Oslo Bibelundervisningssenter

Oslo Bibelundervisningssenter ledes av Bibellærer og Evangelist Jan Kåre Christensen

Smyrna Oslo kan nås på

E-post

jk.chris@online.no

Telefon

Gi gave til vårt arbeid

konto nr 0535 06 05845

Bibelkommentarer Første Kongebok

Veien igjennom bibelen - 0729-0785 1-2 Kongebok

Trykk her for å se bibel oversikt for Første Kongebok (bilde åpnes i nytt vindu)

Denne og den følgende bok kalles kongebøkene fordi de inneholder fortellingen om kongene i Israel. Først hører vi om det samlede rike under Salomo, og senere om Juda og Israels rike etter at delingen hadde skjedd.

Bøkene kan ikke ha vært avsluttet før i fangenskapet i Babylon. Men det må ha skjedd før jødene reiste tilbake til Israels land, ettersom det ikke fortelles noe om det. Det meste av bøkene er sikkert blitt skrevet før fangenskapet i Babylon, og senere er det blitt samlet.

I selve bøkene finner vi nevnt flere kilder. De som skrev bøkene har brukt dem. Hos kongene var det jo såkalte historieskrivere som skrev ned det som skjedde.

Jesus og apostlene siterer ofte ord og begivenheter fra kongebøkene. Det som står her, er nettopp det vi behøver for å se Herrens trofasthet mot sitt folk.

Det er det gamle som vi alltid finner i Guds måte å styre på: Velsignelsen kom når folket vandret ydmykt med Herren. Og dommen kom når de var på vei bort fra Gud.

I 1Kong 1-11 er fortalt om Davids død og Salomos regjering. Herren hadde velsignet Salomo så rikt så lenge han vandret for Herrens ansikt. Men han truet ham med å splitte riket sa han falt i avgudsdyrkelse.

Deretter er fortalt om (2Kong 12-17) hvorledes Herrens trussel gikk i oppfyllelse under Salomos sønn. Da ble riket delt i to riker, og disse to rikers historie er omtalt til Israels rike gikk under.

Slutten av 2. Kongebok (2Kong 18-25) forteller om at Juda rike fylte sine synders mål og ble moden for undergangen.

I 1. Kongebok er nevnt fire konger i Juda og åtte i Israels etter rikets deling. Den omfatter et tidsrom på vel hundre år. Under Salomo hadde folket en blomstringstid. Men disse rosene visnet snart, og herligheten ble forvandlet til trelldom og vanære.
Denne og den følgende bok kalles kongebøkene fordi de inneholder fortellingen om kongene i Israel. Først hører vi om det samlede rike under Salomo, og senere om Juda og Israels rike etter at delingen hadde skjedd.

Bøkene kan ikke ha vært avsluttet før i fangenskapet i Babylon. Men det må ha skjedd før jødene reiste tilbake til Israels land, ettersom det ikke fortelles noe om det. Det meste av bøkene er sikkert blitt skrevet før fangenskapet i Babylon, og senere er det blitt samlet.

I selve bøkene finner vi nevnt flere kilder. De som skrev bøkene har brukt dem. Hos kongene var det jo såkalte historieskrivere som skrev ned det som skjedde.

Jesus og apostlene siterer ofte ord og begivenheter fra kongebøkene. Det som står her, er nettopp det vi behøver for å se Herrens trofasthet mot sitt folk.

Det er det gamle som vi alltid finner i Guds måte å styre på: Velsignelsen kom når folket vandret ydmykt med Herren. Og dommen kom når de var på vei bort fra Gud.

I 1Kong 1-11 er fortalt om Davids død og Salomos regjering. Herren hadde velsignet Salomo så rikt så lenge han vandret for Herrens ansikt. Men han truet ham med å splitte riket sa han falt i avgudsdyrkelse.

Deretter er fortalt om (2Kong 12-17) hvorledes Herrens trussel gikk i oppfyllelse under Salomos sønn. Da ble riket delt i to riker, og disse to rikers historie er omtalt til Israels rike gikk under.

Slutten av 2. Kongebok (2Kong 18-25) forteller om at Juda rike fylte sine synders mål og ble moden for undergangen.

I 1. Kongebok er nevnt fire konger i Juda og åtte i Israels etter rikets deling. Den omfatter et tidsrom på vel hundre år. Under Salomo hadde folket en blomstringstid. Men disse rosene visnet snart, og herligheten ble forvandlet til trelldom og vanære.
1Kong 2:1-46
På sitt dødsleie gav David sin sønn Salomo forskjellige befalinger. Han bad ham først innstendig om å være frimodig, om å være "en mann".

Men han viste ham også hva denne frimodigheten var, nemlig å holde urokkelig fast ved Herrens lov og hans veier.

Dernest nevnte han for Salomo en mann, han skulle viste miskunnhet mot hans slekt. Det var Barsillai, som hadde hjulpet ham så trofast da Absalom gjorde opprør.

Men han nevnte to mann som nå var modne for dommen, det var Joab og Sime'i. Joab hadde jo snikmyrdet både Abner og Amasa. Sime'i hadde forbannet kongen den gang David flyktet for Absalom.

Etter loven skulle begge disse to menn hatt sin straff. Men David hadde overfor Joab ikke hatt kraft nok til å gjennomføre lovens dom. Og han hadde vist nåde mot Sime'i og skånet ham på grunn av forholdene den gang.

Når David nå minnet Salomo om at disse to nå var modne til dommen, var det ikke av hevntørst. For om han hadde villet, kunne han jo ennå selv uttale dødsdommen over dem.

Han gjorde det i vissheten om at lovens krav var overtrått. Og han stod som håndhever av myndigheten i landet. Men han hadde sviktet sin plikt på grunn av svakhet. Det var dette som pinte David i hans siste stund.

Det viser seg alltid at samvittigheten blir skjerpet når døden kommer nær. Det skjer i alle tilfelle hos troende mennesker.

Etter å ha gitt Salomo disse siste påminnelser, døde David. Han ble begravet på Sion, og i apostlenes dager kjente man ennå stedet der graven var. Peter omtaler den i sin preken på pinsedag (Apg 2:29).

Etter Davids død begynte Adonja igjen med sine gamle opprørsplaner. Han brukte list og henvendte seg til Batseba. Han kom i fåreklær og framstilte seg som en skuffet mann som hadde hatt berettigede forventninger. Men han bøyde seg likevel for Herrens vilje.

Nå hadde han bare denne ene bønn at Batseba ville legge inn et godt ord for ham hos kong Salomo. Han bad bare om å få Abisak til hustru. Det var en ung kvinne som David hadde hatt på sine siste dager.

Men Adonja hadde en lumsk tanke med dette. Abisak var Davids hustru i folkets øyne. Og hvis han fikk henne til ekte hustru, kunne det tjene til å gi ham en viss kongelig anseelse. Etter østerlansk skikk tilhørte hustruen til en avdød konge bare hans etterfølger.

Batseba gjennomskuet ikke Adinjas list. Hennes kvinnehjerte ble rørt av en så tilsynelatende ydmyk bønn. Og hun lovte å tale for ham til kongen.

Salomo tok imot sin mor med all ærbødighet. Det er fint å se når barn ikke glemmer ærefrykten for sine foreldre, selv om de når høyere opp enn foreldrene.

Men Salomo gjennomskuet straks i sin visdom Adonjas plan. Han forstod at han sammen med Joab og Abjatar igjen pønsket på noe ondt. Han dømte Adonja til døden og fullbyrdet dommen samme dag.

Abjatar, som var Davids gamle yppersteprest, ville han ikke slå i hjel. For han hadde lidd ondt sammen med David i hans trengsel. Han hadde også båret Herrens ark for Davids ansikt.

Men han ble avsatt fra sitt embete som yppersteprest og forvist til en by utenfor Jerusalem der han hadde sin jord. Dermed ble også dommen over Elis hus fullbyrdet. Ikke bare Herrens løfter, men også hans trusler er ja og amen.

Embetet som yppersteprest gikk dermed over til en annen slektslinje. For Sadok som nå ble yppersteprest, tilhørte Eleasars slekt. Det var etter Arons eldste sønn som yppersteprest-embetet opprinnelig hadde tilhørt.

Da Joab fikk vite dette, flyktet han i angst inn i helligdommen og "stod ved alteret". Joab hadde en meget ond samvittighet. Han hadde ikke bare to snikmord på sin samvittighet, men han holdt også med Adinja i opprøret mot kong Salomo.

Kongen sendte Benaja for å drepe Joab fordi han ikke ville forlate alteret. Likevel sa loven ganske bestemt at den som med forsett og svik slo i hjel sin neste, skulle dø selv om han måtte tas fra alteret (2Mos 21:14).

Salomo befalte nå Banaja å drepe Joab. Han ble begravet "ved sitt hus i ørkenen". Det vil si i Betlehem der han hørte hjemme.

Sime'i som før hadde forbannet David, fikk befaling om å bygge seg et hus i Jerusalem og bo der. Under trussel om dødsstraff ble han forbudt å forlate byen og gå over Kedron-bekken. Han skulle altså være under tilsyn. Han var også i sitt hjerte en av Davids og Salomos bitre fiender.

Sime'i holdt seg til dette i tre år. Men da et par av hans tjenere hadde flyktet til Filisterland, satte han etter dem og tok dem med tilbake.

Sime'i tok ikke Salomos ord helt alvorlig. I alle tilfelle ville han ikke lenger bøye seg for befalingen. Men Salomo så Herrens ledelse i dette - den gamle, skyldige synder skulle nå få sin dom.

Slik kommer en gang dommen over alle Herrens fiender, selv om de en tid synes å unngå den.

Etter at alle de gamle fiender var dømt, kom en lykkelig og fin tid, en fredstid som aldri før. Salomo ble på denne måten et forbilde på Kristus.

For vi vet fra Herrens løfter at når Kristus har holdt sin dom over de helliges fiender, vil det komme en vakker fredstid. Det er den tiden som kalles tusenårsriket (Åp 20). Og det vil skje på den gamle jord før den siste dom kommer.

Gå til 1Kong 3:1-28
1Kong 3:1-28
"Salomo ble svigersønn til Farao, kongen i Egypt" (v. 1). Slik står det. Han tok altså Faraos datter til ekte. Det var bare ekteskap med kananittiske kvinner som var forbudt i loven. Men de fremmede kvinnene som på denne måten ble innlemmet i folket, måtte selvfølgelig slutte med sin avgudsdyrkelse.

Vi hører heller aldri om at en egyptisk avgud fikk makt i Israel. Faraos datter har sikkert nok delt Salomos tro. Det står jo at Salomo elsket Herren og levde etter Davids, sin fars, skikker.

Det eneste som var i veien var at både folket og kongen måtte ofre på haugene rundt omkring i landet. Og det var forbudt i loven ([5Mos 12).

Men det var på grunn av den nødstilstand som var oppstått på Elis tid. Da ble tabernaklet skjendet ved ugudeligheten til Elis sønner.

Det gamle tabernaklet stod ennå på Gibeon-høyden, mens David hadde flyttet paktens ark til Sions berg. De hadde altså ikke noe bestemt sted å ofre på, for arken og tabernaklet hadde like fra Elis tid vært atskilt.

Bibelkritikken i vår tid har det så travelt med å ville bevise at Mosebøkene må være skrevet på et langt senere tidspunkt. Som bevis har man brukt dette at folk i så lang tid ofret på haugene, noe som var mot Moselovens ord. Det skulle bevise at bøkene var skrevet senere i kongetiden.

Til dette må vi svare at Bibelen selv viser tydelig grunnen til at tabernakeltjensten var satt ut av kraft i mange år. Det skjedde, som før nevnt, fordi tabernaklet ble vanhelliget på Elis tid.

I tillegg sier ordet her uttrykkelig at det var noe som ikke var rett. Det skjedde bare foreløpig til en ny helligdom kunne bygges til Herrens ære.

Likevel var offerhaugen ved Gibeon viktig. Der stod ennå det gamle tabernaklet som Gud hadde forkastet. Nå var det bare som en skygge av sin tidligere herlighet. Dit drog Salomo nå for å ofre.

Her i Gibeon hadde de en stor fest. Og her åpenbarte Herren seg for Salomo om natten i en drøm og sa: "Be om det du vil jeg skal gi deg."

Hva ville du har bedt om, kjære venn, om Herren gav deg en slik anledning? Ja, hver av oss må prøve seg selv.

Salomo kom med en vakker og ydmyk begjæring. Han begynte å henvise til all den miskunnhet Herren hadde vist David. På tross av alle hans fall ville Herren kjennes ved ham. Han var rettferdig i troen og av hjertet en oppriktig tjener (v. 6).

På grunn av Herrens nåde mot David kom nå Salomo med sin bønn.

Det er den rette måte å be på, å støtte vår bønn på hans nåde mot oss og ikke på noe annet.

Nå følte Salomo seg så liten og fattig overfor den høye stilling Gud i sin nåde hadde kalt ham til. Han ville gjerne være rett for Gud. Men han visste han var meget ung og uerfaren. Derfor ble det hans hjertes bønn at Gud ville gi ham "et lydhørt hjerte" til å dømme folket og til å "skille mellom godt og ondt".

Det er alltid til behag for Herren når han ser at vårt hjertes dype bønn er etter åndelige skatter som tyver ikke kan bryte seg inn å stjele og møll ikke kan fortære.

Og hvis vi eier de evige, åndelige skatter, da gir Gud oss også de andre tingene vi trenger. Herrens ord sier slik: "Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg" (Matt 6:33).

Slik gikk det også for Salomo. Gud sa at han skulle få et vist og forstandig hjerte, ettersom han ikke bad om et langt liv eller rikdom eller om død over sine fiender.

Hans visdom skulle være slik som ingen hadde hatt det verken før eller etter ham. Og Gud ville også gi ham det han ikke hadde bedt om, både rikdom og ære som ingen annen.

Her har vi igjen et fint eksempel på dette: Finner vi Herren, finner vi alt som hjertet kan begjære. "Bare vi tror, skal vi få alt det vi behøver," det er Guds barns lykke og herlighet.

Herren lovet Salomo at han skulle få et langt liv. Betingelsen var at han vandret på Herrens veier som David hadde gjort, og altså ble i troens lydighet.

Denne betingelsen oppfylte ikke Salomo. Derfor fikk han heller ikke noe særlig langt liv. I den gamle pakt regnet man et langt liv for en stor nådegave. Synet på et liv etter døden var svakt på den tid.

Den nye pakts barn vet at målet er det viktigste. Bare man når det, betyr det lite om livet er langt eller kort. Derfor synger Guds folk: "Lykkelige barn, som snart skal komme hjem."

Videre skal vi legge merke til at Herren hadde behag i at Salomo ikke bad om at fienden måtte dø. Vi har før nevnt at vi ofte merker hevntanker mot fienden ved siden av nidkjærheten for Herren i den gamle pakt.

Men slike hevntanker sammen med all annen ufullkommenhet i den gamle pakt, aldri blir godkjent av Herren. Det ligger også i dette ordet.

Selv om Herren i den gamle pakt bar over med vankunnighetens tider, har han aldri godkjent det som blir stemplet som synd i den nye pakt.

Tvert imot vitner allerede den gamle pakt klart nok om at Gud ikke har behag i det. Det er klart for alle som vi se det. Det gjelder både flerkoneri og de hevntanker som ikke vil overlate hevnen til ham som den tilhører.

Hele denne åpenbaring gav Gud Salomo i en drøm. Herren kan tale til oss gjennom drømmer. Det er klart nok i Den hellige Skrift.

Men djevelen og vårt gamle menneske kan også tale til oss i drømmer. Derfor gjelder det alltid om for et Guds barn å være forsiktig med å tro på drømmer.

Verdens mennesker bygger ofte sin salighet på tåpelige drømmer. De mener de er på himmelveien bare fordi de har drømt om himlen, selv om de lever i en uomvendt tilstand stikk imot Guds ord.

Et ærlig Guds barn skal ikke behøve å fare vill. Drømmen skal prøves på Guds ord. Og Guds Ånd skal gjennom ordet gi oss visshet om det vi har lov å glede oss over og akte på.

Da Salomo kom tilbake til Jerusalem, holdt han en liknende stor offerfest som den i Gibeon. Nå skjedde det foran Herrens ark på Sion. Og kort etter fikk han erfare hva Gud hadde lovet ham i drømmen, og at det ble full virkelighet.

Han ble nå dommer i en vanskelig sak (v. 16-27). To kvinner mente at de begge eide et barn, uten at det tilsynelatende var mulig å avgjøre hvem som hadde rett. Hvem var mor til det barnet som levde, og hvem var mor til det døde?

Da ble visdommen åpenbart fra det høye gjennom Salomo. I morshjertet fant han nøkkelen til å løse gåten.

Denne dom gjorde et dypt inntrykk på hele Israels folk. "De hadde ærefrykt for kongen," står det. De så at hans visdom var fra Gud, en overnaturlig visdom som liksom gjennomskuet deres tanker.

Gå til 1Kong 4:1-33
1Kong 4:1-33
I de første nitten vers nevnes Salomos forskjellige embetsmenn. Salomos visdom viser seg også ved at han var dyktig til å organisere.

Han opprettet flere nye embeter ved å dele landet inn i tolv distrikt. Hver av dem hadde sin befalingsmann. Disse tolv fogder hadde hver sin måned da de skulle forsyne kongen og hans hoff med det de behøvde.

Skattene ble nemlig for en stor del gitt i naturalier, i matvarer og liknende. Mengden av matvarer som daglig ble brukt ved Salomos hoff, viser at det må ha vært ca. 14000 mennesker der.

Kongens tjenere spiste nemlig alle ved kongens bord og fikk sin lønn på denne måten. Ved hans hoff var det ikke liten glans og herlighet. Sauls hoff hadde vært tarvelig, Davids noe mer fyrstelig.

Salomos hoff hadde derimot mye av den østerlandske prakt. Men dette var ikke synd så lenge han hadde et ydmykt hjerte og tok imot det som gaver fra Guds hånd.

I sammenlikning med østens store herskere var Salomos hoff likevel ganske lite. Ved hans hoff brukte man daglig en del mel, ti feite okser, tjue drifteokser og hundre sauer. I tillegg ble en del villdyr og fjørfe brukt.

Historien forteller derimot at man daglig slaktet ca. tusen slaktedyr ved hoffet til en persisk konge.

På Salomos tid var løftet fra 1Mos 15:18 om landets grenser oppfylt. Grensen gikk fra elven Eufrat til Egyptens bekk. Det var en underlig lykkelig fredstid. Ingen ytre fiender våget å angripe, og i selve riket bodde Juda og Israel "trygt, hver mann under sitt vintre og under sitt fikentre" (v. 25).

Det var en så lykkelig tid som det aldri har vært verken før eller senere i Israel i den gamle pakt. Da utfoldet blomsten seg etter å ha kjempet seg fram gjennom de mange torner.

Salomo hadde også en mengde hester og ryttere. Herren hadde i kongeloven (5Mos 17) advart mot at en konge i Israel hadde mange hester. For da kunne folket lett sette sin lit til dem i stedet for til Herrens kraft.

Her var altså noe som Salomo ikke gav akt på. Han var en bra mann på mange måter, men likevel ikke fullkommen. Det kom også fremtiden til å vise. Men blant syndige mennesker har det ikke vært noen som har hatt en slik visdom som Salomo hadde.

Ved siden av den ytre herlighet ved Salomos hoff, var det et rikt åndsliv. Det kastet en egen glans over Salomos trone.

Mange østerlanske konger eide langt mer gull og annen rikdom, men intet hoff hadde en slik fylde av visdom som ble åpenbart hos Salomo. Sions kongeborg ble et lyspunkt som kastet sine strålet vidt omkring.

Salomo levde i nærheten av datidens mest utviklede folkeslag. De var kjent for sine mange ordspråk og naturkunnskap. Men Salomos visdom overgikk alt som hadde vært før. Han hadde kunnskap både om dyre-og planteriket.

I Østerland holder sagnet om hans visdom seg den dag i dag. I muslimenes bok, Koranen, er fortalt at han ikke bare kjente menneskenes, men også fuglenes og insektenes "språk".

Men alle disse sagn vitner om den store anseelse Gud hadde gitt hans navn. Av Salomos tre tusen ordspråk og ett tusen og fem sanger er det jo bare bevart en mindre del.

Men det er nok til å vise at vi kan se at Salomos visdom utgikk fra den levende kilde, av Herrens frykt (Ord 1:7). Hans visdom var ikke tørr og kald tenkning, men den rørte ved livets dype strenger.

I 1Kong 5-9 blir Salomos store byggearbeider skildret. Det gjelder først og fremst byggingen av templet og innvielsen av denne helligdommen.

Gå til 1Kong 5:1-18
1Kong 5:1-18
Da Salomo var kommet på tronen, ønsket Hiram, kongen av Tyrus, ham til lykke i den anledning. Denne Hiram hadde, som det står, elsket David alle dager. Han ville nå også vise at han var Salomos venn.

Salomo sendte da bud tilbake til Hiram og bad ham å skaffe sedertre fra Libanon. Han tenkte nå å bygge et hus for Herrens navn slik Herren hadde talt om til David.

Da Hiram hørte det, ble han meget glad og priste Herren som hadde gitt David en vis sønn. Hirams hjerte må ha følt seg dratt til Israels gudsdyrkelse.

Han var straks villig til å gjøre som Salomo sa. Hans tjenere skulle bringe sedertrærne ned til havet fra Libanon-fjellene. Derfra skulle trærne føres i tømmerflåter til et sted ved kysten. Etter 2Krøn 2:16 var det Joppe. Salomo betalte så Hiram med matvarer til hans hus.

Kong Salomo fikk mange tusen mann i arbeid på Libanon, der de hogde tre og stein til templet. Hans folk arbeidet nå sammen med Hirams dyktige folk og Giblittene. Det var folk som bodde i byen Gebal eller Byblos, en by i nærheten av skogene i Libanon.

Tallet på arbeidere kan synes stort. Men det er det likevel ikke når vi tenker på at alt måtte gjøres med handkraft på den tiden. Maskiner var så godt som ukjent.

En romersk historieskriver sier at det arbeidet tre hundre og sytti tusen mann i tjue år i trekk på en pyramide.

Gå til 1Kong 6:1-38
1Kong 6:1-38
Byggingen av templet var et vendepunkt i Israels folks historie. Den tid som gikk med til å plante Israel og gi det fotfeste i det hellige land, var nå til ende. Derfor kunne man bygge en fast bolig for Herrens navn.

Templet ble bygget fire hundre og åtti år etter at Israels barn gikk ut fra Egypt. Disse 480 år finner vi på følgende måte:

1) Vandringen i ørkenen 40 år,

2) Josvas tid 17 år,

3) Dommertiden 340 år,

4) Sauls regjering 40 år,

5) Davids regjering 40 år,

6) Av Salomos regjering 3 år.

Dette blir til sammen 480 år. Flere av dommerne regjerte samtidig, og derfor blir dommertiden større når de enkelte dommernes tid legges sammen. Selve dommertiden blir da fire hundre og ca. 450 år (jfr. Apg 13:20).

Templet ble bygget på Aravnes treskeplass på Moria berg (2Krøn 3:1). Tabernaklet var mønster for byggingen, men både lengden, bredden og høyden var betydelig større.

Omkring templet ble oppført en annen bygning i tre etasjer. Hver etasje var delt med vegger i flere kammers der templets skatter og kar ble oppbevart.

Selve tempelbygningen var oppført av hele og tilhoggen stein. Golv-og takbjelkene til den andre bygningen ble lagt på yttersiden av tempelmuren. De hvilte på avsatser som var 1 alen breie.

Templets mur gikk altså ikke inn i veggene noe sted. Man kom opp i disse kammers gjennom en dør på høyre side av huset. Videre gikk det vindeltrapper opp til andre og tredje etasje.

Midt under byggearbeidet kom det et Herrens ord til Salomo. Det var et løfte fullt av nåde. "Jeg vil bo midt iblant Israels barn, og jeg vil ikke forlate mitt folk Israel" (v. 13). Slik lød Herrens herlige ord.

Videre lovet Herren å stadfeste på Salomo det ordet han hadde talt til hans far David, dersom Salomo fremdeles ville vandre på Herrens veier.

Etter denne vennlige oppmuntring fra Herren, bygde Salomo videre. Det aller helligste, eller "koret", var 20 alen langt, høyt og bredt.

Ettersom templet ellers var 30 alen høyt, har Det aller helligste visstnok vært mørkt. Vinduene med gitter har sikkert vært i de siste og øverste ti alen på veggen.

Alt det innvendige arbeid ble utført med den største kunstnerlige måte, og hele huset ble belagt med gull.

I Det aller helligste satte man to kjeruber av oljetre, de var ti alen høye. Hver av vingene var fem alen lange. De berørte hverandre i midten med det ene vingeparet. Det andre vingeparet nådde til sideveggen.

De var altså så store at arken med sine kjeruber kunne stå under vingene deres. Vi ser på fig. 2 med bokstavene p. p., at ansiktene er vendt mot det hellige. Også de var belagt med gull som det andre.

Over alt på veggene var det utskårne bilder av kjeruber og palmer. Både gullet, kjerubene og palmene skulle minne om himmelens herlighet og lysglans, seierssang og engleskarer.

Utenfor helligdommen ble det bygd en forgård, "den indre forgården" (v. 36). Den bestod av tre rader uthogde steiner og en rad tilhogde bjelker av sedertre.

I Salomos fjerde regjeringsår, i måneden Siv (som omtrent tilsvarer vår mai måned), var templet ferdig med alt sitt utstyr. Det tok altså ca. 7 år å bygge huset.

Det ble oppført så lydløst som mulig. "En hørte verken hammer eller øks eller noe slags jernredskap i huset da det ble bygd" (v. 7). Alt var tilhogd og laget på forhånd.

Den stille måte å reise den store bygningen på skulle også vise dens hellige karakter. Likevel var den herlige bygningen bare en skygge av det som skulle komme.

"Legemet hører Kristus til," sier Guds apostel (Kol 2:17). "For i ham bor hele guddommens fylde legemlig" (Kol 2:9).

Ved Kristus blir alle de troende også Guds templer i Ånden. Slik lyder ordet i 1Kor 6:19: "Vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått fra Gud?" Gå til 1Kong 7:1-51
1Kong 7:1-51
Salomo bygde nå også et hus til seg selv, og dette arbeidet tok tretten år. De arbeidet selvsagt ikke så raskt og med så mange mann på Salomos hus som på templet.

Salomos kongeslott lå på Sions berg, altså i umiddelbar nærhet av templet på Moria berg.

Først bygde han det såkalte Libanon-skoghuset. Det bestod av nesten en hel skog av sedersøyler, og huset var på tre etasjer (v. 2-5).

Videre bygde han søylehallen med en forhall foran den (v. 6), en tronsal og en rettssal der kongen holdt dom. Dernest bygde han også et palass for sin dronning, Faraos datter. Alt var laget av kostbare steiner og fint sedertre.

Utenfor disse bygningene var det to forgårder.

I det følgende får vi høre hvorledes Salomo fikk laget alt utstyr til Herrens tempel. Han brukte en stor kunstner fra Tyrus til dette. Han hette Hiram likesom kongen i Tyrus.

Denne Hirams mor stammet fra Israel, men hans far var en mann fra Tyrus. Salomo ville utsmykke Guds helligdom så vakkert som det var mulig. Og vi vet at Herren så med velbehag til det.

Kunsten er nettopp på sin rette plass når den tjener Herrens rike, Guds rike. Og vi skal ikke akte den ringe, men benytte den i tjenesten.

Til Guds vesen hører også skjønnheten, mens alt det grimme og stygge opprinnelig hører hjemme hos Satan og er kommet inn i verden ved synden.

I himmelens helligdom er alt utsøkt vakkert og i full harmoni også i det ytre. Da må vi også ha lov til å gjøre Herrens hus så fint som mulig. Men vi må aldri glemme at alle ytre skjønnhet bare har sin verdi for Gud når den indre skjønnhet er til stede.

Det hjelper virkelig ikke mye å bygge mektige, majestetiske kirkehus, når ødeleggelsens styggedom troner ved siden av på det hellige sted. Det hjelper heller ikke når Guds ord blir forvansket og Herrens sakramenter blir lemlestet. Romerkirken har sin styrke i å bygge slike kirker.

Det gjør nok ikke noe om den ytre skjønnhet mangler, når bare den indre er der, som biskop Brorson synger i sin salme: "Hva er de kristne dog glimrende vakre innvortes, utvortes har solen dem brent."

Men i fullendelsen skal det ytre og det indre fullstendig svare til hverandre. Og derfor skal vi strebe mot dette mål allerede her på jord.

Derfor må vi ha lov til å glede oss ved å lese om det herlige templet kong Salomo bygde. Og vi kan fryde oss over hvor kunstnerisk alt det hellige utstyret var gjort.

Først er det fortalt om hvorledes Hiram laget to mektige støtter av kobber. De ble plassert ved forhallen til templet. De var atten alen høye og tolv alen i omkrets.

På toppen av søylene var et søylehode, vakkert utsmykket med kunstnerisk fletting og snorer. Søylene fikk sine navn, den på høyre side ble kalt Jakon, og den venstre Boas. Jakon betyr: han (Herren) gjør fast, og Boas betyr i ham (Herren) er styrke.

Disse to tykke, mektige kobbersøylene skulle være et ytre bilde på hvor fast og urokkelig den pakt var som Herren hadde sluttet med Israel.

I v. 23-26 er så fortalt om at Hiram laget "det støpte havet". Dette havet kom i stedet for bekken i tabernaklet. Det kalles havet fordi det var så stort. Det var ti alen i tverrsnitt, fem alen dyp og tretti alen i omkrets.

I formen liknet det noe på en lilje. Denne store vannbeholderen ble brukt til den daglige renselse og stod på tolv okser av kobber. Oksen ble brukt her fordi det var det viktigste offerdyret. Tolvtallet taler om Israels tolv stammer, at hele folket ofret.

Dernest laget Hiram ti kobberstoler eller fotstykker. Og hvert fotstykke hadde fire hjul av kobber. Over disse fotstykkene på hjul stod ti kobberkjeler. Disse kjelene kunne alltid beveges ved hjelp av hjulene, og de var til bruk for prestene ved brennofferalteret.

Brennofferalteret var ti alen høyt. Ved å bruke disse kobberkjelene, kunne prestene nå vannet og vaske offerstykkene uten å stige ned. De kunne også flyttes ved hjelp av hjulene når de skulle skylles eller fylles.

I slutten av kapitlet er nevnt det andre tilbehøret i templet. Alt var jo i større målestokk enn i tabernaklet. Ti sjuarmede gull-lysestaker kom nå i stedet for den ene i tabernaklet. Alle lysestakene ble laget av fint gull.

Men da alt arbeidet var ferdig, kunne Salomo sette store skatter inn i templets skattkammer. Så mye hadde David etterlatt seg og helliget til bruk i Herrens hus (v. 51).

Gå til 1Kong 8:1-66
1Kong 8:1-66
Så samlet kong Salomo alle de eldste i Israel til den store festen når templet skulle innvies. Det skjedde i den sjuende måned. Det var den samme måned som den store forsoningsfesten og løvsalsfesten var.

Da de var samlet, tok prestene arken samt det gamle tabernaklet som hadde stått i Gibeon med alt sitt utstyr. Det gamle tabernaklet ble nå oppbevart i templet. Det skulle stadig minne Israel om at Herren hadde ledet sitt folk i nåde.

Slik skal en gang i den evige himmelske helligdom åndelig talt alle de hellige minner om Guds trofasthet oppbevares til et evig minne.

Selve arken ble nå båret inn i Det aller helligste. Den ble satt under vingene til kjerubene, og de store kjerubene dekket arken og dens stenger.

Arken ble satt inn der uten at innholdet var forandret. Det var bare de to steintavlene som Moses hadde lagt der ved Horeb. Etter Mose tid hører vi ikke noe om mannakrukken og Arons mandelstav. Det ser ut som om disse hellige tegn på Herrens ledelse med folket var forsvunnet.

Kanskje det henger sammen med at folket hadde forkastet Herren som sin konge. Det er treffende at lovens tavler fortsatte å være der, mens det andre forsvant.

Loven legger et ansvar over for den hellige Gud på synderen. det kunne folket ikke riste av seg. Vantro mennesker kan nok riste av seg Herrens åk i sin gjenstridighet. Men lovens tavler blir i deres hjerte.

Samvittighetens røst kan undertrykkes en tid, men på dommens dag skal alle de fortapte få erfare at de står alene med lovens tavler. De står alene overfor lovens dom, mens den frelsende nåde er borte for evig.

---

Da prestene gikk ut av helligdommen etter å ha båret arken inn, skjedde det samme som da tabernaklet ble innviet. Herrens herlighet fylte huset som en tett sky, og presten måtte gå ut i forgården.

Da stod Salomo fram, og hans hjerte var fullt av fryd og glede over dette tegnet på Herrens nærvær. Herren hadde jo sagt til Moses tidligere at han ville bo i mørket. Det var i den tette skyen som også hadde lagt seg over Sinai den gang Herren åpenbarte seg der.

Ja, Herren åpenbarte seg i den mørke skyen i den gamle pakt. Først på langfredag ble veien inn gjennom skyen til Guds åsyn åpnet.

Salomo brøt ut i hjertets hellige fryd: "Nå har jeg bygd et hus til bolig for deg, et sted hvor du kan bo til evig tid" (v. 13).

Det følte Salomo i sin sjels innerste. Herrens bolig i hans folk skulle være evig. Salomo så nok ikke klart at formen for Herrens bolig skulle bli en annen i den nye pakt.

Salomo ble nå fylt av Guds Ånd, og som konge i prestedrakt vendte han seg først mot folket og velsignet hele Israels forsamling. Han talte også til dem om hvorledes det var gått til at templet ble bygget.

Herren hadde sett med velbehag på Davids tanke om å bygge huset. Men det var ikke han som skulle gjøre det. Det var Davids sønn som Herren hadde lovet David, og nå var det fullført.

I vers 18 tales om at Herren sa til David: Du gjorde vel i at du har hatt i sinne å bygge et hus for mitt navn. Av dette ser vi at et Guds barn godt kan ha mange planer og tanker i sitt hjerte for å fremme Guds rike. I og for seg er de til behag for Gud.

Men det behøver ikke å være Guds vilje at nettopp det Guds barn skal være redskapet for å virkeliggjøre tanken. Selv om altså tanken i og for seg er rett, må man likevel vente til Herrens time kommer.

Salomo talte slik til folket og viste dem at Herren hadde oppfylt sitt løfte (v. 12-21). Da løftet han sine hender mot himmelen og bad til Herren de vakre innvielsesbønnen som fyller dette kapitlet (v. 23-53).

Det står (v. 22) at han "bredte hendene ut mot himmelen". Israelittene gjorde det slik når de bad, mens vi folder hendene våre.

Salomo begynte med å tiltale Israels Gud. Her priste han Herren som den eneste sanne Gud, den trofaste Gud. Han svikter aldri sitt ord når bare hans barn vil vandre for hans åsyn (v. 23-26).

Deretter ber han denne store Gud som himlenes himler ikke kan romme, om å ta seg av dette hus i nåde, det som Salomo har bygget.

Ånden gav Salomo å be denne vakre bønnen: "La dine øyne være åpne over dette hus natt og dag - det sted som du har talt om og sagt: Mitt navn skal bo der. Hør den bønn som din tjener ber, vendt mot dette sted" (v. 29).

Det tør alle Guds barn be om at Herrens øyne må være åpent over vårt hus. Det gjelder også hvert enkelt hjertehus der Herrens navn er.

