening om hvordan de bør være. Skulle så tyven først bedømme øvrighetens domsavsigelse, om den var rett, før dommen hans skulle være rettskraftig? Nei, både påståtte og virkelige feil og mangler vil alltid henge ved hver eneste øvrighet og regent, som med alle mennesker. Men uansett har de alltid samme rettmessige krav på at vi underordner oss, på samme måte som om de var fullkomne. For Herrens ord forplikter oss ikke på en øvrighet som er fullkommen, men på «de myndighetene som finnes». Ordet sier ikke at dette kravet først gjelder når hver eneste innbygger mener myndighetene er gode og feilfrie. Nei, langt ifra! Den regelen Paulus forkynner her, er generell og ubetinget. Og den er gitt av Herrens Ånd i en tid da landene ble regjert av hedensk øvrighet - som også til sist ble apostelens bødler, som om han hadde vært en ugjerningsmann. Men dette har ingen betydning for den lærdom han har gitt oss her.
Uansett om øvrigheten er ond eller god, så står det fast at vi plikter å underordne oss denne. La oss igjen minne om når Herren hadde latt jødene bortføre til fangenskap i Babylon. Da levde de under hedensk regjering. Men det var da han lot sin profet skrive til dem: «Søk den byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går det dere vel» (Jer 29:7). Guds dom over Babylon på grunn av dens tyranni mot de samme jødene, var nok allerede ofte forkynt av profeten. Men det var Gud selv som skulle fullbyrde dommen. Mens dette undertrykte folket ventet på Herren, skulle de underordne seg, og være med og støtte opp om byen. «Hevnen er min, jeg vil gjengjelde» sier Herren. Han tillater ikke at hvem som vil skal regjere og dømme over hans tjener: øvrigheten. Slik er Guds ords «hälsosamme» lære i dette emnet.
Måtte aldri Guds folk la seg besmitte av den frekke og ugudelige ånden som roper om frigjøring, som vil oppheve all slags styring, som selv vil være sin egen herre! Denne ånden hater alle Gudgitte ordninger for menneskeslekten, - det skal være fullkommen frihet i alt. Gud skal ikke med sitt gamle ord herske over den enkelte. Hver enkelt skal bare tenke, lære og leve som han har lyst. Samfunnets myndigheter skal ikke oppfattes som noen Guds ordning, men være gjenstand for hån og spott fra hvem som helst. Heller ikke skal det være noen som helst hjemmets bånd som skal være hellige, hverken ektepakten eller foreldrenes autoritet. Alle skal ha frihet til å følge sine egne lyster. Vé denne verden, hvis en slik frigjøring får utvikle seg!
Men «dere er jordens salt» sier Herren til sine etterfølgere. I sannhetens kraft skal de kristne kjempe mot oppløsningen og forråtnelse. Hvis ikke Guds faste ord får gjelde og råde i alle forhold, vil oppløsning og hedenskap komme inn isteden. Riktignok har Den Allmektige ennå et middel han kan bruke, men det ville være godt om vi slapp å oppleve det. Når et folk er kommet så langt i gudløshet at det ikke bare er Guds ord, men også øvrigheten som foraktes, da kommer Herren med sine hardere midler. Da sender han naturkatastrofer og andre plager, krig, sult og pest over landet. Alt sammen for å bøye et hardnakket folk, så det på nytt heller vil vende tilbake til en mildere regjering gjennom Guds ord og øvrighet. Men, som vi sa, ville det vært bedre at vi i tide innordner oss under disse mildere midler. Gjennom alle ytre omstendigheter vil det altså dokumenteres at øvrigheten er «en Guds tjener for deg til det som er godt». Og hvis du da bare gjør det som er godt, behøver du ikke frykte for øvrigheten, for da får du ros av den.
Men hvis du gjør ondt, skal du frykte. Den som bryter øvrighetens lover har grunn til å frykte for straff. Og her henvender også Herren seg til sine venner, og advarer dem mot bevisst og uten at det er nøden som tvinger dem, å bryte øvrighetens påbud. Da kan de ikke regne med at Herren vil hjelpe dem så de unngår konsekvensene, men må bare ta den straffen de idømmes. «Hvis du gjør ondt, skal du frykte». En kan jo undre seg over at apostelen gir slike advarsler til de hellige kristne i Rom. Men der er dessverre eksempler på at også kristne av og til har latt seg trekke med i protestaksjoner og opprør mot øvrigheten. Og når slikt skjer, da må de også vente å få lide for det - ja, i ennå større grad disse, framfor andre. Herren kan heller la de ugudelige slippe straff her i livet, enn sine barn, som han dømmer og tukter for at de ikke skal bli fordømt sammen med verden (2Makk 6:14-15, 1Kor 11:32). Og at øvrigheten straffer de som har deltatt i illegal motstand eller andre lovbrudd, er helt rett og i overensstemmelse med øvrighetens kall.
For den bærer ikke sverdet for ingenting. Dette uttrykket stammer fra en gammel skikk som vi ennå ser praktisert; at regenten bærer et sverd ved sin side, og er et tegn på øvrighetens makt til å dømme forbrytere, ja, til og med fradømme dem livet*. Og her sier altså apostelen at dette ikke bare er en tom skikk, men har sin alvorlige betydning som anskueliggjør at de som begår forbrytelser som etter loven straffes med døden, skal også få denne straffen. Dette er betydningen av at øvrigheten «bærer ikke sverdet for ingenting». Men uttrykket: «bære sverdet» har også en videre betydning som går på øvrighetens myndighet til å straffe alle slags forbrytelser, små og store. I alle tenkelige tilfeller som ligger innenfor øvrighetens ansvarsområde, skal den etter som det er nødvendig bruke sin myndighet til å straffe, den skal «ikke bære sverdet for ingenting». At øvrigheten så aktivt bruker sin myndighet til å straffe, er altså ikke noe den selv finner på, men dens konkrete plikt.
*
Dette skriftstedet stadfester uttrykkelig øvrighetens rett til å idømme dødsstraff. For det er egentlig konkret dødsstraffen «sverdet» står for. Her tilbakevises dermed den oppfatningen vi også hører i våre dager; at det ville være ukristelig, ville stride mot Guds vilje i den nye pakts tid å idømme dødsstraff. Dette er ikke noe Kristi åndelige øvrighet i kirken skal forestå. Nei, Peter skal ikke gripe til sverdet (Joh 18:10-11) . Men den gudgitte og uunnværlige regjeringen, den «Guds tjener» teksten vår nettopp taler om her, den skal fremdeles hele tiden bære sverdet, og da «ikke for ingenting». Alt sammen fordi ondskapen er så stor på jorden at selve kjærligheten, omsorgen for samfunnets sikkerhet, krever at selv den straffen vi mest frykter for, kan anvendes. Uansett hva våre menneskelige tanker og følelser sier, så er det alltid tryggest bare å spørre hva Guds tanker er, hva hans ord sier. Og det er ikke bare dette stedet i Det nye testamente som rettferdiggjør dødsstraff, der er fler. Da Peter urettmessig drog sverdet, sier Herren: «Alle som griper til sverdet, skal falle for sverdet» (Mat 26:52). Hvis det hadde vært Herrens vilje at sverdet etter hans tid aldri skulle brukes, ville han vel ha sagt noe om det. Men her lar han oss skjønne at det er rett at de «skal falle for sverdet», de som selv, uberettiget, «griper til sverdet». Det Paulus uttaler når han står overfor landshøvdingen Festus, bekrefter det samme. Han sier: «Om jeg er en lovbryter eller har begått noe som fortjener døden, så setter jeg meg ikke imot å dø» (Apg 25:11). Her erkjenner jo apostelen at dødsstraff i seg selv er rett. Det ville han jo ikke gjort hvis bruken av dødsstraff var å bryte Guds bud.
For den er Guds tjener, en hevner som skal bringe vrede over den som gjør det onde. Våre menneskelige tanker og følelser kan nok av og til reise seg overfor øvrighetens bruk av makt, også av sverdet. Men da skyldes det bare at vi har glemt at øvrigheten er «Guds tjener», bare er den som skal fullbyrde Guds straffedom. Herren, vår Gud, er den virkelige dommeren, bare han skal forestå hevnen. Men å styre og straffe blant menneskene i verdslige ting, det har han overlatt til øvrigheten - som derfor for Herrens skyld plikter å utøve sin makt. Hvis altså myndighetene så gjennom fingrene med kriminaliteten, og unnlot å straffe lovbrytere, så var dette ren unnfallenhet i tjenesten. Ja, så alvorlig at det kan få de alvorligste følger for folk og land. Øvrigheten bør altså, først og fremst for Herrens skyld, men dernest også i kjærlighet til innbyggerne, gå helhjertet inn for at det onde blir straffet. Øvrigheten er ikke sin egen Herre, men «Guds tjener», innsatt for å «bringe vrede over den som gjør det onde». Det er slik vi bør betrakte øvrigheten. Først og sist skal vi se den som en Guds tjener, og i dens lover se Guds vilje for samholdet i landet.
5: Derfor må du være underordnet, ikke bare på grunn av vreden, men også for samvittighetens skyld.
Vanligvis adlyder menneskene øvrighetens lover bare av frykt for straff. Hvis det ikke var noen straff, ville de bryte hver eneste lov som hindret dem i deres kjødelige tilbøyeligheter. Men slik bør det ikke være med de kristne. De bør adlyde landets lover, ikke bare av frykt for straff, men av en langt dypere årsak. Selv om de visste at de ikke ville bli straffet, burde de holde landets lover like trofast, bare «for samvittighetens skyld», bare fordi de vet at øvrigheten «er fra Gud». Den er «Guds tjener», og Herren vil vi skal adlyde den. Det er dette som framfor noe annet bør være drivkraften hos dem som frykter og elsker Gud.
Og der denne drivkraften til lydighet finnes, der vil den ikke bare forebygge alle åpenbare brudd på landets lover, men også alle skjulte; som bedrageri, underslag, smugling osv. Den mest trofaste kristne er også den mest trofaste samfunnsborger. Hans valgspråk er alltid dette: «Jeg stiller alltid Herren framfor meg» (Sal 16:8). For et kjødelig sinn vil dette alltid være hard tale; at vi til og med samvittighetsfullt skal adlyde øvrigheten. Men for dem som både tror på en allmektig Gud, og elsker hans vilje, er dette budet hans ikke tungt. Hvis derimot Gud ikke styrte øvrigheten, kunne en nok stille seg spørrende til dette. Men den som tror på en trofast og allmektig Gud har ingenting å frykte. Når Gud overgir sine barn i menneskers hender, så holder han selv disse menneskene i sin hånd så de ikke kan gjøre oss noe vondt mot hans vilje. «Kongens hjerte er som bekker i Herrens hånd, han bøyer det dit han vil» (Ord 21:1).
I disse fem første versene i kapitlet har Paulus nå gitt oss en klar og allmenngyldig regel for vår plikt overfor øvrigheten, en regel uten unntak eller begrensninger. Det eneste unntak Skriften innvilger, er bare det tilfellet at øvrighetens påbud skulle stride mot Herrens ord. Og Paulus har først så klar og bestemt tale til alle slags mennesker; jøder, grekere og kristne, ja, til «hvert menneske». Han sier: «Hvert menneske skal underordne seg de styrende myndigheter». «De myndighetene som finnes er innsatt av Gud». Så gjenstår det bare at hver enkelt av oss samvittighetsfullt omsetter all denne formaningen i praksis på hver vårt område, så vi gjør dette. Som et eksempel på dette i praksis føyer Paulus til:
6: Derfor betaler dere også skatt. For de som hele tiden tar seg av nettopp dette, er Guds tjenere.
Derfor betaler dere også skatt. Ordet «derfor» viser (på samme måte som i forrige vers) tilbake på alt Paulus har talt om øvrigheten (v.1-4). Først og fremst at den er en «Guds ordning», dernest at den er «til det som er godt» for oss. Men denne tjenesten må også finansieres, derfor er det nødvendig med skatter og avgifter. Deretter begrunner Paulus dette nærmere: For de som hele tiden tar seg av nettopp dette, er Guds tjenere. Hele tiden er de engasjert i denne tjenesten, som like mye er Guds tjeneste som tempelprestenes er det. Derfor må de også ha skatteinntekter. Det er slik apostelen taler til dem: Dere gir jo skatter til å opprettholde gudstjenesten (for det var både jøder og hedninger vant med). På samme måte skal dere også skatte til den gudstjenesten øvrigheten utøver. Vi ser at dette er apostelens tanke, for han bruker her et ord for «tjenere» som egentlig betyr tempeltjener, leitourgoi. Det minner da samtidig om at også øvrighetspersonene var offerprester, og derfor også burde ha skatt til å opprettholde sin tjeneste (den borgerlige «liturgien») på samme måte som templets tjenere til sin.
Denne påminnelsen om at de skyldte å betale skatt, var nødvendig spesielt for jøder som var kristne. For der dukket det etter hvert opp et parti som avviste eller betvilte at de som Guds folk burde gi skatt til hedningene. Det var dette som også var bakgrunnen for at de spurte Kristus om det var rett å gi Keiseren skatt (Mat 22:17). Men det er tydelig at de første kristne trofast har etterlevd både det svaret Kristus gav disse, og denne apostelens formaning. Vi ser f.eks. kirkefaderen Tertullian uttale overfor hedningene at «inndrivelsesboken (for ubetalte skatter) vil gi de kristne den beste attest. Den viser at for sin tros skyld betaler de det de skylder, og skyr det å snike til seg noe som ikke er deres». Måtte det også i våre dager være grunnlag for å si det samme om de kristne!
Fristes vi til å irritere oss over skatteberegningen, skal vi huske på at selv plikten til å betale skatt er stadfestet av Kristus da han sa: «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» Bare jeg vet at det er Herrens vilje at jeg skal betale skatt, bør jeg jo også villig gjøre det, og ikke en gang bekymre meg om hvordan øvrigheten bruker midlene. De første kristne hadde en hedensk øvrighet som sikkert ikke brukte skattepengene på beste måte. Likevel skulle de kristne betale skatt til disse. Så skal vi også huske på den store nytten vi har av øvrigheten, som vern for vår person og eiendom, forsvar mot fiender både innenfor og mot landets grenser, og i tillegg alle de utallige andre fordelene vi har i et ordnet samfunn. Der er neppe noe vi bruker penger på, hvor vi får så mye timelig godt igjen, som av det vi betaler i skatt.
7: Gi alle det dere skylder dem, skatt til den som skal ha skatt, toll til den som skal ha toll, frykt den som skal vises frykt, og gi ære til den som skal ha ære.
Gi alle det dere skylder dem! Dette er en allmenn regel som alle må erkjenne er rett. At vi gir alle det vi skylder dem, må være det første en kan kreve av et ærlig menneske. Men når en ser på eksemplene Paulus regner opp; skatt, toll, frykt...så viser jo de at apostelen bruker denne allmenne regel på det øvrigheten kan kreve av oss. Av dette følger at vi er like ubetinget skyldige til å betale skatt, som å betale det vi skylder andre mennesker. Mange kan ha så vâr samvittighet for ikke å ta ett eneste øre fra noe menneske. Men når det gjelder det øvrigheten krever av dem, har de svært så frynsete tanker. De ser på det som en temmelig likegyldig sak, om de lar være å betale noe av dette. Disse menneskene burde tenke over dette bibelstedet: Gi skatt til den som skal ha skatt, toll til den som skal ha toll. Det var særdeles nødvendig med denne formaningen på apostelens tid, for innen det romerske riket var der mye som ble underslått, både av toll og skatter.
Paulus advarer de kristne mot en slik uredelighet: Frykt den som skal vises frykt, og gi ære til den som skal ha ære. Der er øvrighetspersoner som vi i kraft av deres stilling bør frykte (vise respekt). Det kan være dommere, regenter osv. Da vil Paulus også at de kristne skal vise disse en slik respekt eller «frykt». Og der er andre, enten direkte øvrighetspersoner eller foreldre, lærere, arbeidsgivere o.l. en bør vise den respekt, lydighet og aktelse som det fjerde budet lærer oss. Vi ser altså at kristendommen slett ikke opphever forskjellen på den stilling hver enkelt har i samfunnet. En kristen kan ikke tenke at når vi alle er mennesker og fattige syndere, så kan vi oppføre oss like ens overfor alle mennesker. Nei, en så røff og lite ærbødig holdning vil ikke apostelen akseptere hos kristne. Alle ser hvordan verden nå for tiden forakter en slik formaning. I skrift og tale håner man uforskammet øvrigheten. Måtte ikke kristne mennesker har noe å gjøre med denne ondskapen!
Ja, måtte Herrens Ånd lede oss til hele sannheten, også til denne, om våre plikter overfor øvrigheten! Og måtte vi alle være flittige i «bønner, forbønner og takksigelser for alle mennesker, for konger og alle som har myndighet, så vi kan leve et stille og fredelig liv i all gudsfrykt og ærbødighet» (1Tim 2:1-2)!
8: Bli ikke noen noe skyldig, uten det å elske hverandre, for den som elsker sin neste, har oppfylt loven.
Kjærligheten, som hele lovens oppfyllelse, som Guds aller høyeste vilje når det gjelder vårt liv her på jord, er det store emnet vi nå har foran oss. Er det noen som vil være helt sikker på hva som er det herligste Gud ser på jorden (når det gjelder hvordan vi lever), så får vi høre det her. I denne teksten forkynner Paulus at hele Guds lov egentlig bare taler om kjærligheten. At det mennesket som elsker en annen, har oppfylt loven. «Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham. Ingen har noen sinne sett Gud. Hvis vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er blitt gjort fullkommen i oss» (1Joh 4). Med disse og mange liknende ord holder Johannes fram denne kjærligheten som gjør at vi elsker hverandre, og sier at kjærligheten rett og slett er «Gud i oss», for «Gud er kjærlighet».
I teksten vår sies det også klart nok at alt det Herren Gud har hatt som mål med hele loven, bare er kjærlighet. All den nidkjærhet Gud tydelig nok har lagt i loven, den nidkjærheten har han hatt for kjærligheten; at vi skulle elske hverandre. At dette emnet har så stor betydning, er vel også årsaken til at Paulus, som talte mye om kjærligheten i forrige kapittel (v.9,10, 13-21), nå likevel kommer tilbake til det samme store hovedemnet. Og vi kommer til å oppdage at også det neste kapitlet egentlig handler om kjærligheten. Riktignok der i et spesielt eksempel på kjærlighet i praksis. Måtte da Herren åpne hjertene våre så vi fatter betydningen av dette veldige emnet! Måtte han så deretter også gi nåde til at vi alle vårt livs dager måtte leve dette ut i praksis! Paulus sier altså:
Bli ikke noen noe skyldig, uten det å elske hverandre! Det ligger en spesiell paulinsk fintfølende, men sterk avklaring i disse ordene. Han vil ha sagt: Vær så nøye med å oppfylle alle deres plikter at dere ikke blir stående skyldige overfor noen - unntatt det at dere alltid står i skyld av frittflytende kjærlighet til alle mennesker; den kjærlighet som strekker seg ut over det noen menneskelig lov krever. I versene foran har apostelen talt om øvrigheten, og våre plikter overfor den. Han avsluttet der med disse ordene: «Gi alle det dere skylder dem» (skatt, toll, «frykt», «ære»). Men nå vil han også straks minne om at fremdeles er det likevel en gjeld som gjenstår; den uforskyldte, frivillige kjærlighetens gjeld. Så former han en herlig overgang til dette store emnet, og sier: «Bli ikke noen noe skyldig, uten det å elske hverandre!» Oppfyll i inderlig trofasthet alle deres forpliktelser, ikke bare til øvrigheten, men også til alle mennesker, så dere ikke blir stående i gjeld til noen. Men gjør ikke bare dette som mennesker etter vanlige lover og regler kan kreve. Men la den uforskyldte omsorgens kjærlighet strømme mot dem gjennom alt. La dette være den gjeld dere alltid står i til alle!
Og med denne kjærlighets-gjelden er det slik at vi aldri her i livet kan si at «nå er jeg ikke lenger skyldig å elske og tjene noe menneske». Nei, så lenge vi lever og er omgitt av mennesker som har behov for vår kjærlighet og tjeneste, er vi på dette området «skyldnere» (se parallellen i Rom 1:14: «Jeg er en skyldner»). Det er også nettopp dette som er den sanne kjærlighetens kjennetegn; at jo mer vi elsker, jo mer kjenner vi på hvor lite kjærlighet som har fått strømme ut fra oss i tjeneste for menneskene. Og desto mer drives vi til å gjøre ennå mer.
I disse ordene: «Bli ikke noen noe skyldig, uten det å elske hverandre» minner Paulus oss om den tosidige skyld eller forpliktelse som påhviler de kristne. Den første forpliktelsen er den som er nedfelt i menneskelig lov og rett, og som alle mennesker har en viss oppfatning av. Det er om denne Paulus her sier: «Gi alle det dere skylder dem!», slik at dere «ikke blir noen noe skyldig». Den andre forpliktelsen er den frivillige, uforskyldte kjærlighetens, som han omtaler slik: «uten det å elske hverandre». Denne forpliktelsen taler han også om i 1Kor 9:19. Der sier han: «Selv om jeg er fri overfor alle, har jeg gjort meg selv til en tjener for alle». Denne sistnevnte, forpliktelsen vi har til å elske alle, er av en slik art at ingen menneskelig lov kan kreve dette, eller straffe for at dette mangler. Vårt naturlige menneske kjenner ikke til dette hellige kravet, at vi uforskyldt skal elske hverandre. Nei, det er ikke noe menneske i hele verden som ut fra sine naturlige forutsetninger kjenner til at dette er vår plikt; uforskyldt tjene hverandre. At Herren venter at vi ikke bare skal gjøre rett overfor alle, men også i ufortjent kjærlighet skal gjøre godt mot alle.
Tenker vi oss et svært rikt menneske som ikke gjør godt overfor noen, så er det likevel, menneskelig sett etter loven rettferdig og ustraffelig bare det gjør det som er rett overfor alle, betaler det det skylder og ikke gjør åpenbart straffbare ting. At han beholder hele sin store rikdom for seg selv og ikke tjener noe menneske med dette, ikke gir eller låner noe til noen, det blir han ikke straffet for etter noen menneskelig lov. Noe ganske annet gjelder innfor Gud og hans hellige, guddommelige lov som sier: «Du skal elske din neste som deg selv». Innfor Gud og hans lov er vi dømt som urettferdige og lovbrytere, selv om vi ikke har gjort noe menneske urett. Bare vi har beholdt all vår eiendom for oss selv og ikke tjent vår neste med det. Her ser vi nå forskjellen mellom de to slag skyld eller forpliktelser en kristen lever under. Den første, det vi skylder etter loven, er noe alle mennesker oppfatter. Mens den sistnevnte, det vi i ufortjent kjærlighet skylder menneskene, er ukjent og foraktet av hele verden. Måtte vi desto mer ta denne inn over oss - ikke minst fordi vi aldri så lenge vi lever vil bli istand til å oppfylle kjærlighetens forpliktelser.
Selv om vi aldri så mye «betaler av» på kjærlighetsgjelden, vil vi aldri oppnå å «nedbetale den» fullstendig. Og den som viser kjærlighet til noen for å bli kvitt dem, har ikke vist noen ekte kjærlighet mot dem. For den virkelige kjærligheten vil alltid fortsette å gjøre godt. Augustin sier: «Kjærligheten gir, når den betaler kjærlighetsgjeld. Men den blir alltid noen noe skyldig, uansett hvor mye den gir. For den tid kommer aldri da den ikke har mer som skal betales. Men så mister den heller ikke noe, for den bare dobler seg gjennom det den gir». Gjennom kjærligheten gjør vi oss altså «til alles tjener», selv der vi etter menneskelige krav ikke skylder noen noe. Likevel gjør vi ikke dermed noe som helst mer enn det Guds lov krever. Tvert imot er det nettopp den guddommelige lovens hensikt og krav at vi skal elske hverandre. For, sier apostelen:
den som elsker sin neste, har oppfylt loven. Dette betyr ikke at hvis jeg i det hele tatt har kjærlighet til noe menneske, så har jeg oppfylt loven. Nei, meningen er at i like stor grad som jeg elsker, i samme grad oppfyller jeg loven. Dette betyr at lovens egentlige hensikt er at jeg skal elske min neste og gjøre ham godt. At dette er meningen, ser vi av at Paulus allerede i v.9 tilføyer: «For budene: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke begjære, og hvilket annet bud det skulle være, blir alle sammenfattet i dette ord: Du skal elske din neste som deg selv». Hvis vi altså virkelig elsket vår neste, ville vi aldri bryte noen av disse budene. Men fordi ingen har en fullkommen kjærlighet, er det heller ikke noen som fullkomment oppfyller loven. For bare i den grad vi elsker vår neste, oppfyller vi loven.
Men hvordan skal det så oppfattes at Paulus her bare taler om å elske vår neste, og sier at da har vi oppfylt loven? Guds lov krever jo aller først kjærlighet til Gud! På det kunne en selvsagt svare at vi da bare må forstå dette som å gjelde lovens andre tavle, som altså oppfylles gjennom kjærlighet til vår neste. Men her kan også ligge en lærdom i en dypere mening. Det kan også bety at selv kjærligheten til Gud skal bevises gjennom kjærligheten til vår neste. På den siste dag skal Herren Kristus si: «Jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg drikke» osv., for «alt det dere gjorde mot en av de minste av disse mine brødre, det gjorde dere mot meg» (Mat 25). Gud har selv ikke noe behov vi skal stille. Derimot elsker han menneskene så høyt at han retter vår oppmerksomhet mot dem, om vi vil vise dem kjærlighet. Dessuten ville vi jo ikke ha noen sann kjærlighet til vår neste, hvis vi ikke først og fremst elsket Gud, hvis vi ikke først var blitt så gjennomtrengt av hans kjærlighet til oss. Han må først bli så dyrebar for oss at vi for hans skyld også elsker vår neste.
Når Paulus i 2Kor 5:14 taler om vår holdning overfor menneskene, begrunner han det slik: «For Kristi kjærlighet tvinger oss, og vi har gjort det klart for oss: Når én døde for alle, da døde alle». Vi ser det samme ved Tiberias-sjøen, når Kristus spør Peter: «Elsker du meg?» Tre ganger fikk han dette svaret: «Herre, du vet at jeg har deg kjær», og hver gang gjentar Kristus: «Fø lammene mine!», «Fø sauene mine!» Han ville altså at den kjærlighet Peter hadde til ham, skulle bevises i Peters kjærlighet til Guds lam og sauer. Slik skal altså vår kjærlighet til Gud bevises gjennom kjærligheten til vår neste. Det er i vår fattige og trengende neste vi skal finne og elske Gud. Det er der vi skal tjene ham og gjøre godt mot ham, hvis vi elsker ham. Budet om kjærligheten til Gud er altså innebygget og skjult i kjærligheten til vår neste.
Til denne teksten har Luther følgende sterke kommentar: «Med dette er nå passformen støpt for de glatte og svevende åndene som bare søker Gud i store og herlige opplevelser. Som gjerne vil se hans storhet, og bare er opptatt med å tjene og elske ham i alt som er stort og vel ansett. Men de har ikke funnet ham, når de her på jord går forbi ham i sin neste, hvor han venter dem for å bli elsket og æret. Derfor vil disse på den siste dag få høre: Jeg var sulten, og dere gav meg ikke å spise osv. Herren Gud har altså fornedret seg fra sin guddommelige skikkelse og tatt en tjeners skikkelse på seg. Så han kunne bøye den kjærligheten vi har til ham, ned fra himmelen, og binde den til vår neste. Og så lar vi ofte vår neste ligge her nede, men går isteden og gaper opp mot himmelen med vår kjærlighet. Fordi vi tror det er slik vi virkelig elsker og tjener Gud på den rette måten». Nei, vend deg til din neste med din kjærlighet! I ditt fattige medmenneske er det du kan finne og tjene Gud.
Når da teksten vår lærer at hele loven egentlig har kjærlighet til vår neste som mål, at «kjærligheten er lovens oppfyllelse», har vi da også her en særdeles viktig og dyrebar rettesnor for hvordan vi skal oppfatte alt Guds ord, og leve det ut i vårt daglige liv. Vi lærer at hvis vi tror vi gjør noe i den hensikt å tjene Gud, men dette ikke blir til noen som helst nytte for andre mennesker, så har vi totalt misforstått Guds vilje - når altså Herren med alle sine bud har hatt som mål at vi skal elske og tjene vår neste. Vi skjønner hvor viktig det er å alltid holde denne lærdommen klart for oss. Det understrekes aller mest gjennom alle de avsporingene og villfarelsene som har skjedd fordi man har oversett dette. Mangfoldige tusen mennesker har anstrengt seg til det ytterste for å tjene Gud, og likevel bare endt opp i synd og dårskap. Fordi de ikke var klart bevisst på denne sannheten. Da har mang en ektemann forlatt hustru og barn for å tjene Gud på pilegrimsreiser, for å dra til fremmede land «for å evangelisere» osv. Men de som Gud hadde pålagt ham å ta seg av, dem forlot han i fattigdom.
Mang en gudfryktig datter har forlatt foreldrene, som hun etter det fjerde bud burde tjene, og har lukket seg inne i et kloster for å tjene Gud der gjennom noen selvvalgte gjerninger, som ikke er til nytte for noe menneske. Det samme skjer også i dag. Det kan være i forholdet til kirken og sakramentene, eller i andre forhold, at menneskene er opptatt med saker som verken de selv eller andre har noen som helst nytte, men heller skade av. Men selv tror de jo de handler rett. Fordi de ikke har prøvd sin gjerning på denne lærdommen om kjærligheten. Og stadig dukker det opp utallige forhold hvor den ene ser saken på étt vis, den andre på et annet. Da bør vi alltid straks huske på at kjærligheten er den avgjørende rettesnoren. Og så må vi spørre: Hva er det som her er til størst hjelp eller skade? Det som er helt sikkert, er at Gud ikke vil ha noen gjerning som ikke tjener til noen som helst nytte for livet vårt. «Gud er kjærlighet». Når en gjerning, eller noe som kreves av deg, ikke stemmer overens med kjærligheten, da stemmer det heller ikke overens med Guds vilje.
Dette gjelder ikke bare menneskelige påbud og regler. Men også hvordan vi lever i forhold til Guds egne bud. Hvis vi ved å følge et bestemt Guds bud bokstavelig i en konkret situasjon ville komme i konflikt med kjærlighetsbudet, da er det ikke tid og sted for en nidkjær praktisering av det budet. Dette viste Kristus ofte når det gjaldt det tredje budet, som etter sin ordlyd egentlig forbød alle fysiske gjøremål på sabbaten (2Mos 20:10, 35:2-3). Likevel gjorde Herren alltid unntak fra sin vanlige helligholdelse av sabbaten, når kjærligheten og menneskenes nød krevde det. Og stadig henviste han da til hva kjærligheten krevde. Da minnet han også om, og lot dem forstå det var rett, når David og de som var med ham åt av de hellige skuebrødene (1Sam 21).
I forbindelse med dette eksemplet sier Luther: «Selv om loven sa at ingen andre enn prestene skulle ete disse brødene (2Mos 25:30, 29:33), var likevel kjærligheten den egenrådige keiserinnen over loven, og tvang den under seg. Den måtte vike og dispensere når David led av sult, og måtte akseptere denne kjennelsen: David lider hunger, nå må han hjelpes som kjærligheten sier: Gjør godt mot din neste når han trenger det! Hvil deg da, lov, og hindre meg ikke i å vise ham godhet. Arrester ikke kjærligheten i kraft av dine forbud! Hvis presten Abimelek ikke hadde villet gi David de hellige brødene, men vært så blind at han bare hadde stått hardt på loven, glemt kjærligheten og nektet David mat, - hva synes du da han hadde gjort? Da ville David dødd av sult, og presten hadde begått mord for lovens skyld. Da hadde det gamle ordtaket slått til: Den strengeste rett er den strengeste urett. Men så uforstandig var heldigvis ikke Abimelek».
Fariseerne derimot begikk ofte slik dårskap. F.eks. da de anklaget Kristus fordi han helbredet syke på sabbaten. På den syttende søndagen etter trefoldighet sier Luther om dette: «Hva er det fariseerne foretar seg her? De holder seg strengt etter bokstaven i sabbatsbudet, og vokter på Kristus for å se om han ville bryte det. Selv hadde de ikke hjulpet den syke, om det så bare hadde vært med et lite glass vin. Men Kristus kommer i lovens innhold, i kjærlighet, og hjelper dristig den syke mannen. Samtidig viser han dem den soleklare årsaken til at han gjør dette, når han sier: Budet sier ganske visst at vi skal holde sabbaten hellig. Men når vi prøves på kjærligheten, da må lovens bokstav vike».
Den samme viselighet hadde også Moses da han førte Israels barn ut fra Egypt. Gud hadde gitt et bestemt bud om at alle guttebarn skulle omskjæres på den åttende dag (1Mos 17:12). Dette budet stod klart for alles øyne. Likevel unnlot Moses å gjøre dette under hele ferden gjennom ørkenen. Han omskar ingen i alle disse førti årene. Hvem hadde så gitt Moses rett til ikke å holde en lov som Gud selv tross alt hadde gitt? Jo, den retten hadde han ved at han forstod å prøve lovens bokstav på kjærlighetsbudet. Han visste at loven skulle tjene folket. Ikke folket som skulle stå til tjeneste for loven. På denne reisen måtte folket hver dag gå i full rustning. Hvis de skulle blitt omskåret, ville de noen dager vært ute av stand til dette. Moses tenkte nok at Gud har ganske riktig gitt oss dette påbudet som skal holdes, men det må likevel praktiseres slik kjærlighetsbudet krever. Og så utsatte han omskjærelsen til reisen var slutt. Slik bør en tolke alle lover etter kjærlighetsbudet og det aktuelle behovet. Der det ikke skjer, der mangler de en som kan utlegge loven rett.
Og slik Kristus praktiserte sabbaten, og Moses omskjærelsen, slik bør også vi forholde oss til alle lover. Vi bør ikke praktisere dem strengere enn at de tjener kjærlighetsbudet. Igjen siterer vi Luther som sier: «Legg merke til et eksempel fra pavedømmet: En mann har gitt et løfte om en lang pilegrimsreise. Så lyder budet slik: Den som har lovet noe, bør også holde det! Men hjemme har denne mannen både hustru og barn, tjenere og mye annet. Hva er det nå som er rett? Skal han nå holde løftet sitt, eller skal han bli hjemme og forsørge hustru og barn? Døm selv, hva som er mest nødvendig, og som stemmer med kjærlighetsbudet! Jeg mener det er mest nødvendig at han blir hjemme, arbeider og forsørger sitt hus. Og det som er mest nødvendig, og stemmer overens med kjærlighetsbudet, det er det som er vår plikt, og det stemmer også med Guds vilje (v.10). Vi må aldri glemme at alle lover, enten de er guddommelige eller menneskelige, bare forplikter så langt som de tjener kjærlighetsbudet. Kjærligheten er selve utleggelsen av alle lover. For alle lover er jo gitt bare med det mål å drive fram kjærlighet i praksis. Paulus sier: «Kjærligheten er lovens oppfyllelse», og «Bli ikke noen noe skyldig, uten det å elske hverandre». Og hvis jeg elsker min neste, så er jeg opptatt med å gjøre alt mulig godt mot ham, hjelper og beskytter ham og taler vel om ham, slik jeg gjerne ville han gjorde mot meg». Så langt Luther.
Men at alle Guds bud egentlig bare har kjærlighetsbudet som mål, og bare vil vise hvordan dette skal praktiseres, det taler Paulus nå ennå klarere om i neste vers.
9: For budene: Du skal ikke drive hor, Du skal ikke slå i hjel, Du skal ikke stjele, Du skal ikke vitne falskt, Du skal ikke begjære, og hvilket annet bud det skulle være, blir alle sammenfattet i dette ord: Du skal elske din neste som deg selv.
Her sier apostelen uttrykkelig at alle lovens bud (om hva vi plikter mot vår neste) sammenfattes i dette: «Du skal elske din neste som deg selv». Alle disse budene skildrer altså bare forskjellige sider av hvordan kjærligheten skal praktiseres. At kjærligheten er hovedsak, er selve målet og meningen med alle sammen. Med alle sine bud har Gud som mål at vi ikke skal gjøre vår neste noe vondt, men bare det som er godt og nyttig. Og det er jo også tindrende klart at hvis vi virkelig elsket vår neste, ville vi heller ikke bryte noen av disse budene. Som eksempel nevner apostelen først det sjette budet. Jovisst ville den rette kjærligheten til vår neste være en motkraft også mot den synden som oftest sies bare å være et resultat av kjærlighet. For hvis jeg hadde den rette kjærligheten til mitt medmenneske, ville jeg ikke forføre det til synd og elendighet. Ennå klarere er det for alle at den som har den rette kjærlighet til sin neste, vil ikke drepe ham, ikke stjele fra ham og heller ikke utbre usannheter om ham.
Den som elsker sin neste som seg selv, han hjelper og støtter ham i alle vanskeligheter. Vil gjøre det beste både for hans legeme og sjel, for det han eier, og for hans omdømme. Men det er ikke bare i slike ytre gjerninger kjærligheten skal leves ut. Paulus sier at selv budet: «Du skal ikke begjære!» er med i kjærlighetsbudet. Hvis jeg har den rette kjærligheten til min neste, da bærer jeg ikke på begjær etter noe som tilhører ham. For når jeg elsker ham som meg selv, da er jeg like opptatt med at han har et gode, som at jeg selv har det. Hvis jeg har et begjær etter noe min neste eier, da er det et bevis på at jeg ikke har noen fullkommen kjærlighet til ham. Men ikke nok med det. Det gjør også at min neste lider, når han merker dette. Der er ingen som vil at noe medmenneske skal se med lyst og misunnelse på hans eiendom, hans ektefelle, hans gode omdømme, hans karriere. Derfor forbyr også den rette kjærligheten at jeg slipper slikt begjær eller misunnelse til i hjertet mitt. Kort sagt gjør kjærligheten bare godt og strir mot alt vondt. Derfor er alle Guds bud samlet i dette ene: «Du skal elske din neste som deg selv!»
10: Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Kjærligheten er altså lovens oppfyllelse.
Her trekkes konklusjonen på dette emnet: Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Den holder dermed alle bud - for de forbyr oss alle sammen å gjøre vår neste ondt, og er derfor lovens oppfyllelse. Og når det da her sies at «kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt», og at den dermed er lovens oppfyllelse, så er det også tydelig nok sagt hva Guds egentlige vilje og hensikt med budene er: At vi ikke skal gjøre vår neste noe ondt eller skadelig. At vi alltid skal ha øye med hva som er til nytte og til skade - ikke bare være opptatt med å få gjort enkelte gode gjerninger, men at vi får være og gjøre noe virkelig godt og nyttig for våre medmennesker. Vi vet at i Det nye testamente finner vi ingen slike bud, som bare krever en lydighetsgjerning (også bare såvidt det finnes i GT? Se Heb 9:9, 10:1). Nei, Kristus og apostlene gav oss bare bud som hadde virkelig nytte som hensikt, både for oss selv og for vår neste. Dette er også noe vi skal merke oss, når vi leser ordene: «Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Kjærligheten er altså lovens oppfyllelse».
Men når kjærligheten ikke gjør nesten noe ondt, da er det dermed også sagt at den tvert imot gjør sin neste alt godt. For om jeg til og med bare unnlater å gjøre nesten godt når han trenger det, så gjør jeg ham jo dermed vondt. Hvis noen sulter, og jeg ikke gir ham mat, så gjør jeg jo det jeg kan for å drepe ham! Og all erfaring bekrefter jo også at kjærligheten virkelig gjør sin neste alt godt. Bare noen virkelig brenner av kjærlighet, så drives han av den til bare å gjøre godt. Bare vi hadde mye kjærlighet, så ville hele livet vårt være fullt av gode gjerninger, av trivsel og glede. Vi ville vært som Guds engler. Men når kjærligheten tvert imot mangler, da søker alle bare sitt eget beste. Da plager og forfølger en sin neste med ord og gjerninger. Og da er hele livet en kald og øde villmark, full av farlige villdyr.
Å, for et paradis det hadde vært på jord, bare kjærligheten hadde hersket blant oss. Da ville alle være opptatt med at det gikk andre godt. Med ord og gjerninger ville vi bare gjøre mot andre det vi selv ville andre skulle gjøre mot oss. Da ville velsignelse og trivsel blomstre mellom oss, «rettferdighet og fred kysse hverandre» (Sal 85:11). Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt, men tvert imot bare godt, og er derfor lovens oppfyllelse. Hovedbudet i vår plikt overfor vår neste er derfor dette: «Du skal elske din neste som deg selv!»
Men når nå dette er det store hovedbudet som inkluderer alle de andre budene (på den andre tavle), vil vi her se litt nærmere på hva dette store budet innebærer. Det lyder altså slik: Du skal elske din neste som deg selv! I dette budet finner vi spesielt fire hovedpunkter, fire viktige forhold vi særlig skal tenke over. Det første er selve personen - han som skal elske. Hvem er så det? Jo, det heter «du» - du selv, ikke bare din nabo, din neste. Nei, det er du som selv skal gjøre det. Vi går gjerne med på å kreve kjærlighet av andre, og da synes vi budet er svært berettiget. Men vi glemmer svært ofte at det er vi selv som først skal vise den kjærligheten mot vår neste, som vi vil han skal vise mot oss. Og det er akkurat dette Herren også krever; at hver éneste en skal gjøre det han påbyr. Én dag skal han tale med hvert éneste menneske om dette. «Vi skal alle fram for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen de ting som er gjort ved legemet, etter det han har gjort, enten godt eller ondt» (2Kor 5:10). Merk deg disse ordene: «alle» - «enhver»!
Selv om vi her i livet er blitt dømt, og ved troen på Kristus blitt benådet så vi nå ikke lenger skal dømmes etter loven, så står likevel alltid Guds krav ved makt: At vi alle skal gjøre det han krever. Det taler altså til deg, akkurat «du» som hører Herrens bud. Du skal også gjøre/leve etter dem og elske din neste slik som dette budet krever. Dette er svært viktig å merke seg. For hvis ikke, så tyder det på at du er en hykler (skuespiller) og fariseer. De legger bare byrdene på andre, og rører dem ikke selv med en finger (Mat 23:4). Budet gjelder alle, det taler til hver éneste en: Dette gjelder akkurat deg! Dette var altså det første vi skulle merke oss.
Det neste er selve budskapet, det som kreves her; nemlig «elske». «Du skal elske din neste!» Herren sier ikke bare at du skal gi din neste mat og drikke, klær og penger, som riktignok alt sammen til visse tider kan være godt og nødvendig. Men han sier: Du skal elske ham! Kjærligheten er selve kilden som alle gode gjerninger skal strømme ut fra. Når det så trengs, gir igjen kjærligheten villig alt som er nødvendig; mat og drikke, klær, hjelp, trøst...kort sagt: alt godt. Paulus sier i 1Kor 13: «Kjærligheten er tålmodig, og den er vennlig. Kjærligheten er ikke misunnelig. Kjærligheten skryter ikke, er ikke oppblåst. Den oppfører seg ikke usømmelig, søker ikke sitt eget, lar seg ikke opphisse, tenker ikke ut noe ondt. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg i sannheten. Den tåler alt, tror alt, håper alt, utholder alt». Ja, hvem kan regne opp alt det gode kjærligheten utretter?
«Han gir seg selv med liv og sjel, med gods og ære, med all sin kraft, innvortes og utvortes, til sin neste i alt det han trenger. Og det gjelder enten nesten er venn eller uvenn. Han holder ikke tilbake noe som han ikke vil tjene sin neste med. Derfor er der ingen nådegaver eller noe annet som kan sidestilles med kjærligheten. Heller ikke knytter vi bare enkeltstående og spesielle gjerninger eller tjenester til kjærligheten, slik tilfellet er når det gjelder kristenlivets frukter såvel som både nåde- og naturgavene. Der kan det gå på barmhjertighet, tålmod, avholdenhet o.s.v. Kjærligheten gjør alt og tåler alt. Derfor har apostelen her all mulig dekning for å si at alle budene er sammenfattet i dette ordet: Elsk din neste!» (Luther).
Det tredje er budets mål; personen som skal elskes - og han heter «din neste». Gud sier ikke du skal bare elske dine egne barn og slektninger. Eller du skal elske de rike, de mektige, lærde, gode, hellige... Nei, han sier: Du skal elske din neste, d.v.s. allemennesker, selv om det var din uvenn (Luk 10:29-37). Den sanne kjærligheten og dette største budet taler ikke bare til noen få mennesker, går ikke på utvalgte personer. Den falske, kjødelige kjærligheten derimot ser på personer, elsker bare sine egne og nærmeste, eller de gode og elskverdige. Eller elsker dem bare så lenge en har nytte av personen, eller kan håpe på noe godt fra den kanten. Når det er slutt på at vi kan regne med å få noen nytte av ham, da er det også slutt på kjærligheten. Men dette budet krever en ubetinget kjærlighet til hvert éneste menneske, uten å se etter hvem han er, om han er venn eller uvenn.
For kjærligheten søker ikke etter utbytte eller fordeler - men virker og skaffer utbytte og fordeler. Derfor er den også mest virksom og omsorgsfull overfor fattige, trengende, onde, syndere, dårer, syke og uvenner. For der finner den alltid muligheter til å tåle, lide, utholde, tjene og gjøre vel. Dette budet gjør oss dermed også alle like innfor Gud. D.v.s. at når det gjelder kjærligheten, så oppheves all forskjell på mennesker, enten det går på kvalifikasjoner, titler eller embete. For når dette budet er gitt til alle mennesker, og påbyr å elske vår neste, d.v.s. alle mennesker, så må selv en konge erkjenne at han er skyldig å elske og tjene selv den fattigste tigger. Også på dette området har Kristus vært det aller største eksempel. Selv var han den store Kongen over alle konger, ja, selve Guds Sønn. Likevel lot han seg bli lik de aller største syndere, og tjente dem med sitt liv og sitt blod. Dermed har han gitt oss et forbilde på at slik skulle vi også gjøre, og av hjertet elske alle mennesker, selv de verste. Dette er noe av det som ligger i at vi skal elske vår neste.
Det fjerde og siste vi ser i dette budet er den tydelige rettesnoren eller eksemplet på hva som er den rette kjærlighet til vår neste. Rettesnoren er: «som deg selv». «Du skal elske din neste som deg selv». Her behøver vi ikke være i tvil om hva som er Herrens vilje. Den læren som også er belyst gjennom eksempel er alltid lettest å oppfatte. Og nå gir altså Herren deg i dette budet et virkelig levende og tydelig eksempel; din kjærlighet til deg selv. Akkurat i like stor grad som du elsker deg selv, skal du elske din neste. Hvert eneste menneske vet hvordan han elsker seg selv. Hvor opptatt han hele tiden er med å tenke på sitt eget beste, passer på legemet sitt så det får mat, klær og alt godt. Vokter omhyggelig sitt eget navn og rykte, sin eiendom og forøvrig alt som er hans. Slik viser den seg; din kjærlighet til deg selv, det kjenner du ganske tydelig. Men så krever Herren i dette budet at du skal elske din neste på akkurat samme måte som du elsker deg selv. Likeså opptatt som du er med å vokte alt ditt eget; ditt legeme, alt du eier, ditt navn og rykte, likeså stor omsorg skal du også vise din neste, når det gjelder hans legeme, eiendom, navn og rykte.
Kunne Gud ha uttrykt sin vilje klarere enn dette? Og i tillegg har Kristus likevel også forklart dette budet med disse ordene: «Alt det dere vil at menneskene skal gjøre for dere, det skal dere også gjøre for dem, for dette er loven og profetene» (Mat 7:12, Luk 6:31). Nå kjenner nok hvert menneske med seg selv at de gjerne vil bli elsket, og ikke hatet. Da bør vi selvsagt også elske vår neste, og ikke hate noen. Det dere ikke vil andre skal gjøre mot dere, skal selvsagt heller ikke dere gjøre mot dem. Du vil ikke at andre skal gjøre deg urett, skade deg eller nekte å hjelpe deg når du trenger det. Gjør da selv heller ikke noe slikt! Du vil ikke at andre skal skade deg gjennom harde og bitre ord mot deg. Gjør da heller ikke du dette mot andre! Du vil ikke at andre skal forråde deg, baktale eller sette ut ondt rykte om deg. Gjør da heller ikke du det mot andre! - Slik skal vi oppfatte og omgjøre i praksis disse ordene: «som deg selv» - «Du skal elske din neste som deg selv».
Dette er altså den allmektige Guds høyeste og alvorligste vilje når det gjelder vårt forhold til våre medmennesker. Da Kristus hadde gjentatt dette store hovedbudet: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte...», føyde han til: «Dette er det første og største budet. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv» (Mat 22:37-39). Mener så noen at de er en kristen, kjenner Skriften og lever rett, men ikke tar dette budet alvorlig, da er jo all hans gudsfrykt bare hykleri, bare et skuespill. Hva betyr hele vår kristelighet, hvis vi ikke vil gjøre Guds innerste vilje? Og hvis noen nå gjerne vil bli helt sikker på hva det vil si å kjenne og gjøre Guds vilje, da hører han her at det er dette som er Guds høyeste vilje, ja, er et konsentrat av alt Gud krever av oss i loven; at du «elsker din neste som deg selv».
Den selvsikre verden forakter og tramper på dette budet. Det understreker menneskene med hele sitt liv, som først og sist går ut på å tilfredsstille seg selv, bare søke sin egen vinning, nytelse og ære - det får gå som det vil med alle andre. Hva Herren mener om en slik livsstil, og hvordan han én dag skal gjengjelde dette, det har han også forkynt oss. Men selv de som ved Guds nåde har fått en villig ånd, slik at de hver dag ønsker å gjøre Guds vilje, vil nok likevel overfor dette budet måtte erkjenne hvor langt borte de står fra å etterleve Guds lov. Ja, her får vi merke at hele livet vårt er fullt av synd. For ikke en éneste dag elsker vi vår neste som oss selv - og ennå mindre elsker vi Gud av hele vårt hjerte og hele vår sjel.
Og når vi innser dette, hvis vi da skal bli værende i troen, i en virkelig fortrøstning på at vi har Guds vennskap, da er det nok klart vi må ha en annens lydighet som vår rettferdighet. Da må vi nok drives til stadig å omgås med evangeliets ord. Stadig holde opp for oss Guds råd fra evighet av, om å sende sin Sønn under loven for å oppfylle den for oss, for å «kjøpe fri dem som var under loven». Men hvis jeg virkelig kan tro dette så det trøster og gleder mitt hjerte, da kommer dette til å virke en kjærlighet i meg som slett ikke finnes i min natur, og som aldri kan oppnås på noen annen måte.
Før du bryr tankene dine med spørsmål om hvordan du skal få mer kjærlighet, så tenk over hva du selv har opplevd! Var det ikke bare når vi ble riktig lykkelige over nåden, riktig oppglødet i troen - var det ikke da vi også fikk en ny, guddommelig kjærlighet? Var det ikke da vi av en indre trang fikk virkelig nød for at andre måtte bli frelst, og for alt godt for vår neste? Så kommer da altså kjærligheten utelukkende av troen. Kjenner du på at du ikke har den rette kjærligheten, forsøk da aldri på å skulle oppnå den med noe selvvalgt arbeide på hjertet ditt.
Husk at det er bare evangeliet om Guds kjærlighet i Kristus som kan virke noen kjærlighet i oss! Og hvis så dette blir holdt levende av Kristi kjærlighet, så husk i alle ditt livs dager hva denne teksten har lært oss; at det er denne kjærligheten levd ut overfor vår neste, som er Guds høyeste vilje og velbehag når det gjelder vårt liv her på jord. Husk på at alle de største og mest iøynefallende gjerningene, som ikke blir til noen nytte for våre medmennesker, ikke betyr noe som helst for Gud. Herren Gud vil at vi skal gjøre vår neste godt, ikke ondt. Men «kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Kjærligheten er altså lovens oppfyllelse».
11 og 12: Og dette må dere gjøre da dere kjenner tiden, for nå er det på tide å våkne opp fra søvnen. For vår frelse er nærmere nå enn da vi kom til troen. Natten er snart forbi, og dagen er nær. La oss derfor legge av mørkets gjerninger, og la oss ta på oss lysets våpen.
Her innskjerper Paulus den formaningen han just har gitt oss. Og han føyer til at vi skal leve et liv som stemmer overens med det lys evangeliet har virket i oss. Men han oppmuntrer oss til dette ved å minne om den nåderike tiden med evangeliets lys som de troende nå lever i, og om den salighet som ennå venter dem i himmelen, som nå er nærmere enn da de første kristne ble frelst. Alt skildrer han med et livlig bildespråk om «natten» og «mørkets gjerninger», og om «dagen» og «lysets våpen». Her taler han som en vekter. Når morgenlyset brøt fram ropte de til dem som sov at nå var tiden inne til å stå opp og gjøre seg klar til dagens arbeid. Men før vi går nærmere inn på de viktige lærdommene vi får her, vil vi først se litt nærmere på selve teksten.
Sammenhengen og meningen synes å være: Og dette...d.v.s. alt det Paulus har formant oss til i versene foran - dette må dere gjøre da dere kjenner tiden (sv.: «Och detta så mycket mer som vi veta tiden»). Vi «kjenner tiden» vi lever i, at nå er det på tide å våkne opp fra søvnen. Det er tid for soloppgang (2Pet 1:19), for nå skinner evangeliets lys for oss. Den evige frelsen er også nærmere nå enn «da vi kom til troen» - nærmere i takt med den tiden som er gått. Vær våkne og opptatt med å gjøre Guds vilje, for nå har vi evangeliets nåderike tid, nå opplyser det sanne lyset oss. Ikke bare er Det gamle testamentes lange og dunkle forberedelsestid nå over for hele verden, fordi Kristus er kommet, og hans evangelium forkynnes nå for alle folk. Men nå har også vantroens og villfarelsens mørke i hjertene våre måtte vike for nådens lys, etter at vi er født på ny og blitt opplyst av Den Hellige Ånd. Dette er det første som bør virke i oss at vi «våkner opp slik som rett er, og ikke synder» (1Kor 15:34), at vi «legger av mørkets gjerninger og tar på oss lysets våpen».
Det andre er at vår frelse (framme i himmelen) er nærmere nå enn da vi kom til troen. Menigheten i Rom hadde nå, når Paulus skrev dette, kommet et kvart århundre nærmere det salige målet. Og for hver enkelt kristen nærmer dette seg for hver dag som går. Nå har vi ikke så lang tid igjen i striden her nede, som da vi kom til troen. Dette er det andre som bør oppgløde oss så vi får lyst til å gjøre Guds vilje og kjempe for kronen. På samme måte som på idrettsbanen: Jo nærmere de ser målet foran seg, desto mer anstrenger de seg i kampen. Slik må vi oppfatte hensikten med disse oppmuntrende ordene.
Natten er snart forbi, og dagen er nær. Først og fremst var hele tiden før Kristus som en natt, sammenliknet med når frelsens dag opprant for hele verden. Dernest har hver enkelt av oss også opplevd det som en åndelig natt da vi levde i vantroens mørke, som syndens slaver uten Gud. Denne natten er «snart forbi», nå «er dagen nær» for oss. Men først i himmelen er det virkelig «dag». I sammenlikning med lyset der, har vi her bare en morgendemring. Og den fullkomment lyse dagen som skal opprinne med Kristi siste komme, er nå ikke langt borte, den er nærme. Derfor er det i sannhet på tide å våkne opp fra søvnen, legge av mørkets gjerninger og ta på oss lysets våpen.
Men hvordan skal vi forstå dette at her taler jo Paulus til de troende, og likevel sier han at de må «våkne opp fra søvnen», «legge av mørkets gjerninger og ta på seg lysets våpen»? Har de ikke allerede gjort dette; «våknet opp av søvnen» osv., når de kom til troen? Jo, ganske sikkert. Men det betyr ikke at de ikke stadig må huske på å gjøre det samme på nytt. Her skal vi igjen lære hvordan en kristen har det. Vi ser tydelig nok at her taler Paulus til Guds barn. Først og fremst er hele brevet skrevet til de «som er Guds kjære, kalte og hellige» (kap.1:7). Dessuten sier han her: «da vi kom til troen». Likevel formaner han altså nå disse troende til å «våkne opp fra søvnen», «legge av mørkets gjerninger» osv. Av dette skal vi altså lære at selv en sann kristen er ikke så våken at det ikke kan være nødvendig å vekke ham opp flere ganger. Og dette kan vi oppfatte på to måter.
Først har vi hver enkelt kristens forhold her på jord, hvor han aldri er fullkomment våken og klarsynt, men alltid mer eller mindre søvnig og nærsynt. Hvis vi var fullkomment våkne, så vi så vår åndelige tilstand slik den virkelig er i Kristus, og alt som følger med den, da ville vi nok være fylt av all nåde og kraft, hellig fryd, kjærlighet og gudsfrykt. Da ville vi først og fremst uopphørlig prise og love Gud for all den usigelige nåden som er gitt oss. Vi ville være som beruset av salighet over det store nådeunderet; at Guds Sønn er blitt menneske som oss. At han er vår omsorgsfulle bror, vår stedfortreder og forsvarer som hjelper oss i alt som truer eller tynger oss. Da ville også hjertet vårt fylles av kjærlighet og inderlig lyst til å tjene så nådig en Gud, til brennende nidkjærhet for hans navns ære og for at alle mennesker måtte bli frelst.
Det ville ikke koste oss noe verken det vi gjorde eller det vi led som Kristi etterfølgere, bare vi med våkne sinn så hvor høyt han elsker oss, forlater oss alle våre synder og skjuler all vår skam. Bare vi så den usigelige saligheten som venter oss i hans himmel. Når det nå ikke står slik til med oss, men vi isteden bare går nedslått i vår tro, likeglade, trege og utålmodige, så er dette bare et klart bevis på at vi ikke er riktig våkne. Vi går ennå som i søvne. Derfor sa også en gammel Guds mann på sitt dødsleie, når evighetens forheng var i ferd med å trekkes bort: «Nå innser jeg at den kristne som er mest våken, går mer enn halvveis i søvne».
Dernest skal vi være klar over at i tillegg til at vi aldri er helt våkne, blir vi også gang på gang grepet av en spesiell sløvhet, så vi står i fare for å sovne helt. Det skjer spesielt i store omveltninger i vårt livsmønster. Særlig hvis en kristen får mye av dette jordiske gods. Dessuten har det tendens til å skje når vandringen blir lang og alt åndelig blir gammelt -. Herren taler selv om dette i lignelsen om de ti jomfruene. «Da brudgommen lot vente på seg, slumret de alle inn og sovnet». Dette viser seg gjennom at du blir opptatt med de synlige tingene. Du begynner å engasjere deg i mye som du i «din første kjærlighet» aldri ofret en tanke. Og så begynner derimot de usynlige, evige verdiene å bli mindre viktige for deg. Nå er du ikke lenger så redd for ditt bedragerske hjerte som tidligere. Heller ikke for verdens og djevelens lurerier. Nå tar du alt så lett. Nå kjenner du ikke mye til de syndene dine. De plager deg nok litt, men nå har du lett for å trøste deg i alt. Du begynner å bli sterk i troen på samme måte som hele verden er det. Da behøver du ikke evangeliet å trøste deg med. Når du nå hører evangeliet forkynt, er det en lekse du kan utenat, og som du ikke er så opptatt med - - og legg merke til: Alt dette bekymrer deg nok litt - -.
Men noe helt annet er det med dem som «dømmer seg selv» (1Kor 11:31-32) og erkjenner seg skyldige i alt dette, så de dag og natt roper til Gud om dette, og bruker alle nådens midler. Og likevel ikke blir så våkne og gudfryktige som de gjerne vil. Her er det Gud som arbeider med sine barn, tar dem avsides og lar dem oppdras så de nettopp gjennom sin sløvhet og likegladhet blir ennå mer knust, blir våkne og sterkere i sin gudsfrykt. Mens det i den virkelige søvnen tvert imot går slik at menneskene blir mer og mer selvsikre og likeglade overfor Gud. Da er det også åpnet for at de kan leve i kjødelighet og synd uten å frykte. Slik virker den sjelelige trygghetens søvn. Og det er egentlig denne Paulus advarer de troende mot her. Det ser vi av at han også formaner dem til å «legge av mørkets gjerninger» - som nå altså må ha begynt å bli akseptert blant dem.
Å, du som vet med deg selv at du har begynt å unnskylde og bagatellisere slike ting som tidligere var farlig synd for deg: Samtidig som du også har mye lettere for å kunne tro, enn tidligere, så trenger du nå ikke lenger evangeliets ord for å kunne tro - -! Kort sagt: Du er ikke lenger redd hverken for å bedra deg selv, eller for noe som helst vondt. Å, måtte hver eneste sjel det har gått slik med, for sin evige frelses skyld våkne opp fra søvnen! Ellers vet du ikke hvor dette bærer hen. Hvis du derimot våkner, har du så uendelig mye godt som venter deg. Evangeliets lys opplyser deg, og frelsen er nærmere nå enn da vi kom til troen.
La oss derfor legge av mørkets gjerninger, og la oss ta på oss lysets våpen. «Derfor» - når vi altså «kjenner tiden» vi lever i (v.11). Vi har erfart all den nåde Gud allerede har vist oss, og saligheten som venter oss i himmelen. Dette er bakgrunnen Paulus har forkynt tidligere. Han har formant «ved Guds barmhjertighet» (12:1), ikke bare vist til den forferdelige faren. Skulle ikke dette og all Guds nåde virke sterkt nok til å vekke oss opp fra søvnen? Du som en gang ble Guds barn: Kast ikke fra deg all den nåde Gud har vist deg! Mist ikke din evige frelse bare for en kort tid i synden! Husk på at hele verden ligger i det onde, i den sjelelige trygghetens dødssøvn, - mens du er benådet og har fått Åndens liv og lys. I Kristi evangelium har du sett herlige ting som hele verden ikke ser. Og du har ikke bare fått Åndens lys. Du har også fått et nytt hjerte, så du av hjertens lyst går Herrens veier. Og du fikk en inderlig avsky for ting som du tidligere hadde som din største lyst.
Hvis du nå ikke er fullstendig frafallen og død, slik at Åndens liv ennå finnes i hjertet ditt, da eier du ennå alt det evangeliet inneholder og lover. Da er du Guds barn, arving til himmelen. Og om ikke så lenge skal du få leve i evig salighet hos Gud, hans engler og alle de hellige. For det er dette den allmektige Gud har skapt menneskene til. Dette han har gjenløst oss til, kalt og helliget oss i sannheten, til. «Og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer» (Åp 21:4), men bare et salig liv hos Gud i all evighet. Vil du da miste alt dette, bare for noen elendige lyster denne korte tiden på jord? Nei, når så mye godt venter deg, så vær våken! «Holdt fast på det du har, så ingen skal ta kronen din!» La heller all lyst i synden fare, og utrust deg med alle Åndens våpen, så du kan kjempe for den kronen. Dette er det apostelen vil ha sagt oss i dette: «La oss derfor legge av mørkets gjerninger, og la oss ta på oss lysets våpen».
«Legge av mørkets gjerninger». Hva Paulus mener med «mørkets gjerninger» ser vi av neste vers. Der regner han opp noen av dem, så som svir, drukkenskap, utukt osv.. Og slike synder kaller han altså for «mørkets gjerninger». Da betyr det ikke bare at en på grunn av disse unngår det naturlige lyset. For det er ikke det naturlige lyset eller mørket det tales om her. Nei, dette betyr at disse gjerningene tilhører det åndelige mørket, den kjødelige trygghetens og ugudelighetens mørke. Der er det en lever fritt ut alle slags synder og laster (konf. 1Tess 5:5-8). Men det vi særlig skal merke oss er at apostelen sier: «La oss legge av» disse mørkets gjerninger - og dermed taler til de troende. Av dette lærer vi, akkurat som når det gjaldt søvnen, at Guds barn ikke er helt fri fra enhver tendens eller form for slike synder. Riktignok kan vi ikke leve i dem på lik linje med verden, som synder bevisst og uten anger og omvendelse. Men vi står likevel i fare for å bli smittet. Og i søvnens tid, eller under harde fristelser, kan vi mer eller mindre fanges av lysten, slik mange av de helliges historie viser.
Av dette skal vi først og fremst lære å ikke fordømme verken oss selv eller andre kristne når noe slikt kan skje. Nei, hvis du bare i omvendelse og tro holder deg til din Frelser, og søker hans nåde både til forlatelse og til å bli løst fra synden, så er nåden ennå mektig over deg. Det kan vi bare takke Herren Kristus for, han som med sitt blod kjøpte en fullkommen nåde for virkelige syndere. Dernest skal vi legge merke til selve formaningen. Paulus sier vi skal «legge av» disse mørkets gjerninger. Når vi ser og har all denne nåden, skal vi for dens skyld bestrebe oss på fullt og helt å «legge dem av». Apostelen sier ikke: La oss bare bli klar over, og erkjenne dem. Nei, han sier: La oss legge dem av. Her er den rette prøven som skiller en rett fra en falsk kristen. Den første blir virkelig redd for sin synd, og søker all Guds nåde og alle nådens midler for å bli kvitt den. Mens den siste inngår hemmelig pakt med synden for å beholde den. Av og til erkjenner han den vel med munnen. Men han unnskylder den overfor seg selv. Riktignok kan også Guds barn i prøvelsens timer glemme Gud, og oppføre seg som om Ånden fullstendig skulle ha forlatt dem. Vi ser dette hos Peter, når han fornekter sin Herre tre ganger. Men like etter «gikk Peter ut og gråt bittert». Slik har også hver éneste kristen i sin ånd et dypt fiendskap mot sin egen synd.
Men hvordan skal det så kunne skje at vi «legger av» synden? Det skjer nok på forskjellig vis. Noen synder makter vi å legge av straks, og da må vi prise Gud for hans nåde, og ikke være opptatt med å snakke om hvor svake vi er. Andre synder derimot kan bli et tuktens ris for oss gjennom lange tider, kanskje for hele livet, ellers ble vi jo virkelig syndfrie! - mens det jo også nettopp er det vi søker mer enn noe annet, om Åndens hjelp til. For Den Hellige Ånd aksepterer ikke noen som helst synd. Vi kjemper mot synden som likevel ikke helt vil slippe oss, så den i alle fall ikke får regjere i oss, som i hele verden. Men det skjer heller ikke i vår egen kraft. Bare gjennom å ta vår tilflukt til «hans veldige kraft» (Ef 6:10). Riktignok fristes vi stadig til å forsøke å gjøre dette i egen kraft. Og så lenge vi ikke er «gått fullstendig konkurs», men fremdeles gir løfter basert på egen kraft, og lover som Peter: «jeg skal aldri ta anstøt av deg!», må vi bare fortsette å falle. Men hemmeligheten til kraften og forløsningen er den Paulus gir oss her: «Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk. Derfor vil jeg mest av alt rose meg av mine skrøpeligheter, for at Kristi kraft kan ha rom hos meg» (2Kor 12).
