Forsiden - Undervisningsblogg - Israel Blogg - Taler/undervisning - Artikler - Bibelkommentarer - Videoundervisning - Bøker & Linker - Om oss/Kontakt oss

Bibelkommentarer og bibeloversikt


Gamle testamentet - Engelsk:

1. Mosebok
2. Mosebok
3. Mosebok
4. Mosebok
5. Mosebok
Josvas bok
Dommernes bok
Ruts bok
1. Samuelsbok
2. Samuelsbok
1. Kongebok
2. Kongebok
1. Krønikebok
2. Krønikebok
Esras bok
Nehemjas bok
Esters bok
Jobs bok
Salmenes bok
Salomos ordspråk
Forkynneren
Høysangen
Jesajas bok
Jeremias bok
Klagesangene
Esekiels bok
Daniels bok
Hoseas bok
Joels bok
Amos' bok
Obadjas bok
Jonas bok
Mikas bok
Nahums bok
Habakkuks bok
Sefanjas bok
Haggais bok
Sakarjas bok
Malakis bok
 

Nye Testamentet - Norsk:

Evangeliet etter Matteus
Evangeliet etter Markus
Evangeliet etter Lukas
Evangeliet etter Johannes
Apostlenes gjerninger
Paulus' brev til romerne
Paulus' 1. brev til korinterne
Paulus' 2. brev til korinterne
Paulus' brev til galaterne
Paulus' brev til efeserne
Paulus' brev til filipperne
Paulus' brev til kolosserne
Paulus' 1. brev til tessalonikerne
Paulus' 2. brev til tessalonikerne
Paulus' 1. brev til Timoteus
Paulus' 2. brev til Timoteus
Paulus' brev til Titus
Paulus' brev til Filemon
Hebreerbrevet
Jakobs brev
Peters 1. brev
Peters 2. brev
Johannes' 1. brev
Johannes' 2. brev
Johannes' 3. brev
Judas
Johannes åpenbaring


Smyrna Oslo

Smyrna Oslo ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

+47 99 59 80 70
+47 95 12 06 60
+47 22 61 16 10

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Første Samuels bok

Bibelkommentarer Første Samuels bok

 

Veien igjennom bibelen - 0670-0728 1-2 Samuelsbok

 

Trykk her for å se bibel oversikt for Første Samuels bok (bilde åpnes i nytt vindu)

 

Første Samuelsbok går tilbake til Dommertiden. Den begynner med å fortelle at Herren lot det bli født en som skulle frelse Israel. Folket lå nå i dyp fornedrelse under filistrene. Og denne mannen skulle føre folket til seier slik at filisteråket skulle bli fullstendig brutt. Også det israelittiske kongedømme skulle bli innviet ved ham.

Mannen var Samuel. Og derfor kalles bøkene Samuelsbøkene, for hans navn setter sitt preg på innholdet i bøkene.

Samuel døde før Saul, så han kan ikke ha skrevet disse bøkene. Han kan i alle tilfelle bare ha skrevet en mindre del av dem. Profetene Natan og Gad har muligens skrevet fortsettelsen.

Men vi vet intet om dette. Men disse bøkene utgjør et betydningsfullt ledd i kjeden av den hellige historie som Herren har gitt oss fra begynnelsen. Her finner vi alt som vi trenger å vite om den for Guds rikes skyld.

De to Samuelsbøkene omfatter til sammen et tidsrom av omtrent 120 år. Første Samuelsbok omfatter omkring 80 år og andre Samuelsbok omtrent 40 år.

1Sam 1-12 handler om tiden under Eli og Samuel, 1Sam 13-31 om tiden under kong Saul, og endelig 2Sam 1-24 om tiden under kong David.

Samuelsbøkene er antagelig skrevet i kong Salomos tid. De viser oss Herrens hjelp ut av dommertidens dype nød, og hvorledes Herrens herlighet åpenbarte seg i Israel særlig på Davids tid.

I 2Sam 7 blir løftet om den kommende frelser knyttet til Davids slekt - det skjer ved profeten Natan.

1Sam 1:1-28
I de dager da Eli var yppersteprest, bodde det i Rama en levitt ved navn Elkana. Det var altså i slutten av dommertiden.

Rama ligger i Benjamins stamme, et stykke nord for Jerusalem. men fjellene fra Efraim strakte seg helt hit ned. Derfor står det at Elkana var fra Efraimfjellene.

Elkana nedstammet fra en mann ved navn Suf. Han var levitt og bodde opprinnelig i en av levittbyene i Efraim. Derfor fikk han navnet efratitten. Han og hans slekt må ganske tidlig ha flyttet til Rama i Benjamin. I v. 1 kalles også byen Ramata'im-Sofim, som betyr: Sufslektens to høyder.

Denne slekten fra Suf må ha hatt stor betydning i Rama, siden byen liksom fikk sitt navn etter den.

Elkana hadde dessverre også som så mange andre i disse vantroens tider to hustruer. Dette gav som vanlig anledning til mye ondt og elendighet i hjemmet.

Den ene av hustruene var Hanna, som var en inderlig troende kvinne. Den andre var Peninna, som synes å ha vært en hovmodig, vantro kvinne.

Den troende Hanna måtte bære på en tung ydmykelsens byrde. Hun var barnløs, mens den vantro Peninna hadde mange barn.

Det ser jo så ofte ut som om lykken smiler til de vantro, mens de troende må ha mye trengsel.

Peninna viste sin vantro ved å skryte av sine mange barn overfor Hanna. Hun blir kalt Hannas rivalinne (v. 6). Det er forståelig, for vantro er alltid troens motstander.

Hun brukte særlig de årlige vandringer opp til Herrens helligdom i Silo til å ydmyke henne. For Elkana oppfylte nøye lovens forskrifter og drog derfor regelmessig ditt opp med sin familie og ofret til Herren.

Han gav hver av familiemedlemmene et stykke offerkjøtt av takkofferet. Men Hanna gav han dobbelt så mye som de andre, fordi han elsket henne (v. 5).

Elkana har antagelig tatt Peninna til ekte fordi Hanna var barnløs. Men da fikk han hele husfreden ødelagt. Hadde han vært tilfreds med den hustruen han elsket, den trofaste Hanna, da ville saken som følger fått en god utgang.

Men her har vi igjen den kjødelige frykt for å helt overgi saken til Herren. Elkana ville hjelpe seg selv, slik Abraham tok Hagar til medhustru før Sara fødte Isak.

Følgen av dette ble mange smerter for Elkana så vel som for Abraham.

Får Herren lov til å føre en sak helt og fullt, blir alt gjort på den beste måten og man blir spart for mange smerter. Måtte vi Guds barn lære dette å være tro i å overgi alle våre saker helt i Herrens hånd!

Men om vi er utro og foregriper noe i utålmodighet, er Herren trofast og fører sine ærlige venner igjennom. Men veien går ofte gjennom trengsel og ydmykelse.

Her i 1Sam 1:3 finner vi for første gang navnet: "Herren, hærskarenes Gud" (Herren Sebaot). Det betyr at Gud er opphøyet over hele skapningen.

Med himmelens "hær" menes noen ganger englene og andre ganger himmellegemer som sol, måne og stjerner som hedningene tilbad (se forklaring til 1Mos 2:1). I Kanaan dyrket de Baal som solgud og Astarte som månegudinne.

Jo mer folket gav seg hen til denne kanaanittiske avgudsdyrkelse av himmelens hær, jo sterkere måtte de troende i landet føle trang til å vitne om Israels Gud, han som var høyt opphøyet over hele himmelens hær.

Navnet "Hærskarenes Gud" er altså sprunget ut av hellig nidkjærhet til å gi Herrens store navn ære overfor alle avguder.

Men om det var fint å vandre opp til Herrens helligdom, var gleden blandet for Elkana og Hanna på grunn av Peninnas hån av Hanna. Peninna har antagelig ydmyket Hanna ved å fortelle henne at Gud umulig kunne ha velbehag i henne siden han nektet henne barn.

Denne hån var riktig et ondskapsfullt angrep på det mest dyrebare Hanna hadde, nemlig hennes tro og tillit til Herren. Slik ble festen ødelagt for Hanna.

Når de andre holdt offermåltid av takkofferet (3Mos 7:15), kunne Hanna ikke ete men bare gråt. Det gjorde selvsagt også ondt i Elkanas hjerte. Han prøvde å trøste henne med kjærlige ord og spurte: Hanna, hvorfor gråter du? og hvorfor vil du ikke ete? og hvorfor har ditt hjerte det så ondt? Er ikke jeg mer for deg enn ti sønner? (v. 8).

Men denne trøsten var ikke nok. En gang under et offermåltid bestemte hun seg til å gråte ut for Herren og kjempe en bønnekamp.

Hun gikk bort til inngangen til Herrens helligdom. Den gamle ypperstepresten Eli satt like ved på en stol. Her bad Hanna i sin bitre hjertenød ydmykt med mange tårer til Herren.

Ved inderlige bønner pleide de troende den gang ofte å knytte et løfte til bønnen for slik å gjøre bønnen enda mer inntrengende.

Hanna gav nå også et løfte til Herren Hærskarenes Gud. Hvis han ville se til hennes elendighet og gi henne en sønn, ville hun ofre ham til Herrens tjeneste for hele livet som en nasareer. (Se om dette i 4Mos 6:5f og Dom 13:5.)

Det ytre tegn på nasareerløftet var at de ikke skulle rake seg på hodet og være avholdene på flere områder.

Mens Hanna slik utøste sitt hjerte for Herren og riktig trykket seg tett inn under nådens vinger, gav ypperstepresten Eli akt på henne. Hun bad lenge men ikke høyt.

Det står slik: "For det var i sitt hjerte Hanna bad. Hun rørte bare leppene, men stemmen hørtes ikke. Derfor tenkte Eli at hun var drukken."

Eli hadde vel opplevd slikt før at folk var blitt drukne under offermåltidet i helligdommen. Det var jo sørgelige tider da ødeleggelsens styggedom i sannhet stod på det hellige sted. Elis egne sønner som var prester levde det mest skjendige og foraktelige liv, som vi skal høre om senere.

Den store mengden pleier å følge villig etter på den onde vei. Den samme unnskyldning som vi hører i vår tid, ble sikkert brukt den gang også. Det er at når presten gjør slik, kan vi gjøre det også.

Eli talte derfor hardt til Hanna. Men svaret han fikk fra henne, avvepnet hans vrede fullstendig. Hun svarte at hun ikke hadde drukket vin eller sterk drikk. Men hun var hardt prøvet i ånden og hadde derfor utøst sitt hjerte for Herrens åsyn.

"Tenk ikke at din tjenestekvinne er en dårlig kvinne," sa Hanna. Eli må ha følt seg ydmyket ved å høre at han tok feil på denne måten. Og hun gjorde et dypt og uforglemmelig inntrykk på ham.

Tross den sløvhet som var over Eli, forstod han likevel at hun hadde kjempet en alvorlig kamp med Herren i bønn og sa til henne: "Gå bort i fred! Israels Gud skal gi deg det du har bedt ham om" (v. 17).

Hanna svarte: "La din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne!"

Hun ville så nødig være til anstøt for Eli i sin ferd. Jo finere samvittigheten er, jo mer vil det tynge hjertet hvis man på en eller annen måte har kommet til å skade Herrens navns ære.

Men Hannas hjerte fikk stor trøst. Hun tok Elis ord som et svar fra Herren. Det var det også.

Da hun gikk sin vei, var det ikke med et forknytt ansikt som før. For en stråle av Guds nådesol var kommet inn i hennes sjel under bønnen. Nå kunne hun med glede ta del i offermåltidet, og det gjorde hun også.

I det ytre var det jo ikke skjedd noen forandring. Men i Hannas hjerte levde troen på Guds nådes løfte, troen på at hun skulle bli bønnhørt. Derfor var hun glad.

Dette er et godt eksempel på at Gud hører bønn. Men også her ser vi at den inderlige hjertebønn som trenger seg inn til Gud, først blir født i store trengsler.

Da året var omme, fødte Hanna en sønn og hun kalte ham Samuel. Det betyr: bønnhørt av Gud. For jeg, sa hun, har bedt Herren om ham (v. 20). På mer enn en måte kan dette barnet kalles slik: bønnhørt av Gud.

Det var sikkert mange troende spredt omkring i folket som hadde bedt til Herren om hjelp i denne sørgelige tiden. Dette barnet var nå svar på bønn.

Året etter drog Elkana og hele hans familie som vanlig opp til helligdommen. Han skulle ikke bare gi det årlige offer, men også sitt "løfteoffer". Elkana hadde antagelig lovet Herren et spesielt offer dersom hans kjære kone fikk en sønn.

Hanna reiste ikke med ham. Hun ville vente til hun kunne gi sitt offer, nemlig sin lille, kjære Samuel. Det kunne ikke skje før barnet var avvendt. Og det pleide å skje i det tredje året.

Elkana gav henne lov til å gjøre det slik og tilføyde: "Måtte bare Herren oppfylle* sitt ord!" Med dette mente han at bare Herren ville ta imot gutten som sin tjener etter den avtale Hanna hadde gjort i sitt hjerte da Herren gav henne visshet om at hun skulle bli mor til en sønn. (*Dansk: stadfæste sit Ord.)

Men Hanna var lykkelig over å få oppfostre denne lille Guds gave som var henne betrodd. Og lykkelig er det barn som kan hvile i et slikt morshjerte. Det er et hjerte som vet hva det er å brenne for Herren.

For alle troende mødre er den troende Hanna et fint eksempel. Hun oppfostret sitt barn for Herren.

Så kom da endelig den store dag da hun drog opp til helligdommen med sin Samuel. Tre okser førte de med seg samt mjøl og vin. De to oksene skulle antagelig brukes til det årlige offer, brennoffer og takkoffer. Den tredje oksen var et spesielt offer på grunn av gutten.

Brennofferet var jo et bilde på en hel og full overgivelse til Herren. Og nå skulle Samuel gis helt og fullt til Herrens tjeneste.

Men denne vandring har nok vært lykkelig for Hanna! Nå var den helt annerledes enn før! Da hadde det vært uro i hennes hjerte. Nå var det stille. Stormen var over, og hun kunne gå til helligdommen med takk og jubel.

Hun hadde før vært en bedrøvet kvinne. Nå kunne hun komme med barnet som en gave og et offer til Herren. Og det var Herren som hadde gitt henne barnet. Derfor hadde hun også gitt ham til Herren alle dager han skulle leve (v. 28).

Ja, det man gir til Herren, det får man også tilbake i rikt mål. Vi får det tilbake som en evig gave.

Alt, som for hans skyld jeg mister,

får igjen jeg på hans ord.

Gå til 1Sam 2:1-11
1Sam 2:1-11
Da Hanna igjen stod i helligdommen, brøt det fram en takkebønn og lovsang i hennes hjerte. Det er stor likhet mellom hennes lovsang og jomfru Marias lovsang (Luk 1).

"Mitt hjerte fryder seg i Herren." Slik lød i det i Hannas hjerte. Som et dyr løfter sitt horn og hode høyt, kunne hun løfte sitt hjerte frimodig.

Bildet om hornet brukes ofte i den gamle pakt for å vise styrke og ære. Når Hanna nå var prydet med den ære Gud hadde gitt henne, kunne hun løfte sitt hode frimodig og tilføye: "Vidt opplatt er min munn mot mine fiender, for jeg gleder meg over din frelse."

Før måtte hun tie når fienden (Peninna og andre) krenket henne. Nå kunne løfte sin røst med Herrens pris og glede over hans frelse. Hun roste seg ikke av seg selv.

Og nettopp slik skulle vi Guds barn åpne vår munn mot våre fiender. Vi skal ikke håne dem slik de håner oss. Men de skal få høre om vår glede over at Herren er med oss og frelser oss.

Hanna står her som et bilde på hele Guds menighet. De blir ofte hånet av sine mange fiender, fordi de hellige er så få og ringeaktet av verden.

Men Guds menighet skal igjen og igjen få grunn til å bryte ut i lovsang over Herrens frelse.

Men gleden i Herren kan bare være i det hjerte som kjenner Gud som den hellige. Alt det urene og egenkjærlige driver bort gleden i Herren.

Derfor tilføyer Hanna et ord som sikkert Herrens Ånd la i henne: "Ingen er hellig som Herren. For det er ingen foruten deg, det er ingen klippe som vår Gud" (v. 2).

Den Gud som er blitt hennes klippe, var hellig som ingen andre. For Herren har hellighetens vesen i seg selv. Vi kan bare finne hellighet ved ham, ved at han gir oss sin nåde og et hellig liv.

Ved ham kan syndere bli hellige.

Derfor beror alt på om vi er i samfunn med Herren. Han vet alt, han er "en allvitende Gud" (v. 3). Hans gjerninger er alltid rette, derfor vil det gå den ille som taler store ord og er hovmodig.

I Guds rike går det slik at de som er sterke og rike i seg selv, vil bli nedbrutt og elendige og visne bort. De som er svake og skrøpelige og ikke kan noe eller har noe i seg selv, vil derimot bli opphøyet av Herren.

Det er denne grunnloven i Guds rike som klinger med i Hannas lovsang: Den som seg selv opphøyer, skal fornedres, og den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.

Slik må det gå. For Herren er den som har makten. Han døder og han gjør levende. Han kan lede mennesker til dødsrikets port, og han kan lede dem opp igjen. Han er den som gjøre fattig og gjør rik, han nedtrykker og han opphøyer (v. 7).

Det er den dobbelte gjerning som Herren stadig gjør med mennesker her på jord. Alle de som er rike og høyt oppe i egne tanker, må Herren først gjøre fattige og små. Det er Guds Ånds arbeid med alle de som ennå ikke har omvendt seg.

Men de som kommer til Herren med bekjennelsen: "Jeg fattig er og full av plage", vil erfare at han er mektig til å gjøre dem rike og opphøye dem.

Ja, "han reiser den ringe av støvet. Han løfter den fattige opp av smusset for å sette ham hos fyrster og gi ham et ærefullt sete" (v. 8).

Så høyt vil Herren opphøye alle fattige syndere som vil ydmyke seg for hans føtter. Han vil reise dem fra den urene syndetilstand og opphøye dem til ærens trone, til plassen i hans hellige himmel.

Johannes så i sin åpenbaring at de frelste bar kroner på hodet. Men igjen og igjen la de sine kroner ned foran tronen og gav Herren ære og pris.

Herren har også tider da han må gjøre sine barn her på jorden fattige og nedtrykke dem. Men Guds barn skal nok komme til å synge med salmisten: Det var godt at jeg ble ydmyket (Sal 119:71).

For vi erfarer den gode sannhet at Herren aldri gjør sine venner fattige uten at han på den måten vil gjøre dem rikere. Han trykker aldri sine hellige ned uten for å opphøye dem ennå mer i livssamfunnet med seg.

I himmelen skal de frelste aldri mer bli fattige og nedtrykt. Der er det bare rikdom og opphøyelse. I helvete derimot er tilværelsen en evig fattigdom. Der skal de være evig nedtrykt i fortapelsens dyp under Guds hellige dommerhånd.

Alle steder der Guds Ånd bærer ordet fram, kommer begge disse to sider av Guds sannhet fram: både frelsen helt opp til ærens trone og fortapelsen nede i det mørkeste dyp.

Dette finner vi også klart igjen i Hannas sang (v. 9-10). Hun synger om at Herren bevarer sine frommes føtter slik at de blir på veien. De ugudelige derimot går til grunne i mørket og blir forskrekket av dommens torden.

Hannas lovsang slutter med å peke utover Herrens store dom som skal komme over jordens ender, det vil si: hele jorden.

"Han vil gi sin konge styrke og opphøye sin salvedes horn." Slik slutter lovsangen.

I dette framtidssyn skuer hun like fram mot den salvede kongen som skal komme. Det er en stråle av Guds klarhet som opplyser framtidsmørket for henne.

Løftet fikk sin foreløpige oppfyllelse i kong David. Men sin fulle og endelige oppfyllelse har den først fått i Jesus Kristus. Ham har Gud satt til å dømme jorden med rettferdighet (Apg 17:31).

Det var en underfull nåde Gud gav denne kvinnen som var ringe og enfoldig i verdens øyne. Hun fikk lov til å se lys i Guds lys. Men vi skal legge merke til at det lys som gikk opp i henne kom mens Herren la lovsangen på hennes lepper. Og det sprang ut fra hennes personlige erfaring med Guds makt og nåde.

Han hadde frelst henne ut fra Peninnas hån. Hun hadde selv erfart at Herren er mektig til å forvandle svakhet til styrke, fattigdom til rikdom.

Men fra denne personlige erfaring ble hun så ført videre i Ånden til å se at det hun hadde opplevd i store trekk, ville gjenta seg i hele Guds ledelse med sitt folk og med verden.

Hannas lovsang levde siden på de troendes lepper i Israel. Både i Sal 113 og som før nevnt i Marias lovsang (Luk 1:46-55) finner vi en gjenklang av den.

Men denne lovsangen viser oss også at det var noen troende midt i en stor frafallstid i Israel. Den gir oss et innblikk i de helliges liv i Israel som vi skal være takknemlige for.

Hvor stort enn mørket var, var ikke Guds lys slukket. Det brann meget klart her og der.

Så drog Hanna hjem igjen, men den lille Samuel ble i tabernaklet. Ved tabernaklet var der ikke få kvinner som tjente Herren, slik Jeftas datter hadde gjort tidligere.

Disse kvinnene har sikkert tatt seg av Samuel så lenge han var liten. Siden, da han var blitt større, hjalp han Eli i Herrens tjeneste.

Gå til 1Sam 2:12-36
1Sam 2:12-36
I forrige avsnitt så vi inn i troslivet som fremdeles var i Israel. I dette avsnittet møter vi vantroen på den tid. Og den viste seg så mørk og redselsfull nettopp fordi "ødeleggelsens styggedom" ble åpenbart sterkest på det hellige sted.

Elis sønner, Hofni og Pinehas, var Belials menn. De kjente ikke Herren. Deres hovmot og forakt for Herren viste seg på mange måter. Først viste det seg som et stort begjær.

Vi hørte i forrige avsnitt at mange kom opp til Silo for å ofre. Elis sønner som ikke var verdige til å bære prestenavnet, røvet rett og slett offerkjøttet fra folket.

Når noen hadde ofret et takkoffer og ville lage det som ble igjen til et måltid, kom "prestens tjener" og hadde med seg "en tretindet gaffel". Den stakk han ned i "kjelen eller i gryten eller i pannen eller i krukken" der maten var. Og alt det som hang på matkroken, tok presten.

Presters iver etter å få tak i verdens gods har ofte gjort ubotelig skade for Guds rike! Verdens mennesker har det travelt med å fortelle historier om det. Og dessverre er ikke alt løgn. Det har sikkert vært prester nok som elsket verden mer enn Herren.

For alle troende prester gjelder det å våke nøye over sin ferd og ikke selv gi anledning til ondt rykte om dette.

Men Elis sønner drev sin frekkhet lenger. Ikke nok med at de tok fra folket, de tok også fra Herren! Etter loven (3Mos 3:1-5) skulle fettet av et takkoffer ofres på alteret som røyoffer.

Elis sønner ville imidlertid ha kjøttet med fettet på. Dersom noen gjorde innsigelse mot det, tok Elis sønner det med makt og vold. For de "ringeaktet Herrens offer" (v. 17).

Det hele var bare en forretning (seremoni) for dem. Og de prøvde å få størst mulig utbytte av det.

Dette minner om et ord en pave en gang sa til sin tjener: "Det er tydelig hva fabelen om Kristus har gagnet oss og våre." Og det ordet er sant som sier at ingen har gjort flere til fritenkere enn de vantro prestene.

Men det styggeste av alt var likevel at disse skurker til prester endog forførte ("lå med") de kvinnene som kom til tabernaklet for å tjene Herren. Det ble i sannhet en djevletjeneste i stedet for en gudstjeneste (v. 22).

I slike omgivelser vokste Samuel opp. Hans drakt var "en livkjortel av lin" (v. 18). Det var en slags prestedrakt. Og hvert år lagde mor hans en liten overkjortel til dette hjertebarnet sitt. Den tok hun med når hun og mannen kom for å ofre hvert år.

Eli var blitt så glad i Elkana og hans hustru og fikk av Herren lov til å si dem at Herren ville gi dem barn i stedet for han de hadde gitt til Herren.

Hanna fikk senere tre sønner og to døtre. Herren gav henne altså mangfoldig igjen for det hun hadde gitt ham.

Men aller best må det ha vært for Hanna når hun så at Samuel ikke ble smittet av ondskapen han var vitne til og som omgav ham daglig.

Det var ikke bare de hvite presteklær han hadde på legemet, han var glad for. Dem hadde han fått av moren. Men hans hjerte elsket også de åndelige hvite presteklær, hellighets og renhets klær.

Det står om han at han ble stor for Herren. Det må vel bety at han vokste opp i Herrens helligdom. Men det er også godt når et barn vokster og blir stor for Herren i en annen og dypere forstand, og ikke vokser bort fra Herren når de blir større.

Videre står det om Samuel (v. 26) at han "gikk fram i alder og i yndest både hos Herren og hos mennesker". Dette ordet minner om det som ble sagt om Jesus Kristus da han var barn.

Motsetningen mellom Samuels gode vandring for Herren og Elis sønners onde liv var så stor at alle måtte se det. Eli selv visste også godt hvorledes hans sønner vandret. Folk fortalte ham det, og han irettesatte dem også (v. 23-25).

Men i forhold til sønnenes forferdelige skyld var Elis ord svake og matte. Sønnene var ganske forherdet slik at de ikke brød seg noe om det faren sa.

De hadde forherdet seg ved å trå Herrens hellige nådemidler under fot. Nå hadde også Herren forherdet dem slik han før hadde gjort med farao. Dommen stod skrevet over dem.

Det står uttrykkelig om dem at "det var Herrens vilje å la dem dø" (v. 25). Han ville ikke lenger frelse dem, deres nådetid var ute.

Men det hvilte stor skyld over Eli. Som yppersteprest burde han gått mot de ugudelige sønnene etter lovens krav. Men han handlet ikke, han lot det bare bli med ord.

Tukt må brukes, det skulle både foreldre, lærere og prester vite. Dersom tukten mangler, enten det er i hjemmet, i skolen eller i kirken, vil forbannelsen uunngåelig komme.

Barna skal oppdras i tukt og Herrens formaning, har Gud sagt. Men Eli ville ikke offentlig gjøre skam på sine sønner. Han lot det gå uten å gjøre noe mer. Han var nok bedrøvet over sønnenes liv, men viste i handling at Guds hus og dets ære ikke var så mye verd for ham som hans egne og dets ære.

Men nettopp slik ble han medskyldig i sønnenes synd og brakte vanære og elendighet også over seg selv.

Alt dette kunngjorde en Guds mann ham som Herren sendte til ham (v. 27-29). Herren hadde nok sagt at Arons hus skulle vandre for hans ansikt til evig tid (v. 30). Men dette løfte var gitt på betingelse av de også selv ville vandre for Herrens ansikt. Slik er nesten alle Guds løfter.

Slik forholdet nå var, kunne ikke Herrens løfte oppfylles lenger på Eli. For, slik lød Herrens ord, "den som ærer meg, vil jeg ære, og de som ringeakter meg, skal bli til skamme".

Og nå forkynte denne Guds mann i Herrens navn dommen over Elis hus. Først ville Herren hogge av Elis arm og hans fars ætts arm. Det betyr at kraften skulle tas bort fra Elis slekt, slik at ingen etterkommere skulle nå en høy alder.

Eli ved sine etterkommere skulle likevel gjennomgå sorg og nød nok, selv om de ikke levde lenge. De skal "få dine øyne til å slokne og være til sorg for din sjel" (v. 33).

Han skulle ikke bare oppleve trengsel for sitt eget hus, men også for "Guds bolig", som betyr tabernaklet (v. 32). Denne forutsigelse gikk i oppfyllelse på en sørgelig måte under krigen med filistrene. Det skal vi se senere.

Eli skulle få et tegn på at dette ganske sikkert ville skje. Og selve tegnet var også rystende, nemlig at begge sønnene skulle dø samme dag.

Herren ville så oppreise en annen prest i stedet for Eli. Herrens ord lød slik om dette: "Og jeg vil oppreise for meg en trofast prest. Han skal gjøre etter mitt hjerte og min vilje, og jeg vil bygge for ham et hus som blir stående. Han skal ferdes for min salvedes åsyn alle dager" (v. 35).

Slik mener altså Herren med en trofast prest: en prest hvis hjerte slår i takt med Herrens hjerte. Han sørger over det som Guds Ånd sørger over, og gleder seg over det som er Herrens glede. Han ber slik:

Ta mitt hjerte som ditt eget,

sett det i den rette skikk,

at det alltid frisk og mild,

roper: Herre, som du vil.

En slik prest lover Herren et hus "som blir stående". I denne sammenheng betyr det først og fremst at hans etterkommere skal leve og ikke så fort visne bort.

Men i åndelig forstand er dette et løfte til alle Herrens trofaste prester om at de ikke skal visne bort, slik alt det som bare er menneskeverk visner bort.

Løftet ble oppfylt først på Samuel som ikke hørte til Arons hus selv om han var levitt. Herren er mektig til å gi prestedømme til hvem han vil.

Og ordet passer også på Samuel når det står i v. 35 om en trofast prest: "Han skal ferdes for sin salvedes åsyn alle dager."

Herrens salvede betyr i første rekke de konger som snart skulle komme til Israel. Samuel kom til å stå i et meget nært forhold til dem.

Man har videre funnet oppfyllelsen av dette ordet i ypperstepresten Sadok. I Davids historie opptrer han senere som en meget trofast mann. Sadok hørte til Arons slekt, men i en annen slektslinje enn Eli.

Men i sin høyeste oppfyllelse peker ordet videre fram til presten med det uforgjengelige prestedømme (Heb 7:4). Det er vår yppersteprest Jesus Kristus, som er konge og prest i samme person.

I ham passer også løftet på alle Jesu Kristi troende prester, som vandrer for Guds salvedes åsyn og lever og virker i Jesu navn.

Mens prestedømmet slik skulle gå over til en annen, skulle Elis etterkommere synke ned i den dypeste armod og elendighet. De skulle tigge hos den nye presten som Gud hadde innsatt, Samuel, for å få noe å leve av.

Forbannelsen skulle ramme Elis hus både timelig og åndelig. For Herren er en nidkjær Gud som ta det like alvorlig med sine trusler som med sine løfter.

 

Gå til 1Sam 3:1-21
1Sam 3:1-21
"Herrens ord var dyrt i de dager," slik står det i første vers. Det var lenge mellom noen som ble benådet med profetiske syner. Folket var uverdig til denne nåde. Herren hadde liksom trukket seg tilbake og skjult sitt ansikt.

Slike tider finner vi ikke så sjelden i kirkens historie. Når vi tenker på første halvdel av det nittende århundre i Danmark og Norge da rasjonalismen rådde, var Guds ord dyrt i de dager!

De få sjeler som lengtet etter det levende Guds ord, måtte ofte gå mange mil for å komme til et sant Herrens vitne. Vi vet om folk som gav seg på vei lørdag kveld og gikk 6-7 mil i løpet av natten. Søndag morgen kom de så til kirke der en troende prest var. Så kunne de nå hjem igjen til mandag morgen.

Når vi tenker på dette, hvor stor nåde har vi ikke når vi har en troende prest!

Men det var også kommet en ny tid i Israel. Samuel var det redskap Herren ville bruke for å tenne lys i mørke.

En tidlig morgen, før "Guds lampe" (den sjuarma lysestaken) var slukt, lød Herrens røst til Samuel. I forgården var det laget rom for de prester og levitter som gjorde tjeneste. I et slikt rom lå Eli, som på den tid var gammel og meget svaksynt. I nærheten av ham sov Samuel for å være til tjeneste for ham.

Da Samuel hørte navnet sitt nevnt, trodde han det var Eli som ropte. Han kjente nok Herren, men hadde aldri opplevd noe kall på denne måten. På den tid var det ganske uhørt. Heller ikke Eli forstod at det var Herren før Samuel kom for tredje gang.

Da gikk det opp for den gamle hvem det var. Da sa han til Samuel hva han skulle svare neste gang navnet ble ropt opp: "Tal, Herre, din tjener hører."

Noe liknende kan også skje i våre dager når et menneske vekkes opp av syndesøvnen, og Guds Ånds røst lyder inn i sjelen. Da skjer det ofte at mennesket i begynnelsen ikke forstår at det er Herren. Og de våger ikke å ta imot ordet fra Herren.

Men slik som det klarnet for Samuel, skal Herrens røst også bli kjent i alle ærlige hjerter.

Tal, Herre, din tjener hører. Slik skal det lyde fra et Guds barns hjerte. Det skal alltid være rede og liksom lytte etter hva Herren vil si. Jo mer stille vi kan leve og alltid ha dette spørsmål klart for oss: hva sier du, Herre? jo mer vil vi få høre fra Herren.

Men vi må aldri glemme at betingelsen for å kunne gå med et lydhørt øre, er at vi har det lydige tjenersinn. Bare det hjerte som virkelig vil lyde Herren, får ørene opplatt. Bare når vi sier med Samuel: Din tjener hører, kan Herrens røst trenge gjennom til oss.

Jo mer ulydighet og egenvilje får makt i hjertet, jo mer sløves øret for Herrens røst. Det kjødelige hjerte hører ingen ting.

Hvor godt det er når det kan sies om oss, det salmisten sier: "Se, likesom tjeneres øyne følger sine herrers hånd, likesom en tjenestepikes øyne følger sin frues hånd, slik følger våre øyne Herren vår Gud, til han blir oss nådig" (Sal 123:2).

Samuel hadde tjenersinnet. Han hadde det lydige barnesinn overfor Gud, og dette barnet ble nå utvalgt til å ha Guds fortrolighet.

Da Herrens kall kom til Samuel for fjerde gang, åpenbarte Herren seg også for ham i en synlig skikkelse. Men det var et meget alvorlig budskap gutten fikk høre.

"Nå vil jeg gjøre noe i Israel som skal ringe for begge ørene på hver den som hører om det," slik begynte Herrens ord. Nå kunngjorde Herren for Samuel at dommen over Elis hus var ugjenkallelig og nær forestående, "for den misgjernings skyld som han kjente til. Hans sønner førte forbannelse over seg, men likevel holdt han dem ikke i age".

Vi ser her at det er synd å ikke holde i age* det Gud hater. Man taler så ofte om at man skal ha et lyst syn. (*Dansk har her: ser mørkt til dem.)

Ja, Guds folk skal se lyst på Jesus, på hans gjerning, på hans kraft og nåde. Men vi skal sannelig ikke se lyst på verden med dens vantro og gjenstridighet. Vi skal heller ikke se lyst på det gamle menneske i oss selv.

Vi skal ikke glemme at vi skal se på alt med den hellige kjærlighet slik Gud se det. Det var Elis synd at han så altfor lyst på sønnenes mørke vantro. I verden blir ofte dette løse, slappe syn på synden ofte kalt "mildhet", som jo er falskt.

Eli fortsatte å være "mild" der han skulle vært streng. Og derfor var det ikke noe offer tilbake for å sone "Eli-ættens misgjerninger" (v. 14).

For "synder vi med vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da er det ikke lenger tilbake noe offer for synder, men bare en forferdelig gru for dom, og en nidkjærhetens brann som skal fortære de gjenstridige" (Heb 10:26-27).

Den timelige dom over Elis hus skulle fullbyrdes. Det var ugjenkallelig bestemt i Guds råd.

Tidlig neste morgen åpnet Samuel døren til Herrens hus (v. 15). "Døren" var enten en dør som var satt opp foran forhenget, eller at tabernaklet var omhengnet til beskyttelse mot været. Da må døren ha vært inn der.

Denne daglige tjeneste gjorde Samuel med troskap som vanlig. Men det andre han skulle gjøre, våget han ikke å gjøre. Han skulle nemlig fortelle Eli det budskap han hadde fått, uten å legge noe til eller trekke noe fra.

Men Eli kalte på ham, og Samuel måtte fram med ordet. Eli ante at det handlet om forholdet i hans hus, men han ville høre sannheten.

Det fikk han også høre. En rett Herrens tjener må forkynne med troskap også det budskapet som ikke er til behag for menneskene.

Eli svarte bare: "Han er Herren. Han må gjøre det som er godt i hans øyne" (v. 18).

Han sa dette neppe av bare ydmykhet. Det var snarere i den sløve resignasjon som i åndelig slapphet og likegyldighet finner seg i sin skjebne uten å gjøre noe alvorlig forsøk på å be om at domme kunne avverges.

Jakob hadde gjort det den natta han kjempet. Da sa han: Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg. Da fikk Jakob dommen omgjort.

Selv om det timelige tukt ikke kunne gjøres om for Eli, kan Herren likevel snu tukten til det gode. Det kan skje når sjelen i sann bønn og bot ydmyker seg for ham og er likegyldige med det som er alvorlig i Herrens øyne.

Fra den tid av åpenbarte Herren seg igjen og igjen for Samuel og talte sitt ord til ham. "Og Herren var med ham, og lot ikke noen av sine ord falle til jorden" (v. 19).

Det Herren talte ved Samuel, det skjedde. Og snart fikk hele Israels folk fra nord til sør en levende følelse av at Herren hadde besøkt sitt folk, hvor dypt det enn var synket. Og de forstod at Samuel var blitt betrodd å være en profet for Herren.

Gå til 1Sam 4:1-22.
1Sam 4:1-22
Det må bli galt før det kan bli godt, sier et gammelt ord. I dette er det en dyp sannhet. Mange sykdommer kan ikke hebredes uten en smertelig operasjon.

Slik var det også med Israels folk og Elis hus. Dommen måtte først gå over det, synden måtte tuktes før folket kunne få bedre kår. Guds frelsende gjerning med mennesker begynner ofte med at det blir tunge tider for dem. Men nettopp når det ser ut til at alt er tapt, er Herren der med sin nådespakt.

Gjennom Samuels ord fikk Israel befaling om å dra ut mot filistrene. Israel leiret seg ved det stedet som fikk navnet Eben-Eser tyve år senere.

Dette stedet ligger bare en mils vei nord for Jerusalem. Dermed kunne de se hvor stor hær filistrene hadde, da de hadde slått leir like i nærheten. Så langt hadde de trengt inn i landet.

Kampen begynte med et stort nederlag for Israels folk. De eldste i Israel forstod imidlertid at nederlaget var fra Herren. Grunnen til nederlaget var at Han ikke hadde vært med dem. Derfor sa de: "Hvorfor gjorde Herren det slik at filistrene slo oss i dag?"

De kunne nok finne svar på dette "hvorfor" hvis de tenkte på den sørgelige tilstand folket var i. Men det så de ikke ennå.

De tenkte derimot ut en plan: de ville hente Paktens ark fra Silo. De mente at den ville berge dem fra fienden.

Men de hadde bare en ytre og kjødelig tillit til arken. I vår tid er det også noen som mener de har alt i orden om de bare får nattverden på det siste.

Paktens ark med kjerubene kom også til dem. Men med arken fulgte de to sønnene til Eli, de to ryggesløse skurkene. Men det brydde ikke folket seg om. De var for sløve, for vantro til å fatte at Guds hellige vrede nødvendigvis måtte vekkes mot slike djevelens tjenere.

Folket skulle inn i en enda dypere tukt før samvittigheten kunne våkne.

Da arken kom, "satte hele Israel i et stort jubelrop, så jorden rystet" (v. 5). De sang seierssanger uten at deres hjerte var omvendt til den levende Gud.

Det kan man høre den dag i dag at uomvendte mennesker kan tale i høye toner om himmelen og synge om den store, hvite flokk som om de eide det.

Hele dette selvbedraget må først briste. Hjerte må først bli omvendt, før det kan bli sannhet i denne frydesangen.

Filistrene ble forferdet da de hørte dette. Selv om de visste lite, hadde de hørt så mye om Israels Gud at de ble fylt med frykt. Men frykten var ikke fra Gud, og derfor satte de snart mot i hverandre og gikk på.

Det ble et nederlag for Israels folk, og nederlaget var forferdelig - det falt tretti tusen mann. Og det frykteligste av alt var at paktens ark ble tatt av filistrene. Det var noe så uhørt og forferdelig at ingen kunne tenke seg at det kunne skje.

Dermed var likesom Guds nærvær borte fra Israel. Et hardere slag kunne ikke ha rammet folket. Begge Elis ugudelige sønner var også falt, slik Eli hadde kunngjort det fra Herren.

Den gamle Eli satt ved veien utenfor Silo og stirret ut med sine gamle, halvblinde øyne. "Hans hjerte var fullt av angst for Guds ark" (v. 13). Han hadde neppe vært glad for at arken ble tatt ut av det aller helligste. Han kunne ikke selv være med, og han kjente sønnenes frekke sinn.

Den gamle Eli satt der som et bilde på de mange som nok kan vise stor iver for kirken i allminnelighet. Men de tar det ikke alvorlig med den virkelige skade i kirken og arbeider ikke i sannhet for å lege den.

Det vil gå dem slik det gikk med Eli da ilbudet kom med den sørgelige meldingen at også Guds ark var tatt.

En gang vil det komme et ilbud at den antikristelige filisterhær har revet ned den utre kirkeordning. Og det er kanskje ganske nær.

Da er alt forbi med Eli-slekten. Men Gud være takk for at Samuels åndelige barn ikke vil knekke sammen. De skal gjøres dyktige ved Herrens kraft til å nå gjennom kampen til seieren.

For de vil se skaden og arbeide trofast på å helbrede menigheten, om det skal koste dem både hån og spott og smerte.

Kapitlet slutter med et vitnesbyrd om at Israel ennå aktet paktens ark høyt.

Elis sønnekone skulle ha barn. Da alt dette skjedde, ble hun så betatt av det at hun straks fødte. Det ble hennes død, men før hun døde, prøvde kvinnene som var med der å trøste henne med at hun hadde fått en sønn.

"Men hun svarte ikke og gav ikke akt på det de sa" (v. 20). Hennes sjel var helt opptatt av det fryktelige at paktens ark var borte at en sønn ikke var noe for henne.

Hun kalte barnet Ikabod, som betyr: ingen herlighet. Hun åndet ut med disse fortvilte ordene: "Bortveket er herligheten fra Israel, for Guds ark er tatt."

Og det er så sant at all herlighet er borte når Herrens herlighet mangler.

Guds ark blant filistrene.

Gå til 1Sam 5:1-12
1Sam 5:1-12
Filistrene triumferte over seieren og mente deres guder hadde gitt dem seier. Da satte de arken inn i Dagons hus i Asjdod - han var deres avgud. De mente at Israels Gud skulle være Dagons tjener.

Slik mener mange mennesker også nå at Gud bare skal ha en liten beskjeden plass i hjertet. Mammonsguden eller andre verdens guder har hovedplassen i hjertet.

Gud kan imidlertid aldri nøye seg med å være nummer to. Der han skal være, må avgudene ryddes bort.

Denne lærdommen fikk også filistrene i Asjdod. Da de tidlig neste morgen kom inn i templet, lå Dagon på sitt ansikt foran Herrens ark.

Filistrene var likevel noe tunglærte og anså det for et merkelig tilfelle. De satte Dagon opp igjen og mente at han og Israels gud kunne være sammen.

Men neste morgen så det verre ut. Da lå Dagons hode og hender avhogget på terskelen ved foten av paktens ark. Herren ville lære dem at deres avgud ikke fortjente annet enn å bli ødelagt. At hode og hender var hogget av, betyr også at avguden Dagon ikke var noe, han kunne verken tenke eller handle.

Dagons prester la bare overtro til overtro. I stedet for å forstå Dagons avmakt begynte de fra den dag av å akte dørterskelen i Dagons tempel i Asjdod for hellig. For avgudens hode og hender hadde ligget der, og de våget ikke å gå på den mer.

Denne lærdommen hjalp altså heller ikke deres mørke, hedenske sinn.

Men så sendte Gud byller over folket i Asjdod og nærmeste omegn. Og det forstod de. Det ser vi den dag i dag at selv de sløveste mennesker kan få en følelse av å ikke være noe overfor Gud, når Herren legger sin hånd på deres legeme. Dette varer likevel ofte ikke lenger enn til plagen er over.