Der Jesunavnet står skrevet i ditt hjerte og i ditt hjem, hviler også Guds nådes øye natt og dag. Det vil si uavbrutt, både i motgangens natt og medgangens dagslys, både skjult og åpenbart.

Salomo samler sin bønn som i en sum i dette at Herren vil "høre og tilgi" (v. 30). Han hører ropet og forlater synden. Syndsforlatelse er det store Salomo ber om for seg og sitt folk. Det er dette som går gjennom hele denne bønnen.

Salomos bønn deler seg i sju enkelte bønner. Alle går ut på det at Herren vil ta imot den synder som omvender seg og ydmyker seg.

Det var en urokkelig betingelse for Guds nåde at synden ville omvende seg og ydmyke seg. Det nevner Salomo igjen og igjen. For han var fylt av Guds Ånd. Og Guds Ånd kjenner bare til nåde for den som omvender seg. Det er verdens løgnånd som kjenner og forkynner nåde uten omvendelse.

Salomos første bønn går ut på at Herren ville holde sin hånd over den hellige ed. Den ed myndighetene forlangte, skulle avlegges for Herrens alter. Og Salomo ber om at Gud skulle skaffe sitt folk rett og la den ugudeliges gjerninger komme over hans eget hode.

I v. 33-34 ber han om nåde fra Gud når Israel ble slått av fienden på grunn av sine synder. Og i v. 35-36 ber han om nåde når Guds dom kommer som tørke.

Videre ber han i v. 37 om nåde når hunger, pest og annen ulykke kunne bringe skade og uår.

Ja, all ydmyk bønn og begjæring som kom til Gud fra det enkelte menneskehjerte "som kjenner sitt hjertes nød", vil Gud høre. Salomo ber Herren om å skrive det inn i sitt hjerte. For han sier: "For bare du kjenner alle menneskebarns hjerter" (v. 39).

Salomo så altså på templet som det store bedehus. Der kunne alle de mange bønner stige opp for Guds trone fra det stakkars menneskehjerte.

Deretter er det som om Salomos syn blir utvidet. Han ber også for den fremmede, "som ikke er av ditt folk Israel". Han ser i ånden hvorledes de skulle komme fra land som lå langt borte. De skulle høre om Herrens "store navn og om din sterke hånd og om din utrakte hand".

Salomo ber da Gud om også å høre de fremmedes bønn. For da vil "alle jordens folk lære å kjenne ditt navn og frykte deg likesom ditt folk Israel" (v. 43).

Her skinner det klart igjennom at Guds frelsestanke siktet ikke bare på Israel, men på alle folk. Salomo bad dernest om at Herren ville høre sitt folk også når de var utenfor templet, når de var i krig mot fienden. Når de bad med ansiktet vendt mot den hellige stad og mot templet (v. 44-45), ville han høre.

Det kunne skje at folket ble ført langt bort til fiendeland som fanger på grunn av sin synd. Om de da omvendte seg av hele sitt hjerte og bekjente: "Vi har syndet og båret oss ille at, vi har vært ugudelige," da ville Herren høre. Han ville se i nåde til dem og tilgi dem deres overtredelser og "la dem finne barmhjertighet hos dem som holder dem fanget, så de forbarmer seg over dem" (v. 50).

Nåde, nåde for syndere som bekjenner sin synd og omvender seg. Nåde for Guds folk for alle de mange daglige fall og for alle trengsler. Det er summen av kong Salomos bønn. Og det vil til alle tider her på jord bli summen av Guds folks bønner.

Så slutter Salomo med å peke på den grunnvoll han bygger sin tro om bønnhørelse på. "De er jo ditt folk og din arv, som du førte ut av Egypt, midt ut av jernovnen. (...) For du har skilt dem ut fra alle jordens folk, så de skal være din eiendom" (v. 51, 53).

Herrens utvelgelse av Israel til et eiendomsfolk - det bygde Salomo sin bønn på. Det skal også du, kjære menneske, som vil bli bønnhørt i himmelen gjøre.

Si det til Herren: Herre, du har jo kjøpt meg så dyrt med ditt blod. Herre, du har jo døpt meg. Bygg din bønn på det, og du skal bli bønnhørt og finne nåde hos Gud.

Salomo hadde lagt seg på kne ved Herrens alter med hendene utbredt mot himmelen mens han bad denne bønnen. Nå reiste han seg, velsignet hele Israels forsamling med høy røst og lovet og priset Herren. Han hadde oppfylt alle sine løfter så ikke et ord var blitt til intet av alle de gode ord han hadde talt ved sine tjener Moses (v. 56).

Nå gjaldt det at Israels barns hjerte kunne bøye seg helt inn til Herren så bønnen kunne nå fram og hente velsignelse fra Herren. Det kom an på dette for at Herrens nåde kunne være over folket og folkets hjerte bli hos Herren.

Derfor slutter Salomo nettopp med dette. Herren hadde jo vist dem "den gode veien de skal vandre" (v. 36). Nå gjaldt det om å følge denne veien, da var alt vunnet. Men hvis de forlot den, var alt tapt.

Deretter ofret Salomo takkoffer til Herren. I forgården var det reist en rekke hjelpealter, "fordi kobberalteret som stod for Herrens åsyn, var for lite til å romme brennofferet og matofferet og fettstykkene av fredsofrene" (v. 64). For nå ble det ofret flere tusen okser og sauer.

I 2Krøn 7 er det sagt at det falt ild ned fra himmelen og fortærte brennofferet og slaktofferet da Salomo hadde bedt. Da folket så det, falt alle ned på jorden på sitt ansikt og tilbad og takket Herren.

Etter innvielsen fortsatte de med å feire den store forsoningsfesten og løvsalsfesten. Det hele varte i fjorten dager.

På den åttende dag av løvsalsfesten lot han folket fare hjem, og folket velsignet kongen som hadde velsignet dem. Full av glede "og vel til mote over alt det gode Herren hadde gjort mot sin tjener David og mot sitt folk Israel" (v. 66) drog de hjem til sine hus.

Ja, vi Guds barn kjenner til dette. For mange av oss er det nok bare i det små. Men vi opplever at hjertet blir fornyet når vi får lov til å være med der Herren er nær og hans herlighet blir åpenbart. Da kan vi fare hjem med glede.

Gå til 1Kong 9:1-28
1Kong 9:1-28
Da Salomo hadde gjort ferdig Herrens hus og sitt eget hus, åpenbarte Herren seg for annen gang for ham. Han stadfestet for Salomo at han hadde hørt hans ydmyke bønn og helliget templet.

Jeg vil la "mitt navn bo der til evig tid, og mine øyne og mitt hjerte skal være der alle dager". Slik lød Herrens nådesord.

Salig er det menneske som ikke bare har Herrens øye men også Herrens hjerte med seg. Men for at det skal være slik, må Herrens navn være skrevet inn i menneskehjertet som det eneste navn som er gitt oss til frelse.

Dette framhevet Herren også for Salomo. Han forkynte nåde for Salomo. Men like visst kunngjorde han at dersom han og hans barn vendte seg bort fra Herren og gikk etter andre guder, da ville Herren utrydde Israel og forkaste templet.

I v. 6-9 kunngjør Herren den forferdelige dom som ville komme over folket om de forlot ham. Ved siden av forkynnelsen av nåde går også forkynnelsen av dommen.

Herrens Ånd peker alltid klart til begge sider og viser oss begge veier hvordan begge veiene slutter. Herrens dom gikk jo så sørgelig i oppfyllelse på folket.

Når Herren taler så alvorlig til Salomo, ligger det i dette ordet et varsel om at spiren til frafall var til stede i folket. Og det fantes dessverre også i Salomos eget hjerte, og det kom tiden til å vise.

Slutten av kapitlet forteller om at Salomo gav Hiram tjue byer i Galilea, noe han ikke syntes særlig om. Dette kom i tillegg til det han før hadde gitt Hiram som betaling for hjelpen med å bygge.

Vi vet ikke hvordan det endte mellom dem. Det er ikke sagt noe om. Men i 2Krøn 8:2 får vi bare vite at Hiram gav Salomo byene tilbake.

Deretter nevnes at Salomo brukte de kananittene som var blitt til overs som pliktarbeidere til videre husbygging (v. 15).

Israels barn ble derimot holdt fullstendig fri for alt slavearbeid. De ble ansatt i de mange stillinger som var ved Salomos store hoff og annet arbeid.

Salomo bygde utenom alt det andre også Millo, som var borgen på Sion. Videre bygde han Jerusalems murer og forskjellige festninger omkring i landet og mye annet.

Fra nå av var templet offersted, og ofringen på haugene opphørte. Salomo selv ofret brennoffer og takkoffer slik loven bestemte tre ganger om året ved de store festene. Herrens rike velsignelse lyste ut over ham. Hans jordiske rikdom økte også.

Ved hjelp av fønikiske sjøfolk drev han sjøfart fra en by i Edom nede ved Rødehavet. Slik skaffet han seg en stor mengde gull fra Ofir. Dette stedet vet vi ikke sikkert hvor var.

Kong Salomo var rik og mektig. Han hadde fått alt av Herrens nåde. Men "den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller" (1Kor 10:12).

Gå til 1Kong 10:1-29
1Kong 10:1-29
Ryktet om Salomos store visdom og herlighet gikk vidt omkring i mange land. Men det var godt for Salomo at ryktet om ham alltid var knyttet til Herrens navn. Ennå hørte Salomos navn sammen med Herrens navn. Ennå var han den hellige konge med en levende tro.

Ryktet om ham nådde helt ned til det sørlige Arabia til landskapet Saba. Og dronningen der ble mektig grepet av det hun hørte. Til slutt kunne hun ikke lenger bli i sitt land. Hun måtte av sted for selv å erfare om ryktet var sant.

Hun hadde mange spørsmål i sitt hjerte, og hun prøvde ham "med gåter". Folk i Østerland og særlig araberne har sin styrke i å skape korte, fyndige tankespråk. Bak dem ligger en dyp mening.

Men Salomo svarte henne på alle hennes gåter. Han løste dem for henne og gav henne lys over alt det som lå henne på hjerte.

Og da denne dronningen hørte hele Salomos visdom og så det herlige hus han hadde bygget og mye mer, "ble hun rent ute av seg selv av forundring" (v. 5).

Hun så maten på hans bord, tjenerboligen, deres klær og den vakre oppgangen som var laget fra borgen og opp til Herrens hus.

Da bekjente hun at det var sant alt det hun hadde hørt i sitt land. Hun hadde ikke trodd at det var slik før hun så det. Og hun tilføyde: "Men nå ser jeg at de ikke har fortalt meg halvparten. I visdom og lykke er du enda større enn det gjetordet jeg har hørt" (v. 7).

Og hun priste hans tjenere salige som alltid kunne stå for hans åsyn og høre hans visdom. Det kunne ikke hun, for hun skulle jo dra tilbake til sitt hjemland.

Hun lovpriste også Salomos Gud og forstod at Herren måtte elske dette folk meget høyt. Han hadde jo gitt dem en slik konge.

Hun gav store gaver til kongen. Men hun fikk også store gaver av ham (v. 13). Og hun angret ikke denne reisen, men reiste full av glede tilbake til sitt land.

Den siste del av kapitlet (v. 14-29) skildrer nøye de uhyre store inntekter Salomo hadde. Bare gullet som hvert år kom inn til ham, utgjorde 666 talenter samt en mengde andre inntekter.

Salomo lot lage flere hundre skjold av drevet gull, og han fikk laget en stor trone av elfenbein som også ble beslått av renset gull. Alle hans drikkekar var av gull, og sølv ble ikke aktet for noe i Salomos tid, ikke stort mer enn stein (v. 27).

Det kostbare sedertre ble heller ikke aktet for mer enn morbærtre som før var i vanlig bruk. Hester og vogner hentet han fra Egypt, selv om ordet i 5Mos 17 advarte mot det. Kongens kjøpmenn utførte endog hester fra Egypt til forskjellige hedenske konger.

Ikke bare handelen, men også skipsfarten ble stadig utvidet. Han fikk skip på havet av samme slag som fønikerne, de såkalte tarsis-skip. Det fikk det navnet etter den fønikiske kolonien Tarsis i Spania.

Disse drog ut på lange reiser og kom ikke tilbake før om tre år. Og da brakte de med seg gull og sølv, elfenbein, aper, påfugler og andre slike ting.

"Kong Salomo ble større enn alle jordens konger i rikdom og visdom" (v. 23).

Og hva er så alle denne strålende rikdom av gull og glans mot hans herlighet som skulle bli den rette fredsfyrste her på jord. Salomos herlighet bleknet snart. Det gikk med hans herlighet som det står i salmen:

Forgjengelig er alt hva verden giver,

hvor høyt den det enn akter og beskriver,

ros, ære, høyhet, vellyst, makt og gull,

en konges septer eller tiggerstaven; -

når eieren er død og lagt i graven,

er alt kun mold.

"Og se, her er mer enn Salomo" (Matt 12:41). Derfor sier Herren: "Dronningen fra Syden skal stå fram i dommen sammen med denne slekt og fordømme den. For hun kom fra de fjerneste strøk av jorden for å høre Salomos visdom."

Men hvor mange går ikke bort når talen blir om å komme til kongenes konge. Hans herlighet skal jo aldri bleikne!

Dronningen av Saba hadde hørt et rykte om Salomos herlige rike. Slik har også alle vantro mennesker her hjemme i det minste hørt et rykte om Jesus. De vet at det skal være en herlighet uten like hos ham.

Men mange, mange tror ikke dette rykte. Eller kanskje veien blir for tung for dem til å komme selv og oppleve det. De blir borte og forspiller muligheten til å bli frelst.

Alle steder finnes det likevel noen blant de vantro som ikke kan slå seg til ro med et rykte. Det vekker lengsel i dem slik at de må avsted og nærme seg Herren.

Og hver gang et slikt lengselsfullt hjerte nærmer seg den konge som heter Jesus, går det som det gikk med dronningen av Saba. Det skjer når de begynner å tale med ham i bønn og opplever hans herlighet som er langt herligere og dypere.

Herren kan ved sin Ånd og sitt ord tale med oss om alt det som er i vårt hjerte. Han kan gi oss klarhet i alt det som før var mørkt og dunkelt. Han kan gi oss lys over oss selv. Og han kan lukke opp for oss det dyp av rikdom og visdom og kunnskap som Guds vei til frelse for syndere åpenbarer.

Og det er visdommen fra Golgata. Den ene døde for alle, Korsets og blodets visdom, dåpens visdom med gjenfødelse til barnekår hos Gud. Han kan kaste lys over alt dette så hjertet kan skue Guds herlighet!

Har du, kjære venn, som leser eller hører dette selv gjort denne erfaringen? Har du selv funnet veien til den konge som er mer enn Salomo?

Har du sett det hus som han har bygget, det store og herlige hus av levende steiner? Har du sett maten ved hans bord, han som gir sine tjenere livets brød, sitt eget liv? Har du sett hvor lykkelig hans tjenere bor under nådens lyse himmel, under Jesu vinger? Har du sett tjenernes klær, den hvite rettferdighets drakt som er uten plett eller rynke og kjøpt med Kristi eget blod?

Og framfor alt, har du sett oppgangen der han gikk opp til Herrens hus? Har du i ånden skuet din Frelsers himmelfart og hørt hans ord: Der jeg er, der skal også min tjener være?

Da vil du kjenne det på samme måte som dronningen av Saba. Om henne står det her at hun ble ute av seg selv av forundring da hun så hele Salomos herlighet.

Og det menneske som får øynene opp for Jesu herlighet, blir også ute av seg selv. Da kan man ikke lenger bli i sitt gamle vesen.

Da må man komme ut av sin egen rettferdighet, sin egen klokskap, sin egen lyst og vilje. Man må komme ut av seg selv i ordets bokstavelige forstand.

Og da får hjertet den nye vilje som sier: Jeg lever ikke lenger, men Kristus lever i meg. Og den sier: Han skal vokse, jeg skal avta.

Er det blitt din erfaring, kjære venn?

Salig er den flokk som kan bekrefte dette med sin livserfaring: Det ordet som jeg hørte om Jesu makt og nåde og om hans kjærlighet, det er sant.

Likevel var ikke halvdelen av dette forkynt meg. Det er langt mer visdom og mye bedre enn ryktet sa. Og Gud være lovet. Vi behøver ikke som dronningen av Saba å forlate Herren.

Nei, vi har lov til å stå for hans åsyn alltid. Vi kan alltid lytte til hans røst, og alltid har vi lov å fryde oss over hans nådes stråler.

Ja, det er saken: denne nåde å alltid få stå for Jesu åsyn, det er nettopp de helliges oppgave å stadig tilegne seg mer av det. Da vil vårt liv for Herren bli i en stadig ånd uten avbrudd.

Kong Salomo og dronningen av Saba gav hverandre gaver. Også alle de som er omvendt har utvekslet gaver med Herren. Men alt det vi hadde å gi ham var vårt fattige, syndefulle hjerte.

Han gav oss derimot "etter sin rikdom" og fylte all vår "trang i herlighet" (Fil 4:19). Han gav oss alt det vi behøvde for å bli evig rike.

Derfor lyder det fra alle de frelste som det lød til vennen Natanael fra apostelen Filip da han hadde funnet Herren: "Kom og se."

Ja, "Ånden og bruden sier: Kom, og den som hører det, la ham si: Kom! Og den som tørster, han får komme" Og den som vil, han får ta livets vann uforskyldt!" (]Åp 22:17]).

Gå til 1Kong 11:1-43
1Kong 11:1-43
Pris ingen lykkelig før hans død. Slik talte en gammel hedensk vismann. Og for Guds folk er det en dyp sannhet i dette ordet. For "begynt er ikke endt". Man kan begynne i Ånden og fullføre i kjødet (Gal 3:3).

Men det er meget bedrøvelig når den som en gang hadde den første kjærlighets varme, ender med å bli lunken og kald. Kong Salomos første tider hadde vært som en vakker soloppgang. Men kvelden ble mørk og stormfull fordi han vek fra Herren i sitt hjerte.

Det var vellyst og kjødelig kjærlighet som ble snaren for Salomo. Det står om kong Salomo at han elsket mange kvinner utenom Faraos datter. Hun var den egentlige dronningen.

Men han etterliknet mer og mer de store østerlandske makthavere. Han tok seg mange hustruer tvert imot Guds lov. Den hadde uttrykkelig advart Israels konger mot å ta seg mange hustruer for at deres hjerte ikke skulle komme på avveier (5Mos 17:17).

Den samme loven hadde også advart mot at kongene samlet seg mye sølv og gull og drog til Egypt for å hente hester.

Som vi har hørt, hadde Salomo i høy grad samlet seg rikdom. Det var vel mer enn det Herren ville gi ham. Han hadde også flere tusen hester, og handelsforbindelsen med Egypt som han var midt inne i, hadde også Guds lov advart mot.

Men de mange kvinnene ble til mer skade for ham enn alt det andre. Ja, han overtrådte endog på sine eldre dager Guds lov så alvorlig at han tok seg sidonittiske og hetittiske kvinner. Det var altså kvinner fra den gamle kanaanitiske slekter som Herren strengt hadde forbudt sitt folk å inngå ekteskap med.

Til slutt hadde han et harem så stort som en tyrkisk sultan (v. 3). Mange av disse kvinnene som de østerlandske herskere hadde i sitt kvinnehus, så neppe noen gang sin ektemann. Men det gav anseelse i verden å ha så mange som mulig.

Ja, i verden. Og det var nettopp den hedenske verden Salomo begynte å skikke seg lik nå.

"Og hans hustruer bøyde hans hjerte," står det. De vendte hans hjerte til andre guder da han ble gammel. Han hadde selv talt om at grå hår var en hellig krone på rettferdighetens vei.

Nå ble han en dåre som vandret etter Astarte og Molok og andre vederstyggelige avguder. Han bygde enda til en offerhøyde for Moabs avgud Kamos. Den lå på et fjell nær Jerusalem, altså ikke langt fra Herrens helligdom.

Der ofret så alle hans fremmede kvinner røkelse til sin gud, og Salomo gav dem lov til det og tålte det.

Men ingen kan tjene to herrer. Det står så vemodig om Salomo: "Hans hjerte var ikke helt med Herren hans Gud, slik som hans far Davids hjerte hadde vært" (v. 4).

Ikke helt med Herren. Hvor forferdelig når det blir Guds gravskrift over et menneske! Det er i sannhet et spørsmål som vår Bibel legger inn i alle som har øre å høre med: Er ditt hjerte helt med Herren din Gud?

Det er sagt at Herren ikke regner med brøk når det gjelder forholdet til ham. Det er sant. Den som ikke vil være helt med ham, blir intet for Gud.

Det frelser ingen om hjertet er halvt eller tre firedeler med Herren. "Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen," sa kong Agrippa til Paulus (Apg 26:28).

Den som kommer ett minutt for seint, når like lite målet som den som kommer tjue minutter for seint.

Helt med Herren - det er Guds folks motto. Bare under det kan man kjempe for livets krone. Det må vi vitne om for alle de som kanskje er kommet inn i grenseland.

De vil kanskje ha noe å gjøre med Herren, men de har ikke gått over grensen. De har ikke tatt skrittet helt over fra verden til Gud, bort fra egenviljen og inn under Herren.

Der er det ingen kraft, ingen varme hjerter, ingen virkelig fred med Gud og ingen visshet om nåden.

Men vi skal også vitne om dette for alle Guds barn, som en gang var helt med Herren. Da Salomo i sin ungdom bad sin fine bønn i Gibeon, tenkte han sikkert ikke på at hans hjerte noen gang kunne la seg bøye etter andre guder.

For da bad han ikke om rikdom, eller om et langt liv, eller om verdens herlighet, men bare om å bli fylt med den himmelske visdom.

Eller da Salomo innviet Herrens tempel og bad en vakker bønn med rene klare Åndens toner. Da tenkte han nok ikke på muligheten av at han skulle komme til å bygge en høyde for avgudene Kamos og Molok!

Å, det gjelder om å våke og be! Frafallet fra Herren kommer sjelden på en gang. Litt etter litt lister lunkenhetens uhyggelige spøkelse seg fram der man holder en eller annen liten dør åpen for den.

Djevelen brukte list og mange måter for å fylle ut kløften mellom ham og verden. Han brukte den ære og hyllest han fikk av hedningefolkene, og de mange besøk han fikk f. eks. av hedenske stormenn og vismenn.

Det behøvde ikke å bli slik. Hadde han vært et klart vitne for de mange som kom til ham og blitt trofast i dette vitnesbyrd til det siste, kunne han ha blitt til meget stor velsignelse.

Men han var ikke våken for faren, og derfor ble åndskraften svekket i ham. Derfor klarte også alle de hedenske kvinnene å gjøre hans hjerte troløst mot den Gud som hadde overøst ham med så mye nåde. I grenseløs lettsindighet hadde han samlet dem omkring seg.

To ganger hadde Herren gitt ham en herlig åpenbaring. Han hadde også uttrykkelig advart ham mot å følge andre guder. Men den som har fått mye betrodd, skal det også kreves mye av.

Derfor kom Herrens vrede over Salomo. Og Herren sendte ham bud om at riket skulle tas fram ham og gis til en av hans tjenere. Dette skjedde antagelig gjennom profeten Akia.

For Davids skyld skulle denne dommen ikke tre i kraft før hans sønn skulle bestige tronen. Det skulle ikke skje i Salomos tid.

Sønnen skulle få lov til å beholde en stamme av Israel, men også det var bare for Davids og Jerusalems skyld (v. 9-12). Når det står "en stamme", betyr det Juda stamme. Noen fra Simeons og Benjamins stamme sluttet seg også til den.

Likevel skulle Salomo allerede i sin levetid merke at uværet nærmet seg. Fra tre forskjellige sider kom det opprør mot ham.

For det første kom opprøret fra edomitten Hadad (v. 14-22). David og Joab hadde ført krig mot Edom for å straffe dem fordi de hadde slått i hjel en del israelitter. Joab begravde de døde israelittene og utryddet alle menn i Edom.

Hadad var den gang en liten gutt. Han unnslapp og kom til Egypt sammen med noen av farens tjenere. Kongen i Egypt hadde da tatt seg av ham. Da han ble stor, fikk han dronningens søster til hustru.

Etter Davids og Joabs død hadde Hadad vendt tilbake til Edoms land. Nå ville han befri Edom fra Israels makt. Han lyktes visstnok ikke med det. Men da Herrens vrede kom over Salomo, gav Herren likevel Hadad så mye makt at han ble en besværlig motstander for Salomo.

En annen motstander reiste Gud opp. Han hette Reson som hadde samlet seg en tropp av de syrerkongens hær da David hadde slått syrerne ([2Sam 8:3).

Nå da Salomo ikke lenger var helt med Herren, fikk Reson makt til å bli herre i Damaskus. Etter Davids seier måtte byen betale skatt til Israel.

Det verste opprøret kom likevel fra en av Salomos egne tjenere. Det var Jeroboam av Efraims stamme. Salomo hadde satt ham til tilsynsmann over "alt det arbeid som var pålagt Josefs hus" (v. 28). Det var arbeidet som ble gjort av Efraims og Manasses stamme.

Det arbeid Salomo var i ferd med å gjøre da, var å bygge Millo, festningen på Sion. Han lukket også til "det åpne stedet i muren". Det betyr at han bygde en mur over den dalen som lå mellom Sion og Moria berg.

Jeroboam var et dyktig menneske. Og derfor hadde Salomo betrodd ham å stå for dette arbeidet.

Da skjedde det en gang at profeten Akia møtte Jeroboam. Profeten hadde nye klær, men han rev kappen i 12 stykker og gav Jeroboam ti av dem.

Med denne handlingen ville han gi til kjenne for Jeroboam at han skulle få herredømme over disse stammene. Som en påminnelse til Jeroboam selv fikk han vite at dette skjedde på grunn av Salomos fall i avguderi.

Jeroboam skulle nå riket, dvs. de ti stammene. Dersom han vandret på Herrens veier, ville Herren være med ham og bygge et hus for ham som stod fast. Han ville være med Jeroboam som han hadde vært med David.

Herren tilføyde så: "Og Davids ætt vil jeg ydmyke på grunn av det som er gjort, men ikke for alle tider" (v. 39). I dette ordet: ikke for alle tider, lå et vitnesbyrd om at Davids ætt en gang skulle få sin herlighet tilbake.

Jeroboam fikk altså vite at han skulle vente til Salomo var død. Slik hadde også David ventet til Saul var død. Men Jeroboam hadde ikke det samme sinn som var i David.

Det står om han at han løftet sin hånd* mot kongen (v. 26). Han gjorde altså opprør. Salomo forsøkte da å drepe ham, men Jeroboam unnslapp til Egypt og ble der til Salomo var død. (*Slik dansk overs. NB'88 har: reiste seg.)

I v. 41 er det henvist til "Salomos krønike". Der stod alt det andre som var nedtegnet om Salomos regjering og liv. Dette er antagelig den samme boken som omtales i 2Krøn 9:29. Der står at den består av profeten Natans krønike, Akias profeti og seeren Jeddis' syner.

Men vi leter forgjeves etter noe som kan vitne om at Salomo vendte tilbake til den første kjærlighet til Herren. Det eneste vitnesbyrd man kan se, er Forkynnerens bok.

Man tror at Salomo skrev den på sine siste dager. Men den vitner mer om livstretthet enn om den første kjærlighets varme. Den slutter med å vise til at enden på alt er dette: Frykt Gud og hold hans bud, det bør alle mennesker gjøre.

I disse ordene er det et håp om at Salomo fikk øynene opp. Men så mye er sikkert, at Salomos siste dager var et mørke som står i en sørgelig motsetning til det lys som strålte ut fra ham i hans første tid som konge.

Igjen og igjen vil Bibelens blader framheve det som står i et gammelt salmevers. Det kan aldri nevnes for ofte for alle Herrens venner:

Begynt er ikke endt,

det må du vite.

Du som har Jesus kjent,

bli ved å stride.

Alt hva ditt hjerte vil

fra himlen vende

skal overvinnes til

din tid tar ende.

De ti stammene faller fra Rehabeam og velger Jeroboam til konge.

Gå til 1Kong 12:1-33
1Kong 12:1-33
Etter Salomos død samlet de ti stammene seg i Sikem. Denne gang ville de ikke opp til Hebron i Juda, som da David ble salvet (1Sam 5). Nå forlangt de at Rehabeam skulle komme til dem.

Forsamlingens leder var Jeroboam, som de hadde sendt bud etter i Egypt. De stod nå fram og forlangte at Rehabeam skulle lette det åket for dem, som Salomo hadde lagt på dem. Det var neppe grunn til å klage, for folket hadde hatt en god tid under Salomo.

Det kan likevel være at Salomos uavbrutte byggearbeider hadde lagt store byrder på folket. Særlig skjedde det i hans siste år da hans hjerte vendte seg bort fra Herren.

Kong Rehabeam rådførte seg først med de eldste, de som hadde tjent hans far Salomo. De rådet ham til å bøye seg for folket.

Men da han rådførte seg med de unge, rådet de ham til å sette hardt mot hardt. Og dette rådet passet hans hovmodige sinn. Han sier at han skal tukte dem med skorpioner. Her betyr det en slags pisk som hadde spisse pigger som liknet skorpionens brodd.

Rehabeams svar var ikke bare kjødelig, men også i høy grad dumt. Men det var Herren som overgav ham til hans egen dårskap, for dommen var bestemt over ham.

Så kom opprøret. Da Rehabeam så det, ble han redd og sendte Adoram til dem, han hadde oppsyn med pliktarbeidet. Men folket steinet ham i hjel. Rehabeam måtte flykte i all hast for ikke selv å falle i hendene på den forbitrede forsamlingen.

Så gjorde de Jeroboam til konge i Israel. Rehabeam samlet en hær for å føre krig mot de ti stammene. Men profeten Semaja gikk fram foran Rehabeam og hæren og forbød dem å dra ut i strid mot Israels barn. For denne sak var fra Herren.

En mann fikk da makt til å stanse en hel stor hær ved Guds Ånds kraft. Det er også et vitnesbyrd om at Herrens ord hadde langt mer makt over Juda folk enn over de ti stammene.

Det var forandring like foran et slag! Salomos herlighet, det store, mektige riket var alt styrtet i ruiner. Da kom høsten etter den sæd Salomo hadde båret ut mot slutten av sitt liv. Og den var sørgelig.

Israels rike gikk nå raskt tilbake. Jeroboam begynte med å bygge forskjellige festninger. Men framfor alt fryktet han at folket skulle vende sitt hjerte til Judas konge igjen når de gikk opp for å ofre i templet i Jerusalem.

Han holdt nå råd med sine menn om dette. Så fant han en utvei som vitner om et hardt og ulydig sinn. Han laget to gullkalver. Den ene satte han opp i Betel i sør, og den andre i Dan i nord. I Dan hadde det allerede i dommertiden vært avgudsdyrkelse.

Billeddyrkelse er ikke direkte avgudsdyrkelse. For folket så på gullkalven som et ytre bilde på Herren. Kalven eller oksen var i østerland et uttrykk for kraft og styrke. Derfor ble bildet laget av en kalv.

Men folket fulgte villig med i dette. Og grunnen var at Israels hjerte var vantro og hadde en trang etter å ha noe synlig å tilbe.

Herren hadde jo fordømt alt dette i loven. Ingen i Israel var uvitende om den Guds dom som hadde rammet folket da Aron hadde laget en gullkalv ved Sinai.

Jeroboam hadde altså stor frekkhet da han gjorde dette. Det var et sørgelig bilde på folkets åndelige tilstand at de var så villige til å følge ham.

Og Jeroboam fortsatte i samme spor. Han bygde hus på haugene til gullkalvene. Der kunne de ofre. Og da levittene hadde antagelig reist ned til Juda der templet var. Derfor gjorde han "hvem han ville av folket til prester, enda de ikke var av Levis sønner" (v. 31).

Han prøvde også å etterlikne høytidene. Men han holdt ikke løvsalsfesten i den sjuende måned slik Gud hadde befalt, men han i den åttende.

Alt dette selvlagde, ugudelige vesen som hele tiden søkte å etterlikne det hellige, gjør Jeroboam til en forløper for Antikrist.

Og han gjorde alt dette utelukkende av politiske hensyn. Folkets så vel som hans egen tro var bare en biting. Han brukte det bare for å nå den verdslige makt han ønsket.

Hos ham finner vi det sinn som senere så ofte har vist seg hos verdslige fyrster, statsmenn og stortingsmenn. Politikken er blitt en avgud. Alt annet må bøye seg for den.

Med rivende fart gikk det nedover bakke med Israels rike. Blant de nitten kongene som hersket i Israel til rikets undergang, var det ikke en som i sannhet fryktet Gud.

Gå til 1Kong 13:1-34
1Kong 13:1-34
En gang stod Jeroboam foran alteret for å ofre røkelse ved sin selvlagde løvsalsfest, og han var omgitt av en stor folkeskare. Da hørte han plutselig en røst som forbannet alteret.

I Herrens navn ble han varslet om at det skulle bli født en sønn for Davids hus ved navn Josias. Han skulle ofre på dette alteret "offerhaugens prester", det var avgudsprestene som nå ofret røkelse der.

Den mannen som talte dette ord fra Herren, var fra Juda og som Herren hadde sendt til Betel. Som et lyn fra klar himmel brøt dette sannhetsvitne fra Herren inn i festen til den gudløse flokken. Alle vendte seg mot mannen som hadde hatt mot til å tale et slikt ord til folket.

Det var sannelig et ord fra ham som kjenner alle ting. Det gikk over tre hundre år før dette ordet ble oppfylt. Men for Herren var framtiden som nåtid. Endog navnet på denne Davidssønnen, Josias, ble kunngjort på forhånd.

Da dette ordet hadde lydt ut over forsamlingen, tilføyde denne Guds mann at de skulle få et tegn på at det kom fra Herren. Jeroboams alter skulle revne og asken bli spredt over alteret.

Men kong Jeroboam ble rasende og forbitret over dette frimodige vitnesbyrdet. Han rakte sin hånd ut og sa: grip ham!

I samme stund visnet den hånden han hadde rakt ut mot profeten. Han kunne ikke dra den til seg igjen. Men alteret revnet og asken ble spredt rundt omkring, slik profeten hadde sagt.

Da stod den trassige kongen og følte at det var Herrens veldige hånd som hadde åpenbart seg her. Hele forsamlingen må ha vært rystet ved det som skjedde!

Kongen følte seg lamslått da han stod med en vissen hånd. Og på grunn av det ydmyket han seg og bad profeten om å gå i forbønn for ham hos Gud.

Gudsmannen bad for ham så hånden igjen ble frisk. Jeroboam innbød nå profeten til å gå hjem og hvile. Så ville han gi ham en gave, men profeten lot seg ikke bestikke. Han erklærte at på dette vanhellige stedet ville han ikke nyte no. Herren hadde befalt ham det.

Herren ville at han straks skulle forsvinne fra Betel, og han skulle gå en annen vei tilbake enn da han kom. Hans person skulle forsvinne, men ordet fra Gud skulle bli igjen.

Dette Herrens under inneholder en stor trøst for alle Herrens vitner. La oss bare vitne om det som er Herrens sannhet uten frykt. Når Gud vil, da må fiendens hånd som rekkes ut mot de hellige, synke maktesløse til jorden.

Han er mektig til å verne sitt folk. På den andre side ser vi også Guds store langmodighet. Han helbredet kongen så snart han ydmyket seg.

Denne hendingen har en vemodig slutt, det ser vi i v. 11-32. Betel bodde nemlig "en gammel profet". Han har antagelig vært en sann Guds profet før. Men han hadde ikke hatt mot til å avlegge et vitnesbyrd mot Jeroboam.