«Og la oss ta på oss lysets våpen». «Lysets våpen» er det motsatte av «mørkets gjerninger». Mens disse besto i synd og last, består lysets våpen i renhet i vårt sinn og vårt liv, i avholdenhet og våkenhet. Og framfor alt i den tro, den kjærlighet og det håp som driver oss i kampen mot kjødets fristelser, mot verdens og djevelens forførelser (Ef 6:14-17, 1Tess 5:8, 2Kor 6:7, 1Tim 1:18). Vi legger merke til at apostelen her, når han just har talt om «mørkets gjerninger», som motsetning bruker uttrykket «lysets våpen», og ikke «lysets gjerninger». Med det vil han understreke at her kommer det til å bli kamp, her kreves det våpen for å kunne bli bevart i tro og gudsfrykt. Livet som kristen kommer ikke til å bli noe lett og bedagelig liv, på linje med dem som vil «sove om natten» (1Tess 5:6-8). Det blir ofte både en hard, langvarig og farlig kamp, der det gjelder å kjempe for selve livet - eller dø og miste alt. Det går for seg akkurat som i en krig. I en krig har vi det ikke rolig og greitt. Der er konstant uro, fare for livet og redsel. Der må en hele tiden være på vakt, og være rustet til nye trefninger.
En gang er det troen og samvittigheten som angripes, så vi på nytt står i fare for å «bindes under trelldommens åk». En annen gang gjelder det vårt utvortes liv, når djevelen vil kaste oss i synd og skam. Så angripes kjærligheten, når vi fristes til å falle i hat og uvennskap, osv. Nå må vi hele tiden være rustet og ikledd lysets våpen mot alle slike angrep. Dette har apostelen talt svært utførlig om i Ef 6:10-18. Der skildrer han både hele våpenrustningen og de fryktelig fiendene vi står overfor. Det er ikke «kjøtt og blod», fysiske fiender, som vi kan rette fysiske våpen mot. Men usynlige åndsmakter, «myndigheter, verdens-herskerne i denne tidsalders mørke, ondskapens åndehær i himmelrommet». Ja, slik opplever vi det også når kampen blir så hard og fryktelig at vi holder på å gi opp. Når vi bare blir reddet gjennom store under fra den allmektige og trofaste Herren. Peter sier da også at «den rettferdige blir vanskelig frelst» (sv: den rättferdige med nöd bliver frälst).
Hvordan skal det så gå med dem som gjerne vil bekjenne seg som kristne, men som lever så skjermet og koselig som i det varmeste hjem? Som om de ikke har noen åndelig fiende, og djevelen ikke lenger hadde tenkt å angripe dem. Som om kjødet og verden ikke lenger var noen farlige fiender. Både Skriften og all erfaring understreker at ingen kristen vil komme gjennom dette fiendens land uten frykt og kamp. Hvis jeg ikke kjenner frykten, så er jeg virkelig i fare. Å tro en er utenfor all fare, - midt inne blant konstant påtrengende fiender -, er selvsagt et stort selvbedrag.
Enten lever jeg i frykt og kamp, og frelses bare av Guds allmakt. Eller jeg er trygg og sorgløs, og da går jeg fortapt. Derfor har da også Herren Kristus stadig formant oss: «Våk og be!» - «Det jeg sier til dere, sier jeg til alle: Våk!» (Mark 13:37).
Dette er altså formaningen apostelen har villet gi oss når han minner om tiden vi lever i, da vi har Lyset, og dagen demrer, at «nå er det på tide å våkne opp fra søvnen», «legge av oss mørkets gjerninger, og ta på oss lysets våpen». Men dette går han så ennå tydeligere inn på i neste vers.
13: La oss vandre sømmelig, som om dagen, ikke i svir og drukkenskap, ikke i utukt og skamløshet, ikke i strid og misunnelse.
La oss vandre sømmelig, som om dagen. Her sikter Paulus til hvordan vi til daglig, når vi blir sett av alle mennesker, skal føre et anstendig og rett liv. «De som sover, sover om natten. Og de som drikker seg fulle, er fulle om natten» (1Tess 5:7). Selv de som fester og drikker om natten, opptrer ofte pent og pyntelig om dagen, når alle mennesker ser dem. Men som kristne lever vi i evangeliets lyse dag, og er derfor alltid forpliktet til å leve et skikkelig liv. Vi lever jo hele tiden i samfunn med Den Hellige Gud! Burde vi ikke da også hele tiden vandre og oppføre oss slik at vi ikke behøvde skamme oss - om så alle mennesker så oss? Og det er helt klart at den som foretar seg noe som han ikke vil at menneskene skal vite om, han lever ikke «sømmelig» og anstendig. Noe annet er det Paulus taler om i neste kapittel; at noen mennesker ser på noe som synd, mens en annen kristen kan gjøre det samme med god samvittighet. Da står det at den første bør «ha sin tro for seg selv framfor Gud» og «ikke gjøre noe annet som får din bror til å snuble eller bli svak» (kap.14:14-16, 21-22). Men når det dreier seg om forhold som vi alle etter Guds klare ord vet er synd, da gjelder dette at vi ikke skal gjøre noe som vi ikke vil at hvem som helt skal få vite. Det er dette som er å «vandre sømmelig». Og dette er den allmenne regel Paulus her først tar opp. Så gir han oss noen eksempler på mørkets gjerninger:
Ikke i svir og drukkenskap, ikke i utukt og skamløshet, ikke i strid og misunnelse. «Ikke i svir og drukkenskap». Når «Svir», eller «nattsvärmerier»*, her stilles på linje med drukkenskap og andre laster, så går ikke det på enhver tilfeldig overflod av mat og drikke. Her tales det om den lasten som ofte er helt åpenbar hos verdens barn; når de ikke har noen større glede, så søker de erstatning i dyriske nytelser, som f.eks. mat og drikke - «deres gud er buken» (Fil 3:19). Når Kristus taler om den rike mannen, er det det samme. Han «levde i vellyst/luksus hver dag» og lot den fattige ligge der uten å hjelpe ham. Det er denne synden vi alltid faller i gjennom «svir». Det kaller vi fråtseri. - «drukkenskap», på svensk «dryckeslag», et selskap der en er falt i en dessverre altfor kjent last. Med rusende midler mister menneskene sin sunne sans, og lar seg slavisk fange i sine begjær, som igjen virker inn både på legeme og sjel, og på vårt herværende og evige vel. Å, måtte hvert éneste kristent menneske «våke og be, så vi ikke faller i fristelse»!
*
Gr.tekstens ord skildrer egentlig de ville opptogene gjennom byene til ære for vinguden Bacchus.
Vi kan veldig lett bedras og fanges av disse lastene, selv om midlene som blir brukt, vanlig mat og drikke, i seg selv kan være ganske uskyldige. Og alle kan se den fordervets avgrunn misbruket kan føre til. Men det var ingen, da de begynte å bruke det ødeleggende midlet, som tenkte de noen gang skulle bli så bundet og forført. Alle rusmisbrukere har én gang vært fornuftige og edrue mennesker. Men de ble fanget før de hadde trodd det kunne skje. - «Ikke i utukt og skamløshet». Verdens barn lever så frekt og grovt i disse mørkets gjerninger at «selv bare å tale om det de gjør i det skjulte, er en skam» (Ef 5:12). De bryr seg overhode ikke om hva Guds ord sier om slikt, men er opptatt med å unnskylde og pynte på sine laster. Måtte da hver kristen våke og be, så han ikke bedras av den sminkede synden! Det vi nettopp sa om hvordan rusmisbruk kan fange oss, gjelder ikke i mindre grad «utukt og skamløshet». Den som ikke vil fanges av utukt, må ikke oppholde seg i dens forværelse: Uforsiktig omgang med tvilsomme vitser og viser, lettsindige blikk mot fristende mål; bilder og bøker som pynter opp lasten. Eller det blir overflødig spising, drikking og latskap som pirrer lystene. For lediggang, fråtseri er utuktens drivhus. «Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men avslør dem heller!» (Ef 5:11).
«Ikke i strid og misunnelse». Mange hadde vel ikke ventet at strid, tretter og misunnelse skulle bli stilt ved siden av så grove laster som drukkenskap og utukt. Men på samme måte som i Gal 5:19-21 viser Paulus her at strid og misunnelse like så visst er mørkets gjerninger, som alle de andre. Den som ikke synder i de to lastene som er nevnt foran, men likevel ligger i strid og trette med sin neste, eller går med en hemmelig misunnelse og taler vondt om ham, driver like mye med mørkets gjerninger som rusmisbrukeren eller den som lever i hor. Måtte denne sannheten vekke dem som tror kverulering og misunnelse er ubetydelige synder, bare forholdet begrenser seg til hjertet eller tungen. Vi behøver ikke tale mange ordene om de to førstnevnte lastene. De domfelles klart av alle respektable mennesker, og er særdeles ydmykende laster. Mens mange derimot synes både strid og trette kan forsvares, ja, til og med er innenfor (den menneskelige) rettferdighetens ramme. «Vi sier jo bare sannheten, og det er jo dessuten bare noen ord» hører vi sagt. Det høres temmelig ubetydelig ut, dette bare å bruke tungen, bare tale i litt mindre vennlige vendinger. Slik unnskyldes denne kjødets gjerning.
Ennå lettere kan en da unnskylde sin misunnelse, hvis vårt indre ikke er fullt våkent overfor Guds øyne foran seg. Det at en tenker på sin neste med en viss uvilje, bare fordi en ser at han er mer populær og lykkelig - blir ikke det oppfattet som svært ubetydelig? Men misunnelse er tross alt den skarpeste motsetningen til den kjærligheten Gud krever i sitt mest omfattende bud: «Du skal elske din neste som deg selv»! Kort sagt: Når vi fristes av disse mørkets gjerninger; strid og misunnelse, da er det helt nødvendig at vi har Den allmektige Guds øye for oss, og husker at alt, selv om det ikke rammes av menneskers dom, alltid står under Guds dom. «Hevnen er min, jeg vil gjengjelde» sier Herren. Den hellige Guds øyne følger deg. Han ser inn i hjertet ditt, ser dine onde tanker. Han hører hvert ord du bruker overfor eller om din neste. I hans hellige åsyns lys står strid og misunnelse blant de aller største mørkets gjerninger.
Til slutt skal vi legge merke til at når Paulus her bare nevner seks av mørkets gjerninger, må vi bare oppfatte dette som eksempler på alle de andre. Både i Gal 5:19-21 og i 1Kor 6:9-10 regner han opp et langt større antall. Og alle disse skal vi legge av, hvis vi er lysets barn. Vi må søke å bli renset og løst fra alt dette, eller - i motsatt fall - stå under dommen. «De som (bevisst og selvvalgt) gjør slikt, skal ikke arve Guds rike» (Gal 5:21). Vi er i Herren Kristus satt fri fra syndens skyld og dom. Da bør vi jo også, i inderlig takknemlighet og kjærlighet gjøre det som behager ham, og derfor ikle oss hans dyrebare, hellige forbilde. Dette går nå Paulus nærmere inn på i neste vers:
14: Men ikle dere Herren Jesus Kristus, og ikke plei kjødet slik at de onde lystene vekkes.
Ikle dere Herren Jesus Kristus. Etter at Paulus tydelig og klart har talt om hva vi som kristne, med evangeliets lys, kan delta i, viser han oss nå hvordan vi bør leve. Det holder han her fram for oss i ett eneste herlig bilde som dekker alt: Vår guddommelige Herres hellige forbilde. Det er dette han tenker på med ordene: «Ikle dere Herren Jesus Kristus!» Dette bildespråket om å «ikle seg Kristus» brukes i Skriften om to forskjellige forhold. Først og fremst brukes det om helliggjørelsen. Og da sier det at hele Kristi liv og død så fullkomment er gitt og tilegnet oss, som om vi selv hadde gjort og lidd det samme som ham. Dette taler Paulus om i Gal 3:27: «Så mange av dere som ble døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus». (Konf. Sak 3:4, Jes 61:10, Mat 22:11, Luk 15:22, Åp 19:8).
Men å ikle seg Kristus betyr i andre sammenheng at vi i vårt daglige liv skal ikle oss hans hellige forbilde. At vi på en måte er hans stedfortredere på jorden, slik at den som ser våre gjerninger, ser Kristi gjerninger. Det er dette apostelen taler om her i vår tekst. Det samme når han sier: «Ikle dere det nye menneske, som blir fornyet til kunnskap etter bildet av ham som skapte det» (Kol 3:10). Og videre: «Ikle dere inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet...». «Slik som Kristus tilgav dere, slik skal også dere gjøre...». «Men framfor alt dette: Dere må ikle dere kjærligheten..» (Kol 3:10, 12-14, Ef 4:24).
Først talte altså Paulus om det vi skulle «legge av» (v.12), eller «avkle oss» (Kol 3:9), og hvordan vi isteden skulle «ta på oss (ikle oss) lysets våpen». Så samler han alt i én sum i denne korte og innholdsrike avslutningen: «Ikle dere Herren Jesus Kristus». Og her holder apostelen spesielt fram Kristi forbilde som motsetning til «mørkets gjerninger», slik vi ser det av sammenhengen: «Ikke i svir og drukkenskap....men ikle dere Herren Jesus Kristus». I hans hellige liv lå i høyeste grad motsetningen til alle mørkets gjerninger. Paulus sier altså: Som lysets barn, dere er jo Kristi folk og etterfølgere, skal dere være opptatt med å la hans hellige forbilde lyse fram fra hele deres vesen. Den som ser dere, skal se Kristus, se Kristi hellige liv i deres liv. Det er dette som er å «ikle seg Herren Jesus Kristus».
Og ikke plei kjødet slik at de onde lystene vekkes. Paulus har nylig talt om svir og drukkenskap som mørkets gjerninger, og som lysets barn ikke skal være med på. Så kommer han nå med en tilføyelse om hvordan de bør leve med sitt legeme på rett måte. Han sier: «Plei ikke kjødet slik at de onde lystene vekkes». Vi skal selvsagt passe på at vi pleier legemet så dets virkelige behov dekkes, enten det gjelder mat, klær, kvile osv. Men ikke i den grad at de kjødelige lystene vekkes. Mot denne regelen kan en synde på to måter. Den vanligste er at en lever i så stor overflod med legemet at de kjødelige begjærene blir for sterke. Da kan det være nødvendig med en legemlig faste, slik Paulus sier i 1Kor 9:27: «Jeg legger tvang på mitt legeme og holder det i trelldom...». Det andre avviket er at en gir legemet så lite næring og kvile at det blir for svakt til å oppfylle den tjenesten det er skapt til. Det kan skje i tankeløshet eller ubetenksomhet.
Dette kan også skje i vantro eller falsk åndelighet, noe som nok særlig var tilfelle i tidligere tider. Da ble legemet «speket» i uforstand, uten tanke for det virkelige behovet. De var bare opptatt med fasten som en hellig gjerning i seg selv. Dette taler Paulus om når han sier: «Slikt har nok ord for å være visdom med sin selvvalgte gudsdyrkelse, ydmykhet og mishandling av kroppen. Men de er ikke av noen verdi til å stå imot kjødets onde lyst», «de forbyr mat som Gud skapte til å bli mottatt med takksigelse» (Kol 2:21-23, 1Tim 4:3).
La oss, som kontrast til alle disse avvikene, bare vende blikket til dette herlige, hellige bildet apostelen holder opp for oss her, når han sier: «Ikle dere Herren Jesus Kristus». Herren Kristus har gitt oss et forbilde i alle forhold. Som han gjorde, slik skal vi handle. Og er vi først ikledd alt hans verk, til vern mot all vår synds fordømmende makt, bør vi også inderlig elske hans bilde og rettesnor. I glede og kjærlighet bør vi da også «følge i hans fotspor: Han som ikke gjorde synd, heller ikke ble det funnet svik i hans munn» (1Pet 2:21-22). Da har vi sannelig et kjært og hellig forbilde å følge etter. Se hvordan han i sin hellighet straffer alle de mørkets gjerninger det er talt om her. Hos ham forekom det ingen overdrivelse i mat eller drikke, men fullkomment måtehold, forsakelse og faste. Hos ham var det ikke noe urent eller løsaktige tendenser, bare fullkommen renhet og hellighet i store anstrengelser og lidelser. Hos ham var det ingen strid, ingen misunnelse. Bare mildhet, barmhjertighet og vennlighet, ydmykhet og saktmodighet. Å, om vi kunne elske og følge dette herlige, kjære og hellige forbildet rett! Gi oss i din nåde, O, Herre, ditt sinn! Hjelp oss, Herre, til å følge ditt forbilde, så de som ser oss, må se deg, se ditt hellige liv gjennom våre liv!
Med dette avslutter apostelen dette tankevekkende kapitlet. Først har han grundig lært oss hvordan vi skal oppfylle alle våre utvortes plikter overfor øvrighet og alle mennesker. Så har han opphøyet og lovprist den ufortjente kjærligheten som hele lovens oppfyllelse. I denne siste delen av kapitlet har han så villet vekke oss fra søvn og treghet, og formant oss til å legge av mørkets gjerninger og ta på oss lysets våpen. Alt sammen har han så til slutt samlet i vår Herres eget hellige forbilde: «Ikle dere Herren Jesus Kristus!» Og hva annet skulle vi vel ønske å gjøre her på jord, enn bare å følge vår Herre og Frelsers forbilde?
Formaningen i teksten vår er overmåte viktig. Vi har mange sørgelige eksempler på hvordan det går når kristne mennesker ikke våker, ikke holder seg borte fra mørkets gjerninger, ikke passer på å være utrustet med lysets våpen. Måtte Herren selv gi oss sin Ånds nåde til å ta disse alvorlige formaningene inn over oss, så vi ikke bare forstår dem, men også gjør etter dem! Fortsatt vil vi nok likevel sukke over mangler og fall hos oss. Men alt vil vår trofaste Herre tilgi og lege, først gjennom forlatelsen som aldri opphører, men også gjennom hans Ånd og hans tukt. Må så Herren selv alltid være vår eneste trøst, han som «tilgir alle våre misgjerninger, og leger alle våre sykdommer» (Sal 103:3)! Priset være hans navn i all evighet! Amen.
Bind 3, kap. 14
Romerbrevets budskap BIND 3, kap. 14
Kapittel 14
Innhold: 1: De som er sterke i troen skal ikke forakte de svake, og disse heller ikke dømme de sterke (v.1-4). 2: Det hvert enkelt troende gjør, skal han gjøre for Herrens skyld, han som enhver av oss skal avlegge regnskap for (v.5-12). 3: Ingen må påføre sin bror anstøt (v.13-21). Og det vi gjør, skal vi gjøre i tro, ikke tvilende (22,23).
Dette kapitlet har stor betydning, særlig i tider når ulike meninger i åndelige saker, ja ulike levesett, oppstår mellom de kristne. Det kan være meninger og levesett som ansees så viktige at de binder samvittigheten, og truer med å bryte samdrektigheten Guds barn imellom. Når det skjer, bør en ta dette kapitlet grundig for seg. Likevel er det mange som ikke vil ta lærdom av dette, selv om de kan synes å ha stor respekt for Guds ord for øvrig. Men det kommer vanligvis av at de synes dette kapitlet bare omtaler bagatellmessige og likegyldige ting, sammenliknet med de sakene som virkelig skiller bekjennende kristne. Derfor synes de ikke dette kapitlet passer på deres situasjon. De tenker at her tales det jo bare om en skal ete kjøtt eller ikke, om å holde jødiske fastedager eller ikke, men vi står jo fritt i slike saker. Noe ganske annet er det med de sakene som skiller oss i våre dager.... Denne holdningen fører jo til at hele dette kapitlet mister sin verdi, akkurat når det trenges mest. Derfor må vi først ta dette spørsmålet opp til nærmere drøfting.
Det er riktig at de forholdene Paulus skildrer her (v.2,5), og som den gang lett kunne føre til splittelser, nå, for vår del, er bagateller og uinteressante. Men slik var det ikke den gangen Paulus skrev dette. Disse sakene var da svært viktige for alle som ville holde seg til Guds ord. Det var Guds ord som uroet samvittighetene, når de oppfattet dem forskjellig. På apostelens uttrykksform må vi vel kunne forstå at disse spørsmålene langt fra var uvesentlige. Han sier at de «for matens skyld kunne ødelegge Guds verk» og såre samvittigheten (v.20). Kunne «få sin bror til å snuble eller ta anstøt» (v.21), ja, til og med bli «dømt» (v.23). Spørsmålet var altså langt fra så bagatellmessig som det kan høres ut i våre ører. For det var Gud selv som gjennom sine bud hadde bundet jødene til forskjellig slag mat, og til visse dager. Og nå har Gud helt fra verden ble til lagt alvorlig inn over oss at betydningen av hans bud og befalinger ikke må bedømmes etter hvor stor den saken det gjelder er i seg selv, men etter det faktum at det er han som har talt ord om dette.
Under trussel om dødsdom forbød Gud menneskene i Paradis å ete av kunnskapens tre. Gjerningen det stod om, var svært liten. Men budets dom var overmåte stor. Når så den levittiske loven kom, hadde den samme Gud gitt Israels folk forskrifter om hvilke dyr de fikk ete kjøttet fra, og hvilke de ikke skulle ete. På samme måte hadde han i tillegg til sabbaten også påbudt en god del andre høytider og fastedager. At slike forordninger hadde nådd målet, sin fullbyrdelse og sin slutt i Kristus, det oppfattet ikke alle straks. Apostlene og de som var sterke i troen visste det, og begynte vel etter hvert å lære de svakere dette. Men Gud hadde tross alt aldri i klare ord uttalt at: Nå er det slutt på den levittiske loven. Derfor var de som var svake i troen ennå bundet av disse forordningene. De tenkte at dette har Gud befalt oss. Ingenting er sikrere enn å holde seg til Guds bud. Derfor vil vi holde oss til Guds egne bud*. Og de som hadde «nidkjærhet for loven» på denne måten, var tross alt troende kristne (Apg 21:20-21).
*
Mange undrer seg kanskje over at ikke Herren i klare ordelag avlyste den foreldede loven. Svaret er: Først og fremst hadde Kristus sagt at den tid skulle komme, og var allerede kommet, da en ikke lenger skulle være bundet av de gamle forordningene. Nå skulle de rette tilbedere tilbe Faderen i ånd og sannhet (Joh 4:21-24). Dernest viser også dette den store oppgaven han hadde gitt apostlene sine med disse ordene: «Ta imot Den Hellige Ånd! Hvis dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt. Hvis dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt» (Joh 20:22-23). Det var apostlene som skulle forklare Guds vilje mer utførlig. Kristus sa: «Jeg har ennå mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå». Det var først etter Kristi fullbrakte verk og Den Hellige Ånd var blitt utgytt, at hele sannheten skulle bli forkynt. Og i dette spørsmålet vi har for oss nå, er den blitt utførlig forklart spesielt gjennom Hebreerbrevet.
Her ser du hvor stor betydning dette spørsmålet egentlig hadde. For oss er dette småtteri. Men disse menneskene hadde gjennom morsmelken fått innpodet den største respekt for hver eneste bokstav i Guds hellige lov. For dem var det ikke noe småtteri bare å begynne helt fritt å forkaste visse deler av denne. Hovedspørsmålet dreide seg altså ikke om mat eller drikke, men om å holde eller bryte Guds bud. Med denne bakgrunnen skjønner vi vel at dette kapitlet handler om svært viktige spørsmål. Og at dette skal lære oss hvordan kristne også i dag bør forholde seg når ulike meninger oppstår blant dem som alle er opptatt med hva Guds mening er i Ordet. Hva hensikten eller målet er for de ulike meningene, kan være mange. Men den allmenne regel apostelen gir oss her, gjelder for alle tider. Så ser vi på selve teksten.
1: Dere skal ta dere av den som er svak i troen, men ikke for å sette dere til doms over forskjellige meninger.
COR’s svenske bibeltekst begynner her med: «Men antagen er den som är svag i tron..». Verset begynner altså der med et «Men..». Videre legger vi merke til at i de første versene her taler Paulus mye om å spise forskjellig mat. Dermed kan en anta at han er kommet på dette emnet gjennom den formaningen han avsluttet forrige kapittel med: At de kristne ikke skulle pleie kjødet slik at de onde lystene vekkes (kap.13:14). Paulus visste nå at i dette spørsmålet hadde de kristne i Rom så forskjellig syn på saken (v.2,5) at de på grunn av dette lett kunne bli fristet til å splittes, forakte eller fordømme hverandre. Derfor taler han spesielt om dem som hadde mer tro og lys over vår frihet fra den gamle lovens forskrifter om hva slags mat de kunne spise. At disse ikke måtte forakte dem som ennå var bundet av disse forskriftene, og var mer lovisk forsiktige. Samtidig formaner han disse svakere til på sin side ikke å dømme de andre som kjødelige fordi disse lever mer fritt i forhold til mat og drikke.
Vi ser klart i hele kapitlet at når de svake unngikk kjøtt og vin (v.21), så var dette ikke bare en form for faste, eller slanking av legemet. Det hadde også sin bakgrunn i at de var bundet av loven. Det ser vi spesielt av v.14 der Paulus sier: «Det vet jeg, og det er jeg overbevist om ved Herren Jesus, at ingenting er urent i seg selv. Men for den som betrakter noe som urent, for ham er det urent». Det var altså et forhold som var avhengig av samvittigheten, hvordan en «betraktet» det. Derfor er det tydelig at apostelen ser at bakgrunnen for deres ulike holdninger ligger i deres ulike grader av tro. Og det er særdeles viktig da alltid å huske at ulike grader av tro bunner i ulik grad av lys over evangeliet. Men hele veien taler han bare generelt om levende kristne, og formaner dem til i alle forhold og i alle ting bare å «gjøre det for Herren», d.v.s. for Herrens skyld, eller med den innstilling å ville gjøre hans vilje (v.6-7).
Her lærer altså apostelen om dem som ennå er så uforstandige at de ikke kjenner sin frihet fra den levittiske lovens forskrifter om mat, drikke o.l.. At selv slike mennesker kan ha liv i Gud, og bør omsluttes i kjærlighet som troende sjeler. En så uforstandig kristen kan likevel være en frelst bror. Det avgjørende er at han ikke bevisst har avvist Lyset. Heller ikke søker å bli rettferdig gjennom loven. Men har lært å oppgi all sin egen rettferdighet, og søke sin frelse utelukkende i Kristus. At det er bare på grunn av manglende opplysning han ennå tror de levittiske forskriftene skal holdes på samme måte som de ti bud. Vi skal snart se hvordan dette i høyeste grad kan overføres på våre egne dagsaktuelle forhold. Men først vil vi se nærmere på teksten.
Den som er svak i troen. Troen avhenger alltid både av hvor mye vår forstand har fattet av Ordet, og hvor stor fortrøstning hjertet vårt har til Ordet. Den svakhet Paulus omtaler her, hadde særlig sin bakgrunn i at de ikke hadde fattet evangeliets omfang. Men hos slike mennesker kan likevel hjertets tillit til evangeliet, kjærlighet og nidkjærhet være brennende. Det viser erfaringen gang på gang. Men selv om også hele troslivet er svakt, både når det gjelder hva vi har fattet, og hjertets fortrøstning, skal vi likevel i kjærlighet lære å ta imot, omslutte og hjelpe de svake. Det viser både Kristi eksempler og denne formaningen.
Dere skal ta dere av, sier apostelen, d.v.s. omslutte som en bror den som er svak i troen. Vise ham all den kjærlighet han har behov for nettopp i denne sin svakhet. Og i kap.15 sier han om det samme at «vi som er sterke, skylder å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være til behag for oss selv». Og (v.7): «Ta derfor imot hverandre, slik Kristus også tok imot oss, til Guds ære». For en dyrebar lærdom! Likeså full av kjærlighet skal vi ta oss av de svake, som Herren Kristus en gang tok imot oss. Men det er «den som er svak» apostelen taler om - ikke de sterke og selvsikre som står imot selve evangeliets hovedbudskap. For om slike sier han: «Et menneske som skaper splittelse ved sin vranglære, skal du avvise...» (Tit 3:10). Nei, her tales det om svake sjeler som er opptatt med å gjøre Guds vilje, og gjerne vil forstå den rett i alt, men som ennå er fanget av fordommer. Derfor tilføyer da også Paulus:
Men ikke for å sette dere til doms over forskjellige meninger. Dette kan oppfattes på to måter. Først kan det gå på at de sterke ikke bør sette seg til dommere over de svakes tanker eller hjertes tilstand, men i kjærlighet ta seg av dem, selv om de ikke skulle være i stand til å føre disse fram til samme oppfatning som dem i alle ting. Men de siste ordene (som COR gjengir slik fra gr.språket): «icke til tankars åtskiljande» kan også sikte til at de heller ikke bør påføre de svake unødvendig forvirring og uro på den måten som v.15, 20-23 kommer nærmere inn på. Slik hadde Luther oppfattet budskapet, og oversatte det derfor slik: «og bekymr ikke samvittigheten». Hvordan det kan skje, at vi bekymrer de svakes samvittighet, og hvor farlig det er, det kommer vi nærmere inn på senere. I neste vers gir Paulus det første eksemplet på de spørsmålene som på hans tid nettopp kunne skille de som var svake og de sterke i troen.
2: For den enes tro gjør at han kan spise alt, men den som er svak spiser bare grønnsaker.
Det var to forhold som gjorde at dette spørsmålet kunne skape problemer for de kristne i Rom. Vi har allerede sett hvordan de som var omvendt fra jødedommen kunne være bundet av den levittiske lovens forskrifter om hva de kunne ete o.l. Men når det gjaldt hedningene, så hadde de ofret kjøtt til avgudene, og deretter delte de det ut til folket. Dermed skapte dette også problemer for de hedningekristne. De kunne bli stilt overfor kjøtt som først hadde vært ofret til avguder. Og så kunne de anfektes over spørsmålet om de deltok i å tjene avgudene, hvis de spiste dette kjøttet (1Kor 8:4-10). Men bare det at de hadde dette som et problem og en anfektelse, var jo i seg selv et kjennetegn på en levende og vâr tro. Men samtidig også på manglende oppfatning av evangeliet.
Fordi han hadde et større lys over evangeliet, kunne Paulus forkynne: «Det vet jeg, og det er jeg overbevist om ved Herren Jesus, at ingen ting er urent i seg selv» (v.14). Og i 1Kor 8:4, 7-8 sier han: «Når det er spørsmål om å spise av kjøtt som er ofret til avgudene, så vet vi altså at det ikke finnes noen avgud i verden, og at det ikke finnes noen annen Gud enn én».....«Men det er ikke alle som har denne kunnskapen. For noen, som i sin samvittighet er bundet til avguden, spiser ennå det som er ofret til en avgud. Og deres svake samvittighet blir besmittet. Men mat forandrer ikke vår stilling for Gud. For om vi spiser eller ikke spiser, er vi verken bedre eller verre».
Om den som har denne innstillingen sier Paulus: Den enes tro gjør at han kan spise alt. Det lyset han har i troen på evangeliet gjør at han er frigjort fra en engstelig samvittighet som viker unna for det som er forbudt i den levittiske loven, eller har vært ofret til avguder. Han kan fritt ete det kjøttet som blir satt fram for ham*. Men den som er svak spiser bare grønnsaker. For å være mer trygg på at han ikke spiser noe som loven forbyr, eller som har vært ofret til avguder, spiser han ikke kjøtt. Dette var altså det første eksemplet på slikt som uroet de kristnes tanker og samvittighet på apostelens tid. Og allerede før det neste eksemplet blir nevnt (v.5), får vi først apostelens lære om den holdning hver enkelt bør ha til dette:
*
Av dette stedet, og spesielt v.2 og 14 i dette kapitlet, ser vi at allerede på det tidspunkt apostelen skrev dette, ble det forkynt at den levittiske lovens forskrifter var opphevet, eller ikke var forpliktende lenger. For ellers ville ingen som ønsket å leve etter Herrens lov hatt noe grunnlag for en tro som kunne tillate dem å «spise alt» (sv: äta vad som helst). Av dette følger også at det forbudet mot blodmat som vi leser om i Apg 15, bare var en tilfeldig praksis som tok hensyn til den jødiske fordommen som ennå fantes hos noen av de nyomvendte. Når den levittiske loven om forskjellig kjøtt var opphevet, slik at apostelen nå kunne forkynne at «ingenting er urent i seg selv», så kunne heller ikke blodmat være urent. Når de som var sterke i troen trodde de kunne «äta vad som helst», hvordan kunne da blodmat være noe unntak? Og hvis et unntak var gjort, så hadde det helt sikkert vært nevnt her. Ennå finnes det sjeler blant oss som har problemer med dette spørsmålet. Dette kan da hjelpe dem.
3: Den som spiser må ikke forakte den som ikke spiser! Og den som ikke spiser må ikke dømme den som spiser! For Gud har tatt imot ham.
Legg merke til hvor presist og rett på sak Paulus taler! «Den som spiser», det var den som hadde mer lys over evangeliet, og hadde oppfattet sin frihet fra de levittiske matforskriftene. Han var fristet til å «forakte» den svake som ikke hadde sett dette. Mens den svake, som holdt seg strengt til disse forskriftene, kunne på sin side fristes til å «dømme» disse som ikke overholdt denne loven, dømme dem som lettsindige som ikke tok Gud og hans ord alvorlig nok. Apostelen retter sin alvorlige formaning til begge sidene. Den som spiser må ikke forakte den som ikke spiser! Eier du av Guds store nåde et større og mer rett syn på disse ting enn din svake bror, så vokt deg for hovmodet! Frykt! Vær forsiktig så du ikke i hjertet ditt forakter disse svake, men heller tjener dem i desto større ydmykhet og kjærlighet. Det er jo først og fremst det de i sin svakhet trenger. Ellers gjør du, tross alt du har sett av Guds sannheter, noe som er særdeles ondt i Guds øyne. Ja, som er mye verre enn alle de svakes mangel på tro. «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde» (Jak 4:6). Å ha mye kunnskap om Guds rike er en dyrebar, men ofte farlig gave. «Kunnskapen oppblåser, men kjærligheten oppbygger» (1Kor 8:1). Å forakte den svake, strir både mot ydmykheten og kjærligheten. Må Gud bevare oss fra dette!
Og den som ikke spiser må ikke dømme den som spiser! Den «som ikke spiser», holdt seg strengt etter lovens matforskrifter. Og når denne ikke forstod, eller trodde den friere broren handlet etter sin overbevisning, men trodde hans friere oppførsel var av kjødelig art og i vantro mot Gud, så var dette i seg selv forkastelig og fordømmende. Samtidig skal vi huske at slikt på apostelens tid ofte skjedde på grunn av manglende kunnskap om at denne loven om mat og drikke var opphevd, at de kristne var fri fra dens påbud og forskrifter. Dette opplyser nå Paulus de svake om, når han sier at de ikke skal dømme dem som levde et friere liv i dette spørsmålet. For disse må jo da ha en berettiget bevisst frihet fra lovens forskrifter. Når en ikke skal dømme dem, men betrakte dem som levende kristne, selv om de konsekvent anså seg uforpliktet og fri fra disse forskriftene.
Hvis noen lever fritt og åpenbart i strid med de tid bud, da kan en med rette dømme dem (1Tim 5:24). Her tales bare om slikt som de kristne kunne ha ulike tanker om, mens de på begge sider alltid var oppriktig opptatt med å fatte og gjøre Guds vilje. I slike tilfeller skal vi alltid være forsiktige med å dømme. Det vil alltid finnes enkelte forhold og bibelsteder som noen oppfatter som helt klare og utvetydige, mens en annen troende likevel oppfatter det på en annen måte. Da må vi ikke straks dømme den broren som fremdeles ser det annerledes, hvis han ellers i hele livet sitt lever som en kristen, som har forlatt urettferdigheten og lever for Kristus (v.6). For da kan vi også være sikre på at hans frihet i et spesielt forhold skyldes hans overbevisning, hans åndelige syn i Ordet, og ikke noen falskhet i ånden. Og hvis du ikke ser på ham ut fra denne synsvinkel, så «dømmer» du, og gjør deg dermed nettopp skyldig i det apostelen advarer mot i dette verset.
Av sammenhengen ser vi at de «svake» hadde tendens til å dømme de andre som ikke avholdt seg fra kjøtt og vin. De så på dem som mindre alvorlige og oppriktige kristne enn dem selv, og at de levde i en livstruende fare for sin sjel. For i det følgende, spesielt v.4, svarer Paulus nettopp slike tanker. Først, som grunn for at de svake ikke skal dømme sin bror, sier han: For Gud har tatt imot ham. Her tales det om en kristen, en som gjør det for Herrens skyld, det han gjør (v.6). Et slikt menneske har alltid Guds vennskap. Gud «har tatt imot ham» i de helliges samfunn, og da får ingen lov å dømme ham. Selv om han har misforstått sin frihet, og gjort noe som i seg selv ikke er rett, så er han likevel et Guds barn når han gjør dette i den oppfatning at det er rett innfor Gud. At han er en kristen beror jo bare på at han lever utelukkende i troen på Kristus og vil gjøre hans vilje, uansett om han lykkes bedre eller dårligere i dette. Slike har Gud tatt imot, og da må ingen mennesker dømme dem. Dette taler så Paulus mer om:
4: Hvem er så du som dømmer en annens tjener? Han står eller faller for sin egen herre. Sannelig, han skal bli stående, for Gud er mektig til å holde ham oppe.
Hvem er så du som dømmer en annens tjener? Ordene «Hvem er så du?» er uttrykk for noe som ligger apostelen sterkt på hjertet. I stor nidkjærhet kjemper han for Herrens suverene og eksklusive rett til å dømme. Bare det at du dømmer «en annens tjener», dømmer en som ikke hører inn under deg, men under Kristus, - bare det gjør at du er skyldig til straff. Det er et inngrep i Guds enevelde. Hvis Gud har tatt imot din bror som lever mer fritt enn du, latt ham få del i sitt rike og vennskap, og han i tro holder fast ved Kristus, - hvordan kan da du våge å dømme ham, bare fordi han i et spesielt forhold tenker annerledes enn deg? På den måten setter du din forstand og din innsikt i Ordet overHerrens nådesdom. For den erklærer jo hver eneste én benådet og frelst, bare de har all sin frelses trøst i Kristus alene, og gjerne vil både fatte og gjøre hans vilje, uansett hvordan de så lykkes i dette. Slike sjeler står under Guds nådesdom, ikke under noe menneskes. Det ville vært noe ganske annet hvis det var et frafallent menneske som ikke ville vende om, men bare avviste Herrens ord. Slike mennesker kan en selvsagt dømme, når de i synlige ord og gjerninger beviser sin tilstand (1Tim 5:24). Da er det ikke vår, men Herrens dom vi gir uttrykk for.
Det vi taler om her, er mennesker som i hele sitt liv viser at de holder Ordet høyt, er dømt av loven og har sin rettferdighet utelukkende i Kristus. Disse som tar inn over seg alt Guds ord, men bare på visse punkter oppfatter det annerledes enn du gjør. Det er her apostelen spør: Hvordan våger du dømme disse? Det som du da dømmer, er hans skjulte hjerteforhold til Gud. Du mener han kan ikke være oppriktig, bare fordi han ikke oppfatter hvert eneste Guds ord på samme måte som du. Da feller du den dom at det må være en eller annen uren hensikt som ligger bak. At han ikke vil innse sannheten, og at han dermed bare hykler sin kristendom. Det er akkurat denne form for å dømme, når en dømmer hjertets skjulte hensikter, som Herren vil være alene om å utforske (Jer 17:10). Det er dette Guds ord forbyr. Mennesker vurderer ut fra det de kan se med øynene sine. Bare Gud ser inn i hjertet. Derfor står hjertet bare under Guds dom. Dessuten er han vår suverene Herre som hvert éneste menneske en gang skal gjøre regnskap for. Derfor har også Paulus denne tilføyelsen:
Han står eller faller for sin egen herre. «For sin egen Herre», d.v.s. for den som er hans herre skal han gjøre regnskap, skal han stå eller falle. Hvis han «står», d.v.s. blir værende i nåden, så er han bevart av og hos sin egen herre. Det er fortsatt bare tale om de som ved Guds nåde har fått ta imot Kristus, og derfor er hans egne (v.8). «Faller» han, så er han falt fra sin egen herre, og er derfor utelukkende under hans dom, ikke under din eller noe annet menneskes.
Sannelig, han skal bli stående, for Gud er mektig til å holde ham oppe. Av denne setningen forstår vi at når de svake dømte en bror som levde mer fritt (v.3), så var det fordi de ikke trodde han da kunne bli stående i nåden, men ville falle fra. Og det kom igjen av at de trodde hans frihet hadde en ren kjødelig bakgrunn, av mangel på tro og alvor. Ikke at han gjorde det ut fra noen overbevisning. Men om nå hans friere måte å leve på virkelig skulle medføre noen fare (slik livet på denne jord alltid er fullt av farer), så er likevel «Gud mektig til å holde ham oppe» når han ikke bevisst avviser, men oppriktig gjerne vil følge Guds ord. «Gud er mektig» - det er jo den eneste trøsten vi alle har, at «Gud er mektig til å holde oss oppe», selv når vi står fullstendig maktesløse. Det samme håpet må vi da også ha for dem som i enkelte spørsmål tenker annerledes enn oss. Ulikhetene i oppfatninger og livsstil er mange. Nå tar Paulus fram ennå et eksempel på dette:
5: Ett menneske setter én dag høyere enn en annen, et annet menneske holder alle dager for å være like. Enhver av dem må bare være fullt overbevist i sitt eget sinn!
Dette er det andre eksemplet på ulikhetene mellom de svake og de sterke på apostelens tid. De som ennå holdt fast ved den levittiske lovens forskrifter om mat, holdt seg også etter de samme budene om høytider og fastedager. Vi forstår at teksten vår ikke gjelder sabbaten eller «Herrens dag» (Åp 1:10), men bare disse andre «høytider, nymånedager og sabbater» som bare var «en skygge av de kommende ting» (Kol 2:16-17). Det kan vi se av dette kapitlet i sin helhet, som nettopp handler om slike ting som de første kristne hadde ulike oppfatninger av. Men i spørsmålet om sabbaten skulle holdes hellig, var det aldri noen uenighet. For sabbaten hadde de ikke fra den levittiske loven, men alt fra skapelsens dager (1Mos 1). Her gjelder det altså akkurat det samme som i Gal 4:9-10, der Paulus taler alvorlig til dem om at nå burde de kjenne og holde fast på sin frihet fra den levittiske loven. Han sier: «Hvordan kan dere på ny vende dere til de svake og ynkelige maktene (barnelærdommene); vil dere på ny trelle under dem? Dere holder nøye rede på dager og måneder og årstider og år» (konf.Kol 2:16).
Ja, slik levde altså de svake. «Ett menneske setter én dag høyere enn en annen». De som hadde mer lys over evangeliet, som hadde sett sin frihet, de «holdt alle dager for å være like». De var ikke bundet opp av disse jødiske fastedagene eller høytidene, men tjente Gud i Åndens nye vesen på den måten som var naturlig, slik hver dags behov og kjærligheten krevde. Og dette var jo i seg selv mer riktig, og stemte også helt med apostelens syn (v.14). Men han visste at disse svake i Rom ikke ville «bli rettferdiggjort ved loven» (Gal 5:4), at de bare praktiserte disse forskriftene i en klippefast tro på Kristus alene, ja, gjorde det «for Herren» (v.6). Så overlot han til deres videre utvikling i troen at de skulle få lært hva som i seg selv var mest viktig, og er her bare opptatt med å lære dem det som var mest viktig for det evige liv: troen, en god samvittighet, og kjærligheten. Derfor tilføyer han bare her:
Enhver av dem må bare være fullt overbevist i sitt eget sinn! I spørsmål hvor oppriktige kristne kan få ulike oppfatninger, må enhver handle etter sin absolutte overbevisning. Ikke foreta seg noe som de ennå ikke er sikre på er rett etter Guds vilje. Må så hver enkelt av oss søke full visshet i hvert enkelt spørsmål, og så frimodig handle etter den! Det er altså ikke fullt så farlig om en skulle ta feil i hva som er rett i slike spørsmål, som når en gjør noe under tvil. For det bryter jo ned både troen og samvittigheten (v.22-23). Derfor er dette en viktig regel: «Enhver av dem må bare være fullt overbevist i sitt eget sinn!». Men så må en samtidig huske at den frihet i oppfatning og livsmønster som med dette aksepteres for kristne, utelukkende gjelder i spørsmål som ikke strir mot klare og utvetydige ord i Skriften, eller mot troen og kjærligheten. F.eks. holder det ikke å si at «den ene tror Kristus er eneste vei til frelse. Den andre at det derimot er våre gjerninger. Enhver får bare være fullt overbevist i sitt eget sinn, så er alt greit». Nei, det går ikke! Selvsagt kunne «de som er ulærde og ubefestede forvrenge dette», men da «til sin egen undergang» (2Pet 3:16). Men selv om hele Guds evangelium er «skjult», så «er det for dem som går fortapt det er skjult» (2Kor 4:3).
Det går heller ikke an å si at «den ene ser på vennskap med verden og dens lyst som farlig. Den andre ser på dette som uskyldige ting. Enhver må bare være fullt overbevist i sitt eget sinn!» Nei, dette har vi jo klare ord om i Skriften: «vennskap med verden er fiendskap mot Gud». Det går ikke an å tenke som det passer oss selv, hvis vi virkelig vil være kristne. Ikke en gang i de spørsmålene hvor vi generelt sett står fritt, men hvor det i det hellige samfunnet vi tilhører er gjort samdrektig vedtak som må overholdes. For da krever kjærlighetsbudet at vi ikke forårsaker splittelse og uorden på grunn av vår frihet eller egne oppfatninger. Med henvisning til dette bibelstedet om å ta vare på bestemte dager kunne f.eks. noen si: «Det var nå den sjuende dagen Gud fra skapelsen av gjorde til hviledag. Søndagen er bare noe menigheten har valgt, derfor trenger jeg ikke holde den hellig». Hvis du taler på denne måten, da «ferdes du ikke lenger i kjærlighet» (v.15), da «setter du deg til doms over forskjellige meninger» (v.1). Da går det ikke an her å anvende disse ordene om at enhver bare må være fullt overbevist i sitt eget sinn.
Nei, her taler apostelen utelukkende om slike spørsmål hvor Guds barn på tross av at de alltid ønsker å holde seg til Guds ord og gjøre hans vilje, likevel hadde fått ulik oppfatning av hva som behager Gud. Da var det nødvendig at de handlet etter sin overbevisning. Det motsatte ville jo være nedbrytende for samvittigheten, for da sto de jo imot det de oppfattet som Guds bud og vilje. Men det er jo ikke det som skjer med dem som i lettsindighet bare følger sitt eget hode. De kan ikke innfor Gud bevitne at de «gjør det for Herren». Legg merke til det apostelen tilføyer nå:
6: Den som tar vare på én bestemt dag, gjør det for Herren, og den som ikke tar vare på én bestemt dag, gjør det for Herren. Den som spiser, spiser for Herren, for han gir Gud takk. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og gir Gud takk.
Her har vi så hovedsaken og den rette forklaringen på hvorfor de sterke ikke burde forakte de svake, og de igjen ikke dømme de sterke. Her er også kjennetegnet på de meningsforskjellene vi alltid bør betrakte med kjærlig mildhet. Disse ulikhetene må altså være av en slik art at de på begge sider «gjør det for Herren», slik de gjør det. Dette er det rette kjennetegnet. La oss derfor legge merke til disse ordene! Paulus sier altså:
Den som tar vare på én bestemt dag, gjør det for Herren. «Den som tar vare på én bestemt dag», d.v.s. er nøye på å holde de jødiske høytidene og fastedagene, han «gjør det for Herren», d.v.s. at han gjør det for Herrens skyld. Han tror det er slik Herren vil ha det, og gjør det så «for Herren». Da hadde han ikke fått den rette lærdom i dette, og tenkte derfor galt. Men hensikten var god. Gjerningen kan altså være urett i seg selv, men den kan likevel være utført i en kristelig og god mening. Og i slike tilfeller finnes det i disse misforståelsene ikke noe bevis på at de ikke har den sanne nåden og troen. Slike sjeler skal en alltid omgås i kjærlighet som brødre.
Og den som ikke tar vare på én bestemt dag, gjør det for Herren. En totalt motsatt gjerning kan springe ut fra samme gode hensikt som den førstnevnte. Den som kjenner sin frihet i Kristus, også frihet fra den levittiske lovens forskrifter, og derfor ikke «tar vare på én bestemt dag» som det er påbudt i denne loven, han gjør det også for Herren. Han mener at slik vitner han praktisk om denne friheten, gjør Guds vilje og fremmer hans ære. Her lærer vi at vi i alle slike tilfeller skal la være å dømme eller forakte hverandre.
Den som spiser, spiser for Herren, for han gir Gud takk. Her har vi samme kommentar som i forrige eksempel. «Den som spiser» er den som anser seg fri til å kunne spise det som var forbudt etter den levittiske loven. Og han «spiser for Herren». Han bruker sin frihet med den holdning at det er slik Herren vil det skal være, fordi denne loven har nådd sitt mål og sin slutt i Kristus. Det samme gjelder den som fritt spiser kjøtt som kanskje først kan ha vært ofret til avguder, og ikke først må vite nærmere om dette. For han vet at «det ikke finnes noen avgud i verden» (1Kor 8:4). Den som har tro og kunnskap nok til å «spise alt», handler også med den innstillingen at det han gjør, det er Guds vilje. - for han gir Gud takk. Når han gjør det «for Herren», så beviser det samtidig at «han gir Gud takk». Hvis han derimot anså sin frie holdning til hva han spiste å være mot Guds vilje, så ville han ikke takke Gud. For den som gjør eller nyter noe med en dårlig samvittighet, kan ikke takke Gud for dette.
Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og gir Gud takk. Det er akkurat samme gode hensikt, nemlig å gjøre Guds vilje, som også driver den svake broren som avholdt seg fra det slags kjøtt som enten var forbudt etter loven, eller først kunne vært offer til avguder. Når han «ikke spiser» dette, «gjør han det for Herren og gir Gud takk». D.v.s. han mener han gjør Guds vilje. Da har han en god samvittighet, og takker dermed Gud ved at han spiser dette. Vi må ikke glemme det vi har sett her; at totalt motsatte gjerninger på begge sider kan «gjøres for Herren»! Men dette kan bare skje med bakgrunn i forskjellig oppfatning av hva det er Gud vil vi skal gjøre.
Her har vi nå mye å lære. Først og fremst ser vi her hvilken betydning disse spørsmålene hadde. Det dreide seg jo egentlig om å gjøre Guds vilje, - eller tvert imot bryte hans bud. Dette var jo ikke uvesentlige ting. Derfor kunne de også gjennom praksis i disse spørsmålene komme på kollisjonskurs med sin samvittighet, ja til og med bli fordømt (v.20,23). Samtidig ser vi også her, som allerede nevnt, det rette kjennetegnet på de situasjonene vi bør møte i broderlig omsorg. Disse tilfellene der det på begge sider er gudfryktige sjeler som «gjør det for Herren», det de gjør. Men hvor de har så ulike oppfatninger, at de med samme gode hensikt likevel handler totalt forskjellig. Her ser vi også at det lys vi ber om og får fra Herren i åndelige spørsmål, ikke må oppfattes som noe vi straks mottar i hele den guddommelige sannhet og dybde. Nei, her ser vi at selv de Guds barn som i stort alvor og mye bønn og påkallelse søker lys over Guds ord, bare litt etter litt fikk stadig klarere lys. For vi ser her at Paulus var fullt klar over at de på begge sider levde i nåden, de han omtaler her, og som likevel hadde så motsatte meninger.
På tross av at de hadde den samme frelsende tro og nåde i hjertet, hadde de ennå ikke fått samme lys over alt. Og vi har ingen grunn til å tro at de ikke hadde bedt Gud om lys over spørsmålene. De var jo gudfryktige sjeler som «gjorde alt for Herren» og tok spørsmålet så alvorlig at de stod i fare for å «såre sin samvittighet». Begge parter hadde altså sikkert nok bedt Gud, og likevel ennå ikke kommet til det sanne lys i hvert enkelt spørsmål. Saken er at det jo bare er Kristus som har «Ånden uten mål» (Joh 3:34). Vi har alle sammen bare «Åndens førstegrøde» (Rom 8:23). Vi forstår altså bare «stykkevis» og «profeterer stykkevis» (1Kor 13:9). Tenk på apostelen Peter og alt det lys han mottok den første pinsedagen. Likevel kunne han lang tid etterpå, i Joppe, mangle så mye lys nettopp over det han da stod overfor, at han ikke trodde han burde gå til hedningene for å forkynne evangeliet.
Herren måtte åpne øynene hans i dette spørsmålet på en helt spesiell måte, gjennom et veldig syn; noe som liknet en stor duk full av alle slags dyr som finnes på jorden (Apg 10). Og dette på tross av at apostlene hadde fått denne uttrykkelige befalingen: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for hele skapningen!» Ennå var altså ikke rekkevidden av de ordene blitt åpenbart for Peter. Hvordan skulle så vi da kunne vente at vi skulle ha fullt lys over alle spørsmål? Det er viktig å holde dette klart for oss, hvis vi vil ta lærdom av det apostelen gir oss i dette kapitlet. For ellers vil vi stadig misoppfatte og stille spørsmål ved om de i det hele tatt har liv i Gud, disse som ikke har samme kunnskap og lys over Ordet som oss. Og i en slik holdning ligger akkurat dette å dømme, som Paulus advarer mot her.
Hovedsaken i det Paulus har lært oss er først og fremst at vi alle sammen må være «fullt overbevist i vårt eget sinn», må «gjøre det for Herren» det hver enkelt av oss gjør, og da gjøre det med en god samvittighet. Dernest at vi ikke må dømme eller forakte vår bror fordi han ser noe på en annen måte enn vi gjør, hvis han for øvrig viser seg som en kristen, har gitt opp seg selv og har bare Kristus som sin trøst, sin rettferdighet og styrke. Vi må innse at han også kan ha en like oppriktig trang til å fatte og gjøre Guds vilje, som vi har, selv om han ikke fatter alt. Åpenbaringen over Ordet er en Guds gave, som ikke deles ut likt til alle, men «kjærligheten er fullkommenhetens bånd». Gi oss, o Gud, i din nåde et stadige rikere mål både av troens og kjærlighetens visdom!
7 og 8: For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. For når vi lever, lever vi for Herren, og når vi dør, dør vi for Herren. Derfor, enten vi lever eller dør, hører vi Herren til.
Dette er både hemmeligheten og storheten i Guds barns liv på jord. De tilhører Herren med sitt liv, sitt levnetsløp, ja, også med sin død. De er ikke sine egne, de er hans, som skapte, gjenløste og helliget dem. Og de er ikke hans bare gjennom pakten med ham, men også gjennom sin ånd og gjennom hele sitt liv og levnetsløp.
For ingen av oss lever for seg selv. «Ingen av oss» - altså oss som virkelig tror på Kristus, enten vi er svake eller sterke i troen. Alle lever vi for Herren. Med denne mer generelle uttrykksformen forklarer apostelen her hvordan han i v.6 kunne si at både de svake og de sterke i sin forskjellige praksis likevel «gjorde det for Herren», enten de altså ennå overholdt den levittiske loven eller anså seg fri fra den. På begge sider gjorde de det for Herren, «for ingen av oss lever for seg selv». Det er dette Paulus vil ha fram her. Dette er da også den virkelige situasjonen for alle som i ånd og sannhet er helliget til Herren. I dåpen er vi alle helliget til ham, da han tok oss inn i sin pakt. Da ble vi «forenet med ham» både i en død og i en oppstandelse som hadde likhet med hans død og oppstandelse (kap.6:5). Men videre i livet avhenger det jo av at vi også i troen og ånden er helliget ham, så vi virkelig lever av ham, i ham og for ham.
De åndelig døde kan bare «leve for seg selv», leve for sin egen regning og etter sine egne lyster, «frie for rettferdigheten» (kap.6:20). At derimot Guds gjenfødte barn i sin ånd og hele sitt livs holdning virkelig lever for Herren, det har utelukkende sin grunn i at den nye fødselen og det åndelige livet ikke bare er en tanke eller innbilning, men en reell virkelighet. Dette viser seg så i hele livet, i Åndens kraft og gjennom nye egenskaper som ingen har fra naturens side. Og i alt dette gudgitte skiller så denne karakteristiske egenskapen seg ut; at vi ikke lenger lever for oss selv. Nå har vi vårt høyeste og mest dyrebare mål i Herren, hans sak, hans ære, hans velbehag, - uansett hvor dårlig det måtte lykkes for oss å etterleve dette som vi så inderlig elsker og strekker oss etter.
Begynner vi å leve for oss selv, så er dette et brudd med vår innerste vilje. Dette tar vi da inn over oss, idet vi «dømmer oss selv» (1Kor 11:31-32). Om alle slike brudd på dette sitt rette liv kan en levende kristen alltid si: «Hvis jeg gjør det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg» (kap.7:20). «Jag själv tjänar Guds lag med anden» (7:25), mitt nye og rette jeg er helliget, og er enig i at Guds lov er god (7:16). Slik lever en kristen i sin ånd og i alt han møter i livet, fordi «ingen av oss lever for seg selv».
Og ingen dør for seg selv. Heller ikke når det gjelder sin død, er en kristen lenger sin egen. I alt tilhører han Herren, og er underlagt ham. En kristen har ingen rett, og heller ingen vilje til f.eks. å kaste bort livet sitt i noe han selv får lyst til. Hvis han må sette livet på spill, ja, kanskje ofre det, må det skje på Herrens bud og i hans Ånd. «Dere tilhører ikke dere selv. Dere ble kjøpt for en høy pris» sier Paulus (1Kor 7:19-20). Bare hvis det kreves til Herrens ære og velbehag, skal vi være villige til å ofre livet vårt - og da på den måten og i den tid som behager Herren. Et Guds barn må ikke ønske verken å leve eller dø ut fra egne behov. Alltid skal han si: Hvis Gud vil jeg ennå skal bli noen tid her på jord, så vil jeg også det. Vil Gud derimot ta meg hjem, så vil jeg ikke være på jorden. Én gang synder vi med å ønske oss et langt liv, en annen gang med et selvvalgt ønske om å dø. Men alt det vi er og har, selv livet vårt, hører Herren til, og bør overlates til ham. Slik har vi det da virkelig også ved Ånden. Og Paulus omtaler altså dette slik: «Ingen dør for seg selv».
For når vi lever, lever vi for Herren. At vi «lever for Herren», vil si at vi betrakter hele vårt liv og vårt livsløp som Herrens eiendom. Og derfor på alle områder bare lever livet som hans tjenere. Og det vil jo si at vi i alle forhold spør etter hans vilje som den eneste rettesnor for alt vi skal foreta oss. Vi har blikket festet utelukkende på hva som kan opphøye og ære ham. Det innebærer også at vi lar ham få lede oss i alt det som møter oss her i livet. Det gjelder i gode og onde tider, enten han gir oss noe, eller tar noe. Det betyr at vi ofrer alle våre gaver og krefter til ham.
Og når vi dør, dør vi for Herren. På samme måte som hele livet vårt er Herrens, og overgitt, helliget Ham, så er også vår død det samme. Selv når vi dør en naturlig død, så lar vi det skje i vissheten om at vi tilhører Herren og «dør for Herren». Derfor vil vi også være tilfreds, uansett når og på hvilken måte det behager ham å hente oss hjem. Men i visse tilfeller avhenger døden også av vårt eget valg. En martyr kan f.eks. under blodige forfølgelser unngå døden hvis han vil fornekte evangeliet. Eller når en misjonær ser en konkret dødsfare ligger på veien han må gå med budskapet som skal redde sjelene. Det samme når soldaten etter Guds ordning skal våge livet, men kunne redde det ved å desertere. I alle slike tilfeller er en kristen både pliktig og etter Ånden villig til heller å ofre livet, enn å svike sin troskap mot Herren, hans sak eller hans ordning (kap.13:1-2). Og når han på den måten ofrer livet for Herrens skyld, da «dør han for Herren».
Derfor, enten vi lever eller dør, hører vi Herren til. Såvel i livet som i døden er vi både hans eiendom og hans tjenere. En slik trøst og trygghet er det bare Guds barn som har, at hvor de enn er, i livet, i døden eller etter døden, så «er de Herrens» (gr.teksten). De er Herrens eiendom og omsluttes av all hans kjærlighet og trofaste omsorg. De hviler alltid trygt i hans hender som er gitt «all makt i himmel og på jord». Selv når vi lever her i fremmed land, er vi hans barn og tjenere, lever i hans usynlige fellesskap. Og hentes vi herfra, da er vi «hjemme hos Herren» (2Kor 5:9). Da skal vi i evighet se ham som han er. Her i livet hører vi Herren til. Først og fremst gjennom troen og samvittigheten. Men deretter også gjennom kjærligheten og tjenesten. Om det første sier Paulus i Gal 2:19-20: «Ved loven døde jeg for loven, for at jeg skulle leve for Gud. Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg. Og det livet som jeg nå lever i kjødet, lever jeg i tro på Guds Sønn..» Og om det siste sier han altså: «når vi lever, lever vi for Herren».
I dette tosidige forholdet hører vi Herren til i livet. Når vi dør er vi også Herrens eiendom, og i hans varetekt både til legeme og sjel. Legemet er da i hans skjulte, men sikre varetekt, inntil dagen da vi skal stå opp igjen og forvandles uforgjengelig til et evig liv. Og sjelen er i Guds paradis, i samfunnet med Kristus og alle de hellige*, inntil den store dag da den skal ikles «det åndelige legeme» (1Kor 15:44) som er lik Kristi herlighets legeme. Vi kan altså være helt sikre på at den som hører Herren til i livet, han tilhører ham også i døden og evigheten. Det er altså et salig faktum som overgår all vår forstand, at «enten vi lever eller dør, hører vi Herren til».
*
Når sjelen har forlatt legemet er den ikke, slik mange mener, bare i en slags dvaletilstand. Den lever i samfunn med Kristus og de frelstes ånder (når vi taler om gjenfødte sjeler). Dette ser vi ikke bare ut fra Kristi egne ord til røveren på korset: «I dag skal du være med meg i Paradis», men også i det neste verset i teksten vår. Der heter det at Kristus «skal være Herre både over døde og levende». Hvis Kristus skal «være Herre», «herske», «regjere» over de som er døde, så må jo disse befinne seg i et bevisst og levende samfunn med ham. Kristus sier jo også at «Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes» (Mat 22:32, konf. Fil 1:23).
9: Derfor døde jo Kristus, stod opp og ble levende igjen, for at han skulle være Herre både over døde og levende.
Her finner vi så både forklaringen og det rette grunnlaget for at Guds barn, enten de lever eller dør, hører Herren til. Denne salige sannheten er frukten av hele Kristi frelsesverk; hans død, hans oppstandelse, og som vår yppersteprest framfor Gud og konge, i all evighet. Derfor døde jo Kristus, stod opp og ble levende igjen. Dette var selve hensikten, målet for hele hans forsoning. Han skulle kjøpe oss fri fra syndens, dødens og djevelens vold. Og gjennom dette få rett til å benåde, frelse og eie oss som sine her i livet og i all evighet. Ja, som det sies her: «være Herre over oss». Ikke bare mens vi lever på jorden, men også etter vår død, i det evige livet. Det er dette som er meningen med ordene: «Derfor døde jo Kristus, stod opp og ble levende igjen, for at han skulle være Herre både over døde og levende». Vi ser et markert samsvar nettopp i dette at Kristus både har dødd og er blitt levende igjen - og at både levende og døde skal være under hans herredømme.
Nå vet vi jo at det var nødvendig for at noe som helst menneske skulle kunne bli frelst, at han både døde, og at han stod opp igjen. Og at den som er frelst og benådet, deretter «er Herrens», først gjennom hele sitt liv på jord, og så også etter døden. Alt bare på grunn av samme forsoningsverk: Kristi død og oppstandelse. Dette er selvsagt hovedsaken. Men gjennom sitt ordvalg har apostelen samtidig vist oss den veien som først hodet, og deretter lemmene skulle gå. Først skulle Kristus leve på jorden, så dø, og deretter stå opp og leve evig. Den samme veien skal også vi gå, og for hvert eneste skritt høre Herren til. Først gjennom livet på jord, så i vår død, og til sist i det evige livet. Og når apostelen sier dette er skjedd med Kristus «for at» han «skulle være Herre», eller «herske» over oss, så har han dermed også forklart hvorfor Guds barn aldri mer skal «leve for seg selv», men alltid «leve for Herren», i hele sitt liv anse seg for hans eiendom og tjenere.
Han er vår rette Herre, den som har kjøpt oss fri, og derfor eier oss. Derfor skal også han regjere over oss. Og det ikke bare i dette livet, men også i vår død og i all evighet. Slik har vi jo også tidlig lært å forstå dette, og sier det gjennom vår trosbekjennelse: «Jag tror at Jesus Kristus, sann Gud og sann människa, är min Herre, vilken förlossat, förvärvat och vunnit mig, förtappade og fördömda människa, ifrån alla synder, ifrån döden och djävulens våld, icke med guld eller silver, utan med sitt heliga och dyra blod och med sitt oskyldigas lidande och död ; på det at jag skulle vara hans egen, bliva och leva under honom i hans rike och tjäna honom i evig rättferdighet, oskuld og salighet; såsom han är uppstånden ifrån döden, lever och regerar i evighet». Dette er akkurat meningen med verset vårt, og summen av hele Guds evangelium. Og dette er så hele grunnlaget, det som forplikter oss og som er alle Guds barns inderlige lyst; å se alt som Herrens velbehag og til hans navns ære, - kort sagt: å leve for ham.
Det samme sier Paulus i 2Kor 5:15: «Han døde for alle, for at de som lever ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppsto for dem». Kristus døde som den andre Adam, den andre som ble stilt fram som en stedfortreder (sv: provmänniskan) for alle mennesker, og døde dermed i alles sted. Da må heller ikke lenger alle de som han døde for, se på seg selv som uavhengige og selvstendige individer, skilt fra ham. De må se seg som lemmer i ham, som tilhører ham, og derfor skylder å tjene ham. «Derfor døde han jo» «for alle»! Måtte Gud åpne øynene hos oss alle sammen for denne sannheten! Er det sant at Kristus har dødd for oss? At Guds Sønn for vår skyld ble menneske, og gjennom sterke rop og tårer ofret livet sitt for oss, for at vi skulle leve ved ham, skulle eie en evig nåde for hans skyld, på tross av all vår synd, og til sist arve det evige liv? Skulle vi ikke da gjerne gi ham hele vårt liv, til hans ære, til hans tjeneste og velbehag, i alt det vi foretar oss?
Hvor klart og sterkt taler ikke disse ordene til oss: «Han døde for alle, for at de som lever ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppstod for dem»? Ikke noe menneske har rett til å leve her på jord uten å leve for ham som har gjenløst oss og kjøpt oss fri fra den evige døden og fordømmelsen. Det er i sannhet ille at Guds barn selv, som jo med hele sin ånd helliger seg for Herren, likevel ikke kan leve mer fullkomment til hans tjeneste og ære. Men ennå frykteligere er det å ikke en gang overgi sitt liv til hans ære, men bare leve fritt og med fullt forsett etter sin egen lyst. Dette er jo et fullstendig ugudelig liv som Luther har uttalt disse sterke ordene om: «Fordømt til det dypeste helvete er det livet et menneske lever for seg selv». Og alle kan selv se med åpne øyne hvordan det foregår når verdens barn lever ut dette livet under fordømmelse. Se hvordan det utvikler seg, livet som er fritt for tanke om hva som tjener til Herrens ære. Hvor en i hele sitt liv, med tanker, ord og gjerninger bare følger sine egne lyster.