Folket i Asjdod våget ikke å beholde arken. Filistrenes ledere bestemte da at den skulle sendes til Gat. Men de fortsod ikke dybden og alvoret i dette.

De mente at når arken ble flyttet til et annet sted, ville saken være i orden. Men hvor enn arken kom, ble det rent galt med onde byller på store og små.

Og samtidig med byllene sendte Gud ennå en annen plage over disse byene. Jordene omkring byene ble ødelagt av mus. Markmus kommer noen ganger i Midtøsten i meget store flokker og kan framkalle både hungersnød og pest.

Det gikk like galt i Ekron. De skrek at arken ville drepe dem og hele folket i byen. De lærte i sannhet til slutt at Israels Gud hadde makten.

Ja, Herren er mektig, uforanderlig i sin velde endog i folkets største nederlag.

Noen ganger må han gi fienden makt over sitt folk. Men Herrens egen makt kan likevel ingen fiende røkke eller røre ved. Han skal nok vise seg som den som ikke lar seg spotte.

Gå til 1Sam 6:1-21
1Sam 6:1-21
Dette varte i sju måneder, og filistrene var blitt ydmyket. De ble nødt til å erkjenne Israels Guds majestet. De måtte sende arken tilbake til Israel, det ble klart for dem. Men de måtte også vise Israels Gud ære.

Endog hedningene kan ha en forståelse av at man behøver en forsoning. Avgudsprestene rådet lederne til å sende med en gave som et skyldoffer når de sendte arken tilbake.

Da skulle de forstå grunnen til at Herrens hånd ikke ville vike fra dem. Det var nettopp at de hadde beholdt paktens ark.

Skyldofferet skulle være "fem byller av gull og fem mus av gull". Det var altså bilder på det som hadde plaget dem.

Ved å gi Herren dette som gave, erkjente de hedenske filistrene at tukten kom fra Herren. De ydmyket seg under hans hånd og gav Israels Gud æren.

I India er det ennå skikk blant hedningene å ta med en modell av den del av det syke legemet som offer. Den kan være av kobber, sølv eller gull og skal bevege avguden til å helbrede.

Det er også merkelig å se at filistrenes prester kunne tale ganske sant for lederne om ikke å forherde seg, selv om de var åndelig blinde.

Farao hadde forherdet seg i Egypt da Moses talte til ham. Herrens gjerning i Egypt hadde i sannhet satt uutslettelige spor i de hedenske folk.

Filistrenes prester rådet nå lederne til å lage en ny vogn og spenne for to kyr som nettopp hadde fått kalv. De måtte ikke ha vært brukt som trekkdyr før.

Når arken og skrinet med gullsakene var satt på vognen, skulle de la kyrne gå sin egen gang. Hvis kyrne gikk bortover veien til grensa til Israel til Betsemes, skulle det være et tydelig tegn på at det virkelig var Israels Gud som hadde sendt plagene. For etter naturen skulle jo kyrne vende tilbake til sine kalver.

Men hvis kyrne derimot gikk hjem, skulle de anse det for en tilfeldig hendelse. Slik tenkte nå filistrene.

Kyrne gikk da også strake veien til Betsemes som var den nærmeste israelske by. De vek ikke av verken til høyre eller til venstre (v. 12). Filistrenes høvdinger gikk bak for å se hvorledes det ville gå.

Folket i Betsemes gikk og høstet hvete i dalen denne dagen. Betsemes var en presteby, og både prester og levitter var tilstede.

Gleden ble stor da de så arken igjen. Da vognen stanset ved en stor stein på en åker som tilhørte en mann ved navn Josva, ville de straks lage i stand et brennoffer og takkoffer for Herren.

De brukte kyrne som hadde dradd vogna, til offerdyr. Vogna slo de i stykker og brukte den som ved til offeret.

Men folket i Betsemes hadde ikke det sinn som er skildret i Sal 2:11: "Tjen Herren med frykt, og juble med beven!" Det var nok levitter som hadde løftet arken ned fra vognen. Men blant alt folket som stod omkring arken, var det også en del som brøt budet om ikke å røre ved arken. Bare de som var innviet til Herrens tjeneste kunne det.

Det var noen som av nysgjerrighet og i lettsindighet ikke bare rørte ved den, men også så inn i den.

Men da fikk de merke at Herrens hellighet ikke var mindre enn før. En hel del menn ble slått av Guds hånd og døde antagelig på stedet.

Mange andre ble også slått av plager om kanskje i mindre grad. Vi vet ikke hvor mange det var da lesemåten for tallene i grunnteksten ikke er klar.* Men så mye er tydelig at den vanhellige, formastelige nysgjerrigheten ble straffet hardt. (* Norske oversettelser har tallet 70.)

Folket i Betsemes lærte på den måten å frykte Herrens hellighet. De sa: "Hvem kan holde stand for Herrens, denne hellige Guds åsyn?" (v. 20).

De sendte så bud til innbyggerne i Kirjat-Jearim om de ikke ville komme og hente arken. Det var noen underlige mennesker i Betsemes! Herrens ark kunne ha gitt dem så stor velsignelse om de bare hadde hatt det rette sinn.

Men i stedet for å dømme seg selv foretrakk de å skille seg av med Herrens ark. Årsaken til mannefallet i byen var jo ikke arken, men dem selv.

Den store steinen der arken hadde stanset, fikk navnet Abel, som betyr sorg. For gleden over arken ble fort forvandlet til sorg.

Og all den glede som glemmer at Herrens navn er hellig, vil bli til sorg. La oss aldri glemme ordet fra den andre salme: "Juble med beven!"

Slik er gleden som Guds Ånd virker i de troendes hjerte her på jord, og den skal ingen ta fra oss.

Gå til 1Sam 7:1-17
1Sam 7:1-17
Mennene fra Kirjat-Jearim hadde et annet sinn enn folk i Betsemes. De ville gjerne ha arken hos seg. De hentet den og gav den plass i Abinadabs hus på haugen. Og de sørget for at ingen uvedkommende fikk komme nær den, ved at de satte sønnen i huset, Eleasar, til å ta vare på den.

Men arken kom aldri mer tilbake til det gamle tabernaklet i Silo. Det var blitt urent ved Eli og sønnenes svik og synd, og derfor var det forkastet av Herren.

Tjenesten ved tabernaklet hadde derfor mistet hele sin betydning. Den var bare en skygge av det som hadde vært. Herren hadde nå lagt presteembetet over til Samuel.

Tjue lange år gikk etter dette fryktelige nederlaget. Det var noen alvorlige tuktens og ydmykelsens år. Ikke bare hersket filistrene ennå over Israel, men hele gudsdyrkelsen ved helligdommen var liksom stanset opp fordi arken ikke var der lenger.

Nå ofret man igjen på forskjellige steder rundt om i landet. Alt var ute av den orden Gud hadde bestemt i loven. Den dype grunnen til dette var jo at folkets ugudelighet hadde satt skillsmisse mellom dem og Herren. Herren hadde skjult sitt ansikt.

Men disse tjue år var ikke helt forgjeves. Israels barn ble renset i smelteovnen, og til slutt ble det slik at hele Israels hus sukket etter Herren (v. 2).

Da var tiden inne så Herren kunne lette på trykket. Samuel, den trofaste prest for Herren, hadde stått som et levende vitne i alle disse år.

Nå samlet han Israels hus og sa til dem: "Dersom dere vender om til Herren av hele deres hjerte, så få de fremmede guder og Astarte-bildene bort fra dere og vend hjertene til Herren og tjen ham alene! Så skal han fri dere av filistrenes hånd" (v. 3).

Det var i sannhet en kort men klar forkynnelse! Basunen gav en tydelig lyd hos Samuel.

Omvendelse - av hele hjertet - få bort alle fremmede guder - tjen Herren alene. Det var tydelige toner.

Og ordet virket. Nå kom det endelig et avgjort og helt brudd med avgudene. Det er en nødvendig betingelse for å få hjelp av Herren til alle tider.

Så samlet folket seg i Mispa, og Samuel bad ydmykt for dem til Herren. Folket "øste opp vann og helte det ut for Herrens åsyn" (v. 6).

Denne ytre handling skulle vel vise at deres hjerte var smeltet for Herren som vann og renset for det gamle avgudsvesen. De fastet også som tegn på sin anger. Men først og fremst bekjente de sin synd uten unnskyldning.

"Vi har syndet mot Herren." Slik lød bekjennelsen. Det var frukten av tjue års trengsler og tjue års forkynnelse.

Samuels hjerte har gledet seg mye over å se dette sinn hos Israels barn. Men filistrene som hørte om forsamlingen i Mispa ante uråd, og de skyndte seg å dra opp mot Israel.

Da Israels barn hørte det, grøsset de over disse grusomme undertrykkere og tok sin tilflukt til Samuel. Hans sterke tro skulle liksom bære deres lille tro.

Samuel tok da et diende lam og ofret det som brennoffer for Herren (v. 9). Det lille nyfødte lammet skulle vel være bilde på det nye, spede livet som nå var i folket. Brennofferet var bilde på en hel og full overgivelse til Herren.

At Samuel ofret her, betyr ikke at han var ukjent med loven som knyttet offertjenesten til helligdommen. Men hele tjenesten ved tabernaklet var jo som før nevnt satt ut av kraft på grunn av Guds dom over Elis familie.

Samuel var derfor Herrens utvalgte prest med sitt offer og sin bønn for Herrens åsyn.

Mens Samuel ofret og bad, angrep filistrene. Det var en underlig situasjon: Fienden kom farende og Israels barn stod helt avmektige. Men Samuel stod som en troens kjempe på samme måte som i eldre tid da Moses stod foran egypterne ved Rødehavet.

Og Herren svarte sin trofaste tjener. Straks drønnet tordenværet og filistrene ble fylt av redsel. De flyktet og led et mektig nederlag.

Da tok Samuel en stein og reiste den til minnesmerke. Han kalt det Eben-Eser. Det betyr hjelpestein og han sa: Hittil har Herren hjulpet oss.

Dette gjorde Samuel ut fra et hjerte fylt av takk. Han ville gjerne gi Gud æren. Og det er blitt til velsigne for mange mennesker i mange hundre år.

Hvor mange har ikke funnet hvile i dette og sagt med stille takk: Hittil har Herren hjulpet så vel.

Et Guds barns liv kan jo sammenlignes med en reis fra det ene Eben-Eser til det andre. Når vi ser tilbake på livet, ser vi hvorledes Herren har ført oss i vonde tider, kan vi si av hjerte: Hittil har Herren hjulpet.

En gang skal Guds barn kunne reise det siste Eben-Eser. Da er vi kommet gjennom den siste trengsel med den siste fiende. Og da kan vi se tilbake på hele jordelivet og juble med en evig sang: Hittil har Herren hjulpet, og nå er målet nådd. Nå er vi framme.

Tenk hvilken dag!

Denne seier over filistrene var avgjørende for lange tider. Alt det filistrene hadde tatt fra Israel, måtte de levere tilbake. Det gjaldt ikke bare byene, men også annet land de hadde tatt som tilhørte byene.

Filistrene våget ikke å sette sin fot over grensen, og amorittene som bodde blant Israels stammer, holdt seg også stille og våget ikke å angripe Israel.

Det var gode tider, og Samuel gikk fra sin bolig i Rama omkring til folket. Han dømte i deres saker med faderlig myndighet.

Folket kunne nå hatt det godt. Men ofte forspiller menneskene de gode kår Herren unner dem. De lar egenvilje komme til orde og råde. Det er sant det salmen sier: Gud intet ondt deg gjøre vil, men all din ve, den gjør din egen vilje.

Gå til 1Sam 8:1-22
1Sam 8:1-22
Samuel skulle være et forbilde på den kommende Messias i Israel. Moses hadde også vært det - i ham var liksom alle hellige embeter samlet.

Profet, prest og dommer - alt var samlet i Samuels stilling. Senere skal vi høre at Samuel opprettet profetskoler der unge, troende menn blant folket ble opplært i Guds ord. De skulle så bringe Guds sannhet videre ut til folket.

Fra hans tid av forstummet aldri profetien helt fram til Nehemjas' tid.

Men Samuel skulle også bli brukt av Gud til å innvie kongedømmet i Israels folk. For nå ønsket folket å få en konge, og det var nettopp i tider som brakte uro med seg.

I loven var ganske visst kongedømmet omtalt (5Mos 14:17f) som en mulighet. Folket hadde allerede på Gideons tid bedt om å få Gideon til konge.

Han hadde avslått tilbudet med disse vakre ordene: Herren skal herske over dere (Dom 8:23). Han så klart at det var en syndig tanke, utsprunget av vantro mot den levende Gud. Han skulle være Israels sanne konge.

Men det var også lysten til å skikke seg lik med verden som skjulte seg bak dette begjæret. Og denne lysten våknet nå igjen i folket.

Den ytre anledning til å komme med denne bønnen om å få en konge, fant folket i filistrenes og ammonitenes angrep. Men grunnen var også at Samuel sendte sine sønner som medhjelpere i dommergjerningen da han ble gammel.

Han satte to av dem til dommere i den aller sørligste del av landet, i Beerseba. Antagelig var det mer besværlig å dra dit når kreftene minket.

Samuels sønner vandret sørgelig nok ikke på hans veier. De lot seg bestikke ved gaver for å bøye retten. Og dermed gav de Israels eldste en god anledning til å komme til Samuel med krav om en konge.

Da Samuel hørte at de ville ha en konge, ble han meget lei seg. Det betød først at de forkastet ham og hans gjerning. Og det måtte være smertefullt for ham.

Men han avviste ikke deres bønn uten videre. Han la saken fram for Gud i ydmyk bønn til herren (v. 6). Herren svarte ham og viste ham at det i virkeligheten ikke var Samuel de forkastet.

Men, slik lød Herrens ord, "det er meg de har forkastet, så jeg ikke skal være konge over dem".

Herrens troende prester kunne lære mye av dette. Når verden kommer til oss med noe som gjør hjertet ondt fordi det skjer i vantro, da skal vi ikke være for snare til å svare. Først skal vi, som Samuel, legge saken fram for Herren.

Dernest skulle troende prester også huske at når verden forkaster oss, er det jo meget ofte av samme grunn som er nevnt her, fordi den forkaster Herren. Derfor kjenner verden ikke oss, fordi den ikke kjenner ham (1Joh 3:1).

Herren viste likevel Samuel at han skulle la folket få sin vilje. Herren lar noen ganger mennesket få sin vilje selv om han vet det vil føre til smerte. Han vet i sin visdom at det er den eneste måte å lære mennesket noe på.

Det stive selvkloke menneskehjerte må ofte gå gjennom erfaringens smerte før det vil erkjenne at deres vilje er ond. Det er sant at Gud kan gi i sin vrede det han nekter i sin nåde.

Samuel skulle likevel "vitne alvorlig for dem" hvordan det ville gå når de fikk en konge (v. 9).

I v. 11-17 er omtalt det Samuel sa til folket om de byrder de ville få når de fikk konge. Sønnene og døtrene, åkrene, vingarder og oljelunder ville kongen være herre over.

De måtte gi ham tiende. Men når de ropte til Herren om hjelp og klaget over kongen, måtte de bære ansvaret selv. Da ville ikke Herren hjelpe dem.

Også dette er kjærlighet fra Herren. Han opplyser i forveien hva vår egen vilje vil føre til, selv om han ikke nekter oss det vi ber om.

Folket forstod godt at Samuel i virkeligheten frarådet dem til å ha konge. Han ville at de skulle være fornøyd med Herren. Han var den samme usynlige kongen som ofte hadde ført dem til seier.

Men de ville ikke høre hans røst og gav et egenrådig svar: "Nei, vi vil ha en konge over oss. Også vi vil være som de andre folkene. Vår konge skal styre oss, og han skal dra ut foran oss og føre våre kriger" (v. 19-20).

"Vi vil være som de andre folkene." Hvor ofte er ikke det samme sagt siden den gang. Denne tanken har ofte vært en trellbindende makt for mange mennesker: å ha det som de andre, slik verden har det, som de vantro unge har det eller slik de er i den eller den stilling.

Det merker vi helt fra skolebarna og til de grå hår. Men denne lysten til å skikke seg lik verden springer ut av vantroen og fører til bitter smerte. Troen taler ikke slik. Den ser oppover og spør: Hva vil du, Herre, at jeg skal gjøre? (Apg 9:6).

Samuel svarte heller ikke denne gang straks på folkets tale. Han la først alt sammen fram for Herren. Herren gav ham også klarhet over hva han skulle si til dem. De skulle få sin vilje, og med det lot han dem fare.

Verden kaller det lykke å få sin vilje, selv om det slett ikke var etter Herrens vilje. Men i denne lykke sitter det alltid en brådd. Og det ender med at verden klager: gid at jeg aldri hadde fått min vilje!

Nei, lykken består bare i at Herrens vilje skjer med oss, selv om det går mot vår egen vilje. Denne lykke er en hvile, og den fører til en salig erfaring: Herren gjør alle ting vel, ja langt mer enn vi kan be om eller forstår.

Gå til 1Sam 9:1-27
1Sam 9:1-27
I Benjamins stamme, i byen Gibea, bodde en mann ved navn Kis. Han var "en mektig mann". Han hadde en sønn som på denne tid var voksen, han hette Saul. Saul var en meget vakker mann, høy og kraftig og et hode høyere enn hele folket.

Så skjedde det en dag at noen esler var blitt borte for Sauls far. Han sendte Saul ut med en av tjenerne for å lete etter dem.

Saul drog avsted, først mot nordvest over Efraimfjellene og Salisa-bygden. Deretter gikk han mot sørøst og til slutt sørover gjennom Benjamins stamme til Suf-bygden.

Det var noe annet Saul først skulle finne. Det hadde Herren bestemt, men Saul ante ingen ting om det.

De hadde nå vært borte i nesten tre døgn. Saul tenkte på å vende tilbake, for han forstod at faren ville bli bekymret når de var så lenge borte.

Men tjeneren hadde fått kjennskap til at det var kommet en profet som var nær den byen de var i. Det skulle være en meget ansett mann. Tjeneren rådet Saul til å gå til profeten først for å spørre ham hvor de kunne finne eslene.

Av dette ser vi at mange brukte profeten på sin måte for å oppnå jordiske fordeler. Men vi har ikke rett til å slutte av dette at Herrens sanne profeter lot seg bruke til det, uten at det hadde betydning for Guds rike.

Det ser ikke ut til at Saul har hatt en dypere åndelig forståelse for en profets gjerning. Han syntes bare at han måtte ha med en gave til profeten.

Men også der visste tjeneren råd. Han hadde på seg en fjerdedel sekel sølv. Saul mente også dette var nok.

I v. 9 ser vi at profetene tidligere var kalt "seer". Her tenkte man særlig på gaven til å se inn i det skjulte. Navnet profet betyr nærmest den som sier og forkynner de skjulte ting.

Det var fest i denne lille byen, uten at vi får vite navnet på byen. Seeren var kommet til byen, for festen bestod i at de skulle ofre slaktoffer på haugen for Herrens ansikt.

På den tid var jo, som allerede nevnt, tjenesten i tabernaklet satt ut av kraft fordi paktens ark var borte. Folket ofret på forskjellige steder. Men de kunne ikke begynne offermåltidet før Samuel hadde velsignet det.

Da Saul kom med sin tjener, fikk de vite av noen unge piker som skulle dra vann opp av brønnen, at profeten Samuel var i ferd med å gå opp på haugen for å velsigne slaktofferet. Deretter skulle han holde måltid av takkofferet sammen med noen spesielt innbudne gjester. Det var antagelig de eldste i byen.

Men Herren hadde åpenbart for Samuel dagen i forveien at han neste dag skulle møte en mann. Denne mannen skulle han salve til fyrste over Israels folk. Han skulle berge folket fra filistrene, for Herren hadde hørt deres "rop".

Filistrene var, som nevnt, igjen begynt å trenge inn i landet og undertrykke det.

Da Saul møtte Samuel i byporten uten å kjenne ham, spurte han hvor seeren bodde. Da åpenbarte Herren for Samuel at det var han som skulle bli konge. Samuel svarte at han var seeren og bad ham bli med opp på haugen til offermåltidet.

Han lot Saul gå foran som om han var den fornemste og bad han bli til neste dag. Da skulle han forklare ham alt det Saul hadde på hjerte.

Han fortalte straks om eslene som var blitt borte og var forsvunnet. Samuel visste dette for Herren hadde vist ham det.

Til slutt sa Samuel noe som mer enn alt annet forbauset Saul: "Men hvem tilhører alt det beste i Israel om ikke deg og hele din fars hus?" (v. 20).

Saul følte seg ganske overveldet over all den utmerkelse Samuel hadde vist ham. Det kan vi godt tenke oss. Saul sa bare at han tilhørte den minste stamme i Israel og til den ringeste av alle ættene i Benjamin. Denne stammen var jo nesten blitt utryddet i begynnelsen av dommertiden (Dom 20).

Det ble ennå mer underlig for ham da han ble ført inn i huset som stod på høyden. Nesten tretti mann var innbudt til å delta i offermåltidet.

Saul ble satt øverst ved bordet. Det viste seg at et stykke av det beste offerkjøttet var lagt på hans plass, som om han var en gjest de hadde ventet på.

Alt dette må ha vært som en drøm for Saul. Etter offermåltidet tok Samuel ham med ned i byen og hadde en lang samtale med ham på taket av det huset der Samuel bodde.

I Østen brukte de flate tak. Loven sa at de alltid skulle ha rekkverk. Her oppe kunne de være både til stille bønn, ettertanke og fortrolige samtaler.

Det var så stille og uforstyrret, og Guds frie himmel hvelvet seg over dem. Særlig om kvelden må det ha vært høytidelig å sitte sammen der. Over dem tindret den praktfulle stjernehimmelen med sin stille glans.

Slik satt nå Samuel og Saul sammen. Den gamle erfarne Guds mann forklarte så mange ting for Saul som før hadde vært ukjent for ham. Der har de talt sammen både om folkets indre og ytre tilstand, om de farer som truet det, og om det som var nødvendig for å avverge faren.

Samuel sa ennå ikke noe bestemt til Saul om kongedømmet. Men hele samtalen har gått ut på å forberede Saul på den stilling som ventet ham.

Det må ha vært en underlig dag for Saul å tenke på. Neste morgen førte Samuel ham ut til utkanten av byen. Tjeneren fikk beskjed om å går foran og Samuel var alene med Saul. Da fikk han høre store ting som åpnet en helt ny utsikt og en ny framtid for Saul.

Gå til 1Sam 10:1-27
1Sam 10:1-27
Da Saul og Samuel nå stod alene sammen, salvet Saul ham med olje, kysset ham og sa: "Nå har Herren salvet deg til fyrste over sin arv" (v. 1).

"Arven" er jo Herrens folk, fordi han hadde utvalgt det som sitt eiendomsfolk. I Østen ble olje ofte brukt som middel til å gi kroppen ny friskhet og kraft.

Dermed er oljen blitt bilde på Guds Ånd med de guddommelige livskrefter for sjelen. Til nå var bare prestene og helligdommen blitt salvet.

Når Saul nå ble salvet til konge, viser det at kongedømmet er noe Herren tar i sin hånd. Herren fortsatte å være Israels egentlige konge.

Denne salvingen skjedde da de var alene. Den skulle foreløpig bare ha betydning for Saul som en besegling fra Herren. Først senere skulle det offentlige valg overfor folket finne sted.

Men Samuel gav dessuten Saul flere tegn. De skulle stadfeste for ham at alt dette var fra Herren.

For det første skulle han i nærheten av Rakels grav møte to menn. De skulle fortelle ham at de hadde funnet eslene, og at faren var bekymret for det lange fraværet.

For det andre skulle han litt lenger framme møte tre menn på vei til Guds hus. Det var antagelig det stedet der arken stod, i Kirjat-Jearim. De skulle hilse ham og gi ham to brød.

Endelig skulle han ved "Guds Gibea, hvor filistrene har sine vaktposter", møte en flokk profeter. De skulle komme ned fra høyden med hellig sang og musikk og fylt med profetånd.

Og da skulle Herrens Ånd komme sterkt over ham også. Ved alt dette skulle han bli "til et annet menneske" (v. 6). Dette skjedde trolig ved høyden i Kirjat-Jearim der arken stod.

Denne profetflokken som omtales her, må være fra Samuels profetskole som vi har nevnt før. Det er eiendommelig å se hvorledes den profetiske forutviten gjør seg gjeldende i alle detaljer.

Herren viste profetene alt sammen. Derfor kunne Samuel vise Saul alle detaljer om det som skulle skje. Når alle disse tegn inntraff for ham, kunne han være viss på at Gud var med ham og ville bære ham med sin kraft. Det ville skje i alt han gjorde i sin nye stilling.

Deretter avtalte Samuel ennå et møte med Saul ved Gilgal. Der skulle Saul vente på Samuel som ville komme og ofre brennoffer og takkoffer. Der ville Samuel fortelle Saul hva han skulle gjøre.

Det ser ut til at Saul skulle vente på Samuels veiledning i alle viktige saker. Og Gilgal var stedet de skulle møtes i. Saul skulle altså ikke herske egenrådig som hedenske konger gjorde.

Israels konge skulle være underordnet Herrens vilje. Den fikk han vite delvis gjennom Herrens lov og dels ved profetordet. Denne befaling om å vente på Samuel i Gilgal skulle være en prøve for Saul om han ville vandre i lydighet mot Herren.

Da Saul hadde tatt avskjed med Samuel, skjedde noe underlig med Saul. "Da gav Gud ham et annet hjerte" (v. 9). Og nå inntraff alle tegnene, også det siste at han kom til å profetere sammen med profetene ved Guds Gibea.

Folket på stedet ble dypt forbauset. De kjente Saul som et vanlig menneske, og nå begynte han å profetere midt blant profetene. De visste jo ikke noe om alt det som hadde skjedd med ham.

Denne undringen minner om verden som undrer seg den dag i dag når et menneske blir omvendt. Før hadde det vært sammen med dem.

Den ene spurte den andre: "Hva er det som har hendt med Kis' sønn? Er også Saul blant profetene?"

Men det var en mann i byen som gav det rette svaret: "Hvem er da far til disse?" Med dette mente han at de andre profetene heller ikke hadde sin profetgave etter faren. De hadde den alene av Guds frie nåde.

Da kunne Saul også får profetgaven.

Men det gjorde likevel et dypt inntrykk på folk. Fra den dag av ble det et ordspråk: "Er også Saul blant profetene?" (v. 12).

Saul møtte sin farbror som var blitt meget nysgjerrig ved å høre dette. Han spurte Saul nøye ut om det Samuel hadde sagt til ham.

Men Saul fortalte ham bare litt om det, og slett ikke noe om at han hadde fått kongestillingen. Saul følte seg ganske ydmyk ennå og likesom skamfull over den høye stilling han hadde fått med tanke på sin egen ringhet.

Kort etter samlet Samuel folket i Mispa. Der talte han igjen til dem om at det var synd å be om en konge og erklærte at de da hadde forkastet Gud. Hans trofaste hånd hadde så ofte berget dem.

Men siden de ville ha det slik, så skulle de komme fram etter sine stammer og slekter. De skulle få vite Herrens vilje ved loddkasting.

Loddet falt på Benjamins stamme, deretter på Matris slekt og til slutt på Saul. Men da de lette etter ham, fant de ham ikke.

De spurte igjen Herren om de kunne vente at han kom. Og Herren som vet alt, svarte dem at Saul var der, men han hadde skjult seg ved reisetøyet mellom vognene. Det var trolig gjennom ypperstepresten Herren talte nå.

Saul hadde en tydelig følelse av at han ikke på noen måte hadde gjort seg verdig til kongestillingen.

Han ble snart hentet fram og der stod han foran folket. Han var høy av vekst og raget slik over alle.

Samuel pekte på ham og sa Herren hadde utvalgt ham. Så talte han til folket om kongedømmets rett etter Mose lov (5Mos 17:15). Han skrev sine ord opp i en bok. "Den la han ned for Herrens åsyn" (v. 25). Det betyr vel at han la den ned ved siden av lovboken i tabernaklet.

Folket ropte da: "Kongen leve!" En flokk av stridsmenn gikk med ham, for "Gud hadde rørt ved hjertene deres". De som trodde at Herren hadde utvalgt ham, viste ham ære og hyllet ham ved å følge ham hjem.

Men noen "ugudelige mennesker", de vantro som ikke aktet på Herrens utvelgelse, sa: "Hvordan skal denne kunne frelse oss?"

Saul møtte denne forakten på den rette måten. Han gikk sin vei, som om han ikke hadde hørt noe. Han ventet på den stund da Herren ville gi ham anledning til å vinne den nødvendige anerkjennelse i folket.

Det er ofte det eneste rette å vende det døve øret til vantro snakk og løgn og overgi stille sin sak til Herren. Han skal nok skaffe sine tjenere rett. Det fikk også Saul erfare.

Gå til 1Sam 11:1-15
1Sam 11:1-15
Det skulle snart komme en anledning til å vise hvor stor leder for folket Saul var. Ammonitene kom med sin konge, Nahas, og slo leir mot Jabes i Gilead.

De hadde neppe glemt nederlaget som Jefta hadde påført dem (Dom 11:32). Mennene i Jabes bad ydmykt om fred, og det lovet Nahas. Men han satte en betingelse: han ville stikke ut det høyre øye på dem alle. "Den vanære vil jeg legge på hele Israel."

Han lengtet etter å vise sin hån mot alle Israels barn ved å mishandle innbyggerne i Jabes på denne måten.

Folket i Jabes bad om utsettelse i sju dager. De ville undersøke om ikke noen andre i Israel ville hjelpe dem.

Nahas gikk med på det. Han stolte trygt på at Israels folk ikke ville holde sammen slik. De ville ikke våge sitt eget skinn for Jaboks skyld. Og når han gav Jabes denne utsettelsen, ble skammen enda større for hele Israel.

Sendebudene kom også til Sauls Gibea. Da folket hørte denne sørgelige beretningen begynte de å gråte. De tenkte vel også på seg selv. De kunne være temmelig sikker på at Nahas ikke ville stanse med Jabes, men fortsette sin krig lenger inn i Israel.

Saul hadde nå vendt tilbake til sin gamle stilling som jorddyrker. Han kom nettopp hjem fra marken da han hørte om den hån Nahas tenkte på.

Da kom Guds kraft over ham. Han slo straks noen okser i stykker og sendte stykkene rundt omkring til folket. Samtidig sendte han bud om at de som ikke ville følge ham og Samuel i krigen, skulle få sine okser ødelagt på samme måte.

Herrens frykt falt da på folket, og de drog ut som en mann (v. 7). Sendebudene fra Jabes kunne vende tilbake med et godt budskap. Saul ville komme og hjelpe dem neste dag.

Da sendte mennene i Jabes bud til Nahas at de ville møte ham dagen etter. Men de mente det i en annen betydning som Nahas ikke skjønte.

Ganske tidlig neste morgen i morgenvakten (mellom kr. 3 og 6 om morgenen) gikk Saul mot ammonitene og vant helt og fullt over dem.

Denne raske handling gjorde et mektig inntrykk på folket. De ville nå slå i hjel de mennene som før hadde foraktet Saul. Men Saul viste nå et godt og høysinnet hjertelag. Han sa: "På denne dagen skal ingen drepes, for i dag har Gud frelst Israel."

Saul gav Gud æren. Og Guds nåde mot oss skal nettopp ha denne virkning at det er full tilgivelse i våre hjerter mot de som gjør oss noe ondt.

Over hele folket var det nå glede. Samuel sa da til dem at alle skulle gå til Gilgal ved Jordan. Der hadde de holdt påske for første gang i det hellige land. Og der skulle de på nytt gi Saul riket.

Dette ble den egentlige hyllingsfest for Saul, og "Saul og alle Israels menn gledet seg meget" (v. 15). Nå kunne Saul glede seg, for Herren hadde godkjent hans kongedømme ved denne seieren. Til nå hadde Saul vært en god fører, men "begynt er ikke endt".

Gå til 1Sam 12:1-25
1Sam 12:1-25
På denne festen der Sauls kongedømme ble alminnelig anerkjent, la Samuel ned sitt dommerembete. Han avla regnskap for sin husholdning og kalte folket til vitne på at han hadde vandret for Herrens ansikt. Og det bekreftet folket.

Grunnen til dette regnskapet var vel sønnene. De hadde kastet skygge over Samuels egen tjeneste. I avskjedsordet omtalte Samuel sønnene for folket: "Dere har mine sønner iblant dere."

Med dette ville han si: Sønnene, som de hadde klaget over, var nå i kongens og folkets makt. Han ville ikke holde sin hånd over dem, slik som Eli hadde gjort med sine sønner.

Samuel hadde vunnet folkets respekt, så de måtte gi ham godt vitnesbyrd. Det gjelder for alle Herrens tjenere å våke nøye over sitt liv på alle punkter for at tjenesten ikke skal lastes.

Apostelen Paulus sier det (2Kor 6:3). For gir vi anstøt, blir det kastet skam også over Herrens navn.

Men derfor har Herrens prester også rett til, ja plikt til så langt det står til dem, ikke å la noe ondt eller løgnaktig rykte sitt på seg. De skulle gjøre det til skamme både med munnen og livet.

Da Samuel slik hadde latt folket gå i rette med seg, ville han nå også gå i rette med folket.

Han begynte å minne dem om alle Herrens velgjerninger både i Egypt og i Kana'an. Når folket ydmyket seg, sendte Herren noen til å hjelpe dem.

Blant disse hjelperne er også en ved navn Bedan (v. 11). Vi vet ikke om det var dommeren Jair (Dom 10:3) som nedstammet fra en ved navn Bedan (1Krøn 7:17), eller om ordet Bedan skal oversettes.

Ordet betyr "i Dan", altså en mann i Dans stamme. Det kan f. eks. være Samson som tilhørte Dans stamme. Men om dette kan vi ikke si noe med sikkerhet. Men det er helt uvesentlig for oss.

Av Samuels ord kan vi forstå at ikke bare filistrene, men også ammonitene hadde truet Israels folk en tid. Dette hadde også gjort sitt til at folket så sterkt ønsket en konge.

"Og nå, se: her er nå kongen som dere har valgt - som dere har bedt om. Og se, Herren har satt en konge over dere."

Og for tredje gang talte Samuel til folket om deres synd her. Selv om de hadde sett Herrens veldige makt, hadde de ikke hatt nok i ham når ammonitene kom mot dem igjen.

Bare ved å erkjenne denne synden, kunne faren på noen måte avverges. Ellers kunne folket lett komme til å sette sin lit til det jordiske, synlige kongedømme i stedet for til Herren. Og kongen kunne lett komme til å betrakte seg som enehersker i stedet for som en Herrens tjener.

Alt berodde på at konge og folk sammen ville frykte Herren, tjene ham og høre hans røst og ikke være gjenstridige. Da ville Herren bære over med dem i sin langmodighet, og de kunne glede seg over hans velbehag.

Men ville de være ulydige, skulle de erfare Herrens mektige og tuktende hånd.

Samuel bad nå Herren om å gjøre et tegn og et under. Det skulle bekrefte ordet slik at folket aldri glemte den store synd de hadde gjort ved å be om en konge.

Det var nettopp i hvetehøstens tid, som i Israel kommer i slutten av mai og begynnelsen av juni. På denne årstiden regner det så å si aldri i Israels land.

Samuel sa nå til folket at han ville be Herren å sende torden og regn på en så uvanlig tid. Slik skulle de få se at det virkelig var ondt å be om en konge.

Og tegnet kom. Samuel bad, og Herren svarte gjennom torden og regnvær. Folket ble fylt av frykt og bekjente sin synd for Gud med disse tydelige ord: "Vi har lagt den misgjerning til alle våre andre synder at vi har krevd en konge" (v. 19).

Og så bad de ydmykt om at Samuel måtte be for dem. Det var dette sinn som skulle fram.

Da Samuel så at folket virkelig var bøyet, talte han vennlig til dem, som en far kan tale til barna når de ber om tilgivelse.

"Frykt ikke! Dere har gjort alt dette onde. Men forlat nå bare ikke Herren! Tjen Herren av hele deres hjerte!" Slik lød hans ord.

Han trøsten dem ikke med at det ikke var så farlig det de hadde gjort. Slik pleier verden å trøste. Men den trøsten er falsk. Nei, han bekreftet det for dem: Dere har gjort alt dette onde.

Men så sa han også til dem at de ikke skulle frykte bare de ville tjene Herren av hele hjerte.

Alle sannhetens og nådens toner klinger gjennom dette lille, korte ordet. Både lovens dom over synden, evangeliets trøst (frykt ikke) og påminnelsen om ikke å forlate Herren men tjene ham av hele hjerte er med her.

Og han henviste dem til Herrens trofasthet: Herren skal ikke forlate sitt folk for sitt store navns skyld, "siden Herren har funnet for godt å gjøre dere til sitt folk" (v. 22).

Men ikke bare Herrens kjærlighet var trofast. Også Samuels hjerte banket inderlig for dem i kjærlighet. Han ville gjerne be for dem og lære dem den gode og rette vei (v. 22). De skulle bare se hvor store ting Herren hadde gjort mot dem og tjene ham av et helt hjerte.

Som Moses ikke ble trett av å be folket igjen og igjen om å bli hos Herren av hele hjertet, brente også Samuels hjerte. Og det sinn må være i alle Herrens sanne tjenere.

Samuel sluttet med å si: "Men gjør dere det som ondt er, da skal både dere og kongen deres gå til grunne" (v. 25).

Mange verdslige mennesker vil kanskje si at det var skadelig at han sluttet slik. Han burde ikke gjenta dette domsordet nå. Verden forstår ikke at det nettopp er den rette, sanne kjærlighet som ikke blir trett av å forklare menneskene hva enden blir om de strir mot Herren.

Mange kan nok være med når man forkynner slik: Hver den som tror og blir døpt, skal bli frelst, når man stanser der.

Men Herren stanset ikke der. Han tilføyde: Hver den som ikke tror, skal bli fordømt. Denne tonen mangler aldri der sannhetens Ånd taler. Men det er den tonen verden ikke vil tåle å høre.

Gå til 1Sam 13:1-23
1Sam 13:1-23
Det første vers i dette kapitlet har til hensikt å vise hvor gammel Saul var da han ble konge. Men av en eller annen grunn står ikke alderen i grunnteksten. Det har likevel ingen betydning for innholdet.

I det andre år av hans regjering, begynte Saul å opprette en stående hær på tre tusen mann. Av dem hadde Saul selv to tusen mann, mens ett tusen var hos Jonatan, Sauls sønn.

Filistrene hadde den gang igjen kommet langt inn i landet. Jonatan var en ivrig, ung mann som var brennende for Herrens sak. Han kunne la filistrene være i fred og angrep den avdelingen som lå nær ham og slo den.

Krigen med filistrene ble dermed uunngåelig, og Saul sammenkalte Israels folk til Gilgal. Filistrene samlet seg også. De har antagelig fått forsterkninger etter antallet å dømme her.

Da Israels folk så de mange fiendene, krøp de i skjul alle steder hvor de fant et sted å gjemme seg - "i huler og tornebusker og fjellkløfter og kjellere og brønner". Andre flyktet over Jordan til Gilead.

Bare en liten del av folket samlet seg om Saul, men det var en motløs og forsagt flokk og nesten uten våpen. Filistrene hadde nemlig tatt alle smedene fra landet, for at hebreerne ikke skulle lage seg sverd og spyd.

Israels barn måtte enda til dra ned til filistrene når de skulle få "kvesset sine plogjern". Derfor var det ikke noen skikkelig bevepnet mann uten Saul og Jonatan.

Vi kan forstå at stillingen så fortvilet ut. Samuel hadde jo sagt til Saul at han skulle vente på ham i sju dager. Men det motløse folket ble adspredt til alle kanter på denne tiden.

Fristen til ikke å vente lenger på Samuel meldte seg hos Saul. Han kunne begynne uten ham. Alle forhold syntes å tale for det. Og hva kunne det gjøre, sa fristeren. Han kunne bare handle på egen hånd og være en mann. Hele folket ville gå fra ham hvis han ventet lenger og ikke benyttet tiden.

Alle disse røster talte høyt i Sauls hjerte. Men det lød også en annen røst, en indre stemme sa til Saul at han skulle vente. Samuel ville straks være der, og Herren hadde jo all makt. Bare Saul ville være lydig mot Herren og hans profet, da hadde filistrene lite å bety hvor mange de enn var.

Slik har Saul kjempet med seg selv. Her var han satt på den første, alvorlige prøve som kunne bli avgjørende for hele hans framtid. At Samuel ventet med å komme, henger nettopp sammen med at Saul skulle settes på prøve.

Men Saul var ikke lydig. Denne dagen ble han veiet - men ble funnet for lett. Han visste så vel at Samuel ville bli bedrøvet over hans handlemåte. Men han gjorde det likevel.

Han gikk selv i Samuels sted og bar fram takkofferet og brennofferet og ofret.

Og nettopp da han var ferdig med det, kom Samuel. Saul gikk ham i møte, men hadde sikkert ikke god samvittighet.

Samuel spurte: Hva har du gjort? Da unnskyldte Saul seg. Men Samuel brød seg ikke om unnskyldningene men sa til ham: "Du har handlet som en dåre! Du har ikke holdt det bud som Herren din Gud gav deg" (v. 13).

Og han forkynte at hvis han hadde vært lydig ved denne prøven, ville Herren ha stadfestet kongedømmet hans over Israel for alltid.

Men Israels konge måtte være Herrens lydige tjener. Derfor hadde Herren nå søkt seg ut en mann "etter sitt hjerte". Sauls kongedømme skulle ikke bestå.

Med disse ordene gikk Samuel fra ham.

Det var det første skritt Saul tok på ulydighetens og egenrådighetens vei. Men Herren hadde ennå ikke forlatt ham personlig. Han hadde bare mistet retten til at kongedømmet ble bevart i hans slekt.

Hadde han bare stanset nå og erkjent sitt fall i stedet for å unnskylde seg og prøve å rettferdiggjøre seg selv, kunne hans regjeringstid ennå ha blitt velsignet. Sønnen kunne likevel ikke få kongedømmet etter ham.

Men det verste av alt var at ikke bare Sauls kongedømme var tapt. Også Sauls sjel kunne gå tapt, hvis han ikke stanset på denne vandringen nedover.

Det første skritt bort fra veien kan ofte se så lite og ubetydelig ut. Likevel er det så uhyre farlig. For det neste skritt bort er lettere, og snart går det fort nedover denne sørgelige veien. Den eneste redningen er at synden for alvor bekjennes og dømmes.

Stakkars Saul! Med ufred i sinnet samler han nå den lille rest av folket - seks hundre mann. Han tok fast stilling i fødebyen Gibea, mens filistrene hadde seiret mot nord i Mikmas.

Filistrene angrep ikke med en gang, for de hadde delt sin hovedstyrke i tre grupper. De hadde gått hver sin vei for å herje og ødelegge.

Derfor var de fornøyd med å besette skaret ved Mikmas. De stod på en høy fjellrygg nord for dalen, og Saul på haugene sør for dalen.

Gå til 1Sam 14:1-22
1Sam 14:1-22
Det var godt for Saul at han hadde en sønn som Jonatan. Han var et vennlig, ungt menneske, oppriktig og ærlig for Herren og varm i troen.

Mens Saul var i ro i utkanten av Gibea uten at han våget å røre seg, fikk Jonatan en dag en sterk tilskyndelse i sitt indre til å angripe filistrene. Gud hadde adgang til Jonatans hjerte og kunne derfor vise ham sin vilje.

For menneskene så det jo ganske forunderlig ut. Kunne en ung kriger som Jonatan utrette noe her? Det kunne nesten se ut som å friste Gud. Men Jonatan hadde tro til det.

Gud kan legge en slik tro inn i et hjerte når han vil bruke noen til å gjøre noe spesielt. Da kan hans redskap våge å gjøre det som synes umulig.

Å våge noe uten å ha tro fra Gud til det, er dumdristighet og svermeri. Men alt er mulig for den som tror.

Her gikk Jonatan fram i tro på Herren. Det ser vi av hans ord til våpensveinen: "Kanskje Herren gjør noe for oss. Intet hindrer Herren fra å frelse, enten det er ved mange eller ved få" (v. 6).