Følgen av det ble at han selv ble åndelig lamslått og sløv. Han satt i sitt hjem da alt dette skjedde i Betel. Men sønnene hans hadde vært der, og de fortalte ham alt det underlige som hadde hendt.

Dette rørte ved den gamle, og han fikk en sterk lengsel etter å møte denne mannen, han som hadde talt Herrens ord så uforferdet. Han visste nemlig at den kraft som profeten hadde vist, den manglet han.

Sønnene visste hvilken profeten hadde tatt da han drog bort. Den gamle salet sitt esel og red etter ham. Han innhentet ham og bad ham med seg hjem. Men han fikk det samme svar som Jeroboam hadde fått.

Herren hadde befalt sitt sendebud om ikke å nyte noe på dette vanhellige stedet. Han skulle straks reiste bort fra det.

Da fant den gamle på en løgn. Han fortalte nemlig at en engel hadde fortalt at han skulle ta mannen hjem til sitt hus. Profeten burde ha forstått at det var en løgn, for Gud sier aldri mot seg selv.

Der man har et bestemt ord fra Gud, der gjelder det om å ikke tro på noe annet, hvem det så er som kommer med et nytt budskap.

Apostelen Paulus var klar her. Han sier i Gal 1:8: "Men selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet!"

Hvor mange mennesker er ikke blitt villedet av slik tale om nye åpenbaringer. Mormonerne sier f. eks. at de har fått sine åpenbaringer på en slik måte. Og de står i sterk motsetning til Guds bibelord.

Hvis noe gir seg ut for å være Guds ord, og strir mot det Herren har sagt er sannheten, det skal vi akte for løgn. Det må være klart for oss.

Men denne Guds mann lot seg bedra og gikk hjem til den gamle. Han har antagelig hatt lyst til det. Han hadde vært trofast i Herrens gjerning, men falt likevel fra. Han holdt ikke ut i troskap. Her ligger en alvorlig advarsel for alle Herrens vitner.

Ved at denne Guds mann gjorde dette, svekket han i høy grad tilliten til det han hadde sagt til folket. Derfor måtte Herren komme med sin dom.

Da begge profetene satt ved bordet, kom Herrens Ånd over den gamle profeten. Den tvang ham til å forkynne Guds dom over den andre fordi han hadde vært gjenstridig mot Herrens bud. På samme måte ble jo Bileam tvunget til å tale Herrens ord og vilje.

Da Gudsmannen drog bort etter å ha spist og drukket, møtte han en løve på veien som drepte ham. Men løven rev ikke sundt legemet og heller ikke eselet. Den stod ved siden av det livløse legemet.

Det var et underlig syn for folk som gikk forbi. Eselet stod der, og løven stod der, begge ved siden av det livløse legemet. Alt må tjene ham når Herren vil. Også dyrenes natur kan Herrens vilje tvinge.

Da den gamle profeten hørte folk tale om at løven stod ved siden av liket, forstod han at det var Herrens dom som var kommet over mannen. Han hentet liket og la det i en grav som var bestemt for ham selv. Og det skjedde under mye gråt og klage.

Han befalte sine sønner at de skulle begrave ham i den samme graven så deres ben kunne hvile sammen. Og da han sa dette, ble han grepet av en profetisk ånd og vitnet:

"For det skal gå i oppfyllelse, det ordet som han på Herrens bud ropte mot alteret i Betel og mot alle helligdommer på offerhaugene i Samarias byer" (v. 32).

Denne profetien gikk ennå lenger enn det Gudsmannen hadde talt. For den er ikke bare rettet mot alteret i Betel, men mot alle offerhaugene. Samaria var ennå ikke bygget, det skjedde først senere.

Det ser ut til at den gamle profets hjerte ble dypt ydmyket ved alt dette. Og han kom til sannhets erkjennelse igjen. Han visste jo at han hadde forført den andre til å synde mot Guds ord.

Men det gjorde også et uutslettelig inntrykk på folket der omkring. Minnet om det levde i flere hundre år etterpå. Og de to profetenes gravsted var kjent like til oppfyllelsen av profetien skjedde (2Kong 23:17).

Heller ikke vi må glemme dette. Den vil vise Guds folk at vår Gud er en hellig Gud, og vi må ikke ringeakte hans ord på noe punkt. Selv om ikke dommen alltid kommer straks slik det skjedde her, vil den likevel komme.

Men dette veldige Guds tegn fikk ingen virkning på Jeroboam. Da han vendte tilbake til Betel, snudde han ikke om fra sin onde vei. Fremdeles innsatte han prester i fleng.

"Han innviet alle som hadde lyst til det, så de ble prester ved haugene." Hele presteskapet var altså helt og holdent i Jeroboams hånd, og de var der bare for å gjøre hans vilje. Slik vil den verdslige, frafalne kirke bli i de siste tider. Den blir et spillekort for verdensmakten - til Antikrist også kaster den fra seg med hån.

Og hva oppnådde så Jeroboam med alt dette? Han ville dermed sikre riket for sitt hus. Men han oppnådde bare å få sitt hus "utryddet og utslette fra jorden" (v. 34).

Herren hadde jo før lovet ham noe ved profeten Akia: Dersom han ville vandre på Herrens veier, ville Herren bygge ham et hus som varte. Hadde han vært lydig i tro mot Herren i stedet for å ville hjelpe seg selv på en syndige måte, hadde han nådd målet.

Lydighet mot Herren er den klokeste "politikk". Alle steder viser det seg at vantro er en uhyre dårskap.

Gå til 1Kong 14:1-31
1Kong 14:1-31
Jeroboams eldste sønn, Abia, ble syk. Han skulle arve tronen. Det bøyde den gjenstridige kongen for en tid. I sin nød tok han ikke sin tilflukt til sine egne selvvalgte prester.

Men han gikk til den gamle profeten, Akia. Han hadde en gang sagt til ham at han skulle være konge i Israel. Tilbedelsen av kalven hadde selvfølgelig skilt Jeroboam fra alle Herrens profeter. Derfor var han likevel noe betenkt og ville at hans hustru skulle gå, og hun skulle gå forkledd.

Vi ser så ofte den dag i dag at vantro mennesker vender seg til Herrens tjenere i nøden. Ellers har de ofte ringeaktet dem.

Men de kunne ikke lokke et ord ut av en Guds profet. For Herren hadde vist Akia hvordan det hang sammen, før Jeroboams hustru kom inn døren til ham.

På grunn av sin høye alder kunne ikke den gamle profeten se lenger med det ytre øye. Men med det indre øye så han klart nok og kalte Jeroboams hustru på navn med det samme hun kom inn døren.

Så forkynte han henne det budskap han hadde til henne og Jeroboam fra Herren. Og det var hardt. Jeroboam hadde ikke aktet Guds store nåde mot ham. Han hadde endatil handlet verre enn noe før og kastet Herren bak sin rygg.

Derfor skulle ulykken komme over hans hus. Hans etterkommere skulle kastes ut som når man feier støv.

Alt mannkjønn i hans hus skulle omkomme. Deres lik skulle bli til føde for hundene på marken og fuglene på himmelen.

Det gjaldt både umyndige og myndige i Israel, alle uten unntak. Han forkynte også for hustruen at hennes sønn skulle dø når hun kom tilbake til byen.

Den sønnen som skulle dø nå, var den eneste av Jeroboams etterkommere som skulle få en ordentlig grav. Og grunnen var at det var funnet noe hos ham som Gud "hadde velbehag i".

Denne guttens hjerte må ha bøyet seg under Herren. For det Herren kaller godt, består først og fremst i tro og lydighet. Denne ene av Jeroboams slekt ville altså gå en annen vei. Derfor tok Gud ham bort så tidlig, før dommens uvær brøt løs.

Slik tar Herren kanskje mange barn hjem, uten at menneskene forstår hvorfor han gjør det. Men det er nåde når Gud kan berge en og annen sjel ut fra et vantro hjem. For han ser at de vil gå på hans veier og la seg frelse.

Akia forkynte til slutt at Israels folk skulle bortføres til andre siden av elven (Eufrat) (v. 14-15). Fordi de hadde fulgt Jeroboam, skulle de rykkes opp fra det gode land de bodde i nå.

Jeroboams hustru måtte dra hjem til Tirsa der de bodde, med dette budskapet. Gutten døde som profeten hadde sagt. Det skjedde i samme øyeblikk som moren kom hjem. Hun fikk ikke se ham mer i live.

Jeroboams kongetid ble tjueto år. Tjueto år - det var stor langmodighet fra Herren! Hvor mange anledninger fikk han ikke til å omvende seg i disse mange år. Men han omvendte seg ikke.

I 2Krøn 13 er det fortalt noe mer om Jeroboam. Blant annet står det om en uheldig krig han hadde med Juda rike. Der er det også fortalt at han døde ved en straffedom fra Gud.

---

I slutten av kapitlet er det kort fortalt om Rehabeams regjering i Juda. Så vidt vi kan forstå var han Salomos eneste sønn. Og han var født før Salomo kom på tronen.

Salomo regjerte nemlig i førti år. Og Rehabeam var allerede førtiett år da han ble konge. I de første år av sin regjering var han lydig mot Herren. Og mange av de troende i Israel flyttet ned til Juda (2Krøn 11).

Men det varte ikke lenge før også Juda med kongen i spissen falt fra Herren. Herrens nidkjærhet ble vakt ved en stygg avgudsdyrkelse.

Så kom straffen ved at egypterkongen Sisak kom mot Jerusalem og tok alle skattene i Herrens hus og kongens hus. Blant dem var alle gullskjold som Salomo hadde fått laget. Hele denne herligheten for nå bort. Men det var en alvorlig påminnelse fra Herren om ikke å fortsette i vantro.

Blant de egyptiske minnesmerkene er det også en beretning om Sisaks felttog i Juda land. På sørspissen av det mektige templet i Karnak i Øvre Egypt er et bilde som viser hvorledes mange mennesker blir ført fram for Sisak som fanger.

Blant disse er en med innskriften "Juda konge". Han bærer et skjold som antagelig skal være gullskjoldet som Sisak tok i Jerusalem.

Vitenskapen bekrefter slik det Den hellige Skrift forteller. Det gjør dem til skamme som i vitenskapens navn påstår at vår Bibel er upålitelig.

Mye av det vitenskapen før sa var umulig, viser seg likevel å være slik Bibelen sier. Den sanne vitenskap vil aldri komme i strid med Guds ord.

Rehabeam levde hele sin regjeringstid i krig og fiendskap med Jeroboam. Uro og elendighet vil alltid komme både i det hus og det folk som forkaster Herren.

Gå til 1Kong 15:1-34
1Kong 15:1-34
Før vi går videre med kongerekkene i Juda og Israel, vil vi sette opp en liste over alle kongene og deres regjeringstid.16 Vi setter strek under de konger som vandret med Herren.

David 40 år, 1055-1015 f. kr.

Salomo 40 år, 1015-975 f. kr.

---

Juda rike og Israels rike

1) Rehabeam: 985-571) Jeroboam: 975-953.

2) Abiam: 957-55.

3) Asa: 955-142) Nadab: 953-952.

3) Asa: 955-14 3) Baesa: 952-930.

3) Asa: 955-14 4) Ela: 930-929.

3) Asa: 955-14 5) Simri: 7 dager.

3) Asa: 955-14 6) Omri: 929-918.

3) Asa: 955-14 7) Akab: 918-897.

4) Josafat: 914-8898) Akasja: 897-896.

5) Joram: 889-8849) Joram: 896-883.

6) Akasja: 883.

7) Atalja: 883-877. 10) Jehu: 883-856.

8) Joas: 877-838. 11) Joakas: 856-840.

9) Amasja: 838-810. 12) Joas: 840-824.

9) Amasja: 838-810. 13) Jeroboam II: 824-783.

10) Ussia: 810-758. Ingen konge: 783-772.

10) Ussia: 810-758. 14) Sakarja: 6 måneder.

10) Ussia: 810-758. 15) Sallum: 1 måned: 771.

10) Ussia: 810-758. 16) Menahem: 771-760.

10) Ussia: 810-758. 17) Pekahja: 760-754.

11) Jotam: 758-742. 18) Pekah: 759-739.

12) Akas: 742-727. Ingen konge: 739-730.

13) Hiskia19) Hosea: 730-722.

Juda rike

Manasse: 698-643.

Amon: 643-641.

Josia: 641-610.

Joakas: 3 måneder.

Jojakim: 610-599.

Jojakin: 599-598.

Sidkia: 598-588.

Etter Rehabeam kom altså Abiam, v. 1-8 (eller Abia), 2Krøn 13:1). Han regjerte i tre år i Jerusalem. Mor hans var en datterdatter av Abisalom. Det er vel det samme som Davids sønn, Absalom. Datter blir ofte brukt på arabisk i samme betydning som datterdatter. Mor blir brukt for bestemor osv., se v. 10.

Abiam levde i alle sin fars synder, også avgudsdyrkelse som rehabeam. Men som faren gikk han også i Herrens hus (1Kong 14:28).

Herren lot likevel hans "lys" brenne ved å reise opp hans sønn etter ham. Men det skjedde "for Davids skyld", som det uttrykkelig sies. Krigen med Israel som begynte under Rehabeam fortsatte også under Abia.

Så ble Abias sønn, Asa, konge. Og han regjerte i 41 år (v. 9-24). Mor hans bodde også i Jerusalem - det betyr her bestemor.

Men Asa tok fatt med kraft og renset bort alle de stygge avgudene og de uanstendige tilbederne av dem. Han viste at han elsket Herren høyere enn sin egen slekt.

Hans bestemor dyrket nemlig avguder. Hun hadde fått laget en fryktelig bilde av Astarte. Men Asa ødela bildet og brente det opp ved Kedronbekken og tok også fra henne dronningverdigheten på grunn av hennes avgudsdyrkelse.

Bare offerhaugene lyktes det ham ikke å få bort. Men det var vel ikke hans skyld at folket ofret i smug der. For så vidt var Asa helt med Herren alle dager ved at han ikke tålte noe avgudsdyrkelse.

Herren skaffet ham også fred de første årene. Og da kongen i Etiopia, Serah (2Krøn 14:9), kom imot ham, gav Gud ham en herlig seier.

Alt dette er fortalt utførlig om i 2Krønikerbok. Senere ble det krig mellom ham og Israels konge, Baesa. Baesa drog endatil så nær Jerusalem at han besatte Rama. Den lå bare halvannen mil nord for Jerusalem.

Dermed hadde han liksom nøkkelen til Jerusalem, og det var ganske pinlig for Asa. Tidligere hadde Asa levd et godt og rett liv. Men i denne krigen gjorde han noe som ikke var rett for Herren.

Han tok nemlig gull og sølv både fra Herrens tempel og fra sitt eget hus og gav syrerkongen Benhadad. På den måte kjøpte han den syriske kongen til å bryte sin pakt med Israels konge og i stedet erklærte ham krig.

Baesa ble nå tvunget til å forlate Rama, for han måtte samle alle sine krefter mot syrerkongen. Kong Asa brukte nå alle sine folk i hele Juda og rev ned festningene i Rama. Han brukte stein og tømmer derfra til å bygge festninger i et par andre byer.

Asa satte altså sin lit til kongen i Syria i denne krigen i stedet for til den levende Gud. Derfor ble han irettesatt av Herrens profet Hanani.

Men her fulgte han ikke i Davids fotspor. David bøyde seg nemlig for profetens Natans ord: Du er mannen. Asa ble derimot vred på Herrens profet og satte ham i fengsel. Det onde sinn fikk slik makt over ham at han også begynte å undertrykke noen av folket.

Da la Herren sykdom på ham, men heller ikke det drev ham alvorlig inn til Herren. Alt dette står ikke fortalt her i 1. Kongebok, men det står derimot i 2Krøn 16. - Etter ham ble hans sønn Josafat konge.

---

Slutten av kapitlet (v. 25-34) handler igjen om Israels rike. Etter Jeroboams død regjerte sønnen Nadab i to år. Men så kom dommen som Akia hadde forkynt over Jeroboams hus.

Nadab var i ferd med å beleire en by som filistrene hadde tatt. De hadde fått nytt mot på grunn av splittelsen mellom de to rikene i Israel.

En rå kriger ved navn Baesa gjorde en pakt mot Nadab og slo ham i hjel. Med stor grusomhet utryddet han nå hele Jeroboams hus. Da ble det ordet oppfylt som profeten Akia hadde talt til Jeroboams hustru.

Herren fullfører sine dommer mange ganger ved å la den ene ugudelige komme over den andre.

Baesa var den første som myrdet en konge, men han ble ikke den siste. Fra nå av avløser det ene blodige opptrinn det andre i Israel. Imidlertid fortsatte Baesa ganske rolig med å dyrke kalven og annen avgudsdyrkelse.

Man kan nok undre seg over dårskapen hos Israels konger. De hadde sett at Gud straffet dem som dyrket avguder. Ja, de var selv redskaper til å fullføre straffen. Og likevel var de selv med på den samme avgudsdyrkelsen.

Men det var djevelen som forblindet dem. Slik går det ennå i verden. Slekt etter slekt går i den samme snare uten å la seg advare.

Gå til 1Kong 16:1-34
1Kong 16:1-34
Også Baesa falt for Guds dom fordi han gikk i Jeroboams spor. Hans sønn Ela ble konge etter ham (v. 1-6).

Profeten Jehu forkynte dommen over Baesa og hans hus. Dommen lød på at det skulle gå med hans hus som det hadde gått med Jeroboams hus. Det skulle skje ikke bare fordi Baesa hadde vært like ugudelig som Jeroboam, men også fordi han hadde myrdet Nadab og Jeroboams hus.

Men selv om Herren lot hans synd tjene til å oppfylle dommen over Jeroboam, var Baesas egen synd like stor. Langfredag lot Herren jødenes synd tjene til å oppfylle sitt frelses råd. Kristi død ble til synderes frelse. Men jødenes misgjerning var like grufull.

Da Ela hadde vært konge i to år, kom en av hans høvedsmenn ved navn Simri, over ham mens han var drukken og slo ham i hjel. Nå raset Simri som en ulv ikke bare mot Baesas hus, men også mot alle hans slektninger og venner (v. 8-14).

Simris kongedømme varte bare i sju dager. Hæren beleiret en av byene som filistrene hadde tatt. Da de hørte om hva Simri hadde gjort, gjorde de hærføreren Omri til konge over Israel.

Omri drog da opp og inntok byen Tirsa. Simri brente seg selv inne i kongehuset (v. 15-20).

Omri måtte likevel kjempe i fire år mot Tibni. Noen fulgte ham og ville ha ham til konge. Først da Tibni døde, ble Omri enehersker i Israel.

Omri kjøpte Samaria-fjellet for to talenter sølv og bygde en by der. Han gav den navnet Samaria etter den forrige eieren, Semers. Samaria lå nordvest for Sikem. Fjellet som byen lå på, var et rundt, vakkert fjell der det voks trær. Og her var en vakker utsikt mot en fruktbar dal.

Dette ble så hovedstaden i Israels rike. Nå ligger det en landsby der (v. 21-28). Omri regjerte på samme måte som de andre kongene i Israel, og etter ham kom sønnen Akab.

I Israels rike hadde det altså skjedd flere blodige omveltninger. Men Juda rike hadde hele tiden hatt velsignelsen av Asas gode styre.

Men under Akab ble det verre enn noen gang i Israel.

I Juda holdt de gudstjenesten i templet ved like ved siden av at det skjedde avgudsdyrkelse. Og tjenesten i templet ble betraktet som det viktigste.

Men Israels rike hadde lidd den fryktelige skade at en falsk gudsdyrkelse, kalvedyrkelsen, ble satt i stedet for den rette tjeneste for Herren.

Akab tok nå skrittet helt ut. Det står at han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, "enda mer enn noen av dem som hadde vært før ham" (v. 30).

Han innførte nemlig det rene, skjære hedenskap og bygde et tempel for Baal og et for Astarte. I tillegg gifte han seg med en fryktelig kvinne, den fønikiske kvinnen Jesabel. Hun var en ivrig avgudsdyrker og hatet Israels Gud.

Denne grenseløse ugudelighet forplantet fra kongsgarden og videre ut til hele folket. Kapitlet slutter med å fortelle noe som riktig viser oss hvilket frekkhet mot Herren og hans ord som var i folket.

En mann fra Betel ved navn Hiel fikk tanker om å bygge opp igjen Jeriko som en festning. I Josvas tid falt murene rundt Jeriko for Guds allmakts hånd. Da la Gud en trussel på den som våget å bygge murene opp igjen. Hans førstefødte skulle dø når han la grunnvollen, og hans yngste sønn når han satte inn portene.

Dette ordet kunne ikke være ukjent for noen i Israel. Men Hiel ville vise sin vantro mot dette ordet og begynte på arbeidet i frekk trass.

Han var sikkert blitt minnet om hva det ville koste, både av sine egne samvittighet og av andre. Men han brydde seg ikke om det, og har ment det var gammelt dumt snakk som var uten betydning nå.

Men så snart han hadde lagt grunnvollen, døde hans førstefødte. Han tok det nok til hjerte, men har vel trøstet seg med at det var helt tilfeldig at den eldste sønnen skulle dø akkurat da.

Da han satte inn portene, døde den yngste. Det har nok gjort et veldig inntrykk på folket, selv om de var forherdet. Det ser vi fordi det ble oppskrevet i folkets historie.

Når det er skrevet i Guds hellige bibelbok, er det som vitnesbyrd for alle tider om at Gud lar seg ikke spotte. Hans ord står evig fast. Og det skjer etter hans ord til punkt og prikke, enten mennesker tror det eller ei.

Den som ikke bøyer seg for ordet, skal erfare at det knuser ham.

Gå til 1Kong 17:1-6
1Kong 17:1-6
Midt i dette vantroens nattemørke står det plutselig fram en mann, som et lyn fra himmelen. Han er en Åndens kjempe som i Guds kraft tar kampen opp med hele Akabs djevelskap.

Elias var hans navn, og det betyr: Min Gud er Herren. Han kom fra byen Tispe i Naftali stamme i nord. Men på denne tid hadde han bosatt seg i Gilead.

Han var en helstøpt gudsmann. Og derfor brente hans sjel i dyp sorg over den forferdelige tilstand folket var i. Han bad og ropte til Herren, og til slutt gav Gud ham sin veldige kraft og sendte ham til den ugudelige Akab.

Budskapet Akab fikk, var kort og godt: "Så sant Herren, Israels Gud, lever, han som jeg tjener: Det skal i disse år ikke komme dugg eller regn uten etter mitt ord" (v. 1).

Det var det Akab skulle erfare: Herren, Israels Gud, levde, selv om Akab mente ham var død og borte. Og dette budskapet skulle han få av en som kunne vitne: Jeg står for hans ansikt.

Han skulle få et tegn på at Elias var sendt av den levende Gud, og det skulle klinge i hans ører. Tegnet var dette: Det skulle ikke komme dugg eller regn uten etter Elias' ord.

Elias hadde bedt Gud om dette, som det står i Jak 5 om ham: "Han bad inntrengende om at det ikke måtte regne, og i tre år og seks måneder regnet det ikke på jorden."

Folket hadde misbrukt Guds velgjerninger slik at det ble til forbannelse for dem. Denne medgangen gjorde folket ennå mer overmodig. Det var nesten den verste straff Gud kunne sende over dem.

De aktet ikke på formaning og påminnelse mer. Om folket skulle få hjelp, kunne det bare skje ved at Gud tuktet dem kraftig. Derfor bad han denne bønnen.

Vi kjenner en fortelling om en troende enke. Hennes sønn hadde revet seg løs fra Herren og forherdet sitt hjerte i vantro. Da alle midler ikke hjalp, bad hun til slutt Herren om å gjøre ham syk.

Og Herren hørte bønnen. Men så bad hun igjen om at denne sykdommen måtte bli til frelse for den unge mannen. Og den ble det. Det var en bønn i likhet med Elias'.

Akab har sikkert tatt imot dette budskapet med trass og hån. Hva brydde han seg om Israels Gud eller om denne fremmede mannen!

Men om natten etter kom det ingen dugg, og slik fortsatte det. Man satte sin lit til regntiden. Når den kom, ville alt bli godt. Dag etter dag var det bare en brennende sol og en skyfri himmel.

De grønne markene i Samaria begynte å gulne. Stillingen ble uhyggelig, og da et år var gått, ble den ganske forferdelig. Og hvor var denne mannen blitt av, han med den veldige myndighet som hadde forkynt budskapet?

Akab søkte alle steder etter han, men ingen kunne finne ham. Abak ville straffe ham, tvinge ham til å komme med regn. men Akabs raseri var helt forgjeves.

Hvor var Elias?

Herren hadde skjult ham. Hans person skulle forsvinne, for at ordet selv kunne virke desto mektigere. Mennesket skal tre tilbake, for at Herren i all sin majestet som den levende Gud kan komme fram.

Det må også nå være alle levende vitners bønn at vi selv må tre tilbake. Vår person må liksom forsvinne, for at Herren alene kan bli stor og stå fram for menneskene.

Det første året av den forferdelige tørken tilbrakte Elias ved bekken Krit i nærheten av Jordan. Han drakk av bekken, og ellers gav Gud ham mat på forunderlig vis.

Ravnene var sendt til Elias. Hver dag kom de med mat til ham. Tidlig hver morgen var de der i fjellkløften, og hver kveld kom de med kjøtt og brød.

For en underlig Gud! "Vei har du alle steder, han midler mangler ei." De grådige ravnene gikk her på Guds bud. Uten å gi etter for sin naturlige lyst til å beholde maten selv, kom de et helt år til Elias. Hver dag i et helt år kom de med det han behøvde.

Men den samme Gud lever ennå. Den dag i dag kan han bruke en fugl som sitt sendebud.

En fattig mann stod en morgen med forgråtte øyne og ventet på lensmannen. Denne dag ville han komme og ta pant i huset på grunn av en liten gjeld. Ingen ville låne ham penger, men han sukket til Herren om hjelp.

Da fløy det en liten fugl bortover veien. Den flagret engstelig fram og tilbake. Til slutt fløy den som en pil inn i hytta til den fattige mannen og satte seg på et tomt brødskap.

Mannen ante ikke hvem som hadde sendt fuglen, men han lukket døren og fanget fuglen. Han satte den i et bur der den begynte å synge. Og sangen ble en trøstesang for mannen.

Plutselig banket det på døren. Å, det er lensmannen, tenkte mannen. Men nei, det var tjeneren til en fornem dame som kom og spurte etter den lille fuglen. De hadde nemlig sett at den fløy inn i dette huset.

Tjeneren fikk fuglen, og snart etter kom han tilbake med en gave fra fruen som tegn på hennes takknemlighet. Og det var akkurat så mye som mannen behøvde for å betale gjelda, verken mer eller mindre.

Gå til 1Kong 17:7-24
1Kong 17:7-24
Profeten Elias' liv er fullt av under. Hans bortgang fra jorden var også et under. Hans liv og levnet gjør ham til en av de mektigste Guds profeter i den gamle pakt.

Og denne profeten stod nettopp fram i den mørkeste tid da den levende Gud var forkastet i Israel da Satans makt hersket over folket.

Det er et varsel om at Herren ikke glemmer sitt folk. Som dine dager er skal din styrke være. Vi kan være visse om at når Antikrists fryktelige tider kommer, vil Herren også reise opp vitner i Elias' ånd og kraft. Det er stort å se at Herren selv bærer sine venner med sin sterke, kjærlige arm.

Da bekken Krit ble tørr, hadde Herren straks et annet sted der Elias kunne skjule seg under Guds vingers skygge. Det var ikke i Israels land, men i det hedenske Fønikia. Det var til skam for det vantro Israel.

Det var en enke i Sarepta ved Sidon. I hennes hjem ville Herren nå forsørge sin profet.

Herren Jesus minte de egenrettferdige jødene om dette: "Det var mange enker i Israel i Elias' dager, den gang himmelen var lukket i tre år og seks måneder. (...) Men ikke til noen av dem ble Elias sendt, bare til en enke i Sarepta i Sidons land" (Luk 4:25-26).

Fønikia led også av tørke og hungersnød, og det så vanskelig ut også for denne enke. Hun skulle akkurat til å lage de siste måltid av en håndfull mel hun hadde i ei krukke. Da kom profeten.

Men hun var en troende kvinne. Mens Israels folk forkastet Herren, trodde hun på Elias' Gud som den levende Gud. Elias satte hennes tro på prøve ved å be henne å først lage et lite stykke brød til ham.

Men han gav henne også et løfte fra Herren: Melkrukken skulle ikke bli tom og oljekruset ikke mangle olje helt til den dag Herren sendte regn over jorden.

Hun bestod prøven, og løftet fra Herren ble oppfylt for henne. Hver dag gjentok underet seg, og både mel og olje ble fornyet.

Men Herren ville lære henne sin nåde på en ennå dypere måte. Men om hun skulle lære å kjenne nåde, måtte hun først for alvor lære å kjenne sin synd.

Det lærte Herren henne på en spesiell måte. Han lot hennes sønn blir syk og han døde. Da våknet hun opp. Hun hørte dommen i sin samvittighet, og sønnens død ble en straffedom fra Herren for henne. Han var kommet så nær nå da Elias var kommet til henne.

Hun følte at Guds øyne hadde funnet hennes synd. Hun følte som Peter ved Genesaret: Han sa til Jesus: Gå fra meg, for jeg er en syndig mann.

Også hun følte det slik. Hun kunne ikke være i nærheten av denne hellige Guds mann. Det er betydningen av hennes ord: "Hva har jeg med deg å gjøre, du Guds mann? Du er kommet til meg for å minne meg om min synd og la min sønn dø" (v. 18).

Enken ble forferdet da hun satt ved sønnens båre. Her så hun Guds dom over sin synd. Og den synder som selv er blitt vakt og kjenner syndenøden, forstår det.

Da er det som om Guds hellige øye alle steder stirrer inn i vår sjel. Synderen prøver forgjeves å skjule sin nakenhets skam med fikenblader av alle slags unnskyldninger.

Guds øyes ildglans brenner dem bort. Synderen forsøker forgjeves å samle alle sine dyder og gode gjerninger. På den måten vil han dekke seg for Guds hellige blikk.

Men i dommen forsvinner all herlighet av dyder og gode gjerninger. De viser seg nå som svarte synder ved siden av alle andre synder.

Vi kan ikke flykte fra Guds blikk noe sted. Det følger den vakte synder dag og natt, i lønnkammeret så vel som i verdens lam og uro. Det lyder gjennom sjelen som en tordenrøst: Adam, hvor er du?

Slik skildrer den gamle Guds mann i Tyskland, Krummacher, med rette det som rørte seg i enken i Sarepta da sønnen døde.

Men om hun hadde sett Guds hånd klart i dette dødsfallet, skulle hun også få erfare Guds oppreisende nåde. Profeten tok hennes døde sønn og bar ham opp i det øverste loftsrommet der han selv bodde.

Der gikk han inn i en bønnekamp om at Gud ville vekke gutten opp igjen. Så fortrolig var han med Herren. Og det skjedde. Ved dette veldige under gav Gud sin venn en veldig styrke. Den dype sorgen som hadde grepet Elias da han så jammer og ulykke også i dette hjemmet, ble forvandlet til jublende glede.

Og enken ble grunnfestet i sin tro på den levende Gud. Hun så Guds herlighet og brøt ut med jubel: "Nå vet jeg at du er en Guds mann, og at Herrens ord i din munn er sannhet" (v. 24).

Dette er den første oppvekkelse fra de døde vi hører om i den gamle pakt. Og denne Guds nåde ble en hedensk kvinne til del. Det er et varsel om at hedningene skulle få del i nåden når Israels barn forkastet den.

Slik sa senere Paulus om frelsen i Kristus til jødene: "Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til dere. Men siden dere avviser det og ikke akter dere verdige til det evige liv, så vender vi oss nå til hedningene" (Apg 13:46).

Av dette ser vi også hva troens bønn kan makte. På Luthers tid var biskop Mykonius i Gota syk av tuberkulose. Han lå på det siste og hadde mistet stemmen.

Da skrev han til Luther og bad om hans siste velsignelse før han døde. Men Luther svarte at tanken på at Mykonius skulle dø før ham, var uutholdelig for ham. Brevet er skrevet i år 1541 og det slutter slik:

"Lev vel, min kjære Fredrik, Herren bevare meg for å høre så lenge jeg lever at du skulle være død. Må Herren gjøre det slik at du vil overleve meg. Det ber jeg om i fullt alvor og at min vilje i dette må skje. Amen."

Mykonius forteller at da han leste dette brevet, ble han i høyeste grad forferdet over hvor frimodig Luther var overfor Herren.

Men han følte det også som om Kristus sa til ham: Lasarus, kom ut av graven. Alle som kjente ham ble forundret da han ennå levde fem-seks år. Først sju veker etter Luthers død fikk også Mykonius lov til å fare i fred.

Vi har sannelig en levende Gud. Han er nok uforanderlig i sitt vesen, men han forandrer sine veier med menneskene på mange underfulle måter, der han møter en ydmyk og fast troens bønn.

Bare Guds Ånd kan nok gi et menneske den tro som kan be slik. Men store ting kan skje der hjertet lever i fortrolighet med Gud!

Ofte er det vi selv som setter snevre grenser for det Gud vil gi oss. Herren kan gjøre langt mer enn det vi ber om eller forstår gå til 1Kong 18:1-40
1Kong 18:1-40
I to og et halvt år bodde Elias hos enken i Sarepta. Og dette besøket var til velsignelse for denne kvinnen! I hennes lille hjem var det ingen nød, men utenfor var nøden forferdelig.

Da lød Herrens ord til Elias. Nå skulle han gå avsted til Akab, og da ville Herren gi regn.

Akab var i stor nød, men hans nød dreide seg nærmest om hvorledes han skulle finne beite til hestene og eslene sine.

Merkelig nok hadde Akab en troende hushovmester ved navn Obadias. Da Jesabel forsøkte å utrydde Herrens profeter, hadde denne mannen skjult hundre av dem - 50 i hver hule. Han sørget også for vann og brød til dem. Han hadde altså våget sitt liv for Herrens venners skyld. Obadias hadde fryktet Herren fra ungdommen av.

Det er bare underlig at Akab hadde tålt ham så lenge. Vi kan og bli forundret over å høre om hundre profeter. Midt i den største vantro var det ennå noen som hadde en gnist av trosliv i seg, og de hadde reist seg til kamp for livet.

Da Akab og Obadias på hver sin vei søkte gjennom landet for å finne beite til dyra, møtte Obadias Guds profet Elias. Han kjente straks Elias, men ble forferdet over Elias' spørsmål om at profeten ville møte Akab.

Akab hadde jo gjennomsøkt alle de land og riker han kunne nå for å finne Elias. Og alt hadde vært forgjeves. Nå fryktet Obadias at Herrens Ånd straks skulle rykke Elias bort. Da ville Akab ikke finne Elias.

Da kunne Obadias være temmelig sikker på at kongen uten videre ville slå ham i hjel. Og dette ville ikke Obadias utsette seg for, for han hadde jo vist kjærlighet til Herrens sak (v. 13).

Elias lovte at så sant Herren hærskarenes Gud levde, skulle han ikke frykte for at Elias ville forsvinne. Og Obadias fortalte dette til Akab.

Så stod de overfor hverandre, avgudsdyrkeren Akab med sin kjødelige kongemakt og Herrens tjener Elias iført den himmelske konges kraft.

Akab talte med raseri og forbitrelse til Elias, som til en forbryter, og spurte: "Er det du, du som fører ødeleggelse over Israel?"

Elias svarer fast og verdig: "Jeg har ikke ført ødeleggelse over Israel, men du og din fars hus, fordi dere har forlatt Herrens bud og fulgt Ba'alene" (v. 18).