«De fornekter den Herre som kjøpte dem» (2Pet 2:1), selv om de bekjenner ham med sin munn. Og annerledes kan det ikke gå med dem som er åndelig døde. At det i det hele tatt finnes noe menneske som lever for Herren, er et under så stort, og bare av hans nåde gjennom den nye fødselen. De som da avviser den nåden som kaller dem til omvendelse, de står da fremdeles under den falne naturens herredømme og lever bare for seg selv og på eget ansvar. Og de som lever på sitt eget ansvar, de skal også dø på eget ansvar, skal også bare måtte hjelpe seg selv både i døden og i dommen. Det er bare de som «lever for Herren» som også skal «dø for Herren».
Men når så Kristus altså er vår rette Herre, og hver en som tror dermed tilhører og tjener ham som kjøpte og gjenløste oss så dyrt med sitt blod, - da er det vel også nødvendig at vi lar ham alene få være dommeren over alle disse. At vi altså avholder oss fra å dømme «en annens tjener» (v.4). Nå kommer apostelen tilbake til dette spørsmålet, og sier:
10: Men hvorfor dømmer du din bror? Eller hvorfor viser du forakt for din bror? For vi skal alle stilles fram for Kristi domstol.
Først har nå Paulus brukt mange sannheter for å formane til ikke å dømme eller forakte brødre. Han har minnet om at broderen er en annens tjener (v.4). Videre at det han gjør, det gjør han for Herren (v.6). Og at begge disse forholdene bygger på Kristi død og oppstandelse (v.9). Så vender han seg nå med et refsende spørsmål både til de svake, som fristes til å dømme, og til de som er sterke, som fristes til å forakte sin bror (v.3). Til de første sier han: (sv.) Men du, varför dömer du din broder? Du som bundet opp av din samvittighet holder deg strengt etter den gamle loven; hvorfor dømmer du din bror som med bakgrunn i forkynnelsen og sin overbevisning lever mer fritt? Du nøyer deg altså ikke med at du for din egen del skal ha «en ren samvittighet», og holder din måte å tenke og leve på som den riktigste. Men du vil gjøre det samme til en regel også for alle andre. Og så fordømmer du dem som ikke lar seg påvirke av deg - selv om de handler etter sin beste overbevisning om hva som er Guds vilje. Da faller du nettopp i den synden Paulus her påtaler; du «dømmer din bror».
Eller (sv: du andre) hvorfor viser du forakt for din bror? Du har fått nåde til å oppfatte Guds råd til frelse for menneskene med større klarhet, så du innser at den forbilledlige loven hadde sitt mål og sin slutt i Kristus. Men hvorfor forakter du så din svakere bror som ennå ikke har sett dette? Kanskje han virker merkelig og lite opplyst, men han kan likevel være likeså oppriktig og trofast mot Gud som du. Og «Herrens øyne se etter trofasthet». Herren elsker like varmt det svakeste barnet. Og i sin nåde og trofasthet vil han oppdra det for det samme evige riket, og gi det den samme himmelske arv som deg. Da er altså denne merkelige og lite opplyste kristne også omsluttet av Guds høyeste kjærlighet--! Hvordan kan da du våge å forakte ham? Det er dette apostelen vil ha fram her. Men i tillegg til disse anklagende spørsmålene føyer han ennå en påminnelse til; om at Herren alene skal være vår dommer.
For vi skal alle stilles fram for Kristi domstol. Du som dømmer eller forakter din bror; du tar deg til rette i Kristi majestetiske, suverene embete! Din bror lever under Kristi herredømme og skal dømmes bare av ham. - Men her merker vi på ny hvilken form for utillatelig «dømming» det er tale om; det å dømme over skjulte og tvetydige forhold. Mens derimot det mennesket som lettsindig forakter Kristi evangelium, og med klare og tydelige ord eller gjerninger beviser dette, er allerede dømt. Og det å holde fram Guds dommer over slike mennesker, er ikke å «dømme» eller gjøre noe som er galt (1Tim 5:24). Når tvert imot slike som åpenbart lever i strid med Guds ord, samtidig aksepteres som kristne, da er det en like stor styggedom i Herrens øyne som å fordømme den rettferdige (Ord 17:15). Men å dømme den som i det åpenbare lever som en bror, som ikke hverken i åpenbare ord eller gjerninger fornekter evangeliet - og dermed dømme over hjertets innerste tilstand, innerste bakgrunn for handlingene, - det er å bemektige seg den evige dommerens suverene rett. Han vil være alene om å ransake og dømme hjertene.
La oss så legge oss denne apostelens påminnelse på hjertet: «Vi skal alle stilles fram for Kristi domstol»! - Det samme som han også minner om i 1Kor 4:5. Bare Herren Kristus, «som lever og var død,...og har nøklene til dødsriket og til døden» (Åp 1:18), bare han innehar retten til å dømme. Og bare han er det som har mulighet til å ransake hjertene. En dag skal han sitte på sin herlighets trone, og da skal vi alle samen, uten unntak, dømmes av ham. Først da vil alle hjertets hemmeligheter bli avslørt. Da vil det bli åpenbart om våre gode gjerninger har vært frukt av troen og kjærligheten til Kristus. Eller om vi bare har vært opptatt med å tjene oss selv eller andre mennesker, men ikke har tjent denne kongen. For så langt kan vår natur og egenrettferdighet gå i fromhet at vi gjerne er opptatt med å hjelpe våre medmennesker, vise medynk med nøden og gjøre godt mot mange mennesker. Fremdeles kan vi likevel være fullstendig døde overfor Kristus, og lever ikke for ham eller hans rike.
Men alle de som har levd for ham, vært drevet av hans kjærlighet, frelst av hans nåde, - enten de nå har lykkes godt eller dårlig i det å oppfatte og gjøre hans vilje i alle ting, - de skal, når han kommer tilbake, bli innbudt til hans rike. De skal høre ham si til dem: «Alt det dere gjorde mot en av de minste av disse mine brødre, det gjorde dere mot meg». På den andre siden har vi dem som levde for seg selv, som med sin lommebok, sine anlegg og alle sine fortrinn ikke har villet tjene ham. De har bare vært opptatt med seg selv, sitt eget velbehag og ære, - selv om det nok også kan ha skjedd gjennom mang en veldedighet mot de fattige. De har ikke gjort det for hans skyld, drevet av hans frelsende nåde, men bare naturlig påvirket av nøden. Kanskje de har håpet på en lønn i evigheten, eller til og med bare på heder og lønn fra mennesker. Da kan ikke dommeren på den siste dag si: «dere gjorde det mot meg»! Dette er alle disse som ikke levde for Herren. Disse skal vises bort til evig straff. Det uttaler han selv, den nådige, men rettferdige dommeren (Mat 25:31-46). Måtte vi alle i tide bli klar over dette!
Kristi egen skildring av den siste dommen har stor betydning. Først og fremst fordi det er han, dommeren selv, som har uttalt dette. Dernest på grunn av den tankevekkende lærdommen; at det altså er etter våre gjerninger - men ikke etter vår fortjeneste, vi skal dømmes - - ! Men etter våre gjerninger - utelukkende fordi disse dypest sett bare er «bevisførsel i retten» på et bestemt forhold: Om vi elsket ham så høyt at vi ville tjene ham i hans brødre. Bare dette er det han taler om. Han taler ikke om hva vi har fortjent med våre gjerninger - . Verken synden i Guds barns gjerninger, eller de vantros vakre gjerninger blir nevnt -. Bare tegnene eller bevisene, enten på tro eller vantro.
Herren vil altså selv være den som dømmer oss. Være den eneste som ransaker alles hjerter, som kan trenge igjennom og dømme hva som var bakgrunnen for hver enkelt handling, bedømme hjertets innerste tilstand og hensikt med alt. Men da må også vi vokte oss vel for å trenge oss inn i dette hans embete, opphøye oss til å delta i noe som bare tilkommer ham. Som allerede nevnt er det noe ganske annet når åpenbare ord og gjerninger bare vitner om mangel på syndserkjennelse og vilje til å omvende seg. Men når vi med vår dom trenger inn i hjertets skjulte liv og hensikter, bare etter hva vi selv opplever, oppfatter eller antar om vår bror, - og som strir mot hans egen bekjennelse, - det er å trenge seg inn i Kristi dommerembete.
Så lenge et menneske selv bekjenner troen på Kristus, og livet vitner om anger over synd, trang etter helliggjørelse, til å leve etter Guds lov, kjærlighet til brødrene osv. - da skal vi våkte oss vel for å tenke eller felle den dom at de ikke er frelst. Selv om de på enkelte områder, i tanker eller livsmønster, viker av fra det som er vår oppfatning og vår måte. På deres egen bekjennelse bør vi da tro at de «gjør det for Herren». Og så overlate til Herren å dømme hjertets hemmeligheter. Det er dette apostelen vil ha fram her. Så kommer han med et ord fra Skriften om Herren Kristi suverene rett til å dømme:
11: For det står skrevet: Så sant jeg lever, sier Herren, for meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal bekjenne for Gud (sv: varje tunga skall prisa Gud).
For det står skrevet. En apostels tale er like guddommelig gitt ham av Herren, som profetenes tale i Det gamle testamente. Likevel ser vi hvordan apostlene, og til og med Herren Kristus selv, siterer ord fra Skriften, som for dem var Det gamle testamente. Dette er ikke bare et tankevekkende tegn på hva slags bok Den Hellige Skrift er, men vitner også om at apostelen med sitat fra Skriften ville legge ennå mer tyngde i sitt eget budskap. Det var ikke nok for ham bare å bære fram sitt eget budskap om at vi skal alle sammen stå for Kristi domstol (som jo dessuten er forkynt oss av Herren selv). Paulus ville også stadfeste det med ord fra Den Hellige Skrift. Disse ordene er tatt fra Jes 45:23, riktignok ikke gjengitt ordrett, men i sak samme budskap. Mens profeten sier det slik: «Jeg har sverget ved meg selv...», har apostelen gjengitt det som direkte uttrykt av Herren selv: «Så sant jeg lever (egentlig bare: Jeg lever), sier Herren». Så hopper Paulus over noen ord, og tar så med igjen det som berører hans eget emne: «for meg skal hvert kne bøye seg....»
Selv hos profeten i GT handler disse ordene om Kristus. Det kan vi se av versene foran, hvor det tales om ham som de skal vende seg til fra alle jordens ender, for å bli frelst. Men bare det faktum at Paulus siterer disse ordene fra Skriften for å understreke det han nettopp har sagt om Kristus, stadfester konkret at de profetiske ordene taler om ham. Og hva er det så vi skal lære av dette budskapet? I tillegg til det egentlige målet med denne teksten, kan vi også her se et vitnesbyrd om Kristi sanne guddom; --alle knær skal bøye seg for ham. Dette taler Paulus ennå klarere om i Fil 2:10-11. Der anvender han de samme profetiske ordene, og sier at «i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i den himmelske verden, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære» (konf. Heb 1:6,8,13). Og spesielt når det gjelder den siste dommen, har Herren Kristus selv ikke bare sagt at det er ham som skal forestå den, men også at dette skal være et tegn på at han er satt like høyt som Faderen i ære og makt. For slik lyder hans ord: «For Faderen dømmer ingen, men han har overgitt hele dommen til Sønnen, for at alle skal ære Sønnen, slik de ærer Faderen» (Joh 5:22-23, konf.Apg 17:31).
Dette er den lærdom vi rent umiddelbart kan trekke av disse profetiske ordene. Men i praksis vil apostelen med dette budskapet spesielt ha sagt at når alle knær én dag skal bøyes for den store dommeren, så må også hvert éneste menneske daglig vokte seg vel for å trenge seg inn på hans enevelde, og sette seg opp som dommer over menneskenes hjerter og tanker - som jo alle bare skal stå til regnskap for den store og evige kongen. Og her skal vi også alle lære at når alle skal frykte og bøye seg for ham, så skal ikke vi frykte og bøye oss for svake mennesker og deres vekslende dommer. Vi skal alltid la Herrens allvitenhet være det vi fester blikket til (som Paulus også lærer i 1Kor 4:3-5). Ellers blir vi bare «menneskers treller». En kristens samvittighet bør være rettet mot Gud og hans dom. Og denne lærdommen av teksten uttrykker også apostelen selv i neste vers.
12: Enhver av oss skal da overfor Gud avlegge regnskap for seg selv.
Dette er da avslutningen på budskapet vi har fått helt fra første vers i dette kapitlet. Det er overfor Gud hver enkelt av oss skal avlegge regnskap for oss selv. Hvert éneste menneske skal til sist stå for Kristi domstol og høre ham selv avsi den endelige dommen. Og dommen blir avsagt på den avgjørende grunnregelen Herren selv har gitt oss i Mat 25:31-46. Men når Herren selv skal dømme sine tjenere, da er jo også følgen av dette at intet menneske kan tillate seg å avsi noen dom over dem. Likeså at ingen slavisk skal la seg påvirke av hvordan mennesker dømmer. At vi slavisk påvirkes av menneskers omdømme, det viser seg i at vi bare har fred når menneskene taler positivt om oss. I motsatt fall føler vi ikke vel. Selvsagt skal vi ikke på alle områder være upåvirket av hvordan menneskene omtaler oss (se v.16 og Rom 12:17, 2Kor 8:21). Men freden i hjertet vårt må hvile på en fastere grunn. Som vi allerede har nevnt, skal vi «leve for Herren», vår allmektige dommer som vet alt. Og bygge vår trøst utelukkende på hans ord og hans dom. «Envher av oss skal da overfor Gud avlegge regnskap for oss selv».
13: La oss derfor ikke lenger dømme hverandre, men heller ha den innstilling at vi ikke legger en snublestein eller en årsak til fall i veien for vår bror.
La oss derfor ikke lenger dømme hverandre. Slik gjentar Paulus ennå en gang formaningen (se v.4,10), og nå med en formulering som sier at nå må det bli helt slutt med den ukristelige dømmingen, for han sier «ikke lenger». Han taler også i en varm, men påtrengende tone, og tar også seg selv med i dette ønsket; han sier «la oss - derfor». D.v.s.: Som følge av alt det som nå er sagt - «la oss derfor ikke lenger dømme hverandre». Gjennom den inntrengende formaningen i dette forholdet, som har gått igjen hele veien, kan vi ikke unngå å legge merke til at vår trang til å dømme eller forakte våre brødre må være svært sterk. Men også at denne synden må være farligere og mer drepende enn vi vanligvis tror.
At vår trang i denne retning er særdeles stor, det vil vi snart måtte innse, bare vi gransker oss selv litt. Da legger vi merke til hvor snare vi er i alle mulige situasjoner, til å dømme brødre. Denne trangen finnes hos alle, men får særlig slippe til hos selvopptatte mennesker som Guds ord og Ånd ennå ikke har fått knuse. Som ennå ikke er blitt stoppet opp for Guds krav på det innvortes mennesket, og derfor ikke er blitt tuktet av sin egen elendighet, og heller ikke gjennomtrengt av Guds nåde. Og kjenner vi ikke alle denne trangen i oss? Bare en bror ikke uttrykker seg på samme måte som vi er blitt vant til, så står vi straks klar til å betvile at han eier selve Livet, - selv om han ikke har sagt noe som vitner om et uomvendt hjerte eller en falskhet i ånden. Det kan være nok at han bare har en annen mening enn oss i et spesielt spørsmål som slett ikke rører med livsnerven, en annen måte å leve, ete eller drikke, eller kle seg på. Straks våkner det i oss en mistanke til hans alvor og oppriktighet i sitt gudsforhold. Og i langt større grad hvis det viser seg en virkelig synd eller svakhet hos ham. Da tror vi at vi har full rett til å dømme ham - uten først å høre hvordan han selv ser på dette; om han bare unnskylder, kanskje til og med forsvarer noe han klart vet er synd, - eller om han tvert imot kjemper i anger mot synden.
Luther sier: «Vi er så dåraktige helgener at på tross av at vi selv alle sammen dras med synden, og hele vårt liv stadig trenger tilgivelse, vil vi likevel at vår bror skal være fullstendig feilfri». Har han så til og med sagt eller gjort noe som er mindre bra overfor oss, fornærmet oss e.l., da retter vi straks blikket som ørnen mot ham, for om mulig å oppdage et eller annet han kan anklages for. Slik er menneskehjertet. Og her er den egentlige kilden som alle slags former for dømming, forakt og ukjærlige tanker og ord strømmer ut fra. Det er vårt naturlige hjerte, ja, hele vår natur med all dens ondskap, selviskhet og egenkjærlighet. Gjennom den blir til og med ofte de kristne så bedratt at de er overbevist om at de er drevet av hellig nidkjærhet når de dømmer og forakter en bror. På tross av at de dermed altså handler tvert imot denne formaningen. De handler også imot det store kjærlighetsbudet. For de kan jo ikke gjøre sin neste noe godt, men alltid bare ondt ved å dømme ham. Og denne vår påtrengende trang etter å dømme er nok uten tvil en av grunnene til at apostelen skriver så vidt mye om dette.
Den andre grunnen til dette kan tenkes å ligge i at dette å dømme også er et mye større onde enn vi noen gang tror. Vi ser jo bare på det som en temmelig ubetydelig sak, hvis vi ikke til og med oppfatter det som både godt og rettferdig at vi dømmer en bror. Men nå er det tvert imot en særdeles ond og fordervelig last. Ikke nok med at den som dømmer har foraktet Guds enerådene majestetiske rett over sine tjenere, og har påtatt seg noe som bare tilkommer Herren (v.4, 9, 10, 11). Nei, han bringer dermed også mye ondt over sine medmennesker. Hvor mye bitterhet og mangel på kjærlighet, ond mistanke, splittelse og partier er ikke skapt bare på grunn av et menneskes utidige dømmesyke? En ydmyk og fortrolig formaning er det som kan virke omvendelse. Mens all form for dømming av hjertets indre holdning og skjulte motiver oftest bare virker splittelse og ondskap, partier og strid, brudd mellom brødre. Kort sagt; dette å dømme er i enhver form et avskyelig onde. Og dette var vel også en grunn for at apostelen ikke så snart forlater dette emnet, men så utholdende advarer og avslutter med å si: «La oss derfor ikke lenger dømme hverandre».
Men heller ha den innstilling at vi ikke legger en snublestein eller en årsak til fall i veien for en bror. Her vil apostelen si: Istedenfor å engasjere tankene deres på ukjærlig dømming, så bruk dem nå heller i kjærlighetens tjeneste, så dere bestemmer dere for å aldri ville legge til rette for noe anstøt eller årsak til fall for brødre. Å «legge en snublestein eller en årsak til fall» kunne de sterkere lett gjøre gjennom unødvendig og ubetenkt bruk av sin frihet, slik at de svake ble forvirret i spørsmålet om hvordan evangeliet skal oppfattes rett. Eller de kunne fristes til å praktisere en frihet som de ennå ikke selv hadde fått motta klart nok på nådens grunn, så de ennå ikke var frigjort i sin samvittighet (1Kor 8:10). Dette er noe Guds barn ikke kan være med å påføre andre, men heller ha den faste holdningen at de aldri vil være med å forårsake unødig uro i en brors samvittighet. For å belyse dette forholdet ennå bedre, føyer nå Paulus til:
14: Det vet jeg, og det er jeg overbevist om ved Herren Jesus, at ingenting er urent i seg selv. Men for den som betrakter noe som urent, for ham er det urent.
Det vet jeg, og det er jeg overbevist om ved Herren Jesus. I versene foran har Paulus framholdt som det viktigste at hver og en først og fremst må «være fullt overbevist i sitt eget sinn» (v.5.), følge sin overbevisning, og ikke gjøre noe som går imot hans samvittighet. For det andre: at vi ikke må dømme eller forakte dem som har andre oppfatninger enn oss. Men samtidig vil han nå ikke legge skjul på at den ene oppfatningen tross alt i seg selv er riktigere enn den andre. Her uttaler apostelen sin egen fullkomne overbevisning om hva som var det eneste rette svaret i dette spørsmålet hvor oppfatningene var så forskjellige. Og han lar det være klart at hans holdning i dette forholdet ikke bare var hans menneskelige overbevisning. Han var blitt overbevist om dette «ved Herren Jesus». Det var m.a.o. en overbevisning som var skapt gjennom hans samfunn med Herren Jesus, og den lærdom han hadde fått av ham. Og hva var det nå han var så overbevist om? Jo;
at ingenting er urent i seg selv. Det ble sett på som «urent», eller egentlig som vanhellig og smittefarlig, det kjøttet av dyr som den levittiske loven forbød å spise, og det samme med kjøtt som først hadde vært offer til avgudene (1Kor 8). Her fjerner nå apostelen all usikkerhet, og forkynner klart og tydelig nok at den loven som inneholdt forskriftene om rene eller urene ting, var «opphevd på grunn av dets skrøpelighet og ubrukelighet» (Heb 7:18). Også når det gjelder det som først hadde vært offer til avguder, forkynner han klart i 1Kor 8:4 at «det ikke finnes noen avgud i verden», og at engstelsen mot å la være å spise slike offergaver skyldtes manglende kunnskap (v.7). I sum uttaler Paulus her den rene og sanne holdningen til alle liknende spørsmål; at alt Gud har skapt er i seg selv rent og godt (1Tim 4:4). Det er bare synden, bare det som går ut fra menneskets hjerte, som kan gjøre et menneske urent, kan besmitte ham (Mat 15:11). Selve tingene er gode og uskyldige.
Det er bare menneskets ondskap og misbruk av tingene som skader ham. «For de rene er alle ting rene», sier apostelen, «men for dem som er besmittet og vantro, er ingenting rent. Men selv deres sinn og samvittighet er besmittet» (Tit 1:15). «For de rene» - . «De rene» er de som har et hjerte som Gud har gjort rent gjennom troen, så de med et helliggjort sinn bruker midlene, og bruker dem slik Gud vil. For dem er alt rent, godt og til nytte. «Men for dem som er besmittet og vantro», som alltid regjeres av sitt kjødelige sinn og misbruker selv de mest hellige ting til skade for seg selv, - «for dem er ingenting rent». De kan delta i det som i seg selv er hellig, de ber, hører Ordet, tar imot Herrens nattverd, støtter dem som er i nød, osv. Men alt er besmittet av deres eget vantro sinn. Alt er bare et stort skuespill. For under alt sammen er et ubotferdig hjerte som forakter Gud.
Dette forstår vi nok lett. Men så er spørsmålet: Kan vi så si om det disse vantro lager og finner på, bare for å tilfredsstille sin kjødelige natur, at alt sammen er rent og uskyldig? Deres kjødelige sinn gjør jo at selv hellige ting bli urene. Hvordan kan da alt det som bare er skapt av de samme kjødelige og urene sinnene, være rent? Og; skal et Guds barn anse slike ting for rene og uskyldige? Nei, alt som bare er skapt av et kjødelig sinn, og bare for å tilfredsstille dette, hører like lite til blant det som i seg selv er rent, som selve synden. Nei, her taler apostelen bare om det «som Gud skapte til å bli mottatt med takksigelse av dem som tror og erkjenner sannheten» (1Tim 4:3), - altså utelukkende om selve tingen i seg selv. Utelukkende om tingene/gjenstandene gjelder dette at «ingenting er urent i seg selv». Alt det Gud hadde gjort var overmåte godt og velbehagelig for ham (1Mos 1:31).
Men for den som betrakter noe som urent, for ham er det urent. Selv de mest uskyldige ting blir syndige og skadelige for den sjelen som fremdeles betrakter dem for urene. Hvis et menneske gjør noe han tror mishager Gud, da bryter han jo i sin samvittighet med Guds vilje, på akkurat samme måte som om selve gjerningen var noe Gud hadde forbudt. Det ligger mye i dette ordspråket: «Når to gjør det samme, er det ikke det samme». Når én gjør det i tro og full overbevisning om at det er velbehagelig for Gud, så er det godt og rent for ham. Men når en annen gjør det med en urolig samvittighet, så er det urent for ham. Dette er da den første grunnregelen for våre handlinger; at vi skal gjøre alt i tro og med en god samvittighet. - Men nå må ingen tenke at dermed er alt vel. At han nå bare kan sett i gang og være fri til å gjøre alt det han oppfatter som rent og uskyldig. Nei, apostelen har ennå en grunnregel i dette spørsmålet, og den heter kjærligheten. «Du skal elske din neste som deg selv». I din frihet må du ikke bli en Kain som sa: «Er jeg min brors vokter?» Paulus har en tilføyelse:
15: Men om din bror blir påført sorg på grunn av maten din, ferdes du ikke lenger i kjærlighet. Du skal ikke med maten din ødelegge den som Kristus døde for.
Men om din bror blir påført sorg på grunn av maten din... I dette tankevekkende verset blir spørsmålet først hva som menes med å «bli påført sorg» - «om din bror blir påført sorg på grunn av maten din». For dette er jo noe som har så stor konsekvens at apostelen sier at da «ferdes du ikke lenger i kjærlighet», ja, at du «ødelegger den som Kristus døde for». Hva betyr da dette å «bli påført sorg på grunn av maten din»? Uten tvil det samme som når det i v.20 tales om at «for matens skyld» ødelegges Guds verk. Din bror blir «påført sorg», får problemer med sin samvittighet på grunn av din mat. Han ser du uanfektet spiser det som han ennå ser på som noe loven forbyr. Enten føres han da inn i tvil og uro i spørsmålet om hvordan evangeliet skal oppfattets rett, og dermed mister han sin freds grunnvoll. Eller han begynner gjennom ditt eksempel å gjøre det samme som du, på tross av at han ennå ikke er blitt overbevist om at dette er det rette. Og det fører etter hvert til anfektelser og en urolig samvittighet. Det er særlig denne siste utviklingen v.23 taler om: «Men den som tviler, er dømt hvis han spiser...»
Det samme ser vi også forkynt i 1Kor 8. Der viser først Paulus at selve maten gjør oss verken bedre eller verre innfor Gud (v.8). Så tilføyer han akkurat samme advarsel som i vår tekst: «Men se til at denne friheten dere har ikke på noen måte blir en snublestein for dem som er svake. For hvis noen ser at dere som har kunnskap spiser i et avgudstempel, vil ikke da samvittigheten til den som er svak, bli så styrket at han spiser av avgudsofrene? Og skal din kunnskap føre til at den svake bror går fortapt, han som Kristus døde for?» (v.9-11). Da forstår vi meningen. Vi ser for oss en mer opplyst kristen i en spesiell situasjon. I sin egen samvittighet er han fullt overbevist om at det han foretar seg er rent innfor Gud. Likevel kan han gjennom denne sin måte å leve på, påføre en svakere bror som ser dette, og som ikke har sett friheten i dette, stor uro og nød i sin samvittighet. Ja, hele hans fred i troen kan bli rokket. Og hvis du er klar over dette forholdet, men ikke vil avstå fra noe for din svake brors skyld, hva gjør du da? Apostelen sier at da
ferdes du ikke lenger i kjærlighet. Da har du allerede bøyd av fra den rette, den hellige veien, som heter å «ferdes i kjærlighet». Da tramper du på Guds høyeste vilje med loven, som er at «du skal elske din neste som deg selv» og «ikke gjøre din neste noe ondt» (kap.13:10). Og dette er jo virkelig en alvorlig sak. For du må jo være klar over at all din gudstjeneste er bortkastet, hvis den ikke stemmer over ens med Guds høyeste vilje. Det er klart at du er fri. Med god samvittighet kan du gjøre alt det som ikke i seg selv er ondt. Men «hvis noen ser deg» sier apostelen, noen som ennå ikke har sett at han selv er fri i dette, da blir han såret og skadet i sin samvittighet. Ett sted kan du f.eks. både i mat og drikke, i klesdrakt, i tale og oppførsel praktisere en frihet som er helt uskyldig, og som ingen svake brødre tar anstøt av. Men så kommer du kanskje til et annet sted der akkurat samme frihet støter og forvirrer svake brødre. Hvis du da ikke tar hensyn til dette, men fortsatt bare krever å få leve ut den samme friheten, da «ferdes du ikke lenger i kjærlighet».
Kjærligheten skulle lære deg at nå skal du ofre din frihet for dine svake brødres samvittighet (1Kor 10:28-29), og være «en svak for de svake» (1Kor 9:22, 2Kor 11:29), så lenge de ennå ikke er blitt overbevist om det uskyldige i dette friere livsmønsteret. Luther sier at «din frihet skulle her tre tilbake for dine brødres svakhet. For det kan ikke skade deg om din frihet en gang iblant må begrenses. Det skader derimot din bror, hvis han på grunn av sin svakhet påføres anstøt eller forvirring. Men til dette kreves det kjærlighet. Du skal tenke på hva som er det beste for en annen. Ikke på hvor fritt du kan leve livet ditt. Men hvor mye du kan være til nytte og hjelp for din neste. Kjærligheten gjør at du nettopp settes i tjeneste-skyld, når du selv er fridd ut fra lovens trelldoms åk». Og med sin avslutning av verset understreker Paulus hvor viktig det er med en slik kjærlighetsgjerning. Ja, for en forferdelig synd og skade vi kan gjøre om dette ikke skjer.
Du skal ikke med maten din ødelegge den som Kristus døde for. Her skal vi lære at selv åndelige forhold skal vi ikke bare vurdere med grove, kjødelige øyne. Hvem skulle vel tenkt at vi med helt uskyldige ting som i seg selv ikke var galt, kunne gjøre noe så forferdelig som å «ødelegge den som Kristus døde for»? Dette er noe Guds barn må ta inn over seg. Her må vi be om å få det fine og skarpe blikket som legger merke til de skjulte, men evige konsekvensene av forhold som i det ytre bare ser ut som bagateller og helt uskyldig. Her er det ikke tale om noe som helst mindre enn å «ødelegge» (sv: fördärva), skade for evig, en menneskesjel som Kristus døde for. Og det til og med bare med mat, med ellers helt uskyldige ting. Bare fordi du bruker dem i en situasjon hvor en svak bror tar anstøt og skades av dette. Din bror «ødelegges», ja går fortapt, når hans samvittighet påføres så stor skade at han kommer bort fra troen og livet i Gud (konf. 1Kor 8:11).
Å ødelegge Kristi dyrekjøpte eiendom på den måten, det vil du selvsagt ikke gjøre hvis du selv er et Guds barn som har din evige frelse og fred i Kristi død. Eller vil du ikke for en brors evige frelses skyld ofre en enkelt frihet, noe du ellers nyter? Under store smerter ofret Kristus livet sitt for denne bror! Hvis du ikke vil det, da drives du nok ikke av Kristi kjærlighet. Paulus hadde et annet sinn. Han sa: «Hvis mat fører min bror til fall, vil jeg aldri i evighet spise kjøtt, så jeg ikke fører min bror til fall» (1Kor 8:13). Hvis du ikke har dette sinn, da må du holde klart for deg at det er Herren selv du setter deg opp mot. Da fører du Kristi eiendom, et menneskes sjel, til fortapelse. En Kristus satte så høyt at han led døden for ham. Det er et særdeles dristig verk å «ødelegge den som Kristus døde for». Måtte Gud bevare hver eneste kristen fra noe slikt! Ja, måtte Gud åpne øynene våre så vi ser de omfattende og veldige følgene av alle slike handlinger som kan rokke med sjelens forhold til Gud!
16: Derfor må dere ikke la det gode dere har, bli spottet som noe ondt!
Derfor må dere ikke la det gode dere har, bli spottet som noe ondt. Det har vært ulike meninger om hva det er apostelen her kaller «det gode dere har». Mange har ment at her menes våre legemlige goder; mat, drikke m.m., og som vi har frihet til å bruke, bare det ikke blir til anstøt eller forargelse for vår bror (v.14-15). Andre derimot, som har sett noe dypere i saken og sammenhengen, har innsett at i dette kapitlet er det ikke så ubetydelige ting det er spørsmål om, som bare at vår spising og drikking blir spottet. Men at gjennom uskjønnsomt bruk av disse ytre ting kan et langt større gode som vi har, bli spottet som noe ondt. Nemlig det vi dypest sett ser som «det gode vi har»; vårt åndelige gode, vårt kjære evangelium. I verset foran sier Paulus: «Du skal ikke med maten din ødelegge (føre til fortapelse) den som Kristus døde for». At jeg «ødelegger» min bror, det skjer når han ved at jeg misbruker min frihet, får problemer med sin tro. Og da er det jo ikke maten, men evangeliet som blir spottet (konf.1Tim 6:1, Tit 2:5).
Ved å bruke vår frihet i utide, også i dette å ete og drikke, åpner vi opp for spott. Og det vi skal legge godt merke til, er at da rammer spotten noe langt mer: Selve den dyrebare skatten, Kristi evangelium - som i sannhet står for «det gode vi har». På samme måte er det også Luther har utlagt denne teksten. Han sier: «Vår skatt (det gode vi har) er evangeliet. Og det blir spottet som noe ondt når den kristnes frihet brukes til de svakes anstøt». Vi merker vel av ordvalget at her taler ikke apostelen bare til de sterke, men til alle i menigheten. Men det kan tyde på at han nå også tenker på «dem som er utenfor», at de ikke skulle gis anledning til å tale negativt om vårt evangelium. For formuleringen «bli spottet som noe ondt» passer nok best på dem som ikke tror. Her vil altså apostelen formane alle kristne: De sterke til å bruke sin frihet varsomt. De svake til å være forsiktige med å dømme, så de «ikke blir til anstøt verken for jødene eller grekerne, eller for Guds menighet» (1Kor 10:32).
Nå vet vi godt at det ikke alltid er omsorg og god vilje som driver de ufrelste til å grave fram og angripe alt som virkelig er galt blant de kristne. Det skjer også at alt det vi gjør blir tatt opp i gal mening. Den som f. eks. lever et alvorlig og rett kristenliv, blir dømt som skinnhellig. Og den som lever mer fritt, dømmes som løsaktig, osv. En slik ondskap fra verden kommer vi aldri utenom. Men det apostelen formaner til, er at vi ikke selv gir dem rettmessig anledning til å spotte. Så langt som det står til oss, skal vi oppføre oss rett overfor alle mennesker «for at Guds ord ikke skal bli spottet» (Tit 2:5, 1Pet 2:12,15). Og aller sist burde vi begynne å trette, dømme eller forakte hverandre for så bagatellmessige ting som mat og drikke. Som om selveste Guds rike bestod av slike ytre ting. For da gir vi jo nettopp verden anledning til å spotte vår hellige sak. Derfor minner nå også apostelen oss om:
17: For Guds rike består ikke i å spise og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd.
For Guds rike er ikke mat og drikke (rett oversatt fra COR’s Bibel). De svake var altså så strengt bundet til de gamle forskriftene om mat og drikke at de, når de møtte et annet syn på det spørsmålet, lett kunne fordømme dem som var sterke. Og disse sistnevnte på sin side var altså så opptatt med å praktisere sin frihet, at de samtidig kunne glemme hva de dermed påførte de svakes samvittighet. Når de slik altså på begge sider, bare på grunn av spørsmålet om mat eller drikke, kunne være et middel til at evangeliet ble spottet som noe ondt, da så nok Paulus nødvendigheten av å minne dem om at «Guds rike består ikke i å spise og drikke». For de la jo dermed så stor vekt på disse ytre og bagatellmessige tingene, som om Guds rike skulle bestå av dette.
Men når apostelen kommer med en slik påminnelse til troende kristne, om at Guds rike ikke består i å spise og drikke, så ligger det jo en ganske sterk antydning i dette. Nærmest et spørsmål til dem om de virkelig lever i så barnslig en uforstand. For hvor finnes et gjenfødt Guds barn som virkelig på alvor tror Guds rike består i å spise eller drikke? «Guds rike», nådens rike på jord, der Gud frelser og helliggjør sjelene våre, er jo et åndelig rike, som ikke kan bestå av slike ytre ting. Men når det så ikke består i å spise og drikke, da har jo de som søker Guds rike, og gjerne også vil tjene i dette, ingen rett til å oppgradere disse små og ytre tingene så høyt at de for deres skyld skulle gjøre noe som var skadelig for sjelene. Da har ikke de sterke noe grunnlag for en støtende praktisering av sin frihet. Heller ikke har de svake, fordi de er avholdende overfor forskjellig slag mat og drikke, noen grunn til å regne seg som bedre kristne. Det er dette apostelen her vil minne oss om, for at vi ikke på grunn av disse bagatellmessige tingene, skal gi mennesker grunnlag for å spotte vårt mest dyrebare gode; frelsens evangelium, som noe ondt.
Når han sier at Guds rike ikke består i å spise eller drikke, da vil han jo si det samme som han i 1Kor 8:8 formulerer slik: «Mat forandrer ikke vår stilling for Gud. For om vi spiser eller ikke spiser, er vi verken bedre eller verre». Den teksten vi har foran oss går derfor først og fremst på alle slike ting som verken gjør oss bedre eller verre innfor Gud. Men gjelder selvsagt også i utvidet forstand alt som ikke er vesentlig, men tilfeldig eller underordnet. Når Guds rike ikke består i å spise og drikke, må du jo også skjønne at det ikke gjør det verken bedre eller verre innfor Gud hva du så eter eller lar være å ete, om du drikker vin eller vann. Det samme kunne vi si om mange andre utvortes ting. Guds rike består ikke i hva vi klær oss med, eller i andre utvortes manérer. Verken i det å være fattig eller rik, være glad eller bedrøvet, i å tilbe på kne eller om vi står, ligger eller sitter, i å tilbe i Guds tempel eller i våre hjem osv.
Derfor ser vi også at Herren Kristus og hans lydige tjenere gjorde både det ene og det andre. Mens døperen Johannes bare var kledd i en enkel kamelhårskappe, var Kristus kledd slik at soldatene kunne dele klærne hans i fire deler, og i tillegg kaste lodd om kjortelen hans. Mens Johannes levde av vill honning og grashopper, kunne Kristus ete og drikke det samme som andre mennesker (Luk 7:34), og drakk også «av vintreets frukt» (Luk 22:18). Johannes levde og forkynte i ørkenen. Kristus gikk i tempelet, og der ba han til sin far, somme tider på kne, somme tider stod eller satt han, osv. Alt dette viser oss hva det er Paulus vil lære oss med disse ordene. - Men når Guds rike ikke består i å spise og drikke, eller i andre utvortes forhold, hva består det så i? Apostelen sier:
i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd. Dette er jo et dyrebart ord som kort oppsummert sier oss alt det vesentligste Guds rike består i. La oss legge nøye merke til dette! Det det tales om her, er Guds rike på jord, som også blir kalt «himlenes rike» (Mat 13:24-47, 22:2 m.fl.). Dette er jo et stort og omfattende emne. Hva er det altså Guds rike består i? Først sier apostelen: «I rettferdighet». Men hva menes så her med rettferdighet, - når vi vet at en kristen rettferdighet kan bety to ting; enten rettferdigheten ved tro, eller livets rettferdighet? Bare hvis vi ennå lever i vår falne naturs store mørke kan vi være i tvil om svaret. Der er alltid store mangler ved den éne rettferdigheten. Den andre rettferdigheten er selve fullkommenheten. Den ene er et sår - den andre dets legedom. Den ene følges av sukk og tårer, den andre av «fred og glede i Den hellige Ånd». Når det gjelder den rettferdighet som er påbegynt i vårt liv, er det grunn til å understreke at den riktignok tilhører Guds rike, men ikke er Guds rike.
Her tales det om hva som er Guds rike. Da taler apostelen helt klart om den fullkomne rettferdigheten, troens rettferdighet, som er selve «Guds rettferdighet» (kap.3:21, 2Kor 5:21), og som er selve hovedemnet i apostelens brev (eller de elleve første kapitlene). Ja, med all rett kan vi si at troens rettferdighet, Kristus og alt hans verk, er det store hovedemnet i hele Den Hellige Skrift. For ikke bare profetene og den forbilledlige loven om alle ofringene, men også den moralske loven, taler i dypeste forstand om Kristus, vår rettferdighet. For alt sammen sikter egentlig på å forberede oss til å motta ham (Gal 3:23-24). Men det som er det største i Den Hellige Skrift, må jo da ganske klart også være det største i Guds rike.
Vi ser også at når Kristus i et kort sammendrag vil si alt som Den Hellige Ånd skulle virke på jorden og åpenbare for hele verden, så lyder de innholdsrike ordene slik: «Han skal overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom. Om synd, fordi de ikke tror på meg, om rettferdighet, fordi jeg går til min far...» Legg merke til hvilken rettferdighet det er Herren nå omtaler! «Fordi jeg går til min far» sier han. Jeg, som menneskenes yppersteprest, går gjennom min død inn i Det Aller Helligste med forsoningsblodet. Dette er den rettferdighet som Den Hellige Ånd skal åpenbare. Det er denne rettferdigheten Paulus taler om her, når han i så kort formulering sier hva Guds rike er.
Vil vi så vite hva det er som gjør oss til kristne, gjør oss rettferdige innfor Gud og til innbyggere i hans rike? Her sier apostelen at det er ikke å spise eller drikke, eller noe som helst vi kan gjøre. Bare det store som Gud har gjort for oss, bare «Guds rettferdighet» mottatt i tro. «Den som har Sønnen, har livet». Dette er den rettferdighet som Guds rike egentlig består i. Derfor har da også Luther sterkt og herlig forklart denne teksten slik: «I Guds rike regjerer Kristus over alle troende. Som en trofast konge skjermer, straffer, belønner, leder og styrer han dem. Der har de troende på sin side all sin trøst i ham alene, følger ham i lydighet, og mottar villig hans faderlige tukt og straff. Men dette riket er ikke verdslig eller timelig, men åndelig. Det består ikke i mat og drikke, eller i noen ytre ting. Bare i rettferdighet. I det å trøste og tilfredsstille menneskenes hjerter og samvittighet.
Det er derfor intet annet enn at synden forlates og tas bort. For det er den som tilsøler, tynger og forurenser samvittighetene. Et verdslig rike består jo i at folket kan leve i ro, og fredelig sammen skaffe seg det nødvendige til livets opphold. På samme måte gir Guds rike slike forhold på åndelig vis. Det bekjemper syndens rike, og er intet annet enn en konstant utslettelse og forlatelse av synder. Gud viser sin herlighet og nåde i dette livet ved at han tar bort og forlater menneskers synder. Dette er et nådens rike på jorden. Men når så synden med sine hovedpartnere; djevelen, døden og helvete, ikke lenger kan anfekte menneskene, da blir det et herlighetens rike og fullkommen salighet». Så langt Luther.
Men når vi så er blitt utfridd fra synden og ikledd Kristi rettferdighet, da blir følgene av dette ennå en rettferdighet som vi kaller «livets rettferdighet». Ved troen og Ånden har vi fått nye hjerter. Det gjør at vi i kjærlighet og villig lydighet innretter hele vårt liv etter Guds ord. Dette er «livets rettferdighet». Vårt liv etter Guds ord er hele vår tid på jord ufullkomment. Men etter at vi er født ved Ånden begynner vi å strekke oss etter det, for at også vi kunne elske og tjene vår neste slik som Kristus har elsket og tjent oss. Nå vil vi ikke bare gjøre det som er rett overfor vår neste, men også få gjøre ham alt godt, og etter hvert bli en tjener på denne måten for alle mennesker, også for de svake og uforstandige (1Kor 9:19). Alt bare med dette ene som mål; å få være til tjeneste og nytte for alle. Når vi på den måten regjeres av kjærligheten, og bare ser hva som er tjenlig for vår neste, da skjer dette som Luther sier: «en kristens gjerninger har ikke noe navn», d.v.s. at han konsentrerer seg ikke bare om spesielle gjerninger, slik at han kunne ta dem fram. Han bare gjør alt som til enhver tid er nyttig for menneskene.
Han er ikke lenger bundet opp av «linjer» og regler. Bare av dette å elske og gjøre det kjærligheten i hvert enkelt tilfelle krever (kap.13:8-10). Da vil en snart være sterk med de sterke, snart svak med de svake, snart mer fri i frie ting, snart mer lovbundet (1Kor 9:20-22). Snart rik, snart fattig, snart faste, så igjen ete (Fil 4:12), snart drikke vin, så igjen vann. Snart være lykkelig, så i alvor, alt etter som det ene eller det andre er mest tjenlig i det enkelte tilfelle. Å styres av kjærligheten på denne måten, og bare se på hva som er gagnlig for sin neste, det er det rette kristne livets rettferdighet. Det lærte vi i det trettende kapittel av ordene om å ikke «bli noen noe skyldig, uten det å elske hverandre», at «kjærligheten er lovens oppfyllelse», og at «den som elsker sin neste, har oppfylt loven». Og dette er også en rettferdighet som tilhører Guds rike. Men som allerede sagt, er denne bare begynt, og vil alltid bli ufullkommen. Så har vi da, i alle fall på det vesentligste punktet, forstått hva Guds rike består i; rettferdighet.
Det andre apostelen nevner, er «fred». Og hvilken fred det tales om her, kan vi igjen se av sammenhengen. Her taler Paulus om Guds rikes natur eller vesen. Da må han med «fred» mene det som utgjør den første og vesentligste virkningen av troens rettferdighet; nemlig «fred med Gud». Denne omtaler Paulus i kap.5:1 slik: «Da vi nå altså er blitt rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus». Denne freden består egentlig i det inderlige forholdet vi har til Gud, fordi vi nå ikke lenger er under hans vrede, men i hans fullkomne vennskap og nåde, er hans barn og venner. Men med denne tilstanden følger også gjennom den samme troen en salig visshet om alt dette. Slik at vi også har fred i hjerte og samvittighet. Det er dette som i kap.8:15 kalles for «barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: «Abba, Far!»
Syndefallet rammet alle mennesker. Nå er barna på nytt blitt Guds venner, kan igjen tale fortrolig med ham som sin far. Dette kan jo i sannhet kalles «Guds rike», ja, «himlenes rike» på jord. Denne freden er en naturlig frukt av troen og troens rettferdighet, slik vi så det allerede under kap.5:1. Dette taler også Jes 32:17 om slik: «Rettferdighetens verk skal være fred. Og rettferdighetens frukt skal være ro og trygghet til evig tid». Men vårt hjertes fred avhenger jo av vår tro. Derfor vil den også, akkurat som troen, variere og kjempe. I Guds hjerte derimot er det et konstant og vedvarende fredsforhold til oss. Han ser oss alltid rettferdige og fullkomne i Kristus, så lenge vi blir i ham (Rom 8:1). Men vår tros syn er svært ustadig og svakt. Derfor er vår registrerbare fred også slik. Jo sterkere vår tro er, desto fastere er vår fred. Og med en fast Guds fred følger også mange salige frukter. Hvis jeg har fred med Gud, har jeg også full visshet om at han er min venn og Far. Da har jeg også, hver gang nød og sorg møter meg, en dyp, vidunderlig trøst og frimodighet.
Denne freden talte Kristus slik om til sine disipler: «Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, og la det heller ikke gripes av frykt!» (Joh 14:27). Verdens fred er av en slik art at den avhenger av de ytre omstendighetene. Kristi fred derimot varer ved i hjertene til dem som under alle forhold har sin fred i Gud, i hans vennskap og i håpet om den kommende herlighet (Rom 5:2-5, Sal 73:25-26). En annen salig frukt av denne freden er at nå er vi også fredsommelige overfor mennesker. Nå kjemper vi ikke lenger for vår rett, som vi var så opptatt med da vi manglet denne freden. Nå kan vi overlate til vår omsorgsfulle og allmektige Far å forsvare vår sak. Slik virker Guds fred i sjelen. Og da kan vi vel forstå hvorfor apostelen sier at «Guds rike er rettferdighet og fred».
Det tredje som Paulus sier hører med, er «glede i Den Hellige Ånd». En kristen har ikke bare fred, men også glede i Den Hellige Ånd. Ja, er ofte «overlykkelig midt i all sin trengsel» (2Kor 7:4). Denne gleden i Den Hellige Ånd er helt konkret også en naturlig følge av den levende troen på evangeliet - som jo «forkynner oss en stor glede», som engelen sa da Jesus ble født. Men samtidig er den, på samme måte som troen selv, en direkte gave fra Gud, og et Guds verk som ingen vet om uten den som har fått erfare det. Vi har mange eksempler i Skriften på denne gleden over evangeliets nåde; som de tre tusen på pinsedagen (Apg 2:46), den etiopiske hoffmannen (8:39), fangevokteren i Filippi (16:34) m.fl. Det mennesket som er gått over fra en tilstand under Guds vrede - til en fred og forlikelse med Gud, og i Åndens lys ser det himmeriket av nåde og salighet han nå er satt over i, - han må jo glede og fryde seg inderlig - hvis han ennå er ved full bevissthet.
Denne gleden får vi nok ofte sterkest oppleve når vi får den første troens visshet, og i de herlige bryllupsdagene når brudgommen er nær. Da kjenner vi hans nærhet, da har han ennå ikke begynt å skjule seg for oss, og andre prøvelser er ennå ikke blitt for store. Vanligvis nevner Paulus «gleden» først, og deretter «freden», som i neste kapittel v.13, i Gal 5:22 og Fil 4:4,7. Men gleden gis oss på svært forskjellig vis, ettersom Herren oppdrar den enkelte sjel på særskilt vis. Oftest er det slik at den som har mindre problemer, også har mindre av den overnaturlige gleden. Mens det derimot etter store prøvelser oftest gis større fryd og glede - slik de helliges historie og erfaringer lærer oss.
Men det vi her særlig skal huske på, er at et Guds barn ikke bare har den aller største grunn, men også de sterkeste formaningene og oppmuntringene i Guds ord til å glede seg. Grunnlag og årsak for denne gleden er større enn det som kan beskrives med ord. Tenk: Du er forsonet med himmelens og jordens Herre! Lever i hans vennskap og bekjentskap! Har forlatelse for alle dine synder! Er innskrevet i Livets bok! Er et Guds barn og arving, som etter dette korte, ustadige livet skal få eie en uovervinnelig og evig, fullkommen herlighet! Skulle du ikke da kunne glede deg - selv midt i din største sorg?
Du lever jo i et nåderike hvor selv de syndene som ennå bor i deg, og som dessverre også ofte bryter ut, aldri skal tilregnes deg så du fordømmes! Du skal aldri dømmes av Gud etter loven, men skal få leve under en evig nåde! Skulle ikke du fryde og glede deg inderlig? Den trofaste Herren har også lovet å være vår gode hyrde som skal vokte fårene slik de trenger det, og vil oppsøke oss når fårene kommer bort. Ja, han har lovet å ta seg av alt som noen gang kan komme til å bekymre oss. Til og med nedkjempe våre fiender og lege oss etter våre fall. Han har lovet å «være med oss alle dager», med sin trofasthet følge og bevare oss på alle våre veier. Skulle vi da ikke glede oss?
Derfor kommer også Skriften med så mange oppfordringer til å fryde og glede oss. Der leser vi: «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!» (Fil 4:4), «Klapp i hendene, alle folk! Rop til Gud med jublende røst!» (Sal 47:2), «Glede i Herren er deres styrke» (Neh 8:10), «Dette skriver vi til dere, for at deres glede kan være fullkommen» (1Joh 1:4) osv. Det er jo en stor synd, bare dette at vi ikke fryder oss mer i Herren. Men la oss da fryde oss over at selv den synden får ligge under hans tilgivelse, så lenge vi tross alt blir værende i Kristus. Så skal vel den tiden også komme da vi virkelig skal kunne fryde oss.
Når apostelen Peter taler om den salighet som vi ved Guds makt skal bli bevart fram til, sier han først: «Over dette jubler dere, selv om dere nå, en liten stund, om så skal være, opplever sorg ved mange forskjellige prøvelser». Like etterpå tilføyer han: «Dere fryder dere med en usigelig glede full av herlighet, når dere vinner fram til målet for deres tro, sjelenes frelse» (1Pet 1:6,8). Da er Guds rike blitt fullkomment i oss i videste forstand; både rettferdigheten, freden og gleden i Den Hellige Ånd. Men allerede her på jord må det være begynt. Og i disse bibelske sannhetene består det - ikke i at vi blir opptatt med noen utvortes gjerninger og regler,- men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd.
Nå har Paulus forklart hva Guds rike består i. Så bruker han dette på det emnet han nå taler over:
18: For den som tjener Kristus i disse ting, er velbehagelig for Gud og holder prøve for mennesker.
Den som tjener Kristus i disse ting. Å tjene Kristus «i disse ting», vil altså si: i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd. Og det betyr at den rettferdigheten, freden og gleden som er nevnt her, skal være vårt åndelige eksistensgrunnlag. Den mat og den ånd vi lever av og i,når vi utfører vår tjeneste for Kristus. Vår ånd skal leve i disse sannhetene. Skal leve og røre seg i Kristi rettferdighet, i freden og gleden i Den Hellige Ånd. Så all vår tjeneste ganske enkelt strømmer ut fra denne kilden. Som kontrast til dem som bare lever på «den gamle linjen», regler, ytre gjerninger osv. Selv midt inne blant de kristne finnes dem som bare lever og virker på regler og gjerninger. Ikke på Kristi rettferdighet og den fred og gleden som fødes av dette. Alle deres tanker og ord handler bare om «utfordringer», aksjoner og fysisk innsats. Derfor har disse også en tendens til å dømme og forakte andre som ikke er like «aktive» som dem. Og det er akkurat denne dømmingen og forakten Paulus tar opp og refser i dette kapitlet. Dette er ikke den rette ånden, sier han her. Guds rike består ikke i denne utvortes innsatsen, men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd. Bare den som lever i disse sannhetene og tjener Kristus i den ånden, er en rett kristen.
er velbehagelig for Gud og holder prøve for mennesker. «Den som tjener Kristus i disse ting», han er «velbehagelig for Gud». For Gud har hele sitt velbehag i Sønnen. Og derfor også i dem som lever i ham, opphøyer og ærer ham. Vi finner det samme i Ef 1:6. Der heter det at Gud «tok oss til nåde i Den Elskede». Og som motsetning til dette leser vi i Heb 11:6 at «uten tro er det umulig å være til behag for Gud». Vi kan delta i den mest kristelige aktivitet, gjøre de beste gjerninger, men er likevel ikke velbehagelige for Gud hvis vi ikke gjør alt dette i denne troens ånd som ærer Sønnen i alt. Det mennesket derimot som lever og rører seg i troens rettferdighet, med den fred og glede som strømmer ut derfra, er alltid velbehagelig for Gud. Selv om gjerningene hans er aldri så skrøpelige. Ja, selv om han til og med av og til tar feil i hva som i seg selv er det mest riktige. Hele tiden eier han likevel Guds store velbehag, dette vakreste smykket: Sønnens rettferdighet. Da strømmer også tjenesten hans ut fra den rette kilden, fra troens glade og villige ånd. Å, måtte vi virkelig tro dette! For en salighet; å være «velbehagelig for Gud»! - at samme menneske som i bitter smerte bare kjenner på synd og uverdighet hos seg selv, i samme stund ikke bare eier tilgivelsen, men også får være velbehagelig for Gud!
og holder prøve for mennesker. Hva kan så dette bety? Ordet som er oversatt med «holder prøve» betyr egentlig akseptabel, godkjent, akseptert som ekte. Her ser det ut til at Paulus sikter til motsetningen av v.16, at «det gode vi har blir spottet som noe ondt». Riktignok er ikke menneskene i sin alminnelighet i stand til å oppfatte og akseptere den sanne gudsfrykten for det den er. Men når en kristen går inn for å leve overensstemmende med sin tro på Kristus, da gir han ikke menneskene noe grunnlag for å spotte det gode vi har. Da er de nødt til, i alle fall i sitt hjerte, å erkjenne at han er en ekte kristen. Og selv om de ikke har så mye til overs for den slags, må de likevel respektere ham, så langt et naturlig menneske kan ha noen som helst holdning til det hellige, det sanne og rette. Selv hedningen Pilatus innså Kristi uskyld, at det bare var hat og misunnelse som drev jødene til å anklage ham. Paulus har også tidligere slått fast at menneskene i sin alminnelighet har en holdning til hva som er rett. Han sier: «Legg vinn på det som er godt overfor alle mennesker» (kap 12:17).
Oppsummert ser vi at det kristne menneske som i troens og kjærlighetens ånd tjener Kristus, og derfor passer på å leve rett, og til sine medmenneskers tjeneste og nytte, han blir vanligvis «prøvet» og godkjent som ekte av menneskene. Som motsetning til en som drives av den selvopptatte ånden som forakter og fordømmer alt som ikke stemmer med hans egen oppfatning og meninger, og altså ikke styres av kjærlighet og ydmykhet, men av egenkjærlighet og hovmod (konf. 2Kor 10:18). Paulus uttaler seg altså ut fra en slik sammenlikning og bakgrunn. Og da kan vi også forstå budskapet hans. Noe det han nå tilføyer også bidrar til.
19: La oss derfor ivrig søke etter det som tjener til fred, og det som fører til oppbyggelse av hverandre.
Med bakgrunn i de inngående utleggelsene Paulus hittil har gitt, begynner han nå å formane. Han sier: La oss derfor ivrig søke etter det som tjener til fred... Formaningen hans her er svært alvorlig. For det ordet han bruker, og som er oversatt med «ivrig søke etter», betyr egentlig å jage etter, forfølge. Og med det antyder han at den freden han nå har omtalt, og freden mellom de kristne, liksom stadig forsøker å rømme bort fra oss, skal være vanskelig å finne igjen og beholde. Så mangfoldige og sterke er fristelsene til splittelse og krangel. Fristelsene kommer dels fra vår naturs selvopptatthet, egenkjærlighet og storhetstanker. Dels fra sjelefienden som meget godt vet hva han oppnår hvis han kan splitte de kristne og vekke opp innbyrdes mistro og uenighet. Den som nå har kjærlighetens omsorg for sjelene og for evangeliets ære, bør i stort alvor ta denne formaningen til hjertet. Bør forberede seg på å få oppleve store fristelser til utglidninger og splittelser. Og han må be Gud om hans nåde til «ivrig å søke etter det som tjener til fred», på samme måte som en jeger forfølger viltet som alltid forsøker å slippe unna ham*.
*
Men at vi ikke bør gi opp sannheten for tidlig, det kan du lese om i utlegningen av Rom 12:18.
Men hvis vi skal søke etter det som fremmer freden, da må vi nok huske på lærdommene i dette kapitlet: Ikke kreve at alle skal tenke likt med oss i alle spørsmål. Ikke omgående mistenke og dømme dem som har en annen oppfatning. Og heller ikke misbruke vår frihet så de svake ødelegges, eller forakte dem fordi de ikke er mer opplyst osv. Nei, i utrettelig kjærlighet skal vi være forstandige, og bare tenke på hva som kan være til størst mulig nytte for de dyrekjøpte sjelene i hvert enkelt tilfelle. Derfor tilføyer da også Paulus:...og det som fører til oppbyggelse* av hverandre. Og dette at sjelene har utbytte og blir oppbygget, er jo det aller viktigste. Det er dette den sanne kjærligheten må søke etter, og la alt annet, selv et mer fullkomment lys over hvert enkelt spørsmål, tre tilbake overfor dette at sjelene oppbygges i tro, kjærlighet og gudsfrykt. Hvis du glemmer dette, og blir mer nidkjær for at de andre må innse og akseptere din oppfatning i enhver sak, da kan du forårsake noe ganske forferdelig; akkurat det Paulus skildrer i 1Kor 8:11 med disse ordene: «Din kunnskap fører til at den svake bror går fortapt, han som Kristus døde for». Derfor tilføyer han også akkurat nå for andre gang i dette kapitlet, sin advarsel i dette forholdet:
*
«Oppbyggelse», egentlig «husbygging», et bildespråk som i Skriften ofte anvendes når det tales om å bygge Guds kirke eller tempel på klippen eller hjørnesteinen Kristus, f.eks. i 1Kor 3:9-17, Ef 2:20-21, 1Pet 2:5.
20: Ødelegg ikke Guds verk for matens skyld! Alle ting er nok rene, men det er ondt for det menneske som spiser og tar anstøt.
Som vi nettopp sa, så er denne advarselen allerede uttalt tidligere i kapitlet med nesten de samme ordene, og derfor også til en viss grad forklart. I v.15 sa Paulus: «Du skal ikke med maten din ødelegge den som Kristus døde for». Dette heter altså her: Ødelegg ikke Guds verk for matens skyld. «Guds verk» kunne ganske rett utelukkende oppfattes som nådens verk i din brors sjel (iflg.Joh 6:29). Men Paulus synes likevel med dette å ha tenkt på hele det dyrekjøpte og troende mennesket (v.15); det Guds tempel og oppbyggingen av dette, som han nettopp har omtalt (v.19). På et annet sted sier han også at «vi er Guds verk, skapt i Kristus Jesus...» (Ef 2:10), og at vi er «en ny skapning» (2Kor 5:17). Da ser vi også ennå alvorligere på advarselen: «Ødelegg ikke Guds verk», når vi husker at det ikke bare er tale om et enkelt Guds verk i sjelen, men hele mennesket som ødelegges (sv.: nedbrytes), som med ånd, sjel og legeme sendes i den evige fortapelse. Dette er jo en forferdelig gjerning, å ødelegge Guds herligste verk, «ødelegge Guds tempel».
Dette taler Paulus disse forskrekkelige ordene om i 1Kor 3:17: «Hvis noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og dere er dette templet». Å, måtte hver éneste kristen huske på at så forferdelige ting kan han komme til å gjøre, bare med noe så uskyldig som «mat». Hvis han i uforsiktig bruk av sin frihet frister en svak bror til noe som ødelegger hans samvittighet. Dette skjer særlig når en bror forledes til å ta etter deg på et tidspunkt da han selv ikke er blitt fullt overbevist om at dette ikke er synd. Det er derfor Paulus igjen tilføyer: Alle ting er nok rene, men det er ondt for det menneske som spiser og tar anstøt. Dette hadde Paulus allerede sagt i v.14. Der gav han først uttrykk for sin fulle overbevisning om at «ingenting er urent i seg selv». Etterpå føyer han så til: «Men for den som betrakter noe som urent, for ham er det urent». Her sier han nå at det er «ondt» for det menneske som spiser og tar anstøt. Og av et slikt anstøt kan det følge stor skade; først og fremst tvil, deretter fullkommen vantro og alt åndelig forfall.
Etter denne alvorlige advarselen kommer apostelen nå med en tilføyelse som burde være alle Guds barns frivillige grunnholdning overfor sine svake brødre:
21: Det er godt å la være å spise kjøtt eller la være å drikke vin eller la være å gjøre noe annet som får din bror til å snuble eller ta anstøt eller å bli svak.
Derfor uttrykket «Demoners beger» i 1Kor 10:20-21. Det er godt - eller «fortreffelig», rett, skjønt, nyttig - å holde seg helt borte fra slike saker som kan skade de svake: å la være å spise kjøtt eller la være å drikke vin. Det var akkurat slike ting som på apostelens tid ble til anstøt for de svake*. Eller la være å gjøre noe annet som får din bror til å snuble eller ta anstøt eller bli svak. Paulus kan ikke regne opp alt som kan skade de svake. Hver enkelt kristen må selv tenke etter om han i sin vandel kan tenkes «å gjøre noe annet» som kan skade brødrene. I så fall må han frivillig skyve sin lyst til side, og i kjærlighet slutte med dette. Og når det gjelder det vi kan utsette en bror for, skildrer Paulus her dette med tre ord som i sin betydning er ganske like. Han kan «ta anstøt», han opplever din frihet støtende. Det skjer når han kommer i tvil om en slik frihet har Guds velbehag, og dermed kommer han også i tvil om læren. Han sier det kan få en bror til å «snuble»..eller «bli svak». Begge disse uttrykkene taler om at han ikke lenger har en fast og sterk tro. Troen, og dermed også livet, blir tvert imot vaklende og svakt. Han mister sin frimodighet og faste holdning.
*
Også vin, på grunn av det som er omtalt i 1Kor 8:7. For vin var også noe av det som ble ofret til avgudene.
Hvis du oppfatter, eller kanskje bare har en anelse om, at noe i ditt liv som for deg selv er helt uskyldig, kan føre til så alvorlige følger for svake brødre, så bør du jo straks i kjærlighet slutte med dette*. Det vil du ganske sikkert også gjøre hvis du har Paulus’ sinn. Han sa: «Hvis min mat fører min bror til fall, vil jeg aldri i evighet spise kjøtt, så jeg ikke fører min bror til fall».
*
Her har vi ett eksempel som lett kan overføres til vår tid. Paulus nevner vin. Bruk av vin er i seg selv uskyldig, når du ikke blir avhengig av det, men bruker det med måte. Hvorfor bør likevel en kristen også avstå selv fra et slikt måtelig bruk av vinen? Bare av den grunn som nevnes her; for ikke å skade de svake. Du vil kanskje lykkes i å forbli måteholden i dette hele ditt liv. Men din sønn, en slektning, en kollega som vil følge ditt eksempel, de ender opp med et forbruk som fører til fortapelse både i livet og i evigheten. Da kan du ikke si du er uskyldig i at de går fortapt. Det var ditt måtehold som etter hvert forledet dem til å begynne sakte og pent med det som etter hvert ødela dem. Så mye bedre det ville vært om du istedenfor det eksemplet du gav dem, tvert imot både i ord og eksempler hadde lært dem å aldri ha den minste berøring med slike forførelsesmidler.
22: Har du tro? Ha den for deg selv framfor Gud. Salig er den som ikke dømmer seg selv i det han velger.
Har du tro? Ha den for deg selv framfor Gud. Av den klare sammenhengen med versene foran ser vi at med «tro» menes her den troen som omtales i v.2 og 14. Det tales om en tro som er født og styrket gjennom en dypere evangelisk opplysning. Som setter sjelen fri, som «de sterkere» eide, og som bl.a. gjorde at de kunne «spise alt». Nå pålegger altså apostelen deg å «ha den for deg selv framfor Gud». Dermed vil han bare si akkurat det samme som tidligere: Misbruk ikke din kunnskap, din frihet, til skade for dine svake trosbrødre. Det du med fred i en god samvittighet innfor Gud selv kan gjøre, det er en frihet du skal «ha for deg selv» - som ikke skal praktiseres i de tilfellene hvor en svak bror kan komme til å snuble eller ta anstøt eller bli svak (konf. v.14-15, 1Kor 8:9-10). Denne utleggelsen framgår så tindrende klart av sammenhengen. Det kan derfor bare være en total mangel på kjennskap til Skriften, eller et bevisst misbruk av apostelens ord, når dette stedet benyttes mot gjenfødte Guds barn, for å dempe deres levende bekjennelse av den frelsende troen.
Nei, når det gjelder troen på Kristus, som alle levende Guds barn har, da heter det ikke noe sted i Skriften: «Ha den for deg selv framfor Gud». Tvert imot leser vi f.eks.: «Siden vi har den samme troens Ånd, etter som det er skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg, så tror også vi, derfor taler vi» (2Kor 4:13 konf. Rom 10:10 og kommentaren til dette). I dette verset vi nå har for oss, er det bare tale om den troen som det dreier seg om i dette kapitlet; den dype opplysningen i troen som gjorde at de sterke hadde fått oppfatte vår evangeliske frihet. Derfor tilføyer da også Paulus:
Salig er den som ikke dømmer seg selv i det han velger. «Salig» - det er en troende kristens tilstand når han lever i et godt forhold både til Gud og til sin samvittighet, - enten han er svak eller sterk -, bare han følger sin overbevisning så han «ikke dømmer seg selv (ikke feller sin egen dom) i det han velger». Han prøver det først, om det er uskyldig. Først deretter praktiserer han det. Saligheten innfor Gud, selve nådestanden, eier han bare ved troen på Kristi rettferdighet. Og den saligheten får vi lov å eie selv når vi har de største samvittighetskvaler, - og da ikke bare på grunn av tvetydige ting, men også for virkelige synder -, så lenge vi likevel blir værende i Kristus (Rom 8:1). Men her tales det om den salige freden i samvittigheten. Som er motsetningen til den samvittighetens dom som neste vers taler om, som er et resultat av at en bruker en frihet under tvil. Her tales det om en salighet som er en god samvittighet og en fullstendig frimodighet innfor Gud (konf. 1Joh 3:21-22, Jak 1:25).