Det er gode ord, fulle av tro og frimodighet! Nettopp slik er det: Det er Herren som må utrette det for oss. Men for Herren betyr det ikke noe om de menneskelige midler og krefter er få eller mange.

Det er meget oppmuntrende, særlig for de små og ærlige redskaper i Guds rike.

Jonatans våpensvein synes å være en mann som også åndelig talt var lik Jonatan. Han fulgte ham i alle tilfelle villig i denne underlige striden. Det var i sannhet en troens strid.

Jonatan hadde det likevel slik at han ville vente på et tegn fra Herren. Han tenkte slik: Hvis vaktmennene sier: Stå stille til vi kommer bort til dere, så ville han bli stående og ikke gå til dem.

Men dersom de sa: Kom opp til oss!, så ville han ta det som et tegn fra Herren at Herren ville gi ham seier.

Og han fikk dette tegnet. Filistrene ropte fra fjelltoppen i overmot til dem: Kom opp til oss, så skal vi si dere noe.

Da gikk Jonatan frimodig av sted. Nå var han viss på at Herren var med ham. Så vidt vi kan forstå, gikk han ikke opp stien, men klatret på hender og føtter opp den bratte fjellsiden og overrasket filistrene.

Og straks hadde Jonatan seiret. Frykt kom nå over filistrene. På et kort veistykke falt straks tjue av dem. Og frykten forplantet seg fra forpostene som flyktet inn i leiren, videre inn i hele leiren. Ja, til slutt fryktet hele filisterhæren. Det står at "at jorden skalv, og det kom en redsel fra Gud" (v. 15).

Løftet ble herlig oppfylt, og Jonatans tro kom ikke til skamme. Ja, vi har en mektig Gud, en Gud til frelse. Vår store Gud gjør store under.

I Gibea la Sauls vakt merke til den forvirring som oppstod i filisterleiren. Saul kom straks til å tenke på om noen av Israels folk hadde gått til angrep på dem.

Han mønstret sin tropp, og se Jonatan og hans våpensvein var der ikke (v. 17).

Da ante Saul sammenhengen. Men han ville likevel spørre Herren gjennom ypperstepresten Akia til råds. Han var Elis sønnesønn.

Det står: "Guds ark var på den tid der blant Israels barn." I sin nød og fortvilelse hadde Saul nemlig hentet arken fra Kirjat-Jearim.

Mens Saul ennå talte med presten, ble larmen fra filisterleiren så stor at Saul forstod at verket var fra Herren. Han forstod at han ikke behøvde å spørre ham mer.

Saul angrep da filistrene som nå var i så stor forvirring at de tok feil og gikk løs på hverandre. Filistrene hadde presset mange hebreere inn i sin hær, men disse gikk nå over til Saul. Også alle de som hadde skjult seg, kom fram fra sine skjulesteder og forfulgte filistrene gå til 1Sam 14:23-52
1Sam 14:23-52
Israels menn forfulgte fienden meget langt. Men omsider ble de trette og saknet av. Da sa Saul med en ed som nok så ut som nidkjærhet, men var ganske overilet og kom av en kjødelig lidenskap.

Han forbannet nemlig hver den som åt noe mat før om kvelden. Ingen måtte stanse et øyeblikk for å gjøre det.

Da nå folket kom gjennom skogen, var det mye honning der, slik at den nesten fløt på jorden.

I Israel finnes nemlig en mengde ville bier. De legger sin honning i hule trær og fjellrevner. Noen ganger renner den i store strømmer ned på jorden.

Men ingen våget å røre ved honningen av frykt for Sauls ed. Jonatan hadde imidlertid ikke hørt noe om eden. Da han kom forbi noe honning, tok han litt på staven og år. "Da ble hans øyne klare" (v. 27). Det betyr at han fikk kreftene tilbake igjen.

Da han hadde gjort det, fortalte en av mennene ham om Sauls ed. Jonatan ble lei seg når han hørte det, ikke bare for sin egen del, men også på grunn av krigen.

For når folket ikke fikk mat, kunne de ikke kjempe mot filistrene som før.

Endelig måtte de stanse for natten, for folket var "svært utmattet" (v. 31). Og nå fikk folket lov til å lage mat av det store bytte de hadde tatt. Men i sin grådige hunger spiste de kjøttet med blodet i. De gav seg ikke tid til å la blodet renne ut.

Men å spise kjøtt med blodet i var jo forbudt i loven.

Da Saul hørte det, ble han igjen meget nidkjær i det ytre. Han lot hele slaktningen foregå på en stor stein ved siden av seg så han kunne se at blodet rant ut av dyret.

Blodets betydning som offerblod var grunnen til at de ikke måtte ete det. Etter langfredag har jo dyreblodet mistet denne forbilledlige betydning.

Saul viste videre sin nidkjærhet ved å bygge et alter for Herren. Det skulle bety takk for seieren. Det var det første alter Saul bygde for Herren, står det.

Deretter oppfordret han folket til samme natt å dra ned mot filistrene og utnytte seieren. Men presten Akia sa: "La oss tre fram for Gud" (v. 36).

Han mente at det var best å spørre etter Herrens vilje først. Han spurte Herren gjennom urim og tummim på yppersteprestens bryst. (Se forklaringen til 2Mos 28:30.)

Men Herren gav intet svar. Da forstod Saul at Guds vrede var kommet over noe som var skjedd. Han reiste seg og ropte at den skyldige skulle dø, om det så var hans egen sønn, Jonatan.

Men ingen svarte kongen et ord, selv om mange visste at Jonatan hadde tatt av honningen. Sauls mørke og uhyggelige lidenskap gjorde et dårlig inntrykk på folket.

Saul ville ikke spare seg selv eller sitt hus, men lot loddet avgjøre om skylden lå på folket eller kongehuset.

Loddet falt på kongehuset. Deretter ble loddet kastet mellom kongen og Jonatan, og loddet falt på Jonatan.

Synden bestod i at det var sverget ved Herrens hellige navn, uten at det ble overholdt. Herrens hellige navn var dermed brukt forgjeves. Det skulle komme fram.

Men i virkeligheten var Saul den skyldige. Jonatan visste jo slett ikke om Sauls ed da han åt av honningen.

Den egentlige synd var altså eden Saul hadde gjort i kjødelig og lidenskapelig iver. Men loddet falt på Jonatan for at hans sak først måtte bli åpenbart. Først da kunne den egentlige synd komme fram.

Da Saul så at Jonatan var skyldig, svor han igjen en dyr ed at Jonatan skulle sannelig dø. Jonatan viste ingen opprørsk motstand, men kom fram etter å ha fortalt hva han hadde gjort.

Men da la folket seg imellom. Før hadde de vært lydige mot Saul. Men nå ble det klart for dem at det han gjorde nå, ikke kunne være rett for Gud.

For det var jo ved Jonatan Gud hadde frelst dem nå. At det hadde skjedd "med Guds hjelp" visste alle. (v. 45). De fridde Jonatan ut av kongens hånd og dermed av døden.

Det var en stor ydmykelse for Saul. Han hadde svoret tre høytidelige eder (v. 24, 39, 44), og nå falt de alle til jorden.

Dette betydde at disse edene var sprunget ut av kjødelig iver og av Ånden.

Hadde han bare bekjent sin skyld nå, kunne han også søke til en skyldoffer etter loven (3Mos 5:4-6). Presten kunne ha gjort soning for ham i forbindelse med en synd med et overilet løfte.

Men det var nettopp Sauls tragedie. Han var kommet inn på den sørgelige veien at han ville overdøve samvittigheten i sin sjel. I stedet for å ydmyke seg, forsøkte han å glemme brodden ved å være ivrig for loven i det ytre.

Derfor bygde han alteret. Og derfor var han så ivrig for at de ikke måtte ete av kjøttet med blod i.

En slik rastløs ytre iver kan vi noen ganger finne hos mennesker som bærer på en indre ufred. De vet at de ikke er lydige mot Herren på en eller annen måte. Men de vil ikke erkjenne det og slippe det.

Men all ytre fasthet og iver kan aldri komme i stedet for et ydmykt hjerte. Fortsetter man i det sporet Saul hadde slått inn på, arbeider man seg dypere og dypere inn i en indre uærlighet. Da gir man djevelen stor adgang til oss.

Og den virkelige åndskraften i et slikt menneske vil visne. Slik var det også hos Saul. Etter den ydmykelse han ble tvunget til om natten i skogen, var det som om det lidenskapelige mot var knekket i ham. Han følte seg lammet og slapp og lot være å forfølge filistrene mer.

Likevel hadde ikke Guds nåde sluppet Saul. Begeret var ikke fullt ennå. Saul fikk lov til å føre seierrike kriger mot fienden, både i sør mot edomittene, og i nord mot Soba i Syria. Han kjempet også mot ammonitene og moabitene i øst og filistrene i sørvest. I tillegg kom seieren over Amalek som vi skal høre om i neste kapittel.

I slutten av kapitlet nevnes hans sønner og døtre. Det er kanskje bare de som den gang var voksne. En fjerde sønn, Isboset, omtales ikke her. Hans hustru nevnes og navnet på hans hærfører. Det var Abner, en fetter av Saul.

Sauls hær ble stadig større. Hvor han kunne satte han inn en dyktig stridsmann.

Gå til 1Sam 15:1-11
1Sam 15:1-11
Samuel hadde holdt seg borte fra Saul, men en dag kom han til ham og kunngjorde ham Herrens befaling. Han skulle utføre dommen over amalekitene som Herren flere ganger hadde sagt om dette folket (2Mos 17:14 og 5Mos 25:19).

Men Samuel la han uttrykkelig på hjerte at folket skulle behandles som et bannlyst folk. Det hadde Herren befalt. Og det betyr at Saul skulle ødelegge hele Amalek, uten å spare noe.

Det var en Guds dom Saul skulle utføre her. Amalekitene hadde nemlig fra først av vært fiender og falske mot Herrens folk. Derfor står de ofte i Bibelen som bilde på den verdensmakt som er fiender av Herren.

I begynnelsen var Saul lydig. Han samlet en stor hær og rykket inn i amalekitenes område. De bodde i ørkenen sør for Kanaan. Han sendte først bud til kenitene, som var etterkommere av en slektning av Moses, Hobab. Han bad dem dra bort fra Amalek for ikke å bli ødelagt sammen med dem.

I Dom 1:16 hører vi om disse kenitene. De hadde bosatt seg i den sørlige del av Juda. Derfra må de ha dratt ennå lenger sørover i nærheten av amalekitene.

De hadde gjort "vel" mot Israel da de drog ut av Egypt. Det hadde Herren ikke glemt. 4Mos 10:29-32. Han viser jo miskunnhet i tusen ledd over dem som elsker ham.

Men kenitene kunne bare bli spart på betingelse av at de skilte lag med amalekitene. Det gjorde de også.

På samme måte kan Herren den dag i dag bare frelse de mennesker som skiller seg fra den verden som er dømt til undergang. Det går dem godt som flykter bort fra Amaleks folk før dommen kommer!

Saul slo da også Amalek i et stort slag som strakte seg over hele ørkenen, like mot ørkenen Sur ved grensa til Egypt.

Han utførte også dommen over menneskene, men ikke helt etter Herrens befaling. Saul sparte nemlig Agag, amalekitenes konge. Han sparte også storfe og småfe, som også var tvert imot Guds befaling.

Verken Saul eller folket ville bannlyse det, men beholde byttet. Bare det som var lite og ubrukelig, ødela de.

Saul visste godt at han fulgte sin egen vilje her. Han burde ha husket på historien om Akan ved Jeriko. Han fikk en alvorlig dom fordi han tok av det bannlyste godset.

Men Saul var allerede så sløvet av egenviljen at han ikke betraktet det han gjorde som en stor ulydighet. Det er en av syndens forferdelige følger. Jo oftere man gir etter for den, jo mer følelsesløst blir hjertet for syndens gru.

Når kjøttet på en finger blir dødt som vi kaller det, kan vi stikke med en nål uten at vi kjenner smerte. Slik går det også med sjelen jo mer den åndelige død brer seg.

For å berolige sin samvittighet, sa Saul til seg selv at det de sparte ville han bruke til en stor offer-og takkefest ved Gilgal.

Ja, djevelen har til alle tider mange måter å berolige folk på når det gjelder å berolige egenvilje og egenrådigheten. Og det svikefulle menneskehjerte forsøker å bortforklare den sanne betydning av Herrens ord hvor klart det enn lyder for oss. Saul kunne i alle tilfelle ikke nekte at Samuel hadde kunngjort ham Herrens vilje med all ønskelig tydelighet.

Herren så alt dette, og han kunngjorde det for sin venn Samuel. "Jeg angrer at jeg har gjort Saul til konge, for han har vendt seg bort fra meg og har ikke gjort det jeg har befalt ham" (v. 11). Slik lød Guds ord til Samuel.

Herren sier her: Jeg angrer. Det må vi forstå rett. I v. 29 i samme kapittel står det: "Og han som er Israels ære lyver ikke og angrer ikke. For han er ikke et menneske så han skulle angre."

Meningen er ganske klar. Som vi mennesker har behov for å angre fordi vi har tatt feil, slik kan Herren ikke angre. Han er uforanderlig i sin hellighet og kjærlighet og visdom. Hos ham er det ikke forandring eller skiftende skygge.

Men nettopp fordi Gud ikke kan angre som mennesker, fordi Guds vesen er evig uforanderlig, derfor må Herren forandre seg overfor mennesker etter som de tar stilling til ham.

Fordi Gud er uforanderlig i sin kjærlighet, "angrer" han sine trusler når mennesker omvender seg fra sin synd.

Og på den andre side: fordi Gud er uforanderlig i sin hellighet, må han ta sine løfter tilbake når mennesker viker av fra hans vei. Det gjelder alle løfter der betingelsen var at mennesket var lydig.

Det var jo tilfellet med Saul her! Nettopp fordi Herren vår Gud ikke er som Muhammed tenkte seg Gud, som en kald og følelsesløs skjebnegud. Han er en levende Gud som føler og lever med menneskene.

Nettopp derfor kan det være tale om smerte i Guds hjerte når mennesker gjør alle Guds kjærlige tanker til intet. Det gjorde Saul her ved å være ulydig.

Samuel ble harm da han hørte om Sauls handlemåte. Men han ble også inderlig bedrøvet. Hele natten deretter måtte han rope til Herren for å få hvile i sin sjel.

Ja, når hjertet bruser i et Guds barn, er det bare hvile i å få talt ut med Herren. Da må man virkelig utøse sin sorg for ham. Da lar Herren sin fred lyse ut over det forpinte hjerte.

Gå til 1Sam 15:12-35
1Sam 15:12-35
Tidlig neste morgen da Herren hadde forkynt for ham Sauls synd, stod Samuel opp. For han visste at det var hans plikt å si Saul sannheten, hvor tungt det enn ville bli for ham.

På veien hørte Samuel hvorledes Saul på tilbakeveien hadde reist seg et minnesmerke over seieren på Karmel. Det var ikke Karmelfjellet i nord, men en by sørøst for Hebron. Saul hadde dratt derfra til Gilgal. Der fant Samuel ham.

Saul kom ham i møte, som om det ikke var noe i veien. Han hilste ham med ordet: "Velsignet være du av Herren! Jeg har gjort etter Herrens ord."

Det er alltid kjennetegnet på det harde, ubotferdige sinn: det har så lett for å late som ingen ting.

Men Samuel svarte: "Hva er da dette for en breking av småfe som lyder for øynene mine?"

Da sa Saul: "De har ført dem med fra amalekittene. For folket sparte det beste av småfeet og av storfeet for å ofre det til Herren din Gud. Men resten har vi slått med bann" (v. 15).

Er ikke dette et meget sørgelig ord! Saul kunne jo ikke nekte kjennsgjerningen at feet var blitt spart mot Guds uttrykkelige ord. Men han skyver skylden over på folket.

"Folket" sparte det, sier han. For det andre ville han pynte på sin ulydighet med at feet var bestemt til offer "for Herren din Gud", sier han.

Han tar liksom avstand fra Samuels Gud, som om han ikke lenger var hans egen Gud. Og det var dessverre så altfor sant. Saul hadde fått en annen Gud i sin egen vilje og selvrådighet.

Hans mening var at Samuel burde være fornøyd, siden det var hans Gud som skulle ha hele ofringen.

Endelig har vi for det tredje et ord som også skulle pynte på hans sak: "Men resten har vi slått med bann." Ja, resten, det som de ikke brydde seg om og ikke kunne bruke, det hadde de gitt avkall på.

Men alt det bytte som de trodde de kunne ha fordel av, det hadde de spart. Og det galdt ikke bare det beste, men også det nestbeste (v. 9).(Gammel dansk og norsk har det.)

Her har vi et rett bilde på den falske forsakelse. Den viser seg nettopp i at man lett forsaker det man ikke bryr seg om. Men alt det man kan ha fordel av, det vil man ikke på noen måte slippe.

Da sa Samuel til Saul: "Hold opp!" Med dette ville Samuel si: La være med å komme med tomme unnskyldninger. Det nytter likevel ikke overfor ham som kjenner hele sannheten.

Og Samuel tilføyde: "Så vil jeg forkynne deg hva Herren har talt til meg i natt." Og Saul svarte: "Tal!"

Ennå holdt Saul seg stiv som om han hadde en rettferdig grunn å stå på og med stor sinnsro kunne høre på alt sammen.

Samuel forsøkte ennå en gang å vekke hans sovende samvittighet. Han minte Saul om de første tider da han ennå var liten og ydmyk i egne øyne. Da kunne Herren opphøye ham.

Men nå var Saul blitt en annen mann, så stor at han aktet lite på Herrens ord.

Igjen prøvde Saul å unnskylde seg og påstod at han hadde vært lydig. Det var folket som var skyld i ulykken. Og meningen hadde bare vært å ofre til Herren i Gilgal. Det var bare gjentagelse av de gamle unnskyldninger.

Da sa Samuel: "Har vel Herren like meget behag i brennoffer og slaktoffer som i lydighet mot Herrens ord? Nei, lydighet er bedre enn offer, lydhørhet er bedre enn fettet av værer.

For gjenstridighet er ikke bedre enn trolldomssynd, og trass er som avgudsdyrkelse. Fordi du har forkastet Herrens ord, har han forkastet deg, så du ikke skal være konge" (v. 22-23).

Samuel slår alle Sauls unnskyldninger til jorden med dette ene ordet: lydighet. Den hele og ubetingede lydighet har Herren mer behag i enn noe slags ytre offer.

Men gjenstridighet og hårdnakkethet er i virkeligheten avguderi. Det er å følge sin egen vilje, og har sin rot i en vantro forbindelse med mørkets krefter. Derfor kaller Samuel det trolldomssynd.

Det er mørkets makter som styrker den stive menneskevilje til å fortsette sin motstand mot Herren. Menneskene kan jo ha en fullstendig unaturlig, selvødeleggende hårdnakkethet. Den lar seg bare forklare når man husker på innflytelsen fra mørkets makter.

Lydighet er bedre enn offer. Ja, at mennesket er lydig er i virkeligheten det første og viktigste offer Herren ber om.

Det kjødelige sinn legger alltid vekten på det ytre og har nok med det. Ikke bare Samuel men også profetene etter ham taler meget ofte mot den ytre offertjeneste og innskjerper igjen og igjen at det gjelder å gi Herren hjertet.

"Offer for Gud er en søndebrutt ånd," sier David (Sal 51:19). Og han tilføyer: "Da skal du ha behag i rettferds offer, i brennoffer og heloffer. Da skal de ofre okser på ditt alter" (Sal 51:21).

Og Jesaja, Mika, Hosea, Jeremia osv. har det samme vitnesbyrd. Dermed får loven sin rette, åndelioge betydning. Det er kjernen i alt Guds ord. Men verden kaster fra seg kjernen og vil bare ha skallet.

Når Samuel sier at hårdnakkethet er avgudsdyrkelse, er det en åndelig forklaring av det første bud.

Da Saul hørte dommen over seg - at Herren hadde forkastet ham, ble han forskrekket. Og endelig kom bekjennelsen: "Jeg har syndet! Jeg har overtrådt Herrens bud og dine ord."

Men en slik tvungen bekjennelse er ikke mye verd. Og den ble enda mer svekker da Saul tilføyde: "For jeg var redd folket og gjorde som de sa."

Det Saul var mest opptatt av nå var dessverre at Samuel ikke måtte gjøre ham til skamme og forlate offerfesten. Dermed ville jo Sauls stilling bli klar for hele folket.

Samuel sa først nei da Saul bad ham om å være med ved festen. Og han vendte seg bort fra Saul. Men Saul holdt i fortvilelse fast ved kanten av kappen hans så den ble revet av.

Da sa Samuel til ham: "Herren har i dag revet kongedømmet over Israel fra deg og gitt det til en annen, som er bedre enn du."

Slik Samuel rev seg løs fra Saul, slik må Guds barn rive seg løs fra verden når den vil holde oss tilbake. Da gjelder det å si med salmen: "Brist, brist hvert bånd meg holder fast," og si: "Det koste hva det vil," og ikke være redd for et brudd med verden.

Likevel gav Samuel etter for Sauls bønn om å følge med til offermåltidet. For det var ikke hans oppgave å skille folket fra kongen. Og det kunne lett bli følgen hvis folket så ham gå bort på denne måten.

For Saul var det bare om å gjøre å bevare skinnet, men det holder ikke når hjertet er fredløst.

Som en forkastet konge skulle Saul ennå en stund få følge sin egen vei. Også Israels folk skulle få se hvorledes et kongedømme uten Gud tok seg ut.

Med dette fall var faren for Sauls sjel blitt ganske stor. Kongedømmet var ikke bare tapt for hans slekt. Men dets herlighet skulle fra nå av også være visnet allerede i Sauls levetid.

Det eneste som nå kunne berges var hans sjel. Men da måtte han stanse på sin sørgelige vei.

Når Samuel fulgte med Saul til offermåltidet, gjorde han det ikke uten å vitne bestemt med ord og gjerning at han ikke hadde del i ulydigheten mot Gud.

Om Guds barn ikke kan unngå å delta i noe der hans hjerte ikke er med i, gjelder det å heise flagg. Folk må vite at vi ikke godkjenner verdens ugudelige vesen.

Samuel lot nemlig amalekiterkongen føre fram for seg. Han gikk fram nokså glad til sinn. Han mente kanskje at han ikke skulle dø, eller at han ville vise seg stolt og stor også overfor døden.

I våre dager kan vi også se vantro mennesker gå døden i møte med stor likegyldighet. Det kommer av en veldig blindhet. Synderen ser ikke at etter døden kommer dommen.

Samuel fullførte nå med egen hånd bannlysingen over Agag ved Herrens alter i Gilgal og hogg ham ned.

Deretter gikk Samuel hjem. Og han besøkte ikke Saul mer til sin dødsdag. Saul var jo forkastet som konge av Herren, og som Herrens profet kunne Samuel derfor ikke ha mer med ham å gjøre.

Han kunne bare sørge over Saul, og det gjorde han. Av Samuels dype sorg over Saul kan vi best se hvor kjær Saul hadde vært for ham.

I v. 11 hørte vi at Herren "angret" at han hadde gjort Saul til konge. For Herrens fredstanker med Saul kunne ikke virkeliggjøres. Slik var også Herrens tjener fylt av den dypeste sorg over Saul.

Men Samuel gjorde ikke noe for å gjøre Sauls omdømme i folket ringere, men var i sin sorg stille for Herren.

Gå til 1Sam 16:1-23
1Sam 16:1-23
Samuel sørget lenge over Saul. Da kom Herrens ord til Samuel: "Hvor lenge vil du sørge over Saul?"

Vi bør også ha åndelig edruelighet i sorgen over de som er under Herrens dom. Ellers kan man lett bli narret av djevelen til å gå i rette med Gud og krenke hans hellige majestet.

I vår tid hører vi ikke sjelden om at man i verden feirer minnet om mennesker som har gjort seg skyldig i de groveste synder. De blir framstilt som martyrer nor de må lide slik de har fortjent.

Dermed viser verden hån mot det Guds lov fastsetter som en rettferdig dom. Men også Guds barn må som sagt huske på at det må være en grense for sorgen over det som Gud har forkastet.

Herren befalte nå Samuel å gå til Betlehem, til Isais hus, og salve en av hans sønner til konge.

Da Samuel hørte dette, mente han det var meget farlig å gjøre det åpenlyst. For Saul ville jo betrakte det som opprør og kunne da finne på å drepe Samuel. Disse tankene nevnte Samuel for Herren.

Det er underlig å høre Samuel tale slik. Han hadde jo ofte sett Guds veldige makt. Men også Herrens store vitner kan ha svakheter, tider da troen blir svak og frykten stor.

Men Gud skje takk, vi har en barmhjertig yppersteprest som kan ha medlidenhet med våre skrøpeligheter. Han vil ikke knekke et knekket siv og ikke slukke en rykende veke.

Herren var langmodig og tok seg av sin tjener når han var skrøpelig. Og nå gav han ham en annen oppgave. Han skulle nemlig ta en kalv med seg og holde slaktoffer i Betlehem.

Til dette måltidet skulle hann innby Isai og hans familie. Så ville Herren la han få vite mer om hva han skulle gjøre. Men Samuel måtte bare være lydig mot Herren og salve den Herren pekte ut.

Man har sagt at dette var en usannhet, en nødløgn.

Nei, Herren forandret virkelig formen for hans besøk i Betlehem - for Samuels skyld.

Hadde Samuels tro vært sterk nok til det, skulle han åpenlyst ha salvet en av Isais sønner. Men nå skulle det gå stillere for seg. Antagelig skulle ikke en gang den som ble salvet forstå hele betydningen av det.

"Samuel gjorde som Herren sa. Da han kom til Betlehem, gikk byens eldste ham skjelvende i møte og sa: Kommer du med fred?" (v. 4).

De hadde antagelig ikke helt god samvittighet. Derfor var de engstelig for den gamle, hellige dommer.

Han sa imidlertid at de kunne være rolige. Han var ikke kommet for å dømme eller straffe dem. Han bad dem bare om å hellige seg og delta i et slaktoffermåltid.

Han innbød spesielt Isai og hans sønner og helliget dem til festen. Denne helligelse bestod dels i å rense legemet og å ta på seg høytidsklær, og dels i en indre forberedelse.

Samuel gikk trolig inn i Isais hus og ledet selv den åndelige forberedelsen til festen. Isais besteforeldre var jo Boas og Rut. Derfor kan vi anta at troslivet var bevart i dette hjemmet.

Da Samuel så sønnene, festet han blikket på Eliab, en høy, vakker anselig mann. Han liknet på en måte Saul. Da "tenkte han: Sannelig, Herrens salvede står her for Herren" (v. 6).

Den gamle Samuel lot seg blende av det ytre. Men Herren sa til ham: "Se ikke på hans utseende og på hans høye vekst! For jeg har forkastet ham." Han hadde forkastet ham som konge. Og Herren tilføyde et alvorlig ord: "Jeg ser ikke på det mennesket ser på, for mennesket ser på det ytre, men Herren ser på hjertet."

Ja, måtte vi være ledet av dette Herrens ord når vi skal bedømme noen. Vi må ikke la oss blende av det ytre, men se etter om hjertet er ærlig for Herren.

Det innvortes menneske, "men hjertets skjulte menneske, med den uforgjengelige prydelse - en mild og stille ånd," den er "dyrebar for Gud" (1Pet 3:4).

Samuel har antagelig sagt til Isai at Herren hadde utvalgt en av hans sønner til en spesiell tjeneste. Men han har vel ikke sagt hvilken høy tjeneste det var.

Folket i Israel visste antagelig ikke i alle detaljer hva som var skjedd mellom Herren og Saul. De visste bare at Samuel ikke var glad for Saul mer og hadde brutt forbindelsen med ham.

Sju av Isais sønner hadde Samuel nå sett. Men ingen av disse var den utvalgte. Han spurte Isai om han hadde flere gutter.

Nei, det var bare en igjen, men han var ute og voktet småfeet. Det var David, den yngste av sønnene.

Det ser ut til at de ikke har regnet så mye med ham i hjemmet. Han var vel på den tid omkring 20 år gammel. Som den yngste av åtte brødre, måtte han tjene de andre.

Han hadde tilbrakt sin ungdomstid som hyrde til nå. Men hans dype, troende sinn hadde tenkt på mangt og mye. Og hyrdelivet hadde gitt ham mange rike prekener om Israels Gud som hyrde for sitt folk.

Her gjentar det seg det som viser seg igjen og igjen i Guds rikes historie: det som er ringeaktet blant mennesker er ofte det som Herren velger seg ut.

Samuel ville ikke gå til bords ved offermåltidet før David var kommet. Han kom inn "rødkinnet og hadde vakre øyne og var fager av utseende", om ikke så høy som Eliab.

Da lød Herrens røst: "Stå opp og salv ham!For han er det." Samuel var lydig og salvet ham uten å si noe. Fra den dag av kom Herrens Ånd sterk over David.

"Men Herrens Ånd vek fra Saul" (v. 14), står det. Og "en ond ånd fra Herren forferdet ham".

Det David hadde fått, hadde altså Saul mistet. Fra nå av var Sauls kongedømme helt og aldeles forlatt av Gud. Men der Herrens Ånd viker bort, vil den onde ånd innfinne seg.

Det står: "En ond ånd fra Herren." Det betyr en ond ånd som Herren gav makt over Saul. Djevelens ånder kan ikke gå lenger enn Herren tillater dem. Men Gud overgir den som ikke vil la seg lede av hans Ånd til mørkets ånder.

Slik kan mennesket i tide få erfare hvor fryktelig det er å være i djevelens makt. Og det kan lede mennesket til å omvende seg før det er for sent.

Sauls tjenere rådet ham til å få tak i en som kunne spille på harpe for ham. De mente at musikken kunne virke godt på Sauls mørke og angstfulle sinn.

Sang og musikk er velsignede gaver fra Gud. De kan utrette mye i Guds rikes tjeneste. Men den må brukes i tro og til Herrens ære.

For en del år siden stod en eldre kvinne en vinterkveld i en liten by i Danmark utenfor et lite hus. En del troende mennesker var samlet der og sang lovsanger for Herren. Hun var da ikke en troende.

Senere fortalte hun hvorledes disse tonene hadde grepet hennes sjel så underlig. Det var ikke toner fra verdens dansesaler. Nei, det var tonene fra himmelhjemmet som gav gjenlyd i hennes sjels innerste.

Men vi kan være visse på at de toner som kom fra Davids harpe, var toner fra Guds rike. Og slike toner ønsker ikke de onde ånder.

Det ble nemlig David som på denne måten ved Guds ledelse kom inn i kongens slott. En av Sauls unge menn hadde anbefalt Isais yngste sønn og sa han var en dyktig harpespiller. Han var også en dyktig kriger, god til å tale for seg og var en vakker mann.

Men det beste sa han til slutt: "Og Herren er med ham." Denne ungdommen har antagelig vært en av Davids venner og kanskje en av hans troende venner!

Saul bad da om at David skulle komme til ham, og Saul fikk ham meget kjær. Han gav ham plass blant sine våpensveiner. Og Saul fikk lindring for de mørke, fortvilte tankene når David sang og spilte harpe.

Slike tanker må komme når hjertet trosser Gud. Og hjertet erfarer stadig at det er avmektig midt i sin trass. Denne trassen sammen med den dype fortvilelse må jo være det sinn som fyller alle de onde djevleånder. Og dette sinn vil de gjerne senke ned i så mange mennesker som mulig.

Men det er bare ett råd mot den ånde ånd, og det er Guds Ånds påvirkning. Djevelens ånd viker bare for Guds Ånd. Og gjennom Davids harpespill kom Guds Ånds toner.

For David selv hadde det stor betydning å komme inn på kongsgarden. Der ville Herren oppdra ham for sin framtidige stilling. Der fikk han se både kongedømmets plikter og farer.

På denne plassen ble han også kjent av folket, men måtte også gjennomgå en alvorlig lidelsens skole for å bli dannet til å være mannen etter Guds hjerte.

Gå til 1Sam 17:1-58
1Sam 17:1-58
Filistrene begynte igjen krig med Israels folk. De kunne ikke glemme det herredømme som de hadde hatt over Israel i så mange år. Derfor forsøkte de stadig å vinne igjen makten.

Saul og hans menn stilte seg opp rett overfor dem, og det var en dal mellom hærene.

Da kom en kjempe ut fra filisterleiren ved navn Goliat fra Gat. Han "var seks alen og et spann høy" (over ni fot). En hebraisk alen er fra albuen til langfingerspissen. Den blir altså en del kortere enn vår alen.

Seks hebraiske alen og 1 spann er nesten 3 meter etter vårt mål. En slik høyde er ikke uhørt verken i eldre eller nyere tid. Vekten var brynjen var 5000 sekel kobber (ca. 55 kg).

Når han stod fram kledt fra topp til tå i kobberrustning, var det i sannhet et syn. Det var ikke lett å holde stand mot ham.

Hver dag møtte han fram og ropte til israelerne at de skulle velge en mann som kunne kjempe med ham. Utfallet av denne kampen skulle avgjøre hvem som fikk makten, enten filistrene eller Israel.

I oldtiden ble nemlig kampen mellom to hærer noen ganger avgjort på denne måten. Slik hånte Goliat Israels hær morgen og kveld i 24 dager.

Sauls mot var lammet, for han visste at Herrens var veket fra ham. Og hæren var motløs for Saul var det. Det ser enda til ut til at Jonatan var blitt smittet av denne motløshetens ånd.

David var ikke hos Saul nå, men var vendt tilbake for å vokte sin fars kveg i Betlehem, står det (v. 15).

I denne skildringen der David er hovedpersonen, får vi igjen vite hvem David var sønn til. Og videre er det fortalt at hans tre eldste brødre var med i krigen.

Da ønsket hans far Isai å høre hvorledes hans tre sønner hadde det. Han ville også sende dem noe mat, og David ble sendt til leiren. David hadde tatt med ti ferske oster som var en gave til den øverste høvedsmannen.

David gjorde slik faren ønsket. Han kom til hæren akkurat da de var dratt ut av leiren og var stilt opp til slag. Leiren der soldatene var, var omgitt av vogner som dannet en slags mur omkring leiren. (På dansk kalles den derfor "Vognborgen".)

Mens David nå sprang for å lete etter brødrene, kom Goliat fram med sin hån som vanlig. Det gikk et sukk gjennom Israels hær, og David hørte at de talte om at kongen ville hedre og belønne den som kunne felle Goliat.

Da han spurte seg for, fikk han vite at kongen ville gi seierherren stor rikdom samt sin datter til ekte. Hans fars hus skulle også bli skattefritt.

Men det som mer enn noe annet brente i Davids sjel, var den åndelige side av saken. Goliat hadde jo hånet den levende Gud og hans hær. Og dette sa han og folk ble oppmerksom på David.

Men broren Eliab ble vred på David som talte om saken. Det så ut som om han ville prøve seg, selv om de tapreste krigere ikke turde. Eliab snakket hardt til David som en nesevis tjener som hadde løpt fra tjenesten som gjeter.

På Davids svar merker vi at han var temmelig vant til å få en slik behandling av sine brødre. Men David kunne ikke la være å tale om det igjen, for det brente inni ham.

Guds Ånd var kommet så sterk over ham etter salvingen. Og den var mektig over ham nå. Til slutt fikk Saul høre om det, og kalte ham til seg.

David gikk fram for den mismodige, tungsindige kongen med frimodighet. Han sa at intet menneskehjerte skulle være mismodig på grunn av Goliat. Han ville gå og stride mot ham.

Saul mente at han kunne ikke det, han var altfor ung og uerfaren. Men David fortalte at han som hyrde hadde kjempet både med bjørn og løve og drept dem. Og det skulle ikke gå denne uomskårne filister bedre. Det var jo Herrens, den levende Guds hær, han hadde forbannet. Og denne Herre og Gud ville også være Davids hjelper.

Det varme hjerte for Herrens sak og den levende tro på Herrens kraft til å frelse, virket underlig på Saul. Han kunne ikke motsi ham.

Det var som om det gikk et lysglimt gjennom Sauls hjerte fra den tid da Herren var med ham selv og alt lykkes for ham.

Saul kunne merke at her var en tro som Herren kunne velsigne. Men selv eide han ikke lenger en slik tro.

Saul gav nå David sin egen rustning, men det var en uvant drakt for David, og han la den fra seg igjen. Herren ville også at det skulle bli åpenbart for alle at seiren ikke kom på grunn av menneskelig rustning eller kraft.

Fem glatte steiner fra bekken var hele Davids rustning samt slyngen som han hadde med seg. Slik gikk han løs på Goliat.

Der stod de nå overfor hverandre: Goliat i sin veldige rustning med sverd og lanse og kastespyd og med munne full av hånsord, eder og forbannelser. Og så David med troen på Herren, Allhærs Gud. Han trodde at det var en Herrens krig, og at Herren ville forherlige sitt navn for alle de mennesker som var samlet der. Denne troen var Davids styrke og verge.

Og Davids tro ble ikke til skamme. En mann med Gud er flertallet. Det viste seg også denne dag. Snart lå Goliat knust i støvet, mens filistrene sprang i vill flukt forfulgt av Israels barn.

Og alt dette var blitt gjort ved den ene unge mann, for Herren var med ham.

Davids kamp med Goliat er blitt et stort forbilde på den kamp som Davids sønn, Jesus Kristus, kjempet med den store Goliat fra helvete. Men den er også et bilde på den kamp som Guds barn til alle tider må føre mot den sterke mørkets fyrste.

Når denne verdens fyrste i spissen for sin store hær av vantro mennesker drar fram mot de hellige og håner dem, da kan det nok gå et tungt sukk gjennom hjertet. Denne vantro hær er jo rustet med alle de mange midler som står til hans rådighet.

Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus. Vi skal ikke frykte, men gå frimodig fram med Davids sønn ved vår siden. Vi tør si som David: Det er Herrens krig, så sant striden er for Jesu navns skyld.

Herren har i sitt hellige ord gitt oss slyngesteiner som kan felle den gamle fienden: Et gudsord kan ham felle.

I slutten av kapitlet fortelles noe som kan synes merkelig. Da Saul så David dra ut mot Goliat, spurte han sin høvding hvem han var sønn til. Men han visste det ikke, og Saul fikk først vite det av David selv da kampen var over.

Man skulle tro at Saul måtte ha visst det ettersom David hadde vært hos han en tid før. Saul har sikkert kjent David personlig meget godt.

Det er også forståelig at verken Saul eller Abner husket hvem han var sønn til. Saul hadde jo en stor flokk våpendragere hos seg. Derfor kunne han lett glemme farens navn.

På grunn av det løfte han hadde gitt den som felte Goliat, ville han selvsagt vite mer om Davids familie.

Det kan også tenkes at Saul har gitt det utseende av at han ikke kjente ham. Han mente kanskje at Davids familie var for ringe til å få en slik belønning. Da kan Saul og Abner ha spilt komedie med hverandre i en slags fornem overlegenhet overfor David.

Gå til 1Sam 18:1-30
1Sam 18:1-30
Denne begivenheten førte til stor forandring for David. Først fikk han en hjertevenn i Sauls sønn Jonatan. Da Jonatan hørte Davids vitnesbyrd som var fullt av tro, fikk han ham "kjær som sitt eget liv".

De to unge mennene gjorde fra den dag av en vennskapspakt med hverandre, og den ble ikke brutt noen gang.

I denne pakten var David den overlegne åndelig talt. Han hadde de rikeste åndelige gaver. Men Jonatan med et ydmykt sinn ble ikke misunnelig på ham. Det skjedde verken da i begynnelsen eller senere da David fikk mer ære.

Men om David fikk en trofast venn denne dag, førte hans seier over Goliat også til at han fikk en bitter fiende. Det var Saul. Saul hadde fra denne dag av tatt David hjem til seg og gitt han en betrodd stilling over krigerne.

Og David viste i krigen mot filistrene etter Goliats fall at han var stillingen voksen. Ikke bare hele Israels folk satte pris på ham, men også Sauls egne tjenere.

Men da de kom tilbake fra krigen som seierherrer, sang kvinnene i sine vekselssanger at Saul hadde slått sine tusen, men David sine ti tusen. Og da våknet den onde misunnelse i Saul. For første gang kom tanken opp i ham at David kanskje skulle ha riket etter ham.

Den onde ånd kom nå igjen over Saul. Han raste som en gal mens David forsøkte å bringe ham til ro med sitt harpespill. Da kastet Saul en gang spydet etter David for å spidde ham til veggen. Og han gjentok det ennå en gang, også da forgjeves.

Men disse mordertankene var ikke bare i Sauls hjerte når han raste og den onde ånd slet i ham. De kom også i roligere tider. Han følte en gru for David nettopp fordi han merket at Herren var med David. Herren gav ham nåde til å handle "meget klokt" (v. 15) på alle hans veier.

Saul kunne ikke en gang holde ut synet av ham, men gav ham plass som høvedsmann og lot ham gå "foran folket både når de drog ut og når de kom inn". Det betyr vel at han fikk ledelsen av forskjellige foretagender, særlig med krigen mot filistrene.

Men det gjorde Saul med den onde baktanken at David kanskje ville falle i striden med filistrene. Av samme grunn lovet han ham sin datter Merab som hustru, hvis David ville kjempe tappert mot filistrene.

Men da det kom til stykke og David var i livet etter striden, gav Saul Merab til en annen mann.

Saul fikk så vite at hans yngste datter, Mikal, elsket David. Gjennom sine tjenere lot han David få vite at han kunne få Mikal og bli kongens svigersønn. Det gjorde han selv om David var en ringe og fattig mann. Betingelsen var imidlertid at han kunne komme med forhuden til hundre filistere.

Saul tenkte at David da måtte bli drept av filistrene. Men David kom med forhuden til to hundre filistere uten at han selv hadde lidd noen skade.

Så fikk David også Mikal til hustru. Men Saul fryktet ennå mer hver gang han fikk nye bevis for at Herren var med David.

Alt dette viste hvor sterk djevelen allerede var blitt i Sauls hjerte. Denne gru for Herrens makt i David var et meget uhyggelig tegn på at Sauls sjel mer og mer ble bundet av mørkets makter.

I v. 28 står det: "Nå kunne Saul se og forstå at Herren var med David." Og i neste vers står det: "Saul var Davids fiende all sin tid."

Nå var det altså kommet så langt med Saul at han til og med var begynt å føre kamp med Herren. Dypere og dypere sank Saul ned mot mørkets avgrunn. Og samtidig ble David ved Herrens hånd og nåde ført høyere og høyere opp.

"Hele Israel og Juda hadde David kjær" (v. 16). Mikal, Sauls egen datter, elsket David som nå var blitt hennes ektefelle (v. 28). Og i krigen med filistrene "bar David seg klokere at enn alle Sauls tjenere, og han fikk et stort navn" (v. 30).

Da ble det i sannhet oppfylt det en Guds mann har sunget til Herrens pris:

Om alle helvedmakter

enn trosser og motstår,

det du for intet akter,

vil ei tilbake gå.

Hvem kan mot deg vel stande,

som slynger lynets pil?

Hvem våger å forbanne,

når du velsigne vil? Gå til 1Sam 19:1-17
1Sam 19:1-17
Mer og mer gav Saul etter for mordplanene mot David. Til slutt kunne han ikke la være å tale om det endog til Jonatan og til alle sine tjenere. Han ville ha hjelp av dem til dette.

Da viste Jonatan seg igjen som Davids trofaste venn. Han bad David og å skjule seg og ville prøve å tale sin far til rette i enerom. Når Saul kom ut på marken i nærheten der Jonatan var skjult, ville han forsøke på det.

Over alt får vi et fint bilde av Jonatan. Han ante nok at David ville bli konge etter Saul. Men mens Saul ville trosse Herrens råd, bøyde Jonatan seg ydmykt for det. Han roste David for krigen mot filistrene uten at vi kan merke noen misunnelse.

Og måten han talte med faren om hans syndige atferd, vitner om et barnslig, ærbødig sinn som ikke ville gjøre mot Guds fjerde bud.