Dette er en gammel beskyldning fra verden mot Guds barn at Guds folk bringer ødeleggelse. Verden vil ikke se at ødeleggelsens dype grunn er vantroen, frafallet fra Gud. Men så mye hadde likevel de tre og et halvt års tørke virket på Akab at han var blitt redd for Elias' makt. Og da Elias forlangte at han skulle samle folket sammen med Ba'als og Astartes profeter på Karmelfjellet, gikk han med på det.

Det ser ikke ut til at Astartes-profetene møtte fram. Jesabel ante antagelig uråd og holdt disse yndlingene sine tilbake. De falske profetene åt ved hennes bord og nøt hennes gunst og ære, mens Herrens sanne profeter ble forfulgt på livet.

Hvor ofte har det ikke gjentatt seg og gjentar seg stadig. Herrens sanne vitner kan ikke oppnå å ha gunst og ære i verden. Falske profeter kan derimot ofte ha en glimrende løpebane etter kjødet, så lenge det varer.

Så kom da det store møtet på Karmelfjellet. Karmel er en skogrik fjellrygg som ender i et nes som går ut i Middelhavet. Det store møtet ble neppe holdt ute på neset. Men etter det vi kan forstå, skjedde det ca. 2 mil fra havet inne på fjellryggen. Stedet kalles ennå "offerstedet" (el Morahka). Fra dette stedet går det bratt ned mot Jise'elsletta. Det som foregikk på fjellet, var altså synlig langt ute på sletta.

Så stod da Elias der alene med sin Gud overfor alle de mange Ba'alsprestene og hele folket. Den store folkemengden stod jo slik at de ville ofre både til avgudene og til Herren. Men denne "både-og" gudsdyrkelsen vil ikke Gud kjennes ved. Etter Guds ord heter det alltid: enten - eller. Enten Gud eller mammon, enten tro eller vantro, enten Herrens vei eller djevelens vei. Det var dette Elias sa så klart til folket da han stilte spørsmålet: "Hvor lenge vil dere halte til begge sider?"

Og han tilføyde: "Dersom Herren er Gud, så følg ham! Og dersom Ba'al er det, så følg ham!"

Dette ordet minner oss om det en annen Åndens kjempe skrev til en lunken, verdsliggjort biskop: "Dersom du mener at kristendommen er sann, hvorfor lever du da slik du gjør? Men dersom du ikke mener den er sann, hvorfor kaller du deg da biskop?"

Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Denne preken av Elias har nådd langt ut over jorden. Og hvor mange haltende hjerter er det ikke! Det naturlige hjerte vil nødig bestemme seg og ta en avgjørelse i forhold til Herren. Men ingen kan holde seg nøytral eller uavgjort i denne saken.

I mange andre saker kan man unnlate å blande seg inn og uttale seg. Men det kan man ikke her. Før eller senere må alle mennesker ta en avgjørelse.

Da Elias la spørsmålet fram, svarte ikke folket ett ord. De ville ikke riktig bryte med hedenskapet og den lystige naturdyrking. Eller kanskje de ikke våget det av frykt for kongen eller dronningen.

Da tilbød Elias dem en prøve. Den Gud som kunne svare med ild når de kom med offeret, han skulle være den sanne Gud. Elias lot da Ba'alsprestene begynne. For "dere er flest", sa han.

Og jo klarere skulle det vise seg at for Gud kommer det ikke an på flertallet. Der gjelder ordet: en mann med Gud er majoriteten.

Ba'alsprestene begynte da på sin måte å påkalle sin avgud. De gikk haltende omkring alteret som de hadde bygd, helt fra morgenen til kvelden. Og de sa: "Svar oss, Ba'al!"

Gangen om alteret skulle vel være en slags kordans til ære for avguden. Time etter time gikk uten at noe skjedde. Ved middagstid spottet Elias dem for den gud de hadde. På den måten ville han åpne folkets øyne for deres dårskap ved å tilbe en død gud.

Elias' ord drev de falske profetene til å ta ennå mer i. De skrek og hylte og såret seg med kniv og syl så blodet fløt nedover dem. Hedningene antar jo den dag i dag at det behager gudene å skade seg selv med smerte og lidelse.

Etter all den umak de falske profetene gjorde seg, må man anta at de virkelig mente at de skulle bli bønnhørt av Ba'al. Det må bety at djevelen stod bak avgudstjenesten og har holdt den oppe ved å gi den av sin kraft.

Djevelen er jo sterkere enn mennesker og kan derfor gjøre mange ting som overgår alminnelige menneskers evner. Men det kan han bare så langt Gud gir ham lov til det. Og denne dagen på Karmel var han bundet og kunne ikke få lov å hjelpe sine tjenere med sine kunster.

Da Ba'alsprestene hadde fortsatt til langt ut på ettermiddagen, var deres avmakt bevist. Det var ved den tid matofferet ble ofret i templet - mellom kl. 3 og 6.

Da trådte Elias fram og kalte på folket. Alle samlet seg om ham i spent forventning. Det var et alter for Herren på Karmel. Det stammet kanskje fra tiden før templet i Jerusalem var bygd, eller det var oppført av troende israelitter som ikke kunne dra til Jerusalem.

Alteret var nedrevet som alle Herrens alter i Israel. Det hadde Akab og Jesabel og de ugudelige som fulgte dem, sørget for.

Dette alteret satte Elias i stand. I denne handlingen lå hele hans livsgjerning uttrykt. Det satte han jo sitt liv inn på - for å gjenreise Herrens nedrevne alter i Israels barns hjerter.

Så bygde han alteret i Herrens navn og bygde det av 12 steiner. Med det ville han si at det rette Israel ikke bare bestod av ti stammer, men av de tolv.

Utenfor alteret gjorde han en brei grøft "så stor som omkring to måls utsæd" (ca. 24 liter). Deretter helte han vann over alteret og fylte graven med vann. Det gjorde han for å avverge alle mistanker om at ilden ble tent av mennesker.

Avgudsprestene brukte nemlig ofte slike knep. De la ild i en skjult grav under alteret og pustet opp ild gjennom et rør. Da ville folket tro at det var avguden som fikk det til å brenne.

Da alt var ferdig, gikk profeten fram og bad med få ord, men med en tro som kan flytte fjell. Bønnen dreide seg om to ting. Først bad han om at det skulle bli kjent at Herren var Gud i Israel.

Dernest bad han om at Herren skulle vise at Elias var hans tjener. Da ville alle se at han ikke kom i sitt eget navn. Det bad han om for at folket skulle bli omvendt.

Vi kan forstå hvordan folket gav akt på Elias i åndeløs spenning. De hørte hans bønn til Herren - og da kom Herrens mektige svar. Da folket så Herrens ild flamme omkring alteret og fortære ikke bare offeret, men også steinene og vannet i graven, da sank de på kne og bøyde sitt ansikt til jorden. Da lød ropet fra den veldige skaren: "Herren, han er Gud! Herren, han er Gud!"

I det øyeblikk hadde Herrens Ånd makt over dem. De var rede til å gripe Ba'alsprofetene og hogge dem ned ved Kisonbekken på Elias' befaling.

Guds hellige lov (se 5Mos 13:5) bestemte nemlig dødsstraff over de falske profetene. I den gamle pakt var Herren landets egentlige konge. Derfor betraktet de all avgudsdyrkelse som høyforræderi.

I den nye pakt er ikke Guds rike en jordisk stat. Derfor sa Herren til de to disiplene som spurte Herren om han ikke ville det skulle falle ild ned fra himmelen og fortære samaritanerne da de ikke ville gi ham herberge: "Dere vet ikke hva ånd dere er av" (Luk 9:55).

Begivenheten på Karmel er med rette et av de mektigste vitnesbyrd om Guds majestet og herlighet. Det er stort å se på Elias. Han er en troens og bønnens kjempe med en klippefast tillit til Gud. Han har en veldig frimodighet og nidkjærhet for Herrens sak.

Men det største er å se vår store Gud og lovprise hans usigelige nåde. Den makter å få så mye ut av et lite menneske, av støv og aske. Og denne Gud kan legge en slik tro og bønn inn i et stakkars menneskehjerte.

Gå til 1Kong 18:41-46
1Kong 18:41-46
Etter at folket hadde gitt Herren ære, visste Elias at regnet ville komme over landet som var så uttørket. Han rådet Akab til å skynde seg med måltidet og komme av sted. For Elias' profetiske øre hørte allerede "suset av regn".

Mens Akab gikk for å ete og drikke, gikk Elias opp på Karmels topp og bøyde sine kne. Han begynte å be og tale med Herren om han nå ville sende regn.

Han visste nok at Herren ville sende regn, men han visste også at det var nåde, usigelig nåde. Guds navn var blitt så usigelig hånet og spottet, og likevel ville han forbarme seg over folket. Derfor visste han at hans plass var på kne for Herren.

Da Elias hadde bedt en stund, sa han til sin tjener at han skulle gå opp på toppen av fjellet og se ut over havet om han så noe. Men tjeneren fortalte at han ikke kunne se noe.

Gang etter gang lot profeten ham gå opp for å se etter.

Hvorfor gjorde han det?

Hva hjelp var det i å høre om igjen og om igjen at det ikke var noe? Det tilskyndet ham til å trenge enda mer inn på Gud i bønn. Det gjorde ham alltid mindre, og han hentet alltid bønnesukket dypere ut fra hans sjel som var knust for Gud.

Alle Guds barn kjenner visst noe til det å være i denne bønnens skole. Det er nok langt mer behagelig å straks få bønnesvar. Men å måtte vente lenge er uendelig mer gagnlig for sjelen.

På denne lange bønnens vei får det gamle menneske de kraftigste dødsstøt, og hjertet blir mest grundig og dypt gjennompløyet. Fikk vi alltid straks bønnesvar så snart vi banket på første gang, kunne vi lett bli for store og glemme vår tiggerstand.

Da kunne vi kanskje til og med bli fristet til å drive avgudsdyrkelse med vår bønn og mene at det var vår bønn det kom an på. Vi ville tro at det var vår bønn som var årsaken i stedet for Guds nåde.

Men til slutt kom den lille skyen. Det var et gledelig varsel om regn som ville gi ny livskraft til en tørr jord. Og den vil alltid komme der ilden fra himmelen først er kommet ned. Der den hellige ild brenner i Guds barns hjerte, der ilden er over vitnesbyrdet og forbønnen og gavene som vi gir til Herren som vårt lille offer, der vil nådens regn ikke utebli.

Måtte vi kunne be om den hellige ild fra himmelen over hele vårt liv. Da skal vi også erfare at vår bønn om Åndens nåderegn over det tørre både i oss og omkring oss ikke skal være forgjeves.

Snart ble Israels marker igjen grønne. Men det gikk ikke så lett å få Israels barns hjerter til å bli grønne i et nytt trosliv. Elias fikk kraft ved Herrens hånd til endog å løpe foran Akab da han drog av sted til Jisreel der han hadde sin sommerbolig. Tross regn og storm ville Elias følge med Akab. Det var sikkert for å prøve å få slutt på avgudsdyrkelsen også ved hoffet.

Men Elias fikk enda en gang erfare hvor forferdelig hardt et menneskehjerte kan være. Da ilden falt, ble hjertet bøyet i støvet av frykt for den mektige, hellige Israels Gud både hos den store folkemengden og kong Akab.

Men Akab gjorde seg snart hard igjen. Og det ser ut til at størstedelen av folket fulgte ham i forherdelsen. Et menneske kan vanskelig bli omvendt bare ved ytre tegn. For omvendelse er ikke bare å erkjenne at Herren er Gud, når Herren ikke får hjertet.

Bare der man tror med hjertet til rettferdighet, blir munnens bekjennelse til frelse (Rom 10:10).

Gå til 1Kong 19:1-8
1Kong 19:1-8
Da Jesabel hørte om alt det som hadde skjedd, ble hun full av djevelsk raseri. Hun truet Elias med at hun ville drepe ham neste dag. Det er mulig at Akab har vært noe grepet av det han hadde hørt og sett på Karmel. Men hans onde hustru slettet snart ut den påvirkning han hadde fått.

Da Elias hørte at Jesabel truet ham, drog han bort for å redde sitt liv. Først drog han til Juda, og derfra helt ut i den arabiske ørken. Han syntes han måtte ut i ensomheten, bort fra sitt profetiske kall.

Elias var blitt grepet av motløshet. Han var så trett, så trett i sjelen. Han var skuffet og mismodig.

På Karmel hadde det sett ut som om slaget var vunne. Men nå så det igjen så håpløst ut. Herrens sak syntes ikke å ha kommet et steg lenger enn før.

Elias følte at han ikke kunne holde ut på sin post og ønsket å dø. "Det er nok! Ta nå mitt liv, Herre! For jeg er ikke bedre enn mine fedre." Slik lød det fra en trett mann.

Han så seg selv som en ganske unyttig tjener. Han var en som på tross av sitt høye kall, ikke hadde utrettet noe framfor sine fedre.

Det er få Guds barn som ikke kjenner noe til slike timer som Elias hadde. Det er timer da hjertet føler seg så inderlig trett og forsagt. Det er "syk for den evige hvile".

Der er en himmellengsel som er sund og rett for Gud. Den bør ikke forsvinne fra et Guds barns hjerte.

En liten pike var ute i tjeneste. Men hver gang hun hadde litt fri, sprang hun opp på en bakketopp, og der kunne hun se hjem.

Det er godt når Guds barn slik kan være på Sions høyder. Vi kan stå på de mange løftenes fjelltopper og se hjem mot det salige land.

Mannen på garden der den lille piken tjente, prøvde å stanse lengselen ved å få henne opptatt med mye annet. Og det lyktes. Til slutt gikk hun nesten aldri opp på bakken lenger.

Denne verdens fyrste forsøker også å binde de helliges hjerte til jorden, slik at de skal glemme at deres hjemland er i himmelen. Det er ikke godt når himmellengselen blir kvelt.

Men det er like sant at det fins en syk lengsel etter å komme herfra. Det er den Elias ble grepet av. Den syke hjemlengselen viser seg i at man bare søker å slippe bort, man taper lysten til å gjøre det man er satt til her på jord.

Også Luther ble ofte plaget av et slikt mørke, særlig mot slutten av sitt liv. "Jeg har levet lenge nok," skrev han, "må Gud gi meg en salig slutt. Det ser ut til at alt blir verre."

Selv om jeg levde i hundre år og ved Guds nåde overvant alle fiender og stormer, ville ikke våre etterkommere få fred. For djevelen lever og herjer. Derfor ber jeg også om en nådefull ende og ønsker ikke mer av dette vesen."

Men Herren er barmhjertig og nådig og kommer sine trette tjenere ihu. Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke" (Jes 40:29).

To ganger sendte han sin engel til Elias med mat og drikke. Andre gang sa engelen til ham: "Stå opp og et! Ellers blir veien for lang for deg."

Den mat Elias fikk, hadde en himmelsk kraft i seg. Det står at han ved hjelp av denne maten gikk i førti dager og førti netter. Da nådde han Horeb, "Guds berg". Der hadde Herren gitt sitt folk pakten.

For sine trette venner har Herren også nå himmelsk mat. Han sender først sitt ord til oss. Deretter kommer han for andre gang med ennå sterke mat, med nattverdsbordets himmelføde.

"Veien blir for lang for deg," slik lyder det til oss også. Du vil forgå på veien, du vil ikke kunne fullføre løpet, hvis du ikke fikk Herrens legeme og blod, som er den himmelske mat og drikke.

Men alle Guds barn vet at Herren kan fornye hjertet. Vår kraft kan bli fornyet og troens vinger kan igjen svinge seg opp med tillit og håp.

I denne setningen: Veien blir for lang for deg, har sikkert ordet veien styrket profeten i høy grad. Det var ikke en villfarelse eller en ond skjebne. Men Gud hadde sin bestemte vei for ham gjennom alt det som hendte. Herren ledet ham.

Hvem kjenner ikke til hvor godt det er å finne veien igjen når man har faret vill. Man har gått i lang tid og famlet i mørke, gått med usikre trinn uten å riktig vite hvor vi gikk hen.

Slik er det også i det åndelige. Når hjertet merker: Jeg er på veien, Herren har likevel tatt meg ved hånden, da er det godt. En slik erfaring kan i ett nu drive bort all søvn og lunkenhet og fylle hjertet med salig glede og gi oss nytt mot og ny kraft.

For Elias gikk veien altså til Guds berg Horeb. Nå skulle han gå i rett linje nesten 40 mil å gå. Men han gikk i ørkenen uavbrutt i 40 døgn ved hjelp av den himmelske matens underfulle kraft.

Denne ørkenvandringen i 40 døgn minner oss om Israels folks vandring i ørkenen i 40 år. Da hadde også mismodighet og tretthet fått overhånd.

Gå til 1Kong 19:9-21
1Kong 19:9-21
Da Elias kom til Horeb, gikk han inn i en hule og ble der om natten. Da kom Herrens ord til ham: "Hva vil du her, Elias?" I dette spørsmålet lå en mild irettesettelse: din plass er jo i Israel, hva vil du da her?

Elias utøste sitt hjerte for Herren. Han hadde vært nidkjær for Herren overfor alle de vantro i Israel. Men nå stod han alene, alene, forfulgt og hatet fra alle sider.

Da svarte Herren denne mismodige klage at Elias skulle gå utenfor hulen og stå på berget "for Herrens ansikt". Da gikk Herren forbi, men Herren kom på en eiendommelig måte.

Først kom det et stort og sterkt vær eller en storm. Det rev sundt berget og brøt sundt klippen. Men Herren var ikke i uværet.

Så kom det et jordskjelv etter uværet, men Herren var ikke i jordskjelvet.

Etter jordskjelvet kom det ild, men Herren var heller ikke i ilden. Til slutt kom det så en stille susing. Da var Herren der.

Hele denne åpenbaring fra Herren kan jo med rette anvendes i det åndelige. Vi kan finne nettopp de samme tegn når Herren besøker sitt folk.

Herren har gitt vårt land store besøkelsestider. Og all vekkelse begynner med en stor og sterk storm. Den river ned berg og klipper.

Det finnes jo berg av synder, av drukkenskap, ed, utukt og spott. Og mørkets fyrste har forskanset seg bak dem. Og vi kan sammenlikne klippene med den harde selvgodhet og egenrettferdighet som hindrer Herren i å komme til.

Det må et stort og sterkt uvær til som går foran Herren. Lovens ord må slå ned at syndevesen og fariseersinn. Men alt dette er bare noe som går foran Herren. Vekkelsens sterke vær er ennå ikke Herren selv.

Så kom jordskjelvet. Og et slikt jordskjelv blir det også i menneskehjertet når Herrens veldige ord bryter sundt klippen der. Et slikt jordskjelv kom på pinsedag da Peter hadde holdt sin mektige pinsepreken. Da begynte hjertene å skjelve, og folket spurte med frykt: Brødre, hva skal vi gjøre?

Etter jordskjelvet kom det ild. Kjenner du noe til jordskjelvet i ditt hjerte? Alt det gamle styrtet sammen for deg, og hjertet bevet for Guds mektige sannhets ord.

Da kjenner du også ilden. Denne ild brenner i et virkelig vakt menneske. Da begynner den brennende iver etter å komme ut av det gamle livet, etter å avlegge alle sine synder.

Da kan man tale brennende ord om hvor fortapt og elendig alt det gamle var. Et slikt alvorlig vakt menneske kan tale med brennende varme mot vantroen. Det kan foregå et veldig arbeid i et slikt hjerte, men Herren var ennå ikke i ilden.

Så lenge et menneske bare er vakt, kan det nok tale om vantroens fordervelse, men ikke om troens hvile. De kan tale om hvor galt det er å ikke være frelst, men de vet ikke om hvorledes det er å være iført troens rettferdighet.

Både stormen, jordskjelvet og ilden er nærmest lovens gjerning. Først når hjertet blir riktig trett av alt sitt eget arbeid, kan Herren komme til. Da kan ordet om det Han har gjort for oss få lov å trenge inn i hjertet og gjøre det stille.

Det er ordet om korset og dåpens nåde som kan gi den trette synder hvile. Da er Herren der med sin stille, sakte tone, og der er Herren. Kjenner du, venn, denne stille susen, Åndens røst med liv og fred?

Dette gode ordet om den stille susen er ofte blitt brukt av falske profeter til å slå løs på den storm, jordskjelv og ild som alltid viser seg når Guds Ånd skaper røre i de døde ben.

De falske profeter har da sagt det var forkastelig med en slik røre. Bare den stille, sakte susen skulle lyde. Ja, slik er dette ordet ofte blitt brukt for å rose dødens stillhet.

Det er sikkert at Herren først var der med sin guddomsfylde da den stille sus kom. Men det er like sikkert at alt det andre måtte gå forut.

Ja, ordet som kan bryte ned djevelens skanser må gå forut for evangeliet. Hjertet må lære å skjelve over sin synd, og vantroen må brenne i sjelen, før Guds fred med visshet om syndenes forlatelse kan seire der inne.

Også Elias behøvde å bli minnet om at mye måtte skje først, før det vantro Israel ville bøye seg. Da Elias med tildekket ansikt mottok Herrens åpenbaring, forkynte Herren at det ennå skulle komme mye storm, jordskjelv og ild over Israels folk.

Det skulle komme et sterkt uvær fra Syria gjennom Hasael. Han skulle bli salvet til konge. Det skulle komme et jordskjelv inne i selve landet gjennom Jehu. Han skulle bli konge i Israel etter Akab.

Gjennom profeten Elias vitnesbyrd skulle det komme en ild over landet. Elias ord skulle være som et sverd med større makt enn Hasael og Jehu.

De vantro israelitter som unnslapp det ytre sverdet, skulle åndelig talt falle for Elias sverd. De skulle falle inn under forherdelsens død og dom.

Men en liten flokk, en levning, skulle likevel bli igjen. Og der skulle Herren bo, og over dem kunne kan lyse sin stille, sakte fred.

Herren opplyste Elias om at det ennå fantes sju tusen i Israel som ikke hadde bøyd kne for Baal og ikke kysset Ba'als føtter som avgudsdyrkerne gjorde.

Dette var nok bare en liten flokk i motsetning til hele folket. Men det var likevel nok til å gjøre Elias' motløshet til skamme, det han nå fikk høre.

Han mente jo at han var ganske alene. Det var han ikke. Det skal være Guds folks trøst til alle tider. Vi er nok bare en liten flokk i motsetning til den store skare i verden.

Men vi er en liten flokk. Og når vi bare står riktig tett sammen, da gir Herren oss en velsignet trøst i det hellige samfunn.

Denne merkelige åpenbaring som Herren gav Elias, peker imidlertid ut over Elias' tid. Slik har det jo gått med jødefolket. Den ene dom etter den andre, storm, jordskjelv, ild er gått over folket under mange forskjellige skikkelser.

Og stadig er en levning blitt frelst, de skal være en hellig sæd (Jes 6:13). Der skulle troens liv bli bevart og fortsette. men det var hele tiden bare en levning, en liten flokk.

En levning kom tilbake fra det babylonske fangenskap. Og slik gikk det også da Guds Sønn ble åpenbart i kjød. En hellig sæd ble igjen, og fra den kunne evangeliet gå ut til hedningene.

Guds rikes arbeid blir aldri forgjeves. Med den trøst kunne Elias dra bort fra Horeb og vende tilbake til sin gjerning.

I ordets bokstavelige forstand ble så langt vi kan se, verken Hasael eller Elisa "salvet". De ble bare sendt ut til sin gjerning. Hasael ble dog bare sendt gjennom Elisa, ikke av Elias selv.

Jehu ble salvet av en av "profetenes barn" (2Kong 9:1), og det skjedde på Elias' befaling.

Profeten Elisa ble derimot kalt gjennom Elias selv. Elisa var sønn av en meget rik mann. Han gikk og pløyde på farens åker sammen med elleve av farens tjenere. Det var tolv spann ute på en gang.

Da gikk Elias bort til ham og kastet sin profetkappe over ham. På den måten salvet han ham liksom til sin etterfølger og arvtager som profet.

Og Elisa var straks rede. Han bad bare om å få ta avskjed med sine foreldre. Det gav Elias ham lov til med disse ordene: "Gå bare hjem! For hva har jeg gjort med deg?" (v. 20).

Meningen var at Elisa skulle forstå at han var utvalgt til noe stort. Det var en stor gave, men også en stor oppgave. Det krevde et hjerte som ville forlate alle ting for Herrens skyld.

Vi minnes her Herrens ord til den rike unge mannen: Selg alt det du eier, kom så og følg meg. Men den mannen bestod ikke prøven slik Elisa gjorde det.

Elisa hadde det samme sinn som Matteus. Han fikk høre Herrens ord: Følg meg. Og da forlot han alt og fulgte Herren.

Elisa hadde det sinn som la hånden på plogen, men han så seg ikke tilbake. Det gav han uttrykk for ved å slakte et par okser som han hadde brukt til å pløye med, og han bruket åket til å koke kjøttet med.

Deretter laget han i stand et avskjedsmåltid for folket hjemme hos sin far. Og så gikk han ut for å pløye på en annen måte, nemlig pløye Israels åndelige åker.

Av det som fortelles senere, kan vi forstå at Elias og Elisa nå begynte å samle de troende i Israel. Vi hører at de laget profetskoler. Under ledelse ble Guds folk et hellig salt midt i det fordervede Israels rike.

Slik kan Herren gi sine trette venner kraft. Han kan oppmuntre og fornye dem. Det ordet vi har lest her, roper i sannhet slik til oss: "Derfor, mine elskede brødre, vær faste og urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren" (1Kor 15:58).

Gå til 1Kong 20:1-43
1Kong 20:1-43
Det rike som Reson hadde grunnlagt i Damaskus på Salomos tid, var blitt stort. Mange småkonger var kommet inn under det.

Nå gikk det løs på Samaria som snart var omringet av Syrias hær. Benhadad sendte bud til Akab og sa: "Ditt sølv og ditt gull hører meg til, og de vakreste av dine hustruer og barn hører også meg til!"

Akab hadde aldri sagt til den levende Gud: Jeg er din. Men nå ble han tvunget til å si til herskeren i Syria: "Det er som du sier, min herre konge! Jeg og alt hva mitt er, hører deg til."

Slik går det med alle vantro mennesker. Vil de ikke gi seg over til Herren, tar djevelen dem og alt de har.

Men djevelen forlanger alltid mer og mer av sine tjenere, og plyndrer dem helt og fullt. Det gjorde også Benhadad. Han sendte nye krav som gikk ut på at hans folk skulle ha lov til å plyndre byen. De kunne ta med seg alt som Akab hadde av verdi.

Det ble likevel for mye for Akab, og han avslo det. Benhadad sendte ham da et svar som var fullt av hånd og hovmod (v. 10). Men Akab svarte med et ordspråk: "Ikke skulle den som binder sverdet på seg, rose seg lik den som løser det av seg."

Dette betyr at en skal vente med å rose seg til kampen er over. Det er det eneste ord vi vet at kong Akab sa som virkelig var noe verd. I dette ordet ligger en dyp, alvorlig sannhet også for Herrens stridsmenn: Begynt er ikke endt.

Da Benhadad fikk dette svaret, gav han ordre om å storme byen. Da nøden var på sitt verste, kom en profet fram for Akab. Det var en av Herrens profeter, og i sin nød ville Akab nå lytte til profeten.

Det var et godt budskap profeten hadde. Han sa nemlig at Herren ville gi Akab seier. Herren forsøkte å behandle Akaba med nåde og miskunnhet til tross for hans stygge frafall.

Ja, Herren prøver både med medgang og motgang å hjelpe oss. Derfor kan ingen unnskylde seg.

Herren gav seier ved hjelp av liten flokk ungdommer. Det var bare to hundre og tretti to av landshøvdingens unge menn. Den frekke Benhadad ble knekket midt i sitt overmot og måtte flykte med skam (v. 14-21).

Herrens profet gikk nå igjen til Akab og rådet ham til å samle sine stridskrefter. For kongen i Syria ville komme igjen. Det var igjen Guds nåde som hjalp kongen til rette.

Syrerne kom riktig nok igjen året etter. På hedensk vis tenkte de seg at Israels guder var fjellguder. Derfor ville de denne gang prøve å slå dem på ei slette.

Hedningene tenkte nemlig at hver gud hadde sitt distrikt. utenfor det hadde de ingen makt. Benhadad avsatte så de ugudelige småkongene og satte inn stattholdere i deres sted.

Da mente Benhadad at saken var i orden. Syrerne var så tallrike at Israels barn i sammenlikning med dem så ut som "to små geiteflokker".

Men Akab fikk igjen et ord fra Gud gjennom en Guds mann. Og han sa til kongen at hele den store flokken skulle gis i hans hånd, "og dere skal kjenne at jeg er Herren" (v. 28).

Og igjen vant han en stor seier. Da syrerne flyktet inn i byen Afek, falt bymuren ned over flere tusen mann. Det skjedde også ved Guds nåde.

Benhadad flyktet full av redsel fra et rom i byen til et annet. Tjenerne rådet ham til å be Akab om nåde, og Akab benådet ham straks og inngikk en pakt med ham.

Akab var stadig fiendsk innstilt mot Herrens profeter. Men han var ikke lenge om å inngå pakt med sin onde fiende, som også var en hedning. Det viser hvorledes Akabs sinn var.

Men slik er verden den dag i dag. Den er meget skånsom i sin bedømmelse av forbrytere, horkarer, alkoholikere, fritenkere osv. Det tar man ikke så nøye. Derimot er man full av harme mot Kristi sanne venner.

Må Herren hjelpe oss, sine hellige, verken å slutte fred med den verdens Benhadad som er utenfor oss, eller med det gamle menneske som er inne i oss.

Benhadad kom med mange innrømmelser mot Akab. Han gav Akab bl. a. lov til å bygge gater i Damaskus (v. 34). Det betyr at han gav ham privilegier til å drive handel og annet i Damaskus.

Det er fremdeles skikk i østerland at seierherren får betydelige rettigheter hos dem han har overvunnet. På samme måte har også europeerne hatt slike rettigheter i kinesiske byer.

Slik gjorde Akab en fredspakt med Benhadad og lot han fare hjem.

Men Herren var vred. Akab hadde nå lagt synd til synd. Og det Gud forbanner, skal ikke vi velsigne. Også Saul hadde fått dommen over seg fordi han sparte den ugudelige Agag (1Sam 15), tvert imot Guds tydelige befaling.

Slik viste også Herren sin misnøye med Akab, denne gang ved en av profetenes disipler. Det skjedde ved en symbolsk handling, ved en lignelse på samme måte som Natan talte til David etter fallet med Batseba.

En av profetdisiplene sa "på Herrens bud" til en annen: slå meg. Han var altså drevet av Guds Ånd til det. Denne andre var trolig også en profetdisippel. Han vegret seg selv om han sikkert visste at oppfordringen kom som en profeti. Og den krevde ubetinget lydighet.

Han mente vel at han ikke forstod denne oppfordringen, og derfor var han ikke lydig mot profetordet.

Men det Herren krever til alle tider, under alle forhold og omstendigheter, er lydighet mot det Guds ord som møter oss. Og det gjelder enten vi forstår det eller ikke. Men det kreves spesielt en slik lydighet av de som var Herrens profeter.

Den første profeten sa da til ham at han skulle bli slått av en løve på grunn av sin ulydighet. Det skjedde også. Det som skjedde mellom disse to profetene peker på at når Herren forlanger at man skal slå, må man være lydig.

Det var nettopp det Akab ikke hadde gjort mot Benhadad.

Den neste som profeten oppfordret til å slå seg, var straks lydig, og han slo hardt så det ble et sår. Den sårede profeten gikk nå bortover veien. Da kom Akab forbi, og profeten talte til kongen i en lignelse.

Han sa at han hadde blitt betrodd en fange. Den skulle han passe på, ellers måtte han late livet. Likevel lot han ham slippe unna.

Da sa kongen til ham at han hadde selv felt dommen over seg selv. For han visste at det var dødsdom for å la en fange slippe fri.

Profeten hadde tatt et teppe over hodet så kongen ikke kjente ham igjen. Nå tok han det bort, og kongen så hvem det var. Og nå ble det kongen som hadde felt dommen over seg selv.

Profetordet til ham lød slik: "Så sier Herren: Fordi du lot den mannen som jeg hadde bannlyst slippe ut av hendene på deg, så skal ditt liv tre i stedet for hans liv og ditt folk i stedet for hans folk" (v. 42).

Vi husker at David bøyde seg da profetordet lød til ham: Du er mannen. Men Akab bøyde seg ikke, selv om han i sitt hjerte måtte gi profeten rett i at han hadde handlet galt.

All seiersglede var borte. "Mismodig og harm" drog han hjem til Samaria. Ulydighet og glede kan ikke gå sammen. Gleden kan bare bli bevart i det hjerte som spør: Hva vil du, Herre, at jeg skal gjøre?

Enten man har medgang eller motgang blir det galt for det menneske som vil gå sine egne veier. Da blir også medgangen forvandlet til forbannelse.

Gå til 1Kong 21:1-29
1Kong 21:1-29
Kong Akab hadde et palass i Jisreel, som antagelig var et sommerslott. Ganske nær dette slottet lå det en vingård som tilhørte en mann ved navn Nabot.

Akab fikk lyst til å utvide sin hage, men Nabot ville ikke selge sin vingård. I loven (3Mos 25:23) var det nemlig forbudt å selge sin arv "for alle tider". Nabot ville derfor på ingen måte diskutere Akabs forslag om å selge vingården.

Verken vinning eller frykt for kongens vrede kunne rokke ham i dette. Han har sikkert vært en av de sju tusen som ikke hadde bøyd kne for Baal.

Akab ble "mismodig og harm" over svaret, som et utskjemt barn som ikke får sin vilje. Han la seg til sengs med ansiktet mot veggen og ville ikke ete noe.

Men Jesabel visste råd. Akab hadde en svak karakter, men Jesabel var hans onde ånd, og hun var handlekraftig. Den onde lyst ble straks til gjerning hos henne.

I hast fikk hun utstedt en befaling til de eldste i byen om at de skulle lyse ut en faste (v. 9). Dette skjedde når man mente at Herrens vrede lå over en by (Joel 1:14).

Nabot skulle så settes øverst blant folket over de som skulle anklage. To falske vitner skulle beskylde ham for å ha bannet Gud og kongen. Etter loven ble det straffet med døden (2Mos 22:28).

Det vitner om en fryktelig tilstand i Israel. De som skulle våke over retten, kunne forandre retten med vilje på denne måten. Det må ha vært meget tunge tider for dem som ville bekjenne den levende Guds navn.

Og det gikk som Jesabel ville. Nabot og hans sønner (2Kong 9:26) ble steinet til døde. Og som skikken var overfor forbrytere mot kongen og Gudsbespottere, fikk kongen alt hans gods.

Rettergangen over Nabot minner i sin form ikke lite om den rett som ble holdt over Herren Jesus natt til langfredag.

Akab ville nok nyte frukten av Jesabels ugjerning, så han var i virkeligheten ikke bedre enn henne. Men han skulle ikke få mye glede av det.

For da han drog bort til Nabots vingård sammen med to av sine høvedsmenn (Jehu var den ene av dem), kom Elias ham i møte. Elias var Akabs onde samvittighet, og Akab fikk et stikk i hjertet da han så ham.

"Har du funnet meg, du min fiende?" (v. 20). Med disse ord tok Akab imot ham. Han ville ta brodden av Elias' ord, og gi det utseende av at det var et personlig fiendskap.

Elias svarte fast og rolig: "Ja, jeg har funnet deg, fordi du har solgt deg til å gjøre det som er ondt i Herrens øyne" (v. 20).