Men for å omsette dette i praksis, må vi nok huske på at her tales det bare om Guds barn. Et u-gjenfødt menneske kan jo ikke dømme ut fra sin samvittighet hva som er rett og galt. Han kan ikke si: «Jeg har ingen problemer med min samvittighet når jeg gjør dette eller hint. Derfor må også jeg kunne regne meg for salig». Dette ville jo i så fall være et forferdelig misbruk av apostelens ord. Hele veien har han jo her bare talt om de kristne, og som han kunne inkludere når han sier: «ingen av oss lever for seg selv» (v.7-8). Om de som ikke er født på ny, sier han derimot at «Selv deres sinn og samvittighet er besmittet» (Tit 1:15). Hvordan skulle så en slik samvittighet kunne bedømme hva som er velbehagelig for Gud? Noe ganske annet er det med en gjenfødt sjel, som lever for Herrens åsyn og som tjener Herren. Når han innfor Herren prøver en sak det kan være ulike meninger om blant de kristne, og ser hva som er rett, selv om andre på grunn av manglende kunnskap ser annerledes på dette, da gjelder apostelens ord: «Salig er den som ikke dømmer seg selv i det han velger». Et annet sted sier han: «For hvorfor blir min frihet dømt av et annet menneskes samvittighet?» (1Kor 10:29).
Hovedregelen for hvordan vi skal prøve alle slike ting som vi ikke har svar på gjennom konkrete Guds ord, gir Paulus oss helt kort i 1Kor 10:23, som en oppsummering av alt det han har lært oss over dette emnet. Han sier det på denne måten: «Alle ting er tillatt for meg, men ikke alt er til nytte. Alle ting er tillatt for meg, men ikke alt oppbygger». Prøv altså om disse tvetydige spørsmålene gjennom praksis på noen som helst måte kan være skadelige for deg, eller kan få din bror til å snuble, eller kan føre spott eller skam over vårt dyrebare evangelium. Hvis ikke noe av dette er tilfelle, så kan du være fri og leve det ut med god samvittighet. Det kan f.eks. være nyttig å bruke «litt vin» (1Tim 5:23). Men hvis du eller en bror gjennom dette kommer i fare for å bli avhengig av det, da bør du sky det som pesten. Ut fra denne grunnholdningen kan alle tilsvarende spørsmål bedømmes. Og så «er den salig som ikke dømmer seg selv i det han velger». - Så fortsetter Paulus med det motsatte forholdet:
23: Men den som tviler, er dømt hvis han spiser, for han spiser ikke i tro. For det som ikke er av tro, er synd.
Men den som tviler, den som ikke er fullt overbevist om det er rett det han gjør, han er dømt, d.v.s. i sin samvittighet, hvis han spiser. D.v.s. om han bruker en frihet som han frykter ikke er velbehagelig for Gud. Ja, da er han også dømt etter loven. For når han gjør noe han frykter kan være synd, så gjør han også en virkelig synd. Selv om gjerningen i seg selv er uskyldig. For han spiser ikke i tro. Han gjør det ikke i troen på at det er velbehagelig for Gud. Han gjør det som en synd. Og dette er å synde både med hjerte og samvittighet, være ulydig mot Gud. Selv om en i etterhånd finner ut at gjerningen i seg selv er god. Og lovens dom rammer jo også hver synd vi begår i hjertet vårt.
Men om jeg så virkelig også er fordømt innfor Gud, er under hans vrede, det avhenger av et annet forhold: Om jeg lever i tro og erkjennelse av mine synder. Som også nevnt tidligere, så har alle Guds barn også virkelige synder, men er samtidig fri fra all fordømmelse. «Det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (Rom 8:1). Vi må aldri glemme denne store hovedsannheten i alt Guds evangelium. I den teksten vi har for oss her, tales det altså bare om at når den som tviler gjør en gjerning som dermed er synd, så medfører det også alltid lovens dom i samvittigheten. For at det skal være en virkelig god gjerning, kreves det en troens visshet om at dette er velbehagelig for Gud. Derfor fortsetter Paulus slik:
For det som ikke er av tro, er synd. Dette er en allmenn grunnregel. Vi vet fra hele evangeliets lære at ingen menneskelig gjerning er velbehagelig for Gud, hvis den ikke blir gjort i troen på Sønnen. Bare i ham er både vi selv og våre gjerninger velbehagelige for Gud. Og «uten tro er det umulig å være til behag for Gud» (Heb 1:6), «for de vantro er ingenting rent. Men selv deres sinn og samvittighet er besmittet» (Tit 1:15). Derfor gjelder de skriftstedene vi siterer her hele et ufrelst menneskes liv i sin alminnelighet. Hele deres liv, på ethvert område, strømmer jo ut fra denne urene kilden; vantroen og et kjødelig sinn. «Kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud» (Rom 8:7), og strir mot hans sterkeste oppfordring: «Omvend dere!», «Opphøy Sønnen!». Så lenge et menneske ikke lyder Gud i dette, er dette mennesket Guds motstander og fiende. Og hva som helst en fiende gjør mot oss, så er det ikke velbehagelig i våre øyne.
Så taler da også Augustin sant når han sier at «hele de ufrelstes liv er synd». Også i dette ser vi det gjelder at «det som ikke er av tro, er synd». Men i den sammenheng ordene står her, handler de egentlig om den troen det tales om tidligere i kapitlet, og som består i at den sjel som er benådet i Kristus, også er fullstendig overbevist om at det han foretar seg er velbehagelig for Gud. Og da kreves det først og fremst at vi tror at ingen av våre gjerninger er så fullkomne at de i seg selv er velbehagelige for Gud, men at hver god gjerning bare er velbehagelig på grunn av Kristus. Dernest krever det altså at den gjerningen vi mener vi fritt kan tillate oss, ikke er i strid med Guds ord, men er slik at den kan gjøres i Jesu navn. Hvis jeg ikke har denne troen, og dermed handler mot min samvittighet, da gjør jeg synd. Og da gjør vi virkelig synd, selv om, som tidligere sagt, gjerningen i seg selv er uskyldig. Alt som ikke springer ut fra en troende og villig ånds overbevisning om at gjerningen er velbehagelig for Gud, det er synd. Det er dette Paulus vil ha fram med ordene: «Alt som ikke er av tro, er synd».
Med dette vil apostelen minne de sterke om hvor mye ondt det kan føre til, når de i utide bruker sin frihet, og dermed frister de svake til å gjøre det samme, selv når disse ennå oppfatter dette som synd, og derfor i sin samvittighet rett og slett synder innfor Gud. For dette fører jo til at samvittigheten fordømmer dem. Det kan ende med et fullstendig frafall og en evig fortapelse. Måtte Gud også legge denne lærdommen inn over alle kristnes hjerter! - Ja, alle de lærdommene dette kapitlet har gitt oss:
Først og fremst at vi har troen og en god samvittighet innfor Gud. Dernest kjærlighetens omsorg for vår nestes vel. Det er summen av dette kapitlet. Gud, øk vår tro og vår kjærlighet! «Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt». Derfor er den «lovens oppfyllelse» og Guds aller høyeste vilje og mål for vårt liv. All visdom, all rett kunnskap og alle korrekte handlinger er intet. Ja, det er til og med alt sammen bare synd - hvis det ikke står i kjærlighetens tjeneste! Det er dette vi har kunnet lære her. Gud hjelpe oss da til ikke bare å kjenne Guds vilje, men også i hele vårt daglige liv gjøre etter den! Amen.
Bind 3, kap. 15
Romerbrevets budskap BIND 3, kap. 15
Kapittel 15
Innhold: 1: Fortsettelse av samme emne som i forrige kapittel, og nå som sterk formaning gjennom Kristi eksempel (v.1-7). 2: Grunnlaget for gjensidig samdrektighet mellom troende jøder og hedninger; at de har alle den samme frelsen i Kristus, underbygget av skriftsteder (v.8-13). 3: En del andre forhold tas opp, som at A: når Paulus så sterkt formaner dem som selv var i stand til å formane hverandre, så var det noe som pålå ham i kraft av hans embete. Han taler om sitt embetes karakter og omfang (14-22). B: etter at han først har foretatt en innsamling til de fattige kristne i Jerusalem, vil han foreta en reise til Rom og til Spania (23-29). Og C: apostelens alvorlige oppfordring til forbønn for hans tjeneste (30-33).
1: Vi som er sterke, skylder å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være til behag for oss selv.
Paulus fortsetter altså å tale om hvordan de sterke bør forholde seg overfor de svake, dette som jo også var hovedemnet i hele forrige kapittel. En kan undre seg over at apostelen er så opptatt med dette emnet, men det har helt sikkert noe å lære oss. Hvert eneste Guds barn må blir klar over at det ikke er noen liten sak, som vi vanligvis tror, ikke noe vi snart er utlært i, dette som Paulus her så inngående og sterkt fortsetter å innprente oss. Nei, det er som Luther sier, at «det er den aller største kunst under solen, å kunne se Kristus i de svake». Så er det da også den aller største kunst å kunne oppføre seg rett, og med en kristens sinn overfor dem. Slik at om vi har litt mer lys og kraft enn våre brødre, da ikke bare velger å «være til behag for oss selv». Men nettopp på grunn av alt dette som er gitt oss, heller ennå sterkere tjene de svake og uforstandige. Vi må ikke innbille oss at vi er fullkomne og utlært på noe område, men bare i gudsfrykt merke oss apostelens ord. Han sier:
Vi som er sterke, skylder å bære de svakes skrøpeligheter. Her taler Paulus med ganske stor tyngde. Det vil vi forstå ennå bedre når vi går dypere inn på selve ordene. Først sier han: «Vi som er sterke». Etter sammenhengen betyr dette: Vi som har dette større lyset over evangeliet, så vi ser vår evangeliske frihet, og ikke er bundet i vår samvittighet av noen foreldede forskrifter. Blant disse «sterke» hørte også Paulus, det ser vi i kap.14:13. Derfor sier han: «Vi som er sterke»*. Her tales det altså til de kristne som har fått et større lys og sett dypere inn i Guds råd og vilje, men dermed selvsagt også ser de svakes uforstand, mangel på evangelisk lys og andre skrøpeligheter. Om disse mer opplyste kristne, seg selv iberegnet, er det Paulus sier: «Vi som er sterke, skylder å bære de svakes skrøpeligheter». I COR’s, og like ens i eldre norske Bibler, begynner setningen med et «Men», «Men vi som er sterke...». Og med den innledningen førte Paulus tankene tilbake til det som det forrige kapitlet sluttet med (14:23). Det handlet om når de svake (påvirket av de sterkes friere livsmønster) gjorde noe de ikke var overbevist i sin samvittighet om var rett, som da pådrog seg virkelig synd, og samvittigheten dømte dem. Dette lå det jo en stor fare i. Tidligere hadde Paulus sagt det kunne føre til deres evige «ødeleggelse»/fortapelse (14:15,20). Derfor kommer dette som en tilføyelse: «Men vi som er sterke, skylder å bære de svakes skrøpeligheter».
*
Ganske annerledes uttrykker han seg når han taler om hvordan han selv i egen moralsk kraft er i stand til å stå innfor Gud slik han burde. Da sukker han, og taler bare om sin «skrøpelighet» (2Kor 12:9-10, Rom 7:23-24). Når det gjelder dette forholdet, kjenner de sterke mer enn andre på skrøpeligheten hos seg selv.
Uttrykket «bære» kan uten tvil anvendes også når det gjelder det hensyn vi bør ta til de svakes skrøpeligheter. Men gr.språkets ord betyr egentlig løfte, løfte opp, bære. Og det eksemplet vi blir minnet om her, er hvordan Kristus bar våre synder (v.3). Da må også utrykket «bære» her stå for noe mer enn bare å kunne akseptere eller tåle. Det må bety at vi skal gi oss inn under (delta i) de svakes skrøpeligheter, på samme måte som Kristus gav seg inn under våre, da han gav oss all den hjelp vi behøvde for at vi ikke skulle ødelegges og gå fortapt. På samme måte skal også vi gjøre alt som er nødvendig for de svake, så de ikke skal ødelegges og gå fortapt (kap.14:15,20). Ja, vi skal «ta oss av» dem som brødre, og ikke forakte dem (14:1,3). Noe som også gjør at vi for deres skyld lar være og unngår alt som kan gjøre at de snubler, tar anstøt eller blir svake (14:15,21,22). Når vi slik tar hensyn til de svakes skrøpeligheter, og alltid tenker på hva som kan være nyttig eller skadelig for dem, da «bærer» vi deres skrøpeligheter.
Men med dette ordet «bære» antyder Paulus at de svakes skrøpeligheter er en bør, en tyngde, som er for stor for dem, så de trenger hjelp. Tenker vi oss en flokk mennesker i følge til fots over en lengere strekning, så er det stor forskjell på hvor mye hver enkelt av dem kan makte å bære. Noen er for svake til å bære alt de selv trenger til turen, så de som er sterkere må være villige til å hjelpe dem. De overtar børa deres, eller i alle fall noe av den. Derfor formanes det også i 1Tess 5:14 til å «hjelpe de svake» (sv: Tagen eder an de svaga).
Og det som gir denne formaningen et spesielt alvor og tyngde, ser vi vel først og fremst i det faktum vi allerede har nevnt; at bakgrunnen for denne Paulus’ formaning er den faren han like foran har vist at de svake kan påføres, hvis de forføres til å gjøre noe de ikke selv i sin samvittighet er blitt overbevist om. I tillegg ser vi at her anvender Paulus et ord som står for noe langt mer enn bare en formaning. Han sier rett og slett at «vi er pliktige» (til å bære de svakes skrøpeligheter). Det er vår plikt, en like avgjort plikt som å betale en pengegjeld (for det er i samme mening ordet vanligvis brukes). Så markert plikt ligger det i dette at vi «skylder» å bære vår nestes skrøpeligheter. Først og fremst er det hvert enkelt menneskes plikt å handle slik kjærlighetsloven sier. Den spør bare hva som kan være til nytte for vår neste. Dernest er spesielt alle kristne kallet til å følge sin Herres eksempel. Akkurat som han gjennom sin lidelse og lydighet har gjort alt til synderes frelse, og ikke tjente seg selv, men oss. Slik skal heller ikke vi se på vårt eget beste, men være opptatt med hva det er vår neste trenger. Og aller mest er «vi som er sterke» pliktige til å bære de svakes bør. For det er jo nettopp derfor vi har fått mer lys og styrke, så vi er bedre i stand til å kunne tjene vår neste. På samme måte som Kristus med all sin fullkommenhet på alle områder brukte dette til å tjene oss - ikke seg selv.
Dette burde nå alle kristne tenke grundig over. Særlig de sterke, de som har mer lys over Guds ord og evangeliet, burde huske på at dette lyset har de slett ikke fått til å sole seg selv i. Nei, her lærer vi at de er pliktige til å bruke alle sine gaver, sin forstand og all sin styrke til å hjelpe de brødrene som er svakere, og gjennom hele livet være opptatt med å tjene dem. Og ved at Paulus bruker Kristus som eksempel, ser vi at han har et mer omfattende sikte. Derfor kan de «svake» og deres «skrøpeligheter» ikke bare gå på den skrøpeligheten at de ikke hadde oppfattet vår evangeliske frihet. Det må også gjelde alle slags skrøpeligheter. Også det daglige livets, som kan friste oss til mye elendighet og splittelse. Det forrige kapitlet har riktignok ikke så vidstrakt sikte. Men nettopp fordi han viser til Kristi eksempel, når han bar våre synder, merker vi oss at her vil han lære oss at vi også skal bære alle mulige skrøpeligheter hos våre brødre. Det er jo et faktum at behovet for å bære i kjærlighet, er like stort om vi står overfor fall og skrøpeligheter i det daglige liv, som når det bare gjelder dem som er svake på lys og forståelse av evangeliet.
Hovedregelen er kjærlighetens lov, eller at vi skal gjøre alt som er til det beste for sjelene, til samdrektighet, fred og oppbyggelse i det som er godt. Men da må vi nok også forberede oss på å bære alle slags skrøpeligheter. Og hele livet på jorden er jo fullt av slike. Luther sier: «Du vil ikke finne en éneste kristen så ren at ikke han også har sine feil, sine skrøpeligheter. Den ene har tendenser til hissighet og utåmodighet. Den andre er tungsindig og egen. Den tredje er for lystig, ja, av og til lettsindig. Den fjerde er jålete og selvopptatt. Den femte er for rund og gavmild. Det er som også hedningene har laget ordtak av; «hvert menneske har sine egne feil - som de andre må finne seg i å bære». Hvis vi da vil være kristne og følge vår Herres eksempel, så gjelder det at vi bare «bærer», ja, uavlatelig bærer hverandres skrøpeligheter.
Noe ganske annet er det når den skrøpelige selv bare forsvarer sine skrøpeligheter. Da hører han ikke hjemme under de «svake», men blant de kjødelige og ubotferdige. Da skal han alvorlig advares. Og hvis han da ikke vil omvende seg, skal han være som en hedning for deg (Mat 18:15-17, 1Kor 5). Her taler vi derimot om svake brødre som selv fordømmer syndene sine og gjerne vil være bedre, men ikke makter å leve slik de gjerne ville. Da skal vi uavlatelig bære deres skrøpeligheter, ja, omslutte dem med uendelig tålmod og inderlig kjærlighet.
og ikke være til behag for oss selv. Å «tekkes» eller «være til behag for oss selv» betyr ikke at vi synes godt om oss selv, men at vi i vårt daglige liv har oss selv, vårt eget beste som mål, og tilpasser alt, føyer seg, etter dette. At dette er meningen kan alle se klart nok av at Paulus holder fram Kristus som eksempel (v.3), hvordan han bar våre synder. Og hvor samme uttrykk brukes når Paulus sier: «For heller ikke Kristus behaget seg selv». Her ser vi tydelig at dette betyr: Kristus tok ikke hensyn til sitt eget behag da han gav seg selv som et offer for hele verdens synd. Han tenkte på oss, fattige, uverdige syndere. Det var vår nød og våre behov som lå ham på hjertet. Det er dette som heter at han «ikke behaget seg selv». Og her har han rettet sverdet mot selve hjertet i det gamle mennesket. Selv hos mange gudfryktige mennesker dukker dette opp i den fine og forkledde selviskheten. En er så tilfreds med sin egen åndelighet og store kunnskap at en ikke bryr seg om hvordan en oppfører seg mot andre, mot disse uforstandige og skrøpelige kristne. Så forakter en dem, tenker og taler ille om dem. Men etter kjærlighetens bud og Kristi eksempel skulle vi senke oss ned på deres plan, se deres skrøpelighet, og bare bli opptatt med å hjelpe dem. Hjelpe dem så de også kunne få bedre lys over evangeliet og få et mer evangelisk fritt liv.
Dette har Paulus selv gjort. Han sier: «For de svake ble jeg som en svak, så jeg kunne vinne de svake. Jeg er blitt alle ting for alle mennesker, så jeg i alle fall kan frelse noen» (1Kor 9:22). Og under samme emne: «Hvem er svak, uten at jeg også blir svak?» (2Kor 11:29). Hvis noen er svak og uforstandig, vil han si, da faller jeg straks ned på hans utgangspunkt, for at jeg med hjelp og råd kan løfte ham opp til et bedre. Det er dette kjærligheten krever. Det er dette som er å «elske sin neste som seg selv». Slik oppfyller vi Kristi lov. For det er bare dette som kan være til nytte for den fattige sjelen. Og det er også Kristi aller høyeste vilje for vårt liv; at vi skal gjøre mot andre slik han gjorde mot oss, bare søke å hjelpe mennesker. For hvem har vel noen som helst hjelp i at du går og fryder deg over din egen åndelighet eller gudsfrykt, og ser ned på din svake bror? Noe slikt er en forferdelig form for fromhet, som behager djevelen og ikke Gud. All fromhet som ikke viser seg i omsorg og kjærlighet for vår neste, er forkastet og fordømt.
Det var denne aller viktigste lærdommen Kristus så markert ville innskjerpe hos sine disipler den siste kvelden han var sammen med dem, før han skulle lide. Han satte seg ved føttene deres og vasket dem. Slik gav han dem dette gripende forbildet i ydmykhet og kjærlighet. Hva den åndelige betydningen i fotvasken var, kan en lett se av selve handlingen. Føtter skildrer nemlig i Skriften vandringen, vår ferd gjennom livet (Sal 119:59,102). Og fotvaskingen (som var de laveste tjenernes oppgave) skildrer dermed en ydmyk og kjærlig anstrengelse for å forbedre brødrenes skrøpelige vandring. Luther
sier da også at fotvaskingens åndelige betydning var det Paulus omtaler som å «bære hverandres byrder» (Gal 6:2). Med denne fotvasken ville altså Kristus lære oss at vi skal ta oss inderlig av våre skrøpelige brødre, ha medlidenhet med dem, ikke forakte dem, men rekke dem en hjelpende hånd. Vi skal forsøke å undervise dem, gi dem råd og hjelpe dem, for at de kan bli bedre.
Luther sier at «hvis du er forstandig, viselig og lærd, så forakt ikke dermed de uforstandige og mindre opplyste. Regn deg ikke som bedre enn dem, men bruk din visdom til tjeneste for dem, så de også kan få mer visdom og forstand. Det samme om du er from, avholdende og saktmodig. Så hiss deg ikke så snart opp mot en annen som ikke har disse gavene. Forakt ham ikke av den grunn, men ta deg heller av ham i ydmykhet og kjærlighet, så du kan hjelpe ham til noe bedre. Og ha så denne holdning, at selv om jeg, Gud skje lov, ikke har samme feil som ham, så har jeg mange andre som gjør at jeg også trenger til at noen har tålmodighet med meg, og hjelper meg å bære mine skrøpeligheter».
Det er altså fullstendig ukristelig når noen er så sterke og fornøyd med sin egen kristelighet at de ser med forakt på andre, og tenker: Ja, disse er jo så uforstandige, så lovbundne og sneversynte, eller så løsaktige og villfarne, m.a.o. så elendige kristne at en slett ikke bør ha noe som helst fellesskap med dem. Og så skyver en dem fra seg med den holdningen at vi derimot, som har så mye mer lys over evangeliet, og er så alvorlige kristne, så ydmyke og evangeliske, vi er selvsagt kristne. Det var denne forferdelige utgaven av å «være til behag for seg selv» Herren på det sterkeste ville knuse gjennom sin fotvasking. Og dette lå ham så sterkt på hjertet at han ikke fant ord som var sterke nok, men måtte bruke en spesiell ytre handling for å gi uttrykk for sin formaning. Så ser vi ham, Herren selv, vaske sine disiplers føtter. En handling som i datidens livsmønster måtte gripe dem i deres innerste, så de aldri så lenge de levde skulle kunne glemme denne lærdommen.
Måtte så også vi ta dette inn over oss, og huske dette godt! Andre og grovere synder har vi lettere for å se. Men den fine, dype, «åndelige» synden; bare være til behag for oss selv, og forakte de skrøpelige, - overfor den synden er det svært få kristne som virkelig er våkne. Vi må derfor med spesiell omsorg innprente denne særdeles viktige formaningen; at «vi som er sterke, skylder å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være til behag for oss selv».
2: Hver av oss skal være til behag for nesten, til hans beste, for det fører til oppbyggelse.
Hver av oss skal være til behag for nesten, sier Paulus her. Ikke med den selviske medmenneskeligheten, men - til hans beste, for det fører til oppbyggelse. Å være til behag for nesten på denne måten, er altså ikke det samme som å skulle være til behag for alle mennesker, uansett hva det så skal være på bekostning av. Det er ikke tale om å gli inn på linje med verdens barn i all deres forfengelighet, i deres snakk og livsstil. For det er jo bare en form for kjødelig og helt ukristelig toleranse av alt. Paulus sier at «hvis jeg fremdeles gjorde mennesker til lags, var jeg ikke Kristi tjener» (Gal 1:10). Nei, når Paulus sier vi skal være «til behag for nesten, til hans beste, for det fører til oppbyggelse», så framgår meningen tydelig nok her. Apostelen vil si at vi skal ikke se på det som passer oss best, og bare handle etter det. I hele livet skal vi tvert imot ha øyet festet på vår nestes behov. Så langt vi er i stand til å bedømme det skal vi handle ut fra det som vi oppfatter som vår nestes tilstand. På det stadiet han befinner seg, åndelig og menneskelig, skal vi møte ham. På det området som er hans nød, skal vi så søke å hjelpe ham. Vi skal altså vokte oss, så vi ikke møter ham med en uforsiktig eller tvetydig holdning, og dermed kunne åpne for anstøt, eller til og med forakt for vårt evangelium (konf. kap.14:16,18,19).
Men disse ordene: å «være til behag for nesten, til hans beste», taler uten tvil også til oss om at når vi som kristne virkelig ønsker å få noen «hälsosam» innvirkning på våre medmennesker, så må vi virkelig bestrebe oss på å møte dem på den rette måten, slik at det varmer dem. Også ta hensyn til deres følelser, så vi ikke med en tøff eller sterk holdning bare støter dem fra oss. Derfor sier også Paulus et annet sted at en Herrens tjener skal «være mild mot alle» og «i stand til å undervise, tålmodig» (2Tim 2:24). Og vi ser hvordan både Kristus og apostlene, selv når de irettesatte kristne som feilet, gjorde det på så mild måte at de ofte midt i irettesettelsen også roste dem for noe godt som de også hadde funnet hos de samme. Når Kristus holder sin straffetale til disiplene for deres forferdelige trette om hvem av dem som skulle regnes som den største, fortsetter han umiddelbart slik: «Men det er dere som har holdt ut sammen med meg i mine prøvelser. Og jeg overgir riket til dere.....dere skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner og dømme de tolv Israels stammer» (Luk 22:24-30).
Til engelen for menigheten i Efesos talte han først om det han savnet hos dem; «deres første kjærlighet», og om den dommen som skulle ramme dem, hvis de ikke vendte om. Likevel føyer han til: «Men dette har du, at du hater nikolaittenes gjerninger, som jeg også hater» (Åp 2). Og selv med alle de store mangler apostelen Paulus fant hos korinterne, og som han refset dem for, føyer han likevel til: «Jeg takker alltid min Gud for dere, for den Guds nåde som ble gitt dere i Kristus Jesus»* (1Kor 1). På denne måten blir talen «vennlig, krydret med salt», og det er også dette Paulus har som mål, så den enkelte blant oss kan «være til behag for nesten, til hans beste, for det fører til oppbyggelse».
*
Men legg også merke til at det negative han refser dem for, det går på noe hos dem selv. Mens det positive som han her samtidig trekker fram, det går ikke på noe hos dem selv, men på hva som «ved Guds nåde ble gitt dem i Kristus Jesus» (oversettes tilføyelse).
Og det som er apostelens hovedbudskap gjennom disse ordene, det ser vi best gjennom hans egne vitnesbyrd om hvordan han selv forholdt seg i de livssituasjonene dette budskapet først og fremst dreier seg om. Han sier f.eks.: «Selv om jeg er fri overfor alle, har jeg gjort meg selv til en tjener for alle, så jeg kan vinne enda flere. For jødene er jeg blitt som en jøde, så jeg kan vinne jøder. For dem som er under loven, er jeg som en som er under loven, så jeg kan vinne dem som er under loven. For dem som er uten lov, er jeg som en lovløs - uten å være lovløs overfor Gud, men i Kristi lov -, så jeg kan vinne dem som er uten lov. For de svake ble jeg som en svak, så jeg kunne vinne de svake. Jeg er blitt alle ting for alle mennesker, så jeg i alle fall kan frelse noen» (1Kor 9:19flg).
Og han sier videre: «Vær ikke til anstøt, verken for jødene eller for grekerne eller for Guds menighet, slik jeg også er til behag for alle mennesker i alle ting. Jeg søker ikke mitt eget beste, men det beste for de mange, for at de kan bli frelst» (1Kor 10:32-33). Det er dette som er å være til behag for nesten, til hans beste, for det fører til oppbyggelse. Det er dette Paulus i det samme kapitlet (1Kor 10:24) uttrykker slik: «Ingen må søke sitt eget, men enhver må søke den andres beste». Og dette er da også summen av alt det kjærligheten krever. Derfor sier han også spesielt om kjærligheten at «den oppfører seg ikke usømmelig, søker ikke sitt eget, lar seg ikke opphisse, tenker ikke ut noe ondt» (1Kor 13:5).
Det er altså dette hver eneste én av oss kristne skal gjøre. Apostelen sier jo her at «hver av oss» skal leve slik. Hver éneste kristen skal gjennom hele sitt liv være opptatt med det som er Herrens tjeneste og nestens nytte. Med dette for øye skal han også søke å være til behag for sine medmennesker, og dermed også ta hensyn til deres følelser, tenkemåte og fatteevne. En kristen er på samme tid både det mest frie og det mest bundne menneske. I troen, i sin samvittighet og innfor Gud: Fri fra loven og salig frelst. Men i det daglige liv: Bundet av kjærligheten. Han er aldri lenger fri til å oppføre seg som han selv vil overfor menneskene. Nei, han får ikke en gang ete, drikke, kle seg, oppføre seg, gå eller stå som det smaker ham selv. I hele sin ferd skal han være oppmerksom på hva som kan være til gagn eller til skade for de svake medmenneskene. Paulus sier: «Selv om jeg er fri overfor alle, har jeg gjort meg selv til en tjener for alle» (1Kor 9:19), og «hvis mat fører min bror til fall, vil jeg aldri i evighet spise kjøtt» (1Kor 8:13). Men hvem kan holde ut hele livet på denne måten; bare stadig være en trell for alle andres behov? Jo, utelukkende den som er grepet av Kristi kjærlighet og har hele sin frelse og fred utelukkende i den. Og derfor også er grepet av hans herlige og hellige forbilde. Derfor tilføyer også Paulus dette dyrebare eksemplet:
3: For heller ikke Kristus behaget seg selv. Men som det står skrevet: Spotten fra dem som spottet deg, falt på meg.
Her har vi det store mønsterbildet på alt som er hellig og godt. Og samtidig den kjæreste og sterkeste drivkraften i Guds barns hjerter: Kristus og hans eksempel. Er du en kristen? Eier du den store nåden det er å være forenet med ham? Har du hele ditt liv, din trøst din rettferdighet og ditt håp i ham som din beste venn? Da må det også være både kjært og viktig for deg å «vandre slik som han vandret» (1Joh 2:6), være og gjøre slik han var og gjorde. Og hvordan levde så han? Paulus sier:
Kristus behaget ikke seg selv. Han var ikke opptatt med det som passet ham best, men så på vårt beste, på fortapte synderes vel. Han gav seg selv for oss. Han søkte ikke sin egen ære. Han var ikke fornøyd med bare for egen del å være vis, rettferdig, opphøyet og herlig. Men iførte seg isteden det lave. Alt bare for å gjøre også oss delaktige i hans visdom, hans rettferdighet og herlighet. At Kristus på denne måten ikke «behaget seg selv», det stadfester apostelen med Den Hellige Skrift, og sier: Som det står skrevet. Og nå trekker han ikke fram noen av de mange bevisene fra Kristi liv på jord, som jo var fullt av eksempler på hvordan han frivillig fornedret seg, så vi skulle bli frelst. Isteden bruker Paulus ett eneste kort ord fra Davids sekstiniende Salme, denne rike pasjonssalmen som Paulus også tidligere i brevet har brukt (kap.11:9-10). De ordene som anvendes her leser vi i det tiende verset. Den første delen av dette verset brukte Johannes på Kristus (Joh 2:17). Og nå brukes den siste delen av apostelen Paulus.
Det som nå siteres er Kristi ord til Faderen: Spotten fra dem som spottet deg, falt på meg. Meningen med disse ordene, slik de forekommer i Salmen, er denne: Jeg brenner så sterkt av nidkjærhet for din ære, o Fader, at de som spotter deg, de vender nå sin spott mot meg. Jeg blir spottet for din skyld. At det er dette som er meningen, ser vi av sammenhengen. For ordene vi har like foran i samme vers er disse: «Nidkjærhet for ditt hus har fortært meg», som altså også Johannes brukte da Kristus drev ut dem som drev handel i templet (Joh 2:17). Og følgene av denne nidkjærheten for Herrens helligdom var da, slik vi også ser dette verset i Salmene fortsetter: «spotten fra dem som spotter deg, har falt på meg». Meningen ser vi også tydelig av v.8, der Herren sier: «For din skyld har jeg båret spott».
De ordene Paulus siterer handler da altså om Kristi nidkjærhet for Faderens ære, og beviser allerede med dette det Paulus taler om her; at Kristus «ikke behaget seg selv», ikke søkte sitt eget, men Faderens velbehag. Men Faderens vilje var jo at han skulle frelse oss, syndere. Dermed var også dette det høyeste målet for Kristi nidkjærhet. Vårt beste var det han søkte, og ikke det som passet ham selv best. På nytt ser vi hvordan de ordene som er sitert beviser at Kristus «ikke behaget seg selv», men levde og gjorde her på jord bare det som var til beste for oss. Hvis han hadde vært opptatt med seg selv, så hadde han aldri forlatt skarene som tilbad og lovpriste ham i himmelen, og kommet til denne onde verden. Da hadde han aldri blitt menneske, gått her i den dypeste fornedrelse på denne jord, og blitt gjenstand for all mulig ondskap fra mennesker og ånder.
Nei, det gjorde han bare for å frelse oss, uverdige syndere. Selv sier han: «Menneskesønnen kom ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene, og for å gi sitt liv som løsepenge for mange» (Mat 20:28). Han behaget ikke seg selv, for «på grunn av den gleden som var lagt foran ham, utholdt han korset og aktet ikke på skammen» (Heb 12:2). «Han, som var i Guds skikkelse, holdt det ikke for et tilranet gode å være lik Gud, men han uttømte seg selv, tok på seg en tjeners skikkelse og kom i menneskers likhet. Og da han i sin framtreden var funnet som et menneske, ydmyket han seg selv og ble lydig til døden, ja, til døden på korset» (Fil 2:6-8).
Dette høyhellige forbildet holder nå Paulus opp foran oss. For at vi skal gripes av dette og beveges til også å leve som han, gjøre som han, vår dyrebare Herre og Mester gjorde. Ikke leve til behag for oss selv, men til beste for vår neste, til oppbyggelse for ham, «bære de svakes skrøpeligheter». Vi fristes til å se på vår nestes feil, hans uforstand og andre skrøpeligheter: I egenkjærlighet har vi lett for bare å fryde oss over oss selv; hvor mye større lys vi har enn dem over evangeliet, være såre fornøyd med oss selv og ta avstand fra vår bror. Men da bør dette bildet av Kristus straks stanse oss, bryte ned denne holdningen og avskrekke oss fra slike holdninger. Det skjønne og hellige bildet av Kristi ydmykhet og kjærlighet bør få meg til å våkne og bli redd for meg selv, så jeg tenker: Hva slags kristen er det egentlig jeg er, som kan se på en kristen brors skrøpeligheter i egenkjærlighet og forakt? Herren Kristus, den evige fullkommenheten, visdommen og godheten, tenkte jo ikke på seg selv, eller foraktet oss, elendige, forferdelige syndere. Men gjorde bare alt for å frelse oss ut av vår elendighet! - Ja, måtte hver éneste kristen ha denne holdningen i sine tanker!
Du tar anstøt av en brors uforstandige ord eller oppførsel, og du står straks klar til å fordømme ham - fordi du, i alle fall ubevisst, anser deg selv som bedre. Men se på hva Kristus gjorde, og ennå gjør med oss! Hvor mye dårskap, feil og mangler må ikke han hver éneste dag se på hos deg, og hvordan tar han seg ikke bare av deg i barmhjertighet og miskunn? Tenk på hvordan Kristus tok seg av sine skrøpelige disipler! Livet deres var fullt av fall, av uforstand og andre mangler. Likevel ser vi ham aldri forakte eller fordømme dem. Men bestandig bar han deres skrøpeligheter, - så lenge de likevel holdt seg til ham og var avhengige av ham. Deres feil, uforstand og skrøpeligheter var av mange slag. Én gang ser vi de ville kalle ned ild fra himmelen over dem som forfulgte Kristus. En annen gang er det Peter som vil hindre sin Herre fra å gå inn under korsets lidelse. Vi ser hvordan de tretter om hvem av dem som skulle ansees å være den fremste. Ser hvordan de alle forlot ham, og Peters forferdelige fornektelse. Ser hvordan de fullstendig hadde glemt Ordet om hans oppstandelse, og det så totalt at Tomas ikke vil tro han var stått opp uten at han fikk føle med sine egne fingrer i sårene hans etter naglene.
Og hva gjør så Herren med så uforstandige og skrøpelige disipler? Han fordømmer dem ikke. Forakter dem heller ikke, så han bare ganske stille kunne ha forlatt dem. Nei, han tar seg fremdeles av dem, hver enkelt slik den enkelte behøver det. Taler med dem i den største kjærlighet, refser dem i omsorg for deres fall, korrigerer dem i deres uforstand, minner dem om Ordet og sier: «Slik står det skrevet, og derfor var det nødvendig at Kristus måtte lide og oppstå fra de døde den tredje dag» (Luk 24:46). Han taler så vennlig til dem, som med sine kjæreste barn og venner. Som om de ikke skulle ha gjort noe som helst ondt imot ham. Og så er han bare opptatt med å gjenopprette troen og freden i hjertene deres, så de også dermed kunne bli ennå sterkere.
Å, måtte da også dette herlige bildet av Kristus få tent oss, så barmhjertighet mot våre skrøpelige brødre også kunne begynne å strømme ut fra våre hjerter! Kristi eksempel skulle så visst ikke få oss til å se lett på synden, eller unnlate å kjempe mot den. Men når vi da ser en brors synder og skrøpeligheter, isteden beholder kjærligheten til ham. Så vi ikke forakter eller fordømmer ham, men ser på ham som en like kjær bror, - så lenge han fremdeles holder fast ved sin Frelser, og gjerne vil bli forvandlet. Etter denne rettesnoren var det jo Kristus handlet med sine skrøpelige disipler. Da de ble dratt inn i den fryktelige tretten om hvem av dem som var størst, godtok han så visst ikke synden. Lot heller ikke være å irettesette dem. Men viste dem hvor langt de nå var kommet bort fra den rette disippelånden. Og legg merke til det han så straks tilføyer: «Men det er dere som har holdt ut sammen med meg i mine prøvelser. Og jeg overgir riket til dere...dere skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner og dømme de tolv Israels stammer» (Luk 22).
Når Peter så forferdelig hadde både løyet og bannet på at han ikke kjente ham, gav han ham først et kjærlig, knusende blikk. Men påskemorgen lot han Peters navn spesielt bli nevnt, da han sendte sin nådefulle hilsen til disiplene. Aller først og sterkest ville han trøste ham som var mest knust (Mark 16:7). Slik er vår Herre Kristi hjertelag! Når skal dette virkelig mer demre for oss? Hvordan skal vi kunne lovprise det rett? Ja, når alle disiplene hadde sviktet ham i nødens stund, da er det han på påskemorgen begynner å kalle dem «brødre»! Han sier: «Jeg farer opp til min Far og deres Far, og til min Gud og deres Gud» (Joh 20:17). Så ser vi Tomas i sin opprørte tro bare avviser alle andres vitnesbyrd om Jesu oppstandelse. Men på den åttende dagen kommer Jesus og gir ham akkurat de tegnene han så urettmessig hadde krevd. Så visst ikke for å styrke hans vantro og trassige ånd. Men bare for å hjelpe ham, og dermed også kunne føre ham fram til en sterkere tro.
Videre ser vi ham de samme dagene, når han opplever at disiplene hans har stengt seg inne bak lukkede dører, av frykt for jødene. Hvis han skulle dømt som mange av oss, så hadde han sikkert hatt grunn til å si at nå handler dere jo tvert imot det jeg har talt til dere. Jeg har jo sagt dere ikke skal frykte for dem som bare kan slå legemet i hjel. Jeg har jo sagt at den som vil bevare sitt liv, og ikke oppgi det for min skyld, han skal miste det. Men når dere på denne måten oppfører dere på tvers av mine ord, så er dere nå dømt til døden! Nei, slik dømte ikke Herren Kristus. Han visste at de slett ikke selv var innstilt på å innta en slik holdning, men at de bar i seg en skrøpelighet som de selv ikke var i stand til å fri seg fra, før han, når Ånden ble utgytt, gav dem den kraften de nå ikke hadde. Derfor fordømmer han dem ikke, men gjør tvert imot alt for bare å trøste og styrke dem. Dette er vår Herre Kristi sinn. Og slik er det eksempel apostelen her holder opp foran oss. For alt dette viser sannelig at Kristus ikke «behaget seg selv», men bar de svakes skrøpeligheter.
Måtte Gud gi oss alle nåde til å være mer alvorlig opptatt med den store visdom og sanne kjærlighet Kristi eksempel vil lære oss! Vi må ikke stole på vår egen ånd, men la Herren Kristus være vår lærer. Vi skal jo etterfølge ham i alt - og dermed også i dette hans sinnelag. Å kunne se, bedømme og ha meninger om menneskers feil og forstand, det er ingen stor kunst. Det kan også de vantro og fariseerne. Men å vise barmhjertighet, med ydmyk kjærlighet «bære» de svakes skrøpeligheter, og bare søke å oppbygge dem, det er en fin og høy kunst. Selv for kristne, som daglig trenger og mottar barmhjertighet, kan det gå ganske lenge før de lærer at de også må vise den samme barmhjertighet mot svake brødre. Men just på grunn av at vi alle selv trenger barmhjertighet. Og særlig hvis vi får se litt dypere i giften i vår egen synd, - men samtidig, midt i all vår synd får se nåden strømme over ennå mer så vi kunne smelte fullstendig ned over Guds store nåde, - da kan det kanskje endelig fødes noe av Kristi barmhjertighets sinn i oss, så vi begynner å lære denne høye visdom om hvordan vi skal omgåes skrøpelige brødre.
Og du som ser vår Herre Kristi godhet, og selv bare lever på hans store barmhjertighet, så du «regner vår Herres langmodighet som frelse» (2Pet 3:15): Glem ikke at det da også er hans alvorlige vilje at du også skal vise den samme barmhjertighet mot andre. Og da skal den særlig vise seg gjennom dette vi her lærer av Paulus; at «vi som er sterke skylder å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være til behag for oss selv» - «ikke være til behag for oss selv - men for vår neste, til hans beste, til hans oppbyggelse». På samme måte som heller ikke Kristus var opptatt med eller tjente seg selv, men oss, og ennå hver dag lar sin nåde være mektig over all vår skrøpelighet. Måtte han så selv gi oss nåde til også i dette få bli hans etterfølgere!
4: For alt det som før ble skrevet, ble skrevet til vår lærdom, for at vi skal ha håp ved den tålmodighet og trøst som Skriftene gir.
Paulus har like foran sitert en tekst fra Det gamle testamente om hvordan Kristus ikke behaget seg selv, men bar spotten fra dem som spottet Gud. Dette holdt han fram for de troende som et forbilde, og nå vil han innprente dette ennå sterkere ved å minne om at alt det som før er skrevet i Bibelen, ble skrevet til vår lærdom... Dermed vil han vekke oss opp for at vi skal ikke bare lese og vite disse ting. Men også må ta dette inn over oss som noe som ble skrevet for oss, «til vår lærdom». Med samme hensikt har han også i kap.4:23 kommet med samme påminnelse. Der bruker han Abraham som eksempel, og hvordan Skriften vitner om at troen ble regnet ham til rettferdighet. Og så tilføyer han: «Nå ble det ikke skrevet bare for hans skyld at den ble tilregnet ham; det ble også skrevet for vår skyld som skal få rettferdigheten tilregnet, vi som tror på ham som oppvakte Jesus, vår Herre, fra de døde». Det samme ser vi også i 1Kor 10:11 hvor han først har nevnt flere eksempler på hvordan Gud hjemsøkte Israel i ørkenen på grunn av deres synder. Så sier han: «Alt dette hendte dem som forbilder, og det ble skrevet ned til advarsel for oss..» (konf.1Kor 9:9-10).
Apostelen vil med dette minne oss om at vi ikke skal lese Den Hellige Skrift bare som en historiebok, som ikke angår oss. Vi skal ha klart for oss at alt som står skrevet der, det er skrevet for vår skyld. For at vi skulle lære noe av det, ja, ta det inn over oss. Selv om det nok i seg selv er virkelige hendelser vi ser skildret der, skal vi likevel holde klart for oss at i alt Skriften beretter, er det jo Guds og hans verk vi ser framstilt for øynene våre. Det er hans regjering, hans dommer vi ser utført. Alt sammen til lærdom for oss, til advarsel og til trøst. Paulus sier «alt det som før ble skrevet, ble skrevet til vår lærdom». Ikke bare de klare budene, formaningene og trøstens ord som Skriften inneholder. Men også alle disse skildringene av onde mennesker og hvordan de ble straffet, eller om de troende og deres prøvelser, fristelser, skrøpeligheter, bønner, sukk og til sist utfrielse, trøst og lovsanger. Alt sammen er skrevet til vår lærdom, til trøst og stadfestelse på nåden, for oss. Paulus sier i 2Tim 3:16-17: «Hele Skriften er innåndet av Gud, og den er nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning og til opplæring i rettferdighet, for at Guds menneske skal bli satt i stand og godt rustet til all god gjerning».
Hvis vi overser dette avgjørende forholdet, og bare leser Skriften som en hvilken som helst historie, da er det både ugudelig og bortkastet lesing som bare tjener til å forherde oss. Ja, som nettopp avler disse steinharde og lettsindige hjertene som vi særlig finner hos ugjenfødte «skriftlærde». Som den gang så også nå. Det å se og vite mye om Guds rike og hans vilje, uten at dette er blitt levende for hjertet vårt så vi lyder Guds stemme som taler gjennom budskapet, er den store faren. Først og fremst blir det en naturlig vei til forherdelse. For slik vender en seg til å høre Guds tale uten å adlyde den. Dernest er det jo også en syndig forakt av Den Hellige Gud, og da ikke til å unngå at det fører over oss den rettferdige dommen om at han sender kraftig forherdelse og forblindelse over dem som ikke ville lyde sannheten (2Tess 2:11-12, Rom 1:21-24). Tar vi derimot alt til hjertet, ønsker å lyde Gud i alt så langt vi merker og oppfatter hva som er hans vilje, så er Skriften full av velsignelse, og ikke noe på denne jord er så nyttig som grundig og flittig studie av dens dyrebare lærdommer. Dette må vi her først og fremst huske på.
Dernest får vi her spesielt en lærdom om Det gamle testamentes skrifter, - en lærdom som kan være svært nødvendig å ta fram for visse steder og personer. For vi møter jo ikke sjelden mennesker som gjerne vil være kristne, men taler svært lettsindig og nedsettende om Det gamle testamente. Som om det ikke lenger skulle ha noen som helst betydning for oss som lever i den nye pakts tid. Men det er altså noe ganske annet apostelen taler til oss her. For det han skriver her, det handler jo egentlig nettopp om Det gamle testamente. Det eksemplet det siktes til her; det som er sitert i det tredje verset, er jo hentet derfra. Og det som fullstendig forkaster den falske meningen om at vi nå ikke lenger trenger ta hensyn til Den gamle pakts skrifter, er jo det forhold at alle de hellige som har talt og skrevet i Det nye testamente, hele tiden henviser til Det gamle testamente. Tenk for en betydning og verdi det må ha, når Kristus selv og alle apostlene hans stadig viser oss hen til Det gamle testamente!
Kristus, som var kommet fra Faderen for å forkynne hele hans råd, kunne jo selv tale Guds ord bedre enn alle profetene. Likevel siterer han stadig ord fra Skriften (som da bare var Det gamle testamente). At vi i den nye pakts tid lever under en ny åndelig regjeringsform, er en annen sak. Men at Gud selv er den samme til alle tider, og at frelsens vei alltid har vært og er den samme, det må vi aldri glemme. I alt som Gud har sagt og dømt i Det gamle testamente får vi alltid se hans sinnelag, hans rettferdighet og hans nåde, akkurat som i Det nye testamente. Husk derfor på at du ikke bare har lov, men også bør ta til deg all den lærdom om Gud du kan få også fra Det gamle testamente! Hvordan Gud fører sitt folk, er f.eks. særdeles rikt skildret i GT. Derfor har det ikke vært nødvendig å skildre dette så utførlig i NT, hvor vi derimot konkret oppfordres til å hente disse lærdommene fra GT. Apostelen Jakob sier f.eks.: «Mine brødre, ta profetene, de som talte i Herrens navn, som forbilde på lidelse og tålmodighet. Se, dem som holder ut priser vi salige. Dere har hørt om Jobs utholdenhet...» (Jak 5:10-11).
for at vi skal ha håp ved den tålmodighet og trøst som Skriftene gir. Dette er Guds hensikt med Skriftens ord. Derfra skulle vi ikke bare samle kunnskap i hodet, men først og fremst dette helt vesentlige behovet og kraften i livet, så vi «skal ha håp ved den tålmodighet og trøst som Skriftene gir». - «ved den tålmodighet og trøst som Skriftene gir» vil si: den tålmodighet og trøst Skriften både gjennom ord og eksempler gir oss, men også virker i oss når det får arbeide med oss. Og hvordan skal vi så forstå at vi ved dette skal «ha håp»? Først må vi være klar over at med «håp» menes de kristnes frelseshåp. Det samme som Paulus i kap.5:2 helt konkret omtaler som «håp om Guds herlighet» (konf. kap.8:24-25). Og at vi ved den tålmodighet og trøst som Skriften gir, skal ha dette håp, det skjer særlig når vi er tynget i nød og leser Skriftens nåderike løfter. Eller får se de mange herlige vitnesbyrdene fra disse som har vært igjennom særdeles harde og langvarige prøvelser, men likevel holdt ut i tålmodighet, ventet på Herren, og til sist fikk oppleve en herlig utgang på alt sammen. Da gir dette oss trøst, den «trøst som Skriftene gir». Da oppmuntres vi også, så vi får tålmodighet og utholdenhet til å vente på Herren. Og det tennes et håp i oss om at også vi til slutt, etter all vår trengsel, skal nå fram til den evige salighet.
Det tennes en tro på at Herren fremdeles er den samme trofaste Gud som hele Skriften vitner om, og skal vise oss den samme nåde som fedrene våre. Og at vi dermed, mens vi venter på ham, heller ikke skal bli til skamme. Ordene «tålmodighet» og «trøst» forteller oss at vi kommer til å oppleve prøvelser og problemer. For ellers behøvde vi ingen tålmodighet eller trøst. Men så er det da også bare gjennom prøvelser og problemer vi får lære tålmodighet, og hvor Skriftens trøst virkelig smaker. For den som ikke har prøvelser eller problemer blir trøstens ord i Skriften kraftløse og unyttige. Det er i prøvelsene Skriftens trøst blir sterk, og gir oss tålmodighet og håp. Derfor lærer også Paulus i kap.5:2-5 om det «prøvede sinn» som vi får gjennom trengsler og tålmodighet, at dette «prøvede sinn» også «virker håp». Men dette skjer altså bare gjennom Skriftens trøst. For hvis vi mister Ordet av sikte, så er det straks slutt på dette lyset midt i prøvelsene. Det er utelukkende gjennom den tålmodighet og trøst som Skriften gir, at håpet tennes og styrkes gjennom prøvelsene.
Nå tar vi fram noen eksempler, så kanskje vi straks får erfare noe av den trøsten Skriften gir. «Dere har hørt om Jobs utholdenhet» sier Jakob. I Jobs bok ser vi hvor forferdelig denne Guds venn ble plaget. Først mistet han alt han hadde kjært på denne jord. Så ble han «slått med smertefulle byller fra fotsålen til issen», og deretter spottet og hånet av sin hustru og naboer. Men så ser vi hvordan Herren likevel hele tiden var hans omsorgsfulle venn, og etterpå «velsignet Herren Jobs siste dager mer enn hans første» allerede her på jord, i tillegg til det nådefulle vitnesbyrdet han fikk om at «det er ingen på jorden som han - en uklanderlig og rettskaffen mann, som frykter Gud og holder seg fra det onde...» (Job 2:3). Og til Jobs venner sa Gud: «Dere har ikke talt rett om meg, som min tjener Job» (42:7). Dette blir da en lærdom og trøst for oss. Vi vet at da må også vi gjennom alle prøvelser kunne regne med Guds inderlige vennskap. Og skal også, i Guds time, få lindring og trøst, og til slutt et evig liv hos Gud i himmelen.
Eller se på Abrahams langvarige prøvelser, og hvordan han til slutt ble så rikelig velsignet! Gud hadde gitt ham løfte om at han skulle bli stamfar for et veldig stort folk. Likevel lot han ham gå barnløs helt til han fylte hundre år. Og når han så endelig får «løftets sønn», så befaler Herren at han skal ofres som brennoffer. Kan du i det hele tatt tenke deg så vidtrekkende prøvelser? Likevel ser vi hvor herlig Gud har oppfylt sitt løfte. Se for en stor og helt spesiell slekt som gikk ut fra Abraham, når til og med Guds Sønn etter kjødet skulle tilhøre denne slekten! Men vi skal ta ennå et eksempel. David var «en mann etter Guds hjerte». Likevel ser vi de smertelige prøvelsene han måtte gjennom. Han var jo en profet. Likevel hadde han så store og grufulle fall at han ble til en skam og en spott i Israel, til harselas og et munnhell på de ugudeliges tunge. Hans egen sønn arrangerte opprør og drev ham bort fra tronen. I overmot lot han så hele folket telle, og for dette ble han straffet så grufullt. Herren sendte pest over folket, og syttiåttetusen mennesker døde, noe David selv måtte bære skylden for (1Krøn 21).
Hvem hadde mer enn David bare ønsket å få være til den største velsignelse for dette folket? Så bittert kan altså Herren plage sine kjæreste venner! Først gjennom store syndens fall, så gjennom nevnte overmodige idé, skulle nå David oppleve seg nærmest bare som en ulykke for folket. Likevel var den samme David slett ikke forkastet av Gud, men fortsatt under så stor nåde hos Gud at Guds egen Sønn skulle tale gjennom Davids ord for å uttrykke sine dypeste følelser, ja, selv sine største lidelser på korset (Sal 22:2, Sal 40, 41 og 69 m.fl.). Slik er den «trøst som Skriftene gir». Gjennom slike eksempler er det vi styrkes i håpet. Styrkes til selv gjennom de sterkeste prøvelser å ennå beholde tilliten til denne underlige, men trofaste Gud. Likevel viser Det nye testamente først og fremst hen til Kristi lidelser, til å se hvordan han ble forfulgt og plaget, men etter sine lidelser gikk inn til herligheten. For at vi skal kunne løpe med utholdenhet i den kampen som er lagt foran oss, sier apostelen at vi skal «se på Jesus, troens opphavsmann og fullender. På grunn av den gleden som var lagt foran ham, utholdt han korset, aktet ikke på skammen og har nå satt seg ved høyre side av Guds trone. Se på ham...for at dere ikke skal bli trette og motløse i deres sjeler» (Heb 12:1-3). Slik er den trøst Skriftene gir. Og det er gjennom dem vi skal lære tålmodighet og ha et urokkelig håp inntil enden.
Slik blir Skriften Guds barns rette kilde til trøst i alle slags prøvelser på jorden. Men det er klart at det er Paulus’ ord like foran, om at vi skylder å bære «de svakes skrøpeligheter», som er bakgrunnen for at han nå kommer med denne mer generelle lærdommen. Derfor bemerker også Luther ganske rett omkring denne teksten at «det er slett ingen liten del av tålmodigheten og korset; dette å bære sin nestes skrøpelighet og synd. For dette faller enkelte så tungt for brystet at det er nok til at de bare ønsker å dø, - eller også fristes til å ønske det samme skal skje med et annet menneske. Derfor må vi trøste oss med Skriften, slik apostelen også holder Kristi eksempel fram for oss. For at vi kan være sterke og villige i lidelsen. For Kristus har jo gjort mye mer for vår skyld, og tatt på seg langt tyngre bører av våre synder». Ja, måtte vi også i slike prøvelser styrkes ved å se på Kristi eksempel, så vi ikke blir utålmodige og begynner å dømme eller forakte hverandre! Men skal vi alltid kunne beholde denne kjærlighet og tålmod, da skal vi nok sannelig bli avhengig av Guds hjelp og gave. Derfor avslutter også Paulus dette emnet bare med et ønske om at Gud selv må gi de troende alt det han her har formant dem til.
5 og 6: Må så tålmodighetens og trøstens Gud gi dere å ha det samme sinnelag innbyrdes, i samsvar med det som er i Kristus Jesus, så dere med ett og samme sinnelag og med én munn også kan ære Gud og vår Herre Jesu Kristi Far.
Må så tålmodighetens og trøstens Gud... Grunnen til at Paulus her kaller Gud for «tålmodighetens og trøstens Gud», er at han like foran har talt om den tålmodighet og trøst som Skriftene gir. Han vil bare ha sagt at akkurat dette som han har formant de kristne til, er det Gud selv som må gi dem. Selv om all formaning rettes til oss mennesker, så er vi selv aldri i stand til å gjøre noe som helst godt. Vi må alltid vende oss til Gud for å motta det han krever. All formaning skal drive oss til bønn. Formanes vi til å tro, må vi be: «Herre; øk vår tro!». Formanes vi til bønn, må vi rope: «Herre; lær oss å be!» osv. Alt det gode som finnes hos et Guds barn, er en gave fra Gud. Mens all hans synd er hans egen. «All god gave og all fullkommen gave er ovenfra» (Jak 1:17). Derfor bruker apostelen nå uttrykket «tålmodighetens og trøstens Gud».
Men Paulus bruker dette i en bestemt sammenheng. Han sier: Må så tålmodighetens og trøstens Gud gi dere å ha det samme sinnelag innbyrdes. Dette kjærlige og samdrektige sinnelaget, som har vært hovedemnet for apostelens formaning fra begynnelsen av det fjortende kapitlet, sier han altså nå er en Guds gave. Dermed har altså Paulus her minnet oss om at alt Guds ord, alt det vi hører og alt som formanes, er alt sammen unyttig, hvis ikke Gud selv forbarmer seg over oss og gir oss, ja, som en ren gave overrekker oss alt det gode vi skal være eller gjøre. Altså overrekker oss som en gave både viljen og kraften til å gjøre Guds vilje (Fil 2:13). Nå har jeg både talt og skrevet ganske mye til dere om å ha det samme sinn, vil Paulus si, men jeg vet godt at alt sammen er bortkastet, selv om nok dereer villige til å lyde Ordet - dere kommer fortsatt bare til å få konflikter og splittelser, dømme og forakte hverandre - hvis ikke Gud selv gir dere sin nåde til noe annet og bedre, «gir dere å ha det samme sinnelag innbyrdes».
i samsvar med det som er i Kristus Jesus. Med denne tilføyelsen vil Paulus minne om at ikke all samdrektighet er like god og ønskverdig. Ikke verdens samdrektighet, den som er etter kjødet. For det er en samdrektighet i synd, i vantro og forfengelighet, eller som krever at en forkaster noen av Kristi evangeliums hovedsannheter. Nei, her uttrykkes det bare et ønske om et sinnelag «som er i samsvar med det som er i Kristus Jesus», d.v.s. som stemmer over ens med Kristi sinn og med hans forbilde (konf. v.7 og Fil 2:5). - Men hva så med dem som har helt forskjellig åndelig utvikling, og dermed har ulike meninger om enkelte ting (slik vi har sett om de svake og sterke)? Hvordan skal da slike kunne ha det samme sinnelag innbyrdes?
Dette kan, slik Paulus har lært oss tidligere, bare skje gjennom gjensidig kjærlighet, ydmykhet og forståelse. De sterke må ikke misbruke sin frihet til anstøt for de svake, eller forakte dem. Med spesiell omsorg skal de isteden ta seg særlig av de svakes behov. De svake på sin side skal ikke være snare til å dømme eller fordømme de sterkere, hvis de hos disse finner andre oppfatninger i meninger og livsstil. Når de på begge sider opphøyer Kristi evangelium, er fattige i ånden og lever utelukkende på hans nåde, bør de også på begge sider tenke vel om hverandre og være opptatt med det apostelen forkynte i det fjortende kapitlet; på begge sider «gjøre det for Herren», alt det de gjør. Og da er forskjellene aldri av vesentlig karakter, for da gjelder apostelens ord: «Salig er den som ikke dømmer seg selv i det han velger».
så dere med ett og samme sinnelag og med én munn også kan ære Gud og vår Herre Jesu Kristi Far. Her nevner apostelen et viktig mål og en herlig frukt av den kristne samdrektigheten. Samdrektig, med én munn love og prise Gud, det er den skjønneste gudstjeneste vi kan forrette her på jord. Men denne gudstjenesten, dette himmelsamfunnet på jord, hindres og tilintetgjøres når de kristne innbyrdes splittes, forakter eller fordømmer hverandre, så de ikke i kjærlighet og ydmykhet vil føye seg etter hverandre.
Paulus sier vi skal prise Gud som «vår Herre Jesu Kristi Far». For det er nemlig bare i denne sin egenskap Gud blir virkelig herlig for oss, så vi får grunn til å prise ham i glede og kjærlighet. Hvis vi bare ser på guddommen i ham, og ikke som vår Herre Jesu Kristi Far, blir han bare dommeren for oss. Og da forskrekkelig på grunn av syndene våre og vår dårlige samvittighet. Men når vi ser på Gud som den som sendte sin Sønn for oss, da blir han kjær og herlig for oss. Å skulle ære og prise Gud «med ett sinnelag og med én munn» er uttrykk for den mest fullkomne samdrektighet i hjertene, i sinn og i lovprisning. «Med ett og samme sinnelag», «samdrektig», er det samme som i Apg 4:32 kalles «ett hjerte og én sjel», som er en samdrektighet langt ut over enighet i tanker og meninger. To mennesker kan ha samme bekjennelse og mening om læren, men ha så ulike sinnelag eller hjerte, at de aldri vil kunne smelte sammen i noen lovprisning til Guds ære.
Derimot kan to andre, som har ulike meninger i enkelte mindre viktige spørsmål, likevel når de møtes i lovprisning over Guds nåde i Kristus, straks smelte sammen som to flammer som har grepet fatt i samme treet. Det er et herlig syn når Guds barn som levende sjeler i Kristus forenes i lovprisning og tilbedelse til Gud. Når alle ulikheter i enkelte spørsmål, eller i titler og stilling, i fattigdom og rikdom liksom forsvinner, - bare på grunn av dette ene store og samlende frydens emne; Gud og Kristus som samler dem som ett hjerte og én sjel. Dette er da også den enhet på jord som nærmest avbilder himmelens salighet og den store skaren av alle stammer, folk og tungemål som står innfor Lammets trone og synger den éne og samme sangen om Lammet: «Du ble slaktet og har frikjøpt oss til Gud med ditt blod». Denne samdrektighet i lovprisningen av Gud skildrer Paulus i Ef 5:19-20 som det å «tale til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige viser, idet dere synger og spiller i deres hjerter for Herren og alltid takker Gud Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn».
Men slik med ett og samme sinnelag kunne lovprise og opphøye Gud, kan bare skje når vi alle dypt kjenner og erkjenner at vi alle sammen har like mye i Kristus; samme nåde, samme rettferdighet, samme barnerett. For den ene er eller eier ikke noe mer i Kristus enn den andre. Vi har den ene og samme Gud, samme evangelium, samme dåp, samme nattverd, samme Hellige Ånd, samme rike og arv i himmelen (Ef 4:4-6). Og dette kommer av at i oss selv er vi alle like fortapte syndere - «det er ingen forskjell» (Rom 3:22-23). For alt som er utenfor Kristus, er syndig og fordømt, den ene som den andre. Og følgen av dette er jo at når vi har fått motta Kristus og er i ham, da har vi alle like mye. Alle ulikheter forsvinner i skyggen av alles enorme synd imot loven, og alles fullkomne rettferdighet i Kristus.
Om dette sier Luther: «Den ene kan kanskje gripe Kristus med en større kraft, en sterkere tro og kjærlighet enn den andre. Men av den grunn eier han intet mer av de himmelske rettighetene enn den andre. Kristus er Kristus utelukkende på den éne og samme måten for alle mennesker i de forhold som gjelder frelsen. Og nettopp derfor er det han også er Kristus. Når så dette avgjørende forholdet er felles for alle (enten de er svake eller sterke i troen, enten de lever et skrøpelig eller et mer fullkomment liv), så bør ingen se ned på, eller forakte en svakere bror. Men tvert imot samdrektig ta seg av ham, så alle med ett og samme sinnelag og med én munn kan prise Gud». Og lovprisningen til Gud bør stige opp fra alles hjerter med en samklang som om det bare gikk ut fra ett hjerte og én munn. Men dette kan ikke skje hvis vi har innbyrdes stridigheter, opphøyer oss overfor, eller fordømmer hverandre. Det er dette Paulus vil ha fram her, noe vi også ser av den avsluttende formaningen han nå tilføyer:
7: Ta derfor imot hverandre, slik Kristus også tok imot oss, til Guds ære.
Derfor - altså for at Gud kan bli så enstonig og i hellighet opphøyet og lovprist som forrige vers taler om - ta derfor imot hverandre. «Ta imot» taler her (på samme måte som i kap.14:1) om i broderkjærlighet å ta seg av, ta inn til seg, omslutte, se på dem som brødre og søstre, medarvinger til Guds rike. Dette er motsetningen til å fordømme eller forakte dem (14:3), og er avslutningen på det emnet apostelen har vært opptatt med helt fra begynnelsen av det fjortende kapitlet. Og hvordan vi så skal «ta imot» hverandre, har han derfor svært inngående forkynt i det forrige kapitlet. Men her blir det likevel framstilt ennå mer anskuelig ved at han holder dette dyrebare forbildet opp foran oss: slik Kristus også tok imot oss, til Guds ære.
Slik Kristus tok imot oss, slik skal også vi ta imot hverandre, omslutte hver og en som gjerne vil være en kristen, eller som søker i tro og liv å følge Kristi evangelium, - selv om vi kanskje ennå finner mange feil hos dem, både i oppfatning av Skriften, og i deres liv. Her taler apostelen til alle, både svake og sterke, når han sier: «ta imot hverandre». De sterke skal omslutte de svake som sine egne kjære nådesøsken, og ikke forakte dem på grunn av feil og mangler. Like omsorgsfullt skal de svake se på de sterke, og ikke omgående fordømme dem for deres mere frigjorte måte å leve på (14:3,22). Og nettopp fordi Paulus stiller Kristus fram som eksempel for oss, er det grunn til å se nærmere på dette.
«Kristus tok imot oss». Oss, fortapte syndere, som bare fortjente helvete, oss har han tatt inn under sin veldige nåde, og i sin evige fredspakt. Å, så glade og fyllt av kjærlighet vi ville bli, hvis vi virkelig våknet opp for den nåden som ligger i dette! «Kristus har tatt imot oss» - ! Og dette har han gjort «til Guds ære» sier apostelen! Det har ikke skjedd på grunn av noen fortjeneste eller verdighet hos oss, men for Guds æres skyld. I tid og evighet skal Herren Gud få stor lovprisning og ære for en slik nåde - at han har frelst og tar imot syndere. At det er dette som er meningen, ser vi av v.8 og 9, der det sies at hedningene har grunn til å ære Gud for hans miskunn, på samme måte som «de omskårne» (jødene) for stadfestelsen av løftene som ble gitt til fedrene. «Kristus tok imot oss» - og det på så sikker en grunnvoll, inn under så stor en nåde, og inn til et så inderlig samfunn - som vi nok bør tenke grundig over, om vi ønsker å følge etter hans eksempel. For med den samme grunnvoll og på samme måte er det vi skal ta oss av hverandre.