Sannheten, slik han møtte den her i Jonatans ydmyke og likevel bestemte tale, hadde ennå noe makt over Saul. For et øyeblikk forandret han sinn og svor på at han skulle spare Davids liv.

Det må ha vært til stor glede for Jonatan. Han kunne kalle han fram fra skjulestedet og fortelle ham dette! David kom nå igjen inn i kongsgarden og fikk sin gamle plass hos Saul.

Men da han neste gang vant en ny, stor seier over filistrene (v. 8), våknet den bitre misunnelsen på ny i Sauls hjerte. Herren hadde gitt den onde ånd makt over Saul på grunn av hans gjenstridighet. Nå slet den igjen i ham, og på ny forsøkte Saul å stikke spydet i David.

Men det var forgjeves. Guds hånd la seg mellom. Saul var ellers sikker når han kastet spyd, men nå traff han ikke sitt mål.

Nå forstod David at han måtte flykte, og foreløpig drog han hjem. Men nå ville Saul ta livet av ham. Mikal, hans hustru, la merke til at Sauls menn omringet huset om natten for å slå David i hjel om morgenen. Derfor rådet hun David til straks å flykte.

Det var en fryktelig natt der David var omringet av sine fiender.

Han har skildret det i Sal 59. Hans tilflukt var Herren. "Fri meg fra dem som gjør urett, og frels meg fra blodtørstige menn" (v. 3). Slik var hans bønn.

"For se, de lurer på min sjel (...) Uten at det er noen skyld hos meg, stormer de fram og gjør seg klar til strid (...) De kommer igjen om kvelden, hyler som hunder og løper omkring i byen" (v. 4-7).

Slik skildrer David sine fiender. Han hadde før stått overfor Goliat og satt Herrens navn opp mot Goliats veldige kraft. Nå sier han det samme: "Mot hans makt vil jeg vente på deg, for Gud er min borg" (v. 10).

Og Herren gav David frelse. Mikal heiste han ned gjennom et vindu, og vaktene fikk ikke lov til å oppdage ham slik at David unnslapp.

Dermed begynte den lange vandring der David flakket omkring. Saul fortsatte å forfølge ham som førte ham inn i mange lidelser og farer. Han skulle i sannhet få erfare hva det er å stå alene og bare han Herren som tilflukt.

Men nettopp på den måten gjorde han sine dype erfaringer om Guds frelse, og vi finner dem igjen i noen herlige salmer fra denne tiden.

Også Sal 59 slutter med fryd og lovsang: "Men jeg vil synge om din styrke, jeg vil juble om morgenen over din miskunnhet. For du er blitt min borg og min tilflukt den dag jeg er i nød.

Min styrke! Jeg vil synge for deg, for Gud er min borg, min miskunnhets Gud" (Sal 59:17-18).

Slik jublet David om morgenen etter den natten da han ble utfridd fra fiendens ondskap. Da hadde han fått skjul hos Samuel sin venn.

Davids hustru, Mikal, hadde etter Davids flukt forsøkt å skjule at han var borte. Hun brukte list og la noen av sine gudebilder og la dem i sengen. Hun dekket dem til med et klede. Hun la antagelig et myggnett over husgudens hode.

Myggnettet var flettet av geitehår og ble brukt om natten for å holde mygg og fluer borte. Det er underlig å se at Mikal hadde avgudsbilder. Hun gjorde det sikkert i skjul, for David ville selvsagt ikke ha noe med avgudsdyrkelse å gjøre.

Ingen avgudsdyrkelse holdt seg så fast og lenge som nettopp husgudene. Vi fant dem hos Abrahams far, Tarah, vi fant dem i Jakobs hus da han kom tilbake fra Laban, og Rakel hadde stjålet husgudene fra sin far. Og nå finner vi dem her hos Davids hustru, Mikal.

Det var oftest kvinnene som holdt til med disse avgudsbildene i hemmelighet. Og særlig ventet barnløse hustruer seg hjelp fra disse stygge avgudsbildene når de ønsket å få barn.

At "husgudene" er det vanskeligste å bli kvitt, er en erfaring man gjør den dag i dag. Selv om et menneske er blitt omvendt og sagt farvel til verdens avgud, kan husgudene holde seg ganske lenge.

Det er den finere avgudsdyrkelse som består i å føye det gamle menneske i dagliglivet hjemme. Man kan f. eks. bli en slave under det gamle, gretne eller bekymrede menneske.

Det gjelder sannelig om å være på vakt og ikke ofre ved disse husalterne som Mikal gjorde.

Men det er sant: Husgudene gjør den mest hårdnakkede motstand og er vanskeligst å utrydde. De tar ofte mye av kraften og skjønnheten fra livet i Herrens tjeneste.

Neste morgen kom Sauls sendebud ganske riktig for å hente David. Men Mikal svarte: "Han er syk." Da ble Saul red og forlangte at man skulle bære David opp til ham i sengen. Han ville se at de slo ham i hjel.

Men da sendebudene kom, så de jo at det var husguden som lå i sengen og ikke David. Da for Saul opp mot sin egen datter fordi hun hadde latt hans "fiende" fare.

Hvor vreden kan forblinde et menneske. Sauls krav at Mikal skulle overgi sin ektefelle, var jo ganske urimelig og grusomt.

Mikal svarte med en ny løgn. Hun erklærte at David ville slå henne i hjel hvis hun hadde holdt ham tilbake.

Hvilken forskjell det var på broren Jonatan og søsteren Mikal! Begge elsket David. Men Jonatans kjærlighet var renset ved troen på Herren. Mikal hadde derimot bare en kjødelig kjærlighet.

Derfor var hun så snar til å bruke løgn og gi David skylden for noe som slett ikke var tilfelle.

Men Mikals oppførsel passet bare altfor godt til det forhold at hun hadde husguder. Fra det hjerte som vil ha andre guder ved siden av Herren, kan det aldri komme noe annet enn et kjødelig liv med en verdslig tankegang.

Gå til 1Sam 19:18-24
1Sam 19:18-24
David hadde imidlertid som før nevnt, unnsloppet til den gamle Samuel i Rama. Han utøste sitt hjerte for ham, og den gamle erfarne Herrens tjener har sannelig gitt ham mange velsignede ord. Han la ham på hjerte å holde fast ved Herrens trofaste løfte hvordan det enn gikk. Selv om Herrens råd var underlig, måtte han stole på at Herren skulle gjøre utgangen av alt dette til det beste for sin tjener.

Deretter førte Samuel David til et sted som kalles Nevajot (v. 18). Det betyr "boliger". Det betyr antagelig en av profetskolene som er omtalt før. Det var samlinger av menn som var særlig benådet med Åndens profetgave.

Vi har før hørt om en profetskare den dagen Saul for første gang ble fylt med profetiens Ånd (1Sam 10:10). Da ble ordspråket til: "Er også Saul blant profetene?" Men den profetskaren har kanskje vært den samme som omtales her. Da hadde profetene nå reist til paktens ark i Kirjat-Jearim.

Disse profetskolene må ikke betraktes som seminarer eller bibelskoler der menneskene ble utdannet til profeter. Det lot seg nemlig ikke gjøre, ettersom profetien er en nådegave fra Gud som man ikke kan studere seg til.

Nei, det var menn som under den vekkelsesbølge som gikk over folket ved Samuels virksomhet, var blitt Samuels åndelige barn. Ved Guds nåde hadde de fått del i den profetiske ånd. Og nå kunne de styrke og utvikle hverandre under det daglige samliv.

Først Guds Ånd med den levende tro. Så studier. Det må være en grunnregel i Guds rike for alle som vil være Ordets forkynnere, på samme måte i våre dager som på Samuels tid.

Å studere Guds ord uten å være drevet av Guds Ånd, blir bare et skall uten kjerne. Det fører som regel bare til åndelig oppblåsthet (1Kor 8:1).

Disse åndsfylte menn bodde altså i nærheten av hverandre. De bodde også nær sin åndelige leder, den gamle Samuel. Og her fant David et godt tilfluktssted. Guds Ånd var jo også over David i rikelig mål, og hans hjerte følte seg hjemme blant de hellige.

Da kong Saul fikk vite hvor David var, var han så frekk at han sendte sine folk dit for å hente ham. Da Sauls folk kom dit, så de alle profetene samlet med David, og den game ærverdige Samuel stod midt blant dem.

Guds Ånd var mektig over denne forsamlingen slik at de profeterte. Og Guds Ånd var et bedre vern for dem enn den sterkeste mur kunne ha vært.

Sauls menn ble nemlig helt overveldet av Guds Ånds makt som tydelig slo dem i møte. Og hva skjedde? Samtidig ble også Sauls krigere grepet av Guds Ånd og begynte å profetere.

Da Saul fikk vite det, sendte han nye budbærere. Men det gikk på samme måte. Og igjen sendte han nye bud, men også de begynte å profetere. Dette var i sannhet et overveldende håndgripelig bevis for Saul på at David var under Herrens beskyttelse. Men Saul stampet likevel mot brodden.

Den onde ånd hadde nå fått en slik makt over ham at han ville gjøre seg til ett med den. Saul stod på randen av den avgrunn som Guds ord kaller "å spotte Ånden". Det er den helt bevisste tross mot Herren.

Fnysende av vrede gav han seg til slutt selv på vei til David. Men allerede før han nådde fram, gjorde Gud et vidunderlig tegn med Saul. Ennå en gang lot han sin profetiske ånd komme over ham.

Saul begynte å profetere allerede mens han var på veien. Da han kom inn blant profetene, kastet han sin kongedrakt av seg og bøyde seg ned i støvet hele dagen og hele natten.

Folk hadde hatt grunn til å undre seg den første gangen og si: Er også Saul blant profetene? Men de undret seg ikke mindre den gang over å se den trassige, gudsforlatte kongen ligge på sitt ansikt og bekjenne Herrens makt og storhet sammen med profetene.

Men det som skjedde med Saul her, er et mektig vitnesbyrd om Guds store langmodighet med et menneske. Av dette ser vi også at spott mot Guds Ånd ikke inntrer uten at mennesket er blitt advart mangfoldige ganger.

Det som skjedde her, var jo ennå en gang et nådekall til Saul fra Herren: Han skulle slutte å stride mot Herren. Men vi forstår også at forherdelsens dom måtte komme over den som i den grad stod Herrens kall imot.

Men vi ser også av dette at ikke alle som profeterer i Herrens navn er omvendt. Det sier Herren selv, at på den store dag vil mange komme til ham og si: "Herre, herre! Har vi ikke profetert i ditt navn." Da skal han si til dem: "Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg dere som gjorde urett!" (Matt 7:22-23).

Dette minner oss også om Bileams historie i 4Mos 23-24. Han måtte også profetere selv om hjertet ikke var rett for Herren.

Det kan også på en måte sammenlignes med det mektige Åndens pust som rørte ved de tjenerne som Øvsteprestene og fariseerne sendte for å gripe den Herre Jesus. Deres ord vitner dog om en dypere påvirkning. For de sa: "Aldri har noe menneske talt slik som denne mann!" (Joh 7:46).

Men i det hele tatt lærer dette oss noe: At en i et øyeblikk er grepet av Åndens makt, særlig i mektige vekkelsestider, betyr ikke alltid det samme som et virkelig liv i Gud. Men det varer sjelden lenge før det blir åpenbart om det er en forbigående stemning, eller om det virkelig blir den stille, mektige Åndens ild til sann omvendelse.

Gå til 1Sam 20:1-43
1Sam 20:1-43
Mens Saul lå på sitt ansikt overveldet av Åndens kraft, flyktet David avsted og oppsøkte Jonatan. Det hadde aldri vært riktig klart for David at Saul virkelig stod ham etter livet. Han hadde som Jonatan sett det som utslag av den mørke tungsindighet som noen ganger kom over Saul.

David hadde neppe forstått Sauls listige angrep mot ham for å få ham til å falle i krigen med filistrene (1Sam 18:25). Men nå begynte den sørgelige sannhet å gå opp for ham. Men det var likevel noe uforståelig alt sammen.

David visste at han var uskyldig i dette og kjente ennå ikke den dype djevelskap som holdt på å utfolde seg i Saul. Derfor følte han en sterk trang til å tale ut om alt dette med Jonatan. Jonatan visste ikke noe om Sauls siste mordforsøk på David.

Saul hadde ikke latt ham få vite det minste om det. Men Saul viste ham at Saul bare hadde skjult det for ham, fordi han kjente til pakten mellom Jonatan og David.

Nei, nå så det ut til å være det dypeste alvor. "Det er bare et skritt mellom meg og døden" (v. 3). Slik lød Davids ord. Og det er på en måte sant om alle mennesker.

Det er sant det som en salme sier: Et lite åndedrag kan endre all min gang. Men det må bare ikke være et skritt mellom oss og Jesus. Det avgjørende skritt inn til Jesu kors må vi ta. da skal vi ikke frykte om det bare er et skritt mellom oss og døden.

David bad nå Jonatan om å gjøre ham ennå en tjeneste. Dagen etter var det nymånefest. Etter loven skulle de feire den med at prestene blåste i sølvbasunene. De skulle også komme med spesielle offer (4Mos 10:10. 28:11-15).

Kongen hadde også gjestebud for sine menn. David var ellers en selvskreven gjest som kongens svigersønn og øverste feltherre.

Jonatan skulle da legge merke til om Saul savnet David og spurte etter ham. Hvis Saul gjorde det, skulle Jonatan svare at David hadde bedt om fri for å delta i en årlig offerfest som hans slekt holdt i Betlehem.

Det er ikke umulig at david virkelig ville besøke sin slekt. Han ville da tale om sin farefulle stilling. Men det var likevel ikke den virkelige grunnen. Derfor kan det ikke nektes at David her oppfordret Jonatan til å bruke en såkalt nødløgn.

Ja, der kommer det gamle menneske til syne hos David, og også hos Jonatan som gikk med på det. Det viste seg også at følgen av denne nødløgnen ble meget bedrøvelig.

Det gjelder i sannhet å ikke bruke det minste våpen fra løgnens far.

Hvis Saul var fornøyd med denne forklaringen av Jonatan, skulle David ta det som et tegn på at det siste kallet fra Gud ikke var forgjeves. Da kunne David vende tilbake.

Men dersom Saul igjen ble vred, måtte det være "hans faste forsett å gjøre noe ondt" (v. 7).

Nå bad David om at Jonatan skaffet ham beskjed om dette, hvis han mente han var uskyldig. Hvis ikke ville David heller falle for Jonatans hånd enn for Davids.

Jonatan var en trofast venn og lovet å oppfylle Davids bønn. Han gav David et tegn som viste hvordan stillingen var. Men først og fremst ville han fornye pakten mellom dem.

Jonatan var sterkt beveget. Han visste at dette øyeblikket var avgjørende. Dette var virkelig en avskjedsstund for ham og David. Han påkalte Herrens navn og bad inderlig om at David måtte vise nåde mot ham og hans hus. For Jonatan tvilte ikke på at Herren ville utrydde Davids fiender og gi ham seier (v. 15).

Nå var det ganske klart for Jonatan at Herren hadde bestemt at David skulle bli konge etter Saul. Men heller ikke nå merker vi noen skygge av misunnelse mot David. Jonatan var stille for Herren og bøyde seg i ydmykhet inn under Guds vilje.

Det var grunnen til seieren over egenviljen. Det var ikke etter det gamle menneske at Jonatan at han kunne elske den mannen som tok hans plass som arving.

Men det er den rette stilling for en troende å ikke søke sin egen ære eller fordel. Da er man like glad når Herrens navn blir æret gjennom andre som gjennom en selv.

"Må Herren være med deg, som han har vært med min far" (v. 13). Slik var Jonatans velsignelse over David som Sauls etterfølger.

Ja, en gang hadde Herren også vært med hans far. Men nå - det var den store sorg for Jonatan at Saul var davids fiende. Hvis han fortsatte å være det, ville Davids seier bli Sauls store nederlag. Det var klart for Jonatan.

Tegnet de avtalte var at Jonatan skulle gå ut på marken ved det sted David lå i skjul (1Sam 19:4-6). Jonatan skulle skyte tre piler, og det han sa til gutten som hentet pilene, ville være tegnet.

Det blir videre fortalt hvorledes det gikk ved Sauls gjestebud. Nymånefesten varte i to dager. Det var kanskje vært festen ved den sjuende nymåne, som var en større høytid.

Sauls feltherre, Abner, satt ved siden av Saul, men Jonatan lot Davids plass stå tom. Det må visst være betydningen av ordene i v. 25: Jonatan "stod opp".

Den første dagen sa ikke Saul noe, for han tenkte at David var opptatt med renselsen (3Mos 15:16; 5Mos 23:10). Men en slik renselse varte jo bare til om kvelden. Neste dag ville David være på plass, hvis det var grunnen.

Men da David ikke heller kom dagen etter, ante Saul uråd. Han spurte straks Jonatan om det på grunn av hans vennskap med David. Jonatan sa da det David hadde bedt ham om, men det var ikke hele sannheten.

Saul gjennomskuet straks sammenhengen, så de kunne ha spart seg for den nødløgnen. Nå førte det bare til at Saul med ennå mer rasende. For Sauls hjerte var ikke blitt knust ved det mektige kall Gud hadde gitt ham noen få dager før hos Samuel.

Han hadde tvert imot forherdet seg. Djevelen raste fullstendig i ham. Først hånet han Jonatan for å holde med David. Den vantro Saul mente det var en skam. Og det ville hindre Jonatan å få riket. Jonatan gikk i rette med ham og spurte hvorfor David måtte dø. Og det endte med at Saul også ville drepe sin sønn.

Av Sauls ord til Jonatan: "Du sønn av en dårlig og gjenstridig kvinne", ser det ut som at hun var på Davids side. Jonatans søster, Mikal, var også det.

Men nå forstod Jonatan at faren var fast bestemt på å myrde David hvis det kunne lykkes for ham. Jonatans ærlige hjerte ble fullt av sorg, men også av "brennende vrede" (v. 34) over Sauls onde gjerning.

Men han kunne ikke gjøre noe annet enn å fortelle David det. Han gav ham det avtalte tegn (v. 35-39) og hadde et siste avskjedsmøte med David.

Han bøyde seg tre ganger til jorden for Jonatan i ydmyk takk for den tjenesten han hadde vist ham. Det var med fare for sitt eget liv han forsvarte David overfor Saul.

De omfavnet hverandre med tårner. Og David gråt mest, for det var bare en mørk framtid for ham foreløpig. Jonatan minnet ham ennå en gang om den pakt de hadde inngått med hverandre for Herrens ansikt. Og dermed skilte de lag.

Jonatan visste at det var hans plikt å være hos sin stakkars far, om det enn var pinlig for ham. Kanskje kunne han være til hjelp for ham. David måtte nå flykte for livet.

Gå til 1Sam 21:1-9
1Sam 21:1-9
På sin flukt kom David til Nob der tabernaklet stod på den tid. Vi vet ikke når det ble flyttet dit. Man fortsatte å holde gudstjeneste selv om paktens ark stod et annet sted. Folket ofret også mange andre steder.

Da ypperstepresten Akimelek så David komme alene uten følge, ble han forferdet og ante uråd. David var sulten og ville gjerne ha mat med på veien. Da han nå merket at Akimelek var redd, våget han ikke å si sannheten. Han gav etter for fristelsen og brukte usannhet.

Han fortalte presten at han var sendt i et hemmelig oppdrag fra kongen. Folket hans skulle møte ham på et bestemt sted.

Den hellige skrift skjuler ikke de troendes synder og fall, men legger dem fram i lyset. Men den forteller oss som regel også tydelig nok de sørgelige følger synden fører med seg. Denne Davids løgn drog da også fryktelige følger etter seg.

David bad nå om å få brød hos Akimelek. Men han hadde ikke noe annet enn de hellige skuebrød. De skulle byttes om med nye denne dagen. Disse skuebrød hadde ligget i helligdommen måtte etter loven bare prestene ete. Og det måtte bare skje inne i helligdommen.

Men Akimelek mente at David reiste på kongens befaling og i et viktig ærend. Derfor var han rede til å gi David og hans folk brødene selv om det var uvanlig. Betingelsen var bare at mennene var rene. Her menes "levittisk renhet" (3Mos 15:16-18).

David beroliget ham med at det var i orden. Den ene løgnen drog en annen med seg. Presten gav ham skuebrødene som samme dag skulle byttes ut (v. 5-6).

Jesus omtaler dette i Matt 12:3-4 for å vise fariseerne at lovens ånd stod over bokstaven. Davids nød gav selvfølgelig ikke David lov til å lyve. For ingen nød bryter de evige lover som Guds hellighet har satt for mennesket.

Men de ytre lovregler som danner skallet omkring den indre kjernen, kunne man bryte når forholdene tilsa det. Da var det ikke synd.

Slik så altså både Akimelek og David på saken. Det er dette Herren i Matt 12 legger vekt på for fariseerne.

Lysten til å benytte usannhet er en stor fristelse for menneskehjertet. Det ser vi klart hos de troende i den gamle pakt. Slik ser vi at Abraham falt i denne fristelsen da han drog ned til Egypt (1Mos 12:11-13) og senere.

Men vi skal huske på at folk i Det gamle testamentets tid ikke hadde Åndens kraft til et hellig liv. Etter pinsedag er det tilfelle.

Den som har fått mye, skal det også kreves mye av. Og de kristne i den nye pakt har fått mer betrodd i så måte enn i den gamle pakt.

Disse fall i nødløgn skulle også gi oss en alvorlig påminnelse om å være på vakt mot det minste grann av usannhet. All løgn er djevelens vesen og kan derfor aldri medføre annen enn ondt.

David bad også om våpen hos Abimelek og unnskyldte seg med at kongens ærend har hast. Uttrykket "kongens ærend har hast" var bare en halvveis usannhet for David og halvveis sannhet. Saul hadde ved sin oppførsel egentlig sendt ham på flukt.

Men for alle den himmelske konges sendebud er dette en hel sannhet. Det har hast med kongens ærend. Ja, det er sikkert at det haster med å bringe frelsens budskap til menneskene. Men vår konges budskap er ikke hemmelig slik Davids ærend var. Det skal ropes ut fra hustakene (Matt 10:27).

Ypperstepresten gav David det eneste våpen som var i tabernaklet, nemlig Goliats sverd. Det hang godt innpakket ved siden av yppersteprestens kjortel.

Intet våpen kunne være mer velkomment for David enn nettopp dette. Det minte ham sterkt om Herrens mektige frelse.

Med de fem brød som han hadde fått og med Goliats sverd flyktet David videre etter at han først hadde latt presten spørre Herren (1Sam 22:10). Men vi vet ikke hva han spurte Herren om.

Likevel gikk ikke dette upåaktet hen av uvedkommende. På denne tid var det en mann som hette Doeg fra Edom som var i helligdommen (v. 7). Enten var han der for å bli renset for å bli opptatt som medlem av Israels folk. Eller han kanskje var mistenkt for å være spedalsk og presten skulle undersøke ham.

Han la merke til alt som hadde foregått nå. Doeg var den øverste av Sauls gjetere. Kongens viktigste eiendom var dyr, og derfor var dette en meget betrodd stilling. Denne tjeneren ser også ut til å ha Sauls sinn i ett og alt. Han gjemte det han fikk vite i sitt onde hjerte for å kunne fortelle Saul det ved leilighet.

Gå til 1Sam 21:10-15
1Sam 21:10-15
Fra Nob flyktet David videre, og underlig nok flyktet han til filistrene. Han kom til kongen i Gat som da hette Akis, som også ble kalt med fellesnavnet for alle kongene der, Abimelek.

Davids indre liv ser ut til å ha kommet ut av likevekt. Stillheten for Herren var blitt liten. Trusselen utenfra hadde liksom trengt inn i sjelen. Det merker vi ved hans fall i usannhet hos ypperstepresten og like ens at han flyktet til filistrene.

Filistrene var nok Sauls fiender. Men hvis David ikke helt og fullt ville fornekte sitt folk, var de jo også hans fiender. I alle tilfelle var de uomskårne hedninger som han ikke burde ha søkt tilflukt hos.

Det gikk heller ikke godt for ham her, for filistrene oppdaget snart hvem han var. Han kom til og med Goliats sverd. Filistrene kalte ham Israels "konge". Og det viser hvor stor anseelse David hadde fått blant fienden.

Da ble David forferdet, og det endte med at filistrene grep ham og ville føre ham til kongen. For å redde sitt liv fant David på å spille gal framfor dem.

Det var kanskje ikke så vanskelig for ham, fordi hele han sinn var gjennomrystet. Men Akis mente i alle fall at han virkelig var gal og ville ikke ha noe med ham å gjøre. På den måten fikk David lov å slippe unna. Det var i sannhet en merkelig redning fra sine bitre fiender!

David tok imidlertid ikke selv ære, men gav den ene og alene til Herren.

Vi har to salmer som er skrevet av ham i forbindelse med denne begivenheten. Den ene er Sal 56 der han skildrer sin tilstand da han ble tatt til fange av filistrene og omringet av fienden som spottet ham.

Den andre er Sal 34 som er skrevet etter at han fikk lov til å slippe unna. Begge disse salmene vitner om at han hadde troen på Herren i sitt indre. Og den holdt ham oppe. Og det til tross for hans nødløgner og hele hans oppførsel blant filistrene.

Vi må her igjen minne om at Det gamle testamente ennå bare var på det forberedende stadium. Det viste seg også i de troendes liv.

Men også den nye pakts barn føler jo så fote at det ytre liv stemmer så lite med det hjertet egentlig ønsker. Guds barns daglige sukk og lengsel blir at hele vår vandring i det ytre må bli gjennomtrengt av Guds Ånd som bor i vårt indre.

Vi har fått mye mer betrodd, og derfor bør det lykkes bedre for oss enn det gjorde for David. I alle tilfelle er det ikke tale om at vi kan finne noen unnskyldning for oss selv i Davids liv, hvis vårt ytre liv bare dårlig avspeiler det indre.

Men i det bilde som begge Davids salmer gir oss av hans indre liv, er det mye å lære for oss. Davids ord viser meget godt at troen seiret over frykten.

Samtidig med at han var omgitt av fiender, kan han si: "På den dag da jeg frykter, setter jeg min lit til deg. Ved Gud priser jeg hans ord. Til Gud setter jeg min lit, jeg frykter ikke. Hva skulle et menneske kunne gjøre meg?" (Sal 56:4-5).

Og videre lyder det til oss midt i trengselen dette frimodige ord: "Dette vet jeg, at Gud er med meg" (Sal 56:10).* Både slutten av Sal 56 og hele Sal 34 er fylt med takksigelse, med lov og pris for Herrens frelse. (*Dansk: - - at du er min Gud.)

Slik lyder det i Sal 34: "Denne elendige ropte, og Herren hørte, han frelste ham ut av alle hans trengsler. Herrens engel slår leir rundt omkring dem som frykter ham, og han utfrir dem" (v. 7-8).

Og videre finner vi disse herlige ordene: "Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og han frelser dem som har en sønderknust ånd. Mange er den rettferdiges ulykker, men Herren utfrir ham av dem alle" (Sal 34:19-20).

Disse ordene vitner om et hjerte som er ydmyket i trengsel, men som likevel klynger seg fast til Herren. Slik hjalp den langmodige Gud sin lille, dårlige tjener og førte ham ut av trengselen.

Men Herren ville holde ham ennå en stund i trengselens skole. For David måtte renses og modnes for den opphøyelse Herren ville gi ham.

Gå til 1Sam 22:1-23
1Sam 22:1-23
Da David unnslapp fra filistrene, tok han bolig i en berghule ved Adullam, ikke langt fra Gat. Også hans brødre og hele hans slekt kom dit. For ingen av dem kunne være sikker for Sauls vrede.

Mange flere sluttet seg også til dem, blant dem en hel del som var trykket av gjeld og andre som var misfornøyde med styret. Bestemmelsene i Moseloven om sabbatsåret og alt det som var befalt om de fattige, ble sikkert ikke overholdt under Sauls styre.

Derfor var det vanskelige tider for alle fattige. Dessuten gav Saul vilkårlig fordeler til sin venner og slektninger av Benjamin stamme (v. 7). Så det var ikke underlig at David som var elsket av folket, omsider ble leder for en hær på 400 mann. Og flokken vokste stadig.

Likevel gjorde ikke David noe forsøk på å gjøre opprør mot Saul eller rive til seg kronen med makt. Nei, han ventet tålmodig på Herrens time.

Også her i hulen skrev han flere salmer, f. eks. Sal 142 og kanskje også Sal 143. Det lyder så herlig å høre ord som disse: "Se til min høyre side, se etter: Det er ingen som kjennes ved meg. All tilflukt er blitt borte for meg. Det er ikke noen som spør etter min sjel. Jeg roper til deg, Herre! Jeg sier: Du er min tilflukt, min lodd i de levendes land" (Sal 142:5-6).

Og videre leser vi: "Fri meg fra mine fiender, Herre! Hos deg søker jeg ly. Lær meg å gjøre din vilje, for du er min Gud! Må din gode Ånd lede meg på jevnt land" (Sal 143:9-10).

Sal 57 er kanskje også fra denne tid. Den er i alle fall skrevet "i hulen" (Sal 57:1).

Også her lyder det så vakkert: "For min sjel tar sin tilflukt til deg, og i dine vingers skygge finner jeg ly inntil ødeleggelsen har dratt forbi. Jeg roper til Gud, Den Høyeste, til Gud som fullfører sin gjerning for meg" (Sal 57:2-3).

Men denne salmen slutter med en jublende lovsang: "Mitt hjerte er rolig, Gud, mitt hjerte er rolig. (...) Jeg vil prise deg blant folkene. (...) For din miskunnhet er stor inntil himmelen, og din trofasthet inntil skyene" (Sal 57:8, 10-11).

David lot sine foreldre bo i en by i Moab. han bad kongen der om lov til at de kunne bli der "til jeg får se hva Gud vil gjøre med meg" (v. 3). David hadde lagt hele sin sak i Herrens hånd. For ham var det bare om å gjøre å være stille og se Herrens frelse.

David har hele denne tiden sikkert fått det meste av sitt underhold i gaver. Herren sørget også slik for ham. Det var en stor oppmuntring for David da han fikk besøk av profeten Gad. Samuel hadde antagelig sendt ham.

Profeten kom til ham med et ord fra Herren: David skulle ikke lenger være i sin hule. Nå skulle han dra midt inn i Juda land. Og David var lydig, selv om det var farlig. Han skulle nå lære å stole helt på Herren alene.

Da Saul hørte dette, samlet han sine høvdinger og talte til dem. Dette gir oss et godt, men sørgelig innsyn i hans mørke, rasende og forbitrede sinn (v. 6-8).

Han spurte bittert om de trodde "Isais sønn" ville være like god mot dem som Saul hadde vært. Han lot dem forstå at han hadde merket hvorledes de hadde sammensvoret seg mot ham og inge brydde seg mer om ham. Hans egen sønn var jo blitt en forræder mot ham.

Saul så nå svik og forræderi alle steder. Han ville ikke se at det hele i virkeligheten stammet fra hans egen onde samvittighet.

Det ser ut som at hele forsamlingen har vært stille. Men da tok Doeg fra Edom ordet. Han fortalte Saul at ypperstepresten hadde hjulpet David med brød og våpen samt veiledning fra Herren.

Det ble en velkommen anledning for Saul til å få luft for sin vrede. Han kalte ypperstepresten i Nob og alle de andre prestene der komme til seg. Han forlangte regnskap av ypperstepresten hvorfor han hadde inngått pakt med David mot Saul.

Ypperstepresten Akimelek svarte rolig og verdig som sant var at han ofte hadde spurt Gud for David. Og han hadde ikke visst det minste om det som hadde skjedd, men trodd at David kom som kongens betrodde tjener og svigersønn.

Men Saul hadde allerede dømt ham til døden i sitt hjerte og brydde seg ikke om Akimeleks forsvar. Han befalte livvaktene om å drepe ypperstepresten og de andre prestene. Men han fikk dem ikke til å gjøre det. De rørte seg ikke. Det var for stygt å drepe Herrens prester.

Da vendte kongen seg til forræderen Doeg som hadde løyet ved å si at Akimelek visste om Davids flukt. Nå krevde Saul at han skulle utføre den blodige gjerningen.

Og Doeg var rede til det og myrdet åtti fem prester i sine prestedrakter.

Men Sauls blodtørst var ennå ikke slutt. Han ødela hele prestebyen Nob, myrdet både menn og kvinner, også spebarn og diebarn. Han slo til og med dyrene i hjel.

Alt dette viser oss hvor forferdelig dypt Saul var falt. Han var blitt en blodtørstig tyrann. Vi kjenner ham nesten ikke igjen fra den første tid han var konge. Da var han så ydmyk og beskjeden.

Da Israel forlangte en konge av Samuel, hadde de sagt at de ville være som alle hedningene (1Sam 8:20). Nå hadde de fått det som hedningene. De hadde fått en hersker som oppførte seg som de hedenske herskere.

Den harde dommen som gikk over byen Nob, ble jo også en dom over Elis hus. Det var altså en oppfyllelse av det profetiske ord som var blitt sagt til Eli (1Sam 2:31-33).

Det er en underlig dyp sammenheng mellom det Herren får de ugudelige til å gjøre, og Herrens egen rettferdige dom. Herren fullbyrder ofte sine dommer gjennom de vantros ugjerninger.

Bare en av prestene unnslapp, en av Akimeleks sønner ved navn Abjatar. Han tok sin tilflukt hos David og fortalte ham om det grusomme som hadde skjedd. David måtte bøye seg dypt i erkjennelse av sin store skyld. Han hadde selv sett Doeg og ante at han ville fortelle det til Saul.

"Jeg bærer skylden for alle de liv som er forspilt i din fars hus" (v. 22). I disse ordene ligger Davids syndserkjennelse. Hvilke fryktelige følger hadde ikke den såkalte nødløgnen ført med seg! Hvor stor ild hadde ikke denne lille gnisten fra helvete tent!

Denne advarselen lyder også sterkt til oss. Vi må stå djevelen imot også på de punkter som i og for seg ser ubetydelige ut.

David tok seg selvfølgelig av Abjatar og trøstet ham med at han ville være i sikkerhet hos ham. For David var helt viss på at han var innenfor det vern som intet menneske kunne bryte ned. Gud var hans festning og faste borg.

I og for seg var det en stor vinning og trøst for David å ha Herrens yppersteprest hos seg i leiren. Abjatar var jo blitt det nå etter farens død. Gjennom ham kunne han alltid spørre Herren, mens Saul var helt overlatt til sitt eget mørke.

Både profetdømme og prestedømme hadde nå sluttet seg til David som var på flukt. Herren førte saken stadig framover med sin sterke hånd - helt til den stund da David skulle sitte på tronen.

Er Gud for oss, hvem kan da være mot oss? (Rom 8:31).

Gå til 1Sam 23:1-28
1Sam 23:1-28
I Judas lågland ligger byen Ke'ila. I høytiden brøt en flokk filistere seg inn og plyndret treskeplassene. De ville altså ta innhøstningen fra Israels folk.

David ble oppfordret til å hjelpe folket i Ke'ila. Selv om han selv var forfulgt og fredløs, hadde han kjærlighet til sitt folk og tro nok til å tenke på å beskytte andre.

Men han spurte først Herren gjennom ypperstepresten om han skulle gå, og Herren sa: Ja. Mennene tvilte på dette, og David spurte Herren enda en gang. Og da fikk han samme svar.

Det ble vellykket også. Han seiret over filistrene og reddet byen. Men Saul fikk vite at David var i Ke'ila, og Saul gledet seg over det. For Ke'ila var en befestet by, og han tenkte at nå hadde han David i fellen.

Det var tydelig for Saul at Gud hadde overgitt David i hans hånd ved at David var gått inn i denne byen. Saul ville nå innbille seg selv og andre at Gud hadde forkastet David og ikke ham selv.

Nå mente han at han hadde bevis for det. Det var Gud som hadde slått David med en slik blindhet. Den elendige Saul ville bedra seg selv.

David fikk høre noe om Sauls planer, og han spurte Herren ved ypperstepresten som hadde tatt med seg livkjortelen med "urim og tummim" (2Mos 28:30).

Han stilte to spørsmål til Herren. Først om Saul ville komme mot ham slik han hadde hørt. Dernest spurte han om mennene i Ke'ila i så fall ville overgi ham og hans menn i Sauls hånd.

Herren svarte ja på begge spørsmål.

Da skynte David seg ut av Ke'ila med sine menn. Da Saul fikk vite det, gav han også denne opp å dra ut mot ham.

Mennene i Ke'ila må ha vært noen lumske, troløse menn. De kunne tenke seg å forråde den mann som nettopp hadde reddet dem fra filistrene. De hadde ganske visst ikke åpenbart det, men Herren så inn i hjertet og for ham var de skyldige.

Vi får også her et klart innsyn i Guds underfulle allvitenhet. Herren vet alle ting, ikke bare det som skal skje, men også det som kunne skje og ville skjedd under bestemte forhold.

Derfor blir Guds dom så uransakelig. Han ser mange ugjerninger som aldri ble åpenbare for mennesker, og mye som aldri ble virkeliggjort.

Man antar at Sal 27. 31 er skrevet i forbindelse med denne krigen. Det er herlige og dyrebare salmer.

David var deretter på et fjell i ørkenen Sif, sørvest for Hebron. Han var fremdeles ettersøkt av Saul, men "Gud gav ham ikke i hans hånd" (v. 14).

Midt i all hans nød og vanske sendte Gud ham en herlig trøst. Den trofaste og kjærlige vennen Jonatan kom til ham her. Det står så fint om Jonatan at han "styrket hans mot i Gud" (v. 16).

Det er slike møter mellom venner vi trenger, der vi styrker hverandres mot i Gud.* Jonatan trøstet David med at han ikke skulle frykte. For Jonatan så nå ganske klar med troens blikk at det var Herren som hindret hans far i å finne David. (*Dansk har her: Kraft fra Gud.)

Han sa også til David: "Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være den neste etter deg." Hvor vanskelig er det ikke for den hovmodige menneskelige natur å være "den neste", å være fornøyd med å ha andreplassen.

Alle vil være på første plass. Men spille andrefiolin og stå mer i skyggen, det faller vanskelig for det fordervede menneskehjerte!

Mange bitre kamper er ført mellom mennesker om det å være den første og største. Det har dessverre også skjedd blant Guds barn. Men det er fint når Guds Ånd kan gi oss det ydmyke sinn som er glad for å være den andre. Det hadde Jonatan.

Det var det siste møte på jord mellom David og Jonatan.

Men om David merket det trofaste hjertelag hos Jonatan, fikk rikelig anledning til å erfare troløsheten hos mange andre. Folket i Ke'ila ville forråde ham, og nå drog folk i Sif opp til Saul og tilbød seg å overgi David til ham.

Sauls ord til dem er ynkelige og usle. Han sa nemlig til dem: "Velsignet være dere av Herren, fordi dere har medynk med meg" (v. 21).

Saul følte i sitt indre at han var forlatt av Herren, og derfor var han også ensom blant menneskene. Han ville jo ikke se saken i sannhetens lys og dømme seg selv. Nei, han ville betrakte seg selv som en ulykkelig, misforstått mann. Derfor velsignet han forræderne.

Hele Israel visste at David ikke gjorde det minste forsøk på å tilegne seg kongedømmet. Han flyktet bare for sitt liv. Og hele Israel visste også at David var uskyldig i denne. Derfor var det så inderlig stygt det folket i Sif gjorde.

De fikk heller ikke noe ut av det. Det så nok ut som om det ville lykkes for Saul denne gangen. For Saul og hans menn omringet David og hans lille flokk. Det så truende ut, men vår Fars klokke går aldri feil. I rette øyeblikk la Herren seg mellom.

Det kom nemlig ilbud om at filistrene var gått inn i landet. Da måtte Saul vende tilbake. Dette skjedde ved klippen i Maons ørken. Etter dette fikk den navnet Sela-Hammahlekot, som kanskje betyr Skille-klippen.

"Venter han lenge, han kommer dog visst," synger vi i en av våre salmer. Og slik vil det lyde i Guds barn hjerter igjen og igjen.

Gud lar ofte de troende komme i den største nød. Det ser ut som om alle utveier er stengt. Men når nøden er størst, er hjelpen nærmest. Dette ordet er fullt av sannhet for alle de hellige.

Herrens hånd er ikke for kort til å frelse (Jes 59:1). "Vei har du alle steder, på virke ingen trang."

Grunnen til at Herren ofte fører sitt folk på denne måten er nettopp den at vi klarere ser at hjelpen kommer fra Herren. Takken blir større og Guds herlighet blir åpenbart med større glans.

Vi har et par salmer av David i forbindelse med denne hending. I alle tilfelle er Sal 54 skrevet om dette. Kanskje er også Sal 22 fra denne tiden. Vi merker i disse salmene at David var i dyp nød, men vi ser også hans inderlige takk og lov og pris til Herren for frelsen.

Gå til 1Sam 24:1-23
1Sam 24:1-23
Fra ørkenen Maon drog David til En-Gedi. Det er en slags oase i Juda ørken, omgitt av nakne, kjegleformede fjell som kalles "Steinbukkbergene" (v. 3). I de bratte, steile fjellene var det store, dype huler. Her ville man ikke tro at Saul ville forfølge David.

Men kan kjærlighet drive noen, kan hatet det også. Saul drog virkelig av sted inn i de bratte klippene med sin stående hær. Så skjedde det at Saul gikk inn i en av hulene i et "nødvendig ærend" og kastet kappen fra seg. Men innerst i hulen satt David og hans menn i mørket.

Da ønsket Davids menn å slå Saul i hjel. De begrunnet det med at Herren hadde sagt på mange måter at han ville gi fienden i hans hånd. De gav ham det råd å bruke denne anledningen.

Bare et eneste hogg - og David hadde vært konge. Det var nok den største fare for David i det øyeblikket. Det var faren for å ta seg selv til rette.

De ytre farer hadde forholdsvis lite å si mot den store fare å vike av fra Herrens vei. Hvor ofte får ikke Guds barn en liknende fristelse også nå.

Både vårt eget bedrageriske menneske og kanskje andre mennesker også vil framstille noe som "Guds vilje". Men samtidig merker alle Guds barn som er drevet av Guds Ånd at Ånden advarer og minner oss om å være stille og vente på Herren.

Det er godt for den som vinner seier og venter på Herren. David vant seier over seg selv, og det var en større seier for Gud enn seieren over Goliat.

Han nøyde seg med å liste seg fram i hemmelighet og skjære av en flik av Sauls kappe.

Og selv dette angret han at han gjorde. Så ydmyk og ærbødig var david overfor sin konge. Og han stod fast overfor sine folk og holdt dem i age da de hadde lyst til å gjøre det som David ikke ville gjøre.

Den som faller i fristelsen vil lett dra andre med seg i fallet. Men den som seirer over fristelsen vil også få en hellig kraft til å holde andre fra å falle.

Den kraft som holdt David tilbake i denne fristelsen, var at Saul var Herrens salvede. Det sier han igjen og igjen for sine folk at å drepe Saul også ville være en stor synd mot Herren. Så lenge Herren ville tåle Saul, måtte ikke noe menneske gripe inn.

Da Saul hadde gått ut av hulen,fikk David frimodighet av Herren til å gå etter og kalle på ham. "Da så Saul seg tilbake, og David bøyde seg med ansiktet mot jorden og kastet seg ned" (v. 9).

Med stort alvor sa han et sannhetsord til Saul og bebreidet ham at han lyttet til de som baktalte David. Han viste ham at han lett kunne ha slått Saul i hjel, noe som fliken av Sauls kappe i Davids hånd vitnet om. Men David ville ikke gjøre ham noe.

Han minte Saul om et gammelt ordtak: "Fra ugudelige kommer ugudelighet" (v. 14). Men David ville ikke vandre i de ugudeliges råd (Sal 1). Derfor la han sin sak i Herrens hånd.

Han vitnet også for Saul om hvor uverdig det var for Israels konge å jage etter en så ubetydelig mann som David mente han var. David taler så ydmykt om seg selv at han sammenliknet seg med en "død hund" eller "en enslig loppe".

Men summen av alt det han sa til Saul, var likevel dette: "Herren skal dømme mellom meg og deg, og Herren skal hevne meg på deg, men min hånd skal ikke ramme deg. (...) Herren skal se til og føre min sak og dømme meg fri av din hånd" (v. 13, 16).