Akab skulle erfare at det var en som visste om alle Jesabels onde planer. Han hadde stått bak Jesabel da hun skrev de falske brevene. Og han, Herren den levende Gud, skal nok finne hver eneste synder, selv om han arbeider fint og i det skjulte.

Den samme dom som var forkynt over Jeroboam og Baesa, lød nå også over Akabs hus. Og for hver gang dette ordet lød, fikk det enda større vekt. For erfaringen hadde vist at det ikke var tomme ord, men den dypeste sannhet.

Hele Akabs glede var nå borte. Og slik går det gjerne med den glede man skaffer seg ved hjelp av synden. Profetens domsord gjennomrystet Akabs sjel som aldri før.

I dødsangst rev han sine klær i stykker og la en sekk over kroppen og fastet. Han var virkelig ydmyket. Og vi har en underlig nådig Gud! Så snart han ser at den verste synder begynner å ydmyke seg, gir han straks sin nåde.

Herren gjorde nå dommen mildere slik at straffen først skulle komme i Akabs sønns tid. Men vi ser også hvorledes mennesker i høy grad kan være grepet. De kan be, gråte og rope om nåde, og de kan ta imot nåde fra Gud og få erfaring av Herrens kjærlighet.

Og kort tid etter er det likevel det samme som før igjen. Det er som om hjertet aldri har vært i berøring med Herren. Slik gikk det med Akab.

Det skal minne oss alvorlig om at det ikke er nok å oppleve en vekkelse eller liknende en gang, hvis det ikke fører til sann omvendelse.

Gå til 1Kong 22:1-54
1Kong 22:1-54
Etter Benhadads nederlag (se 1Kong 20) hadde det vært fred mellom Israel og Syria i tre år. Så skjedde det at Judakongen Josafat kom på besøk til Israels konge.

Tidligere hadde Juda og Israels konger vært i krig med hverandre. Nå gjorde Josafat slutt på det ved å gifte bort sin sønn med Akabs datter. Akab tok imot ham med store festligheter, men for Josafat var det et stort fall.

Hvor vanskelig det er å ha fortrolig samfunn med vantro mennesker! Det er mye lettere for verden å lokke Guds barn ut av sporet enn for Guds barn å omvende verden.

Og særlig viser ekteskap og svogerskap med vantro mennesker seg å være til stor ulykke. Vennskap med verden er fiendskap med Gud. Det fikk også Josafat merke. Begynner man først på denne vei, vet man ikke hvor langt man kan bli revet med.

Akab fikk overtalt Josafat til å være med ham i en krig mot syrerkongen. Han ville ta byen Ramot i Gilead tilbake, og Josafat var straks med på det.

Men Josafat kom i tvil om dette og ville først spørre Herren, den sanne Gud, hva han skulle gjøre. På tross av det han nå hadde gjort, ville han likevel tjene ham.

Akab samlet da profetene, omkring fire hundre mann. Dette var ikke Ba'als-profeter. Det ser ut til at Akab ikke var så ivrig etter å dyrke Baal etter det som skjedde på Karmel-fjellet.

Derimot ser vi her at han hadde en hel flokk av hoff-profeter. Det var nok falske profeter som gav seg ut for å profetere i Herrens navn, men de profeterte det kongen og folket ønsket å høre.

Den slags uekte profeter kunne nok Akab bruke. At det var så mange av dem, tyder på at det også må ha vært en del ekte profeter i Israel, en profetisk vekkelse. Det uekte kommer jo alltid fram i motsetning til det ekte.

I vår tid ser vi også at det alltid danner seg en flokk navnkristne der det blir virkelig trosliv. Disse navnkristne vil ikke i sannhet være hellige, men de har bevart skinnet av å være med Herren.

Josafat hadde ikke helt tillit til at de fire hundre hoff-profetene var så enige. De sa alle at Herren ville velsigne det Akab nå skulle gjøre. Derfor spurte han om det ikke var en annen slags profet enn de fire hundre.

Josafat forsøkte altså å vise til Herren for Akab. Men vi ser også hvor vanskelig det er å avlegge et bestemt vitnesbyrd for den gudløse verden, når man først har blandet seg med den. Hele Josafats opptreden vitner tydelig om at han i høy grad var bundet av Akabs vantro.

Akab svarte Josafat at det nok ennå var en mann som kunne spørre Herren. Men Akab hatet ham fordi han ikke profeterte godt for kongen.

Denne mannen var Mika. Akab var sikkert bundet av den alminnelige hedenske tankegang at profetene selv kunne påvirke på det de forkynte, om det skulle bli godt eller vondt.

Han forstod ikke, eller ville ikke forstå, at en rett Herrens profet ikke kunne forkynne annet enn det Herren gav ham å tale.

Josafat gjorde også innvending mot Akabs omtale av Mika, selv om det var noe svakt. Mika sa: "Kongen skulle ikke tale slik." Akab føyde imidlertid Josafat og Mika ble hentet.

Det var ganske lett, fordi Mika satt i fengsel. Akab hadde satt ham inn der nettopp på grunn av hans vitnesbyrd. Mens hoffprofetene hadde gode dager ved kongens hoff, måtte altså Herrens sanne vitner sitte i fengsel.

Nå sendte man bud etter Mika, og i mellomtiden gjorde de falske profetene sitt beste for å behage Akab. En av dem ved navn Sidkia etterlignet endog de sanne profeter ved å gjøre en symbolsk handling. Han laget nemlig horn av jern og sa: "Så sier Herren: Med disse skal du stange syrerne til du får gjort ende på dem" (v. 11).

Han tenkte antagelig på det løftet Moses i sin siste velsignelse hadde gitt Efraim og Manasse. Det likner de falske profeter å anvende Herrens store løfter uten videre på vantro mennesker.

Men så kom Mika. Budet som hentet ham, forsøkte å snakke med ham på veien. Han ville at Mika skulle si det samme som de andre som jo var enige. Han måtte "spå godt" og ikke forstyrre den gode stemningen.

Og det likner også på verden den dag i dag. De vil gjerne overtale Herrens vitner til å tale slik at den gamle dødens ro blir bevart.

Det gjelder særlig liktaler der alle vantro er enige om å rose den avdøde. Og de gjør seg ofte umak for å få presten til å tale på samme måte.

Men det er godt for den Herrens tjener som er av samme åndelige støpning som denne gamle Herrens profet. Han vil si som Mika: "Så sant Herren lever: Det som Herren sier til meg, det vil jeg tale" (v. 14).

Da Akab spurte hva Mika ville si, gjentok profeten bare det hoffprofetene hadde sagt, men han sa det på en slik måte at man tydelig merket at det ikke var det han mente.

Kongen ville likevel ikke høre på det, men forlangte at han skulle si sannheten i Herrens navn. Verden er underlig! Den forlanger å høre sannheten, men tror ikke sannheten.

Så fikk han også høre sannheten. Mika malte et bilde for ham av en saueflokk. Den løp omkring på fjellet uten å ha noen hyrde.

Men da avbrøt Akab ham straks og sa til Josafat: "Var det ikke det jeg sa til deg? Han spår ikke godt om meg, bare ondt!" (v. 18). Akab forstod at Mikas ord betydde nederlag for hans hær og død for ham selv.

Mika fortsatte i Herrens kraft og myndighet og skildre et syn han hadde hatt. Han hadde sett Herren sitte på sin trone med englene omkring seg. Og han hørte at dommen over Akab var avgjort.

Men dommen over ham skulle nettopp virkeliggjøres ved at "en løgnens ånd" fikk makt fra Gud til å fylle alle Akabs profeter med løgn. Slik skulle Akab bli overlatt til det som skulle bli hans egen undergang.

Herren hadde gitt profeten dette i et syn. Alle slike syn hadde Guds ord innhyllet i en eller annen jordisk form. Slik kan også en lignelse bli brukt til å forklare en guddommelig sannhet.

Herren gjør selv forskjell på den måte han talte til Moses på og profetenes tale. Han talte til Moses "munn til munn (...) klart og ikke i gåter (4Mos 12:8). Men til profetene talte han ofte skjult gjennom syner og drømmer.

Slik må vi også oppfatte dette synet ved Mika som han forteller om her (v. 19-22). Den er mer dunkel i sin form, men selve innholdet, det profetiske syn, er klart nok.

Dette synet forteller oss ikke bare om dommen over Akab. Men det viser også at Herrens råd på mange måter er åpenbare for engleskarene, og at de har hans fortrolighet.

Det samme gjentar seg i Herrens forhold til de troende. Jesus sa det selv til sin lille flokk: "Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Men dere har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere" (Joh 15:15).

Ordet her opplyser oss også om at Herren bruker de onde ånder når han skal utføre sin straff i de tilfeller der synd blir straffet med synd.

Akab ville ikke tro Herren. Derfor fikk også den onde ånd tillatelse til å bedra ham. Djevelen er jo en løgner, og han vil mer enn gjerne skape ulykker når bare Herrens sterke hånd ikke hindrer ham i det.

Men det er fryktelig å bli overgitt til Satans makt, selv om det bare er for en kort tid. Og likevel, ved at Herren her forklarte sannheten for Akab ved et sannferdig vitne, gav han ham jo også en siste anledning til å vende seg bort fra denne løgnens ånd og lyde sannheten.

Men dette ble også til dom. For Herren visste at Akab ikke ville være lydig mot sannheten.

Da Mika hadde talt disse ord, gikk Sidkia, som var hoffprofetenes fornemste mann, og slo Mika på kinnet. Han var rasende fornærmet og spurte om han innbilte seg at Herrens Ånd var gått over fra Sidkia til ham.

Sidkia hadde nok talt under innflytelse av en ånd "fra Herren". Men det var under innflytelse av løgnens ånd, og den var sendt av Herrens vrede.

Mika svarte Sidkia at han nok skulle få merke om det var Herrens Ånd eller ikke. Det ville skje når hevnen kom over ham. For Sidkia hadde styrtet konge og folk ut i en ulykkelig krig ved sin falske profeti.

Da ville han flykte fra et rom til et annet for å skjule seg. Oppfyllelsen av denne profetien er ikke gjengitt i Bibelen. Men det har altså skjedd på denne måten.

Som lønn for å ha talt sannheten ble Mika kastet i fengsel igjen. Og han fikk den dårligste fangekost. Han måtte "leve på knapp tildeling av vann og brød" (v. 27).

Kongen tilføyde at han skulle bli fengslet til han kom "uskadd" tilbake.* Mika svarte at dersom kongen kom tilbake med fred (uskadd), hadde Herren ikke talt gjennom ham. Og han sluttet med å kalle alle folk til vitne på det han hadde sagt: "Hør dette, alle folk!" (v. 28). (*Dansk har: kom med Fred.)

Merkelig nok begynner profeten Mika som levde senere, sin profeti med de samme ordene som den eldre Mika sluttet med: "Hør, alle dere folkeslag!" (Mika 1:2).* I dette ordet ligger også en antydning om at profetordet en gang skulle nå ut til alle folkeslag. (*På hebraisk står del likt som i NO'78/85.)

---

Så drog de to kongene ut i krigen. Mikas ord hadde virket så mye på Akab at han gikk forkledd slik at fienden ikke skulle oppdage ham.

Benhadad ville også nettopp Akab personlig til livs, og han bad sine folk om å bare kjempe mot Israels konge. Det var takken for pakten han hadde sluttet med ham (1Kong 20:32). Verdens kjærlighet er hat. Den står dem etter livet som slutter fred med dem.

Syrerne holdt først på å ta feil av Josafat og trodde han var Akab. Derfor gikk de voldsomt inn på Josafat som gikk i kongeklær. Men de oppdaget til slutt feiltagelsen. Herren lot Josafat slippe med skrekken i den klemme han hadde brakt seg selv inn i.

Forkledningen hjalp imidlertid ikke Akab noe, for Herrens hånd var mot ham. En syrer skjøt en pil på lykke og fromme, og den rammet Akab midt mellom "brynjeskjørtet og brynjen". Det var nesten det eneste sted der pilen kunne trenge inn.

Den egentlige brynjen dekket bare brystet. Den nederste del bestod av bevegelige metallringer. de var antagelig festet til brynjen med remmer. Der gikk altså pilen fra Herren inn.

Men kongen klarte likevel å holde seg oppe i vognen til om kvelden. Det var enten fordi han ikke kunne seg ut fra slagmarken, eller fordi han ikke ville gjøre sine krigere motløse ved å trekke seg tilbake.

Dermed forblødde han seg, og vognen ble full av blod. Og med kongens død stanset kampen. Det profeten hadde sagt, gikk i oppfyllelse.

Da de skulle vaske vognen, slikket hundene Akabs blod, og resten av blodet fløt ut i vannet akkurat der hvor skjøgene i byen badet seg.

Når vi vet hvilken betydning blodet har for Israels barn, forstår vi og hvilken vanære det var at Akabs blod ble kastet bort til urene dyr og urene mennesker.

Denne plassen må ha vært brukt til å henrette folk. Da ble det også oppfylt at Akabs blod ble slikket opp ved henrettelsen i Samaria, slik Nabots blod ble det i Israel.

I slutten av kapitlet er først fortalt om Josafat. Han fortsatte i sin fars fotspor. Som Asa kjempet han mot avgudsdyrkingen og gjorde det som var rett i Herrens øyne.

Det verste ved Josafat var jo at han hadde inngått svogerskap med Akabs hus. Men etter slaget der Akab døde, hadde han tapt lysten til å arbeide sammen med Israels konge.

Akabs sønn, Akasja, fortsatte på den samme onde vei som faren og moren hadde gjort. Nå ville han gå sammen med Josafat om å seile til Ofir etter gull med "Tarsis-skip". Det var et alminnelig navn på de store skip som drog ut på lange reiser.

Men da sa Josafat nei.

Kilde : Gullgruben. C.Asschenfeldt-Hansen bibelkommentarer

CHAPTER 1

1Ki 1:1-4. Abishag Cherishes David in His Extreme Age.

1, 2. Now king David was old—He was in the seventieth year of his age (2Sa 5:4, 5). But the wear and tear of a military life, bodily fatigue, and mental care, had prematurely, if we may say it, exhausted the energies of David's strong constitution (1Sa 16:12). In modern Palestine and Egypt the people, owing to the heat of the climate, sleep each in a "separate" bed. They only depart from this practice for medical reasons (Ec 4:11). The expedient recommended by David's physicians is the regimen still prescribed in similar cases in the East, particularly among the Arab population, not simply to give heat, but "to cherish," as they are aware that the inhalation of young breath will give new life and vigor to the worn-out frame. The fact of the health of the young and healthier person being, as it were, stolen to support that of the more aged and sickly is well established among the medical faculty. And hence the prescription for the aged king was made in a hygienic point of view for the prolongation of his valuable life, and not merely for the comfort to be derived from the natural warmth imparted to his withered frame [Porter, Tent and Khan]. The polygamy of the age and country may account for the introduction of this practice; and it is evident that Abishag was made a concubine or secondary wife to David (see on 1Ki 2:22).

3. a Shunammite—Shunem, in the tribe of Issachar (Jos 19:18), lay on an eminence in the plain of Esdraelon, five miles south of Tabor. It is now called Sulam.

1Ki 1:5-31. Adonijah Usurps the Kingdom.

5, 6. Then Adonijah the son of Haggith exalted himself—Nothing is said as to the origin or rank of Haggith, so that it is probable she was not distinguished by family descent. Adonijah, though David's fourth son (2Sa 3:4; 1Ch 3:2), was now the oldest alive; and his personal attractions and manners (1Sa 9:2) not only recommended him to the leading men about court, but made him the favorite of his father, who, though seeing him assume an equipage becoming only the heir-presumptive to the throne (2Sa 15:1), said nothing; and his silence was considered by many, as well as by Adonijah, to be equivalent to an expression of consent. The sinking health of the king prompted him to take a decisive step in furtherance of his ambitious designs.

7. he conferred with Joab—The anxiety of Adonijah to secure the influence of a leader so bold, enterprising, and popular with the army was natural, and the accession of the hoary commander is easily accounted for from his recent grudge at the king (see on 2Sa 19:13).

and with Abiathar the priest—His influence was as great over the priests and Levites—a powerful body in the kingdom—as that of Joab over the troops. It might be that both of them thought the crown belonged to Adonijah by right of primogeniture, from his mature age and the general expectations of the people (1Ki 2:15).

8. But Zadok the priest—He had been high priest in the tabernacle at Gibeon under Saul (1Ch 16:39). David, on his accession, had conjoined him and Abiathar equal in the exercise of their high functions (2Sa 8:17; 15:24, 29, 35). But it is extremely probable that some cause of jealousy or discord between them had arisen, and hence each lent his countenance and support to opposite parties.

Benaiah—Distinguished for his bravery (1Sa 23:20), he had been appointed captain of the king's bodyguard (2Sa 8:18; 20:23; 1Ch 18:17), and was regarded by Joab as a rival.

Nathan the prophet—He was held in high estimation by David, and stood on the most intimate relations with the royal family (2Sa 12:25).

Shimei—probably the person of this name who was afterwards enrolled among Solomon's great officers (1Ki 4:18).

Rei—supposed to be the same as Ira (2Sa 20:26).

and the mighty men—the select band of worthies.

9, 10. En-rogel—situated (Jos 15:7-10) east of Jerusalem, in a level place, just below the junction of the valley of Hinnom with that of Jehoshaphat. It is a very deep well, measuring one hundred twenty-five feet in depth; the water is sweet, but not very cold, and it is at times quite full to overflowing. The Orientals are fond of enjoying festive repasts in the open air at places which command the advantage of shade, water, and verdure; and those fetes champetres are not cold collations, but magnificent entertainments, the animals being killed and dressed on the spot. Adonijah's feast at En-rogel was one of this Oriental description, and it was on a large scale (2Sa 3:4, 5; 5:14-16; 1Ch 14:1-7). At the accession of a new king there were sacrifices offered (1Sa 11:15). But on such an occasion it was no less customary to entertain the grandees of the kingdom and even the populace in a public manner (1Ch 12:23-40). There is the strongest probability that Adonijah's feast was purely political, to court popularity and secure a party to support his claim to the crown.

11-27. Nathan spake unto Bath-sheba … let me … give thee counsel, &c.—The revolt was defeated by this prophet, who, knowing the Lord's will (2Sa 7:12; 1Ch 22:9), felt himself bound, in accordance with his character and office, to take the lead in seeing it executed. Hitherto the succession of the Hebrew monarchy had not been settled. The Lord had reserved to Himself the right of nomination (De 17:15), which was acted upon in the appointments both of Saul and David; and in the case of the latter the rule was so far modified that his posterity were guaranteed the perpetual possession of the sovereignty (2Sa 7:12). This divine purpose was known throughout the kingdom; but no intimation had been made as to whether the right of inheritance was to belong to the oldest son. Adonijah, in common with the people generally, expected that this natural arrangement should be followed in the Hebrew kingdom as in all others. Nathan, who was aware of the old king's solemn promise to Solomon, and, moreover, that this promise was sanctioned by the divine will, saw that no time was to be lost. Fearing the effects of too sudden excitement in the king's feeble state, he arranged that Bath-sheba should go first to inform him of what was being transacted without the walls, and that he himself should follow to confirm her statement. The narrative here not only exhibits the vivid picture of a scene within the interior of a palace, but gives the impression that a great deal of Oriental state ceremonial had been established in the Hebrew court.

20. the eyes of all Israel are upon thee, that thou shouldest tell them who shall sit on the throne—When the kings died without declaring their will, then their oldest son succeeded. But frequently they designated long before their death which of their sons should inherit the throne. The kings of Persia, as well as of other Eastern countries, have exercised the same right in modern and even recent times.

21. I and my son … shall be counted offenders—that is, slain, according to the barbarous usage of the East towards all who are rivals to the throne.

28-31. Then king David answered and said, Call me Bath-sheba—He renews to her the solemn pledge he had given, in terms of solemnity and impressiveness which show that the aged monarch had roused himself to the duty the emergency called for.

1Ki 1:32-49. Solomon, by David's Appointment, Is Anointed King.

33. cause Solomon my son to ride upon mine own mule—Directions were forthwith given for the immediate coronation of Solomon. A procession was to be formed by the "servants of their lord"—that is, the king's bodyguard. Mules were then used by all the princes (2Sa 13:29); but there was a state mule of which all subjects were forbidden, under pain of death, to make use, without special permission; so that its being granted to Solomon was a public declaration in his favor as the future king (see on Es 6:8, 9).

bring him down to Gihon—a pool or fountain on the west of Jerusalem (see on 2Ch 32:30), chosen as equally public for the counter proclamation.

34. anoint him—done only in the case of a new dynasty or disputed succession (see on 1Sa 16:13; 2Sa 2:1).

35. Then ye shall come up after him, that he may come and sit upon my throne—The public recognition of the successor to the throne, during the old king's lifetime, is accordant with the customs of the East.

39. an horn of oil out of the tabernacle—It was the sacred oil (Ex 30:25) with which the kings were anointed.

40. all the people came up after him—that is, from the valley to the citadel of Zion.

41-49. Adonijah and all the guests that were with him heard it as they had made an end of eating—The loud shouts raised by the populace at the joyous proclamation at Gihon, and echoed by assembled thousands, from Zion to En-rogel, were easily heard at that distance by Adonijah and his confederates. The arrival of a trusty messenger, who gave a full detail of the coronation ceremony [1Ki 1:43-48], spread dismay in their camp. The wicked and ambitious plot they had assembled to execute was dissipated, and every one of the conspirators consulted his safety by flight.

1Ki 1:50-53. Adonijah, Fleeing to the Horns of the Altar, Is Dismissed by Solomon.

50-53. Adonijah … went, and caught hold on the horns of the altar—most probably the altar of burnt offering which had been erected on Mount Zion, where Abiathar, one of his partisans, presided as high priest. The horns or projections at the four corners of the altar, to which the sacrifices were bound, and which were tipped with the blood of the victim, were symbols of grace and salvation to the sinner. Hence the altar was regarded as a sanctuary (Ex 21:14), but not to murderers, rebels, or deliberate perpetrators. Adonijah, having acted in opposition to the will of the reigning king, was guilty of rebellion, and stood self-condemned. Solomon spared his life on the express condition of his good behavior—living in strict privacy, leading a quiet, peaceable life, and meddling with the affairs of neither the court nor the kingdom.

53. they brought him down from the altar—from the ledge around the altar on which he was standing.

he bowed himself—that is, did homage to Solomon as king.

CHAPTER 2

1Ki 2:1-11. David Dies.

1. David … charged Solomon his son—The charge recorded here was given to Solomon just before his death and is different from the farewell address delivered in public some time before (1Ch 28:2-9). It is introduced with great solemnity.

2. I go the way of all the earth—a beautiful and impressive periphrasis for death.

be thou strong, … show thyself a man—This counsel is similar to the apostolic direction (1Co 16:13) and refers to the fortitude or strength of mind that was required to discharge the onerous functions of king.

3. keep the charge of the Lord thy God—that is, the divine law in all its ceremonial as well as moral requirements. But particular reference was intended to its political institutions, as it was only by strictly maintaining the conduct that became the Hebrew monarch (De 17:10-20), that he would secure the blessing of peace and prosperity to his reign (see on De 4:5; De 29:10).

4. there shall not fail thee … a man on the throne of Israel—a reference to the promise made to David of the sovereignty being vested perpetually in his lineage (2Sa 7:11-16), which was confirmed to Solomon afterwards (see 1Ki 9:5), and repeated with reference to its spiritual meaning long after (Jer 33:17).

5, 6. thou knowest also what Joab … did—The insolent and imperious conduct of that general had not only been deeply offensive to the feelings (2Sa 18:5-15; 19:5-7), but calculated to bring reproach on the character, to injure the prospects, and endanger the throne of David. Passing over the injuries committed directly against himself, David dwelt with strong feelings on the base assassination of Abner and Amasa.

shed the blood of war in peace, &c.—The obvious meaning is, that in peace he acted towards them as if they had been in a state of warfare; but perhaps these graphic expressions might be designed to impress Solomon's mind more strongly with a sense of the malice, treachery, and cruelty by which those murders were characterized.

6. Do … according to thy wisdom—Joab's immense popularity with the army required that any proceedings instituted against him should be taken with great prudence and deliberation.

8. thou hast with thee Shimei—Though David promised him a pardon, which being enforced by the presence of a thousand followers, could not have been well refused, he warned his son against Shimei as a turbulent and dangerous character. It must not be supposed that in these dying instructions David was evincing a fierce, vindictive spirit. He is rather to be considered as acting in the character of a king and magistrate, in noticing crimes which he had not been in a condition to punish, and pointing out persons of whom Solomon would be under a necessity to rid himself as dangerous to the state. The grateful mention of Barzillai's kindness [1Ki 2:7] was, however, a personal feeling that does honor to the warmth of his heart; and his silence as to Mephibosheth, the son of his beloved Jonathan, would imply the previous death of that prince.

9. for thou art a wise man—Solomon had given early indications of wisdom before his miraculous endowment with the heavenly gift (see 1Ki 3:11), and his own sagacity would dictate the course that should be followed in any new offense that Shimei might commit.

10. So David slept with his fathers—about six months after the coronation of Solomon (compare 2Sa 5:5 with 1Ch 29:27). The interval was spent in developing his ideas and plans for the future glory of the kingdom and providing for the permanent worship of God (see on 1Ch 22:1, and following).

was buried in the city of David—Sepulchres were not allowed within the precincts of cities. Jerusalem, however, formed an exception; and yet, even there, the privilege was reserved chiefly for the royal family (Ac 2:29). Tradition says that the bones of David repose on Mount Zion, and the minaret of a small mosque points out the spot which tradition has fixed. His was a noble, a wondrous, and a humbling history. He was a good man, yet his life was deformed by various crimes of a very gross character. But there were many bright and noble traits in his character; he was an earnest lover of the divine law; his reign was signalized by many important services that contributed to the glory of God and the exaltation of His kingdom; and his name, as the sweet Psalmist of Israel, will be held in honor to the latest age of the Church.

1Ki 2:12-24. Solomon Succeeds Him.

12. Then sat Solomon upon the throne of David his father—His ascension to the royal dignity was made under the happiest auspices. Having been born after his father became monarch of the whole kingdom, his claim, according to the notions of Oriental people, was preferable to that of all, even his elder brothers. The Hebrew kingdom enjoyed internal prosperity; it was respected and renowned abroad, and Solomon well knew how to improve these advantages.

13-18. Adonijah … came to Bath-sheba—Her question to him betrays an apprehension which his recent conduct might well warrant; but his pious acknowledgment of the divine will seemed apparently to indicate so entire an acquiescence in the settlement of the succession [1Ki 2:15], that, in her womanly simplicity, she perceived not the deep cunning and evil design that was concealed under his request and readily undertook to promote his wishes.

19, 20. Bath-sheba … went unto King Solomon—The filial reverence and the particular act of respect, which Solomon rendered, were quite in accordance with the sentiments and customs of the East. The right hand is the place of honor; and as it expressly said to have been assigned to "the king's mother," it is necessary to remark that, when a husband dies, his widow acquires a higher dignity and power, as a mother over her son, than she ever possessed before. Besides, the dignity of "king's mother" is a state office, to which certain revenues are attached. The holder has a separate palace or court, as well as possesses great influence in public affairs; and as the dignity is held for life, it sometimes happens, in consequence of deaths, that the person enjoying it may not be related to the reigning sovereign by natural maternity. Bath-sheba had evidently been invested with this honorable office.

22. why dost thou ask Abishag … ask for him the kingdom also—(See on 2Sa 16:5; also see on 2Sa 12:8). Solomon's indignation was roused; he in a moment penetrated the artful scheme, and from his associating the names of Abiathar and Joab, he seems to have suspected or known that those deep schemers had been the prompters of Adonijah.

23-25. God do so to me, and more also—the common form of introducing a solemn oath.

if Adonijah have not spoken this word against his own life—Whether there was a treasonable design to conceal under this request or not, the act, according to Eastern notions, was criminal, and of dangerous consequence to the state. There is no ground of censure upon Solomon for cruelty or precipitation in this instance. He had pardoned Adonijah's former conspiracy; but this new attempt was rebellion against the viceroy appointed by the divine King and called for condign punishment. The office of executioner was among the Hebrews, as in other ancient countries of the East, performed unceremoniously and privately—often without any previous warning—by the captain of the guard, or one of his officers (Mt 14:10).

26, 27. unto Abiathar the priest said the king—This functionary, as the counsellor or accomplice of Adonijah, had deserved to share his fate. But partly from regard to his priestly dignity, and partly from his long associations with the late king, Solomon pronounced on him the mitigated sentence of banishment to his country estate at Anathoth, and thereby, as God's vicegerent, deprived him of his office and its emoluments. The sacred writer notices the remarkable fulfilment, Abiathar's degradation from the high priesthood (see on 1Ki 4:4), of the doom denounced against the house of Eli (1Sa 2:30).

1Ki 2:28-45. Joab Slain.

28. Then tidings came to Joab—The execution of these sentences respectively on Adonijah and Abiathar prepared Joab for his fate. Death, due to his great crimes (Nu 35:33), would long ago have been inflicted, had not his power and popularity with the army been too formidable for the old king. He now fled to the altar, which, though a recognized asylum, afforded no sanctuary to the rebel and murderer (Ex 21:14). And, as he refused to leave it, he seems to have cherished some faint hope that a religious scruple would have been felt at the thought of violating the sanctity of the place by bloodshed. Benaiah, not liking to assume any responsibility, referred the matter to Solomon, who determined that the law should take its course (De 19:13).

33. Their blood shall … return upon the head of Joab, &c.—A reference is here made to the curse publicly and solemnly pronounced by King David (2Sa 3:28, 29).

1Ki 2:34-46. Shimei Put to Death.

34. Benaiah … went up, and fell upon him—According to the terms of the statute (Ex 21:14), and the practice in similar cases (2Ki 11:15), the criminal was to be dragged from the altar and slain elsewhere. But the truth is, that the sanctity of the altar was violated as much by the violence used in forcing the criminal from the place as in shedding his blood there; the express command of God authorized the former and therefore by implication permitted the latter.

was buried in his own house—or family vault, at his property in the wilderness of Judah. His interment was included in the king's order, as enjoined in the divine law (De 21:23).

36. the king sent and called for Shimei—He was probably residing at Bahurim, his native place. But, as he was a suspicious character, Solomon condemned him henceforth to live in Jerusalem, on the penalty of death, for going without the gates. He submitted to this confinement for three years, when, violating his oath, he was arrested and put to death by Solomon for perjury, aggravated by his former crime of high treason against David [1Ki 2:42-44].

46. the kingdom was established in the hand of Solomon—Now, by the death of Shimei, all the leaders of the rival factions had been cut off.

CHAPTER 3

1Ki 3:1. Solomon Marries Pharaoh's Daughter.

1. Solomon made affinity with Pharaoh—This was a royal title, equivalent to "sultan," and the personal name of this monarch is said to have been Vaphres. The formation, on equal terms, of this matrimonial alliance with the royal family of Egypt, shows the high consideration to which the Hebrew kingdom had now arisen. Rosellini has given, from the Egyptian monuments, what is supposed to be a portrait of this princess. She was received in the land of her adoption with great eclat; for the Song of Solomon and the forty-fifth Psalm are supposed to have been composed in honor of this occasion, although they may both have a higher typical reference to the introduction of the Gentiles into the church.

and brought her into the city of David—that is, Jerusalem. She was not admissible into the stronghold of Zion, the building where the ark was (De 23:7, 8). She seems to have been lodged at first in his mother's apartments (So 3:4; 8:2), as a suitable residence was not yet provided for her in the new palace (1Ki 7:8; 9:24; 2Ch 8:11).

building … the wall of Jerusalem round about—Although David had begun (Ps 51:18), it was, according to Josephus, reserved for Solomon to extend and complete the fortifications of the city. It has been questioned whether this marriage was in conformity with the law (see Ex 34:16; De 7:3; Ezr 10:1-10; Ne 13:26). But it is nowhere censured in Scripture, as are the connections Solomon formed with other foreigners (1Ki 11:1-3); whence it may be inferred that he had stipulated for her abandonment of idolatry, and conforming to the Jewish religion (Ps 45:10, 11).

1Ki 3:2-5. High Places Being in Use, He Sacrifices at Gibeon.

3. And Solomon loved the Lord—This declaration, illustrated by what follows, affords undoubted evidence of the young king's piety; nor is the word "only," which prefaces the statement, to be understood as introducing a qualifying circumstance that reflected any degree of censure upon him. The intention of the sacred historian is to describe the generally prevailing mode of worship before the temple was built. The

high places were altars erected on natural or artificial eminences, probably from the idea that men were brought nearer to the Deity. They had been used by the patriarchs, and had become so universal among the heathen that they were almost identified with idolatry. They were prohibited in the law (Le 17:3, 4; De 12:13, 14; Jer 7:31; Eze 6:3, 4; Ho 10:8). But, so long as the tabernacle was migratory and the means for the national worship were merely provisional, the worship on those high places was tolerated. Hence, as accounting for their continuance, it is expressly stated (1Ki 3:2) that God had not yet chosen a permanent and exclusive place for his worship.

4. the king went to Gibeon to sacrifice there—The old tabernacle and the brazen altar which Moses had made in the wilderness were there (1Ch 16:39; 21:29; 2Ch 1:3-6). The royal progress was of public importance. It was a season of national devotion. The king was accompanied by his principal nobility (2Ch 1:2); and, as the occasion was most probably one of the great annual festivals which lasted seven days, the rank of the offerer and the succession of daily oblations may help in part to account for the immense magnitude of the sacrifices.

5. In Gibeon the Lord appeared to Solomon in a dream—It was probably at the close of this season, when his mind had been elevated into a high state of religious fervor by the protracted services. Solomon felt an intense desire, and he had offered an earnest petition, for the gift of wisdom. In sleep his thoughts ran upon the subject of his prayer, and he dreamed that God appeared to him and gave him the option of every thing in the world—that he asked wisdom, and that God granted his request (1Ki 3:9-12). His dream was but an imaginary repetition of his former desire, but God's grant of it was real.

1Ki 3:6-15. He Chooses Wisdom.

6. Solomon said—that is, had dreamed that he said.

7. I am but a little child—not in age, for he had reached manhood (1Ki 2:9) and must have been at least twenty years old; but he was raw and inexperienced in matters of government.

10. the speech pleased the Lord—It was Solomon's waking prayers that God heard and requited, but the acceptance was signified in this vision.

15. behold, it was a dream—The vivid impression, the indelible recollection he had of this dream, together with the new and increased energy communicated to his mind, and the flow of worldly prosperity that rushed upon him, gave him assurance that it came by divine inspiration and originated in the grace of God. The wisdom, however, that was asked and obtained was not so much of the heart as of the head—it was wisdom not for himself personally, but for his office, such as would qualify him for the administration of justice, the government of a kingdom, and for the attainment of general scientific knowledge.

1Ki 3:16-28. His Judgment between Two Harlots.

16. Then came there two women—Eastern monarchs, who generally administer justice in person, at least in all cases of difficulty, often appeal to the principles of human nature when they are at a loss otherwise to find a clue to the truth or see clearly their way through a mass of conflicting testimony. The modern history of the East abounds with anecdotes of judicial cases, in which the decision given was the result of an experiment similar to this of Solomon upon the natural feelings of the contending parties.

CHAPTER 4

1Ki 4:1-6. Solomon's Princes.

1. So King Solomon was king over all Israel—This chapter contains a general description of the state and glory of the Hebrew kingdom during the more flourishing or later years of his reign.

2. these were the princes—or chief officers, as is evident from two of them marrying Solomon's daughters.