Først bør vi da tenke gjennom på hvilket grunnlag det er at Herren tar imot oss, eller hvemdet er han tar imot. For da kan vi også vite hvem det er vi også skal ta imot som brødre. Var det bare forstandige, feilfrie mennesker Kristus lot komme inn under sin nåde - mennesker som hadde alle ting rett både i liv og lære? Eller var det ikke nettopp syndere, de elendige og skrøpelige? Det er klart nok at han ikke tok inn i sin fredspakt frekke gudsfornektere - så lenge de stod fast på dette. Det er også klart at her tales det bare om de troende. Likevel står Jesu egne ord fast: «Hvis dere ikke omvender dere, skal dere alle omkomme på samme måte» (Luk 13:3), og døperen Johannes’ ord: «Den som ikke vil tro Sønnen, skal ikke se livet» (Joh 3:36) osv. Men når disse frekke gudsforakterne søkte frelse, da ble de også straks tatt imot, og det ble glede i himmelen. Det var utelukkende syndere, blinde og uforstandige mennesker, Kristus kalte, åpenbarte seg for, og tok opp i sitt rike. Slik er Kristi sinnelag. Slik bør også vårt sinnelag være.
Men når de så er blitt benådet og har mottatt frelsen, hva var det som kjennetegner dem da? For det er jo egentlig dette spørsmålet dreier seg om. Bare vi forstår at noen er en av Jesu venner, så vil vi nok ta imot ham. Men det er akkurat dette vi drar i tvil når menneskene ikke er feilfrie, eller stemmer helt over ens med våre tanker og meninger. Da er det nok svært så nødvendig at vi én gang for alle lar denne sannheten synke dypt ned i vårt sinn; at disippelretten og nådestanden hos Gud aldri må vurderes ut fra noen som helst fullkommenhet i forstand, i troen eller i livet. Men utelukkende ut fra om det er en sjel som henger fast ved Kristus og hans evangelium, og ikke kan unnvære dette. Å, måtte vi endelig en gang virkelig oppfatte og la det synke dypt ned i oss, dette ordet: «Den som har Sønnen, har livet» (1Joh 5:12), «og dette livet er i hans Sønn» (v.11). «Alla dem som mottogo honom, gav han makt att bliva Guds barn» (Joh 1:12). Bare du finner dette hos et menneske, at det henger fast ved Jesus og ikke kan unnvære ham - at det er fattig og refset for sine synder, men søker og eier det evige liv bare i Kristus og hans evangelium, - så la det da være klart at her har du en bror eller søster i nåden. Så kan det mennesket for øvrig ha så mange eller forargelige feil og mangler som helst!
En annen sak er at denne broren ikke er fullkommen, at der ennå er mye hos ham som skal tuktes og helliggjøres. Men en kristen er han, din bror er han, benådet av Gud og tatt imot av ham. For det avhenger bare av at han henger fast ved Jesus, og stadig strekker seg etter bedre å kunne forstå og følge hans ord. Dette kan vi så lære ikke bare av de ordene vi nylig har gjennomgått, men også fra hele Skriften og alle de stedene hvor vi ser Jesus tar imot, eller vitner om noen at de er hans. Vi ser de var langt fra fullkomne, kunne mangle kunnskap om alt Guds rike. Men de var blitt kjent med Kristus og ville ikke slippe ham. Skulle så ikke vi ta imot dem som Herren har tatt imot? Skulle vi våge å forakte dem som eier Guds vennskap? Dette er det første vi burde huske i denne forbindelse.
Det neste er den fullstendige nåden og det inderlige fellesskap vi får med Kristus, når han tar imot oss, den omsorgsfulle kjærligheten han omslutter oss med. Også i dette skal vi jo følge etter hans eksempel. Da lærer vi også at det er ikke nok at vi én gang har tatt imot noen som en kristen, men så senere bare overlater ham til seg selv. Nei, vi skal elske ham inderlig, som en bror, for all evighet. Leve i et inderlig samfunn med ham, som en medarving til det evige liv. For slik har jo Kristus tatt imot oss. Han er ikke opptatt med å fordømme oss, men tar seg av oss som sine kjæreste venner, nettopp som «brødre» og «medarvinger». Har det inderligste samfunn med oss, og er så tett forenet med oss at han sier: «dere i meg og jeg i dere» (Joh 14:20). Ja, så Skriften til og med sier: «Den som rører ved dere, rører ved hans øyestein» (Sak 2:12).
På grunn av en viss villfarelse og satanisk innskytelse hos Peter kunne nok Kristus si til ham: «Gå bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg» (Mat 16:23). Men dette var i en spesiell situasjon som oppstod, og gjaldt konkret den spesielle fristelsen Peter ble utsatt for. For øvrig var Peter med alle sine feil en kjær disippel for Jesus. Av dette skal vi nok også lære at en bror kan være inntatt av så pass skadelige og fordreide holdninger, at vi ikke uten selv å bli skadet kan opprettholde samfunnet med ham. Da må vi isteden si som Herren: «Gå bort fra meg! Du er til anstøt for meg.» Men det er da bare av denne ene årsak, at han er til anstøt for meg, ikke på grunn av feil eller mangler i oppfatningen eller livet hans. Nei, så lenge han tross alt er en kristen, en sjel som lever på Kristus, så må jeg alltid omgås ham som en kjær bror - om han så alltid bærer på mange feil og fall. Dette lærer Kristi eksempel oss.
Han er ikke nådig mot oss bare når vi lever et pent og kristent liv: Apostelen sier; «Hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige» (1Joh 2:1). Han er ikke en hyrde som bare har omsorg for de friske sauene. Hans kjærlighet brenner særlig for de sauene som har feil eller mangler. Det ser vi når han taler refsende til sine underhyrder: «de svake har dere ikke styrket, det syke har dere ikke legt. Det som er sønderbrutt har dere ikke forbundet, det bortdrevne har dere ikke ført tilbake.....Men med vold og med hårdhet har dere hersket over dem» (Esek 34:4). Her ser vi Kristi sinn og hjertelag for oss. Det er ikke de friske, men de svake, ikke de sterke sauene, men de syke, ødelagte og de som har forvillet seg, han tar seg av. Og det med en så inderlig kjærlighet at han også brenner av nidkjærhet mot dem som ikke gjør det samme mot sauene hans.
Men hvorfor har han dette sinnelaget overfor oss? Hva er det som har gjort oss fortjent til dette? Han gjør alt dette bare «til Guds ære» sier Paulus. «Dette gjør jeg ikke for deres skyld, men for mitt hellige navns skyld» sier Herren. «I kjærlighet har han forutbestemt oss til å få barnekår hos seg, etter sin viljes råd, til pris for sin nådes herlighet» (Ef 1:4flg.). I all evighet skal han her på jord og i himmelen få sin største lovprisning for akkurat dette; at han frelste og tar seg av syndere. Her i livet er det ikke noe Guds barn lovpriser ham så høyt for som hans miskunn, hans nåde, langmodighet og barmhjertighet. Og himmelen skal gjenlyde av alle frelste synderes lovprisning for akkurat samme nåde, slik vi ser i de saliges lovsang (Åp 5). De liksom glemmer alle andre Guds velgjerninger, og synger bare om hans frelsende kjærlighet.
Men så ser vi altså hvordan Herren også brenner av nidkjær harme overfor de hyrdene som ikke tok seg av de svake og syke, de som hadde kommet bort, men bare «med vold og med hårdhet hersket over dem». Da skjønner vi at det ikke bare er underhyrdene hans dette gjelder. Det er også hver eneste kristen han vil skal vise sauene hans akkurat samme omsorg som han selv har for dem, slik at det er akkurat de svake, de syke og bortkomne sauene vi skal ta oss av. Og når det ikke en gang hos Gud finnes noe som skal bli lovprist så sterkt som hans miskunn, da burde vi også skjønne at også hos oss skal dette være en dyrebar egenskap. Derfor sier jo også Kristus: «Vær derfor barmhjertige, slik som deres Far også er barmhjertig» (Luk 6:36). Her ser vi hvor ukristelig det er når mange til og med i Kristi navn bare forakter og kritiserer kristne som feiler, og ikke løfter en finger for å hjelpe dem. De bare klandrer og dømmer dem, selv om disse som feiler tross alle sine feil henger fast ved Herren og lever under hans nåde.
Å forsøke i kjærlighet å formane og hjelpe dem til å leve annerledes, eller alvorlig advare de lettsindige og vise fra oss de ubotferdige og trassige, det er noe annet, det er kjærlighet. Men bare på avstand å forkaste, forakte eller fordømme dem som i sin skrøpelighet feiler, det strir så fullstendig mot Kristi sinnelag, som vi nå har sett. En dag skal han da også tale med oss om slike ting, hvis vi ikke vender om. For hans nidkjærhet brenner som en veldig ild for sine fattige små. En dag skal han si til oss: «Hvis dere ikke har gjort det mot en av disse mine minste brødre, har dere heller ikke gjort det mot meg» (Mat 25:40).
Må så hver éneste kristen legge den lærdommen på hjertet som apostelen nå har gitt oss i denne teksten og i hele det forrige kapitlet! Denne lærdommen hører til den høyere visdom som ikke så mange har, men som det er desto større grunn til å strekke seg etter. I motsatt fall kommer vi nok snart til å forgripe oss på Kristi mest dyrebare eiendom, såre og ødelegge de stakkars sauene som han har ofret livet sitt for. Da kommer vi til å skape splittelse, blir en hindring for at Guds ord slipper til i menigheten m.m. Hvis vi derimot tar denne lærdommen inn over oss, kommer vi til å bli til stor nytte for Guds menighet, og bidrar til samdrektighet, kjærlighet og vekst i all Guds nåde. Må så Herren hjelpe oss til å både huske og adlyde denne formaningen vel: «Ta derfor imot hverandre, slik Kristus også tok imot oss, til Guds ære»! Ja, Herren hjelpe oss! Herre, forlat oss alle våre fall, og gi oss som din gave også denne kjærlighetens og visdommens nåde!
8 og 9: For jeg sier at Jesus Kristus er blitt en tjener for de omskårne for Guds sannhets skyld, slik at de løftene som ble gitt til fedrene, kunne bli stadfestet, og slik at hedningene kunne ære Gud for hans miskunn, slik det står skrevet: Derfor vil jeg bekjenne deg blant hedningene og lovsynge ditt navn.
Det er «Guds sannhet» eller trofasthet mot løftene, og «Guds miskunn» mot de uverdigste syndere, vi her møter. Vi ser følgende sammenheng med det som er talt foran: Lenge og sterkt har Paulus nå formant til samdrektighet, gjensidig omsorg og kjærlighet. Samtidig som han visste godt at strid og splittelser hovedsakelig hadde sin grunn i at noen innbilte seg de var bedre enn andre. Så avslutter han da her dette emnet med kort å minne om dette som blir grundig omtalt i det niende og det ellevte kapitlet; at det bare er på grunn av Guds miskunn og hans sannferdighet i løftene, at både jøder og hedninger blir kalt til hans rike. I forrige vers har Paulus, som et forbilde for oss, minnet om at Kristus tar imot oss uten noen fortjeneste fra vår side, utelukkende til Guds ære: «Ta derfor imot hverandre, slik Kristus også tok imot oss, til Guds ære». Nå viser han her også hvordan, og på hvilke grunnlag Kristus har tatt imot oss; at det skjedde bare på grunn av Guds nåde og sannferdighet. Og ettersom Gud av uforskyldt nåde har tatt imot både jøder og hedninger, så de har den samme Herre og Frelser, så var altså dette også en sterk grunn til at de også innbyrdes skulle ta seg av og elske hverandre. I denne mening og sammenheng taler apostelen slik:
For jeg sier, d.v.s. at nå vil jeg minne dere om, at Jesus Kristus er blitt en tjener for de omskårne for Guds sannhets skyld. «En tjener for de omskårne» betyr her som så ofte hos Paulus; en tjener for det folket, jødefolket, som var utskilt med omskjærelsens tegn (konf. kap 3:30, 4:12, Gal 2:7 m.fl.). Og at Kristus her blir kalt en tjener for jødefolket, betyr etter Paulus’ talemåte at Kristus levde og virket blant dette folket som deres apostel, forkynner og hjelper. Men samtidig minner dette uttrykket oss også om den dype fornedrelsen Guds Sønn altså steg ned til blant dette folket. Husk at ikke bare gikk han omkring blant dem i den ringeste tjeners skikkelse for å gjøre alt mulig godt, men gav også til sist livet sitt til dette folkets største tjeneste og nytte. Det er særlig dette han selv taler om slik: «Menneskesønnen kom ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene, og for å gi sitt liv som løsepenge for mange» (Mat 20:28).
Nå vet vi at dette skjedde for hele verden, at det var forutsagt at han også skulle bli «et lys for hedningene», og at hans frelse skulle nå til jordens ender» (Jes 49:6 og Sal 2:8). Derfor markerte han da også av og til overfor hedningene sin nådes hensikt også med dem. Likevel var han på en spesiell måte en tjener for jødefolket. Det var på dem han ofret hele sin nåderike virksomhet helt til sin død. Det var også dette han mente da han sa at han «ikke var sendt til andre enn de fortapte sauene av Israels hus» (Mat 15:24). Men hvorfor skulle så Kristus spesielt være jødefolkets tjener? Var det kanskje fordi de var et særdeles fromt og kjærlig folk, mer verdige til denne nåde enn andre? Ganske visst ikke! Det var tvert imot nettopp blant dette folket «spotten fra dem som spottet Gud, falt på ham». Paulus viser det eneste rette grunnlaget, når han sier:
for Guds sannhets skyld, slik at de løftene som ble gitt til fedrene, kunne bli stadfestet. Det var ikke på grunn av noen fortjeneste eller verdighet at jødene opplevde denne store nåden at Kristus kom ned til dem og tjente dem. Det var «for Guds sannhets skyld». Det var dette som var lovet fedrene for lenge siden. Og Gud er sannferdig! Kristus skulle «stadfeste» Guds løfter til fedrene. I sin store nåde mot det harde og gjenstridige jødefolket har Herren med dette bevist sin urokkelige sannferdighet i løftene sine. På samme måte som han med sin store nåde har bevist sin store miskunn mot hedningene. Det siste uttaler Paulus i fortsettelsen:
og slik at hedningene kunne ære Gud for hans miskunn. Hedningene (d.v.s. alle folk utenom jødene) hadde ingen løfter de kunne påberope seg, som Gud for sin sanndruhets skyld måtte oppfylle. Når de fikk del i Kristi rike, så var dette en miskunn som de ikke hadde noe som helst grunnlag for å forvente. Riktignok fantes det adskillige profetier i jødenes hellige bok om hvordan hedningene en gang skulle bli kalt til Kristi rike. Men dette var ikke talt til hedningene, som noe løfte til dem. Og selv hadde de ingen kjennskap til dette. Derfor mottok de nåden gjennom Kristus som en overraskelse, en så utenkt nåde at de ikke en gang hadde forstått å be om den, og på et tidspunkt da de ikke en gang spurte etter ham (kap.10:20). Så totalt uforskyldt er den miskunn hedningene kan prise Gud for. Vel var det også utelukkende i sin miskunn Gud hadde gitt jødene alle løftene. Men så hadde da også jødene fått disse løftene de kunne påberope seg, som hedningene ikke hadde. Det er dette apostelens ord sikter til når han sier at «Jesus Kristus er blitt en tjener for de omskårne for Guds sannhets skyld» og at «hedningene ærer Gud for hans miskunn».
Og slik at hedningene kunne «ære Gud», sier Paulus. Hedningene hadde altså aldri eid noen løfter og forhåpninger om en slik nåde. Totalt uforberedt fikk de tre inn i Israels arvedel utelukkende på Guds miskunn. Men nettopp på denne bakgrunn skulle de tennes opp til takknemlighet og lovprisning til Gud. Jo mer uverdige syndere vi er, og jo mer uventet nåde vi får motta, desto mer priser vi Herren. Og det er heller ingen sted i verden du vil finne en slik lovprisning og tilbedelse av Gud som av frelste, troende sjeler når de i Åndens lys ser og fatter den skatten av nåde og salighet de har fått i og med Kristus. Når en har fått se at nå er en fullstendig fri fra den evige vreden over alle syndene våre, ja lever under en evig nåde - utelukkende i Kristus, - da kan en av hjertet takke og prise Gud for hans miskunn.
Både jøder og hedninger hadde nå fått del i samme nåde, samme Frelser og samme frelse. Men da var jo akkurat dette også en særdeles sterk grunn for at de også burde kjenne seg inderlig forenet i Kristus. At ingen som helst på noen av sidene måtte forakte eller fordømme de andre på grunn av noen ulikheter i meninger og skikker. For de hadde jo den aller største gaven felles. Dette taler Paulus ennå mer inngående om i Ef 2 når han sier: «I Jesus Kristus er nå dere som før var langt borte, kommet nær ved Kristi blod. For han selv er vår fred, han som har gjort dem begge til ett» - «dem begge», dvs. både jøder og hedninger - «dere som var langt borte, og for dem som var nær ved» (v.17)...»og har brutt ned skilleveggen - da han i sitt kjød avskaffet fiendskapet, det vil si budenes lov som er i forskriftene». Her tales det om det grunnlaget for fiendskap som tidligere ikke bare eksisterte mellom Gud og mennesker, men også mellom disse to adskilte folk. «For i seg selv å skape et nytt menneske av de to og på den måten skape fred». Også dette var et resultat av at både jøder og hedninger fikk del i en og samme Frelser, en og samme nåde og frelse.
Og dette at også hedningene skulle tas opp i hans nåderike og forenes med hans troende Israel, var den store Guds råd fra begynnelsen. Det stadfester nå Paulus ved å sitere tydelige forutsigelser om dette i Skriften:
..slik det står skrevet: Derfor vil jeg bekjenne deg blant hedningene og lovsynge ditt navn. Her, i Sal 18:50, framstilles Kristus (forbilledlig gjennom David) lovprisende Gud blant hedningene. Og det beviser at han også skulle bli deres Herre og Konge. I denne Salmen ser vi riktignok David som seierherre over hedningene forutsi hvordan han skal takke Gud blant de undertrykte folkene. Men vi ser også David opphøyet i Ånden tale i Kristi sted, og da som Kristi seiersgang mellom hedningene. Altså er Salmen også en profeti om Kristus og hans åndelige seier på jorden. Med andre ord finner vi at David her som så ofte taler i Kristi navn og som hans forbilde.
Og at Kristus takker Gud blant hedningene, og lovsynger hans navn, det må vi oppfatte som det han i Ånden virker gjennom sine lemmer, når han lever i dem, virker og priser Gud, - dette som etter denne teksten nettopp skulle skje blant hedningene. Det er altså Kristus som her i de omvendte og troende hedningene takker Gud. Denne teksten beviser da tydelig at hedningene en gang skulle komme til å kjenne og motta Kristus, og dermed få grunn til å «ære Gud for hans miskunn».
10: Og det står også: Gled dere, hedninger, sammen med hans folk!
Og det står også (altså i Skriften). Det som er sitert her finner vi igjen i 5Mos 32:45. Der taler Herren gjennom Moses om sine straffedommer over Israel. Men til slutt også om det store som ventet dem i framtiden, når også hedningene skal samles med Guds folk, og sammen med dem lovprise deres felles Herre. Denne profetien uttrykkes altså her slik: «Gled dere, hedninger, sammen med hans folk!» (eller «gled dere, hedninger, hans folk», dvs. dere som er blitt hans folk). Men at hedningene skulle «glede seg sammen med hans folk» beviser igjen at de skulle få motta Kristi evangelium og bli forenet med hans folk. Og at de skulle forenes med Guds folk ikke bare i det ytre, men i levende tro, i ånd og sannhet, det ser vi av at de skulle «glede seg sammen med Guds folk». For det er bare levende kristne som gleder seg som - og sammen med - Guds folk. Døde navnekristne gleder seg ikke i åndelig fryd, slik det tales om her. Kjærligheten og gleden i Herren er utelukkende en frukt av den levende troen.
11: Det står også: Lov Herren, alle dere hedninger! Pris ham, alle dere folk!
Dette er det første verset i Salme 117. Og på samme måte som de foregående sitatene beviser også dette at hedningene en gang skulle få del i evangeliets nåde. For det er ingen andre enn benådede, gjenfødte mennesker som kan prise Gud på den måten som Den Hellige Skrift mener med dette. Men her ser vi også hvordan den rette nåden og troen skulle vise seg gjennom tilbedelse, lovprisning og takk til Herren - og at hans rike altså må være et salig og frydefullt rike som en er glad og takknemlig for å ha fått del i. Akkurat som apostelens ord (v.9) lød; at hedningen skulle «ære Gud for hans miskunn», slik taler også alle disse bibelstedene om å «bekjenne», «lovsynge», «glede seg», «love» og «prise». I Kristi rike er vi ikke så engstelige og ulykkelige som de som står utenfor tror. Kristus kaller det for «Himlenes rike» og sammenlikner det med et kongelig bryllup (Mat 22:2). Samtidig er det også ganske rett at det ikke oppleves herlig for alle mennesker. For et ugjenfødt hjerte oppleves det nok både frustrerende og trykkende. Derfor beviser også dette skriftstedet at hedningene skulle få oppleve en sann omvendelse til frelse, for de skulle «love» og «prise» Herren.
12: Og Jesaja sier også: Isais rotskudd skal komme, og han som skal stå fram for å herske over hedningene. På ham skal hedningene håpe.
Dette sitatet er hentet fra Jes 11:10 som i gr.teksten egentlig lyder slik: «Og det skal skje på den tiden at hedningefolkene skal søke Isais rotskudd, der han står som et banner for folkene, og hans bolig skal være full av herlighet». Så har Paulus tatt ut det vesentligste av dette verset, og etter den gamle greske bibeloversettelsen gjengitt det slik: «Isais rotskudd skal komme, og han som skal stå fram for å herske over hedningene. På ham skal hedningene håpe». Det som egentlig skulle bevises her, står da også tydelig i verset: at Jesus Kristus, eller Isais rotskudd, skulle bli åpenbart for hedningene, bli deres Herre og Frelser. På ham skulle de håpe. «Isai» var Davids far. Kristus blir altså kalt «Isais rotskudd», på samme måte som i v.1 i samme kapittel; «en kvist» og «et skudd» fra Isais stubb. Det maler et herlig bilde av hvordan Kristus skulle stå fram fra Davids gamle og forfalne slekt, på samme måte som et nytt og friskt skudd på en gammel rot hvor det altså tross alt ennå finnes liv. I Jes 53:2 omtales han med samme bilde: «Han skjøt opp som en kvist for hans åsyn, som et rotskudd av tørr jord».
For da Kristus ble født, var Davids gamle kongsætt så liten og uanselig at jomfru Maria og fosterfaren Josef, som var av Davids ætt, tilhørte arbeiderklassen i den foraktede byen Nasaret. Og det er dette Herrens Ånd vil forkynne gjennom denne profetien. Ikke bare at Kristus skulle komme fra Davids ætt, noe som ofte hadde vært forutsagt. Men også at denne ætten nå skulle være uanselig og foraktet - akkurat som en gammel rot som en bare stiger over uten å legge mer merke til den. For at den sanne Kristus skulle kunne gjenkjennes rett, var skildringen av ham som Isais eller Davids rotskudd så vesentlig, at betegnelsen også blir brukt i Det nye testamente. I Åp 5:5 kalles også Kristus for «Davids rotskudd», og i Åp 22:16 sier han selv: «Jeg er Davids rotskudd og ætling, den strålende morgenstjernen».
Det kan her synes noe underlig at når den hebraiske teksten bruker ordene: «der han står som et banner for folkene», så lyder den greske oversettelsen slik: «den som står opp for å herske over hedningene». Men dette er bare en nærmere utlegging av den åndeligemeningen i den opprinnelige teksten. For når et banner er reist i felten, så er det et tegn på at her er hærens ledelse, og viser dermed klart at Kristus skal lede og regjere over folkene, som jo også tydelig uttales med ordene: «Den som står opp for å herske over hedningefolkene». Kristus skal bli deres frelseshøvding, hyrde og konge.
På ham skal hedningene håpe. Dette er akkurat det samme som det som på hebraisk lyder slik: «Hedningefolkene skal søke til rotskuddet». For selve innholdet i det som det her tales om; nemlig den levende troen, «hjertets tro», kjennetegnes alltid på disse to måtene: I en uopphørlig søken etter Herren, og et inderlig «håp» til ham, til hans nåde og makt til å frelse. Den troende sjelen hungrer, tørster, søker og håper - samtidig som den jo også i lysere dager fryder seg, lover og priser Gud.
Slik tales det også på dette stedet klart om Kristus, og at han skal bli hedningenes frelser og konge, deres trøst og håp. Hedningene skulle komme til Kristi rike, og fra denne kilden få grunn til å «ære Gud for hans miskunn». Dette har så apostelen understreket med ord fra Skriften. Og ikke bare med étt bibelsted, men med flere. Og dette har han gjort fordi han i dette spørsmålet hadde en stor fordom hos jødene å kjempe med. Ellers er selvsagt ett eneste bibelsted i seg selv nok til å bekrefte en sak, når det er utvetydig og klart nok. Men når det her anvendes så mange skriftsteder, forstår vi først det vi nettopp sa; at apostelen stod overfor sterke fordommer hos jødene. Jødene ville ikke tro at hedningene skulle få del i Kristus og hans rike. Men vi legger også merke til at Paulus må ha ansett det særdeles viktig å overbevise de troende jødene i dette spørsmålet, nettopp for at de i kjærlighet kunne ta inn blant seg sine brødre av hedningene. Derfor har det vært særdeles viktig for ham så sterkt som mulig å stadfeste sannheten overfor sannhetens motstandere.
Men det vi her særlig bør studere, er selve hovedbudskapet i forkynnelsen om at både jødene og hedningene benådes; nemlig «Guds miskunn» og «Guds sannhet» eller trofasthet mot sine løfter. Dette er de to store hoved-egenskapene hos Gud som alt vårt håp må bygge på.
La oss da først se nærmere på Guds miskunn, slik vi her ser den i dette at hedningene ble tatt opp i nådens rike. Hva hadde vel hedningene utrettet, som hadde gjort dem fortjent til at Gud skulle gi dem sitt evangelium og hele saligheten? Vi tenker stadig på hva vi har fortjent, så snart vi skal begjære noe av Gud. Vi vil ikke tro utelukkende på miskunn. Hvis vi har et eller annet som kunne tenkes å glede Gud, da kan vi liksom håpe på noe godt fra ham. Men ser vi ikke noe som helst godt hos oss selv, men isteden bare synd og uverdighet, da blir vi motløse. La oss da tenke alvorlig over dette spørsmålet: Hva fantes av godt hos hedningene på det tidspunkt Gud sendte sin Sønn og sitt evangelium til dem? Hva hadde de, som gjorde dem fortjent til dette?
I de to første kapitlene har ikke bare Paulus bevist at både jøder og grekere alle lå i synd, at det ikke fantes en éneste rettferdig blant dem. Han har også konkret skildret hvordan hedningenes tilstand var på hans tid. De hadde en viss oppfatning av Gud, slik de kunne kjenne ham gjennom skapelsen og «lovens gjerning som er skrevet i hjertene deres, og som samvittigheten vitner om». «Likevel æret og takket de ham ikke som Gud, men ble tomme (ødelagt) i sine tanker». Derfor hadde også Gud «overgitt dem til et uverdig sinn, så de gjorde gjerninger som ikke sømmer seg». Ja, Paulus skildrer dem som «fulle av all slags urettferdighet, seksuell umoral, usselhet, grådighet og ondskap. De er fulle av misunnelse, mord, strid, svik og falskhet. De er slike som setter ut rykter, baktalere, gudshatere, voldsmenn, stolte, skrythalser, de finner på all slags ondt, de er ulydige mot foreldre, uforstandige, upålitelige, uten naturlig kjærlighet, de vil ikke tilgi, de er ubarmhjertige» (kap.1:20-31, 2:15). Dette var det de hadde å vise fram. Dette var all deres godhet og verdighet.
Slike mennesker er det nå Gud sender sin Sønn til, som deres stedfortreder, deres frelser, profet og konge. Til slike er det han sender sitt herlige budskap om nåde. Han sier: «Forkynn evangeliet for hele skapningen!» «Det som ikke var mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke var elsket, vil jeg kalle den som er elsket. Og det skal skje på det sted hvor det ble sagt til dem: Dere er ikke mitt folk, der skal de bli kalt barn av den levende Gud» (kap.9:25-26). Dette var nok ikke noe de skulle oppnå ved lov og rett. Men etter sin store miskunn frelste han dem. Alt var bare av ren og skjær miskunn, slik apostelen også sier i Ef 2 om kristne som tidligere var hedninger, at de var «døde i deres overtredelser og synder». Men så fortsetter han (v.4): «Men Gud er rik på barmhjertighet. Og på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjorde han oss levende sammen med Kristus, da vi var døde i våre overtredelser. Av nåde er dere frelst. Og han oppreiste oss sammen med ham og satte oss sammen med ham i den himmelske verden i Kristus Jesus».
Slik er Guds barmhjertighet; en totalt fri nåde over totalt uverdige mennesker. Vi vil aldri bli ferdige, verken her i livet eller i evigheten, med å takke og lovprise Gud for en slik barmhjertighet. Og hvor forferdelig er det ikke da at vi fremdeles vil se etter vår egen verdighet, og med dette som grunnlag tenker hva Gud vil gjøre med oss - ! Med slike sterke bevis på hans miskunn burde vi jo vekkes opp til å gi ham den ære at vi holder ham for den Gud han vil være: En Gud som med alle syndere som søker nåde, handler tvert imot det de fortjener. Om vi så kjenner oss fulle av all urettferdighet og alle slags synder, til og med slike som er nevnt om hedningene, skulle vi likevel til Kristi og hans miskunns ære prise Gud, og bekjenne at han er full av nåde, slik Paulus sier: «varest synden överflödade, där överflödade nåden ännu mer».
Ikke mindre rik på trøst er «Guds sannhet» slik vi ser den manifistert i hans trofasthet mot jødene. Gud hadde gitt herlige løfter til dette folket. Særlig om den ætten (sv: säd) han, som alle slekter på jorden, skulle bli velsignet i. Denne ætt (sv: säd) var Kristus (Gal 3:16). Men etter at disse løftene ble gitt, hadde folket hele tiden vært et ulydig (ohörsamt) og gjenstridig folk, som ofte fristet Herren med sine mange overtredelser. Det var dette folkets hovedstad Kristus talte om da han sa at Jerusalem var stedet der profetene ble drept. Så kunne en tenke at da ville vel Gud «angre» eller trekke tilbake løftene sine. Men det gjorde han ikke, men «stadfestet» og oppfylte isteden alt som var lovet til fedrene. «For sin sannhets skyld» lot han Kristus fødes nettopp midt blant dette hardnakkede folket. Akkurat der skulle Kristus leve, forkynne, virke, lide og dø. Ja, Herren lover spesielt om Jerusalem hvor nåderikt det skulle forkynnes der: «Trøst, trøst mitt folk» sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder» (Jes 40:1-2).
Og han sier videre om samme folk: «Er da Efra’im min dyrebare sønn og mitt kjæreste barn, siden jeg ennå må komme ham i hu, enda jeg så ofte har talt imot ham? Derfor røres mitt hjerte av medynk med ham, jeg må forbarme meg over ham, sier Herren» (Jer 31:20). «Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil oppfylle det gode ord jeg har talt om Israels hus og Judas hus. I de dager og på den tid vil jeg la spire fram for David en rettferdig spire, og han skal gjøre rett og rettferdighet i landet. I de dager skal Juda bli frelst og Jerusalem bo trygt, og dette er det navn han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet». «Jeg vil rense dem fra all deres misgjerning, som de har forsyndet seg med mot meg. Og jeg vil tilgi alle deres misgjerninger som de har gjort mot meg da de forbrøt seg mot meg» (Jer 33:14-16, 8). Her ser vi den guddommelige trofastheten! Vi kan ikke prise ham nok for dette.
Herren fullbyrdet riktig nok også den dom han hadde uttalt over dette folket, om hvordan både byen og hele samfunnet deres skulle bli ødelagt hvis de også forkastet Sønnen. Men de løftene som var gitt til fedrene kunne likevel ikke rokkes. Jesus Kristus måtte komme til dette folket og bli «en tjener for de omskårne, for Guds sannhets skyld». Det var jødefolket Kristus skulle vie hele sin personlige virksomhet på jorden. Og han påla også sine disipler at de ikke skulle gå til hedningenes byer før de hadde gått til de fortapte sauene av Israels hus. Her ser vi verdien og kraften av Guds løfter. Det er utelukket at de kan svikte. Gud er usvikelig og fullbyrder sine løfter, selv mot så utakknemlig og hardnakket et folk. Og alt dette gjør Gud bare for sin sannhets skyld.
Måtte vi så huske dette godt, og praktisere det på de løftene Herren Gud også har gitt oss! Vi må tro at han like så sikkert og trofast skal oppfylle disse, som han oppfylte løftene sine til Israel. Nå har Herren Kristus uttrykkelig sagt: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og skal ikke komme til dom, men er gått over fra døden til livet» (Joh 5:24). Da bør vi jo også ganske visst tro at om det ser aldri så ille ut med hele vårt Gudsforhold som det gjorde med jødene, men vi likevel fremdeles klynger oss fast til Kristus, så skal ikke noe som helst kunne hindre dette løftet i å gå i oppfyllelse. Vi skal virkelig få lov å regne med at vi har evig liv og ikke skal dømmes etter loven og våre synder, men eie en evig nåde. Og hvorfor er dette så sikkert? Utelukkende «for Guds sannhets skyld»! Dette er jo hele evangeliets innhold; at virkelige syndere skulle frelses utelukkende gjennom Kristus. At «den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme».
Men du ser kanskje på deg selv som totalt frafallen, en fullstendig fortapt sau, og tror at da kan du heller ikke vente deg noen som helst nåde. Du ville nok vende om. Men du kan ikke. Og når du ikke selv kan omvende deg, slite over de bandene som binder deg, og gjenopprette den tro og fred, kjærlighet og andre egenskaper du tidligere hadde, - så fortviler du. Da tror du ikke lenger du kan vente deg noe godt fra Gud. Da er det du skal huske på hvordan Gud handlet med det frafalne Israel, utelukkende «for sin sannhets skyld». Husk også på løftene hans om den gode hyrde. Ja, Kristus sier uttrykkelig at han forlater de nittini og går etter den sauen som er kommet bort. Han forlater altså heller de nittini som alltid hadde ham mellom seg*, enn å gi opp den sauen som er gått seg vill i ørkenen og er i fare for å bli rov for ulvene.
*
men som «ikke har bruk for omvendelse» - d.v.s. ikke innser at de hadde bruk for omvendelse» (Luk 15:7).
Har nå Kristus sagt dette, så vær du helt sikker på at han for sin sannhets skyld også skal oppfylle dette løftet. Det er utelukket at Gud kan lyve. Og når du med alle dine fall og synder likevel ennå setter ditt håp til Herren og ønsker å kunne komme tilbake til ham, så er du nettopp en sau som er kommet bort. Til deg taler Herren slik: «De fortapte vil jeg oppsøke, og de bortdrevne vil jeg føre tilbake» (Esek 34:16). Og videre: «Jeg, jeg er Herren, og foruten meg er det ingen frelser» (Jes 43:11). Og husk også på at «Han som gav løftet er trofast» (Heb 10:23). Videre har Herren Kristus lovet: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hva som helst dere ber Faderen om i mitt navn, det skal han gi dere» (Joh 16:23). Ja, med mange ord og forbilder har han forsikret oss om at han alltid vil høre bønnene våre når vi ber i hans navn, når vi tror, og når vi begjærer noe vi trenger. Da bør vi jo helt sikkert tro at han også virkelig gjør dette - selv om vi ikke ser eller forstår hvordan han bønnhører oss. Og hvorfor er da dette så visst og sikkert? Utelukkende «for hans sannhets skyld»! Gud kan ikke gjøre seg til en løgner, selv om vi er uverdige til å motta hans nåde.
Men her vil ennå mange fristes til å stille spørsmål ved om Gud virkelig er sannferdig i sine løfter om å bønnhøre oss. Ja, så hardt kan det gå for seg i prøvelsens tider at mange sier: Nå har jeg bedt i lang tid om noe, men jeg har likevel ikke fått det. For meg ser det slett ikke ut som om han holder løftene sine. Dette er jo en dyp anfektelse. Måtte vi da vokte oss vel for å dømme Gud etter det vi ser og mener! Du må heller stille spørsmål ved all din oppfatning av Guds måte når han hjelper og bønnhører, enn å tvile på Guds løfter. Gud er jo selv sannheten og den evige trofastheten. Skulle vel Gud svikte et løfte han hadde gitt? Men tiden som går, og måten han bønnhører på, kan forvirre deg. Da sier Herren: «Mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier» (Jes 55:8-9). Å, så ynkelig, svak og fordervet vi er av naturen, når vi til og med kan tvile på Guds trofasthet og sannhet!
Når alt går greit, da har vi lett for å tro. Men når vi opplever et langvarig mørke, og store fristelser angriper oss, da tviler vi. Hvem kan hjelpe oss da? Vi har nok de sterkeste bevis på Guds store barmhjertighet og trofasthet. Vi ser hvordan de ugudelige hedningene ble kalt til nådens rike mens de ennå lå nedsunket i de største syndene og ikke en gang spurte etter Gud. Vi ser det troløse jødefolket tross alle sine frafall likevel mottok det Gud hadde lovet. Men når det virkelig mørkner for våre egne åndelige øyne, da glemmer vi lett alt dette, og tror ikke lenger Gud er sannferdig. Hvem kan hjelpe oss nå? Dette svarer Paulus på i det som nå følger:
13: Men håpets Gud skal fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan ha overflod av håp ved Den Hellige Ånds kraft. (C.O.R.’s bibeltekst: Men håpets Gud fylle dere med...)
Slik slutter nå apostelen sin lære og formaning med et ønske til Gud om at han selv må gi oss alt det vi trenger. Vi husker at Paulus i v.5-6 avsluttet sin formaning på samme måte. I v.5 kaller han Gud «tålmodighetens og trøstens Gud», mens han like foran talte om «den tålmodighet og trøst som Skriftene gir» (v.4). Her ser vi han bruker samme talemåte. I v.12 sa han: «på ham skal hedningene håpe», og her begynner han nå slik: «Men håpets Gud...» Gjennom den talemåten lærer vi at det som er formaningens målsetting, det må vi motta fra Gud. At det ikke kan gripes eller gjøres av oss - hvis ikke Gud gir det. Uttrykket «håpets Gud» taler dermed ikke bare om at Gud er håpets målsetting og grunnvoll, slik at vi bygger alt vårt håp på ham. Men også at det er han som gir oss håpet. Hvis det altså behager ham å gi oss den gaven; et fast og levende håp, så har vi det. Ellers er alle våre anstrengelser uten frukt.
Men dette gjelder nå bare det sanne håpet. Ellers finnes det også mye håp i verden som ikke er virket av Gud. Hele verden håper det beste midt i all sin ubotferdighet. «Den gudløses håp går til grunne» (Job 8:13). Her tales bare om det sanne håpet om frelse, som har sin grunn i troen på Kristus, og derfor ikke skal bli til skamme (kap.5:2-5). Men det sanne håpet blir sterkt anfektet av fienden gjennom samvittigheten og synden som fremdeles bor i oss. Og da opplever vi virkelig at et fast håp bare er en Guds gave. I stor frimodighet skal vi jo bygge vårt håp på hans store barmhjertighet og hans evige sannhet i sine løfter, som vi nylig har vist. Men da opplever vi igjen og igjen at selv om vi har alle de trøstens forbilder eller løfter fra Gud foran oss, kan vi samtidig angripes av store anfektelser og overfalles av angst og uro. Da kjenner vi nok at det ikke står i vår makt å tilegne oss en virkelig trøst, selv om vi bruker Ordet. Nei, dette er utelukkende et Guds verk og ufortjente gave. Det merker vi nok når han i vår største nød og frykt, i et øyeblikk gir oss en frimodighet i troen og håpet, så vi får en usigelig glede midt i all vår elendighet. En slik troens gave fra Gud er det Paulus nedber over oss her.
Det er ikke noe lite mål av håp og trøst Paulus ønsker oss her, men en full troens visshet med «glede» og «fred». «Håpets Gud», sier han, fylle dere med all glede og fred i troen(slik det heter i COR’s bibel). «Fylle dere» sier han altså, og «med all glede og fred». Uttrykket «all glede og fred» minner oss om de mange frydens frukter vi har ved at vi er forenet med Gud. I kap.5:1-5 regner Paulus opp noen av disse. Først og fremst burde vi jo ha en usigelig glede og fred i Gud selv og hans vennskap. I at den evige Gud nå er vår forsonte Far, og vi hans elskede barn. Videre også i all hans guddommelige fullkommenhet; såsom hans evige sannhet og miskunn, hans trofasthet, omsorg, langmodighet, visdom, allmakt osv. Og endelig i hans trofaste løfter om den evige herlighet han til sist vil gi oss. Å, så uendelig store og omfattende kilder for glede og fred i troen - om så både vi selv og hele verden bare gir grunn til å klage og gråte! Gud, hans fullkommenhet og hans løfter står likevel fast.
Men her strekker det ikke til med vår forstand, eller at vi har all grunn til å fryde oss, hvis ikke Gud selv gir oss sin nåde til dette. Derfor er dette ikke noe apostelen bare oppfordrer oss til, men som han helt konkret ber om. Han ønsker vi må få dette, for han vet det bare skjer hvis vi får dette som en Guds gave. Og samtidig er dette ikke bare et tomt ønske som aldri oppfylles. Nei, tusenvis av sjeler får daglig oppleve at midt oppe i harde prøvelser og sorger kan Gud fylle dem med en glede og fred i troen, så all annen glede falmer mot dette.
En slik glede og fred gis spesielt til virkelig sønderknuste syndere som har gitt opp alle sine egne muligheter for å bidra med noe som helst til sin frelse. Da kommer Gud til dem. Helt på tvers av alle deres tankebaner gir han dem en fullkommen og ufortjent nåde, og åpner øynene deres så de ser dette. Ja, gir dem Åndens vitnesbyrd om at nå er de Guds barn og arvinger. Da har de den rette erfaringen av hva Åndens glede vil si. En slik glede kan vi også senere oppleve. Særlig etter å ha vært gjennom store prøvelser. Ellers må vi nok oftest la Guds nåde være nok for oss (2Kor 12:9), og ha all vår fred bare i tilliten til hans ord, uten absolutt å skulle kjenne den veldige gleden. Dette er jo de kristnes mer daglige liv i troen.
Glede og fred i troen sier Paulus - egentlig «idet dere tror». Dermed sies det også i den formuleringen at det ikke er tale om en glede som kommer av egne gode livsvilkår, eller av at vi selv lykkes så godt i vår kristendom at vi gleder oss over dette. Nei, her tales det om en glede som bare har sin grunn i tilliten til Guds ord og løfter, fordi alt i oss selv bare gir grunn til å fortvile. Å tro er at en utelukkende på Guds løfter har trøst i noe en ikke ser (Heb 11:1). Og her menes den frelsende troen på Kristus, for den skal virke «glede og fred», og det skjer «ved Den Hellige Ånds kraft». Denne troen er i sannhet bare en Guds gave som en virkelig må be om å få. Og den er et verk som Gud bare kan skape gjennom forkynnelsen av evangeliet, når dette treffer totalt fattige og avmektige syndere. Men da er alt det vi kan registrere hos oss selv bare elendighet. Så skal også troen gjennom all bekymring og nød utelukkende være en fortrøstning til Guds nakne ord - samtidig som vi bare ser og kjenner det som anklager og kan gjøre oss motløse. Men hvordan kan vi da ha noen glede og fred? Jo, akkurat da blir det en overnaturlig glede og fred - da står gleden der virkelig utelukkende som et Guds verk. Og et slikt Guds verk er det apostelen her ønsker og ber om for oss, også med den tilføyelsen han så legger til:
så dere kan ha overflod av håp ved Den Hellige Ånds kraft. Dette; at vi har et fullkomment sikkert håp om vår evige frelse, er da den siste og herligste frukten som nevnes av alt det Gud har gjort og gjør. Dette håpet er den største kraften i all vår kristendom. Det er dette håpet som gir lyst og kraft til å løpe i den kampen som er lagt foran oss. Det gir mot og styrke til å gjøre, lide og holde ut i alt denne kampen fører med seg. «Glede i Herren er deres styrke» (Neh 8:10) - og håpet om frelse er hjelmen vår i kampen (1Tess 5:8). Hele livet for øvrig er jo så fullt av sorg, prøvelser og elendighet. Hvis vi da ikke skal gi opp på veien, eller bli trøtte og utilregnelige, kreves det virkelig et fullkomment håp til den herlighet Gud skal gi oss, så vi kan holde fram i tro og tålmod.
Men igjen: Vi har jo den sterkeste grunnvoll å bygge vårt frelseshåp på. For vi er jo skapt til det evige liv, og til det evige liv er vi dyrt gjenløst og kjøpt. Det er dette livet, og ikke for det korte og jordiske, Kristus gav seg selv som et sonoffer for. Det er med det evige livet som mål Gud har gitt oss hviledagen, Ordet, sakramentene og Den hellige Ånds verk i sjelen. Hvis vi er Guds barn og venner, er vi jo ganske sikkert også hans arvinger. Da skal han også ganske visst gjøre sine venner virkelig glade og lykkelige.
Men så er jo dessverre tilstanden likevel den at selv om grunnvollen er så fast og urokkelig, så er hjertene våre gjennom naturens forderv så besmittet av tvil, og så ustadige, at vi ikke greier å holde fast på det salige håpet - hvis ikke Gud selv gir oss denne dyrebare gaven. Det håpet som er avhengig av våre egne anstrengelser, våre tanker og konklusjoner, er alltid svakt og usikkert. Men når Gud selv ved sin Hellige Ånd skaper vissheten i hjertet vårt, og fyller oss med glede og fred i troen, da får vi det fullkomne håpet Paulus taler om her - denne overnaturlige trøsten som skildres i kap.8:16 med disse ordene: «Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn».
Derfor tilføyer også Paulus disse ordene: «ved Den Hellige Ånds kraft». Her nevner Paulus også den tredje personen i guddommen, som den som virker til vår trøst. Den evige Far, som her kalles «håpets Gud», skaper i oss et fullkomment håp gjennom Den Hellige Ånd, når han fyller oss med glede og fred i troen. Og med denne tilføyelsen; «ved Den Hellige Ånds kraft», vil apostelen på nytt minne om at vi selv ikke er i stand til å gjøre eller gripe noe, hvis det ikke blir gitt oss fra himmelen. Å hvor viktig det er å la denne erkjennelsen synke dypt ned i oss; at all nåde og kraft avhenger av at Gud gir oss det! All vår fred og enhver vekst i det som er godt hindres straks den innbilningen slipper til; at vi selv er i stand til å utrette noe i dette. Kanskje vi menneskelig sett er i stand til å bruke midlene. Og kanskje vi, når vi hører formaningen, tennes opp og ønsker det gode. Likevel skal vi nok snart erfare at selv er vi ikke i stand til å ta det til oss.
Likevel sitter den innbilningen så dypt i vår natur, at den er det største hinderet for Guds verk i oss. Da må Gud bryte denne innbilningen ned ved å overlate oss til vår egen avmakt. Men et resultat av denne innbilningen er også all den kjødelige vantroens virksomhet, og som så sterkt hindrer Guds verk i oss. Derimot kjenner vi hvor varmt og villig hjertet blir når det virkelig har fått synke dypt ned i oss at alt godt bare kommer som Guds gave. Dette taler også slike ord om: «Uten meg kan dere slett ikke gjøre noen ting» (Joh 15:5), «vi er ikke dyktige i oss selv til å tenke ut noe som om det kom fra oss selv» (2Kor 3:5), «Det er Gud som virker i dere både å ville og å virke for hans gode vilje» (Fil 2:13). Dette er det Paulus vil minne oss om når han sier: «ved Den Hellige Ånds kraft».
Og med dette ønsket avslutter nå apostelen de mer konkrete formaningene i dette brevet. Først har han pløyd og plantet. Med ønsket sitt til slutt vil han minne om at det er bare Gud som gir vekst. Måtte vi så få beholde lys over dette inntil vår siste dag! Og også få oppleve at Gud gir oss nåde til dette, så vi virkelig lever i det og strekker oss etter det i tro, i glede og fred i et fullt og fast håp ved Den Hellige Ånds kraft!
Men selv om det nå er slutt på selve formaningene i brevet, og det som nå gjenstår mer angår Paulus og den romerske menigheten, må vi ikke fristes til å tro at dette som gjenstår ikke har noen betydning for oss. Riktignok får vi nå ikke lenge høre mye av hans formaninger, men i stedet skal vi få se og høre Paulus vitne om sitt liv som apostel. Der skal vi også finne mye dyrebar lærdom. Han begynner med en slags redegjørelse for selve brevet, og hvordan han «om noe» har skrevet «mer frimodighet» til dem, for dermed å formane sine brødre. Og i dette uttrykker han seg så kjærlig og ydmykt at det må gripe hjertene våre, ja, virke som et eksempel til å ydmyke oss.
14: Jeg har selv den tillit til dere, mine brødre, at dere også er fulle av godhet, fylt med all kunnskap, i stand til også å formane hverandre.
Slik innleder Paulus, og sier at når han har formant og undervist de troende i Rom så frimodig, så har dette ikke vært fordi han har ansett dem for å stå på et lavere stadie, når det gjaldt kristen kunnskap og vandel. Tvert imot «hadde han selv den tillit til dem», sier han, at de var «fulle av godhet, fylt med all kunnskap, i stand til også å formane hverandre». Jeg har selv den tillit til dere, mine brødre, sier han. Dette hadde han dels hørt gjennom andre, dels vitnet også deres kjærlighet om det (1Kor 13:7). at dere også er fulle av godhet. Dette er det første apostelen krediterer de kristne for i Rom. Og det ordet Paulus anvender her for «godhet», betegner ikke bare snill og omgjengelig, men godhet og fortreffelighet i videste betydning. Derfor er dette virkelig sterkt sagt om dem. Legg merke til: «fulle av godhet».
Men først og fremst ser vi her, det vi ofte treffer på i Kristi og apostlenes tale (f.eks. Åp 2:3,9,19, Fil 1:3-5, Kol 1:3-6 m.fl.); nemlig hvor rikt og sterkt de gav uttrykk for det gode som de hadde sett nåden hadde virket i de troende. Dernest skal vi huske på at selv om det i vårt eget kjød ikke bor noe som helst godt, så bærer det at vi er født på ny, og den sanne troen, likevel alltid frukt i et sinn som da er hellig. Derfor kan det med rette hete «fulle av godhet». Apostelen Peter sier at vi også har «fått del i guddommelig natur» (2Pet 1:4). I vår fattigdom i ånden kjenner vi bare på naturens forderv, og ser ikke mye til disse Åndens frukter. Likevel kan en apostel i Åndens lys si: «dere er fulle av godhet». Samtidig trenger vi ikke være i tvil om at de kristne i Rom ikke var syndfrie eller noen fullkomne kristne. Det skjønner vi jo med bakgrunn i alle de formaningene Paulus så det nødvendig å gi dem (f.eks. kap.13:12-13 m.fl.). Likevel kan han si de er «fulle av godhet». Ja, slik er det en kristen har det. Han er på samme tid full av synd i kjødet - og full av godhet i ånden, - når vi husker på hva han etter Åndens sinnelag er og gjør, ønsker, sukker, tenker og taler.
fylt med all kunnskap. Dette var det neste apostelen visste om de kristne i Rom; at de var «fylt med all kunnskap» i det som hadde med troen og et hellig liv å gjøre. Selv om noen blant dem ennå var svake også i kunnskap, så fantes det samtidig andre blant dem som både hadde mer kunnskap, men også var oppøvd i å omsette læren i praksis. Disse siste sier han da er «i stand til også å formane hverandre». Men nå hadde likevel Paulus satt seg fore å undervise og formane slike som allerede hadde mye kunnskap og mange Åndens frukter, og som selv var i stand til å formane andre. Derfor erkjente han at han måtte begynne i kjærlighet å forklare bakgrunnen, hva som drev ham til dette. Dette gjør han nå i de to følgende versene.
Men la oss, før vi forlater dette verset, spesielt legge merke til det eksempel apostelen gir oss på hvordan en i kjærlighet og oppmerksomhet skal møte brødre og deres følelser. Som den store apostel han var, hadde han vel uten noen slik innledning og forklaring kunnet tillate seg å si en så ung og blandet menighet alt det vi har lest i dette brevet. Likevel forsøker han isteden å møte dem i kjærlig samfunnsånd på deres følelsers plan. Han tar fram alt godt som han vet om dem, og kommer med en inngående forklaring på hvorfor han kunne formane dem så frimodig. Dette bør være et eksempel for alle kristne, i særdeleshet åndelige lærere, til å gå fram i ydmykhet, mildhet og åndelig visdom, slik Paulus for øvrig også ofte formaner nettopp til ydmykhet og selvutslettende kjærlighet. Det er dette vi egentlig skal lære her.
Når Paulus med så sterke ord taler om det gode han kjente til om disse kristne, kan vi også her se at det i visse tilfeller er rett og nyttig å gi noen slike skussmål. Det er noen som mener at en aldri skal tale til en kristen om at en ser noe godt hos ham, for at han ikke skal bli oppblåst. Men dette er en heller barnslig tanke som vi ikke finner støtte for verken i Skriftens lære eller i dens mange forbilder. Nei, særlig når vi finner å måtte formane eller refse, har det spesielt stor betydning at vi også gir uttrykk for hva vi finner av godt hos den som feiler. For da blir hjertet hans mer åpent for å motta advarsler. Dette ser vi praktisert både her og i mange andre av Paulus’ brever, men også hos Kristus (Luk 22:24-30, Åp 2:2-6). Og når det gjelder å møte dem som er oppblåst eller åndelig selvsikre, så har Herren andre midler han bruker. - Men igjen går vi tilbake til teksten. Uansett alt det gode Paulus fant hos de romerske kristne, har han altså likevel i frimodighet formant dem. Og bakgrunnen, det som har drevet ham til dette, utlegger han nå nærmere for dem:
15 og 16: Likevel, brødre, om noe har jeg skrevet mer frimodig til dere, for å påminne dere, på grunn av den nåde som er gitt meg av Gud, at jeg skulle være en Jesu Kristi tjener overfor hedningene og gjøre prestetjeneste for Guds evangelium, for at hedningene kan være et offer, velbehagelig og helliget ved Den Hellige Ånd.
Likevel, om noe har jeg skrevet mer frimodig til dere, selv om jeg altså er overbevist om hvor rike dere er både på kunnskap og godhet. D.v.s. på enkelte områder har jeg skrevet mer frimodig til dere. I dette antyder Paulus at det var litt dristig av ham å formane slike kristne som disse i Rom, på denne måten. For det første fantes det i denne menigheten også høyt ansette både jøder og hedninger. Dernest var også apostelens formaning til en viss grad av en slik karakter at de kunne tenke at han så på dem som svært lite opplyste. Men av fare for at de skulle fornærmes, og at dermed det gode inntrykket av apostelens «hälsosamme» lærdommer skulle reduseres eller totalt ødelegges, har han med denne innledende forklaringen villet eliminere ethvert grunnlag for slike følelser. Med samme hensikt har han også dette ordvalget: han sier at med sitt brev har han bare villet påminne dem om dette - som de vel selv visste og forstod - - -.
Så forteller han dem årsaken og hva som drev ham til å skrive til dem. Han sier: På grunn av (i kraft av) den nåde som er gitt meg av Gud, at jeg skulle være en Jesu Kristi tjener overfor hedningene. Jeg har gjort det på grunn av mitt embete, sier han, jeg er en Jesu Kristi tjener. Selv om min undervisning ikke har vært fullstendig nødvendig for at dere kunne bli frelst, har jeg likevel, på grunn av min tjeneste kjent meg drevet til å gjøre noe også for dere. Av Guds nåde har jeg jo mottatt det kallet at jeg skal være «en Jesu Kristi tjener overfor hedningene». Derfor anser jeg meg pliktig til å tjene så mange som mulig. Her vil apostelen dermed ha sagt det samme som han sa i kap.1:13-15 med disse ordene: «Jeg har ofte planlagt å komme til dere - men inntil nå er jeg blitt forhindret -, slik at jeg kunne høste noe frukt også blant dere, slik som blant de andre folkeslagene. Jeg er en skyldner, både overfor grekere og barbarer, både overfor vise og uforstandige». Det er altså sin plikt Paulus holder fram her som grunn for at han skriver til dem som nok også selv var opplyste og begavet (konf. kap 1:5, 11:13, 1Kor 9:16-17 m.fl.).
Gjennom denne forklaringen han nå har gitt dem, er han begynt å tale om sitt embete, sin tjeneste som apostel. Først taler han om apostelkallets indre vesen og høye tjeneste: «gjøre prestetjeneste for Guds evangelium, for at hedningene kan være et offer, velbehagelig og helliget ved Den Hellige Ånd». Her ser han på det som en yppersteprestelig tjeneste i Herrens store tempel. At jeg skulle gjøre prestetjeneste for Guds evangelium (sv: förrättande Guds evangelii offertjänst). Uttrykket her betyr egentlig: «arbeide i hellig tjeneste», «prestelig tjene eller forvalte». Like nedenfor ser vi at det ikke heter at evangeliet - menat hedningene (de som ble vunnet for Kristus) kunne være et offer. Dermed ser vi det korrekte i en oversettelse som går på prestelig å tjene Guds evangelium, d.v.s. på samme måte som tempelprestene være opptatt med dette, en daglig sysselsettelse i hellig arbeide.
for at hedningene kan være et offer, velbehagelig og helliget ved Den Hellige Ånd. Paulus har et vidunderlig syn på sitt kall. Han ser seg som utsendt i Kristi tjeneste, for å oppsøke og bringe hjem til Faderen et stort og velbehagelig offer; en skare av frelste hedninger som lovpriser Lammet. Den som i egentlig forstand har oppsøkt og båret hjem til Faderen dette offer, er jo Han, den enbårne, som ble sendt fra himmelen for å frelse syndere. Peter taler om dette, og sier: «For også Kristus led én gang for synder, den rettferdige for de urettferdige, for at han skulle føre oss fram til Gud» (1Pet 3:18), d.v.s. føre hjem til Faderen byttet som var vunnet; de frelste sjelene. Men så er Kristi tjenere hans «medhjelpere» ved at de forkynner denne forsoning for sjelene. Så herlig ser nå Paulus på sitt kall.
Videre sier han om offeret at det blir «velbehagelig». De omvendte og troende hedningene er et offer som er velbehagelig for Gud. Ingen syndere kan i seg selv være velbehagelige for Gud. Men Guds gjenfødte barn, fattige i ånden, er hellige og ustraffelige «i den elskede» (Ef 1:4 flg.), renset i hans blod. Herren sier om de forbilledlige ofrene at «jeg har ikke behag i dem» (Jer 14:12). Det er som motsetning til dette Paulus her bemerker at disse offer av frelste hedninger er velbehagelige for Gud. Kristus var det store sonofferet. Og det var så velbehagelig for Faderen at det også virket Guds velbehag over alle troende syndere. Nå skulle disse bli velbehagelige takkofre for Gud.
I tillegg sier nå Paulus om dette offeret at det er «helliget ved Den Hellige Ånd». Mens Det gamle testamentes ofringer bare på forbilledlig vis var helliget gjennom de ytre seremoniene, skal nå dette offeret på den rette grunnvoll være helliget «ved Den Hellige Ånd». I kap.12:1 lærte Paulus at vi skal framstille våre legemer som «et levende offer, hellig og velbehagelig for Gud». Men dette kan jo bare skje gjennom Den Hellige Ånds verk i vårt indre. Og da forstår vi også hvordan det offeret som omtales her blir helliget ved Den Hellige Ånd. Gjennom alt dette har så Paulus skildret sitt kall og embete på en vidunderlig måte; en tjeneste i hele den guddommelige treenighet. Først sier han at han er en «Kristitjener». Dernest at han skulle gjøre prestetjeneste for Guds evangelium. For det tredje at offeret (for Gud) skulle helliges ved Den Hellige Ånd.
Og hver eneste én som er en Kristi tjener, som arbeider for å føre sjeler til sin Herre, står jo i den forstand likt med Paulus. Men da burde vel også det vi her har talt om virkelig kunne oppmuntre, fryde og styrke en trofast sjelesørger. Med all den anfektelse innenfra og utenfra som denne tjenesten påfører oss, må vi ikke glemme at vår sak er Herrens, og at vårt embete tilhører vår Gud (Jes 49:4). Vi er Kristi tjenere, vi er med og samler sammen til det store takkofferet som skal bæres fram for Faderen; dette offeret av alle frelste sjeler. Og når vi kjenner på avmakt og udugelighet overfor så stort et verk, da må vi huske at offeret skal «helliges ved Den Hellige Ånd» - at det er egentlig han som kaller, samler og helliger, og i Kristus Jesus holder sjelene fast og bevarer til evig liv. Dette var apostelens trøst, og det han hadde å rose seg av. Det ser vi også i følgende vers.
17: Derfor har jeg grunn til å rose meg i Kristus Jesus i det som har med tjenesten for Gud å gjøre.
For at ikke noen skulle oppfatte det som at Paulus i forrige vers hadde framhevet seg selv i omtalen av sitt kall og sin tjeneste, utelukker han omgående slike tanker. Han lar det straks stå klart hva det er han bygger på: I Kristus Jesus har jeg virkelig noe å rose meg av, i det som har med tjenesten for Gud å gjøre. Og kan derfor også rose meg av dette embete som jeg har fått av Kristus Jesus, og den tjenesten jeg har med å frembære for Gud velbehagelige offer. Derfor er det så langt fra at jeg skulle «skamme meg over Kristi evangelium» (kap 1:16). Tvert imot ser jeg på det å forkynne evangeliet som noe jeg kan «rose meg av». Derfor er det det Kristus har virket gjennom meg, som jeg taler om. Men også bare dette, fordi det er bare i dette jeg har all min ros. Og han fortsetter slik:
18 og 19: For jeg våger ikke å snakke om noe annet enn det som Kristus har virket ved meg i ord og i gjerning, for å føre hedningene til lydighet, i kraftige tegn og under, i Guds Ånds kraft, slik at jeg fra Jerusalem og rundt om like til Illyria fullt ut har forkynt Kristi evangelium.
Paulus sier m.a.o.: Når jeg taler om den ros i dette som hører Guds rike til, og skildrer mitt arbeid og min tjeneste, våger jeg ikke å tale om noe annet enn det Kristus har virket gjennom meg. Jeg vil bare fortelle om det som Kristus virkelig har latt skje gjennom meg «i ord og i gjerning»... for å føre hedningene til lydighet. Når det tales om hedningenes «lydighet», så går ikke det på vår menneskelige lydighet, men på den lydighet mot (anammelsen av) evangeliet, som evangeliet selv virker i gjenfødelsen. D.v.s. at hedningene åpner seg for/tar imot evangeliet, «gir seg inn under Guds rettferdighet» (kap 10:3), blir omvendt og tror på Kristus. For det er dette evangeliet egentlig har som mål og lærer (konf. kap.1:5 og 10:16 og utleggelsen av disse).
Siden følger også, men vel og merke som en frukt av at evangeliet har inntatt hjertet, det lydige sinn som vil høre Herrens røst i alt, så det blir Kristus som får regjere over sitt folk. Slik forklarer apostelen hvordan Kristus har virket gjennom ham. Legg merke til at det var Kristus som virket det! Men Paulus hadde vært et redskap i hans hånd. Troen er et Guds verk som verken må tilskrives den som preker eller den som hører, men bare Kristus som gjennom sin Ånd åpner hjertet og føder troen. Motstå sannheten, det er det eneste vi kan. Men å skape det gode, det er bare et Guds verk. Så langt om den personen tjenesten skjedde gjennom.
Så går han over til å skildre hvordan og med hvilke midler Kristus virket gjennom ham. Han sier: «i ord og i gjerning, for å føre hedningene til lydighet», i kraftige tegn og under, i Guds Ånds kraft. Først nevner han «i ord og i gjerning», d.v.s. ved å forkynne evangeliet og gjennom alle slags kjærlighetsgjerninger (se v.25, 26, 2Kor kap.8 og 9 m.fl.), som også virket med til at sjeler kom under evangeliets hørelse. Og selve underne taler han her særskilt om med ordene: «i kraftige tegn og under» (sv: Genom teckens och unders kraft). Her siktes til alle de under som apostelen gjorde (Apg 14:3, 19:11-12) som igjen stadfestet forkynnelsen av evangeliet, trakk de ufrelste til apostelens forkynnelse, gjorde dem oppmerksomme overfor budskapet og styrket de troende. - «I Guds Ånds kraft». Dette taler uten tvil om Åndens kraft og arbeide på dem som hørte. Den ikke bare åpnet hjertene deres for Ordet, men også både understreket og stadfestet det hos dem med himmelsk kraft og gaver (Mark 16:17-18, Apg 2:4, 10:44-46 m.fl.). Slike midler og virkemåter var det Kristus brukte gjennom apostelen. Deretter taler han også om frukten og omfanget av sin virksomhet, når han sier:
slik at jeg fra Jerusalem og rundt om like til Illyria fullt ut har forkynt Kristi evangelium. Hvor mye som ligger i uttrykket «rundt om» kan en ikke bestemt si, bortsett fra at apostelen tydeligvis også har vært i land som ikke er omtalt i Apostlenes gjerninger (f.eks. Arabia, Fal 1:17). Men vi kjenner det arbeidsfeltet han med sikkerhet har hatt, som her bare antydes med sine endepunkter: «fra Jerusalem like til Illyria». Vi vet at Paulus forkynte Kristi evangelium blant hedningene i så vidstrakte land som Syria, Lilleasia, Grekenland og Makedonia. Det leser vi om i Apostelgjerningene fra det niende til det siste kapitlet. Vi vet også at der har han forkynt evangeliet over alt (så mye som var nødvendig for dets første utbredelse), slik at han i v.23 kan si at han «ikke lenger har noe sted å tjene i disse områdene». Det vil si at det ikke lenger er noe sted hvor de ikke har hørt evangeliet. Men når vi vet alt dette, og tenker nærmere over det, blir en stående i undring over storheten av det Guds verk som ble utført på jorden gjennom denne apostelen.