Virkning av det David sa var forunderlig. Saul begynte å gråte. Det at David gjengjeldte ondt med godt og hadde vist kjærlighet mot sin fiende, det smeltet for en liten stund Sauls harde, kalde hjerte.

For et øyeblikk var det som om Saul var løst fra tunge lenker. Det var som hele det gamle hatet til David var dødt ut i hans sjel. Han bøyde seg i det øyeblikk for første gang i ydmykhet under Guds vilje: at David skulle bli konge. Han bad bare om at David ikke måtte utrydde hans slekt etter ham.

Deretter vendte Saul om og drog hjem. Saul hadde hatt et en sterk besøkelsestid. Men David stolte likevel ikke på at Sauls myke hjertetilstand ville vare. Derfor drog han tilbake med sine folk til En-Gedi.

Det viste seg også snart at Sauls hjerte fremdeles var hardt, og det bare var på overflaten han var blitt beveget et øyeblikk.

Solen kan nok varme om våren og smelte den frosne jorda på overflaten. Men straks solen går ned igjen blir jorden igjen hard og stiv. Slik var det med Sauls hjerte. Det rette vårvær som kunne gi nytt liv, kom aldri fram i Sauls hjerte så langt mennesker kan se.

Men den samme erfaring kan vi gjøre den dag i dag med slike kalde, vantro hjerter som David gjorde med Saul. Ingen ting gjør så stort inntrykk på slike mennesker som når de møter et varmt hjerte og et sinn som gjerne vil gjengjelde ondt med godt. Å møte et mildt svar der deres ord er iskalde virker slik.

Måtte Herrens kjærlighet være så sterk i alle oss som vil høre ham til, at vi på denne måten kan vinne over kulde med varme, dødens ånd med livets ånd.

Gå til 1Sam 25:1-44
1Sam 25:1-44
Like siden Josvas tid hadde Israel ikke hatt noen mann som Samuel. Derfor var sorgen stor da Samuel døde. "Hele Israel samlet seg og gråt over ham."

Saul hadde aldri våget å røre ved ham, selv om han visste at Samuel var Davids venn.

Mens folket var samlet der, benyttet David anledningen og drog fra En-Gedi til ørkenen Paran ved sørgrensen av Kanaan. Han manglet mat for seg og sine. I Maon bodde en meget rik mann, Nabal. Han hadde mange sauer ved byen Karmel sør i Juda (ikke fjellet Karmel).

Han holdt nettopp på med å klippe sauene. På den tid var det en stor fest der de holdt gjestebud. Nå benyttet David anledningen og sendte ti av sine menn for å ønske ham til lykke med klippingen og samtidig be om en gave til David og hans folk.

Dette gjorde han også fordi han hadde slått leir i nærheten av Nabals hyrder og ikke tatt det minste fra dem. Han hadde tvert om vernet dem mot alle røvere og tatt seg av dem.

Men Nabal var en hård mann, "hård og ond i hele sin ferd" (v. 3). Han stammet fra Kaleb, Josvas trofaste venn. Men det var ikke mye åndelig likhet mellom ham og hans store stamfar. Derimot hadde han en utmerket hustru, "en forstandig og fager kvinne" (v. 3).

Nabal betyr "dåre". Og da han hørte Davids bønn, sa han med den største hån: "Hvem er David, hvem er Isais sønn? Nå om dagene er det så mange tjenere som løper bort fra sine herrer" (v. 10).

Han satte altså David i klasse med tjenere eller slaver som hadde rømt. Det viser også hans vantro, for alle som var preget av Guds Ånd i sitt hjerte i Israel, var Davids venner.

Nabal hadde ikke tanke for å gi noen av sauene til slike fremmede menn. Og med den beskjeden måtte tjenerne gå tilbake til David.

Da brøt vreden fram i Davids hjerte. Med fire hundre mann gav han seg på vei for å ta hevn over Nabal. Men en av Nabals menn fikk høre dette, og skyndte seg straks til Abiga'il og fortalte henne hvor god David hadde vært mot dem da de voktet Nabals kveg i nærheten av Davids leir. Men nå forstod han at det kom ulykke over Nabal, derfor bad han Abiga'il om å ta seg av saken.

Mannen tilføyde om Nabal: "Selv er han et ondt menneske, så ingen kan tale til ham" (v. 17). Nabal må i sannhet ha vært en person som var alminnelig kjent som et vantro og ondt menneske, siden en tjener kunne si slikt om ham mens fruen hørte det.

Da skyndte Abiga'il seg og tok noe av den beste maten med seg og gikk til David. Davids hjerte var fullt av hevntanker. Men en manns vrede utretter ikke det som er rett for Gud. Det er sikkert at man alltid vil angre det man gjør i lidenskapelig vrede.

Men Herren brukte her denne kvinne til å berge David fra et dypt fall. For hadde David tatt en blodig hevn over Nabal, ville det senere bli til selvbebreidelse og anfektelse for ham. Det skjer alltid når vi tar oss selv til rette. Slik talte Abiga'il rett om dette.

Abiga'ils ord til David (v. 24-31) da hun møtte ham, vitner om et uvanlig klartseende og følsomt hjerte for det som er rett for Gud. Hun forstod å tale slik til David at han måtte gi henne rett i sitt hjerte.

På en fin og verdig måte viste hun ham den synd han ville være med på, da han tenkte på å utøse så mye uskyldig blod. For Nabals hustru kunne ikke gjøre noe for at han var en slik ond mann, og heller ikke hans folk.

Både dette og det at Abiga'il var så ydmyk og tok så mye av skylden på seg selv som vel mulig, gjorde Davids hjerte så stille.

Men aller mest virket kanskje den varme som Abiga'il talte om sin tro på. Hun sa at Davids sak var Herrens sak, han førte Herrens krig (v. 28). Derfor var Davids sjel i Herrens hånd og intet ondt kunne ramme ham.

Det er verd å legge merke til det gode ordet i v. 29: "Om noen står fram og forfølger deg og står deg etter livet, da skal min herres liv være gjemt blant de levendes flokk hos Herren din Gud. Men dine fienders liv skal han slynge bort som en stein av slyngen."

Abiga'il bruker her først bildet av et nek eller et knippe som er bundet sammen. Slik ser hun at Herrens venner er knyttet sammen av Herrens hånd og den innbyrdes kjærlighet i "de levendes flokk".

Men de vantro fiendenes sjeler er lik en stein som blir kastet bort i det fjerne. For intet vanhellig kan bli i Herrens nærhet. En gang vil det bli kastet bort i det svelg som skiller Guds rike fra mørkets rike.

Slik vil det bli på den store dag når Herren taler sitt ord: Gå bort dere forbannede. Da vil alle Herrens fiender bli kastet ut av Guds hellige allmaktshånd. Men Herren ville mye heller samle våre sjeler i de levendes flokk, inn blant sine frelste.

Det er godt for den som velger sin plass der. Men ve den som ikke vil være hos Herren og hans folk her på jord og derfor må de også fjernes for evig fra Herrens hellige nærhet!

Det går en ualminnelig dyp erkjennelse av Ånden i Guds rike gjennom disse ord fra Abiga'il. Hun er heller ikke et menneske som vil krype og smigre for David, men hun våget å si ham sannheten med all sømmelig frimodighet.

Og hennes ord gjorde et dypt inntrykk på David. Han erkjent med takk til Gud at Abiga'il hadde vært et redskap i Herrens hånd for å hindre ham fra et dypt fall. Han fikk også Abiga'il kjær.

Da Abiga'il kom tilbake til sin mann, var han opptatt i et stort gjestebud, "et gjestebud som hos en konge," står det (v. 36). Også nå er Abiga'il klok og sa intet til Nabal før neste morgen når han var edru. Da fortalte hun alt sammen, om hvilken fare han hadde vært i.

"Da var det som hjertet døde i brystet hans, og han ble som en stein." Det betyr sikkert at han fikk slag, enten det var av bitterhet eller av fortvilelse. Ti dager senere døde han. Det var Guds dom som rammet den harde, gjerrige sjel.

Da David hørte dette, priste han Herren som hadde hindret ham fra å ta hevn og nå hadde tatt dommen i sin egen hånd. At de burde ha kjærlighet til sine fiender, var de troende i den gamle pakt lite kjent med.

Dette kravet møter oss riktignok også i Guds lov. Men det var først da Jesus sendte sin Ånd over disiplene at de fikk dette sinn. Han døde for de ugudelige og bad for sine fiender. Han kunne også gi lys til å erkjenne hvordan vi burde være mot fienden og gi kraft til å gjøre det.

De troende i den gamle pakt nådde som regel ikke lenger enn å avstå fra å hevne seg selv og så overgi saken til Herren. Men vi må huske at den glede de kjente når Herrens dom ble åpenbart over de ugudelige, som oftest ikke er hevnlyst. Det er mer en lengsel etter at Herrens dom skal skje.

I Sal 119:20 sier salmisten: "Min sjel er knust, så jeg lengter etter dine lover til enhver tid."* Og videre står det i Sal 119:126: "Det er tid for Herren til å gripe inn, de har brutt din lov." (* Dansk og NO'78 har: dine dommer.)

Vi merker denne gleden over Herrens dom også hos David da han hørte om at Nabal var død så plutselig. Grunnen til gleden var at den lille Herrens flokk følte seg styrket når de så dommen. Herren vedkjente seg dem og lot rettferdigheten bli åpenbart.

Ved siden av alt det andre onde som Saul hadde gjort mot David, hadde han også gitt bort Mikal, Davids hustru, til en annen mann. Derfor tok David seg en ny ektefelle nå og fridde til Abiga'il, enken etter Nabal.

Abiga'il aktet det for en stor ære å bli Davids hustru. Han var både hennes og en stor del av folkets helt. Og hun visste at Herren var med ham.

Og David fikk sikkert en utmerket hustru i henne. Hun stod mer på høyde med ham selv i ånd og kraft enn Mikal gjorde. Abiga'il var også ydmyk overfor ham. Det ser vi av hennes ord til Davids tjenere da de kom med spørsmål fra David om å bli hans ektefelle. Hun svarte: "Se, her er din tjenestepike, ferdig til å være din tjenestekvinne og vaske føttene på min herres tjenere" (v. 41).

Dessverre falt David i den synd å ta enda en hustru. Han tok nemlig også en kvinne fra Jisreel ved navn Akinoam. Og dette var vanlig i de dager før rettferdighetens sol var opprunnet.

Gå til 1Sam 26:1-25
1Sam 26:1-25
Sifitene hadde forrådt David en gang før (1Sam 23:19). De kom igjen med melding til Saul om at David var i deres område. Da samlet Saul sin stående hær og drog atter som en trell av sitt eget sinn etter David.

Den syndserkjennelse som var kommet fram hos ham ved det siste møte med David, var nå borte. Onde tunger som pustet til hatets ild, hadde han nok av omkring seg. Derfor ble det slik at han igjen gjorde et av sine avmektige forsøk på å trasse Guds vilje med David.

Det har sikkert vært verre for David å tro at Saul virkelig ville gå til kam mot ham denne gang. Men gjennom speidere fikk han vite at "Saul virkelig var kommet" (v. 4).

Om natten nærmet David seg det sted der Saul hadde slått leir. Saul og hele hans hær sov trygt. De visste godt at David ikke ville overfalle dem. Og Saul lå midt inne i vognborgen med alle sine menn omkring seg.

Da fikk David en ide om å liste seg inn i leiren. Hans søstersønn Abisai var med ham. Dette kom fra Herren, det blir bekreftet i v. 12 der det står at "Herren hadde latt en dyp søvn falle på dem".

Herren ville ikke bare gjøre Saul til skamme på denne måten. Han ville også la Saul ennå en gang få et nådekall.

Da de kom inn i leiren, ville Abiga'il stikke spydet gjennom Saul. Han visste jo at David selv ikke ville gjøre det. Men David forbød ham det strengt. David ville vente på Herrens time. Herren måtte selv utføre sin sak mot Saul. Så lenge Herren tålte ham, ville David ikke være med å legge hånd på den som Herren hadde salvet.

David tok bare spydet og vannkrukken fra Saul og gikk uskadd tilbake fordi Gud vernet dem.

Men da han var kommet opp på fjelltoppen på den andre siden, ropte han over til Sauls feltherre, Abner. Det var trolig en kløft mellom leirene. Han bebreidet ham at han ikke var mer trofast mot sin herre og konge.

Da våknet de i leiren, og Saul kjente igjen Davids stemme. Ennå en gang ble Saul rørt i samvittigheten og hørte stille på de frimodige og ærbødige ord fra David.

Det som David særlig beklaget seg over var at han var bortvist fra "Herrens eget land" og måtte bo blant hedningene og deres avguder. Videre pekte han på hvor uverdig det var for Israels konge med sin hær å jage en enslig og ringe mann.

David bruker bildet om en jeger som jager etter en rapphøne i fjellet bare fordi han absolutt vil ha den ene. Det var mange andre han kunne ta nede på sletten. Så uverdig var det Saul gjorde.

Men David sa noe mer til Saul som måtte ramme hans samvittighet ennå dypere: "Dersom det er Herren som har egget deg opp mot meg, så forson ham ved et offer. Men er det mennesker, så må de være forbannet for Herrens åsyn, fordi de nå har drevet meg bort" (v. 19).

David viser altså her Saul at hans onde, urimelige forfølgelse kanskje kunne være fra Herren, men bare som en vredes dom over Saul. Det kommer ofte fram i Skriften at Gud straffer synd med synd. Han overgir altså den som vil synde til syndens makt.

Saul hadde trosset Guds advarende røst så ofte i kampen mot David. Nå var han gjort til slave under sitt eget onde sinn. Han måtte nå forfølge David, selv om han følte at det var forgjeves og unyttig.

Det er en forsmak på helvetes kvaler å vite at man styrter seg inn i fortvilelsens dyp. Men man må gå inn i det, men føler seg overveldet av det onde vesen som bor i ens egen sjel.

Det er Herrens hardeste dom. På påvirker det vantro menneske til å gå inn under syndens tyranni, og gir mørkets ånder mer makt over et menneske.

Likevel kan det være et glimt av nåde i dette. Så lenge ikke nådens dør er lukket for evig for en sjel, er det i denne handlemåte også nåde. For ved å komme inn under syndens tyranni, kan hjertet lære hvor grufullt djevelens vesen er.

Det sier apostelen Paulus i 1Tim 1:20 om to mennesker, Hymeneus og Aleksander. Han hadde overgitt dem til Satan, "for at de skal bli tuktet så de lar være å spotte".

For Saul som for alle andre som er kommet inn på denne syndens glidebane, er det bare en vei til frihet. Det er å omvende seg, og den veien ville ikke Saul slå inn på.

Det var denne vei David henviste ham til med ordet om å gi et offer til Herren. Det kunne være uttrykk for at Saul var ærlig og ville begynne et nytt liv etter Herrens vilje.

Men Saul ville heller lytte til de mennesker som hisset ham opp mot David. De ville innbille Saul at hans fortvilte forsøk på å ødelegge David var fullt berettiget.

David forbannet disse onde menneskene. Selv i sin ondskap måtte de være redskaper for å utføre Herrens dom over Saul. Saul ville heller bedras enn å lytte til sannheten. Derfor lot Gud også mennesker bedra ham.

Davids ord rammet Saul i hans sjels innerste. For han var seg jo bevisst at han hadde fulgt et ondt råd for forrædere i stedet for å lytte til samvittighetens røst.

Grunnsynden var det gjenstridige og trassige sinn mot Herren. Og det ville Saul ikke erkjenne. Men han erkjente med temmelig sterke ord at han hadde syndet mot David.

Han sier: "Jeg har syndet! (...) Jeg har virkelig båret meg at som en dåre og tatt grundig feil" (v. 21). Bare Saul hadde erkjent at hans synd var synd for Herrens ansikt, ser det ut til at det kunne vært redning for ham. Men vi hører ingen ting om Herren i Sauls bekjennelse her.

Derimot finner vi en klar henvisning til Herren i Davids svar. Han stolte ikke lenger på Sauls løfter. Men han stolte på Herren, og han våget å legge sin sak fram for han som vet alt. Og han visste at hans sak var rettferdig for Gud. Han hadde også vært tro mot Herren for så vidt som han ikke hadde gitt etter for fristelsen til å legge hånd på Herrens salvede (v. 23-24).

Når David her taler om sin rettferdighet og troskap, er det ikke av selvros. Men i denne saken mot Saul hadde han god samvittighet, og det våget han å vitne for Saul om. Med dette har ikke David sagt at han var rettferdig for Gud. Mange av hans salmer taler jo om hans dype syndserkjennelse.

Men vi må også huske som vi ofte har sagt, at den gamle pakt ennå var i en morgendemring. I den nye pakt vandrer vi derimot i fullt dagslys. Da har også syndserkjennelsen og dermed hele vår tale om vår rettferdighet og troskap et mye dypere innhold.

Det står likevel fast til alle tider at vi ikke med frimodighet kan tale om Herren som vårt verge uten at vi står på den rette sannhetens grunn. Saul erkjente også dette i sitt svar til David.

"Velsignet være du, min sønn David! Alt det du tar deg fore, skal du også kunne fullføre" (v. 25). Slik lød hans ord. Det er det siste ord mellom David og Saul som Den hellige skrift har. Og i dette ordet måtte Saul som Bileam hadde gjort før, slutte med å tale en velsignelse. Den var over en som han hadde forsøkt å bringe forbannelse over. Nå måtte han forkynne hans seier og dermed sitt eget nederlag.

På den store Herrens dag skal alle mennesker stilles fram for hans trone. Da skal også Herrens fiender bekjenne det og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære.

All kamp mot Herren vil slutte med at selv de bitreste fiender må gi Herren ære til slutt og dermed seg selv skammen.

Måtte det bare skje frivillig før nådetiden er slutt, og ikke først når hjertet blir tvunget til det av Herrens veldige allmaktshånd.

Gå til 1Sam 27:1-12
1Sam 27:1-12
Dette kapitlet viser oss David i en motløs og mismodig tilstand. Alle troende mennesker til alle tider opplever at frimodigheten fort kan bli etterfulgt av mismodighet.

David visste hva som hadde skjedd, at han hadde vunnet en stor seier over Saul. Likevel begynte å se mer på de mange trengslene enn på Herren. Han var blitt trett av å flakke omkring uten å vite om han var i sikkerhet for Sauls angrep.

Han var forrådt av noen, jaget som et vilt dyr av andre - slik var hans ytre kår. Og så glemte han at han egentlig var et lykkelig menneske. Han hadde jo funnet ly under Herrens vinger og ble båret av Herrens sterke arm.

Tvil, frykt og mismot overveldet ham. Til slutt fant han på å ta sin tilflukt til filistrene igjen. Vi hører ikke noe om at hans spurte Herren om råd i dette. Han fulgte her sitt eget mismodige hjerte.

Det var nå alminnelig kjent også blant filistrene at Saul hatet og forfulgte David. Ettersom filistrene stadig lå i kamp med Saul, tok filisterkongen Akis mot ham som en venn denne gangen.

Han gav ham endog en by som gave da David mente han ikke burde bo i samme by som kongen. David hadde jo en ikke lite flokk stridsmenn med seg. Det kunne kanskje være litt ubehagelig for kongen å han en stor høvding som David ved siden av seg.

Byen han fikk var Siklag. Den hørte opprinnelig med til Simeons stamme, men var blitt tatt av filistrene. Siklag tilhørte fra den tid "Judas konger" (v. 6). Uttrykket "Judas konger" viser at Samuelsbøkene er skrevet etter at riket ble delt mellom de ti og to stammer, altså etter Salomos død.

I 1Krøn 12 hører vi at Davids hær vokste mens han var i Siklag. De beste menn i Israel sluttet seg til David. Det ble mer og mer klart for alle og enhver at Sauls kongedømme stod for fall og var dødsdømt.

Mens David nå bodde i Siklag, gjorde han forskjellige streiftog inn i ørkenen i sør mot amalekittene og andre folk som var Israels fiender.

Men når Akis spurte hvor han hadde vært, svarte David slik at Akis trodde han angrep sitt eget folk Israel. Derfor lot David heller inge leve av de fiender han overvant. De måtte ikke kunne røpe ham for Akis.

Fra Guds side ble det en dom over folkeslag som var dømt for lenge siden i Guds råd. Kananittene og amalekittene var jo forlengst lyst i bann av Herren. Deres ugudelighet hadde nådd målet.

Vi vet ikke om David selv var frigjort i sin samvittighet. For David var jo kommet inn på en sørgelig glidebane med hykleri og løgn overfor filisterkongen.

Den hellige skrift viser oss alltid at følgene av tvil og vantro blir sørgelige. David hadde flyktet til filistrene av mistillit til Gud. Følgen av dette viste seg i menneskefrykt, hykleri og usannhet mot dem.

Den ene synden trekker andre med seg. Etter det vi har sett av Davids gamle menneske ved forskjellige anledninger, ser det ut til at usannhet og list var noe av det han var mest fristet til. Det skjedde når han kom i vanskeligheter.

Vi hører i alle fall ofte om slik fall hos ham. Både her og i 1Sam 21 skjedde det for ypperstepresten i Nob, og i 1Sam 20:6 (se forklaringen der).

Det ligger en alvorlig advarsel i dette til alle troende mennesker om å vokte seg for all usannhet. For en liten surdeig kan syre hele deigen.

Gå til 1Sam 28:1-25
1Sam 28:1-25
På denne tiden ville filistrene gjøre et hovedangrep mot Saul og Israels barn. Herren tillot det fordi Saul hadde fylt sine synders mål og dommens time var kommet.

Filisterkongen Akis hadde fått stor tillit til David og ville ha ham med i krigen. David gav denne gang et tvetydig svar når han sa: "Godt, du skal få se hva din tjener skal gjøre" (v. 2).

Akis oppfattet dette som et løfte om troskap og erklærte at han ville sette David til sin "livvakt". Han ante ikke at David ville narre ham. Og David merket at han mer og mer ble viklet inn løgnens snarer ved dette. Nå måtte han kanskje dra ut ti strid mot sitt eget folk.

Mens dette skjedde i Filisterland, stod det ille til med Saul. Da han så filisterhæren, ble han fylt av en usigelig frykt. Han mistet alt naturlig mot og følte seg forlatt av Gud. Sjelen var i det dypeste mørke. Han spurte Herren hva han skulle gjøre, men Herren svarte ham ikke "verken ved rømmer eller ved urim eller ved profeter" (v. 6).

Det var flere måter man søkte å finne Guds vilje på i den tid. Det kunne skje ved drømmer. Men det mest vanlige var at det skjedde gjennom yppersteprestens urim og tummim på hans kjortel.

Ypperstepresten var nok hos David nå, men Saul hadde trolig innsatt en annen. Alt dette nyttet likevel ikke, og heller ikke var det noen profet som kunne hjelpe Saul. Herren hadde kledd seg i en forferdelig, illevarslende taushet.

Saul kunne ikke holde ut å være i dette mørke. Da Herrens lys var sluknet for ham, prøvde han i sin fortvilelse å skaffe seg et annet lys. Det var forbudt i loven, for det var ved djevelens tjeneste.

I loven var det jo strengt forbudt å ha noe å gjøre med spåmenn og de som hadde kontakt med de døde (5Mos 18:10-12). Saul hadde tidligere vist sin nidkjærhet her ved at han "hadde drevet dødninge-manerne og spåmennene ut av landet" (v. 3).

Alle slike forsøk på å skaffe seg lys på andre måter enn gjennom Herren var jo å sette seg i forbindelse med mørkets djevelske krefter.

Og nå søkte Saul selv en av disse sørgelige menneskene. Han tjenere visste om en kvinne som bodde i Endor. Endor ligger i et øde og vilt fjellområde, ca. 1 1/2 mil fra Gilboa der Saul hadde slått leir.

Om natten gikk Saul av sted uten å ha kongedrakten på seg. Spåkvinnen ville ellers bli redd på grunn av kongens framgangsmåte mot slike tidligere.

Det må ha vært en underlig vandring for Saul da han i nattens mulm og mørke var på vei til Endor. Men - en gang hadde det jo vært ganske annerledes. Nå var hans liv forspilt. Nå stod ha så alene, omgitt av mørkets ånder. Som rovfugler hadde de slått kloa i ham.

Hans hemmelige tanke var merkelig nok å få tale med den døde Samuel. Saul hadde fått mye lys og klarhet gjennom ham tidligere. Og til ham søkte han nå i denne fryktelige stund.

Da spåkvinnen hørte hans ønske, viste hun frykt for Saul som hun ikke kjente igjen nå. Hun var redd for at det skulle være en snare man satte for henne. Deretter ville de angi henne og slå henne i hjel.

Men Saul sverget ved Herren og sa hun hadde intet å frykte. Det var en underlig blindhet å bruke Herrens navn på den måten. Og samtidig ville han nå gjøre noe som var stikk i strid med Herrens vilje!

Men den dag i dag kan vi høre det samme. Vantro mennesker kan sverge høyt ved Herrens hellige navn midt i sine synder.

På kvinnens spørsmål hvem hun skulle mane fram, svarte Saul: Samuel. Og straks så kvinnen Samuel stå framfor seg. Om kvinnen bare var en ren og skjær bedrager, eller om hun virkelig kom i kontakt med mørkets ånde, vet vi ikke. I vår tid skal det visstnok være atskillige spiritister som gjør det.

Men så mye vet vi at selv om hun hadde kontakt med djevelske krefter, hadde hun likevel ingen makt til å komme i kontakt med de ånder som var gått bort i troen som Herrens folk.

Men det var Herren selv som lot Samuel komme fram. Han ville at Saul ennå en gang skulle høre dommen forkynt. Og det skulle skje ved den samme som hadde forkynt den første gang i Herrens navn. Og nå nærmet tiden seg da dommen skulle skje.

Spåkvinnen ble i høy grad redd da hun så Samuel. Det kan tyde på at hun ikke hadde ventet å se ham. Men der stod han for hennes øyne, den gamle, hellige dommer. Han hadde talt Guds lov med alvor, den lov som også hun hadde overtrått.

Men dermed forstod hun også hele sammenhengen. Det måtte være Saul som nå var i hennes hus. Samuel og Saul var nøye knyttet sammen i Israels folks bevissthet. Derfor skjønte hun at det ikke kunne være på grunn av noen annen at den gamle Israels dommer nå stod for hennes øyne.

Saul selv så ingen ting, men bad kvinnen fortelle hva hun så. Hun svarte: "Jeg så en gud stige opp av jorden" (v. 13). For henne så Samuel ut som et guddommelig, majestetisk vesen.

Da Saul spurte hvordan han så ut, sa hun: "En gammel mann stiger opp, og han er svøpt i en kappe." Da skjønte Saul at det var Samuel, og han bøyde sitt ansikt til jorden og kastet seg ned.

Den gamle mannen i profetkappen var en skikkelse som var innprentet i minnet hos de aller fleste av Israels barn. Samuels ånd åpenbarte seg her i en skikkelse som svarte til den han hadde hatt i sitt jordeliv.

På samme måten ble jo Moses og Elias åpenbart på forklarelsens berg. Og flere av de døde fra den gamle pakt viste seg i synlig legemlig skikkelse etter Herrens oppstandelse fra de døde. De var vitnesbyrd om rekkevidden av Herrens seier over døden.

Da sa Samuel til Saul: "Hvorfor har du uroet meg og hentet meg opp?" (v. 15). Saul svarte at han var "i stor trengsel" for fienden stred mot ham. Gud hadde også vete fra ham, og derfor hadde han søkt Samuel.

Samuel spurte da om han mente det kunne nytte å henvende seg til Guds profet når Gud selv hadde veket fra ham. Herrens profet var jo ikke annet enn en Guds mann.

Og nå forkynte Samuel ham at denne fortvilte stillingen nettopp var oppfyllelsen av den dom Samuel hadde forkynt over ham før. Og den hadde Saul ikke villet bøye seg for.

Nå var dommens time kommet. Også Israels folk som hadde fulgt Saul, skulle være med i dommen. Filistrene skulle vinne en fullstendig seier over "Israels leir". Og "i morgen skal du og dine sønner være hos meg". Det var den alvorlige røst fra dødsriket.

I den gamle pakt var lyset over tilstanden etter døden bare svakt. Ofte tenkte man at den var en skyggetilværelse der det ikke var noen takk til Gud og der minnet om livet var borte.

I Sal 6:6 lyder det: "For i døden kommer ingen deg i hu. Hvem priser vel deg i dødsriket?" Også i Sal 30:10. 88:11-13 finner vi dette: "Skal dine under bli kjent i mørket, din rettferdighet i glemselens land?" (v. 13).

Likevel er det mange lysglimt som vitner om at de troende hadde et håp som en gang skulle bryte gjennom. I Sal 23:4 står det f. eks.: "Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg."

I troslivet med Herren var liksom en sikkerhet for at Guds folk måtte bli frelst fra dødsriket. Det sterkeste ordet er vel hos Job 19:25-27: "Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet. Og etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud" (v. 25-26).

Også hos profeten Jesaja lyser det levende håp fram: "Dine døde skal bli levende. Mine lik skal oppstå" (Jes 26:19), og hos profeten Dan 12:1: "Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky."

Samuels ord til Saul: Du og dine sønner skal være hos meg i morgen, må vi selvfølgelig forstå slik at de skulle være i dødsriket neste dag, altså dø. Men det betyr ikke at de døde er på samme sted.

Vår Herre Jesus har vist oss i fortellingen om den rike mann og Lasarus at det er et svelg mellom de troende og de vantro etter døden. Det er skille mellom de som har livet også etter dødsporten og de som er skilt fra Gud.

Likevel var Abraham og den rike mann nær hverandre. Jesu død og oppstandelse og nedfart til dødsriket har kanskje vært årsak til en forandring også i dødsriket. Her står bare at de skulle være sammen innenfor dødsriket, men intet om de var frelst eller fortapt.

Da Saul hørte dette, falt han til jorden så lang han var. Han var knust under Samuels ord. Hans sjelenød hadde også gjort at han ikke hadde smakt mat det siste døgnet. Derfor falt han nå helt sammen. Den siste åndelige livsgnist var sloknet. Han var åndelig talt felt før slaget med filistrene begynte.

Spåkvinnen satte fram noe mat til ham, og så gikk Saul tilbake til Israels leir. Det var en fryktelig gang med samvittighetskvaler og i stummende mørke også for sjelen. Bare redsel og dom og enda mer mørke hadde han vunnet ved å søke de veier Gud hadde forbudt.

Gå til 1Sam 29:1-11
1Sam 29:1-11
Også David og hans menn var med i baktroppen av filistrenes hær som rykket opp langs kysten og ut på Jisreelsletta. Det var Akis, høvdingen i Gat, som hadde tatt han med seg.

Men de andre av filistrenes høvdinger hadde mistillit til David og fryktet for at han i slaget skulle gå over på Israels side (v. 3-5).

Akis kalte på David og forsikret ham først om at han hadde ubetinget tillit til ham. Men for høvdingenes skyld bad han om at han ikke skulle være med i striden.

Hedningen Akis med sin oppriktige tillit står unektelig i et bedre lys enn David med alt det hykleri han var kommet inn i. Og han ble nødt til å fortsette med det for å bevare skinn av å være filistrenes venn (v. 8). Løgn er som en snøball. Den blir stadig større jo lenger man ruller den framover.

Det samme ser vi også i vår tid. Slik hedningen Akis var bedre enn en troende israelitt som David, kan mange vantro nå gjøre skam på troende mennesker. De kan ofte ha et mer tiltalende ytre enn mange troende.

Vi kan f. eks. finne troende mennesker som er meget gretne mens vi finner vantro mennesker med et meget mildt og vennlig vesen. Men dette gode vesen blir bare bevart så lenge Jesus holdes utenfor. Så snart de blir stilt overfor Jesus og ikke vil omvende seg, vil bitterheten komme.

På den andre side vil en troende få et nytt sinn i det daglige liv så snart de kommer nær Jesus og hans ord. Men det er ikke på noen måte som det skal være. Om det gamle menneske kan være mye strengere hos den ene framfor den andre, er Herrens kraft stor nok til at han kan gjøre de troendes liv fint bare man søker kraft hos Herren.

Men Herren var langmodig mot David. Han hjalp David ut av denne klemme han selv hadde brakt seg inn i. Herren måtte i sannhet si om David det han senere sa om hele Isarels folk (Jes 43:24-25): "Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger."

Men Herren som ser i dybden, så også at David tross alle fall og synd, intet heller ville enn å tilhøre Herren. Derfor står det videre hos Jesaja: "Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu." Det gjelder også for David.

Likevel måtte Herren rense og tukte David ennå mer. Men nå drog han sikkert med stor glede tilbake til Siklag. De har sikkert følt det som en stor nåde at de slapp fri kampen mot sine egne landsmenn.

I 1Krøn 12:19 ser vi at David fikk flere nye krigere fra Israel på veien tilbake til Siklag. Dette var altså menn som ikke lenger ville følge Saul. Derfor ville de heller ikke kjempe sammen med Saul mot filistrene denne gang.

Snart skulle jo David få den plass Herren hadde bestemt for ham - som fører for Israel.

Gå til 1Sam 30:1-31
1Sam 30:1-31
Amalekittene benyttet anledningen til å gå inn i Siklag mens David var borte. De hadde brent byen og tatt alle byens innbyggere som fanger. Blant dem var også Davids hustruer.

Men de hadde ikke slått noen i hjel. Dette var en spesiell nåde fra Gud. Ellers var amalekittene et tuktens ris i Herrens hånd mot David. David behøvde å komme i smelteovnen nå. Det var mye slagg som hadde hopet seg opp i hans sjel, og det måtte brennes bort.

Det gjorde et forferdelig inntrykk på David og hans folk da de kom tilbake til byen. Den lå som ei stor branntomt og alle innbyggerne var borte.

Da brast de i gråt. "De gråt til de ikke lenger var i stand til å gråte" (v. 4). Davids menn var ved siden av sorgen også bitre på david. Der Herren ikke får lov til å regjere oss i sorgen, skjer det lett at hjertet søker et utløp for sorgen ved å gi en eller annen skylden for trengselen.

Det er som om det naturlige sinn finner trøst i å gi andre skylden i stedet for å ta det fra Herrens hånd. Davids menn gjorde også det. David hadde vært med ut i filistrenes felttog en stund, og de brukte vel det som påskudd. Nå truet de med å ville steine David, fordi de hadde mistet både hustru og barn.

David ydmyket seg for Herren og "søkte styrke hos Herren sin Gud". Her ser vi igjen et fint trekk ved David. Trengselen drev ham ikke bort fra Herren, men den drev ham inn til Herrens hjerte, inn under Herrens vinger. Der fant han styrke for sin sjel.

I Sal 62:9 sier David: "Sett deres lit til ham til enhver tid, dere folk! Utøs deres hjerte for hans åsyn! Gud er vår tilflukt."

Det hadde David selv erfart.

David spurte deretter Herren gjennom ypperstepresten. Og han fikk trøst til svar. Han skulle bare forfølge amalekittene, så skulle han nå dem og berge fangene.

David begynte straks forfølgelsen. Men da han kom til Besor-bekken, var to hundre av hans menn for trette til å fortsette. bare fire hundre fulgte med videre.

I nærheten fant de en egypter. Denne unge mannen hadde vært trell hos en av amalekittene og hadde derfor vært med på røvertoget.

Han var imidlertid blitt syk, og hans herre hadde da latt han bli tilbake. Han var nær døden av sult og tørst. Men da han hadde fått mat og drikke, forklarte han David hvor amalekittene hadde vært.

I v. 14 tales det om kretere som betyr filistere. I Esek 25:16 og Sef 2:5 har de samme navn. I alle tilfelle stammet en del av filistrene var Kreta. Og Kalebs ætt bodde i den sørlige del av Juda der de hadde tatt bolig da Josva førte dem inn i landet (Jos 15:13).

At de fant denne mannen, var en stor vinning for David. Da de lovet å ta seg av ham, viste han dem veien som amalekittene hadde dratt. Og det lykkes for David å overraske dem midt i en seiersfest. Han slo dem fullstendig slik at bare fire hundre av deres menn unnslapp.

Ingen av de bortførte var drept, og heller ikke manglet noen av husdyrene. De fikk alt tilbake og i tillegg et stort bytte som amalekittene hadde samlet på sine krigstog. Herrens hånd hadde i sannhet vært med i alt dette. Han hadde tuktet David, men med "måte" (Jes 27:8).

Gleden var stor da de fire hundre menn med alle de befridde kom tilbake og møtte igjen de to hundre som hadde blitt igjen på grunn av tretthet.

Men det onde, gamle menneske er med alle steder og forsøker å gjøre gleden bitter. En del av de som hadde vært med på forfølgelsen fant nå på at de to hundre ikke skulle ha del i byttet. De skulle bare få sine hustruer og barn og så gå sin vei.

Det er det gamle, egenrettferdige sinn som her reiser seg og krever lønn. Men David minnet dem saktmodig og ganske bestemt om at det var Herren som hadde gjort det slik at deres gods og familie ble bevart. Han hadde gitt amalekittene i deres hånd.

Herren alene skulle ha æren og at de ble bevart og hadde seiret så underfullt. Og fordi alt var nådegave, skulle også de som hadde blitt igjen "ved trenet" ha del i byttet. De skulle dele likt.

Den samme regel hadde jo Moses fulgt i kampen mot midianittene (4Mos 31:27) og Josva i sine kriger (Jos 22:8). Fra denne dag ble dette fastslått som en skikk og rett i Israel.

Men det skal også være en skikk og rett for Guds folk til alle tider. Alt vårt arbeid i Herrens tjeneste er jo nåde. Alt det "bytte" Gud gir sine tjenere ved frelste sjeler og Guds rikes framgang er også nåde. All ære tilhører derfor Herren.

Det blir dermed ikke tale om å kreve noe lønn for Guds krigere på jord. Alle Guds barn som er med i Herrens hær kan ta del i gleden over Guds rikes seier. Det gjelder ikke bare de som kjempet i den fremste linje. Også de som er igjen "ved trenet" og som menneskene ikke syntes var så mye med, har del i gleden.

På den store dag når alt skal åpenbares som nå er skjult, skal vi virkelig få se det. Mange store seire i Guds rike som Herren gav sitt folk, var kanskje skjedd mer på grunn av en enfoldig barnesjels inderlige bønn i tro enn ved de som arbeidet offentlig og tilsynelatende vant seieren.

Når vi gir Herren hele æren og ikke beholder noe av det selv, da har vi det rett med Gud og har samfunn med hverandre i ydmyk glede. Må det være skikk og rett også blant de hellige i våre dager.

Gleden blir bitter så snart noen av oss vil skaffe seg en særlig fortjeneste. "Ikke oss, Herre, ikke oss, men ditt navn gi du ære for din miskunnhets og din trofasthets skyld" (Sal 115:1). Det er den rette og ekte tone. Der den klinger høyt gjennom hjertet, der smaker hjertet også den barnslige glede over Guds nåde. Og der blir den innbyrdes kjærlighet bevart.

David sendte også en del av byttet til "Judas eldste, de som var hans venner" med disse ordene: "Se, her er en gave til dere av byttet som jeg har tatt fra Herrens fiender" (v. 26).

Det skulle være en takk for alle de gaver og tjenester som David hadde fått av folket i Juda da han var flyktning i Juda. Noen av de steder han sendte gaver til hadde kanskje også lidd under amalekittene (v. 27-31).

Herrens godhet mot David var i sannhet stor. Den forfulgte mann var nå i stand til å sende gaver til andre. David må ha sunget etter all denne Guds godhet, som det står i Sal 103:10-11:

"Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger. For så høy som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham." Gå til 1Sam 31:1-13
1Sam 31:1-13
Så kom dommens time. Filistrene ble det redskapet Gud brukte for å fullføre dommen over Saul. De vant straks seier, og Saul og sønnene sammen med Israels menn flyktet i redsel.

Alle Sauls tre sønner falt først. Også Jonatan falt, men hans sjel passet særlig godt til å være der Samuels ånd var.

Til slutt ble Saul selv omringet av fienden. Bueskytterne kom så nær at pilene hvinte omkring ham. Da sa Saul til sin våpensvein at han skulle stikke sverdet gjennom kongen for at ikke filistrene skulle mishandle ham.

Våpensveinen våget ikke å gjøre det, og da styrtet Saul seg på sitt eget sverd. Han endte altså sitt liv som selvmorder. Det var en sørgelig slutt på et mislykket liv. Sauls eneste tanke i dødsstunden var så langt vi forstår, på hans eget legeme at det ikke skulle bli mishandlet. Vi hører ikke at han tenkte på sin sjel og ikke på omvendelse eller på Herren.

Det samme merker vi den dag i dag så ofte når vantro mennesker dør. Alt dreier seg om de jordiske ting, om deres begravelse osv. Og så et selvmord! Det kan aldri bli noe annet enn en grusom synd, når de er seg bevisst hva de gjør.

Mishandlingen som Saul hadde fryktet slik for, ble hans døde legeme likevel gjenstand for. Hans hode og våpen ble tatt som tegn på seier til Dagons tempel. Hans og sønnenes legemer hengte filistrene opp til spott og skam på muren i Betsan.

Et lite lysglimt var det likevel ved Sauls begravelse. Den skjedde nemlig ved mennesker som var takknemlig for den første tiden han var konge. Da levde han ennå rett med Gud.

Det var mennene i byen Jabes (se 1Sam 11) som viste ham en slik vennetjeneste. Om natten tok de ned Saul og sønnenes lik fra muren og tok dem med til Jabes. der brente de dem og begravde dem under tamarisken i Jabes. Og så holdt de faste i sju dager.

Men vi hører ikke om noen alminnelig landesorg over Sauls død. Hans kongedømme hadde vært altfor mørkt og tyrannisk de senere år til det.

- - -

Det er et vemodig syn å betrakte Sauls liv. Gud hadde gitt ham store naturgaver, og på mange måter ser vi noe fint i hans karakter. Han var nidkjær til å kjempe mot avgudsdyrkelsen i det ytre, som det nesten ikke var noe av i Sauls tid. Han kjempet også for at loven skulle holdes i det ytre.

I tillegg levde han ikke på noen måte et overdådig liv i prakt og lyst. Å befri folket fra de ytre fiender lå han også meget på hjerte.

Men - den ubetingede lydighet mot Herren vår Gud manglet.

Sauls liv er et alvorlig bilde og advarsel for oss. Det første fall han gjorde seg skyldig i, angret han ikke ærlig. I stedet for å bekjenne sin skyld prøvde Saul å unnskylde den og slå det bort.

Dermed arbeidet han seg dypere og dypere inn i løgnen, han ruller lenger og lenger nedover mot dypet. Til slutt endte det med åpen trass og kamp mot Gud, og han ble overgitt til mørkets krefter og var forlatt av Herren.

Mørkets i Sauls sjel åpenbarte seg ennå mer ved siden av Jonatan som bøyde seg under Herrens vilje og elsket den Herren hadde utvalgt. Jonatan ble dermed en av de vakreste og mest velsignede skikkelser vi finner i den gamle pakt.

På grunn av sin fars synd mistet han nok mye i det jordiske liv. Men ved sin ydmyke tro på Herren berget han sitt evige liv. Sauls livsbilde viser oss derimot med rystende klarhet syndens utvikling i et menneskehjerte.

Den synd som man ikke vil stå imot, den blir man grepet av. Den omfavner oss som en mektig slange og dreper sjelen.

Det går ei an ditt hjerte her å dele,

en liten surdeig syre kan det hele,

en liten lys det hele verdslig gjør.

Vil du i ett deg etter verden føye,

må du i alt deg under åket bøye,

en trell som før.

 

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

 

CHAPTER 1

1Sa 1:1-8. Of Elkanah and His Two Wives.