Azariah the son of Zadok the priest—rather, "the prince," as the Hebrew word frequently signifies (Ge 41:45; Ex 2:16; 2Sa 8:18); so that from the precedency given to his person in the list, he seems to have been prime minister, the highest in office next the king.

3. scribes—that is, secretaries of state. Under David, there had been only one [2Sa 8:17; 20:25]. The employment of three functionaries in this department indicates either improved regulations by the division of labor, or a great increase of business, occasioned by the growing prosperity of the kingdom, or a more extensive correspondence with foreign countries.

recorder—that is, historiographer, or annalist—an office of great importance in Oriental courts, and the duties of which consisted in chronicling the occurrences of every day.

4. Benaiah … was over the host—formerly captain of the guard. He had succeeded Joab as commander of the forces.

Zadok and Abiathar were the priests—Only the first discharged the sacred functions; the latter had been banished to his country seat and retained nothing more than the name of high priest.

5. over the officers—that is, the provincial governors enumerated in 1Ki 4:17-19.

principal officer, and the king's friend—perhaps president of the privy council, and Solomon's confidential friend or favorite. This high functionary had probably been reared along with Solomon. That he should heap those honors on the sons of Nathan was most natural, considering the close intimacy of the father with the late king, and the deep obligations under which Solomon personally lay to the prophet.

6. Ahishar was over the household—steward or chamberlain of the palace.

Adoniram—or Adoram (2Sa 20:24; 1Ki 12:18), or Hadoram (2Ch 10:18),

was over the tribute—not the collection of money or goods, but the levy of compulsory laborers (compare 1Ki 5:13, 14).

1Ki 4:7-21. His Twelve Officers.

7. Solomon had twelve officers over all Israel—The royal revenues were raised according to the ancient, and still, in many parts, existing usage of the East, not in money payments, but in the produce of the soil. There would be always a considerable difficulty in the collection and transmission of these tithes (1Sa 8:15). Therefore, to facilitate the work, Solomon appointed twelve officers, who had each the charge of a tribe or particular district of country, from which, in monthly rotation, the supplies for the maintenance of the king's household were drawn, having first been deposited in "the store cities" which were erected for their reception (1Ki 9:19; 2Ch 8:4, 6).

8. The son of Hur—or, as the Margin has it, Benhur, Bendekar. In the rural parts of Syria, and among the Arabs, it is still common to designate persons not by their own names, but as the sons of their fathers.

21. Solomon reigned over all kingdoms from the river—All the petty kingdoms between the Euphrates and the Mediterranean were tributary to him. Similar is the statement in 1Ki 4:24.

22, 23. Solomon's provision for one day—not for the king's table only, but for all connected with the court, including, besides the royal establishment, those of his royal consorts, his principal officers, his bodyguards, his foreign visitors, &c. The quantity of fine floor used is estimated at two hundred forty bushels; that of meal or common flour at four hundred eighty. The number of cattle required for consumption, besides poultry and several kinds of game (which were abundant on the mountains) did not exceed in proportion what is needed in other courts of the East.

24. from Tiphsah—that is, Thapsacus, a large and flourishing town on the west bank of the Euphrates, the name of which was derived from a celebrated ford near it, the lowest on that river.

even to Azzah—that is, Gaza, on the southwestern extremity, not far from the Mediterranean.

25. every man under his vine and … fig tree—This is a common and beautiful metaphor for peace and security (Mic 4:4; Zec 3:10), founded on the practice, still common in modern Syria, of training these fruit trees up the walls and stairs of houses, so as to make a shady arbor, beneath which the people sit and relax.

26. forty thousand stalls—for the royal mews (see on 2Ch 9:25).

28. Barley … and straw—Straw is not used for litter, but barley mixed with chopped straw is the usual fodder of horses.

dromedaries—one-humped camels, distinguished for their great fleetness.

1Ki 4:29-34. His Wisdom.

29. God gave Solomon wisdom and understanding exceeding much, and largeness of heart—that is, high powers of mind, great capacity for receieving, as well as aptitude for communicating knowledge.

30. Solomon's wisdom excelled the wisdom of all the children of the east country—that is, the Arabians, Chaldeans, and Persians (Ge 25:6).

all the wisdom of Egypt—Egypt was renowned as the seat of learning and sciences, and the existing monuments, which so clearly describe the ancient state of society and the arts, show the high culture of the Egyptian people.

31. wiser than all men—that is, all his contemporaries, either at home or abroad.

than Ethan—or Jeduthun, of the family of Merari (1Ch 6:44).

Heman—(1Ch 15:17-19)—the chief of the temple musicians and the king's seers (1Ch 25:5); the other two are not known.

the sons of Mahol—either another name for Zerah (1Ch 2:6); or taking it as a common noun, signifying a dance, a chorus, "the sons of Mahol" signify persons eminently skilled in poetry and music.

32. he spake three thousand proverbs—embodying his moral sentiments and sage observations on human life and character.

songs … a thousand and five—Psalm 72, 127, 132, and the Song of Songs are his.

33. he spake of trees, from the cedar … to the hyssop—all plants, from the greatest to the least. The Spirit of God has seen fit to preserve comparatively few memorials of the fruits of his gigantic mind. The greater part of those here ascribed to him have long since fallen a prey to the ravages of time, or perished in the Babylonish captivity, probably because they were not inspired.

CHAPTER 5

1Ki 5:1-6. Hiram Sends to Congratulate Solomon.

1. Hiram … sent his servants unto Solomon—the grandson of David's contemporary [Kitto]; or the same Hiram [Winer and others]. The friendly relations which the king of Tyre had cultivated with David are here seen renewed with his son and successor, by a message of condolence as well as of congratulation on his accession to the throne of Israel. The alliance between the two nations had been mutually beneficial by the encouragement of useful traffic. Israel, being agricultural, furnished corn and oil, while the Tyrians, who were a commercial people, gave in exchange their Phœnician manufactures, as well as the produce of foreign lands. A special treaty was now entered into in furtherance of that undertaking which was the great work of Solomon's splendid and peaceful reign.

6. command thou that they hew me cedar trees out of Lebanon—Nowhere else could Solomon have procured materials for the woodwork of his contemplated building. The forests of Lebanon, adjoining the seas in Solomon's time, belonged to the Phœnicians, and the timber being a lucrative branch of their exports, immense numbers of workmen were constantly employed in the felling of trees as well as the transportation and preparation of the wood. Hiram stipulated to furnish Solomon with as large a quantity of cedars and cypresses as he might require and it was a great additional obligation that he engaged to render the important service of having it brought down, probably by the Dog river, to the seaside, and conveyed along the coast in floats; that is, the logs being bound together, to the harbor of Joppa (2Ch 2:16), whence they could easily find the means of transport to Jerusalem.

my servants shall be with thy servants—The operations were to be on so extensive a scale that the Tyrians alone would be insufficient. A division of labor was necessary, and while the former would do the work that required skilful artisans, Solomon engaged to supply the laborers.

1Ki 5:7-12. Furnishes Timber to Build the Temple.

7. Blessed be the Lord—This language is no decisive evidence that Hiram was a worshipper of the true God, as he might use it only on the polytheistic principle of acknowledging Jehovah as the God of the Hebrews (see on 2Ch 2:11).

8. Hiram sent to Solomon, saying, I have considered the things … and I will do—The contract was drawn out formally in a written document (2Ch 2:11), which, according to Josephus, was preserved both in the Jewish and Tyrian records.

10. fir trees—rather, the cypress.

11. food to his household—This was an annual supply for the palace, different from that mentioned in 2Ch 2:10, which was for the workmen in the forests.

1Ki 5:13-18. Solomon's Workmen and Laborers.

13. Solomon raised a levy out of all Israel—The renewed notice of Solomon's divine gift of wisdom (1Ki 5:12) is evidently introduced to prepare for this record of the strong but prudent measures he took towards the accomplishment of his work. So great a stretch of arbitrary power as is implied in this compulsory levy would have raised great discontent, if not opposition, had not his wise arrangement of letting the laborers remain at home two months out of three, added to the sacredness of the work, reconciled the people to this forced labor. The carrying of burdens and the irksome work of excavating the quarries was assigned to the remnant of the Canaanites (1Ki 9:20; 2Ch 8:7-9) and war prisoners made by David—amounting to 153,600. The employment of persons of that condition in Eastern countries for carrying on any public work, would make this part of the arrangements the less thought of.

17. brought great stones—The stone of Lebanon is "hard, calcareous, whitish and sonorous, like free stone" [Shaw]. The same white and beautiful stone can be obtained in every part of Syria and Palestine.

hewed stones—or neatly polished, as the Hebrew word signifies (Ex 20:25). Both Jewish and Tyrian builders were employed in hewing these great stones.

18. and the stone squarers—The Margin, which renders it "the Giblites" (Jos 13:5), has long been considered a preferable translation. This marginal translation also must yield to another which has lately been proposed, by a slight change in the Hebrew text, and which would be rendered thus: "Solomon's builders, and Hiram's builders, did hew them and bevel them" [Thenius]. These great bevelled or grooved stones, measuring some twenty, others thirty feet in length, and from five to six feet in breadth, are still seen in the substructures about the ancient site of the temple; and, in the judgment of the most competent observers, were those originally employed "to lay the foundation of the house."

CHAPTER 6

1Ki 6:1-4. The Building of Solomon's Temple.

2. the house which king Solomon built for the Lord—The dimensions are given in cubits, which are to be reckoned according to the early standard (2Ch 3:3), or holy cubit (Eze 40:5; 43:13), a handbreadth longer than the common or later one. It is probable that the internal elevation only is here stated.

3. the porch—or portico, extended across the whole front (see on 2Ch 3:4).

4. windows of narrow lights—that is, windows with lattices, capable of being shut and opened at pleasure, partly to let out the vapor of the lamps, the smoke of the frankincense, and partly to give light [Keil].

1Ki 6:5-10. The Chambers Thereof.

5. against the wall of the house he built chambers—On three sides, there were chambers in three stories, each story wider than the one beneath it, as the walls were narrowed or made thinner as they ascended, by a rebate being made, on which the beams of the side floor rested, without penetrating the wall. These chambers were approached from the right-hand side, in the interior of the under story, by a winding staircase of stone, which led to the middle and upper stories.

7. there was neither hammer nor axe nor any tool of iron heard in the house while it was in building—A subterranean quarry has been very recently discovered near Jerusalem, where the temple stones are supposed to have been hewn. There is unequivocal evidence in this quarry that the stones were dressed there; for there are blocks very similar in size, as well as of the same kind of stone, as those found in the ancient remains. Thence, probably, they would be moved on rollers down the Tyropean valley to the very side of the temple [Porter, Tent and Kahn].

9, 10. built the house—The temple is here distinguished from the wings or chambers attached to it—and its roofing was of cedar-wood.

10. chambers … five cubits high—The height of the whole three stories was therefore about fifteen cubits.

they rested on the house with timber of cedar—that is, because the beams of the side stones rested on the ledges of the temple wall. The wing was attached to the house; it was connected with the temple, without, however, interfering injuriously with the sanctuary [Keil].

1Ki 6:11-14. God's Promises unto It.

11-13. the word of the Lord came to Solomon—probably by a prophet. It was very seasonable, being designed: first, to encourage him to go on with the building, by confirming anew the promise made to his father David (2Sa 7:12-16); and secondly, to warn him against the pride and presumption of supposing that after the erection of so magnificent a temple, he and his people would always be sure of the presence and favor of God. The condition on which that blessing could alone be expected was expressly stated. The dwelling of God among the children of Israel refers to those symbols of His presence in the temple, which were the visible tokens of His spiritual relation to that people.

1Ki 6:15-22. The Ceiling and Adorning of It.

15-21. he built the walls of the house within—The walls were wainscotted with cedar-wood; the floor, paved with cypress planks; the interior was divided (by a partition consisting of folding doors, which were opened and shut with golden chains) into two apartments—the back or inner room, that is, the most holy place, was twenty cubits long and broad; the front, or outer room, that is, the holy place, was forty cubits. The cedar-wood was beautifully embellished with figures in relievo, representing clusters of foliage, open flowers, cherubims, and palm trees. The whole interior was overlaid with gold, so that neither wood nor stone was seen; nothing met the eye but pure gold, either plain or richly chased.

31-35. for the entering of the oracle—The door of the most holy place was made of solid olive tree and adorned with figures. The door of the holy place was made of cypress wood, the sides being of olive wood.

36. the inner court—was for the priests. Its wall, which had a coping of cedar, is said to have been so low that the people could see over it.

1Ki 6:37, 38. The time Taken to Build It.

37. In the fourth year was the foundation laid—The building was begun in the second month of the fourth year and completed in the eighth month of the eleventh year of Solomon's reign, comprising a period of seven and a half years, which is reckoned here in round numbers. It was not a very large, but a very splendid building, requiring great care, and ingenuity, and division of labor. The immense number of workmen employed, together with the previous preparation of the materials, serves to account for the short time occupied in the process of building.

CHAPTER 7

1Ki 7:1. Building of Solomon's House.

1. Solomon was building his own house thirteen years—The time occupied in building his palace was nearly double that spent in the erection of the temple [1Ki 6:38], because neither had there been the same previous preparations for it, nor was there the same urgency as in providing a place of worship, on which the national well-being so much depended.

1Ki 7:2-7. Of the House of Lebanon.

2. He built also the house of the forest of Lebanon—It is scarcely possible to determine whether this was a different edifice from the former, or whether his house, the house of the forest of Lebanon, and the one for Pharaoh's daughter, were not parts of one grand palace. As difficult is it to decide what was the origin of the name; some supposing it was so called because built on Lebanon; others, that it was in or near Jerusalem, but contained such a profuse supply of cedar columns as to have occasioned this peculiar designation. We have a similar peculiarity of name in the building called the East India house, though situated in London. The description is conformable to the arrangement of Eastern palaces. The building stood in the middle of a great oblong square, which was surrounded by an enclosing wall, against which the houses and offices of those attached to the court were built. The building itself was oblong, consisting of two square courts, flanking a large oblong hall which formed the center, and was one hundred cubits long, by fifty broad. This was properly the house of the forest of Lebanon, being the part where were the cedar pillars of this hall. In front was the porch of judgment, which was appropriated to the transaction of public business. On the one side of this great hall was the king's house; and on the other the harem or royal apartments for Pharaoh's daughter (Es 2:3, 9). This arrangement of the palace accords with the Oriental style of building, according to which a great mansion always consists of three divisions, or separate houses—all connected by doors and passages—the men dwelling at one extremity, the women of the family at the other, while public rooms occupy the central part of the building.

10. the foundation was of costly stones, even great stones—Enormous stones, corresponding exactly with the dimensions given, are found in Jerusalem at this day. Not only the walls from the foundation to the roof beams were built of large hewn stones, but the spacious court around the palace was also paved with great square stones.

12. for the inner court of the house of the Lord—should be, as in the inner court of the house of the Lord; the meaning is, that in this palace, as in the temple, rows of hewed stones and the cedar beams formed the enclosing wall.

1Ki 7:13-51. Hiram's Works.

13. Solomon sent and fetched Hiram out of Tyre—The Tyrians and other inhabitants on the Phœnician coast were the most renowned artists and workers in metal in the ancient world.

14. He was a widow's son of the tribe of Naphtali—In 2Ch 2:14 his mother is said to have been of the daughters of Dan. The apparent discrepancy may be reconciled thus: Hiram's mother, though belonging to the tribe of Dan, had been married to a Naphtalite, so that when married afterwards to a Tyrian, she might be described as a widow of the tribe of Naphtali. Or, if she was a native of the city Dan (Laish), she might be said to be of the daughters of Dan, as born in that place; and of the tribe of Naphtali, as really belonging to it.

a worker in brass—This refers particularly to the works described in this chapter. But in 2Ch 2:13 his artistic skill is represented as extending to a great variety of departments. In fact, he was appointed, from his great natural talents and acquired skill, to superintend the execution of all the works of art in the temple.

15-22. two pillars of brass of eighteen cubits high—They were made of the brass (bronze) which was taken from the king of Zobah (1Ch 18:8). In 2Ch 3:15 they are said to have been thirty-five cubits high. There, however, their joint lengths are given; whereas here the length of the pillars is given separately. Each pillar was seventeen and a half cubits long, which is stated, in round numbers, as eighteen. Their dimensions in English measure are as follows: The pillars without the capitals measured thirty-two and a half feet long, and seven feet diameter; and if hollow, as Whiston, in his translation of Josephus, thinks (Jer 52:21), the metal would be about three and a half inches thick; so that the whole casting of one pillar must have been from sixteen to twenty tons. The height of the capitals was eight and three-fourths feet; and, at the same thickness of metal, would not weigh less than seven or eight tons each. The nature of the workmanship in the finishing of these capitals is described (1Ki 7:17-22). The pillars, when set up, would stand forty feet in height [Napier, Metal].

17, 18. nets of checker work—that is, branch-work, resembling the branches of palm trees, and

wreaths of chain-work—that is, plaited in the form of a chain, composing a sort of crown or garland. Seven of these were wound in festoons on one capital, and over and underneath them were fringes, one hundred in a row. Two rows of pomegranates strung on chains (2Ch 3:16) ran round the capital (1Ki 7:42; compare 2Ch 4:12, 13; Jer 52:23), which, itself, was of a bowl-like or globular form (1Ki 7:41). These rows were designed to form a binding to the ornamental work—to keep it from falling asunder; and they were so placed as to be above the chain work, and below the place where the branch-work was.

19. lily work—beautiful ornaments, resembling the stalks, leaves, and blossoms of lilies—of large dimensions, as suited to the height of their position.

21. Jachin and … Boaz—These names were symbolical, and indicated the strength and stability—not so much of the material temple, for they were destroyed along with it (Jer 52:17), as of the spiritual kingdom of God, which was embodied in the temple.

23-26. he made a molten sea—In the tabernacle was no such vessel; the laver served the double purpose of washing the hands and feet of the priests as well as the parts of the sacrifices. But in the temple there were separate vessels provided for these offices. (See on 2Ch 4:6). The molten sea was an immense semicircular vase, measuring seventeen and a half feet in diameter, and being eight and three-fourths feet in depth. This, at three and a half inches in thickness, could not weigh less than from twenty-five to thirty tons in one solid casting—and held from sixteen thousand to twenty thousand gallons of water. [See on 2Ch 4:3.] The brim was all carved with lily work or flowers; and oxen were carved or cut on the outside all round, to the number of three hundred; and it stood on a pedestal of twelve oxen. These oxen must have been of considerable size, like the Assyrian bulls, so that their corresponding legs would give thickness or strength to support so great a weight for, when the vessel was filled with water, the whole weight would be about one hundred tons [Napier]. (See on 2Ch 4:3).

27-39. he made ten bases of brass—These were trucks or four-wheeled carriages, for the support and conveyance of the lavers. The description of their structure shows that they were elegantly fitted up and skilfully adapted to their purpose. They stood, not on the axles, but on four rests attached to the axles, so that the figured sides were considerably raised above the wheels. They were all exactly alike in form and size. The lavers which were borne upon them were vessels capable each of holding three hundred gallons of water, upwards of a ton weight. The whole, when full of water, would be no less than two tons [Napier].

40-45. And Hiram made the lavers, and the shovels, and the basins—These verses contain a general enumeration of Hiram's works, as well as those already mentioned as other minor things. The Tyrian artists are frequently mentioned by ancient authors as skilful artificers in fashioning and embossing metal cups and bowls; and we need not wonder, therefore, to find them employed by Solomon in making the golden and brazen utensils for his temple and palaces.

46. In the plain of Jordan did the king cast them—Zarthan, or Zaretan (Jos 3:16), or Zartanah (1Ki 4:12), or Zeredathah (2Ch 4:17), was on the bank of the Jordan in the territories of western Manasseh. Succoth was situated on the eastern side of Jordan, at the ford of the river near the mouth of the Jabbok. One reason assigned by commentators for the castings being made there is, that at such a distance from Jerusalem that city would not be annoyed by the smoke and noxious vapors necessarily occasioned by the process. [Note in Bagster's Bible.] But the true reason is to be found in the nature of the soil; Margin, "the thickness of the ground." That part of the Jordan valley abounds with marl. Clay and sand are the moulding material still used for bronze. Such large quantities of metal as one of these castings would contain could not be fused in one furnace, but would require a series of furnaces, especially for such a casting as the brazen sea—the whole series of furnaces being filled with metal, and fused at one time, and all tapped together, and the metal let run into the mould. Thus a national foundry was erected in the plain of Jordan [Napier].

48. the altar of gold—that is, the altar of incense.

49. candlesticks of pure gold—made, probably, according to the model of that in the tabernacle, which, along with the other articles of furniture, were deposited with due honor, as sacred relics, in the temple. But these seem not to have been used in the temple service; for Solomon made new lavers, tables, and candlesticks, ten of each. (See further regarding the dimensions and furniture of the temple, in 2Ch 3:1-5:14).

CHAPTER 8

1Ki 8:1-12. The Dedication of the Temple.

2-6. at the feast in the month Ethanim—The public and formal inauguration of this national place of worship did not take place till eleven months after the completion of the edifice. The delay, most probably, originated in Solomon's wish to choose the most fitting opportunity when there should be a general rendezvous of the people in Jerusalem (1Ki 8:2); and that was not till the next year. That was a jubilee year, and he resolved on commencing the solemn ceremonial a few days before the feast of tabernacles, which was the most appropriate of all seasons. That annual festival had been instituted in commemoration of the Israelites dwelling in booths during their stay in the wilderness, as well as of the tabernacle, which was then erected, in which God promised to meet and dwell with His people, sanctifying it with His glory. As the tabernacle was to be superseded by the temple, there was admirable propriety in choosing the feast of tabernacles as the period for dedicating the new place of worship, and praying that the same distinguished privileges might be continued to it in the manifestation of the divine presence and glory. At the time appointed for the inauguration, the king issued orders for all the heads and representatives of the nation to repair to Jerusalem and take part in the august procession [1Ki 8:1]. The lead was taken by the king and elders of the people, whose march must have been slow, as priests were stationed to offer an immense number of sacrifices at various points in the line of road through which the procession was to go. Then came the priests bearing the ark and the tabernacle—the old Mosaic tabernacle which was brought from Gibeon. Lastly, the Levites followed, carrying the vessels and ornaments belonging to the old, for lodgment in the new, house of the Lord. There was a slight deviation in this procedure from the order of march established in the wilderness (Nu 3:31; 4:15); but the spirit of the arrangement was duly observed. The ark was deposited in the oracle; that is, the most holy place, under the wings of the cherubim—not the Mosaic cherubim, which were firmly attached to the ark (Ex 37:7, 8), but those made by Solomon, which were far larger and more expanded.

8. they drew out the staves—a little way, so as to project (see on Ex 25:15; Nu 4:6); and they were left in that position. The object was, that these projecting staves might serve as a guide to the high priest, in conducting him to that place where, once a year, he went to officiate before the ark; otherwise he might miss his way in the dark, the ark being wholly overshadowed by the wings of the cherubim.

9. There was nothing in the ark save the two tables of stone—Nothing else was ever in the ark, the articles mentioned (Heb 9:4) being not in, but by it, being laid in the most holy place before the testimony (Ex 16:33; Nu 17:10).

10, 11. the cloud filled the house of the Lord—The cloud was the visible symbol of the divine presence, and its occupation of the sanctuary was a testimony of God's gracious acceptance of the temple as of the tabernacle (Ex 40:34). The dazzling brightness, or rather, perhaps, the dense portentous darkness of the cloud, struck the minds of the priests, as it formerly had done Moses, which such astonishment and terror (Le 16:2-13; De 4:24; Ex 40:35) that they could not remain. Thus the temple became the place where the divine glory was revealed, and the king of Israel established his royal residence.

1Ki 8:12-21. Solomon's Blessing.

12. Then spake Solomon—For the reassurance of the priests and people, the king reminded them that the cloud, instead of being a sign ominous of evil, was a token of approval.

The Lord said—not in express terms, but by a continuous course of action (Ex 13:21; 24:16; Nu 9:15).

13. I have surely built thee an house—This is an apostrophe to God, as perceiving His approach by the cloud, and welcoming Him to enter as guest or inhabitant of the fixed and permanent dwelling-place, which, at His command, had been prepared for His reception.

14. the king turned his face about—From the temple, where he had been watching the movement of the mystic cloud, and while the people were standing, partly as the attitude of devotion, partly out of respect to royalty, the king gave a fervent expression of praise to God for the fulfilment of His promise (2Sa 7:6-16).

1Ki 8:22-61. His Prayer.

22. Solomon stood before the altar—This position was in the court of the people, on a brazen scaffold erected for the occasion (2Ch 6:13), fronting the altar of burnt offering, and surrounded by a mighty concourse of people. Assuming the attitude of a suppliant, kneeling (1Ki 8:54; compare 2Ch 6:24) and with uplifted hands, he performed the solemn act of consecration—an act remarkable, among other circumstances, for this, that it was done, not by the high priest or any member of the Aaronic family, but by the king in person, who might minister about, though not in, holy things. This sublime prayer [1Ki 8:22-35], which breathes sentiments of the loftiest piety blended with the deepest humility, naturally bore a reference to the national blessing and curse contained in the law—and the burden of it—after an ascription of praise to the Lord for the bestowment of the former, was an earnest supplication for deliverance from the latter. He specifies seven cases in which the merciful interposition of God would be required; and he earnestly bespeaks it on the condition of people praying towards that holy place. The blessing addressed to the people at the close is substantially a brief recapitulation of the preceding prayer [1Ki 8:56-61].

1Ki 8:62-64. His Sacrifice of Peace Offering.

62. the king, and all Israel … offered sacrifice before the Lord—This was a burnt offering with its accompaniments, and being the first laid on the altar of the temple, was, as in the analogous case of the tabernacle, consumed by miraculous fire from heaven (see 2Ch 7:1). On remarkable occasions, the heathens sacrificed hecatombs (a hundred animals), and even chiliombs (a thousand animals), but the public sacrifices offered by Solomon on this occasion surpassed all the other oblations on record, without taking into account those presented by private individuals, which, doubtless, amounted to a large additional number. The large proportion of the sacrifices were peace offerings, which afforded the people an opportunity of festive enjoyment.

63. So the king and all the children of Israel dedicated the house of the Lord—The dedication was not a ceremony ordained by the law, but it was done in accordance with the sentiments of reverence naturally associated with edifices appropriated to divine worship. [See on 2Ch 7:5.]

64. The same day did the king hallow the middle of the court—that is, the whole extent of the priests' court—the altar of burnt offerings, though large (2Ch 4:1), being totally inadequate for the vast number of sacrifices that distinguished this occasion. It was only a temporary erection to meet the demands of an extraordinary season, in aid of the established altar, and removed at the conclusion of the sacred festival. [See on 2Ch 7:7.]

1Ki 8:65. The People Joyful.

65. from the entering in of Hamath unto the river of Egypt—that is, from one extremity of the kingdom to the other. The people flocked from all quarters.

seven days and seven days, even fourteen days—The first seven were occupied with the dedication, and the other seven devoted to the feast of tabernacles (2Ch 7:9). The particular form of expression indicates that the fourteen days were not continuous. Some interval occurred in consequence of the great day of atonement falling on the tenth of the seventh month (1Ki 8:2), and the last day of the feast of tabernacles was on the twenty-third (2Ch 7:10), when the people returned to their homes with feelings of the greatest joy and gratitude "for all the goodness that the Lord had done for David his servant, and for Israel his people."

CHAPTER 9

1Ki 9:1-9. God's Covenant in a Second Vision with Solomon.

1. And it came to pass, when Solomon had finished the building of the house—This first verse is connected with 1Ki 9:11, all that is contained between 1Ki 9:2-10 being parenthetical.

2. That—rather, "For."

the Lord appeared—This appearance was, like the former one at Gibeon, most probably made in a supernatural vision, and on the night immediately following the dedication of the temple (2Ch 7:12). The strain of it corresponds to this view, for it consists of direct answers to his solemn inaugural prayer (1Ki 9:3 is in answer to 1Ki 8:29; 1Ki 9:4, 5 is in answer to 1Ki 8:25, 26; 1Ki 9:6-9 to 1Ki 8:33-46; see also De 29:22-24).

8. this house, which is high—"high," either in point of situation, for it was built on a hill, and therefore conspicuous to every beholder; or "high" in respect to privilege, honor, and renown; or this "house of the Most High," notwithstanding all its beauty and magnificence, shall be destroyed, and remain in such a state of ruin and degradation as to be a striking monument of the just judgment of God. The record of this second vision, in which were rehearsed the conditions of God's covenant with Solomon and the consequences of breaking them, is inserted here as a proper introduction to the narrative about to be given of this king's commercial enterprises and ambitious desire for worldly glory; for this king, by encouraging an influx of foreign people and a taste for foreign luxuries, rapidly corrupted his own mind and that of this subjects, so that they turned from following God, they and their children (1Ki 9:6).

1Ki 9:10-23. The Mutual Presents of Solomon and Hiram.

10. at the end of twenty years—Seven and a half years were spent in building the temple, and twelve and a half or thirteen in the erection of his palace (1Ki 7:1; 2Ch 8:1). This verse is only a recapitulation of 1Ki 9:1, necessary to recover the thread of connection in the narrative.

11. Solomon gave Hiram twenty cities in the land of Galilee—According to Josephus, they were situated on the northwest of it, adjacent to Tyre. Though lying within the boundaries of the promised land (Ge 15:18; Jos 1:4), they had never been conquered till then, and were inhabited by Canaanite heathens (Jud 4:2-13; 2Ki 15:29). They were probably given to Hiram, whose dominions were small, as a remuneration for his important services in furnishing workmen, materials, and an immense quantity of wrought gold (1Ki 9:14) for the temple and other buildings [Michaelis]. The gold, however, as others think, may have been the amount of forfeits paid to Solomon by Hiram for not being able to answer the riddles and apothegms, with which, according to Josephus, in their private correspondence, the two sovereigns amused themselves. Hiram having refused these cities, probably on account of their inland situation making them unsuitable to his maritime and commercial people, Solomon satisfied his ally in some other way; and, taking these cities into his own hands, he first repaired their shattered walls, then filled them with a colony of Hebrews (2Ch 8:2).

15-24. this is the reason of the levy—A levy refers both to men and money, and the necessity for Solomon making it arose from the many gigantic works he undertook to erect.

Millo—part of the fort of Jerusalem on Mount Zion (2Sa 5:9; 1Ch 11:8), or a row of stone bastions around Mount Zion, Millo being the great corner tower of that fortified wall (1Ki 11:27; 2Ch 32:5).

the wall of Jerusalem—either repairing some breaches in it (1Ki 11:27), or extending it so as to enclose Mount Zion.

Hazor—fortified on account of its importance as a town in the northern boundary of the country.

Megiddo—(now Leijun)—Lying in the great caravan road between Egypt and Damascus, it was the key to the north of Palestine by the western lowlands, and therefore fortified.

Gezer—on the western confines of Ephraim, and, though a Levitical city, occupied by the Canaanites. Having fallen by right of conquest to the king of Egypt, who for some cause attacked it, it was given by him as a dowry to his daughter, and fortified by Solomon.

17. Beth-horon the nether—situated on the way from Joppa to Jerusalem and Gibeon; it required, from so public a road, to be strongly garrisoned.

18. Baalath—Baal-bek.

Tadmor—Palmyra, between Damascus and the Euphrates, was rebuilt and fortified as a security against invasion from northern Asia. In accomplishing these and various other works which were carried on throughout the kingdom, especially in the north, where Rezon of Damascus, his enemy, might prove dangerous, he employed vast numbers of the Canaanites as galley slaves (2Ch 2:18), treating them as prisoners of war, who were compelled to do the drudgery and hard labor, while the Israelites were only engaged in honorable employment.

23. These were the chief of the officers—(See on 2Ch 8:10).

1Ki 9:24-28. Solomon's Yearly Sacrifices.

24, 25. three times in a year—namely, at the passover, pentecost, and feast of tabernacles (2Ch 8:13; 31:3). The circumstances mentioned in these two verses form a proper conclusion to the record of his buildings and show that his design in erecting those at Jerusalem was to remedy defects existing at the commencement of his reign (see 1Ki 3:1-4).

26. Ezion-geber, which is beside Eloth—These were neighboring ports at the head of the eastern or Elanitic branch of the Red Sea. Tyrian ship carpenters and sailors were sent there for Solomon's vessels (see on 2Ch 8:17, 18).

Ezion-geber—that is, "the giant's backbone"; so called from a reef of rocks at the entrance of the harbor.

Eloth—Elim or Elath; that is, "the trees"; a grove of terebinths still exists at the head of the gulf.

28. Ophir—a general name, like the East or West Indies with us, for all the southern regions lying on the African, Arabian, or Indian seas, in so far as at that time known [Heeren].

gold, four hundred and twenty talents—(See on 2Ch 8:18). At 125 pounds Troy, or 1500 ounces to the talent, and about £4 to the ounce, this would make £2,604,000.

CHAPTER 10

1Ki 10:1-13. The Queen of Sheba Admires the Wisdom of Solomon.

1. the queen of Sheba—Some think her country was the Sabean kingdom of Yemen, of which the capital was Saba, in Arabia-Felix; others, that it was in African Ethiopia, that is, Abyssinia, towards the south of the Red Sea. The opinions preponderate in favor of the former. This view harmonizes with the language of our Lord, as Yemen means "South"; and this country, extending to the shores of the Indian ocean, might in ancient times be considered "the uttermost parts of the earth."

heard of the fame of Solomon—doubtless by the Ophir fleet.

concerning the name of the Lord—meaning either his great knowledge of God, or the extraordinary things which God had done for him.

hard questions—enigmas or riddles. The Orientals delight in this species of intellectual exercise and test wisdom by the power and readiness to solve them.

2. she came to Jerusalem with a very great train, with camels—A long train of those beasts of burden forms the common way of travelling in Arabia; and the presents specified consist of the native produce of that country. Of course, a royal equipage would be larger and more imposing than an ordinary caravan.

6. It was a true report that I heard in mine own land of thy acts and of thy wisdom—The proofs she obtained of Solomon's wisdom—not from his conversation only, but also from his works; the splendor of his palace; the economy of his kitchen and table; the order of his court; the gradations and gorgeous costume of his servants; above all, the arched viaduct that led from his palace to the temple (2Ki 16:18), and the remains of which have been recently discovered [Robinson]—overwhelmed her with astonishment. [See on 2Ch 9:4.]

9. Blessed be the Lord thy God—(See on 1Ki 5:7). It is quite possible, as Jewish writers say, that this queen was converted, through Solomon's influence, to the worship of the true God. But there is no record of her making any gift or offering in the temple.

10. she gave the king an hundred and twenty talents of gold—£720,00.

11. almug trees—Parenthetically, along with the valuable presents of the queen of Sheba, is mentioned a foreign wood, which was brought in the Ophir ships. It is thought by some to be the sandalwood; by others, to be the deodar—a species of fragrant fir, much used in India for sacred and important works. Solomon used it for stairs in his temple and palace (2Ch 9:11), but chiefly for musical instruments.

13. King Solomon gave unto the queen of Sheba all her desire, whatsoever she asked, beside—that is, Solomon not only gave his illustrious guest all the insight and information she wanted; but, according to the Oriental fashion, he gave her ample remuneration for the presents she had brought.

1Ki 10:14-29. His Riches.