Og alt dette kaller han for nåde (v.15, 1:5, 1Kor 15:10). Men hvor usigelig stor blir ikke da denne nåden, når vi tenker litt på hvordan Gud har arbeidet gjennom denne apostelen. Når vi f.eks. husker at den samme Paulus som her kan si at han har «fullgjort förkunnandet av Kristi evangelium» i alle disse landene, han hadde tidligere vært en av de største fiendene av Kristus og hans folk. Han hadde vært «en spotter, en forfølger og en voldsmann» (1Tim 1:13) som hadde sett det som sin oppgave å «utrydde» den troen han senere selv fikk oppleve (Gal 1:23), «plage menighetene» og pine og drepe Jesu venner. En skulle jo tro at med en slik forskrekkelig blodskyld måtte han være så stor en synder for Gud at Herren bare ville kaste ham i helvete, og slett ikke noen gang kunne bruke ham i sin tjeneste. Men nei, Paulus skulle nok komme til den dype erkjennelsen at han var den «største av alle syndere» (1Tim 1:15), og «ikke verd å kalles apostel» (1Kor 15:9). Men mot slutten av sitt liv skulle han også med all grunn komme til å vitne om at «jeg har arbeidet enda mer enn dem alle, dog ikke jeg, men Guds nåde som er med meg» (1Kor 15:10). Her stadfester apostelen selv det han sier i Rom 5:20 «varest synden överflödade, där överflödade nåden ännu mer».
Ja, slik er Guds store og uforskyldte nåde! Paulus vitner selv: «Men jeg fikk miskunn fordi jeg var uvitende og gjorde det i vantro» (1Tim 1:13). Den største forfølgeren blir den største apostelen. En uverdig tolder blir den første evangelisten; Matteus (Luk 5:27, konf. Mat 9:9). En beryktet synderinne får bli den første som fikk møte og vitne om at Jesu var stått opp fra de døde (Joh 20:18). Den disippel som hadde falt dypest, som hadde totalt fornektet sin Herre, får på den store pinsedagen være den første apostel som stod opp og forkynte, og det med en kraft som vekket tre tusen sjeler (Apg 2). Slik går Herren fram for totalt å utslette vår rotfestede innbilning om at vi på en eller annen måte skal kunne fortjene nåden. For gjennom så sterke eksempler å vise at Guds nåde er utelukkende nåde, en fullstendig uforskyldt og ufortjent nåde. - Men når så denne nåde var gitt Paulus, at han skulle være «hedningenes apostel» (Rom 11:13), så har han også trofast vært lydig mot dette kallet, og særlig vært opptatt med å forkynne for hedningene. Det taler han så videre om:
20 og 21: Slik har jeg gjort det til min ære å forkynne evangeliet der hvor Kristi navn ikke før var nevnt, så jeg ikke skulle bygge på en grunnvoll som en annen hadde lagt, men som det står skrevet: de som han ikke var blitt forkynt for, de skal se. Og de som ikke har hørt, skal forstå.
Slik har jeg gjort det til min ære å forkynne evangeliet der hvor Kristi navn ikke før var nevnt - altså forkynne blant hedninger som i det hele tatt ikke hadde hørt et ord om Kristus, eller der ingen andre tidligere hadde forkynt Kristi evangelium. - så jeg ikke skulle bygge på en grunnvoll som en annen hadde lagt, d.v.s. ikke bruke min tid og krefter der hvor de allerede har fått ordet om Kristus. Når det jo først og fremst er min plikt (som kalt til apostel for hedningene) å reise omkring til disse som ikke har hørt om Kristi navn, bære fram det første budskapet om ham, og legge grunnvollen for nye menigheter. Det er dette apostelen vil ha fram i v.20; at han trofast har fulgt sitt apostelkall.
Ellers kunne vi vel lett oppfatte uttalelsen hans om at han «har gjort det til sin ære å forkynne evangeliet der hvor Kristi navn ikke før var nevnt», som menneskelig forfengelighet. Riktig nok er vel ikke noe menneske, heller ikke en apostel, totalt fri for dette naturens ugras (se 2Kor 12:7). Men i sin gudgitte tjeneste er det selvsagt galt å drives av menneskelig forfengelighet, eller lyst til egen ære. Så sier da også Paulus dette i en sammenheng hvor han fremhever at han har vært tro mot sitt disippelkall. Vi kjenner også godt til at Paulus ikke ble drevet av trang til menneskelig ære, i sin tjeneste. Det var nidkjærheten for sin Herres ære og sjelenes frelse som drev ham.
Det han taler om her er da det som er hver éneste kristens plikt: å gjøre det til sin ære, det hele verden forakter, å være trofast mot Kristus og gjøre hans vilje. På grunn av sitt kall trofast bekjenne Kristi navn overfor tusenvis av gudsforaktere. Ja, «gjøre det til sin ære» å følge vårt kall og leve et rett kristent liv (2Kor 5:9, 1Tess 4:11). Og det at han «ikke ville bygge på en grunnvoll som en annen hadde lagt», d.v.s. forkynne evangeliet der det allerede var noen som hadde forkynt det, det hadde, som allerede vist, sin grunn i hans kall til særlig å virke blant hedningene (kap.11:13, Gal 1:16, 2:7-8, Ef 3:8). Det er alles plikt og rette ære å være tro mot sitt kall. Måtte vi også i dette ta lærdom av apostelens eksempel!
La oss bare minne hverandre om hvor alvorlig Kristus legger dette inn over disiplene sine ved Tiberias-sjøen. Han har nettopp latt Peter skjønne at han kalles til å følge etter ham i martyrdøden. Så snur Peter seg, ser på Johannes og spør: «Men Herre, hva da med ham?» Da svarer Jesus ham i en irettesettende tone: «Hvis jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva har du med det? Følg du meg!» (Joh 21:18-22). Vi ser at det Herren vil si her, er dette: Hvis jeg gir deg étt kall, og Johannes ett annet, skal bare hver enkelt av dere være opptatt med sitt. Slik er Kristi vilje. Uansett om kallet eller gjerningen er stor eller liten, så er alt like stort for ham. Bare dette éne krever han: At hver enkelt er tro mot sitt kall. «Ingen tar seg denne æren selv, men bare den som er kalt av Gud, slik Aron også var kalt» (Heb 5:4). «Enhver skal være i det kall som han var i da han ble kalt» (1Kor 7:20-24). Slik talte og slik handlet Paulus. Må vi så også i dette følge ordets lærdom! - Men Paulus forklarer seg ennå tydeligere. Også her bruker han Skriftens eget vitnesbyrd å støtte seg til i det han har gjort. Han sier:
men som det står skrevet. Paulus hadde ikke bare sitt eget spesielle kall å støtte seg til i sin nidkjærhet for særlig å virke hos hedningene. Han hadde også Skriftens ord å støtte seg til. Her bruker han så Jes 52:15 der det heter: De som han ikke var blitt forkynt for, de skal se. Og de som ikke har hørt, skal forstå. Her er det klart nok Kristus det tales om. Det ser vi av versene foran, v.13-14: «Se, min tjener skal gå fram med visdom. Han skal bli oppløftet og opphøyet og være meget høy. Liksom mange var forundret over deg - så ille tilredt var han at han ikke så ut som et menneske, og hans skikkelse ikke var som andre menneskebarn». Han skulle bli deres Herre, slik at «Konger skal lukke sin munn for ham», de skulle underordne seg ham og høre på hans røst. Så følger disse helt klare ordene om hvordan evangeliet skulle bli forkynt for dem for første gang: «De som han ikke var blitt forkynt for, skal se. Og de som ikke har hørt, skal forstå». Det har altså vært apostelens salige kall å utføre dette som profetisk var forutsagt. Han hadde det dyrebare oppdraget å bære den første forkynnelsen om verdens Frelser til folk som ingenting hadde hørt om dette. Det var dette han «roste seg» av. Og å fullføre dette kallet hadde han «gjort til sin ære».
22: Av denne grunn har jeg gang på gang blitt hindret fra å komme til dere.
«Av denne grunn» - grunnen som Paulus like foran har fortalt om; at han etter sitt kall først og fremst forkynte evangeliet det hvor Kristi navn ennå ikke var kjent. Han har vært opptatt rundt om i de landene han nettopp har nevnt (v.19). Derfor kunne han ikke komme til Rom, hvor Kristus var kjent og var blitt forkynt. Her ser vi den hellige nidkjærheten Paulus først og fremst hadde for sitt kall, og som gjorde at han bare var opptatt med å være mest mulig til nytte for sjelene. Han hadde lenge sett fram til å kunne komme til Rom, hadde håpet å bli opplivet sammen med dem i deres felles tro. Likevel hadde han ikke kunnet reise dit - utelukkende fordi hans kall og sjelenes behov drev ham til å oppholde seg i de fullstendig hedenske landene.
Her skal de kristne, og da særlig sjelesørgere, lære at de ikke må sløse bort tid på reiser eller andre foretak som de selv synes er bra, eller bare for selv å bli opplivet. Alle slike tilfeller må prøves overfor spørsmålet: Hva er det som er mitt kall? Hva er det som best tjener til sjelers gagn og til Kristi ære? For det er dette vi lærer gjennom det apostelen vitner her, også i det han nå tilføyer:
23 og 24: Men nå, når jeg ikke lenger har noe sted å tjene i disse områdene, og da jeg i alle disse årene har hatt en sterk trang etter å komme til dere, vil jeg komme til dere hvis jeg reiser til Spania. For jeg håper å se dere på reisen min og å bli hjulpet av dere på veien dit, om jeg da først kan få glede meg i fellesskap med dere en stund.
At det ikke lenger var behov for apostelen i disse områdene (disse landene han har nevnt i v.19), vil si at evangeliet nå var forkynt så vidt omkring der, at det ikke lenger fantes rent hedenske områder der. Det hadde skjedd dels direkte gjennom Paulus’ forkynnelse, dels spredd videre ut av de menighetene han hadde grunnlagt. Dette var den egentlige bakgrunnen for at han nå kunne reise til Rom, hvor han nå i mange år hadde hatt trang til å komme. Allerede i innledningen til brevet taler han om hvordan han lengter etter å se dem (1:11-15). Også i Apg. ser vi han sier det samme (Apg 19:21). Så våger han nå endelig å bestemme seg for å gjennomføre dette han så lenge har hatt «en sterk trang» til - men likevel bare i form av et kort besøk på sin reise til Spania - der «de virkelige» hedningene fantes (som ble kalt «barbarer» og «uforstandige», til forskjell fra grekerne som var kjent for sine skoler som lærte visdom (1:14). Han hadde også et håp om at menigheten i Rom kunne hjelpe ham med transport videre, og kanskje også annen form for understøttelse til turen. Ja, kanskje han også hadde et håp om å få brødre med seg derfra på sin misjonsreise til Spania.
Dette var de ønskene og reiseplanen Paulus hadde. Likevel kjenner vi til hvor ganske annerledes Herren hadde bestemt det skulle foregå; at det isteden var som fange apostelen skulle få komme til Rom. Og om han etter dette fangenskapet i det hele tatt noen gang kom til Spania, det kjenner vi ikke til verken fra Skriften eller gjennom kirkefedrene. Så her ser vi hvordan de største og helligste Guds tjenere har hatt tanker, planer og ønsker som aldri gikk i oppfyllelse. På det rent åndelige område var denne apostelen behersket av Gud, slik at det han talte og skrev «i sannhet var Guds ord» (1Tess 2:13). Men samtidig kunne han altså i menneskelige forhold ha tanker og ønsker som ikke var gitt ham av Gud - for Guds tanker slår aldri feil. Her ser vi dette Paulus selv taler om i 1Kor 13:9: «Vi kjenne stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis». På samme måte som han i 1Kor 7:6,12 taler om at han i visse spørsmål, som han ikke har noe konkret Guds ord på, bare gir uttrykk for sin egen mening.
Av dette skal vi lære at ikke alt er gitt oss av Gud, selv om vi har fått det i en hellig stund, og i bønn til Gud oppfatter det som rett og sant. Vi skal huske at Herrens tanker likevel kan være noe annet. Det vil vi alltid få avklart i utgangen på saken. La det være nok for oss at vi aldri behøver være i tvil om det som er nødvendig for frelse og evig liv! Profeten Natan hadde hørt Davids beslutning om å bygge et tempel for Herren, og hadde gitt ham sitt tilsagn om at dette var godt og velbehagelig for Gud. Men selv der ser vi at Herren kom og sa noe annet; at David ikke skulle bygge Guds hus. - Men Paulus fortsetter:
om jeg da først kan få glede meg i fellesskap med dere en stund. Det viser den kjærlighet Paulus hadde til sine brødre i troen, når han faktisk regner med å få oppleve gleden i fellesskapet med dem. Han, en stor apostel, skulle søke styrke gjennom fellesskap med svake og feilende kristne, disse han gjennom dette brevet har undervist, advart og formant på alle områder. Slik er den rette kjærligheten! Gjennom utallige eksempler vitner Skriften om at den sanne nåden alltid kjennetegnes gjennom en inderlig kjærlighet til brødrene. Det samme stadfester Kristus og hans apostler med uttrykkelige vitnesbyrd (Joh 15:12, 1Joh 3:14, 4:7-8). Så er det da også et betenkelig tegn med den kristendommen som aldri har trang til å glede seg sammen med brødre i nåden.
25: Men nå drar jeg til Jerusalem for å tjene de hellige.
Her har vi en bemerkelsesverdig lærdom. Apostelen har store åndelige planer i tankene. Han har bestemt seg for å besøke Rom, verdens hovedstad. Han skulle også bringe Kristi evangelium til Spania hvor det ennå aldri hadde vært forkynt. Han hadde nå lenge vært forhindret fra å få se de kristne i Rom, - og likevel, istedenfor da straks å reise dit, drar han nå til Jerusalem! Der visste han det var mektige fiender han kunne frykte for (v.31). Og det som driver ham til likevel å reise den veien, det dreier seg «bare» om et fysisk behov. Han skal overbringe legemlig hjelp til de fattige blant de hellige i Jerusalem. Var da ikke forkynnelsen av evangeliet et større ærend for en apostel enn denne tjenesten for legemene? Hvordan skal vi oppfatte dette? Uten tvil på samme måte som vi oppfatter alle de legemlige velgjerningene Kristus gjorde mot menneskene mens han vandret på jorden. De hadde en tosidig hensikt. Først den direkte hjelpen i selve gjerningen. Dernest var det et vekkende og overbevisende vitnesbyrd som alle underne hans var, om hvem han var, denne mannen som gjorde disse gode gjerningene.
På samme måte har også Paulus både hatt en rent menneskelig nød for den legemlige hjelp åndelige nådesøsken trengte. Men også samtidig hatt et åndelig sikte. Disse jødiske kristne i Jerusalem hadde store motforestillinger overfor de omvendte hedningene. Nå ville de få et gripende bevis på den nådens ånd som virkelig bodde i disse frelste hedningene. Og så kunne jødenes fordommer brytes ned, og hele Kristi legeme av alle folkeslag smeltes sammen i kjærlighet og Åndens enhet. At Paulus har hatt dette i tankene, merker vi fra hans egne ord om denne hjelpesendingen. I begge brevene til korinterne skriver han utførlig om denne innsamlingen til de nødlidende brødrene (1Kor 16:1-4, 2Kor kap.8 og 9). Særlig i det siste brevet ser vi hvordan han roser den kjærlighet og gavmildhet de kristne i Akaia har vist, og nå ville han at de også skulle «prøve ektheten av sin egen kjærlighet» overfor samme slag gavmildhet, «så arbeidet kunne bli fullført, ut fra det dere har». Og videre sier han (etter å ha omtalt hvem som skal være med ham og overbringe gaven): «Vi er tjenere for denne gaven, til Herrens egen ære, og for å vise deres velvillige sinnelag. Ved dette unngår vi at noen skulle anklage oss på grunn av denne store gaven som vi er tjenere for». Og deretter: «Derfor skal dere nå la dem få se bevis på deres kjærlighet til dem og på den ros vi gav dere».
Av slike uttalelser ser vi klart at hjelpen fra de omvendte hedningene til disse fattige jødiske kristne også hadde som mål å gi disse et bevis på den kjærlighet de omvendte hedningene hadde til dem. Og på denne måten skulle da også menigheten i Jerusalem om mulig vinnes til kjærlighet og fortrolig samfunn med sine brødre blant hedningene. Og overbevises om Guds råd fra evighet av om «at hedningene er medarvinger, de hører med til det samme legeme og har del i hans løfte i Kristus for evangeliet» (Ef 3:6). Dette budskapet, og at hele Kristi menighet kunne smeltes tettere sammen i kjærlighet, var en sak av meget stor betydning. Da ser vi også hva som var grunnen til den nidkjærhet Paulus hadde for at det som var nødvendig måtte bli samlet inn og brakt videre til de nødlidende brødrene i Jerusalem.
Han har hatt en omfattende hyrdeomsorg for hele menighetens vel. Han ville sørge for deres behov til liv og vekst på alle områder, og være med og forebygge alt som kunne hindre nettopp dette. Han var altså ikke så bundet av sitt høye åndelige kall (til bare å forkynne evangeliet for hedningene), at han ikke også lot kjærligheten lede ham til nøden, når menighetens behov tilsa det og det nettopp nå var en krise (2Kor 8:14). Det avgjorde at han foretok denne reisen til Jerusalem før den han planla til Spania. Og både av dette eksemplet og av Herren Kristi mange legemlige velgjerninger skal vi nå lære at selv om vi har et høyt åndelig kall, så fritar dette oss ikke fra den allmenne kjærlighetens lov til på alle områder å tjene vår neste på den måte hans nød i hvert enkelt tilfelle krever.
26: For de fra Makedonia og Akaia hadde et stor ønske om å få gi en gave til de fattige blant de hellige som er i Jerusalem.
Ut fra sakens natur er det klart at her er det bare tale om de kristne i Makedonia og Akaia. Det framgår også av v.27, hvor det klart sies at disse som nå tjente jødene med de materielle godene, allerede hatt fått del i deres åndelige goder. Disse nyomvendte hedningene hadde altså allerede så sterk kjærlighet også til fjerne trosbrødre, at de hadde omsorg for de fattige jødekristne i Jerusalem. Og dette kjærlighetens verk i denne innsamlingen holder Paulus fram som et bevis på den sanne nådens verk i dem (2Kor 8:1-8). La dette være en preken særlig til den slags kristne blant oss som ikke vil være med på slike innsamlinger for fjerne brødre.
Videre legger vi merke til i dette verset, det vi ofte møter i apostlenes brever, at de kaller de troende for «hellige» - «de fattige blant de hellige som er i Jerusalem», sier Paulus. Men denne høye tittelen taler ikke her om feilfrie hellige, slike som vi bare finner i himmelen. Nei, her anvendes det på noen fattige kristne i Jerusalem, som i sin fattigdom ennå kjemper med fristelser og skrøpeligheter, slik som alle Guds barn på jord. Men hvorfor kalles de da hellige? Det har vi fått inngående forklart gjennom hele dette brevet. «Det er ikke én rettferdig, nei, ikke én eneste». Men «det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus». Dessuten har apostelen også sagt i dette kapitlets v.16 at de er «helliget ved Den Hellige Ånd». I Guds øyne er alle de troende så hellige og velbehagelige at hvis vi bare kunne se det, så ville vi nok ganske sikkert elske dem alle i langt større grad. Villig ville vi tjene hver enkelt i deres spesielle nød, i langt større grad enn det som vanligvis skjer. Å, måtte vi ikke glemme «de fattige blant de hellige»! Paulus har holdt de troende i Makedonia og Akaia sterkt fram på grunn av deres kjærlighetsgjerninger. Nå tilføyer han:
27: Ja, dette ville de svært gjerne gjøre, og de står også i gjeld til dem. For dersom hedningene har fått del i deres åndelige goder, da er det også deres plikt å tjene dem med de materielle goder.
Dette ville de svært gjerne gjøre, sier Paulus. Det har vært deres egen uforskyldte kjærlighet, og ikke noen apostels påbud, som har drevet dem til dette. Dette har Paulus understreket ved å gjenta det, i v.26 med ordene: «de..hadde et stort ønske om å få gi en gave..», og her med at «dette ville de svært gjerne gjøre». Med åpenbar nidkjærhet legger han vekt på akkurat dette at den hjelp vi gir brødre i nød, må bli gitt uforskyldt og av et villig hjerte. Dette taler han også om i 2Kor 9:7: «Enhver skal gi slik han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke motvillig eller av tvang. For Gud elsker en glad giver». Slike villige og glade givere var nettopp de troende i Makedonia og Akaia.
Likevel har nok en pliktens stemme vært det som har vekket dem opp til å gjøre denne kjærlighetsgjerningen. De var nemlig til og med skyldige til å gjøre de fattige jødekristne denne tjenesten. Paulus sier: «og de står også i gjeld til dem» - er deres skyldnere. Og han forklarer hva denne gjelden har sin bakgrunn i: «For dersom hedningene har fått del i deres åndelige goder, da er det også deres plikt å tjene dem med de materielle goder». Det var gjennom jødene de hadde mottatt det Livets ord som nå hadde gjort dem så rike og lykkelige. Som hadde gjort dem til medarvinger av Guds salighetsrike. Da var det ikke for mye, vil apostelen si, at de nå tjente disse med noen legemlig bistand. Også i dette har vi mye å lære. De omvendte hedningene var altså skyldnere overfor jødene, var skyldige til å hjelpe de fattige blant dem med nødvendige materielle goder. Alt bare fordi de hadde mottatt Kristi evangelium gjennom jødene. Hvor mye mer er ikke da omvendte kristne skyldige til takknemlighet og tjeneste overfor dem som personlig har vært et middel til deres omvendelse!
Dette taler Paulus om i 1Kor 9:11: «Dersom vi har sådd den åndelige sæd hos dere, er det da for mye om vi høster materielle goder fra dere?». Og videre: «Den som blir opplært i Ordet, skal ha del i alle goder sammen med den som underviser ham» (Gal 6:6). På samme måte som i Makedonia og Akaia, vil alltid denne plikten være levende hos alle sanne kristne. De kan aldri verdsette høyt nok den nåde at de har fått del i evangeliets lys. Derfor stadfestes også deres takknemlighet ofte overfor det menneskelige redskapet. Paulus sier om galaterne at de på grunn av denne takknemlighet elsket ham så høyt at de tok imot ham «som en Guds engel, ja, til og med som Kristus Jesus». Og han føyer til at «dersom det hadde vært mulig, hadde dere revet ut deres egne øyne og gitt dem til meg» (Gal 4:14-15). Dette er ikke noe av det han der er i ferd med å klandre dem for. Men noe han minner dem om fra deres tidligere kristenliv. Så spør han: «Hvor er det nå blitt av den velsignelsen dere hadde den gang?» For denne kjærligheten var bare et utslag av den uendelige salighet og «velsignelse» evangeliet hadde skapt i hjertene deres, og hvor høyt de da satte dette. Slik virker jo den levende nåden.
Hvordan kan da den åndelige tilstanden være der hvor selv de som lovpriser de himmelske skattene, og selv ingen mangel har på de tilsvarende jordiske, likevel vanskelig kan tenke seg å bidra til å underholde fattige tjenere i Guds rike? Kristi rike kan ikke ha store verdien for slike mennesker som aldri mangler midler å ofre på egne lyster; sitt statusbehov i mat og drikke, klær og boligs! Men de som arbeider for udødelige sjelers frelse, eller en kristen opplæring av barn, betyr så lite for dem at det blir vanskelig å underholde slike! En så stor utakknemlighet for evangeliet pleier den store Gud å straffe ganske forferdelig. Dette gjør han på mange forskjellige måter. Først og fremst slik profeten sier; han fratar disse all velsignelse, alle deres menneskelige goder, når de ikke vil ofre noe av dette på Herrens hus. Slik lyder det i Haggai 1: «Hvorfor? sier Herren, hærskarenes Gud. Fordi mitt hus ligger i ruiner, mens dere har det travelt hver med sitt hus. Derfor har himmelen over dere holdt duggen tilbake, og jorden kan ikke gi sin grøde. Dere venter mye, men se, det blir til lite. Og når dere bærer det i hus, blåser jeg det bort. Og den som tjener for lønn, får lønnen i en pung med hull i». Herren kan bruke ild eller vann. Med uår eller krig kan han brått ødelegge tusen ganger mer enn det som burde vært ofret for hans evangelium.
Men ennå verre hevner han seg over dem som forakter evangeliet. Da tar han bort Ordet, og sender i stedet kraftig villfarelse, forkynnere som ikke har liv i Gud og all slags bedrag (2Tess 2:10flg.) der hvor evangeliet én gang ble forkynt så rent og klart, men ble ikke tatt imot. Og så hjemsøkes fedres misgjerninger på barna som nå blir ført vill og bedøves gjennom en forkynnelse av mennesketanker om Gud. Fordi fedrene deres ikke benyttet den nåderike tiden da evangeliet ble forkynt rent og klart. Måtte vi våkne opp for dette i tide! Det er dette Paulus også taler om når han sier: «Den som sår i kjød, skal høste fordervelse av kjødet. Men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden» (Gal 6:8).
Og når Paulus her retter de romerske kristnes oppmerksomhet mot de kristne blant hedningene, at de var blitt skyldnere overfor jødene, og forteller om hvordan de kristne i Makedonia og Akaia med sine innsamlinger støttet de fattige blant de hellige i Jerusalem, så har han uten tvil dermed på en fin og varsom måte villet minne de kristne i Rom om at de også bør gjøre det samme. Slik har Luther oppfattet dette. Han sier: «Legg merke til den apostoliske måten, hvor forsiktig og fint apostelen Paulus gjennom denne teksten søker å skape en trang også hos romerne til liknende innsamlinger». Her har vi altså en dobbel lærdom: På den ene side at sjelesørgere ikke må true eller tvinge på tilhørerne noen gode gjerninger, innsamlinger o.l. På den andre side bør tilhørerne selv holde klart for seg den plikt de har til dette, og frykte for sitt kjødelige sinn som bare vil beholde alt godt for seg selv. Villig og lett bør de gjøre det gode som både plikt og kjærlighet krever.
28: Når jeg har fullført dette og har fått overgitt dem denne frukten, vil jeg ta veien om dere til Spania.
Når jeg har fullført dette - det han altså nå har talt om, at han har brakt over det som er samlet inn til de fattige i Jerusalem, - og har fått overgitt dem denne frukten. La oss minne hverandre om det Paulus sier i 2Kor kap.8 og 9 om disse omvendte hedningene og deres hjelp til de fattige i Jerusalem; at det var et bevis på deres kjærlighet, og hans ros av dem et bevis på ektheten av deres kristendom. Og at alt samvirket til å ta bort jødenes fordommer overfor disse deres trosbrødre. Da ser vi dypere i meningen med det ordet vi har foran oss. Da ser vi at han med «frukten» mener den kjærlighetsgaven som var innsamlet, og som han da hadde «fått overgitt dem». Denne innsamlingen skulle være et overbevisende tegn på ektheten av det verk Gud hadde gjort blant hedningene, og som Paulus tidligere hadde fortalt om i Jerusalem. Til denne moder-menighet av Guds gamle Israel skulle han nå, som en viss stadfestelse, bringe noen frukt fra Herrens kornåkre blant hedningene.
Men hvis vi skal kunne ta noen lærdom av dette, bør vi legge nøye merke til at hvis den innsamlede gaven skal bli noen frukt, en stadfestelse på en ekte kristendom som er virket av Gud, må begge de forholdene Paulus nevner være oppfylt: 1: Disse hedningekristne må selv ha «hatt et stort ønske om å få gi en gave», at «dette ville de svært gjerne gjøre» (v.26, 27). D.v.s. at det var kjærlighetens egen trang som hadde drevet dem til å sende denne hjelpen. 2: Dernest at gaven var rettet til «de hellige», d.v.s. at de ville tjene Kristi lemmer, at de hadde gjort det mot ham. Tenker vi oss derimot en naturlig menneskelig omtanke for nødlidende mennesker, så beviser jo ikke den noen som helst sann kristendom eller tro og kjærlighet til Kristus. Dette ser vi tydelig nok av Kristi ord (Mat 10:41-42, Mark 9:41). Der legger han uttrykkelig all vekt på at det blir gjort fordi de trengende tilhører Kristus. Det samme sier han jo også i Mat 25, der han taler om hvordan han i den siste dom overfor hele verden skal holde fram dette éne beviset på hvem som er hans ekte venner. Han sier at det gode de har gjort «det gjorde de mot meg».
Er ikke dette en veldig trøst for et fattig nådebarn som ellers, på grunn av sine mange skrøpeligheter og fall ofte kan fristes til å tvile på sin benådning? For en trøst: at Ordet så uttrykkelig lærer at når vi tross alt vet med oss selv at det ikke er noe som så sterkt vekker trangen til å hjelpe, som når vi ser at Jesu venner er i nød - at dette da etter Kristi og apostelens ord kjennetegner den ekte troen! Må vi så virkelig også huske dette, at der hvor troen gir kjærlighet til Kristus og hans folk som frukt, der kan ingen fall, hvor mange og skremmende de enn måtte være, bevise at vår tro er falsk. Der nåden virker slikt som ikke finnes i vår natur, der kan alt som ennå henger ved oss av vår naturs forderv ikke tilintetgjøre det vitnesbyrdet som denne Åndens frukt innebærer. Og når vår kjærlighet til dem som tilhører Kristus virkelig er en Åndens frukt, da kommer den jo bare som en følge av troen og nåden. Så sier vi ofte at det å elske Guds barn, det er jo lett. Og derfor ser vi ikke på det som noe stort. Men akkurat det at det er så lett, beviser virkelig at det er en frukt. At det er født av Ånden, og ikke gjennom lovgjerninger. For de u-gjenfødte er det ikke så lett å elske dem som tilhører Kristus.
Vi har sett at Paulus var svært opptatt av at de jødiske kristne måtte få se bevis på de hedningekristnes ekte kristendom. Med dette håpet han at jødenes fordommer og mistro mot de andre måtte brytes ned. Av dette ser vi hvor viktig apostelen har ansett nettopp dette at de kristne må kjenne hverandre som brødre og medarvinger til det evige liv. De som virkelig er ett i Ånden bør også kjenne og elske hverandre slik. - Så går vi igjen tilbake til teksten hvor Paulus har talt om at når han har fullført sitt ærend til de troende i Jerusalem, vil han komme tilbake, og så, gjennom Rom, dra til Spania. Nå kommer han tilbake til det planlagte besøket i Rom:
29: Men jeg vet at når jeg kommer til dere, skal jeg komme i velsignelsen fra Kristi evangelium, i hele dens fylde.
Dette er et oppmuntrende ord. Allerede på forhånd vil Paulus glede de kristne i Rom, som ikke kunne få noen større glede enn den velsignelsen evangeliet kunne skape i hjertene. At Paulus kunne forutsi dette med så stor overbevisning, det skyldtes først og fremst hans kjennskap til evangeliets egen kraft, når det blir mottatt i tro. At det er en Guds kraft til frelse, til fred, glede og alle Åndens frukter. Dernest bygget han denne glade vissheten også på det han visste om menigheten i Rom; at den besto av levende og nådehungrige sjeler, som ikke stod imot - men lot evangeliets ord innta seg. Apostelen kjente sannheten i Herrens ord: «Den som har, han skal få mer, og han skal ha overflod» (Mat 13:12). Derfor kunne han så overbevisende forsikre de romerske brødrene at når han kom til dem, skulle han komme i velsignelsen fra Kristi evangelium. Og dette skjedde da virkelig også. Selv om han kom til Rom på en ganske annen måte enn han hadde tenkt da han skrev disse ordene. For han kom jo bundet i lenker, en fange for Kristi skyld. Men så ble han likevel til særdeles stor velsignelse der de to årene han, i sine lenker, forkynte evangeliets ord for dem.
Utover det som fortelles i de siste versene i Apg., finner vi en spesiell beretning om dette i det brevet han skrev mens han var i Rom, til filipperne. I kap.1:12-14 sier han angående sitt fangenskap og sin virksomhet i Rom: «Jeg vil dere skal vite, brødre, at det som hendte meg, har snarere vist seg å være til fremme for evangeliet, for det er nå blitt tydelig for hele slottsvakten, og for alle de andre, at det er på grunn av Kristus jeg er i lenker. Og de fleste av brødrene i Herren er blitt så fortrolige med lenkene mine at de nå er mye mer frimodige til å tale Ordet uten frykt». Her ser vi hvordan Herren på sin underlige måte fører sin sak fram ennå bedre når det går helt på tvers av våre tanker. Hvis Paulus, slik som han her lover, bare hadde oppholdt seg hos de kristne i byen ganske kort på gjennomreise, ville han nok fått del i noen åndelig nådegave sammen med dem. Men hans vitnesbyrd hadde ikke nådd ut over «hele slottsvakten» og til dem som «hørte til keiserens hus» (Fil 4:22). Men når han nå kom der som en fange, ble lenkene og hans mektige forkynnelse åpenbart for hele slottsvakten og for mange flere. Og nå fikk også lenkene hans virke frimodighet til et mer åpent samfunn med brødrene. Så underlig er Herren - - og kanskje vi vil oppfatte ham ennå mer underlig når vi ser det apostelen nå tilføyer i teksten:
30: Nå formaner jeg dere, brødre, ved Herren Jesus Kristus og ved Åndens kjærlighet, at dere kjemper sammen med meg i bønn til Gud for meg.
Nå formaner jeg dere, brødre..Når apostelen nå tenker på sin reise til Jerusalem, da gripes han av tanken på hva som kan vente ham der. Her uttrykker han så et veldig behov for de kristnes forbønner. I v.31 nevner han prøvelser han regner med å oppleve i Jerusalem; først og fremst hva som kan skje på grunn av motstandernes fiendskap. Dernest hvor betydningsfullt det var at kjærlighetsgaven han brakte med seg måtte bli mottatt på rett måte av de kristne. At dette siste i det hele tatt var noe det kunne settes spørsmålstegn ved, minner oss igjen om hvor store motforestillinger menigheten i Jerusalem virkelig hadde overfor brødre av hedninger. Ja, kanskje også hadde overfor denne apostelen. Mange oppfattet ham jo som om han skulle ha mye imot både jødene, mot loven og mot tempeltjenesten (se Apg 21:21).
Disse bekymringene ligger inn over ham. Og hva gjør han så? Jo, han formaner på det sterkeste den unge menigheten i Rom om å støtte ham i bønn. Midt inne i en omtale av ærendet han har til Jerusalem, bryter han ut: «Nå formaner jeg dere, brødre, ved Herren Jesus Kristus og ved Åndens kjærlighet, at dere kjemper sammen med meg i bønn til Gud for meg». Han sier: Jeg «formaner» dere. Men straks føyer han til det som vil være den største drivkraften til at formaningen kan bli fulgt opp. Og da sier han først: ved Herren Jesus Kristus. Med dette vil han si: Like så kjært det er for dere å gjøre noe som er til vår Herre Jesu Kristi velbehag, med samme mål ber jeg at dere hjelper meg i deres forbønner. For å formane noen ved Herren Jesus Kristus, eller be noen gjøre noe «for Kristi skyld», forutsetter alltid at Kristus er dyrebar for den som formanes eller oppfordres, og innebærer at han må ville gjøre det for Kristi skyld. Dernest sier Paulus: og ved Åndens kjærlighet. D.v.s. på grunn av, eller drevet av, den kjærlighet Ånden har virket i oss. Det må være den kjærligheten som må forplikte dere og drive dere til å hjelpe meg med deres forbønner.
Deretter nevner han det de formanes til: at dere kjemper sammen med meg i bønn til Gud for meg. Som så mange andre steder taler apostelen her om den tankevekkende sannheten; hvordan vi bare med vår forbønn over store avstander kan hjelpe en Kristi tjener i hans store og viktige arbeid. Denne sannheten ligger til grunn for alle formaninger til forbønn, og det finner vi i alle apostlenes brever (se f.eks. 2Kor 1:11, Fil 1:19, Ef 6:19, Kol 4:3,12, Filem 22 m.fl.). Så har da også Herren Kristus selv formant sine svake disipler til forbønn for sitt rike da han sa: «Be høstens Herre å drive ut arbeidere til sin høst». Men forbønn forutsetter fullt og helt troen på at Gud virkelig vil bønnhøre. Ofte stikker vårt hjertes vantro seg fram i tankene. Bønnen er vel alltid nyttig for den som ber, tenker vi. Samfunn med Gud i bønn må jo ha stor betydning for den som ber. Men hva nytte kan minforbønn ha for et menneske langt borte, som jeg kanskje nesten ikke kjenner? - Det er altså en forutsetning at jeg virkelig tror at vår store Gud skal gripe inn på grunn av min forbønn.
Her kunne så noen innvende: Men Gud er jo selv kjærligheten. Og hans høyeste vilje er jo, uavhengig av min forbønn, å gjøre godt mot alle mennesker. Hvordan skal vi så oppfatte dette at han likevel formaner oss til forbønn? Hvorfor gjør han ikke bare på grunn av sitt hjertes kjærlighet alt det gode vi ber om, uten at vi nødvendigvis ber? Svaret på det er klart og greit: Dette er en uomtvistelig lov for Guds nådehusholdning på jord. Han vil vende alle mennesker til seg ved at jordens barn skal be til ham. Og på deres bønner skal han møte dem og bønnhøre dem. David sier i Sal 65:3: «Du hører bønn, alt kjød kommer til deg». Det samme sier Paulus i 2Kor 1:11: «når også dere hjelper oss med forbønn, for at det kan komme takk for oss fra mange mennesker, for den nådegaven som er gitt oss ved manges forbønn». Dette er hemmeligheten. Når du ber får du deretter erfare hvordan Gud hører og gir oss det gode vi har bedt om. Da får vi kjenne hvem Gud er, vi erfarer hans nærvær, hans kjærlighet og makt. Så ser vi velsignelsen som følger av denne Guds ordning.
Og denne Guds grunnlov må vi nok huske på, så vi ikke fristes til å tenke at våre bønner i seg selv har så stor betydning at de fortjener noe som helst, eller beveger Gud. Som om han ikke, helt uavhengig av oss, skulle være villig til å gjøre alt mulig godt. Guds gode vilje eksisterer før og uavhengig av alle våre bønner. Likevel får vi ikke uten bønn det samme som gjennom bønn. Og like galt som det ville være å knytte vår forventning opp til vår egen bønn, istedenfor utelukkende på Guds nåde og Kristi fortjeneste. Like galt ville det være om vi unnlot å be fordi Gud i seg selv er nådig og barmhjertig.
Gjennom syndefallet er våre hjerter så fordervet at de alltid vil i feil retning. De viker fra Veien, enten til høyre eller til venstre. Enten griper vantroen oss, så vi ikke ser betydningen av forbønn. Eller vi gjør forbønnen til en avgud, og tenker at hvis et eller annet særdeles benådet menneske vil be for oss, ville nok Gud beveges til å høre. Hvor langt denne siste villfarelsen kan gå, ser vi i den kirken hvor døde eller levende helgeners forbønn påkalles langt mer enn den store forbederen Kristus, som derimot blir skjøvet til side og erstattet med nye stedfortredere mellom synderen og Stedfortrederen.
Til alle tider har slike avvik eksistert, og fratatt mennesker den store trøsten at Gud bare for Kristi skyld vil høre selv den mest elendige synderen. Fratatt dem trøsten om at uansett hvordan og hvor de er, så har de den store forbederen og hjelperen hos seg. At hvem som helst i Kristi navn selv kan tre fram for Faderen i full visshet om at han bare for sin Sønns skyld vil høre oss. Men en slik forvrengning av forbønnens verdi kan ikke tilintetgjøre den store sannheten som Kristus og hans apostler har åpenbart; at Gud virkelig også vil høre svake menneskers forbønn. Bare slik det nå er uttrykt: «for at det kan komme takk for oss fra mange mennesker» - bare for at alt kjød skal vende seg til Gud.
Så har det også vært Herrens lyst og vilje at alle Guds barn i kjærlighet samdrektig skulle kjempe sammen, slik Paulus her former det: «at dere kjemper sammen med meg i bønn til Gud for meg». Det samme sier han også når han senere skriver til kolosserne fra Rom. Han hilser fra Epafras og sier at «han strider alltid med iver for dere i bønn» (Kol 4:12). Men vi kan vel ikke gi noe sterkere bilde på forbønnens betydning, enn når den store apostelen Paulus med all sin åndelige erfaring likevel så inntrengende oppfordrer den unge menigheten i Rom til å hjelpe ham med forbønn.
Og når Paulus trodde han hadde bruk for brødrenes forbønn, hvem av oss skulle så ikke ha behov for det samme? Det er også ganske underlig å se hvordan Paulus i 1Tim 2:1-4 ikke bare formaner til at det blir gjort forbønn for alle mennesker, for konger og alle som har myndighet osv., men også sier at dette er «godt og velbehagelig i Gud, vår Frelsers øyne, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse». Det er som om han vil si at nettopp fordi «Gud vil at alle mennesker skal bli frelst», - så er det velbehagelig for ham at vi ber for alle mennesker. Her ser vi samtidig at Guds kjærlige nidkjærhet for at alle mennesker skal bli frelst, eksisterer før vi begynner å be. Men at vår forbønn likevel skal være et middel til at dette skjer. Og når en apostel i vår tekst formaner sine brødre til forbønn, bør det ganske visst også være en påminnelse til oss om særskilt å be for dem som lærer rett etter Guds Ord og Ånd. Disse er nok mer kjent i Ordet, og har ofte langt mer anledning enn oss til å omgås Ordet og Ordets venner. Men de har også tilsvarende store prøvelser, fristelser og anfektelser av alle åndelige fiender (Sir 2:1), og selv er de bare svake mennesker som «har denne skatten i leirkar» (2Kor 4:7). - Så nevner Paulus det han spesielt trenger brødrenes forbønn for:
31: Så jeg kan bli fridd ut fra dem i Judea som ikke tror, og at min tjeneste til Jerusalem kan være velkommen blant de hellige.
Så jeg kan bli fridd ut fra dem i Judea som ikke tror. Dette var det første de kristne måtte be for apostelen om; at Gud måtte beskytte ham for de vantro jødenes forfølgelser. Vel var det bare legemet hans menneskene kunne skade. Likevel formaner han dem til forbønn. Dette har vi også mye å lære av. Mange ville kanskje mene at en så høyt benådet Guds mann som apostelen Paulus ville være fullkomment opphøyet over all slags omsorg for legemet. Vi vet jo at han var selv villig til å ofre livet sitt for Kristi sak. Dels kunne en tenke at når han slik bare gikk sin Herres ærend, ville han alltid oppleve seg omsluttet og voktet av ham, så han aldri behøvde ønske seg noe i den retning. Men her ser vi på nytt at selv de største blant de hellige ikke er så opphøyet over alle farer og bekymringer. Apostelen ber om forbønn for at Gud må beskytte ham mot fiendene. Så høyt benådet han var, og så trofast og villig til å gjøre og lide alt for Kristi skyld, hadde han likevel samtidig en natur som gruet seg for lidelsene og døden.
Vi ser Paulus’ trofasthet og hengivenhet for Herren understrekes nettopp gjennom dette. Uansett alle advarslene han hadde mottatt fra vennene hans, og at han av Ånden hadde fått beskjed om at «lenker og trengsler ventet ham» i Jerusalem (Apg 20:23, 21:4,11), lot han likevel ikke være å reise - som han kunne ha gjort for å unngå de farene som nettopp ventet ham i Jerusalem. Men all denne trofasthet, kjærlighet og lydighet til Herren kunne ikke utslette hans naturlige frykt for lidelser og død. Det andre vi også legger merke til her, er at apostelens sterke tro ikke innebærer en automatisk overbevisning om en så opplagt beskyttelse at fiendens ondskap og forfølgelse ikke skulle kunne nå ham. Nei, vi finner en langt mer fattig ånd hos apostelen. Vi ser at han frykter for at de vantro jødenes fiendskap og mordlyst kan ramme ham så vel som andre.
Med den samme ånd venter han også alt godt gjennom svake brødres forbønn. En slik fattigdom i ånden er et like sterkt herlig tegn på den ekte nåden, som den største frimodighet og styrke i striden kan være det. Den tro og frimodighet som ikke kjenner til noen frykt og svakheter, stemmer ikke med de skildringene Bibelen gir av de hellige. For de har alltid levd under en slik Herrens tukt at de, fattig i ånden, har fryktet, ropt og bedt at Gud ikke helt måtte forlate dem. Det ser vi også ut fra dette skriftstedet. - Det andre Paulus ber dem om forbønn for, er dette:
at min tjeneste til Jerusalem kan være velkommen blant de hellige. Hvordan skal vi oppfatte dette? Apostelen mente altså han hadde behov for forbønn også for dette; at han kunne være velkommen blant de hellige i Jerusalem med sin tjeneste. Hvordan kunne det være noen tvil om det, når hans tjeneste bestod i å overbringe en særdeles hardt tiltrengt økonomisk hjelp i deres fattigdom? Innimellom kan vel noen hver komme til å gjøre noen en tjeneste som i seg selv kan være ubehagelig for den som mottar den, f.eks. gjennom en «hälsosam» refselse. Men når han bare kom med penger og kanskje andre nødvendige hjelpemidler til fattige - hvordan skulle en slik tjeneste kunne vekke anstøt? Så er da denne apostelens frykt det beste bevis på de sterke fordommene jødene bar på mot trosbrødre blant hedningene, men også mot Paulus’ virksomhet blant dem. Når vi vet hvordan et åndelig sinn har sin største fryd når Kristi rike utbres, så er jo dette et sterkt eksempel på hvor stor makt fordommer og menneskehjertenes store forderv virkelig har. Ennå satt det jødiske sinnet så dypt og fast hos de hellige i Jerusalem. I Apg 11 ser vi hvordan Peter av akkurat samme grunn må forsvare seg overfor dem, på grunn av at han hadde gått inn i Kornelius’ hus og forkynt evangeliet for de uomskårne.
Eller hva skal vi si om at denne opplyste apostelen, Peter, hadde så store betenkeligheter med å gå inn til hedninger med sitt evangelium, at Herren måtte overbevise ham med et stort ytre tegn? Herren måtte vise ham at han skulle forkynne evangeliet også for hedningene, og ikke se på noen mennesker som urene (Apg 10). Dette på tross av at Herren tydelig nok hadde sagt til sine apostler at de skulle «forkynne evangeliet for hele skapningen». Men slik skulle lyset bare etter hvert komme til full klarhet. Og når det gjaldt Paulus’ egen virksomhet blant hedningene, hadde de kristne i Jerusalem den oppfatning at han ikke satte loven og den jødiske gudstjenesten høyt nok (Apg 21:20-21). Dette var altså årsakene til at de hellige i Jerusalem hadde så vanskelig for å ha den rette, kjærlige broderånd overfor de frelste fra hedningene, og overfor ham som var hedningenes apostel. Det vi leser her viser jo at han anså disse helliges motvilje overfor ham og de troende blant hedningene å være så sterk at selv når han kom med en tiltrengt støtte fra dem, så var det fare for at de kunne komme til å avvise denne kjærlighetsgaven, uansett hvor nødvendig den så var midt i deres fattigdom og elendighet.
Kan vi få noe sterkere bevis på vår naturs forfall? (Rom 3:10-18). Men Paulus taler jo her om de «hellige» i Jerusalem. Likevel kan han frykte for noe slikt fra dem, som vi nå har sett. Måtte så dette overbevise oss om hvor dåraktig det er når noen tror at de virkelig hellige skal være fullkomne både i sin forstand og et hellig liv og levnet. I de apostoliske menighetene var det bare de man oppfattet som omvendte og virkelig troende sjeler som ble regnet som medlemmer. Og disse ble kalt «hellige». Likevel finner vi hos disse så store mangler og skrøpeligheter som vi nå har sett. Må så dette lære oss å få det rette bildet av Guds folk på jorden! De er hellige innfor Gud, fordi de er forenet med hans Sønn og ikledd hans rettferdighet. De er utskilt fra verden, har Den Hellige Ånd, og oppdras og opptuktes av ham. Men de samme menneskene har hele tiden den gamle naturen full av all slags elendighet boende i seg. Det er også noe dette eksemplet kan overbevise oss om.
32: slik at jeg, ved Guds vilje, kan komme til dere med glede, og at jeg kan bli fornyet sammen med dere.
Dette føyer han til som en oppmuntring for disse romerske brødrene, for å anspore dem ennå mer til å be for ham. Hvis jeg blir bevart mot de vantro jødene, og om det ærend jeg har til Jerusalem blir vel mottatt av de hellige der, så vil jeg snart komme til dere med glede, og bli fornyet sammen med dere, sier han. Men her føyer han inn noen viktige ord: «ved Guds vilje». Dette viser at uansett hvor inntrengende han enn bad til Gud og begjærte brødrenes forbønn for at de skulle få oppleve denne fornyelsen sammen, så var det først og fremst Guds vilje han ønsket skulle skje. Han innså at uansett hvor gode hensikter og ønsker de enn hadde, så kunne den store Gud likevel i sin visdom ha en annen plan. Derfor kunne de nå ikke be ubetinget. Vi vet også at det som skjedde nettopp var at Gud hadde helt andre planer enn apostelen. Denne gangen hørte ikke den store Herren sin tjeners bønn, men gjorde noe som gikk helt på tvers av hans planer. Samtidig tviler vi ikke på at Paulus var høyt elsket av Gud, og var hans betrodde tjener. Måtte vi huske særdeles godt på slike eksempler! (konf. 5Mos 3:23-29, 2Kor 12:8-9). - Så bryter Paulus av her med hjertelige ønsker til dem alle:
33: Må nå fredens Gud være med dere alle! Amen.
Paulus slutter med bare å ønske at Gud med sin omsorg må være nær hos dem med all den nåde og velsignelse som ligger i dette omfattende uttrykket «fredens Gud». Men så kan spørsmålet dukke opp om hva apostelen egentlig tenker på, når han her omtaler Gud som «fredens» Gud. For vi ser jo at Paulus ofte anvender dette uttrykket, og da av og til i klar sammenheng med noe han like foran har talt om. Vi ser det f.eks. i 2Kor 13:11, der han først formaner: «ha det samme sinn, lev i fred med hverandre!», og så tilføyer: «Og kjærlighetens og fredens Gud skal være med dere!» Men ofte bruker Paulus disse ordene, «fredens Gud», uten noen som helst hentydning til det som er sagt foran. Bare som et mer samlende uttrykk for kilden som alt godt strømmer ut fra. For ordet «fred» har i Skriften ofte betydningen av alt godt, all lykke og velsignelse. I denne samlende betydning finner vi uttrykket «fredens Gud» i Fil 4:9, 1Tess 5:23, 2Tess 3:16. Det ser også ut til at det er i denne betydning Paulus her har anvendt dette herlige og rike uttrykket «fredens Gud». For her foretar han en avslutning i det han skriver. Og dermed vil han si: Jeg ønsker dere mer enn alle ord kan uttrykke; Jeg ønsker dere selve den store Gud; all velsignelses, nådes og lykksalighets kilde, - at han må være med dere. Da har dere alt godt, da blir alt vel. Fredens Gud være med dere alle! Amen.
Bind 3, kap. 16
Romerbrevets budskap BIND 3, kap. 16
Kapittel 16
Innhold: Avsluttende ord og hilsninger, advarsler, gode ønsker, og til sist en lovprisning til Gud.
I dette kapitlet, og spesielt i v.1-16, ser vi et levende og herlig bilde av den kristne broderkjærligheten. Og det ikke bare i dens mest åpenbare og storslagne drakt, i omsorgen for sjelers frelse, men i dens innerste medfølelse for nådesøsken. Vi ser det når Paulus i v.1-2 uttrykker så stor omsorg for at de skal ta imot og vise en enkelt liten nådesøster den rette omsorg og praktisk støtte. Det samme skinner fram fra versene 3-16 gjennom hans hjertelige hilsen til en hel masse mennesker i menigheten, som han nevner med navn. Og vi ser hvordan han nesten ikke kan nevne noen uten at han tilføyer ord som enten gir uttrykk for hans kjærlighet til dem, eller hvor mye disse menneskene betydde for ham.
1 og 2: Jeg anbefaler dere vår søster Føbe, som er menighetstjenerinne i Kenkreæ, for at dere kan ta imot henne i Herren på en måte som er verdig for de hellige. Og støtt henne på de områder hun kan trenge hjelp fra dere. For hun har vært en hjelper for mange, også for meg.
Føbe var den som brakte med seg fra Korint dette dyrebare brevet til Rom. Det ser vi av den gamle underskriften på hele dette brevet. Apostelen kaller henne «vår søster». Benevnelsen bror og søster er tatt fra vårt jordiske slektsforhold, og brukes i menigheten til å gi uttrykk for det åndelige slektskapet som eksisterer mellom Guds barn. De er født på ny til Guds barn og Jesu Kristi brødre og søstre. Dette viser hvor sterkt de kristne er forenet, og hvor høyt de da også bør elske hverandre innbyrdes. Hvis alle kristne virkelig er brødre og søstre, så må de jo ikke la noe som helst kunne ødelegge deres innbyrdes kjærlighet.
Men Paulus fortsetter: som er menighetstjenerinne i Kenkreæ, eller egentlig: «som er diakonisse i menigheten i Kenkreæ». Her ser vi at diakoni allerede var en etablert tjeneste i den kirken apostelen Paulus opprettet. Vi ser også at det altså ikke bare var menn som var utvalgt til å tjene de fattige og syke, såvel som menighetens mer ordinære behov (Apg 6:1-6), men også kvinner. En tjeneste jo også kvinnen vanligvis har spesielle anlegg for (konf. 1Tim 5:9-10). Og hva er det Paulus nå har på hjertet? Jo, at de kan ta imot henne i Herren på en måte som er verdig for de hellige. Det er måten de tar imot henne på, han er opptatt med. At det ikke bare skal skje med vanlig gjestfrihet, men som et lem på Kristi legeme, en søster i nåden. Det er dette som er å «ta imot henne i Herren». Og støtt henne på de områder hun kan trenge hjelp fra dere. Slik skal de troende i inderlig kjærlighet omslutte hver éneste bror eller søster i nåden. Her føyer Paulus til alvorlige ord, når han sier «som er verdig for de hellige». Det er ikke verdig for de hellige å ta imot en Jesu venn i kald likegyldighet. Herren setter jo sine høyere enn englene. Ja, de er Kristi «brødre» og «medarvinger». Og på den siste dag skal dommeren si: «Alt det dere har gjort mot en av disse mine minste brødre, har dere gjort mot meg».
Vel kan de hellige være både fattige og foraktet. Men de er likevel Guds folk, Guds barn og Jesu Kristi brødre. Derfor skal vi møte dem i stor kjærlighet. I tillegg til dette, som jo gjelder alle Guds barn, nevner så også Paulus ennå en grunn når det gjelder Føbe: For hun har vært en hjelper for mange. Med stor nidkjærhet hadde hun med sin kjærlighetstjeneste forsøkt å være til hjelp for brødrene i deres nød. Også for meg føyer så Paulus til. Vi vet ikke på hvilken måte Føbe hadde vært til hjelp for Paulus selv. Hun kan ha hatt mange muligheter hvor hun har tjent ham. Enten med å bidra til å underholde ham, eller med personlig hjelp på reisene hans, i sykdom eller i andre vanskeligheter. Alt dette nevner nå Paulus bare for å påvirke de romerske kristne ennå sterkere til å vise henne all mulig omsorg.
Men legg altså spesielt merke til hvordan det framfor alt er kjærligheten vi ser dokumentert gjennom disse to versene! Her skriver denne store apostelen, Paulus. Og han bruker så mange ord utelukkende for at denne lille, enslige kvinnen skal bli godt mottatt av de kristne, og få oppleve deres kjærlighet og omsorg. Det var tross alt ikke hennes liv eller sjel som stod på spill. Bare en tilfeldig hjelp og omsorg. Likevel er denne store apostelen så opptatt med, og skriver så mye nettopp om dette. Å, måtte vi alle speile oss i dette eksemplet! - Men den samme kjærligheten stråler også fram fra den rekke av hilsener som nå følger.
3 og 4: Hils Priskilla og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus, de som vågde sine egne liv for mitt liv, ikke bare jeg takker dem, men også alle menighetene blant hedningene.
Her begynner nå Paulus å be dem spesielt hilse flere av menighetens medlemmer, selv om jo brevet er skrevet til dem alle. Også disse hilsenene er bare utbrudd av apostelens inderlige kjærlighet som strømmer over mot disse nådesøsknene. Han har ingen spesiell hensikt, ikke noe konkret budskap han skal ha fram. Han må bare få nevnt dem, hilset dem spesielt, og få sagt noe godt om hver enkelt av dem. Og den kjærligheten som gir seg uttrykk på denne måten, er jo ikke den naturlige, men dypest sett denne åndeligekjærligheten som gleder seg over brødrene fordi de tilhører Kristus. Og det beviser Paulus’ troskap i tjenesten - den kjærlighet som er selve det underlige tegnet på den sanne nåden som Kristus og apostlene talte så mye om (f.eks. Joh 13:35, 1Joh 3:14,18,19, Apg 4:32, Gal 5:22). Det er denne kjærligheten som ligger bak disse hilsenene til forskjellige brødre og søstre. Mange forestiller seg en apostels opphøyete ånd slik at han slett ikke var opptatt med å hilse til enkelte mennesker, og med spesielle gode ord. Her ser vi noe ganske annet. Og en slik åndelig opphøyethet, som skulle gjøre oss stive på mangel av kjærlighet utelukkende på grunn av innbilt åndelighet, er bare et forferdelige skuespill.
Å sende hilsener til spesielle mennesker eller familier er jo vanlig praksis, og brukes til noen vi setter spesiell pris på, og er glad i. Denne teksten viser oss da først at i alt som ikke er synd skal vi følge det tilvante livsmønsteret. Å vike av fra det, bare for å gjøre noe spesielt (utover det Gud har forbudt eller befalt), fører ikke til noe godt, men kan tvert imot gjøre mye skade. Det er bare i alt hvor Guds vilje krever det av oss, at vi skal skille oss ut fra verden. Og mulighetene til også å praktisere det, dukker nok tidsnok opp, uten at vi behøver oppsøke dem -! Vi har ingen støtte i Guds ord for å tale eller kle oss på noen særskilt måte. Som kristne skal vi derimot på begge disse områder være tilbakeholdne - men altså hverken i det ene eller det andre være opptatt med å skille oss ut fra andre mennesker. Samtidig lærer vi av disse hilsenene at det ikke er noe brudd på den allmenne kjærlighet som vi skal ha til hele Guds menighet, om vi har et spesielt godt forhold til enkelte nådesøsken. Vi ser hvordan Paulus hadde en spesiell omsorg for enkelte blant alle som tilhørte menigheten i Rom.
Først hilser Paulus det hellige ekteparet Priskilla og Akvilas som tok imot ham i sitt hus i Korint, da han kom dit fra Aten for første gang (Apg 18:2). Priskilla og Akvilas må ha vært spesielt benådede, opplyste sjeler som brant for Kristi sak. Her kaller Paulus dem for sine «medarbeidere i Kristus Jesus». Dette var jo da også bakgrunnen for at de fulgte apostelen da han forlot Korint og drog til Efesos (Apg 18:18). Men vi vet også at det var dette ekteparet som «forklarte» den veltalende Apollos «nøyere om Guds vei». Han var riktignok allerede «opplært i Herrens vei - og brennende i ånden, - selv om han bare kjente til Johannes’ dåp» (Apg 18:24-26). Vi legger også merke til at ikke bare i vår tekst, men også to ganger i Apg 18, blir hustruen nevnt foran mannen. Det mener man har vist at det har særlig vært henne som har markert seg i nidkjærhet og tjeneste for Kristi sak. Da skal vi også legge merke til at det ikke er noe som holder apostelen tilbake fra å kalle disse hustruene for sine «medarbeidere i Kristus». Han lar ikke misunnelse eller andre ting friste ham til å oppfatte disse som inntrengere i hans embete.
Å forvalte et embete i Kristi menighet er riktignok bare gitt dem som blir spesielt innsatt til dette. Men å arbeide for sjelers frelse, enten alene i det skjulte, eller offentlig, det tilhører ikke noe særskilt embete, ikke en gang en apostels. Det er hver éneste kristen kalt til, alt etter de gaver og krefter menighetens hode (Kristus) har gitt ham. Og når det gjelder bruken av disse gavene i Herrens tjeneste, er det nok en allmenn sannhet at de kristne generelt utretter for lite. Vi opplever nok aldri at de gjør for mye. Men her stadfester altså apostelen at Priskilla og Akvilas er hans «medarbeidere i Kristus Jesus». Og ganske visst skal Herren Jesus selv stadfeste det samme om alle, enten det er menn eller kvinner, som i et embete eller uten noe formelt embete har umaket seg for å bringe evangeliets budskap til fattige syndere.
Vi kjenner ikke til hvordan og når dette ekteparet våget livet sitt for apostelens liv. Men det er helt klart at apostelens uttrykksform ikke bare er et billedspråk som skildrer særmerket troskap i sin alminnelighet. Det er tvert imot tydelig at der har vært tilfeller hvor fiendtlige stormløp har vært satt inn mot Paulus, og at de da har gjort så markert innsats for å redde ham, at de satte sitt eget liv i fare. Dette kan vi utlede av at ikke bare Paulus, men også «alle menighetene blant hedningene» takket Priskilla og Akvilas. Dette viser at det virkelig gjaldt apostelens liv, og at dette ekteparet har vært redskaper som gjorde at han ble reddet. Men da har vi jo også i dag all grunn til sammen med dem å fryde oss i takknemlighet og kjærlighet til Priskilla og Akvilas.
5: Hils også menigheten som er i deres hus! Hils min kjære Epainetos, som er førstegrøden for Kristus i Akaia!
Menigheten som er i deres hus (altså i Akvilas og Priskillas hus). Dette var en bestemt del av menigheten i Rom. For i denne store byen måtte nå de kristne samles på mer enn ett sted (se v.14-15). Og blant disse stedene de samltes var da også Akvilas og Priskillas hus. Av 1Kor 16:19 ser vi det samme ekteparet åpne hjemmet sitt til møtelokale også i Efesos. Hils min kjære Epainetos. Paulus elsket alle kristne. Når han så nevner noen konkret som «min kjære», så var det en som var spesielt kjær for ham. Mange undrer seg på om en slik kjærlighet stemmer overens med den dype, åndelige kjærligheten i Herren. Da må vi huske at ikke bare apostelen, men også Kristus selv, med Johannes, «den disippel som Jesus elsket», har gitt oss eksempler på en slik kjærlighet.
Det avgjørende er bare at vi først og fremst har en spesiell kjærlighet til alle Guds barn - dette som i våre hjerter skiller dem fra alle de vantro. Men så er jo forholdet at en særlig kjærlighet til visse kristne mennesker kan ha svært forskjellig årsak. Her synes årsaken å ha vært at Epainetos var førstegrøden for Kristus i Akaia (Lilleasia). Det første kornbandet som ble skåret fra åkeren skulle gis til ypperstepresten som skulle bære det fram for Herren som et tegn på takknemlighet og håp om en rik kornhøst. Det er klart at en nidkjær Kristi tjener får en spesiell kjærlighet til det mennesket som blir et lands førstegrøde for Kristus. Tenk; den første frukten Kristus får av evangeliet i et land!
6: Hils Maria, som arbeidet så mye for oss!
Paulus nevner ikke hva Marias arbeid hadde bestått i. Men han husker på henne, og nevner henne spesielt, i takknemlighet. Han sier at hun har arbeidet så mye for oss. Selv har hun sikkert sett på det som sin største glede.
7: Hils Andronikus og Junias, mine landsmenn og medfanger, som er høyt aktet blant apostlene. De var også i Kristus før meg. (Her heter det i COR’s Bibel: «mina fränder och medfångar»).
I sin kjærlighet never Paulus først Andronikus og Junias, som hans «fränder» eller slektninger. Dette betyr ikke, som enkelte mener, bare at de var jøder (som i kap.9:3), men handler virkelig om et nærmer slektskap. Det ser vi av at Paulus bruker denne betegnelsen spesielt på Andronikus og Junias. Hvis det bare hadde vært tale om «landsmenn», så ser vi jo at mange av de andre han nevner her var jøder, som f.eks. Akvilas og Priskilla (Apg 18:2) m.fl.. Andronikus og Junias var altså i en mer markert betydning hans slektninger. Så nevner han da også dette. Gjennom alt merker vi hvordan Paulus har vært opptatt med å omtale og fremheve hver enkelt av brødrene. Dette viser også den kjærligheten vi ganske riktig skal ha til våre slektninger. Alle kristne er rett nok brødre. Men dette behøver ikke å hindre noen i et særlig varmt forhold til våre slektninger. Gud er jo den som selv har knyttet slektskapsbåndene mellom menneskene.
Dette er også viktig å merke seg, for det gjendriver den oppfatningen at alle jordiske slektskapsbånd liksom skal oppheves, eller måtte vike for det dype, åndelige slektskapet mellom Guds barn. Mine medfanger. Vi vet ikke når, hvor og på hvilken måte disse apostelens «slektninger» hadde vært fanger sammen med ham, bare at dette har skjedd. Og det å være en fange for Kristi skyld, er en stor ære. For på samme måte som det som blir satt høyt blant menneskene er en styggedom for Gud (Luk 16:15), så er også dette, som i menneskers øyne er en vanære, den høyeste utmerkelse innfor Gud.
som er høyt aktet blant apostlene. At Andronikus og Junias var «høyt aktet» blant apostlene, viser at de har hatt et nært kjennskap til Kristi apostler, og vært spesielt avholdt av disse. Uten tvil på grunn av deres troskap, kjærlighet og nidkjærhet for Kristi sak (som jo også hadde ført dem i fengsel sammen med Paulus). Ettersom de er blitt omvendt før Paulus er det også ganske trolig at de har vært blant disse «tilreisende fra Rom» som på den store pinsedagen fikk oppleve at forkynnelsen «skar dem i hjertet». Deretter har de så vendt tilbake som kristne til Rom, og blitt de første frøkornene fra evangeliets gode sæd. Når så senere slektningen deres, Saulus, ble forvandlet fra en fryktelig forfølger til en stor apostel, har de oppsøkt ham, og så også fått lide sammen med ham. Men Paulus gir dem ennå et skussmål: De var også i Kristus før meg. Se denne kostelige ydmykheten; at den store apostelen også vil føye dette til at Andronikus og Junias var blitt forenet med Kristus før ham! Det er helt tydelig at han sier dette for å ære disse to, og setter dem høyere enn seg selv. Måtte vi også huske slike lærdommer!
8 og 9: Hils Ampliatus, min kjære i Herren! Hils Urbanus, vår medarbeider i Kristus, og min kjære Stakys!
I tillegg til Epainetos (v.5), hilser Paulus to brødre og en søster, Persis (v.12), som sine «kjære». Vi har allerede talt sammen under v.5 om en slik kjærlighet. Vi må alltid bare legge godt merke til den korte, men viktige tilføyelsen: «i Herren». Kjærligheten til brødrene er et viktig tegn på den sanne nåden i hjertet. Men mange kan elske forskjellige kristne mennesker uten å eie denne nåden. De elsker dem altså ikke «i Herren», eller fordi de elsker Kristus, men av ganske andre årsaker. Hver enkelt av oss må prøve sin kjærlighet på dette!
Paulus kaller Urbanus sin «medarbeider i Kristus», d.v.s. sin medhjelper i arbeidet for Kristi sak. Selv hos dem som arbeider for sjelers frelse, finner vi dessverre av og til dette kjødelige sinn som selv vil ha all ære for de åndelige fruktene som viser seg i deres område. Det er nærmest misunnelse som preger deres holdning til sine medarbeidere. Her ser vi Paulus med et rakt motsatt sinn, når han tvert imot lovpriser og opphøyer disse som har vært hans «medarbeidere i Kristus». Må så hver og en av oss speile oss i dette apostelens sinn!
10: Hils Apelles, som har stått sin prøve i Kristus! Hils dem som er av Aristobulus’ hus!