1, 2. a certain man of Ramathaim-zophim—The first word being in the dual number, signifies the double city—the old and new town of Ramah (1Sa 1:19). There were five cities of this name, all on high ground. This city had the addition of Zophim attached to it, because it was founded by Zuph, "an Ephrathite," that is a native of Ephratha. Beth-lehem, and the expression "of Ramathaim-zophim" must, therefore, be understood as Ramah in the land of Zuph in the hill country of Ephratha. Others, considering "mount Ephraim" as pointing to the locality in Joseph's territory, regard "Zophim" not as a proper but a common noun, signifying watchtowers, or watchmen, with reference either to the height of its situation, or its being the residence of prophets who were watchmen (Eze 3:17). Though a native of Ephratha or Beth-lehem-judah (Ru 1:2), Elkanah was a Levite (1Ch 6:33, 34). Though of this order, and a good man, he practised polygamy. This was contrary to the original law, but it seems to have been prevalent among the Hebrews in those days, when there was no king in Israel, and every man did what seemed right in his own eyes [Jud 21:25].

3. this man went up out of his city yearly to worship in Shiloh—In that place was the "earth's one sanctuary," and thither he repaired at the three solemn feasts, accompanied by his family at one of them—probably the passover. Although a Levite, he could not personally offer a sacrifice—that was exclusively the office of the priests; and his piety in maintaining a regular attendance on the divine ordinances is the more worthy of notice because the character of the two priests who administered them was notoriously bad. But doubtless he believed, and acted on the belief, that the ordinances were "effectual means of salvation, not from any virtue in them, or in those who administered them, but from the grace of God being communicated through them."

4. when … Elkanah offered, he gave to Peninnah … portions—The offerer received back the greater part of the peace offerings, which he and his family or friends were accustomed to eat at a social feast before the Lord. (See on Le 3:3; De 12:12). It was out of these consecrated viands Elkanah gave portions to all the members of his family; but "unto Hannah he gave a worthy portion"; that is, a larger choice, according to the Eastern fashion of showing regard to beloved or distinguished guests. (See on 1Sa 9:24; also see on Ge 43:34).

6. her adversary also provoked her sore—The conduct of Peninnah was most unbecoming. But domestic broils in the houses of polygamists are of frequent occurrence, and the most fruitful cause of them has always been jealousy of the husband's superior affection, as in this case of Hannah.

1Sa 1:9-18. Hannah's Prayer.

11. she prayed … she vowed a vow—Here is a specimen of the intense desire that reigned in the bosoms of the Hebrew women for children. This was the burden of Hannah's prayer; and the strong preference she expressed for a male child originated in her purpose of dedicating him to the tabernacle service. The circumstance of his birth bound him to this; but his residence within the precincts of the sanctuary would have to commence at an earlier age than usual, in consequence of the Nazarite vow.

12-18. Eli marked her mouth—The suspicion of the aged priest seems to indicate that the vice of intemperance was neither uncommon nor confined to one sex in those times of disorder. This mistaken impression was immediately removed, and, in the words, "God grant," or rather, "will grant," was followed by an invocation which, as Hannah regarded it in the light of a prophecy pointing to the accomplishment of her earnest desire, dispelled her sadness, and filled her with confident hope [1Sa 1:18]. The character and services of the expected child were sufficiently important to make his birth a fit subject for prophecy.

1Sa 1:20. Samuel Born.

20. called his name Samuel—doubtless with her husband's consent. The names of children were given sometimes by the fathers, and sometimes by the mothers (see Ge 4:1, 26; 5:29; 19:37; 21:3); and among the early Hebrews, they were commonly compound names, one part including the name of God.

21. the man Elkanah … went up to offer … his vow—The solemn expression of his concurrence in Hannah's vow was necessary to make it obligatory. (See on Nu 30:3).

22. But Hannah went not up—Men only were obliged to attend the solemn feasts (Ex 23:17). But Hannah, like other pious women, was in the habit of going, only she deemed it more prudent and becoming to defer her next journey till her son's age would enable her to fulfill her vow.

24. three bullocks—The Septuagint renders it "a bullock of three years old"; which is probably the true rendering.

 

CHAPTER 2

1Sa 2:1-11. Hannah's Song in Thankfulness to God.

1. Hannah prayed, and said—Praise and prayer are inseparably conjoined in Scripture (Col 4:2; 1Ti 2:1). This beautiful song was her tribute of thanks for the divine goodness in answering her petition.

mine horn is exalted in the Lord—Allusion is here made to a peculiarity in the dress of Eastern women about Lebanon, which seems to have obtained anciently among the Israelite women, that of wearing a tin or silver horn on the forehead, on which their veil is suspended. Wives, who have no children, wear it projecting in an oblique direction, while those who become mothers forthwith raise it a few inches higher, inclining towards the perpendicular, and by this slight but observable change in their headdress, make known, wherever they go, the maternal character which they now bear.

5. they that were hungry ceased—that is, to hunger.

the barren hath born seven—that is, many children.

6. he bringeth down to the grave, and bringeth up—that is, He reduces to the lowest state of degradation and misery, and restores to prosperity and happiness.

8. He raiseth up the poor out of the dust, and lifteth up the beggar from the dunghill—The dunghill, a pile of horse, cow, or camel offal, heaped up to dry in the sun, and used as fuel, was, and is, one of the common haunts of the poorest mendicants; and the change that had been made in the social position of Hannah, appeared to her grateful heart as auspicious and as great as the elevation of a poor despised beggar to the highest and most dignified rank.

inherit the throne of glory—that is, possesses seats of honor.

10. the Lord shall judge the ends of the earth … exalt the horn of his anointed—This is the first place in Scripture where the word "anointed," or Messiah, occurs; and as there was no king in Israel at the time, it seems the best interpretation to refer it to Christ. There is, indeed, a remarkable resemblance between the song of Hannah and that of Mary (Lu 1:46).

11. the child did minister unto the Lord before Eli the priest—He must have been engaged in some occupation suited to his tender age, as in playing upon the cymbals, or other instruments of music; in lighting the lamps, or similar easy and interesting services.

1Sa 2:12-17. The Sin of Eli's Sons.

12. Now the sons of Eli were sons of Belial—not only careless and irreligious, but men loose in their actions, and vicious and scandalous in their habits. Though professionally engaged in sacred duties, they were not only strangers to the power of religion in the heart, but they had thrown off its restraints, and even ran, as is sometimes done in similar cases by the sons of eminent ministers, to the opposite extreme of reckless and open profligacy.

13-17. the priests' custom with the people—When persons wished to present a sacrifice of peace offering on the altar, the offering was brought in the first instance to the priest, and as the Lord's part was burnt, the parts appropriated respectively to the priests and offerers were to be sodden. But Eli's sons, unsatisfied with the breast and shoulder, which were the perquisites appointed to them by the divine law (Ex 29:27; Le 7:31, 32), not only claimed part of the offerer's share, but rapaciously seized them previous to the sacred ceremony of heaving or waving (see on Le 7:29); and moreover they committed the additional injustice of taking up with their fork those portions which they preferred, while still raw. Pious people revolted at such rapacious and profane encroachments on the dues of the altar, as well as what should have gone to constitute the family and social feast of the offerer. The truth is, the priests having become haughty and unwilling in many instances to accept invitations to those feasts, presents of meat were sent to them; and this, though done in courtesy at first, being, in course of time, established into a right, gave rise to all the rapacious keenness of Eli's sons.

1Sa 2:18-26. Samuel's Ministry.

18. But Samuel ministered before the Lord, being a child—This notice of his early services in the outer courts of the tabernacle was made to pave the way for the remarkable prophecy regarding the high priest's family.

girded with a linen ephod—A small shoulder-garment or apron, used in the sacred service by the inferior priests and Levites; sometimes also by judges or eminent persons, and hence allowed to Samuel, who, though not a Levite, was devoted to God from his birth.

19. his mother made him a little coat, and brought it to him from year to year—Aware that he could not yet render any useful service to the tabernacle, she undertook the expense of supplying him with wearing apparel. All weaving stuffs, manufacture of cloth, and making of suits were anciently the employment of women.

20. Eli blessed Elkanah and his wife—This blessing, like that which he had formerly pronounced, had a prophetic virtue; which, before long, appeared in the increase of Hannah's family (1Sa 2:21), and the growing qualifications of Samuel for the service of the sanctuary.

22-24. the women that assembled at the door of the tabernacle—This was an institution of holy women of a strictly ascetic order, who had relinquished worldly cares and devoted themselves to the Lord; an institution which continued down to the time of Christ (Lu 2:37). Eli was, on the whole, a good man, but lacking in the moral and religious training of his family. He erred on the side of parental indulgence; and though he reprimanded them (see on De 21:18), yet, from fear or indolence, he shrank from laying on them the restraints, or subjecting them to the discipline, their gross delinquencies called for. In his judicial capacity, he winked at their flagrant acts of maladministration and suffered them to make reckless encroachments on the constitution, by which the most serious injuries were inflicted both on the rights of the people and the laws of God.

25. they hearkened not unto the voice of their father, because—it should be therefore.

the Lord would slay them—It was not God's preordination, but their own wilful and impenitent disobedience which was the cause of their destruction.

1Sa 2:27-35. A Prophecy against Eli's House.

27. there came a man of God unto Eli, and said … that there shall not be an old man in thine house—So much importance has always, in the East, been attached to old age, that it would be felt to be a great calamity, and sensibly to lower the respectability of any family which could boast of few or no old men. The prediction of this prophet was fully confirmed by the afflictions, degradation, poverty, and many untimely deaths with which the house of Eli was visited after its announcement (see 1Sa 4:11; 14:3; 22:18-23; 1Ki 2:27).

31. I will cut off thine arm, and the arm of thy father's house—By the withdrawal of the high priesthood from Eleazar, the elder of Aaron's two sons (after Nadab and Abihu were destroyed, [Nu 3:4]), that dignity had been conferred on the family of Ithamar, to which Eli belonged, and now that his descendants had forfeited the honor, it was to be taken from them and restored to the elder branch.

32. thou shalt see an enemy in my habitation—A successful rival for the office of high priest shall rise out of another family (2Sa 15:35; 1Ch 24:3; 29:22). But the marginal reading, "thou shalt see the affliction of the tabernacle," seems to be a preferable translation.

 

CHAPTER 3

1Sa 3:1-10. The Lord Appears to Samuel in a Vision.

1. the child Samuel ministered unto the Lord before Eli—His ministry consisted, of course, of such duties in or about the sanctuary as were suited to his age, which is supposed now to have been about twelve years. Whether the office had been specially assigned him, or it arose from the interest inspired by the story of his birth, Eli kept him as his immediate attendant; and he resided not in the sanctuary, but in one of the tents or apartments around it, assigned for the accommodation of the priests and Levites, his being near to that of the high priest.

the word of the Lord was precious in those days—It was very rarely known to the Israelites; and in point of fact only two prophets are mentioned as having appeared during the whole administration of the judges (Jud 4:4; 6:8).

there was no open vision—no publicly recognized prophet whom the people could consult, and from whom they might learn the will of God. There must have been certain indubitable evidences by which a communication from heaven could be distinguished. Eli knew them, for he may have received them, though not so frequently as is implied in the idea of an "open vision."

3. ere the lamp of God went out in the temple of the Lord—The "temple" seems to have become the established designation of the tabernacle, and the time indicated was towards the morning twilight, as the lamps were extinguished at sunrise (see Le 6:12, 13).

5-18. he ran unto Eli, and said, Here am I; for thou calledst me—It is evident that his sleeping chamber was close to that of the aged high priest and that he was accustomed to be called during the night. The three successive calls addressed to the boy convinced Eli of the divine character of the speaker, and he therefore exhorted the child to give a reverential attention to the message. The burden of [the Lord's message] was an extraordinary premonition of the judgments that impended over Eli's house; and the aged priest, having drawn the painful secret from the child, exclaimed, "It is the Lord; let him do what seemeth him good." Such is the spirit of meek and unmurmuring submission in which we ought to receive the dispensations of God, however severe and afflictive. But, in order to form a right estimate of Eli's language and conduct on this occasion, we must consider the overwhelming accumulation of judgments denounced against his person, his sons, his descendants—his altar, and nation. With such a threatening prospect before him, his piety and meekness were wonderful. In his personal character he seems to have been a good man, but his sons' conduct was flagrantly bad; and though his misfortunes claim our sympathy, it is impossible to approve or defend the weak and unfaithful course which, in the retributive justice of God, brought these adversities upon him.

 

CHAPTER 4

1Sa 4:1-11. Israel Overcome by the Philistines.

1. the word of Samuel came to all Israel—The character of Samuel as a prophet was now fully established. The want of an "open vision" was supplied by him, for "none of his words were let fall to the ground" (1Sa 3:19); and to his residence in Shiloh all the people of Israel repaired to consult him as an oracle, who, as the medium of receiving the divine command, or by his gift of a prophet, could inform them what was the mind of God. It is not improbable that the rising influence of the young prophet had alarmed the jealous fears of the Philistines. They had kept the Israelites in some degree of subjection ever since the death of Samson and were determined, by further crushing, to prevent the possibility of their being trained by the counsels, and under the leadership, of Samuel, to reassert their national independence. At all events, the Philistines were the aggressors (1Sa 4:2). But, on the other hand, the Israelites were rash and inconsiderate in rushing to the field without obtaining the sanction of Samuel as to the war, or having consulted him as to the subsequent measures they took.

Israel went out against the Philistines to battle—that is, to resist this new incursion.

Eben-ezer … Aphek—Aphek, which means "strength," is a name applied to any fort or fastness. There were several Apheks in Palestine; but the mention of Eben-ezer determines this "Aphek" to be in the south, among the mountains of Judah, near the western entrance of the pass of Beth-horon, and consequently on the borders of the Philistine territory. The first encounter at Aphek being unsuccessful, the Israelites determined to renew the engagement in better circumstances.

3-9. Let us fetch the ark of the covenant of the Lord out of Shiloh unto us—Strange that they were so blind to the real cause of the disaster and that they did not discern, in the great and general corruption of religion and morals (1Sa 2:22-25; 7:3; Ps 78:58), the reason why the presence and aid of God were not extended to them. Their first measure for restoring the national spirit and energy ought to have been a complete reformation—a universal return to purity of worship and morals. But, instead of cherishing a spirit of deep humiliation and sincere repentance, instead of resolving on the abolition of existing abuses, and the re-establishing of the pure faith, they adopted what appeared an easier and speedier course—they put their trust in ceremonial observances, and doubted not but that the introduction of the ark into the battlefield would ensure their victory. In recommending this extraordinary step, the elders might recollect the confidence it imparted to their ancestors (Nu 10:35; 14:44), as well as what had been done at Jericho. But it is more probable that they were influenced by the heathenish ideas of their idolatrous neighbors, who carried their idol Dagon, or his sacred symbols, to their wars, believing that the power of their divinities was inseparably associated with, or residing in, their images. In short, the shout raised in the Hebrew camp, on the arrival of the ark, indicated very plainly the prevalence among the Israelites at this time of a belief in national deities—whose influence was local, and whose interest was especially exerted in behalf of the people who adored them. The joy of the Israelites was an emotion springing out of the same superstitious sentiments as the corresponding dismay of their enemies; and to afford them a convincing, though painful proof of their error, was the ulterior object of the discipline to which they were now subjected—a discipline by which God, while punishing them for their apostasy by allowing the capture of the ark, had another end in view—that of signally vindicating His supremacy over all the gods of the nations.

1Sa 4:12-22. Eli Hearing the Tidings.

13-18. Eli sat upon a seat by the wayside—The aged priest, as a public magistrate, used, in dispensing justice, to seat himself daily in a spacious recess at the entrance gate of the city. In his intense anxiety to learn the issue of the battle, he took up his usual place as the most convenient for meeting with passers-by. His seat was an official chair, similar to those of the ancient Egyptian judges, richly carved, superbly ornamented, high, and without a back. The calamities announced to Samuel as about to fall upon the family of Eli [1Sa 2:34] were now inflicted in the death of his two sons, and after his death, by that of his daughter-in-law, whose infant son received a name that perpetuated the fallen glory of the church and nation [1Sa 4:19-22]. The public disaster was completed by the capture of the ark. Poor Eli! He was a good man, in spite of his unhappy weaknesses. So strongly were his sensibilities enlisted on the side of religion, that the news of the capture of the ark proved to him a knell of death; and yet his overindulgence, or sad neglect of his family—the main cause of all the evils that led to its fall—has been recorded, as a beacon to warn all heads of Christian families against making shipwreck on the same rock.

 

CHAPTER 5

1Sa 5:1, 2. The Philistines Bring the Ark into the House of Dagon.

1. Ashdod—or Azotus, one of the five Philistine satrapies, and a place of great strength. It was an inland town, thirty-four miles north of Gaza, now called Esdud.

2. the house of Dagon—Stately temples were erected in honor of this idol, which was the principal deity of the Philistines, but whose worship extended over all Syria, as well as Mesopotamia and Chaldea; its name being found among the Assyrian gods on the cuneiform inscriptions [Rawlinson]. It was represented under a monstrous combination of a human head, breast, and arms, joined to the belly and tail of a fish. The captured ark was placed in the temple of Dagon, right before this image of the idol.

1Sa 5:3-5. Dagon Falls Down.

3, 4. they of Ashdod arose early—They were filled with consternation when they found the object of their stupid veneration prostrate before the symbol of the divine presence. Though set up, it fell again, and lay in a state of complete mutilation; its head and arms, severed from the trunk, were lying in distant and separate places, as if violently cast off, and only the fishy part remained. The degradation of their idol, though concealed by the priests on the former occasion, was now more manifest and infamous. It lay in the attitude of a vanquished enemy and a suppliant, and this picture of humiliation significantly declared the superiority of the God of Israel.

5. Therefore neither the priests … nor any … tread on the threshold of Dagon—A superstitious ceremony crept in, and in the providence of God was continued, by which the Philistines contributed to publish this proof of the helplessness of their god.

unto this day—The usage continued in practice at the time when this history was written—probably in the later years of Samuel's life.

1Sa 5:6-12. The Philistines Are Smitten with Emerods.

6. the hand of the Lord was heavy upon them of Ashdod—The presumption of the Ashdodites was punished by a severe judgment that overtook them in the form of a pestilence.

smote them with emerods—bleeding piles, hemorrhoids (Ps 78:66), in a very aggravated form. As the heathens generally regarded diseases affecting the secret parts of the body as punishments from the gods for trespasses committed against themselves, the Ashdodites would be the more ready to look upon the prevailing epidemic as demonstrating the anger of God, already shown against their idol.

7. the ark of God shall not abide with us—It was removed successively to several of the large towns of the country, but the same pestilence broke out in every place and raged so fiercely and fatally that the authorities were forced to send the ark back into the land of Israel [1Sa 5:8-10].

11. they sent—that is, the magistrates of Ekron.

12. the cry of the city went up to heaven—The disease is attended with acute pain, and it is far from being a rare phenomenon in the Philistian plain [Van De Velde].

 

CHAPTER 6

1Sa 6:1-9. The Philistines Counsel How to Send Back the Ark.

1. the ark … was in the country of the Philistines seven months—Notwithstanding the calamities which its presence had brought on the country and the people, the Philistine lords were unwilling to relinquish such a prize, and tried every means to retain it with peace and safety, but in vain.

2, 3. the Philistines called for the priests and the diviners—The designed restoration of the ark was not, it seems, universally approved of, and many doubts were expressed whether the prevailing pestilence was really a judgment of Heaven. The priests and diviners united all parties by recommending a course which would enable them easily to discriminate the true character of the calamities, and at the same time to propitiate the incensed Deity for any acts of disrespect which might have been shown to His ark.

4. Five golden emerods—Votive or thank offerings were commonly made by the heathen in prayer for, or gratitude after, deliverance from lingering or dangerous disorders, in the form of metallic (generally silver) models or images of the diseased parts of the body. This is common still in Roman Catholic countries, as well as in the temples of the Hindus and other modern heathen.

five golden mice—This animal is supposed by some to be the jerboa or jumping mouse of Syria and Egypt [Bochart]; by others, to be the short-tailed field mouse, which often swarms in prodigious numbers and commits great ravages in the cultivated fields of Palestine.

5. give glory unto the God of Israel—By these propitiatory presents, the Philistines would acknowledge His power and make reparation for the injury done to His ark.

lighten his hand … from off your gods—Elohim for god.

6. Wherefore then do ye harden your hearts, as the Egyptians and Pharaoh hardened their hearts?—The memory of the appalling judgments that had been inflicted on Egypt was not yet obliterated. Whether preserved in written records, or in floating tradition, they were still fresh in the minds of men, and being extensively spread, were doubtless the means of diffusing the knowledge and fear of the true God.

7. make a new cart—Their object in making a new one for the purpose seems to have been not only for cleanliness and neatness, but from an impression that there would have been an impropriety in using one that had been applied to meaner or more common services. It appears to have been a covered wagon (see on 2Sa 6:3).

two milch kine—Such untrained heifers, wanton and vagrant, would pursue no certain and regular path, like those accustomed to the yoke, and therefore were most unlikely of their own spontaneous motion to prosecute the direct road to the land of Israel.

bring their calves home from them—The strong natural affection of the dams might be supposed to stimulate their return homewards, rather than direct their steps in a foreign country.

8. take the ark of the Lord, and lay it upon the cart—This mode of carrying the sacred symbol was forbidden; but the ignorance of the Philistines made the indignity excusable (see on 2Sa 6:6).

put the jewels … in a coffer by the side thereof—The way of securing treasure in the East is still in a chest, chained to the house wall or some solid part of the furniture.

9-12. Beth-shemesh—that is, "house of the sun," now Ain Shems [Robinson], a city of priests in Judah, in the southeast border of Dan, lying in a beautiful and extensive valley. Josephus says they were set a-going near a place where the road divided into two—the one leading back to Ekron, where were their calves, and the other to Beth-shemesh. Their frequent lowings attested their ardent longing for their young, and at the same time the supernatural influence that controlled their movements in a contrary direction.

12. the lords of the Philistines went after them—to give their tribute of homage, to prevent imposture, and to obtain the most reliable evidence of the truth. The result of this journey tended to their own deeper humiliation, and the greater illustration of God's glory.

14. and they clave—that is, the Beth-shemites, in an irrepressible outburst of joy.

offered the kine—Though contrary to the requirements of the law (Le 1:3; 22:19), these animals might properly be offered, as consecrated by God Himself; and though not beside the tabernacle, there were many instances of sacrifices offered by prophets and holy men on extraordinary occasions in other places.

17, 18. And these are the golden emerods … and the mice—There were five representative images of the emerods, corresponding to the five principal cities of the Philistines. But the number of the golden mice must have been greater, for they were sent from the walled towns as well as the country villages.

18. unto the great stone of Abel—Abel, or Aben, means "stone," so that without resorting to italics, the reading should be, "the great stone."

19. he smote the men of Beth-shemesh, because they had looked into the ark—In the ecstasy of delight at seeing the return of the ark, the Beth-shemesh reapers pried into it beneath the wagon cover; and instead of covering it up again, as a sacred utensil, they let it remain exposed to common inspection, wishing it to be seen, in order that all might enjoy the triumph of seeing the votive offerings presented to it, and gratify curiosity with the sight of the sacred shrine. This was the offense of those Israelites (Levites, as well as common people), who had treated the ark with less reverence than the Philistines themselves.

he smote of the people fifty thousand and threescore and ten men—Beth-shemesh being only a village, this translation must be erroneous, and should be, "he smote fifty out of a thousand," being only fourteen hundred in all who indulged this curiosity. God, instead of decimating, according to an ancient usage, slew only a twentieth part; that is, according to Josephus, seventy out of fourteen hundred (see Nu 4:18-22).

21. Kirjath-jearim—"the city of woods," also called Kirjath-baal (Jos 15:60; 18:14; 1Ch 13:6, 7). This was the nearest town to Beth-shemesh; and being a place of strength, it was a more fitting place for the residence of the ark. Beth-shemesh being in a low plain, and Kirjath-jearim on a hill, explains the message, "Come ye down, and fetch it up to you."

 

CHAPTER 7

1Sa 7:1, 2. The Ark at Kirjath-jearim.

1. the men of Kirjath-jearim—"the city of woods," also Kirjath-baal (Jos 15:60; 18:14; 1Ch 13:5, 6). It was the nearest town to Beth-shemesh and stood on a hill. This was the reason of the message (1Sa 6:21), and why this was chosen for the convenience of people turning their faces to the ark (1Ki 8:29-35; Ps 28:2; Da 6:10).

brought it into the house of Abinadab in the hill—Why it was not transported at once to Shiloh where the tabernacle and sacred vessels were remaining, is difficult to conjecture.

sanctified … his son—He was not a Levite, and was therefore only set apart or appointed to be keeper of the place.

2. the ark abode in Kirjath-jearim … twenty years—It appears, in the subsequent history, that a much longer period elapsed before its final removal from Kirjath-jearim (2Sa 6:1-19; 1Ch 13:1-14). But that length of time had passed when the Israelites began to revive from their sad state of religious decline. The capture of the ark had produced a general indifference either as to its loss or its recovery.

all the house of Israel lamented after the Lord—They were then brought, doubtless by the influence of Samuel's exhortations, to renounce idolatry, and to return to the national worship of the true God.

1Sa 7:3-6. The Israelites, through Samuel's Influence, Solemnly Repent at Mizpeh.

3-6. Samuel spake unto all the house of Israel—A great national reformation was effected through the influence of Samuel. Disgusted with their foreign servitude, and panting for the restoration of liberty and independence, they were open to salutary impressions; and convinced of their errors, they renounced idolatry. The re-establishment of the faith of their fathers was inaugurated at a great public meeting, held at Mizpeh in Judah, and hallowed by the observance of impressive religious solemnities. The drawing water, and pouring it out before the Lord, seems to have been a symbolical act by which, in the people's name, Samuel testified their sense of national corruption, their need of that moral purification of which water is the emblem, and their sincere desire to pour out their hearts in repentance before God.

6. Samuel judged … Israel in Mizpeh—At the time of Eli's death he could not have much exceeded twenty years of age; and although his character and position must have given him great influence, it does not appear that hitherto he had done more than prophets were wont to do. Now he entered on the duties of a civil magistrate.

1Sa 7:7-14. While Samuel Prays, the Philistines Are Discomfited.

7-11. when the Philistines heard, &c.—The character and importance of the national convention at Mizpeh were fully appreciated by the Philistines. They discerned in it the rising spirit of religious patriotism among the Israelites that was prepared to throw off the yoke of their domination. Anxious to crush it at the first, they made a sudden incursion while the Israelites were in the midst of their solemn celebration. Unprepared for resistance, they besought Samuel to supplicate the divine interposition to save them from their enemies. The prophet's prayers and sacrifice were answered by such a tremendous storm of thunder and lightning that the assailants, panic-struck, were disordered and fled. The Israelites, recognizing the hand of God, rushed courageously on the foe they had so much dreaded and committed such immense havoc, that the Philistines did not for long recover from this disastrous blow. This brilliant victory secured peace and independence to Israel for twenty years, as well as the restitution of the usurped territory.

12. Samuel took a stone, and set it between Mizpeh and Shen—on an open spot between the town and "the crag" (some well-known rock in the neighborhood). A huge stone pillar was erected as a monument of their victory (Le 26:1). The name—Eben-ezer—is thought to have been written on the face of it.

 

CHAPTER 8

1Sa 8:1-18. Occasioned by the Ill- Government of Samuel's Sons, the Israelites Ask a King.

1-5. when Samuel was old—He was now about fifty-four years of age, having discharged the office of sole judge for twelve years. Unable, from growing infirmities, to prosecute his circuit journeys through the country, he at length confined his magisterial duties to Ramah and its neighborhood (1Sa 7:15), delegating to his sons as his deputies the administration of justice in the southern districts of Palestine, their provincial court being held at Beer-sheba. The young men, however, did not inherit the high qualities of their father. Having corrupted the fountains of justice for their own private aggrandizement, a deputation of the leading men in the country lodged a complaint against them in headquarters, accompanied with a formal demand for a change in the government. The limited and occasional authority of the judges, the disunion and jealousy of the tribes under the administration of those rulers, had been creating a desire for a united and permanent form of government; while the advanced age of Samuel, together with the risk of his death happening in the then unsettled state of the people, was the occasion of calling forth an expression of this desire now.

6-10. the thing displeased Samuel when they said, Give us a king to judge us—Personal and family feelings might affect his views of this public movement. But his dissatisfaction arose principally from the proposed change being revolutionary in its character. Though it would not entirely subvert their theocratic government, the appointment of a visible monarch would necessarily tend to throw out of view their unseen King and Head. God intimated, through Samuel, that their request would, in anger, be granted, while at the same time he apprised them of some of the evils that would result from their choice.

11. This will be the manner of the king—The following is a very just and graphic picture of the despotic governments which anciently and still are found in the East, and into conformity with which the Hebrew monarchy, notwithstanding the restrictions prescribed by the law, gradually slid.

He will take your sons, and appoint them for himself—Oriental sovereigns claim a right to the services of any of their subjects at pleasure.

some shall run before his chariots—The royal equipages were, generally throughout the East (as in Persia they still are), preceded and accompanied by a number of attendants who ran on foot.

12. he will appoint him captains—In the East, a person must accept any office to which he may be nominated by the king, however irksome it may be to his taste or ruinous to his interests.

13. he will take your daughters to be confectionaries—Cookery, baking, and the kindred works are, in Eastern countries, female employment, and thousands of young women are occupied with these offices in the palaces even of petty princes.

14-18. he will take your fields, &c.—The circumstances mentioned here might be illustrated by exact analogies in the conduct of many Oriental monarchs in the present day.

19-22. Nevertheless the people refused to obey the voice of Samuel—They sneered at Samuel's description as a bugbear to frighten them. Determined, at all hazards, to gain their object, they insisted on being made like all the other nations, though it was their glory and happiness to be unlike other nations in having the Lord for their King and Lawgiver (Nu 23:9; De 33:28). Their demand was conceded, for the government of a king had been provided for in the law; and they were dismissed to wait the appointment, which God had reserved to Himself (De 17:14-20).

 

CHAPTER 9

1Sa 9:1-14. Saul, Despairing to Find His Father's Asses, Comes to Samuel.

1. a mighty man of power—that is, of great wealth and substance. The family was of high consideration in the tribe of Benjamin, and therefore Saul's words must be set down among the common forms of affected humility, which Oriental people are wont to use.

 

2. Saul, a choice young man, and a goodly—He had a fine appearance; for it is evident that he must have been only a little under seven feet tall. A gigantic stature and an athletic frame must have been a popular recommendation at that time in that country.

3. the asses of Kish Saul's father were lost. And Kish said to Saul … arise, go seek the asses—The probability is that the family of Kish, according to the immemorial usage of Oriental shepherds in the purely pastoral regions, had let the animals roam at large during the grazing season, at the close of which messengers were despatched in search of them. Such travelling searches are common; and, as each owner has his own stamp marked on his cattle, the mention of it to the shepherds he meets gradually leads to the discovery of the strayed animals. This ramble of Saul's had nothing extraordinary in it, except its superior directions and issue, which turned its uncertainty into certainty.

4, 5. he passed through mount Ephraim—This being situated on the north of Benjamin, indicates the direction of Saul's journey. The district explored means the whole of the mountainous region, with its valleys and defiles, which belonged to Ephraim. Turning apparently southwards—probably through the verdant hills between Shiloh and the vales of Jordan (Shalisha and Shalim)—he approached again the borders of Benjamin, scoured the land of Zuph, and was proposing to return, when his servant recollected that they were in the immediate neighborhood of the man of God, who would give them counsel.

6. there is in this city a man of God—Ramah was the usual residence of Samuel, but several circumstances, especially the mention of Rachel's sepulchre, which lay in Saul's way homeward [1Sa 10:2], lead to the conclusion that "this city" was not the Ramah where Samuel dwelt.

peradventure he can show us our way that we should go—It seems strange that a dignified prophet should be consulted in such an affair. But it is probable that at the introduction of the prophetic office, the seers had discovered things lost or stolen, and thus their power for higher revelations was gradually established.

7. Saul said to his servant, But, behold, if we go, what shall we bring the man?—According to Eastern notions, it would be considered a want of respect for any person to go into the presence of a superior man of rank or of official station without a present of some kind in his hand, however trifling in value.

the bread is spent in our vessels—Shepherds, going in quest of their cattle, put up in a bag as much flour for making bread as will last sometimes for thirty days. It appears that Saul thought of giving the man of God a cake from his travelling bag, and this would have been sufficient to render the indispensable act of civility—the customary tribute to official dignity.

8. the fourth part of a shekel of silver—rather more than sixpence. Contrary to our Western notions, money is in the East the most acceptable form in which a present can be made to a man of rank.

9. seer … Prophet—The recognized distinction in latter times was, that a seer was one who was favored with visions of God—a view of things invisible to mortal sight; and a prophet foretold future events.

11-13. as they went up the hill—The modern village, Er-Rameh, lies on an eminence; and on their way they met a band of young maidens going out to the well, which, like all similar places in Palestine, was beyond the precincts of the town. From these damsels they learned that the day was devoted to a festival occasion, in honor of which Samuel had arrived in the city; that a sacrifice had been offered, which was done by prophets in extraordinary circumstances at a distance from the tabernacle, and that a feast was to follow—implying that it had been a peace offering; and that, according to the venerable practice of the Israelites, the man of God was expected to ask a special blessing on the food in a manner becoming the high occasion.

14. Samuel came out against them, for to go up to the high place—Such were the simple manners of the times that this prophet, the chief man in Israel, was seen going to preside at a high festival undistinguished either by his dress or equipage from any ordinary citizen.

1Sa 9:15-27. God Reveals to Samuel Saul's Coming, and His Appointment to the Kingdom.

15, 16. Now the Lord had told Samuel in his ear a day before—The description of Saul, the time of his arrival, and the high office to which he was destined, had been secretly intimated to Samuel from heaven. The future king of Israel was to fight the battles of the Lord and protect His people. It would appear that they were at this time suffering great molestation from the Philistines, and that this was an additional reason of their urgent demands for the appointment of a king (see 1Sa 10:5; 13:3).

18-20. Tell me, I pray thee, where the seer's house is—Satisfying the stranger's inquiry, Samuel invited him to the feast, as well as to sojourn till the morrow; and, in order to reconcile him to the delay, he assured him that the strayed asses had been recovered.

20, 21. on whom is all the desire of Israel? Is it not on thee, and on all thy father's house?—This was a covert and indirect premonition of the royal dignity that awaited him; and, though Saul's answer shows that he fully understood it, he affected to doubt that the prophet was in earnest.

21. And Saul answered and said, Am not I a Benjamite, of the smallest of the tribes of Israel, &c.—By selecting a king from this least and nearly extinct tribe (Jud 20:46-48), divine wisdom designed to remove all grounds of jealousy among the other tribes.

22. Samuel took Saul and his servant, and brought them into the parlour—The toil-worn but noble-looking traveller found himself suddenly seated among the principal men of the place and treated as the most distinguished guest.

24. the cook took up the shoulder … and set it before Saul. And Samuel said, Behold that which is left; set it before thee, and eat—that is, reserved (see on Ge 18:7; Ge 43:34). This was, most probably, the right shoulder; which, as the perquisite of the sacrifice, belonged to Samuel, and which he had set aside for his expected guest. In the sculptures of the Egyptian shambles, also, the first joint taken off was always the right shoulder for the priest. The meaning of those distinguished attentions must have been understood by the other guests.

25-27. Samuel communed with Saul upon the top of the house—Saul was taken to lodge with the prophet for that night. Before retiring to rest, they communed on the flat roof of the house, the couch being laid there (Jos 2:6), when, doubtless, Samuel revealed the secret and described the peculiar duties of a monarch in a nation so related to the Divine King as Israel. Next morning early, Samuel roused his guest, and conveying him on his way towards the skirts of the city, sought, before parting, a private interview—the object of which is narrated in the next chapter.

 

CHAPTER 10

1Sa 10:1-27. Samuel Anoints Saul, and Confirms Him by the Prediction of Three Signs.

1. Then Samuel took a vial of oil—This was the ancient (Jud 9:8) ceremony of investiture with the royal office among the Hebrews and other Eastern nations. But there were two unctions to the kingly office; the one in private, by a prophet (1Sa 16:13), which was meant to be only a prophetic intimation of the person attaining that high dignity—the more public and formal inauguration (2Sa 2:4; 5:3) was performed by the high priest, and perhaps with the holy oil, but that is not certain. The first of a dynasty was thus anointed, but not his heirs, unless the succession was disputed (1Ki 1:39; 2Ki 11:12; 23:30; 2Ch 23:11).

kissed him—This salutation, as explained by the words that accompanied it, was an act of respectful homage, a token of congratulation to the new king (Ps 2:12).

2. When thou art departed from me to-day—The design of these specific predictions of what should be met with on the way, and the number and minuteness of which would arrest attention, was to confirm Saul's reliance on the prophetic character of Samuel, and lead him to give full credence to what had been revealed to him as the word of God.

Rachel's sepulchre—near Beth-lehem (see on Ge 35:16).

Zelzah—or Zelah, now Bet-jalah, in the neighborhood of that town.

3. the plain—or, "the oak of Tabor," not the celebrated mount, for that was far distant.

three men going up to God to Beth-el—apparently to offer sacrifices there at a time when the ark and the tabernacle were not in a settled abode, and God had not yet declared the permanent place which He should choose. The kids were for sacrifice, the loaves for the offering, and the wine for the libations.

5. the hill of God—probably Geba (1Sa 13:3), so called from a school of the prophets being established there. The company of prophets were, doubtless, the pupils at this seminary, which had probably been instituted by Samuel, and in which the chief branches of education taught were a knowledge of the law, and of psalmody with instrumental music, which is called "prophesying" (here and in 1Ch 25:1, 7).

6. the Spirit of the Lord will come upon thee—literally, "rush upon thee," suddenly endowing thee with a capacity and disposition to act in a manner far superior to thy previous character and habits; and instead of the simplicity, ignorance, and sheepishness of a peasant, thou wilt display an energy, wisdom, and magnanimity worthy of a prince.

8. thou shalt go down before me to Gilgal—This, according to Josephus, was to be a standing rule for the observance of Saul while the prophet and he lived; that in every great crisis, such as a hostile incursion on the country, he should repair to Gilgal, where he was to remain seven days, to afford time for the tribes on both sides Jordan to assemble, and Samuel to reach it.

9-11. when he had turned his back to go from Samuel, God gave him another heart—Influenced by the words of Samuel, as well as by the accomplishment of these signs, Saul's reluctance to undertake the onerous office was overcome. The fulfilment of the two first signs [1Sa 10:7, 8] is passed over, but the third is specially described. The spectacle of a man, though more fit to look after his father's cattle than to take part in the sacred exercises of the young prophets—a man without any previous instruction, or any known taste, entering with ardor into the spirit, and skilfully accompanying the melodies of the sacred band, was so extraordinary a phenomenon, that it gave rise to the proverb, "Is Saul also among the prophets?" (see 1Sa 19:24). The prophetic spirit had come upon him; and to Saul it was as personal and experimental an evidence of the truth of God's word that had been spoken to him, as converts to Christianity have in themselves from the sanctifying power of the Gospel.

12. But who is their father?—The Septuagint reads, "Who is his father?" referring to Saul the son of Kish.

17-25. Samuel called the people together … at Mizpeh—a shaft-like hill near Hebron, five hundred feet in height. The national assemblies of the Israelites were held there. A day having been appointed for the election of a king, Samuel, after having charged the people with a rejection of God's institution and a superseding of it by one of their own, proceeded to the nomination of the new monarch. As it was of the utmost importance that the appointment should be under the divine direction and control, the determination was made by the miraculous lot, tribes, families, and individuals being successively passed until Saul was found. His concealment of himself must have been the result either of innate modesty, or a sudden nervous excitement under the circumstances. When dragged into view, he was seen to possess all those corporeal advantages which a rude people desiderate in their sovereigns; and the exhibition of which gained for the prince the favorable opinion of Samuel also. In the midst of the national enthusiasm, however, the prophet's deep piety and genuine patriotism took care to explain "the manner of the kingdom," that is, the royal rights and privileges, together with the limitations to which they were to be subjected; and in order that the constitution might be ratified with all due solemnity, the charter of this constitutional monarchy was recorded and laid up "before the Lord," that is, deposited in the custody of the priests, along with the most sacred archives of the nation.

26. And Saul also went home to Gibeah—near Geba. This was his place of residence (see Jud 20:20), about five miles north of Jerusalem.

there went … a band of men, whose hearts God had touched—who feared God and regarded allegiance to their king as a conscientious duty. They are opposed to "the children of Belial."

27. the children of Belial said, How shall this man save us? And they despised him, and brought him no presents—In Eastern countries, the honor of the sovereign and the splendor of the royal household are upheld, not by a fixed rate of taxation, but by presents brought at certain seasons by officials, and men of wealth, from all parts of the kingdom, according to the means of the individual, and of a customary registered value. Such was the tribute which Saul's opponents withheld, and for want of which he was unable to set up a kingly establishment for a while. But "biding his time," he bore the insult with a prudence and magnanimity which were of great use in the beginning of his government.

 

CHAPTER 11

1Sa 11:1-4. Nahash Offers Them of Jabesh-gilead a Reproachful Condition.

1. Then Nahash the Ammonite came up—Nahash ("serpent"); (see Jud 8:3). The Ammonites had long claimed the right of original possession in Gilead. Though repressed by Jephthah (Jud 11:33), they now, after ninety years, renew their pretensions; and it was the report of their threatened invasion that hastened the appointment of a king (1Sa 12:12).

Make a covenant with us, and we will serve thee—They saw no prospect of aid from the western Israelites, who were not only remote, but scarcely able to repel the incursions of the Philistines from themselves.

2. thrust out all your right eyes—literally, "scoop" or "hollow out" the ball. This barbarous mutilation is the usual punishment of usurpers in the East, inflicted on chiefs; sometimes, also, even in modern history, on the whole male population of a town. Nahash meant to keep the Jabeshites useful as tributaries, whence he did not wish to render them wholly blind, but only to deprive them of their right eye, which would disqualify them for war. Besides, his object was, through the people of Jabesh-gilead, to insult the Israelitish nation.

3, 4. send messengers unto all the coasts of Israel—a curious proof of the general dissatisfaction that prevailed as to the appointment of Saul. Those Gileadites deemed him capable neither of advising nor succoring them; and even in his own town the appeal was made to the people—not to the prince.

1Sa 11:5-11. They Send to Saul, and Are Delivered.

7. he took a yoke of oxen, and hewed them in pieces—(see Jud 19:29). This particular form of war-summons was suited to the character and habits of an agricultural and pastoral people. Solemn in itself, the denunciation that accompanied it carried a terrible threat to those that neglected to obey it. Saul conjoins the name of Samuel with his own, to lend the greater influence to the measure, and to strike greater terror unto all contemners of the order. The small contingent furnished by Judah suggests that the disaffection to Saul was strongest in that tribe.

8. Bezek—This place of general muster was not far from Shechem, on the road to Beth-shan, and nearly opposite the ford for crossing to Jabesh-gilead. The great number on the muster-roll showed the effect of Saul's wisdom and promptitude.

11. on the morrow, that Saul put the people in three companies—Crossing the Jordan in the evening, Saul marched his army all night, and came at daybreak on the camp of the Ammonites, who were surprised in three different parts, and totally routed. This happened before the seven days' truce expired.

1Sa 11:12-15. Saul Confirmed King.

12-15. the people said …, Who is he that said, Shall Saul reign over us?—The enthusiastic admiration of the people, under the impulse of grateful and generous feelings, would have dealt summary vengeance on the minority who opposed Saul, had not he, either from principle or policy, shown himself as great in clemency as in valor. The calm and sagacious counsel of Samuel directed the popular feelings into a right channel, by appointing a general assembly of the militia, the really effective force of the nation, at Gilgal, where, amid great pomp and religious solemnities, the victorious leader was confirmed in his kingdom [1Sa 11:15].

 

CHAPTER 12

1Sa 12:1-5. Samuel Testifies his Integrity.

1-4. Samuel said unto all Israel—This public address was made after the solemn re-instalment of Saul, and before the convention at Gilgal separated. Samuel, having challenged a review of his public life, received a unanimous testimony to the unsullied honor of his personal character, as well as the justice and integrity of his public administration.

5. the Lord is witness against you, and his anointed is witness—that, by their own acknowledgment, he had given them no cause to weary of the divine government by judges, and that, therefore, the blame of desiring a change of government rested with themselves. This was only insinuated, and they did not fully perceive his drift.