14, 15. Now the weight of gold that came to Solomon in one year—666 talents, equal to £3,996,000. The sources whence this was derived are not mentioned; nor was it the full amount of his revenue; for this was "Beside that he had of the merchantmen, and of the traffic of the spice merchants, and of all the kings of Arabia, and of the governors of the country." The great encouragement he gave to commerce was the means of enriching his royal treasury. By the fortifications which he erected in various parts of his kingdom, (particularly at such places as Thapsacus, one of the passages of Euphrates, and at Tadmor, in the Syrian desert), he gave complete security to the caravan trade from the depredations of the Arab marauders; and it was reasonable that, in return for this protection, he should exact a certain toll or duty for the importation of foreign goods. A considerable revenue, too, would arise from the use of the store cities and khans he built; and it is not improbable that those cities were emporia, where the caravan merchants unloaded their bales of spices and other commodities and sold them to the king's factors, who, according to the modern practice in the East, retailed them in the Western markets at a profit. "The revenue derived from the tributary kings and from the governors of the country" must have consisted in the tribute which all inferior magistrates periodically bring to their sovereigns in the East, in the shape of presents of the produce of their respective provinces.

16, 17. two hundred targets, six hundred shekels—These defensive arms were anciently made of wood and covered with leather; those were covered with fine gold. 600 shekels were used in the gilding of each target—300 for each shield. They were intended for the state armory of the palace (see 1Ki 14:26).

18-26. a great throne of ivory—It seems to have been made not of solid ivory, but veneered. It was in the form of an armchair, with a carved back. The ascent to it was by six steps, on each of which stood lions, in place of a railing—while a lion, probably of gilt metal, stood at each side, which, we may suppose from the analogy of other Oriental thrones, supported a canopy. A golden footstool is mentioned (2Ch 9:18) as attached to this throne, whose magnificence is described as unrivalled.

22. a navy of Tharshish—Tartessus in Spain. There gold, and especially silver, was obtained, anciently, in so great abundance that it was nothing accounted of in the days of Solomon. But "Tarshish" came to be a general term for the West (Jon 1:3).

at sea—on the Mediterranean.

once in three years—that is, every third year. Without the mariner's compass they had to coast along the shore. The ivory, apes, and peacocks might have been purchased, on the outward or homeward voyage, on the north coast of Africa, where the animals were to be found. They were particularized, probably as being the rarest articles on board.

26-29.—(See on 2Ch 1:14 [and 2Ch 9:25].)

CHAPTER 11

1Ki 11:1-8. Solomon's Wives and Concubines in His Old Age.

1, 2. But King Solomon loved many strange women—Solomon's extraordinary gift of wisdom was not sufficient to preserve him from falling into grievous and fatal errors. A fairer promise of true greatness, a more beautiful picture of juvenile piety, never was seen than that which he exhibited at the commencement of his reign. No sadder, more humiliating, or awful spectacle can be imagined than the besotted apostasy of his old age; and to him may be applied the words of Paul (Ga 3:3), of John (Re 3:17), and of Isaiah (Isa 14:21). A love of the world, a ceaseless round of pleasure, had insensibly corrupted his heart, and produced, for a while at least, a state of mental darkness. The grace of God deserted him; and the son of the pious David—the religiously trained child of Bath-sheba (Pr 31:1-3), and pupil of Nathan, instead of showing the stability of sound principle and mature experience became at last an old and foolish king (Ec 4:13). His fall is traced to his "love of many strange women." Polygamy was tolerated among the ancient Hebrews; and, although in most countries of the East, the generality of men, from convenience and economy, confine themselves to one woman, yet a number of wives is reckoned as an indication of wealth and importance, just as a numerous stud of horses and a grand equipage are among us. The sovereign, of course, wishes to have a more numerous harem than any of his subjects; and the female establishments of many Oriental princes have, both in ancient and modern times, equalled or exceeded that of Solomon's. It is probable, therefore, that, in conformity with Oriental notions, he resorted to it as a piece of state magnificence. But in him it was unpardonable, as it was a direct and outrageous violation of the divine law (De 17:17), and the very result which that statute was ordained to prevent was realized in him. His marriage with the daughter of Pharaoh is not censured either here or elsewhere (see on 1Ki 3:1). It was only his love for many strange women; for women, though in the East considered inferiors, exert often a silent but powerful seductive influence over their husbands in the harem, as elsewhere, and so it was exemplified in Solomon.

3. he had seven hundred wives, princesses—They were, probably, according to an existing custom, the daughters of tributary chiefs, given as hostages for good conduct of their fathers.

concubines—were legitimate, but lower or secondary wives. These the chief or first wife regards without the smallest jealousy or regret, as they look up to her with feelings of respectful submission. Solomon's wives became numerous, not all at once, but gradually. Even at an early period his taste for Oriental show seems to have led to the establishment of a considerable harem (So 6:8).

4. when Solomon was old—He could not have been more than fifty.

his wives turned away his heart after other gods—Some, considering the lapse of Solomon into idolatry as a thing incredible, regard him as merely humoring his wives in the practice of their superstition; and, in countenancing their respective rites by his presence, as giving only an outward homage—a sensible worship, in which neither his understanding nor his heart was engaged. The apology only makes matters worse, as it implies an adding of hypocrisy and contempt of God to an open breach of His law. There seems no possibility of explaining the language of the sacred historian, but as intimating that Solomon became an actual and open idolater, worshipping images of wood or stone in sight of the very temple which, in early life, he had erected to the true God. Hence that part of Olivet was called the high place of Tophet (Jer 7:30-34), and the hill is still known as the Mount of Offense, of the Mount of Corruption (2Ki 23:13).

5-7. Ashtoreth—Astarte,

Milcom—Molech,

and Chemosh—He built altars for these three; but, although he is described (1Ki 11:8) as doing the same for "all his strange wives," there is no evidence that they had idols distinct from these; and there is no trace whatever of Egyptian idolatry.

8. burnt incense and sacrificed unto their gods—The first was considered a higher act of homage, and is often used as synonymous with worship (2Ki 22:17; 23:5).

1Ki 11:9-13. God Threatens Him.

9-12. the Lord was angry with Solomon—The divine appearance, first at Gibeon [1Ki 3:5], and then at Jerusalem [1Ki 9:2], after the dedication of the temple, with the warnings given him on both occasions [1Ki 3:11-14; 9:3-9], had left Solomon inexcusable; and it was proper and necessary that on one who had been so signally favored with the gifts of Heaven, but who had grossly abused them, a terrible judgment should fall. The divine sentence was announced to him probably by Ahijah; but there was mercy mingled with judgment, in the circumstance, that it should not be inflicted on Solomon personally—and that a remnant of the kingdom should be spared—"for David's sake, and for Jerusalem's sake, which had been chosen" to put God's name there; not from a partial bias in favor of either, but that the divine promise might stand (2Sa 7:12-16).

13. I will give one tribe to thy son—There were left to Rehoboam the tribes of Judah, Benjamin, and Levi (2Ch 11:12, 13); and multitudes of Israelites, who, after the schism of the kingdom, established their residence within the territory of Judah to enjoy the privileges of the true religion (1Ki 12:17). These are all reckoned as one tribe.

1Ki 11:14-40. Solomon's Adversaries.

14-25. the Lord stirred up an adversary—that is, permitted him, through the impulse of his own ambition, or revenge, to attack Israel. During the war of extermination, which Joab carried on in Edom (2Sa 8:13), this Hadad, of the royal family, a mere boy when rescued from the sword of the ruthless conqueror, was carried into Egypt, hospitably entertained, and became allied with the house of the Egyptian king. In after years, the thought of his native land and his lost kingdom taking possession of his mind, he, on learning the death of David and Joab, renounced the ease, possessions, and glory of his Egyptian residence, to return to Edom and attempt the recovery of his ancestral throne. The movements of this prince seem to have given much annoyance to the Hebrew government; but as he was defeated by the numerous and strong garrisons planted throughout the Edomite territory, Hadad seems to have offered his services to Rezon, another of Solomon's adversaries (1Ki 11:23-25). This man, who had been general of Hadadezer and, on the defeat of that great king, had successfully withdrawn a large force, went into the wilderness, led a predatory life, like Jephthah, David, and others, on the borders of the Syrian and Arabian deserts. Then, having acquired great power, he at length became king in Damascus, threw off the yoke, and was "the adversary of Israel all the days of Solomon." He was succeeded by Hadad, whose successors took the official title of Ben-hadad from him, the illustrious founder of the powerful kingdom of Damascene-Syria. These hostile neighbors, who had been long kept in check by the traditional fame of David's victories, took courage; and breaking out towards the latter end of Solomon's reign, they must have not only disturbed his kingdom by their inroads, but greatly crippled his revenue by stopping his lucrative traffic with Tadmor and the Euphrates.

26-40. Jeroboam—This was an internal enemy of a still more formidable character. He was a young man of talent and energy, who, having been appointed by Solomon superintendent of the engineering works projected around Jerusalem, had risen into public notice, and on being informed by a very significant act of the prophet Ahijah of the royal destiny which, by divine appointment, awaited him, his mind took a new turn.

29. clad—rather, "wrapped up." The meaning is, "Ahijah, the Shilonite, the prophet, went and took a fit station in the way; and, in order that he might not be known, he wrapped himself up, so as closely to conceal himself, in a new garment, a surtout, which he afterwards tore in twelve pieces." Notwithstanding this privacy, the story, and the prediction connected with it [1Ki 11:30-39], probably reached the king's ears; and Jeroboam became a marked man [1Ki 11:40]. His aspiring ambition, impatient for the death of Solomon, led him to form plots and conspiracies, in consequence of which he was compelled to flee to Egypt. Though chosen of God, he would not wait the course of God's providence, and therefore incurred the penalty of death by his criminal rebellion. The heavy exactions and compulsory labor (1Ki 11:28) which Solomon latterly imposed upon his subjects, when his foreign resources began to fail, had prepared the greater part of the kingdom for a revolt under so popular a demagogue as Jeroboam.

40. Shishak—He harbored and encouraged the rebellious refugee, and was of a different dynasty from the father-in-law of Solomon.

CHAPTER 12

1Ki 12:1-5. Refusing the Old Men's Counsel.

1. Rehoboam went to Shechem—He was the oldest, and perhaps the only son of Solomon, and had been, doubtless, designated by his father heir to the throne, as Solomon had been by David. The incident here related took place after the funeral obsequies of the late king and the period for public mourning had past. When all Israel came to make him king, it was not to exercise their old right of election (1Sa 10:19-21), for, after God's promise of the perpetual sovereignty to David's posterity, their duty was submission to the authority of the rightful heir; but their object was, when making him king, to renew the conditions and stipulations to which their constitutional kings were subject (1Sa 10:25). To the omission of such rehearsing which, under the peculiar circumstances in which Solomon was made king, they were disposed to ascribe the absolutism of his government.

Shechem—This ancient, venerable, and central town was the place of convocation; and it is evident, if not from the appointment of that place, at least from the tenor of their language, and the concerted presence of Jeroboam [1Ki 12:3], that the people were determined on revolt.

4. Thy father made our yoke grievous—The splendor of Solomon's court and the magnitude of his undertakings being such, that neither the tribute of dependent states, nor the presents of foreign princes, nor the profits of his commercial enterprises, were adequate to carry them on, he had been obliged, for obtaining the necessary revenue, to begin a system of heavy taxation. The people looked only to the burdens, not to the benefits they derived from Solomon's peaceful and prosperous reign—and the evils from which they demanded deliverance were civil oppressions, not idolatry, to which they appear to have been indifferent or approving.

5-8. he said … Depart yet for three days—It was prudent to take the people's demand into calm and deliberate consideration. Whether, had the advice of the sage and experienced counsellors been followed, any good result would have followed, it is impossible to say. It would at least have removed all pretext for the separation. [See on 2Ch 10:7.] But he preferred the counsel of his young companions (not in age, for they were all about forty-one, but inexperienced), who recommended prompt and decisive measures to quell the malcontents.

11. whips … scorpions—The latter [instruments], as contrasted with the former, are supposed to mean thongs thickly set with sharp iron points, used in the castigation of slaves.

15-18. the king hearkened not unto the people, for the cause was from the Lord—That was the overruling cause. Rehoboam's weakness (Ec 2:18, 19) and inexperience in public affairs has given rise to the probable conjecture, that, like many other princes in the East, he had been kept secluded in the harem till the period of his accession (Ec 4:14), his father being either afraid of his aspiring to the sovereignty, like the two sons of David, or, which is more probable, afraid of prematurely exposing his imbecility. The king's haughty and violent answer to a people already filled with a spirit of discontent and exasperation, indicated so great an incapacity to appreciate the gravity of the crisis, so utter a want of common sense, as to create a belief that he was struck with judicial blindness. It was received with mingled scorn and derision. The revolt was accomplished, and yet so quietly, that Rehoboam remained in Shechem, fancying himself the sovereign of a united kingdom, until his chief tax gatherer, who had been most imprudently sent to treat with the people, had been stoned to death. This opened his eyes, and he fled for security to Jerusalem.

1Ki 12:20-33. Jeroboam Made King over Them.

20-24. when all Israel heard that Jeroboam was come again—This verse closes the parenthetical narrative begun at 1Ki 12:2, and 1Ki 12:21-24 resume the history from 1Ki 12:1. Rehoboam determined to assert his authority by leading a large force into the disaffected provinces. But the revolt of the ten tribes was completed when the prophet Shemaiah ordered, in the Lord's name, an abandonment of any hostile measures against the revolutionists. The army, overawed by the divine prohibition, dispersed, and the king was obliged to submit.

25. Jeroboam built Shechem—destroyed by Abimelech (Jud 9:1-49). It was rebuilt, and perhaps fortified, by Jeroboam, as a royal residence.

built Penuel—a ruined city with a tower (Jud 8:9), east of Jordan, on the north bank of the Jabbok. It was an object of importance to restore this fortress (as it lay on the caravan road from Gilead to Damascus and Palmyra) and to secure his frontier on that quarter.

26-32. Jeroboam said in his heart, Now shall the kingdom return to the house of David—Having received the kingdom from God, he should have relied on the divine protection. But he did not. With a view to withdraw the people from the temple and destroy the sacred associations connected with Jerusalem, he made serious and unwarranted innovations on the religious observances of the country, on pretext of saving the people the trouble and expense of a distant journey. First, he erected two golden calves—the young bulls, Apis and Mnevis, as symbols (in the Egyptian fashion) of the true God, and the nearest, according to his fancy, to the figures of the cherubim. The one was placed at Dan, in the northern part of his kingdom; the other at Beth-el, the southern extremity, in sight of Jerusalem, and in which place he probably thought God was as likely to manifest Himself as at Jerusalem (Ge 32:1-32; 2Ki 2:2). The latter place was the most frequented—for the words (1Ki 12:30) should be rendered, "the people even to Dan went to worship before the one" (Jer 48:13; Am 4:4, 5; 5:5; Ho 5:8; 10:8). The innovation was a sin because it was setting up the worship of God by symbols and images and departing from the place where He had chosen to put His name. Secondly, he changed the feast of tabernacles from the fifteenth of the seventh to the fifteenth of the eighth month. The ostensible reason might be, that the ingathering or harvest was later in the northern parts of the kingdom; but the real reason was to eradicate the old association with this, the most welcome and joyous festival of the year.

31. made priests of the lowest of the people—literally, "out of all the people," the Levites refusing to act. He himself assumed to himself the functions of the high priest, at least, at the great festival, probably from seeing the king of Egypt conjoin the royal and sacred offices, and deeming the office of the high priest too great to be vested in a subject.

CHAPTER 13

1Ki 13:1-22. Jeroboam's Hand Withers.

1. there came a man of God out of Judah—Who this prophet was cannot be ascertained, He came by divine authority. It could not be either Iddo or Ahijah, for both were alive after the events here related.

Jeroboam stood by the altar to burn incense—It was at one of the annual festivals. The king, to give interest to the new ritual, was himself the officiating priest. The altar and its accompaniments would, of course, exhibit all the splendor of a new and gorgeously decorated temple. But the prophet foretold its utter destruction [1Ki 13:3].

2-9. he cried against the altar—which is put for the whole system of worship organized in Israel.

Behold, a child shall be born … Josiah by name—This is one of the most remarkable prophecies recorded in the Scriptures; and, in its clearness, circumstantial minuteness, and exact prediction of an event that took place three hundred sixty years later, it stands in striking contrast to the obscure and ambiguous oracles of the heathen. Being publicly uttered, it must have been well known to the people; and every Jew who lived at the accomplishment of the event must have been convinced of the truth of a religion connected with such a prophecy as this. A present sign was given of the remote event predicted, in a visible fissure being miraculously made on the altar. Incensed at the man's license of speech, Jeroboam stretched out his hand and ordered his attendants to seize the bold intruder. That moment the king's arm became stiff and motionless, and the altar split asunder, so that the fire and ashes fell on the floor. Overawed by the effects of his impiety, Jeroboam besought the prophet's prayer. His request was acceded to, and the hand was restored to its healthy state. Jeroboam was artful, and invited the prophet to the royal table, not to do him honor or show his gratitude for the restoration of his hand, but to win, by his courtesy and liberal hospitality, a person whom he could not crush by his power. But the prophet informed him of a divine injunction expressly prohibiting him from all social intercourse with any in the place, as well as from returning the same way. The prohibition not to eat or drink in Beth-el was because all the people had become apostates from the true religion, and the reason he was not allowed to return the same way was lest he should be recognized by any whom he had seen in going.

11. Now there dwelt an old prophet in Beth-el—If this were a true prophet, he was a bad man.

18. an angel spake unto me by the word of the Lord—This circuitous mode of speaking, instead of simply saying, "the Lord spake to me," was adopted to hide an equivocation, to conceal a double meaning—an inferior sense given to the word "angel"—to offer a seemingly superior authority to persuade the prophet, while really the authority was secretly known to the speaker to be inferior. The "angel," that is, "messenger," was his own sons, who were worshippers, perhaps priests, at Beth-el. As this man was governed by self-interest, and wished to curry favor with the king (whose purpose to adhere to his religious polity, he feared, might be shaken by the portents that had occurred), his hastening after the prophet of Judah, the deception he practised, and the urgent invitation by which, on the ground of a falsehood, he prevailed on the too facile man of God to accompany him back to his house in Beth-el, were to create an impression in the king's mind that he was an impostor, who acted in opposition to his own statement.

21. he cried unto the man of God that came from Judah—rather, "it cried," that is, the word of the Lord.

1Ki 13:23-32. The Disobedient Prophet Slain by a Lion.

24. a lion met him by the way, and slew him—There was a wood near Beth-el infested with lions (2Ki 2:24). This sad catastrophe was a severe but necessary judgment of God, to attest the truth of the message with which the prophet had been charged. All the circumstances of this tragic occurrence (the undevoured carcass, the untouched ass, the passengers unmolested by the lion, though standing there) were calculated to produce an irresistible impression that the hand of God was in it.

31. bury me in the sepulchre wherein the man of God is buried—His motive in making this request was either that his remains might not be disturbed when the predicted events took place (see 2Ki 23:18), or he had some superstitious hope of being benefited at the resurrection by being in the same cave with a man of God.

CHAPTER 14

1Ki 14:1-20. Ahijah Denounces God's Judgments against Jeroboam.

1. At that time—a phrase used often loosely and indefinitely in sacred history. This domestic incident in the family of Jeroboam probably occurred towards the end of his reign; his son Abijah was of age and considered by the people the heir to the throne.

2. Jeroboam said to his wife, Arise, I pray thee, and disguise thyself—His natural and intense anxiety as a parent is here seen, blended with the deep and artful policy of an apostate king. The reason of this extreme caution was an unwillingness to acknowledge that he looked for information as to the future, not to his idols, but to the true God; and a fear that this step, if publicly known, might endanger the stability of his whole political system; and a strong impression that Ahijah, who was greatly offended with him, would, if consulted openly by his queen, either insult or refuse to receive her. For these reasons he selected his wife, as, in every view, the most proper for such a secret and confidential errand, but recommended her to assume the garb and manner of a peasant woman. Strange infatuation, to suppose that the God who could reveal futurity could not penetrate a flimsy disguise!

3-11. And take with thee ten loaves, and cracknels, and a cruse of honey, and go to him—This was a present in unison with the peasant character she assumed. Cracknels are a kind of sweet seed-cake. The prophet was blind, but having received divine premonition of the pretended countrywoman's coming, he addressed her as the queen the moment she appeared, apprised her of the calamities which, in consequence of the ingratitude of Jeroboam, his apostasy, and outrageous misgovernment of Israel, impended over their house, as well as over the nation which too readily followed his idolatrous innovations.

8. thou hast not been as my servant David—David, though he fell into grievous sins, repented and always maintained the pure worship of God as enjoined by the law.

10, 11. I will bring evil upon the house of Jeroboam—Strong expressions are here used to indicate the utter extirpation of his house;

him that is shut up and left in Israel—means those who were concealed with the greatest privacy, as the heirs of royalty often are where polygamy prevails; the other phrase, from the loose garments of the East having led to a different practice from what prevails in the West, cannot refer to men; it must signify either a very young boy, or rather, perhaps, a dog, so entire would be the destruction of Jeroboam's house that none, not even a dog, belonging to it should escape. This peculiar phrase occurs only in regard to the threatened extermination of a family (1Sa 25:22-34). See the manner of extermination (1Ki 16:4; 21:24).

12. the child shall die—The death and general lamentation felt through the country at the loss of the prince were also predicted. The reason for the profound regret shown at his death arose, according to Jewish writers, from his being decidedly opposed to the erection of the golden calves, and using his influence with his father to allow his subjects the free privilege of going to worship in Jerusalem.

13. all Israel shall mourn for him, and bury him—the only one of Jeroboam's family who should receive the rites of sepulture.

14. the Lord shall raise him up a king … but what? even now—namely, Baasha (1Ki 15:27); he was already raised—he was in being, though not in power.

17. Tirzah—a place of pre-eminent beauty (So 6:4), three hours' travelling east of Samaria, chosen when Israel became a separate kingdom, by the first monarch, and used during three short reigns as a residence of the royal house. The fertile plains and wooded hills in that part of the territory of Ephraim gave an opening to the formation of parks and pleasure-grounds similar to those which were the "paradises" of Assyrian and Persian monarchs [Stanley]. Its site is occupied by the large village of Taltise [Robinson]. As soon as the queen reached the gate of the palace, she received the intelligence that her son was dying, according to the prophet's prediction [1Ki 14:12].

19. the rest of the acts of Jeroboam—None of the threatenings denounced against this family produced any change in his policy or government.

1Ki 14:21-24. Rehoboam's Wicked Reign.

21. he reigned … in Jerusalem—Its particular designation as "the city which the Lord did choose out of all the tribes of Israel, to put his name there," seems given here, both as a reflection on the apostasy of the ten tribes, and as a proof of the aggravated wickedness of introducing idolatry and its attendant vices there.

his mother's name was Naamah an Ammonitess—Her heathen extraction and her influence as queen mother are stated to account for Rehoboam's tendency to depart from the true religion. Led by the warning of the prophet (1Ki 12:23), as well as by the large immigration of Israelites into his kingdom (1Ki 12:17; 2Ch 11:16), he continued for the first three years of his reign a faithful patron of true religion (2Ch 11:17). But afterwards he began and encouraged a general apostasy; idolatry became the prevailing form of worship, and the religious state of the kingdom in his reign is described by the high places, the idolatrous statues, the groves and impure rites that with unchecked license were observed in them. The description is suited to the character of the Canaanitish worship.

1Ki 14:25-31. Shishak Spoils Jerusalem.

25, 26. Shishak king of Egypt came up—He was the instrument in the hand of Providence for punishing the national defection. Even though this king had been Solomon's father-in-law, he was no relation of Rehoboam's; but there is a strong probability that he belonged to another dynasty (see on 2Ch 12:2). He was the Sheshonk of the Egyptian monuments, who is depicted on a bas-relief at Karnak, as dragging captives, who, from their peculiar physiognomy, are universally admitted to be Jews.

29. Now the rest of the acts of Rehoboam …, are they not written in the book of the chronicles?—not the book so called and comprehended in the sacred canon, but the national archives of Judah.

30. there was war between Rehoboam and Jeroboam—The former was prohibited from entering on an aggressive war; but as the two kingdoms kept up a jealous rivalry, he might be forced into vigilant measures of defense, and frequent skirmishes would take place on the borders.

CHAPTER 15

1Ki 15:1-8. Abijam's Wicked Reign over Judah.

1. Abijam—His name was at first Abijah (2Ch 12:16); "Jah," the name of God, according to an ancient fashion, being conjoined with it. But afterwards, when he was found "walking in all the sins of his father" [1Ki 15:3], that honorable addition was withdrawn, and his name in sacred history changed into Abijam [Lightfoot].

2. Three years reigned he—(compare 1Ki 15:1 with 1Ki 15:9). Parts of years are often counted in Scripture as whole years. The reign began in Jeroboam's eighteenth year, continued till the nineteenth, and ended in the course of the twentieth.

his mother's name was Maachah—or Michaiah (2Ch 13:2), probably altered from the one to the other on her becoming queen, as was very common under a change of circumstances. She is called the daughter of Abishalom, or Absalom (2Ch 11:21), of Uriel (2Ch 13:2). Hence, it has been thought probable that Tamar, the daughter of Absalom (2Sa 14:27; 18:18), had been married to Uriel, and that Maachah was their daughter.

3. his heart was not perfect with the Lord … , as the heart of David his father—(Compare 1Ki 11:4; 14:22). He was not positively bad at first, for it appears that he had done something to restore the pillaged treasures of the temple (1Ki 15:15). This phrase contains a comparative reference to David's heart. His doing that which was right in the eyes of the Lord (1Ki 15:5) is frequently used in speaking of the kings of Judah, and means only that they did or did not do that which, in the general course and tendency of their government, was acceptable to God. It furnishes no evidence as to the lawfulness or piety of one specific act.

4. for David's sake did the Lord his God give him a lamp—"A lamp" in one's house is an Oriental phrase for continuance of family name and prosperity. Abijam was not rejected only in consequence of the divine promise to David (see on 1Ki 11:13-36).

1Ki 15:9-22. Asa's Good Reign.

10-13. his mother's name was Maachah—She was properly his grandmother, and she is here called "the king's mother," from the post of dignity which at the beginning of his reign she possessed. Asa, as a constitutional monarch, acted like the pious David, laboring to abolish the traces and polluting practices of idolatry, and in pursuance of his impartial conduct, he did not spare delinquents even of the highest rank.

13. also Maachah his mother, even her he removed from being queen—The sultana, or queen dowager, was not necessarily the king's natural mother (see 1Ki 2:19), nor was Maachah. Her title, and the privileges connected with that honor and dignity which gave her precedency among the ladies of the royal family, and great influence in the kingdom, were taken away. She was degraded for her idolatry.

because she had made an idol in a grove—A very obscene figure, and the grove was devoted to the grossest licentiousness. His plans of religious reformation, however, were not completely carried through, "the high places were not removed" (see 1Ki 3:2). The suppression of this private worship on natural or artificial hills, though a forbidden service after the temple had been declared the exclusive place of worship, the most pious king's laws were not able to accomplish.

15. he brought in the things which his father had dedicated—Probably the spoils which Abijam had taken from the vanquished army of Jeroboam (see 2Ch 13:16).

and the things which himself had dedicated—after his own victory over the Cushites (2Ch 14:12).

16, 17. there was war between Asa and Baasha king of Israel all their days—Asa enjoyed a ten years' peace after Jeroboam's defeat by Abijam, and this interval was wisely and energetically spent in making internal reforms, as well as increasing the means of national defense (2Ch 14:1-7). In the fifteenth year of his reign, however, the king of Israel commenced hostilities against him, and, invading his kingdom, erected a strong fortress at Ramah, which was near Gibeah, and only six Roman miles from Jerusalem. Afraid lest his subjects might quit his kingdom and return to the worship of their fathers, he wished to cut off all intercourse between the two nations. Ramah stood on an eminence overhanging a narrow ravine which separated Israel from Judah, and therefore he took up a hostile position in that place.

18-20. Then Asa took all the silver and the gold that were left in the … house of the Lord—Asa's religious character is now seen to decline. He trusted not in the Lord (2Ch 16:7). In this emergency Asa solicited the powerful aid of the king of Damascene-Syria; and to bribe him to break off his alliance with Baasha, he transmitted to him the treasure lying in the temple and palace. The Syrian mercenaries were gained. Instances are to be found, both in the ancient and modern history of the East, of the violation of treaties equally sudden and unscrupulous, through the presentation of some tempting bribe. Ben-hadad poured an army into the northern provinces of Israel, and having captured some cities in Galilee, on the borders of Syria, compelled Baasha to withdraw from Ramah back within his own territories.

Ben-hadad—(See on 1Ki 11:14).

22. Then king Asa made a proclamation—The fortifications which Baasha had erected at Ramah were demolished, and with the materials were built other defenses, where Asa thought they were needed—at Geba (now Jeba) and Mizpeh (now Neby Samuil), about two hours' travelling north of Jerusalem.

23. in the time of his old age he was diseased in his feet—(See on 2Ch 16:12, where an additional proof is given of his religious degeneracy.)

1Ki 15:25-34. Nadab's Wicked Reign.

25. Nadab the son of Jeroboam began to reign—No record is given of him, except his close adherence to the bad policy of his father.

27. Baasha smote him at Gibbethon—This town, within the tribe of Dan, was given to the Levites (Jos 19:44). It lay on the Philistine borders, and having been seized by that people, Nadab laid siege to recover it.

29. when he reigned, he smote all the house of Jeroboam—It was according to a barbarous practice too common in the East, for a usurper to extirpate all rival candidates for the throne; but it was an accomplishment of Ahijah's prophecy concerning Jeroboam (1Ki 14:10, 11).

CHAPTER 16

1Ki 16:1-8. Jehu's Prophecy against Baasha.

1. Then the word of the Lord came to Jehu—This is the only incident recorded in the life of this prophet. His father was also a prophet (2Ch 16:7).

2. Forasmuch as I exalted thee—The doom he pronounced on Baasha was exactly the same as denounced against Jeroboam and his posterity. Though he had waded through slaughter to his throne, he owed his elevation to the appointment or permission of Him "by whom kings reign."

over my people Israel—With all their errors and lapses into idolatry, they were not wholly abandoned by God. He still showed His interest in them by sending prophets and working miracles in their favor, and possessed a multitude of faithful worshippers in the kingdom of Israel.

7. also by the hand of the prophet Jehu—This is not another prophecy, but merely an addition by the sacred historian, explanatory of the death of Baasha and the extinction of his family. The doom pronounced against Jeroboam (1Ki 14:9), did not entitle him to take the execution of the sentence into his own hands; but from his following the same calf-worship, he had evidently plotted the conspiracy and murder of that king in furtherance of his own ambitious designs; and hence, in his own assassination, he met the just reward of his deeds. The similitude to Jeroboam extends to their deaths as well as their lives—the reign of their sons, and the ruin of their families.

8. began Elah the son of Baasha to reign—(compare 1Ki 15:33). From this it will appear that Baasha died in the twenty-third year of his reign (see on 1Ki 15:2), and Elah, who was a prince of dissolute habits, reigned not fully two years.

1Ki 16:9-22. Zimri's Conspiracy.

9-12. Zimri … conspired against him—"Arza which was over his house." During a carousal in the house of his chamberlain, Zimri slew him, and having seized the sovereignty, endeavored to consolidate his throne by the massacre of all the royal race.

15-18. did Zimri reign seven days—The news of his conspiracy soon spread, and the army having proclaimed their general, Omri, king, that officer immediately raised the siege at Gibbethon and marched directly against the capital in which the usurper had established himself. Zimri soon saw that he was not in circumstances to hold out against all the forces of the kingdom; so, shutting himself up in the palace, he set it on fire, and, like Sardanapalus, chose to perish himself and reduce all to ruin, rather than that the palace and royal treasures should fall into the hands of his successful rival. The seven days' reign may refer either to the brief duration of his royal authority, or the period in which he enjoyed unmolested tranquillity in the palace.

19. For his sins which he sinned—This violent end was a just retribution for his crimes. "His walking in the ways of Jeroboam" might have been manifested either by the previous course of his life, or by his decrees published on his ascension, when he made a strong effort to gain popularity by announcing his continued support of the calf worship.

21, 22. Then were the people of Israel divided into two parts—The factions that ensued occasioned a four years' duration (compare 1Ki 16:15 with 1Ki 16:23), of anarchy or civil war. Whatever might be the public opinion of Omri's merits a large body of the people disapproved of the mode of his election, and declared for Tibni. The army, however, as usual in such circumstances (and they had the will of Providence favoring them), prevailed over all opposition, and Omri became undisputed possessor of the throne.

22. Tibni died—The Hebrew does not enable us to determine whether his death was violent or natural.

1Ki 16:23-28. Omri Builds Samaria.

23. In the thirty and first year of Asa … began Omri to reign—The twelve years of his reign are computed from the beginning of his reign, which was in the twenty-seventh year of Asa's reign. He held a contested reign for four years with Tibni; and then, at the date stated in this verse, entered on a sole and peaceful reign of eight years.

24. he bought the hill Samaria of Shemer—The palace of Tirzah being in ruins, Omri, in selecting the site of his royal residence, was naturally influenced by considerations both of pleasure and advantage. In the center of a wide amphitheatre of mountains, about six miles from Shechem, rises an oblong hill with steep, yet accessible sides, and a long flat top extending east and west, and rising five hundred or six hundred feet above the valley. What Omri in all probability built as a mere palatial residence, became the capital of the kingdom instead of Shechem. It was as though Versailles had taken the place of Paris, or Windsor of London. The choice of Omri was admirable, in selecting a position which combined in a union not elsewhere found in Palestine: strength, beauty, and fertility [Stanley].

two talents of silver—£684. Shemer had probably made it a condition of the sale, that the name should be retained. But as city and palace were built there by Omri, it was in accordance with Eastern custom to call it after the founder. The Assyrians did so, and on a tablet dug out of the ruins of Nineveh, an inscription was found relating to Samaria, which is called Beth-khumri—the house of Omri [Layard]. (See 2Ki 17:5).

25-27. But Omri wrought evil—The character of Omri's reign and his death are described in the stereotyped form used towards all the successors of Jeroboam in respect both to policy as well as time.

29-33. Ahab the son of Omri did evil in the sight of the Lord above all that were before him—The worship of God by symbols had hitherto been the offensive form of apostasy in Israel, but now gross idolatry is openly patronized by the court. This was done through the influence of Jezebel, Ahab's queen. She was "the daughter of Eth-baal, king of the Zidonians." He was priest of Ashtaroth or Astarte, who, having murdered Philetes, king of Tyre, ascended the throne of that kingdom, being the eighth king since Hiram. Jezebel was the wicked daughter of this regicide and idol priest—and, on her marriage with Ahab, never rested till she had got all the forms of her native Tyrian worship introduced into her adopted country.

32. reared up an altar for Baal—that is, the sun, worshipped under various images. Ahab set up one (2Ki 3:2), probably as the Tyrian Hercules, in the temple in Samaria. No human sacrifices were offered—the fire was kept constantly burning—the priests officiated barefoot. Dancing and kissing the image (1Ki 19:18) were among the principal rites.

1Ki 16:34. Joshua's Curse Fulfilled upon Hiel the Builder of Jericho.

34. In his days did Hiel the Beth-elite build Jericho—(see on Jos 6:26). The curse took effect on the family of this reckless man but whether his oldest son died at the time of laying the foundation, and the youngest at the completion of the work, or whether he lost all his sons in rapid succession, till, at the end of the undertaking, he found himself childless, the poetical form of the ban does not enable us to determine. Some modern commentators think there is no reference either to the natural or violent deaths of Hiel's sons; but that he began in presence of his oldest son, but some unexpected difficulties, losses, or obstacles, delayed the completion till his old age, when the gates were set up in the presence of his youngest son. But the curse was fulfilled more than five hundred years after it was uttered; and from Jericho being inhabited after Joshua's time (Jud 3:13; 2Sa 10:5), it has been supposed that the act against which the curse was directed, was an attempt at the restoration of the walls—the very walls which had been miraculously cast down. It seems to have been within the territory of Israel; and the unresisted act of Hiel affords a painful evidence how far the people of Israel had lost all knowledge of, or respect for, the word of God.