Overfor menigheten i Rom fremhever Paulus her Apellas som en disippel «som har stått sin prøve i Kristus». Apellas må ha vært en mer erfaren mann, har kanskje vært gjennom mange og store åndelige fristelser, eller også forfølgelser fra verden. Og i alle prøvelsene har han vært standhaftig. Vi har tidligere, og nå også her, sett hvordan Paulus ofte og helt åpent kommer med oppmuntrende og positive vitnesbyrd om dem han skriver til. Han nevner noen som har arbeidet mye for Kristus, at en annen har vært apostelens medarbeider, at en tredje har vært hardt prøvet, osv. Slik vi også har vært inne på tidligere, oppfatter vi ofte dette som særdeles merkelig og farlig, bare egnet til å blåse opp vår egen stolthet og svake hjerte. Måtte vi da her lære å forstå dette forholdet bedre! Alt godt kan misbrukes av vårt elendige hjerte. Men alt godt må ikke dermed forkastes av den grunn. Det gode vitnesbyrdet Paulus her gir enkelte må vi bare ikke forveksle med menneskelig smiger! Nei, vi kan snarere sammenlikne det med den oppmuntring foreldre gir sine barn, for at de kan bli ennå mer flittige, og vise ennå mer kjærlighet. Som når Paulus i kap.12:10 formante med disse ordene: «Vær elskverdige og kjærlige mot hverandre i broderkjærlighet, vær fremst i dette å vise de andre ære!»
Over alt i Skriften ser vi hvordan Herren selv oppmuntrer til gode gjerninger, også ved bruk av lovord om dem som har vist stor lydighet, kjærlighet eller tålmodighet. Vi vet at troen og kjærligheten er den egentlige kilden og hovedsaklige beveggrunnen som alt godt strømmer ut fra. Likevel ser vi hvordan Gud samtidig har villet anvende alle mulige midler som kan bidra til å oppmuntre til det gode og motvirke det onde. Til dette bruker Gud av og til refselser, ris og plager. En annen gang løfter, oppmuntringer og lovord. Dette gjør nå Paulus når han her berømmer forskjellige kristne nådesøsken. Dette har ofte den rette virkning, og for mange svake barn kan det være nødvendig. Måtte bare hver éneste kristen strekke seg etter en vekst og fasthet i alt godt, og ikke leve på menneskers gunst. I enhver situasjon skal vi være trofast i Herren Kristi tjeneste - bare for hans skyld og den lønnen han gir. Vé den som blir avhengig av menneskers gunst! Med disse går det til slutt som Kristus sa til jødene: «Hvordan kan dere tro, dere som tar ære fra hverandre, og den æren som kommer fra den eneste Gud, søker dere ikke?» (Joh 5:44).
Hils dem som er av Aristobulus’ hus! Hvis Aristobulus ennå levde, må han helt sikkert vært en hedning. For vi ser Paulus hilser ikke til ham, men konkret bare til dem som tilhørte hans hus, som var kristne. På Paulus’ tid var mange Guds barn i tjeneste hos hedninger, men de var likevel trofaste mot sin himmelske Herre. Det er til slike kristne tjenere Paulus hilser her. I det himmelske brorskap er det ingen forskjell på om en er tjener eller selv har tjenere. Der er vi alle ett i Kristus Jesus.
11: Hils Herodion, min landsmann (el.slektning)! Hils dem som er av Narkisso’s hus, og som er i Herren! (Her har COR’s Bibel: «Hälsen Herodion, min frände»).
Herodin blir bare nevnt som ennå en slektning av Paulus (konf.v.7). Narkisso’s hus - om denne Narkisso var den ungdommen vi hører om hos keiser Klaudius, eller en annen med samme navn, vet vi ikke, og det har heller ikke stor betydning. Det er de som tilhører hans hus, og «som er i Herren», apostelen hilser. På samme måte som like foran om Aristobulus’ hus.
12: Hils Tryfena og Tryfosa, som har arbeidet i Herren! Hils den kjære Persis, hun som har arbeidet så mye i Herren!
Disse tre var kvinner, og ble alle hilset som de som «arbeidet i Herren». Å «arbeide i Herren» betyr å arbeide i evangeliet, eller for sjelers åndelige vel, og blir gjerne brukt om sjelesørgere. Og her ser vi Paulus to ganger i dette verset taler om kvinner som har «arbeidet i Herren». Ja, om Persis sier han at hun «har arbeidet så mye i Herren». Derfor satte han henne også spesielt høyt, så han kaller henne «den kjære». Og dermed er det ikke uten videre sagt at hun var diakonisse eller lærer for barn. Nei, når Paulus på denne måten spesielt fremhever hvor mye hun har arbeidet for Herren, er det mer sannsynlig at hun har gjort dette på eget initiativ, fritt og uten noen pålagt tjeneste. Bare ut fra en indre trang, - bare drevet av Kristi kjærlighet. En slik tjeneste i Herren har da foregått enten i samtale med det enkelte menneske hun tilfeldig traff på. Kanskje gjennom besøk hos syke eller fanger. Eller i flittig forbønn osv.
Og slik tjeneste, som er prestenes og profetenes oppgave i kraft av sitt embete, har altså blitt utført av disse kvinnene, utelukkende av frivillig kjærlighet. Ikke «i menighetene», der Ordet ble forkynt (1Kor 14:34-35). Men mer som private sammenkomster. Og her holder apostelen fram og roser disse kvinnenes tjeneste. La oss lære av dette at kvinnene ikke er nektet noen slik kjærlighetstjeneste, når de ikke bryter forstyrrende inn der menn forkynner. Tvert imot blir her en slik tjeneste rost. Og blir også stadfestet gjennom Kristi eget eksempel da det nettopp var en kvinne han gav oppgaven å være det første mennesket som skulle få vitne om hans oppstandelse. Og når Paulus spesielt fremhever Persis «som har arbeidet så mye i Herren», bør det lære hver enkelt av oss å strekke oss etter å vokse i en slik kjærlighetens tjeneste. Men først bør vi nok legge oss på hjertet det apostelen sier om et annet kjærlighetsverk: «For hvis det først er et villig sinn, blir det verdsatt etter det en har, og ikke etter den en ikke har» (2Kor 8:12). Vi må huske at gavene er forskjellige, og at vi «etter det målet Kristi gave gis etter» (Ef 4:7) kommer til å bære ulik frukt (Mat 13:8). Men la oss i alle fall alle strekke oss etter å vokse i alt godt, så vi kan bære «mer frukt» (Joh 15:2)!
13: Hils Rufus, den utvalgte i Herren, og hans og min mor!
Det har vært vanlig å mene at denne Rufus har vært sønn til Simon fra Kyréne, som ble tvunget til å bære Kristi kors. Det kan også gjerne være riktig, når en ser at Simons sønner, Rufus og Aleksander, var så godt kjent av Jesu disipler at Simon gikk under betegnelsen: «far til Aleksander og Rufus» (Mark 15:21). Men det Paulus her nå sier om Rufus, er at han var den utvalgte i Herren, og at hans mor også var Paulus’ mor. At Rufus kalles «den utvalgte i Herren» kan ikke gå på hans utvelgelse til frelse, den vi alle eier i Kristus. For denne utvelgelsen er et like fullkomment kjennetegn for alle troende. Her taler derimot dette uttrykket helt klart om apostelens kjærlighet til Rufus; at Paulus hadde utvalgt ham til sin spesielt fortrolige bror (på samme måte som uttrykket «den kjære», om Persis i forrige vers, så åpenbart skildres apostelens kjærlighet til Persis at Luther uten videre oversatte det med «min elskede»). Og på samme måte som Paulus i det åttende verset sier: «min kjære i Herren», så sier han her: «den utvalgte i Herren».
hans mor og min mor er et uttrykk for særdeles varm takknemlighet. Det viser at Rufus’ mor hadde hatt en særdeles inderlig og kjærlig omsorg for Paulus, som om hun hadde vært hans egen mor. At hun ikke var hans virkelige mor, sier seg selv. For Rufus var ikke hans virkelige bror. Nei, at Rufus var Paulus’ «utvalgte» bror, og Rufus’ mor var hans mor, det var slektskap som var skapt gjennom samme kjærlighet som gjorde Jesu mor til Johannes’ mor, og Johannes til hennes sønn (Joh 19:26-27). Å, om denne kjærligheten hadde vært mer brennende mellom Guds barn! Da hadde vi i hjertelighet tatt oss av hverandre. Ja, i moderlig omsorg virkelig passet på hverandre. Alt Paulus skriver i dette hilsnings-kapitlet vitner om et så inderlig kjærlighetsforhold mellom de første kristne som vi ikke lenger har noe som helst begrep om. Skulle vi sammenlikne oss med dem, så måtte jo vår kjærlighet sies å være iskald. Og vi har fremdeles Peters formaning: «Ha framfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre!» (1Pet 4:8). Å, måtte vi alle våkne opp og begynne å rope for alvor til vår allmektige Frelser at han må hjelpe oss, så det kan bli en radikal forandring med oss i dette forholdet!
14 og 15: Hils Asynkritos, Flegon, Hermes, Patrobas, Hermas og brødrene som er sammen med dem! Hils Filologus og Julia, Nerevs og hans søster og Olympas og alle de hellige som er sammen med dem!
Her nevner så Paulus mange nådesøsken uten å fremheve noen av dem spesielt. Dette tegnet på at han husket dem i kjærlighet, og ville glede og oppmuntre disse som ble nevnt. Det samme gjaldt «alle de hellige som er sammen med dem». Guds barn skiller seg ikke alle like markert ut. Men de er alle nådesøsken, brødre og søstre, og like delaktige i ham som er «den førstefødte blant mange brødre». Noen av dem har store nådegaver. Andre igjen har ingen spesielt synlige gaver. Men vi skal elske dem alle. En menighet består ikke bare av markert synlige kristne. Men av alle kristne, selv om noen av dem er små og uanselige. Kristi rike er en skole hvor han oppdrar dem alle for sin evige herlighet. - og alle de hellige som er sammen med dem, d.v.s. de troende i deres familier og naboskap. Kanskje Paulus ikke kjente dem alle personlig. Men som kristne var han likevel opptatt av, og hadde omsorg for dem.
Nå er dette et brev hvor budskapet er gitt apostelen av Den Hellige Ånd. Og dette budskapet skal bevares så lenge jorden står, til undervisning og oppbyggelse for menigheten. Da kan det synes underlig for enkelte at dette som mange bare oppfatter som unødvendige høflighetsfraser, skal oppta såvidt mye plass. Men apostelen er jo ledet av Herrens Ånd såvel i dette som i de dypeste emnene han behandler i brevet! Da er det jo også tydelig at vi bør søke lærdom også i denne delen av brevet. Og da lærer vi her, slik vi også har antydet tidligere, at Guds barn i sin omgang med hverandre bør benytte hver eneste mulighet til å vise oppmerksomhet. Så kjærligheten kan få utfolde seg i ord og i gjerninger. Og ellers bruke de daglige anledningene som byr seg i det naturlige samfunnet med hverandre til innbyrdes å vise hverandre oppmerksomhet og omtanke (Rom 12:10).
16: Hils hverandre med et hellig kyss! Kristi menigheter hilser dere.
Nå har Paulus avsluttet sine egne hilsener i varm broderkjærlighet. Så antyder han hvordan han ville brødrene skulle bruke også et ytre tegn på den kjærlighet de hadde til hverandre. Han sier: Hils hverandre med et hellig kyss! Så varmt bør dere elske hverandre, sier han. Det er tydelig nok at det er kjærligheten, og ikke det ytre tegnet, som er hovedsaken. Det vet vi ikke bare ut fra apostelens åndelige sinn og generelt fullstendig ubundne holdning til ytre former. Men også av at dette broderkysset ikke var noe han påla som praksis for alle menighetene. Det var bare en mer tilfeldig, blant mange oppmuntringer, til å vise broderlig kjærlighet (1Kor 16:20, 2Kor 13:12, 1Tess 5:26). Men dette har også senere vært praktisert. Dels innen den eldste kirken, dels også innen visse kirkesamfunn senere. Da helst etter en felles bønn under den hellige nattverd, hvor hver enkelt gav den som stod nærmest det hellige «kjærlighetens kyss» (1Pet 5:14). Paulus kaller det altså «et hellig kyss», fordi det skulle være et uttrykk for det åndelige kjærlighetsforholdet, og ikke noe fra vårt naturlige følelsesliv. Da har vi altså forstått at Paulus her ikke ville foreskrive noen seremoni. Bare framelske en kjærlig omgang blant brødrene. Dermed må også enhver form vi uttrykker vår kjærlighet på, stå oss fritt, og bare formes ut fra hjertets egen holdning.
Kristi menigheter hilser dere. Alt det Paulus skriver, understreker bare det inderlige og kjærlige fellesskapet de første kristne hadde seg imellom. Ikke nok med at enkelte troende i én menighet hilste noen bestemte venner i en annen. Men hele menigheten ba apostelen gi uttrykk for deres kjærlighet og varme ønsker til en hel menighet. De opplevde samfunnet med hverandre som brødre for evigheten. Noe jo også alle kristne over hele jorden er; barn av samme Fader, arvinger til samme arv. Og da kan ingen skranker skille dem. De så ut over hav og land til fjerne menigheter, og ropte i ånden: Vi hilser dere, hellige brødre i Herren! - Gud, åpne våre øyne så vi også kan se denne ditt rikes herlighet, det dype fellesskapet mellom alle dine barn av alle slekter, folk og stammer over hele jorden! Gud, øk vår tro, og gi oss en brennende kjærlighet til hverandre!
17: Nå formaner jeg dere, brødre: Legg merke til dem som skaper splitttelsene og er årsak til frafall fra den lære som dere er blitt undervist i. Ta avstand fra dem!
Her taler apostelen i en helt spesiell tone. Dette er første gang i Romerbrevet at han advarer mot dem som skaper splittelser og frafall fra læren. Den unge menigheten i Rom kan ennå ikke ha vært utsatt for dette. Men apostelen advarer mot det som kan komme, ja, som vanligvis dukker opp på hvert sted hvor evangeliet har virket vekkelse og liv noen tid. Dette nevner han også i sin avskjedstale til de eldste i Efesos: «Dette vet jeg: Etter min bortgang skal glupske ulver komme inn blant dere, og de vil ikke spare flokken. Også blant dere selv skal det stå fram menn som fører falsk tale for å dra disiplene etter seg» (Apg 20:29-30).
Emnet i teksten vår er av særdeles stor betydning. Det bærer et sterkt sverd i seg, når Paulus sier: «Ta avstand fra dem!», de «forfører hjertene til de godtroende» (v.18). Men mange har en tendens til på totalt feilaktig og ubarmhjertig vis å benytte dette verset på enhver meningsforskjell de oppdager hos brødre. Så går andre til den motsatte ytterlighet; i en total misoppfatning av kjærlighetsloven vil de aldri høre på denne advarselen. I ukritisk åpenhet tar de imot alt og alle som kommer med et Guds ord og viser en viss nidkjærhet for sjelene. I tillegg har jo som regel disse som skaper splittelse en både pen og sterk forkynnelse, og gir seg ut for å være den rette sannhetens forkjempere. Så mange forvilles bare av dette. Alt dette gjør at emnet her ikke er så enkelt i praksis. Måtte da Herren selv med sin Hellige Ånd bevare oss i sin frykt, og lede oss i sin sannhet når vi skal studere, og deretter leve dette ut i praksis! - Men nå vil vi se nærmere på hvordan det egentlig er apostelen taler.
Nå formaner jeg dere, brødre: Legg merke til dem som skaper splittelsene og er årsak til frafall fra den lære som dere er blitt undervist i. Mange bibeloversettelser, så også den COR bruker, begynner denne setningen med et: «Men» jeg formaner dere, brødre.. Og dette viser en sammenheng med det som står like foran. Midt i de varme og hjertelige hilsningene og oppmuntring til broderlig kjærlighet, avbryter Paulus seg selv med en alvorlig advarsel og formaning mot å ta broderlig imot slike som skaper splittelser og kan bli årsak til frafall fra den læren menigheten hadde tatt imot. Ta avstand fra dem sier Paulus; dere skal ikke ta imot dem med den kjærlighet jeg har forsøkt å framelske hos dere (konf.2Joh v.10). Nei, dem skal dere ta avstand fra, fordi de er farlige for deres sjeler. Dette er sammenhengen.
Men hvem er så disse som vi skal vokte oss for? Hva mener Paulus med «dem som skaper splittelsene og er årsak til frafall»? Å, her må vi gå fram med stor gudsfrykt og forsiktighet, når vi skal se nærmere på dette spørsmålet! - Først spør vi: Er det meningen at vi skal ta avstand fra hver éneste kristen fordi han kan ha en annen oppfatning enn oss av et eller annet Guds ord, og som vi dermed kan komme i diskusjon med? Selvsagt ikke! Tekstens ord innebærer noe ganske annet. Det var også noe helt annet Paulus lærte i det fjortende og femtende kapitlet, der han talte om ulike meninger som alltid kan forekomme mellom de svakere og sterke i troen. Vi så at den éne hadde fått se sin frihet fra den foreldede loven, mens en annen fremdeles var bundet av den. Den éne setter én dag høyere enn en annen. Et annet menneske holder alle dager for å være like (Rom 14:5).
Da er det ikke til å unngå at mennesker også taler forskjellig om dette. Men der ser vi Paulus bare formaner dem til å leve sammen i kjærlighet, og godta hverandre. Han sier: «Dere skal ta dere av den som er svak i troen, men ikke for å sette dere til doms over forskjellige meninger». Både den som kan spise hva som helst, og den som ikke spiser all slags mat, «gjør det for Herren». Derfor bør ingen av dem dømme eller forakte den andre, osv. I den teksten vi nå har foran oss er det tale om noe ganske annet enn at det kan være enkelte avvik i oppfatninger av Ordet. Og hva det virkelig er Paulus taler om her, det vil vi forstå dels ved å gå nærmere inn på hvordan tekstens ord lyder, dels ved å sammenlikne teksten med flere tilsvarende steder i Paulus’ øvrige brev, der han kommer med nøyaktig samme advarsler.
Når det først gjelder selve ordlyden i teksten, så ser vi at Paulus uttrykkelig sier: «dem som skaper splittelsene og er årsak til frafall fra den lære som dere er blitt undervist i». Av dette må vi da tydelig kunne se at dette skriftstedet umulig kan anvendes på dem som bare for sin egen del går med en annen oppfatning, og ikke kan forstå at den oppfatningen menigheten for øvrig har, kan være riktig. Men som likevel aldri forsøker å angripe deres tro. Nei, slike skal vi så visst ikke ta avstand fra. Vi skal tvert imot omslutte dem med all mulig kjærlighet. Ta oss av dem, og hjelpe dem som våre kjære brødre. Det har vi apostelens inngående utlegging om i kap.14:1-3, 15:1-3. I vår tekst tales det bare om «dem som skaper splittelsene og er årsak til frafall fra læren» osv. Det er altså utbrytere med egne forsamlinger, som ikke nøyer seg med å ha sine egne meninger om enkelte ting, men som også arbeider for å trekke andre til sin «linje» og forsamling. De arbeider for å få en flokk tilhengere som bryter ut fra den øvrige troende menighet, og følger den nye «linjen». Det er dette som heter å «skape splittelse og blir årsak til frafall fra læren».
Men her kunne kanskje noen innvende at når to parter kjemper mot hverandre, og på begge sider bruker Skriften som belegg for sine meninger, så kan det jo bli spørsmål om hvem av dem vi skal ta avstand fra. For alle synes jo hans vei er rett. Kan en annen fare vill, så kan vel like godt jeg også! Hvem skal en her tro, og hvem skal en tvert imot «ta avstand fra»? Nå skal vi se hvor lærerik teksten virkelig er. Apostelen sier: «Ta avstand fra dem som skaper splittelsene og er årsak til frafall fra læren». Han taler til en troende og levende menighet og sier: Hvis noen kommer med en lære som strir mot den læren dere har mottatt; altså den troende menighetens alminnelige lære, han skaper splittelser. Og da skal dere «ta avstand fra dem». Her snakker vi altså ikke om den læren en gammel og frafallen kirke etter hvert lever på, og som alle levende Guds barn reiser seg mot. Slik det skjedde da Luther stod fram mot pavekirkens dåraktige lære. Historien viser at i samme grad som kirkene falt fra og begynte med bibelstridig lære, så fikk de oppleve at her og der reiste det seg levende røster mot dem. De angrep og uroet disse kirkene helt til de ofte grep til sverdet og bålet.
Luther reiste seg altså slett ikke mot enkelte ulike oppfatninger, som også fantes mellom de troende. Men bare mot konkrete avvik fra Ordet, som den frafalne kirken i kjødelig overmot hadde tillatt seg. Disse kunne han møte med de klareste sannheter, hentet fra Skriften. De lærte jo f.eks. at en kunne kjøpe seg syndenes forlatelse for penger, eller at en burde tilbe jomfru Maria og andre helgener. Da er det ikke nødvendig med omstendelige samtaler og omhyggelige konklusjoner, men bare klare bibelord til å imøtegå slikt med. Noe ganske annet er det når noen angriper den læren som alle troende Guds barn lever på, og altså setter sitt individuelle lys over hele den troende menighetens. Da er det han «skaper splittelser og er årsak til frafall fra læren». Må vi da først og fremst huske på at det var to ting i teksten som var nøkkelen til den rette oppfatningen: Først at Paulus sier: «splittelser og frafall fra den lære som dere er blitt undervist i» (sv: den lära som I haven inhämtat - som dere har tatt imot). For det andre at han sier dette til en levende, troende forsamling.
Da har vi det klart. De «Partistifterne» det tales om her, er de som reiser seg mot den læren, den oppfatningen av Skriften, som den levende, troende menigheten på stedet har lært, som den holder seg til og lever på, og som er hellig for dem. Å sette seg opp mot denne alminnelige læren er ikke bare et tegn på en særdeles oppblåst ånd. Men også nettopp på det fordervelige partimakeriet som er så farlig for sjelene, og som apostelen advarer så sterkt mot her.
Men her kan det nå oppstå et vanskelig og viktig spørsmål. For i det fjortende kapitlet så vi at de meningsforskjellene som ble omtalt der, kunne føre til splittelser når de ble forfektet overfor andre. Men likevel ble vi i det kapitlet formant til ikke å ta avstand fra slike brødre, bare på grunn av forskjellige meninger. Men tvert imot ha samfunn med dem og bære(15:4) deres uforstand. Hvordan skal jeg så kunne se forskjellen på disse avvikene, og dem som jeg skal ta avstand fra? Også dette spørsmålet finnes det svar på i teksten vår: «dem som skaper splittelsene og er årsak til frafall fra den lære som dere er blitt undervist i». Det er disse vi skal vokte oss for. Disse som ikke nøyer seg med selv, for egen del, å ha en annen mening enn menigheten for øvrig. Men som også forsøker å trekke andre med «på samme linje». Og dette blir ennå mer belyst og understreket gjennom andre bibelsteder der Paulus kommer med samme advarsel som i vår tekst. I det allerede siterte Apg 20:30 sier han: «Også blant dere selv skal det stå fram menn som fører falsk tale for å dra disiplene etter seg selv». Legg merke til denne uttrykksformen: «..for å dra disiplene etter seg selv». Det er dette som er å «skape splittelse» og blir «årsak til frafall fra læren».
I Apg 15:1-2 leser vi: «Det var noen menn fra Judea som kom ned og lærte brødrene slik: «Hvis dere ikke blir omskåret etter skikken fra Moses, kan dere ikke bli frelst». Paulus og Barnabas fikk derfor ikke lite strid og ordskifte med dem». Legg merke til at de «kom ned og lærte brødrene» dette nye. I Fil 3:2 sier Paulus: «Hold øye med hundene, hold øye med de onde arbeiderne, hold øye med sønderskjæringen!» I 2Kor 11:13-15 sier han: «For disse er falske apostler, bedragerske arbeidere, som omskaper seg til Kristi apostler». Vi legger merke til at hele veien er det tale om slike som arbeider for å trekke de troende inn på sin mening, og som dermed «skaper splittelsene og er årsak til frafall fra læren». Dette taler jo Paulus mye om i Galaterbrevet. Der sier han i det første kapitlet, v.6-7: «Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra ham som kalte dere i Kristi nåde, til et annerledes evangelium, som slett ikke er et annet. Men det er noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium».
Og i femte kapittel, v.12: «Det var godt om de som fører dere vill, kunne lemleste seg selv fullstendig!» Av alle disse stedene ser vi først og fremst, som allerede nevnt, at det tales bare om dem som arbeider på å føre de troende sjelene fra den læren de allerede har tatt imot, en lære som allerede har gjenfødt og frelst dem - føre dem fra denne læren for å vinne dem for en annen mening eller «linje». Det er altså overhode ikke tale om dem som bærer på en eller annen egen oppfatning, men om arbeidere som misjonærer, «falske apostler, bedragerske arbeidere».
Dernest lærer vi av disse og flere tilsvarende skriftsteder hvilke, og hvor avgjørende viktigede lærene var, som disse onde arbeiderne ble årsak til frafall fra. Lærene som var forfalsket, eller ble innført av de onde arbeiderne, var av forskjellig karakter, og av større eller mindre betydning. Én gang var det selve den store grunnleggende læren om Kristus. Som når man fornektet hans guddom, eller man nektet at Jesus var Kristus (1Joh 2:18,22,23, 4:1,3, 2Joh v.7-10). Men det kunne også bare være at de kom med tillegg til troens lære, som gjorde at den ble forfalsket. Man gjorde de rettferdiges hjerter motløse (Esek 13:22) med å holde fram gjerninger som måtte kreves om de skulle kunne tekkes Gud. Det kunne være omskjærelsen og andre lovgjerninger (Gal 5:2-4, 6:12-13, Kol 2:8-12). I tillegg krevde de falske apostlene gjerninger som ikke tjente til noen som helst nytte. Slike som bare hørte til i Det gamle testamentes tid, mens det i Det nye testamente bare oppfordres til gjerninger som har noen gagn og nytte.
I følgende skriftsteder: Kol 2:16-18, 21-22, 1Tim 4:8, 1:4-5, Rom 13:8,10 kan en se hvilke påbud, forskrifter og unyttige gjerninger det var de falske lærerne forkynte, og som førte til splittelse av samdrektigheten i Kristus. Samtidig ser vi der at Det nye testamente bare oppfordrer til gjerninger som blir tjenere for kjærligheten, og er til virkelig nytte*. Endelig ser vi også Paulus advarer mot dem som trekker sjelene inn i slike emner som ikke skaper verken nytt liv eller den rette helliggjørelse. Som bare drev med unyttig «ordstrid», og som i det åpenbare ikke drev med noen egentlig villfarelse. Dette taler Paulus om til Timoteus. Han sier: «Hvis noen lærer annerledes og ikke holder seg til de sunne ord, vår Herre Jesu Kristi ord og den lære som stemmer med gudsfrykt (vår Herre Jesu Kristi hälsosamma ord), da er han stolt og forstår ingenting. Men han har sykelig trang til stridigheter og diskusjoner om ord, og fra dette kommer misunnelse, strid, spott, onde mistanker, unyttig krangel mellom mennesker som har fordervede sinn og som er blitt frarøvet sannheten. De tror at gudsfrykten er et middel til vinning. Slike skal du trekke deg unna!» (1Tim 6:3-5).
*
Så har vi noen som mener at selv i Det nye testamente har vi fra Kristus selv et bud som ikke sikter på noen egentlig nytte, men som bare er en lydighetsgjerning. Og som bør oppfylles fordi det er noe Kristus befaler; nemlig budet om dåpen. Men da skal vi være klar over at slik har ikke Kristus lært. Kristus og hans apostler lærer at dåpen er et nådemiddel til frelse. Ikke en tom lydighetshandling. Peter sier om dåpens vann: «det som nå også frelser oss» (1Pet 3:21). Kristus selv sier at vi må «fødes av vann og Ånd» (Joh 3:5). Paulus sier at Gud frelste oss «ved gjenfødelsens og fornyelsens bad ved Den Hellige Ånd» (Tit 3:5). Selv om vår blinde fornuft ikke begriper dette, er det fremdeles dette Herren Kristus har lært om dåpen. At det altså ikke bare er en lydighetshandling eller bare en «bekjennelse», bare et ytre tegn på at de er kristne. Dåpen er riktignok også et ytre tegn for de kristne, men samtidig noe uendelig mye mer.
Tidligere i samme brev sier også Paulus: «du må pålegge noen at de ikke skal undervise i en annen lære (främmande lära), eller vie sin oppmerksomhet til eventyr og endeløse ættetavler, som fører til stridigheter i stedet for den oppbyggelse som er fra Gud, den som er i troen» (1Tim 1:3-4). Det samme i 2Tim 2:23 der Paulus formaner til å «unngå tåpelige og barnslige diskusjoner, for du vet at de fører til strid» (konf. 1Tim 4:7, 2Tim 2:16-18, Tit 3:9). Denne advarselen er det all grunn til å tenke nærmere over. Det er ingen problem å forstå at en konkret villfarelse fører med seg splittelse og skade. Men at splittelse og frafall fra læren kan bli resultatet av «tåpelige og barnslige diskusjoner», eller emner som ikke gir «den oppbyggelse som er fra Gud», når de til og med anvender ord fra Den Hellige Skrift, det er det mange som ikke vil tro.
Å møte sjeler som søker frelse, med budskap som ikke er til noen gagn i den åndelige tilstand de befinner seg, eller som ikke er nødvendige i den tiden vi nå lever i, men bare fører sjelene over i uaktuelle og fjerne aspekter, er å forføre dem. Det er å føre sjelene bort fra det «ene nødvendige» til et åndelig virvar, en åndelig frustrasjon. Og det fører til uenighet og splittelser mellom dem som i troens enfold skulle ha ett hjerte og én sjel.
Men nå taler apostelen i vår tekst ikke direkte til disse onde arbeiderne. Hos dem hadde han ikke noe håp om å kunne utrette noe (2Tim 3:13). Nei, han retter sin advarsel til den øvrige troende menighet. Og hva er det nå han sier disse troende skal gjøre? Han sier: «Nå formaner jeg dere, brødre: Legg merke til dem som skaper splittelsene og er årsak til frafall fra den lære som dere er blitt undervist i. Ta avstand fra dem!» - «Legg merke til dem!», for at dere kan være på vakt så dere ikke blir fanget og forføres av deres budskap. Dette er det første Paulus formaner til her. Men han har en ennå mer avgjørende tilføyelse; han sier: Ta avstand fra dem! Ordet i gr.teksten betyr å «unnvike noen», «vik bort fra dem». Dette vil altså Paulus de troende skal gjøre overfor dem som skaper splittelser og blir årsak til frafall fra den læren de har tatt imot, den læren menigheten lever på og i.
Legg merke til hva det er apostelen sier! Han sier ikke at vi skal dømme og fordømme dem. Nei, all dom over deres innerste tilstand skal vi overlate til Gud. Apostelen sier heller ikke at vi skal hate og forkaste dem, for en slik oppførsel kan ikke Guds barn være bekjent av. Nei, han sier bare vi skal «ta avstand fra dem», ikke ha åndelig fellesskap med dem, ikke høre på dem og ikke samarbeide med dem. Alt sammen bare fordi de skaper splittelse og blir årsak til frafall fra den lære vi har tatt imot. For både ordet og all erfaring viser hvor farlig splittelser og frafall fra læren virkelig er for det kristne livet. Hensikten med å ta avstand fra disse onde arbeiderne har to sider. For det første; at vi ikke må fanges av deres budskap (Mat 7:15). For det andre; at vi ikke skal støtte opp om det de står for, så vi blir «medskyldige i deres onde gjerninger» (2Joh v.10-11), styrker dem i deres partisinn, og bare øker splittelsen i menigheten (konf.2Tess 3:14).
Kan du så trygt si at selv om du hører eller leser det de forkynner, så verken blottstiller du deg for villfarelsens bedragerske makt, eller med ditt eksempel leder andre inn i fristelse, - så står du fritt til det. Men tenk etter om denne din trygghet er vel begrunnet! Apostelens budskap til oss her er jo: «Ta avstand fra dem!» Og vi ser akkurat den samme formaningen andre steder. I 2Tim 3:5 sier han: «Slike skal du vende deg bort fra!». Og hvis noen «ikke adlyder vårt ord», sier han: «Ha ikke fellesskap med ham» (2Tess 3:14).
Her kan så kanskje noen komme med denne innvendingen: Hvis nå dette er levende kristne som bare i uforstand har latt seg innta av en villfarelse, men nå føler seg så forpliktet på dette budskapet at de føler seg drevet av sin samvittighet til å være med å utbre det, - hva skal vi da gjøre? Skal vi også ta avstand fra disse? Svar: Gjør da det samme som Kristus da hans trofaste disippel, Peter, ville forsøke å hindre ham i å gå lidelsens vei. Han sa: «Gå bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg». Og likevel elsket han fortsatt Peter som sin trofaste disippel, som en «bror». Gjør det samme, du! La det ikke bli avstand mellom deg og disse i ditt hjertes kjærlighetsforhold til dem. Men ta avstand fra den feilaktige læren og holdningen. Delta ikke frivillig i noe som støtter dem og deres virksomhet. For at verken du selv eller andre svake nådesøsken skal få den oppfatningen at det ikke er så farlig med denne nye læren. Vær forsiktig så du ikke på noe område støtter virksomhet som kan gjøre det vanskelig for noen å gripe den rette lære, eller kan bli årsak til frafall for dem som har tatt imot Kristi og apostlenes lære!
Hvis en bror er blitt så oppblåst at han tror hans mening er bedre enn den læren hele den levende Guds menighet lever på, og som arbeider for å skape splittelse, da er det nok sikrest å følge apostelens budskap: «Ta avstand fra dem!» For her betyr din og menighetens samdrektighet i Kristus mer enn hvordan du opptrer overfor den onde arbeideren. Det sikreste er alltid å rette seg etter Ordet. Paulus har ikke gått med den holdningen som mange har i dag, at det ikke er noen fare for at vi skal bli bedratt, at vi skal nok alltid kunne skille mellom rett og urett. Han har heller ikke forkynt at vi i fortrolighet skal stå åpne og ta imot alle, selv om de kanskje bruker Guds ord og har en viss nidkjærhet for å vinne sjeler. Det har heller ikke Kristus noen gang lært. Tvert imot taler Kristus om noen som skal kunne «profetere i hans navn, drive ut demoner i hans navn, og gjøre mange kraftige gjerninger i hans navn» (Mat 7:22), og som likevel var «ugjerningsmenn» fordi de var «falske profeter» som vi skal vokte oss for. Gud, fri oss fra den lettsindighet vi har overfor ditt ord! Å, hvor få det er selv blant bekjennende kristne, som virkelig setter Ordet høyt nok! Vi dømmer først og sist ut fra det vi selv mener. Alle tror at selv har vi visdom nok.
La oss igjen huske at det tryggeste er at vi retter oss etter Herrens ord. Og nå har vi sett at både Kristus og apostlene sier: «Vokt dere for dem!», «Ta avstand fra dem!». Fra disse «som skaper splittelsene og er årsak til frafall fra den læren dere har tatt imot». Ja, enten det nå var en professor i Guds kunnskap, eller noen av våre enfoldige brødre som begynte å lære noe om Kristus og troens lære, eller om sakramentene, eller om de siste ting, og som strir mot «den lære som dere er blitt undervist i» (sv: som dere har tatt imot), - den læren som allerede har gjort oss til frelste og nye mennesker, - da må vi bare rette oss etter apostelens formaning: «Ta avstand fra dem!» Å, hvor lite vi fatter betydningen av enhet i tro og lære! Hvor lite vi aner om hvilke sjelekvaler som følger i frafallet fra selve læren! Men vår store fiende, djevelen, forstår det. Derfor har han ingen ro så lenge det finnes en flokk kristne som er ett i Kristus. Der er det han ser etter muligheter for å skape splittelse og frafall fra læren.
Luther sier at når det gjelder å skape splittelser og frafall fra læren, så arbeider djevelen med samme iver og kraft som vi finner det hos en som har som mål å bryte seg inn i et hus for å stjele og myrde. Kan han ikke komme inn gjennom en dør eller et vindu, så forsøker han gjennom taket. Og slipper han ikke inn der, så graver han seg inn under muren. Han kan aldri tåle at det finnes kristne som beholder troens og Åndens enhet. Han gjør alt for å splitte dem. Og splittelse kan han bare oppnå når det blir enkelt å føre sjelene dit han vil. Da er snart ingenting sikkert og rett for dem. Da blir de opptatt med alt annet enn det ene nødvendige. Da kan også de uomvendte trøste seg med at det er ikke så sikkert med noe i Ordet, når ikke en gang de kristne seg i mellom kan bli enige om meningen. Med avvik fra læren kommer kort sagt all slags ulykke. Derfor har det stor betydning å være mer våken og trofast overfor apostelens formaning i denne teksten. - Men Paulus har ennå en grunn for at vi bør vike fra disse onde arbeiderne. Han tilføyer:
18: For de som er slik, tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen mage. Og med glatte ord og smigrende tale forfører de hjertene til de godtroende.
De som skaper splittelsene og blir årsak til frafall fra Kristi og apostlenes lære, «tjener ikke vår Herre Jesus Kristus», sier Paulus. Dette bør være god nok grunn så vi ikke må være i tvil om vi skal «ta avstand fra dem». Og det er en vel begrunnet tilføyelse. For det er nettopp det disse onde arbeiderne gir seg ut for; at de er Kristi tjenere, og som de med vakre ord og framferd vil overbevise oss om. Paulus sier i 2Kor 11:13-15 at de «omskaper seg til Kristi apostler» og til «rettferdighetens tjenere». Men uansett hvor stor likheten deres kan bli med «rettferdighetens tjenere», ja, selv om de selv tror de tjener Kristus, så er det ikke dette som er sannheten, når de kjemper for å splitte hans lille hjord, arbeider for å trenge inn med et budskap som virker frafall fra den læren flokken kom til tro på, har sin trøst i, og som er hellig og dyrebar for dem.
Selv med den overbevisning Paulus for egen del hadde, om at han var fri fra den foreldede lovens krav (Rom 14:14), nevnte han ikke et ord om dette, som kunne støte de troende jødene i Jerusalem. De trodde jo ennå de måtte holde denne loven. Selv gikk han isteden opp i templet og renset seg på jødisk vis. Så redd var han for å skape noen splittelse eller forvirring omkring den læren menigheten i Jerusalem var blitt frelst og levde på. Der var han som en jøde for jødene, og for dem som var under loven, var han som en som er under loven. Og hvorfor oppførte han seg slik? «For ikke å hindre Kristi evangelium», sier han (se Apg 21:23flg., 1Kor 9:12, 20-23). Tenk litt over dette! Han som hadde en apostels overbevisning om sannheten i dette spørsmålet, er ikke opptatt med absolutt å få lært dem dette (når det ikke var helt nødvendig for at de skulle bli frelst. For disse kjente allerede den frelsende sannheten). Han ville heller la det ligge enn å skulle bli årsak til splittelse og uro omkring den læren de hadde blitt frelst og levde på. Han ville ikke forstyrre dem i en god utvikling i nåden.
Hva skal en så si om dem som holder fram det de selv mener er den rette lære, og setter den høyere enn menighetens lære - og da ikke overfor en død løgnkirke, men overfor en gjenfødt, levende menighet? Og på grunnlag av denne sin nye lære kjemper de for å skape splittelse i den levende menigheten, og dermed få tilhengere til sin egen lære. Selv om de, på samme måte som Paulus, skulle eie en guddommelig overbevisning om at de hadde det rette lys, burde de likevel, på samme måte som Paulus, heller tie med dette. Når det ikke er en helt nødvendig lære for at sjelene skal bli frelst. Heller det enn at det skapes frafall fra den rette lære ved at de er opptatt med utidig forkynnelse. Dette lærer jo Paulus både med sitt budskap og sine handlinger. De som fremdeles ikke vil høre på dette, og heller ikke bryr seg om hva resultatet blir når de setter seg opp mot den levende menighets lære, - de «tjener ikke vår Herre Jesus Kristus» sier apostelen. La oss så virkelig huske dette!
Men når de dermed altså ikke tjener Kristus, og heller ikke bryr seg om hva de gjør med hans lille flokk, da drives de selvsagt bare av kjødelige motiver. Her nevner så Paulus noe så skrøpelig motiv som at de «tjener sin egen mage». Hos enkelte kan slike motiv være mer eller mindre ubevisst. Hos andre igjen er det helt bevisst kjødelige motiver som driver dem. Et annet sted nevner Paulus en annen drivfjær hos disse arbeiderne. Han sier at de «til ingen nytte blåser seg opp av sitt kjødelig sinn» (Kol 2:18). De er så oppblåst av sin egen innbilning om det de mener er rett, at de virkelig tror det er helt nødvendig for alle å få ta imot nettopp deres lære. Men enten det nå er dette selv å oppnå noe, eller deres eget hovmod som driver disse arbeiderne, så er det i begge tilfellene grunn nok til å «ta avstand fra dem», slik Paulus har formant.
Så nevner Paulus også den framgangsmåten og midlene disse arbeiderne bruker for å fange sjelene. Han sier: «med glatte ord og smigrende tale forfører de hjertene til de godtroende». Gr.tekstens ord taler helt riktig først og fremst om «glatte og smigrende ord», på vanlig, menneskelig innsmigrende vis. Men fortolkere har også hevdet at når det her er tale om å fange omvendte, troende sjeler, kan det også være herlig, evangelisk forkynnelse som disse arbeiderne først benytter seg av, inntil de har oppnådd tillit og åpenhet. Deretter kommer de med sin egen nye lære. Ordet som er oversatt med «smigrende» ord, betyr også «rosende» tale. Vi ser ikke klart her om Paulus dermed vil si at de bruker kjærlige og smigrende ord om dem de håper å vinne, eller om det er sin lære og dem som de vinner for denne, de roser og priser lykkelige. Men han sier klart nok at de med sine smigrende tale «forfører hjertene til de godtroende».
De oppriktige og enfoldige sjelenes godtroenhet gjør at de ikke frykter for å bli forført. De er positivt innstilt og tror alt er vel når de får høre herlige bibeltekster og vakker utleggelse over disse. De oppfatter det som ukristelig, og mangel på kjærlighet, å skulle frykte noe ondt fra disse som taler så åndelig og herlig. De har ikke klart for seg at det er fruktene av denne forkynnelsen; villfarelsen fra den sunne lære, og all den nøden sjelene dermed føres ut i, Paulus advarer mot her, og som gjør at han sier de forfører hjertene, og som gjør at han så alvorlig advarer mot dem som driver med dette. De som blir forført kan innerst inne være fromme og oppriktige sjeler, og som derfor må omsluttes med all mulig kjærlighet. Det er bare om disse onde arbeiderne Paulus taler alle disse advarslene vi nå har sett. Ennå er det vel noen som er tilbøyelige til å se på disse advarslene som svært så lite kjærlige. Men disse må da lære å stille seg kritiske til sin egen forstand og oppfatning. Vi står her overfor en hellig apostels ord! Det er tross alt oss som skal ta imot lære av ham! Tenk på hvor brennende vi har sett kjærligheten hans vise seg tidligere i dette kapitlet! Du kan være sikker på at det er den samme kjærligheten som driver ham til denne advarselen.
Den rette kjærligheten ser på hva som er til hjelp eller til skade for sjelene. Og hvem ser rekkevidden av all den sjelenød som oppstår når mennesker som søker frelse rokkes i troen på læren, splittes og føres inn i ordstrid og nye meninger, så de til slutt ikke vet hva de skal tro eller holde for sant. En vet heller aldri hvor langt det kan gå med tilstanden til slike sjeler. Vi har mange sørgelige eksempler på tragiske skjebner. Hva skal redningen være for disse når de møter harde og langvarige fristelser, hvis de er blitt usikre på hvordan de skal oppfatte de frelsende sannhetene? Det er tross alt bare et stort Guds under om vi kommer lykkelig gjennom alle disse harde og utpinende kampene, selv når vi har den rene lære klar og fast for oss. Men hvordan skal det gå hvis den grunnvollen vakler på grunn av de mange forskjellige tolkningene? Og hva kan da være sterkt nok til at verden vekkes og omvendes, når de stadig hører om alle de forskjellige meningene om Skriften, som også splitter de kristne i så mange partier? Å, de vet ikke hva de gjør, de som skaper splittelser og blir årsak til frafall fra den rene læren som vi har tatt imot, som har gjenfødt oss, og som vi lever på. Vær ikke overrasket over at apostelen går så sterkt ut mot dette! - Men han vil innprente sin formaning med ennå en tilføyelse:
19: For deres lydighet er blitt kjent for alle. Derfor er jeg glad på deres vegne. Men jeg vil at dere skal være kloke i det som er godt, og usmittet av alt det onde.
Hvilken sammenheng dette verset har med formaningen og advarselen like foran, ser vi hvis vi sammenlikner med kap.15:14-15. Der sier Paulus at selv om han visste at de kristne i Rom var fulle av godhet og all kunnskap, hadde han likevel skrevet mer frimodig til dem for å minne dem (om noe de altså allerede visste). Det er på samme måte han taler her også. Nå har han advart dem mot disse som skaper splittelse, formant dem til å ta avstand fra slike, og sagt at de «forfører hjertene til de godtroende». Nå tilføyer han: Dermed ville jeg ikke ha fram at dere er de som står mest åpne for villfarelser og forførelse. Tvert imot er deres lydighet mot evangeliet kjent av alle. Hensikten har bare vært at dere må være på vakt. At dere må være åpne og ta vare på alt som er rett og godt. Men usmittet, ja, avvisende mot alt som kan forføre dere.
Noen har oppfattet dette verset på helt motsatt vis. De mener Paulus med «lydighet» her mener at de stiller seg åpne for alt mulig, og at han vil si: Min advarsel mot dem som skaper splittelser er særdeles nødvendig for dere. For det er jo allment kjent hvor lydige, bøyelige og lette dere er å overbevise. Derfor dukker nok disse også snart opp hos dere. Men at dette ikke er apostelens mening, kan vi se dels av selve ordet «lydighet», og det som egentlig ligger i dette ordet. Dels også av tilføyelsen: «Derfor er jeg glad på deres vegne». Når det gjelder ordet «Lydighet», så har det alltid den gode betydningen av lydighet mot evangeliets sanne lære. Ofte betyr det selve hjertets villige «lydighet» mot selve nådens kall til omvendelse og tro. Ikke noe menneskes naturlige lydighet, men den som virkes av selve Ordet (se utleggelsen av kap.1:5), en hjertets lydighet som bare er hjertets overgivelse til evangeliet. Men deretter, som en frukt av dette, kommer også lydighet til all Guds vilje. Det var dette herlige og klare kjennetegnet de var blitt kjent for blant folkene (konf. kap.1:8).
Det var denne deres lydighet til alt Guds ord Paulus nå gledet seg over på deres vegne. Og på denne grunnvollen hadde han også håp om at de ville være lydige mot det Ordet taler om samdrektighet og trofasthet mot den sannheten som kan frelse, og ikke så snart åpne seg for noe nytt i læren. Derfor er jeg glad på deres vegne, sier han. Han fryder seg hjertelig over at de har en velsignet utvikling i nåden. (Vi merker altså at det var bare kjærlighet som også drev ham til sterke advarsler!) Men samtidig med denne gleden over dem, som han gir uttrykk for, bærer han også på en frykt for at de kanskje ikke hadde nok av den visdom og gode enfold som kreves for å holde fast på det som er godt, og ikke bli inntatt av alt det onde. Derfor tilføyer han: Men jeg vil at dere skal være kloke i det som er godt, og usmittet av alt det onde.
La oss nå se litt nærmere på disse ordene, ja, ta dem inn over oss! «Jeg vil at dere skal være kloke i det som er godt, og usmittet av alt det onde» (sv: Och enfaldiga til det onda). Det er det samme som Paulus sier til korinterne: «Brødre, vær ikke barn i forstand, men vær småbarn i ondskap! I forstand skal dere være modne» (fullvoksne, fullmodne, 1Kor 14:20). Det kristne enfoldet (enfoldigheten) er en dyrebar gave. Men dette er ikke et uttrykk for manglende forstand eller kunnskap. Nei, det gode, prisverdige enfold består i at samtidig med alt det vi vet, likevel «regner alt for tap sammenlignet med det som er så mye mer verd; kunnskapen om Kristus Jesus» (1Kor 2:2, Fil 3:8). Videre innebærer det, som i vår tekst, at vi holder oss så pass borte fra alt det som kan skade oss, at vi er «usmittet av alt det onde», d.v.s. som barn ikke er opplyst om, eller er ukjent med, alt dette som foregår rundt oss i verden. Det er dette som er å «være småbarn i ondskap», eller som vår tekst sier: «vara enfaldiga til det onda».
Og dette enfoldet er en usigelig dyrebar gave. Men hvis vi ikke samtidig også har en viss åndelig visdom, så blir vi ganske snart forført. Det er dette Paulus mener med å «være kloke i det som er godt», og «vær ikke barn i forstand», «i forstand skal dere være fullvoksne». Mens enfold overfor det onde betyr at vi er så distansert fra det at vi som små barn ikke en gang vet om det. Så betyr også det å være kloke i det som er godt, at vi har trengt oss så sterkt inn i dypet av det som er godt, at vi alltid er i stand til å velge ut det gode, og ser forskjell på det som er ondt og ødeleggende.
En slik visdom kreves særlig for å prøve all forkynnelse, om den er «i overensstemmelse med troen» (kap.12:6). Men er også nødvendig for å prøve alle forhold i det daglige liv, om det skjer i kjærlighetens fotspor (kap.13:10). Men her hjelper det ikke med noen som helst menneskelig visdom og skarpsindighet. Her kreves ganske enkelt Guds nåde og gave. Det gjelder særlig når det onde går dypt, og er ikledd herlige ord og gjerninger. Når villfarelsen er pyntet med et skinnende slør av sannheter, ofte med undergjerninger som bevis (2Tess 2:9flg.). Og vi er jo alle slik av natur at vi blir fort lei av det gamle, og tennes lett opp av alt som er nytt. Å, må da Herren være nådig mot oss og komme oss til hjelp med sin Ånds lys!
Men Paulus vil vi skal bruke alle midler for å få den nødvendige visdom til «det som er godt». Han oppmuntrer oss til i Åndens lys, gjennom bønn og studie stadig å trenge dypere inn i de skjulte hemmelighetene i alle Guds ords sannheter. Det er det som er hensikten med formaningen, når han sier vi skal «være kloke i det som er godt, og usmittet av alt det onde». «Se, jeg sender dere som sauer midt blant ulver. Derfor skal dere være kloke som slanger og enfoldige som duer» (Mat 10:16). Vi skal altså strekke oss etter denne dyrebare visdommen. Men likevel alltid huske at det er bare Herrens Ånd som kan veilede oss i alle sannheter, og åpenbare Satans dybder. Vi må huske at den som har størst visdom og kunnskap, blir fortest og aller mest bedratt - hvis han setter sin lit til sin egen kunnskap og klare syn.
Ingenting er så farlig som å tro at en er så godt utrustet med Guds ord og visdom at vi nok selv skal kunne høre hva som er rett og galt. Nei, da går det mye bedre for dem som ikke har så mye kunnskap, som bare kjenner på sin mangel på kunnskap, og trenger all nåde og veiledning av Gud (se 1Pet 5:5). Og det er denne vår avhengighet av Gud, når det gjelder å bevares fra djevelens onde angrep f.eks. mot vår samdrektighet i læren, vi ser uttrykt gjennom apostelens plutselige avbrytelse av sin formaning, for så å begynne å tale om hva Herren Gud skal gjøre i saken.
20: Og fredens Gud skal snart knuse Satan under deres føtter. Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere! Amen.
Og fredens Gud skal snart knuse Satan under deres føtter. Den kjennsgjerning at vi ikke kan stå imot og overvinne forførelser, men at Gud selv må gjøre det, ligger til grunn for at Paulus brått kommer med denne tilføyelsen til sine formaninger. Og når han her bruker betegnelsen «fredens Gud», så har det helt sikkert sammenheng med de brytninger og splittelser i menighetene som han har talt om her (v.17). Vi finner akkurat tilsvarende sammenheng i 2Kor 13:11 der han først formaner: «Ha det samme sinn, lev i fred med hverandre!», og så straks tilføyer: «Og kjærlighetens og fredens Gud skal være med dere!» Men så ser vi Paulus i dette forholdet begynner å tale om vår arvefiende, Satan, og sier at Gud skal knuse Satan under våre føtter. Dermed lar han det være klart at det egentlig er denne sjelenes fiende som driver sitt spill gjennom tvister og splittelsene som oppstår mellom de kristne.
Når altså noen begynner å lære noe blant de kristne som strir mot «den lære som dere har tatt imot», og det så oppstår splittelser og frafall fra læren, så er ikke dette bare små mellommenneskelige uoverensstemmelser, slik vi ofte tror. Det er tvert imot et listig angrep av den onde selv; Satan. Tenk bare etter hva følgene virkelig blir etter frafall fra den rene lære. Vi mister jo vårt eneste faste holdepunkt. Det skapes usikkerhet omkring sannheten. Samfunnet med nådesøsken splittes opp i uenighet, hat, onde mistanker osv. Mens all verdens selvsikkerhet tvert imot styrkes. Da skjønner du at Satan har vært der og sådd ut sin gift. For Satan er ikke noe tomt bilde i tankene. Nei, det som ligger igjen etter ham vitner om hans vesen: «slangen som forførte Eva med sin list» (2Kor 11:3). «Han som kalles djevelen (den som bakvasker) eller Satan (motstander)» (Åp 12:9), «denne tidsalders gud» (2Kor 4:4), en «morder» og en «løgner» (Joh 8:44), som snart «går omkring som en brølende løve» (2Pet 5:8), snart «omskaper seg til en lysets engel» (2Kor 11:14).
Denne fienden vet meget godt hva han oppnår bare han kan skape et visst avvik fra læren. Som vi tidligere har vist, er hans nidkjærhet på dette område så enormt og pågående at det ikke vil finnes kristne noe sted som vil kunne beholde samdrektighet og enhet i det gamle og gode Ordet, hvis ikke Herren gjør et under med sin beskyttende nåde og makt. Går vi rundt og er selvsikre, vil alltid splittelse og frafall fra læren komme. Men hvis vi lyder apostelens formaning (v.17) og går med gudsfrykt og bønn til Herren, så vil han også gjøre det Paulus lover oss her: «Fredens Gud skal snart knuse Satan under deres føtter».
Ordet «snart» går på det trøstens forhold at alle disse nye lærene Satan bruker for å uroe menigheten, snart skal forsvinne. De har bare en kort tid på seg. Mens derimot den gamle sannheten som er blitt angrepet, står fast fra slekt til slekt, fra den ene tidsepoken til den neste. I 2Tim 3:9 sier Paulus om forførere at «de skal ikke komme videre, for dårskapen deres skal bli åpenbar for alle». For våre utålmodige hjerter kan vel dette synes å drøye vel lenge. Men for den langmodige Gud er det bare en kort tid (konf. Luk 18:7-8). Han sier: «Se, jeg komme snart!». Satan vet også i stor vrede «at han har en kort tid» (Åp 12:12).
Men legg merke til hvor lærerikt apostelen taler her! Han sier det er Gud som skal knuse Satan - men samtidig at det skal skje «under våre føtter». Med ordvalget: å «knuse Satan under føttene» minner Paulus oss om det første løftet; at «kvinnens ætt skal knuse slangens hode» (sv: kvinnans säd skall söndertrampa ormens hovud). Og dette løftet ble fullkomment oppfylt da Kristus med sin død «tok makten fra ham som hadde dødens makt - det er djevelen» (Heb 2:14). Men det som så gjenstår, er at Herren også, når det gjelder den makt Satan har til å friste og forføre, vil hjelpe oss og bryte ned hans gjerninger i våre åndelige kamper. Det er dette Paulus taler om her. Og da sier han altså at de føtter Satan nå skal knuses under, er våre føtter. Men likevel at det er Gud som knuser ham, «fredens Gud», ja, fredsfyrsten, den eneste som er Satan overmektig.
Her lærer vi hva som foregår i de åndelige kampene: Det er Kristus som utkjemper kampen - men i og gjennom oss! Kristus gjør det med sin Ånd og sitt ord som tas imot i våre hjerter. Og likevel slik at all kraft er i Herren og av Herren alene. Lar vi bare den tanken slippe til at med vår forstand og omtenksomhet skal vi nok greie det, - så blir det Satan som knuser oss. For da kan ikke Kristus få gitt oss sin kraft (2Kor 12:9). Men jo dypere vår erkjennelse er av at vi ikke er i stand til noe som helst overfor denne veldige fienden, jo mer vi setter vårt håp utelukkende til Kristus, desto snarere kan han knuse Satan under våre føtter. Da tilintetgjør han Satans verk blant oss, så vi kan gå ut av striden med seier og fryd, og prise Gud for det underet han har gjort. Det er slik det foregår i hver eneste åndelig strid - slik også i den disse versene taler om. Måtte så Herren Kristus være vårt eneste håp og hjelp! Det samme ønsket slutter også Paulus med:
Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere! Amen. Dette er den hilsen og ønske Paulus ofte avslutter med, som en oppsummering av alt vi behøver til liv og frelse. Vi har jo alt i «vår Herre Jesu Kristi nåde». Hvis vi har den med oss, så er alt vel. Da går det rett og godt for oss i alle mulige kamper og farer. Måtte da vår Herre Jesu Kristi nåde også virkelig være med oss alle, nå og for alltid!
«Vår Herre Jesu Kristi nåde». I disse korte ordene ligger både kilden til og summen av alt godt som vi både her i livet og i all evighet mottar fra Gud. I Kristi nåde ligger alle Guds rikes største skatter og velsignelser: Først og fremst Kristi personlige miskunnhet og kjærlighet. Dernest alle velgjerningene han som vår frelser, forsoner, som den som helliggjør og som vår hyrde, lar komme over oss. Der vår Herre Jesu Kristi nåde er, der er himmeriket. Der er syndenes forlatelse og Faderens fullkomne vennskap. Der er Den Hellige Ånd med hele sitt verk i sjelen. Ja, der er evig liv og salighet.
Med denne avslutningen uttrykker Paulus sitt hjertes innerste ønske for denne Guds menighet. Han ønsker dem alt dette gode som hans eget hjerte var fullt av, og derfor strømmer ord som dekker alt dette, ut av seg selv. Han vil ikke at en éneste blant dem skal mangle Kristi nåde. Han ønsker Herren Kristi nåde skal være med både de svake og de sterkere, med de yngste barna og med fedrene, med de mest trofaste og med de som ofte feilet. For alle trengte de vår Herre Jesu Kristi nåde.
21: Min medarbeider Timoteus og Lukius, Jason og Sosipater, mine landsmenn, hilser dere.
Først har altså Paulus skrevet ned sine egne hilsener. Og i den forbindelse avbrutt seg selv med sterke advarsler mot arbeidere som fører til splittelse og frafall fra den rene lære. Så bærer han fram hilsener fra sine nærmeste medarbeidere i Korint som han nå besøkte. Den første er Timoteus, hans medarbeider i evangeliets tjeneste. Fra ham hilser han i mange av sine brever. Timoteus var en spesiell Herrens tjener. Vi ser Paulus skriver om ham at «Jeg har nemlig ingen andre med samme sinnelag, som så oppriktig vil vise omsorg for deres åndelige ve og vel» (Fil 2:20). Timoteus er den Paulus gir sin mest rosende omtale (Apg 16:1, 1Tim 1:2, 1Tess 3:2 m.fl.). I tillegg til Timoteus hilser så Paulus fra tre andre menn som Paulus i kjærlighet skildrer som sine slektninger (sv: Lukius, Jason og Sosipater, mina fränder, hälsa eder). Mer om disse i Apg 13:1, 17:5-9, 20:4.
22: Jeg, Tertius, som skrev ned dette brevet, hilser dere i Herren.
Paulus dikterte gjerne brevene sine for skrivere (konf. 2Tess 3:17). Men han har også skrevet brev «med sin egen hånd» (Gal 6:11). Når han forfattet det store Romerbrevet, hadde han altså Tertius som skriver. Paulus har begynt å diktere hilsningene fra vennene. Så kan det se ut som om Tertius har brutt inn med ønske om også selv å få skrive ned sin hilsen. For vi ser Paulus fremdeles har tre andre brødre han skal hilse fra (v.23). Men vi ser hvordan Paulus selv i småting ønsket å glede brødrene sine. Tertius fikk bryte inn med sin egen hilsen. Navnet Tertius tyder på at han var en romer. Da kan vi også tenke oss den glede og kjærlighet han la i denne hilsenen, og den fryd i ånden han har hatt når han skrev ned hele dette brevet til brødrene i Rom.
Tertius har ikke bare sittet og skrevet dette som en leid og likegyldig skriver. Med hele sitt hjerte har han fulgt med i budskapet som den store apostelen dikterte. Han var en bror i troen. Derfor sier han også: «Jeg hilser dere i Herren». D.v.s. som et lem i Herren Kristus hilser jeg dere som også er lemmer i ham og medarvinger til det evige liv. Tertius har uten tvil vært svært lykkelig over å få skrive ned dette brevet til romerne.
23: Gaius, min vert og vert for hele menigheten, hilser dere. Erastus, bykassereren, hilser dere, og det samme gjør Kvartus, en bror.
«Gaius, min vert og vert for hele menigheten» sier Paulus. Denne Gaius er uten tvil den samme som vi ser nevnt i 1Kor 1:14, som en av de to Paulus unntaksvis hadde døpt. Og nå bor Paulus i hans hus, akkurat som han, første gang han kom til Korint bodde hos Akvilas og deretter hos Justus (Apg 18:1-7). Her får vi da vite hvem det var Paulus bodde hos nå, og hvor altså det herlige Romerbrevet ble skrevet. Det har i sannhet vært et velsignet hus, der en så viktig del av Den Hellige Skrift ble forfattet. Og når Gaius tok imot Paulus som gjest i sitt hus og lot ham få et rom hvor han kunne skrive, da fikk han sikkert nok også erfare det vi leser i Heb 13:2. Gjennom gjestfrihet «har noen hatt engler på besøk uten å vite det».
Men Gaius er ikke bare vert for apostelen, men også «for hele menigheten». Grunnen til det kan være at han hadde så stort husrom at de troende i Korint hadde sine sammenkomster hos ham. Eller det kan bety at der ble mange besøk fra folk i menigheten så lenge Paulus var der, og at Gaius var gjestfri og tok godt imot alle. Begge deler var uten tvil tilfelle. Nå har han fått den store nåden at apostelen bodde i hans eget hus og var opptatt med å forfatte sitt hellige skriv til Rom. Da kunne ikke Gaius la denne muligheten gå fra seg til også selv å få sendt en hilsen til Guds menighet i Rom, på samme måte som de andre.
Så hilser også Erastus, bykassereren, til de kristne i Rom. Denne hilsenen har en spesiell lærdom til oss. Vi ser en troende, varm kristen, en av Paulus’ venner, som ber om å få hilse til en flokk brødre i Rom som han kanskje ikke en gang kjente. Og det vi spesielt skal merke oss, er at dette er en offentlig tjenestemann i en hedensk by. Han tjener en hedensk befolkning som deres bykasserer. Det lærer oss at en sann kristendom ikke krever at vi skal skille oss ut så vi ikke kan ha vanlige stillinger i samfunnet, selv om samfunnet er ugudelig. Så lenge verden selv ikke avsetter oss fra våre stillinger, skal vi stille og trofast utføre arbeidet og tjene dem vi er satt til å tjene. Vi skal bare vokte oss så vi ikke blir lik verden i deres syndige liv, eller i trang etter å tekkes mennesker på et eller annet område kommer i skade for å fornekte vår Herre Kristus. Der er ikke noe som helst galt i selve embetet. Det er en Guds ordning (kap 13:1-6). Hvis vi skjøtter arbeidet i tro og gudsfrykt, så er alt sammen hellig og velbehagelig for Gud. Erastus, som forvaltet bykassen, var like hellig for Gud som Gaius, som var vert for både apostelen og hele menigheten.
Til slutt hilser også «Kvartus, en bror» (sv: och brodern Kvartus). Dette betyr ikke at han var Erastus’ bror, for da ville språkbruket røpet det. Nei, her siktes det til det åndeligebrorskapet. Paulus hadde ikke noe annet han kunne nevne, som fremhevet Kvartus, enn at han var «en bror». Men så er dette også den største heder og ærestittel for alle kristne. At Erastus var bykasserer, var ikke så stort som at han var en bror i Kristus. Nei, ikke en gang det at Gaius var vert for hele menigheten, kunne sidestilles med den ære at han var en kristen. Det åndelige brorskapet var da også det viktigste i alle disse hilsenene. Derfor avsluttes også alle hilsenene ganske enkelt med denne påminnelsen om at Kvartus var en bror. Nå var alle hilsenene uttrykt. Da begynner apostelen å tenke på avslutningen på brevet. Og i den samme kjærlighetens ånd han har lagt i sine brødres hilsener, lar han ennå en gang sitt hjertes bønn og velsignelse strømme mot den romerske menigheten.
Han nedber Kristi nåde over brødrene. Så løfter han blikket fra brødrene opp til sin store Gud. En sterk lovprisning stiger opp til Gud for all den nåde og velsignelse han hadde gitt, og som også i framtiden var mektig til å styrke dem. Han sier:
24-25: Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere alle! Amen. (C.O.R’s Bibel utelater dette v.24) Han som makter å styrke dere etter mitt evangelium og forkynnelsen av Jesus Kristus, etter åpenbaringen av hemmeligheten som har vært holdt skjult fra evige tider,
Når apostelen nå er i ferd med å avslutte dette veldige brevet, ser han tilbake. Han dveler ved de uendelige nådens rikdommer vi har i Kristi evangelium. Er også opptatt med at de kristne må grunnfestes i nåden. Men han vet at alt sammen er av Gud, både gaven og at de må bli bevart. Da fylles hjertet av tilbedelse og denne lovprisningen til den store og nådefulle Gud og hans evangelium som nå var blitt åpenbart for alle mennesker. På samme måte gikk det også da han skulle avslutte de tre kapitlene hvor han talte om Guds underlige og nådefulle råd til frelse for verden (kap.9, 10 og 11). Da brøt han også ut i en herlig lovprisning: «Å, hvilken dybde av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor ursansakelige hans dommer er og hvor uutgrunnelige hans veier!...For av ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham være æren i all evighet! Amen» (Rom 11:3-36). At Paulus slik åpent gir uttrykk for sin lovprisning over all den trøst han så i Gud og hans evangelium, kunne selvsagt bare ha sin grunn i et naturlig behov for å gi uttrykk for hjertets følelser. Men det kunne også være den bevisste hensikt å la nådesøsknene få ennå et oppmuntrende ord med i brevet.
Han som makter å styrke dere. At de kristne skulle bli grunnfestet i evangeliets sannhet var selve hovedformålet for hele brevet (konf. kap.1:11). Nå sier apostelen at det er bare Gud som er i stand til å grunnfeste oss. Når vi erfarer at selv er vi ikke i stand til dette, behøver vi altså ikke fortvile. Det er Gud som skal gjøre dette. Det er med «Guds veldige kraft» vi skal bevares. Det samme sier Peter, at det er «ved Guds kraft vi blir bevart ved troen til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid» (1Pet 1:5). At Gud er «all nådes Gud». At det er Gud «som kalte oss til sin evige herlighet», Gud som «dyktiggjør, grunnfester, styrker og befester oss» (1Pet 5:10). Men for at vi virkelig skal kunne kjenne den trøsten vi har i alt dette, kreves det først at vi har klart for oss den fryktelige tilstanden vi står i hvis vi noen gang skulle ha falt ut av nåden, være kommet bort fra det livet som er av Gud. Dernest at vi erkjenner hvor totalt maktesløse vi står overfor alle våre åndelige fiender.