1Sa 12:6-16. He Reproves the People for Ingratitude.

7-16. Now therefore stand still, that I may reason with you—The burden of this faithful and uncompromising address was to show them, that though they had obtained the change of government they had so importunely desired, their conduct was highly displeasing to their heavenly King; nevertheless, if they remained faithful to Him and to the principles of the theocracy, they might be delivered from many of the evils to which the new state of things would expose them. And in confirmation of those statements, no less than in evidence of the divine displeasure, a remarkable phenomenon, on the invocation of the prophet, and of which he gave due premonition, took place.

11. Bedan—The Septuagint reads "Barak"; and for "Samuel" some versions read "Samson," which seems more natural than that the prophet should mention himself to the total omission of the greatest of the judges. (Compare Heb 11:32).

1Sa 12:17-25. He Terrifies Them with Thunder in Harvest-time.

17-25. Is it not wheat harvest to-day?—That season in Palestine occurs at the end of June or beginning of July, when it seldom or never rains, and the sky is serene and cloudless. There could not, therefore, have been a stronger or more appropriate proof of a divine mission than the phenomenon of rain and thunder happening, without any prognostics of its approach, upon the prediction of a person professing himself to be a prophet of the Lord, and giving it as an attestation of his words being true. The people regarded it as a miraculous display of divine power, and, panic-struck, implored the prophet to pray for them. Promising to do so, he dispelled their fears. The conduct of Samuel, in this whole affair of the king's appointment, shows him to have been a great and good man who sank all private and personal considerations in disinterested zeal for his country's good and whose last words in public were to warn the people, and their king, of the danger of apostasy and disobedience to God.

 

CHAPTER 13

1Sa 13:1, 2. Saul's Selected Band.

1. Saul reigned one year—(see Margin). The transactions recorded in the eleventh and twelfth chapters were the principal incidents comprising the first year of Saul's reign; and the events about to be described in this happened in the second year.

2. Saul chose him three thousand men of Israel—This band of picked men was a bodyguard, who were kept constantly on duty, while the rest of the people were dismissed till their services might be needed. It seems to have been his tactics to attack the Philistine garrisons in the country by different detachments, rather than by risking a general engagement; and his first operations were directed to rid his native territory of Benjamin of these enemies.

1Sa 13:3, 4. He Calls the Hebrews to Gilgal against the Philistines.

3, 4. And Jonathan—that is, "God-given."

smote the garrison of the Philistines … in Geba—Geba and Gibeah were towns in Benjamin, very close to each other (Jos 18:24, 28). The word rendered "garrison" is different from that of 1Sa 13:23; 14:1, and signifies, literally, something erected; probably a pillar or flagstaff, indicative of Philistine ascendency. That the secret demolition of this standard, so obnoxious to a young and noble-hearted patriot, was the feat of Jonathan referred to, is evident from the words, "the Philistines heard of it," which is not the way we should expect an attack on a fortress to be noticed.

Saul blew the trumpet throughout all the land—This, a well-known sound, was the usual Hebrew war-summons; the first blast was answered by the beacon fire in the neighboring places. A second blast was blown—then answered by a fire in a more distant locality, whence the proclamation was speedily diffused over the whole country. As the Philistines resented what Jonathan had done as an overt attempt to throw off their yoke, a levy, en masse, of the people was immediately ordered, the rendezvous to be the old camping-ground at Gilgal.

1Sa 13:5. The Philistines' Great Host.

5. The Philistines gathered themselves together to fight with Israel, thirty thousand chariots, and six thousand horsemen—Either this number must include chariots of every kind—or the word "chariots" must mean the men fighting in them (2Sa 10:18; 1Ki 20:21; 1Ch 19:18); or, as some eminent critics maintain, Sheloshim ("thirty"), has crept into the text, instead of Shelosh ("three"). The gathering of the chariots and horsemen must be understood to be on the Philistine plain, before they ascended the western passes and pitched in the heart of the Benjamite hills, in "Michmash," (now Mukmas), a "steep precipitous valley" [Robinson], eastward from Beth-aven (Beth-el).

1Sa 13:6-8. The Israelites' Distress.

6. When the men of Israel saw that they were in a strait—Though Saul's gallantry was unabated, his subjects displayed no degree of zeal and energy. Instead of venturing an encounter, they fled in all directions. Some, in their panic, left the country (1Sa 13:7), but most took refuge in the hiding-places which the broken ridges of the neighborhood abundantly afford. The rocks are perforated in every direction with "caves," and "holes," and "pits"—crevices and fissures sunk deep in the rocky soil, subterranean granaries or dry wells in the adjoining fields. The name of Michmash ("hidden treasure") seems to be derived from this natural peculiarity [Stanley].

8. he—that is, Saul.

tarried seven days—He was still in the eastern borders of his kingdom, in the valley of Jordan. Some bolder spirits had ventured to join the camp at Gilgal; but even the courage of those stout-hearted men gave way in prospect of this terrible visitation; and as many of them were stealing away, he thought some immediate and decided step must be taken.

1Sa 13:9-16. Saul, Weary of Waiting for Samuel, Sacrifices.

9-14. Saul said, Bring hither a burnt offering to me, and peace offerings—Saul, though patriotic enough in his own way, was more ambitious of gaining the glory of a triumph to himself than ascribing it to God. He did not understand his proper position as king of Israel; and although aware of the restrictions under which he held the sovereignty, he wished to rule as an autocrat, who possessed absolute power both in civil and sacred things. This occasion was his first trial. Samuel waited till the last day of the seven, in order to put the constitutional character of the king to the test; and, as Saul, in his impatient and passionate haste knowingly transgressed (1Sa 13:12) by invading the priest's office and thus showing his unfitness for his high office (as he showed nothing of the faith of Gideon and other Hebrew generals), he incurred a threat of the rejection which his subsequent waywardness confirmed.

15, 16. Samuel … gat him … unto Gibeah … and Saul, and Jonathan his son, and the people that were present with them, abode in Gibeah—Saul removed his camp thither, either in the hope that, it being his native town, he would gain an increase of followers or that he might enjoy the counsels and influence of the prophet.

17, 18. the spoilers came out of the camp of the Philistines in three companies—ravaging through the three valleys which radiate from the uplands of Michmash to Ophrah on the north, through the pass of Beth-horon on the west, and down the ravines of Zeboim ("the hyænas"), towards the Ghor or Jordan valley on the east.

19, 20. Now there was no smith found throughout … Israel—The country was in the lowest state of depression and degradation. The Philistines, after the great victory over the sons of Eli, had become the virtual masters of the land. Their policy in disarming the natives has been often followed in the East. For repairing any serious damage to their agricultural implements, they had to apply to the neighboring forts.

21. Yet they had a file—as a kind of privilege, for the purpose of sharpening sundry smaller utensils of husbandry.

 

CHAPTER 14

1Sa 14:1-14. Jonathan Miraculously Smites the Philistines' Garrison.

1. the Philistines' garrison—"the standing camp" (1Sa 13:23, Margin) "in the passage of Michmash" (1Sa 13:16), now Wady Es-Suweinit. "It begins in the neighborhood of Betin (Beth-el) and El-Bireh (Beetroth), and as it breaks through the ridge below these places, its sides form precipitous walls. On the right, about a quarter of an acre below, it again breaks off, and passes between high perpendicular precipices" [Robinson].

2. Saul tarried in the uttermost part of Gibeah—Hebrew, "Geba"; entrenched, along with Samuel and Ahiah the high priest, on the top of one of the conical or spherical hills which abound in the Benjamite territory, and favorable for an encampment, called Migron ("a precipice").

4. between the passages—that is, the deep and great ravine of Suweinit.

Jonathan sought to go over unto the Philistines' garrison—a distance of about three miles running between two jagged points; Hebrew, "teeth of the cliff."

there was a sharp rock on the one side, and a sharp rock on the other side … Bozez—("shining") from the aspect of the chalky rock.

Seneh—("the thorn") probably from a solitary acacia on its top. They are the only rocks of the kind in this vicinity; and the top of the crag towards Michmash was occupied as the post of the Philistines. The two camps were in sight of each other; and it was up the steep rocky sides of this isolated eminence that Jonathan and his armorbearer (1Sa 14:6) made their adventurous approach. This enterprise is one of the most gallant that history or romance records. The action, viewed in itself, was rash and contrary to all established rules of military discipline, which do not permit soldiers to fight or to undertake any enterprise that may involve important consequences without the order of the generals.

6. it may be that the Lord will work for us—This expression did not imply a doubt; it signified simply that the object he aimed at was not in his own power—but it depended upon God—and that he expected success neither from his own strength nor his own merit.

9, 10. if they say, Come up unto us; then we will go up: for the Lord hath delivered them into our hand—When Jonathan appears here to prescribe a sign or token of God's will, we may infer that the same spirit which inspired this enterprise suggested the means of its execution, and put into his heart what to ask of God. (See on Ge 24:12).

11. Behold, the Hebrews come forth out of the holes—As it could not occur to the sentries that two men had come with hostile designs, it was a natural conclusion that they were Israelite deserters. And hence no attempt was made to hinder their ascent, or stone them.

14, 15. that first slaughter, which Jonathan and his armour-bearer made, was about twenty men, within as it were an half acre of land, which a yoke of oxen might plow—This was a very ancient mode of measurement, and it still subsists in the East. The men who saw them scrambling up the rock had been surprised and killed, and the spectacle of twenty corpses would suggest to others that they were attacked by a numerous force. The success of the adventure was aided by a panic that struck the enemy, produced both by the sudden surprise and the shock of an earthquake. The feat was begun and achieved by the faith of Jonathan, and the issue was of God.

16. the watchmen of Saul … looked—The wild disorder in the enemies' camp was described and the noise of dismay heard on the heights of Gibeah.

17-19. Then said Saul unto the people that were with him, Number now, and see who is gone from us—The idea occurred to him that it might be some daring adventurer belonging to his own little troop, and it would be easy to discover him.

18. Saul said unto Ahiah, Bring hither the ark of God—There is no evidence that the ark had been brought from Kirjath-jearim. The Septuagint version is preferable; which, by a slight variation of the text, reads, "the ephod"; that is, the priestly cape, which the high priest put on when consulting the oracle. That this should be at hand is natural, from the presence of Ahiah himself, as well as the nearness of Nob, where the tabernacle was then situated.

19. Withdraw thine hand—The priest, invested with the ephod, prayed with raised and extended hands. Saul perceiving that the opportunity was inviting, and that God appeared to have sufficiently declared in favor of His people, requested the priest to cease, that they might immediately join in the contest. The season for consultation was past—the time for prompt action was come.

20-22. Saul and all the people—All the warriors in the garrison at Gibeah, the Israelite deserters in the camp of the Philistines, and the fugitives among the mountains of Ephraim, now all rushed to the pursuit, which was hot and sanguinary.

23. So the Lord saved Israel that day: and the battle passed over unto Beth-aven—that is, "Beth-el." It passed over the forest, now destroyed, on the central ridge of Palestine, then over to the other side from the eastern pass of Michmash (1Sa 14:31), to the western pass of Aijalon, through which they escaped into their own plains.

24. Saul had adjured the people—Afraid lest so precious an opportunity of effectually humbling the Philistine power might be lost, the impetuous king laid an anathema on any one who should taste food until the evening. This rash and foolish denunciation distressed the people, by preventing them taking such refreshments as they might get on the march, and materially hindered the successful attainment of his own patriotic object.

25. all they of the land came to a wood; and there was honey—The honey is described as "upon the ground," "dropping" from the trees, and in honeycombs—indicating it to be bees' honey. "Bees in the East are not, as in England, kept in hives; they are all in a wild state. The forests literally flow with honey; large combs may be seen hanging on the trees as you pass along, full of honey" [Roberts].

31-34. the people were very faint. And the people flew upon the spoil—at evening, when the time fixed by Saul had expired. Faint and famishing, the pursuers fell voraciously upon the cattle they had taken, and threw them on the ground to cut off their flesh and eat them raw, so that the army, by Saul's rashness, were defiled by eating blood, or living animals; probably, as the Abyssinians do, who cut a part of the animal's rump, but close the hide upon it, and nothing mortal follows from that wound. They were painfully conscientious in keeping the king's order for fear of the curse, but had no scruple in transgressing God's command. To prevent this violation of the law, Saul ordered a large stone to be rolled, and those that slaughtered the oxen to cut their throats on that stone. By laying the animal's head on the high stone, the blood oozed out on the ground, and sufficient evidence was afforded that the ox or sheep was dead before it was attempted to eat it.

45. the people rescued Jonathan, that he died not—When Saul became aware of Jonathan's transgression in regard to the honey, albeit it was done in ignorance and involved no guilt, he was, like Jephthah [Jud 11:31, 35], about to put his son to death, in conformity with his vow [1Sa 14:44]. But the more enlightened conscience of the army prevented the tarnishing the glory of the day by the blood of the young hero, to whose faith and valor it was chiefly due.

47, 48. So Saul … fought against all his enemies on every side—This signal triumph over the Philistines was followed, not only by their expulsion from the land of Israel, but by successful incursions against various hostile neighbors, whom he harassed though he did not subdue them.

 

CHAPTER 15

1Sa 15:1-6. Saul Sent to Destroy Amalek.

1. Samuel also said unto Saul, The Lord sent me to anoint thee …: now therefore hearken thou unto … the Lord—Several years had been passed in successful military operations against troublesome neighbors. During these Saul had been left to act in a great measure at his own discretion as an independent prince. Now a second test is proposed of his possessing the character of a theocratic monarch in Israel; and in announcing the duty required of him, Samuel brought before him his official station as the Lord's vicegerent, and the peculiar obligation under which he was laid to act in that capacity. He had formerly done wrong, for which a severe rebuke and threatening were administered to him (1Sa 13:13, 14). Now an opportunity was afforded him of retrieving that error by an exact obedience to the divine command.

2, 3. Amalek—the powerful tribe which inhabited the country immediately to the eastward of the northern Cushites. Their territory extended over the whole of the eastern portion of the desert of Sinai to Rephidim—the earliest opponent (De 25:18; Ex 17:8-16)—the hereditary and restless enemy of Israel (Nu 14:45; Jud 3:13; 6:3), and who had not repented (1Sa 14:48) of their bitter and sleepless hatred during the five hundred years that had elapsed since their doom was pronounced. Being a people of nomadic habits, they were as plundering and dangerous as the Bedouin Arabs, particularly to the southern tribes. The national interest required, and God, as King of Israel, decreed that this public enemy should be removed. Their destruction was to be without reservation or exception.

I remember—I am reminded of what Amalek did—perhaps by the still remaining trophy or memorial erected by Moses (Ex 17:15, 16).

4. Saul gathered the people together—The alacrity with which he entered on the necessary preparations for the expedition gave a fair, but delusive promise of faithfulness in its execution.

Telaim—or Telem, among the uttermost cities of the tribe of Judah towards the coast of Edom (Jos 15:21, 24).

5. Saul came to a city of Amalek—probably their capital.

laid wait in the valley—following the strategic policy of Joshua at Ai (Jos 8:4).

6. Kenites—(See on Jud 1:16). In consequence, probably, of the unsettled state of Judah, they seem to have returned to their old desert tracts. Though now intermingled with the Amalekites, they were not implicated in the offenses of that wicked race; but for the sake of their ancestors, between whom and those of Israel there had been a league of amity, a timely warning was afforded them to remove from the scene of danger.

1Sa 15:7-9. He Spares Agag and the Best of the Spoil.

7-9. Saul smote the Amalekites—His own view of the proper and expedient course to follow was his rule, not the command of God.

8, 9. he took Agag … alive—This was the common title of the Amalekite kings. He had no scruple about the apparent cruelty of it, for he made fierce and indiscriminate havoc of the people. But he spared Agag, probably to enjoy the glory of displaying so distinguished a captive, and, in like manner, the most valuable portions of the booty, as the cattle. By this wilful and partial obedience to a positive command [1Sa 15:3], complying with it in some parts and violating it in others, as suited his own taste and humor, Saul showed his selfish, arbitrary temper, and his love of despotic power, and his utter unfitness to perform the duties of a delegated king in Israel.

1Sa 15:10, 11. God Rejects His for Disobedience.

10, 11. Then came the word of the Lord unto Samuel, saying, It repenteth me that I have set up Saul—Repentance is attributed in Scripture to Him when bad men give Him cause to alter His course and method of procedure, and to treat them as if He did "repent" of kindness shown. To the heart of a man like Samuel, who was above all envious considerations, and really attached to the king, so painful an announcement moved all his pity and led him to pass a sleepless night of earnest intercession.

12. Saul came to Carmel—in the south of Judah (Jos 15:55; 1Sa 25:2).

he set him up a place—that is, a pillar (2Sa 18:18); literally, a hand, indicating that whatever was the form of the monument, it was surmounted, according to the ancient fashion, by the figure of a hand, the symbol of power and energy. The erection of this vainglorious trophy was an additional act of disobedience. His pride had overborne his sense of duty in first raising this monument to his own honor, and then going to Gilgal to offer sacrifice to God.

13-23. Saul said unto him, Blessed be thou of the Lord: I have performed the commandment of the Lord—Saul was either blinded by a partial and delusive self-love, or he was, in his declaration to Samuel, acting the part of a bold and artful hypocrite. He professed to have fulfilled the divine command, and that the blame of any defects in the execution lay with the people. Samuel saw the real state of the case, and in discharge of the commission he had received before setting out, proceeded to denounce his conduct as characterized by pride, rebellion, and obstinate disobedience. When Saul persisted in declaring that he had obeyed, alleging that the animals, whose bleating was heard, had been reserved for a liberal sacrifice of thanksgiving to God, his shuffling, prevaricating answer called forth a stern rebuke from the prophet. It well deserved it—for the destination of the spoil to the altar was a flimsy pretext—a gross deception, an attempt to conceal the selfishness of the original motive under the cloak of religious zeal and gratitude.

24-26. I have sinned … turn again with me, that I may worship the Lord—The erring, but proud and obstinate monarch was now humbled. He was conscience-smitten for the moment, but his confession proceeded not from sincere repentance, but from a sense of danger and desire of averting the sentence denounced against him. For the sake of public appearance, he besought Samuel not to allow their serious differences to transpire, but to join with him in a public act of worship. Under the influence of his painfully agitated feelings, he designed to offer sacrifice, partly to express his gratitude for the recent victory, and partly to implore mercy and a reversal of his doom. It was, from another angle, a politic scheme, that Samuel might be betrayed into a countenancing of his design in reserving the cattle for sacrificing. Samuel declined to accompany him.

I feared the people, and obeyed their voice—This was a different reason from the former he had assigned. It was the language of a man driven to extremities, and even had it been true, the principles expounded by Samuel showed that it could have been no extenuation of the offense. The prophet then pronounced the irreversible sentence of the rejection of Saul and his family. He was judicially cut off for his disobedience.

27, 28. he laid hold upon the skirt of his mantle—the moil, upper tunic, official robe. In an agony of mental excitement, he took hold of the prophet's dress to detain him; the rending of the mantle [1Sa 15:27] was adroitly pointed to as a significant and mystical representation of his severance from the throne.

29. the Strength of Israel will not lie—Hebrew, "He that gives a victory to Israel," a further rebuke of his pride in rearing the Carmel trophy, and an intimation that no loss would be sustained in Israel by his rejection.

31. Samuel turned again after Saul—not to worship along with him; but first, that the people might have no ground, on pretense of Saul's rejection, to withdraw their allegiance from him; and secondly, to compensate for Saul's error, by executing God's judgment upon Agag.

32. Agag came unto him delicately—or cheerfully, since he had gained the favor and protection of the king.

33. Samuel hewed Agag—This cruel tyrant met the retribution of a righteous Providence. Never has it been unusual for great or official personages in the East to perform executions with their own hands. Samuel did it "before the Lord" in Gilgal, appointing that same mode of punishment (hitherto unknown in Israel) to be used towards him, which he had formerly used towards others.

 

CHAPTER 16

1Sa 16:1-10. Samuel Sent by God to Bethlehem.

1. the Lord said unto Samuel, How long wilt thou mourn for Saul—Samuel's grief on account of Saul's rejection, accompanied, doubtless, by earnest prayers for his restitution, showed the amiable feelings of the man; but they were at variance with his public duty as a prophet. The declared purpose of God to transfer the kingdom of Israel into other hands than Saul's was not an angry menace, but a fixed and immutable decree; so that Samuel ought to have sooner submitted to the peremptory manifestation of the divine will. But to leave him no longer room to doubt of its being unalterable, he was sent on a private mission to anoint a successor to Saul (see on 1Sa 10:1). The immediate designation of a king was of the greatest importance for the interests of the nation in the event of Saul's death, which, to this time, was dreaded; it would establish David's title and comfort the minds of Samuel and other good men with a right settlement, whatever contingency might happen.

I have provided me a king—The language is remarkable, and intimates a difference between this and the former king. Saul was the people's choice, the fruit of their wayward and sinful desires for their own honor and aggrandizement. The next was to be a king who would consult the divine glory, and selected from that tribe to which the pre-eminence had been early promised (Ge 49:10).

2. How can I go?—This is another instance of human infirmity in Samuel. Since God had sent him on this mission, He would protect him in the execution.

I am come to sacrifice—It seems to have been customary with Samuel to do this in the different circuits to which he went, that he might encourage the worship of God.

3. call Jesse to the sacrifice—that is, the social feast that followed the peace offering. Samuel, being the offerer, had a right to invite any guest he pleased.

4. the elders of the town trembled at his coming—Beth-lehem was an obscure town, and not within the usual circuit of the judge. The elders were naturally apprehensive, therefore, that his arrival was occasioned by some extraordinary reason, and that it might entail evil upon their town, in consequence of the estrangement between Samuel and the king.

5. sanctify yourselves—by the preparations described (Ex 19:14, 15). The elders were to sanctify themselves. Samuel himself took the greatest care in the sanctification of Jesse's family. Some, however, think that the former were invited only to join in the sacrifice, while the family of Jesse were invited by themselves to the subsequent feast.

6-10. Samuel said, Surely the Lord's anointed is before him—Here Samuel, in consequence of taking his impressions from the external appearance, falls into the same error as formerly (1Sa 10:24).

1Sa 16:11-14. He Anoints David.

11. There remaineth yet the youngest, and, behold, he keepeth the sheep—Jesse having evidently no idea of David's wisdom and bravery, spoke of him as the most unfit. God, in His providence, so ordered it, that the appointment of David might the more clearly appear to be a divine purpose, and not the design either of Samuel or Jesse. David having not been sanctified with the rest of his family, it is probable that he returned to his pastoral duties the moment the special business on which he had been summoned was done.

12. he was ruddy, &c.—Josephus says that David was ten, while most modern commentators are of the opinion that he must have been fifteen years of age.

13. Then Samuel took the horn of oil, and anointed him—This transaction must have been strictly private.

14-18. The Spirit of the Lord departed from Saul, and an evil spirit from the Lord troubled him—His own gloomy reflections, the consciousness that he had not acted up to the character of an Israelitish king, the loss of his throne, and the extinction of his royal house, made him jealous, irritable, vindictive, and subject to fits of morbid melancholy.

19. Saul sent messengers unto Jesse, and said, Send me David—In the East the command of a king is imperative; and Jesse, however reluctant and alarmed, had no alternative but to comply.

20. Jesse took an ass laden with bread, and a bottle of wine, and a kid, and sent them … unto Saul—as a token of homage and respect.

21. David came to Saul—Providence thus prepared David for his destiny, by placing him in a way to become acquainted with the manners of the court, the business of government, and the general state of the kingdom.

became his armour-bearer—This choice, as being an expression of the king's partiality, shows how honorable the office was held to be.

23. David took an harp, and played with his hand: so Saul was refreshed, and was well—The ancients believed that music had a mysterious influence in healing mental disorders.

 

CHAPTER 17

1Sa 17:1-3. The Israelites and Philistines Being Ready to Battle.

1. the Philistines gathered together their armies—twenty-seven years after their overthrow at Michmash. Having now recovered their spirits and strength, they sought an opportunity of wiping out the infamy of that national disaster, as well as to regain their lost ascendency over Israel.

Shocoh—now Shuweikeh, a town in the western plains of Judah (Jos 15:35), nine Roman miles from Eleutheropolis, toward Jerusalem [Robinson].

Azekah—a small place in the neighborhood.

Ephes-dammim—or, "Pas-dammim" (1Ch 11:13), "the portion" or "effusion of blood," situated between the other two.

2. valley of Elah—that is, "the Terebinth," now Wady Er-Sumt [Robinson]. Another valley somewhat to the north, now called Wady Beit Hanina, has been fixed on by the tradition of ages.

1Sa 17:4-11. Goliath Challenges a Combat.

4-11. a champion—Hebrew, a "man between two"; that is, a person who, on the part of his own people, undertook to determine the national quarrel by engaging in single combat with a chosen warrior in the hostile army.

5. helmet of brass—The Philistine helmet had the appearance of a row of feathers set in a tiara, or metal band, to which were attached scales of the same material, for the defense of the neck and the sides of the face [Osborn].

a coat of mail—a kind of corslet, quilted with leather or plates of metal, reaching only to the chest, and supported by shoulder straps, leaving the shoulders and arms at full liberty.

6. greaves of brass—boots, terminating at the ankle, made in one plate of metal, but round to the shape of the leg, and often lined with felt or sponge. They were useful in guarding the legs, not only against the spikes of the enemy, but in making way among thorns and briers.

a target of brass—a circular frame, carried at the back, suspended by a long belt which crossed the breast from the shoulders to the loins.

7. staff of his spear—rather under five feet long, and capable of being used as a javelin (1Sa 19:10). It had an iron head.

one bearing a shield—In consequence of their great size and weight, the Oriental warrior had a trusty and skilful friend, whose office it was to bear the large shield behind which he avoided the missile weapons of the enemy. He was covered, cap-a-pie, with defensive armor, while he had only two offensive weapons—a sword by his side and a spear in his hand.

8-11. I defy the armies of Israel …; give me a man, that we may fight together—In cases of single combat, a warrior used to go out in front of his party, and advancing towards the opposite ranks, challenge someone to fight with him. If his formidable appearance, or great reputation for physical strength and heroism, deterred any from accepting the challenge, he used to parade himself within hearing of the enemy's lines, specify in a loud, boastful, bravado style, defying them, and pouring out torrents of abuse and insolence to provoke their resentment.

1Sa 17:12-58. David Accepts the Challenge, and Slays Him.

17. Take now for thy brethren an ephah of this parched corn, and these ten loaves—In those times campaigns seldom lasted above a few days at a time. The soldiers were volunteers or militia, who were supplied with provisions from time to time by their friends at home.

18. carry these ten cheeses to the captain—to enlist his kind attention. Oriental cheeses are very small; and although they are frequently made of so soft a consistence as to resemble curds, those which David carried seem to have been fully formed, pressed, and sufficiently dried to admit of their being carried.

take their pledge—Tokens of the soldiers' health and safety were sent home in the convenient form of a lock of their hair, or piece of their nail, or such like.

20. David left the sheep with a keeper—This is the only instance in which the hired shepherd is distinguished from the master or one of his family.

trench—some feeble attempt at a rampart. It appears (see Margin) to have been formed by a line of carts or chariots, which, from the earliest times, was the practice of nomad people.

22. left his carriage in the hand of the keeper of the carriage—to make his way to the standard of Judah.

25. make his father's house free in Israel—His family should be exempted from the impositions and services to which the general body of the Israelites were subjected.

34-36. a lion, and a bear—There were two different rencontres, for those animals prowl alone. The bear must have been a Syrian bear, which is believed to be a distinct species, or perhaps a variety, of the brown bear. The beard applies to the lion alone. Those feats seem to have been performed with no weapons more effective than the rude staves and stones of the field, or his shepherd's crook.

37. The Lord that delivered me—It would have been natural for a youth, and especially an Oriental youth, to make a parade of his gallantry. But David's piety sank all consideration of his own prowess and ascribed the success of those achievements to the divine aid, which he felt assured would not be withheld from him in a cause which so intimately concerned the safety and honor of His people.

Saul said unto David, Go, and the Lord be with thee—The pious language of the modest but valiant youth impressed the monarch's heart. He felt that it indicated the true military confidence for Israel, and, therefore, made up his mind, without any demur, to sanction a combat on which the fate of his kingdom depended, and with a champion supporting his interests apparently so unequal to the task.

38, 39. Saul armed David with his armour—The ancient Hebrews were particularly attentive to the personal safety of their warriors, and hence Saul equipped the youthful champion with his own defensive accoutrements, which would be of the best style. It is probable that Saul's coat of mail, or corslet, was a loose shirt, otherwise it could not have fitted both a stripling and a man of the colossal stature of the king.

40. brook—wady.

bag—or scrip for containing his daily food.

sling—The sling consisted of a double rope with a thong, probably of leather, to receive the stone. The slinger held a second stone in his left hand. David chose five stones, as a reserve, in case the first should fail. Shepherds in the East carry a sling and stones still, for the purpose of driving away, or killing, the enemies that prowl about the flock.

42-47. the Philistine said … said David to the Philistine—When the two champions met, they generally made each of them a speech, and sometimes recited some verses, filled with allusions and epithets of the most opprobrious kind, hurling contempt and defiance at one another. This kind of abusive dialogue is common among the Arab combatants still. David's speech, however, presents a striking contrast to the usual strain of these invectives. It was full of pious trust, and to God he ascribed all the glory of the triumph he anticipated.

49. smote the Philistine in his forehead—At the opening for the eyes—that was the only exposed part of his body.

51. cut off his head—not as an evidence of the giant's death, for his slaughter had been effected in presence of the whole army, but as a trophy to be borne to Saul. The heads of slain enemies are always regarded in the East as the most welcome tokens of victory.

52. Shaaraim—(See Jos 15:36).

54. tent—the sacred tabernacle. David dedicated the sword of Goliath as a votive offering to the Lord.

55-58. Saul … said unto Abner … whose son is this youth?—A young man is more spoken of in many Eastern countries by his father's name than his own. The growth of the beard, and other changes on a now full-grown youth, prevented the king from recognizing his former favorite minstrel [1Sa 16:23].

 

CHAPTER 18

1Sa 18:1-4. Jonathan Loves David.

1. the soul of Jonathan was knit with the soul of David—They were nearly of an age. The prince had taken little interest in David as a minstrel; but his heroism and modest, manly bearing, his piety and high endowments, kindled the flame not of admiration only, but of affection, in the congenial mind of Jonathan.

2. Saul would let him go no more home—He was established as a permanent resident at court.

3. Then Jonathan and David made a covenant—Such covenants of brotherhood are frequent in the East. They are ratified by certain ceremonies, and in presence of witnesses, that the persons covenanting will be sworn brothers for life.

4. Jonathan stripped himself of the robe that was upon him, and gave it to David—To receive any part of the dress which had been worn by a sovereign, or his eldest son and heir, is deemed, in the East, the highest honor which can be conferred on a subject (see on Es 6:8). The girdle, being connected with the sword and the bow, may be considered as being part of the military dress, and great value is attached to it in the East.

1Sa 18:5-9. Saul Envies His Praise.

6. the women came out of all cities of Israel—in the homeward march from the pursuit of the Philistines. This is a characteristic trait of Oriental manners. On the return of friends long absent, and particularly on the return of a victorious army, bands of women and children issue from the towns and villages, to form a triumphal procession, to celebrate the victory, and, as they go along, to gratify the soldiers with dancing, instrumental music, and extempore songs, in honor of the generals who have earned the highest distinction by feats of gallantry. The Hebrew women, therefore, were merely paying the customary gratulations to David as the deliverer of their country, but they committed a great indiscretion by praising a subject at the expense of their sovereign.

9. Saul eyed David—that is, invidiously, with secret and malignant hatred.

1Sa 18:10-12. Seeks to Kill Him.

10. on the morrow, that the evil spirit from God came upon Saul—This rankling thought brought on a sudden paroxysm of his mental malady.

he prophesied—The term denotes one under the influence either of a good or a bad spirit. In the present it is used to express that Saul was in a frenzy. David, perceiving the symptoms, hastened, by the soothing strains of his harp, to allay the stormy agitation of the royal mind. But before its mollifying influence could be felt, Saul hurled a javelin at the head of the young musician.

there was a javelin in Saul's hand—Had it been followed by a fatal result, the deed would have been considered the act of an irresponsible maniac. It was repeated more than once ineffectually, and Saul became impressed with a dread of David as under the special protection of Providence.

1Sa 18:13-16. Fears Him for His Good Success.

13. Therefore Saul removed him from him—sent him away from the court, where the principal persons, including his own son, were spellbound with admiration of the young and pious warrior.

made him captain over a thousand—gave him a military commission, which was intended to be an honorable exile. But this post of duty served only to draw out before the public the extraordinary and varied qualities of his character, and to give him a stronger hold of the people's affections.

1Sa 18:17-21. He Offers Him His Daughter for a Snare.

17. Saul said to David, Behold my elder daughter Merab, her will I give thee to wife—Though bound to this already [1Sa 17:25], he had found it convenient to forget his former promise. He now holds it out as a new offer, which would tempt David to give additional proofs of his valor. But the fickle and perfidious monarch broke his pledge at the time when the marriage was on the eve of being celebrated, and bestowed Merab on another man (see on 2Sa 21:8); an indignity as well as a wrong, which was calculated deeply to wound the feelings and provoke the resentment of David. Perhaps it was intended to do so, that advantage might be taken of his indiscretion. But David was preserved from this snare.

20. Michal Saul's daughter loved David—This must have happened some time after.

they told Saul, and the thing pleased him—Not from any favor to David, but he saw that it would be turned to the advancement of his malicious purposes, and the more so when, by the artful intrigues and flattery of his spies, the loyal sentiments of David were discovered.

25. The king desireth not any dowry—In Eastern countries the husband purchases his wife either by gifts or services. As neither David nor his family were in circumstances to give a suitable dowry for a princess, the king intimated that he would be graciously pleased to accept some gallant deed in the public service.

a hundred foreskins of the Philistines—Such mutilations on the bodies of their slain enemies were commonly practised in ancient war, and the number told indicated the glory of the victory. Saul's willingness to accept a public service had an air of liberality, while his choice of so difficult and hazardous a service seemed only putting a proper value on gaining the hand of a king's daughter. But he covered unprincipled malice against David under this proposal, which exhibited a zeal for God and the covenant of circumcision.

26. the days were not expired—The period within which this exploit was to be achieved was not exhausted.

27. David … slew of the Philistines two hundred men—The number was doubled, partly to show his respect and attachment to the princess, and partly to oblige Saul to the fulfilment of his pledge.

29. Saul was yet the more afraid of David—because Providence had visibly favored him, by not only defeating the conspiracy against his life, but through his royal alliance paving his way to the throne.

 

CHAPTER 19

1Sa 19:1-7. Jonathan Discloses His Father's Purpose to Kill David.

1. Saul spake to Jonathan his son, and to all his servants, that they should kill David—The murderous design he had secretly cherished he now reveals to a few of his intimate friends. Jonathan was among the number. He prudently said nothing at the time, but secretly apprised David of his danger; and waiting till the morning, when his father's excited temper would be cooled, he stationed his friend in a place of concealment, where, overhearing the conversation, he might learn how matters really stood and take immediate flight, if necessary.

4-7. Jonathan spake good of David—He told his father he was committing a great sin to plot against the life of a man who had rendered the most invaluable services to his country and whose loyalty had been uniformly steady and devoted. The strong remonstrances of Jonathan produced an effect on the impulsive mind of his father. As he was still susceptible of good and honest impressions, he bound himself by an oath to relinquish his hostile purpose; and thus, through the intervention of the noble-minded prince, a temporary reconciliation was effected, in consequence of which David was again employed in the public service.

1Sa 19:8-17. Saul's Malicious Rage Breaks Out against David.

8-10. David went out, and fought with the Philistines, and slew them with a great slaughter—A brilliant victory was gained over the public enemy. But these fresh laurels of David reawakened in the moody breast of Saul the former spirit of envy and melancholy. On David's return to court, the temper of Saul became more fiendish than ever; the melodious strains of the harp had lost all their power to charm; and in a paroxysm of uncontrollable frenzy he aimed a javelin at the person of David—the missile having been thrown with such force that it pierced the chamber wall. David providentially escaped; but the king, having now thrown off the mask and being bent on aggressive measures, made his son-in-law's situation everywhere perilous.

11, 12. Saul sent messengers unto David's house, to watch him, and to slay him—The fear of causing a commotion in the town, or favoring his escape in the darkness, seemed to have influenced the king in ordering them to patrol till the morning. This infatuation was overruled by Providence to favor David's escape; for his wife, secretly apprised by Jonathan, who was aware of the design, or by spying persons in court livery watching the gate, let him down through a window (see on Jos 2:15).

13, 14. And Michal took an image, and laid it in the bed—"an image," literally, "the teraphim," and laid, not in the bed, but literally on the "divan"; and "the pillows," that is, the cushion, which usually lay at the back of the divan and was stuffed with "goat's hair," she took from its bolster or heading at the upper part of the divan. This she placed lower down, and covered with a mantle, as if to foster a proper warmth in a patient; at the same time spreading the goat's hair skin, so as to resemble human hair in a dishevelled state. The pretext was that David lay there sick. The first messengers of Saul, keeping at a respectable distance, were deceived; but the imposition was detected on a closer inspection.

15. Bring him to me in the bed—a portable couch or mattress.

1Sa 19:18-23. David Flees to Samuel.

18-23. David fled, … and came to Samuel to Ramah—Samuel was living in great retirement, superintending the school of the prophets, established in the little hamlet of Naioth, in the neighborhood of Ramah. It was a retreat congenial to the mind of David; but Saul, having found out his asylum, sent three successive bodies of men to apprehend him. The character of the place and the influence of the sacred exercises produced such an effect on them that they were incapable of discharging their commission, and were led, by a resistless impulse, to join in singing the praises of God. Saul, in a fit of rage and disappointment, determined to go himself. But, before reaching the spot, his mental susceptibilities were roused even more than his messengers, and he was found, before long, swelling the ranks of the young prophets. This singular change can be ascribed only to the power of Him who can turn the hearts of men even as the rivers of water.

1Sa 19:24. Saul Prophesies.

24. lay down naked—that is, divested of his armor and outer robes—in a state of trance. Thus God, in making the wrath of man to praise Him, preserved the lives of all the prophets, frustrated all the purposes of Saul, and preserved the life of His servant.

 

CHAPTER 20

1Sa 20:1-10. David Consults with Jonathan for His Safety.

1-3. David fled from Naioth in Ramah, and came and said before Jonathan—He could not remain in Naioth, for he had strong reason to fear that when the religious fit, if we may so call it, was over, Saul would relapse into his usual fell and sanguinary temper. It may be thought that David acted imprudently in directing his flight to Gibeah. But he was evidently prompted to go thither by the most generous feelings—to inform his friend of what had recently occurred, and to obtain that friend's sanction to the course he was compelled to adopt. Jonathan could not be persuaded there was any real danger after the oath his father had taken; at all events, he felt assured his father would do nothing without telling him. Filial attachment naturally blinded the prince to defects in the parental character and made him reluctant to believe his father capable of such atrocity. David repeated his unshaken convictions of Saul's murderous purpose, but in terms delicately chosen (1Sa 20:3), not to wound the filial feelings of his friend; while Jonathan, clinging, it would seem, to a hope that the extraordinary scene enacted at Naioth might have wrought a sanctified improvement on Saul's temper and feelings, undertook to inform David of the result of his observations at home.

5. David said unto Jonathan, Behold, to-morrow the new moon, and I should not fail to sit with the king at meat—The beginning of a new month or moon was always celebrated by special sacrifices, followed by feasting, at which the head of a family expected all its members to be present. David, both as the king's son-in-law and a distinguished courtier, dined on such occasions at the royal table, and from its being generally known that David had returned to Gibeah, his presence in the palace would be naturally expected. This occasion was chosen by the two friends for testing the king's state of feeling. As a suitable pretext for David's absence, it was arranged that he should visit his family at Beth-lehem, and thus create an opportunity of ascertaining how his non-appearance would be viewed. The time and place were fixed for Jonathan reporting to David; but as circumstances might render another interview unsafe, it was deemed expedient to communicate by a concerted signal.

1Sa 20:11-23. Their Covenant Renewed by Oath.

11. Jonathan said to David, Come, let us go into the field—The private dialogue, which is here detailed at full length, presents a most beautiful exhibition of these two amiable and noble-minded friends. Jonathan was led, in the circumstances, to be the chief speaker. The strength of his attachment, his pure disinterestedness, his warm piety, his invocation to God (consisting of a prayer and a solemn oath combined), the calm and full expression he gave of his conviction that his own family were, by the divine will, to be disinherited, and David elevated to the possession of the throne, the covenant entered into with David on behalf of his descendants, and the imprecation (1Sa 20:16) denounced on any of them who should violate his part of the conditions, the reiteration of this covenant on both sides (1Sa 20:17) to make it indissoluble—all this indicates such a power of mutual affection, such magnetic attractiveness in the character of David, such susceptibility and elevation of feeling in the heart of Jonathan, that this interview for dramatic interest and moral beauty stands unrivalled in the records of human friendship.

19. when thou hast stayed three days—either with your family at Beth-lehem, or wherever you find it convenient.

come to the place where thou didst hide thyself when the business was in hand—Hebrew, "in the day," or "time of the business," when the same matter was under inquiry formerly (1Sa 19:22).

remain by the stone Ezel—Hebrew, "the stone of the way"; a sort of milestone which directed travellers. He was to conceal himself in some cave or hiding-place near that spot.

23. as touching the matter which thou and I have spoken of—The plan being concerted, the friends separated for a time, and the amiable character of Jonathan again peers out in his parting allusion to their covenant of friendship.

1Sa 20:24-40. Saul, Missing David, Seeks to Kill Jonahan.

25. the king sat upon his seat, as at other times … by the wall—The left-hand corner at the upper end of a room was and still is in the East, the most honorable place. The person seated there has his left arm confined by the wall, but his right hand is at full liberty. From Abner's position next the king, and David's seat being left empty, it would seem that a state etiquette was observed at the royal table, each of the courtiers and ministers having places assigned them according to their respective gradations of rank.

Jonathan arose—either as a mark of respect on the entrance of the king, or in conformity with the usual Oriental custom for a son to stand in presence of his father.

26. he is not clean—No notice was taken of David's absence, as he might be laboring under some ceremonial defilement.

27. on the morrow, which was the second day of the month—The time of the moon's appearance being uncertain—whether at midday, in the evening, or at midnight, the festival was extended over two days. Custom, not the law, had introduced this.

Saul said unto Jonathan his son, Wherefore cometh not the son of Jesse—The question was asked, as it were, casually, and with as great an air of indifference as he could assume. And Jonathan having replied that David had asked and obtained his permission to attend a family anniversary at Beth-lehem [Ac 20:28, 29], the pent-up passions of the king burst out in a most violent storm of rage and invective against his son.

30. Thou son of the perverse rebellious woman—This is a striking Oriental form of abuse. Saul was not angry with his wife; it was the son alone, upon whom he meant, by this style of address, to discharge his resentment. The principle on which it is founded seems to be, that to a genuine filial instinct it is a more inexpiable offense to hear the name or character of a parent traduced, than any personal reproach. This was, undoubtedly, one cause of "the fierce anger" in which the high-minded prince left the table without tasting a morsel.

33. Saul cast a javelin at him—This is a sad proof of the maniacal frenzy into which the unhappy monarch was transported.

35. Jonathan went out into the field at the time appointed—or, "at the place appointed."

36. he said unto his lad, Run, find out now the arrows which I shoot—The direction given aloud to the attendant was the signal preconcerted with David. It implied danger.

40. Jonathan gave his artillery unto his lad—that is, his missive weapons. The French word artillerie, signifies "archery." The term is still used in England, in the designation of the "artillery company of London," the association of archers, though they have long disused bows and arrows. Jonathan's boy being despatched out of the way, the friends enjoyed the satisfaction of a final meeting.

1Sa 20:41, 42. Jonathan and David Lovingly Part.

41, 42. David … fell on his face to the ground, and bowed three times—a token of homage to the prince's rank; but on a close approach, every other consideration was sunk in the full flow of the purest brotherly affection.