CHAPTER 17

1Ki 17:1-7. Elijah, Prophesying against Ahab, Is Sent to Cherith.

1. Elijah the Tishbite—This prophet is introduced as abruptly as Melchisedek—his birth, parents, and call to the prophetic office being alike unrecorded. He is supposed to be called the Tishbite from Tisbeh, a place east of Jordan.

who was of the inhabitants of Gilead—or residents of Gilead, implying that he was not an Israelite, but an Ishmaelite, as Michaelis conjectures, for there were many of that race on the confines of Gilead. The employment of a Gentile as an extraordinary minister might be to rebuke and shame the apostate people of Israel.

said unto Ahab—The prophet appears to have been warning this apostate king how fatal both to himself and people would be the reckless course he was pursuing. The failure of Elijah's efforts to make an impression on the obstinate heart of Ahab is shown by the penal prediction uttered at parting.

before whom I stand—that is, whom I serve (De 18:5).

there shall not be dew nor rain these years—not absolutely; but the dew and the rain would not fall in the usual and necessary quantities. Such a suspension of moisture was sufficient to answer the corrective purposes of God, while an absolute drought would have converted the whole country into an uninhabitable waste.

but according to my word—not uttered in spite, vengeance, or caprice, but as the minister of God. The impending calamity was in answer to his earnest prayer, and a chastisement intended for the spiritual revival of Israel. Drought was the threatened punishment of national idolatry (De 11:16, 17; 28:23).

2, 3. the word of the Lord came unto him, saying, Get thee hence, and turn thee eastward, &c.—At first the king may have spurned the prediction as the utterance of a vain enthusiast; but when he found the drought did last and increase in severity, he sought Elijah, who, as it was necessary that he should be far removed from either the violence or the importunities of the king, was divinely directed to repair to a place of retreat, perhaps a cave on "the brook Cherith, that is, before [east of] Jordan." Tradition points it out in a small winter torrent, a little below the ford at Beth-shan.

6. the ravens brought him bread—The idea of such unclean and voracious birds being employed to feed the prophet has appeared to many so strange that they have labored to make out the Orebim, which in our version has been rendered "ravens," to be as the word is used (in Eze 27:27) "merchants"; or Arabians (2Ch 21:16; Ne 4:7); or, the citizens of Arabah, near Beth-shan (Jos 15:6; 18:18). But the common rendering is, in our opinion, preferable to these conjectures. And, if Elijah was miraculously fed by ravens, it is idle to inquire where they found the bread and the flesh, for God would direct them. After the lapse of a year, the brook dried up, and this was a new trial to Elijah's faith.

1Ki 17:8-16. He Is Sent to a Widow of Zarephath.

8-16. the word of the Lord came to him—Zarephath, Sarepta, now Surafend, whither he was directed to go, was far away on the western coast of Palestine, about nine miles south of Sidon, and within the dominions of Jezebel's impious father, where the famine also prevailed. Meeting, at his entrance into the town, the very woman who was appointed by divine providence to support him, his faith was severely tested by learning from her that her supplies were exhausted and that she was preparing her last meal for herself and son. The Spirit of God having prompted him to ask, and her to grant, some necessary succor, she received a prophet's reward (Mt 10:41, 42), and for the one meal afforded to him, God, by a miraculous increase of the little stock, afforded many to her.

1Ki 17:17-24. He Raises Her Son to Life.

17-24. the son of the woman, the mistress of the house, fell sick—A severe domestic calamity seems to have led her to think that, as God had shut up heaven upon a sinful land in consequence of the prophet, she was suffering on a similar account. Without answering her bitter upbraiding, the prophet takes the child, lays it on his bed, and after a very earnest prayer, had the happiness of seeing its restoration, and along with it, gladness to the widow's heart and home. The prophet was sent to this widow, not merely for his own security, but on account of her faith, to strengthen and promote which he was directed to go to her rather than to many widows in Israel, who would have eagerly received him on the same privileged terms of exception from the grinding famine. The relief of her bodily necessities became the preparatory means of supplying her spiritual wants, and bringing her and her son, through the teachings of the prophet, to a clear knowledge of God, and a firm faith in His word (Lu 4:25).

CHAPTER 18

1Ki 18:1-16. Elijah Meets Obadiah.

1. the third year—In the New Testament, it is said there was no rain "for the space of three years and six months" [Jas 5:17]. The early rain fell in our March, the latter rain in our October. Though Ahab might have at first ridiculed Elijah's announcement, yet when neither of these rains fell in their season, he was incensed against the prophet as the cause of the national judgment, and compelled him, with God's direction, to consult his safety in flight. This was six months after the king was told there would be neither dew nor rain, and from this period the three years in this passage are computed.

Go, show thyself unto Ahab—The king had remained obdurate and impenitent. Another opportunity was to be given him of repentance, and Elijah was sent in order to declare to him the cause of the national judgment, and to promise him, on condition of his removing it, the immediate blessing of rain.

2. Elijah went—a marvellous proof of the natural intrepidity of this prophet, of his moral courage, and his unfaltering confidence in the protecting care of God, that he ventured to approach the presence of the raging lion.

there was a sore famine in Samaria—Elijah found that the famine was pressing with intense severity in the capital. Corn must have been obtained for the people from Egypt or the adjoining countries, else life could not have been sustained for three years; but Ahab, with the chamberlain of his royal household, is represented as giving a personal search for pasture to his cattle. On the banks of the rivulets, grass, tender shoots of grass, might naturally be expected; but the water being dried up, the verdure would disappear. In the pastoral districts of the East it would be reckoned a most suitable occupation still for a king or chief to go at the head of such an expedition. Ranging over a large tract of country, Ahab had gone through one district, Obadiah through another.

3. Obadiah feared the Lord greatly—Although he did not follow the course taken by the Levites and the majority of pious Israelites at that time of emigration into Judah (2Ch 11:13-16), he was a secret and sincere worshipper. He probably considered the violent character of the government, and his power of doing some good to the persecuted people of God as a sufficient excuse for his not going to worship in Jerusalem.

4. an hundred prophets—not men endowed with the extraordinary gifts of the prophetic office, but who were devoted to the service of God, preaching, praying, praising, &c. (1Sa 10:10-12).

fed them with bread and water—These articles are often used to include sustenance of any kind. As this succor must have been given them at the hazard, not only of his place, but his life, it was a strong proof of his attachment to the true religion.

7-16. Obadiah was in the way … Elijah met him—Deeming it imprudent to rush without previous intimation into Ahab's presence, the prophet solicited Obadiah to announce his return to Ahab. The commission, with a delicate allusion to the perils he had already encountered in securing others of God's servants, was, in very touching terms, declined, as unkind and peculiarly hazardous. But Elijah having dispelled all the apprehensions entertained about the Spirit's carrying him away, Obadiah undertook to convey the prophet's message to Ahab and solicit an interview. But Ahab, bent on revenge, or impatient for the appearance of rain, went himself to meet Elijah.

17, 18. Art thou he that troubleth Israel—A violent altercation took place. Ahab thought to awe him into submission, but the prophet boldly and undisguisedly told the king that the national calamity was traceable chiefly to his own and his family's patronage and practice of idolatry. But, while rebuking the sins, Elijah paid all due respect to the high rank of the offender. He urged the king to convene, by virtue of his royal mandate, a public assembly, in whose presence it might be solemnly decided which was the troubler of Israel. The appeal could not well be resisted, and Ahab, from whatever motives, consented to the proposal. God directed and overruled the issue.

19. gather … the prophets of Baal … the prophets of the groves—From the sequel it appears that the former only came. The latter, anticipating some evil, evaded the king's command.

which eat at Jezebel's table—that is, not at the royal table where she herself dined, but they were maintained from her kitchen establishment (see on 1Sa 20:25 and 1Ki 4:22). They were the priests of Astarte, the Zidonian goddess.

20. mount Carmel—is a bold, bluff promontory, which extends from the western coast of Palestine, at the bay of Acre, for many miles eastward, to the central hills of Samaria. It is a long range, presenting many summits, and intersected by a number of small ravines. The spot where the contest took place is situated at the eastern extremity, which is also the highest point of the whole ridge. It is called El-Mohhraka, "the Burning," or "the Burnt Place." No spot could have been better adapted for the thousands of Israel to have stood drawn up on those gentle slopes. The rock shoots up in an almost perpendicular wall of more than two hundred feet in height, on the side of the vale of Esdraelon. This wall made it visible over the whole plain, and from all the surrounding heights, where gazing multitudes would be stationed.

21-40. Elijah said unto all the people, How long halt ye?—They had long been attempting to conjoin the service of God with that of Baal. It was an impracticable union and the people were so struck with a sense of their own folly, or dread of the king's displeasure, that they "answered not a word." Elijah proposed to decide for them the controversy between God and Baal by an appeal, not to the authority of the law, for that would have no weight, but by a visible token from Heaven. As fire was the element over which Baal was supposed to preside, Elijah proposed that two bullocks should be slain and placed on separate altars of wood, the one for Baal, and the other for God. On whichever the fire should descend to consume it, the event should determine the true God, whom it was their duty to serve. The proposal, appearing every way reasonable, was received by the people with unanimous approval. The priests of Baal commenced the ceremony by calling on their god. In vain did they continue invoking their senseless deity from morning till noon, and from noon till evening, uttering the most piercing cries, using the most frantic gesticulations, and mingling their blood with the sacrifice. No response was heard. No fire descended. Elijah exposed their folly and imposture with the severest irony and, as the day was far advanced, commenced his operations. Inviting the people to approach and see the entire proceeding, he first repaired an old altar of God, which Jezebel had demolished. Then, having arranged the cut pieces of the bullock, he caused four barrels or jars of water to be dashed all over the altar and round in the trench. Once, twice, a third time this precaution was taken, and then, when he had offered an earnest prayer, the miraculous fire descended (Le 9:24; Jud 6:21; 13:20; 1Ch 21:26; 2Ch 7:1), and consumed not only the sacrifice, but the very stones of the altar. The impression on the minds of the people was that of admiration mingled with awe; and with one voice they acknowledged the supremacy of Jehovah as the true God. Taking advantage of their excited feelings, Elijah called on them to seize the priestly impostors, and by their blood fill the channel of the river (Kishon), which, in consequence of their idolatries, the drought had dried up—a direction, which, severe and relentless as it seems, it was his duty as God's minister to give (De 15:5; 18:20). The natural features of the mount exactly correspond with the details of this narrative. The conspicuous summit, 1635 feet above the sea, on which the altars were placed, presents an esplanade spacious enough for the king and the priests of Baal to stand on the one side, and Elijah on the other. It is a rocky soil, on which there is abundance of loose stones, to furnish the twelve stones of which the altar was built—a bed of thick earth, in which a trench could be dug; and yet the earth not so loose that the water poured into it would be absorbed; two hundred fifty feet beneath the altar plateau, there is a perennial fountain, which, being close to the altar of the Lord, might not have been accessible to the people; and whence, therefore, even in that season of severe drought, Elijah could procure those copious supplies of water which he poured over the altar. The distance between this spring and the site of the altar is so short, as to make it perfectly possible to go thrice thither and back again, whereas it would have been impossible once in an afternoon to fetch water from the sea [Van De Velde]. The summit is one thousand feet above the Kishon, which nowhere runs from the sea so close to the base of the mount as just beneath El-Mohhraka; so that the priests of Baal could, in a few minutes, be taken down to the brook (torrent), and slain there.

1Ki 18:41-46. Elijah, by Prayer, Obtains Rain.

42. Ahab went up to eat and to drink—Ahab, kept in painful excitement by the agonizing scene, had eaten nothing all the day. He was recommended to refresh himself without a moment's delay; and, while the king was thus occupied, the prophet, far from taking rest, was absorbed in prayer for the fulfilment of the promise (1Ki 18:1).

put his face between his knees—a posture of earnest supplication still used.

43. Go up now, look toward the sea—From the place of worship there is a small eminence, which, on the west and northwest side, intercepts the view of the sea [Stanley; Van De Velde]. It can be ascended in a few minutes, and presents a wide prospect of the Mediterranean. Six times the servant went up, but the sky was clear—the sea tranquil. On the seventh he described the sign of approaching rain [1Ki 18:44].

44. Behold, there ariseth a little cloud out of the sea, like a man's hand—The clearness of the sky renders the smallest speck distinctly visible; and this is in Palestine the uniform precursor of rain. It rises higher and higher, and becomes larger and larger with astonishing celerity, till the whole heaven is black, and the cloud bursts in a deluge of rain.

Prepare thy chariot, and get thee down, that the rain stop thee not—either by the river Kishon being suddenly so swollen as to be impassable, or from the deep layer of dust in the arid plain being turned into thick mud, so as to impede the wheels.

45. Ahab rode, and went to Jezreel—now Zerin, a distance of about ten miles. This race was performed in the midst of a tempest of rain. But all rejoiced at it, as diffusing a sudden refreshment over all the land of Jezreel.

46. Elijah … girded up his loins, and ran before Ahab—It was anciently, and still is in some countries of the East, customary for kings and nobles to have runners before their chariots, who are tightly girt for the purpose. The prophet, like the Bedouins of his native Gilead, had been trained to run; and, as the Lord was with him, he continued with unabated agility and strength. It was, in the circumstances, a most proper service for Elijah to render. It tended to strengthen the favorable impression made on the heart of Ahab and furnished an answer to the cavils of Jezebel for it showed that he who was so zealous in the service of God, was, at the same time, devotedly loyal to his king. The result of this solemn and decisive contest was a heavy blow and great discouragement to the cause of idolatry. But subsequent events seem to prove that the impressions, though deep, were but partial and temporary.

CHAPTER 19

1Ki 19:1-3. Elijah Flees to Beer-sheba.

3. he arose, and went for his life—He entered Jezreel full of hope. But a message from the incensed and hard-hearted queen, vowing speedy vengeance for her slaughtered priests, dispelled all his bright visions of the future. It is probable, however, that in the present temper of the people, even she would not have dared to lay violent hands on the Lord's servant, and purposely threatened him because she could do no more. The threat produced the intended effect, for his faith suddenly failed him. He fled out of the kingdom into the southernmost part of the territories in Judah; nor did he deem himself safe even there, but, dismissing his servant, he resolved to seek refuge among the mountain recesses of Sinai, and there longed for death (Jas 5:17). This sudden and extraordinary depression of mind arose from too great confidence inspired by the miracles wrought at Carmel, and by the disposition the people evinced there. Had he remained steadfast and immovable, the impression on the mind of Ahab and the people generally might have been followed by good results. But he had been exalted above measure (2Co 12:7-9), and being left to himself, the great prophet, instead of showing the indomitable spirit of a martyr, fled from his post of duty.

1Ki 19:4-18. He Is Comforted by an Angel.

4-18. went a day's journey into the wilderness—on the way from Beer-sheba to Horeb—a wide expanse of sand hills, covered with the retem (not juniper, but broom shrubs), whose tall and spreading branches, with their white leaves, afford a very cheering and refreshing shade. His gracious God did not lose sight of His fugitive servant, but watched over him, and, miraculously ministering to his wants, enabled him, in a better but not wholly right frame of mind, by virtue of that supernatural supply, to complete his contemplated journey. In the solitude of Sinai, God appeared to instruct him. "What doest thou here, Elijah?" was a searching question addressed to one who had been called to so arduous and urgent a mission as his. By an awful exhibition of divine power, he was made aware of the divine speaker who addressed him; his attention was arrested, his petulance was silenced, his heart was touched, and he was bid without delay return to the land of Israel, and prosecute the Lord's work there. To convince him that an idolatrous nation will not be unpunished, He commissions him to anoint three persons who were destined in Providence to avenge God's controversy with the people of Israel. Anointing is used synonymously with appointment (Jud 9:8), and is applied to all named, although Jehu alone had the consecrated oil poured over his head. They were all three destined to be eminent instruments in achieving the destruction of idolaters, though in different ways. But of the three commissions, Elijah personally executed only one; namely, the call of Elisha to be his assistant and successor [1Ki 19:19], and by him the other two were accomplished (2Ki 8:7-13; 9:1-10). Having thus satisfied the fiery zeal of the erring but sincere and pious prophet, the Lord proceeded to correct the erroneous impression under which Elijah had been laboring, of his being the sole adherent of the true religion in the land; for God, who seeth in secret, and knew all that were His, knew that there were seven thousand persons who had not done homage (literally, "kissed the hand") to Baal.

16. Abel-meholah—that is, "the meadow of dancing," in the valley of the Jordan.

1Ki 19:19-21. Elisha Follows Elijah.

19. Elisha the son of Shaphat—Most probably he belonged to a family distinguished for piety, and for their opposition to the prevailing calf-worship.

ploughing with twelve yoke of oxen—indicating that he was a man of substance.

Elijah … cast his mantle upon him—This was an investiture with the prophetic office. It is in this way that the Brahmins, the Persian Sufis, and other priestly or sacred characters in the East are appointed—a mantle being, by some eminent priest, thrown across their shoulders. Elisha had probably been educated in the schools of the prophets.

20. what have I done to thee?—that is, Go, but keep in mind the solemn ceremony I have just performed on thee. It is not I, but God, who calls thee. Do not allow any earthly affection to detain you from obeying His call.

21. took a yoke of oxen—Having hastily prepared (2Sa 24:22) a farewell entertainment to his family and friends, he left his native place and attached himself to Elijah as his minister.

CHAPTER 20

1Ki 20:1-12. Ben-hadad Besieges Samaria.

1. Ben-hadad the king of Syria—This monarch was the son of that Ben-hadad who, in the reign of Baasha, made a raid on the northern towns of Galilee (1Ki 15:20). The thirty-two kings that were confederate with him were probably tributary princes. The ancient kings of Syria and Phœnicia ruled only over a single city, and were independent of each other, except when one great city, as Damascus, acquired the ascendency, and even then they were allied only in time of war. The Syrian army encamped at the gates and besieged the town of Samaria.

2-12. Thus said Ben-hadad, Thy silver and thy gold is mine—To this message sent him during the siege, Ahab returned a tame and submissive answer, probably thinking it meant no more than an exaction of tribute. But the demand was repeated with greater insolence; and yet, from the abject character of Ahab, there is reason to believe he would have yielded to this arrogant claim also, had not the voice of his subjects been raised against it. Ben-hadad's object in these and other boastful menaces was to intimidate Ahab. But the weak sovereign began to show a little more spirit, as appears in his abandoning "my lord the king" for the single "tell him," and giving him a dry but sarcastic hint to glory no more till the victory is won. Kindling into a rage at the cool defiance, Ben-hadad gave orders for the immediate sack of the city.

12. as he was drinking, he and the kings in the pavilions—booths made of branches of trees and brushwood; which were reared for kings in the camp, as they still are for Turkish pashas or agas in their expeditions [Keil].

Set yourselves in array—Invest the city.

1Ki 20:13-20. The Syrians Are Slain.

13-21. behold, there came a prophet unto Ahab—Though the king and people of Israel had highly offended Him, God had not utterly cast them off. He still cherished designs of mercy towards them, and here, though unasked, gave them a signal proof of His interest in them, by a prophet's animating announcement that the Lord would that day deliver the mighty hosts of the enemy into his hand by means of a small, feeble, inadequate band. Conformably to the prophet's instructions, two hundred thirty-two young men went boldly out towards the camp of the enemy, while seven thousand more, apparently volunteers, followed at some little distance, or posted themselves at the gate, to be ready to reinforce those in front if occasion required it. Ben-hadad and his vassals and princes were already, at that early hour—scarcely midday—deep in their cups; and though informed of this advancing company, yet confiding in his numbers, or it may be, excited with wine, he ordered with indifference the proud intruders to be taken alive, whether they came with peaceful or hostile intentions. It was more easily said than done; the young men smote right and left, making terrible havoc among their intended captors; and their attack, together with the sight of the seven thousand, who soon rushed forward to mingle in the fray, created a panic in the Syrian army, who immediately took up flight. Ben-hadad himself escaped the pursuit of the victors on a fleet horse, surrounded by a squadron of horse guards. This glorious victory, won so easily, and with such a paltry force opposed to overwhelming numbers, was granted that Ahab and his people might know (1Ki 20:13) that God is the Lord. But we do not read of this acknowledgment being made, or of any sacrifices being offered in token of their national gratitude.

22-26. the prophet came to the king of Israel, and said—The same prophet who had predicted the victory shortly reappeared, admonishing the king to take every precaution against a renewal of hostilities in the following campaign.

at the return of the year—that is, in spring, when, on the cessation of the rainy season, military campaigns (2Sa 11:1), were anciently begun. It happened as the prophet had forewarned. Brooding over their late disastrous defeat, the attendants of Ben-hadad ascribed the misfortune to two causes—the one arose from the principles of heathenism which led them to consider the gods of Israel as "gods of the hills"; whereas their power to aid the Israelites would be gone if the battle was maintained on the plains. The other cause to which the Syrian courtiers traced their defeat at Samaria, was the presence of the tributary kings, who had probably been the first to take flight; and they recommended "captains to be put in their rooms." Approving of these recommendations, Ben-hadad renewed his invasion of Israel the next spring by the siege of Aphek in the valley of Jezreel (compare 1Sa 29:1, with 1Sa 28:4), not far from En-dor.

27-31. like two little flocks of kids—Goats are never seen in large flocks, or scattered, like sheep; and hence the two small but compact divisions of the Israelite force are compared to goats, not sheep. Humanly speaking, that little handful of men would have been overpowered by numbers. But a prophet was sent to the small Israelite army to announce the victory, in order to convince the Syrians that the God of Israel was omnipotent everywhere, in the valley as well as on the hills. And, accordingly, after the two armies had pitched opposite each other for seven days, they came to an open battle. One hundred thousand Syrians lay dead on the field, while the fugitives took refuge in Aphek, and there, crowding on the city walls, they endeavored to make a stand against their pursuers; but the old walls giving way under the incumbent weight, fell and buried twenty-seven thousand in the ruins. Ben-hadad succeeded in extricating himself, and, with his attendants, sought concealment in the city, fleeing from chamber to chamber; or, as some think it, an inner chamber, that is, a harem; but seeing no ultimate means of escape, he was advised to throw himself on the tender mercies of the Israelitish monarch.

32-34. put ropes on their heads—Captives were dragged by ropes round their necks in companies, as is depicted on the monuments of Egypt. Their voluntary attitude and language of submission flattered the pride of Ahab, who, little concerned about the dishonor done to the God of Israel by the Syrian king, and thinking of nothing but victory, paraded his clemency, called the vanquished king "his brother," invited him to sit in the royal chariot, and dismissed him with a covenant of peace.

34. streets for thee in Damascus—implying that a quarter of that city was to be assigned to Jews, with the free exercise of their religion and laws, under a judge of their own. This misplaced kindness to a proud and impious idolater, so unbecoming a theocratic monarch, exposed Ahab to the same censure and fate as Saul (1Sa 15:9, &c.). It was in opposition to God's purpose in giving him the victory.

1Ki 20:35-42. A Prophet Reproves Him.

35-38. Smite me—This prophet is supposed (1Ki 20:8) to have been Micaiah. The refusal of his neighbor to smite the prophet was manifestly wrong, as it was a withholding of necessary aid to a prophet in the discharge of a duty to which he had been called by God, and it was severely punished [1Ki 20:36], as a beacon to warn others (see on 1Ki 13:2-24). The prophet found a willing assistant, and then, waiting for Ahab, leads the king unconsciously, in the parabolic manner of Nathan (2Sa 12:1-4), to pronounce his own doom; and this consequent punishment was forthwith announced by a prophet (see on 1Ki 21:17).

39. a talent of silver—£342.

CHAPTER 21

1Ki 21:1-4. Naboth Refuses Ahab His Vineyard.

1-3. Naboth the Jezreelite had a vineyard, which was in Jezreel—Ahab was desirous, from its contiguity to the palace, to possess it for a vegetable garden. He proposed to Naboth to give him a better in exchange, or to obtain it by purchase; but the owner declined to part with it. In persisting in his refusal, Naboth was not actuated by any feelings of disloyalty or disrespect to the king, but solely from a conscientious regard to the divine law, which, for important reasons, had prohibited the sale of a paternal inheritance [Le 25:23; Nu 36:7]; or if, through extreme poverty or debt, an assignation of it to another was unavoidable, the conveyance was made on the condition of its being redeemable at any time [Le 25:25-27]; at all events, of its reverting at the jubilee to the owner [Le 25:28]. In short, it could not be alienated from the family, and it was on this ground that Naboth (1Ki 21:3) refused to comply with the king's demand. It was not, therefore, any rudeness or disrespect that made Ahab heavy and displeased, but his sulky and pettish demeanor betrays a spirit of selfishness that could not brook to be disappointed of a favorite object, and that would have pushed him into lawless tyranny had he possessed any natural force of character.

4. turned away his face—either to conceal from his attendants the vexation of spirit he felt, or, by the affectation of great sorrow, rouse them to devise some means of gratifying his wishes.

1Ki 21:5-16. Jezebel Causes Naboth to Be Stoned.

7. Dost thou now govern the kingdom of Israel?—This is not so much a question as an exclamation—a sarcastic taunt; "A pretty king thou art! Canst not thou use thy power and take what thy heart is set upon?"

arise, and eat bread, and let thine heart be merry: I will give thee the vineyard—After upbraiding Ahab for his pusillanimity and bidding him act as a king, Jezebel tells him to trouble himself no more about such a trifle; she would guarantee the possession of the vineyard.

8. So she wrote letters in Ahab's name, and sealed them with his seal—The seal-ring contained the name of the king and gave validity to the documents to which it was affixed (Es 8:8; Da 6:17). By allowing her the use of his signet-ring, Ahab passively consented to Jezebel's proceeding. Being written in the king's name, it had the character of a royal mandate.

sent the letters unto the elders and to the nobles that were in his city—They were the civic authorities of Jezreel, and would, in all likelihood, be the creatures and fit tools of Jezebel. It is evident that, though Ahab had recently been in Jezreel, when he made the offer to Naboth, both he and Jezebel were now in Samaria (1Ki 20:43).

9. Proclaim a fast, &c.—Those obsequious and unprincipled magistrates did according to orders. Pretending that a heavy guilt lay on one, or some unknown party, who was charged with blaspheming God and the king and that Ahab was threatening vengeance on the whole city unless the culprit were discovered and punished, they assembled the people to observe a solemn fast. Fasts were commanded on extraordinary occasions affecting the public interests of the state (2Ch 20:3; Ezr 8:21; Joe 1:14; 2:15; Jon 3:5). The wicked authorities of Jezreel, by proclaiming the fast, wished to give an external appearance of justice to their proceedings and convey an impression among the people that Naboth's crime amounted to treason against the king's life.

set Naboth on high—During a trial the panel, or accused person, was placed on a high seat, in the presence of all the court; but as the guilty person was supposed to be unknown, the setting of Naboth on high among the people must have been owing to his being among the distinguished men of the place.

13. there came in two men—worthless fellows who had been bribed to swear a falsehood. The law required two witnesses in capital offenses (De 17:6; 19:15; Nu 35:30; Mt 26:60). Cursing God and cursing the king are mentioned in the law (Ex 22:28) as offenses closely connected, the king of Israel being the earthly representative of God in His kingdom.

they carried him forth out of the city, and stoned him—The law, which forbade cursing the rulers of the people, does not specify the penalty for this offense but either usage had sanctioned or the authorities of Jezreel had originated stoning as the proper punishment. It was always inflicted out of the city (Ac 7:58).

14-16. Jezebel said to Ahab, Arise, take possession—Naboth's execution having been announced, and his family being involved in the same fatal sentence (2Ki 9:26), his property became forfeited to the crown, not by law, but traditionary usage (see 2Sa 16:4).

16. Ahab rose up to go down—from Samaria to Jezreel.

1Ki 21:17-29. Elijah Denounces Judgments against Ahab and Jezebel.

17-19. Hast thou killed, and also taken possession?—While Ahab was in the act of surveying his ill-gotten possession, Elijah, by divine commission, stood before him. The appearance of the prophet, at such a time, was ominous of evil, but his language was much more so (compare Eze 45:8; 46:16-18). Instead of shrinking with horror from the atrocious crime, Ahab eagerly hastened to his newly acquired property.

19. In the place where dogs licked, &c.—a righteous retribution of Providence. The prediction was accomplished, not in Jezreel, but in Samaria; and not on Ahab personally, in consequence of his repentance (1Ki 21:29), but on his son (2Ki 9:25). The words "in the place where" might be rendered "in like manner as."

20. thou hast sold thyself to work evil—that is, allowed sin to acquire the unchecked and habitual mastery over thee (2Ki 17:17; Ro 7:11).

21, 22. will make thine house, &c.—(see on 1Ki 15:29 and 1Ki 16:3-12). Jezebel, though included among the members of Ahab's house, has her ignominious fate expressly foretold (see 2Ki 9:30).

27-29. Ahab … rent his clothes, and put sackcloth upon his flesh, and fasted, and lay in sackcloth, and went softly—He was not obdurate, like Jezebel. This terrible announcement made a deep impression on the king's heart, and led, for a while, to sincere repentance. Going softly, that is, barefoot, and with a pensive manner, within doors. He manifested all the external signs, conventional and natural, of the deepest sorrow. He was wretched, and so great is the mercy of God, that, in consequence of his humiliation, the threatened punishment was deferred.

CHAPTER 22

1Ki 22:1-36. Ahab Slain at Ramoth-gilead.

1. continued three years without war between Syria and Israel—The disastrous defeat of Ben-hadad had so destroyed his army and exhausted the resources of his country, that, however eager, he was unable to recommence active hostilities against Israel. But that his hereditary enmity remained unsubdued, was manifest by his breach of faith concerning the treaty by which he had engaged to restore all the cities which his father had seized (1Ki 20:34).

2. Jehoshaphat the king of Judah came down to the king of Israel—It was singular that a friendly league between the sovereigns of Israel and Judah should, for the first time, have been formed by princes of such opposite characters—the one pious, the other wicked. Neither this league nor the matrimonial alliance by which the union of the royal families was more closely cemented, met the Lord's approval (2Ch 19:2). It led, however, to a visit by Jehoshaphat, whose reception in Samaria was distinguished by the most lavish hospitality (2Ch 18:2). The opportunity of this visit was taken advantage of, to push an object on which Ahab's heart was much set.

3-8. Know ye that Ramoth in Gilead is ours—a Levitical and free town on the north border of Gad (De 4:43; Jos 21:38), on the site of the present Salt Lake, in the province of Belka. It lay within the territories of the Israelitish monarch, and was unjustly alienated; but whether it was one of the cities usurped by the first Ben-hadad, which his son had promised to restore, or was retained for some other reasons, the sacred historian has not mentioned. In the expedition which Ahab meditated for the recovery of this town, the aid of Jehoshaphat was asked and promised (see 2Ch 18:3). Previous to declaring hostilities, it was customary to consult the prophets (see on 1Sa 28:8); and Jehoshaphat having expressed a strong desire to know the Lord's will concerning this war, Ahab assembled four hundred of his prophets. These could not be either the prophets of Baal or of Ashteroth (1Ki 18:19), but seem (1Ki 22:12) to have been false prophets, who conformed to the symbolic calf-worship of Jehovah. Being the creatures of Ahab, they unanimously predicted a prosperous issue to the war. But dissatisfied with them, Jehoshaphat inquired if there was any true prophet of the Lord. Ahab agreed, with great reluctance, to allow Micaiah to be summoned. He was the only true prophet then to be found residing in Samaria, and he had to be brought out of prison (1Ki 22:26), into which, according to Josephus, he had been cast on account of his rebuke to Ahab for sparing the king of Syria.

10. a void place—literally, "a threshing-floor," formed at the gate of Samaria.

11. Zedekiah the son of Chenaanah made him horns of iron—Small projections, of the size and form of our candle extinguishers (worn in many parts of the East as military ornaments), were worn by the Syrians of that time, and probably by the Israelite warriors also. Zedekiah, by assuming two horns, personated two heroes, and, pretending to be a prophet, wished in this manner to represent the kings of Israel and Judah in a military triumph. It was a symbolic action, to impart greater force to his language (see De 33:17); but it was little more than a flourish with a spontoon [Calmet, Fragments].

14-17. what the Lord saith unto me, that will I speak—On the way the messenger who conducted [Micaiah] to the royal presence informed him of the tenor of the prophecies already given and recommended him to agree with the rest, no doubt from the kindly motive of seeing him released from imprisonment. But Micaiah, inflexibly faithful to his divine mission as a prophet, announced his purpose to proclaim honestly whatever God should bid him. On being asked by the king, "Shall I go against Ramoth-gilead, or shall I forbear?" the prophet gave precisely the same answer as the previous oracles that had been consulted; but it must have been given in a sarcastic tone and in ironical mockery of their way of speaking. Being solemnly urged to give a serious and truthful answer, Micaiah then declared the visionary scene the Spirit had revealed to him;—

17. I saw all Israel scattered upon the hills, as sheep that have not a shepherd—The purport of this was that the army of Israel would be defeated and dispersed; that Ahab would fall in the battle, and the people return without either being pursued or destroyed by the enemy.

18-23. Did I not tell thee that he would prophesy no good concerning me, but evil?—Since Ahab was disposed to trace this unwelcome truth to personal enmity, Micaiah proceeded fearlessly to tell the incensed monarch in full detail what had been revealed to him. The Hebrew prophets, borrowing their symbolic pictures from earthly scenes, described God in heaven as a king in His kingdom. And as earthly princes do nothing of importance without asking the advice of their counsellors, God is represented as consulting about the fate of Ahab. This prophetic language must not be interpreted literally, and the command must be viewed as only a permission to the lying spirit (Ro 11:34) [Calmet].

24, 25. Zedekiah the son of Chenaanah went near, and smote Micaiah on the cheek—The insolence of this man, the leader of the false prophets, seems to have been provoked by jealousy at Micaiah's assumed monopoly of the spirit of inspiration. This mode of smiting, usually with a shoe, is both severe and ignominious. The calm reply of the Lord's prophet consisted in announcing the fate of the false prophets who suffered as the advisers of the disastrous expedition.

26-28. Take Micaiah, … Put this fellow in prison—Ahab, under the impulse of vehement resentment, remands the prophet until his return.

27, 28. bread of affliction, water of affliction—that is, the poorest prison fare. Micaiah submitted, but reiterated aloud, in the presence of all, that the issue of the war would be fatal to Ahab.

29-38. went up to Ramoth-gilead—The king of Israel, bent on this expedition, marched, accompanied by his ally, with all his forces to the siege; but on approaching the scene of action, his courage failed, and, hoping to evade the force of Micaiah's prophecy by a secret stratagem, he assumed the uniform of a subaltern, while he advised Jehoshaphat to fight in his royal attire. The Syrian king, with a view either to put the speediest end to the war, or perhaps to wipe out the stain of his own humiliation (1Ki 20:31), had given special instructions to his generals to single out Ahab, and to take or kill him, as the author of the war. The officers at first directed their assault on Jehoshaphat, but, becoming aware of their mistake, desisted. Ahab was wounded by a random arrow, which, being probably poisoned, and the state of the weather increasing the virulence of the poison, he died at sunset. The corpse was conveyed to Samaria; and, as the chariot which brought it was being washed, in a pool near the city, from the blood that had profusely oozed from the wound, the dogs, in conformity with Elijah's prophecy, came and licked it [1Ki 21:19]. Ahab was succeeded by his son Ahaziah [1Ki 22:40].