Da blir dette den store trøsten for oss; at hos Gud er det både vilje og makt til å bevare oss til det evige liv. Dette talte Paulus meget sterke ord om i kap.8:31-39. Der talte han først om Guds bestemte vilje til å frelse oss, om Guds brennende kjærlighet. At han «ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle». Og da spør Paulus straks: «Hvordan skal han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?» Og så avslutter han triumferende: «Jeg er overbevist om at verken død eller liv, verken engler eller myndigheter eller makter....skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre». Tror vi dette, og hele tiden holder dette klart for oss, da stemmer vi nok også i med lovprisningen til Gud: «Bare ham tilhører æren ved Jesus Kristus i all evighet!» Men hvis noen spør hvordan vi skal kunne grunnfestes så vi kan bli bevart til evig liv, da svarer apostelen:
etter mitt evangelium og forkynnelsen av Jesus Kristus. «Etter mitt evangelium», gjennom den forklaringen på hvordan Gud har villet frelse menneskene, som jeg nå har gitt dere. Når Paulus bruker uttrykket «mitt evangelium», understreker han sin overbevisning om at han er en utvalgt apostel med myndighet til i Kristi navn å lære verden veien til frelse. Men samtidig antyder han med dette uttrykket at det vil komme mange andre som også forkynner noe de gir ut for å være Guds evangelium, men som slett ikke er det. Etter store og herlige åpenbarelser av Kristus var denne apostelen så hellig overbevist om den rette sannheten at han kunne si: «Selv om vi eller en engel fra himmelen forkynner dere et annet evangelium enn det vi har forkynt for dere, han være forbannet!» (Gal 1:8). Men da var det også en presis og god støtte for de enfoldige at han her kort og godt uttrykte det slik: «etter mitt evangelium» (så de straks kunne vite hva som var det rette evangeliet).
«Og forkynnelsen av Jesus Kristus». Dette er et forklarende tillegg til «etter mitt evangelium». Paulus sier m.a.o.: Mitt evangelium er forkynnelsen av Jesus Kristus (konf. Apg 5:42, 1Kor 2:2). Og i dette budskapet er det de troende bør «styrkes», eller grunnfestes, så de kan bli faste og urokkelige. De skal ikke la seg trekke inn i menneskelige spekulasjoner om hvordan vi blir frelst. Dette som nettopp fører til svermeri, og drar over seg Guds rettferdige straff fordi de ikke har nok med den store nåden at Gud har gitt oss sitt ord fra himmelen. Nei, la oss holde fast ved «det som var fra begynnelsen» (1Joh 1:1), ordet om Jesus Kristus, han som ble vår frelse etter Guds utvelgelse før verdens grunnvoll ble lagt (Ef 1:4). Han som ble forkynt for våre første foreldre allerede på syndefallets dag. Og som deretter gjennom utallige vitnesbyrd i ord og forbilledlige handlinger står fram over alt i Skriften.
Ordet om Kristus er hele Skriftens kjerne og midtpunkt. «I bokrullen er det skrevet om meg» sier han (Heb 10:7). Ikke bare den forbilledlige loven om ofringene, men også den loven som «var inngravert med bokstaver på steiner» (2Kor 3:7), viser bare til Kristus. For den har som mål å utmatte, knuse og drive oss til nådestolen i hans blod (Rom 5:20-21, Gal 3:24). Så er da Kristus helt konkret innholdet og siktepunktet for enhver evangelisk forkynnelse. Men vi skal ikke stadfestes i troen på evangeliet bare slik vi finner det åpenbart i Det gamle testamentes profetier og forbilder. Det skal også skje gjennom den fullendte forkynnelsen om Kristus, etter det klare lyset som ble tent gjennom oppfyllelsenav profetiene, gjennom Kristi fullbrakte verk og utgytelsen av Ånden. Det er dette Paulus tenker på med tilføyelsen:
etter åpenbaringen av hemmeligheten. Den hemmeligheten Paulus tenker på her, er nettopp den Guds viljes hemmelighet om hvordan vi skulle bli frelst, som først ble virkelig åpenbart gjennom evangeliets fulle lys (konf. Ef 1:9 og v.4). At også hedningene skulle bli innbudt til Kristi nåderike, var også en del av denne hemmelighet (konf.Ef 3:3-6). Men bare en del. Samtidig var dette noe som hadde stor betydning for å fatte den egentlige hemmeligheten. For nå ble det klart at lovens gjerninger ikke var nødvendige for å bli rettferdige innfor Gud. Nå skulle altså tvert imot ville hedninger, som ikke en gang hadde hørt om loven og langt mindre hadde oppfylt den, kunne få ta imot nåde og rettferdiggjørelse bare ved troen på Kristus. Da lå det jo i dette det sterkeste bevis på evangeliets grunnleggende budskap om at vi frelses bare av nåde gjennom den énes rettferdighet, den énes lydighet.
Vi ser at Paulus i kap.9:30 også bruker dette at hedningene fikk del i Kristi rike, for å fremheve nåden. Der vektlegger han nettopp dette at de ikke en gang «søkte rettferdighet», og likevel har fått rettferdighet ved tro. Mens Israel, som søkte rettferdighet, ikke fikk den. Bare fordi de ikke tok imot den ved tro, men søkte den gjennom lovgjerninger. Og når Paulus da her uten noen nærmere forklaring bare taler om «åpenbaringen av hemmeligheten», må vi forstå det som den hemmelighet han gjennom hele brevet aller mest har vært opptatt med måtte bli åpenbart. Vi ser at straks han i de to første kapitlene grundig har vist at både jøder og grekere alle var fulle av synd, og så i kap.3:21 begynner å forkynne hovedinnholdet i evangeliet, så sier han: «Nå er derimot Guds rettferdighet blitt åpenbart uten noen lov, den rettferdighet som er bevitnet av loven og profetene». Der ser vi at
selve hemmeligheten, det som «er blitt åpenbart», er Guds rettferdighet.
Men så tilføyer han straks: «uten noen lov». Det var dette han ville bevise så sterkt ved å tale om at også hedningene ble benådet. Vi fatter sammmenhengen hvis vi holder klart for oss hvor dypt den oppfatningen satt hos jødene at de gjennom sin lov og gudsdyrkelse hadde alt i orden.
Gjennom hele Romerbrevet åpenbares den rene og klare læren om Guds vei til frelse. At alle står like skyldige for Guds øyne, uansett hva vi har gjort eller gjør. For vi har alle overtrådt, og bryter stadig Guds lov. Og vi frelses utelukkende ved forløsningen i Kristus Jesus, så snart vi tar imot den ved tro. Det er altså dette - som fremdeles, i dag, er den dype hemmeligheten for ethvert menneskes natur. Og som har vært apostelens store hovedemne gjennom hele brevet - det er dette som er den store hemmeligheten som han også her i sin avsluttende lovprisning har i tankene. Selv når han i det første kapitlet taler om hva han ville gjøre for romerne (v.15-17), så er det «å forkynne evangeliet» (v.15). Og i v.17 taler han om hva det er som dermed skal «åpenbares». Han sier: «for i evangeliet åpenbares Guds rettferdighet». Det er dette som er hemmeligheten det siktes til i ordene «åpenbaringen av hemmeligheten».
som har vært holdt skjult fra evige tider (sv: som under eviga tider varit förtegat). Dette kan synes noe underlig. Vi vet jo at Herren fra verden ble til har talt til menneskene om en Frelser som skulle komme, og med utallige forbilledlige handlinger og profetier forberedt hans komme. Men saken avklares når vi innser at her taler apostelen om Kristi evangeliums «høylyse dag», - sammenliknet med Det gamle testamentes morgendemring gjennom profetiene og forbildenes dunkle antydninger. Denne sammenlikningen bruker han også i 2Kor 3, der han sier (v.10): «For det som slik delvis ble herliggjort (gjennom GT’s profetier og forbilder), har nå ingen herlighet sammenliknet med den herligheten som er så mye mer overveldende» (altså den som stråler fram gjennom «Åndens tjeneste» (v.8) eller «rettferdighetens tjeneste», forkynnelsen av evangeliet i nytestamentlig tid.
Nå er det oppfylt, alt det profetiene mer eller mindre dunkelt forkynte skulle skje. Nå har vi sett Kristus fødes, lide, dø og oppstå. Og vi har hørt apostlene i Åndens høylyse dag utlegge Det gamle testamentes løfter, og på det mest nøyaktige beskrive troens vei. - Da åpenbares selv Det gamle testamentes evangeliske budskap så vi kan synes de var like klare som en av apostlenes ord i Det nye testamente. Men det var altså slett ikke slik, for da var ennå ikke alt fullbyrdet! Da var løftene om Kristi første komme til jord like dunkle for fedrene, som løftene om hans gjenkomst på dommens dag, og som den evige frelsen er like dunkel for oss i vår tid.
Enkelte Guds barn har ganske visst et levende lys over dette. Men hvor mye mer levende skulle vi ikke sett det, nå som det alt sammen er fullbyrdet, oppfylt? Da ville vi se at hele vårt liv i troen og håpet hittil bare har vært som en vandring i mørket, - sammenliknet med den overbevisende klarhet vi ser alt i etter at det står fullt opplyst for hjertet vårt. Akkurat slik var forskjellen mellom det lyset Kristi tid førte med seg, sammenliknet med det som kunne utledes av Det gamle testamentes løfter og skyggebilder. Disse kan nærmest sammenliknes med gåter, og løsningen på gåtene har en da i Det nye testamente.
Augustin sier: «Det nye testamente ligger skjult i Det gamle. Og Det gamle testamente ligger oppslått i Det nye». Derfor sammenliknes Kristus og evangeliets fulle lys med solen, «rettferdighetens sol». Mens det profetiske ord derimot sammenliknes med «et lys som skinner på et mørkt sted inntil dagen gryr» (2Pet 1:19). For nå, i Det nye testamentes tid, kunne apostlene si: «Vi var øyenvitner til hans herlighet» (v.16), «Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne har fra Faderen» (Joh 1:14), «det som vi har sett med våre øyne, det som vi har skuet og våre hender har rørt ved....det forkynner vi dere» (1Joh 1:1-3). Så kom i tillegg den store pinsedagens veldige utgytelse av Ånden over apostlene. Da var de endelig istandsatt til å gi videre denne fullstendige rettferdiggjørelses-læren som vi bare finner i deres skrifter. Det er dette Paulus taler om her, for å vekke oss opp så vi lovpriser Gud og fryder oss. Bare den som har fått det fulle lyset over frelsens vei, kan si at hemmeligheten hadde «vært holdt skjult (sv: varit förtegat) fra evige tider».
26-27: men som nå er blitt åpenbart og ved de profetiske skrifter gjort kjent for alle folkeslag, etter den evige Guds befaling, for å virke troens lydighet - den eneste vise Gud, bare ham tilhører æren ved Jesus Kristus i all evighet. Amen.
men er nå blitt åpenbart....og gjort kjent. At hemmeligheten nå er blitt kunngjort ved de profetiske skrifter kan oppfattes dels som at når profetiene gikk i oppfyllelse, falt et nytt og klart lys over deres budskap, slik at evangeliets hemmelighet nå ble åpenbart for alle fattige sjeler. Dels kan det gå på det faktum at både Kristus og apostlene alltid belyste og stadfestet sin forkynnelse med profetenes skrifter. Over alt, både når Kristus talte og i apostlenes brever, ser vi at de henviste til Skriften; til Moses og profetene. Særlig overfor jødene var dette et nyttig middel til å overbevise dem om sannheten.
Men Paulus sier videre at hemmeligheten er blitt åpenbart og gjort kjent etter den evige Guds befaling. Dette er en tilføyelse som er full av trøst. Legg merke til at det skjedde «etter den evige Guds befaling»! Det er hans alvorlige vilje at vi skal få del i hans rådslutning, skal få ta imot troen og bli frelst. Hvis vi altså nå gjerne vil vite hva slags holdning den store Gud i himmelen har overfor oss, og hva han til slutt vil gjøre med oss, uverdige syndere, - så hører vi her på nytt at det var «den evige Guds befaling» at det glade budskap skulle forkynnes «for alle folkeslag», «for alle hedningefolk». Dette Jesu Kristi evangelium som forkynner at vi gjennom syndefallet alle sammen ble så fordervet at «ikke ett eneste menneske blir rettferdiggjort for Gud av lovgjerninger» (Gal 2:16). Men at derfor har så Gud i sin barmhjertighet og visdom fra evighet av gitt oss et annet stedfortredende menneske; den andre Adam. Så vi bare ved hans lydighet skal bli rettferdige. Så vi bare ved troen på ham skal få være fullstendig fri fra lovens dom. Slik at selv mens synden dessverre ennå bor i oss, ja, til og med av og til bryter ut, skal vi likevel være så rene og velbehagelige for Gud som om vi aldri hadde hatt noen synd.
Slik har vi jo hemmeligheten forkynt og åpenbart gjennom Kristi evangelium. Og det har altså skjedd «etter den evige Guds befaling». Det er altså Guds alvorlige vilje at vi skal tro dette, og ha den fred som bør følge en slik nåde. Dette er altså den evige Guds sinnelag overfor oss, ja, overfor «alle folkeslag». Til og med slike mennesker som har sølet seg til i de aller groveste synder og elendighet. Kristi evangelium er etter Guds befaling forkynt for alle folkeslag. Det vil si at det er Guds befaling og klare hensikt at alle folkeslag skal få ta imot det glade budskap. Da Kristus var gitt all makt i himmel og på jord, gav han også sine vitner den samme befalingen: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for hele skapningen»».
Dette er altså «den evige Guds befaling». Etter sitt vesen er Gud evig. Han var til før alt annet. Han er fra evighet til evighet. Og må derfor være fullkomment uforanderlig. Men da må han også i dag, også i denne stund, ha det samme omsorgsfulle sinnelag som vi ser åpenbart i denne «befalingen». Å, måtte vi da også ta dette til oss, og tro dette! Så ville vi nok også begynne å elske og lovprise ham. Både Skriftens ord og all erfaring vitner om at selv de verste fiender, bare de får vite at Gud er så uendelig nådig, bare de får Åndens lys over dette, så begynner de å elske ham inderlig. De begynner å gråte over sin egen ondskap og ulydighet mot en så nådig Gud og Far. Da vender de om til ham. Nå vil de være hans lydige barn.
Det er på denne måten Gud har villet vinne syndere: Gjennom sin «överflödande» nåde.
Derfor kommer også apostelen straks med denne tilføyelsen:
for å virke troens lydighet. Med «troens lydighet» menes den lydighet at vi tror. For dette er Guds bud i evangeliet: «at vi skal tro på hans Sønns, Jesu Kristi navn». Da blir også følgen lydighet mot hans bud i loven, så vi også «elsker hverandre» (1Joh 3:23). Ja, slik er de salige fruktene når evangeliets hemmelighet blir åpenbart for oss. Når troens øyne åpnes hos oss så vi ser at vi, på tross av alle våre synder, likevel eier den evige Guds kjærlighet. At han gjennom Sønnens død nå er forsonet og nådig mot oss. Ja, at han aldri vil tilregne oss syndene våre etter loven, når vi tror på Sønnen (kap.4:5-8, 5:6-10, 18-21, 8:1,3 m.fl.). Å, når vi får Åndens lys så vi ser og tror dette, da begynner vi å lovprise, opphøye og elske så nådig en Gud.
Troens lydighet fødes altså bare gjennom evangeliet!
Derfor har Gud befalt at evangeliet skulle forkynnes for alle folkeslag.
Den eneste vise Gud, bare ham tilhører æren ved Jesus Kristus i all evighet. Amen. «Den eneste vise Gud». Paulus har tidligere talt mye om Guds kraft til å grunnfeste oss, om hans store nåde og kjærlighet som åpenbares i evangeliet m.m.. Nå minner han oss om ennå en stor, markert og fullkommen egenskap hos Gud; om den dype, guddommelige visdommen. En tilsvarende lovprisning over Guds uutgrunnelige visdom strømmet også ut over apostelens lepper da han var kommet til slutten av brevets første hovedavsnitt, om Guds rådslutning til frelse i Kristi evangelium. Da utbrøt han: «Å, hvilken dybde av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er og hvor uutgrunnelige hans veier! For hvem har kjent Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver?» (Rom 11:33-34). «Den eneste vise Gud», sier teksten vår. Alle de mest vise mennesker er bare dårer når det gjelder spørsmålet om hvordan vi blir frelst.
Samtidig som evangeliet er en «snublestein» og en «dårskap» for vår blinde fornuft (1Kor 1:18-25), er det i virkeligheten en uutgrunnelig visdom som engler gjerne ønsker å se inn i (1Pet 1:12). Vi ser det også omtalt i Ef 3:10, at «Guds mangfoldige visdom (i forsoningen, v.11) nå ved menigheten skulle bli gjort kjent for maktene og myndighetene i den himmelske verden».
Å, må også dette få øke vår glade lovprisning, vår tilbedelse til Gud! Fordi han er den eneste vise, og at dermed vi, som små uforstandige barn, bare får høre og ta imot det han vil si til oss. Får hvile hodet vårt mot hans, den eneste vises, uutgrunnelige rådslutning til vår frelse. Ham, den eneste mektige og eneste vise Gud, være da priset og æret ved Jesus Kristus i evighet!
ved Jesus Kristus sier apostelen. For utelukkende gjennom ham er det Gud kan bli lovprist og avholdt. Det er bare gjennom Kristus Gud er forsonet og full av nåde mot syndere. Utelukkende gjennom ham at skyldige veseners samvittigheter kan komme til fred med Gud. Bare i Kristus og hans forsoning er det Guds uendelige kjærlighet og visdom åpenbarer seg. Og alt dette betyr at det også er bare gjennom Jesus Kristus våre hjerter virkelig kan prise og tilbe Gud. Jesus Kristus er midtpunktet, begynnelsen og slutten i hele Guds evangelium og i alle Guds barns hjerter.
Så er det da også bare gjennom Jesus Kristus alle ære, lovprisning og tilbedelse skal bæres fram for den store og evige Faderen fra alle frelstes hjerter her i livet og i evighet. Og må så også våre hjerter inderlig lovprise ham for alt det vi har i hans navn (d.v.s. i hans person), - som virkelig er verd all tilbedelse - og for alle hans usigelige gaver til oss syndere! Ja, ham, den eneste allmektige og vise, all barmhjertighets Gud og all trøsts Fader, tilhører æren og lovprisningen nå og i all evighet! Amen.
La oss ta et tilbakeblikk
på de viktigste lærdommene i Romerbrevet.
I dette herlige og åndrike brevet har vi møtt de dypeste lærdommene på alle kristendommens viktigste områder. Vi har fått erfare det Luther sier: «Dette brevet er selve hovedsaken i Det nye testamente, og det vil være av stor betydning for hver eneste kristen at han ikke bare kan dette ordrett utenat. Han bør hver dag være opptatt med det, som sjelens daglige brød».
Men la oss nå ta et kort overblikk over brevets budskap. La oss se på hvilke store, herlige og nødvendige lærdommer vi har fått. Men også hvor nødvendige disse er for selve livet, at vi daglig må ta til oss av disse, og leve dem ut i dagliglivet. La oss aldri glemme apostelens bemerkning om Israels barn: «Ordet som de hørte ble ikke til noen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det (Heb 4:2). Vi har alle svært lett for å bli selvsikre, falle i åndelig søvn og falskhet, men også i vantro eller motløshet. Da må vi aldri glemme at vi hver dag må ta Ordet til oss og leve etter det ( konf.2Mos 16:4-35), som vår eneste hjelp mot alle disse farene.
Den største og aller farligste tendensen hos oss alle, er den kjødelige selvsikkerheten; at vi ikke regner med Gud, ser bort fra at han alltid er nær oss og ser oss, forakter hans bud og advarsler, og vil bare sove i synden. Dette er jo et hvert menneskes tilstand av naturen. Og det er dette som er den åndelige døden. Men denne faren ligger også alltid på lur for alle som en gang er blitt vekket opp og frelst. Det vi derfor aller først trenger, er å vekkes opp fra døds-søvnen, og stadig på nytt vekkes opp fra vår selvsikkerhet, så vi isteden alltid har Gud og hans ord for øynene våre. Og det er jo akkurat dette Paulus først er opptatt med i Romerbrevet. Han søker å vekke menneskene opp fra deres selvsikkerhet. Straks han har avsluttet sin innledende hilsen (1:1-17), er det første emnet han tar opp at «Guds vrede blir åpenbart fra himmelen over all ugudelighet og all urettferdighet hos menneskene, de som undertrykker sannheten i urettferdighet».
Han vil bevise at ingen mennesker kan unngå Guds vrede, hvis de er blant disse som ikke bare har synd, men som også «undertrykker sannheten i urettferdighet» (d.v.s. holder sannheten borte fra tankene sine, for å kunne fortsette fritt i synden). Til det bruker han den tankevekkende sannheten at vi står ansvarlige i samme grad som vi har kunnskap om Gud. Og at alle mennesker har en viss kunnskap om ham. Paulus viser at selv den svært så ufullkomne kunnskapen hedningene hadde, var tilstrekkelig til at de hadde et forpliktende ansvar. De var altså «uten unnskyldning» (v.20). Hvor mye større måtte så ikke ansvaret være for dem som hadde et langt større lys, som hadde Guds ord? Dette omhandles i det andre kapitlet. Hedningene har to kilder til kunnskap om Gud. Først og fremst skaperverket som står der foran øynene på dem og vitner om Skaperen (1:19-20). Så også samvittigheten som anklager det onde og vitner om at Guds lov er skrevet i hjertene deres (2:14-15).
Gjennom disse to forholdene «kjenner de Gud» godt nok (sier apostelen). Derfor dømmes det som bevisst motstand når de fortsetter å synde («undertrykker sannheten i urettferdighet»). Og hva gjør da Gud? Paulus sier: «Selv om de kjente Gud, æret de ham ikke som Gud, men de ble tomme i sine tanker, og deres dåraktige hjerte ble formørket - . På grunn av dette overgav Gud dem til vanærende lidenskaper» (1:21-26). «Og ettersom de ikke fant noen verdi i å holde seg til Gud i sin erkjennelse, overgav Gud dem til et uverdig sinn» (v.28). Det er jo en forferdelig tilstand - når Gud overlater et menneske til seg selv. Helt stille bare trekker seg tilbake fra ham, og overlater ham til hans hjertes ondskap og dårskap, til forherdelse! Og dette ser vi levende eksempler på over alt, både blant hedningene i deres ynkelige dårskap og ugudelighet (1:24-32), og blant jøder og navnekristne i deres forblindelse (11:8-10).
Vi ser virkelig at Gud gjør dette med mennesker. Han forblinder dem når de mot bedre vitende trosser ham (konf. Sal 50:17-21, 2Tess 2:10-12). Denne Guds rettferdige dom er fryktelig. Men hvor forferdelig er det ikke hvis vi som har større lys enn jødene, bare fortsetter å leve i synden, uten å omvende oss og bli frelst! Aller verst er det når dette skjer med kristne som en gang er blitt omvendt og benådet med selve Åndens lys, og har smakt Guds godhet i hjertene sine. Når disse på nytt begynner å leve et liv i lettsindighet og selvsikkerhet, bedøvet av jordiske sanser og «syndens bedrag» (Heb 3:13). Når den gamle slangen har forført dem slik at det nå ikke lenger er noe som helst som makter å advare dem og omvende dem til frelse. De bare fortsetter å misbruke Guds nåde i løsaktighet. Da er det ikke mulig å unngå følgene, så sant Gud i går og i dag er den samme. Da vil han også i dag la denne vreden ramme oss. Først overlater han oss til oss selv og vår selvsikkerhet, tar sin Ånd fra oss og lar oss forherdes så vi ikke et eneste øyeblikk frykter for helvete. Nå kan vi synde fullstendig fritt - uten at det bekymrer oss det minste. Dette er det første Gud i sin hellige vrede gjør med dem som avviser ham og vil leve fritt i sine synder.
Det andre - Gud bevare oss så vi aldri i evighet får oppleve hva det er! «Det er forferdelig å falle i hendene på den levende Gud» (Heb 10:31). Paulus gir oss en antydning om dette når han sier: «Ved din hardhet og ditt hjertes ubotferdighet samler du deg opp vrede til vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal åpenbares. Han skal gi enhver etter sine gjerninger...Over dem som søker sitt eget og er ulydige mot sannheten, men som derimot lyder urettferdigheten, lar han komme harme og vrede, ja, trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde» (2:5-9). Å, Herre Gud, vær oss nådig! Gi oss heller de største slag her i livet! Hjemsøk heller våre synder med hardeste ris og plager, bare vi ikke må sove og forherdes! Hvis de to første kapitlene i dette brevet får vekke oss opp for dette forholdet, da har vi brukt dem på rette måten.
Men på samme måte som vi i selvsikker lettsindighet forakter Gud og hans bud, har vi også en like sterk tilbøyelighet til å tvile på nåden, til vantro og egenrettferdighet. Så når Gud endelig oppnår å fordrive søvnen fra øynene våre, slik at vi får se vår synd og Guds dom, så vender vi oss omgående til et eller annet vi skal gjøre for å hjelpe på saken. Til vår anger, bønn og helliggjørelse. Og hvis dette ikke fører til noen framgang, gir vi opp i fortvilelse.
Det vi da mangler, er at vi ennå ikke virkelig kjenner og tror hvor fullstendig fortapte vi egentlig er, så vi ikke kan gjøre noe som helst til vår frelse. Og at vi heller ikke kjenner storheten og tilstrekkeligheten av forsoningen i Kristi død: Disse aller viktigste hovedlærdommene i kristendommen; om hele menneskehetens fortapte tilstand under syndens overmakt, og den fullkomne forsoningen gjennom Kristus. Og om den frie adgangen til nåden ved troen på ham.
Disse hovedlærdommene er det som forkynnes rikt og sterkt i brevets tredje, fjerde og femte kapittel. Om hvordan alle mennesker ligger under for syndens makt. Noe som allerede i de to første kapitlene ble slått fast. Paulus sier i kap.3:9: «Vi har ovenfor anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synd. Men dette bekrefter han så også i samme kapitlet med Skriftens egne ord: «Som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, nei, ikke en éneste. Det er ikke én som har forstand. Det er ikke én som søker etter Gud. De har alle bøyd av. Alle sammen er de blitt fordervet. Det er ingen som gjør godt, nei, ikke en éneste» (v.10-12). Dette er en overmåte viktig lære, for å kunne forstå fylden og meningen med Kristi forsoning, og komme til en mer grunnfestet trøst i Guds nåde. Når vi ikke har en rett erkjennelse av vår fullstendig fortapte tilstand, tenker vi alltid, uansett hva vi så hører om forsoningen og nåden, at vi nok selv også må bidra med noen godhet og fromhet for å kunne tro vi er benådet.
Hele Guds evangelium hjelper oss ingen ting,
hvis vi ikke kjenner Skriftens lære om syndens makt over hele vår natur.
Uansett hvor stor tro vi da har fått gjennom evangeliet, så rives alt sammen ned så snart vi får en dypere erfaring av vår egen synd. Derfor er det så riktig, det Luther har sagt: «Troens veske må ha to rom. Det ene for læren om hvor fullstendig fortapt vi er i oss selv. Det andre for læren om hvor fullkomment alt er oppfylt i Kristus».
Derfor må hver éneste kristen gjøre seg godt kjent med Skriftens lære om syndens makt over menneskene. Hvordan hele vår slekt gjennom syndefallet ble så forgiftet og fylt av all mulig ondskap at det ikke finnes et éneste hellig menneske på jord som ikke kjenner på nøden, og klager og sukker over at synden henger så fast i hele deres vesen. Både i tanker, ord og gjerninger. Og har gjort at det aldri kan oppnås noen syndfri rettferdighet på jord. Dette vitner alle de helliges liv om, alle deres sukk og frykt for Gud, alle deres bønner om nåde og hjelp. Det samme vitner tekstene om, som Paulus nevner fra Davids Salmer: «det finnes ikke én rettferdig, nei, ikke en éneste». Legg merke til: «Ikke en éneste!» Derfor sier han også videre at gjennom loven skal «hver munn bli lukket igjen, og hele verden skal stå straffskyldig for Gud, siden intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger» (3:19-20). Ja, han går så langt at han sier at «det er ingen forskjell, for alle har syndet og har mistet Guds ære» (v.22-23).
Dette taler han i kap.7:14-25 om mulig ennå sterkere om. Der sier han at selv han, som hadde en brennende lyst til Guds lov etter det indre menneske, likevel så en annen lov i lemmene sine, som kjempet mot den loven som var i hans ånd, og tok ham til fange under syndens lov som var i lemmene hans. Derfor bryter han ut i et nødens sukk: «Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?» Og årsaken til denne fryktelige kampen forklarer han slik: «For vi vet at loven er åndelig, men jeg er kjødelig, solgt under synden» (v.14. Ordet i gr.teksten som er oversatt med «kjødelig» betyr egentlig «kjøtt», «et kjødelig emne», av naturen kjødelig). Ja, dette stedet gir oss den beste forklaringen på hvorfor den hellige og gode loven har så uventet virkning på menneskene. Og som gjør at istedenfor at synden skulle bremses av lovens forbud, så blir synden tvert imot «grensesløst syndig ved budet» (v.13).
Men en slik virkning har riktignok ikke loven på alle mennesker. Bare på dem som virkelig erfarer dens virkning på hjertet. Luther sier loven har to forskjellige virkninger og to forskjellige disipler. Hos dem som bare ser på gjerninger virker den et utvendig pent vesen, - som hos fariseerne. Men hos dem som ønsker å gjøre alt det den påbyr, også når dens åndelige krav angriper dypet av hjertet og det indre fordervet, hos dem virker den bare syndenød og fortvilelse. Og dette er nok det aller sterkeste bevis på det forferdelige fordervet som inntok vår natur gjennom syndefallet. Men også samtidig det beste bevis på hvor bortkastet og fruktesløse alle våre anstrengelser er, for å frelse oss selv. For når selve det hellige forbudet bare øker ondskapen, - hva skal vi da foreta oss? Jo, da må jo alle våre anstrengelser bare opphøre, slik Paulus selv skildrer det: «Jeg døde!» (v.9-10).
Så står vi ved dette «veikrysset»: Vi har møtt det åndelige kravet: «Du skal ikke begjære!» Og dette er blitt alvorlig for oss, dette har vi tatt inn over oss. Men vi har også opplevd denne sannheten om hvordan loven virker på vår natur, når den virkelig angriper den. Hva så? Les da først kap.5:20 og deretter kap.7:7-13. Her ser du hvor tett Gud har sørget for at alle utveier er stengt for synderen til å søke frelse utenom Kristus.
Den som ikke vil ta sin tilflukt til ren nåde, til den fullkomment frie og uforskyldte nåden, utelukkende gjennom forløsningen i Kristus Jesus, han kommer til å fortvile og gi opp, hvis han virkelig kjenner sine synder.
Dette er det aller første Paulus får lært oss gjennom denne klare skildringen av vårt dype forderv. Og vi har sett at han taler ikke om dette som noen tilfeldig tilstand, eller at det skulle skyldes manglende alvor hos enkelte. Nei, han viser at det gjelder alt som har navn av menneske. Han sier «intet kjød», «ikke én eneste», «hver munn», «hele verden». Ja, han sier at selve loven (legg merke til: ikke lovløsheten, men loven) har denne virkningen på vår natur at den som går mest alvorlig inn for å holde loven på alle områder, er den som sterkest får oppleve denne lovens virkning i oss.
Har du ennå ikke erfart dette? Da forstår du heller ikke hva det er Paulus lærer på dette området. Men da forteller du selv at du ennå ikke har opplevd lovens rette virkning, og dermed heller ikke oppfattet lovens krav mot ditt indre menneske, mot hjertet og tankene! (Mat 5:22-28). Da har du på samme måte som fariseerne laget ditt eget mål for din kristendom, passe stort til at du kan oppfylle det. For hvis du virkelig med det rette alvor går inn for å holde det loven krever, må det jo føre fram til det mål loven ble gitt til! Derfor er det selvsagt en klar følge at ikke ett éneste menneske på jord vil kunne lykkes bedre i sitt eget strev for å omvende seg, enn det Paulus lærer oss her. Og da er også like så sikkert hver éneste sjel fortapt og fordømt så lenge de er under loven.
Men når vi da altså bare har fortjent, og bestandig bare fortjener, Guds vrede og evige fordømmelse, skal vi da også bare bli stående der under vreden og fordømmelsen? Eller hvordan skal vi da kunne bli frelst og få tro på Guds evige vennskap? Dette er så brevets store hovedemne med læren om menneskehetens frelse og rettferdiggjørelse ved troen på Kristus. Umiddelbart etter at han har slått fast at «intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger», tilføyer Paulus: «Nå er derimot Guds rettferdighet blitt åpenbart uten noen lov, den rettferdighet som er bevitnet av loven og profetene. Det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell». (3:20-22). Så fortapt er alle mennesker i seg selv at «det er ingen forskjell». Derfor blir også alle like fullkomment benådet og rettferdiggjort bare ved troen på «forløsningen, den som er i Kristus Jesus» (v.24).
Her gir så apostelen også en forklaring på Guds evige råd til frelse, eller Guds tanke med forsoningen gjennom Kristus. Han sier at Gud har stilt Kristus fram som et forsoningsoffer («en nådestol» - som ypperstepresten sprengte offerblodet ut over) i hans blod. «Slik ville Gud vise sin rettferdighet» i dette at han forlater syndene (3:25-26). Den guddommelige rettferdigheten og sannheten som Guds bud og advarsler stod for, krevde at ikke en bokstav eller tøddel av loven skulle forgå, men at alt skulle oppfylles av menneskene, hvis de skulle kunne bli frelst. Men alle mennesker er under syndens makt. Altså kunne ingen oppfylle loven. Og derfor har Gud stilt sin Sønn fram til et forsoningsoffer («en nådestol»), for at alle mennesker og ånder skulle se at ikke noe som helst av loven var slettet eller ettergitt, men at syndere blir benådet utelukkende på grunnlag av en fullbyrdelse av loven. Det er dette Johannes også tenker på når han sier at Gud ikke bare er trofast, men også «rettferdig» når han tilgir syndene (1Joh 1:9).
Når Paulus her kaller Kristus et «soningsoffer («en nådestol») i hans blod» (konf.Heb 4:16), så sikter han dermed til det herlige forbildet i Det gamle testamente; soningsofferet. På den store forsoningsdagen bar ypperstepresten offerdyrets blod inn i det aller helligste, og stenket blodet ut over nådestolen (lokket på arken). Dette var jo et forbilde på den endelige og virkelig forsoningen i Guds Lams blod. Ja, han minner om de utallige ofringene under den gamle pakt. Alle siktet til og forberedte étt og det samme; at menneskene skulle frelses gjennom et stort og evig soningsoffer som skulle komme (Heb 10). Her har vi den eneste urokkelige grunn for vår salige trøst og fred i troen; Dette at Gud helt fra verdens begynnelse gjennom utallige forbilder og gjentatte løfter har holdt oppe et stadig vitnesbyrd om forsoningen i Kristi blod.
I det femte kapitlet går Paulus ennå dypere inn i Guds evige plan med menneskene. Der taler han (v.12-19) om menneskehetens to stedfortredere; Adam og Kristus. Han sier «slik som synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden...» og «slik som fordømmelsen ved den enes fall kom over alle mennesker, slik blir den enes rettferdighet til rettferdiggjørelse for alle mennesker. For slik som de mange ble stilt fram som syndere (sv: «gjorda til syndare») ved det ene menneskes ulydighet, slik skal også de mange bli stilt fram som rettferdige (sv: «göras rättfärdia») ved den eneste lydighet». Å, evige nåde! Tenk at Gud først har besluttet, og deretter åpenbart denne sin vei til frelse for oss! Verken livet her eller evigheten blir nok til å lovprise og tilbe Gud for den uendelige nåden og veldige trøst som ligger i disse ordene.
Vi var jo alle innstilt på at Guds nåde kunne vi bare oppnå gjennom vår egen lydighet. Ellers måtte vi fordømmes for vår ulydighet. Nå får vi her høre, og det til og med uttalt tre ganger, at Gud aldri hadde tenkt det slik. Nei, den store, nådefulle Guds tanke har hele tiden vært at «slik som fordømmelsen ved den enes fall kom over alle mennesker, slik har også den enes rettferdighet blitt til rettferdiggjørelse for alle mennesker» - og slik v.17 sier, over alle dem «som tar imot nådens overflod og rettferdighetens gave». Det skal bli gitt oss utelukkende på grunn av «den enes lydighet»; den velsignede mellommannen, den andre Adam.
Hvordan skal vi så oppfatte dette at Gud tross alt alltid taler til oss i loven, og krever lydighet og rettferdighet? Dette svarer apostelen på i v.20-21: «Men loven kom inn ved siden av, for at fallet skulle bli større. Men der synden ble større, ble nåden enda mer overstrømmende rik (sv: varest synden överflödade, där överflödade då nåden ännu mer), for at slik som synden hersket ved døden, skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre». Å, evige nåde! Å for en guddommelig barmhjertighet! Gud har altså aldri tenkt at etter syndefallet skulle menneskene selv oppfylle loven, og bli rettferdige på den måten. Han har altså tvert imot gitt oss loven med den hensikt att «överträdelsen skulle överflöda» (på den måten kap7:7-13 viser). For at vi grundig måtte få erkjenne hva vi alle sammen også alltid har vært: fortapte syndere. Og som syndere virkelig kunne sette pris på, tilbe og lovprise Gud for den store og dyrkjøpte nåden. Fra dypet av hjertet lære å prise Lammet som ble slaktet og kjøpte oss til Gud med sitt blod.
Men skal så mitt alvorlige og trofaste strev for å gjøre Herrens vilje ikke bety noe som helst for at jeg kan bli benådet? Er det virkelig ingen forskjell innfor Gud mellom det éne mennesket som lever strengt etter Guds ord og gir avkall på synden og verdens lyst, og en annen som gir kjødet all mulig frihet? Og hva kan det så ellers være som gjør den forskjellen på mennesker at den ene blir frelst og den andre fordømt, når de altså alle er like uverdige? Slike spørsmål har Paulus gitt svar på i det fjerde kapitlet, og stadfester der svaret sitt med eksempler fra de to største Guds hellige i Det gamle testamente; Abraham og David. Først stiller han spørsmålet: Hva kan vi si Abraham har oppnådd på grunn av all sin fromhet. Og svarer at dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av sine gjerninger, så har han noe å rose seg av. Men det har han i alle fall ikke hatt overfor Gud. For hva sier Skriften: «Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet». Og så tilføyer Paulus noen særdeles tankevekkende ord som samtidig forteller oss hva som er selve hemmeligheten i dette forholdet: «For den som arbeider blir ikke lønnen regnet som nåde, men som fortjeneste (sv: «den som håller sig til gärningar, honom tillräknas icke lönen efter nåd, utan efter skyldighet»). Men den som ikke arbeider, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham blir hans tro tilregnet som rettferdighet» (v.4-5).
Hvis det mest kristelige og hellige menneske bevisst eller ubevisst lever på disse sine gjerninger, så får han ingen nåde. Men får «oppgjør» «som fortjeneste», eller som noe han bare skylder å gjøre (konf. Mat 20:1-6). Den derimot som er så knust i sin ugudelighet at han tar sin tilflukt til «ham som rettferdiggjør den ugudelige» som sin eneste redning, får omgående - utelukkende som gave - sin rettferdiggjørelse bare ved troen (Altså ikke ved selve troen, men «ved troen» som motsetning til «ved gjerninger»). Så alvorlig er Guds utvelgelse i Kristus, at han forkaster de beste, «de som arbeider» - fordi de er opptatt med sine gjerninger, sin aktivitet. Mens de største synderne blir straks benådet, fordi de kommer i tro til Sønnen. Dette taler Paulus sterkt om i det niende kapitlet. Der sier han det så sterkt, som en forklaring på dette vanskelige kapitlet om utvelgelsen: «Hedningene som ikke søkte rettferdighet, har fått rettferdighet, men det er den rettferdigheten som er av tro. Men Israel som søkte rettferdighetens lov, har ikke grepet rettferdighetens lov. Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved lovgjerninger. For de snublet over snublesteinen» (v.30-32).
Så sterkt går denne apostelen ut med sin Herres lære om troen. For at vi skal se det er bare som fortapte syndere vi får motta nåden utelukkende ved tro. Her skal vi lære - og det må vi aldri glemme - at
vi rettferdiggjøres bare gjennom en tilregnelse,
ved at Gud tilregner oss det vi selv ikke er eller har gjort, men det Mellommannen var og gjorde. Men tilregner oss derimot ikke syndene våre.
Dette var også Davids frelsesvei og lære. Det minner Paulus om, når han siterer fra Sal 32:1-2 der «David uttaler saligprisningen over det menneske som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger», og videre: «Salig er det menneske som Herren aldri tilregner synd». Og denne friheten fra å bli tilregnet all vår synd, skal vi bare ha utelukkende gjennom troen på Kristus. Men så er det mange som blir opptatt med at det er bare troen som nevnes som grunnlag for vår frelse. Da mener de troen må være så verdifull i seg selv at den virker frelse. Men nettopp for å avverge en slik oppfatning er det Paulus har denne utfyllende tilføyelsen i v.16: «Derfor er løftet av tro, for at det kunne være av nåde». Det ligger ingen som helst verdighet eller fortjeneste i selve troen. Troen er den fattige og fortapte synders tilflukt utelukkende til bare nåde.* Troen gir hele æren til Kristus og nåden. Men nettopp fordi den er født av, og lever på den kostelige perlen; Kristus, er den så dyrebar for Gud. Det er bare på grunnlag av det Kristus har fortjent, at det er en frelsende tro. Derfor måtte det være av tro, for at det ikke skulle bero på noe vi hadde fortjent, men være utelukkende av nåde.
*
Eller som en annen har sagt det, nettopp i et foredrag over emnet: «Rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen i C.O.Rosenius’ forkynnelse»: «Troen er den utstrakte, tomme hånd som tar imot den gaven Kristus har kjøpt til den som ikke tror» (Oversetters tilføyelse).
Men når det så bare er av nåde vi blir frelst, og bare gjennom tro, så kunne jo mange mene at da hadde det ikke lenger noen betydning at vi gjør Guds vilje. Da er det liksom ikke lenger så farlig om vi synder og slipper kjødet fri. Men da svarer Paulus dette: «Dersom dere lever etter kjødet, skal dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger, skal dere leve» (8:13). Dersom dere faller fra den troen og daglige omvendelsen som alltid følger med et hellig sinn, og som kjemper mot synden og stadig døder kjødet, da skal dere være klar over at dere er under Guds vrede. Da er dere falt ut av nåden, og er på nytt under Guds dom til fordømmelse.
Men hvis så noen spør: Bør vi ikke da være mer tilbakeholdne med å tale om troens dybder og troens lære, når den altså kan misbrukes til et løsaktig liv? Da svarer apostelen: «Setter vi da loven ut av kraft ved troen? Langt ifra! Tvert imot stadfester vi loven» (3:31).
Det er bare ved å høre evangeliet om Guds Sønn at noe som helst menneske kan motta Ånden og virkelig begynne å elske Gud - som er lovens første krav, ja, som er «lovens oppfyllelse».**
Begge disse innvendingene besvarer Paulus også i det sjette kapitlet. I kap.5:20 har han sagt at «der synden (gjennom loven) ble større, ble nåden enda mer overstrømmende rik». Så tenker han seg i kap.6:20 at følgende spørsmål kan dukke opp: «Hva skal vi da si? Skal vi fortsette i synden for at nåden kan bli så mye større?» Og så svarer han: «På ingen måte! Hvordan kan vi som døde fra synden, fortsette å leve i den?» Og hva det betyr at «vi døde fra synden» forklarer han så med denne tilføyelsen: «Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død?»
**
«Bare ved å høre evangeliet om Guds Sønn...» (sv: blott genom trons predikan»), «ved å høre troen» (Gal 3:3,5), som alt sammen er det samme som å høre forkynnelsen av evangeliet om Guds Sønn - det eneste som «er en Guds kraft til frelse» (Rom 1:16), den eneste kraft som skaper troen på Frelseren. (Oversetters tilføyelse).
Det er ikke bare dåpens betydning, men også dåpspaktens innhold som gjør at vi overfor synden skal ha den holdningen at vi er døde og begravet (v.4-6), og at på samme måte som Kristus er reist opp fra de døde, slik skal også vi leve et helt nytt liv. På dette grunnlaget er det apostelen formaner oss til å akte oss som totalt døde fra synden, og som bare levende for Gud. Til å ikke stille våre lemmer fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden. Men tvert imot overgi oss helt til Gud med alt det vi er og kan.
Men Paulus ser også for seg den veldige kampen som følger med dette, og frykten vi kan få for totalt å bli overvunnet og beseiret av synden. Derfor trøster han oss med disse ordene: «Synd skal ikke herske over dere, siden dere ikke er under lov, men under nåde» (v.14). Her viser han på nytt at
det er friheten fra loven, det er troen og tilliten til Guds nåde,
som er den eneste kraft som kan seire over synden.
Det samme lærer han oss i kap.7:4 når han sier at vi «døde bort fra loven ved Kristi legeme...for at vi skal bære frukt for Gud». Dette kunne vi ikke så lenge vi var under loven, bundet med trellens innstilling i vår samvittighet. For loven virker det motsatte av alt hellig. Loven vekker opp all slags ondt begjær (7:7-13) og gjør synden «grenseløst syndig ved budet».
Denne herlige forkynnelsen og lærdommene er det dette brevet gir oss. Først og fremst i det store og helt avgjørende spørsmålet om hvordan menneskene blir frelst. Men også videre gjennom alle øvrige omvendelsens, troens og helliggjørelsens hemmeligheter. Det som nå gjenstår; om troens og nådens salige frukter og det kristne livet, skal vi så bare ta et ennå raskere blikk på. La oss først minne hverandre om de aller viktigste av troens salige frukter.
Den første og helt vesentlige frukten av troen og forlikelsen med Gud er jo selve nådestanden, vårt liv under nåden, d.v.s. det faste og evige vennskapet med Gud. Dette taler Paulus om i det femte og åttende kapitlet. I det førstnevnte sier han: «Da vi altså er blitt rettferdiggjort ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i, og vi roser oss ved håp om Guds herlighet» (v.1-2). «Fred med Gud» er her det samme som at vi har Guds vennskap. Lever vi i denne salige tilstanden at vi nå på nytt har Guds vennskap, og i en slik nådepakt at han aldri mer vil tilregne oss synden, da eier vi også løftet om det evige livs herlighet hos Gud. «Er vi barn, da er vi også arvinger».
I v.9-10 taler Paulus om hvor omfattende livet under nåden er: «Hvor mye mer skal vi da, når vi nå er blitt rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden. For om vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender, skal vi så mye mer bli frelst ved hans liv etter at vi er blitt forlikt». For en trøsterik påminnelse! Mens vi ennå var fiender - mens det ennå ikke var skjedd noen forsoning - da hadde Gud i sin guddommelige natur en slik kjærlighet til det falne barnet at han gav sin Sønn til et blodig offer for oss. Hvor mye mer skal vi ikke da, når vi nå er blitt rettferdiggjort i Sønnens blod, ved ham bli frelst fra vreden. Og nå roper vi ikke og ber om at han skal gi sin Sønn for oss, nei, ikke en gang en engel. Bare at han skal la den forsoningen Sønnen allerede har oppnådd, gjelde for alle våre synder. Vil han da ikke også gjøre dette?
Jo, når det gjelder hvor fast og sikker denne nåden er, taler Paulus videre i kap.8:1 og sier at det er (sv: finnes) ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Riktignok står det også om disse at de «ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden» (hele livet deres, deres livs retning, er totalt forandret). Men grunnen til at de var fri fra all fordømmelse lå ikke i dette, men i at de nå ikke lenger er under loven (v.2). Og dette igjen av den grunn vi leser i v.3: «For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld: Han fordømte synden i kjødet».
Hør disse trøstens ord! Akkurat det «som var umulig for loven», det loven ikke kunne virke gjennom oss, «det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn...» Derfor skal vi ikke lenger dømmes etter loven. Om dette sier så Paulus i kap.7:1-6 at vi er så fri fra loven som en kvinne er fra ektepakten når mannen hennes er død og begravet. Derfor er det ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Vi er altså i et konstant og evig vennskap med Gud så lenge vi er bundet til hans Sønn. Da er vi ikke noe som helst mindre i Guds øyne enn barn, Guds barn og arvinger (8:16-17). Og det i så virkelig mening som når Kristus, Guds evige Sønn, her kalles «den førstefødte blant mange brødre» (8:29).
Med en slik stor og evig nåde følger da siden alt godt og salig som nevnes kan. For når vi er Guds barn, da skal nok vår himmelske Far også befale hele skapningen å stå til vår tjeneste. Paulus sier: «Hvis Gud er for oss, hvem kan da være imot oss?» Og videre: «Alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud» (8:28,31). Da kan vi rose oss av alt det onde vi må gjennom i alle livets vanskeligheter, fordi vi vet hvor mye godt alt dette virker i oss (5:3-5). Men vi kan også rose oss med trøst i at selv ikke det som i seg selv er ondt og farlig (synden og djevelen med all sin makt) skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus (8:28-39).
Når vi er forsonet med Gud, og er hans barn og hans Sønns brødre, da gir Gud oss også mange herlige gaver her i livet, og til sist den uforgjengelige arven. Blant gavene her i livet må vi først nevne den store gaven det er at selve Guds Ånd skal bo i hjertene våre. Om dette sier Paulus at «dere er ikke i kjødet, men i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Hvis noen ikke har Kristi Ånd, hører han ikke ham til» (8:9). Men når Guds Ånd bor i hjertet vårt, da er den ikke uvirksom der. Den arbeider, omskaper og helliger hele vårt vesen. Det første den da skaper er et salig, barnlig og fortrolig tillitsforhold til Gud. Paulus sier: «Dere fikk ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: «Abba, Far!» Og forklaringen på dette gir Paulus oss her: «Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn» (8:14-16). Å for en dyrebar gave! En trøtt og knust sjel, som er utslitt og utmattet av lovens stadige krav og all indre kamp, får nå dette direkte vitnesbyrdet av Guds Ånd som gjør ham overbevist om nåden og et fortrolig tillitsforhold med Gud. Å, for en salig fred og kvile!
Men i tillegg til denne tillitsfulle barnekårets Ånd, føder han også i oss et nytt og hellig sinn som fra nå av elsker alt som er av Gud, eller som Gud elsker. Og derimot hater det Gud hater. Dette er det «åndelige sinnet». Det er om dette Paulus sier at «de som lever etter Ånden, retter sinnet mot det som hører Ånden til» (v.5). Selv om vi ennå bærer på den gamle fordervede naturen (kjødet) som er like ond som den alltid har vært, har Gud likevel gjort et uendelig dyrebart verk gjennom sin Ånd i den nye fødselen, og gitt oss et nytt sinn. Gjennom dette er vårt sinn så i pakt med Gud og hans ord, at akkurat slik som Gud dømmer etter sitt ord, slik dømmer også vårt nye sinn. Får vi nåde til noe som er godt og hellig, enten i hjerte eller gjerning, så fryder vi oss. Begynner noe ondt å få tak i oss, blir vi sørgmodige. Selve vårt sinn er uforanderlig gjennom alt det som møter oss. Dette er helliggjørelsens hemmelighet.
Videre bærer også Den Hellige Ånd selv hovedomsorgen for sitt verk. Den vokter og hjelper oss i alle våre fristelser, så vi ikke skal gå fullstendig til grunne, men bli bevart i nåden. Paulus sier: «På samme måte hjelper også Ånden oss i våre svakheter. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes med ord. Han som gransker hjertene, vet hva Åndens sinnelag er, for han går i forbønn for de hellige etter Guds vilje» (8:26-27). Tenk for en trøst som ligger i disse ordene! Først at Ånden vokter og hjelper oss i «våre svakheter» -. Vi tenker jo som oftest når det gjelder våre svakheter at dette er bare noe som påkaller Guds vrede over oss. Men nei, han vil tvert imot «hjelpe oss i våre svakheter».
Dernest at bare et sukk, «sukk som ikke kan uttrykkes med ord», er nok. Er for Gud en hellig bønn, er rett og slett Den Hellige Ånds bønn for oss. Det er altså en bønn som han som ransaker hjertene tar imot som Åndens egen forbønn for oss. Å, for en trøst, særlig i tider da vi opplever stor skrøpelighet så vi ikke en gang kan be! For en trøst det da er å vite at Gud hører disse våre sukk som om de skulle være de sterkeste bønnerop.
Gud skal altså selv ved sin Ånd hjelpe oss gjennom alle kamper og farer, helt fram til vårt salige mål. Det overbevises vi sterkest om gjennom den herlige læren om hans utvelgelse fra evighet av. For det knytter alt vårt håp utelukkende til Gud, Guds makt og Guds bestemte vilje til å føre fram til herligheten alle dem som lar seg dra til Sønnen, alle som ikke «synder med vilje etter at de har fått erkjennelse av sannheten» (Heb 10:26). «For dem som han kjente på forhånd (på forhånd visste)», sier Paulus, dem «har han også forutbestemt til å bli likedannet med sin Sønns bilde...Og dem som han forut har bestemt, dem har han også kalt. Og dem han har kalt, dem har han også rettferdiggjort. Og dem han har rettferdiggjort, dem har han også herliggjort» (8.29-30).
«Herliggjort» sier Paulus. Dette er den siste, den for evig fullendte frukten av Kristi forsoning, og av troen og forsoningen med Gud. Peter sier klart at målet for vår tro er sjelenes frelse (1Pet 1:9). Når vi er blitt rettferdiggjort ved tro, har vi først og fremst «fred med Gud». Og for det andre: «Håpet om Guds herlighet» (5:1-2). «Hvis vi er barn, da er vi også arvinger og Kristi medarvinger» (8:17-18). Gud vil selv føre oss helt fram til herligheten. Han har skapt oss for den evige herligheten, og til den evige herligheten har han også gjenløst oss med Kristi dyre blod. Til den samme herlighet har han også kalt oss med sin Ånd. Og for denne herlighet er det han også oppdrar oss med så mye nåde og tukt.
Da er det sikkert nok også hans mening å føre oss helt fram til herligheten - oss, så mange som ikke med vilje går bort, men tvert imot er redd for at vi ikke skal bli bevart inntil enden. Ingen av våre skrøpeligheter, og heller ikke fiendens makt, skal kunne hindre oss i å nå lykkelig fram. Fordi dette er Guds egen bestemte vilje, noe han selv har omsorg for og selv utfører. Det er denne Guds faste utvelgelse og store kjærlighet som er bakgrunnen for apostelens triumferende visshet om at ingenting skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, som han da også slutter det åttende kapitlet med (8:32flg.).
Det niende, tiende og ellevte kapitlet handler også om hvor fast denne utvelgelsen står, og hvordan alle menneskers frelse bare skal bero på deres forhold til Kristus, som er nåde-utvelgelsens mål og midtpunkt. Derfor ligger det også en veldig trøst i disse kapitlene. Og dermed er selve den egentlige frelseslæren i Romerbrevet avsluttet. I denne første delen av brevet har Paulus vist hvordan alt kjøtt er fortapt og solgt under synden. At «det er ingen forskjell», men at vi «blir rettferdiggjort ufortjent av hans nåde ved forløsningen, den som er i Kristus Jesus», bare ved at vi i tro tar imot denne forløsningen. Gjennom denne troen fødes så et hellig sinn i oss, og alle Åndens frukter og et grunnfestet håp om den evige herlighet. Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd i tid og evighet! Amen.
Det som så gjenstår, handler derimot bare om Guds barns daglige liv. Ikke om hvordan vi skal bli Guds benådede barn, men om hvordan vi i vår benådede tilstand skal leve en kristens liv her på jorden. Også på dette området har vi den mest dyrebare lærdom å hente i dette brevet. For det første er selve emnet dyrebart. Vi blir ikke benådet på grunn av at vi lever et godt og rett liv, men bare gjennom Kristi lydighet (5:19). Men det bærer de mest velsignelsesrike frukter når Guds barn lever et rett og kristent liv. For det fører til at Faderen blir opphøyet, Kristi evangelium æret og lovprist, våre medmennesker blir oppbygget og hjulpet, vår utvelgelse til frelse stadfestet osv. Når Guds barn derimot lever et likeglad og skjødesløst liv, får det de mest ulykkelige følger. Evangeliet blir spottet og forkastet, udødelige sjeler vender seg bort fra den eneste veien til frelse, djevelens anfektelser griper om seg, den vare samvittigheten svekkes, og faren for åndelig død er stor. Derfor er læren om et rett kristent liv av uvurderlig betydning.
Dernest er forkynnelsen av dette emnet her i Romerbrevet den aller beste. Mange kan ha en enorm trang til å leve et rett kristent liv, og med sterke ord stadfester de dette. Men de går så uviselig fram at de mer skader enn gagner den saken de vil fremme. Derfor må vi legge stor vekt på selve måten en «hälsosam» formaning skal skje på, slik vi ser det så herlig forkynt her gjennom apostelens eksempel.
Det første vi der skal merke oss er hva som er grunnlaget, hva apostelen bygger sin formaning på. Legg merke til hvordan han taler! «Jeg formaner dere, brødre, ved Guds barmhjertighet». Han sier ikke: på grunn av Guds strenge bud eller på grunn av den evige fordømmelsen. Men: «för Guds barmhärtighets skull». Og at Paulus formaner på denne konkrete måten, er ikke tilfeldig for dette stedet. Det er nettopp denne formuleringen som kjennetegner mange steder i Bibelen. I kap.15:30 sier han: «Nå formaner jeg dere, brødre, ved Herren Jesus Kristus og ved Åndens kjærlighet». I 1Kor 1:10 sier han: «Nå formaner jeg dere, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn», osv. Det er slik Paulus formaner de levende kristne. Men slik formaner også Johannes, f.eks. i 1Joh 4:11 der han sier: «Elskede! Hvis Gud elsket oss slik, så skylder også vi å elske hverandre». Og igjen: «Vi elsker ham fordi han har elsket oss først» (v.19).
Her ser vi aller først at Paulus ikke har hatt den oppfatningen som så mange har, selv om de vil være kristne. De tror at når vi sterkt forkynner den ufortjente nåden, så fører det bare til løssluppenhet. At det ikke skaper, men tvert imot hindrer helliggjørelsen. At altså helliggjørelsen skal være frukt av at loven forkynnes. Nei, Paulus lærer tvert imot at det er nettopp Guds barmhjertighet som føder den rette helliggjørelsen, og nærer den. Ja, han lærer uttrykkelig at det umulig kan bli noen helliggjørelse hvis ikke sjelen er frigjort fra loven og salig frelst i nåden. I kap.7 sier han: «Nå er vi frigjort fra loven, siden vi er døde fra det som holdt oss fanget - (legg merke til:) så vi kan bære frukt for Gud - slik at vi tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens vesen» (v.4,6). Riktignok behøver også Guds barn den hjelp som lovens formaninger, ris og plager gir dem. Og de søker den også ofte. Men legg merke til: dette bare som en hjelp for den villige ånden, en hjelp mot kjødets lettsindighet. Derfor ser vi også Paulus bruker alvorlige advarsler når det behøves.
Men selve kilden til all helliggjørelse og et rett og godt liv må alltid være «Guds barmhjertighet» og en samvittighet som er satt fri fra loven. Paulus skriver til korinterne: «Kristi kjærlighet tvinger oss, og vi har gjort dette klart for oss: Når én døde for alle, da døde alle» (2Kor 5:14). Det er denne kjærlighet, utgytt i våre hjerter, som er selve livet og kraften i helliggjørelsen. Men når så umodne «tuktemestere til Kristus» ikke selv har levende kjennskap til dette, så formaner de ofte på en slik måte at det hele bare dømmer og river ned svake samvittigheter. Dermed stenger de døren for det som er selve kilden til helliggjørelsen; hjertets tillit til Guds nåde, den glade trøsten i Kristi kjærlighet. Riktignok må også de friske grenene renses (Joh 15:2). Men en røff og ulært innleid dagarbeider kan skjære og herje i frukthagen så de unge trærne rett og slett tørker inn og dør. Da hadde det tross alt vært bedre å hatt et tre som var levende. Selv om det ikke var så fullkomment rett og pent. Gud gi oss all nåde så vi merker oss dette, og husker det rette forbildet på all formaning: «Jeg formaner dere, brødre, ved Guds barmhjertighet».
Det andre vi her kan legge merke til når det gjelder måten å formane på, er at Paulus ikke bare i vanlige ordelag oppfordrer til et kristent og hellig liv. Men han sier uttrykkelig hva et hellig liv består i. Over alt nevner han i sine formaninger de konkrete gjerningene og holdninger Guds barn skal strekke seg etter. Hvis en ikkegjør det, men bare rent generelt oppfordrer til helliggjørelse, så skjer det Paulus nevner i 1Kor 14. Der taler han om en basun som gir en uklar lyd. Da vet en ikke hva som står på, og ingen gjør seg klar til kamp. Da går noen i kloster og tror at da er en hellig, når en bare blir andektig og stille. Andre igjen finner aldri noen helliggjørelse verken hos seg selv eller andre, - fordi de ikke vet hva helliggjørelsen består i. Derfor blir de også forført på alle slags vis. Da har vi her apostelens rette og herlige formaning som i tydelig ord forteller oss hva vi skal gjøre. Så vil vi ganske kort oppsummere det vi finner om dette i de fire kapitlene (12-15):
Først formaner Paulus de kristne til å overgi seg selv helt til Gud og til hans tjeneste. At de ikke bare skal gi ham enkelte visse gjerninger og tjenester. Men gi ham hele sin sjel og sinn, sitt «legeme som et levende offer» sier apostelen (tilsvarende ofrene i Det gamle testamente). Meningen i dette er det han sier i kap.6: «still dere selv fram til tjeneste for Gud» (v.13). Men for at dette ikke bare skal skje som en kraftløs tanke eller mening, nevner han straks i samme vers uttrykkelig på hvilken måte lemmene våre skal stilles til tjeneste for Gud: «som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud». Å, måtte vi først og fremst både huske og gjøre det slik! Disse ordene: «framstille sitt legeme som et offer» antyder at vi ikke skal skåne vårt kjød, men gjøre og lide alt det som hører med til å følge etter Kristus. Og gjøre det villig for Herrens skyld.
Deretter gir Paulus straks et eksempel på et slikt offer. Han sier: «Bli ikke dannet lik denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn». Dette er også en av grunnreglene for hele en kristens holdning. For i alt det vi gjør, i ord eller gjerning, i Kristi tjeneste, må vi ta avstand fra verdens holdninger til alt. Gud, gi oss nåde også til dette! - Men så begynner Paulus å tale om mer særskilte kristne egenskaper. Fremst blant disse setter han ydmykheten. Vi vet også at alle Guds gode gaver er knyttet til denne; «de ydmyke gir han nåde» (Jak 4:6). Paulus formaner her spesielt til den ydmykhet som kreves for at det ikke skal bli noen splittelse blant de kristne på grunn av ulike gaver og tjenester. Men at, når vi alle er lemmer på samme legeme, hver og en da bare trofast og villig tjener med den gave han har fått.
Dernest tar Paulus fram en annen helt vesentlig egenskap som kan sees som en sammenfatning av alle: Kjærligheten. For nå følger en herlig rekke av skjønne egenskaper som regnes opp gjennom det tolvte kapitlet. Men alt dette er bare en mer detaljert skildring av de ulike områdene kjærligheten leves ut på. Derfor sier også Paulus i kap.13:8,10: «Den som elsker sin neste, har oppfylt loven». Og videre: «Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Kjærligheten er altså lovens oppfyllelse». Det hører altså med til kjærligheten at vi hater og straffer det onde, men holder fast på og praktiserer det gode. At vi er vennlige mot hverandre, at vi «er fremst i dette å vise de andre ære», at vi ikke er trege, men flittige der hver enkelt av oss har sin plass i samfunnet. At vi deler våre goder med de fattige, legger vinn på gjestfrihet, velsigner dem som forbanner oss, gleder oss med dem som er glade, gråter med dem som gråter, og mye annet det tolvte kapitlet holder fram for oss.
Et bevis på et så viktig, fint og dypt utslag av kjærlighet finner vi utførlig skildret i det fjortende kapitlet hvor det formanes i vårt forhold til de svake, eller når ulike oppfatninger og livsmønstre truer med å splitte Guds barn. Se den herlige lærdommen Paulus gir oss på dette området! Og han gir oss det på en særdeles gripende måte når han i det femtende kapitlet holder fram som eksempel Kristi kjærlighet. Hvordan han «ikke behaget seg selv», men gjorde alt for vår skyld og ut fra vårt behov. Måtte nå denne vår Herre Kristi kjærlighet drive oss sterkt, så også vi elsker vår neste på samme måte. Ikke er opptatt med å «behage oss selv», men på alle mulige områder bare gjør det vår neste trenger til. Om det så bare gjelder et utholdende liv sammen med uforstandige nådesøsken. Ja, om vi så må miste all vår egen ære, og bare tie om det vi selv ser så mye klarere.
Det er dette apostelen lærer oss her. Det er nok også dette som er den fineste og dypeste måten kjærligheten kan få springe ut på. Og selvsagt er det viktig alt det Ånden virker. Men «den største av dem er kjærligheten» (1Kor 13). «Kjærligheten er lovens oppfyllelse», kjærligheten er «fullkommenhetens bånd» (Kol 3:14). Kjærligheten er summen av hele det kristne livet. Det første store hovedavsnittet i brevet, om frelseslæren, kunne sammenfattes i disse ordene: Kristus og troen. På samme måte kan dette siste hovedavsnittet om det kristne livet sammenfattes i dette ene ordet: Kjærligheten. Og dette var jo summen av både loven og evangeliet. Dette var jo den evige Guds bud: «At vi skal tro på hans Sønn, Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik han gav oss bud om» (1Joh 3:23).
Så har vi da sett hvordan alle kristendommens viktigste lærdommer på det mest utfyllende vis er blitt framstilt for oss i dette veldige Romerbrevet. Vi har sett det klare lyset, den dybden, den mektige ånden og den brennende kjærligheten som har preget hver enkelt del av brevet. Måtte vi aldri slutte å studere alt dette! Og måtte vi aldri glemme at alt dette som er så viktig og som vi har lært her, skal anvendes på oss og leves ut i hele vårt daglige liv! Det skal være det vi skal nære vår sjel med gjennom hele livet. Det skal være vår næring til alt vi trenger til liv og gudsfrykt. For vår tro, vårt håp. For tålmodighet, for kjærligheten og alle kristenlivets egenskaper. Men da trenger vi så visst også Guds egen gave til dette. Og det trenges at vi flittig og alvorlig ber. Gud, gi oss din nåde også til dette!
Ja, må så tålmodets og trøstens Gud, han som alene er mektig til å grunnfeste oss i all denne saliggjørende sannhet, gi oss alt dette av sin egen store barmhjertighet i Kristus, gjennom sin Hellige Ånd! Og Gud, den eneste vise, stor i nåde og miskunnhet, den trofaste og veldige Gud, ham være ære og lov og pris nå og i evighet! Amen
kilde www.arven.net
Bibel kommentar på engelsk i pdf format: Romberbrevet. Krever at du har Adobe Arobat Reader installert på pc en din.
|