42. Jonathan said to David, Go in peace—The interview being a stolen one, and every moment precious, it was kindness in Jonathan to hasten his friend's departure.

 

CHAPTER 21

1Sa 21:1-7. David, at Nob, Obtains of Ahimelech Hallowed Bread.

1. Then came David to Nob to Ahimelech—Nob, a city of the priests (1Sa 22:19), was in the neighborhood of Jerusalem, on the Mount of Olives—a little north of the top, and on the northeast of the city. It is computed to have been about five miles distant from Gibeah. Ahimelech, the same as Ahiah, or perhaps his brother, both being sons of Ahitub (compare 1Sa 14:3, with 1Sa 22:4-11, 20). His object in fleeing to this place was partly for the supply of his necessities, and partly for comfort and counsel, in the prospect of leaving the kingdom.

Ahimelech was afraid at the meeting of David—suspecting some extraordinary occurrence by his appearing so suddenly, and in such a style, for his attendants were left at a little distance.

2. The king hath commanded me a business, and hath said unto me, Let no man know—This was a direct falsehood, extorted through fear. David probably supposed, like many other persons, that a lie is quite excusable which is told for the sole purpose of saving the speaker's life. But what is essentially sinful, can never, from circumstances, change its immoral character; and David had to repent of this vice of lying (Ps 119:29).

4. there is hallowed bread—There would be plenty of bread in his house; but there was no time to wait for it. "The hallowed bread" was the old shew-bread, which had been removed the previous day, and which was reserved for the use of the priests alone (Le 24:9). Before entertaining the idea that this bread could be lawfully given to David and his men, the high priest seems to have consulted the oracle (1Sa 22:10) as to the course to be followed in this emergency. A dispensation to use the hallowed bread was specially granted by God Himself.

5. these three days—as required by law (Ex 19:15). David and his attendants seem to have been lurking in some of the adjoining caves, to elude pursuit, and to have been, consequently, reduced to great extremities of hunger.

the bread is in a manner common—that is, now that it is no longer standing on the Lord's table. It is eaten by the priests, and may also, in our circumstances, be eaten by us.

yea, though it were sanctified this day in the vessel—that is, though the hallowed bread had been but newly placed on the vessel, the ritual ordinance would have to yield to the great law of necessity and mercy (see on Mt 12:3; also see Mr 2:25; Lu 6:3).

6. there was no bread there—in the tabernacle. The removal of the old and the substitution of the new bread was done on the Sabbath (Le 24:8), the loaves being kept warm in an oven heated the previous day.

7. Doeg, an Edomite—who had embraced the Hebrew religion.

detained before the Lord—at the tabernacle, perhaps, in the performance of a vow, or from its being the Sabbath, which rendered it unlawful for him to prosecute his journey.

the chiefest of the herdmen that belonged to Saul—Eastern monarchs anciently had large possessions in flocks and herds; and the office of the chief shepherd was an important one.

1Sa 21:9. He Takes Goliath's Sword.

9. sword of Goliath—(See on 1Sa 17:54).

behind the ephod—in the place allowed for keeping the sacred vestments, of which the ephod is mentioned as the chief. The giant's sword was deposited in that safe custody as a memorial of the divine goodness in delivering Israel.

There is none like that—not only for its size and superior temper, but for its being a pledge of the divine favor to him, and a constant stimulus to his faith.

1Sa 21:10-15. At Gath He Feigns Himself Mad.

10. David … fled … to Achish the king of Gath—which was one of the five principalities of the Philistines. In this place his person must have been known, and to venture into that country, he their greatest enemy, and with the sword of Goliath in his hand, would seem to have been a perilous experiment; but, doubtless, the protection he received implies that he had been directed by the divine oracle. Achish was generous (1Sa 27:6). He might wish to weaken the resources of Saul, and it was common in ancient times for great men to be harbored by neighboring princes.

13. feigned himself mad—It is supposed to have been an attack of epilepsy, real or perhaps only pretended. This disease is relieved by foaming at the mouth.

let his spittle fall down upon his beard—No wonder that Achish supposed him insane, as such an indignity, whether done by another, or one's self, to the beard, is considered in the East an intolerable insult.

 

CHAPTER 22

1Sa 22:1-8. David's Kindred and Others Resort to Him at Adullam.

1. David … escaped to the cave Adullam—supposed to be that now called Deir-Dubban, a number of pits or underground vaults, some nearly square, and all about fifteen or twenty feet deep, with perpendicular sides, in the soft limestone or chalky rocks. They are on the borders of the Philistine plain at the base of the Judea mountains, six miles southwest from Beth-lehem, and well adapted for concealing a number of refugees.

his brethren and all his father's house … went down—to escape the effects of Saul's rage, which seems to have extended to all David's family. From Beth-lehem to Deir-Dubban it is, indeed, a descent all the way.

2. every one that was in distress—(See on Jud 11:3).

3. David went thence to Mizpeh of Moab—"Mizpeh" signifies a watchtower, and it is evident that it must be taken in this sense here, for it is called "the hold" or fort (1Sa 22:4). The king of Moab was an enemy of Saul (1Sa 14:47), and the great-grandson of Ruth, of course, was related to the family of Jesse. David, therefore, had less anxiety in seeking an asylum within the dominions of this prince than those of Achish, because the Moabites had no grounds for entertaining vindictive feelings against him, and their enmity, to Saul rendered them the more willing to receive so illustrious a refugee from his court.

5. the prophet Gad said unto David, Abide not in the hold—This sound advice, no doubt, came from a higher source than Gad's own sagacity. It was right to appear publicly among the people of his own tribe, as one conscious of innocence and trusting in God; and it was expedient that, on the death of Saul, his friends might be encouraged to support his interest.

forest of Hareth—southwest of Jerusalem.

6. Saul abode … under a tree in Ramah—literally, "under a grove on a hill." Oriental princes frequently sit with their court under some shady canopy in the open air. A spear was the early scepter.

7, 8. Hear now, ye Benjamites—This was an appeal to stimulate the patriotism or jealousy of his own tribe, from which he insinuated it was the design of David to transfer the kingdom to another. This address seems to have been made on hearing of David's return with his four hundred men to Judah. A dark suspicion had risen in the jealous mind of the king that Jonathan was aware of this movement, which he dreaded as a conspiracy against the crown.

1Sa 22:9-16. Doeg Accuses Ahimelech.

9. Doeg … set over the servants—Septuagint, "the mules of Saul."

10. he inquired of the Lord for him—Some suppose that this was a malicious fiction of Doeg to curry favor with the king, but Ahimelech seems to acknowledge the fact. The poor simple-minded high priest knew nothing of the existing family feud between Saul and David. The informer, if he knew it, said nothing of the cunning artifice by which David obtained the aid of Ahimelech. The facts looked against him, and the whole priesthood along with him were declared abettors of conspiracy [1Sa 22:16, 17].

1Sa 22:17-19. Saul Commands to Kill the Priests.

17, 18. the footmen that stood about him—his bodyguard, or his runners (1Sa 8:11; 2Sa 15:1; 1Ki 1:5; 1Ki 14:28), who held an important place at court (2Ch 12:10). But they chose rather to disobey the king than to offend God by imbruing their hands in the blood of his ministering servants. A foreigner alone (Ps 52:1-3) could be found willing to be the executioner of this bloody and sacrilegious sentence. Thus was the doom of the house of Eli fulfilled [1Sa 2:30-36].

19. Nob, the city of the priests, smote he with the edge of the sword—The barbarous atrocities perpetrated against this city seem to have been designed to terrify all the subjects of Saul from affording either aid or an asylum to David. But they proved ruinous to Saul's own interest, as they alienated the priesthood and disgusted all good men in the kingdom.

1Sa 22:20-23. Abiathar Escapes and Flees after David.

20-23. one of the sons of Ahimelech … escaped—This was Abiathar, who repaired to David in the forest of Hareth, rescuing, with his own life, the high priest's vestments (1Sa 23:6, 9). On hearing his sad tale, David declared that he had dreaded such a fatal result from the malice and intriguing ambition of Doeg; and, accusing himself as having been the occasion of all the disaster to Abiathar's family, David invited him to remain, because, firmly trusting himself in the accomplishment of the divine promise, David could guarantee protection to him.

 

CHAPTER 23

 

1Sa 23:1-6. David Rescues Keilah.

1. Then they told David—rather, "now they had told"; for this information had reached him previous to his hearing (1Sa 23:6) of the Nob tragedy.

Keilah—a city in the west of Judah (Jos 15:44), not far from the forest of Hareth.

and they rob the threshing-floors—These were commonly situated on the fields and were open to the wind (Jud 6:11; Ru 3:2).

2-5. David inquired of the Lord—most probably through Gad (2Sa 24:11; 1Ch 21:9), who was present in David's camp (1Sa 22:5), probably by the recommendation of Samuel. To repel unprovoked assaults on unoffending people who were engaged in their harvest operations, was a humane and benevolent service. But it was doubtful how far it was David's duty to go against a public enemy without the royal commission; and on that account he asked, and obtained, the divine counsel. A demur on the part of his men led David to renew the consultation for their satisfaction; after which, being fully assured of his duty, he encountered the aggressors and, by a signal victory, delivered the people of Keilah from further molestation.

6. an ephod—in which was the Urim and Thummim (Ex 28:30). It had, probably, been committed to his care, while Ahimelech and the other priests repaired to Gibeah, in obedience to the summons of Saul.

1Sa 23:7-13. Saul's Coming, and Treachery of the Keilites.

7. it was told Saul that David was come to Keilah—Saul imagined himself now certain of his victim, who would be hemmed within a fortified town. The wish was father to the thought. How wonderfully slow and unwilling to be convinced by all his experience, that the special protection of Providence shielded David from all his snares!

8. Saul called all the people together to war—not the united tribes of Israel, but the inhabitants of the adjoining districts. This force was raised, probably, on the ostensible pretext of opposing the Philistines, while, in reality, it was secretly to arouse mischief against David.

9. he said to Abiathar the priest, Bring hither the ephod—The consultation was made, and the prayer uttered, by means of the priest. The alternative conditions here described have often been referred to as illustrating the doctrine of God's foreknowledge and preordination of events.

1Sa 23:14-18. David Escapes to Ziph.

14, 15. David abode in the wilderness … of Ziph—A mountainous and sequestered region was generally called a wilderness, and took its name from some large town in the district. Two miles southeast of Hebron, and in the midst of a level plain, is Tell-ziph, an isolated and conical hillock, about a hundred feet high, probably the acropolis [Van De Velde], or the ruins [Robinson] of the ancient city of Ziph, from which the surrounding wilderness was called. It seems, anciently, to have been covered by an extensive woods. The country has for centuries lost its woods and forests, owing to the devastations caused by man.

16, 17. Jonathan went to David into the wood, and strengthened his hand in God—by the recollection of their mutual covenant. What a victory over natural feelings and lower considerations must the faith of Jonathan have won, before he could seek such an interview and give utterance to such sentiments! To talk with calm and assured confidence of himself and family being superseded by the man who was his friend by the bonds of a holy and solemn covenant, could only have been done by one who, superior to all views of worldly policy, looked at the course of things in the spirit and through the principles of that theocracy which acknowledged God as the only and supreme Sovereign of Israel. Neither history nor fiction depicts the movements of a friendship purer, nobler, and more self-denying than Jonathan's!

1Sa 23:19-29. Saul Pursues Him.

19-23. Then came up the Ziphites to Saul to Gibeah, saying, Doth not David hide himself with us?—From the tell of Ziph a panorama of the whole surrounding district is to be seen. No wonder, then, that the Ziphites saw David and his men passing to and fro in the mountains of the wilderness. Spying him at a distance when he ventured to show himself on the hill of Hachilah, "on the right hand of the wilderness," that is, the south side of Ziph, they sent in haste to Saul, to tell him of the lurking place of his enemy [Van De Velde].

25. David … came down into a rock, and abode in the wilderness of Maon—Tell Main, the hillock on which was situated the ancient Maon (Jos 15:55), and from which the adjoining wilderness took its name, is one mile north, ten east from Carmel. The mountain plateau seems here to end. It is true the summit ridge of the southern hills runs out a long way further towards the southwest; but towards the southeast the ground sinks more and more down to a tableland of a lower level, which is called "the plain to the right hand [that is, to the south] of the wilderness" [Van De Velde].

29. David went up from thence, and dwelt in strong holds at En-gedi—that is, "the spring of the wild goats or gazelles"—a name given to it from the vast number of ibexes or Syrian chamois which inhabit these cliffs on the western shore of the Dead Sea (Jos 15:62). It is now called Ain Jiddy. On all sides the country is full of caverns, which might then serve as lurking places for David and his men, as they do for outlaws at the present day [Robinson].

 

CHAPTER 24

1Sa 24:1-7. David in a Cave at Engedi Cuts Off Saul's Skirt, but Spares His Life.

2. Saul … went … to seek David … upon the rocks of the wild goats—Nothing but the blind infatuation of fiendish rage could have led the king to pursue his outlawed son-in-law among those craggy and perpendicular precipices, where were inaccessible hiding places. The large force he took with him seemed to give him every prospect of success. But the overruling providence of God frustrated all his vigilance.

3. he came to the sheepcotes—most probably in the upper ridge of Wady Chareitun. There a large cave—I am quite disposed to say the cave—lies hardly five minutes to the east of the village ruin, on the south side of the wady. It is high upon the side of the calcareous rock, and it has undergone no change since David's time. The same narrow natural vaulting at the entrance; the same huge natural chamber in the rock, probably the place where Saul lay down to rest in the heat of the day; the same side vaults, too, where David and his men were concealed. There, accustomed to the obscurity of the cavern, they saw Saul enter, while, blinded by the glare of the light outside, he saw nothing of him whom he so bitterly persecuted.

4-7. the men of David said … Behold the day of which the Lord said unto thee, Behold, I will deliver thine enemy into thine hand—God had never made any promise of delivering Saul into David's hand; but, from the general and repeated promises of the kingdom to him, they concluded that the king's death was to be effected by taking advantage of some such opportunity as the present. David steadily opposed the urgent instigations of his followers to put an end to his and their troubles by the death of their persecutor (a revengeful heart would have followed their advice, but David rather wished to overcome evil with good, and heap coals of fire upon his head); he, however, cut off a fragment from the skirt of the royal robe. It is easy to imagine how this dialogue could be carried on and David's approach to the king's person could have been effected without arousing suspicion. The bustle and noise of Saul's military men and their beasts, the number of cells or divisions in these immense caverns (and some of them far interior) being enveloped in darkness, while every movement could be seen at the cave's mouth—the probability that the garment David cut from might have been a loose or upper cloak lying on the ground, and that Saul might have been asleep—these facts and presumptions will be sufficient to account for the incidents detailed.

1Sa 24:8-15. He Urges Thereby His Innocency.

8-15. David also arose … and went out of the cave, and cried after Saul—The closeness of the precipitous cliffs, though divided by deep wadies, and the transparent purity of the air enable a person standing on one rock to hear distinctly the words uttered by a speaker standing on another (Jud 9:7). The expostulation of David, followed by the visible tokens he furnished of his cherishing no evil design against either the person or the government of the king, even when he had the monarch in his power, smote the heart of Saul in a moment and disarmed him of his fell purpose of revenge. He owned the justice of what David said, acknowledged his own guilt, and begged kindness to his house. He seems to have been naturally susceptible of strong, and, as in this instance, of good and grateful impressions. The improvement of his temper, indeed, was but transient—his language that of a man overwhelmed by the force of impetuous emotions and constrained to admire the conduct, and esteem the character, of one whom he hated and dreaded. But God overruled it for ensuring the present escape of David. Consider his language and behavior. This language—"a dead dog," "a flea," terms by which, like Eastern people, he strongly expressed a sense of his lowliness and the entire committal of his cause to Him who alone is the judge of human actions, and to whom vengeance belongs, his steady repulse of the vindictive counsels of his followers; the relentings of heart which he felt even for the apparent indignity he had done to the person of the Lord's anointed; and the respectful homage he paid the jealous tyrant who had set a price on his head—evince the magnanimity of a great and good man, and strikingly illustrate the spirit and energy of his prayer "when he was in the cave" (Ps 142:1).

 

CHAPTER 25

1Sa 25:1-9. Samuel Dies.

1. Samuel died—After a long life of piety and public usefulness, he left behind him a reputation which ranks him among the greatest of Scripture worthies.

buried him in his house at Ramah—that is, his own mausoleum. The Hebrews took as great care to provide sepulchers anciently as people do in the East still, where every respectable family has its own house of the dead. Often this is in a little detached garden, containing a small stone building (where there is no rock), resembling a house, which is called the sepulcher of the family—it has neither door nor window.

David arose, and went down to the wilderness of Paran—This removal had probably no connection with the prophet's death; but was probably occasioned by the necessity of seeking provision for his numerous followers.

the wilderness of Paran—stretching from Sinai to the borders of Palestine in the southern territories of Judea. Like other wildernesses, it presented large tracts of natural pasture, to which the people sent their cattle at the grazing season, but where they were liable to constant and heavy depredations by prowling Arabs. David and his men earned their subsistence by making reprisals on the cattle of these freebooting Ishmaelites; and, frequently for their useful services, they obtained voluntary tokens of acknowledgment from the peaceful inhabitants.

2. in Carmel—now Kurmul. The district takes its name from this town, now a mass of ruins; and about a mile from it is Tell Main, the hillock on which stood ancient Maon.

the man was very great—His property consisted in cattle, and he was considered wealthy, according to the ideas of that age.

3. he was of the house of Caleb—of course, of the same tribe with David himself; but many versions consider Caleb ("dog") not as a proper, but a common noun, and render it, "he was snappish as a dog."

4-9. Nabal did shear his sheep, and David sent out ten young men, &c.—David and his men lurked in these deserts, associating with the herdsmen and shepherds of Nabal and others and doing them good offices, probably in return for information and supplies obtained through them. Hence when Nabal held his annual sheep-shearing in Carmel, David felt himself entitled to share in the festival and sent a message, recounting his own services and asking for a present. "In all these particulars we were deeply struck with the truth and strength of the biblical description of manners and customs almost identically the same as they exist at the present day. On such a festive occasion, near a town or village, even in our own time, an Arab sheik of the neighboring desert would hardly fail to put in a word either in person or by message; and his message, both in form and substance, would be only a transcript of that of David" [Robinson].

1Sa 25:10-13. The Churlish Answer Provokes Him.

10-12. Nabal answered David's servants, … Who is David? &c.—Nabal's answer seems to indicate that the country was at the time in a loose and disorderly state. David's own good conduct, however, as well as the important services rendered by him and his men, were readily attested by Nabal's servants. The preparations of David to chastise his insolent language and ungrateful requital are exactly what would be done in the present day by Arab chiefs, who protect the cattle of the large and wealthy sheep masters from the attacks of the marauding border tribes or wild beasts. Their protection creates a claim for some kind of tribute, in the shape of supplies of food and necessaries, which is usually given with great good will and gratitude; but when withheld, is enforced as a right. Nabal's refusal, therefore, was a violation of the established usages of the place.

13. two hundred abode by the stuff—This addition to his followers was made after his return into Judah (see 1Sa 22:2).

1Sa 25:14-35. Abigail Pacifies Him.

14-18. Then Abigail made haste—The prudence and address of Nabal's wife were the means of saving him and family from utter destruction. She acknowledged the demand of her formidable neighbors; but justly considering, that to atone for the insolence of her husband, a greater degree of liberality had become necessary, she collected a large amount of food, accompanying it with the most valued products of the country.

bottles—goatskins, capable of holding a great quantity.

parched corn—It was customary to eat parched corn when it was fully grown, but not ripe.

19. she said unto her servants, Go on before me; behold, I come after you—People in the East always try to produce an effect by their presents, loading on several beasts what might be easily carried by one, and bringing them forward, article by article, in succession. Abigail not only sent her servants in this way, but resolved to go in person, following her present, as is commonly done, to watch the impression which her munificence would produce.

23. she hasted, and lighted off the ass, and fell before David on her face—Dismounting in presence of a superior is the highest token of respect that can be given; and it is still an essential act of homage to the great. Accompanying this act of courtesy with the lowest form of prostration, she not only by her attitude, but her language, made the fullest amends for the disrespect shown by her husband, as well as paid the fullest tribute of respect to the character and claims of David.

25. Nabal—signifying fool, gave pertinence to his wife's remark.

26. let thine enemies … be as Nabal—be as foolish and contemptible as he.

29. the soul of my lord shall be bound in the bundle of life with the Lord thy God—An Orientalism, expressing the perfect security of David's life from all the assaults of his enemies, under the protecting shield of Providence, who had destined him for high things.

32-35. David said to Abigail, Blessed be the Lord—Transported by passion and blinded by revenge, he was on the eve of perpetrating a great injury. Doubtless, the timely appearance and prudent address of Abigail were greatly instrumental in changing his purpose. At all events, it was the means of opening his eyes to the moral character of the course on which he had been impetuously rushing; and in accepting her present, he speaks with lively satisfaction as well as gratitude to Abigail, for having relieved him from bloodshed.

1Sa 25:36-44. Nabal's Death.

36. he held a feast in his house, like the feast of a king—The sheep-shearing season was always a very joyous occasion. Masters usually entertained their shepherds; and even Nabal, though of a most niggardly disposition, prepared festivities on a scale of sumptuous liberality. The modern Arabs celebrate the season with similar hilarity.

37, 38. in the morning … his wife had told him these things, that his heart died within him—He probably fainted from horror at the perilous situation in which he had unconsciously placed himself; and such a shock had been given him by the fright to his whole system, that he rapidly pined and died.

39-42. the Lord hath returned the wickedness of Nabal upon his own head—If this was an expression of pleasure, and David's vindictive feelings were gratified by the intelligence of Nabal's death, it was an instance of human infirmity which we may lament; but perhaps he referred to the unmerited reproach (1Sa 25:10, 11), and the contempt of God implied in it.

David sent and communed with Abigail, to take her to wife—This unceremonious proceeding was quite in the style of Eastern monarchs, who no sooner take a fancy for a lady than they despatch a messenger to intimate their royal wishes that she should henceforth reside in the palace; and her duty is implicitly to obey. David's conduct shows that the manners of the Eastern nations were already imitated by the great men in Israel; and that the morality of the times which God permitted, gave its sanction to the practice of polygamy. His marriage with Abigail brought him a rich estate.

44. Michal—By the unchallengeable will of her father, she who was David's wife was given to another. But she returned and sustained the character of his wife when he ascended the throne.

 

CHAPTER 26

1Sa 26:1-4. Saul Comes to the Hill of Hachilah against David.

1, 2. the Ziphites came unto Saul to Gibeah—This people seem to have thought it impossible for David to escape, and therefore recommended themselves to Saul, by giving him secret information (see on 1Sa 23:19). The knowledge of their treachery makes it appear strange that David should return to his former haunt in their neighborhood; but, perhaps he did it to be near Abigail's possessions, and under the impression that Saul had become mollified. But the king had relapsed into his old enmity. Though Gibeah, as its name imports, stood on an elevated position, and the desert of Ziph, which was in the hilly region of Judea, may have been higher than Gibeah, it was still necessary to descend in leaving the latter place; thence Saul (1Sa 26:2) "went down to the wilderness of Ziph."

4, 5. David … sent out spies … and David arose, and came to the place where Saul had pitched—Having obtained certain information of the locality, he seems, accompanied by his nephew (1Sa 26:6), to have hid himself, perhaps disguised, in a neighboring wood, or hill, on the skirts of the royal camp towards night, and waited to approach it under covert of the darkness.

1Sa 26:5-25. David Stays Abishai from Killing Saul, but Takes His Spear and Cruse.

5. Saul lay in the trench, and the people pitched round about him—Among the nomad people of the East, the encampments are usually made in a circular form. The circumference is lined by the baggage and the men, while the chief's station is in the center, whether he occupy a tent or not. His spear, stuck in the ground, indicates his position. Similar was the disposition of Saul's camp—in this hasty expedition he seems to have carried no tent, but to have slept on the ground. The whole troop was sunk in sleep around him.

8-12. Then said Abishai to David, God hath delivered thine enemy into thine hand—This midnight stratagem shows the activity and heroic enterprise of David's mind, and it was in unison with the style of warfare in ancient times.

let me smite him … even to the earth at once—The ferocious vehemence of the speaker is sufficiently apparent from his language, but David's magnanimity soared far above the notions of his followers. Though Saul's cruelty and perfidy and general want of right principle had sunk him to a low pitch of degradation, yet that was no reason for David's imitating him in doing wrong. Besides, he was the sovereign; David was a subject. Though God had rejected him from the kingdom, it was in every way the best and most dutiful course, instead of precipitating his fall by imbruing their hands in his blood and thereby contracting the guilt of a great crime, to wait the awards of that retributive providence which sooner or later would take him off by some sudden and mortal blow. He who, with impetuous haste was going to exterminate Nabal, meekly spared Saul. But Nabal refused to give a tribute to which justice and gratitude, no less than custom, entitled David. Saul was under the judicial infatuation of heaven. Thus David withheld the hand of Abishai; but, at the same time, he directed him to carry off some things which would show where they had been, and what they had done. Thus he obtained the best of victories over him, by heaping coals of fire on his head.

11. the spear that is at his bolster, and the cruse of water—The Oriental spear had, and still has, a spike at the lower extremity, intended for the purpose of sticking the spear into the ground when the warrior is at rest. This common custom of Arab sheiks was also the practice of the Hebrew chiefs.

at his bolster—literally, "at his head"; perhaps, Saul as a sovereign had the distinguished luxury of a bolster carried for him. A "cruse of water" is usually, in warm climates, kept near a person's couch, as a drink in the night time is found very refreshing. Saul's cruse would probably be of superior materials, or more richly ornamented than common ones, and therefore by its size or form be easily distinguished.

13-20. Then David … stood on the top of an hill afar off … and cried to the people—(See on Jud 9:7). The extraordinary purity and elasticity of the air in Palestine enable words to be distinctly heard that are addressed by a speaker from the top of one hill to people on that of another, from which it is separated by a deep intervening ravine. Hostile parties can thus speak to each other, while completely beyond the reach of each other's attack. It results from the peculiar features of the country in many of the mountain districts.

15. David said to Abner, Art not thou a valiant man: … wherefore then hast thou not kept thy lord the king?—The circumstance of David having penetrated to the center of the encampment, through the circular rows of the sleeping soldiers, constituted the point of this sarcastic taunt. This new evidence of David's moderation and magnanimous forbearance, together with his earnest and kindly expostulation, softened the obduracy of Saul's heart.

19. If the Lord have stirred thee up against me—By the evil spirit He had sent, or by any spiritual offenses by which we have mutually displeased Him.

let him accept an offering—that is, let us conjointly offer a sacrifice for appeasing His wrath against us.

if they be the children of men—The prudence, meekness, and address of David in ascribing the king's enmity to the instigations of some malicious traducers, and not to the jealousy of Saul himself, is worthy of notice.

saying, Go, serve other gods—This was the drift of their conduct. By driving him from the land and ordinances of the true worship, into foreign and heathen countries, they were exposing him to all the seductions of idolatry.

20. as when one doth hunt a partridge—People in the East, in hunting the partridge and other game birds, pursue them, till observing them becoming languid and fatigued after they have been put up two or three times, they rush upon the birds stealthily and knock them down with bludgeons [Shaw, Travels]. It was exactly in this manner that Saul was pursuing David. He drove him from time to time from his hiding-place, hoping to render him weary of his life, or obtain an opportunity of accomplishing his destruction.

25. So David went on his way—Notwithstanding this sudden relenting of Saul, David placed no confidence in his professions or promises, but wisely kept at a distance and awaited the course of Providence.

 

CHAPTER 27

1Sa 27:1-4. Saul Hearing That David Was Fled to Gath, Seeks No More for Him.

1. David said in his heart, … there is nothing better for me than that I should speedily escape into the land of the Philistines—This resolution of David's was, in every respect, wrong: (1) It was removing him from the place where the divine oracle intimated him to remain (1Sa 22:5); (2) It was rushing into the idolatrous land, for driving him into which he had denounced an imprecation on his enemies (1Sa 26:19); (3) It was a withdrawal of his counsel and aid from God's people. It was a movement, however, overruled by Providence to detach him from his country and to let the disasters impending over Saul and his followers be brought on by the Philistines.

2, 3. Achish, the son of Maoch, king of Gath—The popular description of this king's family creates a presumption that he was a different king from the reigning sovereign on David's first visit to Gath. Whether David had received a special invitation from him or a mere permission to enter his territories, cannot be determined. It is probable that the former was the case. From the universal notoriety given to the feud between Saul and David, which had now become irreconcilable, it might appear to Achish good policy to harbor him as a guest, and so the better pave the way for the hostile measures against Israel which the Philistines were at this time meditating.

1Sa 27:5-12. David Begs Ziklag of Achish.

5. let them give me a place in some town in the country—It was a prudent arrangement on the part of David; for it would prevent him being an object of jealous suspicion, or of mischievous plots among the Philistines. It would place his followers more beyond the risk of contamination by the idolatries of the court and capital; and it would give him an opportunity of making reprisals on the freebooting tribes that infested the common border of Israel and the Philistines.

6. Ziklag—Though originally assigned to Judah (Jos 15:31), and subsequently to Simeon (Jos 19:5), this town had never been possessed by the Israelites. It belonged to the Philistines, who gave it to David.

8. David … went up, and invaded the Geshurites—(See Jos 13:2).

and the Gezrites—or the Gerizi [Gesenius], (Jos 12:12), some Arab horde which had once encamped there.

and the Amalekites—Part of the district occupied by them lay on the south of the land of Israel (Jud 5:14; 12:15).

10. Achish said, Whither have ye made a road to-day?—that is, raid, a hostile excursion for seizing cattle and other booty.

David said, Against the south of Judah, and against the south of the Jerahmeelites—Jerahmeel was the great-grandson of Judah, and his posterity occupied the southern portion of that tribal domain.

the south of the Kenites—the posterity of Jethro, who occupied the south of Judah (Jud 1:16; Nu 24:21). The deceit practised upon his royal host and the indiscriminate slaughter committed, lest any one should escape to tell the tale, exhibit an unfavorable view of this part of David's history.

 

CHAPTER 28

1Sa 28:1-6. Achish's Confidence in David.

1. The Philistines gathered their armies together for warfare, to fight with Israel—The death of Samuel, the general dissatisfaction with Saul, and the absence of David, instigated the cupidity of those restless enemies of Israel.

Achish said to David, Know thou assuredly, that thou shalt go out with me to battle—This was evidently to try him. Achish, however, seems to have thought he had gained the confidence of David and had a claim on his services.

2. Surely thou shalt know what thy servant can do—This answer, while it seemed to express an apparent cheerfulness in agreeing to the proposal, contained a studied ambiguity—a wary and politic generality.

Therefore will I make thee keeper of mine head for ever—or, "my life"; that is, "captain of my bodyguard," an office of great trust and high honor.

3. Now Samuel is dead, &c.—This event is here alluded to as affording an explanation of the secret and improper methods by which Saul sought information and direction in the present crisis of his affairs. Overwhelmed in perplexity and fear, he yet found the common and legitimate channels of communication with Heaven shut against him. And so, under the impulse of that dark, distempered, superstitious spirit which had overmastered him, he resolved, in desperation, to seek the aid of one of those fortune telling impostors whom, in accordance with the divine command (Le 19:31; 20:6, 27; De 18:11), he had set himself formerly to exterminate from his kingdom.

4. the Philistines … pitched in Shunem—Having collected their forces for a last grand effort, they marched up from the seacoast and encamped in the "valley of Jezreel." The spot on which their encampment was fixed was Shunem (Jos 19:18), now Sulem, a village which still exists on the slope of a range called "Little Hermon." On the opposite side, on the rise of Mount Gilboa, hard by "the spring of Jezreel," was Saul's army—the Israelites, according to their wont, keeping to the heights, while their enemies clung to the plain.

1Sa 28:7-25. Saul Seeks a Witch, Who, Being Encouraged by Him, Raises Up Samuel.

7, 8. Then said Saul unto his servants, Seek me a woman that hath a familiar spirit—From the energetic measures which he himself had taken for extirpating the dealers in magical arts (the profession having been declared a capital offense), his most attached courtiers might have had reason to doubt the possibility of gratifying their master's wish. Anxious inquiries, however, led to the discovery of a woman living very secluded in the neighborhood, who had the credit of possessing the forbidden powers. To her house he repaired by night in disguise, accompanied by two faithful servants.

En-dor—"the fountain of the circle" (that figure being constantly affected by magicians) was situated directly on the other side of the Gilboa range, opposite Tabor; so that, in this midnight adventure, Saul had to pass over the shoulder of the ridge on which the Philistines were encamped.

8-14. bring me him up, whom I shall name unto thee—This pythoness united to the arts of divination a claim to be a necromancer (De 18:11); and it was her supposed power in calling back the dead of which Saul was desirous to avail himself. Though she at first refused to listen to his request, she accepted his pledge that no risk would be incurred by her compliance. It is probable that his extraordinary stature, the deference paid him by his attendants, the easy distance of his camp from En-dor, and the proposal to call up the great prophet and first magistrate in Israel (a proposal which no private individual would venture to make), had awakened her suspicions as to the true character and rank of her visitor. The story has led to much discussion whether there was a real appearance of Samuel or not. On the one hand, the woman's profession, which was forbidden by the divine law, the refusal of God to answer Saul by any divinely constituted means, the well-known age, figure, and dress of Samuel, which she could easily represent herself, or by an accomplice—his apparition being evidently at some distance, being muffled, and not actually seen by Saul, whose attitude of prostrate homage, moreover, must have prevented him distinguishing the person though he had been near, and the voice seemingly issuing out of the ground, and coming along to Saul—and the vagueness of the information, imparted much which might have been reached by natural conjecture as to the probable result of the approaching conflict—the woman's representation—all of this has led many to think that this was a mere deception. On the other hand, many eminent writers (considering that the apparition came before her arts were put in practice; that she herself was surprised and alarmed; that the prediction of Saul's own death and the defeat of his forces was confidently made), are of opinion that Samuel really appeared.

24. the woman had a fat calf … and she hasted, and killed it, &c.—(See on Ge 18:1-8).

25. Then they rose up, and went away that night—Exhausted by long abstinence, overwhelmed with mental distress, and now driven to despair, the cold sweat broke on his anxious brow, and he sank helpless on the ground. But the kind attentions of the woman and his servants having revived him, he returned to the camp to await his doom.

 

CHAPTER 29

1Sa 29:1-5. David Marching with the Philistines to Fight with Israel.

1. Aphek—(Jos 12:8), in the tribe of Issachar, and in the plain of Esdraelon. A person who compares the Bible account of Saul's last battle with the Philistines, with the region around Gilboa, has the same sort of evidence that the account relates what is true, that a person would have that such a battle as Waterloo really took place. Gilboa, Jezreel, Shunem, En-dor, are all found, still bearing the same names. They lie within sight of each other. Aphek is the only one of the cluster not yet identified. Jezreel on the northern slope of Gilboa, and at the distance of twenty minutes to the east, is a large fountain, and a smaller one still nearer; just the position which a chieftain would select, both on account of its elevation and the supply of water needed for his troops [Hackett, Scripture Illustrated].

2. David and his men passed on in the rereward with Achish—as the commander of the lifeguards of Achish, who was general of this invading army of the Philistines.

3. these days, or these years—He had now been with the Philistines a full year and four months (1Sa 27:7), and also some years before. It has been thought that David kept up a private correspondence with this Philistine prince, either on account of his native generosity, or in the anticipation that an asylum in his territories would sooner or later be needed.

4. the princes of the Philistines were wroth with him—It must be considered a happy circumstance in the overruling providence of God to rescue David out of the dangerous dilemma in which he was now placed. But David is not free from censure in his professions to Achish (1Sa 29:8), to do what he probably had not the smallest purpose of doing—of fighting with Achish against his enemies. It is just an instance of the unhappy consequences into which a false step—a departure from the straight course of duty—will betray everyone who commits it.

9. notwithstanding the princes of the Philistines have said—The Philistine government had constitutional checks—or at least the king was not an absolute sovereign; but his authority was limited—his proceedings liable to be controlled by "the powerful barons of that rude and early period—much as the kings of Europe in the Middle Ages were by the proud and lawless aristocracy which surrounded them" [Chalmers].

 

CHAPTER 30

1Sa 30:1-5. The Amalekites Spoil Ziklag.

1. Amalekites had invaded the south, and Ziklag, and smitten Ziklag—While the strength of the Philistine forces was poured out of their country into the plain of Esdraelon, the Amalekite marauders seized the opportunity of the defenseless state of Philistia to invade the southern territory. Of course, David's town suffered from the ravages of these nomad plunderers, in revenge for his recent raid upon their territory.

2. they slew not any, either great or small, but carried them away—Their conduct seems to stand in favorable contrast to that of David (1Sa 27:11). But their apparent clemency did not arise from humane considerations. It is traceable to the ancient war usages of the East, where the men of war, on the capture of a city, were unsparingly put to death, but there were no warriors in Ziklag at the time. The women and boys were reserved for slaves, and the old people were spared out of respect to age.

3. David and his men came to the city, and, behold, it was burned with fire—The language implies that the smoke of the conflagration was still visible, and the sacking very recent.

1Sa 30:6-15. But David, Encouraged by God, Pursues Them.

6. David was greatly distressed—He had reason, not only on his own personal account (1Sa 30:5), but on account of the vehement outcry and insurrectionary threats against him for having left the place so defenseless that the families of his men fell an unresisting prey to the enemy. Under the pressure of so unexpected and widespread a calamity, of which he was upbraided as the indirect occasion, the spirit of any other leader guided by ordinary motives would have sunk;

but David encouraged himself in the Lord his God—His faith supplied him with inward resources of comfort and energy, and through the seasonable inquiries he made by Urim, he inspired confidence by ordering an immediate pursuit of the plunderers.

9. came to the brook Besor—now Wady Gaza, a winter torrent, a little to the south of Gaza. The bank of a stream naturally offered a convenient rest to the soldiers, who, through fatigue, were unable to continue the pursuit.

11-15. they found an Egyptian in the field, and brought him to David—Old and homeborn slaves are usually treated with great kindness. But a purchased or captured slave must look to himself; for, if feeble or sick, his master will leave him to perish rather than encumber himself with any additional burden. This Egyptian seems to have recently fallen into the hands of an Amalekite, and his master having belonged to the marauding party that had made the attack on Ziklag, he could give useful information as to the course taken by them on their return.

14. the Cherethites—that is, the Philistines (Eze 25:16; Zep 2:5).

15. Swear unto me by God—Whether there was still among these idolatrous tribes a lingering belief in one God, or this Egyptian wished to bind David by the God whom the Hebrews worshipped, the solemn sanction of an oath was mutually recognized.

1Sa 30:16-31. And Recovers His Two Wives and All the Spoil.

16. they were spread abroad upon all the earth—Believing that David and all his men of war were far away, engaged with the Philistine expedition, they deemed themselves perfectly secure and abandoned themselves to all manner of barbaric revelry. The promise made in answer to the devout inquiries of David (1Sa 30:8) was fulfilled. The marauders were surprised and panic-stricken. A great slaughter ensued—the people as well as the booty taken from Ziklag was recovered, besides a great amount of spoil which they had collected in a wide, freebooting excursion.

21. David came to the two hundred men, which were so faint that they could not follow—This unexpected accession of spoil was nearly proving an occasion of quarrel through the selfish cupidity of some of his followers, and serious consequences might have ensued had they not been prevented by the prudence of the leader, who enacted it as a standing ordinance—the equitable rule—that all the soldiers should share alike (see Nu 31:11; see on Nu 31:25).

26. when David came to Ziklag, he sent of the spoil to the elders of Judah—This was intended as an acknowledgment to the leading men in those towns and villages of Judah which had ministered to his necessities in the course of his various wanderings. It was the dictate of an amiable and grateful heart; and the effect of this well-timed liberality was to bring a large accession of numbers to his camp (1Ch 12:22). The enumeration of these places shows what a numerous and influential party of adherents to his cause he could count within his own tribe [1Sa 30:27-31].

 

CHAPTER 31

1Sa 31:1-7. Saul Having Lost His Army at Gilboa, and His Sons Being Slain, He and His Armor-bearer Kill Themselves.

1. Now the Philistines fought against Israel—In a regular engagement, in which the two armies met (1Sa 28:1-4), the Israelites were forced to give way, being annoyed by the arrows of the enemy, which, destroying them at a distance before they came to close combat, threw them into panic and disorder. Taking advantage of the heights of Mount Gilboa, [the Israelites] attempted to rally, but in vain. Saul and his sons fought like heroes; but the onset of the Philistines being at length mainly directed against the quarter where they were, Jonathan and two brothers, Abinadab or Ishui (1Sa 14:49) and Melchishua, overpowered by numbers, were killed on the spot.

3-5. the battle went sore against Saul, &c.—He seems to have bravely maintained his ground for some time longer; but exhausted with fatigue and loss of blood, and dreading that if he fell alive into the enemy's hands, they would insolently maltreat him (Jos 8:29; 10:24; Jud 8:21), he requested his armor bearer to despatch him. However, that officer refused to do so. Saul then falling on the point of his sword killed himself; and the armor bearer, who, according to Jewish writers, was Doeg, following the example of his master, put an end to his life also. They died by one and the same sword—the very weapon with which they had massacred the Lord's servants at Nob.

6. So Saul died—(see on 1Ch 10:13; Ho 13:11).

and his three sons—The influence of a directing Providence is evidently to be traced in permitting the death of Saul's three eldest and most energetic sons, particularly that of Jonathan, for whom, had he survived his father, a strong party would undoubtedly have risen and thus obstructed the path of David to the throne.

and all his men, that same day together—his servants or bodyguard (1Ch 10:6).

7. the men of Israel that were on the other side of the valley—probably the valley of Jezreel—the largest and southernmost of the valleys that run between Little Hermon and the ridges of the Gilboa range direct into the Jordan valley. It was very natural for the people in the towns and villages there to take fright and flee, for had they waited the arrival of the victors, they must, according to the war usages of the time, have been deprived either of their liberty or their lives.

1Sa 31:8-10. The Philistines Triumph over Their Dead Bodies.

8, 9. on the morrow, when the Philistines came to strip the slain, that they found Saul and his three sons fallen—On discovering the corpses of the slaughtered princes on the battlefield, the enemy reserved them for special indignities. They consecrated the armor of the king and his sons to the temple of Ashtaroth fastened their bodies on the temple of Shen, while they fixed the royal heads ignominiously in the temple of Dagon (1Ch 10:10); thus dividing the glory among their several deities.

10. to the wall—(2Sa 21:12)—"the street" of Beth-shan. The street was called from the temple which stood in it. And they had to go along it to the wall of the city (see Jos 17:11).

1Sa 31:11-13. The Men of Jabesh-gilead Recover the Bodies and Bury Them at Jabesh.

11-13. the inhabitants of Jabesh-gilead heard of that which the Philistines had done—Mindful of the important and timely services Saul had rendered them, they gratefully and heroically resolved not to suffer such indignities to be inflicted on the remains of the royal family.

12. valiant men arose, and went all night, and took the body of Saul and the bodies of his sons—Considering that Beth-shan is an hour and a half's distance, and by a narrow upland passage, to the west of the Jordan (the whole being a journey from Jabesh-gilead of about ten miles), they must have made all haste to travel thither to carry off the headless bodies and return to their own side of the Jordan in the course of a single night.

burnt them—This was not a Hebrew custom. It was probably resorted to on this occasion to prevent all risk of the Beth-shanites coming to disinter the royal remains for further insult.

 

 

Les bibelen her:
https://biblehub.com/

Les
Det største mennesket
Nye testamentet

Israel blog
Israel Blogg

Justismord blog
Justismord

Jan Hanvolds Blog Usminket
Jan Hanvolds blogg  Usminket

Himmelske blog
Himmelske blog

Undervisningsblog
Undervisningsblog

The Heavenly blog (engelsk)
The heavenly blog engelsk

Kontonummer i DNB:
0535 06 05845


Søk i vårt nettsted med Google


Oversett denne siden med Google-translate

 

Copyright © 2009-2018 Smyrna Oslo. Ansvarlig redaktør: Jan Kåre Christensen.
Laget av Webmaster Bjerke